Akershus. Akershus (fra norrønt "akr", åker, og "hús", borg eller kastell) er et norsk fylke, som grenser mot Hedmark i øst, Oppland i nord, Buskerud i vest, Østfold i sør og Oslo. Dessuten har Akershus (i kommunen Aurskog-Høland) en liten bit av riksgrensen mot Sverige i øst. Akershus er delt i tre regioner: Romerike, Follo og Akershus Vest. Det består av to geografisk adskilte deler; Vestregionen (kommunene Asker og Bærum) utgjør en eksklave i vest mellom Oslo og Buskerud. Øst og sør for Oslo ligger henholdsvis regionene Romerike og Follo. Etter Oslo er Akershus Norges nest største fylke etter innbyggertall, med vel en halv million innbyggere. Akershus hovedlen ble opprettet på 1500-tallet og omfattet foruten dagens Akershus også det nåværende Hedmark, Oppland, Buskerud og Oslo, foruten Idre og Særna fram til den svenske okkupasjonen i 1644, samt Askim, Eidsberg og Trøgstad i Østfold. I 1662 ble Akershus stiftamt opprettet, og 1685 ble Buskerud skilt ut som eget amt. I 1768 ble også Hedmark og Oppland skilt ut til Oplandenes amt, og i 1842 ble Christiania (Oslo) utskilt fra Akershus. 1. januar 1919 bortfalt betegnelsen amt til fordel for betegnelsen fylke. Akershus er sentrert rundt det urbaniserte Oslo-området, og er det eneste norske fylke som har sitt administrasjonssenter i et annet fylke (i Oslo). De eldste fornminnene i Akershus er fra steinalderboplassen på Stunner i Ski, som er ca 9500 år gammel. Lenger frem i eldre steinalder er Nøstvetboplassen i Ås, som er ca 5500 år gammel. Raknehaugen i Ullensaker er Nordens største gravhaug og er ca 90 meter i diameter og 15 meter høy. Den er datert til 500-tallet. Lokal administrasjon. Akershus fylkeskommune har ansvar for den lokale ledelsen av Akershus fylke. Fylkeskommunen styres av fylkestinget, som velges hvert fjerde år av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Forrige valg var den 10. september 2007. I Akershus har fylkestinget 43 representanter (H 12, Ap 12, FrP 9, SV 3, V 3, KrF 2, Sp 2). Fylkesordføreren er den øverste politiske lederen, mens fylkesrådmannen tar seg av den administrative ledelsen. Fylkestinget har opprettet tre hovedutvalg. Et for samferdsel og miljø, et for kultur, folkehelse og næring og et for utdanning og kompetanse. Hvert hovedutvalg har en viss beslutningsmyndighet innenfor sine områder, i tillegg forbereder de saker i fylkestinget. Det finnes også et fylkesutvalg som består av 13 representanter (H 3, Ap 3, FrP 3, SV 1, V 1, Krf 1, Sp 1) fra fylkestinget. De behandler hovedsakelig økonomi- og plansaker. I tillegg forbereder fylkesutvalget saker til fylkestinget, slik som de tre hovedutvalgene. Fylkeskommunen har flere råd og utvalg. De har ulike funksjoner, noen har beslutningsmyndighet, andre er rådgivende organ. Statlig administrasjon. "Fylkesmannen i Oslo og Akershus" er statens representant i Akershus fylke, og Akershus deler dermed statlig administrasjon med Oslo. Oslo og Akershus er de eneste fylkene i Norge med felles administrasjon. Fylkesmannsembedet ledes av en fylkesmann som utnevnes av Kongen i statsråd. Kirkelig tilhørighet. Asker og Bærum er en del av Oslo bispedømme. Resten av fylket tilhører Borg bispedømme. Helsevesen. En rekke sykehus ligger i Akershus, deriblant to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo: Akershus universitetssykehus i Lørenskog utenfor Oslo og spesialistsykehuset Sunnaas sykehus på Nesodden. Fylket har også en rekke lokalsykehus, blant annet Sykehuset Asker og Bærum. Tettsteder i Akershus. Akershus har 35 tettsteder med mer enn 1 000 innbyggere, i tillegg til de omlag 20 tettstedene som demogafisk inngår i storbyregionen Oslo. Denne storbyregionen omfatter blant annet tettstedene Sandvika, Høvik, Bekkestua, Bærums Verk og øvrige Bærum-tettsteder, Asker, Vollen, Heggedal og øvrige Asker-tettsteder, Røyken, Lillestrøm, Gjelleråsen, Slattum, Strømmen, Lørenskog, Fjerdingby, Rælingen, Nittedal, Kolbotn, Oppegård og Langhus. Det er ytterligere 10 tettsteder med mer enn 700 innbyggere, samt 25 mindre tettsteder med over 300 innbyggere. Øvrige, mindre tettsteder fordeler seg med flest tettsteder i de to store jordbruksregionene Follo og Romerike, med langt færre i Vestregionen Bærum-Asker. Tettsteder med mer enn 300 innbyggere i Follo omfatter Hvitsten, Hølen (485), Siggerud (1418), Kråkstad (857), Fjellstrand (849), Torvik, Kirkebygda i Enebakk, Fosser (573) og Momoen. De tilsvarende mindre tettstedene på Romerike er Blaker (448), Hogsetfeltet (624), Lørenfallet (1021), Lindeberg (926), Frogner (1174), Lundermoen (1207), Fjellsrud, Leirsund (1370), Grønvoll (1529), Løstad (1575), Ask i Gjerdrum (1311), Sessvollmoen, Nordkisa, Borgen, Opakermoen, Haga, Fjellfoten (1006), Skogrand, Brårud, Vormsund (461), Tomteråsen, Kampå, Minnesund (489), Langset, Finnbråtan, Åsgrenda, Løkenfeltet, Eltonåsen, Torget i Hurdal, og i Rælingen Smestad og Fjellstad. Små tettsteder i Vestregionen er Lommedalen, Bærums Verk, Fossum, Snarøya på Fornebulandet, Nesøya, Vettre, Vollen og Heggedal. Næringsregioner. Akershus består av næringsregionene Akershus Vest, Follo, Nedre Romerike og Øvre Romerike. Fylkestinget 2011-2015. Nils Aage Jegstad (H) er fylkesordfører og Lars Salvesen (KrF) er fylkesvaraordfører. Geografi. Akershus er et fylke med både landbruk og industri, motorveier og bygdeveier, forskningsparker og eldgamle kulturminner. Åtte av ti innbyggere bor i tettbygde områder, men allikevel er Akershus landets største kornfylke. Kommuner: Det er 22 kommuner i fylket. Byer: Lillestrøm (1997), Sandvika (2003), Ski (2004), Drøbak (2006), Jessheim (2012). Fjell: Høyeste topp er Fjellsjøkampen i Hurdal, 812 meter over havet. Senderstasjon for digitalt bakkenett på Mistberget. Berggrunn: Rombeporfyr er valgt til fylkesstein og er svært utbredt i fylket. Innsjøer: Nærmere 3000 innsjøer og tjern utgjør et samlet areal på 370 kvadratkilometer. Øyeren og Hurdalssjøen er største innsjøer. Sørenden av Mjøsa ligger i Akershus. Vassdrag: De viktigste er Vorma-, Glomma-, Halden- og Øyernvassdragene. Store elver: Nitelva, Leira, Rømua, Andelva, Årungselva, Gjersjøelva, Hølenselva, Sandvikselva og Askerelva. Øyer: Aspond, Bjerkøya, Borøya, Brønnøya, Danmark, Grimsøya, Gåsøya, Husbergøya, Høyerholmen, Håøya, Ildjernet, Kalvøya, Langøyene, Langåra, Lågøya, Nesøya, Oustøya, Steilene, Søndre Langåra og Vassholmene. Viktige næringer: Mange jobber innen varehandel, transport, hotell- og restaurantbransjen, kommunikasjonsteknologi, samt forskning og utdanning. Jordbruk er en viktig næringsgren. Statistikk. Befolkningen i Akershus og Oslo vokser, og i 2006 var veksten rekordstor. Romerike er den delen av Akershus der befolkningsveksten er størst. Økonomi. Økonomiplanen til Akershus fylkeskommune har en ramme på 3,8 mrd i 2007. I følge tall fra 2005, så er Akershus er den fylkeskommunen i landet som bruker minst penger til administrasjon, kun 276 kr per innbygger. Gjennomsnittlig driftsutgifter i landets fylkeskommuner per innbygger til administrasjon er 436 kroner. Akershus fylkeskommune har verken eiendomsskatt eller selskapsskatt. Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for store deler av fylkeskommunens økonomi. I 2005 brukte Akershus fylkeskommune 69,5 prosent av de totale inntektene på opplæring, mens gjennomsnittet i landets fylkeskommuner er på 63 prosent. Videregående skoler er den største utgiftsposten og en av de viktigste oppgavene til Akershus fylkeskommune. Hovedutfordringen er å finne nok opplæringsplasser innen videregående opplæring og klare å finansiere det. Innen seks år må 4000 må nye elevplasser etableres på grunn av elevvekst som igjen skyldes høye fødselstall og ikke minst mange innflyttere til Akershus. Kollektivtransport. Kollektivtrafikken i Akershus administreres i hovedsak av selskapet Ruter, og omfatter buss, trikk, t-bane og båt. I tillegg kommer NSBs lokaltoglinjer, og Flytoget som stopper ved Asker, Sandvika, Lysaker og Lillestrøm før Gardermoen. Fylkesblomster. Blåveis er fylkesblomsten til Akershus. Brus med ananassmak. Oskar Syltes brus med ananassmak, i dagligtale kalt ananasbrus, er en syntetisk fruktbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Den har en dyp oransjebrun farge, og en smak med hint av ananas. Brusen har bidratt sterkt til profileringen av Oskar Sylte gjennom årene, og er like gammel som bedriften selv. Den har vært produsert etter samme oppskrift i 75 år, og er spesielt populær blant utflyttede romsdalinger. Da Ormen Lange-vedtaket i Stortinget ble feiret på statsminister Kjell Magne Bondeviks kontor, ble det skålet i ananasbrus. Også Sveriges statsminister Göran Persson ble begeistret for brusen. Han skrøt av den etter et nordisk statsministermøte i Molde i 2002, og fikk med seg en kasse ananasbrus hjem. Brusen finnes nå også i en light-versjon søtet med aspartam og acesulfam K. Adjø solidaritet. "Adjø solidaritet" er en norsk dramafilm fra 1985 regissert, skrevet og produsert av filmduoen Svend Wam og Petter Vennerød. Hovedrollene spilles av Svein Sturla Hungnes og Knut Husebø, mens sentrale biroller spilles av Jorunn Kjellsby og Thomas Robsahm. Dette er den tredje filmen i Wam & Vennerøds trilogi "Sangen om den knuste drømmen", med Åpen framtid og Drømmeslottet som forløpere. «Den knuste drømmen» henspeiler til 68′erne og deres opprør og idolisering av Mao og kommunismen. "Adjø Solidaritet" er klart den mørkeste av de tre filmene. Filmen er utgitt før "Drømmeslottet", men ligger innholdsmessig sist i trilogien. Den regnes av mange som filmduoens hovedverk. I USA ble en klippet versjon lansert som "Farewell Illusions". Handling. Samfunnskritisk film i tre generasjonsperspektiver, sentralt står Atle en 40 år gammel psykiater og hans jevnaldrende venn, Eigil, som er teaterregissør. De er begge skilt og har barn som ikke bor hos dem. De mimrer om gamle dager og drømmer om å reise til Kina, men utenom det er de gamle idealene glemt og de koser seg med sin velstand og «vellykkethet». Begge sliter for å holde en fasade som hele tiden truer med å sprekke. Under Eigil 40-års lag kommer sannheten fram og aggresjonene slår ut i full blomst. Det ene ordet tar det andre og festen avsluttes i masseslagsmål og rasert festlokale. Filmen handler om generasjonskløfter og manglende forståelse dem i mellom, men først og fremst om dobbeltmoral og hvordan kampsaker og engasjement gradvis dør ut med alderen og velstand. Filmen pendler mellom fortid, nåtid og drøm og kan tolkes som et oppgjør med dagens samfunn såvel politisk, ideologisk som menneskelig. Om filmen. Magnus Nikolaisen i nettmagasinet Montages skrev følgende om filmen i 2010: «Vi møter gamle 68′ere som i det fyller 40 år har mektige stillinger et samfunn de selv ville styrte. De sliter med indre tanker og problemer grunnet konflikten mellom deres gamle idealer og deres levesett – har de sviktet idealene og feiget ut eller har de blitt klokere med alderen og innsett at de tok feil og at opprørene var til ingen nytte? I filmen blir de gjenlevende kommunistene kroppsliggjort gjennom pasientene ved mentalsykehusene hvor filmens ene hovedperson er overlege. Samtidig som vi følger ungdommenes kamp mellom fascister og pønkere. Dette er tydelige signaler på hvordan filmen prøver å uttrykke at kampsakene skiftes, men kampene består». Nikolaisen skrev videre at: «Filmens scenografi er fantastisk, den er veldig ekspressiv og kanskje overdrevet, men den gir filmen temperatur, gnist og tydelighet – og det florerer av symbolikk. Filmen er også veldig bra klippet, den makter å holde et rolig, men gradvis økende, tempo som passer utmerket til filmens manus». Filmen ble påbegynt allerede i 1983. 83 profesjonelle skuespillere medvirker i den. Dette var den første filmen i Skandinavia som brukte digital lydteknikk fra starten av. Aftenpostens Per Haddal kalte den årets Opus og mente den var en av de beste filmene til Wam og Vennerød. Den fikk jevnt over gode kritikker da den ble vist i USA i 1986. Filmen ble en publikumssuksess på norske kinoer. Den spilte inn over en halv millioner kroner de første fem dagene. Atonal musikk. Atonal musikk er en samlebetegnelse på musikk som ikke er tonal, dvs. musikk som ikke gir en klar følelse av grunntone eller toneart. En slik følelse er delvis subjektivt og kulturelt betinget. Begrepet atonal musikk blir ofte brukt om tolvtonemusikk, men det er riktigere å si at tolvtonemusikken er en del det som kalles atonal musikk. Begge forsøker å unngå grunntonefølelse, men forskjellen er at i tolvtonemusikk så fungerer en rekke av tolv toner som strukturerende prinsipp (se artikkel om rekketeknikk). Atonal musikk trenger ikke å ha en slik rekke som utgangspunkt. Arnold Schönberg la grunnlaget for atonal musikk. Norges mest kjente atonalist er Fartein Valen. Ekspresjonisme i musikk. Atonal musikk er mye brukt innen ekspresjonismen. Arne Dybfest. Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. juli 1892) var en norsk forfatter. Han ble under et amerikaopphold overbevist anarkist, og bidro til å gjøre anarkismen kjent i norsk offentlighet, blant annet med artikler i Arne Garborgs Fedraheimen. Som forfatter regnes han som et bindeledd mellom naturalismen og nyromantikken. Han pleiet omgang med Knut Hamsun i Chicago etter et protestmøte i Haymarket Square i 1886 hvor 6 anarkister ble uskyldig hengt. Vilhelm Solheims selvmord og Dybfests død på havet. I 1892 kom Dybfest i Kristiania-avisenes søkelys etter den yngre vennen Vilhelm Solheims selvmord på Hovedøya. Dybfest hadde fulgt Solheim til bryggene før han ble rodd over til Hovedøya, og ble derfor beskyldt for å ha hjulpet Solheim i planleggingen av selvmordet. Saken ble også undersøkt av politiet, som forberedte en tiltale mot Dybfest. På dette tidspunktet reiste Dybfest til Bergen for å bo hos noen venner. Samme sommer omkom Dybfest under en båttur utenfor Bergen. Dybfests venn Peter Egge har skildret episoden i sin erindringsbok "Minner fra barndom og ungdom", og skriver at han fikk detaljene fra et øyenvitne. I følge Egge var det fire eller fem menn ombord i båten, som seilte i frisk bris utenfor Brattholmen fyr da Dybfest kom i krangel med rormannen. Dybfest ga mannen en ørefik, hvorpå rormannen svarte at han ville melde Dybfest til politiet. Dybfest sprang da over bord, og ble liggende i vannet med hodet over vannet. Båten snudde for å redde ham, men kom så nær at baugen støtte mot hodet hans. Dermed dukket Dybfest under og forsvant. Liste over kjente astronomer. Kjente astronomer Arne Larsen Økland. Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var mange år proff i tysk og fransk fotball, og regnes som en av Norges beste spillere på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Han spilte 54 kamper og scoret 13 mål for det norske, og var blant annet med på seirene over i 1981, i 1985 (hvor Økland scoret vinnermålet) og i 1986. Økland startet sin toppseriekarriere i Vard Haugesund i 1976. Selv om Vard rykket ned, hadde Økland en svært vellykket sesong, med 11 seriemål og landslagsdebut. Året etter gikk han til Bryne, som han hjalp til seriesølv i 1980. Samme år ble han proff i tyske Bayer Leverkusen. Økland gjorde stor suksess i tysk fotball. Kort tid etter overgangen fra Bryne scoret han hat-trick mot Bayern München i en kamp som huskes best fordi Økland ble kreditert et fjerde mål, men var ærlig nok til å fortelle dommeren at ballen ikke hadde vært inne. Økland var tre sesonger i den tyske klubben, hvor han scoret 43 mål på 101 seriekamper. Han var deretter to år i franske Racing Club de Paris før han returnerte til Bryne i 1985. Dessverre ble ikke oppholdet i Frankrike slik Økland hadde sett for seg, mye på grunn av treneren Viktor Zvunka og skader. Den første av de to sesongene han tilbragte i Frankrike endte med opprykk til den franske toppdivisjonen. Den neste ble preget av måltørke og at han ikke kom overens med den nye treneren, Zvunka, som ble engasjert for å redde klubben fra nedrykk. Veien fra suksess til fiasko var kort, og nordmannen måtte etter hvert ta til takke med å spille i 3. divisjon for B-laget. Før han returnerte til hjemlandet og Jæren fikk han et kjempetilbud fra den tyske toppklubben Bayer Uerdingen, som forsøkte å lokke han tilbake til Bundesligaen. Økland valgte å avslå tilbudet, og reiste hjem til Norge i stedet. I sin andre periode i Bryne hjalp Økland klubben til sitt første, og hittil eneste, trofé da jærbuene vant cupen i 1987. Etter cuptriumfen la Økland opp som spiller. Han har senere vært assistenttrener for det norske landslaget og hovedtrener i Viking. Han er nå daglig leder for pizzakjeden Dolly Dimple's. Den 29. mai 2012 ansettes han som ny Administrerende Direktør i Viking FK. Antonio Cabrini. Antonio Cabrini ('Il Bell'Antonio') (født 8. oktober 1957 i Cremona) er en tidligere italiensk fotballspiller. Cabrini var en offensiv venstreback som spilte for de italienske klubbene Cremonese, Atalanta BC, Juventus og Bologna. Han spilte 73 kamper for og scoret 9 mål. I VM-finalen i 1982 mot ble han den første spilleren som hadde bommet på et straffespark i en VM-finale. Han bommet på stillingen 0-0, men Italia vant likevel finalen med resultatet 3-1. Aalesunds Fotballklubb. Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er et norsk fotballag som spiller i Tippeligaen, og er for tiden regjerende norgesmestere i fotball. I sesongen 2011 kom Aalesunds FK på niendeplass i Tippeligaen. Klubben ble stiftet 25. juni 1914. Henrik Hoff er daglig leder i klubben. Supporterklubben til AaFK heter Stormen. AaFKs andrelag spiller i 2.divisjon. Begynnelsen. I Ålesund fikk man den første innføring i fotballspillet av tyske gaster som gjestet byen, og de to første klubbene så dagens lys i 1914. Sportsklubben Rollon ble stiftet 20. februar og Aalesunds Fotballklubb den 25. juni. Stiftelsen var et resultat av et behov, eller en følge av den medvind fotballsporten hadde fått i seilene landet over. Og tilfellet ville at en av pionerene i norsk fotball, den da 23 år gamle Georg Hansen (som senere tok navnet Georg Haller) våren 1913 flyttet til Ålesund. Fra skoledagene hadde han spilt fotball i Tønsberg. I 1909 kom han til Oslo og meldte seg inn i Frigg. Han ble klubbens formann i 1910 og året etter ble han valgt til sekretær i Oslo Fotballkrets og i 1912 kasserer i Norges Fotballforbund. Før andre verdenskrig. Selv om det på tjuetallet ikke fantes noen landsdekkende serier, gjennomførte avisen Sportsmanden en årviss avstemming om lagene på den tida, og AaFK ble rangert som det tiende beste laget i landet. Senere, i 1927, avanserte klubben til en fjerdeplass. Perioden 1925 til 1929 var noen av de beste sesongene i klubbens historie, og det ble spilt mange glimrende kamper i disse årene, både mot utenlandske og norske lag. Tre spillere som fremhevet seg spesielt var målvakt Ingvald Frøysa og de to sidebackene Per Mogstad og Andreas B. Ringdal. Frøysa var inntil 2010 den eneste AaFK-spilleren som har spilt A-landskamp for Norge, da han kom inn som reserve mot Danmark i København i 1927 (tap 1–3). Jørgen Hollevik fikk med seg to B-landskamper. Nye tider -- Tippeligaspill. Før 2003 spilte Aalesunds FK i all hovedsak i 1. divisjon, hvor laget var på andre plass i adelskalenderen bak sunnmørskollega Hødd. I 1998 rykket laget likevel ned til 2. divisjon og ble værende der til et knapt opprykk foran bykollega Skarbøvik IF i 2000. Laget havnet sesongen etter midt på tabellen i 1. divisjon før det rykket opp til Tippeligaen i 2002 for første gang under trener Ivar Morten Nordmark. Laget rykket ned igjen i 2003 på målforskjell bak Vålerengens IF. I 2004 rykket laget igjen opp. Etter å ha spilt på Kråmyra Stadion siden 1977, ble Color Line Stadion, Aalesunds nye hjemmebane, innviet 16. april 2005 mot Odd Grenland. Dette markerte et skifte i klubbens historie etter en tilværelse i første divisjon i en årrekke. Dette var en konsekvens av den økte lokale oppslutningen etter lagets første sesong i Tippeligaen og etter suksessesongen 2002 med opprykk og semifinale i cupen, under ledelse av fargeklatten Ivar Morten Normark. Til tross for et nedrykk i 2005 var støtten til klubben såpass stort at regionen og sponsorer stod bak et nytt opprykk og stabilisering i Tippeligaen. Sesongen 2007 ble på mange måter historisk, først og fremst på grunn av at AaFK holdt seg i Tippeligaen for første gang i historien, under ledelse av Per Joar Hansen. Mot toppen av norsk fotball. I 2009 slo AaFK Odd Grenland 1-0 i semifinalen i cupen og kom for første gang til Cupfinalen på Ullevaal, under ledelse av Kjetil Rekdal. I finalen endte det 1-1 etter ordinær tid mot erkerivalen. Etter 2-2 i ekstraomgangene, avgjorde Amund Skiri det hele til Aalesunds fordel i den påfølgende straffesparkkonkuransen. Året etter kom Aalesunds FK på 4. plass i Tippeligaen, som er lagets beste prestasjon så langt. Laget deltok også på europeisk nivå, i UEFA Europa League, for første gang i sesongen 2010/11. Samme år ble også Jonathan Parr den første AaFK-spiller som har spilt landskamp for Norge siden Ingvald Frøysa i 1927 ved å spille hele kampen mot Montenegro den 29. mai 2010. I 2011 kom AaFK igjen til cupfinalen på Ullevaal stadion. De møtte der SK Brann og vant sitt andre Norgesmesterskap med 2-1 etter to mål av Michael Barrantes. I Europa kom laget i sesongen 2011/12 til playoff, der man vant hjemme, men tapte sammenlagt mot nederlandske AZ Alkmaar. Etter seieren i cupfinalen ble AaFK klar for sitt tredje år på rad i europeisk fotball. Afrika. Afrika er den nest største verdensdelen på jorda Afrika er den største verdensdelen etter Asia, med et landareal på 30,3 mill km², hvilket utgjør 20 % av landmassene på jorda. Afrika strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suez-kanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. I 2005 ble Afrikas samlede befolkningsantall anslått til over 900 millioner, det vil si 14 % av verdens befolkning. Verdensdelen har flere stater enn noe annet kontinent med sine 48 kontinentale stater og seks øystater. "Africa" var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige middelhavskyst. Etterhvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert de områdene europeerne kalte det «svarteste Afrika», som først ble vitenskapelig utforsket fra 1800-tallet av. Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land. Vitenskapen regner med at alle mennesker er etterkommere etter tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er 200 000 år gamle. Etymologi. Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet "Afrika terra", «landet til afri» (flertall av "afer"), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia. Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikiske "afar" (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk. Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85–165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika. Geografi. Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Kapp Blanc (Ra's al Abyad) i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km i tillegg til en lang grense mot Asia. Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia. Klimaet i Afrika er tropisk, det vil i følge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør. Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68 800 km². Historie. Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var tilstede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg tid dagens mennesker, som "Australopithecus afarensis" (datert til ca 3,9 til 3 millioner f.Kr.,"Paranthropus boisei" (ca 2,3-1,4 million f.Kr.) og "Homo ergaster" (ca 600 000-1,9 million f.Kr.) har blitt oppdaget. Ishango-benet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var istedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan Tidlige sivilisasjoner og handel. Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den farao-styrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr. Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider inkluderer Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, imperiene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo. Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene. Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina. I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent. Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashante. Utforsking. I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble tilslutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte. Kolonialisme og «kappløpet om Afrika». Sent i det 19. århundre, satte de europeiske kolonimaktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abyssinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet. Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som den arabiske halvøya, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart. I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at eksslavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie. Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt. Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu. Afrika etter kolonitiden. I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme. Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktbrynde. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har istedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter. Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensedisputter og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter. Politikk. Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90% av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende AIDS som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler. Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i den Demokratiske Republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer den Demokratiske Republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten. Økonomi. Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanske. Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom. Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess. Nigeria sitter på en av de største oljeresservene i verden og har den høyeste befolkningen blant nasjonene i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden. Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5 % i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10 %), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver. Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier. Organisajonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å undra seg beskattning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling. Matvareproduksjonen i Afrika. Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 prosent av jordbruksproduksjonen i verdensdelen. Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull. Produksjonsveksten per år ligger på 2 til 2,5 prosent. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med fem prosent de seneste tyve årene. Nærmere to hundre millioner personer, en tredjedel av befolkningen i Afrika, er underernært. Afrika importerer per 29. august 2008 25 prosent av sitt matvareforbruk. Demografi. Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nord-afrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør. Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller "buskmenn") og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen. Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i nordøst Afrika. I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika. Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliene snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken. Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugisere og nederlendere å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etterhvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. I det 19. århundre førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som "pied-noirer" og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika. Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter. Språk. Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Det er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika. Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielle språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom. Kultur. Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen. Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle. Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitektoniske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd. Musikk. "Hovedartikkel: Afrikansk musikk" Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i den Demokratiske Republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hip hop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock. Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme. Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fløyte og lutt. Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre. Med urbanisering og modernisering viser moderne afrikansk dans og musikk innflytelse som er assimilert fra flere andre kulturer. Litteratur. "Liste over afrikanske forfattere" Religion. Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5 % er muslimer. Rundt 11,8 % av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har jødisk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene. De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme ånder regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner. Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. Rundt det 9. århundre f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt. Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 4. århundre og er dermed en av de først etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene. Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika. Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av det 20. århundre, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker. I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. I følge både muslimske og kristne kilder konverterer hvert år 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet. Atalanta BC. Atalanta Bergamasca Calcio er en italiensk fotballklubb. Den ble grunnlagt i 1907 i byen Bergamo i Lombardia. Atalanta har vunnet Coppa Italia én gang, i 1963. Klubben vant Serie B sesongen 2005–2006 og rykket opp til Serie A. I 2006–2007-sesongen tok laget en åttendeplass. Arenaen til Atalanta, Stadio Atleti Azzurri d'Italia, ble innviet i 1928 og har en kapasitet på 24 642 tilskuere. Anne Jahren. Anne Jahren (født 20. juni 1963 i Bærum) er tidligere norsk langrennsløper. Hun er nummer 13 på adelskalenderen for kvinner i NM. Hun representerte Bærums Skiklub. Internasjonalt. Jahren var med på Norges vinnerlag i stafett (4×5 km) under OL 1984 i Sarajevo, og ble verdensmester på 10 km i Oberstdorf 1987. Hun fikk tredjeplass i verdenscupen sesongen 1984. Angola. Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo og Zambia. Hovedstaden Luanda har om lag 3 millioner innbyggere. Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter, men allikevel er Angola et fattig land. Arbeidsledigheten antas å ligge på mellom 50 og 70 prosent, og under 40 prosent av befolkningen kan lese og skrive. Historie. "Hovedartikkel: Angolas historie" Angola var en portugisisk koloni og senter for den portugisiske slavehandelen til Brasil helt fra 1500-tallet. Rundt 1960 ga de andre europeiske kolonimaktene opp å holde sine kolonier i Afrika, men Portugal nektet fortsatt å gi opp sine. Dette førte til at angolanerne tok til våpen for å frigjøre seg, og i 1975 trakk også Portugal seg ut av sine afrikanske kolonier. Etter dette brøt det ut borgerkrig mellom frigjøringsbevegelsen MPLA som ble støttet av Østblokken og UNITA som ble støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika. Kubanske og sørafrikanske styrker deltok på hver sin side i borgerkrigen. Borgerkrigen resulterte i at om lag fire av Angolas fjorten millioner innbyggere måtte flykte. De første forsøk på å inngå en fredsavtale ble innledet i 1991. Det ble avholdt et valg i 1992 som MPLA vant, noe som gjorde at UNITA fortsatte borgerkrigen. Andre runde ble ikke gjennomført og krangel om resultatet medførte en oppblussing av borgerkrigen. Resultat av borgerkrigen ble massiv fattigdom, flyktninger og en skakkjørt økonomi. I 1994 ble det igjen forsøkt å inngå en fredsavtale, Lusakavtalen. FN-styrker ble innsatt for å sikre avtalen, men det ble aldri oppnådd fullstendig fred og i 1998 brøt avtalen fullstendig sammen. UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept i februar 2002, og en ny fredsavtale ble påbegynt i april 2002. Avtalen bygger på Lusakaavtalen og har innebært at en rekke av UNITAs soldater er blitt integrert i Angolas hær. De øvrige soldatene befinner seg i egne leire. Generelt er landet preget av de store ødeleggelsene etter borgerkrigene, og det anslås at cirka 4 millioner av landets 14 millioner innbyggere er interne flyktninger. Landet står derfor ovenfor et stort gjenoppbyggingsarbeide. Angola er i dag Afrikas nest største oljeprodusent etter Nigeria. Oljen står for om lag nitti prosent av eksportinntektene. Angola har vært innblandet i ulovlig våpenhandel med flere stater. FN har før oppfordret til å boikotte angolansk olje samt diamanter som ble anvendt til å finansiere våpen. 8,3 millioner velgere har registrert seg foran valgene som skal holdes 5. september 2008, det første valget i fredstid. Politikk. Den utøvende grenen av styresmakten består av presidenten (for tiden José Eduardo dos Santos, visepresidenten (for tiden Fernando da Piedade Dias dos Santos) og rådet av ministere. For tiden er den politiske makten konsentrert i presidentskapet. Ministerrådet som består av alle ministere og viseministere, møtes regelmessig for å diskutere politiske saker. Guvernører i de 18 provinsene er utnevnt av og tjener presidenten. Grunnloven fra 1992 etablerte grovlinjene i styresmaktens struktur og inneholder rettighetene og pliktene til borgerne. Det juridiske systemet er basert på portugisisk og vanlig lov, men er svak og fragmentert, og domstolene opererer bare i 12 av de mer enn 140 kommunene. En høyesterett tjener som appellinstans. En grunnlovsdomstol med dømmende vurdering har aldri blitt lagt ned i grunnloven til tross for statlig autorisering. Den 27 år lange borgerkrigen i Angola herjet landets politiske og sosiale institusjoner. FN anslår at landet har 1,8 millioner internt fortrengte mennesker, mens det generelt aksepterte tallet for krigspåvirkede mennesker er 4 millioner. Dagliglivets forhold i landet og spesifikt Luanda (med en befolkning på 4 millioner) speiler kollapsen av den administrative infrastrukturen i tillegg til mange sosiale institusjoner. Den pågående alvorlige økonomiske situasjonen forhindrer stort sett styresmaktens støtte til sosiale institusjoner. Sykehus er uten medisiner eller grunnleggende utstyr, skoler er uten bøker og offentlig ansatte mangler ofte grunnleggende forsyninger for deres daglige arbeid. Presidenten har annonsert regjeringens intensjon om å holde valg i 2009. Disse valgene vil ble de første siden 1992 og skal både velge en ny president og en ny nasjonalforsamling. Sport. overrasket suverent med å kvalifisere seg til fotball-VM i Tyskland 2006, men klarte ikke å avansere til 8. dels-finalene. Angola har også gode lag i håndball og basketball. Geografi. Angola grenser til Namibia i sør, Zambia i øst, den Demokratiske Republikken Kongo i nordøst og Atlanterhavet i vest. Eksklaven Cabinda grenser også til Republikken Kongo i nord. Angolas hovedstad, Luanda, ligger ved Atlanterhavskysten i nordvest i landet. Angolas gjennomsnittstemperatur ved kysten er 16°C om vinteren og 21°C om sommeren. Økonomi. Angolas økonomi har gått gjennom en periode med rask forandring de senere årene og har gått fra forvirringen skapt av et kvart århundre med krig til å bli den raskest voksende økonomien i Afrika og en av de raskeste i verden. Vekst er nesten fullstendig drevet av voksende oljeproduksjon som passerte 1,4 millioner fat per dag sent i 2005. Kontrollen over oljeindustrien ligger i Sonangol-gruppen, et konglomerat som eies av den angoliske staten. Økonomien vokste med 18 % i 2005, veksten er ventet å nå 26 % i 2006 og bli over 10 % i resten av tiåret. Sikkerheten som fredsavtalen i 2002 brakte har ført til fornyet bosetning av fire millioner forflyttede mennesker, noe som har resultert i økning i landbruksproduksjonen i stor skala. Med inntektene fra oljeeksporten har regjeringen satt i gang ambisiøse utviklingsprogram i bygging av veier og for nasjonen annen grunnleggende infrastruktur. Siden borgerkrigen tok slutt i 2002 har Angola opplevd en investeringsboom. Blant disse er mange norske oljeselskaper og selskaper som leverer til oljeindustrien. Blant norske selskaper som opererer i Angola finner man Statoil, Norsk Hydro og Det Norske Veritas. Angola er det landet utenfor Norge hvor Statoil pumper opp mest olje. Angola har en utbredt korrupsjon og ble i 2002 ranket på femdelt 124. plass i Transparency International Corruption Perception (av i alt 133 land). Norges økonomiske bistand til Angola er på 35,5 millioner kroner (2004). Demografi. Angola har tre etniske hovedgrupper, alle snakker et bantu-språk: Ovimbundu 37 %, Mbundu 25 % og Bakongo 13 %. Andre grupper er Chokwe (eller Lunda), Ganguela, Nhaneca-Humbe, Ambo, Herero og Xindunga. I tillegg utgjør "mestiçoer", angolanere av blandet europeisk og afrikansk opphav, utgjør rundt 2 % med en liten (1 %) befolkning av hvite, hovedsakelig etnisk portugisere. Portugiserne utgjør den største ikke-afrikanske befolkningen med minst 30 000, men mange innfødte angolanere kan kreve portugisisk nasjonalitet under portugisiske lover. I 1975 slo 250 000 cubanske soldater seg ned i Angola for å hjelpe MPLA-styrkene med å kjempe for dens uavhengighet. Disse cubanerne er av europeisk og asiatisk (hovedsakelig kinesisk) opphav, mens andre inkluderte dem av ren afrikansk og mulatt-opphav som hadde forfedre i Angola. Men i 1989 forlot nesten alle cubanerne landet etter en fredsavtale ble signert av Angola, Cuba og Sør-Afrika. Portugisisk er både det offisielle og dominerende språket og blir snakket i hjemmene til rundt to tredjedeler av befolkningen, inkludert cubanerne, portugisere og mestiçoer, og som et sekundært språk av mange flere. 40 % av angolanerne snakker bantu-språkene (mest utbredt av disse er ovimbunda, kimbundu og kikongo) som deres morsmål. Mange utdannede angolanere kan snakke engelsk som andre eller tredjespråk. Cubanerne snakker spansk, men nesten ingen av deres etterkommere snakker det. Den store majoriteten av innbyggerne er av bantu-opphav med noe blanding i Kongo-distriktet. I sørøst finnes det forskjellige stammer av buskmenn. De mest kjente av bantu-stammene er ba-kongo (ba-fiot) som hovedsakelig holder til i nord, og abunda (mbunda, ba-bundo) som okkuperer den sentrale delen av landet som tar sitt navn fra ngola-stammen til abunda. En annen av disse stammene, bangala, som lever på den vestre breddeb av øvre kwango, må ikke forveksles med bangala i midten av Kongo. I abunda finnes det betydelig portugisisk blod. Ba-lunda bor i Lunda-distriktet. Langs øvre Kunene og i andre distrikter av platået bor det boere. Boerbefolkningen er på rundt 2000. I kystlandsbyene er majoriteten av de hvite innbyggerne portugisere. Katolisismen forblir den dominerende religionen, selv om et økende antall kirker skaffer seg flere tilhengere, særlig evangelisme. Innfødte religioner er fremdeles nokså viktige i Angola. Kultur. Den mest berømte angolanske folkesangen er Kumbaya (Vær meg nær, O Gud). Men dens opphav i Angola er omstridt blant lingvister som antar at den oppstod i Gullah, et blandingsspråk fra kysten av Sør-Carolina/Georgia. Dersom dette er korrekt, så må sangen ha blitt eksportert til Angola, mest sannsynlig av amerikanske misjonærer, og så gjenoppdaget der på et senere tidspunkt. Angola og Norge. De diplomatiske forbindelsene mellom Angola og Norge ble opprettet i 1977. Norge har idag en ambassade i hovedstaden Luanda, ambassadør er John Vea. Norsk samarbeid med Angola konsentrerer seg til følgende områder: Energi, utdannelse, godt styresett samt menneskerettigheter. Norge samarbeider med statlige angolanske institusjoner (innen fiskeri, energi samt petroleum), FN-organisasjoner, nasjonale frivillige organisasjoner og norske organisasjoner. Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp er virksomme i Angola. Det foregår mye samhandel mellom Angola og Norge, særlig innen oljenæringen. Flere norske selskaper innen oljeindustrien er representert i Angola. Algerie. Den demokratiske folkerepublikken Algerie (fransk: L’Algérie; arabisk: الجزائر; tamazight: Dzayer; offisielt (fransk): la République algérienne démocratique et populaire) er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika mellom Middelhavet, Sahara og Atlanterhavet som betegnes som Maghreb. Geografi. Algerie har tre distinkte landskapstyper: kyst, fjell og ørken. De fruktbare kystområdene i nord har et typisk middelhavsklima med solrike og varme somre, og kjølige, regnfulle vintre. Kystlinjen er klipperik og har få naturlige havner. Platået Chott og den delen av Atlasfjellene som ligger i Sahara har mer ekstremt kontinentalklima med varme somre og kaldere vintre. Her kan det være frost og snø om vinteren og nettene kan være kalde, mens dagen er forholdsvis varm. Like sør for Atlasfjellene ligger et smalt belte med steppelandskap. Biskra, som ligger her, har en årlig nedbørnormal på I landet sør for Atlasfjellene ligger Sahara med svært tørt klima og stekende varme. Den tørre og varme sciroccovinden fra sør kan i perioder føre saharavarmen nordover. Sahara er praktisk talt helt tørr. Det kan regne nå og da, men mengdene er så små og uregelmessige at det ikke fanges opp i klimastatistikk. I det sørøstlige Algerie stiger fjellet Hoggar opp til nesten Algeries miljøproblem omfatter jorderosjon, forurenset avløpsvann, forurensning fra oljeraffineri og mangel på ferskvann. All elektrisitet produseres med fossilt brennstoff. Næringsliv. Petroleumsindustrien er den viktigste næringsveien i Algerie og står for 30 % av bruttonasjonalproduktet og over 95 % av eksportinntektene. Landet har verdens fjortende største reserver av olje. Algerie har også verdens åttende største naturgass-reserver og er verdens fjerde største eksportør av naturgass. Andre naturressurser er jernmalm, fosfat, uran, bly og sink. Regjeringen prøver å få investeringer i andre bransjer. Landet har problemer med høy arbeidsløshet og lav levestandard. Demografi. En betydelig andel av innbyggerne i Algerie er av berbisk opphav. Det finnes ingen offisielle tall på antallet da landets lover forbyr folketelling basert på etniske, religiøse eller lingvistiske kriterier. Gjennomsnittsalderen er 22,5 år (2002), mens middellevealderen er 70,5 år (2003). Innbyggerne snakker arabisk, berbisk og fransk. 30 % av den voksne befolkningen er analfabeter. (2003) Sunni-islam er offentlig religion og har oppslutning fra 99 % av innbyggerne; de øvrige er kristne og jøder. Historie. Algeries nyere historie starter i 1830 med Frankrikes kolonisering av området. Provinser. Algerie er inndelt i 48 provinser ("wilayah"). Alle provinsene har samme navn som deres Administrasjonssenter. Astrid Lindgren. Dalagatan 46 i Stockholm. Astrid Lindgrens hjem fra 1941 Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson, den 14. november 1907 i Vimmerby i Sverige, død 28. januar 2002 i Stockholm) var en svensk forfatter som er blitt kjent verden over mest for sine barnefortellinger som også mange voksne har hatt glede av å lese. Livsløp og familieliv. Astrid Lindgren vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Småland, som foreldrene, Samuel August Ericsson (1875–1969) og Hanna Jonsson Ericsson (1879–1961), forpaktet. Astrid Lindgren var deres andre barn, i en søskenflokk på fire; den eldre broren Gunnar (1906–1974) og småsøstrene Stina (1911–2002, gift Hergin) og Ingegerd (1916–1997, gift Lindström). Da hun var 18 år og journalistlærling i lokalavisen «Vimmerbytidningen» ble hun gravid. Faren til barnet, som var sjefredaktør i avisen, ville gifte seg med henne. Hun avslo og flyttet til Stockholm. Sønnen med navnet Lars («Lasse») ble født 4. desember 1926 på Rigshospitalet i København. Han døde i 1986. Hun hadde fått hjelp av en advokat til ordne formalitetene, og dette var det eneste sykehuset i Skandinavia som tok imot fødende uten å gi opplysninger til offentlige instanser, og hvor hun således slapp å oppgi barnefarens navn. Han bodde i fosterhjem her de første årene før hun hentet ham hjem til Stockholm i 1929, etter hans fostermor var blitt syk. I mellomtiden sparte hun sin beskjedne kontordamelønn og besøkte ham så ofte hun kunne. I begynnelsen bodde de sammen på rommet hun leide, og siden det ikke fantes barnehager eller dagmammaer var det hybelvertinnen som passet ham på dagtid. Våren etter ble han plassert hos foreldrene hjemme på Näs. I Stockholm tok hun sekretærutdannelse, fikk arbeid som kontorist og stenograf og bodde der resten av sitt liv. I 1928 begynte hun som sekretær i "Motormännens Riksförbund" og møtte her sin tilkommende ektemann, Sture Lindgren (1898–1952), som var forbundets kontorsjef. De giftet seg i april 1931 og hun tok hans etternavn. De flyttet inn i toroms leilighet i Vulcanusgatan, og de hentet Lars tilbake til Stockholm. De fikk datteren Karin den 21. mai 1934. Lindgren sluttet da å arbeide ute, og var hjemme med barna frem til 1937. I 1941 flyttet familien til leilighet i Dalagatan 46 i Vasastaden hvor de hadde utsikt over Vasaparken. I tråd med sitt ujålete og uhøytidelige vesen bodde hun hele resten av sitt liv i denne nøkterne treromsleiligheten. Karin giftet seg i 1958 med Carl-Olof og har etternavnet Nyman. Sønnen Lars var da allerede gift, og Lindgren måtte venne seg til å leve alene. Tilsammen fikk Lindgren syv barnebarn, og seks av dem er Mats Lindgren, Annika Lindgren, Anders Lindgren, Carl Johan Nyman, Olle Nyman og Nils Nyman. Arbeidsliv. Parallelt med sitt store forfatterskap arbeidet hun fra hun var 40 år og 25 år fremover i tid som forlagsredaktør i forlaget Rabén & Sjögren som ga ut alle hennes bøker. Hennes voksne liv og arbeidsliv utenom forfatterskapet kjenner vi lite til, da hun hegnet sterkt rundt sin private person. Forfatterskapet. Lindgren har beskrevet sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun har skrevet et vakkert portrett av foreldrene, som giftet seg av kjærlighet og hadde et fint samliv, i tillegg til at det var foreldre som var der for barna og lot dem få fritt spillerom. Kjærlighetshistorien deres har hun skrevet om i "Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult", som utkom i 1976. Fra hun var fem år leste hun selv, og hun leste alt hun kom over. Mye av hennes forfatterskap preges av hennes oppvekst i Småland på begynnelsen av 1900-tallet. Det er herifra hun henter naturen og miljøet til de fleste bøkene sine. Hennes egen trygge barndom er en nøkkel til hennes liv og gjerning. Da hun var 13 år fikk hun publisert en stil i lokalavisen hun senere fikk jobb i. På 1930-tallet skrev hun to fortellinger for magasinet «Landsbygdens jul», og hver kveld fortalte hun eventyr for barna sine. Selve forfatterskapet begynte med historien om «Pippi Langstrømpe» og varte helt til den siste boka om «Ronja Røverdatter», som kom da Lindgren var 74 år gammel. Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, 7 år, lå syk med lungebetennelse og ba sin mamma fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Lindgren begynte å fortelle, og historiene vokste men det drøyde før de ble skrevet ned. Det var først tre år senere, da Astrid Lindgren hadde vrikket foten at hun skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag. I 1944 utkom hennes første bok "Britt-Mari lättar sitt hjärte", som hun fikk andreplass i en barnebokkonkurranse for. Året etter vant hun med et manuskript om Pippi Langstrømpe, som hun tidligere, i en annen versjon, hadde fått i retur fra et forlag. Pippi Langstrømpe ble starten på en ny epoke i barnebokverden, og hun kom til å bli et symbol på det frie mennesket som trosser konvensjoner og autoriteter og befrir barnet og barnelitteraturen for tung moralisme. Da Lindgren debuterte som forfatter, var hun inne i en periode med sykdom, engstelse og bekymring for familien. Spesielt høsten 1944 hadde vært svært byrdefull, og hun hadde begynt å skrive spontant og med stor glede. Skrivingen ble en flukt fra virkeligheten og en terapi når bekymringene satte inn og hun kom styrket ut. "Da jeg skrev, var jeg utilgjengelig for alle sorger." Hun har skrevet både idylliske fortellinger, detektivfortellinger og bøker om ensomme barn, for barn. I tillegg har Lindgren skrevet essays og bøker for voksne, bildebøker, sangtekster og film- og teatermanus. Om lag 40 filmer er basert på hennes bøker. Ifølge Jo Tenfjord lo hun alltid av de som ville psykologisere bøkene hennes. Dersom noen var pretensiøse på hennes vegne og stilte spørsmål hun syns var uvesentlige, kunne hun plutselig spørre på smålandsk dialekt: «Hvor mye koster en vanlig brun hest?» Hun beholdt barnet i seg hele livet, er det sagt. Selv sa hun at hun alltid hadde «en sorts lekfullhet inför livet». Hun mente at barn hadde en særskilt humor, og at den må finnes i bøker for barn. Likedan mente hun at barn måtte få vite om sorg, ondskap og død. Det finnes i verden, og barn må forholde seg til det. Spesielt i historien om Brødrene Løvehjerte skriver hun om døden. "Jag vill skriva för en läsekrets som skapar mirakel." "Barn skapar mirakel när de läser." Oversettelser. Bøkene hennes er blitt oversatt til nærmere 90 språk i 100 land og solgt over 100 millioner bøker. Pippi Langstrømpe var den første av Lindgrens bøker som ble oversatt til tysk. Da hadde den allerede blitt refusert av fem tyske forlag før et nystartet forlag i 1949 våget seg på å utgi boken. Lindgren forble trofast til dette forlaget, som blant annet takket være dette har blitt et av Tysklands største bokforlag. Den franske oversettelsen av Pippi kom i 1951 og var strengt sensurert for det som ble ansett å være anarkisme og provokasjoner. Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe kom på fransk først i 1995 – over 40 år senere! Politisk engasjement. Astrid Lindgren var meget politisk engasjert, og de siste 30 årene av sitt liv ytret hun seg ofte i samfunnsdebattene. Hun engasjerte seg mot svensk medlemskap i EU, hun forsvarte husdyr og engasjerte seg i miljøverndebatten. Hennes eventyr «Pomperipossa i Monismanien», som ble trykket i avisen «Expressen», innledet et skatteopprør i Sverige, noe som sies direkte eller indirekte ledet til regjeringen Palmes fall valghøsten 1976. Det var sosialdemokratenes første tap av regjeringsmakt på 44 år. Eventyret skrev hun etter hun hadde oppdaget at hun hadde betalt 102 % i skatt. Finansminister Gunnar Sträng svarte at forfatteren hadde regnet feil. «"Det var oförsiktigt. Astrid bara stal hans replik: berätta sagor hade Gunnar Sträng alltid varit duktig på, men räkna hade han inte lärt sig, det vore bättre att de bytte jobb."». Senere måtte Sträng medgi at Lindgren hadde regnet riktig. Sosialdemokratene fikk imidlertid tilbake hennes støtte noen år seinere da statsminister Ingvar Carlsson svarte henne, og Sverige, med en ny dyrevernlov i 1988. Loven fikk navnet "Lex Lindgren", men hun selv omtalte loven som «fisig», da den ikke holdt det den lovet. Hennes engasjement var allikevel med på å åpne øynene til forbrukerne for dyrerettsspørsmål i en høyere grad. I forbindelse med at Lindgren ble tildelt de tyske bokhandlernes fredspris i 1978 skrev hun talen "Aldri vold!". Etter å ha lest den ville ikke arrangørene at hun skulle fremføre talen, siden hun i denne sammenliknet vold i hjemmet med vold i verden, noe de mente ville opprøre det tyske publikumet. Lindgren selv mente at dersom man ga prisen til en barnebokforfatter måtte en regne med at hun kom til å ta utgangspunkt i barnerommet, og om hun ikke fikk holde talen ville hun unnlate å komme. Hun holdt talen og den ble trykket i store opplag og fikk gjennomslagskraft. Året etter fikk Sverige en lov mot barnemishandling. Før folkeavstemmingen i 1980 tok Lindgren en klar stilling mot kjernekraft. Gjennom hele livet var hun først og fremst brennende engasjert i barns rettigheter. Margareta Strømstedt skriver flere steder i biografien (se eget avsnitt) at det plaget henne svært at hun ikke kunne ta seg så mye av sønnen de første årene. Det kan være en av grunnene til at hun engasjerte seg så sterkt til barns forsvar på en rekke områder, ikke minst gjennom sine bøker. Lindgrens eget svar på hvorfor hun skrev barnebøker, var at hun «skrev for barnet i seg selv». Lindgren var medlem av foreningen Kulturfront. Lindgren donerte mye av sin rikdom til formål hun trodde på. Ett av dem var å gi penger til forfattere som ble forfulgt i hjemlandet sitt. Begravelsen. Astrid Lindgren døde 28. januar 2002, etter et kort tids sykeleie på grunn av en virusinfeksjon. Hun døde i leiligheten sin. Lindgren hadde allerede i 1988 avtalt med en kvinnelig prest at hun skulle forrette i begravelsen hennes. Hun ble begravet på kvinnedagen 8. mars 2002 fra Storkyrkan i Stockholm. Oppkalt etter Astrid Lindgren. Astrid Lindgren på tysk frimerke Priser. Lindgren har fått et stort antall svenske og internasjonale litterære utmerkelser, og hun ble hedersdoktor ved Linköpings universitet i 2000. I flere år før hennes død gikk debatten der mange mente at Lindgren burde få Nobelprisen i litteratur. August Strindberg. August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14. mai 1912) var en svensk forfatter, dramatiker og maler. Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker, han regnes også som en av grunnleggerne av det moderne teater. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur. Strindberg var svært produktiv og banebrytende innen flere genre, generelt ansees han som en nyskaper innen det svenske språket. Biografi. Johan August Strindberg ble født i Sundhetskollegiets hus på Riddarholmen i Stockholm den 22. januar 1849, han var det tredje av åtte barn i farens første ekteskap. I 1851 flyttet familien til Klarakvarteren og i 1856 til Norrtullsgatan 14. Strindbergs far Carl Oscar Strindberg var dampbåtkommisjonær og dermed ansvarlig for godstrafikken på Mälaren og Göta kanal. Strindbergs tante Lisette Strindberg var gift med dambåtpioneren Samuel Owen. Moren Eleonora Ulrika Norling var en enkel og religiøs forhenværende serveringsdame som hadde arbeidet som husholderske på Liljeholmens vertshus. Før giftermålet arbeidet hun som husholderske for Carl Oscar, men hjemmet var ikke så proletært som Strindberg ville få det å fremstå som. Carl Oscar giftet seg med henne i 1847. Hennes fromhet hadde sterk påvirkning på sønnen. August Strindberg var et stille og rolig barn. Faren var streng og Strindberg vokste opp i et hjem som var preget av disiplin, gudfryktighet og kulturell interesse. Under barndommen henga han seg til lesing, naturvitenskaplige studier og plantedyrking. I 1856 begynte han på Klara skola. Den 30. desember 1861 skrev Strindberg et brev om vennen Flodcrantz som gikk gjennom isen på Brunnsviken og døde. Natten mellom 19. og 20. mars 1862 døde moren og Strindberg skrev et brev om det til sin bror Oscar den 22. mars. Strindbergs hadde et dårlig forhold til sin far og det ble enda dårligere etter morens død. Året etter giftet faren seg med den tretti år yngre Emilia Charlotta Peterson som var familiens 22 år gamle husholderske og som Strindberg kom til å avsky. Strindberg tok studentexamen ved Stockholms lyceum i 1867. Etter avsluttet skolegang begynte han på Uppsala universitet men sluttet etter bare en halv termin ettersom han vantrivdes og hadde pengemangel. Deretter forsørget han seg en tid som folkeskolelærer og privatlærer samtidig som han studerte medisin. Han forsøkte så å bli skuespiller og ble statist ved Dramatiska teatern, men bestemte seg i 1870 for å vende tilbake til Uppsala universitet, og det var under studietiden der som Strindberg begynte sitt forfatterskap. En akademisk karriere ble forhindret gjennom hans evne å alltid si imot og krangle med lærerne og han avsluttet studiene uten å ta eksamen. Hans forfattertalent ble ansett som lovende og ble bemerket av kong Karl XV som ga han et stipendium i 1871 for videre universitetsstudier. I novellesamlingen "Från Fjärdingen och Svartbäcken" (1877) skildrer han minnene fra Uppsala satirisk og pessimistisk. Etter to år tvang Strindbergs økonomiske situasjon han imidlertid å avbryte studiene og vende tilbake til Stockholm, noe hans far var svært misfornøyd med. Han begynte å skrive kunstkritikk i flere aviser. I 1874 arbeidet han som journalist ved "Dagens Nyheter" og samme år fikk han ansettelse som amanuensis ved Kungliga biblioteket, han spesialiserte seg på det kinesiske språket og fikk anseelse som sinolog, ved biblioteket skaffet han seg også gode kunnskaper i kulturhistorie og litteratur. Stillingen ved Kungliga biblioteket kom til å vare frem til 1882. Faren hadde bestemt seg for at favoritsønnen Oscar skulle arve hele firmaet og etter en krangel i 1876 traff Strindberg aldri mer sin far. Som ung møtte Strindberg finlandssvenske Siri von Essen, født 1850 i Jakob og Johannes forsamling. Hun var gift, men August bestemte seg for å vinne hennes hjerte. Han lurte henne til å tro at han ikke kunne få barn, men snart ble hun gravid. Hun forlot da sin mann (som også var utro) og giftet seg i 1877 med Strindberg. Siri drømte om en karriere som skuespiller, noe som ble mulig med ekteskapet med Strindberg. De innså snart at barnet ville bli en belastning og overgav det, men barnet døde etter tre dager. De fikk senere en datter som de beholdt, Karin (født 1880 i Hedvig Eleonora), deretter datteren Greta (født 9. juni 1881 dito) og i 1884 ble sønnen Hans født i Lausanne, Sveits. Gjennombrudd. Teaterstykket "Mäster Olof", påbegynt i 1872, var et gjennombrudd i svensk drama. Den ble innsendt til en konkurranse arrangert av Svenska akademien men de likte den ikke, den ble så innlevert til Kungliga teaterns direksjon men ble heller ikke der godtatt som den var, Strindberg fikk en oppfordring om å endre stykket og komme tilbake med det. Han endret og kom tilbake fem ganger men stykket ble igjen refusert, Strindberg fikk beskjed at det var nihilistisk og inneholdt blasmefi. Fem års arbeid var bortkastet og den unge forfatteren var nedbrutt. Stykket ble ikke satt opp før 1881 på Nya teatern. Strindbergs gjennombrudd kom i 1879 med utgivelsen av "Röda rummet" som skildrer hans bohemtid i Stockholm og boken gjorde Strindberg til en omtalt forfatter, med denne roman bryter Naturalismen inn i Sverige og boken var gjennombruddsverket for 1880-tallet. Under de følgende årene skrev han det historiske verket "Svenska folket i helg och söcken", samt romanen "Det nya riket, satiriska skildringar från attentatens och jubelfesternas tidevarv", som er et av hans mest infame verk der han gjør narr av «det officiella Sverige» i ulike situasjoner: de langtrukne debattene i riddarhuset om gjennomføringen av representationsreformen, den oppskrudde feststemningen ved allskens innvielser av jernbaner, som alltid obligatorisk kulminerte med at kongen hevet sitt glass for den nye jernbanestasjonen, I kapitlet "Våra idealister" og "Om den offentliga lögnen, kanoniseringar och festtal" pekte Strindberg ut menn innen det offentlige livet ut og dikteren diktet om deres lyter og laster, noe som førte til skandale. Disse verk kritiserte stort sett alle samfunnsinstitusjoner. Manga av de som skrev faktabøker oppfattet også det som feil at en skjønnlitterær forfatter gav seg inn i genren. Strindberg ble så omdiskutert og kritisert at han så seg tvunget å forlate Sverige. Med sin hustru Siri von Essen (som var skuffet over å forlate landet og teateret) og sine barn sluttet ekteparet Strindberg seg i september 1883 til den skandinaviske kunstnerkolonien i Grez, men bare noen uker senere flyttet de til Paris og senere til Ouchy ved Genèvesjön rett sør for Lausanne i Sveits. I 1884 skrev Strindberg i et brev fra Sveits til sin bror Axel Strindberg: «Det luktar rutten skit af Sverge ända hit ner ibland, men det skall väl ge sig!» Under utlandsoppholdet fortsatte Strindberg å skrive og publisere selvbiografiske romaner som "Giftas", "Tjänstekvinnans son" og "En dåres försvarstal", skuespill som "Fadren" og "Fröken Julie", samt samfunnskritiske romaner som "Utopier i verkligheten". Første delen av novellesamlingen "Giftas" ledet til tiltale for blasfemi; rettssaken benevnes vanligvis som "Giftas-prosessen". Strindberg ble frikjent men striden rundt boken ble en stor psykisk belastning og han mente etter dette at han ble forfulgt. Etter frifinnelsen kritiserte han Svenska akademien som ble stiftet av Gustav III og som han anså besto av amatører. Svenska akademiens faste sekretær Carl David af Wirsén var kritiker av Strindberg. Strindberg ville også hevnes på Oscar II og kongehuset som hadde hatt en ledende rolle i Giftasprosessen. Kongen ville at Strindbergs verk skulle forbys. Strindberg ble utenlands til 1889. Under den tiden hadde hans ekteskap blitt stadig dårligere, hvilket uten tvil fikk betydning for utformingen av kvinneportrettene i hans litterære arbeid. Strindberg tilbrakte mange sommere på Kymmendö i Stockholms skärgård og skrev mye om skjærgårdboernes liv: "Hemsöborna" 1887, en av hans letteste romaner som ble skrevet i bayerske Lindau, Tyskland under en dyp krise, i et brev fra 1887 nevner han dette: «Men jag kände, att något var brustet i mig och fattas snart af den öfvertygelsen att jag var sinnessjuk. Ser min omgifning, mina vänner behandla mig som en dåre eller ett sjukt barn.», "Skärkarlsliv" 1888 og övermänniskoromanen "I havsbandet" 1890. Motiv fra skjærgården forekommer i mange av de malerier Strindberg gjorde – symbolladede verk i impresjonistisk stil. Etter at Strindberg hadde skrevet den utleverende romanen "Hemsöborna" fikk han ikke komme tilbake til Kymmendö. Infernokrisen. a> på Grönegatan 8. Strindberg bodde egentlig i det gårdshuset som hører til eiendommen, men minneplaketten er plassert på hovedbygningen. Senere bodde han på Grönegatan 14. August og Siri Strindberg skilte seg i 1891. August Strindberg hadde først elsket henne dypt men følelsene hadde gått over i brennende hat. Oppbruddet førte til en krise for dikteren. Strindberg flyttet til Berlin, der han omgikk blant andre Edvard Munch, Stanisław Przybyszewski og Adolf Paul på vinstuen Zum schwarzen Ferkel (det svarte svinet). Ola Hanssons hustru Laura Marholm satte igang med ett fremgangsrikt forsøk med å få Strindberg kjent i Tyskland. Det ledet til at Strindberg trodde at Marholm hadde tatt hand om han for å få han inn på asyl og at hun hadde stjålet hans brev for å anvende de mot han. I et brev til Adolf Paul i 1894 skriver han om Marholm: «Med fru Mara käbblar man ej, man flår henne lefvande från fotsulan opp till örmandlarne och stoppar huden i halsen så hon qväfs -- vid gynnsamt tillfälle.» Under det korte ekteskapet (1893-1897) med den østerrikske journalisten Frida Uhl, som han fikk datteren Kerstin med, ble Strindberg rammet av en psykisk krise. Symptombildet har gjort av forskere på området har bedømt at det kan ha vært om en paranoid psykose.) Denne periode, fra august 1894 og til slutten av 1896, har blitt kalt for «Infernokrisen» og ble beskrevet i den delvis selvbiografiske "Inferno", som ble skrevet på fransk for et publikum som var intressert av det okkulte og handler om hans religiøse og psykiske krise i Paris og Østerrike, "Legender" og "Till Damaskus". Mellom 1893 og 1896 bodde han av og til i byene Dornach, hvor Frida Uhls besteforeldre bodde, i Saxen og i Klam, alle i Oberösterreich. To år senere vendte han tilbake for å treffe sin datter Kerstin og bodde da i Klam och Saxen. Han fikk sine visjoner om helvetet på jordene i Saxen i ravinelandskapet Klamschlucht. Byens innbyggere kalte ham «ein Spinner», en narr. I byen finnes et Strindbergsmuseum. Schluchtweg minnet ham om inngangen til Dantes "Inferno" i "Divina Commedia", og det ½tyrkerhodet» som er omtalt i Strindbergs "Inferno" i kapitelet «Swedenborg» fant han ved inngangen till Schluchtweg i Saxen. Under "Infernokrisen" bodde Strindberg hos sin vän doktor Anders Eliasson på Lilla Norregatan 9 i Ystad för att sköta sin hälsa, i ett hus som numera inrymmer Ystads Allehandas kontor. Från detta hus hämtade Strindberg inspiration till "Inferno". Strindberg besökte Eliasson 12/6 till mitten av juli 1895, han var på sjukhuset i Ystad för att händerna hade blivit sönderfrätta av alkemin. Strindberg bodde 1896 på Hotel Orfila, döpt efter kemisten Mathieu Orfila, i Paris och det var här han fick sitt psykosgenombrott, han trodde sig vara förföljd av en konstförfalskarliga och hörde knackningar i väggarna. Hotellet påminde honom om ett kloster. Strindberg träffade också en tysk målare som han trodde var en dubbelgångare till den året innan mystiskt försvunne helbrägdagöraren Francis Schlatter. Strindberg blev rädd och flydde Paris i panik till goda vänner i Dieppe. Han skrev ett brev om upplevelsen: "Hvad det är vet jag ej! Men att jag är utsatt för något det är visst, ty samma hostningssignaler och knackningar som i Orfila upprepas här. Är det Polacken med sin gasapparat eller är det elektriska ingeniörer med ackumulatorer och reflektorer?... Ser Ni nu att jag icke har mani utan är förföljd..." Polacken var Stanisław Przybyszewski som Strindberg trodde var ute efter hans liv. Strindberg trodde att han var förföljd och att Przybyszewski och hans fru Dagny Juel hade kommit till Paris för att mörda honom. 30/7-28/8 1896 kom Strindberg på återbesök hos Anders Eliasson. Eliassons kringbyggda gård omgestaltade han i "Inferno" till ett kloster. De "bengaliska rosor" som Strindberg skrev om i kapitlet "Helvetet" finns fortfarande kvar utanför huset i Ystad. Efter besöket flyttade Strindberg till Lund där han via Bengt Lidforss fick kontakt med poeten Emil Kléen, en av de få vänner som Strindberg inte hann bli ovän med. Det var i Lund han skrev "Inferno". Strindbergs syster Elisabeth Strindberg blev 1898 intagen på Nyköpings hospital, hon led av depression och förföljelsemani och dog på Uppsala hospital 1904. Strindberg baserade rollfiguren Eleonora i dramat "Påsk" på henne. Från mitten av 1890-talet började Strindbergs försök med vetenskapliga och alkemiska experiment, bland annat ville han skapa guld. En ny inriktning skedde vid denna period i Strindbergs författarskap: från anarkism, realism och naturalism till mystik, symbolism och ockultism. Familie. Han var i årene 1877–1891 gift med den finlandssvenske adelskvinnen Siri von Essen som han også fikk datteren Karin Smirnov med. I årene 1893–1897 med Frida Uhl og i årene 1901–1904 med Harriet Bosse som han fikk datteren Anne-Marie med. Det er hevdet at han også har hatt relasjoner til Dagny Juel. Albert Ayler. Albert Ayler (født 13. juli 1936, død 5. november 1970) var en amerikansk jazzsaxofonist. Han ble født i Cleveland Heights, Ohio og døde ved selvmord i New York da han hoppet i East River. Arne Garborg. a> var Garborgs barndomshjem på Jæren og er i dag museum. Arne Garborg (født "Aadne Eivindsson Garborg" 25. januar 1851, død 14. januar 1924) var en norsk forfatter og intellektuell, som skrev mest på landsmål (nynorsk). Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målarbeid for å videreutvikle det norske skriftspråket som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for. Liv og diktning. Han var fra gården Garborg, ca 5 km vest fra tettstedet Undheim i Time kommune på Jæren i Rogaland fylke. Her vokste han opp sammen med foreldre og åtte søsken. Selv om det var som forfatter han ble kjent, var det som bladmann han skaffet levebrød. Han grunnla i 1872 avisa Tvedestrandsposten, i 1877 avisa Fedraheimen, der han var redaktør frem til 1892. På 1880-tallet var han også journalist i Dagbladet. I 1894 grunnla han sammen med Rasmus Steinsvik avisa Den 17de Mai. Avisa skifta i 1935 navn til Norsk Tidend. Mellom 1908 og 1916 var han involvert i utgivelsen av det georgistiske tidsskriftet Retfærd. I 1899 la han fram språknormen "midlandsnormalen" sammen med Rasmus Flo. Garborg benyttet denne rettskrivingen fra da av, og da hans "Skriftir i samling" kom ut var alle verkene omskrevne etter denne normen. Romanene hans er dyptloddende og gripende, essayene hans er klare og skarpsynte, og han slo seg aldri til ro i en posisjon. Han arbeidet med emner som religionen i moderne tid, forskjellene mellom lokal og nasjonal identitet og det europeiske, hvordan folk faktisk kan få politisk påvirkning og makt. Garborg deltok i sedelighetsdebatten, blant annet gjennom sine mange artikler i Dagbladet, og hans roman «Mannfolk» (1886) som gjorde at Garborg mistet sin jobb i Riksrevisjonen. Garborg var særs kritisk til de radikale beskrivelser i Henrik Ibsens «Gjengangere». I målsaken var Garborg i opposisjon til Bjørnstjerne Bjørnson, og mistet antakeligvis derfor muligheten til å bli redaktør i Dagbladet. Han ble gift med Hulda, født Bergersen i 1887, året etter fikk de sønnen Arne Olaus Fjørtoft Garborg. Fra 1897 bodde de på Labråten i den såkalte «Kunstnerdalen» i Asker. På Jæren, 0,5 km sørøst for Undheim sentrum, fikk Garborg i 1899 bygget en sommerbolig/skrivestue, et jærhus i Knudaheio. Abuja. Abuja er offisiell hovedstad i Nigeria og har vært det siden 12. desember 1991. Byen ble planlagt fra grunnen av og bygget på 1980-tallet. Det bor 776 298 (2006) mennesker i byen. Byen ble valgt som hovedstad fordi den har en mer sentral beliggenhet enn det den forrige hovedstaden Lagos hadde. Abuja ligger 360 meter over havet, og derfor har byen et kjøligere klima enn den ville hatt dersom den lå i lavlandet. Byen ble grunnlagt i 1828. Transport. Flyplassen Nnamdi Azikiwe internasjonale lufthavn ligger i Abuja. Den er oppkalt etter Nigerias første president Nnamdi Azikiwe. Flyplassen har både nasjonale og internasjonale terminaler. Veikonstruksjonen går veldig langsomt i Abuja, siden det kinesiske firmaet CGC, som er ansvarlig for veibyggingen, bruker menneskelig arbeidskraft istedenfor spesialisert maskineri. Eksterne lenker. * Anarkisme. Bokstaven A i en ring er et sentralt symbol for anarksimen. Anarkisme (fra gresk "ἀν" ("an"), «uten» og "ἄρχειν" ("arkhin"), «å herske» og "ισμός" ("ismos") (fra stammen "-ιζειν"), «uten herskere») er en politisk og filosofisk bevegelse som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på horisontal (eller flat) organisering. Et godt eksempel på dette er samvirkebevegelsen. I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra, er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på desentralisering og som er organisert nedenfra av små selvstyrte enheter. Noen av de første som kalte seg anarkister her i landet, var Arne Garborg og Ivar Mortenson-Egnund. De drev det radikale målbladet Fedraheimen som kom ut 1877-91. Etterhvert ble bladet mer og mer anarkistisk orientert, og helt på slutten hadde det fått undertittelen "Anarkistisk-Kommunistisk Organ". En annen anarkistisk forfatter fra samme tidsepoke var Hans Jæger, som i 1906 ga ut bokverket «Anarkiets bibel». I nyere tid har Jens Bjørneboe vært en fremtredende talsmann for anarkisme. Ulike retninger. Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet og måter å organisere det på. Felles for dem alle er at de er for stor personlig frihet, de hyller individets autonomi, dets selvbestemmelse og selvrealisering. Med unntak av anarkokapitalismen definerer de fleste retningene «kapitalismen» som frihetens fiende. "«Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet»" (Mikhail Bakunin). Anarkisme blir derfor også gjerne omtalt som «sosial individualisme», «venstre-libertarianisme» eller «frihetlig sosialisme». Autoriteter og eksperter. Det som er felles for all anarkisme er motstanden, eller skepsisen, til autoriteter. I vanlig språkbruk betyr autoritet, i tillegg til en som fatter andres beslutninger, også sakkunnskap eller kompetanse. I anarkistisk språkbruk er det et skarpt skille mellom ekspertkompetanse og beslutningskompetanse. Ekspertenes kompetanse dreier seg om utredninger og forslag. Beslutningsretten ligger hos de som er vesentlig og konkret berørt av beslutningene. En tannlege har for eksempel kunnskap om tenner, og vil kunne gi en person råd om rotfylling, men det er helt opp til den enkelte å avgjøre om hun/han skal rotfylle. Staten og kapitalismen. Anarkismen forfekter et klasseløst og statsløst samfunn, der alle bidrar etter beste evne og får etter behov. Dette er også et viktig prinsipp i marxismen. Til forskjell fra marxister ønsker anarkister ikke å gå gjennom en periode med statsstyrt sosialisme for å skape et bedre samfunn. Begrunnelsen er at anarkister fornekter formynderideen; at noen enkeltindivider, klasser eller partier har rett til å bestemme over andre mennesker. Anarkismen viderefører dermed også filosofien fra opplysningstiden om at all makt korrumperer, og at «absolutt makt korrumperer absolutt» (Lord Acton). «Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige Russlands trone eller gi ham eneveldig makt... I løpet av et år er han blitt verre enn tsaren selv» (Mikhail Bakunin). Staten bygger, ifølge anarkismen, på økonomisk ulikhet, autoritetstro og lederprinsipper. Statsbegrepet er ikke utelukkende det vi forstår med "statsmakten", altså en nasjonal overbygning (regjering), men en spesiell type organisering av samfunnet – hierarki. I stedet for kun å være antistatlig er anarkismen derfor primært en bevegelse mot nettopp hierarki, da dette er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoritet. Siden staten er den «høyeste» form for hierarki, er anarkister per definisjon antistatlige. Dette innebærer at alle anarkister er mot alle former for hierarkiske organisasjoner, det være seg i en bedrift, en organisasjon eller en kommune. På denne bakgrunn er anarkister flest heller ikke tilhengerer av politisk virksomhet i tradisjonell betydning, enten det gjelder å kjempe for makt innenfor staten (demokratisk sosialisme, sosialdemokrati, sosialliberalisme) eller skape en ny stat (marxisme/kommunisme). Staten må heller ikke forveksles med "samfunnet" eller et geografisk område. De som gjør det tror ofte at anarkister er mot alle sosiale bånd, alle typer kollektivt arbeid og alle former for offentlig virksomhet. Slik anarkismen er beskrevet ovenfor, er dette ikke tilfelle. Staten kjennetegnes også av en beslutningsstruktur, og av institusjoner, som definerer sin egen og andres makt. Til dette bruker ledelsen maktmidler de selv har monopol på. Dette innebærer at også en privat bedrift med en hierarkisk beslutningsstruktur har en statlig organisasjonsform. Anarkistene er også mot skillet mellom eiere og eiendomsløse. Dette er også hovedbegrunnelsen for at de aller fleste anarkister er imot et klassisk kapitalistisk system. Eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene forutsetter et lite mindretall av eiendomsbesittere og et stort flertall av eiendomsløse. De siste er avhengige av det eiendomsbesittende mindretall for å få arbeid og midler til livets opprettholdelse. De er lønnsarbeidere, og merverdien de skaper kontrolleres av eiendomsbesitterne, og ikke av dem selv. Privat eiendom er på mange måter som en privat type stat. Eieren bestemmer hva som skal skje innen for det området hun/han eier, og utøver derfor et maktmonopol over det. Det som kjennetegner kapitalismen er, ifølge anarkismen, produksjon for profitt (penger skal bli til mer penger) og ikke for folks behov. Anarkistene har som et mål å fjerne den private eiendomsrett til produksjons- og distribusjonsmidlene – i hvert fall til de midler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft. Nettopp dette er grunntanken i mutualismen og dermed også i samvirkebevegelsen. Det karakteristiske ved eiendom er «herredømme over andre», altså en eller annen form for dominans, som det å eie en frisørsalong med flere ansatte. Anarkistene vil i stedet innføre besittelse, eller bruksrett. Det karakteristiske ved besittelse er å «være sin egen herre», på individuell eller kooperativ basis, som å drive som frisør alene, eller at flere frisører på like fot går sammen om en salong. Anarkister er for den privateiendom som ikke kan brukes til å utnytte andre – personlige eiendeler som vi samler fra vi er barn og blir en del av våre liv. Prinsippet er at et menneske har rett til det det produserer igjennom sitt arbeide, men ikke til det det får fra andres arbeide. Disse to typene av autoritet, stat og kapitalisme, lever i et gjensidig forhold til hverandre, og kan vanskelig skilles. Det er en viss sammenheng mellom mangel på sidestilling og sviktende likestilling. Overordning og utbytting, politisk og økonomisk hierarki, er langt på vei to sider av samme sak: "«Staten [...] er et middel for den besiddende klasse til at opretholde sin økonomiske makt.»" (Til Frihet 2/1904. Utgitt av Kristofer Hansteen) "«Et moderne storkapitalistisk selskap adskiller sig hverken i sin opbygning, sitt vesen, i sine mål, i sine arbeidsmetoder eller i sine problemer nevneverdig fra en stat. Den eneste synlige forskjell er at et storkapitalistisk selskap som oftest er bedre organisert og blir ledet fornuftigere og dyktigere enn en stat.»" (Alarm, nr. 22 1937. «Et sant ord» av B. Traven) Den klassiske anarkismen er nokså åpenbart beslektet med sosialismen. Unntaket, fra nyere tid, er den retningen som kalles anarkokapitalisme. Denne vil være uenig med de tradisjonelle anarkisters beskrivelse av kapitalisme og eiendom. Anarkokapitalister definerer seg selv både som libertarianere og anarkister, men som "anti-sosialister". Derfor har også mange andre anarkister vanskeligheter med å anerkjenne denne retningen som anarkistisk, og anser den først og fremst som en "libertarianistisk" retning. Noe som i alle fall er sikkert, er at anarkismen er en svært mangfoldig politisk og filosofisk idé-retning. «...anarkismen har bred rygg» og «kan bære alt» (Daniel Guerin; Noam Chomsky). Den kan brukes til å kritisere samfunnet både fra høyre og venstre, samtidig som den står utenfor den tradisjonelle politiske aksen. «...anarkismen drar veksler på det beste fra opplysningstiden og klassisk liberalt tankegods. Dette i skarp motsetning til den marxist-leninistiske doktrine og praksis, men også til de ‘libertarianske’ doktriner (...) og andre av tidens ideologier» (Noam Chomsky, 2006). Det anarkistiske samfunn - en skisse. Anarkismen er en politisk teori hvis mål er å skape et samfunn med individuell frihet, og hvor frie individer fritt samarbeider som jevnbyrdige. Kun de som er vesentlig og konkret berørt fatter beslutningene og er ansvarlige for at de blir gjennomført – med oppfølging. Det vil si at hvert individ tar avgjørelser i personlige saker. Felles saker blir avgjort direkte av de berørte parter på like fot, av to i saker som angår to, av tre i saker som angår tre og så videre, og av alle i allmenne saker. Målet er konsensus så langt det er mulig. Ulike anarkistiske retninger vil, som tidligere beskrevet, legge vekt på ulike sider ved samfunnets organisering. Desentralisme og føderalisme vil imidlertid være felles for de fleste retningene. Desentralisme. Anarkismen er som sagt imot alle former for hierarkisk kontroll. Anarkister foretrekker derfor, som tidligere nevnt, et samfunn uten undertrykkende institusjoner, og som er organisert av frie assosiasjoner og sammenslutninger. De anser denne form for samfunn som det beste for å maksimere verdiene frihet, likhet og solidaritet. Bare ved en rasjonell desentralisering av makt, både strukturell og territorial, kan individuell frihet oppfostres og oppmuntres. Frie assosiasjoner er hjørnesteinen i et anarkistisk samfunn. Individer må være frie til å slå seg sammen etter eget ønske, for dette er grunnlaget for frihet og menneskelig verdighet. Imidlertid må enhver slik enighet være basert nettopp på desentralisering av makt, siden bare likhet sørger for den sosiale sammenheng for at friheten skal kunne vokse og utvikle seg. Anarkister støtter derfor direkte demokratiske kollektiver. Delegeringen av makt i hendene på en minoritet er, sett fra et anarkistisk ståsted, en fornektelse av individuell frihet og verdighet. Heller enn å ta styringen av deres egne saker fra folk og gi dem i hendene på andre, vil anarkistene favorisere organisasjoner som minimaliserer autoritet, og holde makten (eller rettere sagt: styrken) i bunnen, i hendene på de som er påvirket av omfanget av enhver beslutning. I enkelte gitte situasjoner kan de godta representanter, men disse må kunne møte med «bundet mandat», og kunne trekkes tilbake og skiftes ut umiddelbart. Føderalisme. Det føderative organisasjonsprinsippet [samvirket] innebærer at ulike grupper samorganiserer seg til en føderasjon [et samvirke] når de har felles behov for det. Dette innebærer at noen føderasjoner har kort levetid, mens andre har lang levetid. Ikke alle føderasjoner er geografiske, men består av folk fra ulike geografiske områder som har felles interesse(r). En gruppe har rett til å stille seg utenfor, og den beholder sin selvbestemmelsesrett innen føderasjonen i alle spørsmål utenom de som føderasjonen er laget for. Ingen gruppe kan handle i strid med de felles fattede beslutningene, men intet sentralt organ kan på den annen side tvinge eller hindre de lokale gruppene så lenge de handler i egne saker, under eget ansvar og med egne ressurser. Føderalisme innebærer også at man ikke har et eneste beslutningsapparat for alle typer spørsmål, men man samarbeider i hver sak med dem som har interesse av nettopp den saken. Alt kan ikke løses på lik linje lokalt, i lokale institusjoner og prosesser, i alle og enhver kommune, ─ det finnes nasjonale oppgaver, regionale oppgaver, kommunale oppgaver, grendeoppgaver, bydelsoppgaver, og individuelle oppgaver. Målet er at mennesker og grupper slutter seg sammen der de finner det ønskelig og naturlig, at de slutter seg sammen i større enheter og delegerer noe av sin makt oppover om nødvendig. Det er altså ikke sentrale organer som delegerer makt til lokale organer, men folk fra lokale organer som kommer sammen og delegerer noe av sin makt til felles organer; f.eks. et interkommunalt busselskap, et nasjonalt kredittfond, et nasjonalt arbeiderråd osv. Anarkiet er et fritt samfunn bygd på samvirke, arbeidernes kontroll over produksjonen, føderalisme og desentralisering som middel til å omforme samfunnet, kommunen og arbeiderforeningen som sentrale sosiale enheter, avskaffelse av landegrenser og nasjonalstater. Anarkismens sentraliserte motstykke. I Italia utviklet det seg mellom 1910 og 1920 en sentralisert versjon av anarkosyndikalismen/syndikalismen. Tilhengerne av denne nye ideologien kalte seg nasjonalsyndikalister, og disse ønsket at parlamentarisk partidemokrati skulle byttes ut med fagforeningsbaserte ordninger. Klassisk syndikalistisk teori om demokratisk kontroll også over selve produksjonsmidlene var også til stede hos nasjonalsyndikalistene, men dette gav seg sjeldent utslag i praktisk politikk. Forløperne. Anarkismens historie i Norge kan spores tilbake til arbeiderbevegelsens spede begynnelse omkring 1850. I de nærmeste tiårene sto personer frem som var influert av de tidlige sosialistene og/eller anarkistene. Disse var ikke nødvendigvis anarkister, selv om de på enkelte områder sto anarkismen nær. Marcus Thrane startet den første arbeiderforeningen i 1848 i Drammen. Året etter startet han «Arbeider-Foreningernes Blad». Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske sosialisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker. Thrane var en stor beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som […] «vor tids uden tvivl største sjeni[…]», men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og kooperasjonsbevegelsens far. I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20 854 medlemmer fordelt på 273 foreninger. I 1851 ble Thrane arrestert, for tilslutt å bli fengslet. Arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, og emigrerte til USA i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «Haymarketopptøyene» i Chicago i mai 1884. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt. Søren Jaabæk stiftet den første bondevennforeningen i 1865, i Mandal. Bondevennene stod for en kommunalistisk eller lokalistisk tendens, med vekt på desentralisering og lokalt selvstyre. Samvirkebevegelsen var et vesentlig innslag i bondevennpolitikken. På midten av 1875-tallet forsvant foreningene. I en periode hadde Jaabæk nær kontakt med den radikale bondestudenten Olaus Fjørtoft, og i 1871 skriver Fjørtoft at «Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ han og vaar bondereising e original». Liberalister har karakterisert Jaabæk som Norges første liberalist. Kretsen rundt Fedraheimen oppfattet idéene sine som en videreutvikling av Jaabæks radikalisme. Kommunalisten Søren Jaabæk ble «gjenoppdaget» av radikale populister i tiden rundt folkeavstemningen om EF i 1972. På 1880-tallet oppsto en gruppe rundt Hans Jæger som ble kalt Kristianiabohemene. Bohêmtilværelsen var en storbylivsform og oppstod parallelt med en studenteksplosjon. Sosialt sett var bohêmen i hovedsak en gruppe intellektuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner. De brøt med sine foreldres livsstil. Det var et uttrykk for et ungdomsopprør innen samfunnets høyere lag ─ med «utagerende festing», sex og fyll. Sentrale verdier for bohêmen var personlig frihet, individualisme, frisinn og modernitet. Bohêmenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private liv. Henrik Ibsen var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han skal bl.a. ha lest Marrs bok «Anarchie oder Autorität» Han skrev i Arbeider-Foreningernes Blad, og var lærer på søndagsskolen til Kristiania Arbeiderforening. Ibsen selv mente at det var en tilfeldighet at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i 1851. I private brev ga Ibsen uttrykk for sin «Ikke-stats-teori». Denne ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens «Breve» ble offentliggjort i 1904. Ibsen ble av flere i sin samtid oppfattet som anarkist, og senere ble han populær både hos de svenske og de norske ungsosialistene. Det er ikke lett å si noe sikkert om hvordan Ibsen selv så på sitt forhold til anarkismen. Han kalte seg aldri anarkist, så vidt vi vet, men han protesterte heller aldri når folk i hans samtid kalte ham anarkist. De første anarkistene. Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund var, i tillegg til Hans Jæger, noen av de første som omtalte seg selv som anarkister. De drev som tidligere nevnt bladet Fedraheimen som kom ut 1877–91. Etterhvert ble bladet mer orientert mot arbeiderklassen, pluss at det ble merket av anarkistisk stoff. Helt på slutten, da Rasmus Steinsvik var redaktør, hadde bladet undertittelen «Anarkistisk-Kommunistisk Organ». Steinsvik ble senere medlem av Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» hvor Kristofer Hansteen var en sentral person. Gruppen ble startet av noen tyskere i 1891/92, og eksisterte frem til Hansteens død i 1906. Den senere LO-lederen Ole Olsen Lian, og hans bror Sigwald, var også med. 1900-1930. I og utenfor de sosialdemokratiske foreningene, ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. Libertas-gruppen, med Kristofer Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet. Frihetlige svenske innvandrere, samt russiske flyktninger, bidro også. I 1909 brøt ungsosialistene ut av det sosialdemokratiske ungdomforbundet og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Det skiftet navn til Norges Social-Anarkistiske Forbund i 1923. Forbundet opphørte å eksistere ca. 1928. I 1911 ble Fagopposisjonen av 1911 påbegynt, med Martin Tranmæl i spissen. Dette var ingen anarkistorganisasjon, men anarkister, ungsosialister og syndikalister gjorde seg til tider sterkt gjeldende. Fagopposisjonen døde ut da Martin Tranmæl og hans menn tok kontroll over LO og Arbeiderpartiet. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) ble startet i 1916, i hovedsak av svenske arbeidere med tilknytning til SAC. NSF nådde sitt høydepunkt i 1920-21 med 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Den siste store syndikaliststreiken var ved Fosdalen gruver i Malm i Nord-Trøndelag i 1925. En streik syndikalistene tapte. Føderalistisk Propagandaforbund, en syndikalistisk opplysnings- og propagandaorganisasjon innen LO, ble startet i 1924 av folk innen Norges Social-Anarkistiske Forbund. Denne forsvant ca. 1928. 1930-1945. I april 1932 besøkte den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman Norge. I Oslo talte hun på 2–3 møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe, da Studentersamfundet i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske (Mot-Dagistiske) styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til Alarm beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge. I samme intervju sa hun at hun ville komme tilbake til Norge på høsten. Da ville også Oslo LS med all sannsynlighet arrangere et foredrag med henne. Jeg har ikke funnet noe som tyder på at hun kom tilbake til Norge. I 1935 ble «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold» stiftet. Fra og med 1935 måtte NSFere ha dobbelt medlemskap for å få arbeid. I tillegg til å være med i NSF måtte de også være medlem av LO. LO hadde i flere år krevd monopol på arbeidsplassene; LO-forbundens medlemmer skulle ha fortrinnsrett til arbeid. Dette gikk arbeidskjøperne med på, og monopolet ble nedfelt i en rekke tariffavtaler. I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve, og det var også en «forgubbingsprosess» på gang. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra Tyskland. Foranledningen var et oppslag i Alarm den 9. desember 1939 hvor Adolf Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. 9. april 1940 overfalt tyskerne Norge. NSFs lokaler ble okkupert og Alarm ble stanset av okkupasjonsmakten. Oslo LS ble oppløst av tyskerne, men eksisterte likevel illegalt. Carl O. Tangen ble tatt av Gestapo og satt på Grini. 1945-1970. Etter krigen ble fagforeningsvirksomheten gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). De skal ikke ha hatt flere enn ca. 200 medlemmer. Alarm skiftet navn til Solidaritet. I 1950 ble Norges Syndikalistiske Ungdomsforbund startet, men «forgubbingsprosessen» fortsatte ufortrødent videre, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. årgang kom ikke før i 1957. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i NSF. I 1960 gikk Solidaritet inn. Et framstøt fra Helge Kongshaug for å dra i gang en syndikalistisk ungdomsorganisasjon innen NSF tidlig i 60-årene var mislykket. Han og Jan Bojer skal ha vært de eneste medlemmene i Oslo LS som var under 70 år. Bojer dro igang en "Frihetlig Ungdomsgruppe", som var aktiv i 1964/65. NSF skal ha flyttet ut av sine lokaler i Folketeaterbygningen midt på 1960-tallet. Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta. I 1973 ble NSF oppløst. 1970-årene. Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU, startet opp i Kristiansund i 1966/67, men det var først etter studentopprøret i Paris i 1968 at interessen for anarkismen igjen virkelig ble vekket til live. Jens Bjørneboe skrev essayet «Anarkismen som fremtid» i 1969. I 1971 holdt han en innledning i Studentersamfundet i Oslo over temaet «Anarkismen… idag?». Bjørneboe fikk stor innflytelse på den nye spirende anarkistbevegelsen. En annen av de større gruppene var Bodø Anarkistiske Liga (BAL). De ga ut Sort Kamp, og publiserte flere andre trykksaker. BAL var sentral både i nasjonal og internasjonal sammenheng, og var godt kjent i utlandet. Dette var en anarkistgruppe med kontakter til flere utenlandske anarkistorganisasjoner. I Norge samarbeidet BAL særlig med FAU i Kristiansund, Hjelmsgate og Kommunen i Oslo, ─ dessuten med miljøvern- og urfolkbevegelser hvor BAL deltok både i Mardøla, Masi og Alta. Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2-3 stykker. «Anarkistbevegelsens 'sentrum' i 1968-1972 var Kristiansund og Bodø, som hadde de eneste virkelig fungerende og store gruppene. I 1973 var tallet tidoblet. Svarte og svart/røde flagg vaiet på 1. mai. En rekke frihetlig sosialistiske grupper så dagens lys, og sprakk som trollene i eventyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner. I tillegg til disse gruppene fantes det en rekke enkeltpersoner som sto som lokale kontaktpersoner. Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkistgruppenes landsmøte». Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974. Folkebladet for frihetlig sosialisme, som startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blindern, ble nå organ for FAFS. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000. I 1975 brøt FAFS' Kragerøgruppe, deler av fire andre grupper, pluss noen enkeltpersoner ut av FAFS. De dannet deretter Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF (a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygget på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde bl.a. under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske borgerkrig. FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976, kort tid etter at Folkebladet gikk inn. Årsaken var ikke minst strid om marxismen. I oktober samme år ble RAF(a) nedlagt. I tillegg til disse fløyene fantes det representanter for alternativ-bevegelser, med vekt på å leve ut ideene i praksis. De dannet små samfunn med demokratiske strukturer, likestilling mellom kjønnene og miljøbevissthet i praksis. Kollektivene på Karlsøy i Troms og rundt Farsund er kanskje de mest kjente. Denne progressive «sentrums»-retningen ble på 1970-tallet repressentert bl.a. i studentlaget Grønt Gras og senere i Miljøpartiet De Grønne. Denne retningen er sterkt kapitalisme-kritisk, men ikke nødvendigvis venstreradikal. Her er det først og fremst snakk om en "sosial individualisme" som har minst like mye til felles med sosialliberalisme som med sosialisme. I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon. ANORG- ANarkistenes ORGanisasjon – ble stiftet 13/9 1977. I 1979 kom Folkebladet på nytt ut, nå som organ for ANORG. Anarkisme i Norge idag. Det er mange anarkister i Adbusters-nettverket uten at det kan sies å være et anarkistisk nettverk. I tillegg finnes det mange uorganiserte anarkister og noen flere kollektiver på Karlsøy og andre steder. Blant annet eksisterer fortsatt Anarkistenes organisasjon (ANORG) og Norsk Syndikalistisk Forbund. Kritikk av anarkismen. Anarkismen har vært utsatt for kraftig kritikk fra dels svært ulike hold og med ulike begrunnelser. Den vanligste kritikken er at anarkismen som ideologi er meget uklar, full av selvmotsigelser, altfor naiv og helt urealiserbar. Fra venstresiden er den blitt kritisert for å tro at man kan gjennomføre radikale endringer og samtidig være motstander av makt, partier eller noen form for politisk ledelse "(«Anarkismen og anarko-syndikalismen»", basert på tekster av Marx, Engels og Lenin). Fra høyresiden er den kritisert bl.a. for å tro at et sosialt sikkerhetsnett er gjennomførbart uten en statsmakt. Amelia Earhart. Amelia Earhart (født 24. juli 1897, sist sett 2. juli 1937) var en amerikansk flyver. Hun var også en kvinnerettighetsforkjemper, som mente at også kvinner kunne gjøre tingene som menn kunne. Amelia Earhart ble født i Atchison, Kansas og hennes flykarriere begynte i Los Angeles i 1921 da hun var 24 år gammel og tok flytimer hos Neta Snook og kjøpte sitt første fly, en Kinner Airstar. På grunn av familiens økonomiske situasjon måtte hun selge flyet i 1924 og flyttet til østkysten hvor hun fikk jobb som hjelpepleier. Fire år senere gikk hun tilbake til flyvningen, og kjøpte en Avro Avian to-dekker og ble den første kvinne til å fly solo tvers over det amerikanske kontinent, tur-retur. Fra da av fortsatte hun å sette egne og nye rekorder, både når det gjaldt farts- og distanseflyvninger og luftakrobatikk, oppmuntret av sin mann, bokforleggeren George Palmer Putnam. Hun var blant annet den første personen som fløy solo fra Hawaii til det amerikanske fastlandet, og den første kvinnelige piloten som fløy alene over Atlanterhavet i 1932. Lockheed Vega 5b ble fløyet av Amelia Earhart hvor hun satte to verdensrekorder Earharts ble kjent og hun ble berømt etter Atlanterhavsflyvningen. Denne gjennomførte hun på 5-årsdagen for Charles Lindberghs bedrift. Hun fløy en Lockheed Vega fra Harbor Grace, Newfoundland til Londonderry, Irland. For bedriften fikk hun «Distinguished Flying Cross» fra Kongressen, ridderkorset av Æreslegionen fra den franske regjering og National Geographic Societys gullmedalje fra President Hoover. I januar 1935 ble Earhart den første til å fly solo over Stillehavet fra Honolulu til Oakland, California. Senere samme år fløy hun solo fra Los Angeles til Mexico by og tilbake til Newark, New Jersey I Juli 1936 fikk hun en Lockheed L-10 Electra fra Purdue University, og begynte å planlegge sin Jorden-rundt flyvning. Earharts Electra for Jorden-rundt flyvningen Earharts jorden-rundt flyvning ville ikke bli den første, men den ville bli den lengste. (Wiley Post fløy jorden rundt i 1931, men fulgte en rute langs den 60. breddegrad) Hun skulle følge en rute, mest mulig langs Ekvator – km. Den 17. mars 1937 fløy hun første etappe fra Oakland, California til Honolulu, Hawaii. Under start fra Hawaii ble flyet sterkt skadet og måtte sendes med båt tilbake til California for reparasjoner, Andre forsøket startet i Miami. Nå ville hu fly motsatt vei, fra vest mot øst. Med seg hadde hun som navigatør Fred Noonan, en tidligere Pan Am-flyver. De forlot Miami den 1. juni, og etter en rekke stopp i Sør-Amerika, Syd-Afrika og over den sydlige del av det asiatiske kontinentet kom de frem til Lae, Ny-Guinea den 29. juni. Nå hadde de fløyet omtrent km. av turen, mao var ca. tre fjerdedeler av turen gjennomført. Nå gjenstod km, alt over det åpne Stillehavet. Den 2. juli 1937 startet Earhart og Noonan fra Lae på den neste etappe på 4 000 km til Howland Island, en liten øy bare noen få kilometer lang og kun 3 meter høy. Etter å ha fløyet ca. km. ble all kontakt med omverdenen brutt. Det ble snart klart at hverken Earhart eller Noonan hadde noen særlig øvelse i navigering. Heller ikke var det radioutstyret hun hadde ombord brukbart for navigering og de hadde store problemer med å oppnå kontakt med fartøyer langs ruten. En leteaksjon fra den amerikanske kystvakten og marinen ble satt igang, Men helt resultatløs. Earharts og Noonans skjebne har vært gjenstand for mange rykter og spekulasjoner. Fra tid til annen har det dukket opp meldinger om at de skulle ha vært sett i live på en eller annen øy i Stillehavet. Siste avisagurk for få år siden, da ville isåfall Earhart vært 100 år! Earhart fikk i 1968 sin plass blant USAs mange berømte flyvere i National Aviation Hall Of Fame. Litteratur. I USA er det skrevet en rekke bøker om hennes liv, inklusive en fiktiv selvbiografi. Selv skrev hun to bøker om sine flyvninger «The fun of it» og.«20 Hrs., 40 Mi» om atlanterhavsflyvningen På norsk foreligger det kun en bok om Earhart. Arbeidernes Leksikon. Arbeidernes leksikon var det første oppslagsverket på norsk som hadde et uttalt klasseståsted. Det var det første leksikonet utenfor Sovjetunionen som rettet seg spesifikt mot arbeiderklassen. Utgivelsen hadde sammenheng med arbeiderbevegelsens store mål om å spre kunnskap blant arbeider- og underklassen, og dermed kunne bryte det de oppfattet som borgerskapets monopol på kunnskapsformidling i samfunnet. De mente at de eksisterende konversasjonsleksika hadde et borgerlig ståsted. Verket ble utgitt av Arbeidermagasinets forlag i seks bind fra 1932 til 1936. Det ble redigert av Jacob Friis og Trond Hegna, fra 3. bind var òg redaksjonssekretær Dagfin Juel med. Et utvalg av artikler fra verket ble i 1974 utgitt i en trebinds faksimileutgave av Pax forlag. USAs historie. Med USAs historie menes gjerne dette områdets "nyere historie", det vil si fra og med vestlige sjøfarere oppdaget de amerikanske kontinentene og koloniserte dem, blant annet den delen som senere skulle bli USA. Amerika før kolonitiden. Innfødte amerikanere ankom det nord-amerikanske kontinentet en gang for mellom 15 000 og 50 000 år siden, og dominerte området til de europeiske nybyggerne ankom tidlig i det 17. århundre. Det har blitt gjort flere arkeologiske funn som tyder på at de innfødte amerikanerne hadde utviklede sivilisasjoner. Det er også mye som tyder på at Christofer Columbus ikke var den første som oppdaget veien til Amerika. Det er mye som tyder på at både arabere, nordmenn og andre hadde vært i Amerika lenge før Columbus. Kolonitidens Amerika (1497–1776). "Mayflower Compact" blir underskrevet av Myles Standish, William Bradford, William Brewster og John Carver. Kolonitidens Amerika ble definert av pågående kamper med de innfødte amerikanerne, en alvorlig arbeidermangel som førte til former for ufrivillig arbeid som slaveri og kontraktfestede tjenere, og en britisk politikk av gjennomført vanskjøtsel som tillot utviklingen av en amerikansk ånd og kultur som var forskjellig fra dens europeiske grunnleggere. England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene var mislykkede, men vellykkede kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter en homogen blanding, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned i forskjellige deler langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer. For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i regionen som senere ble det østlige USA. Listet opp fra nord til sør, var det New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra. Krigen mot franskmenn og indianere i 1754–1763 førte koloniene tettere sammen, unge menn ble sendt ut for å kjempe og traff andre fra andre kolonier. De kom fra svært forskjellige bakgrunner, men så også likheter. Krigen gav kolonistene opplæring i krigføring, blant andre offiseren George Washington, og etter krigen forsøkte England å gjøre seg gjeldende i regionen, etter at de tidligere hadde latt koloniene kjøre sitt eget løp. Dette første koloniene enda tettere sammen og de kom på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og representasjon. Uavhengighet og utforming av konstitusjonen (1776–1789). 19. april 1775 marsjerte en avdeling av den britiske stående hær innover i landet fra Boston, Massachusetts, på leting etter et våpenlager og med ordre om å arrestere visse prominente lokale ledere. Ved Lexington konfronterte de og skjøt på en liten gruppe lokal milits som hadde samlet seg ved landsbyens fellesområde. Videre på deres marsj konfronterte de en mye større gruppe milits på en bro i Concord, og ble slått tilbake. Under retretten til Boston, ble britene kontinuerlig utsatt for skarpskytter-angrep. Slaget ved Lexington og Concord kom etter et dusin år med eskalerende politisk konflikt mellom koloniene og det britiske parlamentet og markerte begynnelsen på den amerikanske revolusjon. Den andre kontinentale kongressen med representanter fra 13 av de britiske koloniene langs kysten av Nord-Amerika møttes 10. mai 1775 i Philadelphia, Pennsylvania. Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de 13 assosierte koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia, og ba statene om å klargjøre statskonstitusjoner for deres egen styresmakt. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær, og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hær. Etter et år med krigføring, erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i uavhengighetserklæringen, hovedsakelig forfattet av Thomas Jefferson. Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Parisavtalen som gav de nyfødte forente statene et stort villmarksimperium som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og inkluderte den sørlige delen av regionen til de store innsjøene. I etterspillet til krigen plaget økonomisk depresjon og svakheten til politiske institusjoner den unge nasjonen. Mange folk var fremdeles lojale til det engelske kongedømmet. Omtrent 3% av befolkningen flyktet i årene etter krigen. Byen York ved den nordlige bredden av Ontariosjøen ble opprettet av disse flyktningene. Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjons-artiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ferdig ratifisert før 1781. Artiklene var et omriss til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svak liga av stater som samarbeidet. Det oppfattede behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til sammenkallingen av en konvensjon for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Men konvensjonen, som møtte i Philadelphia, valgte istedet å skrive en konstitusjon som ble ratifisert av elleve stater i 1788. I 1789 ble grunnloven satt i verk, og George Washington ble valgt til den første presidenten i Amerikas forente stater. Ekspansjon vestover (1789–1849). Louisiana-kjøpet og USA i 1810Louisiana-kjøpet i 1803 gav vestlige bønder tilgang til den viktige Mississippi-vannveien, fjernet det franske nærværet fra den vestlige grensen av USA og gav amerikanske bønder enorme områder med land. Innen uker etter at USA fikk kontroll over territoriet, brøt det ut krig mellom Storbritannia og napoleontidens Frankrike. USA, som var avhengig av europeiske inntekter fra landbrukseksport, forsøkte å eksportere land og råmaterialer til begge de krigførende supermaktene og å profittere på å transportere varer mellom deres hjemmemarkeder og de karbiske koloniene. Begge sider tillot denne handelen når den kom dem til nytte, men motsatte seg den når den ikke gjorde det. Etter ødeleggelsen av den franske marine i slaget ved Trafalgar i 1805, forsøkte Storbritannia å innføre en blokade mot franskmennenes handelsbånd over sjøen. Derfor innførte britene en løs blokade mot den amerikanske kysten, som hevn mot USAs handelspraksis. Kongressen og president Jefferson trodde at britene ikke kunne klare seg med andre matkilder enn USA og suspenderte all amerikansk handel med utenlandske nasjoner i 1807, i håp om å få britene til å ende deres blokade av den amerikanske kysten. Handelsblokaden var derimot ødeleggende for amerikansk landbrukseksport, mens britene fant andre matkilder. I tillegg var luksusvarer som bomull, indigo og sukker ikke like tilgjengelig. Kongressen, ledet av sørlige og vestlige jeffersonere, erklærte krig på Storbritannia i 1812 under skjul av å motsette seg britisk innblanding med amerikansk skipsfart i tillegg til britisk støtte til innfødte amerikanere i Canada og vest for Mississippi. Vestlige og sørlige innbyggere var de mest ivrige støttespillerne av krigen grunnet deres bekymring for ekspandering av bosetning i de innfødte amerikaneres land på den andre siden av Mississippi og adgang til verdensmarkedet for deres landbrukseksporter. New England-føderalistene motsatte seg krigen, og deres rykte fikk seg en knekk i dens etterspill på grunn av dette. Krigen i 1812 resulterte hovedsakelig i vedlikehold av en 'status quo ante' etter bitter krigføring som varte til 8. januar 1815 (etter fredstraktaten) på mange fronter. Gent-traktaten som offisielt endte krigen var avgjørende i å ende den britiske alliansen med de innfødte amerikanerne. Etter Napoleons nederlag og Wienerkongressen i 1815, begynte en epoke med relativ stabilitet i Europa. Amerikanske ledere brydde seg mindre med europeisk handel og konflikter og mer om den interne utviklingen i Nord-Amerika. Med slutten på krigens britiske allianse med de innfødte amerikanerne øst for Mississippi, var hvite bosettere bestemt på å kolonisere ukjente land bortenfor elven. I 1830-årene deporterte den føderale regjeringen de sørøstlige stammene til mindre fruktbare territorier i vest. Høyesterett hadde faktisk dømt til fordel for de innfødtes landkrav, men ble ignorert av Andrew Jackson, president på den tiden, til fordel for hans egen agenda. Amerikanerne stilte ikke spørsmål ved deres rett til å kolonisere langt utenfor sitt eget lands grenser i Nord-Amerika, særlig i Oregon, California og Texas. I midten av 1840-årene ble amerikansk ekspansjonisme uttalt i begreper til ideologien til «manifestert skjebne». Kongressen erklærte krig mot Mexico i mai 1846 som utløste Den meksikansk-amerikanske krigen. USA beseiret Mexico som ikke var i stand til å motstå angrepet til det amerikanske artilleriet, manglet ressurser og plaget av en delt ledelse. Guadaloupe Hidalgo-traktaten i 1848 gav Texas (med Rio Grande som grense), California og New Mexico til USA. I de neste tretten årene, stod territoriene avgitt av Mexico i sentrum for seksjonelle spenninger over ekspansjonen av slaveri. Konflikt og borgerkrig (1849–1865). Døde soldater ligger hvor de falt på slagmarken ved Antietam.I 1854 førte den foreslåtte Kansas-Nebraska-loven til Missouri-kompromisset ved å sørge for at hver ny stat i unionen skulle bestemme sitt ståsted mht slaveri. Bosetningen av Kansas av pro- og antislaveri fraksjoner, og til slutt seieren til motstanderne av slaveri, ble drevet frem av dommer som signaliserte fødselen til det republikanske parti. I 1861 førte innlemmelsen av Kansas i unionen til et brudd i maktbalansen. Den gav også vekst til forskjellige bevegelser som førte til mange anti-abolisjonister og pro-slaveri-følelser som fremdeles eksisterer i dag. Etter valget av Abraham Lincoln, trakk elleve sørlige stater seg fra unionen mellom slutten av 1860 og 1861 og etablerte en opprørsregjering, Amerikas konfødererte stater 9. februar 1861. Borgerkrigen begynte da konføderasjonens general Pierre Beauregard åpnet ild på Fort Sumter. De neste fire årene var de mørkeste i amerikansk historie, da nasjonen rev seg selv i stykker over de lange og bitre sakene om slaveri og statenes rettigheter. De økende urbane og industrialiserte nordlige statene (Unionen) beseiret til slutt de hovedsakelig landbruksmessige sørlige statene (Konføderasjonen), men mellom 600 000 og 700 000 amerikanere på begge sider ble drept og mye av landet i sør ble lagt øde. Til slutt ble slaveri avskaffet og den amerikanske nasjonen ble sakte rekonstruert. Amerikas forente staters historie (1865–1918). USA begynte sine steg mot internasjonal makt i denne perioden med betydelig befolkningsmessig og industriell vekst i landet, og et antall imperialistiske foretak i utlandet. Sent på 1800-tallet hadde USA blitt den ledende industrielle makten i verden, da de bygget på nye teknologier (som telegrafen og Bessemer-prosessen), et ekspanderende jernbanenettverk og rikelige ressurser til å drive den andre industrielle revolusjon. En bølge av immigrasjon uten sidestykke, 37 millioner mennesker mellom 1840 og 1920, sørget både for å skaffe nok arbeidskraft for amerikansk industri og å skape mangfoldige samfunn i tidligere uutviklede områder, som California. Ekspansjonen av industri og befolkning hadde en betydelig pris også. Stammer av innfødte amerikanere ble for det meste tvunget sammen i små reservater slik at hvite bønder og ranch-eiere kunne ta over deres land, og overgrepsaktig industriell praksis førte til opprettelsen av fagforeningsbevegelser i USA. I denne perioden ble USA også en internasjonal spiller i kappløpet om eiendommer over sjøen. I 1900-1903-krigen for å erobre Filippinene ble mer enn en million mennesker, for det meste filippinere, drept. USAs sene inngang i den første verdenskrig på siden til de allierte maktene, endret balansen i krigen, og gjorde USA til et betydelig militærmakt i tillegg til den økonomiske makten. Mellomkrigstidens USA og andre verdenskrig (1918–1945). De allierte maktene la tunge økonomiske straffer på Tyskland i Versailles-traktaten. Til tross for president Woodrow Wilsons oppfordring til fornuftige betingelser, ble det økonomiske resultatet av reparasjonene som traktaten la til grunn alvorlige. Elendigheten de produserte i Tyskland hjalp Adolf Hitler til å ta makten i Tyskland i 1933. Det amerikanske senatet ratifiserte ikke Versailles-traktaten. Istedet signerte USA en separat fredsavtale med Tyskland og dets allierte. Desillusjonert av at krigen ikke klarte å føre til høyere idealer foreslått av president Wilson, valgte det amerikanske folket isolasjonisme. De vendte sin oppmerksomhet innover, vekk fra internasjonale relasjoner og kun mot innenrikspolitikk. USA opplevde en periode med ubalansert økonomisk vekst gjennom det meste av 1920-årene. Prisene for landbruksvarer og lønn falt på slutten av krigen mens nye industrier (radio, film, biler og kjemikalier) blomstret. Den ujevne fordelingen var også geografisk. Levestandarden i landbruksområdene sakket akterut bak de urbane og suburbane områdene som så dramatiske forbedringer i hus og byplanlegging. De gode tidene ble reflektert av utvidelse av kreditt i farlig grad, inkludert børsen, som steg til farlige inflasjonsnivå. Fremstilling, salg, import og eksport av alkohol ble forbudt i 1920 av et tillegg til grunnloven for å fjerne forskjellige sosial problemer. Den ble gjennomført gjennom Volstead-programmet. Forbudstiden endte i 1933 av et annet tillegg til grunnloven. Den ble regnet som mislykket av de fleste, alkohol-konsumet gikk ikke merkbart ned, mens den organiserte kriminaliteten ble styrket. Men den representerte det første tilfellet av et grunnlovstillegg som gikk direkte på sosial aktivitet. Det da 18. tillegget representerte styrkingen av staten tidlig i det 20. århundre. Børskrakket i 1929 og den påfølgende økonomiske depresjonen har blitt debatert i det uendelige, ofte langs ideologiske linjer. Den begrensede mengden med sikker økonomisk informasjon antyder at konstruksjon og husbygging stagnerte etter 1926 og sluttet seg til nedgangen i agrikultur, gruvedrift og petroleums-industriene. I alle disse dro overproduksjon ned prisene og overskuddet. Lønn steg ikke raskt nok til å la konsumentene kjøpe alle de nye husene og hjemmeproduktene som var tilgjengelige. Utenlandshandelen var begrenset av økende proteksjonisme i den industrialiserte verden. Børskrakket fjernet resterende tiltro fra konsumentene og, viktigere, tiltroen til de finansielle institusjonene. De var ekstremt forsiktige med å investere. Dermed sank økonomien i en alvorlig depresjon som ble markert med alvorlige grader av arbeidsløshet, neglisjerte investeringer og fallende priser og lønninger. I respons til depresjonen gjennomførte kongressen og Hoover-administrasjonen et noe isolasjonistisk Smoot-Hawley tariffprogram og, med sitt offentlige arbeidsprogram, forsøkte å fastsette prisene for bønder og gjennomførte et offentlig arbeidsprogram basert på troen på at den føderale regjeringen var forpliktet til å holde arbeidsledigheten nede. Disse forsøkene var ikke prøvd før, og økonomer i dag har fortsatt ikke blitt enige i hvor riktig denne politikken er. Mens noen føler at disse forsøkene ikke gikk langt nok, og ble overhvelmet av omfanget av depresjonen, tror andre at denne politikken var destruktiv og styrket depresjonen. Med millioner av arbeidsledige øket politiske tumulter og misnøye kraftig blant arbeidsklassene. En usympatisk eller nedtrykkende respons fra den amerikanske regjeringen kunne like gjerne ha ført til et sosialistisk opprør, men president Franklin D. Roosevelt, valgt i 1932, innførte et antall program for å hjelpe de fattige og arbeidsledige. Han bidro også til den fremtidige stabiliteten i økonomien ved å innføre nye reguleringer i forretningsdriften, særlig i bankene. I de siste tjue årene, har historikere lagt mindre vekt på den «revolusjonære» lovgivningen til Roosevelt-administrasjonen og ser istedet en logisk, og til og med konservativ, utvekst av Hoover-administrasjonens politikk. Gjenoppbyggingen gikk derimot svært sakte. Vendepunktet i den store depresjonen var i 1933, men økonomien viste svært liten fremgang gjennom slutten av tiåret, og forble dårlig til den ble dramatisk forandret gjennom USAs involvering i andre verdenskrig. Isolasjoniststemningen i USA hadde ebbet ut, men USA nektet til å begynne med å gå inn i krigen og begrenset seg til å gi forsyninger og våpen til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Den amerikanske følelsen forandret seg dramatisk med det plutselige japanske angrepet på Pearl Harbor, og USA sluttet seg raskt til den britisk-sovjetiske alliansen mot Japan, Italia og Tyskland, kjent som «aksemaktene». Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år å beseire Tyskland og Japan. Selv om Sovjetunionen hadde langt flere drepte og skadde, var USAs aktive involvering viktig for å hindre en eventuell seier for aksemaktene. De eneste europeiske landene USA erklærte krig mot, var Bulgaria, Ungarn og Romania. Tyskland kom dem i forkjøpet selv gjennom Hitlers krigserklæring mot USA 11.desember 1941. Etter andre verdenskrig opplevde USA en periode med stor økonomisk vekst karakterisert av veksten av suburban husbygging. USA finansierte gjenoppbyggingen av Tyskland og Japan og vendte til slutt de tidligere fiendene til allierte. Amerikas forente staters historie (1945–1964). Etterkrigstidens epoke i USA ble definert internasjonalt som begynnelsen på den kalde krigen, hvor USA og Sovjetunionen forsøkte å ekspandere sin innflytelse på bekostning av den andre, holdt i sjakk av hverandres atomvåpenarsenal. Resultatet var en serie konflikter i denne perioden, inkludert Koreakrigen og den spente situasjonen rundt Cuba-krisen. I USA førte den kalde krigen til bekymring rundt kommunistisk innflytelse og resulterte i regjeringens bestrebelser på å oppmuntre matematikk og vitenskap mot bestrebelser som konkurrering i romfart. Imens fullførte det amerikanske folket sin store migrasjon fra gårdene til byene, og opplevde en periode med betydelig økonomisk ekspansjon. Samtidig ble institusjonalisert rasisme på tvers av USA, men særlig i sør, utfordret av voksende borgerrettsbevegelser og afro-amerikanske ledere som Martin Luther King jr. I 1960-årene ble Jim Crow-lovene, som legaliserte rasesegresjon mellom hvite og svarte, avskaffet. Amerikas forente staters historie (1964–1980). Den kalde krigen fortsatte gjennom 1960- og 70-årene og USA gikk inn i Vietnamkrigen, hvis voksende upopularitet fyrte opp under allerede eksisterende sosiale bevegelser, inkludert dem blant kvinner, minoriteter og unge mennesker. President Lyndon B. Johnsons sosiale programmer, Great Society, og den juridiske aktivismen til Warren-domstolen som ble lagt til den brede rekkevidden av sosiale reformer i 60- og 70-årene. Perioden så fødselen til feminismen og miljøvernbevegelsen som politiske krefter, og fortsatte fremgang mot sivile rettigheter. I de tidlige 70-årene gjorde Johnsons etterfølger, president Richard Nixon, slutt på Vietnamkrigen da den amerikanskstøttede, sørvietnamesiske regjeringen kollapset. Krigen kostet 58 000 amerikanske soldater livet og mange flere vietnamesere. OPECs oljeembargo og stagnerende økonomisk kjennetegnet slutten av 70-tallet under president Jimmy Carter. Romstasjoner ble skutt opp så tidlig som 1971, og tiden var preget av store fremskritt innen romfart. Reagan og en verden i endring. I 1980-årene ble president Ronald Reagan valgt og institusjonaliserte et innenriksprogram som inneholdt skattekutt og en internasjonal politikk som var basert på aggressive anti-sovjetiske operasjoner. Selv om USAs gjeld øket raskt, begynte østblokken å streve med økende økonomisk stress, før den til slutt kollapset dramatisk under administrasjonen til president George H.W. Bush. Etter at den amerikanske selvtilliten fikk flere skudd i baugen på 70-tallet, gikk USA over til å fremdrive sin politikk gjennom lavintensive konflikter i den tredje verden, samtidig som han satset knallhardt for at USA skulle få overtaket i våpenkappløpet, samtidig som Sovjetunionen fikk sitt «Vietnam» i sin første militære operasjon utenfor østblokkens grenser, i Afghanistan. Alene som supermakt. Til tross for Sovjets fall var USA fremdeles involvert i militære operasjoner, som Gulfkrigen i 1990. Under Bill Clintons presidentskapsperiode kom den lengste sammenhengende periode med økonomiske ekspansjon i amerikansk historie, en sideeffekt av den digitale revolusjonen og nye forretningsmuligheter skapt av internett. I begynnelsen av det nye årtusenet ble USA angrepet av islamittisk terrorisme da World Trade Center og Pentagon ble angrepet den 11. september. Angrepet var planlagt av Osama bin Laden. Som reaksjon svarte USA under president George W. Bush (sammen med militær støtte fra NATO og politisk støtte fra storparten av det internasjonale samfunn) med å invadere Afghanistan og styrte Taliban-regimet som hadde støttet og gitt ly til bin Laden. Mer kontroversielt var det da president Bush fortsatte det han kalte «krigen mot terror» ved å invadere Irak. Denne invasjonen var svært omstridt i det internasjonale samfunn, selv blant USAs gamle allierte som Frankrike og Tyskland, og førte til en bølge av anti-amerikanisme. Pr 2005 var det politiske klima også fortsatt polarisert på grunn av spørsmål som abort, stamcelle-forskning, skille mellom kirke og stat og samkjønnede ekteskap, i tillegg til den pågående konflikten i Irak. Alan Turing. Alan Mathison Turing (født 23. juni 1912, død 7. juni 1954) var en britisk matematiker som var med å grunnlegge datavitenskapen. Han er mest berømt for sin "turingtest" og sin "universelle turingmaskin". Studier. Turing begynte på skolen, St. Michael's, da han var seks år gammel. Noen av lærerne hans oppdaget at han hadde ekstreme evner i matematisk og logisk tenkning. Han var ikke spesielt dyktig innenfor andre fagområder. I 1926, da han var 14 år, begynte den unge Turing ved Sherborne boarding school i Dorset. Her gjorde han seg bemerket innen realfag, men var stadig like dårlig i andre fag. I en alder av 16 år ga han seg i kast med Einsteins arbeider innen relativitet, og det sies at Turing forsto disse teoriene. Turing studerte ved King's College i Cambridge, under den kjente matematikeren G. H. Hardy. Turing ble valgt som "Fellow" ved Kings College i 1935. Turings mest berømte vitenskapelige verk, "On Computable Numbers, with an Application to the Entscheidungproblem", ble levert inn 28. mai 1936. Her reformulerte han Kurt Gödels resultater fra 1931 som omhandlet begrensninger til matematiske bevis. Turing introduserte sine «maskiner», som var formelt beskrevne (tenkte) maskiner. De ble senere kalt "turingmaskiner", og benyttes ved teoretiske grunnlagsteorier innen informatikk. Mesteparten av 1937 og 1938 arbeidet han ved Universitetet i Princeton, og der var det matematikeren Alonso Church som var hans mentor. I 1938 fikk Turing sin doktorgrad fra Princeton. Alan Turing ble stadig mer interessert i problemstillinger som «kan maskiner tenke», «kan digitale datamaskiner bli intelligente», og så videre. Etter krigen utga han mange artikler om disse emnene, og deltok i radiodebatter. I 1950 publiserte Turing artikkelen "Computing machinery and intelligence" i det filosofiske tidsskriftet "Mind". Han formulerer her sine tanker om at digitale datamaskiner kan bli intelligente. Det er også her han kommer med sine tanker om hva maskin og hva intelligens er, og han ender opp med sin berømte "turingtest". Kodeknekking. Like før og under Andre verdenskrig arbeidet han med å bryte de hemmelige tyske kodene, spesielt med Enigmamaskinen som tyskerne brukte. En periode var han leder for Det britiske sjøforsvarets Enigmaseksjon ved Bletchley Park. De ansatte var en meget blandet gruppe: Den britiske sjakkmesteren Hugh Alexander, forfatteren Malcolm Muggeridge og vinnerne av en konkurranse om hvem som raskest løste kryssordoppgaven i Daily Telegraph (rekorden var på 7 minutter og 57,5 sekunder). Før krigen hadde polsk etterretning fått nyss om at det ble utviklet en automatisert og kontinuerlig skiftende tysk kode basert på en kommersielt tilgjengelig maskin kalt Enigma. Tre unge matematikere fra Warszawa-universitetet under ledelse av Marian Rejewski utarbeidet et sett ligninger som kunne brukes til kodeknekkingen. Takket være polakkene visste Turing hva han stod overfor; det fantes ingen snarvei inn i dette systemet. Enigma-maskinen ble daglig innstilt på nytt ved midnatt, og endret seg i tillegg ved hvert tastetrykk. For hver bokstav i en tekst fantes flere milliarder tenkelige kombinasjoner. Ekstra tannhjul ble bygd inn, og hvert nytt tannhjul betydde at antall kombinasjoner kunne ganges med hundre. Etterhvert oppdaget gjengen ved Bletchley Park imidlertid at flere tyske radiooperatører unnlot å nyinnstille maskinen hver dag – særlig en operatør som het Walter. Videre gjettet de at det ville bli sendt nærmest likelydende hilsener fra militære enheter til Adolf Hitlers fødselsdag i 1940. Endelig fikk de tak i en oppgradert Enigma-maskin som Royal Navy sikret seg da et tysk værskip forliste ved Grønland. Ut fra denne kunnskapen konstruerte Turing en kalkulator, kalt Turing's bomb, som påviste kombinasjonene og kunne lese ut svarene. I krigens andre år kunne derfor staben ved Bletchley Park lese Enigma-meldingene i løpet av tre timer om morgenen. Nesten daglig kunne derfor Winston Churchill lese ordrett Hitlers direktiver til generalene; den britiske generalstaben kunne spore posisjonene til tyske ubåter og opplyse general Montgomery om Erwin Rommels disposisjoner før slaget ved El Alamein. Også russerne mottok nyttig informasjon via lekkasjer fra John Cairncross. I 1944 presenterte Bletchley Park verdens første elektroniske datamaskin, Colossus, som motsvar til tyskernes Lorenzmaskiner. Programmerbare datamaskiner. Etter krigen (1945–1948) var han med på å konstruere en av de tidlige elektroniske programmerbare digitale datamaskinene ved National Physical laboratory. Denne ble kalt ACE (Automatic Computing Engine). Kort tid etterpå (fra senhøsten 1948) var han med å bygge og lage programvare for en tidlig datamaskin (the Manchester Mark 1) ved Universitetet i Manchester. Han var da en av lederne for datamaskin-laboratoriet ved dette universitetet. Slutten på karrieren. Turings karriere fikk en brå slutt i 1952. Hans mannlige partner hjalp en annen mann å gjøre innbrudd i Turings leilighet. Turing anmeldte forbrytelsen, og innrømte da at han hadde et seksuelt forhold til den 19 år gamle mannen. Da homoseksuelle forhold var forbudt i Storbritannia førte dette til at han ble tiltalt for «grov uanstendighet og seksuell perversjon». Dette førte i sin tur til at han mistet sin sikkerhetsklarering, og at han også ble satt på en hormonkur for å bli «kurert». Bieffektene av hormonkuren (tvungne østrogen-injeksjoner), blant annet at han utviklet bryster, gjorde ham enda mer utstøtt fra samfunnet. Fordi alle opplysninger om arbeidet på Bletchley Park var hemmeligstemplet til mange år etter hans død, var han heller ikke ansett som en helt av britene, men heller som en underlig matematiker. Han døde av cyanidforgiftning, og et halvspist eple med cyanid i ble funnet ved siden av ham. Dødsårsaken ble naturlig nok fastsatt å være selvmord, men hans mor hevdet til sin død at det var en ulykke som skyldtes hans uforsiktige omgang med kjemikalier i sitt private laboratorium. Trolig var selvmordet inspirert av Disneys "Snøhvit og de syv dverger" som hadde vært en av Turings yndlingsfilmer. Apple Computers hevdes senere å ha valgt eplet som sin logo til ære for Turing, men selv hevder selskapet at deres eple er til ære for Newton – men som forfatteren David Leavitt spør: «hvorfor er det da tatt en bit av eplet? – Kanskje tenkte Turing at eplebiten ikke tok livet av Snøhvit – at hun bare falt i søvn, mens hun venter på å bli vekket av prinsens kyss...» Anerkjennelse. I 2001 – etter at Turings innsats under krigen var blitt kjent, og holdningene til homofili hadde endret seg betraktelig – ble det reist en statue av ham i Manchester. På 50-årsdagen for hans død ble det avduket en minneplakett ved hans hjem i Wilmslow. I den akademiske verden er Turing-prisen innstiftet av "Association for Computing Machinery", og deles ut til en person som har gitt viktige tekniske bidrag til utviklingen av datamaskiner. Prisen regnes gjerne som dataverdenens svar på Nobelprisen. Universitetet i Manchester åpnet sitt "Alan Turing Institute" sommeren 2004. Universitetet i Surrey reiste en statue av Turing i bronse, laget av John W. Mills, den 28. oktober 2004. Den viser Turing som bærer sine bøker over universitetsområdet. Aksjeselskap. Et aksjeselskap (forkortet AS, nynorsk også "aksjelag", forkortet AL, tradisjonelt "lutlag", forkortet LL eller L/L) er et selskap hvor eierne har betalt inn en aksjekapital fordelt på antall aksjer i selskapet. Eierne har ikke noe personlig ansvar for selskapets gjeld ut over den aksjekapital som eierne har skutt inn. Selskapets øverste organ er generalforsamlingen, hvor aksjonærene har stemmerett vektet etter andelen av aksjene de eier (selskapsvedtektene kan spesifiere enkelte aksjer som stemmerettsløse, såkalte «B-aksjer»). Et aksjeselskap ledes av et styre som velges av generalforsamlingen. Styret tilsetter daglig leder, i mange tilfeller kalt administrerende direktør, og holder oversikt over selskapets økonomi. Bakgrunn for Aksjeselskapsformen. Før reguleringen av aksjeselskap, var selskapets gjeld og forpliktelser også eiernes personlige gjeld og forpliktelser. Dette medførte at det var en stor risiko ved å overlate ledelsen av selskapet til eksterne (profesjonelle) ledere, fordi eierne da ville ha en ubegrenset gjeld hvis selskapet gikk konkurs. Dette la en sterk demper på investeringer og selskapsetableringer, og førte til at de fleste selskaper ble drevet som små familieeide foretak. Aksjeselskapsformen muliggjorde profesjonell (ansatt) ledelse og spredt eierskap som ikke var enekontrollert av enkeltfamilier. Økonomihistorikere (som for eksempel Alfred D. Chandler) har hevdet at organisatoriske oppfinnelser som aksjeselskapet var like viktig for industrialiseringen som tekniske oppfinnelser. Aksjeselskapformens utvikling i Norge. Partrederiet var en populær finansieringsmetode under veksten i handelsflåten på 1800-tallet. Denne selskapsfinansieringsformen hadde klare likheter med den senere aksjeselskapsformen, i og med at et stort antall selskapsdeltakere kunne skyte inn henholdsvis (finans-)kapital, arbeidskraft eller råmaterialer for å bygge og utruste skip, og få avkastning i henhold til innskudd. I 1910 var det 1600 aksjeselskaper i Norge, mot 350 i 1891. Skillet AS / ASA. Aksjelovene av 1910 og 1976 hadde operert med samme regler for store og små selskaper. Mange europeiske land hadde tidlig etablert et skille mellom selskaper med liten aksjespredning og selskaper som omsatte eierandelene mot allmennheten på børs. I 1997 ble det innarbeidet et EU-direktiv som etablerte et skille mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Et aksjeselskap skal ha en minimum aksjekapital på 30 000 kroner som skal være fordelt likt på én eller flere aksjer. Et allmennaksjeselskap (forkortet ASA) er en betegnelse beregnet på aksjeselskaper med mange aksjeeiere. I et allmennaksjeselskap kan aksjer tegnes av eller selges til en ubestemt krets – allmennheten. Et allmennaksjeselskap må ha en aksjekapital på minimum 1 million kroner, et styre på minst tre medlemmer og én daglig leder. Blant styremedlemmene i allmennaksjeselskaper stiftet etter 1. januar 2006 skal det være et minimumsantall av hvert kjønn tilnærmet 40 prosent. Allmennaksjeselskaper som er stiftet før 1. januar 2006 får to år på seg før de må oppfylle kravene til kjønnsrepresentasjon. I Norge kan allmennaksjeselskap noteres på Oslo Børs. Det er opp til selskapet selv å søke om å bli tatt opp til notering på Oslo Børs, men selskapet må oppfylle gjeldende krav som blant annet omfatter antall eiere, antall aksjer og størrelse. Et selskap ønsker som regel å noteres på børsen for å få tilgang til et større marked for aksjen og enklere tilgang til kapital ved en emisjon. Ideelt aksjeselskap. I et ideelt aksjeselskap er målet om profitt satt til side til fordel for et annet formål. Eierne kan ikke ta utbytte, men selskapet reguleres allikevel av aksjeloven. Aksje. En aksje er en eierandel i et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap. Alle aksjene i et selskap skal ha samme pålydende verdi. Aksjenes pålydende verdi multiplisert med antall aksjer i selskapet utgjør selskapets aksjekapital. Ofte vil kursen på en aksje avvike fra det som er pålydende. Kursen vil komme an på de underliggende verdier i selskapet, samt hvordan markedet anser selskapets fremtidige muligheter for inntjening. Aksjonærenes rettigheter. Å inneha en eller flere aksjer gir aksjonæren en gruppe rettigheter i selskapet, som vanligvis inndeles i to grupper: "økonomiske" og "administrative" rettigheter. De økonomiske rettighetene er først og fremst retten til utbytte, samt fortrinnsrett til å tegne nye aksjer ved emisjon og forkjøpsrett til allerede eksisterende aksjer som skifter eier. De viktigste administrative rettighetene er retten til å avgi stemme på selskapets generalforsamling, i tillegg til at aksjonæren så sant han innehar en viss andel av aksjekapitalen (vanligvis 5–10 % i allmennaksjeselskaper) har rett til å kreve at visse tiltak settes i verk; eksempler er innkalling til ekstraordinær generalforsamling og begjæring om granskning av selskapets økonomi. Visse rettigheter foreligger dessuten allerede hvor man eier en enkelt aksje – et eksempel på dette er at enhver aksjonær kan kreve at beslutninger i generalforsamlingen treffes etter møtebehandling. I tillegg krever visse vedtak i generalforsamlingen tilslutning fra samtlige aksjonærer, se aksjelovenes § 5-20. Hver aksje gir i utgangspunktet lik rett i selskapet, for eksempel er utgangspunkt at hver aksje gir en stemme i generalforsamlingen. Unntak gjelder i selskaper der aksjene er inndelt i ulike klasser, normalt en A- og en B-klasse. På denne måten kan man gi aksjene i en av klassene bedre eller annerledes rett enn i den andre klassen, ofte slik at det bare er A-aksjene som har stemmerett. Det kan også være andre årsaker til at man deler inn i klasser, for eksempel at det skal gjelde ulike regler for omsetning av aksjene (f.eks. ulike regler om forkjøpsrett), eller det kan bestemmes at den ene klassen skal ha begrenset eller ingen rett til utbytte. Omsettelighet og registrering. En aksjes omsettelighet vil komme an på vedtektene i det enkelte selskap. Loven har forskjellig utgangspunkt for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. I aksjeselskaper, der kretsen av aksjonærer ofte er begrenset, er lovens utgangspunkt at erverv av aksje krever samtykke fra styret. I tillegg vil de øvrige aksjonærene ha forkjøpsrett ved aksjeoverganger, på den måten at aksjeinnehavet dem i mellom blir det samme som før. I allmennaksjeselskaper, der poenget gjerne er at aksjene tilbys til en ubegrenset krets, er utgangspunktet at aksjene er fritt omsettelige, uten hinder av samtykkekrav eller forkjøpsrett. Disse utgangspunktene henger sammen med børsnotering; for at dette skal være mulig kan det ikke være vesentlige omsetningsbegrensninger på aksjene. På Oslo børs er det kun allmennaksjeselskaper som kan tas opp til notering, mens alminnelige aksjeselskaper ikke har denne muligheten. Lovens utgangspunkt kan i alle tilfelle fravikes i vedtektene; ofte gjøres dette slik i aksjeselskaper av en viss størrelse at lovens omsetningsbegrensninger blir redusert eller fjernet. Hvem som er eier av en aksje registreres for aksjeselskapers vedkommende i aksjeeierboken. Utgangspunktet er at man ikke får aksjonærrettigheter før ervervet er registrert, men det gjelder unntak for så vidt selskapets styre nekter å godkjenne ervervet uten at det er rettslig grunnlag for dette. Aksjer i allmennaksjeselskaper skal registreres i Verdipapirsentralen, et sentralt register som gjør dem bedre egnet for omsetning. Vanlige aksjeselskaper kan bestemme i vedtektene at registrering i Verdipapirsentralen skal tre i stedet for aksjeeierboken. Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken. Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken var ei norsk gruppe, stiftet av Hans Rotmo i 1975, som bygde videre på Vømmøl-ideologien og Vømmøl Spellmannslag.Arbeidslaget var aldri i nærheten av å gjenskape Vømmøl'ns enorme suksess, noe som førte til økonomiske problemer for plateselskapet MAI, som ikke hadde noen andre storselgere. Bandet vant Spellemannprisen 1976 i klassen rock for albumet "Grovarbeid". Laget solgte så dårlig at det nesten ble tatt som en selvfølge at det ble nedlagt. Atom. Innen kjemi og fysikk er et atom en submikroskopisk struktur som ikke kan deles i mindre elementer via kjemiske reaksjoner og beholde sine kjemiske egenskaper. Atomer er bestanddeler i molekyler (kjemiske stoffer). Ordet "atom" kommer fra det greske ordet "atomos" som betyr udelelig. Et atoms radius er i området 31 (helium) til 215 (radium) picometer. Kvantemekanikken beskriver nå materiens bølge-partikkel-dualitet og er det matematiske rammeverket for standardmodellen som beskriver krefter og partikler på subatomært nivå. Elementærpartiklene deles nå videre opp i flere typer partikler f.eks kvarker og kraftvirkning mellom partikler f.eks gluoner. Atomære og subatomære partikler kan ikke sees som distinkt avgrensede fysiske objekter, men som en romlig fordeling som angir sannsynligheten for partikkelens energi, utstrekning og posisjon til forskjellig tid. Partiklenes egenskaper er ikke lenger uavhengige men avhenger av hvilke andre partikler de opptrer i kombinasjon med. Dette betegnes som resonanser eller interaksjoner. Beskrivelsen av elementærpartikler brukes allikevel som modell for å forklare mange av atomets egenskaper og oppbygning. I figuren over viser den grå skyggen posisjonen for elektronene i 1s orbitalet som et integral over sannsynlighetsfordelingen for bølgefunksjonen langs en siktelinje. Den forstørrede atomkjernen viser tilsvarende for protonene i rødt og nøytronene i blått. I virkeligheten er kjernen for 4He rotasjonssymmetrisk, dette er ikke generelt tilfelle for mer komplekse kjerner. Atomene er de grunnleggende byggeklossene i kjemien, og bevares ved kjemiske reaksjoner men ikke ved kjernereaksjoner. Oppbygning og ladning. Atomets bestanddeler har etter sin kvantemekaniske beskrivelse ingen klar avgrensing men beskrives som energinivåer i et tredimensjonalt rom etter bølgefunksjonen formula_1 som beskrives i Schrödingerligningen. Videre kan en partikkel etter uskarphetsrelasjonen befinne seg i en hvilken som helst avstand og retning. Men normalt er det høy sannsynlighet for at partikkelen befinner seg i et avgrenset volum, og det er dette volumet som danner bakgrunn for å angi størrelse, avstand osv. Atomets størrelse beskriver statistisk radius for det ytterste stabile orbitalet når atomet er i likevekt. For hydrogen er dette radius for 1s orbitalet og benevnes Bohrs radius a0=5,3•10-11m. Men dette skal ikke forstås som et uttrykk for hvor stor plass atomet opptar. Faktisk avstand mellom to atomer vil være avhengig av om atomene er bundet eller ikke og med hvilken bindingstype. For eksempel er avstanden mellom H og O i vannmolekylet 9,6•10-11m mens summen av atomradiene er (5,3+6,0)•10-11m = 1,13•10-10m Elementærpartiklene i kjernen har en diameter på omkring 1,2•10-15m (Fermi radius r0) eller rundt 1/100 000 del av atomets radius. Kjernens typiske radius er rn = r0 A1/3 og atomet består derfor i stor grad av tomt rom. Forholdsmessig er dette sammenlignbart med størrelse og avstand mellom Solen og dvergplaneten Pluto (selv om partikkelsammenligningen som sådan ikke er holdbar). Elektronene danner en elektronsky som omgir kjernen. Normalt er atomet nøytralt ved at det har like mange elektroner og protoner. Dersom atomet har et overskudd eller underskudd av elektroner, kalles det henholdsvis et anion (negativt ladd ion) eller et kation (positivt ion). Elektronene har flere energinivåer eller orbitaler. Bindingsenergien for elektronet i det laveste orbitalet i hydrogen er 13,6 eV, og bindingsenergien faller med økende orbital inntil elektronet er fritt og bindingsenergien er null (for hydrogen er EB = 13.6 eV/n2 der n er et naturlig tall). Nukleonene er bundet sammen med mye høyere energinivåer, typisk på 100 000 ganger høyere enn elektronbindingen og endres ved kjernefysisk fisjon, fusjon eller radioaktiv nedbrytning. Slike prosesser kalles også transmutasjon og omformer et grunnstoff til et annet. Atomer og molekyler. Krystallgitter i NaCl, vanlig koksalt (halitt) Elektronene i de høyeste orbitalene har lav bindingsenergi og kan lett frigjøres. De vil derfor utveksles med nærliggende atomer eller deles mellom flere atomer. Orbitalene fylles opp fra laveste nivå, og spesielt antall elektroner i det øverste orbitalet bestemmer mange av atomets kjemiske egenskaper. Ved hjelp av disse mekanismene skapes kjemiske bindinger som danner molekyler og elektronparbundne krystallstrukturer. Molekylene bygges opp av flere atomer; for eksempel er vann en kombinasjon av to hydrogen og ett oksygen atom (H2O), mens vanlig oksygen i luften er en kombinasjon av to oksygenatomer (O2). Disse har kjemiske egenskaper som ofte er forskjellige fra de grunnstoffene de består av. Molekyler er de minste enhetene som et stoff kan deles i og fremdeles bevare disse kjemiske egenskapene. I noen stoffer er atomene eller molekyler organisert i krystallstrukturer, dvs. at de er organisert i romlige mønstre som gjentas i forskjellige retninger. Krystallet kan bestå av samme eller forskjellige typer atomer og/eller molekyler. En spesiell type krystaller brukes i elektronikk-komponenter der krystallet bygges opp av halvledere med små mengder andre atomer som i stor grad endrer krystallgitterets elektriske egenskaper. Atomer der ytterste orbital er helt fylt opp, danner vanligvis ikke kjemiske bindinger, og kalles derfor "edelgasser". Her vil de enkelte atomene eksistere ubundet. Disse okkuperer gruppe 18 i det periodiske systemet. I endel stoffer er det ikke noen egentlig molekyl- eller gitterstruktur. Disse har organiseringer uten noen finstruktur på molekylnivå. Dette er tilfellet f.eks i smeltede metaller og amorfe bergarter og mineraler. Historikk og utviklingen av atommodellen. a>s "A New System of Chemical Philosophy" (1808). Filosofiske funderinger over materiens oppbygning går tilbake til Antikkens Hellas og tidlig indisk kultur omkring 450 f.kr. Demokrit framsatte teorien om at alt kan deles i stadig mindre stykker, inntil man når en nedre grense. De minste udelelige stykkene kalte han for atomer som betød udelelig. Disse ideene gikk senere tapt og ble først gjenoppdaget nesten 2000 år senere, i forbindelse med ny interesse for naturvitenskap under renessansen. John Dalton brukte i 1803 ideen om atomet for å forklare hvorfor grunnstoffene alltid reagerer i samme forhold, og hvorfor noen gasser løses bedre i vann enn andre. Han framsatte hypotesen at hvert grunnstoff består av atomer av en fast unik type, og at disse forenes og danner sammensatte kjemiske stoffer. I 1897 oppdaget JJ Thomson elektronet som et resultat av arbeid med katodestråler. Dette viste at atomet kan deles i mindre enheter. Senere oppdaget Thomson eksistensen av isotoper gjennom arbeidet med ioniserte gasser. Thomson antok at elektronene var jevnt fordelt i et atom med en utstrakt positiv ladning som gjør atomet nøytralt. (Plumpudding-modellen). Men i 1909 viste Rutherfords gullfolieeksperiment at atomets positive ladning og størstedelen av massen trolig er samlet i en atomkjerne, og at elektronene sirkler rundt denne som planeter rundt sola. Rutherfords atommodell ble framsatt i 1911, men allerede i 1913 presenterte Niels Bohr sin atommodell som innførte kvantebegrepet. Elektronene ble nå kvantifisert i klart definerte baner og kunne ikke lenger spiralisere inn og ut. I 1926 foreslo Erwin Schrödinger at elektronene oppførte seg som bølger. Som en følge av dette viste Werner Heisenberg et år senere at det ikke er matematisk mulig å måle en partikkels tilstand (posisjon og moment) til en gitt tid helt nøyaktig. Dette usikkerhetsprinsippet medførte at Bohrs atommodell ble erstattet med en beskrivelse der det ikke er mulig å angi elektronenes posisjoner, kun sannsynligheten for at de befinner seg innen visse soner. Fra tidlig på 1970 tallet har standardmodellen gitt en samlet beskrivelse av elementærpartikler og krefter på subatomært nivå. Den har gitt en rekke teoretiske forutsigelser som senere er blitt eksperimentelt verifisert med høy nøyaktighet. Teorien har imidlertid fortsatt en rekke svakheter som at den inneholder mange eksperimentelt bestemte (ikke beregnede) konstanter, og at den ikke inkluderer gravitasjon Subatomære partikler. Oversikt over partikler og familier i standardmodellen Inntil 1961 ble atomet antatt å bestå bare av elektroner, nøytroner og protoner. Standardmodellen som ble utviklet tidlig på 1970 tallet, beskriver de partikler og krefter som bygger opp subatomære partikler. Kvarker kommer i 3 par (6 varianter) med ladning henholdsvis +2/3 og −1/3 og spinn ½. De forekommer ikke fritt, men er alltid bundet sammen i baryoner med 3 kvarker som får ½ heltalls spinn og mesoner med 2 kvarker og heltalls spinn. Elektronet sammen med partikler som positroner og nøytrinoer er leptoner og påvirkes ikke av den sterke kjernekraften. Familiene leptoner og bosoner er begge fermioner som er partikler med ½ heltalls spinn. Protonene og nøytronene er baryoner og bygges opp av u (opp) og d (ned) kvarker som har såkalt fargeladning i tillegg til at de har elektrisk ladning. Protonet får med kombinasjonen (uud) en positiv elektrisk elementærladning mens nøytronet med (udd) blir elektrisk nøytralt. Kvarkene holdes sammen av den såkalte fargekraften formidlet av gluoner som er vekselvirkningsbosoner. Størstedelen av energien i nøytronet og protonet kommer ikke fra opp ned kvarkene (med 4 og 8 MeV) men ligger i bindingsenergien som gir dem masser på respektive 938,3 og 939,6 MeV. Protonene og nøytronene er fargenøytrale. Men fargeladningen er ujevnt fordelt i dem slik den elektriske ladningen er ujevnt fordelt i molekyler. På tilsvarende måte som det gir opphav til bindingskrefter mellom molekyler, gir den ujevne fordelingen av fargeladning i protonene og nøytronene opphav til sterk kjernekraft eller nukleon-til-nukleon-kraften som holder atomkjernene sammen, til tross for den elektriske frastøtningen mellom protonene. Fotoner er masseløse elektromagnetiske bølger (partikler) med heltalls spinn som formidler den elektromagnetiske kraften. Denne virker mellom elektronet og kjernen og sammen med elektronets bølgenatur dannes orbitalene. Elektroner og elektronskall. Atomkjernene er omgitt av elektrontåker, og det er primært disse tåkene som bestemmer hvordan atomene virker på hverandre og hvilke kjemiske bindinger som oppstår. Disse tåkene representerer sannsynlighetsfordelinger for elektronene og deles opp i orbitaler som tilsvarer faste energinivåer for elektronene. Disse orbitalene kalles også elektronskall. Hvert orbital har bare plass til et bestemt antall elektroner fordi alle elektronene i samme atom må befinne seg i forskjellig kvantemekanisk tilstand (for elektronet er dette kombinasjonen av hoved-, bi- magnetisk- og spinn-kvantetall etter bestemte regler). Orbitalene øker i størrelse og kompleksitet med økende energinivå inntil elektronet er ionisert og dermed frigjort fra kjernen. De fem første orbitalene for 10Ne er 1s2, 2s2 og tre separerte orienteringer av 2p6. Hvert orbital inneholder to elektroner som med høy sannsynlighet befinner seg i det skisserte volumet. Elektronene kan i prinsippet befinne seg i et hvilket som helst orbital, men vil i grunntilstanden fylle opp orbitalene fra laveste (innerste) nivå. Et eksitert elektron befinner seg i et høyere orbital enn grunntilstanden, og vil raskt falle tilbake til en ledig plass i et lavere orbital og avgi energien i form av et foton. Elektronene i ytterste "befolkede" skall i grunntilstanden kalles "valenselektroner" og bestemmer i vesentlig grad hvordan elektronet forbinder seg kjemisk med andre atomer. Generelt vil atomene som bindes sammen, dele på et eller flere elektroner i ytterste skall. Atomene søker å fylle opp dette skallet. I vann (H2O) er hydrogenets ytterste skall 1s1 og kan derfor avgi eller ta opp et elektron. Oksygen har ytterste skall 2p4 som kan avgi 4 eller ta opp 2 elektroner. Oksygenet kan derfor dele på et elektron fra hvert hydrogenatom for å fylle sitt ytterste skall, og hydrogenet dele et elektron med oksygenet for å fylle sitt. I hydrogengass (H2) vil begge hydrogenatomene fylle 1s skallet ved å dele på de to elektronene. Edelgassene har alle fullt ytterste skall og reagerer derfor vanskelig med andre stoffer. Atomene plasseres i Grupper og Perioder i det periodiske system, der perioden tilsvarer antall orbitaler eller elektronskall, og antall ledige plasser i ytterste skall faller fra venstre mot høyre i gruppen. På denne måten viser man grunnstoffer med beslektede egenskaper nær hverandre. Elektronene i skallene innenfor kalles "kjerneelektronene" og hovedeffekten av disse kommer i form av skjerming av kjernens positive ladning. Dette avgjør deler av atomets elektronegativitet og bestemmer evnen til å tiltrekke felles elektroner i en binding mellom flere atomer. Elektronegativteten øker med antall elektroner i ytterste skall, og minker med antall kjerneelektroner. Dersom forskjellen i elektronegativitet er mindre enn 0.4 trekker atomene omtrent like mye på elektronene og disse vil fordele seg jevnt mellom atomene. Dette kalles en kovalent binding og opptrer for eksempel i vanlige gasser som O2, H2 og N2 Ved forskjell større enn 1,4 får man en ionebinding. Atomet med høyest elektronegativitet vil tiltrekke seg de fleste elektronene og bli mer negativt ladet. Samtidig trekkes elektroner fra de (det) andre atomene, noe som reduserer skjermingen av kjernen og gir positiv ladning. Slike molekyler er dipoler og organiserer seg i retningsorienterte strukturer med positive ender mot negative ender. Et eksempel er vanlig salt (NaCl) som vist i krystallgitteret tidligere. Ved forskjell mellom 0,4 og 1,7 oppstår en polar kovalent binding. Spesielt dersom noen av atomene er hydrogenatomer er denne viktig ettersom protonkjernen lett blir avskjermet og derfor danner hydrogenbindinger til elektronegative atomer i andre eller samme molekyl, noe som gir opphav til spesielle egenskaper. Dette er f.eks tilfelle i vann (H2O) og mer komplekse organiske molekyler som proteiner, DNA og polysakkarider. Proteiner har forskjellige egenskaper etter hvordan de er «kveilet opp» og denne strukturen stabiliseres av hydrogenbindingene. Egenskaper for nukleoner og atomkjernen. Fargekraften binder kvarker sammen og bygger opp nukleoner som protoner og nøytroner som danner atomkjerner. Atomkjernen har en statisktisk størrelse på formula_3 der r0=1,2•10-15m er Fermi radius. Fargekraften mellom kvarkene i protonene og nøytronene har en residuell kraft (sterk kjernekraft) som binder de enkelte nukleoner i atomkjernen sammen. Den faller meget raskt av, typisk 1/r7 på avstander over 1,4•10-15m og binder i det vesentlige nukleonet til dets nærmeste naboer. Den elektromagnetiske kraften har lang rekkevidde og får vesentlige bidrag fra alle protoner i kjernen. Ved høyere atomnummer kreves derfor relativt flere nøytroner (noe som styrker den sterke kjernekraften i atomkjernen) for å holde kjernen sammen og skape balanse mellom disse kreftene. Kjernefysiske reakjoner kan også fremkalles ved hjelp av partikler med høy energi (nukleoner, elektroner eller fotoner). De foregår også ved at to kjerner smelter sammen ved kjernefysisk fusjon og når et proton tilføres energi og går over til et nøytron ved svak vekselvirkning. Atomers størrelse og hastighet. Atomets radius i forhold til atomnummer Z=3-36. Atomenes størrelse er omkring 1/1000 av bølgelengden for synlig lys. Derfor kan ikke atomer observeres direkte i optiske instrumenter. Men atomenes struktur på overflaten av en tynn film kan registreres f.eks med "skannende tunnelerende mikroskop" (STM), ved "nukleær magnetisk resonans" (NMR) og i "røntgenstrålemikroskop". Basert på det som er beskrevet over har karbon(12C) en kjernestørrelse på ~2,8•10-15m mens kovalent radius er 7,0•10-11m eller en faktor 25 000 ganger større. Dette tilsvarer omtrent en ert (8 mm) i midten av et fotballstadion (200 m). Elektronets klassiske radius er også ~2,8•10-15m, der elektronets størrelse er basert på elektromagnetisk energitetthet. I dag betraktes imidlertid elektronet kvantemekanisk som en punktladning uten definert utstrekning. Atomkjernen har omtrent hele atomets masse, for 12C er massen ~2,0•10-26kg konsentrert innen et volum på ~9,2•10-44m³. Spesifikk vekt for kjernen er derfor ~2,2•1017kg/m³. Nøytronstjerner kan oppnå en slik pakketetthet når kjernen kollapser etter visse typer supernovaer. Atommassen oppgis ofte i atommasseenheten u og stoffmengde i mol. Disse enhetene baseres på 12C som standard; 1 u er 1/12 av massen for 12C, og 1 mol er antall karbonatomer i 12 gram 12C, som er Avogadros tall 6,0221415•1023. Generelt er 1 mol av et stoff X gram når atomvekten i atommasseenheter er X. Atomets radius står i liten grad i forhold til atommassen. Atomer med høyere atomnummer har høyere ladning i kjernen, og vil pakke elektronskyen tettere, noe som medfører at orbitalenes radius reduseres. Størrelsen har et gjennomsnitt på ~140 picometer (pm) for alle atomer, og med unntak av periode 1 og 2 ligger de aller fleste grunnstoffer i området 110-215 pm. Aluminium med atomvekt 27u har kovalent radius 118 pm. Iridium har omtrent samme radius (137 pm) men atommasse 192u, og dette forklarer i stor grad forskjellen i tetthet mellom aluminium (2700 kg/m³) og Iridum som har den høyeste tetthet av grunnstoffene med 22650 kg/m³. Temperaturen i en samling atomer er et mål på midlere kinetisk energi (bevegelsesengergi) for atomene, utover den kvantemekaniske bevegelse som følger av usikkerhetsprinsippet. Midlere hastighet øker fra null ved 0 K til omkring 500 m/s ved romtemperatur. Bevegelsene er imidlertid uregelmessige Brownske bevegelser og fører ikke til netto forflytning av atomene. Grunnstoffer, isotoper og ioner. Atomer med samme atomnummer "Z" har en lang rekke fysiske egenskaper felles, og oppviser tilnærmet like kjemiske egenskaper. Derfor klassifiserer man alle atomer med samme antall protoner i kjernen og dermed samme atomnummer som samme grunnstoff. For eksempel vil alle atomer med seks protoner i kjernen ("Z" = 6) klassifiseres som karbon. Massetallet "A" gir antallet nukleoner i atomkjernen, dvs. summen av protoner og nøytroner. Den er sammenlignbar med atommassen i atommasseenheter. Et spesifikt sett nukleoner med Z protoner og A-Z nøytroner kalles en nuklide. Et grunnstoff kan ha flere forskjellige nuklider, alle med samme atomnummer Z (antall protoner og elektroner), men forskjellig antall nøytroner. Dette settet av nuklider kalles isotoper av grunnstoffet. Isotop betyr «samme sted», fordi de har samme kjemiske symbol og plass i det periodiske system. 14C eller Karbon-14 er en slik isotop av karbon og har 6 protoner og 8 nøytroner i kjernen, som gir massetall 14. Isotoptabellen viser alle kjente isotoper av grunnstoffene. Atommassen som oppgis er et snitt av isotopmassen for alle isotoper veiet etter deres relative vanlighet i naturen. Det enkleste atomet er protium, den vanligste isotopen av hydrogen, med bare ett proton og ett elektron. Hydrogen med ett proton og ett nøytron kalles deuterium, mens tritium har ett proton og to nøytroner. Tritium er radioaktivt og har en halveringstid på 12.23 år og går da over til helium isotopen 3He samt et elektron og et elektron antinøytrino som alle er stabile. Mange isotoper er radioaktive, og antall stabile isotoper varierer sterkt fra grunnstoff til grunnstoff. Tinn (Sn, Z=50) har 10 stabile isotoper, mens Bly (Pb, Z=82) er det høyeste atomnummeret som har stabile isotoper. Høyere atomnummer Z≥83 har ingen stabile isotoper og er alle radioaktive. De fleste atomer som er lettere enn uran (U, Z=92) har ett eller flere isotoper med lang nok levetid til å finnes på jorden. Noen unntak er technetium (Tc, Z=43) og Promethium (Pm, Z=61) som kun kan identifiseres i stjerner der de nylig er blitt syntetisert. Dette gjelder også transuraner, dvs. tyngre atomer enn uran med kort levetid. Flere tyngre atomer som ikke forekommer naturlig har blitt framstilt ved bombardering av andre kjerner med høy energi. Nye grunnstoffer har blitt skapt på denne måten opp til atomnummer 116, med foreløpig navn "ununhexium". (Nedbrytningsprodukter av ununoctium, Z=118 har også blitt observert) Slike tunge grunnstoffer er svært ustabile og nedbrytes raskt. Etter Big Bang besto vanlig masse i universet av 76 % hydrogen og 24 % helium, og mindre enn 1 % av noen få andre lette atomer. Alle andre grunnstoffer er dannet senere ved nukleosyntese i stjerner og supernovaer. Solen er en 3 generasjons stjerne, og solsystemet inneholder stoffer etter to tidligere generasjoner stjerner og har derfor en viss mengde tyngre grunnstoffer. Atomene kan avgi eller oppta elektroner. Når antall elektroner er forskjellig fra antallet protoner i kjernen er atomet ikke elektrisk nøytralt. Atomer med underskudd på elektroner er positivt ladd og kalles kationer fordi de vil trekkes mot katoden (negativ elektrode). Når det er overskudd på elektroner er ladningen negativ, og ionet er et anion, navnet kommer fordi de trekkes mot den positive anoden. Atomspekter. Hvert grunnstoff har et spesifikt sett orbitaler for sin elektronkonfigurasjon. Disse orbitalene har energinivåer og sprang mellom disse energinivåene som er unike for samme grunnstoff og forskjellig for ulike atomnummere. Når et elektron eksiteres, dvs. tilføres energi fra et foton og går til et ledig høyere orbital vil dette kreve en fast energimengde som er lik energispranget mellom disse orbitalene. Atomer i et høyere orbital vil raskt gå til et lavere orbital dersom dette har en ledig plass, og vil da tilsvarende avgi et foton med en energi lik energispranget mellom orbitalene. Fotonets energi tilsvarer en spesifikk frekvens og bølgelende (=farge i det synlige området). Hvert grunnstoff får på denne måten et unikt sett av bølgelengder som kan absorberes eller emitteres. Ved spektroskopi brukes dette ved at en prøvetagning bestråles fra en intensiv lyskilde. Elektronene vil da eksiteres, og når disse eller andre elektroner inntar den lavere ledige posisjonen avgis fotoner. Det resulterende "emisjonsspekteret" brukes til å analysere hvilke grunnstoffer som er tilstede og deres relative mengder. Tilsvarende vil atomer som gjennomlyses med et kontinuerlig spektrum, vise et "absorbsjonsspekter" med mørke linjer tilsvarende kvantesprangene. Lys fra stjerner (og solen) som passerer gjennom stjernens fotosfære, interstellare gasståker eller planeters atmosfære vil kunne vise deres kjemiske sammensetning på denne måten. Stjernene selv er optisk opake til fotosfæren (den lysende solskiven) og lyset emitteres, absorberes og reemitteres derfor i mange omganger. Selve stjernens spektrum er derfor kontinuerlig. Linjene vil ofte være forskjøvet i spekteret på grunn av høy relativ hastighet eller universets ekspansjon og kan derfor gi ytterligere informasjon om dette. Energinivåene finner man i hele det elektromagnetiske spektrum fra lav energi radiobølger til høyenergi røntgenstråling. Lave energinivåer oppstår ved små energisprang i høyere orbitaler eller i spinn som den viktige Hydrogenlinjen ved 0,21 m (1420,40575 MHz). Høyenergifotoner oppstår i tunge atomer når posisjoner i lave orbitaler frigjøres ved at elektronene eksiteres f.eks av betastråling og elektroner fra høye orbitaler tar deres plass. Audi. Audi AG er en tysk bilprodusent som eies av selskapet Volkswagen AG (VAG). Audis hovedsete ligger i Ingolstadt i Bayern. Selskapet utviklet seg fra fire ulike bilprodusenter: Wanderer grunnlagt 1885 under navnet "Chemnitzer-Velociped-Depot Winklhofer & Jaenicke" som skiftet navn til Wanderer Fahrrahdwerke 5. mai 1896, Audi grunnlagt 1910, Horch grunnlagt 1899 og DKW grunnlagt 1916. 29. juli 1932 ble de sammen til Auto Union. Først etter salget til Volkswagen på midten av 60-årene, ble det gamle bilmerkenavnet Audi tatt tilbake, og Auto Union gikk inn i historien. Audi tok med de fire ringene som logo. Kort tid etter, i 1969, gikk Audi sammen med NSU, etablert som bilprodusent fra 1888, som ble det femte opprinnelige bilmerket som har gått inn i det som idag er Audi AG. Audis tyske slagord er «Vorsprung durch Technik», direkte oversatt «forsprang gjennom teknikk». På norsk lyder slagordet «forspranget ligger i teknikken». Det tyskspråklige slagordet er også brukt i andre europeiske land, som Storbritannia, og på andre markeder som i Latin-Amerika, Oseania og deler av Asia. Det amerikanske og canadiske slagordet er «Truth in Engineering». Det japanske slagordet er «Never Follow», det tidligere amerikanske og canadiske slagordet. Audi har siden 1964 vært et av merkene som inngår i konsernselskapet Volkswagen AG (VAG) som eier 99,7% av aksjene. Merket har erobret posisjon som en del av den såkalte AMB-klassen sammen med Mercedes-Benz og BMW, tre prestisjetunge, tyske bilmerker. Det finnes dyrere, mer luksuriøse, tyske merker som for eksempel Maybach, som er eid av Mercedes Benz-produsenten Daimler AG. Audis og navnets opprinnelse. August Horch grunnla selskapet "A. Horch & Cie" 14. november 1899, bilene ble solgt under navnet "Horch". Selskapets første bil ble lansert i 1901 i Zwickau, Sachsen. I 1902 ble selskapet omdannet til et aksjeselskap. I 1909 røk August Horch uklar med de andre eierne av selskapet og måtte forlate selskapet han hadde grunnlagt. Han startet deretter på nytt med «Horch Automobil-Werke GmbH» i 1910. Likheten i navnet gjorde at hans tidligere partnere gikk til sak, og det ble avgjort at Horch-navnet tilhørte August Horchs tidligere selskap. Navnet måtte byttes. Horch hadde da ingen mulighet for å bruke etternavnet sitt i sitt nye bilselskap, og innkalte øyeblikkelig til et møte for å finne et nytt navn, hjemme hos Franz Fikentscher. I løpet av dette møtet satt Franz’ sønn i det samme rommet og gjorde sine lekser i latin. Gjentatte ganger hadde det virket som om han skulle si noe, men han fortsatte å arbeide, helt til han til slutt brøt inn; «Far – audiatur et altera pars (latin for «Hør begge sider»). Ville det ikke være en god idé å kalle det Audi istedet for Horch?». «Horch!» betyr «lytt!» på tysk, som igjen er «audi!» på latin (derav bl.a. ordet «audio»). Ideen viste seg å være god, og samtlige personer på møtet gikk med på å bruke dette navnet. Dermed ble selskapet hetende «Audi Automobilwerke GmbH». Mange tror på den feilaktige påstanden om at «Audi» er et akronym for "«Auto Union Deutschland Ingolstadt»". Audi begynte med bil med en 2,6 liters firesylindret motor etterfulgt av en 3,6 liters, i tillegg til 4,7 og 5,7 liters. Disse bilene var vellykkede, også innen sport. Den første sekssylindrede modellen, på 4,7 liter, kom i 1924. Audis biler fra den tiden var luksuriøse, utstyrt med et spesielt karosseri. Auto Union. I 1932 fusjonerte Audi med DKW, Horch og Wanderer og dannet selskapet Auto Union, som fikk den karakteristiske logoen med de fire ringene, og de representerte disse fire merkene. Alle merkene beholdt sitt emblem og bilene ble solgt under de opprinnelige navnene, men Auto Union-ringene ble plassert øverst i emblemene. Auto Union merket ble brukt på de berømte racerbiler (Sølvpilene) konstruert av Ferdinand Porsche. Auto Union og Mercedes-Benz Solvpiler var helt overlegent på 1930-tallet. Den teknologiske utviklingen ble mer og mer konsentrert, og noen Audi-modeller ble drevet av motorer fra Horch og Wanderer. Under annen verdenskrig produserte Horch, under Auto Union, den pansrede bilen Sd-Kfz 222, som ble brukt i den tyske hæren. Den ble drevet av en V8-motor på 81 hk. Den hadde en toppfart på 80 t. Et annet kjøretøy brukt for å transportere tyske militæroffiserer, var Kraftfahrzeug (KFZ 11) også kjent som Horch Type 80. Militæret brukte det som et lett transportkjøretøy. En pause og en ny start. Auto Union-fabrikker ble omfattende bombet og dels ødelagt under annen verdenskrig. Fabrikkene i Zwickau lå i området som ble okkupert av Sovjetunion i 1945 og senere til DDR. Selskapet flyttet til Ingolstadt, hvor det med hjelp av statlige, (vest)tyske midler ble startet igjen. Mange ansatte i de ødelagte fabrikkene i Zwickau kom til Ingolstadt og startet på nytt med å produsere biler under navnet og merket DKW. Disse bilene var utstyrt med totaktsmotorer. De baserte seg på en konstruksjon fra før krigen, og ble også bygd i Zwickau på en veldig lik måte. Virksomheten i Zwickau startet igjen under navnet VEB Automobilwerk Zwickau. Daimler-Benz og Volkswagen. I 1958 skaffet Daimler-Benz seg 87% av Auto Union, og det neste år de resterende 13%. I 1964 kjøpte Volkswagen fabrikken i Ingolstadt og merkene i Auto Union. Tiden da totakstmotorer var populære så sin ende på midten av 60-tallet, og kundene ønsket heller den mere komfortable firetaktsmotoren. I september 1965 fikk DKW F102, den siste DKW-modellen, firetaktsmotor i tillegg til noen mindre endringer foran og bak. Volkswagen forkastet DKW-merket grunnet dets totaktsrykte, og dermed ble Audi «relansert» som merke. Modellen ble internt kjent som Audi F103, og solgt som kun «Audi». Navnet var da heller en modellbetegnelse, i og med at produsenten fortsatt hadde navnet Auto Union. Senere ble modellen kjent som Audi 72. Videreutviklinger av denne modellen ble navngitt etter antall hestekrefter, Audi 60, 75, 80 og Super 90. Disse modellene ble solgt frem til 1972. I 1969 fusjonerte Auto Union med NSU, med sete i Neckarsulm, ikke langt fra Stuttgart, Baden-Württemberg. På 50-tallet var NSU verdens største motorsykkelprodusent, men nå hadde NSU begynt å produsere småbiler, som NSU Prinz (TT og TTS er fortsatt populære som racing-biler). Deretter fokuserte NSU på nye motorer etter en idé av Felix Wankel. I 1967 var den nye NSU Ro 80 en fremtidsrettet bil, med aerodynamisk karosseri, lav vekt og høy sikkerhet, men problemer med motoren gjorde slutt på NSUs uavhengighet. I dag er Neckarsulm-fabrikken brukt til å produsere de største Audi-modellene. Den mellomstore bilen NSU hadde jobbet på, K70, var ment å havne mellom Prinz-modellene med motor bak og den futuristiske Ro 80. Volkswagen tok K70 inn i sitt eget modellprogram, og det betød slutten for NSU som et eget merke, som da slo seg sammen med Audi. Audi i nyere tid. Det nye, sammenslåtte selskapet var nå kjent som «Audi NSU Auto Union AG». Da var Audi et separat merke for første gang siden før krigen. Volkswagen introduserte Audi i USA i 1970. … den første Volkswagen Polo var den samme bilen Den første nye bilen fra dette regimet var Audi 100 i 1968. I 1972 ble Audi 80 (også kalt "Fox") introdusert, Denne var også basis for 1973-modell av Volkswagen Passat. I tillegg ble Audi 50 i 1974 lansert. Denne bilen ble senere omdøpt til Volkswagen Polo, og modellen var i ca et år tilgjengelig med begge navnene, men etter den perioden ble den kun solgt som Volkswagen Polo. På denne tiden fremsto Audi som et konservativt bilmerke. En ingeniør som arbeidet med bilene chassis, Jörg Bensinger foreslo og fikk tilslutning til å videreutvikle teknikken for firehjulstrekk benyttet i Volkswagens Iltis militærmodell for å bruke den i en Audi med mer avanserte egenskaper og for konkurranser, blant annet i rally. Den nye Audi Quattro ble lansert i 1980 med turbomotor og var den første, tyske bilmodellen i større serieproduksjon som hadde midtdifferensial. Den eneste tidligere personbilen med slik midtdifferensial var den britiske Jensen FF som ble laget i et lite antall. Audi Quattro (med stor Q) blir ofte omtalt som UrQuattro for å unngå forveksling med firehjulstrekk systemet quattro (med liten q). Disse ble bygget for hånd av en liten gruppe mekanikere, og gjorde det meget bra i rallyløp. Audi ble i denne perioden assosiert med avanserte tekniske løsninger. I 1985, da merkene Auto Union og NSU offisielt forsvant, ble selskapsnavnet forkortet til bare «Audi AG». I 1986, mens den Passat-baserte Audi 80 begynte å få et image som en «bestefarbil», kom type 89. Denne modellen solgte ekstremt bra. Likevel var bilens standardutstyr ganske enkelt, til og med sidespeil på passasjersiden var tilleggsutstyr). I 1987 kom Audi med en ny, og meget elegant Audi 90, som hadde en mer spennende standardutstyrspakke. Tidlig på 90-tallet gikk salget på Audi 80 nedover, og noen konstruksjonsproblemer begynte å dukke opp. Nedgangen i salget i USA ble forverret av påstander fra bileierene i programmet "60 minutes" om at bilen akselererte ved bruk av bremsepedalen. Uavhengige forskere mente dette kom av kort avstand mellom bremsepedal og gasspedal til forskjell fra større avstand mellom disse pedalene på amerikanske biler. Dette kunne resultere i at amerikanske sjåfører som gjorde som de pleide, kom borti gasspedalen ved bremsing. De europeiske sjåførene som var vant til manuelle girkasser og dobbeltclutching når det gires ned, trengte å kunne bremse samtidig med å gi gass og slippe clutchen mens giret et øyeblikk er i fri. Da skulle akslingen fra clutchen inn i girkassen øke rotasjonen for å passe til det lavere giret. Med mer moderne girkasser ivaretaes denne rotasjonstilpasningen av bedre synkroniseringsringer. De amerikanske journalistene manglet innsikt i manuelle girkasser og dobbeltchlutcing, med svært negativt inntrykk etter det aktuelle "60-minutes"-programmet og med lave salgstall som resultat. Audi vurderte å trekke seg fra det amerikanske markedet, men salget økte igjen på midten av 90-tallet. Trenden snudde med den nye modellen A4 i 1996 og A4/6/8 seriene. Audis salgstall vokser i Europa idag. 2004 markerte det ellevte året på rad med salgsøkning, med et samlet salg på 779 441 biler verden over. Rekorder ble satt i 21 av rundt 50 store markeder. De største salgsøkningene kom i Øst-Europa (+19,3%), Afrika (+17,2%) og Midtøsten (+58,5%). I mars 2005 begynte Audi sitt byggearbeid på to forhandleranlegg i India, for å følge opp de økende salgstallene. Audi har nylig begynt å tilby et høyteknologisk førerinformasjonssystem kalt MMI (Multi Media Interface). Systemet kom til tross for kritikk mot BMWs tilsvarende system(), iDrive; et trykkbart hjul i midtkonsollen, som kan skyves i åtte retninger. Audis hjul er til forskjell fra iDrive utstyrt med en rekke knapper rundt hjulet, og hjulet er heller ikke skyvbart. Systemet kontrollerer i korte trekk satellittnavigasjon, TV, radio/CD-spiller, setevarme m.fl. Det var også kjent at MMI var bedre enn iDrive(), og som et svar på dette har BMW siden forbedret iDrive. MMI har blitt godt mottatt, da det krever mindre menybetjening med dens mange knapper rundt styrehjulet, blant annet snarveier til radio og telefonfunksjoner. Skjermen, enten i farger eller sort/rødt er montert øverst i midtkonsollen, og på modellene fra den nye A4 og oppover er styrehjulet og knappene montert rundt gir–/velgerspaken. I den gamle A4, A3 og R8 er det mulig å få tak i et MMI-lignende system, montert der radioen vanligvis hadde vært montert. Flaggskip. Audi Quattro var en sensasjon da den ble lansert i 1980 med sitt permanente firehjulstrekk, og Audi hadde stor suksess med bilen innen motorsport. Bilen ble drevet av en 2,1 l 5 sylindret motor med 200 hk. Den ble også levert med en 2,2 l. Også denne hadde 5 sylindre, men hadde i 20 ventiler istedenfor 10 som 2,1 l og var på 220 hk. Kjennetegn. Audi-logoen, plassert inni Audi-grillen, slik grillen idag fremstår på de fleste modeller. Til venstre for Audi-logoen er det en S-Line-logo. Logoen og dens fire ringer. Audi-logoen er fire overlappende ringer som representerer Auto Union. Logoen symboliserer samarbeidet til Audi med DKW, Horch og Wanderer: Den første representerer Audi, den andre DKW, den tredje Horch og den fjerde Wanderer. Grillen. Et av Audis viktigste kjennetegn, som alle andre bilmerker, er grillen. I dag består Audi-grillen av et stort område med vertikale og horisontale riller, med et sort område for skilt. Som en ramme rundt denne grillen er det en tykk – på noen modeller tynn – kromlist. Denne såkalte «enkeltrammegrillen» er fra 2004 innført på alle Audi-modellene etter hvert som nye modeller er lansert. På de fleste modeller er det også kromlister rundt sidevinduene. I en spesiell utstyrspakke levert på noen modeller er grillen og listene rundt vinduene lakkert sort. Formen på listen rundt grillen går også igjen på rattet. Dagens modeller. Audi produserer idag en rekke modeller, og noen av modellnavnene har vært i bruk fra begynnelsen av 90-tallet. Audi A1. Audi A1 er den minste modellen, og har kun 4 seter. Audi A1 leveres med motorene 1,2 TFSI, 1,4 TFSI eller 1,6 TDI/TFSI. Audi A3. Audi A3 er småbilen i dagens modellprogram. A3 er produsert fra 1996 og har siden kun gått igjennom én stor designendring. Førstegenerasjons A3 ble produsert frem til 2003. Den første versjonen gikk igjennom én "facelift", men det var kun en liten endring som hvite blinklys og hellakkerte støtfangere. Dagens modell har vært i produksjon fra 2004. På sommeren 2012 skal etter plaenen en ny versjon lanseres, da kommer A3 også i en sedanutgave, i tilleg til nye versjoner av dagens modeller. Bilen fåes både som 3- og 5-dørs. 5-dørsvarianten kalles "Sportback". Bilen er etterkommeren til Audi 50, som ikke lenge etter lanseringen også ble lansert som Volkswagen Polo. Hovedkonkurrenter er BMW 1-serie, Alfa Romeo 147 og Volvo C30. Bilen finnes også i en mer sportslig variant, S3 eller en med mer krefter RS3. S3 leveres med spesielle sportsseter og et annerledes utseende på støtfangerne. Den leveres kun som 3-dørs.og det samme med RS3 bare den har mye større motor som yter, mer krefter. A3 leveres med en rekke motorer, alt fra en 1,6 liter med 102 hk til en 3,2 liter med 250 hk. S3 leveres med en 2,0-liters motor med 265 hk, og en 1.8 turbo motor med varierende hester alt mellom 206-265. og RS3 leveres med 2.5 bensin motor med 340 hestekrefter. Audi A4. Audi A4 er Audis minste modell som også leveres som stasjonsvogn. Den har blitt produsert fra 1995, og har siden hatt fire forskjellige design, og både 1. og 2. generasjons A4 gjennomgikk en "facelift". Den siste versjonen ble lansert sent i 2007. Bilen er litt større enn A3, og fås både som sedan (Limousine), stasjonsvogn (Avant) og cabriolet. Bilen er etterkommeren til Audi 80 og 90, og som hovedkonkurrenter regnes BMW 3-serie og Mercedes-Benz C-Klasse. Bilen finnes i to forskjellige varianter til; S4 og RS4. Både S4 og RS4 kan fåes med 3 karosserityper; sedan, stasjonsvogn og cabriolet. A4 Limousine (sedan) og Avant (stasjonsvogn) leveres med motorer fra 1,6 liter med 102 hk, Cabriolet fra 1,8 liters turbomotor på 163 hk,og en 2,8 bensin motor med 193 hk, til en 3,2 liter FSI motor med 255 hk. S4 leveres med en 4,2 liter V8 med 344 hk, og en liten 2,2 turbo med 290 og en med 2,7 Biturbo v6 med 265 hk. RS4 leveres med en 2,7 Biturbo v6 med 381 hk.og til en 4,2 liter V8 med 420 hk. Audi A5. Audi A5 er en 2-dørs coupé, som i Norge ble lansert i mai 2007. Størrelsesmessig ligger den mellom A4 og A6, og den leveres med alle tekniske funksjoner som A6 har. Bilen er etterkommeren til Audi Coupé, og hovedkonkurrentene er BMW 3-serie og Mercedes-Benz CLK-Klasse. Bilen fåes som de fleste andre Audi-modellene i en S-variant, S5. A5 leveres med en 3,0 liter turbodieselmotor med 240 hk. S5 leveres med en 4,2-liter FSI-motor med 354 hk.og en mer kraftigere modell ved navn RS5 har en, 4,2 FSI motor med 450 HK. Høsten 2008 er det ventet en 1,8-liter turbomotor med 170 hk.av A5. I april 2009 kom A5 Cabriolet og i september kommer A5 Sportback. S5 Sportback lanseres i begynnelsen av 2010. Sportback er en blanding av sedan og coupé og har fire dører til forskjell fra den vanlige coupéen. Audi A6. Audi A6 er den nest største bilen i Audis modellprogram, hvis man ser bort fra SUVen Audi Q7. A6 fåes som sedan (Limousine) og stasjonsvogn (Avant), og er etterkommeren til Audi 100. Bilen har gjennomgått tre store designendringer, og andregenerasjons A6 gjennomgikk en "facelift" da 2003-modellene kom. Bilen fåes i S-varianten Audi S6, og RS-varianten Audi RS6. Bilens konkurrenter er Mercedes-Benz E-Klasse, BMW 5-serie og Volvo S60/V70. A6 leveres med en rekke forskjellige motorer fra en 1,8 turbo motor med 150 hetsre til en 2,4 bensin motor med 164 hester, 2,0 liters turbodieselmotor på 140 hk, og 2,5tdi med 150 hk og en 2,7 TDI på 179 HK og en 2.7 Biturbo på 250 HK,og en 3,0 bensin motor på 220 HK og en diesel variant på 224 HK og en 4,2 liters FSI-motor med 350 hk. S6 leveres med en liten motor på 2,2 turbo med 230 HK til en 4.2 v8 med 330 hester og en 5,2 liters V10-motor med 435 HK. Og det er kommet en modell ved navn Audi RS6 men mye sterkere motor. Audi RS6 leveres men en 5.0 V10 med 580 HK og det er en modell som heter Audi RS6 EVOTECH med en 5,0 V10 bare med 720 HK. Audi A6 allroad quattro. Audi A6 allroad quattro er en SUV-versjon av Audi A6. Allroad quattro, hvilket den også omtales som, er en videreutviklet A6 med større støtfangere i en annen farge, og med diverse "offroad"-funksjoner som luftfjæring, som styres fra MMI, og firehjulstrekk – quattro. Karosseriet kan heves og senkes inntil 60 mm og maksimal bakkeklaring er 18,5 cm, noe som i praksis betyr at «offroadmulighetene» begrenser seg til veier uten fast dekke. Bilens konkurrenter er bl.a Volvo XC70, som er tilsvarende versjon av V70. A6 allroad quattro leveres med motorer som spenner fra en 2,5 tdi motor på 180 HK til en 2,7 liters turbodieselmotor med 163 hk, og en 3,0 Diesel motor på 233 HK, til en 4,2 liters FSI-motor med 350 hk. Audi A7. Audi A7 ble lansert i 2011 og den leveres med en 3,0 turbo diesel motor med 245 Hestekrfter, og en 2,8 FSI S-LINE Motor med 205 Hestekrefter. Den kommer trolig i en S7 og RS7 variant Audi Q5. Audi Q5 er en SUV fra Audi basert på Audi A4 som ble introdusert i august 2008. Motorene er de samme som i de større A4-modellene. Det vil si bensinmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 180, 211 og 270 hk samt dieselmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 143, 170 og 240 hk. Samtlige versjoner har Audis quattro-system som standard, dvs. at bilen har firehjulstrekk. Samtlige dieselversjoner har partikkelfilter og common rail-innsprøyting. Audi Q7. Audi Q7 var den første SUVen blant dagens modelltilbud. Den ble lansert tidlig i 2005. Bilen ble først introdusert som konseptbilen Pikes Peak quattro tidlig i 2004. Hovedkonkurrentene er BMW X5 og Volvo XC90. Q7 leveres med motorer fra en 3,0 liter turbodiesel på 240 hk til en 4,2 liter V8 FSI-motor som yter 350 hk. Audi Q7 leveres dessuten med en motor på 6,0 liter som yter hele 500 hk. Bilen kommer også i en V12-versjon med 500 hk, og det vil trolig komme en hybrid-versjon. Audi A8. Audi A8 er Audis toppmodell, når man ser bort fra R8, som kom første halvdel av 2007. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Hovedkonkurrentene er BMW 7-serie og Mercedes-Benz S-Klasse. A8s søstermodell er Volkswagen Phaeton. A8 finnes i likhet med BMW 7-serie både i normal og lang versjon (L), forskjellen er ca. 30 cm. A8 leveres med de fleste motorer Q7 også leveres med; fra en 3 liter turbodieselmotor på 233 hk til en 4,2 FSI-motor på 350 hk. Det finnes også en S8, som ble lansert tidlig i 2007. Denne leveres med en 5,2 liters V10-motor med 450 hk. Audi R8. Audi R8 er en helt ny sportsbil. Den ble utviklet fra Audi RSQ, brukt i filmen "I, Robot", senere Le Mans quattro, og første gang bilen dukket opp var i 2005. Audi stoppet produksjonen av denne modellen, og erstattet den med 2007-modellen, som ble produsert i samarbeid med Lamborghini. Bilen leveres med en 4,2 liter V8 FSI-motor på 420 hk og 430 NM eller en 5,2 liter V10 FSI-motor på 525 hk og 530 NM. Den leveres med både 6-trinns manuell girkasse, og R tronic. Den vil i løpet av 2009 også leveres i en cabriolet-versjon. Bilens hovedkonkurrenter er Lamborghini Gallardo, Porsche 911 og Ferrari F430. Audi TT. Audi TT er en liten sportsbil, og den leveres med to dører både som coupé og cabriolet. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Den første generasjonen ble produsert i perioden 1998 – 2006, og den andre fra 2007. Bilen blir produsert i Győr, Ungarn. TT leveres med enten en 1.8 turbo motor med 180 (225) HK, 2,0 liters TFSI-motor med 200 hk eller en 3,2 liters motor med 250 hk. Begge motorer leveres både med 6-trinns manuell girkasse og S tronic. Og en AUDI TT S, leveres med en 2.0 liter bensin motor på 274 HK. Audi i Norge. I 1974, da Audi-merket skulle introduseres i Norge, ville Volkswagen ha merkene samlet hos Harald A. Møller AS, selv om With & Wessel hadde importert Auto-Union i 47 år. With & Wessel ble da lagt ned. Det var likevel solgt Audi i Norge siden 1967 gjennom forhandlere av Auto-Union. I 2000 var det 75 000 Audier i Norge, opp fra 50 000 i 1997 og 25 000 i 1978. I 2008 oppnådde Audi sin største markedandel i Norge noensinne med 6,1%, da de solgte 6755 biler, mot 6472 i 2007 da de nådde en markedsandel på 5% i Norge, mot 5,2% i 2006. Dette plasserte merket som nr. 5 på listen over landets mest solgte personbiler i 2008, opp fra 7. mest solgte merke i 2007. Audi A4 var den mest populære modellen med et salg på 3436 enheter mot 2369 enheter i 2007, et antall som gir en 6. plass på den norske bestselgerlisten i 2008, opp 10 plasser fra 2007. A4-salget representerte over 50% av Audis totalvolum på 6.473 enheter i 2007, mens det var 37% av totalen i 2007. (Bestselgermodell i 2008 var VW Golf/Golf Plus med 5079 enheter.) Audi i Norge gikk dermed forbi salget i hjemlandet Tyskland, der det er nr. 5 på salgsstatistikken, men der ble A4/S4 nummer 2 (98714 enheter) etter VW Golf/Jetta (231292) i 2008. 2008 var det første året Audi solgte mer enn 1 million enheter på verdensbasis, nærmere bestemt 1.003.400, som er Audis 13. rekordår på rad, til tross for at den store finanskrisen satte inn mot slutten av året. Audi solgte samme år 667 000 enheter i Europa. I 2008 ble det solgt disse Audiene i norge: 3436 av modellene A4/S4/RS4, 1727 av A3/S3 (Nr. 21 på modellstatistikken i Norge), 1055 av A6/S6/Allroad (Nr. 32 og mestselgende storbilmerke i Norge), 317 av den nyinnførte modellen A5/S5 (Nr. 72), 131 av Q5 (Nr. 100) som ble introdusert i desember 2008. Det ble solgt ett eksemplar av den nye sportsbilen Audi R8 i Norge i 2008. Det ble solgt 37 Q7 og 8 A8 i Norge i 2007. Quattro. quattro (italiensk, «"fire"») er Audis registrerte varemerke for permanente firehjulstrekkssystemer. Den opprinnelige Audi Quattro hadde åpen senterdifferensial med manuelt styrt sperre. Fra 1988 ble firehjulssystemet basert på den patenterte Torsen senterdifferensialen. Torsendifferensialen fordeler kraften mekanisk mellom for- og bakaksel. Også flere andre bilprodusenter bruker Torsen-løsninger, men også de bruker egne betegnelser. Etter hvert har Audi valgt også andre løsninger for firehjulstrekk, bl. a med Torsen-differensial på bakakselen på A8 fra 1990. Haldexkobling er brukt på A3 og TT fra 1998. I biler med firehjulstrekk har Audi plassert et quattro-emblem på dashbordet, i grillen og på bakluken. Audi Exclusive. Audi Exclusive er en produktlinje som produseres av Audis heleide datterselskap quattro GmbH. Selskapet står også for produksjon av modellene RS6 og fra høsten 2006 av R8. Audi Exclusive-tilbehør kan være Audi Exclusive stylingpakke, Audi Exclusive skinn, etc. Audi Exclusive kan sammenlignes med BMWs BMW Individual og AMG hos Mercedes. Avant og Limousine. Audi har, som flere andre bilmerker, sine egne betegnelser på sedan og stasjonsvogn. En Audi A6 Limousine er ikke nødvendigvis en limousin, men en sedan. Alle Audis stasjonsvogner har betegnelsen "Avant". Selv om modellene har slike tilnavn, har "Limousine" nesten forsvunnet helt på norsk, mens "Avant" fortsatt blir brukt i dagligtale hos de fleste. Et annet eksempel på dette er BMW som kaller sine stasjonsvogner "Touring". Teknologi. Audi produserer 100% galvaniserte karosserier for å motvirke korrosjon. Karosseriets styrke og holdbarhet overgikk Audis egne forventninger, derfor ble den opprinnelige 10-års garantien mot rust forlenget til 12 år. En aluminiumsramme ble laget av Audi, og i 1994 ble Audi A8 lansert med denne aluminiumsrammen. Audi introduserte en ny modellrekke på midten av 90-tallet. Aluminiumkonseptet ble utvidet til selskapets nye småbil, Audi A2, som ble lansert i 2001. Selskapet avsluttet produksjonen sent i 2005, da kostnadene ved å produsere en fullaluminiumsbil ble for høye; kjøperne var ute etter en liten og mindre luksuriøs bil. Aluminiumsrammen passet bedre på de større modellene som f.eks. den store sedanen A8. I alle Audis modeller fra Volkswagen-æraen har Audi satset på forhjulstrekk som det primære kombinert med mulighet for firehjulstrekk, og ikke bakhjulstrekk som bl.a. rivalene Mercedes-Benz og BMW. Audi har vanligvis montert motoren på langs, foran forakselen. Dette tillater lik lengde på drivakslene og enkel montering av firehjulstrekk, forvansker det 50:50-vektfordelingsidealet. På grunn av dette, tror mange at BMW ligger foran Audi på dette området. Audi lanserte tidlig 2007 A5, med motoren montert bak forhjulene. På 70-tallet var det to kjøretøyprodusenter som designet sitt eget firehjulstrekkssystem i personbiler. På 80-tallet var firehjulstrekk meget populært, og andre tyske produsenter som Porsche, BMW og Mercedes-Benz tilbød firehjulstrekk i sine biler for å konkurrere, sammen med GM, Ford, Toyota og andre. Dessverre var firehjulstrekkssystemet i bilene til Mercedes-Benz bare problemer allerede på tegnebrettet. Systemet var heller ikke populært i Porsche, da kjøperne var ute etter den tradisjonelle ytelsen til bakhjulstrekk som fantes i gamle Porscher. Selv om Porsche og Mercedes-Benz tilbyr firehjulstrekk på noen biler idag, er ingen av disse like kjente for firehjulstrekkssystemer som Audi. Merkenavnet «quattro» er et kjent symbol og registrert varemerke for Audi som er etablert ved hjelp av teknologi fra Torsen og senere også Haldex. Audi har også levert quattro på nyere modeller av A3 og TT som ikke er basert på Torsenteknologi som tidligere med en mekanisk senterdifferensial, men med den svenske Haldex, elektromekaniske AWD-clutchen. På 80-tallet var Audi ledende innen 5-sylindrede 2,1/2,2 litersmotorer som et mer langvarende alternativ til de mere tradisjonelle sekssylindermotorene. Disse motorene var ikke bare brukt i vanlige biler, men også i Audis racerbiler. 2,1 litersmotoren var brukt som basis for rallybilene på 1980-tallet, og den hadde en ytelse på godt over 400 hk med noen små modifikasjoner. Før 1990 var det motorer produsert med et volum på mellom 2 og 2,3 liter. Dette gav en meget god kombinasjon av drivstoffsøkonomi (som alle passet på den tiden), og selvfølgelig mye kraft. På tidlig 90-tall begynte Audi å komme nærmere posisjonen som en alvorlig konkurrent til de tyske, globale premiummerkene Mercedes-Benz og BMW. Prosessen begynte med lanseringen av Audi V8, som skjedde i 1990. Det var essensielt en ny motor tilpasset Audi 100/200, men med tydelige karosseriforskjeller. Den mest synbare forandringen var at grillen nå var integrert i panseret, og fulgte med opp når panseret ble åpnet. I 1991 hadde Audi den firesylindrede Audi 80, den femsylindrede Audi 90 (Audi 80 og 90 var samme bil, men med forskjellig motorstørrelse) og 100, Audi 200 utstyrt med turbo (egentlig samme bil som Audi 100) og Audi V8. Det fantes også en coupéversjon av Audi 80/90 med både den fire- og femsylindrede motorene, henholdsvis med modellnavnene 80 og 90. Selv om den femsylindrede mototren var en vellykket, meget robust og kraftig motor, var den fortsatt litt for forskjellig fra målmarkedet. Samtidig med introduksjonen av den helt nye Audi 100 i 1992 introduserte Audi en 2,8-liters V6-motor. Denne motoren var også forberedt for en "facelift" av Audi 80 (alle 80- og 90-modeller var nå kalt «80» bortsett fra i USA), og kunder fikk da valget mellom fire-, fem- eller sekssylindret motor i samtlige karosseriversjoner; Avant, Limousine og Cabriolet. Den femsylindrede motoren forsvant senere som et stort motorvalg; likevel var en turbomotor på 230 hk beholdt. Motoren som var forberedt for en Audi 200 quattro fra 1991, var basert på motoren som var tilpasset Audi Sport Quattro. Den ble levert i Audi Coupé og bilen ble kalt S2, og i Audi 100-karosseriet ble bilen kalt S4. Audi A8 erstattet Audi V8 i 1994 med en revolusjonerende aluminiumsramme kalt "Aluminum Space Frame" (ASF) for å spare vekt. Vektreduksjonen ble oppveid av vekten på quattro-systemet. Dette betød at bilen hadde lik ytelse som konkurrentene, men mye bedre kjøreegenskaper. Den neste store modellforandringen skjedde i 1995 da Audi A4 erstattet Audi 80. Lignende skjedde med Audi 100 som fikk navnet Audi A6 (den fikk en liten designendring). Dette betød også at daværende S4 ble hetende S6, og en ny S4 ble introdusert i samme karosseri som A4, men med små, mer sportslige forandringer, som sideskjørt m.m. S2 ble ikke lenger produsert. Audi Cabriolet fortsatte å bli produsert (på Audi 80-plattformen) helt til 1999, og den ble levert opp igjennom årene med flere og flere motorer etter som de kom som alternativ. En ny Audi A3 bygd på samme plattform som VW Golf ble introdusert i 1996 og den radikale TT Coupé og roadster ble også basert på denne plattformen. En annen interessant modell som ble introdusert var en Mercedes-Benz A-klasse-konkurrenten A2, som i Europa solgte relativt bra. Likevel ble modellen fjernet fra modellprogrammet i 2005, oog Audi bestemte seg for ikke å utvikle en erstatter umiddelbart. Motorene som var tilgjengelige i hele modellrekken var nå en 1,4, 1,6 og 1,8 l firesylindret motor, en 1,8 l firesylindret turbomotor, en 2,6 og en 2,8 l V6-motor, en 2,2 l femsylindret turbomotor og en 4,2 l V8-motor. V6erne ble senere erstattet med 2,4 og 2,8 l 30V V6ere i 1998, med bedre effekt og dreiemoment. Flere motorer ble lagt til med tiden, inkludert en 3,7 l V8 og en 6,0 l W12-motor for Audi A8. Ved årtusenskiftet introduserte Audi en "direct-shift gearbox" (DSG), en manuell girkasse som kunne brukes som en automatisk girkasse. Blant annet inneholder denne girkassen to sett med elektrohydrauliske clutchplater (der 1., 3., og 5. gir ligger på det ene, og 2., 4., og 6. på det andre), noe som bidrar til raskere girskift. Denne girkassen er implementert i noen VW Golf-, Audi A3- og TT-modeller. Motorutvalget ble kontinuerlig oppgradert, med en 2,7 l twinturbo V6-motor levert i S4, S6 og A6 allroad quattro, mens den 2,8 l V6-motoren ble erstattet med en 3,0 l motor. I 2001 lanserte Audi en meget kraftig modell basert på A8, kalt S8. Den hadde en 360-hesters 4,2 l. Nye modeller av A3, A4, A6 og A8 har blitt introdusert, og den gamle 1,8 l motoren har blitt erstattet av nye FSI-motorer (Fuel Stratified Injection). Nestet samtlige bensinmotorer i utvalget har nå denne drivstoffbesparende teknologien. Som et premiummerke i Volksvagen-konsernet blir ny teknologi ofte først introdusert i Audis biler, før de blir «forenklet» til rimeligere merker som Volkswagen, SEAT og Škoda. Nylige eksempler på dette er noen av FSI-motorene nevnt i tabellen ovenfor, og DSG-girkassen. TSI-teknologien ble introdusert i Volkswagen Golf tidlig i 2006. Disse motorene brukte, minst, en kapasitet på 1,4 liter kombinert med både turbo og kompresssor for å utvikle høyere effekt, med mindre miljøskadelig CO2-utslipp og bedre drivstoffsøkonomi. Dette var tydelig da motorene ble sammenlignet med en motor uten turbo og kompressor med storr volum, som en 2-liters motor. TSI-motoren på 1,4-liter som nå er tilgjengelig i Volkswagen Golf produserer 140 og 170 hk. Disse motorene har vist seg populære i Storbritannia og kan snart komme som tilbud hos Audi, f.eks. i Audi A3 og A4. Det kan også hende at den kommer i noen SEAT- og Škoda-modeller i den nærmeste fremtid. Audi har satt seg som mål å ta igjen de to volummerkene i premiumsegmentet, BMW og Mercedes-Benz i globalt salg innen 2015, og arbeider for å nå dette målet. Brødrene Løvehjerte. "Brødrene Løvehjerte" (svensk "Bröderna Lejonhjärta") er en bok av Astrid Lindgren utgitt i 1973, og var illustrert av Ilon Wikland. Filmen med samme navn kom i 1977 i regi av Olle Hellbom. Bakgrunn. Astrid Lindgren likte å gå på kirkegårder, og en gang hun gikk på Vimmerby kirkegård (ved barndomsstedet Näs), så hun et gravminne med inskripsjonen: «Her hviler de to brødrene Phalèn.» Da bestemte hun seg for å skrive en bok om to brødre og om døden. Hun følte seg også inspirert av forholdet mellom Jan Ohlson, som spilte Emil fra Lønneberget, og den syv år eldre broren som beskyttet Jan fra pressefolket når det ble for mye. Heltefiguren Jonatan, den godhjertede og beskyttende figuren som forteller eventyr, er nok inspirert av Astrid Lindgrens far Samuel August Ericsson. Ifølge Lindgren er det faren som har gitt henne kjærligheten til historier. Også selve Nangijala, og spesielt Kirsebærdalen, er inspirert av Astrid Lindgrens barndomshjem på Näs. Her var det flere trær, hovedsakelig kirsebærtrær og epletrær. Da boken kom, ble det mye oppstyr. Kritikerne mente at boken oppfordret til selvmord, og at den var uansvarlig og forferdelig. Forfatteren selv viste til flere eksempler på at barn opplevde slutten som lykkelig, og at det er voksne som opplevde den som fæl. Handling. Boka handler om to brødre, Karl og Jonatan Løve. Kavring er dødssyk, og som en trøstehistorie forteller Jonatan om landet etter døden, Nangijala. Det oppstår brann i huset de bor i, og for å redde broren sin hopper Jonatan, med Kavring på ryggen, ut vinduet i tredje etasje. Fallet dreper ham, og da Kavring dør av sykdommen sin (sannsynligvis tuberkulose) ikke lenge etterpå, møtes de igjen i Nangijala. De har da fått navnet Løvehjerte. Karl kalles for «Kavring», siden storebror Jonatan liker kavringer. I Nangijalas to daler, Kirsebærdalen og Klungerdalen, opplever brødrene et eventyr fylt av søskenkjærlighet, mot og forræderi, og sammen leder de kampen mot den ondskapsfulle Tengils undertrykkelse og den skremmende dragen Katlas ild. Det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig. Det eneste som kan styre Katla, er en lur som Tengil har. I Klungerdalen finner Kavring en farsskikkelse som han har savnet i Mattias. Under kampen får Jonatan tak i luren, og han dreper Tengil. Sammen med Kavring reiser de opp i fjellene for å binde Katla fast. Der skal hun sultes, slik at hun blir svak og kan drepes. Men Jonatan mister luren, og Katla brenner ham med ilden sin. Jonatan dytter en stor sten på Katla, og hun faller i Karmafossen, som renner forbi fjellet. I fossen bor et annet fabeldyr, ormen Karm (derav navnet), og de to fabeldyrene dreper hverandre. Jonatan, som er lammet av Katlas ild, forteller Kavring at han helst vil dø. Da vil han komme til Nangilima, hvor Mattias dyrker epler, og Jonatan vil være helt frisk igjen. Kavring bestemmer seg for å gjøre gjengjeld for den gangen Jonatan hoppet ut fra brannen for å redde livet hans. Han tar sin bror på ryggen og hopper ut en fjellskrent, inn i døden. Boken slutter med at Kavring ser lyset fra den neste verdenen. Aristoteles. Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotélēs; født 384 f.Kr. i Stageira på kysten av antikkens Makedonia, død 322 f.Kr. i Khalkis) var en gresk filosof og naturforsker. Han var elev av Platon og lærer til Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap, etikk og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla vår måte å se på kunnskap og vitenskap. Han ble «kristnet» av Thomas Aquinas, men Luther omtalte ham som «Narristoteles». Aristoteles' kosmologi og bevegelseslære Tidligere år. Aristoteles i en detalj fra Rafaels "Skolen i Athen".Aristoteles ble født 384 f.Kr. i den greske havnebyen Stageira i Makedonia, og omtales derfor ofte som ‘Stagiriten’. Stefaren, Nikomakhos, var livlege hos kong Amyntas III av Makedonia. Mange har villet forklare stesønnens interesse i naturvitenskap med denne bakgrunnen. Kongen på den tiden var farfaren til den gutten som skulle bli kalt Aleksander den store. Sytten-atten år gammel kom Aristoteles til Platons akademi i Athen, der han ble i tyve år, inntil læremesteren Platon døde i 347. Først var Aristoteles elev, siden virket han som lærer. Det han skrev i løpet av denne tiden har dessverre gått tapt, med unntak av noen fragmenter. Da Platons sønn ble utnevnt til den nye lederen for akademiet, på tross av Platons planer for Aristoteles, valgte Aristoteles å dra til Lille-Asia. Der ble han i nesten 12 år. Aristoteles reiste mye omkring, på det han selv karakteriserte som en studiereise. Aristoteles var særlig opptatt av å studere naturen og fikk trening i å observere og klassifisere. Han giftet seg med en aristokratisk kvinne og fikk en datter. Da kona døde i 335, flyttet Aristoteles tilbake til Athen. Der giftet han seg for andre gang og fikk en sønn, Nikomakhos, som han senere skrev en etikkbok til, "Den nikomakhiske etikk", gjerne forkortet til "Etikken", og som er den viktigste kilden til filosofens moralfilosofiske vurderinger. Aristoteles ble i 339 f.Kr. av kong Filip II av Makedonia bedt om å lede oppdragelsen av hans sønn Aleksander, senere kjent som Aleksander den store. Denne utdanningen av Aleksander foregikk i tre år. Man finner dog få eller ingen spor av Aristoteles' filosofi i Aleksanders senere politikk. Athens befolkning var fiendtlig innstilt overfor Makedonia, og da Aleksander den store døde, fryktet Aristoteles at hans nære forhold til det makedonske kongehus kunne føre til uheldige konsekvenser for ham selv, og han flyktet derfor fra byen. Aristoteles ville ikke «la Athen forsynde seg mot filosofien en gang til», sa han, med åpenbar henvisning til Sokrates' skjebne. I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etter hvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Aristoteles greide likevel ikke helt å frigjøre seg fra sin store lærer, og helt til det siste finnes det platonske elementer i Aristoteles' filosofi. Hele hans måte å tenke på er preget av samværet med Platon. Også på de områdene hvor han står i opposisjon til læreren, for eksempel i synet på dikterkunsten (se "Poetikken"), behandler Aristoteles problemer Platon først har fremført. Motsetningen mellom dem er ikke absolutt, men preget av dialog. Aristoteles' skjelning mellom form og stoff er en videreutvikling av Platons utlegning av idé og substans, selv om det også her er vesentlige nyanseforskjeller. På et vesentlig punkt skiller Aristoteles seg fra Platon: Han kunne ikke si seg enig i at det vi opplever, det vi sanser hvert våkne sekund, ikke er virkelig, og at det som egentlig er virkelig, er det vi ikke kan sanse. Aristoteles ville dessuten gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden – i motsetning til Platons virkelighetsfjerne rasjonalisme. Når det gjelder matematikk, ville Aristoteles "forby" nullet, fordi det brøt opp de andre tallenes konsistens, i og med at man får et uforståelig resultat om man deler et vanlig tall med null. Biologi. Aristoteles, maleri av Francesco Hayez.Aristoteles regnes som grunnleggeren av biologi som vitenskap, og det er spesielt to punkter som er spesielt verdt å nevne; For levende skapninger kan "final årsak" sies å være en økologisk nisje, eller naturlig plass. Den "formale årsaken" er tilsvarende anatomien til den levende skapningen. Å uttrykke en sammenheng mellom final og formal årsak vil for Aristoteles for eksempel være å si at føttene våre er formet slik at vi skal kunne gå rundt på jorda. Dette står delvis i kontrast med evolusjonsteorien til Charles Darwin, men selve idéen – at det er viktig å skildre en sammenheng mellom funksjon og struktur – er viktig den dag i dag. Aristoteles ordnet alle gjenstandene i et hierarkisk system, med grunnlinjen menneskeorganisk liv (dyr og planter)–uorganiske ting (bruksting og naturlige ting). Hvert nivå har sine karakteristiske vesentlige egenskaper som ikke kan reduseres til et lavere nivå: Plantene har en vegetativ sjel, de kan ta opp næring, dyr har i tillegg en sensorisk og motorisk sjel, de kan sanse og røre på seg, mens menneskene i tillegg har en fornuftig sjel. Med sjel menes da den formale årsaken til en levende organisme. Kosmologi. Universet var begrenset og kuleformet. I senteret av dette befant jorda seg. Rundt denne, i sirkelformede baner, beveget de andre himmellegemene seg med jevne hastigheter. Nærmest jorda kom månen, deretter Merkur, Venus, sola, Mars, Jupiter og Saturn. Universets ytterste grense var fiksstjernehimmelen. Dette lå nært opp til den umiddelbare opplevelsen av at jorda er i ro i sentrum. Karakteristisk for fysikken til Aristoteles var et fundamentalt skille mellom den "sublunare" verden innenfor månens bane, og den "supralunare" verden fra månens bane og utover. I den sublunare verden var forandring det grunnleggende naturprinsippet, ting endra seg kvalitativt og kvantitativt, og den naturlige bevegelsen var rettlinja enten mot universets senter eller bort fra det. I motsetning til dette var den supralunare, himmelske verden preget av regularitet og uforanderlighet. Himmellegemene var perfekte og lytefrie kuler, og bevegelsene deres var sirkulære, i jevn fart og evige. Ved univerets grense, umiddelbart utenfor fiksstjernesfæren, fantes alle bevegelsers og naturprosessers første og absolutte årsak, den "ubevegelige bevegeren". Jorden hadde dermed lavest verdi. Hans kosmologi hang også nøye sammen med hans bevegeleseslære og hans ontologi (læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut). Estetikk. Aristoteles skrev "Poetikken" eller "Om diktekunsten" (Dreyers forlag 1989, oversatt av Sam. Ledsaak) som er en håndbok i diktekunst. I den greske tittelen "Peri poietikes" er "poietikes" adjektiv til det underforståtte ordet "tekhnes". Dette ordet betydde ikke bare diktekunst, men omfattet enhver kunst selv om det er det førstnevnte som får hans største oppmerksomhet. Aristoteles konsentrerer seg om det tekniske ("tekhnes"), om hvordan kunstneren skaper sine verker ved hjelp av bestemte regler og prinsipper for komposisjon. Han behandlet diktingens former, klassifiserer og definerer diktningens genrer, og således er hans litteraturteori preget av en empirisk holdning til problemene. Gjennom "Poetikken" ble de genretrekkene som Aristoteles identifiserte og definerte en konstant referanseramme for ettertiden som eksisterer den dag i dag. Begreper som tragedie, komedie og epos hviler direkte på Aristoteles' "Poetikken". Det gjelder også de begreper som benyttes i relasjon til de enkelte genrer, spesielt tragedien: fabel, karakter, hamartia, anagnorisis med flere. ACK. Standard forkortelse for ASCII-kode 0x06, som i enkelte kommunikasjonsprotokoller brukes som bekreftelse (engelsk: ACKnowledge) på at et signal er mottatt. I ingeniør-sjargong brukes ACK for å markere at man er til stede eller for å si fra at man har hørt det som er blitt sagt. ASCII. ASCII ("American Standard Code for Information Interchange") er et tegnsett, det vil si en standard for utveksling av tekst mellom datamaskiner. ASCII benytter 7 bit til koder, noe som tillater koding av 128 mulige verdier. 95 av disse er tilordnet store og små bokstaver i det engelske alfabetet (A-Z), tallene 0-9 og en del andre vanlig forekommende tegn. De øvrige er diverse spesialkoder for regulering av flyt, linjeskift og annet. Moderne tegnsett som brukes i dag er utvidelser av ASCII, mange er også bakoverkompatible med ASCII. Som et tegnsett er ikke ASCII lenger i bruk. Ofte refererer "ASCII" bare til ASCII-tegnene, som i ascii-grafikk (tegning bestående av tekst). ASCII ble innført i 1963 etter at det ble behov for mer utveksling av data mellom de forskjellige stormaskinene som eksisterte på den tiden. Før dette hadde gjerne hver maskin sin egen unike kodetabell, noe som ikke var særlig praktisk. Det grunnleggende problemet er det samme i dag; tekstfiler inneholder ingen metadata som kan opplyse om hvilket tegnsett de er lagret i, og flere enn ett tegnsett er i bruk. Siden man ikke kan vite om ikke-ASCII-tegn i tekstfil vises riktig hos alle mottakere, vil man ofte begrense seg til ASCII-tegn. Unicode har en sånn mulighet, at se i filen at det er Unicode. ASCII blir også brukt i kunst, såkalt ASCII-kunst. I ASCII-kunsten lager man bilder ved hjelp av bokstaver, tall og andre tegn i ASCII-tegnsettet. Ambassade. Ambassade er et lands offisielle representasjon i en fremmed stat, vanligvis ledet av en ambassadør eller chargé d'affaires ad interim og lokalisert i vertslandets hovedstad. Ambassaden kan også være sideakkreditert fra en annen hovedstad. Det vil si at en ambassade er senderstatens representasjon i flere land. Ambassaden kan ha underliggende generalkonsulat, konsulat, visekonsulat eller andre spesielle representasjoner. En utenriksstasjon med betegnelsen legasjon er ikke en ambassade, men ledes av en minister som har rang lavere enn ambassadør. Historisk utvikling av ambassadebegrepet. Uttrykket "ambassade" har gjennomgått en utvikling. Før Wienerkongressen i 1815 betegnet ordet en sendeferd, ledet av en sendemann, og det dreide seg da om en tilreisende delegasjon som regel fra ett overhode til et annet. En ambassade involverte da ikke et fast tilholdssted annet et de midlertidige kvarterer som sendeferden etablerte for den tid deres oppdrag tok. Man hadde imidlertid også på den tid ofte også faste stedlige representanter, men de ble som oftest ikke kalt ambassadører. Etter Wienerkongressen opprettet de fem stormakter Frankrike, Storbritannia, Østerrike, Preussen og Russland, ambassader i hverandres hovedsteder. Tilsvarende representasjoner i mindre land ble ikke kalt ambassader; det vanligste uttrykket var "legasjoner". Uttrykket ambassade ble således benyttet delvis som en anerkjennelse av vertslandets særlige rang. Slik ble det også at av realpolitiske grunner eller rene diplomatiske høflighetsgrunner at representasjonene til mindre land gradvis også fikk ambassades rang. Slik ble det naturlig å opphøye legasjoner til ambassader, som for eksempel i 1906 mellom Tyskland og Japan. Etterhvert som USA ble en stadig viktigere diplomatisk aktør i disse årene, ble legasjonene der også oppøyet til ambassader. Andre lands ambassader i Norge. Se Liste over ambassader i Oslo Ambassadør. Ambassadør eller sendemann er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en ambassade. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles "ambassadør en mission spéciale". Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt minister. Det finnes også ambassadører ved FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker. Ordets opprinnelse. Julius Cæsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte sine tjenere "ambacti", som på latin i entall ble til "ambactus". På fransk utviklet dette seg til ordet «ambassadør». Som lånord i norrønt ble det til "ambátt" (= tjenestejente), som videreutviklet seg til ordet «embede». På tysk fikk man av samme ordstammen «Amt», som på dansk har betydningen «fylke». Ordene «ambassadør», «amtmann» og «embedsmann» har altså det samme keltiske opphavet, men det første har tatt omveien om fransk, det andre om tysk, mens det tredje er nordisk. Norges fire første ministere. Norges fire første ministere, Fridtjof Nansen, Fritz Wedel Jarlsberg, Paul Benjamin Vogt og Nikolai Christian Grove Prebensen, ble valgt ut fra sin tyngde som samfunnsstøtter. Fridtjof Nansen (1861–1930) var tyngst og fikk den mest prestisjetunge posten (London 1906–1908). Fridtjof Nansen var en nordmann av de få, han var: polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han ble utnevnt til Norges første ambassadør i London 1906–08, og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. Nansen oppnådde å få britiske garantier for norsk, territoriell suverenitet. Da første verdenskrig brøt ut, ble han sendt til USA for å sikre Norges kornforsyninger. Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942) gav Norge tyngde i Paris. Paul Benjamin Vogt (1863–1947) fikk Stockholm og Nikolai Christian Grove Prebensen (1850–1938) St. Petersburg. Regjeringens henstilling til København om agrément for Ove Gude ble ikke innvilget, fordi Sverige lot dansk UD forstå at det ikke ville ses som heldig at de forente rikers tidligere sendemann kom tilbake som norsk minister. Regjeringen utpekte da Georg Francis Hagerup (1853–1921). Norske ambassadører. I 1977 hadde Norge 44 utsendte diplomater med ambassadørs rang. Referanser. Iver B. Neumann og Halvard Leira "Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005" Oslo: Pax, 2005. Amatørradiostasjon. En vel utstyrt tysk amatørradiostasjon En amatørradiostasjon er en radiostasjon operert av en lisensiert radioamatør. En slik stasjon må tilkjennegi sin identitet med et kallesignal utstyrt av regulerende myndighet i det landet stasjonen befinner seg. Radioamatører bygger og opererer flere ulike typer amatørstasjoner, blant de faste stasjoner i bygninger, mobile stasjoner i biler, stasjoner i verdensrommet og midlertidige stasjoner i felt. De første amatørradiostasjonene ble registrert i USA i 1909 og idag er det titusener av amatørradiostasjoner spredd over de fleste land i verden. Arnie Norse. Arnie «Skiffle Joe» Norse (født Arne Nordberg 14. mai 1925) er en norsk sanger og underholdningsartist. Arnie Norse en gammel traver i norsk populærmusikk, kjent fra utestedet Tranen i Oslo, en lang rekke utdrikningslag, noen fjernsynsopptredener og egenproduserte kassettutgivelser. Han var typograf før han slo gjennom med singlen «Mexico-Joe» på 1950-tallet. Syklende på etthjulssykkel med gitar og cowboyhatt har han sjarmert seg inn i norske hjerter med slagere og frekke viser som «Misjonær i gryta», «Min lille kone (som legger seg på ryggen for ei krone)» og «Jælp mæ å rime (Den sensurerte bært-bært-visa)». Han har i mange år opptrådt ukentlig på Tranen sammen med sin kone Nippa Porn og deres band. Anne Enger. Anne Enger (født 9. desember 1949 i Trøgstad), tidligere gift Lahnstein, er en norsk embedskvinne og tidligere politiker (Sp). Hun var stortingsrepresentant 1985–2001, kulturminister 1997–1999, fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999. Enger var leder i Senterpartiet 1991–1999, og var den første lederen i partiet som ikke hadde yrkesbakgrunn fra landbruket. Kampen mot norsk EU-medlemskap gjorde henne til en sentral politiker også utenfor eget parti, og hun fikk tilnavnet «Nei-dronningen» av mediene. Fra 2003 er hun fylkesmann i Østfold. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Hun ble født på en gård i Trøgstad i 1949, som datter av gårdbruker Knut Andreas Enger (1924–) og kirketjener Aslaug Olberg (1926–2007). Hun er yngre søster til Inger S. Enger (1948–). Anne Enger var gift med konsulent Geir Lahnstein (1946–) 1975–1996, og er mor til statssekretær Erik Lahnstein (1972–). Hun forble hetende Anne Enger Lahnstein frem til hun skiftet navn (tilbake til pikenavnet) i 2006. Enger har examen artium fra Askim gymnas fra 1968, var husassistent ved KFUK-hjemmet i Oslo 1968–1969, og var tilknyttet Det norske Diakonhjem fra 1969. Hun avla sykepleiereksamen ved Diakonhjemmet i 1972, og har diakonkompetanse og sosionomeksamen fra samme sted fra 1975. Hun var sykepleierlærer ved Diakonhjemmet 1975–1978. Etter å ha trukket seg ut av politikken i 2001, var hun generalsekretær i Redningsselskapet 2001–2003, styremedlem i Kavlifondet 2001–2005, styreleder i Opplysningsvesenets fond 2001–2006 og leder i den regjeringsoppnevnte Likelønnskommisjonen 2006–2008. Hun er fylkesmann i Østfold fra 2003 samt styreleder ved Nationaltheatret fra 2009. Politisk arbeid. Hun var sekretariatsleder for Folkeaksjonen mot fri abort 1978–1979, og gikk inn for at abort skulle bestemmes av en nemnd bestående av kvinnen selv, en kvinnen selv utpeker samt en representant for samfunnet. Engers abortsyn var preget av en prinsipiell motstand mot at det skulle være kvinnens private beslutning. I 1979 ble hun gruppesekretær for Senterpartiets stortingsgruppe, noe hun ble værende som inntil 1985. I mellomtiden var hun leder i Oslo Senterparti 1980–1983, medlem i Senterpartiets prinsipprogramkomité 1982–1983 og leder i Senterpartiets organisasjonsutvalg 1984–1985. Enger var også nestleder i partiet fra 1983 og frem til hun ble leder i 1991. I 1985 ble hun innvalgt på Stortinget fra Akershus, og ble gjenvalgt inntil hun frasa seg gjenvalg i 2001. Under hennes ledelse posisjonerte Senterpartiet seg som det ledende nei-partiet i forkant av folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Stortingsvalget 1993 ble partiets beste noensinne med 16,7 % av stemmene, og Senterpartiet ble nest størst på Stortinget med 32 mandater, omlag en tredobling fra forrige periode. Mediene gav henne tilnavnet «Nei-dronningen». Hun var fast stedfortredene statsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra oktober 1997 til oktober 1999, i samme periode som hun var kulturminister. Hun var også fungerende olje- og energiminister under Marit Arnstads permisjon fra mars til august 1999 og fungerende statsminister under Kjell Magne Bondevik sykdom fra august til september 1998. Utmerkelser. Enger ble tildelt Trollkjerringprisen i 1999. Astrologi. Astrologi (fra gresk αστήρ, αστρός (astér, astrós); «stjerne», og λόγος, λόγου (lógos, lógou); «ord» eller «tale») er en gruppe av systemer, tradisjoner og tro hvor kunnskap om de relative posisjonene til himmellegemer og relaterte detaljer blir sett på som brukbare for å forstå, tolke og organisere informasjon om personlighet, egenskaper og hendelser. Flere tradisjoner som benytter seg av astrologiske begrep har oppstått siden det man i dag vet er den tidligste skriftlige kilde fra begynnelsen av det 2. årtusen f.Kr. Astrologi er i varierende grad betraktet av sine tilhengere for å være et symbolisme-språk, en form for kunst, vitenskap, eller divinasjon. Det vitenskapelige miljø betrakter astrologi for å være pseudovitenskap eller overtro da flere astrologer har mislykkes empiriske tester i kontrollerte studier. Til tross for mangelen på vitenskapelige bevis, er troen på astrologi utbredt. Astrologi er ikke basert på vitenskapelige prinsipper, og er dermed å anse som pseudovitenskap. Astrologiens historie. Zodiaktegnene er ofte brukt innen kunsten; ikke minst innen kirkekunst i middelalderen. Her representert med glassmalerier fra Katedralen i Chartres Astrologihistorikere tidfester gjerne astrologiens opprinnelse til da mennesket begynte å studere himmelen. De første astrologiske opptegnelser stammer fra Mesopotamia – landet mellom Eufrat og Tigris. I Ninives ruiner fant astrologene et kongelig bibliotek fra omkring år 650 f. Kr. Blant 25 000 kileskrifttekster var det også skrifter om astrologi. I år 100 før vår tidsregning skrev oldtidshistorikeren Plinius den eldre at astrologien ble utviklet i Kaldea og innført via Babylon til Hellas. Grekerne, hvis vitenskapsmenn var de som raffinerte og satte et slags endelig stempel på astrologi, ser ut til å ha betraktet egypterne som astrologiens opphav. I alle fall er en av de grunnleggende greske tekster (fra rundt 150 f. Kr.) tilskrevet to egyptiske forfattere. Elementene og deres rolle i de forskjellige stjernetegnene ble innført av Empedokles (elev av Pythagoras ca. 475 f. Kr.); astrologen Aristarkhos fra Samos hevdet i 280 f. Kr. at jorden og de andre planeter gikk rundt solen. (Hvilket ikke slo an da.) Ellers er grekernes innflytelse på astrologi i første rekke at de fastsatte det som tradisjonelt er astrologiske enkeltelementers egenskaper. De blandet sine egne gudesagn med stjernehimmelen, og bestemte med dette hvilke egenskaper som kjennetegner det enkelte astrologiske tegn, den enkelte planet, deres himmelplassering og hva som skjer når disse egenskaper opptrer samtidig i et horoskop. Romerne overtok grekernes astrologi. De beholdt de greske, astrologiske betydninger, men gav de ulike delene sine egne navn. I romerriket hadde virkelig astrologi sin blomstringstid. Keiser Augustus (63 f. Kr. – 14 e. Kr.) bekjente seg til astrologi, og lot sitt astrologiske tegn, Steinbukken, prege på mynter. Hans etterfølger keiser Tiberius (42 f. Kr. – 37 e. Kr.) var praktiserende astrolog. Samtidig var det under romerriket man begynte å betrakte astrologi også kritisk. Kristne stilte seg avvisende til astrologi. Siden skulle islams profet bli enda mer kategorisk i sin fordømmelse av astrologi. Fra Roma spredte astrologi seg nordover i Europa, og på 1300-tallet ble det undervist i astrologi ved universitetet i Oxford. Paracelsus (1493 – 1541), egentlig en berømt lege, skrev en bok om astrologi på over 500 sider. Både Nikolaus Kopernikus (1473 – 1543), Tycho Brahe (1546 – 1601), Galileo Galilei (1564 – 1642), og Johannes Kepler (1571 – 1630), var astrologer og astronomer. De satte opp og tolket horoskoper ved ulike anledninger. Samtidig var det Galilei som formulerte tesen «bare det som kan måles er vitenskapelig verdifullt», og som med det utelukket astrologi fra det vitenskapelige selskap. Astrologiske begreper. Horoskop - i den ytterste ringen symbolene i Dyrekretsen, i den hvite ringen planetsymboler, strekene er husinndelingen; den med pil er ascendant. Innerst er strekene planetenes aspekter til hverandre. Horoskop. Ordet horoskop er sammensatt av de greske ordene «"hora"», time, og «"skopein"», betrakte. Således er betydningen «"å betrakte timen"». Det finnes mange former for horoskop. Den vanligste formen i dag, er den vi møter i dagsaviser og ukeblader. Korte spådommer for hvert enkelt stjernetegn. I dagligtalen er det dette som er synonymt med ordet horoskop. I astrologisk fagterminologi er horoskop betegnelsen på det grafiske oppsettet av stjernehimmelen ved et bestemt tidspunkt. Et himmelkart der posisjonene til solsystemets planeter er inntegnet, sammen med markeringer av hvor de tolv tegnene i zodiaken er; og oppdelt i himmelens 12 hus. Dette himmelkart ifølge med en tolkning av samme, utgjør et horoskop. Et horoskop kan i prinsippet utarbeides for ethvert tidspunkt. Man begynner kalkulasjonen med å omregne den lokale tiden horoskopet settes opp på grunnlag av; til stjernetid. Ut fra denne stjernetiden finner man solens og planetenes posisjoner gjennom å konsultere tabeller. Stedet horoskopet beregnes for – altså i form av lengdegrad og breddegrad – bestemmer, sammen med stjernetiden, hvordan horoskopet oppdeles i hus. Når dette er gjort kan man begynne tolkningsdelen av horoskopet. I tolkningen vektlegges aktuelt soltegn, hvilket stjernetegn som stiger opp over horisonten ved aktuelt tidspunkt, hvor i horoskopet planetene er plassert, og hvordan horoskopet er inndelt i hus. Dyrekretsen. Dyrekretsen kalles også zodiaken. Navnet kommer av at ekliptikken, dvs. den banen solen følger på himmelen gjennom et år, går gjennom stjernebilder med overveiende dyrenavn. Det astrologiske året starter ved vårjevndøgn. Der hvor solen står på himmelen når dag og natt er tilnærmet like lange, der begynner stjernetegnet Væren. I et horoskop er det av stor betydning hvilket stjernetegn solen står plassert i (i et fødselshoroskop er dette det tegnet som hersket ved fødselstidspunktet). Det er også betydningsfullt hvor planetene er. De ulike stjernetegnene i Dyrekretsen er i rekkefølge: Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene. Ascendant. Ascendanten er det stjernebildet som stiger opp over horisonten på horoskopets himmelkart, ved utregningsøyeblikket. Ascendanten sies å ha betydning for personligheten og hvordan man opptrer utad. Hva slags stjernetegn som er ascendant sies også å ha innvirkning på hvordan man forholder seg til utfordringer man møter. Stjerner og planeter. I et horoskop tegnes solens og månens posisjoner inn, sammen med de ni planeters. I tillegg markeres måneknutene (der hvor månens bane krysser solbanen (ekliptikken). Tolkningen av solen, månen og planetene betinges av hvor i horoskopet de befinner seg, altså i hvilket tegn og i hvilket hus. Dette bestemmer i hvor stor grad planetenes egenskaper vil påvirke det horoskopet skal si noe om. Uansett vil solen alltid være den dominerende betydning i et horoskop. Hvor på himmelkartet sol, måne og planeter skal være; leser astrologen ut fra en tabell som kalles en efemeride. Husene. Husene deler himmelkaret inn i tolv deler. Hvor husene plasseres i horoskopet bestemmes av hvilket geografisk sted horoskopet er for. Stedets lengde og breddegrad, samt til hvilken stjernetid det kalkuleres for. Husene bestemmes ved hjelp av en hustabell. Golden Dawn hadde disse betydningene for hvert enkelt av himmelens 12 hus: 1. hus: Liv, helse; 2. hus: Penger, eiendom, personlig verdi; 3. hus: Brødre, søstre; 4. hus: Far, graven, tingenes ende; 5. hus: Barn, glede; 6. hus: Sykdom, slektninger; 7. hus: Kjærlighet, ekteskap, mann eller kone. Partnerskap og forbindelser; 8. hus: Dødsfall, testamenter; 9. hus: Vitenskap, religion, kunst; 10. hus: Mor, yrke, verdslig posisjon generelt; 11.hus: Venner, håp og ønsker. 12. hus: Sorg, frykt, usette farer, restriksjoner. Astrologen. Astrologen er den som kalkulerer og tolker horoskopet. En astrolog som arbeider for en dagsavis eller et ukeblad, regner ut et horoskop for et gitt tidspunkt innenfor hvert enkelt tegn, og lar dette gjelde alle mennesker født under det spesifikke stjernetegnet. Med andre ord et meget generelt horoskop. En astrolog som utarbeider et personlig horoskop gjør dette ut fra et spesifikt tidspunkt og en spesifikk posisjon, men for øvrig ut fra de samme prinsipper som for et generelt horoskop. Til hjelp i arbeidet med horoskopet har astrologen tabeller som forteller planet- og husposisjoner (henholdsvis efemerider og hustabeller). Det kreves ikke store regneferdigheter for å gjøre lokal tid om til stjernetid. Den tekniske siden av astrologens arbeid er med andre ord forholdsvis enkel. Astrologens evner settes først på prøve når de ulike elementers påvirkninger på horoskopet skal kombineres. Først huskes, så tolkes: Hvilke påvirkninger som til slutt skal gjelde for himmelkartet. Astrologi og vitenskap. Persisk astronomisk og astrologisk manuskript fra det 17.århundre Vitenskapen har tross flere forsøk ikke kunnet konkludere med at astrologi verken er virksomt eller empirisk holdbart. Det vitenskapsfolk i første rekke etterspør; er empirien bak å tildele solen, månen, planetene og stjernetegnene de egenskaper de astrologisk har. Og på hvilken måte disse kan påvirke menneskelige egenskaper og hendelser på jorden. Astrologer har ikke kunnet gi noen vitenskapelig, tilfredsstillende svar. Heller ikke har de – i godkjente forsøk – vært treffsikre i sine spådommer. Den sannsynlige årsaken til at mange opplever at astrologi "virker" og kan beskrive personlige egenskaper med tilsynelatende stor treffsikkerhet, er den såkalte Forer-effekten. Moderne astrologi. Astrologien har utviklet seg lite siden renessansen. Og årsaken til at astrologien fortsatt er en del av vår hverdag etter tusenvis av år, (enten det er som underholdning eller rådgiver i livssituasjoner), er å finne i menneskenes sinn. Vår dragning mot det ukjente og kanskje å få skue hva som finnes der. I knappe tider har astrologien vært holdt liv i av okkulte, hemmelige selskaper, men som sådan har astrologi en forunderlig livskraft, og har «nesten alltid» vært en ganske hverdagslig, men likevel okkult understrøm. Tolkning av astrologi er i dag en stor industri, hvor aviser, ukeblader, teletorg- og sms-tjenester er viktige markedsområder. Mange astrologer setter opp et personlig horoskop. Dette er mer detaljert og skal angivelig stemme mer med den individuelle persons egenskaper og livsutvikling, enn et som kun er basert på soltegnet. Astrologer tilbyr også personlig rådgivning basert på horoskop. I den senere tid har en god del bedrifter innen næringslivet vært interessert i dette. Ikkevestlig astrologi. Det finnes flere forskjellige typer astrologi med samme funksjon som den vestlige astrologi, flere steder i verden. Kinesisk astrologi og astrologi fra amerikanske innfødte. Innen vestlig og kinesisk astrologi finnes det i tillegg flere forskjellige tradisjoner, regnemåter og systemer. I Tibet bruker man en kombinasjon av indisk (som er i slekt med vestlig astrologi) og kinesisk. Asteroide. En asteroide er et himmellegeme som er for lite til å regnes som en planet, men allikevel har sin egen bane rundt en sol eller stjerne. Det er registrert titusenvis av asteroider i vårt solsystem, med størrelser som varierer fra noen titalls meter og opp til om lag 530 km (4 Vesta). De fleste asteroider kretser i baner mellom Mars og Jupiter, også kjent som asteroidebeltet. De fleste asteroider består av stein, noen av jern og til dels nikkel. Asteroider som kretser langt fra solen kan inneholde vann-is. Dersom innholdet domineres av vann-is, blir legemene gjerne klassifisert som kometkjerner. Objekter som kretser utenfor banen til Pluto er kjent som Kuiper-legemer, mens objekter som befinner seg i bane mellom Jupiter og Neptun går under betegnelsen Kentaurer. Asteroider i solsystemet. Hundretusenvis av asteroider har blitt oppdaget i solsystemet, og det oppdages ca. nye hver måned. Per 2. juli 2012 var totalt  småplaneter registrert, hvorav har omløpsbaner som er tilstrekkelig kjente til at de kan gis permanente offisielle nummer. Av disse har fått offisielle navn. Den navnsløse småplaneten med det lengste nummeret er (3708) 1974 FV1; den navngitte småplaneten med det høyeste nummeret er 204873 FAIR. Astronomer anslår det totale antall asteroider som er over 1 km i diameter til å være mellom 1,1 og 1,9 millioner. Den største asteroiden i det indre solsystemet er Ceres, som har en diameter på  km. To andre asteroider i det indre solsystemet er 2 Pallas og 4 Vesta som begge har diametre på ca. 500 km. Vesta er den eneste asteroiden i hovedbeltet som kan skimtes med det blott øyet. I svært spesielle tilfeller kan jordnære asteroider også være synlige uten hjelpemidler (se 99942 Apophis). Den totale massen av alle asteroidenen i hovedbeltet anslås å være 3,0–3,6 kg, eller ca. 4 % av månens masse. Av denne massen innehar Ceres 950 kg, eller 32 %. Legger man til de tre nest massive asteroidene 4 Vesta (9 %), 2 Pallas (7 %) og 10 Hygiea (3 %), blir den totale summen 51 %. De neste tre etter størrelse – 511 Davida (1,2 %), 704 Interamnia (1,0 %) og 3 Juno (0,9 %) – bidrar bare med ytterligere 3 % av totalmassen. Antallet asteroider øker siden eksponensiellt mens de individuelle massene blir mindre. Kun de aller største asteroidene har tilstrekkelig masse til å være sfæriske. Resten av asteroidene har uregelmessige former. Mange av asteroidene befinner seg i asteroidefamilier. Asteroidene i en familie har lignende baneelementer som store halvakse, eksentrisitet og inklinasjon. Alfred Hitchcock. Alfred Joseph Hitchcock (født 13. august 1899, død 29. april 1980) var en engelsk filmregissør. Han ble født i Leytonstone i London, og døde i Los Angeles i USA. To av de mest kjente filmene hans er "Psycho" og "Fuglene". Alfred Hitchcock ble kjent for et stort publikum over hele verden med TV-seriene "Alfred Hitchcock Presents" og "The Alfred Hitchcock Hour". Før og etter hver episode kommenterte han episoden på humoristisk og ofte smågrotesk vis. Hitchcock ble i 1980 utnevnt til "Knight Commander" av Order of the British Empire og dermed slått til ridder. Han hadde etter dette rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for sine bidrag til filmen, og en annen for sine bragder innen TV. Filmkarriere. Hitchcock begynte sin filmkarriere som titteldesigner for stumfilmer tidlig på 1920-tallet. Han debuterte som regissør i 1925 med "The Pleasure Garden", men det første gjennombruddet kom med "The Lodger", den første virkelige "Hitchcockske" filmen hans. Det neste høydepunktet var "Blackmail", Storbritannias første talefilm. Utover 30-tallet skapte Hitchcock seg et godt rykte som regissør med en rekke spenningsfilmer. Sent på tiåret inviterte produsent David O. Selznick han over til Hollywood for å lage filmer der. Han dro tilbake til hjemlandet sitt tidlig på 70-tallet og lagde sine to siste filmer der. Amsterdam. Amsterdam er hovedstaden i Nederland. Den er landets største by og ligger i provinsen Noord-Holland. Til tross for at den er titulær hovedstad i landet, er ikke Amsterdam residensby for kongeparet og regjeringen. Amsterdam har en bykjerne med mange kanaler, og ble grunnlagt rundt en demning i elven Amstel, som også har gitt byen navn (Amstelredam: demningen i elven Amstel). Byens flyplass Schiphol, som ligger i nabokommunen Haarlemmermeer, er en av de viktigste i Europa. Historie. Det kongelige palasset i Amsterdam Dam-plassen, med det kongelige palasset til venstre Amsterdams tidligste historie kan spores til et tidspunkt på 1200-tallet, hvor der var et mindre fiskersamfunn ved elven Amstels bredder. I 1204 oppførte Giesebrecht II, herre til Amstelland, borgen "t'Aemstel", og senere anla hans sønn en demning, eller «dam», som stengte elven ved IJfjorden, for å skape en havn ved Amstels utløp. Amsterdam omtales første gang 1275, da grev Floris V av Holland ga den begrensede privilegier under navnet Amstelledamme. I 1296 kom byen, som herren av Amstel havde hatt i len, direkte under greven av Holland. Sin første forfatning fikk byen i 1300, og i det følgende århundret fulgte ytterligere privilegier. Byen tok ivrig del i handelen på Østersjøen. På Skånemarkedet var amsterdammerne de mest fremtredende blant de hollandske kjøpmennene. Byen var dog ikke medlem av Hansaforbundet, men handlet ivrigt med de deltagende byene. I 1481–1494 ble der bygget en bymur for å befeste byen. Muren ble bygget av bystyret på oppfordring av Maximilian I av Det tysk-romerske rike som ønsket at byen skulle være bedre beskyttet. "De Waag" og "Schreierstoren" er rester efter to av portene. Alle byggverk i Amsterdam (inkl. broer, kanalmurer, etc.) hviler på 10–12 m lange påler, i stor grad hentet fra Norge, som hadde rikelig tømmer. Også eventyrlystne norske gutter tok hyre på hollandske skip. Mye av sjøfarten var underlagt restriksjoner med hensyn til destinasjoner, og norsk skipsfart var på den tid ellers begrenset til kystfart. Den genetiske utvekslingen førte bl.a. til en del hollandske slektsnavn i Norge. Et par kvartaler i Flekkefjord heter fortsatt «hollenderbyen». Utflytting fra Norge til Amsterdam er belagt fra sist på 1500-tallet til tidlig 1700-tall. Ca 5.000 norske menn og ca 3.000 norske kvinner tok ut lysning på Amsterdams rådhus i perioden 1621–1720. Byens befolkning økte fra 30.000 til 200.000 for å stabilisere seg på det nivået, hvorav utlendinger utgjorde ca 30%, for det meste tyskere, mens skandinavene utgjorde 13-15%. Rundt 1650 var den norske andelen av Amsterdams befolkning ca 13.000, dvs at Amsterdam på 1600-tallet var Norges største by. På 1500-tallet ble byen et fristed for religiøse som var forfulgt i sine hjemland, blant annet jøder fra Spania og Portugal, som flyktet fra den spanske inkvisisjonen, og hugenotter fra Frankrike. Jødene grunnla en omfattende diamanthandel, som byen dog stort sett mistet etter andre verdenskrig fordi den jødiske befolkningen ble deportert. Diamanthandelen og den stadig stigende østersjøhandelen gav byen et nytt oppsving. Da Åttiårskrigen (1568–1648) brøt ut, holdt Amsterdam seg en tid tilbake, og først i 1578 sluttet den seg til opprøret. Da Antwerpen ble erobret av Spania i 1585 og dens handel ødelagt, var Amsterdam kvitt sin største konkurrent, og da noen av kjøpmennene fra de erobrede provinsene flyktet til Amsterdam, begynte byens egentlige storhetstid. Mellom 1585 og 1595 ble byens innbyggertall nesten fordoblet. På 1600-tallet var byen en av verdens ledende finans- og sjøfartsbyer, samt sentrum for landets kolonirike. I 1602 ble Det nederlandske Ostindiske kompani og i 1621 det Det nederlandske Vestindiske kompani; i 1622 hadde Amsterdam 100 000 innbyggere og var en av Europas største byer. Amsterdam gjorde kraftig motstand mot stattholdernes overgrep. Prins Vilhelm II av Oranien erobret dog byen i 1650, mens et tilsvarende forsøk mislyktes for Ludvig 14. av Frankrike i 1672. Ved midten av det 18. århundre var Amsterdam Europas ledende handelsby, men i 1787 blev den erobret av prøysserne, igjen i 1795 av franskmennene og deretter gjort til hovedstad i Den bataviske republikk og i 1808 hovedstad i Kongeriket Holland. Da dette i 1810 ble forent med det franske keiserriket, ble Amsterdam fellesrikets tredje største by. Napoleonstiden medførte dog en betydelig nedgang i handel og befolkningstall. Etter etableringen av Det forente nederlandske kongedømme som en selvstendig stat i 1815, kom det igjen en stabil utvikling, og Amsterdam ble atter en av verdens rikeste byer. Slutten av 1800-tallet blir derfor av og til betegnet som Amsterdams annen gullalder. Kort før første verdenskrig ble nye forsteder bygget. Under krigen var Nederland nøytralt, men led som resten av Europa under mat- og brenselsmangel som utløste større opptøyer, hvor flere mennesker ble drept. Under andre verdenskrig invaderte Tyskland Nederland den 10. mai 1940 og oppnådde kontroll over landet etter fem dager. Tyskerne innsatte et nazistisk sivilt styre i Amsterdam, som blant annet forfulgte jødene. Kun omkring 5 000 av de 107 000 deporterte hollandske jødene overlevde krigen. I de siste månedene av krigen brøt kommunikasjonen med resten av landet ned, og det ble vanskelig å skaffe mat og brensel. Hunder, katter og rå sukkerroer ble spist for å overleve, og de fleste trær i Amsterdam ble felt for å skaffe brensel. Alt treverk ble også fjernet fra de deportertes hjem. Etter andre verdenskrigs ødeleggelser ble byen gjenoppbygd. Den kulturelle revolusjonen på 1960- og 1970-tallet gjorde Amsterdam til "magisch centrum" (magisk sentrum) i Europa på grunn av at mykere narkotiske stoffer ble tolerert. I perioden var husokkupasjoner også utbredte. Okkupasjonene ledet til demonstrasjoner mot regjeringen og kongehuset. På 1980-tallet steg antallet utenlandske innbyggere kraftig, primært personer fra Surinam, Tyrkia og Marokko. I denne perioden tok utflyttingen til forstedene også fart, og Amsterdam utviklet seg fra å være en relativ fattig hollandsk by til å være en av de rikeste, grunnet den økte andelen av serviceyrker i forhold til industriyrker. Etter årtusenskiftet begynte sosiale problemer som utrygghet, etnisk distriminering og større skiller mellom religiøse og sosiale grupper å utvikle seg. 45% av befolkningen i Amsterdam har ikke-hollandske foreldre. Amsterdam er samtidig karakterisert av en sosial og kulturell toleranse. Mordet på filmskaperen Theo van Gogh i 2004 av en islamsk fundamentalist utløste en større debatt om de sosiale problemene. Geografi. Byen Amsterdam ligger ved breddene av elvene Amstel og Schinkel samt ved IJ-søen. Amsterdam sprer seg ut syd for Amsterdam hovedbanestasjon, som ligger ved IJ-sjøen. Hovedgaten heter Damrak og leder ut i Rokin. Området øst for Damrak er det eldste området og er kjent som "de Wallen" («murene») etter de middelalderske murene rundt byen – dette området inneholder blant annet byens red-light district. Syd for "de Wallen" ligger det gamle jødiske kvarteret Waterlooplein. Et område, opprinnelig fra det 1600-tallet, kjent som "Grachtengordel", som blant annet inkluderer tre konsentriske kanaler, omkranser byens hjerte. Utenfor "Grachtengordel" ligger bydelene Jordaan og Pijp, som opprinnelig ble bygget til arbejdere, men som nå er befolket av studerende, kunstnere og familier, som vil litt vekk fra sentrum, og disse bydelene utgjør til sammen latinerkvarteret. Øst for "Grachtengordel" ligger Museumplein, som rommer byens vigtigste museer, og Vondelpark, som er en park fra 1800-tallet oppkalt efter den hollandske forfatteren Joost van den Vondel. Flere deler av byen og det omgivende området ligger på polder og kan kjennes på dets suffiks "-meer", som betyr «sjø», som for eksempel Aalsmeer, Bijlmermeer, Haarlemmermeer og Watergraafsmeer. Kanalene. De nåværende primære konsentriske kanalene er fra innerst til ytterst: Singel, Herengracht ("Herrekanalen"), Keizersgracht ("Kejserens kanal"), Prinsengracht ("Prinsens kanal") og ytterst Singelgracht. En typisk kanal i Amsterdam Amsterdams kanalsystem er et resultat av vellykket byplanlegging. Før året 1700 undergikk byen fire utvidelser. Den første var rettet vestover og begynte allerede i 1586. Innbyggertallet var da sterkt økende bl.a. p.g.a. den spanske okkupasjonen av Antwerpen (1585). Ca. 1700 var den fjerde utvidelse ferdig. Fire primærkanaler formet som konsentriske halvsirkler munnet ut i IJ-fjorden. De tre innerste kanalenen omkranser det gamle bysenteret, og området fra innerste kanal til ytterste kanel er kjent som "grachtengordel", og var planlagt til boligområder. Den fjerde og ytterste kanalen, den nåværende Nassau/Stadhouderskade, var planlagt til forsvarsformål og styring av vannet. Forsvarsverkene ved Nassau/Stadhouderskade besto av en vollgrav og jordvoller med porter ved hovedveiene, men ellers ikke noen teglstensbebyggelse. Det var også planlagt å grave kanalen mellom de konsentriske hovedkanalene langs radier; å grave et sett prallelle kanaler i Jordaan-kvarteret til transport av varer; å omdanne den eksisterende innerste kanalen (Signel) fra forsvarsformål til beboelsesformål samt å bygge mer enn 100 broer. Utgravingene beveget seg fra vest til øst i hele bredden av prosjektet som en gigantisk vindusvisker (som historikeren Geert Mak beskriver det) – "ikke" fra sentrum og ut. Arbeidet med bygninger i den nordvestlige sektoren ble påbegynt i 1613. Etter 1656, når kanalene i den sydlige sektoren hadde vært ferdige en tid, begynte man også å bygge bygninger her. Den østlige delen av kanalprosjektet mellom Amstel og IJ-sjøen ble dog aldri ferdigstilt. I de følgende århundrer ble området brukt til parker, pleiehjem, teatre og andre offentlige fasiliteter samt til kanaler uten en overordnet plan. Veinettet. Motorveisnettet i Holland er designet med Amsterdam som sentrum. I 1932 ble det bestemt, at 8 motorveier nummerert fra 1 til 8 alle skulle utgå fra Amsterdam. Forhindringer, som utbruddet av andre verdenskrig og skiftende prioriteter, ledet dog til endringer, hvorav veiene A1, A2, A4 og A8 nå begynner i Amsterdam, mens resten av de planlagte veiene sammenkobles med hverandre utenfor byen. Mellom 1968 og 1974 blev ringveien A10 åpnet. Avkjøringer på A10 lar biler at komme inn i sentrum via en av de 18 byveiene, som er nummerert s101 til s118. S100 kaldes sentrumring og er en mindre ringvei, som omslutter den sentrale delen av byen. Klima. Amsterdam har et moderat temperert klima, hvor værsystemerne er sterkt påvirket av Amsterdams nærhet til Nordsjøen mot vest og dennes fremherskende nordvestvinder. Vintrene er milde, i gjennomsnitt over frysepunktet, frostgrader er dog ikke uvanlige for eksempel i forbindelse med, at østlige og nordøstlige vinder blåser inn fra Sentraleuropa, Skandinavia og Russland. Somrene er lune. Dager med målbart nedbør er alminnelige, men allikevel har Amsterdam et gjennomsnitt på mindre end 760 mm nedbør pr. år. Mesteparten av nedbøren faller som støvregn eller lett regn. Stormer fra vest kan dog ta med seg mye regn på en gang, noe som skaper problemer i byen, fordi de store vannmengdene må pumpes til høyereliggende landområder eller til havet rundt byen. De store vannområdene gjør at overskyete og tåkete dager er vanlige, særlig i de kjøligere månedene oktober til mars.. Byadministrasjon. Som alle nederlandske kommuner ledes Amsterdam av en borgmester, en oldermand og et kommunalråd. I motsetning til de fleste andre nederlandske kommuner er Amsterdam underinndelt i 15 "stadsdeler" (bydeler), et system som ble innført på 1980-tallet for å øke det lokale selvstyret. Bydelene er ansvarlige for mange aktiviteter som tidligere ble styrt fra sentralt hold. Fjorten av disse har egne folkevalgte byråder. Den femtende, Westpoort, dekker Amsterdam havn og har svært få innbyggere og ledes derfor av de sentrale kommunale myndighetene. Lokale avgjørelser treffes på bydelsnivå og kun beslutninger som berører hele byen, som for eksempel store infrastrukturprosjekter, treffes av det sentrale byrådet. Stor-Amsterdam. "Grootstedelijke Agglomeratie Amsterdam" hadde i 2006 en befolkning på 1 021 870. Denne definisjonen inkluderer kun kommunene Amsterdam, Zaanstad, Wormerland, Oostzaan, Diemen og Amstelveen. "Groot Amsterdam" inkluderer 15 kommuner og hadde en befolkning på 1 211 503 i 2006. Dette er COROP-region 23. Utover Amsterdam er Aalsmeer, Amstelveen, Beemster, Diemen, Edam-Volendam, Graft-De Rijp, Haarlemmermeer, Landsmeer, Oostzaan, Ouder-Amstel, Purmerend, Uithoorn, Waterland og Zeevang. "Stadsregio Amsterdam" inkluderer 16 kommuner og hadde pr. 1. januar 2004 en befolkning på 1 343 346. Forskjellen til Groot Amsterdam er at den relativt tett befolkede Zaanstad og Wormerland er inkludert og Graft-De Rijp ikke er. Hele området har en størrelse på 896,96 km², hvor 718,03 km² er land. "Stadsgewest Amsterdam" består av den sentrale del, dets satellittbyer og det mellomliggende landbruksareal, som er sosio-økonomisk forbundet til Amsterdam. Dette inkluderer utover de ovenfor nevnte kommuner i den sentrale del blant annet kommunene Abcoude og Almere. Dette området har et areal på 1 896,97 km², hvor 1 447,36 km² er land. Pr. 1. januar 2006 hadde området et innbyggertall på 2 191 259. Amsterdam er dessuten en del av det sammenhengende området Randstad, som har en befolkning på ca. 7 500 000 og utover Amsterdam blant annet består av byene Haag, Rotterdam og Utrecht. Nasjonaladministrasjon. Den nåværende versjonen av den nederlandske grunnloven nevner kun «Amsterdam» og «hovedstad» ett sted (kapittel 2, paragraf 32): «Kongens kroning finner sted i "hovedstaden Amsterdam"» («"de hoofdstad Amsterdam"»). Tidligere versjoner av grunnloven nevnte «byen Amsterdam» («"de stad Amsterdam"»), uten å nevne ordet hovedstad. I alle fall ligger regjeringsbygningen, parlamentet og høyesterett for Nederland i Haag (og har alltid gjort det, hvis man ser bort fra perioden 1808–1810). Utenlandske ambassader ligger i Haag. Selv om Amsterdam er hovedstad for landet, er Amsterdam "ikke" hovedstad i provinsen Noord-Holland, hvor den ligger, hvis hovedstad er Haarlem. Arbeidernes kommunistparti. Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et norsk kommunistisk parti av den maoistiske varianten. Partiet ble grunnlagt i hemmelighet julen 1972 , men offisielt stiftet 18. februar 1973 under navnet Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l). Parentesen ble sløyfet i 1990. AKP stilte aldri til valg under eget navn, men deltok i Rød Valgallianse (RV). RV vedtok på sitt landsmøte i 2005 å sende en henvendelse til AKP med henblikk på sammenslåing. Initiativet ble ønsket velkommen av AKPs landsmøte i 2006, og 10. mars 2007 ble det nye partiet stiftet. Det fikk navnet Rødt. 21. april 2007 hadde AKP et ekstraordinært landsmøte. Her ble det formelle vedtaket om å legge partiet ned fattet. Rød Ungdom (RU) var ungdomsorganisasjon både for AKP og for RV, og er nå ungdomsorganisasjonen til Rødt. "Rødt!" (frem til 2004 kalt "Røde Fane") var AKPs tidsskrift og forlag. Det er overtatt av det nye partiet. AKP utgav også gratisavisa "akp.no". Denne videreføres som "Rødt nytt". Noregs Kommunistiske Studentforbund (NKS) var partiets studentorganisasjon, men er etter partisammenslåingen en selvstendig organisasjon. Partimodell. Lenin kalte kommunistpartiet «et parti av ny type». AKP var inspirert av Lenins og Maos partimodeller, og ble styrt etter prinsippet om demokratisk sentralisme. Historie. AKP ble grunnlagt som "Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene)" den 18. februar 1973, og sprang ut av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) og Marxist-Leninistiske Grupper. Disse grupperingene brøt ut av Sosialistisk Folkeparti under landsmøtet i 1969, og aktivister med tilknytting til SUF(m-l) grunnla avisa Klassekampen samme år. Partiet var basert på marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning, og var på 1970-tallet et av Vest-Europas sterkeste ml-partier. Det grunnla Forlaget Oktober som ved siden av bøker av teoretikere som Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong, ga ut forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet. Partiet spilte en sentral rolle i solidaritetsarbeidet for Vietnam og Palestina og i kvinnebevegelsen. Klassekampen var offisielt organ for partiet fra februar 1973 til april 1991. 1970-tallet og 1980-tallet. På 1970-tallet ble AKP(m-l) styrt av en kjerne av skolerte marxister. De mest fremtredende var Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø («Billy») og Sigurd Allern. Av de fem er det bare Pål Steigan som var AKP-medlem inntil nedleggelsen. Tron Øgrim fortsatte som medlem i Rød Valgallianse, senere Rødt. I 2005 ble det presentert som en nyhet at Kjell Skjervø (som stod fram i boken «Mao, min Mao» av Hans Petter Sjøli, utgitt på Cappelen) på 1970-tallet hadde vært hemmelig medlem i sentralkomiteen. Disse opplysningene hadde han imidlertid allerede kommet med i et intervju i Røde Fane nr. 1 1992 (Skjervø forteller i intervjuet at han satt i sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og var med i arbeidsutvalget gjennom hele 1970-tallet). Pål Steigan skrev i sine memoarer («På den himmelske freds plass», Aschehoug, 1985) at ml-bevegelsen kulminerte i 1978. I Norge var ungdomsopprøret langt på vei forbi og internasjonalt var det begynt å rakne for de mange sosialistregimene og frigjøringsbevegelsene som AKP hadde støttet opp om. Mest dramatisk var bruddet mellom Arbeidets Parti i Albania (av Mao Zedong kalt «sosialismens fyrtårn i Europa») og Kinas Kommunistiske Parti. Bruddet førte til en varig splittelse i den internasjonale ml-bevegelsen. AKP tok et klart standpunkt for Kina og maoismen og opplevde ikke tilsvarende splittelser som tilfellet var i blant annet Danmark og Sverige. Utenrikspolitisk holdt AKP seg til Mao Zedongs teori om «De tre verdener», selv om kritikken mot Kina, og mot grunnlaget for den kinesiske kulturrevolusjonen, økte utover på 1980-tallet. AKP brøt båndene med Kina etter massakren på Den Himmelske Freds Plass i 1989. I motsetning til NKP og SV støttet aldri AKP opp om Sovjetunionen og deres satellittstater i Øst-Europa. Tvert imot, Sovjetunionen ble vurdert som en imperialistisk stormakt på linje med USA. Med rustningskappløpet ut over 1970-tallet analyserte man det slik at det nå var Sovjetunionen som var i ferd med å bli den farligste imperialistmakten. Kombinert med Norges beliggenhet og landets medlemskap i NATO, øynet AKP en krigsfare der Sovjetunionen ble vurdert som den fremste trusselen. I denne sammenhengen foretok partiet studier på denne faren og ga blant annet ut «Geriljakrigføring i Norge» og «Slik er Sovjets hær». Interessant nok ble det stalinistiske Sovjetunionen derimot hyllet og trukket frem for inspirasjon. I AKP(m-l)s tolkning var det skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen etter Josef Stalins død, noe som forvandlet Sovjet fra å være en arbeiderstyrt sosialistisk stat til et sosialimperialistisk diktatur med nærmest fascistisk tilsnitt. AKP(m-l) fikk også gitt ut Stalins verk "Spørsmål i leninismen" (Oktober forlag 1976,) og gav også ut bøker der de søkte å dokumentere at det fortsatt fantes "ekte" kommunister igjen i Sovjetunionen som i hemmelighet kjempet mot de sittende "falske" kommunister. (Se for eksempel "Revolusjonær opposisjon i sovjet: dokumenter fra sovjetunionens revolusjonære kommunister og stalin-gruppa", (Oktober forlag, 1976)). AKP(m-l) så på Kina (og en stund Albania) som bærerne av den opprinnelige ekte kommunismen som en gang hadde vært førende i Lenins og StalinsSovjet. På 1980-tallet gjorde et gryende kvinneopprør seg gjeldende i partiet. Dette opprøret medførte at partiet både politisk og organisatorisk la større vekt på kvinnespørsmål. Likevel ble AKP svekket gjennom hele 1980-tallet, og sammenbruddet i Øst-Europa i 1989–1990 bidro til en ideologisk krise, selv om AKP aldri hadde støttet disse regimene. Rød Valgallianse ble gjort uavhengig av partiet og et betydelig mindretall av medlemmene valgte å forlate AKP og satse utelukkende på RV. Avisa Klassekampen ble også gradvis løsere tilknyttet partiet. 1990-tallet til 2007. Fra begynnelsen av 1990-tallet gikk partiet gjennom en nyorienteringsprosess. Partiet sluttet i stor grad å bruke paroler som «proletariatets diktatur» og «væpna revolusjon», begreper som mange mente bidro til å stigmatisere partiet. Selv om teorien om «proletariatets diktatur» i følge Lenin var et «nøkkelspørsmål», mente AKP selv at de fortsatt stod fundamentert på revolusjonær marxistisk teori, samtidig som aspekter ved leninismen har vært under kritikk. De hentet momenter fra feministisk, økologisk og anti-eurosentrisk kritikk av marxismen, og integrerte disse elementene i partiets analyse. Endringene var omstridte, men det herskende synet i AKP var at dette er en positiv revidering og «nyvinning» av marxismen. Landsmøtet i 1990 fjernet (m-l) fra navnet, noe som medførte at utbrytere dannet den partiforberedende organisasjonen (marxist-leninistene). Landsmøtet vedtok også den såkalte Obrestad-passasjen som sa at marxisme, når overført til den politiske virkelighet, nødvendigvis ender i despoti. Da Rød Valgallianse ble fristilt fra AKP, gikk store deler av høyrefløyen ut av AKP, og ved landsmøtet i 1992 ble denne formuleringen fjernet. I 1991 ble også Klassekampen formelt fristilt fra partiet, ved at en formålsparagraf i avisas vedtekter erstatta det at avisa var "Organ for Arbeidernes Kommunistparti". AKP beholdt likevel aksjemajoriteten i avisa gjennom hele 1990-tallet. Kjersti Ericssons bøker «Søstre! Kamerater» (1987) og «Den flerstemmige revolusjonen» (1991) har vært blant de viktigste ideologiske bidragene i nittitallets «nyvinningsprosess». Dette har ikke vært ukontroversielt innad i partiet. I Terje Valens bok «(1992) skiller Valen mellom to hovedretninger innen feminismen, den borgerlige (som går inn for likestilling innenfor det eksisterende økonomiske systemet) og den som er knyttet til arbeiderklassen og Marx sine analyser (og som går inn for kvinnenes frigjøring). Valen tar til orde for en ny analyse av kvinneundertrykkingen ut fra Marx sin fremmedgjøringsteori. Han diskuterer hverdagslivsperspektivet i "Den flerstemmige revolusjonen" og sier at det er resultat av den fremmedgjorte bevissthet og vil føre til utvikling av reformistisk politikk dersom det ikke blir utfylt av en helhetlig forståelse av det kapitalistiske systemet. Organisatorisk har AKP i større grad forsøkt å rette seg inn mot nye generasjoner av revolusjonære. Etter at en omfattende rekrutteringskampanje ble satt i verk har partiet fra 1997, etter egne utsagn stoppet den entydig nedadgående tendensen som gjorde seg gjeldende siden slutten av 1970-tallet. AKP stilte aldri til valg, men valgte i stedet å samarbeide med RV. I 2005 startet en prosess med mål å slå sammen AKP og RV. I følge Klassekampen ble det på ekstraordinært landsmøte i mars 2007 vedtatt sammenslåing med RV og dannelsen av et nytt sosialistisk parti. Det ekstraordinære landsmøtet i AKP ble som vanlig holdt på hemmelig sted, men dette ble det slutt på etter dannelsen av det nye partiet Rødt. Når RV og AKP slo seg sammen betydde det også et farvel med såkalt demokratisk sentralisme og organisering som kommunistisk parti med streng sikkerhetspolitikk. Prinsippet kjennetegnes av hemmelige landsmøter og fravær av sentrale medlemsregistre. Den formelle nedleggelsen av AKP skjedde på landsmøtet 21. april 2007. Sporene fra den kinesiske kulturrevolusjonen. AKP hadde sin blomstringstid i Norge under de samme årene som Kulturrevolusjonen pågikk i Kina. Noen av de norske maoistenes linjeskifter rundt Kulturrevolusjonen fulgte også forbilder fra Kina, om enn på en fornorsket måte. De unge studenter fra rødegardistenes rekker ble under Kulturrevolusjonen sendt ut for å arbeide på den kinesiske landsbygda blant vanlig folk. Et motiv for dette kan ha vært å motvirke kaos, noe den norske ml-bevegelsens medlemmer i så tilfellet ikke fikk rede på. Noen år etter lanserte AKP(m-l) en «sjølproletariseringskampanje», der deres unge akademikere gikk inn i «proletariatets»/«folkets» ikke-akademiske yrker, i fabrikker og andre steder. Bakgrunnen for dette var at partiet i for stor grad besto av studenter som lå an til en småborgerlig kariere, framfor arbeidere. I følge klassisk marxisme må arbeiderklassens frigjøring være deres "eget verk", og følgelig blir det logisk at partiet som skal gå i spissen for dette ikke i hovedsak kunne bestå av folk med en annen klassetilhørighet. Kina-fokuseringen var meget sterk. I avisen "Klassekampen" gjorde maobegeistringen seg gjeldende til og med i kryssordene. (Fire bokstaver vannrett: «Fortalte sannheten om frigjøringskampen». Løsningsord: S-N-O-W). AKPs begeistring for Kina under denne tiden førte også til en partisjargong inspirert av kinesiske slagord og nøkkelbegreper ("venstreavvik", "høyreavvik", slagordenes grammatiske utforming), og enkelte av begrepene spredte seg etterhvert langt ut over den politiske venstresidens grenser. Diskusjonsformen «veggavis» fikk en sterk plass på norske skoleinstitusjoner, og minnet om Kulturrevolusjonens "dazibao". Tanken om at «allmannamøter» skulle ha en elevert verdi på skoler og arbeidsplasser ble inspirert av Kulturrevolusjonen, og likeså de mange grep som ml-erne benyttet seg av for å manipulere slike møter var i det minste gjenkjennelige fra Kina. At det revolusjonære språk, den særegne ml-dialekten, godt kunne være mer direkte og upolert enn vanlig dannet tale, var kanskje tildels en inspirasjon fra øst likeså. Uttrykket «sjølkritikk/selvkritikk» (som i «han tok sjølkritikk») er kanskje det klareste eksempel på maoistisk sjargong gjort kjent fra Kulturrevolusjonens beryktede «kampsesjoner» som senere er glidd inn i det almene norske språk. Det har tildels også fortrengt de talemåter som tidligere dominerte når noen bekjentgjorde å ha innsett å ha vært på villspor. Uttrykket «sjølkritikk» har kanskje fremdeles en nyanse om at det dreier seg om en "politisk" sjølkritikk, og ikke så meget som en "moralsk" svakhetsinnrømmelse/skyldsbekjennelse og anger. AKPs tilbakegang skyldes delvis at mange innså etter Kulturrevolusjonen at de hadde kjempet for en kinesisk modell som var mislykket eller til og med uhyrlig. Men den kan også skyldes andre faktorer enn samfunnsendingene i Kina under dengismen, for eksempel at mange etterhvert tok inn over seg at Pol Pots kommunistiske regime i Kambodsja hadde vært minst like skrekkelig som det AKPs kritikere i årevis hadde hevdet. Debatten om partiets støtte til Pol Pot. Sommeren 2003 blusset det opp en debatt om AKP i norske medier. I en dobbeltkronikk i Dagbladet kritiserte statsviteren Bernt Hagtvet AKPs støtte til totalitære, folkemorderiske regimer, og partiets manglende oppgjør med sin fortid. Et ankepunkt for Hagtvet var det han omtalte som moralsk medansvar for folkemord, særlig i forhold til Røde Khmers regime i Kambodsja. I følge Kommunismens svartebok, utryddet Røde Khmers regime anslagsvis to millioner mennesker, et tall som støttes av moderne forskning og som har blitt lagt til grunn av Europarådet. I boken "På den himmelske freds plass" stiller Pål Steigan, som personlig besøkte Pol Pot, tvil ved omfanget av folkemordet. I likhet med markante representanter for venstre-intelligentsiaen, som f.eks Jan Myrdal, ønsket AKP Pol Pot velkommen, og flere innen AKPs ledelse besøkte ham. Da folkemordet ble kjent tilhørte AKP også i likhet med disse også dem som relativiserte folkemordet ved å isteden legge vekt på USAs bombardement av landet mellom 1970 og 1975. I 2003 innrømmet både tidligere leder Pål Steigan og datidens partiledelse at de ble ført bak lyset. De hevdet at Røde Khmer ikke hadde med marxisme å gjøre. Likevel mente Hagtvet at det var symptomatisk at AKP nektet å ta oppgjør med sin egen historie og sine egne feilgrep, og relativiserte de kommunistiske overgrepene begått av Røde Khmer. I et intervju med Klassekampen 17. juli 2003 innrømmet Hagtvet at målet var å angripe marxismen som sådan, siden den, i følge ham, står i motsetning til prinsippene som ligger til grunn for menneskerettighetene. Partiarkivene. AKP begynte på 2000-tallet et arbeid med å samle og organisere arkivmateriale fra partiet. I 2006 fikk partiet støtte fra Fritt ord til dette arbeidet, forutsatt at deler av arkivet ville bli deponert hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark). På oppløsningslandsmøtet i 2007 ble det etablert en egen organisasjon for å fortsette dette arbeidet, Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP). I juni 2007 hadde FAP overlevering av en del materiale fra SUF(m-l), MLG og AKP til Arbark. Samtidig ble en stor mengde interne medlemsblader fra perioden 1969–1988 lagt åpent ut på nettet. Argon. Argon er et grunnstoff med kjemisk symbol Ar og atomnummer 18. Historie. Den britiske vitenskapsmannen Henry Cavendish hadde allerede i 1785 forutsett argons eksistens i luft, og i 1882 fant H.F. Newall og W.N. Hartley uavhengig av hverandre nye spektrallinjer i luft. De var imidlertid ikke i stand til å isolere grunnstoffet som forårsaket linjene. I 1894 ble argon som første edelgass oppdaget av Lord Rayleigh og Sir William Ramsey. I et eksperiment fjernet de alt nitrogen og oksygen fra en luftprøve, og sto igjen med argon. I 1904 fikk Ramsey Nobelprisen i kjemi, mens Rayleigh fikk Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av argon. Navnet argon kommer fra det greske ordet ἀργόν – "argon" som betyr «den late», noe som henviser til gassens reaksjonstreghet med andre stoffer. Argons kjemiske symbol var inntil 1957 A. Egenskaper. Argon er det tredje grunnstoffet i gruppe 18 i det periodiske system og tilhører edelgassene. Den løser seg i vann omtrent like lett som oksygen og 2,5 ganger lettere enn nitrogen. Argon er fargeløs, luktfri, smaksfri og ugiftig i både flytende form og gassform. Den former ingen kjente stabile kjemiske forbindelser med andre grunnstoff ved romtemperatur. Teoretiske utregninger har indikert at flere stabile forbindelser med argon skal være mulig, men ingen har hittil fremstilt noen av dem. Isotoper. Naturlig forekommende argon består av 3 stabile isotoper: 36Ar (0,3365%), 38Ar (0,0632%) og 40Ar (99,6003%). I tillegg finnes 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 39Ar med halveringstid 269 år, 42Ar med halveringstid 32,9 år, og 37Ar med halveringstid 35,04 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440–37–1 Forekomst. Argon opptar 0,934% av volumet, og 1,29% av jordens atmosfære, og luft er den primære råstoffkilden i industriell framstilling av argon. Argon blir separert fra luft ved hjelp av fraksjonert destillasjon, og er et biprodukt under produksjon av oksygen og nitrogen. Argon er også påvist i atmosfæren på Mars, Merkur og Saturns største måne Titan. Anvendelse. Andre edelgasser har stort sett de samme egenskapene som argon på disse områdene, men argon er betydelig billigere. Argon er et biprodukt under produksjon av flytende oksygen og flytende nitrogen. Argons utstrakte bruk skyldes ganske enkelt at den ikke er reagerbar med andre kjemiske stoffer. Det benyttes i glødelamper, siden det ikke reagerer med glødetråden, selv ikke ved høye temperaturer. Av samme årsak benyttes det som inertgass i lysbuesveising som MIG- og TIG-sveising av høy- og lavlegert stål, aluminium, kobberlegeringer (da ofte med en tilsetning av helium), titan, osv.; og som beskyttende atmosfære i et antall produksjonsprosesser. Argon kan være farlig fordi, siden inert og tyngre enn blandet luft, kan det fortrenge oksygenet i innestengt lokale, og derved bli til kvelefare. Argons lave varmeledningsevne gjør at den benyttes som isolering mellom glasslagene i isolerte vinduer. Argon gass brukes derfor også istedenfor luft som draktgass på dykking i ekstremt kalde omgivelser. Adam Smith. Adam Smith (ukjent fødselsdato, døpt i Kirkcaldy utenfor Edinburgh, død 17. juli 1790) var en skotsk filosof som levde på 1700-tallet. Han ble allerede i løpet av sin levetid berømt som filosof, men er i dag mest kjent som en av grunnleggerne av økonomifaget. Biografi. Smith var sønn av en tollfunksjonær. Faren døde mens han var spedbarn, 6 måneder før han ble døpt. Da han var rundt 4 år gammel, ble han kidnappet av sigøynere, men ble raskt reddet av onkelen, som bragte Smith tilbake til moren. Som 14-åring begynte Smith å studere ved universitetet i Glasgow, med Francis Hutcheson som lærer i moralfilosofi. Her utviklet Smith sitt engasjement for frihet, rasjonalitet og ytringsfrihet. I 1740 begynte han ved universitetet i Oxford, hvor han ble fram til 1746. Etter et opphold som foreleser i Edinburgh, ble han i 1751 professor i logikk ved Glasgow University, og fikk året etter et professorat i moralfilosofi på samme sted. Smith var sterkt inspirert av moralfilosofien til Hutcheson og David Hume, som han traff i 1750. Hume ble etter hvert en personlig venn. Smith publiserte i 1759 sitt filosofiske hovedverk; "Moralske følelser" (The Theory of the Moral Sentiments). Dette verket ble raskt oversatt til flere språk, og gjorde at Smith etablerte seg internasjonalt som en av tidens mest kjente filosofer. I perioden 1764-1766 var Smith privatlærer og reisefølge for stesønnen til Charles Townsend, som sammen med Smith foretok en såkalt dannelsesreise til Frankrike. Etter at han kom tilbake, fikk han en årlig pensjon på 300 pund fra Townsend. Det gjorde det mulig for Smith å konsentrere seg fullt og helt om skrivegjerningen de påfølgende årene. I 1776 publiserte Smith "An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations" (vanligvis bare kalt "The Wealth of Nations", undertiden "Nasjonenes velstand" på norsk), som ble hans andre hovedverk. Det har gjort ham berømt for ettertiden som grunnlegger av sosialøkonomien. Adam Smith døde i 1790. Før sin død ba han en venn om å brenne hans upubliserte manuskripter, som trolig omfattet rammen for et større verk om rettslære og politisk økonomi, som Smith hadde annonsert allerede ved utgivelsen av "Moralske følelser". Moralske følelser. I "Moralske følelser" presenterer Smith sin teori om hva som ligger til grunn for menneskers opptreden mot hverandre, og hvordan dette innvirker på menneskelige samfunn. Boken er en moralpsykologisk redegjørelse for årsaken til at vi i det store og hele handler etisk riktig. Ifølge Smith skyldes det at mennesket har en medfødt evne til å føle sympati. For Smith henger begrepet sympati nøye sammen med begrepet upartisk tilskuer. Det er tilskueren som sympatiserer og sympatien kommer som en følge av tilskuerens erkjennelse av andres følelser eller sinnstilstand. Smith hevder at som medlem av et samfunn vil vi mennesker kontinuerlig vurdere og bedømme våre medmenneskers handlinger og sinnsbevegelser, og enten akseptere dem eller ta avstand fra dem. Adam Smiths etikk representerer på mange måter et brudd med samtidens moralfilosofiske grunnlag når han foregriper Freuds påstand om menneskets skjulte bevissthet eller underbevissthet – i Smiths terminologi definert i begrepsparet vårt indre menneske og vårt ytre menneske. Nasjonenes velstand. I "Nasjonenes velstand" analyserer Smith hvordan ulike typer menneskelige samfunn fungerer. En sentral problemstilling er hvordan et land kan øke sin velstand. Ved siden av en fri markedsøkonomi legger han vekt på betydningen av spesialisering, arbeidsdeling og kapitaloppbygging i industrivirksomhet. Berømt er hans eksempel fra «a pin factory», der produktiviteten (produksjonen pr. ansatt) mangedobles når produksjonen inndeles i 18 ulike arbeidsoperasjoner, og hver arbeider får en av disse operasjonene til å spesialisere seg i. Det skal imidlertid føyes til at Smith heller ikke var blind for at en slik arbeidsdeling også hadde negative virkninger for arbeiderne. I siste del av verket polemiserer Smith sterkt mot merkantilismen, den dominerende økonomiske tankeretning på 1600- og 1700-tallet, med dens vekt på statlige reguleringer av handel og oppsamling av gull. Han gikk inn for å la markedskreftene fungere med minst mulig statlig inngripen i det økonomiske liv. Dette kalles ofte økonomisk- eller markedsliberalisme. Andre begreper som brukes om en stat som griper minimalt inn i det økonomiske liv er laissez-faire-politikk eller nattvekterstat. Debatt om hans betydning for økonomifaget. Til tross for at Adam Smith ofte har blitt sett på som økonomifagets grunnlegger, har det gjennom historien reist seg noen kritiske stemmer. Den første kritikeren av Smith og hans antatte originale idéer var den østerrikske økonomen Joseph A. Schumpeter, som mente at han hadde plagiert fra andre økonomer, og at hans bidrag til økonomifaget var oppskrytte og høyst neglisjerbare. Den amerikanske økonomen og Anarko-kapitalisten Murray N. Rothbard gikk dog enda lengre, som mente at Smith ikke bare stjal andres idéer, men også bidro sterkt til marxismens fremmarsj, ved å gi dem gode argumenter for å organisere seg i fagforeninger. Rothbard mente også at Smith ikke var så vennlig innstilt til laissez-faire og frimarkedskapitalisme som mange hadde antatt. Innflytelse. Adam Smiths tanker fikk særlig stor betydning på 1800-tallet i Storbritannia. Smiths ideer har også svært stor innflytelse i våre dager. Det var særlig under Margaret Thatcher i England fra slutten av 1970-årene og Ronald Reagan i USA i 1980-årene at den økonomiske politikken igjen ble vridd over i mer markedsliberalistisk retning. Allah. Allah betyr Gud, eller «den ene sanne Gud» på arabisk. Ordet forbindes hovedsakelig med islam. Det er navnet på den sanne Guden forkynt av Muhammed. Ordet anvendes også av arabisktalende jøder, kristne og bahá'íer. Ordet "Allah" er nært beslektet med hebraisk Elóah og Elohím og med arameisk Elahá, og dessuten med det hebraiske El. Antikken. Antikken betegner en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 400 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk. Det var en blomstringstid for gresk og romersk litteratur, med forfattere som Homer, Aiskhylos, Ovidius og andre. På norsk kalles antikken tidvis upresist for oldtiden, og på engelsk benyttes også tilsvarende upresist betegnelsen klassisk tid. Klassisk tid er en del av antikken, som kan inndeles i arkaisk tid, klassisk tid og senantikken. «Klassisk antikk» benyttes stundom for en idealisert visjon i senere tid om en forestilling om hva som en gang var, i Edgar Allan Poes ord, «den ære som var gresk, den storhet som var Roma.» Konvensjonelt er det vanlig å begynne med de tidligst nedtegnelser av Homers greske poesi (700-600-tallet f.Kr.) og fortsettelsen fram til kristendommen begynnelse og nedgangen for Romerriket (400-tallet e.Kr.) Den ender med oppløsningen av antikkens kultur ved senantikkens avslutning (gradvis i tidsrommet 300-600 e.Kr.), og går deretter over i tidlig middelalder (600-1000). En slik bred utstrekning i tid og geografi dekker mange ulike epoker og kulturer. Antikkens greske kultur, sammen med en del orientalsk påvirkning, var gjeldende gjennom hele den klassiske antikken som grunnlaget for kunst, filosofi, samfunn, og utdannelse. Disse idealene ble bevart og etterlignet — i en utvendig betydning, i det minste — av romerne. Det gresk-romerske kulturelle fundamentet har hatt en stor betydning på språk, politikk, utdannelsessystemer, filosofi, vitenskap, kunst og arkitektur fram til moderne tid: fra de bevarte fragmentene fra antikken har renessansekulturen fra 1300-tallet og framover i Vest-Europa sett tilbake på antikken, og nye kulturbevegelser på 1700- og 1800-tallet har på nytt latt seg inspirere og begeistre av antikkens forgangne kultur. Hellensk kultur. Ved slutten av bronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling av bystater (hvor de viktigste var Athen og Sparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, i Anatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong Filip II av Makedonia. Hans sønn Aleksander den stores militære erobringer spredde den hellenske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som hellenismen. Romerriket. a>s utvikling før 133 f.Kr. (rød), 44 f.Kr. (oransje), 14 e.Kr. (gul), 117 e.Kr. (grønn) Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den fønikiske kolonien Karthago, dennes undergang, i punerkrigene, mot slutten av det 3. århundre f.Kr., markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under Keiser Augustus og hans autoritære etterfølgere. Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. De nordlige grensene ble definert av de store elvene Rhinen og Donau, under keiseren Trajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler av Mesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserne Diokletian og Konstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en vestre og en østre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 med ediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiser Theodosius den store), som gjorde at kirken ble en mektig institusjon. Anders Kirkhusmo. Anders L. Kirkhusmo (født 17. desember 1865 i Ålen, død 12. desember 1949 i Oslo) var en norsk pedagog og faglig tillitsvalgt, blant annet som formann i Norges Lærerlag i 16 år. Han var med på å grunnlegge Norges Unge Venstre og var den første lederen i organisasjonen. Kirkhusmo hadde lærerutdanning fra Klæbu seminar 1885–87. Han arbeidet som kirkesanger i Røros fra 1889 til 1892, og underviste deretter i folkeskolen i Tolga, Brekken, Os og Nord-Odal. Han var lærer ved Elverum seminar 1896–1902. Etter dette virket han i hovedstadens skoler. Han var overlærer ved Vaterland skole fra 1917 og ved Majorstua skole fra 1927 til 1935. Han var også engasjert ved Norsk Korrespondanseskole. Kirkhusmo hadde en rekke faglige tillitsverv. Han var formann for Oslo lærerforening, og senere for Norges Lærerlag (1917–33). Han bidro sterkt til å modernisere organisasjonen, og under hans ledelse brukte lærerlaget midler som boikott og blokade i lønnskampen. Da han gikk av som formann, blei han utnevnt til æresmedlem av laget. Han satt i flere offentlige utvalg om skolespørsmål og medvirket slik til at enhetsskolen ble lovfestet på 1930-tallet. Han ledet også arbeidet med å utforme framhaldsskoleloven. Han var også en forkjemper for å utvikle lærerutdanningen. Kirkhusmo var med å stifte både Kristiania Unge Venstre og Norges Unge Venstre, og han var formann for sistnevnte fra 1909 til 1912. Han var engasjert i partiets avisarbeid gjennom Dagbladet og Østlendingen. Også i den frilynte ungdomsbevegelsen var han aktiv. I 1892 var han første formann i Breidablikk, som var en samorganisasjon for ungdomslag i Nordøsterdalen og Sør-Trøndelag. Senere var han i mange år nestformann i Bondeungdomslaget i Kristiania. I 1945 gav han ut memoarene "Minner fra et langt arbeidsliv". Lærerlaget har reist en minnestein over ham i Ålen. Austevoll. Austevoll er en øykommune i ytre Midthordland, og vest i Hordaland. Kommunen ligger ut mot Nordsjøen, og er ellers omgitt av Sund og Bergen kommuner i nord, Os og Tysnes i øst, og Fitjar og Bømlo i sør. Kommunen består av 667 øyer. Nærheten til Bergen har gjort at kommunen de siste årene har hatt en svært høy befolkningsvekst, slik som nabokommunene Sund og Os. En annen grunn til dette kan være at Austevoll har Hordalands yngste befolkning. 28 % av befolkningen er under 17 år. Fiske har i flere generasjoner vært den største næringen i kommunen. Havbruksnæringen opplevde en stor vekst i løpet av 1980-årene og i dag er kommunen regnet som en av landets største lakseoppdrettskommuner. Administrasjonssenteret i kommunen er Storebø, som også er den største bygda. Kommunen har videregående skole, Fiskerfagskolen i Austevoll. Havforskningsinstituttet har forskningsstasjon i Austevoll. Dessuten har tre børsnoterte selskaper DOF, Austevoll Seafood og Bergen Group sine hovedkontor på Storebø. Historie. Austevoll ble en selvstendig kommune i 1886, da den ble utskilt fra Sund kommune. Navnet ble skrevet "Østevold" eller "Østervold" frem til 1889, da navnet ble endret til "Austevold", fra 1918 skrevet "Austevoll". I 1964 ble kommunen utvidet med sørøstdelen av øyene Huftarøy og Selbjørn som til da hadde tilhørt Fitjar kommune. I en kommuneoversikt datert den 31. januar 1840 ("Fortegnelse over Rigets samtlige Formandsskabsdistricter") er "Østevold" (med "Møgster Sogn") oppført som en separat kommune adskilt fra Sund. (Dette ville ha vært i samsvar med loven – for selv om sognene Austevoll og Møkster tilhørte Sund prestegjeld så tilhørte de ulike fogderier: Sund tilhørte Nordhordland fogderi mens Austevoll og Møkster tilhørte Sunnhordland fogderi. I slike tilfeller kunne et prestegjeld bli delt i to separate kommunar.) Men denne delingen kan i så fall ikke ha vært virksom lenge: I alle senere oversikter (frem til 1886) er Austevoll oppført som en del av Sund kommune. Geografi. Austevoll består av 667 småkuperte øyer og holmer. Kommunen har ei samla strandlinje på 337 kilometer, og et areal på 114 km². Det høyeste punktet i Austevoll er Loddo på 244 meter. I vest grenser kommunen til Nordsjøen, i nord og nordøst Korsfjorden og Bjørnafjorden, i øst Langenuen, og Selbjørnsfjorden i sør. De største øyene i kommunen er Huftarøy, Selbjørn, Hundvåkøy, Stolmen og Storekalsøy. Demografi. Tolv av kommunens 667 øyer har fast bosetning året rundt. 29 prosent av befolkningen lever i tettbygde områder, disse er Storebø og Bekkjarvik. 28 prosent av befolkningen er under 17 år, dette er 4,4 prosent over snittet for hele landet. 4,7 prosent av innbyggerne i kommunen er 80 år eller eldre. Største øyer. Alle disse øyene er bebodde. For flere øyer, se. Ekstern kommunikasjon. Austevoll er knyttet til fastlandet med ferger og hurtigbåter. Kommunens viktigste forbindelse går mellom Hufthamar på Huftarøy og nordover til Krokeide fergekai i Bergen. Denne opereres av bilferga MF «Stord». Kommunen er knyttet til Stord med bilferge fra Husavik, sør på Huftarøy. I fremtiden vil kommunen bli bundet sammen med fastlandet. Dette skjer ved en bygging av Korsfjordtunnelen eller Selbjørnsfjordtunnelen. I første rekke vil det nok førstnevnte komme. Flaggruten, som er hurtigbåtforbindelsen mellom Bergen og Stavanger, anløper Hufthamar på alle sine turer. I tillegg anløper hurtigbåtene mellom Bergen og Sunnhordland Austevoll fire ganger daglig. Intern kommunikasjon. I tillegg er en rekke mindre øyer bindet sammen. Etter at bilfergen mellom Huftarøy og Hundvåkøy ble erstattet av Austevollsbrua er 97 prosent av befolkningen i kommunen knyttet sammen med veiforbindelse. En hurtigbåt forbinder de minste øyene i vest med resten av kommunen. Politikk. Kommunestyret i Austevoll består av 21 representanter, som i perioden 2011-2015 er fordelt på Siden valget i 2003 har kommunen blitt styrt av Frp, Sp, KrF, og i 2003-2007, Venstre. Ordfører er Helge André Njåstad, Frp. Varaordfører er Edvard Johannes Stangeland, Sp. Samarbeidet mellom disse partiene fortsatte etter valgene i 2007 og 2011. Austevoll kommune er den mest gjeldstyngede landkommunen i Hordaland. Å forbedre kommuneøkonomien er et av de viktigste prosjektene på den politiske dagsorden. Kommunen har også satset sterkt på forbedring av infrastrukturen i kommunen, i all hovedsak ved bygging av broer mellom de mest befolkede øyene i kommunen. Kommunevåpen. Kommunevåpenet er fire sølv sild på skrå oppover mot venstre, mot en blå bakgrunn. Dette henspiller på de rike fiskeritradisjonene i kommunen. Kommunevåpenet ble godkjent i 1984. Tusenårssted. Kommunenen har valgt et grøntområde mellom presteboligen på Storebø og Storebø skole som tusenårssted. Det foreligger blant annet planer for tilrettelegging av parkanlegg. Dette arbeidet er påbegynt med blant annet lekeapparater og nysådd gress. 22. mai 2010 gikk festivalen Havfest av stabelen på dette området hvor blant andre Datarock og Reidar Larsen spilte. Akademikerne. Akademikerne er en hovedsammenslutning av norske fagforbund for personer med utdanning fra universitet eller vitenskapelig høyskole. Organisasjonen ble stiftet i 1997. Medlemmene er yrkesorganisasjoner for folk med utdanning fra universitet eller vitenskapelig høyskole. Akademikerne består av 13 foreninger og disse har i alt 162 562 medlemmer. Medlemsforeninger. Akademikerne består av 13 foreninger med i alt 162 562 medlemmer (per 2011). Anders Andersen. Anders Andersen (født 22. oktober 1846 på Jevnaker, død 1. september 1931 i Røyken) var en norsk politiker og leder av Det norske Arbeiderparti. Anders Andersen ble født og vokste opp på Jevnaker. Thranitterbevegelsen som var meget sterk i dette område, satte nok sitt preg på han, men han var for ung til å kunne ha deltatt. I 1868, 22 år gammel, forlot han Jevnaker og dro via Christiania til Arendal, der han fikk arbeid ved et trelastfirma. Ganske raskt giftet han seg og dannet sin egen familie, men det første ekteskapet varte kun 4 år, da døde hustruen. Året etter hadde han allerede inngått et nytt ekteskap. Som familiefar levde han stille og rolig i Arendals-området helt fram til 1898. (At han i 1889 skal ha dratt til Østlandet, var en feiltolking.) Som sagbruksarbeider var Anders Andersen med på å stifte Det norske Arbeiderparti i Barbu ved Arendal 21. august 1887. På stiftelsesmøtet ble han valgt til partiets første formann (til 1888). Anders Andersen arbeidet da ved Strømsbu sag i Barbu. Han var en av de mange innflyttere til Arendal i byens gullalder før Arendalskrakket. Han kom til Asker i 1898 og jobbet ved Heggedal Trevarefabrikk, men da den gikk konkurs, flyttet han til Røyken i Buskerud. Her var han aktiv i arbeiderbevegelsen og var med på å bygge opp og starte flere lokale grupper av Arbeiderpartiet. Sine siste leveår tilbrakte han på Røyken Aldershjem. Familieforhold. Sitt første ekteskap inngikk han i 1869 med Tarjer Nilsdatter (f. 1830) fra Landstveit på Herefoss. Hun hadde to illegitime barn fra før. Tarjers grufulle tilværelse før ekteskapet, har nok vært med på å prege Anders syn på samfunnets skjevheter, og derfor brukte han all sin makt for å rette opp og bedre folks levevilkår. Anders og Tarjer fikk ei jente i 1870, men allerede i 1873 døde Tarjer. I 1874 giftet han seg for andre gang med Hedda Mathilde Johansdatter fra Arvika i Sverige. De fikk fire barn. Fra 1868 bodde de på Strømmen ved Arendal fram til 1886, flyttet deretter til Ormetjern i Barbu. I 1890, flyttet de til Gaarddalen i Øiestad, før de i 1898 kom til Bølstad gård i Røyken, Buskerud Politisk aktiv i Arendal. Høsten 1886 ble Samhold I dannet. Formann ble Karl Fostvedt, Viseformann ble Anders Andersen, og som sekretær ble Thomas Heimdal valgt. Disse tre dannet den harde kjernen i Samholdsbevegelsen. De ble kalt "Spidskugle-klikken" og andre ganger "Hr. Heimdals Presidentskap". Under sin røde Fane, som bar innskriften "Frihed, Lighed, Broderskap.- Arbeide eller Brød" arrangerte Samhold massemøter og demonstrasjons-tog gjennom byens gater. Butikkene stengte av frygt for gateopptøyer, og myndigheter og borgere var redde. Stemningen var til tider ganske bitter og stridbar. Det var denne Samholdsforeningen som sendte ut innbydelse til det berømte møte i Arendal, som resulterte i dannelsen av Det forenede norske Arbeiderparti. Samholds Avis utkommer første gang 10. april 1887. Styreformann for avisen var Anders Andersen, Redaktør var Andreas Hansson, men den som styrte avisen var Thomas Heimdal, ansatt som faktor, setter og trykker. Samtidig drev han sin egen avis Spidskuglen. Disse to avisene var de viktigste Samholdsbevegelsen hadde for å agitere for sine synspunkter. 21. og 22. august 1887 ble det historiske møte i Goodthemplar-lokalet ved Ormetjern holdt. Samhold I stilte med hele 12 representanter av 29 tilstede på dette møte, så at formannsvalget skulle komme derfra var naturlig. Den første formannen ble Anders Andersen fra Samhold I. Det forenede norske Arbeiderparti under ledelse av Anders Andersen holdt fem møter i den perioden, snaut et år. Vanskeligheter med å få inn kontingentene fra medlemmene, resulterte i dårlig økonomi og liten handlefrihet, så Andersen mente hovedstyret burde ligge mer sentralt, helst i hovedstaden. Politisk aktiv i Røyken-området. Straks Anders Andersen var kommet til Heggedal i 1898, satte han igang og organiserte og planla nye arbeiderparti-grupper. Hans kampånd for sosialismens utvikling, var på ny glødende. Dette året hadde nemlig samholds og arbeiderpartiets største kampsak – gått i oppfyllelse. Den allmenne stemmerett var lovfestet. Nå da den industrielle revolusjonen avlet fram flere og flere arbeidsplasser, var det naturlig at arbeiderne organiserte seg i det partiet som ivaretok deres interesser. På kort tid var han med og dannet Asker Arbeiderparti, Spikkestad Arbeiderparti og Røyken Arbeiderparti. Selv var han aktiv med, som leder for Spikkestad Arbeiderparti var han formann de fem første årene. Han representerte også Herredspartiet i Røyken, hvor han ble valgt inn for to perioder (1906 – 1913). Gravminner. Anders Andersen ble gravlagt på Røyken kirkegård 7.sept.1931. Det store, horisontale minnesmerket som DNA og Røyken arbeiderparti bekostet, ble høytidelig avduket 7. okt. 1939, av DNA`s sekretær Hjalmar Dyrendahl. Før Arbeiderpartiets 100-årsdag i 1987, fant Hønefossingen Egil Halvorsen ut, at Anders Andersen var født i nærheten av Hønefoss, og flyttet minnesmerket til Haug kirkegård. En mindre gravstøtte ble satt opp på Røyken kirkegård. Men etter hvert oppdaget flere at det rette fødestedet til Anders Andersen var Jevnaker. 1.Mai 2002 ble den endelig plassert på Kistefos-museet på Jevnaker. Thorbjørn Jagland var dagens hovedtaler og foretok avdukingen. Bryne. Bryne er en by i Time kommune i Rogaland. Bryne ligger omkring 25 minutter med tog sør for Stavanger, og det statistiske tettstedet (inkludert Kåsen i Klepp kommune) har innbyggere per 1. januar, hvorav i Time kommune. Tettstedets areal er km². Bryne fikk bystatus 1. januar 2001, og er blant Norges 50 største byer. Historie. Bryne ble etablert som "Thime Station", en av mange stasjonsbyer langs Jærbanen, som ble bygd i 1878. Det ble etablert bedehus (Saron, 1878), krambu, industri og meieri. Det vokste opp en jordbruksrelatert industri med produksjon av ploger, slåmaskiner og fôrhøstere. Senere dukket det også opp produksjon av gravemaskiner. Etter hvert vokste Bryne til å bli et utdanningssenter med meieriskole fra 1906 og Rogaland Landsgymnas fra 1924. I 1921 ble det ved folkeavstemning bestemt at Thime Station skulle skifte navn til «Bryne». Bryne vokste fort til å bli det største tettstedet på Sør-Jæren. Navnet Bryne /'bry:ne / kommer av gmlnorsk brún: kant, skrent, og -vin: eng, natureng; og det stemmer godt med stedet på høydene ved sørenden av Frøylandsvatnet. Bryne fikk bystatus 1. januar 2001 og er dermed blant de yngste byene i Norge. Skoler på Bryne. Jærtun Lutherske Friskole er en privat, kristen grunnskole med ti trinn som har lokaler på Bryne. Signalbygget. "Signalbygget", "Høghuset på Bryne" og "Forum Jæren" er alle navn på et 66 m høyt bygg som er plassert midt i Bryne sentrum like ved jernbanestasjonen. Bygget har 20 etasjer og 380 trappetrinn. Bygget ble påbegynt 2. juli 2007 og ferdigstilt 10. november 2009. Det meste av lokalene i høybygget er kontorlokaler. I toppetasjen er det en restaurant og på gateplan er det butikker. I tillegg til selve høyhuset består Forum Jæren også av 2 tilleggsbygg på 2 og 3 etasjer. Samlet areal for de tre byggene er 21000 kvadratmeter. Ideen bak byggene er at «læring, næring og kultur» skal samles på et sted. Garborgsenteret skal etableres i nær forbindelse med Time bibliotek som åpnet 17. oktber 2010 i et av sidebyggene. I 2014 skal de 2 videregående skolene på Bryne (Bryne og Time vidaregåande skule) slås sammen til en skole, og få et nytt bygg i samme område. Fritz Røed Skulpturpark. 1. oktober 2004 ble Fritz Røed Skulpturpark åpnet. Denne parken har utelukkende skulpturer av kunstneren Fritz Røed, som hadde tilknytning til Bryne. I enden av parken ligger Bryne Mølle. Sport. Bryne har hatt et fotballag i eliteserien, Bryne Fotballklubb. Etter nedrykk fra Tippeligaen i 2003 har Bryne kjempet for å vende tilbake til den øverste ligaen i Norge. Bryne sin nåværende trener er Gaute Larsen. Bryne har også en karateklubb. Utøvere fra klubben har vunnet mange NM og deltatt i EM et par ganger. Klubben trener karatestilen kyokushinkai. Bryne har en mindre Taekwondo klubb. Av andre klubber kan Bryne Håndballklubb og fotballklubben Rosseland Ballklubb nevnes. Bjørn Wirkola. Bjørn Tore Wirkola (født 4. august 1943 i Alta) er en tidligere norsk skihopper. Han ble verdensmester i stor bakke og normalbakke i VM på ski 1966 i Oslo, og vant den tysk-østerrikske hoppuka i årene 1967–69. Wirkola er fortsatt den eneste som har greid å vinne hoppuka tre ganger på rad. De eneste utøverne som har vunnet hoppuka flere ganger, er Jens Weiβflog og Janne Ahonen, med henholdsvis fire og fem seire. Wirkola var norsk flaggbærer i vinter-OL 1968 i Grenoble. Wirkola drev det også langt innen fotball, med serie- og cupmesterskap med Rosenborg i 1971; han ble også Rosenborgs toppscorer samme år. Han ble tildelt Olavstatuetten i 1966, Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i 1967, Holmenkollmedaljen i 1968 og Egebergs ærespris i 1971. Bjørn Wirkola var medlem av Alta IF og Rosenborg Ballklub. Å hoppe etter Wirkola. Wirkolas mangeårige posisjon som verdens suverent beste skihopper har gitt opphav til uttrykket «å hoppe etter Wirkola». Uttrykket brukes ofte i situasjoner der man skal forsøke å overta/videreføre en oppgave etter en forgjenger som har vært usedvanlig dyktig. Første gang det er registrert at uttrykket ble brukt, var i 1965 da Torbjørn Yggeseth sammen med Per Jorsett var kommentator fra NM i hopp i Skuibakken. Da uttalte Yggeseth: «Selv for Engan er det ikke moro å hoppe etter Wirkola». "Kilde: NRK Sportsrevyen" I Aftenposten 8. februar 2008 er det NRKs legendariske sportskommentator Bjørge Lillelien som får æren for å ha skapt uttrykket: «Under VM i Oslo i 1966 var Bjørn Wirkola og tyskeren Dieter Neuendorf to av de største favorittene. Wirkola vant normalbakkerennet og Neuendorf var sugen på revansje i storbakken. Tyskeren trakk et senere startnummer enn Wirkola, og etter et kjempehopp av Norges store hopper satt Neuendorf spent igjen på bommen. Han mislyktes totalt, og tyskeren klarte ikke å skjule skuffelsen og irritasjonen på sletta. NRK radios kommentator Bjørge Lillelien fanget opp Neuendorfs reaksjon og uttalte meget engasjert: «Slik går det når man hopper etter Wirkola!» (...) "Kilder: Arne Thoresen og Arne Scheie" Bryne Fotballklubb. Bryne Idrettslag ble stiftet 10. april 1926, og det var kun fotball som ble drevet innen laget de første 10 årene, senere også friidrett. Den første obligatoriske kampen ble spilt mot nabobygden Klepp i 1929, og endte 4-4. I 1991 endret Bryne IL struktur. Fotballavdelingen ble egen klubb, og kalt Bryne FK. Klubbens største meritter er cupseieren i 1987 etter mål av trønderen Kolbjørn Ekker, og seriesølv i 1980 og 1982. Klubben spilte i 1. divisjon (tilsvarende Tippeligaen) fra 1976 til 1988. Klubben rykket opp til eliteserien høsten 1999, men rykket ned igjen til 1. divisjon i 2003. I 2006 ble mangemillionæren Tore Lie ny hovedsponsor for Bryne, gjennom selskapet sitt Otium. Avtalen er verd 3,6 millioner kroner over tre år. Stadionanlegg. Stadionet til Bryne heter Bryne stadion og har en tilskuerkapasitet på (seter), begrenset til. Publikumsrekorden ble satt i 1980 mot erkerival Viking. Da var det 13621 tilskuere på stadion. På dagens stadionanlegg ligger en fotballhall, Jærhallen, med de ytre målene 45 x 70m. Hallen er en stålkonstruksjon trekt med PVC-belegg. På tomta ligger, i tillegg til hall og stadionanlegg, også klubbhus og treningsbaner. Bryne FK jobba fra 2005 til 2008 med å bygge et nytt stadion ved navn Jæren Arena, et intimt anlegg med 8866 seter som til slutt blei lagt til industriområdet Håland, nord for Bryne, etter at det viste seg vanskelig å det la det bygges stadion i Nedremarka (Ree). Planene på Håland blei skrinlagt i mai 2008 pga. kostnadsoverskridelser. Grunnarbeidene på tomta var da ferdige. Klubben har siden det blei klart at Jæren Arena ikke kom til å bli realisert, jobba med å utarbeide dagens tomt. En ser for seg å bygge et nytt stadion der dagens treningsanlegg ligger. Utbyggingen er tenkt trinnvis, i første byggetrinn inngår ny hovedtribune på den ene langsiden, med tilhørende garderober, presseområde og andre fasiliteter. Trinn to, tre og fire, med oppgradering av motsatt langside og de to kortsidene, vil eventuelt komme etterhvert. Prislappen på første byggetrinn er 50 millioner kroner. I ei pressemelding i forbindelse med avsløringa av planene, het det: – Klubben har mottatt betydelig sponsorstøtte for anlegget, og er i konstruktiv dialog med banker om lånefinansiering innenfor den rammen som er forsvarlig med utgangspunkt i forventede merinntekter. I første byggetrinn inngår også flomlys, undervarme og kunstgrasbane. Kunstgrasbanen har vakt oppsikt, ikke minst fordi Bryne ligger i det som tradisjonelt har vært et av de sterkeste jordbruksområda i landet, og fordi dagens naturgrasmatte er blant de beste i landet. En har forsvart beslutninga med at anlegget skal kunne brukes av flest mulig, og at et nytt stadion vil bygges der dagens treningsanlegg, der breddeavdelinga i hovedsak trener. På det ekstraordinære styremøtet 20. oktober, vil en be om fullmakt til å etablere nytt stadion på bane 2 og 3, samt fullmakt til å ta opp pantelån for stadionbygging. Sesongen 2007. Klubben endte i 2006 på sjette plass i Adecco-ligaen etter en skuffende sesong, som kulminerte med at Magnus Johansson trakk seg fra stillingen som hovedtrener. Hans Olav Frette tok over ansvaret ut sesongen. Sesongen 2008. Etter flere forsterkninger og et styrket sportsligapparat før 2008-sesongen skulle Bryne kjempe i toppen av Adecco-ligaen denne sesongen da det var hele tre plasser med direkte opprykk. Rolf Teigen ble hentet inn som hovedtreneren som skulle bringe Bryen opp i det gjeveste selskap, sammen med ham hadde klubbe også Frode Olsen (sportsjef), Kurt Hegre (keepertrener) og Erik Fuglestad (spillerutvikler). Sesongen 2008 har i store deler av sesongen vært en kamp i bunnstriden. Forventningene var større både blant spillere og tilhengere, og klubben måtte kutte i budsjettet pga. tapte inntekter som følge av den svake sesongen. 2. september 2008 ble sportssjef Frode Olsen sparket, like etter ble keepertrener Kurt Hegre permittert på grunn av anstrengt økonomi. I tillegg forsvant høytlønnede Håvard Sakariassen til Glimt. Flere har kritisert styret og trener Rolf Teigen for den svake sesongen, men spillerne har utad støtta trenerapparatet, og selv tatt selvkritikk. Blant annet skrev sportsleder i Stavanger Aftenblad Øyvind Ellingsen at «Rolf Teigen må gå». Sesongen 2009. Den 22. november 2009 ble Tommy Bergersen klar som ny Bryne trener etter at Mons Ivar Mjelde ga seg etter sesongen 2009 Sesongen 2011. Roger Eskeland legger opp som brynespiller. Cupmestre for Bryne 1987. Lars Gaute Bø, Kolbjørn Ekker, Bjørn Gulden, Leif Rune Salte, Roar Pedersen, Hugo Hansen, Tor Fosse, Paal Fjeldstad, Arne Larsen Økland, Børre Meinseth, Jan Madsen, Geir Giljarhus, Stig Norheim, Paul Folkvord, Kjetil Sigurdsen, Bjarne Lodden. Bergen. Bergen er en by og kommune i Hordaland fylke på Norges vestkyst, omgitt av De syv fjell, og ofte kalt Vestlandets hovedstad. Bergen ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr «den grønne engen mellom fjellene». Bergen har i hele sin historie vært en ledende internasjonal handels- og sjøfartsby, og var rikshovedstad under Norgesveldets storhetstid. Status som hovedstad (den tredje i rekken) hadde byen mellom 1217 og 1314. Bergen var Nordens største by frem til 1600-tallet og Norges største by til innpå 1830-tallet, og har siden vært Norges nest største by. Bergen var i etterkrigstiden eget fylke. Bergen kommune passerte 263 000 innbyggere i 2011, og storbyregionen Bergen og omland har over 80 % av innbyggerne i Hordaland og over 30 % av innbyggerne på Vestlandet. Bergen er residensby for Hordaland fylke, Gulating lagdømme, Bjørgvin bispedømme, Fiskeridirektoratet, Konkurransetilsynet, Sjøforsvaret og "Skipsregistrene", og for en rekke tunge aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Bergen er sentrum for marine, maritime og petroleumsrelaterte forskningsmiljøer og næringsklynger som er blant de mest komplette og avanserte i verden. Bergen har et sterkt og allsidig næringsliv også innen særlig bank og forsikring, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting, høyteknologi, massemedier, næringsmiddelindustri, reiseliv og transport. Bergen har en av Nordens mest trafikkerte flyplasser og en av Europas største og travleste havner, og er utgangspunktet for Hurtigruten og Bergensbanen. Bryggen i Bergen står oppført på UNESCOs verdensarvsliste og minner om byens historiske tilknytning til Hansaforbundet. Bergens byvåpen med en tretårnet borg i sølv stående på syv fjell i gull bygger på byens gamle segl, som regnes som Norges eldste. Bergens bysang heter «Udsigter fra Ulriken». Geografi. Bergens fjell i høstfarger, med Fløyfjellet midt i bildet. Kommunens østre del er sterkt kupert med bratte, men stort sett avrundede fjell. Blåmannen og Rundemannen fra venstre billedkant mot midten, og vannet Svartediket nederst til venstre. Beliggenhet. Bergen ligger på Bergenshalvøen i Midthordland, som sammen med Nordhordland utgjør regionen Bergen og omland i Hordaland fylke. Kommunen har sjøgrenser mot Austevoll, Sund, Fjell, Askøy, Meland, Lindås og Osterøy, og landgrenser mot Vaksdal, Samnanger og Os. Areal og landformer. Landskapet er svært kupert med lite sammenhengende lavland, og både bykjernen og bydelene er omgitt av fjell og sjø. 50 % av arealet ligger høyere enn 160 meter over havet. 40 % av arealet er dekket av skog, 23,3 % av tettbebyggelse, 4,4 % av ferskvann og 3,5 % av dyrket mark. Kommunens høyeste punkt er Gullfjelltoppen 987 moh. på grensen mot Samnanger i øst. Berggrunnen består for det meste av kaledonske skyvedekker med prekambriske bergarter og enkelte skyvedekker med kambrosilurske grønnsteiner. Kommunearealet kan grovt inndeles på følgende måte: I øst ligger fjellmassivet Gullfjellet. Vest for dette ligger Arnadalen, og vest for Arnadalen ligger de østlige Byfjellene, som strekker seg fra halvøyen Åsane i nord til Fana i sør. Vest for disse ligger Bergensdalen, og vest for denne igjen ligger de vestlige byfjellene. Alle disse formasjonene er orientert i nordvestlig retning. I Bergensdalens sørlige del ligger Nordåsvannet, som er forbundet med Sælenvannet og med Grimstadfjorden i vest. Nord for Grimstadfjorden ligger områdene Fyllingsdalen og Loddefjord, avgrenset av de vestlige byfjellene i øst, av Raunefjorden i vest, og av Byfjorden i nord. Sør for Grimstadfjorden ligger Ytrebygda som avgrenses av Fanafjorden i sør, og øst for denne ligger Kalandsvannet. Mellom Fanafjorden og Lysefjorden lenger sør ligger Fanafjellet, alle i øst-vestlig retning. Byens sentrum ligger i den nordvestlige enden av Bergensdalen, ved Byfjorden og fjordarmene Vågen og Puddefjorden, nord for Store Lungegårdsvannet. Kommunen har kystlinje fra nordøst til sørvest, og landegrenser kun i sørøst. De syv fjell. Bergen Turlag arrangerer årlig en 7-fjellstur for dem som vil bestige alle de syv fjellene, og samtidig en kortere 4-fjellstur for dem som nøyer seg med Ulriken, Rundemanen, Fløyfjellet og Sandviksfjellet. Klima. Bergen har et mildt og fuktig kystklima preget av forholdsvis små temperaturendringer gjennom året. Årsmiddeltemperaturen på 7,7 °C er en av de høyeste i Norge. På grunn av beliggenheten mellom kysten og byfjellene har Bergen i gjennomsnitt 213 døgn med registrert nedbør årlig, hvilket kvalifiserer til en 22. plass blant 357 undersøkte europeiske storbyer. 21. januar 2007 ble det satt ny rekord da det hadde vært registrert nedbør i 84 påfølgende døgn. Den gamle rekorden fra 1975 var på 59 døgn. Gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde er. Til sammenligning er Brekke i Gulen kommune i Sogn og Fjordane våtest av værstasjonene i Norge med. Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år. Ser man på de siste 18 årene, fra 1991 til 2009, har middeltemperaturene for januar og juli økt til henholdsvis 2,9 ºC og 15,5 ºC. Byutvidelser. Bergen ble et eget amt i 1831 og fylke fra 1919. Byen omfattet i opprinnelig bare deler av det som i dag er Bergen sentrum, hvilket var strøkene Ladegården, Skuteviken, Bergenhus, Bryggen, Stølen, Eidemarken, Skansen, Fjellet, Marken, Vågsbunnen, Sentrum, Strandsiden, Nordnes, Verftet, Nøstet, Engen og Sydnes, som hadde 34 388 innbyggere i 1877 på et landareal som i dag utgjør 2,91 km², men som den gang var mindre fordi utfyllinger i sjøen er blitt gjort senere. 1. januar 1877 ble Bergen landdistrikt (landsogn) med strøkene Møhlenpris, Nygård, Kalfaret, Sandviken og Ytre Sandviken innlemmet i Bergen, med et landareal på 4,74 km² og 4 875 innbyggere. Byutvidelsen medførte at kommunens landareal økte til 7,65 km², og folketallet økte til 39 263. Utbyggingen av de nye strøkene i årene som fulgte, bidro til at folketallet steg. I 1915 hadde byen 76 867 innbyggere. 1. juli 1915 ble Årstad kommune med strøkene Årstad, Kronstad, Landås, Slettebakken, Fridalen og Solheim innlemmet i Bergen, med et landareal på 6,58 km² og 7 463 innbyggere. Bakgrunnen for byutvidelsen var at utflyttede bergensere i urbaniserte deler av Årstad lenge hadde ønsket å tilhøre Bergen, og at byen trengte byggeland. Ved innlemmelsen hadde Bergen kommune omfattende reguleringsplaner for utbygging av hele Årstad, og kjøpte opp grunn etter hvert som arbeidet skred frem. Kommunen motsatte seg forslag fra stiftsamtmannen om å nøye seg med nordlige deler av Årstad og isteden legge til allerede urbaniserte deler av Laksevåg. (Resten av Årstad skulle eventuelt legges til Fana). 1. juli 1921 ble Gyldenpris avstått fra Laksevåg til Bergen, med et landaeral på 0,27 km² og 1 734 innbyggere. Bergen kommune kjøpte eiendommene Gyldenpris og Stranden i 1912, og planla utbygging av næringsområder på stedet. Isteden ble det anlagt barakker for hjemløse etter Bergensbrannen 1916, noe som førte til at området måtte innlemmes i Bergen. Bergen motsatte seg fortsatt innlemmelse av øvrige deler av Laksevåg, til tross for at Laksevåg kommune lenge hadde anmodet om dette. Gyldenpris og Årstad hadde til sammen 10 525 innbyggere i 1915. I 1955 var dette tallet økt til ca. 45 000 innbyggere. Bergen hadde da totalt 112 517 innbyggere og et samlet landareal på 14,50 km², utenom de deler av byfjellene som hørte til byen (fjellene utgjorde 22,61 km²). Plassmangelen og arealbehovet var igjen prekært. 12. august 1955 ble Fyllingsdalen (utenom Bønes) solgt av Fana kommune til Bergen, med et landareal på 11,40 km² og 1 590 innbyggere. Puddefjordsbroen mellom Møhlenpris og Gyldenpris ble åpnet i 1956, og Løvstakktunnelen mellom Gyldenpris og Fyllingsdalen ble åpnet i 1968. Det ble anlagt en moderne drabantby i dalen, som hadde 18 539 innbyggere 1. januar 2010. Utbyggingen av Fyllingsdalen viste seg å være utilstrekkelig. Byens vekst i årene mellom 1951 og 1971 skjedde nesten utelukkende utenfor bygrensene, i nabokommunene Åsane, Fana og Laksevåg, og i mindre grad Arna. Her økte folketallet i perioden med hele 45 537 personer, mens det innenfor bygrensen kun økte med 441 personer. Byen led av akutt plassmangel og boligmangel, manglende sanitære forhold og tendenser til forslumming, som ble forverret av den sterkt økende biltrafikken som innpendlingen fra den voksende befolkningen i omlandskommunene medførte. 1. januar 1972 ble disse fire kommunene i sin helhet innlemmet i Bergen, og samtidig ble Bergen innlemmet i Hordaland fylke. Ved kommunesammenslåingen hadde Bergen by 111 925 innbyggere, Arna 11 766, Åsane 19 205, Laksevåg 24 672, og Fana 44 402 innbyggere. Den nye storkommunen fikk 211 970 innbyggere, og et landareal på hele 445,13 km². Selv om store deler riktignok er fjellområder, er kontrasten til de opprinnelige 2,91 km² som utgjorde kommunens utbredelse hundre år tidligere enorm. I årene som fulgte gikk folketallet drastisk ned i sentrumsområdene, der det ble gjennomført omfattende saneringsarbeid og oppgradering av bygningsmassens standard. Til gjengjeld økte folketallet sterkt i de nye bydelene, der det ble gjennomført massiv utbygging. Unntaket er Arna, som har hatt stagnasjon helt siden innlemmelsen i Bergen. Utviklingen de ti siste årene er at veksten i de nyere bydelene med unntak for Fana (og Ytrebygda som er utskilt fra denne) er avtagende, mens den øker i de eldre bydelene og i omlandskommunene. Folketallet i det som var Bergen by før kommunesammenslåingen i 1972 var 1. januar 2010 fortsatt 28 040 færre enn i 1972, til tross for utbyggingen av Fyllingsdalen. I Arna var folketallet bare økt med 780 personer siden 1972. I det opprinnelige Fana har folketallet derimot økt med 36 903 personer, i Åsane med 19 981 personer, og i Laksevåg med 13 185 personer. Samtidig har folketallet i de nærmeste omlandskommunene Askøy, Fjell, Sund, Øygarden, Meland, Lindås og Os økt med 48 097 personer. Folketallet i Bergen og disse syv kommunene tilsammen har økt fra 258 636 i 1972 til 351 363 i 2010. Bergen har dermed gått fra å ha vært en ekstremt kompakt by til å bli en by som er spredt ut over et stort område. Bydeler. Kart over bydeler i Bergen Bergen er delt inn i åtte administrative bydeler. Bydelenes folketall angitt per 1. januar 2012 og areal. I 1973 ble kommunen inndelt i 20 bydeler med egne bydelsutvalg. Tallet ble redusert til 12 bydeler i 1988, og fra 1. januar 2000 har nåværende inndeling i åtte bydeler vært gjeldende. Bydelsutvalgenes rolle har vært gjenstand for debatt, forsøk og endringer gjennom årene, og bydelsstyrene ble avviklet fra 1. januar 2011. De nåværende bydelene har hovedsakelig sine røtter i de tidligere kommunene som ble innlemmet i tidens løp. To av bydelene, Arna og Åsane, har identiske grenser med de tidligere kommunene med samme navn. Det samme gjelder nesten for Laksevåg, men med unntak av Gyldenpris som ble overført til Bergen i 1921 og nå ligger under Årstad bydel, og Samdalen og Tjønnen som tilhørte Fana før 1955 og nå er tillagt Laksevåg bydel. Bergenhus omfatter Bergen by før 1915, samt de nordligste delene av Årstad kommune: Fløen, Møllendal, Årstad og Alrekstad. Årstad bydel omfatter resten av gamle Årstad kommune som ble innlemmet i 1915, og områdene Minde, Fantoft og deler av Nattland som opprinnelig hørte til Fana kommune. Bydelen Ytrebygda hørte også opprinnelig til Fana. Bydelen Fyllingsdalen som ble kjøpt fra Fana i 1955, er utvidet med området Bønes som opprinnelig tilhørte Fana. Fana bydel av i dag omfatter resterende deler av gamle Fana kommune. Demografi. Bergen kommune hadde 252 051 innbyggere den 1. januar 2009, en økning med 11,0 % på ti år. Halve befolkningsveksten kom av fødselsoverskudd, resten av nettoinnflytting. Samtidig vokste forstadskommunene langt raskere. Til sammenligning var befolkningsveksten i Norge som helhet på 8,0 % i perioden, og 9,6 % i Hordaland som helhet. I 2008 hadde kommunen 566,0 innbyggere per km², og av disse bodde 96 % i tettsteder. Andelen sysselsatte og arbeidsledige var identisk med landsgjennomsnittet på henholdsvis 72 % og 1,7 %. Andelen med høyere utdanning var 31,6 % i Bergen mot 24,8 % i landet som helhet. Bergen hadde også en noe høyere andel sysselsatte i privat sektor og i tertiærnæringer og en noe høyere gjennomsnittlig bruttoinntekt enn landsgjennomsnittet. Bergen kommune har innbyggere (). Tettstedet Bergen har innbyggere, Bergensregionen har innbyggere (). Innvandring. Innvandrerbefolkningen (personer med to utenlandskfødte foreldre) i Bergen omfatter 23 682 individer med bakgrunn fra 164 forskjellige land som utgjør 9,56 % av byens befolkning (2008). Av disse har 40,8 % bakgrunn fra Europa, 36,0 % fra Asia, 12,4 % fra Afrika, 7,8 % fra Latin-Amerika, 2,5 % fra Nord-Amerika og 0,5 % fra Oseania. Innvandrerbefolkningen i Bergen har i perioden 1993–2008 økt med 119,7 %, mens den etnisk norske delen av befolkningen har vokst med 8,1 % i samme tidsrom. Landsgjennomsnittet er henholdvsis 138,0 % og 4,2 %. Innvandrerbefolkningen har dermed stått for 43,6 % av Bergens befolkningsvekst og 60,8 % av Norges befolkningsvekst i perioden 1993–2008, sammenlignet med 84,5 % i Oslo. Innvandrerbefolkningen i Bergen har forandret seg mye siden 1970. Per 1. januar 1986 bodde det 2870 personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn i Bergen kommune. I 2006 har dette tallet økt til 14 630, slik at den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Bergen i dag er 5 ganger større enn i 1986. Dette er en litt lavere vekst enn det vi finner for landsgjennomsnittet som har blitt seksdoblet i samme periode. Også i forhold til hele befolkningen i Bergen, har andelen ikke-vestlige økt betydelig. I 1986 lå andelen ikke-vestlige på 3,6 prosent av hele befolkningen i kommunen. I januar 2006 utgjorde personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn 6 prosent av folkemengden i Bergen. Andelen med vestlig bakgrunn har vært stabil rundt 2 prosent i perioden. Polakkene som i 2006 utgjorde 697 innbyggere utgjorde 3 år senere 2741 mennesker. Første- og andregenerasjonsinnvandrere. Innvandrerbefolkningen i Bergen består stort sett av personer som selv har innvandret til Norge (førstegenerasjonsinnvandrere), andre omfatter en stor andel etterkommere. I alt var det 16 560 førstegenerasjons innvandrere bosatt i Bergen pr. 1. januar 2006. Det betyr at 85 prosent av alle bosatte i Bergen med innvandrerbakgrunn var førstegenerasjonsinnvandrere. Dette er omtrent samme andel som for landsgjennomsnittet hvor 83 prosent er førstegenerasjonsinnvandrere. Blant de største innvandrergruppene i Bergen var det høyest andel førstegenerasjonsinnvandrere blant russere og amerikanere (begge 97 prosent) briter, svensker, tyskere, polakker og personer med bakgrunn fra Thailand (alle 96 prosent). Menn og kvinner. For innvandrerbefolkningen totalt sett er det i Bergen, som for hele landet, omtrent like mange menn som kvinner. Ved inngangen til 2006 var 50,7 prosent av innvandrerbefolkningen i Bergen menn og 49,3 prosent kvinner. Ser man på grupper med mer enn 100 bosatte i Bergen, var andelen kvinner høyest blant personer med bakgrunn fra Thailand og Filippinene. Nesten fire av fem av personene i disse to gruppene var kvinner. Også blant de med bakgrunn fra Brasil, Romania, Finland og Russland var andelen kvinner atskillig høyere enn andelen menn - om lag to av tre var kvinner. Blant personer med polsk og algerisk bakgrunn var om lag to av tre menn. Også blant de med marokkansk, britisk, tyrkisk, iransk, irakisk og etiopisk bakgrunn var mellom 58 og 60 prosent menn. Bosettingsmønster. Andel personer med ikke-vestlig bakgrunn i Bergen er omtrent på nivå for hele landet, og noe høyere enn for Hordaland fylke. I Bergen utgjør personer med ikke-vestlig landbakgrunn 6,0 av alle bosatte i kommunen, i Norge som helhet representerer de 6,1 prosent av befolkningen. Andel personer med ikke-vestlig bakgrunn i Hordaland ligger på 4,3 prosent. Personer med bakgrunn fra Irak, Vietnam og Chile er de største gruppene i innvandrerbefolkningen i Bergen. Til sammen utgjør disse tre gruppene nesten en femtedel av innvandrerbefolkningen i Bergen. Personer med innvandrerbakgrunn fordeler seg ulikt på de forskjellige bydelene og noen bydeler har en høyere andel personer med innvandrerbakgrunn enn andre. Årstad og Bergenhus er bydelene med høyest andel personer med innvandrerbakgrunn. Innvandrerbefolkningen utgjør henholdsvis 14 og 11 prosent av befolkningen i disse bydelene. Lavest andel innvandrere finner vi i Arna, hvor kun 3,5 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Årstad, Laksevåg og Bergenhus er også bydelene med høyest andel personer med ikke-vestlig bakgrunn. 11 prosent av befolkningen i Årstad har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens andelen i Laksevåg og Bergenhus er på henholdsvis 8 og 7 prosent. I Laksevåg utgjør personer med bakgrunn fra Vietnam (420 personer), Sri Lanka (390 personer) og Chile (250) personer de største gruppene i innvandrerbefolkningen. Flyktninger. Det bodde om lag 117 200 personer med flyktningbakgrunn i Norge ved inngangen til 2006, vel 2,5 prosent av landets befolkning. Per 1. januar 2006 var 5,3 prosent av disse bosatt i Bergen. I absolutte tall hadde rundt 6 200 personer eller 2,6 prosent av alle bosatte i Bergen flyktningbakgrunn. Det var flest flyktninger med bakgrunn fra Irak (1 000), Chile (780), og Vietnam (700). Bybeskrivelse. Bergens bykjerne ligger langs Byfjordens strender i nord og rundt fjordarmene "Vågen" i øst, "Puddefjorden" i vest og "Store Lungegårdsvannet" i sør, oppover langs fjellsidene av de omliggende "syv fjell", og sørover i "Bergensdalen". Svært mye av kommunearealet er ubebyggelig høytliggende snaufjell. Se også Liste over Bergens gater og Strøk i Bergen. Bergenhus. Byens historiske hjerte er sentrert rundt Vågen. Ytterst på østsiden ligger "Holmen", nå Bergenhus festning med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, alle fra middelalderen. På Bergenhus var det tidligere også kongsgård, bispegård, kloster, katedralskole og flere kirker, blant disse den gamle domkirken Kristkirken som i 1531 ble revet av militære hensyn. Her lå relikviene av Bergens skysthelgen, St Sunniva, som nå er hedret med en statue på stedet, og her ble Norgesveldets konger kronet, viet og gravlagt. Statuen av kong Haakon VII står ved den vestlige festningsmurens topp. I sjøkanten nord for festningen ligger "Bontelabo" med Norges Fiskerimuseum og passasjerhavnen "Skoltegrunnskaien". Herfra og sørover langs festningsmuren og Vågens østlige strand løper "Festningskaien" og ender ved "Bradbenken", som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl fra 1914, et av verdens best bevarte skværriggede seilskip. På høyden østenfor festningen ligger middelalderborgen Sverresborg fra 1184, og mellom de to festningene ligger "Koengen", som nå ofte benyttes som konsertområde. Dette strøket kalles for Bergenhus. Bryggen. Sør for Bergenhus ligger "Dreggsallmenningen" (se allmenning), med Mariakirken fra 1100-tallet hvor det ble holdt gudstjenester på tysk til 1886, statuen av Snorre Sturlasson, og Bryggens Museum. Videre sørover langs Vågens østside ligger Bryggen med "Det hanseatiske kvarter", Schøtstuene, og Hanseatisk museum. Kvartalet mellom Dreggsallmenningen i nord og "Nikolaikirkeallmenningen" i sør består av trehus gjenreist i gammel hanseaterstil etter bybrannen i 1702, men de seks nordligste husene er kopier gjenreist etter bybrannen i 1955. Kvartalene sør for Nikolaikirkeallmenningen består av bygårder i mur i samme stil som ble reist etter byreguleringen i 1901 etter tegninger av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. Mellom sistnevnte kvartaler løper "Lodin Lepps gate" og "Finnegårdsgaten" fra kaifronten i vest til byens eldste gate "Øvregaten" i øst, og krysser "Rosenkrantzgaten" som løper fra Nikolaikirkeallmenningen i nord til "Vetrlidsallmenningen" med Fløibanen og Kjøttbasaren i sør. Det ligger 61 fredede bygninger i området, som står oppført på UNESCOs verdensarvliste, og hele strøket kalles for Bryggen. Vågsbunnen. Innerst i Vågen ligger Fisketorget og "Zachariasbryggen" med statuen av Shetlands-Larsen, "Vågsallmenningen" med statuen av Ludvig Holberg, den gamle Børsbygningen i Bergen som nå rommer turistinformasjonen i byen, samt bygningene med Norges Banks og Bergens Kreditbanks tidligere lokaler (begge fredet), og "Korskirkeallmenningen" med Korskirken fra 1100-tallet og flere banker og pittoreske gamle bygninger, gateløp og smau. Sørover fra Vetrlidsallmenningen løper "Lille Øvregate" som en fortsettelse av Øvregaten og "Kong Oscars gate" som en fortsettelse fra Bryggen. Begge krysser Korskirkeallmenningen og forenes ved Bergen Domkirke fra 1150. Herfra fortsetter Kong Oscars gate sørover forbi Bergen Katedralskole med røtter tilbake til 1153, og "Domkirkegaten" vestover forbi Hordaland politikammer til "Allehelgensgate". Dette strøket kalles for Vågsbunnen. Marken. Kong Oscars gate fortsetter sørover fra den kryssende "Nygaten" forbi Seminarium Fredericianum (Bergen barneasyl) fra 1752, Lepramuseet med Sankt Jørgen hospital fra 1411 og Sankt Jørgen kirke fra 1706, Danckert Krohns stiftelse fra 1789 og Zander Kaaes stiftelse fra 1770 (begge i senbarokkstil), Sankt Jacobs kirkegård fra 1629 og "Domkirkehjemmet" sykehjem, og ender ved Bergen handelsgymnasium og Stadsporten (byport fra 1628) som markerer "Kalfarveiens" begynnelse og grensen mot strøket "Kalfaret". Dette området sør for Nygaten heter "Marken" og har mange koselige trehus og smau, avgrenset i vest av "Kaigaten" langs Lille Lungegårdsvannets østlige bredd, som krysser "Strømgaten" som løper langs vannets sørlige bredd. Her ligger Kunsthøgskolen i Bergen, Grand Hotel Terminus, Bergen Jernbanestasjon, Bergen Offentlige Bibliotek, Nonneseter kapell fra 1250 og statuen av byens grunnlegger Olav Kyrre. Dette strøket kalles for Marken. Nonneseter og Nygårdstangen. Strømgaten krysset tidligere en vannstrøm som forbandt Lille Lungegårdsvannet med Store Lungegårdsvannet lenger sør, men som nå er fylt igjen og erstattet av "Fjøsangerveien", som løper fra Strømgaten i nord til hovedkrysset for innfartsårene fra bydelene like ved Bergen hovedbrannstasjon i sør. I området mellom Fjøsangerveien og Kaigaten lenger øst, lå i middelalderen Nonneseter kloster, som endret navn til "Lungegården" etter at kong Fredrik I skjenket anlegget til riksråd Vincens Lunge i 1528. Her lå det inntil nylig en rekke bygårder kalt "Nonneseterkvartalet", som nå er erstattet av Bergen Storsenter med "Bergen Busstasjon" og "Bygarasjen", samt flere statlige administrasjonsbygg. Noen mindre rester av klosteranlegget er bevart. På vestsiden av den gamle strømmen ligger "Vestre Strømkaien" med legevakt, administrasjonsbygg, næringsbygg og flere videregående skoler. Denne siden av strømmen het Nygårdstangen, et navn som i dag også dekker de gjenfylte områdene ved nordenden av Store Lungegårdsvannet. Strandsiden. På østsiden av "Nordneshalvøyen" langs Vågens vestside løper "Strandkaien" med butikker og hurtigbåtterminal fra Fisketorget i sør til "Murallmenningen" i nord, og parallelt med Strandkaien løper "Strandgaten". På Murallmenningen ligger den gamle byporten Muren fra 1561, som i dag blant annet rommer Buekorpsmuseet. Herfra fortsetter "C Sundtsgate" med en rekke hoteller nordover og krysser "Holbergsallmenningen" og "Nykirkeallmenningen" med Nykirken fra 1763. Parallelt med denne fortsetter Strandgaten som gågate mellom Muralmenningen og Holbergsallmenningen omgitt av butikker og mange pittoreske trehus og smau, og videre nordover forbi Bergen tekniske fagskole og Bjørgvin videregående skole til Nykirkeallmenningen, men ikke som gågate. Lenger vest ligger "Klosteret" hvor gamle Munkeliv kloster fra 1110 en gang lå. Nord for dette ligger parken "Klosterhaugen" med statuen av Amalie Skram, og i sør ligger vakttårnet Corps de Garde fra 1794, som opprinnelig ble bygget for Borgervæpningen og senere benyttet som branntårn. På Holbergsalmenningen ble Ludvig Holberg født i 1684. Fra Munkebryggen like ved går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til Bryggen. Dette strøket kalles for Strandsiden. Nordnes. Fra Nykirkeallmenningen fortsetter både C. Sundtsgate og Strandgaten videre nordover til "Tollbodallmenningen" med Tollboden fra 1761 i barokkstil. Strandgaten fortsetter herfra forbi Fiskeridirektoratet og munner ut i "Nordnesgaten" som fortsetter til Nordnesparken. I Nordnesparken, som ligger omgitt av sjø på tre kanter, er det sjøbad ("Nordnes sjøbad") og en totempåle som ble skjenket til byens 900-årsjubileum i 1970 av vennskapsbyen Seattle. Her ligger også Havforskningsinstituttet og Akvariet i Bergen, samt en rekke sjøboder langs Vågen. Fra Nordnesgaten løper "Nordnesbakken" vestover til "Haugeveien", som løper sørover på en høyde med utsikt både mot Vågen og Puddefjorden. Denne fortsetter forbi avdelinger av Høgskolen i Bergen, Fredriksberg fort fra 1600-tallet og flere aldershjem og bygårder. Dette strøket kalles for Nordnes. Verftet. På vestsiden av Nordneshalvøyen, mellom Nordnesparken i nord og Holbergsallmenningen i sør, og mellom Haugeveien i øst og Puddefjorden i vest, ligger boligområdet "Verftet" med trehus og smau og en kai, samt kulturhuset USF Verftet, restauranter, og mer moderne leilighetsanlegg i sjøkanten. Her lå det tidligere et skipsverft med navn "Georgernes Verft". Her ligger også TV 2s lokaler og "Studio Bergen" som er base for dansekompaniet Carte Blanche. Hovedgaten i området heter "Verftsgaten", og hele strøket kalles for Verftet. Nøstet. Sørover fra Holbergallmenningen går Haugeveien over i "Klosteret", og fortsetter videre sørover til Murallmenningen som "Klostergaten". På begge sider av disse gatene ligger det skråninger med svært pittoreske hus og smau, på østsiden tilhørende strøket Strandsiden, på vestsiden strøket Nøstet. Sistnevnte ligger sønnenfor Verftet og strekker seg fra Holbergsallmenningen i nord til "Kjellersmauet" og "Baneveien" i sør, og fra Klosteret og Klostergaten i øst og vestover til "Jekteviken" i Puddefjorden, med Hurtigruteterminalen og "Sydnes sjøbad". Langs sjøsiden løper hovedgaten "Nøstegaten" vestover og nordover med kaianlegg og næringsbygg i sjøkanten. Østenfor denne løper "Skottegaten" omgitt av bygårder, trehus og smau, og ved Klostergaten lengst i øst ligger Stranges stiftelse fra 1609 (nåværende bygning fra 1751). Ved Murallmenningen i sør er innkjørselen til det underjordiske parkeringsanlegget "Klostergarasjen". Dette strøket kalles for Nøstet. Sentrum. Mellom Murallmenningen i nord og Lille Lungegårdsvann i sør ligger strøket Bergen sentrum. Fra Murallmenningen fortsetter handlegaten "Strandgaten" sørover og parallelt med Strandkaien forbi kjøpesenteret Kløverhuset og Svaneapoteket med røtter fra 1588, til byens hovedgate Torgallmenningen. Lenger vest, og parallelt med Strandgaten løper "Markeveien" som via Smørsbroen er forbundet med Klostergaten og utgjør fortsettelsen av denne ned til Torgallmenningen. Mellom Strandgaten og Markeveien løper "Christian Michelsensgate" med blant annet Bergensavisens lokaler, samt "Fortunen" og "Jon Smørs gate", alle i øst-vestgående retning. Disse krysser "Valkendorfsgaten" som løper noenlunde parallelt med Strandgaten fra Murallmenningen til Torgallmenningen, og denne i sin tur krysser også "Tårnplassen" med statuer av de fire kardinaldyder og Bergen tinghus som rommer Bergen tingrett og Nordhordland tingrett, samt Gulating lagmannsrett. Den brede Torgallmenningen strekker seg fra Fisketorget i øst til "Olav Vs plass" i vest, og er omgitt av staselige handelshus i klassisistisk stil oppført i 1920-årene etter bybrannen i 1916. Her ligger Sjømannsmonumentet og kjøpesentrene Galleriet og Sundt varemagasin, sistnevnte med statuen av handelsguden Merkur på taket. På Olav Vs plass ligger Den blå steinen. Vest for denne løper "Torggaten" med blant annet mediehuset Bergens Tidendes lokaler, og på hver side av plassen ligger "Ole Bulls plass" (øvre og nedre) omgitt av teatre, hoteller og restauranter, med grøntområde i nord og statuen av Ole Bull i sør med benker og fontene. Sør for Ole Bulls plass ligger Byparken med Musikkpaviljongen og statuen av Edvard Grieg, og lenger sør ligger "Festplassen" og statuen av Christian Michelsen ved Lille Lungegårdsvannets nordre bredd. Byparken fortsetter rundt hele det åttekantede vannet som har en springfontene i midten og er omgitt av gressplener og japanske kirsebærtrær. Vest for byparken ligger Vestlandske kunstindustrimuseum og statuen av I.C.Dahl, og øst for byparken ligger Telegrafbygningen som nå er kjøpesenter og hovedkvarter for Konkurransetilsynet. Området mellom Ole Bulls plass og Festplassen krysser "Olav Kyrres gate" og "Christiesgate", som begge strekker seg parallelt med hverandre fra Vågsallmenningen i øst til henholdsvis "Håkon Sheteligs plass" og "Muséplassen" i vest. I øst krysser de "Småstrandgaten" som er fortsettelsen av Strandgaten fra Torgallmenningen forbi "Bankbygningen" og det gamle "Posthuset" (nå kjøpesenteret Xhibition) til "Rådhuskvartalet", med Det gamle rådhuset fra 1558, Manufakturhuset fra 1646, Magistratbygningen fra 1702, Hagerupgården fra 1705, Det gamle tinghuset fra 1865, Bergen kretsfengsel fra 1867, Gamle Bergen hovedbrannstasjon fra 1888 og Det nye rådhuset fra 1974. Fra "Allehelgensgate" i øst løper den L-formede "Rådhusgaten" som en fortsettelse av "Domkirkegaten" gjennom Rådhuskvartalet. Denne krysser deretter Christiesgate og Olav Kyrres gate og ender ved Torgallmenningen i nord. Alt dette utgjør strøket Sentrum. Engen. På vestsiden av Øvre Ole Bulls plass ligger Logen Teater fra 1883. Ved nordenden av plassen ligger "Teaterparken" fra 1855 med Den Nationale Scenes bygning fra 1909 og statuene av Nordahl Grieg, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, som alle har vært virksomme ved teateret. Øst for Teaterparken løper Christian Michelsens gate som her dreier i nordlig retning langs parkens østside, og ender der Jon Smørsgate fra øst går over i "Teatergaten", som løper langs parkens nordside fra det fredede Kalmarhuset fra 1936 i funksjonalistisk stil og videre vestover forbi byens "Sentralbad". I denne gaten lå også det gamle Komediehuset på Engen fra år 1800 som ble bombet sønder og sammen i 1944, og som tidligere hadde rommet Det norske Theater og senere Den Nationale Scene. Mellom Teatergaten i sør og Murallmenningen lenger nord ligger pittoreske trehus og smau, avgrenset i vest av den nordgående "Jonsvollsgaten" som ender ved Murallmenningen og innkjørselen til henholdsvis Nøstegaten og "Klostergarasjen". Jonsvollsgaten fortsetter fra den kryssende Teatergaten sørover som "Engen" langs Teaterparkens vestside og deretter som "Vaskerelven" og "Foreningsgaten", som i sin tur ender i den kryssende Christiesgate. Lenger vest løper "Komediebakken" parallelt med Jonsvollsgaten og fortsetter sørover fra Teatergaten som "Neumannsgate" forbi avdelingene "Konsertpaléet" og "Magnus Barfot" av Bergen kino, og ender i sør ved den kryssende "Vestre Torggaten". Konsertpaléet fra 1918 var byens konsertsal før Grieghallen ble oppført i 1978. Vest for Komediebakken og Neumannsgate løper "Håkonsgaten" og "Rosenbergsgaten" parallelt med disse og krysser på veien Teatergaten, "Sigurds gate", "Magnus Barfots gate", "Sverres gate" og Vestre Torggaten, og ender ved henholdsvis Olav Kyrres gate og Chrities gate i sør. Området preges av vakre gamle bygninger og bygårder med boliger, butikker, og restauranter, og strøket kalles for Engen. Sydnes. Vestenfor Engen ligger "Sydnes" som ugjør den nordlige delen av et høydedrag som ligger mellom de hittil beskrevne områdene i øst og Puddefjordens østlige strand i vest. Den nordligste delen kalles for "Dragefjellet", og her ligger "Magnus Lagabøtes plass" med Universitetet i Bergens juridiske fakultet. Langs "Sydnesgaten" og "Sydneskleiven" ligger det gamle trehus og smau. Disse forenes ved "Dokkeveien" som leder nedover Sydneshaugens vestside, og nedenfor høyden ligger kontainerhavnen "Dokkeskjærskaien" og langs denne "Torborg Nedreaas gate" og "Bredalsmarken" med blokkbebyggelse. På høyden løper "Ivar Aasens gate", "Sydneshaugen" og "Øysteins gate" parallelt sørover fra Dokkeveien til "Sydnesplassen", med Johanneskirken fra 1894 og universitetets humanistiske fakultet. Øysteins gate fortsetter herfra nedover langs høydens østside til Magnus Barfots gate og strøket Engen, og fra Sydnesplassen går det en bred trapp ned til Vestre Torggate og sentrum. Sør for Sydnesplassen ligger "Haakon Sheteligs plass" med Bergen Museums kulturhistoriske avdeling, Universitetsbiblioteket i Bergen, lyststedet Fastings Minde og Bergens Sjøfartsmuseum, og herfra løper "Møhlenprisbakken" nedover til strøket "Møhlenpris" i sørvest, og "Olav Kyrres gate" nedover forbi studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter og videre gjennom sentrum i øst. Det her beskrevne området kalles for strøket Sydnes. Nygård. Sør for Sydnes kalles høyden for Nygårdshøyden, et område preget av staselige herskapshus og bygårder. Spesielt kan nevnes "Muséplassen" med Bergen Museums naturhistoriske avdeling, Universitetet i Bergens administrasjon og statuen av stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie, som er landets eldste portrettstatue fra 1868. Herfra løper Christiesgate nedover skråningen i østlig retning forbi Sankt Paul katolske skole med røtter fra 1873, steinkirken Sankt Paul katolske kirke fra 1876, og videre gjennom sentrum. Nevnes bør også "Menneskerettighetenes plass" som er tilhold for en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant Raftostiftelsen, beliggende i området bak den botaniske Muséhagen. "Parkveien" løper sørover forbi studentenes servicesenter Studentsenteret til Nygårdsparken, og "Olaf Ryes vei" løper vestover forbi det studentdrevne konsertstedet Hulen mot strøket "Møhlenpris" som ligger sør og vest for høyden. Fra Muséplassen løper "Harald Hårfagres gate" som krysses av "Strømgaten" og fortsetter videre sørover som "Allégaten" forbi universitetets matematisk-naturvitenskapelige fakultet og ender ved "Geofysisk Institutt" der høyden slutter. Området herfra og sørover til Store Lungegårdsvannet kalles for "Florida", og her ligger Nygårdsbroen som markerer begynnelsen på "Nygårdsgaten", og fra denne løper Thormøhlensgate vestover gjennom Marineholmen og Møhlenpris, mens Nygårdsgaten fortsetter nordøstover langs høydens østlige fot forbi Florida sykehus og avdelinger av Høgskolen i Bergen, til den deler seg i de parallelle gateløpene Nygårdsgaten og "Lars Hillesgate", som begge krysser Strømgaten og ender ved henholdsvis Olav Kyrres gate og Christiesgate i nord. På østsiden av Lars Hillesgate er det næringsbygg, tannlegevakt og legevakt, her ligger også Bergen maritime videregående skole og flere private videregående skoler, fylkesadministrasjonen i Hordaland, og lenger nord de tre avdelingene til Bergen Kunstmuseum langs "Rasmus Meyers Allé" som følger Lille Lungegårdsvannets vestre bredd. Mellom Lars Hillesgate og Nygårdsgaten ligger Sankt Jakob kirke fra 1921, Handelshøyskolen BI, Grieghallen fra 1978 og "Edvard Griegs plass", Griegakademiet, Nygård skole og universitetets psykologiske fakultet. I dette området og i skråningene mot Nygårdshøyden vest for Nygårdsgaten er det forøvrig mest bygårder og boligområder, og ved "John Lunds plass" ligger universitetets samfunnsvitenskapelige fakultet. Alle de her beskrevne områdene utgjør strøket Nygård. Møhlenpris. Sør for "Dokkeskjærskaien" og vest for Nygårdshøyden ligger boligområdet Møhlenpris med et kvadratisk gatenett med mange gamle bygårder, og blant disse kvartalene ligger også den såkalte Trikkebyen. Ved grensen mot strøket Sydnes i nord munner "Nygårdstunnelen" fra Nygårdstangen ut, og denne vestlige innfartsåren fortsetter over Puddefjordsbroen til Gyldenpris. Sør for dette langs Puddefjordens østlige strand løper "Thormøhlensgate" forbi Bergen Tekniske Museum og sørover gjennom området som kalles for Marineholmen, og ender ved Nygårdsbroen. På Marineholmen lå det tidligere en marinebase og skipsverftsindustri, i dag erstattet av Vitensenteret, Nansensenteret og Høyteknologisenteret, alle med Nygårdsparken i ryggen oppover mot Nygårdshøyden. Disse områdene utgjør strøket Møhlenpris. Laksevåg. Den nordlige del av Puddefjordens vestside kalles for Laksevåg, og er den delen av Laksevåg bydel som ligger innenfor de syv fjell og derfor regnes til bykjernen. Laksevåg ligger ved foten av byfjellene Lyderhorn, Damsgårdsfjellet og den nordligste delen av Løvstakken, samt i dalførene mellom disse, og avgrenses av Byfjorden i nord og av Puddefjorden i øst. I dalføret mellom Lyderhorn og Damsgårdsfjellet ligger Ytre Laksevåg med boligområdene Lyngbø, Gravdal og Nygård. Hovedveien gjennom dalen er Lyderhornsveien som fortsetter sørover til Loddefjord, som er den delen av bydelen Laksevåg som ligger sør og vest for Lyderhorn. Ved Lyngbø går det en motorvei fra Loddefjord som passerer mellom Lyngbøvannet og Gravdalsvannet og fortsetter videre østover gjennom Damsgårdstunnelen til Gyldenpris. På Nygård ligger Laksevåg videregående skole og Nygård kirke og kirkegård. I Gravdal ligger Sjøkrigsskolen, Kommandantboligen og Kvarven fort, og over byfjorden ligger Askøy i nord. På Laksevågneset nord for Damsgårdsfjellet ligger boligområdet Kringsjå med Laksevåg senter og industri i sjøkanten. Hovedveien herfra og sørover langs Damsgårdsfjellets østside heter Kringsjåveien, og fortsetter sørover til Damsgård, med skipsverftet Bergen Mekaniske Verksted (BMV), Laksevåg sentrum, Laksevåg kirke fra 1875 og Damsgård hovedgård fra 1700-tallet i rokokkostil, som er en av nord-Europas best bevarte trebygninger. I hele området er det tett boligbebyggelse med flott utsikt mot byen, fjorden og byfjellene. Langs sjøsiden løper Damsgårdsveien, mens Carl Konows gate utgjør fortsettelsen av Kringsjåveien. Fra denne går Fyllingsveien som en sidevei gjennom dalføret mellom Damsgårdsfjellet og Løvstakken over boligområdet Melkeplassen og videre til bydelen Fyllingsdalen. Carl Konows gate ender ved Gyldenpris i Årstad bydel i sør. Årstad. Sør for Damsgård ligger Gyldenpris, med Puddefjordsbroen over til Møhlenpris og sentrum, Løvstakktunnelen gjennom Løvstakken til Fyllingsdalen bydel, og Damsgårdstunnelen gjennom Damsgårdsfjellet til Ytre Laksevåg. Her ligger Gyldenpris studentboliger, Sankt Markus kirke og lyststedet Urdihuset i senempirestil, samt tett boligbebyggelse i fjellsiden og industri langs vannet, der Damsgårdsveien fortsetter sørover fra Damsgård til Solheimsviken, mens Michael Krohns gate utgjør fortsettelsen av Carl Konows gate og ender ved Danmarksplass. Videre sørover langs Løvstakksiden ligger Solheim, med Solheim kirke, Solheim kapell, Solheim kirkegård, handlegaten Solheimsgaten og næringsområdet Solheimsviken med messesenteret Arenum, hvor det tidligere var omfattende verftsindustri. Solheim avgrenses i øst av Danmarksplass og Fjøsangerveien, som er hovedveien fra krysset på Nygårdstangen i sentrum via Nygårdsbroen og sørover gjennom Årstad bydel til Fjøsanger i Fana bydel. Sør for Solheim krysser den bolig- og næringsområdet Minde, med Tinemeieriet, post- og godsterminaler og NRK Hordalands lokaler. Fra Danmarksplass løper Ibsensgate østover gjennom Kronstad til Haukelandsveien. På Kronstad ligger herregården Kronstad hovedgård fra 1781 i empirstil, Krohnsminde idrettsplass, Haukelandshallen, Årstad videregående skole og Årstad kirke fra 1890. På Kronstad skal også Høgskolen i Bergen samlokaliseres i et nytt bygg. Sør for Kronstad ligger Fridalen med Brann Stadion, Fridalen kirke, Langhaugen videregående skole, Christieparken og Leaparken. På østsiden av Tveitevannet lenger sør ligger Slettebakken med Bergenshallen, Slettebakken hovedgård, Slettebakken kirke og Sletten senter. Sør for Tveitevannet ligger Fantoft, med Fantoft studentby, Fantoft stavkirke og Chr. Michelsens Institutt. Fra Haukelandsveien ved Kronstad i nord løper Nattlandsveien sørover forbi Fridalen og Slettebakken, og danner grensen mot Landås som ligger mellom denne og byfjellet Ulriken i øst. På Landås ligger Landås kirke, Landåshallen idrettshall, Landåstorget kjøpesenter og Høgskolen i Bergens avdeling for lærerutdanning. Nattlandsveien fortsetter sørover til Nattland, med Nattland studentby og omfattende bebyggelse med formidabel utsikt oppover i Nattlandsfjellet. Alle de her nevnte områdene har svært tett boligbebyggelse og utgjør til sammen Årstad bydel i Bergen kommune, i Bergensdalens nordlige deler, mellom byfjellene Ulriken i øst og Løvstakken i vest. Mellom Landås i sør, Kronstad i vest og Kalfaret i nord, ligger selve Årstad, som også hørte til gamle Årstad kommune, men som i dag hører til Bergenhus bydel. I dette området lå middelalderkongsgården Alrekstad, og her ligger Haukeland Universitetssykehus, Ulriksbanen, Haraldsplass diakonale høgskole og "Haraldsplass Sykehus", Statsarkivet i Bergen, Alrek studenthjem, Det medisinsk-odontologiske fakultet av Universitetet i Bergen, avdelinger av Høgskolen i Bergen og mange gamle herskapsvillaer. I "Møllendal" ligger Håpets og Troens kapell og Møllendal kirkegård fra 1874, samt nærings- og boligområder og småbåthavn. I rekreasjonsområdet "Isdalen" mellom Ulriken og Fløyfjellet lengst i nordøst ligger det oppdemmede Svartediket. Hovedveiene gjennom området er Haukelandsveien og fortsettelsen Årstadveien som ender ved den gamle bygrensen der Kalvedalsveien begynner i nord, og Møllendalsveien som strekker seg langs Store Lungegårdsvannets sørlige bredder fra Solheimsgaten og Nygårdsbroen i vest til Kalfarveien i øst. Kalfaret og Fjellsiden. Fotografi av Bergen by tatt fra Fløyfjellet kveldstid 2010. Langs østsiden av Store Lungegårdsvannet og oppover i Fløyfjellets fjellside, mellom den gamle bygrensen mot Årstad i sør og Stadsporten i nord, ligger det herskapelige strøket Kalfaret. Årstadveien går her over i Kalvedalsveien som fortsetter nordover forbi villaområdene Nubben og Kalfarlien til Seiersbjerget, der den munner ut i Kalfarveien. Denne fortsetter forbi Pleiestiftelsen for spedalske fra 1857, Assistentkirkegården fra 1837 og Bergen handelsgymnasium, og til Kong Oscars gate og Stadsporten som markerer grensen mot strøket Marken i sentrum. Fra Seiersbjerget fortsetter Kalfarveien også sørover forbi Hansa bryggeris gamle lokaler, nå omgjort til leilighetsanlegget Hansaparken, museum og mikrobryggeri, og videre forbi Bergen byarkiv til boligområdet Fløen og munner ut i Møllendalsveien. Fra krysset ved Årstadveien går det også en vei oppover i fjellsiden gjennom villaområdet Bellevue, med Lyststedet Bellevue fra 1796. Herfra løper Fjellveien nordover langs hele fjellsiden med praktfull utsikt over byen, mens Ole Irgens vei svinger seg videre oppover fjellsiden gjennom villaområdet Starefossen. Disse områdene utgjør Fjellsidens sørlige del, og hele strøket kalles for Kalfaret. Ole Irgens vei fortsetter nordover fra Starefossen til Skansemyren, med boligområder, idrettsanlegg og et av Fløibanens stoppesteder. Herfra går det en svingete vei opppover til banens siste stopp, Fløyen, med det berømte utsiktspunktet, Fløien Folkerestaurant, kiosk, souvenirbutikk og turområder. Fra Skansemyren svinger "Skansemyrsveien" seg nedover og krysser Fjellveien med et annet av Fløibanens stoppesteder, og fortsetter som "Skansebakken" ned til "Skansen". Her ligger enda ett av Fløibanens stoppesteder, Skanseparken, Skansedammen og gamle Skansen brannstasjon, hvor det skytes salutter ved høytidelige anledninger som 17. mai. Disse områdene utgjør strøket Skansen. Nedenfor Skansen ligger strøket Fjellet, som strekker seg fra "Forskjønnelsen" i sør til "Nikolaikirkeallmenningen" i nord, og nordenfor Skansen ligger strøkene Eidemarken og Stølen, alle med sjarmerende smau og trehusbebuggelse. Disse strøkene ligger ovenfor (østenfor) "Kong Oscars gate", "Lille Øvregaten" og "Øvregaten", og området strekker seg til Øvregatens fortsettelse "Nye Sandviksveien" ovenfor Sverresborg i nord, og utgjør til sammen Fjellsidens nordlige del. Sandviken. Nord for festningene Bergenhus og Sverresborg, ligger strøkene Skuteviken nedenfor Nye Sandviksveien og Ladegården ovenfor, og gaten fortsetter forbi Rothaugen til strøket Sandviken lenger nord, med den nygotiske steinkirken Sandvikskirken fra 1881, der gaten deler seg i den nordgående "Sandviksveien" som løper gjennom Sandviken, og den sørgående "Ladegårdsgaten" som løper gjennom Ladegården og tilbake til strøket Stølen ved "Støletorget". Langs Byfjorden fra Bontelabo løper "Sjøgaten" med en rekke verneverdige gamle sjøboder kalt Skuteviksboder og Sandviksboder parallelt med Nye Sandviksveien, og denne munner ut i Sandviksveien der disse gatene forenes nord for "Sandvikstorget" med statuen av "Madam Felle". Disse strøkene har mange koselige gamle trehus, bygårder og smau. Bebyggelsen strekker seg langt oppover i fjellsiden, og her oppe fortsetter Fjellveien forbi utsiktspaviljongen Mon Plaisir, lystgården Christinegård fra 1700-tallet, og trappen/turstien Stoltzekleiven som leder opp mot Sandviksfjellets topp. Fjellveien ender opp ved lyststedet Måseskjæret fra 1795 ved Byfjordens østlige strand. Like ved ligger Stoltz' reperbane fra 1690-årene som er den eldste bevarte reperbane i Europa. Nord for dette ligger strøket Ytre Sandviken. Her ligger det kutlurhistoriske friluftsmuseet Gamle Bergen Museum ved lyststedet Elsero, og ovenfor dette i øst ligger Sandviken sykehus. Herfra løper "Munkebotn" oppover fjellsiden forbi forsvarsverket og utsiktspunktet "Sandviksbatteriet" og videre til Sandviksfjellets topp. Nordover i strøket ligger boligområder som "Nyhavn", "Breiviken" (med Norges Handelshøyskole), "Øyjorden", "Biskopshavn" (med nøsteformede Biskopshavn kirke fra 1966), "Eikeviken", "Hellen" (med badeplassen "Helleneset") og "Lønborg". Hovedveien gjennom området heter "Helleveien" og ender opp ved den gamle bygrensen nord for Lønborg, der den fortsetter som "Eidsvågveien" gjennom Eidsvåg i Åsane bydel. Ytre Sandviken er dermed det nordligste strøket i bydelen Bergenhus, og markerer slutten på bykjernen mellom de syv fjell. Andre bydeler. Nord for den her beskrevne bykjernen ligger bydelen Åsane, og øst for denne bydelen Arna. I sør ligger bydelene Fana og Ytrebygda, og i vest Fyllingsdalen bydel og de mer vestliggende deler av Laksevåg bydel (Loddefjord). Parker. Byparken ved Lille Lungegårdsvannet er anlagt etter bybrannen i 1855 i fransk stil, i likhet med Teaterparken lenger nord som fungerte som byens festplass før teaterbygningen ble oppført der i 1909. Nygårdsparken på sør- og vestsiden av Nygårdshøyden er byens største. Parken ble anlagt 1885 i engelsk stil, og ble tegnet av den danske hagearkitekten S. Lund Leiberg i 1880. Ytterst på Nordnes ligger Nordnesparken, anlagt i 1889, med Akvariet i Bergen og Nordnes sjøbad som nærmeste naboer. Samme år ble Muséhagen anlagt som botanisk hage på Nygårdshøyden. I Sandviken ligger Meyemarken som var navnet på Otto Meyers eiendom på den tidligere Ladegårdens grunn. Meyermarken ble anlagt her i 1988 i engelsk stil etter et initiativ fra foreningen “Høddens Venner”. I tillegg har byen mindre parker som Klosterhaugen, Skanseparken og Øvre Ole Bulls plass. Alle disse parkene er prydet med skulpturer. Bergenhus festning, Sverresborg og Fredriksberg fort er andre grønne lunger og rekreasjonsområder sentralt i bybildet. Samferdsel. Bygarasjen ved Nygårdstangen er byens største parkeringsanlegg. Veier. Bergen er et viktig veiknutepunkt på Vestlandet og i Hordaland, hvor europavei 39 (Aalborg-Trondheim) og europavei 16 (Londonderry-Bærum) samles. Riksvei 555 går mellom Sotra og Puddefjordsbroen, riksvei 585 går mellom Paradis og Sandviken; og riksvei 580 går mellom Indre Arna og Bergen lufthavn, Flesland. Innfartsårene fra vest, nord og sør forenes i krysset ved Nygårdstangen i Bergen sentrum. Bergen var den første byen i Norge som måtte ty til bompengefinansiering for å bygge ut veinettet i det svært kuperte landskapet. Både Nygårdsbroen (1851), Eidsvågtunnelen (1956), Puddefjordsbroen (1956), Løvstakktunnelen (1968) og Sotrabrua (1971) ble bompengefinansiert i sin tid, og Europas første bomring ble innført i Bergen 2. januar 1986 for å finansiere utbyggingen av veinettet fra sentrum til bydelene, med motorveier til Fana, Loddefjord og Åsane. Taksten skulle være den samme i hele perioden, og den skulle legges ned i 2000 når disse prosjektene var nedbetalt. I tillegg til bomringen hadde man egne bomstasjoner for finansiering av Askøybrua (1992), Nordhordlandsbrua (1994) og Osterøybrua (1997). Innkrevingen på sistnevnte pågår enda. Fra 2000 er det innført en ny bomring frem til 2015 for å finansiere samferdselsprosjektet Bergensprogrammet, som inkluderer utbyggingen av Bybanen i Bergen og Ringvei Vest. Taksten er tredoblet fra nivået i 2000, og antallet bomstasjoner økt fra 8 til 13 i 2007. Av planlagte veiprosjekter som står på vent utenom Bergensprogrammet, kan nevnes Arnatunnelen, Eikåstunnelen, Mindetunnelen. Nyborgtunnelen, Skansentunnelen, Sotrasambandet, Svegatjørn-Rådal og Ringvei Øst. De fleste av disse vil trolig komme til å bli finansiert med egne bompengestasjoner dersom Stortinget omsider tillater dem realisert. Busser. Kollektivtrafikken i Bergen var først basert på trikk, men etterhvert ble bussene så dominerende at trikken ble lagt ned. Den første bussruten kom i drift i 1917, og i årene som fulgte ble det etablert en rekke busselskaper i Bergensområdet. Disse ble med årene fusjonert og var i 1998 blitt samlet i ett selskap, Gaia Trafikk, som i 2006 ble slått sammen med HSD Buss til Tide Buss, som nå har anbud på bussvirksomheten i Bergen på oppdrag av Hordaland fylkeskommunes transportselskap Skyss. Tide Buss er et datterselskap av transportkonsernet Tide, med hovedkontor i Bergen, som også har datterselskaper for sjøtransport, ekspressbusser og verkstedsdrift. Busstrafikken i Bergen er organisert i et rutenett med terminaler for lokaltrafikk og faste linjer mellom disse. I Bergen går det både vanlige dieselbusser, gassdrevne busser, elektriske trolleybusser og duobusser. Mange av bussene er lange leddbusser. Bybanen. Bybanen i Bergen ble vedtatt i 2000, og er foreløpig den eneste bybanen i Norge. Utbyggingen av første delstrekning, fra Bergen sentrum til Nesttun, startet 1. januar 2008, og 22. juni 2010 startet bybanen med ordinær drift. Samme år fortsatte utbyggingen av andre byggetrinn fra Nesttun til Lagunen Storsenter og denne strekningen forventes ferdigstilt sommeren 2013. Det er planlagt et tredje byggetrinn fra Lagunen Storsenter til Bergen lufthavn, Flesland. En "bybane" har egen trasé, mens en "trikk" deler trasé med andre. Bybanen i Bergen har i hovedsak egen trasé, noe som muliggjør hurtigkjørende og store sporvogner. Togsettene er 32 meter lange med plass til 220 passasjerer. Det planlegges en langt mer omfattende utbygging av et bybanenett i Bergen, i første omgang til Åsane og Fyllingdalen. Kommunen står for planarbeidet, mens fylkeskommunen gjennom Bybanen utbygging har ansvar for utbygging. Forvaltning, drift og vedlikehold av Bybanens infrastruktur og rullende materiell gjøres gjennom selskapet Bybanen as. Skyss står for markedsføring av rutetilbudet, ruteplanlegging og anbudsgjennomføring. Idag er Fjord1 Partner operatør av Bybanen. Trikken. Trikken i Bergen ble etablert i 1897 og nedlagt i 1965. På det meste bestod den av fire linjer som alle gikk gjennom sentrum. Trikkene ble eid og drevet av det kommunale selskapet Bergen Elektriske Sporvei, som siden gikk helt over til bussdrift. Både trikkene og bussene var gule. Drosjer. De fleste drosjer i Bergen kjøres av Norgestaxi og Bergen Taxi. Jernbane. Jernbane har Bergen hatt siden Gamle Vossebanen ble anlagt i 1883. Den gikk fra gamle Bergen stasjon gjennom Bergensdalen til Nesttun og videre via Indre Arna til Voss. Fra Nesttun gikk også Osbanen (1894–1935) videre til Osøyro, og fra Voss gikk Hardangerbanen (1935–1985) videre til Granvin. Allerede i 1870 ble det lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Oslo. Men en avgjørelse kom ikke før i 1894, etter en lengre diskusjon om hvilken rute jernbanelinjen skulle ha videre fra Voss. Bergensbanen mellom Bergen og Oslo ble åpnet i 1909 og fulgte traseen for Vossebanen frem til 1964 da Ulrikstunnelen ble åpnet som forbandt Bergen stasjon med Arna stasjon direkte. I 1940 ble sidegrenen Flåmsbanen anlagt mellom Myrdal stasjon og Flåm i Sogn, og er i dag en av landets fremste turistattraksjoner. Bergensbanen har i dag en lengde på 526,64 km. Den nye Bergen stasjon som åpnet i 1913 ble tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland etter at en arkitektkonkurranse ble utlyst i 1900, og erstattet den tidligere jernbanestasjonen i Bergen som var tegnet og bygget for Vossebanen. Sjøfart. Bergen er et populært reisemål for turister, og blant Europas største anløpshavner for cruiseskip. For 2009 er det påmeldt 269 anløp med over 336 000 passasjerer. Bergen er også utgangspunkt for Hurtigruten og for ferjer til Hirtshals i Danmark med Fjordline. Fra byen er det hurtigbåt-forbindelse til Askøy, Stavanger, Haugesund, Sunnhordland, Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. I 2012 ankom 446.906 cruisepassasjerer på dagsbesøk (en vekst på 27,5 % fra året før), noe som gjør Bergen til Norges største cruisehavn foran Geiranger (312.136) og Oslo (300.000). Den lille passasjerfergen MF «Beffen» går i skytteltrafikk over Vågen fra Dreggekaien i øst (Bryggen) til Munkebryggen i vest (Strandsiden), og om sommeren går det en tilsvarende rute fra Fisketorget i Vågsbunnen til Tollbodkaien på Nordnes. Bergen Havn omtalte seg i 2002 som Europas tredje største havn etter Rotterdam og Antwerpen målt i godsmengde, og står for mer enn 50% av den totale godstrafikken i norske havner. Luftfart. Bergen lufthavn, Flesland er Bergens flyplass. Den ligger to mil sør for Bergen sentrum helt vest i Ytrebygda bydel, og har vært i tjeneste siden 1955. Flyplassen betjener mesteparten av Hordaland, og fungerer som vestre nav for regionale flyvninger i Sogn og Fjordane og deler av Møre og Romsdal. Flyplassen ble i utgangspunktet hovedsakelig finansiert av NATO, men er nå eid og drevet av Avinor. Den er blitt kåret til Europas beste og verdens 6. beste flyplass av det britiske reisemagasinet Wanderlust Travel Awards. Flesland er Norges nest største og Nordens femte største flyplass, med mer enn 5 000 000 passasjerer i 2008. Seks flyselskaper tilbyr innenriksflyvninger til 20 destinasjoner, mens 21 flyselskaper tilbyr 61 internasjonale destinasjoner, inkludert daglige avganger til Aberdeen, Amsterdam, Frankfurt, Helsingfors, København og London. Den viktigste destinasjonen er Oslo, som med 25 daglige ruteforbindelser er Europas fjerde mest trafikkerte linje etter antall avganger. Flyplassen er den eneste i Norge som har direktefly til Japan. Den nåværende terminalen åpnet i 1988 med elleve gater, og dagens tårn stod ferdig i 1991. Den gamle terminalen fra 1955 er konvertert til helikopterterminal, som hovedsakelig betjener oljeplattformer i Nordsjøen. Begge terminalene ble tegnet av Halfdan B. Grieg. Avinor har vedtatt å oppgradere flyplassen med blant annet utbygging av utenlandsterminalen, forbedring av flyoppstillingsplasser, endring av taksebaner, nye driftbygninger, avisningsplattformer, bakketrafikkrader, sekundærradar og rullebanesenterlys. I tillegg er det utredet planer og analyser for å utvide flyplassen med ytterligere en rullebane. Bergen har også andre mindre flyplasser, men ingen andre betjener rutefly. Politikk. a> hvor bystyret fortsatt har sine møter. Bygningen ble gradvis tatt i bruk som rådhus i 1561-68, brannskadet i 1588, 1623, 1640 og 1702 Bergen bystyre består av 67 folkevalgte politikere. Ni av representantene er heltidspolitikere. Det gjelder ordføreren, varaordføreren og syv kommunalråder, som er enten ledere eller nestledere for bystyrets komitéer. Flertallet i bystyret velger et byråd som består av en byrådsleder og opp til seks byråder. Byrådet har den utøvende politiske makten i kommunen, og er ansvarlig overfor bystyret etter prinsippene om parlamentarisme. Bergen har hatt borgerlig flertall ved samtlige kommunestyrevalg, fylkestingsvalg og stortingsvalg siden 1971, bortsett fra kommunestyrevalget i 1991. Oppslutningen om Høyre har hele tiden vært over landsgjennomsnittet, mens oppslutningen om Ap og Sp har vært under. RV har siden 1991 hatt høyere oppslutning i Bergen enn i landet som helhet, mens Frp, KrF, SV og Venstre har velgerandeler på nivå med landsresultatet. KrF har som eneste parti vært sammenhengende i posisjon helt fra 1971 til i dag (2011). Bergen har to rådhus, det eldste er fra 1500-tallet. Bystyremøtene holdes fortsatt i den samme salen som de har vært holdt i siden 1561. Monica Mæland (H) er byrådsleder og Trude Drevland (H) er ordfører i perioden 2011-2015. Kommunale tjenester. Bergen kommune driver 71 kommunale barnehager, 60 barneskoler, 18 ungdomsskoler og 12 kombinerte barne- og ungdomsskoler i skoleåret 2009/2010. I tillegg er det 191 private barnehager, 1 privat barneskole, 7 private kombinerte barne- og ungdomsskoler, 1 privat ungdomsskole og en statlig kombinert barne- og ungdomsskole for hørselshemmede innenfor kommunens grenser. Kommunen driver også Bergen kulturskole, som tilbyr undervisning i musikk, dans, teater og visuelle kunstfag til ca 6 000 elever, og Hålandsdalen leirskole som benyttes av kommunens grunnskoleelever året rundt. I Bergen er det 51 sykehjem, hvorav 18 er privat drevet med kommunale tilskudd. Etater og institusjoner. Bergen er sete for Gulating lagmannsrett, Bergen tingrett, Nordhordland tingrett, Hordaland politidistrikt og Kriminalomsorgens region vest. Byen er også sete for fylkesadministrasjonen i Hordaland, Helse Bergen og Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke. Fiskeridirektoratet, Konkurransetilsynet, Medisinsk fødselsregister MFR, Norsk Internasjonalt Skipsregister NIS/NOR, Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste NSD og TV 2 ligger i Bergen. Bergen er residensby for Sjøkrigsskolen og Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern. Byen har gamle festningsanlegg som Bergenhus, Fredriksberg, Kvarven og Sverresborg. Bergen har forskningsinstitutter som Bjerknessenteret BCCR, Centre for Integrated Petroleum Research CIPR, Chr. Michelsens Institutt CMI, Havforskningsinstituttet, Høyteknologisenteret, Nansensenteret NERSC, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning NIFES og Rokkansenteret. Stiftelsen Bergensklinikkene er den største uavhengige og livssynsnøytale institusjon for behandling, kompetanseutvikling og forskning innen rusfeltet i Norge, og driver et regionalt og nasjonalt kompetansesenter på oppdrag av Helsedirektoratet. Haukeland Universitetssykehus i Bergen er landets største sykehus målt i antall pasienter, og bedriver utstrakt forskning og undervisning i tillegg til pasientbehandling. Sykehuset er lokalsykehus for Bergen og omland, sentralsykehus for Hordaland fylke, regionsykehus for Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane fylker, har landsfunksjon i behandling av brannskader og dykkerskader, og en rekke kompetansesentre og spesialfunksjoner hvor sykehusets spesialister gir råd og veiledning til leger over hele landet. Sykehuset gir både somatisk og psykiatrisk behandling, og er den største av i alt 11 institusjoner i Helse Bergen. I Bergen ligger også Sandviken Sykehus (psykiatrisk), Haraldsplass diakonale sykehus (somatisk) og Hospitalet Betanien (somatisk og psykiatrisk). Raftostiftelsen er en uavhengig stiftelse etablert i 1986 som arbeider for å promotere de tre fundamentale menneskerettighetene intellektuell, politisk og økonomisk frihet. Stiftelsen deler årlig ut Thorolf Raftos minnespris for menneskerettighetsarbeid, kjent som Raftoprisen. Utdanning. Universitetet i Bergen ble etablert i 1946 og har i dag rundt 17 000 studenter og 3 000 ansatte. Universitetet er organisert i 6 fakulteter og rundt 60 institutter og faglige sentre som dekker de fleste fagområder. I Bergen ligger det også høyskoler som Høgskolen i Bergen, Norges Handelshøyskole, Kunsthøgskolen i Bergen, Handelshøyskolen BI, Sjøkrigsskolen, Bergen Arkitekt Skole, Griegakademiet, Betanien diakonale høgskole, Haraldsplass diakonale høgskole og Norsk lærerakademi. I tillegg har byen fagskoler som Bedriftfagskolen i Bergen, Bergen Maritime Fagskole, Handelsinstituttet, Bergen tekniske fagskole, Bårdar Akademiet, Face Stockholm make up school, Folkeuniversitetet, Kunstskolen i Bergen, Norges kreative fagskole, Næringsakademiet i Bergen, Noroff Instituttet, Nor Offshore Bergen, Offshoreutdanning Exsto Bergen, Peteka Bergen, Skrivekunst-akademiet i Hordaland, Treider College og Utdanningshuset. I Bergen er det også to folkehøyskoler, Åsane Folkehøgskole på Hylkje i Åsane bydel, og Fana Folkehøgskule på Milde i Ytrebygda bydel, samt en bibelskole med navnet Bergen bibelskole, og en attføringskole med navnet Krokeidesenteret. Bergen har 21 fylkeskommunale videregående skoler. Disse er Arna vidaregåande skule og Garnes vidaregåande skule i Arna bydel, Bergen handelsgymnasium, Bergen katedralskole, Bergen maritime videregående skole, Bjørgvin videregående skole, Lønborg videregående skole og Tanks videregående skole i Bergenhus bydel, Fana gymnas, Slåtthaug videregående skole og Stend videregående skole i Fana bydel, Fyllingsdalen videregående skole i Fyllingsdalen bydel, Laksevåg videregående skole og Olsvikåsen videregående skole i Laksevåg bydel, Nordahl Grieg videregående skole og Sandsli videregående skole i Ytrebygda bydel, Langhaugen videregående skole og Årstad videregående skole i Årstad bydel, og Tertnes videregående skole, U. Pihl videregående skole og Åsane videregående skole i Åsane bydel. I tillegg er Amalie Skram videregående skole under bygging i Bergen sentrum. Den skal erstatte Lønborg og Tanks videregående skoler, og bygges i tilknytning til et nytt nasjonalt svømmeanlegg på Nygårdstangen. Denne skolen skal åpne i 2012. Bergen har 11 private videregående skoler. Disse er Akademiet Bergen, Bergen Private Gymnas, Bergen videreutdanning, Danielsen Intensivgymnas, Danielsen videregående skole, Frisør- og hudpleieinstituttet, International School of Bergen, Norsk frisørskole, Rudolf Steinerskolen i Bergen, Sonans privatgymnas og Steinerskolen på Skjold. Næringsliv. Se Business Region Bergen AS og Rangert liste over Bergensområdets største bedrifter Religion. Bergen kommune omfatter Arna og Åsane prosti, Bergen domprosti, Fana prosti og Laksevåg prosti tilsluttet "Bergen kirkelige fellesråd" under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke. Byen har også hindutempel, moské, katolsk kirke og to katolske klostre. Den norske kirke har 25 menigheter, Den ortodokse kirke har 2 menigheter, Den katolske kirke har 1 menighet, Islam har 4 menigheter, Hinduismen har 2 menigheter og Sikhismen har 1 menighet. I tillegg har byen en rekke frikirkelige kristne trossamfunn. I tabellene under, for trossamfunn utenfor Dnk, er Pinsebevegelsen separat fra Trosbevegelsen. Prosent viser andel av befolkningen i Bergen. Den katolske kirke. I Bergen er det en katolsk kirke Sankt Paul kirke og to katolske kapeller. St. Sunniva kapell på Florida blir imidlertid brukt av de ortodokse i Bergen. For alle de nærmere 7 300 katolikkene i Bergen er det plassmangel i Sankt Paul katolske kirke. Derfor er det diskusjon om å bygge flere katolske kirker i Bergen. De største gruppene katolikker i Bergen er polakker og chilenere. Bergen katolske sogn omfatter Hordaland (utenom Sunnhordland) og Sogn og Fjordane og ble opprettet i 1858, men menigheten kom ikke før i 1870. 31. desember 2004 var det 4044 registrerte katolikker i Bergen. 5 år senere var det samme tallet 7300 registrerte. Det er også en katolsk skole i Bergen, Sankt Paul skole. 60% av elevene ved denne skolen er katolikker. I tillegg til denne er det planlagt en videregående skole i Florida sykehus. Menigheten ble opprettet av pater Christopher Holfeldt-Houen i 1857–1858, og fikk formelt status som menighet i 1870. Inntil 1867 hadde den sitt kapell i prestens leilighet på Kalmargjerdet. Så flyttet man over i ny prestebolig, hvor det var et provisorisk kapell på loftet som ble brukt inntil kirken sto ferdig i 1876. I 1901 ble St. Franciskus Xavierussøstrene stiftet, med moderhus i Bergen. Søstrene ble en viktig ressurs i menigheten. Siden etableringen av et hus for Missionaries of Charity i 2005 har også disse søstrene bidratt en del til menighetsarbeidet, spesielt i forbindelse med diakoni. Da menigheten ble stiftet var det få medlemmer, bare mellom 20 og 30. I 1951 hadde tallet stedet til 408. I 1976 hadde situasjonen endret seg på grunn av økt innvandring fra katolske land, og man hadde 1112 medlemmer. Pr. 2005 har menigheten i overkant av 5000 medlemmer. Menigheten betjenes av augustinerkorherrene. Den gamle moskéen i Bergen. Muslimske trossamfunn. "Bergen Moské" er det største registrerte trossamfunnet i Hordaland, selv om den katolske kirken har flere medlemmer er det fordi den katolske kirken blir styrt fra Oslo katolske bispedømme og er ikke registrert i Hordaland. 1725 mennesker er medlem i Bergen Moské og 200-300 mennesker stillet jevnlig til fredagsbønn. "Abu Al-Fadel Islamsk Kultursenter" har 323 medlemmer, "Det Islamske Samband" har 289 medlemmer og "Bergen Muslimske Forening" har 196 medlemmer. Disse fire registrerte muslimske trossamfunnene i Bergen har totalt 2533 i 2009. Det er stort sett nyfødte og nyankomne muslimer som gjør at medlemstallet stiger i Bergen Moské fra 1559 medlemmer i 2007. Foreningen startet i 1978 i et vanlig bolighus på Nøstet. Menigheten kjøpte en stor, gul villa og tidligere lyststed i Jekteviken i 2006. Den var en gang en rikmannsbolig, reist i 1790, ombygd til sveitserhus i 1841 og høyst verneverdig. Innvendig er mye gjort, men i juni 2006 stanset byggearbeidene. I september 2008 sto den ferdig som Bergens største moské, den har plass til 300 og har kostet seks-syv millioner. Den ortodokse kirke. Den russiske ortodokse menigheten i Bergen ("Kristi åpenbaringsmenighet") er viet til ære for Kristi dåp i Jordan. Ved Kristi dåp skjedde Guds åpenbaring – derav navnet Åpenbaringsmenigheten. Menighetens prest fader Dmitrij Ostanin kommer fra Ukraina. Den raskest voksende menighet i Hordaland er Kristi Åpenbaringsmenighet i Bergen. Medlemstallet er på 255 mennesker og det har vært lite aktivitet før medlemstallet passerte 100. De russisk-ortodokse troende i Bergen samles for gudstjenestefeiring i St. Sunniva-kapellet i Nygårdsgaten 124 ved Florida sykehus. I begynnelsen ble gudstjenesten avholdt i Mariakirken. Det er også planer om å bygge en ortodoks kirke i Bergen hvis medlemstallet fortsetter å vokse. I tillegg til denne er det også en annen ortodoks menighet i Bergen, kalt "St. Michaels ortodokse menighet". Denne menigheten har 147 medlemmer i 2010 og holder til i Solheimsviken. I 2008 hadde disse to ortodokse menighetene 254 medlemmer, men i 2010 hadde det økt til 402. Sankt Michaels ortodokse menighet er en orientalsk-ortodoks menighet, i motsetning til Kristi Åpenbaringsmenighet som er en russisk-ortodoks menighet. Priser. Holbergprisen på 4,5 millioner kroner deles ut av Universitetet i Bergen for særlig viktig og betydningsfull vitenskapelig forskning innen humaniora, samfunnsvitenskaper, jus eller teologi. Ildsjelprisen tildeles for allmennyttig innsats som er til inspirasjon og forbilde for andre. Kniksenprisen er oppkalt etter fotballegenden Roald «Kniksen» Jensen, og deles årlig ut av interesseforeningen Norsk Toppfotball i samarbeid med "Kniksenfondet" i Bergen. Raftoprisen for menneskerettighetsarbeid deles årlig ut av Raftostiftelsen i Bergen. Årets bergenser er en hederstittel som utnevnes årlig i regi av Bergensavisen. Samarbeid. Bergen kommune deltar lokalt i den interkommunale Bergensalliansen og i næringsutviklingsselskapet Business Region Bergen AS. Internasjonalt deltar kommunen i hansabysamarbeidet "Union of Baltic Cities" og i "Organization of World Heritage Cities". Vennskapsbyer. Forøvrig har Bergen samarbeid med Baucau på Øst-Timor og Mosambikøyen i Mosambik. De nordiske vennskapsbyene Bergen, Göteborg, Åbo og Århus arrangerer internordiske leirskoler der hver by årlig inviterer skoleklasser fra 10. klassetrinn fra hver av de andre byene på leirskole. Bergen sender hvert år et juletre til vennskapsbyen Newcastle som takk for britiske soldaters innsats i Norge under annen verdenskrig. Bergen mottok en totempåle i gave fra vennskapsbyen Seattle til byens 900-årsjubileum i 1970. Den er nå plassert ytterst i Nordnesparken og skuer utover havet mot vennskapsbyen langt der vest. I Seattle er en plass i bydelen Ballard gitt navnet Bergen Place. Et monument, innviet av kong Olav i 1975, markerer stedet. Dialekt. Bergens innbyggere kalles for "bergensere". Bergensdialekten har skarre-r og utmerker seg spesielt fra andre norske dialekter ved at hunnkjønnsformer ikke forekommer. Det heter "solen", "jenten", osv. og ikke sola og jenta. I plural benyttes formen "folkene", "barnene", osv. og ikke folka og barna. I preteritum benyttes likeledes formen "snakket", "vasket", osv. og ikke snakka og vaska. Dialekten har også en rekke særegne ord og uttrykksformer, og betydelig påvirkning fra nedertysk fra hansatiden. Bergensk har også variasjoner og ulike sosiolekter. I gammelt bergensk het det eksempelvis "kor møkke bler det for fisken? Forti orre!" mens de fleste i dag ville sagt "kor mye blir det for fisken? Førti øre!". I gammelt bergensk sa man også "ka nøtter de te spælle kort når alle fjusker", mens de fleste i dag ville sagt "ka nytter det å spille kort når alle jukser". I en del områder av byen og i høyere sosiale kretser snakkes det mindre utpreget dialekt og isteden en mer langsom og konservativ form for riksmål, men likevel med et klart bergensk preg og betoning. Også denne varianten har imidlertid moderert seg med årene. Tidligere sa man gjerne "jei mistet någet da jei spaserte gjennom haven i går aftes, og nu i eftertid er det aldeles forsvunnet", mens man i dag kanskje ville sagt "jei mistet noe da jei gikk gjennom hagen i går kveld, og nå etterpå er det helt forsvunnet". En ekte bergenser omtaler seg selv som en "kjuagutt" (litt fantete bergensgutt), konen som "madammen", "tjommien" (kameraten) Per som "Peren", og venninnen Liv som "Liven". Hvis du er en "råtapeis" (latsabb) eller "tutlabrok" (klønete sendrektig type) sier de "dryl an" for at du skal skynde deg. Hvis du ikke passer "snasken" din (kjeften), kan du risikere å bli "transjaklet" eller "karnøflet" (jult opp) av et "ilskebeist" (sinnatagge), og få deg en på "naien" (nesen) så du "griner" (gråter), særlig hvis vedkommende har tatt seg en "pillehytt" først (dram). Bergenseren "styrter" (dusjer) om morgenen, selv om "bekkalokkene" (kumlokkene) drukner i regn. Du blir ikke "estimert" (påaktet) hvis du er en "gnitalus" (gjerrig) eller en "brelonge" (bortskjemt unge), men dersom du bare er en hederlig "snøsokk" (dumrian) er det mulig du vil bli godtatt. Hvis "bosset" (søppelet) ikke får plass kan det hende at han "kjyler" (kaster) det over til naboen, for det er jo bare så "pekyrendes" lite (bittelite) fra eller til. Hvis du gjør noe lurt syns han det var "luddig", og hvis du sier noe morsomt er du "tidig". Hvis en dame er "myglet rundt øgene" (beruset) og viser han "daiene" (brystene) sier han sikkert "gå mann" (jøje meg) og blir helt "månebedotten" (overrasket), men han syns nok det er "knas" (veldig bra) likevel, så lenge ekteskapet ikke går "te pisis" (i stykker). I så fall bør det kanskje forbli "gedulgt" (hemmelig). Men skulle det bli avslørt er det bare å "belite seg" (godta det) og tilstå. Historie. a> fra 1580 er et av de eldste bildene fra Bergen Maktsenter. En av Norges eldste kongsgårder, Alrekstad, med røtter tilbake til 400-tallet, lå ved det som senere skulle bli byen Bergen. Herfra styrte konger som Harald Hårfagre, Håkon den gode og Olav Kyrre landet i lange perioder. Bergen (Bjørgvin) ble grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre (norsk konge 1067–93), og vokste raskt til å bli Nordens største by fra 1100-tallet til 1600-tallet, og Norges største by til 1830-tallet. Han reiste også domkirken Kristkirken på Holmen (nå Bergenhus festning). Denne ble også formelt bispesete da Bergens skytshelgen St. Sunnivas levninger ble flyttet hit fra Selje kloster og skrinsatt ved høyalteret i 1170, men biskopene hadde residert i Bergen allerede fra Olav Kyrres tid. Kirken ble brukt til forhandlinger og kirkegården til tingsted ved kongehyllinger og riksmøter. Kongene ble også kronet, viet og gravlagt i kirken. Den første kongekroningen i Norden var Magnus Erlingsons (norsk konge 1161–84) kroning i Kristkirken i 1164. Kristkirken ble av militærstrategiske hensyn jevnet med jorden i 1531 av høvedsmannen Eske Bille på Bergenhus, sammen med bispegården og de øvrige kirkene på festningsområdet. Øystein Magnusson (norsk konge 1103–23) flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen og etablerte en kongsgård der som etterhvert ble Norges politiske sentrum. Før og under borgerkrigene var byen en av flere kongelige residensbyer, men under Magnus Erlingson og senere særlig under Sverreættens konger, befestet byen sin posisjon som Norgesveldets første reelle og offisielle hovedstad, en posisjon byen hadde til 1314. Denne perioden markerer Norgesveldets storhetstid, da riket var som størst og mektigst, og rikets styre ble utviklet og konsoldidert. Bergen var samtidig en av Nord-Europas viktigste handelsbyer. Kong Øystein fikk bygget den første Apostelkirken på Holmen, og grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i 1110, som var Norges rikeste kloster i middelalderen. Rundt 1140 ble Nonneseter kloster opprettet ved Marken. I denne perioden ble også Mariakirken, Korskirken og Olavskirken som nå er byens domkirke reist, og Bergen katedralskole etablert. Sverresborg festning ble reist i 1184 av Sverre Sigurdsson (norsk konge 1177–1202) like over Holmen. I første halvdel av 1200-tallet ble Dominikanerklosteret på Holmen, Fransiscanerklosteret i Vågsbunnen, og Jonsklosteret i Sentrum anlagt. I Håkon Håkonsons (norsk konge 1217–63) regjeringstid ble det reist en ringmur i stein rundt hele Holmen, som da ble til Bergenhus festning. Han reiste også Håkonshallen som kongelig residens og festhall, og oppførte en ny og større Apostelkirke på Holmen. Omkring 1270 reiste hans sønn, Magnus Lagabøte (norsk konge 1263–80) et kastell like ved, som på 1500-tallet ble ombygget til Rosenkrantztårnet. Han testamenterte gamle Alrekstad kongsgård til Nonneseter kloster i 1277. Han oppførte også den tredje og største Apostelkirken på Holmen, etter mønster av Sainte-Chapelle i Paris, som ramme for et kostelig relikvie (et stykke av Jesu tornekrone innesluttet i krystall som en sølvengel bar i hendene), som var en gave fra kong Filip III av Frankrike. Etter hans død ble hans eldste sønn Eirik II Magnusson (norsk konge 1280–99) konge, og Eiriks bror Håkon V Magnusson, hertug over blant annet Oslo, overtok etter dennes død. Han gjorde Oslo til Norges rikshovedstad i 1314. I 1300 ble Gulatinget flyttet fra Gulen til Bergen. Hansaforbundet. Handelshusene på Bryggen ble etablert allerede i forbindelse med byens grunnleggelse i 1070, og utviklet seg til å bli et viktig handelssted, oppsamlingsplass og omlastingssted for varer fra omlandet rundt. Kongemakten besluttet at all import og eksport av varer til og fra utlandet skulle foregå fra Bergen, for å holde kontroll over toller og skatter. Man eksporterte mest produkter som tørrfisk, klippfisk, sild og andre fiskesorter, pelsvarer, trelast, tran, huder, skinn, smør og talg. Til gjengjeld importerte man varer som mel, korn, malt, salt, øl, humle, hamp, tøyer, jernvarer, glass, honning, vin og andre luksusvarer. Bergen var også stedet hvor handelsvarer mellom de ulike landsdeler ble omsatt og omfordelt internt i riket. Både norske og utenlandske skip kom derfor fullastet til Bergen for å handle med byens kjøpmenn. Utlendingene var tyskere, engelskmenn, skotter, nederlendere etc, og noen av dem etablerte seg permanent i byen, både kjøpmenn og håndtverkere. Det ble etterhvert også oppført handelsgårder i Vågsbunnen og på Strandsiden. De ulike håndtverkerkategoriene ble også anvist hver sine deler av byen for sine virksomheter og boliger. På 1200-tallet slo en rekke nordtyske byer seg sammen i en felles handelsvirksomhet med egen jurisdiksjon som delte vinning og tap, og fikk navnet Hansaforbundet. Hanseatene etablerte også et omfattende handelsnettverk med en rekke faktorier i byer som ikke var tilsluttet forbundet, samt fire hovedkontorer med fast hanseatisk bosetting. Disse lå i Bergen, Brugge, London og Novgorod. "Det Tyske Kontor" i Bergen ble etablert rundt 1360, og fikk tilhold i handelsgårdene på Bryggen, og hanseatene fikk ikke lov å bosette seg andre steder. De fleste hanseatene var våpenføre unge menn, og de hadde ikke lov å gifte seg. Hver av disse handelsgårdene inneholdt private foretak kalt "stuer", og det kunne være opp til femten stuer med 68 rom i hver gård. Gårdene var bygget etter samme mønster som de opprinnelige, og hver gård hadde felleseiendommer som brygge, skur, ildhus og schøtstue. Forretningsspråket var tysk, og det ble holdt gudstjenester på tysk for hanseatene i Mariakirken. Kontoret hadde råderett over sine egne folk i interne forhold men var ellers underlagt norske lover. Selv om hanseatene inntok en dominerende stilling i bergensk næringsliv, var det også en rekke andre nasjonaliteter representert i tillegg til de norske. Til Bergen kom det handelsskip og sendebud fra hele Europa. Den engelske munken Matheus Parisiensis, som besøkte Norge allerede i midten av 1200-årene, forteller at han på en dag så 200 skip i Bergens havn. I de første århundrene etter etableringen av Det Tyske Kontor i byen var det ofte strid mellom hansaforbundet og norsk-danske myndigheter, fordi hanseatene ønsket å fortrenge konkurransen fra nordmenn og andre nasjonaliteter og sikre seg privilegier. Det hendte at de evakuerte byen og innførte handelsblokader, og det forekom også plyndring på oppdrag av hanseatene og voldelige opptøyer i byen. I slike anstrengte perioder forekom det også at hanseatiske skip demonstrativt skjøt mot festningen ved ankomsten for å markere sin tross. Utover på 1500-tallet avtok denne tidvis aggressive holdningen, og mange tok etterhvert norsk borgerskap. Hansaforbundet ble oppløst i 1669. Likevel fortsatte Det Tyske Kontor sin virksomhet i Bergen som før helt til 1754, da det ble avløst av "Det Norske Kontor" på Bryggen, men også dette kontoret fortsatte etter samme gamle system og regler som før helt til det ble endelig nedlagt i 1899. Bybranner. Bryggen, etter eksplosjonen på Vågen, 16. april 1944 Bergen har gjennom historien vært rammet av en lang rekke omfattende bybranner. Den første kjente store bybrannen rammet handelsgårdene på Bryggen i 1170. I 1198 satte Baglerne fyr på hele området mellom Mariakirken og Korskirken som hevn etter et mislykket forsøk på å ta Sverresborg fra Birkebeinerne. I 1248 brant både "Holmen", Sverresborg, Bryggen og Vågsbunnen, og 11 kirker ble ødelagt. I 1393, 1428 og 1429 ble byen plyndret og brent av tyske sjørøvere (Vitalinerne). I 1476 brant Bryggen ned i en brann som startet hos en full kjøpmann. I 1623 brant hele Strandsiden og Vågsbunnen. Den aller største bybrannen inntraff i 1702 og la 90 prosent av byen i aske. I 1756 ble 1500 bygninger ødelagt i en ny storbrann på Strandsiden. I Bergensbrannen 1916 brant 380 bygninger i Sentrum ned. Totalt har Bergen vært herjet av 36 kjente store bybranner i årenes løp. Den siste inntraff i 1955 da nordlige deler av Bryggen brant ned. Farsotter. I 1349 kom Svartedauden til Bergen med et engelsk skip, og tok de kommende årene livet av halve Norges befolkning. I 1600 tok en farsott livet av 3 000 mennesker i byen, og i 1618 tok en ny farsott livet av ytterligere 4 000 mennesker i byen. I 1848 og 1849 døde mer enn 1 800 mennesker i Bergen av en koleraepidemi. Stridigheter. Under Borgerkrigen i Norge (1130–1240) var Bergen en svært sentral krigsarena. I Angrepet på Bergen i 1135 nedkjempet og lemlestet kong Harald Gille sin nevø og samkonge Magnus Sigurdsson. I 1136 ble Harald Gille selv drept her av Sigurd Slembes menn. I 1155 ble Sigurd Munn drept i kamper mot sin halvbror Inge Krokrygg. Ved Slaget i Bergen i 1181 nedkjempet birkebeinerne en bondehær fra Hordaland, og senere samme år ble det utkjempet et stort sjøslag mellom Magnus Erlingsons og Sverre Sigurdssons flåter ved Nordnes. Ytterligere krigshandlinger inntraff i byen under kuvlungenes reisning mot kong Sverre i slutten av 1180-årene, og øyskjeggenes reisning i 1190-årene. Under "Bergenssommeren" i 1198 ble det utkjempet flere slag i Bergen mellom birkebeinere og baglere, og ytterligere kamper mellom disse fant sted ved Slaget i Bergen i 1206, som ble et avgjørende vendepunkt i favør av birkebeinerne. I 1393 og 1428 ble byen plyndret av Vitalinerbrødrene (tyske sjørøvere) på oppdrag av hanseatene, og da disse reutrnerte for å plyndre byen på ny året etter, ble de møtt av Norges siste leidangsflåte i Slaget ved Bergen i 1429. I 1455 stormet og ødela hanseatene Munkeliv kloster, og drepte både høvedsmann og biskop. I 1556–1558 tuktet lensherren Christoffer Valkendorf på Bergenhus hanseatene og håndverkerne i byen. Ved Slaget på Bergens våg i 1665 søkte en nederlandsk handelsflåte som ble jaget av engelske krigsskip tilflukt i Bergens nøytrale havn. Garnisonen på Bergenhus jaget engelskmennene på flukt etter et blodig sjøslag. I 1765 ble byen rammet av voldelige opptøyer, den såkalte Strilekrigen, da ca. to tusen rasende bønder fra Nordhordland kom til Bergen for å protestere mot en ny ekstraskatt. I Slaget ved Alvøen i 1808 ble det utkjempet et sjøslag mellom en norsk flåte og en engelsk fregatt som jaget et nederlandsk kaperfartøy som hadde kommet til byen for reparasjon, og endte med at engelskmennene ble jaget på flukt. I 1868 ble Bergen rammet av voldelige opptøyer kalt "Potetkrigen", en dyrtidsdemonstrasjon anført av fattige arbeidere som ble nedkjempet av militæret med hjelp fra Borgervæpningen. I 1940 kom tyskerne sjøveien og invaderte byen med en landgangsstyrke på 1 900 mann. Motstanden fra garnisonene på Lerøy fort, Kvarven fort og Hellen fort mislyktes grunnet utdatert og defekt krigsmateriell. I Eksplosjonen på Vågen i 1944 eksploderte det tyske ammunisjonsskipet ‘’Voorbode’’ ved Festningskaien i Bergen med 120 tonn ammunisjon om bord. Eksplosjonen var så kraftig at 131 hus forsvant, 117 hus måtte kondemneres, 45 hus ble sterkt skadet og 3 500 bygninger lettere skadet. I tillegg ble 98 mennesker drept og 4 800 såret. Samme år ble byen rammet av Bombingen av Laksevåg, et britisk bomberaid mot den tyske ubåtbunkeren på Laksevåg. 152 fly deltok i raidet som slapp 1 432 bomber over området, de fleste rammet sivile mål. 191 sivile ble drept, inklusive 61 skolebarn på Holen skole som ble truffet. Kultur. Bergen år 1800, fra "Boydell's picturesque scenery of Norway" Byvåpen. Bergens byvåpen er basert på byens gamle segl, regnet som Norges eldste og nevnt første gang i 1293. Byseglet hadde to sider, den ene med et vikingskip omkranset av innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» («Bergens bysamfunns segl»), den andre med en borg stående på syv fjell, omkranset av innskriften «DANT BERGIS DIGNUM MONS VRBS NAVIS MARE SIGNUM» («Fjellet, borgen, skipet, sjøen gir Bergen verdig merke»). Fra midten av 1300-tallet ble et segl som kun viste borgen på de syv fjellene tatt i bruk. Det nåværende byvåpenet kombinerer de to sidene fra det eldste seglet, og er sirkelrundt med rød bunn og gullramme. I rammen står innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» fra det gamle seglet, og inne i sirkelskiven står det en tretårnet borg i sølv på syv fjell i gull. Bergens "byflagg" består av det sirkelrunde byvåpenet på hvit flaggduk, med røde kanter langs flaggets tre frie sider. Byflagget vaier vanligvis over fisketorget og rådhuset. Tusenårssted. Fana kirke og kulturlandskapet rundt ble i forbindelse med millennieskiftet valgt til Bergen kommunes tusenårssted. Kommunen har restaurert kirkebygningen både innvendig og utvendig, og har i samarbeid med 200 frivillige entusiaster i Kulturparkens Venner bygget et amfiteater og anlagt en kulturpark på stedet. Kirken er antatt bygget ca. år 1153, og er nevnt første gang i et vernebrev fra pave Gregor IX i 1228 som "Det hellige korsets kirke". Kirken er en av de største steinkirkene i Hordaland og er antatt bygget som fylkeskirke, beliggende ved grensen mellom gamle Nordhordland og Sunnhordland. I kirken skal det ha vært et hellig sølvkors med helbredende virkning, som var et viktig pilegrimsmål i middelalderen. Korset ble fjernet etter reformasjonen, og skipet som førte det bort sank på ferden. Kirken er prostikirke i Fana prosti. Kulturbegivenheter. Bergen var europeisk kulturhovedstad i 2000, vertsby for den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i 1986, og vertsby for The Tall Ships' Races i 1993, 2001 og 2008. Bergen deltar også årlig på Hansadagene, et arrangement for byer med historisk tilknytning til Hansaforbundet som går på rundgang mellom medlemsbyene. Bergen var arrangør for Hansadagene i 1996, og neste gang blir i 2016. Gjennom hele året arrangeres det konserter av "Bergenlive", revyer og standupshow av "Standup Bergen", kulturbegivenheter i alle sjangre av kunstnermiljøene i kulturhuset "USF Verftet" og de øvrige faste kulturinstitusjonene i byen, og av tallrike ideelle organisasjoner og stiftelser såvel som kommersielle aktører og etablissemanger. Eurovision Song Contest 1986. Bergen var vertsby for Eurovision Song Contest 1986, og NRK valgte Grieghallen som sted for arrangementet. Sandra Kim vant med sangen "J'aime la vie" da hun bare var 13 år gammel. Det mest kjente med arrangementet var at Sandra med en rekke pressefolk tok turen med Fløibanen, men kom ikke lenger enn til det nest siste stoppet før Fløien stasjon grunnet et sikkerhetsproblem. Vognen seg et par meter bakover før passasjerene måtte klatre ut av vognen, blant dem var Sandra Kim som sang seg til topps i arrangementet senere på dagen i Grieghallen. Det skjedde ingenting alvorlig med uhellet, og det kom i alle landets aviser dagen etterpå, og det kom ekstrainnslag i programmet. Musikkliv. "Musikselskabet Harmonien" ble etablert i Bergen i 1765 med kor og symfoniorkester av rektor Jens Boalth og forfatter Claus Fasting som Norges første og ett av verdens eldste musikkselskaper. Navnet ble i 1987 endret til Bergen filharmoniske orkester og Bergen filharmoniske kor, og har i dag status som det ene av Norges to nasjonale orkestre. Ole Bull, Edvard Grieg og Johan Halvorsen er blant de mange storheter som har vært engasjert i virksomheten i årenes løp. Da staten i 1996 overtok finanisieringsansvaret, ble Musikselskabet Harmonien slått sammen med "Harmoniens Venner" som en støtteforening til "Stiftelsen Harmonien" som samtidig ble opprettet for å drifte virksomheten videre. Både koret og orkesteret har siden 1978 hatt Grieghallen som fast base, men er samtidig aktiv med både plateinnspillinger og turnéer både i Norge og utenlands i flere verdensdeler. "Bergen Musikakademi" ble grunnlagt av fiolinisten Torgrim Castberg med støtte fra Edvard Grieg i 1905 som et akademi for utdanning innen klassisk musikk. Navnet ble senere endret til "Bergen Musikkonservatorium", og har fra 1995 vært en del av Universitetet i Bergen under navnet Griegakademiet. Akademiet vektlegger både musikkfaglig forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid, og særlig samspillet mellom disse. Studietilbudene omfatter i dag utøvelse og komposisjon av klassisk musikk og jazz på høyt nivå, musikkpedagogikk, musikkterapi, etnomusikologi og musikkvitenskap. Bergen Domkantori ble i 1971 grunnlagt av Magnar Mangersnes som siden har vært dirigent og kunstnerisk leder. Dette er i dag et av landets ledende kor og har høstet stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Koret fremfører både kirkemusikalske verker og profan kormusikk som eksempelvis norske folketoner. Koret fokuserer spesielt på kirkemusikalske verker som sjeldent fremføres, og har derfor stått for en rekke nasjonale urfremføringer. Koret har turnert i en rekke land, utgitt over 20 plater, medvirket i tallrike TV- og radio-opptak og vunnet mange gjeve priser i inn- og utland. "Opera Bergen" ble i 1981 etablert som en selvstendig ideell organisasjon for produksjon av opera i Bergen, med formål å få etablert en permanent base for kunstarten i byen. Fruktene av denne virksomheten har vært lokale produksjoner av over 80 operaer gjennom årene. "Bergen Operakor" ble stiftet i 1976, og har hatt et omfattende kirkemusikalsk og symfonisk repertoar i samarbeid med "Harmonien", Festspillene i Bergen og i egen regi, og har også vært en flittig samarbeidspartner med både Opera Bergen og senere "Vest Norges Opera" som ble etablert i Bergen av fylke, kommune og lokalt næringsliv i 1996. Den Nye Opera ble opprettet i Bergen i 2005 som regional opera for Vestlandet. Formålet er å produsere musikkteater på høyt kunstnerisk nivå som favner om hele det epokemessige spekteret innen opera, og samtidig å gi et musikkpedagogisk tilbud tilrettelagt for barn og ungdom. Forløperen "Opera Vest", som ble etablert i 1993 og var landets eneste opera som spesialiserte seg på utvikling og produksjon av nyskrevne operaverker, ble fusjonert inn i Den nye Opera i 2007. Den Nye Operas kor heter "KorVest" og ble etablert i 2003. Den Nye Opera samarbeider nå med Opera Bergen om lokale produksjoner. I nyere tid har Bergen gjort seg internasjonalt markert som hovedsete for flere av verdens beste black metalband, slik som Immortal og Enslaved med billboardplasseringer, men også andre storheter som Burzum, Gorgoroth, Taake, Helheim, Hades Almighty, Obtained Enslavement. Bergen har også metalfestivalen Hole in the Sky som årlig tiltrekker store mengder publikum og artister fra hele verden, samt en hel rekke mindre festivaler som eksempelvis Piggtråd og Psycho Holiday. Festspill. Festspillene i Bergen er årets viktigste kulturbegivenhet i Bergen, og finner sted i slutten av mai og begynnelsen av juni med rundt 160 arrangementer over to uker. Festspillene er en av Europas ledende kulturfestivaler og Nordens største musikk-og teaterfestival, og står under Hans Majestet Kongens høye beskyttelse. Festspillene formidler den tusenårige kulturarven innenfor musikk, dans, teater, litteratur, billedkunst og opera med hovedvekt på Nordens og Baltikums kulturliv, men har også en rekke egenproduksjoner, urfremføringer og bestillingsverk, og egne festspillkunstnere, festspillkomponister, festspilldiktere og festspillmusikere som vies spesiell oppmerksomhet i de enkelte år. Festspillene ble arrangert første gang i 1953, og har som formål å formidle kunst og kultur av høyeste kvalitet til flest mulig. De er organisert som "Stiftelsen Festspillene i Bergen" med en egen "Festspilldirektør", og er medlem av "Den Europeiske Festivalunion". Festspillene holdes på en rekke arenaer i Bergensområdet, blant disse Grieghallen, Håkonshallen, Den Nationale Scene, Logen Teater, Bergen Kunsthall, Mariakirken, Bergen Domkirke, Korskirken, Johanneskirken, i Troldsalen og komponisthjemmene Troldhaugen, Siljustøl, Lysøen og Valestrandfossen, samt ute i det fri på Torgallmenningen og i Nygårdsparken. Festspillene i Bergen mottar støtte både fra offentlige myndigheter og private sponsorer. Buekorps. Bergen er i dag den eneste byen i Norge som fortsatt har Buekorps. De eldste nåværende buekorpsene ble dannet på midten av 1800-tallet som en imitasjonslek for guttebarn etter mønster av de voksne mennenes Borgervæpning som i Bergen har røtter tilbake til 1400-tallet. Buekorpsene har tradisjonelt vært forbeholdt gutter, men det finnes i dag ett blandingskorps med gutter og jenter og et rent jentekorps. Buekorpsene styres av barna selv, de eldste tar hånd om de yngste, men "buekorpsguttene" får hjelp av de voksne "gamlekarene" ved behov. Buekorpsene marsjerer mest på lørdager og søndager om våren, og da høres trommene fra de lokale buekorpsene i de forskjellige strøkenes gater. Korpsene er uniformerte og har fanebærere, offiserer, armbrøst- eller riflebærere og trommeslagere, og bedriver marsjering, eksersis og tromming i militære formasjoner. De ulike korpsene har egne faner, uniformer, sanger, hedersbevis og samlingslokaler. Buekorpsene er sine strøks stolthet og har tradisjonelt rekruttert mest i sine nærområder, men har i dag også medlemmer fra bydeler uten egne korps. Gjennom årene har det totalt vært ca. 200 forskjellige buekorps i Bergen, av disse gjenstår det 12 guttekorps, et jentekorps og et blandingskorps per 2009. Buekorpsene har også fellesarrangementer som "Buekorpsenes Dag" og konkurranser. Barn som er for ung til å bli med i buekorpsene får "dilte etter" bakerst og imitere de eldre, og kalles offisielt for "rævediltere". I 1977 ble det etablert et eget buekorpsmuseum i byen. Bibliotek. Bergen Offentlige Bibliotek er Norges nest største folkebibliotek, som består av hovedbiblioteket i Bergen sentrum og seks filialer rundt omkring i bydelene, samt bibliotektjenester i Bergen fengsel og Bjørgvin fengsel, og en bokbuss som kjører rundt i hele Stor-Bergen. Biblioteket har en egen barne og ungdomsavdeling, musikkavdeling, Griegsamling og verdifulle eldre samlinger og spesialsamlinger, samt nettbibliotek. De større utdanningsinstitusjonene i byen har egne biblioteker, deriblant Universitetsbiblioteket i Bergen, og Haukeland Universitetssykehus har eget fagbibliotek og pasientbibliotek. Statsarkivet i Bergen forvalter arkivmateriale fra den lokale og regionale statsadministrasjonen i Hordaland og Sogn og Fjordane, og fører tilsyn med arkivforholdene i hele den offentlige forvaltningen innenfor sitt distrikt. Statsarkivet arbeider også for bevaring av verneverdige private arkiver. Statsarkivet er derfor både et forvaltningsorgan og en vitenskapelig basert kulturverninstitusjon. De eldste arkivene går tilbake til 1500- og 1600-tallet, men hovedmengden av materialet er av nyere opprinnelse. Blant de mest brukte arkivsakene er kirkebøker, folketellinger, tingbøker, panteregistre og pantebøker. Disse kildene inneholder verdifulle person- og eiendomsopplysninger, både til forskningsbruk og til rettslig dokumentasjon. Medier. NRK Hordaland er NRKs største distriktskontor med 135 ansatte innen tv, radio og internett. NRK Hordaland produserer daglige lokale radio- og tv-sendingen for Hordaland fylke. Vestlandsrevyen blir også vist for Sogn og Fjordane fylke. Hovedkontoret ligger på Minde i Bergen. I tillegg er det lokalkontor på Stord og i Odda. TV 2 er Norges største kommersielle tv-kanal, og startet sine sendinger i 1992. Kanalen eies av TV 2 Gruppen som også eier en rekke andre medier. Både kanalen og mediehuset har hovedkontor på Nøstet i Bergen, med nyhetsredaksjon, sportsredaksjon, utenriksredaksjon og administrasjon. Bergens Tidende (BT) er en av Norges eldste aviser, grunnlagt av "Johan Wilhelm Eide" og utgitt første gang 2. januar 1868. Avisen er Norges største regionavis, med et opplag på 83.086 i 2009. Utgiverselskapet er "Bergens Tidende AS", som også driver nettstedet "bt.no". Avisens redaksjon ligger i Krinkelkroken i Bergen sentrum, og avisens trykkeri ligger i Drotningsvik i Bergen, som også trykker deler av de riksdekkende avisenes opplag. Distribusjonsavdelingen deler i tillegg til egen avis også ut riksdekkende aviser, lokalaviser og konkurrenten Bergensavisens aviser. Mediehuset Bergens Tidende eier også trykkeriet "Mediatrykk AS" på Kokstad i Bergen. Selskapet har også eierinteresser i en rekke lokalaviser innenfor sitt dekningsområde, som primært er fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane. Bergens Tidende støttet partiet Venstre frem til partisplittelsen i 1972, og har siden omtalt seg som en uavhengig liberal avis. Bergensavisen (BA) kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet Bergens Arbeiderblad. Bergensavisens opplag var 25.178 i 2009. Avisen driver også nettstedet "ba.no". Frem til 1981 var avisen en ettermiddagsavis med hele Vestlandet som dekningsområde, men ble fra da av en morgenavis med fokus på Bergensområdet. Avisen var et rent partiorgan for Arbeiderpartiet til 1984 og finansiert av LO, men brøt da med partijournalistikken og ble en såkalt uavhengig avis med sosialdemokratisk grunnsyn. Navnebyttet skjedde i 1991. Avisens redaksjon ligger i Christian Michelsens gate i Bergen sentrum, og trykkeriet ligger på Minde i Årstad bydel. Dagen er en kristen riksdekkende avis fra Bergen som ble grunnlagt i 1919, med sterk tilknytning til bedehusmiljøene og organisasjoner som Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet. Avisen hadde et opplag på 10.246 i 2009. Dagen kjøpte seg i 2007 opp i den tidligere Oslobaserte avisen Magazinet med et opplag på rundt 4 000 som ble etablert av Livets ord i 2002. Navnet ble da endret til DagenMagazinet. Redaksjonen ligger i Fjøsangerveien ved Danmarksplass i Bergen, med avdelingskontorer i Oslo, Rogaland og Ålesund. Norge IDAG er en kristen riksdekkende avis fra Bergen som ble grunnlagt i 1999 av Finn Jarle Sæle. Sæle var tidligere redaktør for konkurrenten Dagen. Avisen hadde et opplag på 10493 i 2009. Redaksjonen ligger i Fjøsangerveien ved gamle Forum kino. Fiskaren er en riksdekkende avis fra Bergen for kystnæringene i Norge, som ble etablert i 1923. Den ble i 2008 slått sammen med Fiskeribladet i Harstad, og navnet ble endret til FiskeribladetFiskaren. Hovedkontoret og hovedredaksjonen holder til på Bontelabo i Bergen, med avdelingskontorer i Harstad og Tromsø. Opplaget var i 2009 10.376 eksemplarer. I Bergen utgis også studentavisen Studvest og gratisavisen Bergen Byavis, samt lokalavisene Bygdanytt (Arna), Fanaposten (Fana og Ytrebygda), Sydvesten (Fyllingsdalen og Laksevåg), Årstadposten (Årstad) og Åsane Tidende (Åsane). Tre tradisjonsrike aviser fra Bergen som nå er nedlagt var den riksdekkende nynorskavisen Gula Tidend (1904–1996), og de konservative dagsavisene Bergens Aftenblad (1880–1945) og Morgenavisen (1902–1984). Bergens første avis var De bergenske Adressecontoirs-Efterretninger, grunnlagt i 1765 som Norges nest eldste avis, som gikk opp i Bergens Aftenblad i 1889, som i sin tur gikk opp i Morgenavisen i 1945, som så ble nedlagt i 1984. Avisen Arbeidet ble grunnlagt av fagbevegelsen i byen i 1893. Den ble partiorgan for Arbeiderpartiet fra 1905 til partisplittelsen i 1923, og deretter partiorgan for Norges Kommunistiske Parti frem til nedleggelsen i 1949. Museer. De Kulturhistoriske samlinger Bergen Museum ble grunnlagt i 1825 med stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie og biskop Jacob Neumann som to av grunnleggerne. Det er i dag landsdelsmuseum på Vestlandet og bedriver omfattende flerfaglig forskning og formidling som en integrert del av byens universitet. Museet består av "De kulturhistoriske samlinger" med utstillinger innen arkeologi, etnografi, kulturhistorie og kunsthistorie, "De naturhistoriske samlinger" med utstillinger innen botanikk, geologi og zoologi og en museumsavdeling om selve museets historie, samt Muséhagen (botanisk hage) utenfor bygningen, og Det norske arboretet og botanisk hage på Milde i Ytrebygda bydel, med furuskog, løvskog og botanisk hage med over 5 000 planteslag, blant disse landets største rosesamling med 500 sorter, og Nordens største rhododendronsamling med 600 kultivarer og 300 arter. Bergens Sjøfartsmuseum ligger like ved de kulturhistoriske samlinger, og har utstillinger som dekker hele sjøfartshistorien fra de eldste tider til i dag, med en rekke unike gjenstander og en omfattende samling modeller av kjente fartøyer. Bergen Kunstforening er Norges eldste kunstforening, stiftet i 1838 av maleren J.C. Dahl. Foreningen eier kunstgalleriet Bergen Kunsthall, som er et av Norges største visningssteder for samtidskunst, og en markant aktør i formidling og produksjon av nasjonal og internasjonal samtidskunst. Kunstmuseene i Bergen er en sammenslutning av Bergen kunstmuseum, som er et av Nordens største kunstmuseer, med kunst fra 1400-tallet til vår tid, Vestlandske kunstindustrimuseum, som viser kunsthåndtverk gjennom 500 år samt en unik samling med kinesisk kunst, og tre museer tilknyttet komponisthjemmene Edvard Grieg Museum Troldhaugen, Siljustøl Museum (Harald Sæverud) og Museet Lysøen (Ole Bull). Det holdes også konserter i de tre sistnevnte museene. Bymuseet i Bergen er en sammenslutning av en rekke kulturminner og kulturhistoriske museer i Bergen, som omfatter Alvøen hovedbygning, Bergen Skolemuseum, Bryggens museum, Damsgård hovedgård, Gamle Bergen museum, Hordamuseet, Håkonshallen, Lepramuseet og Rosenkrantztårnet. Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene omfatter schøtstuene og en av de best bevarte handelsgårdene på Bryggen fra hanseatertiden, og viser forsamlingsrommene for handelsgårdenes beboerne og en autentisk handelsstue med blant annet kjøpmannens kontor, soveplasser for drengene og gjestestue, og en rekke originale gjenstander som er samlet inn fra de forskjellige hanseatiske handelsgårdene på Bryggen, klassifisert som en unik del av verdens kulturarv av UNESCO. Akvariet i Bergen, som ble finansiert ved en innsamlingsaksjon blant byens borgere, åpnet i 1960 og var da Nord-Europas største og mest moderne akvarium. Akvariet viser et representativt utvalg av norsk marin fauna, samt seler, pingviner, karpefisk, krokodiller, slanger, skilpadder og andre eksotiske dyr. Det etableres nå også et nytt haibasseng i Akvariet. Norges Fiskerimuseum på Bontelabo er et spesialmuseum som dekker alle aspekter ved utnyttelsen av fiskeriresursene i havet gjennom tidene, blant disse fiskerienes naturgrunnlag og resursforvaltning, utviklingen av fiskeriflåten og båtmotorer, fiskeriredskaper og fangstmetoder av eksempelvis sild, torsk, laks, hval og sel, nye havbruk, produktforedling som tilvirkning og eksport av tørrfisk, klippfisk, fileter og tran, samt fiskerihistoriske filmer, arkiver, fotografier og spesialsamlinger med sjøkartfiskekart, båttegninger, fiskerialmannakker osv. Bergen Tekniske Museum er en del av de tekniske samlinger i Bergen og drives av flere organisasjoner. Utstillingen viser den tekniske utviklingen på Vestlandet og i Bergen, med hovedfokus på landtransport. Museet har en stor samling av gamle fremkomstmidler, så som veteranbiler, trikker, busser, sykler, motorsykler, samt en av de gamle Fløibanevognene, og historisk militærmateriell, brannvernutstyr, et fungerende boktrykkeri og kjøring med gamle sporvogner. Norsk Trikotasjemuseum et et nasjonalt teknisk-industrielt kulturminne og en del av Museumssenteret i Hordaland, lokalisert i gamle Salhus Tricotagefabrik som ble etablert i 1859 som en av landets første tricotagefabrikker og nedlagt i 1989. Da museet ble etablert i 1992 ble det lagt vekt på at hele produksjonslinjen fra råull og bomull til ferdig plagg er intakt, med maskiner, utstyr og bedriftsarkiv som viser hele den historiske utviklingen i norsk tekstilindustri, og at anlegget ligger i et autentisk bevart miljø med intakte arbeiderboliger, skolehus og gamlehjem. Buekorpsmuseet ble etablert i 1977 og viser effekter, buekorpsfaner, trommer, sabler osv. fra samtlige aktive buekorps i Bergen og noen av dem som er nedlagt. Museet har også en komplett offisersuniform fra borgervæpningen, en rikholdig buekorpslitteratur og eksemplarer av alle buekorpsblader som har utkommet. Totalt har det vært over 200 buekorps i byen gjennom årene, og museet er lokalisert i Murhvelvingen fra 1561. Teatre. Det Dramatiske Selskab i Bergen ble stiftet i 1794, og Komediehuset på Engen sto ferdig i 1800, hvor foreningen drev privat teater frem til 1828. Deretter ble bygningen benyttet av omreisende danske teatergrupper. I 1850 grunnla Ole Bull det første norskspråklige teater kalt Det norske Theater i bygningen, og denne virksomheten fortsatte til 1863. Her fikk dramatikere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Magdalene Thoresen, og skuespillere som Johannes Brun, Lucie Wolf, Jacob Prom, Andreas Isachsen, Fredrikke Nielsen, Ole Bucher, Benedikte Hundevandt og Sofie Parelius ansettelse. I 1876 etablerte man så Den Nationale Scene som en fortsettelse av virksomheten, og denne holdt til i Komediehuset til den nye teaterbygningen sto ferdig i 1909, tegnet av Einar Oscar Schou og finansiert av borgergaver og innsamlede midler. Bygningen har siden blitt utvidet flere ganger, og ble i 1993 fredet av riksantikvaren. Samme år fikk teateret status som ett av Norges tre nasjonale teatre. Den Nationale Scene drives i dag av det offentlige. Den gamle teaterbygningen, Komediehuset på Engen, ble jevnet med jorden av bomber under Bombingen av Laksevåg i 1944, og dermed gikk Nord-Europas eldste borgerteaterbygning tapt. I 1983 ble stiftelsen Bergen Internasjonale Teater etablert som en internasjonal teaterfestival, og har siden 1990 vært et helårsdrevet scenehus, og en av Norges største produsenter av internasjonal samtids-scenekunst med fast samarbeid med teaterhus, dansescener og festivaler i flere europeiske land. I 1988 ble Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, flyttet til Bergen, med ansvar for å utvikle, formidle og spre interesse for kunstformen i Norge. Ensemblet har sin base i "Studio Bergen" på Verftet, men opptrer også på turnéer i inn- og utland. Samme år ble Hordaland Teater opprettet som teater for hele fylket, med teatersal på Stend i Fana bydel. Teateret spiller på dialekt eller på nynorsk, og satser spesielt på oppsettinger for barn og unge. Teateret har også samarbeid med Ole Bull Scene i Bergen sentrum, som også benyttes til revyer, konserter, standup-show og barne- og ungdomsteater. Logen Teater i Bergen sentrum ble oppført i 1883 som fest- og konsertsal for "Selskabet Den Gode Hensigt", som fortsatt eier huset. Logen benyttes som konsertsal for alle typer av musikk, til teaterforestillinger, dans, revyer, cabareter, og som festlokale. Ricks teater i Bergen sentrum benyttes også til revyer, teater, konserter og underholdning. Fyllingsdalen Nye Teater i Fyllingsdalen bydel har vært i drift i over 30 år som et selvdrevet familieteater med hovedvekt på barn og ungdom, med teaterskole for både barn og voksne. Studentteateret Immaturus ble grunnlagt i 1990 som byens studentteater og holder til i studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter. Kulturarenaen USF Verftet i Bergen sentrum inneholder arealer for produksjon og formidling av kunst og kultur. Ingen andre steder i landet finner man et så variert og bredt kunstnermiljø og kunstnerisk opplevelsestilbud under ett tak. Her er fem scener for musikk, teater, dans og film, 80 atelierer for kunstnere, kontorer og andre lokaler for kulturaktører innen privat og offentlig virksomhet, totalt 180 virksomheter fordelt på 12 000 kvadratmetre. "Stiftelsen Kulturhuset USF" står for driften. Kinovirksomheten i Bergen drives i de to kinokompleksene "Konsertpaleet" og "Magnus Barfot" av det kommunale aksjeselskapet Bergen kino. Sport. I Bergen var det 560 idrettsanlegg og 662 idrettslag med til sammen 112 276 medlemmer i 2008. Sportsklubben Brann er det dominerende laget for fotballinteresserte i Bergen, og ble stiftet 26. september 1908 som "Ski- og Fodboldklubben Brann" av Christen K. Gran og Birger Gjestland. Brann Stadion er lagets hjemmearena, og publikumsrekorden på 24 800 mennesker ble oppnådd både i 1947 og i 1961. Brann spiller i Tippeligaen, med røde trøyer og hvite shorts som hjemmedrakter, og svarte trøyer og svarte shorts som bortedrakter. Branns supporterklubb heter Brann Bataljonen. Alle Brannkampene åpnes tradisjonsrikt ved at supporterne synger Bergens bysang «Udsigter fra Ulriken». Under kampene synger supporterne sanger som «Vi e' Brann – Bergens stolthet», «Vi e' berømte Brann fra Bergen», og «Byen e' Bergen og laget e' Brann». Løv-Ham Fotball spiller i Adeccoligaen. Fyllingen Fotball har tidligere spilt i Tippeligaen og spiller nå i 2. divisjon sammen med Fana Fotball og Åsane Fotball. Arna-Bjørnar Fotball og Sandviken Fotball spiller begge i Toppserien for kvinner og i 3. divisjon for herrer. Baune Fotball, FK Bergen Nord, Bjarg Fotball, Brann 2, Djerv Fotball, Hovding Fotball, Lyngbø Fotball, Løv-Ham 2, Smørås Fotball, Tertnes Fotball og Vadmyra Fotball spiller også i herrenes 3. divisjon. Fyllingen Håndball spiller i eliteserien for herrer og ble seriemestre i 2009. Innenfor kvinnehåndball spiller Tertnes IL i eliteserien, mens Bjørnar Håndball rykket ned i 1. divisjon i 2007. Ulriken Eagles hevder seg på toppnivået i den norske basketligaen BLNO som sluttspillmestere i 2007 og 2009. Vestkantsvømmerne med Aleksander Dale Oen og Bergens SC med Gard Kvale hevder seg på norsk og internasjonalt toppnivå i svømming. Bergen Ishockeyklubb spiller i 1. divisjon etter at elitesatsningen "Bergen Flyers" gikk konkurs i 2005. Norna-Salhus er et av landets beste friidrettslag. Nyborg Volleyballklubb spiller i eliteserien for herrer og ble seriemestre i 2009. Gatekunst. »Che» av Dolk er malt blant annet på et lite bygg ved Strandkaiekn i Bergen. Bergen regnes som gatekunstens hovedstad i Norge, den internasjonalt kjente kunstneren Banksy besøkte Bergen i år 2000, fikk flere kontakter og inspirerte folkene der enormt, siden har byen oppfostret Norges mest kjente katekunstner; Dolk. Verkene hans kan fortsatt sees flere steder i byen, og i 2009 valgte daværende byråd for kultur, idrett og næring, Henning Warloe, å verne verket «Spray» av Dolk med beskyttende plexiglass. Bergen kommune lanserte i 2011 en handlingsplan for gatekunst i kulturbyen Bergen i perioden 2011-2015 for å sikre at "Bergen skal være et toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og i nordisk sammenheng. Idag er det flere up-and-coming kunstnere som bruker Bergen som base, feks: JOHN_XC, Aram, Argus, Snurre og La Staa. Monumenter. Se egen liste over monumenter i Bergen sentrum. Gater og plasser. Se egen liste over Bergens gater. Kjente bergensere. Se egen liste over kjente bergensere, som er født eller oppvokst i Bergen. Bærum. Bærum () er en kommune i vestdelen av Akershus fylke, og er Norges femte største kommune etter innbyggertall. Bærum grenser i sørvest til Asker og Lier, i nordvest til Hole og Ringerike, i nordøst til Oslo og i sørøst til Nesodden (sjøgrense). Administrasjonssenteret er Sandvika, som i dag har status som by. Bærum ligger i Oslo bispedømme, og de østlige og tettest befolkede delene av kommunen er en del av metropolområdet Oslo. Bærum har landets høyeste gjennomsnittlige inntekts- og utdannelsesnivå. Ifølge skattelistene har Bærum landets høyeste prosentvise andel av millionærer med 20,03% av innbyggerne. Etymologi. "Bærum" kommer mulig av "Björgrheim" eller "landet mellom bergene". Det kan også komme av det norrøne "Bergeimr" som er satt sammen av ordene "berg" og "heim". Geologi. I Bærum finnes også en steintype som er karakteristisk for Osloområdet – rombeporfyr (en lavastein som ble skapt da Oslofeltet var vulkansk aktivt i permtiden og en supervulkan hadde sitt utbrudd). Vann og vassdrag. Sandvikselva er en elv som dannes der Lomma og Isielva møtes. Disse tre elvene utgjør Sandviksvassdraget. Sandvikselva munner ut i Oslofjorden ved Kadettangen. Innsjøer. Bærum Vann AS og Asker og Bærum Vannverk IKS har en årlig vannproduksjon på om lag 20 millioner kubikkmeter. Det interkommunale selskapet Asker og Bærum Vannverk IKS henter vann fra Holsfjorden, mens Bærum Vann AS eies av Bærum kommune og henter vann fra Trehørningen og Heggelivassdraget. Bærum kommune eier også et lite vannverk på Sollihøgda som forsyner rundt 500 mennesker. Avløpsnettet i Bærum er koblet til VEAS der kommunen eier 50%, mens den andre halvparten eies av kommunene Asker og Oslo. Røyken er tilkoblet anlegget. Fjell. Bærums høyeste punkt er Vidvangshøgda (549 moh.) nordøst i Krokskogen, men den beste utsikten får man fra toppen av søndre Kolsås (349 moh.), hvor det er adkomst via turtråkk og stier. Herfra kan man se ut over nesten hele kommunen, inn til Oslo, over til Nesodden og det aller mest av indre Oslofjord. Klima. Det ble utført meteorologiske målinger i regi av met.no i Bærum i perioden 1940 − 2003. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 35,2 grader 27. juni 1988 og −29,7 grader 9. februar 1966, begge rekorder satt på Fornebu målestasjon. Førstnevnte er også varmerekorden for Akershus fylke. Flora og fauna. Gulveis er Bærums kommuneblomst, vedtatt av LA21- forumet i Bærum i 2003. Demografi. Bærum er Akershus' største kommune målt i antall innbyggere, men kun den niende største målt i areal. Som i Oslo er store deler av kommunen fortsatt avsatt som utmark hvor det ikke er tettbebyggelse, og bare en fjerdedel av kommunen er klassifisert som tettsted. Befolkningen er ganske jevnt spredt utover tettstedene, men de store arbeidsplassene er langs fjorden fra Slependen-Sandvika i vest til Lysaker i øst. I tillegg har det vært utbygninger oppover i Lommedalen nordøst i kommunen. På 1970- og 1980-tallet flyttet mange barnefamilier til Lommedalen. Historie. 1950-tallet var husmorens tiår også i Bærum (50-tallet kom vaskemaskiner og andre hjelpemidler). Flere barn ble født nå som krigen var over og «baby boom», som den store økningen av barn ble kalt, var et faktum. Befolkningen i Bærum økte med nesten på mindre enn en generasjon. I 1950-60 kom den store flyttesjauen, og Bærum var en av de største mottakerne. På grunn av den store tilflytningen skjedde det store endringer i Bærum når det kom til utbygging og fokuset på å skape forskjellige sentra i Bærum ble viktig. Bærum ble fortsatt sett på som en bygd, men det ville man gjøre noe med. Det ble satt i gang mange byggeprosjekter som skulle gjøre plass til de nye innbyggerne. Arbeidet med utbyggingen og oppbyggingen var en offentlig og kollektiv sak. Det var kø for å bosette seg i Bærum. Befolkningen ønsket seg nærmere Oslo, men unna bykjernene. Dermed ble Bærum en forstad som var svært attraktiv. I perioden før 1950 hadde Bærum stått på for å få boliger til alle, og størrelse og pris var derfor styrt av kommunen. I tillegg til dette skulle alle få muligheter til å bo der over lengre tid. På 1950-tallet ble dette dog noe annerledes. Det førte til at forholdsvis pengesterke mennesker bosatte seg i Bærum. Etterhvert ble det blokkbygging som møtte motstand, grunnet bestemmelse om at det kun skulle finnes villabebyggelse i Bærum. Mange unge ektepar med små barn flyttet til Bærum på denne tiden. Bygdas sosiale sammensetning og sosiale profil førte til at Høyre på 1950-tallet kom til makten. To Høyre-menn var ordfører i Bærum på denne tiden, nemlig Lehre og Haugerud. Disse ble kritisert på grunn av at de ikke hadde noen samlet plan for områdene i Bærum når det gjaldt utbygging, og måtte derfor sette seg ned å utvikle en slik plan. De regulerte tilslutt hvilke områder som det skulle bygges i, og ikke. Noen skulle bevares som mark, mens andre steder skulle de starte byggingen. Det ble som følge av at flere flyttet til Bærum nødvendig med flere sentra, ettersom Bærum var et bondeland på denne tiden. I 1957 la reguleringssjefen derfor frem et forslag om å bygge ut Sandvika til et stort sentrum for handel og industri. Man så også at flere sentra ble opprettet og det var viktig at alle skulle få mulighet til å komme seg til sentraene i nærområdene. Det skulle bygges ut på Dæli, Grini og Fossum, mens store Stabekk og Ballerud skulle bevares som mark. Strøkene sør-vest for Tanum gikk fri. Industri skulle spre seg videre langs Sandvikselva og på Nadderud. Drammensveien, «landets mest trafikkerte landevei», fikk en utviklingsplan som ble satt i gang særlig på 60-tallet. Fiske og jordbruk hold seg oppe til 1960-tallet. Andelen av bæringer sysselsatt i industri og håndverk nådde et høydepunkt på denne tiden. På grunn av baby-boomen og det store antallet mennesker som flyttet til Bærum på 1950-tallet ble skoler og idretts- og fritidsordninger for barn organisert og bygget. Denne ordningen ble kalt byskoleordningen og ble innført i 1950. Det var ikke faste grenser mellom skolekretsene, da dette ville skape problemer på grunn av stadig nybygging. Gutter og jenter gikk sammen på skolen. Det var en kino på Stabekk som var godt besøkt, og ungdom hadde også andre tilbud som f.eks. Speideren og kirkerelaterte aktiviteter. Administrativ inndeling. Bærum er inndelt i 22 delområder og 413 grunnkretser. Kommunestyre. Ordfører Reinsfelt lover miljøtiltak i Bærum Ordfører og vara. Ved grunnleggelsen av Bærum ble Elias Smith kommunens første ordfører og var så frem til 1845. Bærum har nærmest utelukkende hatt politikere fra partiet Høyre i posisjon som ordfører og varaordfører siden krigen. Willy Greiner satt som ordfører fra 1968 til 1979, da med Victor Hellern, Helge Sigvard Lie og Halvor Stenstadvold som varaordførere. Sistnevnte tok over som ordfører på slutten av 1970-tallet. De ti neste årene var Gunnar Gravdahl ordfører frem til 1991, da med Odd Reinsfelt som vara. Reinsfelt ble deretter ordfører og satt i over 19 år med denne posisjonen inntil Lisbeth Hammer Krog tok over som ordfører etter kommunestyrevalget i 2011. Under Reinsfelt satt Aud Voss Eriksen, Helge Høva, Kari Johanne Langeland og Krog selv som varaordførere etter tur. Alle de nevnte har representert partiet Høyre, og ved sist valg fikk Høyre over halvparten av alle stemmer i Bærum. En partioppslutning kun slått av nabokommunen Asker ved samme valg. Næringsliv. Næringslivet i Bærum gir arbeid til 35 000 mennesker hvorav de fleste jobber på Lysaker og Fornebu. Innen en radius på 800 meter fra Lysaker stasjon ligger det hele 25 000 arbeidsplasser, men dette vil inkludere at noen av disse også ligger på Lilleaker på Oslosiden. De største selskapene er IT-bedrifter som Telenor og Tandberg. Naturressurser. I flere hundre år var kalkbrenning en hovednæring i Bærum, og kommunevåpenet er en stilisert kalkovn. På Slependen og Brønnøya finnes kalkovner som dannet grunnlaget for næringslivet i Bærum da Bærums Værk var i drift. Samferdsel. E 18 og E 16 møtes i Sandvika. I tillegg til motorveiene er Bærumsveien av de lengste og mest trafikkerte veiene i kommunen. Snøbrøyting er satt bort til kontraktører med betaling per brøyterunde, og en snørik vinter belaster veibudsjettet med 19 millioner kroner. Jernbane ved Drammensbanen og Askerbanen, Flytoget, Lilleakerbanen, Røabanen og Kolsåsbanen er viktigste kollektivtilbud i tillegg til buss. Samfunn. Ifølge en kommuneundersøkelse utført av "Dagbladet" er Bærum blant landets beste bykommune å bo i med tanke på styring og tilbud til innbyggere i henhold til en måling og også en av de beste stedene for unge å vokse opp. Renovasjon organiseres fra "Isi avfallspark" som driftes av Bærum kommune. Avfallsparken er organisert i ulike aksjeselskaper for å betjene ulike typer av sortert avfall. Utdanning. Det finnes en rekke skoler i Bærum, både offentlige og private. Det er i alt 43 offentlige grunnskoler (barneskole og/eller ungdomsskole) og noen private, deriblant Bærum Montessoriskole og Steinerskolen. Det finnes åtte offentlige videregående skoler i Bærum; Dønski, Eikeli, Nadderud, Rosenvilde, Rud, Sandvika, Stabekk og Valler. I tillegg finnes Norges Toppidrettsgymnas og Steinerskolen. Folkeuniversitetet har en avdeling i Sandvika. Media. Lokalavisen Budstikka bidrar også aktivt til å støtte opp under kulturlivet. Avisen hadde et opplagstall på 30 915 i 2004 og har flere ganger blitt kåret til «Norges beste lokalavis». Kultur. Kulturlivet preges av aktivitet innenfor organisasjoner og frivillige grupper. En del av disse drives profesjonelt. I Sandvika ligger kulturhuset som kan gjeste 500 mennesker. De to eldste bygningene i Bærum er middelalderkirkene Tanum kirke og Haslum kirke som begge er i bruk. Fra kirkene kan en følge pilegrimsleden. Musikk, dans og drama. Kulturhuset benyttes som oftest til danseforestillinger og konserter. Sandvika teater, tidligere Sandvika kino, brukes i dag til barneteater. Kunst. På Høvikodden like utenfor Sandvika finnes Henie-Onstad kunstsenter med en samling av malerier og annen kunst. Dette er kommunens tusenårssted. Film. Sandvika har en kino med åtte saler. Idrett. Lagidretten i Bærum fikk et realt oppsving mot slutten av 1990-tallet, da fotballaget Stabæk rykket opp til eliteserien. Stabæk vant cupfinalen i 1998 og Tippeligaen i 2008. Av kjente fotballag huser Bærum også en av Norges beste klubber for ungdom, Bærum SK, som spilte i 1. divisjon senest i 2003. Bandy har alltid vært en stor sport i kommunen, og kombinasjonen fotball som sommersport og bandy som vintersport er ganske vanlig blant unge idrettsutøvere. Stabæk har 18 norgesmesterskap i bandy, og kommunen har også Høvik som eliteserielag. I tillegg har kommunen håndballag på høyt nivå både for kvinner (Stabæk Håndball), og menn (i 2011s seriemestre Haslum HK). I Bærum finnes et stort idrettstilbud og kommunen har flere store idrettsanlegg og -haller. Blant de mest kjente er fleridrettsanlegget Hauger idrettspark (bl.a. ishockey, bandy, fotball, baseball og mulighet for golf), Nadderudhallen (svømming, hallidretter og bowling), Gjønneshallen (fotball, håndball, basket og klatring), Nadderud stadion (fotball og friidrett) med tilstøtende kunstgressbane, samt Telenor Arena (fotball og hallidretter). Alpinanlegg finnes i Kirkerudbakken, Krydsbybakken og Kolsåsbakken. Videre tilbyr terrenget i kommunen gode muligheter for langrenn, med flere lysløyper, i både Vestmarka og Bærumsmarka. Kommunen har også fostret mange suksessrike individuelle utøvere – Berit Berthelsen, norgesrekordholder i lengdehopp i førti år, bedrev friidrett for Tyrving fra Sandvika, langrennsløperen Anne Jahren, verdensmester på 10 km fri-teknikk i Obersdorf i 1987(sølv stafett 4x5 km), Calgary 1988 og bronse 20 km, Sarajevo 1984), Harald Stenvaag, evigung skytter fra Vestre Bærum Salongsskytterlag som vant sølv på 50 m liggende i OL i Barcelona 1992, Knut Holmann, padler med til sammen tre OL-gull, to fra Sydney 2000 og ett fra Atlanta 1996, og alpinistene Finn Christian Jagge og Hans Petter Buraas, samt tidligere verdensrekordholder i skihopp(skiflygning) Bjørn Einar Romøren. En av Norges største rene sykkelklubber, BOC (Bærum og Omegn Cycleklubb) holder til i Bærum. Laget har hatt enormt oppsving av landeveissykling de siste årene og juniorlaget i landevei har nå dobbelt så mange ryttere som neste klubb. Bueskyting. Bueskyting er skyting med pil og bue. Bueskyting som idrett. Bueskyting er delt inn i flere "grener", som er de ulike konkurranseformene. Det internasjonale bueskytterforbundet har definert regler for mange grener, blant annet I bueskying som idrett skilles det mellom tre buetyper, og det er buetypen som avgjør hvilken "divisjon" man skyter i I de olympiske leker er bueskyting på programmet, men kun med én konkurranse: utendørs skiveskyting i divisjonen for rekurvbuer. Også i Paralympiske leker er bueskyting en av øvelsene. Bjørg Eva Jensen. Bjørg Eva Jensen (født 15. februar 1960 i Larvik) er en norsk skøyteløper, olympisk mester og medlem av Idrettsforeningen Fram, Larvik. Hun er også flere ganger norsk mester i sykling og er tildelt Egebergs ærespris. Karriere. Hun vant 3000 meter i Vinter-OL i Lake Placid i 1980, og hun ble med det Norges eneste olympiske mester under lekene. For prestasjonen ble hun tidelt Fearnleys olympiske ærespris. Uken etter OL ble hun juniorverdensmester på skøyter i Assen. Tidligere i 1980 vant hun bronse under senior VM som ble hennes beste plasseringer i EM- og VM-sammenheng. Året etter ble hun nummer 4 i både EM og VM. Jensen var gjennom en lang periode på 1980-tallet Norges beste, kvinnelige skøyteløper, og hun har i alt 15 NM-titler. Som veteranløper tilhører hun i dag verdenseliten. Som syklist vant hun NM i temporitt og lagtempo i 1979. Tok sølv i temposykling i 2009 og 2011. Hun har også en rekke NM-gull i sykling fra før, blant annet i banesykling, gateritt og lagtempo. Jensen ble tildelt Morgenbladets Gullmedalje og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 1980, og i 1981 mottok hun Egebergs ærespris. I august 2007 vant hun NM-gull både på 500 meter og 3000 meter i banesykling, 28 år etter sitt første NM-gull i 1979. I 2008 vant hun gull i lagtempo med Kirsti Ruud og Anny Hauglid. Jensen var norsk flaggbærer i vinter-OL 1984 i Sarajevo. Hun er utdannet cand.mag med idrettsutdannelse og spesialpedagogikk. Liste over norske byer. Oslo er siden 1830-tallet den største byen i Norge, grunnlagt som by av kong Harald Hardråde i 1048, men arkeologiske utgravninger har påvist at det forekom bosetting på stedet fra omkring år 1000, slik man også har påvist tidligere bebyggelse som forløper til andre byer før grunnleggelsene som by, eksempelvis i Bergen og Trondheim. Frem til 1830-tallet var Bergen den største byen i Norge, grunnlagt med navnet Bjørgvin av kong Olav Kyrre i 1070 og hovedstad for Norgesveldet frem til 1314, da Håkon V Magnusson, gjorde Oslo til rikets hovedstad etter Bergen. For å kalle seg by må en kommune enten ha bystatus fra før eller ha minst 5 000 innbyggere og et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse Det er opp til kommunestyret å vedta om kommunen skal ha bystatus (egentlig "bynavn"), som i dag ikke medfører noen som helst forskjell fra andre kommuner uten bynavn. Sorterbar tabelloversikt. Tabellen kan sorteres ved å klikke på pilene øverst i hver kolonne. Det er 96 offisielle byer i Norge og én bergstad (Røros) pr. november 2007. (*) Tettsteder som definert av SSB (**) De delområdene og grunnkretsene som nevnes her kan i tillegg omfatte noe spredt bebyggelse. Byer som er kommet til etter 1996. Av de nye byene fra etter 1996 har Brevik, Brønnøysund, Drøbak, Kopervik, Kragerø, Langesund, Levanger, Lillesand, Mo i Rana, Mosjøen, Skudeneshavn, Stathelle, Svelvik, Svolvær og Tvedestrand tidligere hatt bystatus og senere mistet den. Svolvær fikk tilbake sin bystatus etter de gamle reglene, og ble offisielt by igjen 17. mai 1996. De øvrige er helt ferske som byer, og en del av dem har udefinerte bygrenser innenfor kommunene de er en del av. Bystatus. Før 1952 hadde byene i Norge status som ladested, kjøpstad eller bergstad, en status som ga spesifiserte rettigheter og privilegier. Ladestedene var byer med underordnet status, de var underlagt kjøpsteder som hadde større fullmakter og fler rettigheter. De fleste byer i Norge begynte som ladesteder og fikk senere utvidet status og rettigheter gjennom oppgradering til kjøpstad. I 1952 ble alle ladesteder og kjøpsteder likestilt og innvilget offisiell bystatus. En del av de mindre byene (hovedsakelig ladesteder) mistet kort tid etter sin bystatus ved kommunesammenslåinger. Noen av disse har etter 1996 benyttet anledningen til å ta tilbake sitt tapte bystatus, sammen med en rekke andre tettsteder som tidligere aldri har hatt status hverken som ladested, kjøpstad eller bergstad. I dag er det 96 byer med offisielt bekreftet bystatus, eller rett til å kalle seg by, i Norge, men statusen gir ikke lenger noen spesielle juridiske eller administrative konsekvenser som skiller dem fra andre kommuner uten slik status. I Norge er det to byer som kvalifiserer til den tidligere statusen som bergstad, nemlig Kongsberg og Røros. Kongsberg har offisiell status som by, og dermed er det kun Røros som formelt gjenstår som den eneste bergstaden i Norge. Blant de 50 nye byene er det 15 som tidligere har hatt bystatus. To av de nye byene utgjør uspesifiserte deler av tettstedet Oslo (Sandvika og Lillestrøm). Seks av de nye byene ligger i kommuner med mer enn en by. Det gjelder Brevik, som er både en egen by og en bydel i byen og kommunen Porsgrunn. Det gjelder Stathelle og Langesund som begge ligger i Bamble kommune og utgjør uspesifiserte deler av tettstedet Porsgrunn/Skien. Og det gjelder Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn som alle ligger i Karmøy kommune, som også omfatter deler av tettstedet Haugesund som har vokst seg utover kommune-og bygrensen. Noen av de nye byene er vedtatt som byer omfattende hele kommunen de inngår i, mens andre er vedtatt som deler av kommunene de inngår i, og atter andre er vedtatt uten slike spesifikasjoner overhodet. Slik manglende avgrensning forekommer også for en del av de eldre byene fra før 1996, spesielt for kommuner som er resultat av sammenslåing mellom tidligere bykommuner og omliggende landkommuner. Men de fleste av de større byene har formelle og offisielle bydelsinndelinger som definerer byområdet, som da oftest omfatter hele kommunearealet. Eksterne lenker. Norske byer Byer Brunei. Brunei (offisielt Brunei Darussalam; malayisk: "Negara Brunei Darussalam") er en selvstendig stat og sultanat på nordkysten av øya Borneo i Sørøst-Asia. Landet grenser til Sørkinahavet i nord og er omsluttet av Sarawak tilhørende Malaysia i sør. Brunei er delt i to deler på hver sin side av Limbang, som tilhører Malaysia, og landet har derfor eksklaven Temburong i øst og det resterende landet i vest. Landet ble selvstendig den 1. januar 1984, etter å ha vært et protektorat under Storbritannia siden 1888. Historie. Sultanatet Brunei var svært mektig fra det 14. til og med det 16. århundre. Dets utstrekning omfattet da de sydlige Filippinene, Sarawak og Sabah. Europeisk påvirkning medbrakte likevel gradvis en slutt på denne makten. Senere var det en kort krig med Spania der Brunei vant, takket være hjelp utenfra. I løpet av det 19. århundre mistet Brunei mye av området sitt til Rajaen av Sarawak. På 1960-tallet var det et opprør mot monarkiet, som ble forhindret av Storbritannia. Denne hendingen påvirket Bruneis valg om ikke å bli med i den Malaysiske Føderasjon. Brunei var et britisk protektorat fra 1888 til 1984. Stat og styresett. Brunei er et sultanat og et eneveldig monarki med en sultan som leder. I 1965 ble det etablert et lovgivende råd med 20 medlemmer og en formann som er valgt av sultanen. Landets sultan siden 1967 er Hassanal Bolkiah. Det er ikke noe valgt parlament og politisk opposisjon er forbudt. Landet har ikke inntektsskatt og medisinsk behandling er gratis. Befolkningen i landet er urolige på grunn av den store innvandringen av arbeidere fra andre land. Brunei har diplomatiske forbindelser med Norge via Singapore. Landets viktigste handelspartnere er Japan og Indonesia. Brunei er medlem av blant annet FN, Samveldet av nasjoner, APEC, Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner og Den Islamske konferanse. Pressefrihet. Brunei ble gitt statusen "Not Free" av Freedom House i 2006; den statlige styringen av pressen er kraftig, og kritikk av staten er sjelden. Territoriale tvister. Brunei gjør krav på områder i Sarawak, f.eks. Limbang, og er et av flere land som gjør krav på de omstridte Spratlyøyene. Flere mindre øyer mellom Brunei og Labuan, inkludert Kuramanøya, er omtvistet av Brunei og Malaysia. Eierskapet til Limbang er under forhandlinger mellom Brunei og Malaysia. Rettsvesen. Domstolsvesenet består av magistratretter på laveste nivå, videre domstoler på et mellomnivå, en høyesterett på øverste nivå og en egne islamske domstoler for relgiøse formål, med det religiøse råd som appellinstans. Forsvar. Bruneis forsvar baserer seg på frivillig militærtjeneste. I 2006 hadde hæren en personellstyrke på, marinen og flyvåpenet. I tillegg blir blir forsvaret suppelert med en halvmilitær reservestyrke på og en britisk gurkha-infanteribataljon på. Hæren er utstyrt med lette stridsvogner. Marinen har et mindre antall missil- og patruljebåter. Flyvåpenet har et fåtall fly og helikoptre. Naturforhold. Brunei deles i to deler av Limbang-dalen som tilhører Malaysia. Den vestlige delen er den største, og den østlige er mye mindre. Landskapet er preget av lave åser og sumper, og i øst er det flere høydedrag. Over 80 % av landet er dekket av skog. Den lengste elven er Belait som starter like nord for byen Sukang i innlandet og munner ut ved Kuala Belait ved kysten. Landets kystlinje er omtrent 161 km lang. Det høyeste fjellet er Bukit Pagon med en høyde på 1850 meter over havet. Klima og dyreliv. Klimaet er tropisk og det er varmt og fuktig hele året. Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 27 C° og den årlige nedbørsmengden er omtrent 2500 mm langs kysten og opp mot 3500 mm i innlandet. Enkelte innlandsstrøk har over 7000 mm årlig nedbør. Brunei har et rikt dyreliv og det finnes blant annet tigre, aper og mange fuglearter i landet. Industri og naturressurser. Økonomien er helt avhengig av inntektene fra olje og gass. Det ble oppdaget olje ved byen Seria i 1929, men under Andre verdenskrig ble mange av oljeinstallasjonene ødelagt. Etter krigen ble de bygget opp igjen og da Brunei ble selvstendig i 1984 var landet et av de landene i verden med høyest HDI. Dette skyldes hovedsakelig oljeinntektene. Det meste av oljen eksporteres direkte, men en liten del raffineres ved et oljeraffineri i Seria. Råoljen eksporteres til blant annet USA, Japan, Sør-Korea og Taiwan. Det er organisasjonen Brunei Shell Petroleum som står for olje- og gassutvinningen, og staten eier omtrent halvparten av firmaet. Naturgassen blir produsert i et av verdens største anlegg i Lumut i Malaysia. Det meste av naturgassen selges til Japan. Landbruk. Omtrent 80 % av landets matvarer blir importert, men det finnes små gårder som dyrker ris, frukt og grønnsaker. Landbruk spiller en ganske liten rolle i økonomien, men hogging av skog har laget flere nye næringsveier som for eksempel møbelproduksjon. Rågummi var tidligere en viktig inntektskilde, men nå er gummiutvinning ubetydelig for økonomien. Befolkning og bosetning. Brunei hadde 379 444 innbyggere i 2006. Den årlige befolkningsveksten er omtrent 1,785 %, mens på 1970-tallet var befolkningsveksten på over 4 % i året. En av grunnene til denne enorme veksten skyldes innvandring av arbeidere fra andre land i Asia. Omtrent 3/4 av befolkningen bor langs kysten og 97 % bor i den vestlige halvdelen av landet. Over halvparten av folket bor i byer. Landets største by er hovedstaden Bandar Seri Begawan, men det finnes også andre store byer som Muara, Seria og Kuala Belait. Folket i Brunei er blant de som har lengst forventet levealder i Asia. Nesten 90 % av landets befolkning kan lese og skrive. De sosiale problemene har imidlertid økt i takt med islamiseringen av samfunnet. Språk, folkegrupper og religion. Det offisielle språket i landet er malaysisk. Andre viktige språk er kinesisk og engelsk. I tillegg snakks også austronesiske språk av en liten minoritet. Malayer er den største folkegruppen i landet, og utgjør omtrent 64 % av befolkningen. Den nest største gruppen er kinesere som utgjør rundt 20 % av folket, og resten er en blanding av folk fra andre land, hovedsakelig i Asia. Omtrent 2/3 av befolkningen er muslimer, 14 % er buddhister, omtrent 8 % er kristne og resten er tilhengere av naturreligioner og andre religioner. Bibliotek- og informasjonsvitenskap. Bibliotek- og informasjonsvitenskap handler om kunnskapsorganisering for gjenfinning av relevant informasjon. Brænne Mineralvatn. Brænne Mineralvatn er merkevaren til brusprodusenten Volda Mineralvatn. Brænnes fabrikker var opprinnelig lokalisert på Folkestad i Volda kommune på Sunnmøre. Nå holder de til i Furene industriområde. Fabrikken ble startet i 1915 og er blitt drevet av familien Brænne siden 1927. Fabrikken har sin egen brønn, Aasen-kjelda. Brænne Mineralvatn var en av de siste frittstående brus-fabrikantene i Norge, og har slitt tungt i konkurransen med Romsdalsbaserte Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Brænne gjorde en avtale med Lidl i juli 2004 om å produsere en del av deres brusmerker. Brænne Mineralvatn ble erklært konkurs i 2009, Fabrikken er også kjent for produkter som saft og andre leskedrikker. Berit Aunli. Berit Kristine Aunli (født Kvello, 9. juni 1956 i Selbu) er en tidligere norsk langrennsløper. Hennes første internasjonale mesterskapsmedalje kom i OL i 1980, da Norge tok bronse på stafett. Hun representerte Strindheim IL. Hun er gift med Ove Aunli, som også er tidligere langrennsløper. Berit Aunlis far, Kristen Kvello, var også langrennsløper. Hennes internasjonale gjennombrudd kom under VM 1982 i Oslo med tre gullmedaljer (5 km, 10 km og stafetten) pluss sølvmedalje på 20 km. I OL 1984 i Sarajevo var hun med på stafettlaget som tok gull, og tok i tillegg sølv på 5 km bak Marja-Liisa Kirvesniemi, som vant alle de tre individuelle distansene. Aunli vant Verdenscupen sammenlagt i sesongen 1981/1982. Hun har i alt 15 NM-titler, og representerte Strindheim IL. I 1981 ble hun tildelt Sør-Trøndelag fylkes kulturpris, i 1982 Olavstatuetten og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris, i 1983 Holmenkollmedaljen, og i 1985 ble hun tildelt Morgenbladets Gullmedalje. Hun er datter av Kristen Kvello, og deltok i første sesong av "Mesternes Mester" sammen med sin mann. Brunen. "Du har gjor din jobb og bygd din del av landet" "du er borte – men en liten drøm jeg har" "at en dag en liten fola står ved grinda" "og tar arven opp i dine fotefar" Brunen er senere spilt inn av kjente artister som for eksempel Country Raymond. Brunen er sist utgitt med "Torino" på CD-en "På tide" fra Tylden forlag. Bangladesh. Folkerepublikken Bangladesh (Bangla: Gôno Projātontrī Bānglādesh (গনপ্রজাতন্ত্রী বাংলাদেশ)) er en republikk i det sørlige Asia. Landet dekker den østlige delen av den historiske regionen Bengal. Banglasdesh ligger nord for Bengalbukta, og grenser til India og Myanmar (Burma). Naturgeografi. Mesteparten av Bangladesh ligger i elvedeltaet der elvene Ganges og Brahmaputra renner ut i Bengalbukta og Indiahavet. Dette deltaet er vedens største. Elvedeltaet gjør at jordsmonnet i Bangladesh er svært fruktbar, men fører også til store årlige oversvømmelser. Bangladesh er også et veldig flatt land, det er bare i områdene rundt Chittagong i sørøst og ved Sylhet i nordøst at landskapet er mer variert. Bangladesh' høyeste punkt kalles Keokradong, og ligger i nærheten av Chittagong. Demografi. Utviklingen av folketallet i Bangladesh 1961 - 2003. Klikk på grafen for å se en større versjon Av verdens land med en viss størrelse er Banglasdesh det med høyest befolkningstetthet, med 1002 personer pr. km². Befolkningen er etnisk homogen, bengalere utgjør 98 %. En stor majoritet av disse snakker bengali. Bengali er statens offisielle språk, men engelsk er også utbredt i offentlig sektor og i utdanningssystemet. 83 % av landets innbyggere er muslimer, med en stor minoritet (16 %) hinduer. Befolkningen i Bangladesh vokser raskt. I løpet av de siste 40 årene har innbyggertallet doblet seg to ganger (se figur). En tredel av befolkningen er under 16 år, og medianalderen er 21,87 år. Spedbarnsdødligheten i Bangladesh er på 63 døde pr tusen fødte. Forventet levealder er 62 år for begge kjønn. Analfabetismen i landet er samlet sett på 57 %, for menn er tallet 46 % og for kvinner 68 %. Historie. Frem til like etter andre verdenskrig var Bangladesh en del av den britiske kolonien India. Dagens Bangladesh overlapper med det som den gang var den indiske provinsen Øst-Bengal. Ved Indias deling i 1947 ble India delt i den sekulære staten India og den islamske staten Pakistan. Bengal ble delt i to, den vestre delen ble værende i India mens den østre delen ble med i Pakistan. Denne delen fikk navnet Øst-Pakistan, men lå 1 500 km unna resten av landet (Vest-Pakistan, det nåværende Pakistan). Vest-Pakistan dominerte den nye staten fullstendig, både politisk og kulturelt. Dette opprørte mange i Øst-Pakistan, da denne delen av landet hadde sterkest økonomi, samt et eget språk som ikke er nærmere beslektet med urdu, Pakistans offisielle språk. Etter at politiske partier som gikk inn for uavhengighet for Øst-Pakistan vant valgene i 1971 med en overveldende majoritet, begynte prosessen med å skille seg fra Vest-Pakistan. Dette ble gjort under ledelse av Sheikh Mujibur Rahman. Den Pakistanske hæren var fullstendig dominert av Vest-Pakistan, og gikk inn for å stoppe opprøret. Den 25. mars 1971 begynte blodbadet, i løpet av tre dager ble 50 000 sivile bengalere drept av hæren. Ti millioner mennesker måtte flykte til India, og Rahman ble arrestert. Før han ble arrestert kom han med en formell uavhengighetserklæring den 26. mars. India grep etterhvert inn til fordel for Bangladesh, og invaderte Pakistan den 4. desember. I løpet av to uker var den pakistanske motstanden knust, og Rahman kunne vende tilbake som det uavhengige Bangladesh' første statsminister. Sheikh Mujibur Rahman ble drept i et attentat den 15. august 1975. Den 3. november gjennomførte de militære et kupp, men allerede den 7. november ble lederen, generalmajor Khaled Mosharraf, kastet i et motkupp. General Ziaur Rahman ble nå landets sterke mann. Han ble senere også valgt til president ved valgene i 1978. Rahman ble myrdet i mai 1981, og Bangladesh ble styrt av de militære frem til 1991, da Bangladesh ble demokratisk. Begum Khaleda Zia, enken etter Ziaur Rahman, vant nå valget og ble statsminister. Hun ble gjenvalgt i 1996, men ble senere samme år felt. Fra 2001 kom hun tilbake i posisjon, som leder av en koalisjonsregjering. Politikk og administrasjon. Bangladesh er en demokratisk republikk. Landets president har begrenset makt og har i hovedsak en seremoniell funksjon. Det er statsministeren som er regjeringssjef. Presidenten velges for fem år av gangen. Det er presidentens oppgave å utpeke statsministeren, denne må velges blant parlamentsmedlemmene. Regjeringsmedlemmene velges så av statsministeren, men må godkjennes av presidenten. Parlamentet i Bangladesh kalles "Jatiya Sangsad", og består av 300 representanter. Representantene velges for fem år av gangen. Landets høyeste dømmende makt er høyesterett, der lederen og de andre dommerne utnevnes av presidenten. Det er to dominerende politiske partier i Bangladesh, Bangladesh Jatiyatabadi Dal (Nasjonalistpartiet) og Awamiforbundet. Administrativ inndeling. Disse divisjonene er igjen inndelt i underenheter kalt distrikter. Det er 64 distrikter i Bangladesh. Næringsliv. Bangladesh er et svært fattig og underutviklet land. BNP pr. innbygger er bare 1 400 USD. To tredeler av landets befolkning er sysselsatt innenfor landbrukssektoren, der ris, bomull og jute er de viktigste produktene. Bangladesh er verdens største produsent av jute. Mesteparten av landets industriproduksjon består av tekstiler. Tekstilindustrien i Bangladesh ekspanderte sterkt i løpet av 1980-årene, da det lave lønnsnivået tiltrakk seg utenlandsk kapital. 40 % av kvinnene i Bangladesh jobber innenfor denne sektoren, mange under svært dårlige arbeidsforhold. På 1990-tallet har telekomindustrien skutt fart, etterhvert også IT-tjenester i konkurranse med indisk IT-industri. Landets største selskap og skatteyter, Grameen Phone, er 63% eid av norske Telenor, og 37% eid av Grameen Bank. Grameen Phone står for 1% av all verdiskapning i Bangladesh, 600 mill US$ (4,3 mrd kroner) i 2006. Bjørn Skaare. Bjørn «Botta» Skaare (født 29. oktober 1958 i Oslo, død 21. juni 1989) regnes av mange som Norges beste ishockeyspiller gjennom tidene. Bjørn Skaare vokste opp på Kalbakken i Oslo. Han var et stort talent både i ishockey og fotball men satset tidlig på hockey. Som 17-åring reiste han på egen hånd til Färjestad. Treneren mente han var for ung til å debutere i svensk eliteserie, så Skaare reiste hjem. To år etter reiste han til Canada og spilte to sesonger for Ottawa 67 i juniorligaen Ontario Major League. Sommeren 1978 ble Skaare draftet av Detroit Red Wings i NHL. Her ble han spillende for farmerlaget Kansas City Red Wings men fikk også én kamp for Detroit. Han begynte etter hvert å mistrives i USA. Blant annet opplevde han at spillerne jevnt over var overbetalte, for dårlig trent og for opptatt av å slåss. Hjemme i Norge igjen ble Skaare raskt ligaens suverent beste spiller. Han ble tildelt Gullpucken i 1981 og vant "the double" med Furuset IF i 1983. Skaare omkom i en bilulykke ved Kristinehamn i 1989. Beryllium. Beryllium er et grunnstoff med atomnummer 4 og kjemisk symbol Be. Historie. Berylliumoksid ble oppdaget i 1798 av den franske kjemikeren Louis-Nicholas Vauquelin i mineralet beryll. Uavhengig av hverandre isolerte den tyske kjemikeren Friedrich Wöhler og den franske kjemikeren Antoine Bussy beryllium i ren metallisk form ved reduksjon av berylliumklorid med kalium i 1828. På grunn av berylliumsaltets søte smak, ble beryllium inntil 1957 kalt "glucinium" (med kjemisk symbol Gl) i Frankrike. Navnet kommer fra gresk βηρυλλος, "beryllos", som betyr mineral. Egenskaper. Beryllium er et hardt og sprøtt jordalkalimetall. Til lettmetall å være, har beryllium et bemerkelsesverdig høyt smeltepunkt på 1 287 °C. Ved romtemperatur og tørr luft er stoffet korrosjonsbestandig, det dannes et passiviserende oksidsjikt som motstår angrep av kald konsentrert salpetersyre. I fuktig luft og vann dannes et hydroksid-sjikt. Beryllium blir raskt angrepet av saltsyre, natronlut og kalilut. Beryllium stopper ikke røntgenstråler. Det er svært giftig, og beryllium og beryllium-forbindelser er klassifisert som kreftfremkallende stoff kategori 1 av IARC. Isotoper. Naturlig forekommende beryllium består utelukkende av isotopen 9Be. I tillegg finnes 11 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav 10Be er mest stabil med en halveringstid på 1 513 000 år. 7Be har halveringstid på 53,218 døgn og 11Be har halveringstid på 13,81 sekunder. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 7440-41-7 Forekomst. Beryllium forekommer ikke i ren form naturlig, men er bestanddel i omkring 30 forskjellige mineraler. De viktigste er bertranditt (Be4Si2O7(OH)2), beryll (Al2Be3Si6O18), krysoberyll (Al2BeO4) og fenakitt (Be2SiO4). Beryllium er også bestanddel i edelstener som smaragd, akvamarin og rød beryll. De viktigste kommersielle beryllium-mineralene er bertranditt og beryll. Beryllium i metallform ble ikke kommersielt tilgjengelig før 1957, og fremstillingen foregår hovedsakelig ved kjemisk reduksjon av berylliumfluorid med magnesium. I 2007 ble det utvunnet 130 tonn beryllium på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (100 tonn), Kina (20) og Mosambik (6 tonn). Verdens utvinnbare beryllium-reserver er anslått til 80 000 tonn, hvorav 65% ligger i USA. Anvendelse. Beryllium absorberer ikke røntgenstrålinger og blir av den grunn brukt som "vinduer" i røntgenrør. Siden det er hardt, lett og bevarer formen over et stort temperaturområde blir beryllium brukt i supersoniske kampfly, romfart og satellitter. «Måneraketten» Saturn 5 hadde for eksempel dyser av rent beryllium. I kjernefysiske våpen blir beryllium brukt som nøytron-reflektor rundt ladningen for å redusere den kritiske massen. Tidligere ble beryllium brukt i lysstoffrør, men på grunn av helsefarene anvendes det ikke til dette formålet lenger. Beryllium brukes også i legering med kobber, såkalt berylliumkobber eller berylliumbronse. Denne legeringen er hard og motstandsdyktig mot syrer samtidig som den leder elektrisk strøm godt, og ikke slår gnister. Björn Skifs. Björn Nils Olof Skifs (født 20. april 1947 i Dalarna i Sverige) er en svensk sanger og skuespiller. Björn Skifs ble kjent som popsanger og låtskriver på 1970-tallet med sanger som "Hooked on a feeling" og "Michelangelo". Fra 1990-tallet har han i større grad satset på musikaler, TV-skjetser og filmer. Han har deltatt i "Melodifestivalen" fire ganger, hvorav to ganger som vinner. Hans "Håll mitt hjärta" har ligget nest lengst på det populære radioprogrammet Svensktoppens hitlister. Sangen lå på lista i 142 uker fra 2003 til 2006. Biologi. Biologi er læren om den levende naturen og dens organismer (av gresk βιολογία, dvs. "bios" [βίος] = liv, og "logos" [λόγος] = lære). Fagets inndeling. Ved å ta utgangspunkt i om organismene som studeres er "nålevende eller utdødde", oppnår man en todeling i neontologi og paleontologi. Deler man biologien inn etter "hvilke organismegrupper" som studeres, får man en grovinndeling i Dessuten eksisterer flere fagområder i skjæringspunktet med «nabovitenskapene»: biokjemi og molekylærbiologi mellom biologi og kjemi, biofysikk mellom biologi og fysikk, stratigrafi mellom biologi og geologi, biogeografi mellom biologi og geografi, og astrobiologi mellom biologi og astronomi. I de senere årene har utviklingene i evolusjonsbiologien også ført til flere berøringspunkt med samfunnsvitenskapene (antropologi, medisin, filosofi, psykologi, sosiologi), bl.a. evolusjonspsykologi, evolusjonær erkjennelsesteori og evolusjonær etikk. Historie. Biologiens røtter kan føres tilbake til det gamle Hellas. Spesielt Aristoteles (384 f.Kr.–322 f.Kr.) gjorde mange iakttakelser av dyrs og planters levevis, og organiserte disse iakttakelsene i teorier. Teoriene forble mer eller mindre uforandret helt til 1400- og 1500-tallet. På 1600-tallet ble mikroskopet oppfunnet og banet dermed vei for en mindre revolusjon innenfor faget. For eksempel så man for første gang små encellede dyr, bakterier og sædceller. Mikroskopet spilte en viktig rolle i diskusjonene rundt livets opprinnelse, og om hvorvidt liv kunne oppsto spontant. Diskusjonen fortsatte helt opp til Louis Pasteurs forsøk på 1800-tallet og Charles Darwins utgivelse av "Artenes opprinnelse" ("The Origin of Species by Means of Natural Selection") i 1859. Evolusjonsteorien ble utviklet av Charles Darwin og var drivkraften i fremskrittene som ble gjort innen biologi de påfølgende årene. Wilhelm Johannsen brukte for første gang navnet «gen» i begynnelsen av det 20. århundre og dette sammen med oppdagelsen av at arveegenskapene ligger gjemt i kromosomene gjorde at der ble gjort store fremskritt innenfor arvelighetslæren gjennom den første delen av det 20. århundre. I 1953 fant man ut av at kromosomene er en dobbeltspiral, som nå omtales som DNA. Genetikk. Gener er de primære enheter av arv i alle organismer. Et gen er en enhet av arv og tilsvarende av DNA som påvirker form eller funksjon for en organisme på bestemte måter. Alle organismer, fra bakterier til dyr, deler de samme grunnleggende maskiner som kopierer og oversetter DNA til proteiner. Celler transkriberer et DNA gen til en RNA versjon av genet, og et ribosom oversetter deretter RNA til et protein. Et protein er en sekvens av aminosyrer. Oversettelsen koder fra RNA kodon til aminosyrer, som er den samme for de fleste organismer. For eksempel vil en sekvens av DNA som koder for insulin hos mennesker også kode for insulin når de settes inn i andre organismer. DNA oppstår vanligvis som lineære kromosomer hos eukaryote celler og sirkulære kromosomer i prokaryote celler. Et kromosom er en organisert struktur bestående av DNA og histoner. Settet med kromosomer i en celle, og i all annen arvelig informasjon som finnes i mitokondriene, kloroplaster, eller andre steder, er kollektivt kjent som genom. I eukaryoter er genomisk DNA lokalisert i cellekjernen, sammen med små mengder mitokondrier og kloroplaster. I prokaryote celler, er DNA holdt innenfor en irregulær skapt form i cytoplasma kalt nucleiod. Den genetiske informasjon i et genom er holdt innenfor gener og den komplette samling av denne informasjonen kalles genotype. Botswana. Republikken Botswana (setswana: "Lefatshe la Botswana") er en innlandsrepublikk i det sørlige Afrika. Under britisk styre het landet protektoratet Bechuanaland, men tok Botswana som sitt nye navn etter at det ble uavhengig innenfor samveldet 30. september 1966. Landet grenser mot Sør-Afrika i sør, Namibia i vest, Zambia i nord og Zimbabwe i nordøst. Botswana har siden uavhengigheten blitt regnet som et av Afrikas vellykkede demokratier. Botswana har en av Afrikas sterkeste og mest stabile økonomier. Den er tett bundet opp til Sør-Afrika og er dominert av gruvedrift, særlig diamanter. Kvegdrift og turisme er også viktig for økonomien. San-folket, eller Buskmennene, må flytte fra Kalahariørkenen hvor de bor på grunn av bygging av diamantgruver. Derfor er det en pågående uenighet i landet mellom regjeringen og buskmennene. Landet er oppkalt etter sin største etniske gruppe, tswanaene. Naturgeografi. Med et areal på omkring 600 000 km² er Botswana litt større enn Frankrike, samtidig med at landet er et av de tynnest befolkede i verden. Den sørlige delen av Botswana er dominert av halvørkenen Kalahari som dekker opp mot 70 % av landet. Verdens største innlandsdelta, Okavango-deltaet, ligger i den nordvestlige delen av landet. Det store saltbassenget Makgadikgadi-bassenget ligger mot nord. Tsodilo Hills er landets høyeste punkt med sine 1489 moh. Klimaet er halvtørt med varme vintre, men ofte med minusgrader om natten, og hete somre. Iblant forekommer lengre tørkeperioder. I august blåser en vestlig vind som fører med seg sand i mengder som gjør at sikten blir dårlig. Noen store miljøproblem er begrenset tilgang til ferskvann og ørkenspredning. All elektrisitet blir produsert av fossilt brensel i tillegg til importert elektrisitet. Demografi. Siden uavhengigheten har innbyggertallet steget kraftig, men stigningen er gått ned på grunn av høy AIDS-dødelighet, og i år 2005 var det et fall i befolkningstallet på en prosent, noe som også skyldtes utvandring. Språk. Det offisielle språket er engelsk. Parlamentet forhandler på engelsk, og alle større aviser gis ut på engelsk. Fra andre klasse blir det undervist i engelsk i skolen. Blant befolkningen snakkes på tilsvarende måte setswana, et bantuspråk som de fleste innbyggerne forstår. I grunnskolen er det et undervisningsspråk. I tillegg finnes det flere minoritetsspråk i Botswana, for eksempel snakker san eller buskmann-folkene et eget språk. Historie. Batswana (flertall av «Motswana») er et begrep som betegner alle innbyggere i Botswana og henviser til landets etniske gruppe (kalt «tswana» i Sør-Afrika). Før europeisk kontakt, levde tswanaene som gjetere og jordbrukere under stammestyre. Sent i det 19. århundre brøt det ut fiendtligheter mellom shonaene i Botswana og ndebelestammene som migrerte inn i territoriet fra Kalahariørkenen. Spenningene eskalerte også med boere fra Transvaal. Etter appell fra tswana-lederne Khama III, Bathoen og Sebele om assistanse, satte den britiske styresmakten «Bechuanaland» under sin beskyttelse den 31. mars 1885. Det nordlige territoriet forble under direkte administrasjon som Protektoratet Bechuanaland og er dagens Botswana, mens det sørlige territoriet ble del av Kapp-kolonien og er nå del av den nordvestre provinsen i Sør-Afrika. Majoriteten av setswana-språklige mennesker lever i dag i Sør-Afrika. Da unionen Sør-Afrika ble dannet i 1910 ut av de største britiske koloniene i regionen, ble ikke protektoratet Bechualand, Basutoland (nå Lesotho) og Swaziland inkludert, men provisjoner ble lagt for at de senere kunne innlemmes. Men et vagt forsøk ble gjort for å konsultere deres innbyggere, og selv om etterfølgende sørafrikanske regjeringer forsøkte å få områdene overført, Storbritannia utsatte stadig saken og det ble aldri noe av. Valget av regjeringen fra nasjonalistpartiet i 1948 som innførte apartheid og Sør-Afrikas utmelding fra Samveldet i 1961, gjorde slutt på muligheten for å innlemme territoriene i Sør-Afrika. En ekspansjon av britisk sentral autoritet, og evolusjonen av stammestyret resulterte i etableringen i 1920 av to råd som representerte afrikanere og europeere. Proklamasjoner i 1934 regulerte stammestyret og makten. Et europeisk-afrikansk råd ble dannet i 1951, og grunnloven fra 1961 etablerte et konsulterende lovgivende råd. Storbritannia aksepterte i juni 1964 forslag for demokratisk selvstyre i Botswana. Regjeringssetet ble flyttet fra Mafeking i Sør-Afrika til nylig etablerte Gaborone i 1965. Grunnloven av 1965 førte til det første valget og til uavhengighet 30. september 1966. Seretse Khama, en leder i uavhengighetsbevegelsen og som hadde legitimt krav på høvdingskapet til Ngwato, ble valgt til den første president, gjenvalgt to ganger og døde i embetet i 1980. Presidentskapet gikk videre til den sittende visepresidenten, Ketumile Masire, som ble valgt på egen hånd i 1984 og gjenvalgt i 1989 og 1994. Masire trakk seg fra embetet i 1998. Presidentskapet gikk videre til den sittende visepresidenten, Festus Mogae, som ble valgt i 1999 og gjenvalgt i 2004. Politikk og administrasjon. Botswana er en demokratisk republikk med en president som både er statsoverhode og regjeringssjef. Presidenten velges av parlamentet, men kan kun gjenvelges en gang. Den første presidenten frem til sin død i 1980 var Seretse Khama. Han ble etterfulgt av Quett Masire og senere Festus Mogae Siden 1. april 2008 har Seretse Khama Ian Khama, sønn av den første presidenten ledet landet. Den utøvende makten ligger hos regjeringen sammen med presidenten. Lovgivende makt ligger hos både regjeringen og parlamentet i Botswana. Valget til parlamentet finner sted hvert femte år. Parlamentet har to kammer der folkeforsamlingen utgjør det ene og femten ledende høvdinger, "House of Chiefs", utgjør det andre, men har primært en rådgivende funksjon. Landets grunnlov stammer fra 1965. Domstolene er uavhengige av den utøvende og lovgivende grenen. Landet har et flerpartisystem. Siden uavhengigheten har partisystemet blitt dominert av Botswana Democratic Party (BDP) som hele tiden har hatt regjeringsmakten. Opposisjonspartier er Botswana People's Party (BPP) og i den seneste tid i urbane områder i stigende grad også Botswana National front (BNF), men med begrenset påvirkning. Ved valget i oktober 2004 vant BDP igjen med overveldende flertall, mens de splittede opposisjonspartiene kun fikk i alt fem plasser i parlamentet. Valgene anses for å være frie og rettferdige. Transparency Internationals korrupsjonsindeks har for Botswana til nå vært kunstig. I 2005 lå landet på 32. plass, Norge ligger på 8. plass, EU-landet Italia på 40. plass og nabolandet Sør-Afrika på 46. plass. Administrativ inndeling. Botswana er delt inn i ni distrikter og 28 underdistrikter. Næringsliv. Botswanas økonomiske vekst har siden uavhengigheten i 1966 vært en av verdens største. Den økonomiske veksten var i gjennomsnitt 9 % i året fra 1966 til 1999. I løpet av denne tiden har landet blitt forvandlet fra ett av verdens fattigste land til et middelinntektsland. Diamant-utvinningen er en av de største grunnene til utviklingen, og for tiden står diamantene for en tredjedel av BNP og 90 % av eksportinntektene. Andre viktige næringsveier er turisme og landbruk. Negativt i Botswanas økonomi er en høy arbeidsledighet og at halvparten av befolkningen er svært fattig. Stor illegal innvandring fra Zimbabwe gjør at man måtte bygge et stengsel mellom landene. Det er også mulig at diamantressursene er i ferd med å ta slutt. Helse. 38,8 % av den voksne befolkningen var i 2002 smittet av HIV. I 2003 startet regjeringen et omfattende program som involverte gratis eller billige medisiner i tillegg til en informasjonskampanje for å stoppe spredningen av viruset. Brasil. Forbundsrepublikken Brasil (portugisisk: República Federativa do Brasil,) er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden. Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasilia. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA. Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Den koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system. Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet, som i dag heter Kongressen, dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av de et føderalt distrikt og 26 delstater. Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av Ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene. Etymologi. Landet er oppkalt etter brasiltre som er et treslag som ble høyt verdsatt av de portugisiske kolonistene. På portugisisk kalles brasiltre "pau-brasil", og ordet "brasil" sies vanligvis å bety "rødt som en glo", dannet fra det latinske "Brasa" ("glo") og suffikset "-il" (fra"-iculum" eller"-ilium"). Brasiltre produserer et dypt rødt fargestoff, og det var dett som ble så høyt verdsatt av Europas klesindustri og var den tidligste kommersielt utnyttede produktet fra Brasil. Gjennom det 16. århundre ble enorme mengder brasiltre høstet av urbefolkningen (for det meste tupier) langs kysten av Brasil, som solgte tømmeret til europeiske handelsmenn (for det meste portugisere, men også franskmenn) i bytte mot diverse europeiske forbruksvarer. Det offisielle navnet på landet i tidlige portugisiske dokumenter, var "Det hellige korsets land" ("Terra da Santa Cruz"), men europeiske sjømenn og handelsmenn kalte det ofte rett og slett "Brasillandet" ("Terra do Brasil") på grunn av handelen med brasiltre. Den populære betegnelsen overskygget og fortrengte etterhvert det offisielle navnet. Tidlige sjøfarere kalte noen ganger også landet for "Papegøyelandet" ("Terra di Papaga"). På Guaraní, et offisielt språk i Paraguay, kalles Brasil kalles "Pindorama". Dette var navnet urfolk i Brasil ga til regionen, og det betyr "landet med palmer". Geografi. Brasil dekker et stort område langs den østlige kysten av Sør-Amerika og omfatter mye av kontinentets indre. Den km lange landegrensen deles mellom ti land, og den lengste grensen er den nesten 3000 km lange grensen mot Peru i vest. Landet deler grense med alle land i Sør-Amerika med unntak av Ecuador og Chile. Langs den km lange kystlinjen ligger også en rekke øygrupper, som for eksempel Fernando de Noronha, Rocasatollet, St. Peter og St. Paul-øyene og Trindade og Martim Vaz. Brasils størrelse, terreng, klima og naturressurser gjør landet geografisk mangfoldig. Brasil er det femte største landet i verden, etter Russland, Canada, Kina og USA, og tredje største i Amerika, med et totalt areal på km² inkludert 55455 km² vann. Landet spenner over tre tidssoner, fra UTC-4 i de vestlige statene, til UTC-3 i de østlige statene (dette er den offisielle tiden i Brasil) og UTC-2 på Atlanterhavsøyene. Brasil er det eneste landet i verden som ligger på ekvator samtidig som det har sammenhengende områder utenfor tropene. Brasiliansk topografi er også variert og inkluderer åser, fjell, sletter, høyland og krattskoger. Mye av terrenget ligger mellom 200 og 800 meters høyde. Det viktigste høyereliggende området opptar mesteparten av den sørlige halvdelen av landet. De nordvestlige delene av platået består av bredt, bølgende terreng brutt av lave, avrundete åser. Den sørøstlige delen er mer robust, med en kompleks masse av rygger og fjellkjeder som kan nå høyder på opptil 1200 m. Disse områdene inkluderer Mantiqueirafjellene og Espinhaçofjellene, samt Serra do Mar. I nord danner Guayanaskjoldet et viktig vannskille som skiller elver som renner sørover inn i Amazonas fra elver som tømmes i Orinocosystemet i Venezuela mot nord. Det høyeste punktet i Brasil er Pico da Neblina på 2994 m, og det laveste er Atlanterhavet. Vest i landet ligger store og relativt flate områder samt våtmarksområdet Pantanal. Brasil har et tett og komplekst system av elver, et av verdens mest omfattende, med åtte store nedslagsfelt, som alle renner ut i Atlanterhavet. De største elvene er Amazonas, Paraná med de imponerende Iguassú-fossene, samt Rio Negro, São Francisco, Xingu, Madeira og Tapajós. Klima. Klimaet i Brasil omfatter et bredt spekter av værforhold over et stort område med en variert topografi, men mesteparten av landet er tropisk. Ifølge Köppens klimaklassifisering dekker Brasil fem store klimatiske subtyper: tropisk regnskogklima, tropisk, halvtørt klima, highland tropisk, temperert klima og subtropisk klima. De ulike klimatiske forholdene produsere miljøer som spenner fra ekvatoriale regnskoger i nord og halvtørre ørkener i nordøst, til temperert barskog i sør og tropiske savanner i det sentrale Brasil. Mange regioner har tydelig ulike mikroklima. Selv om det meste av Brasil ligger i tropene bor mer enn 60 prosent av befolkningen i områder som er kjøligere, enten på grunn av høyde, vind fra havet eller polare fronter. Mens de kystnære byene Rio de Janeiro, Recife og Salvador bli ekstremt varme, kan byer på platået, som São Paulo, Brasilia og Belo Horizonte, ha mildere klima, og de ​​sørlige byene Porto Alegre og Curitiba har milde vintre. Til tross for det populære bildet av Amazonas som en region med voldsom varme er temperaturer på mer enn 32° C faktisk sjelden. Den årlige middeltemperaturen i regionen er 22-26° C, med lite variasjon mellom de varmeste og kaldeste månedene. Den varmeste delen av Brasil er i nordøst, hvor temperaturer på mer enn 38 ° C er hyppig registrert under den tørre sesongen mellom mai og november. Langs Atlanterhavskysten fra Recife til Rio de Janeiro varierer gjennomsnittlig temperatur fra 23-27° C. I innlandet på større høyder er temperaturene lavere, 18-21° C. Sør for Rio er sesongene er mer definert og omfanget av temperatursvingningene betydelig bredere, med en årsgjennomsnitt mellom 17 og 19° C. Brasils mest intense regn faller rundt munningen av Amazonas nær byen Belém, og også i de øvre delene av Amazonas, der mer enn 2000 millimeter regn faller hvert år. Mesteparten av Brasil har moderate nedbørsmengder på mellom 1000 og 1500 millimeter i året, det meste av dette kommer mellom desember og april. Den tørreste delen av landet er i nordøst, hvor nedbøren er uberegnelig og fordampningshastigheten meget høy, noe som gjør det vanskelig å dyrke avlinger. Flora og fauna. a>, den største tropiske skogen i verden. Brasils store territorium består av flere forskjellige økosystemer, for eksempel regnskogen i Amazonas, anerkjent for å ha det største biologiske mangfoldet i verden hvor Mata atlântica og Cerrado inneholder det største mangfoldet. I sør vokser skoger av Araucaria under tempererte forhold. Det rike dyrelivet i Brasil gjenspeiler mangfoldet av naturlige habitater. Forskere anslår at det totale antallet plante- og dyrearter i Brasil kan være nærmere fire millioner. Større pattedyr inkluderer puma, jaguar, ozelot, sjeldne bushhunder og rever; navlesvin, tapirer, maurslukere, dovendyr, pungrotter og armadilloer fins i store antall. Det er rikelig med hjortedyr i sør, og mange arter av vestaper holder til i nord. Bekymring for miljøet har vokst i takt med den globale interessen for miljøspørsmål. Miljø. Naturarven i Brasil er sterkt truet av kvegdrift og jordbruk, hogst, gruvedrift, olje- og gassutvinning, overfiske, handel med dyr, demninger og infrastruktur, vannforurensning, klimaendringer og branner. I mange områder av landet er det naturlige miljø truet av utbygging. Bygging av motorveier har åpnet opp tidligere avsidesliggende områder for landbruk og bosetting, dammer har øversvømt daler og dyrehabitater, og gruvedrift har forurenset landskapet både visuelt og kjemisk Minst 70 dammer er sagt å være planlagt for Amazonas-regionen, inkludert den kontroversielle Belo Monte-dammen. Over 80 % av elektrisiteten produseres av vannkraft. Demografi. I hovedsak er Brasil befolket langs kysten. Innover i landet er befolkningen mer sparsom. Befolkningssammensetningen er veldig heterogen og mange ulike kulturer er representert. I sør er befolkningen dominert av folk med europeisk avstamming. Dette inkluderer folk fra blant annet Portugal, Polen, Ukraina, Tyskland og Italia. Andre immigranter er folk fra Japan og Sør-Korea. I nord og nordøst er befolkningen sammensatt av urinnvånere og folk med afrikansk eller europeisk avstamming. Om lag 26 % av befolkningen er i alderen 0–14 år. 68 % er i alderen 15–64 år og 6 % er 65 år eller eldre. Medianalderen er på 28 år. Årlig er det om lag 17 fødsler og 6 dødsfall per 1000 innbyggere, noe som gir en befolkningsvekst på 1,06 %. Forventet levealder er på 72 år. Brasilianerne er verdens største portugisisktalende nasjon. Religion. 80% av brasilianerne bekjenner seg til den romersk-katolske kirke. I tillegg finnes det flere andre kristne trossamfunn. Andre religioner i landet er blant annet de afrikanskinspirerte candomblé og umbanda. Befolkningen med japansk bakgrunn bekjenner seg ofte til shintoismen. Historie. Brasil hadde vært bebodd av urbefolkningsgrupper i minst 25 000 år, da det ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Álvares Cabral i år 1500. I de følgende tre århundrene bosatte portugiserne seg i landet og administrerte det som en kommersiell koloni, som i stor utstrekning var basert på slaveri. På 1600-tallet kjempet de mot De forente Nederlandene og Frankrike om kontrollen over kolonien. I 1808 flyttet Kong João VI av Portugal, som var på flukt fra Napoleon, til Brasil sammen med den kongelige familie og regjeringen. Selv om de vendte tilbake til Portugal i 1821, medførte oppholdet deres et stigende ønske blant brasilianerne om å få selvstyre. I 1822 opprettet den daværende prinsregent Dom Pedro I et uavhengig Brasil, den uavhengige staten fikk navnet Keiserdømmet Brasil. Riket besto inntil den neste keiseren, Dom Pedro II, ble avsatt i 1889 og en republikanskbasert føderasjon ble opprettet. I slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre kom mer enn fem millioner europeiske og asiatiske immigranter til Brasil. I dette tidsrommet ble Brasil også industrialisert og begynte å utnytte større deler av sine landområder. Det brasilianske demokratiet har vært erstattet av et diktatur tre ganger; 1930–1934 og 1937–1945 under Getulio Vargas, samt 1964–1985 under en rekke generaler utnevnt av militæret. Den nåværende grunnloven stammer fra 1988. I presidentvalget i 2002 seiret Luiz Inácio Lula da Silva etter at han hadde stilt til valg fire ganger tidligere. Han ble gjenvalgt i 2006 med 60,8 prosent av stemmene. Han ble 1. januar 2011 etterfulgt av Dilma Rousseff, landets første kvinnelige president. Politikk og administrasjon. Den nåværende grunnloven stammer fra 1988 og gir omfattende fullmakter til de føderale myndighetene. Landet har direktevalg på president og visepresident, som velges på samme stemmeseddel og som sitter i 4 år. Presidenten har omfattende makt, og er leder både for landet og regjeringen. Det er også han som utpeker regjeringen. Parlamentet ("Congresso Nacional") består av to kammer. Senatet, "«Senado Federal»", har totalt 81 plasser med tre medlemmer fra hver av de 27 delstatene. Senatorene velges med flertallsvalg for en periode på 8 år. Man bytter ut en tredjedel av senatorene etter 4 år og de resterende to tredjedeler etter nye fire år. Det andre kammeret kalles "«Câmara dos Deputados»" og har 513 plasser. I dette kammeret er det proporsjonal representasjon, og medlemmene sitter i 4 år. Administrativ inndeling. Brasil er inndelt i 26 delstater ("estados", singular: "estado"). I tillegg kommer Distrito Federal som beskriver hovedstaden. Hver delstat er videre inndelt i "municípios" (kommuner). Acre, Alagoas, Amapá, Amazonas, Bahia, Ceará, Distrito Federal, Espírito Santo, Goiás, Maranhão, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Minas Gerais, Pará, Paraíba, Paraná, Pernambuco, Piauí, Rio de Janeiro, Rio Grande do Norte, Rio Grande do Sul, Rondônia, Roraima, Santa Catarina, São Paulo, Sergipe, Tocantins "Instituto Brasileiro de Geografia e Estatistica" har gruppert delstatene inn i 5 store regioner: Nord, Nordøst, Sentralt-Vest, Sørøst og Sør. Næringsliv. Brasil er velutviklet innenfor jordbruk, gruvedrift og produksjons- og servicenæringer. Landet er rikt på naturressurser og har god tilgang på arbeidskraft, noe som gjør det til det økonomisk ledende landet i Sør-Amerika. På slutten av 1990-tallet forårsaket den finansielle krisen i Asia at også Brasils økonomi fikk en nedgang. I 1998 fikk det økonomisk hjelp Det internasjonale pengefondet og i 1999 besluttet Brasils sentralbank at landets valuta Real ikke lengre skulle ha en fast valutakurs mot amerikansk dollar. Samtidig gjennomførte man en devaluering. Disse tiltakene førte til en svak vekst i økonomien i begynnelsen av 2000-tallet, men for å styrke økonomien ytterligere har president «Lula» da Silva satt i verk flere reformer. Brasil er et BRIC-land. Om lag 20 % av husstandene i Brasils lever under fattigdomsgrensen, og det er store forskjeller i inntekter. Brasil er medlem av det Sør-Amerikanske frihandelssamarbeidet Mercosul. Landbruk i Brasil. Landbruk i Brasil og beslektede sektorer som skogbruk, treforedling og fiskeri utgjorde 5.1% av BNP i 2007. Industri i Brasil. Industri i Brasil — fra bil, stål og petrokjemisk industri til pc, fly og varige goder— utgjorde 30.8% av BNP. Industrien er vesentlig høyteknologisk og ligger i storbyer som São Paulo, Rio de Janeiro, Campinas, Porto Alegre og Belo Horizonte. Energi i Brasil. a> etter energiproduksjon og nest største etter installert kapasitet. Brasil er blant verdens ti største energikonsumenter med høy andel av fornybar energi, spesielt vannkraft og etanol. Brasil produserer 2,4 millioner fat råolje per dag. Kultur. Karnevalet samt musikk- og dansestiler som blant annet samba, bossa nova og forró er noen av de mest kjente delene av Brasils kulturliv. Innenfor sport har landet sikret seg fem verdensmesterskapstitler i fotball. Kampsporten capoeira stammer også fra Brasil. Innenfor litteratur er kanskje Paulo Coelho den mest kjente, mens Oscar Niemeyer er en internasjonalt anerkjent arkitekt. Bolivia. Bolivia (quechua: "Bulibya"; aymara: "Wuliwya"; guaraní:" Volívia"), offisielt Republikken Bolivia (spansk: "Estado Plurinacional de Bolivia") er et land i Sør-Amerika. Det grenser til Chile, Peru, Brasil, Paraguay og Argentina. Hovedstaden er Sucre. Presidentembedet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre, hvor de spanske conqistadorene grunnla de første domstolene i Latin-Amerika. Dagens deling av hovedstadsrollen er resultatet av en borgerkrig mellom Sucre og La Paz. De største byene er Santa Cruz de la Sierra, El Alto og La Paz. Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika og majoriteten av befolkningen er urbefolkning. Naturgeografi. I vest strekker Bolivia seg inn i Andesfjellene, hvor Nevado Sajama er det høyeste fjellet på 6542 moh. De sentrale delene av landet ligger på et høyfjellsplatå, Altiplano, hvor mesteparten av befolkningen bor. De østre deler av landet er et lavlandsområde kalt Gran Chaco, som er delvis dekket av regnskogen i Amazonas. Her ligger også landets laveste punkt, ved elva Paraguay, 90 meter over havnivå. Titicacasjøen ligger på grensen mellom Bolivia og Peru. Helt i vest ligger Salar de Uyuni, som er verdens største saltørken. Demografi. Bolivia har blant annet befolkningsgruppene quechua (30 % av befolkningen), aymara (25 %) og afrobolivianere. Befolkningens gjennomsnittsalder er 20,8 år (2002). Gjennomsnittlig levetid er 64,8 år (2003), mens spedbarnsdødeligheten på 5,6 % (2003). I 2003 var om lag 13 % av den voksne befolkningen analfabeter Religiøs tilhørighet: katolikker 95 %, protestanter 3 % og naturreligioner 95 % (sterke synkretistiske tendenser mellom katolisismen og de eldre religionene hvor innbyggerne går gjerne i kirken og ofrer til moder jord (Pacha mama) eller Solguden (Inti) om hverandre) Historie. Andesregionen har vært bosatt i om lag 20 000 år. Først av befolkning som hadde vandret over Beringstredet fra Asia og befolket Amerika. Rundt 1450 innlemmet inkaene det som i dag er Bolivia i sitt rike. Inkaene kontrollerte området frem til 1535, da Spania hærtok og koloniserte området. I 1809 var La Paz den første byen i Latin Amerika som gjorde opprør mot kolonimakten og krevde selvstendighet. Bolivia ble i 1825 likevel det siste landet i Sør Amerika til å få selvstendighet. De valgte å kalle opp landet etter frihetskjempen Simón Bolívar, som i utgangspunktet var mot et selvstendig Bolivia. Han mente det burde være en del av Peru, men ledelsen i Bolivia antok, med rette, at det var mindre sannsynlig at han ville motsette seg selvstendigheten til en nasjon som bar hans navn. Siden den offisielle statsopprettelsen i 1825 frem til 1980-tallet har Bolivia hatt 188 statskupp. Noe som har gjort dem fortjent til en plass i Guinness rekordbok. Til tross for et gjennomgående svakt militærvesen, har landet i brorparten av sin historie blitt styrt av skiftende militærdiktaturer. Flere har begitt seg ut på kriger landet ikke har vært forberedt på. Bolivia har tapt alle kriger det har vært involvert i og siden statsopprettelsen har det mistet over halvparten av sitt territorum. Landet mistet sin tilgang til kysten under Salpeterkrigen mot Chile 1879–1883, og mistet to tredeler av Gran Chaco-regionen til Paraguay under Chacokrigen mellom 1932 og 1935. Demokrati 1982–2005. Et demokratisk styre ble opprettet i 1982, men landet har store problemer med utbredt fattigdom, sosial uro og narkotikaproduksjon. President Sánchez de Lozada flyktet fra landet i 2003 etter å ha privatisert nasjonens eiendommer mot bestikkelser fra internasjonale selskaper, noe som nesten drev landet til ruin. Før han flyktet, ranet han og flere andre ministre nasjonalbanken. Etter dette ble visepresident Carlos Mesa innsatt som ny president i Bolivia. Ved presidentvalget i 2005 vant Evo Morales med 54 % av stemmene. Morales er den første indianske presidenten i Sør-Amerika. Den 1. mai 2006 nasjonaliserte Bolivia landets olje- og gassfelt gjennom en ordre til hæren om å okkupere feltene. De tidligere eiere ble kjøpt ut i en nasjonaliseringsprosess som fortsatt pågår, nå (mars 2007) med gruvene. Statens andel av oljeinntektene steg fra 13 % til 84 %. Den 2. juni 2006 lovte Morales en landreform hvor 20 000 km² land skal overføres til fattige indianere. Uttalelsen kom etter at forhandlingene om landbruksrevolusjonen med de rike landeierne, ble brutt. Under disse forhandlingene fremmet Morales forslag om omfordeling av hele 200 000 km² land, men dette ble for mye for lederne i landbruksindustrien å godta. 4. juni 2006 begynte så Morales å dele ut land fra landeierne til lokale bønder. I alt 30 000 km² ble fordelt under en seremoni i Santa Cruz. Landet hadde frem til 1954 føydalt landeierskap med livegenskap, og har fortsatt en meget sterk «landadel». Det mistenkes at livegenskap fortsatt eksisterer i store avsidesliggende gods i det østlige lavland. Sosialt demokrati 2005–. Bolivia har under Evo Morales' første år bak roret hatt den høyeste veksten på 50 år, cirka 4 % i 2006. Delnasjonaliseringen av gassen har gitt store ekstrainntekter alt i år, men neste år kan det være snakk om 2-3 milliarder dollar ekstra takket være den økte statlige kontrollen over denne sektoren. En rekke europeiske land har økt sin bistand til landet. Dette kan muliggjøre en ambisiøs plan for å modernisere landet og bygge ut grunnleggende velferdstilbud til befolkningen. Denne planen ventes å koste cirka sju millioner dollar bare i 2007. Regjeringen har nå begynt å dele ut stipender til skoleelever for å hindre at de skulker skolen, eller må jobbe for familien sin. Alle offentlige skoler skal tilby skolemat, noe som er nødvendig i et land hvor 615 000 barn går sultne til sengs hver kveld. I tillegg skal universitetssystemet utvides og desentraliseres, og bli gjort tilgjengelig for alle. Det skal bygges flere store veiprosjekter hvor det i dag er dårlig fremkommelighet, en skal reparere forfalne togstrekninger, og elektrisitet og telefon skal bygges ut til utkantstrøk. Næringsliv. De viktigste næringene i Bolivia har i alle år vært jordbruk og gruvedrift. I gurvene har sølv og tinn vært de viktigste råvarene, men det finnes også gruvedrift innen andre råstoffer. I siste halvdel av 1900-tallet gjorde petroleumsforekomstene i Bolivia seg mer gjerldende. Det siste tiåret har de kjente naturgassreservene i Bolivia blitt mangedoblet. Det nasjonale petroleumsselskapet i Bolivia ble nasjonalisert etter Gass-krigen i 2003. Naturressurser: tinn, naturgass, petroleum, sink, wolfram, antimon, sølv, jern, bly, gull, litium, tømmer, vannkraft. Buenos Aires. Buenos Aires (tidligere skrivemåte: "Buenos Ayres") oppkalt etter de sjøfarendes skytshelgen, Santa María del Buen Aire, offisielt kalt "Ciudad Autónoma de Buenos Aires", er hovedstad og det kommersielle og industrielle sentrum i Argentina. Etymologi. Da byen ble grunnlagt kalte Pedro de Mendoza den "Santa María del Buen Aire" ("Hellige Maria av den gode vind"), et navn valgt av presten i Mendozas ekspedisjon, en tilhenger av "Jomfruen av Buen Ayre". Mendozas bosetning kom raskt under angrep av urbefolkningen, og ble forlatt i 1541. I mange år ble navnet tilskrevet Sancho del Campo, som sies å ha utbrutt «Så deilige vindene er i dette landet» da han ankom. Men Eduardo Madero konkluderte i 1882, etter å ha gjennomført omfattende forskning i spanske arkiver, at navnet var nært knyttet til hengivenheten til matrosene på "Vår Frue av Buen Ayre". En ny (og permanent) bosetting ble etablert i 1580 etter at Juan de Garay seilte ned Paraná fra Asunción (nå hovedstaden i Paraguay). Garay bevarte navnet valgt av Mendoza, og kalte byen "Ciudad de la Santísima Trinidad y Puerto de Santa María del Buen Aire". Den korte formen "Buenos Aires" ble vanlig bruk i det 17. århundre. Geografi. Satellittbilde (Buenos Aires ligger nede til høyre) Geografisk beliggenhet. Byen Buenos Aires ligger ved Río de la Plata, den traktformede munningen av de store elvene Paraná og Uruguay i Atlanterhavet på østkysten av Sør-Amerika. Snitthøyden over havet i byområdet er på 25 meter. Vannet i Río de la Plata i Buenos Aires er svært slamfylt, og elvebunnen er for det meste svært grunn. Dermed er skipsfarten inn til byen avhengig av oppmudrede renner. Buenos Aires ligger på 34° 36' sørlig bredde og 58° 23' vestlig lengde. Vest for Buenos Aires strekker "pampaen", den store, argentinske grassletta seg, en av verdens mest fruktbare jordbruksområder. Bydeler. Agronomía, Almagro, Balvanera, Barracas, Belgrano, Boedo, Caballito, Chacarita, Coghlan, Colegiales, Constitución, Flores, Floresta, La Boca, La Paternal, Liniers, Mataderos, Monte Castro, Montserrat, Nueva Pompeya, Nuñez, Palermo, Parque Avellaneda, Parque Chacabuco, Parque Chas, Parque Patricios, Puerto Madero, Recoleta, Retiro, Saavedra, San Cristóbal, San Nicolás, San Telmo, Vélez Sársfield, Versalles, Villa Crespo, Villa del Parque, Villa Devoto, Villa Lugano, Villa Luro, Villa Mitre, Villa Ortúzar, Villa Pueyrredón, Villa Real, Villa Riachuelo, Villa Santa Rita, Villa Soldati, Villa Urquiza. I tillegg er tradisjonelle bydelsbetegnelser i bruk, og disse brukes gjerne oftere enn de offisielle betegnelsene. Som følge av desentralisering ble 16 "Centros de Gestión y Participación" (CGP, sentra for forvaltning og deltakelse) dannet, og disse er nummerert fra 1 til 14. Bydelene 2 og 14 er delt i hver sin sørlige og nordlige del, og heter hhv. 2n, 2s, 14n og 14s (s=sud, sør, n=norte, nord). I CGP'ene betales skattene, inngå ekteskap og få fødselsattest. Klima. Buenos Aires befinner seg i den tempererte klimasonen. Årsmiddeltemperaturen er på 16,9 grader Celsius, og årsmiddelnedbøren er på 1027 mm. Årets varmeste måned er januar med en gjennomsnittstemperatur på 23,7 ºC, den kjøligste er juli med 10,5 ºC. Selv midt i den sørlige vinteren synker temperaturen sjelden under null. Snøfall er svært sjelden. Mest nedbør faller i mars med 122 mm, mens juli er den tørreste med 61 mm. Økologiske utfordringer. Som en av verdens store metropoler har Buenos Aires tallrike økologiske utfordringer. Smog er et relativt lite problem på grunn av rikelig med vind. Likevel kan luftforurensingen nå kritiske verdier på grunn av manglende rensing av bilmotorer og industriutslipp. Dette fører til en forhøyet kreftrisiko i befolkningen. I de trange gatene, omgitt av høye husfasader, er frisklufttilførselen liten. Videre er det svært få grøntarealer i byområdet, og på grunn av stor byggevirksomhet i utkantene blir det stadig færre. Elvemunningen Río de la Plata er også sterkt belastet av forurensing. Bielvene Riachuelo og Río de la Reconquista, som flyter gjennom byområdet, er nå så forurenset at det ikke er liv igjen i dem. På 1990-tallet forelå det planer for en opprensking av Riachuelo, men til nå har det ikke blitt virkeliggjort. Fram til ca. 1980 kunne man bade i Río de la Plata, og badestranda befinner seg ennå i bydelen Quilmes, men etter flere dødsfall på åttitallet er dette i dag ikke tilrådelig på grunn av forurensingen. På andre siden av elva, i Uruguay, kan man imidlertid fortsatt bade. Et annet problem er avfallshåndteringen. Tidligere ble søppelet brent lokalt, ofte som del av oppvarmingen av boligblokkene. I dag gjøres det ikke mer på grunn av forurensingen som oppsto. Avfallet deponeres i en ringformet fylling utenfor byen. Denne fyllinga er til dels tilplantet som grøntareal og kalles Cinturón Ecológico, det økologiske beltet. Problemet med denne formen for deponering er at skadelige stoffer fra avfallet når grunnvannet. I boligområder som grenser til fyllinga er krefthyppigheten dermed større enn normalt. Historie. Elvemunninga Río de la Plata ble første gang utforsket av den spanske conquistadoren Juan Días de Solís i 1516. Den første bygrunnleggelsen fant sted i 1536, men forsøket ble oppgitt i 1541, og først i 1580 ble den nåværende byen grunnlagt. Den enorme pampaen som omgir byen var gjennom hele kolonitiden tynt befolket, og byen hadde på 16- og begynnelsen av 1700-tallet liten betydning. All handel ut fra Buenos Aires måtte gå via Lima i Peru, i følge spanske dekreter. I 1776 ble byen imidlertid erklært for hovedstad i visekongedømmet Río de la Plata, og fra da av vokste byen meget sterkt. Fram til 1813 fordoblet byen seg fra 22 000 til 46 000 innbyggere. Under Napoleonskrigene kjempet byborgerne innbitt mot britiske invasjoner, noe som styrket deres selvtillit. I 1810 kastet de dermed ut den spanske visekongen, og fra 1816 var Argentina et selvstendig land. Fra 1850 av opplevde Buenos Aires en sterk vekst i folketallet på grunn av immigrasjon fra Europa, særlig fra Italia, og ved århundreskiftet bodde det nesten en million mennesker i byen. I 1913 ble den første t-banelinja åpnet, og som følge av 100-årsfeiringa for selvstendigheten i 1916 fikk byen en ny, moderne byplan. I 1857 hadde byen 99 000 innbyggere, i 1880 248 000 innbyggere, i 1903 865 000 innbyggere, i 1928 over 2 millioner. Vi snakker her om kvantesprang. I 1976 tok de militære makta i Argentina, og titusenvis av mennesker ble bortført og drept. Mødrene til de forsvunne har siden samlet seg på maiplassen i en demonstrasjon for å få vite hva som har skjedd med deres sønner og døtre. Det økonomiske oppsvinget etter demokratiseringen i 1983 har satt sine spor i byen, med en omfattende byggevirksomhet. En skygge kastet en bilbombe mot den israelske ambassaden i 1992 og attentatet mot et jødisk kultursentrum som drepte 96 personer i 1994. Argentinas økonomiske krise fra 1998 av har ført til talløse demonstrasjoner i hovedstaden, og "piqueteros", demonstranter, har blitt en maktfaktor i bybildet. Storbrannen i et diskotek nyttårsaften 2004 drepte 190 gjester, noe som førte til borgermesterens avgang. Innbyggertallet i byen har ikke oversteget 3 millioner ennå, hvilket vil si at all vekst skjer ute i forstedene. Folketelling. I folketellingen fra 2001 var det registrerte innbyggere i Buenos Aires. Befolkningstettheten i Buenos Aires var da på innbyggere per kvadratkilometer, men bare ca per km² i forstedene. Resefordelingen i byen er 88,9% hvite, 7% mestiser, 2% asiater og 1% afroargentinere. Befolkningen i Buenos Aires har ligget relativt stabilt rundt 3 millioner siden 1947 på grunn av lave fødselstall og en langsom migrasjon til forstedene. De omkringliggende distriktene har imidlertid sett en femdoblet befolkningsvekst (til rundt 10 millioner) siden da. Folketellingen i 2001 viste en relativt alderende befolkning: 17% var under femten og 22% over seksti, folket i Buenos Aires har en aldersstruktur lik den i de fleste europeiske byer. Gjennomsnittsalderen er høyere her enn i Argentina som helhet (hvor 28% var under 15, og 14% over 60). To tredeler av byens innbyggere bor i boligblokker og 30% i eneboliger, 4% bor i lavstandardboliger. Målt i inntekt var byens fattigdomsnivå på 8,4% i 2007 og. Andre studier anslår at 4 millioner mennesker i Buenos Aires-området lever i fattigdom. Religion. De fleste innbyggerne er katolikker, men studier de siste tiårene har funnet at færre enn 20% er praktiserende. Buenos Aires er sete for en romersk-katolsk erkebiskop, for tiden Kardinal Jorge Bergoglio. Det er også protestantiske, ortodoks kristne, muslimske, jødiske og mormonske minoriteter i byen. Politikk. I 1994 ble Buenos Aires skilt ut fra provinsen Buenos Aires og gitt status som autonom by. Dette skulle i teorien tilsi at byen fikk de samme rettigheter som de andre provinsene i føderasjonen, men på grunn av landets status som Argentinas hovedstad ble det lagt visse begrensninger på myndighetsområdene. Blant annet skulle havna og politistyrken forbli under nasjonal kontroll. En egen politisyrke ble etablert i 2010. I 1996 ble det for første gang etter revisjonen av grunnloven avholdt valg i Buenos Aires. Fernando de la Rúa ble den første direkte valgte borgermester ("Jefe de Gobierno") av byen.. Resten av representantene velges for en fireårsperiode etter D'Hondts metode, men halvparten av forsamlingen fornyes hvert andre år. En av Norges eldste diplomatiske stasjoner ligger i Buenos Aires. Denne ble etablert i 1906, ett år etter Norges uavhengighet. Bakgrunnen for etableringen var store norske tilstedeværelsen innen skipsfart. Teater. Det mest kjente teatret i byen er Teatro Colón fra 1908, ett av verdens store operahus. Det rommer et fullstendig operakompani, en ballett, to symfoniorkestre, et musikkonservatorium m.m. Bygningen er for tiden stengt og skal åpnes igjen til 100-årsjubileet i 2008. I tillegg finnes det en stor teater- og musikkteaterscene i byen, spesielt i Corrientes-gata. Etter offisielle tall finnes det 173 teatre i byen. Til og med midt i sommerferien er det mer enn 100 større og mindre oppføringer å velge mellom. Tango. Buenos Aires er også verdens tangohovedstad. Hvert år blir det avholdt tangofestival og verdensfestival i tango. De mest berømte tangokunstnerne opptrer i slutten av februar og begynnelsen av mars. Mer enn 70 ulike konserter finner da sted på de mest ulike stedene, fra de store teatrene til barer og utendørsarenaer. Museer. "Museo de Arte Latinoamericano de Buenos Aires" (MALBA) Blant de tallrike museene i Buenos Aires kan nevnes "Museo de Arte Español Enrique Larreta". Her finnes en samling av den argentinske hispanisten og forfatteren Enrique Larreta med blant annet spansk maleri, skulptur, møbler og keramikk fra 15- og 1600-tallet. "Museo de Arte Hispanoamericano Isaac Fernández Blanco" viser ibero-amerikansk kolonikunst, blant annet malerier av Cuzco-skolen, sølvarbeider fra Peru og fra Río de la Plata-området, religiøst maleri fra Quito, møbler fra Brasil og dekorativ kunst fra etter uavhengigheten. I 2001 ble "Museo de Arte Latinoamericano de Buenos Aires" (MALBA), gitt av den argentinske forretningsmannen Eduardo Costantini, åpnet. Mer enn 200 arbeider av 80 ulike kunstnere er utstilt, blant annet nøkkelverk fra latinamerikansk kunst fra det 20. århundre, i tillegg til ulike vandreutstillinger. Dette museet viser en samling samtidskunst fra Argentina samt betydelige internasjonale kunstnere fra det 20. århundre. "Museo de Esculturas Luis Perlotti" befinner seg i huset til den argentinske billedhoggeren Luis Perlotti. Samlingen på nesten 1000 verker ble i 1976 gitt til byen Buenos Aires. Arkitektur og bybilde. Buenos Aires har en rik arkitektonisk arv som spenner fra spansk kolonistil til banebrytende moderne. Sentrum preges imidlertid av europeisk arkitektur fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Dette er nettopp perioden da Argentina var blant verdens rikeste land, basert på eksport av jordbruksprodukter som kjøtt og hvete. Tidlig arkitektur. Siden Buenos Aires var en ubetydelig by i det meste av den spanske kolonitida, er svært få bygninger bevart fra denne tida. Imidlertid finnes det et antall kirker fra 16- og 1700-tallet, samt jesuittenes hovedkvarter, Manzana de la Luz. I kolonitida var Plaza de Mayo, Maiplassen, sentrum i byen. Det meste av de gamle husene forsvant imidlertid da byen gjennomgikk en rivende utvikling mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Hovedaksene. Nederst på Maiplassen ligger det rosa presidentpalasset Casa Rosada. Herfra løper en av hovedaksene løper mot vest. De første 1,6 kilometrene heter den Avenida de Mayo, opp til den slående kongressen, inspirert av USAs kongress. Der skifter den navn til Avenida Rivadavia og fortsetter hele 40 kilometer. Enda mer slående er imidlertid nord-sør-aksen Avenida 9 de Julio, en aveny som er bredere enn Champs-Elysées i Paris. Der den krysser Avenida de Mayo, ligger Obelisco, den store obelisken. Arktitekturen som kranser hovedaksene er storslått, og oppviser stilarter som historisme, klassisisme, jugend og art déco. Området her kalles Microcentro, og ligger banker, store hoteller, hovedkvarterer for store firmaer og statlige institusjoner. Norskættede Alejandro Christophersen (1832–1912) var en viktig arkitekt i Buenos Aires' vekstperiode rundt forrige århundreskifte. Mange av hans bygninger kan fortsatt sees i byen, deriblant mange kirker. Mest kjent er nok likevel fasaden til Cafe Tortoni, byens mest kjente kafé fra 1858. Sør for aksene. Søndag ettermiddag er tid for tango med naboer – og noen turister. Plaza Dorrego, San Telmo. Bydelen San Telmo, som ligger sør for sentrum, har bevart mye byarkitektur fra 1800-tallet, gjerne med utsmykkede gesimser, smijernskledde balkonger og franske dører. Denne bydelen hadde dårlig kloakksystem, og var dermed utsatt for epidemier. Dermed flyttet overklassen ut fra 1860-tallet av, og bydelen ble overtatt av fattige immigranter, noe som bevarte arkitekturen. Enda lenger sør befinner den fargeglade bydelen La Boca seg, som ble grunnlagt av italienske innvandrere, først og fremst fra Genova. Tangoen skal ha oppstått i denne bydelen. Husene her er kledd med bølgeblikk og malt i sterke farger, som stammer fra skipsmaling stjålet eller tigd fra skipene i havna. Navnet La Boca betyr munnen, fordi den sugde opp alle de nye innvandrerne. Mot sør ligger også andre arbeiderstrøk og industristrøk, som også strekker seg inn i nabokommunene i provinsen Buenos Aires. Nord for aksene. Nord for aksen ligger de mer velstående bydelene Recoleta, Barrio Norte og Palermo, som oppsto da over- og middelklassen flyttet fra usunne forhold i sentrum. Kirkegården i Recoleta er en slående nekropolis med imponerende gravsteder, deriblant over diktere, presidenter og Evita Perón. Palermo er en vidstrakt bydel for middelklassen. Spesielt i området rundt Plaza Palermo Viejo finner man motebutikker og fine restauranter i et strøk av lave bygninger. Her finnes også parkanlegg, slik som den botaniske hagen og den japanske hagen. Museo Evita er viet til den berømte presidentfruen. De velstående bydelene strekker seg også utover bygrensa og inn i forstadskommunene Martínez, Olivos, San Isidro og Vicente López. Vestover i byen. Abasto er navnet på det gamle sentralmarkedet i vest. Sentralmarkedet sto lenge tomt, men er nå ombygd til et stort kjøpesenter. Like ved vokste tangolegenden Carlos Gardel opp, og huset hans er i dag et museum. Once ligger også i vest, og er kjent for sine gatemarkeder. Om klokka di stopper, spør man i Buenos Aires om du har kjøpt den i Once. Utover i elva. Puerto Madero er det gamle havnekvartert hvor kjøtt ble pakket for transport til markedene i Europa. Hallene er i dag restaurerte. Videre finnes det store grøntområder på gamle industritomter. Fra 1950-årene har det vokst opp forretningssentra i andre deler av byområdet. Sport. Særlig i fotball og innen hestesport er Buenos Aires dominerende i landet. To av de mest berømte og beste fotballagene i Argentina holder til i Buenos Aires, nemlig det mestvinnende Club Atlético River Plate og erkerivalen Boca Juniors. Ligakamper mellom de to ender ofte i slagsmål. Andre viktige fotballklubber er Racing Club de Avellaneda og Independiente fra forstaden Avellaneda, San Lorenzo de Almagro fra bydelen Boedo og Vélez Sársfield fra bydelen Liniers. Hestesport er sannsynligvis den nest mest populære sportsgreina. To veddeløpsbaner, "hipódromos", befinner seg i byen, nemlig i Palermo og i San Isidro. Ellers er los porteños lidenskapelig opptatt av rugby og landhockey. Basketball, som også er svært populært, er imidlertid dominert av lag utenfor Buenos Aires, det samme gjelder de beste tennisspillerne. God mat i Buenos Aires. I Buenos Aires finnes det over 3500 restauranter som tilbyr nasjonalt og internasjonalt kjøkken. Så ulike ting som kongekrabbe fra Antarktis og de allestedsnærværende fylte brødlommene empanadas blir tilbudt. Mest populært er imidlertid italiensk-argentinske spesialiteter som pasta, pizza og gnocchi, og "asado", biffer og annet kjøtt grillet over åpen flamme. Til alt dette hører god, argentinsk vin med. Landets vinindustri har de siste årene gjennomgått en modernisering og kvalitetshevning som gjør at de beste vinene kan måle seg med hva det skal være, mens dagligvinen holder god kvalitet. Italienerne tok også med seg sine iskremtradisjoner til Argentina, der de har utviklet sine egne spesialiteter. Spesielt i sommerhalvåret dukker mange iskremkafeer opp, med enorme porsjoner og en fantastisk variasjon i smaksutvalget. Økonomi. Som landets viktigste havneby er Buenos Aires Argentinas handelssentrum. Kaianleggene strekker seg åtte kilometer langs Río de la Plata, og i Puerto Nuevo finner man de mest moderne havneanleggene. Parallelt med den moderne trafikkutviklingen, med eksempelvis 16-fils motorveier, ble byen det viktigste industrisenteret i landet. Industrien oppsto først i indre by, men fra 1930 av skjer industriutviklingen mest i forstedene. Ca. halvparten av alle industribedrifter i Argentina befinner seg i Buenos Aires, ca. 26 000 i Buenos Aires by, og ca. det dobbelte i forstedene. Bydelene i sørøst huser hovedmengden av industri, særlig Avellaneda og Lanús. Hit fører de store gassrørledningene fra Patagonia. Bankene, både de nasjonale og de internasjonale, samt ulike børser for råvarer som korn, er konsentrert i krysset mellom Avenida Bartolomé Mitre og San Martín. Lang Florida- og Santa Fé-avenyene finner man de største kjøpesentrene og de mest elegante butikkene. Næringsmiddelindustrien, først og fremst kjøttindustrien, samt oljeraffinerier og kjemisk industri ligger i sør. Mot vest og nord finner man bilindustri og ulik lettere industri, slik som tekstilindustri og trykkerier. På grunn av miljøforurensingen ønsker politikerne å legge mest mulig industri til områdene rundt byen, hvor ulike industriparker har oppstått. Dermed flytter også de ansatte etter. I sentrum av Buenos Aires var det i 1927 fem høyhus, nå er imidlertid hele bysentrum dominert av høyhusene. Den tre kvadratkilometer store bykjernen ligger nord for Plaza de Mayo, det gamle midtpunktet i byen. Her finner man et sentralt forretningsområde med alle kjennetegn på en verdensby; kontor-, forsikrings- og bankbygg, forleggere, avanserte tjenesteytelser, moderne butikkpassasjer, fornøyelseskvartaler, trafikkaos, lite grøntarealer og utvandring til forstedene. Langdistanse. Buenos Aires har to flyplasser, Ezeiza (også kalt Ministro Pistarini, flyplasskode EZE) for internasjonale fly, og Aeroparque (flyplasskode AEP) for innenlandsfly og fly til Montevideo. Til Uruguay går det også ferger og hurtigbåter fra en terminal i sentrum. Argentina hadde et stort nasjonalt jernbanenettverk som ble nedlagt så å si totalt i løpet av 1990-tallet som følge av privatisering og profittkrav. De siste årene har imidlertid flere jernbanelinjer blitt gjenåpnet, og pr 2007 er det igjen mulig å ta toget fra Buenos Aires til destinasjoner så langt unna som Tucumán og Bariloche. Likevel er det få forbindelser, ofte bare 2-3 pr uke, og dårlig kvalitet på sporene. Derfor har langdistansebusser (Micros) hovedrollen i nasjonal kollektivtransport. Den viktigste bussterminalen i Buenos Aires er "Retiro" nord i sentrum. Tog spiller imidlertid en stor rolle i nærtrafikken og i trafikken til byer i Buenos Aires-provinsen. Havneanleggene i Buenos Aires er åtte kilometer lang, og blir holdt åpen ved hjelp av omfattende mudring i Río de la Plata. Lokaltrafikk. Inne i en t-banevogn på linje A Buenos Aires’ undergrunnsbane, "subte", er den eldste i Latin-Amerika, og den første strekningen åpnet i 1913. Trikk er av begrenset betydning. Den aller største delen av lokaltrafikken går med buss, noe som har trafikkmessige og miljømessige konsekvenser. Derfor arbeides det nå med en utbygging av "subte". Forstedene blir betjent av lokaltog. Det er 38 600 drosjer i Buenos Aires, en per 71 innbyggere. Utdanning. En gang var Plaza de Mayo midt i byen sentrum for lærdom, nå er det meste i den nordlige delen av sentrum. I 1821 åpnet det statlige Universidad de Buenos Aires i en campus nær elvebredden. Noen fakulteter, slik som de juridiske, medisinske, ingeniør- og økonomifakultetene, befinner seg i sentrum av byen. Universitetet har også filialer i forstedene. Nasjonalbiblioteket er å finne i de nye bydelene i nord, hvor man også finner det private Belgrano-universitetet, grunlagt i 1964. Andre institusjoner for høyere utdanning i Buenos Aires er den nasjonale kunsthøyskolen fra 1904, det nasjonale musikkonservatoriet fra 1924, Argentinas katolske universitet fra 1958 og det nasjonale teknologiske universitet fra 1959. Viktige porteños. En rekke viktige personer er født i Buenos Aires, slik som forfatteren Jorge Luis Borges, maleren Benito Quinquela Martín, landets første president Bernardino Rivadavia og tennisspilleren Gabriela Sabatini. Vennskapsbyer. Her følger en liste over Buenos Aires' vennskapsbyer. Årstallet for inngåelsen av vennskapsforholdet er angitt i parentes. Bibliotek. Bibliotek (av gresk: biblio=bok + theke=lager) er en institusjon som har som oppgave å oppbevare, katalogisere og låne ut bøker og andre medieformer, samt svare på spørsmål og veilede sine brukere (referansetjenester). Generelt. Bibliotek kan også være digitale. Bibliotek organiseres og forvaltes gjerne av en eller flere bibliotekarer. Et bibliotek kan også være en en bygning eller et rom der det oppbevares bøker og andre dokumenter. Offentlige bibliotek har sin ideologiske forankring i Opplysningstiden og troen på folkeopplysning. De kan sies å ha et felles overordnet mål: Ved å stille til disposisjon alle typer materiale skal bibliotekene arbeide for å dekke de behov for kunnskap og informasjon som finnes i samfunnet, både innen utdanning, forskning, arbeids- og næringsliv og hos det enkelte mennesket. De aller fleste bibliotek legger i dag vekt på å ha gode IKT-tilbud, med god internettilgang, stadig flere med trådløst bredbånd for publikum, og med egne hjemmesider – med mediekatalogen på internett og diverse andre tjenester, bl.a. digitaliserte samlinger. Nasjonalbibliotek. Nasjonalbibliotek eies av staten. Et nasjonalbibliotek vil typisk være «Nasjonens hukommelse», og ha som formål å samle inn, bevare og formidle hele mengden av informasjon som skapes og distribueres i landet. De fleste nasjonalbibliotek har også oppgaver i forhold til å overvåke og samle informasjon skapt i andre land som berører ens eget land, såkalt "itineraria". Nasjonalbiblioteket i Norge samler all informasjon uavhengig av medietyper. Folkebibliotek. Folkebibliotek eies og drives av kommunene. Ifølge Bibliotekloven skal de ha et tilbud til alle mennesker og dekke alle fagområder og aldersgrupper. Formålet er å arbeide for opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet. "Fylkesbibliotek" er i Norge regionale støtteinstitusjoner for folke- og skolebibliotekene i sine fylker. Fag- og forskningsbibliotek. Fag- og forskningsbibliotek er avdelinger ved offentlige eller private institusjoner. Den største gruppen er høgskole- og universitetsbibliotekene, men de finnes også ved forskningsinstitutter, i forvaltningen og i bedrifter. Den primære oppgaven er å betjene de institusjonene de tilhører, men de inngår samtidig i det nasjonale biblioteknettverket og bidrar dermed til å gjøre mest mulig litteratur tilgjengelig for alle. Fag- og forskningsbibliotek blir stadig oftere digitale. Av digitale bibliotek i Norge kan nevnes Helsebiblioteket og Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern. Et av de største medisinske bibliotek i Europa er Bibliothek des Ärztlichen Vereins in Hamburg. Skolebibliotek. Skolebibliotek eies og drives av de enkelte skolene. De skal tjene skolens formål og derfor ha en pedagogisk innretning. De skal dekke de behovene elevene og lærerne har for litteratur og informasjon. Bruk av bibliotek. Mange potensielle bibliotekbrukere vet ikke hvordan de effektivt kan gjøre bruk av ressursene som biblioteket tilbyr. Dette har ført til et stadig sterkere fokus på brukeropplæring. Et sentralt begrep i denne forbindelse er informasjonskompetanse. Utviklingen av World Wide Web og mobilteknologien har vært med på å redusere unge menneskers bruk av de tradisjonelle bibliotekene. Bibliotekene har blant annet forsøkt å tilpasse seg ved å tilby digitale tjenester. Disse tjenestene kalles ofte Bibliotek 2.0. Bodø. Bodø (nordsamisk: "Budejju", lulesamisk: "Bådåddjo", pitesamisk: "Buvdda") er en bykommune i Salten i Nordland som i nordøst grenser mot Sørfold, i øst mot Fauske og Saltdal, og i sør mot Beiarn og Gildeskål. Navnet Bodø er først kjent fra 1500-tallet, som navnet på det len som lå under lensherresetet Bodøgård (som ligger 2-3 km sørøst for Bodø sentrum). Det gammelnorske navnet på denne gården var Bodin, som trolig er sammensatt av det gammelnorske "boði" «båe, undervannsskjær» (etter båene i viken utenfor Bodøsjøen, som er gårdens nauststed) og "vin" «havnegang, grasslette». I så fall betyr Bodin «grassletta ved båe-vika». Dette navnet, som ble uttalt «Bådin», med trykk på å-en og tonefall som i «Karin», utviklet seg i folkemålet til Bòddøya («Båddøya»), og Bodø er en fordanskning av den formen. Bodø er også Nordlands fylkeshovedstad og den nest største byen i Nord-Norge. Bodø ligger nord for polarsirkelen og har midnattssol fra den 4. juni til den 8. juli. Byens beliggenhet mellom hav og innland har gitt byen et bestemt næringsgrunnlag. Dertil de spesielle fordeler som etterkrigstidens teknikk og administrasjon har ført med seg. Geografi. Byen der den ligger ytterst på en halvøy ut mot Vestfjorden, ble gjenreist etter andre verdenskrig. Siden den gang har tettbebyggelsen vokst betydelig utover det tradisjonelle sentrumsområdet. Det meste av boligbyggingen har siden 1960-årene funnet sted østover langs Rv. 80, og ca. 10 km fra sentrum. Her ligger bl.a. bydelene Hunstad og Mørkved som har egne bydelssentra, men som ennå i stor grad har preg av forsteder eller sovebyer. Etter hvert har byen også vokst langs en akse nordover mot Kjerringøy, bl.a. med tettstedene Skivika og Løpsmarka, samt i tettstedet Løding innerst på halvøya Tverlandet i øst. Befolkning. I følge Statistisk Sentralbyrå har Bodø "by" per 1. januar innbyggere. Bodø kommune som helhet hadde pr. 1. januar 2011 et innbyggertall på. Tettstedene Løding og Løpsmarka har henholdsvis og innbyggere. Kommunesenteret i tidligere Skjerstad kommune Misvær har per 1. januar innbyggere. Ca. 90 % av Bodøs innbyggere bor i tettsteder. a>, kommunesenteret i tidligere Skjerstad kommune Utdanning. Bodø er en av byene i Nord-Norge med lengst tradisjon innen høyere utdanning. Fra 1895 hadde byen et privatgymnas, som fra 1900 var offentlig. I 1920 ble det opprettet sykepleierutdanning i Bodø, og i 1951 fikk byen høyere utdanning for allmenlærere. Utdanningstilbudet ble betydelig økt fra 1970, da ble distriktshøgskolen i Bodø åpnet med studietilbud innen økonomi/administrasjon, fiskerifag, og sosialarbeiderutdanning. I årene som kom ble skolen stadig utvidet og 1. januar 2011 fikk Høgskolen i Bodø Universitetsstatus, og ble Universitetet i Nordland (UiN). Studietilbudet i Bodø ble ytterligere utvidet i august 1997. Da åpnet Politihøgskolen i Bodø. Politihøgskolen har nå avdelinger i Oslo, Kongsvinger og Stavern. Politihøgskolen er lokalisert sammen med UiN, på Mørkved, ca. 8 km utenfor Bodø sentrum. St. Eystein katolske skole er den eneste privatskolen i Bodø og den fjerde katolske skolen i Norge. Resten av grunn- og videregående utdanning foregår i offentlig regi. Hele 25 % av elevene ved videregående skoler i Nordland går ved enten Bodø eller Bodin videregående skole som ligger i kommunen. Massemedia. Den eneste trykte dagsavisen er «Avisa Nordland», etter at avisene «Nordlands Framtid» og «Nordlandsposten» ble slått sammen i 2002. I tillegg gis en gratis månedsavis Bodø NU og bydelsavisen «Norsia» for Nordstranda som kommer ut hvert kvartal. Inntil desember 2010 kom også nettavisen AvisaBodø med daglige oppdateringer. NRK Nordland har hovedsete i byen. Bodø hadde egen nærradio fra 1984 til 1993 som het Radio 8000. Offentlige etater. Luftfartstilsynet hadde sitt hovedkontor på Bodø lufthavn fra 2005, men flyttet i august 2011 til et eget, nytt kontorbygg i Bodø sentrum. Helsevesen. Nordlandssykehuset HF har størstedelen av sin administrasjon i Bodø, lokalisert ved Nordlandssykehuset HF Bodø. Den psykiatriske avdelingen, tidligere NPS, nå Nordlandssykehuset HF Psykiatri, er plassert i Rønvik. I tillegg er administrasjonen til Helse Nord RHF lokalisert i Bodø. Forsvaret. Bodø er base for Luftforsvarets 132 Luftving med 331 skvadron, 332 skvadron og en luftvernbataljon. Disse er stasjonert på Bodø hovedflystasjon og Bodin Leir. Forsvarets operative hovedkvarter og Luftforsvarsmuseet holder også til i Bodø. Kommunepolitikk. Bodø bystyre har 39 medlemmer, formannskapet har 9 medlemmer. Samferdsel. Bodø har veiforbindelse østover med riksvei 80 til Fauske og europavei 6. Nordover fra Bodø går riksvei 834 til Kjerringøy, med ferge over Mistfjorden. Fra Løding går kystriksveien riksvei 17 sørover mot Steinkjer. Det er også fergeforbindelse fra Bodø til Røst, Værøy og Moskenes i Lofoten. Riksvei 812 forbinder tidligere Skjerstad kommune med Saltdal og riksvei 17 sør for Saltstraumen. Bodø lufthavn ligger bare ca. 15 minutters gange fra Bodø sentrum. Flyplassen åpnet for sivil trafikk i 1952. Fra Bodø har SAS Braathens ruter til Oslo, Trondheim og Tromsø, Norwegian flyr til Oslo, Moss (Rygge),Tromsø og Trondheim, Widerøe flyr til Andenes, Bergen, Brønnøysund, Evenes, Leknes, Mo i Rana, Mosjøen, Narvik, Røst, Sandefjord, Sandnessjøen, Stokmarknes og Svolvær. Lufttransport har helikopterrute til Værøy. Bodø er endestasjon for Nordlandsbanen. Bodø stasjon åpnet for godstransport i desember 1961. Stasjonen og Nordlandsbanen ble offisielt åpnet av kong Olav V den 7. juni 1962. Fra Bodø går dag- og nattog til Trondheim og lokaltog til Rognan. Skipsruter omfatter både Hurtigruta og hurtigbåter. Hurtigruta ankommer Bodø hver dag klokka 01.30 (sørgående) og 12.30 (nordgående). Det er hurtigbåtforbindelse fra Bodø til Landegode og værene utenfor, Steigen og Gildeskål. Det er også hurtigbåt fra Bodø til Svolvær og Sandnessjøen. Næringsliv. Historisk sett har fiskerinæringen vært sentral i Bodøs utvikling, men etter krigen har utbyggingen av blant annet Bodø hovedflystasjon endret fokuset fra primærnæringene til servicenæringene. I 2004 jobbet 87 % av de sysselsatte i Bodø kommune i servicenæringer, mens det bare er 68 % i det som var Skjerstad kommune. I tillegg til forsvaret har kommunen mange arbeidsplasser tilknyttet som fylkeshovedstad og regionssenter med blant annet administrasjon for Nordland fylke, høgskolen og Helse Nord. Flere større nordnorske bedrifter som Nordlandsbanken og Widerøe har også hovedkontor i byen. Det tidligere Nord-Norges Salgslag – nå NORTURA – har siden like etter andre verdenskrig hatt slakteri og produksjonsanlegg i Bodø. I lokalene driver Thulefjord – som er et heleid datterselskap i Nortura – spesialproduksjon av blant annet pålegg. Burøya i Bodø huser hovedkvarteret til det internasjonale maskineri- og utstyrselkapet Rapp Marine Group, som har datterselskaper lokalisert i 26 land over hele verden. Fra forhistorisk tid til 1600. Bodø er Nord-Norges eldste poststed helt fra 1663. Til ca 1710 fungerte amtmennene som poståpnere, siden var prestene poståpnere i ca hundre år. Striden om opprettelsen. Bodø ble grunnlagt i 1816, og var tenkt som en handelsby for nordnorske fiskere istedenfor Bergen. Tre alternativer for en ny by var oppe: Brønnøy, Vågan og Hundholmen (datidens navn på Bodø). Da den nye etableringen for en by var under vurdering av myndighetene var Norge fortsatt under Danmark. Dermed var det en dansk finanskommisjon som vurderte de aktuelle områdene opp mot hverandre. Hundholmen/Bodø ble valgt i 1813 fordi området var mer sentralt enn Brønnøy, samt at det var lettere å skaffe trevirke her enn i Vågan. Dessuten holdt lensherren over Nordlandene til i bodøområdet siden 1605. Napoleonskrigene og Norges overdragelse fra Danmark til Sverige gjorde at byetableringen ble utsatt. I tiden mellom 1813 og 1816 arbeidet bergenserne hardt for hindre en opprettelse av by på Hundholmen. Bergen så på en opprettelse av ny by i Nord-Norge som en trussel på det tilnærmede handelsmonopolet Bergen hadde på fisk mellom Lofoten og utlandet. I 1814 tok biskop Mathias Bonsak Krogh opp: «Forslag til en Kjøpstæds Anlæggelse paa Bodøe i Nordlandene». Forslaget skapte store protester fra Bergen. Stortinget opprettet en kommisjon for å utrede saken. Bergens motarbeidelse førte ikke fram da Stortinget stemte over saken, i 1816, stemte 50 for ny by og 6 mot. Forslaget om opprettelsen av Bodø ble sanksjonert av kongen 20. mai 1816. Grunnleggelsen og øyeblikkelig stagnasjon. Imidlertid fikk ikke byen den ønskede vekst, da handelsmønstret i stor grad fortsatte å gå mellom Lofoten og Bergen. I 1824 hadde Bodø 210 innbyggere. Byens svake vekst gjorde at myndighetene flere ganger vurderte å trekke tilbake bystatusen. De to mest kjente handelsmenn i Bodø i de første 50 årene var Christian Jakhelln og Carl Johan Gerss. Førstnevnte var innflytter fra Aalborg i Danmark og starten på en tradisjonsrik forretningsfamilie i Bodø. Sistnevnte var innflytter fra Finland. I tillegg til handel drev Gerss med smugling mellom Bodø og Storbritannia. Gerss' smugling ble avslørt og resulterte i Bodøsaken, som videre resulterte i store diplomatiske komplikasjoner mellom Sverige-Norge og Storbritannia. Sildefisket i 1864 det store vendepunktet for Bodø. Sildefiske i Bodø rundt 1870 Bodø på slutten av 1880-tallet tatt fra Lille Hjartøy med Nyholmen i forgrunnen. Bilde fra samme sted i 2006 Bodø fikk imidlertid et enormt oppsving fra 1864 da vintersilda årlig kom til havområdene rundt Bodø. Sildefisket skapte et nytt økonomisk grunnlag for byen og Bodø vokste raskt. Bodø var fra 1870-årene et av de områdene med størst økonomisk vekst i Norge. Da sildefisket avtok i 1880-årene hadde byen etablert en rekke nye næringsveier som sikret en fortsatt vekst. Rundt 1900 var det om lag 6000 innbyggere i Bodø. Den eksplosjonsartede veksten i antall innbyggere stoppet opp rundt 1900, men i tiden mellom 1865 til 1900 hadde Bodø vokst fra å være Nord-Norges minste by til å bli tredje størst etter Tromsø og Narvik. Forretningslivets blomstring fra 1900 til 1940. På slutten av 1800-tallet hadde en rekke nye virksomheter blitt etablert i byen: forretningsbank, hermetikkfabrikker, skipsverft og dampskipsselskap. Ved overgangen til et nytt århundre hadde Bodø etablert seg som et handels- og kommunikasjonssentrum. Kommunikasjonsrollen ble befestet i 1904 da byen fikk ferdigstilt en molo og dampskipskai. Disse medførte at Bodø hadde en trygg og stabil havn. Med opprettelsen av Saltens Dampskibsselskab fikk Bodø havn en nøkkelrolle i handelen i Salten-regionen. Nødvendige varer fra inn- og utland ble fraktet med Hurtigruta til Bodø, omlastet i Bodø og transportert lokalt via det lokale dampskipsselskapet. I tiden mellom 1900 og 1940 fikk byen en stabil, men mer moderat vekst. Den økonomiske veksten var sentrert rundt bankvirksomhet, handel, transport og fiskeindustri. En sentral skikkelse innen det meste av Bodøs ulike vekstnæringer i perioden fra 1890 fram til 1940 var advokaten og forretningsmannen Ragnar Schjølberg. Schjølberg var involvert i alt fra transportutvikling til fabrikk- og bankvirksomhet. En av Schjølbergs største prosjekter var oppstarten av et fiskefryseri på Langstranda, like utenfor sentrum, i 1920-årene. Fryseriet var det største i sitt slag i Europa. Bodø under andre verdenskrig. Bodø var en av de norske byer som ble bombet under krigshandlingene i Norge. Bakgrunnen for bombingen vites ikke med sikkerhet. To teorier eksisterer. En teori går på at bombingen var ren terrorbombing for å skape frykt og senke motstandskampen. En annen teori anser bombingen som et ledd i kampene om Narvik. I løpet av mai 1940 hadde Bodø blitt utsatt for en rekke små bomberaid, men det var det store bombeangrepet 27. mai 1940 som la største delen av byen i grus. Under angrepet 27. mai ble det i løpet av timene fra 18.00 til 20.30 sluppet over 200 sprengbomber og mer enn 1000 brannbomber, men totalt omkom bare 15 personer i angrepene. Bombeangrepet førte til at 420 hus ble ødelagt, derav 380 bolighus. Av byens ca. 6300 innbyggere ble mer enn 3700 husløse. Det nedbrente området utgjorde et område på ca. 900 × 400 meter. De husløse bodde hos slekt i distriktet og i provisorium som telt, sommerhytter eller uthus. Dette var løsninger som ikke kunne vare inn i vinteren. Av byene som var blitt rammet av krigshandlingene i Norge 1940 var Kristiansund, Steinkjer og Bodø de byene med størst ødeleggelser.. Av disse tre byene var det Bodø som hadde størst andel husløse 59 % innbyggerne (67 % av bebyggelsen var ødelagt). Bodø mistet nesten samtlige serviceinstitusjoner og forretninger, 75 % av kontor og lager- og forsamlingsrom brant opp. Samtlige kommunale kontorer, skoler og banker var utslettet. Sykehuset var i tillegg så brannskadd at driften måtte midlertidig innstilles. Bolignød i 1940. Sommeren 1940 startet det første arbeidet med å skaffe de husløse tak over hodet. Dette ble realisert ved at staten tilbød et lån på 300 000 kr. Lånet ble brukt til å bygge brakker i et kvartal som var blitt forberedt for byutvidelse før krigsutbruddet. En heftelse ved gjenreisningen generelt var innblandingen fra NS og tyskerne. Innblandingen medførte at den nye byreguleringen ikke ble godkjent før februar 1943. I juli 1940 fikk Nasjonalhjelpen tilbud fra svensk Røde Kors om en gave på ferdige trehus til de krigsskadede kommuner i landet. For å effektivt administrere montering og fordeling gikk Nasjonalhjelpen sammen med Krigsskadetrygdens Gjenreisningsnemnd. Husene var prefabrikkerte i Sverige (en industri som hadde vokst fram på 1930-tallet). Denne produksjonen medførte at alt av tømmer- og snekkerarbeid var ferdig. Gaven omfattet også gulv- og panelbord, takpapp, beslag og sanitær og elektrisk materiale. Verdien ble anslått til 2000–5000 kr per hus. Ifølge svenskene skulle selve reisningen av husene gå hurtig, det ble anslått fra svensk side at et lag på seks til åtte mann ville bruke to dager på å reise et hus på ferdig grunnmur. Disse svenske estimatene passet ikke for nordnorske forhold. Dårlig vær, polarmørke og stor mangel på fagfolk sinket arbeidet. Stort sett all sivil boligbygging i Bodø under okkupasjonen ble gjort ved hjelp av husgaven fra Svenska Røde Korset. Den nye bebyggelsen var betydelig tettere enn den gamle, men de nye leilighetene var også større. Utover 1944 stoppet byggevirksomheten nesten opp, først og fremst som et resultat av ressursmangel og tysk byggestopp. Men på denne tide var den største huskrisen over ved hjelp av svenskehusene. Imidlertid ble ikke husproblemet løst før etter freden i 1945, da først fikk samtlige som hadde mistet hus eller leilighet i 1940 nytt gjennom gjenreisningen. Gjenreisning og etterkrigstid. Etter freden i 1945 startet gjenreisningsarbeidet i Bodø for fullt. Administrasjons- og butikkbygg var provisoriske brakker under krigen. I løpet av 1946 stod byggearbeidet i stampe. For å få fortgang i arbeidet ble det oppnevnt en gjenreisningsnemnd. Denne nemnden var i virke til 1952, som da kan regnes som det «offisielle» sluttåret for gjenreisningen i byen. Men kommunens siste gjenreisningsbygg ble ferdigstilt i 1959 med Rådhuset. Til tross for en treg start på boligbyggingen i 1945 hadde Bodø i 1950 like mange leiligheter som før bombingen i 1940. Byplanen for Bodø ble tegnet av den kjente arkitekten Sverre Pedersen (professor ved NTH i Trondheim). Han var opptatt av klassiske former, å danne rom i byen og siktlinjer. De to anerkjente arkitektene Herman Munthe-Kaas og Gudolf Blakstad tegnet blant annet Bodø domkirke. Gjenreisningen har gitt Bodø sentrum en særpreget, nøktern og funksjonell stil som er tidstypisk for tidlig etterkrigstid. En perle i dette arkitektoniske uttrykket, og et kroneksempel på stilen, er rådhusplassen i Bodø som er omkranset av fire offentlige bygg (rådhuset, kirken, postbygget og musikktribune). Bodø sentrum et klassisk eksempel på tidlig etterkrigstids funksjonelle stil, på samme måte som Ålesund er et tilsvarende gjennomført eksempel på Jugendstil I perioden 1945–65 opplevde Bodø en utrolig vekst fra 5415 innbyggere til 14 054 innbyggere. Denne veksten har vært karakteristisk for byen i hele etterkrigsperioden og pågår fortsatt. Den sterkeste veksten i etterkrigstiden var på 1950-tallet, Bodøs befolkning økte i denne perioden med over 40%. På begynnelsen av 1960-tallet gikk Bodø forbi Narvik i innbyggertall og ble Nord-Norges nest største by. 1950- og 60-tallet gav Bodø et kraftig oppsving i kommunikasjoner. Før krigen var Hurtigruten og i noen grad riksveien over Saltfjellet de eneste effektive transportveier til og fra Bodø. Etter krigen ble transportveiene utvidet. Fra 1947 fikk Bodø ei fast sjøflyhavn. Høsten 1950 startet imidlertid arbeidet med å bygge en militærflyplass i Bodø. Den 12. mai 1952 åpnet den første sivile flyruten mellom Bodø og Oslo. Kommunikasjonene ble ytterligere forbedret i 1961 da Nordlandsbanen omsider ble ferdigstilt på strekningen mellom Bodø og Trondheim. Bodø i den kalde krigen 1950–90. I etterkrigstiden fikk Bodø en spesiell stilling under den kalde krigen mellom Vest-Europa og USA (Vestblokken) mot Sovjetunionen (Østblokken). Militærflyplassen i Bodø var et ledd i NATOs forsvarsstrategi. Bodø hovedflystasjon skulle ha rolle som framskutt flyplass i et eventuelt gjengjeldelsesangrep på Sovjetunionen. I perioden 1950–55 ble flybasen bygget ut og huset hovedkvarteret for Luftkommando Nord-Norge. Jagerfly fra blant annet Bodø skulle i en eventuell krig angripe, og åpne det sovjetiske luftforsvaret, slik at amerikanske strategiske bombefly kunne komme gjennom de sovjetiske luftforsvaret med sine atomvåpen. Fra 1958 helt fram til 1974 ble installasjoner i Bodø bygget ut for å huse den øverste militære ledelsen i landsdelen. På Reitan utenfor Bodø ble det sprengt ut anlegg i fjellet, og i 1963 flyttet øverstkommanderende i Nord-Norge dit. Sjøforsvarskommando Nord-Norge ble også lagt i distriktet, og i 1971, da det hele ble integrert i et felles, integrert hovedkvarter for landsdelen – Forsvarskommando Nord-Norge – så ble denne også lagt i byen. I tillegg til dette, ble det også sprengt ut en atomsikker flyhangar i fjell på på den militære flyplassen. Anlegget fikk navnet, og sto ferdig desember 1960. Flyplassen i Bodø kom i verdens søkelys i U2-affæren, da et amerikansk U-2 spionfly på tokt fra Pakistan til Bodø ble skutt ned over Sovjetunionen 1. mai 1960. Dette forandret synet som Sovjetunionen hadde på Norge. Daværende president i Sovjetunionen Nikita Khrusjtsjov, ble sjokkert over dette særlig da han fikk vite at U2 flyet hadde landet i Bodø. Han truet med å bombe hele Bodø og utslette byen. Dette ble møtt med aggresjon i den vestlige verden, etteretningstjenestene CIA (USA) og MI6 (Storbritannia) ga trusler om sabotasjeangrep mot Sovjet, hvis Khrusjtsjov gjennomførte denne aksjonen. Bodø i vekst. Bodø er en av byene i Norge som har hatt størst vekst siden 1990-tallet, i 2004 hadde Bodø en vekst på 691 personer. (Dette inkluderer ikke kommunesammenslåingen med Skjerstad). Bodø er også kjent som en utdanningsby med Universitetet i Nordland som har over 6000 studenter. Fra og med 1. januar 2005 er Bodø og Skjerstad kommuner blitt slått sammen under navnet Bodø. Skjerstad fikk et eget servicetorg for å ivareta deres behov for kommunale tjenester, lokalisert til deres tidligere administrasjonssenter på Misvær. Dette er den andre store kommuneutvidelsen for Bodø, sist var i 1968 da Bodin kommune ble innlemmet i Bodø kommune. Byvåpenet. Bodøs gamle byvåpen som var i bruk fra 1889 til 1959 Bodøs byvåpen er en gul sol på rød bakgrunn som symboliserer midnattsola. Det er tegnet av Hallvard Trætteberg, og ble vedtatt ved regjeringens resolusjon den 24. juli 1959. Symbolikken er at Bodø er den første byen nord for polarsirkelen og følgelig den sørligste byen i Norge med midnattsol. Tusenårssted. Bodø kommunes tusenårssted er Nyholmen. Det består av tre anlegg; Nyholms Skandse (1810–35), Nyholmen fyr (1873–1907) og Kystverkets bygninger (1875–). Språk og dialekt. Den gamle Bodø-dialekten er en av de mest kjente dialektene fra Nord-Norge, men nye tider har forandret dialekten kraftig til en felles dialekt for Bodø by og tettstedene og bygdene rundt. Bodødialekten skrives ofte som vanlig bokmål i flere sammenhenger, men kutter ofte på vokaler som e i slutten på ord (dvs gutten blir til guttn). Uttalelsen på vokalene og er veldig ulikt. Og i mange tilfeller blir e til æ, og motsatt (er sies e for å unngå forveksling med æ (jeg)), og sporreord kan minne litt om nynorsk, hodesaklig at hv- blir til k, og -for blir til -førr. Æ, du, hann, ho, det, den/n vi dokker/dokk de. ka, kor, kem, koffør, hvilke, kordan? Sport. Bodøs mest kjente sportsklubb er nok uten tvil Glimt som de siste årene har vært i eliteserien med serie og cupsølv i 2003 før det ble nedrykk til 1. divisjon i 2005, før de var tilbake i eliteserien etter kvalifisering i 2007. Glimt var den første klubben fra Nord-Norge som vant et cupmesterskap (i 1975), og det første som klarte å kjempe i norgestoppen, med dobbelt sølv i toppseriedebuten 1977. Klubben har fostret blant annet Berg-familien med Harald «Dutte» Berg, Ørjan Berg og Runar Berg, i tillegg har blant annet Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, Bengt Sæternes og Trond Fredrik Ludvigsen spilt for klubben. På damesiden har IK Grand Bodø markert seg i 1. divisjon med flere landslagsuttatte spillere på både A-landslag og aldersbestemte landslag. Grand Bodø rykket i 2006 opp til toppserien for kvinner, men rykket ned i 2007. Tidligere har I.K. Junkeren deltatt i eliteserien i håndball for kvinner, men måtte gi seg grunnet dårlig økonomi. Ellers har Bodø en rekke klubber for aldersbestemte lag og mindre idrettsgrener. Børs. Børs er en organisert markedsplass, som oftest med strenge regler for informasjonsflyt og omsetning. De mest kjente børsene er markedsplasser for omsetning av verdipapirer som aksjer og obligasjoner, men det finnes egne børser for blant annet diamanter, metaller, energi, petroleumsprodukter og landbruksvarer. På Internett finnes det også oddsbørser hvor det omsettes odds på pengespill. Etymologi. Betegnelsen «børs» er kommet fra nederlandsk via middelalderlatin, "bursa", «pengepung», igjen avledet fra greske "byrsa", «lær(sekk)». Bahá'í. Bahá'í () en en monoteistisk religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten. Det er mellom fem og syv million bahá'íer i verden i mer enn 200 land og territorier. Bahá'í-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá'u'lláh. Ifølge bahá'í tro, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá'u'lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk. Ordet "bahá'í" brukes både for troen og for en troende av Bahá'u'lláh. Noen ganger brukes begrepet Bahá'í-troen. Navnet kommer fra det arabiske "bahá", som betyr "herlighet" eller "glans". Begrepet bahaisme har tidligere blitt brukt, men anses ikke lenger som korrekt. Tro. Tre sentrale prinsipper etablerer basisen for Bahá'í lære og doktrine: Guds enhet, religionenes enhet, og menneskehetens enhet. Fra disse postulatene stammer troen på at Gud periodevis åpenbarer hans vilje gjennom guddommelige budbringere, hvis hensikt er å transformere karakteren til menneskeheten og utvikle, blant de som lystrer, moral og åndelige kvaliteter. Religion sees derfor på som ordnet, i enhet og progressive fra alder til alder. Gud. Bahá'í-skriftene beskriver en enkel, personlig, utilnærmelig, allvitende, allestedsnærværende, uforgjengelig og allmektig Gud som har skapt all ting i universet. Gud og universets eksistens sees på som evigvarende, uten start eller ende. Til tross for hans direkte utilnærmelighet, er Gud bevist av skapelsen, med en vilje og mening som er uttrykt gjennom budbringere som kalles Manifestasjoner av Gud. Læren stadfester at Gud er for stor for mennesker fullt ut å fatte, eller skape en full og nøyaktig bilde av, av seg selv. Menneskelig forståelse av Gud er derfor oppnådd gjennom åpenbaringer gjennom Hans Manifestasjoner. I bahá'í-troen refereres ofte Gud til gjennom titler og egenskaper, for eksempel den All-Mektige eller den All-Elskende, og det er en vesentlig fokus på monoteisme; doktriner som treenigheten samsvarer ikke med Bahá'í-synet på Gud som unik og uten sidestykke. Bahá'í-læren stadfester at egenskapene som anvendes om Gud brukes til å oversette Guddommelighet til menneskelige begrep og hjelper individer konsertene sine egne egenskaper i å tilbe Gud for å utvikle deres potensial på deres åndelige sti. Ifølge bahá'í-læren er hensikten til menneskene å lære å kjenne og elske Gud gjennom metoder som bønn, refleksjon og tjeneste til menneskeheten. Religion. På grunn av prinsippet om progressiv religiøs åpenbaring, aksepterer bahá'í-troen validiteten av de fleste av verdens religioner hvis grunnleggere og sentrale skikkelser sees på som Manifestasjoner av Gud. Religiøs historie oppfattes som en serie med dispensasjoner, hvor hver manifestasjon bringer en noe bredere og mer avansert åpenbaring, som passer til den tid og sted hvor den uttrykkes. Enkelte religiøse forordninger, som for eksempel retning av bønn eller kostholdsrestriksjoner, kan oppheves av påfølgende manifestasjoner slik at det kan etableres forordninger som er mer passende til de forhold som råder i den gitte tidsalder og sted. De generelle prinsipper, slik som nestekjærlighet, sees derimot på som universelle og konstante. I bahá'í tro vil denne prosessen med progressive åpenbaringer aldri slutte; derimot sees den som syklisk. Bahá'íer forventer ikke en ny manifestasjon å komme før etter minst tusen år etter Bahá'u'lláhs åpenbaring. Læren omtales noen ganger som synkratiske kombinasjoner av tidligere religioners tro. Bahá'íer mener derimot at deres religion er en distinkt tradisjon med sine egne skrifter, lære, lover og historie. Mens religionen originalt ble sett på som en muslimsk sekt, betrakter i dag de fleste religiøse spesialister det som en uavhengig religion, med dens religiøse bakgrunn i sjiaislam som en analogi til den jødiske konteksten hvori kristendommen ble etablert. Muslimske institusjoner og presteskap, både sunni og sjia, betrakter bahá'íer å være frafallne fra islam, som har resultert i forfølgelse av Bahá'íer. Bahá'íer beskriver selv sin tro som en uavhengig verdensreligion, forskjellig fra andre tradisjoner ved dens relative alder og egnetheten i Bahá'u'lláhs lære for den moderne kontekst. Bahá'u'lláh anses å ha oppfylt de messianske forventningene i tidligere trosretninger. Mennesket. Troens skrifter stadfester at mennesker har en "rasjonell sjel" og at dette gir rasen en unik kapasitet til å gjenkjenne Guds stilling og menneskehetens forhold til dens skaper. Hvert menneske er sett på som å ha en ansvar å gjenkjenne Gud gjennom hans budbringere, og å rette seg etter deres lære. Skriftene stadfester at gjennom anerkjennelse og lydighet, tjeneste til menneskeheten og regelmessig bønn og åndelig utøvelse, kommer sjelen nærmere Gud, det åndelige idealet i troen. Når et menneske dør, vandrer sjelen videre til den neste verden, hvor dens åndelige utvikling i den fysiske verden blir basis for dom og åndelig fremgang i den åndelige verden. Himmelen og helvete sees på som åndelige stader av nærhet og avstand fra Gud som beskriver forhold i denne verden og den neste, og ikke fysiske steder av belønning og straff oppnådd etter døden. Bahá'í-skriftene understreker den essensielle likestilling av mennesker og avskaffelse av fordommer. Menneskeheten sees på som én, men ytters variert; dens mangfold i rase og kultur akseperes og verdsettes. Doktriner om rasisme, nasjonalisme, kaster, sosial klasse og kjønns-basert hierarki sees på som kunstige hindringer til enhet. Sosiale prinsipper. De følgende sosiale prinsipper er ofte fortegnet som en rask oppsummering av bahá'i-læren. De er avledet fra gjengivelser av taler holt av `Abdu'l-Bahá under hans reise i Europa og Nord-Amerika i 1912. Denne listen er ikke autoritativ og en mangfold av ulike slike lister eksisterer. Med spesielt henblikk på etterstrebelsen av verdensfred, foreskrev Bahá'u'lláh en verdensomfattende kollektiv sikkerhetesordning som nødvendig for å etablere varig fred. Mystisk lære. Selv om Bahá'í-læren sterkt fokuserer på sosiale og etiske spørsmål, eksisterer det et antall grunnleggende skrifter som har blitt beskrevet som mystiske. "De syv daler" betraktes som Bahá'u'lláhs "største mytiske komposisjon". Den ble skreven til en sufi, i stilen til  `Attar, en muslimsk poet, og beskriver stadene på sjelens reise mot Gud. Den ble først oversatt til engelsk i 1906, og ble en av de tidligst tilgjengelige bøker av Bahá'u'lláh i Vesten. I den samme perioden skev han også "De skulte ord", som består av 153 korte passasjer hvori Bahá'u'lláh sier han har tatt den grunnleggende essensen av enkelte åndelige sannheter og skrevet den i kort form. Pakten. Bahá'í-læren snakker både om den "Større Pakt", som er både universell og endeløs, og den "Mindre Pakt", som er unik for hver religiøs dispensasjon. Den Mindre Pakt sees på som en avtale mellom Guds budbringer og hands følgere og inkuderer sosiale praksis og forlengelsen av autoritet i religionen. I denne tid ser bahá'íer på Bahá'u'lláhs åpenbaring som en bindende, mindre pakt for hans etterfølgere; i bahá'i-skriftene sees det å være fast i pakten som en dyd som skal etterstrebes. Den Større Pakten sees på som en mer varig avtale mellom Gud og menneskeheten, hvor Manifestasjoner av Gud forventes å komme til menneskeheten omtrent hvert tusende å, i tider av uro og usikkerhet. Siden enhet er en essentiell lære, følger bahá'íer en administrasjon de anser som gudgitt, og ser derfor på forsøk på å skape splittelse som tiltak som er i motsetning til Bahá'u'lláhs lære. Splittelser har oppstått over autoritetsetterfølgelse, men Bahá'í oppdelinger har lite lykke i å tiltrekke seg en anselig tilhengerskare. Tilhengere av slike oppdelinger regnes som paktbryter og skyddes, i praksis ekskommunikasjon. Kanonisk tekst. Den kanoniske teksten er skriftene av Báb, Bahá'u'lláh, `Abdu'l-Bahá, Shoghi Effendi og Det Universelle Rettferdighetens Hus, og de verifiserte foredragene av `Abdu'l-Bahá. Skriftene av Báb og Bahá'u'lláh regnes som guddommelige åpenbaringer, mens skriftene og foredragene av `Abdu'l-Bahá og skriftene av Shoghi Effendi som autoritative tolkninger, og skriftene av det Universelle Rettferdighetens Hus som autoritativ lovgivning og klargjøring. En grad og guddommelige veiledning er antatt for alle disse tekstene. Noen av Bahá'u'lláhs viktigste skrifter inkluderer "Kitáb-i-Aqdas", bokstavelig "Den aller helligste bok", som er en lovbok, og "Kitáb-i-Íqán", bokstavelig "Visshetens Bok", som har blitt grunnlaget for mye av bahá'í tro, "De syv daler" og "De fire daler", som er mystiske avhandlinger. Historie. Historien om troen følger en sekvens av ledere, som begynner med Bábs erklæring den 23. mai 1844 i Shiraz i dagens Iran, og til sist hviler på en administrativ orden etablert av religionens sentrale skikkelser. Tradisjonen var for det meste isolert innenfor Perserriket og det Ottomanske Riket til etter Bahá'u'lláhs død i 1892, da det var troende i tretten land i Asia og Afrika. Under lederskap av hans sønn, `Abdu'l-Bahá, fikk religionen fotfeste i Europa og Amerika, og ble konsolidert i Iran, der den fortsatt er utsatt for intest forfølgelse. Etter `Abdu'l-Bahás død i 1921, gikk Bahá'í-samfunnet inn i en ny fase, der lederskapet utviklet seg fra ett enkelt menneske til en administrativ orden med både valgte organer og utpekte individer. Báb. Siyyid `Alí-Muhammad fra Shiraz, Iran, erklerte den 23. mai 1844 at han var "Báb" ("porten"), og henviste sitt senere krav til stillingen som Mahdi, sjia-islams tolvte imam. Hans tilhengere ble deretter kjent som bábier. Etterhvert som Bábs lære spredte seg, følte det muslimske presteskapet seg truet, og tilhengerne hans ble utsatt for økt forfølgelse og tortur. Konfliktene utviklet seg flere steder til militære beleiringer av shahens hær. Báb ble selv fengslet og til slutt henrettet i Tabriz i 1850. Bahá'í anser Báb som forløperen til bahá'í-troen fordi Bábs skrifter introduserte konseptet om "Han som Gud vil åpenbare", en messiansk skikkelse hvis komme, ifølge bahá'íer, har vært annonsert i skriftene til alle verden's store religione, og hvem Bahá'u'lláh gjorde krav på å være i 1863. Bábs gravmæle, i Haifa, Israel, er en viktig sted for pilgrimsreise for bahá'íer. Bábs levninger ble i all hemmelighet bragt fra Iran til Det Hellige Land og til slutt begravet i en gravkammer bygd på et sted spesifisert av Bahá'u'lláh. Bahá'u'lláh. Mírzá Husayn `Alí Núrí var en av Bábs tidligste etterfølgere, som senere tok tittelen Bahá'u'lláh ("Guds Herlighet"). Han ble arrestert og fengslet for hans tro i 1852. Han har berettet at mens han ble holt i fangehullet Síyáh-Chál i Tehran, mottok han de første tegn på at han var den som Báb hadde forutsett. Kort tid senere ble han utvist fra Tehran til Bagdad, da i det Ottomanske Rike; senere videre til Konstantinopel (dagens Istanbul); og så videre til Adrianopel (dagens Edirne). I 1863, når han ble landsforvist fra Bagdad til Konstantinopel, erklerte Bahá'u'lláh sitt krav om en guddommelige oppdrag til sin familie og følgesvenner. Det utviklet seg spenning mellom ham og Subh-i-Azal, den utpekte lederen av bábiene, som ikke anerkjente Bahá'u'lláhs krav. Gjennom resten av livet fikk Bahá'u'lláh troskapen fra de fleste bábiene, som ble kjent som bahá'íer. Fra 1866 erklærte han sitt oppgrad som Guds budbringer i brev som hand skrev til verdens religiøse og verdslige ledere, inkludert pave Pius IX, Napoleon III og Dronning Victoria. I 1868 ble Bahá'u'lláh landsforvist av Sultan Abdülâziz til det Ottomanske fangekolonien `Akká, i dagens Israel. Mot slutten av sitt liv ble de strenge og grove forholdene avspent, og han fikk lov til å leve i et hjem nær `Akká, dog fortsatt offisielt som en fange av byen. Han døde der i 1892. Bahá'íer regner hands gravmæle i Bahjí som Qiblih, hvor de vender seg i bønn hver dag. `Abdu'l-Bahá. `Abbás Effendi var Bahá'u'lláhs eldste søn, kjent under tittelen `Abdu'l-Bahá (Bahás Tjener). Hans far skrev et testamente som utpekte `Abdu'l-Bahá som Bahá'í-samfunnets leder, og utpekte ham også som "paktens midtpunkt", "troens hode" og den eneste autoritative tolker of Bahá'u'lláhs skrifter. `Abdu'l-Bahá hadde delt sin fars lange eksil og fangenskap, som fortsatte til `Abdu'l-Bahás løslatelse etter den unge tyrkiske revolusjonen i 1908. Etter løslatelsen levde han et liv av reise, taler, undervising og opprettholdelse av korrospondanse med samfunn av troende og individer, for derigjennom å utdype troens prinsipper. Administrasjon. Bahá'u'lláhs "Kitáb-i-Aqdas" og "`Abdu'l-Bahás testamente" er grunnleggende dokumenter for Bahá'ís administrative orden. Bahá'u'lláh etablerte et valgt Universelle Rettferdighetens Hus, og `Abdu'l-Bahá establerte den utpekte, arvelige beskytteren og klarla forholdet mellom de to institusjonene. `Abdu'l-Bahá utpekte i sitt testamente sitt eldste barnebarn, Shoghi Effendi, som troens første beskytter. Gjennom hele sitt liv oversatte Shoghi Effende texter, utviklet globale planer for Bahá'í-samfunnets ubredelse, utviklet Bahá'ís verdenssenter, gjennomførte bindvis med korrespondanse med samfunn og individer omkring i verden, og bygde den administrative strukturen for religion, som forberedte samfunnet for valget av Universelle Rettferdighetens Hus. Han døde i 1957 under forhold som ikke tillot en etterfølge å bli utpekt. På lokale, regionale og nasjonale nivå velger Bahá'í medlemmer til åndelige råd, bestående av ni personer som er ansvarlig for religions anliggender. Det er også utpekte individer som jobber på ulike nivåer, inkludert lokalt og internasjonalt, som jobber med å utbre læren og beskytte samfunnet. Sistnevnte fungerer ikke som et presteskap, som troen ikke har. Universelle Rettferdighetens Hus, som først ble valgt i 1963, forblir etterfølgeren og det suverene ledelsen over troen, og dens ni medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle nasjonale åndelige råd. All mannlige bahá'í som er minst 21 år, kan velges til Universelle Rettferdighetens Hus; alle andre posisjoner er åpne for både mannlige og kvinnelige bahá'íer. Internasjonale planer. In 1937 lanserte Shoghi Effendi en syvårsplan for bahá'íene i Nord-Amerika, fulgt av en til i 1946. I 1953 lanserte han den første internasjonale planen, tiårskorstoget. Den inkluderte ekstremt ambisiøste mål for ekspansjon av bahá'í-samfunnet og institusjonene, oversettelse av tekster til mange nye språk, og å sende pionerer til land uten troende. Han uttalte i brevs form under tiårskorstoget at den ville bli fulgt at andre planer under ledelse av det Universelle Rettferdighetens Hus, som ble valgt i 1963 i kulminasjonen av korstoget. De lanserte så i 1964 en ni-årsplan, fulgt av ulike planer med varierende lengder og mål, som veiledet det internasjonale bahá'í-samfunnet. Hvert år på den 21. april sender Det Universelle Rettferdighetens Hus et Ridván-budskap til verdens bahá'i-samfunn, som generelt gir en oppdatering på prosessen i forhold til den gjeldende planen, og gir ytterligere veiledning for året som skal komme. Bahá'íene rund om i verden er i dag bedt om å fokusere på bygge kapasitet gjennom barneklasser, ungdomsgrupper, andaktsmøter og systematiske studier av religionen i studiesirkler. Ytterligere fokus ligger på deltakelse i de ledende samfunnsdrøftelsene og sosial handling. Perioden fra 2001 til 2021 vil se fire femårsplaner, som vil kulminere i hundreårsmarkeringen av `Abdu'l-Bahás bortgang. Bahá’í-troen i Norge. Norges første bahá’í, Johanna Schubarth (1877-1952), flyttet tilbake til Norge i 1927 etter at hun emigrerte til USA i 1917. Hun arbeidet som sykepleier og ble kjent med bahá’´l-troen i 1919, gjennom en pasient når hun jobbet på et sykehus i Urbana, Illinois. I Norge oversatte hun flere bahá’í-bøker til norsk og hun var norges eneste bahá’í i lang tid. Først i 1947 fikk hun selskap av flere bahá’íer i Oslo, der hun bodde. I 1948 ble det Lokale Åndelige Rådet for Bahá’íer i Oslo etablert, der hun ble valgt til formann. Demografi. Ifølge bahá'í-publiserte dokumenter var det 4.74 millioner bahá'íer i 1986, med en årlig vekst på 4.4%. Bahá'í kilder siden 1991 estimerer normalt antall bahá'íer i verden til mer enn 5 millioner. "World Christian Encyclopedia" estimerte 7.1 million bahá'íer i 218 land i 2000. Fra dens opprinnelse i Perserriket og det Ottomanske riket, hadde troen ved det tidlige 20. århundre en rekke konvertitter i Sør- og Sørøst-Asia, Europa og Nord-Amerika. På 1950- og 60-tallet ble det gjennomført en rekke reisende undervisiningsprogrammer som bragte religionen til nærmest all verdens land og terriorier. Innen 1990-tallet ble det igangsatt programmer for stor-skala systematisk konsolidasjon, og i det tidlige 21. århundre økte antall nye troende. Bahá'í er den største religiøste minoriteten i Iran. Ifølge "The World Almanac and Book of Facts 2004" var det 3.6 millioner bahá'íer i Asia, 1.8 millioner i Afrika og 0.9 million i Latin-Amerika. Det største landet er India, med en estimert 2.2 millioner troende, fulgt av Iran med 350 000 og USA med 150 000. Ingen land har et flertall av bahá'íer, og andelen troende varierer sterkt mellom land. Religionen er ifølge "The Britannica Book of the Year" den nest-mest utbredte av verdens uavhengige religioner i forhold til antall land; den er representert i 247 land og territorier, representer i 2100 etniske-, rase- og stammegrupperinger, har tekster oversatt til over 800 språk og hadde i 2002 syv millioner troende. I tillegg har Bahá'íene en egen organisasjon i de fleste av verdens land. Iføgte FP Magazine var det verdens nest-raskest voksende religion i prosent (1.7%) i 2007. Lover. Mens noen av lovene i "Kitáb-i-Aqdas" er anvendelig for denne tiden og kan til en grad være håndhevet av de administrative institusjonene, har Bahá'u'lláh foreskrevet en progressiv anvendelsen av andre lover based på eksistensen av et samfunn som er hovedsakenlig bahá'í. Lovene er, når de ikke er i direkte konflikt med de sivile lovene i hjemlandet, bindene for alle bahá'íer, og overholdelse av personlige lover, som bønn og faste, er utelukkende ansvaret til den enkelte. Ekteskap. Formålet med ekteskap innen bahá'í-troen er primært å fremme åndelig harmoni, samhørighet og enhet mellom en mann og en kvinne, og danne et stabilt og kjærlig miljø for oppforstring av barn. Bahá'í-skriftene om ekteskap kaller den et "festning for velvære og salighet" og gjør ekteskap og familien til menneskesamfunnets fundament. Bahá'u'lláh priser ekteskapet høyt, advarer imot skilsmisse og homoseksualitet, og krever kyskhet untenfor ekteskapet; han lærer at ektefeller burde streve mot å forbedre hverandres åndelige liv. Ekteskap mellom personer av forskjellig rase prises høyt i skriftene. Bahá'íer som ønsker å gifte seg bes om å tilegne seg inngående forståelse av den andres karakter før de bestemmer seg for ekteskapsinngåelse. Foreldre bøk ikke velge partnere for sine barn, men etter at to individer har bestemt seg for ekteskapsinngåelse, må de motta tillatelse fra alle levende biologiske foreldre, selv om én ikke skulle være bahá'í. Ekteskapsseremonien er enkel: det eneste obligatoriske delen av bryllupet er å lese et løfte forordnet av Bahá'u'lláh som både bruden og brudgommen leser i nærvær av to vitner. Ekteskapsløften er "Sannelig, vi vil alle holde fast ved Guds vilje." Arbeid. Klostervesen er forbudt, og bahá'í forsøker å basere sitt åndelig liv i ordinær dagligliv. Utførelse av nyttig arbeid, for eksempel, er ikke bare krevd, men regnes som en form for tilbedelse. Bahá'u'lláh forbød tigging og askese. Viktigheten av selv-utøvelse og tjeneste til menneskeheten i ens eget åndelige liv er videre fremhevet i Bahá'u'lláhs skrifter, hvor han stadfester at arbeid gjort i en ånd av tjeneste til menneskeheten nyter en rang lik bønn og tilbedelse i Guds øyne. Tilbedelsessteder. De fleste bahá'í-møter skjer i private hjem, lokale bahá'í-sentre og leide lokaler. Det er på verdensbasis syv tilbedelseshus med en åttende under bygging i Chile. Skriftene viser til en institusjon som kalles Mashriqu'l-Adhkár ("demringsplassen for Guds pris"), som vil være sentre for et kompleks med institusjoner som vil inkludere sykehus, utdanningsinstitusjoner og så videre. Den første Mashriqu'l-Adhkár, i Ashgabat, Turkmenistan, har vært den mest komplette tilbedelsens hus. Kalender. Bahá'í-kalenderen er basert på kalenderen etablert av Báb. Året er delt inn i 19 måneder, hver på 19 dager. I tillegg er fire (ved skuddår fem) dager lagt inn slik at bahá'í-året varer like lenge som solåret. Ukene har en varighet på syv dager. Månedene i bahá'í-kalenderen har fått navn etter Guds egenskaper, eksempelvis Bahá (Herlighet), ‘Ilm (Kunnskap) og Jamál (Skjønnhet). Ukene har en varighet på syv dager, og har, slik som månedene, fått navn etter Guds egenskaper. Bahá'í-samfunn samles på begynnelsen av hver måned på en 19-dagsfest for tilbedelse, rådslagning og sosialisering. Bahá'í nyttår, som markerer avslutningen av fastemåneden, sammenfaller med persisk nyttår (Naw Rúz) på vårjevndøgn, 21. mars. Bahá'í-troen har 11 helligdager, hvorav ni er dager da bahá'íer skal ta fri fra arbeid eller skole. Disse dagene er viktige årsdager i religionens historie. Symboler. Symboler i religionen avledes av det arabiske ordet Bahá’ ("herlighet"), med den numberiske verdien ni, som er årsaken til det vanlige symbolet med den nitaggete stjernen. Ringsteinsymbolet og en kalligrafi av Det Største Navn brukes også ofte. Det førstnevte er to femtaggete stjerner nøstet med en stilisert Bahá’ hvis form er ment å minne om de tre enheter, mens den andre er en kalligrafisk gjengivelse av frasen Yá Bahá'u'l-Abhá ("O Herlige av Det Herligste!") Den femtaggete stjernen symboliserer bahá'í-troen. Innen troen er stjernen kjent som Haykal ("Tempel") og den ble initiert og etablert av Báb. Både han og Bahá'u'lláh skreve flere verk i form av et pentagram. Sosioøkonomisk utvikling. Siden ungfangelsen har troen deltatt i sosioøkonomisk utvikling, først gjennom økt frihet for kvinner, ubredelsen av kvinnelig utdanning som en prioritet, som ble gjennomført gjennom etableringen av skoler, kooperativer og klinikker. Religionen trådde inn i en ny fase av aktiviteter når et brev fra Det Universelle Rettferdighetens Hus datert 20. oktober 1983 anmodet bahá'íer om å finne måter, i tråd med troens læresetninger, hvorigjennom de kunne delta i den sosiale og økonomisk utvikling av samfunnet der de bodde. I 1979 var det 129 offisielt anerkjente sosioøkonomiske prosjekter; i 1987 hadde tallet økt til 1482. Bahá'u'lláh skrev om behoved for en verdensregjering i denne tidsalderen av mennesketens kollektive liv. På grunn av dette ettertrykk, har det internasjonale bahá'í-samfunnet valgt å støtte tiltak som forbedrer internasjonale relasjoner gjennom orgaisasjoner som Folkeforbundet og de Forente Nasjoner, med noen reservasjoner om den nåværende struktur og FNs konstitusjon. Bahá'í International Community er et byrå under kontroll av Det Universelle Rettferdighetens Hus i Haifa, og har rådgivende status i flere FN-organisasjoner. Forfølgelse. Bahá'íer fortsetter å bli forfulgt i muslimske land, ettersom muslimske ledere ikke anerkjenner bahá'í som en uavhengig religion, men i stedet som frafall fra islam. Det mest omfattende forfølgelsen har skjedd i Iran, hvor over 200 bahá'íer har blitt henrettet mellom 1978 og 1998, og i Egypt. Rettighetene til bahá'íer har blitt begrenset i større eller mindre grad i flere andre land, inkludert Afghanistan, Indonesia, Irak, Marokko og flere afrikanske land sør for Sahara. Marginaliseringen av de iranske bahá'íene har røtter i historiske forsøk av sjia-presteskapet å forfølge en religiøs minoritet. Når bahá'íene begynte å få en stor tilhengerskare, håpet presteskapet å stoppe bevegelsen ved å si at dens etterfølgere var fiender av Gud. Disse direktivene førte to mobbangrep og offentlige henrettelser. Ved ett tilfelle i Yazd i 1903 ble mer enn hundre bahá'íer drept. Bahá'í-skoler ble stengt på 1930- og 40-tallet, bahá'í ekteskap ble ikke anerkjent og skrifter ble sensurert. Under Mohammad Reza Pahlavis style, på grunn av økende nasjonalisme og økonomiske vanskeligheter i Iran, ga shahen kontrollen over visse religiøse anliggender til landets presteskap. Dette resulterte i en forfølgelseskampanje mot bahá'íene. En godkjent og koordinert anti-bahá'í-kampansje men henbikk å skape offentlig lidenskap mot bahá'íene started i 1955 med spredning av anti-bahá'í-propaganda på nasjonal radio og i offentlige aviser. På slutten av 1970-tallet mistet shahens regime legimited basert på kritikk om at han var pro-vestlig, og revolusjonær propaganda påsto at noen av hans rådgivere var bahá'íer. Bahá'íer ble fremstilt som en økonomisk trussel, støttespillere for Israel og vesten, og sosial motvilje mot bahá'íene økte. Siden den iranske revolusjon i 1979 har iranske bahá'íer regelmessig hatt sine hjem ransaket og blitt bannlyst fra å studere på universiteter eller inneha offentlige jobber, og hundrevis har blitt fenglet for sin religiøse tro. Bahá'í gravsteder har blitt skjendet, eiendommer indratt og enkelte ganger ødelagt, inkludert huset til Mírzá Buzurg, Bahá'u'lláhs far. Bábs Hus i Shiraz, en av tre steder hvortil bahá'íer har pilegrimsreier, har blitt ødelagt to ganger. Iranske myndigheter påstår at bahá'í-troen ikke er en religion, men en politisk organisasjon, og dermed nekter å anerkjenne dem som et religiøst minoritet. Imidlertid har regjeringen aldri fremlagt overbevisende bevis for dette. Også regjeringens uttalelse om at bahá'íer som avsverger sin tro vil få tilbake sine rettigheter, attesterer til at bahá'íer forfølges utelukkende for sin tro. Den iranske regjeringen anklager også bahá'í-troen for å være assosiert med zionisme, da verdenssenterert ligger i Israel. Dette er ikke basert på noe historisk faktagrunnlag, og brukes til å gjøre bahá'íer til syndebukker. Det var den iranske shahen som landsforviste Bahá'u'lláh til `Akká, da i Syria og som først nesten hundre år senere ble en del av Israel. Bahá'í-institusjoner og samfunnsaktiviteter har vært ulovlig under egyptisk lov siden 1960. Alle bahá'í-eiendommer, inkludert sentre, bibliotek og gravlunder, har blitt konfiskert av regjeringer og fatwaer har blitt utstedt som anklager bahá'íene for apostasi. Fra 1990-tallet har regjeringen krevd at all offentlig legitimasjon stadfester at personen er enten muslim, kristen eller jøde, de eneste anerkjente religionen i landet. Bahá'íer har slik ikke hatt tilgang til offentlige dokumenter som fødselsattester, ekteskapsatester og pass, med videre, med mindre de lyver om sin religion, som bryter med troens lære. Dette medfører videre at de blant annet ikke har rett til utdanning, helsetjenester eller kan forlate landet. Bernhard Lewis har uttrykt at muslimske lekfolk og islamske myndigheter har hatt problemer med å akkomandere post-islamske moneteistiske religioner, siden troende av slike religioner ikke kan avskrives som enten hedninger, slik som polyteister og animalister, eller som utdaterte forløpere som kristne eller jøder. Eksistensen av slike religioner utfordrer også den islamske doktrinen om finaliteten av Muhammeds åpenbaring. Bil. En bil er en motorvogn som kjører på minst tre, oftest fire, hjul og er beregnet til å kjøres på vei, ikke på skinner, og frakte passasjerer eller gods. Ordet «bil» kommer fra den eldre formen 'automobil', fra gresk "auto-" «selv» og latin "mobil" «bevegelig», og er et fellesord i de tre skandinaviske språkene. Bil ble foreslått som avløserord for automobil i en konkurranse i avisen Politiken i 1902. I Norge var de tre største bilmerkene innenfor personbiler i 2007 henholdsvis Toyota, Volkswagen og Ford. Det var streng rasjonering på biler i Norge helt frem til 1960, men i perioder var det fri omsetning av russiske og østeuropéiske bilmerker, avhengig av den norske fiskeeksporten til disse landene. Historie. "Utdypende artikkel: Bilens historie" Den moderne bilen har sitt opphav i eksperimenter med dampdrevne kjøretøyer på 1700-tallet. Nicolas-Joseph Cugnot bygde en i 1769 som kunne nå hastigheter oppmot 4 km/h. Det var den interne forbrenningsmotoren som gjorde det praktisk med selvdrevne kjøretøyer. Den tyske oppfinneren Carl Benz fikk ferdig en bensindrevet bil 3. juli 1886 i Mannheim, Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach nesten samtidig i Stuttgart og østerrikeren Siegfried Marcus i Wien. Fram til rundt første verdenskrig var bilen et håndlagd produkt som de færreste hadde råd til. Masseproduksjonen gjorde at stadig flere fikk bedre økonomi, samtidig som bilene ble billigere. De mange små bilprodusentene ble nedlagt eller slo seg sammen og endte opp som få, men store, selskaper. I tillegg ble de fleste ulike tekniske løsninger forkastet, og vi endte opp med bilen som vi kjenner den i dag: Selvbærende karosseri, bensin- eller dieselmotor, kraftoverføring via kardang, og fire relativt små hjul ute i hvert hjørne. Europeiske og amerikanske bilmerker dominerte lenge, men på 1970-tallet fikk de sterk konkurranse av japanske bilmerker. Bilens hoveddeler. "Utdypende artikkel: Bilens hoveddeler" Motor. Det er en hel rekke energikilder som brukes til fremdrift på biler. Bensin og diesel er de mest vanlige, men strøm, hydrogen, gass, biodiesel, etanol, parafin, trykkluft og en kombinasjon av to eller flere av disse (hybrid, bi-fuel eller flexi-fuel) blir også benyttet. Likheten er i alle fall at alle har en motor hvor energikilden blir omdannet til fysisk arbeid (fremdrift). Den typiske motoren i en personbil i Norge var gjennom mange år en «rekkefirer», dvs. en firesylindret, vannavkjølt bensinmotor opprinnelig med forgasser, siden med elektronisk styrt innsprøytning. Opprinnelig var langsgående motormontering og bakhjulsdrift dominerende. Etterhvert er det typiske montering på tvers foran i bilen og drift på forhjulene. I de senere årene har salget av biler med dieselmotor passert bensinbiler i Vest-Europa, inkludert Norge. Den mest typiske girkassen i en moderne personbil i Norge er en femtrinns, manuell kasse. I andre land, og da spesielt USA, er automatiske girkasser nesten enerådende i personbiler. Styring. Bilens styring består av et ratt som dreier forhjulene i den retning føreren ønsker. I mellom sitter rattstammen med kardansk ledd og enten en styresnekke eller en tannstang. Moderne biler (fra 1970-tallet) har som regel tannstangstyring og servo, det vil si hydraulisk eller elektrisk hjelp til å dreie på hjulene. Hjuloppheng. Hjulopphenget består av fjæring, demping og bærende konstruksjon. Elektrisk anlegg. Strømkilden til det elektriske anlegget består av både et batteri og en generator. Moderne biler har vekselstrømsgenerator, mens biler fra 60-tallet og eldre finnes ofte med likestrømsdynamo. Generatoren leverer strøm så lenge motoren er i gang. Batteriet leverer strøm når motoren ikke er i gang. Dets viktigste oppgave er imidlertid å levere strøm til startmotoren. Startmotoren er en elektrisk motor som kobles med tannhjul til motorens svinghjul ved hjelp av en elektromagnet når motoren skal starte. Foruten tennplugger, har en moderne bilmotor en mengde elektrisk utstyr, for eksempel elektronisk drivstoffinnsprøyting, som styres av motorens elektroniske styringsenhet. Det er på alle biler nyere enn 1940-tallet og oppover standard med tre primære kontrollamper som går igjen i alle bilmodeller. Dette er en bremsekretslampe, en voltlampe og en oljetrykkslampe. Felles regel er å stanse bilen og fastslå feilen så fort som mulig uansett hvilken lampe som lyser opp under kjøring! Bremselampens funksjon kan være todelt: dels lyser den når håndbremsen er trukket til, dels lyser den for å varsle feil i bremsesystemet. Eksempler på feil kan være at en bremsekrets er falt ut eller slitte bremseklosser. Vanlig symbol i dag er et sett med bremsesko med et utropstegn imellom: (!) Ladelampen lyser opp dersom spenningen fra generatoren blir for lav. På moderne biler indikerer dette en feil, vanligvis røket vifterem. På eldre biler med likestrømsdynamo inntraff dette også ved lavt turtall. Uten generator vil bilens batteri lades ut under kjøring. Ved å koble ut mest mulig av lys og varmetråder kan en kjøre ca 30 mil før batteriet er tømt. På enkelte bilmerker tjener ladelampa en ekstra funksjon: når motoren er startet «lekker» litt strøm gjennom ladelampa til generatoren. Denne strømmen gir initalstrøm til feltviklingen i generatoren og får denne igang. En defekt ladelampe vil dermed hverken vise at det er feil eller få igang generatoren. En enkel sjekk er at den skal lyse med tenning på og motor av. Vanlig ikon er figuren av et startbatteri. Oljetrykkslampen er meget viktig og blir på enkelte modeller også komplementert med lydalarm. Om denne lyser under kjøring er det ikke tilstrekkelig oljetrykk i motoren. Smøresystemet feiler og motoren vil snart havarere. En må snarest stanse motoren. I moderne biler brukes gjerne et symbol formet som en oljekanne for oljetrykklampen. Lysutstyr. Billysene hører med til det elektriske opplegget. Alle kjøretøy, inklusive tohjulinger, skal være utstyrt med noen lyspunkter. Disse er dels for å gi veilys ved kjøring i mørke og dels for å markere kjøretøyet i forhold til andre veifarende. I tillegg kan der finnes forskjellige ekstra lys med andre funksjoner. Regler for lys finnes i veitrafikklov og kjøretøyforskrifter. Hovedlysene er vanligvis bilens kjørelys, og er delt i nærlys og fjernlys. Enten nærlyset eller annet hvitt lys med kilde på minst 20W (glødepære-)styrke skal være på sammen med parkeringslamper (rød eller oransje) bakover når bilen er i bevegelse. Tidligere var der regler for hvor sterkt lys en kunne bruke både på nær- og fjernlys, mens en nå krever at lyktene ikke skal blende eller sjenere motgående trafikk. Det er også lov å ha ekstra lyskastere som tåkelys og kurvelys – men disse skal ikke brukes slik at de tar mørkesynet fra andre. Retningslys er i dag utelukende blinkende lys, som er oransjegult framover og rødt bakfra. Antall blinkpunkter kan variere. I nyere biler finnes etterhvert flere og flere av lysene som lysdioder. Mange bilfabrikanter utstyrer bilene med ekstra kupélys, kart- og leselamper, bagasjeromslys og lys til hanskerommet i dashbordet, samt tåkebaklys (påbudt for bl.a. tyske biler). Karosseri. Karosseriet beskytter bilens passasjerer og systemer mot vær og vind. Det stiver også av konstruksjonen. Moderne personbiler har oftest selvbærende karosseri, men eldre personbiler og lastebiler har separat ramme. Moderne karosserier har mange sikkerhetstiltak, blant annet deformasjonssoner og ekstra forsterkninger rundt kupéen. Hjul og dekk. Hjulet på en moderne bil består som regel av en felg av metall og et dekk, hovedsakelig av syntetisk gummi. De vanligste konstruksjonene for felgen er av presset stål eller støpt aluminium. Før hadde biler også eikehjul. Hjulet er festet med bolter til hjulnavet. Moderne biler har radialdekk, men inntil 1970-tallet ble en del biler levert med diagonaldekk. Dekk for gatebruk eller terrengkjøring har et mønster i sålen. Bremser. Bremsene sørger for å omdanne kinetisk energi (bilens bevegelse) til termisk energi. Denne mekanismen gjør at bilen kan sakkes eller stoppes. Bremsene består av en roterende del, enten en trommel eller en skive, og en stillestående del. På alle moderne biler virker bremsene på alle hjul. En moderne bil har nesten alltid skivebremser framme, ofte bak også. Håndbrekket kan ha egne tromler bak hvis bilen har skivebremser bak. For å øke bremseeffekten ved moderat pedaltrykk er alle moderne biler utsyrt med en bremsekraftforsterker. Denne utnytter undertykket i manifolden. Når bremsepedalen trykkes inn, vil bremskraftforsterkeren gi øket kraft på bremsene. Bremsekraftforsterkeren kom med skivebremsene som trenger mer kraft enn de tidligere trommelbremsene. Braathens. Braathens (før 1997; Braathens S·A·F·E eller Braathens South American and Far East Air Transport'") var et norsk flyselskap som ble stiftet av skipsrederen Ludvig G. Braathen. Selskapet var i drift fra 1946 frem til det fusjonerte med den norske delen av SAS, som da dannet SAS Braathens i 2004. Flyselskapet hadde sin base på Fornebu utenfor Oslo, for så å flytte til Gardermoen. Selskapet var i mange år et av de største foretakene i Norge, og hadde sammen med sin konkurrent SAS et duopol på flyoperasjoner i landet. Selskapet var regnet som landets flaggbærende flyselskap, og dets operasjoner strakte seg fra innenriksflygninger til intrakontinentale ruteoperasjoner. Tidlige operasjoner. Selskapet ble etablert den 26. mars 1946 av skipsreder Ludvig G. Braathen (derav navnet «"Braathens"») som hadde som intensjon å etablere logistiske fraktruter for sin skipsvirksomhet verden over. Selskapet begynte å operere charterflygninger til Fjernøsten og Sør-Amerika utstyrt med flymateriell av typen Douglas C-54 Skymaster fra US Air Force. Selskapets første kommersielle flygning tok av den 30. januar 1947. De første flygningene ble kun utført på dagtid fordi flyenes rekkevidde og toppfart var såpass lav sammenliknet med i dag at rutene måtte bli delt opp i flere seksjoner, slik at mannskapet fikk hvile mellom hver flygning. De første flygningene mellom Oslo og Hongkong for eksempel var satt opp med stopp i Amsterdam, Marseille, Kairo, Basra, Karachi, Calcutta og Bangkok i den rekkefølgen. Ruten var på den tiden verdens lengste sammenhengende flyrute. Flytiden ble for øvrig senere noe effektivisert da Braathens i 1947 supplerte sin flåte med nye Douglas DC-3-maskiner. Totalt 75 flygninger ble utført mellom Norge og Hongkong i tidsperioden 1947 til 1948. En annen langdistanseflygning Braathens opererte på den tiden var ruten mellom Stavanger og Caracas, via Reykjavik, Gander og Bermuda. Selskapet hadde også flygninger med endelig destinasjon i Johannesburg og New York. Braathens merket sterk konkurranse av sin storebror Det Norske Luftfartsselskap, som senere skulle fusjonere og danne SAS. Sistnevnte selskap hadde monopol på alle utenriksflygninger til og fra landet. Staten anså Braathens' operasjoner til Fjernøsten som såpass regelmessige at de var å anse som ruteflygninger, og påla Braathens å søke om konsesjon for sine utenriksoperasjoner. Braathens ønsket ikke dette, og truet med å flytte sin virksomhet utenfor landet, noe som resulterte i at selskapet ble gitt spesialtillatelse til å operere mellom Norge og Hongkong i 1949 som var gyldig i fem år. For øvrig opererte selskapet også flygninger til både Venezuela og Panama på denne tiden, operasjoner de ikke ble gitt fullverdig tillatelse til. Da de skandinaviske luftfartsselskaper fusjonerte til SAS ble det nye selskapet gitt monopol på alle internasjonale flygninger både til og fra, og innad i de skandinaviske landene. Braathens klarte likevel å fortsette sine utenriksoperasjoner til tross for dette, og inngikk i 1951 en tiårig kontrakt med det islandske flyselskapet Loftleiðir, som gav selskapet muligheten til å operere flygninger mellom Norge og USA via Island på islandsk konsesjon. Selskapets operasjoner gikk sin gang, men i 1954, da selskapet søkte om å få fornyet sin konsesjon for sine operasjoner til Fjernøsten ble søknaden avslått. Som et resultat av dette så selskapet seg nødt til å reformere seg til å bli et innenriksselskap. Selv om SAS egentlig hadde monopol på alle operasjoner innenriks i Norge, ble selskapet likevel gitt tillatelse til å søke om operasjoner på ruter hvor SAS ikke hadde flygninger. Dette innebar blant annet flygninger til Stavanger og Trondheim. Senere fulgte destinasjoner som Røros, (1953) Kristiansand, (1955) og Ålesund. (1958) Nyere operasjoner. Ved 1960 hadde selskapet omstrukturert seg, og opererte en flåte av Fokker F-27-maskiner som ble benyttet på selskapets innenriksoperasjoner. Men selskapet hadde også gått til anskaffelse av Douglas DC-6-maskiner med trykkabin, som ble benyttet på lengre flygninger på det stadig voksende chartermarkedet fra Norge til Middelhavslandene. I 1965 gjorde selskapet sin entré i jet-alderen med bestillingen av Fokker F-28-maskiner, som ble levert i 1969. En av de første lufthavnene som ble trafikkert av selskapets nye jet-maskiner var Kristiansund lufthavn, Kvernberget som åpnet i 1970. På denne tiden begynte selskapet også å trafikkere flere nye innenriksdestinasjoner, som Bergen, Molde og Haugesund. I kjølvannet av den nye oljeindustrien som utviklet seg på norsk sektor på 70-tallet etablerte eierne et søsterselskap til Braathens som skulle drive med helikopteroperasjoner mellom fastlandet og norske oljeinstallasjoner. Braathens Helikopter ble et kortlevd foretak, men eksisterte fra 1989 til 1994 og utførte flyginger mellom norsk sokkel og Stavanger og Bergen. Selskapet fusjonerte med konkurrenten Helikopter Service i 1994. Avregulering, økonomisk nedgang og fusjon. Monopolet på enkeltruter på det norske innenriksmarkedet ble løftet i 1987, og Braathens kunne nå etablere ruter som tidligere kun hadde blitt trafikkert av SAS. To år senere, i 1989 ble selskapet også gitt tillatelse til å operere internasjonale ruter fra Norge, noe som resulterte i en rute mellom Oslo og Billund, og flere destinasjoner i Europa kort tid etter, som blant annet Newcastle og Murmansk. Den 1. april det samme året ble for øvrig luftrommet i Norge fullstendig deregulert, og alle europeiske flyselskap fikk nå tillatelse til å operere flygninger mellom Norge og Europa, og innenriks i Norge. Dette førte til et duopol mellom Braathens og SAS på innenriksrutene, og sågar økte frekvenser jevnt over. I 1997 fornyet selskapet seg betraktelig. Foruten å kjøpe 100 % av aksjene i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation valgte selskapet også å droppe navnesuffikset «"SAFE"», og kalle seg kun for Braathens. Selskapet skapte også en ny visuell profil, med lanseringen av et nytt fargeskjema, samt å erstatte det norske flagget på halefinnen som de hadde flydd med siden starten i 1946 med en stilisert sølvvinge. Nederlandske KLM kjøpte det samme året opp 30 % av aksjene i Braathens, noe som resulterte i at selskapet ble medlem av KLM-Northwest-alliansen. Braathens tok i sammenheng med dette over KLMs flygninger mellom Nederland og Norge, og gjennom alliansen feedet Braathens passasjerer til den interkontinentale basen på Schiphol-flyplassen i Amsterdam. Samarbeidet førte også til at amerikanske Northwest Airlines startet flygninger mellom Minneapolis og Oslo. SAS overtar virksomheten. Braathens ble tatt over av SAS i 2002 etter flere år med økonomiske problemer som følge av feilslåtte investeringer i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation samt stor overkapasitet i det norske innenriksmarkedet. Mot slutten opererte selskapet 27 Boeing 737 av nyere type. Fra våren 2004 ble virksomheten til SAS i Norge og Braathens drevet under navnet SAS Braathens, og Braathens ble 1. mars 2005 fusjonert inn i SAS Braathens og opphørte dermed som eget selskap. Fra 1. mai 2007 ble SAS Braathens omdøpt til SAS Norge, for så, fra og med 1. oktober 2009, kun være den norske delen i Scandinavian Airlines, dette for å skape en mer helhetlig profil. Flåte. a> ved gate på Gardermoen malt i Braathens' siste fargeskjema Destinasjoner. Kart over hvilke land Braathens fløy til "Se full liste: Braathens' destinasjoner" Braathens' rutenett inkluderte før fusjonen med SAS de fleste større lufthavner i Norge, i tillegg til de største byene i Europa. Selskapet opererte i all hovedsak rutene sine ut fra sin base på Oslo lufthavn, Gardermoen. Fargeskjema. Fram til 1997 var alle Braathens' fly malt hvite og/eller metallisk med en rød og blå horisontal linje langs flyskroget. "Braathens S.A.F.E." var skrevet med blå kursiv skrift over de fremste sidevinduene, og det norske flagget var malt på den ellers hvite halefinnen. Siden Braathens hadde posisjon som Norges flaggbærende flyselskap, skulle hele fargeskjemaet gjengi de som finnes i det norske flagget. Etter 1997 ble et lansert, og nasjonalfargene ble byttet ut med et nytt blå-hvitt design. Den nederste delen av flyskroget hadde en dyp blå farge, med en horisontal tynn rød stripe over som skilte den nedre delen av skroget fra den øvre hvite delen. Halefinnen ble malt lyseblå, med en stilisert sølvgrå vinge på. Etter sterke protester fra passasjerer og bedriftskunder ble denne vingen og blåfargen på halen fjernet, og det norske flagget gjeninnført på hvit bunn. Ulykker og hendelser. Den 7. november 1956 krasjet en deHavilland Heron inn i Hummelfjellet. Kapteinen og én passasjer omkom i ulykken ("Se full artikkel: Hummelfjeld-ulykken"). Den 23. desember 1972 krasjet en Fokker F-28 Fellowship, registrert LN-SUY i Asker under innflygningen mot Oslo lufthavn, Fornebu. 40 mennesker omkom i ulykken, som på den tiden var den verste i norsk historie. ("Se full artikkel: Asker-ulykken") Den 21. juni 1985 ble et av Braathens' fly (flight 139) kapret i luften mellom Trondheim og Oslo. Ingen mennesker ble skadet. Kapreren var beruset, og valgte til slutt å oppgi sin sak, og bytte våpenet sitt med øl. Boeing 737. Historie og utvikling. Boeing 737 ble utviklet i slutten av 1960-årene som et kort- og mellomdistansefly. Flytypen skulle møte konkurransen fra blant andre Douglas DC-9. For å forkorte utviklingstiden valgte man å benytte skroget fra Boeing 707 og Boeing 727. Den første varianten, som ble levert til Lufthansa i 1968, var ikke populær og man valgte derfor å utvikle en forlenget variant som fikk modellbetegnelsen Boeing 737-200. Denne varianten slo godt an i markedet og var i produksjon helt frem til 1988. 737-300 kom i 1984 og var den første 737 med CFM56 motor. I 1983 kom den varianten som senere skulle bli omtalt som "737 Classics". Dette var en kraftig oppgradert versjon med en ny og stillere motortype, oppgradert cockpit samt at man hadde gjort en liten endring av halen. I brukt versjon har denne varianten blitt svært populær hos lavprisselskapene som ønsker rimelige og driftssikre fly. Braathens S·A·F·E var launch customer på 737-500 og hadde på det meste 27 stk -500 og 4 stk -400. For å møte konkurransen fra Airbus ble "737 Next Generation" lansert i 1997. Denne versjonen har nye motorer, nytt og lengre understell, en oppgradert cockpit, mer moderne interiør samt at man har konstruert nye lengre og mer aerodynamiske vinger til flytypen. SAS var launch customer på 737-600 med 41 stk. Braathens var også et av de første selskapene som bestilte 737-500, som er arvtakeren til -200. 737-600 var arvtakeren til 737-500, 737-700 var arvtakeren til 737-300, 737-800 var arvtakeren til 737-400 og 737-900 var en forlenget versjon av -800 for å ta opp kampen mot Airbus 321. I dag er det -800 som er den mest populære 737-modellen. Første generasjon. Denne kjennetegnes ved Pratt & Whitney JT8D turbofanmotorer. 737-100 ble produsert mellom 1967 og 1969, og 737-200 fra 1967 frem til 1988. 737-100. Dette var den første varianten av 737-serien som Boeing leverte. Det ble bygd 30 737-100, og den første flyturen skjedde den 9. april 1967. Den første Boeing 737-100 maskinen var 94 fot (28,65 meter) lang, og kunne frakte 115 passasjerer. Flyet hadde en MTOW ("Maximum Takeoff Weight") på 42,411 kg. Opprinnelig ble det valgt å bruke Pratt & Whitney motorer av typen JT8D-1 som hadde en skyvekraft på 14,000 pund, men da forhandlingene med Lufthansa var ferdige, ble det bestemt at det skulle benytter JT8D-7 motorer i stedet. Fordelen med JT8D-7 motorene var at de utviklet høyere skyvekraft ved høyere omgivelsestemperatur enn JT8D-1. Den første leveringen skjedde 28. november 1967. Den siste leveringen av en Boeing 737-100 skjedde 2. november 1969. Det ble bare bygget 30 Boeing 737-100 fly. 29 av disse ble levert til flyselskaper; 22 til Lufthansa, 5 til Malaysia Airlines og 2 til Avianca. Den aller siste 737-100 ble pensjonert i 2005. Da hadde den fløyet for Aero Continente i Peru under registreringen OB-1745. 737-200. 737-200 var en versjon med forlenget skrog. Denne fløy første gang 8. august 1967 og de første flyene ble levert til United Airlines i desember samme år. I alt 1 114 737-200 ble bygget før produksjonen stanset i 1988, inkludert 104 737-200C konvertible passasjer-/transportfly og 19 T-43. 737-200 levert til bl.a Braathens og Busy Bee i Norge. I dag er det ingen nordiske flyselskaper som lenger benytter første generasjons 737. To militære varianter av 737-200 ble utviklet, T-43 som er et treningsfly for navigatører levert til United States Air Force, og 737-200 Surveiller, som er et maritimt rekognoseringsfly utstyrt med to 4,87 m lange bladantenner levert til Indonesias flyvåpen. Boeing 737 Classics. Produsert i perioden 1983-1997. Disse variantene hadde nye CFM56-3 -motorer istedet for de lange og tynne Pratt & Whitney JT8D motorene til de tidligere utgavene. I tillegg ble cockpit kraftig oppgradert med blant annet Flight Management System (FMS). En rekke analoge instrumenter ble byttet ut med mer moderne CTR displays. Boeing 737-300. Basisutgaven. Typen er noe lengre enn -200 serien. Denne versjonen brukes i dag av blant annet flyselskapet Norwegian, som har 14 slike i flåten sin, noe som er det høyeste antallet i Skandinavia. På det høyeste hadde Norwegian 29 fly av denne varianten, mens SAS aldri benyttet denne varianten. Boeing 737-400. Er en forlenget utgave av 737-300. Først fløyet i 1988. Motorene hadde diverse problemer da Fan'en (Viften) noen ganger ble skadet pga. vibrasjoner. Den alvorligste inntraff i 1989 da motoren på et British Midland fly havarerte og pilotene ved en feiltagelse slo av den gode motoren. Resultatet var 47 omkomne. Flytypen ble satt på bakken for å få motorene utbedret. Braathens kjøpte inn flere 737-400 maskiner, og 3 av de brukes enda på det norske innenriksnettet og på det intraskandinaviske nettet av SAS. Boeing 737-500. Er kortere enn 737-300 med en kapasitet omtrent lik den på -200 serien. Det første -500 flyet fløy 30. juni 1989. Braathens var blant de første kundene av denne varianten, og 7 av de brukes enda på det norske innenriksnettet og på det intraskandinaviske nettet av SAS. SAS var første kunde av Boeing 737-600 Boeing 737 NG (Next Generation). Produsert i perioden 1997– Flyet gjennomgikk ellers en totaloverhaling der stort sett bare det ytre skallet er likt forrige modell. Blant annet ble vingene større noe som medfører høyere marsjhøyder, høyere cruisehastigheter og lavere drivstoffforbruk. Hele cockpit ble redesignet til ren "glasscockpit", der alle tradisjonelle instrumenter blir erstattet av 6 store MFD's (Multi Function Displays) som kan vise forskjellige eller kombinasjoner av paramtre, og også fungerer som backup for hverandre. Disse variantene er utstyrt med CFM56-7 motorer. (SAS bestilte også en mer avansert utgave, ("Evolution") som skulle være mer miljøvennlig med 40 % lavere NOx utslipp enn standardvarianten, men hadde en del vibrasjonsproblemer på lavt turtall) Boeing 737-600. Minste variant og samme størrelse som Boeing 737-200 og -500. Den ble satt i tjeneste i 1998. SAS var første kunde av denne varianten, og har 28 fly i flåten. På grunn av sin korte og butte kropp, blir denne versjonen omtalt som "smågrisen" i det norske luftfartsmiljøet. Frem til kjøpet av 737, brukte SAS MD-80 og DC-9 i ulike varianter på kortrutenettet. Disse var lange og slanke i skrogformen, og 737 (spesielt 737-600) fremstod som liten, kortbent og tjukk ved siden av. Selv den korteste varianten av MD (MD-87) var noen cm lengre enn den lengste 737'en (737-800). Begrepet oppstod gjennom en karikatur av en 737 fremstilt som en gris, i fagforeningsbladet til den norske pilotforeningen i SAS. Kallenavnet spredte seg som ild i tørt gress. Som eksempel brukte danske flygeledere navnet etter relativt kort tid. En MD-80 fra SAS som ble tildelt ny gate etter landing i CPH, fikk av flygelederen beskjed om ny gate "between the four company piglets" (fire 737-600 som stod parkert parvis ved pir C i København). Salg av -600 serien var imidlertid ganske laber. Boeing 737-600 er imidlertid den eneste flytypen fra Boeing 737NG, fremdeles i produksjon, som ikke inkluderer Winglets som en mulighet. Boeing 737-700. Samme størrelse som Boeing 737-300. Kjøpt både av SAS og Braathens. SAS har i dag 19 fly av denne varianten, og har 12 til i bestilling. Boeing 737-700ER. Nyeste variant som er i kommersiell drift. Er inspirert av Boeing Business Jet (BBJ) og har en rekkevidde på opptil 10 200km. Boeing 737-800. a>, som etter hvert vil bli selskapets standardfly Den mest suksessfulle typen av Boeing 737 modellene. En forlenget utgave, som erstatter Boeing 737-400. Den ble fløyet først i juli 1997. SAS har 20 Boeing 737-800 fly i flåten, og 5 til i bestilling. Norwegian har 50 Boeing 737-800 fly pr mars 2012, og flere i bestilling. Norwegian tar sikte på å ha 73 Boeing 737-800 i 2015. Ryanair er det selskapet i Europa som har flest Boeing 737-800 i flåten sin i dag med 275 stk. Boeing 737-800 har plass til opptil 189 passasjerer. Boeing 737-900. Videre forlenget. Først fløyet august 2000. Maksimal kapasitet på -900 serien er imidlertid ikke høyere enn på -800 serien på grunn av krav til nødutganger. Ingen nordiske flyselskaper har denne varianten i sin flåte. KLM (Nederland) flyr denne typen til norske destinasjoner fra tid til annen. Boeing 737-900ER. Den nyeste varianten av 737 med første leveranse til Lion Air (Jakarta, Indonesia) i 2007. Modellen har samme lengde som Boeing 737-900, men har de nødvendige ekstra nødutganger, lenger rekkevidde og har plass til opptil 215 passasjerer. Ingen nordiske flyselskaper har denne varianten i sin flåte. Lion Air er klart største kunde. United (USA) samt noen Europeiske charter-selskaper er blant operatørene av denne. Boeing 737-BBJ er et stort «executive jet» eller «privatfly», versjon med tre ganger så stor kabinplass som de vanligste forretningsfly og innredning tilpasset den enkelte eier med prislapp på fra om lag 350 mill NOK og oppover. Kjell Inge Røkke var én av 83 eiere (leasingavtale) av et slikt fly frem til hans BBJ ble videresolgt i november 2003. Hans versjon hadde det selvironiske navnet «Rebel's Tool». Det har blitt utviklet en rekke militære versjoner av alle tre generasjoner Boeing 737. En av disse er en modell som er tenkt brukt til maritim overvåking, anti shipping og u-båt angrep. Tanken bak denne varianten er at den skal erstatte det maritime overvåkings- og angrepsflyet Lockheed P-3 Orion. Liste over bilmerker. A. Abarth, Abbott-Detroit, ABC (England), ABC, Aberdonia, Acadian, AC Cars, Acura, Adler, Adria, AEC, AEM, Aero, Aerocar, Airway, Aixam, Ajax (Frankrike), Ajax (Sveits), Ajax (USA), Albion, Alcyon, Alexander Dennis, Alfa Romeo, Allard, Alpha Sports, Alpina, Alpine, Alvis, American Lafrance, American Motors Corporation, American Steam Car, American Steamer, Amilcar, Amphicar, Amuza, Ariel, Anadol, Andino, Argyll, Armstrong Siddeley, ARO, Ascari, Ascort, Aston Martin, Atkinson, Auburn, Audi, Austin, Austin Healey, Austro-Daimler, Autobianchi, Autocar, Auto Union, AWD B. Baker, Bantam, Bavariacars, Bedford, Beijing, Bentley, Benz, Berliet, Berna, Birchfield, Bitter, BMW, Bonnet, Bolwell, Bomac, Borgward, Bova, Brasier, Bremach, Bristol, Bucher-Guyer, Bugatti, Buick, Bullet, Büssing, Buster C. Cadillac, Caparo, Caterpillar, Caterham, Carbontech, Chaigneau-Brasier, Chaparral Cars, Chevrolet, Chrysler, Citroën, Cizeta, Classic Glass, Classic Revival, Cobra Craft, Commer, Cord, Corvette, Cunningham Automobile, D. Dacia, Daewoo, DAF, Daihatsu, Daimler, Daktari, Datsun, Daytona, DB, De Dion-Bouton, Delage, Delahaye, Delaunay-Belleville, DeLorean Motor Company, Dennis, De Tomaso, Detroit Electric, Devaux, Diamond T, DKW, Dodge, Dodge-Renault, DUKW, Duesenberg, DRB, Durant E. E-Go, Edsel, Elcat, Elfin, EMW, ErAZ, ERF, Evans, Excalibur F. Facel Vega, Fageol, Faun, Ferrari, Fiat, Finch, Fisker, FN, Foden, Ford, Ford (Frankrike), Frazer, Freightliner, FSO, FTF, FWD G. Galloper, GAZ, Geijer, GEO, Georges Richard, Germain, Gibbs, Gillet, Gillig, Ginaf, Ginetta, Glas, GMC, GN, Goggomobil, Goliath, Gordini, Graham Paige, Grand Touring Garage, Gran Turismo, Gurgel, Gutbrod, Guy, Gumpert, G-Force H. Hanomag, Hartnett, Hayes, Henry J, Henschel, Heuliez, Hillman, Hindustan, Hino, Hispano-Suiza, HKS, Holden, Hommell, Honda, Horch, Hotchkiss, HRG, Hudson, Humber, Hummer, Hupmobile, Hymer, Hyundai I. IFA, Ikarus, Infiniti, International, International Harvester, Invicta, Irisbus, Isdera, Iso Rivolta, Isotta-Fraschini, Isuzu, Iveco, IZH J. Jaguar, Jawa, Jeep, Jelcz, Jensen K. KABE, Kaelble, Kaiser-Frazer, Kenworth, Keystone, Kessler, Kewet, Kia, Kimball Electric, King, Kissel, Knight, Knox, Koenigsegg, Krit,Krieger L. Lada, LaFrance, Lagonda, Lanchester, Lamborghini, Lancia, Landauer, Land Rover, LaSalle, Laurin & Klement, LDV, Lea-Francis, Lewis, Lexington,Lexus, Leyland, Liaz, Liberty, Lightburn, Ligier, Lincoln, Lister, Lloyd, Locomobile, Lone Star, Lord Baltimore, Loremo, Lorraine, Lotus, Lozier, LTI, Luaz, Luverne M. Mack, Magirus-Deutz, Mahindra, MAN, Marcos, Maruti, Maserati, Matra, Maybach, Mazda, McLaren, McLaughlin, Mega, Mercedes, Mercedes Benz, MG, Minerva, Mini, Mitsubishi, Monteverdi, Morgan, Morris, Mors, Moskvitch, Multicar N. Nagant, Napier, Nash Motors, Neoplan, Nismo, Nissan, Norsk Automobilfabrik, NSU, Nysa O. Oakland, Oldsmobile, Opel, Overland, Overland Whippet P. P70, Packard, Pagani, Panhard, Peel, Pegaso, Peterbilt, Peugeot, Pierce-Arrow, Piper, Pivco, Plymouth, PMC (Prince), Polski Fiat, Pontiac, Porsche, Praga, Proton, Puch, Puma Q. Quick, Quincy, Quinsler, Qvale R. RaceTech, RAF, Rambler, Range Rover, Reliant, Renault, Reo, Riley, Rockne, Rolls-Royce, Roman, Rotinoff, Rover, Ruf S. Saab, Saleen, Santana, Saturn, Saurer, SCAM, Scammell, Scania, Scion, SEAT, Seddon, Seddon Atkinson, Setra, Simca, Simplex, Singer, Sisu, Škoda, Smart, Solifer, Spectre, Spyker, Squire, SsangYong, Steyr, Studebaker, Stutz, Subaru, Sunbeam, Suzuki, Shelby SuperCars, Swift T. Talbot, TAM, Tatra, Terberg, Tesla, Think, Thornycroft, Thrust, Togliatti, Toyota, Trabant, Triumph, Troll, Tucker, TVR U. UAZ, Unic, Unipower, Ural V. Van Hool, Vauxhall, VAZ, Vespa, Vivinus, Volga, Volkswagen, Volvo, Venturi, Vector W. Walter, Wanderer, Wartburg, Wiesmann, Western Star, White, Willys, Wolseley Z. Zaschka, Zastava, ZAZ, Zentmobile, Zenvo, ZIL, ZIM, Zimmerman, Zonda. Le Zèbre Báb. Báb (født 20. oktober 1819 som Siyyid Ali-Muhammed i Shiraz, Iran, død 9. juli 1850 i Tabriz) var en iransk martyrprofet, som grunnla babismen og ble en forløper for bahá'í. Báb vokste opp i en sjiamuslimsk kultur, og hans lære kan sees som en kommentar til denne. Han sto frem den 23. mai 1844 og fortalte om sine åpenbaringer. Han mente at han kom med en «rikere åpenbaring» enn Muhammads, og at han varslet at en «endelig åpenbaring skulle komme, ved Guds universelle budbringer». Bahaiene oppfatter dette som et forvarsel om Baha’u’lláh. Navnet "Báb" er arabisk for "port" eller "dør", og han oppfattet seg som en port som den rette budbæreren skulle tre fram gjennom. Báb ble oppfattet som en kjetter og dissident, og ble forfulgt og fengslet. Tusenvis av hans tilhengene ble massakrert av myndightene og han ble selv henrettet ved skyting. Hans skrifter er samlet under tittelen "Bayán". Den finnes en "persisk bayán" og en "arabisk bayán". Budskapet i tekstene er at han, i kraft av åpenbaringene sine, opphever visse islamske lover og erstatter dem med nye, og at han «fremhever betydningen av høy moralsk standard, hjertets renhet […] og et klasseløst samfunn, med like rettigheter» Bábs lære er også preget av en fascinasjon for tallet 19, som er videreført i bahaikalenderen. Benito Mussolini. Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder ("«il Duce»", «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943. Barne- og ungdomsår. Benito Mussolini ble født i den lille norditalienske småbyen Dovia, en "frazione" av kommunen Predappio, ikke langt fra Forlì. Han var sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini og hans kone folkeskolelærerinnen Rosa (født "Maltoni", død 1905). En kort periode var hun også sin sønns lærerinne. Hele kommunen Predappio hadde på dette tidspunktet en befolkning på drøyt 5 000 innbyggere. Det var faren som bestemte hva sønnen skulle hete. Gutten ble med navnene Benito, Amilcare og Andrea oppkalt etter tre radikalismens helter: Benito – et spansk navn (den italienske formen er «Benedetto») – var etter Benito Juárez, den meksikanske reformist som ble president og som styrtet og lot henrette keiser Maximilian av Mexico. De to mellomnavnene Amilcare og Andrea var etter to av anarkososialismens datidige helter, Amilcare Cipriani og Andrea Costa. Navnene gjenspeilte farens brennende sosialisme med et anarkistisk islett. Benito var den eldste av tre søsken. Hans søsken var Arnaldo (1885-1931) og Edvige (1888-1957). Arnaldo var forresten blitt oppkalt etter Arnaldo da Brescia, som ble henrettet i 1155 og ble hyllet av italienske sosialister som en opprørsmartyr for sin kritikk av kirkelig maktmisbruk. Faren var medlem av den første internasjonale, likesom Marx og Engels, og var med i det lokale sosialistrådet. Benito Mussolini har beskrevet i sin første selvbiografi (1910/11) hvordan farens hjerte banket for sosialismens teorier, og hvordan han leste høyt for ham passasjer fra "Kapitalen". I likhet med mange italienske sosialister som hadde vokst opp under østerriksk-ungarsk styre, var han imidlertid mer nasjonalistisk enn den internasjonalistiske sosialisme skulle tilsi. Det var faren som skulle ha sterkest innflytelse på Benito. Motsetningen mellom foreldrene vedrørende religion førte til at Benito, i motsetning til italienere flest, ikke ble døpt etter fødselen. Men, som et kompromiss med moren, tillot faren at gutten etter de to første års skolegang i Dovio og så i Predappio (1889–91) ble sendt til en internatskole drevet av salesianerordenen i Faenza. Men Benito hadde arvet farens hat mot tradisjonell religion, især mot katolisismen, og var også blitt temmelig stri. Da han var ti år gammel måtte skoleprestene tvinge den hylende protesterende Benito inn til skolemessen. Etter en serie med episoder ble han i 1894 straffet med å bli tilbakestilt fra fjerde til andre klasse; han hadde blant annet kastet stein på menigheten under messen, kastet et blekkhus mot en lærer, og knivstukket en medelev i hånden. Denne straffen gjorde at foreldrene fant det tjenlig å ta ham ut av skolen. Etter å ha kommet over til en ny skole klarte han seg bedre, og fikk gode karakterer. Ved Carduccikollegiet i Forlimpopoli fikk han en god mellomeksamen i september 1898. Men han måtte ut derfra i oktober samme år etter et sammenstøt med en annen student og ble nødt til å fortsette som ekstern student. Sosialist, antikristen, kvinnebedårer. I Forlimpopoli meldte han seg inn i Det italienske sosialistparti ("Partito Socialista Italiano") i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer. Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, Legnano, Tolentino, Ancona og Castelnuovo Scrivia. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som "sostituto aiutante" (hjelpelærervikar), det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i Pieve Saliceto i kommunen Gualtieri, den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder. Det var i det hele farens sosialisme som seiret under oppveksten. Benito leste også med iver farens bøker, som omfattet verker av blant annet Karl Marx, Mikhail Bakunin, Louis-Auguste Blanqui, Georges Sorel, Friedrich Nietzsche og Max Stirner. Farens antiklerikale innstilling kom neppe alene fra bøkene; det fantes i traktene Forlì nokså sterke latente ghibellinske pavefiendlige strømninger. Oppdragelse til sosialisme og til aversjon mot kirke og religion var bare to av de varige formative preg han skulle ta med seg fra unge år. Et annet tidlig tema i hans utvikling i unge år ble et aktivt seksualliv. I ettertid er nok dette av hans fiender (som for eksempel i den allierte propaganda, og etter hans død) blitt blåst ytterligere opp til helt fantastiske proporsjoner. Men det finnes nøkterne skildringer som bygger på hans selvbiografiske skrifter. I hvilken grad det her også inngikk praleri, er ikke helt visst: Mussolinis eget tall på 169 elskerinner i løpet av sitt seksuelt aktive liv er mistenkelig nøyaktig. Men skal man stole på ham selv, debuterte han som 17-åring med en eldre prostituert i 1900, samme år som han meldte seg inn i sosialistpartiet. Kanskje var han til tider også voldtektsmann. I radikale kretser i Sveits. Den seksuelle interesse var en av flere årsaker til at Mussolini fant det tjenlig å reise fra landet i eldre ungdomsår. Det var fordi han la seg etter andre menns hustruer, men også skyldte penger, la seg ut med lokale myndigheter og var kommet opp i alderen for militærtjeneste, at han i 1902 dro til Sveits, først til Lausanne. Han var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen gav ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk. To ganger ble han utvist fra Sveits. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han knepet med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i Bellinzona og så sendt ut. Men imens var han dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige kanton Ticino hjalp ham med å holde seg skjult. Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Det kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som Giacinto Menotti Serrati og Angelica Balabanoff; sistnevnte var en av Lenins medarbeidere. Det stemmer etter alt å dømme ikke at hun ble Mussolinis elskerinne. Men hun lærte ham mer om marxismen og underviste ham i tysk, og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes for markant. Det er ukjent hvorvidt og kanskje usannsynlig at Mussolini noensinne traff Lenin, som også var i eksil i Sveits, men de visste om hverandre og hadde aktelse for hverandre. Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen Vilfredo Pareto ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne. Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle skulle bli viktig for fascistene. Det var i 1904 at Mussolini begynte sitt journalistiske engasjement, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet "«Proletario»", og ble korrespondent for Milanoavisen "«l'Avanguardia socialista»". Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var den fremherskende i den positivistisk pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg istedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av Arturo Labriola. Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til "hans" revolusjonære konsept. Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme. Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til, – han både gjennomgikk den og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert berømt for å kunne konversere på direkten om de mest obskure emner uten notater og med stor dybde. Han kjente ikke bare sin Marx og sin Engels, men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og Kant. Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med Buddha. Etter diskusjoner med den italienske metodistiske pastor Alfredo Taglialatela kom han til negativ konklusjon angjeldende Guds eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning. Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, "«L'uomo e la divinità: Dio non esiste»" («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han. Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i Madagaskar, ta arbeid for en sosialistisk avis i New York, eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten Vermont. Tilbake til Italia. Men i november 1904 ble det i anledning av fødselen av en tronarving til den italienske trone, Umberto, utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10. bersaglieriregiment i Verona. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905 slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men måtte så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel. Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i Tolmezzo (Friuli), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon. På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole "Collegio Civico" i Oneglia på den italienske riviera, der han etter et språkkurs i Bologna hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi. I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen "«La Lima»". I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel heretiker), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen Giolitti og Kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og Mussolini forstod at den kjempende journalistikk kunne være et mektig politisk redskap. Hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen. Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengselet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i Meldola. I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en trattoria som han hadde kalt "Il bersagliere", og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. Under denne perioden publiserte Mussolini i "«Pagine libere»" (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i Lugano og redigert av Angelo Oliviero Olivetti) artikkelserien "«La filosofia della forza»" som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok. I det østerrikske Trient. Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i Trento (Trient), som den gang tilhørte det østerrikske Tirol. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med Trieste var byen blitt et fokus for den italienske irredentistbevegelse. I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad "«L'Avvenire del Lavoratore»". Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med Alcide De Gasperi, redaktør for det katolske tidsskriftet "«Il Trentino»". Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet "«Il Popolo»". Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, Cesare Battisti. Han var irredentist som kjempet for Trentinos løsrivelse fra Østerrike og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini. Mussolini tirret på seg både sine egne, det vil si sosialistene, men også kirken og myndighetene. I «Il Popolo»s spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet "Den hellige fra Susà", etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble utgitt som bok senere: "«La santa di Susà»". Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt dampende historisk føljetongroman "«Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo»" («Claudia Particella, kardinal Madruzzos elskerinne»). Vel var kardinalen var en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform. Den 10. september 1909 ble Mussolini fengslet i Rovereto etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot habsburgernes styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike og vendte så tilbake til Forlì. Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia. Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, Partito Socialista Italiano (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen Forlì (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet "«L'idea socialista»", som han gav det nye navnet "«La Lotta di Classe»" («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men han gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på. Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual. Den 17. januar begynte han å kohabitere med Rachele Guidi, datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap» med henne. Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet "«Soffitta»". Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano. Den 1. september 1910 ble datteren Edda (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele. Den 29. september 1911 brøt Den italiensk-tyrkiske krig ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene Kyrenaika og Tripolitania i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen Giolittis afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere den italienske trikolor over en møkkahaug. I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini sammen med sin republikanske venn Pietro Nenni med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i Bologna straffen til fem og en halv måned, og den 12. mars slapp han fri. Dette synes å ha vært første gang han ble kalt "il Duce" (lederen, føreren); han var altså sosialistisk "Duce" før han ble fascist. Under sosialistpartiets kongress i Reggio Emilia i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmenn. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne (Leonida Bissolati, Ivanoe Bonomi, Angiolo Cabrini og Guido Podrecca) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet "«Avanti!»". De ekskluderte dannet under Leonida Bissolati det nye Partito Socialista Riformista Italiano). Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia. Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens maksimalister. Han begynte å skrive i Paolo Valeras tidsskrift "«Folla»", under psevdonymet «det søkende menneske». I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for "«Avanti!»", som ble redigert og utgitt fra Milano. Opplaget steg nå svært raskt fra 20 000 til 100 000 eksemplarer. Leserne nøt Mussolinis usminkede språk, og han slapp unna både med lettferdig omgang med fakta og stadig endrede meninger. Bak ustabiliteten lå en usikkerhet som preget hele partiet; hva skulle skje etter de revolusjonære krefters seier? I november 1913 startet Mussolini tidsskriftet "«Utopia»"; navnet var inspirert av Thomas Mores verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. "«Utopia»" reflekterte tydelig den innflytelse som Georges Sorels syndikalisme hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels "Réflexions sur la violence" skulle Mussolini ytre: «Det er er... skylder jeg Sorel. [...] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske kohorters disiplin, kollektive energi, massenes makt» Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av det 15. århundre, en "condottiere". Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter». Samme år angrep han på nytt den katolske kirke i skrift med boken "«Giovanni Huss il veridico»" («Jan Hus den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i Konstanz i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme. Sosialistpartiets fremgang under de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som under den påfølgende partikongressen i Ancona i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med Giovanni Ziboldi fikk han gjennom et vedtak om at frimureriet var uforenlig med sosialismen. Den 9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under "den røde uke", en stor generalstreik. Ved regionalvalgene fikk det bare fremover for sosialistene. Men så utbrøt første verdenskrig. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene stod på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med den sosialistiske internasjonalisme. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariat, men bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk "nasjonalisme". Overfor Cesare Battisti uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av "Risorgimento" hadde begynt på. Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom Filippo Naldi, som var redaktør av den ledende Bolognaavisen "«Resto del Carlino»", som tok kontakt med redaktør Mussolini i "«Avanti!»". Hvor meget dette faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte. Da Mussolini lot det nøtralitetsskeptiske alternativ komme særdeles klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i "«Avanti!»" i artikkelen "Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante", ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen. Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, "«Il Popolo d’Italia»". Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på Trippelententens side, fra 1915 av. Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914. Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen. Politisk utvikling. Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under verdenskrigen og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel Trentino) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist. Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske Unione Sindacale Italiana; syndikalister anført av Filippo Corridoni brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i "Fasci d'Azione Rivoluzionaria" (FAR – "Den revolusjonære aksjons knipper"). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse. Videre kunne Mussolini støtte seg til Libero Tancredis anarkister, på irredentister som Cesare Battisti, og på "Associazione Nazionalista Italiana". Også det patriotiske "Partito Socialista Riformista Italiano" under Leonida Bissolati og millionæren Filippo Tommaso Marinetti, grunnleggeren av futurismen, var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet «Lacerba» for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen. Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i London ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot Østerrike-Ungarn. Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske proletariat – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte. Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august 1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn. På den private front var disse årene mer begivenhetsrike enn ved den militære. I september 1915 fødte Rachele hans annen sønn, Vittorio. To måneder etter meddelte Ida Dalser ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito. (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.) Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.) I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved Flitsch/Tolmein («Caporetto-offensiven») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, under det som ble kalt de «de begge røde år» ("Biennio rosso") å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra arditiene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner ("Squadristi") med finansiering fra industri- og landeiere. Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og marxistenes rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. Nasjonalsyndikalistene ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister. Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover. Mussolini talte ikke bare med munnen! Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som Fasci di combattimento ("kampforbund"). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, "quadrumviratet" Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono en høy grad av selvstendighet. Fascistpartiet. Kort etter opprettelsen av "Fasci di combattimento" fulgte grunnleggelsen av Fascistpartiet. I dette partiet ble opptatt Marinettis Futuristiske parti. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning. I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk. De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en proletarisk revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. "Fasci di combattimento" vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20 000 til nærmere 200 000. Etter "biennio rosso" fulgte «to svarte år» ("Biennio nero"). Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og korporativistene på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for "arbeidsgiver"ne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert. Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle. Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: "«Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power»". Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i "Enciclopedia Italiana" fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, Giovanni Gentile. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium. Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet. Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave Leo XIIIs encyklika "Rerum Novarum" av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave Pius XI med sosialencyklikaen "Quadragesimo Anno" (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et "korrektiv" til både kapitalisme, sosialisme og fascisme. Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre. Mussolini som regjeringssjef. Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren Luigi Facta styrte uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn tropper for å knuse opprøret av frykt for at dette ville føre til et blodbad. I stedet ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjortene under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ. Fascistpartiet fortsatte å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens det satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport, som viktige kriterier for å få Italia på fote igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922. I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks. Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert, der landets næringsliv ble organisert i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer – og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for hver næringsgren. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet, innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og av personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926. Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorden. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret. Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det hadde fulgt under sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini stadig gjenvalgt som regjeringssjef av kong Viktor Emmanuel II hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt «dopolavoro» ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å tilby en mengde aktiviteter etter arbeidstid, betalt av staten, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som «totalitario», som på norsk kan oversettes til «helhetlig». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (stato organico), og «organisk» er et ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk. Krig i utlandet. I 1936 angrep og erobret italienske styrker Etiopia og gjorde landet til en del av sitt kolonirike i Øst-Afrika. Dette førte til at Italia ble internasjonalt isolert og utstøtt fra Folkeforbundet. Samme år gjorde deler av den spanske hær opprør mot landets marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. De vestlige demokratiene holdt seg nøytrale i striden og nektet eksport av våpen til den lovlige regjeringen. Partene fikk imidlertid militærhjelp fra sine respektive støttespillere blant de autoritære statene og fra frivillige politiske sympatisører. Sovjetunionen forsynte regjeringsstyrkene med våpen og militære rådgivere, mens Italia og Tyskland sendte både våpen og militære mannskaper, særlig flystyrker. Til sammen mottok den spanske opprørshæren 70 000 italienske og 10 000 tyske støttetropper, og disse bedre utstyrte og bedre trente mannskapene, kombinert med egne folk, sikret nasjonalistenes leder, generalissimo Francisco Franco, den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter nasjonalistenes seier i 1939. Italias intervensjon på Francos side forverret forholdet til Frankrike og Storbritannia, men førte til en tilnærming til Tyskland. Forholdet til Tyskland og nasjonalsosialismen. I likhet med de fleste italienere både i og utenfor fascistpartiet tok Mussolini til å begynne med avstand fra Adolf Hitlers rasistiske ideologi, med antisemittisme og forherligelse av «den ariske rasen». Store deler av befolkningen i Italia og de andre middelhavslandene var ifølge nasjonalsosialistisk ideologi ikke «ariere». Men Italias tiltagende internasjonale isolasjon etter erobringen av Etiopia og støtten til de spanske nasjonalistene, sammen med de grunnleggende likhetstrekkene mellom fascisme og nazisme, førte Hitler og Mussolini sammen. I 1938 innførte Italia etter forbilde av de tyske Nürnberg-lovene nye raselover som fratok jødene deres statsborgerskap og adgang til offentlige stillinger. Mens Mussolini forlot sitt tidligere anti-tyske standpunkt og gikk stadig mer helhjertet inn på tysk side, forble hans utenriksminister (og svigersønn) grev Galeazzo Ciano skeptisk til tysk nasjonalsosialisme og ekspansjonisme, og han forsøkte forgjeves å bevare Italias nære forholdt til vestmaktene Mussolini aksepterte den tyske anneksjon av Østerrike i 1938 og medvirket til Münchenavtalen som førte til at Tyskland innlemmet det tsjekkiske området Sudetenland med overveiende tysktalende befolkning. Mens verden var opptatt av at Tyskland i strid med München-forliket invaderte Tsjekkoslovakia og gjorde Bøhmen og Mähren til et tysk protektorat i 1939, benyttet Mussolini anledningen til å realisere sine egne ekspansjonstiske mål ved å angripe Albania våren 1939 og skaffe seg et brohode på Balkan. I mai 1939 gikk Italia og Tyskland sammen i Stålpakten, som garanterte gjensidig støtte dersom en av partene ble angrepet militært. Men da Tyskland ikke informerte Italia forut for invasjonen i Polen i 1939, erklærte Italia seg som en ikke-krigførende stat. Andre verdenskrig. Da tyske tropper gikk inn i Polen og dermed utløste den andre verdenskrig, var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til denne situasjonen. Både grev Ciano og kongen advarte mot innblanding. Men da det sommeren 1940 ble klart at Frankrike ville lide nederlag, besluttet Mussolini å gå sammen med Tyskland for for å få sin andel av byttet. 10. juni sendte Italia sin krigserklæring til Frankrike og Storbritannia og gikk over den franske grense i Alpene. Som belønning fikk Italia okkupere noen landområder langs grensen og den franske middelhavskysten. Fra koloniene Øst-Afrika angrep italienerne de britiske styrkene i Sudan, Kenya og Somaliland og hadde i begynnelsen fremgang. Da de italienske styrkene i kolonien Libya under general Rodolfo Graziani i september 1940 angrep britene i Egypt, rykket de fram til Sidi Barrani før de måtte stanse for å sikre forsyningslinjene. I 1941 gikk imidlertid de allierte til offensiv og trengte italienerne tilbake over grensen til Libya, og deres nederlag førte til at Tyskland gikk inn i krigen i Nord-Afrika med Afrikakorpset. I Øst-Afrika led Italia nederlag mot britiske styrker, som i løpet av 1941 erobret alle landets kolonier, inkludert Etiopia. I oktober 1940 angrep den italienske hær Hellas fra det okkuperte Albania. Etter innledende fremgang ble også dette en militær katastrofe for Italia. Inbitt gresk motstand mot lite motiverte italienske tropper som var dårlig utstyrt for vinterkrig førte til at grekerne rykket over grensen og langt inn i Albania. Dette tvang Tyskland til å komme til unnsetning for å hindre alliert kontroll over Balkan. Tyskerne invaderte 6. april 1941 Jugoslavia for å sikre seg adkomst til Hellas. Italienerne deltok sammen med tyskerne i å nedkjempe jugoslavisk og gresk motstand, og som belønning fikk Italia okkupere deler av Hellas og kontroll over den nyopprettede staten Kroatia. Italienske styrker deltok også på Østfronten sammen med tyskerne, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika inntil aksemaktenes endelige nederlag våren 1943. Mussolini fulgte også de andre aksemaktene og erklærte krig mot USA i 1941. Avsatt som statsleder. Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas, ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på Sicilia i 1943. Fascistpartiets øverste råd (Il gran Consiglio) besluttet da at krigen var tapt for Italias del og avsatte med stort flertall Mussolini som statsleder. Blant dem som ga ham mistillitsvotum var svigersønnen grev Ciano. Det mange av dem som avsatte Mussolini ikke visste, var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble utnevnt til ny regjeringssjef, var marskalk Pietro Badoglio – en mann som hadde vært medlem av fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter utnevnelsen sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og den nye regjeringen brøt med aksemaktene og sluttet seg til de allierte og lot hæren gå sammen med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma. Mussolini selv ble arrestert på kongens ordre og holdt fanget på skisportsstedet Campo Imperatore i fjellområdet Gran Sasso i Abruzzo-regionen. Leder av Salò-republikken. Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper under ledelse av Otto Skorzeny og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, eller «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò ved Gardasjøen. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen, var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet. I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført et system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone, forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye viktigere enn disse virkelighetsfjerne planene var tyskerne massedrap i holocaust. Millioner av jøder ble samlet opp fra okkuperte tyske områder, og Mussolini gjorde ingenting for å redde de rundt 8000 jødene som ble bortført fra nord-Italia under Salò. Dette tallet hadde dog vært høyere dersom ikke disse aksjonene delvis ble sabotert av både sivile og militære, og av den katolske kirke. Død. a> på stedet hvor Mussolini ble henrettet Den 28. april 1945 ble Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasomma, Paolo Zerbino og Archille Starace henrettet ved arkebusering av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i Sveits. Likene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham. Mussolini ble først i stillhet gravlagt på umarkert sted på en krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde opp liket og plasserte det i en ny grav på Mussolinis hjemsted Predappio. Der ligger han fortsatt. Mussolinis familie skiftet ikke etternavn – hans yngste sønn Romano Mussolini var filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk. Han døde i 2006, og hans datter Alessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet «Alternativa Sociale». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i EU-parlamentet. Mussolinis skrifter og verker i utvalg. Mellom 1951 og 1962 utgav forlaget "La Fenice" Mussolinis samlede verker i 35 bind, redigert av Edoardo og Duilio Susmel. BLISS. Basic Language for Implementing System Software (BLISS) er et programmeringsspråk som ble utviklet av Digital Equipment Corporation (DEC) for bruk på sine datamaskiner. Den opprinnelige versjonen av BLISS var for PDP-11. Senere ble det laget versjoner for andre arkitekturer, blant annet BLISS-36 for PDP-10 og BLISS-32 for VAX. Deler av operativsystemet VMS er skrevet i BLISS. Hello World. %TITLE 'HELLO_WORLD' MODULE HELLO_WORLD (IDENT='V1.0', MAIN=HELLO_WORLD, ADDRESSING_MODE (EXTERNAL=GENERAL)) = LIB$PUT_OUTPUT; GLOBAL ROUTINE HELLO_WORLD = LIB$PUT_OUTPUT(%ASCID %STRING('Hello World!')) Basketball. Basketball, basket eller kurvball er en lagsport der to lag, bestående av fem spillere, prøver å score poeng mot hverandre ved å kaste en ball gjennom en ring. Dette må skje i tråd med reglene som er forhåndsbestemt før spillet starter. På internasjonal basis er basketball en av de mest populære sportene i verden. Spillet ble oppfunnet av canadieren James Naismith. Basketball foregår hovedsakelig på en innendørs basketballbane som en konkurransesport. Sporten regnes som en sommersport, og er en del av Sommer-OL til tross for at sesongen vanligvis foregår om vinteren i de fleste land. Basketball er også en populær utendørssport om sommeren. Da særlig i byområder. Spillets gang. Poeng scores ved at en spiller kaster (skyter) ballen ovenfra og ned gjennom en ring som er 10 fot (3,048 meter) over bakken. Laget med mest poeng når kampen er over vinner. Kampen trenger ikke nødvendigvis å være over da de fire periodene er ferdigspilt ettersom det vil legges til ekstraperioder dersom stillingen er lik etter ordinær tid. Ballen kan flytte seg ved at en spiller spretter den rundt, eller den kan skifte innehaver ved en sentring. I tillegg kan den trille eller sprette rundt om på banen. Det er likevel regler for hvordan ballen kan forflytte seg. Gjennom tiden har basketball utviklet seg gjennom mange forskjellige skyte-, sentre- og dribleteknikker. Det samme gjelder også for posisjoner og taktikker. Selv om reglene i organisert basketball er nøye kontrollert, finnes det forskjellige regler rundt om i verden. Blant annet har både collegebasketball og FIBA andre regler enn den amerikanske NBA-ligaen. I enkelte land er basketball også en populær sport for tilskuere, men dette er ikke tilfellet i Skandinavia, til tross for Ammerud Baskets forsøk på å få til nettopp dette ved å slå seg sammen med Vålerengens Idrettsforening i 2002. Dette var i håp om at tilskuere fra klanen skulle begynne å interessere seg for sporten, men allerede våren 2003 kansellerte VIF avtalen. Feil (fouls). Hvis en spiller urettferdig forsøker å ta fordel ved personlig kontakt med motspilleren, regnes det som en feil. Dette gjøres mest av forsvarsspillere, men det kan også gjøre av angrepsspillere (kalles da «charge»). Spillere som blir feilet får da enten ballen fra sidelinjen eller mottatt ett eller flere straffer ettersom hvor på banen det skjer, eller hvis spilleren klarer å få ballen oppi kurven selv om han blir feilet. Hvis det skjer, får han et straffekast pluss de to poengene. Hvis det skjer i skuddøyeblikket og det blir bom, mottar han to straffer (eller tre straffer hvis det skjer utenfor tre-poengerlinjen). Et straffetreff er ett poeng. En spiller eller trener kan også få en usportslig feil (også kalt teknisk feil) hvis de krangler med dommere eller slåss med andre spillere på banen. Dette resulterer da i at motstanderne får to straffer pluss at de får beholde ballen. En usportslig feil kan også mottas ved at man feiler en spiller med vilje uten at det er et forsøk på å ta ballen. Hvis spillere som sitter på benken roper ting etter dommeren, distraherer det andre laget osv. kan de også få teknisk feil. Flere usportslige feil kan føre til at laget blir diskvalifisert eller taper kampen, men dette skjer sjelden. En spiller som får fem feil (eller seks i NBA) i løpet av en kamp blir da feilet ut, og må stå over resten av kampen. Posisjoner og strukturer. Selv om det ikke finnes regler for posisjoner på banen i basketball, har dette noe utviklet seg med tiden. I 1950- og 60-årene var det vanlig å spille med to «guarder», to «forwarder» og én «center». Fra og med 80-tallet har disse posisjonene blitt enda mer spesialiserte; hver posisjon har som oftest sine egne oppgaver. Det mest vanlige er at den høyeste spilleren på laget spiller center, eller en av forwardposisjonene, mens kortere spillere, eller de med best ballkontroll og smidighet, spiller guarder. Forsvarsspill. I forsvar finnes det to hovedstrategier; soneforsvar og mann til mann-forsvar. I soneforsvar plasserer hver forsvarsspiller seg i sin egen sone, hvor de forsvarer den offensive spilleren som er innenfor deres sone. I mann til mann-forsvar forsvarer alle spillerne hver sin spiller. Det finnes også flere forskjellige variasjoner av disse strategiene. Angrepsspill. Angrepsspill er ofte mer variert, med planlegging av bevegelsen til spillerne uten ball. En kjapp bevegelse av en offensiv spiller for å komme i en bedre posisjon kalles en «kutt». Dersom en offensiv spiller på lovlig måte prøver å hindre en forsvarsspiller som holder en av lagets spillere ved å plassere seg i veien for ham, kalles dette en «screen» eller en «pick» ved at lagets egen spiller kutter forbi og kommer seg fri. Screener og kutter er veldig viktige offensive bevegelser, som kan føre til et åpent skudd eller en vellykket «layup». Lag har som regel alltid flere forskjellige taktikker for å ikke være forutsigbar. På banen er det som regel point guarden som styrer hvilke taktikker som skal brukes. Forskjellige taktikker lages som oftest av treneren, og det er dette som diskuteres dersom det blir blåst av en time out under en kamp. Historie. I desember 1891 ble en canadisk gymlærer ved McGill University i Montreal, Canada og Springfield College (da YMCA), Dr. James Naismith, bedt om å finne en måte å holde sine toppidrettsstudenter i form i løpet av de lange vintrene uten at det ble for mye skader. Etter å ha forkastet flere ideer, kom han med ideen at han skulle sette en kurv på en 3,48 meter (10 fot) høy stang. Deretter satte han opp 13 regler. Til dette nye spillet hadde han tatt noen regler fra et canadisk barnespill ved navnet Duck On a Rock, som var vanlig å leke blant små barn. Det hadde også noen likheter med ballspillet håndball (ikke å forveksle med dagens håndball) som hadde blitt oppfunnet bare et par år tidligere. Til å begynne med ble det brukt en fotball, men etterhvert ble det laget egne baller for basketball. De første ballene som ble laget spesielt for dette spillet var brune, men på slutten av 50-tallet ble ballen oransje, da oransje ville være mer synlig både for spillerne og tilskuerne. Den første offisielle kampen ble spilt på YMCA-gymnaset 20. januar 1892 med ni spillere på hvert lag, på en bane som var omtrent halvparten så stor som dagens baner. Sporten fikk navnet basketball etter forslag fra elevene, og ble fort populært. Basketball for damer begynte også i 1892. Dette skjedde på Smith College da læreren Senda Berenson modifiserte Naismiths regler. Den første kampen ble spilt mellom University of California og Miss Head`s School, men denne ble ikke skrevet ned. Derimot ble den første nedskrevne kampen spilt mellom førsteårs- og andreårsstudenter ved Smiths College den 21. mars året etter. Collegebasketball og de første ligaene. Naismith og Berenson var viktige i oppbyggingen av den nye sporten. Naismith var selv trener på University of Kansas i seks år. Naismiths kollegea, Amos Alonzo Stagg, tok basketball med seg til University of Chicago, mens Adolph Rupp, en av studentene til Naismith, ble trener på University of Kentucky. Basketball ble fort spredt utover hele USA og ble fort populært. I 1895 hadde sporten allerede etablert seg godt på flere universiteter. I 1901 hadde sporten blitt så stor at universitetene og collegene i USA sponset mannlig basketball. Ni år senere hadde skader blitt mer vanlig innen basketball, så etter et forslag fra president Theodore Roosevelt ble IAA (Intercollegiate Athletic Association) opprettet i 1910 for å ta seg av regler, dommere og forsikringer. Mannlige ligaer. I 1920 var det overflod av spillere og lag. Det var hundrevis av mannlige profesjonelle lag i byer over hele USA. Dessverre var det også veldig dårlig organisering av ligaene. Spillere hoppet fra lag til lag og ligaene kom og forsvant. Lag som det originale Boston Celtics-laget og de to rene afroamerikanske lagene New York Renessance (The Rens) og Harlem Globetrotters spilte opp mot 200 kamper i året på sine turer rundt i landet. Den første nasjonale turneringen for menn, NIT (National Invitation Tournament) ble spilt i 1938 i New York hvor Temple University fra Philadelphia vant. I 1948 til 1951 var det flere gamblingskandaler i NIT-turneringen hvor flere spillere fra topplag ble beskyldt for kampfiksing og korrupsjon. Delvis på grunn av dette mistet de flere spillere, lag og supportere over til NCAAs «national tournament». Kvinnelige ligaer. Basketball for kvinner hadde allerede blitt mye mer strukturert. I 1905 hadde «National Women's Basketball Commitee's Executive Commitee on Basket Ball Rules» blitt dannet. I disse reglene skulle det være seks til ni spillere per lag og elleve dommere. I 1924 ble basket for kvinner også inkludert i «The International Women's Sports Federation», og året etter ble det spilt 37 turneringer for kvinner. Fra og med 1938 ble antallet spillere redusert til seks per lag. High school-basketballens fremgang. Før det kom distriktsskoler i USA, var skolene mye mindre. I begynnelsen av det tyvende århundret ble basketball fort en idealsport på videregående, siden det ikke trengtes mye utstyr og det var en lett sport å lære. I mange år var basketball den mest populære sporten på flere skoler i USA. I dag har antagelig hver eneste videregående skole i USA et basketballag. Det er fremdeles en populær sport, og i starten av 2003/04-sesongen var det 1 002 797 high school-basketspillere registrert. Dannelsen av en proffliga i USA. Den første virkelige proffligaen i USA ble dannet i 1925, og het ABL (The American Basketball League). Denne ligaen var i mange år den eneste store ligaen i USA, men lagene ble for det meste styrt av promotører med lite eller ingen penger. Derfor ville dette komme til å skape problemer. En del år senere, i 1937, kom det en ny konkurrerende liga på banen ved navnet NBL (National Basketball League). Denne ligaen ble startet med 13 tidligere uavhengige lag, og sponset av de tre store amerikanske firmaene General Eletric, Firestone og Goodyear. Ligaen varte i tolv år, til 1949, da den slo seg sammen med BAA (Basketball Association of America). Dannelsen av NBA. BAA var relativt nystartet, og ble opprettet tre år tidligere, i 1946. Dette var ment som nok et forsøk på å danne en proffliga i USA. Den første kampen ble spilt i Toronto, Canada mellom Toronto Huskies og New York Knickerbockers den 1. november 1946. Da BAA slo seg sammen med NBL i 1949, og omdøpte seg til NBA (National Basketball Association), førte dette til en voksende popularitet som ingen hadde drømt om. NBA regnes i dag som den største profesjonelle basketballligaen i verden, når man tenker på populariteten, lønningene, talentene og den store konkurransen. Den første sesongen i 1949/50 var det 17 lag med, men allerede året etter ble dette redusert til 11. I dag er det 30 lag i NBA, hvorav to er fra Canada og resten er fra USA. Startingen av NBA åpnet også for at afroamerikanske spillere kunne spille i proffligaen. Tidligere hadde proffligaene vært kun for hvite, men nå begynte flere lag å ta inn afroamerikanske spillere på laget sitt. I dag, nesten 60 år senere består NBA av spillere fra hele verden, med flere forskjellige bakgrunner. Omtrent 80 % av spillerne i dag har afroamerikansk bakgrunn. NBA har på sine nesten 60 år oppfostret flere superstjerner som for eksempel George Mikan, som regnes for å være den første superstjernen i NBA. Populariteten nådde nye høyder på 80-tallet med rivaliseringen mellom superstjernene Larry Bird, som spilte for Boston Celtics, og Earvin «Magic» Johnson som spilte for Los Angeles Lakers. Deres talent og rivalisering skapte stor interesse hos publikum. Da det unge og lovende talentet Michael Jordan kom til NBA og vant mesterskapet med Chicago Bulls seks år på rad, økte interessen enda mer. Dette førte til at Michael Jordan ble et av de mest kjente sportsansiktene i verden. I dag regnes Michael Jordan som en av tidenes beste basketballspillere. Dannelsen av WNBA. I 1997 ble også WNBA (Woman National Basketball Association) grunnlagt med støtte fra NBA. Til tross for alle de tvilende som hadde liten tro på prosjektet, ble det en stor suksess i løpet av få år. Særlig på grunn av store spillere som Sheryl Swoopes, Lisa Leslie og Sue Bird. WNBA er i dag veldig populært og er uten tvil også den høyeste proffligaen i verden for kvinner på samme måte som NBA er det for menn. Internasjonaliseringen av sporten. Basketball spilles nå i hele verden for gutter og jenter i alle aldre. I Norge er det likevel ingen serie for barn under 11 år på grunn av skadene som kan påføres skjelettet i for tidlig alder. Den globale populariteten har nådd nye høyder og det kan man også se ved at flere av stjernene i NBA i dag kommer fra hele verden: Eksempler er Yao Ming fra Kina, Dirk Nowitzki fra Tyskland, Pau Gasol fra Spania og Tony Parker fra Frankrike. Den første og eneste nordmannen som har spilt i NBA til nå er Torgeir Bryn, som spilte ti minutter over tre kamper for Los Angeles Clippers i 89/90-sesongen. Han var også den eneste personen med oppvekst i Skandinavia som hadde spilt i NBA inntil 2009, da Jonas Jerebko fra Sverige signerte en kontrakt med Detroit Pistons. FIBA. «The International Basketball Federation», mer kjent på fransk som «Fédération Internationale de Basketball Amateur» (FIBA), ble grunnlagt i Geneve i 1932. Dette var to år etter at sporten hadde blitt offisielt godtatt av den olympiske komité. De første 8 landene var da Argentina, Tsjekkoslovakia, Hellas, Italia, Latvia, Portugal, Romania og Sveits. Den første gangen basketball var med i de olympiske leker var i Berlin i 1936. Da vant USA, og Canada kom på andreplass. De olympiske leker har siden den tiden vært dominert av USA, som har vunnet alle bortsett fra fire OL. Den første gangen de tapte var en veldig kontroversiell kamp, hvor de tapte for Sovjetunionen i München i 1972. De endte også opp som nummer tre i OL i Hellas, hvor Argentina vant. For kvinner ble basketball tatt opp i de olympiske leker første gang i 1976 i Montreal, Canada. Sovjetunionen vant de to første gullene, men etter det har det amerikanske laget dominert. USA har flest medaljer av alle. VM. I 1948 ble det også klargjort interessen i FIBA-kongressen for å ha et verdensmesterskap for basketball hvert fjerde år mellom de olympiske leker. To år senere, i 1950 ble det første verdensmesterskap for menn avholdt i Argentina, som også vant gullet. I verdensmesterskapet, også kjent som FIBA World Championship, har ikke USA vært like dominerende som i OL. De har flest medaljer sammenlagt, men har som Sovjetunionen og Jugoslavia, vunnet tre gull hver. I det siste verdensmesterskapet som ble avholdt i Japan i 2006 vant Spania. I 1953, bare tre år senere, ble det første verdensmesterskapet for kvinner avholdt i Chile. Dette vant USA. Utviklingen. I 1989 tillot FIBA å ha med profesjonelle spillere i verdensmesterskapet og de olympiske leker, så i 1992 deltok profesjonelle spillere første gang i de olympiske leker. Dominansen til USA fortsatte bare enda sterkere da de presenterte sitt «Dream Team» bestående av mange spillere fra NBA som tidligere ikke hadde kunnet være med tidligere. Allikevel med utviklingen som hadde skjedd i flere andre land i verden, begynte lag fra andre land å slå USAs «Dream Team». Laget deres i verdensmesterskapet på hjemmebane i 2002, bestående av kun NBA-spillere, endte som nummer 6 bak Jugoslavia, Argentina, Tyskland, New Zealand og Spania. Dette viser hvor god utviklingen i verden har vært, og da spesielt i Sør-Amerika og Europa de siste 10-20 årene. Fra USAs dominans på begynnelsen har det nå kommet til flere andre veldig gode landslag. Mannlig toppliga. I 1954 innkalte sjefen for det franske magasinet L'Equipe flere av presidentene for toppklubbene i Europa til et møte etter at en av hans journalister hadde foreslått at det burde være en basketballserie for toppklubber i Europa. Ideen ble bragt videre til FIBA. Deretter ble det under Europamesterskapet i Bulgaria i 1957 lagt frem et forslag til hvordan det skulle gjøres. Det ble besluttet at alle klubbene som vant sine nasjonale serier skulle inviteres til å delta i denne nye cupen for å kjempe om Europatittelen. L'Equipe donerte en medalje, og i 1958 ble det første gang arrangert. Til å begynne med var klubbene fra de østeuropeiske landene (tidligere Sovjetunionen) dominerende. De første seks årene ble cupen vunnet av lag fra Sovjetunionen, men i begynnelsen av 60-tallet begynte også en vesteuropeisk klubb å vise styrke og vilje. Denne klubben var Real Madrid, som vant gullet i 1964, 1965, 1967 og 1968. 60-tallet var også et veiskille i europeisk basketball, hvor rike vesteuropeiske klubber skulle komme til å dominere i mange år. I 1996 skiftet serien navn til FIBA Euroleague. I 1991 ble ULEB (fra fransk; Union des Ligues Européennes de Basket, på engelsk; Union of European Leagues of Basketball) startet med målet å hjelpe til med utviklingen i de profesjonelle basketballigaene i Europa. Til å begynne med var Italia, Spania og Frankrike med. Men i løpet av de neste 13 årene kom også toppseriene i Hellas, Portugal, Belgia, England, Sveits, Tyskland, Nederland, Polen, Østerrike, Lithauen, Tsjekkia og Israel (da de ikke er velkommen i noen serie i Midtøsten). I 2000 brøt ULEB med FIBA-reglene og brukte regler mer likt NBA, med den nye serien for toppklubbene; Euroleague. Utrolig nok hadde aldri FIBA tatt patent på navnet Euroleague, så da denne nye serien kom, ble FIBA Euroleague nødt til å skifte navn til FIBA Suproleague etter en rettssak hvor de tapte retten til navnet. Derfor var det i sesongen 2000/01 to serier for toppklubbene i Europa hvor alle de store klubbene ble delt i mellom dem. I mai 2001 hadde altså Europa to Europamestere for klubb-basketball. Lederne fra FIBA og ULEB forsto at de måtte finne en løsning på dette, så etter en del forhandlinger ble de enige om at ULEB skulle ha kontroll over konkurransen mellom klubber, mens FIBA skulle ha kontroll over landslagskonkurranser som Europamesterskapet, verdensmesterskapet og de olympiske leker. Alle lagene som da hadde spilt i FIBA Suproleague 2000/01 gikk over til ULEBs Euroleague, og det ble bestemt at dette var den øverste konkurransen for klubber i Europa. Året etter, i sesongen 2002/03, ble ULEB Cup dannet som en serie for annenrangs profesjonelle klubber i Europa som ikke klarte å kvalifisere seg til Euroleague. Kvinnelig toppliga. I 1959 ble det også arrangert klubbmesterskap for kvinnelige toppklubber i Europa, da det hadde vært en stor suksess for herrene. Derfor ble det også bestemt at det måtte være en konkurranse for de kvinnelige toppklubbene i Europa. I 1959 ble det første europamesterskapet for kvinner arrangert med ti klubber, som som førte til at og Slavia Sofia fra Bulgaria slo CSKA Moscow i finalen. Fra og med det neste mesterskapet i 1960 fram til 1982 vant Daugava Riga fra Sovjetunionen 18 ganger. I 1996 skiftet serien navn til Euroleague Women, som det heter fremdeles. Basketball i Norge. Ullern Basketball Klubb på Østlandet er den eldste norske basketballklubben og ble stiftet 1. desember 1956. Sporten hadde da blitt bragt hit av norske studenter som hadde studert i USA. Til å begynne med ble sporten kun spilt på universiteter og videregående skoler. De første årene var amerikanske mormoner aktive i organisering og som trenere og spillere. Den første hovedserien ble da også kalt mormonerserien og startet i 1962. NBBF (Norges Basketballforbund) ble stiftet i 1968, tolv år etter at Ullern hadde blitt stiftet. Til da hadde basketball bare vært organisert som et utvalg under Norges Idrettsforbund. I 1968 hadde Norge 21 klubber og 900 registrerte spillere. Det har hele tiden vært hovedserier for kvinner og menn i Norge fram til nå, men i 2000 ble BLNO stiftet med mål om å bedre det sportslige nivået i norsk basket, og å få opp interessen i media ved å lage mer show ut av kampene. Det ble også inngått avtaler med TV 2 om å vise kampene på TV, noe som ble en suksess. Allerede første året var snittet på tilskuere for alle lag som spilte i BLNO på 900, noe som var en 88 % økning fra tidligere år, likevel besluttet TV2 å ikke vise noen flere enn de viktigste kampene etter 2008/09-sesongen. I sesongen 2009/10 var det 9 lag i BLNO. Nå finnes det basketballklubber i alle fylker. NBBF har satt seg som mål at basketball skal være en av de raskest økende sportene i Norge. Forbundet tok i bruk BBall i 2011 og vedtok en Helhetlig Sportslig Strategi (HSS) i 2012. Det er syv lag i BLNO i 2012: Ammerud Basket, Asker Aliens, Bærum Basket, Centrum Tigers, Frøya Basket, Gimle BBK og Tromsø Storm. Frøya Basket vant serien og sluttspillgullet i 2011–2012-sesongen. Frøya mottok også Årets klubb-pokalen som gullvinner i klassene i U12, U14, U15 Jenter, U15 Gutter og BLNO. Landslaget. Norges landslag har eksistert siden midten av 60-tallet, da det spilte sin første kamp og tapte for Island i 1966. Opp gjennom årene har de prøvd å kvalifisere seg til europamesterskapet flere ganger, men har aldri klart dette. Norge meldte seg inn i FIBA i 1968, samme år som NBBF ble stiftet. Den største tiden for Norge var på slutten av 80-tallet da de klarte å kvalifisere seg til kvalifiseringen til de olympiske leker i 1988, men klarte ikke å kvalifisere seg. På denne tiden spilte Torgeir Bryn for landslaget. Laget hadde også to amerikanerne med norske foreldre; Arild Beck og Haakon Austefjord, som begge fikk sin skolering av basketball i USA da de vokste opp der. Det norske landslaget deltar hvert år i det nordiske mesterskapet, men har heller aldri klart å hevde seg noe særlig her. Lag som Sverige, Danmark og Finland har vært bedre. Norge deltar også i nordisk mesterskap for alderbestemte landslag og har vunnet gull i klassen for U18 herrer i 2008 og bronse for U18 herrer i 2007. Utbredelse, media og kommersialiseringen. I Norge er interessen for basketball i media relativt lav, men NBBF jobber hele tiden aktivt for å få opp interessen for basketball både for spillere, tilskuere og media. Sportsmedia i Norge er mer opptatt av fotball og ishockey, men i mange andre land, og da spesielt sør og øst i Europa og Nord-Amerika er det stor interesse for sporten. Lønninger. Helt fra starten av har NBA i USA vært den ligaen i verden der det ligger mest penger. Interessen fra media er så stor at det ligger mange milliarder kroner i spillet. Basketball på college i USA er også veldig populært i media, men det finnes regler slik at spillere ikke kan motta lønn. Dette gjør også at mange spillere som Kobe Bryant og LeBron James hopper over college, og går rett inn i NBA som 18- eller 19-åringer. I tillegg til NBA finnes det også et titalls andre profesjonelle basketballigaer i USA. Disse fungerer ofte som utviklingsligaer til spillere som kanskje senere ender opp i NBA, hvorav den mest kjente av dem er NBA D-League. Det har blitt mer vanlig for amerikanske basketballspillere å spille i europeiske toppklubber i noen år før de kommer tilbake til USA og NBA, men det er også NBA-spillere som ser etter en europeisk basketballkarriere. Altså er ikke NBA lenger den ligaen som er klart det store målet for basketballspillere, men ofte handler en profesjonell karriere om å tjene mye penger. Et godt eksempel på dette er tidligere Atlanta Hawks-spiller; Josh Childress, som i 2008 signerte en kontrakt verdt 20 millioner dollar med den greske klubben Olympiacos B.C. Denne summen er ca det tredobbelte av hva han tjente hos Atlanta. Flere av de beste spillerne i NBA tjener mer på reklamekontrakter med for eksempel Nike, Adidas og andre sportsmerker enn de tjener på å spille. Spillere som for eksempel Lebron James, som ligger langt ned på lista over de best betalte spillere, fikk en kontrakt med Nike på 90 millioner dollar (ca 640 millioner kroner) før han i det hele tatt hadde kommet inn i NBA. Kontrakten strakte seg over 7 år. Desto lengre en spiller har spilt i NBA-ligaen, desto høyere blir minstelønnen. Altså stiger spillerne i lønn for hvert år uavhengig av hvor mye de spiller for klubben og hvor gode de er. NBA er den best betalte sportsligaen i verden. I Norge, Europa og andre plasser i verden finnes det ingen offisiell liste over de mest betalte spillerne da dette regnes for å være en privatsak mellom klubbene og spillerne, men spillere i BLNO tjener sjeldent nok til å livnære seg på idretten, da de sjeldent tjener mer enn 100 000 kroner. Den best betalte ligaen i verden etter USA er den spanske toppserien ACB. Her tjener de best betalte spillerne 6 til 13 millioner kroner i året. Etter det kommer den italienske Serie A etterfulgt av den russiske toppserien; Superleague. I tillegg til dette er det stor forskjell i de forskjellige landene hvordan lønningene er for toppklubbene i toppseriene og klubbene litt lenger ned på tabellene. Gjengangere som vinner seriene sine, slik som Maccabi Tel Aviv fra Israel, Panathinaikos fra Hellas og CSKA Moskva fra Russland, har alle spillere med høye lønninger. Disse lagene pleier også å delta i Euroleague hvert år. Internasjonale klubbkamper. Europeiske klubber har flere ganger vunnet over lag fra NBA. Den første gangen var i 1978 i Tel Aviv, da de daværende NBA-mestere Washington Bullets møtte de europeiske mesterne Maccabi Tel Aviv. Maccabi stakk da av med seieren etter 98-98 etter ordinær spilletid. Den kampen var første gang noen europeisk klubb hadde spilt mot et NBA-lag, og resultatet var sjokkerende for mange. Etter det har det blitt spilt over 30 kamper mellom Euroleague-lag og NBA-lag, hvor de fleste kampene har blitt vunnet av NBA-lagene. Laget som har vunnet flest kamper over NBA-lag er Maccabi Tel Aviv, som har vunnet fire ganger. Den første var, som nevnt over, i 1978 mot Washington Bullets. To av dem var i 1984 mot New Jersey Nets og Phoenix Suns, og den siste var mot Toronto Raptors i 2005. Denne kampen ble spilt i Canada og dette var første gang et ikke-NBA-lag hadde vunnet mot et NBA-lag på amerikansk jord. Regler og bestemmelser. Regler varierer mellom de forskjellige ligaene, men de to mest brukte er NBA og FIBA sine bestemmelser. Spillets formål. Målet med spillet er å kaste ballen ovenfra og ned i motstanderens kurv som henger 3,05 m over bakken, og å forhindre at motstanderen klarer det samme. Et forsøk på å kaste ballen ned i kurven kalles et skudd, og dette gir to poeng ved treff, eller tre poeng hvis det kastes fra en lengre avstand enn 6,25 m (FIBA) eller 7,24 m (NBA), avhengig av hvilken liga spilleren spiller i. I en profesjonell kamp spilles det fire omganger á 10 minutter, eller 12 minutter i NBA, per omgang. I motsetning til fotball og andre sporter regnes det effektiv tid. Det vil si at hver gang ballen er ute av spill, stoppes klokka. Dette fører til at kamper ofte varer fra 1,5 time til 2 timer. Siden det spilles 5 minutters overtid helt til et lag har vunnet, kan en kamp aldri ende uavgjort. Basketball spilles med to lag på fem spillere. Et lag kan ha opptil syv innbyttere. Antall innbytter er det ingen begrensinger på, men det kan kun gjøres når klokken er stoppet. I tillegg har hvert lag en hovedtrener og en assisterende trener som lager strategier for laget og styrer hvordan det skal spille. Hvert lag har et begrenset antall «timeouts», som treneren velger når skal blåses, hvor han får litt tid til å snakke med spillerne sine. Disse varer som regel enten 20 sekunder eller ett minutt. Profesjonelle kamper kontrolleres av en hoveddommer og to ekstradommere. I tillegg er det flere personer i sekretariatet som styrer og følger med på tiden, poengene, innbyttene og feilene på spillerne. Utstyr. For å kunne spille trenger man en ball og en rektangulær bane med kurver på hver kortside. I tillegg trengs det i profesjonelt spill også en klokke, en poengteller og en dommer. Drakter. For både kvinner og menn er standarduniformen en trøye og en shorts med et godt synlig nummer bak. Enkelte klubber har også nummer foran. Draktene har også egne farger for borte- og hjemmekamper. Lagene pleier også ofte å ha klubbens logo og merker fra sponsorer på, selv om NBA har restriksjoner som gjør at klubbene ikke kan sette sponsornavn eller logoer på draktene. Ballen. En basketball kan skaffes i flere størrelser, hvor av den offisielle størrelsen i profesjonelle ligaer for herrer er 7, mens for kvinner er den 6. Det vil si at ballen er omkring 74,9-78 cm i omkrets. Ballen er ofte oransje for å kunne ses bedre, og er ofte laget i lær med godt grep. Uteballer kan være i forskjellige farger, og er ofte ikke laget av det samme stoffet som innballer for å gjøre den mer slitesterk. Banen. En basketballbane er rektangulær og 28x15m (FIBA) eller 29x15m (NBA), avhengig av hvilken liga spillerne spiller i. De fleste innendørsbaner er av parkett. En rød stålkurv med nett hengende på en treplate 3.048 meter oppe i luften og 1,2 meter innenfor kortlinja på banen brukes i nesten alle ligaer i verden. Det må være minst syv meter under taket for at ballen ikke skal gå i taket for ofte. Det er også forskjellige variasjoner av størrelse på bane og høyde på nettet, og for en spiller som er vant med disse størrelsene kan en liten forskjell ha mye å si. Basketballsko. Basketballsko er anderledes enn vanlige joggesko ved at de er mer solide. For å understreke dette kan det nevnes skoens høye kanter rundt. Dette er for å hindre overtråkk. Sålene er spesielt høye for å skjerme kneet for eventuelle belastninger av de mange hoppene under en basketballkamp. I tillegg er sålen i enkelte sko laget slik at den gir en noe sprettende effekt, med det formål at spilleren skal kunne hoppe høyere. Bestemmelser. Ballen kan føres oppover banen ved å skytes, sentres, dribles eller kastes. Ballen skal hele tiden være innenfor banen, og hvis den går utenfor vil det laget som var nær ballen sist miste ballen til det andre laget. Spilleren som har ballen kan ikke bevege begge beina uten å drible ballen. Spilleren kan heller ikke sprette ballen med begge hendene samtidig. Dette kalles for en dobbeltstuss. En spiller kan heller ikke holde hånden under ballen mellom sprettinger, da dette er imot reglene og kalles føring. Når et lag har fått ballen over midtbanen mot motstanderen har det ikke lov til å bevege seg tilbake over midtbanen med ballen. Dersom dette skjer kalles det en «backcourt violation». Det er ikke lov å sparke eller slå ballen med knytteneven, da dette fører til at man mister ballen til det andre laget. Alle disse tidsbestemmelsene har blitt til over tid, hovedsakelig med mål om at spillet skal bli mer offensivt. Ingen spillere har lov til å røre ballen når den er på vei nedover mot kurven, eller når den er rett over kurven i NBA. Dette kalles «goaltending». Dersom goaltending utføres av en forsvarsspiller, regnes skuddforsøket som vellykket, og angrepslaget får poeng. Dersom det utføres av en angrepspiller resulterer det i at målet blir kansellert, og de mister ballen. De opprinnelige basketballreglene. Det var 13 originale basketballregler som ble skrevet av Dr. James Naismith i desember 1891 i Springfield, Massachusetts. Disse reglene var publisert i januar 1892 i Springfield College sin avis; "The Triangle". Originaldokumentet ble i desember 2010 solgt for 4,3 millioner dollar. Bibelen. a>, datert til begynnelsen av det andre århundret. Bibelen (gr. βιβλία "biblia" «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker. Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamente, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamente, inneholder de kristne skriftene og er skrevet i de to første århundrene e.Kr. Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige genrer, som for eksempel lovtekster, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdeling er ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene. Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen oversatt til i alt 2 479 språk. Etymologi. Det norske ordet "bibel" har en lang, og til tider utydelig etymologisk historie. Betegnelsen stammer opprinnelig fra det greske ordet "biblía" (flertallsformen av biblíon "liten bok") som formodentlig stammer fra det greske "bíblos" eller "býblos" som betyr papyrus, skriftruller eller bok, og kommer fra den fønikiske havnebyen Byblos, hvorfra papyrus ble eksportert. Det greske uttrykket "ta biblia" brukes om den kristne kirkes kanoniske skrifter så tidlig som 223 e.Kr. Ordet ble på latin brukt i uttrykket "biblia sacra" (de hellige skrifter). Opprinnelse. Bibelens innhold og opprinnelse har vært gjenstand for granskning og tolkning gjennom århundrer, og er det fortsatt. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 (avhengig av trosretning) ulike små bøker (skrifter) som er inndelt i to distinkte deler; Det gamle testamente (GT) og Det nye testamente (NT). Samlet utgjør disse Bibelens kanon. Originalmanuskriptene. Ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter har overlevd, men man har en rekke mer eller mindre nøyaktige avskrifter. De eldste skriftene ble skrevet på skriftruller og kunne derfor ikke anta bokform (bli samlet til et verk). Disse ble brukt i synagogene, men kun fragmenter er bevart. De nest eldste tekstene er bevart i såkalte kodekser, en tidlig bokform som ikke ble benyttet i synagogene. Kodeksene var romernes navn for bok. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel. Det eldste håndskrift som finnes til hele GT, er skrevet på hebraisk og stammer fra år 1008/1009 (årstallet varierer med kildene, noen hevder også ca. år 1010) og kalles Codex Leningradensis eller "Leningradkodeksen" (norsk). Originalen befinner seg i "Saltykov-Sjtsjedrin" (nasjonalbilioteket) i St. Petersburg (tidligere Leningrad) i Russland, der det har blitt oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo. Blant de såkalte Dødehavsrullene, som ble funnet mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Ved paleografi og kjemiske tester, C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. år 250 f.Kr. til ca år. 65 e.Kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, og omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske. I hovedsak inneholder da en rull én bok fra GT, eksempelvis 1. Mosebok eller Jesaja, i noen sjeldnere tilfeller to bøker. Funnet har på mange måter revolusjonert bibelforskningen, da man med dette funnet fikk manuskripter til bibelske tekster som var rundt tusen år eldre enn dem man kjente fra før. I skriftsamlingen var det blant annet en rull med Jesaja som ligger svært tett opp til den versjonen man finner i manuskriptene som er tusen år yngre. De eldste håndskrifter til hele Det nye testamente er Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, alle på gresk. Disse inneholder også greske oversettelser av GT. Det er dessuten bevart en rekke fragmenter til nytestamentlige tekster, det eldste fra tidlig på 100-tallet. De eldste komplette utgaver av GT på hebraisk er Codex Aleppo (fra 920 e.Kr.) og Codex Leningradensis (fra 1008 e.Kr.), men med funnet av Dødehavsrullene rykket man et årtusen tilbake i tid med kildetekster. Hele GT (unntatt Ester og Nehemja) kan med funnet av Dødehavsrullene sies å foreligge i stort sett endelig form i de siste århundrer f.Kr., men utover dette er det særdeles vanskelig å si noe sikkert om tidfestelsen av de bibelske bøkene. Langt de fleste skriftene fra Qumran er fragmenter og dokumenterer derfor ikke hele GT. En del avsnitt i GT har likevel en eldre datering, blant annet den aronittiske velsignelse (4 Mos 6,4-26), som kan dateres til perioden like før Jerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr. Nedskrivingen av GT har foregått over en periode på omkring 1000 år, noe som blant annet er synlig i den store språklige utviklingen i tekstene. Tekstene kan være skrevet mellom 1400-200 f.Kr. NT er representert med over 5 000 tekstfunn på gresk fra antikken, og over 8 000 på andre språk. Den bibelske teksten er dermed mer rikholdig bevart enn for eksempel Homer. Det er vanskelig å datere det tidligste tekstvitnet til NT, men det er bred enighet om at den såkalte John Rylands-papyrus eller P52, som inneholder et stykke av Johannesevangeliet, kan dateres til ca. 125 e.Kr., noe som gjør den til det tidligste allment anerkjente tekstvitnesbyrd til NT. Kan P52 dateres til denne tiden, må selve Johannesevangeliet nødvendigvis vere skrevet før, og Johannesevangeliet regnes vanligvis for det seneste av de fire evangeliene. Markus-, Matteus- og Lukasevangeliet dateres normalt til perioden 60-90 e.Kr., Johannesevangeliet til 90-100, mens Pauli brev normalt dateres til tiden omkring år 50. Resten av brevene dateres normalt til mellom 60 og 100, og noen daterer de siste skriftene til 135 e.Kr. Det gamle testamente. "Det gamle testamente" er jødedommens hellige skrift, og som den eldste del av Bibelen også del av kristendommens hellige skrift. Den består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn boksamlingene "lov", "profeter" og "skrifter" (jødisk tradisjon) eller i temaene "lov", "historie", "poesi" og "profeti" (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder regner tradisjonelt 24, mens kristne deler dem opp annerledes og derfor teller 39 (eller flere, om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med). Den hebraiske bibel. Den hebraiske bibel (hebr. "tanakh") inneholder 39 skrifter og er nesten identisk med Det gamle testamente, opprinnelig skrevet på hebraisk og hovedsakelig av og til hebreere. Tanakh (TaNaKh) er et initialord for de tre delene i den hebraiske bibelen: Torah ("Loven"), Nebiim ("Profetene") og Ketuvim ("Skriftene"). Teksten var opprinnelig hele den kristne bibel, og blir flere steder i Det nye testamente referert til som «skriften» eller «skriftene». Den hebraiske bibelen er en viktig kilde til det teologiske studiet av Bibelen, og teologistudenter undervises i hebraisk for å kunne studere teksten på originalspråket. Der skriftene i den jødiske Tanakh inndeles i de tre hovedinndelingene, Loven, Profetene og Skriftene, har man i kristen tradisjon arrangert Det gamle testamentes skrifter i overensstemmelse med Septuaginta (LXX), som i stedet deler Bibelens bøker i historiske skrifter, visdomsskrifter og profetiske skrifter. Dette kan sies å gi et mer eskatologisk preg som peker frem mot en fremtidig forløsning, idet samlingen dermed slutter med den messianske profetien sist i Malaki – i motsetning til Tanakh som slutter med oppfordringen til å bygge et nytt tempel i slutten av Andre krønikebok. I den jødiske tradisjonen delte man rundt 400-tallet f.Kr. de fem Mosebøkene inn i 54 ukentlige avsnitt som leses høyt som torahlesning hver sabbat. Syklusen ender ved den jødiske festen Sukkot og begynner på nytt. Disse inndelingene tilsvarer dog ikke de nåværende kapitler. Torah. Den hebraiske tittelen kommer fra det første ordet i den respektive boken, bortsett fra Fjerde mosebok, hvor det er det femte ordet. Bøkene inneholder 613 "mitzvot" eller bud fra Gud, noe som danner basis for den religiøse jødiske loven (Halakha). Torahen beskriver tre perioder i forholdet mellom Gud og mennesker. Første mosebok 1-11 beskriver menneskehetens generelle historie med skapelsen, syndefallet og menneskets forfall etter dette. Heretter følger de siste 39 kapitlene i Første mosebok, hvor Abraham blir utvalgt til stamfar for et tallrikt folk hvorigjennom verden skal velsignes. Så blir Abraham kalt av Gud til å dra til Kanaan, hvor løftet blir gjentatt til hans etterkommere, Isak, Jakob og Josef. I de siste fire bøkene fortelles historien om Moses, som levde i Egypt flere hundre år etter patriarkene. De forteller om israelittenes utvandring fra Egypt, ørkenvandringen og fornyelsen av pakten med Gud ved Sinaifjellet. Torahen slutter med Mose død. Ketuvim. Ketuvim, eller «skriftene» på norsk, er elleve bøker skrevet av forskjellige forfattere, og som inneholder den israelittiske visdomslitteratur. Ifølge rabbinsk tradisjon er mange av Salmene skrevet av David. Kong Salomo formodes å ha forfattet Høysangen i sin ungdom, Ordspråkene ved midten av sitt liv og Forkynneren i sin alderdom. Ruts bok er den eneste bibelske bok som omhandler en ikke-jøde. Fem av bøkene, kalt «De fem skriftruller» (Megilot), blir lest opp under de jødiske festene: Høysangen ved påske, Ruths bok ved shavuot, Klagesangene ved tisha b'av, Forkynneren ved sukkot og Esters bok ved purim. Overordnet sett inneholder «skriftene» poesi, filosofiske refleksjoner over livet og profetenes og andre israelittiske lederes liv under det babylonske fangenskap. Det ender med det persiske dekretet som tillater jødene å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet. Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske Bibelen. I det 3. århundre f.Kr. laget jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å inkludere de øvrige deler av den hebraiske Bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen. Kristen tradisjon. I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamente av 46 bøker; 39 som tilsvarer den jødiske kanon og de syv deuterokanoniske bøker. I protestantiske kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etter Reformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annet Martin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur. Det gamle testamente er innholdsmessig identisk med den hebraiske bibel, men har fått betegnelsen fordi den i kristen sammenheng representerer «Den gamle pakt». Det var den pakten Gud sluttet med Moses på Sinai, men allerede i Jeremia 31,31 snakker profeten om en «ny pakt» som skal erstatte den gamle pakt. I begynnelsen av kirkens historie var den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen, Septuaginta, kirkens bibel. Etterhvert ble flere skrifter som representerte den kristne fortolkningen av Tanakh kanonisert og ble «Den nye pakt». Jesus Kristus er den nye pakts representant, og Det gamle testamentet leses av kristne i lys av Jesus som oppfyllelse av messiasprofetiene. Hebreerbrevets forfatter skriver: «Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem.» (Hebr. 9,15). Jesus blir dermed en fortolkningsnøkkel og får avgjørende betydning for forståelsen av den hebraiske bibelen. Det nye testamente. "Det nye testamente" er den andre delen av Bibelen og består av 27 greske skrifter forfattet av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus og den tidligste kristne lære og forkynnelse, og utgjør den spesifikt kristne del av den bibelske kanon (normativ skriftsamling). Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamente. Evangeliene. De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90, Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Det finnes også omlag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, fra omkring år 80 til 250, men de er ikke tatt med i Bibelen. Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff. Den vanlig forklaringen er at Markusevangeliet er skrevet først. Matteus og Lukas har så bygget på Markusevangeliet og på Q-kilden, som nå er tapt. Apostlenes gjerninger. Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot Jorden. Boka er en fortsettelse til Evangeliet etter Lukas, og har samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes Gjerninger til sin unge elev Teofilus. Paulus' brev. Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har reist tvil omkring noen av brevene. Sju av brevene er det almen enighet om at er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. De andre seks brevene har et mer omdiskutert opphav, særlig gjelder dette første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går en teori ut på at disse er skrevet av Paulus disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av Paulinsk teologi. Apokryfene. Sondringen mellom apokryfe ("skjulte" eller "av tvilsom opprinnelse") og kanoniske skrifter stammer fra oversettelsen av Tanakh i Septuaginta. Kanon var ikke endelig avgjort ved denne oversettelsen, og oversetterne tok med flere avsnitt og skrifter som ifølge jødiske skriftlærde ikke hørte med. Generelt hadde man i diasporaen en mer flytende kanon. Omkring 90 e.Kr. avviste jødiske rabbinere på et møte i Jamnia de daværende apokryfene. Da GT skulle oversettes til latin fulgte apokryfene med fordi det ble bestemt på to kirkemøter at man skulle følge Septuagintas oversettelse, altså den greske og ikke originaltekstene på hebraisk. Derfor inkluderte middelalderkirken de gammeltestamentlige apokryfene i kanon. De bestod av Tobit, Judit, Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Ester), Første- og Andre Makkabeerbok, Visdommens bok, Sirak, Baruk og Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniel). Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke anser disse bøkene for kanoniske, til forskjell fra reformerte og lutherske kirker. Bortsett fra disse finnes det en del antikke-jødiske skrifter som kalles De gammeltestamentlige pseudepigrafer som er skrevet mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Av navnet fremgår det at skriftene er skrevet under pseudonym og utgir seg for å være eldre enn de er. Kanonisering. Ordet «kanon» betyr egentlig "strå/rør" eller "målestokk". I den tidlige kirke betegnet ordet samlingen av de hellige skrifter til bruk i menigheten. Betegnelsen ble raskt ensbetydende med en lukket gruppe bøker med autoritet i betydningen regel eller retningslinje. Disse bøkene representerte Guds autoritative ord til menigheten på jorden. Bøker som ikke fantes på denne listen, omtaltes som «apokryfe», dvs. skjulte. Kanoniseringen av den hebraiske bibelen. I Det nye testamente refereres det til den trefoldige delingen av den hebraiske bibelen: Loven, profetene og skriftene. I Luk 24,44 henviser Jesus til det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», noe som er en tidlig henvisning til den tredelte hebraiske teksten som formodentlig ble kanonisert i disse tre stadiene. Loven, før eksilet i Babylon i 586 f.Kr., profetene, omkring den syriske forfølgelsen av jødene, og skriftene etter Kristi fødsel. Der er ikke konsensus i saken blant teologer, og det er vanskelig å avgjøre dette endelig. I den siste halvdelen av det første århundret ble tidlige kristne skrifter akseptert som autoritative av enkelte grupper. Dette medvirket formodentlig til at jødene «lukket» sin kanon, som ellers av natur hadde stått åpen på grunn av de profetiske skrifters natur. De tok med en mindre gruppe skrifter enn det som tidligere var blitt oversatt til gresk i Septuaginta. Denne kanon refereres det til av Filon, Josefus, Det nye testamente og Talmud. De nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamente som inspirert av Gud, tidligst i 2 Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.» Kanoniseringen av den kristne bibelen. Den gammeltestamentlige kanon ble brukt i de kristne menigheter i den greske oversettelsen, Septuaginta. Etter hvert tilføyde menighetene flere og flere skrifter som siden ble samlet til det nåværende NT. Ettersom øyenvitnene til det som hadde skjedd døde, fikk man bruk for å skrive ned det man visste om Jesu liv og lære. Dessuten veiledet og underviste apostlene de nye menighetene i læren. Det resulterte i at en grunnstamme av historiske beretninger og oppbyggelige brev ble samlet før år 200 e.Kr. Drøftelser omkring noen skrifter fortsatte inn i det 3. og 4. århundre på flere kirkemøter, men de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, en samling av Paulus' brev og andre brev og til sist det apokalyptiske skriftet Johannes' åpenbaring var det ikke uenighet om. Rekkefølgen varierer litt mellom forskjellige bibelutgaver, og det er fremdeles mindre variasjoner i kanon mellom forskjellige kirkesamfunn. Da man trengte en felles norm for hvilke autoritative skrifter man hadde, kom man fram til tre kriterier et skrift måtte oppfylle. For det første skulle det være skrevet av, eller på vegne av, et førstehåndsvitne (antikvitets-prinsippet), for det andre skulle det være anerkjent i hele kirken (katolisitets-prinsippet), og for det tredje måtte skriftet ikke inneholde ny eller motstridende lære i forhold til De hellige skrifter (ortodoksi-prinsippet). Under Reformasjonen foreslo flere reformatorer nye lister av kanoniske bøker. Ikke uten debatt forble kanon nesten den samme. De gammeltestamentelige apokryfer gikk ut av de protestantiske kirkenes kanon, i motsetning til den katolske kirke. Det protestantiske GT har derfor 39 skrifter, og NT har 27 skrifter. Katolikker og protestanter har de samme bøkene i NT. Bibeloversettelser. a>, den første trykte utgave av Bibelen. Fra antikken har vi bevart noen primære oversettelser som har dannet grunnlaget for en lang rekke av senere oversettelser. På et tidspunkt i det 2. eller 3. århundre f.Kr. ble torahen oversatt til gresk. Denne oversettelsen kalles Septuaginta (LXX) og var vidt utbredt blant gresktalende jøder, og senere blant kristne. Oversettelsen ble tradisjonelt tilskrevet 70 uavhengige oversettere, derav navnet som betyr søtti. Ifølge legenden opplevde oversetterne at da de møttes for å sammenligne tekstene, var de alle helt identiske. Oversettelsen avviker en del fra den standardiserte hebraiske bibelen. Foruten denne fins det en syrisk oversettelse kalt Peshitta, hvis opphav er ukjent. Den siste gamle oversettelsen er den latinske Vulgata (4. århundre), som stammer fra en kristen kontekst. Den ble oversatt av Hieronymus og har hatt stor innflytelse på den katolske kirke. Allerede i oldtiden ble Bibelen oversatt til koptisk, gotisk, etiopisk, armensk, georgisk, arabisk og slavisk. Fra reformasjonen skjedde det nye ting i oversettelsen av Bibelen, idet man i Vesten ikke lenger brukte Vulgata som grunnlag, men forsøkte å finne tilbake til de hebraiske og greske grunntekstene. Det var en fornyet tro på Bibelens autoritet, og boktrykkerkunsten gjorde distribusjonen av bibler lettere. Luthers oversettelse av Bibelen til tysk (1522) fikk stor innflytelse på oversettelser til mange andre språk. I England ble William Tyndale opphavsmann til en engelsk oversettelse av NT (1526), men ble brent på bålet for kjetteri før han rakk å gjøre ferdig en GT-oversettelse. På grunn av en konflikt mellom to andre bibeloversettelser (Bishops' Bible (1539) og Geneva Bible (1560)), nedsatte man en konvensjon som skulle oversette Bibelen fra grunnspråkene. Det resulterte i King James-bibelen (1611). Det har siden kommet et utall av bibeloversettelser. De langt fleste av disse blir oversatt ut fra to tekstkritiske utgaver av grunntekstene, henholdsvis Biblia Hebraica Stuttgartensia (GT) og Novum Testamentum Graece (NT). Den første bibeloversettelsen på et norsk språk var «Stjórn», en oversettelse av deler av GT til gammelnorsk, gjort en gang på 1200-tallet. Etter Reformasjonen kom det flere oversettelser på dansk. Oversettelsen som fikk navn etter kong Christian III og kom ut i 1550, ble den dominerende oversettelsen i Danmark-Norge i lang tid. Oversettelsen går også under navnet «Reformasjonsbibelen». En annen oversettelse som fikk stor innflytelse i kongeriket, var oversettelsen teologiprofessor Hans Poulsen Resen gav ut i 1607. Den ble senere revidert av Hans Svane, og revisjonen, som fikk navnet «Den Resen-Svaningske Bibel» og kom ut i 1647, ble den offisielle kirkebibelen i Danmark-Norge. Senere reviderte utgaver av denne ble utgitt fram til 1853. Den første oversettelsen fra grunntekstene til norsk ble gjort til landsmål og var Ivar Aasens oversettelse av historien om den bortkomne sønnen. Denne kom ut i 1859. Miljøet rundt Det Norske Samlaget fortsatte arbeidet med bibeloversettelse, og gav ut NT på landsmål i 1889. På bokmål kom NT først i 1904. Bibelselskapets oversettelse av hele Bibelen til bokmål i 1930 og nynorsk i 1938 ble svært viktige for norsk kirke- og fromhetsliv. Den var stort sett enerådende, helt fram til Bibelselskapet gav ut nye oversettelser til både bokmål og nynorsk i 1978. Senere har Bibelselskapet gitt ut en ny oversettelse av NT i 2005 og i 2011 en helt ny utgave av hele Bibelen. Også andre norske oversettelser har blitt utgitt. I det konservative kristen-Norge vakte Bibelselskapets 1978-oversettelse reaksjoner. En laget da en alternativ utgave. I bresjen for dette sto teologene Carl Fredrik Wisløff og Arthur Berg og Thoralf Gilbrant fra Pinsebevegelsen. I 1988 kom så utgaven fra Norsk Bibel på bokmål (en oversettelse til nynorsk på grunnlag av bokmålsversjonen kom i 1994). Norsk Bibel 1988 er i stor grad en revisjon og modernisering av den gamle 1930-oversettelsen fra Bibelselskapet. Jehovas vitner har sin egen fullstendige oversettelse til norsk fra 1996. Det nye testamentet ble utgitt i 1992. Denne oversettelsen bygger på deres oversettelse til engelsk fra 1960. Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på grunnspråkene, og har mindre grad tekster basert på hva utgiverne har ment var intensjonen med teksten. Sabmtidig kommer deres standpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen, som at Gud gjengis konsekvent som ”Jehova”. På nordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge. De forente Bibelselskaper. Flere bibelselskaper har blitt dannet i de siste århundrene, og de har som hovedoppgave å oversette og utgi Bibelen. De har også revidert eldre bibeloversettelser, ved å fornye språket og innarbeide resultater fra nyere bibelforsking. Det er 143 uavhengige bibelselskaper i verden, med arbeid i omtrent 200 land. Det Norske Bibelselskap er et av disse. Disse samarbeider i fellesskapet De forente Bibelselskaper, som arbeider ut fra målsetningen Visjon 2025: At alle verdens mennesker har deler av Bibelen på sitt eget språk innen år 2025. Ifølge De forente Bibelselskaper er hele eller deler av Bibelen utgitt på 2 479 språk per 31. desember 2008. Dette tallet rommer 451 oversettelser av Bibelen i sin helhet, 843 oversettelser av deler av Bibelen og 1 185 oversettelser av enten hele GT eller hele NT. Det finnes over 6 500 språk i verden, men ifølge De forente Bibelselskaper kan 95 prosent av jordens befolkning nå, teoretisk sett, lese hele eller deler av Bibelen på et språk de forstår. Spesielle utgaver. Bibelen har blitt utgitt i en rekke versjoner. De eldste biblene var håndskrevet og ofte rikt illustrerte. Bibelen var også den første boken i verden som ble masseprodusert (trykt). Det skjedde da Johann Gutenberg oppfant trykketeknikken og trykte Bibelen i ca. år 1455. Denne bibelen ble kjent under navn som «Biblia Latina Vulgata», «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen». Selv om innholdet i Bibelen stort sett har vært det samme, har både omfanget, tolkningene og språket variert. Mange bibeloversettelser har blitt særlig verdsatt og brukes, selv om de er meget gamle. Aslak Bolts bibel. Aslak Bolts bibel er Norges eneste bevarte liturgiske middelalderhåndskrift, skrevet som en Vulgata. Forskere anslår at den ble skrevet ca. år 1250. Første gang man med sikkerhet hører om Bolts bibel er i år 1428, samme året som Aslak Bolt selv ble utnevnt til erkebiskop (1428–1450) i Nidaros. Bibelen, som er 26 cm høy, 17 cm bred og 8 cm tykk, er håndskrevet på hvitt kalveskinnspergament og teksten er skrevet over to spalter. Den har over 70 ornamentale og figurrike initialer. Motivene er mennesker og dyr og illustrerer den bibelske tekst. Fargene domineres av blått, rødt, rosa og grått, mens gult er erstattet med bladgull. Aslak Bolt døde i 1450 og Bolts bibel ble trolig levert tilbake til domkapitlet, men den forsvant engang før 1550. I 1710 fant imidlertid magister Hans Schanke en bibel gjemt i et hull i Nidarosdomens nordvegg. Permene var ødelagt, men ellers var den i god forfatning. Schanke sørget for ny innbinding. Schankes sønn John arvet den etter farens død, og han ga den i sin tid videre til biskop Frederik Nannestad. Etter hans død (11. august 1774) ble bibelen solgt på auksjon til Carl Deichman for 43 riksdaler. Deichman testamenterte boksamlingen sin til Oslo kommune, noe som førte til opprettelsen av Deichmanske bibliotek i 1785. Siden da har Aslak Bolts bibel vært en del av bibliotekets samlinger. Biokjemi. Biokjemi er læren om de kjemiske prosesser i levende organismer, eller sagt på en annen måte; det molekylære grunnlaget for liv. Biokjemi tar for seg strukturen og funksjonen av cellulære komponenter, slik som proteiner, karbohydrater, lipider, nukleinsyrer og andre biomolekyler. Historie. a>, og ikke av gjærsoppens livsprosesser som først antatt. Fram til langt inn i det 19. århundre var det en vanlig oppfatning at kjemien ikke kunne beskrive levende materie uten ved å referere til en spesiell, mystisk livskraft. Dette var opprinnelig grunnlaget for at man skilte mellom organiske og uorganiske stoffer. Men i 1828 publiserte Friedrich Wöhler en artikkel som beskrev syntese av urea ut fra uorganiske utgangsstoffer. Han viste dermed at grensen mellom organiske og uorganiske stoffer ikke var uoverstigelig uten hjelp av noen livskraft. Skillet ble av praktiske grunner opprettholdt, idet de organiske molekylene som inneholder karbonatomer i det store og hele er mer kompliserte i struktur enn de fleste uorganiske forbindelser. Skillet kom imidlertid mer og mer til å gå på den kjemiske sammensetningen av stoffene istedenfor deres opprinnelse, slik at mange av stoffene som er viktige for liv, som vann og mineraler ble karakterisert som uorganiske, mens mange organiske stoffer er fremmede for levende organismer, idet de bare er framstilt kunstig. Etter hvert trengte man derfor et navn på den delen av kjemien som virkelig handler om levende systemer. Navnet “biokjemi” ser ut til å ha blitt brukt uformelt siden 1882 mer eller mindre ensbetydende med fysiologisk kjemi, men det er alminnelig akseptert at det var den tyske kjemikeren Carl Neuberg som i 1903 ga begrepet ”Biochemie” et konkret og velavgrenset innhold. Uavhengig av navnet “biokjemi” kan man med en viss rett si at Anselme Payen i 1833 ga det første bidraget til det som skulle bli biokjemi da han isolerte det første enzymet diastase (i dag kalt amylase). Eduard Buchner var den første som påviste en kompleks biokjemisk prosess in vitro i 1896. Han viste at et ekstrakt av gjærceller kunne omdanne glukose til etanol. Siden har biokjemien utviklet seg raskt. I første halvdel av det 20. århundre, spesielt innen feltene karbohydratkjemi, lipider, enzymologi og metabolisme. Høydepunkter i denne utviklingen var etableringen av de viktigste metabolske reaksjonsveiene glykolysen, and the Krebs syklus (sitronsyresyklus) og respirasjonskjeden. Men takket være utviklingen av avanserte teknikker innenfor felter som kromatografi, røntgendiffraksjion, NMR spektroskopi, radioisotopmerking, har også kartlegging av struktur og funksjon til de største og mest kompliserte molekylene: proteiner og nukleinsyrer. Starten på denne andre revolusjonerende utviklingsfasen som kan kalles den molekylærbiologiske fasen, kan passende settes til den fullstendige beskrivelsen av alfaheliks, en av de viktige tredimensjonale strukturformene til proteiner ved Linus Pauling Albert Corey og Herman Branson i 1951. En annen viktig oppdagelse, som kom mer eller mindre samtidig, var arvelærens gen og dets rolle in informasjonsoverføring i cellene. I løpet av 1950-årene ble strukturen til DNA-molekylet bestemt, og samtidig ble mekanismen for dets rolle i overføring av genetisk materiale fastlagt. James D. Watson, Francis Crick, Rosalind Franklin, og Maurice Wilkins har fått æren av disse oppdagelsene.. I 1958 fikk George Beadle og Edward Tatum Nobelprisen for å ha påvist at ett gen gir oppskrift til ett proteinmolekyl. Ett av de hittil siste gjennombruddene på dette feltet var beskrivelsen av RNA interferens (RNAi), som cellenes metode for å slå av genenes aktive transkribering til proteiner. Andrew Z. Fire og Craig C. Mello fikk Nobelprisen i 2006 for denne oppdagelsen. Bioteknologi. Bioteknologi er forskning som dreier seg om å lage nye produkter ved å bruke mikroorganismer, planter eller dyr. Historie. Bioteknologi er et nytt ord på en type naturvitenskap som har blitt brukt i flere århundrer. Da det ble bakt brød, brukte folk bioteknologi uten at de visste det. Når man baker brød, tilsetter man gjær for at brødet skal heve seg, og det som skjer, er at en kjemisk prosess begynner som gjør at gjæren begynner å produsere karbondioksid (CO2). Karbondioksiden gjør at brødet hever seg. Bioteknologi har blitt brukt i flere anledninger som f.eks. når man laget øl eller vin, og når man laget ost. Forskning. Bioteknologi er en type forskning hvor det fremstilles flere nyttige produkter innen medisin, brennstoff, næringsmidler og biologisk rensing. Det blir forsket mye på genteknologi innen bioteknologi. Genteknologi er teknologi som baserer seg på å studere, isolere og endre arvestoffet DNA. Genmodifisering gir oss muligheter vi aldri har hatt før. Blant annet ved at vi kan overføre genetisk informasjon mellom organismer. Genteknologi er et område det forskes veldig mye på i USA. Genteknologi kan også gi oss sykdommer vi aldri har hatt før. Man er også på vakt ovenfor eventuell ukontrollert spredning av genmodifisert materiale i naturen på utsiden av dyrkingsarealene, til bl.a insekter, dyr og mennesker. Da EUs ministerråd i 2004 vurderte en søknad om et GM maisprodukt (det insektresistente Bt-11), så vurderte medlemslandene det foreliggende faktagrunnlaget på hver sin måte. Medlemslandene & ministerrådet var splittet i sitt syn. Til tross for splittelsen, så gjennomførte kommisjonen godkjenning av produktet og opphevet dermed EUs tidligere moratorium mot GM-produkter. Genmodifisert mat begynner også i Norge å bli utbredt i dagligvarebutikkene. Om et matprodukt inneholder mer enn 0,5 % genmodifiserte organismer, må det merkes deretter; denne grensen økes til 0,9 % om den genmodifiserte organismen er godkjent. Pågående norsk forskning fra GenØk - Senter for biosikkerhet har bl.a gjort funn som tyder på at en lokal epidemi i et område rundt en genmodifisert maisåker, var forårsaket av den genmodifiserte teknologien. Etter at dyrkning av genmodifisert (GM) mais ble tillatt på Filippinerne har en forskningsgruppe ved GenØk analysert mais høstet fra en kommersiell åker. Det ble påvist ekstremt store konsentrasjons forskjeller av Bt-toksiner mellom enkelt-frø i genmodifiserte maisplanter dyrket i samme felt. Denne observasjonen har en klar betydning for utfomingen av forsøk når en studerer helseeffekter. Under den første dyrkingssesongen for Bt-mais ble bønder og beboere i nærheten av en Bt-mais åker rammet av en lokal epidemi som ytret seg ved luftveis-tarm-hud symptomer. I blodprøver tatt ca. 2 måneder senere ble det påvist antistoffer rettet mot det aktuelle Bt toksinet (Cry1Ab). Slike funn kan indikere, men ikke bevise, en sammenheng mellom Bt-mais dyrking og sykdom. Resultatene er senere blitt bekreftet ved alternative analysemetoder. Det arbeides også med å bekrefte og utvide prosjektet gjennom analyser av antistoffenes reaksjonsmønstre. Slike studier kan bringe avklaringer vedrørende sammenhenger mellom Bt-mais og sykdom. Et annet viktig funn i Genøk forskning viser at pattedyr kan ta opp genmodifisert materiale (studier av rotter som har blitt foret med GM-mais). Dette funnet er uhyre viktig fordi tilhengere av genmodifiserte produkter har benyttet det som et hovedargument at GM ikke kan taes opp i pattedyr og derfor heller ikke i menneskekroppen. Kloning. Kloning er å lage en helt identisk kopi av noe. Det er flere forskjellige måter å klone ting på. Når man kloner gener tar man litt av en DNA-bit og setter den inn en bakterie. Kloning av celler skjer ved at en nesten kopierer naturlig celledeling (mitose). Det er en prosess som skjer konstant for å skifte ut kroppens gamle celler. Kloning av planter er helt naturlig. Knoller på poteter og stiklinger på bærbusker er faktisk kloning. Kloning av mennesker. Kloning av mennesker er et omdiskutert tema. Hvis en skulle klone et menneske måtte en brukt terapeutisk kloning. Det er å klone menneskeceller med et mål om å lage stamceller som kan gi opphav til cellevev, noe som også kanskje kan brukes til å helbrede alvorlige sykdommer. Det er enda ikke blitt klonet et menneske i verden, men noen forskere har sagt at de har som mål å klone mennesker. Utdannelse. For å kunne jobbe innen bioteknologi må en gå ingeniørstudier eller realfagsstudier. For å kunne gå Ingeniørstudiet må en tilfredsstille spesielle krav innen realfag og innen matematikk. Fordypning i bioteknologi gir studenten kjennskap til biokjemi, mikrobiologi, genteknologi og biokjemiteknikk. Etter 3 års studium får en tittelen ingeniør. Noe som åpner for mange jobbmuligheter. En kan finne jobber innen kjemisk industri, miljø, oljeindustri, legemiddelbransjen osv. En kan også ta videre utdanning. Da kan en ta 2 års påbygging til mastergrad ved universitet enten i utlandet eller i Norge. Norsk forskning. Bioteknologi er en type forskning Norge har begynt å satse på, men bruker lite penger til dette sammenlignet med flere andre land. I fjorårets statsbudsjett ble det gitt 100 millioner med forslag om å øke med 50 millioner i år. Det ble likevel lite i forhold til det for eksempel USA bruker på bioteknologi, 120 milliarder i året. Innen marin bioteknologi og medisinsk diagnostikk hevder Norge seg bra. Firma som Biotec Pharmacon, Maritex og Intervet Norbio hevder seg bra på områdene sine. Grunnen til at Norge hevder seg godt innen marin bioteknologi er fordi Norge satser på lakseoppdrett. Det er drivkraften for forskningen. Det er verd å merke seg at Direktoratet for naturforvaltning i august 2009 fraråder videre vekst innen lakseoppdrett p.g.a den store trusselen mot bestandene av villaks. Biotec Pharmacon selger for øyeblikket Norges dyreste eksportvare, små porsjoner vann med rensende enzymer fra opptinte reker. Et gram av dette vannet koster 1 million kroner. De har så stor etterspørsel at de sliter med å produsere nok. Det norske selskapet GenoMar jobber med å utvikle en ny type oppdrettsfisk kalt tilapia. Det er en type oppdrettsfisk som har blitt laget ut fra en robust stamfar fra den afrikanske ferskvannsfisken tilapia. Eksperter på laks sier den har en helt nøytral smak som kan tilpasses etter hva den fôres med. Buddhisme. a>, en av de tidligste kjente figurer av Buddha Buddhisme er en ikke-teistisk religion eller filosofi som er basert på læren fra Siddharta Gautama (sanskrit; på pāli: Siddhāttha Gotama), som antas å ha levd mellom ca. 563 f.Kr. og ca. 483 f.Kr. i India. Buddhismen spredde seg gradvis fra India gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøst asiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan. Antall tilhengere. Buddhisme er en av de store verdensreligionene, med tilhengere over hele verden. I asiatiske land hvor buddhisme er en majoritet, er det noen som praktiserer buddhisme sammen med sjamanisme, animisme, taoisme, konfucianisme, shintoisme og andre tradisjonelle religioner/filosofier. I tillegg er mange buddhister privatpraktiserende uten å være organisert i organiserte trosforsamlinger. Estimater på antallet buddhister i verden varierer derfor betraktelig. Konservative estimater legger seg rundt 350–550 millioner, men enkelte opererer med tall på mellom 1,2 og 1,6 milliarder, som inkluderer troende i Folkerepublikken Kina. Buddhisme i Vesten. Det var ikke før europeisk kolonisering av buddhistiske land i Asia i det 19. århundre at detaljert kunnskap om buddhismen ble tilgjengelig for et større antall mennesker i Vesten. Den første engelske oversettelsen av "Den tibetanske dødeboken" ble publisert i 1927. De første buddhistene som kom til USA var kinesiske og japanske innvandrere som etablerte templer for eget bruk. Innvandrermunker begynte snart å nå et vestlig publikum. Den bredere New Age-bevegelsen viste seg svært mottakelig for buddhistiske temaer. I 1965 etablerte munker fra Sri Lanka Washington Buddhist Vihara i Washington DC, det første theravada-klosteret i USA. Mange Hollywoodfilmer med buddhistiske temaer, slik som Kundun, Little Buddha og Syv år i Tibet, har hatt stor kommersiell suksess. Buddhismens mål. I buddhismen finnes det ikke noen frelse slik den er kjent i andre religioner, det viktigste i buddhismen er å oppnå nirvana. I buddhistisk tenkning anses ikke dette som noe man legger til eller henter utenfor seg selv, men er det som er til stede helt av seg selv når man har fjernet årsakene til lidelse i ens eget sinn. Metoden går derfor ut på å frigjøre seg fra årsakene til lidelsen, de såkalte «sinngiftene» (innbilninger og forutinntatthet, og inngrodde vanemønstre av grådighet, hat, arroganse og misunnelse), ved at man i stedet for å tenke, tale og handle ut fra disse, «våkner opp» og forholder seg til virkeligheten slik den er, og til slutt oppnår nirvana. Buddhismen omfatter en modell av menneskesinnet som søker å kartlegge de mekanismene som gjør at vi tenker, føler og handler slik vi gjør. Buddhistisk praksis går i stor grad ut på å gjenkjenne og forstå seg selv i henhold til denne modellen slik at ens tanker og handlinger kommer over i et fruktbart, konstruktivt og etisk gavnlig spor. Det er mulig å betrakte visse deler av buddhistisk praksis som en form for kognitiv terapi. Buddhismens etikk bygger på prinsippene om respekt for alt liv, samt en måteholden livsførsel. Den mentale praksisen fokuserer på etisk-moralsk selvdisiplin ("sila"), meditativ konsentrasjon ("samadhi"), uforbeholden kjærlighet ("mettā") og visdom ("257;"). Buddhismen har gjennom århundrene utviklet seg til et mangfold av retninger eller skoler. Noen oppfatter den hovedsakelig som en filosofi eller som en livsanskuelse. Andre tillegger buddhismen en klar religiøs betydning. En rekke steder har den tatt opp i seg lokale skikker og folketro, uten at den av den grunn har mistet eller fjernet seg fra det som er kjernen og essensen i læren (Buddhadharma). Buddhismen forholder seg vanligvis ikke til overnaturlige skapninger (som Gud eller guder) – herav omtalen av den som ikke-teistisk – og omfatter i utgangspunktet ikke en metafysisk virkelighet, men i noen grener av buddhismen bruker man gudeaktige skikkelser i symbolsk øyemed. Buddha. "Buddha" er et ord som har opphav i gamle indiske språk som 257;li og sanskrit, og betyr «en som har våknet». Det stammer fra verbet «budh», som betyr «å våkne» eller «å bli opplyst» og «å begripe». Ordet «buddha» refererer altså ikke bare til den historiske buddha, Siddharta Gautama, som levde for ca. 2 500 år siden, men betegner enhver som har nådd sann innsikt om livet og verden og slik kan oppnå frigjøring fra samsara og nå nirvana. I den betydning tror buddhister altså at det har levd mange buddhaer, og det vil komme mange flere. Siddharta Gautama påberopte seg ikke guddommelig status og hevdet heller ikke at han var inspirert av noen gud (eller av guder). En buddha er en som har våknet og erkjent eksistensens og virkelighetens sanne natur og dermed blitt fri fra grepet som sinnsgiftene har hatt på ens sinn og livsførsel. Buddhaer betraktes ikke som allmektige, som for eksempel Gud gjøres i kristendom, islam eller jødedom. Prinsippene som styrer livets gang og som dermed også gjør det mulig å nå åndelig opplysning, kalles Dharma eller Buddhadharma, som (i denne sammenhengen) betyr «lov», «doktrine» og «sannhet». Verdensbilde. Ifølge buddhistisk tankegang er alle fysiske og mentale fenomener i konstant forandring. Fysiske og mentale fenomener oppstår på grunn av sammensatte årsakssammenhenger; de har en betinget eksistens for kortere eller lengre tid før de endres, for til slutt å forsvinne igjen. Hele veien er ethvert fysisk eller mentalt fenomen selv årsak og betingelse for andre betingede fenomener i den antakelig grenseløse «veven» av årsak og virkning som kalles kosmos. Denne lovmessigheten gjelder alle betingede fysiske og mentale fenomener, men ikke nirvana, som forstås som ubetinget og uforanderlig. Fordi alt er virkninger av forutgående og sammenkommende årsaker og betingelser, har kosmos/verdensaltet – med sine årsaker og betingelser for eksistensen av fysiske og mentale, animate og inanimate fenomener – heller ingen begynnelse. Alle levende vesener har levd et uendelig antall tidligere liv, ikke ved at «en sjel» beveger seg fra liv til liv, men ved at det bevisste ved en, dvs sinnet, søker reinkarnasjon i omstendigheter som tilsvarer den karma som preger/farger det. Karma betyr «handling» og omtales gjerne som loven om årsak og virkning. Svært enkelt sagt kan man si at gode / gavnlige handlinger fører til gode opplevelser, mens dårlige / ugavnlige handlinger fører til dårlige opplevelser. I buddhismen er det ingen Gud som deler ut belønning og straff, karma er en helt upersonlig kraft. Levende vesener former selv sine liv gjennom egne tanker og handlinger, og de vanemessige tanke- og handlingsmønstre som danner/har dannet seg. Å skade andre levende vesener innebærer at man holder ved like slike negative tendenser blant oss levende, noe som ufravikelig vil føre til fremtidig lidelse, enten for en selv i dette livet, eller i senere liv. De eksistensielle lidelsene i verden skyldes mangelen på innsikt i og hensyntaken til dette årsaksforholdet. Denne syklusen av stadige gjenfødsler og lidelse på grunn av uvitenhet kalles samsara. Et levende vesen kan gjenfødes på ulike typer eksistensplan, avhengig av ens karma. Det finnes mindre gunstige eksistensplan preget av intense lidelser, eller man kan bli gjenfødt i dyreriket. Det finnes også høyere eksistensplan, som er preget av intens lykkefølelse. Men ingen av disse eksistensplanene er evige, og man er gjenstand for forgjengelighet og nye gjenfødsler. Det finnes altså ingen evig fortapelse eller evig salighet i samsara. I buddhismen regnes det som spesielt gunstig å bli gjenfødt som menneske, fordi balansen mellom lidelse og lystfølelse i menneskelivet gjør det mulig å komme til erkjennelse om den større sammenhengen vi befinner oss i, frigjøre seg fra samsara og oppnå nirvana. Buddhismen oppfordrer til et langsiktig perspektiv og empati med alle levende vesener, og vektlegger enkeltindividets personlige ansvar og ubegrensede muligheter. Buddhismens hellige tekster. Etter Buddhas død oppsto behovet for å samle de muntlige tradisjonene omkring fremstillingen av Buddhas lære og den praksis munkene skulle følge. Ifølge den tradisjonelle fremstillingen begynte denne prosessen allerede under det første såkalte «rådsmøtet» i Rajagrha. Tekstene ble skrevet på språket pali, et klassisk indisk språk beslektet med sanskrit. Tekstene er et resultat av langvarige bearbeidelser og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplene regnes ofte for å høre til det eldste skiktet av tekster, mens «Læresetningene» (doktrinene) hører til yngre skikt, men Buddha selv kan også ha utformet sine taler i listeform for å gjøre det lettere for hans disipler å huske dem og gjengi dem for videre undervisning. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstene er fortsatt viktig i dagens buddhisme. Tekstene er blitt utformet for å høres, og det er derfor de er så sterkt preget av gjentagelser og standardiserte uttrykksformer. Opprinnelig ble tekstene skrevet på palmeblad, og slike er fortsatt i bruk mange steder. Det finnes også mange andre buddhistiske skrifter på forskjellige språk. Et par viktige skrifter er «Kong Milindas spørsmål» (fra det 1. århundret) og det dogmatiske arbeidet «Veien til renhet» av Buddhagosa (5. århundre). I Mahayanabuddhismen er det dessuten mange autoritative tekster, særlig i kinesisk og japansk tradisjon, for eksempel Hjertesutraen (sanskrit: "Prajnaparamita sutra"), Diamantsutraen, Lotussutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra, Lam Rim og Sukhavativyuha. De fire edle sannheter. De fire edle sannheter er strukturert på samme måte som en medisinsk diagnose: Symptom, årsak, prognose og kur. Den åttedelte veien. Dharmahjulet, er et symbol på den åttedelte veien slik Buddha fortalte om den. Den åttedelte veien blir i noen tilfeller referert til i pali-kanonen som en slags progressiv serie av nivåer som utøveren går igjennom: kulmineringen av det ene leder til begynnelsen av det andre, men det er mest vanlig å betrakte stegene på 'stien' som om de må utvikles samtidig. Den åttedelte veien består essensielt av meditasjon, å følge "De fem retningslinjer for etisk livsførsel" (se nedenfor) og å kultivere de positive sidene av disse. Stien kan også betraktes som en måte å utvikle "Sila", som betyr mental og moralsk disiplin. De fem retningslinjer for etisk livsførsel. Disse levereglene skal ikke forstås som en plikt som man påtvinges av andre, men som et løfte man gir seg selv, i kjærlighet til andre. Middelveien. Legenden forteller at Buddha vokste opp i overflod og luksus og at han senere forsøkte flere asketiske disipliner der han sultet og utsatte seg selv for ekstremt smertefulle opplevelser. Ingen av disse metodene ga ham svarene han lette etter, og det var først etter at han hadde tatt til seg mat og sluttet å plage seg selv at han oppnådde opplysning. Han karakteriserte derfor den åttedelte veien som middelveien, et levesett der man finner en balanse mellom den ekstreme askesen og den ekstreme hedonismen. I buddhismen er det ikke noe galt med sanselige gleder i seg selv. Hovedproblemet er at de ofte følges av avhengighet. Problemet med å gjøre seg avhengig av ytre omstendigheter for å være lykkelig, er at man gjerne blir aggressiv når man ikke lenger kan få de objektene man er blitt avhengig av. I buddhismen spiller det ingen rolle hvilket objekt man føler avhengighet til: det er den grunnleggende misforståelsen om at ytre ting kan føre til varig lykke som er hovedproblemet. Den enkleste måten å frigjøre seg fra denne typen avhengighet er holde seg unna de objektene man føler avhengighet til, og dette er hovedgrunnen til at buddhistiske munker og nonner har et enkelt levesett med få personlige eiendeler. Tilflukt i De tre juveler. Buddhister søker det som tradisjonelt omtales som «tilflukt i De tre juveler». «De tre juveler» er et symbol for Buddha, Dharma og Sangha (begrep brukt om samfunnet med munker og nonner, i noen tilfeller alle buddhister). Mens det er umulig å unnslippe ens karma eller effektene forårsaket av tidligere tanker, handlinger og ord, er det mulig å unngå lidelsen som kommer fra dette ved å bli opplyst. Det er her Dharma blir referert til som «tilflukt», ofte kalt «flåte», og er en midlertidig tilflukt mens man «krysser elven». Det virkelige målet (opplysthet) er på «den andre siden av elven». Det er også verdt å merke seg at ordet «tilflukt» i buddhismen ikke skal oppfattes som «å gjemme seg» eller «å slippe unna»; ordet henspiller på «å komme hjem», «søke helbred». Noen oversetter det også som «å ta en sikker retning». Dette har ofte blitt misforstått i vesten og har fått noen til å konkludere med at buddhisme er «en religion for dem som stikker hodet i sanden». De fleste buddhister vil hevde noe annet. De tre hovedretningene i buddhismen. Tradisjonell utgave av Pali-skriftene på Thai Buddhismen har utviklet seg til et stort antall av forskjellige retninger som kan kategoriseres i tre grener: Nikaya (også kalt Hinayana), Mahāyāna, og Vajrayāna. Innenfor Nikaya er det kun Theravada som fortsatt praktiseres. Theravada. Theravada («De Eldstes lære») baserer sin praksis og doktriner utelukkende på Paliskriftene, som er en samling tekster kjent som "agamas" eller "nikaya-sutraer". Nikaya-sutraene er de eldste kjente skriftene innen buddhistisk litteratur, og de er akseptert som autentiske i alle grener av buddhismen. Theravada er den mest konservative buddhistretningen og mener å videreføre det som var buddhas opprinnelige lære. I Theravada-buddhismen er Buddha først og fremst en opplyst lærer som kan vise veien til nirvana. Munkene har høy status, og er de eneste som kan nå full opplysning. Det religiøse idealet er arhaten. En arhat er en som har nådd full opplysning og kan dermed nå nirvana. Theravada er den eneste Nikaya-skolen som fortsatt praktiseres, og er utbredt på Sri Lanka, i Burma, Laos, Thailand, Kambodsja, deler av Kina, Vietnam og Malaysia. Målet i Theravada-buddhismen er å frigjøre seg fra samsara og å nå nirvana. Mahāyāna. Mahāyāna («Den store vogna») oppstod i India ved begynnelsen av vår tidsregning. En kritiserte theravada-buddhismen for å være en vei kun for de få: de som kunne leve som munker og bruke all sin tid på å nå nirvana for seg selv. Mahayana-buddhistene hadde et ideal om å få med seg alle mennesker og andre levende vesener til nirvana. Den legger vekt på universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene. Målet er å bli en buddha og bli i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. Det høyeste religiøse idealet er å bli en bohisattva, altså en person som har oppnådd opplysning og har mulighet for å gå inn i nirvana. Bohisattvaen velger derimot å komme tilbake til jorda igjen og igjen for å hjelpe alle til frelse. Kjennetegnet for en bohisattva er stor innsikt og medfølelse for alle levende skapninger. Den mest kjente bohisattvaraen er Avalokiteshvara. I Kina blir han gjerne oppfattet som en kvinnelig skikkelse som blir kalt Kuan-yin. I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. år 100 e.kr. Mahayana-tekstene er skrevet på det indiske språket sanskrit. Mahāyāna er den dominante formen for Buddhisme i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna utgjøres av forskjellige skoler innen "Rent Land Buddhismen" og Zen. Vajrayāna. Vajrayāna («Diamantvogna») (også kjent som "Mantrayana", "Tantrayana", "Tantrisk" eller esoterisk buddhisme) deler en del av de grunnleggende konseptene i Mahāyāna, men inkluderer en rekke åndelige teknikker utformet for å forbedre buddhistisk praksis. Man praktiserer for eksempel meditasjon der man mediterer direkte på ulike buddha-aspekter og forsøker å identifisere seg med buddha. Vajrayāna kom til Tibet på 600-tallet. Målet er å kunne ha en innsikt som en diamant, å kunne se direkte gjennom alt og oppnå full oppvåkning i dette livet. I Vajrayāna er det også vanlig å bruke mantraer i meditasjonen. Mantraer består av en lydkombinasjon som man gjentar om og om igjen. Den mest kjente mantraen er og betyr og er mantraen til bohisattvaen Avalokiteshvara. Tibetanerne tror at Dalai Lama er en reinkarnasjon av Avalokiteshvara. Vajrayana er idag den dominerende form for Buddhisme i Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Kalmykia (Russland), Sibir, deler av India, og er en minoritet som praktiseres blant Shingon- og Tendai-skoler – i Kina og Japan. Sangha - samfunnet av buddhistiske munker og nonner. Buddha stiftet munke- og nonneordner for sine disipler mens han levde for å videreføre læren (dharma) og for at munker og nonner skulle kunne virke som eksempler for lekfolk. Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaja Pitaka og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes variasjoner og tillegg til disse levereglene. Munker og nonner forlater sine familier, lever i sølibat og gir avkall på personlige eiendeler og verdslige forpliktelser. Tradisjonelt lever nonner og munker av donasjoner fra lekfolk. Mange gir opplæring i dharma, og enkelte munker og nonner arbeider også med veldedig virksomhet. Først og fremst skal munker og nonner arbeide aktivt med å bli kjent med sitt eget sinn for å få kontroll over sitt eget tanke- og følelsesliv slik at de kan dyrke frem sine positive egenskaper. Bønn og meditasjon brukes som virkemidler for å oppnå dette. Munker og nonner nyter stor respekt blant lekbuddhister, og sangha er en av de tre juveler. Buddhister er takknemlige for at sangha har holdt læren levende gjennom 2500 år og fordi det regnes som beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg opp til å bli en buddha. I mange tradisjoner er det fullt akseptert å vende tilbake til det verdslige livet etter å ha levet en tid som munk eller nonne. I Thailand har muligheten for å gå i kloster tradisjonelt ført til sosial mobilitet siden en munkeutdannelse har blitt ansett som en god bakgrunn for å få stillinger i det offentlige. Kvinners rolle i sangha. Buddha ville først ikke gi sitt samtykke til å opprette en nonneorden, men ble til slutt overtalt av sin tante og sin fostermor. Dette er det eneste dokumenterte tilfellet på at Buddha forandret mening. Alle skoler innenfor buddhismen har munkeordener, men ikke alle har nonner. Nonneordenen i Theravada døde ut på Sri Lanka. Siden Vinaja Pitaka sier at ordinasjon av en nonne må godkjennes av minst fem ordinerte nonner ble det umulig å ordinere nye nonner. Etterhvert som Theravada-buddhismen spredte seg til Thailand og Burma, ble nonneordnene avviklet. I senere tid har det blitt ordinert nonner både innenfor Theravada og i Vajrayana buddhisme ved hjelp av nonner fra andre skoler som anerkjenner Vinaja Pitaka. I den vestlige verden har det vært mange fremstående buddhist-nonner. Fotballklubben Bodø/Glimt. Fotballklubben Bodø/Glimt (stiftet 19. september 1916 som "Glimt") er en norsk fotballklubb fra Bodø. Klubben spiller sine hjemmekamper på Aspmyra stadion. De siste sesongene har klubben gått fra fjerdeplass i Tippeligaen i 2008, med seier 1-3 borte mot Rosenborg som sesongens høydepunkt. Året etter rykket klubben ned til Adeccoligaen, hvor den nå for andre året kjemper om opprykk. Historie. Fotballklubben Bodø/Glimt ble stiftet i 1916. Fotballen ble introdusert relativt sent i Bodø. Nabobyer som Narvik og Mo hadde stiftet sine klubber tidligere. Men i 1916 fikk Bodø sitt fotballag da fotballklubben Glimt ble stiftet. Glimt var også klubbens navn i mange år, men det viste seg at en klubb i Orkdal allerede hadde navnet «Glimt» og dermed måtte klubben legge til «Bodø». Av denne grunn kaller mange bodøværinger Bodø/Glimt fortsatt bare for Glimt. De første årene. En av dem som var med på å stifte Glimt i 1916 var Erling Tjærandsen. Han ble klubbens første leder og senere æresmedlem. Fordi Bodø bare hadde ett fotballag, var Glimts første kamp mot Bodø Gymnas, en kamp Glimt vant. Første tittel kom i 1919 da Glimt ble kretsmester i Nordland. Imidlertid sank nyhetens interesse, og Glimt mistet oppslutning på 1920-tallet. Klubben slet med dårlig økonomi og det ble snakket om å innlemme Glimt i allidrettsklubben Bodø & Omegnens Idrettsklubb. Imidlertid ble det aldri noe mer enn med praten om innlemmelse. Starten på noe stort. På 1930-tallet fikk klubben en ny glød. Glimt fikk flere inspirerende besøk fra trenere og spillere sørfra, en av disse var Lyns og landslagets storscorer Jørgen Juve. Samtidig innførte Glimt nye treningsmetoder og innendørsfotball i vinterhalvåret. De nye treningsmetodene bar frukter, første nord-norgesmesterskap ble vunnet i 1930. Fra 1930-tallet har Glimt vært i toppen av nordnorsk og fra 1970-tallet norsk fotball. Nord-Norge får innpass - under tvil. Det er fotballklubber i Norge som har vunnet mer og som i større grad har satt sitt preg på norsk fotballhistorie enn Bodø/Glimt. Men det er ikke mange som i nyere tid har opparbeidet en slik status og blitt et slikt symbol og identitetsfaktor for en hel landsdel, dens innbyggere og næringsliv. Denne effekten kan kanskje også delvis tilskrives NFF som lenge nektet nordnorske lag å delta i cup- og seriemesterskapet. En ny epoke startet i 1963, da nordnorske klubber for første gang fikk anledning til å delta i NM-cupen. I sin første sesong i cupen spilte Glimt seg helt fram til kvartfinalen. Glimt slo Norild 7-1 i første runde. De to neste rundene måtte Bodø/Glimt spille borte mot Nidelv og Rosenborg Ballklub, begge var topplag fra Trondheim og begge ble slått på Lerkendal Stadion. I kvartfinalen mente mange at Glimt skulle ha hjemmekamp, men ble likevel satt opp med bortekamp mot toppklubben Frigg fra Oslo. Glimt ble slått 1–0 av Frigg på et fullsatt Bislett stadion. Dette var likevel for de fleste nordlendinger som å oppleve en ny frigjøringsdag. Etter kampen sto 300-500 nordlendinger, som tidligere ikke hadde latt sin røst høre i hovedstaden, igjen på Bislett og sang «Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarte er fest.» Bodø/Glimt hadde bevist at nordnorske lag kunne konkurrere på toppnivå bare de fikk lov til å delta. En forelskelse var skapt, Bodø/Glimt hadde inntatt de nord-norske hjertene. Siden har kjærligheten og båndene til tusenvis av nordlendinger i nord og sør bare utviklet seg og blitt forsterket. Bodø/Glimt er det eneste laget fra Nord-Norge som har deltatt i cupen i samtlige år. Fra 1963 da alle norske lag har hatt mulighet til å kvalifisere seg til deltakelse i cupen har Bodø/Glimt deltatt samtlige 46 sesonger, like etter følger Tromsø IL som har deltatt 41 ganger. Bodø/Glimt er forøvrig ett av tre nord-norske lag som har spilt i den øverste divisjonen. De to andre er Tromsø IL og Mjølner fra Narvik. Nord-Norge, Glimt og toppserien. Først i 1972 fikk nordnorske lag anledning til å kvalifisere seg til allnorsk fotball. Delingen av norsk fotball før 1972 hadde nok delvis årsak i dårlige kommunikasjoner mellom nord og sør, men også en oppfatning i Norges Fotballforbund om et dårligere nivå på de nordnorske lagene. I tiden fram til 1972 ble Bodø/Glimt Nord-Norgesmester ni ganger. Selv om nordnorske lag på papiret fikk delta i toppserien fra 1972 fortsatte Fotballforbundet forskjellsbehandlingen overfor de nordnorske lagene. Fra 1973 var det tre 2.-divisjonsavdelinger i Norge, to sørnorske og en nordnorsk. Seriesystemet var slik at de to vinnerne i de sørnorske avdelingene ble direkte kvalifisert til toppdivisjonen, mens vinneren av den nordnorske avdelingen måtte inn i en ekstra kvalifiseringsomgang med andrelagene fra sør-avdelingene. Dette merkelige kvalifiseringssystemet medførte at Glimt måtte – som avdelingsvinner – ut i kvalifisering både i 1974 og i 1975. Dette på tross av at Glimt ikke tapte en eneste seriekamp verken i 1974 eller i 1975. I 1975 ble Bodø/Glimt til og med Norgesmester og vant samtlige kamper i serien. I Fotballforbundets offisielle jubileumsbok "Fotball! Norges Fotballforbund 100 år" omtales seriesystemet slik: «Landsdelen hadde fått et svært så godt fotballag der hardtarbeidende lokale spillere var blandet med hjemvendte sønner med heltestatus som måtte overkomme ikke bare motstandere på banen, men også et dypt urimelig seriesystem. Urettferdigheten i dette beviste Glimt gjennom sine cup-prestasjoner». Først fra 1979 ble seriesystemet lagt om slik at alle kunne nå den øverste divisjonen på samme måte, uansett hvilken lansdel laget kom fra. I 1976 klarte Bodø/Glimt å kvalifisere seg til toppserien etter å ha slått Odd Grenland 4–0 på Aspmyra og tap 1–0 mot Lyn på Ullevaal. Som nyopprykket lag oppnådde Glimt seriesølv og cup-sølv i 1977. Lillestrøm tok begge gullmedaljene. Glimt i Nordlendingenes hjerter. Tiden på 70-tallet var et eventyr i forhold til engasjement og publikumsoppsluttning. En ting var at Glimt med Harald «Dutte» Berg i spissen sprengte sportslige grenser. Noe helt annet var stoltheten nordlendingene følte etter hvert som Glimt satte de sørnorske topplagene på plass. Kvartfinalekampen mot Viking i 1975 samlet 12 041 tilskuere på Aspmyra stadion i en by som da hadde knappe 30 000 innbyggere. Tilskuertallet er fortsatt det største på noe idrettsarrangement i Nord-Norge den dag i dag. Når det var kamp Aspmyra kom folk fra Finnmark, Tromsø, Lofoten og Rana i fly, busser, båter og privatbiler. Etter store kamper sies det at de to Bodøavisene solgte et par tusen aviser bare i Mo i Rana. VG og Dagbladet hadde fem-seks sider med stoff etter slike kamper. Innsatsen for regional selvfølelse ble hedret av både nordlendinger og trøndere i 1975. Da fikk Glimt den trønderske hedersbevisningen Olavstatuetten av Trondheimsavisa Adresseavisen som dermed inkluderte Bodø i Midt-Norge. Nordland fylkeskommune delte ut sin kulturpris til til cupmesterne i 1975. Den betydning Glimt hadde for nordnorsk selvfølelse blir oppsummert i "Nordnorsk Kulturhistorie, bind 1" slik: «Bodø-Glimt var et regionalt anliggende, landsdelens felles symbol på at man hadde fått oppreisning og oppnådd likeverd» (s. 435-436). Mørke år. Etter toppseriedebuten i 1977 spilte Bodø/Glimt fire sesonger før laget endte sist på 12. plass og rykket ned i 2. divisjon i 1980. 1980-tallet var Bodø/Glimts mørkeste år. Klubben vekslet om å spille i 1. divisjon og den regionale 2. divisjonen. Bunnåret var i 1984 da Glimt spilte i 3. divisjon, mens lillebror Grand Bodø spilte i 2. divisjon. Lojaliteten til Glimt var imidlertid fortsatt stor, og det var flere tilskuere på Glimtkampene enn på Grands kamper i divisjonen over. Et nytt superlag. Klubbens vandring i mørket sluttet i 1991 da Jan Muri overtok treneransvaret. Bodø/Glimt rykket opp fra andre- til førstedivisjon foran Grovfjord Idrettslag. I 1992-sesongen fikk Glimt Trond Sollied som spillende trener, klubben vant førstedivisjon og rykket opp til toppserien. I toppseriecomebacket i 1993 gjorde Glimt som i debuten i 1977. Klubben tok seriesølv og tok seg fram til cupfinalen. I motsetning til 1977-laget klarte imidlertid 1993-laget å vinne cupfinalen. Cupfinaleseieren satte punktum for tre fantastiske år, Glimt hadde gått fra andredivisjon til seriesølv og cupgull på tre år. En prestasjon som ingen har gjort før eller siden i norsk fotball. Berg- og dalbane. 1990-tallet ble en berg- og dalbane for Bodø/Glimt. Gode prestasjoner ett år ble gjerne fulgt opp med bunnstrid året etter. Dette var særlig gjeldende i 1994 og 1996 da Glimt fulgte opp seriesølv og -bronse med nesten nedrykk det påfølgende år. Trenden fra 1990-tallet ser ut til å bli fulgt i det nye årtusenet. Dobbelt sølv i serie og cup bak Rosenborg i 2003 ble fulgt opp med kvalifiseringspill mot Kongsvinger IL Toppfotball i 2004. I kvalifiseringen tapte Glimt 0–1 på bortebane, men vant sikkert 4–0 hjemme på Aspmyra uken etter. Dermed vant Glimt sammenlagt 4–1 og beholdt toppserieplassen enda et år. Året etter klarte ikke Glimt å levere varene godt nok, og endte på jumboplass i Tippeligaen. Nedrykket var et faktum etter 13 år i det gode selskap. Målet for 2006-sesongen var opprykk til Tippeligaen, men selv om Glimt kjempet i toppen hele sesongen, endte de på 5. plass etter en dårlig høstsesong. Til tross for en sterk stall og mange gode resultater, feilet Glimt ofte på bortebane og tapte avgjørende kamper mot topprivalene. Bodø/Glimt hadde også store økonomiske problemer i 2006, som i verste konsekvens kunne relegere klubben til 2. divisjon. Dette fikk sportslige konsekvenser da Glimt måtte selge to av sine beste spillere til opprykksrival Bryne midt i sesongen. At laget mistet toppscoreren Håvard Sakariassen og kapteinen Cato André Hansen, kan nok ha bidratt til den dårlige høstsesongen. Før 2007-sesongen ble det orden på økonomien og klubben styrket stallen i alle ledd. Bodø/Glimt hadde en sterk start på 2007-sesongen og ledet serien lenge. På høsten kom klubben inn i en dårlig periode og tapte en rekke bortekamper. Til slutt endte Bodø/Glimt opp på en skuffende tredjeplass i serien, som likevel ga kvalifiseringsspill til Tippeligaen. Etter å ha slått Odd Grenland 4-2 over to kamper, ble det 12. november 2007 klart at Bodø/Glimt igjen skulle spille fotball på øverste nivå i Norge, som den første 1. divisjonsklubben siden år 2000 som har klart å rykke opp gjennom kvalifiseringsspill. Det ble et sterkt møte med Tippeligaen i 2008-sesongen, hvor klubben både slo Rosenborg 1-3 borte og endte på 4. plass totalt. Igjen overrasket klubben de etablerte lagene som sammen med ekspertkommentatorer hadde dømt "nordlændingene" nord og ned foran sesongen. 2009-sesongen gikk ikke like bra, og Glimt rykket ned til Adeccoligaen samme år. Både 2010- og 2011-sesongen har Glimt tilbragt i den nest øverste divisjon. Resultater siden 2000. 2000: 10. plass i Eliteserien. 2001: 9. plass i Eliteserien. 2002: 10. plass i Eliteserien. 2003: 2. plass i Eliteserien (Sølv). 2004: 12. plass i Eliteserien Kvalifisering. 2005: 14. plass i Eliteserien Nedrykk til Adeccoligaen. 2006: 5. plass i Adeccoligaen. 2007: 3. plass i Adeccoligaen (Opprykk etter kvalifisering). 2008: 4. plass i Eliteserien. 2009: 15. plass i Eliteserien Nedrykk til Adeccoligaen. 2010: 6. plass i Adeccoligaen. 2011: 5. plass i Adeccoligaen. «Dutte» og de andre. Klubben har fostret mange gode fotballspillere. Harald «Dutte» Berg er uten tvil den største, og kanskje den beste norske spiller noensinne. Han spilte 390 kamper for Glimt, 200 kamper for Lyn, 43 landskamper og 4 sesonger (250 kamper) som profesjonell i "FC den Haag" i Nederland. Spillere som Arne Hanssen, Terje Mørkved, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, Tom Kåre Staurvik, Ørjan Berg og Runar Berg og mange flere har også markert klubben. Alle disse har også spilt for Rosenborg og har bidratt til å bringe denne klubben til toppen i norsk fotball. Stig Johansen ble den første spilleren som ble profesjonell i utlandet direkte fra Bodø/Glimt (til Southampton i 1996). Etter ham gikk unggutten Trond Fredrik Ludvigsen til Hertha Berlin i 2001 og Bengt Sæternes til Club Brugge i 2002. Supporterklubben - «den gule horde». Takket være det enorme engasjementet i forhold til Glimt på begynnelsen av 70-tallet, er supporterklubben til Glimt en av de første og mest tradisjonsrike i Norge. Klubben startet opp på begynnelsen av 70-tallet og fikk organiserte former i 1974, det var også dette året den første «lederen» for supporterne – Arnulf Bendixen – begynte å bruke en diger gul tannbørste som symbol for supporterklubben og Bodø/Glimt, tannbørsten har siden fulgt klubben i medgang og motgang. Den første tannbørsten fra 74 ble brukket i to på Brann stadion av en overivrig bergenser i kvartfinalen i 1976, børstehodet fra denne tannbørsten er nå utstilt på Nordlandsmuseet i Bodø. I boken «Øyeblikkene vi aldri glemmer» fra 2003 skriver sportsjornalistene og fotballelskerne Arne Scheie og Otto Ulseth at Glimt var den fotballklubben som var først ute med å ha supportere: «Det var Bodø/Glimt som bragte den moderne supporterkulturen til landet, med vaiende tannkost – som Glimt-supporterne til dag dato er alene om – sanger og et enormt hav i en farge, i dette tilfelle gult. Da Glimt spilte cupfinale i 1975, fikk hele Norge for første gang se hvordan en klubbs tilhengere skal kle seg ut og oppføre seg. Supporterne fra Bodø var den første tilhengerskaren som ble en del av selve laget som spilte kampene. Det ble snart umulig å forestille seg Glimt i viktige kamper uten dette gule, syngende, vaiende koret på tribunen». Mesterskap og medaljer. 1930, 1933, 1934, 1939, 1952, 1963, 1964, 1967 og 1969. 1975 og 1993, tapende finalist i 1977, 1996 og 2003. Nummer to i toppserien i 1977, 1993 og 2003, samt nummer tre i 1995. Cupmestre for Bodø/Glimt. 1975: Jon Abrahamsen, Tor Eriksen, Einar Kolstad, Oddbjørn Kristoffersen, Trond Tidemann, Arild Olsen, Harald Berg, Jakob Klette, Ove Andreassen, Arne Hanssen, Terje Mørkved, Sturla Solhaug og Trygve Nygård, Truls Klausen. 1993: Rohnny Westad, Ola Haldorsen, Trond Sollied, Charles Berstad, Andreas Evjen, Runar Berg, Tom Kåre Staurvik, Tommy Hansen, Aasmund Bjørkan, Bent Inge Johnsen, Harald Martin Brattbakk, Tor Arne «Totte» Aga, Petter Solli, Thor Mikalsen, Ivar Morten Normark. Glimt-kapteiner siden 1975. a> i bortekampen mot Follo, 8. august 2010. Toppscorere fra 1977 til i dag. Arne Hanssen er den mestscorende Glimtspiller gjennom tidene, men man vet ikke det offisielle antallet fordi man ikke begynte å holde nøyaktig oversikt før i 1977. Det antas at Hansen scoret tilsammen over 600 mål for Glimt på 60- og 70-tallet. I tillegg var Arne Hansen toppscorer for Rosenborg i 1971 og 1972. I 2007-sesongen scoret Thiago Martins 17 mål. Det meste en Bodø/Glimt spiller har scoret siden Stig Johansen scoret 19 i 1995-sesongen, Johansen er med denne prestasjonen den Glimtspiller som har scoret flest mål i løpet av en sesong i toppserien. Bodø/Glimts totale poenghøst i Toppdivisjonen/Eliteserien. Bodø/Glimt er på 15. plass på tabellen over lagene med flest poeng over alle år i toppserien, den såkalte maratontabellen. Bodø/Glimt kunne imidlertid først kvalifisere seg til eliteserien i 1972, mens lagene sør for Nordland hadde muligheten fra 1963. Bergen Turlag. Bergen Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Foreningen er Vestlandets største friluftsorganisasjon med nær 25 000 medlemmer. Organisasjonen ble grunnlagt i 1890, den gang under navnet Turistforeningen for Bergen By og Stift. Foreningens formål er å tilrettelegge for et aktivt, enkelt og naturvennlig friluftsliv. Naturvern er også et viktig arbeidsområde. Arrangerer årlig 7-fjellsturen. Universitetsmuseet i Bergen. Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergen Museum) består av De kulturhistoriske samlingene, Seksjon for ytre kulturminnevern, De naturhistoriske samlingene med Muséhagen, og Arboretet og Botanisk hage på Milde. Museet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen i 1946, og er nå en integrert del av universitetet. Det er store museale samlinger innen kultur- og naturhistorie samlet ved institusjonen. Flerfaglig forskning og formidling har hele tiden hatt høy prioritet. Som landsdelsmuseum på Vestlandet skal Bergen Museum fungere som et regionalt kompetanse- og formidlingssenter for andre museer, skoleverket, politiske miljø, næringsliv og publikum. De kulturhistoriske samlingene. Hadde før navnet «Historisk Museum» og har utstillinger innen etnografi, arkeologi, kunsthistorie og kulturhistorie. Bygningen er tegnet av arkitekt Egill Reimers etter en reguleringskonkurranse i 1918 og den sto ferdig i 1927. Bygningen er typisk for monumentalarkitekturen i Bergen rundt første verdenskrig. Seksjon for ytre kulturminnevern. Seksjonen har ansvar for saksbehandling og faglige undersøkelser av arkeologiske kulturminner. Det foretas større og mindre arkeologiske undersøkelser hvert år i Universitetsmuseet i Bergens distrikt. Den er også tillagt en sentral funksjon som kompetansemiljø for dokumentasjon og konservering av bergkunst, herunder FoU – oppgaver og metodeutvikling. De naturhistoriske samlingene. De naturhistoriske samlingene inneholder samlinger innen geologi, zoologi og botanikk. Bygningen var ferdig i 1865 og museet åpnet for publikum to år senere. Den er tegnet av Johan Henrik Nebelong fra København. En del av samlingene er et museumsmuseum da en del av gjenstandene og montrene er beholdt fra den gang museet var nytt. Utenfor hovedbygningen ligger Muséhagen med over 3 000 arter som ble anlagt som botanisk hage i årene 1887-1889. Musehagen. Muséhagen er den gamle botaniske hagen som ligger rundt De Naturhistoriske samlingene på Nygårshøyden. Hagen ble anlagt i årene 1897-99 etter en plan av botanikeren Jørgen Brunchorst som senere ble direktør for museet. Plantehuset ble oppført i 1900-1901. I årene 1926-30 ble hagen omformet etter professor Rolf Nordhagen og bygartner Rosenkilde. Arboretet og Botanisk hage. Rhododendronkultivarene i Nydalen på Milde. Inngangspartiet for Botanisk hage, på Milde. Arboretet og Botanisk hage ligger på Milde og er en del av Universitetsmuseet i Bergen. Det består av Det norske arboretet‎ og Botanisk hage. Samlingene inneholder brede samlinger av planter fra Norge, Europa og fjernere himmelstrøk. Her finnes en stor samling av rhododendron, et stort Rosarium, Japanhage, Fjellhage, historiske hageplanter og mye mer. Historie. Bergens Museum ble grunnlagt i 1825 med stortingspresident Wilhelm Koren Christie (1778–1849) og biskop Jacob Neumann (1772–1848) som to av grunnleggerne. De to var også i redaksjonen for Urda (tidsskrift) som formidlet museets samlinger 1837-42. Christie troner i dag på sin støtte på Muséplass, skuende ned mot sentrum av byen. I kraft av sin posisjon og entusiasme var Christie viktig for å skape giverglede og godvilje for det nye museet. De store museumsbygningene slik de står i dag, reiste seg i løpet av 1860-årene. Museets første konservator var Johan Koren (zoolog) som tiltrådte i 1846. I ledelsen fant man fra 1851 Michael Sars som flyttet til et nytt professorat i Oslo i 1854. I 1852 ble Daniel Cornelius Danielssen med i direksjonen, og var dets preses fra 1864 til 1894, samt med på Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78 som utforsket Norskehavet med utgangspunkt i miljøet ved Bergens Museum. Med på turen var også Herman Friele (1838–1921) som hadde sittet i direksjonen fra 1870. Det var her Fridtjof Nansen (1861–1930) ble 1.konservator i 1882, han overtok etter Koren. Etter at Nansen gikk til det zoologiske miljøet i Oslo i 1887, ble han etterfulgt av Jørgen Brunchorst (1862–1917). Allerede på denne tiden antydet noen at museet skulle arbeide for "... opprettelsen av en vitenskapelig høyskole for Vestlandet i Bergen". Universitetstanken var sådd. Det fremdeles eksisterende Naturen (tidsskrift) har vært utgitt herfra siden 1887 med nevnte Jørgen Brunchorst som første redaktør. Han ble direktør for museet i 1902, men forlot i 1906. I 1907 kom «den Sundtske Lærestol i Zoologi» til. For første gang kunne Bergens Museum tilby undervisning på universitetsnivå. I 1914 får de fem faglige lederne professortitler, den danskføde August Brinkmann (1878–1940) på Zoologisk avdeling, Bjørn Helland-Hansen (1877–1957) på Biologisk stasjon, Jens Holmboe (1880–1943) på Botanisk avdeling, Carl Fredrik Kolderup (1868–1942) på Mineralogisk-geologisk avdeling og Haakon Shetelig (1877–1955) på Historisk-antikvarisk avdeling. De nye avdelingene viser hvilke som var de sentrale fagområdene i bergensmiljøet. Ved inngangen til 1940-årene hadde det utviklet seg solide forskningsmiljø ved og i tilknytning til Bergens Museum. I tillegg til forskningen drev museet nå høyere undervisning innenfor ulike fagområder, riktignok med eksamensavvikling i Oslo. Det var naturlig at særlig fagområder knyttet til været og havet fikk godt fotfeste i det akademiske miljøet i byen. Jordskjelvstasjonen i Bergen og Værvarslinga på Vestlandet var blitt kjent blant de fleste nordmenn. Havforskning, oseanografi, biologi, geologi og meteorologi var fagområder som hadde tyngde i Bergen, og man hadde nylig tilsatt August Brinkmann jr. (1912–1991) efter hans fars bortgang i 1940 som amanuensis. Det nye Universitetet i Bergen ble i 1946 etablert med utgangspunkt i Det matematisk-naturvitenskapelige, Det historisk-filosofiske og Det medisinske fakultet. Universitetet i Bergen ble et nytt, moderne alternativ til en mer tradisjonell universitetsmodell konsentrert om de lange embetsstudiene. Grensesnitt. Grensesnitt, grenseflate eller (på engelsk) interface er en abstraksjon for kommunikasjonen mellom to systemer eller konsepter. En form for oversettelse foretas for å kommunisere gjennom grensesnittet. Grensesnitt innen informasjonsteknologi. Innen informasjonsteknologi snakker man om grensesnitt på mange nivåer. Grensesnitt mellom menneske og maskin. Grensesnitt mellom et menneske og en datamaskin (eller dataprogram) kalles brukergrensesnitt. Et "brukergrensesnitt" er måten brukeren av en programvare kommuniserer med et dataprogram. Dette kan være alt fra visuell informasjon som er grafisk tegnet opp på skjermen til hvordan brukeren utfører kommandofunksjoner eller annen interaksjon med programmet. Grensesnitt mellom fysiske komponenter. Grensesnitt mellom maskinelle entiteter kalles "fysisk grensesnitt". Elektroniske komponenter har ulike former for stikkontakter som danner et slik grensesnitt. Grensesnitt mellom programvare. Programbiblioteker har et "programmeringsgrensesnitt" (en: Application Programming Interface (API)) som gir programmer muligheter til å benytte bibliotekets funksjonalitet. Innen objektorientert programmering brukes begrepet "grensesnitt" i forbindelse med klasser for å beskrive hvilke metoder som tilbys. Binær kode. Binær kode er et system for å representere tekst eller prosessorinstruksjoner ved å bruke et binærtallsystem. Koden bruker bare to forskjellig siffer, 0 som representerer «av» og 1 som representerer «på», i grupper på åtte, som da blir kalt en byte. Disse gruppene kan videre representere opp til 256 forskjellige verdier som kan svare til forskjellige symboler, bokstaver eller instruksjoner. Et eksempel er bokstaven «A» som i ASCII er 01000022 på binærform. formula_2 Gjenta parentesen og øk eksponenten for hvert siffer i binærtallsekvensen. Formelen brukes på binærtallet fra høyre til venstre. Badminton. To badmintonracketer og en svart bakgrunn. En rød og en svart racket. Badminton er en sport som utøves av to lag med enten én eller to spillere på en bane delt av et nett. I motsetning til i andre racketspill, benytter man ikke ball i badminton. Derimot spilles det med et prosjektil lagd av fjær eller en variasjon av plastikk, som gjerne kalles flue/høne/ball. Historie. Badminton er en gammel idrett med over tusen års tradisjon i Kina, Japan og Thailand, der også blant syd- og nordamerikanske indianerstammer. En regner med at badminton, på linje med andre moderne racketspill, har sitt opphav fra franske og italienske klostre på 1100-tallet. Spillet kaltes «Jeu de paume», på grunn av måten det ble spilt på. Med håndflaten (fransk: paume) slo man ballen til motstanderen. Spillet spredte seg til England via Skottland omkring 1300-tallet under navnet «real tennis». På 1600-tallet ble spillet med objekt laget av fjær populært, siden det krevde liten plass og kunne spilles inne på slott og herregårder. Badminton er først og fremst utviklet fra racketspillet «Poona» som britiske offiserer på permisjon fra India tok med seg hjem til England. På 1850-tallet ble «Poona» spilt bl.a. på hertugen av Beauforts eiendom Badminton i Gloucestershire. Her ble spillet spilt mellom to spisesaler, med en bane som hadde en innsnevring på midten. Siden spillet ikke hadde noe engelsk navn ble det kjent som "det spillet man spiller på Badminton". Etter hvert tok spillet dette navnet. Konkurranseidrett. Nokså ukjent i Norge er kanskje konkurranseformen for badminton. Her spiller man på hver sin side av et nett med ferdigmalte baner (ofte svarte streker i idrettshaller) og målet er å få ballen til å lande på motstanderens banehalvdel. Badminton er en olympisk sport med fem disipliner: herresingle, damesingle, herredouble, damedouble og mixed double (en spiller av hvert kjønn på hver side av nettet). På høyt nivå er badminton en krevende sport som setter store krav til utøverens utholdenhet, styrke og hurtighet. I tillegg er god hånd-øye koordinasjon viktig, samt taktikk. Badminton er en innendørssport hvor hoveddelen av sesongen er mellom september og april. Norgesmesterskap for senior avholdes vanligvis i februar og lagserien (Badmintonsportens divisjonsystem) avsluttes vanligvis i april. En full badmintonbane er 13,4 meter fra baklinje til baklinje. Strekene nærmest hver banehalvdel kalles for serverlinje og serven må alltid plasseres bakenfor denne linjen. Bakerst på banen er det to streker. I singlespill (en mot en) teller bare den bakerste linjen. I doublespil (to mot to) teller den fremste av baklinjene som servelinje, og serven må havne mellom fremste og bakerste servelinje for å bli godkjent Begge lag kan få poeng på hver ball, uansett hvem som server. Vinner man ballen server man helt til man taper igjen. Det er ikke noen fastsatt tid på en badminton-kamp. Man spiller tre sett til 21 poeng, men hvert sett må vinnes med minst to poeng (på samme måte som i volleyball). For at kampene ikke skal trekke altfor mye ut i tid, vinner uansett den første som oppnår 21 poeng. Har en person vunnet de to første settene blir ikke det siste settet spilt. For noen år siden var det en prøveordning som blant annet ble prøvd ut i Norge, med fem sett til ni poeng (må ha serve for å få poeng). Målet var å få flere og mer intense sett. Dette ble det ikke noe av, istedenfor ble det innført best av tre sett til 15 (må ha serven for å få poeng). Det ble forlatt igjen til fordel for den internasjonale tre sett til 21 poeng. Utstyr. Badmintonracketer er lette, og veier rundt 79 og 91 gram (med strengene). Racketene er sammensatt av mange forskjellige materialer fra karbon til stål, som igjen kan være sammensatt av flere materialer. Karbonfiber har en meget god styrke, den er stiv og gir en utmerket god kinetisk energioverføring. Før karbonfiber kom på markedet ble racketene laget av aluminium og andre lette materialer. De aller første racketene ble laget av tre. Billige racketer er ofte laget av metall, men treracketer blir ikke laget lengre. Det finnes mange forskjellige racketdesign, men rackertstørrelse og form må være innenfor de internasjonale reglene. Forskjellige racketer har forskjellig spillerkarakteristikk. Spilltaktikk og andre sentrale momenter. Som i de fleste andre sporter spiller taktikken en særs viktig rolle. Det lyder kanskje overdrevet ut for de fleste, da badminton vanligvis er assosiert som en hagesport på sommerstider. Tvert imot båstår badminton av en rekke regler og taktiske punker, som er helt essensielle når en beveger seg over på et noe høyere nivå. God bevegelse og spenst er viktige egenskaper hos en god badmintonspiller. En slik spiller baserer sine handlinger ut i fra tekniske og taktiske grunnlag. På banen er det gunstig å hele tiden komme seg i banens sentrum etter ballmottak. Videre vil en god badmintonspiller alltid bevege seg sidelengs, og ikke rygge bakover, for å kunne bevege seg raskere til- og fra banesentrum. Slektskap. Badminton er nokså nært beslektet med tennis og bordtennis, og til en viss grad også volleyball og sandvolleyball. Mye av de taktiske momentene i badminton går nemlig også igjen i tennis og squash. Clas Brede Bråthen. Clas Brede Bråthen (født 28. november 1968) er en tidligere norsk skihopper. Han representerte Mjøndalen IF. Bråthen var med på det norske laget som tok sølv under VM 1989 i Lahtis. Siden 2004 har han vært sportssjef for det norske hopplandslaget. CPU. En typisk mikroprosessor - her undersiden av en Intel Pentium D prosessor. En CPU (engelsk forkortelse for "Central Processing U'"nit"), også kalt prosessor'", er hovedregne-/prosesseringsenheten i en datamaskin som utfører instruksjonene gitt i et dataprogram, og den er det primære elementet som gjennomfører datamaskinens funksjoner. Prosessoren har typisk to logiske bestanddeler: styreenheten og utførelsesenheten. CPU har overordnet ansvar for alt som skal utføres, og delegerer eventuelt oppgaver til andre enheter. Primærlageret inneholder data som skal bearbeides, samt de programmene som for øyeblikket trenger å være hurtig tilgjengelig for prosessoren. Den tar for seg hver instruksjon i programmet i rekkefølge for å utføre systemets grunnleggende aritmetiske, logiske og innmatning-/utmatningsoperasjoner ("input/output operations"). Dette begrepet har vært i bruk i databransjen siden tidlig på 1960-tallet. Formen, designet og implementeringen av prosessorer har endret seg dramatisk siden de første eksemplarene, men deres grunnleggende operasjon er mye det samme. De første prosessorene ble spesielt formet som en del av en større datamaskin, noen ganger den eneste av sitt slag og sin størrelse. Imidlertid har denne kostbare metoden for å designe spesialtilpassede CPUer for en bestemt oppgave i stor grad banet vei for utviklingen av masseproduserte prosessorer som er laget for ett eller flere formål. Denne standardiseringstrenden begynte generelt i tiden med diskrete transistor-stormaskiner og minidatamaskiner, og har raskt skutt fart med populariseringen av den integrerte kretsen ("integrated circuit", IC) fra midt på 1970-tallet. Den integrerte kretsen har gitt mulighet til å designe og produsere stadig mer komplekse CPUer på nanoskalaen. Både miniatyriseringen og standardiseringen av CPUer har medført økt tilstedeværelse av disse digitale enhetene i moderne liv langt utover den begrensede anvendelsen av dedikerte databehandlingsmaskiner. Moderne mikroprosessorer (med én integrert krets) finnes i alt fra biler og mobiltelefoner til leketøy. Under bruk vil en CPU bli ganske varm og trenger ekstra kjøling for å klare å kvitte seg med varmen. Dette gjøres ved å ha et stykke metall (ofte kobber) ligge i kontakt med prosessoren slik at varmen overføres til metallet. Mellom CPUen og kjøleblokken skal det smøres et tynt lag kjølepasta som sikrerer at kontakt mellom dem blir perfekt. Kjøleribben blir ofte avkjølt av en vifte. Careca. Careca (født som Antonio de Oliveira Filho den 5. oktober 1960 i Araraquara) er en brasiliansk tidligere fotballspiller. Han innledet karrieren i Guarani Futebol Clube, som kommer fra byen Campinas i delstaten São Paulo. Han spilte 60 landskampar og scoret 29 mål for. Careca skaffet seg sitt store ry i internasjonal fotball under VM i 1986 i Mexico. Da Brasil ble slått ut av i kvartfinalen, hadde Careca scoret fem mål. I 1986 ledet også Careca klubblaget São Paulo til seier i det brasilianske mesterskapet. Sommeren 1987 gikk Careca til de italienske Serie A-mestrene Napoli, der han spilte på lag med Diego Maradona. I 1993 dro Careca fra Italia til Japan for å spille i den japanske ligaen. Careca spilte i fire år for Kashiwa Reysol. I 1997 dro han tilbake til Brasil, der han spilte ett år for Santos før han avsluttet karrieren i den halvproffesjonelle klubben São José. Clara Zetkin. Clara Zetkin & Rosa Luxemburg, 1910 Clara Zetkin (født 5. juli 1857 i Wiederau, Sachsen, død 20. juni 1933 ved Moskva) var en innflytelsesrik tysk marxist, kommunist og kvinnesaksforkjemper. Hun tok blant annet initiativ til den internasjonale kvinnedagen. Liv. Hun ble født som Clara Eißner, og utdannet seg til folkeskolelærerinne. Fra 1874 kom i kontakt med kvinne- og arbeiderbevegelsen i Tyskland. I 1878 ble hun med i Tysklands sosialistiske arbeiderparti (', SAP), et parti som i 1890 skiftet navn til Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD). På grunn av forbudet mot sosialistisk virksomhet som ble innført av Otto von Bismarck i 1878, reiste hun til Zürich, og i 1882 til Paris. Under oppholdet i Paris spilte hun en viktig rolle i grunnleggelsen av Den sosialistiske internasjonale. Hun ble gift med den russiske revolusjonære Ossip Zetkin, som hun fikk to sønner med. Høsten 1890 reiste hun tilbake til Tyskland, og i 1899 ble den da 42 år gamle Zetkin gift med den 24 år gamle kunstmaleren Friedrich Zundel. I 1907 ble hun på den andre internasjonale sosialistkongressen i Stuttgart kjent med Lenin, som hun etablerte et livslangt vennskap med. I SPD hørte hun, sammen med Rosa Luxemburg, hennes nære venninne og fortrolige, til de viktigste representantene for den venstreorienterte fløyen i partiet, og under den såkalte revisjonismedebatten ved århundreskiftet gikk hun sammen med Luxemburg kraftig mot Eduard Bernsteins reformorienterte teorier. Zetkin var interessert i kvinnepolitikk, bl.a. i kampen for like rettigheter og kvinnelig stemmerett. Hun etablerte den sosialdemokratiske kvinnebevegelsen i Tyskland, og var fra 1891 til 1917 redaktør for SPDs kvinneavis "Die Gleichheit". I 1907 ble hun leder for SPDs kvinnekontor. 8. mars 1911 tok hun initiativet til den første internasjonale kvinnedagen. Under første verdenskrig gikk hun sammen med Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og noen få andre innflytelsesrike SPD-medlemmer mot det sosialdemokratiske partiets borgfredspolitikk overfor regjeringen. Etter August Bebels død ble SPD ledet av de reformorienterte sosialdemokratene Hugo Haase og Friedrich Ebert. Clara Zetkin organiserte i 1915 en internasjonal sosialistisk antikrigskonferanse i Bern. På grunn av sin pasifistiske agitasjon under krigen ble hun flere ganger fengslet. I 1916 deltok hun i grunnleggelsen av det revolusjonære Spartakusforbundet, og i 1917 ble hun medlem av Det uavhengige sosialdemokratiske partiet, som brøt med SPD på grunn av sosialdemokratenes støtte til krigen. Etter novemberrevolusjonen ble USPD i 1919 omdøpt til Tysklands kommunistiske parti (KPD). Fra 1920 til 1933 var Zetkin innvalgt i Riksdagen for kommunistpartiet. Hun var også medlem av eksekutivkomitéen i Komintern fra 1921 til 1933. Hun holdt, som eldste representant, åpningstalen for den siste demokratisk valgte Riksdagen før nasjonalsosialistenes maktovertakelse. Hun døde i Moskva, kort tid etter at hun dro i eksil da Hitler tok makta, og er begravd på Den røde plass. Cuba. Republikken Cuba er Karibias største øy og største stat. Den ligger mellom Det karibiske hav, Mexicogolfen og Atlanterhavet. Nord for Cuba ligger USA og Bahamas, i vest Mexico, i syd Caymanøyene og Jamaica og i sydøst Haiti. Landet har et samlet areal på 110 860 km². Hovedstaden er Havanna, med om lag 2,4 millioner innbyggere. Cuba har siden 1959 vært en sosialistisk republikk. Naturgeografi. Cuba er et arkipel i det karibiske hav. Øya Cuba er hovedøya, omgitt av fire mindre øygrupper; Colorados, Sabana-Camagüey, Jardines de la Reina og Canarreos. Øya Cuba er verdens 17. største øy. Landets nest største øy er Isla de la Juventud (= Ungdomsøya) som ligger i sørvest. I karibisk sammenheng er Cuba betegnet som en av de store Antiller og er Vestindias største øy. Den nordlige del av øya vender mot Floridastredet. Det er 150 km fra Key West i Florida til nærmeste punkt på Cuba, Punta Puerto Escondido. Øya består for det meste av et savannelandskap med flate stepper, men har også innslag av sumpland og frodige skoger. Fjellandskap finnes primært nord og nordøst for byen Trinidad og i den sydøstlige delen av øya vest og nordøst for byen Santiago de Cuba. Den største fjellkjeden, Sierra Maestra, ligger vest for Santiago de Cuba. Høyeste punkt er Pico Real del Turquino med 1 975 meter. Det meste av jordsmonnet er dypt og næringsrikt, men det finnes også sumpområder, særlig i de sydlige områdene av Matanzas. Havana er landets største by og er også hovedstad. Nest størst er Santiago de Cuba. Andre byer er Cienfuegos som også går under navnet «sydkystens perle», Trinidad (som ble grunnlagt av sjørøvere) og Camagüey. Trinidad og bydelen «Gamle Havana» (Habana vieja) er vernet av UNESCO på grunn av sin unike historiske verdi. Klima. Klimaet er tropisk, men temperaturen påvirkes likevel av vinder som blåser over øya. Middeldøgntemperaturen er ikke på noe tidspunkt av året under 22 grader celsius. Den tørre perioden er fra november til april. Regntiden er fra mai til oktober. Klimaet egner seg svært godt til landbruksproduksjon. Cuba ligger imidlertid i et område som er sterkt utsatt for de karibiske orkaner (juli – oktober). Demografi. Hovedvei på Cuba («La Autopista») Cubas befolkningsutvikling i tusener (1961-2003) Cuba er et multietnisk samfunn med en befolkning av opprinnelig spansk og afrikansk avstamning. Det er også en liten kinesisk gruppering. Religion. Den største organiserte religion er Den romersk-katolske kirke (85 %), samt en rekke afro-cubanske religioner. Blant disse er Santeria – en cubansk variant av Yoruba-religionen i Vest-Afrika – den mest sentrale. Det er også mindre befolkningsgrupper av protestanter og jøder. Offisielt har Cuba vært en ateistisk stat etter at 26. juli-bevegelsen kom til makten, men de religiøse restriksjoner er blitt færre siden 1991. Etter at pave Johannes Paul II besøkte Cuba i 1998, ble 1. juledag (25. desember) gjort til offentlig fri- og helligdag. Etter at Raúl Castro kom til makten i 2008 har den katolske kirke kunne utøve sin virksomhet friere enn før. 30. november 2008 ble den første saligkåringen foretatt på øya under nærvær av Raúl Castro da Josef Olallo Valdés ble saligkåret på Plaza de la Caridad i Camagüey. I november 2010 åpnet et nytt presteseminar, det første etter at de tidligere ble stengt for 50 år siden, og i mai 2011 lyktes det de katolske biskopene å få forhandlet fram løslatelse av 115 politiske fanger. Men dette har også satt den katolske kirke i landet i en vanskelig posisjon som den foreløpige eneste alternative institusjon til de revolusjonære myndighetene. Historie. Øya ble oppdaget av Christofer Columbus på hans første reise i 1492, og han kalte øya "Juana". Den opprinnelige befolkningen kom under spansk kontroll i det 16. århundre, da spanske soldater, misjonærer og administratorer fulgte i Columbus' fotspor. Det var blitt funnet gull i Sierra Maestra, og cubanerne ble tatt til fange og brukt som slaver i gruvene og i landbruket. Mange indianere døde av sykdommer spanjolene brakte med seg. Høvding Hatuey samlet indianerne til et siste, desperat utfall mot spanjolene. Han ble nedkjempet og henrettet i 1512, og indianerne ble utryddet som egen folkegruppe på Cuba. Den cubanske uavhengighetskrig begynte i 1868 og fortsatte gjennom resten av 1800-årene, inntil den ble avløst av den spansk-amerikanske krig i 1898. Berømte cubanere fra den cubanske uavhengighetskrig er José Martí, Antonio Maceo og Carlos Manuel de Céspedes d.e. Under forbudstiden (alkoholforbud) i USA i perioden fra 1920 til 1933 ble Cuba et svært populært feriemål for USAs statsborgere, og det ble etablert en mengde hoteller og casinoer; de fleste i Havana, men også i provinsene Matanzas, Villa Clara og Santiago de Cuba. Cuba var også et «fristed» for amerikansk mafia, som under forbudstiden investerte i produksjon av alkohol og smugling, men som utover på 1930-tallet vred investeringene mer i retning av casinodrift, gambling, hoteller, «beskyttelse» og prostitusjon. På halvøya Varadero opprettet Al Capone et senter for smugling. I dag ligger restauranten 'Casa de Al' på dette stedet. Cuba som «fristed» gjaldt også USAs militære, siden cubanske lover ikke gjaldt USAs personell, til tross for at de oppholdt seg på cubansk territorium. De benyttet seg av dette ved flere anledninger, og alt fra drap, voldtekter og tyveri til plyndringer av cubanske byer forekom i denne tiden. Cuba hadde mange forskjellige presidenter inntil 1952, da Fulgencio Batista tok makten ved et statskupp. Batistas styre ble anklaget for å være diktatorisk og korrupt, og om lag 20 000 mennesker ble drept. Advokaten Fidel Castro gikk til retten kort etter, hevdet at Batistas kupp stred mot konstitusjonen og krevde at han måtte gå av. Men hans appell ble avslått. Noen år senere opprettet Castro en opprørshær som styrtet Batista i 1959. Maktskiftet førte til at USA og store amerikanske konsern som for eksempel United Fruit Company mistet sin innflytelse i landet, og forholdet mellom de to landene forverret seg derfor drastisk. Cuba vendte seg til Sovjetunionen som landet inngikk en rekke handelsavtaler med, samtidig med at Fidel Castro i 1961 erklærte Cuba for en sosialistisk stat. En sovjetiskinspirert grunnlov ble innført i 1976. I 1962 oppsto den såkalte Cubakrisen, da USA ved president John F. Kennedy oppdaget at Cuba var i ferd med å utplassere sovjetiske mellomdistanseraketter med atomvåpen. Dette var et svar på at USA hadde liknende baser i Tyrkia og i andre europeiske land. Krisen ble avverget ved at de sovjetiske rakettene ble trukket tilbake under overvåkning av FN, og ved at USA lovte å aldri angripe Cuba. Denne avtalen gjelder fortsatt. Siden 1959 har Cuba gitt bistand til revolusjonære bevegelser. På 1960- og 1970-tallet var Cuba sterkt involvert i Afrikas uavhengighet og sendte inn om lag 40 000 soldater som en reaksjon på Sør-Afrikas invasjon av Angola. På slutten av 80-tallet drev cubanske styrker, i samarbeid med MPLA, sørafrikanske styrker tilbake til Namibia. Cuba har også i snart 50 år bidratt med leger, helsearbeidere, lærere og konstruksjonsarbeidere til den tredje verden, mot at de får importere råvarer til redusert pris. I dag har Cuba omkring 71 000 leger, hvorav 20 000 helsearbeidere i Venezuela, og ytterligere 5 000 spredt rundt om i over 60 land. De tilbyr helsetjenester til over 85 millioner mennesker; 34,7 millioner i Latin-Amerika og Karibia og 50,4 millioner i Afrika og Asia. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble Cuba rammet av en omfattende økonomisk krise fordi 87% av landets eksportinntekter forsvant «over natten», og USAs blokade ble innstrammet. I et forsøk på å snu tilbakegangen er det gjennomført enkelte økonomiske og politiske reformer. Reformene har først og fremst til hensikt å legge forholdene til rette for turisme, energisparing og omlegging av landbruket til økologisk drift. Politikk og administrasjon. Etter å ha prøvd å fjerne Batista fra makten på juridisk vis, utførte Fidel Castro, med støtte fra bøndene som utgjorde flertallet i befolkningen, en revolusjon mot den sittende USA-støttede diktatoren Batista i 1959. Castro tok over som statsleder, først som statsminister, og etter nedleggelsen av dette embetet i 1976 ble han president. Han ivaretok både rollen som statsleder og som regjeringssjef frem til 2008. Han var også formann for det cubanske kommunistiske parti og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Cubas nasjonalhelter er opprørslederen Che Guevara og José Martí, som figurerer på bilder og bannere over hele landet. Politisk system. Cuba har en ettpartistat der Det kubanske kommunistpartiet etter grunnloven er «den høyeste ledende kraft i samfunnet og staten». Kommunistpartiet er eneste tillatte parti på Cuba. Mindre partier finnes, men er ikke offisielt anerkjente og får ikke å stille til valg. Opposisjon tillates ikke og personer som er kritiske til myndighetene får sin ytringsfrihet begrenset. Nasjonalforsamlingen, eller "Asamblea Nacional del Poder Popular" ("Nasjonalforsamlingen for folkemakten") har ett kammer med 614 representanter som velges for fem år av gangen. Kommunistpartiet kontrollerer utvelgelsen av kandidater ved valg. Det er forbudt å drive valgkamp. Nasjonalforsamlingen velger Statsrådet ("Consejo de Ministros") på 31 medlemmer, som handler på nasjonalforsamlingens vegne utenom de to årlige sesjonene. Presidenten velges av nasjonalforsamlingen. Presidenten leder Statsrådet og Ministerrådet (regjeringen). Maktforholdene er slik at nasjonalforsamlingen spiller en underordnet rolle. Den har aldri gått mot et lovforslag framlagt av regjeringen. Cuba tillater ikke uavhengige medier. Landet er kritisert for å krenke menneskerettigheter gjennom overvåkning, fengsling og henrettelse av opposisjonelle. Administrativ inndeling. Etter regionalinndelingen i 1976 ble landet delt inn i 14 provinser og én særskilt provins som har særstatus "(Municipio especial)", Isla de la Juventud. Militære. "Fuerzas Armadas Revolucionarias (FAR)" (den kubanske revolusjonære krigsmakten) består av bakkestyrker, sjøstyrker, fly- og luftforsvarsstyrker samt paramilitære styrker inklusive "Milicias de Tropas Territoriales (MTT)" (territorialtroppmilitsen), "Brigadas de Producción y Defensa (BPD)" (produksjons- og lokalforsvarsbrigader) og "Ejército Juvenil del Trabajo (EJT)" (ungdomsarbeidsarméen). Cuba har allmen verneplikt for menn og kvinner i alderen 16-50 år, forankret i den kubanske grunnlovens artikell 64 og i vernepliktsloven fra 1973. I praksis er likevel kvinnelig verneplikt frivillig. Den første tjenestegjøringen, som er et til to år lang, avtjenes i FAR eller i politiet. Ifølge opplysninger fra slutten av 1990-tallet foretrakk de vernepliktige å tjenesetgjøre i FAR, da polititjenesten ble betraktet som farligere. Cuba er et av de få landene i verden som kaller inn sekstenåringer, noe som har høstet kritikk fra menneskerettsorganisasjoner. Under Fidel Castro ble Cuba et i høyeste grad militarisert samfunn. Fra 1966 til slutten av 1980-tallet mottok Cuba omfattende sovjetisk militær og finansiell bistand, noe som blant annet ga Cuba mulighet til å føre krig i Afrika. Utenlandske observatører oppga at den kubanske krigsmakten i 1994 hadde soldater i aktiv tjeneste. Etter Sovjetunionens fall har den kubanske krigsmakten minket kraftig. I 2007 ble størrelsen på FAR anslått til aktive soldater. Den kubanske regjeringen opprettholder fremdeles et statssikkerhetsapparat under innenriksministeriet, som også kontrollerer "Tropas Guardas Fronteras (TGF)" (de kubanske grensetroppene). Helsevesen. 161 såkalt fullt utstyrte sykehus fantes i 2012. Fra 2010 så ble 54 slike sykehus stengt av økonomiske grunner. Emigrasjon. Innbyggere i Cuba avkreves statlige utreisetillatelser før de kan forlate Cuba på lovlig vis. Human Rights Watch har kritisert Cubas restriksjoner for emigrasjon.Siden 1959 har tusener av cubanere ("balseros") forsøkt å rømme fra Cuba. Det er estimert at mellom 30 000 og 40 000 cubanere har dødd i sine forsøk på å forlate Cuba på ulovlig vis siden revolusjonen i 1959. Næringsliv. Cubas økonomiske modell er planøkonomi med et innslag av markedsøkonomi. Den har de siste år innført enkelte reformer for å øke landets valutareserver, øke virksomhetenes produktivitet, unngå matmangel, og for å øke antallet av forbruksvarer. En vesentlig faktor i den kubanske økonomi er at enkelte områder er effektive, herunder visse eksportsektorer og turismen, mens øvrige industrisektorer viser relativt beskjedne resultater. Den cubanske økonomi er blitt hardt rammet av Sovjetunionens kollaps, samt USAs økonomiske blokade av landet. De vesentligste nåværende problemer er høye oljepriser (olje ble tidligere importert med rabatt fra Sovjetunionen i bytte med sukker), lave priser på eksportvarer som sukker og nikkel, og ødeleggelser forårsaket av naturkatastrofer. USA har holdt fast ved en omfattende blokade av Cuba siden midten av 60-tallet. Den omfatter blant annet medisiner fra USA og andre land som kan inneholde et patent eller en ingrediens som stammer fra USA. Ifølge årlige rapporter fra de kubanske myndighetene til FN fører blokaden til død og lidelser, særlig for kreftpasienter. På grunn av blokaden har det kommet til egne europeeiske vennskapsorganisasjoner for medisin, som MediCuba i Sveits. MediCuba har som oppgave å anskaffe råvarer til medisin, slik at Cuba kan produsere og utvikle sin egen medisin. På grunn av stort press fra amerikanske bønder har USA åpnet for mateksport til Cuba. ALBA-samarbeidet fører til at Cuba enklere kan importere mat fra Latin-amerikanske land for å dekke sitt eget behov. I tillegg samarbeider Cuba med Kina og Brasil. USA er trolig den som eksporterer mest mat til Cuba. På grunn av blokaden må Cuba betale all mat fra USA før skipene forlater havnen. Kredittering av eksport til Cuba er forbudt. Den økonomiske veksten i 2004 var på 11,8 %. Cubas økonomiske politikk har ført velferden opp på et regionalt sett relativt høyt nivå. For eksempel er Cubas gjennomsnittlige levealder langt høyere enn i de søramerikanske landene, og alle cubanske borgere er i teorien garantert mat, et sted å bo, arbeid og gratis lege- og tannlegetjenester. Utdanning er gratis i Cuba helt frem til universitetsnivå. Det amerikanske finansdepartementets kontrollorgan OFAC ("Office of Foreign Assets Control") har som oppgave å følge mistenkelige økonomiske transaksjoner som et ledd i kampen mot terror. I april 2004 informerte OFAC Kongressen om at bare fire av OFACs 120 ansatte overvåket Osama bin Laden og Saddam Husseins finanser, mens det seksdobbelte antall ansatte var opptatt med å opprettholde embargoen mot Cuba. Fra 1990 til 2003 gjennomførte OFAC 93 terror-relaterte undersøkelser som førte til bøter på 9 000 dollar, satt opp mot 11 000 Cuba-relaterte undersøkelser som førte til bøter på 8 millioner dollar. Senator Max Baucus viste seg sterkt kritisk til «misbruket av skattebetalernes penger» for å straffe Cuba, og amerikansk presse stilte spørsmål ved «administrasjonens absurde og stadig mer bisarre besettelse av Cuba». Turisme. Siden 1993 har Cuba satset på turisme for å skaffe valuta til landet, og det finnes en rekke hoteller av høy standard på øya. Turismen er først og fremst lokalisert til Havanna og de to avsperrede områdene Varadero og Cayo Coco, men også byer som Trinidad og Santiago de Cuba er flittig besøkt. I de senere årene er det også åpnet for private spisesteder, «paladares», og privat overnatting, «casa particular». Offentlige godkjente «casa particulares» er et billig og bra alternativ til de statseide hotellene, og finnes nå stort sett over hele øya. Chile. Chile, offisielt Republikken Chile (spansk: "República de Chile"), er et land i Sør-Amerika som okkuperer en lang, smal kyststripe mellom Andesfjellene i øst og Stillehavet i vest. Det grenser til Peru i nord, Bolivia i nordøst, Argentina i øst, og Drakestredet i sør. Sammen med Ecuador, er det ett av to land i Sør Amerika som ikke grenser til Brasil. Stillehavskysten av Chile er 6 435 km. Chilensk territorium omfatter også Påskeøya og Stillehavsøyene Juan Fernández, Sala y Gómez og Desventuradas. Chile hevder også 1 250 000 kvadratkilometer av Antarktis, selv om alle krav er suspendert under Antarktistraktaten. Formen på Chile er et særpreget bånd av land 4 300 kilometer lang og i gjennomsnitt 175 kilometer vid. Klimaet varierer; alt fra verdens tørreste ørken – Atacama – i nord, gjennom et middelhavsklima i sentrum, til et regnfullt temperert klima i sør Den nordlige ørkenen inneholder en stor mineralrikdom, hovedsakelig kobber. Det relativt lille sentrale området dominerer i forhold til befolkning og jordbruksressurser, og er det kulturelle og politiske sentrum. Sør-Chile er rik på skog og beiteområder, og har en rekke vulkaner og innsjøer. Den sørlige kysten er en labyrint av fjorder, viker, kanaler, halvøyer og øyer. Før ankomsten av spanjolene i det 16. århundre, var det nordlige Chile under Inkastyre mens de innfødte Mapuchene bebodde sentrale og sørlige Chile. Landet erklærte sin uavhengighet fra Spania 12. februar 1818. I «Salpeterkrigen» (1879–1883), slo Chile Peru og Bolivia, og vant sitt nåværende nordlige territorium. Selv om landet har holdt seg relativt fri for statskupp og vilkårlige regjeringer som flere land i Sør-Amerika, utholdt Chile et 17 år lang militærdiktatur (1973–1990) av Augusto Pinochet som etterlot mer enn 3000 mennesker døde eller savnet. I dag er Chile en av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner og en anerkjent middels makt. Det er ledende blant latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lavt korrupsjonsnivå. Det rangerer også høyt regionalt i pressefrihet og demokratisk utvikling. Men det har en høy økonomisk ulikhet, målt ved Gini-indeksen. I mai 2010 ble Chile det første søramerikanske landet i å bli med i OECD. Chile er en av grunnleggerne av både FN og Unionen av søramerikanske nasjoner. Historie. Chile ble først bosatt av amerikanske urinnvånere for knappe 13 000 år siden. Chile erklærte seg selvstendig innenfor det spanske kongedømmet 18. september 1810, og ble fullt selvstendig den 12. februar 1818. Selvstendigheten markerte begynnelsen på en lang demokratisk tradisjon som varte frem til 1973. De eneste avbruddene var perioder med anarki på 1830-tallet og 1930-tallet. I 1970 ble Salvador Allende valgt som leder i Chile. Allende var en sosialist og i hans periode gjorde han blant annet USA-eide kobbergruver om til statlige chilenske foretak. Han ble derfor motarbeidet av både innenlandske og amerikanske foretak, samt av CIA. Resultatet av Allendes politikk var at inflasjonen i begynnelsen av 1973 kom ut av kontroll. 26. mai 1973 erklærte Chiles høyesterett enstemmig at Allendes regime var i strid med konstitusjonen. Dette førte til at Allende ble styrtet i et militærkupp 11. september 1973. Presidentpalasset hvor Allende og hans medarbeidere befant seg ble bombet med fly innen det ble angrepet med stridsvogner og soldater. President Allende og hans folk forsvarte seg i en rekke timer. Da kampene var slutt, var Allende død. Mer enn tre tusen personer ble drept under kuppet. Mer enn tredve tusen mennesker ble torturert i den påfølgende tiden. Frem til 1990 ble landet styrt som et militærdiktatur under ledelse av Augusto Pinochet, da den demokratisk valgte presidenten Patricio Aylwin tok over. Klima og miljø. Klimaet i Chile er temperert men varierer fra kaldt og fuktig i sør via middelhavsklima til ørken i nord. Atacamaørkenen er verdens tørreste område. Det finnes aktive vulkaner og det forekommer alvorlige jordskjelv samt tsunamier. Geografi. Chile er et langt og smalt land på vestsiden av Andes-fjellene. Chile strekker seg over 4 630 km fra nord til sør, men er kun 430 km på sitt bredeste fra øst til vest. Her finner vi en enorm variasjon av landskap, fra snødekkede vulkaner, tørre ørkener, fjorder, skog, isfjell og mer. (Se Chiles naturlige regioner) Chile er med sitt areal på 756 950 km² verdens 38. største land, ca. dobbelt så stort som Japan. Den nordlige Atacama-ørkenen inneholder store mineralverdier, først og fremst kopper og nitrater. Den relativt lille sentrale dalen, som blant annet inkluderer Santiago, dominerer landet med tanke på folkemengde og økonomi. Landets høyeste fjell heter Ojos del Salado (6 879 moh.) Den lengste elven er Loa som er 443 km lang. Økonomi. Chile har en markedstilpasset økonomi som karakteriseres av en stor utenrikshandel. De økonomiske reformene begynte allerede under militærdiktaturet, men det var på begynnelsen av 1990-tallet at man fikk en økonomisk oppgang. Mellom 1991 og 1997 var veksten i BNP i gjennomsnitt 8 % hvert år. Fra 1998 ble denne veksten halvert. Dette skyldes først reduserte eksportinntekter, og i 1999 skyldes det en kraftig tørke i landet. Etter 2000 har økonomien gradvis vist sterkere vekst. Chile har frihandelsavtaler med blant annet Mercosur og EU. I 2004 lå den økonomiske veksten på 4,5 %. Arbeidsløsheten er omtrent på 7 %. Til tross for den økonomiske veksten lever fortsatt omtrent 20 % av befolkningen under fattigdomsgrensen, men dette er lavt målt etter søramerikansk standard. Viktige eksportartikler er kobber, frukt, fisk, papir, kjemikalier samt vin. Forsvar. Den chilenske hæren operer med Leopard 1A5 som hovedstridsvogn og det planlegges å kjøpe 100 brukte Leopard 2A4 fra Tyskland, dette på grunn av moderniseringsprosessen som gjennomgår nå på grunn av landets 200-års-jubileum. Moderniseringen består av: kjøpet av nye fregatter og ubåter, og 22 nye F-16 Fighting Falcon. 11 av disse blir spesiallagd av Lockheed Martin og de andre 11 blir kjøpt fra det nederlandske flyvåpenet. Det er 12 000 menn som er med i forsvaret. C (programmeringsspråk). C er et høynivå programmeringsspråk. Med dette språket er det mulig å uttrykke seg svært maskinnært til høynivåspråk å være. Til forskjell fra lavnivåspråkene kan C-kode kompileres for de fleste maskiner. Siden en både kan uttrykke seg maskinnært og samtidig enkelt flytte programmer mellom ulike maskiner, kan en si at C inntar et mellomnivå mellom høynivåspråk og lavnivåspråk, som er årsaken til at C av og til kalles et "portabelt assemblerspråk". Språket ble utviklet fra 1969 til 1973 av Dennis Ritchie i forbindelse med implementasjonen av Unix, og er så anvendelig at det brukes til de fleste oppgaver. Mange andre språk har en syntaks som ligner på C, slik som Perl og Java, men oppbyggingen av disse språkene er annerledes. Direkte etterfølgere av C er Objective-C og C++. Tidlig historie. Programmeringsspråket C ble opprinnelig utviklet av Dennis Ritchie ved AT&T Bell Laboratories fra 1969 til 1973. Den mest kreative perioden var i 1972. Språket ble kalt «C», fordi det var avledet av det tidligere programmeringsspråket B, som ble utviklet av Ken Thompson i 1969. Språket «B» var igjen en forenklet versjon av programmeringsspråket BCPL, som ble utviklet av Martin Richards i 1966. Opprinnelsen til C henger nøye sammen med utviklingen av operativsystemet UNIX. UNIX ble utviklet på minidatamaskinen PDP-7 av Ritchie og Thompson i 1969. UNIX var skrevet i assemblerspråk, og da Ritchie og Thomson i 1970 besluttet seg for å portere operativsystemet til minidatamaskinen PDP-11, oppdaget de raskt behovet for et portabelt språk. Programmeringsspråket B ble tatt i bruk på PDP-7 og PDP-11, men utnyttet ikke alle egenskapene til PDP-11, deriblant mulighetene til å adressere "bytes". Den opprinnelige versjonen av UNIX for PDP-11 var også skrevet i assembler. Gradvis ble operativsystemet omskrevet i C, og i 1973 var det meste av operativsystemkjernen skrevet i C. Dette var en av de første operativsystemkjernene som var blitt implementert i et annet språk enn assembler. Tidligere var operativsystemet Multics blitt skrevet i I fra 1964 til 1969. Master Control Program for stormaskinen Burroughs B5000 ble skrevet i ALGOL 60 i 1961. K&R C. I 1978 publiserte Brian Kernighan og Dennis Ritchie boken "The C Programming Language". Kernighan var den første som laget et opplæringskurs i C. Han hadde også jobbet ved AT&T Bell Laboratories, og var den som oppfant navnet UNIX. Boken tjente i mange år som språkets informative spesifikasjon. Den beskriver den opprinnelige syntaksen til C, som vanligvis er blitt referert til som "K&R C" og "Kernighan & Ritchie C". Andre utgave av boken fra 1988 dekker standarden ANSI C. Boken er oversatt til 27 språk og utkom på norsk i 1989 under tittelen "Programmeringsspråket C". Etter at ANSI C standarden ble godkjent av ANSI i 1989, fortsatte K&R C å være «minste fellesnevner» i mange år. C-programmerere fortsatte i mange tilfeller å benytte K&R C for å oppnå maksimal portabilitet. Mange eldre C-kompilatorer var fortsatt i bruk, og K&R C-koden var også lovlig i den standardiserte utgaven. long some_function(); /* int */ other_function(); /* int */ calling_function() Mangelen på informasjon om funksjoners argumenter, gjorde at det ikke ble foretatt typesjekking, selv om enkelte kompilatorer ga en advarsel hvis lokale funksjoner ble kalt med feil antall argumenter, eller hvis flere kall til en ekstern funksjon benyttet et annet antall argumenter eller typer av argumenter. Separate verktøy som lint i UNIX kunne sjekke hvorvidt det var konsistens eller ikke i bruken av funksjoner i mange kildekiler. Det store antallet med utvidelser, mangelen på et C standardbibliotek, språkets popularitet og det faktum at ikke en gang UNIX-kompilatorer implementerte K&R-spesifikasjonen 100 %, førte til nødvendighetene av en standardisering. ANSI C og ISO C. På slutten av 1970-årene og under hele 1980-årene økte programmeringsspråkets popularitet betraktelig. Det ble laget C-kompilatorer for stormaskiner, minidatamaskiner og mikrodatamaskiner, deriblant IBM Personal Computer og dens etterfølgere som var basert på x86-arkitekturen. I 1983 opprettet American National Standards Institute (ANSI) komitéen X3J11 for å utforme en standard-spesifikasjon for C. Standarden ble godkjent i 1989, og publisert i 1990 som ANSI X3.159-1989 "Programming Language C". Den blir omtalt som ANSI C, Standard C og C89. I 1990 ble ANSI C adoptert av International Organization for Standardization (ISO) som ISO/IEC 9899:1990, og blir derfor noen ganger også omtalt som C90. Liksom tilfellet er med andre nasjonale standardorganisasjoner, videreutvikler ikke ANSI lenger noen C-standard. Standardiseringen skjer idag i regi av ISO. Et av formålene med standardiseringen av C var å skape et superset av K&R C, hvor det ble inkorporert mange uoffisielle egenskaper som etterhvert ble introdusert. Standardkomitéen inkluderte også flere tilleggsegenskaper som funksjonprototyper (hentet fra C++), codice_13 pekere, støtte for internasjonale tegnsett og lokale parametre og forbedringer av preprosessoren. Syntaksen for parameter-deklarasjoner ble endret til den samme stilen som i C++, men av kompatibilitetshensyn var den gamle K&R syntaksen fortsatt lovlig. C89/C90 støttes av nåværende C-kompilatorer, og det meste av C-kode som skrives idag er basert på denne standarden. Ethvert program som er skrevet i Standard C uten noen maskinavhengige og operativsystemspesifikke referanser, vil kunne kjøre på ulike plattformer. Når det benyttes ikke-standardiserte biblioteker som f.eks. biblioteker for Grafiske brukergrensesnitt eller biblioteker med plattformspesifikke attributter, er rekompileringer nødvendige for å tilpasse programvaren den rette endian byterekkefølgen. I tilfeller hvor koden må være kompatibel med både K&R C og standard C, kan makroen __STDC__ bli benyttet for å lage seksjoner i koden som bare består av standard C. Oversikt. C er et relativt minimalistisk programmeringsspråk, som noen ganger refereres til som «portable assembly». Kode i dette programmeringsspråket kan kompileres og kjøres på omtrent alle plattformer, mens programmer skrevet i assembler bare kan flyttes imellom maskiner med kompatibel instruksjonssettarkitektur. Selv om listen over nyttige egenskaper som mangler i C er lang, har dette ikke vært viktig for språkets anerkjennelse fordi C gjør det mulig å lage nye kompilatorer raskt på nye plattformer. I tillegg har programmereren tilnærmet full kontroll over hva programmet gjør, som igjen resulterer i at C-kode ofte kjører mer effektivt enn kode kompilert ifra mange andre programmeringsspråk. Typisk er det bare manuelt optimalisert assembler som kjører raskere, siden programmereren da har full kontroll over maskinen, men fremskritt i kompilatorer sammen med ny kompleksitet i moderne datamaskiner har gjort denne forskjellen mindre. «Hello, world»-eksempel. Et enkelt og vanlig eksempel på kodesnutter i programmeringsspråk er å skrive ut beskjeden «Hello World!» til skjermen. Løkkeeksempler. Et eksempel på en «while»-løkke som går uendelig mange ganger rundt og skriver ut «Hallo verden!» like mange ganger. Et eksempel på en «while»-løkke som går 10 ganger rundt og skriver ut «while n+1» like mange ganger. Et eksempel på en «for»-løkke som går 10 ganger rundt og skriver ut «for n+1» like mange ganger. «Hvis/dersom»-eksempel. Et eksempel på en «if/else» betingelse som sammenligner verdiene av x og y. Carl Jonas Love Almqvist. Carl Jonas Love Almqvist (født 28. november 1793, død 26. september 1866) var en svensk forfatter og komponist. Han flyktet til USA, anklaget for drapsforsøk på en person han hadde lånt penger av. Hans mest berømte verk er "Drottningens juvelsmycke", der den androgyne Tintomara figurerer, og "Det går an", som på sin tid ble kraftig utskjelt, og som fremdeles kan leses som et innlegg i kjønnsrolledebatten. Musikkverk. Almqvist, Carl Jonas Love Almqvist, Carl Jonas Love Almqvist, Carl Jonas Love Almqvist, Carl Jonas Love Almqvist, Carl Jonas Love Carl Berner Sound System. Carl Berner var et punk/rock'n'roll-band fra Oslos østkant. Bandet ble grunnlagt av Billy Ballantine og Terry Carson i 2002, og viste seg første gang fram for publikum på B-festivalen samme år. Bandet har tre utgivelser bak seg: "Too broke to be blue" fra 2003, "Urban Paranoia" (utgitt på CBSS/Kvitskit Hårdkjör, spilt inn i Space Valley Studio) fra 2004 og "Sweet Alienation" (utgitt på CBSS/Bats Out, spilt inn i Space Valley Studio) fra 2005. Bandet var kjent for sine energiske sceneopptredener der blod, svette og ødelagte gitarstrenger var sentrale elementer. Tema i låtene var gjerne eksos, betong og rødt lys på Carl Berners plass. Carl Berner Sound System ble nedlagt i 2006, etter at vokalist Billy Ballantine trakk seg fra gruppa. Bandet gjorde en reunionkonsert på Bekkestua i januar 2008 i forbindelse med en feiring av B-festivalens historie. Billy Ballantine grunnla i 2007 bandet Kjøter, der også Buck Howard er med. Carl Friedrich Gauss. Carl Friedrich Gauss (tysk: Gauß, født 30. april 1777 i Braunschweig, død 23. februar 1855 i Göttingen) var en tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. Gauss er blitt genierklært og blir av og til omtalt som «matematikkens fyrste» ("princeps mathematicorum") og «den største matematiker siden antikken». Sammen med Isaac Newton og Arkimedes regnes han blant de største matematikerne i historien. Gauss gjorde en rekke viktige oppdagelser innenfor matematikk, fysikk, geofysikk og astronomi. Alt som barn viste Gauss seg som svært begavet, og det verserer flere anekdoter om egenskapene hans. De første viktige matematiske oppdagelsene gjorde han allerede som tenåring. Hovedverket "Disquisitiones Arithmeticae" avsluttet han i 1798 da han var 21 år, men arbeidet ble ikke publisert før tre år senere. Verket legger grunnlaget for moderne tallteori, og det har vært med å forme dette feltet helt frem til våre dager. Barne- og ungdomsårene. Gauss ble født i Braunschweig, i det som i dag er Niedersachsen i Tyskland. Han var den eneste gutten i søskenflokken. Selv om han selv skulle bli en av tidenes største matematikere, hadde ingen av foreldrene noen utdannelse. En av de mange anekdotene om Gauss sier at han allerede som treåring var istand til å oppdage feil i farens regnskap. En annen kjent historie om den unge Gauss fant angivelig sted da læreren på barneskolen, J.G. Büttner, hadde gitt elevene en oppgave som skulle holde dem i sving en stund. Oppgaven var å addere alle tallene fra 1 til 100. Historien forteller videre at åtte år gamle Carl Friedrich til alles overraskelse kom frem til riktig svar på noen få sekunder. Han hadde da innsett at en parvis addisjon av tallene fra motsatt ende av rekken (1 + 100, 2 + 99, 3 + 98, osv.) ville gi det mye enklere regnestykket 50 × 101 = 5050. Hertugen av Braunschweig sørget for at Gauss fikk et stipendiat, slik at han kunne studere matematikk ved byens universitet. Her studerte Gauss fra 1792 til 1795, før han reiste til Göttingen for å studere videre der. Allerede mens han var student gjenoppdaget han flere viktige matematiske teorier. I 1796 kom det endelige gjennombruddet, da han oppdaget at en regulær mangekant hvor antall sider er lik et Fermat-primtall kan konstrueres med passer og linjal. Dette var en viktig oppdagelse innenfor et område som hadde opptatt matematikere helt siden antikkens Hellas. Gauss var så fornøyd med dette resultatet at han ytret ønske om at en regulær syttenkant skulle hugges inn i gravsteinen hans. Dette ønsket ble avvist av steinhuggeren, som mente at den kompliserte konstruksjonen i realiteten ville se ut som en sirkel. Året 1795 var svært produktivt, både for Gauss personlig og for tallteorien. I slutten av mars oppdaget han hvordan en kunne konstruere en regulær syttenkant. Han oppfant også moduloregningen, som medførte at mange av utregningene i tallteori ble mye enklere. I begynnelsen av april ble han den første som beviste loven for kvadratisk resiprositet, en lov som tillater matematikere å bestemme løsbarheten av enhver kvadratisk ligning ved hjelp av moduloregning. Primtallsteoremet ble formulert i slutten av mai, og dette teoremet gir en god forståelse for hvordan primtallene er fordelt. Gauss oppdaget også at ethvert positivt heltall kan representeres ved maksimalt tre trekanttall. I denne anledningen skal han ha skrevet følgende kjente ord i dagboken sin: «Eureka! num= formula_1». Endelig publiserte han 1. oktober 1796 et resultat knyttet til antallet løsninger av polynomer. Voksen alder. I sin avhandling fra 1799 presenterte Gauss et bevis for algebraens fundamentalteorem. Flere andre matematikere hadde forsøkt å bevise denne setningen tidligere uten å lykkes. I løpet av karrieren leverte Gauss ytterligere tre bevis, og det siste av disse (fra 1849) blir ansett å holde mål også etter dagens krav til bevis. I 1801 publiserte han boken "Disquisitiones arithmeticae", der han gav en systematisk fremstilling av tallteori og samtidig innnførte mange nye ideer og begreper. Denne boken inneholder blant annet en oversiktlig fremstilling av moduloregning, og boken er fortsatt aktuell idag. Samme året oppdaget den italienske astronomen Giuseppe Piazzi dvergplaneten Ceres, men han kunne bare observere den i noen få dager. Gauss regnet ut den nøyaktige posisjonen hvor en kunne forvente å observere dvergplaneten igjen, og i desember samme år ble den gjenoppdaget av to andre astronomer, takket være Gauss' utregninger. Gauss ble professor i astronomi i 1807 og var direktør for observatoriet i Göttingen. Denne stillingen beholdt han livet ut. Oppdagelsen av Ceres ledet Gauss til studiet av hvordan dvergplaneters bevegelse blir forstyrret av større planeter, og dette arbeidet ble publisert i 1809 med tittelen: "Theoria motus corporum coelestium in sectionibus conicis solem ambientum". Gauss var svært dyktig i hoderegning, og da han fikk spørsmålet om hvordan han hadde vært i stand til å forutsi banen til Ceres med så stor nøyaktighet, skal han ha svart: «Jeg brukte logaritmer.» Den som stilte spørsmålet lurte på hvordan han hadde vært i stand til å lete opp så mange tall i logaritme-tabellene på så kort tid. «Slå dem opp?» svarte Gauss. «Hvem behøver å slå dem opp? Jeg regnet dem bare ut i hodet!» I tillegg til sine oppdagelser i matematikk, arbeidet Gauss også mye med fysikk, mekanikk og geofysikk. Gauss var også oppfinner. Sammen med fysikeren Wilhelm Eduard Weber (1804–1891) bygget han den første elektriske telegrafen i 1833. Familie. Carl Friedrich Gauss på et øst-tysk frimerke fra 1977 Gauss' personlige liv ble overskygget av at hans første kone, Johanna Osthoff, led en tidlig død i 1809. Like etter døde også et av barna deres, Louis. Som et resultat av dette gikk Gauss inn i en depresjon som han aldri helt kom ut av. Han giftet seg igjen, med en venninne av sin første kone, men dette ekteskapet ser ikke ut til å ha vært så lykkelig. Da hans andre kone, Friederica Wilhelmine Waldeck (Minna), døde etter lang tids sykeleie i 1831, var det en av døtrene som tok over husholdet. Hun tok seg også av faren helt frem til han døde i 1855. Gauss fikk seks barn, tre med hver kone. Med sin første kone Johanna fikk han barna Joseph (1806–1873), Wilhelmina (1808–1846) og Louis (1809–1810). Det blir sagt at Wilhelmina var den av barna som hadde arvet noe av farens matematiske talent, men hun døde ung. Med sin andre kone fikk han også tre barn: Eugene (1811–1896), Wilhelm (1813–1879) og Therese (1816–1864). Eugene emigrerte til USA omkring 1832 etter å ha falt ut med faren, og han slo seg til slutt ned i St. Charles i Missouri. Wilhelm reiste også til Missouri. Han startet som bonde, men slo seg etterhvert frem som skoselger i St. Louis. Therese tok seg av sin far frem til hans død, og etterpå ble hun gift. Personlighet. Gauss var en knallhard perfeksjonist, og han var kjent for å jobbe hardt. En berømt anekdote forteller at Gauss holdt på å løse et problem da han ble avbrutt av at hans kone lå for døden. Da skal han ha sagt: «Si at hun skal vente til jeg er ferdig!» Gauss publiserte aldri noe før han mente det var helt ferdig til å motstå enhver kritikk. Hans personlige motto var: "pauca sed matura" (få, men modne). Studier av de personlige dagbøkene hans viser at han faktisk oppdaget flere viktige matematiske teorier flere år før de ble publisert av andre matematikere. I ettertiden er Gauss blitt kritisert for at han ikke var spesielt hjelpsom mot de yngre matematikerne som fulgte etter ham. Gjennom hele livet levde han isolert fra andre matematikere, noe som gav ham mange fiender. Det ble fortalt historier om unge matematikere som kom til Gauss med nye resultater, bare for å oppleve at Gauss åpnet skuffen og viste at dette var løsninger han hadde funnet for lenge siden. Likevel var det flere av Gauss' studenter som ble store matematikere, blant andre Richard Dedekind og Bernhard Riemann. Coven. Et coven er en gruppe mennesker, tradisjonelt 13 i tallet, som møtes jevnlig for å praktisere heksekunst. I moderne heksekunst, som wicca, kan tre eller flere konstituere et coven. I de fleste tradisjoner er et coven selvstendig i forhold til de andre innen samme tradisjon, og anerkjenner ingen sentral myndighet. Coven møtes typisk for å feire måneritualer (også kalt esbater) og andre, årstidsbestemte fester, også kalt sabbater. Cerium. Cerium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ce. Atomnummeret er 58, atommasse (u) er 140,116. Historie. Metallet ble oppdaget i 1803 i oksidet "Ceria," av Martin Heinrich Klaproth, Jöns Jakob Berzelius og Wilhelm Hisinger. Carl Gustaf Mosander og Friedrich Wöhler klarte å fremstille metallet i uren form omtrent 30 år senere. Det ble framstilt i tilnærmet ren form i 1875 av W. F. Hillebrand og T. H. Norton. Cerium er oppkalt etter asteroiden Ceres, som ble oppdaget 2 år før oppdagelsen av cerium. Egenskaper. Cerium er et bløtt, formbart, stålgrått transisjonsmetall med heksagonal eller kubisk krystallstruktur. Det tilhører lantanoidene og er noe hardere enn bly. Cerium er blant de mest vanlige av de sjeldne jordmetallene fra gruppe 3 i det periodiske system. Det har det største temperaturområdet i væsketilstand (798 til 3 426 °C) av de ikke-radioaktive grunnstoffene. Av sjeldne jordmetaller er det bare europium som er mer reaktivt enn cerium. Det oksiderer lett i luft, og løses opp av fortynnede baser og syrer. I kaldt vann oksiderer det relativt sakte, mens oksidasjonsprosessen går raskere i varmt vann. Rent cerium antennes i luft hvis det skrapes, og brenner med en klar flamme under dannelsen av ceriumoksid. Dette oksidet blir hvitglødende ved oppvarming og brukes sammen med thoriumoksid i glødehetter i gasslamper (Auer-brenner etter oppfinneren Carl Auer von Welsbach). Ceriumsalter er orangerøde, gule eller hvite. I likhet med de andre sjeldne jordmetallene er cerium svakt giftig. Oksidasjonstilstander er +3 eller +4. Isotoper. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-45-1 Forekomst. Selv om det tilhører sjeldne jordmetall (gruppe 3 i periodesystemet) er ikke cerium et sjeldent metall. Andelen av cerium i jordskorpen er 68 ppm. Det er det vanligste av sjeldne jordmetallene, og er vanligere enn bly. Cerium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i mineraler sammen med andre sjeldne jordmetaller. De viktigste kommersielle cerium-mineralene er monazitt og bastnäsitt. Cerium fremstilles ved elektrolyse av ceriumklorid eller ved reduksjon av et fluorid bestående av kalsium og cerium. I 1991 ble det på verdensbasis fremstilt anslagsvis 24 000 tonn ceriumoksid. Anvendelse. Cerium brukes sjelden i ren form. Legeringer med cerium og jern brukes som «flintstein» i sigarettennere. Små partikler av denne legeringen antennes i kontakt med luft når de skrapes vekk fra overflaten av flint-materialet. Cerium brukes som tilsetningsstoff i spesialglass for UV-filter. SK Djerv 1919. Sportsklubben Djerv 1919 er en fotballklubb hjemmehørende i Haugesund. Klubbens lag trener på Djervbanen, noen kommunale baner og i Djervhallen. Klubben spilte i toppserien i 1988, men rykket ned allerede etter en sesong etter å ha satt rekord i flest baklengsmål. I cupen kom de til semifinalen i 1986, da de tapte knepent 1-0 for Tromsø IL i 1986. Det var snakk om sammenslåing av Djerv, Haugar og SK Vard Haugesund i 1992 etter initiativet av Djerv, men det ble det ikke noe av før i 1993 da ble klubben fusjonert med Haugar, og dannet FK Haugesund, med mål om å danne et stabilt eliteserielag. FK Haugesund ble offisielt stiftet på en konstituerende generalforsamling den 28.oktober 1993. I dag frister Djerv 1919 tilværelsen i 3. divisjon. Klubbens navn kommer av at årstallet for klubbens opprettelse (1919) ble lagt til klubbnavnet for å unngå forveksling med den bergenske Sportsklubben Djerv. Der gudene er døde. "Der gudene er døde" er en dokumentarisk dramafilm laget av Vibeke Løkkeberg og er fra 22. april 1993. Vibeke Løkkeberg gjør en minneverdig hovedrolle som mor til sin halvt serbiske sønn og tar seg tappert inn i krigssonen. Diego Maradona. Diego Armando Maradona (født 30. oktober 1960) er en tidligere argentinsk fotballspiller og siden 2008 landslagstrener for Argentina. Han regnes av mange som den største gjennom alle tider, og fikk sammen med Pelé prisen for århundrets spiller. Maradona spilte for klubbene Argentino Juniors, Boca Juniors, Barcelona, Napoli, Sevilla og til slutt Newell's Old Boys. I italienske Napoli ledet han laget til to gull i Serie A, og han i deltok i VM for i 1982, 1986, 1990 og 1994. I VM i 1994 endte hans landslagskarriere da det ble funnet spor av efedrin i dopingkontroll. Maradona har trent Argentina. Diego Maradona er faren til den italienske sandfotballspilleren Diego Singra. Oppveksten. Maradona ble født i Villa Fiorito i Argentina, en slumby på den sørlige utkanten av Buenos Aires. Familien hans var utpreget fattige og hadde flyttet dit fra provinsen Corrientes. Han var den første sønnen og hadde to yngre brødre, Hugo (el Turco) og Eduardo (Lalo) som også ble profesjonelle fotballspillere. Han hadde tre eldre søstre i tillegg. Da Maradona hadde blitt ti år gammel ble han sett av en talentspeider mens han splite for den lokale klubben Estrella Roja. Han ble tatt inn hos Los Cebollitas (de små løkene), juniorlaget til Buenos Aires sine Argentinos Juniors. Som ballgutt ved tolv-års alderen, underholdte han tilskuerene ved førstedivisjonskampene ved å utføre balltriks under pausene. VM 1986. Av mange huskes Maradona best fra kampen mot i VM 1986. I denne kampen scoret Maradona to bemerkelsesverdige mål. Det første målet scoret han med hånden, men dommeren (Ali bin Nasser) så ikke dette, og godkjente scoringen. Hans andre mål mot England i kvartfinalen – en spektakulær 65 meter dribling gjennom seks engelske spillere fra egen banehalvdel – blir vanligvis kalt «århundrets mål», eller, i Argentina, «det kosmiske svevet» (el barrilete cosmico på spansk). Etter fotballkarrieren. Diego Maradona har etter sin karrieres avslutning kjempet mot overvektsproblemer, likesom han også i perioder har hatt problemer med misbruk av kokain. På tross av dette glemmer hans fans ham ikke, og Maradona har mottatt flere hedersbevisninger og ærestitler etter sin karrieres avslutning, deriblant en kåring av et av hans mål i 1986 som VM-historiens beste mål under en sluttrunde (det andre målet mot England, hvor han driblet av seks menn innen han skårte). I 2007 var han innlagt på en psykiatrisk institusjon, angivelig for avvenning fra alkohol I februar 2009 ble han bestefar. Trener for Argentina. I 2008 ble Diego Maradona utnevnt som ny landslagstrener for Argentina. Maradona leder Argentina til Fotball VM i Sør Afrika 2010. Argentina slår Uruguay 0-1 (første borteseier i Uruguay på 34 år) og tar 4 plassen i gruppa, Uruguay får kvalik plassen bak. Hvis Argentina hadde tapt og Ecuador vunnet sin kamp mot Chile ville VM blitt uten Argentina. I Fotball-VM 2010 i juni 2010 startet Argetina med å slå Nigeria 1-0, og slo deretter Sør-Korea 4-1, med en hat-trick av Gonzalo Higuain I den siste kampen i gruppespillet vant Argentina 2-0 over Hellas som gjorde at Argentina vant sin gruppe og gikk videre til sluttspillet hvor neste motstander ble Mexico. Etter å ha slått Mexico 3-1 tapte de neste kamp mot Tyskland og røk deretter ut av turneringen. 15 Juli 2010 ble Maradonna tilbudt en ny 4 års kontrakt som vil gi han ansvar for det Argentinske landslaget til VM 2014 i Brasil. den 27 Juli samme år tok det Argentinske fotballforbundet en helomvenning hvor de bestemte seg for å ikke fornye han sin kontrakt. Daniel Franck. Daniel Franck (født 9. desember 1974 i Gjerdrum) er en profesjonell, norsk snøbrettkjører fra Romerike. Franck konkurrerer i half pipe, slope style og big jump. Han var første nordmann til å vinne X Games-gull i freestylegrenen "slope style" i 1997 i Snow Summit, California. Under samme mesterskap tok han sølv i half pipe. I 1998 tok Franck sølv i OL i Nagano (hvor han forøvrig var påmeldt for det fiktive klubblaget «Grorud Hasjplanteklubb»), men gjorde det ikke like bra i OL fire år etter. Daniel Franck var tatt ut i Norges tropp til OL 2006, men måtte trekke seg på grunn av skadeproblemer. I 1999-/2000-sesongen vant han VM, EM og World Cup sammenlagt. Det er fremdeles ingen andre som har vunnet alle disse tre titlene i en og samme sesong. Han har tilsammen seks VM- og EM medaljer, 16 World Cup-seire og tre Kongepokaler. Franck er fremdeles aktiv snøbrettkjører og markedsfører sitt eget klesmerke med merkenavnet: Daniel Franck. Første kolleksjon kom høsten 2009. TV. 15. mai 2010 vant han finalen i Mesternes mester 2010. Drama. Albert Greiner som Ødipus i 1896. Herbert Beerhohm Tree som Hamlet i 1892 Drama, kortversjon av dramatikk (= dramatisk diktning, skuespilldiktning), er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføring ("skuespill", spill stilt til skue). Begrepet kommer fra det greske ordet δρᾶμα, "drama", i betydningen «handling», som igjen er avledet fra δράω, "draō", «å gjøre», «å handle» (eller «å forestille seg»). En dramatisk tekst, eller skuespill er tradisjonelt bygget opp av direkte tale eller replikker knyttet til rollefigurer. En dramatisk tekst kan også inneholde indirekte tale eller sceneanvisninger som stikkordsmessig beskriver rollefigurene, deres handlinger og omgivelser. Det spesielle med denne tekststrukturen er at den skaper rom for undertekst, eller tolkning, hos leseren. Det vil si at leseren, eller skuespilleren, må skape mening, rom og sammenheng rundt de replikkene som står i teksten. Replikker og sceneanvisninger er ofte samlet i scener som i sin tur er samlet i akter. Framføringen av drama, dramatisk handling, i teater, av skuespillere på en scene framfor et publikum, forutsetter en samarbeidende metode for produksjon og en kollektiv form for framføring av en felles tekst eller litterært opplegg. Strukturen til dramatiske tekster, i motsetningen til andre former for litteratur, er direkte påvirket av den felles produksjonen. Tidlig moderne tragedie fra engelsk renessanseteater som "Hamlet" (1601) av William Shakespeare og antikkens gresk tragedie "Kong Oidipus" (ca 429 f.Kr.) av Sofokles er blant dramaets fremste stykker som kunstart. To moderne eksempler er "Rosmersholm" (1886) av Henrik Ibsen og "Lang dags ferd mot natt" (1956) av Eugene O'Neill. Drama er således en betegnelse for én av tre hovedsjangrer i form av diktning som har til hensikt å bli framført på en scene for et publikum ved hjelp av dramatiske virkemidler som deklamasjon, gestikulasjon, mimikk og eventuelt (men ikke nødvendigvis) musikk. Bruken av begrepet drama i den snevre betydning for å betegne en særskilt form for skuespill går tilbake til 1800-tallet. Dramaet i denne forstand referer til et skuespill som er verken en komedie eller en tragedie — eksempelvis Émile Zolas "Thérèse Raquin" (1873) eller Anton Tsjekhovs "Ivanov" (1887). Det er i denne snevre betydningen at film- og TV-industrien benytter drama som en sjanger innenfor deres respektive media. Opprinnelig ble drama betraktet som en poetisk sjanger i kontrast til epikk og annen lyrikk siden Aristoteles' "Poetikken" (ca. 335 f.Kr.) — det tidligste bevarte verk om dramatisk teori. Dramatisk diktning ble således også betraktet som en høyere form for diktning enn epikk og poesi ved å hevde at «mens den episke diktningen objektiviserer sitt emne, behandler det som inntruffet i fortiden, og den lyriske diktningen er subjektivitetens uttrykksform, drar dramaet fortiden inn i nuet og lar begivenhetene utfolde seg i en dialog eller tale hvor de dramatiske personers (latin "dramatis personae") indre liv kommer til uttrykk.» Drama er assosiert med to masker som har sin opprinnelse i antikkens teater og som representer den tradisjonelle slektsmessige fordelingen i komedie på den ene siden og tragedie på den andre siden. De er symbolene til antikkens greske muser (beskyttere): Thalia og Melpomene. Thalia var musen for komedie (det leende ansikt) mens Melpomene var muse for tragedien (det gråtende ansikt). Drama er tidvis kombinert med musikk og dans: dramaet i opera er vanligvis kun sunget, men musikaler har vanligvis både sanger og dialoger; og en del former for drama har innskudd av musikk eller musikalsk framheving av dialogen, eksempelvis melodrama og japansk nō. En del drama er skrevet for å bli lest, ikke framført, såkalte lesedrama, hvilket var framtredende i ulike perioder av historien, eksempelvis antikkens romerske teater og romantikkens teater. Lesedrama er drama som teoretisk sett kan bli oppført, men som av ulike og kanskje praktiske grunner betraktes uegnet for teaterscenen. Antikkens drama i Athen. a>, muse for tragedien, romersk statue fra mulig gresk original. Vestens dramatikk har sin opprinnelse i antikkens Hellas. Teaterkulturen i den greske bystaten Athen skapte tre dramasjangrer: tragedie, komedie, og satyrspillet. Deres opprinnelse har forblitt uklart og åpen for diskusjon blant historikere, men på 400-tallet f.Kr. var de blitt en del av institusjonen i de konkurranser som ble holdt i forbindelse med festivalfeiringene for fruktbarhetsguden Dionysos. Navnene på mange greske dramatikere er kjent, ikke minst Thespis som er kreditert med nyvinningen av å innføre en skuespiller («hypokrites») som taler framfor å synger, og framstiller en karakter framfor å tale i kraft av sin egen person, samtidig som han samhandler med koret og dets leder («coryphaeus»), hvilket er den tradisjonelle delen av framføringen av en ikkedramatisk poesi (dityrambe, lyrikk og epikk). Imidlertid har kun en lite fraksjon av arbeidene til fem dramatikere blitt bevart til i dag. Det finnes et lite antall av fullstendige tekster av tragikerne Aiskhylos, Sofokles, og Euripides, og komedieforfatterne Aristofanes og Menandros. Aiskhylos' historiske tragedie "Perserne" er det eldste bevarte drama, skjønt da det vant førsteprisen ved konkurransen for den athenske byfesten Dionysia i 472 f.Kr. hadde han tross alt skrevet drama i mer enn 25 år. Konkurransen («agon») med tragedier kan ha begynt så tidlig som i 534 f.Kr. Offisielle nedtegnelser («didaskaliai») begynte i år 501 f.Kr. da satyrspill ble først introdusert. Tragiske dramatikere var krevet å presentere en tetralogi av stykker (selv om de individuelle stykket var ikke nødvendigvis knyttet samme med ved indre fortelling eller tema), som vanligvis besto at tre tragedier og et satyrspill (skjønt unntak ble gjort, som med Euripides' "Alcestis" i 438 f.Kr.). Komedier ble offisielt anerkjent med en pris i konkurransen fra 487 til 486 f.Kr. Fem komiske dramatikere konkurrerte ved Dionysia (men da dette var under Peloponneskrigen er det mulig at antallet var blitt redusert til tre), hver tilbød en enkelt komedie. Antikkens greske komedie var tradisjonelt historisk fordelt mellom «gamle komedier» (400-tallet f.Kr.), «mellom komedier» (300-tallet f.Kr.) og «nye komedier» (slutten av 300-tallet og fram til 100-tallet f.Kr.). Det romerske drama. Antikk teater ved Siracusa på Sicilia, opprinnelig gresk. Som følge av ekspansjonen til den romerske republikk (509–27 f.Kr.) inn i flere greske områder mellom 270–240 f.Kr. ble romerne kjent med gresk drama. Fra republikkens senere år og ved Romerriket (27 f.Kr.-476 f.Kr.) ble teaterkunsten spredt over hele Europa, rundt Middelhavet og nådde helt ut til dagens romersk Britannia (dagens England). Romersk teater var langt mer variert, omfattende og sofistikert enn kulturen forut. Mens gresk drama fortsatte å bli satt opp og framført i løpet av den romerske perioden, har året 240 f.Kr. markert begynnelsen på det romerske drama. Fra begynnelsen av Romerriket har interessen for drama i full lengde minsket til fordel for et bredere mangfold av teatralsk underholdning. De første dramatiske teaterstykkene av betydning innenfor romersk litteratur var tragediene og komediene som Livius Andronicus skrev fra 240 f.Kr. Fem år senere begynte også Gnaeus Naevius å skrive drama. Dog har ingen teaterstykker fra noen av disse forfatterne overlevd til ettertiden. Mens begge skrev i begge sjanger, var Andronicus best likt for hans tragedier og Naevius for hans komedier. Deres etterkommere synes å spesialisere seg i den ene eller den andre sjangeren, noe som førte til et skille for den påfølgende utviklingen av de to dramatiske sjangrene. Ve begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var dramaet godt etablert i Roma og et laug av forfattere ("collegium poetarum") hadde blitt dannet. Romerske komedier som har blitt bevart er alle "fabula palliata", det vil si komedier basert på greske emner, og kommer fra to dramatikere: Titus Maccius Plautus (Plautus) og Publius Terentius Afer (Terents). Ved omarbeidelsen av greske originaler oppga romerske komedieforfattere rollen og funksjonen til det gresk kor ved å inndele dramaet i episoder og introduserte musikalsk akkompagnement til dets dialog (mellom en-tredjedel av dialogene til komediene til Plautus og rundt to-tredjedeler av de til Terents. Handlingen til alle scenene er plassert i et eksternt sted som en gate og dets komplikasjoner skjedde ofte som følge av tyvlytting ved at noen overhørte noe de ikke var ment å høre. Plautus, som var den som var mest populær av de to, skrev mellom 205 og 184 f.Kr. og tyve av hans komedier har blitt bevart for ettertiden. Blant disse er hans farser de mest kjente. Han var beundret for sin intellektuelle humor i sin dialoger og hans mangfold av poetiske versemål. Alle de seks komedier som Terents skrev mellom 166 og 160 f.Kr. har overlevd. Kompleksiteten i hans handling hvor han ofte kombinerte flere greske originaler var tidvis fordømt, men hans doble handlingsganger gjorde det mulig å komme med en finurlig presentasjon av kontrasterende menneskelige oppførsel. Ingen tidlig romersk tragedie har overlevd, skjønt de var meget høyt verdsatt i sin tid. Historikerne kjenner navnene på tre tidligere tragedieforfattere: Quintus Ennius, Marcus Pacuvius og Lucius Accius. Fra tiden til Romerriket har arbeidene til to tragedieforfattere overlevd, — en er en navnløs og ukjent forfatter mens den andre er den stoiske filosofen Seneca den yngre. Ni av Senecas tragedier har overlevd, og alle disse er "fabula crepidata" (tragedier tilpasset og omarbeidet fra greske originaler); hans "Phaedra" var for eksempel basert på Euripides' "Hippolytos". Historikerne vet ikke hvem som skrev "Octavia", det eneste bevarte eksemplet på "fabula praetexta", det vil si tragedier basert på romerske emner, men tidligere var det feilaktig tilskrevet Seneca grunnet hans opptreden som figur i stykket. Middelalderens drama. Drama på morsmålet i middelalderens Europa kan ha oppstått fra religiøs framføring av liturgien. Liturgisk drama eller religiøst drama i den kristne kontekst hadde sin opprinnelse i den religiøse messe, og vanligvis presenterte den et relativt komplekst ritual som inkluderte dramatiske elementer. Mysteriespill ble presentert ved katedralenes portal eller av omreisende skuespillere på festivaldager. Mysteriespill fokuserte på fortellinger fra "Bibelen" og hendelsene rundt påskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for påskespill eller pasjonspill. De ble utviklet fra 900-tallet og fram til 1500-tallet og nådde sitt høydepunkt i popularitet på 1400-tallet før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater. Antallet bevarte skriftlige dramaer er få og mange av framføringene er kun kjent fra nedtegnelser om betalinger og lignende. Mirakel- og mysteriespill, sammen med moralspill og mellomspill, utviklet seg til mer omfattende former for drama, de som blant blomstret på de elisabethanske teatrene i renessansens England. I dag spiller middelalderens religiøse drama på nytt, blant annet i middelalderborger som del av underholdning og informasjon til turister, men har også til dels flyttet tilbake til kirkene hvor de i sin tid utgikk fra, i Norge i eksempelvis Pasjon i Stavanger domkirke. Engelsk renessanseteater. Byste av William Shakespeare i terrakotta av John Michael Rysbrack, ca 1730 En stor nyskapende oppblomstring av dramaet skjedde i renessansens England på 1500- og 1600-tallet, det vil si i tiden mellom reformasjonen og puritanismens stenging av teatrene i 1642. Engelsk renessanseteater oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Andre kilder var blant annet skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Selv om myndighetene i London var motstandere fikk teatrene støtte fra dronning Elisabeth og adelen, og utviklet seg til et felles, klasseløst form for drama da hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk, men med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen. En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etter hvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent med faste, profesjonelle skuespillere. Mange av stykkene var skrevet på vers, særskilt jambisk pentameter, da særlig blankverset uten rim eller strofedeling som først ble utviklet av poeten Henry Howard, og som særlig karakteriserte den elisabethanske perioden med dramatikere som Christopher Marlowe og William Shakespeare. I tillegg var Thomas Middleton og Ben Jonson framtredende dramatikere i denne perioden. Populære sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Tragedier var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig "Gorboduc (skuespill)", som ble fremført for dronning Elisabeth den 18. januar 1562. Publikum likte særlig hevndramaer som Thomas Kyds "Den spanske tragedie". Komedier var også vanlige. En undersjanger som ble utviklet på denne tiden var bykomedier, som satirisk tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nykomedien. Forfatterne fra perioden trakk også en del fortellinger fra gresk og romersk mytologi, eller fra tidligere skuespill av framstående romerske dramatikere som Plautus og Terents. Ingen annen engelsk dramatikere har større navn enn William Shakespeare. Hans litterære berømmelse nådde sitt høydepunkt omkring 1598, på det tidspunkt hvor han nådde full modenhet. Han var ikke bare sin tids største dikter, men også sin tids mest populære dramatiker. De av hans dramaer som ettertiden best likte, var også populære hos hans brede samtidspublikum. Shakespeare skrev i de fleste sjangrer og utmerket seg mesterlig i dem alle: 38 skuespill fordelt i historiske dramaer, tragedier og komedier, foruten også tre eventyrspill. Hans teater var også meget folkelig, preget av sterke dramatiske effekter og innslag av grovkornet humor, «malt i en i ordkunst som taler direkte til tilskuernes meddiktende fantasi» Folk kom for å bli underholdt og Shakespeare innfridde ved at «hans dramaer er handlingsdramaer, det skjer noe hele tiden, ofte gruoppvekkende og blodige ting.» Hans tragiske triumf, "Hamlet", skrevet mellom 1599 og 1601, skildrer prins Hamlets hevn over sin onkel for drapet på sin far, og i dramaets siste fase dør alle. Det store spørsmålet og paradokset er hvorfor Shakespeare forlater samtidens konvensjon for tragedien handlingen skal råde og hvorfor han isteden lar Hamlet nøle så lenge før han tar sin hevn. Det er gjennom monologene, ikke handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker, herunder de komplekse filosofiske og etiske stridspunktene som omgir kaldblodige mord, kynisk hevn og undertrykt begjær. Hamlet er også Shakespeares lengste stykke, og tar rundt fire timer å framføres, mens den konvensjonelle tragedie trengte halvparten. Muligens er det nettopp bruddene på de litterære konvensjonene som har gjort Hamlet så stort og evigvarende, og årsaken til Shakespeare i ettertiden og i vår tid er større enn noensinne. Den franske klassiske periode. Dramaet i Frankrike fulgte det samme mønsteret og utviklingen som andre litterære sjangre i perioden. I de første tiårene var offentlig teater knyttet til det lange middelalderarven med mysterie- og moralspill. Framføringer var kontrollert av laug og «les Confrères de la Passion» hadde alene rettigheter til teaterproduksjoner i Paris. Motstand fra kirken, sosial og religiøs uro fikk myndighetene til å forby oppsetninger i Paris for en periode, men det fortsatte andre steder. Ved 1597 ble det parisiske teaterlauget fratatt sine privilegier, noe som åpnet den franske hovedstaden for andre teaterselskaper. Utenfor Paris, i forstedene og provinsene, var det mange reisende teatertrupper, og Molière fikk sin begynnelse i en slik trupp. Frankrike fikk sin humanistisk innflytelse fra Italia, blant annet ved at antikkens gresk og særlige romerske drama ble tilgjengelige, og franske dramatikere skrev etter klassisk mønster (Pierre de Ronsard oversatte blant annet Aristofanes til fransk). Italienske Commedia dell'arte var en annen innflytelse, et improvisert drama basert på faste typer, og tragikomedien var dramatiseringen av den høviske fortelling, som eksempelvis Robert Garniers "Bradamante" (1580), tilpasset fra Ariostos "Orlando furioso". Pierre Corneille, karakterisert som grunnleggeren av den franske tragedie, og skrev drama i nær førti år. Corneilles tragedier var merkelig u-tragiske ved at de hadde lykkelig slutt. I hans teoretiske verker om dramaet redefinerte han både tragedien og komedien: begge deler måtte ha edle karakterer (hvilket utelukket farsens mange tradisjonelle figurer fra de lavere klasser) og overensstemmelse med tidens moralkoder måtte dramaet ikke belønne de onde eller nedverdige adelen. Også Jean Racine var hovedsakelig tragiker, knyttet seg til antikkens forbilder og emner, og skrev mesterlige alexandriner, fransk klassisismes fremste versemål. Hans dramaturgi var markert av hans psykologisk innsikt, og både handlingen som scenens nakenhet. Hans suksess var så stor at han var muligens den første franske forfatter som levde utelukkende av sitt forfatterskap. Molière, egentlig Jean-Baptiste Poquelin, hadde selv vært reisende skuespiller i tretten år, noe som hadde formet hans komiske evner i farse og slapstick da han selv begynte å skrive komedier, og hvor han kombinerte elementer fra Commedia dell'arte med mer forfinet fransk komedie. I Paris framførte han først klassiske stykker av Corneille og fikk suksess hos publikummet i Paris med stykker som "L'École des maris" (Ektemenns skole) og "L'École des femmes" (Fruenes skole). Han fikk også kongelig gunst og ble offisiell forfatter for hoffunderholdningen. Hans satirer ble derimot kritisert av moralister og utfordret den katolske kirke. "Tartuffe ou L'Imposteur" («Tartuffe eller Hykleren») som var satire på religiøst hykleri ble fordømt av kirken og hans "Dom Juan" ble forbudt. Molière fikk større betydning i ettertiden, og han ble etterlignet i både Frankrike og England av andre dramatikere. Han er kreditert som grunnleggeren av den moderne franske komedie. Dramaturgiske modeller. a>. Ibsen regnes blant verdens ledende dramatikere. Aristoteles definerte det klassiske dramaet gjennom verket "Poetikken", på basis av de for ham samtidige dramaene. Han var særlig interessert i tragedien. I følge ham (eller tilskrevet ham) skal et klassisk drama bestå av fem akter, og foregå på ett enkelt sted i en begrenset periode uten avbrudd, og beskrive en sammenhengende handling. I "Poetikken" definerte også Aristoteles inn en struktur, hvor han beskrev en spenningskurve fra heltene introduseres, problemene oppstår og øker frem mot stykkets klimaks, hvor problemene tårner seg opp, helten knekkes eller løser problemene, og avsluttes med en etterklang. Aristoteles introduserte også begrepet "katarsis", som skal være en renselsesprosess som publikum gjennomgår i denne prosessen. Dette ble for Aristoteles dramaets misjon. Med mange modifikasjoner har Aristoteles struktur overlevd frem til i dag og kan for eksempel gjenkjennes i de aller fleste Hollywood-filmer. Det finnes imidlertid flere dramaturgiske modeller. En er den episke modellen, hvor det for eksempel kan være er en forteller til stede på scenen som henvender seg direkte til publikum, og hvor handlingen kan presenteres etter en fortellerstruktur som ikke er avhengig av å holde seg til tid og sted. Den som perfeksjonerte denne typen struktur er den tyske dramatikeren Berthold Brecht. Ett annet navn for den episke dramaturgien er metadramaturgi, fordi denne formen gir dramaet mulighet til å kommentere seg selv. I den postmoderne dramatikken er disse modellene på vei til å gå i oppløsning, og handlingen/flere handlinger blir nå presentert i en rekkefølge som kan fremstå kaotisk og uten sammenheng. Innen filmverdenen er for eksempel David Lynch en representant for en slik mer uavhengig dramaturgi. Dramaturgi. Dramaturgi er læren om, såvel som det praktiske arbeidet med dramatikken. En dramaturgs arbeid består i å analysere dramaene, og å konstruere/finne frem til en undertekst, og spenning og oppbygging av historien som ligger i denne. Termen dramaturgi kan også betegne den spenningsmessige oppbyggingen i annen litteratur. Døla-Is. Døla-Is var en norsk iskremprodusent fra Lillehammer, hvor den lå i Løkkegata. De hadde et omfattende produktsortiment og inneholdt ekspertise på vann-basert iskrem. Den tidligere fabrikken på Busmoen ble i 2006/2007 omgjort til leiligheter og er nå Løkkeparken borettslag. Dans. Dans er rytmiske kroppsbevegelser som gjøres med eller uten musikk. Dans er en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst, og har også blitt brukt i religiøse ritualer. Mange danseformer har strenge regler for hvordan den skal utføres og gir kun små spillerom for personlig tolkning og improvisasjon, mens man i andre danseformer kun setter grenser ved hva som er fysisk mulig å utføre. Koreografi innen dans er kunsten å lage og iscenesette en dans innenfor de reglene som er gitt av den bestemte danseformen med tanke på fremføring av den. Dans krever koordinasjon, utholdenhet, fleksibilitet og styrke. Dans sies å gi uttrykk for følelser og stemninger, og for å skape et sosialt fellesskap. Dans i media. Dans har vært mye brukt i film, og kan i dag ofte sees i filmer fra Bollywood. På 80-tallet kom det flere dansefilmer fra USA, blant annet Dirty Dancing og Fame som ble populære også i Norge. I 2005 startet talentkonkurransen "So You Think You Can Dance" i USA. Showet slo godt an, og de amerikanske programmene har også blitt sendt i Norge i tillegg til den norske utgaven, "Dansefeber". Swingdanser. Swingdans oppsto samtidig med swingmusikken i USA mot slutten av 1920-tallet. Folkedanser. Folkedans er et generelt begrep for de danser som i forskjellige land tradisjonelt blir utført ved sosiale hendelser av mennesker uten formell eller profesjonell utdannelse. Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet (Ap eller A), tidligere Det norske Arbeiderparti, er et norsk sosialdemokratisk politisk parti stiftet i Arendal i 1887. Partiet ble stiftet for å organisere arbeidstakere og fagbevegelsen til kamp for et mer rettferdig, og sosialistisk samfunn. I mellomkrigstiden gjennomgikk partiet to partisplittelser som bidro til å avklare partiets ideologi som reformorientert og sosialdemokratisk, og partiet vant regjeringsmakt i 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935–1965 og med en del større avbrekk siden 1973. Partiet har særlig arbeidet for generelle velferdsordninger og sosiale rettigheter, gjennom nært faglig-politisk samarbeid med LO. Arbeiderpartiet har samtidig vært en forkjemper for den norske blandingsøkonomien. Ap er i dag største parti i Stoltenberg II-regjeringen sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg er Norges statsminister. Partiets nestleder er Helga Pedersen, og Raymond Johansen er partisekretær. Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon. Historie. Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet. 1900–1918. I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem. Ved Stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte. 1918–1927 Fra revolusjon til revisjon. Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av den kommunistiske internasjonale også kalt komintern. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet. I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er imidlertid hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Det er imidlertid verdt å merke seg at Ap etter bruddet med NKP i aller høyeste grad opprettholdt en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning. 1927–1935 Krisetid og ny politikk. Valget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet økte sin stemmeandel til 36,8 prosent, og partiet ble dermed Norges klart største. Med dette valgresultatet økte også ønsket innad i partiet om at Arbeiderpartiet burde danne sin første regjering. I etterkant av valget ble dette kravet tydelig kommunisert, men i utgangspunktet var høyresiden lite lysten på å la Arbeiderpartiet danne regjering. Etter at Stortingspresident Mowinckel ikke maktet å henvise Kong Haakon til noen representant for de borgerlige partiene som kunne påta seg ansvaret for å danne regjering, henvendte Kongen seg til Stortingets visepresident Alfred Madsen, med spørsmål om Arbeiderpartiet kunne tenke seg å danne regjering. Madsen henviste Kongen videre til Chr. Hornsrud som etter betenkningstid takket ja til å danne regjering. Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring. Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble imidlertid grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet. Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel. En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet. 1935–1945 Ny regjeringsepoke og krigstid. I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935-1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på regjeringens brukne geværs taktikk som en av årsakene til tyskernes okkupasjon av Norge. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil. 1945–1965 Arbeiderpartiets storhetstid. Ved Stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951–1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk Nato-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Håkon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl. I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i Nato-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året. 1965–1986 Nye regjeringsepoker og EF-strid. Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973 og Ap satt deretter med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981. 1986–1997 Ny Ap-epoke. Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av. 1997–nå Opposisjon og ny kurs. Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Krf og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettspørsmål i gasskraftsaken og tapte. Stoltenbergs første regjeringstid varte kun ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste valg siden 1924 og mistet dermed regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV. Medlemstall. Fram til 1995 hadde Arbeiderpartiet en ordning med kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette. Disse medlemmene kom i tillegg til individuelle medlemmer. Dag Ingebrigtsen. Dag Ingebrigtsen (født 12. desember 1958) er en norsk musiker fra Trondheim som debuterte i 1977 med gruppa Subway Suck. Han fikk sitt gjennombrudd i 1980 i gruppa The Kids med låten «Forelska i lærer'n». Han er far til skihopperen Tommy Ingebrigtsen. Dag var en av dem som startet bandet TNT i 1982. Dagny Juel. Huset i Karmelicka gate i Kraków - her bodde Dagny Juel Dagny Juel gift Przybyszewska (født 8. juni 1867 i Kongsvinger, død 5. juni 1901 i Tiflis i Georgia) var en norsk forfatterinne, muse og kulturarbeider. Biografi. Dagny Juel vokste opp i Kongsvinger som den andre i søskenflokken, sammen med sin far og lege Hans Lemmich Juell, mor Minda Juell og Dagnys tre søstre Gudrun, Astrid og Ragnhild. Hun startet på middelskole, og da hun var ferdig i 1882, dro hun til Tyskland for å fortsette på en pensjonatskole i Erfurt, hvor hun oppholdt seg i omtrent to år. Da Dagny var 21 år, flyttet hun til sin onkel Otto Albert Blehr og hans kone Randi på Bruland i Førde, hvor hun jobbet som guvernante. Det var rundt dette tidspunktet at hun byttet etternavnet fra «Juell» til «Juel». Senere studerte hun pianospill i Kristiania, hvor hun ble kjent med det unge bohemmiljøet som blant andre Edvard Munch, Nils Collett Vogt, Vilhelm Krag, Hjalmar Christensen deltok i. I 1892 reiste Dagny for første gang til Berlin for å studere pianospill. Det var et kort opphold, men hun fortsatte med studiene i de neste årene. I mars 1893 begynte hun å vanke i kafeen Den sorte gris («Zum Schwarzen Ferkel») der bl.a. Edvard Munch, August Strindberg, Richard Dehmel og den polske forfatteren Stanisław Przybyszewski var gjester. Przybyszewski hadde da tre barn: Boleslaw, Mieczyslawa og Janina med samboerske Marta Foeder. Dagny giftet seg 18. august 1893 med Stanisław Przybyszewski – etter hvert fikk de to barn, Zenon (f. 1895) og Ivi (f. 1897). I årene 1893–1898 bodde ekteparet i Berlin og Kongsvinger, og reiste mye Europa rundt. De hadde nær kontakt med mange europeiske kunstnere. I 1896 tok Marta Foeder sitt liv, og hennes barn ble plassert i ulike barnehjem. Høsten 1898 flyttet ekteparet til Kraków hvor Stanisław ble redaktør i kunsttidsskriftet "Życie". I Kraków ble Dagny kjent med unge polske kunstnere hvorav mange var lovende og begavede – for eksempel Stanisław Wyspiański eller Tadeusz Żeleński. I 1899 viklet Przybyszewski seg inn i en affære med Jadwiga Kasprowiczowa, hans venn, dikteren Jan Kasprowicz' kone. Nyttårsdagen 1900 forlot Dagny sin utro ektefelle og dro sammen med sin elsker Wincenty Korab Brzozowski fra byen. Ekteparet var separert i over ett år. Våren 1901 ble de sammen igjen selv om Stanisław fortsatt hadde et forhold til Kasprowiczowa. Dagny og Stanisław flyttet sammen til Warszawa. En ung beundrer som de hadde kjent allerede fra tide i Kraków, Władysław Emeryk, inviterte hele Przybyszewski-familien til Tiflis (nåværende Tbilisi) i Georgia). Dagny, Zenon og Emeryk dro først, mens Stanisław lovet å komme noen dager senere sammen med datteren. Det rakk han aldri. 5. juni 1901 ble Dagny skutt og drept av Emeryk, som en stund senere begikk selvmord. Dagny ble begravd på Kuki-kirkegården i Tiflis 8. juni, dagen hun ville fylt 34 år. I 1999 ble hennes levninger tatt opp av graven og flyttet til et annet sted på kirkegården, i nærheten av hovedporten. Forfatterskap. Dagny Juel etterlot seg en nokså beskjeden produksjon. Hun skrev fire dramaer ("Den sterkere", "Når solen går ned", "Synden" og "Ravnegård"), novellen "Rediviva", fjorten dikt og fire prosalyriske tekster ("Sing mir das Lied vom Leben und vom Tode…", "Et la tristesse de tout cela, oh, mon âme..", "In questa tomba oscura…", "I tusmørket"). En del av tekstene ble publisert i "Samtiden", "Życie" og det tsjekkiske tidsskriftet "Moderní Revue" samt også i bokform i Tsjekkia og Polen. Muse og kulturarbeider. Dagny Juel var ofte avbildet av europeiske malere og billedhuggere bl.a. Edvard Munch, Stanisław Wyspiański, Wojciech Weiss, Jan Nalborczyk, Julie Wolfthorn, Anna Costenoble, Paul Petterich. Et unikt og ikke alltid fint portrett av sin kone, gjenga Stanisław Przybyszewski i sine verker fra perioden 1893–1901. Dagny gjorde mye for å formidle norsk kunst i utlandet. Takket være bl.a. hennes arbeid ble europeere kjent med Sigbjørn Obstfelder (oversettelse av novellen "Liv" til tysk), Theodor Kittelsen (studie om hans kunst publisert i en tysk avis) og Edvard Munch (grafikk-utstilling arrangert i Warszawa). I 1977 ble den polsk-norske filmen om Dagny Juel (regissør Haakon Sandøy), "Dagny", spilt inn. Det Kongelige Bibliotek. Det Kongelige Biblioteks nybygg i København Det Kongelige Bibliotek er Danmarks nasjonalbibliotek. Det har sitt hovedsete på Slotsholmen i København, og ble grunnlagt av kong Frederik III i 1661. Bibliotekets nybygg ble innviet i 1999, og kalles «Den sorte diamant» på grunn av sin form og sin fasadekledning i svart granitt fra Zimbabwe. Bygget er tegnet av arkitektfirmaet Schmidt Hammer Lassen. Det Kongelige Bibliotek får ofte besøk fra forskere fra andre nordiske land, på grunn av den store samlingen av bøker og originalmanuskripter. Deichmanske bibliotek. Deichmanske bibliotek. Arkitekt Nils Reiersen, 1933. Deichmanske bibliotek er Oslo kommunes bibliotek, Norges største folkebibliotek og et av de eldste bibliotekene i Norge. Det ble grunnlagt i 1785 i Oslo. Grunnlaget var Carl Deichmans boksamling, gitt som testamentarisk gave. Dørene åpnet 12. januar 1785. Historie. Biblioteket var helt fra begynnelsen åpent for alle byens borgere, og de eldste låneprotokollene viser at det ble flittig benyttet. Ettersom bibliotekaren Jacob Rosted også var rektor ved Katedralskolen, ble det i 1802 bestemt at samlingen skulle flyttes til skolebygningen og stilles opp sammen med skolens bibliotek. Deichmanske bibliotek ble stående som del av skolebiblioteket frem til midten av det nittende århundre, da det fikk egne lokaler. Det fikk nå også en egen bibliotekar, Gerhard Magnus. Under Haakon Nyhuus var Deichmanske bibliotek ledende i Norden. Bygningen på Hammersborg i nyklassisistisk stil der hovedbiblioteket i dag befinner seg, ble ferdig i 1933 etter tegninger av arkitekt Nils Reiersen. Det er blitt kalt «trappehuset», ettersom bygningen har mange trapper. I 2011 ble Hovedbiblioteket skadet i bombeangrepet på regjeringskvartalet 22. juli. Deler av inngangspartiet måtte rives, og alle avdelinger i bygget var stengt for publikum i mer enn to måneder etter eksplosjonen. Nybygg. I 2001 ble det gjort et vedtak i Oslo kommune om nytt hovedbibliotek på Vestbanen. I 2007 signerte Oslo kommune og Statsbygg en kontrakt for overdragelse av kulturhustomta på Vestbanen. I 2008 la Byrådet i Oslo og Kulturdepartementet fram planer om at kommunen selger tomten tilbake til Staten, som trolig vil bygge det nye Nasjonalmuseet der. Deichmanskes nybygg skal reises i Bjørvika sammen med Operahuset i Oslo og muligens et nytt Munch-museum. Byggestart for det nye hovedbiblioteket er høsten 2013, etter at veinettet rundt Operaen har kommet på plass. Drammen. Drammen, sett fra Røyken i øst. Oversiktskart som viser Drammen, Drammenselva og Drammensfjorden er en by og kommune i Buskerud der Drammensvassdraget munner ut i Drammensfjorden. Byen grenser mot Lier i nordøst, Svelvik i sørøst, Sande og Hof i sør og Nedre Eiker i vest. Byen ligger ca. 40 km sydvest for Oslo. Drammen er sentrum i en av de raskest voksende byregionene i Norge, Drammensregionen, som igjen er en del av storbyregionen omkring Oslo. Den bymessige bebyggelsen i tettstedet strekker seg inn i Lier, Røyken, Nedre Eiker og Øvre Eiker. Tettstedets samlede befolkning er på innbyggere per 1. januar. Drammen kommune har 64 597 innbyggere, og er den niende største byen i landet. Topografi. Drammen ligger i et dalføre ved Drammenselvas utløp i Drammensfjorden, derav navnet «Elvebyen Drammen». Etter slutten av forrige istid fikk Drammensdalen sin nåværende form, og etter 10 000 år med landhevinger, har mer av dalbunnen blitt frigjort. Drammen kommune omfatter 145,2 km², hvorav ca. 89,9 km² er skogareal, 15,8 km² jordbruksareal og 9,5 km² vann. Landskapet i Drammen er preget av tettbebyggelse langs elva og fjorden som strekker seg oppover åssidene. Drammen sentrum ligger omtrent 2 moh. Drammensmarka er skogområdet nordøst for byen som utgjør den sørøstre delen av det større området Finnemarka. Drammensmarka og Finnemarka er et populært turområde har et meget godt utbygget nett av skiløyper og turstier. I Finnemarka ligger også innsjøen Glitre, som er hoveddrikkevannskilden i Drammen. Det høyeste punktet i Drammensmarka er Skimten, 553 moh. På toppen av Strømsåsen på sørsiden av Drammen ligger bydelen Konnerud omgitt av skogområdene Konnerudmarka, Mjøndalsskauen og Vestskauen. Sørøst for Konnerud, mot grensen til Vestfold, ligger bydelen Skoger som preges av store jordbruksområder. En spesiell naturformasjon er Kjøsterudjuvet Geologi. Geologisk ligger Drammen innenfor det såkalte Oslofeltet. Fjellgrunnen i store deler av kommunen består av den næringsfattige røde drammensgranitten (Biotittgranitt). Rombeporfyr, en vulkansk bergart, er ellers dominerende i kommunen, mens kalkstein fra kambro-silur perioden setter sitt preg på enkelte lokaliteter. Kvartærgeologisk preges Drammen av en stor isbre som fylte dalen for ca. 10 000 år siden og bygde opp en endemorene, Svelvik-morenen, tvers over Drammensfjorden ved Svelvik. Løsmassene på dalbunnen består av bunnmorene og elveavsetninger, mens dalsidene dekkes av sidemorener og steinurer der hvor ikke fast fjell er synlig. Klima. Drammen befinner seg i klimasonen kald-temperert klima. Klimatypen i Drammen er kald og fuktig, med varm sommer. Drammen er mindre påvirket av Oslofjorden enn Oslo, og har derfor litt høyere middeltemperatur om sommeren og litt lavere om vinteren enn hovedstaden. Høyeste temperatur som er målt er 35,0°C, som ble målt 3. august 1982. Natur og miljø. Drammenselva var lenge sterkt forurenset, bl.a. av industribedriftene ved elva. Fabrikker langs elva slapp ut avfallsstoffer, og kloakken gikk også rett i elva uten rensing. I løpet av 1980- og 1990-årene ble elva renset og er igjen en av Norges beste lakseelver. Det er flere parker i byen og også flere badestrender ved Drammenselva. På sør- og nordsiden av Drammen er det store skogsområder med mange fiskevann. Drammens Sportsfiskere er en frivillig organisasjon som blant annet setter ut fisk i over 200 vann, i Drammensområdet, på dugnadsbasis. Samfunn. Den bymessige bebyggelsen strekker seg vest–øst langs Drammenselva og videre langs fjorden, langs Vestfoldbanen og E 18 sørover til Skoger, samt på Konnerud. Den første bydannelsen oppstod ved munningen av Drammenselva, Bragernes nord for munningen og Strømsø sør for denne. Byens folketall vokste gjennom hele 1800-tallet, særlig i siste halvdel, da det ble anlagt en rekke treforedlingsbedrifter. Veksten var mer moderat etter år 1900. Skoger ble en del av Drammen ved kommunesammenslåing i 1964. Åssiden ble overført fra Lier til Drammen i 1951. Tettstedet Drammen strekker seg inn i Øvre Eiker, Nedre Eiker, Lier og Røyken. Drammen mottar en rekke innpendlere fra omegnkommunene, særlig fra Nedre Eiker og Lier, og har på sin side mange bosatte yrkestakere med arbeid i Oslo. I 2011 var folketallet i tettstedet 100 303, og 61 346 av disse bodde i Drammen kommune. Tettstedet er 50,64 kvadratkilometer, av dette ligger 24,64 i Drammen kommune. Befolkningstettheten i hele tettstedet er 1 981 innbyggere per kvadratkilometer. I den delen av tettstedet som ligger i Drammen kommune er befolkningstettheten 2 490 innbyggere per kvadratkilometer. Offentlige etater. Drammen er administrasjonssentrum for Buskerud fylkeskommune. Fylkesadministrasjonen holder hus på Bragernes hvor også den kommunale administrasjonen er lokalisert. Fylkesmannen er på Strømsø. Kommunen har ca. ansatte og rådmann er Osmund Kaldheim. Drammen tingrett har sete i Drammen og dekker kommunene Drammen, Hurum, Lier, Røyken, Sande (i Vestfold) og Svelvik (i Vestfold) i Borgarting lagdømme. Drammen fengsel er samlokalisert med Drammen tingrett på Bragernes. Søndre Buskerud politidistrikt har hovedsete på Grønland, sammen med Drammen Politistasjon. Drammen brannstasjon på Strømsø er hovedbase for Drammensregionens brannvesen. Byens største helseinstitusjon er Drammen sykehus, som eies av Vestre Viken helseforetak. Legevakta for Drammensregionen er samlokalisert med sykehusets akuttmottak. Kommunen driver også syv sykehjem med heldøgns omsorgstjenester. Drammen kommune har tre rådmannsseksjoner, 41 virksomheter og 5 kommunale foretak. De kommunale foretakene er Drammensbadet KF, Drammen Drift KF, Drammen Eiendom KF, Drammen Kjøkken KF og Drammen Parkering KF. I tillegg er kommunen medeier i 12 interkommunale selskap/samarbeid. Dette omfatter blant annet "Drammensregionens brannvesen", "Drammensregionens IKT", "Glitrevannverket", "Legevakta i Drammensregionen", "Renovasjonsselskapet for Drammensregionen", "Søndre Buskerud 110 sentral" og Drammen Havn ("Drammensregionens interkommunale havnevesen"). Drammen deltar også i "Rådet for Drammensregionen". Bydeler. a> i Drammen sett fra Bragernes Drammen er i dag inndelt i åtte administrative enheter, bydeler. Skoger var tidligere egen kommune, men etter kommunesammenslåing i 1964 ble Skoger en del av Drammen. I Skoger finnes mye dyrket mark. Åssiden tilhørte tidligere Lier Kommune og er nå Drammens største bydel. Åssiden og Fjell ble bygget ut på 60-tallet. Konnerud er byens nyeste bydel, hvor det skjedde en massiv utbygging på 80-tallet. Demografi. Drammen har hatt en befolkningsvekst på over 2 % de siste årene og hadde 62 566 innbyggere 1. januar 2010. Befolkningstettheten er 454,8 innbyggere per kvadratkilometer og 96 % av innbyggerne er bosatt i tettbygde strøk. 69,3 % av befolkningen mellom 15 og 74 år er i arbeid. Gjennomsnittlig bruttoinntekt i Drammen er 344 400 kroner. 32 % er sysselsatt i offentlig forvaltning, resten i privat sektor og offentlige foretak. Drammen er den nest største innvandrerbyen i Norge, etter Oslo. 21,5 % av befolkningen er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Av disse er 16,8 % innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Andelen sysselsatte i innvandrerbefolkningen er 57,1 % I bydelen Austad/Fjell er nesten halvparten av befolkningen innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Politikk. "Miljø- og kompetansebyen Drammen – en tett, mangfoldig og levende by i et vakkert landskap". Det politiske flertallet er i 2011-2015 basert på et formalisert samarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Utdanning og barnehage. Per juni 2011 er det 61 barnehager i Drammen: 23 kommunale og 38 private. Det er full barnehagedekning i Drammen kommune etter regjeringens definisjon. Det vil si at alle de som søkte ved hovedopptaket fikk plass. Drammensskolen har 19 grunnskoler. I 2011 er det 7200 elever og ca 700 pedagoger ved Drammensskolen. Andre kommunale opplæringstilbud er Voksenopplæringen, Kulturskolen, Introduksjonssenteret for utlendinger. Buskerud Fylkeskommune har har to videregående skoler i Drammen, Drammen videregående skole og Åssiden videregående skole. I tillegg er det to private videregående skoler i Drammen, Akademiet og Sonans. På Papirbredden – Drammen kunnskapspark ligger blant annet Høgskolen i Buskerud, BI og Drammensbiblioteket. Høgskolen I Buskerud tilbyr et bredt spekter av helsestudier i Drammen, i tillegg til studier innen design, lærerutdanning og statsvitenskap. Livssyn. Den norske Kirke har åtte sogn i Drammen prosti: Fjell, Bragernes, Tangen, Strømsø, Strømsgodset, Åssiden, Skoger og Konnerud. Disse hører inn under Tunsberg bispedømme. Flere evangeliske frimenigheter finnes i byen, hvorav pinsemenigheten Filadelfia Drammen med lokaler på Bragernes er den største. Baptistsamfunnet har 2 menigheter. Drammen Baptistmenighet, som ble stiftet i 1905, har sin kirke på Strømsø torg. Konnerud Baptistmenighet ble stiftet i 1984. Metodistkirken ligger sentralt på Strømsø. De Frie Evangeliske Forsamlinger er representert ved «Knoffen» (menighet i Knoffsgate på Strømsø). Drammen Misjonsmenighet og Frikirken(DELK) holder også til på Strømsø. Vineyard, Fokuskirken og Drammen Kristne Senter er andre kjente forsamlinger i byen. Frelsesarmeen driver sin virksomhet sentralt på Bragernes. Det er en egen katolsk kirke i Drammen, hvor St.Laurentius katolske menighet holder til. Det ble bygget en ny kirke i 1997, og den opprinnelige trekirken fra 1899 ble flyttet til Åssiden kirkegård som et varig minne fra Drammen bys historie. Det er flere muslimske trossamfunn i Drammen. Det største er Det tyrkiske trosamfunn i Drammen og omegn, som holder til i Adventkirkens tidligere lokaler på Bragernes. Trossamfunnet Minhaj-ul-Quran skal nå bygge Buskeruds første grunnleggende moské på Fjell. Human-Etisk Forbund har fylkeskontor på Bragernes. Lokallaget for Drammen og Lier har rundt 1 200 medlemmer. Samferdsel. Drammen deltar i Buskerudbyen, et langsiktig samarbeid om areal, transport og miljø melom 10 partnere. Buskerudbyen mottar støtte fra belønningsordningen for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk. Drammen er et knutepunkt for kommunikasjon både med bil og tog. Hovedveinettet i Drammen. E18 er hovedforbindelsen til Oslo og Vestfold-byene. Den passerer bysenteret i firefelts høybro som er Norges lengste. Fra E18 i Lier går riksvei 23 (Oslofjordforbindelsen) til Vassum i Frogn på E6. Fylkesvei 282 fra Brakerøya til Lyngås i Lier krysser riksvei 23 ved Amtmannsvingen i Lier kommune. Fra E18 fører E134 på sørsiden av Drammenselva vestover til Hokksund og Kongsberg og videre til Haugesund. På nordsiden går fylkesvei 283 via Bragernestunnelen til Mjøndalen. På vestsiden av Drammensfjorden går fylkesvei 319 til Svelvik og videre til Sande i Vestfold. Den korte avstanden til Oslo gjør og at byen får stadig flere pendlere. Drammen har en indre ringvei som leder trafikken utenom sentrumskjernen. Ringveien går i tunnel på Bragernes siden og krysser elva over Holmenbruene og Øvre Sund bru. På Strømsø følger ringveien fylkesvei 282. Ringveien er tilknyttet E18 på Brakerøya og på Bangeløkka, hvor også E134 begynner. Jernbane og kollektivtrafikk. Drammen er et viktig jernbaneknutepunkt i Norge. Drammen stasjon er endestasjon på Drammenbanen og samtidig en viktig stasjon på Vestfoldbanen, Sørlandsbanen og Randsfjordbanen/Bergensbanen. Sørlandsbanen og Bergensbanen går vestover Drammensdalen gjennom Gulskogen, Mjøndalen og Hokksund, hvor de skiller lag, mens Vestfoldbanen svinger sørover like etter Drammen stasjon og går gjennom Kobbervikdalen og Skoger mot Vestfold-byene og Skien/Porsgrunn. Drammen stasjon er Flytogets vestlige endestasjon. Drammen stasjon ble nyåpnet 15. juni 2011 etter en omfattende ombygging og oppussing. Jernbanebruene over Drammenselva ble delvis ombygget og utvidet til to spor i 1996. I tillegg ligger to mindre stasjoner i byen: Brakerøya stasjon og Gulskogen stasjon. Nettbuss kjører mange linjer med lokal busstrafikk, både innenfor bygrensene og i distriktet forøvrig. To av Timekspressens linjer stopper i Drammen (linje 1 Notodden-Oslo og linje 10 Vikersund-Oslo. Flere andre ekspressbusser stopper også i Drammen. Havnetrafikk. Drammen er en havneby med adkomst fra ytre Oslofjord gjennom Svelviksundet og opp Drammensfjorden. Drammen havn er en såkalt intermodal knutepunkthavn, der gods fra bil, bane og båt kan omlastes raskt og kostnadseffekttivt. Havna er knutepunkt sentralt på Østlandet og har et kundegrunnlag på to millioner mennesker innenfor en radius av 10 mil. Drammen havn er en av stamnetthavnene i Norge og bidrar til miljøvennlig transport til og fra regionen. I flere tiår har Drammen vært Norges største havn for bilimport, men også større prosjektlaster, stykkgods og bulk går over Drammen havn i dag. En fast containerlinje med ukentlig transport til og fra sentrale europeiske havner er opprettet. Kystverket investerte 150 millioner kroner i oppjustering av farleden til Drammen, for å legge til rette for sjøtransport til og fra Drammensregionen, i 2006. Næringsliv. Av kommunens areal er 12 % jordbruksareal. Av dette nyttes 57 % til kornproduksjon og 19 % til slåtteland og beite. Jordbruksarealene finnes overveiende i Skoger. Atskillig skogbruk. Selvik Bruk og Drammen kommune har de største skogeiendommene i kommunen, med hhv. 23,5 km² og 16 km². Drammen er tradisjonelt en industriby; 1980 var 27 % av de yrkesaktive sysselsatt i industri mot 21 % for landet som helhet. Men andelen arbeidstakere i industrien har gått tilbake til 12 % i 2001. De viktigste industrinæringene er produksjon av elektriske maskiner og optiske apparater med 35 % av industriens sysselsatte 2001, og treforedling og grafisk industri, begge med 9 %. Viktigste hovednæring er varehandelen som sysselsetter 23 % av de yrkesaktive. Siden 1960-årene har engroshandelen vist en betydelig vekst som følge av økt import; viktigst er bilimporten over Drammens Bilhavn på Holmen, samt utførsel av treforedlingsprodukter. En stor del av industrien og engroshandelen er lokalisert til de store flatene langs elven og fjorden like utenfor munningen. De viktigste industriområdene er Holmen, Brakerøya og Kobbervikdalen. Historisk viktige bedrifter er Aass Bryggeri, ABB Kraft, Harald Lyche & Co og Osram-Fabrikken. Andre viktige bedrifter er Draka Norsk Kabel, MSD, Toyota Norge, Eltek, FMC Biopolymer, EB, Norgips og Protan AS. Drammen har i dag et variert næringsliv, uten avhengighet av noen få enkeltnæringer eller bedrifter. Byen har en omfattende handels- og serviceindustri og flere internasjonalt ledende bedrifter. Drammen har et sterkt miljø innen elektroteknisk virksomhet. Drammen er et viktig handelssenter for kommunene omkring. De største næringene er helse og sosial, handel og industri. Antall arbeidsplasser innen industrien opplever en nedgang, mens sysselsettingen innen helse og sosial er økende, antakeligvis mye på grunn av Drammen sykehus. Næringene bygg og anlegg, handel samt helse og sosial er større i Drammen enn for landsgjennomsnittet De siste årene har det vært mange nyetableringer i Drammen, og byen har nå flest gasellebedrifter, i forhold til folketall, i Norge. Media. I Drammen utkommer dagsavisen Drammens Tidende, tidligere Drammens Tidende og Buskeruds Blad. I perioden 1905-2000 utkom avisa Fremtiden. Drammen har og en gratis avis, byavisa Drammen. Den kommer ut hver onsdag i 40.000 eksemplarer. Drammen har to lokalradio-stasjoner, Kanal1 Drammen og Radio Metro. TVBuskerud er lokal-tv for Drammensregionen. Historie. De første tegn på menneskelig aktivitet i Drammensområdet er 6000–7000 år gamle helleristninger på Åskollen og ved Skogerveien. Den største helleristningen på Åskollen viser en elg. Neste gang vi med sikkerhet hører om Drammensregionen er 5000–6000 år senere da Snorres kongesagaer fra 1070 beskriver hvordan vikingene seilte langskipene opp fjorden Drofn. Sankt Hallvard, skytshelgen for Oslo, druknet i Drammensfjorden i 1043. Drammen er skapt av tømmeret og Drammenselva. Beliggenheten ved vassdraget og tømmerresursene i de omliggende områdene gav grunnlag for industri og annet næringsliv. Det foregikk utstrakt trelasthandel med Nederland og Danmark allerede på 1200-tallet. På 1500-tallet hadde Drammensvassdraget omfattende tømmerfløting, og ved fossene ble det bygd sagbruk. Norges viktigste trelasthavn for sin tid ble anlagt her, og 1715 fikk ladestedene Bragernes og Strømsø hver for seg kjøpstadsrettigheter. Ladestedene ved Drammenselva ble tidlig landets viktigste arena for eksport av trelast. Allerede på midten på 17. hundretallet ble det herfra eksportert det dobbelte kvantum trelast i forhold til Christiania og det samme som alle de øvrige havnene i Oslofjorden. Skipstrafikken var høy og kontinuerlig. Trelasthandel og byens grunnleggelse. Rundt år 1800 bodde det mellom fem og seks tusen mennesker i ladestedene Strømsø og Bragernes. Langs hovedgatene langs elva dominerte store bygårder og sjøboder lengst ut mot elva, der varetransporten skjedde. Bebyggelsen strakte seg på Bragernes fra Brakerøya og helt opp til Landfalløya. På Strømsø siden fra Tangen opp mot Grønland. Bak rekken av bygårder lå et indre gateløp med mer uensartet bebyggelse, og bak denne igjen lå hager, jorder og grønne enger oppover mot dalsidene. Gatenavnet "Engene" forteller om en gammel ferdselsåre langs byens enger. Den 19. juni 1811 ble byen grunnlagt, da Bragernes og Strømsø slått sammen til kjøpstaden Drammen. Brua fra Bragernes til Strømsø sto ferdig i 1812 til tross for store protester fra kjøpmennene på Bragernes som fryktet handelslekkasje. Brua var først og fremst tiltenkt varetransport og militær beredskap og ikke fri ferdsel mellom bydelene. Det var bom på Bragernes, og folk måtte betale penger for å passere over broen. Tidlig på 1800-tallet var det stor forskjell på fattige og rike. Det fantes nesten ingen offentlige institusjoner eller velferdsgoder. Av offentlige institusjoner fantes kirkene, men også her var det private innslaget merkbart: Velstående abonnerte på kirkestoler og betale for de beste gravstedene. Den vanligste geskjeft var håndverk. På tollboden arbeidet statens embetsmenn, tollerne. Fogden som sto for skatteinnkrevingen hadde politimyndighet med vektere til å ta seg av lov og orden. Fogden utstedte reisepass og hadde kontroll med utlendinger som var bosatt her. Fra midten av 1800-tallet ble det klart at råvaresituasjonen ikke var god nok i Drammensvassdraget. Trelasthandleren Wilhelm Gutzeit, som var den første formann i Drammen Handelsstands Forening, flyttet Gutzeit-imperiet over fjorden til Nedre Glomma, og Fredrikstad overtok Drammens posisjon som den ledende utførselshavnen for trelast. Bybrannen i 1866. I 1866 opplevde Drammen en bybrann på Bragernes-siden. Mellom 12 og 13. juli brant 388 eiendommer fra Waagardsløkken til Brakerøya. En av disse var Bragernes kirke. Tomteeierne ønsket å bebygge tomtene sine på ny og sette nye tømmerhus på de gamle kjellerne. Slik hadde det alltid vært. Store branner hadde herjet mange ganger. Men brannen i 1866 hadde helt andre konsekvenser enn tidligere branner: 5 000 ble husløse, og mange måtte ty til en teltleir. Kun fem måneder etter brannen var nye bygningsvedtekter på plass. Et helt nytt gatenett var prosjektert med rette gater og kvartaler med avkuttede hjørner. Med jevne mellomrom ble det anlagt brede branngater på 30 alens bredde (19 m) for å hindre en ny brann i å spre seg. (St. Olavs gate, Erik Børresens allé og Losjeplassen er slike branngater). Bragernes torg ble regulert til en 50 m bred plass ved enden av broen. Foreningen for Drammens forskjønnelse og gavn ble stiftet i 1870, og trådte til med planting av alleer i de brede gatene. Byplanleggerne ønsket å bygge offentlige praktbygg og underholdning for å støtte næringslivet. Planleggerne utlyste arkitektkonkurranser for de viktigste bygningene omkring og i nærheten av byens store nye torg. Den svenske arkitekten Emil Victor Langlet, som hadde tegnet Stortingsbygningen, fikk tegne Børsen (1868–70) og Drammens teater (1869–70). Ruinen etter Bragernes gamle kirke fra 1600-tallet sto i veien for reguleringssjefens siktelinje på Gamle Kirkeplass. Nå ble det utlyst konkurranse om ny kirke som ble lagt opp på høyden ovenfor torget og i siktelinjen fra broen. Konkurransen om byens nye storslåtte kirkebygg ble holdt året etter brannen, og den nye gotiske kirken sto ferdig få år senere. Kirken lå ikke lenger ved torget der folk gikk, men lå romantisk tilbaketrukket i en park. Rådhuset kom opp på samme tid, og snart kom sykehuset og nye store skolebygg. I lang tid hadde myndighetene forsøkt å påby murhus, mens norske beboere insisterte på trehus. I Drammen ble det tilatt trehus i kun én etasje. Byplanleggerne tenkte langsiktig, de tenkte at stigende tomtepriser etter hvert gjøre det ulønnsomt å bygge annet enn murhus i flere etasjer. Tomteeierne den gang fant snart ut at de kunne bygge trehus der loftet var innredet, dermed fikk husene i realiteten to etasjer. Disse "drammenshus" ligner samtidige hus i andre norske byer med tilsvarende reguleringsbestemmelser. Noen murte forretningsgårder ble imidlertid oppført i tiårene etter brannen, men ikke i det antall planleggerne håpet. I 1870 ble det utarbeidet en gatestruktur tilsvarende den på Bragernes, for de brente deler av Strømsø. Dermed ble bysentrum mye mer konsentrert enn før brannen. Man fikk et mer kompakt bymessig område, omgitt av lav trehusbebyggelse på rommelige tomter. Folk med ressurser bygget hus også i randsonen rundt byen. Bykjernen fikk mer karakter av forretningsstrøk. Drammens store nye park ble anlagt med slyngende stier og med velholdt beplantning. Landbruket forsvant også ut av byen i løpet av 1800-tallet. Bragernesåsen som hadde vært beitemark, ble beplantet med trær og fikk spaserveier. En noe tilsvarende utvikling skjedde på Strømsø etter 1870, men her overlevde trehusbebyggelsen på nordvestre del til langt inn på 1900-tallet. Industribyen Drammen. Handelsbyen ble langsomt forvandlet til en industriby. Dampsager ble anlagt flere steder. En viktig industrigren i Drammen var teglverkene. Leire var det nok av, og da den tyske ringovnen kom i bruk fra 1870, ble det mulig å starte industriell produksjon av teglsten under kontinuerlig brenning. Med nye tyske metoder for fremstilling av øl ble bryggeriene tidlig industrialisert og det ble opprette mange bryggerier i Drammen. I 1847 ble Dammens Jernstøberi opprettet, og gjennom 1800-årene ble virksomheten utvidet til å bli en av landets viktigste jernprodusenter av ovner, maskiner, kraner og skip. Tekstilfabrikkene var mange og store. Skotøy ble produsert i Drammen så det monnet. De Forenede Skofabrikker (grunnlagt 1903) produserte par sko årlig. Ved slike fabrikker var det de gamle håndverksfagene som i større eller mindre grad ble industrialisert og mekanisert. Da høvelmaskiner kom i bruk i 1860-årene og kunne masseprodusere bygningsmaterialer var det mulig å fremstille ferdig foredlede produkter av tømmerstokken. Av tømmeret kunne også fremstilles tremasse som ble brukt til å lage papir og kartong. Langs Drammenselva grodde slike papirmassefabrikker opp. Treforedlingsindustrien ble Drammens første storindustri. Skogeierne organiserte i november 1907 Drammensdistriktets Skogeierforening, som en av de første i landet, for å forhandle samlet med treforedlingsindustrien. Omkring år 1900 og frem til ca. 1920 hadde Drammen sin økonomiske storhetstid. I årene 1914–20 utgjorde trevareindustriens produkter ca. 95 % av Drammens samlede eksportverdi. I mellomkrigsårene begynte nedgangen i treforedlingsindustrien, og rundt 1970 var de fleste treforedlingsbedriftene langs elven lagt ned. I 1866 fikk Drammen jernbaneforbindelse, til Randsfjorden via Hokksund. Banen til hovedstaden ble åpnet i 1872. Den nye byen hadde dermed jernbaneforbindelse og en ny stor stasjonsbygning på Strømsø, som fikk sitt sentrum flyttet opp til bybrua. Drammen utviklet seg på slutten av 1800-tallet til et jernbaneknutepunkt, med forbindelser til mange kanter: Drammensbanen, Vestfoldbanen, Randsfjordbanen og Krøderbanen. På 1900-tallet kom Sørlandsbanen til. Drammen stasjon ble knutepunktet for denne jernbanetrafikken, bl.a. med stort verksted for lokomotiver og vogner. På 1800-tallet var Drammen arena for flere viktige politiske begivenheter. I 1848 ble den første arbeiderforening i Norge startet av Marcus Thrane i Drammen. I 1881 foregikk «torgslaget» på Bragernes Torg i Drammen, da militære styrker skjøt varselskudd mot streikende arbeidere. En arbeider ble drept i det han ble rammet av en rikosjetterende kule. Fortsatt var elvekanten mest attraktiv for alle slags virksomheter. På grunn av fabrikkene og tømmerindustrien, opplevde Drammen en innbyggereksplosjon mellom 1845 og 1900 med en tredobling av innbyggertallet. Drammen fikk gradvis tydeligere definerte ”strøk”. Omkring fabrikkene, vokste det frem arbeiderstrøk. På hver side av den gamle bybrua vokste sentrum sammen med jernbanestasjonen og torgene. Det kom gasslykter i gatene. Byen fikk et kommunalt gassverk som lyste opp byens gatelykter helt til elektrisiteten kom til byen i 1903. Elektrisiteten ble tatt i bruk som kraftkilde og førte til store forandringer i industrien. Drammens Elektriske Burau ble grunlagt i 1899. I 1909 fikk Drammen Skandinavias første trolleybuss, på folkemunne kalt "elektrikken", senere forkortet "trikken". Trolleybussen ble nedlagt i 1967. Tendensen til å bygge offentlige institusjoner fortsatte utover 1900-tallet. Men nå var det befolkningen og ikke næringslivet som sto i fokus. Det ble bygget flere store skoler i bydelene og Drammen Sykehus gjennomgikk flere store utbygginger. I 1920-årene fikk byen også en kommunal sykepleie. Og byen fikk, som andre større norske byer, sin offentlige badeanstalt for folk som ikke hadde bad hjemme. Mellomkrigstiden var en vanskelig tid med vareknapphet og nesten kontinuerlig arbeidsløshet. Først i årene rett før krigen løsnet det litt. Da den nye drammensbrua ble åpnet for biltrafikk i 1937. Så kom verdenskrigens fem år, men da oppgangen i årene før krigen skulle videreføres i 1946 var det materialknapphet som bremset. 1950-60-årene forandret byen seg dramatisk. Boligsaken sto i fokus og i Drammen kulminerte planene i 1960-årene med boligblokkene på Åssiden, som ble innlemmet i byen 1951, og på Fjell. Drammen etter 1970. Restaurant «Skutebrygga» på Bragernes kai med Bragernes elvepark i bakgrunnen På 60 og 70-tallet forandret næringslivet seg igjen. Papirfabrikkene forsvant og byens nye næringsvei ble logistikk og varehandel, som det hadde vært på 1700-tallet. Boliger ble sanert et for å rydde plass for en ny effektiv logistikk. Drammensbrua sto ferdig i 1975. Med 70-årene kom også kjøpesentrene utenfor byen og skapte nye knutepunkter. Etter 1970 var privatbilen definitivt et allemannseie og bysentrum oppsplittet av trafikkårer med kaos i rushtrafikken. Familier flyttet fra sentrum og bydelene mer selvforsørgende og basert på privatbilenes effektivitet. Befolkningsveksten stoppet en periode helt opp. På ett tidspunkt kunne det se ut som byen skulle ødelegges av miljøproblemene knyttet til trafikk og en meget forurenset elv. E134 gikk rett over byens torg, og elva tok imot utslipp fra 15 papirfabrikker og 100000 innbyggere. Men så snudde det. I samarbeid mellom berørte kommuner, Miljøverndepartementet og fylke kom de store tiltakspakkene ”Kloakkrammeplanen” og ”Miljøpakke Drammen ” på plass i 1986. Elva ble renset, fri for nyttelast og overlatt rekreasjon. Det er nå badevannskvalitet i elva og det er igjen en av Norges beste lakseelver. Del av "Elveparken", sett fra Holmenbrua Del av "Elveparken", sett fra Holmenbrua Idékonkurransen "Drømmen om Drammen" i 1987 ble det idémessige fundamentet for forandringene som skulle komme. Vinnerforslagets ideer sees tydelig i dagens Drammen. Veipakke Drammen ble til i 1991 og var en løsning på Drammens store trafikkproblemer. Det ble bygget ringvei rundt byen, med tunnel gjennom Bragernesåsen og E134 ble lagt i tunnel i Strømsø-åsen. Ny motorveibro ved siden av den gamle utvidet E18 fra to- til firefelts vei. Som et tiltak for å bedre bymiljøet ble prosjektet "Ny Giv For Kollektivtransporten" startet i 1993 og videreført i 1997 og BLID-prosjektet("Bedre Luft I Drammen") startet i 1999. Det ble igangsatt tiltak som skulle oppmuntre til anskaffelse av El-biler, panteordninger for å stimulere til overgang til piggfire vinterdekk uten piggdekkgebyr og holdningskampanjer for å sykle og bruke beina. Drammen har satset på å tilrettelegge for alternativer til privatbilen. I 1999 gikk byutviklingen over i en mer intensiv fase gjennom en bredt anlagt strategiprosess – "Drammen 2011". Visjonen "Naturbania" – den urbane byen med nærhet til marka, var ett av framtidsbildene. Ideen var å satse på utvikling sentralt i byen, framstå som en selvstendig, komplett by med urbane kvaliteter, nærhet til naturgoder og kulturelt mangfold, kultursatsing og et attraktiv høgskole- og studentmiljø. Det var bymiljøkvaliteter som skulle trekke nye innbyggere til byen. Denne visjonen fikk bred tilslutning blant både politikere og innbyggere. Etter dette har utviklingen gått raskt og befolkningsveksten har igjen skutt fart. Kultur. Et iøynefallende trekk i bybildet er aksen fra Bragernes kirke over Bragernes torg og Bybrua til Strømsø torg. Både Strømsø torg og Bragernes torg (torghandel) er smykket med skulpturer utført av norske kunstnere. Drammens Teater, tegnet av Emil Victor Langlet og oppført 1870, ble totalskadd ved brann 1993 og gjenåpnet 1997. Teateret ble samme år tildelt Europa Nostra-diplom for gjenoppbyggingen. Byens kino, KinoCity ligger ved Bragernes torg. Aass Bryggeri er Norges eldste bryggeri, og ligger langs elvebredden på Bragernes. Kulturhuset Union Scene er en restaurert og ombygget papirfabrikk ved siden av høyskolen som huser mange forskjellige kulturaktører. En av Drammens største severdigheter, Spiralen, går fra bysenteret i tunnel opp til Bragernesåsen. På toppen er det storslått utsikt over Drammen og Drammensfjorden, med turløyper sommer og vinter. Friluftsområdene er veldig mye brukt i vinterhalvåret, På Åskollen og ved Skogerveien finnes helleristninger. På Åssiden ligger Drammen Travbane. Drammen Elvefestival arrangeres årlig og har blitt en stor begivenhet med både nasjonale og internasjonale storheter på scenen. Museum. Drammens Museum for kunst og kulturhistorie, fylkesmuseum og galleri for Buskerud er en stiftelse opprettet i 1996. Stiftelsen består av tidligere Drammens Museum, grunnlagt i 1908, Drammen Kunstforening, grunnlagt i 1867 og Stiftelsen Gulskogen gård, opprettet i 1959. I stiftelsen inngikk dessuten Thaulow-samlingen av kunst og kuriosa fra Modum Bad. Museet holder til på Marienlyst i Drammen, men har avdelinger spredt flere steder i byen Kulturminner. Deler av den eldre bebyggelse i Drammen har stor antikvarisk verdi. Ved Bragernes torg ligger bl.a. to karakteristiske tårnbygninger med tidligere brannstasjon og tidligere Drammen rådhus, oppført 1871. Begge er verneverdig klasse A. Rådhusbygningen er nå satt i stand og restaureringsarbeidet ble prisbelønnet 1987. Langs Tollbugata på sørsiden av Drammenselva ligger Den tekniske aftenskole (1808), Børneasylet (1750–1800) og Bangegården (1750–1800), som alle ble fredet i 1923. Ved Strømsø Torg ligger tidligere Norges Banks filial (1840–42), fredet 1967. I området rundt Øvre Sund ligger Biedermeierstrøket, som er et av de få helhetlige handelsstrøk fra før 1850. Øst for sykehuset ligger det engelske kvartalet, som består av små idylliske murhus. Området er verneverdig. Flere steder i sentrum, spesielt i Konggata, finnes såkalte "drammenshus". Disse trehusene er et resultat av reguleringen etter bybrannen, da det ikke var tillatt å bygge mer enn én etasje i tre. Disse husene har nå historisk verdi. De tre lystgårdene Austad gård, Marienlyst gård og Gulskogen gård, som er en del av Drammens Museum, er også fredet. Idrett. På Strømsø ligger idrettsanlegget Marienlyst og Drammenshallen, en flerbrukshall som brukes til idrettsarrangementer, konserter og messer. De mest kjente klubbene er fotballklubben Strømsgodset og håndballklubben Drammen Håndballklubb, men dans, friidrett og bandy er også populært i Drammen. Drammen har to alpinanlegg; et på Strømsø (Haukåsløypa) og et på Åssiden (Drammen Skisenter – Aronsløypa). Alle bydelene har en eller flere kunstgressbaner. Det er også 10 isflater og en egen turnhall i Drammen. Sju år har det vært arrangert FIS World Cup Sprint midt i Drammen sentrum, et unikt arrangement som er et av høydepunktene i Sprint-verdenscupen. Ord og våpen. Kommunevåpenet (vedtatt 1960) har en sølv søyle på sølv fjellgrunn korslagt med sølv nøkkel og sverd mot en blå bakgrunn. Våpenet har sin opprinnelse i Bragernes' bysegl fra 1723. Våpenet henspiller på et valgspråk "In Fide et Justitia Fortitudo" (i tro og rettferd ligger styrke) der fjellgrunnen illustrerer styrken, sverdet rettferdigheten og nøkkelen troen. Overtatt av Drammen ved bysammenslutningen 1811. Byflagget (vedtatt 1930) har et hvitt bølget bånd mot en blå bakgrunn og henspiller på Drammens beliggenhet ved Drammensfjorden. Navnet Drammen var egentlig navnet på den indre del av Drammensfjorden, som i norrøn form het Drafn, et hankjønnsord. Det tilsvarende hunkjønnsord Drǫfn var navn på Drammenselva og er muligens eldre enn fjordnavnet. Overgangen fra f til m (her en delvis assimilasjon) er kjent alt fra middelalderkilder. Drammen blir vanligvis tolket som en avledning av norrønt draf, 'grums, smått avfall', og samme ord som drǫfn i norrøn poesi, 'bølge'; navnet Drammen kan da bety 'den bølgende' eller 'den som har uklart vann'. Drammen ble bynavn da Bragernes og Strømsø ble slått sammen til kjøpstad 1811. Tusenårssted. a>. Til venstre den tidligere brannstasjonen Bragernes torg, stortorget i Drammen by, er kommunens tusenårssted. Torget er gammelt og ærverdig og har vært en sentral markedsplass i 200 år, og ble rehabilitert i 2003. Det har blitt lagt stor vekt på å bevare og utvikle torget til et moderne byrom. Torget fremstår som en åpen plass med fontene, scene med demonterbart tak og med kunstneriske utsmykninger. Bragernes torg er Norges største torg. Torget ivaretar en rekke bymessige funksjoner, og er møteplass, handelstorg og festplass. Om vinteren er ca 550 m2 av torget omgjort til en kunstfrossen skøytebane Kjente drammensere. "Hovedartikkel": Liste over kjente drammensere Digital rights management. Digital Rights Management (DRM) eller digital rettighetsadministrasjon (DRA) er en samlebetegnelse for ulike digitale teknologier som har som mål å begrense bruksmulighetene til opphavsrettsbeskyttet informasjon. Det er viktig å merke seg at DRA betyr «digital administrasjon av rettigheter», og "ikke" «administrasjon av digitale rettigheter». Det er altså snakk om alle rettigheter, ikke bare de som er lagret eller distribuert digitalt. DRM-systemer er mest kjent for at de vanligvis tvinger brukeren å følge de restriksjoner som følger det opphavsrettsbeskyttede materialet, ved å legge tekniske føringer på hvordan materialet kan benyttes. Eksempler på føringer kan være kopibeskyttelse eller -reduksjon, utskriftsperre eller -reduksjon og begrensninger i antall ganger man kan åpne/kjøre materialet. I tillegg bør/skal DRM-systemer inneholde en lisens som beskriver rettighetene som følger materialet, samt en beskyttelse av denne lisensen. Motstandere av DRM har foreslått å endre navnet til "Digital Restrictions Management" (Digital restriksjonsadministrasjon), fordi de mener at DRM er mer knyttet opp mot restriksjoner enn rettigheter. Historie. DRM-systemer bygger på og er sterkt knyttet opp mot opphavsrett. Før den digitale revolusjonen ble opphavsretten regulert ved lovverket alene, bl.a. fordi det var forholdsvis dyrt og vanskelig å lage gode kopier av opphavsrettsbeskyttede verk. Med digital teknologi ble det både langt enklere og billigere å lage perfekte kopier, og dermed ble forutsetningene for kontroll endret og markedet for tekniske beskyttelsesmetoder vokste. Tekniske beskyttelsesmetoder er ikke et spesielt nytt konsept. Flere ikke-publiserte kilder hevder at enkelte grammofonplater på 1970-tallet ble utstyrt med en høyfrekvent lyd, et såkalt «spoiler signal», som skulle hindre kopiering over på kassetter, uten at systemet var særlig effektivt. I 1984 falt avgjørelsen i høyesterett i USA i saken mellom Sony og Universal Studios, der sistnevnte saksøkte førstnevnte. Søksmålet, som ble fremmet i 1976, gikk på at Sonys Betamax-system la til rette for brudd på opphavsretten ved at man fikk anledning til å lage kopier av TV-sendinger. Retten avgjorde at private opptak av TV-sendinger med Time shifting som formål falt inn under såkalt «fair use», og dermed ikke var brudd på opphavsretten. Det ble gjort forsøk på å innføre obligatorisk kopisikring på alle hjemmevideosystemer, men dette ble ikke gjennomført før i 1998. Utviklingen av DAT-formatet på midten av 1980-tallet førte i USA til lover som påla alle digitale lydopptakere å inkludere SCMS-systemet. Dette kan ha bidratt til at formatet aldri ble markedsdominerende, til tross for sine tekniske fordeler. Et annet argument kan også være at CD-ROM var i ferd med å bli alment tilgjengelig i hjemme-PCer, og det ville koste for mye å tilpasse utstyret til DAT. På midten av 90-tallet ble hjemmedatamaskiner og internett-tilgang allment tilgjengelig. Dette åpnet bl.a. for perfekt kopiering av innholdet på musikk-CD-er, (og andre digitale utgivelser av verk), med påfølgende distribusjon på internett, (også kjent under begrepet Piratkopiering). Responsen fra mediaindustrien var utvikling av stadig mer avanserte DRM-systemer, søksmål og lobbyering for et strengere lovverk. I 1998 gikk over 200 firmaer og organisasjoner sammen om å danne Secure Digital Music Initiative (SDMI). Dette forumet hadde som formål å fremme og utvikle teknologi og spesifikasjoner som beskyttet avspilling, lagring og distribusjon av digital musikk. SDMI er mest kjent for sitt åpne brev til «det digitale samfunnet», der de utfordret hvem som helst til å knekke seks av deres beskyttelsesmekanismer, deriblant fire vannmerkingsteknikker. En gruppe forskere, blant dem professor Edward Felten, oppdaget grunnleggende feil ved oppbygningen av teknologien og ønsket å publisere funnene på en internasjonal konferanse. SDMI, sammen med Recording Industry Association of America, responderte med å true med søksmål dersom de publiserte funnene. Felten trakk i første omgang sin presentasjon, men publiserte og presenterte funnene på en annen konferanse senere samme år. SDMIs hjemmesider ble ikke oppdatert etter 18. mai 2001, og ble nylig fjernet fra nett. Da USA implementerte WIPOs opphavsrettsdirektiv i form av Digital Millennium Copyright Act (DMCA) ble det obligatorisk for alle videospillere å inkludere maskinvare som responderer på et DRM-system utviklet av Macrovision. Så godt som alle amerikanske produsenter av videoer benytter dette systemet. I januar 2007 valgte EMI, som det siste av de fire store plateselskapene, å slutte å gi ut CD-er med DRM-systemer, fordi kostnadene ikke kunne rettferdiggjøres av resultatene. I løpet av 2008 beveget også de fire store seg i retning av å selge musikkfiler over internett uten DRM. DRM for CD. Tidlige forsøk på å hindre ulovlig kopiering av CD-plater utnyttet ofte svakheter i avspillingsprogrammer og fysiske spillere. Målsetningen var å hindre at PCer fikk tilgang på den ukrypterte musikken, samtidig som CD-en skulle fungere som normalt i en alminnelig CD-spiller i et musikkanlegg. Dette ble for eksempel gjort ved å utnytte det at CD-ROM-spillere kunne gjenkjenne og bruke såkalt multiseksjon-CD-er, mens vanlige avspillere ikke gjorde dette. En multiseksjon-CD har flere innholdsfortegnelser (Table of Contents/TOC), én for hver seksjon. En CD-ROM leser av den siste TOC-en og følger en peker i denne til den nest siste, og videre opp til den første. Dersom den siste TOCen inneholdt feil informasjon om innholdet, f.eks. at audioinnholdet sto oppført som datainnhold, ville datamaskinen ikke gjenkjenne CD-en som en audio-CD, og dermed hindres i å spille av eller kopiere dette. Dersom produsenten likevel ville legge til rette for at musikken kunne spilles av på en PC kunne man legge inn musikken i et kryptert, digitalt format i tillegg til audiosporene, og legge ved en avspiller på platen. Et annet eksempel var å legge inn et ufullstendig spor til sist på CD-en, slik at PC-en registrerte den som en uferdig CD, og dermed ikke ville spille den av. En avspiller for audio-CD-er ville normalt verken være i stand til å gjenkjenne multiseksjon- eller uferdige CD-er, og ville dermed spille av audio-innholdet som normalt. Disse formene for kopisperre kunne omgås dersom avspillingsprogrammet eller CD-ROM-en var robuste nok til å gjenkjenne og kontrollere feil informasjon i TOC-en. Systemene baserte seg altså ofte på dårlig og mangelfull programmering. De kunne også ofte omgås dersom man plasserte en bit ugjennomsiktig teip eller satte en tusjstrek over det området på CD-platen som inneholdt den andre TOCen. De fire store plateselskapene i verden, Sony BMG, Universal Music Group, Warner Music Group og EMI, gikk gradvis bort fra DRM på CD-plater, EMI som den siste i januar 2007. DRM for DVD. De facto standarden for DRM-beskyttelse av DVD-plater, og samtidig et relativt tidlig eksempel på et fullverdig DRM-system, er det såkalte Content Scramble System (CSS), som ble introdusert ca. 1996. Prinsippet bak CSS er at data på DVD-platen er kryptert, slik at innholdet bare kan spilles av dersom den krypterte informasjonen dekrypteres med en egen nøkkel. For at de tekniske produsentene av DVD-avspillere skulle få tillatelse til å legge en slik nøkkel inn i sine produkter måtte de signere en avtale som påla dem å bygge en rekke begrensninger inn i spillerne. For eksempel måtte de hindre at kjøpere av spilleren fikk direkte tilgang til de digitale signalene som brukes til å framstille klartekstskopier av signalene på DVD-platen. I 1999 ble CSS dekodet, og avspillingsnøklene er nå forholdsvis enkelt tilgjengelig, (se DeCSS). DRM for høyoppløselige optiske plater. Neste generasjon optiske plater, representert ved HD DVD og Blu-ray, benytter seg av DRM-systemer basert på AACS-standarden, som ble lansert i 2005. Siden den gang har systemet blitt omgått en rekke ganger. Programmet AnyDVD, som tidligere dekrypterte og fjernet beskyttelsen til DVD-plater, er også oppgradert til å gjøre det samme med HD-DVD-plater. Andre former for DRM. Det finnes et ukjent antall DRM-systemer designet med tanke på digitalt innhold som gjøres tilgjengelig via internett. De mest kjente er Windows Media DRM og Apples FairPlay. Programvarearkitekturen Next-Generation Secure Computing Base (NGSCB) er et av prosjektene til Microsoft, basert på såkalt Trusted Computing-teknologi utviklet etter spesifikasjonene laget av the Trusted Computing Group. NGSCB er ikke et DRM-system i seg selv, men åpner for utvikling av DRM-teknologi der man må modifisere maskinvare for å omgå systemet. Målsetningen til NGSCB er å utvikle et sikrere datamiljø der alle maskin- og programvareelementer må verifiseres før de får lov til å kjøre. Dersom målsetningen blir nådd vil det skape et grunnlag for DRM-systemer som er vanskeligere å omgå enn de man finner i dag, som utelukkende kjører i applikasjonslaget til datamaskinen. Kriterier. Et av problemene knyttet opp mot DRM-systemer er at det ikke finnes noen internasjonal standard for hva et DRM-system er, til tross for at bl.a. ISO har gjort forsøk på å definere dette. Det er likevel mulig å finne noen elementer som bør være til stede for at et system skal falle inn under betegnelsen DRM, for eksempel tilgangskontroll, kopibeskyttelse og beskyttede lisensbetingelser. Implementasjoner. I tillegg er også begrepet Digital vannmerking brukt mye i forbindelse med DRM, men det er høyst usikkert om dette alene faller inn under samlebetegnelsen. Lovgivning. I 1996 lanserte FN-organisasjonen WIPO en traktat om opphavsrett, som bl.a. påla medlemslandene å utvikle et lovverk som gav legal beskyttelse til DRM-systemer. I Norge førte dette til en utvidelse av Åndsverkloven i 2005, som i massemedier i stor grad ble omtalt som MP3-loven. Etter endringene er det i følge §53a forbudt å omgå «effektive tekniske beskyttelsessystemer», herunder DRM-systemer. Loven inneholder to punkter som ennå ikke er tydelig definert. Det første gjelder uttrykket «"effektive"». Før dette uttrykket prøves i rettsapparatet er det uklart hva som innebærer at et system er «effektivt». Forarbeidene gir et par eksempler på ikke-effektive systemer, nærmere bestemt systemer som kan omgås ved å holde nede «shift»-tasten når man setter inn CD-en, eller tegne en strek på CD-en med tusj. En finsk domstol har dog felt en dom som erklærer at CSS, systemet som brukes til å beskytte DVD-plater, ikke kan regnes for å være et «effektivt» system. Dette systemet er altså ikke beskyttet av den finske loven, selv om dommen kan bli omgjort i en høyere rettsinstans. I Norge er det enda ikke noen slik dom å vise til. Det andre punktet gjelder et tillegg i den norske loven. Lovteksten stadfester at forbudet ikke skal være til hinder for at en privat bruker skal kunne spille av innholdet på «det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr». Loven åpner altså for omgåelse av «effektive» DRM-systemer, men spesifiserer ikke hva slags utstyr det er snakk om. I forarbeidene til utvidelsen står det at unntaket skal gjelde for å konvertere CD-innhold til MP3-format, samtidig motsier forarbeidene seg selv ved å også hevde at man ikke uten videre kan regne med å få spilt av innholdet på en CD i en mp3-spiller. All den tid det ikke foreligger en høyesterettsdom knyttet til paragrafen kan man ikke med sikkerhet si hva som inkluderes i unntaket. Problemstillinger knyttet til CD-er er uansett primært teoretiske, fordi det nesten ikke produseres musikk-CD-er med DRM-systemer lenger. Kritikk. Noen kritikere mener DRM kun er måter å skape økonomiske synkroniseringseffekter ved hjelp av markedsandeler og nettverkseffekter. Mer folkelig sagt hevder disse motstanderne at «Digital Rights Management» kun handler om å kunne kontrollere hvilke enkeltenheter og avspillere som skal være i stand til å spille av ulike medieformater, og dermed kunne kreve gjenkjøp hver gang man vil spille av et medium i en ny avspiller. En konsekvens av en slik situasjon kan være at man må kjøpe hele filmsamlingen på nytt dersom man vil eller må bytte avspiller. Motstandere av DRM mener denne typen teknologier pålegger forbrukerne restriksjoner og muliggjør misbruk. Tilhengerne av DRM hevder at DRM er nødvendig for å forhindre utstrakt piratkopiering av digitale åndsverk. Det hevdes av kritikerne at digitale beskyttelsesmekanismer aldri kan bli i stand til å hindre piratkopiering fordi det vil alltid være mulig å gjøre direkte avtrykk (også kalt en) av fysiske digitale medier ved hjelp av spesialutstyr. En annen svakhet vil være det såkalte «analoge hullet»; muligheten for å ta opp avspilt media med eksterne opptakere. (F.eks. en mikrofon foran en høyttaler, eller et filmkamera foran en skjerm). Motstandere av DRM har dessuten innført begrepet "Digital Restrictions Managment" (norsk: håndtering av digitale restriksjoner), som inkluderer «Digital Rights Management» og alle andre former for digitale restriksjoner, f.eks. programvare som hindrer deg i å gjøre det du ber den om. Et mye brukt eksempel er at en bruker ikke får slettet en datafil, til tross for at man svarer «Ja» på spørsmålet om man er sikker på at man vil gjøre det. Kontroverser. I 2005 slapp Sony en rekke utgivelser der CD-platene var beskyttet av et nytt DRM-system. Systemet inneholdt blant annet rootkit-teknologi som ble installert automatisk dersom CD-platen ble spilt av på en PC. Systemet gjorde deretter forsøk på å skjule denne installasjonen, og er av den grunn blitt definert som spyware av mange kritikere. Etter sterk kritikk fra forbrukere og andre valgte Sony å tilbakekalle alle CD-plater med systemet, og de lanserte også en måte å fjerne den skjulte installasjonen. I 2007 kom Venstres landsmøte med en offisiell uttalelse som bl.a. fremmet forslag om å forby bruk av DRM. Forslaget har blitt møtt med flere kritiske debattinnlegg i aviser fra bl.a. TONO, Gyldendal og Kopinor Dublin Core. Dublin Core er et sett med standarder for å assosiere metadata med ressurser. I denne sammenhengen regnes ressurser primært å være data som kan nås via World Wide Web – men i prinsippet kan Dublin Core også benyttes for andre typer ressurser. Ofte brukes betegnelsen om "Dublin Core Metadata Element Set" som er et sett med 15 beskrivende semantiske definisjoner. Den fortapte sønn. "Den fortapte sønn" (1951) er en dramatisk gjenfortelling av hendelsen rundt Jesus-skikkelsen, skrevet av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe. Zapffe tar utgangspunkt i en dramatisk biografi om Jesu liv, med utgangspunkt i filosofien som kommer til uttrykk gjennom essayet "Den sidste Messias" (1930), og Zapffes filosofiske avhandling "Om det tragiske" (1941). Jesus hadde, som majoriteten av verdenshistoriens mennesker, mistolket hva det innebærer å være menneske på vår jord. Han iscenesatte forræderiet mot seg selv for å oppfylle Messiasprofetiene til punkt og prikke, men da Gud ikke svarer ham når han til slutt henger på korset, realiseres virkeligheten for ham. Skuespillet har aldri vært oppført, delvis på grunn av dets omfattende karakter. Den sidste messias. "Den sidste Messias" er et essay av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe, som kom ut i 1933. Zapffe ville med "Den sidste Messias" forsøke på svært liten plass å redegjøre for den eksistensielle smerten som ligger til grunn i mennesket bare ved å være menneske, og at den eneste måten vi kan unnslippe denne smerten på er gjennom frivillig å stoppe forplantningen. Tankene i sin helhet utredes i hans doktorgrad "Om det tragiske". Dysleksi. Dysleksi (fra gresk "dys", uparet og "lexis", ord, direkte oversatt «vansker med ord»), eller ordblindhet er en form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Tilstanden innebærer en svekkelse i hjernens evne til å omforme skrift som øynene oppfatter, til meningsfylt språk og motsatt omforme muntlig språk til skrift. Et menneske med dysleksi kalles "dyslektisk" eller "dyslektiker". Verdens helseorganisasjon definerer ifølge diagnoselisten ICD-10 dysleksi som en sykdom som innebærer vansker med å lære å lese til tross for vanlig opplæring, normal intelligens og gode sosioøkonomiske forhold. Tilstanden avhenger av konstitusjonelle, kognitive hemninger. Dysleksi er et av den vestlige verdens mest vanlige handikap. I Norge kan man regne med at flere hundre tusen mennesker i større eller mindre grad er rammet. Alvorlige dyslektiske forstyrrelser forekommer hos av befolkningen. Det betyr at det er dyslektiske elever i nesten alle skoleklasser. Ettersom definisjonen av dysleksi er noe flytende, får man forskjellige vurderinger av antall dyslektikere i ulike undersøkelser. Oftalmologisk oppdagelse. Uttrykket "dysleksi" oppsto i 1887 ved Rudolf Berlin, en oftalmolog i Stuttgart, Tyskland. Han brukte uttrykket for en ung gutt som hadde alvorlige lese- og skrivevansker på tross av normale intellektuelle og fysiske evner. I 1896 publiserte W. Pringle Morgan, en engelsk lege fra Seaford, East Sussex, England en beskrivelse av en lesespesifikk læringsforstyrrelse i en rapport til "British Medical Journal" med tittelen «Congenital Word Blindness». Rapporten beskriver Percy, en gutt som i 14-årsalderen ikke hadde lært å lese, men som likevel viste normal intelligens og hadde normale ferdigheter i andre aktiviteter typisk for barn i den alderen. På 1890-tallet og tidlig på 1900-tallet publiserte James Hinshelwood, en skotsk oftalmolog, en serie artikler i medisinske tidsskrifter som beskrev tilsvarende tilfeller av medfødt ordblindhet, som han definerte som «en medfødt skade funnet hos barn med ellers normale og friske hjerner karakterisert ved vansker for å lære å lese». I sin bok fra 1917 "Congenital Word Blindness"(medfødt ordblindhet) fastslo Hinshelwood at den primære skaden var i visuell hukommelse for ord og bokstaver, og beskrev flere symptomer, deriblant bokstavstokking og vansker med staving og leseforståelse. Nevrologiske funn. En sentral, tidlig forsker på dysleksi var Samuel T. Orton, en nevrolog som hovedsakelig arbeidet med slagrammede. I 1925 møtte Orton en gutt som ikke kunne lese, og som viste symptomer lignende slagrammede som hadde mistet evnen til å lese. Orton begynte å studere lesevansker og fastslo at dysleksi var et syndrom uten tilkobling til hjerneskade som gjorde det vanskelig å lære å lese. Orton kalte tilstanden "strefosymboli" (som betyr «forvridde tegn») for å beskrive sin teori om at individer med dysleksi hadde vansker med å forbinde den visuelle formen av ord med deres den talte versjonen. Orton observerte at den manglende evnen til lese med dysleksi ikke så ut til å komme direkte fra manglende synsevne. Han mente at tilstanden ble forårsaket av mangel på å etablere sideforskjell i hjernen som gir høyrehendthet ved at venstre hjernehalvdel som styrer høyre arm og ben utvikles for det, mens høyre hjernehalvdel ble bedre utviklet for tale og ordbehandling. Han så også at uvanlig mange av barna han jobbet med var venstre- eller tvehendte, men dette funnet har vært vanskelig å gjenskape. Ortons hypotese om hjernehalvdelenes spesialisering ble basert på undersøkelser av hjernepreparater på 1980- og 1990-tallet som fastslo at et område i venstre temporallapp som har et hjerneområde tilknyttet bearbeiding av språk, er fysisk større enn samme område på høyre side i hjernene til ikke-dyslektiske forsøkspersoner, mens de samme områdene hos dyslektiske forsøkspersoner er like store, eventuelt at den høyre er noe større. Studier basert på fMRI-undersøkelser av barn og unge voksne som ble offentliggjort i 2003 støtter opp under resultatet i de tidligere studiene, og viste at økning i alder og leseferdigheter medfølger undertrykkelse av aktivitet i høyre hjernehalvdel. Under påvirkning av det kinestetiske arbeidet til Helen Keller og Grace Fernald og på jakt etter en måte å lære lesing ved bruk av både høyre og venstre hjernefunksjoner startet Orton et samarbeid med psykolog og lærer Anna Gillingham for å utvikle et utdanningsmessig inngrep som var fanebærer for bruken av samtidig bruk av flere sanser for læring, Orton-Gillingham-metoden. Den er fortsatt mye brukt for å forbedre leseinstruksjoner og er grunnlaget til mange dysleksibehandlingsprogrammer. På 1970-tallet kom det fram en ny hypotese, delvis basert på Ortons teorier, om at dysleksi stammer fra en feil i fonologisk prosessering eller vansker med å gjenkjenne at muntlige ord består av diskrete fonemer. (For eksempel består ordet APE av lydene [a], [p] og [e]). Personer med dysleksi skal derfor ha vansker med å forbinde disse lydene med bokstaver. Nøkkelstudier av fonologisk forstyrrelse-hypotesen inkluderer funnet at den tydeligste måten å forutse leseevne på barn i skolealder er fonetisk bevisstgjørelse, og at fonetisk bevisstgjørelse kan forbedre avkodingsevnen hos barn med lesevansker. Anvendelse av bildeteknikker som CT og MR for å studere hjernens struktur og funksjon framhevet forskningen på 1980- og 1990-tallet. Nåværende modeller av forholdet mellom hjernen og dysleksi fokuserer hovedsakelig på en form for mangelfull eller forsinket hjerneutvikling. Genetiske funn. I nyere tid har genetisk forskning gitt økende samlet bevis som støtter troen på et genetisk opphav til dysleksi. Forskere i dag leter etter en lenke mellom nevrologiske og genetiske funn og leseforstyrrelsen. Det er mange tidligere og nåværende teorier om dysleksi, og den som har mest støtte fra forskning er at enten det har biologisk årsak eller ikke, innebærer dysleksi redusert fonologisk oppmerksomhet, evnen til å analysere og forbinde enhetene av verbalt og skrevet språk. Diagnostisering. Ved mistanke om dysleksi hos barn er det aktuelt å koble inn PP-tjenesten, spesielt hvis de har kompetanse med logoped og spesialpedagog. I alvorligere tilfelle, og der det kan være andre problemer i tillegg, gjennomføres ofte en generell nevrologisk undersøkelse hos allmennpraktiker, eventuelt hos pediater eller nevrolog. Det vil sjelden være aktuelt med nevropsykologisk undersøkelse hos psykolog med slik spesialkompetanse. IKT-hjelpemidler. Etterhvert har de fleste operativsystemer innebygde skjermlesere og forskjellige former for støtte for dyslektiske brukere. Diskret matematikk. Diskret matematikk, noen ganger kalt endelig matematikk, er læren om matematiske strukturer som er «diskrete». Med dette menes at strukturene ikke støtter eller behøver et begrep om kontinuitet. De fleste strukturer endelig matematikk er opptatt av er tellbare mengder, slik som heltallene. Diskret matematikk er ingen ny disiplin, men er blitt populær som en følge av dens anvendelser innen informatikk. Konsepter og notasjon fra diskret matematikk er nyttig for å studere eller uttrykke objekter eller problemer innen algoritmer og programmeringsspråk. Dykking. Dykking en handling som omfavner alle dyr (også mennesker), som normalt puster luft, men som bevisst oppholder seg under vann av ulike årsaker. Fridykking er en menneskelig sport der det gjelder å dykke ved å holde pusten. Apparatdykking er å dykke ved å bringe en pustegass med seg under vann med et apparat. En kan også bruke utstyr på overflaten til å tilføre luft under vann, som med en slange og/eller dykkerklokke. Dykking kan også utføres ved hjelp av fartøyer (undervannsbåter). Verdens beste dykkere er sjøpattedyr. Gåsenebbhvalen har den offisielle verdensrekorden i dykking blant pattedyr. Den 17. oktober 2006 dykket en slik hval til 1 899 meter og satte med det ny rekord i dypdykking. Dykket varte i 85 minutter. Allikevel regner de fleste eksperter med at spermhvalen er den beste dykkeren av alle. De anslår at den trolig kan dykke til 3 000 meter eller mer, men slike dykk har hittil ikke latt seg dokumentere. Spermhvalens dykk kan trolig vare opp mot to timer (noen hevder opp mot 190 minutter). Også flere seler er ypperlige dykkere. Det som setter sjøpattedyrene i stand til å være så lenge under vann er deres store oksygenlager. Oksygengassen fraktes rundt i blodet bundet til hemoglobin (som finnes i de røde blodcellene). Sjøpattedyrene har stort blodvolum i forhold til landpattedyr. Dessuten inneholder hver volumenhet blod mange flere røde blodceller. I tillegg til dette inneholder musklene mye myoglobin, som kan lagre oksygen. Dykkerutstyr. Mennesker utfører dykking både som yrkesdykking og sportsdykking. Opplæring av dykkere. På verdensbasis er det over 30 organisasjoner som utdanner dykkere. I Norge det dykkeskoler som utdanner dykkere. Disse dykkerne sertifiseres hovedsakelig gjennom firmaet PADI eller organisasjonen Norges Dykkeforbund (NDF). Norges Dykkeforbund er en føderasjon av dykkeklubber i Norge og sertifiserer dykkere gjennom verdens dykkeforbund (CMAS World undervater federation). I tillegg er er det en rekke andre utdanningsorganisasjoner og selskaper som opererer i Norge. Eksempler er: PADI, IANTD, GUE, ANDI. Yrkesdykkere utdannes i Norge av Statens dykkeskole (en del av Høgskolen i Bergen fra 1. januar 2005) og Norsk Yrkesdykkerskole. Disse sertifiserer dykkere til å drive yrkesdykking (bortsett fra dykkeinstruktøropplæring for fritidsdykking, se ovenfor) klasse 1, klasse 2, klasse 3 og klasse R. Organisasjoner som driver med utdanning av dykkere. Å oppholde seg under vann er en unaturlig for mennesket fordi det er miljø vi normalt ikke er tilpasset. Det er derfor nødvendig med sikkelig opplæring i det utstyret, prosedyrer og faren en møter dersom en vil være under vann. Opplæring er derfor viktig. Yrkesdykking. Petroleumsvirksomhet i Norge har vært avhengig av yrkesdykkere til inspeksjon og enkle vedlikeholdsarbeider på havbunnen. Denne virksomheten har for en stor del omfattet dypdykking, dvs. havdyp større enn 50 meter. Nordsjødykkerne har i ettertid gått til erstatningssøksmål mot Staten for skader som de er påført som følge av sitt arbeid. Oslo tingrett dømte den 10. august 2007 Staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å betale nærmere 30 millioner kroner i erstatning og forsinkelsesrente til tre tidligere dykkere som deltok i dypvannsdykking i Nordsjøen. Oslo tingrett anfører at trykkfallsyke kan medføre varige skader i ryggmargen, affeksjon av hjernestammen som påvirker balanse, hørsel, svelging og øyebevegelser, samt cerebrale symptomer som blant annet nedsatt følelse, hørsel og syn, motorisk svikt og mentale problemer. En yrkesdykker er i første rekke en fagperson som utfører arbeid under vann. I Norge har vi naturlige forutsetninger og arbeidsoppgaver for yrkesdykkere. I Nordsjøen har vi olje- og gassutvinning, vi har infrastruktur langs kysten, som broer, kaier, og rørledninger, og omfattende skipstrafikk som krever bergings- og redningsberedskap. Andre viktige oppgaver kan være relatert til oppdrettsanlegg og arkeologiske funn. Norske yrkesdykkere er også ettertraktet for arbeid i utlandet. Yrkesdykkingen har to retninger i Norge: innaskjærs dykking, og dykking i Nordsjøen. Begge retningene kan danne grunnlag for egne karriereforløp, og det kan være naturlig å spesialisere seg for en av de to områdene, da det er vanskelig å kombinere begge. For dykkeryrket må en del reising påberegnes, og det er ikke uvanlig med opp til 250 reisedøgn i året innen bygg- og anleggsbransjen. For Nordsjødykking vil antall reisedøgn være noe mindre. Her er det obligatorisk med engelsk som arbeidsspråk. Selv om en velger å bli yrkesdykker vil mye av arbeidstiden foregå over vann. Den typiske arbeidssituasjon vil være at man utøver sitt fagfelt over vann, og når situasjonen krever det går man i vannet. Det er derfor en fordel med en fagutdannelse i ryggen slik at man står godt rustet for en arbeidssituasjon både over og under vann. I moderne yrkesdykking er sikkerheten satt høyt, og all statistikk viser at yrket kan måle seg med andre yrkesgrupper. Det er særlig fokus på at enhver som er involvert i undervannsoperasjoner utfører sine arbeidsoppgaver med en riktig holdning til sikkerhet, slik at det ikke oppstår fare for liv og helse. Militær dykking. Militær dykking er dykking i militær regi. Det blir brukt flere typer utstyr, både SCUBA luft, rebreathere og slangedykkerutstyr. I Norge skjer utdannelsen av militære dykkere ved Dykker og froskemannskolen(DFS) som er lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon utenfor Bergen. Det utdannes flere cp-kategorier av dykkere blant annet skipsdykkere, minedykkere og slangedykkere. I Sjøheimevernet er dykking en del av innsatsstyrken. De kalles dykk og har til oppgave å ha kontroll på undervannsinstallasjoner i Norge. Offshore oljeinnstallasjoner er unntatt. Dykkeflaske. 12 liter og 3 liter dykkeflasker i stål En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 bar og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter. Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking. Deler. 15 liter med 232 bars klo flaskekran. 12 liter med 232 bars DIN flaskekran. Trykkbeholder. Dette er selve beholderen, formet som en flaske, som holder på den komprimerte pustegassen. Denne er vanligvis laget av stål, aluminium eller et fiberarmert komposittmateriale med innerliner i termoplast, aluminium eller stål. Aluminium har mindre egenvekt enn stål og derfor vil aluminiumsflasker ofte få positiv oppdrift på slutten av et dykk når mengden pustegass på flasken minker. I varmere strøk, eller når det trengs mange flasker, som stageflasker i teknisk dykking, blir ofte aluminium foretrukket. I kaldere strøk der dykkeren ofte bruker tørrdrakt med mye oppdrift er stålflasker, som ikke får positiv oppdrift på slutten av dykket, mest vanlig. Flasker i fiberarmert komposittmateriale har veldig lav egenvekt og vil derfor ha mye oppdrift i vann. Dette betyr at dykkere som bruker slike flasker må kompensere for denne oppdriften med mer bly. Slike flasker er ikke så mye brukt blant vanlige sportsdykkere, men en del innen militær dykking. Disse flaskene er perfekte til åndedrettsvern på grunn av den lave vekten og derfor mye brukt til røykdykking. Flaskekran. De fleste flaskekraner til bruk på dykkeflasker er laget av forkrommet messing. Kranen har som hensikt å kontrollere gasstrømmen ut og inn av trykkbeholderen. Den fungerer også som tilkoblingspunkt mellom trykkbeholderen og pusteventilen til dykkeren, eller mellom trykkbeholderen og et fyllesystem. Det finnes mange forskjellige typer av flaskekraner. Den mest vanlige er en enkel av/på kran (K-kran) som åpner eller stenger for gassen. Det finnes også Y-kraner som gir mulighet for å koble to pusteventiler til en flaske. Før manometeret ble vanlig for å holde kontroll på mengden gjenstående pustegass, var det vanlig med J-kraner. Disse har en fjærbelastet mekanisme som gjør at når trykket på flasken minker begynner den å stenge for gassen. Dykkeren får da et varsel om at det begynner å minke på gassen og må trekke i reservesjalteren for å få tilgang til de siste 30-50 bar. I enkelte land er det krav om at flaskekranen skal inneholde en sprengskive. Denne fungerer som en sikring som skal ryke før trykkbeholderen ryker. Det finnes to hovedtyper av tilkopling mellom flaskekran og pusteventil. Kraner med DIN-kopling har G5/8" gjenger for tilkopling av pusteventilen. Gjengepartiet som blir skrudd ned i trykkbeholderen er vanligvis M25X2, M18X1,5, R3/4" eller småkoniske gjenger. Den nye europeiske standarden EN144-3:2003 innfører en ny type flaskekran med M26X2 gjenger både mot pusteventilen og trykkbeholderen. Denne skal brukes for pustegass med høyere oksygeninnhold enn vanlig luft, det vil si 22%–100%. Tetning. For å skape en tett forsegling mellom trykkbeholderen og flaskekranen blir det brukt o-ring dersom flaskekranen har sylindriske gjenger. Dersom flaskekranen har koniske gjenger blir det brukt gjengeteip. Bruk av dykkeflasker. Dykkere kan ha med seg en eller flere flasker alt etter hvilket dykk som skal gjennomføres. Til vanlig sportsdykking er det mest vanlig med en enkelt flaske med volum mellom 8 og 15 liter. Ved mer avansert dykking, som dypdykking, vrakdykking eller grottedykking er det vanlig med flere flasker. Konfigurasjon av dykkeflasker. Dykkere kan kombinere flasker og pusteventiler på flere måter for å få med seg ekstra pustegass på lange dykk, eller for å unngå tom-for-luft situasjoner dersom den primære pustegasskilden skulle svikte. Draktgass. Draktgass er, i dykking, den gassen man bruker til å opprettholde ønsket volum i en tørrdrakt. I de fleste tilfeller blir draktgassen tatt fra hovedflaskesettet, som inneholder den gassen som man puster. I spesielle tilfeller, spesielt innen teknisk dykking blir draktgassen tatt fra en egen flaske, som da inneholder en gass som er mer egnet (argon) enn gassen i hovedsettet (trimix). Dybdegrenser i dykking. Det finnes mange forskjellige grenser innenfor dykking. Oppstigningshastighet. Dette er et mye omdiskutert tema. Historisk. De første dykkerne hadde ingen anelse om hvilke fysiologiske prosesser som påvirket dem. Derfor var det et stort mysterium hva «dykkesyken» ("the bends") var. Etter mye prøving og feiling fant noen dykkere ut at de kunne redusere symptomene en del ved å foreta sakte oppstigninger. For å lage en huskeregel, sa de: «En fot pr. sekund» (18m./min.). Denne regelen ble arvet over til det amerikanske sjøforsvaret når de laget sine dykkerutiner og tabeller. Da PADI utviklet sitt opplæringsmateriell, trengte de også en tabell. De tok utgangspunkt i tabellen til det amerikanske sjøforsvaret. Dermed ble også 18m/min. «standard» i PADI. Dette materiellet har nå gjennomgått en revisjon, og PADI underviser nå 10m/min. De siste årene er det gjort mye forskning på trykkfallsyke, og man har også sett på oppstigningshastigheter. Dybdegrenser. Det finnes mange forskjellige «grenser». Noen er sterke tradisjoner med bakgrunn i praktisk anvendelse. Rent fysiologisk finnes det også grenser for hvor gitte gasser blir narkotiske. Det finnes lover og regler som kan begrense i enkelte land og områder. Og så finnes det regler som er satt av organisasjonen som man har mottatt opplæring av. Her er en liste av noen av dem. 18 meter. PADIs "Open Water Diver"-kurs er lagt opp til at et av dykkene skal planlegges til 18 meter. I Norge er det forskrifter som dikterer at samme kurs skal inneholde et dykk planlagt til 20 meter. 20 meter. CMAS*-dykkere i Norge utdannes til å dykke til denne dybden. PADI Open Water dykkere utdannet i Skandinavia. 30 meter. De fleste fritidsdykkerorganisasjoner anbefaler 30 meter som en maksimalgrense for fritidsdykking. Et PADI "Advanced Open Water Diver" (AOW)-kurs eller CMAS**-kurs utdanner elevene til å dykke til denne dybden. Dette er grensen for arbeidsdykking med klassene S og R, ved bruk av SCUBA i Norge. 40 meter. Dette regnes for de fleste som absolutt maksgrense for fritidsdykking. PADI og andre organisasjoner har emekurs til denne dybden. CMAS***-dykkere utdannes også til å dykke til denne dybden (39 meter). I Norge er det en kontrovers, siden instruktøren (som må ha klasse S, for å drive instruksjon) ikke har lov til å gå dypere enn 30 meter. I Norsk Standard Tabell er 39m også største dyp uten påkrevd dekompresjonsstopp. Dykkere med klasse 1 kan dykke til maks 39 meter med SCUBA-utstyr. 42 meter. Denne dybden er vist på dagens PADI-tabell for bruk i nødsfall. 50 meter. Dette er dybdegrensen ved overflateforsynt luft for Kl. I dykkere. 56 meter. Dybden der oksygentrykket i luft overstiger TOD (1,4 bar) og dermed utgjør en fare for oksygenforgiftning. 66 meter. Dybden der oksygentrykket i luft overstiger MOD (1,6 bar)og dermed utgjør en akutt fare for oksygenforgiftning. 122, 142 og 156 meter. Rekorder på luft i sjø. De fleste anser dette for galskap. Også personene som driver slik dykking, advarer på det sterkeste mot at andre forsøker slike dykk. Det kan nevnes at «rekorden» på 156 meter ikke er gyldig siden utøveren "ikke husker" at han var på bunnen. 214 meter. Fridykkerrekorden er på 214 meter, og ble tatt av østerrikeren Herbert Nitsch 14. juni 2007 i Spetses, Hellas. 318 meter. Apparatdykkerrekorden er på 318 meter og ble tatt av Nuno Gomez (53) fra Sør-Afrika 10. juni 2005 i Rødehavet. Datamaskin. En datamaskin er en samling av mekaniske og elektroniske komponenter som ved hjelp av dataprogrammer kan utføre arbeidsoppgaver på en effektiv måte. Fra begynnelsen var datamaskinen i hovedsak et hjelpemiddel for å utføre aritmetiske og matematiske beregninger, men i dag er den en del av vår livsstil og finnes i de fleste miljøer, for eksempel som PC-er, i mobiltelefoner, biler og minibanker, og i næringslivet. En datamaskin virker ved at den henter fram én og én instruksjon fra et lager, utfører instruksjonen og lagrer resultatet et sted. Disse instruksjonene er svært enkle, og det kreves ofte store mengder instruksjoner for å utføre komplekse operasjoner. Samlingen med instruksjoner kalles et "program". Instruksjonene et menneske skriver når det programmerer en datamaskin kalles kildekode. Kildekode er leselig for mennesker, men må oversettes for å bli instruksjoner til datamaskinen. Denne prosessen kalles enten kompilering eller tolking, avhengig av om det gjøres på forhånd eller mens programmet kjører. Det engelske ordet for datamaskin, "computer", ble frem til oppfinnelsen av datamaskinen brukt om personer, vanligvis kvinner, som foretok matematiske utregninger, enten med kalkulator eller penn og papir, og som ble erstattet av datamaskinen da den gjorde sitt inntog. Funksjonsmåte. Dagens personlige computere er blitt lett, smale og transportable, og således en integrert del av mange menneskers liv. Tidlige datamaskiner hadde faste programmer. Noen veldig enkle datamaskiner er fremdeles bygget opp slik, som eksempel kan nevnes enkle kalkulatorer. Disse kan gjøre de vanligste regneoperasjonene og lagre noen tall, men kan ikke omprogrammeres. Omprogrammering av slike maskiner er en lang prosess som også krever manuelle inngrep i maskinvaren. Da den programmerbare datamaskinen kom på markedet, revolusjonerte den kostnadsnivået. Man behøvde ikke lenger spesialbygget maskinvare for hvert program man ville kjøre. Instruksjonene til maskinen var lagret i hukommelsen på lik linje med dataene. Andre måtte få lastet hele operativsystemet inn i memory fra tape for deretter å lese inn programmet og ev. data fra en kortleser – hver gang et program skulle kjøres. Den tids operativsystemer var meget enkle. EXEC CUR, TR F, IN F, TRI F, TOC er ett eksempel. Von Neumann-arkitektur er den vanligste oppbyggingen av programmerbare datamaskiner. Brukergrupper. De tre dominerende systemene Windows, MacOS og Linux har dels overlappende muligheter og dels sine spesielle fortrinn. Integrering mellom systemene reduserer kompatibilitetsforskjeller som tidligere har vært som vegger mellom disse systemene. Teknikk. En datamaskin består av noen hoveddeler som en datamaskinbruker bør kjenne til. Den er en maskin som fungerer sammen med tilkoblet utstyr som monitor (dataskjerm), tastatur, diskettstasjon (nå CD-stasjon) og skriver. Tilkoblet utstyr kalles periferutstyr. For å utføre brukerens arbeid må den ha ett eller flere dataprogrammer installert. Dette er de primære funksjonene som etterhvert er supplert med nye muligheter som mus (som var standard opprinnelig til Apple Finder), scannere og internett. Hoveddelene i datamaskinen (maskinvare, engelsk hardware) er en eller flere prosessorer og hukommelse (ROM, RAM og HD) i tillegg til at informasjonen overføres i et maskinnettverk internt og eksternt til maskinutstyret. Apple brukte Motorola posessorer i sine maskiner opprinnelig, og startskuddet ved introduksjon av Macintosh 128 rundt 1983 var basert på en Motorola prosessor 68000. Denne maskinen hadde ikke harddisk (HD) og både brukerprogram og dokumenter måtte plasseres på en diskett (eller to) i maskinens system. De fleste andre produsenter av mikromaskiner baserte systemet på kombinasjonen MS-DOS og en Intel prosessor, i tidlig fase en Intel 8086. I Apples maskiner var det et fast minne (ROM: Read only memory) som er en fast uforanderlig installert hukommelse. Denne inneholdt maskinens operativsystem og gjorde maskinen immun mot inkompetent bruk og sabotasje. Maskinens elektriske minne (RAM: Read and memory, opprinnelig 128 kB på disse maskinene, formelt korrekt angitt: Random Access Memory) ga som på alle maskiner ellers et foranderlig minne som inneholder det maskinen på ethvert tidspunkt arbeider med. Dette er det vanlig å sikre (dokumentinformasjon) med kopiering til harddisk med korte intervaller (eks. 10 min.) for å eliminere tap av siste dokumentversjon under arbeid. MS-DOS-maskinene arbeidet med operativsystem og brukerprogrammer som var lagret på maskinens HD (harddisk). Tidlige versjoner av mikromaskinene hadde ikke harddisk, og både programmer og dokumenter (brukerinformasjon, datafiler) ble lagret på eksterne media, typisk floppydisker eller tape. Floppydisker ble etterhvert erstattet av mindre disketter og så på et senere tidspunkt av CD-plater. Diskettene var magnetiske lagringsmedia som kunne tilføres nye data, overskrives og brukes på ny, mens de nye CD-platene bare kan brennes en gang. Harddisker som etter kort tid (allerede rundt 1985) ble vanlige som et internt datalager i mikromaskiner mottar data fra maskinens RAM eller diskettstasjon (CD-stasjon) under bruk. Maskinens arbeidskapasitet bestemmes av disse komponentenes ytelser. Parallelt med utviklingen i kapasitet på mikromaskiner utvikles også dataprogrammer med avanserte funksjoner for å gjøre bruk av kapasiteten og effektivisere arbeidet. Denne utviklingen har vært betydelig siden maskiner med 128 eller 256 kB RAM ble solgt rundt 1985 frem til året 2009 når tilsvarende maskiner yter 256 MB RAM (internhukommelse) eller mer. Også prosessorer og harddisker har hatt en motsvarende utvikling i kapasitet. Moderne programmerbare datamaskiner. På baksiden av PC er det tilkoblingsmuligheter til ekstra utstyr som utvider PCens virkeområder, som eksempelvis skriver, ekstra harddisk, skanner o.l. En moderne datamaskin består i hovedsak av tre hoveddeler: "Regneenhet" (CPU), "hukommelse" (minne) og "permanent lager" (Harddisk, diskett, CD osv). Dessuten finnes det som regel diverse ytre enheter, slik som skjerm, tastatur, mus, skriver og andre inn/ut-enheter. Regneenheten utfører instruksjoner som hentes fra hukommelsen. Hukommelsen er oppdelt i celler med fast størrelse. Slike celler kalles gjerne "maskinord". Lengden av et maskinord måles i antall bit, som er den minste måleenhet for informasjon. Et bit kan enten være på eller av (dvs. ha verdien 0 eller 1). Et maskinord består ofte av et helt antall byte, som består av 8 bit. Maskinordene har hver sin "adresse" i hukommelsen, dvs. de er nummerert fra null og oppover. Et maskinord inneholder data som kan fortolkes på ulike måter. Det kan alltid fortolkes som et heltall. Det kan også fortolkes som en "instruksjon" til regneenheten (eller en del av en slik instruksjon). En annen fortolkningsmulighet er bokstaver eller andre tegn. Alle data i hukommelsen forsvinner når maskinen slås av. Det permanente lageret brukes for å ta vare på informasjon over tid. Regneenheten styres ved hjelp av maskinprogrammer. Et maskinprogram (eller "binærprogram") er en samling instruksjoner som legges inn i hukommelsen. Regneenheten henter inn og utfører en og en instruksjon fra binærprogrammet. En slik instruksjon kan for eksempel gå ut på å hente to tall fra angitte adresser i hukommelsen, addere tallene og til slutt legge resultatet tilbake på en tredje adresse i hukommelsen. Etter at en instruksjon er utført vil regneenheten normalt hente neste instruksjon fra binærprogrammet og utføre denne. Denne syklusen kan brytes ved hjelp av såkalte "hoppinstruksjoner". En hoppinstruksjon vil gi regneenheten beskjed om at neste instruksjon skal hentes fra et annet sted i hukommelsen. På denne måten vil deler av et binærprogram kunne utføres flere ganger ved at regneenheten hopper tilbake i programmet. Hoppinstruksjoner kan være "ubetingede" og "betingede". Betingede hoppinstruksjoner vil bare resultere i et hopp dersom en bestemt betingelse er oppfylt. Betingede hoppinstruksjoner gjør det mulig å lage kompliserte programmer der ulike deler av programmene aktiviseres etterhvert som oppgavene fullføres. Hastigheten på regneenheten reguleres av en klokke, som sender ut en elektronisk puls i faste intervaller. En slik puls starter en ny runde med utførelse av en instruksjon som ligger klar i regneenheten. Hastigheten på en slik klokke måles i hertz (antall pr. sekund). De fleste av dagens regneenheter (i 2008) kjøres på en hastighet i størrelsesorden mellom 2-3 000 000 000 hertz = 2-3000 MHz = 2-3 GHz. I praksis finnes det mange binærprogrammer i hukommelsen samtidig. Mange av dem utgjør en del av operativsystemet som styrer inn/ut-enheter osv. Andre programmer er nytteprogrammer som er startet av en bruker. Særlig programmer knyttet til operativsystemet har behov for å kunne utføres i korte aktive faser, for deretter å gå inn i en dvaletilstand i påvente av at bestemte begivenheter inntreffer. Det finnes derfor mekanismer i en datamaskin som tillater at et maskinprogram plutselig avbrytes, slik at et annet program (med viktige, presserende oppgaver) kan overta. Når det viktige programmet har gjort sitt, vil det opprinnelige programmet fortsette der det slapp, uten at dette får konsekvenser for den oppgaven programmet utfører (annet enn en liten tidsforsinkelse). Begivenheter som fører til et slikt «avbrudd», er for eksempel et tastetrykk. Et tastetrykk fører til at en kode for hvilken tast som ble tastet, sendes til regneenheten, sammen med et signal som angir at et tastetrykk har funnet sted. Når regneenheten mottar et slikt avbruddssignal, vil den avbryte sin normale arbeidsmåte. Regneenhetens tilstand (bl. a. adressen til den neste instruksjonen den skal utføre) tas vare på i hukommelsen, og et annet maskinprogram (som behandler tastetrykket) aktiviseres. Tidlig historie. Selv om diverse hjelpemidler for å utføre beregninger ble konstruert langt tilbake i historien, er det først etter 1940 at utviklingen av moderne elektroniske datamaskiner har funnet sted. Et tidlig forsøk på å utvikle noe som ligner på moderne datamaskiner fant sted i 1835, da Charles Babbage beskrev sin analytiske maskin. Dette var en mekanisk, dampdrevet innretning som brukte hullkort som innlesningsmedium. Beskrivelsen av denne maskinen foregrep mange idéer som moderne databehandling fortsatt bygger på. Blant annet kunne maskinen programmeres, og Ada Byron Lovelace innså at den i prinsippet ville bli i stand til å utføre alle beregningsoppgaver som en moderne datamaskin kan utføre (men det ville rimeligvis tatt tid). Maskinen kom imidlertid aldri lenger enn til tegnebrettet i hans egen tid – først i 2002 ble det konstruert en maskin i London etter Babbages tegninger. Maskinen fungerte slik den skulle. Før 1940 ble det også konstruert en del analoge datamaskiner som brukte elektriske signaler eller mekaniske parametre til å representere tall. I 1940-årene ble det konstruert en rekke digitale datamaskiner basert på elektroniske komponenter. I Tyskland konstruerte Konrad Zuse flere forløpere for den moderne datamaskinen, slik som modellene Z1 fra 1938 og Z2 fra 1939, som var tildels mekaniske, tildels reléstyrt og i 1941 endelig historiens første programmerbare maskin, (Z3) som også var basert på reléteknologi. Krigstid og nød. I England utviklet en gruppe rundt matematikeren Max Newman og elektronikkingeniøren Tommy Flowers verdens første elektronisk programmerbare datamaskin. Den skulle knekke de tyske Lorenz-krypterte kodene som ble brukt mellom de tyske hovedkvarterene. Colossus ble tatt i operativ bruk ved Bletchley Park januar 1944, etter kun 10 måneders utvikling. Denne maskinen reduserte tiden for å dechiffrere Lorenz-meldinger fra uker til timer og den kom i tide til D-dagen, slik at den kunne hjelpe til i planleggingen. Colossus ble utviklet videre og gjort mer programmerbar. Det ble også bygget flere, slik at man hadde 10 Colossus programmerbare datamaskiner på slutten av krigen, sensommeren 1945. Hastigheten til Colossus var høy, faktisk var regnehastigheten rundt den samme som en Pentium II PC. Colossus-maskinene tydet rundt 63 millioner karakterer i hemmelige meldinger – en formidabel mengde sett i forhold til tidligere kapasitet. Winston Churchill omtalte Bletchley Park som «the goose that laid the golden egg, but didn't cackle». Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av disse maskinene ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 års tidsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt. Det er et tankekors at mesteparten av den kunnskap vi i dag har om aktiviteten ved Bletchley Park og Colossus er hentet fra arkivmateriale som ble tatt med over til USA for arkivering der av de amerikanerne som arbeidet ved Bletchley. I USA startet det amerikanske forsvaret byggingen av ENIAC i 1943. Dette var en meget stor maskin, både i fysisk omfang og regnekapasitet. Den bestod blant annet av 17 468 radiorør og beslagla et areal på 167 kvadratmeter. Maskinen ble fullført i 1946 og var i operativ drift til 1955. Hver av maskinens 20 regneregistre kunne utføre 5000 addisjoner i sekundet. ENIAC ble bare bygget i ett eksemplar. Denne maskinen var utgangspunktet for utvikling av diverse kommersielle maskiner i USA, med UNIVAC som den viktigste. Etterkrigstiden og elektroniske revolusjoner. Den videre utvikling av datamaskinen har forenklet sett funnet sted i tre store «bølger». Disse bølgene var hovedsakelig forårsaket av teknologiske nyvinninger. Den første store bølgen hadde som utgangspunkt de eksperimentelle maskinene som ble bygget på 1940- og 50-tallet. Markedet var finansinstitusjoner og store nasjonale institusjoner innen forskning og statistikk. Innen dette markedet var rene hullkortmaskiner allerede i bruk for å holde styr på store registre. Datamaskinen var den naturlige arvtakeren. Da den neste teknologiske bølgen kom, ble det vanlig å kalle disse maskinene "stormaskiner". De var meget kostbare, krevde stor fysisk plass, og tilsyn av mange operatører. Det var vanlig at flere aktører samarbeidet om å drifte slike maskiner, slik at utgiftene og kompetanse kunne deles på flere. I Norge hadde vi for eksempel flere kommunale datasentraler som delte landet mellom seg i regioner. Stormaskinmarkedet ble dominert av IBM og noen få andre aktører. Den neste store bølgen kom med "minimaskinen". Utgangspunktet for denne bølgen var utviklingen innen transistor-teknologi og halvlederteknikk. Det ble etterhvert mulig å masseprodusere integrerte kretser med flere hundre transistorer preget inn på en liten flate. Dette ga rom for å produsere mindre datamaskiner meget rimelig i forhold til de etablerte stormaskinene. Nye datamaskinprodusenter, slik som Digital Equipment Corporation (DEC) og Norsk Data så mulighetene mye raskere enn de etablerte stormaskinprodusentene. Det ble derfor skapt et marked for mindre og billigere maskiner, og omsetningen innen dette markedet vokste raskt og ble etterhvert jevnbyrdig med stormaskinmarkedet. Minimaskiner begynte så vidt å gjøre seg gjeldende fra midten av 1960-tallet. DEC kom med PDP-8 i 1964. Det var en 12-bits maskin med bare 4096 maskinord i hukommelsen som ble solgt for ca. 16 000 dollar. Norsk Data leverte sin første Nord-1-maskin i 1967. Den tredje store bølgen kom med "mikroprosessoren". Halvlederteknologien var nå kommet så langt at det var mulig å konstruere en fullstendig CPU på en liten silisiumbrikke. Den første mikroprosessoren, Intel 4004 med maskinord på 4 bit, så dagens lys i 1971. Senere kom Intels 8080-prosessor (8 bit) og ikke minst 8086-prossessoren (16 bit) som ble benyttet i IBMs Personal Computer. Andre halvlederprodusenter hadde også stor betydning: Zilogs Z80 (8 bit) som kom på markedet i 1976 og Motorolas 68000 (16 bit) som kom i 1979. "Mikrodatamaskiner" er fullstendige datamaskiner bygget opp rundt en mikroprosessor. De første mikromaskinene var små, rimelige maskiner beregnet på hobbymarkedet. Disse ble kalt "hjemmedatamaskiner" og kom i en rekke utførelser på 1980-tallet. Med tekstbehandlingsprogrammer og regneark fikk disse maskinene også innpass i det mer profesjonelle markedet, og utkonkurrerte for en stor del minimaskinene. Etterhvert utviklet det seg en industristandard basert på IBMs PC som de fleste av dagens mikromaskiner bygger på. Den Norske Turistforening. a> er generalsekretær i Den Norske Turistforening Turistforeningen merker et stort løypenett med røde "T"-er malt på varder og trestammer. a> er en av Turistforeningens mange selvbetjeningshytter. Steinhytta ble reist i 1922, mens den større trehytta ble oppført i 1953 og restaurert i 1980. Den Norske Turistforening (DNT) er landets største friluftsorganisasjon. Foreningen ble etablert 21. januar 1868 etter initiativ fra konsul Thomas Johannes Heftye og kaptein Hans Hagerup Krag. I begynnelsen ble foreningen ledet av nevnte Heftye (formann) og Krag, samt oberst Fredrik Næser, professor Halvor Rasch, og assessor W. Erichsen. Foreningens formål var «at lette og udvikle Turistlivet her i Landet». Den første medlemsforening ble Oslo og omland (1868). Ved overgangen til 2011 hadde foreningen mer enn 240.000 medlemmer. DNT som organisasjon hverken eier eller driver noen turisthytte i Norge og arrangerer heller ingen turer eller kurs -- denne aktiviteten er tillagt medlemsforeningene med få unntak (bl.a. utdanning av vinterturledere) Nåværende styreleder er Tom-Ivar Bern. Kristin Krohn Devold har siden januar 2006 vært generalsekretær. Turisthytter. Medlemsforeningene eier i 2009 mer enn 450 turisthytter over det meste av landet. I tilknytning til disse vedlikeholder medlemsforeningene og hyttebestyrerne et stort nettverk av merkede stier mellom og rundt hyttene. Sommerstiene utgjør tilsammen om lag 20 000 kilometer, og vinterstid vedlikeholdes rundt 7 000 kilometer med "kvisteløyper". Første hytte var Krokan turisthytte på Rjukan (1868), etterfulgt av Tyinhytten (1870), Memurubu og Gjendebu (1872). Turistforeningen opprettet tidlig en ordning med patentførere for å lede turister gjennom vanskelige områder blant annet i Jotunheimen og Jostedalsbreen. Spesialiseringer. Barnas Turlag ble etablert i 1999 for barn opp til 12 år. Ungdom fra 13 år til og med 26 år organiseres under "DNT ung". I tillegg finnes gruppen "DNT fjellsport" som hovedsakelig driver med fjellklatring og brevandring. Et samarbeid med skolene gjøres gjennom tiltaket "DNT i skolen". Foreningene arrangerer årlig flere tusen turer og kurs både i Norge og utenlands. Sammen med magasinet Fri Flyt arrangerer DNT den årlige Fjellfilmfestivalen. Medlemsforeninger. DNT ble på slutten av 1980-tallet omorganisert til en overbygning for medlemsforeninger rundt i landet. Denne prosessen var ikke helt smertefri, i og med at de fem «samarbeidsavtaleforeningene» (Drammen og Oplands TF, Kristiansand og Opplands TF, Kristiansund og Nordmøre TF, Trondhjems TF og Stavanger TF) var selvstendige organisasjoner sidestilt med «gamle DNT» (samarbeidsavtalen sikret gjensidige medlemsrettigheter), mens de øvrige foreningene var underlagt DNT. Fusjonssmertene var raskt tilbakelagt. I dag er DNT en landsforening som i hovedsak beskjeftiger seg med saker som er felles for foreningene, mens medlemsforeningene tar seg av praktisk drift i sine respektive områder. Den klart største medlemsforeningen er DNT Oslo og omegn, som overtok hytte- og rutenettet til «gamle DNT»,DNT merker løypene med røde T-er på varder og trestammer. Den norske kirke. Den norske kirke (Dnk), tidligere også kalt statskirken, er det største trossamfunnet i Norge og inntil den 21. mai 2012 den offentlige religionen i Norge. Ved reformasjonen i 1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Eidsvollgrunnloven av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt storting og regjering. Norges konge ble dermed kirkens symbolske leder. Med en episkopal-synodal organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et kirkesamfunn. Den 21. mai 2012 gjennomgikk grunnloven en revisjon, hvor kristendommen og humanismen er definert som dens "verdigrunnlag". Samtidig ble statskirken erstattet av en folkekirke som finansieres av staten. Dette innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Storting og regjering har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon – slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre den norske kirke. En lignende reform skjedde i Sverige med Svenska kyrkan, som opphørte å være statskirke 1. januar 2000. Folkekirken i Danmark er fortsatt en statskirke. Rettslig grunnlag. Flere grunnlovsbestemmelser nevner eller kommer til anvendelse for Den norske kirke, hvor den viktigste er grunnlovens § 16 som sier " Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten." Kirken er videre regulert i flere lover, der lov om Den norske kirke (kirkeloven) er den mest sentrale.I henhold til §1 er formålet "å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge." Loven regulerer blant annet medlemskap, kirkens administrative organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå, eiendomsforhold og forvaltning til kirkebygninger, med mer. Regler om medlemskap og tilhørighet. Medlemskap i Den norske kirke er knyttet til dåp (jf. "§ 3 i Kirkeloven av 1996"). For å være medlem i Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller norsk statsborger bosatt i utlandet. Personer som er døpt i annet luthersk kirkesamfunn eller annet kristent kirkesamfunn kan bli medlem av Den norske kirke ved innmelding. En kan ikke være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn samtidig. Barn anses å høre inn under (tilhørig-begrepet) Den norske kirke fra fødselen hvis begge foreldrene er medlem eller hvis en av foreldrene er medlem og det ikke er sagt fra at barnet ikke skal anses for å høre til Den norske kirke. Når barnet har fylt 18 år uten å være døpt, anses det ikke lenger å være tilhørig i Den norske kirke. Barn som er tilhørige inngår i kirkens medlemsregister. Medlemmer bosatt i Norge tilhører soknet der de bor. Alle voksne døpte medlemmer har stemmerett og er valgbare ved kirkelige valg. Stemmerettsalder er 15 år, valgbarhetsalder 18 år (2011). I spesielle tilfeller kan det søkes om overflytting av stemmerett og valgbarhet til annet sokn enn der man er bosatt. Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til det lokale menighetskontor (kirkebokføreren) på bostedet. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødslesnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt og navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år som følger med den foresatte. Innmelding og utmelding i Den norske kirke er regulert av kirkeloven § 3 og "Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)" Menigheten - soknet. Den norske kirke har et geografisk bestemt menighetsbegrep, og består av soknemenigheter. Ved siden av denne grunnstrukturen finnes det enkelte unntak: Døvemenighetene er ikke geografisk avgrenset. Det samme gjelder Samisk menighet i sørsamisk språkområde. Det er også forsøk med såkalte valgmenigheter i Den norske kirke, hvor kirkemedlemmer har fått anledning til å danne et "personsokn" (Bymenigheten Sandnes). Bispedømmet - prostiet. Den norske kirke (Dnk) er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer og – fra den 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop (Nidaros domprosti i Trondheim sentrum). Forhold til staten. Frem til 2012 var Den norske kirke en statskirke etablert gjennom Grunnlovens § 2, som erklærte at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». I den nye grunnlovsteksten er dette endret, i dag står det slik i Grunnlovens § 2 "Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskrettighederne." Videre står det i § 16 "Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje." Debatten om forholdet mellom kirke og stat har pågått siden midt på 1800-tallet. Siden 1920-tallet har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, ble etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og på viktige kirkelige områder, som liturgi og i lærespørsmål, har kirken lenge vært selvstendig. Samtidig var det Kongen som hadde ansvaret for utnevnelser av biskoper og proster gjennom Grunnlovens § 16, og lover som angikk kirken ble vedtatt av Stortinget, men dette er nå endret med den nye kirkeloven. I Den svenske kirke fant skillet mellom stat og kirke sted i 2000, og i Norge ble problemstillingene rundt et mulig skille utredet i Gjønnes-utvalget, som la frem sin innstilling i januar 2006. Innstillingen var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeidet en stortingsmelding om saken som ble lagt frem 11. april 2008. Forut for stortingsmeldingen ble det inngått et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget. Innholdet i det såkalte kirkeforliket består i at kirken skal få større indre selvstyre, deriblant retten til selv å utnevne sine biskoper. Betingelsen for dette er at kirkedemokratiet må bli bedre. Det siktes her til at valgdeltakelsen ved kirkelige valg har vært lav. Spørsmålet om kirkens økonomi og eiendomsretten til kirkens eiendommer var blant de store og prinsipielt tunge spørsmål som måtte avklares. Ansvaret for vedlikehold av kirkebygg og lønn for stats- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønn til ekstra ansatte. Dette er gjerne finansiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten. I 2008 ble partiene på Stortinget enige om den politiske avtalen Kirkeforliket. På den bakgrunn leverte representanter for samtlige partier på Stortinget et felles forslag til endringer i bl.a. Grunnlovens § 2 og 16 som skulle endre relasjonen mellom kirke og stat. Grunnlovsendringene ble vedtatt 21. mai 2012 og trådte umiddelbart i kraft. Prest, prost og biskop. Bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien. Den svenske kirke beholdt ved reformasjonen sin erkebiskop (i Uppsala), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i Åbo. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som preses) i det nypprettede Bispemøtet. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde. Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Primus inter pares. Primus inter pares (lat. «den fremste (første) blant likemenn»), er en funksjonsbeskrivelse som brukes om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at lederskapet nødvendigvis er formalisert og uten å ha annen myndighet over sine likemenn enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen, som kan skyldes ansiennitet, alder eller tradisjon. I de lutherske folkekirkene i Norden brukes uttrykket som en beskrivelse av at erkebiskopen (Sverige og Finland) eller den ledende biskopen (Danmark og Norge) er en symbolsk leder som ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene. Den norske kirkes ledende biskop var fra 1814 til 1920-årene etter dansk mønster og det norske hoffrangreglementet av 1817, biskopen i Christiania/Oslo. Dette ledet til at hovedstadsbispen uformelt ble omtalt som Den norske kirkes primas (senlatin til lat. primus; «den første», «den fornemste» – her i betydningen fast ledende biskop). Da biskopene i Den norske kirke fra 1917 begynte å holde regelmessige drøftelsesmøter, bispemøter, ble det for hver sesjon valgt en ordstyrer som ble betegnet som «formann» og fra 1932 som preses (lat. "praeses", "praesidere", «den som har forsete», den som presiderer (sml. president)). Oslo biskops ledende rolle siden 1817 og det faktum at bispemøtene ble holdt i Oslo, gjorde at hovedstadsbispen hvert år ble valgt til formann/preses. I 1984 begynte biskopene å velge preses for et år om gangen. Ved Andreas Aarflots avgang som Oslo biskop i 1998 besluttet de øvrige biskopene at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Første preses fra en annen bispestol enn Oslo ble da biskop Odd Bondevik i Møre. I 2001 valgte man biskop Finn Wagle i Nidaros, i 2006 biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark og i 2010 biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg. Nyordningen med en fast utnevnt leder i Den norske kirkes bispemøtet fra 2011 innebærer at det opprettes et tolvte bispeembete som skal bruke det meste av sin tid på lederoppgavene, med base i Nidaros. Dette nye bispeembetet kan med samme rett som Oslo biskop før 1920-årene omtales som primas. Den norske kirke har imidlertid valgt å fortsatt bruke betegnelsen preses eller ledende biskop. Også denne biskopen vil være «primus inter pares» blant biskopene, slik erkebiskopen er det i Svenska kyrkan og i Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland. Andre ansatte. Det finnes dessuten en rekke andre stillingskategorier knyttet til menighetsarbeid, kirkelig administrasjon og drift av kirkegårder. Bekjennelsesskrifter. Bibelen anses som den overordnede autoritet, men de andre skriftene har status som bekjennelsesskrifter som er normert ut fra Bibelen. Det gamle testamentet i Den norske kirke består av 39 bøker, mens i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består det gamle testamente av 46 bøker. Den norske kirke anerkjenner ikke de syv deuterokanoniske bøker. Skriftforståelse. Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det Gamle Testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det Nye Testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlammet som døde og gav soning for menneskenes synd. Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det Gamle Testamentet. Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene. Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til brudd med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser og ved Guds suverene gjerning alene. Sakramenter. Den norske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn, så som brudevigsel og presteordinasjon. Dåp. Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken gjennom at den døpte i dåpen blir Guds barn. Dåpen skjer ved overøsing av vann i den treenige Guds navn. Den norske kirke praktiserer barnedåp, men døper også voksne som ikke er døpt tidligere og ønsker dåp. Gjendåp er ikke tillatt og anses som et teologisk avvik. Dåpen har gyldighet en gang for alle. Nattverd. Etter Den norske kirkes lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er til stede i brødet og vinen, men uten at brødet eller vinen opphører å være substansielt brød og vin (se konsubstansiasjonslæren). Man tror at den som mottar nattverden får tilgivelse for synd og styrke til et videre liv i kristen tro. I Den norske kirke er nattverden åpen også for medlemmer av andre kirkesamfunn. Barn har adgang til nattverden. Ulikt syn på nattverden er den viktigste årsaken til at det ikke avholdes felles nattverd med den katolske kirke, selv om en kan ha felles (økumeniske) gudstjenester. Gudstjenester. Søndagsgudstjenesten, ofte kalt "høymessen" – av latin "missio" som betyr "utsendelse" – er menighetens viktigste samlingspunkt, og feires på søndagen, fordi dette er Jesu oppstandelsesdag. I Den norske kirke begynner høymessen normalt klokken 11. Andre tidspunkter kan forekomme avhengig av lokale forhold. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup, har egne liturgier. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest den liturgiske ordning som er angitt i "Gudstjenestebok for Den norske kirke", men alternative liturgier og friere former for gudstjenestefeiring er ikke uvanlig. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010. Denne tar sikte på større variasjonsmuligheter og adgang for lokale tilpasninger. Gudstjenestens historiske grunnlag er den katolske messen, som igjen bygger på den jødiske synagogegudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunns. Gudstjenesten feires i tråd med kirkeåret, som begynner 1. søndag i advent, og med temaer for hver søndag som er angitt i lesningene for søndagen. Disse veksler mellom to tekstrekker med tre lesninger for hver søndag som alternerer år om annet. Kirkeåret er delt inn i to hovedbolker – festhalvåret og det festløse halvåret. Festhalvåret omfatter de tre hovedhøytidene jul, påske og pinse, mens hele tiden etter pinse og frem til kirkeårets avslutning utgjør det festløse halvåret. Under denne hovedinndeling finner vi så de mer avgrensede kirkeårstider, som adventstiden, åpenbaringstiden (ukene etter jul), fastetiden (40 dager før påske) og påsketiden, som varer fra påskenatt og frem til Kristi himmelfartsdag. Hver del av kirkeåret, samt visse enkeltstående søndager, har sine liturgiske farger som reflekterer kirkeårstidens eller søndagens modus. Hvitt er forbeholdt høytider (unntatt pinse), festdager (som Allehelgensdag) og festlige anledninger ellers. Grønt er fargen for vekst og er liturgisk farge for hele perioden etter pinse med unntak for Allehelgensdag. Fiolett er fargen for bot, alvor, sorg og innadvendthet, og benyttes til advent, i fastetiden før påske og ved begravelser. Rødt er fargen for Den hellige Ånd, for åndens og kjærlighetens ild, og for martyrenes blod. Den benyttes til pinse, ved martyr- og helgendager (som Olsok, samt ved aposteldager). Rødt kan også benyttes på palmesøndag og langfredag. De liturgiske farger reflekteres i de liturgiske klær (såkalte "paramenter"], eventuelt også i tekstilutsmykning på prekestol og alter. Under gudstjenesten bærer presten og eventuelt andre liturgisk medvirkende liturgiske klær. Tidligere var det bare prestene som bar egen drakt, den såkalte samarien med pipekrave, hvit messeskjorte og messehagel. Samarien er en sort 1600-talls drakt som egentlig var en embetsdrakt og ikke en liturgisk drakt, og som fortsatt brukes i Folkekirken i Danmark. Siden 1980-tallet er Den norske kirkes liturgiske drakt alba, en sid, hvit kjole som egentlig er en dåpsdrakt og symbolet på dåpens renselsesbad. Til denne bærer presten stola i liturgisk farge, et bredt bånd som bæres over skuldrene. Dette er den klassiske, internasjonale drakten for prester. Stolaen var opprinnelig et verdighetssymbol for embetsmenn i antikkens Roma, men ble overtatt av den første kirke som verdighetstegn for prester. Under nattverden bærer presten i tillegg messehagel, et tunikalignende plagg i liturgisk farge og ofte med sirlig dekor. Biskoper i Den norske kirke bærer i liturgisk sammenheng korkåpe, i Den norske kirke også kalt bispekåpe, utenpå alba og stola. De tradisjonelle verdighetssymbolene mitra (bispehatt) og bispestav benyttes ikke av biskopene i Den norske kirke. Øvrige liturgisk medvirkende er diakon, kantor (musikalsk leder) og lekfolk som er betrodd særlig tjeneste. Disse kan bære alba uten ytterligere tillegg. Mange diakoner har etterhvert tatt i bruk tradisjonell skråstola i liturgisk farge, slik det er vanlig også i Den svenske kirke. Ved begravelser kan prest og diakon også bære sort gravferdskappe under den del av liturgien som forrettes på kirkegården. Søndagsgudstjenesten i Den norske kirke varer normalt mellom en time og halvannen time. Nattverd feires ikke hver søndag, men det er blitt stadig vanligere å gjøre det. Konfirmasjon. Konfirmasjon i Den norske kirke. På bildet ser man prest og kateket i sine liturgiske drakter. Konfirmasjonen er en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å "konfirmere" betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part: Det er Gud som bekrefter det som ble lovet konfirmanten i dåpen – ikke konfirmanten som bekrefter sin egen dåp. Reformatorene avviste den katolske forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon er imidlertid ikke lenger en forutsetning for å kunne motta nattverd. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge, noe den var i lang tid. Konfirmasjonen er spesielt viktig som trosopplæring. Da Den norske kirke praktiserer barnedåp, kommer dåpsopplæringen i etterkant av dåpen, ofte først i konfirmasjonstiden. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 normalt har vært på åtte måneder. Skriftemål. Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende syndsforlatelse. Hvilken som helst kristen kan ta imot skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer benyttet. I enkelte kirker er det til og med foreslått å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes eget hjem som det mest passende sted. Innen læstadianismen, som er en vekkelsesbevegelse innad i Den norske kirke med særlig utbredelse i Troms og Finnmark, er skriftemål svært viktig og en forutsetning for deltakelse i nattverden. Her skrifter man til en kristen man har spesiell tiltro til, som oftest ikke en prest. Ektevigsel. Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni med forbønn for ekteskapet. Par som har inngått ekteskap gjennom en borgerlig seremoni kan i ettertid få forbønn for ekteskapet gjennom en egen kirkelig seremoni. Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte. Ordinasjon. Ordinasjon av prester skjer ved en velsignelsesseremoni som gir uttrykk for en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Det er biskopene som ordinerer prester. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse, normalt av Bispemøtets preses. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste av en biskop. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradisjon, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere, dvs. prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, dvs. klokker, graver, kirketjener osv. Internasjonal tilslutning. Land med kirker som er tilsluttet Porvoo-fellesskapet. Lysegrønt markerer luthersk kirke, mens mørkegrønt markerer anglikansk kirke. Oppslutning om kirkelige aktiviteter. Samisk gudstjeneste i Den norske kirke. Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8% i 1960 til 73,9% i 2006. Andelen konfirmerte av alle 14-åringer falt fra 93% i 1960 til 66,7% i 2006. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2% i 1960 til 44,2% i 2006. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 91,9% av alle døde i 2006 ble gravlagt i regi av Den norske kirke. Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2010 meldte 1101 personer seg inn og 6570 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning på 1970- og 1980-tallet (på det høyeste 11.755 i 1978), for så å synke igjen på 1990-tallet til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år. Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken. I 2010 var det mer enn 6,1 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 4,9 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 65 652 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72.982 i 1994, 70.829 i 1987 og 69.727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 93 personer i 2010 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987). Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende. Andre tall fra Tilstandsrapport for Den norske kirke 2010 viser at 1,26 millioner mennesker deltok på konserter i en eller flere av Den norske kirkes kirkebygg dette året, og 1960 kor samler jevnlig 43 571 korsangere i alle aldre. Medlemskap. 1. januar 2010 var 79,2 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Medlemsprosenten i 2009 var lavest i Oslo bispedømme med 64,7 %. Etter Oslo kom Agder og Telemark med 78,3 % og Borg med 79,4 %. Høyest lå medlemsprosenten i Sør-Hålogaland med 89,2 % og Møre med 88,9 %. I perioden 2005-2009 var det en fordobling av antall utmeldelser av Den norske kirke, med 40 299 mot 20 491 utmeldelser i perioden 2000-2004. Fra 2003 har tallet utmeldte økt med 3 600 utmeldelser per år frem til 2009 som det var 10 800 utmeldelser. Reformasjonen. Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-37. Den kom som en følge av at kong Christian III konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt, men munkene i katolske klostre fikk fortsette som før. Klosterne fikk ikke lov til å ta inn nye, slik at de etterhvert ble lagt ned. Det er kjent at en enkelte steder i Rogaland og Hordaland på 1550-tallet på ny ansatte katolske prester, og det var også mer organiserte tiltak fra den katolske kirke – motreformasjonen. Det katolske erkebispesetet i Nidaros ble avskaffet og biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, slik at den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. I befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende – enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Et eksempel er Jonsokvalfartene til Røldal stavkirke. Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i Kirkeordinansen av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regnet det å lage lover for kirkens aktiviteter som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning. Etter reformasjonen. Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Da grunnloven kom i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den fremdeles er. Unionen med Sverige 1814-1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536-1814. Et av departementene som ble opprettet i Christiania etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet. På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene. Lavkirkelig vekkelseskristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. Hans Nielsen Hauges opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse. Den norske kirke under andre verdenskrig. I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det nazistiske styre helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet "Kirkens grunn", der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90% av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene. Den sentrale kirkelige personlighet i kirkekampen var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet og lekmannshøvdingen Ludvig Hope. Begrepet Den norske kirke. Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på "Den norske Kirkes symbolske Bøger", som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om "Alterbog for Den norske kirke" og i 1911 i "Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908". I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i Lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i Lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og senest i Lov av 7. juni 1996 nr 31 om Den norske kirke (Kirkeloven). Særtrekk ved det norske kirkeliv. Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for sekularisering og økende religiøs og kulturell pluralisme. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Grunnloven konstaterer at «den Evangelisk-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion…». Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år. Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, salmeskatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også pietismen, som gjennom den lavkirkelige indremisjonsbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på bedehuset hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen. Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en enestående rik salmeskatt. Dels skyldes dette reformasjonen, der koralen ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som Thomas Kingo, Hans Adolph Brorson, Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Bernhard Severin Ingemann; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og i nyere tid Svein Ellingsen og Eyvind Skeie. Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt være svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. Kirkebranner har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke. Til forskjell fra andre kirkesamfunn representert i Norge, er Den norske kirkes oppgave ikke bare å betjene den indre krets av engasjerte tilhengere, men å være en kirke for hele folket. Departement. 1. Navnet på de administrative regioner i enkelte land. Eksempler på dette er Frankrikes departementer og departementene i Bolivia. 2. Den utøvende makt er i Norge administrert av ulike departementer som dekker et eller flere fagområder. I andre land er disse ofte kalt ministerier. Alle departementer har en politisk leder, en statsråd, som har knyttet til seg en eller flere statssekretærer og politiske rådgivere. Departementsråden er departementets øverste administrative leder og er ikke politisk valgt. Under seg har departementsråden ekspedisjonssjefer, avdelingsdirektører, underdirektører, byråsjefer etc. Departementenes viktigste oppgaver er blant annet forberedende arbeid for regjeringen, iverksetting av vedtak, klage- og kontrollfunksjoner. Departementene har selvstendig avgjørelsesmyndighet på en del områder. I Norge finnes også en rekke ulike direktorater som igjen er underlagt et departement. Dataprogram. Dataprogram ofte bare kalt program (engelsk: "application" og "computer program") er en samling av en rekke forhåndsprogrammerte instrukser til datamaskinen. Dataprogrammet er som regel lagret på et platelager eller et annet lagringsmedium. Når man skal bruke et dataprogram lastes programmet inn i datamaskinens minne slik at instruksjonene er tilgjengelige for prosessoren og kan utføres (kjøres) av denne. De fleste dataprogrammer blir i dag lagd på den måten at de skrives i et såkalt høynivåspråk som er lett å lære og tillater rask programvareutvikling. Det forekommer også at programmer blir skrevet på lavnivåspråk (assembler) som er en mer abstrakt og krevende ting å lære seg, men som tillater utvikling av løsninger som benytter seg av datamaskinens muligheter på en optimal måte. Vi skiller ofte mellom grunnleggende programmer, som operativsystemer (generelle støttefunksjoner for alle programmer), applikasjonsprogrammer (nytteprogrammer, som f.eks. tekstbehandling, tegning, regneark osv.), nettverksklienter (som epostprogrammer, nettlesere osv.) og andre programmer. Operativsystemet er "hovedprogrammet" og er det som sørger for å holde datamaskinen igang og startes og lukkes automatisk ved oppstart og avslutning av datamaskinen. Data. Data er det fysiske grunnlaget for å tilføre mennesker informasjon. Data er dermed det fysiske grunnlaget for å overføre informasjon mellom mennesker. Data kan dessuten registreres, lagres, behandles og flyttes av menneskeskapte innretninger, slik som datasystemer. Noen av disse innretningene vil ha som formål å tilføre mennesker informasjon eller å overføre informasjon mellom mennesker, mens andre datainnretninger ikke vil ha et slikt formål, f eks et datasystem som styrer en industrirobot. Floridi definerer altså et datum grunnleggende som en forskjell ("primærdata"), men fravær av en (forventet) forskjell kan også være et datum ("sekundærdata"). Ordet data brukes i dag oftest som et massesubstantiv som ikke bøyes i tall, slik som «luft», «trøbbel» og «bestikk». I noen sammenhenger, sånn som i definisjonen ovenfor, kan det likevel være nyttig å benytte entallsformen "datum". Av og til beskrives data som «råinformasjon», mens «informasjon» forklares som «velorganiserte» eller «sammensatte» data. I fagområdene som studerer informasjon forsøker man imidlertid å definere de to begrepene mer presist. Binærdata. Når vi snakker om "digitale data" tar vi det vanligvis for gitt at dataene er "både" digitale "og" binære, selv om digitale data strengt tatt kan representeres i andre tallsystem enn det binære. Tamme og ville data. Tamdata kan være "representasjoner", mens villdata ikke er det. Tamdata kan altså representere villdata, men behøver ikke å gjøre det. Tamdata kan dessuten være språklige uttrykk, som ikke nødvendigvis må representere noe. Kunstige villdata grenser dermed mot tamdata som er laget ved hjelp av innretninger, som et tekstbehandlingsprogram. Tamdata skapes imidlertid mens innretningen er under kontroll av et menneske, mens kunstige villdata skapes av innretningen mens den er overlatt til seg selv. Vi kommer inn i en gråsone når tamdata i betydelig grad blir viderebehandlet av en datainnretning etter at de først er skapt av et menneske. Av og til kan data som opprinnelig var tamdata også bli brukt som villdata, for eksempel når en stor tekstsamling blir brukt til analyse av ordforekomster eller når Google analyserer innholdet på internettet for å finne trender i ordhyppighet osv. Desimaltall. Desimaltall er tall som er satt sammen av en heltallsdel og en fraksjonsdel. Disse to delene er skilt med et "desimalskilletegn". Et eksempel kan være tallet «49,90» der heltallsdelen er «49» og fraksjondelen er «90». Sifrene i fraksjondelen kalles "desimaler". Desimaler er altså det som i dagligtale kalles «tallene bak komma» eller «tallene til høyre for komma», i dette tilfelle 9 og 0. Desimalskilletegn. Desimalskilletegnet er det tegnet som brukes for å skille heltallsdelen og fraksjonsdelen av et desimaltall. I Skandinavia (inkludert Norge) og en mengde andre land brukes "«,»" (komma), mens i USA, Storbritannia og andre engelskspråklige land brukes "«.»" (punktum). Desimaltallet som skrives «49,90» i Skandinavia skrives altså «49.90» i engelskspråklige land. (I disse landene brukes komma til å "skille tusengrupper" i tall, der vi bruker punktum eller mellomrom i Skandinavia.) Nøyaktighet. Desimaltall kan ikke brukes til å beskrive alle reelle tall, men brukes likevel ofte som en tilnærming eller avrunding fordi de er enkle å forstå. Nøyaktigheten ved slik avrunding bestemmes av antallet desimaler i det avrundete "desimaltallet". Det kan være så mange desimaler du vil i et tall. For eksempel kan ikke 1/3 skrives som et desimaltall, men det kan avrundes til et desimaltall med en gitt nøyaktighet. For å oppnå en nøyaktighet på 0,01 trengs 2 desimaler bak desimalskilletegnet, og tilnærmingen blir 0,33. Generelt trengs "N" desimaler for å oppnå en nøyaktighet på "10-N". DNA. Deoksyribonukleinsyre (DNA) er den viktigste kjemiske bestanddelen i arvematerialet til levende organismer. Foreldre kopierer og overfører sitt eget DNA til sitt avkom under reproduksjonen, og dermed viderefører sine egenskaper. DNA består av deoksyribose, fosfatgruppe og fire nitrogenbaser. Rekkefølgen på basene er den genetiske koden. I media blir DNA noen ganger kalt «arvemolekylet», men hos mennesket består arvematerialet av 46 kromosomer som har DNA som viktigste bestanddel. I bakterier og andre enkle eller prokaryote celleorganismer, er DNA fordelt mer eller mindre gjennom hele cellen. I de komplekse eukaryote cellene som planter, dyr og andre flercellede organismer er bygget opp av, finnes mesteparten av DNA-et i cellekjernen. De energiproduserende organellene kjent som kloroplaster og mitokondrier har også DNA, i likhet med mange virus. Det er kjent at DNA kan opptre i mange former, for eksempel ha en åpen ende eller være sirkulær, enkelt eller dobbeltrådet. Den mest vanlige som blir bestrevet er dobbeltrådet. Kort om DNA. Skjematisk fremstilling av DNA som viser dens struktur Seksjonen gir en oversikt over DNA. Oversikt over molekylærstruktur. Selv om DNA kalles «arvets molekyl», stemmer ikke den typiske oppfatningen om at DNA er et enkelt molekyl. De er snarere molekylpar, som omslynger hverandre som vinranker og danner en dobbeltspiral (illustrasjonen til høyre). Hvert slikt spiralmolekyl er et DNA-streng: en kjemisk forbundet kjede av nukleotider, som består av et sukkermolekyl, en fosfatgruppe og en av fire typer nitrogenholdige baser. I DNA er dette sukkermolekylet deoksyribose – i RNA er sukkermolekylet ribose. Ulikhetene i disse basene betyr at det er fire typer nukleotider, som blir navngitt etter sine basers navn. Disse er adenin (A), tymin (T), cytosin (C) og guanin (G). I en DNA-heliks går to nukleotider sammen gjennom komplementærparing av basene, noe som gjøres ved hydrogenbinding. Hver base danner hydrogenbinding til kun et annet – A til T og C til G. Disse er bundet sammen med hydrogenbindinger, som er dipoler, derav stigeformen. Hvilken base som er på en streng avgjør hvilken base som må være på den motsatte strengen. Derfor er nukleotidsekvensen komplementær til den andre og når de blir delt kan hver fungere som en mal som kan brukes for å reprodusere den andre. Fordi paringen får nukleotidbasene til å gå mot spiralens akse, kommer sukker- og fosfatgruppene på nukleotidene langs spiralens utside, og de to kjedene de danner blir derfor iblant referert til som spiralens «ryggmarg». Faktisk er det de kjemiske bindingene mellom disse fosfatene og sukkermolekylene som lenker et nukleotid til det neste i DNA-tråden. Mekaniske egenskaper relevant for biologien. Hydrogenbindingene mellom strengene i dobbeltspiralen er svake nok til at de lett kan deles av enzymer. Enzymer kjent som helicaser åpner opp strengene for å gjøre dem tilgjengelig for sekvenslesende enzymer som DNA polymerase. For åpne dem opp, må helicasene kjemisk spalte «fosfatryggmargen» til en av strengene, så de fritt kan vri seg rundt hverandre. Strengene kan også deles ved forsiktig oppvarming, som brukt i PCR, såfremt det er under 10,000 basepar (10 kilopasebar, eller 10kbp). Sammentvinningen mellom DNA-strengene gjør det vanskelig å separere lange segmenter. Når endene på en bit av dobbelttrådet DNA henger sammen så de danner en sirkel, som i plasmid-DNA, er strengene topologisk knutet sammen. Dette betyr at de ikke kan separeres ved mild oppvarming eller andre prosesser som ikke involver det å bryte strengen. Oppgaven med å knyte opp topologisk lenkede DNA-strenger blir utført av enzymer kjent som topoisomeraser. Enkelte av disse enzymene knyter opp sirkulært DNA ved å dele de to strengene slik at andre dobbeltstrengede segmenter kan komme inn. Oppknyting er nødvendig for replikasjon av sirkulært DNA og i ulike typer rekombinasjon i lineært DNA. Romfylningsmodell av en seksjon av et DNA-molekyl Geometriske former. DNA-spiralen kan innta en av tre litt forskjellige geometriske former, hvor «B»-formen beskrevet av James D. Watson og Francis Crick trolig er den vanligste formen i celler. Den er 2 nanometer vid og strekker seg 3.4 nanometer per sekvens med 10 basepar (10 bp). Dette er også den omtrentlige sekvenslengden hvor spiralen/heliksen foretar en hel runde rundt sin egen akse. Denne vridningshyppigheten (kjent som spiralens "pitch") er i stor grad avhengig «stablingskreftene» (engelsk: «stacking forces») som hver base utøver på sine naboer i kjeden. Den trange bredden til dobbeltspiralen gjør det umulig å detektere den med konvensjonell elektronmikroskopi, med mindre den blir godt merket (engelsk: heavy stained). Samtidig kan DNA-et i mange av cellene være makroskopisk i lengde – rundt 5 cm lange for trådene man finner i et menneskelig kromosom. Som en konsekvens av dette, må cellene «pakke sammen» DNA-et sitt. Dette er en av funksjonene til kromosomene, som inneholder spolelignende proteiner kjent som histoner. DNA tvinner seg rundt disse histonene. B-formen til DNA-spiralen snurrer seg rundt 360° per 10.6 basepar om den ikke strekkes på noen måte. Men mange biologiske prosesser kan føre til strekking. Et DNA-segment med overflødig eller utilstrekkelig spiralvridning blir kalt henholdsvis positiv eller negativ «supercoil». DNA in vivo er ofte negativt supercoil-et, som gjør det lettere å åpne dobbeltstrengen for RNA-transkripsjon. De to andre kjente dobbeltspiralformene for DNA, kalt A og Z, har små forskjeller i sin geometri og sine dimensjoner. A-formen ser ut til å bare fremstå i dehydrerte DNA-prøver, som de brukt i krystallografi-eksperimenter, og muligens i hybridparinger mellom DNA- og RNA-strenger. DNA-segmenter som cellene har metylert for regulatoriske formål kan innta Z-geometrien, hvor strengen snur rundt spiralaksen som et speilbilde av B-formen. Enkeltstrenget DNA (ssDNA) og reparasjon av mutasjoner. I enkelte viruser fremkommer DNA som ikke-spiralisert, enkelttrådet form. Fordi mange av DNA-reparasjonsmekanismene i cellene bare virker for parede baser, muterer genomet hos disse virusene mye oftere enn det de ville ha gjort med dobbelttrådet DNA. Som et resultat av dette, kan slike virus tilpasse seg raskere for å hindre at de dør ut. Resultatet vil ikke være like fordelaktig i mer kompliserte og tregere replikerende organismer, noe som kan forklare hvorfor bare viruser har enkelttrådet DNA. Disse virusene har sannsynligvis også fordel av at det er enklere å bare replikere en streng fremfor to. Rekkefølgens rolle. Innenfor et gen er det sekvensen av nukleotider bortover en DNA-tråd som definerer et protein, som en organisme er i stand til å lage eller «uttrykke» ved et eller flere stadier i livet, ved hjelp av informasjonen i sekvensen. Forholdet mellom nukleotidsekvensen og aminosyre-sekvensen i proteinet blir avgjort etter enkle cellulære regler under translasjon av den genetiske kode. Tre og tre nukleotider danner hva vi kaller et kodon, eller en "triplett", som angir en spesifikk aminosyre. Noe av den genetiske koden er imidlertid overflødig, fordi flere tripletter kan kode for samme aminosyre. I mange arter er det bare en liten del av den totale genomsekvensen som ser ut til å kode for proteiner. Funksjonen til resten av DNA-et er usikkert, og debattert. Det er kjent at enkelte nukleotidsekvenser spesifiserer affinitetet for DNA-bindende proteiner, som har en rekke vitale roller, især gjennom kontroll av replikasjon og transkripsjon. Disse sekvensene blir ofte referert til som regulatoriske sekvenser, og forskere antar at vi bare har identifisert en brøkdel av det som finnes. «Junk DNA» representerer sekvenser som ikke ser ut til å inneholde gener, eller ha en funksjon. «Junk DNA» kan for eksempel være pseudogener – dvs. gener som tidligere har hatt en funksjon, men som så har gjennomgått mutasjoner som har ført til tap av denne funksjonen. Genene har likevel blitt bevart fordi de er nøytrale, og dermed ikke utsettes for negativ seleksjon. Sekvensen avgjør også et DNA-segments sårbarhet for deling av restriksjonsenzymer, som er et viktig verktøy i genetikken. Posisjonen til delingsstedene gjennom et individs genom avgjør en del av individets «DNA-fingeravtrykk». Proteinsyntese. Proteinsyntesen er syntese av proteiner på grunnlag av DNA. Hos mennesket blir en del av DNA overført til et mindre RNA molekyl, slik at informasjonen kan fraktes ut av cellekjernen. Denne informasjonsoverføringen fra DNA til RNA kalles transkripsjon. Ute i cytoplasma bindes mRNA til ribosomene hvor proteinsyntesen skjer. DNA-replikasjon. DNA-replikasjon eller DNA-syntese er kopieringsprosessen av det dobbelttrådede DNA i forkant av celledeling. De to resulterende dobbelttrådene er som regel nesten identiske, men iblant skjer det feil i replikasjonen som kan gi en kopi som ikke er perfekt (se mutasjon). Hver av de to nye dobbelttrådene består av en streng fra originalen, og en nylig syntetisert streng. Dette kalles "semikonservativ replikasjon". Replikasjonsprosessen består av tre trinn: "initiering", "replikering" og "terminering". DNA-sekvenslesing. Den asymmetriske formen og bindingene til nukleotidene betyr at en DNA tråd (to tråder i en dobbelheliks) alltid har en bestemt retning. På grunn av denne retningen, viser nøye undersøkelser av en dobbelheliks at, selv om nukleotidene langs en kjede har en retning, har den motstående kjeden en annen retning («ascending strand» = oppadgående kjede, «descending strand» = nedadgående). DNA trådene er altså ordnet antiparallelt. I biokjemisk nomenklatur refereres endene til hver DNA tråd som «5-enden» og «3-enden». Enzymer leser nukleotidesekvenser alltid i fra «5-enden» til «3-enden». På engelsk kalles endene «five prime» og «three prime». I et vertikalt orientert dobbelheliks, er «3-enden» på den ene tråden nedadgående og «5-enden» på den andre er oppadgående. Som et resultat av deres antiparallelle orientering og leseretningen til enzymene, ville cellene kun lese den ene tråden. Den andre tråden måtte leses bakfra, dvs. fra motsatt side av dobbelheliksen. En sekvens som er lest og oversatt kalles «sense», en som ikke er det kalles «antisense». Likevel er det, definisjonsmessig, «antisense» tråden som er templatet for lesing og oversetting! Noen virus bryr seg ikke om forskjellen på sense og antisense, og har et genom som jobber «dobbelt». Altså et protein dannes av lesing fra 5' til 3' på den ene tråden i dobbelheliksen, mens et annet samtidig dannes av lesing av det samme området, men på motsatt tråd. Som et resultat av dette er virusets genom uvanlig kompakt til å inneholde såpass mange gener som det gjør, noe biologer kaller adapsjon. Bruk i teknologi. Genteknologi kan blant annet brukes for analyse av arvematerialet ved f.eks. en gentest for å oppdage arvelige sykdommer eller for å få bedre forståelse av hvordan sykdommer fungerer. Se genteknologi. DNA-profiler brukt til kriminalitetsbekjempelse m.v.. DNA vil, med unntak av for eneggede tvillinger, være unikt for hvert individ. I tillegg vil arvestoffet gi opplysninger om personens biologiske opphav. DNA benyttes derfor til identifiseringsformål. Etter norsk rett kan biologisk materiale innhentes for DNA-analyse fra enhver som med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. Det samme gjelder personer som domfelles for slike handlinger. Til bruk for kriminalitetsbekjempelse er det opprettet et dna-register, hvor dna-profiler kan registreres. Biologisk materiale kan også innhentes med hjemmel i utlendingslovenog barneloven(farskapssaker). Oppdagelsen av DNA og dobbelspiralen. På 1800-tallet isolerte biokjemikere først DNA og RNA (blandet sammen) fra cellekjerner. De var forholdsvis raske til å sette pris på den polymeriske strukturen på sine «nukleinsyrer»-isoleringer. Det var først senere at de oppdaget at nukleotidene var av to typer – en som består av ribose og en som består av deoksyribose. Det var denne etterfølgende oppdagelsen som førte til identifiseringen og navnsettingen av DNA som en substans forskjellig fra RNA. Friederich Miescher (1844–1895) oppdaget en substans han kalte «nuclein» i 1869. Noe senere isolerte han en ren prøve av et materiale vi nå kjenner som DNA fra laksespermie. I 1889 kalte hans elev, Richard Altmann, det for «nukleinsyre». De ble oppdaget at denne substansen bare fantes i kromosomene. Max Delbrück, Nikolai V. Timofeeff-Ressovsky og Karl G. Zimmer publiserte resultater i 1935 som indikerte at kromosomer var veldig store molekyler hvis struktur kunne bli endret ved hjelp av røntgenstråling. Ved å endre strukturene var det også mulig å endre arvelige karakteristika som ble styrt av kromosomene. (Delbrück og Salvador Luria fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1969 for deres arbeid på den genetiske strukturen til viruser.) I 1943 oppdaget Oswald Theodore Avery at egenskaper ved den «glatte» formen for "pneumokokker" kunne bli overført til «ru» former for samme bakterier bare ved å gjøre døde bakterier av den «glatte» (S – for «smooth») formen tilgjengelig for levende bakterier av den «ru» (R – for «rough») formen. Høyst uventet ble den levende R-pneumokokken omformet til en ny rekke av S-form, og de overførte S-karakteristika viste seg å være arvelige. I 1944 publiserte den velkjente fysikeren Erwin Schrödinger en kort bok kalt "Hva er liv?", hvor han støttet synet på at kromosomer innehold det han kalte livets arvelige kodespråk. Han tilføyde: «Men begrepet kodespråk [engelsk: code-script] er, selvsagt, for snever. Kromosomstrukturene er samtidig instrumentelle i å bringe frem utviklingen de indikerer. De er lov-kode og utøvende makt – eller for å bruke en annen sammenligning, de er en arkitekts tegninger og byggerens håndverk – i ett.» Han tenkte seg at disse to funksjonelle egenskapene var vevd inn i kromosomenes molekylære struktur. Ved å forstå både den eksakte molekylstrukturen til kromosomene kunne man håpe å forstå både «arkitektens tegninger» og også hvordan dette ble realisert gjennom «byggerens håndverk». Francis Crick, James D. Watson, Maurice Wilkins, Seymour Benzer med fl. tok opp fysikerens utfordring med å finne ut hvordan kromosmene er bygget opp og hvordan segmenter av kromomene som var antatt å relatere til spesfikke egenskaper, kunne utfylle sine oppgaver. Man kunne ikke forestille seg akkurat hvordan spesifikke egenskaper ved molekylstrukturen hos kromosomene kunne gi opphav til trekk ved organismene og produsere adferd på den tiden. Ved kjemisk splitting av DNA prøver, fikk man alltid de samme fire nukleotidene, og den kjemiske strukturen syntes å være enkel, kanskje tilogmed ensartet. Organismer derimot er fantastisk komplekse, individuelle og kollektivt enormt varierte. Genetikere snakket ikke om gener som informasjonsbærere i den ordlyden, men hvis de hadde det, ville de ikke ha nølt med å kvantifisere mengden informasjon som genene måtte bære som uoverskuelig. Tanken om at informasjonen kunne ligge lagret i et kjemikalium på samme måte som det eksisterer i en tekst – som et avgrenset alfabet med bokstaver organisert i sekvenser av ubegrenset lengde – var ennå ikke tenkt. Den ville komme ved oppdagelsen av DNA´ets struktur, men få forskere forestilte seg at denne strukturen skulle fortelle oss mye om genetikk. I femtiårene var det bare noen få forskningsgrupper som satte seg som mål å bestemme strukturen til DNA-et. Disse inkluderte en amerikansk gruppe som ble ledet av Linus Pauling, og to engelske grupper. Ved Universitetet i Cambridge, var det Crick og Watson satt og lagde modeller med metallstaver og kuler. I modellene bygget de inn de kjente kjemiske strukturene til nukleotidene og den kjente posisjonen til bindingene som lenket det ene nukleotidet til det neste i polymeren. Ved King´s College, London studerte Maurice Wilkins og Rosalind Franklin mønstrene til DNA tråder med røntgen diffraksjonsmålinger En nøkkelbegivenhet for arbeidet til alle disse gruppen var oppdagelsen Pauling gjorde i 1948, at mange proteiner inkluderte spiralformer (se alpha heliks). Pauling hadde dedusert denne formen med bakgrunn i røntgenmønstre. Selv de grove diffraksjonsdataene fra DNA viste at strukturen inkluderte spiralformer. Men denne innsikten var bare en begynnelse. Spørsmålene gjenstod om hvor mange tråder som var sammenbuntet, om dette tallet var det samme for hver spiral, om basene pekte inn mot aksen eller bort fra den, og endelig hva var egentlig vinklene og koordinatene til alle bindingene og atomene. Slike spørsmål var det som motiverte modellforsøkene til Watson og Crick. Når de modellerte, begrenset de seg til hva de så som kjemisk og biologisk sannsynlig. Likevel var mulighetene svært mange. Et gjennombrudd kom i 1952, da Erwin Chargaff besøkte Cambridge og inspirerte Crick med en beskrivelse av eksperimenter som Chargaff hadde publisert i 1947. Han hadde observert at proporsjonen av de fire nukleotidene varierer mellom den ene DNA-prøven til den neste, men at for spesielle par av nukleotidene – adenine og thymin, guanosin og cytosine – var de to nukleotidene nesten alltid tilstede i samme proporsjon. Watson og Crick hadde begynt å vurdere dobbelspiral organisering, og de så at ved å reversere retningen av en tråd i forhold til den andre, kunne de gi en forklaring på Chargaffs merkelige funn. Denne forklaringen var teorien om komplementær paring av baser, som også medførte at avstanden mellom fosfatkjedene ikke varierte langs en sekvens. Watson og Crick var i stand til å finne at denne avstanden var konstant og måle denne avstanden til 2 nanometer basert på diffraksjonsmålinger gjort av Franklin. Det samme diffraksjonsmønsteret gav dem lengden på hver runde av spiralen, 3,4 nanometer per 10 basepars runde i spiralen. De to kom raskt sammen om en modell, og de annonserte den før Franklin selv publiserte sine data. Den store hjelp Watson og Crick hadde av Franklin og hennes data har vært kilde til debatt, og det har irritert mennesker som mener at Franklin ikke har fått tilstrekkelig ære for sitt arbeid. Det mest kontroversielle er at Franklins helt nødvendige diffraksjonsmønster ble vist til Watson og Crick uten Franklins kjennskap eller tillatelse. Wilkins viste dem det på hennes laboratorium mens hun var borte. Watson og Cricks modell vakte stor interesse umiddelbart da den ble presentert. De kom til sin konklusjon 21. februar 1953, første presentasjon ble gjort 28. februar. Deres artikkel, 'A Structure for Deoxyribose Nucleic Acid', ble publisert 25. april. I en innflytelsesrik presentasjon i 1957 la Crick frem sitt sentraldogme, som forutså relasjonen mellom DNA, RNA og proteiner, og uttrykte «sekvenshypotesen». En kritisk bekreftelse på replikasjonsmekanismen som var implisert gjennom dobbel-spiral strukturen kom i 1958 i form av Meselson-Stahl eksperimentet. Ikke lenge etterepå avkodet arbeid av Crick og medarbeidere den genetiske kode. Disse funnene representerer Molekylær biologiens fødsel. Watson, Crick og Wilkins fikk Nobelprisen i 1962. Franklin hadde avgått med døden på dette tidspunktet. Den gyldne regel. Den gyldne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet, finnes i stort sett alle religioner og livssyn, og fantes også i de store verdensivilisasjonene før vår tidsregning. Kristendommen. I Tredje Mosebok 19:18 står det at «Du skal elske din neste som deg selv.» «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» (Matteus, 7:12) Jødedommen. «Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg. Dette er hele loven. Resten er kommentarer.» (Talmud Shabbat, 31a) Islam. «Handle ikke urettferdig, og dere skal ikke bli behandlet urettferdig.» (Koranen, 2:279) Hinduismen. «Dette er pliktens sum: gjør aldri mot andre noe som ville volde smerte dersom det ble gjort mot deg.» (Mahabharata, 5:1517) Buddhismen. «Sår ikke andre, for du ønsker ikke selv å bli såret.» (Udana Varga, 5:18) Livssynshumanismen. «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.» (I Norge ved Human-Etisk Forbund, i brosjyren «Humanisme – et livssyn» s. 8) Bahá'í-troen. «Velsignet er den som foretrekker sin bror framfor seg selv.» (Tablets of Bahá?u?lláh, s. 71) Zoroastrismen. «Bare det menneske er godt som avstår fra å gjøre noe mot andre som det ikke finner godt for seg selv.» (Zarathustra: Dadistan-i-dinik, 94:5) Jainismen. «Et menneske bør vandre omkring og behandle alle vesener som det selv ville ha blitt behandlet.» (Sutrakritanga 1.11.33) Konfusianismen. «Gjør ditt beste for å behandle andre slik du ville ønske å bli behandlet selv.» (Mencius VII. A.4) Taoismen. «Se på din nabos vinning som din egen vinning, og din nabos tap som ditt eget tap.» (T'ai Shang Kan Yin P'ien) Ordtak fra Yoruba, Nigeria. «Den som er iferd med å ta en spiss pinne for å pirke i en fugleunge bør først prøve det på seg selv for å kjenne hvor vondt det gjør.» Shawnee-indianerne (Nord-Amerika). «Hverken drep eller skad din neste, for det er ikke ham du skader, det er deg selv du skader. Gjør godt mot ham og gi ham derfor flere lykkelige dager slik du gir det til deg selv. Gjør ikke galt mot eller hat din neste, for det er ikke ham du gjør galt mot, men deg selv.» Egebergs Ærespris. Prisen gis for allsidig idrettsutøvelse Kammerherre Egebergs Ærespris (egentlig "Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett") ble opprettet i 1919 av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), og regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse, som gis til utøvere som har markert seg i to eller flere forskjellige idretter. Kabinettkammerherren opprettet et fond på 10 000 kroner, en stor sum på den tiden, og i sine statutter vedtok Egeberg at fondets kapital skulle forbli urørt. Prisen ble tidligere kun tildelt utøvere som utmerket seg i to distinkt "ulike" idretter, helst en sommer- og en vinteridrettsgren, men dette er endret. Frem til 1988 tolket Idrettsforbundet og den tre personer store «"Egebergkomiteen"» at prestasjonene som skulle kvalifisere til norsk idretts høyeste udmerkelse, måtte foregå innen samme kalenderår. I 1988 endret man statuttene, og straks var Oddvar Brå innehaver av det eftertraktede trofeet. Prisen utdeles etterskuddsvis for innsats i det foregående året. Prisen har noen år blitt utdelt på Tolga, hvor Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. Prisen er en bronsestatuett, utført av billedhuggeren Magnus Vigrestad (1887–1957). Statuetten forestiller en idrettsmann med laurbærkrans om overkroppen, som bæres frem av to idrettskamerater. Enebakk. Enebakk er en kommune i Akershus fylke som grenser til Rælingen, Lørenskog, Oslo, Ski, Hobøl, Spydeberg, Trøgstad og Fet. Kommunen har 10 000 innbyggere pr. juni 2008. Enebakk er rik på natur, men også kultur. Enebakk kirke er en middelalderkirke. Det er permanente utstillinger i det gamle herredshuset i Enebakk og flere gallerier som stiller ut kunst fra lokale kunstnere og andre. Dessuten er det et rikt sang- og musikkliv. Enebakk kommune arrangerer kulturdager annethvert år, sist i 2007. I september hvert år arrangeres bygdedagen i Enebakk – et samarbeid mellom kommunens lag og foreninger. Geografi. Enebakk kommune består av 65% skog og et samlet vannareal som ville dekket Oppegård kommune. Dette medfører store muligheter til naturopplevelser og friluftsliv. Enebakk har også innsjøen Øyeren som ligger i kommunene Enebakk, Fet og Rælingen i Akershus fylke og Trøgstad og Spydeberg i Østfold fylke. Øyeren er Norges niende største innsjø med et areal på 84,7 kvadratkilometer. Andre større innsjøer i Enebakk er Børtervann, Lyseren, Langen, Mjær, Mosjøen, Nordbysjøen og Våg. Kommunen betår også av mye dyrket mark. Grensehistorikk. Opprinnelig bestod Enebakk av seks fjerdinger: 1) Stranda – Tidligere Strandafjerdingen, Strondine, Enebakstranden. 2) Enebakneset – Tidligere Nesit. 3)Hammeren – Tidligere Hamar, Hammarin. 4) Dalefjerdingen – Tidligere Dalafjordungr. 5) Ytterbygda – tidligere Ytrafjordungr, Ytrabygd. 6) Kirkebygda – Tidligere Kirkjufjordungr. Men da kommunevåpenet ble tegnet og vedtatt på 1980-tallet var det kun fire fjerdinger igjen: Hammeren var gått inn i Dalefjerdingen og Enebakkneset var borte. I dag består stort sett de samme grensene, og på grunn av de store avstandene foregår dagliglivet ganske atskilt i de fire fjerdingene. Strandfjerdingen heter imidlertid idag Flateby, og sentrum ligger et litt annet sted enn tidligere. Tidligere var også Enebakkneset med i Enebakk kommune. Enebakkneset, som da hadde 379 innbyggere, ble overført til Fet kommune 1/1 1962. Kilder: Biskop Eysteins jordebok], en del gamle skrifter i historielagets arkiv, samt Birger Kirkebys kommentarer til dette (allikevel ble det feil i bygdeboka) + N.R. Aas bygdebok fra 1927, opplyst av Henning Bergersen tidligere leder i Enebakk historielag. Kommunevåpen. Kommunevåpenet er bilde av fire eksemplarer av planten firblad med grønn bakgrunn. Tegninger av denne spesielle veksten ble funnet i 1967 under restaurering av den gamle middelalderkirka i bygda. Hver firbladplante symboliserer en fjerding. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Enebakk kirke. Presse. Av presse er det bare Enebakk Avis som kommer ut i Enebakk. Kommunen blir også dekket av Romerikes Blad og Østlandets Blad. Kjente personer fra Enebakk. Personene er ordnet i rekkefølge etter fødselsår Edvard Munch. Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den eneste norske maler med ubestridt verdensberømmelse. Maleren. Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft. Barndom og bakgrunn. a> i Hedmark i dag, Edvard Munchs fødested. Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark. Hans far Christian Munch var militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Oslo, den gang Kristiania, fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning. I Kristiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født i dette huset. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien. I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som dengang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene» Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos Munchfamilien tidligere, flyttet etter dette inn hos dem. I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter». Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød. I 1877 ble det to nye dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skole på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble derfor et viktig tema i hans kunst. Liv og virke. Edvard Munch begynte å male allerede som 12-åring. De første tegningene var møbler og stilleben i familiens hjem. Noen av tegningene var også fra historier og fortellinger, og her var farens eventyrlesning en viktig del. Christian Munch var levende opptatt av litteratur og historie. I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate. Allerede som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg, og Krohg var den maleren som kom til å bety mest for ham de første årene. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han omgikkes, men etter hvert brøt han med naturalismen. «En rekke malere hadde atelierer i den samme bygningen, blant andre Christian Krohg, en kjent og respektert naturalist. Han tilbød seg å gi de unge malerne gratis korreksjon, og et slikt tilbud var det umulig å avslå.» Edvard var ikke alltid like begeistret for at «gamlinger» som Krogh skulle blande seg inn i hans saker. «Nå har han ødelagt alt sammen for meg» skal Edvard ha sagt en gang Krogh hadde lært ham autoritær disiplin. I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. 1886 ble Munchs første store år som kunstner. Da malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». Maleren Frits Thaulow var den gang det en i dag kaller talentspeider og la merke til Munchs talent som maler. «I slutten av april 1885 kunne den 22 år gamle Edvard Munch reise utenlands for første gang. Han dro først til Antwerpen, der han deltok med et verk i den norske avdelingen på Verdensutstillingen.» Dette var innledningen til Munchs karrière som kjent maler, og våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, den første separatutstilling som ble holdt i hovedstaden. Utstillingen var en samling av alle hans malerier, utenom maleriene fra barndommen. Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris. Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2 500. Munch hadde flere dramatiske affærer med kvinner, og de satte tildels dype spor i hans kunst. Ikke minst gjelder dette forholdet til Tulla Larsen, som i 1903 giftet seg med Arne Kavli. Munch giftet seg aldri og hadde ingen barn. Munch var nervesvak det meste av livet. Nerveproblemene toppet seg i 1908, da han lot seg innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København. Munchs kunst endret karakter etter at han kom ut fra klinikken. I 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og Østfold. I 1916 kjøpte Munch eiendommen Ekely i Aker, nå Oslo, der han ble boende til sin død. Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Men Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960 uten tanke på dets verdi som minnesmerke over maleren. På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Somrene i Åsgårdstrand. a>. «Edvard Munchs hus» er i dag et lite museum. I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år. Det var hit han lengtet når han var i utlandet og i perioder da han følte seg nedfor og utslitt. «Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand». Verker som Pikene på broen (1901), "Melankoli" (1892), "Stemmen" (1892), "Sjalusi" (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand. Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det. Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store herskapelige huset i bakgrunnen i maleriet Pikene på broen. Senteret vil etter planen stå ferdig i 2013, året da Horten, Løten, Vestby, Kragerø og Oslo kommuner skal feire hundreogfemtiårsjubileet for Munchs fødsel. Gravsted. Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har laget bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var like mystisk på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt». På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel. Verker. "Skrik" (1893; opprinnelig kalt "Fortvilelse"), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Det viser hvordan en plutselig sinnsbevegelse kan snu opp ned på sanseinntrykkene våre. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen "Livsfrisen", som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaer rundt livet – kjærlighet, frykt, død og melankoli. Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som "Det syke barn" (1886, portrett av hans syke søster Sophie), "Vampyr" (1892–94), "Aske" (1894) og "Pikene på broen". Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter, med formene av tunge trær og rugende hus truende over seg, der de stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer. Arven etter Edvard Munch. Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946. Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble istedet revet for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk istedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963. Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munch-museet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares ca. 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter. Foruten bysten på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. I likhet med flere andre samtidige og senere kunstnere, har fått en vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo. Uttalen av «Munch». Edvard Munch «insisterte [...] på at hans familienavn ble uttalt med "u"». Ernst Vettori. Ernst Vettori (født 25. juni 1964 i Absam i Tirol) var en østerriksk skihopper. Han ble olympisk mester i normalbakke i 1992. Han vant den tysk-østerrikske hoppuka i 1985/86 og 1986/87. I 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Vegard Ulvang, Trond Einar Elden og Jens Weissflog. Vettori er gift med den tidligere østerrikske alpinisten Sieglinde Winkler (nummer 18 i 1982, og 15 i 1983 i verdenscupen i utfor). Sammen har de to barn; datteren Marion (født 1989) og sønnen Nils (født 1991). Erik Johnsen (skihopper). Erik Stein Johnsen (født 4. juli 1965 i Oslo) er en norsk skihopper fra Romsås. Under OL i Calgary i 1988 tok han sølv i stor bakke og var med på laget som tok bronse i laghopp. Han vant hopprennet i Holmenkollen samme år. OL-sølvet i 1988 ble kåret til OLs beste norske prestasjon og Johnsen ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris. Johnsen var en av flere hoppere som ikke oppnådde like gode resultater etter at V-stilen ble innført. Johnsen gikk på idrettsfag ved Bjerke videregående skole (da Linderud vgs) i årene 1981 til 1984. Han var i tillegg en habil fotballspiller på Romsås IL og Gjelleråsen IF (3. divisjon). Encyclopædia Britannica. a> utgaven av leksikonet, med slagordet "When in doubt – 'look it up' in the Encyclopædia Britannica" "Encyclopædia Britannica" er det mest anerkjente leksikonet i den engelskspråklige verden. Første utgave ble utgitt 1768–1771 i Edinburgh, Skottland, av Adam og Charles Black. På 1920-tallet ble rettighetene solgt til amerikanske interesser, og det blir nå utgitt fra Chicago, USA. Språket følger likevel fremdeles britisk rettskriving. Artiklene i "Britannica" er skrevet for utdannede voksne lesere, og er skrevet av 19 fulltidsansatte redaktører og over 4000 ekspertbidragsytere. Det er ansett som det mest vitenskapelige av alle leksikon. Fra 11. utgave (1911) har man gradvis forkortet og forenklet artiklene, for å utvide sitt nordamerikanske marked. I 1933 ble "Britannica" det første leksikonet som begynte med «uavbrutt revisjon», det vil si at det stadig ble opptrykt på nytt, og alle artikler oppdateres jevnlig. Den ellevte utgaven av verket, fra 1911, er ikke lengre beskyttet av opphavsrett, og har blitt digitalisert av blant annet Project Gutenberg. Etiopia. Etiopia (amharisk: "ʾĪtyōṗṗyā"), offisielt Den føderale demokratiske republikken Etiopia (amharisk: "ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk"), er en føderal republikk på Afrikas horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Eritrea i nord, Djibouti i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør og Sudan og Sør-Sudan i vest, men har ikke kyst og er dermed den mest folkerike innlandsstaten i verden. Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistisme militærjuntaen Derg. I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Tradisjonelt har amharer og tigreanere vært de statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. Etter avslutningen av den etiopiske borgerkrigen i 1991 har EPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserte regioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer. Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Kombinert med hyppige tørkekatastrofer, borgerkrig 1974–91 og krig med Eritrea 1998–2000, gjør dette at etiopierne lever utrygt. Navnet. Navnet Etiopia betyr «"De svartes land"», og er dannet av de to greske ordene "aithos" («brenne») og "ops" («ansikt»), det vil si «(mennesker med) ansikter (svart)brent (av sol)». Navnet "Etiopia" skrives med ge'ez-skrift, det offisielle "Den føderale demokratiske republikken Etiopia" skrives. Navnet "Aethiopia" (Αἰθιοπία) forekommer to ganger i "Iliaden" og tre ganger i "Odysseen". Den greske historikeren Herodot bruker det spesifikt om alt land sør for Egypt, og med det både det nåværende Sudan og Etiopia. Den eldste kjente bruken av navnet "Ityopya" innenfor regionen er fra 300-tallet, på innskrifter i stein etter kong Ezana av Kongeriket Aksum. Plinius den eldre hevdet at landet hadde sitt navn etter en person med navnet «Aethiops», som var sønn av Hefaistos. Det greske personnavnet ble fanget opp og brukt i ge'ezteksten ' ("Boken om Aksum") fra 1400-tallet. Her fremstilles "Ityopp'is" som en ellers unevnt sønn av Kusj, sønnesønn av Bibelens Noah, som skal ha vært grunnleggeren av byen Aksum. I den norske bibeloversettelsen av 1930 brukes ordet "Etiopia" flere steder hvor det tales om et fremmed rike eller folkeslag. I den hebraiske teksten står det Kusj, og i nyere bibeloversettelser (NO78) brukes Nubia. Tidligere har landet, og regionen, vært kjent som «Abyssinia», et navn som er avledet av "Habesh", som er en gammelarabisk form for det etiopiske ordet "Ḥabaśāt". Den moderne formen av ordet, "Habesha", brukes fortsatt om landets innbyggere. Det moderne arabiske ordet "Al-Ḥabashah" betyr «habeshafolkets land». Naturgeografi. Med 1 104 300 km², om lag tre ganger Norges areal, er Etiopia verdens 27. største land. Landet ligger på Afrikas horn, og grenser i sør til Kenya, i vest til Sør-Sudan og Sudan og i øst til Eritrea, Djibouti og Somalia. Etter at Eritrea ble en selvstendig stat i 1993, har ikke Etiopia lenger noen kystlinje. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. I Riftdalen, som typisk ligger over 900 moh, finnes stepper, halvørken og fruktbare lavlandsområder i dalens bredde på 40–65 km. Høyfjellsplatåene er dannet gjennom vulkansk aktivitet, og de fleste fjellene er tidligere vulkaner. Den vulkanske landdanningen har ført til at det finnes flere innlandsbassenger med innsjøer uten utløp. Flere av byene i landet, Addis Abeba, Aksum og Gonder, ligger i høyfjellsplatåene. Det vestlige fjellplatået, som også er kjent som, strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I dette området ligger hovedstaden Addis Abeba på, ca. 2500 moh. Det abyssinske platået ender bratt mot øst mot Danakilørkenen, og slakt mot i vest. Etiopias høyeste fjell Ras Dejen (4 550 moh) ligger i denne delen av landet. Det gjør også verdensarvområdet Simien nasjonalpark og Tanasjøen, som er Den Blå Nilens kilde. Den Blå Nil danner en markert canyon, opptil 1 400 m dyp, gjennom lavalandskapet. Elva Omo renner sørover mot Turkanasjøen. Elva Awash renner fra Addis Abeba østover gjennom Riftdalen mot Djibouti; elvas nedre del, som ender i en saltsjø uten utløp, er et verdensarvområde. Somaliplatået, sørøst for Riftdalen, har sine høyeste topper (Batu, 4 307 moh) mot Riftdalen, og skråner mot sørøst. De viktigste elvene her er Shebele og Juba. I høylandet finnes tresavanne, einer og kaffeplanter. I lavlandet veksling mellom tørr savanne og ørken. Også noe frodig løvskog. Zoogeografisk tilhører Etiopia den etiopiske region, og mange karakteristiske afrikanske dyrearter som løve, sjiraff, antiloper og hyener finnes her. Det finnes 31 endemiske pattedyrarter i Etiopia, hvorav 14 er regnet som sårbare eller truet. Etiopisk ulv (også kjent som simienrev og etiopiasjakal), fjellnyala ("Tragelaphus buxtoni") og flikibis ("Bostrychia carunculata") er slike arter. Etiopia har tropisk monsunklima, men på grunn av høylandet er det kjøligere enn i de fleste andre land på samme breddegrad. Demografi. Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir en rangering som nr. 195 av 221 land (2011). I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Den største folkegruppen er oromoere med 34,9 %, som er delt i flere undergrupper. De er tradisjonelt nomader, snakker oromo, og er stort sett bosatt i Oromiaprovinsen. De er i delvis opposisjon til sentralmyndighetene, og noen ønsker uavhengighet. Tradisjonelt har amharer (26,9 %) og tigreanere (6,1 %) vært de dominerende, statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. De lever i den nordlige del av landet, og rundt Addis Abeba. De snakker henholdsvis amharisk og tigrinja/tigré. Somaliere (6,2 %) er tradisjonelt muslimer og lever som nomader i den store men sparsomt bebodde Somaliregionen nær grensen til Somalia, i et konfliktområde som også er kjent som Ogaden. De ønsker å innlemme «sine» deler av Etiopia i Somalia. Andre grupper er sidama (4 %), guragie (et lite, men innflytelsesrikt handelsfolk; 2,5 %), welaita (2,3 %), hadiya (1,7 %), afarer (1,7 %), gamo (1,5 %) og 12,5 % andre grupper. Det snakkes mellom 77 og 85 språk i Etiopia. Amharisk og oromo er mest utbredt, og snakkes av henholdsvis 32,7 og 31,6 % av innbyggerne. Størsteparten av språkene i landet tilhører den afroasiatiske språkfamilien, mens rundt 20 språk er nilosahariske. Religioner. Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum. I dag regnes om lag 62 % av befolkningen som kristne, fordelt på 43 % tilhørende den etiopisk-ortodokse kirke og 19 % protestanter. 34 % er muslimer og ca. 2,6 % praktiserer tradisjonelle animistiske afrikanske religioner. «Andre» utgjør 1,4 %; landet har blant annet en særegen etiopisk-jødisk minoritet kalt Beta Israel – hvorav mange riktignok emigrerte til Israel under militærjuntaen 1979–91. Tradisjonelt har religiøs tilknytning sammenheng med etnisk tilknytning; amharer og tigreanere er kristne, mens somaliere, afarer og aderi er muslimer. Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men etter revolusjonen i 1974 har vilkårene endret seg, og man har sett en oppblomstring. Andelen protestantiske kristne øker, mens andelen ortodokse er i nedgang. Urbanitet. 17 % av innbyggerne bor i byer; andelen er økende og ventes å være 30 % i 2030. Til sammenligning er andelen bybefolkning i nabolandene Sudan og Kenya henholdsvis 45 og 47 %. Historie. Etiopia er en gammel kristen kultur. Udatert bibelhåndskrift Den eldste kjente statsdannelsen i det som i dag er Etiopia er kongeriket Aksum, etablert ca. 400 f.Kr. av semittiske folkegrupper som migrererte over Rødehavet fra den arabiske halvøya. Før dette hadde landet vært innenfor interessesfæren til egypterne. Aksum-riket gikk i oppløsning på 600-tallet. «Det salomonske dynastiet» (som med støtte i kongesagaen "Kebra Negest" regnet sin slektshistorie tilbake til kong Salomo og dronningen av Saba) kontrollerte landet inntil ca. 950, og ble i noen hundreår avløst av Zagwe-dynastiet. Ca. 1268/1270 fikk det salomonske dynastiet igjen makten, og etablerte keiserriket Etiopia. Keiserriket vedvarte under samme dynasti inntil revolusjonen i 1974. Inntil hovedstaden Addis Abeba ble etablert i 1886, haddde keiseren og hans hoff vært nomadisk og etablert seg der det var tilstrekkelige ressurser. Keiserstaten gjennomgikk fra rundt 1760 til 1855 en ustabil periode kjent som Zemene Mesafint, hvor statsmakten var redusert, og småkongedømmer kjempet seg imellom. Det moderne Etiopia ble etablert fra 1855, i en periode preget av fire keisere og et mellomspill med en keiserinne: Tewodros (1855–68), Yohannes IV (1868–89), Menelik II (1889–1913), keiserinne Zewditu (1916–30) og Haile Selassie (1930–74). Deres tid var både preget av en organisering av moderne statsskikk, infrastruktur som jernbanebyggingen 1897–1917, og etablering av diplomatiske forbindelser som medlemskap i Folkeforbundet fra 1923. Perioden var også preget av konfrontasjoner med europeiske kolonimakter. Tewodros tok sitt eget liv i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av en britisk unnsetningsstyrke. Landet ble angrepet av Egypt i 1877 og av Italia i 1885 og 1895. Etiopia ble under den italiensk-etiopiske krig 1935–41 okkupert av det da fasciststyrte Italia, som regnet Etiopia sammen med Somalia som en del av den italienske kolonien Italiensk Øst-Afrika. Etiopierne kjempet først alene, men vant krigen med britisk støtte etter 1940, da Italia og England ble krigsmotstandere i Europa. Etter vedtak i FN inngikk Eritrea i en føderasjon med Etiopia i 1952. Føderasjonen ble utvidet til en full integrasjon og etablering av Eritrea som landets fjortende provins. Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961–91 endte med løsrivelse og etableringen av et selvstendig Eritrea i 1993. Ut over 1960-tallet økte misnøyen med det sittende regimet i landet. Misnøyen var begrunnet med eneveldet, klasseskiller, korrupsjon, behovet for en jordreform, håndteringen av krigen med Eritrea og keiserens fortielse av tørkekatastrofen i 1972–74. Uroen førte i 1974 til opptøyer og generalstreik, og den 12. september tok en gruppe yngre offiserer, organisert i gruppen Derg, makten i landet. Derg hadde i utgangspunktet ingen klar idé om hvilken kurs de skulle styret landet i, men utviklet seg raskt til en marxistisk gruppe. Fra 1977 var landet Sovjetunionens viktigste allierte i regionen. Derg gjennomførte landreformer. Perioden med Derg og med den demokratiske folkerepublikken (1987–91) var preget av grensekriger og indre strid, med flere opprørsgrupper. Etter Sovjetunionens fall maktet ikke marxiststyret å stå imot det indre presset, og i 1991 ble makten overtatt av EPRDF, en koalisjon av etnisk baserte opprørsgrupper. Statsminister Meles Zenawi fra TPLF, en av partene i EPRDF, var en sentral politiker fra 1991, først som president fra 1991 til 1995 og deretter som statsminister fra til sin død i 2012. Under hans regime har landet fått en ny føderal grunnlov som understreker at landet består av ulike etniske grupper i samarbeid. Denne statsmodellen basert på etnisitet har vakt interesse i andre afrikanske land som møter de samme problemene med hensyn til forholdet mellom stat og stammer, og har i Etiopia også redusert amharenes dominerende posisjon, riktignok til åpenbar fordel for det sterke TPLF, knyttet til tigreanerne. EPRDF blir møtt med anklager om menneskerettighetsbrudd, krenkelser mot den politiske opposisjonen, og en sterk statlig kontroll som i realiteten undergraver intensjonene om føderalstat og etnisk selvstyre. Politikk og administrasjon. a> var statsminister fra 1995 til 2012. Etiopia ble en sosialistisk republikk i 1974. I 1991 brøt det kommunistiske styret sammen. Etiopias nåværende statsskikk er basert på den nye grunnloven av 1995. Den nye grunnloven er føderal, og bygger på de 9 etnisk baserte regionene. Formelt sett har regionene utstrakt selvstyre, men i realiteten er det meste kontrollert fra den nasjonale regjeringen, som utgår fra koalisjonen EPRDF. «Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppen TPLF fra Tigray i Nord-Etiopia, som inntok Addis Ababa etter at det tidligere marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.» Statsminister Meles Zenawi fra TPLF ble valgt i 1995, og ble gjenvalgt i 2000, 2005 og 2010. Han satt til sin død i 2012. Etiopias parlament består av to kamre: et føderasjonshus ("Yefedereshn Mekir Bet") med 112 medlemmer som blir utpekt av delstatsforsamlingene for fem år, og et folkerepresentanthus ("Yehizbtewekayoch Mekir Bet") med 547 medlemmer som velges i direkte valg hvert femte år. Etiopias president har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Presidenten velges hvert sjette år ved indirekte valg, av parlamentet. Nåværende president Girma Wolde-Giorgis ble valgt i 2001 og gjenvalgt i 2007. Det nåværende regimet blir kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene, herunder behandlingen av politisk opposisjon. Anklagene omfatter brudd på ytringsfrihet og pressefrihet, tortur, ulovlig fengsling, vilkårlige arrestasjoner og husransakelser og forstyrrelse av fagforeninger. Kritikken fra utlandet karakteriseres imidlertid som forsiktig; «vestlige land [er] mest opptatt av å opprettholde stabilitet i Etiopia av sikkerhets- og utviklingsmessige grunner». Ved valget i 2010 ble det registrert en forverring, hvor trusler og overvåking av velgere var vanlig, og hvor regjeringspartiet brukte statlige ressurser i sitt partis valgkamp. Opposisjonspolitikere ble også angrepet og drept. Trosfriheten blir tilsynelatende godt ivaretatt, i tråd med regimets politikk om at landet består av flere ulike folkegrupper. Politiske partier og valg. Det politiske systemet i landet er basert på koalisjoner mellom etnisk baserte partier. Den regjerende koalisjonen EPRDF består av fire politiske partier med bakgrunn i ulike regioner/folkegrupper: Oromo Peoples' Democratic Organization (OPDO) fra oromoere; Amhara National Democratic Movement (ANDM) fra amharer; South Ethiopian Peoples' Democratic Front (SEPDF) fra Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk og Tigrayan Peoples' Liberation Front (TPLF) fra tigreanere. Også de seks partiene som samarbeider med koalisjonen er basert på regionalitet og etnisitet. Ved Etiopias parlamentsvalg 2010 fikk EPRDF-koalisjonen 499 av de 547 setene i parlamentet, partier som er alliert med EPRDF fikk 46 seter, opposisjonsalliansen Medrek fikk ett sete, og en uavhengig representant fikk det siste setet. Flere av de siste valgene har blitt boikottet av opposisjonen, «fordi de mente at regjeringen hadde laget valgregler som gjorde det umulig for andre å vinne frem». Under parlamentsvalget i 2010 ble «flere potensielt sterke opposisjonskandidater fengslet eller befant seg i eksil under valget. Offisielle og uoffisielle observatører fra organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Human Rights Watch meldte om en lang rekke initiativ for å stilne motstandere og undertrykke mediene og sivilsamfunnet, inkludert drap og trusler.» Administrativ inndeling. a> og autonome byregioner i Etiopia Etiopia er siden 1996 inndelt i 9 etnisk baserte regioner (flertall "kililoch", entall "kilil"), og dertil 2 autonome byregioner knyttet til de to største byene Addis Abeba og Dire Dawa. Regionene er videre inndelt i 68 "soner". Den videre inndelingen er i om lag 500 woreda, og til sist i et landsbynivå kalt kebele. Fram til 1991 fantes en annen inndeling, i 13 provinser. Forsvars- og utenrikspolitikk. Etiopia er medlem av FN, de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Den afrikanske union, ACP, G24-landene, COMESA og Cotonou-avtalen. Etiopia ble medlem av Folkeforbundet i 1923, og av FN fra opprettelsen. Landet samarbeidet tett med Storbritannia fram til 1945, og med USA etter dette. Etiopia var en av initiativtagerne til Organisasjonen for afrikansk enhet i 1963, og OAUs hovedkontor ble lagt til Addis Abeba. Etter revolusjonen i 1974 ble Etiopia offisielt medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, men utviklet i realiteten tette bånd til Sovjetunionen og dets allierte. Etter regimeskiftet i 1991 har landet utviklet tette bånd til USA. USA er nå Etiopias største bistandspartner, og Etiopia er en av USAs allierte i krigen mot terror. USA samarbeider med etiopisk etterretning om å overvåke al-Qaidamedlemmer i nabolandet Somalia. Det er også kjent at CIA bruker hemmelige fengsler i Etiopia, såkalte black site-fengsler, for å fengsle og avhøre uidentifiserte fanger i krigen mot terror. Etiopia har også gode relasjoner til Israel og Saudi-Arabia, og undertegnet i 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – trolig på grunn av felles fiendskap med Somalia. Etiopia har et anstrengt forhold til nabolandet Somalia på grunn av pågående grensestridigheter i Ogadenområdet. Forholdet til Eritrea har gått i bølger; Eritrea ble innlemmet i Etiopia i 1950 på FNs og Italias initiativ. Under og etter den eritreiske selvstendighetskrigen var det et godt forhold mellom TPLF, som fikk kontroll over Etiopia i 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, som samme år overtok styringen av Eritrea, og den etiopiske regjeringen bidro til Eritreas selvstendighet i 1993. Den eritreisk-etiopiske krigen 1998–2000 dreide seg tilsynelatende om grensestridigheter, men kan ha hatt flere motiver. Grensen mellom de to landene ble 2000–08 overvåket av UNMEE. Forholdet til nabolandet Sudan var lenge spent fordi Etiopia støttet SPLMs kamp for et uavhengig Sør-Sudan, men ble bedre mot slutten av 1990-tallet, og Sudan, Jemen og Etiopia har siden 2004 et samarbeid i en regional «antiterror-akse». Militærutgiftene ligger (per 2009) på moderate 1,2 % av BNP. Landet har (per 2007) 525 kampfly, 20 kamphelikoptre og ca. 400 russiskproduserte stridsvogner. Militærtjeneste er frivillig, og varer 16 måneder. Rettsvesen. Etiopias rettsvesen er knyttet til delstatene. Straffesaker behandles i lokale domstoler med én dommer. Sivilrettslige saker og straffesaker behandles på et midlere nivå, og det finnes en høyesterett i hver region. Det finnes også en føderal appelldomstol og en føderal høyesterett. Leder og nestleder for høyesterett utnevnes av folkerepresentanthuset etter forslag fra statsministeren. Shariadomstoler finnes for religiøse og familiære saker for de av innbyggerne som er muslimer. Flagg og symboler. Det nåværende flagget til Etiopia ble tatt i bruk 6. februar 1996, i henhold til grunnloven av 1995. Flagget bruker de tre vanlige fargene for afrikansk enhet: rødt, grønt og gult. Emblemet i midten er det nye riksvåpenet fra 1996. Flagget har alltid brukt de tre fargene, men emblemet har variert. Under keiserriket hadde flagget Løven av Juda som emblem, mens ulike motiv ble brukt av Derg og under folkerepublikken 1987–91. Etiopias riksvåpen ble også innført i 1996. Symbolet er et gyldent pentagram som både viser tilbake til det gamle kongehusets angivelige avstamning fra Kong Salomo, og kan minne om solen i Dergs emblem. I sin nåværende form forklares det med at landet er en enhet av mange folkegrupper. Under keiserdømmet fantes det flere ordener. Den første av disse, Salomos segls orden, ble innstiftet i 1874 og ble i 1922 delt, slik at Salomo-ordenen, som blant annet Haakon VII og Olav V var innehavere av, ble til. Flere nordmenn var blant innehaverne av Etiopias stjerneorden, innstiftet i 1874. Dronningen av Sabas orden ble etablert i 1922, Keiser Menelik IIs orden, som også flere nordmenn mottok, i 1924, og Den hellige treenighetens orden i 1930. Etter at Etiopias statsform, som følge av kuppet i 1974, ble endret til republikk, ble de keiserlige ordener avskaffet som statlige utmerkelser. Under Dergen kom et nytt ordensvesen til. Statens inntekter. Etiopia er avhengig av bistand, særlig i år med tørke. Viktige bistandspartnere er IMF, Verdensbanken, USA, Storbritannia og EU. Bistanden utgjør én milliard USD årlig, av et statsbudsjett på 5 milliarder USD.. Budsjettåret begynner 8. juli. Forholdet til Norge. Etiopia er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Etiopia ved sin ambassade i Addis Abeba, som ble opprettet i 1991. Flere norske misjons- og bistandsorganisasjoner arbeider i Etiopia, blant annet Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband, Frikirken, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Mellom 35 og 60 barn blir adoptert fra Etiopia til Norge hvert år, gjennom Adopsjonsforum. Etiopias handel med Norge utgjorde i 2008 22,8 mill. NOK import til Etiopia og 35,6 mill. NOK eksport til Norge. Norge ga i 2008 250 mill. NOK i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp. Det meste av den norske støtten gis via norske frivillige organisasjoner og FN. Næringsliv. Etiopias økonomi er i sterk vekst, med «rundt 11 % årlig vekst over de siste 5 årene» (per jan 2010), noe som gjør landet til den 5. raskeste voksende økonomien i verden. Den sterke veksten forklares med regjeringens langsiktige infrastruktursatsning og med «satsningen på en hjemmesnekret jordbruksbasert industrialiseringspolitikk.» «Store deler av befolkningen på landsbygda som tidligere kun produserte for eget forbruk, er gjennom veinettet blitt knyttet til markedene og produserer nå overskudd for lokalt forbruk og eksport.» Det meste av sysselsettingen er knyttet til landbruket, på landsbygda. 50 % er sysselsatt i landbruket, 11 % i industri og 39 % i tjenesteytende næringer. Landet er spesielt ved at staten eier all jord, som leies ut på 99-årsbasis til innbyggerne. Industri finnes særlig i Addis Abeba, men også i andre byer. Den økende middelklassen i hovedstaden er et voksende marked for importvarer. Eksport. Etiopias eksport bestod tidligere i all hovedsak av kaffe, som utgjorde opp til 65 % av eksportinntektene. På grunn av en bevisst spredning av eksportproduksjonen utgjør kaffe per 2010 om lag 35 % av eksportinntektene. Andre eksportprodukter er roser og andre gartneriprodukter, bomull, lær- og skinnprodukter, gull og khat. De viktigste eksportlandene er Kina (13,3 %), Tyskland (10 %), Saudi-Arabia (7,6 %), USA (7,4 %), Nederland (6,5 %), Sudan (4,5 %) og Belgia (4,1 %). (2009) Norge importerer roser, honning og kaffe. Naturressurser. Etiopia antas å ha store mineralforekomster, men det er bare gull som i utvinnes i noe omfang. I mindre grad utvinnes det platina, salt, kaliumklorid, kull og jernmalm. Landet har sannsynligvis uutnyttede ressurser av petroleum og naturgass, særlig i sørvest, i grenseområdene mot Sudan, men omfanget av dette er ennå ikke kartlagt. Landet har, med sine høydeforskjeller, et betydelig potensial for vannkraftproduksjon, særlig Den blå nil. Store vannkraftverk er blant annet Tana Beles-demningen i Den Blå Nil, Tekeze-demningen i en bielv til Nilen og Gilgel Gibe vannkraftverk i Omovassdraget. Etiopias energiforsyning er 90 % basert på vannkraft. Årlig produksjon (per 2007) er 3,46 milliarder kWh. Primærnæringer. Jordbruket står for 45–50 % av BNP, 85 % av sysselsettingen og 60 % av eksportinntektene. Viktige landbruksprodukter er korn, belgfrukter, kaffe, sukkerrør, khat, poteter, oljevekster og avskårne blomster. Husdyrbruket er svært omfattende i deler av landet. I lavlandet i sør, sørøst og øst kan så mange som 7 millioner innbyggere være avhengig av pastoralisme, og buskapene omfatter 35 millioner kveg, 25 millioner sauer og 18 millioner geiter, (2003) noe som også er grunnlag for industri med huder. Samferdsel. Den 784 km lange jernbanestrekningen Ethio-Djibouti Railways mellom Addis Abeba og havnen i byen Djibouti ble bygget mellom 1897 og 1917, men har de siste årene ikke hatt passasjertrafikk mellom Addis Abeba og Dire Dawa. Banen er under opprusting. Havna i Djibouti er uansett viktig for etiopisk eksport, særlig etter at Etiopia mistet adgang til havnene i Assab og Massawa som følge av krigen med Eritrea. Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. Det transafrikanske hovedveinettet forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya og Khartoum i Sudan. De viktigste flyplassene er Bole internasjonale lufthavn ved Addis Abeba og Aba Tenna Dejazmach Yilma internasjonale lufthavn ved Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken. Bedriftsstruktur og eierskap. Både Folkerepublikken Kina og India øker sine investeringer i Etiopia. Utenlandsinvesteringene har skutt betydelig i været de siste 5 årene. Dette gjelder ikke bare landbrukssektoren, men også innen gruver og industri som tekstilproduksjon, olje (i Ogaden og Gambella), gull, skinn og huder (herunder skoproduksjon) og bilproduksjon. Landet er under press fra WTO med tanke på privatisering, men myndighetene holder fortsatt igjen i liberaliseringen i en rekke sektorer, som banker, energiforsyning og telekommunikasjoner. Bankvesenet. De etiopiske bankene og forsikringsselskapene ble nasjonalisert etter revolusjonen i 1974. Siden midten av 1990-tallet har det vært lov å etablere private banker og forsikringsselskap igjen, og disse dekker (per 2005) 20 % av lånemarkedet. Hele den private banksektoren er på etiopiske hender, og regjeringen forfekter sterkt at det bør fortsette slik. Etiopias nasjonalbank er sentralbank. Turisme. Turismen til Etiopia er i vekst, og landet har både attraktiv natur og flere gamle kulturminner fra tidligere høykulturer, noe som vises igjen i Etiopias ni verdensarvområder. Turismen utgjør sammen med samferdsel den største andelen av tjenesteytende næringer, og anslås per 2011 å kunne bli 500 000 turister årlig. Kalender. Den etiopiske kalenderen er basert på den koptiske kalender, som i sin tur er basert på den egyptiske kalender, men man har også tatt inn elementer fra den julianske kalender. Som den koptiske kalender har den etiopiske tolv måneder à tretti dager, samt fem eller seks epagomenale dager, ofte kalt «den trettende måned». Kalenderen er nesten 8 år bak vår gregorianske, på grunn av uenighet om tidspunktet for Jesu fødsel. Nasjonaldagen er 28. mai, til minne om Dergs fall etter den etiopiske borgerkrigen i 1991. Andre offentlige høytidsdager er Julaften (7. januar!), helligtrekongersdag (19. januar), minnedagen for slaget ved Adwa (1. mars), 1. mai, minnedagen for seieren over Italia i 1941 (5. mai) og nyttår (11. september!). I tillegg kommer følgende bevegelige helligdager innen islam og kristendommen: Id ul-Adha, Mawlid, Langfredag, Andre påskedag, Korsets opphøyelse og Id al-fitr. Utdanning. Skolesystemet i Etiopia består av 8-årig barneskole, 2-årig ungdomsskole og 2-årig videregående skole. Skolegang er gratis, men ikke obligatorisk; 83 % av barna går på skolen, men bare 38 % fullfører grunnskolen, mens 43 % av barn mellom 5 og 14 år arbeider. 17 % av ungdommen går i videregående skole, mens 1,6 % tar høyere utdanning. Landet har 6 universiteter og flere private og offentlige høyskoler. Universitetet i Addis Abeba ble grunnlagt i 1950. Historisk sett har den etiopisk-ortodokse kirke hatt kontroll over lærdomssektoren i landet, men fra 1900-tallet ble skolevesenet sekularisert. 57 % av befolkningen er analfabeter, men bare 50 % av landets unge er det. Massemedia. Selv om ytringsfrihet er fastslått i grunnloven, er sensur fra myndighetenes side vanlig, med arrestasjoner av journalister, og sensur av utenlandske internettsider og nyhetssendinger. Organisasjonen Reportere uten grenser rangerer Etiopia som nummer 139 av 178 land på sin pressefrihetsindeks for 2010, blant annet på grunn av økt kontroll med journalister i forbindelse med valgene i mai 2010. Det rapporteres også om at en journalist i Voice of America ble utvist i juni 2010 for å ha meldt at myndighetene hadde utført en massakre mot 70 sivile i Ogadenområdet. Landet har 9 radiostasjoner, hvorav 8 sender på AM-nettet og én på kortbølgenettet. Det statseide Ethiopian Television Company startet sendinger i 1964, og sender i dag i to kanaler. De sender på fem nasjonale språk, fransk, arabisk og engelsk. På grunn av lav leseferdighet er det få aviser i landet. "Addis Zemen" skrives på amharisk, og var tidligere offisielt organ for Etiopias arbeiderparti. Andre aviser er "Addis Fortune", ukeavisen "Capital Ethiopia" og "Ethiopian Reporter". Ukeavisen "Yeroo" utgis i Oromiaregionen, og kan sees som en opposisjonsavis. "Mestawet Ethiopian Newspaper" er et månedstidsskrift for etiopiere i USA. Ifølge tall fra FN er det 1,6 aviser per 1000 innbyggere, 1 % har datamaskin, 0,5 % har internettilgang og 2,4 % har mobiltelefon. Helse og levekår. Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nummer 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Kombinasjonen av tørkekatastrofer (i 1972–74, 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003), borgerkrig 1974–91 og krig med Eritrea 1998–2000 har gjort at store deler av befolkningen lever på et eksistensminimum. I deler av landet oppstår tørke med påfølgende humanitære katastrofer relativt regelmessig. Dette gjelder særlig Somaliregionen, sørlige deler av landet og i Amhara- og Tigrayregionen. Når regnet så kommer, er oversvømmelser et vanlig problem, særlig i sør og øst i landet. Bare 38 % av innbyggerne har tilgang til rent vann. Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir likevel bare en rangering som nummer 195 av 221 land (2011). Gjennomsnittlig føder hver kvinne 6 barn, mens spedbarnsdødeligheten er så stor som 7 %, noe som er den 17. høyeste spedbarnsdødeligheten i verden (2011). Man mangler data for utbredelsen av HIV/AIDS. Kvinners stilling. Kvinners stilling i Etiopia er først og fremst utfordret av generell fattigdom. En annen helserisiko er tidlige giftemål; selv om det er en 18-årsgrense for å inngå ekteskap viser tall fra 2004 at 30 % av jenter mellom 15 og 19 år var gift, enker eller skilt. Dette gir tidlige svangerskap og stor risiko for mødredødsfall ved fødsler. Kvinnelig omskjæring praktiseres blant mange folkegrupper i Etiopia, tilsynelatende uavhengig av religion. Bruderov med tilhørende voldtekt praktiseres i noen regioner. Polygami er forbudt. Sivile organisasjoner. Religion og folkegruppe er de viktigste faktorene i landets sosiale struktur. Selv om det er grunnlovsfestet organisasjonsfrihet, er organisasjoner i praksis underlagt tett kontroll, og organisasjoner som mottar utenlandsk støtte har, i henhold til en lov fra 2009, ikke anledning til å drive med spørsmål knyttet til politiske rettigheter eller menneskerettigheter. Det er rundt 300 000 fagforeningsmedlemmer i Etiopia, hvorav mer enn 203 000 er medlemmer av Confederation of Ethiopian Trade Unions. Det lave antallet, sett i forhold til folketallet, kan forklares med den beskjedne industrialiseringen. Fagforeninger hadde en sen start i landet, fordi det ble sett på som opprørsk i keiserriket. Myndighetene vedtok i 1962 en lov som tillot fagforeninger, og anerkjente i 1963 den første fagforeningen. Den daværende militærjuntaen skiftet i 1978 og 1982 ut ledelsen i fagforeningen, fordi de anså den for å sabotere, og ikke anerkjenne prinsippet om demokratisk sentralisme. Fagforeningene er pr 2010/2011 under streng kontroll fra myndighetene, som påberoper seg rettet til å overprøve innmelding i fagforeninger. Det har ikke vært (lovlige) streiker i landet siden 1993. Kultur. Nasjonalmuseet, med utstillingslokaler bak til venstre og kontorlokaler til høyre. a> er typisk for det etiopiske kjøkken. Litteratur og skriftkultur. Etiopia er et av de landene i Afrika som har den lengste sammenhengende skriftkulturen, trolig fordi kristendommen, med sin tekstbaserte virksomhet, tidlig fikk fotfeste i landet. Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum, og den etiopisk-ortodokse kirke har fortsatt oppslutning fra 43 % av innbyggerne. Den første bibeloversettelsen kan trolig dateres til 400-tallet. De eldste kjente manuskriptene er fra 1300-tallet, og særlig kan nevnes "Kebra Nagast" (ca. 1320), en tekst som gjennom sagn og teologi knytter den etiopiske kongeslekten til Kong Salomo. Den noe eldre teksten "Fetha Nagast" er en kirkerettslig, sivil- og statsrettslig tekst, datert til rundt 1240. Kirkespråket har inntil nylig vært geez. Den første litteraturen på folkespråket amharisk er fra tidlig 1900-tall. En av de første romanene er "Lebb wallad tarik" (1908), en læretekst av Afawarq Gabre Yesus. Senere forfattere er Menghistu Lemma (1925–88), Ashenafi Kebede (1937–98), Sahle Sellasie (født 1936), Daniachew Worku (født 1936) og Abbe Gubegna (født 1934). Vanlige tema i 1900-tallets litteratur var etiopisk historie og samtid. Etter keiserrikets fall i 1974 har litteraturen hatt dårligere kår, både på grunn av sensur og landets generelt dårlig sosiale og økonomiske situasjon. Maaza Mengiste (født 1971) er en eksiletiopisk forfatter bosatt i USA. Musikk og teater. Tradisjonell etiopisk musikk preges av kulturmøtet mellom arabisk musikk og afrikansk musikk. I vest er afrikansk flerstemmighet utbredt, mens de muslimske folkegruppene i øst bruker tradisjonelle arabiske musikkuttrykk. Etiopisk kristen musikk regnes som en arv fra den halvt legendariske St. Yared fra 500-tallet. Amharerne har preget kirkens liturgi, som bruker ornamentert énstemmig sang til rytmeinstrumenter. Begena er en tistrenget lyre som er særegen for de nordlige høylandsområdene i Etiopia og Eritrea. Den er et finkulturinstrument som ofte spilles meditativt eller til religiøse tekster. Den muslimske musikkstilen manzuma er utviklet i den nordøstlige delen av landet, og har bredt seg. Opprinnelig ble den sunget på amharisk, men i de vestlige delene av landet synges manzuma også på oromo. Innen moderne musikk er Aster Aweke og Ejigayehu Shibabaw blant de mest kjente artistene. Fra biskoppelige bannbuller fra 500-tallet vet man at det fantes skuespillere i landet allerede den gang. Moderne teater kom til landet i 1916. Etter 1960 utviklet det seg en samfunnskritisk dramatisk tradisjon, skrevet og regissert av blant annet den USA-utdannede Tesfaye Gessesse. Kunst og museer. i Addis Abeba regner sin historie tilbake til en utstilling med historiske drakter i 1936. Museet ble etablert i 1958, i og med et arkeologisk institutt, og fikk sin nåværende form i 1976 da et direktorat for kulturminnevern ble opprettet. Museet har fire avdelinger: en for arkeologi og paleoantropologi (hvor blant annet Lucy er utstilt), en historisk avdeling med middelalderhistorie og kongehistorie, en avdeling for billedkunst (blant annet med arbeider av Afewerk Tekle) og en etnografisk avdeling. Den eldste bevarte billedkunsten er kirkemalerier og ikoner, noen av dem fra helt tilbake til 1300-tallet. Påvirkningen fra bysantinsk kunst er påtagelig. De ni verdensarvstedene i landet omfatter både natur- og kulturminner. I Aksum finnes ruiner og obelisker etter kongeriket Aksum fra 300–1100-tallet; i Gonder ligger den originale borgen Fasil Ghebbi med en arkitektur preget av kulturmøter; i den østlige byen Harar er det den befestede gamlebyen som er vernet. Stelene i Tiya er minner fra en ukjent forhistorisk kultur, mens Konsos kulturlandskap gjenspeiler en nyere åkerbrukskultur. Landets mest berømte kulturminne er Kirkene i Lalibela, som ble hugget ut av fjellet på 1200-tallet. Mat og drikke. Det etiopiske kjøkkenet preges av krydrede grønnsaks- og kjøttretter. En vanlig rett er wat, en stuing servert på et tynt surdeigsbrød kalt injera. Brødet lages av teff-mel. Retten serveres vanligvis uten bestikk, og man bruker brødet til å plukke opp mat fra tallerkenen. Etioperne bruker sjelden svinekjøtt, ettersom de fleste er ortodokse kristne, muslimer eller jøder. Den etiopisk-ortodokse kirke foreskriver ukentlige fastedager i tillegg til fastetiden, og dette har bidratt til å utvikle en kultur for vegetarretter, og flere typer matolje: sesamolje, saflorolje og nuug. En vanlig drikk i Etiopia er tej, som blir laget av honning og vann. Den har et alkoholinnhold på et sted mellom 6 og 11 % og blir fremstilt av "Gesho" ("Rhamnus prinoides"), som tilhører Geitvedslekten. I de etiopiske høylandene drikkes det ofte et øl kalt talla, som blir laget av teff. Idrett. Etiopia er særlig kjent for sine mellomdistanse- og langdistanseløpere, som regelmessig er blant verdens beste. Haile Gebrselassie, Kenenisa Bekele, Miruts Yifter og Meseret Defar er noen av de fremste utøverne. Landet deltok første gang i De olympiske leker i 1956, og har (per 2011) vunnet 38 medaljer, alle i løpsøvelser i friidrett. Etiopia vant Afrikamesterskapet i fotball 1962. Fotballandslaget har ellers ingen meritter å vise til. Ekvatorial-Guinea. Republikken Ekvatorial-Guinea (spansk: "República de Guinea Ecuatorial"; fransk: "République de la Guinée Équatoriale") er et sentralafrikansk land med grense mot Kamerun i nord, Gabon i øst og sør og Guineabukta i vest. Landet ligger delvis på fastlandet i Vest-Afrika og delvis på fem bebodde øyer. Hovedstaden Malabo ligger på øya Bioko. Ekvatorial-Guinea er det eneste selvstendige landet i Afrika med spansk som offisielt språk. Fransk er også offisielt. Naturgeografi. Øya Bioko er fjellrik og vulkansk med fruktbar jord. Det har lenge vært dyrket kakao i lavlandet, mens det er kaffeplantasjer på skråningene, som hever seg opp til Pico de Santa Isabel, landets høyeste fjell. På den sørlige delen av øya er det kupert terreng og fossefall. På det tynt befolkede fastlandet fører mangrovesumper langs kysten inn til tette, tropiske skoger. Her har internasjonale firmaer konsesjon på å ta ut tømmer, særlig tresortene okoume og mahogni. Naturressurser: olje, tømmer, små uutforskede forekomster av gull, mangan, uran, titan og jernmalm. Klima og miljø. Klimaet er tropisk. Kraftige stormer og oversvømmelser forekommer. Landets største miljøproblem er mangel på drikkevann og for stor avvirkning av skog. Om lag 90 % av elektrisiteten produseres av fossilt brensel, resten av vannkraft. Demografi. Et stort helseproblem er hiv og aids. I 2001 var 3,5 % av den voksne befolkningen smittet. Historie. Bioko – den største av øyene – var opprinnelig portugisisk og var i århundrer kjent som slavedepotet og utskipningshavnen Fernando Poo, oppkalt etter portugiseren Fernando do Po som utforsket kyststrekningen på 1400-tallet. Spania overtok i 1778. Landet var da kjent som Spansk Guinea. Etter at landet hadde fått sin uavhengighet fra Spania i den 12. oktober 1968, kom Francisco Macias Nguema til makten. Nguema tilhørte folkegruppen fang og var medlem av mongomoklanen. Han ble i 1968 valgt i det første demokratiske valget som ble holdt i landet. Hans despotiske og blodige styre varte i 11 år til han ble avsatt og henrettet for folkemord og høyforræderi. Den nåværende presidenten, Theodoro Obiang Nguema, som er Macias nevø, tok makten gjennom et kupp i 1979. Han fortsatte i stor grad å styre landet på samme måte som sin slektning. Formelt har Ekvatorial-Guinea vært et demokrati fra 1991, men i de valg som har vært holdt siden da, har det sannsynligvis forekommet valgfusk. Observatører beskrev ettpartivalget i 1996 som meningsløst. Politikk og administrasjon. Ekvatorial-Guineas politiske system er basert på spanske institusjonsmodeller, men bare 11 år etter landets uavhengighet fra Spania i 1968 ble regjeringen styrtet gjennom et coup d'état og general Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har sittet med makten siden 1979. Han fungerer som statssjef (president) og stiller til valg hvert 7. år. Mbasogo har til nå hatt et overveldende flertall ved valg og det er ingen begrensning på antall termer presidenten kan sitte. Landet har også en statsminister som blir utpekt av presidenten. Parlamentet er unikammeralt, men har de facto svært liten makt da konstitusjonen fra 1995 tillegger all reell makt til presidentrollen. Internasjonale medlemskap. ACP, Afrikabanken, Den afrikanske union (AU), BDEAC, CEMAC, CPLP, FAO, CFA-franc, G77, Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling, Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, Røde Kors, IDA, IFAD, IFC, IFRCS, ILO, IMF, IMO, Interpol, IOC, ITSO, ITU, MIGA, NAM, OAS (observatør), La Francophonie, OPCW, FN, UNCTAD, UNESCO, UNIDO, UNWTO, UPU, WHO, WIPO, WTO (observatør) Næringsliv. I årene før landet ble selvstendig, sørget kakaoplantasjene på Bioko for at landet hadde Vest-Afrikas høyeste inntekt per innbygger. Da Macias styre sluttet, var imidlertid landet en politisk og økonomisk ruin, og minst 100 000 innbyggere hadde rømt til nabolandene. Mesteparten av dem som ble igjen i landet, lever som småbrukere og dyrker yams, kassava og bananer til eget forbruk. Det ble oppdaget olje i landet i 1996. Utvinning av landets store oljerikdommer har skapt en kraftig økonomisk vekst i landet. Andre viktige næringsgrener er skogbruk, jordbruk og fiske. Verdensbanken og andre land har stort sett avsluttet sine hjelpeprogram (fra 1993) i Ekvatorial-Guinea på grunn av korrupsjon og vanstyre i landet. De fleste foretak eies av regjeringsmedlemmer og deres familier. Egypt. Den arabiske republikken Egypt er et land i Nordøst-Afrika, og delvis i Sørvest-Asia på grunn av den tilhørende Sinaihalvøya. Landet grenser mot Libya, Sudan, Gazastripen og Israel. I nord har landet kyststripe mot Middelhavet og i øst mot Rødehavet. I 1922 fikk landet delvis uavhengighet fra Storbritannia, som hadde styrt siden 1882. Først etter andre verdenskrig fikk landet full uavhengighet. Egypt er et av de landene med størst befolkning i Afrika og i Midtøsten. Folketallet er anslått til 79 millioner. De fleste av Egypts innbyggere bor i nærheten av Nilens bredder, i et område på omlag 40 000 kvadratkilometer, hvor også de eneste dyrkbare områdene ligger. De store områdene som dekkes av Sahara-ørkenen er heller tynt befolket. Omlag halvparten av Egypts innbyggere bor i byområder, hvorav de fleste bor i de tett befolkede bykjernene i Kairo, Alexandria og andre større byer i Nildeltaet. Egypt er kjent for sin storhetstid som oldtidssivilisasjon, og for enkelte av verdens mest kjente byggverk, som Pyramidene ved Giza og Sfinksen i Giza. Egypts oldtidsruiner, slik som de vi finner i Memfis, Theben, Karnak og Kongenes dal har vært og er viktige åsteder for betydningsfulle arkeologiske studier, og funn fra disse stedene står nå utstilt i kjente museer rundt om i verden. Egypt er i dag en av de mest utviklede og diversifiserte økonomiene i Midtøsten, hvor turisme, jordbruk, industri og serviceytende næringer hver står for nesten like andeler produksjon. Den egyptiske økonomien er i kraftig utvikling, mye på grunn av investeringsvennlig lovgivning forbundet med intern og politisk stabilitet, samt nye handelsmuligheter og markedsliberalisering. Geografi. Egypts geografi er knyttet til to regioner: Sørvest-Asia og Nord-Afrika. Egypt ligger omkring Nilens nedre løp og dens utløp i Middelhavet. Egypt har kystlinjer mot Middelhavet og Rødehavet. Landet grenser til Libya i vest, Gazastripen og Israel i nordøst, Rødehavet i øst og Sudan i sør. En mindre del av landet, Sinaihalvøya, er geografisk sett egentlig en del av Asia. Med et areal på 1 001 449 km² har Egypt et landområde på størrelse med Texas og New Mexico til sammen, fire ganger større enn Storbritannia og to ganger større enn Frankrike. Den største rette avstanden i Egypt fra nord til sør er 1 024 km, mens den fra øst til vest er 1 240 km. Egypts maritime grenser består av mer enn 2 900 km kystlinjer langs Middelhavet, Suezbukta, Akababukta og Rødehavet. Både bosetning og næringsliv er stort sett knyttet til den fruktbare Nildalen og til Nilens delta. Hele 96% av landet er ørken. Egypt er først og fremst ørken. Bare en liten del av det totale landområdet er kultivert og har permanent bosetning. Det meste av landet ligger innenfor det brede båndet av ørken som strekker seg østover fra Afrikas atlanterhavskyst, over kontinentet og inn i Sørvest-Asia. Til tross for at Nildalen og Nildeltaet kun dekker om lag 5,5 % av Egypts samlede areal, er denne regionen landets viktigste og eneste dyrkbare. Omtrent 99% av befolkningen livnærer seg av denne frodige regionen. Nildalen strekker seg ca. 800 km fra Aswan til utkanten av Kairo. Nildalen er også kjent som Øvre Egypt, mens området rundt Nildeltaet er kjent som Nedre Egypt. Bratte fjellklipper reiser seg langs elvebreddene eller tilført siltjord som ellers er veldig tørr. Siden byggingen av Aswandammen har jordbruket i Nildalen vært avhengig av irrigasjon. Nildeltaet består av flate, lavtliggende områder. Enkelte deler av deltaet er myrlendte og vasstrukne, og dermed ikke egnede for jordbruk. Andre områder rundt deltaet brukes til jordbruk. Demografi. Egypt er, med sine over 80 millioner innbyggere, Afrikas nest største land målt etter befolkning. Omtrent hele befolkningen bor langs Nilen eller i Nildeltaet. Omkring 90 % av Egypts befolkning hører til islam (de fleste er sunnimuslimer), og resten er i hovedsak kristne (fortrinnsvis koptiske kristne). Men det finnes også grupper av jøder, bahaier og andre mindre religiøse grupper. Ved siden av religiøst skille kan befolkningen i Egypt skilles mellom de som bor i byer og fellahin, som bor på landsbygda. Minoritetene i Egypt er en liten gruppe beduiner, de berberspråklige siwaene (fra området rundt Siwaoasen) samt 90 000 flyktninger (70 000 palestinere og 20 000 sudanesere). De viktigste byene i landet er Kairo, Alexandria, Luxor, Sharm el Sheik, Port Said, Suez, Asyout, El Mansoura og El Zagazig. Historie. Kheops-pyramiden"Hovedartikkel: Egypts historie" Den årlige, næringsrike flommen til Nilen i kombinasjon med at området er delvis isolert av ørkener i øst og vest, la grunnlaget for fremveksten til en av verdens største sivilisasjoner. Et forent kongedømme ble grunnlagt rundt år 3200 f.Kr. av kong Narmer, og en serie dynastier hersket i Egypt i de neste tre millenniene. Det siste innfødte dynastiet, kjent som det 31. dynastiet, falt til Persia i 343 f.Kr., som grov ut forløperen til Suezkanalen og forbandt Rødehavet med Middelhavet. Senere falt Egypt til grekere, romere, bysantinere og perserne igjen. Det var muslimske arabere som introduserte islam og det arabiske språket i det 7. århundre til egypterne, som gradvis overtok begge deler. Muslimske herskere som ble utpekt av det islamske kalifatet hadde kontrollen over Egypt i de neste seks århundrene. En lokal militær kaste, mamelukkene, tok kontroll rundt år 1250 og fortsatte å styre selv etter at Egypt ble erobret av osmanene i 1517. Etter at Suezkanalen ble fullført i 1869, ble Egypt en viktig mellomstasjon for verdenshandelen også i moderne tid. Men landet hadde også blitt svært gjeldstynget. For å beskytte sine investeringer tok Storbritannia kontroll over Egypts styre i 1882, men nominell underordning til osmanene fortsatte til 1914. Det egyptiske parlamentet hadde vært nesten helt uavhengig fra Storbritannia siden 1922 og iverksatte en ny grunnlov i 1923 under lederskapet til den populære revolusjonære Saad Zaghlul. Mellom 1924 og 1936 eksisterte det et kortlivet, men vellykket forsøk på å modellere Egypts konstitusjonelle styresett etter europeisk stil, kjent som Egypts liberale eksperiment. Britene beholdt riktignok en viss grad av kontroll som førte til fortsatt ustabilitet i styret. I 1952 tvang et militært "coup d'état" kong Farouk I, en konstitusjonell monark, til å abdisere til fordel for sin lille sønn, Ahmed Fouad, som fikk tittelen Fouad II av Egypt. Den egyptiske republikken ble erklært 18. juni 1953 med general Mohammed Naguib som den første presidenten. Etter at Naguib også ble tvunget til å trekke seg i 1954 av Gamal Abdel Nasser, den virkelige arkitekten bak bevegelsen i 1952, tok sistnevnte makten som president og nasjonaliserte Suezkanalen, som igjen førte til Suezkrisen i 1956. Selv om Egypt tapte militært, steg Nasser ut av krigen som en arabisk helt, og nasserisme fikk utstrakt innflytelse i regionen selv om den ble møtt av blandede følelser av egypterne selv; mange av dem hadde vært likegyldige overfor arabisk nasjonalisme. Mellom 1958 og 1961 satte Nasser i gang med å danne en union mellom Egypt og Syria, kjent som Den forente arabiske republikk. Dette forsøket ble også møtt med blandede følelser, og det var klart at mange egyptere ikke likte at navnet på deres land, som hadde vedvart i tusenvis av år, plutselig var borte. Tre år etter seksdagerskrigen i 1967, hvor Egypt tapte Sinai til Israel, døde Nasser og ble etterfulgt av Anwar Sadat, som presenterte sin maktovertagelse som en korrektiv revolusjon. Sadat endret Egypts lojalitet i den kalde krigen fra Sovjetunionen til USA, utviste sovjetiske rådgivere i 1972 og satte i gang den økonomiske reformen, intifah, mens han slo voldelig ned på religiøs og sekulær opposisjon. Egypts navn ble også gjeninnført. Egypt satte sammen med Syria i gang et overraskelsesangrep på Israel i Yom Kippur-krigen i 1973. Den innledende fasen gikk i Egypt og Syrias favør, men etter to dager begynte Israel å få overtaket. Til slutt gikk begge partene med på en våpenhvile, etter at israelske styrker hadde omringet egyptiske styrker, og stod fri til å marsjere mot Kairo og Damaskus. Sadat inngikk fred med Israel i bytte mot Sinai i 1979, et trekk som var svært kontroversielt i den arabiske verdenen og som førte til en kort krig mot Libya sommeren 1977, samt at Egypt ble utvist fra den arabiske liga (de ble tatt inn igjen i 1989). Sadat ble myrdet av en religiøs fundamentalist i 1981 og etterfulgt av Hosni Mubarak. Siden mordet på Sadat har Egypt vært i en sammenhengende unntakstilstand i over 25 år. Politikk og administrasjon. Egypt er en republikk basert på semipresidentialisme, der makten skal deles mellom presidenten og statsministeren. I praksis ligger imidlertid mye makt hos presidenten, som i over 50 år har blitt valgt gjennom valg med kun én kandidat. Presidenten er statsoverhode og øverste leder for landets militære styrker. Nasjonalforsamlingen er et tokammer-parlament bestående av "Folkeforsamlingen" (et underhus med 454 medlemmer) og "Shurarådet" (et overhus med 264 medlemmer). Presidenten utnevner visepresidenten, statsministeren, regjeringen, ti medlemmer av Folkeforsamlingen og 88 medlemmer av Shurarådet. Styret fortsetter å gjennomgå forandringer, og først under valget i 2005 holdt man presidentvalg med flere kandidater. Hosni Mubarak ble utropt til valgets vinner, og påbegynte deretter sin femte presidentperiode; han tiltrådte som president i 1981. Etter endringer i grunnloven i 2005 holdes presidentvalg hvert sjette år. Landet holder også jevnlige valg til nasjonalforsamlingen, for Folkeforsamlingen hvert femte år, og for Shurarådet velges en halvpart av de valgte representantene hvert tredje år. Deltakelse i valg er påbudt for alle over 18 år, brudd på denne plikten er straffbart. I januar 2011 begynte den egyptiske revolusjonen. Protestanter fra flere folkegrupper i samfunnet tok del i de massive demonstrasjonene mot det tretti år lange styret til president Mubarak. Tahrir-plassen i sentrum av Kairo ble den sentrale møteplassen for demonstrantene. Den 11. februar 2011 gikk Hosni Mubarak av som president i Egypt, og ledelsen for Egypts militære styrker overtok makten. Militærledelsen utnevnte midlertidig en ny statsminister, og nedsatte en komité som skal planlegge og forberede demokratiske valg. Valg til parlamentet ble avholdt i tre omganger i perioden november 2011 til januar 2012 og ga flertall til islamistiske partier. Første runde i presidentvalget ble avholdt i mai 2012, med avgjørende runde i juni samme år. Vannressurser. Egypt er avhengig av vannet fra Nilen siden landet består av 97 prosent ørken og at det faller svært lite nedbør der. Nilen er verdens lengste elv, og vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet. Elva renner gjennom åtte land før den når Egypt, og de fleste av disse landene ønsker å bruke mer av Nilens vann. Dette er ansett som en kilde til konflikt. Denne situasjonen har gitt egypterne det som har blitt omtalt som et "nedstrømskompleks": Hele deres kulturelle og politiske historier preges av at de lever nederst i Nil-bassenget. I tusener av år har de levd med frykten for at Nilens vann skulle utebli før vannet nådde fram til Egypt. Kultur. Egypts hovedstad Kairo er Afrikas største by og har i århundrer vært kjent som et senter for læring, kultur og handel. Det arabiske språkakademiet er ansvarlig for normering av det arabiske språket rundt i verden. Egypt har et aktivt media- og kunstmiljø, og har hatt det siden sent på 1800-tallet. I dag er det mer enn 30 egyptiske satellittkanaler, og over 100 spillefilmer produseres hvert år. Kairo har også blitt kalt «Østens Hollywood». For å styrke medieindustrien, spesielt mot konkurranse fra landene rundt Den persiske gulf, har det blitt bygget et stort mediesenter. Egypt er også det eneste arabiske landet med et operahus. Siden 1970 har egyptisk popmusikk fått økende popularitet i egyptisk kultur, spesielt blant ungdom. Blant populære popmusikere kan nevnes Amr Diab. Enkelte, som popartisten Ruby, er omdiskuterte for å ha tøyd kulturelle grenser. Noen kjente egyptiske kulturpersonligheter inkluderer forfatteren og nobelprisvinneren Naguib Mahfouz, sangeren Umm Kulthum og skuespilleren Adel Imam. Elfenbenskysten. Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Hovedstaden er Yamoussoukro midt i landet, flyttet fra kystbyen Abidjan. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao. Store byer: Abidjan (økonomisk hovedstad), Bouaké og Daloa. Demografi. Den militæriske delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002/2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom den mest muslimske norden og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom "ivorianere" og fremmedarbeidere og deres etterkommere fra de omkringliggende land, særlig Burkina Faso. Disse innvandrere utgjør opp til 40% av befolkningen og strever for å få politisk makt. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkommen og fikk land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket. Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten. I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste grupperinger, beslektet med akan-folkene i Ghana. I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo. Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet. Religioner. Det er stor religiøs diversitet i landet. Største religion er islam (38%) som blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 22% av befolkningen er katolsk og 5,5% protestanter. 17% følger tradisjonelle afrikanske religioner. Historie. Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og bananplantasjer. Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje. Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, pressen var ikke fri. Han etablerte likevel ikke noe voldsregime og hans stil ble sett på som paternalistisk. Han er blitt omtalt som "Afrikas vismann". Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre frem til verdensresesjonen på 1980-tallet som også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at han måtte gå med på å tillate flere partier i 1990. Han døde i desember 1993 og var da den lengst sittende afrikanske statslederen. Hans etterfølger ble Henri Konan Bédié som ble bekreftet i embedet i et presidentvalg i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Hans forgjenger hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, en politikk som Bédié ikke fulgte. Det gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. En betydelig del innvandre fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) krevde også politiske rettigheter. Et eksempel på det var Bédiés viktigste motstander Alassane Ouattara som hadde foreldre fra Burkina Faso og som derfor var ekskludert fra å stille til valg. De økende motsetningene førte til et ublodig militært kupp i 1999 som satte general Robert Guéï i ledelse av landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike og landet gikk inn i en dyp økonomisk krise. I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne "Forces Nouvelles" makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten. Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med et år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper. Politikk. Elfenbeinskysten er et presidentdemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, "Assemblee Nationale", har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan. Aktuell politikk. Landet avviklet sitt første presidentvalg siden 2000 på 31. oktober 2010. Siden ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %) ble et omvalg nødvendig og det ble avholdt 2. desember 2010. Ouattara ble erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater er blitt tatt i ed og har utnevnt sine respektive regjeringer. Den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell. Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010; under en demonstrasjon i Abidjan 16. desember til støtte for Ouattara ble cirka 50 av hans tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember, mens FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos oppførsel som et defacto statskupp. I midten av mars 2011 begynte kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan. Denne militæraksjon kom etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen. Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet i en felles aksjon av Outtaras og franske styrker den 11. april. De tok Gbagbo, hans kone og sønn og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet, som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til rettsmyndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed 6. mai 2011. I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. Klima. Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november. Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde. Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene. Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt. Natur. Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet. Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia. De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger. Økonomi. Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredel av verdensproduskjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen ble fremmet under president Houphouët-Boigny og innvandrere fra de omliggende land stiller hovedandelen av bøndene. Landets økonomi er svært avhengig av fluktuasjoner i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68% av landets befolkning jobber med landbruk. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket. Sport. Elfenbenskysten har et fotball-lag som kvalifiserte seg overraskende til VM i Tyskland 2006. Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredje-plass i gruppespillet bak Nederland og Argentina. Fotball-laget var også med i VM i Sør-Afrika i 2010, og kom da på tredjeplass i sin gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Det kommer noen gode fotballspillere fra Elfenbenskysten, for eksempel: Chelseas Didier Drogba og Salomon Kalou, Manchester Citys Kolo Touré og Yaya Touré, CSKA Moskvas Seydou Doumbia, Arsenal FCs Gervinho, Hannover 96s Didier Konan Ya, s Davy Claude Angan, Galatasarays Emmanuel Eboué, Wigans Steve Gohouri, og Newcastles Cheick Tioté. Nasjonale helligdager. 1. januar, 1. mai, 15. juni (profetens fødselsdag), 7. august (frigjøringsdag og nasjonaldag) og 1. november (allehelgensdag). I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager som Eid-el-Fitr, Tabaski, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag. Ecuador. Republikken Ecuador er et land ved ekvator, nordvest i Sør-Amerika. Landet grenser til Colombia og Peru og har kystlinje mot Stillehavet. Ecuador er et av de minste landene på dette kontinentet, det åttende største målt i areal. Sammenlignet med europeiske land er Ecuador litt mindre enn for eksempel Italia. Ecuadors hovedstad er Quito. Befolkningen i landet er preget av etnisk mangfold med cirka 65 % mestiser og cirka 25 % urfolk (CIA faktabok). Urfolket er en samling av mange ulike grupper indianerfolk hvor majoriteten snakker ulike dialekter av quechua. Spansk er offisielt språk i landet. Økonomien i landet er påvirket av fluktuasjoner i råoljepris. På siste halvdel av 1990-tallet var landet preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at inflasjonen nådde 60 % i 1999 innførte styresmaktene amerikanske dollar som offisiell valuta fra mars 2000. Fra da av ble også økonomien stabilisert. Geografisk og klimatisk er landet tredelt i en varm kystsone, et mildt høyland og en våt og varm regnskog. Petroleum, fisk, tømmer og vannkraft er viktige naturressurser. Geografi. Landet ligger på vestkysten av Sør-Amerika, under ekvator, som også forklarer navnet på landet. Landet blir grovt delt inn i tre soner: høylandet Andes, "la Sierra", deler landet på langs. I vest har man kystområdet "la Costa", og i øst det lavtliggende området som er dekket av regnskogen i Amazonas, "el Oriente". Galápagosøyene er dessuten en del av Ecuador. Kystområdet er fruktbart om enn varmt fordi det ligger lavt. I sør finner man havnebyen Guayaquil ved utløpet av Rio Guayas. Høylandet strekker seg midt gjennom landet fra nord til sør ca. 2500 moh. og har en moderat temperatur. I høylandet finner man provinshovedstedene Quito, Ambato og Cuenca. Mange av fjellene her er delvis aktive vulkaner som når til 5–6000 moh. Blant disse er Chimborazo på 6310 moh. det høyeste fjellet i Ecuador. I høylandet ligger det flere kratersjøer, for eksempel Quilotoa, 35 km vest for Latacunga. "El Oriente" ("østen"), det ecuadorianske navnet på amazonasområdet, ligger lavt. Der er det fuktig og varmt, og alle elvene der drenerer til Amazonas. De viktigste elvene er Napo, Coca, Pastaza, Putumayo og Aguarico. I tillegg til disse tre sonene er Galápagosøyene, som ligger ca. 1000 km ut i Stillehavet, en del av Ecuador. Øyene er kjent for et plante- og dyreliv med mange endemiske arter. Byer. Hovedstaden i Ecuador, Quito, hadde et folketall på 1,8 millioner i 2004. "La Costa"-regionen. Kystområdet er en opp mot 100 kilometer bred lavtliggende stripe av det landet som er avgrenset av Stillehavet i vest og foten av Andesfjellene i øst. Opprinnelig var landet her også skogkledd med mangroveskog, men nå har jordbruk tatt over med bananplantasjer og kakao- og kaffefarmer. Mangroveskogen er i stor grad fjernet for å gi plass til oppdrettsanlegg for reker, ofte i ulovlig virksomhet. Langs kysten finnes fine strender, men også viktige havner. Havnen i Balao, i Esmeraldasprovinsen, er eksporthavn av råoljen som er fraktet i rør fra nordre del av "Oriente". Kysten har regntid fra desember til mai. I motsetning til Peru har ikke Ecuador ørken i kystområdet. "La Sierra"-regionen. Høylandet er et belte gjennom det sentrale Ecuador fra nord til sør, og regnes som en del av Andesfjellene. Flere av områdene er avskoget for jordbruksformål, mens andre områder ligger i en sone som er kjennetegnet av tåkeskog. Lengst nord i Ecuador er Andes to parallelle fjellkjeder (spansk "cordilleras") som strekker seg i en S-form mot sør. De blir kalt vestre og østre "cordilleras". Lengst sør er de ikke distinkte. Fjellkjeden ble dannet tidleg i kenozoikum, nyere geologisk æra, da Nazcaplaten ble subdusert under Sør-Amerika-platen og fjellområdene reiste seg. Fjell og vulkaner. Ecuador har 20 vulkaner på fastlandet og 10 på Galápagosøyene. Fem av disse er nord for ekvator, inkludert Cayambe, den høyeste vulkanen på den nordlige halvkule. Åtte vulkaner i Ecuador er over 5000 meter, med Chimborazo på 6267 moh. som den høyeste. Chimborazo er likevel bare den tjuende høyeste vulkanen i Sør-Amerika. Det er utviklet turisme basert på fotturer og klatreturer på vulkanene. Cotopaxi er lett tilgjengelig fra Quito, og kan være vulkanen med flest oppstigninger. Følgende tabell viser en liste over de åtte høyeste vulkanene i Ecuador, som alle er høyere enn 5000 moh., og to andre kjente aktive vulkaner i landet, ordnet fra nord til sør. Det finnes også to andre topper over 5000 moh. i landet, som er søstertopper til Illiniza Sur og Chimborazo. "El Oriente"-regionen. Geografisk samsvarer regionen El Oriente med de seks østligste provinsene i landet. Dette er i hovedsak tropisk regnskog, og en del av regnskogen i Amazonas. Vest for El Oriente ligger Andesfjellene og La Sierra-regionen. El Oriente er lavtliggande, det meste av arealet ligger mellom 200 og 800 moh., mens vestre del av Pastazaprovinsen også ligger noe høyere, med provinshovudstaden Puyo på nesten 1000 moh., og i grenseområdene mot Andes stiger høyden raskt. Klimaet er i hovedsak varmt og fuktig. Det er mindre variasjoner mellom årstidene, perioden fra april til juni kan vere våtest, men her er det også lokale variasjoner. En finner to store nasjonalparker i Oriente, Cuyabeno og Yasuni. Sistnevnte ligger lengst øst i Pastazaprovinsen og Orellanaprovinsen, mot Peru. Petroleumsvirksomheten i Ecuador finner sted i Oriente og skaper konflikter med folkegrupper som ikke kan klare seg uten det sårbare økologiske systemet i regionen. I 1998 undertegnet presidentene i Ecuador og Peru en endelig fredsavtale som gjorde slutt på en nær 200 år gammel grensekonflikt mellom de to landene i Oriente. Historie. De eldste boplassene i landet er funnet nær Quito og antas å være ca. 10 000 år gamle. På kysten har man funnet spor av kulturell aktivitet med spesialisert produksjon og arbeidsdeling som er ca. 5500 år gamle og kan være det eldste funnet av slik aktivitet i hele Sør-Amerika. Den første statsdannelsen i området kom en gang på 1300-tallet i Quito. En av de nyere kulturene som vokste fram på begynnelsen av 1400-tallet på høylandet var cañarikulturen. Ecuador er regnet som en del av inkariket da det var mest utbredt, men bare Sierra-regionen var fullt integrert, og det kom stadige nye opprør fram til spanjolene invaderte. Inkaenes erobring av Ecuador startet ca. 1455, var brutal og varte i omtrent 50 år. Cañarifolket var de sterkeste opponentene til inkaene. Inkastaten tok med seg språket quechua, nye dyrkingsmetoder, lamaer som pakkdyr, veibygging og annet. Ingapirca er det viktigste byggingsmonumentet i Ecuador fra inkatiden. Etter at spanske conquistadorer hadde erobret den sørlige delen av inkariket satte de inn et erobringstokt mot Ecuador fra sør med assistanse fra styrker fra cañari, og Quito falt i 1534. Området kom inn under visekongedømmet Peru. På 1600-tallet opplevde økonomien i landet framgang ved å bruke innfødte som arbeidskraft i tekstilindustrien. I 1822 ble Ecuador frigjort fra Spania. Det kom inn i en føderasjon kalt Stor-Colombia, men som bare varte til 1830. Fra da var Ecuador selvstendig, men den forente nasjonen var ennå ikke bygd. Det frie Ecuador har vært preget av vold og ustabilitet. I hovedsak har man observert en polarisering mellom et liberalt forretningsorientert Guayaquil og en konservativ elite av kreoler i Quito. Rundt landets første århundreskifte kom en liberalistisk bevegelse over landet med revolusjonære omveltninger. Ikke lenge senere ble kirke og stat skilt fra hverandre, det ble innført ytringsfrihet og religionsfrihet, og monopol som bruk av indiansk arbeidskraft ble brutt. I 1941 okkuperte Peru store deler av Oriente. Ecuador måtte gi fra seg ca. 137 000 km² for å slutte fred, men striden ble ikke løst før en endelig fredsavtale kom i gang i 1998. Fra 1948 kom en oppgangstid med «bananboomen». Den førte med seg en større grad av stabilitet frem til ca. 1960. Fra 1979 har man hatt demokratisk valgt lederskap i landet, noe som har resultert i omveltninger i politikk og byråkrati, og ingen større grad av stabilitet. Vekst i oljeinntekter på starten av 1970-tallet førte med seg store opptak av utenlandske lån og en gjeldskrise på 1980-talet. Den siste valgte presidenten, Lucio Gutiérrez, ble tvunget til å trekke seg og gikk i eksil i april 2005. I oktober kom han tilbake til Ecuador, hvor han straks ble arrestert. Alfredo Palacio var visepresident under Gutiérrez. I dag sitter Rafael Correa med president embete. Befolkning. Sett under ett utgjør disse ti gruppene i alt 25–30 % av den totale befolkningen i landet, men i realiteten vil en enda større del av folket selv regne seg som etterkommere av amerikanske urfolk, "indígenas" – kanskje over 50 %. I førkolumbisk tid var Ecuador et område i Sør-Amerika med stor befolkningstetthet og stort mangfold i etnisitet, språk og kultur. Dette endret seg betydelig i den relativt korte perioden under inkariket da quechua fikk utbredelse og befolkningsgrupper som var i opposisjon til styret fikk en tibakegang, for eksempel cañarifolket. Mot slutten av perioden var det også en generell nedgang i folketallet grunnet epidemier. Under inkatiden ble befolkningen i Sierra-regionen utsatt for en utbredt kontroll og organisering fra sentrale myndigheter, veinettet gjorde kommunikasjonen bedre, og tidlig urbanisering ble igangsatt. Da spanjolene ankom, levde for eksempel 2–300 000 mennesker i Otavaldoområdet, mange av disse i byer. Under "hacienda" i den spanske kolonitiden oppstod det et undertrykkende rasistisk klassesystem, hvor hvite "hacendados" eide all jord og alle produksjonsmidler og dominerte innenfor handel, kirkevesenet og statsadministrasjonen, og hvor de innfødte etniske folkegruppene stod i gjeld til "hacendados". På 1500-tallet endret dette demografien noe. Befolkningen var fremdeles konsentrert i høylandet, men senere på 1700- og 1800-tallet kom det en sterkere utvikling i Costa-regionen. Alt i alt har en etter ca 1700 sett migrasjon fra høylandet til Costa og i mindre grad til Oriente, og i tillegg kommer sesongmessig migrasjon til plantasjer på kysten. Provinser i høylandet som Imbabura, Pichincha og Cotopaxi i nord ble styrket sammen med Azuay (Cuenca) og Loja i sør. Etter oppgang med kaffeplantasjar og særleg etter «bananboomen» utover 1950- og 1960-tallet ble det en oppsving i Manabí, Guayas og El Oro. Flere tidligere kulturer i Costa-regionen og Sierra forsvant og smeltet sammen til ein «quichuakultur». En større endring i samfunnsstrukturen kom med oljeinntektene på 1970-tallet. Inntektene førte med seg industrialisering, bygging av infrastruktur og styrking av de største byene. Det foregikk også en viss migrasjon til Oriente-regionen, hvor petroleumsforekomstene finnes. Byer som Santo Domingo og Puyo i Oriente vokste. Utviklingen kan eksemplifiseres med tall: I 1950 bodde cirka 25 % av befolkningen i byer, i 1981 hadde tallet økt til 51 %, og av det bodde 25 % i de to byene Quito og Guayaquil. Det har også skjedd en urbanisering som kan forklares med økonomisk utvikling for jordbruksentrene. Machala og Manta er eksempel på slike byer. Ulempen med urbanisering i store byer som Quito og Guayaquil er at framveksten av infrastruktur for drikkevann, elektrisitet og helsetjenester ikke holder tritt med befolkningsveksten, og det fører til dårlige sosiale forhold for vanskeligstilte. I dag er det ca. 13,5 millioner innbyggerne i Ecuador, og grovsortert fordeler de seg med ca. halvparten bosatt i Costa-regionen, 45 % i Sierra-regionen og 5 % i Oriente. Mellom en og to millioner benytter quechua i dagligtalen, av disse er mange tospråklige, og med urbaniseringen vinner det spanske språket terreng. De siste årene har man sett at relativt mange ecuadorianske borgere har emigrert til USA og til Europa, særlig Spania og Italia. Mellom 1996 og 2001 reiste 378 000 for å arbeide i utlandet, mer enn 8 % av arbeiderne i Ecuador. En fordel ved arbeidsutvandringen er at mange av fremmedarbeiderene bidrar med å overføre fremmed valuta til Ecuador, frå 2000 til 2002 ble det årlig tilført 1,4 milliarder amerikanske dollar til Ecuador, og nest etter petroleumsinntektene representerte dette den største inntjeningen av hard valuta for landet. Dermed har arbeidsemigreringen på sett og vis medført bedre levekår for de gjenblivende innbyggerne i landet. England. England (på engelsk uttalt) (gammelengelsk: "Englaland", mellomengelsk: "Engelond") er det største og mest folkerike konstituerende landet i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Landets innbyggere utgjør mer enn 83 % av den totale befolkningen i Storbritannia, mens Englands fastland utgjør det meste av de sørlige to tredjedelene av øya Storbritannia og deler landegrenser med Skottland i nord og Wales i vest. Andre steder grenser England til Nordsjøen, Irskesjøen, Det keltiske havet, Bristolkanalen og Den engelske kanal. England ble en samlet stat i år 927 og har sitt navn fra anglerne, en av de germanske stammene som bosatte seg der under det 5. og 6. århundre. Englands hovedstad er London, det største bymessige området i Storbritannia, og det største byområdet i Den europeiske union ved de fleste defineringer. England har hatt en betydelig kulturell og rettslig påvirkning på verden. Det er opprinnelseslandet til språket engelsk og Den engelske kirke, og engelsk lov former grunnlaget for rettssystemene i mange land; i tillegg var London sentrum for Det britiske imperiet, og landet var fødestedet for Den industrielle revolusjonen. England var det første landet i verden som ble industrialisert. England er hjemmet for Det kongelige vitenskapelige selskap som la grunnlaget for moderne eksperimentell vitenskap. England var verdens første moderne parlamentariske demokrati og følgelig har mange konstitusjonelle, regjerings- og rettslige nyskapninger som har hatt sin opprinnelse i England blitt adoptert av andre nasjoner. Kongeriket England var en separat stat, medregnet Fyrstedømmet Wales, inntil 1. mai 1707, da Acts of Union resulterte i en politisk union med kongeriket Skottland for å opprette kongeriket Storbritannia. Etymologi og bruk. England har fått sitt navn etter anglerne, den største av de germanske stammene som bosatte seg i England i det 5. og 6. århundre, og som man tror har sin opprinnelse fra halvøya Angeln, som i dag er Danmark og Nord-Tyskland. (Den videre etymologien til stammens navn er fortsatt usikker, selv om en populær teori sier at man ikke trenger å lete lengre enn til selve ordet "angle", og referer da til en fiskekrokformet region i Holstein.) Anglernes navn hadde flere forskjellige stavemåter. Den tidligste kjente referansen til dette folket er under den latiniserte versjonen "Anglii" brukt av Tacitus i kapittel 40 i hans bok "Germania", skrevet rundt år 98 e.Kr. Han gir ingen presis indikasjon på deres geografiske posisjon innenfor Germania, men slår fast at de – sammen med seks andre stammer – tilba en gudinne kalt Nerthus, hvis helligdom var plassert på «en øy ute i havet». Historikeren Beda den ærverdige fra tidlig i det 8. århundre referer til engelskmennene som "Angelfolc" (på engelsk) eller "Angli" (på latin) i hans hovedverk "Historia ecclesiastica gentis Anglorum". Ifølge "Oxford English Dictionary" er den første kjente bruken av «England» når man refererte til den sørlige delen av øya Storbritannia i 879, og med den moderne stavemåten først i 1538. Ordet «England» er ofte hverdagslig – og feilaktig – brukt for å henvise til øya Storbritannia eller Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i sin helhet. Det er mange eksempler på denne bruken gjennom historien hvor henvisninger til England faktisk var tenkt å omfatte Skottland og Wales også. Betegnelsen brukes rundt om i hele verden og selv av engelskmenn; bruken er problematisk og fører til forargelse mange steder i Storbritannia. England er offisielt definert som «emne for enhver alterasjon av grenser under del IV av Kommuneloven 1972, området som består av fylker etablert av seksjon 1 av loven, Stor-London og Scillyøyene». Administrativ inndeling. Historisk sett utgjør grevskapene (counties) det regionale nivået i England. Disse utviklet seg fra gamle politiske enheter fra før Englands samling, slik som kongerikene Sussex og Kent, eller fra middelalderlige enheter som hertugdømmene Lancashire og Cornwall. Mange grevskap hadde en grevskapsby (county town), og fikk navn etter denne (f.eks. Nottinghamshire etter Nottingham). Etter den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering ble det et stadig større sprik mellom de gamle grevskapsgrensene og bosettingsmønsteret, og det har vært nødvendig med en rekke justeringer og lokalforvaltningsreformer. Den siste reformen på 1990-tallet har gitt en inndeling i mer funksjonelle "metropolitan counties" sentrert rundt større byer (som f.eks. Greater Manchester). I tillegg til de 6 metropolitan counties er områder uten et større sentralsted inndelt i 34 "non-metropolitan" eller "shire counties". De gamle grevskapene er beholdt som seremonielle grevskap. Grevskapene – både metropolitan og non-metropolitan – er igjen delt i distrikter ("metropolitan districts" og "non-metropolitan districts"). En helt ny forvaltningsenhet fra 1990-tallet er de 41 "unitary authorities". Det er distrikter som har fått samme administrative status som grevskaper. På det laveste nivået i lokalforvaltningen finner en de verdslige sognene ("civil parishes"). Disse finnes likevel ikke overalt. London og flere andre byer har ikke verdslige sogn. England har også fått en helt ny inndeling på et høyere nivå enn grevskapene, i og med de ni regionene. Disse har ikke folkevalgte forsamlinger som grevskapene, men koordinerer visse lokalforvaltningsfunksjoner over større områder. Regionene er også valgkretser for valg til Europaparlamentet. Et unntak er regionen Stor-London ("Greater London"), som både har en egen folkevalgt forsamling (Greater London Authority) og en direktevalgt ordfører (Mayor of London). De 32 "London boroughs" og Corporation of London utgjør lokalnivået i hovedstadsregionen. Esbjerg. Torvet med det gamle rådhuset Esbjerg er en by i Ribe amt på vestkysten av Jylland i Danmark. Esbjerg er Danmarks femte største by med 71 025 innbyggere (2009). Byen har tidligere vært Danmarks største fiskerihavn. Historie. Den ble grunnlagt etter lovvedtak av 24. april 1868, ettersom det var behov for en havn i området. Byggingen startet i 1873, og havneanlegget og en del andre viktige bygninger sto ferdig i 1878. Frem til 1885 ble det bygget nesten bare små bolighus for havnearbeidere, fiskere og håndverkere, men deretter kom en periode frem til 1910 hvor det ble reist en rekke større hus som i dag preger sentrum. Dette skjedde som en følge av økt industri- og handelsvirksomhet, ettersom næringsdrivende ble tiltrukket av den store aktiviteten i havnen. Fra 1910 begynte arbeiderforeningene å bygge større hus med flere boenheter, og fra 1920 kom de første villaene. Den neste fasen begynte omkring 1930 med billige boliger for å unngå sosial nød. Siste fase av byggeaktivitet startet etter 1950, da større området ble lagt ut for boligbygging. Havnen er stadig drivkraften i Esbjerg, hvor offshoreaktivitetene er det største næringsområdet. Foruten dette fungerer Esbjerg som utskipningshavn for vindmøllene til Elsams vindmøllepark på Horns Rev. Området rundt Esbjerg er sterkt preget av turisme, spesielt i Blåvandshuk og Blaabjerg kommuner og på Fanø. Dette kommer også byen tilgode, ettersom den er et naturlig sted å reise til for de mange ferierende. Det er et nettverk av gågater med stor aktivitet, og det er svært mange kulturarrangementer i byen. Erhverv. Av store virksomheter som er beliggende i Esbjerg, er Vestfrost, Blue Water, Esbjerg Offscore Service, 999 samt mange andre. Examen philosophicum. Examen philosophicum (forkortet ex. phil., også kalt «filosofikum» eller «forberedende (prøver)») er en universitetseksamen i filosofi som ble innført i Danmark-Norge, dvs. ved Københavns Universitet (det eneste universitetet i tvillingriket), i 1675. Ordningen ble avskaffet i Danmark i 1971, men finnes fortsatt i Norge, selv om omfanget av eksamenen nå er sterkt redusert (mens det tidligere kunne være på tre hele semestre, er det nå på en tredjedels semester, dvs. en niendedel). Filosofikum er et «dannelsesfag» som tas før man påbegynner sine spesialiserte studier. Tidligere førte eksamenen frem til graden cand. phil. eller cand. philos. (ikke å forveksle med cand. philol.). Norge. I Norge har eksamenen eksistert kontinuerlig siden 1675, og ble fra 1811 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet, som fulgte de ordninger som gjaldt ved Københavns Universitet. Studiet var på to eller tre semestre, vanligvis to semestre. Man ble prøvet i fag som filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, gresk, historie og, for teologer, hebraisk. I 1845 ble latin, gresk og historie byttet ut med bl.a. fysikk og kjemi, og i 1875 ble filosofi det eneste obligatoriske faget. Fra 1903 til 1967 het prøven i Norge Forberedende prøve i filosofi, men man gikk da tilbake til betegnelsen examen philosophicum. Omfanget av ex. phil. har blitt redusert flere ganger. I 1960-årene var også logikk og psykologi med. Disse fagene hadde egne bøker og egne forelesere. Vektingen var da som for et helt semester, og en del studenter valgte å lese andre fag i tillegg. Vektingen er nå gått ned til dagens 10 studiepoeng (7,5 poeng på NTNU), dvs. en tredjedel av et semester (i tillegg kommer ex.fac. (se under) på 10 studiepoeng). Innhold i dag. Emnet består av en kort og konsentrert innføring i filosofi, og gir et overblikk over herskende retninger innen filosofien, samt historiske overblikk over disse. Delemner som inngår er filosofihistorie, vitenskapsfilosofi og etikk. I tillegg til ex. phil. må de fleste studenter ta examen facultatum (ex. fac.). Examen facultatum er fagspesifikk. Ex. phil har vært gjenstand for noe kontrovers innenfor akademiske kretser. Det har blitt diskutert om emnet bør fortsette å være obligatorisk, slik det er i mange studier i dag, samt om det har faglig relevans i forhold til disse studiene. Denne debatten blomstret opp igjen da dannelsesutvalget leverte sin rapport høsten 2009. Tilhengerne mener at det aldri har vært så stort behov for grunnleggende kunnskaper i filosofi og vitenskap som i dag, mens motstanderne mener at denne type kunnskap fanges godt nok opp av fagstudiene. Siden faget ex.phil. er blitt kuttet så mange ganger, har enkelte hevdet at det nå er blitt så komprimert at undervisningen og pensum blir for overfladisk. Enkelte påstår sågar at noen studenter bare leser repetisjonshefter og bruker forskjellige nettsider for å komme seg gjennom faget. Euro. Euro (symbol: € – valutakode: EUR) er den Den europeiske unions (EU) myntenhet. Den er hittil kommet til anvendelse i sytten av Unionens 27 medlemsland (kjent som "Eurosonen" el. "Euro-området"), samt i fire mikrostater og i noen andre land og områder. Én euro tilsvarer hundre cent. De tolv første nasjonale valutaer som skulle erstattes av euroen fikk sine respektive valutakurser fastsatt i forhold til fellesvalutaen på høsten i 1998. Euro ble introdusert som elektronisk valuta den 1. januar 1999, og den 1. januar 2002 som fysisk betalingsenhet. Av EUs 15 første medlemsland er det i dag kun Sverige, Danmark og Storbritannia som har unnlatt å innføre fellesvalutaen. Med unntak av de to sistnevnte er samtlige av EUs medlemsstater, gjennom deres tilslutning i Unionens traktater, pliktig til å erstatte sine lokale nasjonale med euro når muligheten byr seg og visse økonomiske krav er oppfylt. Den europeiske sentralbank (ESB), med sitt hovedsete i Frankfurt, styrer utstedelsen av mynter og kontanter, og er bla. ansvarlig for euroens rentefastsettelse. Eurosonen. Euro er primært valuta i eurosonen som består av 17 EU-land. Euro er også offisiell valuta i seks stater og ett område utenfor EU. Tre av disse preger euromynter, men ikke euro-sedler, ettersom de ikke offisielt er en del av eurosonen. Euro benyttes også i et område tilhørende et EU-land som ellers ikke benytter euro. Danmark, Storbritannia og Sverige. Da Maastricht-traktaten trådte i kraft den 1. november 1993 ble Danmark og Storbritannia foreløbig stående utenfor eurosonen. Sverige forpliktet seg i Maastricht-traktaten å innføre euro, men ved folkeavstemningen i 2003 ble det et flertall (56 %) mot å innføre euro i Sverige. Danmark ble medlem av ERM-2 (og dermed ØMU) den 1. januar 1999, men har ingen offisiell tidsplan om innføring av euro. Det er flertall for innføring av euro i opinionsundersøkelser i Danmark. Det har vært tale om å holde ny folkeavstemning, men dette har ikke blitt noe av. Språklige konvensjoner. I flere europeiske land har det oppstått språklige spørsmål rundt bruken av ordet euro. For eksempel, i Irland har det blitt vanlig med bruk av euro som flertallsform istedet for euros som vil være det naturlige valget på engelsk. På gresk brukes formen ευρώ (evró) med omega og ikke omikron, først og fremst av etymologiske grunner for å markere ordets opprinnelse i det greske Ευρώπη. Følgelig brukes også formen ευρώ (evró) i flertall, og ikke ευρά (evrá) som ville ha vært naturlig hvis ordet var stavet med omikron. Under utformingen av Lisboa-traktatens endelige tekst i oktober 2007 fikk Bulgaria gjennomslag for at landets kyrilliske skrivemåte av navnet euro skulle være евро (uttales "evro"), mens ECB ville bruke еуро. Se den engelske artikkelen Linguistic issues concerning the euro. Mynter. Euro-myntenes forside er identisk i eurosonen. Baksiden er ulik for hvert land. Det finnes pr. 2009 19 land som preger mynter. Noen mynter har årstallene 1999, 2000 og 2001. Myntene ble satt i sirkulasjon i 2002, men pregningen begynte i 1999 da euro ble en elektronisk myntenhet. I 2007 ble myntenes forside forandret til å vise et kart over hele Europa, mens de i perioden 1999–2006 bare avbildet medlemslandene. Euromyntene finnes i valørene 1 cent, 2 cent, 5 cent, 10 cent, 20 cent, 50 cent, €1 og €2. Sedler. Eurosedlenes forside og bakside er identisk i eurosonen. Det er kun sedlenes serienummer som forteller hvilken europeisk stat de er trykt i. Sedlene finnes i valørene €5, €10, €20, €50, €100, €200 og €500. ECU og ERM (1979). ERM "(European Exchange Rate Mechanism)" var et økonomisk system som ble introdusert i EF den 13. mars 1979, for å redusere kurs-svigningene mellom valutaene i EF, og oppnå monetær stabilitet i Europa. Dette var begynnelsen på en felles-europeisk valuta. EF opprettet regne- og valutaenheten ECU "(European Currency Unit)" som et gjennomsnitt av verdien til ulike europeiske valutaer. ECU ble aldri satt i sirkulasjon som valuta, men dens verdi fungerte som en målestokk. Det ble satt en grense for den lovlige inflasjon i medlemsstatenes valutaer i forhold til verdien av ECU. Den 1. januar 1999 ble ECU erstattet med Euro i forholdet 1:1. ERM ble samtidig avskaffet. Den økonomiske og monetære union (ØMU). Under EF-toppmøtet i Hannover den 27. juni og 28. juni 1988 ble det fremhevet at den europeiske enhetsakten hadde erklært en økonomisk og monetær union i EU som en fremtidig målsetning. Blant annet tok Tysklands Forbundskansler Helmut Kohl og Frankrikes president François Mitterrand til orde for innføringen av en felles europeisk valuta. EF-toppmøtet i juni 1989 i Madrid nedsatte en komité, ledet av Jacques Delors, som skulle foreslå en plan for gjennomføringen av den økonomiske og monetære union (ØMU). «Delors-rapporten» (9. desember 1989) foreslo tre etapper i gjennomføringen av ØMU. Første etappe ble Maastricht-traktaten. Tredje etappe var å sette myntenheten i sirkulasjon. Maastricht-traktaten (1990−1993). I 1990 innledet EFs medlemsland forhandlingene om utformingen av Maastricht-traktaten. Forhandlingene om ØMU begynte den 13. desember 1990. Den 7. februar 1992 ble ØMU en formell målsetning i EU gjennom signeringen av Maastricht-traktaten. Traktaten fastsatte økonomiske konvergenskriterier for inflasjon, offentlige finanser, renter og valutakurser. Da Maastricht-traktaten trådte i kraft den 1. november 1993, var første fase av ØMU avsluttet. I Maastricht-traktaten ble Danmark og Storbritannia foreløbig stående utenfor ØMU. Danmark ble medlem av ERM-2, og dermed ØMU, den 1. januar 1999, men har ingen tidsplan om innføring av euro. Det økonomiske monetære institutt (1994). Opprettelsen av Det økonomiske monetære institutt den 1. januar 1994 innledet andre fase av ØMU. Dette var forløperen til den europeiske sentralbanken. Dens oppgave var å koordinere samarbeidet mellom nasjonalbankene i de 11 første landene som skulle innføre euro. Den planla også utformingen av de enkelte euro-landenes mynter og sedler. Den 16. desember 1995 ble det besluttet at navnet på den nye myntenheten skulle bli euro (€), og at 1 € = 100 cent. Samme dag ble varigheten av overgangsordningene mellom nasjonal valuta og euro fastsatt. Euroens symbol ble presentert av Europakommisjonen den 12. desember 1996. Det er inspirert av den greske bokstaven epsilon og symboliserer første bokstav i navnet Europa. De to parallelle linjene symboliserer myntenhetens stabilitet. Stabilitetspakten og ERM-2 (1997). Den 16. juni og 17. juni 1997 vedtok Det europeiske råd i Amsterdam Stabilitetspakten. Den fastsatte følgende krav til landene som skulle bli med i eurosamarbeidet: Lav inflasjon, stabil valutakurs og et rentenivå ikke mye høyere enn gjennomsnittet. Land med større underskudd på sine statsbudsjett enn 3 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP), eller større statsgjeld enn 60 prosent av BNP, fikk heller ikke lov til å være med på samarbeidet, i utgangspunktet, vel å merke. Det europeiske råd opprettet også kurs-samarbeidet ERM-2 "(European Exchange Rate Mechanism-2)", som sikrer stabilitet mellom euro og nasjonale myntenheter i land som planlegger innføring av euro. EU-land som er tilknyttet ERM-2. 3 EU-land har knyttet sine valutaer til euro gjennom valuta-samarbeidet ERM-2. For å bli en del av eurosonen må et land ha vært tilknyttet ERM-2 i minst to år. Kandidater til ERM-2. 5 EU-land venter på å bli tilknyttet ERM-2. Storbritannia og Sverige er de eneste medlemmene av EU som ennå ikke har planer om å tilknyttes ERM-2. Innføringen av euro (1999−2009). Eurosonen; land i blått er i eurosonen, land i oransje og purpur forventes å innføre euroen innen 2012. Valutareserver. Som valutareserve er Euro verdens nest mest benyttede valuta. I 2008 utgjorde Euro 26,5% av verdens totale valutareserver. Euro i verden. Euro er etterhvert blitt en utfordrer til US dollar utenfor Europa som foretrukket valuta. I deler av Karibia og arabiske land, er den lokale valuta låst i forhold til verdien av US dollar. Flere land i Afrika har istedet valgt å låse verdien av sine valutaer til Euro. Etikk. Etikk (fra gresk "ethos", sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg». Etikk er den norm som et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Et individs etikk kan være basert på anvendelse av individets rett til selvbestemmelse eller ha et tillært religiøst eller filosofisk grunnlag: læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken deles grovt sett inn i tre deler: metaetikk, normativ etikk og anvendt etikk. Norsk etikk. Tradisjonell norsk etikk tar utgangspunkt i beskyttelsen av individets rett til fri selvbestemmelse og bygger på tre grunnsetninger: 1. Bare levende vesener kan ha rettigheter, ethvert individ har sin arts fulle og udelte rettigheter. 2. Bare mennesker kan ha plikter, ethvert individ har de plikter han eller hun har påtatt seg ved løfte eller avtale eller pådratt seg ved seksuelt samkvem eller skadegjørende handling. 3. Dersom intet levende vesen føler seg krenket, er ingen skade skjedd. Metaetikk. a> var en viktig metaetiker. Med moderne filosofisk begrepsbruk vil han omtales som en kognitivist Metaetikk (gresk: «over» eller «etter» etikken) handler om grunnleggende etiske teorier. Her spør man seg om etikken skal være objektiv eller subjektiv, om man skal legge fornuft eller følelse til grunn for etikken, og hvordan etiske utsagn skal begrunnes. Metaetikken deles vanligvis inn på to måter: non-kognitivisme versus kognitivisme og relativ moral versus absolutt moral. Non-kognitivisme. Non-kognitivister vil hevde at vurderinger (eller holdninger) ligger til grunn for en moralsk dom. De setter et skille mellom faktaspørsmål og verdispørsmål. Faktaspørsmål kan bare beskrives deskriptivt og konstaterende, men vurderinger kan ikke beskrives deskriptivt, men normativt. Når en non-kognitivist hevder at fakta og verdier er svært ulike, mener man å si noe om det logiske forholdet mellom utsagn om fakta (deskriptive utsagn) og utsagn om verdier (normative utsagn). Man kan slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til andre deskriptive utsagn, men man kan ikke slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til normative utsagn. Kognitivisme. Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter. Moralske utsagn vil kunne avgjøres ved hjelp av fornuften. Klassiske kognetivister er Platon og Aristoteles, i nyere tid er Immanuel Kant et eksempel på en kognitivist. Relativ moral. Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et allmenngyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen. Absolutt moral. En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal og at den relateres til et sett verdier. Normativ etikk. Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i trehoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk. Konsekvensetikk. Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir. Subjektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens. Objektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens og faktiske hendelser. En konsekvensetiker kan derfor mene at å lyve kan være riktig fordi konsekvensene av den konkrete handlingen må vurderes ut i fra hver enkelt situasjon. Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Mange konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke-moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. De fleste moderne konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling. Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne den rett eller gal. En av konsekvensetikkens svakheter er at ingen kan forutsi fremtiden, og man kan da i ettertid finne ut at man tok feil. Konsekvensetikken er resultatorientert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke. En stor del av vurderingen blir overlatt til individet. Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den ikke til å utvikle etiske prinsipper slik at de kan brukes i fremtiden. Konsekvensetikken er altså ikke fremtidsrettet. Utilitarisme. Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken utformet av Jeremy Bentham fra David Hume, og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill, men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas. Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser. John Stuart Mill definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.» Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten). Utilitarisme er en slags kollektiv hedonisme, hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke altruisme, men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person. Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede». Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige. Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi. En regelutilitarist vil følge regler for hvilke handlinger som vanligvis skaper mest lykke. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, har handlingen moralsk verdi. Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. De fleste vil mene at det er umoralsk å «rette baker for smed». Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem. Dette er en av de mest brukte etiske tenkemåtene. Pliktetikk. Pliktetikken (deontologi) fokuserer på selve handlingen. Pliktetikeren må ta utgangspunkt i moralske normer og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske normene, reglene, foran. Det er ikke rom for å vurdere enkelte situasjoner. Godtar man én hvit løgn, godtar man i prinsippet alle løgner. Pliktetikken er skjematisk, men også idealistisk og kompromissløs. De fleste situasjoner man skal vurdere pliktetisk vil medføre selvmotsigende plikter. Det er galt å lyve, men det er også galt å fortelle en morder sannheten om hvor hans offer befinner seg. Dette viser at pliktetikken kan være vanskelig, fordi det kan være vanskelig å bestemme pliktenes rangordning En formulering av Immanuel Kants kategoriske imperativ sier at mennesket ikke skal brukes "utelukkende" som et middel, men behandles som et mål i seg selv. Dette er et viktig prinsipp i pliktetikken. Pliktetikken kan bli firkantet og lite anvendelig. En stor svakhet er at den ikke passer i alle situasjoner. Sinnelagsetikk. Sinnelagsetikk fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som må ut i fra egne tanker, vilje, og følelser vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser. Dydsetikk. Dydsetikken (eller dy"g"dsetikk) er en modifikasjon av sinnelagsetikken. Ifølge dydsetikken er dydene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser. Ifølge Platon og Aristoteles er dydene det som får noe til å duge på best mulig måte. Menneskets moralske dyder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve vårt liv på best mulig måte. Kjennetegnet på dydsetikk er at moralske dommer over karakteregenskaper er mer fundamentale enn moralske dommer over handlinger. Nyaristotelisk dydsetikk tar utgangspunkt i det gode liv. Hume-inspirert dydsetikk mener at synet på den dydige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dydige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dydige person som allerede ligger nedfelt i moralen. Kan også kalles for tilgivelsesetikk, et kjæresteforhold kan ofte kalles å være en del av sinnelagsetikken. Anvendt etikk. Anvendt etikk er refleksjoner rundt hva som er rett og galt i forhold til en konkret sak, som for eksempel abort, kloning eller prostitusjon. Deduktivisme. En deduktivist vil ta utgangspunkt i en normativ etisk teori (for eksempel utilitarismen), og utlede svaret på det konkrete etiske dilemmaet ut i fra denne teorien. Teorien kalles også «den teoretisk-juridiske modellen». Den er «teoretisk» fordi modellen bedømmer teoriene ut fra deres logiske og teoretiske tilstrekkelighet, og «juridisk» fordi teoriene blir brukt til å avsi dommer i konkrete saker. Kontekstualisme. Kontekstualisten vil ta utgangspunkt i sammenlignbare etiske problemer, og sammenligne disse problemene. Man avleder moralske prinsipper fra tidligere erfaringer, og bruker disse på nye problemstillinger. Koherens. Denne modellen er en mellomting mellom deduktivisme og kontekstualisme, og legger vekt både på konsensus for de grunnleggende prinsipper og på erfaringer. Det typiske eksempelet på en etisk teori av denne typen er John Rawls teori om «den refleksive likevekten». Hvem bør tjene på en handling: egoisme vs. altruisme. Et viktig etisk spørsmål, er hvem som bør tjene på en handling. Her finnes det to diametralt motsatte standpunkter: egoisme og altruisme (selvoppofrelse). Egoistisk etikk hevder at det er riktig at den som handler også tjener på handlingen, mens altruismen hevder at andre (enten det er samfunnet som helhet eller andre enkeltmennesker) bør tjene på handlingen. Disse to etiske doktrinene skiller seg fra hverandre ved at egoismen forfekter individets lykke som dets høyeste mål, mens altruismen anser det som et ideal å ofre sin egen lykke for andre. Buddha, Mor Teresa og Jesus trekkes gjerne frem som altruistiske idealer. Elementene. Elementene eller de fire elementene er de fire stofflige bestanddelene ild (20px), jord (20px), luft (20px), og vann (20px) som alle stoffer består av ifølge Aristoteles' elementlære. Aristoteles hypotetiserte også et åndelig element, eteren, som ble til alkymistenes pneuma og kvintessensen. Engelsk. Engelsk hører til den vestgermanske språkgruppen, og er det største germanske språket i dag, foran tysk, nederlandsk og nordiske språk. England ble i det 5. århundret erobret av anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, som bragte med seg germanske språk. Blant de språklige slektningene på kontinentet står frisisk og nedertysk nærmest. Dette utviklet seg til gammelengelsk, som igjen utviklet seg til dagens engelske språk. Det er det tredje mest talte førstespråk (morsmål), med ca. 402 millioner brukere i 2002, hovedsakelig på de britiske øyer, i Nord-Amerika og i Oseania. Engelsk fungerer i tillegg som hjelpespråk i store deler av verden, først og fremst i de tidligere britiske og amerikanske koloniene i Afrika og Asia. Endelig er engelsk det viktigste fremmedspråket i verden, og brukes i store deler av verden som et lingua franca. Historie. Engelsk språks historie går tilbake til 400-tallet. Det gjennomgikk en radikal endring med den normanniske erobringen i det 11. århundre. Da England begynte å etablere oversjøiske kolonier rundt år 1600, ble det engelske språket utbredt både i Amerika og Asia, seinere også i Afrika og Australia. Med USAs inntreden som en stormakt i det 20. århundre ble engelsk kanskje verdens viktigste språk for mellomfolkelig kommunikasjon. Erobring. Engelsk er i dag et verdensledende språk, og har sin opprinnelse i det språket som ble snakket av de germanske innvandrerne til det nåværende England, anglerne, sakserne og jydene. Ifølge den angelsaksiske krønike fra ca. 449 e.Kr., ba Vortigern, som var konge over de britiske øyene, de såkalte «Angle kin» (anglere som ble styrt av Hengest og Horsa) om hjelp mot pikterne. Til gjengjeld skulle anglerne få områdene i sørøst. Mer hjelp ble etterspurt, og derfor kom det menn fra «Ald Seaxum», «Anglum» og «Iotum» (saksere, anglere og jyder). Krøniken dokumenter den etterfølgende innvandring av «nybyggere» som etter hvert dannet sju kongedømmer: Northumbria, Mercia, East Anglia, Kent, Essex, Sussex, og Wessex. Om germanerne opprinnelig ble invitert over, utviklet det seg svært krigerske motsetninger mellom kelterne og germanerne. Ut på 500-tallet hadde imidlertid anglerne, sakserne og jydene stort sett fått kontroll over det som i dag er England. Derimot holdt keltisk språk seg i Wales, Cornwall, Irland og Skottland. Ordet England er avledet av folkenavnet anglerne, fordi disse var den mest tallrike gruppe. Deres navn kommer igjen fra Angeln i Tyskland, regionen som de hadde utvandret fra. Gammelengelsk. Fra 500-tallet av ble også de første angelsakserne kristnet, og etterhvert utviklet det seg en litteratur på angelsaksisk, også kalt gammelengelsk. Dermed kjenner vi dette språket, som kjennetegnes av et ordforråd som stort sett var germansk, men med enkelte keltiske og latinske lånord. Gammelengelsk hadde også en komplisert grammatikk med kasusbøyning av substantiv omtrent som vi i dag kjenner fra islandsk og tysk. Uttalen kan vi imidlertid bare gjette på, men den må ha vært ganske ulik den som finnes i engelsk i dag. Språket er overlevert oss i form av en omfattende litteratur, og det viktigste verket er Beowulf. Vikinginvasjon. Fra rundt 800 ble England utsatt for en ny invasjon, denne gangen av danske og norske vikinger. Store områder i Yorkshire og Northumberland fikk dansk bosetting, mens Cumbria i nordvest fikk norsk bosetting. Denne massive innvandringen påvirket også språket; mange mennesker strevde med å lære seg den kompliserte grammatikken, og siden mange nok gjorde store språkfeil, ble grammatikken forenklet. I tillegg fikk engelsk en lang rekke lånord fra norrønt, slik som «law» ("lov"), «take» ("ta") og pronomen som «they» og «them». Norrøne stedsnavn finnes i stort antall i nord, mange av dem ender på -dale (dal), -thorpe (torp) eller -keld (kilde). Fjellene i Lake District heter -fell, mens sjøene heter -water. Gatene i York ender på -gate. Også bynavnet York har nordisk innflytelse. Stedsnavnet, som opprinnelig var "Eoforwic", ble forenklet til Jorvik av vikingene, dette ble etter hvert til dagens York. I tillegg førte trykket fra vikingene til at de saksiske dialektene i sør ble grunnlaget for skriftspråket, ikke angler-dialektene i de erobrede områdene i nord. Fransk invasjon. I 1066 kom det en ny invasjon, denne gang sørfra. Normannernes invasjon av England under Vilhelm Erobreren i førte til at normannisk fransk ble språket for kongemakta og adelen. Bare alminnelige engelskmenn fortsatte å snakke engelsk. Ennå i dag forkynner lederen i det britiske overhuset «la reyne le veult» ("dronningen vil det") når noe er vedtatt (merk at stavemåten avviker fra moderne fransk, "la reine le veut"). Kongehusets våpen er ennå forsynt med valgspråket «Dieu et mon droit», "Gud og min rett". Noen spesielle misforståelser oppsto også på denne tida; de kjente beefeaters (oksekjøttspiserne) i Tower of London hette opprinnelig "buffetiers", altså de som passet på buffeten. Rotten Row (den råtne veien) i London kommer egentlig av "route du roi", kongens vei. Først rundt år 1400 snakket alle engelsk igjen, men dette var en sterkt endret form for engelsk. Grammatikken var nå svært forenklet, og ordforrådet var blitt supplert eller avløst av franske ord. De hverdagslige ordene var gjerne de samme gamle engelske, mens de noe mer høytidelige var av fransk opprinnelse. Derfor ser man "pigs", "sheep" og "oxen" på engelske bondegårder, mens de samme dyrene har blitt til "pork", "mutton" og "beef" (hhv "porc", "mouton" og "boeuf" på fransk) når de dukker opp på middagsbordet. Verbet å begynne kan være det engelske "begin" eller det mer høytidelig franske "commence" (av fransk "commencer"). Språket i seinmiddelalderens England kalles middelengelsk, og det mest kjente litterære verket fra perioden er Geoffrey Chaucers "Canterbury-fortellingene". Moderne engelsk. Vi regner moderne engelsk fra 1500-tallet av. I denne perioden inntrådte det store vokalskiftet i engelsk, som gjorde at vokalendelsene ble slukt, omtrent som i trøndersk, og vokalene inni ordene ble omformet. Skriftspråket holdt imidlertid ikke følge med disse endringene i uttalen, og dette er forklaringene på den store inkonsekvensen som preger engelsk skriftspråk i forhold til uttale. Denne perioden er også preget av en omfattende litteratur, med William Shakespeare som det største navnet. Grunnlaget for engelsk som verdensspråk ble også lagt i denne perioden, med grunnleggelsen av de engelske koloniene i Amerika fra 1607 av. Noe seinere etablerte engelskmennene også handel i India og Afrika. Kontakten med nye språk og kulturer påvirket også ordforrådet. Eksempler fra India er "shampoo" og "pyjamas". Dermed ble etter hvert engelsk et viktig kommunikasjonsspråk i Nord-Amerika, deler av Afrika, Sør-Asia og Australia. Derimot var ikke engelsk et særlig utbredt kommunikasjonsspråk på det europeiske kontinentet før 1. verdenskrig; fransk og tysk var de to dominerende kommunikasjonsspråkene. At nordmenn i dag bruker engelsk når de snakker med nederlendere, tyskere, italienere, russere og portugisere, er et fenomen av nyere dato. For 60-70 år siden hadde man nok foretrukket tysk, eventuelt fransk. Noen lærde setter et skille rundt 1800 mellom "moderne engelsk" og "seinmoderne engelsk". Tidspunktet samsvarer med britiske erobringer rundt omkring i verden, ettersom de lokale språkene påvirket engelsk i betydelig grad. Språkfamilie og beslektede språk. Engelsk hører til den vestlige greina av de germanske språkene, som igjen er ei grein av den indoeuropeiske språkfamilien. De nærmeste slektningene av engelsk er skotsk og frisisk. Det skotske språket regnes av noen som en dialekt av engelsk, men på grunn av at dette språket har et skriftspråk med en lang historie, regnes det ofte som et eget språk. Frisisk er et språk som snakkes av ca. en halv million mennesker i den nederlandske regionen Friesland (Fryslân), i områder nær Tyskland og på noen øyer i Nordsjøen. Etter skotsk og frisisk er de nærmeste slektningene det moderne nedertyske språket i østre Nederland og nordlige Tyskland. Noe fjernere beslektede levende språk er nederlandsk, afrikaans, tysk og de nordgermanske, skandinaviske språkene norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk. Også mange franske ord er forståelige for en engelskspråklig ettersom engelsk tok opp i seg en betydelig mengde ord fra fransk språk etter den normanniske erobring, og importen av franske lånord fortsatte i århundrene som fulgte. Resultatet er at en betydelig andel av det engelske ordforrådet er ganske nær fransk, bare med noen mindre ortografiske forskjeller (ordendinger, bruk av gammelfransk skrivemåte m.m.), samt enkelte betydningsforskjeller. I tillegg har engelsk tatt opp en mengde lånord direkte fra latin og gresk. Kjerneområdet for engelsk. På De britiske øyer, i den nordlige delen av Nord-Amerika, på en del av øyene i Karibia og i Australia og på New Zealand snakker og skriver de aller fleste bare engelsk. Engelsk som eneste offisielle språk. Engelsk er eneste offisielle språk og hjemmespråket for det store flertallet i Antigua, Australia, Bahamas, Barbados, Bermuda, Grenada, Guyana, Jamaica (Jamaica-engelsk),Saint Kitts og Nevis, St. Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Storbritannia (britisk engelsk) og Trinidad og Tobago. Engelsk som et av flere språk. Engelsk er ett av flere offisielle språk i Canada (kanadisk engelsk), Hongkong, Irland, New Zealand, (newzealandsk engelsk), Singapore, Filippinene (filippinsk engelsk) og Sør-Afrika (sørafrikansk engelsk). I Canada, Irland og New Zealand er engelsk det suverent mest brukte språket, mens det i Singapore og Hongkong nesten utelukkende brukes i forretninger og utdanning; hjemme brukes andre språk. Likevel bruker de fleste innbyggere her engelsk daglig. I Sør-Afrika er det kun en mindre del som snakker engelsk hjemme, men språket nyter høy status som kommunikasjonsspråk mellom de ulike språkgruppene i landet. Engelsk er offisielt språk i Gibraltar, men de fleste snakker spansk hjemme. På Dominica er også engelsk eneste offisielle språk, men de fleste snakker fransk hjemme. I Belize er engelsk det eneste offisielle språket, men nyere innvandring fra Mellom-Amerika har ført til at spansk i dag er et mer talt språk. I USA er amerikansk engelsk det dominerende språket, men landet har ikke noe offisielt språk. 29 delstater har vedtatt at engelsk skal være delstatens offisielle språk. Tre delstater har også andre språk som offisielle: Hawaiisk på Hawaii, fransk i Louisiana og spansk i New Mexico. Etter hvert som motstand mot innvandring fra latin-amerikanske land øker, har det blitt fremsatt krav om at engelsk skal gjøres til offisielt språk, og at det ikke skal være mulig å få seg jobb dersom man ikke snakker engelsk, slik at det skal bli vanskeligere for innvandrere å «stjele» amerikanske jobber. Engelsk som hjelpespråk. I India og Malaysia er ikke engelsk et offisielt språk, men har likevel en stor utbredelse i undervisning, rettssystem, administrasjon og kommunikasjon mellom folkegrupper med ulikt språk. En rekke andre tidligere britiske og amerikanske kolonier har engelsk som offisielt språk, slik som Fiji, Filippinene, Gambia, Ghana, Lesotho, Liberia, Kamerun, Kenya, Kiribati, Mikronesias føderale stater, Malta, Marshalløyene, Namibia, Nigeria, Pakistan, Papua Ny-Guinea, Samoa, Sierra Leone, Salomonøyene, Swaziland, Tanzania, Zambia og Zimbabwe. I mange av disse landene brukes et stort antall språk, og engelsk er dermed et hjelpespråk i kommunikasjonen mellom folkegruppene. I varierende grad brukes også engelsk i rettsvesen, administrasjon og høyere utdanning. Dermed bruker svært mange mennesker engelsk svært ofte, men få eller ingen bruker det som hjemmespråk. Engelsk som minoritetsspråk. Det finnes også et par tilfeller av at engelsk snakkes av en minoritet i et større språksamfunn. Grupper av afrikanskættede engelsktalende bor i land som Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Panama og Colombia. Her brukes engelsk i lokal undervisning, men har ellers ingen status. Samfunn av britiske utvandrere finnes også i Argentina. Engelsk som første fremmedspråk. Engelsk er det mest brukte første fremmedspråk i verden, og noen språkeksperter hevder at det ikke lenger er det eksklusive kulturelle emblem for dem som har engelsk som morsmål, men snarere et språk som tar opp i seg kulturelle elementer fra hele verden etter hvert som bruken øker. Andre spekulerer på om det er en grense for hvor lenge engelsk vil kunne være en felles kommunikasjonsplattform. Engelsk er det mest vanlige underviste fremmedspråket i Europa (32,6%) og i Japan, fulgt av fransk, tysk og spansk. Engelskkunnskapene i befolkningen er svært utbredt i Israel, de nordiske land, Nederland, Kypros og flere land, og til og med i land som Frankrike, Tyskland og Spania, som hver for seg representerer språklige konkurrenter, er nå engelskkunnskapene raskt stigende. En grunn til at engelsk har oppnådd statusen som verdens mest brukte fremmedspråk er at mange teknologiske nyvinninger de seineste tiårene har funnet sted i USA. Engelsk ble dermed instruksjonsspråket for både fjernsynsapparater, datamaskiner og i flytrafikken. Også USAs framtredende posisjon i forretningslivet har vært en viktig faktor i etableringa av engelsk som et internasjonalt samarbeidsspråk. Ettersom språket blir brukt som et lingua franca i stadig større grad i hele verden, øker også viktigheten av å lære seg det. Dialekter og regionale varianter. Et språk med en slik utbredelse som engelsk er ikke ensartet i hele språkområdet. Uttale, grammatikk og ordforråd er svært ulike i det skotske høylandet, i de amerikanske sørstatene, på Jamaica og på bygdene i Queensland. Også skriftspråket kan variere noe. Briters og amerikaneres kolonialisme og utferdstrang har spredd engelsk utover verden. Derigjennom har det skapt en mengde engelsk-baserte dialekter, inklusive kreolsk og pidgin-engelsk. Britiske dialekter. Siden former av engelsk har vært snakket i over 1500 år i England, finnes det et utall dialekter der, det samme gjelder i Skottland og Wales. Standardisert britisk engelsk er basert på uttalen i den sørøstre delen av England, rundt London. Denne uttale kalles "RP", eller "Received Pronounciation", ofte også kalt "The Queen's English". De mest karakteristiske dialektene finnes i Nord-England og Skottland. Liverpool-dialekten kalles "scouse", mens Newcastle-dialekten kalles "geordie". Dialekten i det skotske lavlandet kalles scots, eller lavskotsk, og har tradisjon som eget skriftspråk. Noen regner derfor denne dialekten som et eget språk, siden den skiller seg ut i uttale, ordforråd og grammatikk, og fordi den har en lang historie som skriftspråk. Dialekten i London, "cockney", har tradisjonelt vært brukt av arbeiderklassen i byen. Blant de mange kjennetegnene på cockney er h-problematikken. Man sier h der det ikke skal være i standardisert engelsk, som i "hankle" for ankle (ankel), men tar den ikke med der det skal være h, som i and" for hand (hånd). I dag har det utviklet seg en nyere dialekt, «Estuary English» (Elvemunningsengelsk, siden London ligger nær munningen av Themsen), som er en mellomting mellom den ekte cockney-en og standardisert uttale. Både i cockney og Estuary English finnes det karakteristiske gulpet man hører i «better», hvor dobbelkonsontanten er erstattet av en såkalt glottal stopp, en sammentrekning i strupen. Dette osmålet er på frammarsj i sørøst og kan høres både fra politikere, hos noen kongelige og i mange fjernsynsprogrammer. Dialektene kan også ha ulik status. I intellektuelle kretser i London er interessen svært stor for sære lyder og ord fra det skotske høylandet, mens en spørreundersøkelse nylig avslørte at de færreste briter ville ha kjøpt en bruktbil av en bilselger som snakker "scouse" (Liverpool-dialekt). Engelsk i Irland. Det opprinnelige språket i Irland er irsk gælisk. Engelsk språk etablerte seg først i Irland med det normanniske nærværet i Dublin på slutten av 1100-tallet, men dette språklige bruhodet hadde i århundrer bare begrenset betydning. En massiv kolonisering i Nord-Irland fant sted på 1600-tallet, men først etter sultkatastrofen som følge av potetpesten på 1840-tallet ble engelsk språket for det store flertallet. Dublin-dialekten er preget av en større britisk påvirkning, mens Cork-dialekten sies å ha en spesielt syngende intonasjon. I vest, hvor gælisk ennå er levende, høres ofte en påvirkning fra dette språket. Irsk engelsk har en distinkt uttale som ofte beskrives som en mellomting mellom amerikansk og britisk engelsk. -r uttales på slutten av ordene som hos de fleste amerikanere. Forskjellen mellom w og wh, som i wine (vin) og whine (hvine) er bevart. Noen steder uttales th-lyden som t. Ordstillingen reflekterer av og til en gælisk påvirkning, slik "he has the car fixed" i stedet for "he has fixed the car" (han har reparert bilen). Amerikanske dialekter. Amerikansk standard skiller seg litt fra britisk standard. Stavemåten i amerikansk er av og til noe mer lydrett, slik som endelsen -er i center og theater (britisk centre, theatre) og forenklingen av endelsen -our til -or (britisk honour, amerikansk honor). Det finnes også eldre former som har overlevd i amerikansk, slik som «I've gotten» (britisk: I've got). Standardisert amerikansk uttale, som særpreges av blant annet at -r i slutten av ord uttales, blir i dag utbredt fra California, hvor film- og underholdningsindustrien har stadig større påvirkning. I USA er den språklige variasjonen mye mindre enn i Storbritannia. Dette skyldes kortere historie og større mobilitet i befolkningen. Størst variasjon finnes i de eldste bosettingsområdene, slik som New England. Her uttales ikke -r i slutten av ord, omtrent som i britisk engelsk. New York-dialekten, med innslag fra så ulike språk som italiensk og jiddisch, kjennes fra film og TV, og snakkes i dag helst i forstadsbeltet rundt storbyen. Engelsken som brukes i sørstatene i USA har en særpreget uttale som kalles southern drawl. Denne dialekten har også store variasjoner, fra Virginia over fjellene i Tennessee til «the deep south» rundt nedre Mississippi og til Texas. En spesialitet er «Ebonics»-dialekten som brukes i noen afroamerikanske kretser. Kanadiske dialekter. Kanadisk engelsk danner en overgang mellom britisk engelsk og amerikansk engelsk. Kanadierne holder seg til britisk stavemåte, slik som theatre, favour, tyre osv. Ordforrådet er også ofte britisk preget, slik som lieutenant, mischievous, prestigeous, supply teacher, icing sugar, riding og flere. Dette skyldes både de politiske båndene mellom Storbritannia og Canada og den omfattende utvandringen fra De britiske øyer. Uttalen er imidlertid for et utrenet øre i mange tilfeller ikke til å skille fra uttalen i USA. Mest særpreget er dialekten i provinsen Newfoundland og Labrador, som har sterke irske innslag, og en lang historie i isolasjon har ført til en rekke spesielle uttrykk. Også i de Atlantiske provinsene Nova Scotia, New Brunswick og Prince Edward Island skiller uttalen seg markert fra det øvrige Canada. Langs elva Ottawa (fr. Outaouais) som danner grensen mellom fransk og engelsk språk, er de engelske dialektene påvirket av skotsk-engelsk, irsk-engelsk og kanadisk fransk. Uttalen i den folkerike provinsen Ontario og i provinsene lenger vest er mer lik amerikansk engelsk. På grunn av Canadas to offisielle språk (engelsk og fransk) er språk-situasjonen i Canada unik. Australia og New Zealand. Siden både Australia og New Zealand har en kort historie som engelskspråklige, skiller ikke engelsken seg så sterkt fra britisk engelsk som f.eks. amerikansk engelsk gjør. Det er også relativt små regionale forskjeller. Vokalene og diftongene har likevel en annen farge, og når australierne hilser med «G'day, mate», uttales diftongene mer som østnorsk «hæi» enn nordnorsk «hei», som er normaluttalen i Storbritannia og USA. En kort, betont e, som i «yesterday», uttales omtrent som en norsk i, «yisterdæi». Det er også forskjeller mellom Australia og New Zealand, idet New Zealand ofte har «flatere» vokaler som for utenforstående kan være vanskelige å skille fra hverandre. Karibisk engelsk. Engelsk brukes på mange av de karibiske øyene, slik som Jamaica, Trinidad og Tobago og mange av de små øyene i det østre Karibia, samt i Belize og i små samfunn langs kystene av Honduras, Nicaragua, Costa Rica og Colombia. Den karibiske engelsken skiller seg kraftig ut, og har sterke innslag av afrikansk uttale og en svært forenklet grammatikk. Pidginspråk og aksenter. På grunn av at engelsk brukes i så stor utstrekning som et andrespråk, kan engelsktalende ha mange ulike «aksenter», noe som «avslører» talerens morsmål. Sør-Asia. I verdens nest mest folkerike land, India, brukes engelsk i rettsvesen, i mye av undervisningen og i kommunikasjon mellom de ulike språkgruppene i landet. Hindi-talende nordindere må nesten alltid bruke engelsk ved besøk i f.eks. Tamil Nadu, siden tamilene bare i unntaksfall behersker nasjonalspråket. Denne engelsken er imidlertid preget av hindi, tamil og de andre språkene på subkontinentet. Ordforrådet kan også ha sine særegenheter, slik som "tiffin", som betyr et lett måltid. Dette ordet er svært dagligdags i India, men ses sjelden i Storbritannia, og aldri i USA. Engelsken i India har et visst arkaisk (gammeldags) preg over seg, og t-skjortekledde turister fra Europa kan bli spurt «How are you, good Sir?». I stedet for "Opening Hours" på skilt står det ofte "Timing". Filippinene. Selv om nesten ingen snakker engelsk hjemme på Filippinene, er bruken av engelsk en del av hverdagen for de fleste, siden det brukes i for eksempel media og undervisning. I skolene læres amerikansk engelsk, men påvirkningen fra de ulike filippinske språkene er til stede. Gjennom film og fjernsyn, som ikke tekstes på filippinske språk, er imidlertid befolkningen vant til standardisert, amerikansk engelsk. Singlish, Manglish og Chinglish. Singlish er en variant av engelsk man ofte hører i Singapore, spesielt i kommunikasjonen mellom de ulike folkegruppene. Singlish er engelsk med en mengde ord fra ulike kinesiske dialekter, først og fremst "Min Nan"-språket fra Fujian-provinsen. I tillegg er det mindre innlån fra malay, tamil og andre språk. Både uttale, grammatikk og ordstilling er forenklet i forhold til standardisert engelsk. Myndighetene i Singapore fraråder imidlertid bruken av singlish, siden de mener at standardisert engelsk gjør det lille landet mer konkurransedyktig. Varianten i nabolandet Malaysia, "manglish", er tilnærmet lik, men har noen flere ord fra malay. Hongkong-engelsk er standardisert engelsk i bruk i Hongkong. Siden de fleste Hongkong-kineserne bruker kantonesisk til hverdags, har Hongkong-engelsken mer karakter av engelsk med kanonesisk aksent. Det samme gjelder chinglish i Folkerepublikken Kina og på Taiwan. Dame tu cell phone. I det sørvestre USA, hvor folk fra Mexico og Mellom-Amerika utgjør en stor del av befolkningen, har det utviklet seg et blandingsspråk som kalles spanglish. Dette språket oppviser en notorisk blanding av spansk og engelsk i samme setning. (Dame betyr "gi meg" på spansk, cell phone betyr "mobiltelefon" på amerikansk engelsk). Moderne smeltedigler. I mange land rundt om i verden er engelske ord og uttrykk innarbeidet i hverdagsspråket og resulterer i slangbetegnelser som røper dets tospråklige opphav. Dette er på linje med det engelske språkets egen innlemmelse av fremmede ord, spesielt fransk (som beskrevet tidligere). Eksempler på slike ad-hoc-konstruksjoner, som skiller seg fra pidgin- og kreol-varianter av engelsk, er Engrish, Franglais og Spanglish. Europanto kombinerer mange språk, basert på en engelsk kjerne. Konstruerte varianter av engelsk. Basic English er forenklet for internasjonal bruk. Det brukes av noen flyfabrikanter og andre internasjonale selskaperfor å skrive bruksveiledninger og for kommunikasjon. Noen engelskspråklige skoler i Det fjerne østen underviser i Basic English som en introduksjon til engelsk. Special English er en forenklet versjon av engelsk brukt av Voice of America. Det har et ordforråd på 1500 ord. Seaspeak og de beslektete Airspeak og Policespeak, alle basert på begrensete ordforråd, ble utformet av Edward Johnson på åttitallet for å fremme internasjonalt samarbeid og kommunikasjon på visse områder. Standardiserende institusjoner. I motsetning til konkurrerende verdensspråk som tysk, fransk og spansk har engelsk ingen standardiserende institusjon, intet motstykke til Norsk språkråd eller Academie française. Dette har vidtrekkende konsekvenser for engelsk språk, både positive og negative. Ortografien i engelsk gjenspeiler 1500-tallets uttale og gjør innlæringen av språket vanskeligere for utlendinger og leseferdighet mindre tilgjengelig for små engelskspråklige barn. Eksempelvis bruker engelsk sju bokstaver for å gjengi de tre lydene i ordet «through». På den andre siden finnes det intet språkpoliti som sier at et ord ikke kan brukes fordi det er utenlandsk, noe som utgjør noe av det engelske språkets dynamikk. Likevel er ikke engelsk preget av språklig anarki. Noen toneangivende ordbøker sørger for at det finnes noe som heter korrekt engelsk. Den mest toneangivende ordboka i Storbritannia er Oxford Dictionary, mens det amerikanske motstykket er Webster's Dictionary. Britiske former blir imidlertid gjengitt i Webster, og amerikanske i Oxford. Grammatikalske forenklinger man ofte hører, som «he don't» (i stedet for he doesn't), blir rettet av engelsklærere i alle land. Grammatikk. Det må spesielt bemerkes at i motsetning til andre germanske eller romanske språk har engelske substantiver ikke lenger grammatisk kjønn. Til tross for språkets rettfremhet vet alle med god kjennskap til engelsk at det har sine grammatiske særegenheter. Men den største vanskelighet for utlendinger som skal tilegne seg godt engelsk er språkets mange idiomer. Etymologi. Etymologisk opphav av ordene i det engelske språket, ifølge Finkenstaedt og Wolff (1973) Engelsk er ikke lenger et rent germansk språk; det store ordtilfanget fra fransk betyr at ordforrådet grovt sett kan deles i to. Germanske ord stammer først og fremst fra angelsaksisk, men mange også fra norrønt, og noen fra nederlandsk og tysk ord. Den romanske delen av ordforrådet utgjøres først og fremst av anglo-normanniske ord, dvs. ord fra det språket som ble talt av de normanniske okkupantene av England i perioden 1066-1400. Standardisert fransk og latin har også bidratt med mange ord, mens språk som italiensk og spansk har bidratt med langt færre. Det har blitt foretatt mange tellinger av ordenes etymologiske opphav, men ingen av dem er allmenngyldig akseptert av språkvitenskapen. En undersøkelse av Joseph M. Williams i «Origins of the English Language» av 10 000 ord tatt fra flere tusen forretningsbrev Imidlertid utgjør angelsaksiske ord 83% av de 1000 mest brukte ordene i Engelsk. Nesten uten unntak er germanske ord i engelsk (utgjør alle basisord som pronomener og konjunksjoner) korte og uformelle, mens latinske ord ofte regnes som mer elegante eller høyverdige. Overdreven bruk av latinske ord betraktes som et tegn på enten snobberi (som i stereotypien politimannen som sier «apprehending the suspect») eller eufemisme (som når det i militære dokumenter står «neutralise/-ize» istedenfor «kill»). George Orwells essay «Politikk og det engelske språk» gjør en grundig analyse av dette særpreget i engelsk. En engelsktalende kan som regel velge mellom germanske og latinske synonymer: «come» eller «arrive», «sight» eller «vision», «freedom» eller «liberty». Språkets rikdom består i at slike synonymer har litt ulik betydning, noe som gjør at en kan bruke språket på en svært fleksibel måte for å uttrykke fine nyanser. I dagligtale er normalt de fleste ord germanske. Germanske ord blir også brukt hvis man ønsker å sette kraft bak et utsagn. Skal en derimot uttrykke noe med et alvorlig tilsnitt, som en har behov for i en rettssal eller i en leksikonartikkel, blir latinske ord gjerne foretrukket. Engelsk utmerker seg ved sitt store ordforråd i aktiv bruk og sin tilpasningsevne. Engelsk har lett for å oppta tekniske termer og importerte ord, som ofte raskt kommer i vanlig bruk. I tillegg gir slangbruk ny mening til gamle ord. Denne tilpasningsevnen er så sterk at det ofte må gjøres en distinksjon mellom formelle varianter av engelsk og samtidsengelsk, ref. sosiolingvistikk. James D. Nicoll kom med følgende ofte siterte utsagn (i oversettelse): «Problemet med å forsvare det engelske språks renhet er at det er like rent som en brakkehore («cribhouse whore»). Ikke bare låner engelsk ord fra andre språk, noen ganger fotfølger det dem inn i trange smug for å slå dem i svime og rane lommene for nye ord.» Skriftsystem. Engelsk skrives med bokstaver fra det latinske alfabetet. Skrivemåten eller ortografien i engelsk er historisk, ikke fonologisk basert. Skrivemåten av ord skiller seg betydelig fra uttalen. Den regnes ofte som en av de vanskeligste å lære blant alle alfabetbaserte språk. Bruk av aksenttegn. Engelsk har noen ord som kan skrives med aksenttegn (diakritiske tegn). Disse ordene har hovedsakelig blitt importert fra andre språk, vanligvis fransk. Men det blir stadig sjeldnere at engelsk skrives med bruk av slike aksenttegn for vanlige ord, selv i svært formell tekst. Det er faktisk blitt slik at bruk av aksenttegn regnes som snobberi. Aksenttegn brukes imidlertid fortsatt for ord som ikke har engelsk morfologi og derfor betraktes som delvis utenlandske ord. Et eksempel er "café" (kæfei) som med normale engelske uttaleregler (uten aksenttegn) ville blitt uttalt helt annerledes (keif). Flere eksempler: à la carte, ångström, appliqué, attaché, blasé, bric-à-brac, café, cliché, crème, crêpe, derrière, éclair, façade, fiancé(e), flambé, führer, maté, ménage à trois, naïve, né(e), papier-mâché, passé, piñata, piñón, protégé, raison d'être, résumé, risqué, sauté, séance, über-, vis-à-vis, voilà. Noen slike ord, som "rôle" og "hôtel", ble skrevet med aksenttegn i den første tiden etter at de ble importert til engelsk, men nå blir aksenttegnene nesten aldri brukt. Ordene ble betraktet som svært franske lånord da de dukket opp i engelsk, av noen regnet som unødvendige erstatninger av gode engelske ord. Men i dag er det franske opphav nærmest glemt. Aksenttegnet på «élite» har stort sett forsvunnet, selv om "Time Magazine" fortsatt bruker det. Det er også mulig å bruke trema for å angi et stavelsesskille, men også her er det ofte utelatt eller bindestrek blir brukt i stedet. Eksempler: coöperate (eller co-operate), daïs, naïve, noël, reëlect (eller re-elect). Aksenttegn brukes også tidvis i poesi for å angi rytme og i rollehefter for innstudering av teaterstykker for å indikere at en normalt ubetonet stavelse i et ord skal gis trykk i en dramatisk hensikt. De brukes også i arkaiske eller pseudoarkaiske tekster med -ed-suffikser for å angi at e-en skal uttales fullt ut, for eksempel "cursèd". I noen eldre tekster (mest i britisk-engelsk) er bruken av ligaturer vanlig i ord som archæology, œsophagus og encyclopædia. Slike ord har latinsk og gresk opphav. Elektronikk. Elektronikk er den delen av elektroteknikken som beskjeftiger seg med å styre elektroner i såkalt forsterkende, eller aktive, komponenter. De viktigste aktive komponentene er radiorør og transistorer. Elektronikk behandler hovedsakelig elektrisk strøm og spenning, samt lys, men også magnetisme, varme og elektromagnetiske felt. I prinsippet er all elektronikk analog, men oppdelingen mellom analog og digital elektronikk er likevel meget nyttig. I analog elektronikk er signalstyrken generelt av en slik natur at den ikke benytter nivåer som danner grenser, som ved klipping. Digital elektronikk har to forskjellige betydninger. Når det gjelder ett enkelt signal går det alltid til en grense gitt av elektronikken som signalet befinner seg i. 0 er ofte jordnivå, 1 er ofte spenningsforsyningens nivå, og overgangen mellom disse er hurtig. Signalet klippes stadig på nytt. Den andre betydningen ser en i en annen målestokk som gjelder organiseringen av flere enkeltsignaler, som for eksempel i bytes á åtte enkeltsignaler (bits). Begge former for elektronikk er i rivende utvikling og nye utførelser av komponenter av alle slag ser stadig dagens lys. Særlig i den digitale verden stiger mulighetene mens prisene faller. De viktigste komponentene som anvendes i elektronikken er motstand, kondensator og transistor (eller tidligere vakuumrør), samt spole, transformator og diode. Når lys tas i bruk kalles teknologien optoelektronikk. Den bruker i hovedsak lysdioder (LEDs), optokoplere og fotosensorer samt kilder, vendere og mottakere for signalmodulert lys i lysbølgeledere. Fotosensorer kan være enkle og reagere på lysmengde eller -farge, eller sammensatte for retningsbestemmelse eller avbildning av objekter som i digitalkameraer. Moderne apparater er i stand til å fremstille komponenter med ekstremt små dimensjoner og plassere et stort antall komponenter på et enkelt lite krystall. Her er det først og fremst transistorer og motstander, men også kondensatorer og dioder det dreier seg om. Slike komplekse komponenter blir kalt integrerte kretser, og slike finnes i både digitale og analoge utførelser, samt i blandinger. Ledere som forbinder komponenter er alltid av kopper. Det er få unntak, som sølv når små tap er påkrevd, og aluminium inni integrerte kretser. Komponentene forbindes ved smelting av et forbindelsesmetall, kalt loddetinn. Loddetinn består av 38% bly, 2 % kopper og 60 % tinn og smelter ved 185 °C, lavere enn enkeltmetallene. I 2006 ble det forbudt å bruke bly i loddetinn (Restrictions of Hazardous Substances, RoHS). Tinn for lodding tilføres da små mengder kopper og sølv og av og til andre stoffer. Smeltetemperaturen er 217-220 °C når blyet utelates. Gene Roddenberry. Eugene Wesley Roddenberry (født 19. august 1921 i El Paso i Texas, død 24. oktober 1991) er mest kjent for å ha skapt Star Trek-konseptet, som nå består av fem tv-serier, en tegnefilmserie og ti spillefilmer. Personlig liv. Roddenberry var gift to ganger. Han fikk to barn med sin første kone, Eileen Rexroat (som han var gift med i 26 år), Dawn og Darleen. Hans andre kone var Majel Barrett, som spilte sykepleier "Christine Chapel" i den originale 60-tallsserien ('), og er velkjent som stemmen til datamaskinen i de senere seriene og "Lwaxana Troi", moren til "Deanna Troi" i '. Majel og Gene hadde møtt hverandre i flere år, når han bestemte at det var tid for de og gifte seg, og spurte henne om å bli med på det, selv om han besøkte Japan på den tiden. Gene tilhørte ingen spesiell religion, men siden de var i Japan, valgte de å bruke et Shinto-Buddhistisk bryllup 6. august 1969. De anså begge dette som sitt virkelige bryllup, men hans skilsmisse var ikke endelig ennå, og de gjorde ekteskapet lovlig med en sivil seremoni, 29. desember 1969. De fikk sønnen Rod Roddenberry, 5. februar 1974. Nichelle Nichols innrømmet i sin selvbiografi at hun en gang hadde en forhold med Roddenberry. Etter hans død ble hans aske kapslet inn i en liten kapsel og sendt ut i rommet for å kretse rundt jorden i seks år til det omsider brant opp i jordens atmosfære. Erich Priebke. Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf i Brandenburg i Tyskland) var en tysk offiser. Han var under andre verdenskrig Hauptsturmführer (tilsvarende kapteins grad) i SS. Han har blitt holdt medansvarlig for massakrene ved Ardentinerhulene utenfor Roma i Italia i mars 1944. Her ble 335 sivile italienere – derav 75 jøder – drept som hevn etter at italienske partisaner hadde drept 33 tyske soldater. Han kom seg imidlertid unna etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og bodde i Argentina i over 50 år. I 1994, 50 år etter massakren, følte Priebke seg såpass trygg at han stod åpent frem og fortalte om hendelsen til en reporter fra ABC News. Dette vakte stor harme fra folk som ikke på langt nær hadde glemt hendelsen, og dette ble starten på en rettslig prosess som skulle ta over fire år. Italia kapitulerer. Under andre verdenskrig var Italia og Tyskland allierte. Blant annet måtte Hitler ordne opp i det mislykkede angrepet som Mussolini førte på Albania våren 1941. I løpet av 1943 snudde krigslykken seg for fascistene. Mussolini ble avsatt, og kong Viktor Emanuel utnevnte en ny regjering. Da de allierte steg i land på det italienske fastlandet, ga regjeringen ordre om at soldatene skulle legge ned sine våpen. Italia hadde kapitulert. Mussolini ble arrestert, men ble snart befridd av tyske fallskjermjegere og satt til å lede en norditaliensk fascistrepublikk. Blant de italienske styrkene oppstod det forvirring. Noen ble avvæpnet av tyskerne, mens andre stilte seg til de alliertes disposisjon. Det hendte til og med at noen soldater simpelthen reiste hjem. Fra å være et land alliert med Tyskland, gikk Italia nå over til å være et land okkupert av Tyskland. Tyskerne så tidlig hvilken retning utviklingen gikk og okkuperte Italia lynraskt i den såkalte operasjon «Axis». Massakren ved Ardentinerhulene. Det var under denne tyske okkupasjonen at en gruppe italienske partisaner aksjonerte mot tyskerne en marsdag i 1944. Følgene ble at 33 tyske soldater ble drept. Straks Hitler fikk vite om dette beordret han at represalier skulle iverksettes innen 24 timer. Øverste leder for de tyske styrkene i Italia, generalfeltmarskalk Albert Kesselring, sørget derfor for at ti italienske sivile skulle henrettes for hver drepte tyske soldat. De fleste av de henrettede italienerne ble plukket ut blant internerte fanger, men andre, deriblant en rekke jøder, ble hentet fra sine hjem eller grepet på gaten. Ofrene ble kjørt til Ardentinerhulene i grupper på fem. De ble så ledet inn i hulene med hendene bundet bak, og så skutt i nakken. Mange ble tvunget til å knele på kroppene til dem som hadde blitt drept før dem. Det ble drept fem flere enn hva som var beordret på forhånd. At 75 av ofrene var jødiske gjorde også denne massakren til den største enkelmassakren av jøder i Italia. Dette er en av årsakene til at en rekke jødiske organisasjoner har fronet arbeidet med å få brakt de ansvarlige for retten. I medias søkelys. I 1994 lagde reporteren Sam Donaldson en reportasje om Priebke til ABCs nyhetsshow «Primetime». Her stod Priebke frem og fortalte om sin rolle i massakren. Men han unnskyldte sine handlinger med at han kun fulgte ordrer fra Herbert Kappler. Oberstløytnant Kappler var sjef for SD og Gestapo i Roma. I et vitnemål etter krigen forklarte Kappler at Priebke hadde blitt beordret til å sørge for at alle ofrene skulle bli brakt til hulene for å henrettes, og til å kontrollere navnelisten over dem som skulle bli drept. I 1948 ble Kappler dømt til livstid av en militær domstol for sine ugjerninger, men fikk i 1977 hjelp av sin kone til å flykte fra sitt fangenskap i Roma. En fri mann. Priebke skulle også ha blitt dømt for sin rolle i massakren, men han klarte å flykte fra en britisk fangeleir i nordøst-Italia i 1946 og to år senere ankom han Argentina. Her ble han værende. Priebke fortalte Donaldson at ofrene – deriblant gutter på fjorten og menn på syttifire – ikke var noe annet enn «terrorister». Han innrømmet at det var han som utferdiget listen over dem som skulle bli henrettet, deriblant rundt sytti jøder. I tillegg til massakren mener man at Priebke var ansvarlig for frakten av 6 000-7 000 jøder fra Italia til Auschwitz, og for å ha torturert politiske fanger. Utleveringen av Priebke. Donaldsons reportasje om Priebke viste både hvor åpent han kunne leve i Argentina, og hvor lite anger han følte for sine handlinger. Dette fikk folk til å reagere. Italia søkte om å få utlevert Priebke, og det tok ikke lang tid før han ble arrestert av argentinske myndigheter. På grunn av sin alder og dårlige helse ble han ikke fengslet, men satt i husarrest i sitt hjem i Bariloche, et skiområde, hvor han har bodd åpent siden 1949. Prosessene rundt utleveringen møtte flere forsinkelser. Priebkes advokater forlangte blant annet at alle italienske dokumenter skulle oversettes til spansk, en prosess som kunne tatt to år. Den argentinske retten avviste til slutt denne prosessen, men anker og andre forsinkelser førte til at behandlingen av saken tok nesten et år. Forsvarsadvokatene argumenterte med at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for utlevering ettersom grensen på 15 år for forelding av drapssaker var løpt ut. I mars 1995, etter ni måneder med utsettelser, fikk presidenten for den jødiske organisasjonen B’nai B’rith et løfte fra blant annet den argentinske presidenten at saken skulle bli avsluttet og Priebke skulle bli sendt til Italia ved slutten av måneden. Til tross for disse løftene bestemte den argentinske høyesterett at saken skulle overføres til den lokale retten i Bariloche hvor saken opprinnelig ble tatt opp. Dette åpnet mulighetene for flere år med forsinkelser fra fremtidige anker, mens en aldrene Priebke kunne leve i ro og mak i sitt hjem under husarrest. I mai 1995 godkjente en føderal dommer den italienske begjæringen om utlevering på det grunnlag at forbrytelser mot menneskeheten ikke kunne foreldes. Men ankene fortsatte, og det gikk rykter om at retten kanskje ville omgjøre kjennelsen. I august samme året avgjorde en ankedomstol at Priebke ikke skulle utleveres, på grunnlag av at saken var foreldet. For å legge press på den argentinske regjeringen begjærte Tyskland en utlevering samme dag. En aktor fra Italias militærvesen, Antonio Intelisano, argumenterte med at FN-avtaler som Argentina har gått med på, tilsier at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke kan foreldes. Til slutt, etter 17 måneder med forsinkelser, bestemte argentinsk høyesterett at Erich Priebke skulle utleveres. Han ble satt på et direktefly som brukte 18 timer fra Bariloche til Ciampino, en militær flyplass ikke langt fra Ardentinerhulene hvor massakren foregikk. Priebke i retten. I retten erklærte Priebke seg uskyldig. Han benektet ikke de faktiske omstendigheter, men han nektet straffeskyld. Priebke la skylden for massakren på de italienske sivile som stod bak angrepet der 33 tyske soldater ble drept. Ordren kom direkte fra Hitler, og han mente at det var en «legitim represalie». Rundt midt på dagen den 24. mars 1944 dro mellom 80 og 90 menn fra Avdeling III og IV til Ardentinerhulene, Roma. (…) Når jeg ankom, så jeg dem ved hulen. Alle var bundet med tau med hendene bak på ryggen, og navnene deres ble lest opp, og de gikk inn i hulen i grupper på fem og fem. … Jeg gikk inn med den andre eller tredje gruppen og drepte en mann med en italiensk maskinpistol. Mot slutten drepte jeg en annen mann med den samme maskinpistolen. Henrettelsene sluttet når det ble mørkt om kvelden… Etter skytingen ble hulene sprengt igjen. Det ble ikke bevist at det forelå de skjerpede omstendighetene som er nødvendig for å overstyre Italias regel om tretti års foreldelsesfrist. Priebke ble derfor frifunnet på alle punkter den 1. august 1996. Retten ga ordre om at Priebke skulle løslates øyeblikkelig, men senere kunne den italienske justisministeren fortelle at Priebke kunne bli arrestert på nytt. Det kom an på en avgjørelse hvorvidt man skulle utlevere ham til Tyskland hvor han hadde mordanklager mot seg. Tidligere hadde italienske myndigheter sagt at Priebke ikke kunne bli arrestert på nytt, på grunn av avtaler som ble gjort under utleveringen fra Argentina, men etter et møte med de dømmende myndighetene gikk justisministeren ut og fortalte om regjeringens hensikter. Den argentinske regjeringen sa klart ifra at de ikke ville la ham returnere til Italia hvis han gikk fri. Dette utspillet baserte de på lover som sa at folk som kunne «forstyrre allmenn ro og orden» ikke skulle ha tilgang til riket. Priebke kunne ikke engang forlate rettssalen, for i over syv timer blokkerte protestanter og opprørte slektninger rettshuset. Dommerpanelet stemte 2 mot 1 for å dømme den 83 år gamle Priebke for å ha tatt del i represaliemordene, men de frikjente ham for å ha handlet med grusomhet og overlegg, fordi han bare fulgte ordre. Reaksjonene fra familiemedlemmene uteble ikke. De ble stengt ute fra rettssalen idet dommen ble lest opp. Da de så senere fikk vite hvordan domsavsigelsen lød, begynte de å komme med utrop mot forsvarerne. De mente dette var en oppfordring til «morgendagens forbrytere», og at dommerne ikke verdsatte menneskeliv. «Med dette tillater Italia overgrep og kriminalitet mot menneskeheten», sa Shimon Samuels, leder i Simon Wiesenthal-senteret. Anken. Selv om Priebke var blitt frikjent, kunne han likevel ikke føle seg trygg fordi aktor valgte å anke frikjennelsen. Dagen etter ba Tyskland om at Italia måtte holde Priebke fengslet inntil deres krav om å få ham utlevert til Tyskland. De ville ha ham stilt for retten for drapet på de to ofrene som Priebke egenhendig hadde skutt. Utenfor rettshuset hadde det oppstått en del tumulter som politiet hadde problemer med. Da det ble kjent at Priebke hadde blitt arrestert igjen, roet dette seg. Reaksjonene kom ikke bare fra vanlige folk, men fra både pressekorps, politikere og til og med den italienske statsministeren, Romano Prodi, reagerte. Han foretok – i lag med en stor folkemengde – en tur til Ardennerhulene for å minnes de døde. Italiensk høyesterett kom frem til at den forrige retten som hadde frikjent Priebke, var inhabil, og lot derfor aktors anke slippe igjennom. Det ble blant annet stilt spørsmål om hvorfor det ikke ble tatt hensyn til Nürnberg-dommen. Den har slått fast prinsippet om individets personlige ansvar for sine gjerninger. Grunnen til at Priebke hadde blitt løslatt var at han hadde handlet etter ordre. Han hadde påstått at dersom han hadde nektet å adlyde ordre ville han selv blitt stilt for tysk krigsrett og henrettet. Dette ville ikke ankedomstolen godta. I mars 1997 ble det slått fast at Priebke ikke kunne utleveres til Tyskland. Grunnen til dette var at han nå ble stilt for en ny rettssak for akkurat det samme som Tyskland ville ha ham stilt for. Han skulle ikke kunne stilles for retten to ganger for den samme forbrytelsen. Den 14. april 1997 begynte den nye rettssaken for Priebke. Her tok man ikke like mye hensyn til at Priebke handlet etter ordrer. Priebke selv ble dømt til 15 år, mens en annen som var med på massakren, Karl Hass, ble dømt til 10 år. Aktor hadde lagt ned påstand om livstid for Priebke og 24 år for Hass. Men det skulle vise seg at straffen skulle bli enda mildere. Pga. et amnesti som ble gitt noen år tidligere, ble straffene deres redusert med 10 år. Priebke måtte sone 5 år, mens Hass kunne forlate retten som en fri mann. I tillegg kunne Priebke trekke fra den tiden han hadde sittet i husarrest og varetekt i Italia. Dermed ble straffen maksimum to eller tre år. Priebke anker saken. Priebke nektet straffeskyld, og anket saken videre. Dette skulle vise seg å bli en feil. Ankedomstolen pekte på at Hass og Priebke hadde utført drapene med overlegg og grusomhet. Retten mente derfor at begge burde dømmes til livsvarig fengsel. Selv hevdet Priebke at han var offer for et intenst hat, og at han fikk skylden for alle misgjerninger som ble gjort under Andre verdenskrig:"Jeg ga Argentina 50 år av mitt liv, og de vil ikke ha meg. (...) Jeg kjempet for Tyskland under krigen, og nå vil de stille meg for retten for å ha utført deres ordrer." Priebke anket saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Europas eldste fange. I juni 2007 ble han sluppet ut av husarresten under forutsetning av at han møtte på arbeid. Han hadde nemlig fått en deltidsjobb hos sin advokat Paolo Giachini. Beslutningen møtte kraftige folkelige protester og Priebke ble snart satt i arrest igjen. I 2011 er Erich Priebke en gammel mann med sine 98 år. Dette har italienske myndigheter tatt hensyn til ved å spare ham for de strenge forholdene som et vanlig fengsel byr på: Siden 1998 har han blitt holdt i husarrest – den samme løsningen som ble valgt for hans medsammensvorne og overordnede Karl Hass, som døde i 2004. Myndighetene har utvilsomt håpet at Priebkes død skal sette et endelig og naturlig punktum for den videre behandlingen av hans sak. Men Priebke holder seg stadig i god form og er like standhaftig som før. Priebke er nok pinlig klar over at han ikke med det første vil slippe ut fra landet som han ufrivillig oppholder seg i. For Italia er ikke kjent for å se mildt på tyske krigsforbrytere som er dømt til livsvarig fengsel: Både Herbert Kappler og Walter Reder måtte tilbringe henholdsvis 30 og 37 år i italiensk fengsel før friheten ventet. Euklid. Euklid el. Evklid (gresk: Ευ̉κλείδης, "Eukleides"; født ca. 325 f.Kr., død ca. 265 f.Kr.) var en gresk matematiker fra Alexandria. Hans mest kjente verk er Elementene, som inneholder mange definisjoner, postulater og beviser av det som kalles euklidsk geometri. Hans bruk av aksiomer og bevisførsel har hatt mye å si for den moderne matematikken. Lite er kjent om Euklids liv, og det meste av det som tilskrives ham, stammer fra andre. Det meste av det vi vet om Euklid stammer fra Proklos. Man tror at Euklid studerte matematikk i Athen, og man antar at Euklid sammen med andre lærde fra middelhavsområdet ble hentet til Alexandria av Ptolemaios I Soter for å delta i stiftelsen av museet og biblioteket i byen (ca. 300 f.Kr). Euklid skal ha vært en dyktig pedagog, og det fortelles at da en rikmann som ville lære matematikk, etter den første timen spurte hvordan han kunne få nytte av det han hadde lært, tilkalte Euklid en slave og sa: «Gi ham tre oboler siden han føler han må tjene på det han lærer» Euklid skrev også om andre emner en matematikk, f.eks. optikk, men de andre verkene hans er bare delvis bevart. Euklids Elementer. Euklid, relieff fra kampanilen på domkirken i Firenze laget av Nino Pisano (1343-1368) Euklids "Elementer" (gr: "Στοιχεῖα" Εὐκλείδου, "Stoikheia" Eukleidou) er et verk skrevet av den greske matematikeren Euklid omkring 300 f.Kr.. Det er uten tvil det mest innflytelsesrike verket i matematikkens historie, og trolig verdens mest kjente fagbok. Boken var i den vestlige verden lærebok i geometri i nærmere 2000 år. "Elementene" er en lærebok i 13 bind, som oppsummerer og presenterer i en meget klar form all kunnskap innenfor geometri og aritmetikk på Euklids tid. Den har gjennom århundrene blitt spredd i et utall oversettelser og bearbeidelser i Middelhavsområdet, Europa og Asia. Den første trykte utgaven ble gjort i Venezia i 1482, og den er senere trykt i over 1000 utgaver på ulike språk. Verket begynner med definisjoner av grunnleggende begreper som et punkt, en linje, en flate, en sirkel og så videre. Euklid framsetter så en rekke påstander (aksiomer) som er av en slik art at de ikke kan bevises, men som kan aksepteres som intuitivt sanne. Ett eksempel er aksiomet som sier at to ikke-parallelle linjer vil møtes i et punkt. Av aksiomene utleder så Euklid ved deduktiv logikk en serie teoremer. Ett eksempel er beviset for at i en rettvinklet trekant vil arealet av en halvsirkel fra hypotenusen være lik summen av arealene for halvsirklene fra katetene. Selv om "Elementene" hovedsakelig omhandler geometri, behandles også blant annet tallteori, brøker og proporsjoner. Euklid viste at antall primtall er uendelig, og at √2 er et irrasjonalt tall. Han viste også at det bare finnes fem regulære eller platonske legemer. Først på 1800-tallet ble det klart at Euklids aksiomer ikke kunne være absolutte sannheter. Såkalt ikke-euklidsk geometri danna i sin tur basis for relativitetsteorien og kvantemekanikken i det 20. århundre. Euklidsk geometri. Euklidsk geometri er et matematisk system tilskrevet den greske matematikeren Euklid av Alexandria. Euklids bok "Elementene" var den første systematiske diskusjonen rundt geometri. Denne boken har vært en av de mest innflytelsesrike bøkene gjennom historien. Den var geometrilærebok i den vestlige verden i nærmere 2000 år. Metoden gikk ut på å godta noen få aksiomer, og deretter utrede flere teoremer fra disse aksimene. Mange av Euklids resultater hadde allerede blitt bevist av greske matematikere, men Euklid var den første til å vise at disse resultatene kunne bli satt i sammenheng i et avansert deduktivt system. Estisk. Estisk er det finsk-ugriske språket under den uralske språkfamilien som tales av ca. 900 000 estere i Estland, hvor det også er offisielt språk. Estisk er nest etter islandsk det minste språket som fungerer som hovedspråk i en selvstendig nasjonalstat. Estisk har flere dialekter, noen skiller seg mye fra standardspråket i Nord-Estland, bl.a. Võro-språket i Sør-Estland. Estisk er i nær slekt med finsk og livisk. Men en ester og en finne kan ikke automatisk forstå hverandres nasjonalspråk. Estisk er derimot ikke i slekt med de baltiske språkene latvisk og litauisk. Språket har et rikt bøyingssystem, med blant annet 14 kasus for nomen (substantiv, adjektiv og pronomen) og en rik verbmorfologi. Selv om basisordforrådet uten tvil er finsk-ugrisk, har estisk lånt svært mye fra indo-europeiske språk, både når det gjelder ordstammer, «oversettingslån», idiomatiske uttrykk og til en viss grad syntaks. Særlig har estisk i likhet med de skandinaviske språkene mange lånord fra lavtysk. Som kasusspråk har estisk relativt fri ordstilling, men den vanligste ordstillingen i helsetninger er i likhet med norsk SVO. Estisk blir skrevet med det latinske alfabetet med tillegg av vokalene ä, ö, ü og õ. Etymologi. a>. Boka viser og forklarer det «etymologiske» opphavet til 9353 skrifttegn. Etymologi (fra gresk ἔτυμος, "étymos", «virkelig, sann» og λόγος, "lógos", «lære») er ordhistorie, altså studiet av hvordan ord har kommet inn i språket eller utviklet seg fra tidligere språkstadier. Etymologien til et ord vil derfor i praksis ofte enten si oss hvilken form og betyding vi tror den opprinnelige ordstammen hadde, eller hvilket fremmedspråk ordet er lånt ifra. For mange språk finnes det spesielle etymologiske ordbøker som kan gi oss slike opplysninger, mens utvalget er mer begrenset for norske ordbok. Fotball. Fotball er et spill hvor to lag, hvert bestående av elleve spillere på en bane prøver å vinne ved å lage flere mål enn motstanderen. Et mål defineres ved at ballen havner i motstanderens mål. Hele ballen må over målstreken for at det skal være tellende. Fotball kan også spilles med fem eller syv spillere på hvert lag. Dette er spesielt vanlig i ungdomsfotballen. Ved fem eller syv spillere på hvert lag, er offsideregelen tatt bort. Som navnet tilsier, spilles fotball først og fremst ved hjelp av føttene. Spillerne kan imidlertid bruke alle deler av kroppen, bortsett fra hendene og armene, til å berøre ballen. Kun målvakten har lov til å benytte hendene, og da bare innenfor et avgrenset område foran sitt eget mål kalt sekstenmeteren. Dessuten skal utespillere bruke (begge) hendene ved innkast, dvs. når spilles settes i gang etter at ballen har kommet utenfor sidelinjene. Et innkast er utført korrekt når spilleren bruker begge hender i kastet like mye, d.v.s. at ballen ikke skal ha en sidespinn, men kastes rett frem. Det er også påkrevd at begge ben er i bakken når ballen forlater kasterens hender. Følges ikke de regler blir kastet idømt motstanderen. Ifølge en undersøkelse foretatt av "Fédération Internationale de Football Association" (Maasegeis), som er sportens øverste organ, publisert våren 2001, spiller over 240 millioner mennesker i over 200 land og stater fotball. Sportens enkle regler og minimale krav til utstyr har uten tvil vært hovedfaktorer for dens utspredning og popularitet. Flere steder i verden, spesielt i Europa, Sør-Amerika og i økende grad i Afrika, utgjør sporten en livsstil for en stor del av tilhengerne til det enkelte fotballag. Historie. Den formen for fotball vi bruker i dag kommer fra England, der man på midten av 1800-tallet prøvde å standardisere reglene for de veldig mange forskjellige typene fotball som ble spilt ved ulike britiske privatskoler. Det første utkastet til regler som kan sammenlignes med dagens regler, ble laget ved Trinity-universitetet i Cambridge i 1848. Disse reglene ble imidlertid ikke tatt inn i varmen sånn uten videre, da rivaliserende og/eller reviderte forslag straks ble utgitt. Anstrengelsene forbundet med å innføre et standardisert sett med regler førte imidlertid til opprettelsen av "The Football Association" (FA) i 1863, som hadde sitt første møte om kvelden den 26. oktober 1863 i London. I perioden fra oktober til desember dette året møttes representantene fem ganger, og de ble til slutt enige om et utvidet sett med regler. I dag blir reglene bestemt av "International Football Association Board" (IFAB). Organet ble opprettet i 1882 etter et møte i Manchester hvor FA og fotballforbundene fra Skottland, Wales og Irland deltok. FIFA ble opprettet i Paris i 1904 og bestemte at de ville føye seg etter reglene som IFAB påla dem. Den økende populariteten for sporten førte til at representanter fra FIFA fikk innpass i IFAB i 1913. I dag er organet representert med fire representanter fra FIFA, og én representant fra hver av de fire britiske forbundene. Fotball for kvinner ble, med unntak av noen sporadiske kamper, for første gang systematisert i kjølvannet av første verdenskrig, da flere kvinner som jobbet på verksteder for krigsproduksjon startet egne bedriftslag. På tross (eller grunn) av veldig stor popularitet, ble kvinnefotball forbudt av FA den 5. desember 1921. FIFA anerkjente først kvinnefotball i 1970, og FA året etter. Regler. I tillegg til de sytten reglene nedenfor, finnes det en rekke andre regler og direktiver som bidrar til å regulere kampforløpet. Disse kan man lese på sin hjemmeside. Dommere. Spillet overvåkes av en dommer som har «full autoritet i forhold til å opprettholde spillets regler forbundet med den aktuelle kampen han/hun er satt til å dømme» (lov 5). Dommerens avgjørelser i løpet av en kamp er endelige og kan ikke omgjøres etter at spillet er satt igang igjen. Unntak oppstår ved hendelser i løpet av kampen som spillere kan bli både etterforsket og anmeldt for ved en senere gjennomgang. Eksempler på slike tilfeller kan være angrep på dommer, uforsvarlig takling/felling av motstander, usportslig opptreden, upassende ordbruk osv. Dommeren assisteres av to assistentdommere og en fjerdeommer. Assistentdommerne skal hjelpe dommeren med å avgjøre offside og kan også signalisere til dommeren om straffespark, frispark, corner, innkast og ved situasjoner hvor det er tvil om ballen har vært over mållinja. Fjerdedommeren står på sidelinja, mellom hvert av lagenes benk. Fjerdedommeren kan ta over som hoveddommer hvis hoveddommeren blir skadd eller må gi seg. Lagene. Hvert lag består av maksimum elleve spillere, hvorav én må være en målvakt. Minste antall spillere er fem for å kunne spille kamp. Fem og syv spillere forekommer mest i ungdomsfotball. Hvert lag kan stille med et antall spillere som fungerer som innbyttere som kan erstatte et begrenset antall av de opprinnelige spillerne for hvert lag i løpet av en kamp. Antallet innbyttere – og antallet bytter som kan foretas – avhenger av liga og nasjon. En spiller som er blitt byttet ut, kan ikke bli byttet inn igjen i løpet av samme kamp. Banen. Ifølge IFAB sine regler skal en fotballbane være 100–110 meter lang og 65–75 meter bred ved internasjonale kamper. For andre kamper er ikke dette fullt så viktig; 90–120 meter lang og 45–90 meter bred. Disse tallene justeres i mange tilfeller i forhold til alderen til fotballspillerne; yngre utøvere benytter i de fleste tilfeller mindre fotballbaner. Uansett så skal banen alltid være lengre enn hva den er bred (rektangulær), og arealet skal aldri være mer enn et hektar(10 000 m²). Fotballbanen er delt i to på midten av den lengste siden, kalt midtbanen. Midt på midtbanen – i forhold til de korteste sidene av banen – finner man et punkt hvor avspark foretas. Avspark foretas når kampen startes (også etter pausen), og når et av lagene har scoret mål. Ved avspark må spillerne på det andre laget holde seg minst 9,15 meter unna (som markeres av midtsirkelen, en sirkel som går rundt midtpunktet på banen). Styrende organer. Organiseringen av internasjonal football (og lignende spill, som futsal og sandfotball) skjer i gjennom Det internasjonale fotballforbundet (FIFA). FIFAs hovedkvarter ligger i Zürich i Sveits. Norsk fotball. Norges Fotballforbund ble stiftet 30. april 1902. Samme år ble det første Norgesmesterskapet arrangert, og hele 4 lag deltok. Norge åpnet for profesjonelle fotballspillere i 1984, nesten ett hundre år etter Storbritannia. På herresiden har Rosenborg Ballklub dominert norsk fotball siden begynnelsen av 1990-tallet, og vant Tippeligaen 13 år på rad i perioden 1992 til 2004, samt i 2006 og 2009. Vinnerrekken er de siste årene brutt av Vålerenga (2005), Brann (2007), Stabæk (2008) og Molde (2011). På kvinnesiden har det noe mer variasjon. Asker og Sprint Jeløy dominerte Toppserien på begynnelsen av 90-tallet, før Trondheims-Ørn tok over, og vant serien fra 1994 til 2003, bortsett fra i 1998 og 1999, da Asker vant, og i 2002, da Kolbotn vant. Siden 2004 har Røa og Kolbotn byttet om på å vinne. Herrelandslaget. "Se Norges herrelandslag i fotball" Kvinnelandslaget. "Se Norges kvinnelandslag i fotball" Film. Film er fremstilling og gjengivelse av bevegelige, fotografiske bilder. Ordet har sin opprinnelse fra den tynne filmen eller hinna på celluloidstrimmelen som bildene ligger på. De fleste spillefilmer, det vil si skjønnlitterære fiksjonsfilmer, blir innspilt etter et manus, med skuespillere som fremfører manusets dialog og handling. Regissørens visjon tolkes i samarbeid med filmfotografen, lyddesigneren, produksjonsdesigneren og filmprodusenten. Innspillingen av en film foregår ved bruk av digitale eller analoge kameraer. Før filminnspillingen deles manuset opp i et nedbrekk der scenene fordeles utover opptaksdagene. Etter innspilling blir råmaterialet klippet sammen til en helhet, og deretter vanligvis vist på kino, TV, dvd eller blue-ray. I animasjonsfilm blir rollefigurene tegnet, malt eller fremstilt ved hjelp av dukker. Filmindustrien er i sterk vekst over hele verden og de største produksjonene blir i dag laget i Hollywood i USA og Bollywood i India. Filmhistorie. Teknikken rundt filmfremvisning ble utviklet av flere forskjellige visuelle oppfinnelser i slutten av 1800-tallet, som for eksempel zoetropen og stillbildekameraet. Det som ofte betraktes som den første offisielle filmframvisningen ble utført i Paris i 1895 av brødrene Lumière. Senere kom flere stumfilmer med en finere klippeteknikk, og forskjellene fra teateret var tydelige på grunn av den begrensede plassen til replikker på tekstplakatene som representerte dialoger. Etter hvert ble Lumières teknikk kombinert med fonografteknikken, slik at lyd og bilde kunne presenteres samtidig. Den første tegnefilmen "El Apóstol" ble laget i 1917 av Don Federico Calle. Siden 1920-tallet har Hollywood dominert det internasjonale filmmarkedet og den tekniske utviklingen. Den første suksesfilmen som var delvis presentert med lyd var den amerikanske "Jazzsangeren" fra 1927. Etter dette ble lydfilmen mer vanlig. Filmteknikken har blitt utviklet ytterligere siden den gang; fargefilmen fikk sitt gjennombrudd med "Tatt av vinden" fra 1939, 3D-filmer ble utviklet på 1950-tallet, og omtrent samtidig kom lyd i fire kanaler. Filmen har konkurrert med TV-en gjennom store deler av sin historie. Filmproduksjon. Prosessen med å produsere en film er ofte lang, og involverer mange steg. Spillefilmer er basert på et filmmanus med detaljerte sceneanvisninger og en forberedt dialog. Arbeidet starter med at en manusforfatter presenterer sin idè for et produksjonsselskap eller en filmprodusent. Hvis ideen blir kjøpt blir den videreutviklet til et manus. Manuset blir så gitt til en regissør og en ansvarlig produsent som sammen ansetter resten av produksjonspersonellet, som fotograf, lyd- og lystekniker, scenograf og kostyme/sminkeansvarlig. Siden vil man finne passende skuespillere til filmen ved å holde en audition eller velge ut skuespillere man kjenner til fra før. Samtidig går man gjennom manuset før filminnspillingen, skriver eventuelt om til et storyboard, og lager seg et budsjett. Til slutt bygger man opp dekorasjoner og rekvisita. Under innspillingen er det regissøren som har det overordnede ansvaret for å koordinere skuespillere, statister, lyd, bilde og resten av produksjonspersonellet. Etter innspillingen klippes de filmede scenene sammen til en helhet, legger på lydeffekter og musikk, og skaper en endelig versjon av filmen. Denne markedsføres og distribueres til enten kinoer eller rett på video. I dag kommer de fleste filmene først på kino, så på DVD og Blu-Ray, og deretter på kabel-TV og TV. Filmtyper. Filmer kan deles inn i flere undergrupper. Den kanskje vanligste inndelinger er etter hva filmen handler om, altså filmens sjanger. Disse sjangrene kan for eksempel være skrekkfilm, spenningsfilm, filmkomedie eller dramafilm. Sjangerbegrepet er lånt fra litteratur- og teaterverdenen, men i ettertid har man også utviklet egne filmsjangre, som for eksempel spaghetti-western. Andre typer inndeling kan gjøres etter produksjonsmetode (for eksempel dogmefilm eller animasjonsfilm), eller hvor lang spilletid filmen har (for eksempel kortfilm og langfilm). Men hovedsakelig deles det inn i to sjangre: Dokumentar og fiksjon. Novellefilm. Novellefilmer er et mellomformat, som vanligvis har en varighet mellom 20 og 60 minutter. Både kortfilmer og novellefilmer har egne festivaler. Stumfilm. Stumfilm er film som er spilt inn uten tale eller lydeffekter. Ettersom lydinnspillingsteknikken hadde flere brister fram til slutten av 1920-tallet ble de fleste filmene før den tid laget som stumfilmer. Stumfilmene ble som oftest akkompagnert av levende musikk. Mange stumfilmer inneholder tekstplakater som dekker hele filmruten med jevne mellomrom og representerer filmens dialog. Animasjonsfilm. Animasjonsfilm er et samlenavn for analoge og dataanimerte filmer, tegnefilmer og dukkefilmer. dataanimerte filmer er betegnelsen på filmer som er skapt ene og alene i en datamaskin, gjennom for eksempel et 3D-program. Den aller første fullstendig dataanimerte langfilmen var "Toy Story", produsert av Pixar. Tegnefilm består imidlertid av filmer der hver enkelt bilderute er håndtegnet. En dukkefilm kan lages ved hjelp av kitt- eller leirefigurer eller dukker. Den mest kjente norske dukkefilmen er "Flåklypa Grand Prix". Man regner ofte også filmer gjort med stop motion-teknikker under denne sjangeren, en teknikk som betyr at man flytter figurene litt mellom hver gang man tar et bilde av dem for å skape en illusjon av bevegelse. Teknikken ble en kunstart takket være Ray Harryhausen. "Wallace & Gromit"-filmene er laget med denne teknikken. Dokumentarfilm. Dokumentarfilm tar utgagspunkt i å fortelle en historie fra virkeligheten i den virkeligheten som finnes i situasjonen. Det er liten mulighet for å forandre karakterer, situasjoner og lyssetting. Historien og karakterene utfolder seg i sitt naturlige miljø. Regissøren bruker tid for å bli kjent med karakterene og følger med dem i sin hverdag. Allikevel er det rom for at regissøren kan forme måten historien fortelles på sammen med klipperen når dramaturgien skal legges. Dokumentarfilmer regisseres ikke i ordets vanlige forstand, men regissøren har fremdeles det kunstneriske ansvaret for filmen. Propagandafilmer er et eksempel på filmer som skal påvirke konsumentens oppfatninger, mens reklamefilmer har et kommersielt budskap. Bildeformater. Det er utviklet flere ulike standarder for filmfremvisning gjennom filmhistorien. De vanligste formatene er i dag (i europeisk film) og (for amerikansk film), begge for 35mm film. De ulike bildeformatene påvirker ikke nødvendigvis innholdet, men kvaliteten kan likevel brukes for å påvirke fremstillingen. I filmen "The Blair Witch Project" benyttet man for eksempel et lavoppløselig "billig" kamera for å gi et inntrykk av at filmen var en dokumentar til tross for at det var en fiktiv dokumentarfilm også kalt "Mockumentary". De vanligste analoge opptaksformatene er 35mm, 65mm, 16mm eller 8mm. De vanligste digitale opptaksformatene er RED, Viper, HD kamera, DV Cam, Digi-Beta eller DVC pro. Om den ferdige filmen skal vises på kino kan det lages 35mm, 70mm eller 16mm kopier. Filmen kan utspilles digitalt til DVD eller Blu-ray, eller eksporteres som digital DV eller HD-fil. Tapebaserte utspillingsformater som kan tas i bruk er HDV tape, DV tape, Digi-Beta, DVC pro eller VHS. Film og litteratur. Film har i lang tid anvendt litterært kildemateriale: Flere av Shakespeares dramatiske skuespill har vært innspilt på film flere ganger, og Sherlock Holmes har blitt til film flere ganger enn noen annen litterær figur. Å forvandle en roman eller et skuespill til film kalles adapsjon, og har en egen kategori i oscarutdelingen. Etter 1960-tallet ble det motsatte også virkelighet, da storfilmer kom ut i bokform, ofte i billige utgaver med filmens plakat på fremsiden, og noen bilder fra filmen samlet i et særtrykk midt i boken. Eksempler på slike er "Tid for hevn" og flere av de nyere "James Bond"-filmene. Film og drama. Film (og fremfor alt spillefilmer) er i likhet med teater et dramatisk medium. Begge bygger på en allerede bestemt handling som blir delt inn i scener, med like forutbestemte rollefigurer og replikker. Filmproduksjon skiller seg imidlertid fra en teaterproduksjon på flere områder, blant annet på grunn av at skuespillet i en film blir lagret på fotografisk film eller digitalt. Siden tidlig på 1900-tallet har regissører dessuten arbeidet med ulike bildeutsnitt, montage-teknikker og musikk for å skape stemninger. Film og radio. Radioen hadde lenge vært familiens samlingspunkt før filmen kom, og selv om radioen beholdt sin stilling til langt inn i 1940-årene, var det filmen som overtok flere av dens funksjoner. Filmen ble det fremste nyhetsmediet, filmen tok ved hjelp av billige filmer over eventyrfortellingen, og kanskje fremfor alt fikk kjendisene fra film større gjennomslagskraft enn de fra radio. Film og TV. Film og TV var lenge konkurrenter. I USA ble det for eksempel lenge produsert film på veskysten (i Hollywood utenfor Los Angeles), mens TV ble produsert på østkysten (i New York). Rent teknisk utviklet filmen seg tidligere og raskere, men allerede i 1927 ble de første TV-bildene sendt over Atlanterhavet, og deretter innså mange fordelen med å sitte hjemme og se på TV fremfor å sitte i en trang kinosal. Når konkurransen hadde begynt bare øket den. Det var sjelden filmskuespillere frivillig gikk over til en TV-produksjon, og TV-skuespillere hadde små sjanser til å lykkes innen film, selv om det naturligvis finnes unntak. TV laget en del serier basert på berømte filmer: M*A*S*H for eksempel, mens film bare unntagsvis ville røre noe som hadde figurert på TV-skjermen. Det er først på 1980-tallet, da TV-serien Star Trek lyktes i å ta steget over til filmen og solgte store mengder kinobilletter at trenden begynte å snu. I dag figurerer selv kjente filmstjerner i TV-serier som "C.S.I" og "Frustrerte fruer". Samarbeidet har delvis også kommet delvis på grunn av at fler og fler film- og TV-selskaper har samme eier. Film og dataspill. Siden dataspillets barndom på 1980-tallet har det vært svært vanlig med filmbaserte spill. Noen filmer og filmserier som har gitt opphav til en mengde dataspill er "Star Wars", "Indiana Jones" og "Matrix". Enkelte dataspill er også filmet i ettertid, blant annet "Tomb Raider". Filmpriser og filmfestivaler. Spesielt godt mottatte filmer vises ofte på spesielle filmfestivaler, som filmfestivalen i Cannes. Enkelte filmer har på den andre siden premiere på store filmfestivaler for å skape oppmerksomhet og interesse. Mange filmfestivaler har egne prisutdelinger basert på jurystemmer. Den mest berømte filmprisen av dem alle er den amerikanske Academy of Motion Picture Arts and Sciences "Academy Award" (vanligvis kalt Oscarprisen). Den har vært utdelt siden 1929. Den største norske filmprisen er Amanda-prisen. Frankrike. Mange av filmens pionerer kom fra Frankrike: Brødrene Lumière som laget verdens første filmer, Émile Cohl som laget den første animerte filmen, og Georges Méliès som var en foregangsmann i å eksperimentere med filmteknikker. I løpet av 1960-tallet ble den nye franske bølgen en av de viktigste innflytelsene innen film. I dag er den franske filmindustrien den mestselgende filmindustrien i Europa. Hongkong. Hongkong var lenge verdens tredje største filmindustri, etter Bollywood og Hollywood, men etter en filmkrise i midten av 1990-tallet ble den sterkt svekket. I dag er den i ferd med å innhente seg. Kjente stjerner som Bruce Lee og Jackie Chan har gjort Hongkongs filmindustri internasjonalt kjent, spesielt filmer som inneholder kung fu og annen action. Sverige. Svensk film har vært til stede siden tidlig på 1900-tallet. To av de mest kjente internasjonale regissørene er Ingmar Bergman og Lasse Hallström. Norge. Norsk film har ikke vært spesielt anerkjent internasjonalt, kanskje med unntak av "Veiviseren" som ble nominert til Oscar i 1988, og "Elling" som ble nominert til Oscar i 2001. "Ni liv" og "Søndagsengler" har også vært Oscar-nominerte, og Thor Heyerdahls film om Kon-Tiki-ekspedisjonen vant en Oscar i 1951. Fra 1990-tallet har imidlertid flere norske filmer gått svært godt på norske kinoer. Noen filmer er også eksportert, og har mottatt filmpriser i utlandet. En av de kanskje mest kjente norske filmregissørene i utlandet er Harald Zwart, som har laget filmer som "One Night at McCool's", "Agent Cody Banks" og "The Karate Kid". På begynnelsen av 2010-tallet har norsk film, bl.a. gjennom sjangerfilmer som Død Snø (2009) og Trolljegeren (2010), vekket stor interesse i det internasjonale filmmiljøet. Island. Island har nok den korteste filmhistorien av alle de nordiske landene, men er på ingen måte den minste nasjonen når det kommer til antall filmer produsert per innbygger. Island produserer gjennomsnittlig tre filmer hvert år, noe som er mye når man tenker på at øya har knappe 280 000 innbyggere. I de senere år har islandsk film oppnådd høy status både på festivaler og internasjonalt. Dette mye takket personer som Fridrik Thor Fridriksson, Thrainn Bertelsson, Hrafn Gunnlaugsson og Agust Gudmundsson. Mange av dem har også jobbet sammen i ulike filmprosjekter. USA. Siden 1920-tallet har USA dominert den globale filmindustrien med et bredt utvalg filmer, både kunstnerisk og teknisk banebrytende. Dette har bidratt til at det i den amerikanske kulturen finnes en inngrodd filmentusiasme. Takket være interessen for filmkunsten, og naturligvis den lave prisen, ble det vanligere og vanligere å besøke kinoen i USA. Man besøkte disse såkalte "Nickelodeons", der det kostet en "nickel" (5 cent) for å se en film. Den mest fremgangsrike filmen fra denne perioden er sannsynligvis kjærlighetshistorien mellom Scarlett O'Hara og Rhett Butler i "Tatt av vinden", en film som selv i dag holder rekorden i antall kinobesøkende. India. Bollywood er navnet på den indiske filmindustriens hovedstad i Mumbai (tidligere Bombay). Her produserer de mest filmer i hele verden. De fleste filmene er på hindi og er vanligvis musikaler. Japan. Den japanske filmindustrien har på det internasjonale markedet gjort seg kjent blant annet gjennom regissøren Akira Kurosawa, monsterfilmer som "Godzilla", tegnefilmsjangeren anime (Hayao Miyazakis "Chihiro og heksene") og skrekkfilmer som "Ringu" og "The Grudge". Yrker innen film. Foruten filmens skuespillere, statister og stuntmenn arbeider en mengde mennesker bak kamera med å produsere filmen. Regissøren har overordnet artistisk ansvar for filmen. Han iscenesetter det manuset som manusforfatterne har skrevet. Videre er det en produsent som produserer filmen, som blir filmet av kameramenn. Frognerparken. Frognerparken med utsikt over Frognerdammen a> ligger i Frognerparkens sørlige del. I forgrunnen en del av barokkhagen fra 1750-årene. Frognerparken er en offentlig park i Oslo. Parken inneholder skulpturparken Vigelandsanlegget av Gustav Vigeland. Frognerparken var historisk en del av den gamle Akergården Frogner Hovedgård og av arealene vest for Frognerelven, som Frogners eier kjøpte av nabogården Store Frøen i 1788. Gårdsbebyggelsen ligger i parkens sørlige del og huser Oslo Bymuseum. Parken er Norges mest besøkte severdighet. Den inneholder også Frognerbadet, Frogner stadion og tennisbaner. Frognerparken ble vedtatt fredet etter kulturminneloven 13. februar 2009, som første park i Norge. Frognerparken med idrettsanleggene har et areal på 0,45 km², hvorav Vigelandsanlegget dekker 0,32 km². Frognerparken er motiv for maleriet «Frogner Hovedgaard» av I.C. Dahl, et hovedverk i norsk nasjonalromantisk malerkunst. Historie. Midt på 1700-tallet anla den daværende eieren av Frogner Hovedgård, Hans Jacob Scheel, en barokkhage. Den ble videre utbygget av senere eiere, blant dem Bernt Anker, som kjøpte gården i 1790 og utvidet hovedbygningen til nåværende lengde. Etter at industriherren Benjamin Wegner overtok gården i 1836, ble parken omdannet til romantisk landskapspark omkring 1840. Frognerparken i dag fremstår som romantisk landskapspark, med unntak av skulpturanlegget i midten. Det historiske parkanlegget var mindre enn dagens Frognerpark. I 1896 kjøpte Kristiania kommune det som var igjen av eiendommen etter at store deler var frasolgt til private. Kommunens plan var å åpne for kvartalsbebyggelse på området mellom Kirkeveien og Frognerelven, og å legge ut arelene vest for elven til kirkegård. Men ved århundreskiftet besluttet kommunen å bruke Frogner-jordene til en offentlig park for rekreasjon og idrett. Delene nærmest gårdstunet ble åpnet for publikum i 1904, og det første Frogner stadion ble anlagt langs Kirkeveien. Jubileumsutstillingen ble avholdt her i 1914, og aksen i utstillingsområdet med broen over Frognerdammene ble beholdt for etterbruk til den planlagte folkeparken etter at utstillingen var over og de fleste provisoriske bygningene ble revet. Bygartner Marius Røhne utarbeidet en generalplan for parken i 1917, men den ble ikke realisert før kommunen besluttet at billedhuggeren Gustav Vigelands fontene med tilhørende skulpturanlegg skulle plasseres i parken. Skulpturanlegget. Gustav Vigeland fikk i løpet av 1920-årene full kontroll med planene for opparbeidelsen av parken, og han utvidet sitt opprinnelige skulpturanlegg så det kom til å dominere hele midtre del. På høyden hvor husmannsplassen "Tørtberg" hadde ligget i forlengelsen av aksen fra porten til broen og fontenen, reiste han i 1928 anleggets sentrale innslag, Monolitten, som ikke ble ferdig hugget før i 1943. Parken inneholder 214 skulpturer og 13 smijernsporter og er opparbeidet etter Gustav Vigelands tegninger. Alle skulpturene er laget av ham. Planter. Frognerparken inneholder en stor rosesamling på 14 000 roser fordelt på 150 ulike arter. Rosene i Frognerparken skjøttes etter biologiske prinsipper. I dag finnes det ca. 3 000 trær i Frognerparken. Noen av dem er mer enn 250 år gamle, med en stammeomkrets på opptil 5,5 meter. Blant parktrærne er det mange eksotiske innslag, som magnolia, mammuttrær, gingko og valnøtt. Frognerparken forvaltes av Friluftsetaten, Oslo kommune. Den frivillige organisasjonen Frognerparkens Venner ble stiftet i 1971 for å motarbeide kommunens planer om en motorvei gjennom parken. Landets største venneforening med ca. 3500 medlemmer har som formål å bidra til å bevare, videreutvikle og forskjønne parken både som friluftsområde og skulpturpark. Inngrep i parken og dens omgivelser bekjempes. Foreningen søker å påvirke politikere og offentlig opinion til å ivareta sitt ansvar for parken og Vigelands kunst, og den samler midler til å gjennomføre vedlikeholdstiltak. Kulturminne. Frognerparken og Vigelandsanlegget er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Fredrikstad Fotballklubb. Fredrikstad Fotballklubb (stiftet 7. april 1903) er en fotballklubb fra Fredrikstad i Østfold. Klubben rykket opp fra 1. divisjon i 2010 og spiller til daglig i Tippeligaen. Klubben trenes i dag av Trond Amundsen. Historie. Fredrikstad fotballklubb ble stiftet i 1903 var fotball en lite utbredt idrett i Norge. Fotball var i mange av de eldste klubbene et tillegg til andre etablerte idretter, som ski eller friidrett. På grunn av mangel på motstandere så var denne stiftelsen faktisk det tredje forsøket på å etablere en klubb i Fredrikstad. Rykter vil ha det til at det andre forsøket døde ut på grunn av at distriktets eneste fotball landet på et godstog til Moss. Å finne et lag å spille mot var et problem da FFK ble stiftet. Tilfeldigheter ville ha det til at engelskmannen H.W. Kenworthy, som bodde i Sarpsborg, ønsket å spille den engelske idretten fotball. Han reiste derfor til Fredrikstad for å delta på FFKs treninger. Da han kom hjem til «Sarp» ønsket han å etablere en klubb også der. Ideen ble godt mottatt i Sarpsborg og Sarpsborg FK ble grunnlagt åttende mai 1903. Den første kampen mellom de to lagene ble spilt året etter foran 600 tilskuere. FFK vant den historiske kampen 4-0. Sarpsborg og Fredrikstad etablerte den første kretsserien og inspirerte til opprettelsen av mange nye klubber i årene som fulgte. FFK brukte ikke røde og hvite drakter da klubben ble grunnlagt i 1903. Faktisk endret klubben drakter sju ganger fra 1903 til 1927, da de endelig landet på de draktene som benyttes i dag. Draktene er basert på fargene til den polske landslagdrakt, som i sin tid ble gitt som gave. FFK kopierte fargene og ble en vennskapsklubb med det polske landslaget. Dette forholdet er nå gått i glemmeboken både i Fredrikstad og i Polen. FFK spilte sin første kamp i NM i 1905 mot Porsgrunds Fodboldklub, men vant sin første NM-kamp mot Gjøvik-Lyn i 1908. Resultatet ble 4-2. FFK kom til cupfinalen for første gang i 1932. Semifinalen ble spilt mot Mjøndalen på hjemmebane foran en publikumsrekord på 9 000 tilskuere. FFK vant 3-2. I finalen møtte Fredrikstad Ørn Horten og vant hele 6-1. FFK var det tredje laget fra Østfold som vant NM, etter Sarpsborg FK og Kvik Halden. Cupgullet i 1932 ble starten på Fredrikstads første suksessrike æra, og klubben vant enda fire cuptitler før andre verdenskrig. FFK ble også den første klubben som vant den nasjonale serien, i 1937-38, og de vant «the double» året etter. Fredrikstad stiftet Østfold Bandykrets den 27. januar 1935 sammen med Gleng Fotballklubb og St. Croix Idrettsforening. Under den tyske okkupasjonen ble det ikke spilt organisert fotball siden alle spillerne streiket til støtte for motstandsbevegelsen. Etter krigen ble fotball mer populært enn noen gang og Fredrikstad satte nok en publikumsrekord mot Sarpsborg. Det skjedde i semifinalen i cupen i 1945. Derimot var det lite suksess utpå banen. FFK nådde tre cupfinaler på fire år, men tapte alle. Gjennombruddet kom i 1949, da FFK vant sin tredje ligatittel. 50- og 60-tallet var svært suksessrike år for FFK. Klubben tok hjem ligagullet seks ganger og sølvet sju ganger. Cupen ble vunnet fire ganger. I 1957 en ny milepæl ble nådd da FFK vant sin andre «the double». Etter å ha vunnet ligagullet i 1960 deltok Fredrikstad i europacupen som det første norske laget noensinne. FFK vant sensasjonelt 4-3 over Ajax hjemme. Returkampen i Amsterdam endte 0-0 i første runde. Kanskje var det på grunn av atmosfæren at klubben ble så suksessrik og kanskje også derfor nedturen begynte. Etter år med ære og berømmelse startet klubben å bli mer konservativ, selv om ingen ville innrømme akkurat det. Andre klubber ble profesjonalisert, mens spillerne i FFK fortsatt hadde fotballen som en hobby ved siden av normale jobber. Treningsregimer ble strengere enn tidligere, men i Fredrikstad følte man at å trene mer enn to ganger i uka ville ødelegge moroa ved å spille fotball. Fredrikstad slet gjennom hele 70-tallet. De nådde cupfinalen i 1971, men tapte for Rosenborg, som nå var på god vei til å bli den nye storheten i norsk fotball. To år senere, og for første gang i klubbens historie, rykket FFK ned en divisjon. I 1975 var de tilbake i øverste divisjon, men de ble der kun to år før neste nedrykk var et faktum. FFK ble et heislag mellom divisjonene helt fram til 1984. Og selv om klubben vant cupen dette året, så ble Cupgullet i 1984 starten på en lang nedtur for Fredrikstad. Med hele ni seriemesterskap og elleve cupmesterskap i skapet glimret rødbuksene med sitt fravær fra toppen av norsk fotball resten av 80-tallet og hele 90-tallet. I 2002 rykket FFK opp fra andredivisjon til førstedivisjon og på 100-årsjubileet 2003 rykket klubben opp til eliteserien og tilbake i toppen av norsk fotball. Etter 20 år i fotballens «bakgård», og etter to imponerende opprykk på rad, har FFK nå igjen etablert seg i øverste divisjon. Med NM-seier i 2006 markerte FFK seg igjen for alvor blant Norges aller beste lag. Fredrikstad FK (FFK) kom på 8. plass under Anders Grönhagen styre. Året før kom FFK også på 8. plass, men da under Knut Torbjørn Eggen. I nyere tid står Seriesølvet fra 2008 som en sterkt prestasjon. I 2009 rykket laget ned i 1. divisjon etter å ha spilt kvalifisering mot Sarpsborg 08. Laget rykket opp igjen til tippeligaen 2011 etter å ha spilt kvalifisering mot Hønefoss FK i november 2010. Drakt og logo. I de første årene endret Fredrikstad drakter ganske ofte. De første draktene hadde blå og hvite striper på skjortene og svarte bukser. Men dette ble endret etter kun to år, til hvite skjorter og blå bukser. I 1910, rett før FFKs første semifinale i cupen, begynte man med grønne og hvite drakter. Det polske fotballforbundet gav sine draktfarger til klubben, og 17. mars 1927 ble det offisielt avgjort av dette også skulle bli Fredrikstads drakter. Siden den gang har draktene endret seg lite bortsett fra sokkene, som gikk fra å være røde og hvite til å være helhvite i 1997. FFKs logo, en vimpel med en fotball og initialene F.F. (den originale forkortelsen for Fredrikstad Fotballklubb var F.F.), har forblitt omtrent uendret siden den ble introdusert i 1909. Vimpelen var opprinnelig grønn og hvit, men da Fredrikstad introduserte de nåværende røde og hvite draktene, så endret også vimpelen farger. Stadion. Gamle Fredrikstad stadion ble innviet i 1914 og fikk gressmatte i 1921. Fredrikstad stadion var første stadion i Norge med flombelysning. Publikumsrekorden ble satt i 1956 i en kamp mot Larvik Turn. 15534 tilskuere møtte opp for å se denne kvartfinalen i cupen. Den siste oppgraderingen av stadion ble gjort før 2004-sesongen, med en påfølgende publikumskapasitet på 10 500 personer. Den nye hjemmebanen ble bygget før 2007-sesongen på gamle Fredrikstad Mekaniske Verksted, også kjent som «Værste». Dette var en gang Skandinavias største skipsverft, og langsidene på nye stadion er bygget inn i de gamle verkstedshallene, noe som gir en helt unik arkitektur. Verkstedhallene har historie helt tilbake til 1870, en historie som nå er bygget inn i langsidene på nye Fredrikstad stadion. I tillegg er det bygget to separate tribuner på kortsidene. Den nye stadion har en kapasitet på 12 500 tilskuere. I mai 2007 ble Fredrikstad Stadion av Dagbladet kåret til Norges flotteste stadion. Seriemesterskap (9). 1937–38, 1938–39, 1948–49, 1950-51, 1951-52, 1953-54, 1956-57, 1959-60, 1960-61. Cupmesterskap (11). 1932, 1935, 1936, 1938, 1940, 1950, 1957, 1961, 1966, 1984, 2006. Spillerprofiler. I 1915 ble Gustav Eden første FFK'er som kom på landslaget. Arne Børresen var første FFK'er som fikk tildelt Gullklokka for 25 landskamper. Denne fikk han i 1937. Æresmedlemmer. Arne Pedersen, Fritz Karlsen, Kjell Gustavsen, Roar Johansen, Kjell Andreassen, Asle Arntsen, Frithjof Gjermundsen og Jan Hermansen Finnmark. Finnmark (nordsamisk: "Finnmárku", kvensk: "Ruija") er Norges nordligste fylke og største i areal, men samtidig det minste i folketall. Det grenser til Troms i vest, til Lappland i Finland i sør og til Murmansk oblast i Russland i øst. Navnets betydning er i førsteleddet "finner" i betydningen "samer" og sisteleddet "mark" i betydningen "skog". Vadsø er administrasjonssenter i Finnmark. Nordmenn har bodd fast i Finnmark siden 1200-tallet og utgjør i dag den overveiende majoritet av befolkningen. Finnmark ble eget hovedlen ("Vardøhus len") i 1576 og amt ("Vardøhus amt") i 1660, underlagt Trondhjems stiftamt. I 1787 ble Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordlandenes amt til Vardøhus amt, som da fikk navnet Finmarkens amt. I 1866 ble Senjen og Tromsø fogderi skilt ut igjen, nå som et eget amt (Tromsø amt). Resterende Finnmarkens amt fikk da samme utstrekning som gamle Vardøhus amt, og endret navn til "Finnmark fylke" i 1919. Karasjok er senter for Sametinget. Finnmarksvidda dekker av fylkets areal. Fylket er større enn Danmark. Tidligere var mesteparten av grunnen i Finnmark eid av staten (ved Statskog SF); 1. juli 2006 ble eiendomsretten til denne grunnen overført til Finnmarkseiendommen. Geografi. Alta og Hammerfest ligger vest i fylket, med henholdsvis 18 762 og 9 774 innbyggere. Helt nord i fylket finner vi Norges nordligste by – Honningsvåg, med 2 367 innbyggere. I øst finner man Sør-Varanger med 9 826 innbyggere, Norges østligste by Vardø samt fylkeshovedstaden Vadsø, med hendholdsvis 2 111 innbyggere og 6 095 innbyggere. Åtte promille av arealet i Finnmark, under 40 km², er areal innenfor tettsteder med innbyggertall på over 200 personer. På dette arealet er 72 prosent av fylkets befolkning bosatt. Befolkningen bor tettest i kommunene Båtsfjord og Vardø hvor 99 prosent var bosatt i tettsted i 2005. Befolkningen bor mest spredt i Deatnu-Tana, hvor 81 prosent bodde utenfor tettsted i 2005. Finnmarksvidda i sør har to tettsteder, Kautokeino i vest, og Karasjok i øst med henholdsvis 2 941 og 2 785 innbyggere (pr 1. april 2010). Sistnevnte er sete for Sametinget og NRK Sámi Radio. Arealmessig er Kautokeino med sine 9 707 kvadratkilometer Norges desidert største kommune, etterfulgt av Karasjok med sine 5453 kvadratkilometer. Andre byer og tettsteder er Lakselv med 2 146 innbyggere, Tana bru med 565 innbyggere, Båtsfjord med 2 058 innbyggere og Bjørnevatn med 2 419 innbyggere. Finnmark har en samlet kystlinje på 6 844 km, medregnet 3 155 km kystlinje på øyer. Utstrukket utgjør dette en distanse tilsvarende 1/6 av jordas omkrets. Nær 12 300 personer eller 16,6 prosent av fylkets befolkning var i 2000 bosatt i 100-metersbeltet langs kystlinja. Tettsteder. Det er 26 tettsteder i Finnmark. Rangert etter innbyggertall (2012). Kommunenavn i parentes. Klima. Tross sin beliggenhet langt mot nord, er ikke Finnmark så kald som man skulle tro, noe som skyldes Golfstrømmen. På kysten er temperaturene moderate om vintrene, og forholdsvis kjølige om sommeren. Vardø, lengst i nordøst, ligger i den arktiske klimasonen, siden årets varmeste måned har en snittemperatur på under 10°C. Innlandet har derimot langt mer ekstreme utslag, med svært kalde vintre. Norges kulderekord er målt i Karasjok 1. januar 1886, -51,4°C. Derimot er somrene varmere, og spesielt i innlandet og i Øst-Finnmark går temperaturene av og til opp i over 30 grader. Flora. På grunn av den nordlige beliggenheten skulle en tro at Finnmark har en fattig flora, men det er ikke tilfelle. Det kommer nemlig inn et østlig floraelement inn fra Russland. En del av disse artene finnes et stykke sørover i Nord-Norge, som sibirurt, sibirkoll og sibirgrasløk. Samtidig finnes noen av disse artene kun i Finnmark, blant annet nyserot, finnmarkssaltgras og masimjelt. De to sistnevnte er til og med endemiske for fylket. I Finnmark finnes også en rekke nordlig unisentriske fjellplanter, representert ved arter som kantlyng, fjellsolblom og lodnemyrklegg. Lignende krav til voksested har de arktiske artene som kommer inn nordfra, men de er mer knytta til kysten. Purpurkarse, som bare vokser i Nordkapp kommune i Norge, hører til dette elementet. Fylkesblomsten i Finnmark er molte. Denne arten har tradisjonelt spilt en stor rolle i kostholdet til befolkninga i fylket. Kommuner. Kommuner og distrikter i Finnmark Demografi. Siden 1975 er folketallet i fylket redusert med omtrent 8 %, og er fortsatt synkende.Antallet unge voksne i aldersgruppen 25-34 år er redusert med omkring en tredjedel på ti år. De mest folkerike kommunene har likevel en viss økning, da særlig Alta. Statistikk fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viste at 39 % av den voksne befolkningen i Finnmark i 2008 kun hadde gått grunnskole, noe som var det laveste utdanningsnivået i landet. Språk. Finnmark har i århundrer vært et flerspråklig område. I tillegg til norsk og samiske språk tales det også kvensk. Kvensk – eller finsk – tales av den finske minoriteten i Nord-Varanger (Nesseby og Vadsø), Porsanger (Børselv og Lakselv), Sør-Varanger (Bugøynes og Neiden) og enkelte andre steder. Mange stedsnavn på samisk og kvensk er likestilt med de norske stedsnavn (og offisielt anerkjent av myndighetene). Russisk et stadig mer aktuelt språk i Finnmark, i hvert fall i Sør-Varanger. I Kirkenes blir skilt (i butikker og i trafikken) med russisk tekst stadig mer utbredt. Politikk. Administrasjonssenteret i fylket er Vadsø. Her har fylkestinget sine møter. Liste over fylkestingsrepresentanter i Finnmark Fylkestinget 2011-2015. Runar Sjåstad (Ap) er fylkesordfører og Ann-Solveig Sørensen (Ap) er fylkesvarardfører. Samferdsel. Europavei 6 går gjennom hele fylket, fra Langfjordbotn i vest til Kirkenes i øst. Der har den lengste norske europaveitraseen (med start i Trelleborg i Skåne) sitt endepunkt. Sett i lys av befolkningsgrunnlaget har fylket et utbredt veinett. Ved utgangen av 2007 var 80.961 kjøretøy registrert i Finnmark, hvorav 14.215 var snøscootere/beltemotorsykler. Dette betyr at ca 25% av alle snøscootere/beltemotorsykler i landet er registrert i Finnmark. Hurtigruten har mange anløp langs kysten før den snur i Kirkenes. Finnmark har totalt 11 flyplasser – tre stamflyplasser og åtte regionale flyplasser. De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008), var Alta lufthavn (353 176), Kirkenes lufthavn (265 414) og Hammerfest lufthavn (149 310). Næringsliv. Det er lenge siden reindrift var fylkets fremste næring. Fisket er fremdeles meget viktig, men ved utbyggingen av Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest vil oljevirksomhet i fremtiden spille en viktigere rolle. Man forventer store funn i Barentshavet, dersom det blir gitt tillatelse til boring. Likevel er den tjenesteytende sektor i Finnmark som i alle andre fylker, den viktigste. Smøreksport til Danmark. I 1784 skrev amtmann C. Heiberg overraskende at det var en kjent sak «at herfra i fordums tid, ikke rett mange år tilbage, blev udskibet til Danmark en temmelig stor del fedevarer av smør og talg. Nu kan landet derimod ikke forsyne sig selv med disse ting, men de herboende familier udenfor bondestanden må bestille sig samme, dels fra Nordlands amt, dels fra Vesterbotn i Sverige, dels fra Arkhangelsk». Historie. De første menneskene nådde Finnmark for kanskje 10– år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fra Kolahalvøya. Komsa-kulturen er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene ved Komsafjellet i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen. Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt med norrøne bosettere langs kysten av Nordland og Troms. Ottar fra Hålogaland beretter at han pålegger samene å betale skatt. I Egils saga berettes det om Torolv Kveldulvsson, som var høvding i Hålogaland på Harald Hårfagres tid, og krevde inn sameskatt. Torolv møtte kvener på sin ferd østover, og Finnmark beskrives slik: «Finnmarken er enormt stor. Vestenfor ligger havet, og derfra skjærer digre fjorder seg inn, likeså nordenfor og hele veien østover. Lenger sør ligger Norge. Finnmarken favner om nesten hele det øvre landet, like langt sørover som Hålogaland langs kysten. Øst for Namdalen ligger Jämtland, så Hälsingland og så Kvenland, så Karelen. Finnmarken ligger ovenfor alle disse land, og det er store fjellbygder der oppe, noe i daler og noe ved vann.» Finnmark ble altså ifølge denne beskrivelsen oppfattet som hele Skandinavia nord for Trøndelag og Jämtland, med unntak av de delene av vestkysten som falt under betegnelsen Hålogaland. Det eldste vitnesbyrd om norske kongers interesse for Finnmark skriver seg fra Gulatingsloven, der det ca år 1200 fastslås at håløygene skal stille og utruste 13 tyveseters skip og ett trettiseters, «thi de har vakthold øster». Dette må tolkes som vakthold mot bjarmer eller kareler. Norsk bosetting i Finnmark fant først sted etter at Håkon V lot bygge Vardøhus festning, samtidig som kirken i Vardø ble innviet av biskop Jørund i 1307. Novgorod-traktaten, sluttet den 3. juni 1326 i Novgorod, markerte avslutningen på årtiers norsk-novgoriske tvister om grensen i Finnmark. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. Av danskekongene viste bare Christian IV virkelig interesse for denne del av riket – i 1599 seilte han med en flåte på åtte skip til Vardøhus og Murmansk, og han forsøkte i resten av sin regjeringstid å få etablert sikre grenser i øst mot Russland og Sverige. Etter forslag fra lensherre Preben von Ahnen ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca 1.500 km hver vei – og det var bare når været var så rolig at bårene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. 20. mars 1663 utstedte Christian V en kongelig forordning om postruten. Fra Bodø skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold – slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader – i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis – at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet. På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året, bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivititet, men også på grunn av en uttalt fornorskningspolitikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolkningselement, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene. Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skattlegge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsamebygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1753, da Kautokeino og Karasjok ble norsk, og mot Russland i 1826, da Sør-Varanger ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikk Hammerfest og Vardø kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I 1902 ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst. På 1800-tallet lå Finnmark fremdeles svært avsides. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise. Fra rundt 1900 forsterket også myndighetene sin fornorskningspolitikk. Samisk og finsk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn. Sterkest var presset på 1930-tallet. Fornorsking av samer var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt da Kirkenes og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøt Den røde armé gjennom de tyske stillingene i Litsadalen omtrent halvveis mellom Kirkenes og Murmansk og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht som innebar tilbaketrekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkalte brente jords taktikk. Dette første til at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen ble brent og ødelagt så langt vest som til Lyngen i Troms. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945. Kort etter krigen igangsatte Stortinget et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark; likevel gikk norske myndigheter inn for å brenne ned fylket på nytt i tilfelle krig med Sovjetunionen under den kalde krigen. Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet. Kultur. Etter nedgangen i folketallet og fiskeriene har olje, turisme og kultur blitt nye satsningsområder. Kulturelt preges Finnmark i dag sterkt av det samiske, (musikk- og filmfestival) i Kautokeino og Karasjok er blant de store trekkplastrene til Finnmark som turistfylke. Vardø kommune kan fremvise flere kulturskatter i fugleværet på Hornøya og «Lille-Moskva» (Kiberg). Nordkapp er likevel målet for de fleste turistene som besøker Finnmark. Nordkapp har har blitt enklere å besøke etter åpning av ny tunnel til Honningsvåg. Fartein Valen. Fartein Valen (født 25. august 1887, død 14. desember 1952 i Sveio) var en norsk komponist. I dag er han høyt respektert, og regnes som en banebryter for moderne musikk i Norge med sine atonale polyfoniske verk. Hans mest kjente komposisjon er orkesterstykket "Kirkegården ved havet". Den legendariske kanadiske pianisten Glenn Gould sa en gang om Valen at han for første gang på mange år hadde funnet en ruvende skikkelse i det 20. århundres musikk. Fartein Valen vokste opp i en misjonærfamilie, og var hele livet dypt kristen. Oppvekst og utdanning. Valen ble født i Stavanger som sønn av misjonærer. Familien bodde noen år på Madagaskar tidlig i Farteins barndom. I 1895 flyttet familien tilbake til Stavanger, hvor han fikk klaverundervisning av Jeanette Mohr. Musikken var og ble Farteins hovedinteresse, men han var også en dyktig skoleelev, og fikk toppkarakterer i alle fag, unntatt matematikk, ved examen artium på Kongsgård skole i 1906. Samme år dro han til Kristiania, hvor han begynte sin musikkutdannelse. Han skulle opprinnelig studere filologi, men fikk samtidig undervisning i harmonilære, kontrapunkt og komposisjon av Catharinus Elling. Etter hvert avbrøt han filologistudiene for å kunne vie seg til musikken. På samme tid fikk han undervisning i klaver- og orgelspill ved musikkonservatoriet, og avla organisteksamen der i 1909. Etter råd fra Elling og hjelp fra Max Bruch, ble musikkstudiene fortsatt ved musikkhøgskolen i Berlin. Her fikk Valen undervisning i analyse av Bruch selv, og i komposisjon av Karl Wolf. Bortsett fra analyse- og klaverundervisningen, skal høgskolen ha vært en skuffelse for Valen. Den var visst for teknisk og lite kunstnerisk. Han gikk ut fra høgskolen i 1911, men ble i Berlin fram til 1915. Denne perioden brukte han godt; han lyttet, studerte, overvar orkesterprøver, ga undervisning og komponerte. Tilbake til Norge. Etter dette kom Fartein hjem til Norge, og flyttet til familiens nye hjem i Valevåg i Sunnhordland. Det var da hans komponistgjerning for alvor tok til. Han gikk nøye til verks, og det sies at han skal ha gjennomført omtrent 25 000 kontrapunktiske klaverøvelser. Etter hvert fant han fram til sitt eget atonale tonespråk; av ham selv døpt «dissonerende kontrapunkt». Valen var forberedt på motgang. Han tvilte imidlertid aldri på at han var på rett vei. En reise til Roma i 1922 ga ham ny inspirasjon. Etter morens død i 1923 flyttet han til Oslo, hvor han bodde i store deler av 1920- og 30-tallet. Denne perioden beskrives som produktiv. Samtidig var det en vanskelig tid for komponisten. Folk reagerte ofte negativt på musikken hans, noe som gikk dypt inn på ham. Valen fikk stipendium i 1925 og ble inspektør ved Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Dette ga ham en liten fast inntekt. I tillegg ga han privatundervisning, noe som hjalp ytterligere på den økonomiske situasjonen. Han bodde også i noen år hos sin søster Magnhild Sendstad og hennes familie, samt en del på pensjonater. Arbeidsforholdene var dårlige. Han hadde også et tre måneders opphold i Paris i 1928, og vinteren–våren 1932–33 tilbrakte han noen uker i Italia og et halvt år på Mallorca. Oppholdet på denne «stille ø» vekket nye impulser i ham, og står som et skille i hans komponistkarriere. Kunstnerlønn og anerkjennelse. Valen fikk innvilget komponistgasje av Stortinget i 1935. Dette følte han som en endelig anerkjennelse som kunstner, og en stor oppmuntring etter all motviljen fra publikum og kritikere. Etter dette ble han tatt mer på alvor, og stadig flere musikere tok verkene hans med på repertoaret. Valen fant seg aldri helt til rette i Oslo, men det hadde vært nødvendig for ham å bo der for å kunne studere og høre musikk. Samtidig hadde han blitt økonomisk uavhengig takket være komponistgasjen, og fremfor alt skaffet seg et navn og en personlig stil. Men han trengte arbeidsro, og krigen truet hovedstaden. I 1938 flyttet han tilbake til Valevåg, hvor han levde de siste 14 år av sitt liv, og komponerte sine største verker. Søsteren Sigrid Valen tok på seg alle praktiske gjøremål, og sørget for at Valen fikk arbeidsro. Etter andre verdenskrig fikk Valens musikk et internasjonalt gjennombrudd, og han hadde til tider et større navn i Europa enn hjemme i Norge. Fartein Valen døde på sykehuset i Haugesund av hjertesvikt etter lungebetennelse, 65 år gammel. Han fikk begravelse på statens bekostning og ble bisatt på kirkegården i Valevåg. Musikken. Det er ingen tvil om at Fartein Valens største inspirasjonskilde var musikken til Johann Sebastian Bach. I et radiointervju i 1951 sa han: «Bachs musikk er absolutt perfekt og ingenting kan forbedres. Men han kan inspirere til å skape musikk, og jeg ble inspirert til å skape min atonale musikk». Han var også opptatt av arbeidene til Arnold Schönberg, Johannes Brahms og Palestrina. Fartein Valen lot seg også inspirere av andre kunstarter som poesi og bildende kunst. Liste over filosofer. __NOTOC__ Filosofer. Filosofer er mennesker som driver med filosofi. Å. Filosofer Filosofer Fonologi. Fonologi er en del av den generelle lingvistikken. Mens fonetikk er lydlære, konsentrerer fonologien seg om hvordan lyder fungerer i språk. Fonologien har utviklet seg fra Ferdinand de Saussures "strukturalisme" tidlig på 1900-tallet til dagens "generativisme" og "autosegmentale fonologi", utviklet av bl.a. Noam Chomsky. Fonologien beskriver "lydene" i språk og deres forhold til hverandre. Man deler inn det talte språket i "fonemer", "foner", "stavelser" og flere større eller mindre enheter. Det hersker en viss ueniget blant lingvister om hvilke av disse enhetene som er relevante. Forholdet mellom den underliggende formen av et ord, altså den formen som ligger til grunn for det uttalte, og den faktisk uttalte formen er et viktig forskningsområde innen fonologien. Siden midten av 1990-tallet har "optimalitetsteori" eller OT hatt mye å si for fonologiens utvikling. I de siste årene har nyere og brukbaserte teoretiske retninger innen fonologi kommet fram. Særlig Artikulatorisk fonologi (Browman & Goldstein, 1986, 1992) har påvirket måten forskere ser på fonologien og dens forhold til fonetikken. Fonem. I talespråk er fonem en grunnleggende, teoretisk enhet – det minste lydsegmentet som kan endre betydningen av et ord. Når fonologer skal kartlegge hvilke fonemer et språk inneholder forsøker de å finne "minimale par" – to ord med ulik betydning som skiller seg fra hverandre med bare én språklyd. Innen lingvistikk er det ulike syn på hva fonemer er og hvordan et gitt språk bør analyseres i fonemiske termer. Men et fonem blir vanligvis regnet som en abstraksjon av et sett språklyder ("foner") som blir oppfattet som likeverdige i et gitt språk eller dialekt. Språklyden blir regnet som ett fonem på norsk, men kan uttales som to ulike allofoner: skarre-r () eller rulle-r (). Fordi betydningen er akkurat den samme uansett hvilken uttalevariant vi velger, regnes begge r-lydene for å høre til det same fonemet. Studiet av systemer av fonemer er en viktig komponent i den grenen av lingvistikken som kalles fonologi. Notasjon. Fonemer er vanligvis plassert mellom skråstreker i transkripsjon, mens språklyder (foner) er plassert mellom hakeparenteser. Ordet "takk" vil altså transkriberes fonemisk som en sekvens av tre fonemer,, mens det fonetisk transkriberes. Forskjellen ligger her i aspirasjonen av "t", som ikke vil utgjøre en meningsforskjell om den ikke aspireres (). Symbolene som brukes for spesielle fonemer er som oftest hentet fra det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA), det samme sett av symboler som er mest brukt for foner. (For å skrive på data finnes systemer som X-SAMPA og Kirshenbaum for å representere IPA symboler i ren tekst.) Enkelte språk kan likevel bruke ulike konvensjonelle symboler for å representere fonemer i disse språkene. For språk der skriftsystemer benytter ortofoniprinsippet kan vanlige bokstaver brukes til å betegne fonemer, men denne tilnærmingen er ofte hemmet av kompleksiteten i forholdet mellom ortografi og uttale (se Samsvar mellom bokstaver og fonemer under). Hvilke språklyder er fonemer? Et fonem er en lyd eller en gruppe av forskjellige lyder som oppfattes å ha samme funksjon i talespråket eller en dialekt. Et eksempel er det norske fonemet, som forekommer i ord som "k'"att", "sk'"ala", "k'"ull" og "sk'"rek". Selv om de fleste innfødte ikke legger merke til dette, vil uttalen i størsteparten av norske dialekter av "k"-lyden som høres i disse ordene ikke være identiske: i "k'"att" og "k'"ull" er lyden aspirerert, mens i "sk'"ala" og "sk'"rek" er den uaspirert. Ordene inneholder dermed forskjellige "språklyder", eller "foner", transkribert for den aspirerte formen og for den uaspirerte. Disse ulike lydene anses likevel å tilhøre det samme fonemet fordi hvis den ene brukes i stedet for den andre ville betydningen av ordet ikke endre seg. Om man bruker den aspirerte formen i "skrek" vil det kanskje høres rart ut, men ordet ville fortsatt bli gjenkjent. Noen andre lyder vil føre til en endring om de byttes inn: for eksempel vil substitusjon av lyden med produsere annet ord, og lyden må derfor anses å representere et annet fonem (). Ovennevnte viser at i norsk er og allofoner av ett enkelt fonem. I noen språk vil og bli oppfattet av morsmålstalere som forskjellige lyder, og om en erstattes med den andre kan betydningen av et ord endres. I disse språkene representerer de to lydene forskjellige fonemer. For eksempel, på islandsk er den første lyden av "kátur", som betyr "glede", mens er den første lyden av "gátur" som betyr "gåter". Islandsk har derfor to separate fonemer og. Minimale par. Et ordpar som "kátur" og "gátur" (ovenfor), som bare skiller seg fra hverandre ved ett fon, kalles et minimalt par for de to alternative fonene (i dette tilfellet og). Eksistensen av minimale par er en vanlig test for å avgjøre om to foner representerer forskjellige fonemer eller er allofoner av samme fonem. For å ta et annet eksempel, det minimale paret "t'"am" og "d'"am" illustrerer at på norsk er og separate fonemer, og, siden disse to ordene har ulik betydning, og norsktalende må være bevisste skillet mellom de to lydene. I andre språk, for eksempel koreansk, kan både og forekomme, men ingen slike minimale par eksisterer. Mangelen på minimale par som skiller og i koreansk gir bevis på at i dette språket er de allofoner av ett enkelt fonem. (For eksempel uttales ordet som, men når en koreaner hører dette ordet oppfattes den samme lyden både i begynnelsen og midten av ordet. En nordmann vil oppfatte ulike lyder i disse to posisjonene.) Fraværet av minimale par for et gitt par foner vil likevel ikke alltid bety at de tilhører det samme fonemet. De kan være altfor ulike fonetisk for at det skal være tenkelig at de oppfattes som den samme lyden. For eksempel har norsk ingen minimale par for de lydene (som i "h'"att") og (som i "sang"), men de er så ulike at de regnes som separate fonemer. Det kan også være "nær minimale par" eller andre data som viser at de som snakker språket oppfatter to lyder som vesentlig forskjellige selv om ingen eksakte minimale par eksisterer i ordforrådet. Det er "a" og "u" som er lydsegmenter som endrer (her f.eks) kjønn. Her er /ç/ og /ʃ/ lydsegmenter som endrer ordets mening, altså ulike fonemer. Distribusjon av allofoner. Når et fonem har mer enn ett allofon kan allofonet som faktisk høres ved en gitt forekomst av et fonem være avhengig av de fonetiske omgivelsene (hvilke lyder omgir allofonet). Allofoner som normalt ikke kan forekomme i de samme omgivelsene sies å være i "komplementær distribusjon". I andre tilfeller kan valget av allofon være avhengig av den enkelte brukeren av språket eller andre uforutsigbare faktorer. Slike allofoner sies å være i "fri variasjon". Et eksempel på komplementær distribusjon kan hentes fra trøndersk. Fonemet kan uttales (som i "los"), (tjukk "L" som i "sol") eller (palatalisert "L" som i "ball"). Samsvar mellom bokstaver og fonemer. Fonemer anses å være grunnlaget for alfabetbaserte skriftsystemer. I slike systemer skal de skriftlige symbolene (grafemene) i prinsippet representere språkets fonemer skriftlig. Men fordi endringer i talespråket ofte ikke er ledsaget av endringer i den etablerte rettskrivningen (samt andre årsaker, blant annet dialektforskjeller og bruken av utenlandske skrivemåter for noen lånord), kan korrespondansen mellom stavemåte og uttale i et gitt språk være svært skjevt. Dette er tilfelle med engelsk, for eksempel. Norsk er noe nærmere samsvar, men også her kan det være noe avstand (for eksempel i ord som "giro" (). Korrespondansen mellom symboler og fonemer i alfabetiske skriftsystemer er ikke nødvendigvis en en-til-en korrespondanse. Et fonem kan bli representert av en kombinasjon av to eller flere bokstaver (digraf, trigraph, etc.), som eller på norsk (begge representerer fonemet). Enkelte bokstaver kan også representere to fonemer, som som kan uttales ("gift") eller ("gigant"). Det kan også eksistere rettskrivningsregler og uttaleregler (slik som for uttalen av i italiensk) som ytterligere kompliserer samsvar mellom bokstaver og fonemer, men de trenger ikke påvirke evnen til å forutsi uttalen fra skrift og vice versa, forutsatt at reglene er kjente. Antall fonemer i ulike språk. Et gitt språk vil bruke bare en liten undergruppe av de mange mulige lyder at de menneskelige taleorganene kan produsere, og antallet distinkte fonemer vil generelt være mindre enn antallet identifiserbart forskjellige lyder (på grunn av allofoni). Forskjellige språk varierer betydelig i antall fonemer de har i sine systemer (selv tydelig variasjon kan tidvis føre fra de ulike tilnærminger tatt av språkforskere gjør analysen). Den totale fonemisk inventar i språk varierer fra så lite som 11 i rotokas til så mange som 112 i ǃXóõ (inkludert fire toner). Antallet fonemisk distinkte vokaler kan være så lite som to, som i ubykhisk og arrernte. Den andre ytterligheten, bantu og Ngwe, har 14 vokalkvaliteter, 12 av dem kan opptre som lang eller kort, noe som gir 26 muntlige vokaler, pluss 6 nasaliserte vokaler, lange og korte, totalt 38 vokaler, mens ǃXóõ oppnår 31 rene vokaler, ikke medregnet den ekstra variasjonen i vokal lengde, ved å variere artikulasjonen. Når det gjelder konsonantfonemer, har rotokas bare seks, mens Xóõ har et sted rundt 77, og ubykhisk 81. Norsk bruker et ganske stort sett med rundt 25 vokalfonemer, inkludert diftongene. Antallet konsonantfonemer varierer sterkt avhengig av dialekt, fra 17 i enkelte sørlandsdialekter til rundt 30 i enkelte nordlandsdialekter Noen språk, som for eksempel fransk, har ingen fonemisk tone eller trykk, mens flere av kam-suispråkene har ni toner, og ett av kruspråkene, wobé, har blitt hevdet å ha 14, men dette er omstridt. De vanligste vokalsystemene består av de fem vokalene. De vanligste konsonantene er. Relativt få språk mangler noen av disse, selv om det skjer, for eksempel mangler arabisk, hawaiisk mangler, Mohawk og tlingit mangler og, hupa mangler både og en enkel, dagligspråket samoansk mangler og, mens rotokas og Quileute mangler og. Norske dialekter. På østnorsk vil begge ordene uttales som en sekvens av tre fonemer, men på sørlandsk vil "kart" uttales som en sekvens av fire fonemer, altså. Andre eksempler på slike retroflekse plosiver er som i (gardin) og som i (barn). Det er størst forskjell på konsonantfonemene, det spenner fra 17 i noen sørlandske dialekter til rundt 30 i noen dialekter i Nord-Norge. Trøndersk har dessuten en lyd som ikke forekommer i andre dialekter og kun finnes i to andre europeiske språk. Det er en alveolar lateral ejektiv frikativ, som i ordet "lille":. På vokalfonemene ligger de fleste dialektene på ni korte og ni lange vokalfonemer, samt et lite antall diftonger. De mest utpregede forskjellene ligger her i diftongene, noen dialekter har kuttet ned på antallet. På det indre østlandet kan for eksempel ordet "stein" uttales. Selv om et ord er bygd opp av de samme fonemene kan andre faktorer utgjøre en meningsforskjell. Forskjellen på ' og ', hvor det første er et plagg som brukes på kjøkkenet og det andre noe du gjør om du ikke ønsker å bli gjenkjent, ligger i om trykket kommer på første eller andre stavelse. De fleste dialekter bruker også tonelag for å utrykke forskjellen på for eksempel (bestemt form av "et kast") og (pereteritum av "å kaste"). Et eksempel på en dialekt som mangler denne distinksjonen, er dialekten i Øst-Finnmark. Fonemer og fremmedspråkslæring. En av utfordringene når man skal lære et fremmedspråk er at ulike språk har ulike sett fonemer. Ikke bare må man være bevisst når man uttaler ord, det kan også være vanskelig å oppfatte forskjeller når man hører språket. Det er for eksempel en utfordring for norske elever som lærer engelsk at stemt ' () og ustemt ' () er to fonemer på engelsk, men ikke på norsk. Det kan dermed være vanskelig å høre forskjell på ordene ("lies"=løgner) og ("lice"=lus). For mange som skal lære seg norsk som fremmedspråk, kan fonemet by på problemer. Språk som engelsk og spansk har ikke dette fonemet, og man risikerer å høre ord som "skyte" uttalt. Finn Kalvik. Finn Bjørn Kalvik (født 30. april 1947 på Fåvang) er en norsk visesanger og gitarist. Han vokste opp i drabantbyen Grorud i Oslo, noe som har preget hans kunstneriske uttrykk. Han vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1981 med sangen «Aldri i livet». Kalvik debuterte i 1969 og var en av fronfigurene under Visebølgen i Norge. Aktuell. Finn Kalvik kom tilbake etter albumet "Imellom to evigheter" høsten 2000 – hans første album på fem år. Albumet solgte over 20 000. Singelen «Trøstevise» som han sang i duett med svenske Cajsa Stina Åkerström ble også spilt på radio i Sverige og var i over én måned blant de tre mest spilte singlene på stasjonen SR P4. I 2002 ble Kalviks album sluppet som inneholdt 16 av hans mest kjente viser i nyinnspillinger sammen med Praha Filharmoniske Orkester. Sommeren 2001 åpnet Finn Kalvik egen utstilling på Weidemannsamlingen på Ringebu med oljemalerier og trykk. Samtidig kom CD-boksen "71 81" som inneholdt hans syv første LPer i nyutgivelse på CD. Inger Hagerup. Finn Kalvik platedebuterte i 1969 med visen «Finne meg sjæl» og i 1971 kom hans første album "Tusenfryd og grå hverdag". Allerede fra starten viste han seg som tonesetter til diktere som André Bjerke og Inger Hagerup. Fra "Tusenfryd og grå hverdag" utkom i 1971 og til Inger Hagerups død i 1985 samarbeidet de om flere prosjekter. Albumene "Finn" fra 1972 og "Nøkkelen ligger under matta" fra 1974 etablerte Finn Kalvik som visesanger. I 1975 kom singelen «Ride ranke» – Finns oversettelse av Harry Chapins «Cats In The Cradle». «Ride ranke» er i dag en av flere Kalvik-viser som ofte er representert i sangbøker. Sangen lå på 10. plass på den norske singellista i 1975. Eieren av plateselskapet ECM, Manfred Eicher, produserte i 1976 Finn Kalviks kritikerroste album "Fyll mine seil". Sverige. Flere år på rad var Finn Kalvik et av innslagene på visefestivalen i Västervik i Sverige. Dit kom han takket være sitt bekjentskap med Fred Åkerström (faren til CajsaStina Åkerström). Her ble han kjent med viseentusiastene Björn Ulvaeus og Benny Andersson som allerede var en del av ABBA. I løpet av noen dager ble grunnlaget lagt for fremtidig samarbeid. I 1977 kom albumet "Nederst mot himmelen" produsert av Håkon Graf og to år senere kom det første av to album produsert av Benny Andersson. Midt mellom hektisk arbeid med ABBA skapte Benny og Finn albumet "Kom ut kom fram" i 1979 og "Natt og dag" i 1981, album som tilsammen solgte over 200 000 eksemplarer i Norge. Livets lyse side. Senere på 1980-tallet kom albumene "Tenn dine vakre øyne" i 1982 og "Det søte liv" i 1984. I 1986 tonesatte han og spilte inn 26 barnerim av Inger Hagerup på albumet "Lille persille". Samme år vant han Gammleng-prisen i klassen vise. Etter en lang vinter i landflyktighet på Lanzarote spilte han inn albumet "Livets lyse side". Tittelsporet ble en av hans mest spilte viser. I 1991 spilte Kalvik og Øystein Sunde inn albumet "Innsida ut". Dobbelt-albumet «Fra A til nÅ - 40 beste» solgte 40 000 kopier i 1993. Sommeren 1995 reiste Kalvik til Sverige og spilte inn "I egne hender" med produsent Tony Thorén, kjent fra Eldkvarn sammen med svenske artister og musikere som Peter LeMarc og Orsa Spelemannslag. De siste årene har Finn Kalvik også produsert innen malerkunst. Fysikk. Fysikk (fra gresk, φυσικός ("physikos"), «naturlig», og φύσις ("physis"), «natur») er vitenskapen om naturen, universets elementære byggestener og de fundamentale kreftene som virker mellom dem. Fysikken utforsker sammenhenger mellom slike fundamentale fenomener som masse, energi (arbeid) og bevegelse. Et viktig mål i fysikken er å oppdage universelle lover som beskriver prosesser og årsakssammenhenger som gjelder overalt i naturen. Ved siden av den matematiske metode søker også fysikken å tilby universelle lover og aksiomer som byggestener for de særskilte studiene av naturen gjennom biologi, kjemi, geologi, og andre naturvitenskaper. I tillegg til de fundamentale kreftene finnes det symmetri- og bevaringslover for energi, bevegelsesmengde, ladning og paritet. Fysikere studerer et vidt spekter av fysiske fenomener over hele lengdeskalaen; fra de subatomære partiklene all vanlig (baryonsk) masse er bygget opp av (partikkelfysikk) til hvordan det materielle universet som helhet oppfører seg (kosmologi). I denne forskningen benytter fysikerne seg av den vitenskapelige metode. Da fysikk er studiet av de grunnleggende bestanddelene i naturen, anvendes oppdagelser i faget i alle de andre delene av naturvitenskapen. Noen av fenomenene som studeres i fysikken, som bevaring av energi, er felles for "alle" massesystemer. Disse kalles ofte fysikkens lover. Andre fenomener, som superledning, utledes fra disse lovene, men er ikke lover selv, fordi de bare gjelder i enkelte systemer. Fysikk kan sies å legge grunnlaget for store deler av andre vitenskaper, som biologi, kjemi og geologi, fordi disse behandler definerte massesystemer som er underlagt fysikkens lover. For eksempel er kjemi vitenskapen om molekyler og kjemikaliene de utgjør. Egenskapene til et kjemisk stoff avgjøres av egenskapene til de underliggende molekylene, som kan beskrives med fysiske teorier om kvantemekanikk, termodynamikk og elektromagnetisme. Fysikk har tette bånd til matematikk, som bidrar med et logisk rammeverk. Dermed kan fysiske lover formuleres presist og elegant, og forutsigelser kan kvantifiseres. Fysiske teorier uttrykkes nesten alltid med matematiske relasjoner. Forskjellen mellom de to fagene er at mens fysikk er opptatt av å beskrive og forstå den materielle verden, er matematikk studiet av abstrakte, logiske sammenhenger og trenger ikke ha noen praktisk anvendelse. Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å skille mellom fagene. Matematisk fysikk ligger i skjæringspunktet mellom fysikk og matematikk, og forsøker å utvikle det matematiske rammeverket for fysiske teorier. Sentrale teorier. Selv om fysikere behandler svært forskjellige systemer, finnes det teorier som alle benytter seg av. Alle disse teoriene blir ansett som grunnleggende korrekte, innen gitte grenseverdier. For eksempel beskriver klassisk mekanikk korrekt bevegelsen av objekter, så lenge de er mye større enn atomer og beveger seg mye langsommere enn lyshastigheten. Disse teoriene er fortsatt under lupen til forskerne; blant annet ble et viktig felt av klassisk mekanikk, kaosteori, oppdaget i det 20. århundre, tre hundre år etter Isaac Newtons (1643—1727) opprinnelige formulering av den klassiske mekanikken. Disse «sentrale teoriene» er viktige verktøy for forskning i mer avgrensede områder av fysikken, og enhver fysiker forventes å kunne dem godt. Hoveddeler av fysikken. Dagens forskning innen fysikk kan deles inn i forskjellige underkategorier etter hva en studerer. Kondenserte mediers fysikk, anslagsvis det største enkeltområdet i fysikken, handler om hvordan masseansamlinger, som de vanlige faste stoffer og væsker vi opplever i dagliglivet, får sine egenskaper fra hvordan de er bygget opp av atomer og molekyler. Atom- og molekylfysikk, sammen med optikk, forklarer hvordan individuelle atomer og molekyler oppfører seg, og spesielt hvordan de emitterer og absorberer lys. Partikkelfysikk, også kjent som høy-energi-fysikk, er forståelsen av subatomiske partiklers egenskaper, inkludert elementærpartiklene som alle andre masseenheter satt sammen av. Astrofysikk anvender fysikkens lover for å forklare astronomiske fenomener, fra solen og andre objekter i solsystemet til universet som helhet. Siden det 20. århundre, har de forskjellige områdene av fysikken blitt stadig mer spesialiserte, slik at det i 2012 ikke er uvanlig for fysikere å jobbe innen et bestemt felt i hele karrieren. Universalgenier er blitt mer sjeldne. Beslektede emner. Det finnes mye forskning som kombinerer fysikk med andre disipliner av vitenskapen. I det brede emnet biofysikk ser en på hvordan fysiske prinsipper spiller inn i biologiske systemer, og i kvantekjemien studerer forskerne hvordan kvantemekanisk teori spiller inn på atomer og molekylers kjemiske egenskaper. Andre emner som benytter seg av fysiske teorier er listet opp under. Akustikk – Astronomi – Agrofysikk – Bilteknologi – Biofysikk – Elektronikk – Fysikalsk kjemi – Ingeniørvitenskap – Geofysikk – Kjemisk fysikk – Kvantekjemi – Kvanteinformatikk – Materialteknikk – Matematisk fysikk – Medisinsk fysikk – Numerisk fysikk – Økonomisk fysikk Den Internasjonale Fysikkolympiaden er en konkurranse for ungdom med interesse for faget. Teoretisk og eksperimentell fysikk. Fysikken skiller seg ut fra andre vitenskaper, fordi de fleste fysikere siden det 20. århundre har spesialisert seg i enten teoretisk fysikk eller eksperimentell fysikk. Den store italienske fysikeren Enrico Fermi (1901—1954), som både teoretisk og eksperimentelt bidro sterkt til utviklingen i kjernefysikk, er et viktig unntak. Til sammenligning har nesten alle fremgangsrike teoretikere i biologi og kjemi også vært labforskere. Imidlertid har kvantekjemi og numerisk kjemi i de siste tiårene utviklet seg til å bli autonome fagdisipliner i grenseområdet mellom teoretisk kjemi og teoretisk fysikk. Mange som forsker på kvantekjemi eller atom- og molekylfysikk blir derfor sett på som rene teoretikere. Teoretikere forsøker å utvikle teorier som kan beskrive og forklare eksisterende resultater fra eksperimenter (empiri), og forutsi framtidige utfall av samme og beslektede forsøk, ved hjelp av matematiske modeller. Labforskere utvikler og gjennomfører eksperimenter for å undersøke nye fenomener og teste teoretiske modeller. Selv om teorier og eksperimenter utvikles relativt separat, er de sterkt avhengige av hverandre. Dersom resultater fra eksperimenter ikke kan forklares med eksisterende teoretisk kunnskap, fører dette ofte til utvikling av nye teorier. På den annen side kan nye teoretiske ideer føre til nye eksperimenter. En del av kritikken mot M-teorien, en populær teori i partikkelfysikk, er at man ikke har funnet noen måter å teste den eksperimentelt. Premier League. Premier League er den engelske toppserien i fotball. Premier League er på toppen av ligasystemet i engelsk fotball. Premier League består av 20 lag, som operer med systemet opprykk og nedrykk med Football League. Premier League er et aksjeselskap hvor de 20 lagene i ligaen er aksjonærer. Premier League-sesongen starter i august og avsluttes i mai, og alle lagene spiller 19 kamper hjemme og borte, til sammen 38 kamper per sesong. Premier League sponses av Barclays Bank, og det offisielle navnet er dermed Barclays Premier League. Ligaen ble dannet som FA Premier League 20. februar 1992, som følge av avgjørelsen om at klubbene i Football League First Division skulle skilles fra Football League, og ta fordel av de lukrative TV-avtalene. Premier League har siden blitt verdens mest sette sportsliga. Det er verdens mest lukrative fotballiga, med totale klubbinntekter på til sammen 1 930 000 000 britiske pund (ca. 19,3 milliarder norske kroner) i 2007/08. Totalt har det spilt 44 lag i Premier League, siste er Blackpool, men bare fem lag har vunnet ligaen: Manchester United, Blackburn Rovers, Arsenal, Chelsea og Manchester City. Opprinnelsen. Til tross for stor engelsk suksess i Europa på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet, markerte resten av 1980-tallet seg som en dårlig tid for engelsk fotball. Stadionene var dårlige, fasilitetene for publikum var dårlige, det var mye hooliganisme, og engelske klubber var utestengt fra europeiske turneringer i fem år på grunn av Heysel-tragedien i 1985. Football League First Division, som hadde vært den øverste ligaen siden 1888, lå langt bak ligaene i Italia og Spania med tanke på tilskuertall og inntekter, og mange engelske spillere valgte å spille utenlands. Men den nedadgående trenden på 1980- og 1990-tallet begynte å snu. kom til semifinalen i fotball-VM 1990, og det europeiske fotballforbundet hevet utestengelsene av de engelske lagene i 1990 (i 1991 vant Manchester United Cupvinnercupen). Taylor-rapporten om sikkerheten på engelske baner foreslo at alle stadioner i de to øverste divisjonene kun skulle ha sitteplasser, og at alle gjerder og skiller mellom tribunene og banen skulle fjernes, som følge av Hillsborough-tragedien hvor 96 Liverpool-supportere døde. TV-inntekter hadde også blitt mer viktig; Football League mottok 6 300 000 britiske pund for en toårskontrakt i 1986, men da avtalen ble fornyet i 1988, var prisen på 44 000 000 britiske pund. Forhandlingene i 1988 var de første tegnene på en egen utbryterliga. Ti lag truet med å danne en egen «superliga», men de ble overtalt til å bli. Ettersom stadionene ble bedre, tilskuertallene økte og inntektene økte, vurderte igjen toppklubbene å forlate Football League på grunn av pengene som ble pumpet inn i sporten. Grunnleggelsen. På slutten av 91 ble et forslag om etablering av en ny liga foreslått, og det ville bringe i det hele mer penger inn i sporten. Stifternes avtale, signert 17. juli 1991 av klubbene i toppdivisjonen, etablerte de grunnleggende prinsippene for opprettelsen av FA Premier League. Den nye ligaen ville være kommersielt uavhengige fra The Football Association og Football League, og de kunne forhandle om sine egne sendinger og sponsoravtaler. Argumentet den gangen var at ekstra inntekt ville tillate engelske klubber å konkurrere med andre lag i Europa. I 1992 forlot 1. divisjonsklubbene Football League "en masse", og den 27. mai 1992 ble FA Premier League stiftet som et "limited company" på et kontor i FAs hovedkvarter i Lancaster Gate. Dette betød at den 104-årige Football League, som hadde operert med fire divisjoner, ble oppløst. Premier ville operere med en enkelt divisjon, mens Football League ville ha tre divisjoner. Det var ikke noen forandring i formatet av ligaen; det var samme antall lag i Premier League som i gamle 1. divisjon, og opprykk og nedrykk var det samme som før Premier League. De første 22 lagene i Premier League var Arsenal, Aston Villa, Blackburn Rovers, Chelsea, Coventry City, Crystal Palace, Everton, Ipswich Town, Leeds United, Liverpool, Manchester City, Manchester United, Middlesbrough, Norwich City, Nottingham Forest, Oldham Athletic, Queens Park Rangers, Sheffield United, Sheffield Wednesday, Southampton, Tottenham Hotspur og Wimbledon. Etablering. Til og med 09 er det fullført 17 Premier League-sesonger fra 1992. Ligaens første sesong i 93 var med 22 lag. Premier Leagues aller første mål ble scoret av Sheffield Uniteds Brian Deane i en 2–1-kamp mot Manchester United. I 1995 ble antall Premier League-lag redusert til 20 etter anmodning fra FIFA, hvilket betød at fire lag rykket ned og bare to lag rykket opp i 95. 8. juni 2006 etterspurte det internasjonale fotballforbundet at alle de store europiske ligaene (Premier League, Serie A og Primera Division) reduserte lagene i ligaen til 18 lag. Premier League svarte med å annonsere at deres intensjon var å frastå en redusering av antall lag Det spiller fortsatt 20 lag i Premier League. I 2007 byttet ligaen navn fra "FA Premier League" til bare "Premier League". Struktur. Premier League opererer som en sammenslutning og er eid av de 20 lagene i ligaen. Hver klubb er en aksjonær med en stemme hver ved saken som regelendringer og kontrakter. Klubbene stemmer en styreformann, administrerende direktør og et styre til å drive den daglige driften av ligaen. Det engelske fotballforbundet er ikke direkte involvert i den daglige driften, men har veto som en spesialaksjonær under valget av styreformann og administrerende direktør ved nye regler. Premier League sender representanter til UEFAs European Club Forum, nummeret av klubber og klubbene selv valgt i følge UEFA-koeffisienter. Det europeiske klubbforumet er ansvarlig for å velge tre medlemmer til UEFAs Club Competitions Committee, som er involvert i Europacupene. Turneringsformat. a>, utstilt på Manchester Uniteds museum, Old Trafford Formatet. Premier League består av 20 lag, og spilles fra august til mai. Hvert lag spiller to ganger mot de 19 andre; en kamp sin egen hjemmebane og en kamp på motstanderens hjemmebane, til sammen 38 kamper. Det er tre poeng for seier, ett poeng for uavgjort og null poeng for tap. Tabellen rangeres etter poeng på tabellen, deretter målforskjell hvis antall poeng er likt og antall scorede mål hvis målforskjellen også er lik. Ligavinneren er den klubben med flest poeng når sesongen er over. Hvis flere lag har samme poengsum, målforskjell og antall scorede mål, havner legene på samme plass. Men hvis dette gjelder seriemesterskapet, nedrykk eller kvalifisering for Europacup, vil en playoff-kamp bli spilt på en nøytral bane for å avgjøre. De tre klubbene som havner på de tre nederste plassene på tabellen (18., 19. og 20. plass), rykker ned til Football League Championship. De to klubbene som blir nummer en og to i The Championship rykker direkte opp til Premier League, men lagene mellom tredje- og sjetteplass spiller playoff (kvalifisering) om den siste opprykksplassen til Premier League. Kvalifisering for Europacup. Før 10 er det gjort endringer for kvalifiseringa til Europacupene. Lagene som blir nummer en, to og tre kvalifiserer seg direkte til gruppespillet i UEFA Champions League, mens laget som blir nummer fire må spille playoff mot et annet europeisk lag. Før kvalifiserte bare lag en og to seg direkte til Champions League og lag tre og fire spilte kvalifisering. Laget som blir nummer fem kvalifiserer seg direkte til UEFA Europa League, mens lagene som blir nummer seks og syv kan også kvalifisere seg, men det avhenger av hvem som vinner Ligacupen og FA-cupen. Hvis en av cupvinneren kvalifiserer seg for Europa gjennom sin ligaplassering,vil laget som bli nummer seks kvalifisere seg for Europa League. Hvis begge cupvinnerne kvalifiserer seg til Europa via sin ligaplassering, vil lag seks og syv kvalifisere seg for Europa League. Enda ett lag har muligheten til å kvalifisere seg til Europa League via UEFAs fairplay-tabell. Hvis Premier League har en av de tre høyeste plasseringene på fairplay-tabellen i Europa, vil det laget som er høyest på Premier Leagues egen fairplay-ranking, og som ikke alt er kvalifisert for Europa, automatisk kvalifisere seg for første kvalifiseringsrunde i Europa League. Et unntak fra den vanlige Champions League-kvalifiseringa skjedde i 2005, da Liverpool vant Champions League, men ikke kom på en plass i Premier League som gav kvalifisering til Champions League den sesongen. UEFA gav Liverpool spesialtillatelse til å delta i Champions League, og England fikk fem Champions League-plasser. Premier League ble nylig fremmet til toppen av UEFAs rangering av europeiske ligaer basert på deres prestasjoner i Europa de fem siste årene. Det oppløste den den åtte år lange dominansen fra Primera Division. Topp tre-ligaene i Europa har fire plasser til Champions League. UEFAs president Michel Platini foreslo å ta den ene Champions League-plassen fra topp tre-ligaene og gi den til cupvinneren i stedet. Dette ble nedstemt i et møte i UEFA. Økonomi. Premier League er verdens mest lukrative fotballiga, med totale klubbinntekter på til sammen 1 930 000 000 britiske pund (ca. 19,3 milliarder norske kroner) i 2007/08. Lønnskostnadene nådde også €1,51 milliarder i 2007/08, betydelig høyere enn neste liga «på lista», Serie A i Italia med €972 millioner. Premier Leagues bruttoinntekter er det fjerde høyeste av alle sportsligaer i verden, bak de tre store sportsligaene i USA (National Football League, Major League Baseball og National Basketball Association), men foran National Hockey League. Flere Premier League-klubber er blant de rikeste i verden. Deloitte, som årlig offentliggjør tall på klubbinntekter gjennom sitt «Football Money League», hadde åtte engelske lag av topp 20 i sesongen 2005/06. Ingen annen liga har mer enn fire lag på lista, og Real Madrid og Barcelona fra Spania er begge på topp tre. Dette er de to eneste spanske lagene på lista. Premier League-lag har dominert i flere år, og til og med toppa lista i nærmere et tiår fram til 2004/05. En annen betydningsfull kilde til inntekt er tilskuertallene, som i 2005/06 hadde et gjennomsnitt på 34 364 for ligakamper. Gjennomsnittet er høyere enn i Italia og Spania, men litt lavere enn i Tyskland. Dette er en øking på over 60% i gjennomsnittlig tilskuertall fra den første sesongen i Premier League i 1992/93, som var på 21 126. Men i den første sesongen ble også stadionkapasitetene redusert på grunn av Taylor-rapporten som sa at alle stadionene skulle ha sitteplasser. Tilskuersnitte fra 2005/06 var lavere enn rekordsesongen i 2002/03-sesongen. Klubber i Premier League 2009/10. b: Aldri rykka ned fra Premier League Vinner av den øverste divisjonen i engelsk fotball. De følgende klubbene har vunnet den øverste divisjonen i engelsk fotball. Fra 1888/89 sesongen til 1991/92 sesongen var det 1. divisjon i The Football League, og fra 1992/93 er det Premier League. Liste over forkortelser. Liste over forkortelser og akronymer På grunn av lengden, er lista over forkortelser delt opp i enkeltsider etter første bokstav i forkortelsen. Legg merke til at mange forkortelser kan skrives både med små og store bokstaver. Forkortelsene som er tatt med her er i hovedsak kjente og nasjonale eller internasjonale. Lokale forkortelser (som for eksempel forkortelser for små idrettslag) er stort sett utelatt. Enkelte unntak forekommer imidlertid, og grunnlaget for å ta med en del av forkortelsene kan sikkert diskuteres. Legg gjerne til flere forkortelser på lista. __NOTOC__ FA-cupen. FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London. Tidligere vinnere av FA-cupen. Manchester United har vunnet FA-cupen flest ganger – elleve i alt. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). Leicester City er den uheldige innehaveren av en rekord – de har vært i finalen ved fire anledninger, men har aldri greid å vinne cuptrofeet. Sju klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999) og Chelsea (2010). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor. I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som "The Treble". I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt "Tin Pot Treble" (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet. Resultater fra samtlige finaler. Finalen i 1905 mellom Newcastle og Aston Villa Semifinalen mellom Woolwich Arsenal og Newcastle i 1906 Verdensmesterskapet i fotball. Verdensmesterskapet i fotball arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Av de ulike landslagene er i en særstilling, ikke bare er landet historiens mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, men landet er også det eneste i verden som har maktet å kvalifisere seg til alle VM-sluttspill siden starten i 1930. I denne sammenhengen skal det likevel nevnes at andre nasjoner ved enkelte anledninger ikke har stilt opp av ulike grunner. valgte å ikke stille opp i VM fram til 1950, fordi det engelske fotballforbundet mente landet allerede var best i verden, og ikke hadde noe å bevise. valgte også å bli hjemme i 1934 og 1938. og Øst-Tyskland fikk ikke delta i 1950 som følge av andre verdenskrig. En av VM-historiens største overraskelser var VM-gullet til i 1950, hvor Uruguay klarte å slå arrangør og mesterskapsfavoritt i den avgjørende kampen om gullet foran et fanatisk publikum på et fullsatt Maracaná stadion i Rio de Janeiro. En av VM-historiens største fiaskoer var s tap mot i 1950-sluttspillet. England deltok for første gang og hadde på forhånd annonsert seg selv gullfavoritter. Imidlertid gikk det ikke bedre enn at laget ble slått ut av USA, som i mangel av en amerikansk proffliga stilte med et landslag utelukkende bestående av amatører og hobbyspillere. Det hevdes at da de engelske avisene mottok telegrammet der det sto at kampen hadde endt 0–1, trodde de det var en trykkfeil, og at England hadde vunnet 10–1. vant Jules Rimet-trofeet til odel og eie i 1970 da de ble verdensmestere for tredje gang. har kvalifisert seg til VM-sluttspill tre ganger – i 1938, 1994 og 1998. 30. oktober 2007 ble det bestemt at Brasil skal arrangere mesterskapet i 2014. 2. desember 2010 ble Russland tildelt VM i fotball 2018 og Qatar ble valgt som vertsnasjon for VM i fotball 2022. Fakta fra VM-historien. Verdensmesterskapet er fra 1930 blitt avholdt hvert 4. år med unntak av 1942, da det ble avlyst på grunn av den andre verdenskrig, og i 1946, da flere av landene nektet å spille mot Tyskland, Japan og Italia. 1930 1934 1938 1950 1954 1958 1962 1966 1970 1974 1978 1982 1986 1990 1994 1998 2002 2006 2010 Land. Brasil, Tyskland, Italia, Argentina og/eller Nederland har vært i samtlige VM-finaler. Oversikten over antall VM-titler og finaler gjenspeiler dette. Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap (avholdt i Sør-Afrika i 2010) ble vunnet av Spania. Fram til Spania vant her, var Brasil det eneste laget som hadde vunnet VM utenfor sitt eget kontinent. Resultater og kamper. Flest kamper på rad uten tap El Salvador har tapt alle sine VM-kamper. Flest kamper på rad uten seier Spillere. Scoring i flest kamper på rad Milla scoret også i 1990-VM da han var 38 år gammel. Finland. Finland (finsk: "Suomi"), offisielt Republikken Finland (finsk: "Suomen Tasavalta") er et land i Norden, nordøst i Europa. Landet grenser til Norge, Sverige og Russland, og har også en lang kystlinje mot Østersjøen. Finland ble medlem av FN i 1955, og ble medlem av Den europeiske union (EU) i 1995, og ble dermed også en del av eurosonen i 1999. Landet er formelt nøytralt. Naturgeografi. Finland grenser i vest til Bottenvika/Ålands hav og i sør til Finskebukta. Landet grenser i nord til Sverige, Russland og Norge. I sør over Finskebukta ligger grenselandet Estland. Finland har en 1 250  kilometer lang kyst mot Østersjøen som strekker seg fra Finskebukta i sør til Botnvika i nord. Finland blir kalt «de tusen sjøers land», noe som stemmer godt, siden det er mer enn 60 000 innsjøer og vann i landet. Det meste av Finland ligger under 200 moh. og det høyeste fjellet er Halti på 1 324 moh. Klima. Med alle sine innsjøer har Finland nesten et maritimt klima, men de store luftmassene fra nabolandet Russland i øst er aldri langt borte. Både de høye breddegradene og Atlanterhavet gjør at det aldri blir særlig varmt om sommeren, og temperaturen går sjelden over 26°C. Temperaturforskjellene mellom nord og sør er forholdsvis små, og varmerekorden i Lappland er like høy som i Helsingfors. Det går gjerne to-tre dager mellom hver regnbyge i snitt, og i sommermånedene er ikke tordenvær uvanlig, men det er også mye sol. Om høsten tar nedbøren seg litt opp, men høsten varer ikke spesielt lenge, og regnet går raskt over til snø, spesielt i nord. Fra januar av klarer den kalde Sibirluften å holde Atlanterhavsluften borte, og Bottenvika og sjøene i Finland fryser til. Selv de sørvestlige kystområdene av Finland, som midtvinters ligger nærmest åpent hav, har omtrent de samme temperaturforholdene som Moskva om vinteren. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett, mens temperaturene sjelden kommer over frysepunktet. Kaldest er det i nord, og det snør lettare her. Snødekket er likevel dypere på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Lappland er det kaldeste området, selv om de fleste steder i Finland har vært under -30°C. Våren er den tørreste tiden på året, med en god del sol. Snøen smelter fra nord til sør i løpet av april og mai, og temperaturen begynner å bli såpass høy at man ikke trenger tykke klær for å nyte sola utendørs. Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten, og i enkelte byer er det tåke opp til åtte dager i måneden. Om våren er det derimot færre tåkedager. Helsingfors har en årlig nedbørsnormal på 855 mm. Demografi. Finland har to offisielle språk: Finsk, som 91,50 % av innbyggerne har som morsmål; og svensk, 5,5 %. I tillegg har rundt 1700 (0,03 %) samisk som morsmål, mens omkring 3 % av befolkningen har andre språk som morsmål. Herunder er russisk det hyppigste, og denne gruppen utgjør rundt 0,8 % av befolkningen. I landskapet Åland (16 kommuner, 27 000 innbyggere) er svensk det eneste offisielle språket. Finnene. Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren, og er dermed i nær slekt med estisk og en del minoritetsspråk i russisk Karelen. En fjernere slektning er samisk, som ikke tilhører de østersjøfinske språkene. Også en rekke språk i Russland tilhører denne språkfamilien. De ugriske språkene, først og fremst ungarsk, er meget fjerne slektninger. Finsk språk er også utbredt i Sverige, hvor det både finnes en innfødt finskspråklig minoritet i Tornedalen i nord, og innvandrere som har kommet i det 20. århundre. Også i Norge finnes det finskspråklige lokalsamfunn. Det finske språket spilte lenge en underordnet rolle innen utdanning og kultur, og litteratur på finsk språk var stort sett religiøse skrifter og bibeloversettelser. Fra 1860-årene av sprang det imidlertid fram en språklig bevissthet som skulle komme til å gjøre finsk til det dominerende kulturspråket. Finlandssvenskene. Svensk språk er offisielt likestilt med finsk som landets andre nasjonalspråk, ikke bare som et minoritetsspråk som samisk. Det undervises i svensk som annetspråk i finskspråklige skoler, liksom i finsk som annetspråk i svenskspråklige skoler. Det finnes også eget svenskspråklig fjernsyn. Det at det svenske språket har denne posisjonen skyldes et historisk kompromiss. Partiene på venstresiden har tradisjonelt vært tospråklige og støttet tospråklighetspolitikken, mens idéen av en enspråklig finsk stat fikk støtte fra en del av den finske borgerlige leir frem til 2. verdenskrig. I tillegg er det mindre svenskspråklige grupper i storbyene Åbo (Turku) og Tammerfors (Tampere), som begge ligger i finskdominerte områder. Andelen svenskspråklige lå i den svenske tida på ca. 20 %, men har gått jevnt ned i løpet av det 19. og 20. århundre. Religion. De fleste finner (79 %) er medlemmer av den evangelisk-lutherske kirken i Finland. 1,5 % er medlemmer av den finske ortodokse kirke. De øvrige inkluderer andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer og jøder foruten 15 % som ikke har tilhørighet til noe trossamfunn. Folkeforflytninger i det 20. århundre. Etter Vinterkrigen hvor Sovjetunionen annekterte viktige deler av Finland, måtte 12 % av Finlands befolkning finne seg et nytt hjem. Krigsskadeerstatninger landet ble pålagt, arbeidsløshet og usikkerhet om hvorvidt Finland ville klare å forbli fritt stilt overfor den sovjetiske trusselen førte til omfattende emigrasjon, som først avtok på 1970-tallet. Inntil da hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Halvparten av disse har senere vendt tilbake til Finland. Kart over Finland fra 1662 Historie. Landskapet Egentliga Finland skal ha blitt innlemmet i Sverige i 1154 av den svenske kong Erik, noe som markerte begynnelsen på den 700 år lange svensketiden. På 1200-tallet ble også Tavastland og mesteparten av Karelen deler av det svenske riket. Svensk ble det dominerende språket i administrasjon og fra 1700-tallet også i utdannelse (det tidligere utdannelsespråket var latin), mens finsk ble brukt av kirken, av en del av borgerskapet og av omtrent 85 % av bondebefolkningen. Språket ble tatt vare på først og fremst i religiøs litteratur. I 1808 ble de delene av kongeriket Sverige som lå øst for Bottenviken erobret av Aleksander I av Russland i det som senere ble kjent som Finskekrigen, og ble deretter det autonome Storfyrstedømmet Finland, innenfor det russiske riket frem til revolusjonen i 1917. Under den nasjonalromantiske bølgen i begynnelsen av 1800-tallet oppsto den finsknasjonale bevegelsen, delvis for å unnvike at russisk ble innført som landets offisielle språk istedenfor svensk. Bevegelsen ble støttet av den russiske sentralmakten av pragmatiske grunner. Russland var jo interessert å svekke de kulturelle og følelsesmessige forbindelsene med Sverige og så i det finske språket en motvekt mot svensk. Den finsknasjonale bevegelsen begynte i universitetsmiljøet og en betydelig del av det akademisk utdannede sjiktet, særlig de fleste humanistene og teologene, sluttet seg til den. Det finsknasjonale partiet ble grunnlagt som en allianse mellom finsksinnede medlemmer av det akademiske sjiktet og finskspråklige storbønder og fikk tidlig flertall i både preste- og bondestanden på landdagen. Den finske nasjonalepos Kalevala ble nedskrevet i 1835 og en finskspråklig skjønnlitteratur begynte fort vokse frem. På 1850-tallet begynte man å grunnlegge finskspråklige middelskoler og gymnaser, noe som ledet til at de fleste studentene kom fra og med 1880-tallet fra finskspråklige skoler. Det finske språket fikk endegyldig samme juridiske status som svensk under en overgangsperiode som varte fra 1863 til 1892. Den 6. desember 1917, kort etter Bolsjevik-revolusjonen i Russland, erklærte Finland seg uavhengig. Uavhengigheten ble anerkjent av Bolsjevik-Russland etter mindre enn en måned, men de følgende borgerkrigene i Russland, Finland og de nasjonalistiske aktivistekspedisjonene til Hvite-Karelen og Aunus kompliserte forholdet. Det ble enighet om den finsk-russiske grensen først i 1920 ved traktaten i Tartu. Frem til 1800-tallet lignet det svenske språkets stilling i Finland danskens stilling i Norge, bare med den forskjellen at kirken brukte konsekvent finsk i sogner der flertallet bestod av finskspråklige. I løpet av 1800-tallet utviklet det seg et stolt universitetsutdannet meritokrati som følte seg som de ekte representantene for det finske folket siden de snakket finsk og siden en stor del av deres aner hadde vært finskspråklige. I 1918 utbrøt en kort, men meget bitter borgerkrig som farvet landets politikk i mange år. Borgerkrigen ble utkjempet mellom den borgerlige siden som bestod av den utdannede overklassen, middelklassen og bøndene, "de hvite", som ble støttet av Tyskland, på den ene siden, og den sosialistiske siden som for det meste bestod av radikale jordløse landarbeidere, husmenn og industriarbeidere, "de røde", på den andre. Språkspørsmålet ble nå mindre viktig, fordi finsk- og svenskspråklige fantes på begge sidene. Både den hvite og den røde regjeringen bestod for det meste av finskspråklige med svenskspråklig mindretallsrepresentasjon på begge sidene. Under annen verdenskrig kjempet Finland mot Sovjetunionen to ganger: I Vinterkrigen fra 1939 til 1940 og igjen i fortsettelseskrigen 1941–1944. Under vinterkrigen ble Finland invadert av Sovjet og forsvarte seg heroisk imot en mektig fiende og med verdenssamfunnets mentale støtte i ryggen, blant annet deltok noen hundre norske og svenske frivillige i den finske hæren. På tross av den innbitte motstanden måtte Finland avgi landområder til Sovjet. Fortsettelseskrigen var Finlands deltakelse i den tyskledede Operasjon Barbarossa. Dette var et finsk forsøk på å gjenerobre landområdene som hadde gått tapt under vinterkrigen. I 1944 angrep Sovjetunionen Finland med 600 000 mann, og bare tysk militær støtte forhindret at landet ble okkupert av Stalin. Da den tyske Østfronten klappet sammen samme år, sluttet Finland fred med Sovjetunionen. Etter krigen ble Finland et nøytralt land beliggende i den såkalte gråsonen mellom vest- og østmaktene, og ble tvunget til å avstå områder til Sovjetunionen og betale krigsskadeerstatninger. Etter Sovjetunionens sammenbrudd følte Finland seg fri til å føre en mer utadvendt og offensiv utenrikspolitikk. Landet ble medlem av EU i 1995. Lokal og regional forvaltning. Statens regionale forvaltning utøves av seks regionforvaltningsverk med ansvar for utførende oppgaver og tilsyn i forbindelse med lovverket. For spesielle oppgaver av faglig karakter finnes det 15 nærings-, trafikk- og miljøsentraler. Åland har indre selvstyre, og statens oppgaver skjøttes der av Statens embetsverk på Åland. Det kommunale selvstyret utøves av 336 kommuner. Kommunene er sluttet sammen i 70 økonomiske regioner hvor kommunene samarbeider i ulik grad om næringspolitikk og kommunale tjenester. Finland er videre delt inn i 19 landskap. Ett av landskapene er Åland som har indre selvstyre og styres av en "landskapsregjering". Hvert av de 18 landskapene i Fastlandsfinland ledes av et "landskapsforbund" som fungerer som en samkommune for kommunene i landskapet. Landskapsforbundene har ansvar for regional utvikling og kommunenes internasjonale kontakter, særlig mot Den europeiske union. Forsvars- og utenrikspolitikk. Finland kan per 29. august 2008 i alt mobilisere 420 000 kvinner og menn. Den skal reduseres til 350 000 i alt. Hæren utgjør 345 000 soldater. Finland har per 29. august 2008 63 kampfly, 230 stridsvogner samt femten marinefartøyer. Næringsliv. Finland er et svært industrialisert land med blandingsøkonomi med en per capita produksjon lik andre europeiske økonomier som Frankrike, Tyskland, Belgia eller Storbritannia. Den største delen av økonomien er tjenester (66 %), etterfulgt av produksjon og raffinering (31 %). Primærproduksjon er 2,9 %. Med hensyn til utenrikshandel er produksjon den viktigste økonomiske sektoren. De største næringene er elektronikk (22 %), maskiner, biler og andre konstruerte metallprodukter (21,1 %), skogindustri (13 %) og kjemikalier (11 %). Frankrike. Frankrike (fransk: "France"), offisielt Republikken Frankrike (fransk: "République française") er et land i Vest-Europa, i tillegg til en samling øyer og territorier i andre verdensdeler. Frankrike i Europa strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet. Landet grenser til Andorra, Belgia, Italia, Luxembourg, Monaco, Spania, Sveits og Tyskland. Det oversjøiske departementet Fransk Guyana grenser til Brasil og Surinam, mens Frankrike og Nederland deler grense på Saint Martin. Frankrike er et demokrati organisert som en enhetsstatlig semi-presidentiell republikk. Det er et industriland med den sjette største økonomien i verden (2005). Landets hovedidealer framlegges i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Frankrike var et av grunnleggerne av Den europeiske union og De forente nasjoner, og medlem av La Francophonie, G8 og Latinske unionen. Landet er arealmessig det største i EU, og er fellesskapets andre største økonomi etter Tyskland. Det er også et av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd og har dermed vetorett, og det er en av de åtte bekreftede statene med atomvåpen. Etymologi. Navnet "France" kommer fra latin "Francia", «frankernes land». Det norske "Frankrike" har samme opprinnelige betydning, og ligger tett oppimot den tyske formen "Frankreich" og nederlandsk "Frankrijk". For å skille mellom det historiske riket til frankerne og det moderne Frankrike benyttes uttrykket «Frankerriket» om førstnevnte på norsk. I tillegg til å bety hele landet Frankrike kan "France" også vise spesifikt til landskapet Pays de France i regionen Île-de-France i Paris-området. "France" i denne betydningen brukes blant annet i stadionnavnet Stade de France, der «France» ikke viser til landet, men til landskapet med samme navn. Naturgeografi. Mens det franske hovedterritoriet («la Métropole», eller «France métropolitaine») ligger i Vest-Europa, er Frankrike også sammensatt av territorier i Nord-Amerika, Karibia, Sør-Amerika, det vestre og søndre Indiske hav, Stillehavet og Antarktis France métropolitaine strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet; det grenser til Storbritannia, Belgia, Luxembourg, Tyskland, Sveits, Italia, Monaco, Andorra og Spania. Den franske republikken deler også landegrenser med Brasil, Surinam og Nederland. Frankrike består av en rekke forskjellige landskapstyper, fra kystsletter i nord og vest, hvor landet grenser til Nordsjøen og Atlanterhavet, til fjellkjeder i sør (Pyreneene) og sørøst (Alpene). I de franske alpene finner man Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc (4807 moh.). I området mellom finnes andre hevede regioner som Massif Central eller Vogesene, og omfangsrike elvebasseng rundt elvene Loire, Rhône, Garonne og Seinen. Klima. Frankrike har en lang kystlinje: mot Den engelske kanal og Atlanterhavet i vest og Middelhavet i sør. Store deler av Frankrike har derfor et kystklima: mildt og vått, og med mindre forskjell på sommer og vinter enn i innlandet. Varme luftstrømmer fra tropene gir Sør-Frankrike et tørt og varmt klima, samtidig som sammenstøt mellom disse og kalde luftstrømmer fra Arktis, presset inn fra Atlanterhavet, kan forårsake svært omskiftelig vær. Varmerekorden for Vest-Europa er registrert sør i Frankrike. Klimatisk variasjon, store nedbørmengder og varm luft har gitt landet grønne løvskoger med eik, bøk, platan, ask, lind og agnbøk. Sør-Frankrike har mest furusteineik- og korkeikskoger. De tørrere områdene er tynt bevokst av lave busker og tornebusker som kan bli opp til to meter høye. Alpene preger de østlige deler av Frankrike. Denne fjellkjeden er ca. 70 millioner år gammel, et resultat av kollisjon mellom to av jordens tektoniske plater. Prosessen forårsaket en lang periode med vulkansk aktivitet, og det oppsto høye topper både i Frankrike og andre vesteuropeiske land, blant annet Puy de Sancy, som er den høyeste toppen i det sentrale Frankrike. Språk. Tospråklige skilter i Quimper, bretonsk "Kemper", Bretagne.Det eneste offisielle språket i Frankrike er fransk. Det offisielle franske språket baserer seg på dialekten i Île-de-France. Alle dialektene i nord inngår i begrepet "la langue d'oïl", avledet av det gamle ordet for «ja». De ulike dialektene i nord, eksempelvis normannisk og picard, snakkes i dag i liten grad, og da helst av eldre mennesker. Sør for en linje fra Bordeaux til Lyon snakkes det imidlertid "la langue d'oc" (som også betyr «ja»), som minner mer om språk som katalansk, spansk og italiensk. Langue d'oc snakkes i flere dialekter, blant annet gascon, provençalsk og francoprovençalsk. La langue d'oc har vært motarbeidet av den franske stat i nær 200 år, slik at de fleste i sør snakker standardisert fransk med en uttale influert av la langue d'oc. Imidlertid er det i dag fornyet interesse for la langue d'oc. Fransken som snakkes i de oversjøiske departementene Martinique og Guadeloupe i Karibien og på øya Réunion i det indiske hav, kalles kreolsk. Kreolsk har forenklede former, en spesiell uttale og et ordforråd farget av nabospråkene i regionen. I Rousillon ved Middelhavet snakkes det katalansk, i Pays Basque (Baskerland) helt i sørvest snakkes det baskisk, lengst i nord ved byen Dunkerque snakkes det nederlandsk. I det nordøstre hjørnet snakkes det tyske dialekter, rhinfrankisk i Lorraine og "alsacien" i Alsace. I noen fjelldaler i sørøst snakkes det italiensk, mens språket på Korsika er et eget språk som minner om italiensk. Bretonsk er et keltisk språk i nær slekt med walisisk som snakkes av mange i den vestre halvdelen av Bretagne. Undervisning i offentlige skoler foregår i dag hovedsakelig på standardisert fransk. Religion. Den franske staten er strengt ikke-religiøs, og all religionsutøvelse ses på som en privatsak. Skolene er strengt ikke-religiøse, og staten gir ingen penger til drift av de religiøse samfunnene. Dermed føres det ikke statistikk over religiøs tilknytning i befolkningen. Den katolske kirke er imidlertid den tradisjonelle religionen for det store flertallet, og man regner med at over 75 % av befolkningen er døpt katolikker, men bare 55 % sier at de er katolsk. Spesielt står den katolske religionen sterkt i Bretagne, Normandie og andre områder i vest. Protestantene utgjør 2-3 % av befolkningen, og det finnes lommer av tradisjonelt protestantiske områder i mange deler av Frankrike, spesielt i deler av Sør-Frankrike og i Alsace. To tredjedeler av protestantene er reformerte, en tredjedel lutheranere. Frankrike har også en av de største jødiske befolkninger i Vest-Europa, og de utgjør ca. 1 % av befolkningen. Frankrikes nest største religion er imidlertid islam, og ca. 5-7 % av befolkningen er muslimer. Muslimene er konsentrert i immigrantmiljø i de største byene. 26-31 % er agnostikere eller ateister. Historie. Frankrike er en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV og Napoleon Bonaparte. Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid, og satte landet på hodet både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under "La Belle Époque" var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både første og andre verdenskrig. I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidentialisme, og har siden 1995 blitt styrt av høyreorienterte presidenter. Fra Romerriket til revolusjonen. a> makt. Hans mest kjente sitat er "L'état, c'est moi!" – «Staten, det er meg!». Det moderne Frankrikes grenser er omtrent sammenfallende med utstrekningen til Gallia, som var bebodd av de keltiske gallerne. Gallia ble erobret av Julius Cæsar og underlagt Romerriket i det første århundre før Kristus. Dette førte til at gallerne tok opp romernes språk (der det franske språket etterhvert oppstod fra vulgærlatin) og kultur. Kristendommen kom til landet i løpet av det andre og det tredje århundret etter Kristus, og fikk en dominerende stilling i løpet av det fjerde og det femte århundre. I det fjerde århundre etter Kristus ble de østre delene av Gallia invadert av germanske stammer, deriblant Frankerne. Sistnevnte skulle etterhvert gi navn til landet. Frankerne var de første av germanerne til å gå over til kristendommen, noe som skjedde da kong Klodvig I lot seg døpe i 498. Frankernes tidlige omvendelse til kristendommen gav opphav til det franske uttrykket "la fille aînée de l'Église catholique" («den katolske kirkes eldste datter»), noe som i fransk selvbevissthet symboliserte Frankrikes sentrale rolle i det kristne Europa. I 843 ble Karl den stores Frankerrike delt gjennom Traktaten i Verdun. Av de tre nye rikene ble det vestligste (Vestfranken) kimen til det som skulle bli Frankrike. Karolingerne kom til å styre vestriket frem til 987 da Hugo Capet ble fransk konge. Hugos etterkommere, gjennom dynastiene Capet, Valois og Bourbon, kom med tiden til å samle og senere utvide landet gjennom en serie med kriger og strategiske giftermål. Fra 1209 fikk franskmennene gjennom Albigenserkorstoget utryddet de hedenske katarene og utvidet riket til å omfatte Oksitania. I 1337, like før Svartedauden kom til landet, begynte den såkalte Hundreårskrigen mot England. I andre halvdel av 1500-tallet var Frankrike plaget av en indre religionskrig, noe som kulminerte med Bartolomeusnatten i 1572 da hugenottene ble slaktet ned og fordrevet. I løpet av 1600-tallet nådde det franske monarkiet sin største makt, under styret til Ludvig XIV. På denne tiden var Frankrike Europas mest folkerike land, og hadde en enorm innflytelse på europeisk politikk, økonomi og kultur. Det franske språket ble dominerende i internasjonalt diplomati og samhandel, og franske filosofer og forfattere var de mest sentrale figurene i opplysningstiden. Samtidig skaffet Frankrike seg store kolonier i Amerika, Afrika og i Asia. Revolusjonen, Napoleon og republikken. Frankrike var et monarki frem til Den franske revolusjon i 1789. I 1793 ble kong Ludvig XVI og dronning Marie Antoinette henrettet, og i skrekkveldet som fulgte ble tusenvis av franskmenn ofre for giljotinen. Etter en serie kortlivde regjeringer tok Napoleon Bonaparte makten i 1799. Napoleon tok først tittelen «førstekonsul», før han senere lot seg krone til keiser og etablerte Det første franske keiserdømme (1804–1814). I løpet av Napoleonskrigene tok Napoleon kontroll over mesteparten av kontinentaleuropa, mens han satte slektninger på tronen ved en rekke nyetablerte franske klientstater. Etter Napoleons endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815 ble det franske monarkiet gjeninnført, men denne gangen uten enevelde. Med Julirevolusjonen i 1830 ble landet et konstitusjonelt monarki. Det såkalte Julimonarkiet varte frem til 1848, da Februarrevolusjonen førte til opprettelsen av Den andre franske republikk. Republikken varte imidlertid bare i fire år, da Napoleons nevø Louis Napoléon lot seg krone til keiser og gjenetablerte keiserriket. Etter nederlaget i Den tysk-franske krig i 1870 måtte Louis Napoléon gå av, og keiserriket ble erstattet av Den tredje republikk. Frankrike begynte oppbyggingen av Det franske koloniriket på begynnelsen av 1600-tallet, og på 1800- og 1900-tallet var dette blitt verdens nest største (etter Det britiske imperiet). I perioden 1919-39 var riket på sitt største, og omfattet da et landareal på kvadratkilometer. Sammen med den europeiske delen av Frankrike omfattet riket på denne tiden 8,6 % av verdens landareal. Frankrike deltok både i første og andre verdenskrig. Første verdenskrig ble en hard bør for landet, og Frankrike mistet hele 1,4 millioner mann i krigshandlingene. Likevel greide man å holde tyskerne tilbake, og kun en mindre del av landet ble okkupert. Krigsinnsatsen var mindre imponerende i neste krig, da Tyskland i løpet av seks uker i 1940 knuste de allierte styrkene og erobret Frankrike. De tyske okkupantene tok selv kontrollen over de nordlige delene av Frankrike, mens de satte opp et marionettregime – Vichy-Frankrike – i sør. Etter krigen ble Den fjerde republikk etablert. På tross av en sterk økonomisk vekst i de første tredve årene etter frigjøringen slet Frankrike med å beholde sin dominante posisjon i verdenspolitikken, mye på grunn av krav om frigjøring i koloniene. Forsøkene på å gjenvinne kontrollen over Fransk Indokina førte til Den første indokinesiske krig, der det franske nederlaget i Slaget ved Dien Bien Phu i 1954 gjorde at landet måtte trekke seg ut av området. Like etterpå begynte Frigjøringskrigen i Algerie, noe som med tiden skulle føre til at Frankrike måtte gi opp Nord-Afrika. I 1958 kom krigshelten Charles de Gaulle til makten i det som ble kjent som Den femte republikk. De Gaulle sørget for en styrket presidentmakt, og maktet å holde landet relativt stabilt mens han avsluttet den franske deltagelsen i kolonikrigene. Etterkrigstiden ble også preget av et stadig økende europeisk samarbeid, der Frankrike sammen med Tyskland har fungert som pådrivere for Den europeiske union. Det europeiske samarbeidet førte blant annet til at Frankrike innførte euroen i 1999. Politikk og administrasjon. Frankrike er en sekulær republikk med en folkevalgt president, statsminister og lovgivende forsamling. Grunnloven er nedfestet i den såkalte Femte Republikk fra 1958 med Charles de Gaulle som dens første president. Denne kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene med stadige regjeringsutskiftninger og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962). President, regjering og parlament. Frankrike har at såkalt semipresidentialistisk system der presidenten er statsoverhode og velges direkte av folket. I mai 2012 avløste François Hollande fra Parti socialiste Nicolas Sarkozy (UMP) som Frankrikes president. Presidenten er øverstkommanderende for landets væpnede styrker, og styrer mesteparten av utenrikspolitikken. Presidenten har også ansvaret for å utpeke premierministeren (tilsvarer statsminister i Norge), men kan ikke sparke vedkommende. Premierministeren velger så regjeringen, og har det daglige ansvaret for denne. Frankrike har parlamentarisme, noe som tvinger presidenten til å utpeke en statsminister med støtte i nasjonalforsamlingen. Jean-Marc Ayrault (PS) har vært premierminister siden 15. mai 2012. Frankrike har et tokammersystem der parlamentet er delt i to. Underhuset heter "Assemblée nationale française", og består av 577 delegater valgt for femårsperioder. Valgene foregår i enkeltmannskretser, i to omganger. Underhuset ledes av en president, pr. 2009 Bernard Accoyer. Frankrikes senat er overhus, og er det minst viktige av de to husene. Senatet har 321 senatorer, som velges i indirekte valg. Senatspresident er pr. 2009 Gérard Larcher. Politiske partier. Frankrike har et flerpartisystem der enkeltpartier i liten grad har oppnådd flertall alene, og landet har derfor stort sett hatt koalisjonsregjeringer. Siden 1980-tallet har det vært to hovedalternativer i fransk rikspolitikk, med en venstre- og en høyreorientert blokk. Venstresiden har vært dominert av "Parti Socialiste", og består også av en rekke småpartier som "Parti communiste français", "Les Verts" og "Parti Radical de Gauche". Den moderate høyresiden er dominert av "Union pour un Mouvement Populaire". I tillegg til disse finnes sentrumspartiet "Mouvement démocrate", som spiller en mer uavhengig rolle. På den radikale høyresiden finnes "Front national", som profilerer seg på EU-motstand og en streng innvandringspolitikk. Administrativ inndeling. Frankrike er delt inn i 22 regioner, hvorav 21 ligger i France métropolitaine, i tillegg til Korsika. De 21 fastlandsregionene er videre delt inn i departementer alfabetisk nummerert fra 1 til 95, og i tillegg kommer to korsikanske departementer som følger egne nummerbenevnelser, 2A og 2B. Frankrike regner også de fire franske koloniene, de såkalte département d'outre-mer (les DOMs): Guadeloupe, Martinique, Fransk Guyana, Mayotte og La Réunion administrativt som egne franske departementer. Departementene er videre delt inn i arrondissement, kantoner og kommuner. Foruten de 22 regionene består den franske republikken av et antall oversjøiske territorier, de såkalte territoire d'outre-mer (les TOMs), hvorav Fransk Polynesia, Saint Barthélemy, Saint-Martin, Saint-Pierre og Miquelon, Wallis- og Futunaøyene og Ny-Caledonia er bebodd. Forsvars- og utenrikspolitikk. a> er en av de mest kjente franske militæravdelingene, og består av mannskaper av mange forskjellige nasjonaliteter. Frankrikes forsvar er inndelt i Hæren, Marinen, Luftforsvaret og Gendarmeriet. Landet har også kjernefysiske våpen, med presidenten som øverste myndighet både for de konvensjonelle styrkene og for det kjernefysiske arsenalet. Øverste fagmilitære leder er sjefen for forsvarsstaben, som pr. 2009 er Jean-Louis Georgelin. Frankrike har ikke verneplikt. Det franske forsvaret er også kjent for Fremmedlegionen, en militær enhet kun bestående av utenlandske soldater. Frankrike er med i NATO. Frankrike var et av landene som grunnla De forente nasjoner, og har fast plass i FNs sikkerhetsråd. Landet var også en av grunnleggerne av Den europeiske union, og har helt siden Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 og Romatraktaten i 1957 spilt en sentral rolle i det europeiske samarbeidet. Frankrike har også vært initiativtager for et tettere samarbeid i Middelhavsområdet, og var en pådriver for Unionen for Middelhavet. Frankrike har også en ledende rolle i "La Francophonie", en internasjonal organisasjon av stater og regioner som benytter fransk språk eller der fransk språk og kultur har særlig betydning. Som tidligere kolonimakt har Frankrike fortsatt tette bånd til en rekke av de tidligere koloniene. Dette gjelder spesielt i det tidligere Fransk Vest-Afrika, der Frankrike også etter avkolonialiseringen har intervenert militært i flere land. Forholdet til Norge. Allerede i tiden like etter unionsoppløsningen var forholdet mellom Frankrike og Norge bra, og Frankrike åpnet et konsulat i Kristiania i 1905. Opprettelsen av Norsk Hydro samme år bidro til det gode forholdet, og franskmenn var tungt inne på eiersiden og i ledelsen av det nye industriselskapet. I 1907 ble det signert en vennskapsavtale hvor Frankrike anerkjente Norges grenser, og i årene frem mot første verdenskrig var Frankrike en av de fremste investorene i norsk industri som vannkraft, kjemi og elektrometallurgi. Brennevinsforbudet i Norge i 1919 førte imidlertid til et anstrengt forhold mellom de to landene, da Frankrike og andre vinproduserende land mistet tilgangen til det norske markedet. De franske protestene ble tatt seriøst i Norge da Frankrike var et viktig eksportland for norsk fisk, og konflikten endte med at Frankrike fikk selge svakvin i Norge. Denne avtalen ble igjen opptakten til Vinmonopolet. Frankrike er en av Norges største handelspartnere, og utgjør Norges tredje største eksportmarked. 78 % av den norske eksporten til Frankrike består av olje- og gass, og andre viktige norske eksportvarer til Frankrike er aluminium og fisk. De viktigste franske eksportvarene til Norge er industrimaskiner/datamaskiner, biler, og elektriske apparater. I 2008 var den totale norske importen fra Frankrike på ca. 18 milliarder kroner, mens eksporten til Frankrike på samme tid var på ca. 87 milliarder kroner. Den franske ambassaden i Oslo ligger i Drammensveien 69, og fransk ambassadør er Brigitte Collet. Norges ambassade i Paris ligger i 28 rue Bayard like ved Champs-Élysées, og norsk ambassadør er Tarald Brautaset. Næringsliv. a> den 18. januar 2005. Airbus er et symbol på globaliseringen av den franske og europeiske økonomien. Frankrike er medlem av G8-gruppen av ledende industrialiserte land. Det er rangert som verdens femte største og Europas nest største økonomi etter BNP. Med 39 av de 500 største selskapene i verden i 2010 rangeres Frankrike som verdens 4. og Europas 1. i Fortune Global 500, foran Tyskland og Storbritannia. Frankrike, sammen med 11 andre medlemsland i EU, lanserte euro den 1. januar 1999, med euromynter og -sedler som helt erstattet fransk franc (₣) tidlig i 2002. Største byer. a> med omgivelser. Hovedstadsområdet er landets tettest befolkede, og med forsteder har Paris nesten ti millioner innbyggere. Kultur. Frankrike har vært et kulturelt senter i århundrer. Mange franske kunstnere er blant de mest anerkjente i sin tidsepoke og Frankrike er fortsatt på verdensbasis vel ansett for sin rike kulturelle tradisjon. De forskjellige politiske regimer har alltid støttet kunstneriske aktiviteter, og etableringen av kulturministeriet i 1959 har hjulpet til å bevare landets kulturarv og gjøre den tilgjengelig for allmennheten. Kulturdepartementet har vært svært aktiv siden oppstarten. Det har gitt støtte til kunstnere, fremmet fransk kultur på verdensbasis, er støttespiller for festivaler og kulturarrangementer, samt beskytter av historiske monumenter. Den franske regjeringen har også klart å få til et kulturelt unntak i GATT, for å forsvare audiovisuelle produkter laget i landet. Se: Liste over franske malere Forbundsrepublikk. Forbundsrepublikk en statsform som innbærer en føderal republikk. Delstatene er medlemmer av forbundsrepublikken. Begrepet forbundsrepublikk skiller seg fra et statsforbund (konføderasjon), der medlemsstatene er suverene. Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet (FrP eller Frp) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet ble grunnlagt i 1973 som "Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep" (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977. Siv Jensen fra Oslo har siden høsten 2005 vært partiets parlamentariske leder, og ble på landsmøtet i 2006 også valgt til formann (fra 2009 kalt leder), etter at Carl I. Hagen hadde innehatt vervet i 28 år. Per Sandberg fra Levanger er 1. nestleder og Per Arne Olsen fra Tønsberg er 2. nestleder. FrPs ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom. Partiets stortingsgruppe består av 41 representanter etter stortingsvalget 2009, da partiet oppnådde sin høyeste oppslutning noensinne med 22,9 %. FrP er dermed det største opposisjonspartiet på Stortinget. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk. 1973: Anders Lange. Fremskrittspartiet het opprinnelig «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» (ALP). Partiet ble stiftet på et massemøte på Saga kino den 8. april 1973, der over 1000 medlemmer tegnet seg. På møtet holdt Anders Lange en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet. Forretningmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke var tilstede på stiftelsesmøtet, og var blant de første, kjente personene som knyttet seg til partiet. Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter. Den 15. mai holdt Lange sin første tale på Youngstorget, for rundt 4 000 tilhørere. Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av Mogens Glistrups parti i Danmark, Fremskridtspartiet, og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom TNS Gallups første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet fikk overraskende hele 5,1 % oppslutning. «Anders Langes skattenekterparti har slått seg inn i det politiske barometer med et brak», skrev VG på forsiden. Under valgkampen frem mot Stortingsvalget 1973 lovte Lange avskaffelse av statsskatten og kutt i statsbudsjettet på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel). Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0 % i valget og fire stortingsmandater. Utenrikspolitisk var Lange særlig opptatt av Sør-Afrika, noe som kan ha hatt sammenheng med at han hadde nære venner i Sør-Afrika som drev forretninger der. I mer enn ti år, frem til sin død i 1974, talte han varmt for Sør-Afrikas apartheid-regime, og fra 1966 begynte han å brevveksle med styresmaktene i landet. I 1979 kom det frem at Lange hadde mottatt støtte fra et sør-afrikansk fond for å styrke landets omdømme i utlandet. Støtte var blant annet gitt særskilt til valgkampen i 1973, og Sør-Afrikas regjering skal ha vært fornøyd med resultatet: «Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire medlemmer i nasjonalforsamlingen. Owen Horwood (en av sjefene i Informasjonsdepartementet) spøkte med at hvis de hadde gitt meg nok penger ville vi ha endt opp med et parti i flertall og styrt Norge. Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) John Vorster» skrev Eschel Rhoodie i sin selvbiografi. 1974: Carl I. Hagen entrer. I 1974 brøt deler av ALP, med Kristofer Almås og daværende stortingsrepresentant Carl I. Hagen i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og 90 % (ifølge FrPs egen historie) av Reformparti-medlemmene vendte tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet "Fremskrittspartiet" i 1977. Ved Stortingsvalget 1985 kom FrP inn på Stortinget med to mandater, mens sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget. I mai 1986 stilte Willoch kabinettspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften, og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt. 1987: Mustafa-brevet. FrP var fra begynnelsen av et lite parti som balanserte på sperregrensen uten å klare å fange oppmerksomheten til større velgermasser. Dette forandret seg drastisk under kommune- og fylkestingsvalget høsten 1987 da Hagen mottok det omtalte "mustafa-brevet". I innspurten av valgkampen leste Carl I Hagen høyt fra brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnet og farlig innvandrerne er. «Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland» proklamerte en rystet Hagen, før han leste om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, der kirkene skulle rives og erstattes av moskeer. Brevet viste seg senere å være falskt. Men effekten av brevet ble stor, og FrP gjorde sitt hittil beste valg med over 12 % oppslutning. Det er mer en tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Selv om Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før i 1987 at FrP og Hagen virkelig tok tak i denne saken. Etter valget i 1987 ble innvandring en like markant sak for FrP som det «sterk nedsettelse av skatter og avgifter» hadde vært tidligere. 1987 representerer en milepæl i FrPs historie da innvandringsproblematikken for alvor ble en frontsak for partiet. Fremskrittspartiets oppslutning sank kraftig etter suksessvalget i 1989 og opplevde intern uro, men var tilbake igjen på omkring 1989-nivå ved valget i 1995. 1994: Bolkesjø-landsmøtet. I 1993 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet samme år, meldte fire av stortingsrepresentantene overgang til partiet Fridemokratene, og den yngre ledelsen i partiet og i Fremskrittspartiets Ungdom meldte seg ut. Blant de utmeldte var Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Stephen Bråten, Ellen Wibe og Lars Erik Grønntun. FpU vedtok nedleggelse få måneder etter, men gjenoppstod ikke altfor lenge etterpå. Dette landsmøtet blir i blant kalt «Dolkesjø», oppkalt etter uenighetene. 2001: Demokratene. I 2001 var det igjen uenigheter, som denne gangen førte til at en av partiets mest profilerte representanter, Jan Simonsen, ble ekskludert. Simonsens nære kollega Vidar Kleppe ble suspendert fra partiet i tolv måneder, men valgte selv å melde seg ut av partiet og startet høsten 2002 det nye partiet Demokratene. Simonsen gikk inn i Demokratene, som også samlet folk fra andre, norske partier på begge sider av høyre-venstre-aksen. 2006: Siv Jensen. Fremskrittspartiet var ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti med 22,1 prosents oppslutning. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5. – 7. mai 2006, da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk FrP som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen leder (istedenfor formann). Ved valget i 2009 fikk FrP en liten framgang til 22,9 prosent og beholdt posisjonen som nest største parti. Partiet var da størst i Vest-Agder og Rogaland. Ved valget i 2011 gikk det derimot nedover med FrP og de oppnådde bare 11,4 prosent av stemmene på landsbasis. Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde framgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at FrP likevel beholdt posisjonen som tredje største parti fra forrige kommunevalg. Politisk plattform. Fremskrittspartiet er et parti som oppstod først og fremst som en protestbevegelse, og har vært hjem for mange grupper med forskjellige målsetninger og ideologier stort sett forent av et ønske om reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er derfor svært vanskelig å oppsummere partiet innenfor tradisjonelle politiske begreper. Partiet har selv vedtatt at de er et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn». Gjennom 1980- og 90-åra ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land en viktig sak for partiet. På nittitallet fikk partiet en sterkere sosial profil, med spesiell vekt på situasjonen til eldre og pleietrengende. På 2000-tallet har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn det de andre partiene vil. I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av enkelte også karakterisert som høyrepopulisme. Friheter. Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; FrP mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som FrP anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati. FrP trekker frem uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn. Med dette mener partiet at dets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet. Modell for statsstyringen. FrP er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. FrP ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt innstilt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av investitur. Partiet vil dessuten arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget. Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Partiet mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt. Økonomisk politikk. Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Hovedideen i den økonomiske politikken er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og at byråkratiet må bygges ned, slik at staten bare skal utføre oppgaver som det private ikke kan løse selv. Som en konsekvens av dette ser FrP det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt. Fremskrittspartiet støtter frihandel, ønsker et løsere regulert arbeidsmarked og vil ha et lavere skatte- og avgiftsnivå. Fremskrittspartiet er ikke udelt negative til vekst i offentlig sektor, men er klare på at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. FrP ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget kan fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter. FrP ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, uten politiske inngrep eller reguleringer. Helse- og sosialpolitikk. FrP mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. FrP mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan FrP tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet. Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener dessuten at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er FrP motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg. I narkotikapolitikken mener FrP at opplysning og holdningsskapning må være hjørnesteinen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. FrP støtter også forsøk med bruk av sprøyterom. Innvandrings- og flyktningspolitikk. FrP ønsker generelt en reduksjon av innvandring, spesielt fra land utenfor EØS-området. FrP mener at asylordningen slik den er nå må begrenses fordi den «vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge». FrP har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta i mot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker. I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året. FrP har foreslått en modell der flyktninger sendes til norskdrevne mottak i Uganda og Tanzania for å hindre folk som ikke har rett på opphold i å komme til Norge. Denne modellen er blitt negativt mottatt blant organisasjoner som jobber for flyktningers sikkerhet. FrP ønsker ellers at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger. Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet. Politiske motstandere mener FrPs programfestede politikk strider med flere punkter i FNs flyktningkonvensjon. Ordførere. Fremskrittspartiets første ordfører var Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland fylke. Ved kommunevalgene i 1999, 2003, 2007 og 2011 ble Fremskrittspartiet det største partiet i Os kommune i Hordaland. Partiets andre nestleder, Terje Søviknes, ble i 1999 Fremskrittspartiets første ordfører i kommunen (og den fjerde i landet). Etter kommunevalget 2003 fikk Fremskrittspartiet 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune). Etter kommunevalget 2007 fikk Fremskrittspartiet 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 i Vest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa). I tillegg fikk Fremskrittspartiet en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann i Enebakk. Etter kommunevalget 2011 fikk Fremskrittspartiet 11 ordførere: 1 i Østfold (Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Telemark (Bamble), 2 i Hordaland (Austevoll og Os), 4 i Møre og Romsdal (Fræna, Midsund, Skodje og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 1 i Finnmark (Vardø). Forbrenningsmotor. En forbrenningsmotor, eller intern forbrenningsmotor er en fellesbetegnelse på varmekraftmaskiner der drivstoffet som blir tilført forbrennes i selve motoren, slik at produktene av forbrenningen direkte utfører et arbeid på f.eks. et stempel. Forbrenningsmotoren ble oppfunnet av Nikolaus August Otto. Det er tildels vanlig å bruke betegnelsen "ekstern forbrenningsmotor" på motorer der varmen utvikles utenfor motoren, som f.eks. dampmaskinen. Forbrenningsmotorer brukes i hovedsak i biler, fly, båter og andre motoriserte kjøretøy. Virkemåte. I en forbrenningsmotor blir det tilført en blanding av luft og drivstoff i forbrenningskammeret, som så blir komprimert og antent, enten ved selvantenning eller ved hjelp av en tennplugg. Forbrenningen gjør at drivstoffgassene i forbrenningskammeret får høyere temperatur, det vil si at de får større kinetisk energi, og følgelig større fart. Molekylenes kollisjon med veggene i forbrenningskammeret kjenner vi som trykk. Trykket er proporsjonalt med den kinetiske molekylenergien, altså temperaturen. Gassmolekylene mister litt av farten sin når de gjør et arbeid på motoren. Litt av den termiske energien har altså blitt til kinetisk energi. En forbrenningsmotor utvikler mye varme, og alle motorer er avhengig av en eller annen form for kjøling. Dette gjøres ved enten væskekjøling eller luftkjøling. Fri programvare. For punktene 1 og 3 kreves det at kildekoden er tilgjengelig eller «åpen». Fri programvare (engelsk: "free software") må ikke forveksles med "gratis" programvare; denne utbredte misforståelsen var opphavet til begrepet åpen kildekode (engelsk: "open source"), som opprinnelig var ment som en alternativ betegnelse. Etter at Bruce Perens skrev «the Open Source Definition», har derimot disse begrepene ikke vært 100% kompatible. Mens fri programvare i all hovedsak er til for å beskytte brukere mot opphavsrettslig utnyttelse, er tilhengere av åpen kildekode også i stor grad opptatt av å bruke åpen innovasjon som en metode for å oppnå høyere kvalitet. Fri programvare kan godt være kommersiell, selv om redistribusjon er tillatt. Dobbeltlisensiering og salg av unntak fra en fri lisens er eksempler på strategier som brukes for å selge fri programvare. Salg av relaterte tjenester er muligens enda viktigere. Fri programvare i Norge. Åndsverkslovens §40 gir opphavsmannen enerett til utnyttelse av et åndsverk i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. Dette gjelder også programvare. Programvaren er utilgjengelig med mindre opphavspersonen/firmaet utformer en lisens som beskriver bruksrett til verket. Hvilke bruksretter eller friheter man gis som utvikler og sluttbruker er derfor sentrale. Copyleft. En fri programvarelisens som krever at programvaren, samt all programvare som baserer seg på denne, ikke redistribueres under en annen lisens, kalles en copyleft-lisens. Selve skoleeksempelet på en slik lisens er GNU General Public License (forkortet GPL). Hensikten er å sikre at alle framtidige forbedringer av programvaren vil fortsette å være fri programvare. Ifølge blant andre Free Software Foundation, er copyleft nødvendig for å beskytte friheten til brukerne. Et mye brukt eksempel på det motsatte, er BSD-lisensen, som i praksis er samme lisens som MIT-lisensen. BSD/MIT gir deg rett til å gjøre hva du vil med kildekoden så lenge en opplyser om hvem som er den opprinnelige opphavspersonen. Slike lisenser kalles gjerne "BSD-liknende". Fordi programvare gitt ut under BSD-lisensen ikke trenger å redistribueres under samme lisens etter modifikasjoner, trenger den heller ikke å fortsette å være fri programvare. Antonymer. Programvare som ikke er fri, betegnes ofte som ufri eller proprietær programvare. Fri programvare må ikke forveksles med «freeware» som er gratis "proprietær programvare". Fri programvare betinger ikke at programvaren leveres gratis, selv om det ofte blir en konsekvens av videredistribusjonsretten (frihet nr 3). En del kommersielle aktører mener motsetningen til fri programvare heter produsenteid programvare. Men produsenter og utviklere av fri programvare beholder selv eiendomsretten til kildekoden, og alternative begreper for proprietær programvare bidrar med lite mer enn å skape forvirring. Relaterte begreper. Siden det engelske ordet for fri (free) også betyr gratis, blir det fort forviklinger. Man har derfor de tradisjonelle sammenlikningene «free as in free beer» og «free as in free speech» og «free as in freedom». Siden denne forviklingen er litt lei, har det kommet flere lignende begreper. Åpen kildekode. Åpen kildekode (engelsk: «open source») er sterkt relatert til "fri programvare". Åpen kildekode baserer seg ikke på de fire frihetene definert av Free Software Foundation, men på sin egen Open Source Definition, som er basert på Debian Free Software Guidelines. Denne har ti punkter og er således mer definert. Tilhengere av åpen kildekode er ofte mer opptatt av praktiske hensyn, som økonomiske og tekniske fordeler, mens "fri programvare" er mer opptatt av etiske og moralske hensyn. For utenforstående er "fri programvare" og åpen kildekode i praksis synonyme begreper. For de innvidde kan man merke noen forskjeller i preferanser for verktøy, arbeidsmetoder og kodestil, derimot er GNU GPL den dominerende lisensen i begge leire. Fri og åpen kilde. Programvare med fri og åpen kilde (engelsk: "Free and open source software" (forkortes: "FOSS')' betyr "Fri programvare" og/eller "Åpen kildekode" og er programvare hvor kildekoden er åpen og tilgjengelig for alle som ønsker å forbedre, studere eller endre den og er fri til å dele den originale og modifikasjonene med andre. Disse rettighetene er vanlig å gi til brukere gjennom lisenser som GPL, LGPL, eller BSD-lisensen. For mange praktiske formål er forskjellen mellom begrepene «Åpen kildekode» og «fri kildekode» eller «fri programvare» uvesentlig. Fri og åpen kilde står på norsk for «programvare med fri og åpen kildekode», eller FLOSS, (engelsk: "Free/Libre Open Source Software") som på norsk betyr «programvare med fri (som i frihet) og åpen kildekode» blitt lansert. Free Software Foundation Europe. Free Software Foundation Europe (FSFE) er en idéell stiftelse opprettet etter inspirasjon fra FSF i USA. FSFE ble startet 10. mars 2001. François Truffaut. François Truffaut (født 6. februar 1932, død 21. oktober 1984) var en fransk filmregissør, manusforfatter, skuespiller og filmprodusent. Som filmkunstner er Truffaut et ikon i den franske filmindustrien, og en viktig del av "den nye bølgen" innen fransk film. Florida. Florida er en amerikansk delstat som ligger helt sørøst i USA. Geografi. Florida er den sørligste av de 48 fastlandsdelstatene. Staten grenser til Georgia og Alabama i nord. Selv om Florida har en del kupert terreng, har den ingen høye fjelltopper, det høyeste punktet er Britton Hill på 105 m. Den sørligste delen av Florida-halvøya består i stor grad av myrområdet Everglades. Nord for myrområdet ligger den store innsjøen Lake Okeechobee. Sør for halvøya ligger øyrekkene Florida Keys. Mye av delstaten består av Florida-halvøya, men det er også en tynn landstripe («panhandle») langs kysten nordvest i staten. Hovedstaden er Tallahassee. Andre kjente byer er Miami, Jacksonville og Orlando. Florida har et varmt klima som er sterkt preget av havet. Om sommeren og høsten er orkaner en alvorlig trussel. Historie. Florida fikk sitt navn av oppdageren Juan Ponce de León som gikk i land ved Florida 2. april 1513 under «Pasqua Florida» (spansk for påske). Befolkning i Florida går imidlertid flere tusen år tilbake, med flere indianerstammer som Ais, Apalachee, Calusa, Timucua og Tocobago stammene. På 1500-tallet begynte spanske og franske innflyttere å bosette seg i Florida, men voldelige konflikter oppsto mellom de franske og spanske bosetterne, og etter hvert kom engelskmennene fra nord inn i konflikten. Engelskmennene fikk kontroll over Florida i 1763 men mistet den tilbake til spanjolene i 1783. I 1819 gikk imidlertid Spania med på å la USA få kontroll over Florida mot at de sa fra seg retten til Texas. Florida ble USAs 27. stat 3. mars 1845. Ved den amerikanske borgerkrigen gikk Florida ut av unionen og erklærte sammen med flere andre sørstater at de hadde gått sammen om konføderasjonen og blitt uavhengige fra resten av USA. Havnene gjorde Florida til en viktig stat og nordstatene okkuperte flere av havnene som Key West, Jacksonville og Pensacola. Etter at sørstatene tapte krigen i 1865 ble Florida sluppet inn igjen 25. juli 1868. I løpet av 1900-tallet ble flere turistattraksjoner bygget i Florida. Det militære plasserte også flere baser i delstaten. Etter krigen fikk Florida en stor befolkningsøkning grunnet innflytting fra delstatene i nord og de karibiske øyene i sør. Befolkning. Med innbyggere er Florida USAs fjerde mest folkerike delstat (etter California, Texas og New York). Hvite utgjør 65 prosent av befolkningen, mens svarte og latinere utgjør de største minoritetsgruppene med 35 prosent. Stor innflytting av pensjonister i nord gjør at befolkningen i Florida har en svært høy gjennomsnittsalder. De største metropolene er Miami-Fort Lauderdale området i sørøst, Jacksonville i nordøst og Tampa-Saint Petersburg i vest. Økonomi. Florida er, grunnet sitt behagelige klima, et yndet reisemål for turister og det er flere fornøyelsesparker i delstaten. I tillegg er Miami-Fort Lauderdale området en viktig havn for cruiseskip. Orlando er en av de viktigste turistbyene der verdenskjente fornøyelsesparker som Disneyworld ligger. Jordbruk er også en viktig industri i Florida, og det varme klimaet tillater dyrkning av sitrusfrukter som appelsiner og sitroner, som gir høye inntekter per gårdsbruk. Kjøttproduksjonen er også ganske betydelig. Oppskytningsstasjonen til NASA ligger ved Cape Canaveral øst i delstaten. Energiproduksjonen er meget stor, viktigste kilder er gasskraft (85,4 mrd kWh i 2006), kullkraft (60,4 mrd kWh), kjernekraft (31,4 mrd kWh), og oljekraft (15,5 mrd kWh). Vannkraftproduksjonen er minimal med 216 mill kWh årsproduksjon. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Politikk. I kongressen har Florida to plasser i Senatet og 25 plasser i Representantenes hus, noe som gir staten 27 valgmannstemmer i presidentvalg. Florida sender en republikansk og en demokratisk senator, samt ni demokratiske og seksten republikanske representanter. I delstatsforsamlingen har republikanerne solide flertall i begge kammer, 26-14 i Senatet og 78-41 i Representantenes Hus. Guvernør Charlie Crist, som ble valgt i november 2007 er også republikaner. Florida er ofte regnet som en vippestat der republikanere og demokrater står noenlunde likt. Dette, sammen med de mange valgmennene som er å hente i Florida, gjør at politiske kampanjer kan være ganske intense i Florida. I presidentvalgene i 2000 og 2004 gikk staten til republikanske George W. Bush, begge gangene med knapp margin. Mest omstridt var valget i 2000 med beskyldninger om stemmefusk, forvirrende stemmesedler og krav om omtellinger. Natur. Everglades er en kjent nasjonalpark. Florida har mange fine strender. Florida har også mange reservater for alligatorer, som er et av Floridas varemerke. Tropiske orkaner er også noe Florida er svært preget av. Dette er fordi det varme vannet sør-øst for Florida holder over 26.5 grader noe som er det viktigste for at tropiske orkaner oppstår. Byer. Dette er en liste over de 20 største byene i Florida etter folketall. Forfatter. En forfatter er en person som skriver en tekst. «Forfatter» er ingen beskyttet yrkestittel og alle som skriver, kan i prinsippet kalle seg forfattere. I dagligtale blir imidlertid uttrykket mest brukt om dem som skriver litterære tekster og får dem publisert. I slik bruk blir forfatter en person som har skriving som profesjon. Typer av forfattere. Forfatterfaget er særlig knyttet til bøker og skjønnlitteratur, men omfatter flere beslektede aktiviteter og kan blant annet grupperes etter litterære sjangre. Således fins det romanforfattere, barnebokforfattere, fagbokforfattere, leksikonforfattere, proletarforfattere, biografer, kronikører osv. En forfatter som hovedsakelig skriver dikt, kalles ofte dikter, poet eller lyriker, en roman- og novelleforfatter kan kalles prosaist, mens en dramatiker eller manusforfatter skriver skuespill eller filmmanus og en essayist skriver essays. En forfatter av essay og avhandlinger eller artikler i dagspressen kan også kalles skribent. Tekstforfatter brukes særlig om den som skriver revy-, sang- eller reklametekster. En librettist eller librettoforfatter skriver librettoer til operaer og operetter, mens en visedikter skriver viser og en låtskriver forfatter sangtekster og komponerer melodier. En spillforfatter utvikler ideene bak spill. Utdannelse. Det fins ingen bestemt yrkesutdannelse for litterære forfattere, men de fleste forfattere har høyere utdanning. De siste tiåra har det også blitt opprettet forfatterkurs på høyskolenivå, bl.a. ved Forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen. Man regnes vanligvis som forfatter først når teksten eller verket blir publisert av et forlag, og det kan derfor være vanskelig å etablere seg innenfor yrket. De fleste forfattere jobber selvstendig med egne prosjekter eller frilans på oppdrag fra for eksempel et forlag med spesielle ønsker. Westerdals School of Communication i Oslo, tidligere Westerdals Reklameskole, utdanner tekstforfattere til mediebransjen. Den norske filmskolen i Lillehammer utdanner manusforfattere for norsk film- og TV-bransje. Historikk. Opphavet til de eldste, muntlige historiene kjenner vi ikke. Da skrivekunsten kom, ble imidlertid disse fortellingene skrevet ned og dermed lettere å spore gjennom historien. Den eldste poeten vi kjenner navnet på, er Enheduanna, (ca. 2285 – 2250 f.Kr.), som var en sumerisk/akkadisk yppersteprestinne. Etter henne har vi 42 hymner som ble skrevet i kileskrift på leirtavler for bortimot 4300 år siden. Gilgamesh-eposet regnes som verdens første episke fortelling som vi kjenner til, og det ble spredt i ulike versjoner og i mange oversettelser i 2000 år før det ble glemt i ytterligere 2000 år før det ble gjenoppdaget i våre dager. Forfatterne av de ulike versjonene er ukjente – inntil en prest og forfatter som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr. ved navn Sin-leqi-unninni (navnet kan oversettes til «Måneguden, hør min bønn») samlet alle versjonen til én felles episke fortelling og det er denne versjonen av Gilgamesh-eposet vi kjenner i dag. Alt annet er bare fragmenter. Sin-leqi-unninni er den eldste episke forfatteren verden kjenner til. I Europa regnes grekeren Homer som den første kjente forfatteren. Han skal ha levd en gang på 800-tallet før Kristus og er tillagt de kjente eposene Iliaden og Odysseen. Siden kom greske tragedieforfattere og filosofer etter, og romerske forfattere og talere. Flere av disse er kjent med navn, selv om de aller eldste verkene bygger direkte på den muntlige tradisjonen og «forfatterne» av dem bare var håndverksskrivere som gjenfortalte gamle historier. I Norden kom skrivekunsten med runene. Snorre Sturlason (1178–1241) er blant våre tidligste og viktigste historiefortellere og skalder. Han forfattet kongesagaene i Heimskringla, gjenfortalte norrøne gudemyter og skrev om diktekunst i Edda. Det å leve av å skrive en profesjonell fortelling som profesjon i moderne forstand, med forlegger, bokutgivelser, kritikere etc., er imidlertid nyere. Først på 1700- og 1800-tallet kunne forfattere med ambisjoner om å skape personlige kunstverk, forsørge seg av yrket. Tidligere arbeidet de fleste med støtte fra rike mesener, herskere og mektige oppdragsgivere og skreiv historiefortellinger, hylningsdikt, epitafer o.a. Med den industrielle revolusjon på 1800-tallet og bedre leseferdigheter blant folk flest økte imidlertid salget av bøker, og det ble etter hvert etterspøsel etter forskjellige slags forfattere som kunne skrive for ulike lesergrupper. Samfunnets holdninger overfor forfattere har variert. Tradisjonelt har skalder og diktere vært høyt ansett og stått makten, og tidvis også guddommen, nær. Da skrivekunsten kom til, fikk de skrivekyndige anerkjennelse for sitt nyttige håndverk og ble knyttet til den politiske, religiøse og etter hvert intellektuelle eliten. Samtidig har mange sett på dikterne som livsfjerne drømmere og fysisk svake grublere som tuller bort livet sitt uten å gjøre ordentlig nytte for seg. Selv etter at alle i et samfunn lærer å lese og skrive på skolen, nyter forfattere stor respekt i de fleste miljøer. Boka representerer fortsatt makt, kunnskap og visdom og særlig skjønnlitterære forfattere som skriver for voksne, står høyt på den sosiale og kunstneriske rangstigen. Forfatterforeninger. I Norge er de fleste profesjonelle forfatterne medlemmer av Den norske Forfatterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norske Dramatikeres Forbund, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Oversetterforening (for skjønnlitteratur) eller NOPA (underholdningskomponister og tekstforfattere). Fordi praktisk talt alle forfattere jobber frilans og ikke er ansatt hos en arbeidsgiver, er disse foreningene ikke fagforeninger i tradisjonell forstand, men faglige interesseorganisasjoner og sammenslutninger av enkeltmannsforetak. Opptak i foreningene skjer etter søknad som bedømmes av en fagjury, og opptakskravene er vanligvis litterær kvalitet og en produksjon på minst to bøker. Norsk Forfattersentrum er en formidlingstjeneste for skjønnlitterære forfattere, der alle som har utgitt bok, kan være medlem. Forfattersentrum arrangerer opplesninger og forfatterbesøk, særlig i skoleverket. Fjell (kommune). Fjell er en kommune vest for Bergen i Hordaland fylke. Kommunen består av flere øyer, deriblant Bildøy, Litlesotra og nordre del av Sotra. Sørparten av Sotra tilhører Sund. Nabokommunen i nord er Øygarden. Over Hjeltefjorden i nordøst ligger øykommunen Askøy. Tettstedet Fjell har innbyggere per 1. januar. Geografi. Kommunen er en øykommune med mer enn 500 øyer, holmer og skjær. Det meste av kommunens 147 km² er fordelt på tre større øyer. Bosatte øyer i Fjell er, Litlesotra, Sotra, Bildøy, Misje, Turøy, Langøy, Syltøy, Algrøy og Bjorøy Kommunens høyeste fjell er Liatårnet på Sotra. Samfunn. Fjell er en vekstkommune og etter at Sotrabrua stod ferdig i 1971 har innbyggertallet vokst fra under 7 000 til over 20 000 i dag. I 2007 hadde kommunen en befolkningsveskt på 416 mennesker. I 2008 var dette tallet gått ned til 300 personer. Likevel er kommunen den i Hordaland med høyest fruktbarhet blant kvinnene. Det ble født hele 325 mennesker i 2008 og fødselsoverkuddet var på 219 mennesker. Nettoinnflyttingen var bare på 81 personer. Grunnen til at befolkningen ikke øker like mye som for eksempel Os er fordi det er mye utflytting fra kommunen til Bergen. En grunn til det kan være at mange av innbyggerene jobber i Bergen og må pendle. Sotrabrua og veiene på begge sider av denne er, blant annet på grunn av den store pendlertrafikken, for liten til å kunne ta unna for den økte trafikkmengden de senere år, og et nytt samband, Sotrasambandet, er under planlegging. Administrasjonen holder til på Straume på Litlesotra like ved Sartor Senter. Lokalavisen som dekker kommunene Fjell, Sund og Øygarden heter VestNytt, og har hovedkontor på Straume. Politikk. Eli Årdal Berland (H) er ordfører og Odd Bjarne Skogestad (KrF) er varaordfører. Næringsliv. Fjell har eit variert næringsliv i stor vekst, men det er uten tvil olje- og gassbransjen som er den største drivkraften nå. CCB (Coast Center Base) ved Ågotnes er den største arbeidsplassen i Fjell med over 1000 ansatte. Leverandør industrien til olje og gass bransjen har slått seg ned her. De største kundene er plattformar og rigger offshore. Statoils prosessanlegg på Kollsnes og Hydros terminal Sture er også blant kundene; disse ligger i Øygarden kommune. Fiske og havbruk er også store næringer i Fjell. Det er mange oppdrettsanlegg og mange fiskebåter. Største handlesenter er Sartor Storsenter, Sartor er den gamle, danske betegnelsen på Sotra. Kultur. Kulturskulen i Fjell vart i 2010 tildelt prisen for årets kulturskulekommune. Idrett. Fotball er populær idrett blant unge i kommunen. Andre idretter som blir utøvd er håndball, basket, svømming og friidrett. Det er fire svømmebasseng i kommunen, Ågotnes, Straume, Bildøy og Ulveset. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Langøy Kystkultursenter, som ligger på Langøyna på vestsida av Sotra. Dette er en tradisjonsrik handelsstad fra 1878 med landhandel, bakeri og naust. Bakeriet og bygningene er restaurerte, og i tilknyting til senteret er det tilrettelagt en lun badeplass for barn. På senteret arrangeres det friluftsgudstjenester, markedsdager og stevner med tilknyting til kystkulturen. Fellesforbundet. Fellesforbundet er et norsk fagforbund som ble opprettet 8. mai 1988, etter en sammenslåing av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Norsk Bekledningsarbeiderforbund, Norsk Papirindustriarbeiderforbund og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. Senere har også Norsk Grafisk Forbund gått inn i forbundet, gjeldende fra 1. januar 2006, og 1. juni 2007 ble også Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HREF) en del av Fellesforbundet. Sammenslutningen reflekterer forbundets brede medlemssammenstning innenfor verkstedindustrien, byggfag- og byggeindustrien, treforedling, skog og landbruk, oppdrettsnæring, tekstil- og konfeksjonsbransjen, grafisk virksomhet og hotell- og restaurantbransjen. Fellesforbundet er medlem av Landsorganisasjonen (LO) og er LOs største forbund i privat sektor (om lag 150 000 pr. mai 2011). Det kjennetegnes spesielt ved at de har et godt utbygd foreningsapparat over hele landet. Fellesforbundet gir ut Magasinet for fagorganiserte. FTP. FTP ("File Transfer Protocol", altså "filoverføringsprotokoll") er en standard, operativsystemuavhengig protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk. Overføringen skjer mellom en FTP-klient og en FTP-server. Hvilken maskin som har hvilken rolle, kan i utgangspunktet velges fritt, men vil selvsagt være gitt av oppgaven som skal løses. FTP-serveren lytter på nettverket etter forespørsler. FTP-klienten kobler til serveren og kan lese og skrive til serverens filsystem, som opp- og nedlasting av filer, sletting, navnebytte, chmoding osv. Protokoll. FTP virker utelukkende over TCP. Protokollen er en åpen standard definert i RFC 0959. Det er etterhvert laget en mengde programmer basert på denne standarden. Protokollen definerer bruk av port 20 og 21. Andre porter kan benyttes i tillegg. Port 21 er kontrollporten (også kalt kommandoporten) som klienter sender kommandoer over og som tjeneren lytter og svarer på. Overføringen skjer på port 20 og/eller andre porter avhengig av filoverføringsmodus. Aktiv modus. Klienten sender PORT-kommandoen til tjeneren med beskjed om et tilfeldig valgt portnummer større enn 1023 som klienten vil lytte på. Tjeneren sender først et svar samme vei tilbake, og så åpner den dataoverføringsforbindelsen mellom sin egen port 20 og klientens tilfeldig valgte port. Dette kan være noe vanskelig å få til hvis en brannmur er imellom, uten å åpne alle porter på brannmuren fra 1024 og oppover. Passiv modus. Klienten sender PASV-kommandoen til tjeneren noe som betyr at klienten er i passiv modus. Da er det tjeneren som velger et (tilfeldig) portnummer større enn 1023 og sender det som en PORT-kommando til tilbake til klienten. Klienten åpner dataoverføringsforbindelsen mellom den spesifiserte porten hos tjeneren og en selvvalgt port hos seg selv. Port 20 er altså ikke involvert. I mange FTP-tjenere er det mulig å spesifisere et utvalg av porter som skal brukes i passiv modus. Utvidet passiv modus. Det er som passiv modus, bare at tjeneren ikke sender sin IP-adresse som en del av svaret på klientens forespørsel. Klienten må da anta at IP-adressen er uendret. Utvidet passiv modus ble introdusert i RFC 2428 i september 1998. Tjener. En FTP-tjener er et dataprogram som gjør det mulig for andre datamaskiner med en FTP-klient å bruke protokollen FTP for å laste opp eller laste ned filer til datamaskinen som FTP-tjeneren kjører på. Administratoren av FTP-tjeneren setter opp hvilke kataloger brukeren av FTP-klienten skal ha tilgang til og hvorvidt brukeren er berettiget til å laste opp eller ned filer i de ulike katalogene. Klient. En FTP-klient er et dataprogram som ved hjelp av FTP-protokollen lar en bruker enten laste opp eller ned filer til en FTP-tjener fra sin datamaskin til datamaskinen som FTP-tjeneren kjører på. Mange FTP-klienter koster penger, men det finnes gratis FTP-klienter som er like gode. Den mest kjente gratisklienten er nok Filezilla, som er en Open source FTP-klient. Eksterne lenker til Web-baserte FTP-klienter. Det finnes flere web-baserte FTP-klienter. phpWebFTP er blant dem. Det er en installasjon av den, mens den offisielle hjemmesiden er Familie. En familie er en institusjon eller et hushold som består av en gruppe individer som er knyttet sammen gjennom arv (demonstrert eller stipulert) fra felles aner, ekteskap, partnerskap eller adopsjon. I vestlig kultur refererer familien spesielt til en gruppe mennesker i samband med blodsbånd eller legale former som ekteskap, partnerskap eller adopsjon. Mange antropologer argumenterer for at termen «blodsbånd» må forstås metaforisk; noen argumenterer for at det er mange ikke-vestlige samfunn hvor andre konsepter enn «blodsbånd» er de sentrale for synet på familien. Februar. «Februar», maleri av Leandro Bassano Februar er årets andre måned, og har 28 dager (29 i et skuddår). Den var årets siste i den romerske kalenderen. I norrøn tradisjon het måneden «gjø» eller «goe» etter Torres datter. I Rogaland ble måneden kalt «kjerringmåneden». På dansk het den tidligere «blidemåned». Navnets opprinnelse. Februar er oppkalt etter Februus, etruskernes gud for underverdenen og for renselse. Oldtidens Romere regnet 23. februar for årets siste dag, selv om måneden ikke var over, og feiret den dagen til ære for Terminus, guden for grensesteiner. Romerne knyttet også månedens navn til renselse, og den romerske gudinnen Juno brukte tilnavnet Februa, Februata eller Februtis i sitt rensende aspekt. Hos romerne kan Februus ha blitt til Febris, gudinnen som beskyttet mot feber og malaria. I antikkens Roma var det tre templer for Febris, det ene mellom Palatinhøyden og sumpen Velabrum ned mot Tiberen, der faren for malaria-smitte var overhengende. Man feiret hvert år "lupercalia" 15. februar på Palatinhøyden med å ofre hund og en geit. Av geiteskinnet lagde man lendekleder til unge menn, som deretter som festens høydepunkt sprang rundt høyden og pisket forbipasserende kvinner med "februa", dvs strimler av geiteskinnet, et ritual som skulle gjøre dem fruktbare. I år 44 f.Kr, da Julius Cæsar var blitt utnevnt til diktator på livstid, var Marcus Antonius en av guttene i lendeklede, og benyttet anledningen til å prøve å sette en kongekrone på Cæsars hode – Cæsar overvar da "lupercalia"-festen fra en trone på Forum Romanum. Skuddår. Februar var opprinnelig (i den eldre romerske kalender) den siste, og fikk av den grunn den ekstra dagen i skuddår. Annet. Februar begynner samme ukedag som mars og november i vanlige år, og som august i skuddår. Francis Sejersted. Francis Sejersted (født 8. februar 1936) er en norsk historiker, kjent som formann i Den Norske Nobelkomite fra 1991 til 1999 og styreformann i Institusjonen Fritt Ord fra 2000 til 2011. Bakgrunn. Sejersted er sønn av høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted, barnebarn av Francis Harbitz og fetter av Hans Fredrik Dahl og Knut S. Selmer. Selv om familien hadde lange juristtradisjoner, valgte han å studere filologi. Han var formann i Den Konservative Studenterforening 1957 og Det norske Studentersamfund 1962. Sejersted tok hovedfag i historie i 1965. Sejersted gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Russiskkunnskapene gjorde det blant annet mulig for ham å studere ved Statsuniversitetet i Moskva, og etter dette studieoppholdet utgav han "Moscow diary" i 1961. Sejersted som historiker. Francis Sejersted var dosent i historie ved Universitetet i Oslo 1971–1973 og deretter professor i sosial og økonomisk historie samme sted fra 1973 til 1998. Fra 1988 til 1998 var han direktør for Senter for teknologi og kultur ved Universitetet i Oslo. Han har siden 1999 vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning. Fra 1971 til 1975 redigerte han Historisk Tidsskrift. Sejersted regnes som en av grunnleggerne av økonomisk historie som selvstendig historisk deldisiplin. Han var også en av de første i Norge som fikk et professorat i økonomisk historie. Han skrev "Fra Linderud til Eidsvold Værk" (to bd. 1972, 1978) om overgangen til industrisamfunn i Norge på 1800-tallet sett i lys av Mathiesen Eidsvold Værks utvikling, som var et av landets ledende treforedlingsbedrifter. I 1973 skrev Sejersted om den tidligere sjefen i Norges Bank, Nicolai Rygg, i boken "Teori, ideal og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 20-årene". Dette regnes som et sentralt verk om paripolitikken på 1920-tallet der norsk økonomi gjennomgikk en særnorsk lavkonjunktur på grunn av et misforstått ønske om å gjenvinne pengeverdien før Første verdenskrig. På 1970-tallet formulerte historikerne Sejersted, Even Lange og Tore Jørgen Hanisch det som skulle bli den ledende forståelsen av Norges vei ut av krisen i 1930-årene: At krisen ble overvunnet gjennom teknologisk endring og vekst i hjemmenæringene, og ikke gjennom keynesiansk etterspørselsvekst eller eksport. Denne forståelsen kan kort oppsummeres ved begrepet "vekst gjennom krise". Først i andre halvdel av 1990-tallet ble dette synet utfordret av en ny generasjon av historikere, anført av Einar Lie, Erlend Bjørtvedt og Christian Venneslan. På 1980-tallet var Sejersted initiativtaker til at det ble igangsatt et tverrfaglig forskningsprosjekt om teknologihistorie, og han var blant annet prosjektleder for historieverket Norsk Hydros Historie i forbindelse med Norsk Hydros 100-års jubileum. Sejersted argumenterer mot den teknologideterministiske posisjon i historiefaget. Sejersteds syntese for tolkningen av den historiske utviklingen de siste 200 i Norge er kjent som "demokratisk kapitalisme". Han løfter fram betydningen av småborgerskap og lokale demokratiske krefter fra 1800-tallet og fremover. Dette står i kontrast til den dominerende tolkningen, der bøndenes og arbeiderbevegelsens vekst er i fokus. Sejersted har tatt til orde for å se 1800-tallets politiske utvikling som et utslag av rettsstatsideologien. Dette i kontrast til Jens Arup Seips teori om embetsmannsstaten. Fravær av et sterkt industriborgerskap (som Wallenbergene i Sverige) gjorde at staten fikk en fremskutt plass i det norske system. Staten spilte i følge Sejersted rollen som "kompensatorisk" borgerskap. Verv. Sejersted var medlem av Den Norske Nobelkomite 1982–99, fra 1991 som formann. 1990 til 1999 var han også styremedlem i Nobelstiftelsen, Stockholm. Sejersted er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (fra 1976), Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (fra 1985), Academia Europae (fra 1989), Det Kongelige Danske Videnskabers Selskab (fra 1993), Norges Tekniske Videnskapsakademi (fra 1995), Kungliga Vetenskapsakademin (fra 1997) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 2001). Fra 1996 til 1999 var han formann i den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen og fra 2000 til 2011 styreformann i Institusjonen Fritt Ord. Sejersted er medlem av Høyre og var i 1962 formann i Det Norske Studentersamfund. Han regnes som en fremtredende representant for den verdikonservative fløyen i Høyre. Han var redaktør av den konservative studentforenings tidsskrift Minerva i 1958. Utmerkelser. Sejersted er kommandør av St. Olavs Orden og er innehaver av Dannebrogordenen og Nordstjerneordenen. De forente nasjoner. De forente nasjoner (FN) (engelsk: "United Nations (UN)"; fransk: "Organisation des Nations Unies (ONU)"; russisk: "Организация Объединённых Наций (ООН)"; spansk: "Organización de las Naciones Unidas (ONU)";arabisk: "الأمم المتحدة") er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret ligger i New York, USA. FNs etableringskonferanse åpnet i San Francisco 26. juni i 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF). FNs generalsekretær er "de facto" leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–53) var den norske politikeren Trygve Lie. 1. januar 2007 ble sørkoreaneren Ban Ki-moon ny generalsekretær i FN, og Kofi Annan gikk av etter 10 år i vervet. I 2001 mottok FN og Kofi Annan Nobels fredspris. FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. Navn. Organisasjonens navn, «De forente nasjoner» ble foreslått av USAs president, Franklin D. Roosevelt til Winston Churchill, som siterte Byrons bruk av «forente nasjoner» i "Childe Harold's Pilgrimage", da det ble brukt om de allierte i Slaget ved Waterloo i 1815. Det ble brukt offentlig for første gang i Erklæringen om De forente nasjoner 1. januar 1942. Representanter fra 26 land forpliktet seg da til fortsatt kamp mot aksemaktene. Under andre verdenskrig ble navnet brukt av de allierte om deres allierte. Grunnleggelse. FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig som etterfølger av Folkeforbundet. I 1945 samlet representanter fra 50 land seg i San Francisco til konferansen hvor FN ble dannet. FN regner seg som grunnlagt den 24. oktober 1945, da Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og en majoritet av de øvrige landene hadde ratifisert foredraget. FN-dagen feires derfor den 24. oktober hvert år. FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet ved de alliertes konferanser i Moskva og Teheran i 1943. Under perioden august-oktober 1944 møttes representanter fra Frankrike, Republikken Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen i Washington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden. 25. april 1945 ble Forente nasjoners konferanse om internasjonale organisasjoner innledet i San Francisco. Foruten de ulike statenes regjeringer var til og med ikke-statlige organisasjoner som Lions Clubs International innbudt til å delta i diskusjonene rundt FNs pakt. De 50 nasjonene som ble representert på konferansen undertegnet FN-pakten to måneder senere, den 26. juni 1945. Polen var ikke representert ved konferansen, men fikk likevel en plass reservert blant de statene som grunnla FN. Antall grunnleggende medlemmer i organisasjonen er derfor 51. Den 24. oktober 1945 ble FN grunnlagt, etter at FNs målsetninger ble ratifisert av de fem permanente medlemmene i sikkerhetsrådet – Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – og av majoriteten av de øvrige 46 nasjonene. Aktiviteter. FN har oppnådd viktige fremskritt på flere områder, blant annet innen menneskerettigheter (Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948), økonomisk utvikling, avkolonisering, helse og utdanning, og har også engasjert seg noe innen flyktninghjelp og handel. De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom 1947 og 1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker under den kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etter Sovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN. Medlemsland. Det er 193 medlemsland i FN. USA, Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Columbia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Frankrike, Guatemala, Hellas, Haiti, Honduras, Hviterussiske SSR, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Nederland, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Republikken Kina, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukrainske SSR, Uruguay og Venezuela. Vatikanstaten er det eneste landet i verden som har avslått å bli medlem i FN, men har, i likhet med en rekke organisasjoner observatørstatus, hvilket vil si at man har uttalelsesrett, men ikke mulighet til å stemme over resolusjoner. I tillegg er ikke alle nasjoner som ikke blir anerkjent som selvstendige stater medlemmer (Tibet, Vest-Sahara, Cookøyene, Republikken Kina (Taiwan) etc.). Hovedkvarter. FNs hovedkvarter ligger i New York og er en bygning formet som et gyllent rektangel. Den ligger i Turtle Bay-området, øst for Midtown i Manhattan, med utsikt over East River. Selv om bygningen ligger i New York er området den ligger på betraktet som internasjonalt område. Franklin D. Roosevelt East River Drive går forbi like under konferansebygningen i komplekset. Andre større FN-kvarter ligger i Genève (Palais des Nations, Wien (UNO-City), Nairobi (UNON), samt i Roma, Haag, Addis Abeba, Montreal, København, Bonn med flere. Språk. FNs seks offisielle språk, brukt i møter mellom regjeringer fra ulike nasjoner og dokumenter er arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. Sekretariatet bruker to arbeidsspråk, britisk engelsk og fransk. Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i mange av medlemslandene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, og oljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt til tysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene). FN-standarden for engelskspråklige dokumenter ("United Nations Editorial Manual") følger britisk praksis, etter Oxfords standarder. FNs standard for kinesisk (standard mandarin) skiftet da Republikken Kinas (Taiwan) plass ble gitt til Folkerepublikken Kina i 1971. Fra 1945 til 1971 ble tradisjonelle kinesiske tegn brukt, men etter 1972 tok man i bruk forenklede kinesiske tegn. Finansiering. FN er finansiert gjennom beskatning og frivillige bidrag fra medlemstatene. FN og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår hva hvert medlem skal gi. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut fra Brutto nasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fra gjeld og inntekt pr. innbygger. Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25 % til 22 %. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001 % som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01 %. Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarder dollar (beregnet ut fra de største bidragsyterne). En stor del av FNs utgifter går til FNs fredsbevarende arbeid og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005–2006 er på 5 milliarder dollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70 000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden. FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Taiwan, Canada, Spania og Sør-Korea. FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks. UNICEF og UNDP) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper. Arbeid for fred. Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper. FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene. FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. Etter Ikkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikle atomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid. Fredsbevarende styrker. Kart som viser hvor FN har eller har hatt fredsbevarende styrker pr. 2008. Lyseblått indikerer operasjoner i aktivitet, mens mørkeblå viser tidligere aktivitet. FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmer Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret av Generalsekretæren å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær. FNs fredsbevarende styrker (kalt De blå hjelmene) mottok Nobels fredspris i 1988. I 2001 vant FN og Generalsekretæren Kofi Annan Nobels fredspris «for sitt arbeid for en bedre organisert og mer fredfull verden». Per 31. desember i 2007 var 83 854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104 146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2 420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter. Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30. juni 2008 er på ca. 6,8 milliarder dollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar. Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet. Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt i FN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler for menneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulere Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den 10. desember i 1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjør den internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk. Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer. Arbeidet mot fattigdom og for utvikling. Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølge FN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedre levestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning. Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor i U-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dyp fattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig. FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien. I 2000, på møtet i New York fra den 6.–8. september, vedtok Generalforsamlingen Tusenårserklæringen, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål som sult, sykdommer, analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år 2015. FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse er FNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært med vaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse. Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annet naturkatastrofer og sultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser som flyktningssituasjoner og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp. OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. Nordmannen Jan Egeland var leder for OCHA fra 2003 til 2006. Avkoloniseringen. I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet. Generalforsamlingen vedtok Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. Gjennom FNs komité for avkolonisering, opprettet i 1962, har FN hatt et stort fokus på avkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20 000 km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fra Vest-Sahara. Konferanser. Temaene de siste konferansene har vært miljø og utvikling (1992), menneskerettigheter (1993), befolkning og utvikling (1994), sosial utvikling (1995), forbedring av kvinners stilling (1995), boligspørsmål (1996), ernæring (1996), rasisme (2001), miljø (2002), finansiering for utvikling (2002) samt oppfølging av tusenårsmålene, reform (2005) Temaperioder. FN erklærer og koordinerer temaperioder, perioder hvor de observerer noen saker som angår det internasjonale samfunnet. Ved å benytte FNs symbolisme, og Forente nasjoners systems infrastruktur, blir enkelte år, har enkelte år eller dager fått spesiell status for enkeltsaker. Eksempler på dette er Verdens tuberkulosedag, Jordens dag og Internasjonalt år for poteten 2008. FN-dagen har vært feiret 24. oktober hvert eneste år siden 1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål. Organisasjon. FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks, forvaltningsrådet ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Generalforsamlingen. Alle medlemmer har sete i generalforsamlingen, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder. Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det to tredjedels flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har en stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område. Sikkerhetsrådet. Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk av Syria, og USA i forbindelse med kritikk av Israel. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred. Det økonomiske og sosiale råd. Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt. Sekretariatet. FN-sekretariatet er ledet av Generalsekretæren, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene. De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn. Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg. Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter hans eller hennes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet. Den internasjonale domstolen. a>, Den internasjonale domstolens sete. Haag, Nederland. Den internasjonale domstolen ligger i Haag, Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 i De Forente Nasjoners Pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen. Den internasjonale domstolens bygning er Fredspalasset i Haag, delt med Haagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er enten alumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv. En lignende domstol, Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig. Generalsekretæren. Generalsekretæren er lederen av sekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet. Generalsekretæren blir valgt av Generalforsamling etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. Ban Ki-moon, Sør-Koreas tidligere utenriksminister er FNs generalsekretær fra januar 2007. Organisasjoner under FN. Det er flere organisasjoner underlagt FN, mer eller mindre selvstendige. Disse jobber med sine spesialområder, spesielt i utviklingsland. Francisco Franco. a> til han døde i 1975 Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo (født 4. desember 1892 i Ferrol, død 20. november 1975 i Madrid), forkortet Francisco Franco Bahamonde og alminnelig kjent som Francisco Franco eller bare Franco, var en spansk general og statsoverhode i Spania fra oktober 1936 (hele landet fra 1939) og "de facto" regent i det nominelt gjenopprettede Kongeriket Spania fra 1947 til sin død i november 1975. Som statsoverhode brukte Franco tittelen "Caudillo de España, por la gracia de Dios" (Spanias fører, av Guds nåde). Gjennom sitt nesten førti år lange styre gikk Francos regjering gjennom ulike faser, som hadde det til felles at de var kjennetegnet av en sterk spansk nasjonalisme, forsvar av landets territoriale integritet, katolisisme, antikommunisme, anti-frimureri og tradisjonelle verdier. Franco kom fra en militærfamilie og deltok i Rifkrigen i Spansk Marokko i 1920. Han ble den yngste generalen i Europa i 1926 Etter at han kom tilbake til Spania var han med på å slå ned en streik i 1934, og forsvarte den konservative regjeringen til Niceto Alcalá-Zamora. Da venstrepartiet Frente Popular, som bl.a. bestod av marxister og anarkosyndikalister, kom til makten i 1936, ble en periode med stor ustabilitet og konflikt i Spanias historie innledet. Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo Franco og militæret forsøkte å gjennomføre et statskupp mot Frente Popular, men kuppet mislyktes og ledet til den spanske borgerkrig (1936–1939). Under borgerkrigen stod Franco frem som lederen for nasjonalistene som kjempet mot Frente Popular-regjeringen. Etter å ha vunnet borgerkrigen med militær støtte fra Italia og Tyskland—mens Sovjetunionen støttet venstresiden—oppløste Franco parlamentet og etablerte et høyreorientert styre som hadde makten til 1978, da en ny grunnlov ble vedtatt. Franco holdt Spania offisielt nøytralt under andre verdenskrig, selv om spanske frivillige deltok på aksemaktenes side. Franco blir av tilhengerne sine gitt æren for å ha forsvart landet mot kommunismen og gjenoppbygget landet etter den utmattende borgerkrigen. I etterkrigstiden holdt Franco på makten gjennom kontroll av media og strenge straffer for motstandere av regjeringen. Under den kalde krigen gikk Spania inn i en nær allianse med USA på grunn av Francos sterke antikommunistiske politikk. President Richard Nixon sa at «general Franco var en lojal venn og alliert av USA. Han skaffet Spania respekt i hele verden gjennom fasthet og rettferdighet». I 1969 utpekte Franco Juan Carlos som sin etterfølger. Som betingelse måtte Juan Carlos erklære sin lojalitet til regjeringspartiet Movimiento Nacional, noe han straks gjorde. Juan Carlos samarbeidet nært med Franco i flere år, hadde en rekke representative oppgaver de siste årene av Francos styre og fungerte også som statsoverhode under Francos sykdom. På dødsleiet gav Franco Juan Carlos full kontroll over landet, og etter Francos død ble Juan Carlos utropt til konge av Spania. Han innledet da en gradvis liberalisering og gjeninnføring av demokrati. Karriere før borgerkrigen. Franco var sønn av en marineoffiser, men valgte å gå inn i hæren da det var større muligheter der. Han begynte på infanteriakademiet, men utmerket seg ikke noe særlig, da han gikk ut som nummer 251 av 312 kadetter. Men da han tjenestegjorde i Nord-Afrika i den spanske fremmedlegionen, fikk han raske forfremmelser. Hans lave, rundmagede skikkelse og hans lyse stemme, ble spøkt med at hans samtidige, som kalt ham «commandandantin» og «Franquito». Franco var en profilert offiser i årene før borgerkrigen, blant annet var han sjef for generalstaben under Den andre spanske republikk. Han var en forsiktig planlegger, noe som gjorde at de andre offiserene tvilte på om han ville delta i oppstanden mot republikken. Han markerte seg imidlertid som en sterk antikommunist. Seier i den spanske borgerkrigen. Franco deltok blant annet i de spanske krigskampanjene i Afrika. I 1936 slo han seg sammen med Alzamiento Nacional for å kjempe mot den spanske regjeringen Frente Popular. I den spanske borgerkrigen benyttet han sine elitetropper fra Nord-Afrika, fikk støtte fra Tyskland og Italia og oppnådde stor suksess i sin krigføring. Francisco Franco ble hurtig motstandsbevegelsens leder, og vant borgerkrigen. Francos Spania tok aldri offisielt parti med aksemaktene under 2. verdenskrig, selv om deres sympatier nok lå hos dem, og erklærte seg fullstendig nøytrale i 1943 da krigens utfall syntes klart. Landet var blitt sterkt utmattet av borgerkrigen, og var ikke istand til å føre en ny krig. Uoffisielt vervet derimot mange «frivillige» spanjoler seg til å kjempe på tysk-italiensk side. Spania under Franco. Franco hadde sammenhengende makten i Spania fra 1939 til han døde. Det spanske kongehuset ble etter hans ønske deretter gjeninnsatt. Gjenopprettelsen av monarkiet hadde vært høyresidens endelige mål under den spanske borgerkrig. Mellom 1939 og 1954 var Spanias politikk preget av proteksjonisme, og detaljstyring av økonomien gjennom korporativisme. Kombinasjonen fungerte dårlig, og Spania forble fattig på tross av at resten av Europa tok seg opp. Falange beskyttet de rike landeiernes eiendommer og privilegier, men lot landsbygda forfalle, spesielt etter 1954 da en serie økonomiske reformer ble igangsatt av økonomer fra den katolske organisasjonen Opus Dei. Fra nå av spilte det korporative systemet en underordnet rolle, og Spania ble et markedsorientert diktatur av den typen som senere ble utviklet i Chile under Pinochet, og dagens Kina. Franco-Spania, og falangismen var sterkere knyttet opp mot den katolske kirke enn italiensk fascisme, og sees ofte på som en høyreorientert variant av denne. Under Francos diktatur ble hundretusener av mennesker fengslet og henrettet, og baskerne og katalanerne i Nord-Spania ble undertrykt. Spansk Falange var før borgerkrigen egentlig et radikalt fascistisk inspirert mikro-parti, men etter at partilederen ble skutt av republikanerne og Franco tok over ble Falange fusjonert med mange andre, mer konservative bevegelser hvorav carlistene var de viktigste. Etter dette ble Falange gradvis dreid lengre mot høyre. Fordømmelse av Franco-perioden. I 2007 vedtok den spanske nasjonalforsamlingen en lov der Francos kupp og nesten 40 år lange diktatur for første gang blir offisielt fordømt. Loven innebærer at alle symboler fra Franco-tiden skal fjernes fra gater og bygninger og at lokale myndigheter i Spania skal finansiere gjenåpning av massegraver fra borgerkrigen mellom 1936 og 1939. I tillegg erklærer loven at de militære, summariske straffesakene som førte til at flere tusen av Francos fiender ble fengslet og henrettet, er ugyldige. Familie. Franco ble gift med Carmen Polo (1900–1988) i 1923. De hadde en datter, Carmen Franco, som i 1975 ble tildelt tittelen hertuginne av Franco og status som grandee av Spania av kong Juan Carlos. Gjennom datteren har Franco syv barnebarn. Franco-familien er en av de rikeste og mest fremstående adelsfamiliene i Spania og eier en rekke store eiendommer og residenser. Barnebarnet María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco, som også er arving til tittelen hertuginne av Franco, var gift med Alfonso, hertug av Anjou og Cádiz, barnebarn av kong Alfonso XIII av Spania. Det nåværende overhodet for huset Bourbon, Louis Alphonse de Bourbon, er sønn av María og dermed oldebarn av Francisco Franco. Se også. Franco, Francisco Franco, Francisco Franco, Francisco Franco, Francisco Geografi. Geografi er vitenskapen om hvordan jordas ytre ser ut, forklarer hvorfor den ser ut som den gjør, og setter dette i relasjon til hvordan menneskelig aktivitet påvirker og påvirkes av jorda. Ordet "geografi" kommer fra gresk γη ("ge") eller γεια ("geia") som betyr «jord» og «jordmonn» og γραφειν ("grafein"), med betydningen «å skrive» eller «å beskrive». Geografi kan deles inn i to undergrener, naturgeografi og samfunnsgeografi. Begge grenene er tverrvitenskapelige, med innslag av for eksempel hydrologi, geologi, klimatologi, sosiologi og matematikk. I tillegg omfatter det store begrepet "geografi": kartografi, geomatikk, GIS, geostatistikk, og geodesi. Geografiens historie. Den første kjente kulturen som aktivt utviklet geografi som en vitenskap var antikkens Hellas. Romerne utviklet senere kartografiske teknikker, da de utforsket nye områder. Under middelalderen utviklet først araberne Al-Idrisi, Ibn Battuta og Ibn Khaldūn teknikkene som var oppfunnet av grekerne og romerne, og uviklet til og med nye, egne teknikker. Etter Marco Polos reiser, økte geografiinteressen i Europa. De lange oppdagelsesreisene under på 1500- og 1600-tallet gjenoppvekket interessen for geografi, og da først og fremst for detaljerte kart, og flere teoretiske ideer. På 1700-tallet ble geografi en anerkjent vitenskap. Naturgeografi. Innen naturgeografien studeres "fysisk geografi", som behandler bergarter, mark, terrengformer, vann og klima, og "biologisk geografi" som omhandler organismers geografiske fordeling aover jorden. Se også geofag. Fysisk geografi. Denne grenen av geografien fokuserer på de naturlige forekomster av ting på jorden, og gjør bruk av biologi for å forstå mønstre i dyre- og planteliv, matematikk og fysikk for å forstå jorden bevegelse i sammenheng med andre objekter i verdensrommet. Den dekker også kart og navigasjon, og omfatter økologisk geografi. atmosfære – halvøy – by – kontinent – ørken – bukt – øy – innsjø – lagune – fjellkjede – hav – slette – elv – dal – økologi – klima – jord – meteorologi Geomorfologi. Innen geomorfologien studeres jordens morfologi og de prosessene som er skapt av disse, slik som forvitring, erosjon og slutningsprosesser og sedimentasjon. Selv ulike landformer, som esker e.l. studeres. Denne retningen er under innflytelse av både geologien og geografien. Klimatologi. Klimatologi er studiet av klimaet på lokalt, regionalt eller globalt nivå. Dette innbefatter alt fra studiet av mikroklimaet på for eksempel en veistrekning for å motarbeide glatte veier, til globale klimaendringer. Et sentralt spørsmål for dagens klimaforskning er å kartlegge hvor stor del av den globale klimaendringer i dag som skyldes menneskelig aktivitet. Hydrologi. Innen hydrologien studeres forekomster og prosesser i vannet på jorden. Den tidligere betegnelsen "hydrografi" benyttes i dag kun for kartlegging av hav, sjøer og vassdrag. I Norge studeres de fysiske aspektene av ferskvann innenn emnet hydrologi, og de biologiske og kjemiske aspektene innen limnologien. I andre land er det ofte vanlig at disse vitenskapsgrenene behandles likt. Oseanografi. Internasjonalt sett er oseanografi en betegnelse på studie av havets geologi, biologi, fysikk og kjemi. I Norden avgrenses emnet ofte til bare å innbefatte de fysiske og kjemiske sammensetningene av havet, som saltholdet og nitrogenets kretsløp. Glasiologi. Innen glasiologien studeres isbreer og innlandsis, samt egenskaper for snø og is. Biogeografi. Biogeografien studerer organismers geografiske fordeling rundt om på jorden. Faktorer som påvirker utbredelsen kan for eksempel være naturkatastrofer, kontinentens forflyttinger, fysiske barrierer, havnivåforskjeller, forandringer i klima-, vegetasjons- og terrengforholdene. Andre faktorer er organismenes evne til å tilpasse seg til de rådende miljøforholdene. Historisk geografi. Denne grenen av geografien forsøker finne ut av de fysiske og kulturelle omstendigheter som har omgitt livet på jorden. De viser hvordan jorden fikk sin overflate, endringer som er skjedd, og hvordan organismer og etterhvert planter og dyr har klart å overleve der. Videreføringen er å kartlegge omstendigheter rundt menneskelig virksomhet. Kulturgeografi. Kulturgeografi, eller samfunnsgeografi, er den menneskelige eller politiske/kulturelle grenen av geografien fokuserer på de sosiale sammenhengene, de ikke-fysiske aspektene av hvordan verden henger sammen. Det undersøkes hvordan mennesker tilpasser seg til et landområde og til andre mennesker, og de endringer som det tilfører verden. Den kan igjen deles inn i disse hovedområdene: økonomisk geografi, politisk geografi, sosial geografi, økologisk geografi, kartografi og militær geografi. Liste over stater – nasjon – stat – union – provins – amt – kommune – by – forstad By- og regional planlegging. Byplanlegging bruker den geografiske vitenskapen for å hjelpe til å bestemme hvordan man skal utvikle (eller ikke utvikle) et landområde for å oppnå bestemte mål, slik som sikkerhet, skjønnhet, økonomiske muligheter, bevaring av bygninger og naturområder osv. Planleggingen av by- og landområder kan anses som anvendt geografi, selv om det også henter viten fra kunst og historie. Gustav Vigeland. Gustav Vigeland (født 11. april 1869, i Halse, død 12. mars 1943, i Oslo) var en norsk billedhugger og treskjærer. Han er mest kjent for Vigelandsanlegget på Frogner i Oslo – en monumental skulpturpark og Oslos største turistattraksjon. Vigelands døpenavn var Adolf Gustav Thorsen, men fra 20-årsalderen skiftet han slektsnavn til Vigeland, etter at han en tid hadde brukt navnene om hverandre. Gustav Vigeland er eldre bror av billedkunstneren Emanuel Vigeland. Oppvekst. Vigeland var sønn av snekkermester Elisæus Thorsen (1835–1886) og Anna Aanensdatter (1835–1907). Han vokste opp som nest eldstemann blant fire brødre; eldstebroren het Theodor, de to yngre het Julius og Emanuel August. I tillegg fikk han en yngre bror da han var 2 år gammel, Edvard August, men han døde etter bare ett år. Gustav vokste opp i leiligheten over farens snekkerverksted i Halse, i huset som i dag har adresse Gustav Vigelands vei 20 i Mandal. Tilgangen til redskap og treverk gjorde at han tidlig fikk pusle med treskjæring. Stadige sykdomsperioder i barndommen gjorde at han ble skrevet ut av skolen og fikk bo hos morfaren på Mjunebrokka på Vigeland, i det som i dag heter Lindesnes kommune, hvor han fikk anledning til å dyrke interessen for treskjæring. Morfaren så at lille Gustav hadde talent, og han fikk den dyktigste treskjæreren i bygda, Tarald Louen, til å gi ham undervisning i faget. Sosialt tilhørte familien Thorsen småborgerskapet i Mandal, som drivere av et fremgangsrikt snekkerverksted med flere svenner og læregutter. Faren var aktiv i den pietistiske vekkelsesbevegelsen i byen, og hjemmet var stadig en samlingsplass for religiøse møter. Dette skulle imidlertid forandre seg; Elisæus tapte i begynnelsen av 1880-årene mye penger på noen skipsinvesteringer, og etterhvert begynte han å ty til alkoholen. Moren tok da sønnene med seg og flyttet til Mjunebrokka, dog uten å få innvilget skilsmisse. Gustav er ført inn i skoleprotokollen på Vigeland 19. februar 1883. I 1884 fikk Elisæus barn med en pike fra Audnedalen, og samme året ble han også dømt for ulovlig omsetting av brennevin. Læretid i Kristiania. Vigeland fullførte aldri folkeskolen, og i 1884 ordnet faren en lærlingeplass som treskjærer hos Torsten Kristiensen Fladmoe i Kristiania. På kveldstid tok han kurs på Tegneskolen. I 1886 ble imidlertid Fladmoe syk, og verkstedet ble stengt. Vigeland flyttet tilbake til Mandal, hvor faren lå for døden med tuberkulose. Først i 1888 returnerte Vigeland til Kristiania, denne gang med ambisjoner om en kunstnerkarrière. Han fikk seg jobb på et treskjærerverksted, men ble oppsagt julaften samme år. Han levde som en løsgjenger en periode, men i begynnelsen av februar 1889 oppsøkte han billedhuggeren Brynjulf Bergslien med en bunke av sine egne skisser. Bergslien ante at det var et spesielt talent han hadde foran seg, og ved hjelp av professor i kunsthistorie Lorentz Dietrichson, fikk de samlet en gruppe kunstinteresserte personer til å yte Vigeland økonomisk støtte en tid. Allerede samme år debuterte Vigeland på Høstutstillingen med statuettgruppen "Hagar og Ismael". I 1890 begynte han å arbeide som assistent for Mathias Skeibrok; her fikk han også anledning til å jobbe med egne verk. 1890-årene. I 1890 fikk han et stipend til en studiereise til København, der han jobbet i atelieret hos Vilhelm Bissen d.y, som var en anerkjent billedhugger, men som i ettertiden har kommet i skyggen av sin far med samme navn. Her jobbet han med helfigurgruppen "Forbannet", et svært dristig prosjekt med tanke på de begrensede midlene han hadde til rådighet. Mottagelsen ble imidlertid god da den ble utstilt på Høstutstillingen året etter. Vigeland hadde med det etablert seg som kunstner, bare 23 år gammel. I første halvdel av 1893 oppholdt han seg i Paris, hvor han blant annet fikk treffe og studere verkene til Auguste Rodin. Året etter lagde han relieffet "Helvete" som nok har vært inspirert av Rodins verk "Helvetesporten". I 1895 dro han på studietur til Firenze med et tre måneders opphold i Berlin på veien. Her pleide han omgang med blant andre Edvard Munch. I løpet av det 6 måneder lange oppholdet i Firenze fikk han studert renessansens kunst. Michelangelos verker skal ha gjort inntrykk på ham. Tilbake i Norge laget han en portrettbyste av Emanuel, som i formspråket er tydelig inspirert av renessansekunsten. Vigeland holdt i løpet av karrieren to separatutstillinger; i 1894, hvor i alt 51 verk blir stilt ut, og i 1899, med 42 verk på utstilling. Arbeid ved Nidarosdomen. Allerede da Vigeland var i slutten av 20-årene hadde han gode inntekter av arbeidet sammenlignet med andre billedhuggere her til lands, men med en såpass stor produksjon hadde han også store utgifter til materialer og modeller. I årene fra 1898 til 1902 arbeidet han med utsmykning av Nidarosdomen, et arbeid han ikke var altfor begeistret for å ta på seg, men som i det minste ga en forutsigbar inntekt. Delvis begrunnet av hans arbeid ved domkirken, fikk Vigeland et reisestipend for å studere gotisk kunst i Frankrike og England. Reisen varte i et helt år fra høsten 1900. I Paris traff han Bjørnstjerne Bjørnson og fikk modellert en portrettbyste av ham som senere ble hugget i marmor. Ikke lenge etter at han kom tilbake fra studiereisen, sa han opp sitt engasjement med Nidarosdomen, da han følte at arbeidet hemmet hans kunstneriske utvikling. I tillegg hadde han så smått begynt å tenke på et større prosjekt, en monumental fontene. Turbulent familieliv. Under arbeidet med "Helvede" rundt 1894 traff Vigeland Laura Mathilde Andersen, som stilte som modell. De utviklet et forhold, og i juni 1899 fikk de datteren Else sammen. Året etter ble Laura på nytt gravid. Vigeland hadde derimot på det tidspunktet innledet et forhold til den 17 år gamle Inga Syvertsen, men gikk med på å gifte seg med Laura mot at hun søkte skilsmisse straks etter vielsen. I mars 1901 ble barnet født, og Laura ga ham navnet Alf Gustav Vigeland, noe Vigeland selv ble svært lite begeistret for. Skilsmissen var ikke et faktum før i 1906. Vigeland betalte barnebidrag til Laura etter skilsmissen, men utover det hadde han ikke noen kontakt med barna sine. Også i hans biologiske familie ble det et et brudd for Vigeland i denne perioden. Lillebroren Emanuel hadde bodd i Oslo fra midten av 1890-årene, og var i ferd med å arbeide seg opp som billedkunstner. I etterkant av en utstilling i 1902 ble Emanuel kritisert for å hente mange av motivene sine fra brorens kunst, noe Gustav ikke gjorde noe for å tilbakevise. Det førte til et brudd mellom brødrene, og bortsett fra litt brevveksling i forbindelse med morens død i 1907, hadde de aldri mer kontakt. Portrettering av kjente nordmenn. Fra 1890-årene og utover lagde Vigeland på eget initiativ flere portrettbyster av kjente nordmenn. Hans motivasjon for dette var tosidig; for det første var modellering av slike byster en måte for ham å utvikle seg selv teknisk på, for det andre var det godt håp om å få avsetning av slike byster til offentlige institusjoner eller private samlere. Vigeland fikk snart et navn på seg for å være en portrettør med god innsikt i modellenes psyke, og snart ble det ansett som en ære å bli portrettert av ham. I alt skal Vigeland ha utført 100 portrettbyster i løpet av karrieren, med en særlig konsentrasjon i årene 1901-1907. Personer som har sittet modell og blitt portrettert av Vigeland i denne perioden omfatter Henrik Ibsen, Arne Garborg, Knut Hamsun, Edvard Grieg, Aasta Hansteen, Jonas Lie og Fridtjof Nansen. Mann og pike (1906), Thielska Galleriet, Stockholm. En avstøpning av denne står også på Vigeland i Lindesnes kommune 1900 - 1910. I 1901 ble Vigeland utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden; på 60-årsdagen i 1929 ble han tildelt Storkorset. I 1901 vant han også konkurransen om utformingen av medaljen til Nobels fredspris. I 1902 overtok Vigeland et falleferdig atelier på Hammersborg, etter at han i mange år hadde arbeidet i leiligheten i Pilestredet 8, som upraktisk nok lå i 4. etasje. Samtidig flyttet han inn i en ny leilighet i området sammen med Inga, som offisielt var der som hans husholderske. Utover de mer huslige sysler satt hun ofte modell for billedhuggeren, i tillegg til at hun samvittighetsfullt loggførte alt Vigeland produserte, et arbeid som i ettertid har vært svært nyttig for å gi en oversikt over Vigelands produksjon. I dette tiåret fullførte han statuene av Niels Henrik Abel (1905), Rikard Nordraak (1905) og Camilla Collett (1906) i Oslo og Henrik Wergeland (1907) i Kristiansand. I oktober 1907 bestemte formannskapet i Kristiania å bevilge penger til Vigelands fonteneprosjekt. Arbeidet med Vigelandsparken ble dermed satt i gang for fullt, uten at noen, antagelig heller ikke Vigeland selv, på dette tidspunktet ante hvor omfattende dette prosjektet skulle bli. Mens Vigelands skulpturer i 1890-årene kunne være naturnære og dramatiske, ble figurene på 1900-tallet roligere og mer harmoniske. Forholdet mellom mann og kvinne ble et gjengangertema. Etter 1910 begynte han å modellere for hugging i stein, noe som betydde at formspråket ble mer stilisert med få detaljer og store flater. 1910 og utover. Fra formannskapets vedtak i 1907 arbeidet Vigeland mye med utformingen av fontenen og de tilstøtende tregruppene. Vigeland holdt sitt tidsskjema, men det var problemer med å reise nok penger til prosjektet. I 1914 begynte Vigeland å lage egne tresnitt. Vigelandsmuseet har registrert 430 tresnitt som er utført i perioden 1914-1940. Motivene på disse er ofte dramatiske landskapsbilder som er tydelig inspirert av sørlandsnaturen. Vigelandmuseet, Gustav Vigelands bolig og atelier 1924-1943 I 1920 hadde den da 51 år gamle Vigeland, etter eget utsagn, behov for en kvinnelig modell med vakre hender. Oppdraget falt på den 18 år gamle Ingerid Vilberg. De utviklet etterhvert et forhold, og året etter flyttet Inga ut fra deres leilighet i Maridalsveien. Vigeland giftet seg med Ingerid i 1922. Vigeland inngikk i 1919 en prinsippavtale med Oslo kommune om å forære kommunen sitt livsverk mot å få et atelier og museum. Den formelle avtalen ble undertegnet i 1921, og i 1924 kunne Vigeland flytte inn i leiligheten på Frogner sammen med Ingerid. Her ble Vigeland boende til sin død i 1943, og bygget huser i dag Vigelandsmuseet, i tråd med avtalen mellom kunstneren og kommunen. Fra 1920 arbeidet han hovedsakelig med fonteneprosjektet, som nå hadde utviklet eg til å bli en hel skulpturpark. Dette forhindrer ham likevel ikke fra å jobbe med andre prosjekter; statuene av Christian Michelsen og Snorre Sturlasson i Bergen blir til i denne perioden, likeså statuen av Peder Claussøn Friis utenfor Valle kirke ved Vigeland. I 1939 skiltes Vigeland og Ingrid. Vigeland døde 12. mars 1943. Bisettelsen fant sted 19. mars i Vestre krematorium. Urnen er plassert i tårnrommet i Vigelandsmuseet. Vigelandsanlegget. Fra 1890-årene hadde Brændevinssamlaget i Oslo satt av penger til et fontenefond. Hensikten med dette fondet var å reise penger til en fontene som var tenkt plassert på Eidsvolls plass foran Stortinget. Et monumentalt verk av denne typen hadde Vigeland lenge drømt om, og allerede i 1901 begynte han på eget initiativ å lage skisser til dette prosjektet. For å komme andre interesserte kunstnere i forkjøpet, fikk han stilt ut en modell av hans planer på Kunstindustrimuseet i 1906. Responsen var hovedsakelig positiv, med noen unntak, f.eks. Christian Krohg, som han hadde hatt en del disputter med tidligere og som forble Vigelands fiende livet ut. Taktikken var likevel vellykket, for i oktober 1907 bestemte formannskapet i Oslo å anbefale bystyret å bevilge Brændevinssamlagets fond til Vigelands prosjekt. Uten at det ble lyst ut noen konkurranse, og til tross for at prisoverslaget var på nesten fire ganger fondets beholdning på 85000 kroner. En innsamling blant privatpersoner ville derfor bli nødvendig for å få realisert prosjektet. Vigeland arbeidet videre med fontenen parallelt med andre oppdrag. I 1914 foreslo han imidlertid å flytte fontenen til Abelhaugen i Slottsparken, da han var redd et fremtidig Eidsvollsmonument foran Stortinget ikke ville passe sammen med hans fontene. Abelmonumentet så Vigeland for seg flyttet over til Nisseberget. Fontenekomiteen ga sin tilslutning til denne flyttingen, men mange andre alternative forslag dukket opp fra andre i kjølvannet, blant annet Jernbanetorget. Vigeland like svært dårlig at andre kunne blande seg inn i "hans" prosjekt på denne måten. I utkastet til denne planen hadde Vigeland tegnet inn en steinlagt plass, der hellene skulle danne en labyrint, og på slutten av året hadde han også fått en idé om å plassere flere granittgrupper i trappen opp mot fontenen. I 1916 åpnet han atelieret sitt for allmuen for å vise modellen av planen og de ferdige skulpturene. Responsen var blandet, og mange mente at mengden og størrelsen på statuene ikke passet i byens sentrum. Tidlig i 1919 fikk Vigeland en idé om en høy søyle av oppadstigende figurer, en idé som etterhvert ble en besettelse for ham. Skulle denne bli en del av skulpturparken måtte den imidlertid få en annen plassering, fordi Abelhaugen neppe ville tåle vekten av alle disse skulpturene. I 1921 kom han derfor opp med en alternativ idé om å plassere hele anlegget rett ved hans nye atelier på Frogner. Uten å vite om plasseringen ville bli godkjent av de kommunale myndigheter, bestilte Vigeland steinblokken til Monolitten fra bruddet ved Iddefjorden for egen regning og risiko. Diskusjonene rundt plasseringen roet seg da planene ble flyttet ut av sentrum, men i 1922 kom det opp et forslag om å plassere skulpturen i området vest for Frognerdammen, et område som hadde ligget ubrukt siden jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. I 1924 ble det endelig bestemt at dette skulle være plasseringen for anlegget. Med denne plasseringen kom også utvidelsen av anlegget med en bro, og Vigeland satte da straks i gang å planlegge utsmykning av denne, i tillegg til inngangspartiet mot Kirkeveien. Steinen til Monolitten var på plass på bestemmelsesstedet i februar 1927 etter en svært krevende transport fra steinbruddet ved Halden, og den 15. august 1928 ble den hevet i vertikal stilling. Uthoggingen foregikk fra 1929 til 1943, og mesteparten av tiden var 3 stenhuggere engasjert i dette arbeidet. I 1932 kom han opp med ideen om Livshjulet, som skulle avslutte hovedaksen mot vest. Til tross for krigsutbruddet begynte monteringen av de 58 bronseskulpturene på broens rekkverk i mai 1940. Det ble ansett som mindre sannsynlig at de skulle bli ødelagt om de sto der fremfor om alle var lagret innendørs i atelieret. Sommeren 1943, etter Vigelands død, var Monolitten ferdig hugd. I to omganger, høsten 1943 og sommeren 1944, hadde publikum anledning til å gå opp i stillasbygget og ta Monolitten i nærsyn helt til topps. I 1946 var granittgruppene rundt Monolitt-platået på plass. I 1947 ble vannet skrudd på i fontenen, 40 år etter at Vigeland fikk bestillingen. Først rundt 1950 var de fleste skulpturene i parken på plass. Vigeland hadde flere ideér til utsmykking av parken i sine senere leveår, blant annet flere smijernsportaler, men på sykeleiet like før sin død skrev han at han ønsket at arbeidet som var påbegynt skulle avsluttes med den daværende arbeidsledelsen. Allerede i 1934 hadde han gitt klart uttrykk for at han ikke ønsket at noen annen kunstner skulle jobbe videre med parken om han skulle gå bort. I 1988 ble bronsegruppen "Slekten" stilt opp i enden av tverraksen mot nord. Denne gruppen består av 21 figurer og er Vigelands største nest etter Monolitten. I 1993 ble "Selvportrett", en helfigurstatue av ham selv, stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang; symbolsk sett en signatur som står i stil med resten av parken hva størrelse angår. Utenfor parkens hovedakser står det flere statuer som er kommet til etter at parkens hovedanlegg sto ferdig, f.eks "Pike og øgle" (oppstilt 1958) og "Triangel" (oppstilt 1993). I 2002 ble «Overrasket» satt opp etter at den hadde stått bare i gips på Vigelandmuseets lager inntil siden 1942. Ansiktet på skulpturen forestiller Inga Syvertsen som sto modell da Vigeland påbegynte skulpturen i 1904. Vigeland gjorde ferdig skulpturen i 1942 med Ruth Maier som modell, bare måneder før Maier ble sendt til Auschwitz og drept. Andre spor etter kunstneren. Vigelandsanlegget alene viser en imponerende produksjon til å være fra kun én kunstner, men likevel har Gustav Vigeland også satt spor etter seg utenfor Oslo. Nedenfor er noen eksempler på andre steder man kan beskue Vigelands kunst, men dette må ikke ses på som noen komplett liste. Mandal. I Mandal er hans fødested og leiligheten hvor han vokste opp gjort til et museum, Vigeland hus. I hagen kan man blant annet se en avstøpning av en portrettbyste han laget av broren Emanuel i 1896. "Egil Skallagrimson reiser nidstang" ble i 1971 satt opp i parken til bymuseet etter en modell fra 1932. Like i nærheten er det satt opp en portrettbyste av maleren Amaldus Nielsen, som Vigeland modellerte i 1905 og som ble reist i 1932. I byens malerisamling finnes det også noen av Vigelands portrettbyster, blant annet av Inga Syvertsen, hans samboer gjennom 20 år. Lindesnes. På Tjøm i det daværende Sør-Audnedal kommune fikk Vigeland i 1928 bygd sommerstedet "Breime" etter egne tegninger. Hver sommer tilbragte han opptil tre måneder sammen med sin daværende kone Ingerid. Breime er i dag i Ingerid Vilbergs families eie. Ved Valle kirke ved Vigeland er hans mor, far og bror begravet. Dette gravstedet er fredet. Like ved kirken fikk Vigeland for egen regning satt opp sin statue av Peder Claussøn Friis, en reformprest som virket i området. I Vigeland sentrum står en avstøpning av "Far og datter" fra 1906 (denne er også kalt "Mann og pike", Vigeland selv var aldri så villig til å sette navn på sine verker). Denne ble avduket 11. april 1969, ved 100-årsmarkeringen for hans fødsel. På Kulturtorvet i Lindesnes er flere av hans tresnitt stilt ut i Galleri Gustav Vigeland. Der finnes også en byste av Trine Louen og et selvportrett som gutt, begge i bronse. Her er det også stilt ut flere byster og og skisser i gips, samt en samling fotografier fra kunstnerens liv. Kristiansand. Gustav Vigelands statue av Henrik Wergeland ble avduket til hundreåresjubileet for dikterens fødsel i 1908, og står på torvet i dikterens fødeby, Kristiansand. Den skiller seg ut fra andre Wergelandmonumenter ved sin letthet og sitt rike uttrykksregister, som varierer med hvilken vinkel man ser støtten fra. Oftest blir den fotografert slik at man fornemmer den kosmiske ekstase som dikteren selv har formidlet så vakkert mot slutten av det selvportretterende diktet "Mig selv" fra 1841. Diktet har imidlertid flere aspekter, liksom dikterens liv og verk hadde det. Og Vigeland synes ha grepet mye av dette mangfoldet, noe som vitner om sterk innlevelse i Wergelands livsverk. Kragerø. I Kragerø kan man se fonteneskulpturen "Binne med unge" modellert i 1913 og reist 1917. Monumentet er fremstilt i rød granitt, og er den eneste av Vigelands grupper med kun dyrefigurer. Uthugningsarbeidet ble for øvrig utført av broren Julius. Oslo. Det første monumentet Vigeland fikk utført, var over komponisten Rikard Nordraak, en av de unge døde. Det har fått sin plass like ved Grotten. Etter flere utkast med symboliserte fremstillinger, endte han opp med en mer tradisjonell figur i stående positur. Han har gitt monumentet en fantasieggende innramming i form av glisende smijernsdrager. Modellen sto ferdig i 1905, men da det tok tid å bestemme seg for en plassering, ble den avduket først i 1911. I 1902 utlyste Universitetet i Oslo en konkurranse om en portrettstatue av matematikeren Niels Henrik Abel. Vigeland laget en modell av en naken Abel stående på to figurer, et verk som synes å uttrykke noe vesentlig om menneskeåndens kamp og seier. Komitéen mente at Vigelands utkast hadde den største kunstneriske verdien, men utformingen var utenfor forutsetningene for konkurransen, og Ingebrigt Viks utkast ble innstilt som vinner. Vigeland fikk noen av sine venner, blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Gunnar Heiberg, til å tale hans sak, og i 1907 ble det bestemt å sette opp Vigelands statue. Den ble avduket 17. oktober 1908 på det som nå kalles Abelhaugen i Slottsparken. Snaut ti år etter ønsket Vigeland selv å flytte statuen over til Nisseberget for å gi plass til sitt planlagte fonteneanlegg. Også Henrik Wergelands søster, Camilla Collett er udødeliggjort av Vigeland med en støtte som er plassert bak slottet i Oslo, ikke langt fra stedet hun levde på den tiden hun var gift med Peter Jonas Collett. Denne ble modellert i 1909 og reist i 1911. Camilla Collett står i vind, og holder sjalet samlet rundt seg. "Det blåser en kald vind mot enker i dette land", har hun uttalt, og det fikk hun til fulle oppleve i sitt lange liv. I "Norges litteraturhistorie" (red. Edvard Beyer) er støtten genialt fotografert med rimkrystaller på. "Enno er ikkje istida slutt", slik avslutter lyrikeren Åse Marie Nesse sitt dikt om "Camilla Collett", kvinnesakens store pioner i vårt land. (Nesse: "Til ord skal du bli".) Riddervolds gate 2 har en liten kuriositet som kan nevnes i denne sammenheng; over vinduene i andre etasje har Vigeland hugd ut en fasadeskulptur av to engler som omkranser et skjold. Denne ble utført av Vigeland på oppdrag fra husets arkitekt i 1890, da han arbeidet som assistent ved Mathias Skeibroks verksted. Vigeland bidro også flere ganger med gravmonumenter til venner, ikke bare i Oslo. På Vestre gravlund står gravurnen til Ruth Syvertsen, hans daværende samboer Ingas lillesøster, som i 1909 døde av difteri, bare 11 år gammel. Urnen fremstiller tre småpiker som holder rundt kuppelen og liksom lytter etter om det fortsatt er liv der inne. Urnen er plassert på en slank sokkel i sentrum av en skjermet rondell. Utenfor Vestre Aker kirke står "Den gode hyrde", et monument Vigeland lagde i 1938 på oppdrag fra O. S. Skouge. Denne ble reist i 1944. Hamar. "Gutten på triangelen" var en bestilling fra Hamar Bryggeri i anledning Hamar kjøpstads 50-årsjubileum i 1899. Utkastet Vigeland kom opp med, ble ikke umiddelbart bifalt av oppdragsgiveren; første innvending var at gutten var naken, dernest mente man at gutten var altfor tynn. De henstilte Vigeland om å gjøre gutten litt tykkere, noe han nektet. Denne jobben fikk et rettslig etterspill, bryggeriet nektet først å betale honoraret før statuen var ferdig støpt, mot vanlig praksis å betale når gipsstatuen er ferdig. Vigeland sendte en regning pluss et inkassosalær til bryggeriet. Bryggeriet nektet å betale inkassosalæret, og Vigeland gikk videre med saken til retten. Denne saken tapte han, og han måtte dermed betale bryggeriets saksomkostninger. Bergen. Vigelands to siste personmonumenter står begge i Bergen; monumentet av Christian Michelsen ble modellert i 1936 og reist i 1938, mens Snorre Sturlason-monumentet ble modellert i 1938 og reist i 1948. En annen avstøpning av Snorre Sturlason-monumentet ble for øvrig reist på Sturlassons hjemsted Reykholt på Island. I ettertid er disse blitt kritisert for å være upersonlige og statiske, i motsetning til tidligere verk. Dette kan forklares med at begge var bestillingsverk og at han på denne tiden var svært opptatt med å realisere Frognerpark-prosjektet. I Bergen ble det også voldsomme reaksjoner på at Michelsen-statuen ble plassert på en nærmere 14 meter høy søyle. Utenfor Den Nationale Scene står statuen av Bjørnstjerne Bjørnson, denne ble modellert i 1915 og avduket 17. mai 1917. Bjørnsons enke Karoline var ikke begeistret for hans fremoverlente og rastløse positur, som hun mente ikke lignet ham i det hele tatt. Hun hadde muligens sett for seg en mer majestetisk positur lik Stephan Sindings Bjørnson-fremstilling foran Nationaltheateret. Vigeland forsvarte seg med at bevegelsen var mer ment symbolsk, at han ønsket å fremstille Bjørnson i en inspirert og målbevisst bevegelse. Nidarosdomen. Vigelands første oppdrag da han begynte å arbeide ved Nidarosdomens restaureringsarbeider i 1898, var 12 vannspyere og fire hjørnefigurer til nordre tverrskips to tårn. De mest iøynefallende figurene han har skapt, er i korbuen, blant annet et krusifiks og figurer av jomfru Maria og Johannes. Vigeland fikk lagd figurene i gips, senere ble de skåret ut i eik og farvelagt. Vigeland har også utformet døpefonten i kirken. Stockholm. Thielska Galleriets samlinger i Stockholm omfatter bronseavstøpninger av åtte av Vigelands verker; det er portrettbystene av broren Emanuel (1896) og Gunnar Heiberg (1905), en statuett av Petter Dass (1906), fire helfigurstatuer fra årene 1905–1907, samt en portrettbyste av museets grunnlegger, Ernest Thiel. Bankmannen Thiel var en ivrig kunstsamler på begynnelsen av 1900-tallet, og en av Vigelands viktigste støttespillere tidlig i karrieren. I 1926 ble boligen hans i Stockholm gjort om til kunstmuseum. Arven etter Vigeland. Vigelands arbeider er avbildet på flere frimerker. Ett av frimerkene ble forøvrig nektet befordret av det amerikanske postverket, da de avbildede damene viste bryster (Smijernsornament i inngangsport). Gro Harlem Brundtland. Gro Harlem Brundtland (eg. Gro Brundtland, født Gro Harlem 20. april 1939 i Bærum) er en norsk politiker (Ap). Hun var statsminister i tre perioder, først i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og den første kvinnelige lederen i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1992. Liv og virke. Brundtland ble født i Bærum som datter av Gudmund Harlem. Hun tok medisinsk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1963 og "Master of Public Health" ved Harvard-universitetet i USA i 1965. Hun arbeidet i Helsedirektoratet fra 1966, og var assisterende overlege i Oslo Helseråd i perioden 1968–1974. Hun var miljøvernminister 1974–1979, og Norges første kvinnelige statsminister i februar–oktober 1981. Hun fratrådte ministerposten da Arbeiderpartiet tapte valget i 1981, men fikk ikke skylden for nederlaget. Brundtland overtok partiledervervet i Arbeiderpartiet i april 1981, og var relativt suveren ener mens partiet var i opposisjon. Hun var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990. Hun var leder av FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål («Brundtlandkommisjonen») 1984–1987. Brundtland var dessuten formann i utenrikskomiteen i Stortinget 1980–1981 og 1989–1990. Hun ble statsminister igjen i mai 1986, og satt til oktober 1989. I denne perioden var Norge i dype økonomiske problemer. Det skyldtes blant annet en lav oljepris som ga lave investeringer i oljesektoren, og en høy rente. Problemene ballet på seg utover i Gros regjeringstid. Etter stortingsvalget i 1989 overtok Jan P. Syse som leder for en borgerlig samlingsregjering. Denne varte til EF-saken ble for dominerende, og Brundtland måtte overta som statsminister igjen i november 1990. I Denne perioden som statsminister ble Brundtlands posisjon i norsk politikk enestående. Likevel fikk hun ikke gjennomført sitt viktigste prosjekt: norsk medlemskap i EU. Hun ble likevel sittende som statsminister etter avstemningen i november 1994. Hun gikk av som statsminister 25. oktober 1996, da hun ble etterfulgt av Thorbjørn Jagland. Hun trakk seg som leder av Arbeiderpartiet i 1992. I 1998 ble hun valgt til generaldirektør for Verdens helseorganisasjon. Brundtland mottok tittelen som "Policy Leader of the Year" for koordineringen mot SARS-utbruddet i 2003. Hun fratrådte senere stillingen sommeren 2003, og ble etterfulgt av Jong-Wook Lee. Siden da har Brundtland blant annet sittet i styret i UN Foundation og som medlem av organisasjonen The Elders, samt vært Health Policy Fellow ved Harvard University. Hun har også vært medlem av High Level Panel on Threats, Challenges and Change, utnevnt av FNs generalsekretær. I 2007 ble hun, som en av tre, utnevnt til FNs spesialutsending for klimaspørsmål. De to andre er er Chiles tidligere president Ricardo Lagos Escobar og Sør-Koreas tidligere utenriksminister Han Seung-soo. Brundtland er også medlem av Den Internasjonale Kommisjonen for ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning. Hun bor nå i Frankrike med sin mann, Arne Olav Brundtland. I januar 2006 ble hennes navn på nytt trukket frem som en mulig kandidat som generalsekretær i FN. Brundtland ble operert for livmorkreft i 2002 ved Ullevål universitetssykehus. I 2008 ble det kjent at hun i løpet av 2007 var blitt operert to ganger på Ullevål på det offentliges bekostning, i det Brundtland var utflyttet fra landet (Frankrike), og ikke lenger var berettiget til ytelser fra Folketrygden. Etter offentlig oppmerksomhet omkring saken, valgte Brundtland å melde flytting tilbake til Norge, og at hun selv skulle betale for behandlingen hun hadde gjennomgått. Golf. Golf er en sport der enkeltspillere eller lag slår en liten ball i hull med forskjellige køller. Spillet defineres i golfreglene som «å spille en ball med en kølle fra utslagsstedet ned i hullet med ett slag eller flere påfølgende slag i overensstemmelse med reglene». Golf antas å ha oppstått i Skottland og Holland og har vært spilt i flere hundre år på De britiske øyer. Golf var med på det olympiske programmet 1900 i Paris og 1904 i St. Louis. Det blir igjen en olympisk sport under Sommer-OL 2016. Historisk sett har golf blitt ansett for å være en fritidsbeskjeftigelse for de høyere kretser, men de siste tiårene har dette endret seg og det trekker stadig flere spillere over hele verden. Det er registrert rundt 125.000 medlemskap i norske golfklubber tilknyttet Norges Golfforbund. Medlemskap i en norsk golfklubb er for norske spillere en forutsetning for å kunne spille på de aller fleste norske baner. Spillet. En golfrunde består i å spille et antall hull, vanligvis 18, på færrest mulig slag. Å spille et hull består i å slå en ball fra utslagsstedet (et område avsatt for å slå det første slaget på hullet), og å fortsette å slå ballen til den ligger i hullet. Når ballen er på "greenen" (puttinggreenen – et område med finpreparert gress) går man over til å slå ballen langs bakken ("putting"). Målet om å slå ballen i hullet ved å bruke så få slag som mulig gjøres vanskeligere med diverse hindre, som "bunkere" (sandhindre) og vannhindre. Konkurransegolf kan spilles på en rekke forskjellige måter av både enkeltspillere eller lag. Poengberegningen kan skje som slagspill ("stroke play") eller matchspill ("match play"). I slagspill telles antall slag for hele runden eller turneringen, og spilleren med færrest slag totalt blir vinneren. I matchspill spilles det om hvert hull, og den som huller ut sin ball med færrest slag, vinner hullet. Til forskjell fra mange sportsgrener, spilles golf for det meste uten overoppsyn av en dommer. Spillet avhenger av den enkeltes redelighet til å vise hensyn til andre spillere og å overholde reglene. Som det står i golfreglene: «Alle spillere bør oppføre seg på en disiplinert måte, alltid vise høflighet og en god sportsånd, uten hensyn til hvor konkurranseinnstilt de måtte være. Det er ånden i golfspillet.» Golfbanen. Baner i skogslandskap er vanligst i Norge. Golf spilles over "hull". «Hull» kan vise til det faktiske hullet i bakken der ballen skal senkes, eller til hele området fra "tee" (utslagsstedet, et oppmerket felt hvorfra man slår det første slaget på hvert hull) til "puttinggreen" (gressområdet rundt selve hullet i bakken). De fleste golfbaner består av 9 eller 18 hull. ("Det 19. hull" er et vanlig navn på baren i klubbhuset.) På de korteste hullene trenger en god spiller kun ett slag for å slå ballen fra utslagsstedet til greenen. På lengre hull er greenen for langt unna til at den kan nåes på ett slag, slik at ett eller flere slag må spilles fra "fairway" (hvor gresset er klippet så lavt at det som regel er lett å slå ballen) eller fra "rough" (høyt eller uklippet gress, eller helt upreparert område). Mange hull inneholder "hindre", det vil si sandhindre ("bunkere"), hvor det er vanskeligere å slå ballen, og vannhindre (tjern, dammer, elver, etc.). Det gjelder spesielle regler for situasjoner der ballen blir liggende i et hinder, noe som gjør det svært uønsket å havne i et hinder. For eksempel må spilleren ikke berøre bakken i et hinder med køllen før han slår, selv ikke i en prøvesving. En ball i et vannhinder kan spilles som den ligger eller erstattes ved å "droppe" en ny ball utenfor vannet, men man pådrar seg et straffeslag i det siste tilfellet. Mange greener er omgitt av bunkere. Gresset på puttinggreenen klippes svært kort, slik at en ball kan rulle flere meter. "Å putte" betyr å slå et slag på greenen uten at ballen forlater bakken. "Hullet" må ha en diameter på 108 mm og en dybde på minst 100 mm. Hullets plassering på greenen er ikke permanent, og kan endres fra dag til dag. Hullet er merket med et flagg slik at det kan sees fra en viss avstand (men ikke nødvendigvis fra utslagsstedet). Golfbanens grenser er oppmerket, og man kan ikke spille en ball som går utenfor banens grenser ("out of bounds"). Spesielle regler anvendes for visse kunstige gjenstander på banen ("hindringer") og for unormale grunnforhold. På hvert hull blir avstanden fra utslagsstedet til greenen klassifisert som hullets "par". Typiske verdier for et par 3-hull varierer fra 100 til 224 m, et par 4-hull fra 225 til 434 m og et par 5-hull fra 435 m. Par er også det teoretiske antall slag en dyktig golfspiller skal behøve for å slå ballen i hullet. Mange 18-hullsbaner har omtrent fire par 3-, ti par 4- og fire par 5-hull. Sammenlagt par for en 18-hullsbane er vanligvis rundt 72. På de fleste golfbaner finnes det ytterligere anlegg som ikke er del av selve golfbanen. Dette inkluderer ofte et treningsområde med treningsgreener, treningsbunkere og en "driving range" der man kan øve på lange golfslag. Iblant er der også en egen treningsbane, som kan være lettere å spille eller kortere enn andre golfbaner. I tillegg har golfklubben ofte en golfskole. Spillets gang. Det første slaget på hvert hull spilles fra utslagsstedet. Hver golfrunde er basert på å spille et antall hull i en gitt rekkefølge. En "runde" består vanligvis av 18 hull som spilles i en bestemt rekkefølge på banen. På en 9-hullsbane består en standard golfrunde av to suksessive 9-hullsrunder. Å spille et hull består i å slå en ball fra utslagsstedet og å fortsette å slå ballen til den ligger i hullet. Når ballen er på greenen går man over til å slå ballen langs bakken ("putting"). Spillerne beveger seg over banen til fots eller i golfbil, ofte i grupper på to, tre eller fire spillere, iblant ledsaget av caddier som bærer og skjøtter spillernes utstyr og gir dem råd. Spillerne spiller hver sin ball fra utslagsstedet til hullet, unntatt i spilleformen "foursome" der spillerne på hvert lag slår annethvert slag til ballen er i hullet. Når alle individuelle spillere har slått ut, er det den spilleren som ligger lengst fra hullet som skal slå neste slag. Når alle spillerne i gruppen har fullført hullet, er det spilleren med lavest "score" (færrest slag) på det hullet som har "honøren", det vil si retten til å slå først ut på neste utslagssted. Poengregning. De to grunnleggende spilleformene i golf er slagspill ("stroke play") og matchspill ("match play"). I slagspill teller hver spiller (eller lag) antall slag brukt på hele runden eller turneringen, og den med lavest totalsum vinner. I matchspill spiller to personer (eller lag) hvert hull som en egen konkurranse mot hverandre. Spilleren som bruker færrest slag vinner hullet, og hvis de bruker like mange slag "deles" hullet (uavgjort). Spillet vinnes dermed av den som har vunnet flest hull. Det finnes mange varianter av disse grunnleggende prinsippene, hvorav noen er uttrykkelig beskrevet i golfreglene og derfor regnes som «offisielle». Blant disse er Stableford, modifisert Stableford, "threesome" og "foursome", "three-ball", "best-ball", "four-ball" matchspill og "fourball" slagspill. Handicap. Handicap er en målestokk for en spillers spilleferdighet. Handicaptallet gir uttrykk for hvor mange flere slag enn banens "par" spilleren vanligvis vil bruke. Handicap utjevner forskjellen i spillestyrke, og legger dermed til rette for at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere mot hverandre. Handicapsystemet administreres av golfklubber eller nasjonale golfforbund og gjelder i prinsippet over hele verden. Noen klubber krever et visst handicap før man får lov å gjestespille på banen. Konkurranseformer. Her ser du en oversikt over forskjellige spilleformater som brukes i turneringer Spilletyper. "Slagspill": Spill om best totalresultat etter spill av den fastsatte runden eller rundene. Spillemåter. "Singelspill": En spiller utgjør en side "Parspill": To spillere utgjør en side og spiller en felles ball eller hver sin ball "Lagspill": To eller flere spillere utgjør en side, spiller minst to baller og oppnår et felles resultat. Spilleformer. "Slagkonkurranse": Fastsatt runde hvor totalresultatet teller. Alle hull må hulles ut. Kan regnes uten HCP (brutto) eller med HCP (netto). "Foursome": To spiller mot to og hver side spiller en ball. Hver side slår ut annen hver gang og slår annet hvert slag på ballen. "Greensome": Variant av foursome. Begge spillere slår ut fra utslagsstedet og velger deretter hvilken ball de vil spille videre. Den som ikke slo den valgte ballen, slår det andre slaget. Deretter som i foursome "Irish greensome": Variant av greensome hvor begge slår ut fra utslagsstedet. På hull med par 4 og par 5 slår spillerne et slag til på partnerens ball. Deretter velger man hvilken ball man vil spille videre. "Threesome": En spiller mot to, og hver side spiller en ball. "Three-ball": Tre spiller matchspill mot hverandre og hver spiller sin egen ball. Hver spiller spiller to adskilte konkurranser. "Best-Ball": En spiller mot den beste ballen til to eller tre spillere. "Four-Ball": To spillere danner side og spiller hver sin ball. Sidens beste resultat på hvert hull teller. "Ransome": To spiller mot to i tre separate seks-hulls konkurranser. De første seks spilles som four-ball, de neste seks som foursome og på de siste seks regnes partnernes sammenlagte score. "Nassau": Det spilles om tre poeng. Ett for beste første ni, ett for beste siste ni, og ett poeng for beste runde. "Scramble": Sosial form for lagkonkurranse. Hvert lag består av 2, 3 eller 4 spillere. Samtlige Spillere slår hver sin ball fra utslagsstedet. Deretter velger laget den best plasserte ballen. Øvrige baller plukkes opp. Deretter dropper spillerne i valgfri rekkefølge innen en køllelengde og slår sine slag. På greenen plasseres ballene på samme punkt som valgte ball og i bunker gjenskapes ballens leie. Så snart noen i laget har hullet ut, noteres scoren og laget fortsetter til neste hull. En utjevnende faktor kan være at hver spiller skal ha 3 eller 4 tellende utslag. Bør spilles uten HCP. Hvert lag bør kombineres slik at sammenlagt HCP blir så likt som mulig. Ved bruk av HCP bør et 2-mannslag få 25%; et 3-mannslag 15% og et 4-mannslag 10% av sammenlagt spillehandicap. "Texas Scramble (modifisert utgave)": Alle slår ut. Den med lavest handicap har minimum 4 utslag, den med nest lavest handicap har minimum 3 utslag, den med tredje lavest handicap har minimum 2 utslag, og den med høyest handicap har minimum 1 utslag.Den som eier valgt ball etter utslag får ikke slå neste slag, de tre øvrige slår videre og slik fortsetter man til greenen. På greenen slår alle som vanlig. "Irish Rumble (en form for scramble)": Alle 4 spiller på hver sin ball gjennom hele runden. På hull 1-6 teller den med høyeste Stableford-poeng. På hull 7-12 teller de to med høyeste Stableford-poeng. På hull 13-17 teller de tre med høyeste Stableford-poeng. På hull 18 teller alle 4 med Stableford-poeng. "Flaggkonkurranse": Slagspillkonkurranse der et flagg plasseres der spillerens ball ligger når han har brukt sine slag (par + spillehandicap).Hvis en spiller ikke har brukt alle sine slag til og med det 18. hullet, fortsetter spillet på den andre runden (19. hullet). Den som kommer lengst, vinner. "Stableford": Poengsystem hvor nettoscore bestemmer poengsum for hullet "Shotgun start": En startmetode hvor det startes samtidig fra flere eller alle utslagsstedene Utstyr. Spillere bærer vanligvis med seg flere forskjellige golfkøller på banen (men ikke flere enn 14, som er bestemt i golfreglene). Golfkøller kan deles inn i tre hovedtyper: trekølle ("wood"), jernkølle ("iron") og "putter". I tillegg regnes "wedge" gjerne som en jernkølle. En "wedge" (på norsk: en kile(som er et veldig lite brukt ord)) varierer mellom ca. 45 og ca. 64 graders helningsvinkel. Trekøller (som ytterst sjelden lenger er av tre, men f.eks. av kompositt eller metall) brukes til lange slag fra utslagsstedet eller fairway, mens jernkøller brukes til presise slag fra fairway eller rough. Wedge brukes fra vanskelig grunn, som sand eller rough, og til innslag på greenen. Puttere brukes hovedsakelig på greenen. Et typisk golfsett bestod tidligere av to trekøller (driver og fairwaywood), to wedger (pitchingwedge og sandwedge), en putter og ni jernkøller. Dette har i stor grad endret seg de siste 25 årene, og de fleste spillere foretrekker nå å erstatte minst to av de lengste jernene med trekøller (sk. utilitywoods / rescuewoods / hybridwoods) og eventuelt ekstra anvendbare wedger, Pitchingwedge har helningsvinkel 48 grader, Gapwedge 52 grader, sandwedge 56 grader og lobwedge 60 grader. Golfballen. Golfballen er en viktig del av golfutstyret. Hvordan den skal være konstruert står nøye beskrevet i golfreglene. Dens størrelse kan variere noe, men diameteren skal være minimum 42,67 mm og den skal ikke veie mer enn 45,93 gram. På ballens overflate finnes det som oftest 300-500 fordypninger eller "dimples" (der 336 er det mest vanlige) i spesielle mønstre, som skal gi ballen bedre aerodynamiske egenskaper. Fordypningene kan enten bidra til at ballen spinner mye, og dermed blir lettere å kontrollere for dyktige spillere, eller spinner lite, slik at den går rettere og lenger. En ball uten slike fordypninger går vesentlig kortere enn en ball med fordypninger. En golfball kan også bestå av flere "lag" ("layers"), dvs. en hard kjerne, med ytterligere flere lag utenfor. Hensikten med dette er at med jo flere lag i ballen, jo "mykere" føles ballen ved kontakt med kølle. Valg av ball er opp til hver enkelt spiller, men det er en kjentsak at en hard ball går lenger og får mindre spinn, enn en myk ball som går noe kortere. Jo mykere golfballen er, jo mer spinn kan man få på ballen, noe som er ønskelig ved spesielt innspill på greener hvor man gjerne ønsker "stopp" i ballen, som vil si at ballen stopper på kortere avstand grunnet "backspinn" i ballen. I dag utgjør ballproduksjon en stor del av golfindustrien, med flere titalls forskjellige produsenter. Én golfball kan koste alt fra noen få kroner til hundre kroner. Pro V1 og Pro V1x, som er produsert av Titleist, er i dag den mest brukte golfballen blant de profesjonelle golf spillerne som spiller på PGA Touren (Professional Golf Association Tour) i USA. Grammatikk. Grammatikk er studiet av reglene som gjelder et språk. Reglene som styrer et spesielt språk kalles språkets grammatikk. Grammatikk er del av den generelle læren om språk (Lingvistikk). Undertemaer i moderne grammatikk er syntaks, fonologi, fonetikk, morfologi, semantikk, pragmatikk. Tradisjonell grammatikk inkluderer bare morfologi og syntaks. Utviklingen av grammatikk. Grammatikk har utviklet seg ved bruk av språk (skriftlig og muntlig), og ved separasjon av menneskepopulasjoner. Ved skriftlig bruk har formelle regler oppstått. Formell grammatikk er standardisering av ordbruken, som bygger på observasjoner. Ettersom reglene blir etablert og utvikler seg, oppstår et standardisert konsept om grammatisk korrekthet. Dette skaper ofte et gap mellom midlertidig ordbruk og det som er akseptert som korrekt. Den formelle grammatikklæren er en viktig del av utdanningen, men reglene som læres i skolen er ikke «grammatikk» på samme måte som språkforskere bruker uttrykket, da skolegrammatikken ofte er mer preskriptiv, og ikke deskriptiv. Kunstige språk blir mer og mer vanlig i moderne tid. Mange av dem har blitt laget for å hjelpe menneskelig kommunikasjon (f.eks. interlingua, esperanto eller lojban), eller laget som del i fiksjon (f.eks. klingon eller alvisk). Begge disse språkene har sin egen grammatikk. Det er feilaktig trodd at isolerende språk har enklere grammatikk enn syntetiske språk. Isolerende språk bruker syntaks for å overbringe informasjon som er vist med bøying i syntetiske språk. Med andre ord, ordplassering er ikke viktig mens morfologi er veldig viktig i et rent syntetisk språk. Isolerende språk er motsatt. Kinesisk og afrikaans, for eksempel, er veldig isolerende og meningen er derfor veldig avhengig av sammenhengen. (Begge har litt bøying, og hadde fler før; Altså blir de mer og mer isolerende). Latin, som er veldig syntetisk, bruker affikser og bøyinger for å overbringe den samme informasjonen som kinesisk overbringer ved syntaks. Siden latinske ord er nesten (men ikke helt) selvforklarende, kan en forståelig latinsk setning bli laget av elementer plassert i en nærmest vilkårlig orden. Gabriel Finne. Edvard Gabriel Finne (født 10. februar 1866 i Bergen, død 3. juli 1899 i Kristiania) var en norsk forfatter. Han ble student 1888, arbeidet en tid som journalist i Kristiania, og utga 1889 sin første fortelling "Filosofen", med handling fra det litterære bohem-miljøet. Finnes bøker er knappe og hvasse i deres sterkt realistiske fremstilling, og det er en intens stemning av bitterhet og uhygge i skildringene. I løpet av få år utga Finne romanen "Doktor Wangs Børn", novellesamlingen "Unge Syndere", romanen "To Damer", skuespillene "Uglen", "Før Afskeden" og "Conny" og fortellingen "Rakel". Finnes dristige fortellemåte vakte en forargelse, som fikk forlaget til å stanse salget av "Unge Syndere", og boken ble heller ikke godt mottatt hos publikum. Etter noen års taushet utga han 1898 "I Afgrunden", en rekke dystre og uhyggelige virkelighetsskildringer av stor kunstnerisk kraft. Finnes forfatterskap er gjennomført naturalistisk, både i stil og livsinnstilling. Gitar. En akustisk gitar med stålstrenger En gitar er et musikkinstrument som brukes i mange forskjellige sjangre. En gitar har vanligvis seks strenger, selv om det finnes gitarer med syv, åtte og tolv strenger. Gitaren slik vi kjenner den i dag er av spansk opprinnelse. En som spiller på gitar, er gitarist. Gitaren er et av de viktigste instrumentene i blues, country, flamenco, rock, metal og mange former for popmusikk. Tonene frembringes av vibrasjoner i strengene og forsterkes av en resonanskasse, eller ved hjelp av en elektrisk forsterker, som kan forandre lydstyrken og -kvaliteten. Den elektriske gitaren ble til i første halvdel av det 20. århundre, og hadde og har fortsatt stor betydning i populærkulturen. Historie. Instrumenter som ligner på gitaren, har vært i bruk i minst 5000 år. Antagelig har den utviklet seg fra det eldgamle indiske instrumentet sitar. Den eldste fremstillingen av et instrument som kan sies å være en gitar, er en 3300 år gammel ristning i stein av en hettitisk musiker. Ordet "gitar" er av det spanske "guitarra", som har røtter i det latinske ordet "cithara", som igjen stammer fra det eldre greske ordet "kithara", som muligens skriver seg fra det persiske ordet "sithar", som i sin tur er beslektet med det indiske instrumentet. Den moderne gitaren er utviklet fra instrumentet "cithara", som romerne hadde med seg til Spania rundt år 40, med påvirkning fra den persiske "oud" fra det 8. århundre. Andre steder i Europa var den seksstrengede skandinaviske lutten utbredt i områder som hadde kontakt med vikingene. Ved begynnelsen av det 13. århundre hadde to gitarer utviklet seg: "guitarra morisca", som hadde en avrundet bakside, bred hals og flere lydhull i kroppen, og "guitarra latina", som er likere den moderne gitar med sin smalere hals og ene lydhull. Akustiske gitarer. En akustisk gitar eller «kassegitar» har en kasse eller kropp av tre, hvor lokket vanligvis er av nåletrær som gran eller seder, mens hals, sarg og bunn er laget av forskjellige typer harddtre som for eksempel lønn, rosentre (palisander), mahogni og så videre. Gitaren består av en resonanskasse med hull og en stol hvor strengene festes, samt en hals med bånd. En gitar av denne typen kalles en klassisk gitar, men hvis du setter en mikrofon på denne type gitar blir det en akustisk gitar Klassiske gitarer har nylonstrenger, men det er i dag også vanlig med stålstrengsgitarer. Elektriske gitarer. En elektrisk gitar eller «plankegitar» har oftest kropp i massivt tre, selv om den også kan være utstyrt med hulrom ("semi-hollow" eller "hollow body"). Elektromagnetiske mikrofoner omdanner vibrasjoner fra metallstrengene til elektriske signaler som føres inn i en forsterker gjennom en kabel eller et trådløst radiosystem. Den elektriske gitaren fikk sitt kommersielle gjennombrudd med bl.a. Gibson ES 175, L5 og andre hollow body-gitarer som fikk påsatt mikrofoner på 1930–40-tallet, innenfor jazz-sjangeren. Gitarer med massivt tre kom senere med Leo Fenders Telecaster, og Gibsons samarbeid med Les Paul. Konstruksjon. Felles for overnevnte gitartyper er at de alle normalt har seks strenger. På gitarens «hode» er det stemmeskruer for å holde instrumentet stemt, og den normale stemmingen går i kvarter fra E til A, A til D, osv., mens intervallet fra G-strengen kun er en ters opp til H, som igjen etterfølges av en E. Standardstemming for de seks strengene blir derfor tonene (fra lavest til høyest) E–A–D–G–H–E. Som en hjelp til å huske tonene bruker man ofte setningen «En Annen Dag Gikk Han Ensom», ev. «Eddy Ate Dynamite, Good Bye Eddy». I Norge bruker vi vanligvis navnet «H» fremfor «B». Norsk: C D E F G A H C. Engelsk: C D E F G A B C. Norsk H = engelsk B. Norsk B = engelsk B♭. Gitarer kommer også med tolv strenger (tolvstrengsgitar), ordnet i seks strengepar der de dypeste strengene er stemt i oktaver. Stemming. Mange bruker også å stemme om gitaren til åpen stemming, der strengene stemmes i en akkord, som oftest en dur-akkord (f.eks. åpen G: D–G–D–G–B–D). Dette brukes mye innen blues ved bruk av "slide" eller "bottleneck", et metall- eller glassrør som hviler på strengene og lager toner uten å berøre gitarhalsen. Gitaren er et ideelt akkordinstrument for bruk ved akkompagnement av sang eller et melodi-instrument, men er også et velkjent soloinstrument. Det var særlig klassisistiske komponister som Fernando Sor og Maurio Guliani som maktet å bidra med gitarkomposisjoner av høyere kvalitet. Deres sonater og etyder spilles den dag i dag. Læringsprosess. Man kan spille en gitar på flere måter, som et komp-instrument eller et solo-instrument. Det første man lærer seg er som oftest å spille akkordene. Akkurat som vanlig noter, så er det C-, D-, E-, F-, G-, A- og H-akkorder, med halvtoner: C♯, D♯, F♯, G♯, A♯ og H♯. Akkordene er delt opp i durer, en dur for hver akkord. C-dur: C, F og G. D-dur: D, G og A. E-dur: E, A og H. F-dur: F, B♭ (B senket en halvtone) og C. G-dur: G, C og D. A-dur: A, E og D. H-dur: H, F♯ og E. Alle akkordene har også sin egen moll. Gullpucken. Gullpucken er en æresbevisning som tildeles årets beste ishockeyspiller på norske klubb- og landslag. Prisen ble første gang utdelt i 1959. Det er Norges Ishockeyforbund som står for utvelgelsen og utdelingen. Plinius den eldre. Gaius eller Caius Plinius Secundus, (23 e.Kr. – 25. august 79 e.Kr.), bedre kjent som Plinius den eldre, var en romersk forfatter, naturforsker, fysiker, og tillegg også militærkommandant og admiral av en viss betydning. Flere av de historiske verkene hans var viktige for Tacitus, men er tapt for ettertiden, men hans store encyklopediske verk "Naturalis Historia" er bevart for ettertiden. Han er kjent for å ha sagt at «Sann ære består i å gjøre hva som fortjener å bli skrevet, i skrift det som fortjener å bli lest». Han var sønn av en romersk "equites", en Marcella med familienavnet Celer, noen sier han var sønn av senator Gaius eller Caius Caecilius av Novum Comum (Como), andre av en Titus, noe som antyder en mulig forbindelse til "Titii Pomponii", og således knyttet til "Caecilii fra Celer", et familienavn brukt av "gens" (gruppe av familier). Han var født i Como, ikke (som det noen ganger blir sagt) i Verona: dent er kun som innfødt av Gallia Transpadana at han kaller Catullus av Verona sin "conterraneus", eller landsmann, ikke sin "municeps", det vil si at de var felles bysbarn. En statue av Plinius den eldre på fasaden av Duomo av Como feirer ham som en innfødt sønn. Plinius døde den 25. august 79 i løpet av det berømte vulkanutbruddet i Vesuv som også ødela byene Pompeii og Herculaneum. Som den sanne vitenskapsmann han var, dro han ut i båt i Napolibukten for å studere fenomenet. Etter å ha mottatt en lapp med bønn om hjelp fra en venn, satte han kursen mot faresonen andre flyktet fra, og landet ved Stabiae. Her tok han et bad og spiste middag i huset til sin venn Pomponianus, etter å ha fortalt reisefølget sitt at de glødende lavastrømmene bare var fyrverkeri eller forlatte hus som var satt fyr på. Men morgenen etter var askelaget utenfor så tykt at det ikke var annet å gjøre enn å ta til flukten med puter bundet fast på hodet som vern mot glødende pimpstein. Plinius kollapset og døde mens han støttet seg til to slaver. Ghana. Ghana er en republikk i vestlige Afrika. I perioden 1874–1957 var Ghana en britisk koloni med navnet "Gullkysten". Landet grenser mot Elfenbenskysten i vest, Burkina Faso i nord og Togo i øst. Mot sør ligger Guineabukta. Etymologi. Som engelsk koloni hadde landet navnet "Gullkysten", et navn europeerne hadde brukt siden 1400-tallet, fordi gull dengang var områdets viktigste handelsvare. Etter å ha oppnådd uavhengighet ble det nye navnet "Ghana", som er hentet fra Ghanariket som før kolonitiden lå flere hundre kilometer nordvest for dagens Ghana, nær dagens Mali. Årsaken til at navnet ble valgt er at innbyggerne i dette riket utvandret sørøstover, og deres etterkommere er derfor bosatt i landet. Handelsposter. I området der Ghana ligger i dag lå en rekke europeiske handelsposter og fort involvert i slavehandelen, blant annet danske. Kystområdet gikk fra slutten av 1400-tallet under navnet Gullkysten i Europa. Det området som i dag er Ghana var fra slutten av 1800-tallet den engelske kronkolonien Gullkysten. Britisk kronkoloni. Ghana ble dannet ved at Gullkysten ble forent med Britisk Togoland og Fante-protektoratet. Siden 1925 deltok lokalbefolkningen i landets administrasjon. Etter annen verdenskrig ble uavhengighetsbevegelsen kraftigere under ledelse av Kwame Nkrumah. Hans parti vant flere valg i begynnelsen av 1950-tallet og han ble koloniens premierminister under den britiske guvernøren i 1952. Samme år søkte landets parlament om uavhengighet fra Storbritannia, noe som ble uten videre innvilget. Landet ble uavhengig 6. mars 1957 som den første kolonien i Afrika som oppnådde uavhengighet og det første afrikanske land som ble medlem av det britiske samveldet. En folkeavstemning i 1956 under FN oppsyn bekreftet Britisk Togolands tilhørighet til Ghana. Uavhengighet og diktaturer. Nkrumah styrte landet med sosialistiske prinsipper og med en ettpartisregjering der kun hans parti "Convention People’s Party" var tillatt. Dette og en mislykket økonomisk politikk ledet til økonomisk krise, høy statsgjeld og uroligheter. I 1966 kom det første av en rekke statskupp. Et nytt kupp i 1972 førte Ignatius Kutu Acheampong til makten. Han ledet en av Afrikas mange kleptokratiske regjeringer som ruinerte landet enda mer gjennom 1970-tallet. I 1979 ledet Jerry Rawlings et nytt kupp. De tidligere lederne av militærdiktaturet, deriblant Acheampong og presidenten Fred Akuffo ble henrettet. I september ble det holdt valg og Hilla Limann vant, Rowling trådde tilbake. Limann førte en moderat økonomisk politikk og var tilhenger av panafrikanisme. Likevel gjorde Rowlings et nytt kupp i 1981 for å stoppe den igjen oppblomstrende korrupsjonen. Han beholdt makten de neste 20 år. Veien til demokrati. Rowlings politikk var forholdsvis liberal, særlig økonomisk. Det har gitt landet en bedre utvikling enn nabostatene. Likevel var det brudd på menneskerettighetene og partier var forbudt før 1992. Dette bedret seg etter at den nye demokratiske grunnloven av 1992 ble vedtatt. Rowlings vant to presidentvalg for partiet National Democratic Congress (NDC) i 1992 og 1996. Valgene ble av observatører vurdert som innenfor det man kan aksepterer som frie valg, særlig valget 1996. Etter to presidentperioder kunne han ikke kandidere på nytt og deltok derfor ikke i valgene 2000. Disse ble vunnet av John Kufuor (New Patriotic Party) (NPP) og førte til den første fredelige maktoverlevering i Ghanas historie i januar 2001. Kufor ble gjenvalgt i 2004. I valgene i desember 2008 vant John Atta Mills (NDC). Politikk og administrasjon. Ghana tilhører Samveldet. Statsoverhodet er en valgt president, pr. januar 2005 John Agyekum Kufuor, som har utøvende myndighet. Siste presidentvalg fant sted 7. desember 2004, og Kufuor ble da gjenvalgt med 53 % av stemmene. Ghanas parlament har ett kammer, og domineres av to partier, New Patriotic Party og National Democratic Congress. Mindre partier er også representert, men er avhengige av å knytte seg til de store. John Evans Atta Mills ble innsatt som president 7. januar 2009, etter at han slo det styrende partiet New Patriotic Partys kandidat, Nana Akufo-Addo, med 50.23% mot 49,77% av stemmene i valget i 2008. Han var Ghanas tredje visepresident, fra 1997 til 2001 under daværende president Jerry Rawlings. Forøvrig tapte han presidentvalget i 2000 og 2004, da han stilte som kandidat for National Democratic Congress (NDC). Mills døde overraskende i juli 2012 og etter grunnloven overtar da visepresidenten presidentembetet. Næringsliv. Ghana er rikt på naturressurser, og har en langt sterkere økonomi enn naboland i Vest-Afrika. Allikevel er landet avhengig av økonomisk og teknisk bistand. Landets hovedeksportvarer er gull og kakao. De viktigste eksportproduktene er gull, tømmer og kakao. Landet har ikke teknologi til å rense gullet som eksporteres fullstendig, noe som fører til at det bringer inn mindre utenlandsk valuta enn det kunne. Det er derfor et viktig mål for politikerne å få brakt slik teknologi til landet. Privatøkonomien er i stor grad basert på jordbruk. Omkring 40 % av brutto nasjonalprodukt kommer fra jordbruket, og 60 % av arbeidsstyrken finnes i primærnæringer. Valutaen, ghanesisk cedi, har blitt sterkt devaluert siden landet ble uavhengighet. Inflasjonen er høy, men likevel lavere enn de fleste andre land i regionen. Landsbyer. Se også Liste over byer i Ghana. Kultur. En av de mest markante ghanesiske kulturkjennetegn er det karakteristiske kentetøyet. Kentetøy er kjent og verdsatt for sine farger og symbolikk. Tøyet er et av symbolene for det ghanesiske høvdingstyret og blir i hovedsak brukt i områder som domineres av Ashantifolket. Tradisjonell musikk. I motsetning til vestlig musikk er ikke tradisjonell ghanesisk musikk nedskrevet, men overføres gjennom en sterk muntlig tradisjon. Musikken sees på som en del av livet og kan dermed ikke skilles fra det. Det legges også stor vekt på deltakelse, slik at tilskuerne ikke er adskilt fra artistene – alle deltar i framførelsen av musikken. Melodiene er ofte korte og musikken er repetativ. Rytme er svært sentralt i tradisjonell ghanesisk musikk og dansen er tett knyttet til musikken. Hver folkegruppe har sin egen musikk, og det er tett sammenheng mellom språk og musikk. Man vokser opp med musikk og musikken kan være med på å definere en stedstilknytning. Populærmusikk. Highlife er Ghanas viktigste moderne musikkform. Røttene til highlife går tilbake til brassband og selskapsband som spilte i Ghana på 1920-tallet,der instrumentene hovedsakelig bestod av afrikanske trommer, munnspill, gitarer og trekkspill. I nyere tid er highlife spesielt assosiert med gitarbaserte band, som spiller konserter, ofte med et stort sceneshow. Det spesielt er på bygda og hos fattige urbane at highlife har gjennomslagskraft. Highlifemusikken har gjennom tidene hentet sin inspirasjon fra jazz, blues, tradisjonell afrikansk musikk og swing. Musikken synges ofte på det lokale språket og baserer seg ofte på lokale melodier, som musikerne plukker ”opp fra gata”. Selv om highlife nok er dominerende som populærmusikk i Ghana, spilles det et vidt spekter av populærmusikk blant ghanesere. I dagens Accra høres det mest på gospelhighlife, lokal reggae og amerikansk svart pop, mens gitarbasert highlife har gjenvunnet sin popularitet og er fortsatt ekstremt populært i Ghanas rurale områder. Hiplife er en nyere ghanesisk musikksjanger og er en blanding av highlife og vestlig hiphop. Syngingen / rappingen er både på engelsk og ghanesiske språk. Isteden for instrumenter baserer innspillingen seg på sampling. Blant ungdommer i urbane strøk har hiplife blitt svært populært. Musikkstilen kom for fullt rundt 1994, og det har etter hvert utviklet seg ulike typer, som blant annet raglife, som er reggaeinspirert. Flere hevder at rytmene er grunnen til at hiplife er blitt så populært i Ghana. Hiplife er lett å danse til, noe som unge ghanesere ofte liker. Gjennom musikken blir ofte vestlig kultur og levesett fremstilt og idyllisert. Mange mener at dette får vesterniseringen til å skyte fart. Enkelte er bekymret for musikkutviklingen i Ghana og mener blant annet hiplife vil være med på å svekke tradisjonell afrikansk musikk og kultur.Den ghanesiske fotballspilleren Asamoah gyan er et eksempel på en highlife sanger fra ghana. Sport. Fotball har, siden frigjøringen, blitt en av de mest populære sportene i Ghana. Flere kjente fotballspillere, som Chelsea FCs Michael Essien, AIKs Derek Boateng, SL Benficas Freddy Adu Schalke 04s Anthony Annan og SunderlandsAsamoah Gyan kommer fra Ghana. Andre kjente idrettsutøvere er bryteren Prince Nana. Andre populære sportgrener er friidrett, basketball og boksing. Ghanas nasjonalspill er brettspillet Oware (også kalt Awari, Adji og Awélé). Se også. Ashanti folket regnes som en av de rikeste familiene i hele afrika.Ashanti folket er ganske rike folk i ghana og har ofte sin helt egen eiendom der de fineste hus i hele Ghana er. Guatemala. Republikken Guatemala (spansk "República de Guatemala") er et land i Mellom-Amerika som grenser til Mexico i nord og vest, til Belize i nordøst og til El Salvador og Honduras i sørøst. Landet grenser i tillegg til Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst. Landets areal er med en befolkning på. Landets hovedstad er «Guatemala de la Asunción», også kjent som Guatemala by. Guatemala ble uavhengig fra Spania i 1821, og ble en del av Mexico. Etter egen uavhengighet ble landet styrt av en rekke diktatorer som var støttet økonomisk av United Fruit Company. I det 20. århundre så Guatemala 36 år lang borgerkrig. I etterkant av krigen har Guatemala opplevd økonomisk vekst og politisk stabilitet, og gjennomførte demokratiske valg i 2011. Naturgeografi. Bortsett fra kystområdet, består Guatemala for det meste av fjell. Mange av de største byene som hovedstaden Guatemala By, Quetzaltenango og Huehuetenango ligger i sør og oppe i høyden, mens det i det mer tropiske området i nord er færre byer. Guatemala har også mange små og store innsjøer, bl.a. Lago de Izabal og Lago de Atitlán. Klima === . I lavlandet er klimaet tropisk, mens det i høyden kan forekomme snø. I fjellene finnes det et stort antall vulkaner, og jordskjelv er ikke uvanlig. Ved Karibien kan det forekomme tornadoer og andre tropiske stormer. Demografi. I henhold til CIAs World Fact Book har Guatemala en befolkning på (2011 estimat). Ca. 59% av befolkningen er blandet mestiser og hvit av spansk herkomst. Rene hvite utgjør en liten del (>1%), disse hovedsakelig av spansk, men også av italiensk, tysk, britisk og skandinavisk herkomst. Den indianske befolkningen inkluderer K'iche' 9,1%, "Kaqchikel" 8,4%, «Mam» 7,9% og «Q'eqchi» 6,3%. 8,6% av befolkningen rubriseres som «andre maya», 0,4% en innfødt ikke-maya, slik at den innfødte andelen av befolkningen utgjør samlet 40,5% av den totale folkemengden. Det finnes også andre mindre grupper. Disse inkluderer etterkommere etter sorte slaver og mulatter som arbeidet på bananplantasjene, en kinesisk minoritet og libanesere og syrere. Det finnes også en voksende koreansk minoritet i landet. I år 1900 hadde Guatemala en befolkning på 885 000. I løpet av det 20. århundre har landet vist en meget raskt vekst. Gjennomsnittsalderen i Guatemala er 19,4 år, 18,9 for menn og 20 år for kvinner. Dette er den laveste gjennomsnittsalder for noe land på den vestlige halvkule og er sammenlignbart med de fleste land i Sentral-Afrika og Afghanistan. Førkolumbisk. De første bosetninger i Guatemala minst tilbake til 12000 f.Kr. Det finnes noen bevis for så langt tilbake som, slik som rester av spydspisser. Det finnes arkeologiske bevis for at den første befolkningen var jegere og sankere, men ved stillehavskysten finnes det også bevis for dyrking av mais utviklet seg rundt 3500 f.Kr. Steder for mer permanente bosetninger har blitt datert tilbake til 6500 f.Kr. Arkeologer inndeler historien til den førkolumbiske perioden i Mesoamerika i den før-klassiske perioden (2000 f.Kr. til 250 e.Kr.), den klassiske perioden (250 til 900 e.Kr.) og i den kalistiske fra 900 til 1500 e.Kr. Den før-klassiske perioden har tradisjonelt blitt ansett som en formativ periode, hvor befolkningen besto av bønder som bebodde små landsbyer. Denne oppfatningen har blitt utfordret av nyere oppdagelser av mer monumental arkitektur fra denne perioden, slik som et alter i La Blanca, San Marcos-regionen, fra ca. 1000 f.Kr., de sermonielle stedene ved Miraflores og El Naranjo from 801 f.Kr. og Nakbé, Xulnal, El Tintal, Wakná og El Mirador. Det sistnevnte stedet, El Mirador, anses for å ha vært en stor by, kanskje med 100 000 innbyggere. Pyramidene El Tigre og Monos hadde hver et volum på mer enn 250 000 kubikkmeter. Mirador hadde også en høy grad av politisk organisering, og nevnes som Kan-kongedømmet i gamle tekster. Det var 26 byer, alle forbundet ved veier, enkelte flere kilometer lange som kan observeres fra luften som klart forskjellig fra jungelen. Den klassiske perioden samsvarer med mayasivilisasjonen, og det finnes en rekke steder i Guatemala fra denne tiden. Den største finnes i Petén. Denne perioden karakteriseres av sterk byggeaktivitet, politisk uavhengige bystater og kontakt med andre mesoamerikanske sivilisasjoner. Denne perioden varte til rundt 900 e.Kr., hvor mayasivilisasjonen gikk under. Mayaene forlot mange av sine byer i lavlandet og mange døde som en følge av tørke og matmangel. Vitenskapsmenn debatterer hvorfor sammenbruddet inntraff, men teorien om omfattende tørke har en støtte i en del fysiske bevis. Tanken er at vedvarende tørke fikk en sivilisasjon som var avhengig i regelmessig regn til å falle. Mayasivilisasjonen deler mange trekk med de andre mesoamerikanske sivilisasjonene, noe som i høy grad skyldes kontakt og kulturell diffusjon. Framskritt slik som med henblikk på skriftspråk, epigrapfi og mayakalenderen oppsto ikke hos mayene, men de videreutviklet dem. Koloni-perioden. Etter at Hernan Cortés hadde erobret Azteker-riket i 1521, sendte han ut en ekspedisjon sørover som oppdaget det folkeriket høylandet i Guatemala. Denne kontakten ledet til en epidemi med store omkostninger for den innfødte befolkningen. Brødrene Gonzalo de Alvarado og Pedro de Alvarado fikk i oppdrag å erobre dette område. Alvarado-brødrene allierte seg med Kaqchikel-folket for kjempe mot k'iche'-folket, deres tradisjonelle rivaler. Alvarado underla seg senere sine tidligere allierte. Etter erobringen ble flere familier av spansk herkomst ledende i Guatemala, med etternavn som de Arrivillaga, Arroyave, Alvarez de las Asturias, González de Batres, Coronado, Gálvez Corral, Mencos, Delgado de Nájera, de la Tovilla og Varón de Berrieza. I kolonitiden var Guatemala en del av Ny-Spania (Mexico). Ettersom regionen ikke var rik på edelmetaller, i motsetning til Mexico og Peru, ble den ikke ansett som viktig. Dens hovedprodukter var sukker, kakao, farger og tresorter brukt til kunstprodukter. Landets hovedstad i denne perioden ble flyttet flere ganger. I 1524 ble Villa de Santiago de Guatemala hovedstad. Etter et angrep ble den flyttet til Ciudad Vieja i 1527. I 1541 ble Antigua hovedstad etter at et voldsomt vulkanutbrudd og påfølgende stormflod utslettet Ciudad Vieja.; Antigua er i dag et UNESCO verdensarvsted. Antigua ble ødelagt av jordskjelv i 1773–1774, og Kongen av Spania flyttet så hovedstaden i 1776 til dagens Guatemala by. Guatemala i nyere tid. Guatemala erklærte seg som selvstendig fra Spania den 15. september i 1821 som en del av keiserriket Mexico. To år senere abdiserte keiser Agustín I, og Guatemala brøt ut og ble en del av den Sentral-Amerikanske Føderasjon ("Federacion de Estados Centroamericanos"). Føderasjonen ble oppløst etter en borgerkrig fra 1838 til 1840. Guatemalas Rafael Carrera var sentral i denne kampen. Han slo også ned forsøk fra andre regioner på å erklære seg uavhengig. Guatemalas "Liberale Revolusjon" kom i 1871 under ledelse av Justo Rufino Barrios, som søkte å modernisere landet, økte handelen og industriproduksjonen, og introduserte nye avlinger. Det var i denne perioden at kaffe ble en viktig avling for Guatemala. Fra 1898 til 1920 ble Guatemala styrt av diktatoren Manuel Estrada Cabrera, som ble støttet av United Fruit Company. Det var under hans presidentskap at United Fruit Company fikk stor innflytelse i Guatemala. Den 4. juli 1944 ble diktator Jorge Ubico Castañeda tvunget til å gå av som følge av massive protester og generalstreik. Hans etterfølger general Juan Federico Ponce Vaides ble et par måneder senere avsatt i et statskupp ledet av andre militære. Ca. 100 personer ble drept i kuppet. Landet ble så ledet av en militærjunta. Militærjuntaen utskrev frie valg, som ble vunnet med et flertall på 85 % av læreren Juan José Arévalo Bermejo,som hadde vært i eksil i Argentina i 14 år. Arévalo var den første demokratisk valgte president i Guatemala som ble sittende hele sin valgperiode. Under hele den kalde krigen støttet USA landets hær med penger, våpen og utdanning. I 1954 ble Arévalos valgte etterfølger, Arbenz, felt gjennom et kupp som Central Intelligence Agency sto bak. Bakgrunnen var USAs redsel for sovjetisk innflytelse og landreformer. Oberst Carlos Castillo Armas ble plassert president i 1954 og var leder fram til han ble myrdet av sine vakter i 1957. Det eksisterer omfattende bevis motUnited Fruit Company (som endret sitt navn i 1970 til "Chiquita Brands International") som den sentrale aktøren i kuppet; landreformene til Jacobo Arbenz ble oppfattet som en trussel mot selskapets interesser i Guatemala, og de brukte effektivt sine direkte forbindelser til Det hvite hus og CIA. På tross av skiftende presidenter vedvarte konfliktene. En geriljabevegelse vokste fram sammen med bevæpnede grupper for andre interesser. En regulær borgerkrig utviklet seg. I 1979 forbød Jimmy Carter all støtte til hæren i Guatemala grunnet systematiske overgrep og brudd på menneskerettighetene. I perioden 1974–78 var Guatemalas president den norskættede Kjell Laugerud. I 1980 okkuperte en gruppe K'iche' den spanske ambassaden i protest mot en rekke massakre på landsbygda. Regjeringen svarte med å angripe bygningen og brente den ned. Makthaverne påsto at indianerne selv hadde tent på. Den spanske ambassadøren, som overlevde, bestred dette, og påsto at politiet med hensikt hadde drept nesten alle inne i bygningen for å skjule sine spor. Som en følge av dette brøt Spania sine diplomatiske bånd med Guatemala. Etter et regjeringsskifte i 1982 tok general Efraín Ríos Montt over som president. Tortur, forsvinninger og overgrep fortsatte. Landet utviklet seg til å bli en pariastat internasjonalt. Mer enn 45 000 personer rømte over grensen til Mexico. En geriljabevegelse støttet av Cuba og sandinistene i Nicaragua fikk økende støtte. Ríos Montt ble kastet av general Óscar Humberto Mejía Victores, som i 1986 utskrev demakratiske valg. Disse ble vunnet av Marco Vinicio Cerezo Arévalo. I 1992 ble Rigoberta Menchú tildelt Nobels Fredspris for hennes bestrebelser på å bringe internasjonal oppmerksomhet mot behandlingen av den innfødte befolkningen. Borgerkrigen tok slutt i 1996 med en fredsavtale framforhandlet av FN der Norge og Spania var involvert. Dette ledet til en demobilisering av geriljastyrkene. I løpet av borgerkrigen var mer enn 450 maya-landsbyer blitt ødelagt og over 1 million mennesker blitt flyktninger. Over 200 000 personer, hovedsakelig maya, var blitt drept. Sannhetskommisjonen som ble opprettet slår fast at Staten Guatemala deltok i folkemord mot bestemte etniske grupper under borgerkrigen. I 1999 erklærte Bill Clinton at USA hadde handlet feil ved å støtte de militære styrkene som under borgerkrigen hadde deltatt i brutale drap på sivilbefolkningen. FNs rapporter har avdekket at 93% av bruddene på menneskerettighetene under borgerkrigen ble foretatt av hæren eller av paramilitære grupper. I etterkant av fredsavtalen har Guatemala gjennomført gjentatte demokratiske valg, så sent som i 2011. Otto Pérez Molina, tidligere general og leder for etterretningen, ble 2012 innsatt som landets president. Frihandelsavtaler er inngått med USA og de andre sentralamerikanske landene og med Mexico. Administrativ inndeling. Guatemala er delt inn i 22 departementer ("departamentos") som videre er delt inn i 331 kommuner ("municipios"). Gisle Fenne. Gisle Oddvar Fenne (født 9. juni 1963 på Voss) er en norsk tidligere skiskytter. Største internasjonale prestasjon er sølvmedaljen i verdensmesterskapet på 20 km i 1989. Han utkjempet mange drabelige kamper mot Eirik Kvalfoss i løpet av karrieren. Han var i norgestoppen fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet, og ble to ganger norgesmester på 20 km. Fenne hadde sin styrke på standplass, men klarte ikke alltid å følge de beste i sporet. Genetikk. Genetikk (av gresk "genetikos", som betyr «fruktbar, produktiv»), er læren om arv og gener, en gren av biologien. Genetiske metoder er også mye brukt innen medisinsk forskning. Historikk. I 1866 og 1870 publiserte Gregor Mendel sine teorier om kombinasjon av arveanlegg i avkom, men de fikk ikke oppmerksomhet før i begynnelsen av 1900-tallet. I 1906 introduserte William Bateson begrepet genetikk, og genetikk ble grunnlagt som vitenskap. Når Jean-Baptiste de Lamarck og Charles Darwin hadde lagt fram sine teorier om evolusjon, visste altså ingen av dem hvordan egenskaper nedarves. Begge trodde f.eks. at ervervede egenskaper kunne bli nedarvet (se lamarckisme), hvilket ble tilbakevist av August Weismann i 1883. For Darwin var det et stort problem at han ikke hadde noen brukbar teori for hvordan nedarving foregikk. Han forsto at den såkalte "blending inheritance"-teorien som var vanlig på 1800-tallet ville viske ut variasjonen som var nødvendig for seleksjonsteorien hans. Genetikken gjorde store framskritt på andre halvdelen av 1900-tallet med oppdagelsen og forståelsen av de genetiske prosessene på molekylnivå. Revolusjonerende var f.eks. forståelsen av DNA-molekylenes oppbyggning og hvordan DNA-molekyler styrer oppbyggningen av og funksjonen i organismenes celler. Glødelampe. En glødelampe eller lyspære er en lampe som sender ut lys ved at strøm sendes i gjennom en tynn leder. Lederen vil begynne å gløde på grunn av stor strømstyrke i forhold til tverrsnittet. Den elektriske kretsen er til en viss grad selvregulerende ved at motstanden i glødetråden øker når den begynner å gløde. Glødetråden er som regel laget av metallet wolfram. Glødetråden er adskilt fra luften med en glasskuppel som er tomt for luft slik at glødetråden ikke oksiderer og raskt brenner opp. I de første glødelampene var det vakuum i glasskuplene. I dag brukes gjerne spesielle inerte gasser, ofte halogen, i lyspærer. Historikk. En rekke oppfinnere arbeidet over lang tid med glødelamper. Amerikaneren Thomas Alva Edison var oppfinneren som laget en praktisk anvendbar glødelampe sammen med et strømforsyningssystem, og han fikk dermed uforholdsmessig mye av æren for denne oppfinnelsen. Miljøtiltak for glødelamper. Når en glødelampe lyser opp, går ca. 95% av energien ut som varme til omgivelsene. Bruk av glødelamper har fått mye kritikk på grunn av lav energieffektivitet, og flere land har bestemt seg for å forby bruken av glødelamper fra 2010 (Australia og New Zealand), og 2012 (Canada og enkelte stater i USA). EU jobber med tilsvarende forbud. Halogen- og sparepærer er for tiden alternativer til glødelampen, med sparepæren som den mest energieffektive i denne sammenheng. I den senere tid har LED-teknologien kommet opp som en mulig arvtaker til sparepæren i fremtiden. På enkelte områder er den allerede standard. LED har den fordelen at den bare bruker 20% av energien til glødepæren og omdanner over 75% av energien til synlig lys. I tillegg forskes det på utvikling av lyspærer som bruker såkalt feltemisjon. Grunnstoff. Et grunnstoff er et stoff som ved konvensjonelle kjemiske metoder ikke kan adskilles i flere stoffer. Et grunnstoff er et naturlig stoff med bare én type atomer. Det består av atomer med samme atomnummer, det vil si samme antall protoner i atomkjernen. Atomene kan være av ulike isotoper, altså med forskjellig antall nøytroner og forskjellig atommasse, men de kjemiske egenskapene bestemmes i hovedsak av protontallet. Grunnstoffene er svært ulike i sin form og beskaffenhet. Til grunnstoffene hører stoffer som spiller en viktig rolle i naturens prosesser, for eksempel hydrogen, oksygen, nitrogen og karbon. Til grunnstoffene hører også materialer som jern, kobber, sølv, gull og platina. Noen grunnstoffer er derimot sjeldne. Oppbygning. Et grunnstoff er definert som et stoff der alle atomene har like mange protoner i kjernene. Selv om atomene kan være av forskjellige isotoper, vil dette ikke ha noen innvirkning på inndelingen i det periodiske system. Grunnstoff opptrer i mange forskjellige former. Edelgassene finnes i gassform som består av enkeltatomer. Metall består av et stort antall sterkt sammenbundne atomer. Mange grunnstoff, blant annet oksygen, danner også molekyler sammensatt av to eller flere atomer. Mange grunnstoffer opptrer i forskjellige former, såkalte allotrope former, fordi atomene i grunnstoffet kan binde seg til hverandre på forskjellige måter. To slike grunnstoff er oksygen, i formene O2 og O3, og karbon, som finnes som grafitt, diamant, og fulleren. De fleste grunnstoffer før uran i periodesystemet er stabile, og ikke radioaktive i sin grunnform. Derimot kan isotoper være radioaktive. Blant de høyere nummererte grunnstoffene er mange ustabile og radioaktive i alle former. Dette inkluderer alle kunstig fremstilte grunnstoff, det vil si alle grunnstoff med atomnummer over 92. Plutonium er et eksempel på et slikt grunnstoff. Historie. Begrepet grunnstoff ble etablert av franskmannen Antoine Lavoisier i hans bok fra 1789. Der skriver han at grunnstoff er alle stoff som ikke har latt seg dele i enklere stoff. Lavoisier satte også opp en liste over stoff han mente måtte være grunnstoff, en liste som blant annet inkluderer jern, gull, og svovel, men også varme og lys. I 1869 satte russeren Dmitrij Mendelejev de 63 grunnstoffene som da var kjent i et system. Han fant ut at hvis grunnstoffene ble ordnet i en lang rekke etter økende atommasse, viste det seg at grunnstoffer med omtrent de samme egenskapene dukket opp periodevis. For å vise denne periodisiteten ordnet han grunnstoffene i grupper. Han lot det også være åpne plasser i systemet for grunnstoffer som han antok ville bli oppdaget senere, med forslag om hva deres egenskaper ville være. Disse grunnstoffene, med de forutsette egenskapene, ble funnet senere. Geologi. Tyskeren Abaham Werner formulerte den såkalte neptunismen, et faglig blindspor som dominerte geologifaget i lang tid. a>, en typisk tung og ung havbunnsbergart. Kalklag på Kypros. Med forståelsen av de sedimentære bergartenes lag (strata) ble det banet vei for en rekke erkjennelser innen geologien, evolusjonslæren og paleontologien. Den skotske geologen og stratigrafen Charles Lyell (1797-1875) øvde stor innflytelse på Darwins forståelse av jordens høye alder. Geologi er læren om jordens opprinnelse, oppbygging og forandring. Begrepet "geologi" stammer fra de greske ordene "geo" som betyr jord og "logi" som betyr lære. Læren har utviklet seg gjennom interesse for å utforske jordens oppbygning. Spesielt har planters forhistorie blitt viet stor oppmerksomhet, men også de økonomisk interessene for metaller, kull og olje. Geologi er en del av av geovitenskapen, og vitenskapelig geologi oppsto først ved overgangen til 1800-tallet. Det sentrale i geologien er studiet av hvordan jordens indre krefter (jordskjelv, vulkanisme) bygger jordskorpen opp, og hvordan jordens ytre krefter (flom, erosjon) bryter jordskorpen ned. Skotten Charles Lyell (1830) grunnla stratigrafien som postulerer at de geologiske prosessene har avsatt biologiske rester og bergarter lagvis gjennom svært lang tid. Senere i samme århundre ble studiet av fossiler satt inn i en evolusjonær sammenheng hvor de og bergartene gjensidig daterer hverandre, og oppdagingene til Lyell og andre geologer inspirerte Charles Darwin sterkt. Dette brakte geologien i berøring med paleontologien, læren om tidligere tiders dyreliv. Geologien og paleontologien har vakt erkjennelsen om at de geologiske kreftene danner og omdanner de fysiske betingelsene som livet på jorda tilpasser seg. I etterkrigstiden ga landevinninger innen uorganisk kjemi geologene redskaper til å bestemme bergarters alder og sammensetning mer nøyaktig. Studiene av dagens bergarter gir nøkkelen til å forstå fortidens utvikling av jordskorpa. Geologiens historie. I Oldtidens Hellas syslet tenkere med noen grunnleggende geologiske teorier om jordens opprinnelse - Aristoteles så hvor langsomme geologiske endringer var. Hans etterfølger ved Lyceum, filosofen Theofrastos (372-287 f.Kr.), gjorde seg mest bemerket med sitt arbeid "peri lithon" («Om steiner»), som forble det klassiske læreverket helt til Opplysningstiden. Han beskrev mange mineraler, ertser, ulike typer marmor og kalkstein, og forsøkte å gruppere mineraler utfra hardhet. I romertiden lagde Plinius den eldre en oversikt over mange mineraler og metaller og beskrev rav som et fossil fra furutrær. Han var også inne på krystallografi ved å oppdage den oktaedriske strukturen i diamanter. Abu Rayhan Biruni (973-1048 e. Kr.) var en av de tidligste muslimske geologer, og ga de første beskrivelsene av de geologiske forholdene i India. I Kina formulerte renessansemannen Shen Kuo (1031-1095) en hypotese om landdannelse eller geomorfologi: Etter observasjon av fossile skjeletter i et geologisk stratum i et fjell flere hundre mil fra havet, antydet han at landet var dannet ved landheving, erosjon og avsetning (sedimentasjon) av silt fra elver. Han fant marine fossiler funnet i Taihangfjellene som ligger flere hundre mil fra Stillehavet, og fossilt bambus i et tørt og ugjestmildt område i Shaanxi som satte han på tanken om klimaendring. Legen Georg Agricola (1494–1555) skrev den første avhandlingen om gruve-drift og metallutvinning, "De re metallica libri XII" i 1556, med vedlegget "Buch von den Lebewesen unter Tage". Han beskrev vindenergi, vannkraft, smelteovner, transport av erts, ekstraksjon av natrium, svovel og aluminium. Danske Niels Stensen (1638–1686) er kreditert med tre hovedprinsipper i stratigrafien – superposisjonsprinsippet, prinsippet om opprinnelig horisontalitet og prinsippet om lateral kontinuitet – teorier som tidligere møtte motstand fra kirken. I 1696 publiserte William Whiston "A New Theory of the Earth" som «beviste» at Syndefloden hadde forekommet og dannet jordens bergartslag. Også tyskeren Abraham Werner viste til Syndefloden og foreslo at bergartslag, også basalt og granitt, ble utskilt fra havet i en teori kalt neptunisme. Vulkanstudier, plutonisme og neptunisme. På 1700-tallet tegnet Jean-Étienne Guettard og Nicolas Desmarest franske geologiske kart og gjorde de første beskrivelser av vulkansk materiale i denne delen av Frankrike. William Smith (1769–1839) tegnet i Storbritannia noen av de første geologiske kartene og kartla bergartslag ved å studere fossilinnholdet. Ved siden av ham regnes James Hutton ofte som den første moderne geolog. I 1785 ga han ut "Theory of the Earth" via Royal Society of Edinburgh. Han mente jorden måtte være eldre enn tidligere antatt fordi fjellerosjon og sediment-avsetning tar tid. Hutton gikk særlig sterkt ut mot teoriene som bygget på Bibelhistorien om Syndefloden i geologidebatten. Hans plutonisme hevdet at vulkanske prosesser skapte bergartsdannelsen. Gruveindustrien i det 18. århundre økte forsåelsen for stratigrafi. I 1741 ble det undervist i geologi ved "National Museum of Natural History" i Frankrike. I Norge stod Beergseminaret på Kongsberg lenge sentralt. Neptunisme og Plutonisme sto mot hverandre som konkurrerende teorier. I 1774 publiserte Abraham Gottlob Werner boken "Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien" der han presenterte et system for å identifisere mineraler på grunnlag av visse karakteristika. Og i 1749 publiserte den franske naturalisten Georges-Louis Leclerc sin "Histoire Naturelle" der han angrep de kristne teoriene til blant annet Whiston. Ved sammenligning med avkjølende kuler konkluderte han at jordens alder ikke var 6,000 år som foreslått utfra Bibelen, men snarere 75 000 år. Stratigrafi og evolusjonslære. Termen geologi ble introdusert av to naturalister fra Geneve, Jean-Andre Deluc og Horace-Benedict de Saussure. Geologi ble også brukt i "Encyclopedie" i 1751 av Denis Diderot. I 1741 opprettet "National Museum of Natural History" i Frankrike den første lærerstilling innen geologi. William Smith, Georges Cuvier og Alexander Broignart var foregangsmenn for fossilbasert stratigrafi. Etter utgivelsen av Cuvier og Broignarts bok "Description Geologiques des Environs de Paris" i 1811 økte interessen for denne nye læren. I 1833 kartla Adam Sedgwick bergarter som han tidfestet til kambrium. Samtidig foretok den banebrytende, skotske geologen Charles Lyell en inndeling av tertiærtiden basert på stratigrafiske studier i Skottland. Roderick Murchison kartla samtidig Wales der han tidfestet øvre deler av Sedgewick's "kambrium" til nedre deler av silurtiden. Uniformitarisme-katastrofisme-debatten var grunnleggende for vitenskapen i det 19. århundre. Charles Lyell debatterte dette i "Principles of Geology" (1802) med nytt materiale fra England, Frankrike, Italia og Spania, og bygde opp under Hutton’s ideer om gradualisme. Lyell konkluderte som doktrine at prosesser foregår med samme hastighet i dag som i fortiden. Doktrinen om uniformitarisme ble med dette alminnelig akseptert. Charles Darwin hadde deltatt sammen med Sedgwick ved enkelte ekskursjoner i Wales. Han leste Lyell’s bok "Principles of Geology" og fattet stor interesse for uniformitarismen. Da Darwin i 1859 fremsatte sin evolusjonteori i boken "The Origin of Species" henviste han i stor grad til Lyell. Moderne geologi. På 1800-tallet ble jordens alder anslått til millioner av år, og ved overgangen til det 20. århundre ble alderen anslått til 2 milliarder år. Radiometrisk datering av mineraler og bergarter ga etter hvert mer nøyaktig datering. Geologisk tidsskala ble dermed videreutviklet og stadig mer nøyaktig. I Norge var Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) pioneren ved Universitetet i Christiania, og foretok geologiske studiereiser i hele landet fra 1830-årene og utga hovedverket "Gara Norvegica" med geologiske kart over Oslofeltet (1838), Nord-Norge (1844) og Sør-Norge (1850). Keilhau var den første urbane utforsker av Jotunheimen i 1920, men forfulgte derimot et neptunittisk blindspor da han foreslo at granittlagene i Oslo var sedimentære avsetninger. Her traff Theodor Kjerulf (1825-1888) bedre med oppdagelsen av metamorfe strukturer og isavsmeltingens betydning for blokk- og morenedannelse i Norge (1857). Året etter opprettet han Norges Geologiske Undersøkelse og utga etterhvert en rekke gode geologiske kart. Teorier om kontinentaldrift ble presentert av Frank Bursley Taylor i 1908 og utvidet av Alfred Wegener i 1922, og oppsto på bakgrunn av det lange tidsperspektivet. Kontinentene var ifølge Wegener opprinnelig et sammenhengende landområde som han kalte Pangaea, det sprakk opp og kontinentene drev som flåter over havbunnen. Wegner og Arthur Holmes mente endel atskilte kontinenters kystkonturer, geologi og dyreliv passet påfallende godt sammen om de ble lagt inntil hverandre. Denne teorien ga også en forklaring på fjellkjededannelse. Dette ble ikke fullt anerkjent før på slutten av 1960-tallet med teorien om platetektonikk og oppdagelsen av at havbunn skapes vulkansk langs verdenshavenes midtrygger. Derimot fikk kroaten Andrija Mohorovicic mer gjennomslag da han i 1910 postulerte grensen mellom jordskorpa og mantelen gjennom studier av jordskjelv. Nå gjorde seismologien raske framskritt da tyskeren Beno Gutenberg i 1913 anslo kjernens radius utfra forplantning av jordskjelvbølger, mens danske Inge Lehmann i 1936 oppdaget at det fantes både en indre og en ytre kjerne. Geologien i etterkrigstiden. På 1960-tallet påviste studier av platetektonikk de geofysiske sideveis bevegelsene av kontinentene og at tung havbunnsskorpe av gabbro, diabas og basalt er yngre enn lettere kontinentalskorpe av granitt, gneis, kalkstein og sandstein. Dette støttet hypotesene om havbunnsspredning og paleomagnetisme. Teorien om havbunnsspredning ble fremsatt av Robert S. Dietz og Harry H. Hess – de mente at ny havbunnsskorpe dannes når havbunner presses fra hverandre langs midthavsrygger. Canadieren John Tuzo Wilson fastslo at Iapetushavet («Atlanteren») hadde hadde åpnet seg, og siden lukket seg i den kaledonske fjellkjedefoldingen. Siden fant man at kontinentene hadde støtt sammen og drevet fra hverandre utallige ganger gjennom jordhistorien. Paleomagnetisme er måling av orienteringen til jordens magnetfelt. Den britiske geofysikeren S. Runcorm foreslo konseptet om paleomagnetisme under henvisning til at kontinentene hadde beveget seg relativt til polområdene. Klassifikasjonen av bergarter er av ny dato, størkningsbergartene ble eksempelvis først klassifisert på en konsistent måte av tyske Albert Streckeisen i 1973, hvor innholdet av fem mineralgrupper avgjør grupperingen i lyse, mørke og svært mørke dypbergarter eller vulkanske bergarter. Globalisering. Globalisering er et uttrykk for en økende grad av samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet mellom folk og stater innenfor områder som økonomi, samfunn, teknologi, kultur, politikk og økologi. Globaliseringsprosesser bidrar til å redusere betydningen av avstander og statsgrenser. Globalisering er en samlebetegnelse for en rekke prosesser. Enkelte hevder at summen av disse prosessene binder verden sammen til ett globalt system der vi ikke kan unngå å påvirke hverandre. Denne tanken skriver seg helt tilbake til Immanuel Kant og hans bok "Den evige fred". Kant så for seg at resultatet av denne prosessen ville bli et verdensomspennende system av demokratiske republikker. Et nyere bilde på global gjensidig avhengighet stammer fra den canadiske filosofen og medieteoretikeren Marshall McLuhan. McLuhan brukte allerede på 1960-tallet bildet "den globale landsby" for å illustrere at elektronisk kommunikasjon hadde redusert betydningen av avstand dramatisk. Kants og McLuhans scenarier illustrerer en viktig forskjell. Noen ser for seg at globaliseringen binder allerede eksisterende politiske enheter (stater) tettere og tettere sammen. Andre tror globaliseringen etter hvert vil bryte ned kjente fellesskap og lede til dannelsen av nye. Ettersom begrepet globalisering har gjort sitt inntog i så å si alle vitenskapsdisipliner, har flere vært opptatt av å problematisere bildet av globaliseringen som en altomfattende prosess. Enkelte har hevdet at begrepet er unyttig, og kan dekkes av andre begreper som internasjonalisering eller gjensidig avhengighet, altså fenomener som allerede har en lang historie. Det nye er at disse prosessene intensiveres. Med andre ord er endringene vi ser først og fremst kvantitative. Andre anerkjenner at globaliseringen bringer med seg kvalitative endringer, men vektlegger at den er svært ujevn. For eksempel hevdes det at den reelle økonomiske globaliseringen skjer mellom tre poler: Nord-Amerika, Europa og deler av Asia, mens Afrika sør for Sahara stadig sakker lenger akterut. Uavhengig om man mener at globalisering er et kvalitativt nytt fenomen med revolusjonerende konsekvenser på nesten alle samfunnsområder, eller en intensivering av allerede kjente prosesser, er et uhyre komplekst spørsmål hvordan disse prosessene henger sammen og påvirker hverandre. Det hevdes da også ofte at globaliseringen kjennetegnes av økende kompleksitet - både innad i samfunn og i relasjonene mellom samfunn. Kommunikasjon. All kommunikasjon skjer raskere, enklere og over større avstander. Det fører til at menneskelig samhandling på tvers av landegrensene blir lettere. Globaliseringen øker både flyten av fysiske varer, mennesker og flyten av elektronisk informasjon. Dette fører altså til at hvert enkelt land trenger handelsforbindelser og politiske forbindelser med andre land og verden generelt. Det er for det meste informasjon- og transportteknologien som har gjort globalisering gjeldende i en så stor grad de siste årene. På den annen side må man være oppmerksom på at globalisering ikke er ensbetydende med "større flyt". EUs innvandringspolitikk regulert gjennom Schengen-avtalen kan stå som et eksempel på at denne flyten er svært ujevn. Mens europeiske borgere nesten fritt kan reise og bosette seg innad i unionen, er det mye vanskeligere for utenlandske statsborgere, særlig for afrikanske flyktninger, å få opphold. Ofte kommer de ikke lenger enn til flyktningemottak i unionens periferier. Informasjonsteknologisk utvikling på andre halvdel av 1900-tallet gjør at det som skjer et sted på kloden, kan vises hvor som helst gjennom en internasjonal nyhetskanal. Mange forskjellige folkeslag og nasjonaliteter ser det samme på fjernsynet. Dette kan føre til kulturutvisking. Mesteparten av det som vises på engelskspråklige kanaler kommer også fra USA. Dette tilfellet kalles amerikanisering og peker til den store innflytelsen USA har på resten av verden. Historiske tilfeller. Uttrykket "globalisering" ble først brukt i den siste halvdel av det tyvende århundre, men begrepet var ikke i vanlig bruk før mot slutten av åttitallet. Mange samfunnsforskere har prøvd å demonstrere kontinuiteten mellom globalisering i tidligere perioder. Det er mulig å se på globalisering som en prosess som har vart i flere århundrer og følger veksten av den menneskelige befolkningen på jorda, som har eksplodert de siste femti årene. Det har eksistert tidlige former for globalisering som for eksempel i Mongolriket,som på den tiden hadde nesten hele Asia under seg, som hadde handelsforbindelser med store deler av verden gjennom Silkeveien. Denne typen globalisering fortsatte med Europeisk handel, på 16- og 17-hundre tallet da Spanske og Portugisiske flåter hadde nådd til alle verdens hjørner og drev med handel. Slik sett kan globalisering settes i sammenheng med imperium. Konsekvensene av denne typen handel var viktige. For eksempel så ble det ikke lønnsomt å opprette sølvminer i Europa ettersom det var mye billigere å importere det fra kolonier. På 1700-tallet ble globalisering et businessfenomen når det første privateide selskapet ble opprettet i Nederland. Selskapet var Det nederlandske Ostindiske kompani og var bl.a. det første selskapet i historien til å stede ut aksjeandeler på grunn av den store risikoen det var å være involvert i internasjonal handel. Aksjeselskap ble en stor pådriver for videre globalisering. "Liberaliseringen" på 1800-tallet blir ofte kalt for "Den første æra av globalisering". I denne perioden forekom det en snarlig vekst i Internasjonal handel og investering mellom Europeiske imperier og deres kolonier, og senere også USA. "Den første æra av globalisering" brøt delvis sammen ved begynnelsen av 1. verdenskrig og kollapset helt under gullstandardkriser i de sene 1920-årene og tidlig 1930-årene. Da 2. verdenskrig var slutt fikk man enorm økonomisk vekst i noen land, spesielt i Vest-Europa der staten skapte en velferdsstat ved å kreve inn skatter og bruke pengene til stimulans av økonomien. Samtidig kom det økonomisk hjelp (Marshallhjelpen) fra USA til land i Vest-Europa på slutten av 1940-årene. Med dette fikk vesteuropeiske land nok midler til å importere varer fra USA, og det ble etablert en handelsforbindelse som satte igang investeringer og produksjon som førte til Europas gjenoppreisning etter krigen. Globaliseringen i dette tilfellet innbefattet nesten bare forbindelser mellom industrialiserte vestlige land og Japan. Globalisering i perioden fra slutten av 2. verdenskrig og ut har blitt drevet av forbedret teknologi som har redusert kostnader for handel, og handelsforhandlinger hovedsakelig under varsel fra GATT (nå WTO), som førte til mange handelsavtaler hvor restriksjoner på fri handel ble oppløst. Økonomisk globalisering. Selv om globalisering har betydning for mange områder, er det spesielt innenfor økonomien at globaliseringen gjør seg gjeldende. Globalisering er også viktig for kommunikasjonen mellom to land, folk når lettere frem til destinasjoner, kort sagt har verden blitt et mindre sted å bo. Globalisering betyr ofte økt verdenshandel. Verdens handelsorganisasjon WTO fremmer globalisering ved å standardisere handelsavtaler for medlemslandene. Tidligere byttet man ferdigvarer, mens nå må det kanskje flere land inn i bildet for å produsere kun én vare. Slik kan man produsere det man kan best og kjøpe andre tjenester fra andre land (se komparative fortrinn og David Ricardo). Transporten over store avstander er billigere slik at det ikke lenger spiller så stor rolle hvor et internasjonalt selskap plasserer produksjonen sin. Motstand mot globalisering. Globalisering dreier seg om hvordan private bedrifter og selskaper i økende grad driver sin virksomhet over hele verdenen uhindret. Globalisering er ikke en tilstand, men en prosess. Vi kan derfor ikke med sikkerhet vite utfallet av globaliseringen dersom den fortsetter. Mange forskere har ulike påstander om hvilke konsekvenser globaliseringen fører til. Også politiske partier har argumenter for og mot globalisering. Det finnes både ulemper og fordeler. Den største ulempen (omdiskutert om det er en ulempe eller en fordel) er at lokale politikere mister makten sin. Et multinasjonalt selskap kan true en stat med å flytte produksjonen sin fra landet hvis ikke selskapet får gjøre som det vil. Produksjonen er kanskje en viktig inntektskilde for staten. Dermed havner den i et dilemma mellom å overholde krav til miljø eller arbeidsforhold eller å beholde inntekten produksjonen gir. Globaliseringen gjør at det er likegyldig hvor produksjonen finner sted. Og et selskap er fritt til å flytte den til et land med andre krav som ikke begrenser produksjonsomfanget. I tillegg har vi også alle de u-landene som ikke får noen fordel av globaliseringen. U-landene ligger etter når det gjelder kommunikasjonsteknologi. Mens en PC i Norge koster om lag en halv månedslønn, koster en PC i Bangladesh 8-10 årslønner. Mangel på utdanning i u-landene gjør også at de ikke får tatt del i globaliseringen. Mange mener derimot at globalisering kan være til fordel for U-landene fordi frihandelsavtaler gjør at varer kan transporteres tollfritt fra et U-land til et annet handelsområde. Det kan hende at de multinasjonale selskapene faktisk ikke bare tenker profitt, men gir U-landene gode priser for råvarene sine. Globaliseringen har naturligvis ikke utelukkende negative konsekvenser. Kommunikasjonsteknologien som gjør at vi står valgfritt om vi vil se på en lokal fjernsynskanal eller se hva som har skjedd på den andre siden av kloden, er positivt for mange. Internett er i så måte det mediet som gir flest mennesker tilgang til størst mengde informasjon på kortest tid. Samtidig kan individer holde kontakt og utveksle informasjon på tvers av landegrenser i løpet av kort tid. Reising på tvers av landegrenser har blitt billigere, spesielt med fly. Det kan allikevel synes som om dette i størst grad gjelder for land med relativt høye inntekter i forhold til prisene. Det er også store miljøhensyn i forhold til denne siden av globaliseringen. Økte utslipp av klimagasser som følge av fremveksten av transportmidler de siste 40 årene bidrar til endringer i klimaet av global karakter. Globalisering og internasjonal politikk. En av de fagdisiplinene globaliseringen har vært direkte relevant for, er studiet av internasjonal politikk. Staten har vært den sentrale byggesteinen i studiet, og statssystemet har vært den mest relevante arenaen. På 1960- og 1970-tallet begynte studiet mer systematisk å inkorporere nye aktører som NGOer, multinasjonale selskaper og andre ikke-statlige aktører. Disse nye tilnærmingene ble kalt pluralistiske, og sorterer under den større kategorien som kalles for liberalisme. De gjenspeilte økende internasjonalt samarbeid og økt kompleksitet i det internasjonale samkvemmet, altså prosesser som forbindes med globalisering. Alle som driver med internasjonal politikk forholder seg på en eller annen måte til globalisering som fenomen, og det er nærmest umulig å gi en oppsummering av de forskjellige måtene det gjøres på. Enkelte større trekk er likevel lett synlige. I løpet av 1990-tallet vokste det frem mye arbeid som tok utgangspunkt i at de tradisjonelle statssentrerte teoriene ikke fanget opp hvordan internasjonal politikk forandret seg. Slike studier fikk samlebetegnelsen "global governance". Valget av "global" fremfor "internasjonal" er ikke tilfeldig, det signaliserte et skifte der staten kun er en av flere aktører i global politikk. Under denne betegnelsen finner vi analytiske teorier som forsøker å fange kvalitativt nye trekk ved styring i global politikk, men også normative studier som forsøker å formulere et politisk prosjekt for global styring i tråd med demokrati, menneskerettigheter, og frie markeder. Kritisk internasjonal teori belyser hvordan nettopp disse verdiene kan brukes som et middel for å styre eller dominere, for eksempel ved å knytte betingelser om liberalisering og demokratisering til bistand. Fagdisiplinen internasjonal politikk kan sies å være i en fase der begrepsfestingen av globalisering bare er i sin spede begynnelse. Det er også stor uenighet om hvor egnede tradisjonelle teorier som realisme og liberalisme er for å studere global politikk i dag. Realismen har tradisjonelt vært den dominerende retningen, og mange realister forsøker å revidere og tilpasse teorien til nye forhold. De fleste av realistene hevder at staten fortsatt er den suverent viktigste aktøren, men anerkjenner at nye aktører må vies større plass. Andre studerer hvordan styring i økende grad skjer gjennom nettverk uten noen klar leder, og tar i økende grad i bruk teorier utviklet innenfor sosiologi og antropologi. Mens studiet av internasjonal politikk tradisjonelt har vært influert av teoretiske modeller hentet fra økonomi, ser det nå ut til å være en økende tendens til at faget i økende grad åpner seg for metoder hentet fra andre samfunnsfag. I den grad globalisering er en prosess som trekker internasjonal politikk ned fra samkvem på statsledernivå og knytter den sterkere til kulturelle, økonomiske og politiske prosesser på lokalt, regionalt og globalt nivå, er dette en ønskelig utvikling. Genteknologi. Genteknologi kan defineres som en teknikk som kan brukes til å kartlegge og isolere arvestoffet i planter, dyr og mikroorganismer, trekke ut et konkret gen med tilhørende arveegenskap og deretter plassere det inn i en ny organisme som da automatisk får denne ønskelige/intenderte egenskapen. Slik fremstilles et helt nytt produkter til for eksempel industrielle eller medisinske formål. Genteknologi er å ta arvematialet DNA (gener) fra en organisme, isolere det, karakterisere det, og putte det inn i en annen celle, slik at den nye cellen får de gamle genenes egenskaper. Genteknologiens tre viktigste verktøy er plasmider, enzymer og bakterier. Plasmid er små sirkelformede DNA molekyler fra bakterier. De kan lett overføres fra en bakterie til en annen som da kan få nye egenskaper. Det er flere måter å sette inn egenskaper, eks ved at det sprøytes gener inn (mikroinjeksjon) eller ved at de skytes inn med en genkanon. Genteknologi går ut på å bytte om gener fra en levende organisme til en annen. "Den genetiske koden er en rekkefølge av tre baser og DNA-molekylet, kalt triplettkoder. Eksempelvis gjelder èn triplettkode for aminosyre. Rekkefølgen av triplettkodene i DNA-molekylet bestemmer rekkefølgen av aminosyrer i et protein." Det er idag en kraftig utvikling innen genteknologi. Noen tror man innen år 2050 vil ha endret den gjennomsnittlige levealderen for mennesker til 90 år. Hvert år fødes rundt 1 av 10 mennesker med en genfeil som ikke er arvelig. Noen forskere tror at man om 10 år kan luke vekk disse genfeilene under graviditeten. Noen tror også at vi om 30 år tildels kan bestemme hvordan barna våre skal se ut. The Human Genome Organization. "The Human Genome Organization (HUGO)" hadde som formål å kartlegge menneskets totale DNA. Prosjektet startet i 1990 og var planlagt å vare i 15 år, men grunnet stadig bedre teknikker ble de ferdig i 2003. Selv om man har baseparsekvensene for alle de nesten 25 000 genene til mennesket er det fremdeles en svært lang vei å gå før vi har kartlagt hvordan disse genene koder for de omtrent halv million proteinene i menneskekroppen. Det er ikke engang sikkert at det er mulig å kartlegge disse genetiske kodene. Sammenhengene i menneskekroppen og i livets koder & språk kan helt enkelt være for komplisert. I dag snakker man stadig mer om fagfeltet proteomikk som handler mer om akkurat dette. Genteknologi brukes i dag først og fremst for å fremstille medisiner (insulin). For avlinger i jordbruket (genmodifisering) og i etterforskning av kriminalsaker (DNA-spor). Medisinsk bruk av GMO. I helsevesenet kan man bruke genteknologi til å fremstille forskjellige medisiner. Ved hjelp av genteknologi kan man i dag fremstille blant annet insulin og veksthormoner. Det er også mulig å bruke gener fra hjertet til et menneske og sette dem inn i en gris tidlig på fosterstadiet. Da vil hjertet til grisen bli et menneskehjerte og man kan bruke de hjertene og transplantere dem til mennesker. Alarmerende norske funn. Gjennom norsk forskning utført av GenØk – Senter for biosikkerhet, er det i forsøk påvist at rotter tar opp genmodifisert materiale gjennom tarmen og at dette materialet seinere kan finnes i flere indre organer. Disse funn er oppsiktsvekkende da forkjempere av GMO lenge har påstått at et opptak av genmodifisert materiale i menneskekroppen ikke er mulig. En økning av de eksisterende kroniske sykdommer. De mest sannsynlige helseeffektene relatert til GMO-konsum vil medføre en ytterligere økning i allerede eksisterende kroniske sykdommer som allergier, matintoleranse, lavgradig intoksikasjon, immundepresjon og stoffskifteendringer. Disse antagelsene og hypotesene støttes av en del forsøksdyr-eksperimenter som ikke er fulgt opp på grunn av manglende bevilgninger. Det finnes ingen kliniske eller epidemiologiske studier på mennesker, husdyr eller viltlevende dyr som kan avklare problemstillingene. Strid mellom norske forvaltningsorgan. Direktoratet for naturforvaltning (DN) anbefalte i juni 2008 Miljøverndepartementet og åpne for importert av 2 ulike GM-maistyper, mens de frarådet import av GM oljeraps. Bioteknologinemnda på sin side frarådet import av alle tre produkter. "DN anbefaler å godkjenne alle de omsøkte bruksområder (Maislinjen NK603 er søkt importert og brukt til videreforedling, mat og fôr, men ikke dyrking). Dette begrunnes med at man ikke har identifisert noen helse- eller miljørisiko forbundet med produktet. Samtidig foreligger det etter DNs syn ikke opplysninger knyttet til samfunnsnytte, etikk eller produktets bidrag til en bærekraftig utvikling som bør tillegges avgjørende vekt ved en endelig beslutning." "Bioteknologinemndas flertall (14 av 15 medlemmer) anbefaler avslag da søker ikke har lagt fram dokumentasjon som belyser maislinjens mulige samfunnsnytte, innvirkning på bærekraftig utvikling, samt etiske forhold. Nemnda etterlyser også mer informasjon ang. næringsinnhold." En av GM-mais variantene som DN ønsker å tillate er resistent mot ugrassmiddelet Glufosinat, som er forbudt i EU (med unntak av ved epledyrkning). Glufosinat kan forårsake både akutte og kroniske skadevirkninger på pattedyr og mennesker, inkludert mulige skader på forplantningsevne og foster, samt reduksjon i artsmangfoldet i dyrkningsområdet. Matvaresikkerhet. Det er stor uenighet i spørsmålet om GM-mat er sunn eller helseskadelig. Noen argumenterer for at den globale matkrisa kan løses ved hjelp av ny teknologi, og noen mener at denne teknologien vil bli en politisk&økonomisk sovepute som forhindrer en reell endring av forbruk og global ressursfordelig. En ny rapport initiert av FN og Verdensbanken fremhever at GM-planter IKKE bør bli et bærende element for å møte verdens matvarebehov. Genmodifiserte produkter i norsk fiskeoppdrett. De vanligste GM-plantene som mais og soya, egner seg dårlig for norske dyrkningsforhold, noe som kanskje forklarer hvorfor GM-mat har relativt liten aktualitet i det norske medier. Norske fiskefôr-produsenter opplever imidlertid situasjonen annerledes. En stadig større andel av fiskemelet som brukes i fôr til oppdrettsfisk erstattes nå av planteråstoffer som mais og soya. Siden 60% av all soya er GM, blir det stadig dyrere og vanskeligere å fremskaffe GM-frie planteråvarer. Mattilsynet godkjente derfor i fjor 19 prosesserte GM-planter til bruk i fôrproduksjon. Oppdrettsnæringa beroliger med at de foreløpig ikke tenker å bruke GM-fôr, mye på grunn av europeiske konsumenters GM- skepsis. Dette viser at GM-mat har aktualitet i Norge og at konsumenter har makt. At norske fôrprodusenter kan bruke GM-råvarer i fôrblandingene har imidlertid nærmest blitt oversett av norske medier. Noe som er urovekkende, da en reell offentlig GM-debatt forutsetter at media sette saken på dagsorden. Vitenskapelig uenighet og usikkerhet omkring mulige miljø- og helseeffekter, samt uklarheter omkring hva krav til samfunnsnytte, bærekraft og etiske aspekter innebærer, taler for at Norge bør opprettholde sin restriktive holding og håndheve føre-var prinsippet. Myndighetene kan dermed avslå søknader om bruk av GM-produkter dersom det er usikkerhet omkring eventuelle skadelige effekter. Norge har et internasjonalt ry som pådriver for føre-var prinsippet og ivaretakelse av miljø- og helsesikkerhet i forhold til GM-produkter. For å opprettholde denne anerkjennelsen er det viktig at kravene Genteknologiloven stiller håndheves, samt at myndighetene støtter opp om forskning innen biosikkerhet og legger til rette for offentlig debatt som har til hensikt å klargjøre begrepene samfunnsnytte og bærekraftig utvikling. George Pólya. George Pólya (født 13. desember 1887, død 7. september 1985) var en ungarsk matematiker. Han utvandret til USA på 1900-tallet. Gjennom en vitenskapelig karriere som omfatter mer enn sytti års forskning, ga han mange viktige bidrag til forskjellige deler av matematikkfaget. Pôlya var kanskje enda mer kjent som en utmerket foreleser og forfatter av mange lærebøker, som belyser matematisk tenkning og problemløsning. I disse bøkene prøver han å beskrive grunnleggende prinsipper for hvordan matematisk oppdagerglede og skaperevne kan læres og utvikles. En klassiker og hans mest kjente bok heter "How to solve it" fra 1945 som ble en bestselger. Denne lille og lettfattelige boken gir en slags kokebokoppskrift for problemløsning som metode. Eksterne lenker. Pôlya, George Pôlya, George Pôlya, George Nuuk. Nuuk, noen ganger tidligere skrevet Nouk'". ("eg. «neset»", dansk: Godthåb) er hovedstaden i det selvstyrte danske territoriet Grønland. Den tilhører fra 1. januar 2009 Sermersooq kommune. Byen ligger ved munningen av Godthåbsfjorden på Grønlands vestkyst, ca. 240 km. syd for den nordlige polarkrets. Fjorden er en av verdens største og mest forgrenede fjorder, en av de største øyene der er Storø. Nuuk er det største kulturelle og økonomiske senteret på Grønland. Det største byene som ligger nærmest hovedstaden er Iqaluit og St. John's i Canada og Reykjavik på Island. Byens borgermester var fram til 2007 Agnethe Davidsen. I 2008 er Nikolaj Heinrich borgermester. Historie. Området har en lang historie med befolkning. Området rundt Nuuk ble først befolket av det gamle Paleo-Eskimofolket fra Saqqaqkulturen så langt tilbake som 2200 f.Kr. da de bodde i området rundt den nå forlatte bosetningen Qoornoq.I lang tid ble omnrådet okkupert av Dorsetkulturen rundt den tidligere bosetningen Kangeq, men de forsvant fra Nuuk-distriktet før år 1000. Nuuk-området ble senere bebodd av vikingoppdagere i det 10. århundre, og kort tid etterpå av Inuitter. Inuitter og nordmenn levde begge sammen i dette området fra ca 1000 til nordmennene forsvant av usikre årsaker i det 15. århundre. Byen ble grunnlagt som festningen Godt-Haab i 1728 av den kongelig guvernør Claus Paarss, da han flyttet misjonæren og kjøpmannen Hans Egedes tidligere "Haabets Koloni" fra øya Kangeq til fastlandet.Grønland var på denne tiden en norsk koloni, og Norge var i sin tur del av Danmark-Norge, men kolonien ikke hadde hatt kontakt i over tre århundrer. Paarss sine kolonister besto av soldater, forbrytere og prostituerte og de fleste døde innen det første året av skjørbuk og andre sykdomer. I 1733 og 1734 drepte en koppe-epidemi det meste av den innfødte befolkningen, samt Egede kone. Hans Egede reiste tilbake til Danmark i 1736 etter 15 år på Grønland og etterlot sin sønn Poul for å fortsette sitt arbeid. Godthaab ble sete for regjeringen for den danske kolonien Sør-Grønland, mens Godhavn (nå Qeqertarsuaq) var hovedstad i Nord-Grønland frem til 1940 da administrasjonen ble samlet i Godthaab. Ved oppløsningen av Danmark-Norge etter Napoleonskrigene ble byen sammen med resten av Grønland del av Danmark. Etter at Nansen og de andre i ekspedisjonen hadde krysset Grønland på ski i 1888, ankom de Godthåb. De kom hit 3. oktober, og måtte overvintre her siden den siste båten før vinteren hadde gått. Denne tiden bodde de sammen med inuittene og brukte tiden bl.a. til å studere deres levesett. Klima. Klimaet er lavarktisk med en gjennomsnittstemperatur på syv grader i juli og minus åtte i januar. Navnet. Den 1. januar 2005 hadde byen 15 501 innbyggere, som inkluderer både inuitter/eskimoer og dansker, samt personer av inuittisk opprinnelse med dansk som morsmål. Da Grønland fikk selvstyre i 1979 ble navnet Nuuk tatt i bruk av kommunen, selv om navnet Godthåb fremdeles brukes av de danskspråklige innbyggerne i byen. Språkrådet anser både Nuuk og Godthåb som anbefalt i bruk på norsk. Gnuer. hvithalegnu ("Connochaetes gnou") og stripegnu ("C. taurinus"). De tilhører oksene, som også inkluderer antiloper, kveg, geiter og andre tohovede dyr med horn. Hvithalegnuen er omtrent utryddet og finnes sjelden vilt. Gnuen er en planteeter og lever på savannene i syd- og øst-Afrika. De kan bli opptil halvannen meter lange, og veier opp mot 300 kg. Den spiser helst gress fra savannen og bør drikke vann hver dag. Dyret er et flokkdyr, og kan samle seg i flokker på opptil en million dyr av begge kjønn. For å få nok gress er flokken konstant på vandring. De blir jaktet på av rovdyr, først og fremst løver, men også flekkhyener og afrikanske villhunder, men har utmerket lukt og hørsel som gjør at gnuen oppdager rovdyrene raskt. GNU. GNU-prosjektet ble startet av Richard M. Stallman 27. september 1983, med det formål å skape et helt fritt operativsystem: GNU-systemet. Prosjektet ble annonsert den 27. september 1983 på nyhetsgruppen net.unix-wizards. Den opprinnelige annonseringen ble fulgt av Stallmans GNU-manifest og andre essay som forklarte hans motivasjon for GNU-prosjektet. Et av disse var å bringe tilbake samarbeidsånden som hadde vært fremherskende i datamiljøet i de tidlige tider. GNU er et rekursivt akronym som står for «GNU's not Unix». Unix var navnet på et proprietært operativsystem allerede i utstrakt bruk. Siden teknologien som lå til grunn hadde vist seg å være teknisk god ble GNU-systemet designet til å være kompatibelt med det. Unix-arkitekturen tillot at GNU ble skrevet som individuelle programvarekomponenter; komponenter som allerede var fritt tilgjengelige, slik som typesettingssystemet TeX og det grafiske systemet X Windows, kunne bli tilpasset og gjenbrukt, annet ville bli skrevet fra begynnelsen. For å sikre at GNU-programvaren ville forbli fri for alle brukere til å kjøre, kopiere, modifisere og distribuere, ville prosjektet bli sluppet under en lisens som var designet for å gi alle disse rettighetene, og samtidig forhindre at det ble lagt på ytterligere restriksjoner. Denne idéen ble kalt copyleft, og ble tatt inn i GNU General Public License (GPL). I 1985 stiftet Stallman Free Software Foundation (FSF), en ideell organisasjon med det formål å gi logistisk, juridisk og finansiell støtte til GNU-prosjektet. FSF hyret også inn programmerere til å bidra til GNU. En stor andel av utviklingen ble (og blir) gjort av frivillige. Etterhvert ble GNU mer kjent, og interesserte firmaer begynte å bidra til utviklingen eller selge GNU-programvare og gi teknisk støtte. I 1990 hadde GNU-systemet en utvidbar tekstbehandler (Emacs), en svært suksessrik optimaliseringskompilator (GCC), og det meste av kjernebibliotekene og verktøyene til en standard Unix-distribusjon. Hovedkomponenten som fortsatt manglet var kjernen. I GNU-manifestet hadde Stallman nevnt at det fantes en kjerne, men mye mer omfattende enn det som trengtes for å emulere Unix. GNUs maskot er en gnu. Georgia. Georgia (georgisk: საქართველო, "Sakartvelo") er en selvstendig stat i Transkaukasus. Landet grenser til Russland i nord, Aserbajdsjan i sørøst, Armenia i sør, Tyrkia i sørvest og Svartehavet i vest. Hovedstaden heter Tbilisi. Den største byen, og hovedstaden er Tbilisi med cirka 1 194 000 innbyggere. Offisielt språk er georgisk. Den etniske sammensetningen er 70,1 % georgiere, 8,1 % aserbaidsjanere, 6,3 % armenere, 5,7 % russere, 3 % ossetere, 1,8 % abkhasere og 5 % av befolkningen er andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 69 år, og for kvinner er det 77 år. Etymologi. Etniske georgiere kaller seg selv "kartvelebi" (ქართველები), landet sitt "Sakvartelo" (საქართველო, «kartvelernes land»), og språket sitt "kartuli" (ქართული). Ifølge de gamle georgiske krønikene var kartvelernes forfar Kartlos, oldebarnet til den bibelske Jafet. Navnet "Sakartvelo" (საქართველო) består av to deler. Rota, "kartvel-i" (ქართველ-ი), viser til en innbygger i hjertet av den sentraløstlige georgiske regionen Kartli, eller Iberia som det er kjent som i kilder fra Romerriket. Gamle grekere (Strabon, Herodot, Plutark, Homer, o.a.) og romere (Titus Livius, Tacitus, o.a.) omtalte østlige georgiere som «iberere» ("iberoi" i noen greske kilder) og vestlige georgiere som «kolchianere». Begrepa "Georgia" og "georgisk" oppsto i Vest-Europa tidlig i middelalderen, muligens på grunn av at georgierne tilba Sankt Georg. En annen teori, foreslått av Jean Chardin, går ut på at navnet har greske eller latinske røtter, henholdsvis γεωργός «jordpløyer» og "georgicus" («jordbruk»). Naturgeografi. Georgia ligger sørvest i Asia langs Svartehavskysten, mellom Tyrkia og Russland. Landet i Kaukasus er et lite land med et areal på 69 875 km², litt under en fjerdedel av arealet til Norge. I nord og nordøst grenser landet til tre republikker i den russiske føderasjonen, Tsjetsjenia, Ingusjetia og Nord-Ossetia. I øst grenser Georgia til Aserbajdsjan og i sør grenser Georgia til Armenia og Tyrkia. Svartehavet utgjør hele landets grense mot vest. Klima. Georgia er fullt av fjell. Grensen mot Russland i nord følger ryggen på fjellkjeden Store Kaukasus. De snøkledde toppene ruver over Svartehavet i nordvest og har tallrike utløp og mange lavere kjeder. Et sentral avsats som heter Kartalinian skiller disse fjellene fra en parallell rekke med fjell som heter Lille Kaukasus. Med sine storslåtte topper og platåer strekker disse fjellene seg inn i Tyrkia og Armenia. Lenger mot øst renner elven Kura forbi hovedstaden Tbilisi. Med sine sideelver renner elva gjennom de sør-østlige delene av landet før den renner inn i Aserbajdsjan gjennom en rekke dalfører. Ut mot Svartehavskysten ligger myrlendte sletter som heter Kolkhidaslettene. Fjellene gjør at landet har et variert klima. Om vinteren er det kaldt med store snømengder, men enda kaldere luft fra Russland i nord stanses av Store Kaukasus. Milde vinder skaper et subtropisk klima i lavlandsområdet Kolkhida, mens de østlige delene av Georgia har et langt tørrere vær. Store deler av Georgia er dekket av trær. Det er mest bjørkeskog i fjellene, mens det er mye bøk, eik og kastanje i de lavere strøkene. Dyrelivet er rikt, det er særlig mange arter der som trives i skog, for eksempel rådyr, hjort, bjørn og ulv. I fjellstrøkene finnes det mye fjellgeit. Religion. Georgisk-ortodokse 81,9 %, muslimer 9,9 %, armensk-apostolisk: 3,9 %, russisk-ortodokse: 2,0 %, romersk-katolsk: 0,8 %, andre trosamfunn: 0,8 %, ikke medlem av noe trosamfunn: 0,7 % Historie. Georgia er historisk et gammelt, kristent kongedømme (fra 327). Landet kom under tsar-Russlands kontroll den 12. september 1801. Etter den russiske Oktoberrevolusjonen i 1918 erklærte Georgia seg som et selvstendig land etter forsøket med Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk. Landet var selvstendig en kort periode frem til 1921 da det ble invadert av Den røde armé. Landet ble da innlemmet i Sovjetunionen og var en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (TFSSR) sammen med Armenia og Aserbajdsjan I 1936 ble landet omdannet til Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk innenfor Sovjetunionen. Landet ble på ny selvstendig i 1991. Regionene Abkhasia og Sør-Ossetia erklærte seg deretter som selvstendige republikker, uten at dette har blitt godkjent av den georgiske regjering. I 2003 ble Mikheil Saakasjvili Georgias president. Gjenerobring av Sør-Ossetia samt Abkhasia gjorde han til én av sine viktige saker. Saakasjvilis andre store ambisjon var å knytte Georgia til NATO samt EU. På grunn av krigen synes imidlertid NATO-medlemskap fjernt, selv om USAs president George W. Bush under NATO-toppmøtet i București i april 2008 kjempet hardt for georgisk medlemskap. Etter russisk press utsatte NATO i april 2008 å innby Georgia samt Ukraina med i forsvarsalliansen. USA presset på for å få de to landene med i MAP, som er NATOs program for land som ønsker medlemskap, men saken ble utsatt til NATO-møtet i desember 2008. Georgia er nært alliert med USA. Russland betrakter imidlertid Georgia som en del av landets innflytelsesfære, men anerkjenner likevel Georgias uavhengighet. Den 8. august 2008 rykket georgiske styrker inn i Sør-Ossetia, og Russland svarte med sende kraftige militære forsterkninger fra den 58. armé for å øke antallet av russiske «fredsbevarende styrker». Omfattende kamphandlinger ble innledet fra begge sider, noe som førte til at Georgia den 10. august trakk sine militære styrker ut av området og ba om en umiddelbar fredsavtale. I dagene etter fortsatte russiske styrker sin offensiv videre inn i Georgia fra Sør-Ossetia. Den strategisk viktige byen Gori ble bl.a. bombet og senere inntatt. Den 16. august undetegnet Russland og Georgia en fredsavtale som fastslo at russiske styrkene skulle trekkes ut. Roserevolusjonen. I november 2003 ble president Eduard Sjevardnadze avsatt etter store massedemonstrasjoner på grunn av mistanker om valgfusk. Et nytt presidentvalg ble deretter avholdt, som opposisjonens Mikheil Saakasjvili vant med 93 % av stemmene. Internasjonale mål. Etter roserevolusjonen har Georgia, som tidligere var i den «russiske sfæren», begynt å se vestover, og arbeider for å bli medlem i EU og NATO. Georgia håper på NATO-medlemskap fra 2008, og er sannsynligvis oppnålig innen et par år, mens EU-medlemskapet til det fattige Georgia ligger et godt stykke unna. Krigen i Irak. Georgia har den tredje største kontingenten i Irak. 2 000 georgiske soldater deltar. Administrativ inndeling. Georgia er administrativt inndelt i ti provinser (georgisk: მხარე – "mchare") og to autonome republikker. Provinsene er igjen inndelt i mindre distrikter. Næringsliv. Inflasjonen var på tolv prosent i 2007, og den økonomiske veksten var på ti prosent i samme år. Gjennomsnitslønnen per måned er 843 kroner. Boliglånsrenten er på mellom 16 % og 30 %. Offisielt er arbeidsledigheten på 13 %. Eksperter hevder at det reelle tallet er om lag 30 %. Andel under fattigdomsgrensen er 21 %. Georgia (USA). Georgia er en delstat i USA. Hovedstaden er Atlanta. Den ligger i den sørøstlige delen av landet og er en av Sørstatene. Den har grense mot Tennessee og Nord-Carolina i nord, Sør-Carolina i nordøst, Florida i sør og mot Alabama i vest. I sørøst grenser Georgia til Atlanterhavet. Historie. Creek og Cherokee var de viktigste før-columbianske indianerstammene i Georgia. Dette området hadde også tidlig landbruksproduksjon, med mais- og fruktdyrking inspirert av indianerkulturene i dagens Mexico. Spanjolene grunnla misjonsstasjonen Santa Catalina i 1566, en av de første hvite bosettinger i dagens USA. Savannah ble grunnlagt som et fristed for fattige og forfulgte europeere av general James Oglethorpe i 1733, og Oglethorpe ledet styrker som beseiret spanjolene fra Florida i en større trefning i 1742. Savannah ble igjen et slagsted under uavhengighetskrigen i 1782, og måtte evakueres. Plantasjeøkonomien i Georgia krevde tidlig stor slavehandel, og cherokeene ble deportert i 1838-39 under det som kalles "Trail of Tears", hvor tusener døde. I 1860 utgjorde de 462 000 afrikanske slavene hele 44% av befolkningen, og Georgia sluttet seg til Sørstatene i konføderasjonen i 1861 for å forsvare jordbrukseksporten til Europa. I september 1864 stod det harde slag i Atlanta og Savannah. Atlantas mest kjente bysbarn – Martin Luther King Jr, gjorde byen til sitt hovedkvarter under hele borgerrettskampen. Siden 1990-tallet har mange hispanjoler innvandret til Georgia. Med Atlanta som økonomisk drivkraft har delstaten utviklet seg raskt økonomisk. Coca-Cola og CNN har sine hovedkvarter her, og Atlanta var vertskap for Olympiske sommerleker i 1996. Økonomi. Georgias landbruk domineres av egg- og kjøttproduksjon. Med 30 millioner kyllinger er staten blant de ledende innen amerikansk kyllingoppdrett. Bil- og flydelsproduksjon er de viktigste industrigrenene, ved siden av media og annen tjenesteyting. Inntekten pr innbygger øker raskt og er nå nesten oppe på føderalt nivå. Arbeidsløsheten er også lav etter amerikansk standard. Som de fleste sørøst-statene er energiproduksjonen helt dominert av kullkraft og kjernekraft, med henoldsvis 875, mrd kWh og 32,0 mrd kWh produsert i 2006. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Generalforsamling. En generalforsamling er den øverste myndighet i en organisasjon eller (allmenn-)aksjeselskap. Det refererer som regel til et møte hvor alle medlemmer i en organisasjon eller alle eiere i et aksjeselskap er kalt inn. En generalforsamling kan også bare bestå av en person hvor det bare er en eier i et aksjeselskap eller som i NSB eller NRK hvor henholdsvis samferdselsministeren og kulturministeren regnes som generalforsamling. I mange frivillige organisasjoner kalles den øverste myndigheten årsmøte eller landsmøte. Generalforsamlingen velger styre og eiernes representanter til bedriftsforsamlingen i et selskap. Gjennomsnitt. Det (aritmetiske) gjennomsnittet er et vanlig brukt mål for sentraltendens i en populasjon. Det regnes ut ved å summere alle verdiene og dele på antall verdier, og uttrykkes som Her er formula_2 de ulike verdiene i populasjonen. Normalt har man bare tilgang til et representativt (tilfeldig) utvalg av en populasjon, og kan bare finne en tilnærmet verdi av gjennomsnittet. Dette symboliseres med μ eller E(X). Historie. Historie er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien som er basert på skriftlige kilder, men tiden fra før skriftlige kilder eksisterer som kalles for "forhistorie" omfattes også av historiefaget med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie vitenskapelige og arkeologiske oppdagelser om fortiden. I senere tid har det blitt en økt interesse for muntlig fortellinger og tradisjoner som har blitt videreført fra generasjon til generasjon da annen dokumentasjon ikke foreligger. Ny teknologi som fotografi, lydopptak, og film er blitt dokumentasjon for nyere historie. I dagligspråket betyr historie enten "fortelling" eller "fortid". Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd». Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet. Ettersom objektet som historikerne studerer (fortiden) ikke lenger eksisterer, må fortiden forsøkes rekonstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, historiske kilder. For å vurdere kildenes ekthet, relevans, representativitet og sammenheng benytter historikerne den kildekritiske metode. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre samfunnsvitenskapelige, humanistiske og naturvitenskapelige fag for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger. Uttrykket "historiker" brukes fra gammelt av om personer som skriver historie. Etterhvert har det skjedd en akademisering av faget, slik at begrepet tildels har fått en mer avgrenset bruk. Det kan også brukes om personer som er utdannet i universitetsfaget historie (med minst eksamen av høyere grad). Etymologi. Aristoteles, maleri av Francesco Hayez. Ordet historie kommer fra greske ἱστορία ("historia"), igjen avledet fra urindoeuropeisk "*wid-tor-", fra rotordet "*weid-", «å vite», «å se». Dette rotordet er også tilstede i de norske ordene "vite, visdom, visjon" og "ide", i det sanskritiske ordet "veda", og i det slaviske ordet "videti" og "vedati", foruten en rekke andre. (Asterisken * foran et ord indikerer at det er hypotetisk konstruksjon, ikke en dokumentert form.) Det antikke greske ordet ἱστορία, "historía", betyr «forespørsel», «kunnskap skaffet ved undersøkelse». Det var i den betydningen at Aristoteles brukte ordet i hans Περί Τά Ζωα Ιστορία, "Peri Ta Zoa Istória", eller i den latinske utgaven, "Historia Animalium". Begrepet er avledet fra ἵστωρ, "hístōr", i betydningen «vismann», «vitne», eller «dommer». Vi kan se tidlige dokumentasjoner på ἵστωρ i homerske hymner, hos Heraklit, i den athenske efobiske eden (ynglingers overgang til voksenalderen), og i inskripsjoner fra Boiotia (i en rettslig betydning, enten «dommer» eller «vitne» eller tilsvarende). Spiranten er problematisk, og ikke tilstede i det språklig beslektede greske "eídomai" («å oppstå»). Formen "historeîn", «å undersøke», er en jonisk avledning som spredde seg først til det klassiske Hellas og til slutt til hele den hellenistiske sivilisasjons fellesgreske språk. Det var fortsatt i den greske betydningen som Francis Bacon brukte begrepet på slutten av 1500-tallet da han skrev "Natural History" ("Naturhistorie"). For ham var "historia" «kunnskapen om objekter bestemt av rom og tid», den typen kunnskap som kom fra minnet (mens vitenskapen var skaffet av fornuft, og poesi av fantasi). Ordet kom inn i engelsk språk i 1390 med betydningen «hendelsers forhold» (= det som har skjedd), «fortelling». I mellomengelsk var meningen hovedsakelig «fortelling». Begrensningen til betydningen «nedtegnelser av tidligere hendelser» kom på slutten av 1400-tallet. På tysk, fransk og de fleste germanske språk (herunder også norsk) og romanske språk blir det samme ordet fortsatt benyttet i betydningen både «historie» og «fortelling». På engelsk er "historical"/"historic" (historisk) attestert fra mellom 1661 og 1669. "Historiker" i betydningen en som forsker på historie er attestert i England fra 1531. I alle europeiske språk er substantivet «historie» fortsatt i bruk i betydningen «hva som skjedde med mennesker», og «forskningstudiet av hva som skjedde». Den siste betydningen er stundom framhevet med begrepet "historiografi". Historiefagets utvikling. Det meste av tidlig historie ble videreformidlet ved hjelp av muntlige tradisjoner og håndskrevne dokumenter. Historie ble opprinnelig videreformidlet gjennom fortelling av myter. Skriftspråket gav mulighet til at fortellingene om fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det det viderefortelling fra hukommelsen muliggjorde. De første historikere som brøt med den mytiske historieforståelse var grekerne Herodot og Thukydid. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av mirakler. I middelalderen var krøniken den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble kronologisk oppramset, men uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene. Under Opplysningstiden hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand. På tidlig 1800-tall ble historiefaget en vitenskap. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke oppstilte kriterier for hvordan en kunne komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». Kilder til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i nasjonsbygging. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hause opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende politisk historie om "«konger og kriger»". Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks identitet. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling om en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk. I løpet av 1900-tallet har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Kanskje mest betydningsfullt var 1960- og 1970-tallet med den såkalte sosialhistoriske revolusjon, etter inspirasjon fra blant annet fransk historieforskning med "Annales". Historikerne begynte å se den politiske historien som altfor snever da kun en liten elite tok del i den politiske beslutningstakingen. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere og lignende som ikke tidligere hadde vært en del av den nasjonale historien. Faget støttet seg på metoder fra statistisk orientert samfunnsvitenskap. Det siste tiår har kulturhistorie vært den dominerende retning innen historieforskning hvor folks identitet og virkelighetsoppfatning analyseres for se på kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «den egentlig var» da det betviles at det finnes kun én historisk sannhet som kan formidles. Byste av den antikke historiker Herodot. Historiemetoder sammenfatter de teknikker og retningslinjer som historikere benytter, primære kilder, arkeologi og andre bevis for å forske og deretter skrive historie. Herodot fra Halikarnassos (484 f.Kr. – ca 425 f.Kr.) har generelt blitt kreditert som «historiens far». Imidlertid har hans samtidige Thukydid (ca 460 f.Kr. – ca 400 f.Kr.) blitt fremmet som den som benyttet en vitenskapelig tilnærming til historie i sitt verk, "Peloponneserkrigen". Thukydid, i motsetning til Herodot og andre religiøse historikere, så på historien som et produkt av valg og menneskelige handlinger, og lette etter årsaken og effektene av disse, heller enn som resultatet av en himmelsk innblanding. I hans historiske metode framhevet Thukydid kronologi, en nøytral synsvinkel, og at den menneskelige verden var et resultat av menneskelige handlinger. Greske historikere så også på historie som syklisk med hendelser som jevnlig gjentok seg selv. Byste av den antikke historikeren Thukydid. Det var historiske tradisjoner og avansert bruk av historisk metode i antikken og i middelalderens Kina. Det grunnleggende arbeidet for en profesjonell historiografi i østlige Asia ble etablert ved Han-dynastiets hoffhistoriker kjent som Sima Qian (145 f.Kr. – 90 f.Kr.), forfatter av "Shiji" ("Nedtegnelser av det store historiker"). For kvaliteten i sitt tidløse verk er Sima Qian i ettertiden blitt kjent som «far av den kinesiske historiografi». Kinesiske historikere av senere dynastiske epoker i Kina har benyttet hans "Shiji" som det offisielle formatet for historiske tekster, foruten også biografisk litteratur. Den kinesiske historikeren Sima Qian. Augustin av Hippo (354 – 430) var innflytelsesrik for kristen og vestlige tenkning på begynnelsen av middelalderen. Gjennom hele middelalderen og renessansen har historien ofte blitt studert gjennom et religiøst perspektiv. Rundt 1800 brakte den tyske filosofen og historikeren Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770 – 1831) filosofen og en mer verdslig tilnærming inn i historieforskningen I forordet til sin bok "Muqaddimah" (1377) advarte den arabiske historikeren og tidlige sosiologen Ibn Khaldūn (1332–1406) mot syv feil som han mente at historikere jevnlig begikk. I denne kritikken behandlet han fortiden som merkelig og noe som trengte fortolkning. Ibn Khalduns originalitet var å hevde at kulturelle ulikheter i en annen tidsalder må styre vurderingen av relevant historisk materiale, å skille mellom prinsipper i henhold til hvordan det kan være mulig å besvarelse en vurdering, og sluttligen, å føle behovet for erfaring i tillegg til rasjonelle prinsipper for å bedømme fortidens kultur. Den tyske filosofen og historikeren Hegel vridde hisorieforskniningen i en verdslig retning. Ibn Khaldūn kritisert hyppig «ørkesløs overtro og ukritisk godtagelse av historiske data». Som et resultat introduserte han en vitenskapelig metode for å studere historie, noe som ble betraktet som «nytt for hans tid», og han refererte ofte til den som hans «nye vitenskap», nå assosiert med historiografi. Hans historiske metode la også fundamentet for å observere rollen til stat, kommunikasjon, propaganda og systematisk forutinntatthet og skjevheter, og han er således blitt karakterisert som «historiografiens far». Andre historikere som kan merkes som hadde avanserte historiske metoder er blant annet Leopold von Ranke, Lewis Bernstein Namier, Pieter Geyl, George Macaulay Trevelyan, Geoffrey Elton, og A. J. P. Taylor. På 1900-tallet fokuserte historikerne mindre på episke nasjonalistiske fortellinger, som ofte tenderte til å glorifisere nasjonen eller enkeltpersoner, til mer objektive analyser. En betydelig retning innenfor historisk metodelære på 1900-tallet var tendensen til å behandle historien mer som en sosial vitenskap enn som en kunstart, noe som tradisjonelt hadde vært tilfelle. En del av de ledende talsmennene for historien som en sosial vitenskap var en rekke forskere som blant annet innbefattet Fernand Braudel, Edward Hallett Carr, Fritz Fischer, Emmanuel Le Roy Ladurie, Hans-Ulrich Wehler, Bruce Trigger, Marc Bloch, Karl Dietrich Bracher, Peter Gay, Robert Fogel, Lucien Febvre og Lawrence Stone. Flere av disse fremmet også en flerfaglig tilnærming. Braudel kombinerte historie med geografi, Fogel historie med økonomi, Gay historie med psykologi, Trigger historie med arkeologi mens Wehler, Bloch, Fischer, Stone, Febvre og Le Roy Ladurie hadde på en variert og til dels umedgjørlige måte slått sammen historie med sosiologi, geografi, antropologi, og økonomi. I nyere tid har feltet digital historie begynt å adressere måter å benytte datateknologi for å fremme nye spørsmål på historiske data og utvikle digital forskning. a> (1737–1794). Hans innflytelsesrike verk "Romerrikets nedgang og fall"er blant annet kjent for sine stilistiske kvaliteter, sin ironi og sin bruk av primærkilder. I opposisjon til kravene om at historie var en sosial vitenskap argumenterte historikere som Hugh Trevor-Roper, John Lukacs, Donald Creighton, Gertrude Himmelfarb og Gerhard Ritter at nøkkelen til historikernes arbeid var forestillingens makt og således forfektet at historie skulle bli forstått som en kunstart. Franske historikere tilknyttet Annales-skolen introduserte kvantitativ historie ved å benytte rådata for å spore livene til enkeltindivider og var banebrytende i å etablere en kulturell historie (såkalt «histoire des mentalités»). Intellektuelle historikere som Herbert Butterfield, Ernst Nolte og George Mosse har argumentert for betydningen av ideer i historien. Amerikanske historikere, motivert av forskningen på den amerikanske borgerkrigen, fokuserte på tidligere oversette etniske, rasemessige, og sosioøkonomiske grupper. Andre sjangrer innenfor sosial historie framsto i tiden etter den andre verdenskrigen, eksempelvis dagliglivets historie (tysk «alltagsgeschichte»). Forskere som Martin Broszat, Ian Kershaw og Detlev Peukert søkte å undersøke dagliglivet for folk felst på 1900-tallets Tyskland, særlig den nazistiske perioden. Marxistiske historikere som Eric Hobsbawm, Edward Palmer Thompson, Rodney Hilton, Georges Lefebvre, Eugene D. Genovese, Isaac Deutscher, C. L. R. James, Timothy Mason, Herbert Aptheker, Arno J. Mayer og Christopher Hill har forsøkte bekrefte Karl Marx’ teorier på å analysere historie fra et marxistiske perspektiv. Som svar på den marxistiske tolkning har historikere som François Furet, Richard Pipes, J. C. D. Clark, Roland Mousnier, Henry Ashby Turner og Robert Conquest tilbudt en antimarxistisk historietolkning. Feministiske historikere som Joan Wallach Scott, Claudia Koonz, Natalie Zemon Davis, Sheila Rowbotham, Gisela Bock, Gerda Lerner, Elizabeth Fox-Genovese, og Lynn Hunt har argumentert for betydningen av å studere erfaringene til fortidens kvinner. I nyere år har postmodernister utfordret gyldigheten og behovet for historieforskning på grunnlag av at all historie er basert på personlige tolkninger av kildene. I boken "In Defence of History" (1997) forsvarte Richard J. Evans, professor i moderne historie ved University of Cambridge, historiefagets verdi. Et annet forsvar for historiefaget fra postmodernistiske kritikk var den australske historikeren Keith Windschuttle i sin bok "The Killing of History" (1994). Historiske metoder. Siden det ikke finnes én objektiv versjon av historien vil alle historiske fremstillinger være preget av historieskriverens ideologiske og faglige syn. Derfor studiet av historiografi føre til selvrefleksjon. Gjennom å se hvor preget tidligere tiders historieskrivning var av sin samtids ideologi, blir man klar over en ens egne «objektive» historiesyn ikke er objektivt i det hele tatt. En form for historisk spekulasjon kjent som kontrafaktisk historie har også blitt adoptert av noen historikere som et verktøy for å vurdere og utforske mulige resultat dersom visse hendelser ikke hadde skjedd eller hadde skjedd annerledes. Dette ligner, men må ikke forveksles med, sjangeren alternativ historie innen skjønnlitteraturen. Historiefilosofi. Historiefilosofi er et område innenfor filosofien som forholder seg til den menneskelige historiens betydning og viktighet, om denne i det hele tatt finnes. Videre spekulerer historiefilosofien om en mulig teleologisk ende, eller en endelig avslutning på den menneskelige historie. Historiefilosofi må ikke bli forvekslet med historiografi, som er studiet av historie som en akademisk disiplin, og som forholder seg til dens metoder og praksis, og dens utvikling som fagdisiplin over tid. Heller ikke skal historiefilosofi ble forveksles med filosofiens historie, som er studiet av filosofiske ideer og tanker over tid. Profesjonelle historikere diskuterer spørsmål om historie er vitenskap eller en kunstart som litteratur. Skillet er kunstig da mange ser feltet fra mer enn ett perspektiv. Nyere argument som støtter omformingen av historie til vitenskap har blitt fremmet av Peter Turchin i en artikkel ved tittelen «Arise Cliodynamics» («Begynnelsen på en kleiodynamikk») i tidsskriftet "Nature". Turchin mener vi må omforme historiefaget til en analytisk, forutsigbar vitenskap og som mener å ha identifisert mønstre på tvers av ulike tider og steder. Historie og førhistorie. Da historiefaget ble profesjonalisert og vitenskapeliggjort på 1800-tallet i Tyskland, begrenset en fagets rammer til kun å bruke skriftlige kilder fra politiske institusjoner. Senere har hvilke kilder som brukes blitt utvidet. Arkeologi, antropologi og andre vitenskaper gav ny informasjon og til og med teorier om menneskelig historie. Noen tradisjonelle historikere stilte spørsmål ved om disse nye studiene virkelig var historie siden de ikke var begrenset til det skrevne ord. Et nytt begrep "førhistorie" dukket opp for å tilpasse resultatene av disse nye feltene hvor de gav informasjon om tiden før skriftlige kilder. I det 20. århundre ble det kunstige skillet mellom historie og førhistorie problematisk. Historikere så utenfor tradisjonell politiske historiske beretninger med en ny angrepsvinkel som økonomisk, sosial og kulturell historie, hvor alle støttet seg på forskjellige kilder. I tillegg brukte «førhistorikere» som Vere Gordon Childe arkeologi til å forklare viktige hendelser i områder som tradisjonelt var historiens felt. Skillet ble også kritisert på grunn av sin innebygde eksklusjon av visse sivilisasjoner som de sør for Sahara og Amerika før Columbus. I senere tiår har skillet mellom historie og førhistorie stort sett forsvunnet. I dag er der ingen generelt akseptert definisjon for når historien begynner. Generelt blir historie i dag sett på som studiet av alt som er kjent om menneskelig fortid, men selv dette skillet blir utfordret av nye felter som storhistorie. Kilder som kan belyse denne fortiden er muntlig historie, lingvistikk og genetikk som alle har blitt akseptert av historikere i hovedstrømmen. Tittelbladet til "Historikernes verdenshistorie". Et encyklopedi på 25 bind om verdens historie som opprinnelig ble utgitt på engelsk i 1904. Historisk forskning fokuserer ofte på hendelser og utviklinger som skjer i bestemte tidsepoker. Historikerne kan gi disse tidsepokene navn for å kunne «organisere ideer og klassifisere generaliseringer» ettersom det er hensiktsmessig for både historikere og andre. Navnene som blir gitt til en bestemt periode kan variere med den geografiske stedet, det samme er tilfellet med datoen for begynnelsen og slutten på en bestemt periode, eksempelvis er det et langt tidshopp mellom bronsealderen i Norge som i antikkens Hellas. Århundrer og tiår er vanligvis benyttet som perioder og den tid de representerer på det dateringssystemet er benyttet. De fleste perioder er konstruert i ettertid og reflekterer således verdivurderinger gjort for ettertiden. På samme måte kan dagens historikere revurdere tidligere tiders verdivurdering, eksempelvis det som tidligere tider betraktet som en «gullalder» kan bli nyansert senere, og renessansens vurdering av den tiden som lå mellom dem og antikken ble nedsettende kalt for middelalderen eller til og med «den mørke middelalderen», et nedlatende syn som i dag er revurdert og oppjustert. Den måten som tidsperioder er konstruert og de navn som blir gitt til dem kan påvirke den måten som de blir sett på og vurdert. Klassifikasjoner. Det er flere forskjellige måter å klassifisere historisk informasjon, blant annet etter kronologi, geografi, nasjon og etnisitet. Av praktiske hensyn og av interesse blir en del historisk forskning forbeholdt en avgrenset historisk størrelse. Flere av disse avgrensningene har utviklet seg som egne fag og disipliner, eksempelvis kulturhistorie, kunsthistorie og lignende, men mange av avgrensningene støtter seg på andre historiske underkategorier og utfyller hverandre. Bestemte geografiske plasseringer kan danne grunnlag for historisk forskning, eksempelvis kontinenter, nasjoner og byer. Verdenshististorie og globalhistorie. Verdens historie er forskningen på menneskelige sivilisasjoner i løpet av 5000 år og så. Verdens historie er særlig viktig som et felt for undervisning. Tidligere generasjoners verdenshistorie ble utviklingen fremstilt linjært som en slags "vestens fakkelstafett" der der kultur og frihetsidealer ble videreformidlet fra antikkens Hellas, via Romerriket og gjennom Middelalderen til det moderne Europa og Nord-Amerika. Avkolonialiseringen i etterkrigstiden og utvidet kunnskap om andre sivilisasjoner enn de vestliges historie, førte til at verdenshistorie inkluderte materiale om Asia, Afrika og Latin-Amerika. Fremstillinger av verdenshistorie ble ofte kritisert for å fremheve vesten og seierherrene i kriger og kolonisering. Forsøk på balansert verdenshistorie førte til lang eller ufokusert historiefortelling. Globalhistorie har de siste tiår blitt brukt som betegnelse på forsøk på å skrive historie uten å velge dominerende kulturs perspektiv. Sosialhistorie. Sosialhistorie er studiet av hvordan samfunnet tilpasser seg og endrer seg i løpet av en tidsepoke. Sosialhistorie er et område for historisk forskning som kan bli betraktet å være en sosial vitenskap som forsøker å se historiske bevis i utviklingen av sosiale trender. I dette synet kan den omfatte områder som økonomisk historie, juridisk historie og analyser av andre aspekter av det sivile samfunn som viser utviklingen av sosiale normer, oppførsel og annet. istoriske hendelser fra et perspektivet til «folk flest» i motsetningen til en konge eller en statsleder. Det kan være flere tilnærminger til hva folkets historie kan være: en historie om massebevegelser og om avvikere. Enkeltindivider som ikke ble omfattet av tidligere tiders historieskrivning kan være hovedfokus i denne tilnærmingen og som kan omfatte de uten stemmerett, de undertrykte, de fattige, de utstøtte, og andre som betraktes som glemt i historien. Det kan også være en historie som tenderer til å være en sosialhistorie som omhandler ordinære yrker som fiskere, bøndene, håndverkere og lignende. Da denne historieforskningen ikke tidligere har hatt fokus eller betydning er det færre historiske hendelser som kan dateres med nøyaktig og færre historiske enkeltskikkelser som peker seg ut. Isteden er det gjerne grupper av samfunnsgrupper som blir forklart og beskrevet i brede strøk. Kulturhistorie og nyere kulturhistorie. I første halvdel av 1900-tallet var politisk historie den dominerende form for historiefremstilling. Historikere som skrev om folks kultur, dagligliv, kunst, sedvaner og kunstuttrykk ble gjerne betegnet som kulturhistorie. Kjente kulturhistorikere i denne fasen er tyskeren Karl Lamprecht og dansken Troels Troels-Lund. Mentalitetshistorie. Utviklet i den franske "Annales-skolen" innen historieforskning. La vekt på hvordan folks virkelighetsforståelse var vesensforskjellig i tidligere tiders samfunn. Mest kjente verk innen denne grenen er Carlo Ginzburgs "Osten og markene" og Emmanuel Le Roy Ladurie "Montaillou en fransk by 1294-1324". Fagfeltet er gradvis integrert i nyere kulturhistorie. Økonomisk historie. Økonomisk historie er fremstillingen av tidligere tiders produksjon, distribusjon, bedrifter og markeder. Økonomiske idéers historie hører også inn her. Faget kan deles ofte i to hovedretninger: Tradisjonell historieskriving som har økonomiske fenomen som emne, og samfunnsøkonomiske fremstillinger med langt tidsperpektiv (såkalt "ny økonomisk historie"). Østerrikeren Joseph Schumpeter utviklet en gren innen samfunnsøkonomien der historisk utvikling ble lagt vekt på, og at økonomiske teorier ikke var tidløse men knyttet til sin tidsepoke. Politisk historie. Politisk historie er den grenen av historiefaget som analyserer politiske hendelser og aktører, eksempelvis konger, kriger, traktater, valg, lover, slag, og statsministre og ser disse som de drivende krefter av kontinuitet og endringer i historien. Historisk historie ser på atferden i internasjonale forhold mellom stater eller på tvers statsgrenser over tid. Dette er den mest vanlige formen for historie og oppfattes ofte som den klassiske og almene meningen av hva historie skal være. Militærhistorie. Militærhistorie omfatter konflikter innenfor menneskelige samfunn som vanligvis konsentrer seg om historiske kriger og krigføring, innbefattet slag, militære strategier og våpen. Imidlertid kan emnet strekke seg fra et sammenstøt mellom to stammer til konflikter mellom behørige militære hærer til en verdenskrig som har omfattende påvirkninger på hele befolkningen. Kjønnshistorie. Kjønnshistorie er et underfelt av historie og kjønnsstudier som ser på fortiden fra kjønnsperspektiv. Faget har på mange måter vokst ut av studiet av kvinnehistorie. Til tross for fagets relative kort liv har kjønnshistorie og dens forgjenger kvinnehistorie hatt en betydelig påvirkning av det generelle studiet av historiefaget. Siden 1960-tallet da det opprinnelig lille feltet først fikk en viss aksept har det gjennomgått en rekke ulike faser, hver med sine egne utfordringer og resultater. Selv om en del av endringene i historiefaget har vært opplagte, som den økte andelen av boker om berømte eller betydningsfulle kvinner, og ganske enkelt at et større antall kvinner er blitt historikere, har andre påvirkninger vært mer finurlig. Kjønnshistorie, som folkets historie og sosialhistorie, kan bli sett på som betydningsfulle deler av en historisk beskrivelse som er viktig for at den skal være komplett. Underforstått, det er i dag vanskelig å skrive en historie om Mo i Rana uten å nevne kvinner, industriarbeidere og sosiale forhold. Pseudohistorie. Pseudohistorie (falsk eller feil historieskrivning) er et begrep som blir gitt på tekster som har til hensikt å være historisk i sitt vesen, men som avviker i så stor grad fra standard historiografiske konvensjoner at det undergraver konklusjonene. Historiske verker som trekker kontroversielle konklusjoner fra nye, spekulative eller omstridte historiske bevis, spesielt innenfor nasjonale, politiske, militære og religiøse felt, er ofte avvist som pseudohistorie. I mange nasjoner som eksempelvis Japan, Russland og USA har det blitt gitt historieundervisning som har vært sensurert av politiske årsaker. I Japan har alle referanser til Nanjingmassakren blitt fjernet fra undervisningsmateriellet; i Russland under Stalin ble historien omskrevet for å være i overensstemmelse med kommunistpartiets doktriner, også så langt som retusjere vekk faktiske figurer fra historiske fotografier; og i USA har framstillingen av den amerikanske borgerkrigen blitt endret og sensurert for å ikke virke fornærmende for sørstatene. Se også Historierevisjonisme. Det kan være vanskelig å gjenkjenne pseudohistorie, men rent generelt bruker man å si at den benytter seg av metode og språk som minner om og ligner på «ekte» vitenskap, men som ikke holder mål ved nærmere granskning. Det er to hovedtyper av kjennetegn som er karakteristiske for pseudovitenskap: psykologiske trekk og trekk der den vitenskapelige metoden er fraværende. Historiske kilder. Historikere skaffer seg informasjon om fortiden fra forskjellige kilder som skrevne eller trykte nedtegnelser, mynter eller andre håndverksgjenstander, bygninger, monumenter og intervjuer. For moderne historie inkluderer disse primærkildene også fotografier, film, lyd- og videoopptak. Forskjellige måter å angripe temaet på kan være vanligere i studiet av noen perioder enn i andre, og perspektivet varierer mye. Hordaland. Hordaland er et fylke på Vestlandet i Norge, som grenser til Rogaland i sør, Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst. Hordaland er landets tredje største fylke i folketall og landets niende største i areal. 71 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. Hordaland er det eneste fylket i landet hvor alle de 33 kommunene grenser til havet. Bergen er administrasjonsbyen i fylket. De andre byene er Odda og Leirvik. Historisk var fylket inndelt i fjerdingene Nordhordland, Sunnhordland, Hardanger og Vossavelde. Disse består fortsatt som inndelinger i dag, med unntak av at regionen Midthordland har kommet til (tidligere deler av Nordhordland og Sunnhordland). Storbyregionen Bergen og omland omfatter både Midthordland og Nordhordland. Bergen var et eget amt (Bergen amt) fra 1831 og fylke fra 1919 til 1972. Hordalands natur er variert og storslått, med mange små og store øyer og innsjøer, breer, fjorder, fosser, fjell og vidder, og et rikt kulturlandskap med øysamfunn og fiskevær, frodige jordbruksbygder, industristeder og en rekke kulturuminner. Av kjente steder i fylket utenom Bergen kan nevnes Hardangerfjorden, Hardangervidda, Hardangerjøkulen, Folgefonna, Agatunet, Lofthus, Odda, Langfossen, Låtefossen, Steinsdalsfossen, Vøringsfossen, Voss, Baroniet Rosendal, Halsnøy kloster, Espevær, Lysøen, Lyse kloster, Havråtunet, Telavåg, Kollsnes, Mongstad, Ågotnes og Stord. To steder i Hordaland er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Bryggen i Bergen ble innskrevet som kulturarvsted i 1979. I 2005 ble Nærøyfjorden skrevet inn som del av naturarvstedet Vestnorsk fjordlandskap, sammen med Geirangerfjorden. Nærøyfjordområdet omfatter areal i Voss kommune, med områdene knyttet til Grånosmyrane naturreservat, Stalheimskleivi med Sivlefossen og Sivlesnipa, Øvsthusdalen med fangstanlegg ved Halsavatnet og Gravhalsen, og Fyresdalen med Grindafletvatni og Grindaflethytta. Geografi. Hordaland ligger sør-vest i Norge og grenser i vest til Nordsjøen, fylket grenser også til Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst, og Rogaland i sør. Hordaland og Rogaland blir ofte kalt et Norge i miniatyr fordi de to fylkene har litt av alt når det gjelder landskap. Det er høye fjell og dype fjorder, landbruksjord og skog, fosser og stille vann, lange sandstrender og bratte svaberg. Hardangerfjorden er fylkets lengste og dypeste fjord med henholdsvis 179 km lengde og 800 meter dyp. Nordmannslågen er Hordalands største innsjø, og dekker 11 km². Med sine 1 863 meter over havet er Hardangerjøkulen fylkets høyeste fjell. Osterøy er den største øy med sine 328 km², mens Fedje med sine 9 km² er fylkets minste kommune. Modalen har færrest innbyggere, med kun 350, mens Bergen er Hordalands største by og mest folkerike kommune med sine ca. 260 798 innbyggere. I areal er derimot Voss størst, 1 805 km². Vi kan dele opp Hordaland i flere geografiske områder; Helt sør i Hordaland ligger Sunnhordland. Det er store variasjoner i dette distriktet på grensen til Rogaland. Her finnes det høye fjell og isbreer, små holmer og skjær, tettbygde strøk og landbruksområder. Stord er den eneste byen her, mens Haugesund i Rogaland ligger like over fylkesgrensen i sør. Nordøst for Sunnhordland ligger Hardanger. Hardanger er kjent for et fjellandskap og fruktdyrking innover Norges nest lengste fjord, Hardangerfjorden. Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området, og Ullensvang er forsatt den største fruktkommunen i landet. Den eneste byen i Hardanger er Odda. Voss er et innlandsdistrikt og et trafikknutepunkt, og er med sine 1 805 kvadratkilometer den største kommunen i Hordaland fylke. Voss Fjellheisar er et populært skiheisanlegg, lokalisert rett nord for Voss sentrum. Det er Hordalands største skianlegg. Skimulighetene er store på Voss. Bergensbanen og Voss stasjon ligger ved kommunens sentrum. Voss ligger i overgangssonen mellom kyst- og innenlandsklima. På årsbasis har Vossevangen om lag 1200 mm nedbør, og i de fire sommermånedene har Vossevangen omtrent samme nedbørsmengde som Geilo og Oslo (i underkant av 300 mm). Landskapet her kan minne om Gudbrandsdalen med mindre dalfører, innsjøer og elver med en del jordbrukslandskap. Voss er Hordalands største of viktigste jordbrukskommune. Vossevangen har ikke bystatus. Midthordland er preget av storbyen Bergen og dens omland. Midthordland regnes sammen med Nordhordland som regionen Bergen og omland. Landskapet her er også svært variert. Her finnes det en del små og store øyer og holmer ute med kysten. Disse øyene er ofte folkerike og fremstår som et omland til Bergen. Inne i landet er det mer fjellrikt og mye skog, noe som gjør at det bor adskillig færre her enn ved kysten. Den største og viktigste jordsbrukskommunen er forunderlig nok Bergen, med Fusa på andre plass. Nordhordland ligger nord for Bergen og grenser til Sognefjorden i nord. Dette var en gang et lite distrikt med de såkalte strilene, men har med årene vokst mer inn i Bergen. Næringslivet i Nordhordland har tradisjonelt vært basert på landbruk, fiske og industri, i nyere tid er også oljerelaterte virksomheter sterkt representert, særlig på Mongstad. Det er også betydelig kraftproduksjon i Masfjorden, Modalen og Vaksdal. I kommunesenteret Dale i Vaksdal ligger en av landets ledende trikotasjefabrikker, en næring som tidligere var svært viktig for hele Hordaland. Vaksdal Mølle i tettstedet Vaksdal var tidligere landets største mølle- og kraftfôrfabrikk. Dal, hei og høyfjell mot øst Mot grensen til nabofylkene i øst ligger dal- og heilandskapet, som igjen går over i høyfjell. Heiene ligger stort sett mellom 700 og 1 000 meter over havet, og har en del planter. Høyfjellene har topper opp mot 1400 og 1900 meter og regnes som snaufjell med lite vegetasjon. Det ligger store innsjøer her, noe som gjør området godt egnet for vannkraft, slik som Nordmannslågen, fylkets største innsjø. Mot vest ligger det ytre øylandskap, der værharde holmer og skjær ligger lavt i havet. Mange av øyene består av prekambriske vulkanske grunnfjellsbergarter. Hordalands nest minste kommune i folketall, Fedje med i overkant av 500 innbyggere, ligger på en liten øy utenfor kysten av Nordhordland. Hordaland er det eneste fylket i landet der alle kommunene har kystlinje. Nordligste pukt: N 61.020678 grader (Modalen kommune) Østligste punkt: E 7.435445 grader (Eidfjord kommune) Sørligste punkt: N 59.283097 grader (Sveio kommune) Vestligste pukt: E 4.375109 grader (Fedje kommune) Klima. Hordaland har slik som de andre fylkene på Vestlandet, et mildt klima med mye nedbør. Det er følgende værrekorder i Hordaland. Historie. Før rikssamlingen på 800-tallet var Hordaland (norrønt "Hǫrðaland") et eget småkongedømme, og etter rikssamlingen tilbrakte de norske kongene mye av sin tid på kongsgårdene i fylket (Alrekstad, Fitjar og Seim) før det ble etablert byer i landet. Bergen ble grunnlagt av kong Olav Kyrre i 1070 like ved kongsgården Alrekstad som han regjerte landet fra. Byen ble etterhvert hovedstaden for hele Norgesveldet frem til år 1314, og ble fra ca 1350 tilknyttet Hansaforbundet frem til ca år 1750. Gulatinget ved Eivindvik i Gulen, som da var en del av Hordaland, ble etablert som den første store lagtingskretsen i Norge i år 900, og dannet mønster for tilsvarende etableringer av Alltinget på Island, Frostatinget i Trøndelag, Eidsivatinget i Oplandene og Borgartinget i Viken. Gulatinget omfattet først bare "Firdafylke", "Sygnafylke" og "Hordafylke". Etter hvert kom "Sunnmærafylke", "Rygjafylke", "Egðafylke", "Valdres" og "Haddigjadalr" til. Gulatinget ble flyttet fra Gulen til Bergen i år 1300. I 1503 ble landet inndelt i fire hovedlen, og Hordaland ble en del av Bergenhus len som omfattet Vestlandet og Nord-Norge, med Bergen som administrasjonsby og eksporthavn. I 1662 ble lenene avløst av amter og stiftsamter, Hordaland inngikk i Bergen stiftamt (opprettet i 1669), som fra da av omfattet dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre, med Nordlandenes amt som underliggende amt (dagens Nordland og Troms). I 1681 opprettes Bergenhus amt som et eget underamt i Bergen stiftamt, og Hordaland blir da en del av dette. I 1682 ble Vardøhus amt (Finnmark) innlemmet i Nordlandenes amt og dermed også underlagt Bergenhus stiftsamt, men allerede i 1685 ble Vardøhus skilt ut igjen. I 1689 ble Sunnmøre overført til Romsdals amt, men fortsatt underlagt Bergen stiftamt. I 1763 ble resterende Bergenhus amt delt i Søndre Bergenhus amt og Nordre Bergenhus amt. Søndre Bergenhus amt tilsvarte da det opprinnelige Hordaland, mens Nordre Bergenhus amt tilsvarte de to opprinnelige fylkene Sygnafylke og Firdafylke fra Gulatingsloven. I 1773 ble de deler av dagens Gulen kommune som ligger sør for "Dingeneset" overført til Nordre Bergenhus amt, et område som omfattet den tidligere tingplassen for Gulatinget inntil dette etter 400 år ble flyttet til Bergen. Området var til da en del av Nordhordland. I 1789 ble dagens Troms fylke overført fra Nordlandenes amt til Finmarkens amt. I 1831 ble Bergen skilt ut fra Søndre Bergenhus amt, og fikk benevnelsen Bergen amt. I 1915 ble Årstad kommune innlemmet i Bergen. Gyldenpris ble avstått fra Laksevåg til Bergen i 1921, og Fyllingsdalen ble avstått fra Fana til Bergen i 1955. I 1919 ble Søndre Bergenhus amt omdøpt til Hordaland fylke, og Nordre Bergenhus amt ble omdøpt til Sogn og Fjordane fylke. I 1972 ble kommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane innlemmet i Bergen, og byen ble samtidig en del av Hordaland fylke. I 2002 ble Ølen kommune i Sunnhordland overført til Rogaland fylke, og i 2006 ble denne innlemmet i Vindafjord kommune. Hordaland har således gjennom historiens gang gjennomgått en rekke administrative endringer, men dagens Hordaland fylke er nå tilnærmet identisk med utgangspunktet, om man bortser fra tapet av Gulen og Ølen. Navn og symboler. Slik forklarer den kjente svenske filologen Adolf Noreen (1854-1925) opprinnelsen til folkenavnet "Horder". Navnet «Hordaland» kommer av folkenavnet "Hǫrðar" (germansk folkestamme). "Hǫrðar" kommer av urgermansk "haruðóz" som betyr 'kriger, helt'. Hordene kom til Vestlandet, og bosatte seg mest på Bergenshalvøyen. Navn som Hordabø, Hordnes, Hordvik og Hardanger («hordenes fjord») kommer av dette folkenavnet, og Hordaland betyr likeledes «hordenes land». Se også Hardsyssel i Jylland. Symbolet i Hordalands fylkesvåpen er to krysslagte økser med en krone over i gull på rød bakgrunn, basert på et segl funnet etter Olavsgildet på Onarheim i Tysnes kommune. Demografi. Bergen var et eget fylke frem til 1972, men det som i dag er Hordaland var Norges mest folkerike fylke frem til slutten av 1890-årene da Oslo fikk flest innbyggere. Akershus passerte Hordaland i 1987. Siden har Hordaland vært landets tredje mest folkerike fylke. Hordaland har 9,8 % av Norges befolkning og 37,7 % av befolkningen på Vestlandet per 1. juli 2009. Bergen kommune har alene 53,7 % av innbyggerne i fylket, Nordhordland har 9,0 %, og Midthordland utenom Bergen 17,7 %. Regionen Bergen og omland har dermed hele 80,3 % av innbyggerne, Sunnhordland har 11,9 %, Hardanger 4,8 % og Voss 2,9 %. I perioden 2001-2009 økte folketallet i fylket med i gjennomsnitt 1,0 % per år, mot 0,82 % for landet som helhet og 0,86 % for Vestlandet samlet. Hordalands andel av både Norges og Vestlandets befolkning er dermed fortsatt økende. Hordaland har i perioden passert Nord-Norge i folketall. Tabellen viser befolkningsutviklingen i Hordaland i perioden 1769-2001 og prognose for anslått folketall i 2030. Hordaland har den største innenlandske innvandringen fra Rogaland og Rogaland har igjen den største innenlandske innvandringen fra Hordaland. På andre plass kommer personer fra Sogn og Fjordane. Tabell: Antall innflyttere til Hordaland fra andre fylker i Norge i 2008. Av befolkningen i Hordaland er 431 858 etniske nordmenn, mens 37 823 (8,05 %) er innvandrere eller født av to innvandrerforeldre (tall fra 1. januar 2009). Oslo, Akershus og Rogaland har fler innvandrere enn Hordaland, mens bare Akershus har fler etniske nordmenn. I Oslo bor det til sammenligning 423 326 etniske nordmenn og 152 149 innvandrere (26,44 %). Tabell: Antall ikke-vestlige innvandrere i Hordaland etter land i 2006. Kommuner. Kommuner og distrikter i Hordaland Næringsliv. Hordaland har et allsidig næringsliv med et mangfold av bransjer og virksomheter. Med ca. 29 000 personer sysselsatte i industrien (2006) er Hordaland det nest største industrifylket i landet. Bare nabofylket Rogaland kan vise til litt flere ansatte i denne basisnæringen. De fleste industrivirksomhetene er små eller mellomstore, ofte med lange tradisjoner på eksportmarkedet. Produktene spenner over et stort spekter: fra strikkevarer til fjernstyrte undervannsbåter, fra sardiner til avanserte motorer, fra røkelaks til de største oljeplattformene i verden. Blant industrivirksomhetene er det ledende selskaper innenfor elektronikk og satellittkommunikasjon. Hordaland har tilgang på store energiresurser, som er utgangspunkt for mange viktige virksomheter i fylket. Hordaland har en stor kraftkrevende industri som produserer ferrolegeringer, aluminium, kalsiumkarbid, sink og ilmenitt. Viktige industriområder er Bergen, Stord, Odda, Husnes, Ålvik, Øygarden og Mongstad. Flere større oljeselskaper har kontorer i Bergen, og mange store olje- og gassfelt er administrert herfra. I Sunnhordland, med Stord som tyngdepunkt, er det en rekke virksomheter som bygger og utruster olje- og gassinstallasjoner både til havs og på land. Hordaland Olje og Gass (HOG) er den øverste interesseorganisasjonen for petroleumsvirksomheten i Hordaland. Skipsverft i Hordaland bygger båter til fiske- og handelsflåte, olje- og gassrelatert virksomhet og transport- og passasjermarkedet. Hordaland har tyngdepunktet i den nasjonale marine aktiviteten innen forskning og næringsutvikling. Noen av hovedaktørene i internasjonal shipping opererer fra Bergen. Bergen havn har Europas tredje største tonnasje med over 100 millioner tonn per år, og står for over 50 % av cargotransportene i Norge, og er forøvrig en av Europas største anløpshavner for cruiseskip. Store mengder frukt med høy kvalitet blir høstet fra ca 500 000 trær hvert år. Hordaland er det viktigste fruktfylket i Norge, og produserer 1/3 av eplene og pærene, og 70 % av kirsebær/ moreller og plommer. Landbruket i Hordaland er kjennetegnet av mange små bruk, og har de i gjennomsnitt minste landbrukseiendommene i Norge. Det er mye husdyrhold i fylket, spesielt storfe og sau. Hordaland er det 4. største fylket innenfor sauehold. Fiske og oppdrett er viktige næringsveier i Hordaland. Hordaland er det ledende fylket innenfor oppdrettsnæringen. Hordaland har en stor og effektiv havfiskeflåte, der mange av båtene hører hjemme i Austevoll. Hordalandsbåtene leverer det meste av fisken utenfor fylket. Turisme er en annen viktig næring, særlig i Bergen, Voss og i Hardangerområdet. Hordaland er det nest mest populære reisemålet i landet i sommerhalvåret. Vakre fjellandskaper og et velutviklet nettverk av skiløyper og heiser har gjort Voss til et av de mest kjente vintersportstedene i Norge. Fylkestingsvalget 2011. Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike bydeler og områder i fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt. Merk: Midthordland = Austevoll, Fusa, Os, Samnanger. Vesthordland = Askøy, Fjell, Sund, Øygarden. Fylkestinget 2011-2015. Tom-Christer Nilsen (H) fra Askøy er fylkesordfører og Mona Haugland Hellesnes (V) fra Ulvik er fylkesvaraordfører. De er valgt med støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Stortingsvalget 2009. I tabellen under fremgår den prosentvise oppslutningen om det enkelte parti fordelt på byområder og distrikter i Bergen og Hordaland ved Stortingsvalget i 2009. Bergen nordre omfatter bydelene Arna og Åsane, Bergen midtre bydelene Bergenhus og Årstad, Bergen vestre bydelene Laksevåg og Fyllingsdalen, og Bergen søndre bydelene Fana og Ytrebygda, mens Midthordland omfatter kommunene i distriktet utenom Bergen, Nordhordland kommunene i Nordhordland, Sunnhordland kommunene i Sunnhordland, og Hardanger og Voss kommunene i Hardanger og Voss. De parvise inndelingene av bydeler og Hardanger/Voss er gjort fordi velgermønsteret i disse enhetene er nesten sammenfallende. Kolonnen Andel til høyre angir områdets andel av fylkets totale velgermasse (avgitte stemmer). Stortingsvalget i 2009 Hordaland samlet hadde en borgerlig overvekt på 10,7 prosentpoeng. Stortingsrepresentanter. Hordaland fylke har 15 stortingsrepresentanter i perioden 2009-2013. Vennskapsfylker. Fylket har også uformalisert samarbeid med Edinburgh i Skottland og Thüringen i Tyskland. Hordaland fylkeskommune samarbeider også med Rogaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal gjennom "Vestlandsrådet". Høddvoll stadion. Høddvoll stadion, hjemmebanen til IL Hødd, ligger i Ulsteinvik. Da Hødd spilte i Eliteserien, var laget spesielt fryktet hjemme på Høddvoll, blant annet på grunn av banens påstått ujevne underlag. Kapasiteten er tilskuere. Klubben har planer om et nytt stadion som vil stå ferdig til sesongen 2013. Fotballklubben Haugesund. Fotballklubben Haugesund, vanligvis omtalt som FK Haugesund eller FKH, er en norsk fotballklubb fra Haugesund. Laget spiller for øyeblikket i Tippeligaen etter å ha rykket opp fra Adeccoligaen i 2009. FK Haugesund har tidligere spilt i Tippeligaen i 1997–1998 og 2000. Klubben ble stiftet 28. oktober 1993 da klubbene Haugar og Djerv 1919 slo sammen sine elitelag. FK Haugesund spiller sine hjemmekamper på Haugesund stadion. Nåværende hovedtrener er Jostein Grindhaug. Historie. Klubben ble stiftet 28. oktober 1993 etter at klubbene Haugar og Djerv 1919 slo sammen sine elitelag med målsetting om å skape et stabilt eliteserielag. Lagene i aldersbestemte klasser og for damer inngikk ikke i fusjonen. Også fotballklubben Vard Haugesund var aktuell til å delta i fusjonen, men generalforsamlingen i klubben valgte å stå utenfor. Høsten 2005 ble imidlertid samtalene om å innlemme Vard gjenopptatt, og siden sesongen 2007 har Vard fylt rollen som farmerlag for FK Haugesund. I sin første sesong i divisjonssystemet, 1994, vant FK Haugesund sin 2. divisjonsavdeling. De to neste sesongene spilte laget i 1. divisjon, før klubben debuterte i Tippeligaen i 1997. FK Haugesund berget plassen i 1997, men i 1998 fikk laget sin første sportslige nedtur da de rykket ned til 1. divisjon. Laget rykket rett opp igjen året etter, men det ble med ett år i den øverste divisjonen. I 2004 rykket FK Haugesund ned fra 1. divisjon, og laget tilbrakte dermed sesongen 2005 i 2. divisjon. FK Haugesund rykket imidlertid rett opp igjen etter å ha blitt det beste laget som kunne rykke opp fra 2. divisjon, avdeling 3. Sesongene 2006–2009 spilte klubben i Adeccoligaen. Sesongen 2009 endte med opprykk, og laget spiller fra 2010 i Tippeligaen. I slutten av 2009 valgte klubben av økonomiske årsaker å starte et eget aksjeselskap. Klubbens beste prestasjon i cupen kom i 2007 da klubben tok seg helt til finalen. I finalen på på Ullevaal Stadion 11. november 2007 ble imidlertid Lillestrøm for sterke, og FK Haugesund tapte 2–0 etter to mål av Olivier Occean. På sin vei til finalen slo laget ut blant annet Nybergsund i kvartfinalen og Odd Grenland i semifinalen. Dette var for øvrig femte gangen et lag fra Haugesund spilte en finale i cupen – tidligere har byen vært representert av Haugar (1961, 1979) og Vard Haugesund (1962, 1975). Også alle de fire foregående finalene har endt med tap for haugesunderne. Hærverk (band). Hærverk var et punk-rockband fra Oslo som var aktivt i perioden 1979–1980. Gruppens eneste singel har solid klassikerstatus. Historie. Der Oslo Børs og Kjøtt for en stor del var voksne folk, var Hærverk svært unge og hadde minimal musikalsk erfaring. Bandet var et forrykende live-band, om enn famlende og noe kaotisk, noe som finnes dokumentert på "Sjokk Rock"-albumet og to obskure kassettutgivelser. Hærverk hadde flytende besetning, men på gruppens singel deltar Arne Johansen (gitar), Harald Fossberg (vokal), Hans-Ottar Riiser (bass) og Trygve Sandvik (trommer). I tillegg var Lars Pedersen (Holy Toy, When), Paul Værlien og flere andre innom bandet. Fossberg var senere for en periode vokalist i Turboneger og kjent for sine voldelige sceneopptredener. Hareid. Hareid er en kommune og et tettsted på øya Hareidlandet i Møre og Romsdal. Kommunen ble dannet i 1917 ved å bli utskilt fra Ulstein kommune. Inntil 1958 omfattet kommunen også en liten del av Sula. Den grenser i vest til Ulstein. Ellers er den omgitt av øykommunene Giske og Sula i nord og øst, og over Vartdalsfjorden av Ørsta. Tettstedet Hareid har innbyggere per 1. januar. Man planlegger å slå sammen Hareid kommune med Ulstein kommune. Kommunikasjon. Hareid har gode kommunikasjoner med nabokommunene. Tide opererer en hurtigbåtrute mellom Hareid og Ålesund via Valderøya, i tillegg til en fergerute som går mellom Hareid og Sulesund. Det planlegges en bruovergang mellom Hareidlandet og Sulesund for å korte reisetiden til Ålesund betraktelig. Hvor langt fram i tid dette vil skje er usikkert, men industrien på Sunnmøre har vært en sterk pådriver for dette prosjektet. Videre har Hareid bussavganger til Ulsteinvik som går videre til blant annet Fosnavåg, Måløy i Sogn og Fjordane, Ørsta og Volda. Fra Volda kan man bytte til buss som går videre til Oslo eller Bergen. Industri og næring. I Hareid finner vi en del industri. De største er Hareid Group, Jets AS og Odim – sistnevnte er eid av Rolls Royce som for øvrig også har avdelinger i nabokommunen Ulstein. Kultur. Hjørungavågspelet er et av de største kulturelle begivenhetene i Hareid. Det er et skuespill som blir arrangert ved nasjonalmonumentet på Overåsanden i Hareid. Dette for å markere 1000-års minnet for slaget ved Hjørungavåg. Hareidstemna er et stevne som varer i ti dager i oktober. Hareidstemna har blitt arrangert hvert år siden 1962. Konserter, ungdomskvelder og utstillinger er blant det som er å finne på Hareidstemna. Ishavsmusset Aarvak ble opprettet i 1981 og har som mål å ta vare på selfangsttradisjonene på Vestlandet. Selve museet består av den verna ishavsskuta "Aarvak", som er den eldste av sitt slag. Museet har over 1500 registrerte gjenstander. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er plassen mellom Nordea og et forretningsbygg i sentrum. Den har åpning mot sjøen. Hjørungavåg. Slaget i Hjørungavåg i Halfdan Egedius' strek.Hjørungavåg er ei bygd med om lag 940 innbyggere i Hareid kommune på øya Hareidlandet i Møre og Romsdal. I følge Snorre var det her leidangshæren til Håkon Jarl slo jomsvikingene og en dansk invasjonshær i slaget i Hjørungavåg i år 986. På historisk grunn. Nøyaktig hvor slaget sto var lenge uvisst, men blant annet historikeren John Megaard har med rimelig sikkerhet påvist hvor det sto. Håkon jarl og sønnen Eiriks seier over den danske invasjonshæren, støttet av de beryktede jomsvikingene var et viktig skritt mot en reell rikssamling av Norge. Kommunen tok derfor initiativet til en storstilt tusenårsfest i 1986. Flere minnesmerker ble reist i Hjørungavåg, blant annet «Jarlebautaen» på Leira innerst i Liavågen og ikke minst Nasjonalmonumentet ved Overåsanden. Bygda er fra før svært rik på ulike gravfunn fra eldre tid. Hjørungavåg-spelet. Sogespelet «Maktkamp ved Hjørungavåg» ble framført første gang i 1986 ved nasjonalmonumentet på Overåsanden i Hareid kommune for å markere 1000 års minnet for slaget ved Hjørungavåg. Handlingen i spelet er lagt til tiden før og under slaget mellom Håkon jarls hær og danehæren. Henning Sommerro har komponert musikken til spelet. Wibeke Knagenhjelm skrev manuskriptet som innbyr publikum til å ta del i maktkampen. Horst Bulau. Horst Bulau (født 14. august 1962 i Ottawa) er en tidligere canadisk skihopper. Bulau dominerte internasjonal hoppsport tidlig på 1980-tallet med flere verdenscupseire. Karrieren fikk en knekk da han falt meget stygt under VM i skiflyging i Harrachov i 1983. Bulau ble aldri den samme hopperen etter dette, selv om hans aktive karriere ikke tok slutt før etter OL i Albertville i 1992. Bulau ble juniorverdensmester i 1979. Som senior gjorde han det også bra, og han knivet blant annet med Matti Nykänen om å være den beste og mest stabile hopperen. Til sammen tok han 13 verdenscupseire mellom 1981 og 1983. Sammenlagt i verdenscupen ble han nummer tre i sesongene 1980/81 og 81/82, og nummer tre i 82/83. Etter det stygge fallet og skaden i 1983 klarte han aldri å komme tilbake helt i verdenstoppen. Men han regnes likevel som Canadas beste skihopper gjennom tidene. Bulau omtales ofte som en «krafthopper». Plasseringer i verdenscup og mesterskap. Hors Bulau bor i Newmarket, Ontario, der han jobber som bilselger. Sammen med kona Kerry har han 3 barn. Horst Tappert. Horst Tappert (født 26. mai 1923 i Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal, død 13. desember 2008 i München) var en tysk skuespiller, mest kjent fra rollen som sjefsinspektør Stephan Derrick i den tyske krimserien "Derrick". Han er mest kjent for rollen som den gråhårede detektiven sjefinspektør Stephan Derrick fra München, som sammen med sin assistent Harry Klein løser kompliserte kriminalsaker. Under andre verdenskrig tjenestegjorde Tappert i den tyske hæren i Norge. Tappert, som regnes som en stor norgesvenn, likte å feriere i Norge. Tappert og kona Ursula hadde hytte i Hamarøy kommune i Nordland fra 1990 til 2008, da de pga. sin alder og sviktende helse måtte selge hytten. Konen Ursula Pistor er også skuespiller, utdannet fra samme skuespillerskolen i Berlin som Ellinor Hamsun, datteren til Knut Hamsun. I 2002 fikk Tappert den norsk-tyske Willy Brandt-prisen. Hockeysveis. Hockeysveis er en herrefrisyre med langt hår i nakken, og kortere på toppen. Frisyren er umiskjennelig, men vanskelig å definere, og kan ha lokale eller nasjonale særtrekk. Forholdet mellom hårlengde bak og hårlengden oppå skal helst være 3 til 1. Denne frisyren har vært meget populær i Tsjekkia; den tsjekkiske ishockeyspilleren Jaromír Jágr hadde en oppsiktsvekkende sveis gjennom det meste av 1990-tallet. Under Europamesterskapet i fotball i 1996 hadde samtlige tsjekkiske stjerner en slik sveis, hvorav Martin Frydek hadde den mest oppsiktsvekkende, selv om Karel Poborsky og Patrik Berger også var godt representert. Frisyrens gullalder var likevel på 1980-tallet. Den tyske varianten ligger nær heavy metal-fenomenet puddelsveis. TV-figuren MacGyver er ofte nevnt som et kjent eksempel på en person med hockeysveis. Halvor Asphol. Halvor Asphol (født 15. juni 1961) er en tidligere norsk skihopper som representerte Kleive Idrettslag. Prestasjoner. I dag bor han på Kleive der han driver den lokale Joker-butikken, sammen med bl.a. sin sønn Kristoffer Asphol. Hroar Stjernen. Hroar Stjernen (født 11. februar 1961) er en norsk markedssjef og tidligere skihopper som representerte Sprova og Trønderhopp. Han vant bronse i NM 1987 i Odnesbakken og vant hopprennet i Bischofshofen i 1985. Stjernen jobbet siden som landslagssjef for de norske hopperne, men ble kritisert for dårlige resultater, og måtte gå fra jobben i januar 2002, uten at det hjalp på resultatene til de norske hopperne i OL i Salt Lake City. Han jobber nå i rollen som administrerende direktør for Rosenborg Ballklub. Hans E. Kinck. Portrett av Kinck, ukjent år Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»; født 11. oktober 1865 i Finnmark, død 13. oktober 1926 i Oslo) var en norsk forfatter og filolog. Han tok Examen Artium 1884 og studerte dels i Tyskland og dels i Norge. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, oldnorsk, norsk og tysk. Goethe og Wergeland ble lagt opp som særpensum. Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville. Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien "Sneskavlen brast"), dramatiker (t.d."Driftekaren") og essayist (t.d. "Storhedstid", "Mange slags kunst"). Men aller høyest raker han i ettertid som novellist (t.d. samlingene "Flaggermusvinger", "Trækfugle", og den kulturpsykologiske novellen, «Mot ballade»). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens "ypperste" novellist. Gjennombruddsverket var samlingen "Flaggermusvinger", 1895, som Per Thomas Andersen karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: «Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.» (Andersen 2001, 305) Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk "Agilulf den vise", skriver den kjente kritikeren Sven Lange at Kinck er «en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!» (Jf. Gierløff 1923, 129). Barndom og oppvekst. Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren, Otto Theodor Kinck, var distriktslege. Faren hadde selv sterke kunstneriske interesser og har etterlatt seg en rekke malerier, også portretter av kone og barn. Moren, Hanna Guliante Kinck, født Johannessen, hadde slekt fra Ringerike. Hun var driftig og praktisk og holdt sine barn «i humør og til arbeid med den samme trygge og påpasselige energi hvormed hun drev ugresset vekk fra sin hage»(Gierløff 1923). Da den vordende dikter nærmet seg to år, flyttet doktorfamilien til gården Skillingstad i Ytre Namdalen, og da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i Bygland i Setesdal. Gutten lærte seg hurtig dialekten, og identifiserte seg med bøndene. «Hans var som bekken om våren. Han levde dalens og dølenes liv, og om noen måneder talte han dølemålet så uavkortet at foreldrene ikke sjelden måtte bruke tolk og fingersproget for å komme til forståelse med ham.» (Gierløff 1923, 13) I Setesdal levde han seg inn i en verden av sagn og folketro, og svingte med i folkelivet i fest og hverdag. Det var en svær overgang å komme til Tangerås i Strandebarm i Hardanger da han var ti år gammel. Setesdal var full av mystikk og middelalder, mens Hardanger opplevdes som mer rasjonalistisk. «For Hans var denne flytning som å ramle ut av en drøm; han har selv sagt at det var som å bli vekket av en hårdhendt lusing. Fra det middelaldrelige folkelivet i den bortgjemte og balladeagtige Setesdal til det friske, sjøsalte Hardanger med dets tungerappe og gløgge mennesker.» (Gierløff 1923, 26) Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket. Fra tidlig barndom av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far. «Distriktslægen tittet gjerne på det han hadde skriblet, smilte og oppmuntret ham til det. «Slikt er en god selvkur mot en uutholdelig følsomhet!»» sa han. (Gierløff 1923, 49). Senere ble han også kjent med Kristiania og de brede Østlandsbygdene. Og ferden gikk rett som det var ut til de store kulturland i Europa. Studier,embetseksamen, avhandling og ekteskap. Det ble studier i hovedstaden, og et eventuelt medisinstudium måtte vike for filologien. Han fullførte sin embetseksamen med laud, og skrev i 1892 en avhandling om forholdet mellom Edda og Ballade som skulle få stor betydning for ham som dikter. Den ble først trykt i 1932 i tidsskriftet Edda der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for essaysamlingen "Storhedstid" og den enestående kulturpsykologiske novellen "Mot ballade" som utkom etter hans død i 1926. Kinck giftet seg med Cand.real Minda Ramm (1859–1924) i 1893. Hun har gitt ut noen romaner bl. a. "Lommen" 1898 og "Fotfæstet" 1918. Sammen fikk de døtrene Eli og Jeanette. Men det var dikter han var født til. Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann. Men det var dikter han var født til. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger forfatterskapet. De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med syden, slik som i den nærmest klassiske novellen «Chrysantemum» og kunstnernovellen «Renessance», begge fra samlingen "Trækfugle" (1899). Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. «Keisarinnepæretreet». Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen «Den nye Kapellanen». Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for "medlidenhetens krise" (jf. Dina Leas bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. «Den lille hvide Dame»). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står «Hvidsymre i Utslåtten», «Chrysantemum» og «Vårvinden går i det grønne» i særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i «Sneskavlen brast». Erik Rudeng skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren Mads Wiel Nygaard at Kinck «"var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen".» Kinck i dag. I de senere år er Kincks barndomshjem i Strandebarm åpnet for publikum i samband med de årlige Kinck-dagane, en kulturinstitusjon skapt av Johan Storm Munch i 1988. Han overtok doktorgården på Tangerås i 1986 og har tatt vare på den med stor pietet. I Strandebarm sentrum har Gunnar Jansons vakre Kinck-hode i bronse fått en fin plassering. På Maihaugen på Lillehammer står Kinck-hytta, som opprinnelig sto i Mesnalia der Kinck gjerne ferierte med sin familie i årene 1906-1926. Torleif Kippersund har lest inn en rikt utstyrt lydbok bestående av fire CD-er med novellene fra "Flaggermusvinger" (1895), utg. av "Koien arbeidsteater", 2337 Tangen. Her bidrar Øyonn Groven Myhren med sang. Musikk: Wolfgang Plagge. Flere komponister har latt seg inspirere av Kincks diktning, først og fremst Eivind Groven og Ludvig Irgens Jensen. Tre av Kincks noveller, «Hvidsymre i utslåtten», «Felen i vilde skogen» og «Den nye kapellanen» er filmatisert under tittelen "Flaggermusvinger" (1992) av Emil Stang Lund. Det foreligger også en fjernsynsproduksjon av novellen «Naar æbler modner sig». Hubert Neuper. Hubert Neuper (født 29. september 1960 i Bad Aussee, Steiermark) er en tidligere østerriksk skihopper. Han var med på å dominere internasjonal hoppsport en kort periode på begynnelsen av 1980-tallet. Han vant hoppuka sammenlagt i 1980 og 1981, og gikk til topps sammenlagt i den aller første verdenscupsesongen (1979/80), og kom på andre plass sammenlagt to år senere. Han tok sølv i storbakkerennet under OL 1980 i Lake Placid. I tillegg har han en sølvmedalje fra lagkonkurransen under VM 1982 i Oslo. Etter at Neuper la opp som hopper startet han en skiskole på hjemstedet Bad Mitterndorf, Steiermark. Han gjennomførte også pilotudanning, og arbeidet i flere år som flyger. Fra og med skiflygings-VM i Kulm i 1996 har han hatt en sentral rolle i arbeidet med å arrangere skiflygingskonkurranser i Kulm. Hubert Neuper er en av grunnleggerne bak World Sports Awards (senere kalt Laureus Awards) som ble arrangert for første gang i november 1999. I 2003 gav Neuper ut biografien "Flatline". Hubert Neuper giftet seg med Claudia i 1984. De har to døtre. Hydrogen. Hydrogen, eller vannstoff, er et grunnstoff med kjemisk symbol H og atomnummer 1. Ved standard temperatur og trykk er den en fargeløs, luktfri, ikke-metallisk, enverdig, særdeles brennbar to-atomig gass (H2). Med en atommasse på bare 1,00794 g/mol, er hydrogen det letteste grunnstoffet av alle. Hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet, med en andel på anslagsvis 75% av universets totale masse. Stjerner i hovedserien består hovedsakelig av hydrogen i plasmaform. Rent hydrogen er relativt sjeldent i naturlig tilstand på Jorden. Hydrogen for kommersiell bruk blir vanligvis framstilt fra hydrokarboner som metan. Hydrogen i ren tilstand brukes i ammoniakk-produksjon, til foredling av fossilt brensel (som f.eks krakking), og som drivstoff i brenselceller. Hydrogen kan også framstilles ved elektrolyse av vann, men denne prosessen er ikke foretrukket da man heller benytter naturgass. Den vanligste isotopen i hydrogen i naturlige forekomster, protium, består av ett enkelt proton og ingen nøytroner. I ioniske forbindelser kan det være enten positivt ladd (som kation bestående av et enkelt proton) eller negativt ladd (som anion, kjent som et hydrid). Hydrogen kan danne kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffene, og det finnes i vann og i de fleste organiske forbindelser. Hydrogen spiller en spesielt viktig rolle i syre-base-kjemi, som i mange tilfeller involverer bytte av protoner mellom løselige molekyler. Som eneste nøytrale atom, og på grunn av sin relativt enkle oppbygning, har hydrogen spilt en nøkkelrolle i utviklingen av kvantemekanikk. Kjemiske og fysiske egenskaper. Hydrogen er det letteste grunnstoffet, og den vanligste isotopen består av kun ett proton og ett elektron. Under STP danner hydrogen en to-atomig gass, H2, med et kokepunkt på bare 20,27 K og et smeltepunkt på 14,02 K. Under ekstremt høyt trykk, som finnes i sentrum av gasskjemper, går hydrogen over til å bli et flytende metall (se metallisk hydrogen). Under det ekstremt lave trykket man finner i verdensrommet, har hydrogen en tendens til å eksistere som enkeltatomer siden det rett og slett ikke er mulig for dem å gå sammen. Dette grunnstoffet spiller en viktig rolle ved å tilføre universet energi gjennom proton-proton-reaksjon og karbon-nitrogen-syklusen. (Dette er kjernefusjon-prosesser som avgir enorme mengder energi ved å kombinere fire hydrogenkjerner til én heliumkjerne.) Forbrenning. Når hydrogen blandes med oksygen, vil blandingen eksplodere ved antenningen i et stor spekter av blandingsforhold. Hydrogen brenner aggressivt i luft. Rene hydrogen-oksygenflammer er nærmest usynlig for det blotte øye. Dette gjør at det er vanskelig å oppdage visuelt at en hydrogenlekkasje brenner. En annen karakteristikk med hydrogenflammer er at de stiger raskt opp med gassene i lufta, noe som gjør at skadomfanget av en hydrogenbrann som regel vil være mindre enn for branner i f.eks hydrokarboner. Hydrogens tenntemperatur er ca. 500°C, og teoretisk flammepunkt er -253°C. Flammepunktet er teoretisk fordi det ved denne temperaturen ikke finnes oksiderende materiale (oksygen) som er nødvendig for forbrenning. H2 reagerer også direkte med andre oksiderende grunnstoffer. En spontanreaksjon kan oppstå i romtemperatur med klor og fluor, noe som vil danne hydrogenhalidene hydrogenklorid og hydrogenflurid. CAS-nummer: 1333-74-0 Oppdagelsen av hydrogen. Hydrogengass (H2) ble første gang kunstig framstilt og beskrevet av Phillip von Hohenheim (også kjent som Paracelsus, 1493-1541). Hydrogenet ble den gang framstilt ved å blande metaller med sterke syrer. Han var imidlertid ikke klar over at den brennbare gassen som ble framstilt gjennom den kjemiske reaksjonen som etterfulgte, var et nytt grunnstoff. I 1671 gjenoppdaget og beskrev Robert Boyle den kjemiske reaksjonen som oppstår ved blanding av jernspon i fortynnede syrer, som resulterte i hydrogengass. I 1766 ble Henry Cavendish den første til å oppdage hydrogen som et eget særskilt substans, ved å identifisere gassen fra metall-syre-reaksjonen som "ikkebrennbar luft". Han fant videre ut at gassen produserte vann ved forbrenning. Cavendish støtte på hydrogen da han gjorde eksperimenter med syrer og kvikksølv. Selv om han feilaktig antok at hydrogenet som oppstod, var en frigjort del av kvikksølvet (og ikke til en del av syren), var han fortsatt i stand til å gi en nøyaktig beskrivelse av flere av hydrogens nøkkelegenskaper. Det er vanligvis Henry Cavendish som blir kreditert for oppdagelsen av hydrogen. I 1783 gav Antoine Lavoisier det nye grunnstoffet navnet hydrogen, da han sammen med Laplace hadde gjentatt Cavendishs oppdagelse av at hydrogen produserer vann ved forbrenning. Hydrogens rolle i kvanteteoriens historie. På grunn av hydrogens forholdsvis enkle atomstruktur, bestående av et proton og et elektron, har hydrogenatomet, sammen med det spekter av lys produsert eller absorbert av det, vært sentralt i utformingen av teorien om atomets struktur. Videre har den tilsvarende enkle oppbygningen av hydrogenmolekylet og det tilhørende kationet H2+ tillatt en mere komplett forståelse av naturen bak kjemiske bindinger, som fulgte kort tid etter utviklingen av kvantemekanisk behandling hydrogenatomet på 1920-tallet. Hydrogen varmer opp Jorden. Solens energiproduksjon er et resultat av kjernefysisk fusjon av hydrogen. Hvert sekund fusjoneres fire millioner tonn hydrogen på solen og omdannes til helium og energi. Energimengden som hvert sekund mottas av Jorden, er produsert ved fusjonering av bare to kilo hydrogen. Utregningen er slik: Hver kvadratmeter av Jordens atmosfære tar imot ca 1 000 Watt solstråling. Utvides dette til å dekke hele planeten, er total mengde lysenergi som varmer opp Jorden, ca 150 000 billioner Watt. Bruker vi formelen "m = E/c2", erstatter "E" med 150 000 billioner (Watt) og "c" med lyshastigheten 300 000 (km/s), er resultatet ca 2 (kilo). Naturlige forekomster. a> Hydrogen er det mest vanlige grunnstoffet i universet, og utgjør 75% av normal materie etter masse og over 90% etter antall atomer. Grunnstoffet finnes i store mengder i stjerner og kjempe-gassplaneter. I forhold til den store forekomsten ellers er hydrogen veldig sjeldent i Jordas atmosfære (ppm etter volum). Den mest vanlige kilden for dette grunnstoffet er vann, som består av to deler hydrogen og en del oksygen (H2O). Andre kilder er de fleste former av organisk materie (for tiden alle livsformer), kull, fossilt brensel og naturgass. Metan (CH4), som er et biprodukt av organisk forråtnelse, blir en viktigere kilde til hydrogen. Hydrogen kan oppstå på flere måter: damp fra oppvarmet karbon, spaltning av hydrokarboner vha varme, reaksjon mellom natriumhydroksid (kaustisk soda) eller kaliumhydroksid (KOH) og aluminium, vann elektrolyse, eller det spaltes av syrer ved reaksjon med visse metaller. I kommersiell produksjon blir naturgass vanligvis spaltet. Anvendelser. Store mengder hydrogen trengs industrielt, særlig i Haber-Bosch-prosessen i ammoniakkproduksjon, i hydrogenerering av fett og oljer, og i produksjonen av metanol (tresprit). Hydrogen brukes også i hydrodealkylering, avsvovling med hydrogen og hydrokrakking. Etymologi. Hydrogen er fransk for "vann-skaper", fra gresk "hudôr", «vann» og "gennen", «generere» og ble først oppdaget som et eget stoff i 1766 av Henry Cavendish. Antoine Lavoisier ga grunnstoffet sitt navn. Kjemiske forbindelser. Som den letteste av alle gasser danner hydrogen kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffer. Hydrogen har en middels elektronegativitet på 2,2 og kan være det minst metalliske eller det mest metalliske i sine forbindelser. Førstnevnte kalles hydrider og er oftest forbindelser mellom hydrogen og metaller, der hydrogen foreligger enten som H- ioner eller som et oppløst stoff inni det andre grunnstoffet (f.eks. palladium-hydrid). Sistnevnte er helst kovalente forbindelser, da H+ ionet bare ville være en kjerne bestående av et proton som ville ha en sterk tendens til å tiltrekke seg elektroner. Begge varianter danner syrer, men i sure løsninger ses ioner som H3O+ idet protoner fester seg til andre molekyler. I luft reagerer hydrogen med oksygen og danner vann, H2O. Det frigjøres mye energi, og reaksjonen er eksplosjonsartet. Deuterium-oksid, eller D2O, kalles vanligvis tungtvann. Hydrogen inngår også i en mengde forbindelser med karbon. Fordi slike forbindelser utgjør hovedbestanddelen av alle kjente levende organismer kalles de organiske forbindelser, og læren om disse kalles organisk kjemi. Tilstandsformer. Under normale betingelser er hydrogengass en blanding av to ulike slags molekyler som har forskjellig spinn i atomkjernene. De to formene kalles orto- og para-hydrogen (som ikke er det samme som isotoper, se nedenfor). I orto-hydrogen er kjernespinnet parallelt (danner en triplett), mens det i para-hydrogen er antiparallelt (danner en singlett). Ved standardbetingelser består hydrogen av ca. 25% av para-formen og 75% av orto-formen, den såkalt normale formen. Likevektsforholdet mellom de to er temperaturavhengig, men fordi orto-formen har høyere energi er den ikke stabil i ren tilstand. Ved lave temperaturer, omkring kokepunktet til hydrogen, foreligger nesten utelukkende para-formen. Forvandlingen mellom de to formene er en treg prosess, og hvis hydrogen nedkjøles og kondenseres raskt, opprettholdes en høy andel av orto-formen. Dette har stor betydning ved industriell fremstilling og lagring av flytende hydrogen fordi orto-para forvandlingen frigjør mer varme enn fordampningsvarmen, og mye hydrogen kan gå tapt ved fordampning gjennom flere dager etter kondenseringen. Derfor brukes katalysatorer for orto-para forvandlingen under nedkjøling av hydrogen. De to formene har også litt forskjellige fysiske egenskaper. For eksempel er smeltepunktet og kokepunktet til para-hydrogen omtrent 0,1 K lavere enn for orto-hydrogen. Isotoper. a>. Det er tre kjente naturlige isotoper av hydrogen, 1H, 2H og 3H. Andre svært ustabile isotoper (4H til 7H) av hydrogen har blitt framstilt i laboratorier, men disse er ikke observert i naturen. Hydrogen er det eneste grunnstoffet med forskjellige navn for sine isotoper. Symbolene D og T er imidlertid ikke offisielt anerkjent. Forsiktighetsregler. Hydrogen er en svært brennbar gass. Den reagerer også voldsomt med klor og fluor. Produksjon. Den mest økonomiske metoden å produsere hydrogen på er dampreformering av hydrokarboner, og da særlig naturgass (metan). I tillegg blir en god del produsert ved kunstgjødselfabrikker som siden bruker hydrogenet til å produsere ammoniakk, som brukes videre i prosessen. Noen industrielle prosesser har også hydrogen som biprodukt, særlig klor-alkali elektrolyse produserer større mengder hydrogen. I tillegg kan hydrogen produseres fra elektrolyse av vann. Dette er ikke konkuransedyktig prismessig i forhold til hydrogen produsert fra naturgass, men kan produseres av et lite apparat, og krever ikke et industrielt anlegg. Dette gjør at det kan være den mest økonomiske metoden på avsidesliggende steder. I Norge ble hydrogen tidligere produsert i større mengder på Vemork i Rjukan i årene 1929-1970, med vannkraft som energikilde. Dampreformering. CH4 + 2 H2O → 4 H2 + CO2 Naturgass består hovedsakelig av metan (CH4), samt en del tyngre hydrokarboner og karbondioksid (CO2). Ved å tilføre metanet vanndamp med høy temperatur, får man dannet karbonoksid og hydrogen. Dette foregår ved 800 °C over en nikkelkatalysator. I tillegg til naturgassen som inngår i reaksjonsprosessen, tilføres ca. 1/3 ekstra naturgass som energi for å drive reaksjonene. Det utvikles stadig nye metoder for å øke effektiviteten, og ved bedre håndtering av varmen er det mulig å øke utnyttelsesgraden til over 85 %. Reformering fra naturgass gir imidlertid ikke rent hydrogen, det blir også dannet noe CO2. Om lag 75% av den produserte gassen er hydrogen. Fjerning av CO2 er derfor nødvendig for å få rent hydrogen. Ved dampreformering av naturgass produseres det 7,05 kg CO2 for hvert kg hydrogen. Elektrolyse. Ved vannelektrolyse spalter man vann til hydrogen og oksygen. Prinsippet er enkelt; man trenger to elektroder, en katode og en anode, senker disse ned i en beholder med vann og tilsetter spenning. Hydrogenatomene vil da trekkes mot den negative katoden, og oksygenatomene mot anoden. 2 H2O + energi → 2H2 + O2 Energiforbruket ved denne prosessen er rundt 4,5 kWh/Nm³ H2, avhengig av effektiviteten på elektrolyttene. 2-3 prosent av dagens hydrogenproduksjon stammer fra vannelektrolyse. Norsk Hydro benyttet elektrolyse for å produsere ammoniakk fra 1920 – tallet til 1970 da dampreformering tok over. Norsk Hydro Electrolysers er verdensledende når det gjelder elektrolyse av vann. En elektrolysør er et apparat for elektrolyse. Alkaliske elektrolysører er en flytende elektrolytt, bestående av vann og kaliumhydroksid (KOH) som gjør den elektrisk ledende. Det er denne typen som er verdensdominerende i dag, og Norsk Hydro Electrolysers leverer elektrolysører med en virkningsgrad på 85 %. De største utgiftene ved elektrolyse er strømforbruket, som utgjør 2/3. Både effektivitet og strømkostnader er viktig i den sammenheng. En nyere elektrolysør bruker et fast stoff, en ioneledende polymer, som elektrolytt. Disse er fortsatt svært dyre og ikke lønnsomme i forhold til alkaliske elektrolysører. Det er antatt at PEM-elektrolyttene i fremtiden vil få en virkningsgrad på inntil 94%, men i dag er virkningsgraden lavere enn de beste alkaliske elektrolyttene. I de siste årene er det utviklet elektrolysører som opererer ved trykk på 30 bar. Man reduserer da de kommende problemene med lagring av hydrogenet. En tredje type elektrolyse foregår med en dampelektrolysør. Disse benytter en keramisk ioneledende elektrolytt (YSZ). Dampelektrolysører kan oppnå meget høy virkningsgrad, men dette er fortsatt ikke brukbar teknologi. Håvard Vikhagen. Håvard Vikhagen (født 8. juni 1952) er en norsk maler fra Hjørungavåg, bosatt i Oslo. Han har blitt karakterisert som en «"neoekspressiv"» maler. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1973–1975) og Statens kunstakademi (1975–1983). Han debuterte på "UKS Vårutstilling" 1981, deltok første gang på Høstutstillingen i 1984, deltok på «7 grafikere fra Akademiet» i "Soon Galleri" 1983, og hadde sin første separatutstilling i "Galleri K", Oslo i 1987. Han var festspillutstiller under Festspillene i Bergen 1996, er innkjøpt av Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. Helium. Helium er et grunnstoff med atomnummer 2, og kjemisk symbol He. Historie. Første gang «spor» av helium ble observert var 18. august 1868 i byen Guntur i India. Det var den franske astronomen Pierre Janssen som under en total solformørkelse oppdaget en klar gul spektrallinje med bølgelengde 587.49 nanometer i emisjonspekteret fra solens kromosfære. Den gang regnet man med at det var fra grunstoffet natrium. Den 20. oktober same år oppdaget den engelske astronomen Norman Lockyer en gul linje i solens emisjonspekter, som han kalte Fraunhoferlinje D3 fordi denne lå tett opp til linje D1 og D2 i natriums emisjonsspekter. Han konkluderte med at linjen skyldes et grunnstoff i solen som var ukjent på jorden. Lockyer og den engelske kjemikeren Edward Frankland ga grunnstoffet navnet etter det greske navnet på sol, ἥλιος (helios), som i følge gresk mytologi kjørte solvognen over himmelen. Den italienske fysikeren Luigi Palmieri oppdaget for første gang helium på jorden i 1882, gjennom D3 spektrallinjen når han studerte lavaen fra Vesuv. Den 26. mars 1895 lyktes den skotske kjemikeren William Ramsey å utvinne helium på jorden ved å behandle mineralet cleveitt (en variant av bekblende som inneholder minst 10 % sjeldne jordarter) med mineralsyre. Ramsey så etter argon, men etter å ha separert oksygen og nitrogen fra gassen med svovelsyre, så han en klar gul spektrallinje som stemte med D3 linjen som var observert tidligere i solens kromosfære. Denne gassprøven ble indentifisert som helium av Lockyer og den britiske fysikeren William Crookes. Uavhengig av hverandre samme år klarte kjemikerrenne Per Teodor Cleve og Abraham Langlet å isolere gassen fra cleveitt i Uppsala i Sverige. Langlet samlet så mye gass at han kunne måle nøyaktig atomvekten til helium. Helium ble også observert før Ramsey oppdaget helium av den amerikanske geokjemikeren William Francis Hillebrand da han analyserte prøver fra cleveitt. Han kunne se noen uvanlige spektrallinjer, men han konkluderte feil med at det var nitrogen han hadde sett. Hillebrand sende et gratulasjons-brev til Ramsey etter han hadde oppdaget hva gassen var. I årene 1899 og 1900 arbeidet fysikerne Ernest Rutherford og Paul Villard med å separere ulike strålinger til tre forskjellige typer: alfa, beta og gamma. Rutherford hadde en hypotese der han tenkte at alfapartikkelen besto av 2 ladete helium ioner. I 1907 påviste Ernest Rutherford og Thomas Royds, at alfapartikkel er helium kjerne, ved å stråle partiklene inn i en tynn-vegget lufttom glassbeholder, for så å undersøke den fangete gassen ved å sende elektriske ladninger gjennom glassbeholderen og studere emisjonspekteret til den nylig fangete gassen. Ved å kjøle ned helium til mindre enn 1 kelvin klarte den nederlandske fysikeren Heike Kamerlingh Onnes i 1908 å få helium til flytende væske. Han prøvde videre å få helium i fast fase ved å fryse helium ytterligere ned, men klarte det ikke fordi helium ikke har trippelpunkt. En av studentene til Onnes, Willem Hendrik Keesom klarte i 1926 å få 1 cm3 helium i fast form ved å påføre ekstra trykk. Den russiske fysikeren Pjotr Leonidovitch Kapitsa oppdaget at helium-4 har nesten ingen viskositet nær det absolutte nullpunktet, et fenomen vi i dag kaller superfluid. Dette fenomenet er relatert til Bose-Einstein-kondensasjon. I 1972 ble det samme fenomenet observert med helium-3, men da med temperaturer mye nærmere det absolutte nullpunktet av de amerikanske fysikerene Douglas Dean Osheroff, David Morris Lee og Robert Coleman Richardson. Faser og egenskaper. Ved romtemperatur er helium en gass. Kokepunkt er på -268.92°C (4,22 K) og helium er eneste grunnstoff som forblir flytende til 0 K. I universet er helium det nest mest vanlige grunnstoffet (etter hydrogen). Etter big bang var det dannet omtrent 24 vektprosent Helium, 75 % Hydrogen, og små mengder andre lette grunnstoffer. Det dannes stadig helium fra hydrogen i stjerner, og ved radioaktiv nedbrytning ved kjernereaksjoner, men balansen har totalt ikke endret seg mye. Under det såkalte lambdapunktet ved 2.1768K er flytende Helium i "Helium I tilstand" over til "helium II tilstand". I denne tilstanden er Helium superflytende og har flere merkelige egenskaper på grunn av kvantemekaniske forhold. Det har en termisk ledningsevne over alle andre stoff, f.eks flere hundre ganger kobber. Det kan derfor ikke koke, isteden fordamper He II tilstand direkte til gass. Den har tilsynelatende null viskositet i tynne kapillærrør, og vil derfor kunne lekke gjennom selv meget små åpninger. Det dannes en overflatefilm på ca 30 nm tykkelse som vil krype ut av for eksempel beholdere. Om man lot en skål flyte på Helium II ville helium krype opp over kanten inn i skålen og raskt fylle den. Isotoper. Naturlig forekommende helium består av 2 stabile isotoper: 3He (0,000137 %) og 4He (99,999863 %). I tillegg er 6 ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 6He med halveringstid 806,7 ms og 8He med halveringstid 119,0 ms. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 nanosekund. CAS-nummer: 7440-59-7 Bruk og misbruk. Helium brukes i ballonger fordi det gir god oppdrift. Hydrogen er billigere og gir litt bedre oppdrift enn helium, men på grunn av eksplosjonsfaren er den langt farligere å bruke. Helium er en edelgass og er derfor ikke reaktiv. Ved langvarige og/eller dype dykk brukes ofte en gassblanding med oksygen og helium som pustegass. Den lave tettheten gjør at et åndedrag med helium gir en fordreid stemme. Denne «Donald Duck-effekten» har ført til at enkelte bruker gassen til underholdning. Å puste inn helium er meget risikabelt. Hvis du puster inn en gass som ikke inneholder oksygen, ventilerer du meget raskt ut det oksygenet som er i lunger og blodbane og oksygenmetningen i blodet faller umiddelbart. Resultatet kan etter svært kort tid bli besvimelse på grunn av oksygenmangel. Hjerterytmen kan også forstyrres og det er ikke alltid at åndedrettet starter igjen av seg selv i slike tilfeller. Hvis det ikke er noen i nærheten som forstår hva som er i ferd med å skje, og umiddelbart setter igang med livredning, kan denne «selskapsleken» fort bli fatal. Man skal derfor aldri puste inn en gass som ikke inneholder oksygen – selv ikke bare bitte lite grann. Fusjon. Når fire hydrogenatomer smeltes sammen ved kjernefysisk fusjon dannes det et heliumatom. Det er dette som skjer på solen. Det er gjort mange forsøk på å lage en fusjonsreaktor på jorden basert på en variant av slik fusjon, men vi er fortsatt på det stadiet at målet er at de skal produsere mer energi enn de bruker. Problemet er at fusjonsprosesser krever ekstreme temperaturer og trykk (slik vi finner i solens kjerne) for å fungere. Helsingfors. Helsingfors (svensk), Helsinki (finsk) er hovedstaden i Finland, og ligger sør i landet. Byen har rundt 579 000 innbyggere og et areal på 689 km². Byen arrangerte sommer-OL i 1952. Forstadskommuner til Helsingfors er Esbo, Vanda og Sibbo. Helsingfors er en tospråklig kommune med finsk som majoritetsspråk (84 %) og svensk som minoritetsspråk (6 %). Navnet. Helsingfors er den opprinnelige navneformen som senere har blitt forfinsket til Helsinki. Byen ligger i et finlandssvensk område, men selve byen er dominert av finsk språk på grunn av innflytting etter at byen fikk hovedstadsstatus. Navnet kommer av «Helsinge» som er brukt i flere svenske og danske stedsnavn, og «fors» som er svensk for «foss»; altså «Helsingfors». Dette har sin bakgrunn i at byen de første 90 år lå ved Forsby i Helsinge sogn, og flyttet da lengre sørover til Estnäs for å lette skipsanløp. Ettersom den svenske navneformen er den opprinnelige, og språklig slektskap, er det mange som benytter navnet «Helsingfors» på norsk, hvilket også er den offisielle norske navneformen. På alle andre språk enn norsk og svensk benyttes «Helsinki». Historie. Sentrum av Helsingfors i 1820 før oppbyggingen Helsingfors ble grunnlagt av den svenske kongen Gustav Vasa i 1550, ca. 300 år etter at svenskene hadde etablert seg i landet. Formålet med byen var at den skulle være en rival til hansabyen Reval (Tallinn). På begynnelsen av 1800-tallet hadde byen fremdeles bare 4 000 innbyggere. Forandringen kom da russerne inntok landet i 1808 og Finland ble et storfyrstedømme under den russiske tsar. I 1812 bestemte tsaren at den finske hovedstaden skulle flyttes fra Åbo på sørvestkysten til Helsingfors fordi byen lå nærmere St. Petersburg. Et nytt sentrum i empire-stil ble bygd opp rundt Senaatintori/Senatstorget med praktbygg som Storkyrkan. Byen opplevde en sterk vekst, og gikk snart forbi Åbo i betydning. Den sterke innflyttingen gjorde også at finsk fra ca. 1900 ble flertallspråket i Helsingfors, selv om byen ligger i et opprinnelig svensktalende område. Oktoberrevolusjonen i Russland ble vendepunktet og 6. desember 1917 ble Finland erklært selvstendig. Helsingfors domkirke. Helsingfors domkirke er domkirke for Helsingfors bispedømme og et av de største landemerkene i Helsingfors. Kirken ligger ved Senatstorget i Helsingfors sentrum, og er tegnet av arkitekt Carl Ludvig Engel. Kirken het først "Nikolajkyrkan" og deretter "Storkyrkan". Kirken hadde i 2006 over 350 000 besøkende, hvilket gjør den til byens tredje mest besøkte kirke, etter Tempelplassens kirke og Uspenskijkatedralen. Kirken er 62 meter høy. Kirken er en del av Helsingfors empiresentrum som ble anlagt på 1820-1850-tallet. Byplanen ble utformet av Johan Albrecht Ehrenström og bygningene ble tegnet av Carl Ludvig Engel. I Ehrenströms byplan var en forhøyning nord for Senatstorget reservert til en luthersk kirke. Engel laget de første tegningene til kirken i 1819, og bearbeidet siden tegningene gjennom flere tiår. Byggearbeidene ble påbegynt i 1830. Geografi. Byen dekker et areal på 686 km². Av dette er 186 km² landområder og det resterende er vann. Helsingfors har til sammen 315 øyer og en strandlinje på 98 km. På grunn av store utfyllinger har strandlinjen endret seg kraftig i de siste to hundre år. Det finnes imidlertid ingen vannområder i byen som kan kalles innsjø. Helsingfors sentrum er konsentrert på en halvøy i Finskebukta. Sentralt i byen ligger er Senatstorget, og herfra fører de parallelle shoppinggatene Alexandersgatan og Esplanadparken bortover mot Mannerheimvägen. Her ligger de største varemagasinene, hovedbusstasjonen og jernbanestasjonen. Kollektivtrafikken er godt utbygd og presis, og Helsingfors er den eneste finske byen som har undergrunnsbane og trikkelinjer i tillegg til rutebussene. Helsingfors-Vanda lufthavn i Vanda i Finland, er byens og Finlands hovedflyplass. Flyplassen ligger 5 kilometer fra sentrum av Vanda og 15 kilometer fra sentrum av Helsingfors. Flyplassen ble egentlig bygget til Sommer-OL 1952. 12 millioner passasjerer benyttet flyplassen i 2006, noe som gjør den til den 4. største i Norden. Severdigheter, attraksjoner og landemerker. Befestningen Sveaborg ligger på en øy utenfor sentrum, og har blitt et nasjonalsymbol og står på UNESCOs Verdensarvliste, og er et populært utfluktsted både for Helsingfors' innbyggere og turister. På øya Högholmen ligger Helsingfors' dyrehage. Andre interessante eksempler på byen arkitektur er Samtidskunstmuséet og konserthallen. Klima. Helsingfors ligger nesten på linje med Oslo, og klimaet er ganske likt, selv om Oslo i snitt er et par grader varmere. Sommermånedene er varme og lyse, med opptil 19 timers dagslys. Vintrene er kalde, mørke og hustrige. Helsingfors dekkes av snø, havnen fryser til og temperaturen kan krype ned mot -25C, selv om dette ikke skjer ofte. Harry Houdini. Erik Weisz (født 24. mars 1874 i Budapest, død 31. oktober 1926 i Detroit) var en utbryterartist og tryllekunstner. Han tok kunstnernavnet Harry Houdini etter Jean Eugène Robert-Houdin. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Houdini har vært en inspirasjon for flere seinere illusjonister, blant annet amerikaneren Criss_Angel. HTML. HyperText Markup Language ("HTML", "hypertekstmarkeringsspråk") er et markeringsspråk for formatering av nettsider med hypertekst og annen informasjon som kan vises i en nettleser. HTML benyttes til å strukturere informasjon – angi noe tekst som overskrifter, avsnitt, lister og så videre – og kan, i en viss grad, brukes til å beskrive utseende og semantikk i et dokument. HTMLs grammatiske struktur er HTML DTD som ble skapt ved å gjøre bruk av SGML syntaks, som er en internasjonal standard for tekstformatering (ISO 8879). HTML ble opprinnelig definert i 1989 av Tim Berners-Lee og Robert Caillau og videreutviklet av IETF og er nå en internasjonal standard (ISO/IEC 15445:2000). Siden har HTML-spesifikasjonene blitt opprettholdt av World Wide Web Consortium (W3C). Tidlige versjoner av HTML ble definert med løsere syntaktiske regler som gjorde læring av bruken enkel for dem som ikke var vant med publisering på verdensveven. Nettleserne foretok gjerne sine egne antakelser om hvordan koden skulle forstås og skapte bildet av nettsiden. Utviklingen har riktignok gått mer i retning av striktere språklig syntaks, men fremdeles forventes nettlesere å produsere leservennlige sider selv om HTML-koden de er skrevet i er langt fra å etterleve gjeldende standarder. XHTML påtvinger HTML de striktere XML-reglene for å gjøre det enklere å prosessere og vedlikehold og er W3Cs etterfølger til HTML-standarden. Av den grunn ser mange på XHTML som den «nyeste versjonen» av HTML, men i virkeligheten er dette en egen, parallell standard. W3C anbefaler at man bruker enten XHTML 1.1, XHTML 1.0, eller HTML 4.01 når man lager nettsider. Historie. Konseptet bak hypertekst stammer helt fra middelalderen, da det ble utviklet et system for kryssreferanser. Hypertekst refererer i dag ikke overraskende til lenker, men «hyper» omfatter også at man kan legge inn «lenker» til filer med grafikk og bilder som nettleseren laster inn i dokumentet som om det var en integrert del. I 1940-årene skrev Vannevar Bush artikkelen "As We May Think", der han beskrev et datamaskin-drevet hypertekstsystem han kalte memex. Det var starten. Utover 1960-tallet, da datamaskiner begynte å bli vanligere, ble det gjort flere forsøk på å lage et slikt system som var praktisk å bruke. Første gang et slikt system ble laget, slik vi kjenner det, var i 1989, da HTML ble utviklet primært for å utveksle informasjon ved CERN. Systemet ble etter hvert populært rundt om på andre universiteter, og resten er historie. Teknikk. HTML utveksles mellom maskiner gjennom et sett datamaskininstruksjoner kalt HyperText Transfer Protocol, HTTP. HTTP kan sammenliknes med sosiale regler (hva vi skal si når) på samme måte som HTML kan sammenliknes med et språk (hvordan vi sier det vi sier). HTML-spesifikasjonen utvikles i offentlige fora ved World Wide Web Consortium (W3C), en medlemsorganisasjon som har som mål å jobbe for et samlet Internett. Organisasjonen består av representanter fra forskjellige selskaper, som alle publiserer innhold (f.eks. nettsider) eller utvikler programvare som brukes på Internett, slik som nettlesere og vevtjenere. Av norske medlemmer kan Opera Software og NRK nevnes. Spesifikasjonen for HTML legges ut i flere skisser (drafts) før den endelig vedtas. Denne prosessen tar gjerne langt over et år, og diskuteres grundig (og ofte høylytt) av alle interesserte i mellomtiden. Et HTML-dokument består av en rekke "elementer", avgrenset av "tagger", med forskjellige betydninger. Ved å «tagge» informasjonen man vil publisere, får man et HTML-dokument som kan legges ut på Internett (en nettside) og leses av en nettleser, som tolker de ulike elementene. Dokumentet vises så formatert i henhold til elementenes betydning. Elementene kan også hjelpe f.eks. søkemotorer med å forstå hvilken del av dokumentet som er tittelen, hva som er sitater osv. Det er også vanlig at -seksjonen inneholder metadata. Innholdet i slike metatagger er i hovedsak innhold som skal fanges opp av søkemotorer. Et element åpnes med en starttagg, , og lukkes med en sluttagg, . Man trenger ikke å lukke samtlige elementer, da de fleste nettlesere forstår hvor de fleste lukkes likevel. Det er likevel sterkt anbefalt av W3C å lukke elementene, da dette gjør arbeidet med å tolke dokumentet enklere både for mennesker og programmer. XHTML-standarden sier at man må lukke alle elementer. Et element kan ha forskjellige "attributter" som beskriver enkelte egenskaper ved det. På mange av elementene er det med attributter mulig å angi bakgrunn, farge o.l., men siden HTML-standarden i utgangspunktet ikke tok høyde for visuelle uttrykk, har man utviklet et nytt språk for dette, kalt Cascading Style Sheets, som åpner for mer fleksible visuelle uttrykk. Vanlige elementer med forklaringer. Hvordan alle elementene vises kan bestemmes med CSS om ønskelig. HTML 1.0. Dette er den versjonen av HTML som Tim Berners-Lee og Robert Caillau utviklet i 1991. Den inneholdt bare grunnleggende elementer for tekststrukturering. De fleste av disse er i dag utgått eller har blitt forandret. HTML 2.0. Dette var HTML 1.0 med noen få ekstra elementer. HTML +. Etter HTML 2.0 kom det mange forskjellige miljøer med egne versjoner av HTML, noe som førte til vanskeligheter med å lese dokumentene med mindre man hadde de rette programmene. HTML + var ment å være en fornyelse og forbedring av HTML-språket som alle kunne lese. Det ble laget støtte for tabeller, og strukturen i dokumentet ble formalisert. Det var på dette stadiet at dokumentene begynte å se ut som beskrevet ovenfor. HTML + ble foreslått av Dave Ragget i 1993, men ble aldri tatt opp som formell standard. HTML 3.2. Ingen av nettleserprodusentene implementerte alt av HTML 3.0 eller HTML +, så man hoppet rett på versjon 3.2 som bare tok opp i seg de viktigste delene av det de forskjellige produsentene allerede hadde laget, HTML 3.0 og HTML +. Mange elementer ble dermed ofret. HTML 3.2 er i all hovedsak grunnlaget for HTML slik vi kjenner det i dag. XHTML 1.0. I all hovedsak HTML 4, men med strengere syntaktiske regler (lukke alle elementer etc.). Ordet er en sammenføyning av HTML og XML. Grunnen til at man vil ha reglene så strenge er blant annet at utbredelsen av såkalte WYSIWYG-programmer, som har gjort det lettere å lage internettsider, har ført til mer rot og flere sider som ikke følger standardene. En annen grunn er at sider som følger de rigide, men ryddige reglene blir lettere å lese for små datamaskiner, som for eksempel PDA-er og Mobiltelefoner. HTML5. HTML5 er for øyeblikket under utvikling og kommer til å ta over for HTML 4.01. Et av hovedmålene til HTML5 er å minimere behovet for webapplikasjoner som Adobe Flash, QuickTime og Silverlight. HTML5 vil også ha bedre støtte for mobiltjenester som geolokasjon og lokasjonsbaserte tjenester, i tillegg til nyere åpne formater som skalerbar vektorgrafikk. W3C forventer at HTML5 vil nå W3C Candidate Recommendation-status i 2012, og W3C Recommendation i 2022 eller senere. XHTML5. XHTML5 utvikles parallelt med HTML5 og vil erstatte XHTML 1.0. Horten. Horten er både en kystby i Vestfold, beliggende mellom Holmestrand i nord og Tønsberg i sør, og en kommune med samme navn. Kommunen grenser til Re og Tønsberg. Horten kommune innbefatter byene Horten og Åsgårdstrand, samt tettstedene Kirkebakken (Borre), Nykirke og Skoppum. Kommunen har i øst omkring 40 km kystlinje mot Oslofjorden, med kyststi og flere store friområder. Kommunens areal er ca 71 km², med ca. 25 000 innbyggere, med hovedtyngden av innbyggerne i gamle Horten by (ca. 17 000). Tettstedet Horten har innbyggere per 1. januar. De øvrige tettsteder i kommunen er Åsgårdstrand med innbyggere, Kirkebakken (Borre) med innbyggere, Skoppum med innbyggere og Nykirke med innbyggere. Horten har vært fergested for fergeruten Horten–Moss helt fra 1582. Historie. a>. Overfarten tar en halv time. Horten har vært fergested siden 1582. I kommunen finner en spor fra bosetninger helt tilbake til steinalderen. Borrehaugene vitner om at området var et maktsenter i vikingtiden. Ved kongelig resolusjon av 21. november 1818 ble det bestemt at marinens hovedetablissement skulle anlegges ved Horten. Uten at saken ble forelagt Stortinget, bestemte kronprinsregent Karl Johan seg for at Norges nye hovedetablissement for marinen skulle flyttes fra Fredriksvern ved Stavern til Horten. Det gikk ti år fra kongens beslutning om anleggelse av hovedstasjon på Horten, til det første skip ble sjøsatt. 25. august 1828 gikk byggenummer 1, «Freia», på vannet. Marinens Hovedverft på Karljohansvern ble senere til Horten Verft, som i en årrekke var selve ryggraden i kommunen, med godt over 2 000 ansatte. Selskapet gikk konkurs i 1987. Etter dette har det store verftsområdet utviklet seg som næringspark med en samling mindre bedrifter. Marinens hovedbase ble i 1963 flyttet til Haakonsvern utenfor Bergen. Horten ble ladested i 1858 og by (kjøpstad) i 1907. Borre og Åsgårdstrand kommuner ble sammenslått i 1965 og Horten og Borre sammenslått til Borre kommune 1. januar 1988. 1. juni 2002 skiftet kommunen navn til Horten. Hortens byvåpen var det første byvåpen kong Haakon VII godkjente. Det skjedde i 1907. Omstridt kommunenavn. Da Horten og Borre ble sammenslått godkjente regjeringen "Borre" som kommunenavn etter innstilling fra kommunestyret (59 mot 29 stemmer). I årene som fulgte var det flere kampanjer for å arrangere en folkeavstemming med sikte på endring av kommunenavnet til "Horten", men disse ble avvist av kommunestyret. I 2000 vedtok også kommunestyret å ikke endre navnet. I 2001 ble så endelig kravet om folkeavstemning vedtatt med 24 mot 17 stemmer, spesielt etter det nystiftede Hortenpartiets iherdige innsats for navnesaken. Hortenpartiet ble sterkt representert i kommunestyret, med navneendring som viktigste sak. Etter folkeavstemning i 2001 ble det vedtatt å endre kommunenavnet til Horten igjen, etter en 51/49-prosent-fordeling av stemmene, og som regjeringen deretter godkjente. Det vakte stor oppstandelse utenfor Horten by at forhåndsstemmer utelukkende kunne avlegges i Horten sentrum. Av ordinære stemmer vant Borrenavnet, mens blant forhåndsstemmene så viste det seg at det nesten kun var Hortensstemmer. Fra 1. juni 2002 heter kommunen igjen Horten. Hortenpartiet nedla sin virksomhet før valget i 2003. Naturforhold. Horten ligger ved Oslofjorden, og omfatter en rekke øyer: Bastøy, Løvøya, Mellomøya og Østøya. I kommunen ligger også Borrevannet og Adalstjern. Horten er det stedet i Norge med desidert størst forekomst av misteltein, en plante som lever som parasitt på trær. Misteltein var den første plantearten som ble fredet i Norge. Det skjedde i 1956. Trær med misteltein kan ikke felles eller skades. Kultur og idrett. I sentrum av byen er Torget, som er endestasjon for borgertoget hver 17. mai. Inntil torget ligger Horten kino hvor også Horten filmklubb har sine visninger. Kinoen er oppført 1936, tegnet av Christofer Lange. I 2006 ble det fattet vedtak av kommunestyret om å bygge ut kinoen til et flersalanlegg, kinoen gjenåpnet i ny prakt høsten 2007. Hortens aller første kino åpnet allerede 18. april 1907. Horten kommunes tusenårssted er Storgata 37. Stedet ble valgt fordi det er et møtested sentralt i byen der hverdagskulturen settes i sentrum. Storgata 37 skal ha rom for alle innbyggere i kommunen. Huset er over 110 år gammelt og rommer mye av Hortens historie. Det har blant annet huset folkeskole, bibliotek og husmorskole. Norges sentrale fotomuseum, Preus Museum, ligger i Horten. I Horten finner man også flere kirker, blant annet Løvøy kapell fra middelalderen og Horten Kirke. Fotballklubbene Ørn-Horten, Borre, Horten, Falk, Gribb og Sølvkrona holder til i Horten. Kommunen huser også Borre Golfklubb og Borre Golfbane, som har 27 hull. Siden 2009 arrangeres Horten Kammermusikkfest i slutten av juni hvert år. Kanalrock, som er en festival for punkrock, har blitt arrangert hver sommer siden 1991. Økonomi. Statistikk fra Kommunaldepartementet viser at Horten er landets fattigste kommune i 2011. Kommunal Rapport skriver; Summen av alle frie inntekter ligger i Horten 12 prosent under landsgjennomsnittet. Det vil si at for hver krone gjennomsnittskommunen, i Norge, har å yte tjenester for, har Horten bare 88 øre. Marinen. Den militære aktiviteten i Horten er beskjeden nå. Forsvarets Forskningsinstitutt har avdelingen for undervannskrigføring i Horten, og forskningsskipet «Marjata» er registrert i Horten. Den administrative delen av Befalsskolen for Sjøforsvaret og Marinemuseet ligger i Horten i tillegg til Kongelige Norske Marines Musikkorps, et av forsvarets fem profesjonelle korps. Elektronikkbedrifter. Hortensregionen er kjent for sin store konsentrasjon av elektronikkbedrifter, og omtales ofte som Norges «Silicon Valley». Begrepet «Electronic Coast» er forsøkt lansert som et samlebegrep, men har ikke slått an i nevneverdig grad. I kommunen ligger bl. a. GE Vingmed Ultrasound, som produserer medisinske ultralydscannere og andre medisinske elektronikkinstrumenter, Simrad og Kongsberg Maritime, begge bedrifter i Kongsberg Gruppen, som produserer navigasjonssystemer, simulatorer m.m, Norspace, som produserer elektronikk for romfartsindustrien og SensoNor, som produserer sensorer for kollisjonsputer og dekktrykk. Bakkenteigen. Høgskolen i Vestfold ligger på Bakkenteigen, midtveis mellom Ra eller Åsgårdstrand og Horten by. Høgskolen har et tett samarbeid med flere av elektronikkbedriftene i kommunen og med befalsskolen for Marinen. Høgskolen har de siste årene drevet med et samlokaliseringsprosjekt, for å samle skolens avdelinger på Tønsberg og Borre. I statsbudsjettet for 2006 har det blitt tildelt penger for samlokalisering. Kjente hortensere. Listen er ordnet kronologisk etter fødselsår og omfatter personer født og oppvokst i Horten eller som hovedsakelig har levd sitt liv i byen. Haifa. Haifa'", hebr. ("chaifa") er en havneby og ligger i nord-Israel. Byen ligger ved middelhavskysten. Innbyggertallet er omkring 300 000. Byen har blitt kjent som et godt og viktig eksempel på fungerende sameksistens og toleranse mellom ulike religiøse grupper i regionen. Utsikt fra Karmelberget over Haifa by Av industriområder finnes Matamparken, en av de største industrielle høyteknologiområder i Israel. Her finnes forskningsavdelinger til et stort antall israelske og internasjonale selskaper som Intel, Zoran, Microsoft og Amdocs. Haifa er også en universitetsby med Haifa universitet og Technion, Israels institutt for teknologi. På Karmelberget ligger profeten Bábs helligdom og det Universelle Rettferdighetens Hus, bahá'íenes verdenssenter. Adolf Hitler. Adolf Hitler (født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, død 30. april 1945 i Berlin i Tyskland) var fra 1921 «fører» for Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti, fra 1933 rikskansler og fra 1934 «fører og rikskansler» og samtidig regjeringssjef og statsoverhode for Det tyske rike. Han var østerriksk av fødsel og bakgrunn, men flyttet til Tyskland i 1913 og ble tysk statsborger i 1932. Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og krakket i økonomien i 1929. Ved bruk av propaganda og karismatisk tale appellerte han til arbeider- og middelklassens økonomiske behov, og slo an nasjonalistiske, antisemittiske og antikommunistiske toner. Etter å ha kommet til makten etablerte han det nasjonalsosialistiske diktaturet "«Det tredje riket»" i Tyskland. Han forbød alle opposisjonspartier og forfulgte politiske, ideologiske og kulturelle motstandere og personer tilhørende forskjellige minoritetsgrupper, rasemessig eller på annet vis. Samtidig restrukturerte han økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. Han fremmet samtidig en ekspansiv utenrikspolitikk, og Tyskland og dets allierte i aksemaktene kontrollerte på det meste store deler av Europa. På den annen side fremmet han en nyhedensk og rasistisk «blod og rase»-ideologi, og bedrev en systematisk diskriminering og senere forfølgelse av bl.a. jødene og sigøynerne – som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet i holocaust. De tidligste år. Hitler gjorde sitt for å tåkelegge sin egen bakgrunn. Som han sa med tanke på sine politiske motstandere i 1930: De skal ikke få vite «hvorfra jeg kommer og fra hvilken familie jeg stammer». Sommeren 1938, etter at Østerrike ble innlemmet i Det tyske rike, lot han landsbyene Döllersheim og Strones evakuere for å rydde rom til et militært øvingsområde – dette var hans foreldres og besteforeldres hjemsteder. Familiebakgrunn. Adolf Hitler ble født i den lille østerrikske grensebyen Braunau am Inn (Oberösterreich) rett ovenfor det tyske Bayern. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks fra farens tredje ekteskap. Hans far var tollfullmektigen Alois Hitler, og moren var hans inngiftede niese Klara, født Pölzl. Av de seks søsknene var det bare Adolf og hans søster Paula som vokste opp. Hitler hadde katolske foreldre, men frafalt selv troen senest i tenårene. Alois Hitler hadde i tillegg en uekte sønn (Alois junior) og datter (Angela) fra sitt annet ekteskap. I "Mein Kampf" skildret Hitler sin far som en tyrann. Men historikere mener at det ikke finnes grunn til å anta at Alois Hitler gav sin sønn noen strengere oppdragelse enn det som var vanlig på den tiden. Men noe Hitler en gang uttrykte takknemlighet for, var at faren, som var uekte sønn av bondejenta Anna Maria Schicklgruber, endret sitt etternavn til Hitler. Det skjedde i 1876, da Alois var 40 år, ett år etter at moren og hans formentlige far møllerlærlingen Johann Georg Hiedler (derav Hitler) var gått bort. At Adolf Hitlers farfar skal ha vært Johann Georg Hiedler er omstridt, fordi Johann Georg (som senere giftet seg med Anna Maria) aldri hadde anerkjent noe slikt farskap. Derimot hadde hans bror Nepomuk Hüttler avlagt en edelig erklæring om at Johann Georg var Alois' far. Hva Johann Georg ville ha ment om det, er ikke godt å si; han var på det tidspunkt allerede død. Hitler visste altså ikke med absolutt sikkerhet hvem hans farfar var. Dette forhold grep hans motstandere fatt i på 1920-tallet; det ble pikant å antyde at selveste føreren for det ekstremt antisemittiske og tysknasjonale NSDAP selv kunne være av jødisk eller tsjekkisk opphav. Det er blitt spekulert i om Adolf Hitler var «mischling av andre grad» og at han selv skal ha vært bekymret for muligheten. Denne historien finnes i flere versjoner. En går i korte trekk ut på at Hitlers bestemor hadde vært tjenestepike hos familien Rotschild i Wien. En annen versjon skriver seg fra Hans Frank og går ut på at han i 1930 hadde sett et brev fra Hitlers nevø, William Patrick Hitler (sønn av Hitlers halvbror Alois Hitler jr.) der denne truet med å fortelle verden at Adolf Hitler var kvart jøde. Hans Frank hevdet å ha undersøkt saken og kom frem til at Mara Anna Schicklgruber hadde født en sønn da hun var kokke hos den jødiske familien Frankenberger i Graz i Steiermark. ikke bare det, men nevnte Frankenbergers far skal ha betalt Maria Anna bidrag frem til barnet var 14 år gammelt. Franks historie ble mer og mer kjent på 1950-tallet men den er tilbakevist av historikere. Det fantes ingen jødisk familie ved navn Frankenberger i Graz på 1830-tallet. Det var ingen jøder i Steiermark i det hele tatt på denne tiden. Det bodde en familie ved navn Frankenreiter men denne var ikke jødisk. Det finnes ingen indikasjon på at Maria Anna noensinne bodde i Graz eller at hun var ansatt hos slakteren Leopold Frankenreiter. Det er heller ingen ting som tyder på at selve utpressingshistorien er sann. Hans Franks fortelling er diktert på en tid han satt og ventet på å bli henrettet for forbrytelser mot menneskeheten. Hitler ønsket å tilsløre sin familiebakgrunn av mange årsaker, blant annet kan det være for å fremstå som mannen uten fortid, som en frelser hvis opphav måtte være i det skjulte. En annen grunn til å tilsløre familiebakgrunnen kan avleses av hans stamtre: Kan Johann Nepomuk Hiedler ha vært både hans farfar og hans mormors far? Barndom og skolegang. Alois Hitlers yrke førte til at familien flyttet stadig rundt, fra Braunau til Passau, Lambach og så til Leonding ved Linz. På de forskjellige folkeskolene som han ble sendt til var Adolf Hitler en god elev. Han trivdes godt på benediktinernes klosterskole (2.-3. kl., 1897/98) og kunne også mange år senere tale varmt om tiden i klosterkirkens guttekor, om sangundervisningen og om klosterliturgien. Kanskje var det herfra han fikk sin fascinasjon for hakekorset, en av klosterets tidligere abbeder var pater Theodorich Hagn (død 1862), og hans personlige våpenskjold hadde et hakekors («Hagn»=«Haken») og det var meislet inn på et fremtredende sted der den unge skolegutten må ha sett det. Noen indikasjoner i egentlig forstand på en slik impuls har ikke latt seg påvise av historikerne. Umulig er det naturligvis ikke. Dersom årene på denne skolen har etterlatt seg spor i den unge Adolfs sinn som kan være av relevans for hans senere utvikling, er det derimot andre elementer som peker seg ut som mer sannsynlige: Den majestetiske og brusende kirkemusikken, som Hitler senere har tilkjennegitt gjorde inntrykk på ham, kunne få sin forlengelse i hans senere fascinasjon av Richard Wagners musikk, som han dyrket med en nærmest religiøs inderlighet. Dessuten kan den store respekt som omverdenen viste benediktinerabbeden ha stemt godt overens med hans senere fremelskelse av persondyrkelsen rundt seg selv. Men på realskolen i Linz kom han fullstendig til kort både på det akademiske og det sosiale området. Han måtte ta det første skoleåret (1900/01) om igjen, og lærerne skrev i karakterboken at han «manglet arbeidslyst». Hitler fremstilte senere det hele som en slags «lærestreik» rettet mot faren, som skal ha forsøkt å påtvinge ham en fremtidig yrkeskarriere som embedsmann. Selv hadde han ønske om å bli kunstmaler. I denne fremstillingen kan det ha vært et sannhetskorn, for Hitler hadde til tider det selvbilde at han var en miskjent kunstner. Blant karakteregenskaper han la for dagen på denne tiden, var selvopptatthet og motstand mot regelmessig arbeid. Men Hitlers far døde allerede den 3. januar 1903, i en alder av 65 år – men Adolfs skoleprestasjoner tok seg ikke opp. At det skulle skyldes at den unge Hitlers «lærestreik» mot sin far vedvarte etter farens død lyder ikke plausibelt. Dermed er lærestreiken kanskje ikke en fullgod forklaring på den dårlige karakterboken. Da han var 16 år, avsluttet Adolf sin skolegang uten eksamenspapirer. Ung mann i Wien og München. Fra 1905 kunne Hitler takket være en statsrente som farløs og på grunn av tilsendte penger fra sin mor leve et fritt og ubundet bohemliv. Etter at han var blitt avvist fra opptak ved Wiens kunstakademi på grunn av «manglende begavelse» i 1907 og 1908, gjorde han ingen flere forsøk på å skaffe seg utdannelse, verken akademisk, kunstnerisk eller praktisk yrkesrettet. Den 21. desember 1907 døde hans mor Klara smertefullt av brystkreft. Et interessant aspekt ved morens død er at hun helt til slutten av livet ble behandlet av den jødiske legen Dr. Eduard Bloch. Hitler var svært takknemlig overfor Dr. Blochs behandling og holdt sin hånd over ham da Tyskland okkuperte Østerrike. Hitler sørget for at Bloch fikk utvandre til USA i 1940, der han døde fem år senere. Som det fremgår av "Mein Kampf" var den statsrenten Hitler fikk som foreldreløs høy nok til at han kunne klare seg relativt godt. Hans inntekter ble også øket ved hans salg av egne håndmalte bilder og postkort, og lå over en lærers begynnerlønn. I 1909, da han var 20 år, flyttet Hitler til Wien. Der ble han kjent med raseideologen og antisemitten Jörg Lanz von Liebenfels' pseudovitenskapelige og nyreligiøse skrifter. Han ble også influert av den antisemittiske polemikk som «føreren» for Det alltyske forbund, Georg Ritter von Schönerer, og som Wiens borgermester dr. Karl Lueger, stod for. Det antas at det var på denne tid at han dannet seg forestillingen om en overlegen arisk herskerrase. Men noe som fanget hans interesse mer enn politikk var operaen, og særlig Richard Wagners operaer, ifølge hans daværende venn August Kubizek. Etter at Hitler for annen gang var blitt avvist av kunstakademiet i Wien, begynte pengene etter hvert å ta slutt. I 1909 havnet han på et asyl for bostedsløse, og tidlig i 1910 på et hjem for fattige menn. Hans inntekter som maler av Wiens severdigheter var svært beskjedne. Noen har sett i dette at han var heller talentløs som maler, og noen som har sett hans arbeider har også fremholdt noe slikt. Men det er grunn til å anta at en negativ dom over hans verker er blitt «farvet» av at man har visst hvem han var. Studerer man maleriene uten å kjenne kunstnerens identitet, er ikke dommen over dem så knusende. Hitler kan ha hatt rett i at hans talenter ble urettferdig miskjent. Om hans antisemittisme var fullt så utviklet på dette tidspunkt som han selv hevder i "Mein Kampf", kan man stille spørsmålstegn ved. For i mannshjemmet samarbeidet han med en jødisk beboer ved navn Reinhold Hanisch, som fikk til oppgave å ta seg av salget av Hitlers bilder. Og ifølge ovennevnte Kubizek, som skrev en bok om sitt vennskap med Hitler, var Adolf Hitler en gang heftig avstandsforelsket i en ung jødinne i Linz ved navn Stefanie Isak. Senere hevdet Hitler i "Mein Kampf" at hans forvandling fra å være motstander av en religiøst fundert, til å bli en tilhenger av en rasistisk fundert antisemittisme skjedde etter å ha støtt på en ortodoks jøde. Etter at han hadde fått utbetalt farsarven i mai 1913, flyttet han fra Wien til München. I "Mein Kampf" skrev han senere hvordan han hadde lengtet etter å bo i «en tysk by». Her ble hans interesse for arkitektur styrket, en interesse som først var blitt vekket i Wien. Dette ble et kunst og arkitektursyn som skulle preget ham resten av livet.Han ble også kjent med den rasistiske forfatteren Houston Stewart Chamberlains verker. Ved å reise til München unngikk han også å bli innkalt til østerriksk militærtjeneste. Dette viser at han hadde utviklet et tysknasjonalt sinnelag som vanskelig ville la seg realisere i den flernasjonsstaten som Østerrike-Ungarn var, og fraflyttingen fra Wien var således det første tydelige tegn på en politisk betinget beslutning fra Hitlers side. At Hitler ikke var noen prinsipiell motstander av militærtjeneste viste seg i 1914: Ved utbruddet av første verdenskrig meldte han seg omgående som frivillig. Under første verdenskrig. Hitler i felt sammen med andre soldater fra 16. bayerske reserveinfanteriregiment, sittende til høyre a>, hvor Hitler var innlagt ved krigsavslutningen Som menig i det 16. bayerske reserveinfanteriregiment «List» tilbragte Hitler hele den første verdenskrig som meldingsløper ved Vestfronten. Han trådte inn i hæren som frivillig den 16. august 1914, og ble utmerket med Jernkorset av annen klasse i desember. Han ble såret i benet i oktober 1916 i Nord-Frankrike, og ble ikke sendt tilbake til frontlinjen før i begynnelsen av mars 1917. I 1918 fikk han Jernkorset av første klasse. Hitler gikk for å være en korrekt soldat, men ble blant medsoldatene snarere mislikt på grunn av sin ukritiske og underdanige holdning til offiserene. Under rettssaken etter ølkjellerkuppet i 1924 beskrev han seg selv som en som «aktet de foresatte, ikke motsa noen av dem, og føyde seg blindt». Den 15. oktober 1918, kort tid før krigsslutt, ble Hitler sendt til et feltlasarett i byen Pasewalk i Vorpommern etter et gassangrep ved fronten. Den midlertidige blindheten som han ble behandlet for tilskrev han selv det gassangrepet som hans avdeling var blitt utsatt for. Men senere forskning på grunnlag av sykejournalen antyder at blindheten snarere kan ha vært en senere hysterisk reaksjon på det tyske nederlaget. Hitler ble i alle fall psykiatrisk behandlet av en militærlege som så skulle anføre at han var psykopat og fullstendig uegnet til ledelsesoppgaver. På lignende vis hadde også Hitlers kompaniforesatte ytret seg under krigen: «Denne hysterikeren vil jeg aldri gjøre til underoffiser!». Det hadde altså ikke bare med Hitlers østerrikske statsborgerskap å gjøre at han, til tross for sine to jernkors og andre utmerkelser, gikk gjennom hele krigen uten få høyere enn korporals grad. Likevel var Hitlers fronterfaringer av stor betydning, fordi han til tross for betydelige feilgrep på området la for dagen en viss forståelse for militære anliggender. De første skritt innen politikken. Hitler hevdet senere at det var hans reaksjon mot den tapte krig og «novemberforbryterne» som gjorde at en beslutning om å bli politiker begynte å modnes i ham. Dette synes idag noe tvilsomt i lys av hans uklare holdning til datidens hendelser i de første månedene etter krigen. Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner. Han dro rett tilbake til regimentskasernene i München, og gjorde sitt beste for å unngå å bli dimittert fra det militære. Flere ganger lot han seg velge til en av regimentets tillitsmenn, og var dermed en slags liaison til den sosialistiske ministerpresident Kurt Eisners bayerske sovjetrepublikk. I forvirringen etter drapet på Eisner engasjerte Hitler seg verken for sovjetrepublikken eller for republikkens motstandere – selv om man i lys av hans senere løpebane skulle ha forventet at han ville ha kastet seg inn på den antisovjetiske side som var anført av det folkenasjonalistiske og antidemokratiske frikorps. Det virker heller som om han holdt seg forsiktig i bakgrunnen. Det finnes til og med et foto som viser at Hitler deltok i en sørgemarsj for den myrdede Eisner, som dessuten var jøde. Også dette blir av enkelte historikere anført som en indikasjon på at Hitlers politiske anskuelser slett ikke var så ferdig utpreget som han seks år senere selv ville ha det til i "Mein Kampf". Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern. Det er ting som tyder på at han på denne måten ønsket å vinne de nye makthaveres velvilje: Han forrådte regimentskamerater som hadde engasjert seg på sovjetregjeringens side. De toneangivende menn i den såkalte «Schwarze Reichswehr» (sorte riksvern), som for eksempel major Ernst Röhm, synes å ha sett i Hitler en potensiell agitator som kunne være dem behjelpelig med å spre nasjonalistiske tanker blant arbeiderne. De sendte Hitler til skoleringskurs for propagandatalere, og gav ham i oppdrag å spionere på politiske partier og kretser. Det var mange slike som oppstod i det postrevolusjonære München. Ett av dem var et parti stiftet av låsesmeden Anton Drexler, nemlig Deutsche Arbeiterpartei (DAP, Det tyske arbeiderparti), som forfektet fremmedfiendtlige, antisemittiske og pseudo-sosialistiske ideer. Første gang Hitler besøkte deres møter var den 12. september 1919. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den 19. oktober – som 55. medlem (ikke som det syvende, som han selv senere skulle påstå). At hans medlemsnummer var 555 kom av at DAPs medlemstelling begynte med 501, et knep for å foregi noe større tilslutning enn de hadde. På denne tiden kom Hitler for første gang i berøring med den antisemittiske forfatteren Dietrich Eckart fra Thuleselskapet. Eckart var på leting etter en agitator som kunne vinne arbeiderne og folk fra de lavere samfunnslag for hans høyreradikale tankegods. Han var en av de første som innså hvilket potensial som bodde i Hitler, og fremmet ham i det videre i råd og dåd. I 1920 ble han utgiver av Hitlers partiblad "«Völkischer Beobachter»". Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle DAPs 25-punktsprogram, og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det "nasjonalsosialistiske" tyske arbeiderparti» (NSDAP). Da han ble dimittert fra hæren den 31. mars 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. Han var som «ølstueagitator» blitt uunnværlig for det fremdeles marginale NSDAP. Dette dro han nytte av da han i juli 1921 utmanøvrerte den gamle partiledelsen, og med et ultimatum tvang igjennom at han selv ble valgt til NSDAP-formann. Hitler var nå en politisk lokalkjendis. Utenfor Bayern ble han imidlertid stort sett betraktet som en forunderlig raring, han utløste ikke noen større frykt. Kuppforsøk og fengselsstraff. Ulrich Graf (bilde fra 1934), mannen som i 1923 etter alt å dømme reddet Hitlers liv. Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, ble Bayern regjert av den nasjonalistisk og monarkistisk sinnede generalstatskommissar Gustav Ritter von Kahr, som ikke la skjul på sin avvisning av demokratiet og den angivelig «røde» riksregjeringen i Berlin. Hitler og den tidligere generalkvartermesteren for Hærens Overkommando ("Oberste Heeresleitung", OHL) Erich Ludendorff, som var begynt å sympatisere med NSDAP, betraktet derfor Kahr som en alliert i deres plan om å styrte regjeringen i Berlin. Planen hadde Mussolinis «marsj mot Rom» i oktober 1922 som hovedinspirasjon. Hitler trodde at den franske okkupasjon av Ruhrområdet, den voldsomme inflasjonen og den heftige indre uro i Tyskland ville sikre ham tilstrekkelig støtte i de brede lag av befolkningen. Om kvelden 8. november 1923 stormet Hitler og noen bevæpnede menn Münchens Bürgerbräukeller, der Kahr akkurat holdt en tale. Men det var bare på grunn av våpenmakten at Kahr lot som om han gikk med på Hitlers forslag. Allerede neste morgen gikk politiet løs på Hitlers og hans tilhengeres marsj. Det ble skutt mot de marsjerendes første rekker, men Hitlers faste ledsager og vakt, Ulrich Graf, kastet seg foran og ble hardt såret av kuler som sannsynligvis ellers ville ha rammet Hitler. Skuddsalvene jagde opprørerne på vill flukt. Ludendorff ble arrestert allerede den 9. november, Hitler noen få dager etter i hjemmet til vennen Ernst Hanfstaengl. Rettssaken mot kuppmakerne begynte den 26. februar 1924. Etter daværende lovgivning skulle man ha kunnet regne med at saken ville ende i lange fengselsstraffer, og at Hitler ville blitt utvist, han var på den tid fremdeles østerriksk statsborger. Men som det var blitt vanlig i Weimarrepublikken ble de høyreradikale gjerningsmennene behandlet med den ytterste mildhet. Rettspresidenten lot det til og med passere at Hitler under rettssaken angrep ham på grunn av hans jødiske bakgrunn. Ludendorff bagatelliserte etter beste evne sin egen medvirkning ved «ølkjellerkuppet», og ble frikjent. Hitler, som visste hvor lite han egentlig risikerte, grep da sjansen og fremstilte seg selv som den eneste og suverene initiativtager til hele affæren. Han ble dømt til en ytterst mild fengselsstraff på fem år, men bare fem måneder etter, den 20. desember 1924, ble han løslatt. Mens han satt Landsberg fengsel i Landsberg am Lech skrev Hitler med hjelp av sin sekretær Rudolf Hess første del av sin bok "Mein Kampf. Eine Abrechnung". Her fremla han i all åpenhet sine politiske mål, og beskrev den nasjonalsosialistiske ideologi. Takket være pressedekningen av rettssaken var Hitler nå også i det nordlige Tyskland betraktet som den mest radikale av alle de såkalt folkenasjonale ("völkische") politikerne. Hans lederstilling innen NSDAP var nå mer uomstridt enn noensinne, og i den folkenasjonale bevegelse ble hans stemme tillagt stadig mer vekt. Nå begynte han å se på sin egen rolle som den selvsagte fører, det dreide seg ikke lenger om å være den som beredte veien for andre (som for eksempel Ludendorff). Men det var ham ennå til liten nytte. NSDAP ble nå riktignok tillatt igjen etter en kortere forbudsperiode, men samtidig ble de økonomiske forhold i landet stabilisert. Man kom inn i en økonomisk vekstperiode som skulle vedvare helt til 1929, og det svekket de radikale partiers popularitet i velgermassen. Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti. Etter løslatelsen fra Landshut-fengselet gikk Hitler i gang med å skaffe seg alenekontrollen over NSDAP. I Nord-Tyskland hadde det utviklet seg en sterk partifløy under Gregor Strasser. Han var uenig i Hitlers frieri til de gamle monarkistiske makteliter, og gikk inn for en sosialrevolusjonær kurs. Men det lyktes Hitler raskt å nøytralisere Strasser og hans ledsagere, eller, som i tilfellet Joseph Goebbels, trekke dem over til sin side. Etter det mislykkede kuppet var Hitler kommet til at veien frem til makt ikke gikk via revolusjoner. Det gjaldt å vinne frem på lovlig vis. Han ville undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. NSDAP måtte bli representert i parlamentene, men ikke for å arbeide konstruktivt der etter de parlamentariske premisser. På samme tid skulle SA ved spektakulære parader, gateslagsmål og uroligheter sørge for at offentligheten ikke lot partiet og dets fører gå i glemmeboken, og at det demokratiske systems iboende svakheter ble åpenbart for de mange. Nazipartiets påfølgende markante fremganger ved valgene skyldtes også at man visste å ta i bruk nye og til da ukjente metoder for valgkamp og bearbeidelse av massene. Den første anledning som bød seg for å bli en propagandistisk slagkraftig størrelse kom i 1929, med den folkeaksjonen som NSDAP og DNVP hadde initiert i fellesskap mot Youngplanen. Dette var et opplegg for en avsluttende regulering av reparasjonsspørsmålene som utestod mellom Tyskland og seierherrene etter første verdenskrig. Selv om folkeaksjonen ikke nådde frem, vant Hitler og NSDAP innpass og tilslutning fra store deler av det nasjonalistisk-konservative borgerskap. Det viste seg ikke minst ved landtingsvalgene i Thüringen høsten 1929, der NSDAP fikk en markant fremgang ved valgurnene. Fra nå av kunne Hitler også dra nytte av medvind fra DNVP-politikeren Alfred Hugenbergs betydelige presseimperium. Hugenberg betraktet – som Ludendorff og senere Papen – Hitler og NSDAP som medgjørlige redskaper som det skulle la seg gjøre å styre for lettere å få mobilisert de tysknasjonale krefter i folkedypet. Det neste som hjalp Hitler til det store gjennombrudd på nasjonalt plan var krisen i verdensøkonomien som ble innledet med børskrakket i USA i 1929 og som rammet Tyskland særlig brutalt. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske og forfatningstro partiene ("Weimarkoalisjonen"), brøt endelig sammen den 27. mars 1930. Hermann Müller (SPD), den siste kansleren som kunne styre med et demokratisk sinnet riksdagsflertall i ryggen, ble etterfulgt av det første presidialkabinettet ledet av Zentrum-parlamentarikeren Heinrich Brüning, som kun kunne støtte seg til rikspresident Hindenburgs velvilje og tillit. Ved nyvalgene til Riksdagen den 14. september 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne det stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i tysk politikk på nasjonalt nivå. Hitlers vei til kanslerembedet. Nå strømmet økonomisk og logistisk støtte fra junkerne, de keisertro, ledende forretningsmenn og militære (for eksempel fra de såkalte Freikorps). Støtten kom ikke bare fra Tyskland, men også fra krefter i USA. Den verdensomspennende økonomiske krisen og den politiske forvirring i Weimarrepublikken destabiliserte situasjonen ytterligere på en måte som spilte rett i Hitlers hender. Fra 1913, da han hadde forlatt Østerrike uten den da obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer 1925 da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i gavnet og de siste årene i navnet. Dette rettet på seg i februar 1932. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved Braunschweigs embede for landskultur og landmåling, ble det mulig for ham å ta tysk statsborgerskap. Dermed var en formalbetingelse for hans kandidatur ved rikspresidentskapsvalgene i 1932 oppfylt. Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932, utnevnte president Paul von Hindenburg ham til rikskansler den 30. januar 1933. Mange faktorer førte frem til at Hindenburg foretok denne utnevnelsen av en mann han egentlig ikke kunne fordra. Overgangen til diktatur. Etter riksdagsbrannen som sosialdemokratene, kommunistene og fagforeningene fikk skylden for, klarte Hitler å få Hindenburg til å benytte seg av en nødbestemmelse i Weimarforfatningens art. 48 som opphevde en rekke juridiske grunnrettigheter og gav Hitler et nytt mektig redskap i hånden. Denne Riksdagsbrannforordningen hadde imidlertid en avgrenset gyldighetstid. For å dra full nytte av den sjanse som var ham gitt, trengtes det et lovvedtak, den såkalte Bemyndigelsesloven, og det var nødvendig med to tredjedels flertall for den i Riksdagen. Fikk han det, kunne han regjere fritt og varig ved hjelp av egne dekreter. Hitlertro krefter og politienheter sjaltet da ut en stor del av ikkenazistene: Alle de 81 riksdagsmedlemmer fra Det tyske kommunistiske parti (KPD) og enkelte av SPD-representantene ble rett og slett arrestert. Loven ble så vedtatt: Bare de gjenværende SPD-representanter stemte i mot. De borgerlige partier stemte for, deriblant Zentrum og de liberale. Dermed var Bemyndigelsesloven blitt en realitet, og da den trådte i kraft kan man si at Tyskland var blitt et nasjonalsosialistisk diktatur. Med dette opphørte Weimarrepublikken og begynte nazitiden, en tid som den nazistiske propaganda begynte å betegne som «Det tredje rike». Den 1. juni 1933 ble den såkalte "«Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft»" (Den tyske økonomis Adolf Hitler-gave) innført. Det var en tvangsavgift til NSDAPs gunst som ble pålagt alle bedrifter. Frem til 1945 ble det slik inndrevet «gaver» i alt 700 mill. riksmark. Som ved et trylleslag forsvant alle økonomiske problemer og begrensninger som Hitler og nazipartiet måtte ha hatt. Hitler, som var blitt ansporet av Röhm-konkurrentene SS-lederen Heinrich Himmler, Hermann Göring og Reinhard Heydrich, benyttet seg av et angivelig kuppforsøk fra Ernst Röhms side og beordret det som er blitt kalt «De lange knivers natt» (30. juni 1934), og fikk myrdet sin tidligere venn Röhm. Men blant de drepte var ikke bare en rekke SA-ledere, Wehrmacht-generaler og andre som stod regimet imot. Man drepte også folk som tidligere hadde opponert mot Hitler, men som ikke lenger gjorde det. For eksempel ble Hitlers forgjenger som rikskansler, general Kurt von Schleicher, myrdet med sin ektefelle i deres hjem. Etter Hindenburgs død 2. august 1934 begynte Hitler å la Reichswehr avlegge ed til ham og la seg titulere som "Fører og rikskansler". I januar 1938 ble riksforsvarsminister von Blomberg og Hærens øverstkommanderende generaloberst Freiherr von Fritsch styrtet etter intriger iscenesatt av SS og anklager om homoseksualitet, i det som ble kalt Blomberg-Fritsch-affæren. Hitler avløste generalene som stod i spissen av Wehrmacht, og overtok selv vervet som øverstkommanderende. Riksforsvarets nye ledelsesorgan ble OKW, til fortrengsel for Riksforsvarsdepartementet. Hitlers rase- og utryddelsespolitikk. Selv kort før annen verdenskrigs avslutning beordret Hitler at en stor transportkapasitet som var påtrengende etterspurt annetsteds, i stedet ble benyttet til å frakte flest mulig jøder til tilintetgjørelsesleirene. Og selv i sitt politiske testament, (), diktert i Førerbunkeren kort tid før hans selvmord, krevde Hitler den "«pinligste etterlevelse av raselovene»". Jødeforfølgelsene. Allerede i "Mein Kampf" fra 1924 antydet Hitler et ønske om å utrydde alle jøder. Etter maktovertakelsen viste Hitlers og nasjonalsosialistenes antisemittisme seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres eiendom, og førte i løpet av annen verdenskrig til den såkalte «endelige løsning på jødespørsmålet» som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet. Bare dager etter hans store seier i riksdagen forordnet han en endags boikott av alle jødiske forretninger (1. april 1933). Dette var hans svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til 2.-klasses borgere. En tidlig lovendring forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Også jøders øvrige vanlige yrkesutøvelse ble etter hvert mer og mer vanskelig. For eksempel fikk jødiske leger kun ha jødiske pasienter. Og det var i tillegg yrker som de ble helt utelukket fra. De åpent rasistiske «Nürnberglovene» fra 1935 berøvet jødene fullstendig deres statsborgerlige rettigheter. Blant annet ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «raseskjending» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte arianiseringer, dvs. overdragelse av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «riksfluktsskatt», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom. I førkrigstiden kulminerte jødeforfølgelsene med «krystallnatten» mellom 9. og 10. november 1938. Den ble iscenesatt av Joseph Goebbels på oppdrag av Hitler som angivelige «spontane uttrykk for folkets harme». Det resulterte i voldelige angrep på jøder, jødiske menigheter, synagoger og andre jødiske innretninger over hele det tyske rike. Etter krigsutbruddet i 1939 gikk etterhvert Hitler-regimet over fra å marginalisere og fordrive jødene til en tilintetgjørelsespolitikk. Etter noe tid ble det ikke lenger mulig for tyske jøder å utvandre, og jøder i alle områder som ble direkte okkupert av tyskerne ble utsatt for voldsomme forfølgelser. Fra 1. september 1941 ble alle jøder som var fylt seks år tvunget til å bære en gul Davidsstjerne godt synlig på klærne. Det tilkom også en lang rekke nye diskriminerende og sjikanøse tiltak som, for eksempel, forbud mot å benytte offentlige transportmidler og å eie bil, radio og husdyr. Etter hvert ble jødene mange steder innenfor de tyske maktområdene tvunget inn i ghettoer eller sendt til konsentrasjonsleirer. Fra 1942 ble det opprettet flere tilintetgjørelsesleirer i det okkuperte Polen, som i Auschwitz-Birkenau og i Majdanek. Her organiserte og gjennomførte man fabrikkmessig avliving av jøder, polakker, russere, sinti, roma og andre. Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av holocaust-fornektere. Det argument som oftest anføres, er at det ikke finnes noe dokument undertegnet av Hitler med forordning om jødeutryddelse. Men dette argumentet strander i lys av de mange offentlige, og klart dokumenterte, uttalelser fra Hitler (noen av dem nevnt ovenfor), som viser at den tilintetgjørelsespolitikk som hans regjering bedrev var i pakt med hans personlige holdninger og målsetninger. Disse ble ikke bare uttrykt i "Mein Kampf", men også i hans tale i Riksdagen den 30. januar 1939, der han fremførte en åpen trussel om, at han i tilfelle det brøt ut krig, ville sørge for «en tilintetgjørelse av den jødiske rase i Europa». Dessuten finnes det øyenvitneberetninger som setter Hitler i direkte forbindelse også med detaljer ved jødemordmaskineriet. Hans kammertjener Heinz Linge og hans adjutant Otto Günsche sa umiddelbart etter krigen, mens de satt i sovjetisk fangenskap, at Hitler hadde interessert seg «personlig» for utviklingen av gasskamrene. Han skulle til og med ha godkjent modeller og tegninger som ble ham forelagt av Heinrich Himmler, og forordnet at konstruktørene skulle gis «omfattende støtte». Eutanasiprogrammet. Når det gjelder eutanasiprogrammet lar det seg gjøre å knytte Hitlers personlige ansvar for de nasjonalsosialistiske forbrytelser også med dokumenter der han har påført sin signatur. I oktober 1939 underskrev han egenhendig befalingen til det som senere fikk navnet Aksjon T4. Med dette muliggjorde han «eutanasi», det vil si drap av sjelelig og kroppslig svekkede mennesker hvis eksistens i Det tredje rikes ideologiske språkbruk ble betegnet som «leveuverdig liv». Oppdraget med å realisere T4-aksjonen ble gitt «Førerens kanselli» under riksleder Philipp Bouhler. Han omgjorde nerveanstalter, sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner. Bare i det daværende riksområde ble nesten 190 000 sjelelig og kroppslig svekkede mennesker myrdet, med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte ihjel. Man benyttet blant annet busser og førte eksosen inn i passasjerkabinen, slik at de tilstedeværende døde av karbonmonoksidforgiftning. Hvor mange som ble drept i de okkuperte områder er det svært vanskelig å anslå, men antallet var utvilsomt svært høyt. Kirkelige protester især fra katolsk hold (for eksempel fra biskop von Galen av Münster), førte til at eutanasiprogrammet ble skrudd kraftig tilbake. Men det tok seg senere opp igjen i det stille. SS-kommandoene som foretok mange av avlivningene av de handikappede kunne eksperimentere seg frem til raske metoder som ble tatt i bruk ved det senere industrielle massemord av jøder. Opprustning og ekspansiv utenrikspolitikk. Slik som allerede Weimarrepublikkens demokratiske politikere hadde gjort før ham, arbeidet Hitler utenrikspolitisk for revisjon av Versaillestraktaten. Men til forskjell fra weimarpolitikerne var han ikke beredt til å nøye seg med rent diplomatisk metodikk og søke å nå frem til konsensusløsninger med de tidligere fiender. Han tok også med på kjøpet at hans virkemidler kunne føre til fornyet militær konflikt. Men til det kom det ikke i første omgang, fordi de øvrige europeiske makter hele tiden var nokså unnfallende og kom Hitler imøte. Polen sluttet en ikkeangrepspakt med Tyskland i 1934 og Storbritannia inngikk i 1935 en tysk-britisk flåteavtale med Det tyske rike. Allerede de økende tyske militærbudsjetter i 1934, innmarsjen i Rhinlandet i 1935 og opprustningen av Riksvernet gikk langt ut over de rammer som Versaillesavtalen tillot, og var egentlig helt eklatante brudd på denne fredsavtalen fra 1919. Men de tidligere seiersmakter lot det hele bare passere. Hitler betraktet revisjonen av Versailles kun som et etappemål. Etter eget utsagn anså han også de tyske 1914-grenser for «ulogiske» og alt for trange. Selv om Hitler stadig vekk tilkjennegav sin fredsvilje i sine offentlige planer, styrte han ved sin politikk fra begynnelsen av i retning krig. Etter Hindenburgs død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. Det var dette mål han strebet mot da han i 1935 gjeninnførte den alminnelige verneplikt, og i 1936 kom med sin fireårsplan. Den økonomiske snuoperasjon i Tyskland ble fra 1933 finansiert på kreditt, og særlig viktig var det statlige arbeidsprogram. Her inngikk den obligatoriske riksarbeidstjeneste og den forsterkede opprustning. Det målbevisste ved den nasjonalsosialistiske utenrikspolitikk avtegnet seg allerede i oktober 1933, da Tyskland avbrøt nedrustningsforhandlingene med Storbritannia og Frankrike og meldte seg ut av Folkeforbundet. I 1934 støttet Hitler et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i Wien, ved hvilket den østerrikske forbundskansler Engelbert Dollfuss ble myrdet. På samme linje lå støtten til Franco under Den spanske borgerkrig siden 1936. Den tyske Legion Condor gav et svært viktig bidrag til Francos seier, og innsatsen gav det tyske flyvåpen viktige lærdommer det tok med seg og dro nytte av under annen verdenskrig. Den 5. november 1937 innviet Hitler generalstaben i hans videre planer. I den protokoll som oberst Friedrich Hossbach satte opp fra det det hemmelige møtet, heter det at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot Tsjekkoslovakia og Østerrike. Med militære trusler oppnådde Hitler i mars 1938 at Østerrike ble tilsluttet det nå «stortyske rike» (Anschluss). I oktober samme år krevde han at Tsjekkoslovakia skulle avstå til Tyskland de områder som ble kalt Sudetenland der befolkningen var sudettysk, det vil si overveiende tyskspråklig og tyskkulturell. Ettersom Tsjekkoslovakia var i allianse med Frankrike og Storbritannia, bar Hitlers krav med seg faren for en storkrig. Mussolini, som anså at Italia ennå ikke hadde opprustet i tilstrekkelig grad, fikk imidlertid formidlet det slik at det kom i stand en konferanse i München mellom Hitler, den britiske statsminister Neville Chamberlain og den franske ministerpresident Edouard Daladier. De skydde en krig som de mente at deres land ikke var rustet til. De fortsatte dermed sin "appeasement"politikk; med Münchenavtalen godtok de Tysklands ønsker og prisgav de sin alliansepartner Tsjekkoslovakia. I strid med sine avgitte løfter, gjennomtvang han ved hjelp av krigstrusler i mars 1939 at «Rest-Tsjekkia» (som han kalte det) ble omgjort til en tysk vasallstat ved navn Protektoratet Böhmen og Mähren. Slovakia ble en nominelt uavhengig stat, som imidlertid "de facto" var helt avhengig av Tyskland. Umiddelbart etter at Tsjekkoslovakia var slått fullstendig i stykker sa Hitler i en riksdagstale at dermed var Tysklands siste territoriale krav innfridd. Men det skulle bare gå noen få måneder før han krevde at Danzig måtte gjenforenes med Tyskland. I en hemmelig tilleggsprotokoll til Hitler-Stalin-pakten av august 1939 ble en oppdeling av Polen og Baltikum fastlagt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Det var Hitlers krav i Polen som til slutt utløste den annen verdenskrig. Denne krigen hadde Hitler styrt mot i sin tenkning og i sine regjeringsdisposisjoner siden 1933. Alt annet hadde vært underordnet dette mål. Hans løftebrudd under og etter Sudetkrisen hadde imidlertid fått Storbritannia og Frankrike til å tenke på nytt. De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav. Hitler og andre verdenskrig. Ved siden av utryddelsen av jødene hadde Hitler ett eneste ytterligere mål: Å etablere Tyskland som verdensmakt. Det gjaldt da ikke bare å få reversert følgene av første verdenskrig, men også å erobre et enormt kolonivelde i øst. Begge mål var klart beskrevet i «Mein Kampf», og begge betinget maktmidler. Derfor arbeidet Hitler så målbevisst med krigsforberedelser. Støtretningen for hans aggresjonspolitikk var først og fremst mot Russland. Dertil kom den tilsynelatende uoverbyggelige motsetning mellom nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Dette gjorde at mang en vestlig politiker så på Nazi-Tyskland som et nyttig bolverk mot kommunismen og brukte svært lang tid på å innse den fare Hitler representerte. Hitler hadde i sin annen, uutgitte, bok klart redegjort for sine planer om å skaffe det tyske folk «Lebensraum» på bekostning av Sovjetunionen, men fordi man vurderte det som uheldig å gjøre disse tankene for tydelige, ble manuskriptet til boken holdt under lås og slå. Men da regjeringene i Storbritannia og Frankrike etter Wehrmachts innmarsj i Praha kom til den erkjennelse at en krig mot Tyskland i det lange løp var uunngåelig, gjorde de sitt beste for å verve Stalin som en naturlig forbundsfelle. Samtidig var det viktig for Hitler å unngå gjentagelse av tofrontskrigen Tyskland i 1914 hadde gått inn i. Det vakte stor overraskelse da hans utenriksminister Joachim von Ribbentrop den 23. august 1939 undertegnet en ikkeangrepspakt med Sovjetunionen i Moskva. Denne pakten delte i en hemmelig tilleggsprotokoll de mellomliggende stater i tyske og sovjetiske interessesfærer. Med Hitler-Stalin-pakten oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid. Stalin måtte reorganisere Sovjetarméen etter de foregående års omfattende politiske utrenskninger i offiserskorpset, og Hitler slapp å bekymre seg for russerne mens han rettet sitt skyts mot Polen. Hitler og krigsutbruddet. Alle europeiske stater forstod at Hitler-Stalin-pakten innebar at forutsetningene for et svært snarlig krigsutbrudd nå forelå. Faktisk krevde Hitler at Polen øyeblikkelig skulle avstå den såkalte korridor mellom Hinterpommern og Østpreussen, og at Fristaden Danzig igjen ble en del av Tyskland. Like raskt forsterket den regimekontrollerte tyske presse sine reportasjer om angivelige redselsdåder og massakrer utført av polakker mot «folketyske» "(Volksdeutschen)", og mante til inngripen mot disse «provokasjonene». Om natten mellom 31. august og 1. september 1939 iscenesatte SS-menn kledt i polske uniformer et angrep på radiosenderen i Gleiwitz i Schlesien. Senere ble lik av konsentrasjonsleirfanger, ikledt polske uniformer, presentert som polske «angripere» som var blitt skutt under «overfallet». Den 1. september erklærte Hitler i Riksdagen at Polen hadde angrepet Tyskland, og at det fra kl. 5.45 ble «skutt tilbake». I denne løgnen stemte ikke engang klokkeslettet. Wehrmacht hadde rykket inn i Polen på bred front kl. 4.45. Denne gangen stod Storbritannia og Frankrike ved sine allianseforpliktelser, noe Hitler ikke hadde trodd skulle skje etter erfaringene fra Tsjekkoslovakia. De erklærte krig 3. september. Dermed var annen verdenskrig i gang. Hitler og krigsforløpet. Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte Den røde armé inn i landet fra øst den 17. september. Kort etter gikk Stalin til angrep på Finland. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under Vinterkrigen 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen. Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av 1940, da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Luxembourg, og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under Luftslaget om Storbritannia. I London var Chamberlain imens blitt avløst av Winston Churchill, som allerede siden 1933 hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent. Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «Operation Seelöwe» ble lagt til side av Hitler tidlig 1941, fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål. Men først måtte han komme Mussolini til unnsetning: Den italienske Balkankrigen gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i Hellas. Men den tyske erobring av Balkan tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på Sovjetunionen, kalt Operasjon Barbarossa, som ikke kom i gang før 22. juni 1941. Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «Lebensraum» (livsrom) for det «ariske herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene. Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran Moskva. Den 7. desember angrep Tysklands allierte Japan de amerikanske basene ved Pearl Harbor på Hawaii, og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den 11. desember 1941 i en tale i Riksdagen. Sovjetisk minnemynt om seieren ved Stalingrad (= Сталинград) Den 19. desember 1941 overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han. Etter at Wehrmacht i 1942 igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig 1943 med Slaget ved Stalingrad. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt. Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne under ruiner og aske. Den 6. juni 1944 kom den allierte invasjon av Normandie. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i 1943 hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter og å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side. Den 16. desember 1944 begynte tyskernes siste offensiv i Ardennene i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for den Røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene. Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «Nero-forordningen» som kom noen måneder senere. Den 18. mars 1945 ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. Albert Speer forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. "«Så får de gå til fots!»" slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå. Dagen etter, den 19. mars 1945 beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse. Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede 27. november 1941 hadde han uttalt til den danske utenriksminister Scavenius og den kroatiske utenriksminister Lorković, da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «"Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk"» (Sitat fra Haffner: "Notater om Hitler"). Hitlers endelikt i Førerbunkeren. Hitlers helsetilstand forverret seg i løpet av krigsårene, og mot slutten led han sannsynligvis av Parkinsons sykdom i fremskredet stadium. På den tiden fantes det ikke medisinering som bremset utviklingen av Parkinsons sykdom, og en slik diagnose var i realiteten en dødsdom. Men ifølge øyenvitner var han stadig i besittelse av sin nesten magiske suggesjonskraft. Den 22. april 1945 fikk Hitler et svakhetsanfall under sin daglige situasjonsgjennomgang i Førerbunkeren under rikskanselliet i Berlin, rett etter at det klart for ham at Berlin var omringet og at ingen unnsetning fra tyske forsterkninger stod i utsikt. Han sa at alt nå var tapt og at alle hadde forrådt ham. Han lot deler av sin stab reise sin vei, men til tross for overtalelsesforsøk fra Bormann, Keitel og Göring nektet han å forlate byen selv. Han gav sin sjefsadjutant SS-Obergruppenführer Julius Schaub ordre om å brenne hans personlige papirer fra rikskanselliet og fra bunkeren, og deretter gjøre det samme i München og i Obersalzberg. Neste dag var de store temaer hvor nær russerne var kommet, og hva den sikreste selvmordsmetoden var. Hitler (56) fordelte flere ganger giftampuller med cyanid til de i hans nærmeste omgivelser. Den 29. april undertegnet han sitt politiske testament og sitt nye private testament, og giftet han seg med sin mangeårige livsledsagerske Eva Braun (33). Dagen etter begikk de begge selvmord omkring kl. 15.30. De tok gift, og Hitler skjøt seg samtidig i tinningen. Martin Bormann, Hitlers kammertjener Heinz Linge, Hitlers SS-adjutant Otto Günsche og noen livvakter bragte likene ut i rikskanselliets have, og fulgte Hitlers anvisninger da de først brente likene og deretter bisatte dem der. Levningene etter Hitler og hans hustru ble gravd opp av russerne tidlig i mai, og de var i stand til å identifisere likene på grunnlag av røntgenbilder og tannskjemata. Men av politiske grunner holdt sovjetiske myndigheter likfunnet hemmelig i årevis. Først etter den kalde krigens avslutning ble det kjent at Hitlers og Eva Brauns levninger etter å ha blitt flyttet en rekke ganger til slutt hadde vært nedgravd på den sovjetiske organisasjonen SMERSJ' nye hovedkvarter ved Magdeburg, og at KGB-sjef Andropov i april 1970 hadde beordret likene fjernet før anlegget ble overdratt til den østtyske regjering. De siste rester ble tippet i Elbe og forsvant med elven og ut i Nordsjøen. Motstand mot Hitler. Det var fra første stund motstand mot Hitler i deler av den tyske befolkning, men en kombinasjon av nazistenes hell og forslagenhet, senere den gjennomgripende og undertrykkende ensretting og Hitlers og nazistenes propagandistiske og agitatoriske suksess, gjorde at motstanden aldri klarte å påvirke historiens kurs. Attentater. Det er blitt påvist at Adolf Hitler unnslapp hele 42 attentater. Med attentat forstås det som ligger i ordets opprinnelige mening, "forsøk", enten de strandet på et planleggingsstadium eller ved at ting gikk galt i gjennomføringsfasen. Til dels slo attentatene feil ved de mest usannsynlige tilfeldigheter. Hitler ble dermed bare styrket i sin overbevisning om at han var utkåret av «forsynet». I 1939 prøvde sveitseren Maurice Bavaud iherdig å skyte Hitler, men han kom aldri på skuddhold. Samme år eksploderte en sprengsats i Münchens Bürgerbräukeller bare minutter etter at Hitler litt før planen hadde forlatt lokalet; den ansvarlige, håndverkeren Georg Elser, ble senere drept i Dachau konsentrasjonsleir, den 9. april 1945 En bombe som Stauffenbergs medsammensvorne Henning von Tresckow hadde smuglet inn som to Cointreauflasker i Hitlers fly i Smolensk i 1943 hadde feil med tenningsmekanismen, og eksploderte ikke. Få dager etter ble et attentat i Berlin avblåst i siste liten da attentatmannen Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff, som aktet å drepe Hitler ved selvmordsbombing i "Zeughaus Berlin", ikke rakk å komme nær Føreren før han plutselig forlot lokalet. 20. juli-attentatet i 1944 i Førerens hovedkvarter Wolfsschanze i Østpreussen slo feil blant annet fordi attentatsmannen Claus Graf Schenk von Stauffenberg hadde medbragt kun en av de to forberedte bombene, og fordi dokumentmappen med bomben tilfeldigvis var blitt flyttet i siste øyeblikk til bak og under en hindring som tok av for eksplosjonskraften. De sammensvorne som hadde forberedt statskupp, ble handlingslammet da de fikk høre om at Hitler var i live, og de fleste ble arrestert og henrettet samme dag i Berlin. Hitler og det transcendente. Hitler var ingen selvstendig tenker som filosoferte seg frem til sine forestillinger om religion og moral ved egen kraft. Han var i høy grad påvirket av personer og verker som han var blitt kjent med i ungdomstiden. Etter at det verdensbilde han fikk i ungdommen hadde satt seg er det vanskelig å peke på noe punkt eller noen begivenhet som gjorde at han som fullmodent menneske gjennomarbeidet livsspørsmålene. Hitler leste riktignok svært meget i løpet av sitt liv (han benyttet flittig sitt bibliotek med cirka 16 000 bind), men neppe særlig grundig, antagelig bare kursorisk. Monistene. Det Hitler kalte sin verdensanskuelse, lar seg klart identifisere som en form for materialistisk monisme. Den materialistiske monisme var ved begynnelsen av 1900-tallet vel utbredt i alle samfunnslag. Den ble ansett som en høytstående verdensanskuelse som på samme tid var både religiøs og vitenskapelig. I Wien var det Monistforbundet som i Hitlers unge år propagerte de nye synspunkter. Det består ingen tvil om at det i Hitlers lektyre inngikk skrifter av monistisk karakter. Gud og verden. Forestillingene om Gud og verden var påvirket av de moderne strømninger materialismen og evolusjonismen: Verdensaltet er evig og uforgjengelig i tid og rom, og det styrer seg selv. Det beherskes av to selvoppholdelseslover, knyttet til materien og til energien (kraften). Mennesket er fremkommet uten noen intelligent planleggingsvilje involvert, men er vokst frem evolusjonært. Den materielle natur omfatter alt eksisterende. Gudsbegrepet sammerfaller med naturbegrepet; den evige og uforgjengelige natur er guddommelig. Ettersom det ikke finnes noen gud, men naturen er guddommelig, blir et møte med Gud meningsløst. Kristen bønn avvises, men det finnes rom for en meditasjon innen de monistiske systemer der det er en inderliggjøring ("Verinnerlichung", et ord Hitler kunne ty til) og forening med verdensnaturen det dreier seg om. Den monistiske «andakt» skjer dermed «i naturens tempel». Jo renere og mer ubesudlet mennesket er, desto ektere og høyere står det. Den monististiske «fromhet» vil da meditere over for eksempel å fremelske det høyeste menneske, «overmennesket». Kristendommen er for monismens totale videnskapstro rett og slett fornuftsstridig: Den overnaturlige åpenbaring er bare religionsstifternes oppfinnelser, Jesus var en svermer som gikk i døden for sitt kjærlighetsideal, noen forløsning kan det ikke være snakk om. Man må anta at Hitler hadde lest monismens datidige hovedtalsmann Wilhelm Ostwald (1853–1932) at det stadige vitenskapelige fremskritt gradvis gjorde den kirkelige kristendom overflødig og irrelevant, og at kristendommen egentlig fører til en misaktelse av kulturen og at fremskrittet blir bremset opp (Gasman, May). Monistene kjempet mot kristendom og kirke, de agiterte for at folk skulle melde seg ut av trossamfunnene, kritiserte de kirkelige innretninger og krevde skille mellom stat og kirke. Deres hovedmotpart så de i Den katolske kirke, som de hatet med inderlighet. Protestantismen ble mildere bedømt særlig i den grad den deltok i avvisningen av katolisismen. Moralforestillinger. Monistenes moralforestillinger var ikke forankret i noe transcendent, i en moral foreskrevet av noen guddommelig lovgiver. Moralens første prinsipp var "kampen for tilværelsen", og den ville avgjøres ved den sterkestes kraft. Monistene argumenterte logisk ut fra dette prinsipp for å foredle menneskene ved fødselskontroll utøvet ved kontroll med hvem som kunne gifte seg, slik at færre syke eller svake barn ble født. De gikk også inn for sterilisering av mennesker hvis evt. etterkommere kunne påregnes å bli en belastning for folkehelsen. Monistene mente at mennesket selv kunne disponere over liv og død; dette gjaldt ikke bare det egne liv (selvmord), men også avlivning av mindreverdig eller belastende liv. Ernst Haeckel. En av de mest innflytelsesrike av tidens monister var Ernst Haeckel (1834-1919), og Hitler stod i et åpenbart ideologisk avhengighetsforhold til ham. Haeckels skrifter kom ut i masseopplag under Hitlers unge år. Ifølge Arthur Koestler var sannsynligvis Haecklers verk "«Die Welträthsel»" (verdensgåtene) som en slags bibel for Hitler. Likeså vet man at Hitler på et senere tidspunkt hadde lest Haecklers likesinnede Wilhelm Bölsches (1861-1939) bok "«Vom Bazillus zum Affenmenschen»" (1899). Som alle materialistiske monister var Haeckel en fanatisk fiende av kristendommen, og særlig av den katolske formen. Protestantismen tolererte han bare i den forstand at dens hovedstifter Martin Luther hadde gjort opprør mot papismen. Selv om Hitlers rasisme nok hadde vel så sterke røtter annetsteds, gav også Haeckel denne en næring ved vurderinger som for eksempel av at de australske urfolkene var nærmere beslektet med apene og hundene enn med europeerne. Haeckel fremhevet at døden tilintetgjør den menneskelige eksistens, at selvmordet er en rettighet, at det var rett å avlive uhelbredelig syke som bad om det, og at man kunne ta livet av sinnssyke. Dette var også Hitlers overbevisninger. Charles Darwin og David Friedrich Strauss. Charles Darwin (1809–1882) hadde også stor innflytelse på Hitler. Denne innflytelsen gikk langt utover en intellektuell aksept av den biologiske utviklingslære, men han overførte dette på den menneskelige sosiale virkelighet "(survival of the fittest", de svakeres undergang og død). At Hitler kjente til og benyttet seg av denne sosialdarwinismen vet man allerede fra en episode under hans skolegang. En sosialpolitisk anvendelse av darwinismen er for så vidt ikke en tvingende konsekvens av evolusjonsteorien, men Darwin hadde faktisk selv beveget seg i den retning i 1871 "(The descent of man, and selection in relation to sex)". Der fremholdt han at de svakere samfunnsborgere hadde overlevet tidens kopperepidemi ved vaksineringer, men at slike tiltak som bevarer de svake var feilrettede ved at de fører til en degenerasjon av arten menneske i det lange løp. David Friedrich Strauss (1808–1874) med sin uthuling av tradisjonell kristendom kan også ha spilt en rolle. Han var en luthersk teolog som distanserte seg fra kristendommen i sin alminnelighet og den lutherske ortodoksi i sin særdeleshet; han beholdt endel kristne ord og uttrykk som staffasje for en lære som til tross for sitt gloseapparat fornektet for eksempel Jesu guddom og sjelens udødelighet og dermed gjorde frelseslæren irrelevant. Til slutt ble han åpent ateistisk. Men på vei til sin ateisme hadde han vist hvordan de kristne grunnbegreper kan beholdes samtidig som de omtolkes og tømmes for sin kristne substans. Ludwig Feuerbach og Friedrich Nietzsche. Hitler hadde tatt til seg synspunktene om at menneskers gudsopplevelser kun er selvprojiseringer av idealforestillinger, en tanke som under hans formative år kanskje var klarest kjent fra forfatterskapet til den tyske filosofen Ludwig Feuerbach (1802–1872). Det er usikkert om Hitler hadde beskjeftiget seg direkte med Feuerbach, det kan også dreie seg om et slektskap som skyldes indirekte påvirkning. Feuerbach forfektet en materialistisk monisme som fornektet en selvstendig åndelig virkelighet, og avviste enhver udødelighetstanke. Derimot er det kjent at Hitler hadde stor forkjærlighet for Friedrich Nietzsche (1844–1900). Han beskjeftiget seg med hans bøker blant annet mens han satt fengslet i Landsberg og forfattet "«Mein Kampf»". Han siterte Nietzsche i noen taler, og gav Mussolini en utgave av Nietzsches verker i 1943. Selv om Hitler var overflatisk i sin lesning, så han på Nietszche som en åndelig far. Her er det underlag for paranoia, kynisme, forakt for massen og dyrkning av den éne suverene, fremelskelse av "viljen til makt". Richard Wagner. Det var få historiske skikkelser som Hitler forgudet mer enn Richard Wagner (1813–1883). Wagner var for ham mer enn en begavet komponist, han gav form for det som for Hitler ble en regelrett «fromhetsøvelse»: Dyrkingen av det storslagne germanske ble til en mysteriereligion. "«Fra Parsifal bygger jeg min religion»" sa han i 1936; det er "«gudstjeneste i høytidelig form uten teologisk partikrangel»" (Parteiengezänk), "«med en broderlig grunntone av ekte kjærlighet uten ydmykhetsteater eller tom formelplapring»." En religion basert på de wagnerske musikkdramaer ville ikke gitt grunnlag verken for en personlig gud eller en forpliktende troslære; den ville være en følelsesopplevelse. Wagners festspill ble en gudstjenesteerstating for Hitler. Dette bevitnes også av hvor hyppig han var på Wagneroppførelser, blant annet i Bayreuth. Ifølge én kilde overvar han noen stykker 140 ganger. Særlig inntrykk gjorde "«Nibelungenringen»", og en gang etter at han så "«Götterdämmerung»" berettet en tilstedeværende at han var "«in inbrünstiger Andacht»". At Wagner var antisemitt var en tilleggsbonus for Hitler. Hitlers syn på religion. Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet. Siden ungdommen hadde han lest om kristendom, jødedom og til og med om religioner fra utenfor den judeokristne sfære, og han hadde til en viss grad gjort seg kjent med de moderne og tildels esoteriske religionsfilosofiske systemer som var i blomstring tidlig på 1900-tallet. Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte "positiv kristendom", det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til hans egen germanske herrefolksforestillinger. Hitlers oppfatninger om religionene var i høy grad i pakt med de ovennevnte Strauss' og Haeckels skrifter. Alle læremessige enkeltheter i religionene avviste han som humbug og menneskelige påhitt. Dersom man tar hensyn til at religiøsitet kan foreligge også uten en tro på en personlig Gud eller på en objektiv transcendent moral, er likevel Hitler å betrakte som religiøs. Han betrodde flere ganger til sin nærmeste krets at han aldri hadde vært noen «fromming» "(Frömmling)", men at man kan "inderliggjøre" seg selv ved at man senker seg ned i naturens under eller studerer historien, og bli "«fylt av ærefrykt av det som ikke kan erkjennes»", og oppnå sin «metafysiske tilfredsstillelse» ved det. Hans fromhet (i mangel av et bedre ord) gav seg uttrykk i en overbevisning om at den som kjemper tappert i pakt med naturens lover til slutt «endelig vil motta forsynets velsignelse». Hitler ønsket også at folket skulle være religiøst; han fryktet det areligiøse fordi det ville fremkalle rotløshet og svakhet. Allerede i Wien var han kommet frem til den overbevisning at religionen kan være politisk nyttig, for et religiøst folk akter statens og øvrighetspersonenes myndighet. Men «den sanne religion som skulle føre alle folk er ennå ikke oppfunnet», mente han. Adolf Hitler hadde stor sans for Napoleons måte å temme og funksjonalisere religionen på. Nasjonalsosialismen utviklet en slags germansk religion, og Hitler lot Alfred Rosenberg utvikle en arisk verdensanskuelse som ble propagert i Det tredje rike. Det er interessant å se at Adolf Hitler personlig var heller nedlatende til disse prosjektene, samtidig som han så nytteverdien i dem. Han var svært positiv til at det skulle utvikles germanske riter for nyfødte og for ekteskapsinngåelse, men det var ikke av indre overbevisning. Snarere kunne det være nyttig å kunne sette noe i stedet når han etter krigen aktet å kvitte seg med kristendommen og utslette dens svekkende innflytelse på det tyske folk. Hitler og katolisismen. Som gutt hadde Adolf Hitler etter alt å dømme tatt til seg den katolske tro fra sin fromme mor og sine lærere, deriblant prester som underviste ham i 2.- og 3.-klasse. Moren oppdro ham i troen, og selv om farens eksempel trakk i retning av lunkenhet var han antagelig å betrakte som en katolsk troende på lik linje med sine jevnaldrende på den tid. Frafallet dateres vanligvis til realskoleårene i Linz. Byens skoleråd var dominert av eksponenter for den kirkefiendtlige liberalisme, og et flertall av lærerkreftene på realskolenivå verken ville eller kunne bidra til ungdommens kristne formasjon. Dertil kom at han var begynt å kretse rundt den tysknasjonale politiske romantikk, som gjorde front mot den internasjonalistiske kirke. Denne åndsstrømning gjorde seg på denne tiden så sterkt gjeldende at biskopen av Linz, Franz Doppelbauer, klaget over at til og med prestekandidater mistet både kall og gudstro. Et annet element som virket inn på Hitler var den vulgærmaterialisme som utviklet seg blant ungdom som forleste seg på forfattere som for eksempel Ernst Haeckel. Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen. Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Sales Schwarz "«slik til fortvilelse at han ofte ikke visste verken inn eller ut»". Selv om dette kan ha vært overdrevet praleri, kjenner man til at han åpent tok avstand fra det ene dogmet etter det andre. Senest fra 14-årsalderen hadde han sluttet å tro på nattverden. Den 20. februar 1942 erklærte han at han "«fra 13, 14, 15 års alder [...] ikke hadde noen tro lenger»" og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få "«helt dumme mønsterelever [...] trodde lenger på den såkalte kommunion»". Han hevdet at han allerede da var kommet til at "«det hele helst burde sprenges i luften»". Ikke desto mindre medgav han at det likevel var noen av medelevene som bevarte sin tro. Om hans frafall fra troen var så fullstendig i denne alder som han senere skrøt på seg, er ikke godt å si. I oktober 1937 fortalte han til NSDAPs propagandaledere at det var en langvarig kamp for ham å løsrive seg fra sine religiøse barndomsforestillinger. Til en viss grad kan også farens negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han var en såkalt «frisinnet», uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken. Borgerskapet og embedsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme. Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august). Hitler som "den nye Messias". Et dokument av 14. august 1943, som fikk Hitlers personlige påskrift "«Det første brukbare utkast! Til Göbbels for bearbeidelse»", gir et innblikk i hans ønsker for fremtiden. Hapkido. Hapkido 合氣道 (hanja); 합기도 (hangul) er en moderne koreansk kampkunst. Selv om det er sterke hentydninger til at Hapkido har sine opprinnelige røtter fra Japan og stilarten Daito-Ryu aiki Jutsu er dette ikke blitt bekreftet. Det er mye kontroversitet rundt hapkidos historiske røtter. Men fakta er at hapkido har de siste 50 årene blitt utrolig populær og trenes nå i alle verdensdeler. Hapkido som stilart ble først systematisert i dette århundre av Choi Yong-sul som antageligvis (iht. historien) var tjener hos Takeda Sensei i Japan før og under andre verdenskrig. Choi kom hjem til Korea etter krigen og startet opp igjen med trening i Korea. Choi fortsatte da å trene aiki-jutsu som han hadde lært i Japan. Choi hevdet selv at han hadde blitt opplært direkte av Takeda Sensei. Men i daito-ryu aiki jutsu´s historie over personer som har trent under Takeda er ikke Choi oppført. Dette kan være av den enkle grunn at Choi var koreaner, og med hensyns til hvordan japanere så på koreanere er ikke koreanere registrert i daito-ryu´s nedskrevne historie. En kjent utøver som faktisk er med i disse annualene er Morihei Ueshiba. Han grunnla senere stilarten aikido. Hapkido er kjent som en relativt «hard» stilart når det gjelder utførelse av teknikker. Hapkido blander aikidos velkjente sirkulære bevegelser med taekwondos velkjente og meget dynamiske sparketeknikker. I tillegg blir det trent med våpen i hapkido. De mest vanlige våpnene er: kniv, sverd, kort- og lang stokk samt spaserstokk. Hapkido fikk sin nåværende form og navn etter at Chois elever selv begynte å utvikle hapkido. Den som er mest kjent for å ha utviklet hapkido til hva det er idag er Grandmaster Ji Han-Jae. GM Ji grunnla senere Sinmoo hapkido stilen som er meget godt utbredt i verden i dag. Hapkido jobber mye i sirkler for maksimal kraft. Det handler mye om å nøytralisere sin motstander uten å bruke sin egen kraft, men heller bruke den kraften motstanderen allerede har når han angriper. Hapkido i dag har utviklet seg til veldig mange stilarter. Mange stilarter bruker våpen (lang og kort stokk, kniv, spaserstokk og sverd) mens andre har ingen våpen. Videre er det flere stilarter som nå bruker mindre fokus på stillinger og mer på selve teknikkene. Det er veldig vanskelig å si «hva som er 100% korrekt» da Hapkido ikke har vært styrt «med hard hånd» vedrørende teknikker og pensum på lik linje som andre asiatiske kampkunster har blitt. En kuriositet er at mange av de tidligste taekwondo instruktørene som emigrerte fra Korea hadde grader både i hapkido og taekwondo. Siden taekwondo ble mer populært enn hapkido gikk fler og fler instruktører over til å kun instruere i taekwondo. I dag er et par av taekwondos velkjente spark en direkte arv fra hapkido. «Spinning back heel kick» [med stivt ben] er et av sparkene som er blitt et velkjent «trademark» i taekwondo i dag. Hapkidowon. Hapkidowon, ble grunnlagt av Grand Master Hong Sik-myung i 1981 i Michigan, USA. Hapkidowon, er også kjent som World Hapkido hovedkvarteret, og Foundation of the World Hapkido. Hapkidowon er sentrum av autentiske Hapkidodo instruktør utdanning, og problemer offisielle instruktør Dan (svart belte) og sertifiseringer, gi seminarer, lede og veilede Hapkido organisering og skole. Hapkidowon trene ledere av kunst på sunn sjel, kropp og ånd i samsvar med prinsippene i Hapkido. Hapkidowon fokuserer på samhold og interesser Hapkido Artists. Hapkidowon belønner de som bidrar til forbedring av Art, samfunnet, og Hapkidowon seg selv. Organisasjoner. Det er mange forskjellige organisasjoner i hapkido i dag. Chois ønske før han døde i 1982 var å samle alle forbund. Dette feilet og etterhvert som Chois tidligere elever spredte seg rundt om i verden har flere og flere organisasjoner oppstått. Idag eksisterer det et utall store og små forbund rundt om i verden. Hapkido i Norge. Hapkido i Norge er forholdsvis sent etablert. Det finnes kun et fåtall hapkido klubber i Norge. I september 2009 ble den første graderingen i regi av Norges Hapkidoforbund med Master Henrik Hunstad som sensor gjennomført. Det er tre klubber i Oslo, en i Trondheim, en klubb i Moss, og en klubb på Askøy utenfor Bergen. I tillegg har Bergen Hapkidoklubb startet opp i 2009. De trener i Åsane, nord i Bergen. Der det trenes Combat Hapkido under ledelse av Cato Fjukstad. I løpet av 2009 og begynnelsen av 2010 ble det startet med hapkido i flere klubber i og rundt Oslo. Kort kan nevnes bl.a. Mudo Lørenskog, Mudo Nordstand og Mudo Sandvika hvor det hos alle klubbene trenes hapkido som et supplement til taekwondo. I Telemark 2010 ble det startet med Hapkido i skien hos Mudo skien, hvor Per D. Solhaug elev av Master Henrik S. Hunstad underviser. Utviklingen i Oslo. Oslo Hapkido Klubb ble grunnlagt i 1999 av Edward H. Valholm 3. dan Hapkido og 3. dan taekwondo). OHK holdt til i lokaler på Løren, (ovenfor Oslo Bilauksjon). På bakgrunn av liten medlemsmasse og tap at treningslokaler er OHK blitt "lagt på vent" og eksisterer kun i dag på internett som et samlingspunkt for hapkido interesserte. Hwardo Kwan Hapkido ble etablert i 2002 av Bo M. Linstrøm (5. dan), og som klubb er ikke aktiv i dag. Sangrok Mudo på Lilleaker har et sterkt hapkido miljø i Oslo. Master Henrik Hunstad (4. dan hapkido og 6. dan taekwondo) er hovedinstruktør for Sangrok Mudo. Horoskop. Horoskop er innen astrologien en fullstendig beskrivelse av et menneskes liv på og personlighet på grunnlag av hvordan utseendet på stjernehimmelen ser ut på dette menneskets fødselsøyeblikk. Ordet horoskop er sammensatt av de greske ordene «hora», time, og «skopein», betrakte. Således er betydningen "å betrakte timen". Det blir påstått at det skal fungere som et kart eller et skjema over et menneskes skjebne og som blir regnet ut gjennom forholdet mellom et menneskets fødselsdato, fødselstid og fødselssted. I henhold til astrologer er himmellegemenes bevegelser «urverk». Den posisjonen som planeter og andre himmellegemer hadde ved en bestemt begivenhet kan nedtegnes og når man visste stedet hvor observassjonen ble foretatt, fungerer et horoskop som å notere et klokkeslett, en dato og en stedsangivelse. Opprinnelig henviste man til den stjerne som sto ved østhimmelen, når man skulle stille et fødselshoroskop. Siden ble den grad av dyrekretsen som sto i øst brukt. I dag brukes horoskop om en inntegning av planeter og himmellegemer i et skjema, som er et slags kart over hvor planetene befant seg på himmelen i det øyeblikket. Astrologer bruker dette kartet for å si noe om en persons karakteregenskaper i ulike sammenheng. For eksempel om hvordan det mennesket horoskopet stilles for oppfatter seg selv, mot hvordan andre oppfatter vedkommende. Det er ikke vitenskapelig bevist (verifisert) at dette fungerer, selv om det hevdes å være erfaringsbasert. I sin enkleste form er solhoroskopet det flest kommer i befatning med ettersom det er solens plassering innen dyrekretsen som betegner hvilket stjernetegn mann er født under. Solens posisjon anses for å si mest om hovedkaraktertrekkene til en person. Den vandrer i løpet av et år rundt alle de tolv tegnene i dyrekretsen. Solhoroskopene som man finner i aviser og ukeblader høster liten anerkjennelse hos astrologer generelt. Hyllifestivalen. Hyllifestivalen er en årlig nullbudsjetts rockefestival i Spydeberg for band som ikke er etablert i musikkindustrien (eller som vil spille gratis). Festivalen var opprinnelig et bursdagsstunt for Øystein Bøhler i 2002, og ble arrangert offisielt for første gang i 2003 av Beyondfett. Helgeland. Helgeland "(samme opprinnelse som «Hålogaland»)" er en region og et landskap i Nordland fylke. Området dekker kommunene fra grensen mot Nord-Trøndelag fylke og distriktet Namdalen i sør og opp til Saltfjellet i nord, hvor det grenser til regionen Salten. Polarsirkelen går gjennom Helgeland, lengst nord i distriktet – og litt upresist går det an å si at Helgeland er den delen av Nordland som ligger sør for Polarsirkelen. Distriktet har 77 581 innbyggere (1. april 2011) og dekker et areal på 17 960 km². Området har ingen egen administrasjon, men utstrakt interkommunalt samarbeid. På 1930-tallet var utskilling av Helgeland som et eget fylke, med fylkesadministrasjon i Mosjøen, en meget aktuell sak. Helgeland består av kommunene Sømna, Vevelstad, Vega, Bindal og Brønnøy (tilknyttet Sør-Helgeland Regionråd); Leirfjord, Dønna, Vefsn, Herøy, Træna, Rødøy og Alstahaug (tilknyttet Helgeland Regionråd) og Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Nesna, Lurøy og Rana (tilknyttet Indre Helgeland Regionråd). Inntil 1884 hørte også Meløy kommune til Helgeland. Den regnes nå som en del av Salten. De fire byene på Helgeland er Mo i Rana, Mosjøen, Sandnessjøen og Brønnøysund. Historisk har Helgeland suksessivt vært eget fylke, len og fogderi. Helgeland fylke i middelalderen bestod av Rødøy og Herøy "halvfylker" som igjen var inndelt i "fjerdinger". Helgeland fogderi ble i 1863 delt opp i Søndre og Nordre Helgeland fogderier, og hørte til Nordlandenes amt. Geografi. Kystområdene har en vidstrakt strandflatekyst med fjorder som strekker seg et godt stykke innover i regionen. Innover mot grensen mot Sverige finnes det store skog- og fjellområder med Oksskolten som det høyeste fjellet. Polarsirkelen passerer over Saltfjellet, helt nord på Helgeland. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Børgefjell nasjonalpark og Lomsdal-Visten nasjonalpark er de største verneområdene i regionen. Kultur og attraksjoner. Helgeland er kjent for sin vakre natur. Skjærgården og de særpregede fjellene er populære reisemål, om enn mindre kjent enn Lofoten. De mest særpregede fjellene langs Helgelandskysten er Torghatten, De syv søstre, Træna, Lovund og Hestmannen. Kulturhistorisk er de viktigste institusjonene i området Vega Verdensarvområde, Petter Dass-museet og Helgeland museum, som består av en rekke ulike museum i regionen. En annen interessant attraksjon er Norsk Havbrukssenter, som har et oppdrettsanlegg i Brønnøy som er åpent for publikum. En rekke av kommunene har plassert ut kunstverk i naturen, gjennom det fylkeskommunale programmet Skulpturlandskap Nordland. Prosjektet var kontroversielt, men for kunstinteresserte er prosjektet en særpreget og fascinerende samling arbeider av internasjonalt anerkjente kunstnere. Næringsliv. Helgeland er et av de viktigste områdene for fiskeoppdrett i Norge (og i verden). Det produseres årlig store mengder laks og ørret i regionen og en del av dette bearbeides også før det går til eksport. Helgeland har store kvaliteter som reisemål og reiselivsbransjen i regionen er i utvikling. På Sør-Helgeland er Brønnøysundregistrene en hjørnesteinsbedrift. I Brønnøy ligger også hovedkontoret til Torghatten ASA og kalkbruddet til Brønnøy Kalk. Ellers er landbruk og kjøttproduksjon en viktig næring på Sør-Helgeland. Kommunikasjoner. Hurtigruta anløper Brønnøysund, Sandnessjøen og Nesna, mens Nordlandsbanen har flere stoppesteder på det indre av Helgeland. Det finnes kortbaneflyplasser ved Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Kystriksveien (Rv17) og E6 er hovedferdselsårer nord-sør, mens Tosenvegen (Fv76), Rv73, Fv78 og Fv12/E12 sikrer øst-vest forbindelser. Torghatten Trafikkselskap, Helgeland Trafikkselskap samt Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab har daglige avganger fra mellom annet Brønnøysund, Sandnessjøen, Stokkvågen og Vågaholmen. Hurtigbåtruta Nordlandsekspressen har en rekke anløp og går daglig mellom Bodø og Sandnessjøen. Helse. Helse er et kulturelt betinget begrep som varierer med kultur, oppfatninger og historie. Medisinsk er helse definert som "organismens evne til å effektivt svare på stressfaktorer og effektivt restituere og vedlikeholde en likevektsbalanse". Skade- og sykdomsforebyggelse er viktig for et godt liv og god helse. En form for forebygging er gode vaner, som oftest blir utført automatisk uten at personen er spesielt oppmerksom på det. Eksempler på gode helsevaner er å bruke bilbelte, spise regelmessig og mosjonere litt hver dag. Den biomedisinske definisjonen av helse er "fravær av sykdom". Definisjonen har blant annet blitt kritisert for å være for snever og for å ha for mye fokus på fysiske funksjoner. Som en reaksjon mot denne lagde Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1948 denne definisjonen av helse: "en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter". Innvendinger mot denne er at den har gjort sykdomsbegrepet vanskelig å avgrense, og at den er et eksempel på et uoppnåelig ideal. Fysisk helse. Fysisk helse er god kroppslig helse som oppnås gjennom en god balanse mellom regelmessig mosjon, sunn diett og hvile. Psykisk helse henger tett sammen med fysisk helse i den forstand at dårlig psykisk helse kan påvirke den fysiske tilstanden hos en person negativt. For eksempel er feil balanse mellom krav og kontroll i dagliglivet assosiert med hjerte- og karsykdom. Omvendt kan fysiske sykdommer være opphav til psykiske lidelser i den forstand at alvorlige sykdommer ofte kan føre til personlige forstyrrelser hos pasienten (for eksempel depresjon). Psykisk helse. Psykisk helse handler om hvorvidt en person klarer å bruke sine kognitive og emosjonelle ferdigheter til å fungere i samfunnet og møte hverdagslige krav. I følge WHO finnes det ingen offisiell definisjon av psykisk helse. Kulturelle forskjeller, subjektive vurderinger og konkurrerende teorier påvirker hvordan psykisk helse skal defineres. Likevel er de fleste enige om at psykisk helse og psykisk sykdom ikke utfyller hverandre. Med andre ord vil ikke fravær av psykisk sykdom nødvendigvis være det samme som å ha god psykisk helse. En måte å tenke psykisk helse på kan være å se hvordan en person fungerer i hverdagen. Signaler om god psykisk helse er når personen klarer å takle normal mengde med stress, vedlikeholde vennskap og leve et selvstendig liv og klare å komme seg ut av emosjonelle ”fallgruver”. Årsakene til psykiske sykdommer er ofte komplekse og sammensatte av genetikk/arv, sosiale forhold, fysisk helse, psykologiske mekanismer og kjemiske forhold i hjernen. Å opprettholde god helse. Å opprettholde en god helse er en aktiv prosess. Effektive strategier for å holde en god helse er en sunn diett (f.eks. fem om dagen), regelmessig mosjon, god hygiene, evnen til å takle stress og et tilbud om et godt helsevesen. Hvor kunnskapen om helse kommer fra. Kunnskap om helse bygger primært på områder som biologi, kjemi, psykologi og fysikk, men også på andre områder som medisinsk sosiologi, biokjemi, epidemiologi oggenetikk. Hinduisme. a> skaper verden gjennom sin dans. Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere. De fleste lever i India, mange også i resten av Sør-Asia. Hinduismen, som av sine tilhengere gjerne betegnes som Sanatana Dharma () (den evige veien), regnes som verdens eldste fortsatt levende religion. Den er imidlertid ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, men for de fleste hinduer er det de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur. Buddhisme, jainisme og sikhisme er religioner som har sprunget ut av samme religiøse miljø som hinduismen. Grunnleggende trekk. Hinduismen har over en lang tidsperiode utviklet seg gjennom en mengde lokale kulter og trosformer. Det er mulig å hevde at hinduismen ikke er en enhetlig religion, men et fellesnavn for mange av de religiøse tradisjonene på det indiske subkontinentet. Dette mangfoldet omfatter et bredt spektrum av tro og praksis; det finnes både monoteistiske, polyteistiske og ateistiske utgaver. Disse ulike religiøse uttrykkene bindes sammen av et knippe mytologiske fortellinger, som igjen finnes i et stort antall varianter. De aller fleste som regner seg som hinduer respekterer de vediske skriftene, men også de kan tolkes i mange retninger. Hinduismen er derfor blitt sammenliknet med en familie, der ingen egenskaper er felles for alle medlemmer, men som likevel utgjør et klart fellesskap. Felles for de aller fleste hinduer er likevel en del grunnleggende forestillinger. Man forutsetter at mennesket har en udødelig sjel, "atman", som blir født et uendelig antall ganger på jorda,reinkarnasjon, og at forholdene i det enkelte liv er avhengig av ens oppførsel i de tidligere, karma. Målet i tilværelsen er å bryte ut av denne rekken av gjenfødelser ved å oppnå ekstatisk innsikt, moksha, i livets grunnleggende illusoriske natur; maya. Videre forutsetter man at individet har en bestemt plass i verden, og plikter knyttet til dette, dharma. Krishna er den mest kjente av Vishnus avatarer. Her en dansende "Bale Krishna" Mytologi. De aller fleste hinduer forutsetter eksistensen av en evig og uforanderlig høyeste virkelighet, en guddom opphøyd over alle personlige egenskaper, kalt Brahman. I et berømt avsnitt i" Chandogya upanishade" sammenlikner vismannen Aruni den guddommelige essens med salt oppløst i vann; usynlig men likevel tilstede overalt. I en slik forståelse karakteriseres Brahman som "nirguni brahman", brahman uten egenskaper. Men Brahman kan også framstå som manifestert, og kalles da "saguna brahman", brahman med egenskaper. Siden Brahman omfatter alt det skapte kan de andre gudene oppfattes som aspekter av Brahman. Som "trimurti" (treenigheten) viser Brahman seg i tre hovedformer; som Brahma (skaperen), Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). Brahma må ikke forveksles med Brahman. Brahma er en personlig gud, mens Brahman er den guddommelige urkraft som styrer verden. De personlige gudene trer fram i verden gjennom et antall avatarer eller inkarnasjoner. De kan representeres av mannlige gudeskikkelser som Brahma, Vishnu og Shiva eller gudinner som Durga, Kali og Sarasvati. Hinduisk mytologi og praksis deles gjerne i tre hovedretninger: "vaishnavatradisjonen" omfatter de mange mytene som handler om guden Vishnu og hans avatarer (Rama, Krishna) osv.; en annen hovedgruppe, "shaivismen", bygger på mytene rundt guden Shiva og hans kone Parvati, mens en tredje hovedstrømning, "shakti-tradisjonen" knyttes til den store Gudinna, kjent under navn som Kali og Durga. Også innen shaivismen og vishnuismen dyrkes gudinner, men de oppfattes der gjerne som underordnet en mannlig motpart. Ritualer. Den daglige rituelle praksis er langt viktigere for de fleste hinduer enn metafysiske spekulasjoner. Hinduismen kommer til uttrykk i form av handling og er ikke først og fremst basert på tro. De fleste hinduer har bilder eller statuer av guddommer i hjemmet, og plasserer røkelse, blomster e.l. foran disse hver dag, gjerne ledsaget av en enkel bønn. En slik andakt, eller "puja", kan føre til en visjon av guddommen kalt "darshan". En viktig del av hinduisk praksis er "yoga", systematiske anstrengelser for å oppnå åndelig opplysning og forening med det guddommelige. Noen hinduer vier sitt liv til åndelig søken ved å gå inn i en av de mange munkeordnene tidlig i livet, men tradisjonelt har slike anstrengelser tilhørt siste del av livet. Slike asketer kalles "sadhuer" og nyter stor respekt i det indiske samfunnet. De vediske skriftene, og tradisjonene som knyttes til dem, regulerer mange aspekter av det daglige livet, men tilhørigheten til landsby og kaste bestemmer de uttrykk religionen får. Å være hindu vil si å akseptere sin dharma, sin plass i samfunnet og i kretsløpet av liv og død. En sentral plikt for en hindu er derfor å videreføre slekten og dermed vise respekt for tidligere generasjoner og plassere sitt eget liv i helheten. Kastesystemet. Hindusamfunnet deles tradisjonelt inn i fire klasser som kalles varnaer ("farger"). opprinnelig kan dette ha vært en inndeling basert på yrker, men det har utviklet seg til et system basert på avstamning som regulerer mange sentrale aspekter av hinduenes liv; yrkesvalg, ekteskapspartner, sosial rang og mye annet. En brahminprest spiller på en konkylie Disse fire hovedgrupperingene er i det moderne Sør-Asia splittet opp i hundrevis av underkaster. Kastene regulerer livet på landsbygda i detalj, men har også stor betydning i de moderne byene. I tillegg til de egentlige kastene kommer en stor gruppe som kalles de kasteløse, som står utenfor hinduenes sosiale system, men som kanskje utgjør så mye som 25% av Indias befolkning. Også en rekke stammefolk i ulike deler av Sør-Asia står utenfor kastesystemet. Islam, buddhisme og kristendom skal i prinsippet ikke anerkjenne eksistensen av kaster, men systemet videreføres likevel i praksis også blant disse religionenes tilhengere. Blant kristne i Sørindia sprang den såkalte ritestriden ut av dette forholdet Det foregår en løpende debatt om hvorvidt kastesystemet er en viktig del av hinduismen, eller en foreldet sosial struktur. Mange moderne hinduer har tatt skarp avstand fra kastesystemet, heriblant Gandhi og Ramakrishna. Utbredelse. Ganeshatempelet på Tiller i Trondheim Hinduismen er mest utbredt i India og naboland som Nepal, Sri Lanka og Bangladesh, også i blant annet Burma, Malaysia og Indonesia. Hinduismen dominerer fortsatt på den indonesiske øya Bali. Det britiske imperiet fraktet indiske arbeidere til mange land, og det finnes derfor hinduiske kolonier i land somTrinidad og Sørafrika. Hinduisme i Vesten. I utgangspunktet er ikke hinduismen en misjonerende religion, man må fødes inn i den, men det finnes likevel etterhvert i mange vestlige land et voksende antall tilhengere av hinduismen. Tidlig på attenhundretallet kom de første oversettelsene av Upanishadene ogBhagavad Gita på europeiske språk. De vakte interesse hos mange intellektuelle. Madame Blavatsky's teosofi bidro til å øke interessen, og etter swami Vivekanandas presentasjon av hinduismen i Chicago i 1893 vokste det både i Europa og USA fram grupper av folk som studerte yoga, vedanta og andre aspekter av hinduisk tro og praksis. I siste del av det tjuende århundre har bevegelser som ISKCON (Hare Krishna), Self-realization Fellowship og Ananda Marga fått betydelige tilhengerskarer. Maharishi Mahesh Yogi er en av de mest kjente av et stort antall lærere som formidler aspekter av hinduismens tradisjoner over hele verden. De åndelige disipliner som sammenfattes i begrepetyoga presenteres ofte løsrevet fra hinduismens ideinnhold. En gruppe norske elever ledet av Are Holen brøt i 1966 med Maharishi Mahesh Yogi og opprettet den religiøst nøytrale organisasjonen Acem. Her praktiseres de teknikker Maharishi har lært fra seg løsrevet fra hinduisk tradisjon. I Vesten er det mange hinduiske immigranter i Storbritannia, Canada og USA. I Norge var det i 2007 registrert 5 298 medlemmer av hinduiske trossamfunn, men antall hinduer bosatt i Norge er sannsynligvis langt større enn dette. Det er oppført hindutempler i Bergen, Oslo, Trondheim og Drammen. Mange hinduer samles også i midlertidige lokaler. Hellige skrifter. Hinduismen har et stort antall hellige skrifter, mange av dem flere tusen år gamle. Skriftene deles inn i to klasser; de som er blitt åpenbart ("shruti") og de som huskes ("smriti"). I utgangspunktet regnes Vedaene som åpenbarte tekster, mens Mahabharata, Ramayama og puranaene er tekster som er «husket», det vil si menneskeskapt. Det er noen nyanser i forhold til dette: noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og noen hinduretninger regner også flere av purana-tekstene, som Bhagavata-Purana, som en åpenbart tekst. De eldste tekstene er vedaene som utgjør et felles trosgrunnlag for alle hinduer. Vedaskriftene består av fire store samlinger av hymner; Rigveda, Ajurveda, Atharvaveda og Samaveda. I de vediske hymnene skildres dyrkelsen av guder som Agni, Indra og Varuna gjennom nitide ritualer der ilden og offeret står sentralt. De fire klassene av vedaskrifter har blitt overført muntlig fra lærer til elev, og har hver for seg blitt tillagt seinere kommentarer som igjen deles inn i tre klasser med ulik autoritet; "brahmanaer", "aranyakaer" og upanishader. Det viktigste filosofiske sytemet basert på vedaene er vedanta, som igjen finnes i mange versjoner. Viktig for hinduer er dessuten de store episke fortellingene Mahabharata og Ramayana, som fant sin form i de siste århundrene f.Kr. De inneholder et vell av fortellinger og legender om mytologiske skikkelser og dagligliv i prehistorisk tid. Tekstene omfatter også lange partier med filosofiske refleksjoner, framstillinger av hinduismens grunnbegreper og forklaringer av moral og samfunnsorden. Hinduismens mest kjente hellige tekst, Bhagavadgita, er en del av verket Mahabharata. Puranaene er en omfattende klasse skrifter fra de første århundrene av vår tid. Puranaene inneholder mytologiske fortellinger og religiøse doktriner, og er lettere tilgjengelig enn vedaskriftene, hvis språk er tungt og gammeldags. Historie. a> viser elementer som blir ført videre i hinduismen den dag idag. Hinduismen har ingen begynnelse som kan festes til tid og sted, men allerede i den gamle Indus-sivilisasjon fra 3–4 000 år før vår tidsregning er det funnet elementer som peker fram mot den seinere hinduismen. Et annet hovedelement kom med rytterfolket, "arierne", som trengte inn i de nordvestlige områdene av dagens India og Pakistan rundt år 1500 f.kr. Shramanismen. Rundt år 500 før vår tid oppsto det såkalte shramanistiske miljøet i Nord-India. Religiøse asketer søkte ut i skogene og ødemarka for å meditere og praktisere yoga. I det miljøet som slik oppsto utviklet det seg helt nye religiøse retninger som Buddhismen og Jainismen. Også hinduismen ble kraftig påvirket og i skrifter som aranyakaene og upanishadene kommer grunnleggende nye forestillinger til syne innenfor den vediske tradisjon. Shramanistene reagerte mot formalismen i vedisk religion, særlig mot brahminenes (prestenes) sentrale rolle i religionsutøvelsen. De ønsket at religionen skulle dreie seg mer om det indre hos mennesket, heller enn det ytre. Upanishadene er religiøse tekster utviklet i dette miljøet, og er nedtegnet rundt år 700–500 f.Kr. Disse tekstene bringer erfaringer fra yoga og meditasjon inn i hinduismen. Ideene om karma og gjenfødelse, med den tilhørende løsrivelsen fra gjenfødelsen, dukker også for første gang opp i disse tekstene. Tidlig hinduisme. En tradisjonell framstilling av gudinna Kali Utviklingen fra vedisk religion til hinduismen har foregått blant annet gjennom løpende dialog med konkurrerende religiøse systemer. Rundt vår tidsregnings begynnelse sto buddhismen sterkt, og erstattet vedisk praksis mange steder, særlig i Nord-India. Blant hinduenes svar var oppføring av templer der ritualene utviklet seg til sosiale sammenkomster, og der prestene ("brahminene") fikk nye funksjoner. I folkelig hinduisme vokste "bhakti"-retningen fram. Den baserte seg på hengivenhet overfor det guddommelige, i stedet for filosofisk refleksjon, og hadde bred appell som styrket hinduismens stilling i folket. Ekstatiske sanger i bhaktitradisjonen er en viktig del av hinduisk tradisjon. På denne tida tok også gudinnekultene ny form. Særlig populær var den store gudinna i skikkelse av Devi, men hun ble også mange steder tilbedt som for eksempel Durga, Kali eller Parvati. Nært knyttet til gudinnedyrkinga utviklet det seg dessuten en religiøs retning som kalles tantrisme og som fant sine tilhengere både blant hinduer og buddhister. Shankara. Rundt 500 e.Kr. ble en rekke av de sentrale fortellingene om gudene nedskrevet på sanskrit. Purana-tekstene, som de kalles, inneholder fortellinger om de viktigste gudene, som Brahma, Vishnu, Krishna, Rama og Shiva. Buddhismen ble den viktigste religionen i Sør-Asia etter at keiser Ashoka 300 år før vår tid gjorde den til offisiell religion i sitt rike, som omfattet det meste av Nord-India og Afghanistan, men Shankara (ca 788–820) fornyet og revitaliserte hinduismen som snart hadde gjenerobret indernes hjerter. Shankara utviklet vedantalæren i form av "advaita" (ikke-tvefold) – overbevisningen om at alt som eksisterer utgjør en udelelig enhet. Den motsatte læren, "dvaita", hevder at det guddommelige er klart atskilt fra den fysiske verden. Shankaras lære, som har røtter tilbake til vedaene, hevder derimot at den individuelle sjel er ett med guddommen. Det blir derfor sagt at "tilhengerne av dvaita higer etter å smake sukker, mens tilhengerne av advaita higer etter å bli sukker". Shankara formaliserte også det gamle nettverket av hellige byer og pilegrimsmål. Rundt 1000 var buddhismen for det meste forsvunnet fra det indiske subkontinentet, men en ny utfordring dukket snart opp i form av islam. Påvirkning fra islam. Diskusjonene mellom hinduiske lærde og tilhengerne av religioner som buddhisme og jainisme som også var oppstått i Sørasia, foregikk ut fra en felles grunnleggende forståelse på mange punkter, men møtet mellom hinduisme og islam ble et møte mellom totalt ulike holdninger. I islam er det ikke rom for noen annen gud enn Allah, og han kan overhodet ikke avbildes. Innen hinduismen er derimot en selvfølge å framstille bilder og statuer av gudene, ofte av midlertidig karakter. De muslimske fyrstene som hersket over store deler av India fra ca år 1100 påla sine hinduiske undersåtter mange særskatter som muslimene slapp. Mange gikk også hardt fram mot hinduiske skikker og helligdommer. Flere steder ble templer revet ned og erstattet av moskeer. Samtidig ble også muslimene påvirket av hinduismen, og det oppsto flere nye retninger som skulle heve seg over motsetningene mellom religionene. Mogulkeiseren Akbar tillot sine hustruer å praktisere hindutro i det keiserlige palass. Han arrangerte debatter mellom representanter for ulike religiøse retninger, og forsøkte også å formulere sin egen religion som skulle forene elementer fra hinduisme og islam. Veveren Kabir gikk i sine berømte sanger til angrep på religiøs dogmatisme og hevdet at sannheten bare finnes i menneskets indre og ikke i ritualer eller templer og moskeer. Kabirs sanger framføres over hele India den dag i dag, og mange av dem inngår dessuten i Adi Granth den hellige boka til Sikh-religionen som nettopp skulle forene muslimer og hinduer. I debattene med islams strenge monoteisme og dens billedforbud ble hinduismen tvunget til å reformulere seg, men nok en gang viste det seg at den gamle religionen hadde dype røtter i det indiske samfunn. Påvirkning fra kristendom. Fra 1600-tallet fikk europeisk sivilisasjon økt innflytelse på det indiske subkontinentet. Dette førte til nye debatter, denne gangen mellom hinduisme og kristendom. I likhet med muslimene tok de kristne misjonærer sterk avstand fra hinduenes rike billedtradisjon som de anså som avgudsdyrkelse, men katolsk billedtradisjon ble mange steder også integrert i det hinduiske mangfoldet. Det er ikke uvanlig å se Kristus, Maria og andre kristne motiver også i hindutempler. Endel kristne misjonærer forsøkte å angripe kastesystemet og mange rettet sine anstrengelser særlig mot lavkastene og de kasteløse. Likevel har mange kristne kirker i India i praksis innført kasteskille også i menighetene. Kristendommen har hatt stor innflytelse på hinduiske reformatorer som Ramakrishna, Vivekananda og Gandhi. Nyere reformbevegelser. I det nittende og tyvende århundre dukket det opp mange reformbevegelser innen hinduismen, noen av dem tok også mål av seg til å forkynne hinduismens lære i Vesten. Sri Ramakrishna hevdet alle religioners grunnleggende enhet og tok avstand fra kastevesenet. Hans disippel Sri Vivekananda presenterte vedantalæren for et vestlig publikum under verdensutstillingen i Chicago i 1893. M. K. Gandhi baserte sin ikkevoldslære på hinduismen, og leste "Bhagavad Gita" hver dag, men han anstrengte seg også for å trekke muslimer og andre ikke-hinduer inn i den indiske uavhengighetsbevegelsen. Aurobindo Ghose, en annen leder fra uavhengighetskampen begynte sin karriere som tilhenger av væpnet kamp mot britene, men etter å ha flyktet til det franske territoriet Pondicherry hadde han en religiøs opplevelse som fikk ham til å vie sitt liv til åndelig disiplin. Han utviklet et system som kalles "integral yoga" og blir regnet som en av de store fornyerne av hinduismen på 1900-tallet. Hindutva. Mytologien rundt Rama står sentralt i Hindutva-bevegelsen. Dette bildet fra 1700-tallet viser Ramas hjemkomst til sitt fødested Ayodhya I det tjuende århundre fikk hinduismen etter hvert en tydelig politisk rolle. Under kampen mot kolonistyret oppsto det motsetninger mellom hinduer og muslimer som førte til at det ble opprettet to selvstendige stater: India med hinduisk flertall og Pakistan med nesten utelukkende muslimsk befolkning. Ved opprettelsen av de to nye statene ble det utvekslet store befolkningsgrupper. Hinduer flyktet til India og muslimer til Pakistan, mens antakelig flere millioner mennesker ble massakrert av ekstremister på begge sider. Frigjøringslederen Gandhi ble i 1948 skutt av en hindunasjonalist som mente han var for ettergivende overfor muslimene. Grunnloven i India slår fast at landet har religionsfrihet, men sterke grupper blant hinduene ønsker å gjøre India til hinduenes land'". Deres ideologi kalles gjerne" hindutva". Hinduiske nasjonalister har massakrert muslimer ved flere anledninger, og i 1992 rev de en moske i byen Ayodhya, som de hevdet var bygd på ruinene av et gammelt hindutempel bygd på fødestedet til guden Rama. Deres organisasjoner omfatter foruten den voldelige "Shiv Sena" (Shivas hær) blant annet "Rashtriya Swayamsevak Sangh", "Bajrang Dal" og "Vishwa Hindu Parishad". Disse gruppene har gode forbindelser til Bharatiya Janata Party, som i flere perioder har hatt regjeringsmakten i Delhi og som styrer flere delstater. På Sri Lanka har de tamilske hinduene siden slutten av 1970-tallet ført en geriljakrig for en selvstendig tamilsk stat. Den ledende geriljaorganisasjonen, Tamiltigrene, bruker hinduiske symboler og myter i sin propaganda, og får mange av sine inntekter fra hindumenigheter de kontrollerer i Vesten, også i Norge. Religiøs praksis. Det varierer både fra sted til sted og fra person til person hvordan hinduisk tro blir praktisert. Den folkelige praksis er gjerne sentrert rundt offer og tilbedelse, mens de intellektuelle variantene har fokus på metafysisk og filosofisk spekulasjon. Det har vært vanlig å ha et tolerant syn på forskjellige former for religiøs praksis, og en åpen holdning overfor andre religiøse tradisjoner. «Ekam sad vipra bahudha vadanti» Rigveda (Det eksisterende er ett, men de vise gir det ulike navn). De fleste hinduer utfører ritualer til ære for gudene. Det skjer ofte i hjemmene og kan omfatte at man synger hymner eller resiterer vediske tekster mens man brenner røkelse, og ofrer frukt eller melk foran et bilde eller en statuett av sin foretrukne avatar. Mange steder blir også steiner, trær, kilder og liknende ansett som hellige steder der det kan brennes røkelse, helles melk og ofres frukt. Ritualer i templene utføres av personer fra prestekasten, brahminer. Mange har også en personlig religiøs lærer som kalles en "guru", mens en skriftlærd generelt kalles en "pandit". Det finnes også mange ordener av munker og hellige menn (eller kvinner) som kalles "sadhuer" eller "babaer" og nyter stor respekt. Disse bygger på mangetusenårige indiske tradisjoner for forsakelse og askese. For mange hinduer er en slik asketisk livsførsel forbeholdt livets siste fase, etter at man har fullført sine plikter overfor slekten. Festivaler. Hinduenes kalender omfatter en lang rekke spesielle høytider knyttet til spesielle guddommer og historiske begivenheter. Det blir sagt at hver eneste dag i året rommer en hinduisk festival, men mange av disse er lokale eller knyttet til en særlig sekt. Tre kvinner som er blitt oversprøytet med farge under Holi-feiringen Det finnes også et antall festivaler som feires av alle eller nesten alle hinduer, ofte deltar også folk fra andre religioner i slike feiringer. Viktigst av disse er lysfesten Divali og den (bokstavelig talt) fargerike vårfesten Holi. Pilegrimsreiser til hellige steder er en viktig del av hinduismen. Hvert tredje år arrangeres "Kumbh Mela", som med over en million deltakere er verdens største religiøse festival. Hvert tolvte år er det en ekstra viktig Kumbh Mela som finner sted i Prayag (Allahabad), der de to fysiske flodene Ganges og Jamuna ifølge tradisjonen møter den usynlige floden Saraswati. De tre flodenes møte kalles" Triveni". Viktige ledd i hinduenes religiøse liv er dessuten skikker knyttet til overgangsfasene i livet. Den hellige tråd. De fleste gutter fra høykastene gjennomgår mellom åtte og seksten år en pubertetsseremoni som kalles " upanayana". Under seremonien blir gutten tildelt «den hellige tråd» (tråden symboliserer navlestrengen) som henger på skrå over overkroppen resten av livet. Den som har gjennomgått " upanayana" karakteriseres som "to ganger født", en betegnelse som understreker deres overlegenhet i forhold til lavkastene og de kasteløse. Ekteskap. I hinduismen er det viktig at slekten blir ført videre. Å inngå et ekteskap er det samme som å bli et komplett menneske, og å oppnå befrielse både for mann og for kvinne. Kjærligheten er det samme som å skape en harmonisk familie med en tro ektemann, en lykkelig mor og et stort antall barn, helst sønner. Nesten alle ekteskap er såkalte arrangerte ekteskap. Foreldrene samarbeider ofte med en prest som har kjennskap til astrologi, for å finne en passende brud eller brudgom innenfor samme kaste og med et horoskop som harmonerer. Det er også vanlig at kvinnen som giftes inn flytter fra sin egen familie og inn til ektemannen's familie. Kremasjon. Etter døden blir hinduers legeme ifølge tradisjonen brent på et bål. Ilden skal helst tennes av den avdødes eldste sønn fra familiens egen grue. Hjelp til selvhjelp. Hjelp til selvhjelp er et prinsipp om å yte en form for hjelp som gjør at den mottakende part får evnen til å klare seg selv etter at hjelpen opphører. En rekke frivillige organisasjoner og bistandsland benytter seg av denne formen for hjelp. Man refererer ofte til et kinesisk ordtak: «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet.» Hullkort. Et typisk, tomt hullkort (80 kolonner). Hullkortet er et lagringsmedium som blir brukt i vevemaskiner, datamaskiner og andre maskiner. I dag har hullkort hovedsakelig blitt avløst av andre, mer effektive lagringsmedier. Hullkort er rektangulære kort, vanligvis laget av papp. Kortene har en rekke hull, der datamaskinen registrerer fravær av et hull som tallet «0» og et hull som tallet «1». Dermed kan kortene lagre informasjon i to-tallsystemet. Historie. Hullkortet ble oppfunnet av Jean-Baptiste Falcon i 1728, som en forbedring av hullbåndet, som ble oppfunnet av hans læremester tre år tidligere. Joseph Marie Jaquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen. Charles Babbages analytical engine, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Utover 1900-tallet, helt opp til 70-tallet, ble dette mye brukt som lagringsmedium. Fra ca. 1920 til 1950 var dette det mest populære lagringsmediet. Andre alternativer var etterhvert trommelminnet (oppfunnet 1932), williamsminnet (oppfunnet i 1946), kvikksølvminnet og magnetbåndet (oppfunnet i 1951). Men etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble nesten alle disse gradvis utfaset. Mer moderne former for lagringsmedia er f. eks. disketter, platelager, magnetbånd, CD-er, DVD-er, minnepinner og ulike minnekort. Heltall. Heltall er et tall i mengden. Mengden av heltall noteres Z eller formula_1 (ty. "Zahl"), og er i matematikken tallet 0 og alle naturlige tall Heltall er som navnet antyder hele tall, og omfatter altså ikke tall med desimaler. En heltallsdivisjon gir to heltall som svar, kvotient og rest. Mens forholdet 7/3 er lik det rasjonale tallet 2,3333... (desimaltallsdivisjon), vil heltallsdivisjonen 7/3 gi kvotient=2 og rest=1. Kvotienten er forholdet avrundet ned til nærmeste hele tall. Heltall i informasjonsteknologi. I programmering har heltall en sentral plass for håndtering av tellbare mengder. Heltall er en datatype som refereres med sin engelskspråklige betegnelse "integer", i noen programmeringsspråk forkortet til "int". En integer inneholder like mange bit som prosessoren behandler i hver regneoperasjon. Det vil si at en integer beregnet på en 32 bits prosessor inneholder 32 bit. En "unsigned int" kan dermed inneholde tall fra 0 til og med formula_2 = 4294967295, mens en "signed int" har verdi mellom formula_3 = -2147483648 og formula_4 = 2147483647. I det siste tilfellet brukes en bit for fortegn og 31 bit for absoluttverdi. Negative heltall lagres på de fleste datamaskiner som 2s komplement av det tilsvarende positive. Dermed trengs ikke noe eget fortegnsbit, og algoritmer for addisjon og subtraksjon kan behandle alle tall som positive uten at svaret blir feil. Å skifte fortegn på et heltall vil da innebære å invertere hver bit og legge til 1. Derimot har flyttall eget fortegnsbit, som er gunstig ved multiplikasjon og divisjon. Idrottslaget Hødd. Idrottslaget Hødd (stiftet 1. august 1919) er et norsk idrettslag fra Ulsteinvik i Ulstein kommune i Møre og Romsdal. Laget spiller sine kamper på Høddvoll med supporterklubben Blåsarane på tribunen. Hødd har et fokus på lokalmiljøet og satser tungt på talentutvikling. De har tidligere spilt på øverste nivå i norsk fotball i kortere perioder, og har hatt et utstrakt samarbeide talentmessig med Molde FK. Fotballpersonligheter som Åge Hareide og Jan Åge Fjørtoft har bakgrunn fra Hødd. Nåværende hovedtrenere for klubben er Lars Arne Nilsen og Sindre Eid Historie. Hødd rykket opp til toppserien for første gang i 1965 etter å ha vunnet serien foran storlag som Brann og Rosenborg. Det ble nedrykk året etter, men klubben Hødd kjempet seg tilbake til toppserien i 1968. Denne gangen klarte klubben å holde seg oppe på målforskjell. Tiden rundt 1970 ble storhetstiden for Hødd med storspillere som Kjetil Hasund og Otto Sundgot. Hødd rykket ned igjen i 1972. Etter flere sesonger i 1. divisjon, med en visitt i Tippeligaen 1995 (3. sist), rykket klubben ned til 2. divisjon i 2006. Etter en katastrofal vårsesong og trenerskifte, fikk Hødd en god høst og sanket en del poeng. Men det holdt ikke til å berge plassen. Erik Brakstad sa opp som trener etter sesongen. Etter 2006-sesongen ansatte de årets tippeligatrener i 2002, Sture Fladmark, som ny hovedtrener. Klubben satset hardt på å nå målet om opprykk i 2007-sesongen. Klubben reduserte ikke budsjettet nevneverdig, styrket spillerstallen og ansatte hovedtreneren på fulltid. 20. oktober 2007, i nest siste serierunde, ble det klart at Hødd skal spille i 1. divisjon i 2008. Hødd er per dags dato det laget som har spilt flest sesonger i Adeccoligaen. Toppserielag: 1966, 1969–72 og 1995. Ishockey. Et ishockeymål med målvakt og spillere Ishockey er et lagspill som spilles på en islagt bane der de to lagene med køller forsøker å få en gummiskive, kjent som en puck inn i motstanderens mål. Vi vet lite om de aller tidligste formene for ishockey, men man regner med at europeisk hockeyspill som ble spilt både om sommeren og om vinteren er forgjengeren til ishockey. Den første ishockeykampen ble spilt i Montrèal i Canada i 1850-årene. Det var også der de første reglene for spillet ble utarbeidet. Spillet ble ikke innført i Norge før i 1932, og Norges Ishockeyforbund ble stiftet to år etter, i 1934. Ishockey er en sport som man bør være fysisk sterk for å spille. Sporten har blitt mer kjent i Norge de siste årene etter de norske spillerne som har spilt og spiller i den nord-amerikanske ligaen NHL og den svenske SEL. Det er to norske spillere i NHL denne sesongen. Mats Zuccarello Aasen i New York Rangers, og Jonas Holøs i Colorado Avalanche. Regler. En ishockeybane er rektangulær med avrundede hjørner. Den er delt inn i tre deler, forsvarssonen, nøytral sone, og angrepssonen. En angrepsspiller kan ikke være i angrepssonen før pucken, da blåses det for offside. Et ishockeylag består av fem utespillere samt en målvakt. I begynnelsen av kampen og alle perioder starter man på avslagspunktet, midt på banen. Da står en av spillerne fra hvert lag mot hverandre mens hoveddommeren dropper pucken mellom dem. Det er seks spillere fra hvert lag på banen samtidig. Da er det som regel målvakt, to forsvarere (backer) og tre angripere (forwards). For å få godkjent mål må hele pucken passere over mållinjen mellom målstolpene. Om et lag spiller pucken fra egen banehalvdel så den går bak motstanderens mållinje, er det icing. Pucken droppes i forsvarssonen til det laget som spilte pucken. Det er tre dommere, en hoveddommer, og to linjedommere. Hoveddommer kan dømme utvisninger på 2, 5 (gir automatisk liten disiplinær straff), 2+10, 10, liten disiplinær og matchstraff. Som regel utdeles det to minutters utvisning. 2+2 gis kun hvis en skade oppstår uforskyldt ved farefullt spill med høy kølle. Ved en takling bakfra eller mot hodet, skal dommeren gi spilleren 2+10 minutter. Det kan også gis 5+LD eller matchstraff (MS) på alle forseelser som kommer av hardt fysisk spill. Hvis en spiller er ute etter å skade en motspiller eller spiller stygt kan 5+LD eller MS tildeles. Ved skadet spiller skal dommeren idømme feilende spiller 5 min (automatisk liten disiplinær straff) eller matchstraff. Ved usportslig opptreden kan det gis 10 minutter, hvis spilleren ikke gir seg kan det gis en liten disiplinær straff, som fører til at man må forlate isen for denne kampen. Eller dommeren kan gi matchstraff som automatisk fører til karantene. Ved slåsskamper gis det matchstraff med en gang, og forbundet ilegger spillerne karantene fra 1 til 3 matcher. Linjedommere dømmer icing og offside, hjelper hoveddommeren hvis dette trengs og de tar alle dropper bortsett fra de ved start av periodene eller mål. Norges landslag. Etter at det Norske landslaget rykket opp fra 1. divisjon i VM-sluttspillet i år 2005 har Norge hatt en kraftig utvikling i prestasjonene. Det største er kanskje i VM i Canada 2008 hvor Norge nådde en historisk kvartfinale hvor de gikk på et nederlag mot enorme Canada og klatret opp til en 10. plass på verdensrankingen. I februar 2009 klarte Norge å kvalifisere seg for OL-sluttspillet i Vancouver 2010 etter å ha slått: Kasakshtan, Frankrike og Danmark. I VM i Slovakia i 2011 oppnådde ishockeylandslaget en historisk 6. plass Konkurranser. Ishockey har vært en olympisk øvelse i vinterlekene helt siden 1920. Offisielle verdensmesterskap har vært avholdt fra 1930, norgesmesterskap fra 1935. Det er det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) som er ansvarlig for og fører tilsyn med den internasjonale ishockeyen og dens mesterskap. I dag er det veldig mange toppspillere som spiller i den nordamerikanske ligaen. Spilletid og utstyr. Spillet foregår over 3x20 minutter effektiv spilletid, det blir lagt til 5 minutter tillegg (kalt "sudden death") hvis det blir uavgjort etter de første 60 minuttene. Hvis spillet ikke er ferdig etter tillegget vil det bli avgjort ved en straffekonkurranse. Straffekonkurransen avgjøres med hvilket lag klarer å skåre flest mål på 3 straffeslag. Skulle det fortsatt være uavgjort etter straffekonkurransen blir det utdelt straffeslag til hvert lag helt til det ene laget skårer og det andre laget bommer. Spillerne bruker beskyttelsesutstyr som leggskinn, polstret bukse, suspensorium (slang: susp), brystvern, halsbeskytter, albuebeskyttere, tykke hansker, og hjelm. For mannlige spillere under 18 år, og kvinnelige spillere, er det påbudt å bruke hjelm med heldekkende ansiktsbeskyttelse (stålgitter). Mannlige spillere over 18 år velger ofte å spille med halvplexi. (Plexiglass festet til hjelmen, som kun beskytter øynene) og en tannbeskytter de setter over tennene inne i munnen. Halsbeskytter er påbudt for alle spillere uansett alder og divisjon. Klubber. Sporten administreres av Norges Ishockeyforbund (NIHF). Ishockey i Norge er delt inn i prestasjonsseriene (GET-ligaen og 1. divisjon) og mosjonsserien (2. divisjon og nedover). Get-Ligaen. Get-ligaen er Norges offisielle eliteserie i ishockey. Ivar Simastuen. Ivar Simastuen (født 31. desember 1936 i Kvikne i Nord-Østerdalen) er en norsk artist. Han har opptrådt som visesanger og gitt ut flere plater. Han er oppvokst på en fjellgård, og bakgrunnen har gitt stoff til mange av hans viser, så som "Brunen", "Gammelskolen", "Godt å kåmmå hematt" og "Jeg lengter til et sted". Simastuen utdannet seg som politimann, og virket noen år som lensmannsbetjent før han ble tilsatt ved Kriminalpolitisentralen, der han fikk videreutdanning som fingeravtrykkstekniker. Etter 16 år ved Kriminalpolitisentralen, begynte han i Justisdepartementet og ble utnevnt som politiinspektør i 1987. I 1999 ble han pensjonist. Ivar Simastuen slo gjennom som visesanger etter at han med hjelp og støtte av talentspeider Fredrik Friis og musikeren Kjell Karlsen fikk utgi sin første langspillplate i 1972. Platen ble en suksess og solgte til gullplate. Den mest kjente sangen fra denne LP-en er "Brunen", som ble en gjenganger i radioens "Ønskekonserten". Også hans innspilling av Arne Paasche Aasens "Din ungdom" ble meget populær. Simastuen har opptrådt flere ganger i TV, blant annet i "Husker du" og "Da Capo". Isak Arne Refvik. Isak Arne Refvik (født 25. desember 1956 i Refvik i Vågsøy) er en tidligere fotballspiller, i dag fotballtrener. Han scoret 86 mål i løpet av 407 kamper for Viking. Han spilte en sesong i den skotske klubben Hibernian FC sammen med Svein Mathisen, og spilte 7 landskamper for. Isak Arne Refvik ble seriemester med Viking i 1979 og 1982, og var med på å vinne cupfinalen mot Haugar i 1979. Informasjonsvitenskap. Informasjonsvitenskap er det vitenskapelige studiet av innsamling, manipulering, lagring, gjenhenting og klassifisering av informasjon. Anvendelser. Man finner anvendelse av informasjonsvitenskap i nesten alle deler av dagens samfunn. Spesielle områder som kan oppfattes som egne fagområder innen anvendelse er eksempelvis miljøinformatikk, helseinformatikk, bioinformatikk, industriell informatikk og Ivar Aasen. Ivar Andreas Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania) var en norsk språkforsker og dikter. Han er mest kjent som opphavsmannen til nynorsk ("landsmål") som skriftspråk, men var også en respektert dikter, han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Biografi. Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Faren døde i 1826. Det var åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle evnene sine, men Ivar utmerket seg ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. I 1831 begynte han som omgangsskolelærer og ble etterhvert huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen. Ivar Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt og plantelivet i distriktet. Han reiste til Bergen for å få arbeidene sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Biskopen ble svært imponert over språkarbeidet, og deler av arbeidet ble trykt i to nummer av "Bergens Stiftstidende" i 1841. Dialektstudier. Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 specidaler fra Vitenskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former; han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil og kom så langt nord som Helgeland. Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år. Totalt var han innom mer enn halvparten av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Senere år. Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter. Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Det var få som kjente ham personlig. Han satt for det meste hjemme alene og arbeidet. Aasen hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett. Aasen var heller ingen flittig brevskriver. De fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen; Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen. Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60. Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. "En liden Læsebog i Gammel Norsk" (1854), syngespillet "Ervingen" (1855), "Norske Ordsprog" (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen "Symra" (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er "Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen" (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra "Ervingen" og "Symra" blitt folkeeie. Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider; mye av dette er trykket etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse. Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi "Ivar Aasen i Kvardagslaget". Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom. Landsmålet lanseres. Aasens språkarbeid var svært kompetent utført med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive "Det Norske Folkesprogs ordbog" (utg. 1850), men det tok ni år å lage den reviderte utgaven "Norsk Ordbog" (1873). I 1848 utgav Aasen boken "Det norske Folkesprogs Grammatikk". To år etter kom "Ordbog over det norske Folkesprog". Boken var på mer enn 25 000 ord og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. De første eksempeltekstene på landsmål kom i boken "Prøver af Landsmaalet i Norge" i 1853. Mottagelse i offentligheten. I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet. De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje. Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt. Aasens språkidealer. Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn; noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler. For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men endel avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker. I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å produsere en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere. Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles i-mål ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på "-i" (f.eks. "soli", "trei")- Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet ("sola", "trea"), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: "ei sol", "soli", "soler", "solerne" men "ei gjenta", "gjenta", "gjentor", "gjentorne" (eller "solerna", "gjentorna", i en del tekster). Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på "-om" ("uppi dalom", "i syningom") ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt. Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver ("den kaute guten", men "den kauta gjenta"). I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså "eg er", men "me ero"; "eg hev", men "me hava", og i preteritum av sterke verb "eg fekk", "eg gjekk", men "me fingo", "me gingo". Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt. Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til "Prøver af Landsmaalet" at de beste dialektene var de i Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med. De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed» i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former. Bygge et språk. Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en "Volksgeist" som ga seg til uttrykk i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene. Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt. Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet; blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet. Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i "Norsk Grammatik" (1864) og "Norsk Ordbog" (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på "an-" eller "be-" er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut. "(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling." "Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog." Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering. Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund. For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen "dei", ville Munch ha skrevet "deir". Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale. Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg. I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk. Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter; Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på "an-" og "be-" har i stor grad blitt stående. Se også. "Det norske folkesprogs Grammatik", 1848 India. Republikken India (hindi: "Bharat") er det største landet i Sør-Asia. Hovedstaden i India er New Delhi. Andre store byer i India er Mumbai (Bombay), Kolkata (Calcutta) og Chennai (Madras). India er delt opp i 28 delstater og 7 territorier, inkludert hovedstadsterritoriet for Delhi. Landet har en felles grense med Pakistan i vest og nordvest, Kina, Nepal og Bhutan i nord. India grenser også mot Burma og Bangladesh i øst og sørøst. Kyststripen er lang og grenser i vest mot Arabiahavet, i sør mot Indiahavet og i øst mot Bengalbukta. Klimaet varierer fra tropisk monsun i sør til temperert/kaldt i nord. Med et areal på over 3 000 000 km² og 1,21 milliarder innbyggere er landet verdens syvende største land, verdens nest mest folkerike land og verdens største demokrati. Det kan anslås at hvert tiende menneske på kloden bor i en indisk bondefamilie på landsbygda. India har idag verdens fjerde største økonomi, og hadde i 2003 den nest størst veksten av alle land, bare slått av Kina. BNP-veksten var i 2007 på årlig. Etymologi. Navnet India er utledet av navnet på elva "Indus". Den indiske grunnloven anerkjenner også "Bharat" som det offisielle navnet, på lik linje med India. På de forskjellige indiske språk er navnet "Bharat" som er mest vanlig. Ofte er navnet "Hindustan" brukt som synonym for hele India. Historisk henviste "Hindustan", som er persisk ord for «hinduenes land», kun til Nord-India. Naturgeografi. India har et areal på km², hvilket gjør det til verdens syvende største land arealmessig. Det utgjør mesteparten av Det indiske subkontinent. Det nordlige India omfatter en del av fjellkjeden Himalaya. Landet har grense mot Pakistan Folkerepublikken Kina Nepal Bhutan Burma og Bangladesh Det sørlige India ligger mellom Arabiahavet og Bengalbukta, med en kystline som er rundt lang. Landet kan deles i fire store geografiske regioner: Himalaya-fjellområdet, de nordlige elveslettene, Deccan-platået og kyst-lavlandene. Til India hører også tre små øygrupper: Lakshadweep, ved sørkysten; Andamanene og Nikobarene mot sørøst og Sunderbans i Gangeselva-deltaet mot øst. Vann og vassdrag. Mange av Indias elver har sin opprinnelse i Himalaya. De to hovedvannsystemene her er Indus og Ganges-Brahmaputra-Meghna-systemet. Indus begynner i Tibet og går igjennom India før den når Pakistan og flyter ut i Arabiahavet nær Karachi. Viktige bielver på indisk side er Sutlej, Beas, Ravi, Chenab og Jhelum. Ganges' kilder er i elvene Bhagirathi og Alaknanda, mens viktige bielver er Yamuna, Ramganga, Ghaghra, Gandak, Kosi, Mahananda og Sone. Ganges går igjennom delstatene Uttarakhand, Uttar Pradesh, Bihar og Vest-Bengal før den går sammen med Padma, Jamuna, Brahmaputra m.fl. i Bangladesh og renner ut i Bengalbukta. Deccan-regionen er også opphav til mange indiske elver, og de fleste av disse renne østover og ut i Bengalbukta. Elver med opphav i Deccan og utløp i øst omfatter Godavari, Krishna, Cauvery og Mahanadi, mens Narmada og Tapti er de viktigste av de som når havet på vestkysten. En rekke av Indias vassdrag er utbygget. De største indiske damanleggene og kraftverkene omfatter Tehri-demningen, Subansiri-demningen, Koyna-demningen, Srisailam-demningen og Nathpa Jhakri vannkraftstasjon. India hadde totalt demninger i 2003, som utgjorde 9 % av alle verdens demninger. Det er særlig elvene i sør som er regulert, og omstridte anlegg omfatter Tehri-demningen og Tipaimukh-demningen. I forhold til størrelsen har India relativt få og små innsjøer. Av de innsjøer som finnes er mange i Himalaya, og disse omfatter blant annet Dal, Wular, Nainital og Tso moriri. Av innsjøene lenger sør i landet kan nevnes Pulicat, Kolleru, Chilika, Lonar og Sambhar. Fjell. Hele den nordlige delen av subkontinentet domineres av fjell, med områdene Himalaya, Hindu Kush og Patkai. Disse områdene oppstod da Den indiske platen kolliderte med Den eurasiske platen for omtrent 50 millioner år siden. India har åtte fjellkjeder med fjelltopper på mer enn 1000 meter over havet. I Himalaya ligger Kanchenjunga, som er det høyeste fjellet i India. Flere indiske delstater, som Jammu og Kashmir, Arunachal Pradesh, Himachal Pradesh, Uttarakhand og Sikkim ligger i Himalaya. Lenger vest, i områdene mot Pakistan og Folkerepublikken Kina, ligger fjellkjeden Karakoram. Denne er kjent for sine mange isbreer, og har seksti topper over 7000 meter. Patkai ligger øst for Himalaya, ved grensen mot Myanmar (Burma). Her ligger blant annet landbyene Cherrapunji og Mawsynram, kjent som stedene i verden med mest nedbør. I det sentrale India ligger fjellkjeden Vindhya. Parallelt med denne løper Satpura, og disse to fjellkjedene regnes vanligvis som skillet mellom Nord-India og Sør-India. I det nordvestlige India ligger Aravalli, som strekker seg fra Gujarat gjennom Rajasthan og nesten til Delhi. Både den indiske vest- og østkysten er også dominert av fjell, med henholdsvis De vestlige Ghatfjellene og De østlige Ghatfjellene. Klima. Klimaet varierer fra tropisk i det sørlige India til temperert eller kaldt i det nordlige India, men hele landet bortsett fra Himalaya-fjellområdet har monsunklima. India har to forskjellige monsuntider: Den nordøstlige monsunen fra desember til februar, og den sørvestlige monsunen fra juni til desember. Tiden mellom de to monsunene er tørr og veldig varm, med temperaturer over i mange områder. Denne perioden kalles «brannstjernetida» i Sør-India. Demografi. Folketallet i India var ifølge folketellingen i 2011 på 1 210 193 422, noe som gjør landet til verdens nest mest folkerike. Medianalderen er 24,9 år, og den årlige folkeveksten er 1,38 %. Landet har 22,01 fødsler pr. 1000 innbyggere, og forholdstallet mellom kjønnene er 940 kvinner pr. 1000 menn. Folkeveksten har vært sterk de siste 50 årene, noe som blant annet har kommet av bedre helsestell og økt matproduksjon. Det indiske samfunnet har tradisjonelt vært gjennomsyret av det hinduistiske kastesystemet. En persons kaste er medfødt, og avgjør i stor grad hvem en kan gifte seg med, omgås med og hvilke muligheter en har i samfunnet. Samtidig er de økonomiske ressursene i landet skjevt fordelt, og det er store forskjeller i det indiske samfunnet. En voksende middelklasse gjør at flere får tilgang til forbruksvarer, men landet er forsatt preget av fattigdom. Språk. Indias nasjonalspråk er hindi, skrevet med devanagari-skriftsystemet. Dette brukes som hovedspråk av omtrent 40 % av befolkningen og som fremmedspråk i resten av landet, men det finnes også en lang rekke andre offisielle språk på delstatsnivå. Den indiske grunnloven av 1950 gav opprinnelig 14 språk en spesiell beskyttelse, dette har siden økt slik at det pr. 2010 er 22 språk i grunnlovens liste over offisielle språk. Det er vanskelig å gi et nøyaktig tall på hvor mange språk som brukes i India, men i folketellingen i 1961 ble det totalt registrert 1652 forskjellige morsmål. Det er imidlertid vanskelig å sette nøyaktige skiller mellom hvilke av disse som er språk og hvilke som er dialekter. Språkene i Nord-India tilhører den indoariske greina av de indoiranske språkene, som igjen er en del av de indoeuropeiske språkene. Hindustani er en folkelig variant av hindi og urdu og er utbredt i det nordlige India, men har ingen offisiell status. Hinduismens hellige språk sanskrit er utdødd som talespråk, men studeres av hinduprester. Bengali, marathi, assami, oriya, punjabi, kashmiri og sindhi er andre større indoariske språk. I Sør-India brukes fire store dravidiske språk, som ikke er i slekt med de indoariske språkene; telugu, kannada, tamil og malayalam. Mindre dravidiske minoriteter finnes også i Nord-India og Pakistan. Kolonimaktens språk engelsk har fremdeles en sterk stilling i India. Undervisning på høyere nivå og rettspleie foregår ofte på engelsk, og indere fra ulike deler av India bruker gjerne engelsk for å kommunisere. Ny teknologi, som har bidratt til stor økonomisk vekst i India de siste årene, foregår gjerne på engelsk. Det er imidlertid svært få som har engelsk som morsmål. De øvrige kolonispråkene portugisisk (i Goa) og fransk (i Puducherry) er imidlertid på rask retur. Religion. India er en sekulær stat uten statsreligion. De viktigste religionene i landet er hinduisme (80,5 %), islam (13,4 %), kristendom (2,3 %), sikhisme (1,9 %), og buddhisme, jainisme, bahá'í med flere (1,9 %). (Alle tall fra folketellingen i 2001). Hinduismen er Indias tradisjonelle religion, og rundt 80 % av inderne er hinduer. Hindufestivaler som holi, divali og durga preger det offentlige rom i India. Hinduismen preges av det altomfattende kastesystemet (selv om dette har vært forbudt siden 1950) og er dessuten kjent for sine strenge spiseregler. De fleste hinduer er vegetarianere. India har også verdens nest største muslimske befolkning, og muslimene utgjør flertallet av befolkningen i Kashmir. Delstater som Vest-Bengal, Assam og Kerala har også store muslimske minoriteter. Islam har en lang historie i India, blant annet gjennom Mogulriket. Kristendommen i India går i følge tradisjonen helt tilbake til Thomas tvileren, som skal ha misjonert i Kerala. India har i dag over 20 millioner kristne, de fleste i Sør-India. Delstater som Goa og Kerala har en høy prosentandel kristne, mens små, nordøstlige delstater som Nagaland, Mizoram og Meghalaya faktisk har store, kristne flertall. Tradisjonelt har de fleste kristne i India vært katolikker, men protestantisk-karismatisk kristendom er på fremmarsj. Sikhismen oppsto på 1400-tallet i skjæringspunktet mellom hinduismen og islam. I dag preges den nordvestlige delstaten Punjab av sikhene, men de bor i dag også spredt ut over hele India. En annen religion oppstått på indisk jord er jainismen. Buddhismen oppstod også i sin tid i India, men i dag finnes denne religionen først og fremst blant etniske minoriteter i Himalaya. Historie. Det indiske subkontinentet, som i dag er delt mellom India, Pakistan, Bangladesh, Nepal, Bhutan og Burma, har en lang og rikholdig historie som begynner med steinhulene og veggmaleriene fra steinalderkulturen i Bhimbetka i Madhya Pradesh for mer enn siden og utviklet seg til sivilisasjonen i Indusdalen (oppdaget i 1920) mellom 2600 f.Kr. og 1900 f.Kr. Dalen, og elva (Indus) som renner der, var trolig opphav til navnet på subkontinentet. Ariske stammer invaderte antakelig subkontinentet for omkring siden. I samspillet mellom arierne og subkontinentets tidligere kulturer oppsto den vediske sivilisasjonen som dominerte Sørasia i flere tusen år. Indiske handelsmenn og sjøfarere førte kulturen videre blant annet til Indokina og dagens Indonesia. På 300-tallet f.Kr. ble det meste av Sørasia samlet i Maurya-imperiet under ledelse av Chandragupta Maurya. Riket blomstret under Ashoka den store som gjorde buddhismen til statsreligion. Fra 300 e.Kr. har vi det som anses for å være det klassiske Indias storhetstid under Gupta-dynastiet. a> var de to mest sentrale personene i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia. I det sørlige India fant vi på denne tid store riker under ledelse av Chalukyaene og Cholaene, samt Vijayanagar-riket. Vitenskap, kunst astronomi og filosofi blomstret under opplyste herskere. Den religiøse filosofen Shankara revitaliserte hinduismen og buddhismen ble etterhvert fortrengt fra størstedelen av subkontinentet. Fra 800-tallet kom flere bølger av muslimske erobrere fra Den arabiske verden til kongedømmene i den nordvestlige delen av subkontinentet. De ble på 1100-tallet etterfulgt av mongolene som opprettte Delhisultanatet og skapte en rik symbiose av muslimsk og hinduisk kultur og sivilisasjon i Nordindia. På 1400-tallet kom de første europeerne, og på 1500-tallet hadde portugiserne fått stor innflytelse på handelen. I 1687 opprettet det britiske Øst-Indiakompaniet en base i Bombay, og konkurrerte gradvis ut andre europeere. Uavhengige stater på det indiske subkontinentet ble gradvis erobret og omgjort til provinser i Britisk India, f.eks Bengal og Punjab. Men noen av disse opprinnelige statene beholdt sin uavhengighet, f.eks Hyderabad og Kashmir. Den britiske dominansen tok blant annet over tekstilindustrien i Bengal og Gujarat. Den ble sett på som en trussel mot veveriene i England. På 1900-tallet vokste imidlertid motstanden mot den britiske kolonimakten, noe som førte Mahatma Gandhi (1869–1948) og Jawaharlal Nehru (1889–1964) med i bildet. De sto for en ikke-voldelig motstandslinje, der sivil ulydighet var deres fremste våpen i kampen. Landet fikk sin uavhengighet den 15. august 1947 og er i dag en demokratisk og sekulær republikk. India fikk den (26. januar 1950) en parlamentarisk styreform som er basert på en alminnelig valgrett for alle som er over 18 år. Delstater i Britisk India som hadde muslimsk majoritet (bortsett fra Kashmirog Hyderabad) ble imidlertid innlemmet i det muslismke hjemlandet Pakistan (idag Pakistan og Bangladesh). Stater som hadde beholdt sin uavhengighet fra Britisk India ble innlemmet, både frivillig og ufrivillig, i India og Pakistan. India har et flerpartisystem. Kongresspartiet som hadde ledet frigjøringskampen var lenge det dominerende politiske partiet, først under Jawaharlal Nehru, så under hans datter Indira Gandhi, og siden under hennes sønn Rajiv Gandhi. Politikk og administrasjon. India er en forbundsstat bestående av 28 delstater. Landet har siden uavhengigheten fra Storbritannia hatt et relativt stabilt demokratisk system, og kalles ofte «verdens største demokrati». Indias grunnlov, vedtatt 1949 og tatt i bruk året etter, definerer landet som en «sosialistisk, sekulær, demokratisk republikk». India har et politisk system som er arvet etter britene, og systemet minner derfor mye om Westminster-modellen. Likevel er det klare forskjeller fra Storbritannia, blant annet ved at India som republikk ledes av en president. India har et flerpartisystem med en mengde forskjellige partier, der noen kun er nasjonale og noen kun opererer på delstatsnivå. I mesteparten av tiden siden uavhengigheten har indisk politikk vært dominert av partiet Kongreppartiet (INC). Statsoverhode og regjering. a>) har siden 2004 vært Indias statsminister. India er en republikk med parlamentarisk regjeringssystem. Presidenten er statsoverhode, og velges indirekte av parlamentet og delstatsforsamlingene for perioder på fem år. Presidenten holder til i Rashtrapati Bhavan i New Delhi. Siden 2012 har Pranab Mukherjee (INC) vært Indias president. India har også et visepresidentembede, siden 2007 innehatt av Mohammad Hamid Ansari. Visepresidenten fungerer også som leder for det indiske overhuset Rajya Sabha. Den indiske statsministeren er regjeringssjef og er den politiske figuren med størst makt. Statsministeren utnevnes av presidenten, og må godkjennes av underhuset Lok Sabha. I følge grunnloven leder statsministeren og presidenten regjeringsapparatet i fellesskap, men i praksis er det likevel førstnevnte som utpeker regjeringen, initierer lovforslag og representerer India utenlands. Manmohan Singh (INC) har siden 2004 vært Indias statsminister. Parlament. Det indiske parlamentet består av to kamre: Overhuset Rajya Sabha (Council of States) og underhuset Lok Sabha (House of People). Rajya Sabha har 245 medlemmer som tjenestegjør i en periode på seks år. De fleste er valgt indirekte av statenes og territorielle lovgivende forsamlinger i forhold til landets befolkning. De to største partiene leder normalt større valgkoalisjoner som også omfatter en rekke støttepartier fra delstatene. Dessuten er ofte kommunist- og Dalit-partiene i felles valgallianser. 543 av Lok Sabhas 545 medlemmer er direkte valgt ved nasjonalvalg for fem år. De to andre medlemmene er nominert av presidenten fra det anglo-indiske samfunnet, hvis presidenten er av den oppfatning at samfunnet ikke er tilstrekkelig representert. Politiske partier. Kongresspartiet (INC) har styrt landet det meste av tiden siden landet fikk demokratisk styre. Delstatenes politikk har vært dominert av flere nasjonale partier, inkludert INC, Bharatiya Janata Party (BJP), Communist Party of India (Marxist) og ulike regionale partier. I tidsrommet 1950–1990 hadde INC parlamentarisk flertall i to korte perioder. INC mistet makten mellom 1977 og 1980, da Janata Party vant valget på grunn av folkets misnøye med Unntakstilstanden, erklært av daværende statsminister Indira Gandhi. I 1989 ble valget vunnet av en kollisjon mellom National Front og Left Front, men koalisjonen hadde kun makta i to år. Årene 1996-1998 var en urolig politisk periode i den føderale regjering, med mange politiske allianser med kort levetid. Bharatiya Janata Party dannet regjering for kort periode i 1996, etterfulgt av «United Front»-alliansen. I 1998 dannet BJP den såkalte «National Democratic Alliance» (NDA) med flere regionale parter og ble den første ikke-INC regjeringen til å fullføre en full femårsperiode. I valget i 2004 sikret INC seg de fleste Lok Sabha-setene, og dannet en koalisjonsregjering kalt «United Progressive Alliance» (UPA), med støtte fra kommunistene (Left front) og andre anti-BJP-partier. Ved valget i 2009 vant Kongresspartiet med allierte 262 av 543 plasser i parlamentet. Det største opposisjonspartiet, BJP, fikk med allierte 158 plasser. Administrativ inndeling. Som en forbundsstat er India delt inn i 28 ulike delstater. Disse har en utstrakt grad av selvstyre. India har også seks forbundsterritorier og ett nasjonalthovedstadsterritorium (Delhi); disse styres direkte fra sentralt hold og har i motsetning til delstatene ikke egne regjeringer og politiske forsamlinger. Dagens delstatsinndeling kommer i hovedsak fra reformen i 1956, da de tidligere fyrstestatene og delstatene fra Britisk India ble omorganisert til mer hensiktsmessige enheter. De nye delstatene var i langt større grad enn de tidligere basert på etniske og religiøse skillelinjer. Det har imidlertid også senere forekommet revideringer av delstatsstrukturen, blant annet ble Bombay state delt i Gujarat og Maharashtra etter språklinjer i 1960, mens Haryana ble skilt ut fra Punjab i 1966 etter språklige og religiøse linjer. Det er store politiske forskjeller mellom de indiske delstatene når det kommer til politisk og økonomisk system. Enkelte delstater, som Kerala, Tripura og Vest-Bengal, er kjent for sine store kommunistbevegelser som vunnet de fleste valgene og i stor grad sittet med den politiske makten helt siden uavhengigheten. Andre delstater har i større grad blitt dominert av religiøse, nasjonalistiske og etnosentriske partier, slik som Bal Thackerays Shiv Shena-bevegelse i Maharashtra. Forskjellene i størrelse og folketall er også enorme; mens Uttar Pradesh med sine 166 millioner innbyggere er verdens største undernasjonale enhet har Indias minste delstat, Sikkim, kun drøyt en halv million innbyggere. Forsvars- og utenrikspolitikk. Et Sikh-regiment paraderer på "Republic Day". a>, er antatt å ha en rekkevidde på 3000 km. Militært sett er India en regional stormakt, med en profesjonell hær på over én million soldater med en reservestyrke på en halv million, samt sjø og luftforsvar. Paramilitære styrker på over en million, samt politi og heimevernet på over halv million, kommer i tillegg. India har verdens tredje største hær, bestående av den indiske hæren, sjøforsvaret og luftforsvaret. Paramilitære styrkene, kystvakt, og de strategiske styrkene kommer også under Forsvarets område. India har en stor sjømilitær base på Andamanene. Indias president er øverstkommanderende for de indiske væpnede styrkene. Landet ble en atommakt i 1974 etter å ha gjennomført sin første kjernefysiske test, operasjon "Smiling Buddha". Etter nye kjernefysiske tester i 1998 møtte India skarp kritikk i det internasjonale samfunnet, og testene førte også til økonomiske sanksjoner. I 2006 ble det undertegnet en avtale mellom USA og India om sivil bruk av kjernefysisk teknologi, og for første gang gav inderne internasjonale observatører tilgang til å inspisere landets atomanlegg. Avtalen avsluttet Indias over tredve år lange kjernefysiske isolasjon. Det ble i 2005 estimert at India hadde produsert plutonium til 65–110 kjernefysiske våpen, og at India produserer nok til ca. syv til åtte nye kjernevåpen i året. Den største parten av landets militærutstyr er av sovjetisk opprinnelse. Selv om India har satt i gang modernisering av forsvaret, har forsvarets budsjett i prosent av BNP falt de siste årene. Siden uavhengigheten i 1947 har India bevart gode relasjoner med de fleste andre land. I 1950 tok India en ledende rolle som talsmann for uavhengighet av de europeiske koloniene i Afrika og Asia. India var involvert i to korte militære intervensjoner i naboland – Indian Peace Keeping Force i Sri Lanka og Operation Cactus i Maldivene. India er medlem av Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) og etablerende medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner (Non-Aligned Movement). Etter den indo-kinesisk krigen i 1962 og indo-pakistanske krigen i 1965, styrket India styrket forholdet til Sovjetunionen på bekostning av båndene til USA og fortsatte å være det fram til slutten av den kalde krigen. India har utkjempet tre kriger med Pakistan, i hovedsak over Kashmir. Ytterligere trefninger har funnet sted mellom de to landene, blant annet ved Siachen-konflikten (1984) og Kargilkrigen (1999). De siste årene har India hatt en innflytelsesrik rolle i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN), Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC)og Verdens handelsorganisasjon (WTO). India var med å etablere FN, og har i lang tid vært støttespiller for FN. Over indiske militære og politi-personell har tjenestegjort i trettifem FN fredsbevaringsoppdrag i fire kontinenter. Til tross for kritikk og militære sanksjoner har India konsekvent nektet å undertegne prøvestansavtalen (CTBT) og ikke-spredningsavtalen (NPT), men foretrukket å opprettholde suverenitet over sitt kjernefysiske program. Nylige tilnærminger av den indiske regjering har styrket forbindelsene med USA, Kina og Pakistan. På den økonomiske fronten, har India nære relasjoner med USA, Kina, EU, samt andre utviklingsland i Sør-Amerika, Asia og Afrika. Rettsvesen. India har et uavhengig tre-lags rettsvesen, som består av høyesterett, ledet av dommer i India, tjueen lagmannsretter, og et stort antall tingsretter. Høyesterett behandler saker som omfatter grunnloven, grunnleggende rettigheter og over tvister mellom stater og føderal regjering, Høyesterett fungerer som ankeinstans for saker fra lagmannsrettene. Det har makt til å ugyldiggjøre lover vedtatt av føderal staten og delstater som i strid med Grunnloven. Rollen som den endelige tolk av Grunnloven er en av de viktigste funksjonene i høyesterett. Forholdet til Norge. Norges ambassade ligger i Shanti Path i New Delhi, i samme strøk som de fleste andre utenlandske ambassadene. Norges ambassadør til India har siden 2007 vært Ann Ollestad. Norge har også generalkonsulat i Mumbai og konsulater i Kolkata og Chennai. Indias ambassade i Oslo ligger i Niels Juels gate 30 på Frogner. Siden 2008 har Banbit. A. Roy vært indisk ambassadør. India har også generalkonsulat i Bergen og konsulat i Trondheim. Det foreligger visumplikt både for indiske statsborgere til Norge og norske statsborgere til India. Den 12. juli 2010 ble den norske satellitt AISSat-1 skutt opp med en indisk PSLV bærerakett fra Sriharikota i India i regi av Satish Dhawan Space Centre. Næringsliv. a> forsøk på å skape en «folkebil». Den har en 0,6 liters motor og 33 hestekrefter, og koster litt under 13 000 norske kroner. India har idag (2011) en økonomisk tilvekst (BNP vekst) på De første som fikk oppleve en økonomisk vekst, for 10–15 år siden, var den rikeste delen av befolkningen; deretter fulgte middelklassen og nå også store deler av de lavere klassene. Enkelte eksperter mener at India, sammen Kina, kommer til å passere USA innen økonomi innen 30–40 år. Viktige importvarer er petroleum, maskiner, kjemikalier, kunstgjødsel, transportutstyr, stål og jern. Viktige eksportvarer er smykkesteiner, maskiner, petroleumsprodukter, transportutstyr, bomull, klær, lær, kjemikalier og fiskeriprodukter. Eksportverdien er på cirka 20 515 millioner USD, importverdien er på 21 477 millioner USD. Viktige handelspartnere er Storbritannia, Japan, USA, Kina og Tyskland. Naturressurser. Indias største mineral-ressurser er kull, jern, mangan, glimmer, bauksitt, titanium, krom, naturgass, diamanter, petroleum, kalkstein og thorium. Indias oljereserver befinner seg i Bombay High, ved kysten av Maharashtra, Gujarat og i østlige Assam og utgjør av landets behov. India er derfor avhengig av å bruke kull og importere olje for å dekke energibehovet. Imidlertid har India rik tilgang på fornybare energikilder, og det benyttes solenergi, vindenergi og biologisk brennstoff. India har begrenset med uran, og den Indo-amerikanske atomavtalen vil det gjøre lettere for India å importere uran for energiproduksjon. Landbruksområdene i India utgjør totalt av landets samlede areal), hvilket minsker på grunn av voksende befolkning og økende urbanisering. Indias mange vannressurser i form av elver, kanaler, innsjøer, samt den lange kystlinjen, gir arbeid til nesten 6 millioner mennesker i fiskerisektoren. I 2008 hadde India verdens tredje største fiskeriindustri. Bankvesen. Indias bankvesen har lang historie. Det moderne bankvesenet ble etablert av Det britiske Østindiske kompani. Bankvesenet har siden da gjennomgått flere endringer, hvor mange banker blant annet har blitt nasjonalisert. Indias sentralbank, som i begynnelsen var privateid, blir i dag styrt av staten, fører tilsyn med bankaktiviteten. Samferdsel. Tog er et utbredt transportmiddel for langdistansetransport i India. Den indiske jernbanen står transport av over seks milliarder passasjerer og over 350 millioner tonn gods årlig. Jernbanen dekker praktisk talt hele landet. Den samlede lengden på jernbanenettet er, noe som gjør det til verdens fjerde største nasjonale jernbanenettverk. Det statseide selskapet Indian Railways står i all hovedsak for driften av jernbanen. I India brukes bredspor med en standardisert sporvidde på 1 676 mm. India fikk sin første alminnelige jernbane i 1853, da britene hadde behov for å frakte varer og mennesker på tvers av det store landet. Indiske flyselskap omfatter Jet Airways, Kingfisher Airlines, Air India, Indian Airlines og Paramount Airways, samt lavprisselskapene SpiceJet, IndiGo og JetLite. De viktigste internasjonale flyplassene er i Chhatrapati Shivaji internasjonale lufthavn i Mumbai, Indira Gandhi internasjonale lufthavn i Delhi, Netaji Subhash Chandra Bose internasjonale lufthavn i Kolkata, Chennai, Trivandrum, Sardar Vallabhbhai Patel internasjonale lufthavn i Ahmedabad, Bangalore, Raja Sansi internasjonale lufthavn i Amritsar og Cochin. Kalender og helligdager. a>, vanligvis feiret i begynnelsen av mars, preges av at deltagerne kaster fargestoffer på hverandre. Den indiske nasjonalkalenderen er den offisielle kalenderen i India, og brukes ved siden av den gregorianske kalenderen. India har tre nasjonaldager: Grunnlovsdagen (engelsk: "Republic Day"), feiret 26. januar; uavhengighetsdagen, feiret 15. august; og Gandhi Jayanti, Mahatma Gandhis fødselsdag, feiret 2. oktober. Ut over dette er det en oppgave for delstatene å fastsette offentlige fridager, og disse tar som regel utgangspunkt i religiøse helligdager. Religiøse festdager som feires landet rundt omfatter id ul-Adha og id ul-Fitr (islam), divali og holi (hinduismen) og langfredag (kristendommen). Andre viktige helligdager feiret av mange indere er fødselsdagene til Guru Nának (blant sikher) og Bhimrao Ramji Ambedkar (blant kasteløse og sekulære). Massemedia. Indiske aviser hadde i 2007 et samlet opplagstall på omtrent 99 millioner daglige eksemplarer. Dette gjorde India til verdens nest mest avislesende land, etter Folkerepublikken Kina. De viktigste indiske dagsavisene omfatter "The Times of India", "Dainik Bhaskar", "Dainik Jagran", "Malayala Manorama", "The Hindu", "Eenadu", "Deccan Chronicle", "Ananda Bazar Patrika", "Amar Ujala" og "Hindustan Times". Den indiske grunnloven garanterer pressefrihet så lenge denne ikke går imot landets «suverenitet og integritet», og Reportere uten grenser rangerte India på 105. plass av 175 land i sin pressefrihetsindeks for 2009. Den indiske allmennkringkasteren kalles Prasar Bharati, og styrer selskapene Doordarshan (fjernsyn) og All India Radio (radio). Under P. V. Narasimha Raos statsministerperiode på 1990-tallet ble det indiske TV-markedet deregulert, og landet har i dag en lang rekke kanaler som opererer over kabel og satellitt. Pr. 2010 har nær 130 millioner indiske hjem TV-apparat, noe som utgjør omtrent 60 % av landets husholdninger. Likestilling og familiemønstre. a> ble i 2007 Indias første kvinnelige president. Kvinner og menn har formelt de samme politiske og økonomiske rettigheter, men på mange samfunnsområder er det fortsatt langt igjen til reell likestilling. Kvinnenes rolle i samfunnslivet varierer sterkt, bl.a. ut fra deres regionale, religiøse, etniske og økonomiske tilhørighet. Gandhi mobiliserte kvinnene til innsats i frihetskampen og så på like rettigheter for kvinner og menn som et sentralt element i Indias videre utvikling. I 1926 ble "All India Women's Conference" stiftet, og etter hvert har en rekke kvinneorganisasjoner kommet til å spille en betydelig rolle. Kvinnene fikk stemmerett i 1949, og landet har i senere år hatt en relativt stor andel kvinner i administrasjon og forvaltning. Myndighetene har til dels ført en aktiv likestillingspolitikk. Indias kvinner rammes likevel av tunge hindringer og betraktes ofte som mindreverdige borgere. Tradisjonen med medgift er en viktig medvirkende årsak til at jentebarn er uønsket og ofte aborteres bort. Tilgangen til ultralydundersøkelser har forsterket denne tendensen, og forholdet mellom fødte jenter og gutter er derfor svært skeivt. I noen delstater er antallert registrerte jentefødsler helt nede i 80% av antallet guttefødsler. Kriminalitet. Vanlige former for organisert kriminalitet i India er narkotikahandel, våpensmugling, hvitvasking, utpressing, mord mot betaling, bedrageri, menneskesmugling og krypskytteri. Mange kriminelle er også involvert i svart markedshandel, politisk og religiøst motivert uro, terrorisme og bortføring. Annen kriminell aktivitet er drap, tyveri og mishandling, samt innbrudd og brannstiftelse. Korrupsjon er et merkbart problem. Urbanitet. a> er sentrum for Indias voksende IKT-næring. I løpet av 1900-tallet økte andelen av inderne som bodde i byer kraftig, og i 2001 hadde landet 35 byer med mer enn én million innbyggere. Likevel bor fremdeles over 70 % av innbyggerne på landsbygda. Myndighetene har satt i gang omfattende programmer for å minske fattigdommen og øke lesekyndigheten, men likevel lever store menger indere på landsbygda under vanskelige kår. Dette har ført med seg en flukt fra landsbygda og inn til de større byene, noe som igjen har ledet til fremveksten av store slumområder. Billedkunst, byggekunst og museer. India har 28 steder som står på UNESCOs liste over Verdensarven. De to første oppføringene var Agra Fort og Ajanta-grottene (begge fra 1983), mens den foreløpig siste var Jantar Mantar i Jaipur (2010). Av de 28 stedene er fem naturområder og 23 menneskeskapte monumenter. I førstnavnte kategori finnes blant annet nasjonalparkene Keoladeo, Kaziranga og Nanda Devi, mens sistnevnte kategori blant annet omfatter gravmonomumentene Taj Mahal og Humayun-graven i Delhi, religiøse steder som Goas kirker og klostre, Qutb-komplekset og Elephanta-grottene, og ruinbyer som Fatehpur Sikri og Champaner-Pavagadh. Mat og drikke. a> har etterhvert blitt godt kjent for folk i vesten ved indiske utvandreres hjelp. Forskjellige typer krydder har alltid vært en hovedbestanddel i indisk mat, og de viktigste indiske krydderrettene er basert på gurkemeie og koriander. Andre mye brukte kryddertyper er spisskarve og safran. Indiske krydderblandinger går gjerne under samlebetegnelsen "masala". I det nordlige India er kostholdet i stor grad basert på hvete, og brødmat (kalt "roti" eller "chapati") er svært vanlig. Roti og chapati er usyrede og flate, og er gjerne tilsatt smør ("ghee") eller olje. I det sydlige India er derimot kostholdet i hovedsak basert på ris, med retter som "biryani" og "pilaf". "Dhal" (krydrede linser, kikerter eller erter) er populært i hele landet. Mange indere er vegetarianere av religiøse årsaker, og religiøse påbud gjør at det er lite eller ingen bruk av storfe (hinduer) eller svin (muslimer) i det indiske kjøkken. De viktigste kjøttypene i India er kylling, lam og geit, og kjøttretter er spesielt utbredt i nord der det såkalte "mughlai"-kjøkkenet er inspirert av det persiske kjøkken og sentralasiatiske mattradisjoner. Her brukes leirovnen "tandoor" til tilberedelse av kjøtt og fisk, og tandooren er også opphavet til den kjente brødtypen "nan". Fisk blir mye brukt i kystnære strøk, spesielt i vest (Malabarkysten). Kerala har den største fiskeindustrien, mens både Goa, Orissa og Vest-Bengal (sistnevnte spesielt med ferskvannsfisk) er kjent for sine fiskeretter. Av grønnsaker brukes det mye potet (som i "aloo tikki"), løk og blomkål, mens sitrusfrukter og tropiske frukter også brukes i mange retter. Indisk te ("chai") lages med store mengder melk, sukker og krydder. Den serveres glovarm. I Sør-India er også kaffe utbredt. Av kalde drikker er "masala soda" (sodavann med lime, krydder, salt og sukker) og jogurt-drikken "lassi" utbredt. Av alkoholholdig drikke er øl mest populært, med Kingfisher som markedsleder. Film. India er verdens største filmprodusent målt i antall filmer. Indias mest kjente bidrag i underholdningsbransjen er Bollywood, hvor det produseres mest filmer hvert år i hele verden. I Bollywood lages det over filmer i året. Bollywood produserer hindi-språklige filmer; det finnes også andre filmselskaper for andre indiske språk, slik som "Kollywood" for filmer produsert på tamil; "Tollywood" for filmer på telugu og "Tollygunge" for filmer på bengali. Idrett. Den desidert største idretten i India er cricket, da spesielt Twenty20-varianten. Den største nasjonale ligaen kalles Indian Premier League (IPL), og ble opprettet i 2008. IPL-sesongen er intensiv og spilles tidlig på året da klimaet er gunstigst, og den pengesterke serien tiltrekker seg mange utenlandske stjerner. I 2010 ble Chennai Super Kings IPL-mestre. Det indiske herrelandslaget har også hatt stor suksess internasjonalt, og vant VM i cricket 2011. De beste spillerne er enormt populære i India, og stjerner som Sachin Tendulkar, Virender Sehwag og Harbhajan Singh er nærmest nasjonalhelter. India nasjonalsport er landhockey, og det indiske landslaget har åtte OL-gull. Storhetstiden var 1928–1956, da India vant seks OL-gull på rad. Det foreløpig siste gullet kom i Moskva i 1980. Tennis blir stadig mer populært i India, blant annet på grunn av Leander Paes' og Mahesh Bhupatis seier i Wimbledon-turneringen 1999. India har også regjerende verdensmester og tidligere verdensener i sjakk, Viswanathan Anand. Av de tradisjonelle indiske idrettene kan nevnes kabaddi, spesielt populært i Punjab. Indonesia. Den indonesiske republikk (Indonesisk: "Republik Indonesia"), er et land av 17 508 øyer i Sørøst-Asia mellom Australia og det asiatiske fastlandet. Med en befolkning på om lag 237,5 millioner mennesker er Indonesia det fjerde mest folkerike land i verden, det land i verden med flest muslimer, og det tredje største demokrati i verden etter India og Amerikas Forente Stater. Det har vært avholdt frie valg siden 1998. Indonesias hovedstad er Jakarta. Landet deler landegrenser med Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Malaysia. Indonesia består av 17 508 øyer, hvorav rundt 6 000 er bebodd. De seks største og mest befolkede øyene er: Sumatra, Java, Sulawesi, Bali, Kalimantan og Irian Jaya. Forhistorie. Man har lenge trodd at homo erectus utviklet seg fra menneskeaper i Afrika for 1,8 millioner år siden og gradvis spredte seg i Asia. Denne teorien ble støttet av fossilfunn ved Sangiran og Mojokerto på det sentrale Java som ble antatt å være mellom 900 000 og 1 mill år gamle. Men i 1994 kom det som en paleoontologisk bombe da to respekterte forskere ved Berkeleyuniversitetet i California erklærte at disse fossilene faktisk var 1,6 og 1,8 millioner år gamle. Denne teorien svarer ikke så godt med klimaendringene i den perioden, hvor den globale nedkjølingen erstattet tropiske skoger med savanner som gjorde det lett for mennesker å dra fra Afrika til Asia på jakt etter føde. Et alternativt argument er at homo erectus kan være utviklet i Asia og ikke i Afrika. Fra 1 million år senere ble det funnet fossiler i huler på Sarawak, Filippinene og det østlige Java som som tyder på at mennesker av australoidt utseende, som dagens australske aboriginer og melanesierne stammer fra, levde i Sørøst-Asia for ca. 30 000 år siden. Dagens javanesiske mennesketype er av mye yngre og mongolsk avstamning. Deres forfedre, som var en del av del store astronesiske familie, synes å være ankommet for bare 4-5000 år siden fra fastlandet i nord. Sammen med denne steinalderkulturen kom åkerbruk og forbedret teknikk. Man har funnet fint polerte steinøkser, kurver og keramikk fra denne tiden på Java. Men det var den vietnamesiske Dongson-kulturen, som kom til Indonesia ca. 800 f.Kr., som bragte med seg bronse og jern. Indonesia ble selvstendig fra Nederland i kjølvannet av andre verdenskrig. Under krigen var landet okkupert av Japan, og da japanerne forlot området greide ikke Nederland å gjenvinne kontrollen over sin tidligere koloni. I 1949 gav nederlenderne opp, og anerkjente Indonesias uavhengighet den 27. desember. På 1960-tallet gikk landet i nasjonalistisk retning under president Sukarno. Sukarno og hans parti representerte den tredje vei i det som ble kalt the «Non-Aligned Movement». I et CIA støttet statskupp i 1967 grep general Suharto makten, og i urolighetene som fulgte ble hundretusenvis av vanlige mennesker, påstått å være kommunister og venstreradikale drept. Internasjonale institusjoner regner med forsiktig estimater at fra 500 000 til en million mennesker ble massakrert. Suharto dreide så politikken i en diktatorisk og USA-vennlig retning. 7. desember 1975 invaderte Indonesia Øst-Timor som nettopp hadde oppnådd uavhengighet fra Portugal. Av totalt innbyggertall på 6-700 000 ble om lag 200 000 drept under okkupasjonen. Øst-timor ble selvstendig 20. mai 2002 Suharto beholdt makten frem til 1998, da han måtte gå av som følge av et massivt press på grunn av den utbredte korrupsjonen og de økonomiske problemene. Bacharuddin Jusuf Habibie (født 25 juni 1936), ble Indonesias tredje president i perioden 1998-1999. Han ble avløst av Abdurrahman Wahid den 20. oktober 1999 og Wahid var president frem til 23. juli 2001. Da overtok Sukarnos datter Megawati Sukarnoputri presidentvervet. I 2004 vant Susilo Bambang Yudhoyono presidentvalget da han slo Soekarnoputri. Med dette ble Yudhoyono Indonesias første president noensinne som var valgt direkte av folket. Partiet til Suharto, Golkar, er fortsatt Indonesias største. Til tross for nye tanker og krav er resirkuleringen av politiske eliter tydelig i Indonesia. Og de som satt med makten under Suharto har makt også i dag, det være seg militære eller sivile. Politikk. Indonesia er en republikk som ledes av en president og en visepresident. Disse kan sitte i inntil to femårsperioder. Presidenten og viserpresidenten velges av "Majelis Permusyawaratan Rakyat" ("folkets rådgivende forsamling"). Denne forsamlingen er igjen inndelt i to kamre, "Dewan Perwakilan Rakyat" (DPD) og "Dewan Perwakilan Daerah" (DPR). DPR består av 462 valgte representanter, i tillegg til 38 representanter utpekt av politiet og militæret. Fra og med 2009 skal ordningen med representanter utpekt av politi og militære avvikles. Eksport og import. Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, kjemikalier, mineralolje og råmaterialer. Viktige eksportvarer er naturgass, olje, naturgummi og tekstiler. Viktige handelspartnere er USA, Australia, Sør-Korea, Singapore, Tyskland og Japan. Demografi. 86 % av befolkningen i Indonesia er muslimer. Det er en større kristen minoritet i landet på ca. 10 %. På Bali er befolkningen i hovedsak hinduer, disse utgjør ca 1 % av landets totale befolkning. Indonesia har også buddhister. De utgjør 1,8 % av befolkningen. Befolkningsveksten i Indonesia er på 1,6 % i året. 13,7 % av innbyggerne er analfabeter. Indonesias etniske grupper kan i grovt sett deles inn i to. I vest er befolkningen hovedsakelig malayer, i øst er befolkningen i hovedsak papuere. Disse to hovedgruppene kan imidlertid deles inn i tallrike subgrupper, i tillegg til mange ikke-relaterte etniske grupper. Det finnes mange ulike språk i Indonesia. De fleste innbyggerne i landet snakker sitt lokale språk, i tillegg til dette er språket "Bahasa Indonesia" brukt som undervisningsspråk i skolen. De fleste indonesiere snakker derfor Bahasa Indonesia som første fremmedspråk. Bahasa Indonesia er republikkens offisielle språk. Økonomi. Indonesia er den største økonomien i Sørøst-Asia, og er del av G20. I 2009 ble landet rankert som nummer 111 på Human Development Index. I følge Verdensbanken lever nesten halvparten av Indonesias befolkning på under to dollar per dag. I desember 2008 var Indonesias utenlandsgjeld på 78 milliarder dollar. Den indonesiske organisasjonen INFID mener at mesteparten av Indonesias gjeld er illegitim gjeld, spesielt etter Suhartos regime. Time Magazine anslo den 24. mai 1999 at Suharto-familien samlet hadde aktiva på over 70 milliarder USD. I 2008 var Indonesias utestående bilaterale gjeld til Norge 125 millioner dollar. Denne gjelden stammer i stor grad fra utviklings- og miljøprosjekter fra 1990-tallet. Syv prosjekter ble støttet med en total kostnadsramme på 198 millioner dollar. Indonesia skylder fremdeles Norge 99,4 millioner dollar for disse prosjektene. Den norske organisasjonen SLUG lanserte i 2010 en rapport om Indonesias gjeld til Norge, som konkluderte med at Indonesias gjeld til Norge er illegitim, og at den bør slettes. Indonesia er rikt på naturressurser, og eksporterer naturgass, tinn, kobber og gull. På tross av store forekomster av råolje må landet likevel importere olje. Det Indonesiske landbruket produserer i hovedsak gummi, ris, bananer, kaffe og kokosnøtter. Landets viktigste handelspartnere er Japan, USA, Singapore, Australia og Malaysia. Geografi. Indonesia har grense mot Malaysia (1782 km), Papua Ny-Guinea (820 km) og Øst-Timor (228 km). Landet har 54 716 km med kystlinje. Indonesia ligger på begge sider av ekvator og det meste av landet har tropisk kystklima. Temperaturen er lik hele året og det regner mye. I lavlandet er det veldig varmt, men i fjellene er det kaldere.Der er gjennomsnittstemperaturen under 20 °C. På Små Sundaøyer, Øst-Java og sørlige del av Sulawesi er det tørketid på vinteren og regntid på sommeren, men i resten av landet er nedbøren ganske jevnt fordelt. Likevel regner det mest på sommeren på sørsiden av øyene og vinteren på nordsiden. De fleste steder er nedbøren rundt 2000 mm i året, men noen steder er den mye større. Siden Indonesia ligger i et område hvor tre deler av jordskorpen møtes, er det mange fjell og vulkaner. Om lag 220 av vulkanene er aktive. De høyeste fjellene finner vi på Ny-Guinea, deriblant Puncak Jaya (5030 moh). Indonesias høyeste punkt er Puncak Jaya på 5 030 meter. De største byene i Indonesia er Jakarta (hovedstad, ca 15 millioner innbyggere), Surabaya (2,7 millioner), Bandung (2,4 millioner) og Medan (1,9 millioner). De fleste byene er på Java, som er et av verdens tettest befolkede områder. Der bor 60 % av landets befolkning, selv om øya bare utgjør 7 % av landet. Den viktigste grunnen til det er at det er gode jordbruksområder der. Selv om Indonesia har mange millionbyer bor fortsatt det meste av befolkningen på landsbygda. Italia. Italia, offisielt Republikken Italia (italiensk: "Repubblica italiana") er et land i middelhavsregionen i det sørlige Europa. Landet er en republikk, og omfatter en støvelformet halvøy og to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Italia grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G8. Naturgeografi. Italia består hovedsakelig av den apenniniske halvøy, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav. Fjellkjeden Apenninene strekker seg langs store deler av halvøya til den møter Alpene i nordvest. I nord ligger også Po-sletten, som dreneres av elven Po og dens mange bielver fra Alpene, Apenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiberen, Adige og Arno. Det høyeste punkt er Monte Bianco (fr. Mont Blanc), 4 810 moh., men vel så kjente er Italias vulkaner: Den sovende vulkanen Vesuv nær Napoli og den aktive Etna på Sicilia. Roma 4 010 000 innbyggere Milano 3 890 000 innbyggere Napoli 3 090 000 innbyggere Torino 2 250 000 innbyggere Palermo 1 240 000 innbyggere Lago di Garda 370 km² Lago Maggiore 212 km² Lago di Como 146 km² Monte Bianco 4 810 moh. Monte Rosa 4 634 moh. Monte Cervino 4 478 moh. Monte Gran Paradiso 4 061 moh. Demografi. Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Sør-Tirol, den nordligste halvparten av Trentino-Alto Adige, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Alto Adige. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen Alghero på Sardinia snakkes det katalansk. I Italia snakker man mange språk, i hovedsak romanske språk. Det italienske språket er dessuten rik på dialekter. I noen regioner snakkes det selvstendige språk noen av dem er godkjente av UNESCO som egne språk, f.eks. er siciliansk et slikt språk. Det har utviklet seg direkte fra latin og snakkes daglig av ca. 5 millioner innbyggere på Sicilia, samt av et ukjent antall emigranter. Et annet eksempel er napolitansk som snakkes av ca. elleve millioner innbyggere samt et ukjent antall emigranter. Venetiansk snakkes av ca. 4 millioner innbyggere i seks forskjellige land. Disse språk har også lokale dialekter. Forskjellene mellom standardspråket og dialektene kan være markante. På lik linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke en «ekthet» med litt komisk bismak. Italiensk standardspråk har siden utbredelsen av TV hatt en stor og økende innflytelse. Interessen for dialekter har vokst de siste 15 år, særlig etter den økende innvandringen fra utlandet, som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet. Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige deler av landet, både i sør og nord. Derigjennom finnes siden slutten av 1800-tallet et italiensk emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring. Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk. Folketettheten er den 5. høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia (rundt Milano) og Campania (rundt Napoli). Historie. Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. De italiske stammene var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000-500 f.Kr. Etruskerne dannet den første sivilisasjon på den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste Roma frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte Punerkrigene på 200-tallet f.Kr. vant de over Kartago, og grunnen var dermed lagt for dannelsen av Romerriket, som kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av østromere, og den nordlige av langobardene, og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av frankerne og tilfalt senere den tysk-romerske keiseren. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Fram til 1300-tallet vokste flere byer fram, blant annet Venezia, Pisa, Amalfi, Milano, Napoli, Genova, Siena og Firenze. I sistnevnte oppsto i løpet av 1400-tallet "renessansen", noe som utløste en enestående kulturell blomstring. På 1500-tallet startet imidlertid en nedgangstid, og store deler av landet ble fram til 1700-tallet suksessivt kontrollert av Frankrike, Spania og Østerrike. Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-tallet en væpnet kamp som førte til at Italia i 1861 ble forent ("risorgimento"). I første verdenskrig gikk Italia inn på Ententemaktenes side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. Ved freden i Versailles tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant Benito Mussolinis fascistiske bevegelse fram og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia Etiopia, noe som førte til internasjonal isolering, men samtidig en tilnærming til Tyskland. Under andre verdenskrig gikk Italia inn på Tysklands side og kjempet i Frankrike og Nord-Afrika. I 1943 invaderte de allierte Sicilia og Roma falt i 1944. I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Det kristelig-demokratiske partiet holdt makten helt fram til 1980-tallet. Politikk og administrasjon. Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica). Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet. Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge. Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen. Giorgio Napolitano fra det sosialdemokratiske partiet "Democratici di Sinistra" har vært republikkens president siden 2006. Høyreorienterte Silvio Berlusconi fra grupperingen "Il Popolo della Libertà" har siden 2008 vært statsminister. Administrativ inndeling. På neste nivå er regionene delt i tilsammen 95 provinser ("provincie"). To av provinsene (Bolzano og Trento) har særlige privilegier. Tredje nivå består av kommunene ("comuni") – ca. 8000 i tallet. Næringsliv. Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det fattigere sør (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med om lag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer. Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20-30 åra. De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den italienske liren. Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi, og landet er blant verdens mest besøkte land. Massemedia. Kringkastingsselskapet Radiotelevisione Italiana (RAI) har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten. Det kristelig-demokratiske parti DC hadde kontroll over RAI 1 fra 1954. Åpningen mot venstre i 1961 førte til at RAI 2 ble sosialistpartiet PSIs domene. Det såkalt historiske kompromiss mellom kommunistpartiet PCI og DC i 1970-årene ga PCI styringen over en tredje statskanal, RAI 3, i 1979. På 1980-tallet eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga. en liberaliseringslov. Statsminister Silvio Berlusconi skapte og utviklet flere lokale TV-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canale 5, Italia 1 og Rete 4 som konkurrer med RAI. I 2006 kom den internasjonale kommersielle kanalen SKY, som eies av Rupert Murdoch, på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april. Fjernsynet har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite aviser. Landet har heller ingen sensasjonsaviser som for eksempel VG og Dagbladet. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført til tabloidisering også i avisene. De største avisene heter La Repubblica, Il Messaggero, Il Sole 24 Ore, Corriere della Sera og La Stampa. Som mange andre steder i Europa, har internettet fått stadig større plass som viktig informasjonskanal, særlig blant unge. Kultur. Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over. Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen. Komponister som Giovanni da Palestrina, Claudio Monteverdi, Arcangelo Corelli og Antonio Vivaldi preget barokken, mens romantikere som Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini videreutviklet den italienske opera slik vi kjenner den i dag. Immanuel Kant. Immanuel Kant (født 22. april 1724 i Königsberg i Tyskland, død 12. februar 1804 samme sted) var en tysk filosof, matematiker og fysiker. Biografi. Hele sitt liv levde og virket Kant ved Albertina-universitetet i Königsberg, i Øst-Preussen. Kants tilværelse er berømt for det absolutte fravær av dramatiske eller spektakulære begivenheter; han var håndverkersønn, vokste opp i fattige kår i en kalvinistisk familie, men fikk adgang til de høyere utdannelsesinsitusjoner takket være en åpenlys begavelse. Selv om det kanskje ikke kan fortelles mange historier om Kants liv, har hans innflytelse på filosofien vært kolossal, og hans verker leses og kommenteres stadig flittig, ikke blott som historiske kuriositeter, men som vektige gjennomganger av relevante problemstillinger i forhold til menneskets tenkning. Kant tok doktorgraden ("promosjon") i 1755. Deretter var han dosent ("privatdosent") før han etter 15 år, 1770, ble professor i matematikk, senere skiftet han over til metafysikk og logikk. Han foreleste også over geografi, antropologi, naturlig teologi, moralfilosofi og naturrett. I 1794 fikk han problemer med prøyssiske myndigheter etter å ha fremsatt sin religionsfilosofi i skriftet "Religion innenfor fornuftens grenser" (1792). Filosofi. Kant er antagelig mest berømt for to ting. Det ene er hans forsøk på å oppstille en allmenngyldig etisk leveregel, som han kalte det kategoriske imperativ. Han formulerte det på flere måter, men den mest kjente er nok denne: «Jeg skal alltid handle slik at den regelen jeg handler etter kunne gjelde som allmenn lov». Det andre er hans oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans transcendentale idealisme). Metafysikken (epistemologi/Erkjennelsesfilosofi): "Kritik der reinen Vernunft" ("Kritikk av den rene fornuft", 1781) som Kant selv benevner som transcendental idealisme. Moralen (Etikk / Moralfilosofi): "Grundlegung zur Metaphysik der Sitten" (1785), "Kritik der praktischen Vernunft" ("Kritikk av den praktiske fornuft", 1788), "Die Metaphysik der Sitten" (1897) Religionen (Religionsfilosofien): "Religion innerhalb den blossen Vernunft" (1792), "Zum ewigen Frieden" ("Den evige fred", 1795) Antropologien: "Anthropologie in einer pragmatischer Hinsicht" (1799) Eksterne lenker. Kant, Immanuel Kant, Immanuel Kant, Immanuel Kant, Immanuel Kant, Immanuel Islam. Islam (arabisk:;) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel ("hadith") og lære ("sunnah"), som han forkynte på den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus. I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de Abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk:) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam. I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se Islam i Norge). I følge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning. Etymologi. Roten til ordet «islam» er den arabiske trikonsonantiske roten S-L-M (س-ل-م; "Sīn-Lām-Mīm"), et arabisk morfem hvis basale betydning er «trygghet»/«fred». En avledning av denne roten er verbet «aslama», som betyr «å akseptere»/«å overgi seg»/«å underkaste seg». Islam er et «verbalsubstantiv» avledet av verbet «aslama» og betyr bokstavelig «aksept»/«overgivelse»/«underkastelse». I denne sammenheng aksept av, overgivelse til og underkastelse under Allah. Roten til ordet «muslim» ligger i samme trikonsonantiske rot som islam, س-ل-م, og er «verbalsubstantivet» av verbet "salima", som har en mer spesifikk betydning av «å underkaste seg» enn verbet «aslama». Muslim betyr bokstavelig «en som hengir seg», igjen med innforstått henvisning til Allah. Troslære. Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den hellige Koranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammed gjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag. Muslimer mener at islams budskap er det samme budskapet som alle Allahs tidligere profeter forkynte, fra Adam, via Moses og Abraham til Jesus, og dermed at både jødedommen og kristendommen er basert på Allahs ord, men at det opprinnelige budskapet over tid enten ble bevisst fordreid, misforstått eller tapt. Muslimer tror også, i motsetning til jøder og kristne, at alle folkeslag har blitt sendt profeter fra Allah. Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk. Det islamske gudsbegrepet. Et av de viktigste dogmene i islam er troen på Allahs enhet, en absolutt, ikke-relativistisk og ikke-pluralistisk monoteisme som muslimer setter i skarp kontrast til alle former for polyteisme, inkludert treenighetslæren som de fleste kristne tror på. Denne absolutte monoteismen er innfelt i den første av islams fem søyler, trosbekjennelsen Shahadah. Det arabiske ordet for den ene allmektige gud er Allah (الله). Allah er bestemt form for ordet «illah» (al-illah), som betyr gud, og «Allah» blir dermed «guden» eller gud direkte oversatt til norsk. Forskjellen mellom de to er at på arabisk brukes «illah» om en hvilken som helst guddom, og den ubestemte formen antyder at det finnes flere av dem, mens i formen «Allah» ligger meningen «den ene, eneste gud». Allah er således ikke noe spesifikt egennavn på muslimenes gud, men det samme ordet for gud som også brukes av kristne arabere, og som derfor også brukes om kristendommens gud i de arabiske oversettelsene av Bibelen og Det nye testamentet. Dogmet om Allahs allmakt innebærer også en forestilling om Allah som alle tings årsak. Denne posisjonen innebærer en klassisk problemstilling: determinisme. Dersom Allah er alle tings årsak, hvordan kan individer da være ansvarlige for egne handlinger? Problemstillingen har ført til omfattende teologiske utlegninger og diskusjoner, hvor enkelte har forsøkt å myke opp «allmakten» til fordel for menneskets frie vilje. Likevel er det det absolutte allmaktsdogmet med tilhørende determinisme som er det dominerende blant de fleste teologer. Forskjellige islamske retninger har forskjellig syn på avbildning av levende vesener (se billedforbud), men alle forbyr billedlig fremstilling av Allah. På tross av vers i Koranen som forteller at Allah sitter, Allah ser, lytter osv., er den islamske gudsforestillingen abstrakt. Derfor mener muslimer at avbildninger av Allah er en form for avgudsdyrkelse (se idolatri) ved at bildet eller figuren blir det sentrale i tilbedelsen. Fordi Allah er abstrakt er også enhver form for avbildning meningsløs, og utelukkende en måte for menneske å skape en gud i sitt eget bilde. Koranen og andre hellige tekster. Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord. Ordet «Koran» betyr «resitasjon», og selv om Koranen kalles en bok, refererer generelt muslimer til ordene og budskapet i et abstrakt, og ikke et fysisk eksemplar av boken når de snakker om Koranen. De fleste moderne sekulære akademikere er enige i at dagens Koran i hovedsak er lik den Koran-utgaven som ble samlet et drøyt tiår etter Muhammeds død (632). Teksten i Koranen er ikke organisert kronologisk, i den rekkefølgen Muhammed skal ha mottatt åpenbaringen, men etter lengden på suraene (kapitlene). De lengste er plassert først og de korteste sist. Grovt sett innebærer dette en slags omvendt kronologi. Både klassiske islamske og moderne tekststudier har imidlertid etablert en kronologi som oppgis i en del Koran-utgaver. Muslimer behandler fysiske eksemplarer av Koranen med stor respekt, og utfører den rituelle rensingen «wudu» som før bønn, før de rører den. De fleste muslimer kan deler av Koranen utenat, og en muslim må kunne det for å utføre bønnen (salah) riktig. Muslimer mener at bare den originale Koranen på arabisk er Allahs perfekte åpenbaring, fordi oversettelser alltid er ufullkomne på grunn av oversettelsesfeil, forskjeller i hva slags ord som eksisterer på forskjellige språk, og forskjeller i nyanser av betydningen av ord på forskjellige språk. Oversettelser mangler også den rytmen og poesien som eksisterer i originalen. Oversettelser blir derfor ofte ikke kalt «Koranen», men «Tolkning av meningen i Koranen» eller lignende. Profeten Muhammed. Muhammed var en arabisk religiøs og politisk leder som spredte islams budskap på begynnelsen av 600-tallet. Muslimer ser på ham som den siste og største av Allahs profeter. Muslimer mener ikke at Muhammed grunnla en ny religion, men at han gjeninnførte det opprinnelige budskapet til alle tidligere profeter, som med tiden enten hadde blitt bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer ser på Koranen som hans profetiske mirakel. Muslimer mener Muhammed som Allahs profet ikke kunne begå alvorlige synder, men det er uenighet om hvorvidt han kunne begå mindre synder, eller gjøre feil. Generelt mener sunnier at siden Muhammed og de andre profetene var mennesker, og ikke guddommelige vesener, kan de ha begått enkelte feilgrep og begått små synder i dagliglivet, uten at dette har innvirkning på perfeksjonen i deres virke som Allahs sendebud. Sjiaer derimot mener at Muhammed og de andre profetene var immune mot både store og små synder, og at Allah ga dem tilgang til fullkommen kunnskap som gjorde at de var immune mot å gjøre feil også. Dette ufeilbarlighetsdogmet finnes også i visse sunni-denominasjoner, men forskere mener det oppstod i sjia-retningen av islam, og sjiaer mener denne ufeilbarligheten også strekker seg til Muhammeds familie. Hadith og Sunnah. Sunnah i islamsk teologi er Muhammeds eksempel (og for sjiamuslimer også hans etterkommere gjennom hans datter Fatima og Ali ibn Abi Talibs eksempel). Kilden til Sunnah er Hadith, og for noen denominasjoner også praksisen til de første muslimer i Medina. Hadith er fortellinger om Muhammeds ord og handlinger, og etter Koranen er hadithsamlinger de viktigste religiøse skrifter for de fleste muslimer. I motsetning til hva de mener om Koranen mener de fleste moderne sekulære akademikere at selv om de fleste hadith utvilsomt har en kjerne av sannhet, er de ikke troverdige som autoritative historiske kilder, i og med at de fleste ble nedskrevet lenge etter profeten Muhammeds død, og det utvilsomt var utallige muligheter og grunner for forskjellige grupper til å forfalske eller forandre fortellinger. De fleste islamske tradisjoner og religiøse forskrifter er basert like mye på Hadith og Sunnah som på Koranen, og hvilke Hadith som telles som troverdige og hvilke som telles som forfalskninger er det største grunnlaget for uenighet mellom islams forskjellige denominasjoner. Frelse og Dommedag. Et grunnleggende dogme i islam er troen på dommedag (Qiyamah), da muslimer tror at Allah vil vekke alle mennesker som har levd fra de døde og holde dem ansvarlig for sine handlinger i livet. Alle mennesker vil da enten bli sluppet inn i paradis eller dømt til helvete. Muslimer tror ikke at helvete nødvendigvis betyr evig fortapelse og det er splittelse blant muslimer om hvorvidt noen faktisk vil bli dømt til helvete for evig tid. Helvete i islam har dermed flere likhetstrekk med Skjærsilden i katolsk teologi, og mennesker som har syndet vil først måtte gjennomgå en renselsesprosess i helvete før de får komme inn i paradis. Muslimer tror heller ikke at noen fortjener å komme til paradis, uansett hva deres handlinger på jorden må ha vært. I følge islam er ingen mennesker perfekte, og ingen har derfor krav på å få adgang til Allahs rike. Evig frelse avhenger utelukkende av Allahs barmhjertighet, som blir beskrevet som uendelig. Islamske leveregler og gudstilbedelse. Bønnestillingene under de rituelle tidebønnene Fredagsbønnen. På fredag utgår Dhuhr-bønnen og fredagsbønnen (Jumu'ah) bes i stedet. Menn plikter å be fredagsbønnen i moskéen og den er et viktig samlingspunkt i de fleste muslimske samfunn. Fredagsbønnen etterfølges av en preken fra imamen i moskéen. Sharia og Fiqh. Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning. "Fiqh" tilsvarer den religiøse lovens jus og er de islamske lærdes fortolkning av hva "sharia" er. Kilden til og fortolkningene av "sharia" er noe forskjellig hos de ulike trosretningene. Sunna betyr «tradisjon» og viser til uttalelser og handlinger profeten (eller hans nærmeste) kom med eller gjorde, men som ikke er inkludert i Koranen. Beretningene om disse uttalelsene og hendelsene kalles hadith. Det er titusenvise av hadith i en rekke forskjellige samlinger. Disse hadithsamlingene har for mange teologer blitt en like autoritativ kilde til forståelsen av "sharia" som Koranen. I tillegg til disse tekstkildene er "ijma" og "qiyas" to avgjørende tolkningsprinsipper. "Ijma" er de lærdes konsensus om hva en riktig tolkning er. Det de lærde er enige om, er derfor en rikig tolkning. "Qiyas" er et prinsipp om å tolke ved hjelp av analogier. For eksempel finnes det ikke et generelt alkoholforbud i Koranen, men et forbud mot å drikke saften av gjærede druer. Ved hjelp av analogiprinsippet, hvor det vesentlige i forbudet mot å drikke vin – altså forbudet mot beruselse, generaliseres til et forbud mot alkohol. "Qiyas" innebærer en betydelig begrensning av den menneskelige fornuft i tolkningen og forståelsen av Allahs vilje (dvs. sharia). Det er fire hovedfortolkninger innen sunni-islam, som kalles lovskoler. De har navn etter sine opphavsmenn Shafi'i, Hanafi, Hanbali og Maliki. Sjia-muslimenes hovedskole, Jafaari, skiller seg i noen detaljer fra sunni-lovskolene. Sharia dekker alle områder i livet, fra politikk og krig til daglige problemstilling. Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia. Det har til alle tider vært stor debatt blant muslimer om hvilke kulturelle regler i muslimske land som er påbudt av sharia, og hvilke som er basert på tradisjon, eller som åpner for fleksibilitet i forhold til forskjellige omstendigheter og forskjellige tider. Renslighet. Islam har mange regler for både praktisk og rituell hygiene. Islamsk hygiene omfatter den rituelle vasken av hender, føtter, armer, ben, hode og ansikt før bønn eller andre religiøse handlinger, og hygieniske tiltak etter «urene» handlinger som toalettbesøk, samleie, kontakt med skitne gjenstander og så videre. Den omfatter også generelt hygienisk vedlikehold av kroppen som regelmessige bad, klipping av negler og hår og så videre. Moskeer. En moské eller «masjid» på arabisk, er muslimers gudshus. Moskeens hovedfunksjon er som et sted hvor muslimer kan samles for å be, men er også viktig som en læringsinstitusjon. Muslimer mener den første moskeen var Kaaba, og at den ble bygd av Abraham. Moskeer står generelt for de fremste eksemplene for Islamsk arkitektur. Helligdager. De viktigste helligdagene i islam er Id ul-Fitr som markerer avslutningen av fastemåneden Ramadan, og Id ul-Adha samtidig med den årlige pilegrimsreisen Hajj. Andre islamske helligdager inkluderer profeten Muhammeds fødselsdag «Al-Mawlid Al-Nabawwi», og dagen da muslimer tror Muhammed dro til paradis via Jerusalem «Al-isra wa-l-miraj». Sjiamuslimer feirer også dagen de mener Muhammed erklærte Ali ibn Abi Talib som sin etterfølger «Id ul-Ghadir». Trosretninger. Det store flertallet av muslimer tilhører de to hovedgruppene Sunniislam og Sjiaislam. Sunni. Et klart flertall av muslimer faller under betegnelsen «sunni». Navnet «sunni» kommer fra «Sunnah», og sunnah har en viktig posisjon i sunniislam. Sunniislam kom etter hvert til å bestå av fire tradisjonelle madhaber (lovskoler); Maliki, Shafi'i, Hanafi, og Hanbali. Alle fire anerkjenner de andres legitimitet, og en sunnimuslim kan fritt velge hvilken madhab som han (eller hun) velger å følge. I nyere tid har det vokst frem en ny ortodoks bevegelse innenfor sunni-islam, Salafismen. Mange salafister velger å ikke kategorisere seg selv som en del av noen av de fire tradisjonelle lovskolene. Salafistene mener islam har blitt forurenset av ikke-islamske ideer og oppfinnelser gjennom århundrene. Mange salafister ønsker å gjenopprette den opprinnelige islam slik den fremsto på Muhammeds egen tid, andre mener islam må tilpasses den moderne verden uten å tape sin kjerne og sine tradisjoner. Sjia. Sjiamuslimer er den nest største grenen av islam, og skiller seg fra sunnier ved at de forkaster legitimiteten til de tre første kalifene. De mener profetens fetter og svigersønn, Ali ibn Abi Talib, og hans etterkommere er de rettmessige herskerne i islam. Sjiaislam utviklet seg ut fra denne uenigheten over hvem som skulle lede muslimene etter Muhammeds død. Sjia-muslimene mener Muhammed utnevnte Ali til etterfølger, noe som avvises av sunnimuslimer. Sjiaene anerkjenner en del forskjellige hadit-samlinger fra sunniene og har en del egne religiøse regler og tradisjoner. Sjiaislam forekommer i flere varianter. Mevlevi-Sufier i Tyrkia spinner seg selv i transe Sufisme. Sufisme er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både shia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme/tassawuf som en integrert del av sunniislam. Noen av de mest kjente sufi-brorskapene er Qadiri, Naqshbandi, Suhrawardi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i. En sufilærd kan ofte ha tilknytning til flere brorskap. Sufier legger generelt større vekt på det indre spirituelle aspektet ved religiøsitet enn etterfølgelse av religiøse regler. Sufier mener at det å kontrollere sitt eget ego og gi slipp på selvpålagte mentale begrensninger er nødvendig for virkelig å kunne akseptere og underkaste seg Allah. Forskjellige meditasjonsteknikker og ritualer som har som mål å overgi kropp og sjel til guds vilje: å bli ett med Allah er et viktig element i mange sufigrupperinger. Islams trosartikler. Sunnimuslimer oppsummerer Islams viktigste prinsipper og handlinger i fem søyler og seks trosartikler, mens Sjiamuslimer deler dem opp i fem røtter og ti grener. Islams fem søyler. I sunniislam uttrykkes den islamske trospraksis i fem søyler. Trosbekjennelsen regnes som den første og viktigste. Islams seks trosartikler. I sunniislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i seks trosartikler. Islams fem røtter. I Sjiaislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i fem røtter. Islams ti grener. I sjiaislam uttrykkes den islamske trospraksis i ti grener. Muhammed (570-632). Området under muslimsk styre ved Muhammeds død i år 632 Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble inngått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak. De fire første kalifene (632-661). Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia- og Sunnimuslimer. Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr døde av naturlige årsaker i år 634, og etter hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret Mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus. Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «Slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «Slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Allah som muslimenes leder, mente megling over Allahs avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige umayyadkalifatet. Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjiaislam og sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon. Kalifatets ekspansjon til år 750 Umayyadekalifatet (661-750). Et av Muawiyahs første handlinger som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til islam, jo lavere ble disse skatteinntektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Allahs vilje. Abbasidekalifatet frem til Bagdads fall (750-1258). Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase. Abbasidene fant det vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i Midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen. Innen år 1235 hadde hele den Iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada. I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. På slutten av 1000-tallet begynte også de kristne korstogene i Midtøsten, og frem til slutten av 1100-tallet eksisterte flere små korsfarerstater i Midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517. Fra Bagdads fall til det 20. århundre. Til tross for dette ble de islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden, på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon. Islam i det 20. århundre. a>. Sterk farge angir høyere prosentandel av befolkningen enn svak farge. Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det osmanske riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamistisk ekstremisme og terrorisme. Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes islam som verdens nest største religion. Islam i Norge. I Norge var det pr 2005 ca 80 000 medlemmer i registrerte islamske trossamfunn, fordelt på 92 ulike trossamfunn/menigheter. Den største menigheten er World Islamic Mission i Oslo, med ca 6000 medlemmer. Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon. Islamisme. Såkalte islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på den tanke at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, som muslimer bør arbeide for å innføre i de land hvor de er i majoritet. Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av Det muslimske brorskapet i Egypt i 1928. Islamismen ble for alvor kjent i vestlige medier på 1990-tallet. Det er svært omdiskutert hvorvidt islamisme er en integrert del av muslimsk tro og liv. Både islamister og islam-kritikere vil ofte velge å beskrive islamisme som islams naturlige tilstand, mens både tradisjonalister og moderate muslimer vil understreke at islamisme er én mulig forståelse av islam. Isaac Newton. Sir Isaac Newton (født, død) var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere. Hans hovedverk, "Philosophiae Naturalis Principia Mathematica" (ofte bare kalt "Principia") ble publisert i 1687, og gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover om planetenes bevegelse, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorda og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus). Tidlige år. Isaac Newton ble født i Woolsthorpe i England. Han var sønn av en bonde, og familien eide både jord og dyr. Newton ble visstnok født før termin, og det var ikke mange som trodde han ville leve opp. Faren, som også het Isaac Newton, døde tre måneder før sønnen kom til verden. Ellers er det ikke så mye vi vet om ham. Moren, Hanna Ayscough, giftet seg på nytt da Isaac var tre år gammel. Hun forlot hjembyen for å bo hos sin nye mann, mens Isaac flyttet inn hos bestemoren, Margery Ayscough. Han begynte først på landsbyskolen der han bodde, men ble senere sendt til skole i nabobyen Grantham. Mens han gikk på skole der, bodde han hos byens apoteker, William Clarke. Han ble etter hvert forlovet med Clarkes datter Anne, før han reiste til Universitetet i Cambridge som 10-åring. Ifølge andre kilder het jenta Katherine og ikke Anne, og det er mye som tyder på at de to aldri ble forlovet. Fra han var 12 til han var 17 år, gikk Isaac på The King's School i Grantham. Da ble han tatt ut av skolen for en periode, fordi moren ønsket at han skulle bli bonde. Dette gikk svært dårlig, og ved en anledning skal han visstnok ha satt fyr på låven under et eksperiment. Til slutt ser det ut til at skolens rektor fikk overtalt Newtons mor til å la sønnen fortsette skolegangen, og da han var 18 år fullførte han skolen med strålende resultat. Studentlivet. Som attenåring begynte han å studere på Trinity College ved Universitetet i Cambridge. På den tiden var Trinity preget av teoriene til Aristoteles, men Newton foretrakk mer moderne filosofer som Descartes. Han leste også arbeidene til astronomene Galilei, Copernicus og Kepler. Newton blandet seg fort med de mer etablerte studentene, og han leste det han selv ville når han hadde mulighet for det. Matematikken tok over for de mer «matnyttige» jusstudiene, og en av professorene, Isaac Barrow (1630–1677) så etter hvert hvilket geni han hadde fått som elev. I 1665 oppdaget Newton det generelle binomialteoremet, han begynte å utvikle en matematikk som senere skulle bli kjent som matematisk analyse. Like etter at Newton hadde tatt sine eksamener samme år, ble universitetet stengt på grunn av en byllepestepidemi. De neste 18 månedene arbeidet Newton videre hjemmefra, og på denne tiden arbeidet han med både matematisk analyse, optikk og gravitasjonsloven. Det var i denne perioden Newton gjorde noen av sine aller viktigste oppdagelser. Han fant blant annet ut at hvitt lys inneholder alle verdens farger, og han utviklet en nytt type teleskop. Kraftenheten «Newton» er oppkalt til ære for hans arbeid. Gud som mekaniker. Newton ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» - mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens da han påpekte at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig klump masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske "deus" (= gud) var avledet av det arabiske "du" (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var "fullkommenhet", slik Descartes hevdet, men "herredømme". Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i. Matematikk. På omtrent samme tid, og helt uavhengig av hverandre, utviklet både Newton og Leibniz matematisk analyse. Det er mye som tyder på at Newton utviklet sine metoder noen år før Leibniz, men han publiserte nesten ingenting før i 1693. Den endelige avhandlingen om emnet kom ikke før i 1704. Leibniz, på sin side, ga en fullstendig publikasjon av sine arbeider allerede i 1684. Newton og Leibniz hadde utviklet hver sin særegne notasjon, og det var etterhvert Leibniz sin notasjon som ble tatt i bruk i Europa. I 1699 begynte noen medlemmer av Royal Society å anklage Leibniz for plagiat, og denne striden brøt for alvor ut i 1711. Dette ble starten på en bitter krangel med Leibniz som ikke tok slutt før Leibniz døde fem år senere. Denne krangelen skapte også et skille mellom de britiske matematikerne og matematikerne på kontinentet. I 1669 ble Newton professor i matematikk ved Universitetet i Cambridge, i den stillingen som var blitt opprettet av Henry Lucas i 1663 (kalt the Lucasian Chair'"). Enhver lærer ved universitetene i Cambridge og Oxford på den tiden måtte være ordinerte prester, men i den stillingen Newton fikk var det ikke noe krav at en var aktiv i kirken. Newton argumenterte for at dette burde frita ham for ordinasjonskravet, og dette fikk han den nødvendige tilslutningen til fra kong Karl II. Matematisk utregning av tyngdekraften. Newton brukte en ligning til å regne ut hvordan tyngdekraften fungerer. Månen faller mot Jorden med ca en millimeter i sekundet, beregnet ut fra lengden på dens bane og tiden den bruker på en runde. (Hvis den ikke falt, ville den fortsatt i en rett linje ut i verdensrommet.) Jordens diameter er ca. 12 800 km, så vi befinner oss ca. 6400 km over Jordens sentrum, mens månen sirkler ca. 384 000 km over Jordens sentrum, og er altså ca. 60 ganger lenger unna enn oss. På Jordens overflate vil en gjenstand falle snaut 5 meter på et sekund. Månen faller bare en millimeter. Deler man de to tallene med hverandre, finner man at gravitasjonen på Jordens overflate er 3600 ganger sterkere enn på månen. Med andre ord: Månen er 60 ganger lenger borte fra Jordens sentrum enn vi er, men tyngdekraften er svekket, ikke 60 ganger, men 60 · 60 (3600) ganger - det vil si at tyngdekraften opptrer i overensstemmelse med kvadratet av avstanden mellom de involverte objektene! Newtons arbeider. De newtonske bevegelseslover ble godtatt som ubestridelige lover i mekanikken inntil slutten av 1800-tallet. Etter at Albert Einstein (1879–1955) la frem sin relativitetsteori, blir Newtons lover regnet som spesialtilfeller av mer generelle lover. Newtons lover gjelder bare for legemer som beveger seg med liten fart sammenliknet med lysfarten. Newtons bevegelseslover. Når resultatet av alle kreftene som virker på en gjenstand er lik null, er gjenstanden i ro eller i bevegelse med konstant fart langs en rett linje. Hvis formula_1, så er formula_2 konstant. Motsatt gjelder det også at hvis formula_2 er konstant, så er formula_1. Når en kraft virker på et legeme vil legemet akselerere etter formelen formula_5, hvor formula_6 er resultantkraften, "m" er legemets masse og formula_7 er akselerasjonen. Når det virker en kraft "på" et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft "fra" legemet. Ideelle rettigheter. De ideelle rettighetene (fransk "droit moral") er de rettighetene av ikke-økonomisk art som tilfaller en opphavsmann. De ideelle rettighetene deles gjerne i to grupper: navneretten og respektretten. Navneretten innebærer at opphavsmannen har krav på å bli navngitt «slik som god skikk tilsier» når verket tilgjengeliggjøres for allmennheten, og ved fremstilte eksemplarer som er gjenstand for spredning. Respektretten innebærer at andre, som har rett til å tilgjengeliggjøre verket, ikke kan gjøre dette på en måte som er krenkende for verket eller opphavsmannen. Det vil således være forbudt å sette verket inn i en krenkende kontekst, eller bruke det i en sammenheng som er egnet til å svekke opphavsmannens anseelse. I norsk rett er dette regulert i Åndsverkloven § 3. De ideelle rettighetene er i prinsippet evigvarende, det vil si at de fortsatt gjelder etter at vernetiden har løpt ut, se nærmere § 48. De vil også bli værende hos den opprinnelige opphavsmann selv om opphavsretten overdras, se § 39. Rettighetene kan imidlertid i begrenset grad fraskrives ved avtale, så lenge bruken av verket det er snakk om «er avgrenset efter art og omfang» (§ 3 tredje ledd). Uansett kan opphavsmannen i slike tilfeller kreve at det presiseres at eventuelle krenkende endringer i verket ikke skriver seg fra ham, eventuelt at navnet hans ikke benyttes ved tilgjengeliggjøringen (fjerde ledd). Ideologi. Den franske filosofen Destutt de Tracy skapte begrepet ideologi Ideologi er et helhetlig tankesett av politiske eller filosofiske teorier om hvordan samfunnet bør styres. Spørsmål om hvordan samfunnet bør styres blir sett i lys av noen få grunnleggende ideer, og det må finnes en logisk sammenheng mellom disse. De fleste ideologier prøver å gi svar på sentrale spørsmål om hvordan samfunnet er og bør være, og hvilke virkemidler man må bruke for å endre samfunnet etter ideologien. Ulike ideologier konsentrerer seg om ulike ting, og ikke alle gir svar på de samme spørsmålene. Ordet ideologi kommer fra de greske ordene idea (tanke, idé) og logos (lære). En ideologi inneholder de viktigste synspunktene til en politisk gruppering eller et politisk parti. En ideologi kan bli sett på som en sammenhengende og omfattende visjon, som en måte å se på ting (komparativt verdenssyn), som en felles oppfatning (se nedenfor; "Ideologi i hverdagssamfunnet") og flere filosofiske tendenser (se Politiske ideologier), eller et sett av ideer fremmet av en dominerende klasse i samfunnet for alle medlemmene av dette samfunnet. Ideologier er systemer av abstrakt tankegang som angår saker for allmennhet og er således konsepter som står sentralt for politikken. Underforstått sammenfiltrer hver eneste politiske tendens en ideologi om den framstår som et uforbeholdent tankesystem eller ikke. Konseptet ideologi i historien. Begrepet ideologi ble født i de meget kontroversielle, filosofiske og politiske debattene og stridighetene under den franske revolusjon og ervervet seg flere andre meningsinnhold fra de tidlige dagene av Det første franske keiserdømme og til i dag. Ordet ideologi ble skapt av Destutt de Tracy, en filosof fra opplysningstiden, i 1796 ved å sette sammen delene "ide" (i nærheten av John Lockes mening av begrepet ide) og "logi". Han benyttet det for å referere til et aspekt av hans «ideenes vitenskap» (til studiet i seg selv, ikke emnet for studiet). Han adskilte tre aspekter: ideologi, generell grammatikk og logikk, og betraktet respektivt subjektet, midlene og årsakene for denne vitenskapen. Han argumenterte at blant disse aspektene er ideologi den mest generiske begrepet ettersom «ideenes vitenskap» også inneholder studiet av deres uttrykk og deduksjon. I henhold til Karl Mannheims historiske rekonstruksjon av meningsendringen av begrepet ideologi ble den morderne meningen av begrepet født da Napoleon Bonaparte (som politiker) benyttet det på en fornærmende måte mot «ideologerne» (en gruppe som omfattet Cabanis, Condorcet, Constant, Daunou, Say, Madame de Staël og Tracy) for å uttrykke småligheten hos hans (liberale republikanske) politiske motstandere. Kanskje den mest tilgjengelig kilden for den nær opprinnelige meningen av «ideologi» er Hippolyte Taines verk om Ancien régime (første bind av "Opprinnelsene til samtidens Frankrike"). Han beskrev ideologi heller som en undervisningsfilosofi ved den sokratiske metode, men uten det utstrakte ordforrådet hinsides hva den generelle leser allerede hadde, og uten eksempler fra observasjon som praktisk vitenskap ville trenge. Taine identifiserte det ikke bare med Destutt de Tracy, men med hele hans miljø, og inkluderte den franske filosofen Étienne Bonnot de Condillac som en av dets forgjengere. (Tracy leste verkene til Locke og Condillac mens han satt fengslet i tiden under Skrekkveldet). Ordet «ideologi» ble dannet lenge før russerne dannet «intelligentsia», eller før adjektivet «intellektuell» refererte til en form for person (se substantiv), det vil si en intellektuell. Således var ikke disse ordene tilgjengelige da den beregnende Napoleon Bonaparte benyttet ordet «ideologues» for å latterliggjøre sine intellektuelle motstandere. Gradvis, imidlertid, mistet «ideologi» noe av sitt nedsettende innhold, og har utviklet seg til å bli et nøytralt begrep for analyse av ulike politiske meninger. Ideologiske referanser er viktige for mange mennesker over hele verden. Karl Marx benyttet begrepet i hans egen kontekst hyppig i sine verker. Analyse av ideologi. "Meta-ideologi" er studiet av strukturen, formen, og manifestasjonen av ideologiene. Meta-ideologi hevder at ideologi er en sammenhengende system av ideer, hvilende på noen få grunnleggende antagelser om virkeligheten som kan eller kan ikke ha et faktisk grunnlag, men er subjektive valg som tjener som såfrø hvor ytterligere tanker vokser fra. I henhold til dette perspektivet er ideologier hverken riktige eller gale, men kun en relativ intellektuell strategi for å kategorisere verden. Plussene og minusene til ideologien strekker seg fra livskraft og begeistring fra oppriktige tilhengere til ideologisk ufeilbarlighet. Overdreven og urimelig behov for visshet ligger på lur i fundamentalistiske nivåer i politikken, religionen, og andre steder. Verkene til George Walford og Harold Walsby, gjort under overskriften systematisk ideologi, er forsøk på å undersøke forholdet mellom ideologi og sosiale systemer. S#om mening hvor disses hensikt er overbevisning; og Mullins framhevet at en ideologi skulle stå i kontrast til beslektet (men forskjellig) emner som utopi og historiske myter. Den tyske filosofen Christian Duncker har etterlyst en «kritisk refleksjon av det ideologiske konsept» (2006). I sitt verk har han strebet etter å føre det ideologiske konsept i forgrunnen foruten også de nært tilknyttede betydningene av erkjennelsesteori og historie. I dette verket er begrepet ideologi definert som et system av presentasjoner som uttrykkelig eller underforstått hevder den absolutte sannhet. Selv om ordet «ideologi» er mest hyppig funnet i den politiske diskurs er det mange ulike former for ideologi: politiske, sosiale, erkjennelsesmessige, etiske, og videre. Joar Vaadal. Joar Vaadal (født 2. august 1960 i Steinkjer) er en fotballspiller fra Nord-Trøndelag. Han spilte på Steinkjer FK til 1983, og deretter fra 1984 – 1987 på Lillestrøm SK, hvor han spilte 77 seriekamper og scoret 25 mål. Joar Vaadal ble cupmester med LSK i 1985 og seriemester i 1986. Han ble kåret til «Årets spiss» på VG-børsen i 1984. Han blir regnet som en av LSKs beste spisser gjennom tidene, og var en farlig hodespiller. Han dannet som regel spisspar sammen med André Krogsæter, blant annet i cupfinalen i 1985, da Lillestrøm vant 4-1 over Vålerenga og Krogsæter scoret alle målene. Joar Vaadal har ti A-landskamper for, og debuterte borte mot 20. juni 1984. Han scoret to landslagsmål, begge under OL-kampen mellom Norge og i OL-kampen 2. august 1984 (Vaadals fødselsdag). Kampen ble spilt på Harvard Stadium i Boston og Norge vant 2-0. Johan Sætre. Johan Sætre (født 5. januar 1952 i Trysil) er en tidligere skihopper. Han representerte IL Trysilgutten. Han var med på å vinne gull i laghopp i Ski-VM 1982 i Oslo. I tidsrommet 1974–1982 vant han 10 norgesmesterskap, flere enn noen annen skihopper, og ble tildelt kongepokalen tre ganger: i 1976, 1977 og 1980. Sætre deltok i to vinter-OL, i 1976 i Innsbruck og i 1980 i Lake Placid. Ved fire anledninger kom Johan Sætre blant de tre beste i hopprennet i Holmenkollen. I 1981 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Johan Sætre spilte også fotball for Nybergsund IL. Jostein Johansen. Jostein Johansen (født 12. oktober 1958) er en norsk musiker, gitarist og sanger fra Alta, bl.a. kjent fra flere plateutgivelser og som forfatter av Alta IFs supportersang. Han er en låtskriver med nordnorske tekster. Hans komposisjon "Shalabais" (fra "Jostein Johansen" ble utgitt på Revolvermagasinet ("Et oppgjør med virkeligheten", 1992). Hans "Til en venn" ble utgitt med Torgeir og Kjendisene ("Uteliv", 1995) samt Åge Aleksandersen ("Eldorado", 1996). Han leder bandet Mr. Swingstang, der forøvrig Sigfred «Sissen» Iversen er vokalist. Jørn Goldstein. Jørn Irving Goldstein (født 27. mars 1953 i Oslo) er en tidligere norsk ishockeyspiller. Han spilte målvakt, og har vunnet NM for Star og Stjernen, i tillegg til 69 kamper for det norske landslaget. Jørn Goldstein vant gullpucken i 1977. Som skuespiller deltok han i den norske spillefilmen "Hockeyfeber" (1983), regissert av Oddvar Bull Tuhus, i rollen som ishockeyspilleren Svein. Jørn Andersen. Jørn Andersen (født 3. februar 1963 i Fredrikstad) er en tidligere norsk/tysk fotballspiller og nåværende trener for Karlsruher SC. Hans posisjon på banen var spiss. Andersen debuterte i toppserien i 1982 som Fredrikstad-spiller. Han ble cupmester i 1984, men FFK rykket også ned samme sesong. I 1984 gikk Andersen til Vålerenga, hvor han ble seriens toppscorer med 23 mål. Ved sesongslutt ble han proff i den tyske klubben Nürnberg. Etter tre sesonger i Nürnberg, ble han solgt til Eintracht Frankfurt, hvor han i 1990 som første utlending noensinne ble toppscorer i Bundesliga med 18 scoringer. Han spilte senere for Fortuna Düsseldorf, Hamburger SV, Dynamo Dresden og de sveitsiske klubbene FC Zürich og FC Lugano, uten å nå de samme høydene som i Frankfurt. I alt spilte Jørn Andersen 243 kamper i Bundesliga, og lagde 67 mål. Andersen spilte 27 kamper for det norske, og noterte seg for fem landslagsmål. Etter at spillerkarrieren tok slutt, har Andersen blitt trener. Hans første trenerjobb var i sveitsiske FC Locarno. Han ble senere hovedtrener for den tyske 2. Bundesliga-klubben Rot-Weiß Oberhausen. Etter en god førstesesong, ble han sparket i oktober 2004 på grunn av svake resultater. Andersen ble i 2005 assistenttrener i Bundesliga-klubben Borussia Mönchengladbach da Horst Köppel var trener. De fikk begge sparken i mai 2006 etter at klubben bare ble nummer 10 i sesongen 2005/2006. Fra juli 2007 skulle han overta trenerjobben i Skoda Xanthi i gresk 1. divisjon, men trakk seg før han fikk startet. Fra november 2007 tok han over trenerjobben i Kickers Offenbach i tysk 2. divisjon. Andersen klarte ikke å hindre at Offenbach rykket ned til 3. divisjon. To dager etter at nedrykket var et faktum fikk likevel Andersen tilbud om en ny jobb som trener for klubben 1. FSV Mainz 05. Han tok tilbudet og signerte en to-årskontrakt. Mainz har ambisjoner om å rykke opp til det øverste nivået i tysk fotball. Disse ambisjonene ble realitet 24. mai 2009, da kunne Mainz slippe jubelen løs, og ferie opprykk til Bundesligaen. Han fikk sparken i Mainz 3. august 2009 før sesongen begynte. 16. desember 2010 ble det kunngjort at han overtok treneransvaret for den greske klubben Larissa, som på det tidspunktet lå sist i den greske toppdivisjonen (superligaen). Jørn Andersen ble tysk statsborger i 1993. Jan Kristian Fjærestad. Jan Kristian Fjærestad (født 4. september 1963) er en tidligere fotballspiller. Han spilte for Moss FK. Med sine 18 mål ble han toppscorer i serien i 1987, og det samme året ble han og Moss seriemestre. Fjærestad var det naturlige spissvalget da Tord Grip overtok som trener for 12. august 1987. Fjærestad fikk 7 kamper på landslaget, og scoret ett mål. Jandek. Jandek (født 26. oktober 1945) er en amerikansk musiker som har gitt ut 46 plater siden 1978. Livedebuten kom først i 2005. Jørn I. Mortensen. Jørn I. Mortensen (født 19. april 1966 i Göteborg) er en norsk billedkunstner. I 2003 var han bosatt i Moss og Oslo. Bildene hans tilhører den abstrakte delen av kunstverdenen. Bildene blir malt på papir og lerret. Resultatet er en sammensetning av mange farger med mulighet til finne fantasibestemte motiver. I enkelte perioder fokuserer han på det minimalistiske. Jan Baker. Jan Baker (født 1939 i Stange, Hedmark) er en norsk kunstner. Baker har sin kunstneriske utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i perioden 1955–57 og Statens Kunstakademi i perioden 1965–70. Han har også hatt studieopphold i Paris. Utstillinger. I tillegg har han holdt flere separatutstillinger i utlandet, hovedsakelig i Sverige og Tyskland. Kollektivt debuterte han på Høstutstillingen i 1967, og har siden deltatt på et utall gruppeutstillinger og biennaler over hele verden, blant annet i Firenze, Stockholm, New York, Tokyo, København, Venezia, Ljubljana, Reykjavík, Moskva, Zagreb og Krakow. Utmerkelser. Baker har vunnet internasjonale priser i Frankrike og Tyskland og har hatt mange betydelige utsmykningsoppdrag over hele landet. Han er representert i Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Museet for Samtidskunst, Norsk Kulturråd, Bergen Billedgalleri, Det Svenske Stats Konstråd, Kulturministeriet i Bonn, samt en rekke andre offentlige og private samlinger i inn- og utland. 13. september 2005 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull for sin kunstneriske innsats. I pressemeldingen het det: «Hans særegne kunstneriske uttrykk har gjort ham til en anerkjent og ofte benyttet billedkunstner i inn- og utland.» Tildelingen ble foretatt av fylkesmannen i Oslo og Akershus, Hans J. Røsjorde. Jorden. Jorden (latin: "Tellus" eller "Terra",), er den tredje planeten regnet fra solen. Det er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter litt større enn Venus' og omlag dobbelt så stor som Mars. Jordkloden blir også noen ganger omtalt som verden, den blå planeten, eller som Tellus («Jord») etter dens ene latinske betegnelse. Som hjem for millioner av arter, inkludert mennesker, er jorden for tiden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at det finnes liv. Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6 milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått en milliard år. Jordens biosfære har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre abiotiske forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for aerobe organismer å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av ozonlaget, som sammen med Jordens magnetfelt blokkerer for skadelig solstråling og dermed muliggjør liv på land. Jordens fysiske egenskaper, så vel som dens geologiske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i over enn tre milliarder år. Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av solen og månen. De geologiske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, platetektonisk kontinentaldrift og havendring. Jordens tyngdekraft og Solens energi driver de ytre prosessene erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø. For tiden foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26 gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26 solare dager, eller ett siderisk år. Jordens rotasjonsakse heller 23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på Jordens omløpsbane rundt solen, noe som skaper årstidsvariasjoneer med en syklus på ett tropisk år (365,24 solare dager). Jordens eneste måne, månen, som begynte å gå i bane rundt jorden for omlag 4,53 milliarder år siden, bidrar med å skape tidevann, er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Frem til om lag 3,8 milliarder år siden sørget en rekke nedslag av asteroider for betydelige endringer på jordens overflate. Planetens mineraler og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar å opprettholde menneskers befolkning. Denne befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige stater, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens kulturer har gjennom tiden hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, gjonnom overbevisninger om at jorden er flat og/eller at den er senteret i universet, til et moderne perspektiv hvor det hevdes at jorden trenger menneskelig inngripen og tilpasning. Kronologi. Geovitenskapene har bidratt med detaljert informasjon om jordens fortid. Den tidligst daterte materie i vårt solsystem ble dannet for mer enn 4,6 milliarder år siden, og for 4,6 milliarder år siden ble jorden og de andre planetene i solsytemet dannet fra en protoplanetarisk skive av støv og gass som var til overs etter dannelsen av solen. Sammensettingen av jordens materie skjedde i all hovedsak i løpet av 10-20 millioner år. Fra å være i smeltet tilstand, gikk jordens ytre lag over til en fast skorpe ved nedkjøling da vann ble akkumulert i atmosfæren. Månen ble dannet kort tid etterpå, for omlag 4,5 milliarder år siden. Den for tiden mest anerkjente teorien for dannelsen av månen, er nedslagsteorien, som innebærer at månen ble dannet da et objekt på størrelse med Mars (noen ganger ontalt som Theia), tilsvarende omlag 10 % av jordens masse, kolliderte med jorden i et gigantisk sammenstøt. Denne modellen innebærer at dette objektet smeltet sammen med jorden, men at tilstrekkelig med materie til dannelsen av månen ble sendt i bane rundt jorden. Gassutblåsninger og vulkansk aktivitet dannet jordens uratmosfære. Kondensert vanndamp, tilført is og flytende vann fra asteroider, protoplaneter, kometer og transneptunske-objekt dannet havene. Til tross for at solen utstrålte ca 30 % mindre energi enn den gjør i dag, viser kjennsgjerningene at havene forble flytende, en selvmotsigelse formulert i den svake sols paradoks. En kombinasjon av drivhusgasser og økt solaktivitet bidro til økning av jordens overflatetemperatur, og forhindret at havene frøs over. For 3,5 milliarder år siden ble jordens magnetfelt dannet, noe som forhindret solvind fra å ta av jordens atmosfære. Alder. Siden 1950 har geologer vært på jakt etter de eldste bergarten. Resultatene hittil har gitt oss en alder på 3,96 milliarder år, sandstein funnet i Australia har gitt oss klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på Månen har gitt oss aldre på opp til 4,6 milliarder år og vi regner dette som et anslag på hvor gammel Jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den i tidlig arkeikum var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene (som brukes for å datere mineraler ved hjelp av halveringstider). En annen faktor er at selve kontinentene ikke noen steder er eldre enn rundt fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år. Opprinnelse og utvikling. Jorden ser ut til å ha oppstått gjennom en sammenklumping av ulike himmellegemer i solsystemets tidligste barndom, himmellegemer som i sin tur ble skapt av den samme gasskyen som ga opphav til resten av solsystemet. Det siste sammenstøtet av himmellegemer som skapte dagens jord resulterte samtidig i månens opprinnelse, da materiale fra kollisjonen sprutet ut fra den unge jorden og siden samlet seg i det som skulle bli månen. Det anslås at flere millioner meteoritter har skapt kratere med mer enn 1 km diameter, mens jordas geologiske prosesser har slettet sporene og bare synlige 160 kratere er påvist. Utviklingen av kontinentene gjennom jordens levetid. I tidlig arkeikum (4.6 – 4,0 mrd år siden) var jordas mantel svært varm, og litosfæren (jordskorpen) ytterst var så lett at den neppe sank ned i mantelen. Jordskorpa bestod av mye basalt og natriumrike masser. Natriumrike mantelmasser kunne noen steder trenge oppover i basaltkappen og danne kropper av kvartsrike dypbergarter – tonalitt, trondhjemitt og granidioritt (TTG). Horisontale smeltemasser ble til grønnsteinsbelter av omdannet basalt, ofte med magnesiumrik komatiitt, og ofte omgitt av tonalitt-gneis. Bergarter fra arkeisk tid er ikke preget av omsmelting gjennom nedsynking i mantelen, slik bergarter fra sen arkeikum og proterozokium preges av. I proterizoikum ble bergartene også mer kaliumrike. Etter at havet oppstod for 4 milliarder år siden, var det etterhvert lite eller ingen landmasser på jorden. Nå oppstod sen-arkeiske, sedimentære bergarter som skifer, konglomerat og kvartsitt. Overgangen til proterozoikum for ca 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble oksygenrik, land-hav-fordelingen ble omtrent som idag, og historiens første istid oppstod. Den danske geologiprofessor Minik T. Rosing og kolleger ved Stanford University mener kontinentalskorpene oppstod i takt med anaerobt liv. Når lava steg opp til overflaten gjennom basaltskorpen, ville den normalt avkjøles og størkne til tung basalt og gradvis synke ned i magmaen igjen, smelte ved 1100–1200 °C og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. Men da liv med evne til fotosyntese oppstod for mer enn 3,5 milliarder år siden, ble det avgitt store mengder oksygen fra blant annet blågrønnbakterier, og basalten gjennomgikk en oksydasjonsprosess og forvitret. Basalt som er blitt forvitret av oksygen vil smelte ved «kun» 650 °C, utskilles og stige opp til overflaten der den størkner til langt lettere granitt. Granitt finnes på samtlige kontinenter og utgjør store deler av kontinentalskorpen, men ellers i solsystemet er den uhyre sjelden. Relativt lett granitt la seg oppå den tyngre basalten og lot basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt, som forble stabilt og flytende. Granitt opptar svært lite oksygen i friluft, og bidro derfor til stadig mer fritt oksygen i atmosfæren. I proterozoikum, før utviklingen av større dyr var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor David Bottjer. Tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) avga oksygen gjennom fotosyntese, og kjempet seg gjennom lag av kalkstøv som ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som stomatolitter, som fortsatt finnes f.eks utenfor Vest-Australia. Det faktum at stomatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne eukaryoter (celleorganismer) ikke spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850-550 millioner år siden fortrengte stomatolittene og lot grønnalger og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m. De tidlige havene inneholdt også store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form. Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen. Nivået i atmosfæren fortsatte så å stige i de neste årmillionene, og for noe over 500 millioner år siden var det høyt nok til at større dyr kunne utvikles i havene og livet kunne begynne å invadere landjorden. I proterozoikum var de platetektoniske prosessene som idag, med oppstigning av vulkansk masse, og nedsynking av havbunnsskorpe med senere omdanning. De gamle, arkeiske kratonene fikk påvekst av ny kontinentalskorpe, slik som eksempelvis de svekonorvegiske massivene av proterozoisk grunnfjell i Sør-Norge og Sør-Sverige. Det baltiske skjoldet vokste i etapper gjennom vulkanisme, havbunnsspredning (sedimentære tillegg) eller Baltica-kontinentets kollisjon (fjellkjededannelse). Midt i Proterozoikum for ca 1,3 mrd år siden samlet alle kontinentene seg i superkontinentet Rodina. Fremtid. Jorden vil i fremtiden bli varmere, fordi Sola utvikler seg. Magnetfeltet vil bli svekket, da kjernen blir nedkjølt. Når Solen eser ut før den slukner om ca. 4,5-5 milliarder år, vil Jorden og de andre indre planetene fordampe. Jorden i Solsystemet. Jorden er den tredje planeten i Solsystemet og den eneste planeten hvor vann opptrer i alle former, noe som kan si at den er i den «tempererte» sonen av solsystemet. Bane rundt Solen. Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn – det såkalte "sideriske år". Middelavstanden til solen er 150 millioner km. Avstanden varierer mellom 147 millioner km, som inntreffer omkring 3. januar, og 152 millioner km omkring 3. juli. Over et tidsrom på ca.  år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer. Aksens helning. Sommeren 2009 dannet jordaksen en vinkel på med baneplanet. For tiden øker denne vinkelen med ca.. Denne aksehelningen er årsaken til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn nordlige og sydlige polarsirkel (sommeren 2009)) vil Solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom vendekretsene N og S (sommeren 2009)) vil Solen stå i senit midt på dagen to dager i året. Jordaksens helning varierer mellom 67,9° og 65,5° over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate – jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen – "presesjonen" – gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 12 000 år vil peke mot Vega. Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milutin Milanković. Månen. Som den eneste av de terrestriske planetene har jorden en stor naturlig satellitt – Månen. Mars har også naturlige satellitter, men disse er små og muligens bare asteroider som er fanget i dens gravitasjonsfelt. For mer enn 4,5 milliarder år siden traff en stor protoplanet Jorda, og meteorskyen av knust materiale som oppstod begynte å kretse rundt jorda, samlet seg og dannet månen. I starten roterte månen svært nær jorda, men avstanden har gradvis økt. Siden månen er såpass stor og såpass nær, har dens tyngdekraft stor påvirkning på Jorden. Det er hovedsakelig Månens tyngekraft som er årsaken til tidevann. Indre. Tverrsnitt av jordens indre, med kjernen (innerst) i grått og mantelen i oransje. Forståelsen av Jordens indre utviklet seg for alvor da man begynte å måle forsinkelse i måten jordskjelvtrykk forplantet seg til ulike steder på kloden. Den tyske seismologen Beno Gutenberg brukte i 1913 denne metoden for å anslå den indre, faste kjernens diameter. Den kroatiske seismologen Andrija Mohorovicic studerte et kraftig jordskjelv i 1909, og oppdaget en grense (kalt «Moho») mellom jordskorpen og den dypere mantelen. Snart innså forskere at Jorden bestod av en fast kjerne i midten, en flytende mantel av smeltet lava, og jordskorpen. Den danske seismologen Inge Lehmann oppdaget i 1936 at kjernen av jern og nikkel var fast innerst, og flytende ytterst i laget under mantelen. Jordens indre skaper varme i kjernen, og gjennom kjernefysisk nedbryting av av radioaktive grunnstoff i både mantelen og jordskorpen. For hver km innover øker temperaturen med ca 30°C.Jordas indre varme bidrar til vulkanisme, og vanndamp og CO2 bidrar til en drivhuseffekt som muliggjør livet på Jorda. Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte varmeflekker under jordskorpen, som i Yellowstone nasjonalpark og under Island. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til den ytre kjernen på 2 890 km dybde. Overflate. Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består av hard, stiv masse, men også øvre deler av mantelen. Litosfæriske plater er bevegelig masse, som drives av platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 100–400 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av jordskorpen, dette er Jordens ytterste skall som vi mennesker beveger oss på. Vi deler inn jordskorpen i oseanskorpe (tykkelse: 7–10 km, består i hovedsak av basalt og gabbro) og kontinentalskorpe (tykkelse: 25–70 km). Kontinentalskorpen består generelt sett av bergarter med lavere tetthet enn oseanskorpen. Arkimedes' prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn oseanskorpen. Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87 milliwatt energi per kvadratmeter (den samlete fotosyntese på Jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi). Omlag 71 % av overflaten er dekket av saltvannshav, resten er kontinenter og øyer. Disse innehar innsjøer og elver som også bidrar til hydrosfæren. Flytende vann er nødvendig for opprettholdelsen av alle kjente former for liv, og man kjenner ikke til andre planeter med flytende vann og vanndamp. Jordens poler er for det meste dekket av is (Arktis, Antarktis og sjøis). Atmosfære. Jorden er dekket av et lag av gasser – en atmosfære – som holdes på plass av tyngdekraften. Denne gassblanding, som hovedsakelig består av nitrogen og oksygen, kalles også luft. Atmosfæren bidrar til å gjøre livet på landjorden mulig ved at organismer tar opp viktige gasser fra luften, ved å absorbere den ultrafiolette strålingen og ved å utjevne temperaturforskjellene mellom dag og natt. I tillegg bidrar den til å heve temperaturen på Jorden gjennom drivhuseffekten. Temperaturforskjeller og jordrotasjonen gjør at luften i atmosfæren er i konstant bevegelse, noe som bidrar til å frakte varme rundt om på planeten. Klima. Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. Magnetfelt. Jorden er som en stor magnet og danner et magnetfelt rundt seg. Magnetfeltet beskytter livet på Jorden fra kosmisk stråling. Det er magnetfeltet som gjør at vi får en magnetisk nordpol og en motsvarende sydpol. Jan Mayen. Jan Mayen er en 377 km² stor, arktisk øy som tilhører Norge. Øya er delvis tildekket av en isbre. Øya ligger på 70,59° N 8,28° vest. Den har verdens nordligste, aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2 277 meter også er et av Norges høyeste fjell. Fiskerisonen ved Jan Mayen er 293 049 km². I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra nabolandet Island og Grønland. I 2010 ble hele Jan Mayen med unntak av 2 km² der det foregår virksomhet fredet som naturreservat. Jan Mayen er en del av Kongeriket Norge, er ikke et biland og omfattes ikke av Svalbardtraktaten. Øya administreres av Fylkesmannen i Nordland, men er ikke en del av Nordland fylke. Oppdagelsen av øya. De første mulige belegg for kunnskap om Jan Mayen skriver seg fra 500-tallet, og det er grunn til å regne med at Jan Mayen var kjent i vikingtiden. Henry Hudson gjenoppdaget øya i 1607 og kalte den "Hudson's Tutches". Etter det ble øya observert flere ganger av navigatører og hvalfangere som gjorde krav på den eller endret navn på den. Hvalfangere fra Hull i England kom til øya i 1611 og ga øya navnet "Trinity Island", i 1612 kom den franske hvalfangeren Jean Vrolicq til øya og ga den navnet en "Île de Richelieu". I 1614 ga den engelske kapteinen John Clarke øya navnet "Isabella", samme år som Jan Mayen fikk dagens navn. Joris Carolus (en)ga øya navnet etter en av hans kapteiner, Jan Jacobs May van Schellinkhout, som hadde kommet til øya tre år tidligere. Hvalfangst. På begynnelsen av 1600-tallet etablerte nederlandske hvalfangere flere hvaloljekokerier på øya, slik at de kunne utvinne olje fra hvalspekket. På det meste var 1 000 mann i aktivitet på øya i sommermånedene og flere mindre festningsverk ble bygget for å hindre plyndring. Intensiv fangst medførte at grønlandshvalen ble nesten utryddet, og hvalfangsten rundt Jan Mayen ble avsluttet mellom 1640 og 1650. Øya ble forlatt, og i løpet av de neste 230 årene besøkte kun få skip øya. Det er fremdeles enkelte rester av spekk-kokeriene og noen hvalfangergraver. I 1962 ble to større kanoner funnet ved Kvalrossbukta. Disse er i dag brukt som saluttkanoner ved stasjonen. Ny aktivitet. Etter hvalfangstperioden på 1600-tallet var det ingen aktivitet på øya før mot slutten av 1800-tallet. En østerriksk-ungarsk, vitenskapelig ekspedisjon gjennomførte kartlegging og utforskning av øya i 1882–83. Deres kart var i vanlig bruk frem til 1950-årene. På begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn med fangst av fjellrev. Revejakten ble avsluttet i slutten av 1920-årene, da intensiv fangst hadde ført til en sterk nedgang i bestanden. Av de første 13 fangsthyttene står fem fortsatt igjen. Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921 av Hagbart Ekerold og med unntak av vinteren 1940–41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. Av den første meteorologiske stasjonen finnes det bare tuftene og løse rester igjen. Øya annekteres av Norge. Deler av øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge i 1922, og hele øya i 1926. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930, jf. Jan Mayen-lovens § 1. Før de norske anneksjonsplanene var kjent, besøkte kaptein Christoffer Evensen Ruud fra Rjukan øya i 1917, og meddelte deretter Utenriksdepartementet at han hadde okkupert den. Snart måtte han imidlertid innse at han ikke hadde midler til å utnytte stedets ressurser, og 28. august 1920 rykket han inn en annonse i Norges Handels- og Sjøfartstidende der han averterte Jan Mayen for salg. Forretningsmannen Thorleif Imerslund kjøpte i 1921 okkupasjonsrettighetene for Jan Mayen av Ruud for tusen kroner, trolig med tanke på eksport av guano til Tyskland, der landbruksjorden var blitt utpint av fire krigsår med mangel på kunstgjødsel. Imerslund tapte imidlertid på dette foretaket. Jan Mayen var administrert fra Oslo, gjennom Sysselmannen på Svalbard frem til 1. januar 1995. Deretter ble Jan Mayen lagt under Fylkesmannen i Nordland. At Jan Mayen er en del av riket, i motsetning til de antarktiske besittelser som er gjort til biland, gjør at konvensjoner som Norge er forpliktet av, også gjelder Jan Mayen hvis det ikke er tatt forbehold ved ratifikasjonen. Andre verdenskrig. Med unntak av vinteren 1940-41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. I frykt for tyske angrep, ble det i 1940 besluttet å brenne stasjonen og evakuere mannskapet til England. Men overveielser om den strategiske betydning av værobservasjonene, blant annet for konvoitransporten til Murmansk, gjorde at man ønsket å starte virksomheten igjen. Året etter, i 1941, returnerte mannskapet sammen med soldater fra den norske brigaden i Skottland. På det meste talte styrken 52 mann. Det ble ikke gjort forsøk fra tysk side på å landsette tropper på øya, men tyske fly og ubåter avla flere ganger Jan Mayen visitter for å rekognosere samt skaffe seg værobservasjoner. Unntaksvis skjøt tyske fly mot menn og anlegg på bakken, men uten at større skade ble gjort, slik at mannskapet kunne levere meteorologiske data gjennom hele krigen. To tyske fly krasjet på Jan Mayen i løpet av andre verdenskrig og besetningene på totalt 13 omkom. Det første flykrasjet skjedde 15. juli 1942 ved Flykollen, men var ukjent inntil restene av et tysk Junkers Ju 88 D1 ble oppdaget 23. august 1950 med fire omkomne besetningsmedlemmer. Det andre flykrasjet skjedde 7. august 1942 ved Danielsenkrateret. Flyet var av typen Focke-Wulf Fw 200 og alle ni besetningsmedlemmene omkom. Området var dekket av tykk tåke denne dagen, så bombing var ikke mulig. Av samme grunn ble ikke flyet beskutt fra bakken, da de norske styrkene på grunn av tåka ikke kunne avgjøre om flyet var venn eller fiende. I 1959 ble levningene av besetningene på de to flyene gravlagt på krigskirkegården i Narvik. Høsten 1943 ga den norske regjeringen amerikanerne lov til å etablere en radiolyttestasjon på Midt-Jan, i den hensikt å peile inn den hemmelige tyske radio- og meteorologiske stasjonen på Grønland. Den amerikanske basen gikk under navnet "Atlantic City". Et vilkår var at amerikanerne skulle fjerne stasjonen og forlate øya straks etter krigens opphør. Amerikanerne ble stående på Jan Mayen til februar 1946. Den norske regjeringen var sterkt opptatt av amerikansk tilbaketrekking for å hindre at Sovjetunionen skulle få et påskudd for å kreve liknende eller større militære anlegg på Svalbard. Jan Mayen var den eneste del av Kongeriket Norge som fullt ut var under den norske eksilregjeringens (offisielle) kontroll. Utvidelse av den økonomiske sonen. I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra nabolandet Island og Grønland. Med Island godtok Norge ved avtaler 28. mai 1980 og 22. oktober 1981 å innsnevre Jan Mayen-sonen, ved at Jan Mayens økonomiske sone ble avgrenset av den islandske 200-mils sonen og ikke ved midtlinjen. Tvisten med avgrensningen mot Grønlands økonomiske sone ble avgjort i Jan Mayen-saken mellom Danmark og Norge av den internasjonale domstolen i Haag i 1993. Avtalene med Danmark og Island ble fremmet av Kongen i statsråd 13. februar 1998 og vedtatt av Stortinget 2. april 1998 Nedtrapping av virksomheten. Ekspedisjonen på kystradiostasjonen Jan Mayen radio ble i 1995 nedlagt og overført til Bodø radio, hvor den styres via satellitt. Loran-C-stasjonene i Norge ble i 2004 besluttet nedlagt innen 1. januar 2006, inkludert stasjonen på Jan Mayen. Regjeringen kunngjorde 9. desember 2005 at de ønsket å fremme et forslag for videre drift av stasjonene og 23. juni 2006 kunngjorde Fiskeri- og kystdepartementet at driften ved de fire norske Loran-C-stasjonene blir forlenget til ut 2009. Årsaken til forlengelsen av driften er knyttet til økt interesse for det bakkebaserte navigasjonssystemet i Europa. Departementet har fått oppfordring fra blant annet EU, Storbritannia og Frankrike om videre drift av stasjonene. Senere er driften av Loran C ytterligere videreført. Fredning. Ved kongelig resolusjon 19. november 2010 ble hele Jan Mayen med noen unntak fredet som naturreservat. Unntakene omfatter Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flyplassen på østsiden av øya og et mindre område i Kvalrossbukta på vestsiden av øya. Territorialfarvannet rundt øya med unntak av et område i og utenfor Båtvika sør på øya ble også fredet. Naturreservatet er på ca. 375 km² landareal og ca. 4315 km² marint areal. Dette innebærer at det bare er lov å lande med båt i Båtvika, ingen andre steder. Dessuten må det søkes om tillatelse for opphold på øya. Tillatelse (til andre enn autorisert personell) gis bare for kortvarige opphold (24 timer, én uke). Det er ikke tillatt for andre enn autorisert personell å telte eller slå leir på øya. Det finnes egne regler for utlendingers opphold på øya. Geografi. Jan Mayens plassering i forhold til fastlands-Norge Øya er 377 km² stor, og ligger 600 km nordøst for Island og 500 km øst for Grønland. Øya ligger omtrent 1000 km fra både norskekysten og Svalbard. Den strekker seg 53 km i retning sørvest til nordøst mellom 70° og 72°N og mellom 8° og 9°V. 2,5 km bred på det smaleste og 15,8 km på det bredeste. Topografisk kart over Jan Mayen. Øya deles inn i tre deler, det smale og lave midtpartiet Midt-Jan og de berglendte Nord-Jan og Sør-Jan. Naturforhold. Jan Mayen er en del av den midtatlantiske ryggen. Denne undervannskjeden strekker seg helt sør til Bouvetøya, og består av vulkansk fjell, dannet for inntil en million år siden i sprekksonen mellom kontinentalplatene til Amerika og Europa/Afrika. Jan Mayen er den synlige toppen på et av disse vulkanske fjellene, der fjellfoten er ca. 3000 meter under havet. Jan Mayens kjennetegn er den 2277 meter høye vulkanen Beerenberg som for en stor del er dekket av isbreer og utgjør hele den nordlige delen av øya (Nord-Jan). Beerenberg, som fortsatt er en aktiv vulkan, hadde sitt siste utbrudd i 1985. Hele øya er av vulkansk opprinnelse, men om sommeren gir mose, gress og hardføre blomster farge til det ellers svarte landskapet. Berggrunnen ligner mye på store deler av Island. Fjell. Jan Mayen er det eneste området i Norge som har aktive vulkansystemer og vulkanske bergarter avsatt etter istiden. Den snødekte vulkanen Beerenberg er fremdeles aktiv og er verdens nordligste aktive vulkan. Beerenberg er en stratovulkan og har hatt seks utbrudd siden 1732, hvor siste utbrudd var i 1985. Fremdeles stiger det damp både av hovedkrateret og enkelte andre steder på øya. Innsjøer. Ved den smaleste delen av øya ligger øyas to innsjøer, Nordlaguna og Sørlaguna. Nordlaguna er 40 meter på det dypeste og var en viktig ferskvannskilde. Men i løpet av de siste tiårene har området som skiller lagunen fra sjøen blitt smalere, slik at høye bølger slår over og gjør vannet brakt. Sørlaguna er mye større, men så grunn at den kan tørke ut om sommeren. Klima. Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima med relativt milde vintre og kalde somre, med en månedlig middeltemperatur på Midt-Jan som varierer mellom +5°C og -6°C. Øya ligger i en lavtrykksbane som ofte fører mild luft sørfra. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan. Øya er ofte dekt av tåke, og de omkringliggende havområdene er islagt mellom februar og april. Flora. Vegetasjonen domineres av småvokste urter, lav og moser. Det vokser ikke busker og trær på Jan Mayen. Enkelte arter er endemiske. Fauna. Avstand fra andre landområder gjør at artsrikdommen er begrenset på Jan Mayen, men øya er likevel et viktig hekkested for flere sjøfuglarter, og 27 fuglearter hekker fast på øya. De store koloniene med havhest, alkekonge og polarlomvi anses å ha både nasjonal og internasjonal verneverdi. Andre store forekomster av fuglearter er krykkje og lunde. Totalt er det observert 98 forskjellige fuglearter som besøker øya periodisk. Fjellrev var tidligere det eneste tallrike pattedyret på øya, men intensiv fangst i begynnelsen av 1900-tallet førte til at fjellreven nesten ble utryddet. Klappmyss og grønlandssel har yngleplasser på den nordvestlige delen av Jan-Mayen. Isbjørn opptrer streifmessig når iskanten ligger opp mot Jan Mayen vinterstid. De to mest kommersielt verdifulle marine ressursene rundt øya er reke og haneskjell. Nordlaguna på Midt-Jan er det eneste ferskvannsøkosystemet som ikke tørker inn i tørre perioder og har en bestand av ferskvannsrøye som man antar har vært isolert fra omverdenen mellom 1500 og 4000 år. Administrasjon. Jan Mayen ble okkupert i 1925 og er regulert ved lov av 27. februar 1930 nr. 2. Det heter her at "Øen Jan Mayen er en del av Kongeriket Norge," dvs. samme formulering som i Svalbardloven. Begrunnelsen ligger i å knytte disse to områder fast til riket, slik at Grunnlovens krav om "udeleligt og uafhændeligt Rige" skal gjelde. Men loven sier ikke noe om administrasjonen, bortsett fra rettsvesenet. Det er gitt en rekke forskrifter til loven og i forskrift om administrasjonen av 21. november 1980 er det fastsatt at sysselmannen på Svalbard tjenestegjør inntil videre som sysselmann på Jan Mayen, med samme «forretningsområde» som i Svalbardloven, unntatt forretningene som politimester, notarius publicus og hjelpedommer. Denne ordning ble endret høsten 1994, slik at arbeidsoppgavene fra 1. januar 1995 ligger til Fylkesmannen i Nordland, men uten at Jan Mayen er del av noe fylke eller selv er gjort til noe fylke. Salten tingrett er førsteinstansdomstol for Jan Mayen. Demografi. De eneste innbyggerne på øya er personell fra Forsvaret og Meteorologisk institutt, i alt 18 personer. Av disse er 14 personer ansatt i Forsvaret mens de resterende fire er ansatt av Meteorologisk institutt. Antall innbyggere øker i sommerhalvåret da vedlikehold blir utført på øyas installasjoner. Tjenestetiden er seks måneder eller et år, og personellbytte skjer i april og oktober. Forsvarets personell drifter en Loran-C stasjon. Både den meteorologiske stasjonen og Loran-C-stasjonen ligger få kilometer fra Olonkinbyen, hvor alt personell bor. Næringsliv. Det finnes ingen utnyttbare naturressurser på Jan Mayen, unntatt fisk i havet. Den økonomiske aktiviteten er begrenset til drift av den norske radio- og værstasjonen som ligger på øya og Loran-C-stasjonen til Forsvaret (Forsvarets logistikkorganisasjon IKT). Det er også etablert en referansestasjon for EGNOS på øya. Det skal også etableres en referansestasjon for satellittnavigasjonssystemet Galileo på Jan Mayen. Jan Mayen radio. Jan Mayen radio var en norsk kystradiostasjon på Jan Mayen som ble bygd i 1921. I september 1940 ble stasjonen ødelagt av norske styrker og besetningen sendt til Island. I 1941 ble en ny stasjon bygd. Etter krigen ble den flyttet til et nytt sted. Stasjonen kontrolleres i dag fra Bodø Radio via satellitt, men kan tas i lokal kontroll ved sambandsbrudd mot Eik jordstasjon. Kommunikasjon. Atkomstmulighetene til Jan Mayen er begrenset. Enkleste adkomst er med fly, hvor man lander på øyas 1585 meter lange flystripe. Jan Mayens flyplass er værutsatt og brukes hovedsakelig av Forsvarets C-130 Hercules, som kommer med forsyninger hver andre eller tredje måned. Byggingen av Jan Mayen flyplass ble påbegynt i august 1960 og det første flyet, et Catalinafly fra Luftforsvaret, landet 17. september 1960 for å hente en person akutt syk med bukhinnebetennelse. Det første sivile flyet landet 29. oktober 1961 og var en Douglas DC-4 fra Braathens S·A·F·E. Før flyplassen ble bygget fikk Jan Mayen postforsendelser på vinterstid ved flyslipp fra Catalinafly. Øya har ingen naturlig havn og ilandstigning fra båt kan være farlig, men er mulig både på nord- og sørsiden. Under en tur til Jan Mayen, Bjørnøya og Spitsbergen i 1954 forulykket postflyet på Bjørnøya. Jan Mayens postnummer er 8099 og amatørradiokoden er JX. Internettdomenet .sj er tildelt Svalbard og Jan Mayen, men er ikke tatt i bruk. Tidslinje. Skilt som viser til Meteorologisk institutts okkupasjoner i 1922 og 1926 Joseph Fourier. Jean Baptiste Joseph Fourier (født 21. mars 1768 i Auxerre i Burgund, død 16. mai 1830 i Paris) var en fransk matematiker og fysiker. Han ble tidlig foreldreløs, men på grunn av sin begavelse ble han opptatt som Fourier var revolusjonær og ble flere ganger arrestert under den franske revolusjonen. Også senere fikk han problemer på grunn av sin fortid. Han fulgte Napoleon som vitenskapelig rådgiver under felttoget i Egypt, og ble utnevnt til flere høye stillinger under Napoleon. I ettertid er Fourier best husket for å ha utviklet det franske vitenskapsakademiet. Fouriers hovedverk er "Thêorie analytique de la chaleur" (1822). Det er et grunnleggende verk innen funksjonsteorien med mange viktige bruksområder. Fourier viser her at alle periodiske funksjoner kan framstilles som en sum av sinus- og cosinusfunksjoner. Fourieranalysen spiller en stor rolle i optikk, akustikk, signalbehandling og bølgelære. Variasjonene i tidevannet kan f.eks framstilles ved fourieranalyse. Fourier skrev også ligningsteori og sannsynlighetsregning. Jomfrufødsel. "Marias bebudelse". Maleri av Fra Giovanni da Fiesole, 1433-1434. Jomfrufødselen er en av hjørnesteinsdoktrinene i den kristne tro som forteller at Jesus ble unnfanget og født av en jomfru. Denne forståelse henter sitt belegg i Mattheusevangeliet og Lukasevangeliet som begge forteller at Maria ble gravid med Jesus uten å ha vært sammen med en mann. I motsetningen til mange andre religioner skal jomfrufødselen bli forstått i streng forstand uten noen naturlig eller overnaturlig farsfunksjon. At den hellige skulle komme over henne (overskygge henne) hentyder ikke på en seksuell akt, men en gjerning parallelt med skapelsen og frelserhistorien. Det skal således bli forstått som et under. Denne troen og forestillingen står sterkest i katolisismen, men muslimer tror også på jomfrufødselen. Den kristne oppfatning. I den mest alminnelige kristne trosbekjennelse, den apostoliske trosbekjennelse, bekjennes det at Jesus var født av Jomfru Maria, og det uttrykker hvordan Jesus' fødsel var e unikt mirakel og en understrekning av at han var den ventede og lovede Messias fra Det gamle testamente. Jomfrufødselen er også et vitnesbyrd om inkarnasjonslæren ved at det var Gud selv som ble menneske i Jesus, men i like høy grad et vitnesbyrd om Jesu menneskelikhet ved at Jesus var av Adams slekt. Den lære ble en universal tro i den kristne kirke på 100-tallet, og blir opprettholdt av den anglikanske kirke, den ortodokse kirke, orientalske ortodokse kirker, den protestantiske kirke, og den katolske kirke. Muslimsk oppfatning. I muslimsk tro ble Jesus likeledes født av en jomfru, men her er det ikke et tegn på guddommelighet, men kun at Gud kan velge å skape et menneske ut av hva han vil: Adam uten bistand fra andre mennesker, Eva fra en mann, alle mennesker fra både menn og kvinner, og Jesus fra en kvinne. Partenogenese. Partenogenese (det greske ord for jomfrufødsel) er den sedvanlige betegnelsen for usedvanlig naturfenomen som finner sted blant visse dyr som for eksempel hai og lus, og planter under ekstreme tilfeller, og er en forplantning uten en hann, det vil si en jomfrufødsel. Jomfrudom. Jomfrudom, eller sjeldnere møydom, er tradisjonelt en kvinnes tilstand før hun har gjennomført sitt første samleie. I mange kulturer legges det vekt på at en kvinne er jomfru når hun gifter seg. På moderne norsk brukes ordet om både menn og kvinner som ikke har hatt seksuelt samkvem med noen. Etymologi. Ordet jomfru kommer av det tyske «Jungfrau», det vil si «ung kvinne eller frue». Ordet kom til Norden i middelalderen som begrep for en fornem pike eller uberørt jente, jamfør jomfru Maria. Ordet ble etter hvert også tittel for ugifte adelsdamer eller unge, borgerlige jenter, omtrent med samme betydning som «frøken» har i dag. Jomfruhinne. a> plansje som viser forskjellige jomfruhinner. Jomfruhinnen, hymen eller møydomshinnen er en hinne i kvinnens vagina. Selv om den omtales som en hinne, er det egentlig en ring med en åpning som varierer i størrelse og form fra jente til jente og som kan utvides. Utvides den for mye og for fort, vil den sprekke, og det oppstår en blødning. Jomfruhinnen brister vanligvis ved det første samleiet, men en kan ikke være sikker på om samleiet har funnet sted eller ikke ved å undersøke hinnen. I noen kulturer, blant annet i abrahamittisk tradisjon, anses en hel, intakt og uberørt jomfruhinne som bevis for at ei jente eller kvinne ikke har hatt samleie, men er jomfru, det vil si seksuelt urørt. Denne tilstanden kan være en forutsetning for en kvinnes ærbarhet og status som «ren» brud. En kvinnes seksuelle historie og tilstand er da som regel også viktig for hele familiens og slektens ærestatus i samfunnet. I noen tradisjoner vil eldre kvinner kontrollere sengetøyet etter en bryllupsnatt for spor etter blod fra en sprukken jomfruhinne. I Norge og andre vestlige land har det vært stor diskusjon om det er riktig av leger å gjenoppbygge brustne jomfruhinner ved operasjon på gifteklare muslimske jenter som forsøker å skjule tidligere seksuell aktivitet. Det viktigste motargumentet har vært at en isteden burde endre holdningene i kulturen og gi kvinner fri rett til et godt seksualliv uavhengig av menns og familiens kontroll. Jomfru Maria. Bebudelsen fra St. Marcoklosteret i Firenze malt av Fra Angelico Maria med jesubarnet fra Bardikapellet i Santo Spiriti i Firenze malt av Sandro Botticelli Maria i Alstadhaug kirke i Skogn Jomfru Maria, eller Maria fra Nasaret, er en jødisk kvinne som ifølge Det nye testamente er identifisert som Jesu Kristi mor. I islam er hun ansett som mor til profeten Jesus, Isa عيسى på arabisk. Ved konsilet i Efesos tilla konsilfedrene henne tittelen "Theotokos", Guds Mor (egentlig: Gudefødersken). Denne tittelen må sees i sammenheng med den kristne lære om Jesus som både Gud og menneske. Rent religionshistorisk har kirkens fremstilling ført til at Maria har fått stor betydning for svært mange troende – ikke minst for kvinner. I kunstneriske fremstillinger er hun som oftest kalt bare «Madonna». Marias liv. I Det nye testamente er Maria sentral i forbindelse med Jesu unnfangelse og fødsel. Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som er faren til barnet. Lukasevangeliet forteller om fødselen, men ikke spesifikt om hvem som er faren, men forfatteren skriver at Jesus ble holdt for å være sønn av Josef. Johannesevangeliet skriver at Jesus er "Josefs sønn". Matteusevangeliet har en annen oppfatning enn de øvrige evangeliene, ved at hun skal ha blitt gravid ved Den hellige ånd. Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus, men virket som en oppdragende farsfigur. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av kong David. Etter profetier i det gamle testamentet skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble bare regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme var det ikke tilstrekkelig at Maria var det. Videre skriver forfatteren av Matteusevangeliet at den hellige ånd er faren, men videre at han ble regnet som Josefs sønn av sin samtid. "Jakob,Josef, Judas" og "Simon" omtales som Jesu brødre. De er trolig listet etter alder. Han hadde også søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske søsken til Jesus med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det (se egen artikkel Jesu brødre og søstre). Maria nevnes også andre steder i Det nye testamente. Ifølge Evangeliet etter Johannes var hun tilstede ved korsfestelsen. En gammel tolkning av Johannes' Åpenbaring 12 identifiserer «himmeldronningen» med Maria (som bilde på Det nye Jerusalem, Guds folk). Den nye Eva. I de patristiske skrifter nevnes Maria først og fremst i forbindelse med Eva. Maria og Eva settes opp som motsetninger: Mens Eva lot seg friste, følger Maria Guds vilje og gjenoppretter dermed skaden fra syndefallet. Slik Jesus er den nye Adam, blir Maria oppfattet som den nye Eva. Mariadogmer. Det er etablert flere dogmer omkring Maria, som særlig er sterke i ortodoks og katolsk mariologi. I de reformerte kirker varierer holdningen til Mariadogmene sterkt og de karakteriseres tildels som ubibelske. Guds Mor. Det eldste fastlagte Maria-dogme er læren om Maria som "Gudføderske" eller "Guds Mor", på gresk "theotokos". Dette ble fastslått på konsilet i Efesos i 431. I en forlengelse av dette kalles hun også Kirkens Mor, fordi den katolske kirken betrakter seg selv som Kristi mystiske legeme på jorden. Evig jomfrudom? Doktrinen om Maria som evig jomfru ser ut til å ha blitt forkynt av Irenaeus og Klemens av Alexandria, og den er godt belagt hos Athanasius av Alexandria, som kalte henne αειπαρθεnu;ς ("aeiparthenos", "evig jomfru"). Fra det 5. århundre var den allment akseptert i både øst og vest. Mange av de kirker som har sitt utspring i reformasjonen avviste doktrinen, men ikke før en god stund etter reformasjonen. De mener at Maria fikk flere barn etter Jesu fødsel. Moderne, lutherske teologer regner det også som sannsynlig at Maria hadde flere barn, som dermed var Jesu halvbrødre eller halvsøstre. Det nye testamente omtaler flere ganger Jesu brødre og søstre, blant annet i Markusevangeliet: "Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og har vi ikke søstrene hans blant oss?" (Mark. 6:3a). Katolske og ortodokse kristne har tradisjonelt forklart dette med at hebraisk og arameisk (dvs. de språk de første kristne talte) mangler egne ord for hhv. søsken og søskenbarn, begge ledd omtales som hhv. «brødre» og «søstre». Dette var også den forklaring som Martin Luther holdt for den riktige. Dessuten kunne nære venner også omtales som brødre eller søstre. Endelig kunne "bror" brukes som en hedersbetegnelse. Oppfatningen av Maria som evig jomfru må også sees i sammenheng med de opplysningene en har om henne fra ulike historiske kilder, inkludert Det nye testamente. Andre synspunkter går ut på at Josef og Maria i sitt samliv som mann og kone etter Jesu fødsel fikk minst ytterligere 7 barn som altså er Jesu halvsøsken og at jomfrumyten er ubibelsk. Maria opptagelse i himmelen. Gregor av Tours formulerte læren om Jomfru Marias opptagelse i himmelen i det 6. århundre; hentydninger finnes i skrifter fra det 4. århundre og kan reflektere det nytestamentlige "Åp" 11,19-12,1. Marias opptagelse i himmelen nevnes også i det apokryfe Filips evangelium. Dogmet sier at Maria ble tatt opp i himmelen med legeme og sjel; hun døde altså ikke på vanlig måte. Den var utbredt både i øst og vest før reformasjonen, og Martin Luther uttrykte seg positivt om den. Senere har de fleste reformerte kirker, med unntak av den høykirkelige del av Den anglikanske kirke, avvist doktrinen. I Den katolske kirke ble opptagelsen fastslått som dogme først for 60 år siden, i 1950 av pave Pius XII. Ortodoks tradisjon har aldri fastslått dette som et dogme, men feirer hennes opptagelse – ofte omtalt som "Guds Moders hensovnelse" – den 15. august hvert år. Den ubesmittede unnfangelse. Doktrinen om den ubesmittede unnfangelse hevder at Maria ble unnfanget uten arvesynden, som det eneste menneske utenom Jesus. Den ble diskutert mye i middelalderen, uten at man kom til enighet. I den katolske kirke var dominikanerne motstandere av doktrinen, mens fransiskanerne og senere jesuittene forsvarte den. I 1854 ble den ubesmittede unnfangelse fastslått som dogme i den katolske kirke. I øst oppfattes hele arvesyndsbegrepet som problematisk; doktrinen om ubesmittet unnfangelse finner derfor ikke resonnans der. Protestantiske kirker avviser den helt; i den anglikanske kirke tror deler av den høykirkelige fløy på den. Maria som helgen. I katolsk og ortodoks tro hylles Maria som helgen, og gis den mest framtredende plass blant alle helgener. I den anglikanske kirke ble all bønn gjennom helgener forbudt i de Trettini artikler, men senere har man akseptert det. I de deler som deler katolsk lære om helgener regnes Maria som den fremste. Mariafromhet. Den mest kjente formen for Mariafromhet er rosenkransen, en syklus med bønner rettet til Maria, med «Hill deg, Maria» som den mest sentrale. Angelusbønnen er en kort bønn som omhandler Kristi unnfangelse, som tradisjonelt blir bedt tre ganger hver dag i mange klostre. De tre ganger tre slag som etterfølger en gudstjeneste i Den norske kirke stammer fra klokkeringingen i forbindelse med angelusbønnen før reformasjonen. I den katolske kirke ble det også utviklet en egen tidebønn, «Vår Frues lille officium». Katolske messer på lørdager hvor det ikke faller en annen festdag kan feires til Marias ære. Mariafester. Maria æres i en rekke forskjellige liturgiske sammenhenger. "De viktigste ortodokse Maria-feiringene (hvor de fem store er uthevet):" I tillegg feires spesielle Maria-ikoner på egne dager. "De mest sentrale katolske festene er:" Referanser. Maria Maria Jordan. Jordan (arabisk:الأردنّ, translitterert som), offisielt Det hasjimittiske kongeriket Jordan, er et arabisk land i Midtøsten/Vest-Asia som grenser til Syria i nord, Irak i nord-øst, Israel og Vestbredden i vest og Saudi-Arabia i sørøst. Landet deler kystlinjen til Dødehavet i vest med Israel, og kystlinjen til Akababukten i sør med Israel, Saudi-Arabia og Egypt. Grensen mot Israel har en sterk befestet overgang ved Allenby Bridge som går over grenseelven Jordanelven. Elven er den eneste betydelige vannkilden i landet. Befolkningen er hovedsakelig jordanske arabere. Trolig bor det om lag 1 million irakiske flyktninger i Jordan, i tillegg til de palestinske. Palestinske arabere kan flytte til Jordan og få statsborgerskapet og alle rettigheter der. Jordan har siden Israel ble opprettet tatt imot over 1, 8 millioner palestinske flyktninger. Disse har fått samme rettigheter som de opprinnelige jordanerne, og utgjør i dag den største folkegruppen i landet. Selv om flyktningene har fått borgerrettigheter, har transjordanerne (fra Østbredden) dominert det politiske liv. Landets språk er arabisk, men svært mange snakker meget godt engelsk. Jordan er et konstitusjonelt monarki hvor kongen utpeker regjeringen, godtar lover og står for utenrikspolitikken. Parlamentet kan utføre parlamentarisk makt med 2/3 flertall. Naturgeografi. Jordan er et ørkenland med nord-sør-gående fjellkjeder på opptil 1.754 meter i vest langs grensen mot Israel, og et gradvis flatere landskap mot ørkenområdene i øst. Jordanelven danner den nordlige starten på en forkastning som er forbundet via Rødehavet med Riftdalen i Afrika. I Gilead-fjellene i nord ligger både hovedstaden Amman og storbyene Zarqa og Irbid. I nordvest er det Middelhavsklima med varme, tørre somre og kjølige, fuktige vintre. Årsnedbøren kan nå opp i 800 mm. I resten av landet er det kontinentalt ørkenklima, og i Amman er middeltemperaturen 31-38 °C om sommeren og 13-19 °C om vinteren. Ørkenområdene har sparsom tornevegetasjon, og det tidligere fruktbare landet har i dag bare 5 km² skogsområder igjen, med sypress, eik og akasie. Forsøk på skogplanting har lenge vært relativt mislykkede. Dyrelivet omfatter hamster, ørn, hyene, villkatt, ulv, gaselle, steinbukk og skorpion. Demografi. Folketilveksten er stor, hele 2,6 %, og nesten 40 % av befolkningen er under 15 år. 87 % er arabere, 7 % armenere, 2 % tsjerkessere og 2 % kurdere. I tillegg kommer fremmedarbeidere, hovedsakelig fra Egypt, men også fra Sør-Asia. Hele 79 % av Jordans befolkning bor i byer. De største byene (2007) er Amman med 1,5 millioner innbyggere, fulgt av Zarqa (1 million), Irbid (800 000), ar-Rusaifa (300 000), Wadi-as-Sir (200 000), Aqaba (105 000), Mabada (85 000) og al-Baq'a by (81 000). I Jordan er 93 % av befolkningen sunnimuslimer, og islam er statsreligion. Kristne utgjør 6 %, mens andre religioner står for 2 %. I byen Zarqa bor noen drusere. Mange kristne irakere har bosatt seg i Jordan, og de kristne utgjør ofte om lag 20 % av medlemmene av parlamentet. Historie. Det nå besatte området på Vestbredden av Jordanelva var i bibelsk tid kjerneområdet for Oldtidens Israel, med områdene Judea og Samaria og de eldgamle byene Jerusalem, Hebron og Betlehem i vest. Ammonittene som innvandret omkring 1.200 f.Kr., var en del av oldtidens Israel. I det 4. århundre f.Kr. innvandret nabateerne fra den arabiske halvøy, trolig på grunn av befolkningspress der. Området ble i år 106 underlagt Romerriket som provinsen Arabia, under keiser Trajan. Med muslimenes seier over Bysants ved Yarmuk i 636 e.Kr., kom Jordan under langvarig arabisk-muslimsk styre, med et kort avbrekk for den vestlige delen som i perioden 1115-1187 lå under korsfarer-kongedømmet Jerusalem. I 1250 ble områdene underlagt de egyptiske mamelukkene og 1516-1918 ble okkupert av det ottomanske rike. I 1918 gjorde de jordanske stammene opprør mot tyrkerne, og den hasjemittiske emir Faisal grunnla Kongedømmet Syria i Damaskus da de arabiske styrkene under Lawrence of Arabia inntok byen. Men ved San Remo-konferansen i 1920 tvang britene Jordan inn i protektoratet Palestina, fra 1923 Emiratet Transjordan med Abdullah ibn Hussain som statsoverhode under britisk okkupasjon. Ved utløpet av mandatet ble Jordan helt uavhengig 25. mai 1946. I 1948 inntok jordanske tropper Øst-Jerusalem, men andre arabiske land anerkjente aldri fullt ut den jordanske annekteringen av Vestbredden fra 1950. Bare Storbritannia anerkjente den jordanske suvereniteten over Vestbredden. Den 20. juli 1951 begikk en palestinsk nasjonalist attentat og myrdet kong Abdullah I, og sønnesønnen Hussain I overtok makten i 1953. Under Seksdagerskrigen tapte Jordan hele Vestbredden til Israel, og antall flyktninger i landet ble fordoblet og nådde 800 000. Innflytelsen til PLO og palestinske "fedayeen"-styrker i Jordan økte, og i 1970-71 kom det til åpen borgerkrig hvor palestinske tropper og støttespillere ble massakrert under Svart september, som fulgte en palestinsk kapring av tre passasjerfly i byen Zarqa. Syria invaderte en kort stund Nord-Irak, men trakk seg raskt tilbake, trolig etter press fra Israel. I juli 1971 vant jordanske og irakiske regjeringsstyrker en felles seier over de palestinske "fedayeen"-styrkene, og tvang dem ut av Jordan. Jordan forholdt seg nøytrale under Yom Kippur-krigen i 1973, og året etter anerkjente Jordan den palestinske organisasjonen PLO som den eneste og rettmessige representant for det palestinske folket. I 1988 gav Jordan formelt avkall på alle krav på Vestbredden. Landet tok ikke del i Irak-krigen i 1990-91. Kong Abdullah på besøk i Pentagon. I 1994 ble en endelig fredsavtale med Israel undertegnet. Jordan driver en konstant og vanskelig balansegang mellom vestlige og muslimske land og har opptrådt som fredsmekler blant annet i Irak-konflikten, og mellom Israel og palestinerne. Da Abdullah II tiltrådte som konge i 1999 ble forholdet til USA ytterligere forbedret, og Jordan oppnådde frihandelsavtale med USA i 2001 og assosieringsavtale med EU i 2002. Næringsliv. Jordan har få naturressurser og begrensede vann- og energiressurser. Oljeimport fra Irak ble 2003 delvis erstattet av import fra Gulfstatene. Samme år ble en gassrørledning fra Egypt til Aqaba fullført, og planen er at den skal videreføres til Amman. Inntil nylig har landet vært ensidig av eksport av fosfater, og av overføringer og bistand fra utlandet. Jordan ble medlem av WTO i 2000. Frihandelsavtalene med USA fra 2001 og med EU fra 2002 har gitt sterk stimulans til produksjon og eksport av lette forbruksvarer og tekstiler. Teko-industriens eksport økte med 2 000 prosent fra 2000 til 2005. Det drives en del utviklingsprosjekter innen solenergi, hvor landet har stort potensial. Regjeringens fremste satsingsområde er turisme, samtidig som Aqaba Special Economic Zone (ASEZ) skal tiltrekke teknologi og IKT-industri gjennom gunstige rammebetingelser. Ifølge den amerikanske, frivillige organisasjonen National Labor Committee, har Jordan betydelig innslag av underbetalte arbeidere i produksjonsanlegg med dårlige sosiale forhold. Verdensbanken klassifiserer Jordan som et "lower middle income country." BNP per innbygger var om lag $1,817 (€1,479) i 2003, med 14,5 % registrert arbeidsløshet – men reelt nærmere 30 %. Utdanningsnivået er relativt høyt. Inflasjonen er lav, bare om lag 2,3 % i 2003, og finans- og valutapolitikken har vært ganske stabil siden omkring 1995. Uroen i Midtøsten er likevel forstyrrende for landets økonomiske utvikling og evnen til å tiltrekke utenlandske investeringer. Landet har stor innvandring fra nabostater hvor det er politisk uro, og dette gir både nye ideer og vekstimpulser, og samtidig betydelig press på offentlige tjenester og budsjetter. Turismen bidrar med 10-12 % av nasjonalproduktet, og stimuleres av at landet er politisk mer stabilt enn mange andre land i Midtøsten. Den viktigste severdigheten er den antikke klippebyen Petra, som står på listen over Verdens sju nye underverk. I likhet med Petra har også stedet Jerash romerske ruiner. Naturbaserte opplevelser utnyttes særlig gjennom ørken- og fjellvandring, ikke minst i Wadi Rum. Jødedom. Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahá'í). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem det Gamle Testamentet. De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende transcendent Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk den Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene. Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.») I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etterhvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom. Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanerne selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritanere. Samaritanernes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter. Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes "kultur". Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk». I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet. Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). En ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen. Det anslås å være ca 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis. Jødedommens tekster. Jødene kalles ofte «Bokas folk», og jødedommen har en lang intellektuell tradisjon som fokuserer på tekstbasert torástudium. Dette avsnittet er en strukturert liste over sentrale verk i jødisk praksis og tenkning. Januar. Januar er årets første måned og har 31 dager. Den er oppkalt etter den romerske guden Janus, romersk gud for all begynnelse. Guden har fått sitt navn etter det latinske ordet for "dør" (ianua), og symbolsk vil det si at januar er åpningsmåneden – «døra» til det nye året. Januar ble vedtatt som årets første måned i år 154 f.Kr. av det romerske senatet. Romernes navn på måneden var "Januarius". På norrønt ble måneden kalt "Torre". Kjell Bækkelund. Kjell Martin Bækkelund (født 6. mai 1930 på Kampen i Oslo, død 13. mai 2004) var en norsk klassisk pianist. Bækkelund begynte å spille piano allerede som 5-åring, og debuterte som 8-åring sammen med Filharmonisk Selskaps Orkester. Bækkelund vant Norsk Kulturråds pris i 1973, og hadde tidligere skapt furore da han ikke ville motta Kritikerprisen i 1965. Priser og utmerkelser. Bækkelund ble i 1987 utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I 1997 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen, ridder av Dannebrogordenen og kommandør av den finske Lejonordenen. Bekkelund mottok den russiske Vennskapsordenen. I 1998 ble han utnevnt til kommandør av Republikken Italias fortjenstorden. Han vant Spellemannprisen 1975 i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for albumet "Villarkorn". Han vant Gammleng-prisen i klassen klassisk i 1987 og var statsstipendiat fra samme år. Han var spaltist i Verdens Gang under tittelen "Tramp i klaveret". Senere fikk hans biografi samme tittel. Bækkelund huskes som vidunderbarn, for sine karakteristiske briller og alpelue, og for en lang rekke "avskjedskonserter". Han hadde et forhold til skuespillerinnen Ingerid Vardund som sistnevnte omtalte åpenhjertig i sin selvbiografi. Kombinert. Kombinert er en idrettsgren som er en kombinasjon av de nordiske grenene langrenn og skihopping, derfor omtalt som "nordic combined" på engelsk. Grenen har lange tradisjoner, ikke minst i Norge. Kombinert er ingen kvinnesport, ettersom det er den eneste ski-idretten uten kvinnekonkurranser i mesterskap. I kombinert er det ulike typer konkurransevarianter: Individuelt (Gundersen), sprint, fellesstart, lagkonkurranse og lagsprint. De viktigste konkurransene arrangeres av FIS. Historie. Kombinert oppsto som alle moderne nordiske skisporter i Norge. Holmenkollen spilte en viktig rolle allerede fra 1800-tallet. Det første Holmenkollrennet ble arrangert i 1892 og var et kombinertrenn. Først i 1933 var hopprennet som ble arrangert i Holmenkollen et rent hopprenn. Internasjonal betydning oppnådde kombinert da det kom på programmet i det første olympiske vinterleker i Chamonix 1924, og kombinert har vært på OL-programmet siden. Det var kun individuell start med hopprenn sist som ble arrangert, og Thorleif Haug tok det første gullet foran to landsmenn. I lekene fram til andre verdenskrig tok nordmenn samtlige medaljer. Inntil OL i 1952 gikk man først 18 km langrenn, deretter var det hopprenn. Langrennstida ble regnet om i poeng, og lagt sammen med poengene fra hoppbakken. Løperen med mest poeng vant. På 1950-tallet ble langrennet forkortet til 15 km. En stor forandring skjedde fra 1985 da den såkalte Gunder-metoden ble tatt i bruk. Den innebærer at poengdifferansen etter hopprennet regnes om til tidsdifferanse som brukes ved langrennet. Vinneren av hopprennet starter først, men den som først krysser mållinjen vinner. Dette gjorde kombinert mer attraktivt for tilskuerne. Lagkonkurransen ble første gang arrangert som VM-øvelse i 1982, og var med på OL-programmet fra 1988. Den hittil nyeste konkurranseformen er sprint, som ble innført under VM i 1999. Sprint består av ett hopp og 7,5 km langrenn. I OL i Salt Lake City ble sprinten også innført som olympisk øvelse. I tillegg til de tre olympiske øvelsene arrangeres noen av rennene i verdenscupen som fellesstart og lagsprint (fra 2007). Fellesstarten blir med på VM-programmet i 2009. Individuelt (Gundersen). I den tradisjonelle øvelsen foretas det to hopp i en normal- eller storbakke og løperne går deretter 15 km langrenn. I normalbakken teller en meter 2 poeng, mens den er 1,2 poeng i storbakken. I tillegg får man stilkarakterer fra tre av de fem dommerne. Etter Gunder-metoden blir så poengene etter hopprennet gjort om til tidsdifferanse, slik at 15 poeng i hoppbakken tilsvarer ett minutt i løypa (dvs. 1 poeng = 4 sekunder). Langrennet foregår som en jaktstart, der lederen etter hopprennet starter først, og førstemann i mål vinner. Er det store tidsdifferanser brukes bølgestart, der de siste løpere sendes ut i puljer, og deres endelige plassering regnes ut etter målpassering. Siden 07 er det bare de 35 beste etter første omgang i hoppbakken som får hoppe andreomgangen. Dette skal spare tid og gjøre konkurransen mer interessant for tilskuerne. Sprint. Sprintkonkurransen er en forenkling av den individuelle. Det er bare ett hopp, og langrennet er kun 7,5 km. 15 poeng differanse i hoppbakken tilsvarer ett minutt i løypa, og førstemann i mål vinner. (Betegnelsen «Gundersen» brukes ofte internasjonalt om den klassiske øvelsen, men man bruker Gunder-metoden som utregning også på sprinten.) En variant av sprinten har hurricane-start. Her starter løperne i en spiralform, og poengene fra hoppbakken regnes om til meter, ikke tid. Vinneren av hopprennet starter ytterst, og 30 poeng tilsvarer 360 meter. Alle starter samtidig, men kun vinneren av hopprennet går eksakt 7,5 km. På grunn av plassbegrensninger kan dette bare arrangeres på store skistadioner, og går derfor sjelden. I sesongen 2006/2007 ble det også innført "kompaktsprint". Denne foregår enten som en vanlig sprint eller med hurricane-start, men pausen mellom siste hopper og langrennstarten er bare 20-30 minutter. Fellesstart. Fellesstarten er en relativt ny øvelse, og er ikke med på det olympiske programmet, men står på VM-programmet i 2009. Her foregår langrennsøvelsen først (10 km), og alle starter samtidig. Løpstiden blir deretter regnet om til poeng. Det kan også legges inn bonussprinter underveis, der man får bonuspoeng i form av meter i hoppbakken. Den som vinner langrennet får 120 poeng, og de resterende løperne får 20 poeng fratrekk for hvert minutt de er bak. Deretter er det hopprenn med to omganger for de 30 beste fra langrennet. I motsetning til i de andre konkurransene gis det ikke vanlige stilkarakterer, men fratrekk for manglende telemarksnedslag (4 poeng i normalbakke, 4,8 poeng i storbakke) og for fall (10 poeng i normalbakke, 10,8 poeng i storbakke). Vinneren er den som har mest poeng totalt. Det hender også at fellesstart arrangeres som erstatning for andre typer konkurranser om været eller andre forhold tilsier at hopprennet må utsettes. Gundersen. I lagkonkurransen deltar det i mesterskap 4 løpere (fra VM i 1995), mens det i verdenscupen bare er 3 løpere. Hver løper foretar to hopp, og poengene summeres og regnes om etter Gunder-metoden til langrennstid, der 60 poeng tilsvarer ett minutt i løypa. Fram til VM i 2005 i Oberstdorf tilsvarte ett poeng 1,5 sekund. Langrennet arrangeres som en stafett der hver etappe er på 5 km, og lagene starter etter hverandre i henhold til tidsdifferansen. Første laget i mål vinner. Lagsprint. I lagsprinten består laget av to løpere. Først er det to omganger i hoppbakken. Som i lagkonkurransen blir poengene regnet sammen, og omregnet i tidsdifferanse. 30 poeng tilsvarer ett minutt i løypa. Etter hopprennet følger 15 km langrenn, der de to løperne veksler for hver runde som er mellom 1000 m og 1250 m. Etter hver runde tas det dårligst plasserte laget ut, så lenge det er minst syv lag igjen. I verdenscupen ble lagsprint først arrangert i 07-sesongen. Olympiske leker. Kombinert har vært på det olympiske programmet siden OL i 1924 i Chamonix. Til å begynne med var bare den individuelle øvelsen med. I OL i 1988 ble lagkonkurransen innført. Under OL i 2002 i Salt Lake City ble sprint innført som en tredje konkurranse. Resultater. Til å begynne med var de internasjonale konkurransene i kombinert dominert av nordmenn. Ved de første fire olympiske vinterleker fikk Norge alle medaljene. Johan Grøttumsbråten forsvarte tittelen i OL i 1932. Nordmennenes dominans ble på begynnelsen av 1960-tallet mindre. Med Georg Thomas olympiaseier under lekene i 1960 kunne de tyske kombinertløperne også under de følgende lekene feire store suksesser. Særlig utmerket Ulrich Wehling seg med å vinne OL-gull i 1972, 1976 og 1980. Under de følgende olympiske leker klarte ingen andre nasjoner sette sitt stempel på kombinert. I 1992 tok franskmennene Fabrice Guy og Sylvain Guillaume er uventet dobbeltseier på hjemmebane. Etter to norske seire ved Fred Børre Lundberg og Bjarte Engen Vik ble de olympiske leker i dominert av en mann: Samppa Lajunen. Han vant både individuelt og på sprinten, og var med på laget som vant lagkonkurransen. Med til sammen tre gull og to sølv er han foran Ulrich Wehling, som konkurrerte før sprint- og lagkonkurransen ble innført, den mest suksessrike kombinertløper i OL-sammenheng. Under OL i 2006 vant Georg Hettich Tysklands første individuelle gull på 26 år. Medaljefordeling. 1: inkl. Tysklands olympiadeflagg 1960 Det samlede tyske laget (1956–1964), Vest-Tyskland (1968–1988) og Øst-Tysklands flagg flagg DDR (1968–1988) Verdensmesterskapet. Verdensmestre i kombinert kåres under Ski-VM. Som OL ble Ski-VM dominert av nordmennene fram til andre verdenskrig. Johan Grøttumsbråten, Hans Vinjarengen og Oddbjørn Hagen vant alle to verdensmesterskap hver. Også etter andre verdenskrig gikk de fleste medaljene til Skandinavia. Fra 1966 var Tyskland dominerende nasjon, mens Norge hadde minst en medalje i hvert av de ti mesterskapene fra 1982 til 2001, og vant syv av dem. Under VM i 1999 vant Bjarte Engen Vik både individuelt og den nye sprintkonkurransen. I alt har han fem gull og tre sølv, og er den mestvinnende i kombinert under skiverdensmesterskapene. I VM i 2007 ble Ronny Ackermann den første kombinertløper som ble verdensmester tre ganger på rad. Verdenscupen i kombinert. Verdenscupen i kombinert ble innført i 1983/84-sesongen, og er en serie konkurranser som årlig arrangeres fra november til mars. Rennene arrangeres av FIS. I tillegg har det siden sesongen 2000/01 også vært en egen sprintverdenscup der kun sprintrennene teller med. Den mestvinnende kombinertutøver siden verdenscupen ble innført i sesongen 1983/84 er finnen Hannu Manninen med fire sammenlagtseire på rad. Deretter følger japaneren Kenji Ogiwara som tok tre seire på rad. Østerrikeren Klaus Sulzenbacher, nordmannen Bjarte Engen Vik, finnen Samppa Lajunen og tyskeren Ronny Ackermann har to sammenlagtseire hver. Sprintverdenscupen ble fra innføringen og frem til 2006/07-sesongen da franskmannen Jason Lamy Chappuis vant, også vunnet av vinneren av verdenscupen totalt. I antall verdenscupseire (pr. 20. januar 2008) er finnen Hannu Manninen overlegen med 45 seire foran Ronny Ackermann (27) og Bjarte Engen Vik (26). Kjetil Osvold. Kjetil Osvold (født 5. juni 1961 i Ålesund) var en norsk fotballspiller som spilte på midtbanen. Han var kjent for sin slepne teknikk og følsomme venstrefot. Han er fra Hessa der også landslagsspillerne Helge Skuseth og John Arne Riise vokste opp. Osvold begynte som spiller i Aalesund som 9-åring, gikk senere til Skarbøvik (1978) og Start (1981–84). Han spilte for Lillestrøm (1985–86), og var samtidig vikar ved Bråten Han gikk til Nottingham Forest i desember 1986 for 90 000 pund, og spilte under Brian Clough der med debut og stangskudd den 27. april 1987. Inkludert en mnd utleie til Leicester City hadde han 11 kamper i engelske lag. Gikk deretter til en sesong i svenske Djurgården, hvor han var inntil desember 1988 da han gikk til greske PAOK en sesong. Etter tre sesonger tilbake i LSK (1990–92) var han en sesong som kaptein for Skeid (1993) da de berget plassen i 2. divisjon. Osvold tok den 30. april 1986 en tunnel på Maradona i en treningskamp på Ullevaal i forkant av VM i fotball 1986 der han i tillegg scoret kampens eneste mål, og har også blitt legendarisk for å ha truffet stadionuret på Åråsen stadion på en corner. Etter at han la opp har han arbeidet som markedssjef, forsikringsselger og fotballagent. Kunst. Kunst (tysk for «kunnen») kan defineres som et fantasifullt og nyskapende, estetisk kulturuttrykk for indre eller ytre opplevelser. Betydningen av og hensikten med kunst har variert gjennom tidene og definisjoner og begreper har vært, og er, tilsvarende omdiskutert. Kunstuttrykket er alltid kulturelt bestemt av samfunnet og samtida rundt verket, kunstneren og mottakeren, og av enkeltindividets personlighet og sanseopplevelser. Enkelte mener at kunst ikke har verdi utover seg selv, andre mener utførelsen krever spesiell kunnskap og ønske om å bruke denne og individuelt tilpasse den til en situasjon og hensikt. Etymologi og flere betydninger. Ordet kommer fra tysk og betydde opprinnelig «det å kunne» eller «ferdighet». Kunst i videste forstand står derfor for en spesiell ferdighet, en oppøvd evne eller dyktighet på vidt forskjellige felter. Med denne betydningen brukes ordet særlig i sammenstillinger som for eksempel "ingeniørkunst", "kokekunst", "krigskunst" eller "legekunst". Brukt aleine mener en i dag som oftest estetiske kulturuttrykk og -disipliner som billedkunst, arkitektur, brukskunst og så videre. Men ordet dekker også den kunstneriske aktiviteten og det konkrete kunstverket eller produktet. Litteratur, film, musikk og dans omfattes også av kunstbegrepet, selv om ikke alle konkrete verk anses å holde et kunstnerisk nivå. Ordet «kunst» uten videre presisering omfatter særlig billedkunst. I noen grad brukes begrepet billedkunst som en direkte oversettelse av det engelske "visual art". Innholdet i begrepene er imidlertid ikke helt det samme og oversettelsen blir dermed litt upresis. Tilsvarende har en utøvende kunst som kommer fra "performing art". Det finnes i kunsten to hovedgrener. Den første har som mål å gjøre publikum lykkelige i den perioden verket sanses. Denne grenen betegnes gjerne som underholdning. Den andre har som mål å finne erkjennelse om hva det er å være menneske. Denne grenen karakteriseres oftest som "kunst". Mange fremholder at kunsten er "subjektiv" og at det derfor ligger i dens natur at den ikke kan vurderes "objektivt". I virkeligheten er kunsten tuftet på den antakelse at den subjektive opplevelse opptrer lovmessig. Kunsten er i sitt innerste vesen et forsøk på å avdekke disse lovmessighetene, både der de er almengyldige og der de varierer fra et individ til det neste. Kunstbegrepet. Selve kunstbegrepet må ta utgangspunkt i den kunstneriske kommunikasjonsprosessen mellom "kunstner", " kunstverk" og "betrakter". Den fjerde faktor er forholdet til den virkeligheten som kunstverket er en del av. Kunstteoriens historie forteller om at en ofte har kombinert noen av disse teoriene med hverandre. Imitasjonsteorier ser på bilder og skulpturer som en etterligning av virkeligheten. Men det som oppfattes som virkelighet kan variere fra den himmelske virkelighet til den materielle og sansebare, og fra den ideelle virkelighet til den sosiale. Uttrykksteorien ser på kunstverket som et uttrykk for kunstnerens indre følelser og opplevelser. Dette er en form for kunstnerens størknede bevissthet. Resepsjonsteoriene ser primært på kunstverk som en estetisk opplevelse. Først og fremst skal kunstverket gi opplevelse av noe skjønt og vakkert, men hensikten kan og være å provosere og rokke ved konvensjonelle oppfatninger. Modernistiske og formalistiske teorier ser på kunstverket som en spesiell sansbar virkelighet. Denne kommer i tillegg til den ytre virkeligheten og består av former og farger i en stadig dynamisk bevegelse. Kunst og underholdning, erkjennelse og opplevelse. Det finnes i kunsten to hovedgrener. Den første har som mål å finne erkjennelse om hva det er å være menneske. Denne grenen karakteriseres oftest som "kunst". Den andre har som mål å gjøre publikum lykkelige i den perioden verket sanses. Denne grenen betegnes gjerne som "underholdning". Mange fremholder at kunsten er "subjektiv" og at det derfor ligger i dens natur at den ikke kan vurderes "objektivt". I virkeligheten er kunsten tuftet på den antakelse at den subjektive opplevelse opptrer lovmessig. Kunsten er i sitt innerste vesen et forsøk på å avdekke disse lovmessighetene, både der de er almenngyldige og der de varierer fra et individ til det neste. Det er som fremstår av dette likevel ikke feil å si at noe er "kunst for meg", all den tid kunst har subjektive rammer. Utforskningen av lovmessighetene kan skje gjennom "form". Fra denne innfallsvinkelen har vi disipliner som komposisjon, dramaturgi, komikk og det bevisste regelbrudd. Eller den kan skje gjennom bearbeidingen av motivet. Herfra har vi karaktertegningen og den kunstneriske analysen av menneskelige temaer. Samme verk kan vurderes og lykkes både som kunst og underholdning. Et erkjennelsesutvidende verk kan være god underholdning, og god underholdning kan være erkjennelsesutvidende. Et verk som har funnet en ny måte å fengsle oss på er i sin natur erkjennelsesutvidende; vi kan finne ny innsikt i oss selv ved å studere hvorfor verket fengsler oss. Kunstens former og disipliner. Det er en lang rekke kunstformer og disipliner. Vanligst er å dele opp etter kunstuttrykk eller kunstverkets beskaffenhet. Arkitektur. Arkitektur er kunsten og vitenskapen om bygningskonstruksjon Arkitektur – Byplanlegging – Hagekunst Bilde. Bilde – Maleri – Tegning – Grafikk – Kollasje – Mosaikk – Glassmaleri – Illuminert manuskript – Kodeks – Graffiti – Fotografi – Film – Lyskunst – Videokunst – Datakunst – ASCII-kunst – Tegneseriekunst - Gatekunst Scenekunst. Scenekunst er kunsten å opptre foran et publikum. Teater – Dans – Opera Skulptur. En skulptur er et tredimensjonalt kunstverk av enhver type. Skulptur – Relieff – Installasjon – Readymade – Tekstilkunst Tekst. Lyrikk – Poesi – Bøker I moderne kunstforståelse kan det være vanskelig å ha faste skillelinjer mellom de forskjellige uttrykksformene. Kunsthistorie. Kunsthistorie kan defineres som fortellingen om utviklingen innen de forskjellige former for kunst fra oldtiden til i dag. Kate Gulbrandsen. Kate Gulbrandsen Syversen (født 6. august 1965) er en norsk sanger. Hun vant den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1987 i en svært tett avstemning. Dette ga henne muligheten til konkurrere for Norge i Eurovision Song Contest 1987 med sangen «Mitt liv», skrevet av Rolf Løvland og Hanne Krogh, hvor hun nådde niendeplass. Gulbrandsen forsøkte å representere Norge på nytt i 1989 med sangen «Nærhet», men uten suksess. Til vinter-OL 1994 på Lillehammer sang Gulbrandsen «Welcome to Lillehammer». Hennes versjon av Jørn Hansens «Med gullet for øyet» var den offisielle sangen for paralympiske vinterleker i Nagano i Japan i 1988. Gulbrandsen kommer fra Slemmestad og bor nå i Hokksund. Arietta. "Arietta" er en dobbel-CD med klassiske stykker for piano spilt inn av Kjell Bækkelund i 1994. Dagdrømmer. "Dagdrømmer" er av mange regnet som Kjell Bækkelunds magnum opus innen fortolkningskunst. Konsonant. Fonetisk sett er en konsonant (også kalt "medlyd") en lyd i talespråket som er slik at luftstrømmen treffer på en eller flere hindringer på veien fra lungene til munnen eller nesen. Det vil si at for eksempel "t" og "v" er konsonanter, mens "a" og "o" ikke er det. Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder kalles konsonanter imens resten av bokstavene i alfabetet kalles vokaler. Fonologisk sett, derimot, er hovedregelen at en konsonant ikke er stavingsbærende. På det grunnlaget kan en si at "n" på norsk som regel er en konsonant. Den norske "j"-en uttales i mange varianter av norsk akkurat som en kort "i", som er en vokal. Men likevel regnes den for en konsonant (eller i noen tilfeller for en halvvokal), siden den ikke er stavingsbærende. Kurt Cobain. Kurt Donald Cobain (født 20. februar 1967 i Aberdeen, Washington, funnet død 8. april 1994 i Seattle), var en amerikansk musiker. Cobain dannet Nirvana i 1987 sammen med kameraten Krist Novoselic i sin hjemby Aberdeen, Washington, men helt siden 1984 hadde de spilt sammen under stadig skiftende navn på bandet. Innen to år hadde bandet blitt det viktigste i den Seattle-baserte grunge-scenen. I 1991 markerte Nirvanas sang Smells Like Teen Spirit et dramatisk skifte i populærmusikken. Bandet foretok med denne sangen et sprang fra 80-tallets glam metal, stadionrock og dansepop mot grunge og alternativ rock. Musikkmediene opphøyde sangen til å være en «generasjonshymne», og med denne ble Cobain sett på som talsmann for generasjon X. De siste årene av livet slet Cobain med narkotikaavhengighet og mediepresset som var på ham og hans kone, Courtney Love. 8. april 1994 ble Cobain funnet død i sitt hjem i Seattle, offer for det som offisielt ble erklært å være et selvpåført skudd mot hodet. I de etterfølgende år har omstendighetene rundt hans død vært gjenstand for fascinasjon og rykter. Oppvekst. Kurt Cobain var sønn av Donald og Wendy Cobain. Han tilbrakte sine første seks måneder i byen Hoquiam, Washington, før familien flyttet til Aberdeen. Han begynte tidlig i livet å utvikle interessen for musikk. Ifølge hans tante Mari «var [han] sanger fra den gang han var to. Han ville synge Beatles-låter som 'Hey Jude'. Han hadde stor utstråling fra svært ung alder.» Det første året etter skilsmissen bodde han sammen med sin mor. Han flyttet deretter til Montesano, Washington for å leve sammen med sin far, men etter noen få år med ungdommelige opprør ble dette for overveldende og han følte seg dratt mellom vennene og familien. På skolen var Cobain lite interessert i sport. På grunn av farens oppfordring og masing, ble Cobain med i et brytelag. Han var god til det men likte det slett ikke. Senere fikk faren ham med i en lokal baseballiga, der Cobain helt bevisst spilte feil for å få slippe å spille. I stedet fokuserte Cobain på kunst. Han tegnet ofte i timene, inkludert gjenstander knyttet til menneskelig anatomi. Cobain ble venn med en homofil student ved skolen. Dette vennskapet fikk noen til å tro at han selv var homofil. I 1993, i et intervju med The Advocate, hevdet Cobain at han var «homofil i ånden» og «trolig kan være bifil». Han har også uttalt at han brukte en sprayboks til å male «Gud er homse» på lastebiler rundt i Aberdeen. Han ble arrestert i 1985 for å ha tagget «HOMO SEX RULES» på en bank. Men Aberdeen-politiets rapporter viser at setningen han ble arrestert for å ha skrevet var «Ain't got no how watchamacallit». I en av hans personlige notater skrev Cobain, «Jeg er ikke homofil, men jeg skulle ønske jeg var det, bare for å irritere homofober.» I midten av tiende klasse flyttet Cobain tilbake for å bo hos moren i Aberdeen. To uker før skoleavslutning droppet Cobain ut av videregående skole etter at han innså at han ikke hadde gode nok karakterer til å få vitnemål. Moren ga ham to valg: enten få en jobb eller reise. Etter en uke eller så pakket Cobain klærne sine og andre eiendeler sammen i bokser. Tvunget ut av sin mors hjem, oppholdt Cobain seg ofte i sine venners hus eller snek seg inn i sin mors kjeller. Senere hevdet Cobain at når han ikke kunne finne noe annet sted å bo, levde han under en bro over Wishkah River, en opplevelse som ga inspirasjon til Nevermind-sangen «Something in the Way». Men Krist Novoselic hevdet at Cobain aldri virkelig bodde der, han sa: «Han hang der ute, men du kan ikke leve på de gjørmete bankene, med tidevannet som går opp og ned. Det var hans egen revisjonisme.» Mot slutten av 1986 flyttet Cobain inn i det første huset han bodde i alene og tjente penger til leien med å jobbe på et kystmotell noen kilometer fra Aberdeen. Samtidig reiste Cobain oftere til Olympia, Washington for å sjekke ut musikkmiljøet. Under sitt besøk i Olympia startet han et forhold med Tracy Marander. Musikalsk begavelse og Nirvana. Til hans 14.bursdag, ga Cobains onkel ham muligheten til å få en gitar eller en sykkel som en gave; Cobain valgte gitaren. Han begynte å lære noen få sanger, blant annet AC/DCs «Back in Black» og The Cars' «My Best Friend's Girl», og snart begynte han å skrive egne sanger. På videregående skole, fant Cobain sjelden noen å spille med. Mens han var på Melvins øvelsesplass, møtte han Krist Novoselic, en kamerat opptatt av punk rock. Novoselic mor eide en hårsalong og Cobain og Novoselic øvde av og til i hennes lokaler. Et par år senere prøvde Cobain å overbevise Novoselic om å danne et band med ham ved å låne ham en kopi av en hjemmelaget demo innspilt av Cobains tidligere band, Fecal Materie. Etter flere måneders gjentatt spørring ble Novoselic til slutt enig om å bli med Cobain, og dette ble begynnelsen på Nirvana. I løpet av de første årene de spilte sammen hadde Novoselic og Cobain en roterende liste av trommeslagere. Etter hvert ble bandet stående på Chad Channing, som sammen med Nirvana spilte inn albumet Bleach, utgitt på Sub Pop Records i 1989. Cobain var misfornøyd med Channings stil, og ville derfor finne ett nytt bandmedlem. Til slutt ble valget tatt: Dave Grohl ble den nye trommeslageren. Med Grohl hadde bandet funnet sin største suksess med sin 1991 major-label debut, Nevermind. Narkotikaavhengigheten. Gjennom det meste av sitt liv kjempet Cobain med kronisk bronkitt og intens fysisk smerte på grunn av sin ubestemte kroniske magetilstand. Disse magesmertene var også spesielt ødeleggende for ham følelsesmessig, og han brukte år på å finne årsaken. Men ingen av legene han snakket med var i stand til å fastslå den spesifikke årsaken. Hans første narkotikaerfaring var med marijuana i 1980 som 13-åring. Cobains første erfaring med heroin skjedde en gang i 1986, som han skaffet av en lokal narkotikadealer i Tacoma, Washington, som tidligere hadde forsynt ham med Percodan. Cobain brukte heroin sporadisk i flere år, men ved utgangen av 1990 utviklet bruken seg til sterk avhengighet. Cobain hevdet at han var «fast bestemt på at det skulle bli en vane», som en måte å behandle magesmertene på. Cobain skal selv ha sagt «Det startet med tre dagers bruk av heroin og nå har jeg ikke magesmerter. Det var en skikkelig lettelse.» Cobains heroinavhengighet ble sterkere etter hvert som årene forløp. Han gjorde sitt første forsøk på avvenning tidlig i 1992, ikke lenge etter at han og Love oppdaget at de skulle bli foreldre. Rett etter at han hadde forlatt avvenningen, dro Nirvana ut på en Australia-turné. Ikke lenge etter returen gjenopptok han misbruket. Før en forestilling på New Music Seminar i New York i juli 1993 tok Cobain en heroinoverdose. I stedet for å ringe ambulanse, injiserte Love Cobain med ulovlig ervervet Narcanti for å få ham til bevissthet. Cobain fortsatte å spille med Nirvana, slik at det offentlige ikke skulle få noen indikasjoner på at noe utenom det vanlige hadde funnet sted. Cobains siste uker og død. Cobain giftet seg i 1992 med Courtney Love, og de fikk datteren Frances Bean Cobain senere samme år. Cobain roet seg en periode etter han ble far, og han begynte å se mer positivt på livet i løpet av 1993. Heroinbruken tok seg imidlertid opp igjen i 1994 under In Utero-turneen og Cobain ble innlagt på sykehus i Roma den 4. mars 1994 etter å ha tatt en overdose ved et uhell. Helt frem til sin død lagde Cobain og Nirvana musikk. Bandets to siste album, In Utero og Unplugged In New York,kom ut i henholdsvis 1993 og 1994. Etter en turné som endte i Terminal Einz i München, Tyskland, den 1. mars 1994, ble Cobain diagnotisert med bronkitt og alvorlig laryngitt. Han fløy til Roma neste dag for medisinsk behandling, og kom dit med sin kone den 3. mars. Neste morgen våknet Love opp og merket at Cobain hadde overdoset på en kombinasjon av champagne og Rohypnol. Love hadde fått resept på Rohypnol etter ankomst i Roma. Cobain ble umiddelbart sendt til sykehuset, og var bevisstløs resten av dagen. Etter fem dager på sykehuset reiste Cobain tilbake til Seattle. Love har senere uttalt at hendelsen ble Cobain første forsøk på selvmord. Den 18. mars, ringte Love politiet for å informere om at Cobain hadde selvmordstanker og hadde låst seg i et rom med en pistol. Politiet ankom og konfiskerte flere våpen og en flaske med piller fra Cobain, som insisterte på at han ikke var nær selvmord og at han hadde låst seg inn på rommet for å skjule seg fra Love. På spørsmål fra politiet, medga Love at Cobain aldri hadde nevnt at han var nær selvmord, og at hun ikke hadde sett ham med en pistol. Love forklarte om Cobains narkotikabruk under en intervenssjon som fant sted den 25. mars. De ti personene som var i rommet, inkluderte musikere, venner, palteselskapsdirektører og en av Cobains nærmeste venner, Dylan Carlson. Tidligere Nirvana-manager Danny Goldberg beskrev Cobain som «svært motvillig» og at han «benektet at han gjorde noe selvødeleggende.» Men mot slutten av dagen hadde Cobain inngått en avtale om å gjennomføre avvenningsprogrammet. 1. april forlot han avvenningsstedet da han gikk utenfor for å ta en sigarett, og deretter klatret over en seks fot høyt gjerde. Han tok en taxi til Los Angeles flyplass og fløy tilbake til Seattle. I løpet av 2. april og 3. april ble Cobain sett på ulike steder rundt omkring i Seattle, men de fleste av hans venner og familie var uvitende om hvor han befant seg. 3. april kontaktet Love en privat etterforsker, Tom Grant, og hyret ham til å finne Cobain. Den 8. april 1994, ble Cobains lik funnet i hans hjem i Lake Washington av en elektriker som hadde kommet til for å installere et sikkerhetssystem. Etter sin død har han fått kultstatus, og hans dødsfall har gitt grobunn for mange konspirasjonsteorier. I obduksjonsrapporten ble det anslått at Cobain skal ha dødd 5. april 1994. Dødsårsaken ble av myndighetene klassifisert som selvmord etter et hagleskudd mot hodet 4-5.april 1994. Ettermæle. Benken i Viretta Park har blitt et minne om Cobain a> der det står «Welcome to Aberdeen – Come As You Are» som en hyllest til Cobain. Siden Cobain ikke har noe gravsted, besøker mange Nirvanafans Viretta Park nær Cobains tidligere hjem ved Lake Washington for å vise sin respekt. På årsdagen for hans død samler fans seg i parken for å feire hans liv og minnes ham. Gus Van Sant baserte sin film "Last Days" fra 2005 på det som skal ha skjedd de siste timene av Cobains liv. I januar 2007 begynte Courtney Love å kjøpe inn biografien "Heavier Than Heaven" til flere filmstudioer i Hollywood for å få gjort denne om til en film om Cobain og Nirvana. Liste over komponister. Dette er en liste over komponister. Komponister ordnet etter årstall. Komponister er listet opp alfabetisk og sortert i tidsperioder. Her finner du navn, årstall og nasjonalitet. Under «stil» listes det opp hvilke estetikker og/eller ideologier de ulike komponistene kan identifiseres med. Se også. Komponister Kenny Dalglish. Kenneth Mathieson Dalglish (født 4. mars 1951, Dalmarnock i Glasgow) er en skotsk tidligere fotballspiller og siden manager for blant andre Liverpool FC, Blackburn Rovers FC, Newcastle United FC og Celtic FC. Han har rekord i antall landskamper og mål for, med 102 kamper og 30 mål (antall mål er tangering av Denis Law). Han spilte totalt 515 kamper for Liverpool FC, derav 355 seriekamper. Dalglish har også vært manager for klubbene Liverpool, Blackburn Rovers, Newcastle United og Celtic. Han ble kjent som en notorisk målscorer, og var den første til å score 100 mål i både den skotske og den engelske toppdivisjonen. Dalglish er en av kun ni menn som har blitt engelsk seriemester i fotball både som spiller og som manager. Han er også en av kun tre managere som har vunnet den engelske toppserien med to forskjellige klubber (Liverpool og Blackburn). De to andre som har gjort samme mesterstykke er Brian Clough og Herbert Chapman. Han er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Barne- og ungdomsår. Dalglish ble født i 1951 i Dalmarnock, i den østlige delen av Glasgow, og gikk på Milton Bank barneskole. Hans far, ingeniøren William Dalglish, var supporter av den skotske toppklubben Rangers. Allerede som ganske ung ble han tatt med på fotballkamper for å følge dette laget. Da familien noen år senere flyttet til en høyblokk like ved Rangers treningsbane, «The Albion», kunne han følge heltene Jim Baxter og Ian McMillan på nær hold. Han hadde bare en søster og fikk derfor tett oppfølging av sin fotballinteresserte far. Han begynte som keeper i yngre år, men ble etterhvert plassert lenger fremme på banen. Han kom tidlig med på Glasgows skolelag og Skottland U-15. I en landskamp på dette alderstrinnet spilte Skottland mot, Dalglish var høyre indreløper og scoret 2 mål. I sin neste kamp for U-15 spilte laget mot og en journalist fra søndagsavisen «The People» ble så imponert at han omtalte Dalglish som «a brilliant ball player». Allerede som 15-åring var han på prøvespill i både West Ham United og Liverpool, men han fant seg ikke til rette og returnerte derfor til hjembyen. I løpet av låneperioden i Liverpool fikk han én kamp for junior-B, mot Southport. Celtic hadde ham tidlig i kikkerten og 16 år gammel begynte han å trene med de grønnstripete. Familiens interesse for Rangers gjorde at han lenge trente på Celtic Park i all hemmelighet i frykt for hva de ville si hjemme. Da Jock Steins assistent, Sean Fallon, kom på uanmeldt besøk hjemme hos familien, sendte Kenny ut moren for å ta i mot mannen mens han selv fikk tatt ned de største Rangers-bildene fra veggen på gutterommet. Med farens godkjennelse skrev han under sin første proffkontrakt etter et par års trening og reservelagsspill i 1968. Celtic hadde i denne perioden sendt ham til «farmerklubben» Cumbernauld United, der han scoret 37 mål i 1967-68 sesongen. Da han ble proff spilte han den første tiden på reservelaget til Celtic. Laget var så bra at de ble omtalt som «the Quality Street gang». Celtic hadde på den tiden også et glimrende A-lag, som blant annet hadde vunnet Serievinnercupen, nå kalt UEFA Champions League, året før. Suksess for Celtic. Han gjorde sin debut i den skotske ligacupens kvartfinale mot Hamilton Academical på Douglas Park 25. september 1968, da han kom inn som reserve for Charlie Gallagher. Celtic vant kampen 4-2. Han ligadebuterte i 1969 med en 7-2 seier over Raith Rovers, og han spilte 4 kamper i sin første sesong, da inkluderes semi-finaler i både FA-cupen og ligacupen. Gjennombruddet kom i 1971/72 sesongen, med 17 mål på 31 ligakamper. Dette var en periode da Celtic dominerte fullstendig i Skottland, og laget vant «The Double». Den skotske landslagssjefen Tommy Docherty ventet ikke lenge med å kalle inn Dalglish til landslagssamling, og han debuterte allerede i november 1971, i en EM-kvalifisering mot. Siden gikk det slag i slag både nasjonalt og internasjonalt. I 1971 var han tilstede under lokalderbyet mot byrival Rangers på Ibrox Stadium, også kalt «the Old Firm», der 66 tilskuere døde etter at trapp nr 13 kollapset da fansen forlot stadion like før kampslutt. I 1971/72 sesongen scoret Dalglish sitt første mål for Celtic. Det kom på straffespark, i 2-0 seieren i ligacupen mot Rangers på bortebane 14. august 1971. Sesongen etter var han for første gang toppscorer for klubben, med 41 mål i alle turneringer. Han ble utnevnt til kaptein i 1975-76 sesongen, noe som ble et dårlig år for klubben. Manager Jock Stein var blitt livstruende skadet i et bilkræsj og mistet det meste av sesongen, der klubben for første gang på 12 år ikke vant et trofé. Tilsammen fikk han 4 seriemesterskap, 4 FA-cupmesterskap, 1 ligacupmesterskap, samt to ganger semifinalespill i europacupen. Dalglish ønsket seg likevel bort fra Celtic allerede i 1976, men følte ikke at tiden var inne. Ledelsen fikk beskjed om at han ville bli værende maksimalt én sesong til. Etter en henvendelse fra Liverpool samme året, hadde Celtic gått med på å gi Liverpool opsjon på Dalglish den dagen klubben ikke lenger klarte å holde på ham. Etter en treningskamp før sesongen 1977/78, mot Dunfermline 10. august 1977, fikk han beskjed om å møte opp i klubblokalene. Celtic var blitt enige med Liverpool om en overgang for rekordsummen £440 000. Etter fem minutter i enerom med Liverpool-manager Bob Paisley var Dalglish enig om overgangen. Tre dager senere spilte han for Liverpool mot Manchester United i Charity Shield-kampen på Wembley. Overbeviste straks som arvtaker etter Kevin Keegan. Liverpool hadde nettopp solgt sin juvel Kevin Keegan til Tyskland, og supporterne var svært misfornøyd med dette. Men 26-åringen Dalglish gled inn i systemet på Anfield umiddelbart, og på sine 6 første ligakamper i 1977 scoret han 5 mål. Han fikk en glimrende start i debuten borte mot Middlesbrough med målkjenning allerede etter 7 minutter. I sin hjemmedebut scoret han etter 46 minutter mot Newcastle United. Det tok ikke lang tid før skeptikerne blant supporterne var overbevist om at han var en fullverdig erstatning for Keegan. Han oppholdt seg mer i straffefeltet, scoret flere mål og hadde en eminent ballkontroll. I sin første sesong for Liverpool spilte han samtlige kamper, scoret 30 mål og ble matchvinner i europacupfinalen mot belgiske Club Brugge på Wembley. Kampen endte 1-0, og Dalglish ble den nye folkehelten på Merseyside. Keegan var glemt og Dalglish fikk tilnavnet «King Kenny» blant supporterne. Laget fra 1978 var på mange måter noe «uferdig». Etter tapt ligacupfinale mot Nottingham Forest, kom de til slutt syv poeng bak samme lag i ligaen. Rutinerte spillere som Callaghan, Hughes og Smith var på vei ut, mens Dalglish og de andre «nye»; Alan Hansen og Greame Souness enda ikke hadde «satt» seg skikkelig. Men i 1978/79 var samspillet igjen veldig bra, spesielt kombinasjonen Souness/Dalglish utmerket seg. Liverpool satte rekord i både poeng (68) og antall baklengsmål (16) den sesongen, mens Dalglish bidro med 21 ligamål. I kåringen av årets spiller fikk han hele 60 prosent av stemmene i sin andre sesong i klubben. Klubben vant ligaen både denne og påfølgende sesong. Etter bare ukers spill av 1980-81 sesongen mistet han sin første obligatoriske kamp for Liverpool. Han satt på tribunen med en kneskade da klubben sensasjonelt ble slått av Brentford i en ligacupkamp. Dette ble i det hele tatt en problemfylt sesong, men ikke dårligere enn at klubben vant serievinnercupen nok en gang, og for første gang i klubbens historie, ligacupen. Han scoret i omkampen mot West Ham på Villa Park, da Liverpool vant 2-1. Målet hans var av den spektakulære sorten, da han fra hjørnet av 16-meteren lobbet over keeper og i motsatt kryss. Finalen i serievinnercupen ble spilt mot Real Madrid i Paris og Liverpool vant 1-0, med klubbens 50. cupmål for sesongen, nok en rekord. 1981/82 begynte med overraskende utskiftninger på laget og nye navn som Grobbelaar, Lawrenson, Whelan og Johnston. Liverpool tok sin første liga/ligacup dobbel av i alt tre. Etter en treg start med bare 6 seire på 17 kamper, ble kombinasjonen Dalglish/Rush løsningen. Paisley var fremsynt nok til å prøve den hengslete waliseren da Johnston/Fairclough sviktet. Dermed hadde et av Liverpool og Englands «giftigste» spisspar sett dagens lys. De to laget 52 mål for klubben, og samarbeidet ble i pressen kalt for «telepatisk». Dalglish scoret vinnermålet i 2-1 kampen mot Tottenham i kampen som avgjorde ligamesterskapet. Samme lag ble beseiret i ligacupfinalen etter at londonerne hadde tatt ledelsen også der. Sommeren 1982 deltok Dalglish i sitt tredje verdensmesterskap med Skottland. Han hadde deltatt i Vest-Tyskland i 1974, Argentina 1978 og nå Spania. Ingen av mesterskapene kan fremheves som suksess for verken Dalglish eller Skottland. I 1982/83 ble Dalglish kåret til årets spiller både av spillerne og av journalistene. Klubben vant igjen ligaen, etter å ha toppet tabellen siden 30. oktober. Ligacupfinalen ble også vunnet, denne gangen mot Manchester United etter å ha ligget under. Den 29. januar 1983 scoret han sitt mål nr. 300 i klubbsammenheng mot Stoke City i FA-cupen. Dette var for øvrig Paisleys avskjedssesong som manager. I Joe Fagans første sesong som manager vant Liverpool en unik trippel, med ligamesterskap, ligacupen og serievinnercupen. Men salget av midtbanedirigenten Souness til Sampdoria foran 1984-85 sesongen ble et forvarsel til det som skulle komme. Midtbanen var i ubalanse og Liverpool haltet. De vant to av de fire første kampene, og gikk deretter 7 kamper uten seier. Laget var på en uvant 18. plass i ligaen. Kritikken rammet også Dalglish. Han var for gammel og scoret for lite, het det i pressen. Smått om senn fikk klubben snudd tendensen, og klarte en hederlig 2. plass. Men det sterkeste minnet er likevel ulykken på Heysel stadion, da 39 italienske supportere døde under europacupfinalen mellom Juventus og Liverpool, etter at engelske hooligans gikk amok. Fagan var oppløst i tårer og trakk seg umiddelbart. Mens de fleste hadde forestilt seg Roy Evans eller kanskje Phil Neal som manager, kom utnevnelsen av Dalglish totalt overraskende. Den «tenkende» fotballspilleren. Han ble ofte omtalt som en «tenkende» fotballspiller, med nese for de rette gjennombruddspasningene, de overraskende løsningene og de fantastiske målene. I tillegg hadde han en unik vinnervilje og et kvikt steg. Disse egenskapene ga ham selv og hans medspillere åpninger, og ble etterhvert en viktig forutsetning for Liverpools enestående suksess på 70- og 80-tallet. Kenny var en sterk spiller som ikke lot seg skubbe bort fra ballen av motstanderne. Manchester Uniteds Kevin Moran brakk kjevebenet hans ved nyttårstider 1984, men i neste kamp mellom lagene ødela Dalglish ankelen til Moran. Han diskuterte ofte med dommerne, men lot til å vite hvor grensen gikk. Bare etter en utvisning mot Benfica ble han gitt karantene av fotballforbundet. Som en annen kjent skotsk angrepsspiller, Denis Law, hadde han mot til å kaste seg inn i farlige situasjoner, enten det var med hodet eller beina først. Selv om han var ekspert på smarte scoringer og fremspill fra straffefeltet og inn, kunne også Dalglish overraske på andre måter. Når publikum trodde han ikke kunne skyte fra langt hold, scoret han gjerne en perle fra 25 meter, når hodespillet syntes å være borte kom gjerne en fantastisk heading som ble mål. Han kunne også overraske med å sette inn frispark fra langt hold, men straffespark utførte han aldri for Liverpool. Han virket å være født til oppgaven, men en miss tidlig i karrieren skal visstnok ha satt dype spor. Han simpelthen nektet å ta straffespark. Dalglish var ikke den raskeste, ei heller en briljant hodespiller, men hans andre egenskaper veide opp for dette. Han var også utrolig stabil, nesten aldri skadet. Kenny Dalglish ble av medspillere og managere betegnet som en «mønsterproff», både på og utenfor banen. Forsiktig med hva han spiste og drakk og tidlig en familiefar som holdt seg langt unna nattelivet. Holdt seg unna pressen og fikk ofte unngjelde for det. Pressen holdt han seg også mest mulig unna. Ble han spurt om hva som var sin beste scoring, svarte han alltid «min neste». Han ble etterhvert kjent for sine mange bitende kommentarer ovenfor pressen, og ble derfor ikke alltid omtalt i like positive håndlag. Mange av supporterne var også misfornøyd med at Dalglish nesten aldri skrev autografer, men få klagde høylytt ettersom han var en av lagets drivkrefter. Han ble ofte omtalt som en litt arrogant enstøing som stort sett var opptatt av å fokusere på fotball og sin familie, han ønsket å «la målene snakke». Men selv om Kenny ikke alltid var like populær utenfor portene på stadion, var han alltid en av gutta i garderoben, selv etter han ble spillende manager. Egne metoder. Bob Paisley skulle være hans mentor og «høyrehånd» i begynnelsen, men Dalglish viste tidlig at han var en mann med egne meninger. Han benyttet sin kjennskap til spillerstallen ved å gi spillere som tidligere var på grensen til førstelaget sin fulle tillit. Og fikk respons på det. Han benyttet uvanlig mange spillere, og greide samtidig å tilfredsstille en fyldig spillerstall. Han kunne holde avstand til spillerne, men samtidig være en av «gutta» når situasjonen tilsa det. Dalglish var ikke redd for å gå sine egne veier på andre områder heller. At laget ble offentliggjort en time før kampstart var noe nytt på Anfield. På treningsfeltet, Melwood, gjorde han stort sett som han hadde lært av de tidligere Liverpool-managerne, selv om det ble litt mer spesialtrening på skudd, innlegg og for keeperne. Uansett nøt Dalglish full respekt i hele klubbens organisasjon. Ansettelsen av Dalglish som ny manager i Liverpool FC var en «bombe», men samtidig et friskt pust. Han ble den yngste sjefen i toppdivisjonen, mens Fagan hadde vært eldst. Han skulle attpåtil fortsette som aktiv spiller. Det var ingen enkel oppgave 34-åringen tok på seg. Sommeren kom og gikk uten nye spillerkjøp. Men gradvis, uten for store utskiftninger tok et nytt lag form. Steve Nicol og Jim Beglin erstattet Phil Neal og Ray Kennedy. Han ga tidlig spillere som Jan Mølby og Craig Johnston sin fulle tillit. Begge hadde problemer med å bli akseptert under Joe Fagan, mens nå ble de sentrale spillere på laget. Liverpool slet i perioder av hans første sesong, og i februar gikk laget på et ydmykende tap mot byrival Everton. Dalglish fikk kritikk, men lærte kjapt, hadde tro og gjennomføringsevne for sin egen taktikk. Dette ga uttelling, for laget tapte ikke en eneste kamp etter ydmykelsen i februar. Da mai kom sto Liverpool som vinner av «The Double». Dalglish selv scoret målet som ga Liverpool ligatittelen borte mot Chelsea. Kenny Dalglish viste tidlig at han kunne håndtere spillere og skape god stemning i troppen, dette til tross for at enkelte aviser prøvde å skape splid ved å hevde at det var krangling mellom ham og hans undersåtter. Få bomkjøp. Da Ian Rush ble solgt til italienske Juventus foran 1987/88 sesongen fikk Dalglish sin store test. Tidligere kunne man hevde at han hadde arvet et mesterlag. Med toppscoreren, og delvis seg selv, ikke lenger på banen så måtte han bygge opp sitt eget lag. Han selv var ofte preget av dårlig kamptrening de siste årene, og ble ofte bare byttet inn sent i kampene. Tiden var i ferd med å renne ut for Dalglish som spiller, noe som ikke var rart med tanke på hans alder. Selv om Steve McMahon var en suksess, bidro ikke kjøpene av Barry Venison og Nigel Spackman til at man følte seg overbevist om at skotten kjøpte gode nok spillere til klubben. Handelen av John Aldridge var heller ikke uten kritikk. Kjøpene av Peter Beardsley, og Aldridges tidligere lagkamerat Ray Houghton ga den rette balansen, og kritikken forsvant. Som manager i Liverpool gjorde Dalglish veldig få bomkjøp, og ikke mange spillere tapte seg i verdi ved å spille for klubben. David Speedie og Jimmy Carter trekkes ofte frem i denne kategorien. John Barnes derimot hadde ønsket seg til en klubb på kontinentet, eller til en stor klubb sør i England. Ingen turde å ta sjansen på den ustabile vingen, og Dalglish fikk kjøpt ham for £1 million, og Barnes ble årets spiller både i 1988 og 1990. Om ikke i Shanklys klasse, så viste også Dalglish store kvaliteter som psykolog og motivator. Flere ganger løftet de røde seg i rett øyeblikk etter en dårlig periode. Laget var også i stand til å produsere den avgjørende innspurten på sesongen, noe som var et varemerke for Liverpool på den tiden de regjerte i England og Europa. Dalglish fikk en del kritikk mot slutten av sin tid i Liverpool. Han brukte sitt berømte sweeper-system første gang mot Everton i september 1985. Da overrasket det motstanderen og var en suksess, siden feilet det flere ganger enn det motsatte. Et lite paradoks er at Dalglish som spiller og manager sto for en rask, en-touch angrepsfotball, men når han skulle disponere taktisk foran antatt vanskelige oppgjør, så gjorde han det mer defensivt enn noen før ham. Det kledde både ham og Liverpool dårlig på den tiden. Hans flittige bruk av spillerstallen kunne gi spillerne en sjanse, gi økt konkurranse og i det hele tatt være et pluss. Til slutt ble han nærmest et offer for sitt eget våpen fordi mange spillere ble brukt på uvante plasser. Pressen kastet seg begjærlig over det som kunne ligne sprekker i Dalglish-fasaden. Da han svært overraskende ga seg som manager 22. februar 1991, oppga han «et umennesklig press» som grunn for sin avskjed. Hillsborough-tragedien. Tragedien på Hillsborough i 1989 forandret bildet av Dalglish totalt. Liverpool-supporterne hadde alltid tilgitt hans noe bryske ytre, spesielt ettersom det alltid hadde vært klart at hans engasjement og ærlighet ovenfor klubben hadde vært total. Etter tragedien i Sheffield kunne en hel verden se en manager stå frem med verdighet og følelser. Han sto i spissen for ledelse og spillere på Anfield, som gjorde sitt ytterste for å støtte de etterlatte. Han gikk til sterke angrep på dem som antydet fyll og dårlig oppførsel blant Liverpoolfansen. Han begynte å nærme seg legenden Bill Shankly i anseelse på Merseyside. En nasjonal lytteravstemming på BBC valgte ham som nr. 2 for «Årets Person», etter den kinesiske studenten Wang Weilin (som sto foran stridsvognen på Den himmelske freds plass), og med Mikhail Gorbatsjov på tredjeplass. Dalglish uttalte etter Hillsborough-tragedien at han ikke ante hvor mye Liverpool Football Club betød for supporterne, noe som bragte ham selv og klubben nærmere sine supportere. Trolig forandret det også hans syn på hva fotballen betød for ham selv også, noe det ble spekulert i at var en viktig faktor da han trakk seg som Liverpool-manager. Bygget storlag for Blackburn Rovers. Dalglish vendte tilbake som manager i oktober 1991, med 2. divisjonslaget Blackburn Rovers, som han ledet til opprykk til den nyoppstartede FA Premier League. Dette skjedde etter at laget vant 1-0 mot Leicester City i play-off finalen på Wembley. Dette var klubbens første sesong i den øverste divisjonen siden 1966. Klubbeier Jack Walkers penger i kombinasjon med Dalglish` erfaring og ambisjoner gjorde at klubben fikk sikret seg Southamptons Alan Shearer. Det ble satt ny transferrekord for £3,3 millioner. Shearer hjalp nyopprykkede Blackburn til en overraskende 4. plass i ligaen. Sesongen etter endte klubben på andreplass, like bak Manchester United. Nå hadde Dalglish i tillegg sikret seg landslagsspillerne Tim Flowers og David Batty. 1994-95 startet med at Dalglish igjen satte overgangsrekord, da klubben kjøpte angriperen Chris Sutton fra Norwich City for £5 millioner. Sutton og Shearer utgjorde en formidabel angrepsstyrke for Blackburn. Dalglish hadde nå brukt £27,75 millioner av Walkers penger for å gjøre Blackburn til tittelutfordrer. Manchester United og Blackburn kjempet om tittelen hele sesongen. Blackburn ledet serien fra desember og inn, men holdt på å rote det til på slutten og det ble en spennende siste dag. United spilte mot West Ham i London, mens Blackburn møtte Liverpool på Anfield. Liverpool snudde 0-1 til 2-1, mens United hadde 1-1 og kjempet iherdig for vinnermålet. Til tross for flere enorme United-sjanser på slutten av kampen forble det uavgjort, og Blackburn stakk av med ligamesterskapet. Etter ligaseieren fikk Dalglish jobb som sportsdirektør i klubben 25. juni 1995, mens Ray Harford overtok som manager. Han følte ikke han kunne bidra nok, og ved «gjensidig enighet» brøt han kontrakten etter endt sesong. Newcastle United. 14. januar 1997 fikk han jobb som manager i Newcastle United, da han nok en gang overtok etter Kevin Keegan. Han førte klubben til 2. plass i ligaen i løpet av den halve sesongen. Dette betød også en viktig plass i Champions League for laget. Sesongen etter klarte han imidlertid ikke å følge opp suksessen, og Newcastle endte bare på en 13. plass i ligaen. I FA-cupen ble det riktignok finale mot Arsenal, men det endte med tap. Etter bare 2 kamper i 1998-99 sesongen fikk han sparken av styret. Tilbake til Celtic. I juni 1999 fikk han jobb som sportsdirektør i Celtic. Han arbeidet med sin tidligere undersått John Barnes som hovedtrener. Men dette forholdet endte dårlig, ettersom Barnes fikk sparken i februar 2000. Dalglish ble ansatt som midlertidig manager til slutten av sesongen, og han ledet laget til ligacupfinalen, der de vant 2-0 mot Aberdeen på Hampden Park. Dalglish ble likevel fjernet fra stillingen, men fikk en kompensasjon på £600 000, etter en rettssak i Edinburgh. Etter Celtic. Etter han forlot Celtic har han blitt linket til flere managerjobber, inkludert Preston North End (mars 2002), Liverpool (mai 2004) og det skotske landslaget (november 2004). Han har i tiden etter Celtic også brukt masse tid på veldedighetsarbeidet på vegne av Marina Dalglish Appeal. Tilbake til Liverpool. I april 2009 kom det så meldinger i media om at daværende Liverpool-manager Rafa Benitez ville rekruttere Dalglish tilbake til Merseyside-klubben, for å arbeide i ungdomsavdelingen, med hovedfokus på rådgivning på ungdomsutvikling. 9. januar 2011 ble han spurt om å sitte som midlertidig manager for Liverpool FC ut 2010/2011-sesongen med muligheter for å forlenge kontrakten til sommeren 2011 etter at daværende manager Roy Hodgson, hadde blitt enig med styret og eierne i Liverpool FC å forlate managerstolen etter bare et halvt år. Hans første kamp etter innsettelsen ble bortekamp mot Manchester United i FA-Cupen allerede dagen etter. Kampen endte 1-0 til hjemmelaget. Tross for tap i sin første kamp, imponerte Dalglish dette halvåret, og ved sesongslutt skrev han under på en permanent kontrakt som strekker seg 3 år frem i tid. Det ble skapt store forventninger til skotten i forkant av 2011/12-sesongen, som hadde styrket stallen kraftig i løpet av sommeren, med signeringer som blant annet Charlie Adam, Stewart Downing og Jordan Henderson. Familie. Dalglish har vært gift med Marina siden tidlig 1970-tallet, og sammen har de fire barn; Kelly, Paul (også fotballspiller), Lynsey og Lauren. Kona Marina har tidligere overlevd Brystkreft, og i 2004 startet de veldedighetsforeningen «The Marina Dalglish Appeal», for å samle midler til forskning på brystkreft. 19. februar 2007 sendte stiftelsen ut pressemelding om at de hadde oppnådd målsetningen på £1,5 millioner, men ville samtidig sette seg nye mål i tiden fremover. De har blant annet arrangert FA-cupfinalen fra 1986 om igjen, med alle de gamle spillerne, for å samle inn penger. Klepp Idrettslag. Klepp Idrettslag ble stiftet 1. oktober 1919. Klepp idrettslag er ett av fem idrettslag i Klepp kommune i Rogaland. Den første formannen i idrettslaget var Sven Grude, som også har vært ordfører i kommunen. Lars Øvregård var sekretær, Peder Anda var kasserer og Lars Storhaug og Arne Gruda var styremedlemmer. Idrettslaget fikk sin egen turnhall i 1925, og sin egen idrettsplass i 1935. I dag har idrettslaget godt i overkant av 1000 medlemmer, fordelt på seks forskjellige idretter: fotball, turn, håndball, orientering, og barneidrett. I nyere tid har idrettslaget markert seg mest i fotball for kvinner. Klepp Kvinner Elite vant toppserien i 1987 og cupen i 1989. En av de mest kjente idrettsutøverne oppfostret i Klepp idrettslag er allikevel Åge Storhaug som har deltatt i bl.a 25 landskamper i turn, har 14 Norgesmesterskap og fire Nordiske mesterskap. Han har også vært med i tre OL. Klepp har også et fotballag i 3. divisjon for herrer. Dette laget består av unge talenter og noen rutinerte spillere. Mange tidligere Bryne-spillere har funnet seg til rette i denne klubben. Noen har også tatt turen fra Klepp for å prøvespille i Bryne. Kvinner. Klepp Kvinner Elite, A-laget i fotball for kvinner, spiller i 2011 i Toppserien. Menn. A-laget i fotball for herrer spiller i 2012 i 3. divisjon. Kunstløp. Kunstløperne Petrova og Tikhonov i parløp Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser på isen, ofte til musikk. Det er internasjonale konkurranser i kunstløp, som f.eks VM og kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. Idretten er nært relatert til «show business», slik som det amerikanske fenomenet «spectaculars» hvor utøverne ikke blir bedømt av dommere. Etter viktige konkurranser går også de tre beste i hver disiplin oppvising for publikum og mange kunstløpere deltar i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp. Sonja Henie er den mest kjente norske utøveren av denne sporten. Utstyr. Den største forskjellen på kunstløpskøyter og ishockeyskøyter er at jernene på kunstløpskøyter har pigger foran på bladet. Disse piggene er spesielt viktig når man utfører hopp. Kunstløpjernet er bøyd fra front til ende med en radius på ca. 2 meter. Denne radiusen kan variere, og eliteutøvere velger jern tilpasset deres fysikk. Parabolske jern har også nylig blitt designet for å forbedre stabiliteten i landinger, satser, piruetter og generelt på isen. Jernet er også konstruert slik at det på undersiden av bladet er delt i to kanter ved en hulhet på midten. Dette er gjort fordi det alltid er fordelaktig i kunstløp å gå på ett skjær, inner- eller ytterskjær. Selve støvelen på en kunstløpskøyte er tradisjonelt laget for hånd av mange lag av skinn. Støvelen er stiv, slik at utøverens ankel er stabil. I det siste har man også begynt å lage støvelen av syntetiske materialer som lettere lar seg forme av varme. Disse støvlene er populære blant mange utøvere fordi de kombinerer styrke med lettere vekt enn lærstøvler og fordi de er enklere å «gå inn». Jernet er montert til støvelens såle og hel med skruer. Annet utstyr som blir brukt av kunstløpere er skumgummiputer som kalles «crash pads». Disse kommer i forskjellige utgaver. Noen er ferdig innsydde og tilpasset ulike områder av kroppen som f.eks. albuebeskyttere, knebeskyttere osv., mens andre er løse så man kan putte dem inn i treningsbukser på de mest utsatte områdene. Slike «crash pads» brukes som regel ved innøving av nye hopp for å beskytte mot smerte ved harde fall. Kallosjer er også mye brukt blant utøvere for å beskytte jernene når man går utenom isen fra steiner og annet materiale som sløver jernet. Skøytetrekk brukes ofte rundt jernene når skøytene ikke er i bruk. Disse absorberer fuktighet og beskytter jernet mot rust.. Hopp. Hopp består av at utøveren satser og hopper i lufta, roterer hurtig og lander på ett ben etter én eller flere rotasjoner. Det er mange ulike hopp, identifisert ved utøverens sats og landing, og antall rotasjoner øker vanskelighetsgraden. De fleste utøvere roterer alle hopp i motsatt retning av klokken. Enkelte «skjev-bente» utøvere roterer med klokken, og de færreste kan utføre hopp i begge retninger. I kunstløp er det seks ulike hopp. Ved alle seks hoppene er landingene bakover på høyre ben, og på ytterskjær (ved motsatt rotasjon av klokken), men de har alle ulike satser, som gjør dem forskjellige. Man kan dele inn i to kategorier av hopp, den ene hvor satsen blir gjort gjennom piggen (tå-hopp), den andre hvor hoppet blir utført direkte fra skjæret. Antall rotasjoner i lufta bestemmer om hoppet er enkelt, dobbelt, trippelt, eller kvadruppelt. De fleste mannlige elitekunstløpere utfører triple og kvadruple hopp, mens de fleste kvinnelige utøverene hopper de fleste triple, med unntak av axel, som vanligvis utføres som dobbel. Kun en håndfull kvinnelige utøvere har klart en trippel axel i konkurranse. I tillegg til hopp som utføres alene, kan hopp også utføres i kombinasjoner med andre hopp, eller i sekvenser. For at et sett med hopp skal bedømmes som kombinasjon, må hvert hopp ta av direkte etter landingen av det første uten noen trinn, vendinger, eller forandring av skjær mellom hoppene. Dette gjør at de eneste hoppene som kan være som nummer to i en kombinasjon er toe loop eller slyngehopp. For å lage hoppsekvenser med andre hopp som andrehoppet kan utøveren utføre et enkelt slyngehopp, men lande på venstre fot. På denne måten kan man direkte ta en salchow eller flip som andre hopp, men fordi landingen på venstre fot ikke regnes som hopp, vil dette ikke telle som en hoppkombinasjon, men en hoppsekvens. Hoppsekvenser kan også skille hopp fra hverandre med vendinger, trinn eller forandring av skjær mellom hoppene. Piruetter. I kunstløp finnes det flere typer piruetter. Den mest vanlige er en ståpiruett. Der går man inn i piruetten på ett ben og trekker inn det andre benet og armene for at piruetten skal gå fortere. Dette er den enkleste piruetten som man lærer seg først. Kork er en piruett i sittende posisjon. I stedet for å gå rett opp, som i en ståpiruett, setter man seg ned. Piruetten gjøres på ett ben. Parallell er en piruett i flyverposisjon. I denne flyveren skal overkroppen og det ene benet ligge lodrett over isen. Kork og parallell er de vanskligste piruettene. Alle piruetter gjøres normalt på venstre ben og at man roterer mot klokka. Men for å øke vansklighetsgraden kan man bytte ben slik at man roterer på høyre ben, også mot klokka. Hvis man gjør en vanlig piruett og bytter over til en slik piruett kalles dette "byttepiruett" Hvis du gjør det samme i en kork, kalles dette byttekork og i parallell; en bytteparallell. I tillegg finnes piruetter som man bøyer ryggen bakover i – de kalles for "bøyepiruetter". Piruetter kan også utføres sammen. For eksempel at man først tar parallell, så inn i kork og til slutt i vanlig ståpiruett og/eller bøyepiruett og i tillegg for å øke vanskelighetsgraden ta byttepiruett på høyre bakover helt til slutt. Trinn. I et løp er det vanlig å legge til en trinnsekvens. De mest vanlige og letteste trinnene kalles tretall og mohawk. Ett tretall gjøres slik at man starter forover på ytterskjæret og sviner seg en halv gang rundt til bakover på innerskjæret. Alt foregår på et ben og at foten er nede i isen hele tiden. Mohawk utføres ved at man står på forover innerskjær og bytter over til den andre foten slik at man står på bakover innerskjær. Disse kan kombineres. Det finnes også tretallsvals som vanligvis utføres på sirkel. - forover utover (først på høyre forover utover, så høyre bakover innover, det samme på venstre) - forover innover(først på høyre forover innover, så høyre bakover utover, det samme på venstre) I tillegg finnes slyngetrinn på sirkel begge veier, choctaw-trinn, slangebue-overganger og småhopp inne i trinnene. Disse trinnene er svært enkle, men blir mer og mer avanserte jo flinkere man blir. Ketil Stokkan. Ketil Stokkan (født 29. april 1956 i Harstad) er en norsk sanger, gitarist og låtskriver. Han er mest kjent som frontfigur i gruppa ZOO tidlig på 1980-tallet samt deltaker i Melodi Grand Prix. Midt på 1970-tallet var Stokkan medlem i gruppa "Nexus". I 1977 ble han medlem i gruppa ZOO på Stokmarknes, og ble der den viktigste låtskriveren og vokalisten. Etter to album på engelsk fikk ZOO suksess med fire album på norsk og sanger som "Evig ung", "Vent, ikkje legg på" og "Ola Nordmanns sexualliv" – alle tre sangene skrevet og sunget av Ketil Stokkan. ZOO ble oppløst i 1983, og Ketil Stokkan fortsatte som soloartist. Samme året deltok han for første gang i Melodi Grand Prix, og ble nummer 2 i den norske finalen med sangen "Samme charmeur". Året etter ga han ut sitt første solo-album, "Gentlemen's agreement". I 1986 vant Ketil Stokkan den norske finalen i Melodi Grand Prix med sangen "Romeo". I den internasjonale finalen ble sangen nummer 12. I 1989 samlet Stokkan gruppa Nexus igjen, som trio. Gruppa skiftet etter hvert navn til "Stokkan Band". I 1990 vant Ketil Stokkan igjen den norske finalen i Melodi Grand Prix, med sangen "Brandenburger Tor", som handlet om Berlinmurens fall. I den internasjonale finalen fikk sangen 21. plass. I 1994 gav Stokkan Band ut albumet "To the bone". Han har også spilt sammen med broren Hugo Stokkan under navnet "Stokkan Bros." Ketil Stokkan flyttet tilbake til Harstad igjen i 1997. Han utdannet seg til lærer, og startet å jobbe som lærer på Harstad Ungdomsskole i fagene norsk, engelsk og musikk. Her sluttet han etter semesteret 2006/2007. Han flyttet så til Nordkjosbotn. ZOO ble samlet igjen i 1999, og Ketil Stokkan spiller stadig konserter med både ZOO og Stokkan Band. Sammen med Sverri Dahl planlegger han ny plate med ZOO, men pr. høsten 2006 er det usikkert når dette vil bli realisert. Ketil Stokkan er et aktivt medlem i Odd Fellow-ordenen og en hyppig bidragsyter til ordenens magasin. Kjetil D. Brandsdal. Kjetil Davies Brandsdal (født 1. juli 1973) er en norsk musiker fra Sandnes. Han er kjent for prosjekter som Noxagt, Ultralyd, University Punx og Fibo-Trespo. Kurvball. Kurvball (tysk Korfball, nederlandsk Korfbal) er en ballsport for to lag. Den utøves for det meste i Nederland og Belgia. Kurvball skiller seg fra andre lagidretter ved at den er en mix-sport; et lag består av fire kvinner og fire menn. Regler. Kurvball spilles innendørs eller utendørs på en bane delt inn i to halvdeler kalt "soner". Nesten midt i hver sone er det plassert en stolpe (3,5 meter høy, lavere i yngre årsklasser) med en kurv øverst. Ballen er lik en vanlig fotball. En kamp spilles mellom to lag som begge har åtte spillere på banen samtidig; to av hvert kjønn i både angreps- og forsvarssonen. Målet er å kaste ballen gjennom kurven til det andre laget. Etter to scoringer bytter lagene soner, slik at angriperparene blir forsvarere og omvendt. Ved pause bytter lagene banehalvdel. Historie. Kurvball er trolig opprinnelig en svensk sport. Rundt 1902 skal den nederlandske læreren Nico Broekhuysen ha spilt "ringboll" i Sverige, og mens den svenske utgaven døde hen, dro Broekhuysen tilbake til Nederland og videreutviklet sporten til kurvball. Filosofi. Kurvball er en lagsport i større grad enn de fleste andre lagsporter. Det er ikke lov å løpe med ballen, ikke engang om man spretter den, men med en gang man har den, må man stoppe (om man ikke allerede står stille) og lete etter medspillere å sentre til. Dette gjør at det er mindre rom for indivuelle prestasjoner enn i for eksempel basketball. At kurvball er en mix-sport betyr ikke at de to kjønnene spiller mot hverandre, bare sammen. Det angripende laget kan sentre ballen til hvem som helst på eget lag, men det forsvarende laget kan ikke la en mann spille forsvar på en kvinne eller en kvinne på en mann. De kan heller ikke sette to forsvarere eller flere på én angriper, men må holde seg til mann mot mann, bokstavelig talt. Taktikk er grunnlaget for kurvballs filosofi, taktikk og ikke fysisk styrke skal vinne kamper. Dette betyr at det ikke er lov å berøre motspillere, men også at angriperen ikke kan skyte når forsvaret er en armlengde unna og vendt mot angriperen prøver å blokkere skuddet. Ballen kan ikke sparkes eller slås med knyttet neve, og det er ikke lov å dytte på eller riste i målstolpen. Internasjonalt. Opprinnelig ble kurvball spilt for det meste i Belgia og Nederland. Det var demonstrasjonsidrett i OL i Antwerpen i 1920 og Amsterdam i 1928. IKF, International Korfball Federation ble grunnlagt i 1993 og består pr 2005 av 42 medlemsland. Sporten har vært med i World Games siden 1985 og verdensmesterskap har vært arrangert hvert fjerde år siden 1978. Nederland og Belgia er fremdeles de store nasjonene. Både Sverige og Danmark har nasjonale kurvballforbund, men i Norge har sporten ikke slått an. Kirke. Kirke betegner i dagligtale tre ting: 1. en bygning for kristen kult, et gudshus, 2. som benevnelse for «Guds folk», forsamlingen av dem som bekjenner kristen tro, 3. som benevnelse for et kristent trossamfunn eller menighet i mer avgrenset forstand, eksempelvis Den norske kirke. Ordet skriver seg fra det greske adjektivet "kyriakon (κυριακόν), «det som hører Herren til», dannet av "kyrios" (κύριος), «Herre». Etymologi. Det nordiske ordet "kirke", eller på svensk "kyrka", er dannet av det norrøne "kirkja" som stammer fra det gotiske ordet "ciric", som igjen har sitt opphav i den greske betegnelsen for «Herrens hus», "kyriakos oikos" (av "kyrios"). Historie. De eldste kirker oppsto i kristne hjem. Flere kirker i Roma og andre steder i de første kristne områder var huskirker og utviklet seg etter hvert til fellesrom for hele den troende forsamling. De første kristne kombinerte også sin kristne kult med den jødiske ved at de overvar gudstjenestene i synagogene, der de lyttet til lesninger fra Bibelen og sang lovsanger. Deretter gikk de hjem og feiret "eukaristien", eller nattverden. Gudstjenesten i samtlige av de store kirkesamfunn har fortsatt denne hovedstruktur: 1. Ordets gudstjeneste med skriftlesning og lovsang, og 2. "eukaristi" eller nattverdmåltid med innviet brød og vin. Bygninger reist spesifikt for kristen gudsdyrkelse finner man få eksempler på fra tiden før Milanoediktet i 313. Kirketyper. Kirker har mange arkitektoniske former, men gjennom historien er det etablert visse hovedformer som går igjen. Det vanligste er å inndele dem etter plantype og rang/funksjon. Det er gammel skikk å plassere kirkene i en akse fra vest til øst, med hovedinngang i vest (betegner verden, den himmelretning hvor solen går ned) og alter i øst (den himmelretning hvor solen går opp, og som peker mot Jerusalem og hvor Jesus Kristus ved tidens ende skal komme igjen.) På samme måte ble lys sluppet inn fra sør, mens nord (kuldens og mørkets himmelretning) ikke hadde vinduer. Rang og funksjon. Kirker inndeles etter sin opprinnelige funksjon: Vi har "klosterkirker", "sognekirker" og "privatkirker". Undergrupper under dette er "annekskirker", "lovekirker" (votivkirker) og "kapell". En votivkirke var ofte bygget som en privatkirke. Klosterkirker. Grunnplan av et cistercienserkloster med klosterkirke Klosterkirke betegner en bygningstype som inngår i et klosteranlegg. En klosterkirke er derfor som regel bygget sammen med tilstøtende fløyer og utgjør vanligvis den nordlige lengde i et firesidet anlegg, med en klostergård i midten. Klosterkirker er, som vanlige kirker, orientert øst-vest, slik at koret befinner seg i øst. Utformingen av selve kirken er for øvrig avhengig av hvilken klosterorden som har bygget den. Kirker bygget av cistercienserne, fransiskanere og dominikanere har en mer asketisk utforming og er ofte langkirker med enkle romformer som står i kontrast til katedralene med en oppdelt bygningskropp med langskip, tverrskip og kapeller. Kirkenes arkitektoniske virkemidler er en klar romform, store kuber og hele veggflater. Kirketypene er internasjonale og har vært brukt i alle land der disse ordnene er eller har vært representert. I Norge fikk klosterkirkene betydning ved at de dannet forbilde for langkirken som ble vanlig fra midten av 1200-tallet av og som hos oss er den mest alminnelige plantype for kirkebygg. De fleste klostre ble oppløst ved reformasjonen eller i årtiene etter. En del klosterkirker ble overtatt av protestantiske menigheter. Eksempelvis var Bergen domkirke opprinnelig fransiskanernes kirke. Selve klosteranlegget er revet. Sognekirker. En sognekirke er primærkirken i et sogn, altså den kirken menigheten i et distrikt i alminnelighet sogner til. Hvert sogn har således alltid en sognekirke, men soknepresten kan fungere i flere sogn samtidig. Hovedsognets kirke kalles da hovedkirke, mens de øvrige sognekirker er annekskirker. Et kirkesogn kunne tidligere ha mer enn én kirke, men bare én sognekirke. De(n) andre hadde da status som kapell. Etter Kirkeloven av 1997 er imidlertid begrepet kapell gått ut av bruk for kirkebygg som det hører en geografisk definert lokalmenighet til. Alle kapeller som det hører en lokalmenighet til, er dermed oppgradert til kirker. Kapell betegner etter dette kun et mindre kirkebygg med spesialiserte funksjoner og uten en tilhørende menighet, som bårekapell, gravkapell, meditasjonskapell etc. I Norge har vi sognebånd- dvs. at alle medlemmer av Den norske kirke tilhører den geografiske menighet hvor de bor og kun har sin kirkelige stemmerett knyttet til denne. I enkelte land, som i Danmark, har man adgang til å etablere valgmenigheter hvor man kan melde seg inn uavhengig av geografisk tilhørighet. De fleste domkirker er også sognekirker i tillegg til å være biskopskirker. Når sognekirkeordningen ble innført i Norge, er uvisst. De første fylkes- og hovedkirkene som ble bygget på 1000-tallet må kunne betraktes som sognekirker for et definert geografisk område. Etter innføringen av tiendeskatten på 1100-tallet må sognegrensene ha vært noenlunde fastlagte og sognekirkenettet i hovedtrekkene utbygget. I England finnes parallellen "parish church", som ble utviklet i tiden mellom anglosakserne og invasjonen av vikingene. Sognekirken ble oftest bygget etter mønster av langkirken. De første kirkene ble som regel bygget med kor og skip i samme bredde. Etter hvert ble koret løsrevet fra hovedskipet, det ble større og lengre og mer avgrenset fra resten av bygningskroppen. Korvinduene ble gjort større og det ble flere av dem slik at alterpartiene ble bedre belyst enn tidligere. Koravslutningen kunne være tvert avsluttet, ofte med en vindusrekke, apsidal eller oktogonal. Apsidal eller apsis betegner en halvsirkelformet avslutning på kortilbygget, som man ser i Gamle Aker kirke, mens oktogonal betegner en åttekantet eller halvt åttekantet avslutning. Mange eldre kirker, både middelalderkirker og kirker fra senere århundrer, ble bygget om og forstørret på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. Ombyggingen kunne bestå i at en opprinnelig langkirke fikk tilføyet korsarmer eller ved at langskipet ble forlenget. En rekke middelalderkirker ble imidlertid bygget om og forstørret på 1700-tallet, og disse fremstår i dag mer som barokk- eller renessansekirker med rikt dekorerte interiører. Eksempler på dette er Holt kirke og Dypvåg kirke i Tvedestrand samt mange andre kirker på Sørlandet. En rekke nygotiske trekirker, som ble bygget på 1800-tallet, har også blitt bygget som langkirker, mens en i noen tilfeller har brukt andre plantyper. Privatkirker. Oktogonen i domkirken i Achen var bygget som et privat kapell for Karl den store Privatkirker var vanlig i middelalderen, og ble også kalt "høgendekirker" knyttet til store gårder og herreseter, men som ofte også tjente som sognekirker. Noen sognekirker hadde også private kapell i en annen etasje over koret. I Europa hadde man i tillegg til rene privatkirker dessuten en type stormannskirker som hadde private kapell, disse kalles dobbeltkirker. Eksempler på kirker som tidligere har vært private er Hove kirke i Vik i Sogn og Giske kirke på Sunnmøre. I Norge i dag finnes tre private kirker: Gamlebyen kirke i Oslo, som eies av stiftelsen Oslo hospital og utleies som sognekirke til Oslo kirkelige fellesråd. Det samme gjelder Lovisenberg kirke i Oslo, som eies av Diakonissehuset samt Løkken kirke i Meldal i Sør-Trøndelag. Annekskirker. Annekskirker (av lat. "annexus", som betyr "festet til") er kirker som er underlagt hovedkirken (kirken i sognet der sognepresten holder til), men som fungerer som sognekirke i sitt sogn, som da kalles annekssognet. Dette sognet kan betjenes av en kapellan. Tidligere betydde det å være annekskirke at presten der (om det var en) ikke hadde rett til tienden (skatteinntektene). I stedet ble annekskirken betjent av en residerende kapellan. Denne geistlige embetstittelen var i bruk i Norge inntil ca 1980, og er nå gått ut av bruk. Etter kirkeloven av 1997 skilles det ikke lenger mellom hovedsokn og annekssogn. Alle sogn er nå likeverdige enheter innenfor et tjenestedistrikt som defineres av prostiet og med prosten som leder av prostiets prestetjeneste. Sokneprestene har prostiet som sitt tjenestedistrikt med spesielt ansvar for de sokn som tidligere utgjorde et prestegjeld og som ble betjent av sokneprest med eventuelt tillegg av en eller flere kapellaner. Begrepet "prestegjeld" er etter dette dermed også gått formelt ut av bruk, men benyttes fortsatt i kraft av sedvane. Lovekirker. Lovekirker kalles også gavekirker eller votivkirker og er kirker som har basert driften på gaver (kirker som er gitt lovnader, gjerne i takknemlighet eller forbindelse med bønnhørelse i nød eller sorg). Slike kirker, som gjerne var små, var tidligere ganske vanlige i Norge, helt fra middelalderen. Disse kirkene var ofte bygget som privatkirker. Et eksempel på ei lovekirke er Bønsnes kirke på Røyse i Hole kommune. Votivgaver var viktig for Røldal stavkirke som hadde en rekke gjenstander bekostet med gaver. Katedralkirker. Katedral er det samme som en "domkirke" eller "biskopkirke", dvs. hovedkirken i et bispedømme der biskopen har sitt sete. Ordet "katedral" skriver seg fra det greske καθέδρα via latin "cathedra", som betyr «trone» eller «stol», som sikter til biskopens lærestol, som er symbolet på det biskoppelige embete. Bispestolen finnes også som en fysisk stol i koret som biskopen forretter gudstjenesten fra når han presederer i domkirken. Ordet katedral benyttes på norsk også for å beskrive en kirke av særlig monumentale dimensjoner, eksempelvis Ishavskatedralen i Tromsø. Til katedralen hørte – og hører fortsatt i den katolske kirke og enkelte andre kirkesamfunn, som f.eks. den anglikanske kirke – et domkapittel, som er et ordenslignende fellesskap av prester tilknyttet domkirken, men uten å tilhøre noen bestemt klosterorden. Domkapittelet består da gjerne av prester som inngår i lederfunksjoner knyttet til biskopens administrasjon og som kalles kanniker. Lederen for domkapittelet kalles dekan. I eksempelvis Svenska Kyrkan betegner domkapittelet det samme som bispedømmeadministrasjonen. Enkelte større kirker kan i kraft av historisk sedvane ha knyttet til seg et kapittel uten at kirken har rang av domkirke eller katedral, men kanskje en gang har hatt det. Slike kirker kalles da kapittelkirker. Domkapitler forekommer ikke i Norge. Inndeling etter plantype. Den første Peterskirken var bygget som en basilika Kirker har forskjellige plantyper som i hovedtrekkene har vært relativt konstant gjennom det meste av kirkebyggets historie. Basilika. Basilika betegner den eldste plantypen og har sitt arkitektoniske forbilde i førkristne offentlige bygninger i antikkens Roma. Den utviklet seg tidlig som typisk for de kristne gudshus. Basilikaen har et høyt midtskip flankert av to lavere og mindre sideskip. Denne tredelte inndelingen av skipene med søylerekker (arkader) som markerer overgangen mellom skipene, er det mest typiske for basilikaformen. Til tross for skiftende arkitektoniske stilarter har basilikaformen blitt videreført og etablert som den vanligste og mest typiske grunnformen innen kirkearkitekturen. De store romanske og gotiske kirkene ble bygget som basilikaer. Et typisk eksempel er den romanske Durhamkatedralen. I Norge ble Nidarosdomen og katedralene i Oslo, Hamar, Stavanger og på Orknøyene reist som basilikaer. Flere fylkeskirker på Østlandet har eller hadde også basilikaform: Gamle Aker kirke, Hoff kirke på Toten, Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Gran. Mariakirken i Bergen er også en basilika. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historistiske kirker. Av nyere norske kirker er Steinkjer kirke og Bodø domkirke bygget etter en klassisk basilikal plantype. Langkirke. a> er bygget som en langkirke a> er en langkirke bygd i 1306. En langkirke har et langstrakt kirkerom som skal symbolisere den hellige veien («via sacra») fra vest mot solens oppgang i øst. Denne kirketypen har vært den vanligste i Norge fra middelalderen frem til 1900-tallet. Typisk for denne kirketypen er at koret er smalere og lavere enn hovedskipet. Denne plantypen gjenfinnes i de mange nygotiske kirkene som ble oppført i Norge i siste halvpart av 1800-tallet. En rekke stavkirker er bygget som langkirker. Reinli stavkirke har kor med samme høyde og bredde som skipet, og før den fikk tilføyet apsis (eller apside) og svalgang, har den hatt et rektangulært grunnplan. Opprinnelig er det bare to av stavkirkene som har vært av denne typen, Reinli og Rinde stavkirke, men flere stavkirker ble bygget om til langkirker på et senere tidspunkt, noen allerede i middelalderen og andre først etter reformasjonen. De første stavkirkene som ble bygget om var Ål og Torpo stavkirke. Dette har antakelig skjedd i andre del av 1200-tallet. Langkirketypen i stein fikk også sitt gjennombrudd på denne tiden. I en rekke steinkirker ble de smale, små korene revet og erstattet med kor i samme høyde og bredde som skipet. Mange av steinkirkene som ble bygget etter 1250 er også langkirker. Hallkirke. Hallkirke, St. Stefan i Budapest. En hallkirke har sideskip som er like høye som midtskipet. Den har ikke sprang i høyden ved overgang til sideskip, taket går direkte over i sideskipets tak. Korskirke. En korskirke er et kirkebygg som har en korsplan. Planen kan være utformet som et latinsk kors med langt hovedskip og kortere korsarmer, eller som et gresk kors med like store korsarmer. Korsarmene består av et tverrskip eller transept som krysser hovedskipet. En slik plan kan symbolisere både Kristi kors og hovedgatene i Jerusalem, som danner et kors. Plantypen finnes i store deler av verden, men sognekirker av stein med opprinnelig korsform har vi ikke hatt i Norge i middelalderen, selv om flere senere har blitt ombygget. Norderhov kirke på Ringerike og Haslum kirke i Bærum er eksempler på korskirker i stein som er ombygget fra langkirke. I protestantiske kirker ble ofte prekestolen plassert sentralt i et av hjørnene i krysset. Vi har også eksempler på korskirker som ble bygget etter et Y-plan. Disse er mindre vanlige, men vi har hatt flere av dem i Norge. I dag finnes tre igjen: Holmestrand kirke i Vestfold, Rennebu kirke og Budal kirke i Sør-Trøndelag. Sentralkirke. a> er en sentralkirke i tre. En sentralkirke har sentralplan, altså et grunnplan som er symmetrisk til alle sider omkring en vertikal akse. Disse kan være sirkulære, kvadratiske, oktogonale (åttekantede) eller lignende. En rotunde har en sentralplan. Eksempler på sentralkirker er San Vitale i Ravenna og Trefoldighetskirken i Oslo. Korskuppelkirke blir også regnet som en sentralkirke. I Norge finnes mange åttekantede, eller oktogonale, kirker. Blant de største er Sør-Fron kirke i Oppland og Støren kirke i Sør-Trøndelag. Typisk for åttekantkirken er at den har tårnhus sentralt. Det finnes imidlertid flere eksempler på åttekantkirker med forlenget akse og hvor kirketårnet er plassert på tradisjonelt vis i vest. Dette ses i Røros kirke, Vang kirke i Hamar og Tynset kirke i Hedemark. Vi finner også kombinasjonsformer mellom sentralkirke, langkirke og korskirke. Langskipet er da relativt kort og korsarmene enda kortere og med avsneiede hjørner slik at det sentrale rommet i krysset vides ut og får tilnærmet form av en sentralkirke. Eksempler på norske kirker med denne kombinasjonsformen er Trefoldighetskirken i Arendal og Sagene kirke i Oslo. Rundkirke. Rundkirke er en betegnelse på en selvstendig gruppe steinkirker fra middelalderen med sentralplan, men som har sitt forbilde i Gravkirken i Jerusalem, og som har tjent militære formål. Disse kirkene har således vært kombinerte festninger og kirker. Rundkirken er særlig kjent i Danmark og Sverige, på Bornholm finnes hele fire av dem. Blant disse er Nylars kirke. I Norge kjennes bare ett eksempel, den nå revne "Sankt Olafs kirke" i Tønsberg. Rundkirken er på senere stadier blitt kopiert, som i Marmorkirken i København. Irland og England har også flere rundkirker. Den mest kjente er tempelherrenes kirke Temple i Fleet Street i London. Kirken er beskrevet i Dan Browns Da Vinci-koden. Rundkirken er også videreført i moderne norsk kirkearkitektur, men da med sirkelen plassert inne i et kvadrat. Dette gjelder Østerås kirke i Bærum og St. Hallvard kirke i Oslo. Korskuppelkirke. Myreleion-kirken I Istanbul er eksempel på en korskuppelkirke En korskuppelkirke er en kirke der grunnplanen er et gresk kors med en sentral kuppel, og en kuppel plassert over hver av de fire korsarmene. Denne kirketypen er særlig vanlig i bysantinsk arkitektur. Disse kirkene regnes til sentralkirkene, ikke til korskirkene. Y-kirke. Y-kirke eller Y-planform er en grunnplanstype for kirker som ble populær i siste del av 1600-tallet og på 1700-tallet. Navnet kommer av at grunnplanen var formet som en Y. Denne formen er en videreutvikling av korskirkeplanen, men med den ene armen fjernet. De tre armene som var igjen var som regel like lange og vinkelen mellom tilnærmet like stor. Y-kirken har et kor og to skip i en trekantet grunnform som symboliserer Den kristne treenighet. En periode på 1700-tallet var den helt dominerende i Norge. Planformen kan ha vært en norsk spesialitet og finnes ikke utenfor Norge. Det ble bygget 10 slike kirker hvorav 5 fortsatt står. Den første var Bratsberg kirke fra 1663. Kvinnene satt i den ene armen og mennene i den andre i Y-plankirken. Det var også lettere å se inn i koret. Titus Blüche ble sendt til Norge av kongen etter at enevelde ble innført for å overvåke kirkebyggingen. Muligens kan han ha brakt planen med seg. Arbeidskirke. Arbeidskirke er en særnorsk betegnelse for moderne kirkebygg som tilstreber å kombinere det sakrale rommet med aktivitetsrom for menighetens praktiske virksomheter. Det sakrale er da gjerne nedprioritert til fordel for det praktisk-funksjonelle. Arbeidskirkene huser gjerne menighetssaler, kirkestue, barnehage, grupperom og kontorer for ansatte. Kirkerommet har ofte løse skillevegger som gjør at det kan tilpasses mengden av besøkende. Kirkerommet inneholder også gjerne flere mobile elementer som kan flyttes rundt etter behov. Torshov kirke i Oslo, åpnet i 1958, regnes gjerne som landets første arbeidskirke. Noen arbeidskirker har monumental og eksperimentell arkitektur i kombinasjon med funksjonelle rom, som Kirkelandet kirke i Kristiansund, Slettebakken kirke i Bergen og Steinkjer kirke Det vanligste er likevel er at arbeidskirken fremtrer med mer beskjedne former enn tradisjonelle kirkebygg. I Norge er Ullerål kirke i Hønefoss, Østerås kirke i Bærum og Fossum kirke i Oslo typiske eksempler på moderne og funksjonelle arbeidskirker. Småkirke. Iladalen kirke var opprinnelig en småkirke Arbeidskirkene har sitt forbilde i de såkalte småkirker som det ble bygget mange av i Norge i første halvpart av 1900-tallet. Småkirkebevegelsen var et privat initiativ for hurtig å få reist funksjonelle og rimelige kirkebygg i byområder med stor befolkningsvekst. Småkirkene ble reist for private midler og fungerte reelt sett som sognekirker, men uten å ha formell status som sådan. Formelt lå derfor småkirkemenigheten under et annet sogn. Grønland menighet i Oslo hadde eksempelvis hele to småkirkemenigheter innenfor sine grenser, Tøyen kirke og "Vaterlandskirken". Mange småkirker fikk etter hvert formell rang av sognekirker, og småkirkepresten ble sokneprest med kirkebokføringsmyndighet. Eksempler på småkirker som siden er blitt soknekirker er Nordberg kirke i Oslo, Iladalen kirke i Oslo, Lilleborg kirke i Oslo, Romsås kirke i Oslo, Hasle kirke i Oslo, Varden kirke i Stavanger, Tempe kirke i Trondheim. Atter andre småkirker er revet, eller menigheten er nedlagt og tilbakeført til sognet de opprinnelig gikk ut fra. Dette gjelder Tøyenkirken (drives i dag av Kirkens Bymisjon), "Vaterlandskirken" (revet) i Oslo, "Pipervikskirken" (revet) i Oslo, St. Jakobs kirke i Bergen. Naustkirke. Naustkirke er en betegnelse på en særegen kirketype som ble vanlig i norsk modernistisk kirkearkitektur på 1960-tallet. Med uttrykket naustkirke siktes det til den triangulære romformen med høye og steilt skrånende takflater som rekker helt eller delvis ned til bakken. Med naustkirken ble det introdusert en rekke nyskapende og arkitektonisk sett dristige kirkebygg på 1960-tallet. Blant de mest vellykkede regnes Bakkehaugen kirke i Oslo, Biskopshavn kirke i Bergen, Brumunddal kirke i Hedemark og Manglerud kirke i Oslo. Det kjente landemerket Ishavskatedralen i Tromsø (eller Tromsdalen kirke som dens korrekte navn er), er også en naustkirke. Monumentalkirke. Monumentalkirke er ingen egen kirketype i streng forstand, men fellesbetegnelse for kirker som med sin arkitektoniske form eller sitt volum fremhever seg og ruver i omgivelsene. I Norge får slike kirker gjerne misvisende tilnavnet "katedral", men uten å være katedraler i streng mening. Norge har relativt få monumentalkirker sammenlignet med andre europeiske land. En norsk kirkearkitekt, Arnstein Arneberg, tegnet en rekke store kirker med monumentale dimensjoner, som Volda kirke i Møre og Romsdal og Glemmen nye kirke i Østfold. Utenom domkirkene er det en rekke norske kirkebygg som fremhever seg ved spesielt monumentale dimensjoner: Trefoldighetskirken i Arendal, Skien kirke, Uranienborg kirke, Grønland kirke, Johanneskirken i Bergen. Melhus kirke og Vadsø kirke. Av trekirkene fremhever Grimstad kirke og Vågan kirke seg. Av kirkebygg i modernistisk arkitektur fremhever Kirkelandet kirke i Kristiansund og Tromsdalen kirke i Tromsø seg som særlig monumentale. Kirkebyggets rom og organisering. Hovedrommene i kirken er i grove trekk organisert etter mønster fra det jødiske tempel med forgård (våpenhuset), det hellige (skipet) og det aller helligste (koret). 1. Skipet med eventuelle sideskip symboliserer den hellige veien («via sacra») fra vest til øst og er menighetens tilholdssted under gudstjenesten. Ordet skip symboliserer kirkebygget som et skip med Guds folk om bord på vei over livets hav til himmelens havn. Benevnelsen skip om denne del av kirkerommet er internasjonal. Det engelske ordet er "nave". 2. Koret er der hvor alteret er plassert og hvor presten forretter gudstjenesten fra. Koret har sitt navn fra klosterkirkene, fordi det var her tidebønnene ble sunget fra. 3. Våpenhuset er en forhall eller vestibyle som man kommer inn i før man går inn i kirkeskipet. Navnet våpenhus skriver seg fra eldre tid da våpnene skulle legges igjen her før man gikk inn i det hellige rommet. Kirkehuset er et hellig sted hvor våpen ikke er tillatt å bære. 4. Tårnets fremste symbolske betydning er "styrke". Middelalderens bymurer ble bygget med tårn for å befeste og styrke dem. Kirketårnet symboliserer kirkehusets funksjon av å være himmelborg og Guds festning i verden. Samtidig uttrykker tårnet status. Villaer med tårn og spir uttrykte status, rikdom og styrke. Samtidig markerer kirketårnet kirkebyggets unike karakter ved at det retter vår oppmerksomhet oppad mot det evige fremfor det timelige. Tårnets tilknytning til kirkebygget er like gammel som kirkearkitekturen selv, men begynte å få en særlig bastant utforming i middelalderen. Tårnet står oftest plassert over inngangen i vest, men det finnes en rekke andre tårnformer. "A. Sentraltårn" står plassert midt i bygningskroppen (eks. Nidarosdomen) og er gjerne flankert av flere mindre tårn og spir (fialer). "B. Rytter" er ikke tårn i egentlig forstand, men et klokkehus mer eller mindre tårnlignende utformet som står på møneryggen av skipet, enten midt på eller over inngangen i vest. "3. Kampanile" eller på norsk støpul er et atskilt og selvstendig tårnbygg plassert like i nærheten eller et stykke fra selve kirkebygget. Det finnes også mange eksempler på kirker som har to likeverdige hovedtårn, som katedralene i Chartres og Strasbourg. I Norge finner vi dobbelttårn i Skien kirke, Frydendal kirke i Aust-Agder, Mariakirken i Bergen, Slagen kirke i Vestfold samt Hauge kirke i Lærdal i Sogn og Fjordane. 5. Sakristiet er et tilstøtende rom hvor hellige gjenstander til bruk under gudstjenesten oppbevares, som kirkesølv, messeklær, såkalte "paramenter", og liturgiske bøker. Her gjøres de praktiske forberedelser til gudstjenesten. Det forekommer også gjerne et lite kapell eller et annet bønnested knyttet til sakristiet. Det norske ordet for sakristi er skrudhus, altså rommet hvor man ikler seg skruden, dvs. messeskruden. I dag benyttes betegnelsen skrudhus kun om sakristier i større middelalderkirker, men kun i Stavanger domkirke, Bergen domkirke og i Nidarosdomen er ordet etablert som et fast navn. Det kan finnes flere sakristier. I Norge er det vanlig med et dåpssakristi i tillegg til prestesakresti. De to sakristiene er da gjerne bygget som mindre tilbygg på hver side av koret. Alter. Alteret. Dette står plassert i koret i øst. Det har flere symbolske betydninger. Det er 1. "Guds trone", symbolet på Guds nærvær i kirken, 2. "offersted" og 3. "bord for nattverdsmåltidet" der innvielsen av brød og vin skjer. I katolske kirker finnes flere altere viet til forskjellige helgener, men alltid et hovedalter som da kalles høyalteret. I protestantiske kirker finnes som regel bare ett alter. Det finnes flere typer altere: A. steinalter, B. frittstående alter med tydelig form av et bord, C. alter festet til vegg eller altertavle. Prestens plassering ved alteret kan være foran eller bak slik at han enten er vendt mot menigheten eller vendt bort fra menigheten. Når presten står bak alteret, betegnes det som at presten står «versus populum» – vendt mot folket. Dette er den opprinnelige oldkirkelige praksis. Alteret trer da tydelig frem som det det egentlig er: et bord. Denne plasseringen ble gjeninnført som fast ordning i den romersk-katolske kirke under det annet vatikankonsil. I forslag til ny gudstjenesteordning for Den norske kirke (2009) tilstrebes dette også innført i norske kirker, også der hvor det vil innebære at eldre kirker må ombygges. I romersk katolske kirker vil man enten på alteret eller i nær tilknytning til alteret finne et tabernakel som er et låsbart skap hvor innviet brød, den såkalte hostien, oppbevares. I våre nordiske protestantiske kirker finnes det som regel en alterring som avgrenser alterområdet fra resten av koret og skipet. Alterringen er en praktisk innretning og har ingen symbolsk eller liturgisk betydning. På alteret vil man oftest finne lysestaker eller kandelabre i større eller mindre antall og i alt fra enkel til pompøs utforming, i det siste tilfelle gjerne i sølv. Vanlig er også et krusifiks eller et enkelt kors samt blomstervaser, oftest i sølv. I protestantiske kirker vil man i tillegg også finne Bibelen og en salmebok, eventuelt også andre liturgiske bøker, som alterbok og tekstbok. Etter regelen skal Bibelen ligge oppslått på Johannesevangeliets første kapittel, som begynner med ordene: "I begynnelsen var Ordet..." I protestantiske kirker finnes også en enkel kneleskammel foran alteret som presten kneler på ved spesielle bønner. Alteret skal ha et klede eller en duk. Denne kan være heldekkende eller mer symbolsk markert som et tøystykke som ligger på tvers enten i bredden eller lengden. Oppå duken, eventuelt rett på alteret dersom duken ikke er heldekkende, skal det så ligge en mindre duk, et såkalt "korporale" – av latin "corpus" som betyr kropp – og som betegner dukens sakramentale funksjon som en duk der brød og vin innvies (såkalt konsekrasjon). Fronten av alterbordet har varierende utforming. Det kan være nakent, markert med søyler eller annen dekor, eller det kan være helkledd i tekstiler i de liturgiske farger – grønt for det allmenne kirkeår, fiolett for botstidene faste og advent, hvitt for høytidsdager unntatt pinse, fester og ved brudevielser, rødt ved pinse og på martyr- og aposteldager. Noen steder vil man finne rikt dekorerte billdedfronter, såkalte alterfrontaler ("foran bordet"). I større kirker i utlandet vil man ofte kunne et alterhus, eller ciborium, i form av en stor baldakin eller huslignende konstruksjon som er bygget rundt alteret. I Norge ses dette bl.a. i Ullern kirke i Oslo. Altertavle. Altertavlen er betegnelsen på et bildende kunstverk, enten i form av treskurd, skulptur eller maleri. Altertavlen kan være festet direkte til alteret eller til veggen bak. Altertavler er ingen obligatorisk del av kirkerommet og er historisk sett en reminisens av alterskapet, som igjen opprinnelig var et stort og særlig dekorativt utformet tabernakel der Jesu legeme i det innviede brøds skikkelse ble oppbevart. Gradvis løsrev den kunstneriske utsmykningen av alterskapene seg fra sin opprinnelige funksjon og ble til selvstendige kunstverk. De mest kjente norske eksempler på slike alterskap som har endt opp som selvstendige kunstverk, er altertavlene i Mariakirken i Bergen og i Ringsaker kirke. Alterskapene har et sentralfelt med hovedmotiv flankert av to sidefløyer som opprinnelig var svingbare dører. Etter hvert som dørfunksjonen opphørte, har selve formtypen blitt stående igjen som en treleddet billedkomposisjon som kalles triptyk eller triptykon. Altertavlene fikk en særlig rik utforming i barokken og da ofte komponert etter en vertikal treleddet modell som fremstiller Jesu innstiftelse av nattverden nederst, korsfestelsen i midten og den triumferende Kristus med seiersfane øverst og omkranset av akantusskrud, slik vi finner det i Oslo domkirke og i mange andre norske kirker. Klassisistisk inspirerte skulpturer er også vanlig, slik vi finner det i Immanuelskirken i Halden og i Vor Frue kirke i København, der Bertel Thorvaldsens berømte Kristusstatue står. Kopier av denne skulpturen står fortsatt i et stort antall norske kirker. Fresker eller freskomalerier er også hyppig forekommende i norske steinkirker bygget i første halvpart av 1900-tallet, som i Lillestrøm kirke samt Grorud kirke og Bekkelaget kirke i Oslo. Glassmalerier erstatter mange steder altertavlen eller kan inngå i en komposisjon sammen med den. Glassmalerikunsten nådde sitt høydepunkt i middelalderen. Mest berømt er glassmaleriene i katedralen i Chartres. I Norge er Victor Sparres glassmalerier i Tromsdalen kirke og i Jeløy kirke samt Jacob Weidemanns i Steinkjer kirke særlig kjent. Mest forekommende som altertavle i norske kirker er oljemalerier med bibleske motiver. Disse finnes helt tilbake fra renessansen av, som det kjente bildet "La de små barn komme til meg" av Lucas Cranach i Larvik kirke eller Adolph Tidemands "Jesu oppstandelse" i Bragernes kirke i Drammen. Det siste finnes i kopi i utallige norske kirker. I moderne kirker finnes en stor variasjon av altertavler, fra nonfigurative montasjer, som i Lilleborg kirke i Oslo, til vevde billedtepper, som i Helgerud kirke i Bærum og Haugerud kirke i Oslo. I nyere tid har bruk av ikoner med røtter i den ortodokse kirkes billedtradisjon blitt stadig vanligere i norske kirker. I en del kirker vil man ikke finne noen altertavle i det hele tatt. Dels kan de være erstattet av glassmalerier, et krusifiks eller et nakent kors - dels kan kirken være bygget i en tid eller på et sted der bildelfiendtlige holdninger har gjort seg gjeldende - såkalt ikonoklasme. I stedet for en billedlig fremstilling vil man da kunne finne en katekismetavle med de ti bud innskrevet, nattverdens innstiftelsesord eller et enkelt bibelvers. I den reformerte kirke, dvs de kirkesamfunn som springer ut fra reformatorene Jean Calvin og Ulrich Zwinglie, er billdeforbudet tilnærmet absolutt. Graden av strenghet varierer noe, i en del kirker vil heller ikke blomster og lys være tillatt. Døpefont. Døpefonten. Denne står enten i koret eller i overgangen mellom kor og skip, men stod tidligere helst ved inngangen for å symbolisere dåpen som inngangen til det kristne liv og medlemskap i kirken. I større kirker ble det gjerne bygget et eget baptisterium eller dåpskapell. Klosterkirker har ikke døpefont med mindre klosterkirken også har funksjon som sognekirke. Dåpshus forekommer enkelte steder i Norge og da plassert inne i kirken. Et særlig praktfullt eksemplar finnes i Holt kirke i Tvedestrand. Døpefont kan være utformet som dåpsengel som fremstiller en engel som holder et muslingskjell. Dette kan ses i Nykirken i Bergen. Krusifiks. Krusifiks Krusifiks betegner et latinsk kors med den korsfestede Kristus billedlig fremstilt. Et nakent kors er ikke et krusifiks. Krusifikset finnes i tre sammenhenger: 1. plassert på alteret, 2. som prosesjonskors som fører an ved høytidelige prosesjoner eller 3. som større skulpturer montert enten på veggen eller i overgangen mellom kor og skip. I middelalderen ble det etablert to hovedformer for krusifiks – det romanske krusifiks, som fremstiller Kristus som triumfator og konge, og det gotiske krusifiks, der Jesu subjektive lidelse og smerte er fremhevet. Prekestol. Prekestolen, eller opprinnelig ambo, som var en lesepult plassert litt opphøyet fra hovedskipet. I renessansen og barokken fikk prekestolene en rik utforming og ble ofte det mest dominerende inventaret i kirken. Slik ble det talte ords voksende status fremhevet. Mange prekestoler ble utstyrt med en baldakin eller en himling for å styre talen ut i kirkerommet. Under rasjonalismen ble prekestolen ofte plassert over alteret som uttrykk for at prekenen var overordnet sakramentene. Dette kalles prekestolalter. Vi har i Norge mange kirker med prekestolalter. Eksempler er Mandal kirke, Nykirken i Bergen, Sør-Fron kirke i Gudbrandsdalen, Kongsberg kirke, Røros kirke og Gamlebyen kirke i Oslo. Slike prekestoler er i dag for det meste gått ut av bruk, fordi de fjerner presten fra menigheten og knytter seg til et autoritetsideal som er fremmed for vår tid. Disse prekestolene er da gjerne erstattet av en enkel lesepult. I moderne kirker er prekestolens utforming blitt stadig mindre dominerende utformet. Orgel. Orgelet er kirkens tradisjonelle musikkinstrument, men ble vanlig først på 15- og 1600-tallet, da som regel i de store bykirkene. I Norge ble orgler vanlige først i siste halvpart av 1800-tallet. Orgelet står gjerne plassert på et galleri i vest, men det finnes også mange eksempler på alternative plasseringer. I kirker med prekestolalter står av og til orgelet helt på toppen i en treleddet komposisjon og symboliserer da «sfærenes harmoni» («harmonia mundi»). Dette kan ses i Kongsberg kirke og i Røros kirke. I reformerte kirker, eller kalvinske kirker, som ikke må forveksles med lutherske kirker, er denne måten å plassere orgelet på svært vanlig. I moderne arbeidskirker er orglet ofte plassert på gulvet fremme ved alter og prekestol. Kirkeklokker. Kirkeklokker har en svært lang historie som kirkelig musikkinstrument og kan i mange av de store katedralene bestå av store batterier med klokker som brukes etter bestemte anvisninger alt etter liturgisk anledning eller kirkeårstid. Kirkeklokkene er et musikkinstrument hvis fremste funksjon er å markere døgnets hellige tider. Det ble ringt i klokkene ved tidebønnene og klokken tolv på formiddagen, såkalt Angelus. Kirkeklokker har også blitt brukt til varsling ved katastrofer og krig. Ulike land har ulike klokkekulturer. Den anglikanske kirke har eksempelvis en særdeles rik klokkekultur med såkalt «change ringing». I Norge har Vestre Slidre kirke, eller Slidredomen som den uformelt kalles, fra gammelt av hatt en særegen lokal klokkekultur. Kirkeklokker inne i kirken har også vært vanlig. I den katolske kirke ble de tidligere brukt for å påkalle oppmerksomhet om messens helligste øyeblikk – innvielsen av nattverdelementene, den såkalte konsekrasjonen med påfølgende elevasjonen der det nylig innviede brød og vin ble løftet opp for menigheten. I Den norske kirke er det fastsatt egne regler for bruk av kirkeklokkene. Det skal ringes til høymesse om søndagene i fem minutter en time før gudstjenesten begynner, fem minutter en halvtime før gudstjenesten begynner og fem minutter før gudstjenesten begynner samt ni såkalte "bedeslag" helt til slutt. Ellers kan klokkene brukes ved kirkelige handlinger. Ved de store høytidene jul, påske og pinse skal det kimes en time på helligaftenen samt en time før høymessen på helligdagen. Kiming betegner en annen ringeform enn ringing. Ved ringing er det selve klokken som er i bevegelse. Ved kiming er det kolben som beveges ved at den slås mot klokken i hurtige slag. I Norge er det vanligste at kirkene har fra en til tre klokker. Det er imidlertid blitt mer og mer vanlig med klokkespill som inneholder et større antall mindre klokker som betjenes fra et spillebord i kirken. Visse særtrekk ved norsk kirkearkitektur. Det mest unike ved det norske kirkelandskapet er våre middelalderske stavkirker. Internasjonalt er disse tilnærmet enestående i sitt slag. Et annet særtrekk ved norske kirker er det store antall trekirker, og da særlig den hvitmalte trekirken på landet, som for mange er selve bildet på hvordan en kirke ser ut. Kirkeloven av 1851 gav påbud om at en sognekirke skulle ha plass til tre tiendedeler av sognets befolkning. Dette utløste bygging av kirker i stor skala, mange av dem oppført etter enkle prototyper, slik Gjøvik kirke er et eksempel på. Som regel var disse kirkene preget av asketisk enkelhet. Både i utsmykning og monumentalitet skiller norske kirker seg som helhet markant fra svenske kirker, som ofte er store, monumentale og overdådig utsmykket. Ikke minst gjelder dette bykirkene. Norge har også liten kirketetthet sammenlignet med andre vesteuropeiske land. En rekke tynt befolkede områder har kirkebygg som det ikke lenger er behov for, mens tett befolkede storbyområder har langt større tetthet enn det reelt sett er dekning for. I Bergen er sognekirkene i byens sentrum slått sammen til ett stor-prestegjeld, og tidligere sognekirker som Nykirken og Korskirken har blitt kirker med spesialiserte funksjoner. Lignende strukturelle endringer er på trappene i Oslo. De eldste kirkene i Norge, som det i dag bare finnes rester av, var svært små, og neppe ment å skulle gi plass til flere enn presten, byggherren og dennes husholdning. Resten av menigheten befant seg utenfor, uten å kunne følge særlig med på det som foregikk innendørs. På det fjerde laterankonsil i 1215 ble det imidlertid bestemt at alle kristne skulle gå i kirke hver søndag, og det måtte nå bygges mange og store nok kirker til å romme dem, samt ordnes slik at alle fikk en fast prest å gå til. Om det asketiske og beskjedne var toneangivende formspråk i kirkearkitekturen på 1800-tallet, preges 1900-tallets kirkearkitektur av stor oppfinnsomhet. De siste 50 år er det bygget en rekke kirker med et spenstig formspråk som representerer milepæler i norsk arkitektur i det hele. St. Hallvard kirke, Slettebakken kirke, Landås kirke i Bergen, Kirkelandet kirkeog Tromsdalen kirke fremstår som sterke og enestående profilbygg. Kirkebranner har ofte skapt diskusjon i lokalsamfunnene om hva slags kirketype som skal velges når ny kirke skal oppføres. I de senere år har det gjort seg gjeldende en økende grad av tradisjonalisme. Den nye Meldal kirke i Sør-Trøndelag er en tilnærmet kopi av den som brant. Veldre kirke i Hedemark forener nytt med tradisjonelt formspråk, det samme gjør Seegård kirke på Toten. Kjemi. Kjemi er vitenskapen om stoffenes egenskaper, sammensetting og reaksjoner. Kjemi slik vi kjenner det i dag, oppsto som en eksakt vitenskap på 16- og 1700-tallet da alkymien la grunnlaget for utviklingen av kjemisk vitenskap. Kjemi blir ofte kalt «den sentrale vitenskap» fordi den fletter sammen andre grener fra naturvitenskapen som astronomi, fysikk, materialteknologi, biologi og geologi. Denne sammenflettingen har blitt formet av underemner innen kjemi som belyser konsepter fra mange naturvitenskapelige grener. Fysikalsk kjemi inkluderer for eksempel prinsipper innen fysikk på atom- og molekylnivå. Historie. Kjemiens røtter kan spores tilbake til oppdagelsen av ild. Med ild kunne man forandre et stoff til et annet under tilføring av varme. Denne kunnskapen førte videre til metallurgi. Først ble metallene utvunnet fra malm, senere ble legeringer utviklet for å oppnå bedre og sterkere metall. Denne prosessen ble utviklet over flere tusen år. Gull ble foredlet lenge før de første legeringene kom. De hadde imidlertid liten forståelse av foredlingsprosessen som skjedde. Prosessen ble sett på som en forvandling, heller enn en foredling. Mange lærde på den tiden mente at det ville være fornuftig å finne en måte å forvandle billige metaller til gull. Dette var opptrinnet til alkymi, og letingen av de vises sten, som de mente skulle hjelpe dem til en slik forvandling. Pestene som herjet Europa i middelalderen, gav ytterlige oppgang for alkymistene. Etterspørselen etter medisin økte. De mente at det kanskje fantes en eleksir som kunne kurere alle slags sykdommer. I likhet med de vises sten ble det imidlertid aldri funnet noen slik eleksir, og moderne kjemi slår også fast at det ikke er mulig med en slik medisin. Mange alkymister så sin snitt til å drive med kvakksalveri og pengeforfalskning. For andre var det en intellektuell beskjeftigelse hvor man ikke greide å skille overtro fra vitenskapelig arbeid. Over tid ble praktiserende alkymister bedre på å skille disse. Paracelsus (1493–1541) forkastet læren om de fire elementer, og med bare en helt elementær forståelse av kjemi og medisin, smeltet han sammen alkymi og vitenskap i noe som ble kalt iatrokjemi. Starten for kjemi som vitenskap kan spores tilbake til flere muslimske kjemikere. Da er arbeider av Geber (ca 725 -815), Al-Kindi (ca 801- ca 873), Al-Razi (865-925) og Abu Rayhan Biruni (973-1048) av særlig betydning. Gebers arbeid skulle bli mere kjent i Europa gjennom oversettelser til latin utarbeidet i det 14. århundre av en Pseudo-Geber (falske-Geber), som også skrev bøker på egenhånd under pseudonymet «Geber». En virkelig vitenskapelig revolusjon startet under innflytelse av filosofer som Sir Francis Bacon (1561–1626) og René Descartes (1596–1650). De krevde mer nøyaktighet i matematikk og nytenkning på måten vitenskapelige observasjoner ble utført på. I kjemi startet det med Robert Boyle (1627–1692), som oppdaget gasser, og presenterte ligningen som idag er kjent som Boyle-Mariottes lov. Antoine Lavoisier (1743–1794), også kalt "den moderne kjemis far", utarbeidet teorien om massens konstans i 1783. Vel så viktig var atomteorien, som kom rundt 1800, utarbeidet primært av John Dalton (1766–1844). Oppdagelsen av de forskjellige grunnstoffene har en lang historie, fra før alkymiens dager og fram til i dag, og kulminerer i utarbeidelsen av det Periodiske system som ble gjort av Dmitrij Mendelejev (1834–1907). Nobelprisen i kjemi, stiftet 1901, gir et utmerket overblikk over viktige oppdagelser innen kjemi de siste 100 årene. Atomer. Et "atom" er en materie bestående av en positivt ladd kjerne (atomkjernen), og negativt ladde elektroner. Atomkjernen består igjen av protoner, som er positivt ladde, og nøytroner, som er nøytralt ladde. Atomer er de grunnleggende byggeklossene i kjemi, og de bevares ved kjemiske reaksjoner. Grunnstoffer. Et "grunnstoff" består av atomer, som har samme antall protoner i atomkjernen. Dette antallet er også følgelig grunnstoffets atomnummer. For eksempel har alle karbonatomer seks protoner i atomkjernen, og alle atomer med 92 protoner i kjernen er uranatomer. Hvis antall nøytroner varier innen et grunnstoff, får man varianter av grunnstoffet som kalles isotop. Den mest anvendte oversikten over kjemiske grunnstoff er det periodiske system, som setter opp alle grunnstoffene i henhold til deres atomnummer. I periodesystemet er alle grunnstoffene satt opp i grupper (kolonner) og perioder (rader). Der sorteres grupper av grunnstoff etter kjemiske egenskaper, og andre karakteristikker som atomradius, elektronegativitet og så videre. Kjemiske forbindelser. En "kjemisk forbindelse" er et substans med et bestemt forhold av kjemiske grunnstoff, satt opp på en bestemt måte. Dette forholdet blir vanligvis uttrykt gjennom en kjemisk formel. Et eksempel på en kjemisk forbindelse er vann, som inneholder hydrogen og oksygen, i et forhold på 2 til 1. I et vannmolekyl befinner oksygenatomet seg mellom hydrogenatomene, med en vinkel på 104,45°. Kjemiske forbindelser blir dannet og oppløst gjennom kjemiske reaksjoner. Substans. Et "kjemisk substans" er et generelt begrep som blir brukt om rene grunnstoff, kjemiske forbindelser, og blandinger av disse. Det meste vi omgir oss med til daglig, er en eller annen type blanding, for eksempel luft, legeringer, organisk materiale osv. Molekyler. Et "molekyl" er den minste enheten av en kjemisk forbindelse eller et grunnstoff som innehar dets egenskaper. Molekyler avviker fra andre kjemiske enheter ved at de kan eksistere som selvstendige elektrisk nøytrale enheter. Salter vil for eksempel ikke framstå som molekyler, men som mange kationer og anioner i krystallstruktur. Molekyler er typisk et sett med atomer bundet sammen gjennom valensbindinger, slik at de blir elektrisk nøytrale og alle elektronene er paret med andre elektroner enten i binding (med elektroner fra annet atom i samme molekyl), eller med hverandre i frie elektronpar. Ioner og salter. Et "ion" er et ladd element, eller et atom eller molekyl som har mistet eller tatt opp et eller flere elektroner. Positivt ladde ioner kalles kationer, mens de negativt ladde kalles anioner. De positivt ladde kationene (for eksempel natrium-ionet Na+) og de negativt ladde ionene (for eksempel klorionet Cl-) kan danne salter (i dette eksemplet natriumklorid NaCl). Aggregattilstandene. I tillegg til de spesifikke kjemiske egenskapene som skiller de forskjellige kjemiske forbindelsene, kan stoffene opptre i ulike aggregattilstander. Stort sett er de kjemiske egenskapene uavhengige av aggregattilstandene, men unntaksvis er det enkelte aggregattilstander som ikke er forenelig med visse kjemiske egenskaper. En aggregattilstand er en betegnelse for de egenskapene et stoff har innen struktur, form og hardhet, innenfor et sett med bestemte fysiske forhold som temperatur og trykk. Fysiske egenskaper, som densitet og brytningsindeks, er som regel innenfor verdier som er karakteristiske for aggregattilstanden. Aggregattilstanden for et kjemisk stoff blir bestemt av energimengden i stoffet. Når energi tilføres eller fjernes, så energimengden i stoffet går utenfor grensene til stoffets aggregattilstand, restruktureres atomstrukturen i stoffet. Hvis energimengden endres innenfor grensene for stoffets aggregattilstand, er det vanligvis bare en volumendring som skjer. De tre mest kjente aggregattilstandene er fast form, flytende form og gass. Under bestemte trykk og temperaturer kan et stoff framstå i flere aggregattilstander samtidig. Det punkt hvor et kjemiske stoff er både i fast form, flytende form og i gassform samtidig, er kjent som et trippelpunkt, og siden trippelpunktet ikke er variabelt, men alltid det samme, er det en anvendelig måte å definere fysiske tilstander. Mange stoffer kan framstå i flere tilstander, eller faser, innenfor en aggregattilstand. Disse fasene kalles allotropiske tilstander. Det er for eksempel tre tilstander av jern i fast form (alfa, gamma og delta), avhengig av temperatur og trykk, og karbon kan framstå både som grafitt og diamant i fast form. En forskjell innenfor ulike faser av stoffer i fast form kan skyldes krystallstrukturen, eller oppsettet, av atomene. Mindre kjente faser innbefatter plasmaer, Bose-Einstein-kondensat, fermionisk kondensat og de paramagnetiske og ferromagnetiske tilstandene av magnetisk materiale. Nomenklatur. Standard nomenklatur innen kjemi bestemmes av "International Union of Pure and Applied Chemistry" (IUPAC) (på norsk: "Internasjonalt forbund for ren og anvendt kjemi"). Nomenklatur er et standardiseringssystem for navnsetting av kjemiske forbindelser. Det finnes i dag veldefinerte systemer for navnsetting av kjemiske enheter. Organiske forbindelser blir navnsatt i henhold til det organiske numenklatursystem, mens uorganiske forbindelser blir navnsatt i henhold til det uorganiske numenklatursystem. Nomenklatur er en avgjørende del av "språket" kjemikere imellom, og IUPACs system for kjemisk nomenklatur gjør det mulig for kjemikere å spesifisere med navn en bestemt kjemisk forbindelse ut av utallige mulige kjemikalier. Kjemisk reaksjon. En "kjemisk reaksjon" er en prosess som resulterer i endringer i kjemiske stoffer. Slike reaksjoner kan resultere i at molekyler bindes sammen og danner større molekyler, at molekyler deles opp i to eller flere mindre molekyler, eller et atomene restruktureres innen eller på tvers av molekyler. Kjemiske reaksjoner resulterer som regel at kjemiske bindinger dannes eller brytes. Om kjemiske stoffer som reagerer med oksygen for å danne nye kjemiske stoffer sier vi at de gjennomgår en oksidasjon; på lignende måte kan syrer og baser reagere med hverandre gjennom en prosess som kalles nøytralisering. Stoffer kan også bli brutt ned eller framstilt gjennom et utall forskjellige kjemiske prosesser. Kjemiske lover. Det mest grunnleggende prinsippet i kjemi er loven om massens konstans, som slår fast at det ikke er noen målbar forskjell på massemengden før og etter en kjemisk reaksjon. Moderne fysikk viser oss at energien blir lagret, og at det er en sammenheng mellom kjemi og masse. Forholdet mellom energi og masse er viktig innen kjernekjemi. Opplagring av energi leder oss til viktige prinsipper innen loven om kjemisk likevekt, termodynamikk og kinetikk. Kjemiske bindinger. En "kjemisk binding" er den flerpolede balansen mellom de positive ladningene i atomkjernene, og de negative ladningene som roterer rundt dem. Energien og den måten den fordeles på, er mere enn bare tiltrekning og frastøting. Den karakteriseres av tilgjengeligheten til elektroner, og de bindingene det gir til andre atomer. Disse... som binder sammen atomer i molekyler og krystaller. I mange av de enklere kjemiske forbindelsene kan 'Valence Bond Theory', (VSEPR)-modellen og grunnstoffenes oksidasjonstall brukes for å forutsi molekylstruktur og sammensetning. På lignende måte kan lover fra klassisk fysikk benyttes for å forutsi ionestruktur i krystaller. I mere komplekse molekyler kan man ikke benytte 'Valence Bond Theory', så man benytter da prinsipper fra kvantekjemi. Kvantekjemi. "Kvantekjemi" beskriver matematisk massens framtreden på molekylnivå. I prinsippet er det mulig å beskrive alle kjemiske system på denne måten. I praksis er det bare de enkleste kjemiske systemene som blir undersøkt og beskrevet ved hjelp av kvantemekaniske termer, og da bare til utvalgte formål. En omfattende forståelse av kvantemekanikk er derfor overflødig innen det meste i kjemi, siden det som gjør teorien så omfattende og innviklet, kan bli forstått og anvendt med enklere termer. Keiji Haino. Keiji Haino (født i 3. mai 1952) er en japansk musiker som i tillegg til sine soloprosjekter også er med i sideprosjektet Fushitsusha. Kenya. Republikken Kenya er et land ved ekvator i Øst-Afrika. En stor del av landet var tidligere britisk koloni fram til 1963 under navnet Britisk Østafrika. Det grenser mot Tanzania i sør, Uganda i vest, Sør-Sudan i nordvest, Etiopia i nord, Somalia i nordøst og det indiske hav i sørøst. Viktige importvarer er olje, jern, plast og maskiner. Viktige eksportvarer er kaffe, frukt, te og sement. De viktigste handelspartnerne er USA, Storbritannia, Tyskland, Japan og Uganda. Kenya har et rikt dyreliv og en fantastisk natur, noe som har gjort at landet har utviklet seg som et turistmål. Demografi og etnisitet. Kenyas befolkning på 34 256 000 (2005) mennesker vokser meget raskt, og består av en rekke ulike folkegrupper og språk. Som hovedspråkgruppe er bantuene mest tallrike, som i det meste av øst- og sør-Afrika. Den største språkgruppen er bantu-gruppen Kikuyu/Meru/Embu, som utgjør 28% av befolkningen. Deretter følger Luhya (12%), Luo (11%), Kalenjin-språklige grupper (8%), Kamba (8%), Kisii (5%) og Maasai/Samburu i sør (2,7%). Ulike fjell-stammer utgjør ialt 10% (Kilde: "Economist", 3.november 2007). I tillegg bor en del hvite i Kenya. Geografi og klima. Med sine 580 367 km2 er Kenya er verdens førtisyvende største land (etter Madagaskar). Landet ligger mellom lengdegradene 5 ° N og 5 ° S, og breddegradene 34 ° og 42 ° Ø. I øst grenser Kenya til Indiahavet, og strekker seg vestover opp mot det sentrale høylandet. Dette høylandet er gjennomskåret fra nord til sør av Riftdalen. Øst for denne forsenkningen finnes rike jordbruksområder. Det sentrale høylandet huser også Kenyas høyeste punkt, Mount Kenya, på 5199 moh. Dette er også Afrikas nest høyeste punkt etter Kilimanjaro med sine 5895 moh. Klimaet i Kenya varierer fra tropisk langs kysten til temperert i innlandet. Nordlige og nordøstlige områder har et mer tørt klima. Kenya er solrikt hele året. Det er vanligvis kjølig om natten og tidlig på morgenen ved høyereliggende områder. Landet har grovt sett to regntider. Den lengste oppstår i mars / april og varer til mai / juni. Den korte varer fra oktober til november / desember. I regntiden regner det ofte tett, og nedbøren faller gjerne på ettermiddags- og kveldstid. Temperaturen holder seg høy også gjennom disse månedene. Den varmeste perioden er februar og mars, og den kaldeste er i juli og august. Historie. Kusjittisktalende folk fra det nordlige Afrika innvandret til området som nå utgjør Kenya omkring 2000 år før Kristus. Det første århundret i vår tidsregning begynte arabiske handelsmenn å frekventere den kenyanske kyststrekningen. Etter hvert begynte arabiske og persiske bosetninger å spre seg langs kysten. I løpet av det første årtusenet etter Kristus begynte dessuten bantuer og nilotiske folkeslag å innvandre, og de førstnevnte utgjør nå tre fjerdedeler av Kenyas befolkning. I århundrene før den europeiske koloniseringen utgjorde kystområdene en del av en østafrikansk region som handlet med den arabiske verden og India. Slavehandel og handel med elfenben var viktige deler av denne handelen. Det var i denne sammenheng swahili-språket utviklet seg som et "lingua franca" for handel mellom ulike folkeslag. Portugiserne var de første europeerne som utforsket deler av det som skulle bli Kenya. Portugiserne kontrollerte etter hvert kyststripen fra Malindi til Mombasa, men ble etter hvert stadig utfordret av andre makter, blant annet Oman, som innen 1730 klarte å jage vekk portugiserne fra den kenyanske og tanzanianske kyststrekningen. I likhet med portugiserne klarte imidlertid heller ikke omanerne å legge under seg de indre deler av Kenya. Utover 1800-tallet ble imidlertid også omanerne trengt tilbake og britene tok over kontrollen over området. Kenya kom under britisk kolonistyre i 1895 og ble en del av Britisk Østafrika. Da jernbanen til Victoriasjøen sto ferdig i 1902, ble det besluttet at europeiske nybyggere ("settlere") skulle flytte inn, ikke minst etter inspirasjon fra Rhodesia og Sør-Afrika. I årene forut for dette, under byggingen av jernbanen, var det en omfattende innvandring av indere som utgjorde hoveddelen av fagarbeiderne under byggingen. I løpet av begynnelsen av 1900-tallet ble det indre, sentrale høylandet bosatt av briter og andre europeiske farmere, som ble rike på å dyrke kaffe og te. I løpet av 30-tallet bodde omtrent 30 000 hvite settlere i området. Fra før av var landet bosatt av mer enn en million av kikuyustammen. Fra oktober 1952 til desember 1959 var Kenya under unntakstilstand grunnet Mau Mau-opprøret mot det britiske styret. Tross at dette opprøret ble slått ned, ble Kenya endelig selvstendig den 12. desember 1963. Året etter ble landet republikk, med Jomo Kenyatta som første president, og Kenya African National Union (KANU) ble Kenyas dominerende politiske parti. Kenyatta ledet landet til han døde i 1978, da presidentposten ble overtatt av Daniel Arap Moi. I 1982 ble det regjerende KANU det eneste lovlige partiet. Forsøkene på å danne en opposisjon til Moi fortsatte imidlertid gjennom 80-tallet, og utfordrerne fikk vind i seilene på grunn av landets økonomiske krise. Voldelig uro preget begynnelsen av 90-tallet, og opposisjonen anklaget regjeringen for korrupsjon. I kjølvannet av urolighetene ble det dannet et opposisjonsparti, Forum for the Restoration of Democracy (FORD), tross forbudet mot opposisjonspartier. Utenlandske regjeringer som bidro med finansiell hjelp til Kenya krevde politiske reformer, og i desember ga Moi etter for kravet om å godta opposisjonspartier. I januar 1992 ble enda et opposisjonsparti, Democratic party (DP) dannet. Forut for valget i desember 1992 ble FORD splittet i FORD-Kenya, FORD-Asili og National Democratic Party (NPD). Denne oppsplittingen førte til at Moi vant valget, selv om KANU bare fikk 30 prosent av stemmene, mot opposisjonens 70 prosent. KANU endte med 93 seter i parlamentet mot FORD-Kenyas 31, Ford-Asilis 29 og DPs 23. Partiene har hovedsakelig blitt oppdelt langs etniske skillelinjer, da størstedelen av lederskapet og medlemsmassen har kommet fra en eller to etniske grupper. Personligheter og individuelle ambisjoner, snarere enn ideologi, har vært avgjørende. Snarere enn å gå sammen i en enhetlig opposisjon var ulike opposisjonsledere opptatt av selv å skaffe seg makt. Disse indre motsetningene ble utnyttet av Moi og KANU. Mois aksept av flertallsstyre var i stor grad taktisk bestemt, som en nødvendighet for å tilfredsstille økonomiske donorer. Tross disse innrømmelsene fortsatte trakasseringen og bestikkelsene av opposisjonen. KANU tok i bruk statlige midler for å svekke og splitte opposisjonen. Infiltrasjoner har blitt brukt for å skape destabilisering av de nye partiene og misnøye blant deres støttespillere. I tillegg var det både i 1992 og 1997 restriksjoner på opposisjonsledernes bevegelsesfrihet, slik at de ikke fikk oppsøkt alle deler av landet. I perioden mellom valgene i 1992 og 1997 fortsatte opposisjonen å være preget av etniske skillelinjer. I mangel på en enhetlig opposisjon, ble det organisert en konfrontasjon med Moi-regimet fra sivilsamfunnets organisasjoner, under ledelse av "Citizens Coalition for Constitutional Change" (CCCC/”4Cs”). Kravet var konstitusjonelle endringer. Den 7. juli 1997 ble det organisert en demonstrasjon i Uhuru Park i Nairobi, tross et forbud mot dette fra regimets side. Demonstrasjonen ble slått ned med bruk av tåregass og vold. Det hele ble kringkastet på CNN, noe som medførte uønsket publisitet for regimet. Mellom 20 og 25 personer døde i Nairobi og under andre demonstrasjoner landet rundt. Denne utviklingen førte Moi-regimet og KANU på defensiven for første gang siden legaliseringen av opposisjonen i 1991 og regimet måtte gi etter for kravene om enkelte konstitusjonelle endringer forut for 1997-valget. Disse var imidlertid av nokså begrenset karakter. Fundamentale spørsmål, som presidentens makt, devolusjon av makt til lokale og regionale styresmakter og endringer i valgsystemet måtte vente til "etter" valget. Moi og KANU vant også denne gang valget. Kravene om konstitusjonelle forandringer fortsatte imidlertid, og Moi ble presset til å opprette en kommisjon for å se på muligheten til en revisjon av grunnloven. Kommisjonen foreslo en kraftig reduksjon i presidentens makt, kombinert med en styrking av andre statsorganer, særlig parlamentet. Håpet var at dette skulle føre til et mer genuint demokrati. Moi-regimet var imidlertid ikke villig til å gi etter for kravene. Opposisjonen utsatte regimet for kraftig press, noe som imidlertid førte til at presidenten oppløste parlamentet i oktober 2002. Denne gangen var imidlertid viljen innad i opposisjonen til å stå samlet forut for nyvalget større enn tidligere, noe som resulterte i dannelsen av den såkalte National Rainbow Coalition (NaRC). Koalisjonen overrasket utenlandske observatører med å overleve fastsettelsen av en felles presidentkandidat, noe som hadde bidratt til å sprenge tidligere forsøk på en samlet opposisjon. Mwai Kibaki ble koalisjonens kandidat mot KANUs, Uhuru Kenyatta, sønn av Jomo Kenyatta, som tok over etter at Moi måtte trekke seg grunnet begrensninger i antall ganger en president kunne bli gjenvalgt. Valget, som ble vunnet av Kibaki og NaRC, ble av både internasjonale og lokale observatører betegnet som fritt og rettferdig. Politikk. Kenya er et representativt demokrati med presidentstyre. Presidenten er dermed både statsoverhode og regjeringssjef. Mens regjeringen har den utøvende makt, så er den lovgivende makt lagt til "både" regjeringen og nasjonalforsamlingen. Den dømmende makt er imidlertid uavhengig av både regjeringen og nasjonalforsamlingen. Administrativ inndeling. Disse er igjen delt inn i 71 distrikter ("wilaya"). Økonomi. Til tross for vestlige giveres skepsis med regjeringen har den kenyanske økonomien vist fremgang. Dette gjenspeiles i høyere utdanning, jevn utvikling innen telekommunikasjon og effektiv innsats for å redusere virkningen av tørke innen landbruket. Spesielt har den økonomisk viktige te-industrien hatt nytte av dette. Kenyas økonomi økte med 7 % i 2007, og utenlandsgjelden er redusert vesentlig. Øst- og Sentral-Afrikas største økonomi har hatt en betydelig vekst innen tjenesteytende sektor, som utgjør 62 prosent av BNP, hjulpet frem av rask vekst innen telekommunikasjon og finansielle tjenester. Landbrukssektoren bidrar til 22 prosent av BNP og sysselsetter hele 75 prosent av arbeidsstyrken, noe som er et typisk trekk for underutviklede økonomier hvor matmangel forekommer. En betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er sterkt avhengig av matvarehjelp. Industri og produksjon er den minste sektoren og står for 16 prosent av BNP. Kenya har tradisjonelt vært et liberalt marked uten nevneverdig statlig innflytelse. Nyere lovgivning gir imidlertid regjeringen anledning til å regulere prisen på essensielle varer som maismel, parafin og matolje. Privatisering av statlige selskaper som det tidligere kenyanske postvesenet har ført til opprettelse av flere private selskaper, inkludert et av Øst-Afrikas mest lønnsomme selskap, Safaricom. I mai 2010 ble det forventet en positiv utvikling på 4-5 prosent av BNP, i det alt vesentlige på grunn av jevn økning i turisme, telekommunikasjon, transport, konstruksjon og økninger i landbruket. Verdensbanken forutsa en økning på 4 prosent i 2010 og inntil 4,9 prosent i 2011. Veksten for 2012 er anslått til 5 prosent. I mars 1996 re-etablerte presidentene i Kenya, Tanzania og Uganda Det østafrikanske fellesskap (EAC). EACs mål omfatter harmonisering av tariffer og regler, fri bevegelse av mennesker, og forbedring av den regionale infrastrukturen. I mars 2004 signerte de tre Øst-Afrikanske landene en tollunionsavtale. Kenya rangerer dårlig på Transparency Internationals korrupsjonssindeks. Kenya er Øst- og Sentral-Afrikas knutepunkt for finansielle tjenester. Nairobi Securities Exchange (NSE) er rangert på en tredjeplass i Afrika. Det kenyanske banksystemet er overvåket av Central Bank of Kenya (CBK). Systemet er sammensatt av forretningsbanker, kredittforetak, sparebanker og en rekke utenlandske vekslingskontor. 50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (IMF) (2008). Turisme. Kenyas tjenesteytende sektor, som bidrar med rundt 63 prosent av BNP, er dominert av turisme. Turistnæringen har i de fleste år vist en jevn vekst siden uavhengigheten, og ved slutten av 1980 var den blitt landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Turistene, de fleste fra Tyskland og Storbritannia, besøker for det meste strendene langs kysten, nasjonalparker, særlig de mer kjente som Tsavo National Park (20808 kvadratkilometer). Turismen er den viktigste bidragsyteren til landets økonomiske vekst. Turisme er nå Kenyas største kilde til utenlandsk valuta, etterfulgt av blomster, te og kaffe. Landbruk. Landbruk står for den nest største inntektsposten i Kenyas bruttonasjonalprodukt (BNP) etter tjenesteytende sektor. I 2005 sto jordbruk og fiske for 24 prosent av BNP, samt for 18 prosent av sysselsettingen og 50 prosent av landets eksportinntekter. Innen jordbruk er dyrking av te, råvarer til hagebruk og kaffe det som bidrar mest. Kaffe og råvarer til hagebruk er ansett som de viktigste satsningsområdene. I det mer fruktbare høylandet dyrkes det en rekke arter, inkludert te, kaffe, sisal, pyrethrum, mais og hvete. Hold av bufe forekommer først og fremst i de halvtørre savanneområdene nedenfor høylandet, mens de mer lavtliggende områdene domineres av Kokosnøtter, ananas, cashewnøtter, bomull, sukkerrør, sisal og mais. Landet har dessverre ikke tilstrekkelig effektivitet innen landbruk og infrastruktur til at det kan garanteres mat til alle. Dette kombinert med at 53 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen gjør at en betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er avhengig av matvarehjelp. Spesielt gjør dette seg gjeldende i mer avsidesliggende områder, da dårlige veier, utilstrekkelig jernbanenett og kostbar flytransport isolerer store deler av de tørre og halvtørre områdene. Samtidig må matvareprodusenter i andre regioner dumpe mat fordi de ikke har tilgang til markeder andre steder i landet. Industri og produksjon. Selv om Kenya er det mest industrielt utviklede landet i Øst-Afrika, står ikke industrien for mer enn 14 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Den industrielle aktiviteten er primært lokalisert rundt de tre største byene Nairobi, Mombasa og Kisumu. Foredling av mais og sukkerrør, ølbrygging er dominerende sammen med produksjon av forbruksvarer. I løpet av de siste årene har også sementindustrien vært økende, og har etter hvert fått en mer viktig rolle i kenyansk økonomi. Kenya har også et oljeraffineri som i hovedsak forsyner hjemmemarkedet med petroleumsprodukter. Produksjonen har frem til nå vært basert på importert olje, men oljeleting er også igangsatt lokalt. Industriell vekst i Kenya er til dels basert på støtte fra industriland, men også innføring av skattetiltak gunstige for industrien må antas å ha en betydning for den industrielle veksten. Energi. Det meste av Kenyas elektrisitetsforsyning kommer fra vannkraftverk ved dammer langs øvre Tanaelven, samt Turkwel Gorge Dammen i vest. Den øvrige energien kommer fra et Oljekraftverk ved Rabai nær Mombasa samt fra enkelteGeotermisk energiverk ved Olkaria nær Nairobi. Det importeres også elektrisitet fra Uganda. Kenyas egen produksjon utgjorde i perioden 2001 til 2003 1142 megawatt. Den statseide Kenya Electricity Generating Company (KenGen) ble i 1997 etablert under navnet Kenya Power Company, og håndterer produksjonen av elektrisitet. Kenya Power and Lighting Company (KPLC) er et børsnotert, privatisert selskap, og håndterer overføring og distribusjon. Tørke og redusert vannføring forårsaker jevnlig nedsatt elektrisitetsproduksjon og mangel på elektrisitet. Det foreligger også planer om å bygge et atomkraftverk innen 2017. Oljeboring har pågått periodisk i flere tiår, det er bekreftet funn av olje men utvinning har ikke startet. Kenya importerer derfor alle råstoffer til petroleumsprodukter, og importen utgjør mellom 20 og 25 prosent av importkostnadene. Det er imidlertid gjort funn i Uganda og Tanzania som indikerer at det kan finnes forekomster også i Kenya. Landet har til nå hatt strategiske oljelagre for kun 21 dager, men det er planlagt å bygge og ta i bruk anlegg som vil sikre tilgjengeligheten i tre måneder. Disse anleggene er planlagt flere steder, og skal være tilgjengelige fra og med 2014. Transport. To veier i det transafrikanske hovedveinettet går gjennom Kenya: Highway 4 mellom Kairo og Cape Town og 8 Highway mellom Lagos og Mombasa. Buss og matatu (minibuss) står for mesteparten av transporten. Kilindini havn i Mombasa er den største havnen i Øst-Afrika. I Kisumu ved Lake Victoria finnes det også en elvehavn. Den ugandiske jernbanen brukes til passasjertrafikk, spesielt mellom Nairobi og Mombasa. Sporvidden er 1000 mm. Landet har to internasjonale flyplasser: Jomo Kenyatta internasjonale lufthavn i Nairobi og Moi internasjonale lufthavn i Mombasa. Kamerun. Kamerun (fransk: "Cameroun", engelsk: "Cameroon") er en republikk i Afrika, som grenser mot Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo, Gabon, Nigeria, Tsjad og Ekvatorial-Guinea. Historie. De folkegrupper som har vært bosatte lengst i området er pygmégrupper som bakafolket. Sao-kulturen oppstod rundt Tsjadsjøen ca. 500 e.Kr. og åpnet veien for Kanem-riket og dets etterkommer Bornu-riket. I vest oppstod kongeriker og høvdingdømmer. Kamerun ble oppdaget for europeerne av portugiserne i 1492, som kalte landet Rio dos Camarões, eller "Reke-elva", etter kjemperekene de fant i Wouri-elva. De startet senere slavehandel. Malaria forhindret lenge europeisk kolonisering av betydning. Først i 1870-årene skjøt koloniseringen fart, samtidig som innlandet ble erobret. Dette kunne skje fordi malaria-medisinen kinin ble tilgjengelig. Det tidligste europeiske nærværet begrenset seg til kysthandel og anskaffelse av slaver. Den nordlige delen av Kamerun var et viktig område for muslimsk slavehandel. Kristne misjonærer etablerte seg i slutten av århundret og spiller fortatt en stor rolle i mange kameruneres liv. Slavehold var vanlig i nord-kamerun i begynnelsen av 1900-tallet, men misjonærene arbeidet både lokalt og gjennom internasjonale kanaler (FN) for å få slutt på dette. Et NRK-team observerte lenkede slaver på markene i Rey-Bouba-området så seint som i 1969, men på 2000-tallet har det kun vært ubekreftede rykter om slavehold i områder der tradisjonelle herskere har stor makt. I 1856 inviterte lokale Douala-høvdinger britene til å signere en handelsavtale og ba om britisk beskyttelse. Før dette hadde portugisiske, nederlandske og britiske handelsmenn konkurrert om handelen i området. Tysk Kamerun. I 1884 kom den tyske oppdagelsesreisende Gustav Nachtigal til Kamerun. Han oppsøkte de ledende høvdingene i landet og fikk dem til å underskrive en traktat som gjorde Kamerun til et tysk protektorat. Året etter, i 1885, ble Berlinkonferansen avholdt, her ble det slått fast at Kamerun var en tysk koloni. Tyskerne innførte kakao-, kaffe- og bananplantasjer. Som følge av Agadirkrisen i 1911 ble Tyskland tildelt ytterligere territorier i området. Frankrike måte avstå deler av Fransk Kongo til Tyskland. Til gjengjeld godtok Tyskland Frankrikes krav på Marokko. Dermed vokste kolonien Kamerun fra 465,000 km² til 760,000 km². De nye områdene ble kalt Ny-Kamerun (tysk: Neukamerun). Fransk og Britisk Kamerun. Det tyske kolonistyret varte til 1916, da området ble delt mellom Frankrike (Øst-Kamerun) og Storbritannia (Vest-Kamerun). Franskmennene integrerte Kameruns økonomi med den franske, forbedret infrastrukturen og økte investeringene. Britene administrerte sin del av kolonien fra Nigeria, og var ikke så aktivt involvert. I 1946 ble Fransk Kamerun og Britisk Kamerun gjort til beskyttelsesområder ("trust territories") under FN. Republikken Kamerun. Fransk Kamerun ble en selvstendig som Republikken Kamerun i 1960, med muslimen Ahmadou Ahidjo som president. I 1961 gikk Øst-Kamerun og deler av Vest-Kamerun sammen for å danne det nåværende Kamerun. Utbredelsen av den tyske kolonien var riktignok noe større enn dagens Kamerun. Deler av denne ligger i dagens Nigeria, Tsjad, Sentralafrikanske republikk, Gabon og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Som følge av en folkeavstemning ble den overveiende muslimske nordlige delen av Britisk Kamerun (Nord-Kamerun) slått sammen med Nigeria. Den sørlige delen (Sør-Kamerun) gikk sammen med Fransk Kamerun og dannet Den føderale republikken Kamerun. I 1972 ble den føderale statusen opphevet, og landet ble en enhetsstat. Landet har jevnt over vært stabilt, noe som har gjort mulig en utvikling av jordbruk, veier, jernbaner og petroleumsindustri. Til tross for at Kamerun i de senere årene er blitt mer demokratisk, ligger den politiske makten fremdeles hos et etnisk oligarki. Det første flerpartivalg på 28 år ble holdt i 1992. Det ble vunnet av den kristne Paul Biya. Biya hadde da vært president siden 1982. Han ble gjenvalgt i 1997 og 2002. President Paul Biyas Cameroon People's Democratic Movement (CPDM) var det eneste lovlige partiet inntil 1990. Senere har mange etniske og regionale politiske grupper blitt dannet. Det viktigste opposisjonspartiet er Social Democratic Front (SDF), basert hovedsakelig i den anglofone regionen av landet. På 1990- og 2000-tallet har det vært grensestridigheter med Nigeria om den oljerike Bakassi-halvøya. Striden endte med at nigerianske styrker trakk seg tilbake i 2006 etter at en internasjonal domstol hadde gitt Kamerun suvereniteten over området. Det har også vært spenninger mellom kristne og muslimer, og mellom engelsktalende (anglofone) og fransktalende (frankofone). Siden 1994 har pressgrupper i Sør-Kamerun kjempet for uavhengighet fra Kamerun, og republikken Ambazonia ble formelt erklært av Southern Cameroons Peoples Organisation (SCAPO) 31. august 2006. Sør-Kamerun har vært medlem av Unrepresented Nations and Peoples Organization (UNPO) siden 2005. Natur. Kamerun ligger i det tropiske klimabeltet, landet er tett på ekvator, noe som gir høye og jevne temperaturer. Ved kysten finnes regnskog. Nordøst i landet er det gold savanne, lenger sør i det sentrale Kamerun ligger høyland med mange fjell. Den sørlige delen er hovedsakelig slettelandskap. En uregelmessig kjede av fjell, høydedrag og platåer kjent som Cameroon Range strekker seg fra Mount Cameroon ved kysten—Kameruns høyeste fjell (4,095 meter)—nesten til Tsjadsjøen i den nordlige enden av landet. Denne regionen har et mildt klima, særlig på Western High Plateau, selv om det faller mye nedbør. Jordsmonnet her er blant det rikeste i Kamerun, særlig rundt det vulkanske Mount Cameroon. Vulkanske utbrudd her har dannet kratersjøer. Den 21.august 1986 førte et utslipp av karbondioksyd fra en av disse sjøene, Lake Nyos, til at mellom 1,700 og 2,000 mennesker omkom. Økonomi og næringsliv. a>-folket driver kveget sitt i Nord-Kamerun Drøye 60% av befolkningen lever av jordbruk, mange steder som tradisjonelt hakkebruk. Storfeproduksjon er også vanlig. Fangst av fisk og reker er vanlig langs kysten. Jord og klima ved kysten muliggjør kommersiell produksjon av bananer, kakao, palmeolje, gummi og te. I innlandet på det sørlige Kamerunplatået består avlingene av kaffe, sukker og tobakk. Regnskogen i sør som dekker 37% av landets areal har store reserver av tømmer, men store deler av området er utilgjengelig. Viktigste eksportartikler er råolje, kaffe, kakao og bomull. Produksjonen av råolje har falt siden 1985, men er fortsatt en viktig faktor. Vannkraft står for det meste av landets energiproduksjon. Landet har også en betydelig produksjon av bauxitt og jernmalm. Demografi. Kameruns befolkning i 2005 er beregnet til 17,795,000. Befolkningen er ung: 41.2% er under 15, og 96.7% er under 65. Fødselsraten er beregnet til 33.89 fødsler pr. 1,000 dødsraten er beregnet til 13.47. Forventet levealder er 51 år. Et stort helseproblem er aids. I 2005 var nesten 5.4% av den voksne befolkningen smittet og fram til samme år hadde 46 000 mennesker dødd av aids. Etniske grupper: Kamerunske høylandsfolk 31%, ekvatorial-bantu 19%, kirdi 11%, fulani 10%, nordvest-bantu 8%, øst-nigritter 7%, andre afrikanske grupper 13%, ikke-afrikanere mindre enn 1%. Den opprinnelige befolkningen, baka-pygméene, utgjør noen få tusen og lever i regnskogen. Religiøs tilhørighet: Tradisjonelle religioner (animisme) 40%, kristne 40%, muslimer 20%. Språk: 24 større afrikanske språkgrupper, engelsk, fransk. Analfabetisme: I 2003 var 20% av den voksne befolkningen analfabeter. Administrativ inndeling. Kamerun er inndelt i ti regioner. I 2008 signerte presidenten i Kamerun, Paul Biya, forordninger som avskaffet "Provinser" og erstattet dem med "Regioner". København. København er hovedstaden i Danmark og er med innbyggere i 2011 landets største byområde. Den omfatter helt eller delvis 18 kommuner. Sentrum for byområdet utgjøres av Københavns kommune som med sine innbyggere (2011) er Danmarks mest folkerike. I hele den km² store Hovedstadsregionen, som også sammenfaller med Københavns lokaltrafikkområde, bor det ca. 1,9 millioner mennesker. Den danske hovedstad er i tillegg sentrum for Øresundsregionen som inkluderer Malmö. Øresundsregionen dekker km² av Danmark og Sverige og har 2,5 millioner innbyggere (2010) i Danmark og 3,7 millioner innbyggere (2010) når også den svenske delen regnes med. Denne regionen er blant Europas fremste sentra for innovasjon, bioteknologi og andre kompetansenæringer. København ligger på Sjællands østkyst og strekker seg inn over deler av Amager i øst. En rekke broer og en tunnel forbinder bydelene på Sjælland og Amager. Siden 2000 har København og Malmö vært forbundet via Øresundsforbindelsen. I København finnes Danmarks sentrale institusjoner som Folketinget, kongehuset, høyesterett og den statlige sentraladministrasjonen. Byen er nasjonens kulturelle og økonomiske senter og et viktig trafikknutepunkt med Danmarks største lufthavn og banegård, samt en av de største havnene i Norden. Københavns historie kan føres tilbake til omkring år 800 da det lå en mindre fiskelandsby hvor byens sentrum ligger nå. Fra 1300-tallet ble byen Danmarks rikeste og mest betydningsfulle – en status som den har fastholdt siden. I dag bor ca. 20 % av Danmarks befolkning i Københavns byområde. Etter en økonomisk nedgangstid i slutten av det 20. århundre, har byen på 2000-tallet opplevd økonomisk og kulturell fremgang. København er hjemsted for en rekke store virksomheter og kulturinstitusjoner som A.P. Møller-Mærsk, Carlsberg, Parken, Nationalmuseet og Operaen. Etymologi. I middelalderen het byen "Køpmannæhafn" på gammeldansk; et navn som betyr "kjøpmennenes havn". Københavns strategiske plassering i Øresund var av stor betydning for handelen i området ettersom Nordeuropas sannsynligvis viktigste skipsled passerte Øresund. Navnet kan ses som et uttrykk for den betydning dette ble tillagt. Tidligere har navnet på byen sannsynligvis vært Havn. En rekke andre navn bygget over det opprinnelige danske navnet for byen brukes på forskjellige språk. Som eksempler kan nevnes tysk og nederlandsk "Kopenhagen", engelsk "Copenhagen", fransk, portugisisk og spansk "Copenhague", latin "Hafnia", tsjekkisk "Kodaň" og islandsk "Kaupmannahöfn". I 1923 ble den latinske utgaven av navnet basis for navngivningen av det nylig oppdagede grunnstoffet hafnium, ettersom oppdagelsen skjedde på Niels Bohr-instituttet. Avgrensning og definisjon. I dagligtale brukes navnet København både om Københavns kommune og om byområdet som helhet – som også omfatter hele eller deler av 17 andre kommuner. Det samlede byområdet defineres av Kort & Matrikelstyrelsen og Danmarks Statistik på bakgrunn av FNs retningslinjer hvor et enhetlig byområde (på norsk tettsted) ikke må ha mer enn 200 meter mellom bygningene, parker og lignende ikke medregnet. Mange innbyggere i København identifiserer seg allikevel med den kommunen de bor i. I praksis er København så tett bebygget at man mange steder vanskelig merker hvor grensene mellom de enkelte kommuner faktisk går. Utenforstående vil allikevel typisk betrakte byen som en helhet. Derfor oppgis Københavns innbyggertall noen steder til ca. 0,53 mill. (kommunen) eller ca. 1,91 mill. (regionen), hvor det rette folketallet utfra internasjonale definisjoner er ca. 1,18 mill (pr. 1.1.2011). Selv om byområdet er klart avgrenset fra myndighetenes side, benytter de forskjellige betegnelser for det. Kort & Matrikelstyrelsen bruker København, mens Danmarks Statistik benytter Hovedstadsområdet, og på veiskiltene langs innfartsveiene har Vejdirektoratet valgt Storkøbenhavn. København er imidlertid den eneste av de tre betegnelsene som er autorisert av Stednavneudvalget. Det er i alle tilfelle det samme området man mener. I tillegg har en rekke administrative inndelinger brukt København eller Hovedstaden i sitt navn. For eksempel omfatter Region Hovedstaden også Bornholm, selv om denne øya ligger ca. 130 km borte, og det tidligere Københavns amt omfattet tross navnet ikke Københavns kommune, selv om amtets hovedsete lå der i en årrekke. Forhistorie frem til 1100-tallet. Det finnes en del funn fra forhistorisk tid i Københavnområdet. I forbindelse med byggingen av Amager Strandpark ved Øresund ble det for eksempel funnet levninger etter en kystnær boplass fra yngre steinalder. Gravhauger i forstedene minner om menneskelig aktivitet i forhistorisk tid, og mange av bynavnene i nærheten av København vitner om bosetninger i det storkøbenhavnske området i vikingtiden. I området ved Gammeltorv har det etter all sannsynlighet bodd mennesker i lengre tid før Kristi fødsel enn etter. Ertebøllekulturens jegere laget sine flintvåpen her 4–5 tusen år f.Kr. Byens første kirke ble bygget i treverk på 1100-tallet, den var 13 meter lang og sto midt i det som nå er Frederiksberggade, foran nr. 25. Den var oppkalt etter Sankt Clemens. Oppå stolpene etter denne første Clemenskirken ligger fundamentet til den neste Clemenskirken, som var 25 meter lang og bygget av stein. Den rakk bort under der Frederiksberggade nr. 36 ligger i dag. Lenge gikk man ut fra at det rundt år ikke var annet enn et lite fiskevær der København ligger i dag. Fiskeværet lå umiddelbart nord for der København rådhus ligger, ved Mikkel Bryggers Gade, som dengang lå ut mot havet. Men i forbindelse med utgraving av metroen har man funnet spor av flytebrygger ved Gammel Strand som daterer seg helt tilbake til rundt år 800. Ved utgravingen til Kongens Nytorv metrostasjon har man også funnet spor av en gård fra vikingtiden. Første gang København nevnes i skriftlige kilder er i forbindelse med et sjøslag mellom Svein Estridsson og den norske kongen Magnus den gode i 1043, og da under navnet Havn. Deretter er det stille om byens skjebne i de neste 120 år, noe som kan være et tegn på at byen i forhold til andre danske byer på denne tiden har vært av sekundær betydning. Byens grunnleggelse. a>. Borgen er tidfestet til mellom 1067 og 1299. Fortidsminnet er en del av den danske kulturarven og er fredet. Det er sannsynlig at den sentrale plasseringen mellom de store domkirkebyene Lund og Roskilde har medvirket til fremveksten av København som by. Den naturlige havnen og den lille øya Slotsholmen, som var lett å forsvare, har sikkert også vært viktige faktorer. I Saxo Grammaticus' verk "Gesta Danorum" fortelles det at den lille byen "Portus Mercatorum" («Køpmænnahafn») ble overbrakt til biskop Absalon omkring 1160. Det nøyaktige årstallet kjenner man ikke ettersom Absalons gavebrev har gått tapt. Hos Rigsarkivet ligger det imidlertid et dokument utstedt drøyt 30 år senere, den 21. oktober 1186. Dette dokumentet er et stadfestelsesbrev fra pave Urban III, et pergament med paveseglet hengende sist i brevet. Fra omkring 1167–1171 bygget Absalon en borg og en bymur på stedet. Sannsynligvis lå borgen på Slotsholmen, hvor Christiansborg ligger i dag. Det var sannsynligvis også Absalon som bygget byens første kjente kirke, Sct. Clemens. København i middelalderen. Under Absalons ledelse begynte byen å vokse, og særlig på 1200-tallet utvidet byen seg slik at den etter hvert kom til å dekke en større del av området mellom "Kongens Nytorv" og "Rådhuspladsen". Vor Frue kirke, Gråbrødrekloster, Skt. Peder og Skt. Nikolai ble alle bygget i første halvdelen av 1200-tallet. Dette århundret var en urolig tid i dansk historie, noe som kom til uttrykk gjennom skiftende bispers og danske kongers intense kamp om retten til byen og dens gods. Biskop Jakob Erlandsen kunne imidlertid i 1251 tvinge den pressede kong Abel til å overgi ham byen og denne biskopen ga i 1254 byen dens første byrettigheter. Men bare fem år senere, i 1259, ble byen angrepet og inntatt av den rygiske fyrst Jaromar. Etter hvert begynte byen å vokse seg til rikets største og mest betydningsfulle, selv om den enda ikke var blitt hovedstad. Plasseringen midt i riket – Skåne var dengang dansk – var ideell. De fremadstormende hansaene som var i krig med den danske kong Valdemar Atterdag, inntok byen og ødela Absalonborgen i 1368, noe som vitner om byens betydning for handel og krigføring på dette tidspunkt. I 1419 lyktes det endelig en dansk konge, Erik av Pommern, å overta makten over byen fra kirken. De danske kongene betraktet fra nå av byen som deres viktigste by, og i 1443 gjorde Kristoffer av Bayern byen til kongelig residensby. I 1479 ble universitetet grunnlagt. Under reformasjonen og Grevefeiden stilte byens borgere seg på den tapende Christian IIs side, men ble allikevel skånet for større represalier ettersom den nye kongen, Christian III ville holde seg inne med borgerne. Renessansen, eneveldet og opplysningstiden. Christian IV fikk stor betydning for København. Under han ble byens gamle murer langs "Gothersgade" lagt ned og utvidet, så de gikk langs den nåværende jernbanelinjen mellom Nørreport og Østerport, utenom hans nyanlagte Nyboder. De eksisterende vollene rundt middelalderbyen ble modernisert. Københavns voller ble også utvidet med forsvarsanlegg av det nyanlagte området Christianshavn. Skitt og lort preget Christian IVs by og dette ville kongen ha en ende på. I gatene gikk grisene løse og spredde møkk. Det kom forbud mot å holde svin innenfor vollene, men det brydde ikke borgerne seg om. Kongen hadde store visjoner for København og fikk satt i gang en mengde tiltak som skulle gjøre byen til en vakker renessanseby. Fra 1658–1660, under første Karl Gustav-krig, var København som siste område i riket under dansk kontroll, men under beleiring av de svenske troppene anført av Karl X Gustav. I februar 1659 forsøkte svenskene å innta byen ved et stormangrep, men en felles innsats fra soldater og byens borgere holdt dem tilbake. Etter det mislykkede angrepet holdt svenskene allikevel byen beleiret helt frem til 27. mai 1660. I forbindelse med innføringen av eneveldet i 1660 under Frederik III ble København en enda viktigere by i Danmark, fordi det var herfra den stadig mer sentralistiske danske staten ble styrt. Byen var imidlertid tospråklig. Mellom en tredjedel og fjerdedel av befolkningen hadde tysk som talespråk, enten de var innvandret fra kongens tyske provinser eller fra andre områder av Tyskland. Inntil 1772 var hærens offisielle språk også tysk. a> i bakgrunnen, natten mellom 4. og 5. september 1807. I 1664 ble byens befestning ferdigstilt med byggingen av Kastellet ved Østerport. I 1711–1712 herjet en av de verste pestepidemier i Københavns historie. Pesten krevde cirka av byens rundt innbyggere. Noen år etter ble byen rammet av nok en katastrofe, da over en fjerdedel av byen gikk opp i røyk ved en bybrann i 1728. Inspirert av ideer fra land i det sydlige Europa ble Frederiksstaden nord for Kongens Nytorv grunnlagt i 1748. Det ble et elegant og vel tilrettelagt nytt kvarter med Amalienborg som midtpunkt. Under Revolusjonskrigene i siste halvdel av 1700-tallet opplevde København en sterk oppgangstid som følge av den profitable handelen mellom de stridende makter, England og Frankrike. Oppgangsperioden sluttet imidlertid for en periode da først Christiansborg brant i 1794 og en bybrann herjet indre by året etter. I 1801 kom den britiske flåten, med Lord Nelson i spissen, for å avkreve Danmarks flåte, noe som også skadet deler av byen. Skadene hadde allikevel langt fra det omfang som den landsatte britiske hær gjorde under det engelske bombardementet av byen i 1807, 90 prosent av byens hus med halmtak brant ned da de britiske troppene brukte det nye våpenet – kruttdrevne raketter, såkalte Congreveraketter, som var ladet med fosfor. Her ble også Vor Frue kirke fra middelalderen helt ødelagt av engelske brannbomber og gikk opp i flammer. Det meste av Københavns indre bybilde er preget av gjenoppbyggingen etter dette bombardementet og de forutgående bybrannene. Fra 1807 til første verdenskrig. a> opprinnelig i svart-hvitt, trykket som photochrom. Gjenreisingen av privatboliger etter bombardementet i 1807 gikk raskere enn gjenoppføringen av kvarteret med Vor Frue kirke. Landet gikk bankerott i 1813, og man hadde ikke råd til å gjenoppføre Universitetet, Metropolitanskolen eller Vor Frue kirke før et godt stykke inn på 1800-tallet. Vor Frue kirke ble en ren klassisistisk bygning, tegnet av arkitekt C.F. Hansen, og hans stil kom til å prege byen. I løpet av 1820-tallet kom det omsider fart på økonomien. Kulturelt sett kom København til å danne rammen for en av dansk histories mest givende kulturepoker, Gullalderen, som i tillegg til C.F. Hansen ble preget av blant andre Bertel Thorvaldsen og Søren Kierkegaard. Senere fulgte industrialiseringen i andre halvdelen av århundret. Etter koleraepidemien i 1853 besluttet man endelig å legge ned de gamle vollene med porter som ble avlåst hver kveld. Militæret hadde allerede i 1852 rykket demarkasjonslinjen mot nord, ut på den andre siden av Søerne i erkjennelsen av at vollene ikke kunne forsvare byen. I 1856, etter epidemien som kostet opp mot 4 800 menneskeliv, opphørte København med å være en festningsby og Nørreport ble, som den første byporten, revet ned samme år, og de øvrige året etter. Nå ble det tillatt med permanente grunnmurte nybygg utenfor vollene. Denne frigivelsen i kombinasjon med en svært liberal byggelovgivning førte til en byggeboom i brokvarterene, Nørrebro (fra 1850-årene), Vesterbro (fra samme tid), Østerbro (fra 1880-årene), Amagerbro (fra 1890-årene) og Islands Brygge (etablert 1905), og en betydelig økning av innbyggertallet. Rundt 1800 bodde det cirka mennesker i hovedstaden og i starten av 1900-tallet bodde omlag i byen. De nye bydelene ble svært ulike. Frederiksberg ble en selvstendig sognekommune i 1857, og samme år ble villakvarteret Rosenvænget på Østerbro grunnlagt. Disse to enklavene ble borgerskapets og de velsituertes kvarterer; her var det natur, lys og luft og for Frederiksbergs vedkommende også underholdning, teater samt landets første zoologiske have. Frederiksberg har beholdt sin autonome status og sin lavtbebygde karakter helt opp til i våre dager. Nørrebro og Vesterbro ble derimot tett bebygget og ble raskt arbeidernes bydeler. a> for Det Østersøisk-guineiske Handelsselskab og sto ferdig i 1787. Den ble imidlertid kort tid etter benyttet som korntørkingsmagasin for handelsfirmaet Pingel, Meyer, Prætorius og Co. Siden 1978 har Copenhagen Admiral Hotel holdt til i bygningen. Selve vollene ble først sent i århundret gjort om til parker, først Ørstedsparken og Botanisk Have, senere Østre Anlæg og den nå forsvunne Aborreparken. Området mot vest nær Tivoli ble i 1880-årene et forlystelseskvarter. Tivoli ble anlagt allerede i 1843, utenfor vollene. En del nye offentlige institusjoner ble anlagt langs de tidligere vollene – Polyteknisk Læreanstalt, Københavns Universitets Observatorium, Det tekniske Institut og ikke minst mange nye museer, blant annet Statens Museum for Kunst. Samtidig ble nye kirker bygget i brokvarterene. Som erstatning for den gamle festningen vedtok Estrup-regjeringen fra 1886 byggingen av det store Københavns Befæstning, herunder Vestvolden som var Danmarks største arbeidsplass og senere bare overgått av Storebæltsforbindelsen. Festningsbyggingen på landjorden stoppet i 1894, men opp til under første verdenskrig ble sjøbefestningen bygget ut. Amagersiden fikk aldri en landbefestning, noe som forklarer hvorfor Christianshavns voll ble bevart. Oppføringen av store prosjekter som Frihavnen (1894), som var et motsvar til Hamburgs frihavn, Rådhuset (1905) og Hovedbanegården (1911) satte også sine spor. København var blitt en industriell storby, hjemsted for virksomheter i internasjonal målestokk slik som Burmeister & Wain, Det Østasiatiske Kompagni og Det Store Nordiske Telegrafselskab. Etter første verdenskrig. Etter første verdenskrig var det knapphet på de fleste ting, og høy arbeidsløshet var medvirkende årsak til en del uro som særlig sprang ut fra byens arbeiderkvarterer. Etter som tiden gikk ble en stor del av byutviklingen lagt til de nye forstedene, og der dukket de første villakvarterene opp. Denne utviklingen ble også hjulpet frem av utviklingen og utvidelsene av det kollektive trafikknettet, blant annet åpningen av S-tog-linjene fra 1934. "Lukket paa Grund af Glæde." To danske motstandsmenn står vakt ved en butikk i København mens eieren feirer den britiske befrielsen av Danmark 5. mai 1945. Bilde fra Frihedsmuseet Under andre verdenskrig ble København, akkurat som resten av Danmark, okkupert av de tyske troppene inntil krigen tok slutt 5. mai 1945. Under okkupasjonen ble flere bygninger ødelagt enten ved sabotasje eller ved angrep fra de allierte styrker. Blant annet ble Gestapos hovedkvarter i Shellhuset bombet av britiske fly 21. mars 1945. Under dette angrepet ble Den Franske Skole på Frederiksberg også rammet og mange barn ble drept. Mange industribygninger i København ble også sprengt i luften av den danske motstandsbevegelsen. Etter krigen fikk den stigende bilismen en stadig større betydning for byens utvikling, og dette fikk fingerplanens ideer om et København bygget opp rundt den kollektive S-togs-trafikken til å bli noe utvannet. Noen av forstedene grodde opp vekk fra S-tognettet. I 1960-årene syntes utviklingen i Københavns Kommune å være gått i stå, mens forstadskommunene vokste. Særlig Gladsaxe kommune under Erhard Jakobsen ble et eksempel på denne utviklingen i Københavns omegnskommuner. Etter en lang rekke nedgangsår fra 1960-årene begynte København å snu den negative utviklingen rundt 1990. Særlig med byfornyelsesplanene fra 1991 ble mange nedslitte kvarterer langsomt men sikkert til ettertraktede bydeler. Mest markant er i denne sammenhengen utviklingen på Vesterbro. Alle sammenslåinger av mindre leiligheter til større enheter har skapt en del svært attraktive leiligheter. I dag er København en storby i utvikling, med blant annet metro, den moderne sports- og kulturarenaen Parken og helt nye bydeler (Ørestad, Islands Brygge og Teglholmen) rett inntil byens sentrum. Med byggingen av Øresundsbroen i 2000 ble København sentrum for Øresundsregionen, en region som i stadig større grad binder Nordøstsjælland og det vestlige Skåne sammen. Boligmarkedet i byen opplevde 2002-2007 en boligboble som blant annet skyldtes lett adgang til lån og lav rente. Som i resten av Danmark stppet prisoppgangen opp i 2007, og København opplevde snart fallende priser i et marked hvor det ikke lenger er lett å få lån. I starten av perioden ble det også mulig å vurdere andelsboliger etter markedspris. Dette åpnet opp det ellers lukkede andelsboligmarked og andelsboliger omsettes nå oftest i fri handel i stedet for gjennom lukkede lister og noen ganger penger under bordet. I bobleperioden var det populært å bosette seg i Malmö i Sverige og arbeide i København. I en måling fra 2011 er København nr 17 på listen over verdens dyreste byer å bo i; etter Oslo, men foran London. Mens Ungdomshuset på Jagtvej eksisterte, var særlig Nørrebroområdet jevnlig preget av voldsomme demonstrasjoner som hadde sitt utspring herfra. Dette kulminerte med nedrivningen av huset i mars 2007, men da det kom et nytt hus til ungdommen i Nordvest opphørte de store demonstrasjonene med utgangspunkt i bevegelsen rundt Ungdomshuset. I senere år er det i stedet Bandekonflikten mellom unge innvandrere og rockere som opptar københavnerne. Geografi. Byen København med bydelene og forsteder samt motorveier (røde linjer) og tog (S-tog og Metro). København ligger på det nordøstlige Sjælland, med en del av byen på Øresunds-øya Amager. Det vestlige København strekker seg forholdsvis flatt lenger inn på Sjælland, mens man mot både nord og syd støter på mer kupert terreng. I det nordvestlige København reiser det seg en større bakkekjede med høyder opp til 50 meter over havet rundt Søborg og Høje Gladsaxe. Disse bakkede landskapene i det nordlige København blir gjennomskåret av en del sjøer og Mølleåen. I Rude Skov ligger det høyeste punkt i det større københavnsområde, 91 meter over havet. På grunn av høyden i Gladsaxe-området har man her plassert Gladsaxesenderen og Københavns vannforsyning. I den sydvestlige delen av København hever en kalkformasjon seg ved Carlsberg-forkastningen. De mer sentrale delene av København består for det meste av flatere landskap, i Valby og Brønshøj med mindre hvelvede bakker. To dalsystemer følger disse små bakkekjedene fra nordøst til sydvest. I den ene dalen finner man sjøene (Sortedamssøen, Peblingesøen og Skt. Jørgens sø), i den andre ligger Damhussøen. Disse mindre dalene gjennomskjæres av elvene Harrestrup Å og Ladegårdsåen, den siste løper under Åboulevard og er lukket helt inne i rør. Amager og det meste av den gamle indre by er flatt kystnært land. En del av den indre by, herunder Christianshavn og Islands Brygge, ligger i dag på områder som for 500 år siden var havbunn. Geologisk sett hviler København akkurat som det meste av Danmark på et istidspreget grunnmorenelandskap som igjen hviler på et hardere underlag av kalkstein. Visse steder i området er det kun ti meter ned til kalklaget, noe som under byggingen av metroen voldte betydelige problemer. Administrativ inndeling. København var i perioden 1. januar 2002 til 31. desember 2006 inndelt i 15 administrative bydeler. Borgerrepresentasjonen vedtok å endre denne inndelingen med virkning fra 1. januar 2007 slik at byen fikk 10 administrative bydeler. Bydelene er; Amager Vest, Amager Øst, Bispebjerg, Brønshøj-Husum, Indre By, Nørrebro, Valby, Vanløse, Kongens Enghave og Østerbro. Amager Vest omfatter den nordvestlige delen av Amager og per 1. januar 2011 hadde den innbyggere. Bydelen inkluderer blant annet Islands Brygge og Ørestad. Amager Øst hvor blant annet Amager Strandpark ligger hadde på samme tidspunkt innbyggere. Bispebjerg ligger i nordvestlig retning av sentrum og grenser mot bydelene Brønshøj-Husum og Vanløse. Mot øst danner jernbanen med stasjonene Nørrebro stasjon og Bispebjerg grense mot bydelen Østerbro. Bispebjerg hadde en befolkning på innbyggere pr. 1. januar 2011. Brønshøj-Husum består av Brønshøj og Husum, ligger nordvest i kommunen og dekker et område på 8,73 km². Brønshøj og Husum har vokst sammen, fremstår som en enhet og har innbyggere pr. 1. januar Indre By utgjør den historiske kjernen av København og strekker seg ut til Søerne. Christianshavn på østsiden av Havneløbet hører også med til Indre By. Bydelen hadde innbyggere pr. 1. januar 2011. I bydelen Nørrebro danner Søerne grense mot Indre By mot sydøst og grenser mot Frederiksberg kommune i sørvest. Jernbanens linje F danner grense mot Bispebjerg i vest og mot øst er Lersø Parkallé og Fælledparken grense mot Østerbro. Nørrebro hadde innbyggere pr. 1. januar 2011. Valby hadde innbyggere per 1. januar 2011. Bydelen ligger noen kilometer vest for det sentrale København og grenser opp til Kongens Enghave, Vesterbro, Frederiksberg, Hvidovre og Vanløse. Carlsberg Byen hvor Carlsberg bryggeri tidligere hadde sitt hovedkvarter ligger i Valby. Vanløse ble innlemmet i København i 1901 og er Københavns minste bydel. Den hadde innbyggere pr. 1. januar 2011. Vesterbro/Kongens Enghave ligger sydvest for bysentrum og ble dannet ved en sammenslåing av to tidligere bydeler. I bydelen var det innbyggere pr. 1. januar 2011. Østerbro ligger rett nord for bykjernen og hadde pr. 1. januar 2011 en befolkning på innbyggere. København kan deles opp i flere forskjellige områder. Denne oppdelingen tar utgangspunkt i når områdene ble en del av byen København. De fleste av områdene utenfor sentrum, for eksempel Valby og Rødovre, var selvstendige byer før de ble en del av København og de har derfor også sin egen historie. Det sentrale København. Det sentrale København er de deler av byen som er preget av tett bebyggelse med 3–6 etasjers bygninger. Regnet fra nord avgrenses dette området omtrent av S-togssporene fra Svanemøllen stasjon til Nørrebro stasjon og herfra av Ndr.- og Sdr. Fasanvej til Valby stasjon, herfra av S-togssporene til Dybbølsbro stasjon. På Amagersiden avgrenses det sentrale København fra det øvrige Amager omtrent av en linje fra Hans Tausens kirke til Amager Hospital og herfra opp til Kofoeds skole. I midten av det sentrale København ligger Middelalderbyen, som er den aller eldste delen av København fra før utvidelsen av byen under Christian IV. Området avgrenses av Vester Voldgade, Nørre Voldgade, Gothersgade og havnen. Dette området utgjorde byen København inntil utvidelsen med Christianshavn i 1620-årene og Nyboder i 1640-årene. Denne avgrensingen er bl.a. blitt brukt i forbindelse med Bilfrie dager i 2003 og 2004. I området ligger Strøget, Københavns Universitet, Vor Frue kirke og Rundetårn. Den Indre by ligger innenfor de forhenværende vollene og området avgrenses av Vester Voldgade, Nørre Voldgade, Kastellet og Stadsgraven og inkluderer dermed Christianshavn. Dette området utgjorde byen København fra 1640-årene til vollenes fall i 1850-årene. Denne delen av byen er kjennetegnet ved at den inneholder de fleste av hovedstadsfunksjonene samt de fleste av Københavns hovedattraksjoner. Resten av det sentrale København består av områdene som ble bebygget umiddelbart etter at vollene ble lagt ned i 1857, hvor brokvarterene Østerbro, Nørrebro, Vesterbro og etter 1905 også Amagerbro og Islands Brygge ble dannet. Den indre delen av Frederiksberg regnes også til det sentrale København. Utenfor brokvarterene. a> består av fem 15-etasjers blokker, to 8-etasjers blokker og en rekke lavhus. Komplekset ble oppført 1963-1968 ved Hoff & Windinge etter planer av Vilhelm Lauritzen, Juul Møller & Agertoft og Alex Poulsen fra 1943. Etter hvert som København vokste, vokste byen sammen med de mindre byene som lå rundt, og disse er nå en naturlig del av København. Fra syd ligger blant annet Valby, Vanløse, Brønshøj og Hellerup rett utenfor brokvarterene. Disse områdene er primært villakvarterer fra 1930- til 1960-årene, men en del bygninger, særlig rundt stasjonene, er blokkbebyggelse fra samme periode. De fleste av områdene har klart å lage en selvstendig profil, og i blant annet Valby er det et stort handelsområde rundt stasjonen og Valby Langgade. Forstedene. Københavns forsteder er de byer og byområder som i nyere tid er vokst sammen med København. Dette dreier seg bl.a. om Hvidovre, Glostrup, Rødovre, Herlev, Gladsaxe og Lyngby. Disse områdene har nesten alle en selvstendig profil og et naturlig sentrum. Områdene er i enda høyere grad villakvarterer enn områdene rett utenfor brokvarterene, men det er også en del blokkbebyggelse fra 1960-årene, for eksempel høyhusene i Rødovre og Høje Gladsaxe. Langs Køge Bugt ligger en rekke byområder som Brøndby Strand og Ishøj. Ved stasjonene er det i stor grad bygget blokker som i noen tilfeller har fått et ghettopreg, slik som Ishøj. Litt lenger fra stasjonene ligger store områder med småhus. De københavnske forstedene Kastrup og Tårnby (Amager) på Amager er preget av Københavns lufthavn. Det har vært stort fokus på vekst i området siden starten av 1990-årene, hvor konseptet for Ørestaden ble fremlagt. Dette innebar byggingen av Metroen, som siden åpningen i 2002 har hatt stor betydning for området. Flere store anlegg preger Ørestad blant annet DR Byen, Københavns Universitet Amager, Bella Center og Field's. Klima. København ligger i en klimasone preget av den varme Golfstrømmen. Det medfører at København er ca. 5 grader varmere enn byens breddegrad ellers skulle tilsi. Samtidig ligger byen også i et område hvor atlantiske lavtrykk passerer. Dette gjør at været i alle fire årstider er relativt ustabilt med skiftende regn og sol. Nedbøren er moderat året rundt med et lite toppunkt fra juni til august. Snø faller primært fra jul til tidlig i mars, men det blir sjelden liggende lenge. Regn i januar og februar er like alminnelig som sne og gjennomsnittstemperaturen for disse to vintermånedene ligger like ved frysepunktet. Våren kan sammenlignes med det kontinentale Europa, men forsinkes omkring en uke grunnet det kalde havvannet rundt byen. På samme måte isolerer vannet på høsten slik at klimaet i København er mildere litt lenger enn andre tilsvarende steder. Fra midten av oktober til februar kan en eller to stormer eller orkaner forekomme. Storm om sommeren er uvanlig. Sommeren er som de andre årstider ofte en blanding av sydvestlige milde, blåsende og regnbringende lavtrykksystemer og perioder med stabile høytrykk som bringer solrikt og relativt varmt vær med seg. Forekomsten av kraftige lavtrykk som f.eks. kan forårsake stormer forefinnes relativt sjelden. Mer uvanlig er det med orkaner, men de forekommer også. I perioden rundt juli faller det gjennomsnittlig mest nedbør, opp til 57 mm. Miljø og forurensing. Svømmekonkurranse i kanaler midt i byens sentrum (2009) viser at vannkvaliteten er mer enn akseptabel København er anerkjent som en av de mest miljøvennlige byer i verden. Posisjonen er bygget både gjennom kommunal og nasjonal politikk. I 1971 etablerte Danmark et miljøministerium og var det første land i verden til å implementere en miljølov i 1973. I 2001 ble det bygget en stor vindmøllepark på Middelgrunden i sjøen rett utenfor København. Den produserer omkring 4 % av byens elektrisitet. Det er forslag fremme om å plassere flere møller ved blant annet Nordhavnen og Lynetten. I 2006 mottok Københavns Kommune "European Environmental Management Award". Prisen ble gitt for en langvarig innsats innenfor helhetsorientert miljøplanlegging. I 2009 vedtok København Kommune en klimaplan med mål om å redusere kommunens Karbondioksid-utslipp med 20 % innen slutten av 2015. Samme år ble byen kåret som Europas grønneste by i "The Economist". Etter en stor innsats for å forbedre vannkvaliteten i havnen med blant annet etablering av renseanlegg og overløpsbassenger, har man siden 2002 kunne bade i havnen, og siden 2006 har det hvert år blitt arrangert en svømmekonkurranse i Frederiksholms Kanal. Likeledes er det etablert flere havnebad i indre havn. I tillegg til en forbedring av vannkvaliteten i havnen er det også arbeidet på å forbedre vannkvaliteten i byens sjøer. Gentofte Sø er en av de reneste sjøer i regionen og der kan det blant annet finnes sjeldne orkideer i våtområdet. Som andre storbyer opplever København problemer med luftforurensing og trafikkstøy. Man regner med at det hvert år dør ca. 500 københavnere tidligere enn ellers som følge av forurensing. I 2007 viste en undersøkelse at den femtedelen av Københavns innbyggere som bodde nærmest de mest trafikerte gatene, hadde dobbelt så stor risiko for å dø tidligere. Fra 2010 er det imidlertid etablert en miljøsone hvor alle lastebiler må ha partikkelfilter. Politikk. Storkøbenhavns kommunale inndeling. Kartet viser flere enn de 18 kommuner som har områder i København a> og ble offisielt innviet 12. september 1905. Byen København styres politisk av 18 kommuner og 2 regioner. I tillegg er det et samarbeide på tvers av kommuner, regioner og land. For Danmark som statsmakt er også det meste av sentraladministrasjonen plassert i København hvor de fleste ministerier har kontorer på eller i området rundt Slotsholmen. Likeledes er de fleste direktorater plassert i Københavnsområdet. Politisk har Københavnsområdet i en årrekke vært en «rød» by, styrt oftest av en allianse bestående av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti. Kommunene. De fleste kommuner i Københavnområdet har sosialdemokratiske borgermestre. Det gjelder Københavns kommune og størstedelen av kommunene på Vestegnen. Kommunene uten sosialdemokratisk borgermester er Frederiksberg kommune i den sentrale delen av byen, de tre nordlige kommunene Lyngby-Taarbæk, Rudersdal og Furesø samt Greve kommune i sydvest. Det er samtidig disse kommunene som har den høyeste disponible inntekten per innbygger. Regionene. Mesteparten av København er plassert i Region Hovedstaden, som ble dannet i forbindelse med strukturreformen i 2005 av de tidligere Københavns og Frederiksborg amter. Ved regionrådsvalget i 2009 ble Socialdemokratenes Vibeke Storm Rasmussen gjenvalgt som regionsrådsformann. En del av Københavns sydvestlige kvarterer ligger i Region Sjælland. Regionenes viktigste oppgaver er sykehusområdet, i tillegg eies i fellesskap Movia, det kollektive trafikkselskapet i Østdanmark (utenom Bornholm). De to regioner utgjør også i fellesskap en av Danmarks fire beskjeftigelsesregioner. Gymnasiene, sykepleieskolene og tekniske skoler, AMU-sentre og øvrige kortere videregående utdannelser er alle fra og med 2007 i likhet med øvrige utdannelser selveiende institusjoner finansiert av staten, mens folkeskoler, daginstitusjoner og pleiehjem hører inn under de enkelte kommuner. Politikk på tvers av grensene. Kommunene i de enkelte regioner har et samarbeide i henholdsvis Kommunekontaktråd Hovedstaden og Kommunekontaktråd Sjælland. Her samarbeides særlig om de tilbudene som ytes til borgerne. Fra 1974–1989 fungerte Hovedstadsrådet som et sentralt planleggingsorgan for hele hovedstadsregionen og HUR (Hovedstadens Udviklingsråd) fungerte med omtrent samme formål fra 2000–2006. En del av Københavns nærmeste drabantbyer som Rudersdal og Allerød betraktes som en del av Storkøbenhavn og det politiske arbeide på kommunalt nivå om byen København involverer derfor ofte disse kommuner. Kommunene på det københavnske vestområdet står i den forbindelse ofte samlet under Vestegnssamarbejdet og har samlede politiske utspill. Region Hovedstaden, Region Sjælland, Københavns og Frederiksberg Kommune, Bornholms Regionskommune samt Kommunekontaktråd Hovedstaden og Sjælland deltar sammen med tilsvarende myndigheter fra Skåne i Öresundskomiteen, som er en regionalt samarbeide om å fjerne grensehindringer ved å bo og arbeide i Øresundsregionen. Folketall i kommunen og regionen. I København (hovedstadsområdet) var det 1. januar 2011 1 199 224 innbyggere, noe som utgjorde 21,2 % av den samlede danske befolkning. Det var først fra 1. januar 1999 at Danmarks Statistik begynte å avgrense København ut fra en oppdeling i by/land fremfor en sammenlegging av hele kommuner. Især betegnelsene Storkøbenhavn og senere Hovedstadsområdet (i dag betegnelsen for det bymessig sammenhengende området rundt København), skapt før annen verdenskrig av de store forstadsutvidelsene, begynte man først å bruke i etterkrigstiden. I disse betegnelsene hørte i tillegg til København og Frederiksberg også store kommuner i omegnen som Gladsaxe, Gentofte, Hvidovre og Tårnby. Før den nåværende avgrensning av byen København fra 1999 ble antallet av innbyggere i Hovedstadsområdet oppgitt til 1,4 millioner. Det snakkes videre om Region Hovedstaden som innbefatter deler av Nordøstsjælland og Bornholm, men ikke Roskilde- og Køge-området. Regionen hadde 1,65 millioner innbyggere og må som begrep ikke forveksles med Hovedstadsregionen. Med byggingen av Øresundsbron i 2000 ble København sentrum for en ny by-region, nemlig metropolregionen kalt Øresundsregionen. Området umiddelbart rundt Øresund, det vestlige Skåne med Malmö og Helsingborg og det østlige Sjælland har i alt cirka 2,8 millioner innbyggere, mens den samlede Øresundsregionen, hvor hele Sjælland, Lolland-Falster samt hele Skåne regnes med, har rundt 3,7 millioner innbyggere. Københavns Kommunes godt og vel halve million innbyggere utgjør omtrent halvparten av det samlede Københavns innbyggertall. De største av de øvrige kommuner er Frederiksberg, Gentofte og Gladsaxe, mens den minste er Vallensbæk med 12 000. Arealmessig er de største kommuner København og Lyngby-Taarbæk, mens de minste er Frederiksberg og Vallensbæk. Frederiksberg har den største befolkningstetthet i både København og Danmark. Innvandrere. Innvandrere fra utlandet (inkludert etterkommere) utgjorde 15,8 % av befolkningen i Region hovedstaden i 2011, i Københavns kommune 22,2 %, mens Ishøj kommune har den høyeste andelen med 32,7 %. Antallet som selv har innvandret i regionen var ca. 200 000, av disse 125 000 ikke-vestlige, mens etterkommere utgjorde ca. 69 000, hvorav ikke-vestlige ca. 60 000 Religion. I København er den evangelisk-lutherske kristendom dominerende som i det øvrige Danmark. Andelen av folkekirkemedlemmer er allikevel markant mindre i Københavns stift enn i resten av landet med 63,2 %. (1.1.2011) Københavns stift omfatter også blant annet Bornholm, men inkluderer ikke Københavns forsteder, som hører under Helsingør stift, hvor andelen av folkekirkemedlemmer er 75 %. I tillegg til evangelisk-luthersk kristendom er det også en mindre katolsk menighet med Sankt Ansgar kirke som domkirke. De største religioner utover kristendom er Islam med ca. i kommunen og jødedom, hvor det bor ca. jøder i Danmark, hvorav den største andelen i Københavnsområdet. Muslimene i København har tilgang til flere moskeer rundt omkring i byen, og det arbeides med å etablere en stormoske flere steder i byen, bl.a. på Moskegrunden på den nordlige delen av Amager og i nordvestkvarteret. Det mosaiske trossamfunnet har en synagoge i Krystalgade og en mindre synagoge i Ole Suhrs gade. I tillegg til ovenstående religioner er det også mindre menigheter av buddhisme, hinduisme (som har et tempel i Skovlunde) og andre religiøse grupper, som Forn Siðr (Solbjerg Blotlaug). Musikk, teater og opera. Det eldste og mest berømte teater i hovedstaden er Det Kongelige Teater som ble grunnlagt i 1748 og som ligger ved enden av Kongens Nytorv. Teatret har siden det ble etablert vært den nasjonale scene for teater, skuespill, opera og ballett. Det er usedvanlig for den type bygninger at det stadig er mulig å høre alle fire kunstarter i samme hus. Teatret har en stor scene som kalles "Gamle scene", som kan ta ca. tilskuere. I løpet av de siste år har opera og skuespill fått selvstendige bygninger. Operaen ble bygget i 2005 på Holmen overfor Amalienborg og kan huse opp til tilskuere. Skuespilhuset kom til i 2008 ved Kvæsthusbroen ved Nyhavn. Den Kongelige Danske Ballet kan stadig finnes på Det Kongelige Teaters gamle scene. Grunnlagt i 1748 er den en av de eldste ballettrupper i Europa. Den er hjemsted for Bournonvilleballetstilen. I tillegg til de mer tradisjonelle tilbud som teater, opera og ballett som Det Kongelige Teater kan by på, finnes det et vell av andre teatre som byr på nyfortolkninger av klassiske teaterstykker samt helt nye stykker og genrer, som Folketeatret og Nørrebros Teater. København har gjennom mange år hatt en stor jazzscene. Jazzen kom til København i 1960-årene da amerikanske jazzmusikere som Ben Webster, Thad Jones og Dexter Gordon flyttet til byen. Musikalsk samlet de seg på Jazzhus Montmartre, som i 1960-årene var det europeiske sentrum for den moderne jazz. Jazzklubben stengte i 1995. Hvert år i juli måned feires Copenhagen Jazz Festival, som fyller spillesteder og plasser med jazzkonserter. Det viktigste sted for rytmisk musikk i København er Vega på Vesterbro, som har blitt valgt til «beste konsertsted i Europa» av det internasjonale musikkmagasinet "Live". Pumpehuset og Den Grå Hal er likeledes populære innendørs konsertsteder. De største innendørs konserter blir avholdt i Parken, hvor det er plass til opp imot tilskuere. De største utendørs konserter arrangeres ofte i Valbyparken. For gratis underholdning kan man gå en tur opp på Strøget, især mellom Nytorv og Højbro Plads, som sent på ettermiddagen og kvelden forvandler seg til et improvisert sirkus med musikere, tryllekunstnerere, sjonglører og andre gateopptredener. Museer. Som Danmarks hovedstad har København noen av de viktigste samlingene om dansk historie og kultur, men enkelte museer har også samlinger av høy internasjonal kvalitet. Nationalmuseet ble grunnlagt i 1807 og er det viktigste museum i Danmark for kultur- og historieminner. I tillegg til et stort antall oldtidsfunn med uvurderlige gjenstander som f.eks. Solvognen inneholder museet også en stor myntsamling. Det finnes likeledes en del gjenstander fra resten av verden, bl.a. antikksamlinger fra middelhavsområdet. Ny Carlsberg Glyptotek grunnlagt av brygger Carl Jacobsen i 1882 fremviser likeledes en bred samling av gjenstander fra forhistorisk tid til i dag. Jacobsen var også sponsor for en stor del av byens mange skultpurer. Museet har blant annet en stor samling mumier, en samling av skulpturer fra antikken og et stykke fra Parthenonfrisen som er av internasjonal kvalitet. a>. Bymuseet har holdt til her siden midten av 1950-tallet. Statens Museum for Kunst er landets største kunstmuseum med store samlinger og ofte utstillinger med nyere kunst. Thorvaldsens Museum fra 1848 med Bertel Thorvaldsens mange verk var byens første egentlige kunstmuseum. Den Hirschsprungske Samling inneholder hovedsakelig malerier fra Gullalderen og av skagensmalerne. Moderne kunst fremvises primært i Arken i Ishøj og Louisiana kunstmuseum i Humlebæk nord for København. Davids Samling inneholder i tillegg til dansk kunst og kunsthåndverk en av de ti vesentligste samlinger av islamisk kunst i den vestlige verden. Tøjhusmuseet fra 1838 holder til i de gamle utrustningshallene for flåten fra Christian IVs tid og inneholder en stor samling av krigsmateriell fra middelalderen og frem til nyere tid. De naturhistoriske museer er representert med Botanisk have, Geologisk Museum og Zoologisk Museum, som fremviser naturhistorien. Av museer som viser den nyere danmarkshistorien, kan nevnes Arbejdermuseet, som forsøker å vise dagliglivet for arbeiderne i København fra 1850-årene og fremover. Frihedsmuseet forteller om okkupasjonen og motstandskampen i Danmark i årene 1940–1945. København har også mer spesialiserte museer som f.eks. Københavns Museum, Politimuseet og Storm P.-Museet. Grønne områder. a>. Ørstedsparken ligger mellom Nørre Voldgade og Nørre Farimagsgade i Indre By og ble anlagt i årene 1876–1879 København har en rekke parker, hvor de to største er Valbyparken og Fælledparken på henholdsvis 64 og 58 hektar. Fælledparken på Østerbro er blant de mest besøkte attraksjoner i Danmark med 11 millioner besøkende i året. Den tredje største parken i København er Frederiksberg Have (32 hektar) i den vestlige del av byen. Her har man blant annet utsikt til Norman Fosters elefanthus i København Zoo, som ligger i den vestlige delen av haven. En annen park er Kongens Have i det sentrale København med Rosenborg slott. Parken har vært åpen for publikum siden begynnelsen av 1700-tallet. Sentralt i byen langs de tidligere vollene finnes en rekke parker, hvorav Tivoli er den mest kjente. Ørstedsparken åpnet for publikum 27. oktober 1879 med en liten innsjø og flere skulpturer i parkområdet. Også Botanisk Have og Østre Anlæg er anlagt på en del av Københavns gamle vollterreng. Rett vest for ringen av parker fra de gamle vollene finnes Københavns Indre Søer. Av andre markante sjøer finnes Damhussøen i den vestlige del av byen og bl.a. Utterslev Mose og Bagsværd Sø i den nordlige delen. Spesielt for København er at flere kirkegårder har en dobbeltfunksjon som parker. Assistens Kirkegård hvor blant annet H.C. Andersen ligger begravet, er et viktig grøntområde for Indre Nørrebro. Det er offisiell politikk i København at alle innbyggere i 2015 skal kunne nå en park eller strand til fots på mindre enn 15 minutter. København har i tillegg til parker også en rekke skoger, herunder Vestskoven på 15 km² i den vestlige delen og Hareskoven på 9 km² i den nordvestlige del. Dyrehaven på 11 km² ligger i den nordlige del og inneholder både skog, slette og en golfbane. København har en rekke sandstrender. Den største er Amager Strandpark som ble gjenåpnet i 2005 etter renovering og som inkluderer en 2 km lang kunstig øy og totalt 4,6 km sandstrand. Amager Strandpark ble opprinnelig anlagt i 1934. I tillegg finnes bl.a. strender ved Bellevue og Charlottenlund langs nordkysten og Brøndby langs sydkysten. Strendene er supplert av flere havnebad langs havnefronten. Det første og mest populære av disse er plassert ved Islands Brygge. Medier. Mange danske medieselskaper har sitt hovedsete i København. På fjernsynssiden samlet DR (Danmarks Radio) sine aktiviteter i et nytt hovedkontor, DR Byen i Ørestaden i 2006 og 2007. På samme måte samlet det Odense-baserte TV 2 sine københavnske aktiviteter i et moderne mediehus på Teglholmen. Av de fire store landsdekkende aviser har "Politiken", "Dagbladet Information" og "Berlingske" samt de to store tabloidaviser "Ekstra Bladet" og "B.T." og gratisavisene "metroXpress" og "Urban" hovedkontor i København. Dessuten har "Jyllands-Posten" en redaksjon i byen. I tillegg finnes en lang rekke lokalaviser som "Vesterbro Avis". Andre viktige medievirksomheter inkluderer Aller Media, som er den største utgiver av ukentlige og månedlige magasiner i Skandinavia, Egmont, som bl.a. står bak Nordisk Film, og Gyldendal, det største danske forlag. København har likeledes en relativt stor film- og TV-industri. Filmbyen, som ligger på en nedlagt militærbase i forstaden Hvidovre, huser adskillige filmselskaper og studier. Blant filmselskapene er Zentropa med filminstruktøren Lars von Trier som medeier. Selskapet står bak flere internasjonale filmproduksjoner og var en av grunnleggerne av dogmebevegelsen. Historisk var København og især selskapet Nordisk Film, på 1910-og 1920-tallet sentrum for filmindustrien i Nordeuropa med hundredvis av årlige filmproduksjoner. Restauranter og kaféer. Den største konsentrasjonen av kaféer er i Indre By, Østerbro og Vesterbro. Den første kaféen i København åpnet i 1831 på Hotel d'Angleterre, men det var først med åpningen av Café Sommersko i 1976 at kafékulturen for alvor kom til København og det er nå over 300 kaféer spredd over hele byen. Nattelivet er sentrert rundt Indre by, Nørrebro og Vesterbro, bl.a. Laurits Betjent, Nasa, K3 (tidligere Pan), Rust og Vega. Innenfor det siste tiåret har København for alvor markert seg med restauranter som kan måle seg med de beste. Mest fremtredende er Noma med 2 stjerner i Michelin-guiden 2007–2010. Restauranten har også blitt kåret til verdens beste restaurant. I tillegg til Noma har København 11 restauranter som har fått én stjerne i Michelinguiden 2010. Med 13 stjerner er København den by i Norden med flest stjerner, noe som har vært tilfelle i en årrekke. Pølsevognen har tradisjonelt vært det foretrukne spisested for å stille behovet for hurtigmat ute, men utfordres nå av burgerbarer, pizzeriaer, kebab- og sushi-barer og lignende. Smørrebrødrestauranter er en annen type frokostbevertning som er kjennetegnende for København. København er den hovedstad i verden hvor økologisk mat har den største markedsandelen - ett av ti innkjøp er økologisk i København. Københavns Kommunes innkjøp av økologisk mat ligger på 45 %, men målet er at det skal serveres økologisk mat i 90 % av kommunens pleiehjem og institusjoner i 2015. Sport. a> og ble innviet i 1911. København representerer en lang rekke sportsgrener og er ofte ledende på området i Danmark. Den største danske stadion Parken på Østerbro, er både hjemmebane for Danmarks herrelandslag i fotball og fotballklubben FC København. FC København har i en årrekke vært meget dominerende i den danske Superligaen med 7 mesterskap siden 2000. I tillegg er København hjemby for fotballklubbene Brøndby IF AB, B.93, Frem og Fremad Amager. Innenfor håndball var AG Håndbold det største københavnske laget, de er slått sammen med FCK Håndbold til AG København. De har et herrelag tilknyttet håndballigaen. Innenfor friidrett er det især klubben Sparta som har gjort seg bemerket. Copenhagen Athletics Games gikk av stabelen i perioden 2005–2007 og før det ble det avholdt Copenhagen Games. København har lang tradisjon innen roing og har levert flere roere til landslaget. DSR, som er Danmarks største roklubb og Kvik, som begge ligger i Svanemøllebugten, har hvert år siden 1895 rodd den tradisjonsrike svanemøllematchen. I tillegg finnes flere andre klubber bl.a. Københavns Roklub og Bagsværd Roklub. København har flere golfbaner, blant annet København Golf klub ved Eremitagen og Royal Golf Center ved Ørestad. Royal Golf Center ble anlagt med henblikk på å kunne avholde PGA-turneringer. I København kommune har det blitt lagt planer om å gjøre København til vert for fremtidige internasjonale sportsbegivenheter Man overveier også å søke om å få Sommer-OL 2024 til byen. København var i 2009 vert for World Outgames i 2009, en internasjonal sportsbegivenhet for homoseksuelle. Utdanning. I tillegg til folkeskoler og gymnaser holder en del av landets høyere utdanningsinstitusjoner til i København. Københavns Universitet er Danmarks eldste universitet og samtidig med på listen over verdens 100 beste universiteter. Det ble innviet i 1479 og universitetets eldste bygninger ligger på Frue Plads, hvor Københavns eldste hus ligger i universitetsgården. I 2007 ble den tidligere Kongelige Veterinær- og Landbohøjskole på Frederiksberg og Danmarks Farmaceutiske Universitet fusjonert med Københavns Universitet som nå har vitenskapelig ansatte og nesten studenter. Copenhagen Business School (CBS) ble tidligere kalt Handelshøjskolen i København og holder til i fire moderne bygninger på Frederiksberg. Skolen har omlag studenter og 500 fast ansatte vitenskapelig ansatte. IT-Universitetet i København ble opprettet i 1999 som en del av CBS, men er fra 2003 et selvstendig universitet selv om det fremdeles samarbeider med CBS. Det går mer enn studenter på universitet. Ingeniørutdannelsen er samlet på Danmarks Tekniske Universitet (DTU) i Lyngby. I tillegg til de primære lokalene i Lyngby har DTU også avdelinger i blant annet Helsingør og Risø. Samlet har institusjonen ca. studenter. På Holmen ligger en campus med flere institusjoner med kunstneriske og kreative fag. Det dreier seg blant annet om Statens Teaterskole, Den Danske Filmskole og Kunstakademiets Arkitektskole. Øvrige kreative fag kan for eksempel studeres på Danmarks Designskole og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Det finnes to høgskoler og en yrkesskole i København som tilbyr utdannelser som lærer, sykepleier, innen byggfag, design, ledelse med mer. Professionshøjskolen UCC og Professionshøjskolen Metropol har begge ca. studenter, mens KEA (Københavns Erhvervsakademi) har ca. studenter. Danmarks Biblioteksskole utdanner primært bibliotekarer og har rundt studenter hvorav 800 er i København. Økonomi. Hovedstadsområdet er som landets største byområde et naturlig økonomisk kraftsenter for landet, men også for det sydlige Sverige spiller byområdet en viktig økonomisk rolle til tross at selve Københavns byområde har en dårlig nasjonal plassering – som nr. 83 av 96 i Dansk Industris indeks over næringsklima. Med en plassering som nr. 6 over verdens rikeste byer hadde Københavns innbyggere i 2008 en av verdens høyeste gjennomsnittsinntekter, og lå også langt over gjennomsnittet for resten av landet. Samtidig er København også en av de dyreste byer å bo i. Tidligere var København preget av flere store industrielle virksomheter som Burmeister & Wain og Dansk Sojakagefabrik. København var likeledes utgangspunkt for C.F. Tietgens omfattende nettverk av virksomheter; Privatbanken, Det Store Nordiske Telegrafselskab, De Danske Spritfabrikker m.fl. Etter annen verdenskrig har tungindustrien flyttet utenfor byen eller helt ut av landet. Københavnsområdet er hjemsted for en håndfull sterke konsern innenfor områdene biotek, cleantech, IT og shipping. Bedriftene og clusterene innen biotech og cleantech har mange overlappinger, f.eks. for biomasseproduksjon. Begge støttes av bransje- og clusterorganisasjoner som skal fremme veksttiltak på vegne av industriene. Innenfor biotech har bedrifter gått sammen i organisasjonen Medicon Valley, og innenfor cleantech/miljøteknologi tilsvarende i Copenhagen Cleantech Cluster. Slike sammenslutninger har fått et større fokus fra regionalpolitisk side da de representerer mer enn 350 virksomheter og omlag arbeidsplasser. Flere av de største danske virksomhetene har hovedseter i byområdet; spesielt virksomheter innenfor den farmasøytiske industri (Novo Nordisk, Lundbeck, Ferring m.fl.) og skipsfart (A.P. Møller-Mærsk, Dampskibsselskabet Torm, S Norden, J. Lauritzen) er viktige for områdets økonomi. Likeledes preger flere store finansielle konserner sammen med Nationalbanken det sentrale København herunder Danske Bank, Nordea Bank Danmark og Nykredit. Carlsberg, ISS og Skandinavisk Tobakskompagni er andre store selskaper som har hovedsete i Københavnsområdet. Av viktige IKT-selskaper har både TeleDanmark (TDC) og Telenor Danmark hovedkvarter i København, lokalisert i teknologiområdet mellom Sydhavnen og Kastrup. I Hellerup litt nord for sentrumsområdet har Microsoft Danmark sitt hovedkontor, med utviklingssenter i tettstedet Vedbæk hvor selskapet har flere hundre ansatte. Dette utviklingssenteret bygger på Microsofts oppkjøp av det store, danske IT-selskapet Navision som vokste fram i Københavnsregionen. Arkitektur og byplanlegging. a> som byggherre. Bygningen er tegnet av Boje Lundgaard & Lene Tranberg arkitekter og består av 360 leiligheter fordelt på seks etasjer i en sirkelrund bygning som omgir en atriumgård. Noen av de eldste bygningene i indre by er Sankt Petri kirke fra 1400-tallet og Konsistoriehuset fra ca. 1420. Christian IV har en spesiell plass i byens historie; han fordoblet byens areal, anla Christianshavn og Nyboder og var hovedstadens første byplanlegger. Av hans mange byggverk fremstår Børsen i nederlandsk renessanse som et enestående bygningsverk i europeisk arkitektur. Barokkens København er blant annet representert med det snodde spiret på Vor Frelsers kirkes tårn. Den nye bydelen Frederiksstaden ble anlagt fra 1749 i rokokkostil. Sentralt ble det anlagt en stor plass, Amalienborg Slotsplads med fire adelspaleer som omkranser rytterstatuen av Frederik V. Etter bybrannen i 1795 og bombardementet i 1807 skulle store deler av byen gjenreises og det ble bygget hus med avskårne hjørner for at brannstigene skulle kunne komme lettere rundt hjørnene. Det meste av Indre by er preget av denne arkitekturen. Vollenes fall i 1856 ble startskuddet på en tid hvor nye kvarterer skjøt opp i rekordfart. Etterkrigstidens planlegging av hovedstadsområdet ble understøttet av Fingerplanen fra 1947. Fingerplanen foreslo at den bymessige fortetningen primært skulle konsentreres i korridorer langs S-banenettet, mens mellomrommene skulle holdes av til grønne lunger. a> var startskuddet på ny byggeaktivitet i hovedstaden. Her sees ØKs hovedsete. Arkitekt Arne Jacobsen introduserte modernismen i Danmark og preget byen med bl.a. Nationalbanken i 1978. Arkitekturen fra 1970- og 1980-årene er for en stor del internasjonal modularkitektur særlig konsentrert i forstadskommunene og oftest i form av elementbygging i betong. I de sentrale delene av København hadde perioden fokus på bysaneringer og særlig rettet mot de kummerlige bakgårdsområdene i brokvarterene. På begynnelsen av 1990-tallet ble det igangsatt store byfornyelsesprosjekter på Vesterbro og på Amagerbro og området Ørestad ble anlagt. Mot slutten av århundret skjedde en oppblomstring i arkitekturen med tilbyggene til Statens Museum for Kunst og Det Kongelige Bibliotek. Deretter fulgte markante bygninger som Operaen, Skuespilhuset og Tietgenkollegiet i Ørestad nord. København har lenge vært en tett bebygget, men ikke særlig høy by. Dette skyldes bl.a. stor respekt for byens historiske tårn og svært strenge byggeregulativ. I de siste 100 år har den generelle maksimale bygningshøyden vært 6 ½ etasje eller ca. 25 meter. Dette har medført at de høyeste bygningene i indre by til nå er tårn og spir på København rådhus, Christiansborg og kirker, Vor Frelsers kirke samt Kunsthallen Nikolaj. På Amager skal det i tillegg tas høyde for innflyvingen til lufthavnen, noe som medfører at maksimal byggehøyde i Ørestad er ca. 85 meter Selv om København har ry som en "lav" by, finnes det en del svært høye bygninger i København. Med unntak av Århus domkirkes tårn på 93 m er de ti høyeste bygninger i København også de ti høyeste bygninger i Danmark. Den høyeste bygning i København er imidlertid Gladsaxesenderen på 220 meter. Transport. En rad sykler parkert i København Utarbeidelsen av Fingerplanen fikk stor betydning for København selv om den aldri har blitt offisielt vedtatt. Sportrafikken fra sentrum foregår derfor i dag ut av de fem fingrene samt i en nyere finger over Amager og Øresund til Sverige. Denne fingeren skaper også forbindelse til Københavns Lufthavn. Også flere av de store innfartsveiene følger fingrene. Til forskjell fra sportrafikken er det flere ringveier som lager forbindelse mellom de ytre områdene av byen. Bl.a. Høje-Taastrup kommune har sammen med de øvrige kommuner i Vestegnssamarbejdet planlagt trafikk, boliger og grønne områder i overensstemmelse med Fingerplanens visjoner. Fotgjengere og gågater. I sentrum av København foregår mye transport til fots og opp mot 80 % av den samlede ferdsel i bykjernen foregår til fots. Langt de fleste gater i København har fortau. I store trekk er det kun motorveiene som ikke har fortau. Dette gjør at det er mulig relativt sikkert å bevege seg til fots. Det er likeledes installert mange fotgjengerfelt. København har en del gågater hvor det ikke er tillatt å kjøre bil. Gågater finnes kun i det indre København og den mest kjente er Strøget. I tillegg finnes det en del gater rundt Strøget som også har gågatestatus. Sykkel. Et kjennetegn ved København er de mange sykkelstiene som ofte gjør sykkelen til et hensiktsmessig transportmiddel, og gjør at sykkelbruken er på topp blant byer i den vestlige verden, bare Amsterdam ligger foran. Av alle som skal på arbeid eller utdannelse i byen, også de som pendler inn, sykler 36 % hver dag (gjennomsnitt for årene 2008-2010). Av de som bor i Københavns kommune har 85 % en sykkel til disposisjon, og 50 % sykler til arbeid eller utdannelse. Kommunen har 350 kilometer sykkelstier, 23 kilometer sykkelbane og mer enn 40 kilometer grønne sykkelstier. Gjennomsnittsfarten ved sykling er 16 km per time og det finnes 48 000 sykkelparkeringsplasser (2010). Det ble samme år syklet ca. 4,4 mill. km mellom hver ulykke med alvorlig personskade. Den syklede lengden øket med 50% fra 1990 til 2009 (biltrafikken økte i samme periode med 20%). Københavns Kommune har en strategi om å gjøre København til verdens beste sykkelby. Et av målene er at 50 % av københavnerne skal ta i bruk sykkelen til jobb eller utdannelse i 2015. København ble i 2008 kåret til den mest sykkelvennlige by av det amerikanske nettstedet Treehugger.com. Bilisme og parkering. Øresundsmotorveien, med jernbane til venstre for motorveien Indre by er preget av middelalderbyens gateplanlegging, noe som medfører at det kan være vanskelig å komme frem med bil eller buss. Systemet med ringveier er derfor av vital betydning for biltrafikken i København. Ring 2 og lenger ute Ring 3 omkranser brokvarterene. Mellom disse ringveiene er motorveien Motorring 3. Enda lenger ute er Motorring 4. Utenfor Søerne og på Amager er det stadig de gamle landeveiene som er de viktigste. Under disse hører Vesterbrogade, Nørrebrogade, Østerbrogade og Amagerbrogade. De større innfartsårene er Lyngbymotorvejen, Hillerødmotorvejen, Frederikssundmotorvejen, Holbækmotorvejen og Køge Bugt Motorvejen. Innfartsårene brukes i stor grad av pendlere til å komme til og fra arbeide. De fleste steder i København er det gratis parkering. Dette gjelder allikevel ikke for de indre bydelene hvor man som utgangspunkt skal betale for parkering. Utenfor betalingsområdene er det likeledes områder hvor det er tidsbegrenset parkering. Beboere i Københavns kommune kan kjøpe beboerparkeringslisens som gjelder for det nærmeste området. Kollektiv transport. Den gamle betegnelsen for «Hovedstadsområdet» virker stadig som et soneinnelt lokaltrafikkområde med felles billettsystem og betjenes av en kombinasjon av busser, metro, S-tog og regionaltog samt i periferien av områdets lokalbaner. S-togene brukes på korte strekninger i indre by, men fungerer også som tilbringere fra forstedene og til transport i og mellom disse. Den samlede offentlige transport i hovedstadsområdet har blitt anslått til 3,5 milliarder personkilometer i 2006, hvorav 33 % med S-tog, 33 % med regional- og fjerntog samt 25 % med buss. S-togene hadde 91 mill. passasjerer i 2008. Metroen, som åpnet i 2002 og kjører døgnet rundt, har i 2012 ialt 22 stasjoner, av disse 9 underjordiske, og hadde 52 mill. passasjerer i 2010. Metrotogene er førerløse, og driftsselskapet har derfor bare 150 ansatte. Københavns Metro ble i 2010 kåret som «Verdens Beste Metro» og «Verdens Beste Førerløse Metro» på metrobransjens årlige verdenskongress i London. En ring rundt den indre byen, «Cityringen», er vedtatt og forventes ferdigstilt i 2018. I motsetning til en rekke andre storbyer er de forskjellige trafikkarter tross felles takstsystem underlagt hvert sitt selskap. Bussene hører under Movia, metro under Metroselskabet, S-tog under DSB S-tog, regional- og fjerntog under DSB og lokalbaner under Hovedstadens Lokalbaner. Flyplasser. Københavns lufthavn i Kastrup er Skandinavias største med cirka 21 millioner passasjerer i året. I tillegg til innbyggerne på Sjælland betjener den også innbyggere i Skåne og det øvrige Sydsverige som lett kan komme direkte til flyplassen over Øresundsbroen. Kastrup har en innenriks- og to utenriksterminaler. I 2009 startet byggingen av en ny terminal «CPH GO» (tidl. Swift). Kastrup Lufthavn er knyttet til resten av København med buss, tog og metro. Rundt København finnes også Roskilde lufthavn som primært fungerer som flyplass for taxifly, privatfly og skoleflyving og Grønholt Flyveplads, som er en privat flyplass med svært begrenset trafikk. Havner. Københavns havn har vært viktig for byen siden den ble grunnlagt. Havnen har blitt løpende bygget ut og dekker et stort areal mellom Svanemøllebugten og Sjællandsbroen. Fra 1990-tallet er de sentrale og sydlige delene av havnen blitt omdannet til bolig- og forretningsformål. Havneaktiviteter foregår derfor fortrinnsvis i Nordhavnen, Langelinie og ved Prøvestenen. Selskapet bak havnen er fusjonert med Malmö hamn og driver de to havnene under navnet Copenhagen Malmö Port. Fra København er det fergeforbindelse til Oslo og Świnoujście i Polen. Mellom 250 og 300 cruiseskip anløper København Havn hvert år og havnen er en av de største anløpshavner for disse i Nordeuropa. Havnen og byen er likeledes flere ganger kåret som den beste anløpshavn for cruiseskip i Europa og verden. Det er lystbåthavner ved Svanemøllehavnen, Prøvestenen og flere andre steder. Lystbåthavnen ved Svanemøllehavnen har plass til båter. Forsyning og avfallshåndtering. København har stabile leveranser av vann, el, telefoni og annet som sikrer at byen kan fungere. Vann blir levert av lokale vannverk som pumper grunnvann opp fra bakken. På grunn av den store befolkningskonsentrasjonen har man de senere år snakket om at det kan oppstå utfordringer med å sikre lokalt produsert grunnvann. Det har derfor blitt eksperimentert med å blande overflatevann i det alminnelige grunnvannet. Det er Københavns Energi som står for levering av drikkevann til det meste av København. Elektrisitet og telefoni leveres som utgangspunkt av store leverandører som DONG og TDC, men det er også mindre selskaper som bidrar. København har de senere tiårene skapt gode muligheter for at avfallsprodukter fra produksjon og husholdninger kan skaffes av veien med etablering av forbrenningsanlegg og renseanlegg. Det mer spesialiserte og farlige avfallet håndteres som i andre danske kommuner av Kommunekemi. Boligene i Københavns Kommune blir for en stor del oppvarmet av fjernvarme som leveres av Københavns Energi via et nett av fjernvarmerør. I store deler av byen er det mulig å få gass via byens distribusjonsnett. Denne bygassen brukes i områder med fjernvarme primært til bl.a. matlaging, men i områder uten fjernvarme også til oppvarming av boliger og vann. Det er også Københavns Energi som står for distribusjonen av gass i det meste av byen, på samme måte som de tar seg av kloakknettet. a>. Det er hovedkvarter for Københavns politi og inneholder bl.a. administrasjon, ledelse, beredskapsavdelingen og radiotjenesten. Selskapet R98 sto for renovasjonen i Københavns og Frederiksberg Kommune, men fra mars 2010 er dette blittt overtatt av private. Sykehus og ambulansetjeneste. Det største sykehuset i København – og Danmark – er Rigshospitalet som ligger på Østerbro ved Fælledparken. Sykehuset er i stand til å behandle stort sett alle typer pasienter og har ofte den største ekspertise innenfor et gitt fagområde. Hvidovre Hospital er også et av de største sykehusene og har den største fødselsavdelingen. Bispebjerg Hospital og Frederiksberg Hospital er blant de andre store offentlige sykehus i København. I tillegg til de offentlige sykehusene er det en rekke privatsykehus som gjerne henvender seg til bestemte pasientgrupper, blant annet Herlev Privathospital og Københavns Privathospital. Ansvaret for ambulansetjenesten i København ligger hos Region Hovedstaden, som har satt ut oppgaven til primært Falck. Københavns Brandvæsen dekker København sentrum og den nordlige delen av Københavns Kommune, mens Frederiksberg Brandvæsen ivaretar kjøringen på Frederiksberg og i Vanløse. Politi og redningsberedskap. For Københavns, Frederiksberg, Tårnby og Dragør kommuner ivaretas politiopgavene av Københavns Politi. De har hovedsete på Politigården rett ved Hovedbanegården. Politioppgavene i de øvrige kommuner blir ivaretatt for de vestlige forsteder av Københavns Vestegns Politi med hovedsete i Albertslund og for de nordlige forsteder av Nordsjællands Politi med hovedsete i Helsingør. Redningsberedskabet er et kommunalt ansvarsområde, men oppgaven kan settes ut og derfor utfører en privat entreprenør mange steder oppgaven. De forskjellige kommuner som utgjør København har valgt forskjellige løsninger. Inne i byen (Københavns og Frederiksberg kommuner), på Amager, samt mot vest har man kommunalt brannvesen, mens Falck ivaretar oppgaven i de øvrige kommuner rundt om København. Kulturnett. Kulturnett Norge er en Internett-satsing fra Kultur- og kirkedepartementet. Den ble lansert 8. desember 1998 med redaksjon lagt til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Siden 2003 har Kulturnett vært drevet som en del av ABM-utvikling, statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Dette er et felles webhotell og tjenestetilbyder innen arkiv, bibliotek og museum. Regionale kulturnett eksisterer i flere fylker, og det er også tematiske seksjoner innen tjenesten slik som «kultur på kart» og «kunstnerregisteret». Lenker til karttjenesten hos Kulturnett for Wikipedia er med tillatelse. For et eksempel på bruken av denne kultur-relaterte karttjenesten, se Nord-Aurdal. Kongsvinger. Kongsvinger er en by og en kommune i Hedmark. Kommunen grenser til Eidskog i sør, Sør-Odal i vest, Grue i nord og Sverige i øst. Det meste av arealet i Kongsvinger er skog, men det er også mye jordbruk og hundrevis av sjøer og vassdrag. Tettstedet Kongsvinger har innbyggere per. Kongsvinger by ligger på begge sider av Glåma, med Kongsvinger festning som et landemerke på en høyde i den nordlige del av byen. Kongsvinger er regionsenter for Glåmdalen, som består av Odalen, Vinger, Eidskog og Solør. Kommuneslagordet er «Kongsvinger – handlekraftig regionsenter i vekst». __TOC__ Før 1814. Bygda Vinger ved Glåmakneet har vært et viktig sted siden vikingtiden, og det er gjort flere funn fra steinalderen i området rundt Vingersjøen. Veien gjennom Eidskog til Sverige, Eskoleia, er nevnt allerede i sagaene. Den krysset Glåma akkurat der elven svinger brått mot vest. Lenge stod det en kirke, antagelig en stavkirke, på østsiden av Glåma. Vinger kirke nevnes første gang i sagaen om Håkon Håkonsson, i beretningen om slaget mellom kongen og Ribbungene i 1227. Unionskongen Erik av Pommern besøkte Norge i 1405 og valgte da "den Wingerske Kongevei". Tråstad skanse, da benevnt Vingersund skanse, ble anlagt i 1658 for å beskytte fergestedet over elven. Det er også kart som tyder på at en skanse omtrent på samme tid ble anlagt litt høyere opp der den nåværende kirken senere ble bygget. Hovedforsvaret ble flyttet opp på toppen av Tråstadberget i 1673 ved anleggelsen av Vinger skanse, også kalt Gyldenborg etter Ulrik Fredrik Gyldenløve. I 1681–1684 kom det egentlige arbeidet på festningsanlegget Kongsvinger festning i gang. Ettersom kong Christian V foranlediget denne, la man til forstavelsen "Kongs-" foran Vinger festning. I denne forbindelse oppstod Leiren ("leiren" som i "militærleir"), med sine arbeidere (utkalte mannskaper). Disse bygde sine hus etter en rettvinklet gateplan, uttegnet av general Johan Caspar de Cicignon. Byens fødsel kan da altså legges til 1682, selv om det skulle gå 172 år før Kongsvinger ble kjøpstad. På slutten av 1700-tallet fikk leiren midlertidig postkontor, seks år senere ble det permanent. Området rundt festningen, Øvrebyen, er i dag dominert av trehusbebyggelse. Denne er bygget fra tidlig 1700-tall til sent 1800-tall. Vinger kirke, bygget på 1600-tallet, men med krusifiks fra 1300-tallet, ligger i bydelen Øvrebyen, ved byens gamle torg, nå kalt Kirketorget. Kirken ble ombygget flere ganger, i 1854 fikk den sitt for Norge sjeldne løkkuppeltårn. Kongsvinger-marken, en heste- og buskapsmarken, fikk kongelig brev på 1780-tallet og arrangeres fortsatt med tre dager i mai og september hvert år. 1814–1905. Da Norge gikk inn i union med Sverige i 1814, ble Kongsvingers rolle i grenseforsvaret utspilt. I stedet ble byen et viktig stoppested for reisende mellom de to landene. Festningen forble likevel i drift, ettersom Glåma ble sett på som en viktig forsvarslinje dersom et av landene skulle bli invadert av en tredje part. I 1823 ble festningen likevel evakuert, og kun et fåtall ansatte ble igjen. Dette førte til at store deler av byens økonomiske grunnlag, som var å levere varer og tjenester til festningen, falt bort. "Dei ero kallade Noregs Franskmenn, og dette er ikki eit so usannt Ord endaa, for den seige norske Bonden er ikki so javnt at finna her. Der er Liv og lett Umtanke, og der er fleire Bønder, som lesa Tidender her enn kanskje paa nokon annan Stad i Landet, imindsto er dette Tilfellet i Aasnes, som er utruleg langt framme baadi med Husstell og jorddyrkning og den heile Livemaaten." En fransklignende uhøytidelig bondebefolkning, som leser mer aviser enn andre bønder i Norge. Vinje skrev også om de vakre gårdene ved Vingersjøens nordre bredd, med herregårder og høyerestandsselskapelighet med gjester fra både norske og svenske sosiale og politiske eliter. Faktisk var det ingen annen by enn Oslo som hadde så mange kongebesøk som Kongsvinger i perioden fra 1814 til 1865. En gruppe borgere under ledelse av postmester Ole J. Tommelstad lyktes i 1854 å få Stortinget til gi Kongsvinger kjøpstadsrettigheter. Året etter ble byen skilt ut fra Vinger kommune som egen bykommune. I 1856 ble det bygget en bro av tre over Glåma ved Kongsvinger. Jernbaneutbyggingen i Norge nådde Kongsvinger i 1862 på sin vei fra Oslo til Stockholm. Banen, og dermed Kongsvinger stasjon, ble bygget sør for Glåma, mens Kongsvinger alltid hadde vært begrenset til nord for elven. Rundt stasjonen vokste det opp ny bebyggelse kalt Stasjonsbyen, som lå i Vinger kommune utenfor byen Kongsvinger. Som et ledd i opprustningen i årene før unionsoppløsningen, ble forsvarslinjen langs Glåma ble satt i stand på nytt. Kongsvinger festning ble ansett for å være sårbar om fiendtlig artilleri fikk fotfeste på Holtberget sør for Glåma. Nye forsvarsverk ble derfor bygd på Vardåsen og Gullbekkåsen, to tvillinghøyder nordvest for og høyere enn den gamle festningen. Dette ble til tvillingfortene Vardåsen og Gullbekkåsen fort, som ble overlevert til Kystartilleriet i 1903. Anleggingen av disse fortene stimulerte byens økonomi atter igjen. Under forhandlingene om unionsoppløsningen krevde svenskene at alle moderne festningsanlegg langs grensen måtte rives, men gikk til slutt med på at anleggene ved Kongsvinger skulle spares. Etter 1905. I 1939 ble det tyske prisemannskapet fra «City of Flint» internert på festningen, og slik fikk Kongsvingers befolkning stifte bekjentskap med den tyske krigsmakten lenge før andre i landet, da tyske offiserer kunne bevege seg fritt i byen med uniform. I april 1940 pågikk noen av de viktigste kampene i landet i Kongsvinger. Kongsvinger festning kapitulerte med en gang, men Vardåsen fort, under ledelse av den svenske kaptein Gösta Benckert med Max Manus og «Shetlands-Larsen» i kompaniet, kjempet i timevis mot tyske styrker før de slo retrett langs Glåma. For å hindre tysk fremrykning forsøkte man å sprenge brua, men forsøket mislyktes. Brua ble stående, om enn med en spesiell profil. I 1949 ble en ny hengebru, Kongsvinger bru, bygget ved siden av den gamle brua, ettersom denne i tillegg til å være skadet var blitt for liten. Ved fortet på Gullbekkåsen ble Luftforsvarets Stasjon Kongsvinger (LST/K) anlagt med radarstasjon i 1955, i operativ drift til 1964, da Luftforsvarets stasjon Måkerø overtok forsvarets radarovervåking av Sør-Skandinavia. Stasjonen ble Luftforsvarets Kontroll og Varslingsskole (LKVS) i 1964. Radaren dekket et område fra Steinkjer i nord til Hamburg i sør, fra Stockholm i øst til Bergen i vest. LKVS ble flyttet til Måkerøy 1. august 2002 og samtidig forsvant også Luftkontrollinspektoratet (LKI). Etter dette er anleggene på Gullbekkåsen tatt i bruk som fengsel, selv om selve radaren forble i drift. Vardåsen fort ble liggende ubrukt og forfalt. I 1963 ble et regionsykehus åpnet i Kongsvinger, som etterhvert fikk et bredt utvalg av alt fra intensivavdeling til ortopedi. Året etter, i 1964, ble bykommunen Kongsvinger slått sammen med landkommunene Brandval og Vinger til Kongsvinger kommune. Kongsvinger var i denne forbindelse herredskommune (landkommune) i noen måneder, før bystatusen ble gjenopprettet. Det gamle skillet mellom Kongsvinger og Vinger ble dermed visket ut. Kongsvinger svømmeanlegg åpnet i 1988, etterfulgt av Kongsvinger Ishall i 1992 og Kongsvingerhallen 14. desember 1997. I mellomtiden hadde riksvei 2 i 1991 blitt lagt i en ny trasé utenom sentrumsgatene, inkludert ei ny bru over Glåma, Gjemselund bru, ei ny bru langs Glåma under den gamle, Elvebredden bru, og Vinger tunnel under jernbanestasjonen. Byens katolske menighet fikk sin egen kirke, Sta. Clara katolske kirke, i 2001. Dette ble den første nye kirke i byen siden 1697 og den første katolske siden før reformasjonen. I sentrum samlet butikkene seg i kjøpesentre. I Midtbyen nord for Glåma er Kongssenteret det største med etter ferdigstillelsen i 2002. Deler av gågata i Sentrum Syd fikk glasstak. En annen endring i sentrum var at den gamle barneskolen Sentralskolen ble stengt i 2005 og en ny skole på Marikollen ble åpnet. Bygningene til Sentralskolen ble deretter bygget inn i nye Sentrum videregående skole, som er en sammenslåing av gamle Sentrum videregående skole og Kongsvinger tekniske fagskole. Biblioteket ble også flyttet hit. De nye bygningene åpnet i januar 2009. Innen justissektoren ble det også bygget nytt. Nye Kongsvinger fengsel på Vardåsen åpnet i 2002, selv om utbyggingen enda pågikk noen år. Dernest kom Kongsvinger tinghus i 2006. Geografi. Kongsvinger kommune er stort sett dekket av skog, med Finnskogen lengst i øst. Langs Glåma er det likevel en del landbruk. Glåmdalen går gjennom kommunens vestre del. Dalføret kommer inn fra nord og går over halvveis gjennom kommunen før det svinger mer enn 90 grader og fortsetter vestover. Noen av kommunens vann tilhører Glommavassdraget, mens andre dreneres til Sverige i øst. Det høyeste punktet i kommunen er Rafjellet nord i kommunen med sine 576 meter over havet. Til sammenligning ligger kommunesenteret i dalbunnen på omtrent 150 meter over havet. I følge Statistisk sentralbyrå hadde kommunen per 2011 to tettsteder. Disse var kommunesenteret Kongsvinger og Roverud. Geologi. Berggrunnen i Kongsvinger-området består av grunnfjell fra jordens urtid. "Kongsvingergruppen" er en rekke av smale soner av grønnstein, skifer og kvartsitt som ble dannet i prekambriumtiden. Bergartene tilhører "det transskandinaviske intrusivbeltet" (TIB). Klima. Kongsvinger har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor. Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Kongsvinger fra 1943. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 32,2 grader 19. juni 1970 og −36,0 grader 9. februar 1966, begge rekorder satt på Vinger målestasjon. Dagens målestasjon ligger i Kongsvinger sentrum. Næringsliv og kommunikasjon. I følge Statistisk sentralbyrå fantes det 1715 bedrifter i Kongvinger i fjerde kvartal 2008. Jord- og skogbruksrelaterte foretak utgjør tilsammen 345 av disse. Etter at byen i 1965 ble valgt ut til vekstsenter har SIVA reist flere store fabrikkhaller. Statistisk sentralbyrå har en avdeling i byen og den store databedriften Ibas har sitt opprinnelsessted og hovedkontor på Kongsvinger. Tre jernbanestrekninger møtes i Kongsvinger: Grensebanen til Charlottenberg i Sverige i sørøst, Solørbanen til Elverum i nord, og Kongsvingerbanen til Oslo i vest. Det innebærer direkteforbindelse med ekspresstog til Stockholm, Karlstad og Oslo i regi av SJ og Tågkompaniet, samt lokaltog til Oslo kjørt av NSB. Frem til 1990-tallet møttes de to riksveiene i Norge med lavest riksveinummer i Kongsvinger, nemlig riksvei 2 fra E6 ved Kløfta gjennom Kongsvinger til svenskegrensen ved Eda, og riksvei 3 som begynte i Kongsvinger og gikk opp til Elverum og videre gjennom Østerdalen. Riksvei 2 går fortsatt gjennom Kongsvinger, men går nå til Elverum istedenfor Kløfta. Strekningen Kongsvinger–Elverum het i mellomtiden riksvei 20. Den gamle traseen til riksvei 2 fra Kløfte ble 25. september 2012 en del av europavei 16 fra Bergen. Fra Kongsvinger sentrum følger E16 gamle riksvei 200 til Øyermoen og videre inn i Sverige til Gävle. I 2004 startet utbygging av riksvei 2, senere europavei 16, til firefelts motorvei frem til Kongsvinger. Det er bussforbindelse med timesavganger Oslo, samt flere korresponderende busser til/fra Elverum og Charlottenberg. Den gamle Kongeveien fra Oslo til Stockholm går også gjennom Kongsvinger. Denne Kongeveien går egentlig helt til Sankt Petersburg i Russland. Helt øst i kommunen, der den grenser til Arvika og Eda kommuner i Sverige, går vandringsleden Finnskogleden. Byen er et tollsted i Tollregion Øst-Norge, og hadde frem til 1990-tallet både postområde og teleområde. Utdanning. Selve byen har tre barneskoler (Vennersberg, Marikollen og Langeland) og to ungdomsskoler (Holt og Tråstad). Videre er det tre kommunale grunnskoler ellers i kommunen, hvorav to dekker alle trinn (Austmarka og Roverud) og én kun er barneskole (Brandval), samt én musikkskole. I tillegg kommer en privat montessoriskole på Lundersæter. Kongsvinger har også to offentlige videregående skoler: Øvrebyen videregående skole (allmenne- og økonomiske fag) og Sentrum videregående skole (fagskole). I tillegg har Norges Toppidrettsgymnas en avdeling i byen. Av høyere utdanning har Politihøgskolen et campus i Kongsvinger. Tidligere var operative kurs og hundetrening som foregikk ved senteret, men fra 2009 rommer det også førsteårsstudenter. Det finnes også tilbud innen høyere utdanning i regi av Høgskolestiftelsen i Kongsvinger ved Campus Kongsvinger på Rasta. Presse. Avisen Glåmdalen kommer ut i Kongsvinger 6 dager i uken. Dagsavisene Hedemarkens Amtstidende, Indlandsposten, Kongsvinger Avis og Østlendingen Solør-Odal har tidligere utkommet i Kongsvinger. I tillegg finnes blant annet den lokale radiostasjonen Radio Kongsvinger i byen. Sport. Kongsvinger IL har et herrefotballag i 1. divisjon som spiller sine kamper på Gjemselund stadion og et ishockeylag som spiller i 1. divisjon. De holder til i Kongshallen like ved siden av. Gjemselund stadion fungerte tidligere også som friidrettsarena, men ble bygd om til en ren fotballbane i 2009. I tillegg finnes det en innendørs fotballbane i Kongsvingerhallen, som også kan benyttes til andre aktiviteter. Håndball spilles i Tråstadhallen tilknyttet Tråstad ungdomsskole og i Holthallen som ligger ved Holt Ungdomsskole. Like øst for byen ligger Kongsvinger Ridesenter, hvor Kongsvinger og omegn rideklubb holder til, og Kongsvinger travbane. Rally Finnskog Norway har vært arrangert i distriktet siden 1982. Start og mål har vært i Kongsvinger, og de siste årene har det også vært en etappe på et industriområde inne i byen. I 2006 ble dette rallyet satt til side for å arrangere et kandidatløp, Rally Norway, for VM. Rally Norway ble tildelt VM-status og første fullverdige VM-runde var i 2007. Året etter var det pause for Rally Norway og det ble igjen arrangert en runde med Rally Finnskog Norway, før Rally Norway kom tilbake i 2009. Kunst og kultur. Kongsvinger festning blir benyttet til konserter og teaterforestillinger. Et fast innslag er Festningsspillene som er et utendørs skuespill som arrangeres på festningen hver sommer og tar for seg livet der i tiden før 1814. Et årlig fenomen er også russerevyen som den lokale russen setter opp på Rådhusteateret. Teateret fungerer også som byens kinosal. De siste årene har det også vært tradisjon med underholdning i Sommerteltet på Rådhusplassen sommeren gjennom med kjente og mindre kjente artister innen musikk og revy. Opp gjennom historien har kjente diktere og kunstnere som Jonas Lie, Erik Werenskiold og Dagny Juel holdt til i Kongsvinger. I sistnevntes gamle hjem, Rolighed, holdes det fra tid til annen konserter. Rolighed huser i dag Kvinnemuseet. Kongsvinger kunstforening står for kunstutstillinger på Aamodtgården i Øvrebyen bydel. Kommunens tusenårssted er Kongsvinger festning. Severdigheter. De største severdighetene i Kongsvinger er Kongsvinger festning, Vinger kirke og Kvinnemuseet/Kongsvinger Museum, som alle ligger i tilknytning til den gamle bydelen Øvrebyen. Skinnarbøl gårds hovedbygning (Grenseslottet) ved Vingersjøen er verdt å se. Her tilbragte dronning Sofie av Norge og Sverige somrene i årene 1892–1904, og lenger øst i kommunen ligger Dronningens utsikt, som gir utsikt innover i Sverige. Krone (valuta). Krone er en myntenhet som brukes i flere land som Norge, Sverige, Danmark, Island (króna), Færøyene (króna), Tsjekkia (koruna) og Slovakia (koruna). Krone var også i bruk i Østerrike-Ungarn (østerrike-ungarske krone) og Estland (estlandsk krone). Den norske valutaen har betegnelsen NOK, den svenske SEK, den danske DKK, den islandske ISK, den tsjekkiske CZK og den slovakiske SKK. I noen land brukes øre som mynt, og en øre er da verdt 1/100 krone. Kvartærgeologi. Kvartærgeologi er en underdisiplin av geologien som omhandler den yngste perioden i jordens historie, kvartær, som omfatter i hovedtrekk de siste 2,7 millioner årene. Perioden kvartær karakteriseres med store og ofte raske klima- og miljøforandringer, spesielt dannelsen av istider og mellomistider er særegent. Det er likevel viktig å merke seg at det har eksistert is på jorden lenge før kvartær. Grønlandsisen er 5-6 millioner år gammel og isen over Antarktis er 30 millioner år gammel. Årsakene til de kraftige klimaforandringene i kvartær knyttes ofte opp mot solinnstrålingen. En kombinasjon av eksentrisiteten, jordaksens helning og presesjonen som alle tre følger sykluser over fra 26 000 til 100 000 år, skaper forskjellig solinnstråling. Kartlegging. Det er flere måter å kartlegge klimautviklingen kvartærgeologien. Forskere har blant annet forsøkt å kartlegge morenemateriale. Men man kan møte problemer i denne kartleggingen fordi det forutsetter at det er rester av organisk materiale i morenen, slik at man kan bruke C-14 datering. Det finnes også dateringsmetoder av morene som forteller hvor utsatt en stein har vært for sollys, men dette gir bare resultater dersom steinen har vært helt i overflaten. En av de beste metodene for å kartlegge omfanget av istider på er ved bruk av isotopgeokjemi ved å analysere isotoper i dyphavskjærner. Fordi 16O -isotoper binder seg mer bedre til is enn 18O, vil konsentrasjonen av 18O i havet være mye større når man har en istid. Dette kan man finne igjen i kalksteinen på havbunnen. Man bruker ofte dette prinsippet i kombinasjon med 1H og 2H -isotoper som følger samme prinsipp. Karmelberget. Karmelberget eller Karmelfjellet, Haifas «grønne lunge», er et bergsmassiv i nordvestre del av Israel som strekker seg inn i byen. I det Gamle Testamentet berettes det at profeten Elia ofret på berget og talte imot Baalsdyrkerne. Det er beskrevet som Guds fjell av Jesaja. På 1200-tallet grunnla en gruppe eremitter et kloster og en klosterorden, karmelittene. Stella Maris, en fransk orden, har kirke, kloster og gjestehus her. Bahá'í-troens verdenssenter, inkludert flere hellige plasser, ligger på fjellet. Det viktigste er Bábs helligdom. På Karmelberget ligger også Det Universelle Rettferdighetens Hus, bahá'íenes administrative organisasjon. Den 23. mai 2001 åpnet terrassene (betraktet som et verdensunder) sine porter for besøkere. De ni terrassene går fra den tyske tempel-kolonien nederst til toppen av Karmelberget. Det er et kjent turistmål og terrassene er populært som bakgrunn for bryllupsbilder. FN-organet UNESCOs verdensarvkomite besluttet den 8 juli 2008 at Bábs helligdom og bahá'i-verdenssenteret på Karmelberget, som ett av to bahá'í hellige steder i Israel er inkludert på verdensarvlisten. Kitáb-i-Íqán. "Kitáb-i-Íqán" eller "Visshetens Bok" (, persisk كتاب ايقان) er en hellig tekst innen bahá'í, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh ca 1862-1863, ved slutten av hans landsforvisning i Bagdad, som et svar til en av Bábs morbrødre. I boken beskriver han sin teologi, og tar opp temaet Guds enhet; de guddommelige budbærerne blir sett som "speil" via menneskene kan forstå Gud, og den essensielle enheten i deres læresetninger. Det sentrale budskapet er at bahá'í er en monoteistisk religion, at det finns bare en Gud. Religionen er en enhet (men med mange guddommelige budbærere eller manifestasjoner og profeter), og at menneskeheten også er en enhet. Bahá'u'lláh presenterer i boken hva han oppfatter som bevis for den guddommelige skikkelsen i Bábs åpenbaring. Han beskriver videre hvordan profetene opp gjennom tiden møter opposisjon og fornektelse gjennom åndelig blindhet og gjerrighet hos et fanatisk lederskap og presenterer de kvaliteter den sanne søkeren må ha. Videre tar han opp den åndelige meningen angående profetier rundt Kristus ankomst, den tolvte imam og begreper som oppstigelse og dommedag. Boken ble første gang trykket i 1881 i Bombay. Antarktisk krill. Antarktisk krill ("Euphausia superba") er en nøkkelart i det antarktiske økosystem i Sørishavet. Den lever i store stimer og omsetter primærproduksjonen direkte til relativt store dyr: de vokser til en lengde av 6 cm, vekt på 2 gram og lever omtrent 6 år. Det er en nøkkelart i Antarktis‘ økosystem, og den viktigste maten for pingviner, hvaler, fisk og fugler. Biomassen til krill er anslått til å være mellom 100 og 800 millioner tonn, noe som muligens gjør antarktisk krill til det mest suksessrike dyret på jorda. Til sammenligning er den samlede avkastningen av ikke-krill fra alle verdens fiskerier ca. 100 millioner tonn per år. Fisket av krill er i størrelsesorden 90 000 tonn per år. Antarktisk krill og ressursenen i Sørishavet forvaltes og reguleres av Konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). For å forhindre overfiske og dermed at næringsgrunnlaget for arter som pingvin og sel blir redusert, benyttes føre var prinsippet i forvaltningen av denne viktige ressursen. Vitenskapskomiteen tilknyttet CCAMLR anslår at biomassen av Antarktisk krill i Sørishavet er mellom 400-500 millioner tonn. Innvollene til antarktisk krill kan ofte sees i grønt gjennom den gjennomsiktige overflaten, en indikasjon på at denne arten først og fremst spiser planteplankton, for eksempel diatomer, som den filtrerer fra vannet gjennom en «matkurv». Antarktisk krill kan også skrape alger fra undersiden av pakkisen [4]. Krill kalles også lysreke ettersom den kan lage et gult lys med lysorganer ved øynene og langs kroppen (bioluminescens). Artens navn staves ofte feil som enten "Euphasia superba" eller "Eupausia superba". Kallesignal. Kallesignal er et kjennetegn som identifiserer utsenderen av en radiosending. Det kan bestå av et navn (for eksempel «Lillesand Radio») eller en bokstavkombinasjon (for eksempel «LAA») enten sendt på telefoni (opplest ved hjelp av stemmen), eventuelt med det internasjonale fonetiske alfabet eller sendt på telegrafi ved hjelp av morsealfabetet. En radiostasjons oppkall til en annen spesiell radiostasjon består av den andre stasjonen sitt kallesignal fulgt av eget kallesignal. På amatørbåndene er «CQ» oppkall til alle som mottar kallingen. «Mayday» eller «SOS» er nødkalling til alle som mottar sendingen. Et kallesignal kan identifisere f.eks. en amatørradiostasjon, lokalradiostasjon, kringkastingsstasjon, kystradiostasjon, skipsradiostasjon, luftfartøy, flygekontrollenhet, satellittradiostasjon, politipatrulje, ambulanse, brannbil eller sentral for politi, brann eller AMK. En radiostasjon kan for identifikasjon bruke et kallesignal i den internasjonale kallesignallisten utarbeidet av FNs organer. I Norge brukes dette av mange sivile radiostasjoner, men ikke av kringkastingen som kun bruker det ordinære navnet på kanalen, f.eks. «NRK kanal 1». Militære stasjoner i NATO-land bruker enten kallesignal i den internasjonale kallesignallisten eller egne taktiske kallesignaler som kan være vanskelige å identifisere av ukjente og som daglig endres. Fly kan bruke registreringsbokstavene eller forkortelse som kallesignal. LN-ABC kan forkortes til LBC og kalles med «lima bravo charlie». Rutefly bruker vanligvis rutenummeret som kallesignal. SAS-Norge sin rute SK 123 kalles med «Scanor123» mens Norwegians rute DY456 kalles med «Norshuttle 456». En luftambulanse kan kalles med «Helidoc 03». Identifikasjon kan også gjøres digitalt på kringkastingsmottakere i f.eks. FM-båndet, slik at man på en liten skjerm kan avlese navnet på stasjonen. Eksempler på norske kallesignal. Fotnote 1. Kallesignalene kan også begynne med «3Y, JW, JX eller et annet prefiks i serien LA-LN». Kommunisme. Kommunisme (dannet av latin "communis" = felles) er en politisk ideologi som i sine mest utbredte former er bygd på ideene til sosialistene Karl Marx og Friedrich Engels. Innen marxistisk teori er kommunisme betegnelsen på et samfunnssystem der privat eiendomsrett er opphevet og eierskapet til produksjonsmidlene er overført fellesskapet i et samfunn. En kommunist er en person som er tilhenger av et kommunistisk parti, eller ønsker et kommunistisk samfunn virkeliggjort. En kommunist ønsker et klasseløst samfunn. De fleste kommunister baserer sine meninger naturlig nok på tankene til de tyske filosofene og ideologene Marx og Engels. Andre viktige ideologer innenfor kommunismen er Vladimir Lenin, Mao Zedong, Rosa Luxemburg og Lev Trotskij. Noen kommunister ser også på Josef Stalin som en viktig ideolog, men de fleste kommunister har tatt sterk avstand fra Stalins regime i Sovjetunionen. Som en politisk idé er kommunismen regnet som en gren av sosialismen, ettersom den har økonomisk og sosial likhet som grunnleggende politisk mål. Det kommunistiske symbolet med hammer og sigd symboliserer kampfelleskapet til proletarer og bønder. Kommunistisk historieteori. Sentralt i kommunistisk teori er at samfunnet siden utgangen av stammesamfunnet («ursamfunnet») gjennom arbeidsdeling har blitt spaltet i klasser og lag, og at det på bakgrunn av klassespaltingen vokser frem en statsmakt som med sin undertrykkende funksjon tjener som overklassens verktøy. Klassesamfunnet har ifølge marxistisk historieteori (historisk materialisme) sin historiske begynnelse i overgangen til slavesamfunnet, og siden har samfunnet vært splittet i en konflikt («klassekamp»). I den kapitalistiske fasen går denne konflikten mellom arbeiderne («proletarer») og kapitaleiere («kapitalister») som kjennetegnes av at de hovedsakelig lever av andres arbeid (såkalt «utbytting»). Klassespaltingen har sin historiske slutt i det kommunistiske samfunn, hvor de anser oppnådd når klassemotsetningene er opphevet. Selv om Marx kritiserte urettferdigheter i tidligere historiske stadier, anså han at slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen også hadde positive effekter («progressive epoker»). Innovasjons- og produktivitetsøkning anså han som en forutsetning for frigjøring av menneskene. Derfor betraktet han kapitalismen som et stadium som var et nødvendig utviklingstrinn på vei mot et fremtidig idealsamfunn. Marxister forestiller seg at det i forhistorisk tid eksisterte et klasseløst samfunn. Marx ønsket ikke å romatisere samfunnet som eksisterte før slavesamfunnet oppstod. Han beskrev historien som en fremadskridende utvikling, der kapitalismen er det stadium som har utviklet samfunnet på et vis som inntil da hadde vært utenkelig. Overgangen fra kapitalisme til kommunisme, fra klassesamfunn til klasseløshet, kan ifølge flere marxistiske teoretikere ikke skje direkte. Ifølge Marx, Engels og senere kommunistiske ideologer var det behov for et mellomstadium som kunne berede grunnen for overgangen til såkalt «klasseløshet». Dette stadiumet har fått flere navn, men som oftest betegnes den som sosialisme. Partiledelsene i Sovjetunionen, Cuba, Jugoslavia med flere var alle etter eget syn ikke kommunistiske land, men sosialistiske – de etterstrebet kommunismen. Karl Marx - Kommunismens fremste teoretiker. Selv om kommunistiske bevegelser er splittet i et stort antall retninger, er et fellestrekk at de de fleste anser den tyske filosofen Karl Marx som den viktigste ideologiske autoritet. Tilhengere av Marx' lære omtaler sin tolkning for «marxistisk kommunisme» eller bare marxisme. Særlig etter Marx' død har mange bevegelser videreutviklet og kontretisert Marx sin politiske ideologi og samtidig hevdet at deres tolkning er den «riktige forståelsen av Marx». Historisk bakgrunn. Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert så lenge det har eksistert klassesamfunn. Et av de mest kjente verkene som beskriver et kommunistisk samfunn er "Utopia" av Thomas More. Denne boken ble skrevet rundt år 1516. Ifølge Friedrich Engels i boken "Sosialismens utvikling" var det først og fremst Karl Marx som grunnla den moderne «vitenskapelige sosialismen». Begrepet «sosialisme» er imidlertid et veldig uklart begrep som rommer mye. Kommunismen blir vanligvis definert som en form for sosialisme, og er derfor mer avgrenset. Moderne kommunister bygger på Marx og Engels teorier. Moderne kommunisme og marxisme er derfor tilnærmet synonyme begreper. Fra Februarrevolusjonen i 1848 og frem til Første verdenskrig var kommunismen nesten uten direkte politisk innflytelse. Dette endret seg da bolsjevikpartiet overtok makten i Russland i 1917 og under ledelse av Lenin gikk i gang med å implementere et samfunnsystem bygd på marxistiske ideer. Etterhvert som Sovjet-staten utviklet seg i diktatorisk retning, ble kommunistiske bevegelser i andre land splittet i forhold til hvorvidt de så utviklingen i Sovjet som en realisering av kommunismen, eller et avvik fra det de så som opprinnelige intensjonen med den kommunistiske ideologien. Etter sovjeternes tvangsinnføring av kommunistisk statsledelse i Øst-Europa etter den andre verdenskrig og kommunistpartiets seier i borgerkrigen i Kina i 1949, levde i flere tiår 1/3 av verdens befolkning i stater som bekjente seg til kommunistisk ideologi. Fra 1985 til 1991 ble sosialismen og kommunistisk tenkning erstattet av liberalt kapitalistisk demokrati i Øst-Europa. Etter Máos død i 1976 har det kinesiske regimet nominelt beholdt kommunistisk ideologi, selv om det planøkonomiske systemet i stor grad har blitt avviklet. Med Vladimir Lenins statskupp i 1917, kalt "Oktoberrevolusjonen", og de russiske bolsjevikenes kommunistiske revolusjon ble Sovjetunionen etablert i 1922. Lenin bygget på Marx' idéer, men måtte tilpasse marxismen for å forklare ideologisk hvorfor revolusjonen oppstod i et tilbakeliggende jordbruksland som Russland, ikke i de mest økonomisk avanserte industriland slik Marx hadde spådd. Dessuten måtte Lenin i tiden etter revolusjonen avklare en rekke praktiske detaljer for hvordan et parti kan styre en stat preget av borgerkrig, dette var spørsmål filosofen Marx i liten grad hadde drøftet. Lenins tolking av kommunistisk ideologi blir gjerne kalt marxisme-leninisme. Etter Lenins død ble han etterfulgt av Josef Stalin. Stalins styre ble av tilhengerne ansett å representere fortsettelsen av Lenins teori og praksis. Tilhengere av Lenin og Stalin har derfor fortsatt å kalle seg marxist-leninister, da de ser det slik at det er kontinuitet mellom de to, mens de av kritikerne blir omtalt som stalinister. Kommunister som anså seg som regner seg som motstandere av Stalin men tilhengere av Lenin påpeker imidlertid gjerne at Lenin i sitt politiske testamente advarte mot Stalins brutalitet og anbefalte å avsette Stalin som generalsekretær for partiet og på ingen måte kan sies å stå for Stalins totalitære linje. Og hevder videre at ved overgangen fra Lenin til Stalin fant sted et avgjørende brudd med tidligere kommunistisk tradisjon. I Kina tilpasset Mao Zedong marxisme-leninismen til kinesiske forhold ved å drøfte hvordan et kommunistisk parti kunne ta makten bygd på bønder og en geriljahær rekruttert fra bønder. Denne formen for kommunisme kalles maoisme. Mao anså både Lenin og Stalin som autoriteter innenfor marxismen, men brøt med Sovjetunionen etter Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalins handlinger. Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» sosialismen. Aspekter ved de tidligere kommunistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (f.eks. relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé (se eget avsnitt: Sosialisme, kapitalisme og frigjøring). Sosialisme og kommunisme i Norge. Marcus Thranes folkebevegelse i 1848 blir av mange i arbeiderbevegelsen sett på som en forløper til senere sosialistike og kommunistiske bevegelser i Norge. Det norske Arbeiderparti var i årene etter stiftelsen i 1887 nærmest å regne som et sosialliberalt parti, men fraksjoner i partiet øvde påtrykk for å dreie partiet i retning av å bli en kommunistisk parti. Først med Fagopposisjonen av 1911 og senere inspirasjon fra Den russiske revolusjon i 1918 ble det et flertall for at Arbeiderpartiet skulle bli et kommunistisk parti. Opptakskravene til den Moskva-ledede organisasjonen kommunistiske internasjonale krevde at partiet skulle ha ordet «kommunistisk» i partinavnet. Dette ble i 1923 opprinnelsen til Norges Kommunistiske Parti. Ettersom høyrefløyen i Arbeiderpartiet, sosialdemokratene, også brøt ut, var det på 20-tallet tre parti som definerte seg som sosialistiske, men hadde ulike syn på innføringen av sosialismen og forholdene i Russland. I dag går ikke lenger Arbeiderpartiet inn for avskaffelse av kapitalismen. SV og Rødt har fortsatt dette som mål i sine programmer, og definerer seg som tilhengere av demokratisk sosialisme. I Norge er det i dag bare Rød Ungdom, Kommunistisk Plattform, Tjen folket – kommunistisk forbund, Revolusjonær Kommunistisk Ungdom, ML-gruppa Revolusjon, Norges Kommunistiske Parti, UngKom, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og Noregs Kommunistiske Studentforbund som selv kaller seg kommunistiske. Kommunistisk teori. Begrepet "kommunisme" brukes oftest om ideologier som har et klasseløst samfunn som fremtidig mål, selv om det er store skiller mellom forskjellige kommunistiske retninger i synet på om hvordan et slikt samfunn bør organiseres. Et av hovedskillene mellom sosial-demokrater og kommunister er at sistnevnte oftest ser en omstyrtning av nåværende samfunn gjennom en revolusjon som nødvendighet og uunngåelig, mens førstnevnte anerkjenner muligheten for gradvise reformer. (Såkalt «evolusjon fremfor revolusjon».) Derfor kan distinksjonen mellom kommunister og sosialdemokrater illustreres ved begrepene revolusjonære og reformister. Dette må ikke misforstås i den retning at kommunister er imot reformer. Flere kommunister og kommunistiske retninger går inn for reformer, eller «strukturreformer» som et ledd i en «antimonopolistisk strategi». Tanken er at man stadig går inn for å reformere det kapitalistiske samfunnet slik at overgangen til sosialismen går lettere, raskere (og fredelig) for seg. Men selve overgangen fra kapitalisme til sosialisme (og kommunisme) vil skje gjennom en revolusjonær omveltning (Dette forstås av mange ikke nødvendigvis som «opprør i gatene».) Marxismen. Sentralt i marxismens teori står ideologiens samfunnsøkonomiske teori, som gjerne omtales som "politiske økonomi", og synet på fortidig og fremtidig historisk utvikling historisk materialisme og dialektikk. Sammen utgjør dette en samfunnsteori og virkelighetsoppfatning, der menneskets skaperevne, samfunnets utvikling og kapitalismens indre «lovmessigheter» vektlegges. Teorien ses på som et middel til å oppnå omforming i samfunnet. Teorien hadde ikke ren forståelse av verden som hensikt, men ble sett på som et middel til å omvelte samfunnet. Kommunistiske bevegelser hadde som mål at arbeidere skulle organisere seg politisk, og begynne kamp om samfunnsmakten. Marx gav aldri noen inngående beskrivelse og redegjørelse for hvordan det kommunistiske samfunn vil se ut. Friedrich Engels beskrev det: «Når en slik slekt av (nye, red.) mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum.» Altså etterhvert som samfunnet utvikler seg skapes nettopp en ny praksis, og denne vil ikke kunne forutses. Men man kan si at utviklingen går i retning av, og vil nå, klasseløshet. Dette oppfattet kommunister ville innebære allmennmenneskelig frigjøring. Marxismens fremste mål er altså den revolusjonære omforming av samfunnet, noe som de ønsket å nå gjennom en flertallets (arbeiderklassens) erobring av samfunnsmakten. For å gjennomføre dette kreves en utarbeidet strategi og taktikk såvel som en eller flere organisasjoner. Diskusjonen innen den kommunistiske bevegelse de siste 100 årene har dreiet seg om flere aspekter av marxistisk teori, slik som dialektikk, økonomi etc. men kanskje særlig dominerende er strategi-debatten. Skal man gripe makten med en væpnet gruppe eller med lovlige midler? Gjennom revolusjon eller stadige reformer? Skal kommunistene alliere seg med andre grupper for å øke sin innflytelse? Sosialisme, kapitalisme og frigjøring. Kapitalismen er å oppfatte som en koloss som på omfattende og gjennomgripende vis forandrer samfunnet. Vi får høyere utviklede produktivkrefter, høyere produktivitet og derved med denne nyvunnede varerikheten, med dette produksjonsnivået, mister vi behovet for å ha et samfunn som er spaltet opp i klasser. Klasseskillet kan elimineres, arbeidsdagen forminkes og det generelle velferdsnivået kraftig forøkes (rent materielt, men også i form av at menneskene nå står i en relasjon til produksjonen som ikke innebærer fremmedgjøring). Marx beskriver altså kapitalismens utvikling som progressiv. Men det viktige for Marx er at kapitalismens veldige utvikling, utviklingen av produktivkreftene, for virkelig å kunne fortsette i fullt månn og å frigjørende for mennesket, må det underlegges nye samfunnsmessige produksjonsforhold (særlig eiendomsforhold). Kapitalismens veldige utvikling, fruktene av den "samfunnsmessige produksjon," bør altså ifølge Marx underlegges samfunnsmessige eiendomsforhold. Dette er begrunnelsen og bakgrunnen for kommunistenes planøkonomi, som ofte har blitt forstått som samfunnets (statens) totale kontroll over økonomien – og kritisert deretter. Men denne kan nok også kan forstås som det at man "i stor grad" griper samfunnsmessig kontroll, men at deler av en sosialistisk økonomi fremdeles kan være markedsstyrt. (Så lenge tungindustri og bankvesen holdes under statlig kontroll.) Denne endringen, fra kapitalismens profittmotiv til samfunnets fokus på å tilfredsstille menneskenes behov, vil ifølge kommunistene være en overgang som er helt essensiell i frigjøringen av mennesket fra klassesamfunnets åk. Kapitalismens utvikling er altså på et vis grunnleggende god, men den må underlegges sosialistiske forhold for å kunne utvikles videre fullt ut og til menneskenes (ikke bare kapitalistenes) beste. Selve grunnprinsippet for Marx og Engels, var at utviklingen til kommunismen skulle lede til og innebære en allmennmenneskelig frigjøring. Således er det ifølge flere kommunister ikke korrekt slik mange idag gjør, der det trekkes et skille mellom kommunister og andre i forbindelse med demokrati, menneskerettigheter og individualisme – i den forstand at kommunister sies å være anti-individualister og antidemokrater. De sanne individualister er kommunister, ifølge kommunistene selv. Marxismens syn på demokratiet. Det marxistiske syn på demokratiet er at det i klassesamfunnet ikke vil finnes noe ekte demokrati. I "enkelte" borgerlige samfunn har man ifølge Marx et «borgerlig demokrati». Dette demokratiet anser marxister og andre venstreorienterte på sosialistisk eller kommunistisk side for å være hyklerisk. Dette demokratiet vil ikke gi fra seg makten til andre enn seg selv ettersom at makten må gagne deres interesser. Makten må da være i hender som ikke vil innføre reformer som vil skade de borgerliges eiendom. Dersom makten skled over i disse hendene forutså Marx at de borgerlige ville bryte sine demokratiske prinsipper å bryte med demokratiet. I verste fall med makt og vold. Dette fikk verden klare eksempler på i land hvor sosialister og kommunister nærmet seg eller fikk makten. I Chile ble en sosialistisk og kommunistisk koalisjon ledet av Salvador Allende styrtet med våpen og rundt tre tusen mennesker døde av hånden til Augusto Pinochet og hans soldater. Dette skjedde også i Guatemala hvor presidenten Jacobo Arbenz Guzmán ble fratatt makten med makt. Uansett definisjon av demokrati, så vil begrepet innbefatte at mindretallet underordner seg flertallet. Noen hevder at kommunistisk diktatur betyr at flertallet må underordne seg en liten, selvutnevnt elite som oftest har grepet makten med våpen. Men etter kommunistenes eget syn er det motsatt: «det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet reiser seg, og blir den herskende klassen, og at demokratiet slår igjennom.» Alle herskere må ha ett maktgrunnlag. Som eksempel hadde de russiske bolsjevikene støtte for oktoberrevolusjonen av arbeiderrådene i de store byene – sosialismens maktgrunnlag er folket. Til tross for at kommunister ikke har illusjoner om klassesamfunnets demokrati og statsmakt som menneskehetens endelige mål, som virkelig frihet, vil likevel mange av dagens kommunister understreke betydningen av demokrati og menneskerettigheter, i dagens kapitalistiske samfunn, i sosialismen og i arbeidet for sosialismen. (Se, proletariatets diktatur) Diktatur og demokrati. Ifølge kommunismen er diktatur ikke helt enkelt motsatte av demokrati. Med diktatur menes her et samfunnssystem hvor en eller flere klasser hersker over en eller flere andre klasser. Formen på dette diktaturet kan enten være demokratisk eller despotisk. I marxismen er det nettopp vanlig å skille mellom en stats "form" og "vesen". Mens en stat i sitt vesen nettopp vokser frem som herskerklassens undertrykkelsesverktøy, og altså er diktatorisk, kan staten i sin "form" være mer eller mindre demokratisk – men ikke i sitt vesen. Despotiet. På samme måte som Marx fremhevet betydningen av å kjempe igjennom demokrati i det kapitalistiske samfunnet («Så lenge demokratiet ennå ikke er vunnet, så lenge kjemper altså kommunister og demmokratier sammen, så lenge er demokratenes interesser også kommunistenes.») fremgår det at demokratiet er den styringsform som er ønsket i en sosialistisk stat. Marx hevdet likevel at kommunismens første fase, sosialismen, "kunne" få en despotisk form. Marx mente med dette at de materielle muligheten for statstyret, som følge av eventuell krigføring, eller lignende kunne føre til at demokrati kunne bli umulig. Også Lenin beskrev sosialismen som demokratiets høyeste stadium. Selv om tidligere sosialistiske stater og deres «venneland» ofte har neglisjert demokratiske og menneskerettslige prinsipper, er det lite som for det første tyder på at dette er noe særegent ved sosialistiske bevegelser. For det andre er ikke dette, ifølge nær sagt alle av dagens kommunister, noen nødvendig eller ønskelig konsekvens av kommunistisk tenkning. Marxismens og kommunismens visjon er menneskelig frigjøring, også demokratisk. (Jf. sitatet over.) (Se Kritikk av kommunismen) Kommunisme som samfunnsform. Generelt defineres kommunisme som en samfunnsform hvor klassesamfunnet har blitt brutt ned, hvor staten har dødd bort, og hvor folket yter etter evne, og mottar etter behov. Marx beskriver 3 former for kommunisme: Ur-kommunismen, den moderne kommunismens første fase og den moderne kommunismens andre fase. Primitiv kommunisme(Ur-kommunismen). Primitiv kommunisme (tidligere beskrevet som ursamfunn eller ættesamfunn) er ifølge Karl Marx og Fredrich Engels det originale jakt og sanker-samfunnet (hunter-gatherer) som eksisterte i den eldre steinalder før produktivitetsøkning i jordbruket skapte et samfunnsmessig overskudd som ga grunnlag for livnæring av ikke-produktive lag (overklasse, militær, intellektuelle etc.) og derved også sivilisasjoner og klassesamfunn. Både Marx og Engels hentet innflytelse fra den pioneerende antropologen Lewis H. Morgan, men i dag er hans verker ansett som utdaterte og det finnes ingen universelle definisjoner på livsstilen til før-historiske mennesker. I et slik steinaldersamfunn lever folk fra dag til dag i små samfunn. De jakter og samler inn mat for hele gruppen og mottar maten umiddelbart eller lagrer den for en senere anledning. I slike samfunn eksisterer ikke konseptet privat eiendomsrett, og mennesker var ikke delt inn i sosiale klasser (noe som først kom med sivilisasjonene 4-3000 f.kr.). På forskjellig vis vokser dette primitive samfunn inn i sivilisasjonen, med produktivitetsøkning og påfølgende arbeidsdeling, klassedifferensiering – fremveksten av en herskerklasse og en underklasse, produktive og ikke-produktive, stat og rettsvesen. Forskjellige steder ser disse første klassesamfunn forskjellige ut, men først etter at kapitalismen åpner veien for en kommunistisk utvikling kan klassesamfunnet legges bak menneskeheten. Kommunismens første fase. Dette er ifølge Marx et stadium som i sin politiske natur, enten er demokratisk eller despotisk, og går inn for oppheving av staten, men der opphevingen ikke er fullført, og derfor eksisterer fortsatt den private eiendomsretten i samfunnet. Lenin beskrev denne sosialismen, proletariatets diktatur, slik: «Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, sine løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.» Kommunismens andre fase. Denne fasen kan beskrives som den sosiale eller radikale kommunismen. Marx kaller denne fasen også for den tredje formen for kommunisme. Når folk nå til dags snakker om et kommunistisk samfunn, er det oftest denne fasen/formen de tenker på. Sosialismen, eller kommunismens andre fase, vokser inn i denne. Historie. I slutten av det 19. århundre gav Marx' teorier støtet til sosialdemokratiske partier i Europa, selv om deres politikk senere ofte gikk bort fra det revolusjonære ståstedet til fordel for en reformatorisk linje. Unntaket var det russiske arbeiderpartiet. En fløy innen dette partiet, kjent som bolsjeviker og ledet av Vladimir Lenin, lyktes i 1917 i å ta kontroll over landet etter den russiske revolusjon. I 1918 endret partiet sitt navn til «kommunistpartiet» og etablerte dermed dagens distinksjon mellom kommunisme og sosialdemokrati. Sosialistiske regimer. Etter revolusjonen i Russland ble mange andre sosialdemokratiskepartier i Europa kommunistpartier, og adlød i varierende grad det russiske kommunistpartiet (se den kommunistiske internasjonale). Etter annen verdenskrig fikk Sovjetunionen kontroll over store deler av Europa og innsatte sosialistiske marionettregimer. I 1949 seiret også kommunistene ledet av Mao Zedong i den kinesiske borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina. Andre land i den tredje verden hvor kommunistene tok makten inkluderer Cuba, Nord-Korea, Vietnam, Laos, Angola, Mosambik og Kambodsja. Ved begynnelsen av 1980-tallet levde nesten en tredjedel av jordens befolkning under sosialistisk styre. Under de kommunistiske regimene ble titalls millioner av mennesker forfulgt og drept. I Sovjetunionen ble mange sendt i konsentrasjonsleirer, Gulag. Det kommunistiske regimet i Sovjetunionen stod bak en rekke angrepskriger, okkupasjoner, etnisk rensning, fremprovosert hungersnød og utryddelse av større deler av befolkninger. I Kina sultet millioner ihjel på grunn av den sosialistiske politikken. Røde Khmer-regimet i Kambodsja igangsatte et folkemord der omkring 2 millioner mennesker ble drept. Antallet ofre for kommunismen er svært omstridt, et vanlig anslag er ca. 100 millioner. Innbyggerne i sosialistiske land ble også nektet demokratiske rettigheter og utsatt for omfattende politisk undertrykkelse. Kommunister vil imidlertid si at anklagene som blant annet nevnt i forrige avsnitt er overdrevne og feilaktige på samme måte som såkalte holocaustfornektere vil hevde at at antallet dødsofre under Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske regime er sterkt overdrevet. Det er nødvendigvis ikke slik at alle feil som ble begått i kommunistiske stater automatisk kan klandres den kommunistiske politikken. Også i kapitalistiske og nazistiske stater har det blitt gjort enorme feil, uten at dette blir klandret «kapitalistisk politikk» eller «nazistisk politikk». Det finnes heller slett ikke noen politisk eller teoretisk begrunnelse for etnisk rensning under kommunismen, derfor har kommunistiske regimer vanligvis rettferdiggjort sine folkemord ved å vise til sosiale og politiske kategorier som "borgerskap" og "kulakker" i stedet for rase eller etnisitet. Likevel kan det ikke benektes at det i mange tilfeller var etnisitet som var avgjørende faktor i utpekelse og forfølgelse av fiender. Både Marx, Engels og Lenin var utprega antirasister. Det er for eksempel kjent at Lenin var stolt over sine jødiske aner, og var generelt veldig positiv til etnisk blanding. Han slo hardt ned på sjåvinistiske og rasistiske tendenser, og kalte blant annet (georgieren) Stalin en «storrusisk sjåvinist». Etter murens fall. Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden bortsett fra Kina, Nord-Korea, Cuba, Vietnam og noen få andre land. I flere tidligere østblokkland har imidlertid kommunistiske partier gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg. Kommunismen har vært sterkt stigmatisert i de fleste vestlige land hvor mange regjeringer har ført en sterkt antikommunistisk politikk. Særlig gjelder dette USA og Vest-Tyskland. Også i Norge ble kommunismen marginalisert etter Den andre verdenskrig, og myndighetene stilte seg kritiske til kommunistisk virksomhet, noe som blant annet har gitt seg utslag i en omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreorienterte. I noen europeiske land, blant annet Ungarn, er kommunisme idag forbudt ved lov, og også i Den tsjekkiske republikk vurderes et tilsvarende forbud. I 2005 vurderte EU å forby kommunistiske symboler. Europarådet stemte i januar 2006 over en resolusjon som slår fast at kommunisme er en forbrytersk ideologi, og at alle kommunistiske regimer har vært kjennetegnet av massive brudd på menneskerettighetene, uten at resolusjonen fikk tilstrekkelig flertall. Kommunisme som sosial bevegelse. Begrepet kommunisme forsvant praktisk talt helt fra "Den andre Internasjonale". Det utviklet seg etterhvert to fløyer i Den andre Internasjonale, og splittelsen ble enda tydeligere etter utbruddet av første verdenskrig, noe som til slutt førte til at den internasjonale arbeiderbevegelse ble delt i to. Lenin mente allerede i 1914 at begrepet "sosialdemokrati" var så kompromittert av de sosialdemokratiske partienes støtte til sitt nasjonale borgerskaps krigsplaner og krigføring at en heller burde gå over til det gamle begrepet "kommunisme". Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (bolsjevikene), som Lenin var leder for, vedtok imidlertid ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918 (etter den russiske revolusjonen). Etter denne tid er "kommunisme" derfor sterkt knyttet til begrepet marxist-leninisme. Kommunismens forutsetninger. Før de kommunistiske tankene ble satt ut i praksis gjennom b. la Sovjetunionen, var det stridigheter i enkelte marxistiske miljøer over hvorvidt en kunne skape et sosialistisk og kommunistisk samfunn gjennom en revolusjon i et land som ennå ikke hadde gjennomgått fasen med kapitalisme. Plekhanov, den fremste lederen for de russiske marxistene på denne tiden, var av den oppfatning at Russland ikke var modent for en kommunistisk revolusjon, og at de derfor måtte vente. Vera Salutsji, et annet medlem i gruppa rundt Plekhanov, skrev et brev til Marx hvor hun ba om hans mening i denne saken. Det kommer frem av svaret at Marx var av den oppfatning at en revolusjon kunne starte i et føydalt land, som f.eks. Russland, men at den måtte spre seg til land som hadde gjennomgått fasen med kapitalisme for at den skulle lykkes. Revolusjonen spredde seg som kjent ikke til de industrialiserte landene, og marxistene vil på bakgrunn av dette hevde at forutsetningene aldri var til stede for at en skulle kunne nå kommunismens andre fase. Kritikk av kommunismen. En rekke skribenter og politiske aktivister har rettet sterk kritikk mot kommunismen. Dette gjelder blant annet systemkritikere i Sovjettiden, som Aleksander Solsjenitsyn og Vaclav Havel, liberalistiske økonomer som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, og Milton Friedman og historikere og andre som Hannah Arendt, Robert Conquest. Et tradisjonelt argument mot reformistiske eller revolusjonære programmer som har økt likhet og allmennmenneskelig frigjøring til hensikt, er at mennesker er født med ulike forutsetninger ut fra gentisk opphav. Dette er et argument som finnes i flere varianter: 1. Ulik iq, genetisk disposisjon, etc. leder til at enkeltindivider, familier og samfunn utvikle seg ulikt over tid, og det vil igjen gi opphav til såkalte klasseskiller. 2. I naturen finner vi under- og overordningsforhold paralellt klassesamfunnets maktassymetri, maktforholdene i f. eks kaptalismen er således noe naturlig som det ville være tåpelig å endre. 3. Som mennesker er vi annerledes, mangfoldige – og denne «trangen» hos mennesket til å være «annerledes» kun undertrykkes med sterk maktbruk. Allerede Marx og Engels kommenterer stadig denne kritiske innfallsvinkelen, og for det meste anses problemstillingen som feilstilt. Det er ikke problematisk at det finnes genetiske forskjeller mellom mennesker, at enkelte arbeider mer enn andre, at det finnes maktforhold etc. Men med bakgrunn i objektive økonomiske lover er det klart at det kapitalistiske samfunn ikke er historiens endestasjon, den må gå videre. Og i denne omgang er det snakk om hele folkets, ikke bare kapitalistenes, revolusjon. Andre vektlegger det kommunistiske prosjekt sin manglende praktiske gjennomførbarhet. Selv om kommunistisk tenkning har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. Planøkonomi, som har vært hovedprinsippet i alle sosialistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som ifølge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet. Og maktapparatet lå i hendene til en snever partielite og et byråkrati, snarere enn hos «folket». Slik sett virket innbyggerne i visse kapitalistiske land nærmere den kommunistiske drøm. Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» kommunismen. Aspekter ved de tidligere sosialistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (f.eks. relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé. Videre vil mange kommunister idag hevde at Sovjetunionens planøkonomi ikke er en oppskrift alle sosialist-stater må følge. Tvert om er det god grunn til å åpne for en langt mer desentralisert og kanskje dels markedsbasert sosialistisk økonomi. Mange kritikere tillegger styresettet i land der uttalt kommunistiske partier har sittet og sitter med makten, som Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea, ansvaret for ca. 100 millioner drepte, og tolker dette dithen at marxismen i praksis har vist at den er ubrukelig for å styre et land humant og til fordel for den jevne borger. Det samme tallet på ofre for kommunismen nevnes også av andre. I den omfattende dokumentasjonen "Le livre noir du Communisme" (Kommunismens svartebok) fra 1999 oppgis det at det er forskernes anslag at 84-100 millioner døde «som følge av kommunismen». Dødsofrene fordeler seg slik: Sovjetunionen 20 mill. døde, Kina 65 mill. døde, Vietnam 1 mill. døde, Nord-Korea 2 mill. døde, Kambodsja 2 mill. døde, Øst-Europa 1 mill. døde, Latin Amerika 150 000 døde, Afrika 1,7 mill. døde, Afghanistan 1,5 mill. døde. Kommunistbevegelsen internasjonalt og kommunistpartier uten myndighet: ca. 10 000 døde. Denne innfallsvinkelen har imidlertid i sin tur blitt kritisert, blant andre av Noam Chomsky. Kommunismen har også blitt kritisert for at den gir for stor makt til politikerne, med den følge at faren for maktmisbruk blir svært stor. De eksempler på ensretting og undertrykkelse fra totalitære ledere i sosialistiske land brukes gjerne som eksempler på dette. Dette er en lærdom visse kommunistiske miljøer har tatt til hjertet, og vektlegger sterkt behovet for bruk og opprettholdelse av demokratiet og demokratiske virkemidler. Videre vil mange kommunister også reagere med å påpeke at også kapitalismen har sine despotiske svin på skogen. Foruten diktatorer og kuppmakere som Augusto Pinochet i Chile, var fascismen et resultat av kapitalismens utvikling og overklassens frykt for sosial revolusjon. Sosialismens Stalin troner side om side ved kapitalens Hitler og Mussolini. Blant annet pekes det på at høyresiden både i Tyskland, Norge og andre liknende land aktivt støttet opp om Hitlers politikk, og at kapitalistklassen ofte hadde fascistiske tendenser. Selv om kommunistisk ideologi har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. Planøkonomi, som har vært hovedprinsippet i alle kommunistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som ifølge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet. Kristendom. Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Palestina på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara. 1,8–2 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne. Kristendommen opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia. Kristendommen i Norge. Kristendommen var trolig godt kjent i Norge allerede på 800-tallet. Etter flere misjonsfremstøt kom det avgjørende gjennombruddet under Olav den hellige da kristendommen ble norsk statsreligion. Se nærmere artikkel om kristningen av Norge. Etter reformasjonen (1536–1537) ble den evangelisk-lutherske konfesjon norsk statsreligion med Kongen som øverste kirkestyre. Troslære. Selv om de kristne idag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett, men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det en enighet om noen grunnleggende kristne dogmer og som er sammenfattet i de økumeniske trosbekjennelser, dvs. Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum. Flere kirkesamfunn som gnostiske kristne, Jehovas vitner og mormonerne har likevel avvikende trosoppfattelser, som ikke støttes av av de store kirkesamfunnene. Et minste felles grunnlag må sies å være bekjennelsen til Jesus Kristus som Guds sønn som døde og oppstod for menneskenes frelse. Nedenfor er ulike syn i sentrale dogmatiske spørsmål redegjort for. Monoteisme og treenighetslære. Treenighetsskjoldet som illustrerer den tradisjonelle kristne gudsforståelse. Kristendommen er monoteistisk; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som beskrevet i Det gamle testamente, og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn Jesus Kristus og gjennom Den Hellige Ånd, som beskrevet i Det nye testamente. Alle store kirkesamfunn definerer Guds vesen og person ut fra treenighetslæren, slik den er formulert i den nikenske trosbekjennelse. I følge denne forstås Guds vesen som ett og udelelig, men at han eksisterer i tre personer, Far, Sønn og Ånd. Personene i treenigheten skal verken adskilles eller sammenblandes. Ifølge kristen bekjennelse utgår Sønnen og Ånden fra Gud, og de tre er ett og av samme vesen som Faren. Sønnen og Ånden har således alltid eksistert samtidig med Faren (Nicaenum: «før alle tider..», altså fra evighet av) og som objekt for Farens kjærlighet. Gud er én, men da Farens vesen er kjærlighet, kan han ikke være sitt eget vesen uten å ha et objekt for sin kjærlighet, nemlig Sønnen. Sønnen står imidlertid ikke utenfor Faren, da alt er ett i Faren og utgår fra ham. Relasjonen mellom Faren og Sønnen består i og gjennom Ånden. Av samme grunn som at Faren er kjærlighet, skapte han mennesket i sitt bilde for at det skulle leve i fellesskap med ham. Den teologiske uenighet om treenighetslæren forklarer hvordan relasjonene mellom de tre personer skal forstås. Denne uenigheten har eksistert fra den første kristne tid og er fortsatt anfektet av enkelte kirkesamfunn samt av kritikere av kristendommen, som i treenighetslæren ser en skjult form for polyteisme – flerguderi. Poenget i treenighetslæren er imidlertid å fastholde enheten i flerheten. Gjennom trosbekjennelsens avvisning av både å sammenblande og atskille personene i treenigheten, fastholdes en forståelse av Gud som et stort og uutgrunnelig mysterium som den menneskelige tanke ikke kan fatte. Treenighetslæren er ikke eksplisitt uttrykt i Bibelen, men er et resultat av teologisk gjennomtenkning av den Gud som åpenbarer seg der. I Oldkirken og fram til den endelige presisering av Guds vesen og person i den nikenske trosbekjennelse eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt. I dag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristenheten som har avvisning av treenighetslæren som en sentral del av sin teologiske selvforståelse. Blant de mest fremtredende er unitarer og Jehovas vitner, som begge helt avviser treenighetslæren. Andre kristne trossamfunn anser disse for å være i grenseland av hva som på dogmatisk grunnlag kan defineres som et kristent trossamfunn. Andre avviser at kristendommen er monoteistisk fordi flere retninger innen kristendommen anerkjenner andre åndelige vesener som Satan, demoner, helgener og engler, som en kan velge å tilbe. Jesus Kristus. Ordet "kristen" betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus inkarnasjonen av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den Messias som er spådd i Det gamle testamente. ("Kristus" er en gresk form av "Messias", som betyr "«den salvede»"). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin himmelfart har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da Guds rike skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle». Synet på Jesus er i majoriteten av kristen teologi definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige Ireneus av Lyon, som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud». Dette synet er antidualistisk. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre. Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første heretikere (kjettere) var en kristen gren av gnostisismen som ble kalt doketister. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod nestorianerne som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur. Arianerne hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i Nikea i 325. En annen divergerende retning var de såkalte monofysittene som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i Kalkedon i 451. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder den armenske ortodokse kirke og den koptiske kirke i Egypt og Etiopia. I Den katolske kirke har også Jomfru Maria en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte Theotokos, "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten arvesynd.Denne læren anerkjennes ikke av protestantiske kristne. Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst Jehovas vitner som representerer et divergerende syn på Jesus. I følge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død. Et annet divergerende syn på Jesus er den kenotiske lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med arvesynd, men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell kristologi, da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig. Dogmen om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i monofysittismen, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig. I noen få kirkesamfunn og tverr-religiøse livssyn (samt noen livssyn som ligger i grenseland av hva som tradisjonelt regnes som kristendom) oppfattes Jesus som et menneske og en profet, men ikke guddommelig på noen måte som klart skiller ham fra andre mennesker. I motsetning til muslimene som sidestiller Jesus med de gammeltestamentlige profeter, kan Jesus tillegges en status som den øverste eller endelige profet som markerer et nytt tidsskille og innførselen av kristendommen. Parallelt med denne oppfatningen regnes gjerne fortellingene om Jesu oppstandelse, himmelfart og mirakler ikke som troverdige. Jomfrufødselen avvises som regel også av disse, og det forsvares gjerne utav Bibelens egne slektsoppregninger der Jesus regnes som sønn av Josef. Et annet poeng som gjøres for å forfekte at Jesus ikke var guddommelig, er at han kunne dø den legemlige død på korset. All den tid det oppfattes at et guddommelig vesen verken fødes eller dør, menes det at Jesus umulig kunne dø dersom han hadde vært guddommelig. Ytterligere blir Jesu utrop før han dør – «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – tolket som Jesu innrømmelse av sin manglende guddommelighet og menneskelige begrensning. Antropologi - menneskesynet i kristendommen. Antropologi og teologi er i kristendommen sammenvevde størrelser. Mennesket er i kristen tro skapt «i Guds bilde» (Imago Dei) og som «lite ringere enn ham». I uttrykket «i Guds bilde» innforstås at mennesket er guddommelig. Skapelsen av mennesket, ja, av hele skaperverket, er således en del av Guds inkarnasjon der han realiserer sitt eget vesen. Sagt på en annen måte: Gud kan ikke være Gud uten også å være materiell. Mennesket er derfor skapt i Kristi (Sønnens) bilde, og er som Sønnen «elsket av Gud fra evighet av». Sagt med religionsfilosofisk terminologi er Gud både trancendent og immanent - han er hellig og høyt opphøyet, men også allestedsnærværende og til stede i hvert minste atom. For at mennesket skulle kunne besvare Guds kjærlighet som en likeverdig, slik bruden besvarer brudgommens, fikk mennesket sin frie vilje. Mennesket avviste imidlertid Guds kjærlighet gjennom Adam og Eva sin synd og valgte i stedet egenkjærligheten. Synd forstås i kristendommen som frafall fra Gud, som i sin innerste betydning består i egosentrisme i dette begrepets mest konkrete betydning. Mennesket er, sagt med Augustins ord, innkrøkt i seg selv «incurvatus in se» og henfallen til det onde. Gjennom Adam og Eva sin synd har menneskenaturen pådratt seg en skade som medfører at mennesket er skilt fra fellesskapet med Gud og satt ut av stand til å se og erkjenne ham ved egen hjelp. Dette kalles i kristendommen for arvesynd. Arvesynden er ikke et resultat av den enkeltes personlige handlinger, men en iboende skade i mennesket fra fødselen av som får konsekvenser på alle plan, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. Gjennom arvesynden er døden kommet inn i verden og det onde er blitt gitt makt til å ødelegge og bryte ned det Gud har villet og skapt. Det råder uenighet mellom kirkesamfunnene om hvordan arvesynden nærmere skal forstås. Augustin som utviklet arvesyndsbegrepet, hevdet at mennesket på grunn av Adam og Eva sin synd er ute av stand til å gjøre det gode og dermed hjemfallen til evig straff, men at Gud hadde utvalgt noen få som skulle få del i frelsen gjennom Jesus Kristus – den såkalte predestinasjonslæren. Dette synet har aldri blitt anerkjent innen den romersk-katolske og den ortodokse kirke. Ifølge romersk-katolsk teologi medfører arvesynden at menneskenaturen er skadet, men uten at vår gudbilledlighet dermed er utradert. Mennesket har også mulighet til å velge det gode, og siden Gud er all godhets kilde, peker dette i siste instans tilbake til Gud. Martin Luther, derimot, og de protestantiske kirker sluttet seg til Augustin og hevder at mennesket er ubehjelpelig henfallen til det onde også når det gjør godt. Mennesket kan bare unnslippe straff gjennom å frikjennes fra den dom det fortjener. En slik frikjennelse gis alene ved å bli rettferdiggjort gjennom troen på at Jesus ved sin død har sonet straffen på menneskenes vegne. Dermed har Gud gjennom sin suverene nåde åpnet veien for mennesket tilbake til seg. Den østlige ortodokse kirke hevder i hovedsak et romersk-katolsk syn. Katolsk versus protestantisk menneskesyn kan med en viss rett beskrives som et optimistisk versus et pessimistisk menneskesyn. Skapelsen. Gud er alle tings skaper og opprettholder. Han har skapt himmel og jord, dyr, mennesker og alle levende organismer som bilde på seg selv. Ireneus uttrykker det slik: "Slik Gud i de første tider åpenbarte seg i den skapte natur, har Han i de siste tider åpenbart seg gjennom Sønnen". Skaperverket bærer altså Sønnens bilde, det er å forstå som en del av Guds inkarnasjon, hans realisering av seg selv. Verden er god, fordi Gud er god, og alt som finnes i naturen peker mot Gud og vitner om hans storhet og herlighet. Mennesket er av Skaperen kalt til å forvalte («ta opp i seg») jorden. Gjennom enhet med Skaperen er mennesket også i enhet med seg selv og sine medmennesker. Adam og Eva sin synd medfører dermed at mennesket ikke bare er skilt fra Gud, men også fra seg selv og den skapte natur. Dette uttrykkes i Skapelsesberetningen ved at mennesket er blitt seende og i stand til å skjelne godt fra ondt. Derigjennom har mennesket ervervet seg den egenskap som tilkommer Gud alene, det har gjort seg selv til gud, men med den forskjell at mennesket velger det onde fremfor det gode. Slik er døden sluppet inn i verden og alt levende blitt underlagt dødens lov. Frelse. Frelse er et sentralt begrep i kristendommen, men som det råder stor uenighet om en utfyllende forståelse av. Frelse kan forstås som frikjennelse fra straff, som i de protestantiske kirker eller som helning og gjenopprettelse av skade, som i den østlige og vestlige katolske kirke. Protestantisk frelsesforståelse. Det protestantiske synet på frelsen kalles forensisk frelsesforståelse – av latin: "forum" som i denne sammenheng betyr rettssal. Frelse betyr etter dette synet at mennesket står anklaget for sin synd, men frikjennes for straff ved at Gud lar nåde gå for rett. Frelsen innebærer ingen endring av menneskets natur, det er og forblir syndig og henfallen til det onde, men samtidig rettferdiggjort ved troen, kfr. Martin Luther kjente formulering: «simul justus et peccator» – samtidig synder og rettferdig. Det er altså kun menneskets juridiske status overfor Gud som er endret i og med frelsen. Frelsens gave er syndenes forlatelse, frikjennelse fra straff og samfunn med Gud gjennom Jesus Kristus og evig liv hos Gud. Frelsen tilregnes ved troen og ved troen alene (Sola Fide). Den rettferdiggjørende tro er imidlertid ikke noe mennesket kan erverve selv. Troen er ikke en frelsende gjerning, men en forutsetning for at frelsen skal kunne tilregnes en. Troen er ene og alene Guds verk og gitt mennesket gjennom å bli kalt av Den hellige ånd. Ved denne kallelse vekkes angeren og erkjennelsen av skyld. Anklaget av sin samvittighet drives mennesket til Gud som tilregner det den rettferdighet Kristus vant hos Gud gjennom sitt fullkomne offer på korset. Katolsk frelsesforståelse. Herimot står det katolske synet, der frelse ikke forstås som en juridisk akt, men som en helningsprosess som først er endelig fullbyrdet når Jesus er «alt i alle» og all ondskap og synd er utslettet. Frelsen er ikke en transaksjon mellom Faren og Sønnen som skjer over eller uavhengig av det menneskelige, men noe Gud gjennom den hellige ånd utfolder i mennesket. Frelsen er Guds suverene gjerning alene, men mer enn å være en juridisk frikjennelse fra dom ses frelsen som noe som utvirker noe konkret i mennesket og setter det i stand til å gi Gud sin tilslutning. Fra protestantisk hold hevdes det at mennesket da forsøker å erverve Kristi rettferdighet gjennom sin egen gjerning, og at den da ikke lenger tilregnes ved Guds nåde alene («Sola Gratia»). Fra katolsk hold avvises det at dette synet legger til eller trekker noe fra som gjør Kristi offer utilstrekkelig. Menneskets gjensvar er i seg selv utvirket av Guds nåde og er en virkning av frelsen. Den grunnleggende forskjellen mellom de to posisjonene består i at katolsk teologi står fjernt fra protestantismens formelle forståelsesmodell, men ser frelsen som en konkret virkningsmekanisme i det menneskelige. Mer enn å være et pantebrev som fritar fra skyld er frelsen helbredelse hvorigjennom det tapte gudsbilde i oss restaureres og som setter oss i stand til å vokse i gudlikhet. Frelsen inngyter altså en konkret hellighet i mennesket. Gode gjerninger er ikke menneskets egne, men synlige tegn på at Guds nåde er virksom. Av dette følger også at helgener kan æres, fordi de er synlige tegn på at denne helliggjørende nåde er virksom. Synet på rettferdiggjørelsen er ett av hovedstridspunktene mellom den katolske og de protestantiske kirker. Åpenbaring. Kristendommen er en åpenbaringsreligion. I dette ligger at man tror at Gud gir seg til kjenne gjennom konkrete historiske hendelser og handlinger, og som er beskrevet i Bibelen. Bibelen viser oss hvem Gud er. Det råder imidlertid uenighet om hvordan Bibelen skal forstås som åpenbaringskilde. Protestantisk: I følge Martin Luther og de protestantiske kirke er Bibelen eneste åpenbaringsmedium. Kun Bibelen kan danne normgrunnlag for kristen tro og teologi – kfr. det reformatoriske prinsippet "Sola Scriptura" – Skriften alene. Katolsk: I den katolske kirke hevdes det at kun tradisjonen er åpenbaringskilde. Den tidligere "tokilde-lære", som ble formulert på Tridentinerkonsilet og som sidestilte Skrift og Tradisjon som likeverdige kilder, er forlatt. I katolsk teologi har tradisjonen egentlig alltid vært sett på som den eneste åpenbaringskilde. Konsilets formulering var et forsøk på grenseoppgang mot protestantismen, men forkludrer i realiteten det som er essensen i det katolske standpunkt. Med tradisjon må ikke forstås dette begrepets dagligdagse betydning i retning av sedvane, konvensjon eller passiv videreføring av vaner og skikker. Med tradisjon forstås historien som et dynamisk prinsipp, nemlig at åpenbaringen skjer i historien og bare kan skje der, aktualiseres der og mottas der. Tradisjon betyr motsatt av statisk, den dynamiske overlevering av det budskap Jesus gav til apostlene og som må mottas, utmyntes og aktualiseres til enhver tid og blant stadig nye mennesker. Bibelen er således selv en overlevering bestående av skrifter avfattet over meget lang tid, men som aktualiserer Guds frelsesplan i konkrete historiske hendelser og for sin tids mennesker. Siden Bibelen åpenbarer Jesus Kristus, er den tradisjonens høyeste og mest fullendte uttrykk. Men Bibelen er ikke en hermetisk lukket bok. Det er ikke Bibelen som er troens og åpenbaringens gjenstand, det er det Jesus, slik han gir seg til kjenne i Bibelen, som er. Overlevering innebærer at budskapet om Kristus aldri kan mottas i et lukket, ahistorisk rom, men forutsetter en fortløpende utmynting og aktualisering av det budskap som kirken har fått som oppdrag av Jesus Kristus selv å overlevere. Med understrekingen av tradisjonen som eneste åpenbaringskilde, fastholdes evangeliets historisitet og dets gyldighet for enhver tid. Forståelsen av tradisjonen må ikke forveksles med forestillingen om at det skjer en fortløpende åpenbaring. Åpenbaringen er avsluttet i og med Jesus Kristus. Det kan ikke skje en ny åpenbaring, men vår innsikt i åpenbaringens aktualitet kan til enhver tid fornyes og meddeles oss gjennom tegn på Guds nærvær i historien. Retninger og utbredelse. Kristendommen var inntil det store skisma i 1054 økumenisk, dvs. at en grunnleggende enhet i teologi og lære bestod. Det hadde imidlertid tidlig utviklet seg to retninger innen kristenheten med ulike tradisjoner og ulike teologiske betoninger, Østkirken og Vestkirken. Østkirken omfatter de fire oldkirkelige patriarkater Konstantinopel, Jerusalem, Antiokia og Alexandria med senere tilføyelse av et femte patriarkat – patriarkatet Moskva. Det femte oldkirkelige patriarkat, Roma utgjør Vestkirken. Paven er altså patriark av det oldkirkelige patriarkatet Roma. Skismaet mellom øst og vest i 1054 ble drevet frem av Romas krav om overhøyhet over de fire andre, da patriarken av Roma var etterfølger av Romas første biskop og den fremste blant apostlene, apostelen Peter. Det var imidlertid et annet teologisk stridspunkt som beseglet den endelige atskillelse mellom Østkirken og Vestkirken, striden om filioque, dvs. om et senere tillegg til en formulering i den nikenske trosbekjennelse, der det i vest var blitt hetende at «Ånden utgår fra Faren "og Sønnen"». Vestlig romersk katolisisme og østlig ortodoksi dannet dermed to selvstendige retninger innen kristendommen, men uten at grunnleggende forskjeller i teologien for øvrig er markante. Det riktige er å si at østlig og vestlig kristendom representerer to tradisjoner innenfor den ene, universelle kirke som på grunn av historiske forhold vokste fra hverandre og utviklet ulike særpreg. Utover dette finnes en rekke mindre katolske kirkesamfunn med røtter i den tidligste kristne tid, men som av historiske årsaker har andre teologiske betoninger og hvor det historiske forløp har vært annerledes. Dette gjelder den koptiske kirke, som er representert i Egypt og er den dominerende kirke i Etiopia, hvor den går under navnet abbysinske kirke, den maronittiske kirke (Libanon), og thomaskristne (Sør-India), den assyriske kirke i øst (Irak, Iran, Syria, Libanon). Felles for disse er at de er historiske utløpere av kirkesamfunn som i Oldkirken ble skilt fra det universelle kirkefellesskap gjennom å innta teologiske posisjoner som ble fordømt. Den koptiske kirke har eksempelvis en monofysittisk kristologi, hvorimot de østlige, orientalske kirker er utløpere av en nestoriansk tradisjon, dog uten at deres kristologi i dag er nestoriansk. Den maronittiske kirke er unert med Roma. Det finnes også rester av kirkesamfunn med mer eller mindre uttalt gnostisk lære, men flere av disse er sekteriske etableringer i nyere tid. Moderne New Age-religiøsitet er sterkt influert av gnostisk tenkemåte. Den tredje hovedretning innen kristendommen utgjøres av de protestantiske kirker, som her er en fellesbetegnelse for alle kirkesamfunn som er etablert etter den lutherske reformasjon, men uten at de dermed er lutherske. I begrepet protestantisk inngår kirkesamfunn som innbyrdes er uenige om store teologiske spørsmål, som lutheranere, anabaptister, baptister, metodister, pentecostalisme, kalvinister, anglikanisme mm. Katolisismen. Begrepet katolisisme omfatter i streng mening både Østkirken og Vestkirken, men i alminnelig begrepsbruk er begrepet katolsk blitt knyttet til Vestkirken, og ortodoks til Østkirken. Katolsk betyr alminnelig, altomfattende, universell. Ortodoks betyr «rett lovprisning», heri innforstått rett praktisering av den guddommelige liturgi, som er det fullgyldige uttrykk for den rette lære. I det følgende anvendes begrepet katolsk ensbetydende med romersk-katolsk. Den katolske kirke omfattet inntil reformasjonen hele den vestlige kristenhet, og er i dag verdens største religiøse organisasjon med 1,1 milliard av jordens to milliarder kristne som medlemmer. Medlemskap gis gjennom dåp i den treenige Guds navn. Dåp foretatt i andre kirkesamfunn er gyldig så fremt den har funnet sted i den treenige Guds navn. Medlemskap gis da gjennom ferming eller konfirmasjon, der den som begjærer medlemskap, bekrefter sin katolske tro. Den katolske kirke er representert i alle verdens land, men er først og fremst dominerende i Sør-Europa, Latin-Amerika, Afrika, visse østeuropeiske land og USA. Verdens største katolske land er Brasil. Andre land hvor katolisismen er helt dominerende, er samtlige latinamerikanske land, Italia, Spania, Portugal, Polen, Frankrike, Belgia, Irland, Østerrike, Kroatia, Litauen, Filippinene, m.fl. I en rekke andre land omfatter katolisismen halvparten eller mer av landets befolkning, som USA, visse afrikanske land, Australia, Tyskland, Sveits, Nederland, Ungarn, m.fl. I folkerike stater som India, Indonesia, Storbritannia, Sør-Korea, Sri Lanka og Vietnam, danner den katolske kirke store minoriteter. a>. Malt av Nikolaos Doxaras ca. 1700 Den katolske kirke ser seg selv som den ene, universelle kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus på pinsedagen. Her fikk apostlene i oppdrag å føre budskapet om Jesus ut til hele verden. Kirken er i sitt vesen én og ett i Kristus, den er Kristi legeme i verden og inngytt med Den hellige Ånd etter Kristi eget løfte: «Jeg vil være med dere alle dager inntil verdens ende». Enhver splittelse er derfor i strid med Kristi uttrykte vilje: «at dere alle må være ett...» Den katolske kirke oppfatter seg som apostolisk, dvs. at den overleverer det budskap om Jesus Kristus som apostlene mottok fra Jesus selv og med den samme fullmakt som Jesus gav disse. Den katolske kirke anerkjenner at kristne i andre kirkesamfunn har del i sannheten om Jesus Kristus, men sannheten i hele dens fylde er det den katolske kirke som har. Den anerkjenner at Gud gjennom den hellige Ånd også er virksom i ikke-kristnes gode gjerninger og i ikke-kristne religioner, for Gud er all godhets kilde, og er til stede i alt som er sant, godt og rett. På samme vis anerkjenner den katolske kirke at andre, ikke-kristne religioner kan ha del i bruddstykker av sannheten. Den katolske kirke er sakramental, dvs. at den tror at Gud meddeler seg til oss gjennom konkrete handlinger og tegn som er bevitnet i Bibelen og som er innstiftet av Kristus, som i nattverdens brød og vin, i dåpens vann etc. Den katolske kirke er hierarkisk. Den har en pyramidal struktur med paven og biskopene samlet i de såkalte konsiler som øverste myndighet. Den sentrale begivenhet i katolsk fromhetsliv er messen – (av latin "missio": utsendelse). I sin struktur er messen en sammenføyning av den jødiske synagogegudstjeneste og den kristne "eukaristi" (gresk: "evcharistos": takksigelse), eller nattverden, og som er messens høydepunkt. I messen meddeler Jesus Kristus seg fysisk under brødets og vinens skikkelse, og gjennom denne handling forenes Kirken i Kristus og blir hans legeme i verden. Helgener har en bred plass i fromhetslivet og fremtrer som forbilder for andre kristne og som tegn på Den hellige Ånds levende nærvær. Helgener kan anropes med appell om at de skal be for oss, men de bes ikke til. Kun Faren kan være objekt for bønn. Jomfru Maria, Guds mor, inntar en sentral plass både i fromhetsliv og teologi. Hun er den fremste av alle hellige, og i folkelig fromhetsliv er det en tendens til å gi henne en selvstendig rolle i frelsesverket (coredemptrix: medforløserske). Marias funksjon er først og fremst som forbilde gjennom at hun stilte seg til disposisjon for Gud og viste full lydighet mot ham. Uten Marias ja til Gud, ville frelsen ikke vært mulig. Som den som bærer Kristus til verden, er hun også en prototyp på Kirken. Mariadyrkelsen er viktig også fordi den gir katolsk fromhetsliv en kvinnelig dimensjon som de protestantiske kirker mangler. Protestantismen. De protestantiske kirker omfatter alle kirkesamfunn som utgår fra den lutherske reformasjon, som lutherdom, kalvinisme, anglikanisme, baptisme, metodisme med mer. Protestantiske kirkesamfunn er innbyrdes uenige på vesentlige lærepunkter. I det vesentlige gjelder uenigheten synet på sakramentene, f.eks. avviser pinsevennene, baptistene og anabaptistene barnedåpen. Lutheranere og kalvinister samt anabaptistene er uenige i synet på nattverden. Den anglikanske kirke nærmer seg et katolsk syn på Kirken og det prestelige embete, men nærmer seg kalvinsk oppfatning i synet på sakramentene. Nyere protestantiske karismatiske bevegelser nærmer seg en katolsk oppfatning i synet på Åndens konkrete virkning på mennesket og i fremhevelsen av den helliggjørende tro. Blant protestantiske kirkesamfunn regnes også enkelte som ligger helt i randsonen av hva som anerkjennes som et kristen trossamfunn, som Jehovas vitner og adventistene. Samtlige protestantiske kirkesamfunn er imidlertid samlet i sin avvisning av den katolske kirkes selvforståelse som den eneste som fullt ut representerer Jesu Kristi kirke i verden. Det er også et fellestrekk ved protestantiske kirkesamfunn at Bibelen holdes som eneste rettesnor for teologi og etikk. Med et visst unntak for den anglikanske kirke er protestantiske kirkesamfunn også samstemte i sin avvisning av Kirken som et nødvendig, formidlende mellomledd mellom den enkelte troende og Gud. Troen er først og fremst et individuelt forhold mellom den enkelte og Gud. Kirken er forsamlingen av de troende, men har (igjen med et visst unntak for den anglikanske kirke) ingen sakramental eller mystisk karakter. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom geistlighet og lekfolk, alle troende har del i Kristi prestedømme, men prestene er betrodd et særlig ansvar for forvaltningen av ord og sakrament. Sakramenter forvaltet av ikke-vigslede er fullt ut gyldige. Når denne oppgaven normalt tilligger en vigslet prest, er det et spørsmål om kirkelig ordning, ikke teologi. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at forkynnelsen av Guds Ord ses som det sentrale og at sakramentene har en mindre og til dels perifer betydning. I en protestantisk gudstjeneste vil dermed prekenen som oftest oppfattes som gudstjenestens høydepunkt, mens feiringen av nattverden ikke ses på som like essensiell eller nødvendig for en fullverdig gudstjeneste. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at sang og musikk har en mye bredere plass i gudsdyrkelsen enn i den katolske, hvor det visuelle – manifestert gjennom en mengde symbolske handlinger – har en langt mer fremtredende plass. Som en følge av dette har protestantismen utviklet en usedvanlig rik kirkemusikalsk kultur og salmeskatt. Flere av de største komponister gjennom alle tider, med Johann Sebastian Bach i fremste rekke, skrev sin musikk for bruk i den protestantiske gudstjenesten. Protestantismen er først og fremst representert i Nord-Europa, i afrikanske land hvor protestantiske kirker har drevet misjon, samt ikke minst i USA, hvor protestantiske kirkesamfunn er representert i utallige avskygninger og omfatter mer enn halvparten av befolkningen. I Europa er de nordiske land tilnærmet helt protestantiske. Disse landene er de eneste i verden der protestantismen har gjennomsyret samfunnet helt og holdent. I tilnærmet samme grad, om enn mindre entydig, kan Storbritannia også inkluderes i denne familien. Latvia og Estland er også tradisjonelt protestantiske, men store russiske minoriteter og avkristning under kommunismen har medført at protestantene i dag utgjør mindre enn halvparten av befolkningen. I Tyskland og Nederland er anslagsvis halvparten eller mer av befolkningen protestantisk, likeså i Australia, New Zealand og på mange av de mindre Stillehavsøyene. Også noen vestindiske øynasjoner, som Jamaica, Barbados og Bahamas, er protestantiske. Mange land i Afrika har gjennom sin koloniale arv fra Storbritannia en protestantisk dominans, slik som Sør-Afrika, Namibia, Swaziland, Malawi og Zambia. For øvrig danner protestantiske kirkesamfunn minoriteter i alle verdens land. I tradisjonelt katolske land vil protestantiske kirkesamfunn ofte rekruttere fra en sosial elite som definerer sin kirketilhørighet i opposisjon til den folkelige massekristendom. I noen land spiller protestantiske minoriteter en viktig rolle i samfunnet langt utover hva deres størrelse skulle tilsi. Franske protestanter, såkalte hugenotter, har tradisjonelt hatt meget stor innflytelse i politikk og kulturliv. Noe lignende ses i Ungarn. Karismatisk, vekkelsesorientert kristendom har også vunnet sterkt frem i flere katolsk dominerte land, fortrinnsvis i mange latinamerikanske land, særlig i Guatemala, Brasil og Nicaragua, samt i land som er overveiende ikke-kristne, som Kina, India, Indonesia og Sør-Korea. Begrepet protestantisme må ikke forveksles med begrepet reformert kristendom. Det første omfatter alle kirkesamfunn utgått fra reformasjonen, det siste er betegnelse på en egen gruppe av protestantiske kirkesamfunnsom som ligger til venstre for lutherdommen og med et kalvinsk kirke- og sakramentsyn. De protestantiske kirkene i Skottland, Sveits og Nederland er reformerte, mens de nordiske statskirkene er evangelisk-lutherske. Til tross for mange likhetstrekk, frembyr protestantiske kirkesamfunn et stort mangfold av uttrykksformer. Likheten mellom en katolsk messe og en anglikansk eller luthersk gudstjeneste er langt større enn mellom disse og et pinsevennmøte. Blant de protestantiske kirkesamfunn står de lutherske kirkene og den anglikanske kirke katolisismen nærmest både når det gjelder uttrykksformer og teologi, mens pinsebevegelsen på sin side er nølende til å anerkjenne katolikker som kristne overhodet. Både protestantisk og katolsk. En rekke land er delt omtrent på midten mellom katolsk og protestantisk, og hvor forholdet mellom kirkene er og har vært enten fruktbart eller spenningsfylt. Fordelingen mellom kirkene følger vanligvis regionale skillelinjer, som i Tyskland, Nederland, Tsjekkia og Sveits. I Tyskland er tradisjonelt de nordlige og østlige områder protestantiske, mens sør og vest er katolske. Store folkeforlytninger som følge av krig gjør at bildet er mindre entydig i dag enn tidligere, men i hovedtrekkene gjelder denne fordelingen fortsatt. I Nederland er de sydlige områder katolske, mens nord er protestantisk. Canada har en stor fransktalende og katolsk befolkning som i tillegg til katolikker av annen opprinnelse utgjør ca halvparten av befolkningen. Australia har en stor andel etterkommere etter irske innvandrere, som følgelig er katolikker, og som utgjør nær halvparten av befolkningen. I Nord-Irland har den katolske og de protestantiske kirkene omtrent en halvpart hver. Flere afrikanske land har også en temmelig lik fordeling mellom katolikker og protestanter, som Angola, Kenya, Uganda og Ghana. I land der kirkene deler befolkningen tilnærmet likt mellom seg, har det vært en tendens til at de protestantiske kirkesamfunnene har opplevd en større, til dels vesentlig større tilbakegang enn katolikkene. Forholdet mellom katolikker og protestanter har ofte vært preget av agitasjon og fiendskap. Med mindre forholdet mellom kirkene inngår i et større politisk og sosialt konfliktmønster, som i Nord-Irland, råder det i dag i det store og hele en langt større gjensidig respekt og forståelse enn tidligere. Den økumeniske bevisstheten er større enn noen gang. Erkjennelsen av at kirkene har en gudgitt plikt til å søke enhet fremfor splittelse er i dag fremherskende. Den ortodokse kirke. Med benevnelsen «den ortodokse kirke» betegnes her de kirker som kan direkte tilbakeføres til ett av de oldkirkelige patriarkater med unntak av patriarkatet Roma, som utgjør den vestlige, romersk-katolske kirke. De øvrige oldkirkelige patriarkatene er Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. I tillegg kommer patriarkatet Moskva ("det nye Roma") som senere er blitt opphøyet til samme status som de øvrige. Til avgrensningen av begrepet ortodoks kristendom hører også at kirkene anerkjenner de sju første økumeniske konsiler. Dermed utelates i denne sammenheng de såkalte orientalske ortodokse kirker, som kun anerkjenner konsilene frem til Kalkedon-konsilet i 451. En rekke andre mindre kirker med navnet ortodoks i seg, som den armenske ortodokse kirke og flere ortodokse emigrantkirke, da særlig i USA, står også utenfor, da disse i høyst varierende grad er anerkjent av de etablerte (de kanoniske) ortodokse kirkene. Enkelte ortodokse kirker har også selv stilt seg utenfor felles kommunion med de øvrige. Omfang og organisasjon. Ortodoks kristendom, som ofte også omtales som bysantinsk, består av en gruppe autokefale (gresk: kefalæ – hode, autokefal: sitt eget hode) kirker som ikke står under noen felles, overnasjonal styring, men som er forenet i felles tro og felles liturgisk praksis. Ordet "ortodoks" utgår fra det greske "doksa", som betyr "lovprisning". Ortodoksi betyr "rett lovprisning", dvs. rett gudsdyrkelse. Det er denne rette gudsdyrkelse, slik den skjer i den guddommelige liturgi, som er det forenende og sammenbindende element mellom de ortodokse kirker. Patriarken av Konstantinopel regnes av de andre patriarker som den første blant likemenn og har visse juridiske forrettigheter, men han har ingen styringsmyndighet over de enkelte kirkene. I tillegg til de autokefale kirkene kommer en gruppe autonome kirker, som eksempelvis den estiske ortodokse kirke og den finske ortodokse kirke. Autonome kirker er som de autokefale selvstyrte, men de står i forbindelse med en moderkirke som deres biskoper må godkjennes av. Autonome kirker forekommer som oftest i land der kirken er minoritetskirke og hvor medlemmene har annen etnisk opprinnelse. Dette er eksempelvis tilfelle i Estland, der medlemmene av den ortodokse kirke tilhører landets russiske minoritet. Historisk er det Midtøsten og Lilleasia som er det sentrale området hvor ortodoks kristendom har vært dominerende. Etter at disse områdene har fått islamsk dominans, er hovedområdene for ortodoks kristendom i dag Øst-Europa og Balkan. Russland, Hviterussland, Moldova, Ukraina, Georgia, Romania, Bulgaria, Hellas, Kypros, Makedonia, Serbia og Montenegro har alle et ortodokst flertall. Ortodokse minoriteter finnes i Sør-India, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Libanon, Syria og Jordan. I USA, Canada, Frankrike og Australia finnes det større grupper av ortodokse emigrantkirker. Til sammen danner de ulike autokefale og autonome kirkene det nest største kirkesamfunn i kristenheten. Den største av de ortodokse kirkene er den russisk-ortodokse kirke, den rumensk-ortodokse kirke og den gresk-ortodokse kirke. Særtrekk. Teologisk skiller ortodoks kristendom seg kun marginalt fra katolsk, selv om visse teologiske lærepunkter betones noe ulikt og har vært opphav til betydelige kontroverser gjennom århundrene. Striden om filioque – spørsmålet om Ånden utgår fra Faren og Sønnen eller bare utgår fra Faren, som var den opprinnelige formulering i den nikenske trosbekjennelse – ble før det store skisma i 1054 det altoverskyggende teologiske stridspunkt som for alvor skulle skille kirkene fra hverandre. Andre forhold har også gitt opphav til teologisk uenighet. Selv om uenigheten aldri har stukket særlig dypt, har den likevel fungert som en legitimering av kirkenes gjensidige behov for å mistenkeliggjøre og fordømme hverandre. Eksempelvis har de ulike praksisene med å bruke syret (ortodoks) og usyret (katolsk) brød til nattverden gitt opphav til gjensidig fordømmelse. Den ortodokse kirke har også uttrykt seg sterkt negativt om den katolske kirkes skolastiske tradisjon - bestrebelsen på å forene tro og fornuft, teologi og filosofi. Ortodoks kristendom er fremmed for vestlig rasjonalisme og vektlegger i mye større grad den mystiske dimensjon i troen. Innen den ortodokse kirke er hele trosinnholdet mystisk, sakramentene omtales eksempelvis ofte som mysterier fremfor sakramenter. Gud verken kan eller skal forstås, han skal tilbes og æres. Prekenen har en høyst marginal plass i gudstjenesten. Guds mysterier kan ikke utlegges med menneskelige ord. Høydepunktet i liturgien er kommunionen, foreningen av guddommelig og menneskelig i Kristus. Målet for det kristne liv er å gjenfinne det tapte gudsbilde i oss selv gjennom kommunion med Kristus. Intet av dette er prinsipielt fremmed for katolsk teologi, men tvert imot forsterkninger av hva den katolske kirke selv lærer. I dag vil mange mene at de teologiske kontroversene kirkene imellom mer har vært påskudd for å legitimere egen identitet enn uttrykk for reelle forskjeller. Hovedforskjellen mellom katolsk og ortodoks kristendom ligger derfor først og fremst i den ulike historiske utvikling og de ulike tradisjoner som har vokst frem i henholdsvis den vestlige og østlige del av kristenheten, og som over mange hundre år resulterte i at kirkene gradvis ble fremmedgjorte for hverandre. Denne fremmedgjøringen begynte med den romerske keisers forflytning fra Roma til Konstantinopel, som åpnet for en sterk bysantinsk påvirkning på vestlige område, noe som fortsatt kan ses i bl.a. de mange fantastiske kirkene i Ravenna i Italia, der noen av de eldste eksempler på kristen ikonografi kan studeres. Med det vestlige Romerrikets sammenbrudd trådte paven inn i det maktvakuum som keiseren etterlot. Paven så på seg selv som keiserens arvtaker og overtok sågar hans tittel – Pontifex maximus – den høyeste brobygger. Den katolske kirkes rolle og kristendommens videre utbredelse i vest ble derfor i ekstrem grad politisert. I øst, der keiserdømmet ennå var intakt, ble ikke kirkens rolle politisert på samme måte. Dette har gitt de to kirkene svært ulike særpreg. Mens den katolske kirke i langt større grad betoner den kirkelige autoritet og kirkens hierarkiske og overnasjonale struktur, ligger tyngdepunktet i den ortodokse kristenhet i fromhetslivet – i feiringen av den guddommelige liturgi. Politisk har den ortodokse kirke spilt en mer passiv rolle og kunnet tilpasse seg de mest forskjelligartede politiske regimer, selv når disse stod i åpen opposisjon til kristendommen. Mest fremtredende har dette vært i Russland, der den ortodokse kirke gikk fra å være tsarveldets nærmeste allierte til – med unntak av perioder med brutal forfølgelse – å tilpasse seg et radikalt annerledes samfunnssystem relativt friksjonsfritt. Dels kan denne siden av den ortodokse kirke forstås som en refleks av dens himmelvendthet som gjør at den opptrer passivt og undertiden likegyldig i politiske spørsmål; dels er det en refleks av politisk nødvendighet. Hele den østlige kristenhet har gjennom store deler av sin historie vært tvunget til å overleve kringsatt av fiendtlige ideologier – i første rekke av et ekspansivt islam som underla seg mesteparten av den østlige kristenhets gamle områder, dernest kommunismen. Det er i det hele tatt et særtrekk ved den ortodokse kirke at den er utpreget nasjonal i sin karakter og alltid opptrer som en nær forbunden til statsmakten i de land hvor den er dominerende. Dette er helt motsatt av den katolske kirke, som er internasjonal i sin karakter og med overnasjonal styring. I vest har dette gitt opphav til utallige og til dels dramatiske spenninger mellom kirke og statsmakt, ikke minst i den vedvarende konflikt mellom pave og keiser i middelalderen. Stikk motsatt av den ortodokse kirke trer den katolske gjerne inn på den politiske scene og påvirker politiske prosesser. Det mest nærliggende eksempel i nyere tid er den altavgjørende rolle som den katolske kirke spilte i de hendelser som ledet frem til kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa på 1980-tallet. Noe lignende hadde ikke vært tenkelig på ortodoks side. Kirkens nasjonale tilknytning innebærer også at de ortodokse kirkene innbyrdes kan ha et svært anstrengt forhold til hverandre. Den ortodokse kirke oppfatter seg selv som en mer opprinnelig kirke enn den katolske. Historisk sett er dette korrekt. Den ortodokse kirke står i ubrutt forlengelse av den kirke som utviklet seg i de første kristne områder i Midtøsten og Lilleasia. Den ortodokse kirke anser at det er den katolske kirke som har brutt med seg, ikke omvendt. Den ortodokse kirkes fiendtlighet overfor Romerkirken har alltid vært mer uttalt enn motsatt vei. Det skyldes Romas krav på overhøyhet og pavens oppfatning av å stå i en særstilling blant de øvrige patriarker. I den østlige kristenhet har dette naturlig nok forsterket behovet for å markere sin uavhengighet av Roma. Graden av fiendtlighet vis-à-vis Roma har imidlertid vært ulik de ortodokse kirker imellom. Mens noen anser den katolske kirke som kjettersk, står andre i nær forbindelse til Roma. Noen få mindre ortodokse kirker har sågar sett den katolske kirkes overnasjonalitet som en fordel og lagt seg inn under Romas overhøyhet. I slike tilfeller har de ortodokse kirkene ubeskåret rett til å videreføre sin ortodokse tradisjon. På offisielt plan har den gjensidige fordømmelsen opphørt, og de to kirkene anerkjenner hverandre i dag fullt ut som sanne kirker. Interkommunion (dvs. at medlemmer av det ene kirkesamfunn mottar sakramentene i det annet) er tillatt på visse betingelser, noe som for begge kirker er utelukket i forhold til protestantiske kirkesamfunn. Fromhetsliv og spiritualitet. Sentralt i ortodoks spiritualitet og fromhetsliv står ikonene, billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av jomfru Maria. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen. Det gamle testamentet har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor jødedom og islam. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med keiserkulten og oppfattet som hedensk. Da hedendommen i det 4. århundre etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser Leo III innførte billedforbud i 730, tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til den ikonoklastiske strid, som pågikk med stor heftighet utover hele 700-tallet. Det sentrale navn her er Johannes av Damaskus, som ble billedkultens klassiske teolog. Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds inkarnasjon i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den partikularisme som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller. Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en heresi, en vranglære, i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en ikonostas – en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter. Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle illusjon. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige. Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert. Faste og askese har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen munkevesenet, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid. Prester må ikke være sølibatære som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg. Orientalsk kristendom. Noen kirkesamfunn lar seg ikke innordne i verken katolsk, ortodoks eller protestantisk. Dette gjelder spesielt kirkesamfunn i Midtøsten og Øst-Afrika, som er av meget gammel opprinnelse, men som av enten politiske eller teologiske årsaker har blitt isolert fra den øvrige kristenhet og ivaretatt tradisjoner som er distinkt forskjellige. Flere av disse kirkene er i dag ganske små og isolerte enklaver i overveiende muslimske områder, mens derimot den armenske ortodokse kirke, den koptiske kirke i Egypt og den abbysinske kirke i Etiopia (som er navnet på den koptiske kirke i Etiopia) omfatter mange millioner medlemmer. I Armenia er så å si hele befolkningen medlemmer av Den armenske ortodokse kirke. Kirken har en monofysittisk kristologi og er ikke i kommunion med noe annet kirkesamfunn. Det finnes små armenske minoriteter i land som Syria, Iran og Tyrkia, samt i armenske emigrantmiljøer i vestlige land, som Frankrike, USA, Brasil og Sverige. En del av den armenske ortodokse kirke brøt på 1900-tallet ut under navnet den armenske katolske kirke, som er unert med Roma, men med sin egenart og liturgiske praksis intakt. I Etiopia er den koptiske kirke eller den abbysinske kirke den dominerende religion, men ettersom det moderne Etiopia i dag også omfatter islamske områder, utgjør medlemmene av denne kirken i dag ca halvparten av landets befolkning. Dette kirkesamfunnet har også en knapp halvpart av befolkningen i Eritrea og utgjør en stor minoritet på flere millioner i Egypt. Den koptiske kirke har i likhet med den armenske kirke en monofysittisk kristologi. Etiopia og Armenia var de to første land i verden som allerede på begynnelsen av 300-tallet antok kristendommen som nasjonal religion. Utviklingstrekk. Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i Afrika, spesielt sør for Sahara, men i de senere år også blant muslimer nord for Sahara. I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. I følge kilder konverterer 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom hvert år. Kristendommen opplever og en del framgang i Asia, spesielt India, Iran, Kina og Sør-Korea. Kristendommen mister derimot tilhengere i Europa, Canada, Australia, New Zealand og USA. Ungdommer i den vestlige verden er kjent for å ikke være så religiøse, men i følge en undersøkelse gjort av den anerkjente tyske Bertelsmann Stiftelsen, ber 57% av USAs ungdommer daglig. Dette er ikke like vanlig i Europa, selv om for eksempel britiske ungdommer er mer religiøse enn den eldre generasjonen. Andelen amerikanere som går i kirken hver søndag har holdt seg stabilt på 40% de siste årene. I Sør-Amerika er nesten 92,7% av befolkningen kristne og stadig flere indianere konverterer til kristendom. Innen kristendommen er det karismatiske protestantiske bevegelser som har raskest vekst, mens tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn har tilbakegang. Økende inn- og utvandring fører også til endringer i det religiøse landskapet. Tidligere fraværende religioner som islam, hinduisme og buddhisme gjør seg etter hvert markant gjeldende på tradisjonelt kristne områder og har en voksende befolkningsandel både i Europa og Nord-Amerika, mens muslimer får en lavere befolkningsandel i særlig Afrika. En viktig side av dagens utvikling er kristendommens stilling i de tidligere kommunistiske landene i Øst-Europa etter årtier med åpen religionsfiendtlighet. I Russland vender et betydelig antall tilbake til den russiske ortodokse kirke. Det samme skjer i Ukraina og Kroatia. Denne utviklingen er derimot ikke til stede i tidligere kommunistiske land som Estland og Tsjekkia, ei heller i de deler av Tyskland som var omfattet av det tidligere DDR. I Polen, som er ett av de mest homogene katolske land i verden, opplever kirken tilbakegang. I Midtøsten har antallet og andelen kristne synket betraktelig de siste århundrene. På begynnelsen av 1900-tallet var det nærmere 85% kristne i Libanon, og dette har synket til 40% i dag. I den Libanesiske diasporaen er det en majoritet av kristne, mens i landet er det en majoritet av muslimer. Selv om mange kristne flytter ut i like stor grad som før, er det i dag flere og flere muslimer i Midtøsten som konverterer til kristendom, noe som gjør at antallet og andelen kristne har sluttet å synke. I den arabiske diasporaen er det en svært stor andel kristne. Blant de 3,5 millione arabere i USA er 63 % kristne og 24 % muslimer. En del av disse er kristne eks-muslimer som velger å flytte vekk fra den arabiske verden. I nabolandet Mexico bor det 1,1 millioner arabere og den muslimske befolkningen i landet teller 25 000, noe som betyr at nesten alle araberene i landet er kristne, deriblant verdens rikeste person, Carlos Slim. Kristne er også i stor majoritet blant arabere i Argentina, Brasil, Canada, Chile og de fleste andre land på kontinentet. Ifølge forfatteren David B. Barrett har Pinsebevegelsen vokst fra 72 millioner tilhengere i 70-årene til 525 millioner i år 2000. Prostestantisme i Vietnam har vokst med 600% de siste tiåret. I Nigeria, har andelen kristne vokst fra 21,4% i 1953 til 48,2% i 2003. I Sør-Afrika, har pinsebevegelsen vokst fra 0,2% i 1951 til 7,6% in 2001. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 20,7 % i 1985 til 29.2 % i 2005. Til venstre: En liste over de 25 landene med flest kristne. Til høyre: En liste over de 25 landene med høyest andel kristne. Urkirken. Urkirkens historie omfatter tiden fra den første kirkes etablering etter Jesu død og oppstandelse frem til ca år 100. Oldkirken. Oldkirken omfatter tiden fra ca år 100 – 150 frem til Milanoediktet i 313 etablerte trosfrihet for kristne under keiser Konstantin den store. Middelalderen. Middelalderen omfatter her perioden fra Konstantin den store og ediktet i Milano i 312 til Martin Luther og reformasjonen i første halvpart av 1500-tallet. 300-tallet. Keiser Konstantin den store konverterer til kristendommen i 312, innfører trosfrihet for de kristne, Milanoediktet i 313 erklærer at Romerriket skal forholde seg nøytral i religiøse spørsmål. Karate. Karate er flere japanske kampsystemer med opprinnelse på Okinawa. Karate betyr tom eller kinesisk hånd, alt ettersom hvilket skrifttegn du skriver "kara" med. Felles for dem alle er at de hovedsakelig vektlegger effektive spark-, slag- og blokkeringsteknikker. Selv om navnet karate først ble formulert på 1930-tallet, strekker historien til karate seg helt tilbake til Shaolin-tempelet og buddhistmunken Bodhidarma på 500-tallet. Man finner også kataer som er flere hundre år gamle. Karatens røtter. På Okinawa hadde man fra gammelt av utviklet et kampsystem som ble kalt "Tode" (eller "Tote" – kinesisk hånd). På grunn av hyppig kontakt med det kinesiske fastlandet ble denne stilarten påvirket av sør-kinesiske kampsystemer kalt "Ch'uan Fa" (kung fu). Dette førte til utviklingen av en ny stilart på Okinawa som ble kalt "Te". Siden våpen var forbudt for bøndene på Okinawa, bestod dette systemet i all hovedsak av våpenløs kamp. Hver by på Okinawa hadde sin egen te-stilart. Men det var først og fremst stilartene fra tre byer som ble dominerende. Disse var "shuri-te", "naha-te" og "tomari-te". Det er disse tre grenene som er grunnlaget for de tradisjonelle karatestilartene man finner i dag: "Shotokan", "Goju-Ryu" og "shito-ryu". Siden har det oppstått stilarter som "wado-ryu", "kyokushinkai", "shotokai", "chito-ryu", samt en rekke stilarter av nyere dato. Alt i alt er det et mangfold av karate-stilarter. Flere av de nyere stilartene har forandret seg mye fra sine røtter og er i dag mer sport enn kampkunst. Tradisjonell karate bestreber seg derimot på å beholde sine røtter, og videreføre karate som en sann kampkunst. I tiden etter Andre verdenskrig har karate blitt populær i Sør Korea under navnene: tangsudo eller kongsudo.. Kihon (grunnteknikker). Denne delen består av grunnleggende trening, hvor man lærer de grunnleggende spark-, slag- og blokkeringsteknikkene. Disse repeteres og terpes, slik at de stadig blir bedre og mer naturlige. Man trener både på enkeltteknikker og teknikker satt sammen i kombinasjoner. God basic er grunnsteinen for videre utvikling i "kata" og "kumite". Kata (mønster). Kata er selve hjertet i de fleste karatesystemene, selve arven fra "gamledager". En kata består av en rekke teknikker og bevegelser, satt sammen i et fast mønster som skal simulere en kampsituasjon. Antallet teknikker varierer fra et tyvetalls til 50-60 teknikker, forskjellig fra kata til kata. Det som er viktig for at en kata skal være en kata, er ikke bare å kunne teknikkene godt. Det gjelder også å ha god styrke ikke bare i slag og spark, men også i blokkeringer. Armer og ben må gå synkronisert slik at ikke armene kommer før bena eller motsatt. Kampropet Kiay er også viktig. Dette kampropet blir gjentatt to eller flere ganger i en kata, ved et "høydepunkt". Kampropet er også en viktig del av kataen, og meningen er å skremme motstanderen og å bygge opp eksplosivitet og troverdighet i kataen. Ordet Kiay betyr å "rope". De fleste teknikkene er kamuflerte selvforsvarsteknikker. Antall kataer kan variere fra stilart til stilart. Kataene kan sammenlignes med en database, hvor all informasjon ligger lagret. Denne informasjonen er alt fra enkle selvforsvarsteknikker til mer avanserte detaljer og ideer. Det er vanskelig å si med sikkerhet når de forskjellige kataene oppstod, men man vet med sikkerhet at noen av dem stammer tilbake til 1600-tallet. Det har også blitt hevdet at noen strekker seg tilbake til Kina og Shaolin-tempelet. For å kunne gradere videre til neste grad, skal du gjennom din grads kata. Om Sensei godtar din kata, og du presterer bra under Kumite, vil du gå én grad høyere opp i systemet. Kumite (kamp). Kumite er kampdelen i karate. Tidligere kunne dette gå ganske hardt for seg, spesielt i tiden før og under 2. verdenskrig. En vanlig treningskamp kunne da ofte resultere i brukne ribbein, utslåtte tenner, knekte neser og det som verre var. Forståelig nok forsøkte man siden å finne en tryggere måte å trene kumite på. Full kontakt var ikke forsvarlig (i Kyokushinkai-stilarten har fullkontakt fremdeles en stor plass i konkurranser i dag), ingen kontakt var ikke realistisk nok, og boksehansker og vester hindret teknikker og bevegelse. Man kom til slutt fram til det vi i dag kaller "skintouch". D.v.s. at man lærer å kontrollere teknikkene sine til en slik grad at man stopper slaget idet man berører motstanderen. Dette krever selvfølgelig god kontroll og beherskelse, og det er en av grunnene til at "kihon" (basic) er så viktig. I karate legger man stor tyngde på det å beherske teknikkene riktig, slik at ingen kommer til skade. Slagene er kun ment for å skape et visst bilde av hva som hadde skjedd i fri kamp. Man begynner kumite-trening først med avtalte teknikker og går gradvis videre til fri sparring. Gradering. Gradering blir gjort for å stadfeste at man har utviklet sine kunnskaper og ferdigheter innen karate. Alle karatekaer bærer et belte rundt livet som viser hvilken gradering man har. I Shotokan Karate går man fra hvitt (0. kyu) til hvitt med gul stripe (9. kyu), før gult (8. kyu) dersom man er junior, eller fra hvitt (0. kyu) til gult (8. kyu) dersom man er senior. Deretter oransje, grønt, to blå, og så tre brune belter. Å gå fra 1. kyu som er det siste brune beltet til svart belte (1. dan) er et stort skritt for mange. Gradering skjer som oftest hvert halve år, avhengig av ferdigheter, klubb og stilart. Karate er en samlebetegnelse på mange stilarter, som har forskjellige måter å gradere på, forskjellige farger på beltene, forskjellige kataer og tradisjoner. Fargen på beltene som er nevnt ovenfor vil derfor ikke stemme overens med alles kunnskaper. Svart belte 10. dan er øverste dan- indeling. Over dette finnes det 3 grader, som svært få mennesker har eller har hatt. Disse er i stigende rekkefølge: junidan, juichidan og øverst, det nærmest utilnærmelige shihan. Det perfekte kampsystem? Man kan ofte høre eller lese at den eller den kampsporten er den mest effektive stilarten som finnes. Dette er ukorrekt på det beste. Det finnes ingen systemer som er perfekte. Det finnes ikke en stilart som vil gjøre deg uovervinnelig. Alle har sine fordeler og alle har sine mangler. Dette er uten unntak. I tillegg har vi som enkeltindivider våre egne begrensninger. Det man derimot kan håpe på er at den stilarten man velger, kan gi den erfaring og den sikkerhet man trenger for best mulig å takle en potensielt farlig situasjon. Like viktig er det at seriøse stilarter også kan bidra til personlig utvikling. Bedre motorikk, koordinasjon og konsentrasjon er noen konsekvenser av seriøs trening. Andre er bedre selvtillit, bedre helse og økt overskudd og pågangsmot. Og ikke minst: det er moro. Kristiansand. «Gravane» med den gamle losstasjonen, som vitner om byens beliggenhet ved Skagerrak og strategiske betydning for skipsfarten gjennom flere hundre år. Kristiansand (opprinnelig Christianssand) er en by og en kommune i Vest-Agder fylke, og er også fylkets administrasjonssenter. Byen rangeres som Norges sjette største bykommune i folketall med 83 091 innbyggere per 1. oktober 2011. Kristiansand er den største byen i regionen og kalles "Sørlandets hovedstad". Kristiansand er også kjent for å være i sentrum av "bibelbeltet". Posebyen er det mest sentrale boligfeltet i Kristiansand Kristiansand grenser i vest til Søgne og Songdalen, i nord til Vennesla og Birkenes, og i øst til Lillesand i Aust-Agder. Folketallet er tilsammen med disse omkringliggende kommunene 128 328 (1. oktober 2011). De interkommunale aktivitetene i Knutepunkt Sørlandet inkluderer alle disse kommunene, samt Iveland. Navn. Byen er oppkalt etter sin grunnlegger, kong Christian IV, som grunnla byen Christianssand 5. juli 1641. I 1877 ble skrivemåten "Kristiansand" innført i Norges Statskalender, og samme skrivemåte ble gjort gjeldende for Kristiania og Kristiansund, og senere ble stavemåten tatt i bruk i kommunale sammenhenger. Den eldre skrivemåten "Christianssand" har vært beholdt i navn på en del bedrifter og foreninger, slik som Christianssands Bryggeri, Christianssands Byselskab, politiske partier i byen o.a. Flere ganger har den offisielle navneformen vært diskutert. I 2012 tok ordfører Arvid Grundekjøn (Høyre) til orde i avisen Fædrelandsvennen for at man burde gjeninnføre den opprinnelige skrivemåten, og begrunnet det med at "Kristiansand" er ugrammatisk og meningsløst. Natur og geografi. Kristiansand ligger strategisk plassert ved Skagerrak, og før åpningen av Kiel-kanalen var området svært viktig militært og geopolitisk. Dette førte til at stedet i århundrer fungerte som militært støttepunkt, fra Harald Haarfagres kongsgård til Danmark-Norges festningsanlegg og senere som garnisonsby. Kristiansand er en innfallsport til og fra Kontinentet, med ferjesamband til Danmark og innenlands utgangspunkt for jernbanetraséen langs bunnen av Sørlandsgrabenen. Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose i den sistnevnte. Et underlag av 1 600 – 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 – 1 000 mill år gamle, og stedvis 1 550 – 1 480 millioner år gamle). Øst i kommunen starter Bamblefeltet og strekker seg østover til Grenland. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Utenfor Flekkerøy var det i eldre tider en vulkan som har etterlatt vulkanbergarten vesuvian ved Eg nord for bysentrum. Kristiansand har temperert klima med varme somre og kjølige vintre. Snøfall er periodisk og ikke årvisst. Golfstrømmen gir lokal oppvarming gjennom overflatestrømmene langs Norskerenna. Historie. Kristiansandsområdet har hatt bosetting i uminnelige tider. I 1996 ble det funnet et godt bevart skjelett av en kvinne fra ca. 6500 f.Kr i nabokommunen Søgne. Dette beviser et svært tidlig tilhold i skjærgården. Stedet Grauthelleren "(Grathelleren)" på Fidjane er en antatt steinalderboplass. I 2010 ble det for første gang i Norge funnet et såkalt Sarupanlegg fra yngre steinalder, ca. 3400 f.Kr., ved Hamresanden. Øst for Oddernes kirke er det foretatt utgravninger av landsbybosetninger fra århundrene like før og etter år 0. Disse er, sammen med et tilsvarende funn fra Rogaland, helt unike i norsk sammenheng. Enkeltgårder var det dominerende mønsteret i Norge i eldre tid, men her er det funnet landsbyformasjoner. Andre, arkeologiske funn i gravhauger rundt Oddernes kirke på Lund vitner om bosettinger fra ca. 400 e.Kr, og det ble i 1907 funnet 25 kokegroper like utenfor kirkeveggen som sannsynligvis er enda eldre. Syd og vest for kirken fantes tidligere et av Sørlandets aller største gravfelt fra førkristen tid. Det antas at det lå en kongsgård på Oddernes allerede før 800, og Oddernes kirke ble reist omkring 1040. a> i Kristiansand, reist omkring 1040. Før steinkirken ble bygd, er det antatt at én eller kanskje to stolpekirker av tre har stått på samme sted. Utgravningene under og rundt runesteinen for noen år siden, da den ble flyttet inn i våpenhuset, har utfra gravfunn dokumentert at kirkegården må ha vært uvanlig stor allerede i høymiddelalderen. Dette betyr at området har hatt et høyt folketall i tida før svartedauden. Allerede på 1300-1400-tallet var det en travel havn og et lite tettsted ved Otra nederst på Lund (Lahelle). Et annet viktig element i utviklingen er havnen ved Flekkerøy, som var den viktigste langs Skagerrakkysten fra 1500-tallet og som fikk sine første befestninger med fort i 1555 under Christian III. Lensherre Palle Rosenkrantz fikk i 1635 ordre om å flytte fra Nedenes og bygge en kongsgård ved Flekkerøy. Før anleggelsen av Kiel-kanalen mellom Nordsjøen og Østersjøen hadde byen meget stor strategisk betydning. Kong Christian IV besøkte stedet i alle fall i 1630 og 1635, og den 5. juli 1641 grunnla han formelt byen "Christianssand" på «Sanden» på andre siden av Torridalselva (Otra). Byen ble anlagt i renessansestil med regelmessig byplan (kvadratur), og handelsborgere i hele Agder ble beordret til å flytte til den nye byen. Til gjengjeld skulle de få diverse handelsprivilegier og 10 års skattefrihet. I 1666 ble Christianssand garnisonsby, og i 1682, besluttet kongen at bispesetet skulle flyttes fra Stavanger til Christianssand. Bispedømmet endret samtidig navn til Christianssands stift. I 1734 opplevde byen sin første, og svært ødeleggende bybrann. Senere på 1700-tallet, etter den amerikanske uavhengighetskrigen, opplevde byens skipsbyggere stor vekst. Oppsvinget varte helt frem til Napoleonskrigene, som med sin blokade og sjøkrig ble et hardt slag for handelen. Danmark-Norge støttet Frankrike og var utsatt for nådeløse, britiske angrep. Historien om Terje Vigen vitner om dette. Først i 1830-årene begynte økonomien å ta seg opp, og den norske veksten i skipsfarten ble viktig for Christianssand. En annen viktig hendelse var anleggelsen av "Eg Sindssygeasyl" i 1881, den andre psykiatriske sentralinstitusjonen i Norge, etter Gaustad. Det psykiatriske sykehuset trakk høyt spesialiserte leger til byen og ga også mange kvinnearbeidsplasser. Den siste store bybrannen i 1892 la halve Kvadraturen, opp til Christianssands domkirke i aske. Kirken var gjenreist i mur etter brannen i 1880. Med utbyggingen av vannkraft på Sørlandet ble det etterhvert etablert industri, særlig med Kristiansands Nikkelraffineringsverk AS (senere Falconbridge Nikkelverk, nå Xstrata Nikkelverk) i 1910. Første verdenskrig ble, økonomisk sett, en god periode for Kristiansand, som nøytral skipsfartsby. Krisen som fulgte med paripolitikken på 1920-tallet og verdenskrisen på 1930-tallet kjentes godt også i en handelsby som Kristiansand. Kristiansands gamle bydel, "Posebyen", er Nord-Europas lengste, sammenhengende trehusbebyggelse. Arbeiderbevegelsen hadde viktige pionerer i byen, og Leo Trotsky bodde et drøyt år i skjærgården utenfor Kristiansand i sitt eksil. Det var Arnulf Øverland som tok ham med seg fra Randesund til Ny-Hellesund i Søgne i 1936. I mellomkrigstiden ble Kristiansand et senter for intellektuelle, særlig etter at arkitekten Thilo Schoder slo seg ned i 1932. Kristiansand ble angrepet 9. april 1940 av tyske marinestyrker og besatt av en hærstyrke på 800 mann. Under utbyggingen etter krigen ble bydelen Lund bygget videre ut, og på 1960- og 70-tallet ble Vågsbygd i vest bygd ut til å bli en bydel med 20 000 innbyggere. På 1980-tallet lå byens industri og næringsliv nede. Men fra andre halvdel av 1990-tallet skjøt næringslivet fart, med utvikling av bedrifter for skips- og offshoreutstyr, sikkerhetsteknologi og brønnboring. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Kommuneutviklingen. a> med sentrum. Bildet er tatt fra Hamreheia. Den byplanen Christian IV godkjente i 1641 gav rom for 15 000–20 000 innbyggere, og det tok nesten 300 år før byen nærmet seg dette. Derfor kom den første utvidelsen av grensene først etter 280 år, da byen ved lov av 14. juni 1921 ble tillagt ca. 2,75 km² av Lund, som til da hadde tilhørt Oddernes kommune. Vel 40 år senere, 1. januar 1965, ble alle de omliggende kommuner Oddernes, Randesund og Tveit, slått sammen med Kristiansand. Den nye «storkommunen» Kristiansand fikk dermed et innbyggertall på vel 50 000. Kommunens geografiske midtpunt ligger i Nodeviga. Tettsteder i Kristiansand. Tettstedet Kristiansand ligger innenfor grensene for kommunen Kristiansand. Kart fra SSB, 2005. Tettstedet Kristiansand ligger i sin helhet innenfor kommunegrensene og hadde pr. 1. januar et folketall på. I tillegg regner SSB at det er fire tettsteder i Kristiansand kommune: Skålevik (Flekkerøy) har innbyggere, Strai har, Justvik og Tveit med innbyggere per 1. januar. De sørligste delene av tettstedet Vennesla ligger også i Kristiansand kommune. Tettstedet Kristiansand er nr. 8 i rekkefølge blant landets tettsteder, mindre enn dobbeltbyene Skien-Porsgrunn og Fredrikstad-Sarpsborg og tettstedet Drammen. Som regionsenter. Selvom "tettstedet Kristiansand" har en befolkning som er lavere enn i Kristiansand kommune, og kun 8. størst i Norge, er det det klart største tettstedet mellom Skien i nordøst (2 timer med bil) og Sandnes i vest (3 timer med bil), og dermed det naturlige regionsenteret. Pendlerområdet med Kristiansand som sentrum ("storbyområdet" eller "metro-området" på engelsk) strekker seg også videre ut enn de 7 kommunene som er i Kristiansandregionen, da man kan komme seg vesentlig lenger fra Kristiansand sentrum ved en times pendling enn til disse nabokommunene, noe man betegner ved uttrykket Agderbyen. I denne sammenhengen går dagens grense ved Mandal i vest og Arendal i øst, med ytterligere økning av området ettersom planlagte veiprosjekter blir fullført (hvor man skisserer fra Vigeland i Lindesnes i vest til Tvedestrand i øst), i tillegg til områder fra innlandskommuner som Marnardal (både vei og tog) og Audnedal (kun tog). Generelt. Kristiansand er kjent som «sommerby», med stor tilstrømming av turister i sommermånedene. Spesielt Dyreparken trekker mange tilreisende. Dyreparken er den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge, bare slått av Holmenkollen. I 2006 hadde parken 626 037 besøkende. Norges største musikkfestival, Quartfestivalen, ble arrangert i Kristiansand i begynnelsen av juli hvert år fra 1991. Festivalen strakk seg over fem dager, og hadde konserter på store scener på Odderøya, samt på en del mindre scener rundt om i byen. Quartfestivalen satset hvert år på å få store, internasjonale artister til festivalen. I tillegg var festivalen kjent for å stadig booke artister som var på vei til internasjonale gjennombrudd. Det er ikke få av dagens store stjerner som tidligere har opptrådt på Quartfestivalens mindre scener. Sommeren 2007 fikk festivalen sterk konkurranse fra Hovefestivalen på Tromøya og boet gikk til skifteretten i begynnelsen av juni 2008. I 2009 ble festivalen igjen arrangert, da under navnet Quart. Også dette konseptet endte i skifteretten. Det arrangeres flere andre festivaler i Kristiansand av mindre format, som Protestfestivalen og Southern Discomfort i september og Dark Season i oktober Kristiansand har også annen musikkaktivitet. Kristiansand Symfoniorkester, med sine «undergrupper» Kristiansand Kammerorkester og Kristiansand Blåseensemble, har markert seg sterkt etter sammenslåingen i 2003. Rolf Gupta er leder. Et nytt konsert- og teaterhus, «Kilden», ble åpnet i januar 2012. Agder Teater har regionteaterfunksjoner og holdt til i et bygg fra 1970-tallet. Her hadde også teateret og Kristiansand Symfoniorkester sine forestillinger, og lokalet har vært brukt til blant annet borgerlig konfirmasjon og andre, større arrangementer. I Kristiansand ligger også Sørlandets Kunstmuseum. Museet er det andre, store, regionale kunstmuseum i Norge. Sørlandets kunstmuseum ligger i sentrum av Kristiansand i lokaler som tidlgere rommet Kristiansand katedralskole. Museet er en stiftelse, og den ble opprettet i 1995, med fylkene Aust-Agder og Vest-Agder som initiativtakere sammen med Kristiansand kommune og Christiansands billedgalleri. Museet arbeider både med billedkunst og kunsthåndverk. Museet driver en utstrakt kunstfaglig virksomhet som bl.a. omfatter utstillinger av den faste samlingen, temporære samtidskunst-utstillinger og vandreutstillinger til skoler og barnehager. Stiftelsen skal arbeide for å skape interesse, kjennskap og kompetanseheving i forhold til billedkunst, kunsthåndverk og andre visuelle uttrykksformer. Museets samlinger bygger på kunst som tilhørte Christiansands billedgalleri. Christianssands Kunstforening er en av Norges eldste og største kunstforeninger, grunnlagt i 1881. Kunstforeningen er en medlemsstyrt forening, delvis finansiert med offentlige midler. Christianssands Kunstforening er et moderne utstillingssted for samtidskunst og besitter ca. 650 m² utstillingslokale i Kristiansand sentrum. Foreningen startet oppbyggingen av Det Faste Galleri i 1902. Det bestyres av kunstforeningens styre, og er i dag deponert i Sørlandets Kunstmuseum. a>en er populær i sommermånedene. Bildet viser turistbåten "Maarten" i Skippergada øst for sentrum. I 2007 vant Kristiansand kommune prisen «Norges kulturkommune» som er innstiftet av Norsk kulturforum, og deles ut hvert annet år. Cultiva er en selveiende stiftelse som skal forvalte kapitalen etter at bystyret valgte å selge kommunens eierandeler i Agder Energi til Statkraft. Stiftelsen har hatt fokus på kunst, kultur, kreativitet og kompetansebygging og støttet prosjekter på disse feltene i Kristiansand inntil finanskrisen førte til at virksomheten måtte reduseres til et minimum i 2011. Fiskebrygga i Kristiansand er meget populær i sommermånedene. På 1990-tallet ble området restaurert. Det var tidligere et tradisjonelt fiskemottak, men har i dag restauranter, brygger og bebyggelse med trefasader. Området ligger på begge sider av Gravane-kanalen, som skiller sentrum fra Odderøya. På kanalen er det et yrende båtliv i sommerukene. Porto Rico – Kristiansands kulturelle frihavn – er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren. Byens mest kjente fotballag, IK Start, spilte i Tippeligaen igjen fra 2009-sesongen. Frem til den siste kampen i eliteserien 2006 hadde klubben sine hjemmekamper på Kristiansand stadion, men fra og med sesongstart i eliteserien 2007 er aktivitetene flyttet til en ny og moderne stadion, Sør Arena. I 2011 mistet klubben plassen i den øverste divisjonen. Det finnes også gode håndballklubber (KIF og Våg Vipers), basketklubb (Kristiansand Pirates) og volleyballklubb (Grim VBK). Kristiansands byvåpen. Hovedelementene i byvåpenet er "Den norske løve" foran et furutre. Kongekronen viser at byen ble grunnlagt av en konge. Under kronen står bokstavene "R.F.P.". Dette er en forkortelse for "Regna Firma Pietas", som betyr "Gudsfrykt styrker rikene". Dette var kong Christian IVs valgspråk. Rundt seglet står teksten "Cavsa Triumphat Tandem Bona", som betyr "Den gode sak seirer til slutt". Dette er byens valgspråk. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er «Tresse» – Retrenchementet, byens festplass foran Christiansholm festning, nederst i Festningsgata mot Østerhavna. Tusenårsskiftet ble markert der med bl.a. et stort skilt. Et mindre skilt som skal markere tusenårsstedet for fremtida er laget, men pr. 2011 ikke montert i påvente av at festplassen skal gis en ansiktsløfting. Det skal også graves en kanal innenfor festninga, slik at denne igjen blir liggende på en holme. Disse prosjektene venter på politisk behandling og bevilgning. Tusenårstreet ble plantet på gressplenen mellom festplassen og lekeplassen/isbanen i Tresse. Politikk. Bystyret har 53 representanter. Arvid Grundekjøn (H) er ordfører. (Se også egen Liste over ordførere i Kristiansand). Utdanning og forskning. Universitetet i Agder ble etablert i 2007, basert på Høgskolen i Agder, som var dannet i 1994 som en sammenslåing av seks tidligere høgskoler: Kristiansand lærerhøgskole, Agder distriktshøgskole, Kristiansand sykepleierhøgskole, Arendal sykepleierhøgskole, Agder ingeniør- og distriktshøgskole (Grimstad) og Agder musikkonservatorium. Universitetet har om lag 9.500 studenter. 7.000 av disse er i Kristiansand, de øvrige 2.500 i Grimstad. Alle universitetets studietilbud i Kristiansand er lokalisert i en campus på den tidligere ekserserplassen Gimlemoen på Gimle øst for Otra, mellom Spicheren og Gimlevang. Universitetet tilbyr et bredt utvalg studier på alle nivå, organisert i fem fakulteter: Fakultet for humaniora og pedagogikk, Fakultet for teknologi og realfag, Fakultet for helse og idrett, Fakultet for økonomi og samfunnsfag og Fakultet for kunstfag. På Gimlemoen ligger også Sørlandet kunnskapspark, bygget opp med midler fra blant annet Cultiva-fondet (salget av Agder Energi). I Sørlandet kunnskapspark finnes en rekke virksomheter med en viss faglig tilknytning til universitetet, slik som Agderforskning, Høyskoleforlaget, o.a. Kristiansand ble garnisons- og kirkeby fra 1664, og fikk katedralskole i 1684 og latinskole i 1734. Offentlige videregående skoler i dag er Kristiansand katedralskole Gimle, Vågsbygd videregående skole, Kvadraturen videregående skole og Tangen videregående skole. Private videregående skoler er m.a. Noroff Videregående Skole og Sonans utdanning. Privatskolen Sørlandets maritime videregående skole har også tilhold i Kristiansand. Denne skolen tilbyr to linjer, TIP og maritime fag. Skolen er en internatskole, der elevene bor og får opplæring ombord på skoleskipet MS «Sjøkurs». Industri og næringsliv. a> satset tidlig på offshorefartøy for Nordsjøen, og la grunnlaget for eiendoms- og investeringsvirksomhet. Eierfamilene er kommunens mest formuende innbyggere. Christianssands bryggeri er byens tradisjonsrike produsent av øl- og mineralvann. Bryggeriet ble etablert i 1859, og alle CBs produkter brygges på kildevann fra bryggeriets egen kilde, "Christian IVs kilde". Hennig-Olsen er en iskremfabrikk med hovedkontor og produksjonslokaler i Kristiansand. Fabrikken ble startet i 1960, men Hennig-Olsen-familien har produsert iskrem i Kristiansand siden 1924, da Sven Hennig-Olsen startet iskremproduksjon på bakrommet i sin tobakkskiosk. Falconbridge Nikkelverk ble grunnlagt som Kristiansand Nikkelraffineringsverk A/S i 1910. Selskapet eies av sveitsiske Xstrata og har omtrent 500 ansatte. I oktober 2006 fikk det offisielt navnet Xstrata Nickel Nikkelverk. I Korsvik industriområde på østsiden av Kristiansandsfjorden er det etablert virksomheter som utvikler boreteknologi, kraner, vinsjer og annet utstyr for oljeindustien verden over. Blant disse er National Oilwell Varco og Aker MH. Orklaeide Elkem har drevet et raffineringsverk for ferrosilisium og microsilica på Fiskå i Vågsbygd gjennom mange år. Der bygges nå en ny fabrikk for fremstilling av polykristallinsk silisium for solcelleindustrien. Anlegget er planlagt med en kapasitet på 5 000 tonn årlig. Som verksted for en relativt stor skipsfartsby fikk Kristiansands Mekaniske Verksted og P. Høivolds Mekaniske Verksted rask vekst. Det er ikke mange igjen av rederiene som en gang var byens ryggrad. Overgangen fra seil til damp ble ikke prioritert ved inngangen til 1900-tallet, og under overgangen til motordrift i mellomkrigstiden ble rederiene på Østlandet ledende til fortrengsel for sørlandsrederne. Men noen av rederiene bestod og tilpasset seg, som Rasmussens rederi som idag har en mangsidig virksomhet med utgangspunkt i offshore-selskap, diversifisert med eiendom og investeringsvirksomhet. Rasmussen-familien er kommunens desidert mest formuende personer. Samferdsel. "Hovedartikkel: Samferdsel i Kristiansand" Kristiansand er et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon. Byen er norsk ende- og startpunkt for E18, E39 og riksvei 9 gjennom Setesdalen. Byen har jernbaneforbindelse til Stavanger og Oslo med Sørlandsbanen, en stor havn med bl.a hurtigbåt- og ferjeforbindelse til Hirtshals (Danmark). Kristiansand lufthavn, Kjevik har direkteforbindelser med Oslo, Stavanger, Bergen, København, London, Aberdeen og Amsterdam. Kollektivtrafikken lokalt i byen og i distriktet skjer med base i Kristiansand Rutebilstasjon og trafikkterminalene til Bussen Trafikkselskap AS, frem til 1 oktober 2010, da busskjøringen i Kristiansandsområdet ble overtatt av Nettbuss Sør. Riksveier. E18 er hovedveien østover fra Kristiansand mot Oslo, mens E39 er hovedveien vestover mot Stavanger, og også sydover mot Aalborg. I tillegg har man Riksvei 9 som er hovedveien nordover i Setesdal til Haukeligrend, mens Riksvei 41 og Riksvei 420 går mot hhv. nordøst og øst. Diverse. a> og huser bystyre- og formannskapssalene. Kristiansand blir ofte kalt Kristiansand S (S for sør) for å skille det fra Kristiansund N. Dette stammer fra tiden før postnummer var tatt i bruk, og post noen ganger ble sendt til feil by. I våre dager hender det også at utenlandske piloter forveksler Kristiansand med både Kristiansund og Kristianstad i Sverige. Utenlandske flypassasjerer kan forveksle dem når de bestiller billetter. Kristiansands nordiske vennskapsbyer er Hjørring (Danmark), Kervo (Finland), Reykjanesbær (Island) og Trollhättan (Sverige). Andre vennskapsbyer er Münster i Tyskland, Letchworth i England, Orleans i Frankrike, Rajshahi i Bangladesh og Gdynia i Polen. I Norden er Kristiansand den 35. største byen. Kapitalisme. Kapitalisme (av latin: "capitalis", avledet av "caput", «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital uten å bruke makt eller svindel. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, prising og utbud av varer og tjenester er bestemt av frivillig private avgjørelser i en markedsøkonomi. En egenskap ved kapitalismen er at hver enkelt person eier sin egen arbeidskapasitet, og derfor kan selge den til arbeidsgivere. Begrepet kapitalisme og det kapitalistiske samfunns utvikling er beskrevet i Marx' og Engels' analyse av det moderne industrisamfunnet. En annen viktig analyse av virkninger av kapitalismen finner vi hos Max Weber og hans begrep "formålsrettet rasjonalitet". Disse teoretikerne og deres analyse av kapitalismen er vesentlige for å forstå det moderne samfunnet og dets utvikling. I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne det dominerende samfunnsøkonomiske systemet i nyere tid. Og det finnes kapitalistiske stater, avhengig av definisjon, som Chile under Pinochet eller dagens Norge, som på forskjellige måter ikke kan sies å styres etter liberalistiske prinsipper. Førstnevnte på grunn av at samfunnet var et politisk diktatur, sistnevnte på grunn av en omfattende offentlig inngripen i økonomien. Historie. Kapitalismens spede begynnelse i Europa vokste frem fra en gang etter år 1000-tallet som en form for «handelskapitalisme» i middelalderen. Først med den industrielle revolusjon ble handelskapitalismen overført til alle grener av næringslivet. Den industrielle kapitalismen vokste frem på grunn av en voksende verdenshandel der særlig Holland og England var ledende. Denne utviklingen hadde begynt på 1600-tallet med økende handel og etablering av handelskamre, handelskompanier (for eksempel Det Ostindiske kompani) og kolonialisering (imperialisme). Deretter kom etablering av produksjon i gradvis større målestokk som opptakt til den industrielle revolusjon. Dette førte til at selvstendige håndverkere ble lønnsarbeidere. Etter den industrielle revolusjon fra 1750 og tiden etter, ble det fart i denne utviklingen og det vokste frem en klasse av fattige lønnsarbeidere som solgte egen arbeidskraft. En utvikling har vært en overgang fra tradisjonell kapitalisme til institusjonell kapitalisme. De tradisjonelle kapitalistene som eide sine bedrifter blir erstattet med aksjeselskaper der andre foretak og det offentlige har dominerende eierinteresser. Innen det kapitalistiske marked av bedrifter og kunder, er det ulike målestokker å styre etter i maksimeringen av bedriftenes resultat. I Nord-Amerika, hvor bedriftene tidlig ble upersonlig eid og styrt av ansatte ekspertledere, utviklet det seg i etterkrigstiden en typisk eierkapitalisme hvor bedriftsledelsens mål ble ansett å være å maksimere eiernes utbytte på sin investering "(Return of investment, ROI)". I Europa utviklet det seg, særlig fra 1970-tallet, en samfunnskapitalisme som tok sikte på å maksimere mer enn bare eiernes utbytte, også samfunnets nytte, ansattes medbestemmelse og miljøhensyn vokste frem som viktige bedriftsmål. I nyere tid utfordres både eierkapitalismen og samfunnskapitalismen av en forbrukerfokusert kundekapitalisme "(consumer capitalism)", i møtet med økt forbrukermakt og forbrukervalg under sterkere konkurranse. Forskjellige syn. Markedsliberalisters definisjon på kapitalisme er et samfunnssystem som bygger på eiendomsretten med et marked basert helt på frikonkuranseprinsippet. Dette medfører at det ikke er noe som heter privat, stat eller monopolkapitalisme da alle disse systemer ikke bygger på eiendomsretten. Ifølge Markedsliberalisters vil det etter ovennevnte definisjon i et fritt marked kunne medføre en stor økning av produksjon av varer på grunn av økt fortjeneste, noe som vil kunne skape flere arbeidsplasser. Fri konkurranse vil medføre at prisene synker slik at flere har råd til flere produkter. Spesielt boligpriser vil reduseres slik at fattige har råd til bolig og ikke bare rike mennesker. "Laissez-faire"-kapitalismen er en liberalistisk retning innen kapitalismeteorien. Kjennetegnet er at statsmakten i mye mindre grad griper regulerende og bestemmende inn i næringsvirksomheten. Samtidig ble adelens privilegier opphevet slik at alle ble like for loven. Laugenes reguleringer ble avskaffet og det oppsto et fritt arbeidsmarked hvor lønnsarbeidere sto overfor kapitaleiere. Prisene på varer og tjenester dannes gjennom konkurranse på markedet, tilbud og etterspørsel. Kapitaleiere som lykkes i denne konkurransen høster fortjeneste eller profitt. Det er stor frihet til å investere kapital i nye foretak, og det oppsto et næringsliv som var i stadig uro og bevegelse. Næringslivet stimulerte den tekniske revolusjonen, og den kapitalistiske storindustrien med fabrikker med stor arbeidsstokk og masseproduksjon av forbruks og industrivarer omskapte det samfunnsgeografiske landskapet. Sett fra laissez-faire-kapitalisters synspunkt skal kapitalisme praktiseres i størst mulig grad uten bruk av tvang som for eksempel skatter og avgifter. Statens rolle i samfunnsøkonomien ble svakere enn tidligere og dens rolle ble å verne om statsborgerens liv og eiendom ved hjelp av indre og ytre ordensvern som politi og militærmakt. Men pengevesenet var statlig og samferdselsnettet var statens oppgave. Offentlig anliggende var også i stor grad skolevesen og religiøst liv. Sett fra sosialisters synspunkt, bygget på teoriene til blant annet Karl Marx, er ikke kapitalisme et system som bygger på eiendomretten men en beskrivelse av eierskapet til produksjonmidlene. Et marxistisk syn er at kapitalismen i seg selv utvikler monopoler, og at denne utviklingen er uunngåelig innenfor kapitalismens rammer. Marxister skiller derfor mellom privatkapitalisme, statskapitalisme, monopolkapitalisme og overgangsformer mellom disse, avhengig av hvem som eier produksjonsmidlene. I monopolkapitalisme utføres produksjonen ikke for enkeltkapitalister, men for monopoler eller større internasjonale selskaper. Moderne teorier. Den peruanske økonomen Hernando de Soto har i boken "The Mystery of Capital – Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else" hevdet at årsaken til at de fattige land i verden ikke kommer ut av fattigdommen, er mangelen på et eiendomsregister. Dermed kan hverken enkeltpersoner eller småbedrifter bygge opp kapital ved å tilføre eiendommen ekstra verdier ettersom disse verdiene ikke kan omsettes i et fritt marked. Like viktig er at de reelle eierne ikke kan ta opp lån med (pantsette) eiendommen for å finansiere investeringer. Dermed blir investeringsmulighetene svært små for en stor del av befolkningen, hvor mange er bedriftseiere. De Soto trekker for eksempel frem forholdene i Egypt. I Egypt har konsulentfirmaet hans beregnet at verdien av de fattiges uregistrerte eiendommer ligger på om lag 241 milliarder dollar. Det er 55 ganger alle utenlandske investeringer i Egypt de siste 150 år, inkludert Suezkanalen. Men denne kapitalen er død. Den kan vanskelig anvendes til investeringer, så lenge den ikke er formalisert og registrert gjennom et enhetlig system. Utbredelse. Man regner i dag med at alle land i verden i en eller annen grad praktiserer kapitalistiske prinsipper – også de som regner seg selv som sosialistiske. Land som USA blir ofte fremmet som et land som prøver å praktisere kapitalistiske økonomiske prinsipper i vesentlig større grad enn de fleste andre land. Fra laissez-faire-kapitalisters synspunkt blir USA derimot ikke oppfattet som kapitalistisk da landet har en rekke lover som er i strid med eiendomsretten, blant annet 30 til 40 prosent skatter, avgifter, statlige subsidier, forbud mot fri prostitusjon, forbud mot fri narkotika, forbud mot fri boligbygging uten statlig innblanding, og forbud mot fri import av varer fra alle land, inkludert Cuba. Av vestlige statssystem som i dag har andre grunnmodeller i sitt styresett enn kapitalisme, er sosialdemokratiet, som er den styrende samfunnsformen i mange ledende land i Europa og har stor innflytelse i EU. Politiske partier. I Norge er Fremskrittspartiet og Høyre de største norske partiene som har de kapitalistiske prinsippene om privat eiendomsrett og lav grad av statlig styring som viktige grunnprinsipper i sin politikk. Av de mindre partiene finnes Det Liberale Folkepartiet som ifølge dem selv er tilhengere av ren laissez-faire-kapitalisme, selv om det på enkelte mindre områder som for eksempel kopieringsrettigheter er uenigheter om tolkning av kapitalismen. I praktisk politikk er det likevel beskjeden forskjell mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet. Alle partiene vil ha en stor velferdsstat, der et offentlig helsevesen, skolesystem og folketrygd utgjør grunnstammen. Samtidig vil alle partiene at det private næringsliv skal stå for det aller meste av verdiskaping utenom disse sektorene. Siden staten også er den som legger premisser i form av lover og forskrifter, må den private sektorer forme seg etter disse. Dette blir gjerne kalt for korporatisme. Kritikk av kapitalismen. Det er i dag to hovedgrener i kritikken av kapitalismen - den marxistiske og den økologiske. Her trekker Nussbaum frem et viktig aspekt ved Marx' kapitalismekritikk. Det er ikke simpelthen slik at kapitalismen utbytter og derved er umoralsk. Eller at kapitalismen gir menneskene en lavere levestandard. Det er nok dette også, men det er viktig å fremheve at kapitalismens klasseinnhold leder til en fremmedgjøring. En fremmedgjøring av mennesker i vid forstand, b. la ved at folk identifiserer seg selv som simple arbeidere og ikke som mennesker med evner og muligheter. Og ved at de ikke griper den faktiske kontroll over egen hverdag, men manipuleres til passivitet ("falsk bevissthet"). Folk lever i en verden der den faktiske virkelighet stadig blir fjernere, mer fremmed, for folk flest. Den økologiske kritikken bygger på at man mener at den kapitalistiske grunntanken (og som mange mener – praksisen) vil føre til at jorden vil bli utarmet og gå til grunne som konsekvens av målet med økt profitt for de enkelte og ikke for fellesskapets beste. Kobber. Kobber eller kopper er et grunnstoff med kjemisk symbol Cu og atomnummer 29. Historie. Kobber har vært brukt av de eldste kjente sivilisasjoner og kan spores 10 000 år tilbake. De eldste funnene er gjort i Lille-Asia. Her ble det laget perler, nåler, fingerringer og små lenker av dette metallet. Noe senere ble det også laget enkle kobber-redskaper. I dette området er det forekomster av rent kobber i naturen, og det er nok slike klumper som er brukt til de eldste gjenstandene. Antagelig ble dette materialet betraktet som en myk stein, for det kunne hamres uten oppvarming. Bronse, som er en legering av kobber og tinn, er trolig et resultat av forsøk på å smelte kobbermalm. Verdens eldste gruveby er Maadi, ca 10 km sør for Kairo. Her finnes rester av kobbersmelting og -støping helt tilbake til 3300 f.Kr. Malmen som ble brukt, var hovedsakelig malakitt fra Negev i Sinai-ørkenen. Tegninger av metallsmelting er funnet i pyramidene; kobberet ble utvunnet ved smelting med trekull. Allerede 3000 f.Kr legerte egypterne kobber med 4 – 8 % arsen for å oppnå større hardhet. Dette kalles «hvit bronse». Mye senere, ca 300 f.Kr, lærte egypterne å legere bronse med 7 – 1 5% tinn. Tinn fikk de fra gruver i Spania og Cornwall. Kobber er trolig det første metallet menneskene tok i bruk til redskaper og våpen og har trolig blitt utvunnet og bearbeidet i mer enn 6000 år. Kobber har vært en viktig del av Norges industrialisering. Sammen med nikkel er kobber mye brukt i mynter. Navnet kommer fra det (latinske navnet "Cuprum") som igjen er avledet av "aes cyprium" som betyr «metallet fra Kypros». Egenskaper. Kobber er et rødlig farget transisjonsmetall. Den karakteristiske fargen kommer av at kobber reflekterer rødt og orange lys og absorberer andre frekvenser i det synlige spekteret, på grunn av dets overflatestruktur. Kobber er i samme familie i periodesystemet som sølv og gull, og deler mange av egenskapene til disse metallene. Alle har høy ledningsevne av varme og elektrisk strøm. Av grunnstoffene er det bare sølv som har bedre termisk og elektrisk ledningsevne. Både sølv, gull og kobber er smibare metaller. Kobber er uløselig i vann (H2O) og i isopropanol, men oksiderer i kontakt med luft. I tørt klima (liten luftfuktighet) får kobber en tilnærmet usynlig hinne som stanser videre oksidasjon. I fuktig klima dannes basiske kobbersalter med en blågrønn farve som kalles irr. Irr er giftig, så kjeler og kar til matlaging må fortinnes innvendig for å forhindre irring. Isotoper. Naturlig forekommende kobber består av to stabile isotoper: 63Cu (69,17 %) og 65Cu (30,83 %). I tillegg finnes 27 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 67Cu med halveringstid 61,83 timer, 64Cu med halveringstid 12,7 timer, og 61Cu med halveringstid ca. 3,4 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 30 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-50-8 Forekomst. Kobber er et av de få metallene som forekommer i ren form naturlig. Kommersiell utvinning foregår imidlertid ved foredling av kobberholdige mineraler, som kobbersulfid. Produksjonen av kobber har vært jevnt stigende gjennom hele historien, siden kobber er det mest anvendelige av metallene. I 2007 ble det produsert 15,6 millioner tonn kobber på verdensbasis. De største produsentlandene var Chile (5,7 millioner tonn), Peru (1,2 millioner tonn) og USA (1,19 millioner tonn). Verdens utvinnbare kobber-reserver er anslått til 490 millioner tonn, hvorav 150 millioner tonn befinner seg i Chile. Det ble i 2007 gjenvunnet omkring 150 000 tonn kobber. Gjennomsnittsprisen i siste halvdel av 2007 var omtrent 7,10 USD per kg kobber. Kobberprisen er femdoblet siden 1999, da den var den laveste på 60 år. Kobberforekomster i Norge. Kobber har vært det viktigste metallet for gruvedrift i Norsk bergindustrihistorie. Anvendelse. Kobber er et anvendelig metall fordi det er mykt og lett å forme. Dersom kobber blir legert med andre metaller oppnås andre egenskaper, som for eksempel et hardere metall. Rent kobber er et hardt materiale, men samtidig er det seigt og strekkbart. Kobber egner seg godt til mekanisk bearbeiding. Det kan hamres, eller valses ut til tynne plater, og det kan strekkes ut til tynn tråd. Kobber egner seg derimot dårlig til støping. Smeltet kobber er tyktflytende, og det har lett for å danne seg blærer i godset. Støpt kobber blir derfor et dårlig og porøst materiale, men blandet med tinn (bronse) eller sink (messing) blir egenskapene annerledes, og disse legeringene egner seg godt til støping. Bronse og messing er imidlertid mye tyngre og hardere å bearbeide enn rent kobber. Knut Hamsun. Knut Hamsun (født 4. august 1859 i Vågå/Lom som "Knud Pedersen", død 19. februar 1952 på Nørholm) var en norsk forfatter. Han regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920. Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga flere enn 20 romaner, diktsamlingen "Det vilde Kor", noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen. Det er sagt at han med gjennombruddsromanen "Sult" fra 1890 innvarslet det 20. århundre. " Som ung opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv». Hans mest kjente verker fra 1890-årene "Sult", "Mysterier", "Pan" og "Victoria" regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «nordlandsromaner». Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger. I norsk litteraturhistorie er det etter hvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Knut Hamsun»; forholdet mellom den beundrede kunstneren og hans omstridte politiske synspunkter. Oppvekst. Hamsuns fødested ble tidligere vanligvis oppgitt å være Lom, men mye tyder på at det var Vågå. 28. august 1859 ble han døpt i Gamle Garmo kirke, som nå står på Maihaugen. Sine første barneår tilbrakte han på gården Garmostrædet i Lom, i et hus nå kjent som Hamsunstugu. Sommeren året Knut fylte tre år, flyttet familien til Hamsund på Hamarøy i Nordland, som han senere tok navn etter. Ni år gammel flyttet han inn hos sin onkel. Onkelen var streng, sterkt religiøs og trangsynt, og Hamsun trivdes dårlig. Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet han fra onkelen da han var 14 år gammel. I 1874 sluttet han på skolen, etter bare 252 skoledager. Han reiste til Lom og bodde hos sin gudfar som drev landhandel i Garmo. Her fikk han sin første erfaring som krambugutt. Den 4. oktober 1874 ble han konfirmert i Lom stavkirke. Deretter begynte en vagabondtilværelse som handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken "Den Gaadefulde", som ikke ble noen suksess, flyttet han til København. Heller ikke her slo han igjennom, og han flyttet derfor tilbake til Norge. Til USA 1882 og 1886. Hamsun var to ganger i USA, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Han reiste som en hvilken som helst annen immigrant og ble rådet til å ta vanlig arbeid. I løpet av de til sammen fire årene i USA jobbet han som jordarbeider og grisepasser, handelsbetjent i Elroy, kontorist i Madelia og sekretær hos den norske unitariske dikterpresten Kristofer Janson i Minneapolis. Dertil var han innhøstingsarbeider på prærien, sporvognskonduktør i Chicago, litterær foredragsholder og journalist. Da han reiste hjem første gang, i 1884, var han alvorlig syk av bronkitt – han ville hjem for å dø. Men etter et år på Frydenlund Hotell i Aurdal i Valdres fikk han helsen tilbake, og han vendte tilbake til Amerika i 1886. Hamsun, som i utgangspunktet var begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, ble dypt skuffet og desillusjonert over at idealene ikke ble etterlevd. Han mente at USA var blitt et pengevelde. Det var kapitalen som rådde, ikke folket. Alt lot seg kjøpe – også politisk makt. Anarkistiske sympatier. Hamsun opplevde å møte forfatteren Mark Twain, og i Minneapolis traff han anarkistene Arne Dybfest og Kristen Cecilius Krøger Johansen som han sympatiserte med. Han holdt en del foredrag høsten 1887–våren 1888 i Minneapolis. Han oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter. I umiddelbar sympati med de henrettede Chicago-anarkistene 11. november 1887 festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget. Tilbake til Europa. I 1888 vendte Hamsun tilbake til Europa og slo seg nok en gang ned i København. Med seg hadde han forarbeidene til det som skulle bli "Fra det moderne Amerikas Aandsliv", en bok basert blant annet på de foredrag han hadde holdt i USA. Boken er et angrep på amerikansk levesett, politikk og kunst. Hans sympati for de anarkistiske martyrene kommer klart frem i det ferdige verket. Boka ble anmeldt i "Morgenbladet" som blant annet skrev: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.» Danske "Dagbladet" skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist», og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk. Kristofer Randers skrev i "Ny svensk tidskrift" at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, – han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien». Gjennombrudd med "Sult". I 1888, mens han bodde i København, fikk han i novemberutgaven av det radikale tidsskriftet "Ny Jord" publisert første del av det som senere skulle bli romanen "Sult". Fragmentet var publisert anonymt, og dermed oppsto det spekulasjoner om hvem som sto bak dette merkverdige produktet. I "Verdens Gang" skrev redaktør Olaf Thommessen at fortellingen «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.» Thommessen gikk noen dager senere langt i å antyde at det kunne være Arne Garborg som skjulte seg bak signaturen "Av en ukjendt forfatter". Men 28. november kunne Lars Holst i "Dagbladet" avsløre at forfatteren var Knut Hamsun. Et drøyt år senere, i 1890, forelå hele romanen "Sult", og Hamsun fikk sitt litterære gjennombrudd. Verket slo an nye toner, en jeg-roman med en hovedperson som sulter så det går gjennom marg og ben på leseren, men som ikke later til å knekkes av sulten, men inspireres av den til kunstneriske uttrykk. Dette er langt fra å være sosialrealisme. Litterære foredrag – «fadermord». I 1891 la Hamsun ut på foredragsturné. Han hadde med seg tre foredrag med titlene «Norsk Literatur», «Psykologisk Literatur» og «Modeliteratur». Som ung og ukjent forfatter hadde han behov for å markere seg. Den metoden han valgte, var å forsøke å rive ned sine eldre kolleger Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland. Han mente at de framstilte enkle karakterer eller typer og manglet forståelse for det kompliserte sjeleliv hos moderne, inntrykksømme nervemennesker. Dette er hans hovedidé som han stadig gjentar og varierer i sine foredrag. En etter en ble «de fire store» veid på Hamsuns vekt og funnet for lette. Bjørnson ble blant annet kritisert for sin trang til å være folkeoppdrager og pedagog i sin diktning, og for å ha en «stor og enkel» ånd. Hamsun uttalte seg med selvsikker ironi om "den verdensberømte norske litteratur", og hadde ikke minst Ibsen i tankene. Han mente f.eks. at Ibsens skikkelser manglet psykologisk dybde. Hovedpersonen i hans neste roman, "Mysterier" (1892), uttaler seg om Ibsen i samme ånd når han opprømt slynger ut at «de fleste av hans Skuespil er dramatiseret Træmasse». Ved to av de tre foredragene i Kristiania var Ibsen selv til stede, etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun. Hamsun og Bjørnson. Knut Hamsun var tilhenger av norsk uavhengighet fra Sverige. Han var blant dem som kritiserte at Bjørnstjerne Bjørnson mottok Nobelprisen i litteratur fra den svenske kongen i 1903, mens striden som skulle lede til unionsoppløsningen sto på: «Det svin gik over til svenskerne i sit 71. år for 140 tusind kroner. […] han kunde bare ikke, han er bunden av sin hele, hele fortid.» I diktet «For Norge» advarte Hamsun mot Sveriges militære potensial: «Det tramper av veldige støvler i øst …». Bjørnson holdt på den tid en moderat linje i spørsmålet om oppløsning av unionen mellom Sverige og Norge. Det kan for øvrig nevnes at Hamsun i 1902 skrev et hyllestdikt nettopp til Bjørnson, og da Bjørnson døde i 1910, skrev Hamsun et «storslagent sørgedikt». I en periode før gjennombruddet var Hamsuns skjønnlitterære stil også tungt inspirert av Bjørnsons diktning. Til Østen. I 1899–1900 foretok Hamsun en reise østover. Han oppholdt seg seg først en lengre tid i Finland, dro derfra til Russland og videre gjennom Georgia til Kaukasus og Tyrkia. Reisen ga ham materiale til dramaet "Dronning Tamara" (1903), oppført på Nationaltheatret i 1904. Tamara levde i høymiddelalderen og var dronning i Georgia. Stykket handler bl.a. om forholdet mellom kristne og muslimer. Glimt fra reisen dukker også opp igjen i hans siste bok, "På gjengrodde Stier", fra 1949. Hamsun skrev dessuten en reiseskildring, "I Æventyrland" (1903), som er basert på inntrykk fra denne reisen. Ekteskap og jorddyrking. Marie og Knut Hamsun ca. 1909 Knut Hamsun giftet seg første gang med Bergljot Bech. De fikk datteren Victoria. Ekteskapet varte fra 1898 til 1906. I 1909 giftet han seg på nytt, denne gang med skuespilleren Marie Andersen. Hun var 22 år yngre enn ham, og ekteskapet varte livet ut. Sammen hadde de barna Tore, Arild, Cecilia og Ellinor. De første årene av ekteskapet bodde familien flere steder, den lengste tiden på Hamarøy i Nordland. Der drev Knut og Marie gården Skogheim fra 1911 til 1917, og der ble tre av barna født. Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte Hamsun i 1918 storgården Nørholm utenfor Grimstad. Som Isak Sellanraa i "Markens Grøde" ønsket han å leve som jorddyrker, men det er en påfallende kontrast mellom Isaks trygge rotfasthet og den søken og omskiftelighet som Hamsun og familien gjennomgikk i årene før han kjøpte Nørholm.» Han gjorde etter hvert Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av inntektene fra forfatterskapet, som med tiden ble betydelige. Hamsun kom til å tilbringe mye tid borte fra hjemmet, som hovedregel oppholdt han seg på ulike pensjonater og hotell under ferdigstillelsen av de fleste av sine bøker. Det er altså mange bygder og gjestegiverier i Norge som kan påberope seg «sin» Hamsunbok. Politisk utvikling. Forholdet til Tyskland og nazismen. a> var en skjellsettende begivenhet for Hamsuns valg av side mellom stormaktene Hamsuns politiske synspunkter ble formet på slutten av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet. Dette var holdninger han kom til å beholde resten av sitt liv. Hamsun var en stor venn av Tyskland og tysk kultur. Atle Kittang uttrykker det slik: «I Hamsuns politiske mytologi er Tyskland den unge nasjonen med ungdomens legitime krav på utfalding og utvikling; England representerer den avfeldige alderdomen som med alle midlar freistar å halde ungdomen nede. Dette er ikkje berre forstokka idiosynkrasiar. Liknande tankar vart på den tida delte av andre, utan at alle av den grunn vart nazistar.» Hamsun hadde etter sitt Amerikaopphold et negativt syn på den angelsaksiske verden, og var sterkt kritisk til britenes imperialisme, som på denne tiden hadde sin storhetstid. Spesielt gjorde Boerkrigen sterkt inntrykk på Hamsun. I den nedkjempet britene de europeiskættede boerne i Sør-Afrika i en krig som i samtiden ble oppfattet som både brutal og som Davids kamp mot Goliat, som det lille boerfolket mot det britiske verdensimperiet. Hamsun hadde dertil fått et enormt publikum i Tyskland, mens han aldri oppnådde å slå igjennom i England. Hamsun utviklet et stadig mer kritisk syn på samfunnsutviklingen og kom til å innta reaksjonære synspunkter. Han var kritisk til kapitalisme, industrialisering og det moderne demokratiet, og stod for en lengsel tilbake til føydale relasjoner i politikk og moral, idealisering av naturen, bondeøkonomien og de «naturlige» båndene mellom mennesker og omverdenen. Under første verdenskrig, hvor Norge selv var nøytralt, gav Hamsun offentlig uttrykk for sin støtte til Tyskland. Hamsun markerte seg etterhvert også som en skarp motstander av kommunismen og stalinismen. Gjennom 30-tallet uttrykte Hamsun stadig oftere meninger som assosierte ham med nasjonalsosialistiske og fascistiske standpunkter. Hamsuns synspunkter ble delt av store deler av høyresiden på den tid, blant annet de borgerlige avisene "Aftenposten" og "Morgenbladet", og partiene Høyre og Bondepartiet. I 1935 tok Hamsun, i likhet med den norske høyresiden forøvrig, offentlig avstand fra tildelingen av Nobels fredspris til den spiondømte tyske pasifisten Carl von Ossietzky. 33 andre kjente forfattere med Sigrid Undset i spissen, markerte sterk avstand til angrepet på Ossietzky fra Hamsun. Hamsun fikk imidlertid støtte på lederplass av Aftenposten, og kong Haakon uteble fra seremonien. Da andre verdenskrig kom til Norge i 1940, var Knut Hamsun 80 år gammel og led av tiltagende hørselssvikt. Han hadde vansker med å høre radio, og klaget over at han følte seg isolert. I april 1942 hadde han et tilfelle av hjerneblødning og et nytt våren 1944. Sin informasjon om krigens gang fikk han gjennom NS-organet "Fritt Folk" og "Aftenposten". Under den tyske okkupasjonen skrev Hamsun flere tyskvennlige artikler i norske aviser. Både på oppfordring og på eget initiativ skrev han opprop mot motstandsbevegelsen og nordmenn i alliert tjeneste. Blant annet oppfordret han til å legge ned våpnene og oppgi motstandskampen og heller samarbeide med okkupasjonsmakten. Hamsun skrev at «tyskerne kjemper for oss alle og bryter nå Englands tyranni over oss og alle nøytrale». Etter et møte med Goebbels i 1943 sendte Hamsun ham sin nobelprismedalje i gave, etter at Sigrid Undset på sin rundreise i USA hadde nevnt at samtlige skandinaviske nobelprismottakere, bortsett fra Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. Hamsun kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister», lot han Goebbels få vite. Hamsun henvendte seg flere ganger til okkupasjonsmakten og Josef Terboven, og også til myndighetene i Tyskland, med bønn om å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire. I juni 1943 fikk han møte Hitler, og i møtet beklaget han seg over forholdene i det okkuperte Norge og ba om at Terboven ble avsatt fra stillingen sin. Hitler ønsket imidlertid ikke å diskutere politikk med Hamsun; han ble irritert og viste ham døra. Thorkild Hansen tolker i sin Hamsunbiografi det at Hamsun sendte Nobelmedaljen til Goebbels som en del av strategien for at Hamsun skulle få foretrede hos Hitler. Ved Hitlers død skrev Hamsun likevel en oppsiktsvekkende og rosende nekrolog i "Aftenposten" den 7. mai 1945, hvor han roser diktatoren som en «kriger for menneskeheten». Marie Hamsun var under krigen aktiv som personalleder og foredragsholder i lokallaget av NS. Hun holdt selskaper for tyskerne på Nørholm og reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste for de tyske troppene fra sin manns bøker. Landssvikoppgjøret og siste bok. Da andre verdenskrig tok slutt, ble Hamsun satt i husarrest i sitt eget hjem på Nørholm. Han ble deretter plassert på sykehus i Grimstad en tid, overført til Landvik gamlehjem, innlagt på Vinderen psykiatrisk sykehus på i Oslo, og vendte deretter tilbake igjen til gamlehjemmet. Først til jul 1947 kom han hjem igjen til Nørholm. Oppholdet på Vinderen varte i 4 måneder, fra midt i oktober 1945 til 11. februar 1946. Der gjennomgikk han en mentalundersøkelse ved psykiateren professor Gabriel Langfeldt. På grunnlag av denne utferdiget Langfeldt sammen med overlege Ørnulv Ødegård en 83 sider lang erklæring som konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk på det tidspunktet, og at han heller ikke hadde vært det før han begikk de handlinger han var anklaget for. Han fikk imidlertid diagnosen «varig svekkede sjelsevner». Etter denne diagnosen var stilt henla riksadvokaten straffesaken med begrunnelsen at intet offentlig hensyn tilsa tiltale. I ettertid har mange ment at diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten for unngå ubehaget ved å sette nobelprisvinneren Hamsun i fengsel. Dikterens siste bok "På gjengrodde stier" fremstår etter de fleste litteraturhistorikeres mening som et klart bevis for at diagnosen var feil. Tidligere riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn har fremhevet at diagnosen ikke forutsatte at de intellektuelle evnene var redusert, og at de sakkyndige primært la til grunn en svekkelse av personligheten og følelseslivet. Hamsun opplevde mentalundersøkelsen som nedbrytende, dypt krenkende og unødvendig. Allerede i forhørsretten 23. juni 1945 hadde han påtatt seg ansvaret for de handlinger som han var anklaget for og var fast bestemt på å stå ved dem og forsvare seg på ærlig vis. I stedet for å bli satt i et realt fengsel, ble han med politieskorte fraktet til en anstalt for sinnslidende. I stedet for å bli stilt for retten som et normalt menneske, ble han utsatt for psykisk tortur og fratatt rett og mulighet til å forsvare seg. Det tok tid å komme til hektene igjen. «Det var en sakte, sakte Oprykning med Rot. [...] Jeg var et friskt Menneske, jeg blev Gelé». Hamsun ble, tross diagnosen, stevnet sivilrettslig som «erstatningsmessig medansvarlig» for Nasjonal Samlings virksomhet. Etter flere utsettelser kom denne saken endelig opp 16. desember 1947. Sand herredsrett kom til at Hamsun måtte «anses for å ha vært medlem» i Nasjonal Samling, selv om medlemskapet ikke kunne bevises, og 19. desember 1947 ble han dømt til å betale en erstatning på 425 000 kroner. Hamsun bestred at han noen gang hadde vært medlem av et politisk parti, og dommen i herredsretten ble avsagt under dissens fra fagdommeren. I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 nedsatt til 325 000 kroner. Dette ruinerte Hamsunfamilien nesten fullstendig, men familien maktet med store anstrengelser å beholde Nørholm. Hamsun skrev ferdig "Paa gjengrodde Stier" etter at han var vendt tilbake til Nørholm. Han var da nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, men han maktet å fullføre. Boka forteller om det som hendte ham fra krigen sluttet til høyesterettsdommen falt. Dertil inneholder den en rekke glimt fra hans tidligere liv. Innimellom skaper han endog nye dikteriske skikkelser, så som den eiendommelige lekpredikanten Martin Enevoldsen som «vandret rundt i landet og bad til Gud». "På gjengrodde stier" kom ut i 1949 da Hamsun var 90 år gammel. Boka beskrives av de fleste kritikere som et dypt menneskelig dokument. «Det er noe i situasjonen som har forløst Hamsuns skapende evne: på gamlehjemmet er han igjen proletaren som ikke eier noe annet i verden enn sitt rike sinn.». Boka, og dermed Hamsuns forfatterskap, avsluttes med disse ord: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.» Knut Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952. Forfatterskap. a> fra 1891, året etter gjennombruddet med "Sult". Før gjennombruddet. I flere år før gjennombruddet med "Sult" (1890) hadde Hamsun markert seg på den litterære scene med virksomhet av ulik art. Den faktiske debuten fant sted da han var i 18-årsalderen. I 1877 utkom romanen "Den gaadefulde" av "Kn. Pedersen". Romanen ble året etter fulgt opp av det episke diktet "Et gjensyn" og romanen "Bjørger". "Den gaadefulde" vurderes som et umodent verk, en banal historie innen forvekslingssjangeren. Husmannsgutten Rolf viser seg å være en fin byborgersønn ved navn Knud (!). Romanen innvarsler imidlertid et gjennomgangstema som forekommer i en rekke av Hamsuns senere romaner: det erotiske forholdet mellom overklassekvinnen og mannen av folket. Diktet "Et gjensyn" skildrer en tysk eneboer i en hule på norskekysten, knuget av anger over et drap. I "Bjørger", som er «en bondefortelling i Bjørnsons ånd», skildres brødrene Bjørger og Thor. Boka foregriper motiver og temaer som etterhvert ble videreutviklet i forfatterskapet: vandrer-skikkelsen og outsidertilværelsen, naturskildringene og kjærlighetsforviklingene. Bjørgers dikterdrøm må kunne leses forholdsvis selvbiografisk.. Han skrev også romanen "Frida" som ble refusert av Gyldendal i 1879. Dertil holdt han foredrag, skrev dikt og debattinnlegg i diverse aviser, omgikkes forfattere og utfoldet seg om litterære og kulturelle emner. Han skrev om Mark Twain i 1885, skrev "Paa Turné" (1886) og publiserte i 1888 et utdrag fra "Sult" i det danske tidsskriftet "Ny Jord". Alt dette vitner om et forfatter i emning som søkte både etter et unikt stoff og en selvstendig kunstnerisk posisjon. Den subjektive outsideren i 90-tallsromanene. De fleste litteraturhistorikere er enige om at "Sult" (1890) markerer et brudd med romankunsten slik den til da var kjent. Romanen, som er delvis selvbiografisk, beskriver en ung forfatters utvikling i et fysisk og mentalt grenseland. Sulten og fattigdommen pirrer fantasi og uttrykksevne på en smertelig og besettende måte. I sin fordreide, subjektive virkelighet dikter jeg-personen for eksempel opp «agent Happolati», oppfinner av «den elektriske salmebok», som han skrøner om til en tilfeldig gammel mann han møter. Og for å redde seg ut av en knipe, henter han en annen gang «ullhandler Kierulf» ut av den tomme luft. Kvinnenavnet «Ylajali» kommer også til ham som en inspirasjon, utløst av et tilfeldig møte med en konkret kvinne som han stadig observerer i gatebildet, fantaserer om og forelsker seg i. Gjennom en framstillingsmåte som peker fram mot en stream of consciousness-teknikk, skildres hovedpersonen gjennom fire krisefaser. Tre av krisene løses ved at jeg-personen overraskende får noen penger, den siste 'løses' ved at han flykter fra Kristiania og dermed oppgir å leve av sitt skriveprosjekt. Han tar hyre på en båt, villig til å gjøre hva som helst av forefallende arbeid. "Sult" markerer et skille i norsk litteraturhistorie ved å sette menneskesinnets irrasjonelle potensial så å si under lupen. Noe slikt hadde man aldri sett før. Man har dertil ment at romanen knytter an til Dostojevskijs og Strindbergs nye psykologi, uttrykker en fin de sièclestemning, ja, at den foregriper den kommende interessen for sjelslivet som Freud skulle fremme så sterkt. Med den sterke vekt på det ekstremt subjektive, de uforutsigbare innfall, de skiftende sinnsstemninger og de språklige 'lykketreff' kan verket dessuten sies å tilhøre nyromantikken i Norge. Noen tyske kritikere beskrev romanen som «subjektiv naturalisme», mens Hamsun selv i et brev sa at han forsøkte å bryte med samfunnsskildringen og skape «ikke en roman, men en bok, hvori jeg har fulgt en ømtåling menneskesjel, hvis uendelige bevegelighet har interessert meg. Her forekommer ingen dikteriske oppfinnelser, ingen giftermål, baller, landturer osv». Litteraturhistorikeren Rolf N. Nettum oppsummerer sin gjennomgang slik: «Sult er med all sin vitalitet en bok om sjelelig lidelse, om fremmedfølelse og desorientering i en fiendlig og kald verden. Det er denne tematikk som har sterkest appell til senere tider og gjør Sult til en forløper for den modernistiske roman». Hamsun selv ga en slags kommentar til romanen da han i septembernummeret av tidsskriftet Samtiden publiserte artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv», som han skrev under et opphold i Lillesand. Hans neste roman, "Mysterier" fra 1892, svarer, likesom "Sult", til Hamsuns definisjon av en 'psykologisk roman'. Den skildrer sinnsstemninger og irrasjonelt sjeleliv hos en «tilværelsens utledning». Hos hovedpersonen Johan Nilsen Nagel er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère og selvmord. Hans provoserende adferd og ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.» Nagel, som har blitt beskrevet som Hamsuns «mest fengslende figur» kan sees som en videreføring av jeg-personen i "Sult", og som en utagerende og livsudugelig by-variant av senere vandrere som Glahn og August. I tillegg til skildringen av Nagel, og hans underlige «sekundant», krøplingen "Minutten", inneholder romanen spark i flere retninger, mot Bjørnson, Ibsen, borgerskapet og småbymentaliteten. Lignende spark forekommern også i Hamsuns to neste og langt mindre berømte romaner "Redaktør Lynge" og "Ny jord". Begge angrep henholdvis hovedstadens avismiljø og dens dekadente kunstnermiljø og kan karakteriseres som tendensromaner. Den lyriske kjærlighetsromanen "Pan" (1894) er en slags brevroman i jeg-form der hovedpersonen, den kulturtrøtte og overfølsomme løytnant Thomas Glahn, ser tilbake på en sommer han tilbrakte i Nordland. Han hadde oppsøkt naturen og ensomheten for å leve som eremitt, svermer og jeger i en primitiv hytte sammen med hunden Æsop, og for å livnære seg av det som naturen til en hver tid kunne by på. (Mis)forholdet mellom natur og sivilisasjon er et gjennomgående tema. Naturen fungerer ikke minst som akkompagnement og betingelse for de erotiske drifter og stemninger som hovedpersonen er kasteball for. Innvevd i teksten finnes et 'sagn' om Didrik og Iselin som skaper forestillinger om middelalderromantikk (f.eks. Tristan og Isolde), og det henspilles på den klassiske myten om jegerguden Pan. Det er dessuten innslag av panteisme i naturskildringene. Tre kvinneskikkelser står sentralt i handlingen, den uoppnåelige Edvarda, datter av den mektige Hr. Mack ved handelsstedet «Sirilund», Eva, smedens ydmyke og misbrukte kone, og gjeterpiken, naturbarnet, Henriette. Glahn dyrker den første, og søker tilfredsstillelse hos de to andre. Romanen har en epilog «Glahns død». Der innføres et nytt fortellende jeg som karakteriserer Glahn på denne måten: «Han så prektig ut, var full av ungdom og hadde et forførerisk vesen. Når han så på en med sitt hete dyreblikk følte man hans makt, endog jeg følte den. En dame skal ha sagt: Når han ser på meg er jeg fortapt; jeg føler en bevegelse ved det som om han rører ved meg.» Den uimotståelige (kvinne)jegeren Glahn omkommer ved et skudd i tropene, 34 år gammel. Det drepende skuddet har han selv med vitende og vilje provosert fram. Edvarda-skikkelsen forekommer også i "Rosa" (1908), der hun lever som aldrende enke på Sirilund. Den lyriske kjærlighetsromanen "Victoria" (1898) ble til mens Hamsun var nygift. Den har blitt karakterisert som «Hamsuns høysang til kjærligheten». Forholdet mellom møllersønnen Johannes og overklassepiken Victoria preges av lengsler, håpløshet og av Johannes' ambivalente følelser. Det blir i et etterlatt brev ved hennes død klart at hun har elsket ham. Det ser imidlertid ut til han på sin side likevel har elsket sitt dikterkall høyere enn han har elsket henne, og at det nettopp er den uoppnåelige tragiske kjærligheten han har oppsøkt, fordi den representerer en kilde til inspirasjon. Poesi og drama. Hamsun prøvde seg med mindre hell som dramatiker. I perioden fra 1895 til 1905 skrev han også dikt, reisebrev, noveller. Dette kan tyde på at han var «på leting etter et nytt grunnlag å dikte på, - etter det tidlige 90-tallets 'modernistiske raptus'». En skuespill-trilogi inspirert av Nietzsches idéer, og med filosofen og grubleren Ivar Kareno som hovedperson så dagens lys: "Ved Rigets Port" (1895), "Livets Spil" (1896) og "Aftenrøde" (1898). Stykket "Munken Vendt" (1902) er i verseform, og var fra Hamsuns side ment som et lesedrama. Det foregår i et anakronistisk middelalderaktig Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Her er flere intertekstuelle tråder til andre Hamsunverk. Allerede Glahn (i "Pan") fantaserer om Vendt, Iselin og Hr Diderik, mens Johannes (i "Victoria") lot Vendt være jeg-person i et av sine dikt. De tre novellesamlingene som utkom i løpet av en åtteårsperiode ("Siesta" (1897), "Kratskog" (1903) og "Stridende liv" (1905)) inneholdt for en stor del omarbeidelser av tidligere publiserte tekster. «En ærkeskjælm» fra 1886 er den eldste, mens «En ganske almindelig flue af middels størrelse» fra 1895 er en humoristisk klassiker. Diktsamlingen "Det vilde Kor" (1904) inneholder både helt banale og klassiske dikt. Blant de banale regnes «Himmelbrev til Byron», mens diktet til Bjørnsons 70-årsdag i 1902 og «Skærgaardsø» regnes blant de beste. En bolk av diktene presenteres som «Svend Herlufsens ord», etter personen med samme navn fra "Pan", som er en av Iselins elskere. Disse diktene finnes også i "Munken Vendt". Et av disse diktene er «Min Kjærest er som den», som uttrykker det som «tydelig ligger bak Glahns selvmord: angsten for kvinnens makt over hans sjel». Folkelivsskildringer og vandrerromaner. Romanen "Sværmere" fra 1904 representerer en overgangsfase i forfatterskapet. I boka introduseres et økende element av bred folkelivsskildring i Hamsuns bøker. Dette står i kontrast til de subjektive, individualistiske hovedpersonene i 1890-tallsbøkene. Folkelivsinnslaget, humoren og de karakteristiske, folkekjære «Nordlandsroman»-trekkene utvikles videre i flere senere romaner: "Benoni" og "Rosa", "Landstrykertrilogien". I "Sværmere" blir Hamsuns sedvanlige outsider satt inn i en bredere sosial ramme. «Den ytre virkelighet får en dominerende plass, og Hamsun dokumenterer en merkelig detaljkjennskap til det praktiske liv». Oppkomlingen Rolandsen er en sjarmør og lykkeprins som gjennom en oppfinnelse vinner «prinsessa», nessekongens datter. Nessekongen "Mack på Rosengaard" presenteres som bror av den "Mack på Sirilund" vi kjenner fra "Pan", "Benoni" og "Rosa". Hamsuns karakteristiske, ensomme vandrerskikkelse dukker opp igjen i trilogien "Under Høststjernen" (1906), "En Vandrer spiller med Sordin" (1909) og "Den siste Glæde" (1912). Vandreren kommer opprinnelig fra Nordland og heter "Knud Pedersen", og det er da nærliggende å oppfatte ham som en åndelig slektning av autor. I likhet med hovedpersonen i trilogien, kan man anta at også Hamsun selv på den tid var preget av høstlige stemninger. I løpet av de årene trilogien fant sin form, passerte Hamsun 50 år. Handlingen kretser rundt kapteinsgården Øvrebø, hvor Knud, en dikter på flukt fra bymiljøet og fra seg selv, får gårdsarbeid. Han forelsker seg i kaptein Falkenbergs kone Lovise, kommer i andre bind tilbake og erkjenner at kjærligheten har mistet sin ildfullhet, og blir etter hvert (i tredje bind) vitne til at ekteskapet på Øvrebø bryter sammen. Stemningen er preget av den «Aandens Afblomstringsalder» som Hamsun hadde skildret i et foredrag i 1900. Parallelt med trilogien publiserte Hamsun også romaner fra andre miljø. Dobbeltromanen "Benoni" og "Rosa" (begge bind utkom i 1908), skildrer det nordnorske handelsstedet "Sirilund" anno ca 1870-75. Handelsmannen "Mack", som etter alt å dømme har Erasmus Zahl som modell, hersker som nessekonge/væreier, sosialt og økonomisk langt over sine omgivelser. Romanene skildrer Benoni Hartvigsens kjærlighetsforhold til Rosa, hans økonomiske eventyr og sosiale klatring. Hamsun viderefører kombinasjonen av vandrermotiv og nord-norsk folkelivsskildring i trilogien om Augusts møte med den lille bygda Polden: "Landstrykere" (1927), "August" (1930) og "Men Livet lever" (1933). Historien kan karakteriseres som en frodig pikareskroman preget av sosial satire og samfunnskritikk. Hovedpersonen August er landstryker, skrønemaker og sjarmør. Han kan minne noe om Ibsens Peer Gynt Han opererer som entreprenør og setter i gang store prosjekter. Forfatteren har tydeligvis hatt et ambivalent forhold til denne August; i utgangspunktet ser det ut til at August er tenkt som et skremmebilde, og «inkarnasjonen av troen på at alt nytt er godt» Flere litteraturhistorikere mener imidlertid at «dikteren har seiret over moralisten», og at han «er svak for Augusts sjarm og fantasi». August-trilogien tematiserer blant annet hjemstavn og rotløshet, og det moderne, industrialiserte samfunnets inntog i Nord-Norge. I Hamsuns siste roman "Ringen sluttet" (1936) er hovedpersonen en ny variant av vandreren. Her er han nullstilt og har vendt tilbake til enkle forhold og et liv uten ambisjoner. "Markens Grøde" og andre antimoderne romaner. I "Markens grøde" (1917) følges hovedpersonen Isak fra han som ung, enslig mann med egne hender rydder en plass i ødemarken, og til han sammen med kvinnen Inger, bygger opp gården Sellanraa og ender opp som «markgreve». Romanen inneholder både naturpoesi, humor, satire og gripende scener. Fra en side sett er "Markens Grøde" en hyllest til jorddyrkeren, «en episk lovsang til jordbruket og nybrottsmannen», ja, et «jordbrukets evangelium». Sett fra en annen side, er boken «et programskrift, et slags læredikt i 1700-tallets ånd». Boken kan også oppfattes som et ord i rette tid til et krigstrett Europa som ønsket grøde og trygghet framfor krig og bajonetter. I flere leserbrev og artikler agiterte Hamsun for jordbrukets betydning for landets økonomiske og mentale helse. «Vi skal få hendene opp av lommen igjen og begynne å arbeide. Så blir vi ikke et helt folk av hotellverter og oppvartere. Vi skal tappe våre myrer, plante skog, kolonisere det veldige Nordland. Så får vi en stans i utvandringen.», skrev Hamsun i Essayet «Et ord til oss» fra 1910. Få måneder etter at "Markens grøde" var utkommet, skrev Hamsun et leserbrev i Aftenposten med formanende oppfordringer til bønder og bondedøtre: «"Bonde. Ta hjem Datter din fra Byen! Ja, selv om du har kostet paa hende Middelskole og Treider saa ta hende ny hjem (...) Hun vil senere skjønne, at det er vel saa stort at være kyndig Kone paa en Gaard som at jage rundt i en Krambod og opvarte Kunder. [...] Tilbake til Jorden, lille Hanna! Hjemme paa Gaarden er du nødvendig. Du gir dine Forældre en Gave naar du reiser hjem igjen nu. Og du tjener din Sjæl og din Krop ved det"». Sitatet tyder på at romanen ikke bare var tenkt som et jordbrukets evangelium, men også som en advarsel mot bylivets farer. Tobindsverket "Børn av Tiden" (1913) og "Segelfoss by" (1915) er også et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering. I kontrast til ødemarksperspektivet i "Markens Grøde", er utsiktspunktet nå lagt til er en voksende kystby, Språk og stil. Hamsun skrev på riksmål og førte et rikt språk med mange dialektale ord og vendinger. «Mye av sjarmen og humoren i folkelivsskildringene skyldes en behendig utnyttelse av nordlandsdialekten». I det tidlige forfatterskapet i 1890-årene er stilen prosalyrisk og teksten konsentrerer seg om subjektive opplevelser, mens de senere romanene gir en bredere skildring av den ytre virkelighet. Utover i forfatterskapet, for eksempel i "Børn av Tiden" (1913) er det sterke innslag av satirisk utlevering av personene og polemiske karakteristikker av samtiden. Som debattant i skrift og tale kunne Hamsun, særlig i unge år, virke noe urimelig, usaklig og grov. Litterær innflytelse. a> fortalte at «Hamsun lærte meg å skrive» Hamsuns innflytelse på moderne europeisk og amerikansk litteratur kan vanskelig overvurderes. Biografen Robert Ferguson (1988) mener Hamsun håndverksmessig var en av de mest innflytelsesrike og oppfinnsomme litterære stilister de siste hundre år, og at det knapt finnes en levende forfatter i Europa eller Amerika som ikke bevisst eller ubevisst står i gjeld til ham. Den russisk-amerikanske forfatteren og nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer skrev i 1967 at Hamsun er «med alle sine sjatteringer («in his every aspect») den moderne, skjønnlitterære prosalitteraturs far – hans subjektivitet, hans fragmentarisme, hans bruk av retrospeksjon, hans prosalyrikk. Hele den skjønnlitterære skole i det 20. århundre skriver seg fra Hamsun». Ernest Hemingway sa at «Hamsun lærte meg å skrive», mens Sigurd Hoel mente at «det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge». Hermann Hesse kalte Hamsun sin yndlingsforfatter. Også Thomas Mann, Franz Kafka, Maxim Gorkij, Stefan Zweig, og Henry Miller har gitt uttrykk for at de står i gjeld til Hamsuns forfatterskap og at de forsøkte å skrive som ham. Albert Einstein sa: «Jeg anser ham for å være et av tidens største mennesker», mens Maxim Gorkij har uttalt: «Jeg ser ikke noen som kan sidestilles med Hamsun i skaperkraft». Thomas Mann mente at «aldri har noen vært mer fortjent til Nobelprisen», og sammenlignet Hamsun med Homer og Dostojevskij. Selma Lagerlöf, som Hamsun hadde til bords under Nobelmiddagen i 1920, skal ha uttalt at Hamsun i "Markens Grøde" lot «en mann av det enkle arbeid med øks og plog gjøre den ærefulleste erobring som noen penn har skildret». Den islandske dikteren Halldór Laxness som fikk Nobelprisen i litteratur i 1955, beundret Hamsun som meget ung, men ble mer og mer ambivalent og kritisk. Alt i en alder av 19 år, i 1921, året etter at Hamsun hadde fått Nobelprisen, skrev han i forbindelse med en omtale av "Konerne ved Vandposten": «Jeg følte det som om jeg hadde oppholdt meg i dårlig selskap. Jeg skjønner at det har vært farlig for meg å dyrke denne kunstneriske villmann som håner uavlatelig og ser på verden med forakt, men styrer pennen med fabelaktig kunstferdighet» Vurderinger av Hamsun i Norge. I Norge har skiftende forståelse av Hamsuns forhold til nazismen preget ettertidens vurderinger av hans diktning og hans virke før og under annen verdenskrig. Under krigen og i de første årene etter krigen var det ikke uvanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise sin avsky. Noen kastet også eksemplarer av bøkene hans over gjerdet på Nørholm. Mange oppfattet hans ytringer som svik fra en forfatter de tidligere hadde beundret. Hamsun ble en nøtt. En stund falt man til ro med å skille mellom kunstneren på den ene siden og privatpersonen og hans politiske handlinger på den andre. Det har imidlertid også vist seg problematisk. Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i Gyldendal Norsk Forlag, som utga alle hans bøker. I samarbeid med Harald Grieg bidro han til å få «hjem» til Norge sin egen produksjon («hjemkjøpet»). Hamsun hadde et nært vennskap gjennom mange år med forlagssjef Harald Grieg, og kontakten synes å ha fortsatt under krigen, men etter krigen kom det til et brudd. Det er av interesse at Harald Griegs bror, kommunisten Nordahl Grieg, allerede i 1936 skrev et essay hvor han forsvarte Hamsuns litterære verdi («vi skriver annerledes siden Hamsun, enhver av oss, gladere, mykere, solfullere»), samtidig som han, som erklært tilhenger av Stalin, deltok i politisk strid med Hamsun. Francis Bull, som var styreformann i Gyldendal, og professor i nordisk litteratur (og fange på Grini under krigen) holdt i 1953 foredraget «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av høy alder og døvhet. Andre litteraturkritikere har ment å kunne påvise fascistiske og nazistiske trekk også i kunstverkene, til og med i tidlige verk. Den danske forfatteren Thorkild Hansen skrev boken "Prosessen mod Hamsun" (1978) og sa der blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han mente at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. Hansens bok vakte kraftig debatt i Norge. Johan Vogt mente at «vi får i denne boken forelagt et bilde av oss, slik som de fleste av oss den gang var, fylt av hat og hevnlyst, og uten det edelmot som seierherrer burde kunne ha. Medlidenhet med de overvundne ble betraktet ikke bare som en svakhet, men som kjennetegn på en lunken holdning overfor nazitidens forbrytelser. Vi kan nå, 30 år senere, nok si at dette var en meget forståelig holdning. Ingen vil bestride dette. Men vi kan ikke godt påstå at denne vår strenghet var utslag av en opphøyet og rosverdig moral.» I 1996 baserte den svenske regissøren Jan Troell sin film "Hamsun", med Max von Sydow i tittelrollen, på Hansens bok. Behandlingen av Hamsun fikk også kritikk i samtiden og tiden rett etterpå. I forbindelse med Hamsuns hundreårsjubileum i 1959 skrev Jens Bjørneboe: «Et folk som for få år siden frakjente sin største dikter forstandens bruk, tvangsinnla ham på psykiatrisk klinikk, tvangsinnla ham på et aldershjem, satte hans kone og sønner i fengsel, tok formuen fra ham... nå skal dette folket hundreårsjubilere ham. Men det må til! Mannen er jo verdensberømt!». Aksel Sandemose mente i 1955 at Hamsuns handlemåte under krigen knapt ville vies en fotnote om tyve år, men at «dikteren vil beholde sin plass, ja, etter all sannsynlighet kreve stadig større plass». Samfunnsmessig betydning. Hamsuns forhold til nazismen og hans handlinger under den tyske okkupasjonen er grunnen til at han blant annet bare i liten grad har fått gater oppkalt etter seg eller er blitt æret ved monumenter. Men blant annet i Narvik, Stokmarknes, Hamarøy, Mo i Rana, Bodø og Grimstad, der det også er plassert en byste av forfatteren (kopi av samme finnes på Gyldendal Norsk Forlag i Oslo), er han minnet på slike måter. En videregående skole med avdelinger i Tysfjord, Hamarøy og Steigen, bærer hans navn: Knut Hamsun videregående skole. Debatten om hvorvidt Hamsun også skal å få et eget monument, eller få en gate eller en plass sentralt i Oslo oppkalt etter seg (evt. etter en skikkelse i en av sine bøker), dukker jevnlig opp i politisk debatt. Hamsun-Selskapet og Gyldendal Norsk Forlag har f.eks. foreslått å oppkalle «Plata» i Oslo etter Hamsun, mens byråd for byutvikling Merete Agerbak Jensen i 2007 foreslo å omdøpe den ombyggede St. Olavs plass til Knut Hamsuns plass. Innvendingene har hver gang vært betydelige. På Presteid i Hamarøy ligger Hamsunsenteret, et nasjonalt senter for kunnskap om Knut Hamsuns liv og forfatterskap. Senteret ble tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl og sto ferdig 4. august 2009 til 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel. Steven Holl utarbeidet det første konseptet for Hamsunsenteret i 1996 og vant i 1997 den amerikanske prisen Progressive Architecture Award for dette prosjektet. I 2011 mottok Hamsunsenteret Statens byggeskikkpris. Hamsuns skuespill spilles i liten grad på teatret, men en dramatisering av "Markens grøde" gjorde stor suksess på Nationaltheatret i 2007. Sven Nordin fikk teaterkritikerprisen for sin innsats i hovedrollen. En dramatisering av "Sult" på samme teater fikk Heddaprisen for beste oppsetning i 1989, og stykket ble satt opp på ny på Torshovteatret i 2008. Hamsunåret 2009. I 2009, 150 år etter Hamsuns fødsel, ble Hamsunåret feiret i blant annet Oslo, Lom, Hamarøy og Grimstad. Jubileet avstedkom flere teateroppsetninger, både av hans verker og om hans liv, samt en utvidet nyutgivelse av samlede verker i 27 bind. Språket i den nye utgaven er modernisert av Tor Guttu, og i tillegg til alle Hamsuns romaner omfatter samlingen også noveller, ungdomsdiktning, skuespill, dikt, erindringer og sakprosa. Hamsun ble i forbindelse med 150-årsjubileet hedret med et frimerke av Posten. Kronprinsesse Mette-Marit var Hamsunårets beskytter, noe som er blitt omtalt som kontroversielt og interessant. Hun åpnet blant annet offisielt Hamsunsenteret. Biograf Ingar Sletten-Kolloen uttalte at kronprinsessen ikke var «beskytter for nazisten Hamsun, men som representant for motsetningene i oss». Da kong Harald siterte fra "Paa gjengrodde Stier" i en slottsmiddag i oktober 2003, mente Kolloen at Hamsun nå var blitt tilgitt av kongehuset, selv om det har vært uenighet om hvorvidt dette kunne tolkes slik. Dronning Sonja uttalte under den offisielle åpningen av Hamsunåret 19. februar at hun mente at «man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere.» Som man kunne vente, har jubileet også bidratt til at debatten omkring Hamsun har tatt seg kraftig opp. Holocaust-organisasjoner har refset den norske staten, og kongehuset, for å bidra til feiringen av «en kjent nazist». Til dette har Hamsunbiografen Ingar Sletten Kolloen kommentert at kritikerne ikke er kjent med «det norske Hamsun-syndromet», forholdet mellom «Hamsuns lyse og mørke side». Kolloen mener at det er grundig bevist at Hamsun var nazist, men at debatten om Hamsun og nazismen er et norsk fenomen: «i utlandet bryr de seg ikke om det politiske ved Hamsun». Hamsun på film. Filmen "Hamsun" fra 1996, regissert av Jan Troell, tar for seg tiden under og etter andre verdenskrig. Max von Sydow spiller Knut Hamsun og Ghita Nørby spiller Marie Hamsun. Filmen og TV-serien "Gåten Knut Hamsun" fra 1996 er basert på Robert Fergusons biografi ved samme navn. Litteratur om Hamsun. . Basen omfatter ca 10 000 artikler, bøker og referanser. Databasen vedlikeholdes av Nasjonalbiblioteket og er et samarbeid mellom dem og Universitetsbiblioteket i Tromsø. Kalender. Norsk, gregoriansk kalender for første halvår 2008, med månefaser, formørkelser og solverv En kalender er et system for å holde orden på tiden gjennom et solår/serie av solår eller måneår. I Norge bruker vi den gregorianske kalender. Ifølge denne kalenderen er det i dag .. Overgangen fra den julianske kalender skjedde i Danmark og Norge den 18. februar 1700. Republikken Kongo. Republikken Kongo (fransk: "République du Congo"), eller Kongo-Brazzaville er en republikk i Sentral-Afrika og grenser til Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, Gabon, Den demokratiske republikken Kongo og den angolanske eksklaven Cabinda. Naturforhold. I sør preges landet av fjellkjeden Mayombe som stiger opp fra kysten og inn i landet. Fjellene er ikke spesielt høye, men ligger på mellom 500 og 800 meter over havet. Landets største fjell er Leketi. Toppen ligger 1040 meter over havet. Den nordlige delen av landet består av flate daler med regnskog. I den sørlige delen av landet er det mer jordbruksdistrikter og industri. Nordøst for fjellene ligger elven Niari. Områdene rundt Niari er landets beste jordbruksområde. Niari renner fra fjellene og helt ned til kysten. Niari er en stor elv, men den er ikke i nærheten av landets største elv, Kongo. Klima. Republikken Kongo ligger i en tropisk sone og årsnedbøren varierer fra 1250 millimeter til 2000 millimeter. I sør er det en tørketid fra juni til september som stort sett ikke merkes i nord. Temperaturen er høy hele året. Plante- og dyreliv. Tropisk regnskog dekker det meste av landet. De vanligste tresortene i regnskogen er teak, mahogni og valnøtt. Republikken Kongo har et variert dyreliv. Både elefanter, antiloper og bøfler er forholdsvis vanlige i landet, selv om de fleste av dem blir sjeldnere. Løvene er ikke så vanlige i landet lenger. Mange apearter som blant annet gorilla og sjimpanse er vanlige i regnskogen. På savannen finnes det arter som giraff, gepard og hyene. Landet har også et rikt fugleliv. Demografi. I 1985 bodde det 1 912 429 innbyggere i republikken Kongo, og i 2005 hadde landet 3 999 000 innbyggere. På 20 år hadde landets befolkning blitt doblet. Folkestigningen var på omtrent 4,4 % hvert år i denne perioden. Over 70 % av befolkningen lever i den sørvestlige delen av landet. Folket består mange folkegrupper, blant annet kongo, sundi, bembe, vili og yombe. Det finnes fortsatt 12 000 pygméer i landet, og omtrent like mange europeere. Det bor i gjennomsnitt 12 innbyggere per km². Den største byen er hovedstaden Brazzaville med omtrent 600 000 innbyggere. Pointe-Noire er den nest største byen, den har mellom 250 000 og 300 000 innbyggere. Landets offisielle språk er fransk, kikongo og lingala. Omtrent halvparten av innbyggerne i landet er kristne. 48 % tror på animisme og omkring 2 % er muslimer. Omtrent 75 % av innbyggerne i landet kan lese og skrive. Historie. Den første bosetningen i landet bestod av jegerfolk. De ble etter hvert fordrevet av bantu-folk som slo seg ned i området som faste jordbrukere. På 1300-tallet lagde Kongo-folket et mektig rike i Kongo, men det ble ødelagt da portugiserne kom på 1400-tallet. På 1600-tallet ble området brukt som franske handelsstasjoner og i 1885 fikk Frankrike grunnlagt en koloni der. Hovedstaden Brazzaville ble grunnlagt i 1883 av den franske oppdagelsesreisende Pierre Brazza. I 1910 fikk området navnet Fransk Ekvatorial-Afrika. Dette området omfattet dagens Republikken Kongo, Gabon, Tsjad og den Sentralafrikanske republikk. Landet ble selvstyrt republikk innenfor Det franske fellesskapet (Communauté Française) i 1958, og uavhengig republikk den 15. august 1960. I 1997 brøt det ut borgerkrig i landet, som varte til 1999. Politikk og administrasjon. I 1979 ble landet erklært som en folkerepublikk med kun et parti. Presidenten styrer landet og velges for en periode på 5 år. Presidenten utnevner og leder regjeringen. Det statsbærende partiet ledes av en komite på 75 medlemmer. Republikken Kongo har vært preget av kupp og kuppforsøk og en ustabil politikk. Landet deles i 9 administrative enheter. Landbruk. Republikken Kongo er et utviklingsland som fortsatt satser mye på landbruk. Landbruk, skogbruk og fiske står for omtrent 60 % av sysselsetningen, men bare 7 % av inntekten. 2 % av landets areal er oppdyrket og 29 % av landets areal brukes til beite for dyr. Republikken Kongo produserer flere jordbruksvarer som kaffe, kakao, bønner, mais, ris, bananer, sukkerrør, oljepalmer, manoik og jordnøtter. På tross av dette er landet kun selvforsynt med 25 % av matvarene, resten blir importert. Skogbruk og fiske. Skogen dekker omtrent 60 % av landets areal. 1/3 av skogen består av rundtømmer. Tømmer var lenge landets hovedeksportvare, men etterspørselen av rundtømmer gikk kraftig ned på 1970-tallet, og førte til at tømmereksporten i republikken Kongo ble kraftig dempet. Fiske drives i de fleste store elver og langs kysten. Langs kysten finnes rike fiskebanker der det fiskes opptil 20 000 tonn fisk i året. Nesten 12 000 tonn fiskes også i ferskvann og elver. Industri. Råolje har vært utvunnet siden 1960. Den nåværende årsproduksjonen av olje er på omtrent 6 millioner tonn. Salget av olje utgjør nesten 90 % av eksportinntektene og mellom 60 og 70 % av statsinntektene. Oljeraffineriet i Point-Noire er et av landets største og produserer tilsammen 1 million tonn bensin, parafin og forskjellige andre fyringsoljer. Oljeeksporten startet på begynnelsen av 1980-tallet. Takket være oljeinntektene har landet fått en liten oppgang, selv om store deler av dem er pantsatt i dyre utviklingsprosjekter. USA, Frankrike og Italia har store oljeselskaper som deltar i olje-utvinningen. Det utvinnes også små mengder med bly, sink, kobber og gull. Industrien er forholdsvis velutviklet, men begrenses stort sett til lokale varer. Mesteparten av industrien befinner seg i Brazzaville og Point-Noire. Industrien omfatter matvarer, tekstiler, sement, sigaretter og flere andre forbruksvarer. Republikken Kongo eksporterer også en del smuglede diamanter fra den Demokratiske republikken Kongo. Landets viktigste handelspartnere er USA og Frankrike som begge kjøper mye av eksportvarene. Kristin Clemet. Kristin Clemet (født 20. april 1957 i Harstad) er en norsk tidligere politiker (H). Fra 2006 er hun daglig leder i den liberale tankesmien Civita. __NOTOC__ Biografi. Clemet ble uteksaminert fra Oslo Handelsgymnasium i 1976, og studerte språk i Frankrike i 1977. Hun er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen fra 1981. Clemet var lærervikar i Oslo i periode i 1981 før hun var personlig sekretær for industriminister Jens-Halvard Bratz 1981–1983, gruppesekretær for Høyres stortingsgruppe 1983–1984, informasjonssekretær i Høyre i 1985 og rådgiver for statsminister Kåre Willoch 1985–1986. Deretter var hun prosjektkoordinator ved etableringen av Finansbanken 1986–1987, sekretariatsleder for byrådet i Oslo 1987–1988, leder av Høyres politiske avdeling 1988–1989, innvalgt på Stortinget fra Oslo 1989–1993, arbeids- og administrasjonsminister 1989–1990, redaktør i Høyres tidsskrift "Tidens tegn" 1993–1998, viseadministrerende direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) 1997–2001. Clemet har også vært medlem av Høyres sentralstyre og styremedlem i Europabevegelsen. Fra 2001 til 2005 var hun utdannings- og forskningsminister. I hennes ministertid la hun frem forskningsmeldingen "Vilje til forskning" og stod for innføringen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning, som var igangsatt av tidligere regjeringer. I skolepolitikken påbegynte hun arbeidet med skolereformen Kunnskapsløftet og innførte og Friskoleloven. Fra 2006 er hun daglig leder i den liberale tankesmien Civita. Hennes interesse for politisk ideologi og samfunnsspørsmål gjør at hun fremdeles er en meget aktiv samfunnsdebattant. Hun er styreleder i Norfund og Plan Norge og sitter også i styret til blant andre Manpower, Software Innovation og Universitetsforlaget. Hun er datter av Fridtjov Clemet og gift med Michael Tetzschner. I 2004 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. I 2008 ble hun tildelt prisen Årets europeer av Europeisk ungdom. Kulturdepartementet (Norge). Inngangen til Kulturdepartementet m.fl. i Oslo Kulturdepartementet er et norsk departement med ansvar for kultur, medier, idrett, pengespill og lotterisaker og frivillig virksomhet. Historie. Norge fikk et eget kulturdepartement for første gang i 1982, under navnet Kultur- og vitenskapsdepartementet. Før dette lå kultursakene under Kirke- og undervisningsdepartementet. "Kirke- og undervisningsdepartementet" ble etablert 17. november 1818. Organisasjon. Øverste administrative leder er departementsråd Kristin Berge. Avdelinger. Administrasjons- og økonomiavdelingen har ansvar for budsjett, lønn og personal. Ledes av assisterende departementsråd Henning Henriksen. Idrettsavdelingen forvalter den delen av overskuddet fra Norsk Tipping AS som utdeles til idrettsformål. Avdelingen har ansvar for idrettsanlegg, idrettspolitikk, internasjonalt idrettsarbeid og antidoping. Ledes av ekspedisjonssjef Marit Wiig Kulturvernavdelingen har bygg og museum, arkiv, bibliotek, språk og litteratur og internasjonalt kultursamarbeid. Ledes av ekspedisjonssjef Roy Kristiansen. Kunstavdelingen administrerer politikk og støtte til musikk, scenekunst, billedkunst, Nasjonalmuseet, Norsk kulturråd, Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle spaserstokken, arkitektur, offentlig rom og design og kunstnerpolitikk. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Kjell Myhren. Medieavdelingen arbeider med presse-, kringkastings- og opphavsrettslovgivning, film- og videogramlovgivning. Avdelingen har ansvar for statlige pengespill og private lotterier. Kringkastingslovgivning, lokalkringkasting, konsesjonsspørsmål. Under avdelingen er Medietilsynet, Norsk filminstitutt og Lotteri- og stiftelsestilsynet underlagt. Avdelingen forvalter statens eieransvar for NRK AS, Filmparken AS og Norsk Tipping AS. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Nina Økland. Samfunns- og frivillighetsavdelingen koordinerer statens forhold til frivillig sektor, økonomisk støtte til enkelte typer frivillige organisasjoner, inkludering og fattigdomstiltak, kultur i arbeidslivet. dialog mellom ulike tros- og livssynssamfunn, forvaltning av tilskuddsordninger til trossamfunn utenfor Den norske kirke. frivilligsentralene, tilskuddsordninger for frivillig virke lokalt (Frifond), Frivillighetsregisteret, Innsamlingsregisteret. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Birgitte Lange. Informasjonsenheten har ansvar for informasjon til og fra medier og publikum samt oppdatering av kulturdepartementets nettsider på regjeringen.no. Ledes av kommunikasjonssjef Hanne Gjørtz. Politisk ledelse. Statsråd og sjef for departementet (kulturminister) er Hadia Tajik (Ap). Statssekretærer er Mina Gerhardsen (Ap) og Kjersti Stenseng (Ap). Kovarians. Kovarians er et mål på den lineære avhengigheten mellom to varierende størrelser. Teoretisk kovarians. "Teoretisk kovarians" er et mål på den underliggende lineære avhengigheten mellom to stokastiske variabler. Kovariansen mellom formula_1 og formula_2 noteres ofte som formula_3. For to stokastiske variabler formula_1 og formula_2 er kovariansen definert som der formula_7 er forventning. Empirisk kovarians. "Empirisk kovarians" er et estimat av teoretisk kovarians. En estimator for den empiriske kovariansen er der formula_9 er gjennomsnittet av formula_10 og formula_11 er gjennomsnittet av formula_12. Egenskaper. Kovariansen er avhengig av måleskalaen, slik at om skalaen endres vil kovariansen endres. Derfor er korrelasjon, som ikke er avhengig av skala, et godt alternativ til å måle lineær avhengighet. For vilkårlige konstanter formula_13 og formula_14 og stokastiske variabler formula_1 og formula_2 gjelder Kommunikasjon. Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på "overføring eller utveksling av informasjon eller kunnskap mellom personer". En mulig definisjon kan være: «Kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon (sender) overfører informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon (mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet». Kommunikasjon er også definert som: «Den prosessen som har tankens enhet som mål.» Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller den ikke-verbale delen av kommunikasjonenen en avgjørende rolle. Assosiasjoner, idéer, predisposisjoner og følelser påvirker hvordan informasjonen blir oppfattet og tolket av dem som kommuniserer. Utveksling av informasjon og der mottaker får en viss forståelse av budskapet. Kommunikasjonsprosessen. I praksis er kommunikasjonsprosess oftere en toveisprosess enn en enveisprosess, fordi det foregår gjensidige tilbakemeldinger og gjensidige tolkninger i et sosialt samspill. Kommunikasjonsprosessens komponenter illustrert i figur. Innkoding. Innkoding handler om hva en person har til hensikt å formidle til en annen person. Det kan være en idé eller tanke, for eksempel en selgers salgsargumenter for et produkt han ønsker å selge. Dernest velger senderen den kanal han ønsker å sende budskapet igjennom og velger blant annet om det skal foregå skriftlig eller muntlig. Kommunikasjonskanalen. Dette er den konkrete formidlingsveien for budskapet. Samme hvilken formidlingsvei som brukes vil målet som regel være å sende det innkodede budskapet så nøyaktig så mulig til den som skal motta det. Men slik er det ikke alltid. Et eksempel finner vi hos kunstnere der målet kan være å sende budskap som tvetydig kommunikasjon der publikum aktivt må tolke budskapet selv. Også ledere kan bruke en slik tvetydig kommunikasjon for at medarbeiderne selv skal gjøre seg opp en mening. Tilbakemelding. Tilbakemelding er viktig i en toveisprosess. Her kan mottaker overføre et nytt budskap til den opprinnelige senderen. Denne prosessen gjør det mulig for den opprinnelige senderen til å korrigere feiloppfatning. Budskapet sendes frem og tilbake til en får en felles forståelse om hva det dreier seg om. Støy. I en kommunikasjonsprosess kan det være ulike forhold som kan være med på å forstyrre formidlingen av budskapet. Dette kalles for støy. Det kan være støy/bråk i bokstavelig forstand eller det kan være språkforskjeller, svikt i konsentrasjonsevne, at flere personer snakker samtidig og at en er stresset. Et eksempel er den såkalte "hviskeleken". Det sitter opptil 100 personer i en rekke. Den første personen i rekken finner på en historie som han/hun hvisker til nestemann i rekken som igjen hvisker den videre. Målet med leken er at den historien den siste i rekken mottar er identisk med den historien som førstemann lagde. Alle de personene mellom førstemann og sistemann fungerer som støy. Verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Verbal kommunikasjon er det skrevne og det muntlige ordet. I organisasjoner og i privatlivet er vi avhengig av språklige uttrykksformer. Språket er et sentralt element ved menneskelig natur og atferd. I den verbale kommunikasjonen kan vi skille mellom toveis og enveiskommunikasjon. Toveis kommunikasjon kan være en god måte å overføre et budskap på, spesielt i tvetydige saker av ikke rutinemessig karakter. Situasjonen er personlig, den tilveiebringer mye informasjon og gir mulighet for rask tilbakemelding mellom partene. En kan også være personlig dersom det er ønskelig eller påkrevd. Enveiskommunikasjon kan også være svært effektiv med hensyn til at den når fram til mange på en og samme tid. Skriftlig kommunikasjonsmateriell anses for å være en god informasjonskanal selv om toveiskommunikasjon kan være en mer presis og foretrukken form. Enveiskommunikasjon kan passe godt ved kommunikasjon av budskap av rutinemessige karakter og overfor en større gruppe mottakere. Talespråket vårt kan være dårlig egnet til å kommunisere viktige sider ved den menneskelige eksistens, for eksempel følelser. Ikke-verbale signaler kan være mye mer effektive ved formidling av følelser. Slike ikke-verbale tegn er i større grad enn verbalspråket bærere av budskapets emosjonelle innhold. Ikke-verbal atferd kan enten klargjøre eller forstyrre meningen i den verbale kommunikasjonen. Samtidig som en får mer informasjon, som er positivt i seg selv, får en også større inforasjonsmengde som skal tolkes. Dette kan komplisere prosessen. Det verbale språket og ikke-verbal kommunikasjon utvikler seg parallelt. De er separate kommunikasjonsformer, men er også innvevd i hverandre. Mestring av ikke-verbal kommunikasjon er like viktig for kommunikativ kompetanse som mestring av det verbale språket. Mange aspekter av det ikke-verbale har en universell gyldighet og ofte vil disse ikke-verbale signalene overstyre verbale tegn. Denne ikke-verbale kommunikasjon blir også i noen sammenhenger betegnet som metakommunikasjon. Av og til har vi behov for å snakke om samtalen. Det kan være gjennom spørsmål som «Hva mente du da du sa det?» eller «Jeg synes du oppfører deg dårlig mot meg». Slik verbal metakommunikasjon eller evne til å metakommunisere er et meget viktig element for å opprettholde en velfungerende kommunikasjon. Karl Marx. Karl Marx (født 5. mai 1818 i den tyske byen Trier som da var i det prøyssiske storhertugdømmet Niederrhein, død 14. mars 1883 i London i Storbritannia) var en tysk forfatter, intellektuell, samfunnsforsker, filosof og politisk økonom. Han fremstår som arbeiderbevegelsens mest innflytelsesrike tenker og er opphavsmannen til den økonomiske og revolusjonære teori som kalles marxisme. Selv om Marx var opptatt av en rekke spørsmål, er han mest kjent for sin behandling av klassekamp. Marxismen ligger til grunn for mye av den sosialistiske og kommunistiske tankegangen. Den første setningen i hans verk Det kommunistiske manifest, «Det går et spøkelse gjennom Europa – kommunismens spøkelse», er illustrerende for hans innflytelse i politisk og sosial ideologi. Marx var en skarp kritiker av den kapitalistiske samfunnsorden på 1800-tallet. I sin levetid var Karl Marx en relativt ukjent skikkelse utenfor visse sosialistiske kretser; mange av hans verker ble heller ikke utgitt under hans levetid. Men kort tid etter hans død begynte hans tanker å få stor innflytelse innenfor en større bredde av arbeiderbevegelsen i mange land. Marx fikk stor innflytelse i den politiske utviklingen spesielt i Russland. Også Øst-Europa, Kina, Afrika og store deler av den tredje verden har latt seg inspirere av marxismen. Kjente politikere påvirket av hans tanker omfatter blant andre Vladimir Lenin, Josef Stalin, Mao Zedong, Pol Pot, Kwame Nkrumah, Fidel Castro, Enver Hoxha og Kim Il-sung. Biografi. a>, for hvem huset er en av Tysklands viktigste attraksjoner. Familien og byen. Karl Marx ble født i 1818 i Trier som den tredje i en rekke av syv barn av det velstående ekteparet Heinrich Marx (1777–1838) og Henrietta Marx (født Presborck, 1788–1863). Faren var advokat og tidvis formann for byens advokatforening. Han nedstammet fra en lang rekke av rabbinere og forretningsmenn (opprinnelig "Marx Levi"). Trier, Tysklands eldste by, var blitt til en av Tysklands mest kosmopolittiske byer. Dette er bl.a. blitt forklart med reformer og impulser fra den tiden da Frankrike regjerte alt tysk land vest for Rhinen, fra 1794 til 1814. Da var Trier "(Trèves)" departementshovedstad i det franske departementet "Sarre". Allerede i 1819 flyttet familien til dette huset i Trier, og her vokste han opp. Landområdene rundt Trier opplevde nedgangstider på grunn av flere års feilslåtte vinavlinger. En fjerdedel av befolkningen overlevde på hjelp fra fattigkassen, og greve Henri de Saint-Simons (1760–1825) og Charles Fouriers (1772–1837) sosialistiske teorier fikk en del innpass. I 1816, eller kanskje 1817, hadde faren konvertert fra jødedommen til luthersk kristendom, og endret samtidig navn fra Hirschel Ha Levi til Heinrich Marx. Egentlig tenderte farens livsanskuelse mot deismen, og han følte seg tiltrukket av opplysningstidsskikkelser som Voltaire (1694–1778) og Rousseau (1712–1778). Når han gikk over til kristendommen, var det fordi det ikke ville ha vært mulig for ham å fortsette som justisråd dersom han forble jødisk. Dette embedet hadde han fått under napoleonstiden, men i 1815 var Trier blitt prøyssisk. Nå var Rhinlandet, som Trier ligger i, et overveiende katolsk område. Men lutherdommen (hvori opptatt den reformerte kalvinisme) var statskirke i Preussen og således den foretrukne trosretning i den prøyssiske forvaltning, og det innebar klare fordeler for ham å tilhøre denne statsbærende konfesjon. Katolikker ble diskriminert i Preussen og hadde ingen utsikter til ansettelser i embedsverket eller i en rekke andre stillinger avhengige av det offentlige. Hans kone Henrietta, en kjøpmannsdatter, var også av jødisk opphav. Også hun gikk noe senere over til kristendommen. Dåp. I 1824 ble også barna konvertert, siden kristen bekjennelse var en forutsetning for en karrière i det statlige embedsverket på den tiden. Karl Marx ble døpt, med dåpsnavnet Karl Heinrich Mordechai Marx. Han fikk altså ingen jødisk oppdragelse, men heller ikke noen luthersk, i alle fall ikke hjemmefra, der deismen var det fremherskende livssyn. Isteden vokste han opp med opplysningstidens idealer og fikk en klassisk utdannelse, både i hjemmet og på gymnaset. Han ble altså verken troende kristen eller troende jøde. Skolegang. Han ble undervist hjemme til han var 13 år gammel. Deretter studerte han ved Triers kongelig-prøyssiske gymnas fra 1830 til 1835 og tok "abitur" i en alder av 17 år. Dette var et av Tysklands aller eldste gymnaser, og hadde frem til 1774 vært under jesuittenes ledelse, før det i rask rekkefølge ble til et kurfyrstelig gymnas, et fransk "collège" og så fra 1815 ble kongelig prøyssisk. Læreplanen på Marx' tid var sammensatt lokalt, slik at den var preget av en selsom blanding av lærestoff og undervisningsstil fra jesuittskolens, det kurfyrstelige gymnasets og det franske kollegiets tider. Da Marx gikk der, var det på en tid da liberale ideer og innflytelsen fra den franske revolusjon preget samfunn og politisk tenkning. På gymnaset ble han kjent med sin kullkamerat, den lavadelige Edgar Freiherr von Westphalen (1819–1890), som senere skulle bli hans svoger. Året etter han tok eksamen, forlovet han seg i all hemmelighet med Edgars søster, Jenny Freiin von Westphalen (1814–1881). Hun skulle få en stor innflytelse på Karl Marx' tenkning. Bonn (1835–1836). Etter gymnastiden begynte Marx i oktober 1835 ved universitet i Bonn for å studere jus. Han ble medlem av en studentforening for studenter fra Trier ("Landsmannschaft der Treveraner"), og fungerte en stund som foreningens president. Meget av foreningens virksomhet kretset rundt besøk i byens kneiper. Dette gikk ut over hans karakterer. Karl Marx ville uansett heller ha studert filosofi og litteratur, men dette godtok ikke hans far som ikke kunne forestille seg at sønnen kunne sikre seg selv et godt nok livsutkomme med en slik utdannelse. Dermed ble Karl det påfølgende året tvunget av sin far til å bytte til det atskillig mer seriøse og akademisk orienterte Friedrich-Wilhelms-universitet i Berlin. Berlin (1836–1841). Karl Marx som ung student (1839) I Berlin vendte Marx for alvor sine interesser mot filosofien, til tross for de føringer hans far hadde gitt. Til å begynne med var det dikterkunsten som ble hans hovedinteresse. Han ble med i et dikterforbund og skrev dikt som han sendte til sin «tilbedte Jenny» og sin far. Hans dikt og essays hadde temaer som kretset om livet; han benyttet en deistisk-teologisk terminologi som han hadde fra sin liberale og deistisk orienterte far. Ett av dem ble kalt «Guddommen». a>, malt av Jakob Schlesinger, 1831 Han beskjeftiget seg også med filosofene Immanuel Kants (1724–1804) og Johann Gottlieb Fichtes (1762–1814) tanker, men ble aller sterkest engasjert i den nylig avdøde filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770–1831) historiefilosofi og lære om dialektiske fremskritt. Ved siden av befattet han seg med naturvitenskapene, gammel og moderne historie, kunsthistorie og estetikk. Filosofen Hegels innflytelse hadde etter hans død bare vokst ved universitetene og fått en dominerende posisjon innen det intellektuelle liv i Tyskland. I Preussen var en versjon av hegelianismen på det nærmeste blitt en statsbærende filosofi. Det var i løpet av denne perioden han ble begeistret for «"Die Freien"», en gruppe unge filosofer og journalister som hentet sin inspirasjon fra Hegel, men på en annen måte enn den utgaven av hegeliansk filosofi som ble fremmet av de prøyssiske myndigheter. "Die Freien" var eksponenter for en bevegelse han allerede hadde stiftet litt bekjentskap med mens han studerte i Bonn. Ettertiden gav dem betegnelsen "unghegelianere" eller "venstrehegelianere". Det var en sammensatt gruppe. Noen av de best kjente navn fra 1800-tallets litteratur og filosofi var medlemmer av denne diskusjonsgruppen, blant dem var personer som Bruno Bauer (1809–1882), Friedrich Engels (1820–1895), Ludwig Feuerbach (1804–1872), Arnold Ruge (1802–1880) og Max Stirner (1806–1856). De møttes gjerne til diskusjoner i en "Weinstube" (vinkro) i Friedrichstrasse i Berlin. Marx var noe i utkanten av kretsen; det var flere av unghegelianerne han ikke engang traff før senere, om noensinne. Det hegelianske «establishment» (som senere skulle bli betegnet som «gammel- eller høyrehegelianene») hadde kommet til den konklusjon at de historiske dialektiske utviklingssprang som inngikk i Hegels historisk-filosofiske teori var kommet til sitt sluttpunkt i det prøyssiske samfunn, med sitt effektive byråkrati, sine gode universiteter, sin industrialisering og lave arbeidsløshet. Men venstrehegelianerne så for seg ytterligere dialektiske endringer innen det prøyssiske samfunn, som burde befatte seg med problemfelter som fattigdom, statlig sensur og diskriminering av ikke-lutheranere. Ludwig Feuerbach hadde en klar innflytelse på Marx hva gjaldt hans utvikling fra deisme og mot ateisme. Feuerbach, som var fratatt sin lærestol av de prøyssiske myndigheter allerede i 1832 og nektet ham å vende tilbake til universitetet i 1836, begynte det sistnevnte år å rette kritikk mot teologien og utviklet et materialistisk verdensbilde (i motsetning til den hegelianske idealisme). Marx ble også i noen grad påvirket av Max Stirner, skjønt det faktisk ikke er helt avklart om de to faktisk møttes – Stirner tilhørte en eldre generasjon. Og hvor meget Stirner i virkeligheten var influert av Hegel, er også gjenstand for diskusjon. I alle fall var hans tenkning nihilistisk, og det er klart at Marx kjente til hans tanker fra hans skrifter. Selv om Stirner hadde få andre tilhengere blant sine kolleger, var hans bok hovedårsaken til at Marx forlot deler av det feuerbachianske synet. Isteden utviklet han grunnkonseptet til det som han senere formulerte som historisk materialisme. Doktor i filosofi, flytting til Trier (1841). I 1841 promoverte Marx per post til doktor i filosofi ved universitetet i Jena med et arbeid som sammenlignet de greske filosofene Demokrits og Epikurs naturfilosofier ("Differenz der demokritischen und epikureischen Naturphilosophie"). Et moment var å drøfte de to ateistiske filosofenes betydning for utviklingen av ateistisk filosofi; Marx mente at Epikur var den viktigere, fordi i hans system med sin atomteori var det rom for den fri vilje. At den fri vilje var viktig for Marx, reflekteres også av at han ved en senere korsvei forkastet Carl Vogts (1815–1895) teorier som gikk ut på at mennesket og dets handlinger kunne tilbakeføres til komplekse biokjemiske prosesser. Selv om det økonomiske system Marx senere skulle utvikle hadde sterke deterministiske trekk, er det altså ikke fullt så enkelt at Marx var gjennomført determinist. Han var ingen monist. Selv om han utviklet en helstøpt materialisme la han aldri helt fra seg sin overbevisning om den fri viljes betydning eller sin avstandtagen til Vogts biologiske determinisme. Grunnen til at han promoverte i Jena, var at han var blitt advart om at hans rykte som unghegeliansk radikaler ikke ville gjøre ham godt i akademiske kretser i Berlin. Han dediserte doktorgradsoppgaven til sin forlovedes far, Johann Ludwig von Westphalen (1770–1842). Som doktor regnet han med å få et professorat ganske raskt. Men den prøyssiske regjering så på ham som en ledende skikkelse blant de opposisjonelle venstrehegelianerne, og nektet ham – likesom Ludwig Feuerbach, Bruno Bauer og andre – noen videre akademisk løpebane. Marx reiste da til sin hjemby Trier. Journalistisk mellomspill (1842–1843, Bonn og Köln). Før han kom til Trier, hadde Marx fått et tilbud om å skrive for en avis som var i ferd med å bli lansert i Köln. Det var et tilbud som interesserte ham. Da hans mentor Bruno Bauer ble avskjediget fra Friedrich-Wilhelms-universitetets filosofiske fakultet i 1842, oppgav Marx selv sine anstrengelser for å få en stilling innenfor filosofiundervisning til fordel for journalistikken, og flyttet til Bonn, som ikke ligger mange kilometrene sør for Köln. Den 5. mars skrev han sin første artikkel for den nye radikale kølneravisen "Rheinische Zeitung für Politik, Handel und Gewerbe". Avisen, som ble stiftet av liberale kølnere, hadde utkommet med sitt første nummer den 1. januar 1842, oppfattet seg som fellesorgan for de forskjellige opposisjonelle strømninger fra monarkistiske liberale og til radikale demokrater. Også Bruno Bauer begynte å arbeide i redaksjonen. Høsten 1842 flyttet Marx fra Bonn til Köln, og den 15. oktober ble Marx avisens redaktør. Fra da av ble den enda mer radikalt opposisjonell. En av Marx' viktigste artikler i Rheinische Zeitung var viet til levekårene til vinbøndene i Moseldalen. Den 16. november 1842 kom fabrikantsønnen Friedrich Engels innom avisens redaksjon. Han var på vei til Manchester i England. Dette skulle bli det første møte mellom Marx og Engels. Et resultat av avisens kontakter med Engels ble en serie artikler om den engelske arbeiderklassens levekår. Engels' far var medeier av en bedrift der, og i 1842 hadde familien sendt ham fra deres hjem i Bremen for å arbeide i firmaet. Engels skulle benytte oppholdet til å systematisk granske proletariatets kår i all dets elendighet. Den prøyssiske pressesensur så med særlig oppmerksomhet til Rheinische Zeitung, og den prøyssiske øvrighet sendte en spesialsensor fra Berlin som skulle gjennomgå artikkelmanuskriptene. Da det viste seg å være utilstrekkelig, ble det etablert en ettersensur. Ikke bare ble avisen forhåndssensurert, men de ferdige artikler måtte også forelegges for Kölns regjeringspresidentsembede. Ettersom Marx' redaksjon til stadighet klarte å omgå denne dobbeltsensuren, ble det anordnet en trippelsensur. Til slutt ble avisen forbudt, den 1. januar 1843. Marx var blitt tvunget til å slutte som redaktør noe før det, men dette var ikke nok for å redde avisen. Den opphørte i mars 1843. Bryllup (1843). Det var også i 1843 at Marx giftet seg med sin forlovede Jenny von Westphalen, som var datter av nå avdøde friherre Johann Ludwig von Westphalen, som hadde vært prøyssisk regjeringsråd. Deres forlovelse hadde vært en hemmelighet i flere år, og både familiene Marx og Westphalen var motstandere av deres forhold og deres gifteplaner. Bryllupet stod i den vakre gotiske Pauluskirken i kurbyen Bad Kreuznach i Rhinlandet den 19. juni 1843. De fikk syv barn: Jenny Caroline (1844–1883), Jenny Laura Marx (kalt "Laura",1846–1911), Edgar (1847–1855), Henry Edward Guy (kalt "Guido", 1849–1850), Jenny Eveline Frances (kalt "Franziska", 1851–1852); Jenny Julia Eleanor (kalt "Eleanor" eller "Tussy", 1855–1898) og ett til som døde før noe navn var bestemt (juli 1857). Det var altså bare tre av dem som vokste opp. Paris (første opphold, 1843–1845). Nå gikk Marx tilbake til filosofien og til politisk aktivitet mens han livnærte seg som freelance-journalist. Grunnet sine synspunkter ble han nødt til å flytte samme år. Marx flyttet med sin kone først til Paris, som på denne tiden var tilholdssted for store grupper av tyske, britiske, polske og italienske revolusjonære. De ankom Paris i slutten av oktober 1843. Manuskriptet "Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie. Rundt årsskiftet 1843/44 skrev Marx et manuskript som kritiserte Hegels rettsfilosofi. Det skulle forbli upublisert under hele hans levetid, selv om mange av tankene derfra fant veien inn i "De tysk-franske årbøker" (se nedenfor). I manuskriptet kommenterer Marx avsnitt for avsnitt Hegels bok om rettsfilosofi fra 1819: "Grundlinien der Philosophie des Rechts". En av Marx' viktigste innvendinger var at så mange av Hegels dialektiske argumenter begynner i abstraksjoner. Dette verket inneholder for første gang Marx' bemerkning om at religion er «opium for folket». Det inneholder også formuleringer om Marx' særegne fremmedgjøringsbegrep, som var inspirert av Feuerbach. Passasjen om "opium for folket" forekom også i artikkelen i "de tysk-franske årbøker", i et avsnitt der Marx hevder at religionskritikk er forutsetningen for enhver [samfunns]kritikk. "De tysk-franske årbøker". Han var kommet til Paris i den hensikt å samarbeide med sin venn Arnold Ruge. De begynte å utgi de såkalte tysk-franske årbøker ("Deutsch-Französische Jahrbücher"). Men det ble bare med ett eneste nummer og kun på tysk; de katolsk pregede franske sosialister og kommunister ønsket nemlig ikke å samarbeide med de tyske ateistene anført av Marx. Også som tysk prosjekt strandet det hele, delvis på grunn av problemene med å få til den nødvendigvis hemmelige distribusjon i Tyskland og dels fordi det snart kom for dagen prinsipielle meningsforskjeller mellom de to redaktørene. Ruge forble knyttet til den hegelianske filosofi og til det borgerlige demokrati. Men Marx begynte å beskjeftige seg med politisk økonomi. Marx' artikler i tidsskriftet de tysk-franske årbøker vitner om at han på dette tidspunkt hadde utviklet en overbevisning om nødvendigheten for en væpnet proletariatets revolusjon. Vinteren 1844 var samarbeidet over. Manuskriptet "Teser om Feuerbach": I løpet av 1845 forfattet Marx essayet "Thesen über Feuerbach", men lot være å offentliggjøre det. Det skjedde ikke før i 1888, altså posthumt, på Friedrich Engels' initiativ. I dette oppgjøret med Feuerbach finner man blant annet Marx' første gjennomarbeidede og helhetlige religionskritikk. Essensen var at religion er et samfunnsprodukt. Det er altså noe mennesket og kun mennesket gjør, sier og tenker. Så langt var Marx og Feuerbach på linje, men Marx bygde videre på denne kritikken. Godt nok anerkjente Marx Feuerbachs religionskritikk, men problemet for Marx er at menneskenes behov for religion kommer av samfunnsbetingelsene, og det er derfor selve samfunnet som man må gå inn å kritisere. Så langt strakk Feuerbachs kritikk seg ikke og derfor var den ikke fullendt, mente Marx. Teksten kulminerer i den 11. tese: «Filosofene har kun "fortolket" verden forskjellig, men hva det kommer an på er å "forandre" den.» "Om jødespørsmålet". Et sentralt bidrag til de tysk-franske årbøker var essayet "Zur Judenfrage" («Om jødespørsmålet», 1845). Den var for det meste en kritikk av de gjengse oppfatninger om borgerrettigheter og politisk emansipasjon, men inneholdt også en rekke kritiske merknader til jødedommen såvel som til kristendommen fra et ateistisk ståsted. Essayet kritiserte to studier av Bruno Bauer om jødenes fremstøt for å oppnå politisk emansipasjon i Preussen. Bauer mente at jødene bare kunne oppnå politisk emansipasjon dersom de gav avkall på sin særegne religiøse selvforståelse, ettersom politisk frigjøring forutsetter en sekulær stat, som han formodet ikke kunne gi rom for sosiale størrelser såsom religion. Bauer mente at religiøse krav var uforenlige med tanken om menneskets rettigheter. Marx kritiserte Bauer for ikke å gå langt nok. Sann politisk emansipasjon forutsatte ifølge Marx at religionen ble undertrykt med makt. Marx mente at hvis folk tillates å praktisere noen religion ville de ikke være fri, og hvis de kunne besitte det de skapte ville de heller ikke være fri. Marx spådde at jødene ville forsvinne, dvs slutte med å være jøder i religiøs forstand, så snart alle ville bli forbudt å praktisere religion, eie ting eller å arbeide for seg selv. Essayet forholdt seg for det meste til religion i sin alminnelighet, ikke bare jødedommen. Men det var også fullt av passasjer som senere er blitt oppfattet som antisemittiske. For eksempel identifiserte han de europeiske jøder med sinnbildet på krass egennytte, som ågerkarler hvis verdslige gud var pengene. Men det må også nevnes at Marx forsvarte jødenes likhet for loven som borgere. Hva angår Marx’ kritikk av det han oppfattet som den jødiske økonomisk kontroll over verden, var den mer enn en kritikk av jødene; den rettet seg mot hele den politiske, økonomiske og religiøse elite, deriblant kristne, som hadde forårsaket at så mange økonomiske nøkkelposisjoner var blitt inntatt av jøder. Det nære samarbeid med Engels begynner. Den 28. august 1844 knyttet Marx det som skulle bli det viktigste vennskapet i hans politiske liv. På "Café de la Régence" på Place du Palais møtte han Friedrich Engels. Engels, som per post hadde vært med på det feilslåtte prosjektet med de tysk-franske årbøker, var kommet på besøk til Paris med det for øye å treffe Marx og forelegge for ham det som skulle bli et av hans viktigste verk, "Die Lage der arbeitenden Klasse in England". Dette verket var en frukt av Engels' opphold i Manchester, og som også hadde avfødt en artikkelserie i Marx' gamle avis i Köln. "Den hellige familie". Engels ble noen dager i Paris, og dette ble begynnelsen på et livslangt tett samarbeid. Det første resultatet var stridsskriftet "Die heilige Familie. Gegen B.[runo] Bauer und Konsorten" (mars 1845, Engels' bidrag var riktignok bare på ti sider). På dette tidspunkt var de begge fremdeles tilhengere av Ludwig Feuerbach. Bemerkelsesverdig med dette skriftet er det også at Marx, som polemiserte mot Berlins unghegelianere og sin tidligere mentor Bruno Bauer, men unnlot å nevne ett av medlemmene i denne gruppen: Max Stirner, hvis bok "Der Einzige und sein Eigentum" var utkommet i oktober 1844. Engels hadde i et brev til Marx den 19. november kommet med en overveiende positiv bedømmelse av denne boken. "Vorwärts!". Etter at prosjektet med de tysk-franske årbøker slo feil, begynte Marx å skrive for avisen "Vorwärts". Den var stiftet og utgitt av et hemmelig selskap ved navn "De rettferdiges forbund", som Marx senere skulle bli medlem av og benytte til å fremme sine overbevisninger. Avisen ble ved Marx' bidrag raskt den mest radikale av alle de tyske avisene i Paris (og Europa). Avisen, som agiterte mot det prøyssiske monarkiets absoluttisme, fikk en tydelig sosialistisk profil. Interesse for Proudhon. Han leste også den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons (1809–1865) skrifter, som "Qu'est-ce qua la propriété? Ou recherches sur le principe du droit et du gouvernement" («Hva er eiendom?» fra 1840). Det var i denne boken man finner Proudhons berømte anarkistiske svar: "La propriété, c'est le vol", «eiendom er tyveri». Senere skulle Marx rette skarp kritikk mot Proudhon. Notatene "Pariserdokumentene". Samtidig fordypet Marx seg i Den franske revolusjons historie. Hans kritikk av de tidlige franske sosialisters standpunkter vitner om hans utvikling av et nytt og eget kommunistisk standpunkt. Marx brukte ellers meget tid til å gjøre seg kjent med en side av virkeligheten han ikke tidligere hadde vært borti, leveforholdene til de store byproletariater. I de såkalte "Pariserdokumentene", som er de fragmenter av Marx' notater fra Paris som fremdeles er i behold, finner man hans første utkast til et økonomisk system som vitner om den filosofiske inspirasjon som ligger bak hans system. Her utviklet Marx for første gang utførlig sin teori om "«fremmedgjørende arbeid»", og den hegelianske inspirasjon er tydelig. Dokumentene ble ikke offentliggjort før i 1932. Videre vurderer han det slik at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevissthet i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet, fremholder han i manuskriptet. Disse tankene kunne imidlertid ikke utvikles eller gripes fatt i av samtiden, ettersom de ikke ble kjent. Det er også vanskelig å se at tankene ble videreutviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale fra ham. Brussel (1845–1848). Etter at "Vorwärts" hadde gitt sin helhjertede støtte til det feilslåtte attentatet mot Pressens kong Friedrich Wilhelm IV ble Marx og mange andre i januar 1845 etter prøyssisk påtrykk beordret til å forlate Paris. Sammen med Engels dro han da til Brussel i Belgia. Under en studiereise de to foretok til England sommeren 1845 knyttet de kontakter med den revolusjonære fløy av chartistene. Manuskriptet "Den tyske ideologi". I Brussel skrev Marx og Engels manuskriptet "Den tyske ideologi", men de lot være å offentliggjøre det. Det regnes i dag som et av de viktigste filosofiske verkene til de to. Det ble skrevet rundt 1845, men først i 1932 ble det meste av manuskriptet, som ikke lenger var komplett, utgitt av Marx-Engels Instituttet i Moskva (samtidig som "Pariserdokumentene"). Det var formet som en tildels giftig kritikk av Ludwig Feuerbach, Max Stirner og Bruno Bauer og var en første omfattende utlegging av Marx' og Engels' historieteori, som senere er blitt kalt historisk materialisme. Særlig brodd hadde det mot Stirner. I manuskriptet forkastet også forfatterne den i samtiden og også senere rådende forståelse av begrepet kommunisme som et utopisk mål i det fjerne. De så på kommunismen som et resultat av en pågående bevegelse som ikke kan sees løsrevet fra den virkeligheten en til en hver tid befinner seg i. I desember 1845 frasa Marx seg sitt prøyssiske statsborgerskap, etter at han hadde fått nyss om at den prøyssiske regjering ville utvirke at han ble utvist fra Belgia. Den tyske korrespondansekomite. Tidlig i 1846 grunnla Marx og Engels Den kommunistiske korrespondansekomite ("Kommunistische Korrespondenz-Komitee") i Brussel. Den skulle arbeide for at tyske og andre lands kommunister og arbeidere ble samstemte ideologisk og samkjørt organisatorisk, for å berede grunnen for dannelsen av et proletært politisk parti. Huset der de to tyske revolusjonære bodde fra januar 1847 til februar 1848, "rue Jean d' Ardenne 50" i Brussel-forstaden Ixelles, ble et møtested for politisk opposisjonelle av mange slag. Marx deltok i Brussels demokratiske forening "(Association Démocratique de Bruxelles)", som han ble visepresident for. Han skrev også av og til artikler for den tyskspråklige avisen "Deutsche-Brüsseler-Zeitung". De rettferdiges forbund - Kommunistenes forbund. Våren 1847 ble Marx og Engels med i en liten hemmelig politisk gruppe kalt De rettferdiges forbund. Det var blitt grunnlagt av den tyske radikaler skredderlærlingen Wilhelm Weitling (1808–1871) i Paris i 1836 og bygde på Gracchus Babeufs (1760–1797) tenkning, og var opprinnelig preget av utopisk sosialisme og kristen kommunisme. I 1839 forflyttet gruppen sitt hovedsete til London. Forbundet bestod for det meste av tyskere i landsflyktighet. Tittelsiden til den opprinnelige utgaven av "Det kommunistiske manifest", med kampropet "Arbeidere i alle land, foren dere!" På forbundets første kongress, i London juni 1847, fikk Marx og Engels sammen med den samtidig innmeldte Wilhelm Wolff (1809–1864) vesentlig endret på forbundet; de fikk det grunnlagt på nytt som et revolusjonært sosialistisk hemmelig forbund med internasjonale ambisjoner, under navnet Kommunistenes forbund. Det nye forbundet holdt en ny kongress i London noen måneder senere, fra den 29. november til den 8. desember 1847. Det deltok utsendinger fra 30 lokalgrupper i Frankrike, Nederland, en rekke stater i Det tyske forbund, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA. Under denne kongressen spilte Marx og Engels en enda mer fremtredende rolle. "Det kommunistiske manifest". Under kongressen ble Marx og Engels bedt om å forfatte en programerklæring for forbundet. Det ble Det kommunistiske manifest (egentlig "Det kommunistiske partis manifest"), som ble offentliggjort den 21. februar 1848, på tysk "(Manifest der Kommunistischen Partei)". De aller første utgaver angav ikke noen forfatternavn, men snart ble det endret. Selv om både Marx og Engels navn skulle oppføres som forfattere, var det bare helt innledningsvis at de hadde noe konkret samarbeid om teksten. Allerede i desember dro de til hvert sitt sted, Marx til Brussel og Engels til Paris. Det antas at det var Marx som alene stod for manifestet. Han ble ferdig med det i januar 1848 og sendte det samme måned til London for trykking. Manifestet ble raskt oversatt til en rekke språk, til engelsk, fransk, italiensk, nederlandsk og dansk. I Norge ble deler av manifestet utgitt allerede i Arbeiderforeningernes Blad, redigert av Marcus Thrane (1817–1890). Til Paris under revolusjonen (1848). I 1848 opplevde Europa en rekke revolusjonære opprør i flere land. Først ute var Frankrike i februar, da en arbeiderbevegelse grep makten fra kong Ludvig Filip og drev han i landflyktighet til England i det som kalles «februarrevolusjonen». Marx stod da i fare for å bli utlevert fra Belgia til Prøyssen. Da det snart etter utbrøt opptøyer også i Brussel ble han arrestert og så utvist, men ble invitert av den franske provisoriske arbeiderregjering til å komme tilbake til Paris. Der ankom han den 4. mars. Atter avisredaktør i Köln (1848–1849). Etter at revolusjonen spredte seg til Tyskland (den såkalte marsrevolusjonen), dro han og Engels til Köln. De ankom den 3. april, og grunnla den revolusjonære "demokratiske forening". Slik ble Marx den viktigste anfører for den revolusjonære bevegelse i den prøyssiske Rhinprovinsen. Snart etter ble han sjefredaktør for den nye avisen "Neue Rheinische Zeitung – Organ der Demokratie" som utkom fra 1. juni 1848. Også Engels var med på avisprosjektet og bidro med viktige artikler. Avisen anså seg som arvtager etter "Rheinische Zeitung" som Marx også hadde redigert. At avisen i det hele tatt kunne gjenopplives skyldes at pressesensuren var blitt opphevet som følge av marsrevolusjonen, både i Preussen og i de fleste andre av statene i Det tyske forbund. De fleste av avisens medarbeidere var medlemmer av Kommunistenes forbund. Om arbeidsforholdene skrev Engels senere at "«redaksjonsførselen var rett og slett et diktatur under Marx»." Etterhvert strammet myndighetene til. Men Marx visste å utnytte de nye presselovene til fulle: For eksempel kunne særlig provoserende artikler dukke opp blant avisens annonser, og dermed hadde ikke øvrigheten noe brukbart utgangspunkt for å gripe inn. Men politiet kunne også oppvise kreativitet: Da man utropte unntakstilstand etter arbeiderurolighetene i Köln den 25. september ble de fleste av avisens skribenter rettsforfulgt – formelt ikke for sin journalistikk men for taler de hadde holdt i forskjellige forsamlinger. Nesten alle av medredaktørene, Heinrich Bürgers (1820–1878), Ernst Dronke (1822–1891), Friedrich Engels, Wilhelm Wolff og Ferdinand Wolff (1812–1895), unndro seg arrestasjon ved å flykte fra Köln. De kunne vende tilbake senere, ettersom rettsforfølgelsene mot den ene etter den andre gradvis ble innstilt. Engels var ute av spill helt til ut i januar 1849. Bare én av de seks medredaktørene flyktet ikke, Georg Weerth (1822–1856), men han var til gjengjeld blitt arrestert etter at fyrst Felix Lichnowsky (1814–1848) var blitt myrdet i Frankfurt i september 1848. Han ble anklaget for sverting av den døde og etterhvert dømt til fengselsstraff i fem år og tap av borgerrettighetene. Den revolusjonære bevegelses nederlag fikk konsekvenser over hele Europa. De borgerlige liberalere så nå langt mer alvorlig på kommunistfaren, og fant det best å prøve å danne felles front med den halvføydale absoluttismen. Etter statskuppet i Preussen i november reagerte Neue Rheinische Zeitung med å oppfordre folk til skattestreik og til å gjengjelde vold med motvold. Avisen stod ganske snart helt isolert i presseverdenen i sin opposisjon mot de nye maktforhold i Tyskland. Den forsøkte å sammenkalle til en tysk arbeiderkongress i Leipzig. Deretter, og også som følge av russernes innmarsj i Ungarn, opprørene i Dresden, Iserlohn, Elberfeld, Pfalz og Baden, så den prøyssiske hær seg nødsaget til å «gjenopprette den borgerlige orden» i mai. Neue Rheinische Zeitung ble til slutt stanset den 19. mai 1849. Marx ble kjent statsløs. "Lønnsarbeid og kapital". Et av de varige resultater av Marx' virksomhet som redaktør ble skriftet "Lønnsarbeid og kapital". Det kom ut som en rekke lederartikler i Neue Rheinische Zeitung fra og med 5. april 1849 og til avisen ble innstilt. Det bygger på de forelesningene som Marx i 1847 hadde holdt i den tyske arbeiderforeningen i Brussel. At det er blitt bevart som en (ufullstendig) enhet, skyldes at Friedrich Engels utgav dem samlet i 1891, etter Marx' død. Marx hadde nok klart fortsettelsen av serien lederartikler, men Engels fant ikke de manuskriptene blant Marx' etterlatte papirer. I Paris igjen etter revolusjonen (1849). Marx ble utvist fra Preussen, og vendte da først tilbake til Paris, der også revolusjonen var blitt slått ned og kontrarevolusjonen hadde innført et strengere styre. Etter demonstrasjonene den 13. juni gav den franske regjeringen ham valget mellom å bli internert i Vannes i Morbihan i Bretagne, eller helt forlate Frankrike. Han valgte da å ta med seg sin familie og reise i eksil til London i juni, og der skulle han forbli resten av sitt liv. Stor nød: Sykdom, barnedød, isolasjon (1849–1861). I løpet av noen få år mistet han tre av sine barn: Heinrich Guido (1849–1850) og Franziska (1851–1852) døde av sult, og Edgar (1847–1855) av tuberkulose. Karl Marx var meget nedbrutt. Marx hadde litt inntekter fra journalistisk arbeid, men det hjalp ikke nok på økonomien for å berge familien ut av elendigheten. Han skrev hundrevis av avisartikler for inntektens skyld, blant annet for New York Tribune, som engasjerte ham i 1852. Den var en av USAs ledende aviser, og forløperen for dagens International Herald Tribune. I mange år var han avisens Europaredaktør. Artiklene var ikke som gjengse reportasjer: Han skrev omfattende analyser, ofte som lange artikkelserier, om den politiske og økonomiske situasjon i forskjellige europeiske land. Engasjementet varte helt til utbruddet av den amerikanske borgerkrig. Det var ikke før i 1861 at økonomien bedret seg noe, takket være økt bistand fra Engels. I 1864 fikk familien et løft takket være Marx' morsarv som kom da. Men noen rikdom ble det ikke; det ble bare en forandring fra armod til beskjedne kår. Studier og nye verker. Politisk viet Karl Marx seg under alle London-årene til internasjonal agitasjon for kommunismen og sin endegyldige kritiske analyse av kapitalismen. Nesten hver dag tilbragte han i lesesalen på British Museum. "Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte". Tittelblad til førsteutgaven av "Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte" (1852) Først utgav han i form av en artikkelserie 1849–50 en beskrivelse om klassekampene i Frankrike 1848–1850 "(Klassenkämpfe in Frankreich 1848 bis 1850)". Den bearbeidet og utvidet han og fylte opp med "Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte" (1852). Her analyserte han Den andre franske republikk som den 4. november 1848 avskaffet juli-monarkiet og vedvarte til den ble styrtet ved det bonapartistiske statskuppet i Frankrike den 2. desember 1851, da Napoleon III (1808–1873) kom til makten og innledet Det andre franske keiserdømme. Analysen av de fortettede hendelsene disse få årene gav Marx mulighet til å videreutvikle sine teser. For ham fremstod februarrevolusjonen og det senere statskuppet som tydelige illustrasjoner av hva klassekamp virkelig handler om. Marx videreutviklet i dette verket sin forståelse av klassebegrepet og av sin historiefilosofi, som fremholdt at samfunnet uavvendelig stevner fremover mot det klasseløse samfunn. Dette verket er en viktig fremstilling av marxistisk samfunnsanalyse og historisk teori, og inneholder en rekke av Marx' mest kjente og siterte formuleringer. "Der achtzehnte Brumaire" skulle få stor innflytelse på senere marxistisk totalitarianisme- og fascismeforskning. Innen statsvitenskap anses det som et betydelig verk innen politisk teori. Noe som skulle bli særlig lagt vekt på innenfor senere marxisme og marxisme-leninisme var verkets tese om at en seierrik proletariatets revolusjon måtte knuse det borgerlige statsapparat istedet for bare å overta det. "Grundrisse". I 1857/58 ble Marx ferdig med et gigantisk 800 sider langt manuskript som dekket alle seks deler av den marxske økonomiske teori: kapital, landeiendom, lønnsarbeid, staten, utenrikshandel og verdensmarkedet. Men verket føyer seg inn i rekken av skrifter som ikke ble utgitt under hans levetid. Det var ikke før lenge etter hans død, i 1941, at det så dagens lys, under tittelen "Grundrisse der Kritik der Politischen Ökonomie". Av de seks feltene var det bare det om kapitalen som Marx noensinne rakk å gi en ferdig utforming (storverket "Kapitalen", hans "magnum opus"). "Grundrisse" blir ofte beskrevet som et utkast til "Das Kapital", selv om det hersker stor uenighet om det nøyaktige forhold mellom de to tekstene, spesielt hva gjelder metodologispørsmålet. "Zur Kritik der politischen Ökonomie". Det første av Marx' utviklede sentrale økonomiske hovedverker fulgte så. I 1859 kom "Zur Kritik der politischen Ökonomie". Egentlig var det tenkt som første hefte i en serie, men Marx fastslo snart at han ikke var helt fornøyd med detaljene. Derfor begynte han på nytt, og dermed kan man også betrakte "Zur Kritik..." som et utkast til "Kapitalen", som begynte å komme åtte år senere. Den første internasjonale (1864–1872). Mens han arbeidet på "Kapitalen" fikk Marx igjen anledning til å engasjere seg praktisk for arbeiderbevegelsen: I 1864 var han den ledende organisator av "Den internasjonale arbeidernes forening" (kort: "Den første internasjonale"). Støtet til organisasjonen var den store solidaritetsdemonstrasjonen i London den 22. juli for polakkene som hadde gjort opprør mot Tsar-Russland. Franske og engelske arbeiderledere møttes da og ble enige om å organisere seg internasjonalt. Den store konferansen fant sted i St. Martin's Hall, og holdt det gående fra den 28. september og i over en måned. Representanter for engelske, franske, italienske, polske, irske, sveitsiske og tyske arbeiderforeninger deltok, blant dem også Marx. Marx inntok raskt en ledende rolle. Han forfattet statuttene og prinsipprogrammet, som ble enstemmig vedtatt den 1. november 1864, og ble Internasjonalens leder. I sin innledningstale tok Marx utgangspunkt i de britiske erfaringene og framhevet særlig to begivenheter: (1) loven om 10-timers arbeidsdag og (2) kooperativbevegelsene. Slike reformer ble betegnet som en seier for arbeiderklassens økonomiske utvikling. Den 26. juni 1865 presenterte Marx for generalrådet teksten "Om lønning, pris og profitt" der han argumenterte imot tesen om den tette sammenheng mellom lønnsøkelser og inflasjon. Den første internasjonale favnet så vidt forskjellige grupperinger som tyske kommunister, britiske fagforeningsfolk, britiske liberale, tyske lassallister og franske proudhonister, og skikkelser som den kommunistiske franskmannen Louis Auguste Blanqui (1805–1881), den anarkistiske russeren Mikhail Bakunin (1814–1876) og italieneren Giuseppe Mazzini (1805–1872). Konflikter var ikke til å unngå. Den største gjaldt anarkistene. Men først gjaldt det for Marx å trenge tilbake mazzinianernes, proudhonianernes og særlig owenianernes innflytelse. De siste var eksponenter for det som er blitt kjent som utopisk sosialisme, en retning innen tidligsosialismen som fortsatt var sterk i engelske fagforeningskretser. Det lyktes Marx langt på vei å nøytralisere disse innflytelsene under Internasjonalens konferanse i Genève i september 1866. Deretter tok Marx et uforsonlig oppgjør med anarkistene, representert spesielt med Bakunin som han kjente fra tiden i Paris i 1844 og som nå bodde i Sveits. Selv om Marx vant kampen mot anarkistfløyen, som ble ekskludert under kongressen i Haag den 2. september 1872, ble seieren hul. Flyttingen av generalrådet fra London til New York i 1872, som Marx støttet, ledet raskt til Internasjonalens sammenfall og praktiske oppløsning. Den formelle oppløsning fulgte den 15. juli 1876 i Philadelphia. Verket "Kapitalen". Førsteutgaven av "Kapitalen"s første bind, 1867. Arbeidet med "Kapitalen" "(Das Kapital)" tok lang tid. Det var ikke før i 1867 at første bind av det som skulle bli et sett på tre bind ble publisert. Forleggeren var Otto Meissner i Hamburg, som også skulle gi ut de påfølgende (posthume) bindene i 1885 og 1894. De ferdige settene som er blitt dem som skulle prege senere marxisme, ble først redigert av Engels og fikk forord skrevet av ham (1895). Senere ble verket noe overarbeidet av den østerrikske sosialdemokratiske partiideologen Karl Kautsky (1854–1938) og med forord av ham (1910); Kautsky tilføyde også en såkalt fjerde bok, med «Teorier om merverdien» på grunnlag av et manuskript funnet i Marx' etterlatenskaper. Både Engels' og Kautskys ferdigstillelsesarbeid er blitt utsatt for kritikk fra forskjellig hold. Verkets fulle navn var "Das Kapital. Kritik der politischen Oekonomie" (Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi). Det bind som kom ut i 1867, "Der Produktionsprocess des Kapitals", tok for seg produksjonsmidlene. De to posthume bindene hadde temaene "(Bind II:) Der Cirkulationsprocess des Kapitals" "(Kapitalens sirkulasjonsprosess)" og "(Bind III: Der Gesamtprocess der kapitalistischen Produktion" "(Den kapitalistiske produksjons samlede prosess)". Marx sa selv at hans mål var «å frembringe en vitenskap [dvs. politisk økonomi] ved kritikk til det punkt der den kan fremlegges dialektisk», og på dette vis «avdekke det moderne samfunns bevegelseslover». Ved å påvise hvordan kapitalistisk utvikling var en forløper for en ny og sosialistisk produksjonsmåte ville han legge et vitenskapelig fundament for den moderne arbeiderbevegelse. Et klart trekk ved "Kapitalen" er at fremstillingen reflekterer den dialektiske metodologi som var utviklet av Georg Wilhelm Friedrich Hegel i hans bøker "Wissenschaft der Logik" (1812/16) og "Phänomenologie des Geistes" (1807). Man finner også klare resultater av den innflytelse franske sosialister som Charles Fourier, comte de Saint-Simon og Pierre-Joseph Proudhon hadde hatt på Marx. Aristoteles og gresk filosofi i sin alminnelighet var også en viktig (om enn ofte forkjent) innflytelse på Marx’ analyse av kapitalismen. Marx’ utdannelse i Berlin gjorde ham fortrolig med greske og romerske diktere og filosofer, og hans doktorarbeid fra yngre år hadde sammenlignet to filosofer fra antikkens Hellas. Marx bygget sitt arbeid i høy grad på verker fra klassiske økonomer som Adam Smith (1723–1790, forfatter av "«The Wealth of Nations»"), David Ricardo (1772–1823, med verket "«Principles of Political Economy and Taxation»"), John Stuart Mill (1806–1873, som skrev "«The Principles of Political Economy»") og til og med Benjamin Franklin (1706–1790, blant annet "«The Way to Wealth»"). Nesten alt det han benyttet som empirisk underbygging kom også fra engelske kilder, særlig fra økonomidelen i tidsskriftet The Economist og rapporter fra "The Royal Commission of Inquiry". Når han som relativt fattig mann kunne sette seg inn i slike kilder, skyldes det at han tilbragte lange dager i den kilderike lesesalen i British Museum, som han lettvint kunne komme seg til fra den nærliggende bydelen Chelsea, der han bodde i deler av sitt Londoneksil. Men i tillegg til å bygge på disse økonomene, omarbeidet han materien på en slik måte at hans verk ble en syntese som var hans eget originale verk og ikke bare var en videreføring av noen annen økonoms føringer. Ett særtrekk er at Marx i motsetning til de forfattere han leste foretok en integrering av økonomiske og sosiale omstendigheter. Både Smith og Ricardo tenderte mot å holde disse fra hverandre. Marx overtok Ricardos inndeling i tre klasser (landeiere, kapitaleiere/kapitalister og arbeidere). Ricardo hadde i senere arbeider påpekt negative sosiale følger av industrialiseringen på en måte som ikke Marx reflekterer i "Kapitalen". De økonomiske studier Marx foretok overbeviste ham om at store fremskritt var innenfor rekkevidde; ja, at det ved hjelp av stadig forbedret teknologi absolutt ville være mulig å nå frem til et stadium der alle menneskelige behov kunne dekkes godt for alle og enhver. Men for å få til denne rette fordeling av godene ville det være helt nødvendig å gestalte samfunnet sosialistisk eller kommunistisk. De liberale var kritiske til Marx' modell fordi den oppfordret til klassekamp. Det var ifølge Marx' modell helt nødvendig at arbeiderne grep all makt, ellers ville man verken nå dette mål, og fremmedgjøringen ville bare bli verre. Nøkkelbegrepet "fremmedgjøring" fikk bred plass i "Kapitalen". Dette er et konsept som går tilbake til Hegel. Unghegelianerne hadde grepet fatt i det, og Feuerbach og Marx videreutviklet det. Marx omgjorde det fra et rent filosofisk fenomen til en karakteristikk av en sosial mekanisme. Hos Marx inntrer fremmedgjøring ("Entfremdung" eller "Entäusserung") på grunn av den kapitalistiske produksjonsprosess og eiendomsstruktur, når arbeiderne ikke har kontroll med produksjonsmidlene og kapitalistene får brorparten av den merverdien som tilføres et produkt ved arbeidernes virke. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe "fremmed", og som han ikke har kontroll over. Manuskriptet "Borgerkrigen i Frankrike". Barrikade i Paris den 18. mars 1871, bemannet av "kommunarder" Den viktigste politiske begivenhet for kommunismen under disse årene ble "Pariserkommunen" i 1871, da parisiske borgere gjorde opprør og klarte å kontrollere byen i to måneder. Marx skrev i april/mai samme år en av sine i ettertiden mest berømte tekster om den blodige undertrykkelsens av opprøret, "Borgerkrigen i Frankrike", der han kom med et entusiastisk forsvar av Kommunen. Igjen dreier det seg om et verk som ikke ble offentliggjort; det ble først kjent i 1930-årene. I manuskriptet trakk Karl Marx igjen sin tidligere konklusjon om at proletariatet ikke må slå seg til ro med å få grepet om statens maktapparat, det må rykke det opp med roten. Marx priste den nye form for folkestyre som «kommunardene» etablerte. Kritikk mot Gothaprogrammet. Under det siste tiåret av sitt liv gikk det raskt nedover med Marx' helse, og han var ikke lenger i stand til å opprettholde det trykket på sitt forfatterskap som hadde kjennetegnet ham før. Maratonløpets tid var forbi. Men han maktet å engasjere seg tungt i enkelte dagsaktuelle spørsmål, særlig i Tyskland og i Russland. Tidlig i mai 1875 skrev Marx med støtte fra Engels et brev til "Eisenach"-fraksjonen av den tyske sosialdemokratiske bevegelse. Brevet ble ikke utgitt som sådan før i 1891, altså etter hans død. Marx og Engels hadde lenge stått denne bevegelsen nær. Brevet gav kanskje de mest detaljerte anvisninger og kommentarer fra Marx' hånd om programmatiske forhold for revolusjonær strategi. Her drøftet han «proletariatets diktatur», overgangsfasen mellom kapitalisme og kommunisme, proletarisk internasjonalisme og arbeiderklassens parti. Brevet, kalt "Kritik des Gothaer Programms", er også kjent for sin utdypning av et av prinsippene for det kommunistiske samfunn: "Fra hver etter evne, til hver etter behov." Kritikken mot Gothaprogrammet slutter med den berømte setningen "«Dixi et salvavi animam meam»" (Jeg har talt og reddet min sjel). Dette brevet ble det siste større verk fra Marx' hånd. Foranledningen var en planlagt partidannende kongress i byen Gotha. To grupper eller partier skulle her tilnærme seg hverandre: Etter planen ville "eisenacher"fraksjonen faktisk slå seg sammen med "lasalle"fraksjonen og sammen danne et forent parti, det som etter ytterligere endel år ble til Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD). "Eisenacherne" (navnet kommer fra byen Eisenach der de hadde vedtatt et strengt marxistisk program i 1869) hadde sendt et programutkast, «Gothaprogrammet», til Marx for kommentar. Marx mente det var negativt påvirket av ideer fra avdøde tyske sosialistpolitikeren Ferdinand Lassalle (1825–1864), en mann som Marx hadde betraktet som en opportunist som var villig til kompromisse med regjeringen om arbeiderbevegelsens krav. Men da kongressen ble avholdt i Gotha sent i mai, ble det kritiserte programmet vedtatt med bare mindre endringer. "Sassulitsch-Brief" - Brev til Vera Sassulitsj. Hans noe mindre intense beskjeftigelse med Russland avdekket en interessant ideologisk fleksibilitet. Det dreier seg om Marx korrespondanse med Vera Ivanovna Sassulitsj (1849–1919), en russisk "narodnika" som var på full fart til å bli marxistisk revolusjonær. I det som er blitt kjent som Sassulitsj-brevet (8. mars 1881) drøftet han muligheten for at Russlands situasjon kunne være slik at dette føydalsamfunnet kunne hoppe over det kapitalistiske utviklingsstadium og gå rett over til å bygge kommunismen på grunnlag av felleseietradisjoner i russiske jordbrukslandsbyer. En annen fleksibilitet fra det normalmønsteret han hadde tegnet opp med så stor styrke viste han ved en annen åpenhet: Han ville ikke utelukke at visse land med sterke demokratiske institusjonelle strukturer, som Storbritannia, USA og Nederland, kunne klare overgangen fra kapitalisme til kommunismebygging ad fredelig vei. Skjønt i land med sterke sentraliserte statsorienterte tradisjoner som Frankrike og Tyskland anså han en voldelig omveltning som helt uavvendelig. Død og begravelse. Marx levde i fattigdom i de siste årene av sitt liv, helt avhengig av økonomisk støtte fra sine venner og spesielt sin venn og medforfatter Engels som hjalp familien med de daglige utgifter og gjeld. Hans sykdomssvekkelse gjorde at fremdriften med økonomiske arbeider helt stoppet opp; han led blant annet av kronisk bronkitt. Den 2. desember 1881 døde hans hustru Jenny. Marx var for syk til å overvære begravelsen. Den 11. januar 1883 døde datteren med samme navn. Selv døde Karl Marx den 14. mars 1883. Han ble 64 år, og var fremdeles statsløs. Tapet av hustruen, og sikkert også av datteren Jenny, hadde ført ham inn i en dyp depresjon og sannsynligvis fremskyndet hans død. Han ble gravlagt tre dager etter i Highgate Cemetery i London. Ni personer overvar begravelsen. Det var Engels, Eleanor, svigersønnene Charles Longuet og Paul Lafargue, og fem andre med nære bånd til den avdøde og overbeviste sosialister – Wilhelm Liebknecht, Friedrich Lessner, G. Lochner, Carl Schorlemmer og Ray Lankester. Inskripsjonen på støtten, et monument reist i 1954 av Det britiske kommunistpartiet, er "«Workers of all lands, unite!»". Den opprinnelige gravsteinen var i utgangspunktet beskjedent utsmykket. Marx' barn. Bare tre av familiens barn vokste opp. Det var døtrene Eleanor, Jenny Caroline og Laura, som likesom sine foreldre engasjerte seg i den sosialistiske bevegelse. Laura giftet seg i 1868 med Paul Lafargue (1842–1911), Jenny giftet seg i 1872 med Charles Longuet (1839–1903), og Eleanor levde fra 1883 sammen med Edward Aveling (1849–1898). Alle tre svigersønner var aktive som sosialistiske agitatorer; de to førstnevnte i Frankrike og den siste i Storbritannia. Ingen gav sin far noen barnebarn. Begge de to døtrene som overlevde sin far, Laura og Eleanor, var språkbegavede og engasjerte seg i oversettelsesarbeid. Eleanor oversatte til og med to Ibsenstykker til engelsk: "Fruen fra Havet" og "En folkefiende". Noe annet de skulle få til felles var at de skulle begå selvmord. Ved begge tilfeller var det i selvmordspakter med sine respektive livsledsagere, skjønt i Lauras tilfelle ble hun lurt til det – Edward hadde aldri hatt til hensikt å ta gift selv. Ifølge et standhaftig rykte hadde Marx en sønn utenfor ekteskap: Frederick Demuth, født 1851, sønnen til hans husholderske Lenchen Demuth (1820–1890). Hun hadde arbeidet hos familien helt siden 1843. Ungkaren Engels tok ansvaret for farskapet og tilsynelatende sparte Marx for forlegenheten. Etter Marx' død flyttet hun til Engels og ble hans husholderske. De to i fellesskap tok seg av Karl Marx' historiske etterlatenskaper. Hun døde av kreft i november 1890, og etter Jennys ønske ble hun begravet i familiegraven til familien Marx. Verker. Karl Marx utga store mengder publikasjoner. Nedenfor er listet et "utvalg" av dem. Lillestrøm Sportsklubb. Lillestrøm Sportsklubb (stiftet 2. april 1917) er et norsk idrettslag fra Lillestrøm i Akershus. Klubben har lag innenfor flere idretter, og det mest kjent er fotballaget som spiller i Tippeligaen. Klubben har over medlemmer, fordelt på 59 breddefotballag, en bandyklubb og et futsallag. Supporterklubben Kanarifansen passerte høsten 2006 betalende medlemmer. Historie. Lillestrøm er det laget som har vært lengst i den øverste divisjonen siden de rykket opp i 1975. Siste gang laget rykket ned en divisjon var i 1966, da laget kom sist i og rykket ned til Østland/Nordre. Lillestrøm har vunnet Tippeligaen fem ganger, siste gang var 1989 (1986, 1977, 1976 og 1959). Lillestrøm har også vunnet Norgesmesterskapet (NM) fem ganger, sist gang i 2007 (1985, 1981, 1978, 1977). 14. september 1977 spilte Lillestrøm mot Ajax Amsterdam i UEFA-cupen; kampen ble spilt på Ullevaal, og Lillestrøm vant 2–0 etter scoringer av Gunnar Lønstad og Frank Tømmervåg. Den ble sett av over, noe som er rekord for en kamp Lillestrøm arrangerer. Returkampen mot Ajax i Amsterdam endte med 0–4-tap. LSK kom på andreplass i Tippeligaen i 2001 med 56 poeng, ett poeng bak Rosenborg. Lillestrøm fikk sølv i Norgesmesterskapet i fotball 2005 etter tap 2–4 mot og sølv i Royal League i 2005/2006 etter tap 0–1 mot danske FC København. 13. november 2006 holdt LSK pressekonferanse, hvor de fortalte at Uwe Rösler og Gunnar Halle hadde fått sparken med umiddelbar virkning, etter kun to sesonger som henholdsvis trener og assistenttrener i LSK. 16. november 2006 fikk LSK ny trener. Tom Nordlie tok over hovedtreneransvaret for Kanarifuglene og signerte en trenerkontrakt som skulle vare ut sesongen 2008. Nordlies ansettelsesforhold løp fra og med 1. desember 2006, men han tiltrådte i stillingen først 10. januar 2007. 29. mai 2008 trakk Tom Nordlie seg som trener etter en svak og skuffende sesongstart. Sesongen 2008 var på de fleste områder en gigantisk skuffelse for Lillestrøm Sportsklubb. Før sesongen ble de tippet, og ansett av eksperter, som en gullkandidat. Henning Berg tok over som ny trener 21. oktober. De unngikk så vidt nedrykk. Henning Berg ble avsatt som trener med umiddelbar virkning den 27. oktober 2011 etter at klubben bare tok ett poeng på åtte kamper. Assistenttrener Petter Belsvik ble satt inn som midlertidig hovedtrener, før Magnus Haglund signerte som ny hovedtrener på en to-årskontrakt som løper fra januar 2012. Meritter. 1958–59, 1976, 1977, 1986 og 1989 1977, 1978, 1981, 1985 og 2007. Stadion. Åråsen stadion er Lillestrøm Sportsklubbs hjemmebane og kan romme mennesker. Stadion ble offisielt åpnet lørdag 7. juli 1951. Før 1951 benyttet fotballen i Lillestrøm flere forskjellige idrettsplasser rundt Lillestrøm. Åråsen er delt inn i fire forskjellige tribuneseksjoner: Notar-tribunen (der Kanarifansen har sitt felt), Romerikes Blad-tribunen, Strømmen storsenter-tribunen, og Diadora/Legea-tribunen. De tre siste ble bygd i 2002. På slutten av 1990-tallet ble Åråsen utbygd til den moderne stadion den er i dag. Den gamle sittetribunen er det eneste som er igjen av det tidligere anlegget. I 2008 ble Notar-tribunen (den gamle sittetribunen) oppgradert med nye gule seter. Teksten LSK 1917 pryder to av feltene. Kapasiteten på stadion i dag er etter at hele tribunen ble fylt med seter. I 2005 ble Åråsen ytterligere utbygd med flere kvadratmeter med næringslokaler. Åråsen er nå en komplett stadion med en god, intim stemning. Åråsen stadion AS er eiet av Lillestrøm Sportsklubb. I tillegg til Åråsen stadion har LSK også en storhall (LSK-hallen), en kunstgressbane og en treningsbane. I 2008 startes også opparbeidelse av to nye treningsbaner. Den ene med undervarme. Treningsfasilitetene ligger rett ved siden av Åråsen på Lillestrøm stadion og brukes av LSK i tillegg til at de leies ut til klubber i omegn. Det finnes planer for fremtiden om å bygge en ny stadion der Kjeller flyplass ligger nå. Dette er ikke vedtatte planer, men ønsker for fremtiden fra enkelte i LSK. Lyrikk. Lyrikk eller lyrisk diktning er en av de tre skjønnlitterære hovedsjangrene, ved siden av epikk og drama. Lyriske sjangre finnes det flere av. Stev og joik er eksempler som har vært utbredt i Skandinavia. Ordet lyrikk kommer fra det greske ordet "lyra", altså musikkinstrumentet «lyre». I antikken var lyrikk sang til lyrespill. Også i ikke-vestlige kulturer har betegnelser for lyrikk etymologisk tilknytning til sang, for eksempel det kinesiske "shi", som betyr «ordsang». Ordene poesi og lyrikk brukes ofte nærmest synonymt og sikter da til alt som har med diktning å gjøre. Men ofte settes et skille mellom poesi som en betegnelse på alt som er dikterisk, og lyrikk som antyder at innholdet dreier rundt følelser og øyeblikkets stemning. Kjennetegn. Ifølge Platon skjelner Sokrates mellom tre slags fortelling, nemlig "eposet", "dramaet" og "dityramben", dvs. korlyrikk til ære for Dionysos. I dramaet taler poeten gjennom andre. I eposet taler han dels sjøl, dels gjennom andre. I dityramben taler imidlertid poeten sjøl helt og holdent. Denne typen fortelling kan da sies å være utgangspunktet for den lyriske diktninga. Kravet om nærhet mellom den talende og det uttalte må ikke forstås slik at det er forfatteren som taler i teksten. Et lyrisk jeg kan være synlig til stede i teksten eller det kan underforstås (implisitt jeg), og jeg-et kan ha egenskaper og erfaringer som minner om forfatterens, men behøver ikke å ha det. I en lyrisk tekst vil klangvirkninger, rytme og typografi trekke oppmerksomheten mot ordenes stofflige kvaliteter, og ikke bare mot ordenes betydning. Disse sidene ved lyrikken behandles i metrikken. Lyriske tekster kan variere mye i lengde, fra japanske haiku-dikt til tekster som går over flere titalls sider. Edgar Allan Poe stilte som krav til en lyrisk tekst at den ikke skulle være lengre enn at den skulle kunne leses «at one sitting». Hvis teksten måtte deles på flere opplesninger, ville «effekten som følger av inntrykkets enhet» gå tapt. Prosalyrikk er lyrikk der både venstre- og høgremargen er rette. I Danmark og Sverige har de for alvor oppdaget denne formen i løpet av de siste ti åra eller så. I Norge har vi i alle fall hatt prosalyrikk siden 1960-tallet. Norske lyrikere. Lista viser et utvalg viktige diktere i norsk litteraturhistorie. Navnene er ordnet etter fødselsår. Se også kategorien norske lyrikere. Utenlandske lyrikere. Lista viser noen berømte lyrikere i litteraturhistorien. Navnene er ordnet etter fødselsår. Se også kategorien lyrikere. Litterære priser. Årlig deles ut Den norske lyrikkprisen, tidligere Hartvig Kirans minnepris. Lasse & Geir. "Lasse & Geir" er en sosialrealistisk drama- og ungdomsfilm fra 1976 regissert av Svend Wam og Petter Vennerød. I hovedrollene som Lasse og Geir finner man Torgeir Schjerven og Lasse Tømte. I andre sentrale roller finnes Knut Pettersen, Jorunn Kjellsby og Kjersti Døvigen. Handling. Lasse og Geir er to småkriminelle, antisosiale og anarkistiske drabantbygutter fra Bogerud i slutten av tenårene som både mangler jobb, skoleplass og en mening med livet. Begge er i kraftig opposisjon til samfunnet og skikkelig forbanna på det etablerte og alt som måtte lukte av borgerskap og dannelse. Tilværelsen er i ferd med å rakne for de to Oslo-guttene som er desillusjonerte og ute av stand til å tilpasses samfunnet omkring seg. Frustrasjonene får utløp i flere hjelpeløse impulsangrep på voksenverdenens likegyldighet og tilsynelatende meningsløse tilværelse. I åpningsscenen, på en buss inn til sentrum, oppfører de seg så pøbelaktig at det ender med at de blir arrestert. Filmen følger så guttene videre i tre døgn, og søker – ikke helt uten humor – å forklare noe av deres aggresjon. Begge har også sitt å stri med på hjemmefronten – Geir med en alkoholisert mor – og Lasse en desillusjonert far som tyranniserer familien. Lasse ender opp med å bli kastet ut hjemmefra etter et sammenstøt med sin far. Sammen gir de to guttene seg ut i byen der begår småkriminalitet og til slutt møter en kvinne som synes å forstå deres virkelighet. Bakgrunnen for filmen. Svend Wam og Petter Vennerød traff hverandre under premierefesten til filmen "Mors Hus" (1974). På denne tiden var Wam igang med manuset til "Lasse & Geir", men stod i beit for en regiassistent. Vennerød var i hans øyne perfekt. Han hadde gode attester fra sin jobb som regiassistent hos Oddvar Bull Tuhus og Anja Breien, og fikk jobben. Dette ble begynnelsen på et samarbeid som skulle telle 14 spillefilmer og en rekke kort- og dokumentarfilmer. Før innspillingsstart annonserte filmduoen i "Dagbladet" etter to gutter til tittelrollene som Lasse og Geir. Bare ett krav ble stilt til kandidatene: «De må være i opposisjon til det samfunnet vi lever i!». Da filmen var under innspilling våren 1975 uttalte Svend Wam følgende under et intervju: «Filmen Lasse og Geir skal gi folk de mest motstridende følelser. Jeg vil at de skal føle aggressivitet, kjærlighet, varme, hat. Jeg vil bombardere dem med inntrykk. Og helst provosere dem. Får jeg fram det jeg vil skal filmen bli sjeldent provoserende. Men samtidig underholdende. Folk har et rimelig krav på underholdning, de betaler jo tross alt ikke så lite for å komme inn på kinoen. Filmen er samfunnskritisk; jeg prøver å skildre baksiden av den sosialdemokratiske medalje, for å si det slik». Mottagelse i samtiden. Filmen fikk tildels bra mottakelse av filmanmelderne. "Dagbladets" kritiker Arvid Andersen var meget positiv og innledet sin anmeldelse slik: «Dette er en provoserende og skremmende studie av to unge mennesker med kynisk og bøllet reaksjon mot det etablerte velferdssamfunn. Filmen bryr på en dialog som kan skremme fanden på slett mark, og den byr på situasjoner og holdninger som skaper gufs av uhygge, maktesløshet og – forundring». "Ny Tid" var også positive og brukte overskriften «Uartikulert opprør». De skrev blant annet følgende om filmen: «Langt om lenge en norsk film som ikke ser ut til å være spyttet ut av et masseproduserende atelier, med det samme felles preg. Det er mildt sagt høyst personlige takter over Svend Wams andre spillefilmarbeid, som må sees i nøye sammenheng med oppblomstringen av motkulturen – den alternative undergrunnskulturen...». De skrev videre at «Wam er heller ikke redd for å spille ut sine sterke scener, et godt eksempel på det er familieoppgjøret ved middagsbordet, der Knut Pettersen med uhyggelig treffsikkerhet spiller psykopat-faren som er en av de voldelige forutsetninger». "Aftenpostens" Øyvind Thorsen var mer delt i sitt syn og skrev blant annet: «…filmen ville ha gitt oss langt større innlevelsesmuligheter hvis filmskaperne hadde klart å unngå følgende: Den stundvis meget slette personinstruksjonen Når store- og lillebror har en vennlig prat på gutterommet, så uttrykker de seg som om de intervjuer hverandre for skoleradioen». I positiv retning skrev han: «…like fullt har sterkt engasjerende, talentfulle sider og at et meget alvorlig tema behandles på en måte som vil vekke både reaksjon og aksjon, det finnes det ikke fnugg av tvil om». Han konkluderte med «Tross påpekte svakheter: En verdifull film. Hvis en holder hodet klart og ikke lar seg rive med av antipatier». "Morgenbladets" Haakon Omejer Sørlie var imponert og skrev blant annet: «Det er ikke så altfor ofte man finner filmer som er 100 pst. dags-aktuelle eller fulltreffere», og videre at «Svend Wam har i sin film vist en enestående autentisk skildring av de to som av en stort sett allmennborgerlig innstilling vil bli betegnet som håpløs ungdom». Han konkluderte med: «Svend Wam har laget en hyperaktuell tankevekker i dagens situasjon, ikke minst på grunn av et sterkt spill fra Lasse og Geir». Aviser som "Vårt Land", "Nationen", "Drammens Tidende" og "Nordlys" gav også filmen gode kritiker. "Klassekampen" hadde derimot ikke mye godt og si om filmen og kritiserte det de mente var dens politiske budskap. I 1976 brukte de overskriften «En film borgerskapet trenger» og skrev blant annet: «Det er lett å skjønne hvorfor borgerpressa gir mye spalteplass til denne filmen. Borgerskapet vil at ungdommens opprør skal bestå av å 'flippe' vekk fra problemene og angripe foreldre, lærere og sosialarbeidere mens monopolkapitalistene går fri». Avisas filmanmelder skrev videre at «Ikke en gang politivolden slår filmen ned på. Politimennene er snille onkler. Filmen viser ikke hvordan deler av Oslo-politiet i virkeligheten oppfører seg mot de som er stoffmissbrukere». De avsluttet med den krasse uttalelsen «Filmen er ikke verdt å se. Gi heller pengene til Jøtularbeiderne!». "VGs" Liv Herstad Røed var heller ikke så begeistret. Hun gav den terningkast 3 og skrev blant annet: «Svend Wam vil med denne filmen vise hvorfor de to ungguttene Lasse og Geir er blitt arbeidssky slappfisker, bråkmakere og hasjrøykere. Det har han lykkes dårlig med. Bakgrunn og miljø er delvis kjørt så voldsomt ut i karikatur at kritikk og forklaring mister sin kraft». Hun kritiserer særlig det hun mener er overspill: «Dette gjelder bl.a. en kvinnelig passasjer på bussen hvor Lasse og Geir lager kvalm. Hun er offer for et gyselig overspill». I positiv retning skriver "VG"s anmelder at «Jorunn Kjellsby skaper derimot et troverdig portrett av en mammatype, og Thomas Robsahm er en naturlig liten hjerteknuser som Lasses yngre bror. Det virker som om det har moret filmskaperne å lage en så troverdig skildring som mulig av de to ungguttene, av sjargongen de bruker, og på det punkt er filmen vellykket». Hun konkluderer imidlertid med at «Bortsett fra en tilsynelatende treffende karakteristikk av hovedpersonene griper derfor denne filmen aldri ondet ved roten, makter ikke å skildre problemene innenfra. At undertegnede lar den seile opp på en 3'er her i "VG", kommer av at Wam tross alt har forsøkt å lage film omkring viktige samfunnsproblemer». Filmen ble av ukjente årsaker nærmest slaktet i Bergenspressen. Omtale i utlandet. Den danske avisa "Politiken" gav filmen dårlige kritikker mens den svenske "Ny Dag" gav den god omtale. Omtale i ettertid. I 2004 beskrev Bergen filmklubb "Lasse & Geir" som en av nyere norsk filmhistories største publikumssuksesser. Det skrev videre at: «Dialogen, som i 1976 ble betegnet som 'ungdommelig vinglete og lett motsigelig', egner seg 28 år senere mer til underholdning enn til provokasjon», og «Her spleises sosialrealismen med kompromissløst oppvigleri. Resultatet er ikke til å ta feil av, dette er klassisk Wam og Vennerød: det norske samfunnet anno 1976 – hardcore!». "Dagbladet" gav filmen terningkast 4 under en vurdering i 1996. "Adresseavisa" gav den terningkast 5 under en vurdering i 2007 og skrev følgende kommentar: «Den mest insisterende unge og rocka filmen deres, hvor replikkene alene er nok til å gjøre den udødelig. Aldri har folk snakka mer utfrika, utflippa på norsk film enn Torgeir Schjervens energiske innsats som Lasse». Priser. Svend Wam fikk Filmkritikerprisen i 1977 for manus og regi av "Lasse og Geir". Filmen fikk samme år Norske Kinosjefers Forbunds pris Sølvklumpen som beste norske film i 1976. Filmmusikk. Filmen åpner med salmen «Alltid freidig når du går». Videoutgivelser. Filmen ble første gang utgitt på videokassett i begynnelsen av 1980-årene. Våren 2007 ble den utgitt på DVD sammen med en rekke andre av Wam og Vennerøds filmer. Dokumentarfilmen "Oljeeventyret" er blant ekstramaterialet på denne DVD-utgivelsen. "Oljeeventyret" var en dokumentar som filmduoen lagde på oppdrag for NRK i 1975, men som NRK nektet å vise. Påvirkning på samfunnet for ettertiden. På slutten av 1990-tallet ble filmen særlig berømt for sitatet: «Kan'ke du snurpe 'gjen smella litt da, du maser jo som et lok'motiv». Årsaken til dette filmsitatets berømmelse var at ble harselert med gjentatte ganger i humorserien "Åpen post". I følge Petter Vennerød var sitatet hentet fra et slags «Klubb 7-språk» som eksisterte på 1970-tallet. Sommeren 2005 havnet replikken på andre-plass i forbindelse med en kåring i "Dagbladet" over tidenes beste norske filmreplikk. «Dra meg baklengs inn i fuglekassa», fra "Flåklypa Grand Prix", gikk av med seieren med 44 % av stemmene, mens replikken i "Lasse og Geir" fikk 13 %. To andre filmer av Wam og Vennerød havnet på henholdsvis en 8.- og 10.-plass. "Lasse & Geir" var også filmen som lanserte uttrykket «det sosialdemokratiske helvete». I følge Petter Vennerød har filmen siden årtusenskiftet blitt en såkalt «Vorspielfilm». Lakki. "Lakki" er en norsk Wam og Vennerød-film fra 1992 etter Per Knutsens roman "Gutten som kunne fly". Filmen handler om en 14-år gammel gutt som drømmer seg bort fra en utrygg tilværelse. En dag begynner det å vokse vinger ut på ryggen hans, og han må bestemme seg for om han vil flykte eller bli hvor han er. Svend Wam ble nominert til Amanda-prisen for manuskriptet til denne filmen, som han også regisserte. Litteratur. Litteratur er skrifter som tradisjonelt har blitt samlet i trykte bøker, men i moderne tid også på digitale medier og Internett. Litteratur betraktes som viktig for et samfunn og en av de fremste prisene er Nobelprisen i litteratur, her fra utdelingen i Stockholm, 2008 Litteratur (fra latin «skrift, skriftlig framstilling» av "littera", det vil si «bokstav») er et begrep som omfatter et bredt spekter av menneskelige ytringer. I en vid forståelse av litteratur er det alle menneskelige ytringer som har manifest seg som tekst og ikke nødvendigvis utgitt på et forlag; dikt, roman, sakprosa, manuskripter for film og TV, vandrehistorier, eventyr, og lignende. En mer begrenset forståelse av begrepet litteratur betrakter det som en samlebetegnelse for tekster, både nedskrevne og muntlige, som oppfyller visse estetiske kriterier. Ordet litteratur har sin opprinnelse i det latinske "litteratura" som ble benyttet i tre betydninger: noe skrevet; filologi; eller lærdom. En detaljert definisjon er vilkårlig og kontroversiell. I en ytterligere snever forståelse av begrepet er det en "kanon" bestående av litterære verker i et språk som et samfunn har definert selv gjennom tiden og historien til å bestå av særlige kvaliteter som betraktes som viktige. Litteratur kan i henhold til ulike språk og tradisjoner bli Opplevelsen av litteratur har generelt blitt oppfattet som et menneskelig gode; litteraturen har en påvirkningskraft – enten på et lavt plan som underholdning eller på et høyere plan som tilegnelse av kunnskap. Av samme grunn har litteratur i ulike tider og av ulike grunner også blitt betraktet som skadelig og farlig. Resultatet har vært forsøk eller gjennomføring av forbud, sensur og bokbål. Tilnærming til litteraturens definisjon. Bokskuluptur i Berlin ved "Ideenes promenade", 2006 «Hva er litteratur?» er det første spørsmålet som melder seg i omgang med begrepet litteratur. En enkel og formalistisk definisjon er at "litteratur er tekster", men da oppstår et nytt spørsmål: "hva gjør en tekst til litteratur?" Vanskeligheten med å definere ordet «litteratur» er at det har ulike meninger i henhold til hvem som bruker begrepet. Det kan benyttes i bred mening overfor enhver form for symbolsk opptegnelse, bestående av fra bokstaver til bilder og skulpturer. I en mer snever mening av begrepet kan det bety "kun" tekst som består av bokstaver, eller eventuelt andre former for symbolsk skriftlig språk som eksempelvis egyptiske hieroglyfer. En ytterligere snever fortolkning er at det er tekst i en bestemt form, enten den kommer i uttrykk i form av en trykt bok, hugget i stein som inskripsjoner, eller i form av digitale media som nettside på Internett. Den muslimske lærde og filosofen Imam Ja'far al-Sadiq (702-765 e.Kr.) definerte litteratur som følgende: «Litteratur er det klesplagg som man tar på ved hva man sier eller skriver slik at det synes mer tiltalende». Således er litteratur et stykke av livet som har blitt gitt en retning og en mening, en kunstnerisk fortolkning av verden i henhold til synspunktene til den som fornemmer den. Tekster som utgjør det som vi oppfatter som «litteratur» har til stadighet overtrådt disse grensene. Illustrerte fortellinger, hypertekster, hulemalerier og inskripsjoner på monumenter har alle ved et eller tidspunkt presset grensene på hva «litteratur» er. Den russiske formalisten Roman Jakobson definerte litteratur som «organisert vold begått på vanlig samtale», og således framhevet han litteraturens avvik fra det dagligdagse og ordenes konversasjonsstruktur. Eksempelvis vil antagelig alle lesekyndige oppfatte Charles Dickens' bøker som «litteratur», og samtidig kan noen bøker bli kritisert for ikke å være av en tilfredsstillende kvalitet slik at de ikke bør innlemmes i begrepet «litteratur». Det finnes et skille mellom tekster som oppfattes som ordinære eller uviktige, som eksempelvis telefonkatalogen, og tekster som har en særegen betydning. Det sistnevnte typen tekster kan være det som vi karakteriser som «diktning». Om all tekst er litteratur (i betydning at all tekst er litteratur) er det behov for en differensiering. Av den grunn har man innført tilleggsbegrepet «skjønnlitteratur» («diktning») som skiller den store gruppen av tekster fra en mindre og mer eksklusiv gruppe med tekster som man definerer med en mer iboende høyverdig verdi i en eller annen form. Selv om det kan være vanskelig å skille de enkelte tekstene fra hverandre og plassere dem i ulike grupper, eller at ulike mennesker plasserer ulike typer tekster i ulike grupper, finnes det enkelte tekster som enten det store flertall eller det litterære mindretall av ulike årsaker har gitt særegne og merkbare verdier. Disse verdiene opphøyer disse tekstene ved at disse tekstene har en egen kvalitet som gir leseren et behag eller tilfredsstillelse eller på andre måter gir en allmenngyldig verdi. Noen tekster har ved sin kvalitet en særegen verdi som skiller dem fra andre tekster som enten har liten verdi, eller verdien er likegyldig. Henrik Ibsen, kanskje den fremste forfatteren i Norge gjennom tidene, her fremstilt av maleren Eilif Peterssen (1895), fikk aldri Nobelprisen i litteratur. Det finnes derimot ingen allmenngyldig mål for hva denne verdien består, og i tillegg endres verdien over tid. Flere tidligere forfattere som opp gjennom tidene har fått Nobelprisen i litteratur har siden blitt glemt, og mange forfattere som siden har fått økt berømmelse fikk aldri Nobelprisen i litteratur, eksempelvis Henrik Ibsen og August Strindberg. Nobelprisen i litteratur, og andre litterære priser eller oppfatninger av rangordning, forutsetter en vurdering av skjønnlitteratur (iboende begrensningen som er tidsbestemt), og en vurdering forutsetter vurderingskriterier. For kunstens er dette den estetiske normen, oppfatningen av kunst i litteraturen (kunstnerisk uttrykk og verdi). Litteraturkritikere kan ekskludere verker fra klassifikasjonen «litteratur» på grunnlag av for eksempel svak grammatikk og syntaks, av en ikke troverdig eller usammenhengende fortellerforløp, eller av motstridende eller lite overbevisende personfigurer. Sjangerlitteratur, som for eksempel romantikk, krim, eller science-fiction kan også ofte som helhet ble ekskludert fra å bli betraktet som «litteratur», samtidig som enkelte verker innen for disse sjangrene kan bli inkludert, men blir da, noe motsigelsesfylt, ikke lenger betraktet som sjangerlitteratur selv om de fortsatt er det – det er verkenes øvrige «kvaliteter» som inkluderer dem. En definisjon på litteratur kan derfor være "det kreativ skrift av anerkjent kunstnerisk verdi". Oppslagsverket "Litterært leksikon" (1977) definerte litteratur som følgende: «skrevne verker som i en eller annen henseende er betydningsfulle, uten at dette spesifiseres nærmere». En slik formalistisk definisjon er i sin natur utilfredsstillende da skjønnlitteratur får en status som nærmest ligner drømmene i den freudiansk teori ved å være vitnesbyrd hvor bevisstheten ikke har adgang. Den litterære tekst kan bli lest og oppfattet som et særeget vitnesbyrd, for eksempel om forfatterens psyke. I henhold til Roman Jakobsons modell er alle typer litteraturer, også diktning, bestående av en "avsender" og et "budskap" og en "mottaker". All tekster er kommunikasjon, men all kommunikasjon er ikke nødvendigvis litterære. I lesningen av en tekst forholder vi oss til en avsender, en kreativ forfatter, men en del av de mest kjente litterære tekstene, eksempelvis verdens eldste epos som "Gilgamesj", er forfatteren ukjent. Leirtavle med kileskrift som inneholder en del av Gilgamesheposet. Forfatteren(e) av eposet er ukjent, men teksten har bestått siden rundt 3400 f.Kr. Et annet problem er at så lenge som det har eksistert litteratur har det også eksistert litterære analyser. Hvordan en tekst kan leses er i seg selv en kreativ øvelse som kan gi ulike svar. I tillegg finnes det ulike former og ulike sjangre på litteratur ("se nedenfor"). Historie. Ett av de meste kjente litterære verker i verden er det sumerisk og babylonsk epos "Gilgamsj", et episk dikt som er datert til rundt 2700 f.Kr., og nedskrevet rundt 2000 f.Kr. Det handler om temaer som heroisme, vennskap, tap og søken etter evig liv. Forfatteren, som før nevnt, er derimot ukjent. Det eldste kjente forfatteren vi kjenner til Enheduanna, en kvinnelig dikter og yppersteprestinne i Akkad som levde en gang rundt 2250 f.Kr. Rundt 42 hymner som ble skrevet eller nedtegnet i kileskrift er knyttet til hennes navn og er de første skriftlige vitnemål om et vi kjenner til av et individs bevissthet om sitt eget indre liv. a> (død 56 e.Kr.) som bekrefter at Biblioteket i Alexandria eksisterte i det første århundret e.Kr. At litteraturen fra tidlig av ble sett på som en egenverdi som fortjente bevarelse er bevitnet i Ashurbanipals bibliotek i Ninive, og biblioteket i Alexandria. Bibliotek er samlinger av skrifter, men også litteratur uten skriftspråk eksisterer, og var kanskje den første litteraturen. Den eldste muntlige litteraturen, som vi har fått bevart for ettertiden (og skrevet ned), ble framført på vers hvor rim og rytme hjalp fortelleren i å huske lange, omstendelige fortellinger. "Odysseen" og "Iliaden" i antikkens Hellas, som er tilskrevet den blinde dikteren Homer (som antagelig er en oppdiktet forfatter), eksisterte først som muntlig litteratur. Ved å sammenligne fortellinger som vandret fra forteller til forteller fram til det ble nedskrevet kan man studere hvordan fortellingen har holdt seg forbausende uforandret. Ulike historiske perioder har framhevet ulike karakterstikker av litteraturen. Tidlige verker har ofte hatt en åpenbar eller skjult religiøs eller didaktisk hensikt. Moraliserende litteratur har utgått fra slike kilder. Romansens eksotiske vesen og høvisk kjærlighet mellom mann og kvinne (ridder og jomfru) blomstret i middelalderen mens opplysningstiden på 1600-tallet framelsket naturalistiske epos og filosofiske avhandlinger. Romantikken på 1800-tallet med sine følsomme og lidende sinn framhevet den populære Folkediktningen og følelsesmessig deltagelse, men den avløst mot slutten av århundret til en fase av realisme og naturalisme, og inngående undersøkelser i hva som er virkelig. 1900-tallet frambrakte krav om symbolisme eller psykologisk innsikt i den litterære skildringen og utviklingen av personens karakter. Det var under romantikken at litteratur fikk betydning tekster med bestemte estetiske kvaliteter som førte til at ordet ble synonymt med begrepet skjønnlitteratur ("Belles Lettres"). For poeten og litteraturkritikeren Ezra Pound var litteratur «nyheter som forblir nyheter». Litteraturomtale o.l.. Bokomtaler og litteraturkritikk har lenge vært en viktig del av avisenes kulturstoff. I Norge i dag er mange kritikere organisert i Kritikerlaget. Det har siden 1800-tallet dessuten vært en stor mengde tidsskrifter som skriver spesielt mye om litteratur, særlig skjønnlitteratur. Av norske litteraturtidsskrifter i dag kan nevnes det ungdommelige, men grundige Vagant, det tradisjonsrike Vinduet, det faglitterære Prosa (om faglitteratur), det feministiske Utflukt, de allmenne og solide Syn og Segn og Samtiden der det er essay både om samfunn og litteratur, Bøygen, det uhøytidelige Kraftsentrum, Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, det tverrfaglige Agora og det bredt anlagte Bokvennen. I tillegg blir det utgitt blader og bransjepublikasjoner for blant annet forlag, bibliotek og litteraturvitenskaplige miljøer. For å øke oppmerksomheten rundt litteratur, bøker og lesing har det også blitt opprettet litteraturpriser og blitt arrangert litteraturfestivaler, bokmesser og opplesninger. Lille Laila. «Lille Laila» er en sang fra 1966, komponert av Åge Heltzen. Sangen var en hit i Norge med gruppen Doodle Bugs i 1969, og ble også spilt inn av De Syngende Husmødre på platen "Kjent og kjært" fra 1984. "Under sollyse skyer bortfra bråkete byer "det er stedet, hvor samene bor "For der har jeg en pike, "å hun er for meg, den vakreste på jord Melodien har gitt inspirasjon til puben med samme navn på Grønland i Oslo. Landskoder (Internett). Landskoder blir brukt i Internettadresser. Hvert land eller område har en kode på to bokstaver. Landskodene er videre toppnivådomener, eller ISO 3166-koder. For eksempel er www.eksempelsite.hu en ungarsk side, fordi hu er Ungarns landkode. A. AE – Forente arabiske emirater AG – Antigua og Barbuda AN – Nederlandske antiller AS – Amerikansk Samoa B. BF – Burkina Faso C. CD – Den demokratiske republikken Kongo CF – Den sentralafrikanske republikk CG – Republikken Kongo CN – Kina CR – Costa Rica CS – Tsjekkoslovakia (nå: Tsjekkia og Slovakia) CV – Kapp Verde CX – Christmas Island D. DO – Den dominikanske republikk F. FK – Falklandsøyene (Malvinas) FX – Frankrike, Metropolitan G. GF – Fransk Guyana GS – Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene H. HM – Heard- og McDonaldøyene I. IO – Det britiske territoriet i Indiahavet K. KN – Saint Kitts og Nevis L. LC – Saint Lucia LK – Sri Lanka M. MM – Myanmar (Tidligere Burma) N. NT – Neutral Zone NZ – New Zealand P. PF – Fransk Polynesia PG – Papua Ny-Guinea PR – Puerto Rico S. SH – St. Helena SJ – Svalbard og Jan Mayen SL – Sierra Leone SM – San Marino ST – Sao Tomé og Príncipe SV – El Salvador T. TC – Turks- og Caicosøyene TF – Franske sørlige territorier TT – Trinidad og Tobago U. US – Amerikas Forente Stater V. VC – Saint Vincent og Grenadinene VG – De britiske jomfruøyene VI – De amerikanske jomfruøyene W. WF – Wallis og Futuna Z. ZR – Zaïre (nå CD – Den Demokratiske Republikken Kongo) Langrenn. Langrenn er en konkurranseidrett utviklet fra skigåing. Langrenn utøves på to hovedmåter, klassisk stil og fristil (skøyting). Når man går klassisk, går man i spor, og bruker som regel festesmøring for at skiene skal sitte fast for hvert tak når man går bortover eller oppover. I fristil skyver man skiene utover fra kroppen slik som skøytegåere. Er man godt trent, er skøyting den mest effektive måten å gå på. Skigåing / langrenn er fra gammelt av en måte å komme seg rimelig effektivt frem i snødekt terreng. Senere ble dette i hovedsak en trim- og lekeaktivitet, etterhvert med lange tradisjoner. Ofte preparerer lokale myndigheter eller idrettsklubber løyper for skigåing og langrenn som kan benyttes av alle. I dag brukes skigåing fortsatt av mange som mosjon og kalles gjerne «å gå langrenn». Dette har utviklet seg til en internasjonal konkurranseidrett på ski. Idretten er mest populær i Norge, Sverige og Finland, men utøves i de fleste land i Europa, i Russland med randstater, i Canada og USA, og de seneste år også i Japan og Kina. Langrenn hører inn under nordiske grener, som inkluderer skihopping og kombinert (som kombinerer de to grenene langrenn og skihopping). Skiskyting, som kombinerer fristil-varianten av langrenn og rifleskyting, regnes ikke inn under nordiske grener, selv om idretten i vesentlig grad består av langrenn. Historie. Maleri av skigående samer i snøstorm Skigåing har vært utøvd i Norden og i Sibir helt fra forhistorisk tid og muligens like lenge av urbefolkningen i Nord-Amerika. Ski var et nyttig hjelpemiddel i forbindelse med jakt og fangst, i tillegg til forflyttinger. Arkeologiske funn tyder på at ski har vært en "transportteknologi" vesentlig lenger enn hjulet. Opp mot nyere tid har de fleste polfarere brukt ski for å bringe seg selv og utstyret mot målet. I de fleste nordiske land øver fortsatt infanteristyrker fra hele verden på skigåing for vinteroperasjoner. Ski benyttes nå også i stor utstrekning til rekreasjon, trening og konkurranse. Tradisjonelt ble ski laget av tre, gjerne hickory, og stavene ble laget av bambus med lær-håndtak og -reimer. Skotøyet var kraftige lærsko, gjerne betegnet "skistøvler" (betegnelsen brukes fortsatt), som hadde kraftige såler. Bindingene var opprinnelig enkle lær- eller tre-stropper over vristen og bak hælen. Senere kom "Kandahar"-bindingen med tåfeste av metall og metallfjærer langs skoen og rundt hælen. Slike bindinger brukes fortsatt i militært utstyr og for telemarkskjøring. For langrenn kom senere den såkalte "Rottefella" som var en ren tåbinding. Denne er videreutviklet til dagens bindinger. Arrangementer. Det er mange ulike konkurranser innenfor langrenn. Det varieres på "distanser", fra i underkant av 1 km til 50 km og mer, "konkurranseformer" som "fellesstart" (alle starter samtidig) eller "intervallstart" (30 sek. mellom hver løper), og "stilarter" som "klassisk stil" eller "fristil" samt kombinasjonen av disse stilartene. En spesiell konkurranseform er "jaktstart" (engelsk: pursuit) hvor det arrangeres to løp to påfølgende dager med de to ulike stilartene, hvor tidsdifferansene i mål første dag er grunnlaget for start andre dag. En relativt ny konkurranseform kalles "dobbeltjakt(-start)" (engelsk: "skiathlon" eller "duathlon"). Her skifter løperne ski, staver og stilart midtveis i løpet i en "pit stop". Denne varianten har i stor grad erstattet jaktstart. En særskilt populær konkurranseform de seneste årene har vært "skisprint" som bare er 1-2 km langt. I den motsatte enden finner vi "skimaraton"-distansene. De mest tradisjonelle er det 90 km lange Vasaloppet i Sverige, arrangert første gang i 1922, Birkebeinerrennet i Norge (54 km, 1932) og Marcialonga i Italia (70 km, 1971). De olympiske vinterleker hvert fjerde år, arrangert av Den internasjonale olympiske komite (IOC), har flere langrennskonkurranser på programmet. Langrenn er også med i verdensmesterskapet i nordiske grener annet hvert år (oddetallsår), arrangert av Det internasjonale skiforbundet (FIS). FIS arrangerer hvert år verdenscupen (World Cup), som består av et større antall langrennskonkurranser gjennom hele skisesongen. Disse er fordelt mellom arrangører i mange land, både i Europa, Nord-Amerika og Japan. Løperne samler poeng gjennom sesongen, og den som samler flest i ulike kategorier (sprint, langdistanse, klassisk eller fristil) eller totalt, premieres. Den som til enhver tid leder verdenscupen (totalt eller i aktuell kategori), går med spesielt fargete nummere. Fra 2006/2007-sesongen er Tour de Ski arrangert, etter modell av flerdagers arrangementer som Tour de France og hoppuka. Dette er 8 renn av ulike lengder og stilarter i løpet av 10 dager rundt nyttår. Tidene fra alle løpene legges sammen. I tillegg gis fratrekk av bonussekunder ved passasje som nummer 1, 2 eller 3 underveis i enkelte av løpene. Flere av løpene foregår som jaktstart basert på samlet tid. Arrangementet inngår i verdenscupen og vinneren får 400 verdenscuppoeng (det normale fra ett renn er 100 poeng). I tillegg får de beste en større pengepremie. I tillegg til verdenscupen finnes det en "kontinentalcup" og en "skandinavisk cup". Det arrangeres nasjonale mesterskap i hvert land, i Norge kalt "Norgesmesterskap" (NM). Det arrangeres også en egen "Norgescup". For yngre løpere arrangeres "Hovedlandsrennet" (norgesmesterskap for aldersbestemte klasser). Turrenn. "Turrenn er åpne for alle utøvere, med eller uten skiforsikring og med eller uten klubb, og har få begrensninger for distanser, klasser og deltakerantall" Turrenn på rulleski. For norske forhold er turrenn på rulleski noe relativt nytt som det vil komme mer av. I sentral-Europa har det vært mer utbredt i flere år. Sveriges har hatt suksess med Allians-loppet i noen år. Utstyr. Langrennski er typisk 2 meter lange, 5-6 cm brede og 0,5-2 cm tykke, og har et "spenn", dvs. er krummet oppover på midten. Spennet er for at en skal kunne ha på festesmurning i midtpartiet og derved få feste ved løp i motbakke uten at gliden skal reduseres for mye når en glir bortover og nedover. Spennet må være tilpasset skiens lengde og skiløperens tyngde. Foran har skien en tupp som skal hindre at skien graver seg ned i løs snø. I tillegg til ski har langrennsløperen to staver som bidrar til fremdrift og gir støtte ved renning unnabakke. Skistaven har en trinse nederst som er en ring eller skive som skal hindre eller begrense staven i å trenge ned i snøen. Nederst er også en spiss som skal gi feste i snøen. Øverst har staven et håndtak og en håndreim som gir et godt grep. Skiskoene (skistøvlene) festes til skiene med bindinger. Det finnes flere typer ski, bindinger og sko. Her skilles det først og fremst mellom klassisk stil og skiskøyting. Bindinger. Hver av disse bindingstypene kreves spesialtilpassete sko. Dette gjelder også spesialvariantene NNN-BC og SNS-BC ("Back Country") som er kraftigere bygd og egnet til turski. Smurning. Det finnes en rekke smurninger for langrenn. Disse kan deles i to hovedtyper: "glidvoks" og "festesmurning". Glidvokser legges på med "strykejern" i hele skiens lengde og skal sørge for god glid. Når skiene skal brukes til klassisk langrenn unngår en gjerne glidvoks i "festesonen" midt på skien. Her legger en i stedet festesmurning som skal gi godt feste ved løp i motbakke og på flatene når en bruker diagonalteknikk. Av festesmurninger er det to hovedtyper, tørrvoks (festevoks) og klister. Tørrvoks brukes ved tørr snø, dvs. kuldegrader eller moderate varmegrader i snøen. Klister brukes ved våt eller iset snø. Effekten av bruk av glider diskuteres. Noen eksperter hevder at bruken på en moderne såle kan være ugunstig, spesielt i mildvær. Dette forklares som en kombinasjon av rene friksjonsmekanismer, at skitt i løypa lettere fester seg til skiene og at oppvarmingen ved gliderpåføring kan være skadelig for sålen. Sliping. Det er blitt vanlig å "slipe" skisålene før det legges på glidvoks. "Strukturen" (langsgående riller) som oppnås gjennom slipingen varieres ettersom skien skal brukes på tørt føre (fin slip) eller fuktig føre (grov slip). Strukturen bidrar til økt drenering av vannet som dannes fra trykket fra skien mot snøen eventuelt sammen med det vannet som allerede er i snøen. Derved reduseres friksjonen mellom ski og snø. I tillegg til sliping og glidvoks brukes ofte et pulver og børsting for å gi de siste bidragene til god glid. Stilarter. Det er to hovedstilarter i langrenn, "klassisk" og "fristil" (alt. friteknikk eller skiskøyting). Utstyr, både ski, bindinger, sko og staver, samt løyper er tilpasset de to stilartene. Klassisk stil. Stilarten inneholder tre teknikker, "diagonalgang", "staking (dobbeltak)" og "fiskebein". Ved diagonalgang flytter armer og bein seg på samme måte som når en går (uten ski). En skyver ei ski fremover av gangen etter fraspark med den andre skia. En forlenger skyvet ved å skyve staven bakover, staven som er på samme side som frasparkskien. Stavskyvet avsluttes med et nytt fraspark med skien på motsatt side. Slik fortsetter løperen med vekslende sider. Ved staking skyver en bare fra med stavene og disse skyves samtidig bakover. En kan kombinere staking med fraspark ("dobbeltak med fraspark"). Staking brukes når det er plant eller i slake nedoverbakker. I brattere nedoverbakker brukes vanlig utforteknikk. Denne brukes selvsagt også i fristil. I svært bratte motbakker brukes fiskebein hvor en setter skiene ut i en vinkel. Stavbruken er som i diagonalgang. Klassisk stil foregår i en preparert løype som har to parallelle spor, ett for hver ski. I brede traséer er det normalt flere løyper ved siden av hverandre slik at det er lettere å passere en annen løper. Det er ikke lov å ta skøytetak i klassisk stil, unntatt ved skifte av løype. Det tillates normalt også å ta skøytetak når løypa gjør en sving. Klassiske ski blir alltid smurt med festesmurning for å ha et godt fraspark, spesielt i motbakker, hvor staking ikke er mulig. Det hender i sjeldne tilfeller at løpere ikke smører skiene for klassiske sprintkonkurranser der løypa er så plan at staking kan brukes hele strekningen. Fristil. Fristil, også kalt "friteknikk" eller "(ski-)skøyting", foregår ved at skiene skyves utover (som hos en skøyteløper) samtidig som begge stavene skyves bakover. Skiene i denne stilarten er kortere enn for klassisk stil, mens stavene er lengre. Det er fem underteknikker innenfor fristil, som brukes i suksessivt lettere terreng/i høyere fart: Glidende fiskebein, padling, dobbeldans, enkeldans, friskøyting. Les også artikkelen. Traseene må være brede for at det skal være praktisk å bruke denne stilarten. Opprinnelig var det bare en løype i langrenn, og en løper som ville forbi måtte rope nettopp "løype!" for å komme forbi. Da måtte den andre ut i løssnøen for å slippe konkurrenten frem. Etterhvert ble det laget bredere traseer med flere parallelle løyper for å gi bedre konkurranseforhold. Dette gjorde det mulig å bruke skøyteteknikk med stor effekt. Stilarten tvang seg frem som egen konkurranse-variant etter at det ble klart at den var klart mer effektiv enn den klassiske. Det var Bill Koch, USA som brukte teknikken først med stor suksess i internasjonale konkurranser. Landsorganisasjonen i Norge. Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere. Sammenslutningen består av 22 fagforbund med til sammen 880 938 medlemmer. LO ble stiftet 1. april 1899 som "Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL)" og byttet til dagens navn i 1957. Roar Flaathen har vært LO-leder siden 17. april 2007, etter at Gerd-Liv Valla trakk seg 9. mars 2007 i sin kongressperiode etter granskingen av den såkalte Yssen-saken. LO er i dag Norges største sammenslutning av fagforbund. Fagforbundene i LO har totalt rundt 860 000 medlemmer. Om lag 600 000 av disse er yrkesaktive, noe som tilsvarer 25 prosent av lønnstakerene. Formelt er LO en tverrpolitisk organisasjon med medlemmer som støtter alle politiske partier i Norge. Tradisjonelt har imidlertid LO et tett samarbeid med Arbeiderpartiet. Historisk er LO preget av sosialistisk tanketradisjon og det politiske programmet kan sies å være basert på en blanding av tradisjonelle sosialistiske verdier, kombinert med mer moderne sosialdemokratiske tanker. Formål. LO har til formål å samordne medlemsforbundenes arbeid for slik å samlet fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, helsemessige, sosiale, forsikringsmessige og kulturelle interesser (i følge vedtektene). Arbeidet foregår først og fremst gjennom å opprette tariffavtaler og å styrke disse. Arbeidet med å opprette og forbedre tariffavtalene skjer i all hovedsak gjennom tariffoppgjørene. Beslutningsorganer. LOs valgte ledelse består av seks personer og opptrer på vegne av organisasjonen i kontakt med arbeidsgivere og myndigheter. På kongressen i 1993 ble LO delt inn i de fire kartellene LO Stat, LO Kommune, LO Industri og LO Service. LO Industri og LO Service ble nedlagt i 2004. Organisering. Enkeltpersoner kan ikke være direkte medlem i LO. Medlemskap i LO får man ved å være medlem i et av de 22 fagforbundene som er tilsluttet LO. Størrelsen på disse fagforbundene varierer fra under 1 000 til over 300 000. Fagforbundene omfatter en eller flere yrkesgrupper, og organiseringen er tradisjonelt beskrevet som horisontal, hvilket innebærer at yrkesgrupper med relativt likt arbeid organiserer seg i samme fagforbund på tvers av arbeidsgivertilknytning. På den enkelte arbeidsplass er arbeidstakerne dermed vanligvis organisert i en eller flere klubber etter yrkestilhørighet. Klubbene danner igjen gjerne innenfor geografiske områder fagforeninger. Det er disse fagforeningene som på landsbasis danner et fagforbund som igjen tilslutter seg LO. Lokalorganisasjonene i LO. I tillegg til forbundenes sentrale medlemskap i LO, finnes det en rekke "lokalorganisasjoner" som fagforeninger innenfor et geografisk område er tilsluttet. Heller ikke her er man direkte medlem som enkeltperson, men er tilsluttet gjennom medlemskap i et forbund og en fagforening. Lokalorganisasjonene benevnes som "LO i/på (geografisk sted)". Lokalorganisasjonene er blant annet involvert i å arrangere lokale 1. mai-tog, og har også gjerne et faglig-politisk samarbeid med det lokale Arbeiderpartiet og eventuelt andre rød-grønne partier. Samfunn. LO har tradisjonelt engasjert i seg i de fleste spørsmål som angår medlemmenes interesser. Av stor betydning kan nevnes bedriftsdemokratiet og medbestemmelse på arbeidsplassen, helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål (HMS), likestilling og seksuell trakassering, avtalefestet pensjon, og ferie-, fritid og arbeidstid. I den senere tid har pensjon stått høyt på agendaen. Historie. Gjennom den industrielle revolusjon på 1800-tallet ble det skapt en helt ny samfunnsklasse – arbeiderklassen. Disse hadde i begynnelsen få eller ingen rettigheter, og etter hvert ble behovet for organisering sterkere.Samtidig ga den nye industrien større muligheter for effektiv organisering av arbeiderne, enn tidligere tiders arbeidsplasser. Arbeiderne er samlet på et relativt lite geografisk område, det er enkelt å identifisere de felles ønskene, og de hadde gode aksjonsmuligheter. På en moderne fabrikk kan en streik i bare en liten del av arbeidsstokken stanse hele produksjonen. Thranebevegelsen regnes som Norges første arbeiderbevegelse. I 1870-årene så de første forløperne til fagforeningene slik vi kjenner dem i dag, dagens lys. LO stiftes. LO ble stiftet den 1. april 1899 under navnet Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, og hadde ved starten 1 500 medlemmer, men medlemstallet økte raskt etter unionsoppløsningen i 1905. Allerede i 1900 begynte også arbeidsgiverne å organisere seg, i det daværende Norsk Arbeidsgiverforening, senere Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Den første landsomfattende arbeidskonflikt i Norge skjedde i 1907. Den første landsomfattende tariffavtale kom på plass samme år med Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I 1919 vedtok Stortinget åtte timers arbeidsdag og en ukes ferie med lønn. 1920-årene. I 1919 hadde LO 144 000 medlemmer, to år senere, i 1921, gikk 150 000 fagorganiserte ut i streik som en reaksjon på arbeidsgivernes krav om kraftig lønnsnedslag. 1920-årene brakte flere arbeidskonflikter, og ga dertil mange nederlag. På denne tiden var det også en rekke splittelser i arbeiderbevegelsen, mellom kommunisme, sosialisme, og påtrykket fra det nye Sovjetunionen. Fagbevegelsen ble samlet sett svekket. Først i 1930-årene økte medlemstallet i LO igjen. 1930-årene. I 1930 hadde LO 140 000 medlemmer, mens ved inngangen til krigen i 1940, 357 000 medlemmer. Dette tiåret ble preget av at LO og arbeiderbevegelsen ble anerkjent som en politisk kraft og gjennom oppslutning i valg fikk Arbeiderpartiet en solid parlamentarisk basis. Årtiet startet riktignok med Norges største arbeidskonflikt i 1931, da lockout rammet 90 000 arbeidstakere i fem måneder. Men allerede fire år senere i 1935 ble den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne opprettet. Arbeiderpartiet dannet regjering med to statsråder fra LO i 1935. Allerede før krigen, hvilket i internasjonal sammenheng må sees på som svært tidlig, ble alderstrygd og ledighetstrygd innført i Norge. LO i illegalitet. Under krigen ble LO, – etter riktignok først en langvarig utholdenhet fram til 1941, – nazifisert. Henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm i forbindelse med «Melkestreiken» i september 1941 markerte nazistenes overtakelse av LO. En illegal struktur ble imidlertid opprettholdt og fagforeninger organiserte illegale faglige utvalg. FriFagbevegelse var LOs illegale avis. I alt mistet 2 600 LO-medlemmer livet under krigen, Etterkrigstiden. Etterkrigstiden markante vekst i LOs medlemstall og organisasjonens tette bånd til Arbeiderpartiet gjorde LO til en viktig politisk pådriver for å forbedre lønns- og arbeidsvilkårene for sine medlemmer. Særlig markerer den første arbeidsmiljøloven i 1977 en viktig milepæl for den organiserte arbeiderbevegelsen. Men også ferieloven av 1964, prinsippet om dagpenger under sykdom, likelønn og avtalefestet pensjon er viktige markeringer som ofte fremheves av LO. Forholdet til Arbeiderpartiet. Det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet er i følge de to organisasjonene selv et samarbeid mellom selvstendige organisasjoner med sammenfallende interesser. Helt siden de første årene i 1899 hadde LO meget sterke bånd til Arbeiderpartiet, blant annet gjennom kollektive medlemskap. LO og Arbeiderpartiet har fortsatt tette bånd, eksempelvis vedtar tradisjonelt LOs kongress valgkampstøtte til Arbeiderpartiet. LOs valgkampbidrag har vært under stadig diskusjon. En sammenstilling gjort av ABC Nyheter i 2009 påpekte at LO den gang anbefalte sine medlemmene å stemme Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV på det forestående stortingsvalget, til tross for at Rødts svar på spørsmål LO hadde stilte alle partier i forkant av valget passet bedre over ens med LOs politikk enn Arbeiderpartiets og Senterpartiets svar. Arbeiderpartiet velger også tradisjonelt LOs topptillitsvalgte inn i sitt sentralstyre. Dette har blitt kritisert, og i en periode valgte daværende LO-leder Gerd-Liv Valla å ikke stille til valg til Arbeiderpartiets sentralstyre. Flere sentrale tillitsvalgte i LO har også stilt til valg, – og blitt valgt, – til ulike verv i Arbeiderpartiet. Forholdet kan sies å ha myknet noe i de senere årene, i det LO også støtter andre organisasjoner med sammenfallende interesser, blant annet har Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mottatt støtte fra enten LO eller LOs forbund. Flere tillitsvalgte i LO har også stilt til valg i andre politiske partier. En betydelig andel av LOs medlemmer stemmer dessuten ikke rødgrønt; dette fikk Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg til å skape begrepet FrP-koden, som et forsøk på å finne ut av hvorfor mange LO-medlemmer velger Fremskrittspartiet framfor Arbeiderpartiet. Konkurranse fra andre hovedsammenslutninger. I de senere årene har LO fått konkurranse fra andre hovedsammenslutninger, i første omgang fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) som ble stiftet i 1977, men også fra Akademikerne og Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio). YS markerer seg i konkurransen med LO som en politisk uavhengig organisasjon. Men totalt sett må det trolig sies at det først og fremst er yrkessammensetningen av arbeidstakerne som påfører LO en nedgang i andelen yrkesaktive medlemmer. Kort fortalt har den tradisjonelle industriarbeideren LO rekrutterte tidligere blitt erstattet med ulike typer langtidsutdannende og funksjonærer. Ofte retter de nye hovedsammenslutningene sin medlemsrekruttering inn mot disse arbeidstakergruppene. Nåværende ledelse. Bente N. Halvorsen ble valgt til hovedkasserer på LO-kongressen i 2009, men ba seg fritatt fra vervet av helsemessige årsaker 25. august 2010. Ellen Stensrud ble konstituert som hovedkasserer 7. desember 2010. Andre tilknyttede organisasjoner. Oversikt over organisasjoner eller virksomheter med tilknytning til LO, eller hvor LO har helt eller delvis eierinteresser. "Oversikt per oktober 2006." LOs sommerpatrulje. LOs sommerpatrulje har blitt gjennomført årlig siden 80-tallet. Sommerpatruljen setter fokus på ungdommers situasjon i arbeidslivet. LOs sommerpatrulje besøker samtlige av Norges nitten fylker. Flere hundre unge tillitsvalgte avlegger ungdommer i sommerjobb besøk under patruljeuka. De unge tillitsvalgte oppsøker arbeidsplasser som har unge arbeidstakere for å påse at lover og avtaler blir fulgt. Svært ofte blir flere av de bruddene som blir oppdaget umiddelbart løst. Louis-Ferdinand Céline. Louis-Ferdinand Céline var pseudonymet til den franske forfatteren og doktoren Louis-Ferdinand Destouches (født 27. mai 1894 i Courbevoie ved Paris, død 1. juli 1961). Céline var en pessimist, misantrop og en av verdensslitteraturens største fornyere. Lusaka. Lusaka er hovedstaden og største by i Zambia i det tidligere Rhodesia. Byen ligger i den sørlige delen av det sentrale platået, på en høyde på ca 1300 meter og har en befolkning på ca 1,7 millioner (). Det snakkes tre hovedspråk i Lusaka, disse er engelsk, Nyanja og Bemba (de siste to er Bantu-språk), men kune engelsk er offisielt språk. Lusaka er en av de raskest voksende byene i det sørlige Afrika. Byen fikk sitt navn etter den lokale høvdingen i området. Zambia's største utdanningsinstitusjon, University of Zambia ligger i Lusaka. Den internasjonale flyplassen Lusaka internasjonale lufthavn ligger i Lusaka. Det privat eide flyselskapet Zambezi Airlines har hovedkontoret sitt i Lusaka. Historie. Der Lusaka ligger i dag var det tidligere en landsby oppkalt etter sin høvdingen Lusaaka, som ifølge historien, var plassert ved Manda Hill, i nærheten av der Zambia nasjonalforsamling holder til i dag. I språket Nyanja, betyr " Manda" betyr kirkegård. Området ble utvidet av de europeiske (hovedsakelig britiske) nybyggerne i 1905 med byggingen av jernbanen. På grunn av sin relativt sentrale beliggenhet, at byen hadde jernbane og at den var plassert i skjæringspunktet mellom den Great North Road og Great East Road, ble Lusaka i 1935 valgt å erstatte Livingstone som hovedstad i den britiske kolonien Nord-Rhodesia. Etter føderasjon mellom Nord-ogSør-Rhodesia i 1953, var byen et senter for frigjøringsbevegelsen som førte til opprettelsen av republikken Zambia. I 1964 ble Lusaka hovedstaden i det nylig uavhengige Zambia. Luftfart. Byens flyflass er Lusaka internasjonale lufthavn, som ligger langs jernbanestrekningen fra Livingstone til Kitwe. Flyplassen er hovedbasen til Zambezi Airlines og tilbyr flyvninger til blant annet Johannesburg, Ndola og Dar-es-Salaam. Lusaka internasjonale lufthavn er både en militær og sivil lufthavn. Den gamle flyplssen ligger mye mærmere sentrum, men brukes bare sporadisk av presidenten. Laos. Laos er et land i Asia med grense mot Vietnam, Kambodsja, Thailand, Burma og Kina. Landet har ingen kysttilgang, men er godt definert av utallige elver og er kjent for sine mange store fosser og vassdrag. Mektige Mekong renner gjennom landet, fra nord til sør, og størstedelen av landets befolkning bor i lavlandet langs elva. Elvene er en viktig del av infrastrukturen i landet som ferdselsårer, da mye av topografien er preget av åser og fjell slik at veiutbygging er krevende og kostbar. Laos er hovedsakelig buddhistisk. Byen Luang Prabang står på UNESCOs verdensarvliste for sine gamle tempelbygninger som ligger i sentrum av byen. Laos har en variert befolkning, med størst innflytelse fra thai og khmer, men med mange minioriteter spredt i forskjellige deler av landet. Noen grupper lever med minimal innflytelse fra landets hovedstad på grunn av den krevende topografien. Denne variasjonen er også årsak til konflikter mellom minioriteter og landets sentraladministrasjon. Laos er medlem i ASEAN, det asiatiske økonomiske fellesskap, og selv om landet er lite i forhold til de fleste naboene, har det et kjempepotensial innen vannkraft og skogbruk. Naturgeografi. Laos har et areal på km², noe som til sammenligning er litt større enn Storbritannia. Landet grenser ikke til havet, men krysses derimot av mange elver, blant annet den veldige Mekong, som fungerer som en viktig transportkorridor. I de sørlige delene av landet utgjør elva grensen mot Thailand. I øst danner den annamittiske fjellkjeden mesteparten av grensen mot Vietnam. Laos’ topografi preges av fjell og høylandsplatåer, som tilsammen utgjør rundt 70 % av landets areal. Dette gjør store deler av landet vanskelig tilgjengelige, da veinettet er dårlig utbygd. Det høyeste fjellet er Phou Bia på 2817 moh. De sørlige delene av landet ligger lavere i terrenget og har store sletter. Klima. Monsunen gir en god del nedbør i landet mellom mai og september/oktober. Resten av året er tørt med en god del sol. Temperaturane er høye stort sett året rundt, men i de nordlige fjellområdene kan det være kjøligere dager om vinteren, i sammenheng med den nordøstlige monsunen, og det kan komme perioder med kald luft fra Kina. Demografi. De siste offisielle innbyggertallet i Lao PDR kommer fra folketellingen i mai 2005 med et innbyggertall på 5,6 millioner hvorav 50.1% menn og 49.9% kvinner. 50% av befolkningen er yngre enn 20 år og befolkningstilveksten ligger på 2.1 %. Offisielt består befolkningen i Laos av 49 etniske grupper fordelt i 160 underkategorier. Gruppene er fordelt på fire etno-linguistiske familier: Lao-Tai (Tai-kadai-språk); Mon-Khmer (Austroasiatiske språk); Hmong-Mien (Hmong-Yao, Miao-Yao); og Sinotibetanske språk (mest Tibeto-Burman). Andre bruker et langt høyere tall av etniske grupper enn det offisielle, Joachim Schliesinger bruker i en bok om etniske grupper i Laos et tall på 94 grupper. Det store problemet ligger i å skille mellom etniske grupper og underkategorier. Fra 1975 inntil ratifikasjonen av den nye grunnloven i 1991 ble det offisielt brukt en tredelt inndeling på etnisitet. Lao Loum, Lao Teung og Lao Soung (Lavlandslao, høyere-lao, og høylandslao). Denne inndelingen var en grov klassifisering basert på tradisjonelt bosettingsmønster etter elevasjon over havet. Selv om denne tredelingen ikke lenger gjelder som offisiell klassifikasjon, finnes den ofte i dagligtale. Den dominerende religionen i landet er buddhisme, men i minoritetsbefolkningene er spiritisme og sjamanisme mye praktisert. Historie. Laos' tidlige historie domineres av det store kongeriket Nanzhao, som i det 14. århundre ble etterfulgt av det lokale kongeriket Lan Xang. Dette varte til det 18. århundre, da Thailand tok kontroll over de separate rikene som var tilbake. Disse kom under fransk innflytelse i løpet av det 19. århundre og ble en del av Fransk Indokina i 1893. Etter den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig ble landet uavhengig i 1949 som "Kongeriket Laos", under kong Sisavang Vongs ledelse. Helt fra 1950-tallet hadde krigene i nabolandet Vietnam ringvirkninger i laos. Dette bidro til borgerkrig og flere statskupp. På 1970 tallet brukte nordvietnameiske styrker laotisk område som forsyningnslinje "(Ho Chi Minh-stien)" under kampene i Sør-vietnam, og amerikanske styrker gjennomførte massive bombenagrep som gjorde Laos til verdens mest bombede land. Udetonerte bomber finnes fortsatt i stort antall. 1975 hadde kommunistgeriljaen Pathet Lao tatt makta i det meste av landet, med hjelp fra Sovjetunionen og Nord-Vietnam. Samme år ble det dannet koalisjonsregjering mellom kommunistpartiet LPRP og royalistene som hadde støtte fra USA og Frankrike. Etter flere regjeringskonflikter tok LPRP all makt og tvang kong Savang Vatthana til å abdisere 2. desember 1975. Landet, ble døpt om til "Det laotiske folks demokratiske republikk" (Lao PDR). Båndene til Vietnam og Kina var i begynnelsen tette, men fra 1986 ble statssosialismen gradvis avløst av friere økonomiske forhold i slutten av 1980-årene. Laos ble medlem av ASEAN i 1997. Politikk og administrasjon. Laos er en sosialistisk republikk med nære bånd til Vietnam og Kambodsja. Laos har ofte blitt beskyldt for menneskerettighetsbrudd. Laos Folkelige Revolusjonære Parti er det styrende partiet i landet, og siden Laos er en de facto ettpartistat, er lederen av partiet også vanligvis Republikkens leder. Før slutten av borgerkrigen i 1975, var Laos et USA-støttet absolutt monarki. Dagens lederskap stammer fra den gamle Pathet Lao-bevegelsen, som sloss mot kongedømmet. Laos' flagg var opprinnelig Pathet Laos' flagg. Administrativ inndeling. Laos er inndelt i 16 provinser ("khoueng"), én kommune ("kampheng nakhon"), og én spesialssone ("khetphiset"). Næringsliv. Laos er et av de minst utviklede landene i verden. På Human Development Reports liste over utviklingsnivåer i ulike land, havner Laos på plass 143, av totalt 173 land. Rundt 80 % av landets befolkning livnærer seg ved jordbruk, fiske og skogbruk. Laos er også opptatt på FNs lister over minst utviklede land, LDC og LLDC. Til tross for at styret i Laos er sosialistisk, har økonomiske reformer ført til at det til en viss grad tillates markedsøkonomi. Største byer. Vientiane er hovedstaden og den største byen i landet. Andre viktige byer er Thakhek, Luang Prabang, Savannakhet og Pakse. GNU/Linux. GNU/Linux er en familie frie operativsystemer. "Linux" er egentlig navnet på kjernen i operativsystemene, men brukes ofte i dagligtalen om hele systemet. "GNU"-verktøyene utgjør sammen med Linux et fullstendig system. Maskoten til Linux er pingvinen Tux, mens GNU har en gnu som maskot. Historie. a> fra omslaget av O'Reilly boken. GNU var først. Den 27. september 1983 annonserte Richard Stallman det ambisiøse GNU-prosjektet, med mål om å skape et fullstendig fritt operativsystem kompatibelt med Unix. Han hadde sagt opp jobben sin ved MIT og innledet GNU-prosjektet sammen med andre programmerere som delte hans visjon. De ville ikke umiddelbart skape et operativsystem uten å ha annen nødvendig programvare slik at det skulle bli mulig å anvende en datamaskin helt uten proprietær programvare. I løpet av 1980-årene skapte prosjektet tekstredigereren Emacs, kompilatoren GCC (som den gangen kun kompilerte C) og et stort antall andre programmer. Imidlertid hadde GNU ennå ikke utviklet kjernen i systemet, GNU Hurd. Da Linux dukket opp på begynnelsen av 90-tallet skulle det fortsatt drøye over et decennium innen det første programmet kunne kjøres ved hjelp av Hurd. Så kom Linux. I 1990 studerte Linus Torvalds informatikk ved universitetet i Helsingfors i Finland. Torvalds brukte opprinnelig Minix på datamaskinen sin, et enkelt operativsystem utviklet av Andrew Tanenbaum til undervisningsformål. For å sørge for at Minix forble et enkelt system egnet til undervisning ville ikke Tanenbaum legge til utvidelser til Minix. Dette var bakgrunnen for at Linus startet utviklingen av Linux. I 1991 skapte Torvalds en Unix-liknende kjerne for PC-datamaskiner som han slapp fri på Internett. Fra begynnelsen var den ikke ment for allmenn bruk, da hovedmålet til Torvalds var å lære om sammensetningen i operativsystemer. Linux-kjernen, som skulle bli oppkalt etter sin skaper, ble den puslebiten som hadde vært savnet i GNUs operativsystem. Kombinasjonen ble raskt populær, men Linux har på tross av det aldri blitt inkludert i GNU-prosjektet, men blitt utviklet separat. Etter en rekke utgivelser og koordinering via nyhetsgrupper ble versjon 1.0 sluppet den 14. mars 1994. Neste versjon ble nummer 1.2, som ble sluppet i mars 1995. Siden da har odde-minor-versjoner vært ustabile utviklingsversjoner, mens partalls-minor-versjoner har vært stabile offisielle utgaver. Etter dette gjorde kjernenummereringen et stort hopp på grunn av endringer og tillegg. Linux 2.0 var langt bedre på nettverk, og den hadde også støtte for bruk av flere prosessorer, "Symmetric Multi Processing". Også andre deler av kjernen ble optimalisert med tanke på ytelse. Nåtid. Selv om Torvalds blir sett på som Linuxkjernens far og skaper, er mesteparten av koden et resultat av en åpen kildekodedugnad med flere tusen utviklere som gjennom lang tid har bidratt til å skape dagens system. Sentrale enkeltpersoner, som Torvalds, har i dag først og fremst et overordnet ansvar i tillegg til å bidra med kode der det er nødvendig. Undersøkelser viser at omtrent to tredjedeler av kildekoden i Linux-kjernen skrives av folk med tilknytning til IT-industrien, mens resten skrives av frivillige Linux ble lenge utviklet av utvalgte individer og entusiaster, men nå deltar også et antall større bedrifter i utviklingen, enten direkte gjennom sine egne ansatte, eller gjennom finansiering eller bidrag av ulike typer. IBM, Intel, Sun, SGI, Hewlett-Packard og Novell er noen av bedriftene som satser på Linux, og som ser det som en framtidens mulighet. Motivene varierer, men ofte nevnes fleksibiliteten, muligheten til å påvirke, lave kostnader og det å unnvike Microsofts agenda. Fra begynnelsen var det kun tenkt at Linux skulle kjøres på Intels 80386-prosessorer og dens kloner og etterfølgere, men etterhvert har både kjernen og systemet blitt portert til nesten alle tenkelige og tilgjengelige system, i visse tilfeller bare «for å se om det går», etter den typiske hacker-mentaliteten. Blant annet finnes Linux på Playstation, iPod, Xbox Amiga og Nintendo DS for å nevne noen av de mer uvanlige eksemplene. I dag anvendes operativsystemet også i mobiltelefoner og håndholdte enheter, ettersom selve kjernen kan holdes veldig liten og ressurs-nøysom. Navnestriden. Operativsystemet kalles ofte kort og godt «Linux», selv om «GNU/Linux» forsvares av dem som vil gi rettmessig erkjenning til GNU-prosjektet. Richard Stallman og Free Software Foundation insisterer på det sistnevnte begrepet og har til og med et syn på fri programvare som skiller seg noe fra den mer pragmatiske holdningen hos Linus Torvalds og andre. Arbeidet til GNU og Free Software Foundation med å promotere fri programvare har vært en viktig faktor i gjennombruddet til GNU/Linux de siste ti årene. Torvalds og Stallman har hverandre å takke for utbredelsen av både GNUs programvare og Linux-kjernen. Fortsatt er det uenighet om hva som er det korrekte navnet. På tross av navnestriden har «Linux» blitt den dominerende benevnelsen på systemet, særlig i dagligtalen. I skriftspråk er det en jevnere fordeling. Milepæler. a>-systemer. Linux er et Unix-likt system, men kildekoden stammer ikke fra originalen, Unix. Bruksområder og markedsandeler. GNU/Linux kan brukes på et utall ulike måter, både grensesnitt og tema kan variere mye mellom ulike distribusjoner med forskjellige generelle eller spesialiserte bruksområder. Personlige datamaskiner. GNU/Linux har «vokst opp» og modnet betydelig de senere årene, kanskje delvis takket være flere større bedrifter som har begynt å satse på GNU/Linux og tildelt personale og ressurser til kjedeligere oppgaver som hobbyutviklere gjerne overser. I dag er de større skrivebordsdistribusjonene veldig anvendelige med gode oversettelser til en stor andel av verdens språk, spesielt for sentrale programmer. Det finnes et stort utvalg av programmer for både underholdning og mer seriøst arbeid. Det kan hevdes med et visst monn at det ikke er så stor forskjell på brukervennligheten til Microsoft Windows, Macintosh eller GNU/Linux på skrivebordsmaskiner, men at problemene derimot er av ulik art. Det meste som skrives av fri programvare skrives enten spesifikt til GNU/Linux og Unix-liknende POSIX-kompatible slektninger eller plattformuavhengig. I dag finnes det programmer med fri og åpen kildekode til GNU/Linux som kan erstatte omtrent alt som finnes av proprietær programvare til Windows eller Mac OS. Tjenere. Historisk sett har Linux hovedsakelig blitt benyttet som operativsystem for tjenere og har blitt en markedsleder innen dette området. Netcraft rapporterte i september 2006 at 80 prosent av de mest pålitelige vevhotellene kjører Linux på deres vevtjenere. Dette er på grunn av GNU/Linux' relative stabilitet og høye oppetid, og at skrivebordsprogramvare ofte er overflødig på tjenere. Både "Enterprise"- og "ikke-Enterprise"-distribusjoner benyttes for tjenere. GNU/Linux er hjørnesteinen i LAMP kombinasjonen (Linux, Apache, MySQL, Perl/PHP/Python) som har blitt populært blant utviklere og er en av de vanligste plattformene for Internet-sider. GNU/Linux er vanlig å benytte som operativsystem for superdatamaskiner. I juni 2007 kjører 77,8 prosent av verdens 500 kraftigste datasystemer GNU/Linux. Forbrukerelektronikk. Siden GNU/Linux støtter så mange forskjellige prosessorarkitekturer har det blitt populært for produsenter av håndholdte enheter, mobiltelefoner og lignende å benytte et Linuxbasert operativsystem. Fri programvare gjør det også enkelt og kostnadseffektivt å tilpasse programvaren. Innen forbrukerelektronikk generelt, slik som rutere og annet nettverksutstyr, spillkonsoller, TV apparater, MP3-spillere og husholdningsutstyr er det ventet at GNU/Linux vil bli en dominerende operativsystemaktør. GNU/Linux har blitt en stor konkurrent til det proprietære Symbian OS som finnes i mange mobiltelefoner (16.7 prosent av smarttelefoner solgt over hele verden i løpet av 2006 benyttet Linux), og det er et alternativ til Windows CE og Palm OS på håndholdte enheter. Den populære digitale video-opptakeren TiVo bruker en versjon av GNU/Linux. Flere nettverksbrannmurer og rutere, -inkludert flere fra Linksys, bruker Linux og dets avanserte brannmur- og rutermuligheter. Korg OASYS og Yamaha Motif XS musikkarbeidsstasjoner kjører også GNU/Linux. 50 prosent av asiatisk forbrukerelektronikk valgte GNU/Linux i 2003 og 63 prosent av prosjektene for 2004 planla i 2003 å bruke GNU/Linux. I tillegg kjører noen SEGA arkade-maskiner, spesifikt Sega Lindbergh, GNU/Linux. I 2007-2008 dukket det opp et "nytt" segment i PC-markedet. Små, lette og billige bærbare PC-er dukket opp fra produsenter som ASUS, Acer og MSI. Disse maskinene er ofte levert med GNU/Linux som standard. Grafiske grensesnitt. I GNU/Linux er det meste bygget opp i lag, fra kjernen og utover finnes det ulike programmer som bygger på hverandre og tar ansvar for hver sin oppgave; sånn er det også i spørsmålet om grafikk og grensesnitt. Det er mulig å ha flere valgbare skrivebordsmiljø på et GNU/Linux system, og de fleste programmene fungerer omtrent likedan uansett hvilket grafisk miljø som velges. Det omvendte gjelder også, for eksempel brukes GNOME også i andre operativsystemer. Tekniske fakta. Lengst nede i systemet ligger driver-rutinene og kommuniserer med grafikkkortet ved hjelp av kjernen. I neste lag ligger et vindussystem som i de fleste distribusjoner i dag er Xorg, som også kalles X11 eller X-server. Vindussystemet har ansvar for de aller mest grunnleggende oppgavene når det gjelder å håndtere og tegne opp grafikk på skjermen. En annen egenskap er at vindussystemet fungerer som en tjener-klient model. Det vil si at vindussytemet ikke trenger å kjøre på den maskinen selve programmene kjører. I praksis vil det bety at man kan kjøre en terminal som kun vise vinduer/grafikk mens selve maskinen programmene kjører på befinner seg et annet sted i verden. Linux er også hyppig brukt på noen av de største og kraftigste superdatamaskinene i verden. Over X11 finnes det vanligvis i dag et komplett skrivebordsmiljø som inkluderer mer avansert vindushåndtering, innstillinger og regler for hvordan systemet skal oppføre seg, menyer, paneler og aktivitetsfelt. Det er også vanlig at nødvendige programmer som filutforsker, kalkulator, tekstbehandling, nettleser, mediespiller og lignende følger med. Skrivebordsmiljø. De vanligste skrivebordsmiljøene i dag er GNOME, KDE, Xfce og LXDE, likhetene mellom disse er større en forskjellene, og alle bygger på samme prinsipper om vinduer, knapper, ikoner og skrivebord. Disse danner basen for det grafiske skrivebordet som andre grafiske programmer kjører på toppen av i GNU/Linux. Skrivebordsmiljøene er dessuten laget slik at programmer som er laget for ett skal fungere like godt i et annet. De fleste grafiske miljøer for GNU/Linux har arvet noen funksjoner fra sine forgjengere i Unix-verden, blant annet muligheten til å benytte flere virtuelle skrivebord. Mindre populære skrivebordsmiljø er blant andre Enlightenment, EDE og XPDE. Det finnes dessuten GNU/Linuxversjoner av eldre vindussytemer som TWM og FVWM. Neste generasjon. Det finnes 3D-akselererte grafiske miljø for GNU/Linux, hvor systemet utnytter OpenGL for å tegne opp vinduer og skrivebord. Det mest kjente alternativet er Compiz som utvikles i samarbeid med Novell. Dette gir muligheten til å ta i bruk avanserte effekter med tredimensjonale skrivebord, gjennomsiktige og geleaktige eller roterende vinduer., men det gir også systemet flere tilgjengelige minne og prosessor-ressurser fordi alle grafiske beregninger isteden legges over på grafikkortet. XGL er fritt tilgjengelig og anvendbart også i dag, selv om det fortsatt regnes som eksperimentelt. Surfe på nettet. Å surfe på nettet har blitt den kanskje vanligste aktiviteten på personlige datamaskiner i dag, så det er viktig at et operativsystem har en bra nettleser. Mozilla Firefox har blitt en veldig vanlig nettleser, og er standard i mange distribusjoner. GNOMEs standard nettleser er Epiphany, som er en svært god nettleser, basert på samme base som Firefox, men som har en del nytenkning når det gjelder favoritter og surfing. KDE kommer med Konqueror som er basert på Webkit, som også ligger til grunn for Apples Safari. Forøvrig finnes også Opera, som er gratis og annonsefri, men proprietær. Det er også mulig å kjøre Internet Explorer via Wine eller Crossover, men det er mest anvendbart til webdesign og -utvikling. Det finnes forsåvidt også en rekke tekstbaserte nettlesere, som Lynx, w3m og Links, som kan være praktiske for de som av en eller annen grunn ikke anvender seg av et skrivebordsmiljø. E-post. Like viktig er det å kunne lese og sende e-post, og her finnes det også et antall programmer å velge mellom. Mozilla Thunderbird er et søsterprosjekt til Firefox og har blant annet innebyggede funksjoner for å håndtere spam-post. Evolution er et program for e-post, kalender og adressebok utviklet av Ximian og Novell og er standard e-postleser i GNOME. Evolution kan koble seg til Microsofts Exchange og har en del innovative funksjoner for sortering og søking i posten. KDE tilbyr klienten KMail og Kontact. Forøvrig finnes det også et antall tekstbaserte klienter, som Mutt og Pine. Dessuten fungerer vevbaserte tjenester som Gmail og Hotmail som vanlig i alle de vanlige nettleserne. Kontor. De fleste brukere behøver en eller annen form for programvare for kontorarbeid, om ikke annet fordi det er så vanlig at andre mennesker sender dokumenter i Microsoft Word eller Excel-format. OpenOffice.org er en fri kontorpakke som kan åpne alle Microsoft Office-dokumenter og lagre dem tilbake i samme format. OpenOffice.org er også et av de vanligste programmene på GNU/Linux, da mange moderne skrivebordsdistribusjoner inkluderer det som en del av standardinstallasjonen, ellers finnes det tilgjengelig for enkel installasjon. KDE har sin egen programvarepakke for kontorarbeid, KOffice som også inkluderer alle vanlige programmer brukeren kan forvente seg. Likeså har GNOME kontorprogrammer i form av AbiWord, Gnumeric og GNUcash. Sistnevnte kombinasjon kalles ofte for GNOME office. OpenOffice.org kan lagre direkte til PDF uten ekstra utvidelsesprogrammer. Når det gjelder å lese og skrive ut PDF, finnes de frie programmene Evince i GNOME og KPDF i KDE. Evince kan forøvrig lese mer enn PDF, for eksempel Postscript, Powerpoint og komprimerte avisformater, med flere. Dessuten finnes også det proprietære Adobe Reader for GNU/Linux. Chatting og lynmeldingsklienter. De vanligste programmene for å chatte med under GNU/Linux er Pidgin i GNOME-baserte systemer og Kopete for KDE. Begge programmene støtter alle de vanligste protokollene, som MSN, ICQ/AIM, Jabber/Google Talk, Yahoo og IRC. I disse programmene kan brukeren ha kontakter fra forskjellige protokoller eller ulike brukerkontoer i samme kontaktliste og slipper dermed å ha flere programmer åpne samtidig. Det finnes som vanlig mengder av alternative og spesialiserte programmer, som aMSN, Licq, Centericq eller X-Chat, slik at den som ikke føler seg helt bekvem med de vanligste kan med fordel prøve flere alternativer. Juridiske problemer med programvarepatenter. Det finnes et stort antall avanserte og kompetente avspillere for GNU/Linux. Men det finnes problemer på dette området når det gjelder ulike formater og codecer som begrenses av programvarepatenter i blant annet USA. Bedrifter som sitter på disse patentene vil ha betalt for retten til å benytte deres format. Linuxdistributører må betale per lisens for at brukeren skal ha rett til å spille av mediene med sin spesifikke variant av GNU/Linux. Det gjør blant annet Linspire og Xandros, samt flere av de andre bedriftene som har kommersielle versjoner av sine distribusjoner. Det finnes også amatørvarianter som uttrykkelig sier at at en lisensstrid som foregår langt unna deres land på grunnlag av patenter på en type produkter som på prinsipielt grunnlag ikke burde eller kan patenteres i deres land ikke angår utgiverne, og som derfor gir ut distribusjonen sin inkludert støtte for proprietære medieformater, som for eksempel Sabayon og Linux Mint. Rhythmbox håndterer musikkbibliotek og vevradio i GNOME. De som ikke tar betalt eller som ikke vil betale ligger dårligere an. I beste tilfelle befinner brukeren seg i en juridisk gråsone om man gjør noe så elementært som å spille av en DVD eller en MP3 i USA. Mange distribusjoner inkluderer derfor ikke støtte for disse og andre kommersielle formater, som for eksempel Microsofts og Apples begrensende formater. Der er allikevel mulig og kanskje også helt vanlig at brukere selv installerer denne støtten i etterkant. I de fleste land (også i Norge) er det nemlig helt lovlig om en privatperson skaffer seg denne støtten for personlig bruk. I mange tilfeller innebærer altså for eksempel patenterte codecer mest noen ekstra tiltak før systemet fungerer fullt ut. Vil brukeren påvirke situasjonen kan denne selv isteden anvende åpne format som Ogg, Vorbis og Xvid og engasjere seg for å stoppe programvarepatenter i EU. Kommandolinje. En stor del av GNU-systemet består av de programmene som brukes for å utføre vanlige Unix-kommandoer. På GNU/Linux-system, som på alle andre Unix-liknende systemer, har man tilgang til disse via et tekstgrensesnitt og en kommandolinje eller "skall" (engelsk: «shell»). Man kan la systemet starte uten grafisk grensesnitt og bare bruke skallet, vanligere er det at man har kommandoskallet tilgjengelig i et eget vindu. De vanlige Unix-kommandoene utfører funksjoner som å flytte, kopiere og slette filer og kontrollere og styre de programmene som kjøres av systemet. Et moderne skrivebordsmiljø kan i prinsippet erstatte kommandoskallet helt, men mange brukere ser at et tekstbasert grensesnitt er kjappere for visse typer jobber. Administratorer av tjenere kobler seg ofte til andre datamaskiners skall over nettverk eller Internett via grensesnittet SSH. Det er vanlig at vevhoteller som benytter GNU/Linux eller BSD tilbyr denne slags tilkobling til sine kunder, hvilket gjør at brukeren kan arbeide smidigere enn via FTP. I visse tilfeller er det dessuten tillatt å kjøre og kompilere programmer; og å ha tidsplanlagte kjøringer i denne kontoen. Bash er det absolutt vanligste skallet i dag, selv om det finnes et antall andre med spesialisert funksjonalitet, som C skall og Z skall. Spill. Det finnes ikke like mange store spill til GNU/Linux som til konsollsystemer eller Windows. Det er vanlig å anta at spillutviklere ofte er av den oppfatning at de fleste som har tilgang til GNU/Linux også har tilgang til Windows, slik at de anser kostnaden å være for høy for å utvikle en kompatibel versjon. Men det finnes noen titler, ' er en lang, men selektiv liste; og ' er en database med mange oppføringer som er mindre selektiv, som også har brukerkommentarer og brukerrangeringer. Derimot er tilgangen til små enkle frie spill, for eksempel ulike kortspill og andre puslespill, god; – som er til stor glede for den som bare vil spille noen minutter. Det er også vanlig at spillutviklere anvender seg av proprietære formater og APIer som DirectX, som GNU/Linux ikke har naturlig støtte for (men se eget avsnitt lenger nede). Dette kan innebære at det kan være et for stort og dyrt arbeid for en bedrift å gjøre om spillet til en annen plattform dersom dette ikke var planlagt i begynnelsen. Men det finnes i dag ingen tekniske begrensninger i maskinvare eller driverrutiner som hindrer moderne spill fra å kjøre like bra som på andre plattformer. Om utviklerne anvender seg av åpne standader som OpenGL og OpenAL eller av en spillmotor (som SDL eller Ogre3D) som kan håndtere både disse og proprietære formater, kan en konvertering være veldig enkel å gjøre, spesielt om den ble planlagt fra begynnelsen av. Linux virker dessuten på flere spillkonsoller, inkludert Xbox, PlayStation 2, PlayStation 3 og GameCube, som kan gi spillutviklere uten en kostbar proprietær spillutviklingspakke tilgang til disse konsollenes maskinvare. Konverteringer. Freeciv er inspirert av Civilization-serien. Tross alt hender det at konverteringer gjøres, enten at et bedrift av ulike årsaker vil støtte GNU/Linux-plattformen eller at de slipper kildekoden fri, og uavhengige hackere porterer spillet. Vanligvis slippes ikke øvrige ressurser som grafikk og lyd fritt, da må spilleren fortsatt eie en kopi av originalarbeidet for å kunne spille konverteringen. Id Software slapp for noen år siden kildekoden til Doom under GPL og det finnes et antall prosjekter som har utviklet spillmotoren videre. Samme datafiler som ble benyttet til originalspillet kan derfor nå anvende for å spille Doom på et GNU/Linux-system. Siden har Id begynt å slippe flere titler som Quake 4 og Doom 3 direkte i Linux-versjoner og dessuten bruker de å slippe kildekoden til spillene etter at det har gått noen år, blant annet finnes Quake III Arena tilgjengelig på denne måten. I samme sjanger har også Epic Games sluppet flere spill fra Unreal-serien for Linux, men uten kildekode. I noen tilfeller gjenskaper uavhengige utviklere et spill uten å ha tilgang til kildekoden, et eksempel på dette er OpenTTD som er en helt frittstående implementasjon av Transport Tycoon Deluxe, Freeciv i Civilzation-sjangeren og Lincity-ng. Begge disse har senere blitt utviklet videre med stadig bedre funksjoner og mer balanserte regler enn originalen. "The Ur-Quan Masters" er et annet eksempel. Spill laget for GNU/Linux. a>, et musikkspill hvor spilleren "simulerer" gitarspilling Kommersielle storspill som er laget med Linux i tankene er fortsatt veldig sjeldne, utenom noen få eksempel som Id Software. Derimot finnes det en stor mengde spill, kommersielle så vel som frie, skrevet av hobbyister verden over. Det finnes også et og annet prosjekt under utvikling som sikter på å bli stort, PlaneShift for eksempel har som mål å skape et fullskala MMORPG basert helt og holdent på fri kildekode. Verdt å nevne er også åpne og frie danse/rytme/musikkspill som StepMania og Frets on Fire, spesielt da den førstnevnte uttrykkelig er ment å spilles med originalspilltypens kontroller, i dette tilfellet en dansematte. Også Frets on Fire kan ved hjelp av forskjellige adaptere spilles med Guitar Heros gitarliknende kontroller. Det er få originale frie spill med åpen kildekode som har oppnådd nevneverdig bemerkelse, men noen eksempler er "NetHack" og "Tux Racer". Windowsspill i Linux. Uavhengige bedrifter har også tatt på seg oppgaven med å portere prominente Windowsspill til Linux etter spillenes initielle slipp. Loki Software var den første slike porteringsbedriften, grunnlagt i 1998 og overgått av Linux Game Publishing i 2001. Wine og den kommersielle avstikkeren Cedega lar mange Windowsspill kjøre under Linux og virtuelle maskiner og arkitekturemulatorer tilbyr kompatibilitet for spill som er laget for andre plattformer. Eksempler på slike er ScummVM og DOSemu. Mange Windowsspill kan spilles i Linux helt eller nesten helt uten ytelsestap ved hjelp av Wine og Cedega (som baseres på Wine, men har bedre støtte for mange spill, men koster penger). Wine står for «Wine Is Not an Emulator». Begge har en utbredt støtte for DirectX og Cedega har også spesifikke avtaler med spillutviklere for å kunne håndtere kopibeskyttelser korrekt. Det finnes også ulike spesifikke emulatorer som MAME, DOSBox og DOSEMU for MS-DOS og ScummVM for LucasArts gamle eventyrspill, som kan hjelpe spilleren å spille eldre spill. Programmering. I et visst antall år ble GNU/Linux utviklet i mangt og meget og av programmerere som skrev programmer og funksjoner for å oppfylle sine egne behov og det er først de senere årene som fokus har blitt lagt på å skape et anvendbart operativsystem for alle og enhver. Med den bakgrunnen er det ikke å forvente annet enn at det finnes mange programmer for utvikling og støtte for et utall programmeringsspråk. Kompilerbare språk. GNU Compiler Collection er en samling kompilatorer og tilhørende programmer som kan kompilere et antall ulike programmeringsspråk, som C, C++ (G++), Java (GCJ), Ada (GNAT), Objective-C, Objective-C++ og Fortran (GFortran). Det er også tilgjengelig støtte for Modula-2, Modula-3, Pascal, PL/I, D, Mercury, VHDL gjennom utvidelser. Selv om det finnes flere kompilatorer tilgjengelig for Linux, har GCC blitt standarden og følger med alle GNU/Linux distribusjoner. En vanlig installasjon av GNU/Linux kommer også støtte for en lang rekke med frie skall-skript, blant andre, BASH, DASH, RC, BeanShell, Python skall, Ruby skall, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH. Kombinasjonen av alle disse frie verktøyene gjør GNU/Linux til en egnet plattform for programmering og programvare utvikling. Skriptspråk. GNU/Linux, som alle UNIX-like miljøer har en sterk tradisjon for å bruke skriptspråk for å gjøre arbeidet og livet lettere. Skript er programmer som er skrevet i språk som kan tolkes under kjøringen, hvilket gir et langsommere program, men mye mer fleksibel og effektiv utvikling. Kjente eksempler som det finnes støtte for i GNU/Linux er Perl, Python og Ruby, men også mindre kjente skriptspråk som BASH, DASH, RC, BeanShell, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH finnes det støtte for. Programmering for Internett. Nvu som redigerer svensk wikipedias hovedside. Da Internett ble vanligere begynte mange å bruke skript for å skape dynamiske nettsider og koble innholdet til databaser og logikk. Dette er fortsatt vanlig, selv om spesialiserte språk som PHP har blitt vanligere. Linux og Perl, Python eller PHP, sammen med vevtjeneren Apache og databasetjeneren MySQL blir ofte forkortet til LAMP og er en av de vanligste plattformene for vevhotell og nettsider. Nå for tiden skrives til og med ganske mange programmer direkte i skriptspråk, da det finnes koblinger til forhåndskompilerte grafikk og vindusbibliotekter, og selve logikken som skriptet har ansvaret for utgjør en forsvinnende liten del av køretiden. For de som av en eller annen grunn sverger til asp, finnes dessuten Mono. Utviklingsmiljøer og andre programmer. Samtidig finnes det kraftige frie programmeringsverktøy, slik som Emacs og Vim, og nyere integrerte utviklingsmiljø, slik som KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Gambas. En standard Ubuntu installasjon har 4287 tilgjengelige støttebibliotek via pakkesystemet 18. juli 2007. Det finnes et antall utviklingsmiljø for GNU/Linux, blant andre KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Anjunta og Gambas, selv om mange isteden anvender seg av avanserte tekstredigerere som Emacs, Vim og Kate. For å jobbe med HTML og designe nettsider fines Nvu og Quanta Plus som kan jobbe med WYSIWYG («hva du ser er hva du får») eller direkte med koden, eller veksle mellom disse metodene. For den som bare vil skrive ren kode direkte, finnes blant annet Bluefish som har mange funksjoner for HTML og PHP. Dessuten har de fleste avanserte tekstredigeringsprogrammene mer eller mindre støtte for dette. Kjøring av Windows-programmer i GNU/Linux. Mange brukere har behov for å kjøre Windows-programmer. De enkleste løsningene er Wine, som er fritt og gratis, og de kommersielle programmene Crossover og Cedega. Disse gjør programmene kompatible ved å reimplementere Windows' API innenfor GNU/Linux. Mange programmer kan i dette miljøet kjøre like raskt som på en Windows-maskin, og i enkelte tilfeller raskere. Styrken ved denne løsningen er at programmene ikke krever en installasjon av Windows, og dermed heller ingen Windowslisens. Svakhetene er at det ikke er et 100 % kompatibelt system. En annen mulighet er Win4Lin, et kommersielt program som konverterer Windows' API slik at den kjører innenfor GNU/Linux fremfor å reimplementere denne. Dette krever at Windows er installert, ikke som operativsystem men som et program i Linux. Windows kjøres så i et vindu, og i dette vinduet kan man åpne alle Windows-applikasjoner. Programmet støtter alle versjoner av Windows, til og med XP, men det er per august 2005 fortsatt problemer med å bruke det i et nettverksmiljø dersom man må gjennom en mellomleddstjener. Et tredje alternativ er å bruke en virtuell maskin, hvor man kjører hele Windows fra GNU/Linux. Svakheten med en slik emulatorløsning er at man kan få kraftig nedsatt hastighet. Man må installere Windows for at dette skal fungere. Windows-programmer som kjøres på denne måten kan ikke integreres i GNU/Linux-skrivebordet, slik at man f. eks. ikke kan kopiere tekst fra et Windows-program til et GNU/Linux-program slik man kan i Wine og i Win4Lin. Brukerstøtte. GNU/Linux har et veldig aktivt brukermiljø. Mange GNU/Linux-brukere organiserer seg i brukergrupper der de jevnlig møtes og arrangerer for eksempel foredrag eller presentasjoner. Det finnes mange nettforum hvor brukere kan legge ut problemene sine. Et par eksempler er engelskspråklige "LinuxQuestions.org" og "Ubuntu Forums". Man kan også bruke IRC for å komme i kontakt med GNU/Linux-brukere. Ved å gå inn i kanalen #linux, som finnes på de aller fleste nettverk, vil man kunne treffe folk som er villige til å hjelpe. Det finnes dessverre svært få brukerstøtteløsninger som er tilgjengelig for alle. De to ovennevnte metodene innebærer som regel å gi informasjon om problemet ditt ut, enten til E-postlister eller i annen form, et sted hvor enhver tilfeldig person kan lese det. Microsofts Alistair Baker har spilt på dette sammen med Bill Gates i et BBC-intervju, hvor han spør om man virkelig vil ha sikkerhetsproblemet med PC-en sin lagt ut og drøftet av allmennheten. Det som er fordelen med slike metoder er at man kan få hjelp av mange, kanskje flere titalls, personer på samme tid. Det går også enkelte ganger fortere enn for eksempel å spørre kundestøttetjeneste, siden man spesielt på IRC ofte får svar veldig fort, i tillegg til live-hjelp. Opphavsrett. Både Linuxkjernen og GNU-systemet er lisensiert under GNU General Public License (GPL). Dette innebærer at programvaren kan spres fritt (gratis eller mot betaling), så lenge kildekoden gjøres tilgjengelig og distribuerte programmer og eventuelle endringer fortsatt blir underlagt GPL. Det er en bred oppfatning om at denne lisenspraksisen, kalt "copyleft", er årsaken til GNU/Linux-kombinasjonens framgang. Liknende systemer, som for eksempel BSD, har en lisens som tillater spredning av endrede versjoner, men krever ingenting i forhold til hvorvidt endringer gjøres fritt tilgjengelig. Linus Torvalds har i et intervju sagt om avgjørelsen å slippe Linux-kjernen under GPL at det var «det beste han noengang har gjort». Distribusjoner. Et GNU/Linux-system består av svært mange programmer – inntil flere tusen. En distribusjon er en samling av slik programvare i tillegg til selve Linux-kjernen. I hovedsak finnes det to typer distribusjoner, generelle og spesialiserte. Generelle distribusjoner er en type distribusjoner som er ment å kunne brukes til alle slags oppgaver. Disse inkluderer vanligvis bare det aller viktigste man trenger for å komme i gang i standardinstallasjonen. Debian, Gentoo og Slackware er eksempler på generelle distribusjoner. De generelle distribusjonene anbefales vanligvis ikke til nybegynnere, fordi de krever en "betydelig" høyere terskel å sette seg inn i. Nybegynnere kan gjøre tilværelsen lettere for seg selv, og bedre sjansene sine for å trives med distribusjonsvalget om de velger en "spesialisert distribusjon," slik som Ubuntu, OpenSUSE eller Sabayon. De ulike spesialiserte distribusjonene har ulikt fokus; noen er spesielt tilpasset bruk på tjenermaskiner, mens andre er rettet mot hjemmebrukere. Disse distribusjonene inneholder et rikt utvalg av programvare i standard-installasjonen. De ulike distribusjonene, prøver i forskjellig grad å tilpasses til forskjellige brukergrupper, for eksempel kontormennesker, barn og de som er vant til Windows. Dermed oppleves forskjellige distribusjoner forskjellig av ulike brukere i forhold til brukervennlighet. De fleste GNU/Linux-distribusjonene er fritt tilgjengelig og gratis da mesteparten av programvaren som er inkludert er lisensiert under GNU GPL, mens resten av programvaren vanligvis er lisensiert under andre frie lisenser. For å forhindre at de forskjellige distribusjonene fjerner seg fra hverandre i løpet av utviklingen er "Free Standards Group" opprettet. Denne organisasjonen setter en felles standard for alle distribusjonene, Linux Standard Base (LSB). LSB blir støttet blant annet av Red Hat, Novell (SUSE), og Asianux. Konkurransemarked. Det som karakteriserer det økonomiske markedet for GNU/Linux-distribusjoner er at prisen på selve programvaren ofte er svært nær grensekostnaden ved å lage én ekstra kopi og distribuere den videre. Internett har ført til at denne grensekostnaden er null for programvare som distribueres via Internett. Lisensbetingelsene i GPL og andre fri programvare-lisenser gir hvem som helst som har mottatt en kopi av programvaren rett til å distribuere en ny kopi videre til hvem som helst. Dette har ført til at GNU/Linux-distribusjoner i dag, vanligvis kan distribueres helt gratis. Denne sammenhengen mellom grensekostnad og pris er det som karakteriserer et økonomisk konkurrerende marked. Fordi en distributør som tar seg betalt programvaren i dette markedet vil bli utkonkurrert av distributører som gir bort den samme programvaren gratis, tilbyr de fleste distributørene programvaren sin gratis. GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby komplementære tjenester og produkter. Kundestøtte. De fleste GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby kommersiell kundestøtte. Denne bedriftsmodellen medfører at det er en direkte sammenheng mellom kvaliteten på programvaren og behovet for å utnytte forsikringen som kundestøtten gir. For bedrifter er kundestøtte en forsikring mot nedetid. Det bedriftene ønsker er derfor kombinasjonen god programvare og god kundestøtte, fordi én av delene vil ikke være tilstrekkelig for å sikre seg mot nedetid. Risikoaverse bedrifter kjøper både produkter og forsikring. Å tilby kundestøtte skaper dermed et incentiv til å øke kvaliteten på programvaren, fordi distributørene lever av kvaliteten til programvaren. Lisenskostnader. Imidlertid er ikke alle distribusjonene gratis. Det kommer vanligvis av at de fleste proprietære medieformater, slik som MP3 og Windows Media, i USA krever at alle som leverer støtte for disse må betale en lisensavgift til patentholderen. Noen amerikanske distributører forsøker å skaffe seg et konkurransefortrinn over konkurrentene ved å tilby støtte for slike formater. (Se Linspire og Xandros). Det innebærer at disse distribusjonene i alle tilfeller må koste penger, fordi grensekostnaden ved å distribuere én ekstra kopi vil øke fra null. Og da vil distributøren tape penger og gå konkurs ved å gi bort programvaren gratis. Disse distributørene forsøker å konkurrere på andre vilkår enn gratis-distributørene og kan derfor legge inn en profittmargin mellom grensekostnaden og prisen slik at de faktisk tjener penger på salget av programvaren. Disse distributørene kan i tillegg tilby andre komplementære tjenester og produkter, slik som kundestøtte. Installasjon / Pakkesystem. De fleste GNU/Linux-distribusjonene baserer seg på et pakkesystem som lar brukeren søke etter og installere programmer, drivere, temaer, fonter og andre utvidelser enten direkte fra Internet eller fra lokale kilder som CD-rom eller DVD. Noen av de mest kjente pakkesystemene er APT, RPM og Portage. Blant pakkebehandlere med grafiske grensesnitt finner vi Synaptic og YaST. Sikkerhet. I følge en studie gjort ved universitetet i Stanford i perioden 2000–2004 inneholdt Linux-kjernen 0,17 feil per 1000 linjer med kode. Totalt var det 985 feil i 5,7 millioner linjer med kode. Rapporten viser også at 90 % av disse ligger i enhetsdrivere som er statisk lenket til kjernen. I følge William Guttman, direktør i SCC, inneholder typisk proprietær lukket kildekode mellom 20 og 30 feil per tusen linjer med kode. Det betyr at kildekoden i Linux-kjernen inneholder 150 ganger færre feil enn typisk gjennomsnittlig proprietær programvare. GNU/Linux er et fiendtlig miljø å være i for virus. For at et Linux-virus skal kunne infisere kjørbare filer, må brukeren som aktiverer viruset ha skrivetilgang til filen. Det er vanligvis aldri tilfelle. Vanligvis eies programmer av «root» og brukeren kjører programmer fra en uprivilegert brukerkonto. Dess mindre erfaring brukeren har, dess mindre sannsynlig er det at brukeren har skrivetilgang til noen kjørbare filer. Selv hvis viruset infiserer et program som eies av brukeren, vil det bare kunne spre seg til andre filer som eies av brukeren og er begrenset til brukerens egen hjemmemappe. Programvare til GNU/Linux er vanligvis fri kildekode og spres derfor ikke i noen særlig grad ukontrollert i binærform, og kildekode er et tøft gjemmested for et virus som ikke ønsker å bli oppdaget. For at et datavirus, som biologiske virus, skal kunne spre seg effektivt må spredningsraten være høyere enn eliminasjonsraten. Hvis reproduksjonsraten faller under grensen for hva som er nødvendig for å erstatte den eksisterende populasjonen, er viruset dømt fra begynnelsen av, selv før nyhetene begynner å øke bekymringsnivået til potensielle ofre. Gjenutviklingskostnader. En studie fra 2001 av Red Hat Linux 7.1 fant at denne distribusjonen inneholdt 30 millioner linjer med kildekode. Ved å bruke en konstruktiv kostnadsmodell, fant studien at Red Hat Linux 7.1 ville krevd omtrent åtte tusen årsverk om den skulle blitt utviklet ved konvensjonelle proprietære metoder. I følge studien ville all denne programvaren kostet omtrent 1,08 milliarder år-2000-US-dollar å utvikle ved konvensjonelle proprietære metoder. Det tilsvarer omtrent 8,1 milliarder norske kroner. Mesteparten av koden (71 %) var skrevet i programmeringsspråket C, men mange andre programmeringsspråk var også benyttet: C++, Lisp, assembler, Perl, Fortran, Python og forskjellige skall skript-språk. Litt over halvparten av alle linjene var kode som var lisensiert under GPL. Selve Linux-kjernen var 2,4 millioner linjer med kode eller ca. 8 % av totalen. I en senere studie viste de samme analysene for Debian GNU/Linux versjon 2.2 at denne inneholdt femtifem millioner kodelinjer og ville kostet 1,9 milliarder år-2000-US-dollar eller 14 milliarder norske kroner å utvikle med konvensjonelle metoder. En tilsvarende SLOC studie for Debian anno 2005 viste at den inneholdt 215 millioner linjer med kode, som tilsvarer en utviklingskostnad på ca. 58 milliarder norske kroner. Debian Etch inneholder i følge en SLOC-studie fra 17. juni 2007 283 millioner linjer med kildekode (76,5 milliarder kroner), som til sammenligning i følge den samme studien er 7 ganger flere linjer enn Windows XP sine 40 millioner linjer med kildekode (10,8 milliarder kroner). Lillehammer. Lillehammer er en kommune sør for Gudbrandsdalen i Oppland, ved nordenden av Mjøsa. Den grenser i nord mot Øyer, i sørøst mot Ringsaker, i sør mot Gjøvik, i sørvest mot Nordre Land, og i vest mot Gausdal. Sentrum, Nordre/Søre Ål, Røyslimoen og Vårsetergrenda ligger på østsiden der Lågen renner ut i Mjøsa. Jørstadmoen, Fåberg og Rudsbygd ligger nord for Sentrum, og Vingnes på vestsiden av Mjøsa. Lillehammer blir også kalt «dølabyen» ut fra sin sin beliggenhet ved inngangsporten til Gudbrandsdalen. Byen er den nordlige endestasjonen for «Skibladner». Areal og befolkning. De fleste innbyggerne bor i sentrum, bydelene Busmoen, Nordre Ål, Søre Ål, Vingnes, Nybu, Jørstadmoen, Røyslimoen, Vårsetergrenda og Fåberg. Lillehammer er administrasjonssenter i Oppland fylke. Tettstedet Lillehammer har innbyggere per. Kirkelig er Lillehammer prostesete i Sør-Gudbrandsdal prosti. Historie. Lillehammer fikk kjøpstadrettigheter i 1827 og bystatus i 1842. Kjøpmann Ludvig Wiese har vært regnet som byens grunnlegger, og det ble reist en statue av ham på Lilletorget i forbindelse med byens 100-årsjubileum. Fram til midten av 1800-tallet lå bebyggelsen hovedsakelig i området rundt Hammer gård. Byen hadde i 1850 omlag tusen innbyggere, og hadde gode forbindelser sør- og nordover. Anleggelsen av hovedbanen Oslo-Eidsvoll i 1852 baserte seg på videreforbindelsen med dampskip langs Mjøsa til Lillehammer, og nylagt vei videre oppover Gudbrandsdalen. Dette transportsystemet muliggjorde transitt av tømmer og jordbruksvarer til hovedstaden, og bidro til byens framvekst. I 1964 ble kommunen slått sammen med Fåberg kommune. I 1973 kom Lillehammer i verdens søkelys gjennom likvideringen av en marokkansk kelner, den såkalte Lillehammer-saken. Lillehammer var arrangør av de 17. olympiske vinterleker i 1994, med deler av arrangementet viderefordelt til kommunene Gjøvik, Øyer, Ringebu og Hamar. Espen G. Johnsen fra Arbeiderpartiet er ordfører i Lillehammer, mens Per Prestrud fra Senterpartiet er varaordfører. Begge ble valgt høsten 2011 for perioden 2011-2015. Ap og Sp samarbeider sammen med Rødt og SV. Tusenårsted. Kommunens tusenårssted er Stortorget, og ble valgt til dette av kommunestyret i 1998. Torget ble rustet opp og ble gjenåpnet 21. juni 2001 samtidig som det ble erklært som Tusenårssted. Kort etter at Lillehammer ble kjøpstad i 1827 ble strukturen for byen planlagt med den kvadratiske inndelingen av kvartaler. Torget var opprinnelig planlagt ovenfor Hammer Gård, der Søndre Park er i dag. I 1868 ble plasseringen til der det er i dag vedtatt i formannskapet. Torget ble raskt et møtested for lillehamringer både til hverdag og fest. Her var det både utstillinger, marked, sang og musikk fra egen paviljong. Her mønstret Gudbrandsdal Bataljon, og dette var hovedarena for nasjonaldagsmarkeringen, noe det også er i dag. Den første torgdagen var i 1907. Stortorget er utsmykket med «slaven» av billedhuggeren Rolf Lunde og en statue av Anders Sandvig, Maihaugens grunnlegger, laget av Arne Durban. Mellom Lillehammer kino og Lillehammer Kunstmuseum ligger kunsthagen som er laget av Bård Breivik. Stortorget blir i dag brukt til torghandel mandag, onsdag og lørdag. En del lørdager i løpet av året arrangeres Bondens Marked hvor det blir solgt mat og håndverk fra lokale produsenter. De to siste årene har det også vært arrangert internasjoanlt marked med produsenter fra Italia, Frankrike og andre land i Europa. Da er det virkelig et yrende liv. Torget blir også brukt som parkeringsplass når det ikke er andre arrangement der. Forsvaret. Forsvaret har lenge hatt virksomhet på Lillehammer ved Jørstadmoen nordvest for byen. Jørstadmoen har vært brukt som ekserserplass siden 1700-tallet, og på slutten av 1800-tallet ble Jørstadmoen leir med fast bygningsmasse. Videre har Regional støttefunksjon (RSF), Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og Forsvarsbygg avdelinger på basen. Dessuten holder også Hovedarsenalet til på Lillehammer. Av utdanningsinstitusjoner i forsvaret er Forsvarets ingeniørhøgskole (FIH) lokalisert på Lillehammer. Kjente personer fra Lillehammer. Atle Antonsen under «En lun aften» Vennskapsbyer. a>, Sverige. En av Lilehammers vennskapskommuner. Lillehammer kommune har siden 50-tallet hatt vennskapsbyer i Sverige, Danmark og Finland. Lillehammer har senere også fått vennskapsbyer i flere andre land utenfor Norden. Laser. Rød, grønn og blå laser Laser ("Light Amplification by Stimulated Emission of Radiation") er en innretning som forsterker og sender ut elektromagnetisk stråling (i de aller fleste tilfeller er denne strålingen synlig lys). Strålingen har et sett med spesielle egenskaper, som skiller den fra lys fra andre kilder, ved at lyset fra en lasende kilde er koherent og monokromatisk. Det vil si at alle bølger svinger i takt, og at energien i bølgene adderes ved konstruktiv interferens. I tradisjonelle lasere vil også lyskilden avgi lys som propagerer som en tilnærmet planbølge, det vil si at det beveger seg i én bestemt retning og når det slipper ut av det lasende materialet så vil lyset fremstå som en smal lyskjegle med liten divergens. Dette kommer til syne hvis strålen sendes gjennom røyk, tåke eller støv. Historie. Gordon Gould, en student ved Columbia University, fant opp konseptet i 1957, men patenterte det aldri, da han trodde at man trengte en fungerende modell å vise patentkontoret. Charles Townes og Arthur Schawlow ved Bell Labs publiserte en artikkel i «Physical Review» i 1958 som beskrev konseptet, og søkte også om et patent. Gould søkte om patentet i 1959, noe som var litt for sent. Tidlig i 1960 fikk Townes og Schawlow patentet sitt, selv om Bell Labs eide rettighetene. I mai samme år ble den første laser demonstrert ved Hughes Aircraft i California av en vitenskapsmann som het Ted Maiman. Dette var starten på en patentstrid som varte til 1977, hvor Gould fikk noen patenter og Bell Labs beholdt resten. Den første halvlederlaser ble oppfunnet i 1962, en oppfinnelse som brukes svært mye innen telekommunikasjon til å kommunisere langs fiberoptiske kabler. Slike halvlederlasere blir også brukt i fobrukerelektronikk slik som CD- og DVD-spillere. Teori. En laser bruker energi som er lagret i et atom, ved at en energikilde «pumper» det lasende materialet eller ved at det utløses en kjemisk eller elektrisk prosess, og samtidig som det skjer en stimulert emisjon. Da vil kvanter (eller fotoner) bli utskilt fra atomet når et elektron hopper fra en elektronbane til en annen elektronbane med lavere energinivå. Ett atom består av flere elektronbaner, jo lenger vekk fra kjernen denne banen er, jo mer energi ligger i et elektron i denne banen. Når et elektron hopper fra en bane til en bane nærmere kjernen, utskilles ett foton (med en gitt energi). Dette fotonet har en helt bestemt bølgelengde, som er bestemt av hvilke baner elektronet hopper mellom. Ved å tilføre energi til atomet, vil et elektron etter en stund oppta energien, og hoppe opp til en bane med et høyere energinivå (elektronet sies da å være "eksitert"). Etter en stund vil elektronet igjen falle tilbake til sin opprinnelige bane, og avgi et nytt foton (Niels Bohr beskriver dette i teori). I en laser vil energien som blir tilført disse atomene komme fra elektrisitet eller en kjemisk reaksjon. I en laser er det da mange atomer med mange eksiterte elektroner. Etter ganske kort tid vil ett eksitert elektron falle tilbake til «normalstilling» og avgi ett foton. Når dette foton passerer et annet eksitert elektron, kan elektronet bli stimulert til selv å falle tilbake til sin «normalstilling», og også avgi et foton. Dette foton vil da ha samme bølgelengde, fase og retning som det foton som var årsak til stimuleringen. Disse fotoner (som nå er blitt to) fortsetter gjennom det lasende materialet, og vil stimulere flere eksiterte elektroner, og energien vil øke betraktelig. Denne strålingen kalles en koherent og monokromatisk stråling. I en tradisjonell laser er det lasende materialet plassert mellom to speil, hvor det ene lar litt lys lekke gjennom. Mellom disse to speilene vil lyset reflekteres frem og tilbake og for hver passering i det lasende materialet vil flere elektroner avgi sitt foton og forsterke det passerende lyset. Noe av lyset vil slippe ut gjennom speilet som er gjennomtrengbart, mens mens resten reflekteres tilbake. Lyset som slipper ut vil danne det vi oppfatter som selve laserstrålen. Litauen. Republikken Litauen (litauisk "Lietuvos Respublika", kortnavn "Lietuva") er et land som regnes som en del av Nord-Europa. Landet ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Hviterussland i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 3,4 millioner, og dets hovedstad og største by er Vilnius. På 1300-tallet var Litauen det største landet i Europa, og dagens Hviterussland, Ukraina samt deler av Polen og Russland var områder underlagt Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 formet Polen og Litauen en ny stat, Det polsk-litauiske samveldet. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen. Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Historie. Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i "Quedlinburg-annalene" 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer "Ringold" som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen. I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kiev-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Hviterussland, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kiev-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet. Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło. Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen. Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover. Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen. Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. Under unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi "Eliayahu" fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen. I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk. Kart som viser endringene i Litauens territorier fra 1200-tallet til i dag. 16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug "Wilhelm Karl" (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform. Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen. I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn under denne som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten. Stridsvogn mot demonstrant i Vilnius 13. januar 1991 Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993. 4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland. Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29 mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU. Politikk. Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentaristisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentalistisk system, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon. Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen ("Seimas"), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten ("Konstitucinis Teismas"), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen. Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. Administrativ inndeling. Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – "apskritis", flertall – "apskritys"), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — "savivaldybė", flertall— "savivaldybės"). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk "seniūnija" (entall), og "seniūnijos" (flertall). Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: "apskrities viršininkas") som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt. Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte "kommunestyre" eller "kommuneråd". Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven. De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall. Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet. Helse. Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_suicide_rate, over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI. Geografi. Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet. Sjøgrense i Østersjøen: 99 km. Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.) Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen. Største innsjø: Druksciai 44,79 km². Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %. Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km. Største byer. "Se også: Liste over byer i Litauen" Litauen på tvers. Zhemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipeda, Palanga, Mazheikiai, Telshiai, Shiauliai, Silale, Jurbarkas m.fl. Aukshtaitija er høylandet i nordøst, "de tusen sjøers land", selvfølgelig landets høyeste punkt: Fjellet Josefine som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevezys, Birzhai, Utena, Ukmerge, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas. Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampole, Vilkaviskis og Kalvarija. Dzukija er det sørøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varena. Klima. Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen. Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene. Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da. Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006. Økonomi. Utdypende artikkel: Litauens økonomi Olje i Litauen. Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde. Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter. De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija. Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet. Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst. Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater. Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel. Demografi. Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne. Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at fra 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert. Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende. BNP pr. person: USD 8400. Endringer i befolkningens størrelse etter 1994. Litauens befolkning har gått ned med over 300 000 innbyggere de siste 14 årene. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. "(Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)" Utdanning. Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig. Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning. Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge "investere i Litauen", har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk. I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts. Kunst og museer. Det finnes flere museer i Litauen. Litauen Art Museum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker. Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31] Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75. Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden. Religion. Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke. Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand under Sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske rituskors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961. Mat. Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre øst-europeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger under landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre. Musikk. Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfonisk musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės). [rediger] Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter). På 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas. Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis. Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse. Kino og teater. Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29] Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29] Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill. Sport. Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2. plass i 1995 og tredjeplass i 2007. Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 skal EM i basketball avholdes i Litauen. Helligdager. "Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag": 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 "(nasjonaldag)"), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag. Litauisk litas. Litas "(LTL eller Lt)" var Litauens myntenhet fra 2. oktober 1922 til landet i 1940 ble okkupert av Sovjetunionen og sovjetisk rubel overtok som valuta. Etter frigjøringen i 1991 tok det ble to år før litasen den 25. juni 1993 ble gjeninnført. I mellomtiden ble både rubler og den provisoriske valutaenheten talonger brukt. 1 litas er inndelt i 100 cent. Myntvalørene er 1 cent, 2 cent, 5 cent, 10 cent, 20 cent, 50 cent, 1 litas, 2 litas og 5 litas. Sedler som brukes i dag er 10 litas, 20 litas, 50 litas, 100 litas, 200 litas og 500 litas. Tidligere har også 1, 2 og 5 litas vært utstedt i sedler. Navnet litas har sin opprinnelse i navnet på landet; jf. Latvias lats. På litauisk er litas et entallsord, og får endingen -ai i flertall – "litai". På litauisk er det det siste sifferet i et tall som bestemmer om det skal være entall eller flertall, så det blir altså f.eks. 51 litas og 53 litai. Litauen besluttet å gå over til euro fra og med 2007, og frem til da skulle valutaen være fastlåst i kursen 1 euro = 3,4528 litas. Litas ble fastlåst til euro i dette forholdet fra og med 1. februar 2002. Fra gjeninnføringen i 1993 til 31. januar 2002 var litasen den siste tiden fastlåst til amerikansk dollar i forholdet 1 dollar lik 4 litai. I mai 2006 ble det imidlertid klart at den litauiske inflasjonen var noe for høy i forhold til EUs krav, og det er derfor usikkert når landet får innføre euro. Livisk. Livisk er et finsk-ugrisk språk som i 2003 ennå tales av en håndfull livere i Latvia. Det er i slekt med finsk og estisk, men ikke med latvisk språk. Livisk regnes som sterkt utrydningstruet, men det arbeides med å berge språket. Moderne livisk språk er sterkt oppblandet med latvisk, men er likevel ikke forståelig for latviere. Av nålevende språk er sør-estisk det nærmest beslektede. Etter Andre verdenskrig er språket blitt mindre og mindre brukt. Østlivisk er nå utdødd, og vestlivisk er sannsynligvis i ferd med å bli det. Tallet på de som kan snakke språket er mellom 150 og 1.500, men et fåtall av disse bruker språket daglig. Ethnologue rapporterer at 35 mennesker snakker språket, og bare ti av de flytende. Den siste som snakket livisk som morsmål døde 28. februar 2009. Livisk er også et skriftspråk som bruker en blanding av latvisk og estisk ortografi. Historie. Det historiske området til språket er Livlandregionen i Latvia, som ligger på Kurzemehalvøya nord for Riga. Det er blitt holdt i hevd i åtte landsbyer på vestkysten. Etter Andre verdenskrig gikk den tradisjonelle levemåten deres i oppløsing. Mange livere flyttet til Riga, og dette hemmet bruken av språket. Første gangen livisk ble samlet og gitt ut var i 1863, Matteusevangeliet ble gitt ut på både den østre og den vestre dialekten. Tallet på trykksaker på livisk er bare et par dusin. I tillegg til religiøs litteratur har man lagd kalendre, diktsamlinger og lesebøker. Livli, et månedstidsskrift, kom ut mellom 1931 og 1939. Selv om livisk i dag nesten er forsvunnet, finner man likevel spor av det i det latviske språket. Grammatikk. Livisk har 13 kasus, de grammatiske nominativ, genitiv, partitiv og dativ, lokalkasusene illativ (inn i), inessiv (inni), elativ (ut av), allativ (bort til), adessiv (på, ved), ablativ (frå), og de marginale kasusene translativ (over til) og abessiv (uten). Livisk har ikke possessivsuffiks. Verbene blir bøyd i 3 personer og 2 tall. Som i andre uralske språk er negasjonen et verb, men livisk skiller seg fra de andre østersjøfinske språkene ved at det i visse tilfeller er person- og numeruskongruens både på negasjonsverbet og på hovedverbet. Livisk er også kjent for et fonetisk fenomen som minner om det danske stød. Gloser. Hei! – Tēriņtš!Vel bekomme – Jõvvõ sīemnaigõ!God morgen! – Jõvā ūomõg! / Jõvvõ ūomõgt!God dag! – Jõvā pǟva! / Jõvvõ päuvõ!Takk! – Tienū!Godt nyttår! – Vȯndzist Ūdāigastõ! Tall. null – kȭlmäén – ikšto – kakštre – kuolmfire – nēļafem – vīžseks – kūžsju – seisåtte – kōdõksni – īdõksti – kim Livssyn. Livssyn er en overordnet og felles benevnelse om det et menneske tror på om livet og verden, om det fins noen høyere makt eller ikke, og hva slags etikk man bør leve etter. Et livssyn inneholder synsmåter innen tre områder: virkelighetsoppfatning, menneskesyn og verdioppfatning. Virkelighetsoppfatning er en oppfatning om hvordan man kan få kunnskaper om verden (en epistemologi). Livssyn omfatter også spørsmål om hvordan vi bør leve (for eksempel gjennom åpenbaring, fornuft eller erfaring), og et syn på mennesket og oppfatninger om hva som er riktig og galt, godt og ondt (en etikk). Et livssyn er først og fremst individuelt, dvs at man bare kan stå inne for sitt eget livssyn og ikke for andres. Likevel forekommer det kollektive livssyn, enten ved at man kommer til et kompromiss eller at man generaliserer de individuelle variasjonene. Livssyn deles gjerne inn i to hovedgrupper: religiøse og sekulære. Religiøse livssyn. Utbredte og kjente religiøse livssyn er jødedom, kristendom og islam. Med uttrykket "religiøst livssyn" menes de sidene ved religionen som angår livsspørsmål. Livssynsmomentet i religioner finner vi uttrykt i deres mythos og ethos. Det er store variasjoner og et rikt mangfold innenfor religiøse livssyn. Sekulære livssyn. Eksempel på sekulære livsyn er sekulær humanisme. Noen politiske ideologier er så omfattende at de i en del sammenhenger også kan kalles livssyn, for eksempel marxismen, anarkismen og nazismen. Sekulære livssyn handler i hovedsak om ateistiske livssyn, hvor man vektlegger avstand til det religiøse. Det er vanlig å dele inn sekulære livssyn i to hovedperspektiv: et humanistisk og et naturalistisk. Under sekulære livssyn finner vi også ideologier, hvor marxisme og fascisme er de to viktigste. Humanisme er kjent som den kulturbevegelsen som spredte seg i Europa fra 1300-tallet. Utgangspunktet den gang var et nytt og intenst studium av kirkefedrene og antikkens forfattere, og motivet var å finne det menneskeidealet som man mente mellomalderkatolisismen hadde dekket over. I dette arbeidet dukket det opp et mer optimistisk menneskesyn, hvor man vektla denne verdens liv. Det åpnet både for økt selvrealisering og for økt livsutfoldelse. Da den religiøse overbygningen falt bort, oppstod det en ikke-religiøs synsvinkel: Mennesket kunne stå på egne ben, uten støtte fra en allmektig Gud. I sekulærhumanismen er det menneskets egen fornuft som brukes til å finne svar på de grunnleggende livsspørsmålene. Man legger ikke til grunn andre faktorer som forklarende elementer, f. eks at visse personer, bøker, åndelige erfaringer eller guddommelige åpenbaringer. Denne formen for humanisme kalles gjerne ’’praktisk ateisme’’. I Norge er Human-Etisk Forbund og Sosialhumanistene representanter for sekulærhumanismen. Joseph Louis Lagrange. Joseph Louis Lagrange (italiensk Giuseppe Lodovico Lagrangia) (født 25. januar 1736, død 10. april 1813) blir regnet som en av de største av matematikerne på 1700-tallet. Han ble født i den italienske byen Torino og arbeidet både i Italia og Tyskland, men mest i Frankrike. Han døde i Paris. Han var direktør ved institutt for matematikk ved Berlin vitenskapsakademi (1766–1787). Han utgav flere avhandlinger om himmelmekanikk, og hovedverket hans er "Mêcanique analytique" (1788). Her finner man de såkalte lagrangeske bevegelseslikninger for mekaniske systemer. Han flyttet til Paris i 1793 og ble formann for komiteen som utarbeidet det metriske målesystemet. Lagrange arbeidet også mye med tallteori og algebra. Han gav flere viktige bidrag til teorien for differensialligninger, og likningsteorien hans lå til grunn for Niels Henrik Abels undersøkelse av femtegradslikningen. Lagrange prøvde å utvikle integralregningen men kom ikke frem til noen tilfredsstillende resultater på denne oppgaven. Lambertseter. Lambertseter er en drabantby i Oslo. Den var den første drabantbyen som ble bygget i Norge. Den første familien flyttet inn 29. desember 1950, og OBOS startet sin utbygging her i 1951. Lambertseter var lenge en egen bydel. Etter bydelsreformen 1. januar 2004 ble Lambertseter bydel en del av Bydel Nordstrand. Tidlig historie. Lambertseter het opprinnelig på 1500-tallet Sæter, og lå under Sæter Krongods som i dag er Lambertseter gård. Navnet "Lambertseter" kommer fra Lambertseter hovedgård som fikk sitt navn etter en av Kongens oppsittere, ved navn Lambert, som drev gården fra 1611 – 1641. Man mener Lambert var av utenlandsk opprinnelse på grunn av navnet. Gården har vært eid av de fire dansk-norske kongene Christian III, Fredrik II, Christian IV og Fredrik III, og området hadde omkring 200 år før reformasjonen (i 1537) vært i eie av Sancta Mariae kloster på Hovedøya. På 1600-tallet i eie av Fredrik III, som sto i sterk gjeld. Han bestemte seg på 1660-tallet å selge gården sammen med flere andre kongseide gårder. Lambertseter gård fikk mange eiere, som stort sett var rike Kristiania-borgere som ville plassere kapital. Gården var i denne tiden delvis i drift. Husmannsplassene. Lambertseter gård hadde pr 1771 fire husmannsplasser: Bakkerud, Enden, Røsedahlen og Lurholt. Gården fikk også litt senere husmannsplassen Seterbråten på 1700-tallet, stuen som fortsatt ligger på Lambertseter ble oppført i 1830-årene. Siste husmann på Seterbråten var Gulbrand og Laura Gulbrandsen med sine 12 barn tidlig på 1900-tallet. Lambertseter gård. Hovedbygningen ble ikke bygget før 1825. Ved sin størrelse forteller den om en storhetstid for Lambertseter gård som besto av omkring 2000 mål. I 1918 ble gården kjøpt opp for 450 000 kr av Mathias Jørgensen fra Grimstad som ønsket å dele opp tomten til boligformål. Han fikk senere i 1929 reist radiomastene. I 1932 overtok Oslo kommune gården, men senere samme år overtok AS Ekebergbanen. Lambertseter under andre verdenskrig. Lambertseter var sentral under andre verdenskrig. Dette var fordi NRKs to 150 meter høye radiomaster som sto for Oslos radiosendinger var plassert på en høyde i midten av det som i dag er Lambertseter idrettsjorde, kalt «Cuba». I dag kan vi finne store betongsegmenter med gule armer som tidligere, med vaier, holdt radiomastene fast. Radiomastene var i 1933 de sterkeste langbølgesenderne i Europa. Det grønne radiohuset (arkitekt Thorvald Astrup) (i dag kalt «bryterhuset») ble rett etter Tysklands invasjon av Oslo overtatt av det tyske militæret. På denne måten fikk det tyske militæret kontroll over alle offentlige radiosendinger i Oslo. Radiomastene ble revet 1975. Det var også strategisk for tyskerne å stasjonere seg på Lambertseter fordi Lambertseter ligger på en høyde i Oslo øst, med god utsikt og oversikt over Østmarka, Oslofjorden og lokalområder. Tyskerne bygget brakker nord for Lambertseterveien for å holde dem med hus. Leiren het "Lager Nordstrand". Drabantbyen formes. Marmorberget borettslag var det første OBOS-tilknyttede borettslaget som ble bygget. Innflyttingen startet i 1952. Lambertseter grunnskole ble bygget ferdig i 1954. På denne tiden ble bilens allemannseie undervurdert, noe vi finner igjen ved mangel av parkeringsplasser, da de beregnet en bil per syvende leilighet, da grøntområder er prioritert. På det meste bodde det 18 000 innbyggere på Lambertseter, men i dag er innbyggertallet sunket til 10 000. Navn. De fleste gatenavnene på Lambertseter er enten knyttet til radio eller bergarter, og har sammenheng med radiomastene som var plassert her. Unntak er blant annet: Østerliveien, Raschsvei, Cecilie Thoresens vei, Lambertseterveien, Gina Krogs vei og Nylænde. Idrettsanlegg. Lambertseter har et bredt idrettstilbud, med «jordet» som inneholder fem syver fotballbaner (gress), en elver fotballbane (grus) og Lambertseter stadion. I tillegg finnes flere fotballbaner rundt i borettslagene. Det er også tre tennisbaner og en aktiv bryteklubb i det gamle radiohuset. Idrettsaktivitetene er organisert for det meste gjennom Lambertseter IF eller Lambertseter SK. Lambertseter hadde fire hoppbakker ned mot europaveien (kalt «Bekkelagsbakkene») og en hoppbakke litt høyere opp i åsen (kalt «Eker'n») på nordøstsiden av drabantbyen. Bekkelagsbakkene ble revet til fordel for europaveien, mens hoppbakken «Eker'n» fortsatt står. Lambertseter bydel har hatt fire skøytebaner i vinterdrift, men i dag står kun tre. Marmorberget borettslag hadde også en skøytebane ("Marmorinabanen"), som ble brukt til hurtigløp på skøyter 1969–86, som ble revet til fordel for et aldershjem nederst i Feltspatveien. Men tennisbanen på idrettsjordet blir omgjort til skøytebane. Det er også en skøytebane kalt «Leker'n» mellom de to borettslagene Blåfjellet og Krystallen. Avstikkeren borettslag har sin egen lille skøytebane. Det er en grusbane som sprøytes om vinteren. Om vinteren har Lambertseter også en akebakke. Den heter «Griser'n», og ligger bak idrettsbanen, i skråninga ned mot europaveien. Arkitektur. Lambertseter er konstruert med en anti-urban planform, da det finnes ingen trange gater og lukkede områder. Samlingspunkter som Lambertseter senter, Lambertseter idrettsbane og spesielt lokale friområder er laget for sosialisering under oppsyn, med åpne og lyse områder plassert strategisk mellom boligblokkene. Frode Rinnan som også er kalt «arbeiderbevegelsens husarkitekt» har vært med på planleggingen av Lambertseter og kaller «det realiserte sosialdemokrati». Han laget blokkene med muligheter for forandring, i for av utbygging, og med leiligheter som hadde en enkel planløsning. Mange av Lambertseters leiligheter på tvers av borettslag har en meget lik planløsning, og størrelsen på de opprinnelige leilighetene er vanligvis mellom 40 og 90 kvm (for det meste 2-, 3- og 4-roms). Lambertseter senter. Et boligområde som Lambertseter trengte sine egne butikker, og OBOS bygget Lambertseter senter. Senteret er regnet som det nest første kjøpesenteret i Norge (etter Bærum kjøpesenter i 1953) og åpnet i 1957. Det ble også bygget en kino (Symra) i senteret. Kinoen var stengt i perioden 2003-2006 og 2008-2010. I oktober 2010 åpnet et nytt senter. Skoler. Lambertseter skole ble bygget i 1954 og ligger i Glimmerveien 42 nær Lambertseter senter og Lambertseter stadion. Den dekker klassetrinnene 1–10 og har ca 600 elever. Den ble i 2005 demonstrasjonsskole, og tar årlig imot utsendinger fra andre skoler og utlandet. Lambertseter skole satser også stort på IKT. Flere trinn «er bærbare», det vil si at alle elevene har hver sin bærbare datamaskin. Lambertseter har også Lambertseter videregående skole som ligger i Cecilie Thoresens vei 6. Skolen har studietilbud som studiespesialisering (tidl. allmenne, økonomiske og administrative fag), idrettsfag, kurs for minoritetsspråklige og særskilt tilrettelagt opplæring. T-bane. Lambertseterbanen kom i 1966 og er i dag hovedtransportmiddelet til Lambertseter. Linjen åpnet opprinnelig som trikkelinje i 1957. Lambertseter betjenes av Karlsrud stasjon, Lambertseter stasjon, Munkelia stasjon, og har endestasjon på Bergkrystallen. Slang. Lambertseter har mange mye brukte slangord på spesielt stedsnavn. Luxembourgsk. Luxembourgsk, eller luxemburgsk'", ("Lëtzebuergesch") er et vestgermansk språk som er nasjonalspråk i Luxembourg. Det er administrativt språk i landet sammen med tysk (standardtysk) og fransk. Luxembourgsk er egentlig en dialekt av høytysk. Det snakkes også i små områder i de omkringliggende landene Belgia (i provinsen Luxembourg), Frankrike (i små deler av Lorraine) og Tyskland (rundt Bitburg og Trier). I Tyskland og Lorraine regnes luxembourgsk kun som en variant av den lokale tyske dialekten. Lars-Henrik Paarup Michelsen. Lars-Henrik Michelsen på Venstres Landsmøte i Stavanger 2009 Lars-Henrik Paarup Michelsen (født 1981) er en norsk politiker (V). Han var leder for Unge Venstre fra 2003 til 2007. Michelsen fra Austevoll kommune i Hordaland. Han har studert sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, jobbet frivillig for Strømmestiftelsen i Uganda i et år, og vært sivilarbeider i Bergen Turlag. I dag jobber han i Datatilsynet. Han er også leder av den tverrpolitiske kampanjeorganisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet. Han har tidligere hatt verv i Hordaland Unge Venstre, var i perioden 2002-2003 internasjonal leder i Unge Venstre, og har et særlig engasjement for miljø, personvern, rusomsorg, EU og global fattigdomsbekjempelse. I 2006 var han ungdomsdelegat til FNs generalforsamling. Han har tidligere vært stortingskandidat for Venstre i Hordaland, sist i 2009, da han var 2. kandidat bak Lars Sponheim. Latent TB-infeksjon. En person med en latent TB-infeksjon er en som er smittet av tuberkulose-bakterien Mycobacterium tuberculosis, men som ikke har utviklet noen symptomer. Kroppens immunforsvar er i stand til å holde bakterien i sjakk sånn at den ikke vokser opp. Bakterien blir inaktiv, men blir liggende i kroppen og kan bli aktiv senere i livet. Som følge av at man er smittet får man et positivt utslag på tuberkulintest. De aller fleste med latent TB-infeksjon utvikler aldri tuberkulose. Det er særlig hos folk med nedsatt immunforsvar at bakterien blir aktiv og individet utvikler tuberkulose. Lagringsmedium. Et lagringsmedium ("flere lagringsmedia el. lagringsmedier"), også kalt en lagringsenhet, er en gjenstand der man kan lagre informasjon, spesielt i forbindelse med datamaskiner, men også for lyd og bilde uavhengig av bruk i en datamaskin, selv om disse etterhvert er i ferd med å smelte sammen til en enhet. Kjente lagringsmedier. Det tidligst kjente lagringsmediet, hullbåndet, ble oppfunnet i 1725 av Basile Bouchon, hullkortet av hans elev Jean-Baptiste Falcon tre år senere. Joseph Marie Jaquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen. Charles Babbagess analytical engine, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Utover 1900-tallet ble dette mye brukt som lagringsmedium. Trommelminnet ble oppfunnet i 1932, williamsminnet kom i 1946, kvikksølvminnet 1946-49 og magnetbåndet i 1951 (som datalagringsmedium). Men etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble de tre førstnevnte gradvis utfaset. Hullkortene og hullbånd derimot var i bruk til langt ut på 70-tallet. Gjennom ulike forvandlinger er magnetbåndet i bruk helt til i dag. Men VHS-videobånd ser ut til å være helt på vei ut til fordel for DVD. Musikkassetter har (kanskje) en framtid litt til, selv om salget er kraftig satt ned etter at brennbare CD-er er blitt billige og lett tilgjengelige. For lagring av større datamengder er nyere versjoner av magnetbånd ennå i bruk. Platelagre kom i 1957, og er (iallfall foreløpig) en ubestridt posisjon i dataverdenen som det primære lagringsmediet. Diskettene ble introdusert i 1971, i sin moderne form i 1982, men etter introduksjonen av minnepinnene i ser også diskettene ut til å være på vei ut. Minnekortene er beslektet med minnepinnene, men brukes internt i digitalkameraer, MP3-spillere og andre mobile enheter. Med økt kapasitet, senket pris og større livslengde kan flash-minne av lignende slags som de to sistnevnte kanskje erstatte platelagrene helt eller delvis og skape enda raskere datamaskiner, spesielt oppstartstiden vil da bli mye kortere. Landbruk. Landbruk er en fellesbetegnelse for jordbruk og skogbruk som begge er primærnæringer, og omfatter en rekke næringsgrener der foredling av jord til kulturplanter eller beite er grunnleggende for produksjonen. Ordet har samme betydning som "agrikultur", fra latin "ager" («åker») og "cultura" («dyrking»). I Norge blir 2,8 % av landarealet brukt til jordbruk (2005). Historikk. Det eldste sikre funnstedet for landbruk er Abu Hureyra i Syria, hvor befolkningen i en tørr kuldeperiode under Yngre Dryas dyrket rug. Men det var først en tid etter at denne vanskelige kuldeperioden ga seg, om lag 8 800 f.Kr, at det ble rom for en sterkt befolkningsvekst i skråningene i Den fruktbare halvmåne i Midtøsten, med intensiv hvete-dyrking i nord (Tyrkia, Syria) og intensiv bygg-dyrking i sør (Israel, Jordan). Menneskene i Midtøsten har dyrket jorda siden omtrent 10000 f. Kr., på Balkan siden omkring 7000 f.Kr, i Nordvest-Europa omtrent siden år 5000 f.Kr, og i Norden fra om lag 4000 f.Kr. Landbruket spredte seg meget raskt og har slått igjennom på store deler av jordkloden. Det fører med seg et helt sett av kulturelle betingelser – bofasthet, sesongavhengighet, markedsadgang, og matvareoverskudd som har muliggjort by- og statsdannelser. Grener. Landbruket er rettet til å produsere mat, ved å dyrke planter til menneskeføde, eller til bruk som for til dyr som blir menneskeføde. Landbruket produserer også energikilder som ved, tømmer til bygningsbransjen og råvarer til tekstilproduksjon. Uttrykket "gårdsbruk" kan enten bety det samme som landbruk, eller betegne en enkelt gård, med både jord og dyr. En person som driver landbruk kan kalles «gårdbruker» eller «bonde». Nye begrep som, «økologisk jordbruk», «nisjeproduksjon», småskalajordbruk og «landskapsskjøtsel», har etter hvert fått stor betydning for landbruket i Norge og andre områder der produksjonsvilkår for stordrift nærmer seg det marginale. Landskapspåvirkning. Kulturlandskap er et annet begrep som oftest forbindes med jordbruksproduksjon og landbruksvirksomhet. Jordbrukets kulturlandskap forbinder vi da med kommersiell jordbruksvirksomhet, men landbruk omfatter kun en del av kulturlandskapene som er betegnelsen på all menneskepåvirket landskap på jordkloden. I Norge er ca 3 % landbruksarealet oppdyrket mark. Landbruksvirksomheten over store deler av verden er i endring. Nye driftsformer med dyre spesialmaskiner nødvendiggjør sammenslåtte arealer med bare en type avling. Kjøtt og andre dyreprodukter blir sentralisert. Ikke alle områder som før ble brukt til landbruk er like egnet til slik drift. Mange gårder blir derfor nedlagt eller går over til nisjeproduksjon som selges på spesielle steder. Det månedlige «Bondens Marked» i Bergen er ett eksempel. Landbrukets organisering. Man skiller mellom konvensjonelt landbruk, økologisk landbruk og biologisk-dynamisk landbruk. I Norge er det omtrent 50 000 gårdsbruk (juli 2008), hvorav 2 680 er økologiske og 35 (2006) som er drevet biologisk-dynamisk. Leif Johansen. Leif Johansen (født 11. mai 1930, død 29. desember 1982) var en norsk samfunnsøkonom, født på Eidsvoll. Han utmerket seg svært tidlig i faget ved Universitetet i Oslo, og allerede under besvarelse av grunnfagseksamen lanserte han sin "utvidede Keynesmodell", som senere ble pensum for alle grunnfagsstudenter. Han fikk beste karakter foran Kåre Willoch i sitt kull på sosialøkonomisk embetseksamen (cand.oecon.). Hans doktoravhandling "Multisectoral Growth Model" (en nyklassisk orientert likevektsmodell) ble tatt i bruk av Finansdepartementet for analyse av langsiktig økonomisk utvikling – under navnet MSG. Leif Johansen var svært opptatt av forholdet mellom planlegging og marked, og ble av mange regnet som Ragnar Frischs «arvtager» på Blindern. Johansen befattet seg særlig med temaene økonomisk vekst og økonomisk politikk. Hans bok "Offentlig økonomikk" fra 1967 er et hovedverk i norsk sosialøkonomisk litteratur. Johansen satt også i redaksjonen for en rekke økonomiske fagtidsskroft verden over, i følge sosialøkonom Øystein Olsen så ville Johansen vært en meget sterk kandidat til Nobels minnepris i økonomi om han ikke hadde gått bort så ung. Politisk var han kommunist og satt i NKPs sentralstyre mellom 1961 og 1973. Av denne grunn fikk han aldri innreisevisum til USA, til tross for at han satt i en rekke fagredaksjoner der. Han var også medlem av styret i Folkebevegelsen mot EEC. Mandal. Bilde av Mandal sentrum med Mandalselva til venstre og Furulunden i bakgrunnen til venstre. a> la Mandalselva opp store mengder sand gjennom årtusene, og denne ble presset helt ut mellom holmer og dannet lune, isolerte sandstrender. Bildet viser holme utenfor «Kanelstranda». a>, med produksjon av vesentlig militære fartøyer. a> malte mange av ute ved Skogsøy og andre skjærgårsmiljøer i Mandal. Mandal kirke i Øvrebyen er Norges største trekirke, med 1.200 sitteplasser. Mandal Byuseum har fine kunstsamlinger, og ligger i Andorsengården. Den hvite trehusbebyggelsen er vanlig i sentrum Mandal har en gjestehavn i Mandalselva, midt i sentrum. Mandal er en by og Norges sørligste kommune, i Vest-Agder fylke. Den grenser i vest og nordvest mot Lindesnes, i nord mot Marnardal, og i øst mot Søgne. Kommunen har innbyggere med i selve tettstedet, og er den nest største i Vest-Agder. I 1987 var folketallet 12 263 - det har dermed steget med mer enn 2 000 i løpet av tjue år. Dagens Mandal kommune oppsto i 1964, da byen Mandal ble slått sammen med nabokommunene Halse og Harkmark og Holum. Byen er kjent for sin lakseelv, som sjøfartsby, og for sin industri med skipsverft, produksjon av båtmotorer og tekstiler. Mandal er også kjent for sine kunstnere. Mandal ble ladested på 1800-tallet, og fikk bystatus i 1921, men byen har gamle røtter: Mye tyder på at det var urban bebyggelse i Vester-Risør allerede på 1300-tallet. Natur og geografi. "For en oversikt over grunnkretser, se Grunnkretser i Mandal kommune." Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Mandal er Norges sørligste kommune, med skvalpeskjæret Pysen rett øst for Ryvingen som Norges sørligste punkt. Mandalselva er kommunens naturlige geografiske midtpunkt. Mandalselva hadde tidligere et annet løp, så store deler av sentrum og vestlige bystrøk har sandgrunn som elva skylte med seg gjennom flere tusen år. Området Furulunden med Sjøsanden og andre strender vitner om dette, den er en vernet furu-mo på sandgrunn. Kommunen er kupert, med typisk sørlandske knauser og berg. Godt, flatt jordbruksland finner vi på Ime i øst, og langs elva nord i Holum. Mandal kommune ligger i grunnfjell-skjoldet og har derfor ganske sur jord med begrenset flora og moderat godt jordbruk. Derimot vokser noen varmekjære arter langs kysten her, blant annet kristtorn og eik, men neppe bøk. En del arter har også kommet med ballastjord direkte eller via andre havner, eksempelvis kjempehøymol og grønnamarant. Det er rikere løvskog i Sånum i sørvest mot Lundevik, i områdene mellom Skogsfjorden og havet. Kommunen har en flott skjærgård med en stor mengde hytter og er godt tilrettelagt for båtturister. Elva, som også er en lakseelv, deler byen i to før den renner ut i havet. Tre lakser er valgt som motiv i byvåpenet i dagens kommune. Historie og utvikling. Mandal er nevnt som «Vester-Risør» på slutten 1300-tallet da kong Erik av Pommern ga stedet rett til handel med den senere så berømte mandalslaksen. På denne tiden hadde borgerne i Landskrona i Skåne i Danmark enerett på handel og næringsvirksomhet i Vester-Risør. Stedet hadde da bymessig bebyggelse vest for Sjøsanden, ved innseilingen til Skogsfjorden, et lite handelssted kalt "Spidsbo". Et annet sted med tidlig bebyggelse lå oppe i Mandalselva, kalt "Marndal" eller Mandal, med bl.a. en egen kirke fra1500-tallet. Mandal er dermed en av sørlandets eldste byer – om ikke den eldste. I tillegg lå en tredje bebyggelse i "Kleven", hvor den naturlige havnen var avgjørende. Kleven var en svært viktig uthavn langs kysten av Agder i historisk tid, og her var det los- og tollstasjon. I perioden 1809-1815 var det produksjon ved Mandal saltverk. Bybrannen i 1810 tok den gamle stenkirken fra 1500-tallet, som stod på torget nede i byen. Dagens Mandal kirke er fra 1821 og Norges største trekirke, bygget i empirestil. Mandal fikk som ladested eget formannskap og kommunalt selvstyre i 1837. 1800-tallet ble en pionertid med stor vekst, yrende kunstliv og nye virksomheter. Laksefiske og handel gjorde Mandal til en rik handelsby, noe gjenstående, store borgerhus vitner om. En håndfull familier med skogs- og lakseretter tjente godt på fiske og utførsel av laks og tømmer. Velstanden gjenspeiles i statuen «Mandalitten» i sentrum, han har «laks i lommene, egg i skoene og fint brød i hatten». Mandal sykehus ble anlagt i 1877. Byen fikk bystatus i 1921. Under andre verdenskrig anla den tyske okkupasjonsmakten flyplass på den flate avsetningsmarken på Vestnes, mellom Furulunden og Skogsfjorden, og flyplassen gjorde Mandal til et alliert bombemål. Etter krigen ble flyplassen jevnet med jorden og området bebygd med eneboliger. I 1964 ble bykommunen slått sammen med landkommunene Halse og Harkmark og Holum til dagens Mandal kommune. Kommunen har vokst jevnt med 100-200 innbyggere hvert år de siste tiårene. Byen har fortsatt å utvide seg og dekker i dag også områder som tidligere var en del av Halse og Harkmark, deriblant næringsområdet Skinsnes og boligstrøket Ime med egen skole. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Næringsliv og samferdsel. Mandal er kjent for sin skipsindustri og verkstedsindustri. Det var mye handel i seilskutetiden, hvor den naturlige havnen i "Kleven" ved Gismerøya ble benyttet. Store verft har levert skip og skipsutstyr i Norge og utlandet: Westermoen Hydrofoil, Båtservice verft ved Skogsfjorden, det senere Umoe Mandal sørøst for utløpet av Mandalselva. I byen produsertes også de legendariske Marna båtmotorer fra 1930 til 1984. Kommunen har også vært et sentrum for utvikling og bygging av hurtigbåter i Norge fra tidlig på 1950-tallet. Det var Toralf Westermoen som startet dette arbeidet. Siden er det bygd og utviklet nye hurtigbåtkonsepter kontinuerlig i byen. For tiden er Sjøforsvarets nye missiltorpedobåter av Skjold-klassen under bygging i Mandal på verftet Umoe Mandal. Videre har tekstilindustrien vært betydelig, med fire industribedrifter i glansperioden på 1930- til 60-tallet – Sjøllingstad ullvarefabrukk, Buøy veveri, Mandal kokosveveri og Mandal veveri, hvorav sistnevnte fortsatt er i drift. I forrige århundre arbeidet tidvis 2-300 mennesker ved tekstilbedriftene i byen. Mandal har veiforbindelse til Kristiansand og Stavanger via E-39 (tidligere E-18). Det går flyforbindelser og ferjer til kontinentet fra Kristiansand. Kultur og utdanning. Mandal er en historisk kulturby, med et historisk miljø innen malerkunst som på 1800-tallet kanskje var Norges fremste. Kunstmalere fra byen inkluderte Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen og Amaldus Nielsen, mens kunstnere fra nabokommunen Lindesnes inkluderte brødrene Gustav og Emanuel Vigeland, og Arnold Vigeland. Flere av disse kunstnerne er representert i Mandal Byseum i Andorsengården. Blant de levende kunstnere finner du bl.a. maleren Dag Saanum og rockebandet The Violent Years. Byen har kino. Lokalavisen i Mandal heter Lindesnes. Dette er en lokal tabloidavis som kommer ut daglig. Mandal har også et kjent fotballag – Mandalskameratene – som spiller i 2. divisjon. Kommunen har én videregående skole: Mandal videregående skole, to ungdomsskoler (Blomdalen ungdomsskole og Vassmyra ungdomsskole), samt fire barneskoler: Furulunden skole, Frøysland skole, Ime skole og Holum skole. Bygninger i Mandal kommune. Sentrum har mange hvitmalte sørlandshus, og trange, sjarmerende gater som gir sentrum en helt spesiell atmosfære. Midt i sentrum ligger en gågate. Her finnes det en rekke butikker og restauranter. I tillegg finnes det en lang promenade langs elven. Se også Mandals gamle trehusbebyggelse Kjente mandalitter. Nedenfor er noen kjente mandalitter gjengitt i kronologisk rekkefølge, etter fødselsår. Mjølner. Mjølner eller mjolne (fra norrønt "Mjǫlnir", «den som maler og knuser til støv») er i den Norrøne mytologien tordenguden Tors hammer. Mjølner er Tors kraftigste våpen mot jotnene, Den treffer alltid det Tor sikter på, og kommer tilbake etter å ha truffet målet sitt. Mjølner ble smidd av dvergene Sindre og Brokk, og var en gave fra Loke. Historien forteller at Tor en gang mistet Mjølner. Loke fant ut at det var den onde jotnen Trym som hadde stjålet den, og nektet å gi den tilbake før han fikk gifte seg med den vakreste av alle gudinnene, Frøya. Tor kledde seg ut som Frøya, med to steiner som bryster, og Loke kledde seg ut som brudepike. De får da hammeren av moren til Trym, hvorpå Tor knuser alle jotnene med hammeren, og reiser hjem. Tors hammer var et utbredt smykkemotiv i vikingtida og blir fremdeles brukt som symbol og lykkebringer innen blant annet åsatru. Mjøndalen Idrettsforening. Mjøndalen Idrettsforening (MIF) er en norsk idrettsforening. Den ble grunnlagt i 1910. Klubben går under kallenavnet «bruntrøyene» på grunn av lagets drakter. Mjøndalen ble cupmestre i 1933, 1934 og 1937. De spiller sine hjemmekamper på Mjøndalen stadion. Klubben var i øverste divisjon så sent som i 1992. Fra 1999 befant klubben seg i 3. divisjon, men har opplevd ny fremgang de siste årene. Fra sesongen 2009 er klubben igjen oppe på nest øverste nivå, et nivå som regnes som toppfotball. Sport i Mjøndalen ble før århundreskiftet drevet i «Skiløberforeningen», som byttet navn til «Mjøndalen Skiklub». Stiftelsen av Mjøndalen Idrettsforening i 1906, godkjennes ikke som «gyldig», ettersom klubben ble nedlagt på grunn av en gjeld på 98,50 kroner. Dette tilsvarer 5 774 2008-kroner. MIFs stiftelse blir derfor 22. august 1910. Fotball. Mjøndalen-spillere i brune og hvite drakter, mai 2012. Mjøndalen IF er en fleridrettsklubb, men det er fotballen som har gjort klubben kjent. Det skyldes at klubben i flere omganger siden 1920-årene har hevdet seg nær toppen av norsk fotball. Mjøndalen IF var den første klubben utenom byene som ble Norgesmester med sin cuptriumf i 1933. Det samme gjelder deltakelse i europacup. Første europacupkamp på en norsk «bygdearena» var i 1969 ved MIFs møte med Cardiff med John Toshack og Terry Cooper i spissen. Andre engelske gjester på Nedre Eiker Stadion har vært Wolverhampton Wanderers og Leicester City. Senere har MIF møtt både Bayern München og Werder Bremen. MIF slo overraskende Werder Bremen 1-0 på Weser Stadion i en Europacupkamp i 1987, etter scoring av Per Terje «Makker'n» Markussen. Med til historien hører det at i den første kampen hadde Werder Bremen vunnet 5-0 borte mot Mjøndalen. Etter flere år i 3. divisjon rykket Mjøndalen opp til 2. divisjon før sesongen 2007. Etter en god høstsesong endte Mjøndalen på 2. plass i 2. divisjon avd. 4. Sesongen 2008 rykket de opp til 1. divisjon. Trener for Mjøndalen er den tidligere Strømsgodsetlegenden Vegard Hansen. I 1. divisjon (Adeccoligaen) 2009 endte MIF på 11. plass, og i 2010 på 10. plass. De spiller dermed også på nivå to i 2011. Bandy. Oppstart av bandy i Mjøndalen skjedde høsten 1924. I begynnelsen ble det spilt med 7 spillere på hvert lag, men fra 1929 ble det utvidet til 11-mannsspill. MIF fikk ikke helt dreisen på 7-mannsspillet, og levde i skyggen av Drafn. Da 11 mannsbandyen ble introdusert, fikk MIF mer sving på sakene. Allerede i 1930 vant MIF sin første kongepokal ved å slå Trygg med 2-0 i finalen. Året etter ble det tap mot Grane, Sandvika med 5-2. MIFs første landslagsspiller ble Erling Andersen. Totalt har MIF fostret 44 landslagsspillere. I perioden 1955 til 65 utviklet bandyen seg raskt. Det ble nye køller, nye baller, et internasjonalt forbund (IBF) samt flomlyskamper. Glimrende arbeid i junioravdelingen skapte mange spillere av landslagsformat i perioden 1969-85. I 1969 spilte MIF seg gjennom serien uten tap, og erobret sin femte kongepokal ved å slå Drafn 2-1 i finalekampen. Først i 1975 tok MIF sitt neste mesterskap og startet med dette en gullalder som varte i 10 år. I denne perioden var Mjøndalen landets absolutte ener. Det ble 7 seriemesterskap av 9 mulige, samt 5 NM. Det siste NM i denne perioden kom i i 1984, med 9-5 over Stabæk. En ny gullalder fra 2002 har endt med NM-gull i 2005 etter seier over Stabæk i finalen. Molde. Molde er en by og en kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Kommunen grenser i vest til Aukra, i nord mot Fræna og Gjemnes og i øst mot Nesset. Sør for Langfjorden i øst ligger Rauma, sør for Moldefjorden er Vestnes, og vest for Julsundet er Midsund kommune. Navnet antas å komme fra et norrønt gårdsnavn, "Moldar", en flertallsform av "mold". Byvåpenet, en hval som jager sild inn i en tønne, henspiller på byens opprinnelige livsgrunnlag – eksport av sild og tømmer. En person fra Molde kalles en moldenser. Molde er administrasjonssted for Møre og Romsdal fylkeskommune, men også fylkets største industrikommune målt i antall sysselsatte. Industrien omfatter bl.a. Oskar Sylte Mineralvannfabrikk (kjent for sin brus med ananassmak), Brunvoll thruster, Linjebygg Offshore, en avdeling av National Oilwell Varco og annen verkstedindustri, samt en stor lysarmaturfabrikk (Glamox). Her ligger også Høgskolen i Molde, stort sykehus, Aker stadion, Seilet hotell, Romsdalsmuseet og den gamle storgården Moldegård. Molde huser Republikken Makedonias generalkonsulat i Norge. Kommunen dekker to prestegjeld, Molde og Bolsøy, begge under Molde domprosti, og hører inn under Molde lensmannsdistrikt i Nordmøre og Romsdal politidistrikt, Romsdal domssogn og Frostating lagdømme. Geografi. Molde kommune dekker 362 km² og har 25 686 innb. (juli 2012). Kommunen ligger på Romsdalshalvøya på nordsiden av Romsdalsfjorden og strekker seg østover i tidligere Bolsøy kommune omkring Fannefjorden, omfatter størstedelen av Skålahalvøya mellom Fannefjorden og Langfjorden, og dessuten øyene Sekken (18,45 km²), Veøya (1,1 km²) og Bolsøya (4,9 km²), samt flere småøyer i Moldefjorden. Selve byen Molde strekker seg som et om lag 10 km langt belte langs nordsiden av Fannefjorden og Moldefjorden, med sentrum rett vest for Moldeelvas utløp. Landskapet består av slake lier som strekker seg fra fjordene og oppover mot skogkledde åser og bare topper. Det høyeste fjellet er Skåla på Skålahalvøya med 1128 moh. Berggrunnen består hovedsakelig av gneis. Klima. Molde har temperert klima, med laveste middeltemperatur i januar med 0,5 °C og høyeste i august med 13,6 °C. Som på Vestlandet ellers, faller det en del nedbør, i et normalår 1640 mm. Molde innehar en norsk værrekord, nemlig høyest målte temperatur for oktober med 25,6 °C den 11. oktober 2005. Vintrene i Molde er relativt milde, men ikke fullt så milde som ytterst på kysten. Det betyr at det tidvis ligger en del snø, men at denne som oftest ikke blir liggende over lange perioder. Et litt spesielt fenomen som Molde deler med resten av Møre og Romsdal, er relativt jevnlige vinterdager med temperaturer over 15 °C på grunn av sørøstlige fønvinder. Tettsteder i Molde kommune. For tiden definerer Statistisk sentralbyrå seks tettsteder i Molde kommune. Noen tidligere tettsteder, som Mek og Røbekk, er blitt innlemmet i hovedtettstedet Molde, etter hvert som byen har vokst i størrelse. Følgende liste gir en oversikt over tettsteder i Molde kommune med areal og folketall per 1. januar. Veøykaupangen. Veøya ligger strategisk plassert som et knutepunkt for båttrafikken i vikingtiden. Vikingskipene gikk sjelden over Hustadvika, men gikk heller en indre led inn Romsdalsfjorden og videre inn til dagens Åndalsnes dersom man skulle til Østlandet eller inn Langfjorden dersom man skulle videre nordover mot Nidaros. Midt i dette skjæringspunktet ligger Veøya, og plasseringen førte til at det oppstod der en kaupang, Romsdals første tettsted, et økonomisk, administrativt og religiøst sentrum. Veøya nevnes av Snorre i forbindelse med Slaget ved Sekken i 1162 der kong Håkon Herdebrei falt mot Erling Skakke. Kaupangen hadde på det meste rundt 300 innbyggere, men tapte sin betydning mot slutten av middelalderen. Molde vokser frem. Molde år 1800, fra "Boydell's picturesque scenery of Norway" Utsikt over Molde fra Rekneshaugen i 1880-årene. Lenger ute mot havet blomstret imidlertid økonomien. Fiskeværet Bud ved Hustadvika var en stund det største tettstedet mellom Trondhjem og Bjørgvin. Dette nøt også det som til slutt skulle bli by godt av. Mellom storgårdene Molde og Reknes vokste nemlig havnen Moldefjæra opp, for det meste basert på handel med trelast til Holland samt sild. I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem. Da Danmark-Norge på 1600-tallet avløste lensordningen med den nye amtsordningen, ble Molde residens for amtmannen i Romsdals amt under Trondhjems stiftamt, og grunnlaget for Molde som administrasjonsby ble lagt. I 1705 ble Moldegård amtmannsbolig. Til protester fra både Bergen og Trondheim ble byen tildelt fulle handelsrettigheter av kong Kristian 6., og ble kjøpstad den 29. juni 1742. Privilegiebrevet ble først kjent i Molde utpå høsten. Molde som turistby. Molde var på slutten av 1800-tallet kjent for sine hageanlegg. Kart over Molde fra 1911. Mot slutten av 1800-tallet fikk de norske fjordene en annen funksjon enn den tradisjonelle som transportårer, de ble turistattraksjoner. Fjorden, Moldepanoramaet og en idyllisk småby med trehusbebyggelse, bugnende hager, parkanlegg og alléer gjorde at Molde ble fjordbyen fremfor noen på Vestlandet. Det var i denne perioden Molde fikk tilnavnet «Rosenes by». Den økonomiske virkningen av fjorden som turistattraksjon kan ses i at Molde på slutten av 1800-tallet hadde to store hotell, Grand og Alexandra, plassert på hver sin side av byen. Keiser Wilhelm 2. besøkte byen årlig i hele sin regjeringstid inntil første verdenskrig. Han kalte byen «Nordens Nice» og det lot selvsagt høre fra seg ute i Europa. Så var han da heller ikke alene om å besøke byen om sommeren – denne perioden var starten for Molde som cruiseby. Slike oppgangsperioder har imidlertid en tendens til å ta slutt, og nedgangen begynte ved at keiserbesøket i 1914 ble avlyst like før ankomst – to av skipene i følget rakk faktisk å komme frem før de måtte snu – på grunn av krisen på Balkan. Da første verdenskrig var slutt fire år senere, var ikke Wilhelm lenger keiser, og besøket i 1913 ble dermed det siste. 21. og 22. januar 1916 brant så 225 bygninger og en rekke hageanlegg ned i en bybrann på østsiden av Moldeelva. Området ble bygd opp igjen i mur, men siden de økonomiske tidene ikke var de beste, tok det sin tid. En holme i Moldeelva ble bortregulert i forbindelse med gjenoppbyggingen. Dette satte naturlig nok Molde noe tilbake som turistby, selv om mesteparten av byen ble berget. I 1919 brant så Grand Hotel på samme side av byen, og ble aldri gjenoppbygd. Turismen var definitivt blitt mindre betydningsfull etter krigen. Bombingen i april 1940. Grand Hotel lå øst for sentrum, ikke langt fra Moldegård, og brant ned i 1919. Keiser Wilhelm pleide å legge til ved kaia til høyre på bildet. Den 23. april 1940 ankom Håkon 7. og kronprins Olav Molde med dampskipet «Romsdal» fra Åfarnes, og utover dagen fulgte regjeringsmedlemmene og deler av sentraladministrasjonen og gullbeholdningen i biler fra Lesja. Dager tidligere hadde flere allierte styrker etablert seg i byen, og allerede 10. april var det blitt opprettet et sjøforsvarsavsnitt i byen. Fra 24. april og frem mot mai ble Molde, og også Åndalsnes, Kristiansund og en rekke mindre steder, utsatt for en massiv bombing fra tyske styrker. Motstanden er i ettertid blitt symbolisert gjennom torpedojageren «Sleipner», som bet godt fra seg. Kampene gikk imidlertid ikke så godt, og det ble bestemt at Sør-Norge skulle overgis. 29. april kom krysseren «Glasgow» til Molde for å eskortere kongefølget og regjeringen fra Molde. Etter en dramatisk lasting av personell og last, vanskeliggjort av branner i havneområdet – blant annet et kullager – som følge av tysk bombing, forlot «Glasgow» Molde klokken 01.10 30. april, etter å ha ligget til kai i tre timer. Bykjernen, det vil si stort sett den delen som ikke ble rammet av bybrannen 24 år tidligere, ble lagt fullstendig i ruiner som følge av den tyske bombingen, og i etterkrigstiden gjenreist med relativt store, men enkle, murgårder langs brede gater. Men til tross for at det siste av 1800-tallets idyll gikk tapt, har denne uken også bidratt til å opprettholde Molde som turistby. Et bilde av Kong Haakon og kronprins Olav under Kongebjørka ved Glomstua i Molde gikk verden rundt og skapte oppmerksomhet rundt Norges situasjon som tysk okkupasjonsoffer. Kongebjørka er senere blitt en betydelig turistattraksjon. Etter krigen. Etter krigen har Molde hatt en til dels betydelig folkevekst og blitt en by som er det dominerende sentrum for et omland på om lag 60 000 mennesker. Byen har befestet sin posisjon som administrasjonsby, og ble bispesete da Møre bispedømme ble opprettet i 1983. Grenser. Molde bykommune ble opprettet i 1837 og dekte opprinnelig et forholdsvis lite areal i det som nå er byens sentrum. I 1915 og 52 ble bygrensene justert ved at deler av det omkringliggende Bolsøy herred ble innlemmet i Molde. Henholdsvis 183 og 1 913 innbyggere i Bolsøy ble berørt av disse grensejusteringene. Bykommunen fikk dagens grenser 1. januar 1964, da Bolsøy og deler av Veøy herred, samt Mordal krets i Nord-Aukra herred, ble innlemmet i Molde. Med dette økte folketallet fra 8 289 til 17 118, hvorav 7 995 av de nye innbyggerne kom fra Bolsøy. Næringsveier. Med fylkesadministrasjon for Møre og Romsdal, et sykehus – byens største arbeidsplass – høgskole og en del statlige organer lokalisert til byen ligger andelen ansatte i offentlig forvaltning noe høyere enn landsgjennomsnittet og en del høyere enn gjennomsnittet for Møre og Romsdal. Til tross for dette er Molde den største industribyen i Møre og Romsdal, både i andel av arbeidsstokken og antall sysselsatte i denne næringen. Flaggskipene i Moldes industrivirksomhet er lysarmatur- og varmeprodusenten Glamox, som har hovedkontor og en stor fabrikk her. Videre kan nevnes en avdeling av kranprodusenten National Oilwell Varco, thrusterfabrikken Brunvoll thruster, propellfabrikken Oshaug Metall, en avdeling av Eltel Networks og dets tidligere datterselskap Linjebygg Offshore, dessuten landets største produsent av skap til lastebiler, Bussbygg. Tidligere hadde både Molde og Romsdal en omfattende konfeksjonsindustri, i Molde er det nå kun én konfeksjonsfabrikk igjen. Handel og tjenesteyting utgjør naturlig nok også en viktig næringsvei i Molde, blant annet finnes en rekke mindre, og noen større, IT-bedrifter i byen, noe som har sammenheng med nærheten til Høgskolen i Molde. Molde er etter sammenslåingen med tidligere Bolsøy kommune ved siden av en bykommune også en landkommune. Kommunen har (2003) 80 gårdsbruk i drift med et jordbruksareal på knapt 15 000 dekar, i tillegg til 200 000 dekar produktiv skogsmark, hvorav man årlig tar ut 10 000 m³ skog. Media. Dagsavisen "Romsdals Budstikke" utgis i Molde. Den tidligere dagsavisen "Romsdal Folkeblad" gikk inn i 1987 og "Fylket", som kom ut tre ganger i uken, i 2000. Fra våren 2006 har den reklamefinansierte gratisavisen Avisa Romsdal blitt utgitt månedlig, men med daglig oppdatering på Internett. Lokalradiostasjonene 1 FM og Radio PS sender fra byen, og NRK Møre og Romsdal har lokalkontor her. Den lokale TV-stasjonen TV Romsdal startet i 1990, men stoppet sine sendinger i april 1998. Konsesjonen ble senere tildelt TV Nordmøre, som i anledningen skiftet navn til TV Nordvest. Turisme. Molde har en berømt utsikt mot det såkalte Moldepanoramaet som teller 222 tinder, og 1890-årenes idyll med små hus og store, bugnende hager, gav Molde tilnavnet «Rosenes by». Byen var allerede da sterkt preget av turisme i sommermånedene. På denne tiden var Molde blant de aller fremste fjordturiststedene i landet og et internasjonalt kjent turistmål. Mest bemerket i byen var dog de årlige besøkene til tyske keiser Wilhelm 2. fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Keiseren ferierte årlig i de norske fjordene, og turene ble alltid avsluttet med et lengre opphold i Molde. Molde besøkes fremdeles av en mengde turister, og mest hektisk er det under jazzfestivalen midt i juli. De mest besøkte turistattraksjonene inkluderer Aker stadion, Molde domkirke, rådhuset med statuen Rosepiken, Reknesparken og Romsdalsmuseet, Kongebjørka med Fredslunden, Hjertøya og ikke minst utsiktspunktet Varden. I tillegg nyter Molde som turistby godt av nærliggende turistattraksjoner som Trollstigen, Trollveggen, Atlanterhavsvegen, Raumabanen, Ergan kystfort, flere helleristninger samt de fraflyttede fiskeværene Bjørnsund og Håholmen. Den norske kirke. Moldes befolkning er overveiende luthersk, og i 1983 opprettet Kongen, overhode for Den norske kirke, bispedømmet Møre med sete i Molde. Oslobiskopen Andreas Aarflot vigslet 18. september 1983 Ole Nordhaug til Møres første biskop i Molde kirke, som fra da av var domkirke. Bispedømmet har per 2012 sin tredje biskop, Ingeborg Midttømme, vigslet 21. september 2008. I fylket bodde det i 2004 244 500 mennesker, av disse var vel 220 000 (90 prosent) oppført som medlemmer i Den norske kirke. I Molde kommune har bispedømmet følgende sogn: Molde, Bolsøy, Veøy, Røvik, Kleive og Sekken. Historie. Molde lå i Veøy prestegjeld til reskript av 18. november 1740 skilte ut sognene Bolsøy, Molde og Kleive til det nye Bolsøy prestegjeld. Molde med Reknes hospitalskirke ble utskilt derfra som eget prestegjeld ved kongelig resolusjon av 12. januar 1858. Andre trossamfunn. I Molde er det også organiserte menigheter for adventister, katolikker, metodister, pinsevenner, Brunstad Christian Church og Jehovas vitner. Frelsesarmeen, hvis medlemmer ikke nødvendigvis er tilknyttet Den norske kirke, har et korps i Molde. I 1934 opprettet den katolske søsterkongregasjonen St. Carolus Borromeussøstrene et katolsk sykehus i Molde, St. Carolus sykehus. I andre verdenskrig brant store deler av Molde, men St. Carolus ble spart. I de første etterkrigsårene ble sengeplassene ved Carolus brukt som fødestue betjent av byens jordmødre. Sykehuset ble avviklet i 1965, og i 1968 kjøpt av fylket, som drev det som en avdeling av Fylkessykehuset i Molde frem til midten av 1990-årene. Livssynssamfunn. Human-Etisk Forbund har lenge hatt eget lokallag i Molde. Kultur. Store folkemengder samler seg årlig i området rundt torget og rådhusplassen under Moldejazz Molde som kulturby markerer seg sterkest gjennom de årlige, internasjonale festivalene Moldejazz og Bjørnsonfestivalen, men også gjennom å være vertskap for Møre og Romsdal regionteater, Teatret Vårt. Molde har siden 2005 vært friby for forfulgte forfattere; Gilles Dossou-Gouin var første forfatter ut. Siden 2003 har byen vært hovedsete for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet. Molde har også historisk hatt en viss kulturell innflytelse. Tre av de fire store norske forfatterne har tilknytninger til byen. Bjørnstjerne Bjørnson gikk på skole der, Alexander Kielland residerte i Molde som amtmann for Romsdals amt, og Henrik Ibsen besøkte flere ganger Moldegård, hvor han skrev "Rosmersholm", hvis modell er nettopp Moldegård. "Fruen fra Havet" kan også mistenkes å være lagt til Molde. Selv om dette ikke er anerkjent blant litteraturkritikere, passer de geografiske beskrivelsene i stykket perfekt til byen. Andre kjente forfattere med sterke bånd til byen inkluderer Knut Ødegård, Edvard Hoem, Nini Roll Anker og Jo Nesbø. Musikalsk er det særlig popgruppen Di Derre og Stockholm-baserte Ane Brun som utmerker seg, men også gruppen D'Sound har en viss knytning til byen gjennom bassist Jonny Sjo. I tillegg har byen også fostret tradjazzbandet Dixi som har gjort stor suksess i Europa. Rockegruppen Thunderbolt har også to medlemmer fra Molde, begge fra den tidligere Molde-gruppen Lash Out. Ellers arrangeres årlig en rekke mindre festivaler, blant annet en bluesfestival, en vannsportfestival, Kirkefestuka og Byfest med Molde Metalfestival og MetaMolde med sin årlige konsert med Trondheim Symfoniorkester som flaggskip. På ungdomsfronten arrangeres det små konserter på Huset ungdomsklubb, blant annet Huset Rock rundt to ganger i året. Her spiller ungdommer fra byen og distriktet for et mindre publikum. Det blir også arrangert konserter på den kristne ungdomsklubben SubUrban. Blant de mest brukte kulturscenene i Molde er Bjørnsonhuset, Molde Kulturhus, Forum (med lokaler for blant annet Teatret Vårt og Bjørnsonfestivalen), Aulaen i Molde kulturskole, Reknes ungdomshus, Alexandrakjelleren, Molde domkirke, Romsdalsmuseet og SubUrban (tidligere Tapperiet). Tidligere har Molde kino og jazzklubben Hot Hat (som nå er en del av restauranten Rød) blitt mye brukt, særlig under Moldejazz. Kulturhuset Plassen ble åpnet i 2012 og er base for Moldejazz, Teatret Vårt og Bjørnsonfestivalen, i tillegg til Molde bibliotek og Kunstnersenteret Møre og Romsdal. Arkitektur. En observasjon man kan gjøre i Molde er at en vandring fra øst mot vest rent arkitektonisk grovt sett er en vandring gjennom tidsepoker. Helt i øst finner man patrisiergården Moldegård fra tiden rundt byens grunnleggelse, men dette er unntaket. Hele byen er preget av mer moderne arkitektur enn som så. Sentrums østlige del ble ødelagt av bybrannen i 1916 og har innslag av jugendstil, men mer karakteristisk er mengden funkisbygninger, både villaer, leilighetskomplekser og bygårder. Storgata med sidegater, byens mest sentrale område, ble ødelagt av den tyske bombingen i april 1940, og er preget av en nokså enkel gjenreisingsarkitektur med store bygårder langs brede gater. Et par markante unntak fra denne byggestilen finnes dog. Prisbelønte Molde rådhus i stein og glass fra 1966, tegnet av arkitektene Cappelen og Rodahl, og monumentale Molde domkirke fra 1957, tegnet av Finn Bryn. Fra Storkaia og Alexandra Hotell ved den vestlige enden av Storgata og vestover, preges byen av moderne arkitektur, stort sett, men ikke bare, utført av Kjell Kosberg. De mest fremtredende bygningene i dette området er Seilet hotell, Bjørnsonhuset og Molde stadion, men blant disse ligger også flere andre, men mindre fremtredende, bygninger i samme stil. I sentrums øvre, det vil si nordre, område, kan man finne litt av hvert. Dette området preges av boligbebyggelse, og mye av det har overlevd både bybrann og krig. I området rundt Parkvegen finner man flere jobbetidsvillaer med store hageanlegg, den mest markante er fra 1918 og kjent som «Châteauet». Hovedbygningen ved Molde videregående skole («Gymnaset») er et prakteksemplar på klassisk empirestil, og det gamle rådhuset det samme. Empirestilen er også godt representert langs Fannestranda øst for sentrum, blant annet med empiregårdene Tøndergård og den tidligere amtmannsgården Nøisomhed fra 1798. Sport. Molde er kjent for sitt fotballag, Molde Fotballklubb, som spiller sine hjemmekamper på et av Moldes landemerker, Aker Stadion, og som i mange år har hevdet seg helt i norgestoppen. I 1999 kvalifiserte klubben seg til Europas gjeveste klubbturnering, Mesterligaen. Der ble laget slått ut i gruppespillet. I 1994 og 2005 ble Molde cupmester. I 2011 ble Molde seriemester. Molde Undervannsklubb har også i flere år vært blant landets og Europas desidert beste i undervannsrugby. Molde Bordtennisklubb har også vært oppom toppdivisjonen en periode på slutten av 1990-årene. Andre større sportsklubber inkluderer Sportsklubben Træff, Molde Håndballklubb, Stian Vatnes moderklubb, og Sportsklubben Rival, moderklubb til blant andre Andrine Flemmen og Birgitte Sættem. Molde og omegn idrettsforening (MOI) har gjentatte ganger arrangert norgesmesterskap i skiidrett, både i nordiske og alpine grener, senest norgesmesterskapet i 2003. Skihopperen Johan Remen Evensen, som i 2011 satte verdensrekord i skiflyging, er blant utøverne som representerer MOI. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er rådhustaket, inkludert området vest for domkirka, rådhusplassen og torget med kaifront sett under ett. Dette er en lokal samlingsplass under begivenheter hvor arrangement ofte holdes åpent for publikum. Rådhusplassen brukes til flere arrangement, som forestillinger, konserter, taler og markeringer. Spesielt under jazzfestivalen blir tusenårsstedet hyppig brukt med utescene utenfor rådhuset. På plassen står statuen «Rosepiken». Torget er byens sentrum og er i daglig bruk. På torget står statuen «Jazzgutten» samt et sjakkbrett i stor skala. Kommunevalget 2011. Hovedtrekkene i kommunevalget i 2011 i Molde var mye de samme som på landsbasis. Høyre gikk klart frem mens Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk klart tilbake. Arbeiderpartiet gikk, mot landstrenden, noe tilbake, hvilket trolig kan tilskrives partiets løftebrudd rundt Molde sjukehus. Dog ble tilbakegangen langt fra så stor som man kunne frykte, og sammenlignet med kommunevalget i 2007 var tilbakegangen nærmest neglisjerbar. Likevel var dette Arbeiderpartiets dårligste valg i Molde siden Andre verdenskrig og sammenlignet med stortingsvalget i 2009 var tilbakegangen formidabel, på hele 15,3 prosentpoeng. Venstre fordoblet sin oppslutning i byen og ble større enn Fremskrittspartiet, noe som trolig har sammenheng med tydelig standpunkt i debatten rundt fortettingsstrategi i byområdet. Ordningen med direktevalg av ordfører ble trukket imellom valgperiodene, og for første gang siden 1999 ble det dermed forhandlinger rundt ordførervervet i Molde. En allianse bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sikret at Høyre beholdt ordførervervet, denne gang ved Torgeir Dahl. Frøydis Austigard fra Venstre fikk varaordførervervet. Kommunikasjon. Molde lufthavn ligger på Årø 5 km øst for byen. E39 går gjennom byen langs Fannestranda fra øst og nord og forlater den mot sør ved fergen Molde – Vestnes, et av landets travleste fergesamband. Det er også en hurtigbåtforbindelse til Vestnes. Riksvei 64 forbinder byen med Åndalsnes, endestasjon for Raumabanen, samt E136 i sør, og med Fræna, Eide og Averøy i nord. Øykommunene i vest er forbundet til Molde med riksvei 662. Molde er havn for hurtigruteanløp. Norges første bussrute. Aarø Automobilselskap stod bak det som regnes som den første ordinære bilrute (buss) i Norge, den 12. mai 1908. Den ble kjørt fra Molde over Fursetfjellet til Batnfjordsøra. Det er i grunnen litt underlig at den første norske bussrute ble opprettet nettopp på denne strekningen, og ikke der det var større befolkningstetthet. Årsaken var at veistrekningen var både en del av hovedveien og den raskeste måten å reise mellom amtshovedstaden Molde til Kristiania. Den gikk til Batnfjordsøra med rutebil, videre til Kristiansund og Trondheim med dampbåt, så med jernbaneforbindelse gjennom Østerdalen, på Rørosbanen, til Kristiania. Til å begynne med var de fleste passasjerene turister. Møre og Romsdal. Møre og Romsdal er et av Norges 19 fylker. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Sør-Trøndelag, i sør-øst til Oppland og i sør-vest til Sogn og Fjordane. Ålesund, Molde, Kristiansund, Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er byene i fylket, som består av de tre distriktene (tidligere fogderiene) Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Møre og Romsdal svarer til Møre bispedømme, Sunnmøre politidistrikt og Nordmøre og Romsdal politidistrikt samt Sunnmøre domssogn, Romsdal domssogn og Nordmøre domssogn. Regionalt er fylket en del av Frostating lagdømme, Helse Midt-Norge, Statens vegvesen region Midt, og møter i Vestlandsrådet. Fylkesvåpenet består av tre stiliserte vikingskip, ett for hvert fogderi. Våpenet er imidlertid ikke formelt godkjent av Kongen, da skipene ses forfra. Fylkesadministrasjonen ligger i Molde. Navnet er todelt. Møre kommer av "mare" (hav), og referer egentlig til det tøffe havstykket Hustadvika. Sunnmøre og Nordmøre refererer således til landskapene henholdsvis sør og nord for Hustadvika, som ligger ytterst i Romsdal. Frem til amtsordningen ble avviklet i 1919 het området Romsdals amt, men byttet da navn til "Møre fylke". Romsdal kom inn igjen i navnet i 1935. Ungdommen i Møre og Romsdal har sitt eget politiske organ som er partipolitisk nøytralt; Ungdomspanelet i Møre og Romsdal. Kommuner. Kommuner og distrikter i Møre og Romsdal Fylkestingsvalget 2011. Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike deler av fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt. Merk: Tallene for Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre inkluderer her ikke byene Ålesund, Molde og Kristiansund. Fylkestinget 2011-2015. Jon Aasen (Ap) er fylkesordfører i perioden, mens Gunn Berit Gjerde (V) er fylkesvaraordfører. Klima. Klimatisk ligner fylket på de andre vestlandsfylkene og trøndelagsfylkene, men har et særtrekk i perioder med svært høye temperaturer i vinterhalvåret, noe som har resultert i at de høyeste temperaturene som er målt i Norge i månedene oktober, november, desember, januar og februar alle er blitt målt i Møre og Romsdal – henholdsvis Molde (25,6°C), Tafjord (21,8°C), Sunndalsøra (18,3°C), Tafjord (17,9°C) og Sunndalsøra (18,9°C). Samferdsel. Møre og Romsdal har fire flyplasser med sivil rutetrafikk. Langs kysten og i fjordene går det en rekke båtruter. Fylket har også jernbane. Vei og jernbane. Raumabanen er fylkets eneste jernbanestrekning og har endestasjon i Åndalsnes. Europaveiene E39 og E136 går gjennom fylket, som ikke har noen motorveistrekninger. Båttrafikk. Sjøen er stadig viktig for kommunikasjonen i Møre og Romsdal. Fylkets tre store byer, Ålesund, Molde og Kristiansund er viktige havnebyer, med anløp av Hurtigruten to ganger daglig. Hurtigruten anløper også Torvik i Herøy. Fylket er stadig et stort fergefylke. Industri. Møre og Romsdal er Norges største fiskerifylke målt i eksportverdi, og dessuten et betydelig industrifylke, med særlig tyngde innen maritime industrier og møbelproduksjon. Petroleumsindustrien har også etterhvert fått et fotfeste i fylket, og Kristiansund er baseby for operasjonene i Norskehavet. Sunndalsøra har Nord-Europas største Aluminiumsverk. Turisme. Fylket har en betydelig turisme, med Trollstigvegen og Atlanterhavsveien som noen av Norges største turistattraksjoner. Geiranger er en av landets største cruiseskipdestinasjoner og Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Hjørundfjorden er omkranset av fjellene som regnes som Sunnmørsalpenes kjerneområde, hvor nesten urørt natur innbyr til toppturer både til fots og på ski, så vel som aktiviteter på fjorden. Her finner du også Hotel Union Øye, bygget i 1881, som blant annet har hatt besøk av Dronning Willemina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII. Historie. Møre og Romsdal er et av landets mest interessante fylker. Tvers gjennom fylket går Norges mest markante kulturgrense, en grense som er skillelinje mellom det trønderske og det vestlandske i folkelig kultur. Grensa går tvers over øya Midøy. Denne grensa manifesterer seg på mange måter, som en dialektgrense og som et skille i byggeskikk og matskikker. Aukra, Fræna og Molde blir derfor ofte regnet som en del av Trøndelag sammen med Nordmøre mens Midsund, Nesset, Sandøy, Rauma og Vestnes er ekte Vestlandskommuner sammen med Sunnmøre. Molde står egentlig med en fot i hver kultur. Historisk var denne grensa bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer helt opp til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete. En kort periode var denne grensa også riksgrense. Det ble da bygd et solid steingjerde tvers over Midøy. Musikk. Musikk (fra gresk μουσική τέχνη "musike tekhne", det vil si «musisk kunst») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i pitch (tonehøyde), forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner. Se også musikkvitenskap og musikkteori. Tilblivelsen, fremføringen, definisjonen av og betydningen av musikk har store variasjoner i ulike kulturer og miljøer. Det finnes ingen entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Komponisten John Cage erklærte at all lyd kan være musikk. En vanlig definisjon er likevel at musikk er "organisert lyd". Innenfor denne definisjonen finner man både strengt organiserte komposisjoner og fremføringer, og improviserte og til og med tilfeldige former. Det er vanlig å regne musikk i ulike sjangre; musikk som tilhører samme musikalske sjanger har visse likhetstrekk, men skillelinjene er som oftest uklare. Musikk er svært tett knyttet opp mot fremføringen og således musikerne som spiller musikken. Musikk kan fylle kunstneriske og estetiske behov og tjene som kommunikasjonsform eller underholdning, eller spille seremonielle og religiøseroller. Den kan også benyttes til terapeutiske eller helsefremmende formål. Historie. En vet lite om musikkens opprinnelse. Det finnes teorier om at den kan ha oppstått ved lek med klingende gjenstander, gjennom ritualer eller i forbindelse med hverdagens arbeid. Andre mener sang kan ha dannet grunnlag for utviklingen av menneskenes språk, og at musikk i lange tider først og fremst ble brukt som meningsbærende kommunikasjon i et sosialt samspill, og ikke bare som underholdning. Vår kjennskap til musikken fra førhistorisk tid (altså fra tiden før det finnes skriftlige kilder) er begrenset, og baserer seg mest på spekulasjoner ut i fra arkeologiske funn. Man har funnet mange utskårne beinfløyter. Divje-Babe fløyten, som er utskåret fra lårbenet til en hulebjørn, er anslått til å være minst 40000 år gammel. I Indus dalen har man gjort arkeologiske funn av flyter med 7 hull, og forskjellige typer strengeinstrumenter. India har en av de eldste sammenhengene musikktradisjonene i verden. Det finnes henvisninger til indisk klassisk musikk i Vedaene, hindutradisjonens antikke verk. Den eldste og største samlingen av førhistoriske musikkinstrumenter ble funnet i Kina og kan dateres til mellom 7000 og 6600 f. kr. Den såkalte Hurritiske sang som er skrevet med kileskrift på leirtavler kan tidfestes til omtrent 1400 f. kr. Det er det eldste noterte musikkverket som har blitt bevart fram til i dag. Musikalsk verdi. Kunst- og underholdningsmusikk blir av og til kalt autonom musikk, da de ikke har noen spesiell funksjon. Komponering. Det å skape musikk kalles å "komponere" musikk. En som komponerer kalles en komponist. Notasjon. For å kunne formidle og studere musikk har det gjennom historien blitt utviklet systemer for å skrive ned musikk i grafiske symboler, som siden kan tolkes og fremføres av en kyndig person. Improvisasjon. Musikalsk improvisasjon er skapelsen av spontan musikk. Improvisasjon kan forstås som en form for umiddelbar komponering. Den kan være mer eller mindre forberedt og være mer eller mindre strukturert. Utstrakt bruk av improvisasjon er et viktig kjennetegn på musikkgenre som blues og jazz, hvor utøverne ofte improviserer over en bestemt akkordrekke eller skalaer. Improvisasjon står også sentralt i en rekke folkemusikktradisjoner. I den vestlige kunstmusikken var det også lenge nødvendig for utøverne å ha gode improvisasjonsferdigheter. I barokken og i Wienerklassissimen ble for eksempel mange stykker avsluttet med såkalte kadenser som ble improvisert på stedet og som gjerne hadde en virtuos karakter. Men utover i romantikken og i det 20 århundre kom dette mer i bakgrunnen da fokuset kom til å ligge på musikkverket slik som komponisten hadde nedfelt det i notene. Framføring. Tradisjonelt har musikk blitt fremført på musikkinstrumenter og stemmen. Den som fremfører kalles en musiker. Først i siste halvdel av 1800-tallet ble det utviklet teknikker for å gjøre lydopptak som siden kan spilles av. Musikk er vokalmusikk eller a capella hvis den ikke fremføres på andre instrumenter enn stemmen, som da ofte synger en "tekst" – ord, som gir musikken en ny dimensjon; motsatt skrives mye musikk kun for musikkinstrumenter. To personer som fremfører musikk sammen, kalles en duett. Tre personer kalles en trio, fire en kvartett, fem en kvintett og seks en sekstett. Én person sies å spille solo eller å være solist. Avhengig av tradisjon og sjanger vil en framøfring være innøvd eller improvisert. Musikkvitenskap. Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Viktige fagområder i musikkvitenskapen er musikkteori, verkanalyse, musikkhistorie, musikksosiologi, musikkpedagogikk og musikkterapi. Musikkteori. Det teoretiske studiet av musikken i seg selv kalles musikkteori. En viktig del er kunnskap til systemer og mønstre som styrer komponisters komposisjon, som for eksempel skalaer og tonearter. Musikkteoretikere beskjeftiger seg også med å analysere musikkens "virkemidler" – rytme, harmoni, melodi og tekstur. Ulike tradisjoner. Det er stor variasjon mellom musikalske tradisjoner verden over, og gjennom musikkens historie har tradisjonene utviklet seg mye. Innen en tradisjon er det mulig å betegne ulike sjangre. Innen sjangre finnes ulike former. Etnomusikologi er studiet av musikkens rolle i en kultur. Etnisk bakgrunn, religion, språk. Se europeisk musikk, amerikansk musikk, afrikansk musikk, asiatisk musikk, og musikk fra Oseania. Liste over musikkinstrumenter. Resonansinstrumenter. Alle instrumenter baserer på resonans, men med disse instrumentene kontrolleres resonansen "direkte" av musikeren. Punk. Punk eller pønk som motefenomen og subkultur blant ungdom oppstod i forbindelse med den rå og opprørske pønkrocken på 1970-tallet, men med stilmessige røtter tilbake til 1960-tallet. I hovedsak var «punkere» eller «pønkere» kritiske til det etablerte samfunnet og brukte anarkistiske eller nihilistiske motiver som virkemidler for å provosere og påvirke folk. Utøverne og tilhengerne av musikkstilen hadde ofte svarte klær med jakkemerker, naglebelter, ring i nesen og hanekam, blant annet inspirert av Marlon Brandos motorsykkelfigur i filmen "Vill ungdom" ("The Wild One") fra 1953. Ordet "punk" kommer fra engelsk som en nedsettende betegnelse og betyr «søppel». Ordet punk blir ofte fonetisk fornorsket til "pønk". I tillegg til å være rebelsk mot samfunnet generelt, sto punken også som en sterk kontrast til det andre store ungdomsopprøret på 1960-tallet, hippiebevegelsen. Hippiene hadde langt hår, fargerike og løstsittende klær, og hørte på kompleks «psykedelisk» musikk. Når hippiekulturen på 1970-tallet hadde gått fra å være ungdomsopprør til å bli et allment akseptert motefenomen, gikk punkerne motsatt vei med korte, blekede frisyrer, tettsittende, sorte klær og rå, enkel musikk. Noe av det mest sentrale i punken er "DIY" ("Do-It-Yourself", «gjør-det-selv»). Denne holdningen finner vi både hos musikkutøverne og hos punk-publikumet. I stedet for å prøve å få gjennomslag hos de store etablerte plateselskapene i konkurranse med «alle andre», tok mange punkerne heller saken i egne hender og spilte inn plater og ga dem ut selv. Samtidig var flere av punkens mest kjente band på store kommersielle selskaper som Virgin og CBS, henholdsvis Sex Pistols og The Clash. «Gjør-det-selv»-etikken ansporte også punkerne til å lage sine egne blader, såkalte fanziner der de intervjuet band, anmeldte konserter og skrev artikler og lignende. Fanzinene ble en viktig del av punk-subkulturen. Punkerne arrangerte også sine egne konserter, startet egne radiokanaler og -program og designet sine egne klær. Som musikksjanger. Punk er en musikksjanger som tilhører rock. Punk oppstod i USA på 1960-tallet, med band som Velvet Underground, The Stooges og MC5. Punken var animert, enkel og rå. Musikkjournalisten Dave Marsh kan ha vært den første som brukte ordet «punk» om musikk da han brukte det for å beskrive musikken til ??? & the Mysterians i 1971. Den andre bølgen av amerikanske punk produserte i første halvdel av 70 årene band som Patti Smith Group, Blondie og The Ramones. Særlig sistnevnte band inspirerte senere andre band til å starte eget band i Europa, som for eksempel Sex Pistols og The Clash. Post-punk. Etter punk-revolusjonen i 1977 oppstod en rekke band i kjellere og garasjer i Storbritannia, inspirert av punkens subversive og motkulturelle etos. Den rå lyden ble eksperimentert med og en liten gullalder var et faktum. Josef K. Josef K var et skotsk post-pønkeband som var aktiv på begynnelsen av 1980-tallet. Bandets navn kommer fra en hovedperson i Franz Kafkas roman "Prosessen". Bandet kom sammen i Edinburgh i 1977 under navnet «TV Art», men tok navnet Josef K i 1979. Musikalsk blandet gruppa post-punk-gitarer med funk og disco-rytmer. Om bandets kommersielle suksess var laber kan man se deres innflytelse på andre band som Interpol og spesielt Franz Ferdinand. Medlemmer. Alle sangene var skrevet av enten Paul Haig eller Paul Haig/Malcolm Ross. Paul Haig gikk videre med solokarriere og utga en rekke album på sitt eget plateselskap "Rhythm of Life" mellom 1984 og 2002, mens Malcolm Ross ble medlem av Orange Juice og deretter med Aztec Camera og Blancmange før også han forsøkte en solokarriere. Plateutgivelser. Crazy to Exist (live recordings from 1981, released 2002) Rock and roll. Rock and roll eller Rock 'n' roll, er betegnelsen på en musikalsk stil av amerikansk opprinnelse. Rock and roll ble populær, særlig blant ungdom, over store deler av verden i løpet av få år på midten og slutten av 1950-tallet. Elvis Presley nevnes oftest som den mest kjente representanten for Rock and roll. Andre viktige artister var blant annet Jerry Lee Lewis, Little Richard, Chuck Berry, Gene Vincent, Eddie Cochran, Bill Haley and his Comets og Buddy Holly. Rock and roll brukes også i utvidet forstand som betegnelsen på en populærkulturell stilart som benytter seg av bestemte symboler. Disse symbolene er blant annet musikk, men også bestemte frisyrer, bestemte klær og bestemte gjenstander som møbler eller biler. De fleste av disse symbolene oppfattes som typiske for den siste halvdelen av 1950-årene. I kunsten og kulturen har Rock and roll som stilart ofte vært knyttet til fortellinger om ungdom, pubertet og opprør. Rock and roll blir på denne måten ofte forstått som ungdomskultur produsert for de store barnekullene som ble født i den vestlige verden i årene etter annen verdenskrig. Alan Freed. Uttrykket "rock 'n' roll" sies å opprinnelig ha vært et slanguttrykk for samleie. Enkelte tilskriver radio-discjockeyen "Alan Freed" å ha gjort uttrykket populært, som en alternativ betegnelse på rhythm and blues – populærmusikk fra 1940- og 1950-tallet beregnet på det afroamerikanske publikum og i all hovedsak framført av afroamerikanske artister. Denne musikken hadde tidligere blitt betegnet rett og slett som "race music". Alan Freed populariserte uttrykket "rock 'n'roll" omkring 1952 gjennom sitt radioprogram som ble sendt fra Cleveland i Ohio, der han spilte "rhythm and blues"-plater. Rock and roll som markedsførings- og bransjebetegnelse ble tatt i bruk rundt 1954. Fra samme tid av begynte platebransjen å markedsføre musikken i stor stil mot et publikum bestående av hvit ungdom, og Alan Freed flyttet seg og sitt program til New York. Gjennombrudd. Den første store platesuksessen med en referanse til "rock and roll" i teksten, var Bill Haley and his Comets versjon av sangen "Rock Around the Clock" fra 1954, en innspilling som to år senere ble verdenskjent da den ble brukt i filmsuksessen "Blackboard Jungle" (norsk tittel "Vend dem ikke ryggen" – "Se eget avsnitt Rock and Roll i Norge lengre ned".) Det definitive kommersielle gjennombruddet for musikkstilen og begrepet rock'n roll på verdensbasis må sies å ha funnet sted i 1956, året da Elvis Presley ble berømt og da "Blackboard Jungle" ble vist i Europa. Røtter. Noen tolker Rock 'n' roll som en syntese av amerikansk rhythm and blues, gospel, jazz og country and western. Den populære pianostilen "boogie-woogie" har opplagt vært en viktig påvirkning, med sin tolvtaktersform og sin åttendedelsrytmikk. Andre hevder at grensene mellom disse musikksjangrene alltid var flytende, særlig i sørstatsmiljøer, der de eksisterte side om side som levende, muntlige tradisjoner. I henhold til den siste tolkningen er altså det nye med "rock and roll" at musikken i større grad framføres av hvite artister og markedsføres mot et hvitt publikum. Musikkteoretiske særtrekk. Musikken er ofte nært beslektet med blues, og benytter ofte de samme akkordprogresjoner og skalaer, inklusive det hyppig brukte "tolvtakter-skjemaet". I forhold til blues kan man si at rock and roll gjennomgående har et høyere tempo og et mer humørfylt uttrykk. De vanligste taktartene er 4/4 eller 8/8, men 12/8 er også relativt hyppig brukt. Et vanlig og viktig særtrekk er tydelig rytmemarkering (ofte med skarptrommeslag) på andre og fjerde taktslag (tredje og syvende hvis man bruker 8/8, fjerde og tiende hvis man bruker 12/8), den såkalte "backbeat", et trekk som viser at musikken er forankret i folkelig afroamerikansk tradisjon. "Backbeat" hadde fram til da ofte blitt regnet som en temmelig vulgær rytmikk, og var regelmessig foraktet av jazzentusiaster og skolerte musikere. I dag er "backbeat" nærmest fullstendig enerådende i alle populære musikksjangre. Tidlig rock and roll kjennetegnes ofte av en rytmisk tvetydighet, der triolbaserte "swing"rytmer og mer stakkato åttendedelsrytmer med heftig "backbeat" kjemper om oppmerksomheten samtidig. Typisk for musikken er at alle instrumentene ofte spiller forholdsvis stakkato og rytmebasert. Musikken er ofte bygd opp rundt repeterende fraser, såkalte riff. Instrumentering og vokalstil. Foruten en rytmeseksjon av bass (kontrabass i tidlig rock and roll, etterhvert bassgitar) og trommer, benyttes ofte gitar som hovedinstrument. Først og fremst elektrisk gitar, som kom i masseproduksjon omtrent på samme tid. Saksofon har også ofte en framtredende plass i tradisjonell "rock and roll", og dessuten er piano hyppig brukt. Over musikken ligger som regel en hovedsangstemme, noen ganger supplert med koring, og både sangmelodier og tekstlinjer består, på samme måte som musikken, ofte av repeterende fraser, og kan forstås som "riffs". Et annet viktig særtrekk ved rock and roll er at afroamerikanske vokalteknikker som "shouting", "moaning and groaning" og "melisma", kjent fra både svart gospel, jazz og blues, ble aksepterte og hyppig brukte vokale uttrykksformer også blant hvite artister. Elvis Presleys åpenbart «svarte» vokalstil er et tydelig eksempel. Tekstene. Tekstene inneholder ofte en blanding av nonsens og halvveis skjulte seksuelle referanser ("innuendo"), og kretser i mange tilfelle rundt kjærlighet og dobbeltbunnede referanser til seksuelt begjær. Opprinnelig sang Richard ikke "aw rooty", men "good booty" (fin rumpe) og hans opprinnelige tekst inneholdt en rekke referanser til analsex. Teksten ble pyntet på til den var uangripelig for det temmelig rigide selvsensursystemet som amerikansk radio hadde underlagt seg, men var tross dette fremdeles mulig å gjenkjenne for folk som, i likhet med Richard, var kjent med slanguttrykkene fra de homofile transvestitt-miljøene i sørstatenes storbyer. Verbet "ball" var og er godt kjent av alle amerikanere som en omskrivning for samleie, og når teksten videre nevner at Molly liker å "rock'n roll" i "the house of blue light", er det ingen tvil om hva dette hele dreier seg om. Allikevel kan man med litt godvilje – eller en stor porsjon uskyldighet – tolke sangen til å handle om en dame som er glad i å danse, og dette gjorde at også denne teksten kunne lure seg forbi sensuren. Rock'n roll-tekster signaliserer ofte godt humør og invitasjon til fest og dans. I tråd med at musikken i første rekke ble fremført av unge amerikanske menn, var antakelig kjærlighet, beundring og begjær rettet mot jenter og biler de hyppigst forekommende tema i tekstene. Begrepet i våre dager. Rock and roll er i våre dager en betegnelse som vanligvis brukes om den type rock som ble laget på 1950- og det tidlige 1960-tallet, mens "rock" brukes om det som er laget i nyere tid (først og fremst fra om lag 1965). Noen bruker allikevel betegnelsen rock and roll om alle typer gitarbasert rock. En helt eksakt definisjon av "rock and roll" og "rock" er vanskelig å gi ettersom begrepet er i stor grad basert på skjønn. Rock and Roll i Norge. Rock 'n' roll kom til Norge i 1956, gjennom visningen av filmen "Rock Around the Clock" på Sentrum Kino, i dag Sentrum Scene, på Arbeidersamfunnets plass i Oslo. Etter kino-premieren oppsto tumulter mellom politi og ungdom. (Se Blackie-gjengen.) De sosiale konsekvensene av rockens inntog i Norge har ellers antatt mindre dramatisk karakter, overfladisk sett. «De første norske rockepionérene måtte finne opp hjulet, og trengte Tandberg-båndopptagere og reiseradioer for å få lyd», i følge Odd Sjønne Skårberg som tok doktorgraden i rock med avhandlingen "Tidlig norsk rock. Da Elvis kom til Norge". Forutsetningene var ikke de beste i etterkrigstidens Norge, men i kjølvannet av den kommersielle suksessen til amerikanske og britiske artister grodde det også fram norske artister som spilte rock'n'roll-musikk. Roald Stensby ble nordisk mester i rock på Jordal Amfi i 1959 hvor han sang rock-klassikeren «Breathless» (av Jerry Lee Lewis) med bandet sitt "The Rockin’ Dukes". I tillegg til Roald Stensby kom også Rocke-Pelle og Per Elvis Granberg. Disse tre utgjorde de viktigste pionerene i norsk rock på 1950-tallet. Nevnes kan også Jan Rohde, Little Sofus og Odd Gisløy («Smiling Tommy») med sin selvkomponerte rock and roll-sang «Dancing With My Rockin' Shoes» (RCA 1959). Se også. Akrobatisk rock 'n' roll, en danseform etter Rock'n roll musikk. Klassisk musikk. Klassisk musikk betegner kunstmusikk som frambrakt i, eller har sine røtter, i tradisjonene til Vestens liturgiske og sekulære musikk som dekker en bred periode fra rundt 1000-tallet og fram til i dag; det vil si den europeiske (vestlige) kunstmusikken, fra barokken eller enda tidligere og fram til dagens kunstmusikk. De sentrale normene eller regelverket til denne tradisjonen ble fastsatt i tiden mellom 1550 og 1900. Europeisk musikk er i stor grad forskjellig fra mange andre ikke-europeiske musikkformer ved sitt system med musikknotasjon som har vært i bruk siden 1500-tallet. Begrepet «klassisk musikk» kom ikke i bruk før tidlig på 1800-tallet, da i et forsøk på å «kanonisere» fra Johann Sebastian Bach til Beethoven som en form for gullalder. Den tidligste kjente referansen til «klassisk musikk» i henhold til en britisk ordbok, "Oxford English Dictionary", er fra rundt 1836. I dagligtale har «klassisk musikk» fått en bredere betydning hvor det er blitt synonymt med «kunstmusikk» eller «seriøs musikk» i motsetningen til eksempelvis populærmusikk eller folkemusikk. Klassisk musikk i betydningen europeisk/vestlig kunstmusikk. Klassisk musikk deles inn tidsepoker. De viktige tidsepokene er barokken, wienerklassismen, romantikken, og 1900-tallet, eller modernisme. Morfem. Et morfem (som ikke må forveksles med: «"morf"» eller «"allomorf"». se nedenfor) er en abstrakt enhet: det minste (abstrakte) språklige elementet med meningsbærende funksjon. Morfemteorien ble utviklet etter teorien av det språklige tegn av Ferdinand de Saussure, som har sagt at et språklig tegn har en betydningsside og en formal side. Eksempler: Ordet «mat» har ett morfem og ordet «vare» har ett morfem, mens ordet «matvare» består av to morfemer («mat» + «vare»). Begrepsdefinisjoner. Mens et «"morfem"» er den "abstrakte" minste betydningsbærende enheten som ord er bygget opp av, så er en «"morf"» en konkret bokstavkombinasjon som i et gitt tilfelle brukes for å representere ett, eller i noen tilfeller flere, morfem(er) i et ord.Når ett gitt morfem (eller morfemkombinasjon) i ulike ord blir representert av ulike morfer, da kalles disse ulike morfene for: «"allomorfer"» (entall «"allomorf"»). For eksempel har morfemet som refererer til transportmiddelet «bil» bare én mulig morf: «bil». Men morfemet som refererer til transportmiddelet «sykkel», representeres av allomorfer i de to ordene: «sykkel» og «sykler». I det første ordet er morfemet representert ved allomorfen: «sykkel», mens morfemet i det andre ordet er representert av allomorfen: «sykl». (Se omtale av morfen: «er» nedenfor). Med andre ord: «sykkel» og «sykl» er hver sin morf og altså to allomorfer av det samme morfemet (som refererer til transportmiddelet sykkel). Én morf kan representere flere morfemer samtidig i samme ord. Ordet «biler» har to morfer: «bil» + «er», men det har "tre" morfemer! Basismorfemet er «bil», som er både rot og stamme. Morfen: «er», som er en bøyningsformativ, formidler at det er minst to biler, men at det ikke refereres til noen bestemte biler. Det vil si at morfen: «er» samtidig representerer både morfemet: «ubestemt form» og morfemet: «flertall». (Hvis man skulle hatt "bestemt" form,flertall), da måtte man ha brukt morfen: «ene» istedenfor: «er»). Begrepsforvirring. Det har i de siste hundre år ofte hersket stor uvitenhet om eksistensen av og forskjellene mellom begrepene: «morfem», «morf» og «allomorf». Dette har medført at til og med lærebøker i språkfag, har brukt begrepene "feil". For eksempel har det blitt sagt at ordet «biler» har to morfemer, istedenfor å si at det har to morfer og tre morfemer. Matematikk. Matematikk (fra gresk "μαθηματική", kunsten å lære) er en vitenskap som befatter seg med begreper som mengde, struktur, rom og endring. Matematikken har sitt utgangspunkt i undersøkelsen av figurer og regning med tall, og den har utviklet seg videre gjennom bruken av abstrahering og logiske slutninger. Det fins ingen allment anerkjent definisjon av "matematikk", og i dag blir den vanligvis beskrevet som en vitenskap som dreier seg om å undersøke abstrakte strukturer, deres egenskaper og mønstre. Matematikere utforsker slike begreper i et ønske om å formulere nye hypoteser. Matematiske teorier blir verifisert i en streng deduksjonsprosess ut fra et sett valgte aksiomer og definisjoner. Kunnskap i og bruk av grunnleggende matematikk har alltid vært en viktig del av livet, både i individuelt og samfunnsmessig perspektiv. Disse grunnleggende matematiske ideene er blitt utviklet av matematikere helt fra de eldste sivilisasjoner og frem til våre dager. I dagens samfunn blir matematikk brukt over hele verden innen vitenskap, ingeniøryrket, medisin, økonomi, osv. Den matematikken som blir brukt innenfor slike områder, blir ofte kalt for anvendt matematikk. Matematikere jobber også med ren matematikk, som er områder av matematikken hvor man undersøker matematikk for matematikkens egen skyld og ikke har praktiske anvendelser i tankene. Ofte er det derimot slik at matematikere finner anvendelser av teorier innenfor den rene matematikken i ettertid, og mange av disse anvendelsene kan være overraskende. Etymologi. På norsk brukes både «matematikk» og det uformelle kortordet «matte». Ordet «matematikk» (gresk: μαθηματικά eller "mathēmatiká") kommer fra det greske ordet μάθημα ("máthēma"), som betyr læring, studie og vitenskap. Ordet har også fått en mer avgrenset og teknisk betydning som «matematisk studie». Denne betydningen finner vi allerede i klassisk tid. Adjektivet μαθηματικός ("mathēmatikós") er også relatert til læring, og har etterhvert fått betydningen matematisk. Uttrykket μαθηματικὴ τέχνη ("mathēmatikḗ tékhnē"), på latin "ars mathematica", betyr matematisk kunst. Historie. Matematikk er en av de eldste vitenskapene vi har. En tidlig blomstringstid fant sted i antikkens Hellas og i hellenismen. Det er fra denne tiden vi finner de første seriøse forsøk på logiske beviser og aksiomatisering, særlig gjennom den euklidske geometrien. I middelalderen overlevde matematikken ved de første universitetene, og i den arabiske verden. I tiden etter dette ble variabler innført av François Viète, og René Descartes bragte for alvor regningen inn i geometrien gjennom anvendelsen av koordinater. Undersøkelsen av tangenter og flateinnhold førte til analysen/infinitesimalregningen gjennom Gottfried Wilhelm Leibniz og Isaac Newton. Newtons mekanikk og loven om tyngdekraft ble i de følgende århundrene kilder til mange ulike matematiske problemer. Et annet hovedproblem på denne tiden var løsningen av stadig mer kompliserte algebraiske ligninger. I denne prosessen utviklet Niels Henrik Abel og Evariste Galois begrepet "gruppe" (se gruppeteori). I den videre fordypningen av disse problemstillingene ble algebraen og den algebraiske geometrien utviklet. I løpet av 1800-tallet ble infinitesimalregningen utviklet mot den formen den har i dag, særlig påvirket av Cauchy og Karl Weierstrass' arbeider. Mot slutten av århundret ble mengdelæren utviklet av Georg Cantor. Utviklingen i første halvdel av det 20. århundret ble særlig påvirket av David Hilberts liste over 23 matematiske problemer. Ett av disse problemene var forsøket på en fullstendig aksiomatisering av matematikken, og det var samtidig sterke forsøk på å abstrahere matematikken ytterligere. Videre utviklet Emmy Noether grunnlaget for moderne algebra, Felix Hausdorff utviklet topologien, og Stefan Banach innførte et svært viktig begrep innenfor funksjonsanalysen, nemlig såkalte Banachrom. Innhold og områder. Ofte har man gjort et grovt skille mellom ren matematikk på den ene siden og anvendt matematikk på den annen. Til den siste kategorien hører for eksempel beregninger knyttet til forsikring og kryptografi. Overgangen mellom ren og anvendt matematikk kan ofte være noe flytende. Kategorisering av matematikken. Det har i lang tid vært store diskusjoner om hvilken kategori innenfor vitenskapene matematikken tilhører. I den engelsk- og fransktalende verden har man ofte ganske enkelt definert matematikk som "vitenskap", og man har som regel ikke gjort noen videre differensiering utover dette. Mange matematiske problemstillinger og begreper er motivert ut fra spørsmål knyttet til naturen, for eksempel gjennom fysikk og ingeniørvitenskaper. På mange måter fungerer matematikken som en slags hjelpevitenskap for de fleste naturvitenskapene, men matematikk er ikke selv en naturvitenskap i egentlig forstand. Utsagn i matematikk er for eksempel ikke avhengig av eksperimenter og observasjoner, slik som i de andre naturvitenskapene. Likevel blir det – for eksempel i tilknytning til Imre Lakatos' teorier – antydet en slags «renessanse for empirismen», hvor matematikerne setter opp hypoteser som de undersøker. Ved norske universiteter er det ikke uvanlig at matematikk hører hjemme i samme fakultet som naturvitenskapene. For eksempel har både Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen et matematisk-naturvitenskapelig fakultet. Dette har sammenheng med at matematikk er en del av den globale kulturarven vår. Mennesket har til alle tider brukt og utviklet matematikk for å utforske universet, for å systematisere endringer og for å beskrive og forstå sammenhenger i naturen og i samfunnet. I den videregående skolen står matematikk sentralt i realfagene. Historisk ble disse fagene oppfattet som eksakte vitenskaper. Matematikken har også både metodiske og innholdsmessige fellestrekk med filosofien, og logikk hører for eksempel hjemme i begge vitenskapene. Dermed kan en også argumentere for at matematikk hører med til de mer humanistiske vitenskapene. Anvendelsesområde. Matematikk anvendes innenfor alle de formaliserte vitenskapene. I flere århundrer har matematikken blitt utviklet gjennom fremskritt innenfor blant annet astronomi, fysikk og økonomi, og samtidig har matematikken hatt betydning for fremskritt gjort innenfor disse fagområdene. For eksempel utviklet Newton infinitesimalregningen for å få en bedre forståelse av forholdet mellom krefter og endring av krefter; Fourier la grunnlaget for det moderne funksjonsbegrepet gjennom sine bølgeligninger, og Gauss utviklet den såkalte minste kvadraters metode og systematiserte løsingen av lineære ligninger i forbindelse med landmåling omkring Hannover. Motsatt finner vi også flere eksempler på at matematikere har utviklet teorier som man først senere har funnet tidvis overraskende praktiske anvendelser på. For eksempel har man funnet praktiske anvendelsesmåter for Boolsk algebra innen digitalteknikk og elektrisk styringsteknikk. Et annet eksempel er tallteori som i lang tid var en slags intellektuell lek uten praktisk nytte, men som i vår tid har fått en viktig rolle innenfor kryptografi – en kunnskap som er helt avgjørende for vår bruk av internett. Matematikk som skolefag. Matematikk spiller en viktig rolle i skolen, og faget har i alle år vært ett av de mest sentrale fagene i norsk skole. Matematikk er eget fagområde i planene for både barnehage, grunnskole og videregående skole. De aller fleste høgskoler og universiteter i Norge tilbyr kurs i matematikk. I skolen skal faget medvirke til å utvikle den matematiske kompetansen som samfunnet og den enkelte trenger. Emner og problemstillinger knyttet til undervisning og læring i matematikk blir behandlet i matematikkdidaktikken. Mange elever har vansker med matematikkfaget, og studiet av matematikkvansker er et sentralt felt som ligger i skjæringspunktet mellom matematikkdidaktikk og spesialpedagogikk. Mykedroner. Mykedroner er et plateselskap lokalisert i Trondheim. Det ble grunnlagt i 1996. Magne Johansen. Magne Johansen (født 18. januar 1965 i Trondheim) er en norsk skihopper. Han hoppet for Leknes og Trønderhopp. Han deltok i verdenscupen mellom 1987 og 1993. Magne Johansen tok VM-sølv i lagkonkurransen i stor bakke i Lahtis i 1989. Han tok også NM-sølv i normalbakke i Skien 1988 og NM-sølv i stor bakke i Odnesbakken 1990. Hans beste plassering i verdenscupen er en 4. plass i St. Moritz i 1992. I OL i Albertville i 1992 ble han nr. 18 i storbakken og nr. 49 i normalbakken. Han har deltatt i VM i skiflyging to ganger. I Vikersund i 1990 ble han nr. 39, og i Harrachov i 1992 ble han nr. 13. Idrettslaget Manglerud Star. Idrettslaget Manglerud Star (stiftet 23. juni 1913 som Sportsklubben Star) er et norsk idrettslag fra Manglerud i Oslo. Klubbfargene var opprinnelig grønt og hvitt, men Per «Kaka» Karlsen bestilte gule og grønne drakter da de rykket opp til toppserien på 1970-tallet. Historie. Sportsklubben Star ble stiftet i 1913 og holdt til i Oslo sentrum. Klubben var opprinnelig en ren fotballklubb, men fikk etterhvert også ski, friidrett, bandy og ishockey på programmet. På 1960-tallet opplevde Star at fraflyttingen fra sentrum til drabantbyene svekket rekrutteringen kraftig. Det ble derfor tatt et initiativ til Manglerud Idrettslag (stiftet 1958) om sammenslutning. Manglerud IL hadde økende medlemsmasse, men manglet ledere og administrasjon, noe Star hadde. Manglerud og Star ble derfor fusjonert i 1964. Manglerud Star Ishockey. Det er ishockeylaget, som ble Norgesmester i 1977 og 1978, som er klubbens stolthet. Laget blir trent av David Livingstone og spiller i Manglerudhallen. De spiller nå i GET-ligaen etter å ha rykket opp våren 2009 etter noen år i 1.divisjon. MS har ikke et veldig stort budsjett og satser ungt, MS er det laget i GET-ligaen som har den minste gjennomsnittlige alderen med 22,11 år. Supporterklubben til Manglerud Star kaller seg for " Green Army". Høyeste tilskuertall denne sesongen kom 17.01.2010 mot Vålerenga, da 783 mennesker fant veien til Manglerudhallen. Manglerud Star Breddefotball. Mangleud Star var i 2. divisjon, men plassen ble overtatt av Oslo Øst FK. Senere kjent som Manglerud Star Topfotball. De gamle veteranene i Manglerud Star, startet derfor på nytt i 8. divisjon. De kom så langt som 5. divisjon før dem la skoene på hylla. Men det var forsatt noen ildsjeler i klubben som fikk klubben på bena igjen. Juniorspillere tok over laget. En av dem var Manglerud Stars store sønn Ron Inge Aasnes. De fikk også hentet inn keeper Eirik Olsen Eggen ifra Abildsø. Dessverre gikk det ikke så bra, så de rykket ned første sesong. Det skulle ta 3 år før trenerlegenden Åge Jøndal tok over laget. Sammen med Käthe Eva Bleken, så tok han laget helt opp til 3. divisjon på 3 år. Disse årene hadde Manglerud Star Bredde flere store profiler, deriblant, Manglerud store sønn Ron Inge Aasnes, Henning Jøndal, Jonas Jøndal, Lasse kåring, Roar Steenbekken, Kenneth Johannesen, Bjørn Flom, Espen Enevoll, Mads Bleken og Fakar Khan. I 2008 tok den tidligere Vålerenga og Strømsgodset spilleren, Juro Kuvicek over som hovedtrener. Han gjorde flere store blundere, som å kaste ut mange av de elskede profilene. Sesongen startet dårlig og etter halvspilt sesongen fikk Juro Kuvicek sparken og Manglerud Star Topfotball tok over klubben. Frem til 2011 var laget et rekruttlag for toppfotballen. 2009 startet Åge Jøndal og Käthe Eva Bleken starten på et nytt eventyr. Laget spiller i 6. divisjon i 2011. Menn. Fotballdelen av klubben deltok i samarbeidsklubben Manglerud Star Toppfotball. Konkurs før sesongen 2011 Kvinner. I 2005-sesongen klarte også klubbens kvinnelag å rykke opp til nest øverste divisjon. Dette laget er ikke en del av det samarbeidet som gjør seg gjeldende i herrefotballen. Manglerud Star 2. Manglerud Star 2 er rekruttlaget til Manglerud Star. De spiller sine hjemmekamper i Manglerudhallen, og holder til i norsk 1. divisjon. Eurovision Song Contest. Eurovision Song Contest (engelsk), Concours Eurovision de la Chanson (fransk) eller Eurovisjonens musikkonkurranse, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix, er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) som har blitt arrangert årlig siden 1956. Hvert deltagerland velger ut én sang til konkurransen, som blir vist på direktesendt TV. Det blir så arrangert en avstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger for å kåre en vinner. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal TV-kanal, som har ansvar for å velge ut hvilken artist og sang som skal delta i konkurransen. TV-kanalen må være medlem av EBU. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har vært med hvert år siden 1960 (med unntak av 1970 og 2002) og vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Konkurransen er et av de lengstlevende TV-programmene i verden og har de siste årene hatt rundt 100 millioner seere på verdensbasis. Programmet blir ofte kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia, Canada, Mexico, Egypt, Hongkong, India, Japan, Jordan, New Zealand, Sør-Afrika, Sør-Korea, Vietnam og USA. Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på Internett. Opprinnelse. I 1950 ble den europeiske kringkastingsunionen opprettet, og dette markerte starten på det vesteuropeiske kringkastingssamarbeidet. Den nyopprettede unionen ønsket å forene medlemslandene i et stort, internasjonalt nettverk; et veldig ambisiøst mål, siden dette var før satellittnettverkets tid. Løsningen ble et omfattende bakkenett, Eurovision-nettverket. Begrepet «Eurovision» ble brukt for første gang av den britiske journalisten George Campey under en omtale av EBUs nettverk i London Evening Standard i 1951. Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Gèneve, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Han ønsket derfor å arrangere et helt eget TV-program som skulle «feire» Eurovision-nettverket. Dette programmet skulle da også ha «Eurovision» med i tittelen. EBU tente på ideen hans, og en komité ble nedsatt for å videreutvikle ideen. Det kom frem flere mer eller mindre gode forslag, men man landet til slutt på en idé fra italiensk TV om å lage en europeisk variant av den italienske San Remo-festivalen for populærmelodier. San Remo-festivalen hadde vært arrangert hvert år siden 1951, og siden 1954 vært overført på italiensk TV. Eurovision-nettverket blir brukt til å sende mange nyhets- og sportsprogrammer internasjonalt, i tillegg til andre arrangementer organisert av EBU. Sangkonkurransen har likevel den klart sterkeste profilen av disse programmene, og har lenge vært synonymt med begrepet «Eurovision». Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits den 24. mai 1956. Syv land deltok, og hvert land sendte to bidrag til konkurransen. Dette er den eneste gangen to sanger fra hvert land har blitt fremført – siden 1957 har man bare tillatt én sang fra hvert deltagerland. Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain» fremført av artisten Lys Assia. Programmet ble først kalt «Eurovision Grand Prix», og i de fransktalende landene ble konkurransen kjent som «Le Grand-Prix Eurovision de la Chanson Européenne». «Grand Prix»-begrepet har senere blitt byttet ut med «concours» (konkurranse) her, men det blir fremdeles brukt i enkelte andre land, slik som i Danmark og Norge (men da først og fremst om de nasjonale finalene). Format. Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert ved en TV-stasjon fra det landet. Programmet blir produsert av et av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen. Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv. Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, vanligvis et trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får muligheten til å arrangere konkurransen året etter. Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turistmål, ettersom programmet har så stor internasjonal appell. Det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet. Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986, og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994. Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers "Te Deum". Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. Tradisjonelt var funksjonen kun refererende, der kommentatorene holdt rede på rene fakta. Etter hvert som personfokuset gjorde seg gjeldende, ble kommentatorene mer journalistiske og personlige. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973 og 1978), og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte i årene 1994–2006 med unntak av 1995. Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 norsk tid. Vanligvis velger man en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956), og så tidlig som i mars. På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, har man siden 2004 arrangert en kvalifiseringsrunde, kalt "semifinale", to-tre dager før selve finalen. I 2008 ble det arrangert to semifinaler for første gang. Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Mesteparten av sangene har derfor vært konvensjonell popmusikk. Bidrag som har skilt seg fra denne formen, har sjelden oppnådd suksess, og noen kritikere har sagt at musikken i konkurransen er gammeldags «tyggegummipop». Dette mønsteret ble imidlertid brutt ganske markant med det finske hardrock-bandet Lordis overveldende seier i 2006. Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen. Deltagelse. Alle aktive medlemmer av den europeiske kringkastingsunionen kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet. "Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet." Den vestlige grensen til «region 1» er trekt vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet. Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til (så å si) hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til. Hvis et aktivt medlem i EBU ønsker å delta, må de oppfylle betingelsene i konkurransens reglement, som blir revidert hvert år. Per 2008 omfatter dette å ha kringkastet fjorårets utgave av programmet, samt betalt EBUs gebyr for å delta før fristen spesifisert i reglene. Å være en del av kontinentet Europa er ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere. Valg av bidrag. Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket forekom første gang konkurransen ble arrangert (i 1956), hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen. Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen. Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker – enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller igjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. EBU oppfordrer kringkasterne til å ha en offentlig nasjonal finale, siden dette fører til mer publisitet rundt konkurransen. I enkelte land er den nasjonale finalen vel så populær, eller enda mer populær, enn den europeiske finalen, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige, nasjonale finalen. Den svenske nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter 32 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Melodifestivalen det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året. I den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har man siden 2006 arrangert semifinaler etter den svenske modellen. Totalt 18 bidrag deltok i tre semifinaler i 2006-2008, siden 2009 21 bidrag, hvor de to beste fra hver semifinale blir direkte kvalifisert til finalen. Nummer tre og fire fra hver semifinale går videre til den såkalte sistesjansen, som arrangeres like før finalen. De to mest populære sangene fra sistesjansen får også delta i finalen. Diverse talentkonkurranser, slik som spanske Operación Triunfo, har også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag. Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen. Vertskap. a> i Stockholm var arena for Eurovision Song Contest 2000 Det meste av kostnadene ved konkurransen blir dekket av sponsorer og bidrag fra de andre deltagerlandene. Konkurransen er ansett som en unik mulighet til å vise frem vertslandet som turistdestinasjon; sommeren 2005 avskaffet for eksempel Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen. Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter få uker etter at et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger – og har kapasitet til – å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby. Den største arenaen som har blitt brukt, er fotballstadionet Parken i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i 2001. Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i 1993 med knapt 1500 innbyggere. Konsertarenaen som ble brukt, hadde imidlertid plass til langt flere publikummere. Grand Prix-uken. Begrepet «Grand Prix-uken» («Eurovision Week» på engelsk) blir ofte brukt om den uken hvor den europeiske finalen finner sted. Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingen. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingen skal finne sted, og disse prøvene foregår over flere dager før finalen på lørdagen. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagevis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også til stede i byen i dagene før finalen. Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser. Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen. Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum. Prøver og pressekonferanser. Fra en av Estlands prøver under Eurovision Song Contest 2006 Tradisjonelt har delegasjonen ankommet arrangørbyen søndagen før konkurransen for å kunne være til stede på de første prøvene, som starter mandag morgen. Men som følge av at man begynte med semifinaler i 2004, og dermed enda flere land er med i konkurransen, har de første prøvene siden da foregått i uken "før" Grand Prix-uken. Landene som deltok i semifinalen, deltok da i prøvene fra den første torsdagen til søndagen, med to prøveperioder for hvert land. Landene som allerede var direkte kvalifisert for finalen, øvde på mandagen og tirsdagen i Grand Prix-uken. Sveits arrangerer en pressekonferanse under Eurovision Song Contest 2006 Etter at hvert land har gjennomført en prøve, har delegasjonen et møte med programmets artistic director i videorommet. Her ser de på opptak av prøven som nettopp ble gjennomført for å diskutere kameravinkler, lyssetting og koreografi med tanke på å oppnå best mulig estetisk effekt på fjernsyn. Nå gjør også lederen for delegasjonen rede for eventuelle spesielle rekvisitter eller behov en måtte ha under fremføringen. Etter dette møtet holder delegasjonen en pressekonferanse hvor akkreditert presse kan stille dem spørsmål. Prøvene og pressekonferansene foregår parallelt; mens et land holder pressekonferanse, er et annet inne i auditoriet og har prøve. Arrangørens pressekontor lager et sammendrag av spørsmålene og svarene som kom frem under hver enkelt pressekonferanse, som blir distribuert til journalistenes posthyller. På onsdagen i Grand Prix-uken arrangerer man to generalprøver før semifinalen, og en prøve er avholdt på torsdag morgen før det direktesendte programmet om kvelden. Etter at finalistene er klare, arrangerer man to nye generalprøver på fredagen før den endelige generalprøven lørdag morgen, før direktesendingen av finalen om kvelden. Fester. Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Denne mottakelsen blir normalt holdt på et offentlig sted i sentrum av byen på mandagen i den såkalte Grand Prix-uken. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og - de siste årene - fyrverkeri. Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen. En egen Grand Prix-nattklubb, "Euroclub", blir arrangert hver kveld i Grand Prix-uken. Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben. Stemmegivning. Avstemningen har foregått på flere forskjellige måter i løpet av konkurransens historie. Dagens system har vært i bruk siden 1975 og ble foreslått av finsk TV etter en situasjon året før da BBC endret avstemningssystemet kort tid før finalen, under påskudd av at det opprinnelig vedtatte systemet ville ta altfor lang tid. Med dagens avstemningssystem avgir hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt (denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978). Frem til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng, men i 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med stemmegivning via telefon. Seerne i disse landene kunne da ringe inn og stemme på sine favoritter. Eksperimentet var en suksess, og siden 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å ha avstemning via telefon hvis mulig. Landene har likevel backup-juryer som kan benyttes hvis det skulle skje noe galt under telefonavstemningen. I dag er det dessuten vanlig med stemmegivning via SMS i tillegg til den vanlige telefonavstemningen. På grunn av kritikk rettet mot avstemningssystemet bestemte EBU seg for å gjeninnføre en juryordning i kombinasjon med telefonstemmer fra og med 2009. Jury- og telefonstemmene skal i utgangspunktet telle 50 prosent hver. Samkjøringen av jury- og seerstemmene blir organisert internt på denne måten: Juryen gir poeng i valørene 12, 10 og 8–1 til sine favorittbidrag. De ti bidragene som får flest seerstemmer, får også poeng etter samme system. Jury- og seerstemmene vil deretter legges sammen, og de ti bidragene som da har fått flest poeng, vil motta stemmer fra landet under konkurransen: 12 poeng til det landet som har fått flest stemmer, 10 til det som har fått nest mest, og så videre. Hvis to bidrag har like mange poeng etter at jury- og telefonstemmene er lagt sammen, vil telefonstemmene veie tyngst. Uansett hvilken metode som blir brukt, så kan ikke landene gi poeng til sin egen sang. Presentasjon av stemmene. Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsmann fra hvert land, som kunngjør resultatet fra avstemningen i sitt land. Før 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i auditoriet og tv-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via studio i sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før han eller hun presenterer poengene. Stemmene blir lest opp i stigende rekkefølge, og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Poengene blir gjentatt av programlederne på engelsk og fransk, og det berømte uttrykket «douze points» kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk. Fra 1957 til 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kommer til finalen, også deltar i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO-kodene). I 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Siden 2006 har man arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen. Fra 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var til stede på konsertarenaen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering. Dette systemet gikk man bort fra året etter. I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til 1987 ble poengene vist på en mekanisk resultattavle ved siden av scenen. Fra og med 1988 har man brukt elektroniske tavler i stedet. Disse resultattavlene har også den fordelen at de kan vises direkte på TV. I 2006 bestemte EBU seg for å korte inn på sendetiden som følge av at stadig flere land er med i konkurransen. Frem til da hadde man lest opp hvert eneste poeng som ble gitt, men fra og med 2006 endret man dette slik at poengene i valørene fra 1 til 7 bare kommer opp på skjermen, og hvert lands representant kun leser opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng. Stemmegivningen blir organisert av en representant for EBU, som har ansvar for at alle poengene blir avgitt riktig og i rett rekkefølge. Representanten blir kontinuerlig gjort klar over resultatene fra de fem neste landene som skal avgi stemmer. På den måten kan ingen begynne med taktisk stemmegivning og endre på stemmene underveis for å påvirke resultatet i en eller annen retning. Delt førsteplass. I 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med samme poengsum. Hele fire land ble dermed utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk like mange poeng (i 1970 omfattet dette en omavstemning). Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker. Skulle to eller flere land ligge på førsteplass med samme poengsum etter at alle land har avgitt stemmer, teller man opp hvor mange land som har gitt poeng til hvert av landene som ligger likt. Det landet som har fått poeng fra flest land, blir utropt til vinner. Skulle noen fortsatt ligge likt, vil man telle hvor mange sett med maksimale poeng (tolv poeng) landene som ligger likt, har fått. Er det fremdeles uavgjort, sammenligner man hvor mange ganger landene har fått poeng i de forskjellige valørene – først ti poeng, åtte poeng, syv poeng og så videre nedover til ett poeng. Det er veldig usannsynlig at noen land fremdeles ligger likt etter dette, men skulle det skje, vil de bli utropt som delte vinnere. Frem til 2008 gjaldt også disse reglene hvis flere land havner på 9. plass i semifinalen, og i finalen hvis flere land deler den siste plassen som kvalifiserer til neste års finale. Fra og med 2009 benyttes reglene for å skille alle land som måtte ende på samme poengsum. Per 2012 har det bare hendt én gang at to land har fått på samme poengsum og førsteplass siden 1969. Det var i 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble Sverige utropt til vinner. Hadde dagens regelverk ved stemmelikhet vært i bruk, ville Frankrike vunnet isteden. Politisk og kulturbetinget stemmegivning. Seere har ment at stemmegivningen i konkurransen har vært påvirket av lands relasjoner, og dette har avstedkommet flere teorier. En statistisk analyse av stemmemønstrene bekrefter at noen land ser ut til å favorisere enkelte andre land. Noen tolker tallene dithen at det er snakk om politisk tilknytning. Andre påpeker at grunnen kan være at befolkningen i disse landene snakker lignende språk og deler samme kultur og musikksmak, og at det derfor er mer sannsynlig at de liker hverandres musikk. Et eksempel som oppgis, er at Hellas og Kypros ofte har gitt hverandre den maksimale poengsummen. Dette forklares med at landene deler språk og musikkindustri, og at artister som er populære i det ene landet, ofte er populære i det andre også. Arrangørland. Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, har det bestandig vært som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. Siden 1981 har alle konkurransene blitt avholdt i det landet som vant året i forveien. Musikk. Alle vokalprestasjoner skal foregå direkte på scenen; det er ikke tillatt med stemmer på singbacken. Singbacken til det kroatiske bidraget i 1999 inneholdt lyder som lignet mistenkelig på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet. De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen. EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres, og så bort fra 33 % av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse). Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk istedenfor orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte, skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet. I 1999 ble reglene endret, og kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester, falt bort. Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for ikke å bruke orkester for å spare kostnader. 1999 ble dermed det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen). Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998. Språk. Regelen som krever at landene skal synge på deres eget nasjonale språk, har blitt endret flere ganger igjennom årene. Fra 1956 til 1965 var det ingen regel som omfattet hvilket språk sangene skulle være på. I 1966 kom det en regel som krevde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet. Språkrestriksjonen varte frem til 1973. Da den ble opphevet, og utøverne stod igjen fritt i valg av språk. Flere vinnere fra midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i 1974. I 1977 bestemte EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen som krevde at en måtte synge på nasjonalspråket. Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk som det ikke fantes noen versjoner av på henholdsvis tysk og nederlandsk/fransk. I 1999 ble regelen endret igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk. Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk. Det nederlandske bidraget i 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk. Kringkasting. Hver kringkaster forplikter seg til å sende programmet i sin helhet, inklusiv alle sangene, avstemningen og vinnerens andre fremføring. Det er bare tillatt med reklamepause under pauseinnslaget, men siden 1999 har man åpnet for flere reklamepauser ved å ha flere korte pauser uten betydning for selve konkurransen underveis i programmet. Under fremføringen av det israelske bidraget i 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart. Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet. I 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på (og av) konkurransen hadde gått ut. Utvidelse. Faste deltagere i 1992. «Jugoslavia» er markert i rødt; 1991 var nemlig det siste året det tidligere Jugoslavia deltok under ett navn. Faste deltagere i 1994. Kartet skiller seg ganske mye fra det fra 1992 ettersom mange nye sentral- og østeuropeiske land deltar. Tallet på deltagerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltagere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program, har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare. I senere år har grensen ligget på tre timer, men sendingen har vanligvis gått over tidsskjemaet. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time. I 2006, da man effektiviserte opplesningen av stemmene, varte konkurransen tre timer og fem minutter. Forhåndsutvelgelse. Fra og med 1993 har det vært så mange land som har ønsket å delta i konkurransen, at det er ikke er forsvarlig rent tidsmessig med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd, for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen. Denne kvalifiseringsrunden, kalt «Kvalifikacija za Milstreet», ble avholdt i Ljubljana i Slovenia og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok. Dette året risikerte man for første gang ikke å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993, fikk ikke delta året etter. Dette for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994. I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang. Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i 1996 benyttet man et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte en lydklipp av alle sangene (unntatt den norske, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen. Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996, var Tyskland. Hverken EBU eller tyskerne selv var særlig fornøyd med dette, siden Tyskland er en av de største økonomiske bidragsyterne i EBU. Med sitt høye innbyggertall har Tyskland i tillegg et av de største TV-publikummene i Europa. «De fem store». Fra og med 2000 vil fire land alltid være kvalifisert for finalen, uavhengig av hvordan de har gjort det årene i forveien. Landene har fått denne spesielle statusen igjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU. Disse landene er Tyskland, Frankrike, Spania og Storbritannia, og har derfor blitt kjent som «de fire store» («the big four» på engelsk) på grunn av sin spesielle status. I 2011 kommer Italia tilbake til konkurransen for første gang siden 1997, og de blir en del av denne gruppen, som nå blir hetende «De fem store». I tillegg blir innslaget fra arrangørlandet kvalifisert på samme måte som «De fem store». Semifinaler. Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene. Dette systemet fikk kritikk fra mange hold fordi et land risikerte å bli straffet på grunn av tidligere dårlige resultater, og fordi en ikke tok hensyn til hvor bra bidraget i det gjeldende året var. All kritikken fikk EBU til å lage en mer permanent løsning på problemet: Man arrangerer to show hvert år, en kvalifiseringsrunde (semifinale) og en stor finale. Med to programmer ville det bli nok sendetid til at alle landene som vil, kan få delta hvert år. Semifinalen ble introdusert foran 2004-utgaven av konkurransen. Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken, og minnet i formen om den store finalen, som fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC på lørdagen. De tre neste årene ble semifinalen avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken. I semifinalen deltar de landene som ikke er direkte kvalifisert til finalen. Frem til 2007 var et land nødt til å komme blant de ti beste for å være direkte kvalifisert til finalen året etter. Regelen med de fire store gjelder også her, slik at Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid er automatisk kvalifisert tilfinalen, uavhengig av resultatene året før. Etter at semifinalen ble introdusert, har det vært mulig for land å stemme selv om de ikke deltar i programmet; for eksempel kan et av de fire store land å avgi stemmer i semifinalen selv om de selv ikke deltar i semifinalen, og et land som ikke klarer å kvalifisere seg til finalen, kan likevel stemme på landene i finalen på lørdagen. Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen, blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. Resultattavlen fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter finalen, for å forhindre at det skal påvirke avstemningen; for eksempel gjennom taktisk stemmegivning. Den 28. desember 2007 ble det bestemt at det fra og med 2008 vil bli arrangert "to" semifinaler. Formålet med to semifinaler er å forhindre at land som alltid pleier å stemme på hverandre, (slik som Storbritannia og Irland, og Hellas og Kypros) skal kunne gjøre dette under semifinalene. Bare arrangørlandet og de fire store er direkte kvalifisert til finalen. Ti land går videre fra hver semifinale, slik at man får totalt 25 land i finalen. Vinnere. Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen. Artister. a> i 1988, er en av de mest suksessrike artistene som har vunnet Eurovision Song Contest Den vinneren av Eurovision Song Contest som har kommet mest i søkelyset etter seieren, er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo». ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid. En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess, er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne Partez Pas Sans Moi». Dions suksess er allikevel ikke knyttet direkte til hennes seier, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere. Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision. Artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen, er France Gall («Poupée De Cire, Poupée De Son», Luxembourg 1965), Lulu («Boom Bang-a-Bang», Storbritannia 1969), Dana («All Kinds of Everything», Irland 1970), Vicky Leandros («Après Toi», Luxembourg 1972), Brotherhood of Man («Save Your Kisses for Me», Storbritannia 1976), Marie Myriam («L'oiseau et l'enfant», Frankrike 1977), Johnny Logan (som vant to ganger for Irland: med «What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987), Bucks Fizz («Making Your Mind Up», Storbrtiannia 1981) og Nicole («Ein bißchen Frieden», Tyskland 1982). Mange andre vinnere vant konkurransen etter at de alt hadde oppnådd suksess. Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant. Land. Irland er det landet som har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Blant Irlands seire finner vi også tre seire på rad i midten av 1990-årene. På delt andreplass, med fem seire hver, ligger Frankrike, Luxembourg, Sverige og Storbritannia. Sistnevnte er det mest suksessrike landet i konkurransens historie; Storbritannia til sammen 20 første- og andreplasser på 54 konkurranser (1956–2009). I de første tiårene av konkurransen vant land som Frankrike, Nederland om Luxembourg mange ganger. Disse landene har imidlertid gjort det mye dårligere de siste tiårene: Nederland vant sist gang i 1975, Frankrike i 1977 og Luxembourg i 1983. Luxembourg har heller ikke vært med i konkurransen siden 1993. I årene etter tusenårsskiftet har en rekke land vunnet for første gang, både nye land i Eurovision-sammenheng og «gamle travere» som endelig fikk sin første seier. Hvert år fra 2001 til og med 2008 havnet land som aldri før hadde vunnet konkurransen, øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger. Ukraina på den andre siden måtte ikke vente lenge på sin første seier: De vant med sitt andre bidrag i 2004. Serbia vant det aller første året de deltok som en selvstendig stat, i 2007. Portugal det landet som har deltatt flest ganger uten å vinne. De deltok for første gang i 1964, og venter fortsatt på sin første seier. Norge i Eurovision Song Contest. a>s deltager i 2008. Bildet er fra semifinalen. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960 og har siden bare vært fraværende to ganger: I 1970, da man boikottet konkurransen på grunn av uenigheter om stemmegivningen året før, og i 2002, da man ikke kvalifiserte seg. Norge har vunnet konkurransen tre ganger: Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995, og tredje gang var med Alexander Rybaks «Fairytale» i 2009. Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass elleve ganger, også det rekord. Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierte. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer. Etter at semifinalen ble introdusert i 2004, er Alexander Rybaks førsteplass med «Fairytale» i 2009 Norges beste resultat. Norges nest beste plassering etter 2004 er Maria Haukaas Storengs femteplass med «Hold On Be Strong» i 2008. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix. «Spin-offs». Høsten 2005 organiserte EBU et spesialprogram for å feire konkurransens femtiårsjubileum. Programmet ble kalt «Congratulations», oppkalt etter Cliff Richards bidrag for Storbritannia i 1968. I en telefonavstemning i forbindelse med programmet ble ABBAs «Waterloo» (Sveriges vinnerbidrag fra 1974) kåret til den mest populære Eurovision-sangen igjennom tidene. Malawi. Malawi (chichewa: "Malaŵi"), offisielt Republikken Malawi (engelsk: "Republic of Malawi"; chichewa: "Chalo cha Malawi" eller "Dziko la Malaŵi") er en innlandsstat i sørøst-Afrika som grenser til Tanzania i nord, Zambia vest og Mosambik i sør og i øst. Geografi. Fjellet Mulanje i sørlige Malawi Malawi ligger sørøst i Afrika. Great Rift Valley går gjennom landet fra nord til sør. I denne fordypningen ligger Malawisjøen (også kalt Nyasasjøen), den tredje største innsjøen i Afrika som utgjør 20 % av Malawis areal. Shire-elva renner fra den sørlige enden av innsjøen og slutter seg til Zambezi 400 kilometer lenger sør i Mosambik. Øst og vest for for riftdalen danner landet høye platåer, vanligvis mellom 900 og 1200 moh. I nord stiger Nyika-høylandet så høyt som 2600 moh. Sør for innsjøen ligger Shire-høylandene med en høyde på 600 til 1600 moh, og som stiger til fjellene Zomba og Mulanje på henholdsvis 2130 og 3048 moh. I det ekstreme sør, er høyden bare 60-90 moh. Malawi er et av det subsahariske Afrikas tettest befolkede land. Befolkningen i Lilongwe, Malawis hovedstad siden 1971, overstiger 400 000. Alle regjeringsdepartementene og parlamentet ligger i Lilongwe. Blantyre forblir Malawis viktigste kommersielle senter og største by og har vokst fra antatte 109 000 innbyggere i 1966 til nesten 500 000 i 1998. Malawis president bor i Lilongwe, mens høyesterett ligger i Blantyre. Malawis klima er generelt subtropisk. Regntiden varer fra november ut april. Der er lite eller ingen nedbør i det meste av landet fra mai til oktober. Det er varmt og fuktig fra oktober til april langs innsjøen og i den nedre Shire-dalen. Lilongwe er også varm og fuktig i disse månedene, men mindre enn i sør. Resten av landet er varmt i disse månedene. Fra juni til august, er innsjøområdene og det ekstreme sør komfortabelt varmt, men resten av Malawi kan være kjølig om natten, med temperaturer fra 5° til 14°C. Øyene Likoma og Chizumulu tilhører Malawi, men ligger innenfor Mosambiks farvann og danner maritime eksklaver. Demografi. Malawi har hentet sitt navn fra maraviene, et bantu-folk som kom fra det sørlige Kongo for rundt 600 år siden. Da de nådde området nord for Malawisjøen, delte maraviene seg. En gren, forfedrene til dagens chewaer, flyttet sør til den vestlige bredden av sjøen. De andre, forfedrene til nyanjaene, flyttet ned den østre bredden til den sørlige delen av landet. Innen 1500 hadde de to grenene av stammen etablert et kongedømme som strakte seg fra nord i dagens Nkhotakota til Zambezi i sør, og fra Malawisjøen i øst, til Malawisjøen i øst til Luangwa i vest. Migrasjoner og stammekonflikter forhindret videre dannelse av et sammenføyd malawisk samfunn før det 20. århundre. I senere år har etniske forskjeller og stammetilhørighet blitt tonet ned. Det er derimot regionale forskjeller og rivalisering. Til tross for noen klare forskjeller, eksisterer ingen betydelig friksjon mellom stammegruppene, og forståelsen av malawisk nasjonalitet har begynt å slå rot. Malawierne er et landlig folkeslag, og de er generelt tradisjonalister og ikkevoldelige. Chewaene utgjør 90 % av befolkningen i den sentrale regionen. Nyanja-stammen dominerer i sør og tumbukaene i nord. I tillegg lever et betydelig antall av tongaene i nord, ngoni, en sidegren av zuluene som kom fra Sør-Afrika på begynnelsen av 1800-tallet, lever i de nedre nordlige og lavere sentrale regionene og yaoene som hovedsakelig er muslimer, lever langs den sørøstlige grensen til Mosambik. Bantuer av andre stammer kom fra Mosambik som flyktninger. Europeere og asiater lever også her. De fleste europeerne er briter og portugisere fra Mosambik, mens asiatene hovedsakelig er indere. Helse. Barnedødeligheten er 103/1000. Der er mer enn en million foreldreløse, av disse ble 700 000 foreldreløse da deres foreldre døde av AIDS. Folkeveksten i Malawi i tusener Ifølge beregninger fra den malawiske styresmakten, er 14,2 % av befolkningen hiv–positive, og 90 000 dødsfall i 2003 skyldtes aids. Uoffisielle beregninger basert på innleggelser på private sykehus tilsier en hiv-infeksjon på 30 %. Kosthold. Malawis viktigste matvare er mais, men som andre land i det sørlige Afrika, har Malawi gjentatte ganger blitt herjet av hungersnød siden 2002 da maten ble knapp for en tredjedel av befolkningen. 30 % av befolkningen var rammet i 2003. Ifølge en FAO-rapport fra juni 2005, ville 4,22 millioner innbyggere, en fjerdedel av befolkningen, ikke ha nok mat i 2005 til å overleve. Sør i landet, var prosentandelen av den rammede befolkningen på mellom 55 og 76. I slutten av november 2005 ble de første dødsfallene fra hungersnøden registrert. Noen hjelpeorganisasjoner som Comunità di Sant'Egidio, katolske hjelpetjenester og andre lokale og internasjonaler organisasjoner forsøker å svare på hungersnøden ved å distribuere hjelpesendinger med mat. Regjeringen har også startet et program som skal hjelpe til i oppstart av gårder med maisfrø og gjødsel. Programmet var derimot gjenstand for alvorlig misbruk og noen ganger fikk ikke de fattigste noen av disse tingene som var øremerket dem. Dette programmet ble avbrutt av Bingu Wa Muntharika-administrasjonen som istedet subsidierte gjødsel for de lokale bøndene. Historie. Rester etter hominider har blitt identifisert i Malawi som dateres mer enn en million år tilbake. Tidlige mennesker bodde i nærheten av Malawisjøen for 50 til 60 000 år siden. Menneskerester på et funnsted datert til rundt år 8000 f.Kr. viser fysiske karakteristikker som ligner mennesker som i dag bor på Afrikas horn. Funn fra et annet sted, datert til 1500 f.Kr., har restene trekk som minner om san–folket. De tidligste innbyggeren i området var khoisan jegere og samlere. De var stort sett erstattet av bantu stammene under bantu-migrasjonene. Selv om portugiserne nådde området i det 16. århundre, var den første betydelige kontakten ankomsten til David Livingstone langs den nordlige kysten av Malawisjøen i 1859. Etter dette opprettet skotske presbyterianske kirker misjonsstasjoner i Malawi. Ett av deres mål var å få slutt på slavehandelen til Persiagulfen som fortsatte til slutten av det 19. århundre. I 1878 dannet en gruppe handelsmenn, de fleste fra Glasgow, African Lakes Company for å levere forsyninger og tjenester til misjonærene. Andre misjonærer, handelsmenn, jegere og plantere fulgte snart etter. En konsul fra den britiske styresmakten fikk tittelen «konger og høvdinger i Sentral-Afrika» i 1883, og i 1891 etablerte britene Protektoratet Britisk Sentral-Afrika som innen 1907 hadde fått navnet Nyasaland-protektoratet ("Nyasa" er yao-ordet for «innsjø»). Britene fortsatte å ha kontroll i den første halvdelen av 1900-tallet, men denne perioden ble preget av et antall mislykkede malawiske forsøk på å skaffe seg uavhengighet. En voksende europeisk og amerikansk-utdannet afrikansk elite ble stadig mer høylytt og politisk aktive, først gjennom foreninger, og så gjennom Nyasaland African Congress (NAC) etter 1944. I løpet av 1950-årene økte presset for uavhengighet da Nyasaland ble føyd sammen med Nord- og Sør-Rhodesia i 1953 til Sentralafrikansk Føderasjon. I juli 1958 returnerte dr Hastings Kamuzu Banda til landet etter et langt fravær i USA hvor han skaffet seg sin medisinske grad ved Meharry Medical College i Nashville, Tennessee i 1937, Storbritannia hvor han praktiserte medisin og Ghana. Han overtok lederskapet i NAC som senere ble Malawi Congress Party (MCP). Banda ble i 1959 sendt til Gwelo-fengselet for sine politiske aktiviteter, men ble løslatt i 1960 for å delta i en grunnlovskonferanse i London. 15. april 1961 vant MCP en overveldende seier i valgene til et nytt lovgivende råd. Det fikk også en viktig rolle i det nye utøvende rådet og styrte Nyasaland i alt annet enn navnet ett år senere. I en ny grunnlovs konferanse i London i november 1962, gikk den britiske regjeringen med på å gi Nyasaland selvstyrestatus året etter. Dr Banda ble statsminister 1. februar 1963 selv om britene fremdeles kontrollerte Malawis finanser, sikkerhet og rettsvesenet. En ny grunnlov trådte i kraft i mai som gav praktisk talt fullstendig internt selvstyre. Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland ble oppløst 31. desember 1963, og Malawi ble et helt uavhengig medlem av Samveldet 6. juli 1964. To år senere ble Malawi republikk med dr Banda som sin første president. Landet ble også erklært en ettpartistat. Dr Banda ble erklært president på livstid i 1970 av MCP, og året etter konsoliderte han sin makt og ble utropt til president på livstid av selve Malawi. Den paramilitære vingen av MCP, Unge Pionérer, hjalp til med å holde Malawi under autoritativ kontroll frem til 1990-årene. Økende indre uro og press fra malawiske kirker og fra det internasjonale samfunnet førte til en folkeavstemning hvor det malawiske folket ble bedt om å stemme på enten et flerpartidemokrati eller fortsettelsen av ettpartistaten. 14. juni 1993 valgte folket med overveldende flertall flerpartisystemet. Frie og rettferdige nasjonalvalg ble holdt 17. mai 1994. Bakili Muluzi, lederen for Forent Demokratisk Front (UDF), ble valgt til president i de valgene. UDF vant 82 av de 177 setene i nasjonalforsamlingen og dannet en koalisjonsregjering med Alliansen for Demokrati (AFORD). Koalisjonen ble oppløst i juni 1996, men noen av dens medlemmer forble i regjeringen. President tituleres dr Muluzi etter at han fikk en æresgrad ved Lincoln University i Missouri i 1995. Malawis nyskrevne grunnlov (1995) fjernet spesialmakten som var reservert for MCP. Akselererende økonomisk liberalisering og strukturelle reformer fulgte den politiske forvandlingen. 15. juni 1999 holdt Malawi sitt andre demokratiske valg. Dr Bakili Muluzi ble gjenvalgt til en ny femårsperiode som president, til tross for at en allianse av MCP og AFORD stilte mot UDF. Malawi så sin første overgang mellom demokratisk valgte presidenter i mai 2004 da UDFs presidentkandidat Bingu wa Mutharika beseiret MCP kandidaten John Tembo og Gwanda Chakuamba som var støttet av en gruppe opposisjonspartier. UDF klarte derimot ikke å vinne flertallet av seter i parlamentet, som det hadde gjort i valgene i 1994 og 1999. Partiet sikret likevel et flertall med å alliere seg med partiformenn og tidligere president Muluzi og dannet en «regjering av nasjonal enhet» med flere opposisjonspartier. President Bingu wa Mutharika forlot UDF-partiet 5. februar 2005 på grunn av uenigheter med UDF, særlig over hans anti-korrupsjonskampanje. Han dannet sitt eget parti, Demokratisk Progressivt Parti (DPP). Politikk. Styret av Malawi har vært et flerpartidemokrati siden 1994. Etter grunnloven av 1995 velges presidenten som både er statsoverhode og regjeringssjef, gjennom et generelt valg hvert femte år. Malawi har en visepresident som velges sammen med presidenten. Presidenten har også muligheten til å utnevne en visepresident nummer to, som må være fra et annet politisk parti. Medlemmene av det presidentutnevnte kabinettet kan hentes fra den lovgivende forsamlingen eller utenfor denne. Malawis nasjonalforsamling har 193 representanter, alle velges direkte for en femårsperiode. Grunnloven legger grunnlaget for to kamre, og det andre kammeret er et senat med 80 medlemmer, men til nå har det ikke blitt gjort noe for å sette sammen dette senatet. Senatet er tiltenkt å gi representasjon for tradisjonelle ledere og de forskjellige geografiske distriktene, i tillegg til forskjellige interessegrupper som kvinner, ungdommer og funksjonshemmede. Grunnloven legger grunnlaget for et uavhengig rettsvesen. Malawis domstolsapparat er basert på den engelske modellen og består av lavere magistratsdomstoler, en høyere domstol og en appelldomstol. Det lokale styret utføres i 27 distrikter innenfor tre regioner administrert av regionale administratorer og distriktskommisærer som utnevnes av den sentrale styresmakten. Lokalvalg, det første i flerpartiperioden, fant sted 21. november 2000. UDF vant 70 % av setene i dette valget. Det tredje flerpartivalget på president og nasjonalforsamling som opprinnelig var planlagt å utføres 18. mai 2004, ble utsatt i to dager etter en appell til den høyere domstolen fra opposisjonkoalisjonen Mgwirizano (enhet). Opptakten til avstemningen ble overskygget av opposisjonens påstander om ulovligheter i stemmeregistreringen. Observatører fra EU og Samveldet sa derimot at stemmingen foregikk fredelig, men at de var bekymret for «alvorlige utilstrekkeligheter» i avstemningen. Utenrikspolitikk. Malawi har fortsatt den pro-vestlige utenrikspolitikk som ble etablert av tidligere president Banda. Landet har utmerkede forbindelser med viktige vestlige land. Malawis nær forbindelse med Sør-Afrika gjennom apartheid-epoken, gjorde forholdet anspent til andre afrikanske nasjoner. Etter apartheids kollaps i 1994, utviklet Malawi sterke diplomatiske forbindelser med alle afrikanske land. Mellom 1985 og 1995 huset Malawi mer enn en million flyktninger fra Mosambik. Flyktningkrisen var en betydelig økonomisk belastning for Malawis regjering, men førte også til betydelig flyt av internasjonal assistanse. Husingen og tilbakevendingen av mosambikerne er regnet som en betydelig suksess av internasjonale organisasjoner. Malawi fikk i 1996 et antall rwandiske og kongolesiske flyktninger som søkte asyl. Regjeringen avslo ikke flyktningene, men brukte prinsippet om «asyl i første land». Under dette prinsippet ville flyktningen som ba om asyl i et annet land først, eller hadde hatt mulighet for å gjøre dette, ikke etterpå få asyl i Malawi. Der var ingen rapporter om tvungen tilbakesendelse av flyktninger. Viktige bilaterale giverland er USA, Canada, Libya, Tyskland, Island, Japan, Nederland, Norge, Finland, Sverige, Taiwan og Storbritannia. Multilaterale donorer inkluderer Verdensbanken, IMF, EU, den afrikanske utviklingsbank og FN-organisasjonene. Administrativ inndeling. Malawis tre regioner med 27 distrikter "(Tallene er hentet fra folketellingen i september 1998)" Økonomi. Malawi er et landlåst, tett befolket land. Økonomien er svært avhengig av landbruket. Malawi har få utvinnbare mineralressurser. Dets tre viktigste eksportavlinger er (i rekkefølge) tobakk, te og sukker. Malawis president gikk nylig ut og oppfordret bøndene til å vurdere andre avlinger som bomull som et alternativ til landets viktigste avling tobakk, siden sigarettkonsumeringen i vesten fortsetter å synke. Tradisjonelt har Malawi vært selvforsynt med mais, og i løpet av 1980-årene eksporterte de betydelige mengder til sine tørkerammede naboland. Landbruk representerer 38,6 % av BNP, bruker 80 % av arbeidsstyrken og representerer rundt 80 % av all eksport. Nesten 90 % av befolkningen deltar i dyrkingen. Småbruk produserer varierte avlinger som mais, bønner, ris, kassava, Tobakk og jordnøtter (peanøtter). Landbrukssektoren bidrar med 63,7 % av totalinntekten til landsbygdbefolkningen, 65 % av foredlingssektorens råvarer og rundt 87 % av antallet arbeidsplasser. Finansiell rikdom er stort sett konsentrert i hendene på en liten elite. Malawis foredlingsindustri ligger rundt byen Blantyre. Malawis økonomiske avhengighet av eksporten av landbruksvarer gjør det særlig sårbart for eksterne sjokk som dårligere betingelser i handelen og tørke. Høye transportkostnader, som kan utgjøre over 30 % av importregningen, utgjør en alvorlig hindring for økonomisk utvikling og handel. Malawi må importere alle sine drivstoffsprodukter. Mangel på utdannet arbeidskraft, vanskeligheter i å skaffe arbeidsløyve til ekstern arbeidskraft, byråkrati, korrupsjon og for dårlige og manglende vedlikehold ved veier, elektrisitet, vann og infrastruktur for telekommunikasjon skaper videre hindre for den økonomiske utviklingen i Malawi. Men nyligere regjeringsinitiativ har begynt å gjøre investeringsmiljø mer attraktivt. Landet har satt i gang økonomiske strukturelle justeringsprogram som støttes av Verdensbanken, IMF og andre donorer siden 1981. Brede reformmål inkluderer stimulering av aktiviteter på privat sektor og deltagelse gjennom eliminering av priskontroller og industriell lisensiering, liberalisering av handel og ekstern valuta, rasjonalisering av skatter, privatisering av statseide foretak og reformer i velferdstjenesten. Malawi kvalifiserte for gjeldssanering blant tungt gjeldstyngede fattige land (HIPC). Sent i mai 2004 ble IMF-programmet som startet i 2000 avlyst og et stabsovervåket program (SMP) ble satt i verk. I etterkant av spørsmålene om fornuftig statsbudsjett, er SMPs mål å gi Malawis nyvalgte regjering sjansen til å etablere disiplinerte statsbudsjett. Reell BNP økte med rundt 3,9 % i 2004, fra 4,3 % i 2003 og 2,4 % i 2002. Inflasjon har stort sett vært under kontroll siden 2003 med et gjennomsnitt på 10 % i året og 15,0 % (anslått) i 2004. Avdrag og kommersielle lånerenter gikk også ned fra 40 %–45 % i 2003 til 25 % tidlig i 2004. Kwachaens gikk fra 90 til 101 mot den amerikanske dollaren i midten av 2003 og var på 108 mot slutten av 2004. Malawi har bilaterale handelsavtaler med sine to største handelspartnere, Sør-Afrika og Zimbabwe, begge tillater tollfri inngang for malawiske produkter i sine land. Kultur. Malawierne var fra gammelt av et reisende folk, og som et resultat av dette, har deres musikk spredt seg over det afrikanske kontinent. I nyere tider er det lite av malawisk musikk som har blitt internasjonalt kjent, selv om landet har sine musikalske kjendiser som er velkjent i noen utenlandske fora. En av de viktigste nyere årsakene til smeltedigelen som malawisk musikk er, var andre verdenskrig da soldater både førte med seg musikk til fjerne land og førte den tilbake. På slutten av krigen var duetter med gitar og banjo den mest populære typen danseband. Begge instrumentene ble importert. Sent i 1960-årene, var sørafrikansk kwelamusikk populær i Malawi. Landet produserte sine egne kwelastjerner som Daniel Kachamba & His Kwela Band. Malawisk jazzband ble også populære. Til tross for sitt navn, har malawisk jazz lite til felles med sin amerikanske navnebror. Musikere på landsbygda spilte akustiske instrumenter, ofte på svært tradisjonelt vis. Disse utøverne inkluderte Jazz Giants, Linengwe River Band, Mulanje Mountain Band og Chimvu Jazz. I begynnelsen av 1970-årene hadde elektrisk gitar blitt vanlig, og amerikansk rock and roll, soul og funk innflytelse på den musiske arena, noe som førte til en fusjon kalt afroma. New Scene, ledet av Morson Phuka, var den mest velkjente eksponenten av afroma. I 1980-årene ble soukous fra den Demokratiske Republikken Kongo (da "Zaire") populært og resulterte i en malawisk variant kalt kwasa kwasa. Gospel ble også populært i denne perioden, og til og med mer populært i 1990-årene. Pavens besøk i 1989 inspirerte veksten i gospelmusikken som også ble drevet av landets intense fattigdom. Reggae har også blitt svært populært, særlig langs den turistfylte bredden av innsjøen. Tradisjonell malawisk musikk har også blitt en kommersiel suksess, som folekfusjonistene Pamtondo, hvis musikk bruker rytmer fra lomwe, makuwa og man'ganja-folkene. Der har også vært mer tradisjonelle utøvere som Alan Namoko. Der er et Malawi Broadcasting Corporation, og jevnlige lyttere til «Radio One» vet at malawiske utenlandske favoritter er Don Williams, Shaggy og sørafrikanske Lucky Dube and Brenda Fassie. Idrett. Idretten i Malawi har blitt formet av sin historie som koloni i det gamle britiske imperiet. De mest populære idrettene kom fra Storbritannia. Fotball er den mest populære idretten. Den spiller av gutter på alle nivå fra nypløyde åkere på landsbygda til seriekonkurranser i skolen. Malawi har. Netball har lenge vært en populær idrett for skolejenter. Den er idretten som har ført Malawi på det afrikanske kartet, etter at landet kvalifiserte seg for og vant turneringer som COSANA-turneringen. Netballagene har også deltatt i konkurranser på verdensbasis og har noen ganger havnet blant de syv beste. I Malawi etter kolonitiden, har andre idretter blitt innført i skolene. Volleyball og basketball har fått feste, først og fremst gjennom forsøkene til fredskorps-frivillige fra USA midt på 1960-tallet. African Bible College har videre bidratt til veksten til basketball ved å føre profesjonelle fra USA til å drive treningsleirer og også sende noen av sine beste spillere til USA. Friidrett og terrengløp har også utviklet seg siden den malawiske uavhengigheten. En pionér i den systematiske treningen av unge løpere med talent, er dr Harold Salmon, en frivillig fra fredskorpset som tjente i Malawi fra 1966 til 1968. Fra år 2000 har der vært fremgang i kvaliteten på utøvere og den mest kjente er Catherine Chikwakwa som nå er basert i Tyskland. Der er andre løpere fra universitetet i Malawi og hæren som har vist betydelig fremgang. Andre idretter som tennis og squash har nylig fått popularitet, stort sett på grunn av malawienes tilgang til sport gjennom TV. Squash-laget var kvalifisert for Samveldelekene 2006. Manfred Kaltz. Manfred Kaltz (født 6. januar 1953 i Ludwigshafen) er en tidligere tysk fotballspiller. Allerede som guttespiller var Kaltz svært lovende. Han spilte på alle de aldersbestemte landslagene. Han spilte 581 Bundesligakamper fra 1971 til 1991 for Hamburger Sportverein og scoret 76 mål. Han ble tysk cupmester med Hamburger SV i 1976 og 1987, vant cupvinnercupen i 1977, og ble tysk mester i 1979, 1982 og 1983. Han spilte høyreback og var kjent for sin store løpsstyrke. Han spilte på fra 1975 til 1983. Han fikk med seg 69 kamper og scoret 8 mål. Kaltz deltok i verdensmesterskapet i 1978 i Argentina, og i 1982 i Spania. Han var også med på laget som vant EM i 1980. Etter at han la opp som aktiv spiller, var han trenerassistent for ulike lag, blant annet Eintracht Frankfurt (2000/2001). Liste over matematikere. X. Matematikere Mexico. De forente meksikanske stater eller Mexico (på spansk "Estados Unidos Mexicanos" eller "México", også skrevet "Méjico") er en nordamerikansk republikk som grenser mot USA i nord og Guatemala og Belize i sørøst. I vest ligger Stillehavet og i øst ligger Mexicogolfen og Det karibiske hav. Landet har over hundre millioner innbyggere. Rundt 20 millioner av dem bor i og rundt hovedstaden Mexico by. Landets høyeste fjell er vulkanen Pico de Orizaba. Navnet. Mexico er en politisk enhet som oppsto på 1800-tallet. Selv om noen forfattere omtalte seg selv som "meksikanere" tidligere enn dette, var det ikke før landet ble selvstendig at navnet Mexico ble tatt definitivt i bruk. Helt siden landet ble en føderalstat, er det offisielle navnet "Estados Unidos Mexicanos" («De forente meksikanske stater»). Grunnloven fra 1824 bruker imidlertid også navnet "Nación Mexicana" «Den meksikanske nasjonen». Grunnloven fra 1857 gjør bruken av navnet "República Mexicana" («Den meksikanske republikken») offisiell, men i teksten brukes også "Estados Unidos Mexicanos". Den gjeldende grunnloven fra 1917 gjør det klart at landets offisielle navn er "Estados Unidos Mexicanos". Det fins flere hypoteser om hvor ordet "Mexico" stammer fra. Det eneste som er sikkert at det dreier seg om en forspansking av ordet "Mēxihco", et ord fra nahuatl som var navnet på mexicaenes hovedstad. Et forslag går ut på at ordet kan tolkes som «stedet hvor Mēxitli (eller Mēxtli) bor», krigsskytshelgenen til mexicaene. Et annet forslag sier at navnet kommer av orda "mētz-tli" 'måne' og "xīc-tli" 'navel, sentrum' og morfemet "-co" 'i, på stedet til'. I så fall betyr Mexico «Månens sentrum» eller «Sentrum av månens innsjø», som var ett av navna mexicaene hadde for Texcocosjøen. Denne forklaringa er imidlertid ikke etymologisk tilfredsstillende, ettersom den verken tar hensyn til lengden til i-en i "xīc-" eller den glottale plosiven som skulle kommet før lokativen, og at den forutsetter et irregulært bortfall av "-tz" i "mētz-". Geografi. Mexico dekker nesten to millioner kvadratkilometer (seks ganger Norges areal) på begge sider av Krepsens vendekrets. Mot nord grenser Mexico til USA, og drøyt halvparten av grensa følger elva Río Bravo del Norte, i USA kalt Rio Grande. Den vestre grensestrekninga går for det meste gjennom ørken og halvørken. Hele det nordlige Mexico er preget av ørken, selv om noen fjellstrøk er skogkledde, og det drives jordbruk i oaser. På vestkysten ligger den tynt befolkede, knusktørre halvøya Baja California, verdens lengste halvøy. Sør for ørkenen ligger det fruktbare området Bajío, som strekker seg fra kyst til kyst, og hvor man finner store byer som Guadalajara, León og Querétaro. Det sentrale høylandet rundt Mexico by er preget av mektige vulkaner, og fjellområdet kalles la Cordillera Neovolcánica. Bosettingen her ligger over 2000 meter over havet, delstatshovedstaden Toluca ligger eksempelvis ca. 2600 moh. I tillegg til vulkanene, som f.eks. Popocatépetl, finnes det skogkledde fjell, fruktbare daler og lommer av ørken i regnskyggen. Denne landskapstypen preger også fjellstrøk i Oaxaca og Chiapas. Dette området har en klart avgrenset regnperiode i juni–september, og er ellers forholdsvis tørt. Det gjelder også kystområdene på begge sider, som er preget av tørr skog. a>, en vulkan i la Cordillera Neovolcánica Mot sør øker nedbøren, og i områder av Chiapas og Yucatán finnes det store områder med tropisk regnskog. Den flate Yucatán-halvøya er ellers preget av savanne. Utenfor kysten av Quintana Roo ligger de største korallrevene i Amerika, som strekker seg inn i Belize og Honduras. Befolkningstettheten er størst i høylandet rundt Mexico by, samt i Bajío. Ørkenen i nord og jungelområdene i sør er tynt befolket. Storbyer langs eller nær grensa mot USA, som Tijuana, Mexicali, Hermosillo og Ciudad Juárez har eksplodert i størrelse de siste årene. Biologisk mangfold. Mexico byr på et rikt mangfold av dyr- og planteliv. I landet lever det over to hundre tusen arter. 170 000 kvadratkilometer av landet er beskyttet naturreservat. Historie. Mexico var åstedet for oppblomstringen av flere høykulturer før den spanske erobringen fra 1519. Jordbruket, med mais, bønner, chili og avocado, oppsto i dalene i det sentrale høylandet for 8000 år siden. Etterhvert oppsto det jordbrukssamfunn og høykulturer i områdene sør for den såkalte Chichimeca-linja, som går fra Guadalajara til Tampico. I områdene nord bodde det nomadestammer som livnærte seg ved jakt, og fiske. Kulturområdet sør for linja kalles Mesoamerika, og strekker seg ned til Honduras, El Salvador og Nicaragua. Her avløste en rekke kulturer hverandre, som hadde mange fellestrekk. Ulike prekolumbiske kulturer. Den første kulturen var den olmekiske, som blomstret i delstatene Veracruz og Tabasco. Den er spesielt kjent for sine store steinhoder. Den neste store høykulturen oppsto rundt storbyen Teotihuacán, som blomstret fra omtrent Kristi fødsel til den ble brent og ødelagt ca. 750. Samtidig blomstret det en kultur på Golfkysten som kalles Klassisk Veracruz, sentrert rundt storbyen El Tajín. Etter Teotihuacáns ødeleggelse kom det et nytt folk fra nord, toltekerne, som hadde sin hovedstad i Tula fra ca. 900 til ca. 1100. Dette var et krigersk folk, som blant erobret store områder av Mesoamerika, og som økte antallet menneskeofringer. På samme tid blomstret mayakulturen i det sørlige Mesoamerika, på Yucatán-halvøya, i Chiapas, samt i Guatemala, Belize og deler av Honduras og El Salvador. Denne kulturen oppsto før Kristi fødsel, og den første store blomstringen skjedde fra 500-tallet. På 800-tallet viste imidlertid mayakulturen tegn til forfall, og mange av byene ble forlatt rundt år 900. Samtidig opplevde Yucatán-halvøya en toltekisk invasjon fra sentrale Mexico. I deler av området fortsatte kulturen imidlertid å blomstre helt fram til ca. 1540. Også andre områder opplevde en kulturell blomstring. I Oaxaca var zapotekerkulturen sentrert rundt seremonisenteret Monte Albán. De ble i middelalderen avløst av mixtekerne. I Michoacán blomstret tarascokulturen (nå kalt purépecha) i århundrene før den spanske erobringen. Også nord for chichimekergrensa finnes det eksempler på høykulturer, blant annet i Paquimé i Chihuahua. Aztekerne og deres samtidige. Aztekerne gjorde sin entré i Mexico-dalen ca. 1300, og grunnla sin hovedstad på ei øy i Texcocosjøen i 1326. Etter hvert erobret de sine naboer rundt sjøen, og inngikk fra 1426 i den såkalte trippelalliansen sammen med Texcoco og Tlacopan. Senere erobret de det meste av området vest for Tehuantepec-eidet. Bare statene Tlaxcala øst for Mexico by og Purépecha-nasjonen i vest sto i mot. Aztekerne utbyttet sine undertvungne undersåtter, som i tillegg til rikdommer måtte levere mennesker til menneskeofring. a>"-stativer bidro til å fremme dødsangsten hos nye menneskeofre. Spansk erobring. Den europeiske erobringen begynte i 1519, da den spanske conquistadoren Hernán Cortés gikk i land det stedet som i dag er kjent som Veracruz. I et toårig felttog med ganske små spanske styrker men etter hvert tallrike hjelpestyrker fra anti-aztekiske indianerstammer klarte han å styrte hele det mektige aztekerriket, og i løpet av få år ble hele det sentrale og sørlige Mexico erobret. Massakrer og hardt slavearbeid fulgte for aztekerne og de andre folkene i den nye kolonien Ny-Spania. Flest liv tok likevel nye og helt ukjente sykdommer som f.eks. kopper, som befolkningen ikke hadde motstandskraft mot. Beregninger anslår at det i den regionen som kalles Mesoamerika bodde 18 millioner mennesker i 1519. Ved århundrets slutt var tallet redusert til ca. 2 millioner urfolk. Kolonien Ny-Spania. Den katolske religionen fikk fotfeste, særlig etter at den mørkhudete Jomfruen av Guadalupe viste seg i 1531, samtidig som tiggermunker opprettet misjonsstasjoner og skoler over hele landet. Det ble tidlig opprettet skoler for indianerne. Munkeordnene var en viktig del av koloniseringen, fordi de arbeidet for å omvende urfolket til katolisismen, og dermed passiviserte dem. De eldste finnes i og rundt Mexico by. Etterhvert ble også mer fjerntliggende områder nådd av munkenes misjonsiver. De tre hundre år med spansk velde som fulgte, hadde et klart skille mellom rasenes innbyrdes stilling og rettigheter. Nederst sto de afrikanske slavene, deretter kom indianerne, så fulgte mestisene, og så "criollos", europeere født i Mexico. De eneste som kunne inneha offentlige posisjoner var imidlertid "peninsulares", folk født i på den spanske halvøy i Europa, selv om de ofte hadde en sosialt sett beskjeden bakgrunn fra Spania. Mexico var blant Spanias rikeste kolonier, og bl.a. sølvgruvene i den sentrale delen av landet, f.eks. i Taxco og Guanajuato, ga grobunn for økonomisk vekst. Store byer som Mexico by, Puebla, Guadalajara og andre var sentra for lærdom, kunst og handel. Kolonien Filippinene ble kolonisert fra Mexico, og handelen Filippinene-Spania gikk via Mexico. Allerede tidlig ble denne blomstrende handelen truet av engelske, nederlandske og franske pirater. Kystbyene og handelsflåten ble utsatt for gjentatte brutale piratangrep fra midten av 1500-tallet til begynnelsen av 1700-tallet. Uavhengighetskamp. I 1767 ble de innflytelsesrike jesuittene forbudt i det spanske rike, noe som sterkt preget kolonien. Motsetningsforholdet mellom «criollos» og «peninsulares», sammen med generell misnøye, skattetrykk og til sist Napoléons inntog i Spania, utløste uavhengighetskampen fra 1810 av. En hær på 80 000 mann gjorde etterhvert store landevinninger og erobret alle byene i den rike, vestre delen av landet. Avgjørelsen om ikke å ta Mexico by i 1811 var imidlertid skjebnesvanger, og snart slo de spanske regjeringsstyrkene tilbake og erobret de fleste byene. Motstandskampen fortsatte imidlertid i avsidesliggende områder, og i 1813 møttes en riksforsamling i byen Chilpancingo i Guerrero for å bli enige om en konstitusjon for den framtidige staten. Omslaget kom endelig da den spansktro generalene Vicente Guerrero skiftet side, og dermed framtvang en spansk evakuering i 1821. Uavhengighet. Etter uavhengigheten erklærte Agustín de Iturbide seg som keiser av Mexico i 1822. Allerede i 1823 ble han avsatt, og republikken ble gjeninnført. Samtidig pågikk det krigføring om Mellom-Amerika, som ikke ønsket å være en del av Mexico. Også i Texas, som hadde tilhørt den meksikanske kolonien siden 1600-tallet, var det uro, og i 1836 erklærte teksanerne seg uavhengig. I 1841 brøt også Yucatán-halvøya med sentralregjeringen, og ble først gjeninnlemmet i Mexico i 1848. I 1846 til 1848 førte en krig med USA til at store deler av landet, inkludert hovedstaden, ble okkupert, og i fredsavtalen måtte Mexico avstå Øvre California, det som i dag er Utah, Nevada, Colorado, New Mexico, Arizona og Texas til USA. Territorier avstått til USA i 1848. Gasden-kjøpet fra 1853 i gult På 1860-tallet ble Mexico erobret av franske tropper, som innsatte Keiser Maximilian som meksikansk keiser. Under ledelse av den karismatiske reformatoren zapotek-indianeren Benito Juárez ble imidlertid Maximilian drevet tilbake, og ble til slutt tatt til fange og henrettet i 1867. Samtidig ble det innført liberale reformer som blant annet skilte kirke og stat. Etter en reformperiode ble Mexico mot slutten av 1800-tallet styrt av den diktatoriske Porfirio Díaz, som gjennomførte storstilte utbygginger av veier og jernbaner, men samtidig fratok vanlige folk jorda og åpnet for amerikansk og europeisk utnyttelse. Utviklingen under «El Porfiriato» økte klasseskillene, og skapte stor misnøye både i det liberalorienterte borgerskapet og på landsbygda hvor folk mistet jorda si. Den meksikanske revolusjonen. I 1910 utbrøt Den meksikanske revolusjonen. Den liberale opposisjonsføreren Francisco I. Madero vant overraskende årets presidentvalg, som ble underkjent. Et bredt, folkelig opprør sørget imidlertid for å få Madero til makten igjen. Porfirio Diaz ble avsatt og dro i eksil i 1911, og Mexico ble kastet ut i en endeløs kamp mellom ulike opprørsgrupper og regjeringssoldater. I 1913 grep de konservative makten og avsatte Madero, som så ble henrettet. I 1917 ble hovedstaden tatt av opprørerne, og en ny grunnlov som fortsatt gjelder, ble utarbeidet. Revolusjonen kostet sannsynligvis en million liv i Mexico, og var preget av stor brutalitet. Mellomkrigstid og etterkrigstid. Revolusjonens grunnlov av 1917 var sterkt anti-katolsk, og ble fulgt opp med en rekke anti-katolske tiltak. i 1924 ble disse tiltakene ytterligere skjerpet, slik at man kunne tale om en regulær forfølgelse. Dette utløste en katolsk-konservativ geriljabevegelse, cristeros, som på 1920-tallet fikk sterk støtte i Jalisco, Michoacán og delstatene rundt. President Lázaro Cárdenas nasjonaliserte landets oljeressurser i 1938, noe som førte til internasjonal boikott av landet. 1940- og 50-tallet var preget av økonomisk oppsving, blant annet drevet fram av eksportmulighetene som følge av USAs krigsdeltakelse, samt mangelen på importvarer som igjen fremmet innenlandsk industriutvikling. I 1968 arrangerte Mexico by OL, og i forkant ble hundrevis av studenter massakrert under en demonstrasjon i Tlatelolco i Mexico by. Mexico arrangerte Fotball-VM i 1970 og i 1986. Mens åttitallet var preget av oljedrevet rikdom, ble nittitallet en nedtur. I 1994, ved utgangen av Carlos Salinas' presidentperiode, falt pesoen kraftig i verdi, noe som førte landet ut i dyp krise, en krise som Carlos Salinas fikk skylden for. Denne krisen førte i sin tur til allmenn diskreditering av partiet PRI og undergraving av PRIs maktmonopol. I 2000 måtte PRI gi fra seg makten til Vicente Fox fra det konservative partiet PAN. I Fox' presidentperiode bygget Mexico seg langsomt opp igjen etter peso-krisen. Politisk har PRI fortsatt holdt på makten i mange av delstatene, og fortsetter å vinne guvernørvalg. Også det venstreorienterte partiet, PRD, anført av Mexico bys tidligere ordfører Andrés Manuel López Obrador står politisk sterkt. Presidentvalget 2006 ble meget jevnt. Valgets vinner ble Felipe Calderón fra det nasjonale handlingspartiet "PAN". Calderon vant med omtrent 250 000 stemmer foran Lopez Obrador. Venstresiden i Mexico har ved flere anledninger beskyldt høyresiden for valgfusk og López Obrador hadde ennå ikke akseptert valgresultatet da Felipe Calderón avla sin ed som Mexicos president den 1. desember 2006. Styresett. I følge grunnloven av 5. februar 1917 er Mexico en demokratisk, føderal og representativ republikk av 31 uavhengige og suverene delstater og ett forbundsdistrikt hvor forbundet styres fra. Styresettet i delstatene og i forbundet deles i tre makter, utøvende, lovgivende og dømmende. Den utøvende makten ligger hos republikkens president. Presidenten er samtidig både statssjef og regjeringssjef, og han utnevner regjeringsmedlemmene. Presidentperioden er på seks år, og presidenten kan ikke gjenvelges. Skulle presidenten være forhindret fra å fullføre sin periode, vil en interimspresident utpekes av kongressen. Fra 2006 har presidenten i Mexico vært Felipe Calderón Hinojosa. Den lovgivende makten utgjøres av Unionskongressen, Congreso de la Unión, som er delt i to kamre: Senatskammeret, Cámara de Senadores (kort senado, senatet) og Deputérkammeret, Cámara de Diputados (kort Cámara baja, underhuset). Senatet utgjøres av 128 senatorer, minst tre fra hver delstat. Senatet velges hvert sjette år, og perioden tilsvarer presidentperioden. Deputérkammeret består av 300 deputerte fra enmannskretser og 200 valgt i flermannskretser. De sistnevnte kan sammenlignes med de norske utjevningsmandatene. Hver delstat er representert med minst fire representanter i Deputérkammeret, og de deputerte velges hvert tredje år. Verken senatorene eller de deputerte kan gjenvelges til det samme kammeret. De folkevalgte kan ikke frasi seg stillingen, men kan om nødsfall søke om å fratre. Den dømmende makt ligger hos Nasjonens høyesterett, Suprema Corte de Justicia de la Nación, og hos en sammensetning av ulike allmenne og spesialiserte domstoler. Høyesterett er satt samme av 11 dommere utnevnt av Unionskongressen. Høyesterettsdommerne virker i 15 år. Administrativ inndeling. Mexico er oppdelt i 31 delstater ("estados") og et føderalt distrikt ("Mexicos føderale distrikt"), som er hjemsted for hovedstaden Mexico by. Begrepet «føderale enheter» brukes som en samlebetegnelse for alle delstatene og det føderale distriktet. Den største delstaten i areal er Chihuahua, mens den minste er Tlaxcala. Den mest folkerike er Estado de México, og delstaten med færrest innbyggere er Baja California Sur. Da De forente meksikanske stater ble grunnlagt i 1824, besto republikken av 19 delstater og tre føderale territorier. Senere samme år ble det føderale distriktet opprettet, og Tlaxcala ble det fjerde føderale territoriet. Mexico mistet etter hvert store landområder til USA. Flere av de gjenværende delstatene ble med årene delt opp i mindre enheter, og de føderale territoriene ble litt etter litt omgjort til delstater. I 1974 fikk Baja California og Quintana Roo, de to siste gjenværende føderale territoriene, status som delstater. Valg og politiske partier. Valgene i Mexico overvåkes av Instituto Federal Electoral, Det føderale valginstituttet, IFE. IFE ble skapt for å gjøre valgavviklingen i Mexico mer gjennomsiktig. Etter presidentvalget i juli 1988 ble det daværende Secretaría de Gobernación beskyldt for å ha manipulert stemmegivningen. Foran presidentvalget i 2006 var åtte politiske partier godkjent for å stille presidentkandidat. Et parti kan miste godkjennelsen dersom det får mindre enn to prosent ved foregående valg. Felipe Calderón fra det konservative partiet PAN vant knepent foran Andrés Manuel López Obrador fra det venstreorienterte PRD. PAN ble etter valget beskyldt for valgfusk, både av partiets politiske motstandere og av utenlandske valgobservatører. López Obrador nektet å godta resultatet, og omtalte seg selv som Mexicos president, samtidig som det ble utført en rekke protestmarsjer og veiblokkeringer i hovedstaden av PRDs tilhengere i tida som fulgte. Folkegrupper. Det finnes to hovedgrupper i landet, nemlig urbefolkningen («indigenas») og mestisene. Det finnes også noen få av ren europeisk avstamning, og både afrikanske og asiatiske innlag forekommer. Mange afrikanere ble ført til Mexico som slaver, som så blandet seg med mestisene. På kystene er det et synlig innslag av afrikanere. I statene Puebla og Michoacán finnes det samfunn som snakker italiensk, og i Nord-Mexico finnes det små samfunn av tysktalende menonitter. Begge gruppene kom til Mexico i løpet av det 19. århundre. Kineserne som kom til Mexico for å bygge jernbaner i løpet av det 19. århundre ble møtt med sterke fordommer, og denne gruppen er nå tilnærmet helt assimilert i befolkningen. Tysktalende jøder, mange flyktninger fra nazitiden, danner også en liten gruppe i hovedstadsområdet. Urfolk i Mexico. Som «indígena», eller urfolk, regnes en som i folketellinger oppgir å snakke et av landets 62 innfødte språk. Denne gruppen utgjør ca. 10 % av Mexicos innbyggere. De mest talte innfødte språkene er nahuatl i området rundt Mexico by og Puebla, yukatansk maya på Yucatánhalvøya, zapotekisk og mixtekisk i Oaxaca, tzotzil i Chiapas og otomí i Hidalgo. Sørlige stater som Chiapas, Oaxaca og Yucatán har flest "indígenas", og innslaget er også stort i de sentrale delene av landet. Mot nord er imidlertid urfolksgruppene få og spredte. I alle fall 20 av de 62 språkene snakkes i dag av svært små grupper, og er sterkt truet. Urfolkene er generelt de fattigste i samfunnet, og befolker gjerne slumstrøk i Mexico by. Likevel identifiserer meksikanerne seg med sine urfolkskulturer, og representanter fra urfolkene har blitt valgt til president; den første var Benito Juárez. Mestisene. De øvrige stammer både fra urfolk og spanjoler, men bruker spansk språk. Ofte kan man ikke se forskjell på urfolk og mestiser, dersom ikke urfolkene bærer folkedrakter. Meksikansk spansk. Mexico er verdens største spansktalende land. Spansken som brukes i Mexico har innslag av prekolumbiske språk, særlig nahuatl. Spesielt gjelder dette betegnelser på mat, råvarer, lokale dyr og innen slang. Imidlertid legger svært mange meksikanere vekt på å snakke et korrekt, internasjonalt spansk. Mexico er en stor produsent av filmer, popmusikk og telenovelaer. Dermed er meksikansk spansk kjent og forstått i hele den spansktalende verden. Noen dialektforskjeller eksisterer innen Mexico, og spesielt i nord og på kystene på begge sider snakkes markerte dialekter, men disse er ikke er altfor langt fra standard latinamerikansk spansk. X-problematikken. Noe som med en gang møter en reisende til Mexico, er stedsnavn med x-er strødd liberalt utover. En x kan komme midt i ordet, slik som México eller Oaxaca, eller i begynnelsen, som Xalapa og Xochimilco. Det er uforventet å vite hvordan dette skal uttales. Xalapa og Oaxaca uttales med j-lyd, mens Xochimilco uttales med -s. I ordet Tlaxcala uttales det -ks. Dette er et særmeksikansk fenomen, og skyldes samspillet mellom spansk ortografi og urspråkene i Mexico. På 1500-tallet var "x" mye brukt i spansk ortografi, og kunne beskrive ulike lyder. Når så rettskrivningen ble strammet inn, hadde x-en i stedsnavn allerede blitt så vanlig at det ble umulig å endre skrivemåten. Religion. Jomfruen av Guadalupe, Mexicos skytshelgen Mexico er strengt sekulært, og religion regnes som en privatsak. Dette er en tradisjon som går tilbake til La Reforma på 1860-tallet, da kirkens makthegemoni ble brutt. Først president Salinas (1988–94) innførte igjen diplomatiske forbindelser med Pavestolen, etter at de hadde vært avbrutt siden den meksikanske revolusjonen. Særlig på 1920-tallet var konfliktnivået høyt, med både en katolsk såkalt cristero-gerilja og hardhendte antiklerikale tiltak fra regjeringen. I store deler av det 20. århundret har staten pålagt kirken strenge restriksjoner, den kan for eksempel ikke eie land. Offisielle kalendere kaller ikke 25. desember for «jul», men «tradisjonell fest». Tross dette problematiske forholdet er 82,7% av befolkningen katolsk, og livet for de fleste meksikanere er preget av et nært forhold til kirken. Nesten halvparten av befolkningen går til messe minst én gang i uka. Jomfruen av Guadalupe er Mexicos skytshelgen, og hennes dag den 12. desember er en uoffisiell nasjonaldag. Katolske ritualer er ofte sterkt påvirket av urfolkenes kultur i mange områder, og i noen tradisjonelle urfolkssamfunn er den katolske troen bare et ytre ferniss. De fleste av den libanesiske minoriteten er maronitter, som er en av kirkene i Midtøsten som anerkjenner paven. Maronittene har egne kirker i de største byene. Seks prosent av befolkningen er ulike protestanter, mormonere og Jehovas vitner, og spesielt stor er andelen blant urfolk i Sør-Mexico. Noen få urfolkssamfunn har også beholdt sin opprinnelige religion. I Mexico by bor det en liten jødisk minoritet. Islam er også representert i Mexico, først og fremst ved innvandrere fra Midtøsten, men det finnes også et lite samfunn av urfolk som har gått over til islam i delstaten Chiapas. Økonomi. Mexico er i følge Verdensbanken verdens 12. største økonomi målt i kjøpekraftsparietet, og 13. størst målt nominelt. Landet spiller som sådan en stor rolle i verdensøkonomien. I 1994 gjennomgikk Mexico en dyp krise med fall i peso-kursen overfor dollar som gikk sterkt utover vanlige folks kjøpekraft. Siden har Mexico gjennomgått en imporerende forbedring. I følge Verdensbankens ansvarlige for Mexico har antallet absolutt fattige sunket fra 24,2 til 17,6 i perioden 2000-2004. Meksikanerne selv regner med ca. 20% absolutt fattige, mens 50% er fattige, men ikke absolutt fattige. De øvrige 30 % utgjør middelklassen, og noen hundre familier er svært rike. Landet er veldig avhengig av svingningene i USAs økonomi, og nedturen etter 2001 har vært merkbar også i Mexico. 85 % av handelen går til USA. En større innenlandsk kjøpekraft har imidlertid holdt veksten oppe. Mexico er med i NAFTA, og har dermed fått etablering av amerikansk og kanadisk industri, men har til gjengjeld måttet åpne opp for konkurranse på industrivarer og jordbruksprodukter på hjemmebane. Videre har Mexico frihandelsavtaler med en rekke land, blant annet EU og Japan. Mexico er en stor eksportør av olje og gass. Oljeutvinningen foregår i det sørlige Veracruz og i den lille, rike delstaten Tabasco, til dels også på kontinentalsokkelen utenfor. Landets industrisektor er konsentrert i storbyene i det sentrale høylandet, slik som Mexico by, Puebla, Guadalajara og León, samt i landets første egentlige industriby, Monterrey, i nordøst. Områdene i sør og på landsbygda er utpreget fattige. Ny industri har vokst fram langs grensen til USA, hvor «maquiladoras», amerikanske og kanadiske industribedrifter lokket av lavere lønninger, har etablert produksjon av ferdigvarer. Hit kommer fattige fra landets sørlige deler for å arbeide i industrien, og regionen opplever stor befolkningsøkning og stigende velstand. Noen byer, som Tijuana, Mexicali og Hermosillo, har fordoblet sitt folketall hvert tiende år. Turisme, først og fremst fra USA og Canada, men også i økende grad fra Europa og Japan, bidrar til handelsbalansen. Turismen er konsentrert i store badebyer langs kystene, slik som Acapulco, Ixtapa og Huatulco på Stillehavskysten, og Cancún på den karibiske kysten. Flere millioner meksikanere i USA bidrar også til økonomien ved å sende penger hjem; disse pengene landets nest viktigste inntekskilde etter oljen. Kultur. Få land i verden har et så stort særpreg innen alt fra mat, musikk, dans, folkekunst og folkedrakter. I tillegg setter Mexico sitt preg på populærkultur og kunstgenre som maleri og litteratur. Mat og drikke. Mexico tilbyr et rikt utvalg av brennevinet tequila. Grunningrediensene i Meksikansk mat er delvis prekolumbiske, slik som mais, bønner, avocado, tomat, grønn tomat, chili, squash og kalkun, og noen er innført, slik som hvete, oksekjøtt, svinekjøtt, kylling, vin, oliven osv. Dagligkosten i store deler av Mexico er preget av maislomper, "tortillas", bønner, "frijoles" og chilisaus av tomat, chili og løk, "salsa". Tamales er maismasse pakket inn i dekkblader fra maiskolber. Kjøkkenet i den sentrale delen av Mexico er preget av forfinet eleganse, med nasjonalretten "Mole poblano" i høysetet. Kjøkkenet i nord er enklere og mer rustikt, mens kjøkkenene i sør er preget av eksotiske innslag som gresshopper og mat pakket inn i bananblader. Over grensa mot USA finnes det avleggere av kjøkkenet, nemlig Tex-Mex-kjøkkenet, som er det vi kjenner som meksikansk i Norge. Vin produseres i små mengder, mens lett meksikansk øl har blitt kjent verden over. Tequila er brennevin utvunnet av saft fra agaveplanten, mens pulque er en agavedrikk med lavt alkoholinnhold. Musikk og dans. Jarabe tapatío, en folkedans fra Jalisco Mexico kjennes igjen på musikken. Den mest kjente musikkformen er mariachi fra Jalisco, som er preget av gitar og lett ustemte trompeter, og er blitt et varemerke for meksikansk musikk. Fra Sinaloa kommer den rytmiske banda-musikken, mens norteño fra nordøst er preget av country og tex-mex. Son Jarocho fra Gulfkysten spilles typisk på harpe, og har karibiske innslag. Marimba er det foretrukne instrumentet på Yucatán-halvøya. Mange urfolk har unike tradisjoner innen sang og dans, den mest spesielle er muligens voladores fra totonac-kulturen i staten Veracruz. Fire menn kaster seg ut fra en høy, vertikal stang med tau rundt beina. Så lar de seg langsomt snurre ned opp ned til bakken til rytmen av en enslig tromme. Cumbia, som egentlig kommer fra Colombia, er den foretrukne rytmen for dans på lokalet, og ses på med den samme forakt av intellektuelle som dansebandmusikk i Norge. Samme skjebne lider de populære, karibiske rytmene salsa og merengue. Middelklassen i storbyen hører like gjerne på pop og rock, enten importvare eller spanskspråklig fra Mexico og resten av Latin-Amerika. Oppsvinget for latino-musikken har ført til stor interesse for meksikansk populærmusikk over hele verden: Thalía, Luis Miguel, Paulina Rubio, Gloria Trevi, RBD og andre har vakt oppsikt også internasjonalt. Folkekunst. Folkekunsten i Mexico oppviser stor variasjon og høy kvalitet. Svart keramikk dreies på en tallerken etter urgamle metoder blant indianerne i Oaxaca, mens klassiske, spanske mønstre brukes i vaser og veggfliser i majolika fra Puebla og Jalisco. Guerrero er kjent for sine spesielle masker, mens huichol-nasjonen i Jalisco lager unike garnmalerier. Veving og søm oppviser fargerike og varierte mønstre over hele Mexico, spesielt hos urbefolkningen. Musikkinstrumenter, lærvarer, treskulpturer i sterke farger og utsmykninger i blikk har også lange tradisjoner. Film og TV. Meksikansk film har fått et oppsving de siste årene, og meksikanske filmer har vunnet priser verden over. Salma Hayek, Gael García Bernal, Diego Luna, Kuno Becker, Eduardo Verástegui, Thalía, Cecilia Suárez er landets mest kjente fjes på lerretet, mens flere meksikanske regissører har blitt verdensberømte, blant annet Alfonso Cuarón, som redigerte "Great Expectaions" (med Gwyneth Paltrow og Ethan Hawke), The Little Princess, "Og mora di også" (med Gael García Bernal og Diego Luna) og nylig "Harry Potter og Fangen fra Azkaban". Mexico er også en storprodusent av telenovelas, eller såpeoperaer. Disse sendes ikke bare i Mexico, men har et stort marked både i spansktalende land og mange andre steder i verden. Kunst. Huset som tilhørte Diego Rivera og Frida Kahlo i Mexico by Prekolumbisk kunst er bevart i mengder i museer i Mexico, og tempelfriser og skulpturer fra de ulike kulturene oppviser eleganse og variasjon. De eldste kunstverkene er de store steinhodene fra Olmec-kulturen på Gulfkysten. Mexico er også et skattkammer av kunst og arkitektur fra kolonitiden. De eldste kirkene stammer fra tiden rett etter erobringen, og er typiske forsvarskirker med sengotisk interiør og fasader i plateresco-stil (tidlig renessanse). Noen kirker oppviser også mudéjar-innflytelse, inspirert av maurisk spansk arkitektur. En mer utviklet renessansestil, kalt herresco, utvikles på sent 1500-tall, det flotteste monumentet i denne stilen er Catedral Metropolitana i Mexico by, påbegynt i 1573. Fra 1600-tallet av preger barokken arkitekturen, og i løpet av 1700-tallet utvikles den frodige, originale churriguresco-stilen. Den mest kjente kirken i denne stilen er Santa Prisca i Taxco. Utsmykningen både i kirker og verdslige hus utføres i stor grad av urfolkskunstnere, som nytolker de europeiske strømningene og tilfører kraftigere farger og mer liv. Mexicos mest originale bidrag til kunsten er de mange monumentale fresco-maleriene fra 1920-tallet og fremover, som typisk presenterer landets historie med revolusjonær glød. Blant de mest kjente muralistene er Diego Rivera. Hans kone Frida Kahlo er kjent for sine høyst personlige selvportretter. Litteratur. Mexicos litteratur kan skilte med navn som nobelprisvinneren Octavio Paz, samt Laura Esquivel, som har hatt stor suksess med boka "Como agua para chocolate", på norsk «Hjerter i chili». Det finnes bevart litteratur fra førkolumbisk tid, og i tida rett etter erobringen utga prester oppbyggelige bøker på nahuatl. Mexico by. Mexico by (spansk: Ciudad de México eller México, D.F.) er hovedstaden og den største byen i Mexico. Den er landets viktigste politiske, økonomiske og kulturelle sentrum. Den befinner seg i Mexicodalen sentralt i landet, i en høyde av 2 240 meter over havet. Politisk avgrenses byens sentrale deler av Det føderale distriktet, men storbyområdet strekker seg også utover store deler av den omkringliggende delstaten México. Mexico by er en av verdens største byer, med en befolkning på over 20 millioner i storbyområdet, også omtalt som Zona Metropolitana del Valle de México (ZMVM). Byen ble grunnlagt under navnet Tenochtitlan av aztekerne i 1325, på det som da var en øy i Texcocosjøen. Den var hovedstaden deres fram til 1521, da den ble angrepet og lagt i ruiner av de spanske conquistadorene under ledelse av Hernán Cortés. Spanjolene bygde den opp igjen og gjorde den til hovedstad i visekongedømmet Ny-Spania. Under kolonitida var den en av de viktigste byene i Amerika. Da Mexico ble selvstendig i 1821, fortsatte byen å være hovedstad i det nye landet, og ble etter hvert forskjønnet og bygd ut. På 1900-tallet opplevde byen en meget sterk befolkningsvekst. Mexico by arrangerte de olympiske sommerleker i 1968. I 1985 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv som drepte flere tusen mennesker. Den er i dag et av Nord-Amerikas viktigste økonomiske sentre, og rangeres som en av verdens ti rikeste byer. Navn og navnebruk. Navnet Mexico stammer fra det navnet aztekerne brukte om seg selv, «Mexica», uttalt "mesjíka". Etter den spanske erobringen ble Mexico (uttalt "mékjikå") til navnet på hovedstaden, og mye senere ble det navnet på hele landet. Vanligvis kaller meksikanerne byen for «México». Når det er fare for forvekslinger brukes «Distrito Federal», forkortet DF (uttalt "De Effe"), eller det mer offisielt klingende «Ciudad de México», «Mexico by». Veiskilt i Mexico viser til «México DF» eller bare «México». Når man ønsker å presisere at man snakker om landet Mexico, bruker man «La República Mexicana». Norskspråkelige bruker ofte feilaktig den engelske tilpasningen «Mexico City». Mexico by har fått tilnavnet «Ciudad de los palacios», «Palassenes by». Uformelt kalles byen også «Anáhuac». Innbyggerne kalles "capitalinos" (hovedstadsboere), eller mer uformelt "chilangos" eller "defeños". Geografi. Mexico by er plassert i det sentrale Mexico, på et platå som ligger 2200 meter over havet. Byen omgis av flere vulkaner som rager opp til 5500 meter over havet, høyest er Popocatépetl i sør. Vulkanene sperrer luftforurensingen i storbyen inne, og forverrer luftkvaliteten i byen. Opprinnelig lå byen på øyer ute i Texcocosjøen, men sjøen er nå for det meste tappet ut. Bare i sørøst, i Xochimilco, finner man rester av sjøen. Uttappingen av sjøen og senkningen av grunnvannsspeilet har ført til at gamle hus synker ned i grunnen, og store summer brukes for å ta vare på husene. Merkelig nok er det også plass til grøntområder innenfor bygrensen, og hele den sørlige delen av D.F. utgjøres av skogområder. Det er en rekke nasjonalparker i Det føderale distriktet, også midt i urbaniserte områder. Byen ligger i et jordskjelvområde, og mest utsatt for ødeleggelser er området som ligger på den gamle sjøbunnen, deriblant byens sentrum. Noe tryggere er de bydelene som ligger i den sørlige delen, siden de ligger på fast grunn. Klima. På grunn av høyden over havet nyter Mexico by et behagelig temperert klima. Bare mellom april og juni blir det svært varmt midt på dagen, tidvis over 30 grader celsius. Resten av året ligger dagtemperaturen rundt 20 grader, litt under vinterstid, litt over sommerstid. Om sommeren ligger nattetemperaturen på 10–12 grader, om vinteren kan den gå ned mot null. Fra oktober til mai er det tørketid, og fra juni til september er det regntid. Det regner ikke hele tida, men det kommer kraftige kortvarige byger. Årsmiddeltemperaturen ligger på 16,5 grader celsius. Årsmiddelnedbøren er 894 millimeter. Mai er den varmeste måneden med 18,6 grader, mens det i desember og januar er kaldest med 13,8 grader. Mest regn faller det i august med et snitt på 194 millimeter, mens det i januar kun faller 10 millimeter. Regntida på sommeren er likevel ikke svært ubehagelig, da regnet faller i kraftige, kortvarige skurer. Demografi. Selve sentrum av byen tilhører administrativt Mexicos føderale distrikt (D.F.), men byens forsteder omfatter en rekke kommuner i den omkringliggende delstaten México og én kommune i delstaten Hidalgo. Det bor 8,9 millioner mennesker i Distrito Federal, men om man tar med mange forsteder og småbyer som nærmest er «spist opp», er innbyggertallet i det som kan regnes for en av verdens største byer, på over 20 millioner. Den sterke veksten er en relativt ny utvikling. I Mexico by vises tydelig utviklingen av urbanisering i de siste årene. I 1950 hadde byen 3,1 millioner innbyggere. I 1970 var det allerede 6,9 millioner mennesker, og vekstraten i byområdet var om lag én million mennesker i året. Historisk, og siden tiden før spanjolene kom, har Mexicodalen vært et av de tettest befolkede områdene i Mexico. Da Distrito Federal ble opprettet i 1824, ble Mexico bys urbane område utvidet omtrent til området som i dag utgjør bydelen Cuauhtémoc. På begynnelsen av det 20. århundre begynte overklassen å migrere til sør og vest, og snart ble de små byene Mixcoac og San Ángel innlemmet i det voksende byområdet. Ifølge folketellingen i 1921 var 54,78 % av byens befolkning regnet som "mestizos" (innfødt blandet med europeisk blod), 22,79 % var europeiske, og 18,74 % urbefolkning. I 1921 hadde Mexico by mindre enn én million innbyggere. Inntil 1990-tallet var Distrito Federal den mest folkerike føderale enheten i Mexico, men siden da har folketallet holdt seg stabilt på rundt 8,7 millioner. Byens vekst har strukket seg utover grensene til Det føderale distriktet til 59 kommuner i delstatn México og én i delstaten Hidalgo. Med en befolkning på om lag 20,1 millioner innbyggere (2010) er det et av de mest folkerike storbyområdene i verden. Likevel er den årlige veksttakten i stobyområdet i Mexico by mye lavere enn for andre store urbane tettbebyggelser i Mexico, et fenomen som mest sannsynlig skyldes en desentraliseringspolitikk innført av miljøhensyn. Nettoinnflyttingen til Distrito Federal i perioden 1995 til 2000 var negativ. Urbefolkninger utgjør ca. 18,74 % av byens befolkning. Disse har innvandret til hovedstaden på jakt etter bedre økonomiske muligheter. Nahuatl, otomí, mixtekisk, zapotekisk og mazahua er de urspråkene som snakkes av flest i Mexico by. På den annen side er Mexico by hjem for store samfunn av innvandrere, særlig fra Nord-Amerika (USA og Canada), fra Sør-Amerika (hovedsakelig fra Argentina og Colombia, men også fra Brasil, Chile, Uruguay og Venezuela), fra Mellom-Amerika og Karibia (hovedsakelig fra Cuba, Guatemala, El Salvador, Haiti og Honduras), fra Europa (hovedsakelig fra Spania, Tyskland og Sveits, men også fra Tsjekkia, Frankrike, Italia, Irland, Nederland, Polen og Romania), fra Midtøsten (hovedsakelig fra Egypt, Libanon og Syria), og nylig fra Asia (hovedsakelig fra Kina og Sør-Korea). Historisk, helt siden Ny-Spania-tiden, har mange filippinere slått seg ned i byen og blitt integrert i det meksikanske samfunnet. Selv om ingen offisielle tall har blitt rapportert, er anslagene for hver av disse samfunnene er ganske betydelige. Mexico by er hjem til den største bestanden av personer fra USA bosatt i utlandet. Gjeldende anslag er så høyt som at amerikanere fra USA bor i Mexico by, mens det amerikanske "Bureau of Consular Affairs" i 1999 estimerte at over mennesker fra landet bodde i Mexico bys storbyområde. De fleste (90,5 %) av beboerne i Mexico by er romersk-katolske, noe som er høyere enn den nasjonale prosentandelen, selv om den har vært synkende de siste tiårene. Mange andre religioner og filosofier praktiseres også i byen: mange forskjellige typer protestantiske grupper, ulike typer jødiske samfunn, buddhistiske, muslimske og andre åndelige og filosofiske grupper, samt et økende antall ikke-religiøse. Historie. Mexico by ligger i Anáhuac-dalen, også kalt Mexicodalen, hvor kulturer har blomstret i flere tusen år. Den viktigste forgjengeren var Teotihuacán, som blomstret i flere århundrer fra Krist fødsel av, og som befinner seg i kjempebyens nordøstre utkant. En annen forgjenger er Tula, som blomstret tidlig i den europeiske middelalderen. Tenochtitlan. Aztekerne la en gang i middelalderen ut på en århundrelang vandring fra sagnøya Aztlán. Da de så en ørn spise en slange på en øy i Texcocosjøen, så de det som et tegn på at de hadde nådd fram til målet. Dermed grunnla de sin hovedstad Tenochtitlan her, noe som tidfestes til år 1325. Som aggressive krigere tok de snart kontrollen over naboene rundt sjøen, og fra 1400-tallet av kontrollerte de store deler av kulturområdet Mesoamerika. Den byen som møtte de spanske erobrerne i 1519, kunne måle seg med de største europeiske byene, og var dominert av en rekke pyramider, hvorav den største var viet til guden Huizilopochtli. Her kunne de drive et rikt jordbruk på kunstige øyer av siv, hvor de dyrket grønnsaker. Moloanlegg knyttet byen til forsteder på fastlandet rundt, og diker beskyttet byen mot oversvømmelser. Naboøya Tlatelolco fungerte som det store markedet i byen. Innbyggertallet i Tenochtitlan er blitt anslått til 200–300 000. Den spanske erobringen. Meldingene fra Golfkysten til Tenochtitlan om spanjolenes ankomst i 1519 må ha fortonet seg som om marsboere skulle ha landet hos oss. Etter noen innledende militære tap mot spanjolene besluttet aztekerkongen Moctezuma å invitere dem til hovedstaden. Spanjolene under Hernán Cortés, samt mange tusen allierte krigere fra Tlaxcala og Golfkysten, tilbragte vinteren 1519–20 som Moctezumas gjester. Forholdet mellom dem og aztekerne ble imidlertid stadig mer anstrengt, både på grunn av spanjolenes tørst etter rikdommer, og fordi spanjolene reagerte på menneskeofringene som pågikk. Det endte med at Moctezuma først ble tatt som gissel, og deretter ble drept enten av spanjolene eller av misfornøyde aztekere. Etter Moctezumas død flyktet så spanjolene fra byen den 30. juni 1520, og to tredjedeler av dem ble drept i kamp eller ble ofret til gudene i det som kalles "La noche triste", den triste natta. Cortés kom imidlertid unna til sine allierte i Tlaxcala. Samtidig ble Tenochtitlan herjet av kopper, en ukjent sykdom i Amerika, som drepte en stor andel av befolkningen. Tenochtitlans fall. I april 1521 ble byen angrepet av Cortés og hans få hundre spanjoler, samt ca. 100 000 stammekrigere fra Tlaxcala, Gulfkysten og andre fiender av aztekerne. Båter båret over fjellene i deler ble satt sammen og sjøsatt i Texcocosjøen. Aztekerne satte seg til motverge, og øybyen ble beleiret og langsomt nedkjempet. Først 13. august 1521 opphørte kampene, og kanskje 40 000 mennesker ble massakrert i bydelen Tlatelolco, forsvarernes siste skanse. Hovedstad i Ny-Spania. Byen lå fullstendig i ruiner, og ble gjenoppbygd fra grunnen av spanjolene. Steinen fra den store pyramiden ble brukt til å bygge den første katedralen, som sto på samme sted. Byen ble døpt México, og var spanjolenes utgangspunkt for videre erobringstog mot sør, vest og nord. Byen var hovedstad for Visekongedømmet Ny-Spania, og sammen med Lima i Peru den viktigste av alle spanske kolonibyer i Amerika. Hele Mexico, sørvestre USA, Mellom-Amerika, øyene i Karibia og Filippinene ble styrt fra Mexico by. Universitetet UNAM stammer fra 1551, og er blant de eldste i Amerika. Den første katedralen ble erstattet av den enorme "Catedral Metropolitana" fra 1573 av. Under erobringen var imidlertid dikene blitt ødelagt, så byen ble ofte utsatt for oversvømmelser. De fuktige forholdene gjorde også Mexico by til en usunn by. Frigjøringskrig. Opprøret mot spanjolene i 1810 startet i delstaten Guanajuato. 30. oktober 1810 slo imidlertid opprørsstyrkene de spanske troppene ved Las Cruces nær Mexico by, og hadde muligheten til å ta byen. Lederen Miguel Hidalgo valgte imidlertid ikke å angripe Mexico by. Først i 1821 ble byen erobret av Agustín de Iturbide. På dette tidspunktet hadde byen 160 000 innbyggere, og var den største i Amerika. Selvstendighet. a> er et viktig symbol på landets selvstendighet. De første årtiene i Mexicos historie var svært turbulente, og byen utviklet seg kun langsomt. Under keiser Maximilian og diktatoren Porfirio Díaz fra 1860-årene av ble imidlertid byen forskjønnet og bygd ut; eksempler er den enorme avenyen Paseo de la Reforma og kulturpalasset Bellas Artes. Den meksikanske revolusjonen fra 1910 av førte til full stopp i veksten og stor nød i befolkningen. Fra 1920-årene fortsatte imidlertid veksten for fullt, og byen ble forskjønnet av de store freskomaleriene skapt i revolusjonær glød. Byen har i det 20. århundre hatt en eksplosiv vekst i innbyggertallet. I 1950 hadde Mexico by 3 millioner innbyggere. I år 2000 hadde byen 20 millioner innbyggere, men veksten er ikke lenger like sterk. Mexico by var vertsby for de 19. olympiske sommerleker i oktober 1968. Lekene ble imidlertid skjemmet av massakren på protesterende studenter i Tlatelolco den 2. oktober, få dager før åpningsseremonien. I 1985 ble mange tusen mennesker drept av et jordskjelv som målte 8,5 på Richters skala. Centro histórico. a>, Mexico bys torg, i forgrunnen Sentralt i Mexico by er Plaza de la Constitución. Ved dette torget ligger byens gamle katedral, ruiner fra den gamle Tenochtitlan og Palacio Nacional. Rundt ligger Centro histórico, det historiske sentrum, et område fylt av kirker, palasser og hus i kolonistil. Det historiske sentrum står på UNESCOs verdensarvliste. Mot vest ligger Alameda Central, et åpent parkområde med palasset Bellas Artes, hovedbygningen for scenekunst i Mexico. Ved hjørnet av parken står også Torre Latinoamericana, en skyskraper som har vært et landemerke for byen i over 50 år. Reforma. Byens sentrale gate er Paseo de la Reforma. Denne 12 kilometer lange bulevarden ble opprinnelig anlagt av keiser Maximilian på 1860-tallet. Langs bulevarden ligger flere berømte monumenter, av disse er El Ángel de la Independencia det mest kjente. «Uavhengighetsengelen», ble reist i 1910 for å feire hundreårsjublileet for Mexicos uavhengighet, og er sterkt inspirert av Siegessäule i Berlin. Sør for Reforma finner man strøket Zona Rosa, byens underholdningskvarter, med gater oppkalt etter europeiske storbyer (Calle Oslo er en liten bakgate), og elegant shopping og uteliv. Chapultepec. Den berømte høyden Chapultepec, «Gresshoppehaugen», ligger i utkanten av sentrum. På høyden ligger den 6 km² store parken med samme navn, med Chapultepec-slottet midt i, hvor man har god utsikt over Paseo de la Reforma. Chapultepec var et viktig sted allerede i aztekertiden, og har siden hatt en sentral rolle i landets historie. I dag er parken et populært rekreasjonsområde for byens borgere, og inneholder bl.a. byens historiske museum og en zoologisk hage. Det nasjonale antropologiske museet, Museo Nacional de Antropología, har en bred presentasjon av landets pre-kolumbianske kulturer i første etasje. I andre etasje er de samme kulturene presentert slik de er i dag. Dette er en av verdens flotteste arkeologiske museer, og ofte kan man se representanter for totonakerfolket vise frem «voladores»-seremonien. Coyoacán og UNAM. Området Coyoacán i sør, som tidligere var en egen by, er et annet trivelig område med restauranter, butikker og et stort marked. Her finner man både huset til malerekteparet Diego Rivera og Frida Kahlo, og huset der Lev Trotskij ble myrdet i 1941. I sør ligger også universitetsområdet til UNAM, med monumentale veggmalerier fra denne kunstformens blomstringstid i første halvdel av det 20. århundre, og olympiastadion fra 1968 som nå fungerer som hjemmebane for fotballaget Pumas de la UNAM. Tlatelolco. Like nord for sentrum ligger området Tlatelolco. Ved Plaza de las Tres Culturas, «De tre kulturers plass», ligger ruinene av en aztekisk bosetning, den aller siste i byen som ble nedkjempet av spanjolene. Plassens to andre kulturer representeres av en 1600-tallskirke og utenriksdepertamentets moderne kontorbygninger. På plassen fant Tlatelolcomassakren sted i 1968. I Tlatelolco står også den kjente bygninga Torre Insignia. Guadalupe. Vår Frue av Guadalupe, i basilikaen "Santuário de la Nuestra Señora de Guadalupe Nord i byen ligger Guadalupe, det viktigste valfartsstedet i Amerika. Her viste Jomfru Maria seg i 1531, og i dag regnes den mørkhudete «Vår Frue av Guadalupe» som Mexicos og hele det amerikanske dobbeltkontinents vernehelgen, og likeså vernehelgen for Filippinene. Hennes katolske minnedag er den 12. desember. Xochimilco. I det sørøstre hjørnet av byen ligger bydelen Xochimilco. Her er deler av Texcocosjøen ennå bevart, og her kan man se kanaler mellom såkalte "chinampas", hager som flyter på kunstige øyer. Her er det populært å leie fargerike båter, "trajineras", for å dra på kanaltur. Teotihuacán. Nordøst for kjempebyen, i delstaten México, ligger ruinene av oldtidsbyen Teotihuacán, som blomstret ca. 100–600 e.Kr., og mest kjent er sol- og månepyramidene. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste. Idrett. Mexico by har vært vertsby for flere store idrettsarrangementer. Byen arrangerte de olympiske leker i 1968 og mange av kampene under VM i fotball i 1970 og 1986. Den arrangerte dessuten panamerikanske leker i 1955 og 1975, sentralamerikanske og karibiske leker i 1926, 1954 og 1990, og Universiaden i 1979. I Mexico by ligger flere av landets største og viktigste idrettsarenaer. Blant disse er Estadio Azteca, Estadio Olímpico Universitario og Estadio Azul. Estadio Azteca er det eneste stadionet i verden hvor det har blitt spilt to VM-finaler i fotball, og er et av verdens største. Ciudad Deportiva de la Magdalena Mixihuca, som ligger øst i byen, ble bygd til OL i 1968 og er Latin-Amerikas største idrettskompleks. Her ligger det flere idrettsarenaer, som Autódromo Hermanos Rodríguez, Foro Sol og Palacio de los Deportes. På Autódromo Hermanos Rodríguez arrangeres det årlige Formel 1- og NASCAR-løp. Byen har tre lag i den meksikanske fotballigaen: América, Pumas og Cruz Azul. Mexico by har flere ishaller av internasjonal standard hvor det blir spilt ishockey, blant annet Pista San Jerónimo og Pista Lomas Verdes. Byen har arrangert flere ishockey-VM. Det beste laget gjennom tidene i den meksikanske baseballigaen, Diablos Rojos del México, er også fra Mexico by, og spiller hjemmekampene sine på Foro Sol. Økonomi. Mexico by er et av de viktigste økonomiske senterne i Amerika. Det føderale distriktet produserer 21,8 % av landets bruttonasjonalprodukt. Ifølge en studie utført av PricewaterhouseCoopers har byen et bruttonasjonalprodukt på 390 milliarder USD, noe som gjør den til verdens åttende rikeste by, og den rikeste i Latin-Amerika. Den har en av verdens raskest voksende økonomier, og det er beregna at den vil være dobbelt så høy i 2020 som i 2008. Mexico by er den byen i landet som genererer mest penger både innen industrisektoren (15,8 % av hele landet) og sørvissektoren (25,3 %). På grunn av det begrensa arealet er inntektene fra landbruket i Det føderale distriktet lavest av alle landets føderale enheter. Transport. Metropolen er etter forholdene overraskende lett å ta seg fram i. Et av verdens største t-banesystemer, metroen, forbinder alle deler av Distrito Federal med hverandre, og rekker også ut i forstedene. Det er et av de reneste og billigste metrosystemene i verden. For å lette bruken for analfabeter har alle stasjonene sitt eget symbol som lett kan gjenkjennes. Langs de lange, rette avenyene går det hyppige busser, og ellers er den foretrukne kommunikasjonsformen «microbús», små busser som går i faste ruter. Den internasjonale flyplassen, Benito Juárez, ligger i den østlige delen av byområdet, og kan nås med t-bane. Utenlandske turister bør unngå å vinke inn uregistrerte taxier fra gaten, da man kan risikere ran eller i verste fall kidnapping. «Sitios» fra holdeplasser eller radiotaxi er tryggest. I juni 2005 ble den såkalte «metrobús» innført. Disse bussene har fått en reservert fil langs Avenida de los Insurgentes, slik at de unngår all trafikken. Mikrobussene ble fjernet fra denne ruten, og man håpet dermed å redusere forurensningen og samtidig gi passasjerene kortere reisetid. I desember 2008 åpnet man en andre metrobúslinje langs Eje 4 Sur, som krysser den første linja ved stasjonen Nuevo León, og i februar 2011 åpnet linje tre langs Eje 1 Poniente. Mexico by er forbundet til resten av landet med seks bompengefinansierte motorveier, som leder til Querétaro, Pachuca, Cuernavaca, Puebla, Toluca og Texcoco. Det er også mindre veier til de samme byene hvor man ikke betaler bompenger. Byen har fire hovedbussterminaler. De befinner seg nord (Terminal Central de Autobuses del Norte), sør (Terminal Central de Autobuses del Sur), øst (Terminal de Autobuses de Pasajeros de Oriente) og vest (Terminal Central de Autobuses del Poniente) i byen, og betjener bussruter til og fra hver sin himmelretning. Politikk. Siden Mexico by har vært sete for den føderale regjeringen i Mexico har byen et spesielt styresett. Tradisjonelt har det ikke vært noe ordfører, byråd eller bystyre i byen, da den har blitt styrt direkte av presidenten. Dette systemet ble omgjort på 1980-tallet, på grunn av økende misnøye med manglende lokaldemokrati. Det politiske systemet ble reformert, og byen fikk endelig sin egen ordfører. Dagens ordfører er den venstreorienterte Marcelo Ebrard. Ordførerens makt er imidlertid begrenset, så en annen viktig politisk figur i byens styre er landets president Felipe Calderón. Storbyproblemer. Som en av verdens største byer har Mexico by mange problemer, blant disse er fattigdom, trafikk og forurensing. På grunn av de høye fjellene rundt byen er det lite vind, og dermed blåser ikke forurensingen bort, men blir liggende som et lokk over byen. Verst er forurensingen mellom februar og juni, mens det er best forhold i juli og august, under regntiden. Ulike tiltak har blitt satt i verk for å redusere forurensingene, noen mer vellykkede enn andre. I en periode forbød man biler med registreringsnummer som endte på hhv. par- og oddetall å kjøre på bestemte ukedager. Imidlertid skaffet folk seg da to biler. Mer vellykket har det vært å stille strengere krav til motorene og bensinen. Forurensingen ligger i dag på nivå med de fleste andre storbyer. Kriminaliteten eksploderte i Mexico by som følge av den økonomiske krisen i 1994, og følelsen av utrygghet spredde seg i brede lag av folket. I 2003 ble over 3000 tilfeller av kidnapping politianmeldt, noe som gjorde Mexico by til den byen i verden med nest flest kidnappinger. En større politistyrke og et mer effektivt politiarbeid har imidlertid redusert kriminaliteten betydelig, og nivået kan nå sammenlignes med det i storbyer i USA. Med enkle forholdsregler kan likevel turister føle seg nokså trygge, ettersom de fleste kidnappingsofre tilhører landets middel- og overklasse. Mytologi. Mytologi (fra gresk μυθολογία, mythología, i betydningen «en historiefortelling, en legendarisk lærdom, å fortelle en historie») refererer til en mengde folkeminner, myter, sagn og legender som en bestemt kultur mener er sanne, og som ofte har overnaturlige trekk som tolker naturlige hendelser for å forklare universet og menneskeheten. Mytologi refererer også til en gren av kunnskapen som omhandler innsamlingen, forskningen og tolkningen av myter, også kjent som mytografi. Studiet av myter fra flerfoldige kulturer er kalt sammenlignende mytologi, og inngår blant annet i vitenskapen om religionshistorie, folkeminne og antropologi. Begrepet. a> som har latt seg inspirere av mytologi i sitt forfatterskap. Den greske sammensetning μυθολογία, "mythología", «en historiefortelling, en legendarisk lærdom» er avledet fra μυθολογείν, "mythologein", «å fortelle myter», «se myter i sammenheng», fra μύθος, "mythos", i betydningen «fortelling, tale, ord, fakta, historie» og λόγος, "logos", «tale, diskurs, sitat, historie, studie, årsak, argument». Begrepet mytologi har vært i bruk siden 1400-tallet og betyr «å forske på, studere, utrede eller forklare myter». Tilleggsmeningen «en samling myter» oppsto på slutten av 1700-tallet under opplysningstiden. I sin utvidede bruk kan ordet mytologi også referere til kollektivt eller personlig ideologisk eller sosialt konstruert kunnskap. Mytologier har gitt en fyldig litteratur siden antikken med Aiskhylos, og har vært inspirasjon for blant annet en rekke betydelige engelske poeter som Percy Bysshe Shelley og John Keats, og en rekke moderne forfattere som William Blake, James Joyce, Franz Kafka, J.R.R. Tolkien og Salman Rushdie har bevisst konstruert personlige myter ved å benytte eldre materiale og nyere symbolisme. Myter. Myter i vanlig bruk er ofte synonymt med legender, men en del forskere skiller skarpt mellom begrepene. Myter kan være fabler som instruerer, årsaksfortellinger og folkelige fortellinger som primært skal være underholdende (se eventyr). Ikke alle tradisjonelle fortellinger er myter. I kontrast til legender eller folkefortellinger, er myter fortellinger som involverer det hellige, enten guder eller nesten-guder (helter), eller en fjern fortid, spesielt skapelsen av verden (se eksempelvis "Skapelsesmyter"). Myter kan bestå av en eller samtlige av disse hensiktene, men kan i tillegg spille en kritisk rolle i forhold til hvordan en kultur oppfatter begrepet tid. I denne forstand står myter i kontrast til historie som forholder seg til nyere, dokumenterte hendelser, og til poetiske epos og fortellende legender som omhandler en historisk person, et sted eller en begivenhet fra en fjern fortid. Generelt er en myte en fortelling som har skjedd i en tenkt, fjern, tidløs fortid, som forteller om opprinnelsen til menneskene, dyrene, verden og det overnaturlige. a> forteller at flere "skapere" vandret rundt på jorden og skapte jorden slik vi kjenner den i dag. Da de var ferdige, ble noen av dem til landskapsformasjoner. Bildet viser skaperen "Damari" som har blitt til et fjell. Kroppen, som ligger på rygg og ser mot himmelen, har blitt risset rundt. Aristoteles brukte begrepet "mythos" i "Poetikken" om handlingen, selve fabelen, sann eller oppdiktet, i dramaet, komedien og tragedien. "Mythos" er den viktigste bestanddelen i tragedien, den første av seks bestanddeler, og må forstås som «tragediens sjel». For tragedien er "mimesis" (etterligning), ikke av mennesker, men av handlingen og livet. I kristen tid hadde den gresk-romerske verden begynt å benytte begrepet «myte» (gresk μῦθος, "muthos") i betydningen «fabel», «fiksjon», «diktning», «løgn»; som et resultat benyttet de tidlige kristne forfatterne «myte» i denne betydning. Denne forståelsen av begrepet «myte» har siden gått inn i daglig bruk. Når "mythos" og "logos" settes sammen til "mytologi" betegner den ene delen en fase i et folks tenkesett, særlig i den greske, da bilder og fantasivirksomhet er folkets erkjennelse, mens den andre delen betegner den fasen da tanken og begrepene har avløst det mytiske tenkesettet. Friedrich Nietzsche mente at med Sokrates og Platon begynte avmystifiseringen som førte til den tanke at diktningen, «den edle løgn», var et forstadium for filosofien. Det kom et skille mellom "mythos" på den ene siden og "logos" og "historia" på den andre. "Logos" sto for logikk og analyse, og "historia" for det som hadde skjedd, mens "mythos" ble forbeholdt det som ikke eksisterte. Med kristendommens tolkning ble alt som ikke stemte overens med Bibelen betraktet som mythos, det vil si ikke-eksisterende, falskt og usant. Denne forståelsen av "myte" eksisterer fortsatt i språket som bibetydning. Religion og mytologi. I en forskningskontekst kan ordet «myte» bety «hellig fortelling», «tradisjonell fortelling», eller «fortelling om gudene». Av den grunn kan forskere benytte sammenstillingen «religiøs mytologi» uten at det er en nedvurdering av religion. Eksempelvis, en forsker kan benevne abrahamittisk skrifter som «myter» uten at det menes nedsettende overfor jødedom, kristendom eller islam. Mange myter, som eksempelvis rituelle myter, har åpenbart religiøse sider. Religion uten myter finnes knapt. Mytologi er likevel ikke synonymt med religion, men forholdet mellom religion og mytologi avhenger av hvilken definisjon av myte som benyttes. Definert av folkeminneforskningen er alle myter religiøse, eller «hellige», fortellinger, eksempelvis skapelsesmyter, men religiøse fortellinger som ikke forklarer hvordan ting har fått sin nåværende form, eksempelvis hagiografier av berømte helgener, er ikke myter. De fleste definisjoner av myter begrenses til fortellinger. Således er de ikkefortellende elementer av religion, som ritualer og teologi, ikke myter eller mytologi. Om myter i bred forstand defineres "kun" som «hellige fortellinger» er det en feilaktig begrensning da ikke alle myter nødvendigvis er religiøse. Som klassisisten Geoffrey Kirk har anmerket, «mange myter legemliggjør en tro på det overnaturlige (...), men mange andre myter, eller hva som synes som myter, gjør det ikke». Som eksempel siterer Kirk myten om Ødipus kun er «overnaturlig assosiert (...) med religion eller det overnaturlige» og derfor ikke er en hellig fortelling. Mytologi og ideologi. Myter er ikke det samme som fabler, legender, eventyr, folkelige fortellinger, anekdoter eller fiksjon, men konseptene kan være overlappende. I løpet av romantikken ble folkelige fortellinger og eventyr sett på som opphavlig i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi, en form for en underforstått skjult folkelig kunnskap som kunne avdekkes, mest kjent i brødrene Grimms arbeid, men også i Asbjørnsen og Moes innsamlingsarbeid i Norge. Mytologiske temaer er også ofte bevisst benyttet i skjønnlitteratur, eksempelvis allerede ved Homer. Det resulterende verk kan uttrykkelig referere til en mytologisk bakgrunn uten selv å være en del av "corpus" (mengde) av myter, eksempelvis i fortellingen om Cupid og Psyche som først opptrådte som digresjonsfortelling i Lucius Apuleius’ roman "Det gyldne esel" på 200-tallet e.Kr. Apuleius benyttet seg sannsynligvis av en tidligere fortelling (som er ukjent for oss) som grunnlag for sin fortelling, modifiserte den for å kunne tilpasses romanens tematiske behov. Middelalderens romanser spiller i enkelte stykker med denne prosessen med å gjøre mytologier om til litteratur. Evhemerisme referer til denne prosessen om å rasjonalisere myter, plassere temaer tidligere gjennomtrengende med mytologiske kvaliteter inn pragmatiske kontekster, for eksempelvis å følge et kulturelt eller religiøse paradigmeskifte, mest kjent er kanskje nytolkningen av hedensk mytologi i skiftet mot kristendommen. Omvendt kan historisk og litterært materiale erverve mytologiske kvaliteter over tid, eksempelvis «De britiske emner» (samlebetegnelse for keltiske historiske legender om Storbritannia som særlig fokuserte på kong Arthur og ridderne av det runde bord), som var basert på historiske hendelser på respektivt 400-tallet og 700-tallet, og først ble gjort om til episk poesi, og deretter ble delvis mytologisk i de påfølgende århundrer. I våre dager er man opptatt av å se på myter som en inngang til kulturens ideologi. Forholdene mellom kjønnene kan være modellert i kulturens skapelsemyter og inneholder ofte en over- og underordning mellom kjønnene som ikke gjenspeiler en moderne tanke om likestilling mellom kjønnene. Når Det gamle testamente forteller at Adam ble skapt før Eva og således gitt guddommelig autoritet over henne, fikk det konsekvenser for den kristne kulturens syn på forholdene mellom kjønnene. I henhold til norrøne "Voluspå" ble Ask og Embla skapt samtidig, og denne prosessen ble ikke etterfulgt av et syndefall, noe som synes å gjenspeile et annet syn på kjønnenes posisjon i samfunnet. Karakteristikker. En del av de mest betydningsfulle tilnærmingene til studiet av mytologisk tenking blitt gjort av tenkere som blant annet Giambattista Vico, Friedrich von Schelling, Friedrich Schiller, Carl Jung, Sigmund Freud, Lucien Lévy-Bruhl, Claude Lévi-Strauss, Herman Northrop Frye, den såkalte sovjetiske skolen og myte-rite-skolen som ser myte og (religiøse) ritualer i sammenheng; «myte står ikke ved seg selv, men er knyttet til ritual». Den naturmytologiske skolen så naturfenomen bak de fleste mytologier mens myte-rite-skolen fremmet en overordnet forklaringsmodell som så en sammenheng mellom myte og rite ved at mytene forklarte ritualene. Antropologien ved eksempelvis Bronislaw Malinowskis funksjonalistiske forklaring så myter som modeller for menneskelige livsoppfatninger, moral og samfunnsdannelse, og således uttrykk for religiøs tro. Hans mønsterteori fokuserte på mytenes opprettholdende funksjon i samfunnet. Myter er ofte knyttet til samfunnets åndelige eller religiøse liv, og bifalt av herskerne eller prestene. Straks denne forbindelsen til samfunnets åndelige lederskap er brutt får mytene trekk som er karakteristisk for eventyr. Imidlertid betrakter en del forskere legender og eventyr i seg selv som underkategorier av myter atskilt fra hellige myter. I folkloristikken, som er opptatt av studiet av både verdslige som hellige fortellinger, kan en myte oppnå en del av sin kraft fra å være "noe mer" enn ganske enkelt en «fortelling» ved å sammenfatte en arketypisk kvalitet av «sannhet». Forfatteren og filologen J.R.R. Tolkien uttrykte en tilsvarende mening: «Jeg mener at legender og myter er hovedsakelig lagd av «sannheten», og faktisk presenter aspekter av sannheten som kan kun bli mottatt i denne formen». Mytologiske fortellinger synes å representere ekstreme ytterpunkter som berører tilværelsens fundamentale spørsmål: gammel og nytt; fødsel og død; konflikten mellom ulike generasjoner; vold og brutalitet; sorgen ved forræderi og svik; fruktbarhetens syklus hos dyr og mennesker; galskapens redsler; ulykke, lykke og skjebne; den fatale ulykken som følge av rampestreker; sorg ved sykdom og død; dødens mysterium med muligheten av etterlivet, inkludert gjenfødsel; utfordringen av det ukjente; reisen inn i ukjent farvann eller søken etter en hellig gjenstand; tvekamp med et monster; forholdet mellom mennesker og guder; skapelsen av verden, gudene og menneskene; og til syvende og sist – meningen med det hele. Trekk ved myter fra den europeiske kulturkrets. Gresk mytologi deler med de eldre og svært gamle mytologiene i Mesopotamia og Babylonia en sterk opptatthet med forholdet mellom liv og død. Blant de mest kjente mytologier i den vestlige verden er antikkens greske som omfatter en mengde fortellinger fra antikkens Hellas, og som handler om grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Romersk mytologi var i hovedsak lånt fra gresk mytologi, men den romerske var yngre og mer litterær enn sitt motstykke, som var eldre og mer kultisk. Gresk og romersk mytologi var også delvis påvirket av den eldre egyptisk mytologi som var delvis totemistisk (dyrkelse via avbildning) og delvis polyteistisk ("flerguderi"), og samtidig hadde den en forfedrekult hvor åndene til de døde, om de ble husket og æret, kunne gi råd og rettledning fra etterlivet. Norrøn mytologi består av de trosforestillinger, myter og legender i den førkristne befolkningen i Norden, inkludert den norrøne befolkningen fra Norge som bosatte seg på Færøyene, Island og Grønland. Norrøn mytologi ble bevart i skriftlige kilder på Island, og er nært knyttet til den angelsaksiske, og bygger på eldre germansk mytologi, som igjen er utviklet fra en tidligere indoeuropeisk mytologi. Jødisk mytologi består av hellige og tradisjonelle fortellinger som forklarte og symboliserte den jødiske religion, og inspirerte også islamsk mytologi og skapte forutsetningen for kristen mytologi og religion i og med at kristendommen har "Det gamle testamente" til felles med jødedommen. Trekk ved myter fra den asiatiske kulturkrets. Blant eldste religioner og mytologier oppsto i Asia, den største verdensdelen, og som i dag består av betydelige kjerneområder for religioner som buddhisme og hinduisme (som ble utviklet i India), og jødedommen, kristendommen og islam, som ble utviklet i Midtøsten og Det nære østen. Det asiatiske religionsmangfoldet er stort og det finnes også mange sjamanistiske tradisjoner. I de fruktbare områdene mellom Eufrat og Tigris i sørvestlige Asia oppsto de første sivilisasjoner og jordbrukssamfunn, og de første nedskrevne mytologier som eksempelvis i eposet "Gilgamesj". Også en tidlig kultur ble utviklet i den fruktbare Indusdalen i India hvor hinduistisk mytologi utgikk fra vedaene, en eldre samling av religiøse skrifter med blant annet hymner og fortellinger om gudene. Hinduisk mytologi deles gjerne i tre retninger, hver omkranset egne guddommer. Kinesisk mytologi begynte antagelig så tidlig som 1100-tallet f.Kr. Myter og legender ble ført videre i muntlig form i tusen av år før de ble skrevet ned i tidlige bøker som "Shan Hai Jing". Det er flere aspekter av kinesisk mytologi, inkludert skapelsesmyter og om opprettelsen av den kinesiske kultur og nasjon. Et aspekt er at elementer av den tidlige mytologien ble tilpasset senere religiøse trosforestillinger (som taoisme), eller ble likestilt inn i kinesisk kultur (som med buddhisme). Fra India gikk det impulser også østover, og japansk mytologi er farget av både buddhisme og shintōisme, «åndenes vei», den tradisjonelle religionen i Japan, og omhandler guder, ånder, dyr og mennesker som opptrer i mange legender og fortellinger. Shintōismen alene besto av et talløst rekke med "kami" (guder), men mytologiens kanskje viktigste oppgave var å forklare keiserfamiliens opprinnelse og guddommelige berettigelse. I Korea var de opprinnelige religiøse forestillingene farget av sjamanisme og totemisme, og denne innflytelsen ble sterkt preget av kinesisk innflytelse i form av buddhisme, konfucianisme og taoisme. Svært lite har dog overlevd av de førbuddhistiske mytene, ettersom det meste ble bevart i den muntlige tradisjonen. Trekk ved myter fra den amerikanske kulturkrets. Urbefolkningen i Nord-Amerika, indianere, hadde som i de fleste andre religioner omfattende trosforestillingene som kom til uttrykk i mange hellige fortellinger. Disse åndelige fortellingene var dypt basert i naturen og rik på symbolisme om årstidene, været, planter og dyr, grunnelementer som jord, vann, himmel og ild. Det fantes en forestilling om en mektig Stor Ånd som var forbundet til jorden og kom til utrykk i skapelsesberetninger. Mesoamerikansk mytologi er den sørligste delen av Nord-Amerika hvor en rekke kulturer blomstret i perioden 1000 f.Kr. og fram til undergangen ved den spanske erobringen som begynte i 1519. En del av de viktigste kulturene var mayaene og aztekerne. Religionen var preget av en altomfattende guddommelig kontroll over menneskenes liv. Gudene besluttet om det skulle regne eller bli solskinn, og våket over de mest trivielle detaljer i menneskenes herdagsliv. Aztekernes skapelsesberetning forteller om fire store tidsaldere som gikk forut for den nåværende verden og som alle endte med katastrofer. Menneskene overkom den femte alder, solguden Tonatiuhs tidsalder, takket være en helt som ofret seg og ble til solen. a> i Peru.Sør-Amerika omfatter en rekke primitive kulturer og avanserte sivilisasjoner over et enormt variert geografisk område. En av de mest kjente sivilisasjonene er inkakulturen i Peru. Det meste av mytologien ble bevisst ødelagt og forsøkt utryddet av kristne misjonærer, men deler av trosforestillingene har overlevd via myter og legender hos befolkningen og delvis avdekket via arkeologi. Inkaenes mytologi besto av en rekke mytiske fortellinger som bidro til å forklare eller symbolisere troen. Det finnes hele tre opprinnelsesmyter, og grunnen kan være at det var tabu å nevne navnet på inkaenes Viracocha, den øverste guden. På samme måte som romerne aksepterte inkaene at folkeslag som de erobret, fikk beholde sine respektive religioner, og dette førte antagelig til en del overlappende og blandede mytologier. Brasiliansk mytologi er et meget løs samlebetegnelse på alle de kulturer og legender som ble smeltet sammen i Brasil i tiden etter Columbus, men på grunn av den enorme størrelsen av landet er de få, om noen, mytologiske forestillinger som ble delt av absolutt alle. Flere av de mytologiske fortellingene er derfor delt med tradisjoner i andre land, særlig andre land i Sør-Amerika og i Portugal. En del som kan nevnes er middelalderforestillinger som ført over med portugisiske bosettere, en del som er blitt glemt i Portugal. Afrikanske tradisjoner kom med svarte slaver i kolonitiden. Katolske helgenfortellinger gikk delvis opp i andre mytologiske myter eller påvirket disse. Hos den innfødte indianerbefolkningen i jungelområdene eksisterer fortsatt en rik mytologisk tradisjon som var preget av naturen og omgivelsene, eksempelvis Caipora, et (stundom) kvinnelig skogsvesen som beskyttet dyrene mot jegere. Hun er representert tidvis som mørkhudet, liten, naken og med en lang svart manke, andre ganger som en dyrelignende skikkelse med hodet til en rødrev. Trekk ved myter fra den afrikanske kulturkrets. Egyptisk mytologi tilhører geografisk Afrika, men preget kulturelt den østlige delen av Middelhavet og Midtøsten, og er derfor nevnt over. Afrika har mangfoldig av religiøse trosforestillinger. De fleste afrikanere er i dag enten kristne eller muslimer, men mange praktiserer ofte tradisjonelle afrikanske religioner med folkelig preg og sedvaner eller i form av en synkretisme side ved side av de etablerte religionene. Foruten de mytologier som har kommet eller vokst fram som en konsekvens av de etablerte religioner finnes en underskog av tradisjonelle mytologier. Tradisjonelle religiøse skikker og mytologier er stundom delt av flere afrikanske samfunn, men er oftest unike for bestemte etniske grupper. Det er derfor vanskelig å snakke om «afrikanere» som en homogen enhet. Mange områder i Afrika er preget av tørkesesonger hvor ingenting vokser og døden råder. Mange afrikanere har en forestilling av jorden som et moderlig vesen, en form for gudinne som hersker over alle mennesker og alle dyr lik en mor gjør for sine barn. Jorden lever og føder alle ting, men når regnet uteblir trekker hun seg tilbake til sine dyp i påvente av bedre tider. Tilsvarende er det mange som har en forestilling om at forfedrene lever et liv i jorden og i hus tilsvarende til de som er på jordens overflate. Det finnes en zulumyte om folk som drar på leting etter en innsjø av melk under jorden. Det er mange myter om Afrikas største dyr elefanten som på grunn av sin størrelse ikke har andre fiender enn mennesket. I afrikanske fabler er elefanten den kloke høvding som tålmodig bilegger strider mellom de andre dyrene. Eksempelvis skal et folk i Ghana se på elefanten som en menneskelig høvding fra fortiden, og når de finner en død elefant gir de den en høvdings begravelse. Det er også forestillinger om tidligere guder som stundom lever videre, eksempelvis "Orounmila" eller "Eboh", en guddom som hovedsakelig ble dyrket i Benin og delvis i Nigeria. Ærbødighet for guddommen omfattet ofringer av høns, skilpadder, kokosnøtter og lignende mens man med sang og dans rettet sine ønsker eller oppmerksomhet til det guddommelige. Trekk ved myter fra den australske kulturkrets. De mytologiske forestillingene i Australia består av den tankeverden som de ulike gruppene av aboriginer har hatt siden de eldste tider og hovedsakelig fram til Australia begynte å kolonisert fra og med 1787. Australsk mytologi er bygd opp av tre viktige deler: "myter", "magi" (i form av kunstframstilling) som beskriver mytene og "topografiske former" som knytter mytene til ett sted. Et trekk ved den muntlig tradisjonen til den aboriginske mytologien er blandingen av mangfoldighet og samtidig likheten i mytene over hele kontinentet. Mytologien var todelt, én for mennene og én annen for kvinnene. En maskulin kult var didjeriduen ("oksebrøleren") som ble framført som et drama hvor de mytiske figurene ble utagert. Sentralt i framføringen var et fallossymbol. Også i andre deler av mytologien var fruktbarheten og forplantning en vesentlig del, symbolisert blant annet med slangen som representerte et kompleks symbol ved å ha både maskuline som feminine verdier. Et stort antall av de australske mytene handler om drømmetiden, en tid eller tilstand da «skapere» som vandrer rundt og formet ulike ting som vannhull, fjell, klippeformasjoner, mennesker og dyr. Skaperne gav navn til det de skapte, og sang disse navnene, og mytene blir derfor fortalt i dag i form av sang. Skaperne blir regnet som forfedre til senere mennesker, og har derfor en svært viktig posisjon. Rutene de gikk da de skapte blir kalt for "stier". Sammenlignende mytologi. Komparativ mytologi er den systematiske sammenligning av myter fra ulike kulturer. Den søker å avdekke de underliggende tema og strukturer som er felles for myter i flere kulturer. I en del tilfeller benytter forskere innenfor dette feltet likhetene mellom ulike mytologier for å argumentere at mytologiene har en felles kilde eller opphav. Denne felleskilden kan være en felles kilde for inspirasjon (eksempelvis at bestemte naturlige fenomen kan ha inspirert tilsvarende myter i ulike kulturer) eller en felles «førmytologi» som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige mytologier. Tolkninger av myter på 1800-tallet var ofte meget komparative og søkte en felles opprinnelse for alle myter. Imidlertid har dagens forskere tendert til å være mer mistenksom av den komparative tilnærming, og unngår altfor generelle eller universelle utsagn om mytologi. Et unntak av dette er Joseph Campbells bok "The Hero With a Thousand Faces" ("Helten med tusen ansikter", 1949) som hevder at alle heltemyter følger det samme underliggende mønster. Denne teorien om en «monomyte» har derimot ikke stor anerkjennelse i dagens forskning på mytologier. Mytenes formasjoner. Robert Graves har sagt om greske myter at «sanne myter kan bli definert som reduksjoner til fortellende stenografi av rituelle mime framført ved offentlige festivaler, og mange tilfeller nedtegnet visuelt». Graves var meget påvirket av den britiske antropologen James George Frazers mytografi "The Golden Bough" ("Den gylne grein", 1890), og han var enig at myter oppstår på grunn av mange kulturelle behov. Myter gir fullmakt til kulturelle institusjoner i en stamme, en by, eller en nasjon ved å forbinde dem med universelle sannheter. Myter kan eksempelvis rettferdiggjøre okkupasjon av et territorium som tidligere ble holdt av et annet folk. Alle kulturer har over tid utviklet deres egne myter som består av fortellinger av deres historie, deres religioner og deres helter, og disse nasjonale mytologiene betraktes som viktige og definerer kulturen som seg selv og markerer avstand eller selvstendighet til andre kulturer. Den store kraften i den symbolske meningen i disse fortellingene for kulturen er hovedgrunnen til hvorfor de har overlevd så lenge som de har gjort, for enkelte i tusener av år. Norrøn mytologi ble skrevet ned en gang mellom 1100-tallet og 1200-tallet, men hadde en muntlig tradisjon som strakte seg ytterligere lengre tilbake i tid fra før kristendommen ble innført en gang på 1000-tallet i de nordiske landene. Myter som fremstillinger av historiske hendelser. a> er et eksempel på mytologisering av historiske hendelser. Om hesten noen gang ble bygd, blir diskutert av forskerne. Heller ikke Den trojanske krigen er en sikker historisk hendelse, men kan være en mytologisk framstilling av flere kriger. Som diskutert overfor har statusen for en mytisk fortelling ikke vært avhengig om den er basert på historiske hendelser eller ikke. Myter som er basert på historiske hendelser har over tid blitt gjennomsyret av symbolsk mening, omformet, endret seg i tid eller sted, til og med snudd til det motsatte. En måte å skaffe seg et overblikk over denne prosessen er å se på «myter» som liggende i den motsatte ende av et kontinuum (sammenhengende hele) som strekker seg fra et «lidenskapsløs redegjørelse» til «mytisk status». Etter hvert som en hendelse utvikler seg mot den mytiske avslutningen av denne kontinuum vil det som folk tenker, føler, og sier om hendelsene gradvis få en større historisk betydning mens faktagrunnlaget blir stadig mindre viktig. Over tid når man den mytiske enden av spektrumet har fortellingen fått et eget liv i seg selv og de opprinnelige faktaene har blitt bortimot irrelevante og likegyldige. Et klassisk eksempel på denne prosessen er trojakrigen, et emne som ligger solid innenfor gresk mytologi, omfanget av et historisk grunnlag i den trojanske syklus er gjentagende diskutert i den litterære og historiske forskningen (se "Iliadens historiske korrekthet"). Denne metoden eller teknikken for å tolke myter som redegjørelser av faktiske hendelser, evhemeriserende utlegninger, går tilbake til antikken og til Evhemeros' "Hellige historie" (rundt 300 f.Kr.) som beskriver innbyggerne på øya "Pankaia", «Alleting-Bra», i Indiahavet som ordinære mennesker guddommeliggjort av populær naivitet. Som Roland Barthes forsikrer, «Myter er et ord valgt av historien. Det kunne ikke komme fra tingenes vesen». Denne prosessen skjer delvis ettersom hendelsene beskrevet blir avsondret fra deres opprinnelige kontekst og en ny kontekst er satt inn i stedet, ofte gjennom en analogi med nåværende eller nyere overståtte hendelser. En del greske myter hadde sin opprinnelse i klassisk tid ga forklaringer for uforklarlige trekk i lokale kultpraksiser, for å redegjøre for den lokale epitet til en av de olympiske gudene, for å tolke avbildningene av halvt glemte figurer, hendelser, eller for å redegjøre guddommens tillagte egenskaper, selv for å gjøre antikke ikoner forståelig. I disse tilfellene ble myter oppdiktet eller oppfunnet for «å forklare» heraldiske endringer, opprinnelsen av hva som hadde blitt mystisk og uforståelig etter hvert som tiden gikk og samfunnet endret seg (eksempelvis fra bondekultur til bykultur). Følgelig blir beskrivelser av tidligere hendelser omformet og tilpasset på nytt og nytt for å gjøre dem overensstemmende med den felles kjente historien. Førmoderne teorier. Kritisk tolkning av myter går tilbake til før førsokratikerne, de greske filosofer som tidsmessig kommer før Sokrates (ca 470-399 f Kr), og de regnes som opphavsmenn til den vestlige filosofi. Den greske Evhemeros var en av de mest betydningsfulle førmoderne mytologer. Han tolket myter som redegjørelser av faktiske historiske hendelser som var blitt forvridd i løpet av mange gjenfortellere. Evhemeros har gitt opphavet til begrepet "evhemerisme" som forfekter at gudene opprinnelig var mennesker som etter døden ble gjenstand for gudsdyrkelse. Den gresk dikteren Theagenes fra Rhegium (dagens Reggio di Calabria i Italia) er kjent for å ha forsvart Homers mytologi fra rasjonell kritikk. Theagenes søkte å forklare myter som allegorier, og så etter en virkelighet skjult i poetiske bilder. Denne fortolkningsmetoden ble ytterligere utviklet hos de greske stoikerne som søkte å redusere greske guder til moralske prinsipper. Islendingen Snorre Sturlason (1179–1241) framstilte den norrøne mytologien som et sammenhengende system. Hans prolog til "Snorre-Edda" eller "Den yngre Edda" gir et innblikk i middelalderens syn på kilder, metoder og teori, og som kristen historiker støtter Snorre seg på evhemerismen: Gudene var "apoteoserte", guddommeliggjorte mennesker. Han tok også et annet grep, "etymologisering", og fremmer at de norrøne gudene, "æsene", opprinnelig kom fra Asia ved den feilaktig slutningen at ordet "æser" som ligner på ordet "Asia" må således ha samme etymologiske opphav. Med renessansen ble interessen for polyteistisk mytologi fornyet og tidlige verker om mytografi ble utgitt på 1500-tallet som "Theologia mythologica" (1532). 1800-tallets teorier. De første moderne forskningsteorier om mytologier kom i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Generelt betraktet forskerne på denne tiden myter som mislykkede eller foreldet tenkemåter og de tolket myter i stor grad som en primitiv motpart til moderne vitenskap. Den engelske antropologen Edward Burnett Tylor tolket myter som et forsøk på en litterær forklaring på naturlige fenomener: når tidligere tider ikke greide å oppfatte naturlover ble naturlige fenomen isteden forsøkt forklart ved å tilskrive sjeler til livløse objekter, noe han karakteriserte som animisme (troen på den individuelle sjel eller anima i alle ting, og naturlige manifestasjoner). Taylor betraktet animisme som den første fasen i utviklingen av religioner og derav også mytologier. Den tyske filologen Max Müller kalte myter for «språkets sykdom». Han spekulerte i om myter oppsto på grunn av en mangel av abstrakte substantiv og intetkjønnsord i antikke språk: antropomorfiske figurer i tale, nødvendige i slike språk, ble til slutt oppfattet bokstavelig, noe som førte til oppfattelsen av at naturlige fenomen var bevisste vesener som guder. Antropologen James Frazer så på myter som en feiltolkning av magiske ritualer som i seg selv var basert på en misforstått ide om naturlovene. I henhold til Frazer begynte mennesket med en ubegrunnet tro på upersonlige magiske lover. Når mennesket innså at håndhevelsen av disse lovene ikke virket ga han opp sin tro på naturlovene til fordel for en tro på at personlige guder kontrollerte naturen — og således ga opphavet til religiøse myter. Samtidig fortsatte mennesket å praktisere tidligere magiske ritualer gjennom sedvane. Mennesket oppdaget således at naturen ikke fulgte naturlovene, men nå oppdaget han deres sanne vesen gjennom vitenskap. Også her gjør vitenskapen mytene avleggse og som Frazer uttrykker det: mennesket utviklet seg «fra magi via religion (eller myte) til vitenskap». Ved at 1800-tallets teorier satte mytisk tanke opp mot moderne vitenskap var det underforstått at det moderne mennesket måtte oppgi mytene til fordel for vitenskapens innsikt. Frazers hevdet at kulturer og religioner gjennomgikk en evolusjon som lignet den man finner i biologien. Religioner på et primitive utviklingsstadium handlet stort sett bare om mat, i henhold til Frazer. Religionenes hensikt var å kontrollere naturkreftene slik at det ble mer å spise. Denne tanken forlot sosiologien og sosialantropologien på slutten av 1920-tallet. Eksempelvis var det blant arkeologer vært vanlig å se på helleristninger i sammenheng med bronsealderens religion, og alt det man ikke forsto ble karakterisert som religion, basert på Frazer, mens helleristningene i stedet kan ha hatt en langt mer verdslig og politisk karakter. 1900-tallets teorier. Mange teorier om myter på 1900-tallet har avvist det foregående århundrets tanker om motsetningen mellom myte og vitenskap. Generelt har «1900-tallets teorier tendert til å se myter som bortimot alt unntatt som en udatert motpart til vitenskap (...). Følgelig er det moderne menneske ikke pliktig til å oppgi myte for vitenskap». Den sveitsiske psykologen Carl Jung og hans tilhengere har forsøkt å forstå den underliggende psykologi bak verdensmytene. Jung argumenterte at mytologienes guder er ikke materielle vesener, men arketyper — eller mentale tilstander og stemninger — som alle mennesker kan føle, dele, og erfare. Jung og hans tilhengere mente at arketyper kunne direkte påvirke våre underbevisste oppfatninger og vår forståelse. I kjølvannet av Jung mente den amerikanske mytologen Joseph Campbell at innsikt i ens egen psykologi, med fordelen av å studere mytologi, kan gunstig bli benyttet på ens eget liv. Se nedenfor. Som psykoanalytikerne mente den franske antropologen Claude Levi-Strauss at myter reflekterte mønstre i sinnene, men imidlertid så han disse mønstrene mer som faste mentale strukturer — spesielt opposisjonspar, eksempelvis "mann" i motsetning til "kvinne", "natur" i motsetning til "kultur", "rå/kokt", "liv/død" og videre — enn som ubevisste følelser eller drifter. Hans metode besto i å analysere fram en mytisk logikk som lå i bunnen av alle mytologier i verden, og i henhold til Levi-Strauss lå mytens mening ikke i strukturen, men i samspillet i motsetningene i den mytologiske fortelling. Levi-Strauss' strukturalistiske forklaring gjør mytologiene til almenmenneskelige fenomener heller enn å avdekke eller analysere historiske spørsmål knyttet til dem. Også den franske filologen Georges Dumézil tok utgangspunkt i en strukturalistisk tilnærmingsmetode og postulerte en urgammel tredelt forklaringsmodell hvor han så mytene som sosiale koder og hvor gudenes rolle i mytologien var som sosiale og kulturelle representanter. Første funksjon var herskerne (egentlig en todelt hersker-preste-funksjon representert for guder som står for lov og magi), andre funksjon for guder for krig, og tredje representert av guder som står for fruktbarhet og produktivitet som fiskere og bønder. Dumézils historiske begrensing var at han utelukkende drev komparative studier av den indoeuropeiske kulturens språk og myter, men han stimulerte uansett forskningen, særlig for norrøn mytologi, ved å tillate bruk av de litterære kildene i et friere religionshistorisk perspektiv, i henhold til den norske filologen Gro Steinsland, og ikke kun i et filologisk og historisk perspektiv. I appendiksene til sine bøker "Myths, Dreams and Mysteries" (Myter, drømmer og mysterier, 1967) og i "The Myth of the Eternal Return: Cosmos and History" (Myten om den evige gjentagelse: Kosmos og historie, 1971) har den rumenske religionshistorikeren Mircea Eliade tilskrevet det moderne mennesket en engstelse for å ha avvist myter og en følelse av det hellige. J. R. R. Tolkien fremmet begrepet "Mythopoeia" for det bevisste forsøket på å skape myter: hans egen «legendarium» var ment å være et eksempel på dette. Tolkiens samtidige, C.S. Lewis, delte ikke hans syn på myter som uttrykk for fundamentale sannheter, og betraktet dem isteden som «løgner pustet via sølv». Rollen til den mytologiske helt figurer i stor grad i Joseph Campbells komparative studier. I boken "Helten med tusen ansikter" (1949, norsk utgave 2002) blir den arketypiske heltens besværlige reise undersøkt. Denne reisen kan gjenfinnes i ulike varianter alle verdens mytologier. Campbells begrep monomyte står sentralt for de grunnleggende mønstre som han mener å ha avdekket i mytologiene. Campbells teori har i stor grad funnet gjenklang hos et stort mangfold av moderne forfattere og skribenter. Det mest kjente eksempelet er kanskje George Lucas som har anerkjent sin gjeld til Campbell for å ha gitt teorien bak fortellingene i filmene om "Star Wars". På 1950-tallet utga den franske litteraturteoretiker og semiotikeren Roland Barthes en rekke innflytelsesrike essayer som undersøkte moderne myter og hvordan de hadde oppstått i sin bok "Mytologier". Litteratur. "Artikkelen er delvis basert på tilsvarende artikkel på engelsk wikipedia. Denne litteraturlisten ble laget til den engelske versjonen av artikkelen. Boktitler som finnes på norsk er oversatt, og noen få titler er tilføyd." Mosambik. Republikken Mosambik eller Moçambique (portugisisk: "República de Moçambique") er en stat i den østlige del av det sørlige Afrika. Landet grenser til Sør-Afrika og Swaziland i sørvest, Zimbabwe, Zambia og Malawi i vest og Tanzania i nord. Mot øst grenser landet til Mosambikkanalen i det Indiske hav, med naboene Komorene i nordøst, og i øst Madagaskar og de franske øyene Juan de Nova, Bassas da India og Europa (Madagaskar gjør krav på de tre sistnevnte øyene). Mosambik ligger fra 10°30′ til 27°00′ sør og 30°10′ til 40°40′ øst, og har et landareal omkring 2,5 ganger større enn Norge. I landets nasjonalflagg er det avbildet en AK-47. Naturgeografi. Et bredt kystlavland dekker størstedelen av landets sørlige del. Bak kysten stiger landet trinnvis mot høylandsplatået. Tallrike elver flyter fra høylandet mot øst. Største elv er Zambezi, som stuves i dets øverste forløp gjennom Cahora-Bassa-demningen. Andre store elver er Rovuma, som er grenseelv mot Tanzania, samt Save og Limpopo. Malawisjøen danner grensen mot Malawi; sjøens avløp er Shire som munner ut i Zambesielva. Areal: 801 590 km², derav 18 % skog- og buskland, 4 % dyrket mark, 55 % gressletter og beitemark Utstrekning: nord-sør 2000 km, vest-øst 50 opptil 600 km Landegrenser: 4571 km, derav: mot Malawi 1569 km, mot Sør-Afrika 491 km, mot Swaziland 105 km, mot Tanzania 756 km, mot Zambia 419 km og mot Zimbabwe 1231 km. De største byene er Maputo med omtrent 932 000, Beira med ca. 299 000 og Nampula med omtrent 251 000 innbyggere. Demografi. Mosambiks største etniske grupper omfatter tallrike undergrupper med forskjellige språk, dialekter og historie. Mange er knyttet til lignende etniske grupper som lever i nabolandene. De nordsentrale provinsene Zambezia og Nampula er mest folkerike med nesten 45 % av befolkningen. Til tross for innflytelse fra islamske handelsmenn og europeiske kolonister, har folket i Mosambik stort sett beholdt en innfødt kultur basert på landbruk i liten skala. Mosambiks mest utviklede kunstformer har vært treskulpturer, som Makonde i nord er særlig kjent for, og dans. Middel- og overklassen fortsetter å være tungt influert av den portugisiske koloniale og språklige arven. Antall innbyggere i Mosambik (i tusener) Befolkningssammensetning. De rundt fire millionene makua er den dominerende gruppen i den nordlige delen av landet, sena og ndau er i flertall i Zambezi-dalen, og shangaan (tsonga) dominerer i det sørlige Mosambik. Andre grupper inkluderer makonde, yao, swahili, tonga, chopi, shona og nguni (inkludert zulu). Landet har også et lite antall kaukasiere, hovedsakelig etterkommere av europeiske portugisere. Under det europeiske styret levde store minoriteter av portugisiske bosettere permanent i nesten alle deler av Mosambik, men de fleste av dem forlot regionen etter landets frihet i 1975. Det er også en liten "mestiço"-minoritet, mennesker med en blanding av bantu og portugisisk opphav. De gjenværende kaukasierne i Mosambik kom fra Asia og alle disse er indere (hovedsakelig fra Pakistan og portugisisk India) og arabere. Der er også rundt 7000 kinesere. Språk. Portugisisk er det offisielle og mest bredt talte språket i nasjonen, fordi bantuene snakker flere av deres forskjellige språk. Mest utbredt av disse er swahili, makua, sena, ndau og shangaan, og disse har mange lånord av portugisisk opphav. De fleste snakker portugisisk som annetspråk, og bare portugisere og mestiços har det som morsmål. Arabere, kinesere og indere snakker sine egne språk i tillegg til portugisisk, som er deres annetspråk. De fleste utdannede mosambikere snakker engelsk som er brukt på skoler og i forretninger som et andre- eller tredjespråk. Religion. I kolonitiden var kristne misjonærer aktive i Mosambik, og mange utenlandske geistlige er fortsatt i landet. I henhold til folketellingen av 2007 utgjorde kristne 56,1 prosent av Mosambiks befolkning, og muslimer utgjorde 17,9 prosent av befolkningen, hovedsakelig i den nordlige delen av landet. 7,3 prosent av folket hadde annen tro, hovedsakelig former for animisme og resten oppga at de ikke hadde noen religiøs tro. Den katolske kirke har etablert tolv bispeområder, og statistikk for disse områdene strekker seg så lavt som 7,44 prosent katolikker i bispestedet Chimoio og til 87,50 prosent i Quelimane, i henhold til offisielle katolske tall fra 2006. Andre kristne er hovedsakelig protestanter og mindre kristne grupperinger som Igreja União Baptista de Moçambique, Assembleias de Deus, syvendedagsadventistene, den anglikanske kirke i Mosambik, Igreja do Evangelho Completo de Deus, Igreja Metodista Unida, Igreja Presbiteriana de Moçambique, Igreja de Cristo og Assembleia Evangélica de Deus. Historie. Mosambiks første innbyggere var san-jegere og samlere, forfedre til khoisan-folkene. Mellom det første og fjerde århundre migrerte bølger av bantuspråklige folkeslag fra nord gjennom Zambezi-dalen og så gradvis inn på platået og kystområdene. Bantuene var jordbrukere og jernsmeder. Ilha de Moçambique ble først okkupert av portugisiske oppdagere sent på 1400-tallet. Da den portugisiske sjøfareren Vasco da Gamas skip nådde Mosambik i 1498, hadde arabiske handelsbosetninger eksistert langs kysten og de ytterliggende øyene i flere århundrer. Fra rundt 1500 ble portugisiske handelsstasjoner og festninger regulære stoppesteder på den nye ruten til Østen. Senere reiste handelsmenn og utforskere til de indre regionene på leting etter gull og slaver. Selv om den portugisiske innflytelsen gradvis ble ekspandert, var deres makt begrenset og utøvd gjennom individuelle bosettere som ble gitt betydelig selvstyre. Resultatet var at investeringene manglet mens myndighetene i Lisboa konsentrerte seg om den lukrative handelen med India og det fjerne Østen og koloniseringen av Brasil. Innen tidlig i det 20. århundre hadde portugiserne endret administrasjonen av store deler av Mosambik til store private selskaper, som Mosambik-kompaniet, Zambezi-kompaniet og Niassa-kompaniet, kontrollert og finansiert hovedsakelig av briter som etablerte jernbanelinjer til de britiske koloniene i nærheten og Sør-Afrika. På grunn av at politikken ble laget for å komme hvite bosettere og det portugisiske hjemlandet til gode, ble liten oppmerksomhet rettet mot Mosambiks nasjonale integrasjon, landets økonomiske infrastruktur eller opplæring av befolkningen. Mens mange europeiske nasjoner gav uavhengighet til sine kolonier etter andre verdenskrig, klamret Portugal seg til konseptet om at Mosambik og andre portugisiske kolonier var provinser av moderlandet, og emigrasjon til koloniene blomstret. Mosambiks portugisiske befolkning utgjorde rundt 250 000 ved uavhengigheten i 1975. Ønsket om mosambikisk uavhengighet utviklet seg raskt, og i 1962 dannet flere antikolonistiske politiske grupper Frente de Libertação de Moçambique (FRELIMO) som begynte en væpnet kamp mot portugisernes kolonistyre 25. september 1964. Etter ti år med sporadisk krigføring og betydelige politiske endringer i Portugal, ble Mosambik uavhengig 25. juni 1975. De siste 30 årene av Mosambiks historie har reflektert politisk utvikling andre steder i det 20. århundre. Etter nellikrevolusjonen i Lisboa i april 1974 kollapset portugisisk kolonialisme. I Mosambik skjedde den militære avgjørelsen om å trekke seg ut i konteksten av et tiår med væpnet antikolonialistisk kamp, innledningsvis ledet av amerikansk-utdannede Eduardo Mondlane som ble myrdet i Dar-es-Salaam i Tanzania i 1969. Da uavhengighet ble oppnådd i 1975, etablerte lederne av FRELIMOs militære kampanje raskt en ettpartistat alliert med den sovjetiske blokken og forbød rivaliserende politisk aktivitet. FRELIMO eliminerte politisk pluralisme, religiøse utdanningsinstitusjoner og rollen til tradisjonelle autoriteter. Den nye regjeringen under president Samora Machel gav ly og støtte til sørafrikanske (ANC) og zimbabwiske (ZANU) frigjøringsbevegelser mens regjeringene i først Rhodesia og senere apartheid Sør-Afrika fostret og finansierte en bevæpnet opprørsbevegelse i sentrale Mosambik kalt Resistência Nacional Moçambicana (RENAMO). Borgerkrig, sabotasje fra nabostatene og økonomisk kollaps karakteriserte det første tiåret med mosambikisk uavhengighet. Denne perioden var også preget av masseutvandringen av portugisere, svak infrastruktur, nasjonalisering og økonomisk vanstyre. I løpet av det meste av borgerkrigen, klarte ikke regjeringen å utøve effektiv kontroll utenfor de urbane områdene, og mange var avskåret fra hovedstaden. Det er antatt at en million mosambikere omkom under borgerkrigen, 1,7 millioner flyktet til nabostatene og flere millioner var interne flyktninger. 19. oktober 1986 var Samora Machel på vei tilbake fra et internasjonalt møte i Malawi i presidentens Tupolev Tu-134 da flyet krasjet i Lebombofjellene nær Mbuzini i Sør-Afrika, like ved grensen til Mosambik og Swaziland. Der var ni overlevende, men president Machel og 24 andre døde, inkludert mosambikiske ministere og embetsmenn. Representanter for Sovjetunionen lanserte teorien om at flyet med vilje ble omdirigert av et falskt navigasjonssignal fra teknologi gitt av militære etterretningsoperatører fra apartheid-regjeringen. En rekke spekulasjoner er fortsatt knyttet til flystyrten, men selv nyere etterforskning utført på oppdrag fra den sørafrikanske regjeringen har ikke kunnet fastslå om årsaken var en pilotfeil, teknisk feil eller sabotasje i regi av apartheidregimets etterretningsoperatører. Machels etterfølger, Joaquim Chissano, fortsatte reformene og innledet fredsforhandlinger med RENAMO. Den nye grunnloven ble innført i 1990 som la grunnlaget for et flerpartisystem, markedsbasert økonomi og frie valg. Borgerkrigen sluttet i oktober 1992 med den generelle fredsavtalen i Roma. Under overoppsyn av ONUMOZ fredsbevarende styrker fra FN, vendte fred tilbake til Mosambik. Innen midten av 1995 hadde mer enn 1,7 millioner mosambikiske flyktninger som hadde søkt asyl i nabolandene Malawi, Zimbabwe, Swaziland, Zambia, Tanzania og Sør-Afrika som et resultat av krigen og tørke, vendt tilbake som del av den største tilbakeføringen som er bevitnet i subsaharisk Afrika. I tillegg vendte rundt fire millioner interne flyktninger tilbake til deres opprinnelige områder. Politikk og administrasjon. a>Mosambik er et demokrati med flerpartisystem under grunnloven fra 1990. Den utøvende grenen består av en president, statsminister og et ministerråd. Der er en nasjonalforsamling og distriktsforsamlinger. Domstolsapparatet består av en høyesterett og provins-, distrikts- og kommunedomstoler. Stemmeretten er for alle ved fylte 18 år. Landet holdt sine første demokratiske valg i 1994. Joaquim Chissano ble valgt til president med 53% av stemmene, og nasjonalforsamlingen med 250 medlemmer ble valgt med 129 representanter fra FRELIMO, 112 fra RENAMO og 9 fra tre mindre partier som dannet Demokratisk Union (UD). Siden den ble opprettet i 1994, har nasjonalforsamlingen gjort fremskritt i å bli økende uavhengig av den utøvende makten. Innen 1999 hadde mer en halvparten (53%) av lovene som ble vedtatt sin opprinnelse i forsamlingen. Etter noen forsinkelser holdt landet sine første lokalvalg for å gi lokal representasjon og noe budsjettautoritet på kommunenivå. Det største opposisjonspartiet, RENAMO, boikottet lokalvalgene da de mente det var gjort feil i registreringsprosessen. Uavhengige kritikere bestred valgene og vant seter i kommuneforsamlingene. Valgdeltakelsen var lav. I etterspillet til lokalvalgene i 1998, lovet regjeringen å legge til rette for opposisjonens prosedyrebekymringer i den andre runden av flerpartivalg i 1999. Valglovene ble skrevet på nytt og vedtatt ved flertall av nasjonalforsamlingen i desember 1998. En svært vellykket stemmeregistrering ble utført, og finansiert av internasjonale donorer, fra juli til september 1999, noe som gav stemmeregistreringskort til 85% av potensielle stemmeberettigede (mer enn syv millioner velgere). De andre generelle valgene ble avholdt 3.–5. desember 1999 med høy valgdeltakelse. Internasjonale og nasjonale observatører var enige om at valgprosessen var velorganisert og gikk glatt. Både opposisjonen og observatører påpekte i etterkant feil i tabuleringsprosessen som, hadde de ikke skjedd, kunne ha forandret resultatet. Men til slutt konkluderte observatørene med at det jevne resultatet reflekterte folkets vilje. President Chissano vant presidentvalget med en margin på 4 prosentpoeng over RENAMO-koalisjonsunionens (RENAMO-UE) kandidat, Afonso Dhlakama, og begynte sin femårsperiode i januar 2000. FRELIMO øket sitt flertall i nasjonalforsamlingen med 133 av de 250 setene. RENAMO-UE vant 116 seter, en var uavhengig og ingen tredje partier var representert. Opposisjonskoalisjonen aksepterte ikke den nasjonale valgkommisjonens resultater fra presidentvalget og la inn en formell klage til høyesterett. En måned etter valget, avviste retten opposisjonens klage og godkjente valgresultatet. Opposisjonen la ikke inn klage på valget til nasjonalforsamlingen. Det andre lokalvalget som involverte 33 kommuner med rundt 2,4 millioner registrerte velgere fant sted i november 2003. Dette var første gang FRELIMO, RENAMO-UE og uavhengige partier kjempet uten betydelige boikotter. Valgdeltakelsen på 24 % var godt over de 15 % fra det første lokalvalget. FRELIMO vant 28 posisjoner som borgermestre og majoriteten i 29 kommuneforsamlinger, mens RENAMO vant fem posisjoner og majoriteten i 4 forsamlinger. Valget ble utført uten voldelige hendelser. Men perioden umiddelbart etter valgene ble preget av innvendinger om stemme og kandidatregistreringen og stemmetabuleringen, i tillegg til ønsker om større oversikt. Regjeringen godkjente i mai 2004 nye generelle valglover som inneholdt nyvinninger basert på erfaringen fra lokalvalgene i 2003. President og nasjonalforsamlingsvalgene fant sted 1.–2. desember 2004. FRELIMO-kandidaten Armando Guebuza vant med 64% av stemmene. Hans motstander, Afonso Dhlakama fra RENAMO, fikk 32 % av stemmene. FRELIMO vant 160 av setene i parlamentet. En koalisjon av RENAMO og flere små partier vant de 90 gjenværende setene. Armando Guebuza ble innsatt som president i Mosambik 2. februar 2005. Administrativ inndeling. Kart over Mosambik med provinsene nummerert "(Tallene er hentet fra folketellingen 1. august 1997)" Utenrikspolitikk. Mens troskap som stammer fra frigjøringskampen forblir relevant, har utenrikspolitikken til Mosambik blitt økende pragmatisk. De to pilarene i utenrikspolitikken er opprettholdelse av gode forbindelser med sine naboer og opprettholdelse og ekspansjon av bånd til utviklingspartnere. I 1970- og tidlig 1980-årene var politikken ugjenkallelig knyttet til majoritetens kamp for å komme til makten i Rhodesia og Sør-Afrika i tillegg til supermaktenes konkurrering og den kalde krigen. Mosambiks beslutning om å styrke FN-sanksjonene mot Rhodesia og nekte landet adgang til havet gjorda at Ian Smiths regime gikk til skjulte og utilslørte aksjoner for å destabilisere landet. Selv om skifte av regjering i Zimbabwe i 1980 fjernet denne trusselen, fortsatte apartheid-regimet i Sør-Afrika å finansiere destabiliseringen av Mosambik. Det tilhørte også frontlinjestatene. Nkomati-avtalen i 1984 åpnet innledende diplomatiske kontakter mellom de mosambiske og sørafrikanske regjeringene, selv om den ikke lyktes i sitt mål med å få slutt på sørafrikansk støttet til RENAMO. Prosess fikk fart med Sør-Afrikas avskaffelse av apartheid som kulminerte i etableringen av fulle diplomatiske forbindelser i oktober 1993. Mens relasjonene til nabolandene Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania av og til var anstrengt, forblir Mosambik sine bånd til disse landene sterke. I årene som umiddelbart fulgte uavhengigheten, trakk Mosambik fordel fra betydelig assistanse fra noen vestlige land, særlig de skandinaviske. Men Sovjetunionen og dens allierte ble Mosambik sin primære økonomiske, militære og politiske støttespillere og landets utenrikspolitikk reflekterte denne forbindelsen. Dette begynte å endres i 1983. I 1984 sluttet Mosambik seg til verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Vestlig bistand erstattet raskt den sovjetiske støtten, og skandinavene, Finland, USA, Nederland og EU ble en økende viktig kilde til utviklingshjelp. Italia opprettholder også en profil i Mosambik på grunn av sin nøkkelrolle under fredsprosessen. Forholdet til Portugal, den tidligere kolonimakten, er kompleks og er viktig siden portugisiske investorer spiller en synlig rolle i Mosambikisk økonomi. Mosambik er medlem av den ikke-allierte bevegelsen og er blant de moderate medlemmene i den afrikanske blokk i FN og andre internasjonale organisasjoner. Mosambik tilhører også den afrikanske union (AU) (tidligere Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU) og Southern African Development Community (SADC). I 1994 ble regjeringen fullt medlem av Organization of the Islamic Conference (OIC), delvis for å utvide sitt grunnlag for internasjonal støtte, men også for å blidgjøre landets betydelige muslimske befolkning. På lignende vis sluttet landet i 1996 seg til sine anglofone naboer i Samveldet (Commonwealth). Det er den eneste nasjonen som har sluttet seg til Samveldet uten å ha tilhørt det britiske imperiet. Samme år ble Mosambik grunnleggende medlem og første president i Samveldet av portugisiskspråklige land (CPLP) og opprettholder et nært bånd med andre lusofone stater. Næringsliv. Den offisielle valutaen er "metical". Amerikanske dollar, rand og mer nylig euro er også vidt akseptert og brukt i dagens forretningstransaksjoner. På slutten av 2007 var minimumslønnen for offentlig ansatte etter loven på omkring 65 dollar per måned, og omkring 30 % lavere for jordbruksansatte. For politi var minimumslønnen omkring 85 US$ per måned. Tilbakeføringen av krigsfanger og flyktninger etter borgerkrigen, og vellykket økonomisk reform har ført til høy vekst. Gjennomsnittsveksten fra 1993 til 1999 var 6,7 %, fra 1997 til 1999 var den gjennomsnittlig mer enn 10 % per år. De ødeleggende flommene tidlig i 2000 satte en demper på veksten i BNP og det året var den bare 2,1 %. Full gjenopprettelse ble det i 2001 med 14,8 %. I 2003 var den 7 %. Myndighetene regner med at økonomien vil fortsette å øke med mellom 7 % og 10 % per år de neste fem årene. Den høye økonomiske veksten er avhengig av flere betydelige utenlandske investeringsprosjekt, fortsatte økonomiske reformer og fornyelse av landbruket, transport og turismen. Mer enn 75% av befolkningen driver med småskala landbruk, som fremdeles lider av manglende infrastruktur, kommersielle nettverk og investeringer. Anslagsvis 88 % av Mosambiks dyrkbare jord er fremdeles ukultivert. Den store utfordringen for myndighetene er å sørge for at landets økonomiske vekst kommer hele befolkningen til gode – også det fattige flertallet på landsbygda. Verdensbanken og utenlandske donorer lovpriser den gode økonomiske veksten i landet, men kritiserer samtidig myndighetenes halvhjertede innsats for å bekjempe korrupsjon. Den omfattende korrupsjonen anses å være en vesentlig brems for generell utvikling og fattigdomsbekjempelse i landet. Landets mest kjente korrupsjonsbekjemper, journalisten og redaktøren Carlos Cardoso ble likvidert i Maputo i november 2000. Selv om drapsmennene og noen bakmenn ble dømt til lange straffer, ble det etterforsket om oppdragsgiverne kunne inkludere blant annet Nyimpine Chissano, sønnen til landets daværende president. Etterforskningen ble avsluttet da Nyimpine Chissano døde i november 2007. Regjeringens tette kontroll på utgiftene og pengeforsyningen, kombinert med reform i den finansielle sektor, reduserte inflasjonen fra 70 % i 1994 til mindre enn 5 % fra 1998–99. De økonomiske forstyrrelsene som oppstod med de ødeleggende flommene i 2000, førte inflasjonen opp på 12,7 % det året, og den var 13 % i 2003. Verdien til den mosambikiske valutaen mistet nesten 50 % av sin verdi mot dollar siden desember 2000, selv om den begynte å stabilisere seg på slutten av 2001. Siden da har kursen vært stabil. En ny metical trådte i kraft 1. juli 2006. 1000 gamle meticais tilsvarer 1 ny metical. Begge valutaene sirkulerte til 31. desember 2006. Etter det er kun den nye valutaen gyldig, men den gamle vil kunne veksles i Mosambiks Bank til slutten av 2012. Økonomiske reformer har vært omfattende. Mer enn 1200 statseide foretak (for det meste små) har blitt privatiserte. Forberedelser for privatisering og/eller liberalisering er på vei for de gjenværende selskapene med politisk innvirkning, inkludert telekommunikasjoner, elektrisitet, havner og jernbaner. Regjeringen velger med jevne mellomrom en strategisk utenlandsk investor når de privatiserer disse selskapene. I tillegg har tollsatsene blitt senket, og behandlingen av toll har blitt strømlinjeformet og reformert. Regjeringen introduserte en svært vellykket formueskatt i 1999 som del av sine forsøk å øke interne inntekter. Planer for 2003–04 inkluderte en reform av det kommersielle lovverket, betydelige reform av domstolene, styrking av den finansielle sektoren, fortsatt reform av velferdstjenestene og forbedret statsbudsjett, revidert statsbudsjett og ettersynsevnen. Importen forblir nesten 40 % større enn eksporten, men dette er en betydelig forbedring fra 4 til en forholdet som var rett etter krigsårene. I 2003 var importen på $1,24 milliarder og eksporten var på $910 millioner. Støtteprogrammer gitt av utenlandske donorer og privat finansiering av utenlandske direkteinvesteringer i megaprosjekter og deres tilsvarende råvarer har stort sett kompensert for bortfallet av betalingsbalansen. Utsiktene for eksporten er oppmuntrende på ikke altfor lang sikt, siden et antall utenlandske investeringsprosjekter bør lede til betydelig eksportvekst og en bedre handelsbalanse. MOZAL, et stort aluminiumsverk som startet produksjonen i midten av 2000, har i stor grad ekspandert nasjonens handelsvolum. I 2007 fikk Mosambik kontrollen og aksjemajoriteten i vannkraftselskapet Hidroeléctrica de Cahora Bassa (HCB) som står for kraftproduksjonen fra Cahora-Bassademningen ved Zambezielven. Etter langvarige forhandlinger med Portugal har nå Mosambik 85 % av aksjene i selskapet. De to gassfeltene Pande og Temane på land nordvest for byen Vilankulo ble påvist av oljeselskapet Gulf i 1961 og 1967. Etter at det sørafrikanske oljeselskapet Sasol overtok operatørskapet og konstruerte en 865 km lang gassrørledning til Secunda i Sør-Afrika, kunne produksjonen fra Temanefeltet starte opp i februar 2004. Produksjon fra Pandefeltet vil starte noen år senere. Noe av gassen benyttes av innenlandsk industri ved industribyen Matola vest for hovedstaden Maputo. De siste årene har det vært en økende interesse for petroleumsleting i Mosambik, både på land og til havs. Selskapet Kenmare Resources Plc startet i 2006-2007 utvinning av tungmineral-sand i Moma i Nampulaprovinsen, med gjennomførte og planlagte investeringer omkring 460 millioner US$. Med full produksjon mot slutten av 2009, vil planlagt utvinning av titandioksyd være verdens tredje største fra en enkeltgruve. Årlig utvinningsnivå vil da ligge 50% over utvinningsnivået de ligger på mot slutten av 2007: 800 000 tonn ilmenitt, 56 000 tonn zirkon og 21 000 tonn rutil. Tradisjonell mosambikisk eksport inkluderer cashewnøtter, reker, languster, bomull, tømmer, tobakk, fisk, kopra, sukker, te og sitrusfrukter. De fleste av disse industriene blir rehabilitert. Mosambik er mindre avhengig av import for grunnleggende matvarer og foredlede varer på grunn av jevn økning i lokal produksjon. Viktigste importvarer er kjøretøy, elektriske varer, maskinvarer, oljeprodukter, korn. 84 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (CIA) (2002). Utdanning. Under koloniregimet var utdanningsmulighetene for svarte mosambikere begrenset, og ved uavhengigheten i 1975 var over 90 % av befolkningen analfabeter. De fleste av dagens politiske ledere ble utdannet på misjonsdrevne skoler. Etter uavhengigheten har regjeringen hatt høy prioritet på utdannelse, og andelen analfabeter har sunket til mellom 50 og 55 %. Analfabetisme er betydelig mer utbredt på landsbygda og blant kvinner. I senere år har ikke bygging av skoler og utdanning av lærere holdt følge med befolkningsøkningen. Kvaliteten på utdanningen har gått på bekostning av høy andel elever i klassene (ofte 80-100 per klasse), men utdannelsessektoren er fortsatt et sterkt prioritert område for regjeringen. Massemedia. Pressefriheten i Mosambik har blant annet vært påvirket av hendelser som drapet på redaktør, journalist og korrupsjonsjeger Carlos Cardoso i november 2000 (se under "Økonomi" lenger ned). Generelt har journalister kunnet skrive forholdsvis fritt, men i den Paris-baserte pressefrihets-organisasjonen Reportere uten grenser (RSF) årlige rangering av pressefriheten i ulike land, faller Mosambik drastisk fra 2006 (nr. 45 av 168 land) til 2007 (nr. 73). Dette skyldes blant annet at rettsvesenet har hatt flere inngrep i pressens arbeid i denne perioden. Det har også vært manglende vilje i parlamentet til å vedta ny lovgiving angående tilgang til informasjon, og dessuten vært lansert forslag om å innføre en ordning med lisensiering av journalister – noe som oppfattes som et ønske om økt kontroll over pressen. Helse. Ved uavhengigheten i 1975 hadde mindre enn 10 % av befolkningen tilgang til helsevesenet. I vanlig portugisisk kolonial stil hadde helsevesenet i hovedsak vært forbeholdt hvite mennesker i byene. Universitetet i Maputo (Universidade Eduardo Mondlane) har økt opptaket av medisinerstudenter betydelig de siste årene, til mellom 100 og 150 per år. Per juli 2007 oppgir helseministeren at det er omkring 800 leger i landet (i gjennomsnitt én per 25 000 innbygger – mens det i Norge er én lege per 250 innbygger), men med sterk overvekt i Maputo. Helseminister Ivo Garrido har foretatt en rekke grep for å effektivisere helsevesenet. Den offisielle forekomsten av hiv var i 2011 11,5 % for befolkningen mellom 15 og 49 år (som er en vanlig referansegruppe for HIV-statistikk). Dette er en del lavere enn for flere av nabolandene i det sørlige Afrika (se kart for hiv og aids i Afrika). For hovedstaden Maputo ligger tilsvarende tall på over det dobbelte. I 2011 antok myndighetene at det var anslagsvis 1,7 millioner hiv-smittede i landet, hvorav omkring 600 000 var i en fase der de hadde behov for aids-medisiner (antiretrovirale medisiner). Myndighetene har de senere årene satset på å gi flere behandling, og per desember 2011 fikk 240 000 aids-pasienter slike medisiner. En slik satsning er avhengig av tilstrekkelig kapasitet i helsevesenet til en forsvarlig oppfølging av pasientene, noe som fortsatt er en vesentlig utfordring. Aids-medisinene som benyttes er blant de billigere på markedet, med betydelige bivirkninger. Det er mange år siden mer ressurssterke stater sluttet å bruke disse typene aids-medisiner. Det ble registrert drøyt 35 000 tuberkulosetilfeller i landet i 2006, men helseminister Ivo Garrido mener at et tilsvarende antall forble udiagnostisert. Det er omkring 1200 helsestasjoner og sykehus i Mosambik, men ved kun 250 av disse har man kapasitet til å analysere laboratorieprøver for tuberkulose. Som i mange andre afrikanske land er malaria-tilfeller svært utbredt. Ifølge helsemyndighetenes offisielle statistikk ble det registrert 6,3 millioner malariatilfeller i 2006, hvorav drøyt 5000 dødsfall på grunn av sykdommen. Dødstallene anses for å være svært konservative. I tilknytning til den årlige regntiden er det ofte utbrudd av kolera-epidemier i landet. Referanser. Denne artikkelen inneholder materiale fra "CIA World Factbook" som er offentlig eie. Mat. Maleri ved Floris van Dyck, 1613 Mat kommer som regel fra planter, dyr eller andre kategorier som sopper eller gjæra produkter som alkohol. Også vann kan regnes som er en svært viktig del av kostholdet. Det er vanlig å skille mat fra drikke, selv om de ofte har mange av de samme funksjonene. Mat kan finnes i flytende form, som suppe, men som regel er mat det man spiser, og drikke det man drikker. Mat er ikke bare fysiologisk nødvendig, men har også mange viktige sosiale og kulturelle funksjoner. Smak, tekstur og utseende kan tidvis være av like stor verdi som nytteverdien av det som spises. Ulike områder, regioner og land har derfor utviklet sine særegne former for kokekunst. Mat bestemmes ikke utelukkende av tilgangen av råvarer (som var viktigere tidligere), men også av sosiale og religiøse konvensjoner. Bestemte religioner, som eksempelvis jødedom og islam, setter bestemte regler for hvilken type mat som kan eller ikke kan spises. En del matregler synes å være direkte knyttet til spørsmål som går på hvordan man skal håndteres for å unngå matforgiftning. Historisk har mennesker skaffet seg mat via to metoder: som jegere og samlere på den ene siden, og via jordbruk og fiske på den andre siden. I dag blir det meste av maten som blir konsumert av verdens befolkning fra matindustrien, som blir operert av multinasjonale selskaper som benytter intensivt industrielt jordbruk for å maksimalisere avkastningen. Matsikkerhet blir overvåket av organisasjoner som blant annet FNs organisasjon for ernæring og landbruk, og FNs Verdens matvareprogram. Disse adresserer saker som bærekraft, biologisk mangfold, klimaendringer, ernæringsøkonomi, befolkningsvekst, vannforsyning, og tilgang på mat. I Norge har Mattilsynet (Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler) en viktig oppgave på vegne av staten å kontrollere at matproduksjonen er etisk forsvarlig, og de skal fremme god kvalitet, redelig produksjon og omsetning. Retten til mat er en menneskerettighet som er avledet fra FNs Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Denne menneskerettigheten anerkjenner «retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert tilstrekkelig med mat», foruten også «den fundamentale retten til å være fri fra sult». Planter. Planter er langt på vei den største kilden til mat for mennesker. Det er rundt 2000 plantesorter som blir kultivert som mat og mange har flere særskilte kultivarer. Plantefrø er spesielt godt egnet som mat fordi de inneholder viktige næringsstoffer som skal bidra til at frøet spirer. Blant spiselige frø finner vi korn (som hvete, mais og ris), belgfrukter (som bønner, erter og linser) og nøtter. Noen frøsorter brukes også til å produsere matolje, for eksempel valnøtter, solsikkefrø, rapsfrø, oliven og sesamfrø. Frukt er i botanisk forstand spredningsenheten hos blomsterplanter. Mange planter har utviklet frukter som er viktige næringskilder for mennesker og dyr. Når dyrene spiser frukten, bidrar de også til å spre frøene. Frukt utgjør en vesentlig del av kostholdet i de fleste kulturer. En del botaniske frukter, som tomater, gresskar, og auberginer, er spist som grønnsaker. Grønnsaker er en annen, svært viktig matkilde fra planteriket. Grønnsaker inkluderer blant annet rotvekster (som poteter og gulrøtter), bladvekster (som spinat og salat) og kålvekster (som blomkål og brokkoli). Mange urter og krydder er også grønnsaker. Flere grønnsaker, som tomat og aubergin, er frukter i botanisk forstand. Dyr. Dyr utgjør en matkilde, enten direkte eller indirekte ved de produkter som de produserer. Kjøtt er et eksempel på en direkte matkilde ved at kjøtt, indre organer eller blod benyttes til menneskeføde. Enkelte dyr som eksempelvis geiter, kuer, sauer og kameler, brukes også som indirekte matkilder, for eksempel ved produksjon av melk eller prosessert via meieri til ost, smør og lignende. I tillegg legger fugler som eksempelvis høns, ender og gjess, og andre dyr egg som ofte er spist, og bier produserer honning fra nektar hos blomster, og som også er et populær søtningsmiddel i mange kulturer. I noen kulturer blir det spist blod, tidvis som en form for suppe, men bruktes også som tykningsmiddel i sauser. En del kulturer og folk spiser ikke kjøtt eller produkter fra dyr av kulturelle, kostmessige, helse, etiske eller ideologiske grunner. Vegetarianere spiser ikke kjøtt, og veganisme, en undergruppe av vegetarianisme, konsumerer ikke noen former for mat som er eller inneholder ingredienser som har dyr som kilde. Matproduksjon. Tradisjonelt har mat blitt anskaffet via landbruk. Med økende omtanke for jordbruksindustri over at multinasjonale selskaper eier verdens mattilgang via patenter på genmodifisert mat, har det vært en voksende tendens mot levedyktig landbrukpraksiser. Denne tilnærmingen, delvis fremmet av krav fra konsumentene, har oppmuntret biologisk mangfold, lokalt mangfold og selvbestemmelse, og organisk jordbruksmetoder. Betydelig innflytelse på matproduksjonen har internasjonale organisasjoner, det vil si Verdens handelsorganisasjon og EUs Den felles landbrukspolitikk, nasjonale regjeringsvedtak (eller lovverket), og krig. I populærkulturen har masseproduksjon av mat, særlig kjøtt som kylling og storfekjøtt, blitt i økende grad kritisert ved ulike dokumenterer som har dokumentert masseslakt og dårlig behandling av dyrene, ofte grunnet rasker inntjening fra industrielt jordbruk. Sammen med å samtidig tendens mot økt miljøbevissthet, har mennesker i vestlig kultur hatt en økende tendens mot bruk av urtetillegg, mat for en spesifikk gruppe eller person (som mennesker på bestemte dietter, kvinner, iderettsfolk), merverdimat (som tilsatt mat med eksempelvis egg med omega-3), og en mer etnisk mangfoldig diett Matstell. Hakkasteik servert med poteter og grønnsaker som eksempel på en kulturell matrett. Mange kulturer har en gjenkjennbar matkultur, et særskilt sett av mattradisjoner hvor ulike arter eller en kombinasjon av smaker er unike for denne kulturen og som har utviklet seg over tid. Andre forskjeller omfatter preferanser (varm eller kald, krydderet og videre) og praksis i matstellet, et felt som kalles for gastronomi. Mange kulturer har mangfoldig matstell i henhold til forberedelse, kokemetoder, og fremstilling. Dette omfatter også en kompleks mathandel som bidrar til at kulturer overlever økonomisk via mat, ikke bare konsum. En del typiske etniske mattradisjoner er blant annet norsk, italiensk, fransk, japansk, kinesisk, amerikansk, indisk og andre. Evolusjonært, som motsatt av kulturelt, er mennesker stort sett altetende, men religiøse og sosiale konstruksjoner ville ofte ha en medbestemmelse i hva mennesker kan og vil spise. Mat er spist og vanligvis hygget med via smaksansene, oppfatningen av smak fra spising og drikking. Bestemte smaker oppfattes som bedre enn andre, av evolusjonære hensikter. Landbruk. Ifølge Statistisk sentralbyrå består rundt 30 % av det daglige energiinntaket til mennesker i Norge i gjennomsnitt av korn. Rundt to tredeler av dette kornet er produsert i Norge. For mennesker i utviklingsland utgjør korn rundt 50% av det daglige energiinntaket. Den norske kjøttproduksjonen står for over 90 % av alt kjøtt som konsumeres i Norge. Økologisk landbruk. I Norge og i andre vestlige land øker etterspørselen etter økologiske matvarer. Økologisk landbruk er en driftsform hvor det settes spesielle krav og frivillige begrensninger for produksjonen. Økologisk landbruk bygger på et helhetssyn som omfatter de økologiske, økonomiske og sosiale sidene ved produksjonen. Stoltenberg II-regjeringen har som mål at 15 prosent av matproduksjonen og -forbruket i Norge skal være økologisk i 2015. Fiskeoppdrett. Oppdrett av laks er en av Norges største og viktigste næringer og er en verdensledende eksportør av fersk og frossen laks. Ifølge Verdens helseorganisasjon er fisk hovedkilden til animalsk protein for rundt én milliard mennesker på verdensbasis. Matauk. Jakt, fiske, bærplukking og soppsanking er populære aktiviteter i forbindelse med friluftsliv i Norge. Mattilsynet. Mattilsynet er den norske tilsynsmyndighet for planter, fisk, dyr og næringsmidler. Mattilsynet har også som oppgave å kontrollere at bedrifter har en etisk forsvarlig produksjon, og de skal fremme god kvalitet, redelig produksjon og omsetning. Konservering. Med konservering menes her ulike metoder som brukes for å forlenge holdbarheten på en matvare. Kjøling og frysing er i dag de mest utbredte formene for konservering av matvarer. Hermetisering og vakuumpakking er også vanlige metoder for å hindre at mikroorganismer utvikles og spres i matvarer. Fermentering er en annen og eldre metode. Melk pasteuriseres for å forlenge holdbarheten og fjerne sykdomsfremkallende bakterier. Holdbarheten til melk kan også forlenges ved tilsetting av bakteriekulturer i produksjon av ost og yoghurt og andre meieriprodukter. I eldre tid var tørking, røyking, salting og graving vanlige konserveringsmetoder for kjøtt og fisk i Norge. Mat og helse. Mat er livsviktig for mennesker, og det er en rekke helsemessige forhold knyttet til produksjon og inntak av mat. Underernæring. Underernæring er et omfattende og komplekst internasjonalt problem som gir økt risiko for infeksjoner, smittsomme sykdommer og mangelsykdommer. Befolkningsvekst, krig, klimaendringer, naturkatastrofer og hiv/aids er medvirkende årsaker til hungersnød og underernæring i deler av verden. Over 800 millioner mennesker i dag underernært, og 18 000 barn dør hver dag som følge av underernæring. Verdens matvareprogram står for matdistribusjon til 100 millioner mennesker årlig. Den dramatiske globale økningen i matvarepriser i 2007 og 2008 har bidratt til en ytterligere økning i antallet sultrammede. Matvarekrisen har ført til opptøyer og politisk uro i en rekke land i verden. Feilernæring. Mangelsykdommer skyldes dårlig tilgang på eller opptak av næringsstoffer som kroppen trenger, og er spesielt knyttet til mangel på vitaminer, mineraler og proteiner. Mangelsykdommen skjørbuk skyldes for eksempel mangel på vitamin C. Et for høyt fett- og sukkerinntak kan føre til overvekt og fedme, som er en medvirkende årsak til hjerte- og karsykdommer, diabetes samt enkelte skjelettsykdommer og krefttyper. Overvekt og fedme var tidligere forbundet med befolkningen i rike land, men på grunn av økt tilgjengelighet på billige karbohydrater er problemet nå i eksplosiv vekst også i fattige land. I 2007 anslo Verdens helseorganisasjon at 22 millioner av verdens barn under fem år var overvektige. Over 75 % av barn som lider av overvekt eller fedme bor i land med lav eller middels inntekt. Matvareallergier, fødeintoleranser o.l.. Matvareallergier, fødeintoleranser og andre føderelaterte sykdommer er plager som oppstår når bestemte matvarer utløser en reaksjon i kroppens immunforsvar, eller i tarmsystemet. Kornallergier, glutenintoleranse, cøliaki og laktoseintoleranse er kjente former for fødeintoleranser og matvareallergier. Matinfeksjoner og matforgiftning. Matinfeksjoner skyldes bakterier og virus som gir infeksjoner i tarmsystemet. Salmonella er den vanligste årsaken til matinfeksjoner. Det mest kjente tilfellet av matinfeksjon i Norge er E. coli-saken i 2006. Matforgiftning skyldes bakterieproduserte giftstoffer i mat som resultat av feil håndtering. Spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelser kjennetegnes av et sykelig forhold til mat. De deles normalt inn i hovedgruppene anoreksi, bulimi og overspising. Spiseforstyrrelser kan føre til ernæringssvikt med potensielt dødelig utfall. Ritualer. Mat har rituell betydning i de fleste kulturer og religioner. Nattverdsmåltidet står sentralt i kristen liturgi og teologi, og har sterke teologiske bånd til den jødiske påskefeiringen pesach, hvor et rituelt måltid utgjør en minnehandling for jødenes utgang fra Egypt. Faste. Fasting innebærer vanligvis at man avstår fra mat, og i noen tilfeller drikke, i gitte tidsrom og med forskjellige formål. Fasting har ulike funksjoner innenfor religioner som kristendom, jødedom, islam og hinduisme. Renselse, bot og meditasjon og refleksjon er noen av formålene med fasting. Tabu. Noen religioner har regler for hvilke matprodukter man kan spise og hvordan maten skal tilberedes. For en rettroende muslim er det ikke tillatt å spise kjøtt som ikke er tilberedt etter halal-skikk. En jøde må følge kasjrut, som er de jødiske matforskriftene. Felles for disse religionene er at kjøtt fra svin og enkelte andre dyreslag ses på som urent. Innenfor hinduismen er det tabu å spise kjøtt fra ku og okse, fordi de ifølge vedisk tradisjon skal behandles med samme respekt som mødre, på grunn av melken de gir. Sultestreik. Sultestreik er en form for sivil ulydighet hvor en eller flere personer lar være å ta til seg føde i protest mot politiske forhold eller undertrykkelse. Den mest kjente sultestreiken i Norge er Alta-aksjonen i 1979. Marokko. Marokko (standard arabisk: المملكة المغربية – Al-Mamlakatu l-Maġribiyyah; tamazight: Tageldit n l-Maɣrib, tifinagh: Marokko på Tifinagh, eller nok "Amerruk" på andre berberspråk) er et monarki i Nord-Afrika. Landet har en lang kyststripe mot Atlanterhavet, som bøyer av ved Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Mot øst grenser landet mot Algerie. Landets grenser er omstridt. Marokko hevder herredømme over Ceuta, Melilla, men mer omstridt også Vest-Sahara. Marokko har reelt sett administrert nesten hele av sistnevnte territorium siden 1975. Hovedstaden Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde, Casablanca, ligger begge ved Atlanterhavskysten. Marokko er det eneste afrikanske landet som for tiden ikke er medlem av Den afrikanske union. Det er medlem av Den arabiske liga (جامعة الدول العربية), Maghreb-unionen (اتحاد المغرب العربي), Den Islamske konferanse (منظمة المؤتمرالإسلامي), Middelhavsdialoggruppen (الحوار المتوسطي), Group of 77 (مجموعة ال77) og viktige ikke-NATO allierte av USA. Navn. Det fullstendige arabiske navnet på landet betyr «det vestlige kongedømmet». Al-Maghrib (المغرب, som betyr vesten) brukes vanligvis. I historiske referanser, pleide historikere å referere til Marokko som al-Maghrib al-’Aqṣā (المغرب الاقصى, lengst i vest) for å skille landet fra den historiske regionen kalt Maghrib. Navnet Marokko stammer i mange andre språk fra navnet til den tidligere hovedstaden, Marrakech (مراكش – "darija": M"æ"rræksh, klassisk: Murrākush, tamazight og tasjelhit språk: Murakush), som kommer fra gamle berberiske ord, «Amur n Akush», som betyr «Guds land». Historie. Området til dagens Marokko har vært bebodd siden yngre steinalder, rundt 8000 f.Kr., som sporene etter Capsien-kulturen tyder på, i en tid da Maghreb var mindre tørr enn det er i dag. Mange teoretikere mener berberspråkene antagelig ankom omtrent samtidig som jordbruket og ble overtatt av den eksisterende befolkningen i tillegg til immigrantene som tok det med seg. Moderne genetiske analyser har bekreftet at forskjellige befolkninger har bidratt til dagens befolkning, inkludert berbere, arabere, fønikere, sefardiske jøder og subsahariske afrikanere. Berberne, ofte henvist til i moderne etniske aktivistsirkler som «amazigh», er også kjent av deres regionale etniske identitet som chleuh. I den klassiske perioden var Marokko kjent som "Mauretania", selv om dette ikke må forveksles med dagens Mauritania. Nord-Afrika og Marokko ble sakte trukket inn i den videre oppadgående Middelhavsverdenen gjennom fønikiske handelskolonier og bosetninger i den sene klassiske perioden. Fønikernes ankomst markerte begynnelsen på et langt engasjement i Middelhavet ettersom denne strategiske regionen var del av Romerriket som Mauretania Tingitana. I det 5. århundre e.Kr., da Romerriket var i ferd med å gå i oppløsning, falt regionen til vandalene, vestgoterne og bysantinske grekere i rask rekkefølge. I løpet av denne tiden forble de høye fjellene i det meste av dagens Marokko uavhengige og forble i hendene til deres berbiske innbyggere. Araberne ankom i det 7. århundre og tok med seg sine tradisjoner og islam. De fleste av berberne konverterte og dannet stater som kongedømmet Nekor. Landet brøt snart med de fjerne abbaside–kalifenes kontroll under Idris ibn Abdallah som grunnla Idrisid-dynastiet. Marokko ble et utdanningssenter og en betydelig regional maktfaktor. Marokko under almoravideneMarokko ville nå sin høyde under en serie dynastier av berbisk opphav som erstattet de arabiske idrisidene. Først almoravidene, og så almohadene, styrte fra Marokko nesten hele det nordvestlige Afrika i tillegg til store seksjoner av det islamske Iberia, eller Andalusia. Mindre stater i regionen, som Berghouata og Banu Isam, ble erobret. Imperiet kollapset etter en lang rekke borgerkriger. Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll. Marokko stod ovenfor spansk og ottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon, og mens kongedømmet var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. I 1684 annekterte de Tanger. Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat. Den ble signert av John Adams og Thomas Jefferson og har blitt videreført uavbrutt siden 1783. USAs delegasjon (konsulat) i Tanger er den første eiendommen den amerikanske regjeringen har eid utenfor eget land. Bygningen huser nå Tangier American Legation Museum. Vellykkede portugisiske forsøk på å kontrollere Atlanterhavskysten i det 15. århundre hadde ikke særlig innvirkning på det det middelhavsorienterte hjertet av Marokko. Etter Napoleonskrigene ble Egypt og det nordafrikanske Maghreb økende uregjerlige fra Konstantinopel. Området ble også et gjemmested for pirater under lokale bejs, og ettersom Europa ble industrialisert, i økende grad sett på som et verdifullt område for kolonisering. Maghreb hadde vist større velstand enn den ukjente delen av Afrika og hadde en strategisk viktig posisjon som hadde innvirkning på utgangen av Middelhavet. For første gang ble Marokko en stat av interesse for de europeiske maktene. Frankrike viste sterk interesse i Marokko så tidlig som i 1830. Britisk anerkjennelse i 1904 av Frankrikes innflytelsesfære i Marokko fremprovoserte en tysk reaksjon. Krisen i juni 1905 ble løst ved Algeciras-konferansen i Spania i 1906 som formaliserte Frankrikes «spesielle posisjon» og delte Marokkos politikk til Frankrike og Spania. En annen marokkansk krise fremprovosert av Berlin økte spenningen mellom de europeiske stormaktene. Fez-traktaten (signert 30. mars 1912) gjorde Marokko til et fransk protektorat. I den samme avtalen overtok Spania rollen som beskytter av de nordlige og sørlige sahariske sonene den 27. november samme år. Mange marokkanske soldater (goumiere) som tjente i den franske hær hjalp europeiske og amerikanske tropper både i første og andre verdenskrig. Nasjonale politiske partier som oppstod i fotsporene til det franske protektoratet, baserte sine argumenter for marokkansk uavhengighet på erklæringer fra andre verdenskrig som Atlanterhavserklæringen, en felles amerikansk–britisk uttalelse som fremmet blant annet folks rett til å velge styreform som de skulle leve under. Istiqlal-partiets manifest ("uavhengighets"-partiet) i 1944 var et av de tidligste offentlige krav om uavhengighet. Partiet stod senere for det meste av lederskapet av den etterfølgende nasjonalistbevegelsen. a> i Pentagon.Frankrike sendte sultan Muhammed V i eksil til Madagaskar i 1953. Han ble oppfulgt av den upopulære Muhammed Ben Aarafa. Han styre ble oppfattet som illegitimt og utløste aktiv opposisjon mot det franske protektoratet i hele landet. Det mest betydelige skjedde i Oujda hvor marokkanere angrep franske og andre europeiske beboere i gatene. Operasjoner av den nylig opprettede «Armée de Libération» ble satt i gang den 1. oktober 1955. «L'Armée de Libération» ble opprettet av «Comité de Libération du Maghreb Arabe» i Kairo til å være en motstandsbevegelse mot okkupasjonen på samme måte som den nasjonale frigjøringsfronten i Algerie. Dens mål var å returnere kong Muhammed V, men også å frigjøre Algerie og Tunisia. Frankrike lot Muhammed V returnere i 1955, og forhandlingene som førte til marokkansk uavhengighet startet året etter. Alle disse hendelsene hjalp til med å øke graden av solidaritet mellom folket og den nylig returnerte kongen. Av denne grunn ble revolusjonen kalt «la révolution du Roi et du Peuple» ("kongens og folkets revolusjon") og den feires hver 20. august. Marokko fikk sin politiske uavhengighet fra Frankrike 2. mars 1956, Frankrike oppgav formelt sitt protektorat i Marokko 7. april samme år. Gjennom avtaler med Spania i 1956 og 1958 ble marokkansk kontroll over visse spanskstyrte områder gjenopprettet, selv om forsøk på å kreve andre spanske koloniale områder gjennom militære operasjoner var mindre vellykkede. Den internasjonaliserte byen Tanger ble reintegrert med signeringen av Tanger-protokollen 29. oktober 1956. Hassan II ble konge av Marokko 3. mars 1961. Hans styre var preget av politisk uro og regjeringens hensynsløse respons gav dem kallenavnet «blyårene». Den spanske enklaven Ifni i sør ble del av det nye Marokko i 1969. Marokko okkuperte og annekterte den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara i 1970-årene, men okkupasjonen er folkerettslig kontroversiell, en endelig løsning på territoriets status mangler fortsatt, og den behandles fortsatt i FNs sikkerhetsråd. Eksperimentelle politiske reformer i 1990-årene resulterte i etableringen av en tokammers nasjonalforsamling i 1997. Marokko ble gitt "major non-NATO ally"-status i juni 2004 og signerte frihandelsavtaler med USA og EU. Marokkos største by, Casablanca, ble utsatt for terroristangrep i 2003. Angrepene var rettet mot vestlige og jødiske mål og førte til 33 omkomne og mer enn 100 skadde, hovedsakelig marokkanere. Politikk. Marokko er et konstitusjonelt monarki med parlament. Statsministeren er regjeringssjef og landet har et flerpartisystem. Den utøvende makt ligger hos regjeringen. Lovgivende makt ligger både hos regjeringen og de to kamrene i parlamentet, representantsforsamlingen og rådgivningsforsamlingen. Den marokkanske grunnloven legger grunnlaget for et monarki med parlament og et uavhengig domstolsapparat. Der er en pågående uenighet om overherredømmet over Vest-Sahara med den sahrawiske arabiske demokratiske republikk. Den øverste autoriteten ligger hos kongen som både er den politiske lederen og «beskytter av troen». Han leder ministerrådet, utnevner statsministeren etter folkevalg, utnevner alle medlemmene i regjeringen etter å ha rådført seg med statsministerens anbefalinger og kan avsette ministre, oppløse parlamentet, suspendere grunnloven, skrive ut nyvalg eller herske gjennom dekreter. Kongen er militærets leder og landets religiøse leder. Da hans far Muhammed V døde, overtok kong Hassan II tronen i 1961. Han styrte Marokko de neste 38 årene frem til han døde i 1999. Hans sønn, kong Muhammed VI, overtok tronen i juli 1999. I mars 1998 utnevnte kong Hassan en koalisjonsregjering ledet av opposisjonens sosialistiske leder Abderrahmane Youssoufi som hovedsakelig bestod av ministre fra opposisjonspartiene. Statsminister Youssoufis regjering er den første regjering som primært ble satt sammen fra opposisjonspartier på flere tiår og representerte også den første muligheten til at en koalisjon av sosialister, venstreorienterte sentrumspartier og nasjonalistpartier kunne inkluderes i regjeringen frem til oktober 2002. Dagens regjering ledes av Driss Jettou som ikke er medlem av noe parti. Siden grunnlovsreformen i 1996 har parlamentet bestått av to kammere. Representantsforsamlingen ("Majlis al-Nuwab/Assemblée des Répresentants") har 325 medlemmer som er valg for en femårsperiode. 295 blir valgt i valgkretser med flere representanter og 30 fra en nasjonal liste som bare består av kvinner. Rådgivningsforsamlingen ("Majlis al-Mustasharin") har 270 medlemmer valgt for en niårsperiode. Disse blir valgt av lokale råd (162 seter), profesjonelle forsamlinger (91 seter) og lønnsmottakere (27 seter). Parlamentets makt, selv om den er begrenset, ble utvidet i grunnlovsrevisjonene i 1992 og 1996 og inkluderer budsjettbehandling, godkjenne foreslåtte lover, utspørring av ministere og etablering av undersøkelseskommisjoner for å undersøke regjeringens handlinger. Underhuset i parlamentet kan avsette regjeringen gjennom et mistillitsforslag. Øverste domstol i den juridiske strukturen er høyesterett, hvis dommere blir utnevnt av kongen. Youssoufi-regjeringen innførte et reformprogram for å utvikle større juridisk uavhengighet og selvstendighet. Regioner. Som del av desentraliserings- og regionaliseringslovene som nasjonalforsamlingen vedtok i 1997, ble 16 nye regioner opprettet. Den er for tiden den høyeste administrative inndelingen av Marokko. En marokkansk region blir styrt av en wali som blir utpekt av kongen. Walien er også guvernør av provinsen (eller prefekturet) hvor han bor. På grunn av konflikten om Vest-Sahara er flere regioner omstridt mellom Marokko og den sahrawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), nærmere bestemt Guelmim-Es Semara (6), Laâyoune-Boujdour-Sakia El Hamra (7) og Oued Ed-Dahab-Lagouira (11). Frisonen, øst for den marokkanske mur, administreres av SADR. Kongedømmet Marokko krever disse som deres sørlige provinser. Geografi. Algerie grenser til Marokko i øst og sørøst, men grensen mellom de to landene har vært stengt siden 1994. Langs Middelhavskysten ligger fire spanske enklaver: Ceuta, Melilla, Peñón de Vélez de la Gomera og Peñón de Alhucemas, i tillegg til flere øyer, inkludert Perejil og Chafarinas. Utenfor Atlanterhavskysten tilhører Kanariøyene Spania, mens Madeira i nord er portugisisk. I nord grenser Marokko til og kontrollerer deler av Gibraltarstredet, noe som gir landet makt over vannveien inn og ut av Middelhavet. Riffjellene dominerer regionen som grenser til Middelhavet fra nordvest til nordøst og Atlas-fjellene går som en ryggrad fra sørvest til nordøst. Det meste av befolkningen bor nord for disse fjellene, mens ørkenen ligger sør for dem. Det meste av den sørøstlige delen av landet er del av Sahara-ørkenen og er dermed tynt befolket og ikke produktiv økonomisk sett. I sør ligger Vest-Sahara, en tidligere spansk koloni som ble okkupert av Marokko i 1975. Marokko hevder at Vest-Sahara er del av dets territorium og henviser til det som de sørlige provinsene. Dette er imidlertid ikke anerkjent av FN, og Vest-Sahara er derfor et omstridt territorium. Marokkos hovedstad er Rabat, og landets største by er havnebyen Casablanca. Safi, Landet har middelhavsklima som blir mer ekstremt i de indre regionene hvor fjellene ligger. Terrenget er slik at kystslettene er rike og dermed er ryggraden i agrikulturen. Skoger dekker rundt 12 % av landet, mens dyrkbar jord utgjør 18 %. 5 % har irrigasjon. Økonomi. a>en i Marokko (Bank Al Maghrib) Marokko har signert en frihandelsavtale med EU (med inngang ifra 2010) og USA. Det amerikanske senatet godkjente med 85 stemmer mot 13 den amerikansk-marokkanske frihandelsavtalen 22. juli 2004 som vil la 98 % av gjensidig handel av konsument- og industriprodukter foregå uten toll. Avtalen trådte i kraft i januar 2006. Den største industrien er gruvedrift av fosfater. Den nest største inntektskilden er fra statsborgere som bor i utlandet som overfører penger til slektninger bosatt i Marokko. Landets tredje største inntektskilde er turisme. Landet er en av verdens største produsenter og eksportører av kannabis, og kultiveringen og salget gir økonomisk grunnlag for store deler av befolkningen i det nordlige Marokko. Kannabis blir vanligvis foredlet til hasj. Denne aktiviteten står for 0,57 % av Marokkos BNP, anslått til $37,3 milliarder. En FN-studie anslår at kannabiskultiveringen dekker rundt 1340 km² i marokkos fem nordlige regioner. Dette tilsvarer 10% av det totale området og 27 % av den dyrkbare jorda i det undersøkte området og 1,5% av landets dyrkbare jord. Marokko er med i FNs narkotikakonvensjon fra 1988 og i 1992 vedtok Marokko lovgivning som skulle sette konvensjonen i verk. Arbeidsledighetsraten er på 12,1 % (2004), og et overslag fra 1999 anslår at 19 % av den marokkanske befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Selv om Marokko jobber mot endring, har landet historisk sett brukt barnearbeid i stor skala. I 1999 innrømmet den marokkanske regjeringen at over barn under 15 år var i arbeidsstyrken. Demografi. Marokko er det fjerde mest befolkede arabiske landet etter Egypt, Sudan og Algerie. De fleste marokkanerne er sunnimuslimer av arabisk, berbisk eller blandet arabisk–berbisk opphav. Araberne invaderte Marokko i det 7. århundre og etablerte sin kultur der. Marokkos jødiske minoritet har sunket betraktelig og teller rundt 7000. De fleste av de utenlandske beboerne er franske eller spanske, mange er lærere eller teknikere og stadig flere pensjonister, særlig i Marrakech. Der er ingen betydelige genetiske forskjeller mellom marokkanske araber og marokkanske ikke–arabere (det vil si berbere og saharawis). Derfor er det sannsynlig at arabiseringen hovedsakelig var en kulturell prosess uten genetisk erstatning. Ifølge European Journal of Human Genetics, var nordvestlige afrikanere genetisk nærmere iberere og andre europeere enn afroamerikanere. Marokkos offisielle språk er arabisk. Landets særskilte arabiske dialekt kalles marokkansk arabisk. Rundt 12 millioner (40% av befolkningen), hovedsakelig i jordbruksområder, snakker berbisk som i Marokko kjenner tre forskjellige dialekter (tarifit, tashelhiyt og tamazight), enten som førstespråk eller tospråklig med den talte arabiske dialekten. Fransk som er Marokkos uoffisielle andrespråk, blir lært av alle og fungerer fremdeles som Marokkos primærspråk i handel og økonomi. Det er også vidt utbredt i utdanning og i styret av landet. Rundt marokkanere i den nordlige delen av landet snakker spansk som andrespråk parallelt med tarifit. Engelsk, som fremdeles er langt bak fransk og spansk, er raskt i ferd med å bli det foretrukne fremmedspråket blant utdannet ungdom. Nasjonale utdanningsreformer som tredte i kraft sent i 2002, har resultert i at engelsk blir undervist i alle offentlige skoler fra fjerde skoleår av. De fleste mennesker bor vest for Atlasfjellene, en fjellrekke som isolerer landet fra Sahara. Casablanca er handels– og industrisenteret og landets ledende havn. Rabat er styresmaktens sete, Tanger er inngangen til Marokko fra Spania og også en betydelig havn, Fez er det kulturelle og religiøse senteret og det hovedsakelig «berbiske» Marrakech er et betydelig turistsentrum. Utdanning i Marokko er gratis og grunnskolen er obligatorisk (opp til 15 år). Mange barn, særlig jenter på landsbygda, går fremdeles ikke på skole. Marokko har rundt studenter ved 14 offentlige universiteter. Det eldste, og på noen måter det mest prestisjefylte, er «Muhammed V Universitet» i Rabat, sammen med Al Akhawayn Universitetet i Ifrane (et privat universitet), med fakulteter i jus, vitenskap og de frie vitenskapene. Al-Akhawayn, grunnlagt i 1993 av kong Hassan II og kong Fahd av Saudi–Arabia, er et engelskspråklig, amerikanskinnspirert universitet med rundt 1000 studenter. Universitetet Al Karaouine i Fez har vært et senter for islamske studier i mer enn 1000 år. Ifølge UniCEF var 44% av alle voksne i landet analfabeter i perioden 2003–2008. Imidlertid har et omfattende alfabetiseringsprogram ført til betydelige forbedringer på området. Kultur. Marokko er et etnisk rikt land med en rik kultur og sivilisasjon. Gjennom sin historie har landet vert vertskap for mange folkeslag fra øst (fønikere, karthagere, jøder og arabere), sør (afrikanere) og nord (romere, vandalene, maurere og jøder). Alle disse sivilisasjonene har hatt innvirkning på marokkos sosiale struktur. Området tok i mot alle typer trossystem fra hedenskap, jødedom og kristendom til islam. Hver region har sitt særpreg og bidrar dermed til den nasjonale kulturen og sivilisasjonens arv. Marokko har satt som øverste prioritet å beskytte denne arven og ta vare på sin kulturelle identitet. Etnisk og kulturelt sett, kan Marokko i dag regnes som det minst arabiske blant de arabiske landene. Hoveddelen av befolkningen er av berbisk opprinnelse. Madagaskar. Republikken Madagaskar er en afrikansk øyrepublikk i det Indiske hav. Den er verdens fjerde største øy. Folket kalles madagassere eller gassere. Øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i Indonesia i de første århundrene etter Kristi fødsel. Språket, madagassisk eller gassisk, hører derfor til den austronesiske språkfamilien. Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter. Madagaskar har et unikt biologisk mangfold. Ca. åtti prosent av flora og fauna er endemiske, det vil si at de finnes kun på Madagaskar. Den mest kjente arten er lemuren. Madagaskar har vært et viktig samarbeidsland for norsk misjon siden 1867. Den norske Amerikalinje (NAL) hadde gjennom sitt datterselskap Scandinavian East Africa Line (SEAL) rutefart på Madagaskar fra 1921 – 1981. Også Norad har engasjement på Madagaskar. Det var norsk ambassade på Madagaskar fra 2004 – 2011 da ambassaden ble redusert til en ambassadeseksjon under Sør-Afrika. Mange nordmenn er blitt tildelt utmerkelser i Madagaskars nasjonalorden. Naturgeografi. Madagaskars topografi. Kartet til venstre viser vegetasjonen i landet, mens kartet til høyre viser høydeforskjellene Madagaskar kan naturlig deles i fem geografiske regioner. Den østlige kysten, Tsaratanana-massivet i nord, det sentrale høylandet, den vestlige kysten og de sørvestlige områdene. Det er to årstider på Madagaskar, en varm og regnfull fra november til april, mens en kjøligere og tørr periode varer fra mai til oktober. Vindene kommer stort sett fra sørøst, og sykloner kan opptre av og til. Det er ingen aktive vulkaner på øya, men flere steder finnes varme kilder. Natur. Madagaskars lange isolasjon fra kontinentene rundt gjør at det har oppstått et unikt biologisk mangfold, og mange av landets dyr og planter finnes ingen andre steder i verdenen. Noen økologer kaller derfor Madagaskar for «det åttende kontinent», skjønt et egentlig kontinent defineres ved at det har sitt eget innenlandsklima. Ser man bort fra flaggermus som kom via luftveien og havlevende pattedyr, levde det opprinnelig kun fire ordener av pattedyr på øya; primater, gnagere, insektetere (tenreker) og rovpattedyr. Av krypdyr finner vi mange arter av kameleoner, fargerike daggekkoer, og de godt kamuflerte bladhalegekkoene. Omtrent 150 000 av artene som lever på Madagaskar, eller 80 %, finnes kun på øya. Selv om Madagaskar er en del av Afrika, er de fleste artene på øya nært beslektet med arter i Sør-Amerika og øyene i det sørlige Stillehavet. Dessverre har avskoging blitt et større problem de siste årene, og mange av artene på øya er nå truet. Den østlige kysten. Den østlige kysten består av en 50 kilometer bred stripe med lavland og er svært frodig i forhold til resten av landet. Kystlinjen her er for det meste helt rett, bortsett fra en naturlig havn i nord. Innover i landet er det bratte fjell som grenser mot høylandet i de sentrale områdene. Klimaet er subtropisk, og vindene fra Indiahavet i øst gir mye regn. I dette området er det omtrent 3500 mm nedbør i året. Tsaratanana-massivet. Tsaratanana-massivet i nord har mange høye fjell over 2000 meter. Det høyeste fjellet i Tsaratanana-massiven er 2880 meter høyt. Kystlinjen her er svært forreven, i motsetning til den rette kystlinjen langs den østlige kysten. Tsaratanana-massivet er dessuten et relativt tørt område. Det sentrale høylandet. Høylandet strekker seg fra Tsaratanana-massivet i nord til Ivokoany-massivet i sør. I øst deler de stupbratte fjellene høylandet med østkysten. Fra de østlige delene av høylandet er det svak «nedoverbakke» hele veien ned til den vestlige kysten. Hvis man ser øya fra sør eller nord, ser det derfor ut som om den er skråttstilt. Området ligger omtrent 800 til 1800 meter over havet. Topografien her er variert, og det er både runde og eroderte fjell, store granittberg, sloknede vulkaner og vidstrakte platåer i dette området. Hovedstaden Antananarivo, som ligger midt i landet, får omtrent halvparten av de gjennomsnittlige 1,4 meterne med regn i regnsesongen. Selv om frost og rim sjelden forekommer i Antananarivo, er det vanligere i høyere deler av høylandet under tørkeperioden. Mange mener at himmelen over de sentrale delene av høylandet er blant de klareste og vakreste i verden. Madagaskar har ofte blitt kalt «Den røde øya». Grunnen består av lateritt, som gjør jorden rød på grunn av høyt innhold av jern og aluminium. Det er spesielt grunnen i høylandet som inneholder mye lateritt. Den vestlige kysten. Den vestlige kysten er, i motsetning til den østlige kysten, svært ujevn. Den er sammensatt av mange lag som har blitt dannet over lengre tid. På grunn av ujevnheten i kystlinjen, er det mange naturlige bukter som har beskyttet områdene mot sykloner og hardt vær. Dype bukter og vernede havner har i hundrevis av år vært et sted med utforskere, handelsmenn, pirater fra Europa, Afrika og Midtøsten. Området har derfor vært et viktig knyttepunkt mellom Madagaskar og omverdenen. Selv om vestkysten er forholdvis tørr, er det store deler man mener kan bli til gode jordbruksområder. Men disse områdene er tynt befolket og mye er uoppdaget. De sørvestlige områdene. De sørvestlige områdene består av høye fjell, likt de nordlige områdene. I øst ligger Ivakoany-massivet, i nord Isala Roiniforme-massivet. Det er to hovedområder her; Mahafaly-platået og ørkenområdet. I ørkenområdet holder Antandroy-folket til. Hele sørvest består av halvørken, med omtrent 330 mm nedbør i året, og er dermed tørrere enn både den vestlige kysten og det sentrale høylandet. De tørreste områdene på Madagaskar ligger faktisk på den sørligste delen av øya. Demografi. Befolkningen på Madagaskar er etterkommere av innvandrere fra Indonesia. Innvandringen har foregått i flere bølger, og jevnt over er innlandsbefolkningen lysere i huden og ofte har de glatt svart hår. De kan nesten forveksles med indonesiere eller filippinere. Langs kystene har det lenge vært kontakt med det afrikanske kontinent, og befolkningen er ofte mørkere i huden og har ofte svart kruset hår. Vi finner også arabisk, indisk og europeisk innflytelse. Befolkningen deles ofte opp i 18 etniske grupper eller «stammer». De største folkegruppene er merina, med omtrent 3 millioner medlemmer, og betsileo med omtrent 2 millioner medlemmer. Langs vestkysten finner vi sakalava. Språk. Det gassiske språket hører til den austronesiske språkfamilien. Siden gasserne er nært beslektet med indonesiere, deler det gassiske språket omtrent 90 % av de grunnleggende ordene med Maanyan-språket fra den sørøstlige delen av Borneo i Indonesia. Fransk brukes mye i administrasjon, som handelsspråk og som akademisk og juridisk språk. Undervisningsspråket i høyere klasser og på de seks universitenene er fransk. Franske skoler og skoler som legger vekt på fransk språk har høy status, fordi det gir muligheter til bedre betalte jobber. Det finnes få lærebøker på gassisk og undervisningen i morsmålet er ofte mangelfull. Det er populært å lære engelsk, men det finnes svært få miljøer hvor en kan praktisere engelsk på Madagaskar. President Marc Ravalomanana la stor vekt på å utbre engelsk, men etter statskuppet i 2009 der Andry Rajoelina tok makten, er fransk nesten blitt enerådende igjen. I private skoler drevet av lutherske og reformerte kirker har morsmålet hatt en viktigere rolle, mens de katolske skolene oftest har prioritert fransk. I Madagaskars grunnlov fra 1960 ble gassisk og fransk «republikkens offisielle språk». President Ravalomanana fikk endret grunnloven slik at også engelsk fikk plass som offisielt språk, men i den nye grunnloven som ble vedtatt i folkeavstemningen 17. november 2010 (den fjerde republikk) er kun gassisk og fransk nevnt. De franske stedsnavnene brukes ofte ved siden av de gassiske navnene. Eks.: Fort Dauphin, Tolagnaro. På nyere kart er de gassiske navnene oppgitt. Religion. Omtrent 45 % av landets innbyggere er kristne, og det er nesten helt likt fordelt på katolikker og protestanter. De største kirkene er Den katolske kirken, Den reformerte kirken, Den lutherske kirken og Den anglikanske kirken. Sammen har de dannet et felleskirkelig råd (FFKM) som også har meglet i politiske konflikter som i 1991-992. I senere tid har også pinsekirkene og ulike frimenigheter hatt en sterk vekst. Tradisjonelle religioner (48 %) har en sterk plass, særlig på landsbygda. Men også mange kristne praktiserer tradisjonelle ritualer når det gjelder forholdet mellom liv og død og valg av gunstige dager for viktige gjøremål, omskjærelse, bryllup, husbygging, viktige reiser, og liknende. Et særpreg for de tradisjonelle religionene er tilbedelse av og ofring til de avdøde forfedrene og -mødrene anene. Spesielt kjent er likvendingsritene som praktiseres av merina- og betsileo-gruppene i høylandet. Den innebærer at knokkelrestene etter de døde tas ut av graven under spesielle seremonier. Familien skifter liksvøp på knoklene og feirer begivenheten med musikk, sang og dans og god mat og drikke. Andre etniske grupper praktiserer ikke likvending, men felles for alle gruppene på Madagaskar er respekten for de døde anene og spesielle riter knyttet til død og begravelse. Tabuer spiller en viktig rolle i gassisk tradisjonell religion. Det finnes en rekke regler for hva men kan gjøre og hva man ikke skal gjøre. Brudd på tabuer kan føre til sykdom, død og forbannelse. Eksorsime – utdriving av onde ånder – er meget vanlig, blant både tradisjonelle troende og kristne. Noen kristne vekkelsesbevegelser driver ut onde ånder og djevler i Jesu navn og mener at de derved kan helbrede for sykdom – slik som på Jesu tid. Langs nordvestkysten er det også flere tilhengere av muslimer. (På landsbasis 7 %). Enkelte steder på Østkysten regner noen slekter sine aner tilbake til Mekka. Det skyldes tidlig arabisk innflytelse. I disse områdene finnes også skriftlærde som kan skrive gassisk med arabiske bokstaver (sorabe). Mange innvandrere av indisk og pakistansk avstamning er sunni-muslimer. Misjonsvirksomhet. Portugiserne var de første som forsøkte kristen misjon på øya uten særlig hell på 1600-tallet. Senere kom franske og britiske misjonærer. De lavkirkelige britiske misjonærene fra London Missionary Society (LMS) kom til Antananarivo i 1818 og begynte å oversette Bibelen til gassisk. De startet også leseopplæring. Merina-kongen Radama I (regjeringstid 1818-1828) var svært interessert i arbeidet og bestemte at gassisk skulle skrives med latinske bokstaver. I 1827 kunne nesten 4000 gassere lese og skrive. Åtte år senere kunne 30 000 lese. Misjonærene rakk akkurat å oversette hele Bibelen før de måtte forlate landet fordi dronning Ranavalona I (regjeringstid 1828-1861) opplevde at misjonærene truet den tradisjonelle kulten. Hun satte i gang forfølgelse mot de som var blitt kristne. Da de britiske misjonærene kom tilbake i 1860-årene, var det flere kristne enn da de reiste til tross for 30 års forfølgelse. Oppmuntret av disse nyhetene sendte også Det Norske Misjonsselskap (NMS) sine første misjonærer til Madagaskar i 1866. Det var John Engh og Nils Nilsen som begynte arbeidet i Betafo i 1867. Siden har det uavbrutt vært norske misjonærerer på øya. De satset på skole- og helsearbeid, og bygde håndverksskoler og jordbruksskoler. Også spedalskearbeid og arbeid for blinde og døve fikk en viktig plass. Gassiske kristne opprettet sammen med norske, amerikanske og franske misjonærer Den gassisk-lutherske kirken (FLM) på Madagaskar i 1950. Etterhvert er det denne kirken som styrer alt det lutherske kirkelige arbeidet. Kirken har nærmere 3 millioner tilhengere. Kirkepresidenten heter nå Rakoto Endor Modeste. Innvandringen. Det finnes beretninger fra arabiske skippere som forteller om sjøfolk fra Waqwaq omkring 945 e.Kr.. Det nevnes Waqwaq-øyer både i øst og vest. Det er sannsynlig at Waq-waq refererer til både Indonesia og Madagaskar. Beretningene viser at indonesiske sjøfarere seilte langs kysten av India til Arabia og deretter sørover langs østafrikakysten. De kan ha brukt store kanoer med utriggere. Relieffer på tempelvegger i Borobudur på Java fra 760 e.Kr. viser store skip med to master og seil. Flere forskere mener at øya var ubebodd da de første indoneserne kom til øya. Men sjøfolk hadde kontakt med både afrikanere og arabere, og blodprøver og DNA-analyser viser at kystbefolkningen oftest har mer afrikanske innslett enn innlandsbefolkningen. De eldste spor etter mennesker som arkeologene hittil har avdekket ved kysten, er datert til ca. 400 e.Kr. I Innlandet går dateringer tilbake til 11. århundre. Men innvandrerne kan ha vært der tidligere. Det er også mulig at bantufolk hadde vært der før indoneserne, men det betviles fordi de hadde dårligere fartøy. Imidlertid finner vi bantufolk på naboøyene Komorene. De mange kongedømmer. Etter hvert organiserte innflytterne seg i landsbyer. Disse ble ledet av småkonger som ofte lå i strid med hverandre. Derfor ble landsbyene lagt på topper i landskapet for lettere å forsvare dem. Folk har levd av jordbruk og kvegdrift. Zebukveg ble hentet fra Afrika, likeså geiter, sauer og fjærkre. Disse har afrikanske navn. Kunsten å dyrke ris hadde de med seg fra Indonesia. Madagaskar egnet seg godt både for dyrking av tørrlandsris og dyrking av ris i terrasser. Også smedkunsten kjente de, så de smidde økser og kniver. Fra det 12. århundre synes den arabiske påvirkningen av politikk, religion og handelsvirksomhet å bli mer tydelig. Handelen på østafrikakysten ble overtatt av araberne og utflytterne mistet kontakten med Indonesia. Komorene og enkelte handelssatsjoner på østkysten var viktige baser for muslimsk påvirkning. Astrologi og spådomskunst er influert av arabisk tankegang, noe som vises i navn på dager, måneder og stjerner. Det mest kjente kongedømmene langs kysten var Sakalava-kongedømmet i Menabe, som hadde sitt hovedsete i det som i dag er byen Morondava. Det var også Sakalava-kongedømmer i Boina som hadde hovedstaden sin i dagens Mahajanga (Majunga) og i Toliara (Tulear). I innlandet var de største kongedømmene Betsileo med sentrum i Fianarantsoa og Merina med hovedstaden Antananarivo. Europeerne kommer. Kart fra 1888 over Madagaskar 15. august 1500 oppdaget portugiseren Diégo Diaz (Diogo Dias) øya som han ga navnet St. Laurentius' øy etter dagens helgen. Øya ble etterhvert en mellomstasjon på veien til India. Portugiserene startet katolsk misjon med lite hell og forfulgte maurerne (muslimene). Etterhvert kom også engelske, nederlandske, dansk-norske og franske sjøfarere. Franskmennene forsøkte i 1642 å etablere en koloni i Fort-Dauphin (dagens Tolagnaro), oppkalt til ære for kronprinsen, Ludvig XIV. De lyktes bedre med øya Sainte Marie i 1750. Madagaskar lå midt i skipsleia for Indiafarten og var et yndet oppholdssted for pirater i tiden 1685 til 1725. Det er sannsynlig at norske pirater var de første nordmenn på Madagaskar. (I Britsh Museum finnes et kart signert av Seth Lofthus.) Det 19. århundre var preget av merinakongedømmets ekspansjon. Før franskmennene gjorde Madagaskar til koloni i 1896, hadde merina-dynastiet kontroll over to tredeler av landet. De mest kjente kongene er Andrianampoinimerina (1787–1810), Radama I (1810–1828). Deretter kom fire dronninger, Ranavalona I (1828–1861), Rasoherina (1863–1868), Ranavalona II (1868-1883) og Ranavalona III (1883–1896). I 1817 ble det inngått en avtale mellom den britiske guvernøren og merinaenes hersker som forbød slavehandel, som til da hadde vært viktig for øyas økonomi. Til gjengjeld fikk regimet militær og økonomisk støtte fra Storbritannia. Engelske misjonærer kom i 1818 fra London Missionary Society (LMS) og underviste i det latinske alfabetet. Inntil da hadde gassisk bare vært skrevet med arabiske bokstaver av spesielt skrivekyndige. Merinaregimet undertegnet traktater med England, USA og Frankrike. De første norske misjonærene fra Det norske misjonsselskap (NMS) kom til Antananarivo i 1866. Dronning Ranavalona II og hennes hoff konverterte til protestantismen (den reformerte kirken), som LMS hadde innført, i 1869. Den første katolske messen ble feiret i hemmelighet i 1855 av en fransk pater. Kolonitiden. I 1885 godtok britene at Frankrike opprettet et protektorat for Madagaskar, mot at britene gradvis fikk ta over Zanzibar. Frankrike tok full kontroll over Madagaskar gjennom militære maktmidler i årene 1895–1896, og merinaenes monarki ble oppløst. Franskmennene hadde som mål å innføre fransk språk og fransk kultur. I enkelte perioder ble bare fransk godkjent i skoleverket. Men i misjonens skoler ble det undervist i morsmålet i hele kolonitiden. Veier og jernbaner ble bygget i denne tiden, plantasjer ble anlagt for å eksportere koloniale råvarer til moderlandet. Under første verdenskrig kjempet gassiske styrker i Frankrike, Marokko og Syria. Også under andre verdenskrig deltok gassiske styrker i kampene sammen med franskmennene. Til å begynne med tok Vichy-regimet kontroll over øya, noe som utløste en britisk okkupasjon i 1942 for å hindre at landet falt i japanernes hender. Frie franske styrker fikk overdratt øya i 1943. Uavhengighet. I 1947 brøt det ut et nasjonalistisk opprør, som ble slått ned etter flere måneders bitre kamper. Frankrike reformerte øyas institusjoner i 1956 under "Loi Cadre", loven om oversjøiske reformer, og dermed startet en fredelig vei mot uavhengighet. En autonom republikk ble proklamert 14. oktober 1958. I 1959 ble en grunnlov vedtatt, og 26. juni 1960 fikk republikken full uavhengighet. Den første republikk. Madagaskars første president, Philibert Tsiranana, ble valgt da hans sosialdemokratiske parti fikk makten etter uavhengigheten i 1960. Han ble gjenvalgt uten motstand i mars 1972, men måtte gå av bare to måneder senere etter kraftige studentdemonstrasjoner. Den 5. februar 1975 ga etterfølgeren hans, general Gabriel Ramanantsoa, makten til innenriksministeren Richard Ratsimandrava. Men han ble skutt i et bakholdsngrep etter bare 6 dager. Den annen republikk. I juni 1975 ble en ny regjering opprettet under tidligere utenriksminister Didier Ratsiraka. Med folkeavstemningen om en ny grunnlov i desember, ble den annen republikk innført, og de neste årene ble preget av et sosialistisk styre, der staten ville ha kontroll over alle produksjonsmidler. Men denne politikken ble en økonomisk katastrofe. I 1989, samme år som Berlinmuren falt, ble Ratsiraka gjenvalgt til sin tredje sjuårsperiode. Han forlot den sosialistiske politikken og tillot flerpartisystem. Han forsøkte også å liberalisere økonomien og tilot private bedrifter. Sensuren, som hadde lammet presse og opposisjon, ble opphevet, og den revolusjonære retorikken ble droppet. I skolene hadde gassisk språk hatt hovedtyngden, men nå ble fransk språk gjeninnført som undervisningsspråk, for at studentene skulle komme inn på franske universiteter. Den tredje republikk. Store gatedemonstrasjoner i juni 1991 førte til politisk krise som endte med at Ratsiraka måtte gå av. Det uavhengige Kirkerådet ledet en nasjonal kongress som gav landet en ny grunnlov 19. august 1992. Dermed kom den tredje republikk og Albert Zafy ble valgt til ny president 10. februar 1993. Men Zafy ble avsatt på konsitusjonelt grunnlag i juli 1996 av nasjonalforsamlingen og landet ble kastet inn i en ny krise. Ved presidentvalget i slutten av året gjorde Didier Ratsiraka comeback. Han gjeninnførte presidentstyret og reviderte grunnloven slik at han ikke riskerte at nasjonalforsamlingen skulle gå mot ham. Alt lå til rette for at han skulle bli gjenvalgt i desember 2001, etter en regulær femårsperiode. Men han ble utfordret av Antananarivos borgermester, Marc Ravalomanana. Ravalomanana var en dynamisk forretningsmann som hadde slått seg opp på meieridrift og næringsmiddelproduksjon. Etter valget ble det konflikt om valgresultatet. Ravalomanana hevdet at han allerede i første valgomgang hadde fått over 50 prosent av stemmene, mens Ratsiraka benektet dette og forlangte en annen valgomgang. I februar 2002 utropte Marc Ravalomanana seg selv til president. I april samme år fikk han medhold av grunnlovsdomstolen, Haute Cour Constitutionelle (HCC), og ble dermed lovlig innsatt som landets folkevalgte president av HCC i mai 2002. Ratsiraka forsøkte å kvele hovedstaden ved å sprenge broer og lage veisperringer, men han måtte gi opp og flyktet til Frankrike i juni 2002. Etter den første fem års perioden skulle det holdes nytt presidentvalg, og ved valget 3. desember 2006 ble Marc Ravalomanana gjenvalgt med 54,8 prosent av stemmene. Han hadde utarbeidet en dristig femårs plan for utviklingen på Madagaskar: Madagascar Action Plan (MAP) og satte mye inn på å gjennomføre denne i den nye valgperioden. Med slagordet «jeg styrer mitt land som en bedrift» satte han krav til statstjenestemennene og fikk fart på økonomien og fikk bygd veier, skoler og annen infrastruktur. Men i begynnelsen av 2009 ble det store folkelige demonstrasjoner rettet mot presidenten i gatene i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Den unge ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og TV-stasjon. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da folkemengden prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden. Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for Andry Rajoelina, og tirsdag 17. mars 2009 gjennomførte Rajoelina statskupp med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika. Rajoelina tok tittelen som president for Den høye overgangsautoritet, "Haute Autorité de l'Etat" (HAE) og ble innsatt av grunnlovsdomstolen HCC. Han er i fortsatt i 2011 Madagaskars de facto president, men er ikke valgt av folket. Etter kuppet avsatte han nasjonalforsamlingen og senatet og styrer ved hjelp av dekreter. Det internasjonale samfunn med FN og Den afrikanske union AU har forsøkt å megle i konflikten. Partene undertegnet avtaler om felles og inkluderende løsning i Maputo i august 2009 og i Addis Abeba i november. Men Rajoelina har ikke fulgt opp avtalene og styrer egenrådig. Den fjerde republikk. Den 17. november 2010 arrangerte Rajoelina en folkeavstemning om en ny grunnlov som skulle bane veien for den fjerde republikk. Lørdag 11. desember 2010 ble den fjerde republikk feiret med stor fest i hovedstaden samtidig som byens nye rådhus ble innviet. Men folkeavstemningen og Rajoelinas styre har ikke fått internasjonal anerkjennelse og den politiske krisen vedvarer. Mange har mistet jobbene sine, turismen har kollapset og økonomien stagnert. Nesten alle vestlige land, også Norge, har frosset sine bistandsbudsjetter til staten, men kanaliserer hjelp via FN-organer og frivillige organisasjoner. Administrativ inndeling. I følge konstitusjonen fra 1992 skulle landet bli desentralisert i mindre områder. Navnet, antallet og begrensningene til disse områdenes administrasjon skulle bli satt ved lov. Loven som ble godkjent i 1994 av nasjonalforsamlingen i 1994 definerte tre slike administrative områder: region (faritra), distrikt (departemanta) og kommune (kaominina). Kommunene ble dannet i 1996. Da Didier Ratsiraka kom til makten, ble konstitusjonen endret i 1998 slik at landet også skulle ha seks autonome provinser, som igjen skulle bli delt opp i regioner, distrikter og kommuner. De autonome provinsene, som hadde de samme navnene og områdene som de eksisterende provinsene, ble opprettet i 2000. Under maktkampene etter valgene i 2001, erklærte fire av provinsene der guvernørene støttet Ratsiraka, seg uavhengige fra republikken. Den nye presidenten, Marc Ravalomanana, erstattet dermed administreringen av provinsene med egne delegasjoner, utnevnt av presidenten. Dette betyr at de autonome provinsene har sluttet å eksistere slik de var. I 2004 ble de 22 regionene endelig opprettet av nasjonalforsamlingen. Selv om de er underinndelinger av provinsene, er de representanter for republikken, og ikke provinsen. Fordelen er at forvaltningen kommer nærmere befolkningen. Næringsliv. Strukturelle reformer begynte på slutten av 1980-tallet, hovedsakelig på grunn av press fra internasjonale finansielle organisasjoner, spesielt Verdensbanken. Et nytt privatiseringsprogram ble startet i 1988 og fram til 1993 var utviklingen av en frihandelssone en viktig milestein. En periode med en vesentlig stillstand i økonomien mellom 1991 og 1996 ble etterfulgt av fem år med sterk økonomisk vekst og utenlandsinvestering, drevet av en ny bølge av privatiseringer og utvikling av frihandelssoner. Selv om det etter hvert ble fremskritt i de strukturelle reformene, forble regjeringen svak, og det var ekstremt høy korrupsjon. Under perioden med sterk økonomisk vekst mellom 1997 og 2001 var fattigdommen fortsatt høy, spesielt utenfor byene. En seks måneder lang politisk krise utløst ved en debatt over utfallet av presidentvalgene holdt i desember 2001 stanset økonomisk aktivitet i store deler av landet i den første halvdelen av 2002. Bruttonasjonalproduktet falt i 2002 med 12,7 %, den utenlandske investeringen falt brått, og krisen gjorde at Madagaskars rykte som et lovende sted å investere fikk en knekk. Etter en løsning på krisen, kom økonomien raskt på fote da bruttonasjonalproduktet steg med over 10 % i 2003. Verdiforringelse og økende inflasjon i 2004 har hindret økonomisk utvikling, men BNP-en for samme år nådde 5,3 %, med en inflasjon som nådde omkring 25 % på slutten av året. I 2005 ble inflasjonen ført under kontroll av en tilstrammet økonomisk politikk. Etter krisen i 2009 falt BNP, som hadde vært 7 % i 2008, til -1,0 % i 2009. Korrupsjon. Disse tallene er fra Transparency International Vi ser at den politiske krisen har bidratt til negativ utvikling. I 2010 var rankingen nr 123 av 178 land. Mali. Mali, offisielt Republikken Mali (fransk "République du Mali"), er en innlandsstat i Vest-Afrika. Mali grenser mot Algerie i nord, Niger i øst, Burkina Faso og Elfenbenskysten i sør, Guinea i sørvest, og Senegal og Mauritania i vest. Landet har et areal på like over 1,24 millioner km², og har en befolkning på 14,5 millioner. Landets hovedstat er Bamako. Mali består av åtte regioner, og dets nordlige grenser strekker seg langt inn i Sahara, mens landets sørligste del, hvor også de fleste av innbyggerne bor, også dekker deler av elvene Niger og Senegal. Landets økonomi er tungt basert på jordbruk og fiske, men landet har også naturressurser som gull, uran og salt. Omtrent halve befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 dollar per dag. Dagens Mali var en gang delt på tre vest-afrikanske imperier som kontrollerte transsaharisk handel: Ghanariket, Maliriket (landets navn er avledet herfra), og Songhairiket. Sent på 1800-tallet, under kappløpet om Afrika, sikret Frankrike seg kontrollen over Mali, som ble en del av Fransk Sudan. Fransk Sudan, den gang kjent som Sudan-republikken, slo seg sammen med Senegal i 1959, og oppnådde uavhengighet i 1960 som Mali-føderasjonen. Kort tid etter, da Sengegal hadde trukket seg fra føderasjonen, erklærte Sudan-republikken seg som den uavhengige republikken Mali. Etter en lengre periode med ettpartistyre, ledet et statskupp i 1991 til utformingen av en ny grunnlov, og Mali ble en demokratisk flerpartistat. 22. mars 2012 sikret en gruppe opprørssoldater kontroll over presidentpalasset, og erklærte regjeringen og grunnloven som oppløst. Den 6. april 2012 erklærte Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) opprettelsen av en ny stat i det nordlige Mali, Azawad. Naturgeografi. Mali ligger i Vest-Afrika, sør for Algerie og øst for Mauritania. Landet kan deles inn i tre hovedområder: Området i nord som er en del av Sahara-ørkenen, den sentrale regionen som består av Sahel (et tørt slettelandskap som grenser mot ørkenen – såkalt halvørken) og den sydlige delen med fuktig savanneklima. Størsteparten av befolkningen bor i sør, og det er i denne landsdelen landets to viktigste elver, Senegal og Niger, befinner seg. På begge sidene av elvene er det et smalt belte med fruktbart land. Elven Niger er selve livsnerven i Mali, og de fleste innbyggerne i landet bor langs denne elven og bruker den som drikkevannskilde, matkilde og som viktigste transportvei. Landets høyeste punkt er Hombori Tondo, 1155 meter over havet, og laveste punkt er Senegalelven, 23 meter over havet Demografi. Innenfor Malis grenser bor det mange ulike folkeslag. Bobo, bozo, dogon, fulani, khassonke, mande (inkluderer bambara, malinké og soninké), senufo, songhai og tuareg, som alle har hvert sitt språk og hver sine tradisjoner, er de viktigste. Mande, som inkluderer flere folkegrupper, utgjør ca. 50 % av befolkningen hvorav ca. 35 % tilhører bambara. Fransk er det offisielle språket, men ca. 80 % snakker også bambara. Bambara er kjent for sine «bogolan», som direkte oversatt betyr «tøy-jord» og er vevde bomullsstoffer som farges med hjelp av leire. Bogolan-teknikken brukes både til å skape mønster og bilder. Fulani er kjent for sin «arkila» - verdifulle vevnader i ull og bomull. Dogon er kjent for sine berømte «dødstepper» – vevde tepper til bruk i begravelser. Tuaregene, et nomadefolk i Sahelområdet som også er kjent som det «blå folket», er kjent for sin utstrakte bruk av indigo – en dypblå farge som preger deres drakter. De er dessuten kjent for sine kamelkaravaner til de fjerne saltkonsentrasjonene i Sahara, og for hunderasen azawakh. Religion. Islam kom til det vestlige Afrika i det 11. århundre, og er i dag den mest utbredte religionen i de fleste av landene i regionen. Anslagsvis 90 % av maliserne er muslimer (for det meste sunni og sufi), anslagsvis 5 % er kristne (hvorav to tredeler er katolikker, og en tredel er protestanter), mens de resterende 5 % tilhører stammeleligioner eller andre tradisjonelle animistiske trosretninger. Historie. Mali var på et tidspunkt et av de tre berømte vest-afrikanske rikene som kontrollerte den transsahariske handelen av gull, salt, slaver og andre verdifulle varer. Disse saheliske rikene hadde hverken rigide geopolitiske grenser eller rigide etniske identiteter. Det tidligste av disse rikene var Ghanariket, som ble dominert av Soninke-folket, som snakket Mande. Riket utvidet seg gjennom Vest-Afrika fra det 8. århundret til 1078, da det ble erobret av almoravidene. Islam kom til landet med muslimske kjøpmenn, som dro gjennom Sahara fra mer nordlige strøk. Landet regnes som fullt islamisert før år 1300. Maliriket ble dannet i den øvre delen av Niger-elven, og riket nådde sin høyde i det 14. århundre. Under Malirikets styre ble byene Djenné og Timbuktu sentre for både handel og islamsk tenkning. Mali er en tidligere fransk koloni som ble uavhengig i 1960. Landet var før løsrivelsen kjent som Den Sudanske Republikk og Fransk Sudan. landet var diktatur fra 1960–1991. Det første frie valg fant sted i 1992. I januar 2012 brøt det ut opprør blant tuaregene nord i landet. De hadde kommet tilbake fra borgerkrigen i Libya. 6. april 2012 erklærte organisasjonen Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) Azawad som selvstendig stat. 21. mars 2012 skjedde et militærkupp i landet. Politikk og administrasjon. Mali er et konstitusjonelt demokrati, styrt etter grunnloven av 12. januar 1992, som ble endret i 1999. Grunnloven sikrer at maktfordelingsprinsippet blir fulgt, hvor makten blir fordelt mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Næringsliv. Ifølge FN er Mali et av verdens aller fattigste land. Flertallet er analfabeter og gjennomsnittlig levealder er 45,09 år (CIA World Factbook, 2005). Mali har mottatt bistand fra Norge siden 1970-tallet.I 2004 var bistanden på 50,5 millioner kroner. Det har opplevd en viss økonomisk vekst på 1990-tallet (4-5 %), men fortsatt lever (2003) over 70 % av befolkningen på mindre enn 1 USD (fattigdomsgrensen) om dagen. Samtidig har det unge demokratiet festet seg og utviklet seg i positiv retning. Det var store uroligheter i landets nordområder (opprøret blant tuaregene begynte i 1988) på 1990-tallet, men et desentralisert nytt styresett har nå gitt folk i nord mer innflytelse. Mali er et av de land som vil nyte godt av G8-landenes beslutning (2005) om sanering av gjeld. Bomull, kjøtt og gull er de viktigste eksportvarene, noe som betyr at landets økonomi påvirkes sterkt både av internasjonale prissvingninger og klimatiske endringer. Av naturressurser finnes gull, fosfat, kaolin, kalkstein, uran og vannkraft. Kultur. Enhver som besøker Mali blir slått av den fargeglede som preger befolkningens tekstilbruk. Mønstrede bomullsstoffer, importert bomullsdamask og håndvevde tepper – alt i de mest utrolige fargekombinasjoner. Landets folkegrupper kjennetegnes da også gjennom sin bruk av ulike tekstiler, og deres folkedrakter er det kulturelle uttrykk for svært gamle tekstiltradisjoner. Omtrent 95 % av befolkningen er muslimer, men det finnes også en kristen minoritet. Elementer fra tradisjonelle afrikanske religioner blandes med disse religionene, og har stor innflytelse på tenke- og væremåten til innbyggerne. Forfedrenes ånder representerer i trossammenheng en viktig forbindelse mellom menneskene og de høyere ånder eller guder som bestemmer over livet på jorda. Kalender og merkedager. 1. januar, 15. mars, 5. april, 25. mai, 15. juni, 26. juli, 22. september og 19. november. I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager. Manglerud. Manglerud er en drabantby i bydelen Østensjø sørøst i Oslo. Navnet kommer av norrønt "Magnarud" som kan komme fra mannsnavnet Magni, og da bety gården Magni ryddet, eller Mgna i betydningen stor, altså den store rydningen, store gården. Kjent fra Middelalderen, klostergods under Cistercienserne på Hovedøya og lagt under kongen som krongods etter reformasjonen. Solgt til flere eiere i tiden 1663–1754 da gårdbrukeren Hans Henrik Manglerud overtok gården. Gården hadde da husmannsplassene Rognerud og Mangelberg. Senere ble Manglerud gård delt i tre gårder; Lille Manglerud ble fradelt i 1852 og lå i dagens kryss Plogveien/Emil Korsmos vei, kjøpt av kommunen og revet i 1919; Nordre Manglerud, fradelt i 1832, kjøpt av kommunen i 1919 og hovedhuset er bevart, adresse Manglebergvn. 4; og Søndre Manglerud, i dag Manglerud Eldresenter. Minnet om det rike jordbrukslandet er bevart gjennom veinavn som for en stor del er tilknyttet landbruks og -redskaper; Plogveien, Havreveien, Våronnveien, Beiteveien o.a. Stor boligutbygging i tiden 1952–1963 med totalt 3200 leiligheter, vesentlig i varierende blokkbebyggelse og en del rekkehus. De fleste boliger er borettslag og tilknyttet OBOS. Forstadsbane (trikk) fra 1957 (Lambertseterbanen) til T-banen åpnet i 1967. Manglerud kirke ble innviet i 1963 og Manglerud senter i 1966, ombygget flere ganger, senest tidlig på 2000-tallet. Det lokale ishockeylaget heter Star. Manchester. Manchester er en industriby i nordvest-England, og kjernen i det seremonielle grevskapet Stor-Manchester. Byen har 452 000 innbyggere (2006). Innbyggerne kalles "Mancunians" eller bare "Mancs". Ofte refererer man til hele Stor-Manchester som Manchester, men området består av flere selvstendige byer. Det varierer mellom disse hvor sterk tilknytning innbyggerne føler til Manchester by, og for eksempel i Salford setter de fleste lite pris på å bli omtalt som "Mancunians". Historie. Området var befolket allerede i romersk tid. Gnaeus Julius Agricola reiste et fort der, og gav det navnet "Mamucium", som betyr "brystformet ås". I Castlefield er det konstruert en kopi av et romersk fort av den typen som sto i byen. I det 14. århundre kom flere vevere fra Flandern til byen, og startet en lang og viktig tradisjon med tøyproduksjon. Byen fortsatte å være en liten markedsby fram til den industrielle revolusjon. Da maskinene gjorde sitt inntog begynte den å vokse kraftig, og var en tid det viktigste industrielle senter i verden. Nærheten til Liverpool bidro sterkt til dette, ettersom den store havnen der gjorde det lett å eksportere varer fra Manchester. I 1990-årene ble Manchester beryktet for gjengrelatert kriminalitet, spesielt etter flere skuddvekslinger mellom unge menn. Væpnet kriminalitet er fortsatt et problem i byen, og den har av en del blitt kalt "Gunchester". Gjennom en rekke programmer iverksatt av Greater Manchester Police og innsats fra lokalbefolkningen har man på begynnelsen av 2000-tallet sett en bedring. Den 15. juni 1996, kl 11.20, sprengte Det provisoriske IRA en stor bombe i byens sentrum. Den forårsaket massive ødeleggelser. Ingen omkom, men 206 mennesker fikk medisinsk behandling for skader og sjokk. By og storbysområde. Manchesters urbaniserte område, markert i forhold til Greater Manchesters administrative grenser Manchester har 452 000 innbyggere (2006), i et område på 115,65 km². Greater Manchester, hvilket er et administrativt storbysområde rundt byen, har 2 553 800 innbyggere (2006) i et område på 1 276,03 km², og omfatter Manchester og ni andre distrikter. Manchester urbaniserte område, hvorav mesteparten ligger innenfor Greater Manchesters administrative grenser (men også i mindre deler av tilgrensende grevskap), hadde 2 244 931 innbyggere ved folketellingen i 2001. Området omfatter 558,43 km², og inkluderer flere større byer, blant annet Bolton, Oldham, Rochdale og Stockport. Området rundt Wigan er en del av Greater Manchester, men er samtidig et eget urbanisert område ettersom den bebyggelsesmessig ikke henger helt sammen med Manchesterområdet. Økonomi. a> om natten, byen er et av de største finansielle sentrene i Europa Manchester var en av de ledende byene ved det 19. århundrets industrielle revolusjon, og en ledende by innen produsering. Byens økonomi er i dag i stor grad basert på service-tjenester, og, var per 2007, den raskest voksende i Storbritannia. Byen ble i 2007 rankert som det beste, eller det nest-beste stedet å gjøre forretninger i Storbritannia, og det åttende beste i Europa. Greater Manchester representerer over £42 milliarder av Storbritannias BNP, det tredje største av alle engelske counties og mer enn både Wales og Nord-Øst-England. Manchester er et økonomisk senter innen det lokale, regionale og det internasjonale markedet. Det er et av de største finansielle sentrene i Europa med mer enn 15 000 mennesker ansatt innen bank og finans ved mer enn 60 bankinstitutter. The Co-operative Group, verdens største kundeeide bedrift, har sitt utgangspunkt i Manchester og er en av byens største bedrifter. Den offentlige sektoren står for 29 % av sysselsettingen, banker og øvrig service 28,4 %, bygging og konstruksjon 17,9 % samt distribuering, transport og kommunikasjon 23,1 %. Musikk. Joy Division, Oasis, The Stone Roses, The Hollies, Simply Red og The Smiths er kjente band fra byen. Musikksjangeren madchester har opphav (og navn) fra Manchester. Sport. Byens fotballklubber som er med i Premier League er Manchester United FC og Manchester City FC. Arenaene Old Trafford og Etihad stadium ligger i byen. Forbausende nok ble fotball "forbudt" ved lov i Manchester by i 1608, med følgende begrunnelse: «Whereas there hath been heretofore great disorder in our town of Manchester, and the inhabitants thereof greatly wronged... by a company of lewd and disorder persons using that unlawful exercise of playing with the football in ye streets of the said town, breaking many men's glass windows at their pleasures, and other great enormities.» (= og andre store voldsomheter). I 2002 var byen vertskap for de XVII samveldeleker. Byens arena Old Trafford var også brukt til noen av fotballkampene under sommer-OL 2012. Media. Manchester Evening News har sitt hovedkontor i Manchester Både "The Guardian" (tidligere "Manchester Guardian", numre utgitt fra London, men med en stor leserkrets i Manchester med omheng) og "Manchester Evening News" (eid av "The Guardian") blir utgitt i Manchester. Byen har nest etter London Storbritannias største TV-produksjon. Granada Television opprinnelig sitt hovedkontor i Manchester, men det ligger i dag i London. BBC har sitt nordvestre hovedkontor i byen og planlegger å flytte blant annet sportsporduksjonen dit. Utdanning. Det er to universiteter i Manchester, Manchester Metropolitan University og University of Manchester. Det siste ble grunnlagt i 2004 gjennom at "Victoria University of Manchester" og UMIST ble slått sammen. Manchester Grammar School ble bygd i 1515. Transport. Manchester har en flyplass, Manchester International Airport, som årlig benyttes av 20 000 000 passasjerer, hvilket gjør det til den tredje største flyplassen i Storbritannia. Flyplassen har adganger til over 180 destinasjoner. British Airways bruker flyplassen som et knutepunkt. Det er to hovedstasjoner for jernbanetrafikk, Manchester Piccadilly og Manchester Victoria, samt mange mindre stasjoner. På slutten av 1980-tallet ble byens sporvognsnett bygd ut. Nettet består av linjer på til sammen 37 kilometer og har 37 holdeplasser. Siden 2000 ble byen omsluttet av veien M60, og fra denne stråler motorveiene M67, M56, M602–M62, M61, M66 og M62 ut i ulike retninger. Etter Den industrielle revolusjon går flere kanaler inn til byen. Martin Luther King jr.. Dr. Martin Luther King jr. (født 15. januar 1929, død 4. april 1968) var en amerikansk baptistprest, borgerrettighetsforkjemper og vinner av Nobels fredspris. Han regnes som en av de viktigste personene i amerikansk historie og i ikke-volds-bevegelsen. King fikk stor respekt for sitt engasjerte arbeid, og han ble omtalt som «De sortes president». Halvannet tiår etter drapet på King ble den tredje mandagen i januar erklært som offentlig høytidsdag i USA, Martin Luther King Day, til Kings minne. Unge år. Kings far, Martin Luther King Sr, var prest i den lokale menigheten. King var som gutt lærenem og generelt ivrig når han bestemte seg for å gjøre noe. Da han var fem år gammel, kunne han store bibelsitater, og som seksåring sang han gospelsanger. En dag han og familien var på vei hjem fra kirken, hadde det vært en utenbysfra prest som holdt en sterk tale. King sa «En dag skal jeg si like store ord!». Han ble som ung inspirert, og fikk øyeblikkelig lyst til å bli en stor taler i livet sitt. Han ville forkynne og tale med glød, og han fikk opp øynene for talekunsten og oratori. Da King var ung, var det aktiv rasisme i hans nærområde. På bussene var det differensiering, svarte måtte for eksempel vike for hvite om alle plassene var opptatt. Dette gjaldt selv om det var gamle, slitne svarte kvinner med tung bør som måtte vike for unge og sterke hvite menn som ikke hadde noe med seg. Det ble betraktet som helt vanlig. Martin Luther King Sr (1979) King fikk gjennom hele sin oppdragelse høre om farens avsky for differensieringssystemet. Et annet eksempel da han var litt eldre – 15 år, skjedde i en konkurranse. På skolen hadde King begynt å jobbe aktivt med taler, og utviklet stadig bedre materiell. Da King var 15 år skulle det være en konkurranse om hvem som kunne holde den beste talen i delstaten, og King meldte seg på. King holdt talen «Negeren og konstitusjonen», som handlet om raseskillet. Han vant. På veien hjem var han utrolig stolt, han hadde jo nettopp vunnet sin første avgjørende tale. Kry ventet han på å komme seg hjem og fortelle om hva som hadde skjedd til foreldrene sine. Men på bussen hjem stoppet den på en holdeplass – og flere hvite kom om bord. Sjåføren snudde seg og ba King om å flytte seg. Da protesterte King høylytt. Han hadde tross alt nettopp vunnet en konkurranse som var imot nettopp denne typen hendelser, og nå ba en hvit mann om at han flyttet seg. King protesterte, men ble raskt roet ned av læreren sin. I sinne reiste han seg, og lot de hvite få plassen hans. Samme året, 1944, begynte King på college. Dette var tre år tidligere enn de fleste, men han var en veldig smart gutt som raskt kom inn. Der var imidlertid mesteparten av personene hvite, og det var vanskelig i skolen. Her bestemte han seg også for å bli prest. Han ville først satse på å bli advokat eller lege for å hjelpe sine svarte brødre, men farens glødende taler i kirken overbeviste han om at religion var veien for å nå ut til de svarte. Derfor bestemte han seg for å studere teologi (prestelære). Senere begynte han imidlertid på et universitet for svarte, som var meget stimulerende for ham selv. Rektoren var selv svart, og oppmuntret til debatt og diskusjon. Dette stimulerte King mye, og han ble mer og mer bevisst. I 1948 kom han til høydepunktet i utdanningen, da han begynte på Crozer Seminary, 19 år gammel. Her fulgte han reglene til punkt og prikke, og var forsiktig ettersom det var en blanding av svarte og hvite. Han studerte hardt, og leste mye. Han lærte om Mahatma Gandhi og Henry Thoreau, hvor Gandhi skulle bli hans store forbilde, fulgt av Thoreau. Se senere i artikkelen (avsnitt «Kings ikkevoldsprinsipp») for hva Gandhi inspirerte ham til, mer utdypet. Av Gandhi lærte han om ikkevoldsprinsippet. King stiftet familie. Nå var Martin Luther King jr. en velutdannet mann med en solid utdannelse innen teologi. Etter Crozer Seminary giftet han seg med Coretta Scott, en danserinne som han ble voldsomt forelsket i. I 1955, 26 år gammel, ble han far til sin første datter. Samme år fullførte han sin doktorgrad i teologi ved Boston University. I denne perioden bosatte de seg i byen Montgomery, Alabama, hvor hendelser som kom til å være avgjørende for resten av Kings liv, skulle finne sted. Ekteparet bestemte seg for å bosette seg her for å hjelpe svarte med deres rettigheter. Dr. King ble prest i denne byen, ved en lokal kirke for svarte. Bussboikotten i Montgomery. a> i 1955, med Martin Luther King jr. i bakgrunnen Sent om kvelden, 1. desember 1955 i Montgomery, Alabama gikk en mørkhudet dame, Rosa Parks, om bord på en buss og satte seg ned i den «svarte» avdelingen. Så stoppet bussen, og flere passasjerer kom på. En hvit mann fikk ikke sitteplass. Sjåføren beordret Rosa Parks til å forlate setet sitt til fordel for den hvite mannen, men Rosa nektet å flytte seg; Hun var lei av å bli skjelt ut hele tiden. Til slutt kom politiet til bussen, fjernet henne med makt, og kastet henne i fengsel. Denne hendelsen vakte voldsom oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Rosa Parks var en rolig og respektabel borger, som sjelden gjorde noe spesielt. Men nå som hun hadde blitt behandlet såpass brutalt på grunn av at hun ikke ville gi opp et sete til fordel for en hvit mann, rystet det alle i kirken. Kirkeledelsen kom med en idé om å boikotte bussene. Forslaget slo igjennom, og kirkelederne valgte King til å lede boikotten. Boikotten ville ramme bussene sterkt, ettersom 75 % av passasjerene var svarte. En organisasjon kalt «Montgomery Improvement Association» ble dannet for å prøve å bedre de svartes levekår i Montgomery. På et møte i den lokale kirken neste dag fikk alle vite at boikotten var satt i gang. Den fikk full støtte. For at man skulle slippe å gå, ble det organisert billige taxier, egne biler som kjørte, noen red til og med hest og kjerre, og de fattigste red esler. Men én ting gjorde King krystallklart: Vold skulle ikke brukes. Dette var en sentral del av protesten, og det ble starten på en hel rekke ikkevoldsaksjoner. På denne måten ble protestene mye mindre utsatt for politi og rettergang. Ikkevoldsprinsippet skulle senere vise seg å bli et av de viktigste våpnene. Da aksjonistene holdt et møte med ordføreren, rådmannen og politimesteren, ble alle kravene om respekt og likeverdighet blankt avslått. Det skulle bli en hard kamp. Først slo ikke boikotten igjennom, men Høyesterett erklærte at det var grunnlovsstridig å skille svarte og hvite på busser. Dette førte til at de lokale styresmaktene måtte gi opp, og slippe om bord personer uansett rase eller opprinnelse. Martin Luther King gikk da om bord i en buss med Rosa Parks. De satte seg ned, og ble møtt hyggelig av personene på bussen. Raseskillet var blitt opphevet, og de ble nå møtt med respekt. Kampen videre. Nyheten om den vellykkede protesten i Montgomery spredte seg i sørstatene. Flere organisasjoner gikk sammen og dannet SCLC (Souther Christian Leadership Conference). Også her ble King leder, og han begynte å få et travelt liv. I 1957–1958 reiste han rundt i sørstatene og holdt totalt 208 foredrag. I 1958, da han var i Harlem i New York for å signere boken "Stride Toward Freedom", som omtalte hendelsene i Montgomery, kom en kvinne og stakk ham i brystet. Kniven kom så nær hjertet at da King ble brakt til sykehuset ble det sagt at han var «bare ett nys fra å dø». I 1960 ble en student nektet servering på en bussterminal. Han ble inspirert av hendelsen og Kings aksjoner til å begynne med såkalte sitt-ned-aksjoner. Dette gikk ut på å sette seg ned, og sitte der lenge. Dette var en form for stille protest som statuerte et eksempel. Etter denne hendelsen ble flere studenter engasjert, og Studentenes ikkevolds-samarbeidskomité ble dannet. Her var også ikkevoldsprinsippet satt i sentrum, og grunnlaget for hele aksjonen. Samtidig ble King fengslet, og man fant en gammel, gammel lov mot lignende protester. Man visste at det var urettferdig, men hvite dommere ville aktivt stoppe King ved å finne smutthull i lovene. Dette så daværende presidentkandidat John F. Kennedy, som tok noen telefoner og fikk King ut fra fengsel. Kennedy ble en viktig samarbeidsfaktor i kampen mot raseskillepolitikken. I ettertid fant flere lignende marsjer sted, hvor de to viktigste var Birmingham-protesten og marsjen til Washington. King støttet personer som ønsket å gå imot rasisme og forskjellsbehandling. Han prøvde å spre sitt budskap om «inner peace makes world peace» ved å forkynne om likeverdighet blant mennesker. Birmingham-protesten. I 1963 hadde King holdt på en del år, og vokste i popularitet. Nå ville han dra til det som ble betraktet som «rasismens hovedstad». Navnet var ikke uten grunn ettersom rasismen satt dypt i Birmingham. King ville utfordre kreftene i dette stedet og sa følgende: «Vi skal måle deres evne til å påføre oss lidelse med vår evne til å tåle lidelsen». I 1963 marsjerte flere tusen på tusen svarte inn i byen, i ro og fred. De skulle ikke utøve vold, og vise seg selv som selvbeherskende og kontrollerte. Bull Connor, politisjefen, sa at han ville stoppe protestene til det fløt blod i gatene. Han var forberedt på protestantene. 3000 politifolk og brannmenn sto klare med vannkanoner som skulle brukes på demonstrantene. Når folkemengdene kom fredfullt inn i byen, slapp de løs trykket og begynte å spyle høytrykksvann på protestantene. Men demonstrantene ville ikke gi opp, de sto på. Gang på gang gikk de inn i byen, selv om de ble blodige og fillete av vannet og volden. Men politimesteren ga bare ordre om å fortsette å spyle vann. Men til slutt la beredskapen ned kanonene. De så de fredfulle personene som gikk gjennom bli utsatt for vold om og om igjen, uten å gjøre noe særlig motstand. Til slutt lot de dem passere, og la ned våpnene sine. Mange ble flere ganger fengslet, og de satt der tålmodig. King selv ble også fengslet. I fengselet skrev han også det såkalte «Letter from Birmingham», som var en viktig samling av alle hans tanker der og da, til alle. Til slutt ble såpass mange fengslet at det ikke var mer plass i fengslene, og politiet visste ikke hva de skulle gjøre. Dette var også en faktor for at de til slutt la ned alle sine våpen. I denne protesten hadde også mange meldt seg frivillig, deriblant barn. De insisterte på å bli med, de ville kjempe for fremtiden. Derfor fikk de være med, og dette var med å gi et ekstra sterkt inntrykk. Noen andre som deltok frivillig, var mange hvite som allerede hadde blitt overbevist om at raseskillepolitikken var noe forferdelig. Men den viktigste faktoren ved denne demonstrasjonen, var medienes makt. Alt som skjedde under protesten, ble filmet meget nøye, og smerten, skrikene og den edle ikkevoldsmetoden ble kringkastet direkte inn i privathjemmene. Den vanlige amerikaner fikk øynene opp for hvor forferdelig de svarte ble behandlet i protesten, og for mange var dette starten på slutten av deres rasistiske tendenser. På mange måter ble det en vekkelsesbølge som skylte over USA. Marsjen til Washington. I 1963 skulle King holde en meget avgjørende marsj, som skulle gå til Washington, DC, USAs hovedstad. I media, og i rapportene King fikk før marsjen, fikk han vite at bare 25 000 personer ville møte opp. Han og hans nærmeste medarbeidere var dypt bekymret, ettersom de ville trenge minst 100 000 personer for å gjøre et virkelig inntrykk og manifestere det sterke de mente. Men folk var mer lojale enn som så. Afroamerikanere brant for denne saken, og så mange som 250 000 personer møtte opp på startplassen. Dette var ti ganger mer enn de hadde regnet med, og King ble lamslått da han ankom taleplassen. På stedet ved minnesmerket for Abraham Lincoln, holdt han en av sine mest berømte taler: «I Have a Dream» (Jeg har en drøm). Da han gikk opp på talerstolen, begynte folk å applaudere massivt. Nå skulle han holde den avgjørende talen, som skulle reise moralen til et maksimum. Marsjen ble videre en enorm suksess, og vakte stor oppmerksomhet. Dette var klimakset i de svartes kamp mot raseskillepolitikken. Kings siste år. Samme år som marsjen til Washington, DC fant sted, ble president John F. Kennedy drept. Dette var et stort tap i støtten til Kings sak. Et gjennombrudd fant sted da den nye presidenten, Lyndon B. Johnson, signerte en lov som fastslo at svart og hvit er lik. Nå var det grunnlovsfestet, og kampen for å tilvenne alle rasistene kunne begynne. Johnson uttalte seg slik: «De som er like for Gud, skal nå være like i valglokalene, i klasserommene, i fabrikkene og hoteller, restauranter, kinoer og andre steder som betjener publikum». For Gud var alle like; ergo svart og hvit var nå lik. 10. desember 1964 dro King til Norge for å motta Nobels fredspris som den yngste vinneren noensinne for sitt arbeid basert på ikkevoldsprinsippet. Men han måtte raskt tilbake til USA for å fortsette kampen. Senere skulle King holde enda en marsj, i april 1968. På denne tiden kjempet King ennå aktivt, og hadde fått seg mange motstandere, blant annet Ku Klux Klan. Det var ikke uvanlig at han og familien fikk trusler. En gang ble en bombe med dynamitt funnet tikkende på verandaen i hans eget hus. Han levde konstant i fare, og nå skulle han komme til å bli drept. Før protesten var King og hans medarbeidere samlet i et hus, og King gikk ut på terrassen for å trekke frisk luft. En skarpskytter lå klar og skjøt King i nakken. King døde en time senere, på sykehuset. Det var et stort tap for de svarte da den selvutpekte lederen døde i et attentat. Kjærligheten til ham ble vist på en sterk måte da 100 000 mennesker møtte opp i begravelsen for å følge kisten. Kisten ble trukket av to esler, som symboliserte de svartes undertrykkelse som slaver i lange tider. På graven hans ble det inngravert: «Free at last, free at last, thank God Almighty I’m free at last». Mange mener at King var forberedt til å dø, og ble nå frigjort fra jorda. Hans oppgave var fullført. Hans egne barn ville følge i hans fotspor, og kampen mot rasismen fortsatte, og fortsetter den dag i dag. Kings ikkevoldsprinsipp. Noe som sto sentralt i Kings kamp mot raseskillepolitikken, og var den fundamentale nøkkelen for gjennombruddet hans, var ikkevoldsprinsippet. Da han studerte ved Crozer Seminary, lærte han blant annet om Mahatma Gandhi som hadde klart å kaste ut den britiske kolonimakten uten bruk av vold overhodet. Gandhi var hans største idol og inspirasjonskilde. King selv sa at ingen form for vold skulle brukes i protestene. Man skulle være selvbehersket, og vise at man ikke ville føre til noe voldelig. Man skulle være edel, og ikke falle ned på rasistenes plan. Han mente også at hat ikke var nøkkelen. Man hadde god grunn til å hate de hvite, men som King visste: Hat mot hat bare ville avle mer hat. King ville møte hatet med kjærlighet og tro, og på den måten nøytralisere hatet. Dette ble vist i Birmingham-protesten, da til slutt politistyrkene la ned sine våpen. King mente at selve mursteinen for rasismen var hatet, og igjen var hatet forårsaket av frykt for de svarte. Denne frykten måtte nøytraliseres. Ved å vise seg selv rolig og med selvrespekt, kunne de få dette fra de hvite. Det klarte han suverent. Etter at King døde i 1968 ble demonstrasjonene langt mer voldelige enn hva King selv hadde ønsket. Flere voldelige ledere overtok noe som gjorde at håpløsheten hersket i de svartes bydeler. Utmerkelser. Martin Luther King jr. ble i 1977 posthumt tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter. I 2004 ble han posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Madrid. Madrid er hovedstaden og den største byen i Spania og den autonome regionen Madrid. Byen har over 3,2 millioner innbyggere og stormyområdet beregnes til mennesker. Dette gjør den til den tredje største byen i EU. Madrid ligger midt i Spania på 667 meters høyde og dekker et areal på 604,3 km2. Byen ligger på den venstre bredden av elva Manzanares. Historie. Arkeologiske funn viser at det har vært bosetning i Madrid området fra forhistorisk tid. På 800-tallet anla maurerne en borg (alcasar), Mayrit, på det samme stedet som slottet i Madrid nå ligger for å beskytte den nordlige innfarten til Toledo. Byen ble i 1038 gjenerobret fra maurerne og ble en del av kongeriket Castilla. Etter dette falt byen tilbake til en søvnig, landsens tilværelse. Mange av de første kristne innbyggerne var kristne munker som etablerte klostre på stedet og etter en tid hadde byen også nitten kirker. Jøder og arabere ble fordrevet til Madrids forsteder. I 1199 fikk Madrid retten til som by å bli representert ved hoffet i Castilla. I 1201 ga kong Alfonso VIII gjennom et charter Madrid retten til å regulerede et byråd, en rett som ble utvidet i 1222 av Fernando III av Castilla. I 1561 flyttet kongen sin residens til byen, og i 1606 ble byen offisiell hovedstad i Spania. Under den spanske arvefølgekrigen ble byen i 1706 erobret av britiske og portugisiske styrker. Mellom 1808 og 1813 ble byen kontrollert av franske styrker, og Napoleons bror Joseph Bonaparte var konge. Under den spanske borgerkrigen hadde den røde siden sin sterkeste oppslutning i Madrid. Allerede i 1936 ble byen beleiret av Francisco Francos tropper, men motstanderne hadde forskanset seg i fjellene, og klarte å motstå alle angrep. Byen ble ikke erobret av Falangen før i mars 1939, bare få dager før borgerkrigen ble avsluttet. Byen regnes som et senter for handel og kultur for hele den spansktalende verden, og dette har blant annet også medført stor innvandring fra Latin-Amerika og Afrika. Etterkrigstiden har vært en ekspansiv periode for byen, særlig etter at Spania i 1986 ble medlem av EU. Under Terrorangrepet 11. mars 2004 ble byen rystet av flere eksplosjoner ombord på pendlertog. 191 mennesker ble drept og over 1 400 personer skadet. Geografi. Madrid ligger i sentralt i Spania, omkring 665 meter over havet. Staden er med det den hovedstaden i Europa med den nest høyeste beliggenheten etter Andorra la Vella, hovedstaden i Andorra. Klima. Madrid har et kontinentalt middelhavsklima. Somrene er varme og tørre og vintrene relativt kjølige. Normaltemperaturer om sommeren er på dagtid 31 °C og 18 °C om natten, men temperaturen kan nå så høyt som 40 °C. På vinteren ligger normaltemperaturene mellom 10 °C och 0–4. Temperaturer under 0 °C kan forekomme vinterstid om natten og snøfall er ikke uvanlig. Somrene er varme med middeltemperaturer i juli og august rundt 24 °C og med maksimumstemperaturer som iblant overstiger 35 °C. Den årlige nedbøren overstiger 400 mm, med en markert tørkeperiode om sommeren (fire tørre måneder, fra juni til september) og store variasjoner mellom den nordvestre delen, der det regner mer, og den sydøstre delen som er tørrere. Demografi. Befolkningen i Madrid har økt jevnt fra byen ble den nasjonale hovedstaden på midten av 1600-tallet og stabiliserte seg på om lag 3 millioner på 1970-tallet. Fra rundt 1970 til midten av 1990-tallet falt byens befolkning riktignok noe. Dette fenomenet, som også rammet andre europeiske byer, ble forårsaket delvis av veksten av forsteder rundt byen på bekostning av sentrumsområdet. En annen grunn kan ha vært nedgang i veksten av den europeiske økonomien. Den demografiske veksten akselererte mot slutten av 1990-tallet og tidlig i det første tiåret av det 21. århundre på grunn av internasjonal innvandring som svar på en bølge i spansk økonomien. Ifølge folketellingsdata vokste befolkningen i byen med mellom 2001 og 2005. Som hovedstad i Spania har byen tiltrukket seg mange innvandrere fra hele verden. Rundt 83,8% av innbyggerne er spanjoler, mens folk av andre opprinnelser, inkludert innvandrere fra Latin-Amerika, Europa, Asia, Nord-Afrika og Vest-Afrika, representerte 16,2% av befolkningen i 2007. De ti største innvandrergruppene er ecuadorianere (), rumenere (), bolivianere (), colombianere (), peruvianere (), kinesere (), marokkanere (), dominikanere (), brasilianere (), og paraguanere (). Historisk sett har Madrids befolkning vært kjent for å være strengt katolsk, noe som har satt sitt preg på identiteten til byen. Imidlertid har Madrid gjennom årenes løp blitt en av de minst religiøse byene i den vestlige verden og flere studier tyder på at 40% av Madrids befolkning identifiserer seg selv som ateister. Severdigheter. Plaza Puerta del sol, september 2004 Byen er velregulert og vakker, uten å ha den glamour og brukervennlighet som Barcelona kan vise til. Derimot er mengden av alt du finner her enorm, og byen er spekket med museer, gallerier, parker og et yrende kafé-, restaurant- og natteliv. Madrid har også mange klostre og mer enn 100 flotte kirkebygg. Blant dem finner man San Isidro el Real fra midten av 1600-tallet med mange kunstverk og San Francisco el Grande fra rundt 1780. Ved Plaza de Cibeles krysses den av den mektige parkgaten Paseo del Prado. Idrett. Byens idrettslag omfatter blant annet fotballagene Marinarkeologi. Marinarkeologi er et spesialisert forskningsområde innen arkeologi hvis mål er å studere maritime etterlatninger fra forhistorisk og historisk tid. Mensa. Mensa er en frivillig organisasjon som ble grunnlagt i England i 1946, i kjølvannet av 2. verdenskrig, av Roland Berrill og Lance Ware. Organisasjonen hadde en visjon om å danne en forening for intelligente mennesker, hvor eneste betingelse for medlemskap var høy IQ. Ideen om en slik forening ble opprinnelig fremsatt fra flere forskjellige hold i løpet av 1940-årene, og fikk mer publisitet etter et radioforedrag av professor Sir Cyril Burt som hadde stillingen Chair of Psychology ved Universitetet i London. Sir Cyril ble Mensas første president, og han hadde dette vervet til sin død i 1971. Det opprinnelige målet var at Mensa skulle være en støttespiller for det engelske parlamentet, for at en i fremtiden skulle kunne unngå omfattende konflikter lik den verden nettopp hadde gjennomgått. Mensa fikk aldri denne oppgaven, men ble istedet en ikke-politisk organisasjon uavhengig av etnisitet, kultur og religion. Mensa har derfor ikke synspunkter på politikk, religion eller rase. I dag er det rundt 110 000 medlemmer i 100 land over hele verden, drøyt halvparten i USA. Medlemmene avgjør selv om medlemskapet deres skal være kjent utenfor organisasjonen. Mensa har nasjonale avdelinger i over 40 land og på alle kontinenter unntatt Antarktis. I Norge har organisasjonen ca. 1100 medlemmer, en økning på 450 % fra 2000 (180 medlemmer), og lokallag i Oslo, Trondheim, Bergen, Østfold, Haugesund, Agder, Stavanger, Vestfold/Telemark, Tromsø og Buskerud. Tidligere har det også vært lokallag i Ålesund, men det er for tiden i dvale. Hva betyr Mensa? Ordet «Mensa» betyr «bord» på latin. Navnet ble valgt fordi det skulle stå for et rundebordsamfunn der alle er på likt nivå uavhengig av rase, hudfarge, livssyn, nasjonal opprinnelse, alder, politikk, utdanning og sosial bakgrunn. Hva er medlemskravet? Mensa er en organisasjon som har veldig få medlemskrav. Det eneste som kreves, er at søkeren har en målt IQ innenfor den øverste 2 % av befolkningen, noe som tilsvarer IQ på 131 eller høyere i en IQ-skala med standardavvik 15. Er kravet oppfylt, kan ikke Mensa nekte søkeren medlemskap, så lenge organisasjonens vedtekter ellers overholdes. Publikasjoner. Mensa internasjonalt utgir Mensa International Journal. I Norge gav en fra begynnelsen ut medlemsbladet Nor-Men, som senere er blitt til Mensanytt, og som medlemmene får i posten hver annen måned. Mensaprisen. I 2009 besluttet Mensa Norge sitt styre å innføre Mensaprisen, som skulle tildeles en organisasjon eller person som hadde gjort en særskilt innsats i samsvar med Mensas vedtekter. Prisvinneren i 2009 ble, en interesseforening for foreldre til høyt begavede barn. I 2010 gikk prisen til Harald Eia og Ole Martin Ihle for TV-serien Hjernevask. I 2011 gikk prisen til journalist Karen Tjernshaugen for å vise interesse for å forstå utfordringene rundt intelligente barn og deres hverdag, og for å ha publisert artiklene "Skoleforskere bekymret for de smarteste barna" og "Morten (11) slet med leksene – hadde kjempe-IQ. Mo i Rana. Mo (sørsamisk: "Måahvie") er en by og et tidligere ladested i Rana kommune i Nordland. Den 1. januar 1838 ble Mo sete i Mo herred, som frem til 13. mars 1839 også omfattet "Sør-Ranen sogn" (senere Hemnes herred). Fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963 var Mo også en selvstendig bykommune. Siden 1. januar 1964 har den vært administrativt sentrum i Rana kommune. Det er Nord-Norges fjerde største by, etter Tromsø, Bodø og Harstad, og Nordlands nest største by med innbyggere pr 1. januar. Mellom 1923 og 1964 ladested, og full bystatus fra 1997. Byen ligger innerst ved Ranfjorden, sør for Saltfjellet og Polarsirkelen og ble tidligere omtalt som «Jernverksbyen» etter hjørnesteinsbedriften Norsk Jernverk. Siden 1989 har Mo-samfunnet gjennomgått en omfattende omstilling, og markedsføres nå som «Polarsirkelbyen». Geografi. Moholmen, Mos eldste bydel, har fortsatt en gate med de opprinnelige bygningene. Langs jernbanen på sjøsiden ligger den gamle bydelen på Moholmen samt et område som på 1990-tallet ble fylt ut og bebygd med Fjordgården hotell, Statens Innkrevingssentral, TAG systems,Byporten kjøpesenter og boliger. På den andre siden av jernbanen ligger byens sentrum, med kjøpesentra, rådhus og gågater. Sistnevnte er for en stor del oppvarmet med fjernvarme fra stålverket i byen. Det er vegforbindelse nordover over Saltfjellet til Fauske og Bodø, sørover til Mosjøen og Trondheim, mot vest til Nesna, og mot øst over Umbukta til Sverige. Flyplass på Røssvoll, 11 km fra sentrum. Historie. Navnet Mo stammer opprinnelig fra en gård på stedet, kommer fra norrønt "Móar" som er flertall av "mór", og betyr sand eller gresslette, hvilket begrepet ‘en mo’ også gjør i dag. Navnet Rana stammer antagelig fra norrønt "raðr" som betyr snar, rask, snøgg. Muligens på grunn av strømmen i fjorden. Alternativt kan navnet ha samisk opprinnelse, eventuelt knyttet til det mytologiske sagnet om Rana-Niejta. Fra gammelt av er Mo et handelssentrum på Helgeland. Det har vært jordbruk siden jernalderen, selv om kysten ble ryddet og bebodd før innlandet. Bergverk og utførsel av nordlandsbåter og fangstprodukter har vært basisen for handelen. De rike fangst- og bergverkområdene rundt ga grunnlag for en sped byutvikling samt et klebersteinbrudd av betydning på Alteren, på vestsiden av Ranfjorden. Etter 1730-årene var det sommerstid et samemarked på Mo. I 1770-årene ble det fast handel, og i 1860 fikk L.A. Meyer ved kongelig reskript rett til å drive landhandel. Handelsaktiviteten blomstret etter hvert opp. Rundt 1880 står L.A.Meyer Skipsekspedisjon årlig for utskiping av ca. 800 båter, som i hovedsak er produsert i Rana. Firmaet mottok ett år et parti på 24 000 ryper fra Tärnaområdet. Rypene gikk i hovedsak til eksport til England. Strekningen fra Mo til Umbukta ble bygd ferdig som vinterveg i 1883 mens mellomriksvegen ble ikke ferdig på svensk side før i 1939. Rana er rik på jernmalm og elektrisk kraft, noe som var betydningsfullt for etableringen av industri. Gruvedrift ble etablert i Dunderland Iron Ore Company (1902–1947), Rana Gruber (1937–), Norsk Jernverk (1946–1988) og Norsk Koksverk (1964–1988). Disse var dominerende for sysselsettingen i byen, medførte etablering av «Dunderlandsbanen» og utskipingshavn. Det var ca 3200 ansatte på det meste på jernverket alene. Befolkningsveksten ble nærmest eksplosiv på kort tid på grunn av etableringen av tungindustrien. Flere byster av for byen historisk betydningsfulle skikkelser står plassert i sentrum; Nordlandsbanens far, prest Ole Tobias Olsen, anleggsarbeideren og agitatoren Hans Berntsen, og «samenes apostel» Thomas von Westen, som var sentral for grunnleggingen av Mo kirke og sameskolen på Mo, utenfor Mo kirke. Kommunestyret til Mo bykommune. thumb Mo herred (1839), senere kalt Mo kommune (1853), ble i 1923 delt i de to kommunene Nord-Rana og Mo. Mellom 1923 og 1963 var Mo en bykommune. Mo kommunestyre befant seg i strandgata i Mo sentrum, og er idag en vernet bygning. Bygningen var opprinnelig hvit. I den venstre fløyen var det et bibliotek. Kommunestyret holdt til i høyre del, mens kemneren i Mo hadde sitt kontor i loftsetasjen. Folketall i bykommunen. Folketall i daværende Mo kommune før sammenslåingen Vei. E6 går gjennom byen og har tilknyttingsveier (gjennom RV12) til kystriksveien og Europavei 12 starter her og går til Helsingfors, Finland gjennom Sverige. Jernbane. Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i mars 1942 og stasjonen er i dag en del av Nordlandsbanen mellom Trondheim og Bodø. Dagens jernbanebygning ble åpnet 22. september 1990. Banen passerer først langs fjorden og deler deretter byen i to, for deretter å løpe inn mot Dunderlandsdalen og Saltfjellet. Havn. Nord-Norges nest største (bare Narvik er større) havn med nærmere 1200 årlige anløp, fordelt på Rana Grubers kai, Rana industriterminal (til vanlig kalt for «Jernverkskaia») og Rana havnevesens to kaier Toraneskaia og Bulkterminalen. Skip med lasteevne inntil 85 000 tonn kan anløpe byen. Fly. Daglige avganger fra Mo i Rana lufthavn, Røssvoll med Widerøe til Bodø, Mosjøen, Sandnessjøen, Rørvik, Brønnøysund og Trondheim. Lokale planer om å etablere en storflyplass som også kan ta ned større fly fra Norwegian og SAS, har møtt til dels sterk motstand fra andre kommuner på Helgeland. Men er nå vedtatt av et enstemmig fylkesting. Samfunn. Sentrum av Mo i Rana er blitt en livlig gågate.Mo i Rana er et handelssentrum med rundt 200 handelsbedrifter. Mye av sentrum er nybygget de siste tiårene, inklusivt et oppvarmet gågatenett. Gode kommunikasjonsmuligheter, både moderne vegnett, jernbane og flyplass. Utdanning og media. I Rana er det 10 barneskoler, 4 ungdomsskoler og 2 tiårige skoler. De tre videregående skolene Moheia, Kongsvegen og Mjølan, er i dag slått sammen til én videregående skole, Polarsirkelen videregående skole. I tillegg har Høgskolen i Bodø og Universitetet i Nordland avdelinger på Mo. Den eneste dagsavisen på Mo er den tidligere arbeiderpartiavisen og idag A-presseavisen Rana Blad, i tillegg finnes også egen lokalradio. NRK Nordland har et lokalkontor i byen med to ansatte. Næringsliv. I perioden 1946-1988 var Norsk Jernverk den dominerende industriplass i byen og regionen. Befolkningen i kommunene Mo og Nord-Rana økte fra ca. 8 000 til 20 000 fram mot 1960. Etter omstillingen fra 1988-1991 er de ulike delene av virksomheten videreført i Mo Industripark med ca. 115 bedrifter og 2360 ansatte (2009). En rekke statlige institusjoner er etablert i Mo i Rana, blant annet Nasjonalbiblioteket, NRKs lisensavdeling, og Statens innkrevingssentral. Også privat næringsliv finnes utenfor industriparken, med ledende bedrifter som TAG systems, og fire kjøpesentre (AMFI MEYER/AMFI Domus og Byporten er de tre største), og en rekke handels- og servicebedrifter. Kultur og aktiviteter. Kulturhistorisk avdeling av Rana museum i Mo sentrum Flere kulturinstitusjoner ligger i byen med Sport. Det er flere idrettslag, hvor Mo Idrettslag og Stålkameratene tradisjonelt har dominert i fotball. Mo Idrettslag ligger for tiden i 2. divisjon avdeling 4, mens Stålkameratene og Bossmo Ytteren holder til i 3. divisjon. Bossmo/Ytterens damelag holder til i 2. divisjon for damer. Flere av klubbene holder til på Moheia fritidspark. Gruben IL sammen med Selfors UL fikk ny kunstgressbane i 2008. Moped. Suzuki SMX 50cm³, vannkjølt og med 6 gir Moped er definert som et lite, motorisert kjøretøy med to, tre eller fire hjul. Mest utbredt er mopeder med to hjul. Hjulene er da plassert etter hverandre i forhold til fartsretningen i likhet med hjulene på en sykkel. En moped har som oftest en ensylindret bensindrevet totaktsmotor med slagvolum på maksimalt 50 ccm. En moped har som regel en tørrvekt på mindre enn 100 kg. Det finnes mange forskjellige typer mopeder. Noen få har monolever for- eller bakhjulshjuloppheng, men det vanlige er gaffeloppheng. En moped var opprinnelig en vanlig sykkel påmontert en liten motor, omtalt som knallert. Motoren ble startet ved å tråkke på pedalene. Dessuten kunne det være nødvendig å hjelpe til med benkraft også i bratte motbakker. Kombinasjonen motor/pedal har gitt opphav til navnet mo-ped. På en del eldre modeller kan det fremdeles være pedaler. Etter norsk lov er 45 km/t den høyeste tillate hastigheten for mopeder med forbrenningsmotor og elektrisk tenning. Andre typer forbrenningsmotorer og elektriske motorer kan har en maksimal effekt på 4kW (5,3 HK). Som moped regnes også firehjuls motorsykler med egenvekt under 350 kg, hvis høyeste konstruksjonshastighet ikke overstiger 45 km/t og som har motor med slagvolum på 50 cm³ eller mindre for motorer med elektrisk tenning. Sertifikat. For å kjøre moped må en ha sertifikat for moped (klasse M). Motorsykkelsertifikat (klasse A/A1) eller bilsertifikat (B) inkluderer sertifikat for moped. Denne regelen ble omgjort i 2009, slik at personer må ta sertifikatet for moped separat fra klasse B. Personer som er født før 1985 kan få førerkort klasse M, for kjøring i Norge, uten opplæring eller førerprøve. Moped er definert som et lite, motorisert kjøretøy med to-, tre- eller fire hjul. Mest utbredt er mopeder med to hjul. Hjulene er da plassert etter hverandre i forhold til fartsretningen i likhet med hjulene på en sykkel. En moped har som oftest en ensylindret bensindrevet totaktsmotor med slagvolum på maksimalt 50 cm³. En moped har som regel en tørrvekt på mindre enn 100 kg. Det finnes mange forskjellige typer mopeder. Noen få har monolever for- eller bakhjulshjuloppheng, men det vanlige er gaffeloppheng. En moped var opprinnelig en vanlig sykkel påmontert en liten motor, omtalt som knallert. Motoren ble startet ved å tråkke på pedalene. Dessuten kunne det være nødvendig å hjelpe til med benkraft også i bratte motbakker. Kombinasjonen motor/pedal har gitt opphav til navnet mo-ped. På en del eldre modeller kan det fremdeles være pedaler. Etter norsk lov er 45 km/t den høyeste tillate hastigheten for mopeder med forbrenningsmotor og elektrisk tenning. Andre typer forbrenningsmotorer og elektriske motorer kan har en maksimal effekt på 4kW (5,3 HK). Som moped regnes også firehjuls motorsykler med egenvekt under 350 kg, hvis høyeste konstruksjonshastighet ikke overstiger 45 km/t og som har motor med slagvolum på 50 cm³ eller mindre for motorer med elektrisk tenning. 50ccm. En 50 cm³ motor er som oftest brukt på mopeder, scootere og andre lette kjøretøy. Det forekommer også på motorsager. 50 cm³ står for 50 kubikkcentimeter. 1000 cm³ er en liter. Altså, sylindervolumet på en 50 cm³ er 0,5 dl. Kort sagt – ved å utnytte over/undertrykk som styres i kanaler og eksoskammer, unngår man å bruke ventiler, derfor er denne motoren så mye lettere i vekt. Det er hovedgrunnen til at den blir brukt på lette kjøretøy. 4-takt 50 cm³ motorer kunne man tidligere stort sett finne på Honda-mopeder, men i de senere år har også mange andre produsenter begynt å gå over til 4-taktere fordi de er mer økonomiske og miljøvennlige. Michael Faraday. Faraday malt av A. Blakely Michael Faraday (født 1791, død 25. august 1867) var en engelsk kjemiker og fysiker. Han oppdaget at det var mulig å lage elektrisk strøm ved å bevege en magnet. Denne oppdagelsen gjorde han i 1831. Fenomenet blir kalt elektromagnetisk induksjon. Faraday oppdaget senere elektrolyse, i 1833. Michael Faraday var også mannen bak «Faradays bur», et prinsipp som brukes i lynvernanlegg i kombinasjon med Benjamin Franklins lynavlederprinsipp. Faradays karriere. Michael Faraday ble født inn i en fattig familie fra Nord-England. Faren var en smed som flyttet til London i 1791 for å lete etter jobb. Det var der Michael Faraday ble født. Faren var en flink smed, men hadde store problemer med helsen, og ofte ute av stand til å arbeide. Derfor vokste barna opp i fattigdom uten noen utdanning utover grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter. Men familien var en nær og kjærlig familie, som søkte trøst i sin religion. De var medlemmer i en liten sekt, kalt sandemanianerne etter grunnleggeren Robert Sandeman. Da Faraday ble 13 år, kom han i lære som bokbinder. Det var her han kom i kontakt med bøker. Faraday brukte svært mye tid på å lese bøker som var levert til innbinding. I 1810 ble Faraday medlem av «The City Philosophical Society», en gruppe unge menn som møttes for å diskutere dagens temaer og nye oppdagelser innenfor vitenskapen. Gjennom disse diskusjonene fikk Faraday muligheten til å utvikle sine kunnskaper innenfor vitenskap. Han foretok eksperimenter med elektrisitet og kjemi, og diskuterte disse med vennene sine. Under møtene tok han notater som han bandt inn. Til slutt utgjorde de fire bind. Arbeidsgiveren hans, Ribeau, likte Faraday, og viste gjerne fram arbeidet til venner og kunder. En av disse kundene, Dance, var så imponert at han ba om å få låne en bok for å vise sin far. Dances far var så imponert over arbeidet at han ga Faraday billetter til Humphry Davys forelesninger i kjemi våren 1812. Faraday noterte iherdig og bandt notatene sammen til en bok. Faraday hadde virkelig fått smak på vitenskapen og sendte brev til alle tenkelige for å få en jobb som hadde noe med vitenskap å gjøre. Oppgaven var nesten umulig, men en dag var han heldig. Davy hadde blitt midlertidig blindet i en ulykke i laboratoriet, og trengte noen med kjemikunnskap til å være sekretær for seg et par dager. Faraday fikk jobben på Royal Institution, RI. Da Faraday var ferdig hos Davy, sendte han boka med forelesningsnotatene til ham med en søknad om å få selv den minste jobb som måtte dukke opp. Han var heldig igjen. Laboratorieassistenten på RI og en mann som var svært glad i å drikke, fikk sparken etter å ha angrepet instrumentmakeren. Davy tilbød Faraday jobben. Faraday slo til, på tross av at den var hakket dårligere betalt enn jobben som bokbinder. Faradays jobb dreide seg i utgangspunktet om å vaske flasker og utføre enkle lavstatusjobber. Men han vokste såpass i anseelse at Davy etter 6 måneder ba ham om å bli med på en rundreise i Europa. På turen møtte Faraday så mange forskere og lærte så mye, at da turen etter halvannet år var over, gikk han fra å være Davys assistent til å bli Davys samarbeidspartner med en betraktelig lønnsøkning. Etter hvert opparbeidet han seg et rykte som en anerkjent og pålitelig kjemiker. Men det var først da han ble satt til å jobbe med Hans Christian Ørsteds funn at han gjorde sine virkelig kjente oppdagelser. Den første som prøvde å undersøke sammenhengen mellom magnetisme og elektrisitet, var nettopp Ørsted. I 1812 forutsa han at en elektrisk strøm ville påvirke en magnetnål, men ikke før i 1820 klarte han å påvise dette ved et eksperiment. Ørsted oppdaget at når en magnetisk kompassnål ble holdt over en ledning som ledet elektrisk strøm, pekte den til siden og ikke med ledningen. Dette var ganske overraskende, siden man tidligere hadde vært vant til å tenke på krefter som enten tiltrekkende eller frastøtende. Faraday finner opp elektromotoren. Ørsteds oppdagelse nådde Faraday i 1821, og han fikk til oppgave å jobbe med denne. Siden den vanlige oppfatningen var at alle krefter kan brytes ned til enkle frastøtende eller tiltrekkende rettlinjede krefter, var det naturlig å lete etter slike når man forsket på Ørsteds oppdagelse. Siden Faraday manglet formell utdannelse, var han ikke bundet av denne tankegangen, noe som viste seg å bli en fordel, siden han var friere i sin tankegang. Sekten Faraday tilhørte, sandemanianerne, tenkte på sirkelen som noe hellig i menneskets natur. Dersom du hjelper et annet menneske, vil dette mennesket hjelpe en annen igjen, og så fremdeles inntil sirkelen er sluttet. Faraday satte opp en magnet og forestilte seg en tornado av sirkelformede linjer som svirret rundt den. Dersom denne tankegangen stemte, ville en strømførende ledning som hang over, bli dratt med i sirkelbevegelsen. Faraday koblet til batteriet, og ledningen oppførte seg slik han hadde forutsagt. Raskt konstruerte han det som ble den første elektromotoren basert på denne idéen. Faraday brukte sirkelbevegelsene rundt magneten til å forklare oppdagelsen. Det var også han som innførte begrepet magnetfelt, som skulle bli et svært viktig teoretisk begrep for å beskrive elektromagnetisme. Denne oppdagelsen var så revolusjonerende at han ble innvalgt i the Royal Society i 1824. Davy støttet av en eller annen grunn ikke dette, og mente at idéen var stjålet fra hans kollega William Wollaston, som tidligere hadde diskutert problemet med Davy. Selv om Davy var skeptisk, viste det faktum at Faraday ble valgt inn i the Royal Society av et overlegent flertall, at de mer klarsynte vitenskapsmennene verdsatte Faradays arbeid. Davy hadde alltid vært ambivalent til Faraday, og vekslet mellom å være en støttende veileder, og brysk og avvisende oppførsel. Da han satte ut ryktet om at Faraday hadde stjålet teorien om elektromagnetisme, ble han etterhvert gjennomskuet og gav seg etter noen måneder, men han bad aldri om unnskyldning for løgnen han hadde spredd. Faraday på sin side uttalte seg aldri negativt om Davy, men han var naturlig nok forferdelig såret. I flere år hadde han samlet en utklippsbok med minner fra deres felles reiser, brev fra Davy, og utkast til flere artikler som Faraday hadde renskrevet for ham. Begge kom fra samfunnslag langt under de andre i Londons vitenskapsmiljø. Faraday skjemtes ikke over dette, mens Davy prøvde å dekke over sin enkle opprinnelse. I flere år etter Davys svik lå Faraday lavt i terrenget for å unngå flere anklager om plagiat, men etter Davys død i 1829 tok han opp igjen forskningen. Faraday finner opp dynamoen. Faraday og mange andre forskere sto nå ovenfor et viktig spørsmål: Dersom elektrisk strøm kan skape magnetisme, kan magnetisme skape elektrisk strøm? Faraday hadde i tankene at strøm gjennom en ledning kunne indusere strøm i en nærliggende ledning. Ørsted hadde vist at en kontinuerlig elektrisk strøm kunne gi kontinuerlig magnetisme. På grunn av symmetrien skulle man da tro at dersom man plasserte ledninger rundt eller i nærheten av en magnet, skulle det skape elektrisk strøm. På samme måte skulle man tro at kontinuerlig elektrisk strøm i nærheten av en ledning ville gi kontinuerlig elektrisk strøm i denne. 29. august 1831 oppdaget Faraday nærmest ved et uhell hvordan man kan overføre strøm fra en krets til en annen. I et forsøk på å finne den kontinuerlige overføring av strøm, plasserte han to ledninger A og B i nærheten av hverandre. Ledning A var koblet til et batteri, ledning B var koblet til en strømmåler. Begge ledningene var surret rundt hver sin ende av en jernring. Idet Faraday skrudde på bryteren til batteriet, gav dette utslag på måleren. Da han koblet fra batteriet, gav det utslag på måleren igjen. Når en kontinuerlig strøm gikk gjennom lederen, gav det ikke utslag, men når strømmen endret seg, gav dette utslag på strømmåleren. I videre eksperimenter prøvde Faraday å la en magnet bevege seg gjennom en spiral med ledninger som var koblet til en strømmåler. Når magneten beveget seg, gav dette utslag på måleren; når magneten sto stille, gav det ikke utslag. Faraday hadde nå oppdaget dynamoen. Faraday begrunnet fenomenet slik: Hvis en leder står stille i forhold til en magnet, står den stille i forhold til magnetens feltlinjer, og ingen strøm vil oppstå. Men dersom lederen beveger seg, bryter den med feltlinjene, og det oppstår strøm. Det Faraday nå trengte, var en som kunne gi dette en matematisk begrunnelse. Det klarte den unge skotten James Clerk Maxwell. Familieliv. Sommeren 1821 giftet Faraday seg, og ble formelt medlem av sandemanianer-sekten som hans familie hadde vært med i gjennom mange år. Han ble en gammel mann og fikk oppleve den heder og ære han rettelig fortjente. Molde lufthavn, Årø. Molde lufthavn, Årø (IATA: MOL, ICAO: ENML) ble åpnet i 1972 etter at Molde kommune hadde finansiert bygging av egen flyplass etter at en langvarig diskusjon om felles flyplass for Romsdal og Nordmøre endte med den statlige utbyggingen av Kristiansund lufthavn Kvernberget av "samferdselssosiale" årsaker (kristiansundere måtte ta ferge til flyplassen om den ble bygd f.eks. på Årø). SAS og Norwegian flyr faste ruter til Oslo-Gardermoen, Widerøe til Bergen og Krohn Air til Trondheim. I tillegg har lufthavnen etterhvert fått mye chartertrafikk. Den første regulære charterruten startet i juni 2003 med flygninger til Kreta. Årø har 1980 meter lang rullebane LDA og 2050 meter TORA, terminalbygg fra tidlig på 1990-tallet og betjener knappe 450 000 passasjerer årlig. Høyest registrert trafikk var det i 2006 og 2007 med henholdsvis 440 457 og 403 150 terminalpassasjerer. Rullebanen har retning 07-25 (det vil si retning øst-nord-øst og vest-sør-vest) og er utstyrt med ILS (Instrument Landing System) for innflygning fra vest. Fra øst mangler glidebane for komplett ILS-innflygning. I forindelse med utbyggingen av Ormen Lange, generell vekst i flytrafikken og nye sikkerhetskrav, har lufthavnen de siste årene gjennomgått en del utbedringer av infrastrukturen. Terminalen er blitt utvidet til å kunne håndtere rundt 420 000 passasjerer, utbygging av nytt driftsbygg og brannstasjon samt flere flyoppstillingsplasser stod ferdig mot slutten av 2006. Ny parkeringsplass ble åpnet i 2006. I tillegg åpnet nytt brannøvingsområde i 2007. Den største utbyggingen er likevel utvidelsen av rullebanen fra 1601 til 1980 meter, som stod ferdig sommeren 2008. Historie. Ideen om en flyplass på Årø ble først lansert av flygeren Fridtjof Krohn i et leserinnlegg i Romsdals Budstikke i 1955. Frem til da hadde den tyske krigsflyplassen på Gossen utenfor Molde vært det heteste alternativet for en stamflyplass for Molde og Romsdal, og frem til byggingen av Ålesund lufthavn på Vigra også for hele Møre og Romsdal. Det nasjonale Flyplassutvalget av 1962 konkluderte med at Årø var det beste alternativet for en felles flyplass for Romsdal og Nordmøre, med Kvernberget i Kristiansund som nummer to. Imidlertid manglet Kristiansund fastlandsforbindelse og trengte vekstimpulser. Dermed landet flyplassutvalget 16. desember 1964 på enstemmig på å anbefale utbygging av både Årø og Kvernberget, i tillegg til Harstad-Evenes og Haugesund-Karmøy. På dagen to år senere konkluderte Luftfartsdirektoratet med at Molde burde bygges ut først. I Stortingsmelding nummer 34 1967-68 gikk imidlertid samferdselsminister Håkon Kyllingmark inn for å bygge Kvernberget først av de fire, da «De trafikale og andre fordeler Årøprosjektet har framfor Kvernberget, er ikke større enn at de oppveies av det samferdselssosiale og andre hensyn som bør tas til Kristiansund». 2. april 1968 vedtok så Stortinget utbygging av Kvernberget, samtidig som Årø ble prioritert som nummer fire av fremtidige stamflyplasser i landet, det vil si utbygging når dette kunne skje uten at det medførte forsinkelse i noen av de tre andre alternativene. Moldes finansrådmann hadde på dette tidspunktet allerede startet pengejakt for å kunne forskuttere utbyggingen før Stortinget rakk å ombestemme seg; trolig også med det i tankene at det fremdeles lå en ubrukt jernbanetomt i Molde etter et tidligere stortingsvedtak som aldri var blitt gjennomført. Før året var omme var seks millioner i lånekapital fremskaffet og det skulle vise seg at entrepenørfirmaet Olav T. Meisingset & Co i Tingvoll hadde ledig kapasitet etter utbyggingen av Trollheimen Kraft. Samferdelsminister Kyllingmark hadde avslått en søknad om å la Molde forskuttere utbyggingen, uten at det stoppet kommunen. De hadde nemlig søkt Finansdepartementet og fått innvilget lån til å opparbeide området til næringsformål, og vedtok dermed høsten 1968 å sette i gang byggingen av flyplass, alternativt næringsområde. Byggingen startet våren etter. 5. oktober 1970 søkte Molde kommune om konsesjon til kommunal drift av flyplassen, og fikk ja fra Samferdselsdepartementet, men kun til kortbanedrift, på grunn av at den fra starten i likhet med kortbaneflyplassene ikke ville ha utstyr for instrumentlanding, og departementet fryktet dermed for regulariteten, som de beregnet ville bli 85% på årsbasis, og nede i 81% om sommeren på grunn av et påstått kystklima. Molde, med rådmann Helge Vinje i spissen, takket imidlertid nei av frykt for at et midlertidig ja til kortbanetrafikk skulle bli permanent, og gikk i stedet til verket med å motbevise departementets påstander. Disse var nemlig basert på været på Gjermundnes, Hustad og Vigra. Fylkesagronom O. J. Ragnes, sjefen for Meteorologisk institutts instrumentavdeling og direktør Ringdal i Braathens S.A.F.E. støttet ikke departementets konklusjon og mente Årø ville få en regularitet over 90%. Førstnevnte kunne dokumentere sine argumenter med nøyaktige værdata fra Fuglset, noen få kilometer lenger vest, for årene 1965 til 1969. Dermed ble konsesjon for stamrutetrafikk innvilget. De inngåtte utbyggingsavtalene var meget gunstige for kommunen og da flyplassen åpnet i 1972, før Evenes og Haugesund uten at disse ble forsinket av den grunn, hadde den kostet 13 millioner 1970-kroner, inkludert bygninger og teknisk utstyr. Til sammenligning kostet utbyggingen av Evenes 45 millioner 1967-kroner. Staten tok over driften i 1978. Maskinvare. Maskinvare (engelsk: "hardware") er de fysiske delene en datamaskin eller annen teknologisk innretning består av. Begrepet brukes også om hele enheten som sådan. Eksempler på maskinvare er minnebrikker (RAM), kretskort, prosessorer (CPU), kabler, strømforsyninger (PSU), skrivere, vifter, harddisker (HDD), CD-ROM/DVD-brennere, skjermer, kabinetter, m.m. Typer maskinvare. Maskinvare kan grovt deles inn i enheter for "prosessering", "datalagring" og "inn-/ut-operasjoner". Mozilla. Mozilla er en Internett- eller nettleser med åpen kildekode. Den er designet for å følge HTML-standardene nøye. Opprinnelig var "Mozilla" navnet på nettleseren som ble til Netscape. I 1998 ble mesteparten av kildekoden bak Netscape frigitt og ført videre gjennom nettleseren til Mozilla Foundation. I 2002 startet Mozilla arbeidet med det som var tenkt å bli en nestegenerasjons-nettleser, "Phoenix". Fordi navnet allerede var tatt måtte man skifte navn til "Firebird". Det ble også konflikt med et annet selskap denne gangen, så navnet ble skiftet til "Mozilla Firebird" og deretter til Mozilla Firefox. Moores lov. Figuren viser hvordan antall transistorer i mikroprosessorer er doblet hvert annet år. Enkelte kjente mikroprosessorer er tegnet inn på kurven. Moores lov ble fremsatt i 1965 av Gordon Moore som var en av Intels grunnleggere. Den sier at antall transistorer på et areal dobles hver 24. måned (ofte feilaktig oppgitt som hver 18. måned) som medfører reduserte kostnader og høyere effektivitet i en prosessor. Den ble fremsatt på grunnlag av observasjoner, og er fortsatt gyldig selv om noen mener vi nærmer oss grensen for hva dagens prosessorteknologi kan gi. Loven ble fremsatt 19. april 1965 i en artikkel i bladet «Electronics Magazine». Opprinnelig gjaldt loven antall enheter, altså både transistorer og motstander, som var per areal. På den tiden artikkelen kom ut så inneholdt en typisk brikke 60 enheter. Til sammenligning kan det nevnes at Intel sin siste Intel Itanium-prosessor kommer med 1,7 milliarder silisium-transistorer. Med jevne mellomrom spås det at Moores lov har nådd det punktet hvor fysiske lover begrenser gyldigheten, men halvleder-fabrikantene finner stadig opp ny teknologi. Morsmål. Morsmål er det flere definisjoner av. Én definisjon sier at morsmålet er det første språket eller talemålet en person lærer, eller et språk en person lærer i veldig ung alder. Denne definisjonen innebærer at morsmål er det samme som førstespråk. Morsmål anses også som språket man bruker eller blir brukt mot som baby verbalt. Man kan ha ett, to eller flere morsmål, ettersom man f.eks. kan ha flere enn ett språk som førstespråk, eller kan identifisere seg selv med mer enn ett språk. Morsmål i noen land kan anses som språket til folks etniske grupper. Noen anser det som språket man identifiserer seg med.Det er språket man kan mest. Og det er språket man bruker mest i tankene og verbalt i hjemlandet sitt. Morsmålsundervisning i Norge. I følge opplæringsloven § 2-8 kan elever med annet morsmål enn norsk og samisk søke om særskilt norskopplæring inntil de har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den vanlige opplæringen i skolen. Dette kan gjelde nyankomne og andre minoritetselever med svært begrensede norskkunnskaper. Morsmålsopplæringen kan legges til en annen skole enn den eleven går på. I perioden 2009-2010 ble det registrert morsmålsundervisning 117 ulike språk i Norge. Av dem som fikk morsmålsopplæring, var somalisk og urdu de største språkene med rundt 2 500 elever hver. Til sammen fikk 20 000 elever (2,3% av alle elevene i grunnskoler) morsmålsopplæring i denne perioden. Masse. Masse er en av fysikkens grunnenheter. Masse betyr "materie-" eller "stoffmengde" og er en grunnleggende egenskap ved et legeme eller en gjenstand. Stoffmengden er gitt av antall protoner, nøytroner og elektroner som det inneholder (med et lite relativistisk avvik). SI-enheten for masse er kilogram. Et kilogram er 1000 gram og forkortes "kg". Selv nøyaktige målinger har ikke kunnet påvise noen forskjell. Dette ekvivalensprinsippet var et grunnlag for Einsteins generelle relativitetsteori. Et legemes masse kan måles ved veiing eller ved å utsette det for en kraft "F" og måle akselerasjonen "a". Massen "m" kan da bestemmes etter treghetsloven "F = m a". I et nøytralt gravitasjonsfelt (vektløs tilstand) er dette den eneste måten å bestemme massen på. Er massen konstant? I dagligdagse omgivelser er det riktig å betrakte massen til et legeme som helt konstant. Formelt sett kan det likevel oppstå et avvik som følge av Einsteins relativitetsteori, hvor masse og energi er to sider av samme sak. I følge relativitetsteorien er der "E" er energi, "m" er masse og "c" er lysets hastighet i tomt rom, en konstant. Avviket blir kun substansielt når legemet får tilført så mye energi at det akselereres helt til hastigheten kommer i nærheten av lysets hastighet. Dette er alt annet enn dagligdags. Et legemes masse kontra et legemes vekt. Med veiing menes i det følgende en kraftmåling som ved en fjærvekt, og uttrykkelig ikke en sammenligningsmåling som ved en skålvekt eller bismer. Med et legemes vekt mener vi den gjensidige kraften som massen av legemet utøver mot massen av et annet legeme. Det andre legemet er typisk jorda når vi snakker om vekt. Når det brukes kilogram for å uttrykke vekt, er dette formelt feil, men det er en tradisjon fra eldre tider. Det formelt riktige er å si at en masse (målt i kilogram) utøver en kraft mot jorda (målt i newton) som er lik m*a (massen ganger akselerasjonen), i vårt tilfelle m*g, hvor g er jordas tyngde-akselerasjon på 9.78 (ved ekvator) til 9.832 m/s² (ved polene). Jordas tyngde-akselerasjon blir også kalt tyngdekraften til jorda. At tyngde-akselerasjonen varierer litt fører til at vekten av (den konstante) massen varierer litt, alt etter hvor på jorda det veies. Andre planeter og måner har andre masser og derfor andre tyngde-akselerasjoner (disse er ikke proporsjonale). Et legemes masse (som er konstant uansett sted i universet) vil derfor oppvise en kraft (alså en vekt) som er proporsjonal til planetens tyngde-akselerasjon. Eksempelvis har månen en tyngde-akselerasjon på 1.62 m/s² mens jorden sin er 9.81 m/s² her i Norge. Forholdet mellom dem er 6.05, derfor veier et legeme bare sjettedelen på månen enn det gjør på jorda. Når det (formelt feilaktig) uttrykkes at et kilogramlodd bare veier 0.165 kilo eller kilogram på månen, menes at kraften av loddet mot månen (på månen) er 0.165 ganger kraften mot jorda (på jorda). Statistikk. Statistikk er en gren av matematikk som tar for seg analyse av tallfestede dataobservasjoner med den hensikt å kunne trekke konklusjoner basert på disse dataene. Statistikkfaget behandler problemstillinger knyttet til innsamling av data, planlegging og oppsett av eksperimenter, vitenskapsfilosofi, modellbyging, samt tolkning og presentasjon av data og konklusjoner. Statistikk er et sentralt verktøy i alle vitenskapsgrener hvor kvantitative data framskaffes, for eksempel økonomi, industri, meteorologi, medisin og biologi. Fagfeltet statistikk omfatter også planlegging for og innsamling av data til analyse for å få sammenlignbare størrelser som også kan kvantifiseres og dermed være egnet for videre behandling. Den mer teoretiske delen av statistikken er basert på sannsynlighetsteori, hvor begreper som tilfeldighet og usikkerhet står sentralt. Mer dagligdags brukes ordet statistikk også som en benevnelse på selve talldataene og enkle utregninger på disse, som for eksempel beregning av gjennomsnitt og median, samt presentasjon av slikt materiale uansett form. Oversikt. En vitenskapelig studie baserer seg ofte på et utvalg fra en større populasjon. Det finnes flere ulike tilnærminger for statistisk analyse. Disse ulike tilnærmingene er ofte overlappende og brukes ofte om hverandre. "Deskriptiv statistikk" presenterer data gjennom tall og figurer. Eksempler på dette er gjennomsnitt, standardavvik, korrelasjon, histogramer og spredningsplott. "Statistisk inferens" søker å trekke konklusjoner om populasjonen basert på populasjonsutvalget som er heftet med usikkerheter. Statistiske metoder prøver å beskrive disse usikkerhetene ved å legge til grunn en matematisk modell for populasjonen. En slik modell kan inneholde en eller flere parametere som kan estimeres ved hjelp av dataene fra utvalget. Disse parameterne, og usikkerhetene knyttet til dem, kan brukes til å trekke konklusjoner gjennom hypotesetesting. "Eksplorativ statistikk" er en tilnærming som prøver å analysere data for å finne hypoteser som kan testes. Disse metodene kan basere seg på enkel manuell gransking av tall og figurer, men mer beregningsmessige metoder finnes også, som for eksempel clusteranalyse. Menneskerettigheter. Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett rase, kjønn, religion eller annen status, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet. Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regner vi også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter. Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss. Menneskerettighetenes historie og begrunnelse. Denne gjennomgangen av menneskerettighetenes (idé)historie viser at forståelsen av rettigheter forandrer seg. Selv om forestillingen om en evig, uforanderlig norm har vært til stede i den vestlige kultur fra antikken av, har ikke det innhold man har forestilt seg at denne norm har, vært like konstant, og heller ikke begrunnelsen for slike rettigheter. Denne observasjonen er en bidragende årsak til skepsisen mot eksistensen av en slik evig norm. Det er imidlertid typisk for denne utviklingen at det guddommelige og transcendente skyves mer og mer i bakgrunnen til fordel for empiriske og logiske analyser av juss, moral og forholdet mellom mennesker. Forståelsen av rettigheter har blitt gjennomsekularisert. Utenfor teologiske (og noen filosofiske) sammenhenger er det blitt umulig å begrunne rettighetene med henvisning til en gud, guddommelig bestemte eller transcendente forhold. Men dermed blir det også vanskelig å etablere en absolutt begrunnelse for menneskerettighetene, og det er få menneskerettighetsteoretikere som i dag hevder at det finnes noen slik absolutt begrunnelse. Samtidig har mange ment at et rent rettspositivistisk standpunkt ikke kan la seg forsvare å bruke etter det nasjonalsosialistiske styre av Tyskland. Rettspositivismen sier at det ikke eksisterer andre rettigheter enn de som er uttrykt i de faktiske juridiske systemer som til enhver tid finnes i forskjellige samfunn. Men dermed hadde ikke nazi-styret i Tyskland brutt noen lover. Derfor mente mange det må finnes en måte å begrunne en norm eller en allmenn rettsregel på som vil kreve de styrende til ansvar for sine handlinger, selv om de ikke hadde brutt noen positiv lov. Naturrettstenkningen i antikken. Oppfatningen av menneskerettighetene i Vesten har vokst ut av den mer generelle rettighetstenkningen og har en lang historie. Idéer om universelle menneskerettigheter har røtter i Bibelens ti bud, men har også opphav i de første naturrettsoppfatningene i antikkens Hellas. Et viktig moment i denne utviklingen er tanken om likhet og likeverd. Hos Platon og Aristoteles finnes dette idealet som kravet om likhet for loven – "isonomi", like politiske rettigheter – "isokrati", lik respekt for alle borgere – "isotimia", like rettigheter – "isopolitieia" og lik stemmerett – "isopsephia". Kravet om likhet framstår som rettferdig. Rettferdigheten er knyttet til harmonien mellom bystatens forskjellige deler. Innsikt i denne harmonien er mulig med fornuftens hjelp. Selv om bystaten framstår med lagdeling og klasseskiller og likheten ikke tøyes for langt, men begrenses til likebehandling innenfor samme klasse av frie borgere, er utgangspunktet for tenkningen mennesket. Tenkningen er antroposentrisk, og mennesket ses som et naturvesen. Derfor kan rettferdigheten, som rettighetene skal sikre, forankres i den transcendente fornuft, i naturens egen fornuft, som mennesket har del i. Denne oppfatningen av rettigheter universaliseres hos stoikerne. Den naturlige fornuft inkluderer alle. Den omfatter derfor ikke bare de frie borgerne av bystaten, men alle individer i de nye greske og romerske riker. (Men vi skal ikke overse at det likevel tok lang tid – nærmere 2000 år – før rettighetene ble reelle individuelle rettigheter i den vestlige tradisjonen; lenge sto både «de andre» (som kunne gjøres til slaver) og kvinner utenfor.) Rettighetstankegang og kristendommen. Gjennom kristendommens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til Guds fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er antroposentrisk, blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk. Dermed kan teologi og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen. Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med Thomas Aquinas (1224–1274). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor samfunnet, påla det menneskene – både hersker og undersåtter – plikter i forhold til Guds lov. Rettighetstankegangens begrunnelser sekulariseres i renessansen ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud. Men dette er en prosess som tar tid. Et tidlig forsvar for individers rettigheter leveres av den neoskolastiske teologen og juristen Francisco de Vitoria O.P. (død 1546) på grunnlag av Aquinas' aristoteliske naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske indianernes grunnleggende rett til eiendom og til å bestemme over seg selv, presenterte han argumenter som understreker at slike fundamentale rettigheter er av umistelig karakter. Denne argumentasjonen følges opp i Bartholomé de Las Casas' (1474–1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave Paulus III i bullen "Sublimis Deus" fra 1537, godtok Vitoria og Las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram, og indianerslaveriet fant aksept også i katolske lands kolonier. Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, altså rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et de facto, ikke bare et teoretisk preg. Hugo Grotius (1583–1645), en av folkerettens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene også ville gjelde om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den transcendente fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden. Begge de britiske filosofene Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) tok utgangspunkt i isolerte individer og forespeilet å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer burde ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektlegging av den samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum. Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten, og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i å understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger i forhold til Gud på dommens dag, kan ha spilt en vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen. Menneskerettighetserklæringer og -dokumenter. På det praktiske eller juridisk-politiske plan representerer det engelske Magna Carta fra 1215 et viktig startpunkt for den vestlige rettighetstenkning. Senere kom også nedfellingen av rettigheter i erklæringer og konstitusjoner, som for eksempel den første erklæringen om menneskerettigheter i moderne tid, Virginia Declaration of Rights som ble skrevet av George Mason og vedtatt av delstatsforsamlingen i Virginia 12. juni 1776. Den ble brukt som forelegg av Thomas Jefferson for den menneskerettighetserklæringen som inngår i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776. Denne ble i sin tur brukt av Marquis de La Fayette i utarbeidelsen av den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789. I 1948 vedtok FNs tredje generalforsamling «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Den er ikke juridisk bindende for medlemslandene, noe den europeiske menneskerettighetskonvensjonen utviklet av Europarådet i 1950 er. Dette regnes av mange for å være menneskerettighetenes fødsel, fordi tidligere rettighetstenkning enten ikke var juridisk bindende, eller bare var begrenset til nasjonal lovgivning slik som den franske rettighetserklæringen. FNs menneskerettighetserklæring gjelder hele verden uten unntak, og manifesterer dermed et svært sentralt element i menneskerettighetstankegangen, nemlig at menneskerettighetene er universelle. I 1976 trådte FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i kraft. USAs president Jimmy Carter (1976–1980) satte også menneskerettigheter på dagsorden i internasjonal politikk på en måte som bidro til å gjøre dem til felles normer i vår globaliserte tid. Myter og utvanning. Det er mange myter knyttet til menneskerettigheter. Blant annet er det en utbredt oppfatning at alle kan bryte menneskerettighetene, men dette er ikke riktig. Siden menneskerettighetene er internasjonale avtaler mellom suverene stater om hvordan enkeltmennesker skal behandles, er det bare stater som kan bryte dem, og bare stater som blir vurdert menneskerettslig og eventuelt kan dømmes etter brudd på menneskerettighetene i f.eks. den europeiske menneskerettighetsdomstolen. En annen utbredt oppfatning er at det ikke skjer menneskerettighetsbrudd i Norge. Tidligere dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, Gro Hillestad Thune, har uttalt «I internasjonal sammenheng er vi kommet uhyre kort hva gjelder bevisstheten rundt menneskerettigheter. Man anser dette som et utenrikspolitisk anliggende, hvilket bidrar til å skygge for tilfellene av krenkelse innenfor vårt eget land.» Når det snakkes om menneskerettigheter i Norge, er det som oftest i forbindelse med utenrikspolitikk. Ordet menneskerettigheter har også utviklet seg til å bli et slags honnørord som ofte brukes uten referanse til de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Blant annet blir det karakterisert som «en menneskerett å få barn», noe som ikke er tilfelle. Norge. Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge. Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som § 96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, § 97 om tilbakevirkende lover og § 105 om erstatning ved ekspropriasjon. I tillegg ble Grunnloven 1994 tilføyd § 110c som bestemmer at I tillegg gjennomfører flere norske lover, som straffeloven, tvistemålsloven og straffeprosessloven, "sektormonisme", de lar folkeretten gjelde generelt på deres område. Dersom det er strid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner og FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering er også inkorporert i norsk lov (2005), men uten forrang. Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot jesuitters adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken og fra Komiteen for overvåkning av konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle regelverket for menneskerettigheter rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ. Nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har som formål å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Dette skal skje gjennom forskning og utredning, ved undervisning, rådgivning, informasjon og dokumentasjon. SMR er organisert som et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal senteret overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge og på selvstendig basis samarbeide med lignende forskningsmiljøer, med frivillige organisasjoner og med internasjonale og nasjonale organer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål. Grunnlaget for virksomheten er det eksisterende internasjonale system av normer og institusjoner til vern om menneskerettighetene. Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon). Nasjonal institusjon arbeider for å fremme gjennomføringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene i Norge. Norges nasjonale institusjon er del av FNs nettverk av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, og sorterer under FNs Høykommissær for menneskerettigheter i Genève. Nasjonal institusjon arbeider med forskning og utredning, overvåkning, rådgivning, utdanning og informasjon rundt menneskerettighetssituasjonen i Norge. Overvåkningen skjer særlig gjennom høringsuttalelser og kommentarer til Norges rapportering til internasjonale organer. Som Nasjonal institusjon har SMR siden 2004 utgitt en årbok om menneskerettigheter i Norge. Nasjonal institusjon arrangerer seminarer, kurs og holder foredrag om menneskerettslige spørsmål knyttet til norske forhold. Nasjonal institusjon samarbeider med lignende forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og internasjonale og nasjonale organer. Nasjonal institusjon har et rådgivende utvalg med medlemmer fra et bredt spekter av ombud, organisasjoner og aktører fra det sivile samfunn. Modem. Et modem (kommer fra MODulere DEModulere) er et elektronisk apparat som modulerer/endrer et analogt signal (f.eks. lyd) slik at man kan sende digitale signaler som lyd over for eksempel en telefonlinje. Modem som brukes til å overføre data mellom to datamaskiner over en telefonlinje er de mest kjente typene. Det er en grunnleggende forskjell mellom bruk av modem og xDSL. Et modem omformer datasignalene til frekvenser i talebåndet mellom 300 og 3400 Hz. Dette er båndbredden på en vanlig talekanal og dataoverføringen skjer fra en abonnent, via telefonsentralen til et modem på en annen abonnentlinje. For å etablere forbindelsen må en «ringe opp». Med xDSL har en innført en annen teknikk der det ene xDSL modemet står hos abonnenten, det andre modemet inngår i en DSLAM i sentralen. xDSL signalene ligger på frekvenser over talebåndet og en kan føre en vanlig telefonsamtale i tillegg til dataoverføringen. Fra DSLAMen videreføres datainformasjonen i et eget datanett. "Modem" er et sammensatt ord som kommer fra ordene «modulator» og «demodulator». "Demodulere" refererer til den motsatte endringen, slik at en datamaskin i mottagerenden kan tolke det digitale signalet. MS-DOS. MS-DOS (Microsoft Disk Operating System) er et operativsystem som la fundamentet for Microsofts suksess. Det ble brukt som operativsystem på IBMs første personlige datamaskin i 1981. QDOS. Det hele startet med QDOS (Quick and Dirty Operating System) som var utviklet av Seattle Computer Products. Bill Gates og Microsoft ble kontaktet av IBM som ønsket et operativsystem for deres nye personlige datamaskin (Personal Computer, PC) som var under utvikling. Microsoft kjøpte opp QDOS for 75 000 USD og ga ut den første versjonen i 1981 bare med et nytt navn, MS-DOS. Windows. I løpet av 80-tallet og ut på 90-tallet kom operativsystemet ut i stadig nye versjoner med utvidede funksjoner. Etterhvert tok en shell-applikasjon kalt Windows stadig mer over, og ved utgivelsen av Windows 95 var det snudd opp ned sånn at Windows var det faktiske operativsystemet, mens MS-DOS var blitt en shell-applikasjon. Grunnet at Microsoft valgte å lisensiere programvaren sin fremfor å selge den tjente selskapet masse penger da MS-DOS ble meget populært. Kontroversen mellom Microsoft, Digital Research Inc. og IBM. I boken "They made America" påpeker Harold Evans at det opprinnelig var Gary Kildalls operativsystem M som var tiltenkt den nye hjemmedatamaskinen til IBM. Kildall var leder for selskapet Digital Research Inc. (DMI) og laget det første operativsystemet for mikroprosessoren, CP/M. Hva som egentlig hendte har man aldri fått riktig greie på. IBM hadde en avtale med Kildall, men han var ute med småflyet sitt da de møtte opp på kontoret hans. Visstnok inngikk flyturen i en annen avtale Kildall hadde med Hewlett-Packard, siden han mente at avtalen var senere på dagen. Om han faktisk møtte representantene fra IBM er usikkert den dag i dag. Det som er klart er at når IBM ikke fikk noen avtale med Kildall og DMI så gikk de til Bill Gates og Microsoft som ble forespurt om han kunne ordne det. Det var da Microsoft kjøpte QDOS. I følge Evans bok skal QDOS ha inneholdt mye kildekode fra CP/M. Da Kildall forsto at det ikke var CP/M, men derimot MS-DOS som kom til å bli brukt som operativsystem på IBMs datamaskiner ble han rasende. Han fikk til slutt gjort en avtale med IBM som gikk med på å selge maskiner med både MS-DOS og CP/M, markedet skulle bestemme. Det var et nytt sjokk for Kildall da han fikk vite at MS-DOS-maskinene skulle selges for 40 USD, mens maskinene med CP/M ble priset til 240 USD, altså seks ganger så mye. Minister. Minister er en tittel som brukes på medlemmer av en regjering og diplomater med rang under ambassadør. I politikken. En minister som er medlem av en regjering, har ofte ansvar for et bestemt saksområde, som ofte inkluderer et ministerium (eller departement) og underliggende etater. En minister uten et slikt fastsatt ansvarsområde kalles minister uten portefølje. I mange land er kun høytstående ministre medlem av kabinettet. I Norge har formelt kun to av regjeringens medlemmer tittelen "minister": statsministeren og utenriksministeren. I dagligtale brukes likevel tittelen også om de øvrige medlemmene av statsrådet. I diplomatiet. En minister i diplomatisk tjeneste har nest høyeste rang, under ambassadør, og opptrer ofte som ambassadørens medhjelper. Tidligere (langt inn i det 20. århundre) ble ambassadører kun sendt av mektige stater til andre mektige stater, mens diplomatiske sendemenn til og fra mindre mektige stater hadde tittelen "minister". I andre sammenhenger. Ordet minister kan også anvendes om prester eller andre som har en lederfunksjon i en menighet, som f.eks. er meget vanlig i unitarmenigheter i USA. Monoteisme. Innen monoteistiske religioner tilber man bare én Gud. Religioner der de troende tilber flere guder kalles polyteistiske. Verdens første monoteist regnes for å være den egyptiske kongen Akhenaton som i sin regjeringstid (1365 f.Kr. – år 1346 f.Kr.) fikk midlertidig avskaffet den egyptiske polyteismen og satt igjen med solguden Aton Re som eneste gud. Monoteistiske religioner. Ikke alle anerkjenner kristendommen som monoteistisk, da ikke alle trosretningene anerkjenner en treening gud, men tre forskjellige. Flere retninger innen kristendommen anerkjenner også andre åndelige vesener som Satan, demoner, helgener og engler, som en kan velge å tilbe. Muhammed. Muhammed, Muhammed ibn Abdullah eller Muhammed ibn Abd Allah, (født ca 570, død 8. juni 632 i Medina) var en politisk og religiøs leder. Han anses som grunnleggeren av islam. Han regnes av muslimer og i Bahá'í som profet. Koranen inneholder åpenbaringene Muhammed mottok som Allahs profet fra ca 610 til han døde. Muhammed var ved sin død statsleder for praktisk talt hele Den arabiske halvøya. Navnet, som på arabisk skrives محمد, kan med latinske bokstaver også skrives Muhammad, Mohammad, Mohammed og Mahomet. Ordet er arabisk og betyr «den høylovede». Muhammed nevnes i den muslimske trosbekjennelsen: «Det finnes ingen gud utenom Allah, og Muhammed er hans sendebud». En troende muslim vil si «"Fred være med ham"» hver gang han/hun nevner Muhammeds navn. I skrift uttrykkes dette ved å skrive codice_1 etter navnet. Kildesituasjonen. Det finnes ikke bevarte skriftlige kilder om Muhammed fra Muhammeds samtid. Den eldste muslimske kilden vi har er Koranen. Den skal etter tradisjonen ha blitt samlet til en bok omlag 20 år etter hans død. Det er imidlertid ingen bevis for eksistensen av Koranen i noen form før på 690-tallet, og tradisjonen som plasserer den til omlag 650 er fra midten av 700-tallet. Muhammed er bare nevnt direkte fire ganger i Koranen, men det gir lite støtte for en biografi om Muhammed, og mange av ytringene mangler en historisk sammenheng. Det er kjent noen brev som Muhammed skal ha sendt til statsledere i andre land. Han sendte åtte ambassadører til åtte konger og guvernører, for å kalle dem til islam. Han omtaler seg selv da som Allahs budbringer eller apostel. Teksten til Bahrain lyder: «I Allahs navn, den barmhjertige, den tilgivende. Fra Muhammed, Allahs budbringer, til Munzir bin Sawa. Fred være med deg! Jeg priser Gud, som er en, og det ingen som skulle tilbes bortsett fra ham. Jeg bærer bevis på Guds enhet og at jeg er en tjener av Gud og hans budbringer. Deretter minner jeg dere om Allah. Den som aksepterer formaninger gjør det for sitt eget beste. Den som følger mine budbringere og handlet i samsvar deres veiledning, han har faktisk godtatt mitt råd. Mine budbringere har rost din oppførsel svært. Du skal fortsette i din nåværende stilling. Du bør forbli trofast mot Gud og hans budbringer. Jeg aksepterer din anbefaling om folket i Bahrain. Jeg tilgir de straffbare handlinger av lovbrytere. Derfor kan du også tilgi dem. Av folket i Bahrain, som ønsker å fortsette i sin jødiske eller majusi tro, bør betale Jizya». Ektheten av brevene er omdiskutert. Muhammeds tilhengere er derimot omtalt i én samtidig bysantisk kilde som omtaler slaget ved Mutah. Kunnskapen om Muhammeds liv bygger i hovedsak på muntlige overleveringer, som ble samlet inn og nedtegnet midt på 700-tallet og utover. Stoffet ble samlet i biografier – kalt "sira", og i temaordnede sitatsamlinger – kalt "hadith". Biografiene og sitatsamlingene spiller en viktig rolle i tolkningen av Koranen. De prøver blant annet å forklare i hvilke sammenhenger Muhammed sto fram med de ulike delene av Koranen. I tillegg er det noen bysantinske og syriske kilder. Biografiene. Siden biografiene bygger på muntlige kilder, er det en del forskjeller, men de er i stor grad samstemte om hovedtrekkene. Det kan skyldes at alle har brukt biografien til Muhammed Ibn Ishaq som kilde. Både al-Waqid og al-Tabari har trolig hatt tilgang på en eldre variant av biografien til Ibn Ishaq, enn den som er bevart. De viser til tekster hos Ibn Ishaq som senere er redigert bort. Kildene ble betraktet som levende kilder som ble omskrevet og omredigert, som tilpasset seg den til enhver tid rådende teologiske tenkningen i samtiden. Alle biografiene er skrevet av hans tilhengere. Det er ofte bemerket at et sammenhengende bilde av Muhammed ikke kan dannes fra biografiene. Sannhetsinnholdet har blitt gransket på en rekke ulike grunnlag. Wim Raven lister opp følgende argumenter mot kvaliteten av biografiene som at ingen biografier ble utarbeidet i løpet av det første århundret av islam, de mange uoverensstemmelser i forskjellige fortellingene, at yngre kilder hevder å vite mer om Muhammed enn eldre, at det er avvik i forhold til ikke-muslimske kilder, at enkelte deler av biografiene, som mirakler, er uegnet som kilder, at ektheten av poesien gjenngitt av Ibn Ishaq, som enten umulig kan ha tilhøre gamle perioder i arabisk kultur eller har blitt tilskrevet personer som ikke er kjent for å ha skrevet dikt. Halvor Tjønn viser til at flere av biografiene tydelig er pyntet på i hundreårene etter Muhammeds liv. Muslimene var da splittet i ulike grupper ofte basert på familietilknytning, og fortellingene om egne familiemedlemmer ble pyntet på mens motstandernes ble stilt i et dårligere lys. I den norske utgaven av Koranen står det i forklaringen at al Waikiki av alle autoriteter er stemplet som en løgner og al-Tabari var en godtroende og upålitelig rapportør. Denne oppfatninge blir ikke delt av så mange. Sitatsamlingene. Hadith-samlingene som kom på slutten av 800-tallet, er samlinger av sitater om Muhammeds handlinger, ord og stilltiende samtykker. Det er ulike oppfatninger av i hvilken grad de kommer fra Muhammed. Moderne vestlige observatører avviser at de har noen historisk grunnlag, men de brukes likevel i flere muslimske menigheter. Andre kilder. I tillegg er Muhammed lære omtalt kortfattet i flere krøniker og religiøse bøker fra 600-tallet. De ikke-arabiske kildene fra 600-tallet, gir et annet bilde av av Muhammeds lære enn det det en får fra arabiske skrifter fra 700- og 800-tallet. Se også artikkelen om hagarisme. Muhammeds familie og tidlige liv. En vet svært lite om Muhammeds tidlige liv. Det er likevel nedtegnet noen legender. Fortellingene er fragmentariske, og det er tvilsomt om alle har en historisk kjerne. Muhammed ibn Abdullah (Muhammed, Abdullahs sønn) ble trolig født en gang mellom år 567 og 573. Hans far døde like før han ble født. Moren Amina døde da han var seks år gammel. Muhammed ble så oppfostret hos bestefaren, og senere en onkel som var handelsmann. Muhammed skal i følge ibn Ishaq, som ung ha vært med på en av onkelens handelskaravaner til Syria. Han fikk senere jobb av kjøpmannsenken Khadija, som fører av en karavane hun eide. I 25-årsalderen giftet han seg med Khadija, som var omkring førti år gammel. Han ble da velstående. Året 619 blir kalt «sorgens år» av muslimer, da døde Khadija og hans beskytter, onkelen Abu Talib. Da Khadija døde ble han gift igjen etter noen få måneder. Muhammed skal i følge ibn Ishaq, ha blitt født inn i "Hashemi-grenen" av den mektige "Quraysh-stammen" i Mekka i dagens Saudi-Arabia. Hashemi-grenen hadde blant annet oppsynet med Kaba-helligdommen, hvor de før-islamske gudene ble dyrket. Helligdommen var et valfartssted, og pilegrimmene var en viktig inntektskilde for dem. Siden gruppene i Medina tok Muhammet til leder, er det reist tvil om denne delen av biografiene. Det kan være at han hele tiden bodde i Medina, og at knytningen mot Mekka er en senere konstruksjon for å knytte ham mot ættegrupper fra Mekka som senere tok over makten i bevegelsen. Kallet og forkynner 610-622. Muhammeds kall som profet skjedde i 610 da han var ca 40 år gammel. Han skal ha vært en reflektert mann som dyrket meditasjon, ensomhet og faste. Han begynte å fortelle om en åpenbaring, som står beskrevet i et kapittel i Koranen kalt «Den innhyllede». Han skal ha møtt engelen Gabriel (Jibril), og fikk senere ytterligere kall for å være Allahs sendebud. Han fikk så stadig nye åpenbaringen resten av livet sitt. I en tradisjon som skal være fra hans kone, forteller Al Ishaq at Muhammed skal ha gått inn en transetilstand når han fikk sine åpenbaringer. Det har gjentatte ganger av vestlige forskere blitt stilt spørsmål ved om Muhammed var oppriktig med sin åpenbaringer. Det er blitt testet ut fra ulike vinklinger, og det er et stort antall syn å saken. Muhammed henvendte seg først til en liten krets, som Al Ishaq mente var blant annet Ali og Abu Bakr, men senere også mer åpen forkynnelse. Etter de eldste åpenbaringene talte Muhammed om en skaper som straffer og belønner menneskene, og at dommens dag er nær. Han møtte motstand blant sine stammefrender og vant tilhengere først og fremst blant de fattige. Motstanden fra de polyteistiske trosbekjennerne styrket dog Muhammed i sin monoteistiske forkynnelse. Han preket en monoteistisk gud, men det er ulike oppfatninger om han i perioder aksepterte at det kunne være andre guder – se artikkelen om sataniske vers i islam. Slik Al-Waqiki forteller var han var også i disputter med tilhengerne sine der Muhammed ble spurt om det han sa var en åpenbaring fra Allah som de ville bøye seg for, eller hans egen oppfatning. Koranen presenteres som sammenstillingen av Muhammeds åpenbaringer. Den skal etter tradisjonen ha blitt samlet til en bok omlag 20 år etter hans død. John Wansbrough skrev i 1977 at Koranen er skrevet av ulike personer, i dusinvis om ikke hundrevis av år. Det er ingen bevis for eksistensen av Koranen før i år 691. Da ble byggingen av Klippemoskéen i Jerusalem avsluttet. Den har flere Koranen-tekster i bygget. Disse avviker til en viss grad fra den versjonen av Koranen som brukes i dag. Det tyder på Koranen fortsatt var under utvikling i de siste tiårene av 600-tallet. Det er derfor vanskelig i dag å si hva som var Muhammeds opprinnelig åpenbaringer. Læren slik den presenteres i Koranen avviker også fra det som fortelles i ikke-arabiske kilder, se artikkelene om Doctrina Jacobi nuper baptizati og hagarisme. Motstanden mot Muahmmed skal ha økt, og noen av hans tilhengere skal ha dradd til Etiopia. Muhammed som verdslig og åndelig leder i Medina 622-632. To stammer i Yathrib (senere Medina) hadde lenge vært i åpen strid med hverandre, men avtalte å avsluttene stridene. De ble ifølge al Ishaq enig om å velge en leder som ikke tilhørte noen av stammene, og valget falt på Muhammed. Etter en tids forhandlinger, skal Muhammed ha forlatt Mekka i september 622 sammen med sin venn Abu Bakr. Muhammed ble så leder for de to stammene. De valgte også å ble muslimer. Byen kom etter dette til å bli kalt profetens by, Medina. Denne hendelsen utgjør startpunktet for islamske tidsregningen – Hijra. Fortellingen har åpenbare svakheter vet at de velger en tisynelatende ny og ukjent leder og en ny og ukjent religion, så det kan godt være at Muhammed alledere hadde forkynt eller bodde i Medina lenge før. Ganske snart havnet muslimene i Medina i konflikt med Mekka og stridigheter utbrøt mellom dem. 17. mars 624 ledet Muhammed et plyndringstokt mot en Quraish-karavane, hvor han istedet møtte en mye større Quraish-styrke ved Badr. Dette var det første store slaget mellom de to styrkene. Muhammeds menn brøt ned frontlinjer til motstanderne samtidig som de drepte flere viktige Quraish-ledere, inkludert 'Amr ibn Hishām. Sira-biografiene forteller at han var i gjentatte stridigheter med jødene i Medina og Mekka, der han både skal ha forvist jøder og massakrert jøder. Men basert på Doctrina Jacobi nuper baptizati er det reist tvil om det kan være rett, siden muslimene i erobringen av Palestina i 634 skal ha stått sammen med jødene. I 629 sendte Muhammed ut en hær på 3000 mann som skulle omvende Det bysantiske riket til islam, eller få dem til å betale skatt til Muhammed. Felttoget endte som en katastrofe, med mange døde. Flere stammer sluttet seg til Muhammed og etter to viktige slag (slaget ved Uhud i 625 og slaget ved gravene) var muslimene i år 630 sterke nok til å angripe Mekka, som raskt kapitulerte. Etter en mislykket beleiring av byen Taif, ble det etter en stund inngått en avtale om å anerkjenne Muhammed som leder. Muhammed var ved utgangen av 630 som stort sett hersker over hele den Arabiske halvøya. I to år valfartet Muhammed fra Medina til Mekka. Første gangen flyttet beboerne i Mekka ut av byen, og overlot byen til ham noen dager, for å så å komme tilbake når Muhammed dro tilbake til Medina. Andre ganger kom han som leder. Etter al Ishaq (omkring år 750), ble Muhammed noen måneder etter den andre valfarten, plutselig syk og døde den 8. juni år 632. I samsvar med Muhammeds ønsker ble det ikke bygget en moske over hans grav. Etter Doctrina Jacobi nuper baptizati (fra omring 634-640) var Muhammed med i erobringen av Palestina i 634. Vi har ikke tilstrekkelig med kilder til å avgjøre hvem som har rett. Khadijah bint khuwailid. Khadijah bint khuwailid var fra Syria og var Muhammeds eneste kone mens hun var i live. Hun døde ca 619. Hun var kristen, men gikk over til islam. Hun hadde vært gift to ganger tidligere, og hadde to barn med hver av dem. Trolig har de hatt en ekteskapsavtale som innebar at Muhammed ikke kunne ta seg flere koner så lenge hun levde. Khadija skal ha fått til sammen seksten barn, ti døtre og seks sønner som ikke overlevde barneårene. Det er uenighet mellom forskjellige retninger innen islam om hvor mange av barna hun hadde før hun ble gift med Muhammed, men det er vanlig å oppgi at hun med Muhammed hadde åtte døtre. Om Khadijah var 40 år da hun giftet seg med Muhammed er nok opplysningene tvilsomme. Alle er enige om at den Fatima var Muhammeds datter. Det var også bare hun som fikk etterkommere. Det kan være at hun var den eneste som levde opp. Fatima giftet seg med Muhammeds fetter Ali ibn Abi Talib som senere ble kalif, deres etterkommere kalles "ahl al-bayt" (husets folk), og har som Muhammeds etterkommere en spesiell posisjon innen Islam. Muhammed hadde ingen sønner som ble voksne. Haremet. Muhammed skal i tillegg ha inngått ekteskap med ei som døde før ekteskapet ble fullbyrdet, ei takket nei til ekteskap, en tredje viste seg å være spedalsk og ett ektskap ble annulert på grunn av motstand fra hennes slekt. Det er usikkert hvor mye av dette som har et historisk grunnlag og hva som er oppdiktet. Noen av ektefellene kan ha blitt funnet på for å øke familiers status. Muhammed flyttet etter tradisjonen hver dag mellom sine koner. Etter Muhammeds død. Figur som viser hovedretningene innen islam. Muhameds død førte til at fellesskapet måtte ta stilling til hvem som skulle overta lederrollen. Det viste seg å være dyp uenighet i hvem som skulle bli profetens stedfortreder – Kalif. Denne uenigheten splittet fellesskapet i to fraksjoner; Sunnimuslimene som hevdet at profetens nære venn Abu Bakr skulle ha krav på Kalif-verdigheten, og Sjiamuslimene som hevdet at profeten hadde overlatt myndigheten til sin fetter Ali og hans slekt. Resultatet av valget ble at profetens venn Abu Bakr ble valgt, deretter fulgte tre kalifer fra profetens nærmeste krets, Ali var den fjerde. I denne perioden på 30 år ekspanderte islam mye, men det var også sterk indre uro, og blant de fire første kalifene var det bare Abu Bakr som fikk en naturlig død. Avbildning av Muhammed. I Iran, som domineres av sjiamuslimer, produseres populære bilder av Muhammed og særlig Ali ibn Abi Talib, den første imamen etter Muhammed. Sjiaene i Iran sier at denne type avbildning kan aksepteres fordi de ikke er «ekte» portretter, men kunstneriske gjengivelser av konvensjonelle forestillinger. Bilder av Muhammed er kjent fra gammelt av, men er ikke særlig utbredte. Fra 1999 har det ligget bilder av Muhammed på nettsidene til Universitetet i Bergen kjøpt i Iran og i Egypt. Bildene ble publisert i forbindelse med et ikonografiprosjekt som tar for seg religiøse populærbilder i muslimsk kultur. Bildene ble fjernet 31. januar 2006 etter en debatt om bildeforbudet i islam, blasfemi og ytringsfrihet. Mest oppmerksomhet fikk 12 karikaturtegninger fra danske Jyllands-Posten. Dette førte til massive demonstrasjoner mot danske ambassader i muslimske land, boikott av danske handelsvarer og brenning av danske flagg. Det gikk så langt at den danske ambassaden i Syria ble angrepet og påtent. Det danske matvarekonsernet Arla måtte i 2006 si opp 160 ansatte som et resultat av boikotten av danske handelsvarer. Også Norge merket reaksjoner da tegningene ble trykket i det kristne tidsskriftet Magazinet. Nordland. Nordland er et norsk fylke med administrasjonssenter i Bodø. Fylket grenser til nabofylkene Troms i nord og Nord-Trøndelag i sør. I øst grenser fylket til de svenske lenene Norrbottens län og Västerbottens län. I vest har Nordland kyststripe mot Norskehavet og Atlanterhavet. Nordland består av regionene Helgeland, Salten, Lofoten, Ofoten og Vesterålen. Polarsirkelen går gjennom fylket. Fylket var frem til 1. januar 1919 kjent under navnet "Nordlands amt". Fylkesmannen i Nordland er fra 1995 tillagt det administrative ansvaret for Jan Mayen. Nordland fylkeskommune er et politisk styrt forvaltningsnivå der fylkestinget er øverste myndighet. Fylkestinget velges ved direkte valg hvert fjerde år. Fylkestinget velger fylkesrådet, som leder den daglig drift av fylkeskommunen. Fylkesrådet i Nordland fungerer som en fylkesregjering i en parlamentarisk styringsmodell. Nordland fylkeskommune skal utvikle regionen til beste for innbyggerne i fylket og har helt eller delvis ansvar for tjenestetilbudet innen videregående opplæring, næringsutvikling, samferdsel, veier, kultur, folkehelse, ungdom og tannhelse. Geografi. Nordland strekker seg om lag 500 km fra Nord-Trøndelag til Troms. Strekningen langs veien fra Bindal lengst sør i fylket til Andenes lengst nord er omtrent 800 km. Nordland har en kyst med mange fjorder. Fra sør til nord er de viktigste fjordene Bindalsfjorden, Vefsnfjorden, Ranfjorden, Saltenfjorden-Skjerstadfjorden, Folda, Tysfjorden, Ofotfjorden (den lengste) og Andfjorden, som deles med Troms fylke. Den best kjente er trolig Vestfjorden, som ikke er en egentlig fjord, men en åpen havstrekning mellom øygruppen Lofoten og fastlandet. Der er bare noen få kilometer fra Andenes til kontinentalsokkelen. Ingen andre steder i Norge er det dype havet så nært kysten. Saltstraumen er like sør for Bodø, og Moskenesstraumen ligger sør i Lofoten. Bratte fjell nært havet og et nesten flatt landområde mellom fjellene og havet, den såkalte "strandflaten", er svært typisk for den lange kystlinja i Nordland, og strandflaten fortsetter ofte ut fra kysten. Resultatet er tallrike skjær, Helgeland har tusenvis av dem. I fjordene er strandflaten mindre utviklet: Det kan være en mer gradvis stigning med åser mot fjellene, eller ikke noe flatt landområde i det hele tatt. Ofte er det daler innerst i fjordene (fjorden er egentlig en videreføring av dalen) vanligvis med en elv midt i dalen. Mo i Rana og Mosjøen ligger i slike daler. Norges nest største isbre, Vestre Svartisen, den nest største innsjøen, Røssvatnet, og den nest dypeste fjorden, Tysfjorden (897 m) ligger alle i Nordland. Den største elva (vassdraget) er Vefsna som danner fossen Laksforsen. Saltfjellet danner en naturlig grense mellom Helgeland og Salten. Her skjærer polarsirkelen gjennom fylket. Den vestlige delen av dette fjellområdet domineres av bratte fjell og fjorder hvor isbreene strekker seg mot havet. Den østlige delen av fjellområdet er mer mildt og avrundet. Her er det også skogkledde daler, og hele området passer godt for fjellturer. Det indre av Nordland, nær grensa mot Sverige, er dominert av fjellkjeden Kjølen. Det høyeste fjellet i Nordland er Oksskolten (1915 m). Stetind i Tysfjord har blitt kåret til Norges nasjonalfjell. Det er mange isbreer i fjellene, f.eks. Blåmannsisen, Okstindbreen og Sulitjelmaisen. Kalkstein er svært vanlig i Nordland, derfor er det mange grotter i fylket. Den mest berømte er Grønligrotta i Rana, den eneste i Norge med elektrisk lys installert. Det er flere grotter i Rana enn i noe annet område i Nord-Europa. I august 2006 ble imidlertid Tjoarvekrajgge-grotta i Sørfold undersøkt og bekreftet å være den lengste grotta i Skandinavia, mer enn 20 km lang. Marmor er funnet flere steder. Fauske blir av og til referert til som "Marmorbyen" og derfra er det eksportert marmor over hele verden, (en kunde er FN-bygningen i New York). Fauskemarmor er valgt til fylkets fylkesstein. Deler av fjellene i Lofoten er blant verdens eldste, minst 3 milliarder år. Den yngste berggrunnen i Norge finnes på Andøya, også kjent for sine fossiler av dinosaurer og andre livsformer. Klima. Nordland har et mildt klima sett i forhold til breddegradene og de ytterste øyene har en gjennomsnittstemperatur på 0°C vinterstid, 25°C over det tilsvarende for andre plasser på samme breddegrad. Selv om fylket dekker 5 breddegrader er det små temperaturforskjeller med 5,6°C i sør til 4,0°C i nord. Våren er noe varmere i den sørlige delen av fylket enn lengre nord. Kysten har et relativt mildt klima, mens vintrene er kaldere i innlandet. Fjordene modererer dog klimaet rundt seg. Grunnet midnattsolen kan sommernettene være milde. En av de varmeste tropenettene i Norge er målt i Alstahaug med en minimumstemperatur på 25°C. Med nordlige vinder kan sommertemperaturen imidlertid komme ned i 8°C. Østlig vind gir tørt og klart vær (luften tvinges over fjellkjeden Kjølen langs svenskegrensen og avgir fuktighet), med varme om sommeren og kald, klar luft om vinteren. Sørvestlige vinder er vanlig og bringer fuktighet og mild luft fra Atlanterhavet. Høsten er den fuktigste sesongen langs nordlandskysten, mens perioden fra april til juni er den tørreste. Midnattsol. Solforholdene varierer mye i fylket fra Andenes i nord som har midnattsol fra 22. mai til 20. juli og mørketid fra 28. november til 16. januar, Helgeland er sør for polarsirkelen og har 3 timer sol ved vintersolverv. Fylkeshovedstaden Bodø har på sin side midnattsol fra 3. juni til 8. juli, men har bare to uker mørketid mellom 15. desember og 28. desember. Samferdsel. I Nordland finnes det totalt 13 flyplasser med sivil rutetrafikk, inkludert en helikopterhavn. De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008) var: Bodø lufthavn, Narvik lufthavn, Evenes og Stokmarknes lufthavn, Skagen. Fylkestinget 2011-2015. Sonja Alice Steen (Ap) er fylkesordfører og Peter Eide Walseth (KrF) er fylkesvaraordfører. Fylkesrådet 2011-2015. Nordland fylkeskommune har en parlamentarisk styringsform, der fylkestinget velger et fylkesråd som har en utøvende politiske makten i fylket. Kultur. I perioden 1993–98 gjennomførte Nordland Fylkeskommune prosjektet Skulpturlandskap Nordland. Vega-øyene står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Det nye Petter Dass-museet på Alstahaug er tegnet av Snøhetta Arkitekter AS og åpnet 16. juni 2007. Nordland fylkeskommune etablerte i 1987 samarbeid med Leningrad oblast i daværende Sovjetunionen, nå Russland. Våpen. Nordlands våpen er fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 15. januar 1965, hvor beskrivelsen er slik: "På gull bunn en svart båt med mast og råseil". Båten er den tradisjonelle nordlandsbåten, men etter heraldikkens regler kan ikke "lokalt bestemte typer" brukes i den formelle beskrivelsen. Fylkesvåpenet ble tegnet av førstearkivar ved Riksarkivet, Hallvard Trætteberg. Internasjonalt samarbeid. Nordland fylkeskommune inngikk samarbeidsavtale med Marche-regionene og Ancona i oktober 2010. I tillegg er Nordland fylkeskommune medeier i Nord-Norges Europakontor i Brussel, sammen med Troms fylkeskommune. Kontoret skal fremme nordnorske interesser i en europeisk kontekst. Norge. Kongeriket Norge (nynorsk: "Kongeriket Noreg") er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på den skandinaviske halvøy. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Nordatlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, hvor også Norges kjente fjorder befinner seg. Totalt dekker det relativt tynt befolkede landet kvadratkilometer med litt over fem millioner innbyggere. Det politiske styret er konstitusjonelt monarki med parlamentarisk demokrati. Norge er et EØS-land og deltar både i Schengen og Dublin-samarbeidet, men står utenfor EU. Etymologi. Seilingsleden fra Karmøy og nordover ble omtalt som "Norðrvegr", veien mot nord, noe som kan tyde på at det har vært et geografisk navn gitt av gøter eller daner på samme måte som uttrykkene vestrvegr, austrvegr, suðrvegr. Denne betydningen lever videre i det engelske, tyske og franske navnet på landet. På et senere tidspunkt har navnet på skipsleden også blitt navnet på fastlandet østenfor. Det er usikkert når Østlandet begynte å bli assosiert med landet som ble omtalt som Norðrvegr, ettersom denne landsdelen frem til 1000-tallet oftest var de danske kongenes skatteland («Viken»). Men dette gjaldt ganske sikkert ikke Opplandene (det indre Østland) som alt hadde egne selvstyrte småkongeriker uten særlig dansk innflytelse. I Ottars beretning til den engelske kong Alfred fra ca. 880 brukes formen "Norðweg" og norðmannaland om hverandre. Runeinskripsjoner på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980 bruker akkusativformen "Nuruiak" som tilsvarer nominativ "Norvegh". I islandske middelalderhåndskrifter omtales landet som Noreg(h)r eller Norveg(h)r. På 1300-tallet ble navnet sammentrukket til nominativformene Noreg(h)e, Norig(h)e, Norg(h)e. Senere dette hundreåret oppsto nominativformene Norie, Nories der i'en ble uttalt som j, slik det fortsatt gjøres i svensk. Fra 1450 blir Noreg(h)-navnet sjeldnere, og "Norg(h)e"-typen ble hyppigste form. Ivar Aasen brukte dialektformen "Norig", en kombinasjon av norske dialekter, da han skapte landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene "Norig" og "Noreg" sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble "Noreg" eneform i nynorsk. På bokmål og riksmål har "Norge" alltid vært eneform. Landet heter "Norga" på nordsamisk, "Vuodna" («Fjord») på lulesamisk, "Nøørje" på sørsamisk og "Norja" på kvensk. Naturgeografi. Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland den skandinaviske halvøya, og til lands grenser det også mot Russland i det nord-østligste området. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Nordatlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, hvor også Norges kjente fjorder befinner seg. Til havs er de nærmeste landene Danmark, Storbritannia, Færøyene og Island. Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt. Kystlinjen på mer enn km avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Kun Canada har lenger kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys. Norge følger Nordatlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet, som er del av polhavet, i nordøst. Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punktet på fastlandet ligger på Knivskjelodden i Nordkapp kommune. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes i Lindesnes kommune. Norges geografiske midtpunkt er i Steinkjer kommune. Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Klimaet inne i landet er likevel kaldt om vinteren, og i den nordligste delen dominerer mer arktiske forhold. Biland og territorialgrenser. Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Søratlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is. På grunn av uenighet om delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet, fantes det lenge et område (den såkalte Gråsonen) som ble administrert av begge statene gjennom den såkalte "Gråsoneavtalen" fra 1978. 27. april 2010 ble det undertegnet en avtale mellom de to landene som sa at landene hadde kommet til enighet om delelinjen. Avtalen gikk ut på å trekke grensen mellom midtlinjen, som har vært det norske standpunktet, og sektorlinjen som har vært det russiske standpunktet. Det omtvistede området var på kvadratkilometer, og ble etter denne avtalen delt i to omtrent like store deler. Den endelige avtalen ble undertegnet 15. september samme år og senere ratifisert av det norske Stortinget og den russiske statsdumaen. Ratifiseringsdokumentene ble utvekslet den 7. juni 2011, med dato for ikrafttredelse en måned senere. Demografi. Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012. Kjønnsfordelingen er 50,12 % menn og 49,88 % kvinner pr. 01.01.2012. Dette er første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25,3 % fra 0 til 20 år, 61,7 % fra 20 til 66 år, og 12,9 % fra 66 år og oppover (estimat 2011). Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire fylkene (Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo) rundt Oslofjorden, som kun dekker 3,63 % av landets areal. Folkegrupper. Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk / nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk / kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere; 12,2 % eller mennesker pr. 1. januar 2011. Innvandrere blir her definert som alle med to utenlandskfødte foreldre (som blant annet inkluderer Norges konge, Harald V). De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia. Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak. Språk. Det norske språket er et nordgermansk språk i den indo-europeiske språkfamilien. Under unionen med Danmark fortrengte dansk skriftspråk det norske. Etter oppløsningen av unionen skapte filologen Ivar Aasen et nytt norsk skriftspråk basert på de norske dialektene. Senere ble også det danske skriftspråket fornorsket. Som et resultat har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller målformer, bokmål som stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Språkrådet. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal riksmål, som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Muligens som et resultat av språkstriden er det i Norge i dag stor aksept for bruk av dialekter i situasjoner der det i mange andre land er vanlig å slå over til standardspråk. Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-tallet til om lag 15%. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. Riksmålsbevegelsens offensiv på 1950-tallet kan også være en delforklaring. I 1993 ratifiserte Norge den europeiske minoritetsspråkpakten, og definerte samisk (herunder sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk), kvensk, romanes og romani som offisielle minoritetsspråk Norge har et særskilt ansvar for å bevare. Alle språkene bortsett fra nordsamisk er i dag truet av utryddelse. Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også skoltesamisk snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland. Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er norsk tegnspråk. Språket finnes i to hoved-dialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for. Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som f.eks. urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge. Religion. Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert og et flertall anser seg ikke som religiøse. Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring. Omkring 79,2 % av befolkningen er medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken (1. januar 2003: 3 900 062 medlemmer, 85,7 % av befolkningen). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 4,5 %: Den evangelisk lutherske frikirken, Den katolske kirken (medlemmer), pinsemenigheter (46 944 medlemmer), Metodistkirken m.fl.. Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 1,5 %: islamske trossamfunn har 75 761 medlemmer. Øvrige religioner har knapt 1 %. Human-Etisk Forbund har ca. 1,3 % oppslutning (medlemmer). Pr. 1. januar 2003 er rundt 5 % av innbyggerne ikke medlemmer i noe trossamfunn eller noen livssynsorganisasjon som mottar statsstøtte. Den 21. mai 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å avvikle den norske statskirken. Største tettsteder. Oslo Rådhus og Akershus festning ligger i landets største by. Norges 20 største tettsteder pr. ifølge Statistisk sentralbyrå. Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen. I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 25 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 169 har mellom 2000 og 10000 innbyggere. Totalt er det 922 offisielle tettsteder i Norge. Vikingtid til middelalder. I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sør-vestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid. I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-tallet, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme som etter utløpet av borgerkrigene i 1240. Under hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok. Nedgang og dansketid. Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350, og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80% påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med Svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros. Den 434 år lange unionen med Danmark ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Bortsett fra Kalmarkrigen, der det nordlige Nord-Norge endelig ble fastslått som en del av det norske rike i 1613, førte nesten samtlige av krigene til tap av landområder som Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 under fredstiden midt på 1700-tallet. Demokratisk forfatning i 1814. Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Riksforsamlingen på Eidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og parlament. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement. På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), men i motsetning til de fleste europeiske land var ikke adelen dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av Venstre og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en Stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) isteden for å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven. Fra unionsoppløsning til nåtid. Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII. Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt NATO som ble dannet i 1949. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945. Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994. Statsoverhode og regjering. Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak blitt seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår. Parlament. Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 fylker for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at fylkene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede fylkene har færre stemmer bak hver representant. Stortinget har tolv ulike fagkomiteer, for eksempel (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.). Stortingets 13. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteen Stortingets utvidede utenrikskomité. Administrativ inndeling. Norge er delt inn 19 fylker samt to «sysler», Svalbard og Jan Mayen. Fylkene er inndelt i totalt 429 kommuner. Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. Fylkesmannen er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. Oslo og Akershus har felles fylkesmann. På Svalbard finnes ett lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmannen statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter. For eksempel har Den norske kirke elleve bispedømmer og helsevesenet har fire helseregioner. Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning. Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land. Rettsvesen. De ordinære rettsinstansene består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927. Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er embetsmenn som etter Grunnloven bare kan avskjediges ved dom. Utenrikspolitikk. Norge drifter ambassader i 84 land, og 60 land har sine ambassader i Norge, hvorav samtlige holder til i Oslo. Norge har hatt medlemskap i De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske allianse (NATO), Europarådet og Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) siden disse organisasjoners opprettelse. Norge fulgte etter da nordiske naboland skrev søknader for tilslutning i Den europeiske union (EU) i henholdsvis 1962, 1967 og 1992. Tross Danmark, Sverige og Finlands innlemmelse ble de fremforhandlede tilslutningstraktater forkastet av det norske folk i rådgivende folkeavstemninger i 1972 og 1994. Etter nei-seieren ved avstemningen i 1994 forble Norge tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et avtaleverk inngått 1992 hvis medlemskap ble ansett for å være en forutsetning for de landene som skulle tilsluttes EU i 1995. Dette system gir Norge adgang til mesteparten av Unionens indre marked, med den forutsetning at Norge innlemmer den lovgivning som anses for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette tilsammen om lag 7000 rettsakter. Norske regjeringer har siden 1994 søkt tilslutning i deler av EUs samarbeid som overskrider EØS-avtalen. Deltagelse uten stemmerett er eksempelvis blitt innvilget i Unionens felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings- og politisamarbeid, Schengen-avtalen, samt 19 ytterligere programmer. Norge er blitt ansett for å være en betydelig deltager i internasjonalt utviklingsarbeid. Landet bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, som var ment å bidra til Israel-Palestina-konfliktens slutt. Næringsliv. Fiskerier har alltid vært en viktig næring i Norge Vannkraft har lenge blitt utnyttet, først direkte i vannmøller og oppgangssager, men senere til produksjon av elektrisitet. Petroleumsvirksomhet har skapt store inntekter siden starten av 1970-tallet. I det postindustrielle Norge har virksomhet som turisme (her Flåmsbanen) fått et stadig større fokus. Norge hadde ved inngangen til 1900-tallet en økonomi på nivå med gjennomsnittet i Vest-Europa, og med en andel av befolkningen som utvandret til Amerika kun overgått av Irland. Til tross for fem års okkupasjon under annen verdenskrig opplevde landet i løpet av hundreåret en rask velstandsøkning, og var ved inngangen til det 21. århundret et av de rikeste landene i verden målt i nasjonalprodukt pr. innbygger. Velstandsøkningen skjedde i en kombinasjon av naturgitte forhold (fiskeri, vannkraft, olje, industri). Gjennom det norske oljefondet er velstanden til kommende generasjoner også sikret. Norge har i dag en akutt mangel på arbeidskraft og har siden 1970-tallet hatt en betydelig arbeidsinnvandring. Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i større norske børsnoterte selskapene som Statoil, Norsk Hydro, Telenor og DNB. Verdien av disse postene tilsvarte i 2006 for 31,6 % av verdien på Oslo Børs. Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre og generalforsamling. Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fiskerier. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen. I 1999 utgjorde oljeinntekter 35% av eksportinntektene, og Norge var dermed verdens tredje største oljeeksportør etter Saudi-Arabia og Russland. Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper. Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det helstatlige oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, en del av Schengenavtalen, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre markedet i EU gjennom EØS-avtalen. På tross av flere undersøkelser, som viser at nordmenn har den høyeste livskvalitet i verden, er det stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt. Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2007 2000 milliarder NOK, og er derved et av de største nasjonale fond i verden. Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2002 var 1 547 milliarder NOK. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent. Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, petroleumskjemi, skipsindustri og kjemikalier. Husholdninger og arbeid. 39 prosent av husholdningene i Norge besto i 2008 av aleneboende. Av samboende par var 22 prosent ugifte, og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2007 var rundt 30 prosent borgerlige vielser. I 2008 var 2,5 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse. Sivilsamfunn. I 2009 var i underkant av 1 637 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som tilsammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999. Levekårsundersøkelsen i 2007 viste at om lag 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 47 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen. Helse. En gutt født i Norge i 2007 kunne forvente å bli 78,2 år, ei jente 82,7. Dette er en markant økning siden perioden 1946-1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år. Hjerte og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen på begynnelsen av 2000-tallet, etter en nedgang fra 1970-tallet. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmer 30 prosent de første årene på 2000-tallet. Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene. Kriminalitet. I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. Nivået er relativt stabilt i forhold til de foregående 25 årene med slike undersøkelser. 3,6 prosent av befolkningen ble utsatt for noen av de nærmere 400 000 lovbruddene registrert anmeldt av politiet samme år, først og fremst tyverier og andre vinningslovbrudd. Drapsratene i Norge har på 2000-tallet holdt seg i underkant av ett drap per 100 000 innbygger årlig, et av de laveste nivåene i verden. Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene. Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent. Musikk. Norge har en lang og sterk folkemusikktradisjon. På 1800-tallet ble denne musikken løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge er også kjent som hjemlandet til Black Metal. Litteratur og skriftkultur. Norge har en rik litterær tradisjon som går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøte. I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden. På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen. Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant Nobelprisen i litteratur. I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var på begynnelsen av 2000-tallet den mest spilte samtidsdramatiker i Europa. I tillegg finner man også populære krimforfattere som Gunnar Staalesen og Anne Holt. Billedkunst. Norge har en rik folkekunsthistorie i form av brukskunst, rosemaling og treutskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeilte norsk landskap, historie og folkekultur. I ettertid er den mest internasjonalt kjente norske bildende kunster den ekspresjonistiske Edvard Munch. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne. Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn. Idrett. Som i andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpine grener. Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Cato Zahl Pedersen, Petter Northug, Kjetil André Aamodt, Petter Solberg, Johann Olav Koss, Marit Bjørgen, Kari Traa og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen. UNESCOs verdensarvliste. Åtte steder i Norge er med på UNESCOs verdensarvliste. Av disse regnes Geirangerfjorden og Nærøyfjorden som samme objekt på verdensarvlista, slik at Norge kun har sju objekter på denne. Norges historie. Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold. Disse boplassene er antagelig levinger fra bosettere fra Doggerland, et område som i dag ligger under Nordsjøen, men som en tid var en landbro som knyttet dagens britiske øyer med danske Jylland. Fosnakulturen bosatte deler av Norge en gang i tiden 8300 f.Kr. til 7300 f.Kr. Datering av helleristninger er satt til neolittisk tid (i Norge mellom 4000 f.Kr. til 1800 f.Kr.) og viser aktiviteter typiske for jegere og samlere. Mer faste og vedvarende bosetninger utviklet seg i bronsealderen (1800 f.Kr. til 500 f.Kr.) og i jernalderen. De tidligste runene er blitt funnet på en pilspiss som er datert til rundt 200 f.Kr. Mange flere inskripsjoner er datert til rundt 800, og et antall småkongedømmer utviklet seg disse århundrene. Perioden mellom 800 og 1066 besto av en betydelig ekspansjon og er referert til som vikingtiden. I løpet av denne perioden reiste nordmenn, slik også svensker og dansker gjorde det, utenlands i langskip med seil som utforskere, handelsmenn, bosettere og som vikinger (herjingsmenn og pirater). På midten av 1000-tallet var det norske kongedømmet blitt fast etablert, og bygde sin rett som ætlinger av Harald Hårfagre og deretter som arvtagere av Olav den hellige. I tiden rundt Håkon Håkonsson, i tiden etter borgerkrigstiden, var det en liten renessansen i Norge med omfattende litterære aktivitet og diplomatiske aktivitet med Europa. Svartedauen kom til Norge i 1349 og drepte rundt halvparten av befolkningen, og hele statsapparatet, og Norge gikk deretter inn i nedgangstid. Mellom 1396 og 1536 var Norge en del av Kalmarunionen, og fra 1536 og til 1814 var Norge blitt redusert til et skatteskyld del av Danmark, navngitt som personalunionen Danmark-Norge. Denne personalunionen gikk inn i en allianse med Napoléon Bonaparte med en krig som medførte dårlige tider og hungersnød i 1812. I 1814 tapte Danmark-Norge Englandskrigene, en del av Napoleonskrigene, og den danske kongen ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige i Kielfreden den 14. januar samme år. Etter et norsk forsøk på uavhengighet ble Norge tvunget inn i en løs union med Sverige, men hvor Norge fikk opprette sin egen konstitusjon, grunnloven av 1814. I denne perioden blomstret norsk, romantisk nasjonalfølelse, og nordmennene forsøkte å utvikle og etablere egen nasjonal egenverd. Unionen med Sverige ble brutt i 1905 etter at det var blitt truet med krig, og Norge ble et selvstendig rike med egen monark, Haakon VII. Norge holdt seg nøytral under den første verdenskrig, og ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen for nøytral, men ble invadert av Nazi-Tyskland den 9. april 1940. Norge ble medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO i 1949. To forsøk på å bli medlem av EU ble nedstemt i folkeavstemninger med liten margin i 1972 og 1994. Norge har vært en nær alliert med USA i etterkrigstiden. Store funn av olje og naturgass i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet førte til en voldsom økonomisk vekst i landet som fortsatt holder seg. Tradisjonelle næringer som fiske er også en del av Norges økonomi. Steinalder (før 1800 f.Kr.). De eldste spor av mennesker i det som i dag er Norge er funnet i Aukra kommune og dateres til om lag 9200 år f.Kr. Den 11 000 år gamle boplassen ble funnet av arkeologer fra Vitenskapsmuseet i Trondheim. Pionerbosetning er et begrep arkeologene har tatt i bruk om den eldste bosetningen, mennesker som trolig kom fra Doggerland eller Nordsjølandet. Fosnakulturen, Komsakulturen og Nøstvetkulturen er de tradisjonelle betegnelser på fangstkulturer fra eldre steinalder. Under den yngre steinalderen (4000 f.Kr.–1800 f.Kr.) har et nytt folk innvandret til landet, det såkalte steinøksfolket. Helleristninger fra denne perioden viser motiver fra jakt og fiske som stadig var viktige næringer. Fra denne perioden er det funnet en megalittgrav i Østfold. Bronsealder (1800 f.Kr.–500 f.Kr.). I bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste det fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia. Bosetningene ble mer permanente og folk tok i bruk hest og ard. Man skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og folk ble gravlagt i store gravhauger. Helleristninger fra bronsealderen indikerer at menneskene drev soldyrking. Eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca.570 e.Kr.). Under folkevandringstiden (ca. 400–600) kom nye folkeslag til Norge, og ruiner av festningsbygninger o.l. blir tolket som tegn på at det har vært snakk om en voldelig invasjon. Yngre jernalder. Norske vikinger drar på plyndringstokter og handelsferder rundt Vest-Europas kystland. Store grupper av nordmenn utvandrer til de britiske øyer, Island og Grønland. Harald Hårfagre starter sent på 800-tallet en samlingsprosess av Norge, som ble fullført av Harald Hardråde i 1060-årene. Landet ble kristnet under kongene Olav Tryggvason, falt i slaget ved Svolder (1000) og Olav Haraldsson (den hellige), falt i Slaget på Stiklestad i 1030. Tidlig middelalder (1050-tallet–1184). Tidlig middelalder regnes i norsk historie som perioden mellom vikingtidens slutt omkring 1050 og kong Sverres kroning i 1184. Periodens begynnelse kan dateres forskjellig, fra rundt år 1000 da kristningen av landet tok til og opp til 1100 da vikingtiden fra et arkeologisk ståsted var over. Fra 1035 til 1130 var det (relativt) indre fredstid i Norge, selv flere av kongene forsøkte seg på hærferder i utlandet blant annet i 1066 og 1103. I denne perioden ble kirkens organisasjon oppbygd. Dette førte til gradvis endring i religiøse skikker. Religion gikk fra å være et huslig anliggende til å bli regulert av felleseuropeiske kristenrett og at kongemakten fikk økt makt og innflytelse. Slaveriet ("trelldom") ble gradvis opphevet. Befolkningen vokste raskt i denne perioden, noe de tusenvis av gårdsnavn som slutter på "-rud" viser. Norge hadde allerede på 800-tallet fått sitt første bysamfunn, men på tusen og ellevehundretallet fikk vi de første varige byene. På 1130-tallet brøt det ut borgerkrig. Dette skyldtes maktkamp og at alle som hevdet de var kongssønner kunne kreve rett til tronen. Stridighetene eskalerte til omfattende helårs krigføring da Sverre Sigurdsson startet et opprør mot kirkens og lendmennenes tronkandidat Magnus Erlingsson. Høymiddelalder (1184–1319). Etter borgerkriger på 1100-tallet fikk landet en relativ storhetstid i 1200-årene. Island og Grønland ble underlagt kongemakten i 1262, og Norgesveldet nådde sin største utstrekning under Håkon IV Håkonsson. Den siste kongen av Haraldsætten, Håkon V Magnusson, døde sønneløs i 1319. Frem til 1600-tallet strakte Norge seg helt ned til Göta älv, som den gang var Norges grense mot Sverige og Danmark. Senmiddelalder (1319–1537). På grunn av gjentatte pestepidemier ble befolkningen omtrent halvert og de minst produktive av landets gårder lagt øde. Det tok flere hundre år før befolkningen atter nådde nivået før 1349. De som overlevde epidemiene fikk imidlertid flere økonomiske ressurser på deling. Skatteinntektene til staten nærmest kollapset, og en stor del av adelsslektene døde ut eller sank ned i bondestand på grunn av landskyldfallet. Hanseatene overtok handel og skipstrafikk og dominerte fiskeeksporten. Erkebiskopen i Nidaros var landets mektigste mann økonomisk og politisk, ettersom kongedynastiet giftet seg inn i det svenske i 1319 og døde ut i 1387. Etterhvert ble København rikets politiske sentrum og Bergen handelssentrum, mens Trondheim forble det religiøse sentrum. Fra reformasjon til enevelde (1537–1660). I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble nå utnevnt av statskirken, administrert fra København. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving. Fra 1570 og frem til 1721 lå Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene førte til en voldsom skatteskjerpelse som medførte stor nød. Politisk-geografisk måtte Oldenborg-kongene avstå til Sverige de norske landskapene Jemtland, Herjedalen, Idre og Särna, samt Båhuslen. Som ledd i finansieringen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i større grad å gjøre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og ærekrenkelsessaker vært behandlet som sivilsaker mellom borgerne. Straffenivået ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble også minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftspråket ble dansk på grunn av Bibeloversettelsen og København-universitets utdannelsesmonopol. Eneveldet til Kielfreden (1660–1814). Inntil 1660 hadde kongen vært "valgt" av det danske riksrådet, mens han "arvet" Norges rike, som var tradisjon i Norge. Etter en serie militære nederlag begikk kongen statskupp og avsatte riksrådet. Kong Frederik III innførte eneveldet, noe som innebar at det knapt var noen som helst juridiske begrensninger i kongens makt. Dette ble starten på en omfattende utvidelse av statsapparatet, og den sivile administrasjonen ble i større grad kontrollert fra sentraladministrasjonen i København. Både Danmark og Norge fikk nye lovbøker. Den elendige statsøkonomien førte til et omfattende salg av krongods, først til statens kreditorer. Videre salg gjorde at mange bønder ble selveiende på slutten av 1700-tallet. Industriell utnyttelse av norsk naturressurser kom i gang, og handel og skipsfart og særlig økende trelasteksport førte til økonomisk oppgang i siste del av 1700-årene. 1814. Norge forble Oldenborg-kongenes arverike til 1814, da kongen ved Kielfreden måtte gi avkall på riket etter å ha vært på den tapende siden under Napoleonskrigene. Norge ble avstått til kongen av Sverige. Stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en politisk elite som ønsket et selvstendig Norge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg på Eidsvoll, hvor en ny Grunnlov ble vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge 17. mai 1814. Forsøket på å skape en uavhengig norsk stat måtte oppgis som følge av svensk maktbruk. Ved Konvensjonen i Moss var fredsvilkårene at Norge måtte akseptere en personalunion med Sverige. Men landet fikk beholde Grunnloven og Stortinget mot at Christian Frederik frasa seg tronen. 4. november 1814 valgte Stortinget Sveriges konge til konge av Norge, etter å ha vedtatt de grunnlovsendringer som var nødvendige på grunn av unionen. Grunnloven var influert av prinsippene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen og var blant de mest demokratiske i verden. Selvstendighetsbestrebelsene i 1814 gjenreiste Norge som stat, formelt en selvstendig stat, men innenfor en påtvunget løs union med Sverige. Landet hadde fullt indre selvstyre og separate institusjoner, og bare kongemakten og utenrikspolitikken var felles for de to statene. Embetsmannsstaten (1814–1884). Grunnloven ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertid ikke realpolitisk mulig. Etter en kort krig med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved Konvensjonen i Moss, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814. Industrialiseringen i Norge (1850–1900). I 1850 var Norge fremdeles et førindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vært lite utvikling i Norge de siste 150 årene, og det var få som trodde at Norge ville gjennomgå den forandringen som foregikk de neste 50 årene. Befolkningsveksten i Norge fra 1800-tallet førte til overskudd på arbeidskraft i bygdene, økning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var få hjelpemidler og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterk og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som tvang frem forandringer. Jordmangel og overskudd av arbeidskraft førte til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen førte til at det ble mangel på arbeidskraft i bygdene, noe som førte til at mange bønder måtte gå over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for å kunne drive gården. Folkevandringen førte også til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produksjonen mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lengre var avhengig av vannkraft for å bygge fabrikker, og mye industri vokste frem på steder med god tilgang på råstoffer eller i byer med god havn. Mange av maskinene var vanskelige å vedlikeholde for voksne på grunn av at det var vanskelig å komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner på fabrikker. Dette kan sees som en videreføring av hvordan barn måtte ta del i gårdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna måtte ofte jobbe lange dager, og lærerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lærerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 år ikke hadde lov til å jobbe, og barn under 18 år ikke skulle jobbe mer enn 10 timer. Framveksten av det norske (1884–1905). Da regjeringen Selmer i 1884 frarådet kong Oscar II å sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte statsrådene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for å ha skadet landet. Regjeringen ble dømt og måtte gå av, og venstremannen Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup denne endringen i konstitusjonen, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innført. Etter 1890-tallet har det blitt konstitusjonell sedvane for at ingen regjering kan bli sittende med et Stortingsflertall mot seg. Etter årelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring ønske om norsk innflytelse i utenriksspørsmål i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var oppløst, idet kong Oscar hadde opphørt å være Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngått ved forhandlingenen i Karlstad høsten 1905. Unionens formelle oppløsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat. Venstrestat, klassekamp og krisetid (1905–1940). I denne epoken gikk Norge fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under Verdenskrigen. Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund. Under Verdenskrigen var Norge formelt nøytralt, selv om tyskernes ubåtkrig førte til 2000 døde sjøfolk, og mer enn 800 skip gikk tapt, og tilsammen 1 200 00tonn gikk tapt. Sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter Verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som før 1914). Revolusjonen i Russland splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha væpna revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og Høire lå i bitter strid om målsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt. Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30-40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nød og dysterhet. Krisa førte også til mottiltak som nybrottsarbeid og småindustri. Krisa førte til at flertallet av befolkningen sluttet å tro på kapitalistisk demokrati. På høyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling den siste av flere antidemokratiske strømdrag, mens på venstresiden ble det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet valgt inn på en anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, det såkalte Kriseforliket. Krig og okkupasjon (1940–1945). 9. april 1940 ble Norge uventet invadert av Tyskland. Etter to måneders militær motstand måtte de norske styrkene gi opp kampen, mens kongen og regjeringen gikk i eksil. Landet ble okkupert og forble okkupert frem til 8. mai 1945. På det meste var 250 000 tyske tropper stasjonert i landet. All sivil myndighet var samlet i et tysk "Reichskommissariat", som oppnevnte en norsk «kommissarisk» regjering, fra 1942 ledet av major Vidkun Quisling, "fører" for det norske nasjonalsosialistiske partiet nasjonal Samling. Misnøyen med de tyske okkupasjonen og nazifiseringen av det norske samfunnet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militær betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter krigen. Norges handelsflåte var derimot særdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la også grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle båndene med USA og Storbritannia som kom til å prege etterkrigstiden. Industrisamfunn, planstyre og sosialdemokrati (1945–1972). Skjebnefellesskapet og den felles fienden under tysk okkupasjon la en demper på klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Arbeiderpartiet fikk rent parlamentarisk flertall ved det første etterkrigsvalget og brukte sin innflytelse til å påbegynne innføringen av en sosialistisk planøkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under krigen. Kriser, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniørkunst, der sosialøkonomene hadde en lederrolle i planleggingen. Motstanden mot planøkonomi fra borgerlig side, sammen med Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA, førte imidlertid til at det økonomiske systemet forble grunnleggende kapitalistisk. Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig på 1970-tallet. Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem. Økonomi. Rundt 1974 nådde både andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Økonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt service-samfunn. Rikdommen ble pløyd tilbake i stadig økende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og høyskoler gikk fra å være forbeholdt en tidel av ungdommen til å bli åpent for flertallet. Funn av olje og gassressruser i Nordsjøen skapte også en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging på 70-tallet, begynte store oljeinntekter å sette sitt preg på økonomien fra og med 80-tallet. Omkring 1995 gikk Norge fra å være en debitornasjon til en kreditornasjon. Politikk. På tross av økonomisk fremgang brøt enigheten på venstresiden sammen. Folkeavstemmingen om medlemskap i EEC (Nå EU) var startskuddet til distriktsopprør der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot USAs krigføring i Vietnam sammen med EF-avstemminga førte til en ny bølge av sosialistisk tro på sterkere stat på 1970-tallet. Denne tendensen ble imøtegått av den nyliberalistiske høyrebølgen på 1980-tallet. Etterkrigstidens tro på planstyre ble nedtonet, også innen partiet som hadde innført sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Willoch- og Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av økonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked. Kultur. Etter 2-3 generasjoner der husmorrollen hadde vært dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinnene seg lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene. Nye holdninger til skilsmisse, ugift forhold og seksualitet, radikalt forskjellige fra de dominerende holdningene hos generasjonene før, fikk gjennomslag i denne perioden. Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelskspråklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra land i den 3. verden førte til større etnisk og kulturelt mangfold og til en revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten. Norges geografi. Norges geografi er en beskrivelse av naturforholdene i fjord- og fjellandet Norge, tilhørende øyer og biland. Kongeriket Norge består av hovedlandet (fastlandet med nærliggende øyer), Svalbard og Jan Mayen. Norges biland (besittelser på den sydlige halvkule) er Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land, beliggende ved og i Antarktis. Kongerikets areal er 385 186 km², hvorav hovedlandet utgjør 323 787 km², Svalbard 61 022 km² og Jan Mayen 377 km². For hovedlandet utgjør ferskvann 19 522 km² og breer 3 170 km². Bilandenes areal er omkring 2 700 000 km², hvorav Bouvetøya 49 km² og Peter I Øy 156 km². Dronning Maud Land er ca åtte ganger større enn Norge. Kystlinjens lengde avhenger sterkt av hvor presist den måles, i de siste beregninger av Kartverket angis den til 100 915 km, noe som er verdens nest lengste kyst for et enkelt land (etter Canada). Norges riksgrenser er tilsammen 2 562 km, hvorav mot Sverige (1 630 km), Finland (736 km) og Russland (196 km) i øst og nord. Grensen mot Finland er strengt tatt en grense mot syd. Norge råder over et havdomene på 1 979 179 km²: Den økonomiske sonen langs hovedlandet utgjør 878 575 km², fiskerisonen rundt Jan Mayen 293 049 km², og fiskevernsonen ved Svalbard 803 993 km². Fylker. "Se også: Norges landsdeler" Norge er inndelt i 19 fylker: Akershus, Aust-Agder, Buskerud, Finnmark, Hedmark, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland, Nord-Trøndelag, Oppland, Oslo, Rogaland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Telemark, Troms, Vest-Agder, Vestfold og Østfold. Kommuner. Norge er inndelt i 429 kommuner. "Se: Liste over norske kommuner Byer. Norges 15 største byer (bykommuner) er (i rekkefølge etter folketall): Oslo (Norges hovedstad), Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Fredrikstad, Tromsø, Sandnes, Drammen, Skien,Sarpsborg, Bodø, Ålesund, Sandefjord, Larvik. Øyer. "Se også: Liste over norske øyer" Norges ti største øyer er: Spitsbergen, Nordaustlandet, Edgeøya, Hinnøya, Senja, Barentsøya, Langøya, Sørøya, Kvaløya og Kvitøya. Utenom Svalbard er de største øyene: Hinnøya, Nordland/Troms; Senja, Troms; Langøya, Nordland; Sørøya, Finnmark; Kvaløya, Troms; Ringvassøy, Troms; Hitra, Sør-Trøndelag; Seiland, Finnmark; Austvågøy, Nordland og Andøya, Nordland. Fjell. "Se også: Liste over norske fjell" De høyeste fjellene er: Galdhøpiggen, Glittertinden, Storen (Store Skagastølstind) og Store Styggedalstind. Snøhetta er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen. Daler. De lengste dalene er (ikke nødvendigvis listet etter lengde): Gudbrandsdalen, Østerdalen, Namdalen, Setesdal, Hallingdal, Numedalen, Romsdalen, Gauldalen, Pasvikdalen og Tanadalen. Havområder. Rundt Norge finnes følgende havområder: Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Innsjøer. "Se også: Liste over norske innsjøer" Norges ti største innsjøer er: Mjøsa, Røssvatnet, Femunden, Randsfjorden, Tyrifjorden, Snåsavatnet, Tunnsjøen, Limingen, Øyeren og Blåsjø. Elver. Se også "Liste over elver i Norge" Norges lengste elver er Glomma, Pasvikelva, Numedalslågen, Gudbrandsdalslågen med Vorma, Tana, Drammensvassdraget langs Begna, Skiensvassdraget, Otra, Trysilelva, Altaelva, Namsen og Hallingdalselva med Snarumselva. Fjorder. "Se også: Liste over norske fjorder" Norges 20 lengste fjorder er: Sognefjorden, Hardangerfjorden, Trondheimsfjorden, Porsangerfjorden, Oslofjorden, Nordfjord, Boknafjorden, Varangerfjorden, Romsdalsfjorden, Storfjorden, Lyngen, Ofotfjorden, Laksefjorden, Ullsfjorden, Kvænangen, Tanafjorden, Ranfjorden, Tysfjorden og Nordfolda. Isbreer. "Se også: Liste over norske isbreer" Norges ti største isbreer (bortsett fra Svalbard, hvor Austfonna er Europas største isbre) er Jostedalsbreen, Vestre Svartisen, Søndre Folgefonna, Østre Svartisen, Blåmannsisen, Hardangerjøkulen, Myklebustbreen, Okstindbreen, Øksfjordjøkelen og Harbardsbreen. Nasjonalparker. "Se også: Liste over norske nasjonalparker" Rondane ble Norges første nasjonalpark ved opprettelsen i 1962. Norges (utenom Svalbard) fem største nasjonalparker er Hardangervidda nasjonalpark, Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og Øvre Anarjóhka nasjonalpark. Svalbards fem største nasjonalparker er Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark, Nordre Isfjorden nasjonalpark, Nordenskiöld Land nasjonalpark og Sassen-Bünsow Land nasjonalpark. Biland. Norges biland er: Dronning Maud Land, Peter 1.s øy og Bouvetøya. Norges demografi. Norges demografi er den statistiske beskrivelsen og analysen av befolkningen bosatt i landet Norge, og dens aldersmessige, kulturelle og sosiale utvikling som gruppe. Demografien i Norge studeres særlig av Statistisk sentralbyrå, men også som implisitt forskningsfelt ved forskningsmiljøer innen samfunnsøkonomi, by- og regionutvikling, arbeidsmarked, handel og samferdsel. Demografien og den demografiske utviklingen i Norge er viktig input til svært mye planlegging av infrastruktur, dimensjonering av utdanning, helsevesen, aldersomsorg og en rekke andre offentlige og private tjenester. Folkemengde. Tabellen nedenfor og figurene til høyre viser utviklingen i folketallet i Norge over tid. Nedgangen fra 1300 til 1500 skyldes hovedsakelig svartedauden som kom til Norge i 1349. Tallene for befolkningen i tiden mellom 1000 og 1500 er basert på meget løse beregninger og antagelser. 2012: 5 000 000 (19. mars 2012) Kjønn og alder. a> for Norge 1. januar 2011. Personer 105 år eller eldre er samlet i én rad øverst (30 stk.). Den 1. januar 2011 var det for første gang registrert så vidt flere menn enn kvinner i Norge siden de eldste befolkningstallene fordelt på kjønn ble gjort i 1769. Av folkemengden i hele landet var 25,3 prosent under 20 år, 61,7 prosent var i aldersgruppen 20-66 år, og 12,9 prosent var over 66 år. Etnisitet og nasjonalitet. Norges demografi er preget av at Norge er et relativt lite land med overveiende stor befolkning av etniske nordmenn. Det har imidlertid alltid bodd flere ulike grupper av samer over hele den skandinaviske halvøy, på norsk side tradisjonelt sørover til Femunden i Engerdal. I tillegg har det tilkommet fem offisielle nasjonale minoritetene i Norge: romanifolket (tatere), roma (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner. Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør i dag rundt 10 prosent av befolkningen, etter å ha økt betydelig siden slutten av 1900-tallet. Etter 1970 har det også kommet innvandrere fra langt flere forskjellige og geografisk fjernere områder, som pakistanere, kurdere, iranere, irakere, tamiler, singalesere og somaliere. Innvandrere. Det var 1.januar 2012 655 170 personer med innvandrerbakgrunn i Norge, det vil si personer født i utlandet og personer født i Norge av to foreldre født i utlandet. Andelen av innvandrere i befolkningen er størst i Oslo-området, og om lag 24 prosent av hovedstadens innbyggere er innvandrere. Statistisk sentralbyrå har estimert veksten i innvandrerbefolkning (definert som første- og andregenerasjons innvandrere) i perioden frem til 2060, og har kommet opp med tre alternativer. Det forutsettes i alle alternativer at netto innvandring pr. år vil holde seg flat i perioden frem mot 2060. Tallene viser at innvandrerbefolkningen vil vokse sterkt, fra 365 000 i dag til mellom 1 og 2 millioner i 2060, alt avhenging av hvilket av alternativene man bruker. Utenlandske statsborgere. De største gruppene med utenlandske statsborgere bosatt i Norge i 2007 kom fra Sverige, Danmark og Polen. Nirvana (band). Nirvana var et amerikansk Grunge-band fra Aberdeen, Washington. Med hiten «Smells Like Teen Spirit» og albumet "Nevermind" ble de verdenskjente i 1991. Musikken kan beskrives som en blanding mellom hardrock/metal, indie/alternativ rock og blues med punkens «gjør-det-selv»-ideologi i bunnen, og ble kalt grunge. Grunge betyr rett og slett «grums» og beskriver den karkteristiske, «grumsete» gitarlyden flere av Seattle-banda hadde. Andre Seattle-baserte grungeband som Alice in Chains, Pearl Jam og Soundgarden økte også i popularitet, og alternativ rock ble en populær musikksjanger fra tidlig på 1990-tallet og utover. Som Nirvanas frontfigur ble Kurt Cobain betegnet som talspersonen for den såkalte generasjon x. Cobain likte ikke oppmerksomheten og prøvde å skifte fokuset på bandets musikk, og utfordret med tredjealbumet "In Utero". Mens Nirvanas popularitet dalte noe i månedene før lanseringen, hyllet kjernepublikumet bandets mørkere side, delvis etter MTV Unplugged-konserten i 1993. Etter Kurt Cobains død i 1994 ble Nirvana oppløst, men bandets popularitet har økt i årene etter. Åtte år etter Cobains endelikt ble «You Know You're Right» lansert. Det er Nirvanas siste studioinnspilling, spilt inn bare to måneder før det tragiske dødsfallet inntraff. Denne sangen toppet spillelistene på radiokanaler verden rundt. Siden debuten har Nirvana solgt over 50 millioner album, inkludert ti millioner av "Nevermind" i USA. Tidlige år. Cobain og Krist Novoselic møtte hverandre i 1985. De var begge fans av Melvins, og så ofte på øvingene deres. Etter noen mislykkede forsøk på å starte deres eget band, rekrutterte de trommeslageren Aaron Burckhard. Dette er den første spiren for hva som senere ble Nirvana. Cobain har i ettertid beskrevet bandets lyd som en kopi av Gang of Four og Scratch Acid. I månedene etter jobbet duoen med flere trommeslagere, inkludert Dale Crover fra Melvins, som spilte på deres første demoer. Senere var Dave Foster trommeslageren deres for en periode. Samtidig gikk bandet gjennom flere navneendringer, som Skid Row, Pen Cap Chew og Ted Ed Fred, før de i februar 1988 endte opp med Nirvana. Noen måneder senere ble Chad Channing trommeslageren. Nirvanas første offisielle lansering var singelen "Big Cheese" i 1988. I 1989 ble førstealbumet "Bleach" lansert på Sub Pop Records. Albumet hadde et begrenset førsteopplag på 1000 hvite vinylplater, som ble solgt i Seattle i august 1989. "Bleach" var inspirert av The Melvins, og av hard rock bandet Mudhoney, og av 1970-tallsbandene Black Sabbath og Led Zeppelin. Novoselic sa i et intervju med "Rolling Stone" at bandet på en turne hadde spilt en kassett med The Smithereens på den ene siden og black metal-bandet Frost på den andre. Han påstår at dette også kan ha inspirert dem. "Bleach" ble populært på USAs college-radiostasjoner, men viste lite av hvordan bandet ble to år senere. Pengene for innspillingen av "Bleach", som ifølge omslaget kostet 606.17 amerikanske dollar, var betalt av Jason Everman. Everman ble introdusert for Cobain av Dylan Carlson, men han hadde kjent Channing siden femteklasse. Everman begynte å ha sosial omgang med bandmedlemmene, og han tilbød dem å låne penger for en plateinnspilling. Selv om han ikke spilte noe på albumet, ble han kreditert for å ha spilt gitar. I følge Novoselic ble dette gjort for at han skulle føle seg hjemme i bandet. Etter at "Bleach" var fullført, var Everman for en periode Nirvanas andregitarist, men bare frem til bandets første USA-turne. Ikke lenge etter spilte han bass for Soundgarden, før han ble med i bandet Mind Funk. Tidlig på 1990-tallet startet bandet å samarbeide med produsenten Butch Vig for å lage oppfølgeren til "Bleach". Under innspillingene fant Kurt Cobain og Krist Novoselic ut at Chad Channing ikke passet som deres trommeslager, så han måtte gå da de var innspillingsrunden var ferdig. Dale Crover fra The Melvins ble deretter trommelager i noen uker, før han ble byttet med Mudhoney-trommeslageren Dan Peters, som de spilte inn sangen «Sliver» sammen med. Senere samme år introduserte Buzz Osbourne fra The Melvins dem til Dave Grohl, som letet etter et band å spille trommer for. Han hadde tidligere spilt for hardcorepunkbandet Scream fra Washington DC. Grohl ble Nirvanas endelige trommeslager. "Nevermind". David Geffen gav Nirvana platekontrakt hos DGC Records i 1990, etter anbefalinger fra Sonic Youths Kim Gordon. Bandet begynte straks å jobbe med deres første album for et større plateselskap. Resultatet, "Nevermind", blir sett på som en klassiker. Bandet bestemte seg for å fortsette samarbeidet med Vig. I stedet for å spille inn hos Vigs Madison studio, som de brukte i 1990, skiftet de til Sound City Studios i Los Angeles. I to måneder jobbet de seg gjennom diverse sanger i katalogen. Noen av dem, som «In Bloom» og «Breed», hadde eksistert i flere år, mens andre, som «On a Plain» og «Stay Away», hadde ikke ferdige tekster før midt under innspillingsprosessen. Etter at innspillingene var ferdig, begynte Vig og bandet med å mikse materialet. Men etter noen dager fant både Vig og bandet ut at de ikke var fornøyd med resultatene. De bestemte seg derfor for å få noen andre til å overta. DGC gav gav dem en liste med produsenter, som blant annet bestod av Scott Litt (kjent for å ha produsert for R.E.M.) og Ed Stasium (kjent for å ha produsert for The Smithereens). Kurt Cobain fryktet at å bruke en kjent mikser ville gjøre at albumet ville høres ut som noe man har hørt før. Han bestemte seg for å velge den nederste på listen, Andy Wallace, som tidligere hadde produsert for Slayer. (Wallace var med på å produsere Slayer-albumet "Seasons in the Abyss" fra 1990). Wallace tilførte "Nevermind" en annerledes tenkemåte, og brukte studiotriks for å gi albumet et langt glattere lydbilde. Et par måneder etter albumlanseringen kommenterte Cobain til pressen at Wallace hadde gjort albumet for glatt, selv om Wallace var hans eget valg og bandet var involvert i miksearbeidet. Wallace hadde hadde tonet ned Nirvanas indierocktendenser og laget et kommersielt rockelydbilde som andre senere har prøvd å kopiere. DGC Records håpet å selge 250 000 eksemplarer av "Nevermind", som var omtrent det Sonic Youths Goo hadde solgt. I stedet oppnådde albumet trippel platinium, som tilsvarer et salg på tre millioner eksemplarer, på mindre enn seks måneder i USA. Musikkvideoen til «Smells Like Teen Spirit» ble ofte spilt på MTV, noe som bidro til at grungesjangeren ble populær. At såkalt glam metal gikk på vei ut og at alternativ rock ble populært, mener mange at "Nevermind" er årsaken til. I januar 1992 toppet albumet Billboards albumliste, og Michael Jackson-albumet Dangerous, som hadde vært på førsteplass i ukene før, måtte nøye seg med en andreplass. Dette blir ofte sett på som symbolet på da alternativ musikk ble større enn pop. Til tross for suksessen valgte Nirvana ikke å dra på en ny USA-turne i forbindelse med Nevermind, men de skulle likevel ha flere opptredener senere det året. I februar 1992, etter Nirvanas Australia-turne, giftet Cobain seg med Courtney Love på Hawaii. I juni samme år spilte de sin eneste konsert i Norge, på Kalvøyafestivalen 28. juni. I august ble datteren Frances Bean født. Noen dager etter fødselen hadde Nirvana én av sine mest kjente konserter på Reading Festival. Cobain kom inn på scenen i rullestol, noe som var ment som en spøk. Han reiste seg opp, og det ble spilt både nye og gamle sanger fra bandets katalog. Under showet pratet Cobain om hans nye datter, og fikk publikummet til å rope «We love you, Courtney!» i kor. I radioprogrammet Loveline i 2005Dave Grohl sa at de var bekymret for at konserten kunne bli en katastrofe, med tanke på alt som hadde skjedd de siste månedene og at de ikke hadde øvd på seks måneder. Konserten endte imidlertid opp med å bli en av deres beste. Litt under to uker senere hadde Nirvana en opptreden hos MTV Video Music Awards. MTV ønsket at de skulle spille «Smells Like Teen Spirit», men bandet ville heller spille en ny sang som het «Rape Me», som på norsk betyr voldta meg. MTV godtok ikke dette, men kunne gå med på at de skulle spille «Lithium» i stedet, Nirvanas siste singel. Da Nirvana begynte å spille, ble de første strofene fra «Rape Me» spilt, før de begynte på «Lithium». Folkene fra MTV fikk seg antakelig et realt sjokk, før de kunne puste lettet ut. Mot slutten av sangen bestemte Novoselic seg for å kaste bassen i været for å få en dramatisk effekt. Han feilberegnet og bassen endte i pannen hans, noe som fikk ham til å gå av scenen. Samtidig ødela Cobain ustyret deres og Grohl sa i mikrofonen «Hi, Axl,» til Axl Rose, vokalisten i Guns N' Roses. I desember 1992 ble "Incesticide" lansert, en samling av b-sider, ulanserte låter og andre rariteter. Dette ble gjort blant annet for å begrense såkalte bootlegs som sirkulerte. Albumet bestod av sanger som «Sliver», «Dive», «Been a Son», «Aneurysm» og tre coversanger av The Vaselines, et band Cobain var fan av. In Utero. Setlisten til Nirvanas siste konsert. Steve Albini, ble hyret for å produsere tredjealbumet, "In Utero". Han er kanskje best kjent for arbeidet med Pixies-albumet "Surfer Rosa", et av Cobains favorittalbum. Innspillingen av "In Utero" ble gjort svært raskt, den første versjonen var ferdig innspilt og mikset etter bare to uker. Det tok til sammenligning flere måneder før Nevermind ble ferdig. Albini gav Nirvana et råere og mindre glatt lydbilde. Bandet ønsket å distansere seg fra mainstreampublikummet, som ikke brydde seg om de alternative, obskure og eksperimentelle bandene Nirvana så som sine forgjengere. Cobain har uttalt at Albinis lyd alltid har vært den han har ønsket: En naturlig lyd uten lag på lag med studiotriks. Likevel var de ikke helt fornøyd med miksingen til Albini. De syntes spesielt at bassen var noe for lav, og Cobain syntes heller ikke «Heart-Shaped Box» og «All Apologies» hørtes «perfekte» ut. R.E.M.-produsenten Scott Litt ble hyret for å hjelpe til med å remixe disse to sangene, og Cobain la på mer vokal og gitarspilling. Litt remixet også «Pennyroyal Tea», men Albinis versjon ble brukt på albumet. DCG planla å lansere Litts versjon som singel. Nirvana opplevde også å bli sensurert med "In Utero". Butikk-kjedene Kmart og Wal-Mart nektet å selge albumet, siden det inneholdt den kontroversielle sangen «Rape Me» og hadde et noe kontroversielt cover. Bandet bestemte seg derfor for å lage en «ren» versjon, med nytt cover og «Rape Me» hetende «Waif Me». Musikken var derimot uforandret, med unntak av at «Pennyroyal Tea» var Scott Litts miks. Kurt Cobain ble spurt om hva han syntes om å bli sensurert. Han svarte at det var gjort med tanke på folk fra små steder, som bare kunne kjøpe musikk fra Kmart og Walmart. «Heart-Shaped Box» ble godt mottatt på alternative og kommersielle radiokanaler, og "In Utero" debuterte som nummer én på Billboards albumliste. Men albumet hadde ikke samme suksessen som Nevermind. Da bandet dro på USA-turne, den første siden suksessen med «Smells Like Teen Spirit», spilte de oftest bare på halvfulle arenaer. På turneen hadde de også med seg Pat Smear fra punkbandet The Germs som andregitarist. I november 1993 bestemte bandet seg for å forandre retning og holdt en opptreden for MTV Unplugged. Konserten viste dybden av Cobains låtskriving, som før kanskje ikke kom fram på grunn av den støyende musikken. Den viste også litt av bredden i Cobains musikalske smak, og publikummet fikk høre coverlåter av David Bowie, The Vaselines og Leadbelly. Meat Puppets var dessuten gjesteartister, og det ble spilt tre låter fra deres album "II". MTV Unplugged-Konserten regnes som et av høydepunktene i Nirvanas historie. Tidlig i 1994 dro bandet på Europa-turne. Turneen begynte greit, men opptredenene ble gradvis dårligere, og Cobain virket distrahert. I München i Tyskland 1. mars fikk Cobain diagnosene bronkitt og laryngitt, så showet neste dag ble avlyst. I Roma 4. mars ble Cobain funnet bevisstløs av Courtney Love og sendt til sykehuset. Det ble holdt pressekonferanse, der det kom fra at Cobain hadde tatt en overdose med Rohypnol og alkohol. Dette gjorde at resten av turneen ble avlyst. I ukene etter kom Cobains heroinavhengighet til overflaten, og Cobain ble innlagt på rehabilitering. Etter mindre enn én ukes opphold klarte han å hoppe over gjerdet. Deretter fløy han hjem til Seattle. Uken etter, på fredag 8. april 1994, ble Cobain funnet død i sin garasje av en elektriker, etter å ha ligget død i tre dager. Han ble funnet med et haglegevær liggende ved siden av samt skuddskader i hodet. Hendelsen førte til at Nirvana ble oppløst. Etter Cobains død. Flere Nirvana-album har blitt lansert siden Kurt Cobains død. Det første kom i november 1994, med lanseringen av bandets opptreden for MTV Unplugged, "MTV Unplugged in New York". To uker etter "Unplugged in New York" kom en videosamling med navnet "Live! Tonight! Sold Out!!". Cobain hadde selv bidratt på store deler av videoen, som dokumenterte mye av "Nevermind"-turneen. Minneverdige øyeblikk fra videoen er blant annet en lite kjent hendelse med en utkaster på en Texas-klubb i oktober 1991, samt bandets framføring av «Dive» i kjoler på the Hollywood Rock Festival i Rio de Janeiro i Brasil i Januar 1993. Den opprinnelige planen var å lansere "MTV Unplugged in New York" sammen med en elektrisk live-del. Men de gjenlevende bandmedlemmene maktet ikke å sortere ut aktuelle Nirvana-innspillinger så kort tid etter Cobains død. I oktober 1996 ble en CD med elektriske live-inspillingerer endelig gitt ut. Denne fikk navnet "From the Muddy Banks of the Wishkah". I august 1997 skrev musikksiden "Wall of Sound" at Grohl og Novoselic jobbet med en CD-boks med Nirvana-rariteter. Fire år senere annonserte Nirvanas plateselskap at CD-boksen var ferdig og ville bli lansert i september, til "Nevermind"s tiårsjubileum. Men like før lanseringen forsøkte Love å få stoppet CD-boksen ved å saksøke Grohl og Novoselic. Hun hevdet de ville utnytte Nirvanas arv for deres egne interesser. Mye av rettstvisten dreide seg om den ulanserte sangen «You Know You're Right», bandets siste studioinnspilling. Grohl og Novoselic ville inkludere sangen på CD-boksen og lansere alle raritetene på én gang. Love syntes sangen var viktigere enn å bare være en raritet blant mange rariteter, og ville heller ha den med på en greatest hits-samling. Etter mer enn ett år med rettsforhandlinger, kom partene til enighet, og «You Know You're Right» skulle bli med på en greatest hits-CD som skulle hete "Nirvana". Til gjengjeld skulle Love gi bort kasettdemoer til bruk på CD-boksen. Nirvana-fansens første smakebit av «You Know You're Right» kom tidlig i 1995, da Love spilte en versjon av sangen med bandet hennes Hole på MTV Unplugged. Deres versjon kalte de «You've Got No Right». En liveversjon av «You Know You're Right», fremført av Nirvana i oktober 1993 på the Aragon Ballroom i Chicago, sirkulerte blant Nirvana-bootlegere et par måneder senere. I årene som fulgte gikk det rykter om en studioversjon av «You Know You're Right», og disse ryktene fikk nærmest mytiske proporsjoner. Den første skikkelige bekreftelsen på studioversjonens eksistens kom i november 2001, da TV-programmet Access Hollywood sendte et ti sekunders klipp av sangen. Det ble gjort i forbindelse med et intervju med Love. I mai 2002 dukket flere lengre klipp opp på Internett via en ukjent kilde, som påstod han han hadde planer om å lansere hele sangen. Men kilden trakk seg tilbake som følge av rettslige trusler. Mens rettstvisten nærmet seg slutten i september 2002, ble sangen uventet lekket på Internett, dager før annonseringen av greatest hits-samlingen "Nirvana". Selv om studioversjonen viste seg å være et røft utdrag med uferdige tekster, var det mange, både blant Nirvana-fans og andre, som fikk sansen for sangen. «You Know You're Right» ble den mest spilte sangen på alternative radiokaneler både i 2002 og i 2003. "Nirvana" ble lansert 29. oktober 2002. I tillegg til «You Know You're Right» besto albumet av hitsingler fra bandets tre studioalbum, samt andre velkjente Nirvana-sanger. Mange Nirvana-fans var misfornøyd med sangutvalget, og savnet sanger som «Sappy», «Love Buzz», «Drain You», «Aneurysm» og «Where Did You Sleep Last Night». Sistnevnte kom med på internasjonale utgaver av albumet, hvilket inkluderer Norge. CD-en hadde hatt plass til langt flere sanger. Mange likte heller ikke at «Been a Son» var fra EP-en "Blew", som ikke var versjonen bandet foretrakk, samt på at «All Apologies» var hentet fra "Unplugged in New York" i stedet for "In Utero". Dessuten ville mange at «About a Girl» skulle være fra "Unplugged in New York" i stedet for "Bleach", siden "Unplugged in New York"-versjonen var en populær singel i 1994. CD-boksen, som ble hetende "With the Lights Out", ble endelig lansert i november 2004. Den bestod av et bredt utvalg av Cobains tidlige demoer, røffe prøveinnspillinger og liveopptak gjennom bandets historie. Uferdige studioopptak av sangene «Old Age» og «Verse Chorus Verse», som ble spilt inn samtidig med Nevermind. En annen sang det er verdt å merke seg, er det akustiske demoopptaket av «Do Re Mi», en sang som ble spilt inn på Cobains soverom. Sangen viste at Cobain til og med i hans siste dager hadde melodisans, hvilket han tidligere hadde vist i sanger som «About a Girl». En CD med de påstått beste sangene fra CD-boksen ble lansert høsten 2005, under navnet '. Den bestod av 19 sanger fra "With the Lights Out", i tillegg til tre tidligere ulanserte sanger, inkludert en demo av «Spank Thru» fra 1985. I følge musikkbladet "Rolling Stone" var det Cobains datter Frances Bean som valgte albumets tittel og cover. I et intervju fra 2002 med Jim DeRogatis pratet Love om utallige demoer, prøveinnspillinger og soveromsinnspillinger som var etterlatt etter Cobains død. Blant disse var et firesporsopptak av «Do Re Mi», med Cobain på trommer, Pat Smear på gitar og Eric Erlandson på bass. Om noe ulansert senere vil bli utgitt, gjenstår å se. Post-Nirvana. I årene etter Nirvanas oppløsning har begge bandmedlemmene vært musikalsk aktive. Ikke lenge etter Cobains død spilte Grohl inn flere demoer, som ble endte opp som Foo Fighters debutalbum. Per i dag har Foo Fighters lansert fem kommersielt suksessfulle album. Albumet, "In Your Honor", inneholder en sang som heter «Friend of a Friend», som Grohl skrev i 1990. Den handler om hans første møter med Cobain og Novoselic. I tillegg til å ha drevet med Foo Fighters har Grohl også spilt trommer i band som Tom Petty and the Heartbreakers, Mike Watt, Queens of the Stone Age, Tenacious D, Nine Inch Nails, Garbage, Killing Joke og Cat Power. Han har også spilt inn et album med metalsanger, som inneholder mange av hans favoritter fra 1980-tallet. Dette gjorde han under navnet Probot. Etter at Nirvana ble oppløst dannet Novoselic gruppen Sweet 75. Mer nylig dannet han gruppen Eyes Adrift sammen med Curt Kirkwood (tidligere medlem av the Meat Puppets) og Bud Gaugh (tidligere medlem av Sublime). Han har også deltatt i et band som het No WTO Combo, med Kim Thayil fra Soundgarden og Jello Biafra fra Dead Kennedys. Det skjedde i forbindelse med WTO-møtet i 1999. Novoselic er også kreditert for å ha spilt bass på en sang fremført av Johnny Cash på et hyllingsalbum til Willie Nelson, som het «Twisted Willie» og ble lansert i 1996, og han er kreditert for å ha spilt farfisaorgel på «Against the 70s» på Mike Watts-albumet Ball-Hog or Tugboat?, som kom i 1995. Novoselic ble også politisk aktivist, og han grunnla den politiske handlingskomiteen JAMPAC for å ivareta musikeres rettigheter. I 1994 lanserte han boken "Of Grunge and Government: Let's Fix This Broken Democracy", som fortalte om hans musikalske fortid såvel som hans politiske meninger. Under presidentkampanjen i 1994 opptrådte Novoselic og Grohl sammen for å støtte John Kerry. Mens Nirvana fikk en brå slutt ikke lenge etter deres siste show i München, gav de gjenlevende medlemmene av bandet (inkludert Pat Smear) et bittersøtt farvel til bandets fans. På slutten av Foo Fighters opptreden på Bumbershoot-festivalen i Seattle i 1997, var Grohl bak trommesettet og Novoselic på scenen med bassgitar. Trioen spilte covere av Princes «Purple Rain» og Led Zeppelins «Communication Breakdown». Den korte opptredenen virket som et godhjertet (og støyende) nikk til Seattle og alle som fulgte Nirvana gjennom dets korte, stormende og uforglemmelige historie. Courtney Love og Nirvana-eierskapene. 13. april 2006 annonserte Love at hun skulle selge 25 prosent av hennes andel i Nirvanas sangkatalog, i en avtale som var verdt 50 millioner amerikanske dollar. Kjøperen var Larry Mestel, en av de tidligere sjefene for Virgin Record og nåværende sjef for Primary Wave Music Publishing. Siden Love kontrollerte 97 prosent av Nirvanas katalog, har Mestel en langt større andel enn Novoselic og Grohl til sammen. For å berolige fans som var bekymret for overkommersialisering av Nirvanas musikk, forsikret Love at musikken ikke bare ville bli solgt til den med høyest bud. Hun uttalte: «Vi skal fortsatt være smakfulle og tro mot Nirvanas ånd, mens vi tar musikken til steder den aldri før har vært». Nystogs. Nystogs er et band fra Byrte i Tokke kommune i Telemark. Gruppa, som opptrer med en uhøytidelig blanding av gammeldans, country og dansemusikk, ga ut syv kassetter på 1980-tallet. Besetningen har variert, men Lars Gardsteig og Kåre Nystog har hele tiden utgjort stammen i orkesteret. De spiller fortsatt til dans rundt om i Sør-Norge, og i dag (2005) består gruppa av følgende medlemmer; Melodi Grand Prix. Melodi Grand Prix (MGP) er en årlig musikkonkurranse arrangert av NRK, der vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest samme år. Norge har deltatt i Eurovision Song Contest siden 1960. Melodi Grand Prix har følgelig blitt arrangert hvert år siden, med tre unntak: I 1970, da NRK valgte å boikotte Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK valgte ut Norges bidrag internt; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert for konkurransen. Selv om betegnelsen «Melodi Grand Prix» offisielt bare brukes om den norske, nasjonale finalen, blir det i vanlig språkbruk ofte også brukt om selve Eurovision Song Contest også. Format. Siden Eurovision Song Contest vanligvis arrangeres i mai, blir Melodi Grand Prix avholdt noen måneder i forveien – i de senere årene så tidlig som i februar. Konkurransens format har endret seg gjennom årene, men den kanskje største endringen kom ved innføring av delfinaler. Delfinaler ble første gang brukt under Melodi Grand Prix i 1988. Fra 2006 innførte man delfinaler etter et konsept hentet fra Melodifestivalen, Sveriges svar på Melodi Grand Prix. Det nye konseptet innebærer at et større antall artister deltar i konkurransen, i tillegg til at delfinalene kan arrangeres på flere steder rundt om i landet. I de senere år har selve finalen blitt arrangert i Oslo Spektrum. Norske bidrag i Eurovision Song Contest. I Eurovision Song Contest har de norske bidragene opplevd varierende suksess. Norge har deltatt i Eurovision Song Contest til sammen 48 ganger, og 47 av disse bidragene har blitt valgt ut gjennom Melodi Grand Prix (unntaket er 1991, da bidraget Just 4 Fun og «Mrs. Thompson» ble plukket ut internt av NRK). Per 2010 har tre Melodi Grand Prix-vinnere også vunnet Eurovision Song Contest: Bobbysocks’ «La det swinge» (1985), Secret Gardens «Nocturne» (1995) og Alexander Rybaks «Fairytale» (2009). Som følge av de seirene har Norge arrangert Eurovision Song Contest ved tre anledninger: Eurovision Song Contest 1986 ble arrangert i Grieghallen i Bergen, og i 1996 ble Eurovision Song Contest arrangert i Oslo Spektrum i Oslo, og Eurovision Song Contest 2010 ble arrangert på Telenor Arena i Bærum. Norge holder samtidig rekorden for flest sisteplasser i Eurovision Song Contest, til sammen elleve: Anita Thallaugs «Solhverv» (1963), Kirsti Sparboes «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), Anne Karine Strøms «Hvor er du?»/«The First Day of Love» og «Mata Hari» (henholdsvis 1974 og 1976), Jahn Teigens «Mil etter mil» (1978), Finn Kalviks «Aldri i livet» (1981), Ketil Stokkans «Brandenburger Tor» (1990), Tor Endresens «San Francisco» (1997), Haldor Lægreids «On My Own» (2001), Knut Anders Sørums «High» (2004) og Toojis «Stay» (2012). Bidragene i 1963, 1978, 1981 og 1997 fikk i tillegg null poeng, og Norge er dermed det landet som har fått null poeng flest ganger i Eurovision Song Contests historie. Videre har Norge en andreplass (Elisabeth Andreassen og «I evighet», 1996), en tredjeplass (Åse Kleveland og «Intet er nytt under solen», 1966) to fjerdeplasser (Nora Brockstedt og «Voi Voi», 1960; Jostein Hasselgård og «I'm not afraid to move on», 2003), og tre femteplasser (Karoline Krüger og «For vår jord», 1988; Silje Vige og «Alle mine tankar», 1993; Maria Haukaas Storeng og «Hold On Be Strong», 2008). Vinnere av Melodi Grand Prix. (*) Kvalifisert via semifinale(**) Utslått i semifinale og kom ikke til finalen, derfor er det poengene og plasseringen fra semifinalen som er oppført Melodi Grand Prix 1990. Melodi Grand Prix 1990 ble avholdt på Hotel Royal Christiania i Oslo, den 24. mars, med Leif Erik Forberg som programleder. NOPA, musikkforleggere og plateselskap ble invitert til å sende inn bidrag, og 96 låter kom inn. I utvelgelsejuryen satt programlederen Leif Erik Forberg, Stig Holmer (NRK radio), Jon Ola Sand, Odd Arvid Strømstad og Pål Veiglum som var fjernsynregissør for Melodi Grand Prix. NRK hadde dette året store problemer med å få artister med i MGP, blant andre Karoline Krüger og Sigvart Dagsland avslo tilbudet om å fremføre «Østenfor sol». Vinneren, Ketil Stokkan med «Brandenburger Tor», fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1990, men havnet på delt sisteplass sammen med Finland, etter å bare ha fått 8 poeng. Avstemming. Fem av melodiene gikk videre til en «superfinale» valgt ut av sju juryer som besto av fem personer, hvorav to av juryene var presse og bransjejury. Juryene leste kun opp de fem melodiene som fikk flest poeng og som fikk framføre melodiene på nytt. Så stemte de samme juryene på de fem melodiene, hvor hvert enkelt jurymedlem stemte på skalaen 12, 10, 8, 7 og 6 poeng. Melodi Grand Prix 1992. Melodi Grand Prix 1992 ble avholdt i et fullsatt Oslo Spektrum den 21. mars med Elisabeth Andreassen og Jahn Teigen som programledere. Rolf Løvland var dette året leder av orkesteret. Wenche Myhre gjorde comeback og var forhåndsfavoritt, men kom på tredje plass. Bidragene ble stemt på av 10 regionale juryer. Merethe Trøan vant, og fikk representere Norge i Malmö, hvor hun endte på en 18. plass. Melodi Grand Prix 1993. Melodi Grand Prix 1993 ble holdt på Chateau Neuf for første gang siden 1988. Ingunn Kyrkjebø var programleder. 10 distriktjuryer stemte fram en vinner. New Jordal Swingers og Rune Larsen deltok begge for andre og siste gang. Forrige gang de deltok var i henholdsvis 1978 og 1977. Fjorårets vinner, Merethe Trøan, var også tilbake, denne gangen med låten «Din egen stjerne». Tor Endresen deltok med sitt 6. bidrag. (av 11), mens Jahn Teigen deltok med sitt 13. bidrag (av 16). Med var også Mia Gundersens søster, Toni Gundersen, som sang låten «Roser i regn». Silje Vige vant, og i fikk representere Norge i Millstreet. Der kom hun på en 5. plass med 120 poeng. Melodi Grand Prix 2001. Melodi Grand Prix 2001 var en norsk musikkkonkurranse, som ble avholdt i Oslo Spektrum den 24. februar 2001. Den ble vist på NRK. Konkurransen skulle velge ut hvem som skulle representere Norge i Eurovision Song Contest 2001. Programlederen var H.C. Andersen, mens Jahn Teigen og Carola var reportere i Greenroom og var ansvarlige for pausenummeret. Haldor Lægreid, med sangen «On My Own», vant den norske finalen, men kom på sisteplass i den europeiske finalen. Avstemming. Først ble det holdt en avstemming for å velge ut 4 låter som skulle videre til «superfinalen». De tolv låtene ble stemt på av 5 regioner og en ekspertjury med Jostein Pedersen i spissen. Superfinale. De samme 5 regionene og fagjuryen stemte over de fire gjenværende melodiene. Haldor Lægreid endte på en delt 22. plass (av 23) i Eurovision Song Contest 2001. Han fikk kun tre poeng, alle fra Portugal. Nord-Trøndelag. Nord-Trøndelag er et norsk fylke med administrasjonssenter på Steinkjer. Fylket utgjør den nordlige delen av Trøndelag. Fylket grenser til nabofylkene Nordland i nord og Sør-Trøndelag i sør. I øst grenser fylket til Jämtlands län i Sverige. I vest har Nord-Trøndelag kyststripe mot Norskehavet og Atlanterhavet. Det er vanlig å dele inn Nord-Trøndelag i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen, der de to sistnevnte ofte går under samlebetegnelsen Inntrøndelag. Nord-Trøndelag er et typisk distriktsfylke med spredt bosetning og noen mindre byer og tettsteder. I Nærøy i Nord-Trøndelag finner man Norges minste by, Kolvereid. I tillegg finnes fem andre byer, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen. Det ligger tre ruteflyplasser i fylket, Trondheim lufthavn, Værnes, Namsos lufthavn og Rørvik lufthavn, Ryum. Jord- og skogbruket la grunnlaget for industriutviklingen i fylket, og det har fremdeles landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene. I dag har fylket også en betydelig verkstedindustri, og industriparken i Verdal er landets tredje største. Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Nord-Trøndelag er inndelt i 23 kommuner. Nord-Trøndelag fylkeskommune er et politisk styrt forvaltningsnivå der fylkestinget er øverste myndighet. Fylkestinget velges i direkte valg hver fjerde år. Fylkestinget velger fylkesrådet, som leder den daglig drift av fylkeskommunen. Fylkesrådet fungerer som fylkesregjering i en parlamentarisk styringsmodell. Nord-Trøndelag fylkeskommune har helt eller delvis ansvar for tjenestetilbudet innen videregående opplæring, næringsutvikling, samferdsel, kultur og tannhelse. Geografi. Landformene er sterkt preget av strøkretningen i Den kaledonske fjellkjede. Sand- og leireavsetninger fra Weichselistiden har dannet Nord-Trøndelag forholdsvis omfattende lavland, og det gode jorddekket gir mye fruktbart jordbruksland i områdene rundt indre del av Trondheimsfjorden, Inntrøndelag. Namdalen, som ligger nord for Innherred, er et mer skogrikt landskap. Gran- og bjørkeskog dekker mye av fylket, og Nord-Trøndelag er det nest største tømmerproduserende fylket i Norge etter Hedmark. 49 % av fylkets areal ligger over grensen for produktiv skog. Ellers er havstykket Folda med Foldafjorden beryktet for sine tusener av skjær og sin generelle lunefullhet. Trondheimsfjorden har flere sidefjorder, som Stjørdalsfjorden, Åsenfjorden, Beitstadfjorden. Fjorden er forholdsvis dyp, og det er få øyer, men de største er Ytterøy og Tautra. Namsfjorden og Jøssundfjorden skjærer dypt inn i landskapet i Ytre Namdal, hvor kyststrøkene har hardere bergarter og mer sparsomt jorddekke. Geologi. I store deler av fylket er berggrunnen av helt overveiende kaledonsk opprinnelse. Berggrunnen i Stjørdalen, Frosta, Meråker og grensetraktene mot Sverige består hovedsakelig av leirstein og fyllitt. På Fosen og i ytre deler av Namdalen dominerer granittisk gneis, med innslag av glimmerskifer, grønnstein og amfibolitt. Strandflatelandskap er vanlig, og kan ses tydelig ved Borgan lengst nordvest i Vikna, hvor skjærgården dessuten har et buemønster grunnet forldinger og strukturer i gneisene. Kystfjellene domineres av stripet gneis, men det finnes også andre karakteristiske former. Eksempelvis er Leka unik med sine ultramafiske bergarter og gabbro, og gir fjellene en brungul farge. I de innerste traktene av Namdalen, for det meste i Røyrvik og Lierne, er berggrunnen svært sammensatt, uten noen klart dominerende bergart. Både her og i Verdal, Steinkjer og Snåsa finner man større partier av omdannet ryolitt, samt kvartsitt og kvartsskifer. I Namsskogan er det store innslag av granitt, granodioritt og trondhjemitt. I kontaktsonene mellom leirskifer, sandstein og kalkfjell finnes flere forekomster av svovelkis og jernmalm, spesielt i Grongfeltet i Indre Namdal, i Meråker og i Malm. Natur. Fylkets høyeste fjell er Jetnamsklumpen (1 513 moh.) på grensen mellom Røyrvik og Hattfjelldal (Nordland), og ligger i Børgefjell nasjonalpark. Den desidert største innsjøen er Snåsavatnet, som med sin størrelse på 121,58 km² er den sjette største innsjøen i hele Norge. De største vassdragene i fylket er Namsen (ca. 200 km lang, Norges 10. lengste elv), Verdalselva og Stjørdalselva. Ialt utgjør ferskvann vel 7 % av fylkets areal. To store forkastninger finnes på Fosen: Verran og Hitra-Snåsa. Verranforkastningen gjør at Verrasundet går langt inn i det fjellrike landskapet på Fosen. Skogen og høylandet i Nord-Trøndelag er en av få steder i Norge med fire arter av hjortedyr: Elg, rådyr, hjort og reinsdyr. Det er flere nasjonalparker i fylket, blant dem er Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, Børgefjell nasjonalpark, Lierne nasjonalpark og Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Utdanning. Videregående opplæring er det største tjenesteområdet innenfor fylkestingets ansvarsområde. Fylkesråd for utdanning er Anne Marit Mevassvik (Ap), mens fylkesutdanningsjef er Marit Schønberg. Om lag 7 000 ungdommer og voksne er elever eller lærlinger i videregående opplæring i Nord-Trøndelag, og fylkeskommunen har ansvaret for 11 videregående skoler inklusive Mære landbruksskole. Den største er Ole Vig videregående skole i Stjørdal, som har rundt 1 200 elever. Dessuten er det også to private, Aglo videregående skole og Val landbruksskole. Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) har avdelinger i Stjørdal, Levanger, Steinkjer, Verdal og Namsos. Utover dette er det fire private folkehøgskoler: Bakketun folkehøgskole, Namdals folkehøgskole, Skogn folkehøgskole og Sund folkehøgskole. Samferdsel. Europavei 6 (E6) går gjennom hele fylket, delvis som motorvei. Veien går fra Stjørdal til Steinkjer, videre til Grong, gjennom Namsskogan og til slutt videre inn i Nordland fylke. Europavei 14 (E14) går fra Stjørdal til Sverige via Meråker. Riksvei 17 (Rv17), eller Kystriksveien, starter på Steinkjer og går videre til Namsos og Nærøy, og videre inn i Nordland. Nordlandsbanen, jernbanen mellom Trondheim og Bodø, går også gjennom fylket, og tilbyr regional- og lokaltog, sistnevnte kalt Trønderbanen. Øvrige jernbanelinjer er Meråkerbanen og Namsosbanen, hvor sistnevnte går fra Grong til Namsos og er uten trafikk. Ingen av jernbanenlinjene i Nord-Trøndelag er elektrifisert. Hovedflyplassen for hele Trøndelag, Trondheim lufthavn, Værnes, ligger i Stjørdal. Flyplassen er etter 2006 den fjerde største i Norge, og tilbyr reiser til de fleste hovedflyplassene i Norge, inkludert et tjuetalls daglige flygninger til Oslo lufthavn, Gardermoen. Fra Værnes' utenlandsterminal går direkteruter til byer som Amsterdam, København, London og Stockholm, samt ukentlige flygninger til mange andre europeiske byer og chartermål i Sør-Europa. Widerøe har flygninger til Namdalen og Nord-Norge, inkludert de to regionalflyplassene i Nord-Trøndelag, Namsos lufthavn og Rørvik lufthavn, Ryum. Andre flyplasser i fylket er Bjørgan flyplass, Frosta flyplass, Gaundalen flyplass, Grønnøra flyplass, Snåsa, Henning flyplass, Meråker flyplass, Øian, Stjørdal sjøflyplass og Verdal flyplass. Hurtigruten ankommer regelmessig Rørvik i Vikna. Politikk. Fylkestinget i Nord-Trøndelag består av 35 folkevalgte medlemmer. I valgperioden 2011–2015 er fordelingen slik at Arbeiderpartiet har 15 representanter, Senterpartiet har syv, Høyre har fem, Fremskrittspartiet har tre, Sosialistisk Venstreparti har to, Venstre har to, og Kristelig Folkeparti har én representant. Gunnar Viken fra Høyre er fylkesordfører, mens Johannes Sandstad fra Kristelig Folkeparti er fylkesvaraordfører. Siden 2003 har det vært et parlamentarisk system i fylkestinget. Fylkesrådet, som sitter med den utøvende makten, består fra 2011 av fire fylkesråder utgått fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti med Ingvild Kjerkol fra Arbeiderpartiet som fylkesrådsleder, Anne Marit Mevassvik fra Arbeiderpartiet som fylkesråd for videregående opplæring og folkehelse, Terje Sørvik fra Arbeiderpartiet som fylkesråd for regional utvikling og kultur samt Tor Erik Jensen fra Høyre som fylkesråd for samferdsel og miljø. Fylkeskommunens administrative leder er administrasjonssjef Inge Fornes. Karakteristisk for fylket er Arbeiderpartiet og Senterpartiets tradisjonelt sterke posisjon, og i etterkrigstiden var disse partiene dominerende. Byene i fylket, i særdeleshet Steinkjer, har vært regnet til Senterpartiets bastioner i landet under ett. Før den andre verdenskrig hadde Venstre en mer eller mindre enerådende posisjon i fylket, ettersom Høyre og Kristelig Folkeparti tradisjonelt sett har stått svakt. På 1800-tallet ble Nord-Trøndelag kalt «Det røde amt», som følge av radikale stortingsmenn for Venstre herfra. Ved begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i Den europeiske union har fylket hatt et stort nei-flertall. Fra 1990-årene har både Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti oppnådd representasjon på Stortinget fra fylket, og det politiske bildet har blitt mer likt landet forøvrig. Stortingsrepresentanter. Christina Ramsøy var fast møtende vararepresentant for statsråd Lars Peder Brekk 2009–2012. Ved stortingsvalget 2013 vil Nord-Trøndelags seks mandater på Stortinget bli redusert med ett, fordi fylkets andel av landets samlede befolkning har minket. Historie. Navnet Trøndelag, norrønt Þróndalog – trøndernes lovområde, var allerede brukt i sagatiden. Þrónd(h)eimr, som er norrønt for trøndernes hjem, ble også brukt i sagatiden om bygdene rundt Trondheimsfjorden. Første ledd er folkenavnet þróndr, trønder, som kan ha sammenheng med verbet þroásk, vokse, og skulle dermed bety de sterke, fruktbare. Nord-Trøndelag ble egen administrativ enhet i 1804 da det tidligere Trondhjems amt ble delt i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag amt. Administrative inndelinger. Nord-Trøndelag deles inn i 23 kommuner, og seks tettsteder har bystatus. Av disse er det kun Levanger, Namsos og Steinkjer som er byer fra gammelt av, det vil si innehavere av kjøpstadsprivilegium. Levanger ble kongelig kjøpstad i 1836 og kongelig tollstad med eget tollkammer i 1837. Namsos og Steinkjer fikk ladestedsrettigheter i henholdsvis 1845 og 1857. Det er også Levanger, Namsos og Steinkjer som har de mest urbane bysentrumene, det vil si regulerte bysentrum med gatenett og torg fra gammelt av. Ellers har Rørvik et typisk småbypreg, men ikke bystatus. Fylket deles også tradisjonelt inn i tre eller fire distrikter. Kommuner. Mosvik var egen kommune til 1. januar 2012 da den ble slått sammen med Inderøy. Kultur. Fylkeskommunen deler årlig ut Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Prisen består av en skulptur utført av Nils Aas, et diplom designet av Steinar Berg og 20 000 kroner. Prisen ble første gang delt ut i 1982, og har senere blitt mottatt av kjente navn som "Spelet om Heilag Olav", Hans Rotmo, D.D.E. og Åge Aleksandersen. Lornts Mørkved ble tildelt prisen i 1990, men nektet å motta prisen i protest mot fylkeskommunens beskjedne støtte til Norsk revyfestival, som Mørkved var med på å grunnlegge. Norsk revyfestival ble etablert på Høylandet i 1987, og arrangeres annenhvert år. Et hundretalls revynummer blir spilt av en rekke grupper fra hele Norge, over 20 000 publikummere besøker festivalen, hvilket mangedobler kommunens innbyggertall på nærmere 1 300 mennesker i løpet av de fem dagene festivalen varer. Andre festivaler i Nord-Trøndelag inkluderer blant andre Råttistock, Risrock, Namsos rockfestival, Steinkjerfestivalen, Vikingfestivalen, Vømmølfestivalen og jazzfestivalen Soddjazz. På henholdsvis Stiklestad og Steinvikholm slott avvikles utendørsoperaene "Spelet om Heilag Olav" og "Operaen Olav Engelbrektsson" årlig. Fylket er kjent for trønderrocken, med kjente navn som Prudence, Terje Tysland, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget og D.D.E. Flere av disse har tilknytning til Namsos, som samarbeider med Trondheim om prosjektet Rockheim, et nasjonalt kultursenter for rock med støtte fra Kultur- og kirkedepartementet. Fylkets tusenårssted er kystmuseet Norveg i Vikna. Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Her kom Olav Duun fra Jøa i Fosnes kommune på andreplass. Namsos. "Denne artikkelen omhandler både kommunen og byen Namsos." Namsos sentrum fra Byfjellet Klompen Namsos er en by ved den norske kysten, midt i Nord-Trøndelag. Byen ligger helt innerst i Namsenfjorden, hvor lakseelva Namsen har sitt utløp, derav byens navn "Namsens os". Kommunen Namsos har innbyggere per og består av administrasjonssenteret Namsos med innbyggere per 1. januar, tettstedet Bangsund med innbyggere per 1. januar i tillegg til flere mindre tettbebygde steder utenfor kommunesenteret som Vemundvik, Otterøya og Klinga. Byen har egen flyplass; Namsos lufthavn. Namsos regnes til Namdalen. Geografi. Terrenget er småkupert, og større flate områder finnes bare langs Namsen, på midtre deler av Otterøya, og i Bangdalen og Klinga. På 1960- og 70-tallet ble store områder på begge sider av Namsens munning fylt opp med sand som ble mudret i elva. Disse områdene brukes nå til areal for næringsformål. Det høyeste fjellet i Namsos kommune er Hemnafjellet (679 moh) på grensen mot Namdalseid kommune. Rundt Namsos by ligger mange lavere topper. Noen av disse er populære turmål, som byfjellet Klompen (egentlig Bjørumsklompen, 114 moh), Svartfjellet (245 moh), Vattafjellet (240 moh), Spillumsfjellet (egentlig Dugurdsmålsfjellet, 440 moh), og Strandafjellet (317 moh). Samfunn. Namsos er med i Midtre Namdal Regionråd hvor de driver et tett samarbeid med de andre kommunene i Midtre Namdal. Kommunevalget 2003. Etter kommunevalget i 2007 ble Morten Stene ordfører etter at samarbeidsforsøket mellom Ap,SV og Sp havarerte i spørsmålet om hvem som skulle bli ordfører. Samferdsel. Kommunen har egen flyplass Namsos lufthavn. Rv 17 – også kalt Kystriksveien – går igjennom kommunen. Verdens minste bomring. "Verdens sannsynligvis minste bomring" ligger i Namsos. Den ble satt opp i 2003 for å finansiere ny bro, ny tunnel, samt vedlikehold av det lokale veienettet. Prosjektet skapte sterke følelser både for og imot blant befolkningen, og Folkeaksjonen mot bompæng klarte å samle inn over 7000 underskrifter mot bomringen – et betydelig antall sett i forhold til innbyggertallet. Skeptikerne blant byens politikere mente at dette var en urettferdig innkrevingsmetode sett i forhold til de som bodde innenfor ringen. Trass i protestene ble bomringen likefullt vedtatt med knapt flertall. Den 7. februar 2003 fant det sted et sprengningsuhell i den nylig påbegynte tunnelen. Flere hus ble truffet av steinene. En mann døde og fire personer ble skadet, og ulykken rystet hele samfunnet. Veiprosjektet har også medført andre uhell, heldigvis med kun materielle konsekvenser. I Vemundvik gikk det et overraskende ras (2008) som førte til at vegen ble stengt i flere dager. Men det som huskes best er det dramatiske raset i Kattmarka den 13. mars 2009 der mirakuløst nok ingen ble skadet, men 4 bolighus og 6 hytter ble tatt av raset. Mange ble husløse og enda flere ble evakuert og må bo andre steder til infrastrukturen er kommet i orden. Media. Namsos har én avis: Namdalsavisa. Historie. Namsos sentrum før bombingen i 1940 Namsos ble grunnlagt i 1845. Stedet var ypperlig til å drive trelastindustri fra på grunn av nærheten til de skogrike områdene i Namdalen og kysttilgangen via Namsenfjorden. En av de viktigste årsakene til anleggelsen av ladestedet Namsos var å få eget tollkontor, slik at eksport av trelast kunne skje direkte til utlandet. Det var et titalls sagbruk i Namdalen før ladestedet Namsos ble anlagt. Dette var mindre sagmøller anlagt av skogeierne på gunstige steder i forhold til tømmerskog og fossefall. I dag er bare ett av de 11 historiske sagbrukene i Namsos som fortsatt er i drift – Moelven Van Severen. Det er også opprettet ett sagbruksmuseum med utgangspunkt i det gamle Spillum Dampsag & Høvleri, seinere A/S Spillumbruket: Norsk Sagbruksmuseum, som i dag er en avdeling i Museet Midt. Britiske soldater går gjennom ruinene i Namsos Byen har brent ned tre ganger. Den første brannen var i 1872 da to guttunger lekte med fyrstikker. Den andre brannen var i 1897. Årsaken er ukjent. Den tredje gangen var under andre verdenskrig da tyske bombefly bombet byen sønder og sammen på Hitlers bursdag 20. april 1940. Kultur. Elg er et sentralt tema i byen på grunn av den store elgbestanden i området. Byvåpenet til Namsos viser en gul elg på rød bakgrunn, og sentralt i bykjernen finner man statuen «Elgen» av Skule Waksvik. Rock. Namsos har sammen med Trondheim fått tildelt prosjektet med Rock city i Norge. Namsos er en by som har fostret flere store musikere. Blant de mest kjent er den såkalte trønder-rockens far, Åge Aleksandersen, og det utrolig sukssesrike DDE, som portretterte Namsos på nydelig vis i bl.a. Vinsjan på kaia. I nyere tid har band og artister som Askil Holm,Thomas Brøndbo, Grannes Electric Ladyland, Hot Organ og Null$katte$nylterne dukket opp. Årlig på vårparten av året arrangeres Namsos rockfestival. Festivalen ble arrangert første gang i 2001, og gikk inn i sin femte festival våren 2006. Festivalen har hatt flere store nasjonale artister på plakaten. Noen av bandene som har spilt på Namsos Rockfestival er: Askil Holm, Nullskattesnylterne, Quintrophenia, Supervixen, Bjørn Berge, Datsun, Gåte, Johndoe, og J. R. Ewing. Fylkesgalleriet. Elgparken i Namsos på en varm sommerdag Fylkesgalleriet er et kunstgalleri som man kan finne i Namsos Kulturhus. Hvert år arrangeres galleridelen av den lokale Ungdommens kulturmønstring, og elever ved den videregående skolen i Nord-Trøndelag stiller ut sine arbeider. Flere kjente norske kunstnere har stilt ut ved galleriet, eksempelvis Nils Aas. Våren 2004 ble det startet opp ett nytt prosjekt bak kulturhuset i regi av Fylkesgalleriet, den såkalte elgparken. Hvem som ville kunne lage seg en elgskulptur og sette den ut i parken. Påfunnet fikk uventet mye oppmerksomhet fra befolkningen og det dukket stadig opp nye skulpturer, gjerne om natten. Eksempler på skulpurer er: Elgraffen, (F)elgen, Elgitar og Lang(h)elg. Den ble tatt ned i august samme år. Namsos Ballettskole. Namsos har alltid hatt ett godt ballettmiljø helt siden ballettskolen ble startet. I 1987 kom den da 19 år gamle Elisabeth Thingstad Larsen hjem etter å gått på skole i England. Namsos ballettskole holder opptil flere forestillinger hvert år. Noen av forestillingene den har satt opp er Nøtteknekkeren og "Dans hele verden rundt". Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Spillum Dampsag & Høvleri. Spillum Dampsag & Høvleri er en del av Norsk Sagbruksmuseum, et levende museum fra vår nære fortid og ett av elleve spesielt prioriterte anlegg på Riksantikvarens verneplan for tekniske og industrielle kulturminner. Museet ble åpnet i 1991 og fungerer i dag som et sagbruk slik disse ble drevet for over 50 år siden. Bruket ble grunnlagt i 1884 av Peter Torkilsen, og var da det første høvleriet i Namdalen. Den kommersielle driften ble lagt ned så sent som i 1986, da sagbruket kreve større investeringer enn hva som var rasjonellt å gjennomføre. Norsk Sagbruksmuseum består foruten Spillum Dampsag & Høvleri av det vernede fartøyet MB Hauka, slepebåten MB Oter samt en nasjonal samling med gamle sagbruksgjenstander. Grunnskoler. Det er åtte grunnskoler i Namsos kommune: fire barneskoler, to kombinertskoler (1.-10.årstrinn) og to ungdomsskoler. Elevtallet varierer fra ca 70 ved den minste til ca. 400 elever ved den største. Det åtte skolene er: Sørenget skole, Vestbyen skole, Namsos barneskole, Høknes barneskole, Otterøy skole, Bangsund skole, Høknes ungdomsskole og Namsos ungdomsskole. Olav Duun Videregående Skole. Et av byens hjørnestener er Olav Duun Videregående Skole, en skole som har markert seg på landsbasis med sin undervisningsmodell kalt Namsos-modellen. En modell som innebærer oppløsing av det tradisjonelle klassebegrepet og større frihet for den enkelte elev. Tatt fra "skolens ": "Olav Duun videregående skole skal tilby en individuell tilpasset opplæring til alle elever. Helhetslæring og læring over faggrenser skal stå sentralt. Det er viktig at aktiviserende, varierte og differensierte arbeidsmetoder blir brukt." Skolen har i dag rundt 950 elever og kan gi tilbud i alle grunnkurs bortsett fra akvakultur. HiNT avdeling Namsos. Høgskolen i Nord-Trøndelags avdeling i Namsos hadde 550 studenter og 70 ansatte ved starten av skoleåret 2003/2004. Avdelingen i Namsos har det eneste høyskoletilbudet i Namdalen. Galleri. Disse bildene ble tatt av Axel Lindahl i Namsos, ca 1880. Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, 2008 Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel er en pris som utdeles årlig for fremragende bidrag til faget økonomi. Prisen ble innstiftet av Sveriges Riksbank ved dens 300 års jubileum i 1969. Økonomiprisen ble ikke etablert etter Alfred Nobels testament, men vinnerne mottar et diplom og en gullmedalje fra den svenske monarken under den samme seremonien som nobelprisvinnerne i fysikk, kjemi, fysiologi/medisin og litteratur. Pengebeløpet som tildeles er også det samme som gjelder for Nobelprisene. Prisvinnerne blir valgt ut av Kungliga Vetenskapsakademien som også velger ut nobelprisvinnerne i kjemi og fysikk. I dagligtale refereres det ofte til prisen som "«Nobelprisen i økonomi»" og "«Nobels minnepris i økonomi»". Medalje. Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett med korslagte overflødighetshorn under. Portrettet er annerledes enn i medaljene for Nobelprisene. Motivet på advers er omgitt av omskriften «SVERIGES RIKSBANK TILL ALFRED NOBELS MINNE 1968». To overflødighetshorn er symbolet for Sveriges Riksbank. Reversen bærer en femtakket stjerne, nordstjernen, med stråler omgitt av tre åpne kroner og med en kongekrone over. Dette er merket for Kungliga Vetenskapsakademien, som plukker ut prisvinneren. Motivet er omgitt av omskriften «KUNGLIGA VETENSKAPSAKADEMIN» i en bue i medaljens øvre halvdel. Medaljen er utformet av Gunvor Svensson Lundkvist i 1969. Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt bronse, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene ble først produsert av firmaet Sporrong, men lages nå ved det svenske Myntverket. Vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Norske Ragnar Frisch fikk prisen første gang den ble utdelt. Senere har Trygve Haavelmo (1989) og Finn Kydland (2004) blitt tildelt prisen. Debatt i Sverige rundt navngivelse. Hvorvidt Sveriges Riksbanks økonomipris kan omtales som en «Nobelpris» har opp gjennom årene vært gjenstand for debatt. Prisen er ved flere tilfeller blitt kritisert, bl.a. av enkelte medlemmer av Nobel-familien, for ikke å være i Nobels ånd, sist i forbindelse med utdelingen i 2004. I 2001 krevde fire av Nobels slektninger (juristen Peter Nobel, språkprofessoren Anders Ahlqvist, medisinprofessoren Jophan Ahlqvist og juristen John Hylton, alle oldebarn av Ludvig Nobel) at prisen ikke skulle deles ut på Nobeldagen og at den ikke skulle omtales som en «Nobelpris». Peter Nobel mente at «Alfred Nobel ville aldrig ha något Nobelpris i ekonomi». Da prisen ble innstiftet i 1968 var Alfred Nobels eneste gjenlevende niese, dr. Marta Nobel-Oleinikoff, imot prisen og skrev til Nobelstiftelsen at den «under inga omständigheter fick benämnas ett Nobelpris». Også i 1993 tok flere medlemmer av Nobelfamilien kontakt med Nobelstiftelsen og forlangte at prisen ikke skulle deles ut samtidig med Nobelprisene. I et brev i 2001 understreket flere medlemmer av Nobelfamilien at Alfred Nobel aldri nevnte noen økonomipris i sitt testamente i 1895 og skrev at økonomiprisen ikke gjenspeiler Nobels idealisme eller ånd. De skrev også at Nobel sterkt mislikte både forretningslivet og økonomi, og ba om at prisen ble omtalt i media og andre sammenhenger som "Riksbank-prisen". Nobels fredspris. En kopi av fredsprismedaljen pryder talerstolen der Barack Obama har tatt plass. Obama fikk Nobels fredspris i 2009 a> med sine medaljer og diplomer under tildelingsseremonien for Nobels fredspris i 2011 Nobels fredspris er en av de fem priser svensken Alfred Nobel opprettet i sitt testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den Norske Nobelkomite. Mottaker av den årlige prisen kunngjøres tradisjonelt i begynnelsen av oktober, mens selve prisutdelingen finner sted på Nobels dødsdag den 10. desember. Seremonien har siden 1990 foregått i Oslo Rådhus. Det holdes også en egen konsert i forbindelse med utdelingen, Nobels fredspriskonsert, der vinneren og prominente gjester deltar. Nobels fredspris ansees å være verdens mest prestisjetunge fredspris. De øvrige Nobelprisene deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm. Ved Alfred Nobels død 10. desember 1896 var Norge og Sverige fortsatt i union, hvor Sverige alene styrte utenrikspolitikken. Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». Mange tildelinger har vært omstridte, og det har blitt hevdet fra jurister og fra Nobelfamilien at testamentet ikke blir fulgt. Medalje, diplom og pengepremie. Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er utformet av den norske billedhuggeren Gustav Vigeland, etter en lukket konkurranse 1901–2. Den er i gull og bærer på advers Alfred Nobels venstrevendte portrett med omskriften «ALFR • NOBEL • NAT • MDCCCXXIII • OB • MDCCCXCVI +», Nobels fødsels- og dødsår. Reversen viser tre menn som holder hverandre om skuldrene og har omskriften «PRO • PACE • ET • FRATERNITATE • GENTIUM» ("for fred og brorskap mellom folkene"). Kanten bærer innskriften «PRIX NOBEL DE LA PAIX», årstallet for tildeling og mottagerens navn. Diplomet var fram til 1969 utformet av Gerhard Munthe, deretter fra 1970 til 1990 av Ørnulf Ranheimsæter. Fra og med 1991 består diplomet av to deler, en side med prisens detaljer påskrevet og en kunstnerisk billedside, som hvert år utformes av en ny norsk kunstner. Pengepremien tilsvarte i 2007 10 millioner svenske kroner. Mottakere. Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Mottakeren får en medalje, et diplom og en pengepremie som varierer fra år til år. Den første prisen var på 150 782 svenske kroner, mens i 2008, da Martti Ahtisaari ble tildelt prisen, var premien på 10 millioner svenske kroner. Diskusjon om tildelinger. Tildelingene av Nobels fredspris har ofte vært kontroversielle, og mange stater har reagert på ulike måter mot tildelinger som har blitt oppfattet som kritikk mot dem selv. F.eks. tok Folkerepublikken Kina avstand fra tildelingen til Liu Xiaobo. Også Nobelfamilien har ved ulike anledninger tatt avstand fra tildelinger, bl.a. fra tildelingen til Carl von Ossietzky. Tildelingen til Ossietzky var også den eneste tildelingen hvor kong Haakon uteble fra seremonien. Spørsmålet om tildelingene er i overensstemmelse med Alfred Nobels testamente har også lenge vært et diskusjonstema. Debatten ble fornyet da juristen Fredrik Heffermehl i 2008 utgav boken "Nobels vilje", hvor han analyserer Alfred Nobels testamente og Den Norske Nobelkomités tildelinger. Heffermehl konkluderer med at Nobelkomiteen opptrer ulovlig og ser bort fra testamentet, og i stedet deler ut prisen etter egne preferanser. Boken er oversatt til flere språk. Heffermehl fikk i 2011 støtte for sine synspunkter fra Michael Nobel, tidligere styreleder i Familieforeningen Nobel, som hevdet at Nobelkomiteen kunne bli fratatt oppgaven å utdele Nobels fredspris. På bakgrunn av Heffermehls klager har Länsstyrelsen i Stockholm, som er tilsynsmyndighet for den svenske Nobelstiftelsen, behandlet saken to ganger. I 2009 konkluderte Länsstyrelsen med at tildelingene av Nobels fredspris ikke har vært i strid med Alfred Nobels testamente og at de heller ikke har brutt med Nobelkomiteens retningslinjer. I 2012 konkluderte Länsstyrelsen i Stockholm med at styret for Nobelstiftelsen, som etter svensk lov er ansvarlig for at avgjørelsene priskomitéene fatter er i overensstemmelse med Nobels vilje, ikke opptrer i strid med svensk lov. Länsstyrelsen vurderte ikke riktigheten av de enkelte fredspristildelingene. Saken ble da avsluttet av Länsstyrelsen. Nils Johan Semb. Nils Johan Semb (født 24. februar 1959) er toppfotballsjef i Norges Fotballforbund (NFF). Han har som oppgave å realisere NFFs målsettinger innenfor toppfotballområdet, og lede Toppfotballsenteret, som er et samarbeidsprosjekt mellom NFF og Norsk Toppfotball. Semb ble ansatt 8. oktober 2009 og vil tiltre stillingen 15. november. Semb var den første treneren som tok til et EM-sluttspill, i 2000. Sesongen 1999 gav mange gode resultater, og Europas mest anerkjente fotballmagasin, France Football, kåret ham til årets trener i Europa. I tiden etterpå har han opplevd mindre suksess, blant annet en katastrofal VM-kvalifisering frem mot 2002-sluttspillet. Semb har bakgrunn som bonde, og kommer fra Vestfold. Semb har tung fotballfaglig bakgrunn, og var assistent under Egil Olsen frem til han selv tok over. Semb fratrådte etter at Norge ikke greide å kvalifisere seg til EM i 2004, og ble etterfulgt av Åge Hareide. Nebraska. Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest. Den har fått tilnavnet "Cornhusker State". Hovedstaden i Nebraska heter Lincoln. Den er oppkalt etter Abraham Lincoln. Den største byen i innbyggertall er Omaha. Nebraska kommer av indianernes navn på Platte River. Geografi. Nebraska ligger midt i USA og er en av de største jordbruksstatene, men er også et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon mellom øst og vest i landet. Demografi. Bureau of the Census estimerte at Nebraskas befolkning var på 1 842 641 den 1 juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 0,89% siden folketellingen i 2010. 4,8% av Nebraskas befolkning er født i utlandet, altså 84 000 mennesker. Så mye som 38,6% av Nebraskas befolkning er av tysk herkomst. En stor del av Nebraskas befolkning har også aner fra diverse andre land som for eksempel Irland (12,4%), England (9,6%), Mexico (8,7%) og Tsjekkia (5,5%). Nebraska har den største prosentandelen Tsjekkisk-amerikanske befolkningen i USA. 89% av byene til Nebraska har et folketall på under 3000 mennesker. Nebraska har hundrevis av byer som har et folketall på under 1000 innbyggere. Befolknings nedgangen i de rurale strøkene har fått mange skoler til å bli nedlagt rundt omkring i distriktene. 53 av Nebraskas 93 komuner hadde en befolknings nedgang fra år 1990 til 2000. Befolknings nedgangen var fra 0,06% nedgang i Frontier County til 17,04% nedgang i Hitchcock County. De urbane områdene i Nebraska hadde en stor befolkningvekst i begynnelsen av 2000-tallet. I 2000 hadde byen Omaha et innbyggertall på 390 007, mens i 2005 hadde byen et innbyggertall på 414 521. Det er en befolkningsvekst på 6,3% over 5 år. Lincoln, den andre store byen i Nebraska hadde også en betydelig befolkningsvekst fra år 2000 til 2010. Byen hadde en befolkning på 225 581 i år 2000 og hadde en befolkningvekst på 14,5% over 10 år. Lincoln hadde en befolkning på 258 379 i 2010. Økonomi. Nebraska er USAs nest fremste landbruksstat målt etter produksjonsverdi, bare overgått av Texas. Landbruksarealet er det fjerde største blant alle delstater i USA. Maisproduksjonen er den tredje største i landet, og det dyrkes også mye soyabønner og korn. Gårsbrukene er relativt små, så det betales store landbrukssubsidier, hele 778 mill US$ i 2006, kun overgått av tre andre stater. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Namibia. Republikken Namibia, det tidligere Tysk Sydvestafrika, er et land i den sørvestlige delen av Afrika ved Atlanterhavskysten. Det grenser til Angola og Zambia i nord, til Botswana i øst og til Sør-Afrika i sør. Det ble selvstendig fra Sør-Afrika i 1990 og har sin hovedstad i Windhoek. Historie. De tørre områdene til Namibia har vært befolket siden tidlige tider av buskmenn, damara, namaqua og siden rundt det 14. århundre av immigrerende bantuer som kom med bantu-ekspansjonen. Regionen var ikke omfattende utforsket av europeere før det 19. århundre da landet kom under tysk kontroll, bortsett fra Walvis Bay som var under britisk kontroll. Namibia var kjent som Tysk Sydvest-Afrika og var en av de tyske koloniene på det afrikanske kontinentet frem til første verdenskrig. I begynnelsen av 1900-tallet fant folkemordet på herero- og namafolket, første folkemordet på 1900-tallet, sted i landet, hvor 100.000 herero-folk og 10.000 nama-folk ble drept. Landet har fortsatt en tyskspråklig minoritet. Sør-Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og administrerte det som et mandatterritorium under folkeforbundet til etter andre verdenskrig, da den ble annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Namibia ble styrt av Sør-Afrika frem til 1990 under navnet Sydvest-Afrika. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom Sør-Afrika på den ene siden og den marxistiske uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre. I 1990 fikk landet selvstendighet og Walvis Bay ble avgitt til Namibia i 1994. Politikk. Det namibiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for perioder på fem år, sammen med sin regjering. Regjeringsjefen er statsministeren som sammen med regjeringen blir utnevnt av presidenten. SWAPO, den viktigste kraften bak uavhengigheten, er for tiden fremdeles landets største parti. Namibias tokammerparlament består av nasjonalrådet med 26 representanter, 2 fra hver av de regionale rådene, som blir valgt for seksårsperioder og nasjonalforsamlingen med 78 representanter. Seks av disse er valgt av presidenten og har ikke stemmerett. De 72 andre blir valgt av folket. Alle 78 sitter i fem år. Nasjonalforsamlingen er den lovgivende makten, mens nasjonalrådet har en mer rådgivende stilling. Den dømmende makt er høyesterett, hvis medlemmer blir valgt av presidenten etter anbefaling fra den juridiske kommisjonen. Grunnloven fra 1990 innholdt som en av de første avsnitt angående miljøvern. Regioner. Namibia er delt inn i 13 regioner og videre i 102 valgkretser. Geografi. Det namibiske landskapet består primært av de sentrale høylandene hvor det høyeste punktet er Brandberg med sine 2606 moh. Det sentrale platået går fra nord mot sør og grenser til Namibørkenen og dens kystsletter i vest, Oranjeelven i sør og Kalahari-ørkenen i øst. En bemerkelsesverdig landstripe i nordøst, kjent som Caprivi-stripen, er den trange korridoren som ble oppmerket slik at Tyskland skulle få tilgang til Zambezi-elven. Den namibiske klimaet varierer fra ørken til subtropisk og er generelt varmt og tørt. Nedbøren er sparsom og uberegnelig. Den kalde, nordgående Benguelastrømmen avgir noe av den sparsomme nedbøren. Ved siden av hovedstaden Windhoek sentralt i landet, er havnene Walvis Bay og Swakopmund andre viktige byer, i tillegg til Oshakati, Grootfontein, Tsumeb og Keetmanshoop. Økonomi. Den namibiske økonomien baserer seg på utvinning og utførsel av mineraler. Gruvedriften står for 20 prosent av bruttonasjonalproduktet. Landet er verdens femte største produsent av uran. I tillegg er landet også en stormakt i utvinning av diamanter; dette er landets nest største næring. Dessuten utvinnes større kvanta bly, sink, sølv og wolfram. Største næringsvei er landbruket. Nær halvparten av befolkningen driver med dette. Selv om Namibia har et fem ganger høyere bruttonasjonalprodukt enn de fattigste landene i Afrika lever mesteparten av det namibiske folk i fattigdom, på grunn av stor arbeidsledighet, ujevn fordeling av inntekter og at store deler av inntektene går til utenlandske interessenter. Økonomien er ellers tett knyttet til den sørafrikanske. Namibia mottar bistand fra mange vestlige land, særlig gjelder dette den tidligere kolonimakten Tyskland. Norges økonomiske bistand var 7,8 millioner kroner i 2004. Demografi. En gruppe himbakvinner, nær Opuwo Namibia er blant de tre uavhengige landene i verden med lavest befolkningstetthet. Majoriteten av befolkningen er av afrikansk avstamning (84 % bantu og khoisan). Ovambo-stammen utgjør rundt halvparten av befolkningen, konsentrert nord i landet. I tillegg til bantu-majoriteten, er der store grupper av khoisan (nama og buskmenn) som er etterkommere av de opprinnelige innbyggerne i det sørlige Afrika. Khoisan er betydelig forskjellige i utseende fra både bantu og hvite. Fargede med annen bantubakgrunn er etterkommere av flyktninger fra Angola. Der er også to mindre grupper med blandede raseopphav, kalt «fargede» og «bastere», som til sammen utgjør rundt 8 % av befolkningen. En minoritet (ca. 6 %) er av europeisk opprinnelse, hovedsakelig tysk og nederlandsk. De fleste hvite namibiere og nesten alle av blandet rase er afrikaans-språklige og deler lignende opphav, kultur, religion og genealogi som hvite og fargede befolkninger i nabolandet Sør-Afrika. En mindre andel hvite (rundt 20 000) sporer sitt familieopphav direkte tilbake til tyske bosettere og opprettholder sine tyske kulturelle og utdanningsinstitusjoner. Alle portugisere er hvite gruvedriftere og bosettere fra deres tidligere koloni Angola. Eneste offisielle språk er engelsk, selv om få i landet har dette som førstespråk. Den største språkgruppen, som tales av ca. halvparten av befolkningen, er oshiwambo. Andre mye brukte språk er afrikaans, som er det mest vidt forståtte språket, og tysk, som var offisielt språk til 1990. Blant de yngre generasjoner er det mest vidt forståtte språket engelsk. Portugisisk blir snakket av svarte og hvite fra Angola. Kristendommen er viktigste religion. Den største kirken er den lutherske, og Namibia er det eneste landet utenfor Europa med en luthersk majoritet. Eksterne lenker. Welwitschia mirabilis (hunnkjønn) i Namibia Nigeria. Nigeria er en republikk i Vest-Afrika. Det er Afrikas mest folkerike land, og grenser mot Niger, Tsjad, Benin og Kamerun. Historie. Den første kjente sivilisasjonen i det som i dag er Nigeria var Nok-folket. Nok-folket var et jernalderfolk som bebodde Jos-platået i nordøst fra ca. 500 f.Kr. til 200 f.Kr. På 1200-tallet ble Kanem-Bornu-imperiet grunnlagt. Dette imperiet dekket alle de nåværende landene i regionen, inkludert det nordlige Nigeria. Kanem-Bornu kontrollerte dette området frem til 1840-tallet, da det kollapset. Fra og med 1600-tallet til 1800-tallet etablerte europeiske makter baser langs den nigerianske kysten. Disse basene ble brukt til å skaffe slaver til koloniene i Amerika. I 1886 dannet britene The Royal Niger Company med det formål å legge hele området under seg og utnytte det økonomisk. Den harde kampen mellom de europeiske imperialistmaktene gjorde handelshus lite egnet til å beholde kontrollen over landet, så den 1. januar 1900 ble Nigeria solgt til den britiske stat for 865 000 pund. Nigeria ble så omgjort til et britisk protektorat. Etter andre verdenskrig ble Nigeria stadig forandret i retning av en føderal stat, som en konsekvens av krav om uavhengighet. Etter en relativt fredelig løsrivelsesprosess fikk Nigeria sin fulle uavhengighet den 1. oktober 1960. Abubakar Tafawa Balewa ble landets første statsminister. I 1966 ble det gjennomført to militækupp i Nigeria. Her ble landets lederskap, inkludert president Nnamdi Azikiwe og Balewa, erstattet. General Johnson Aguiyi-Ironsi overtok makten, men ble drept etter et halvt års styre. Året etter brøt en borgerkrig ut mellom delstaten Biafra og resten av landet. Det var ikke før i 1970 at dette opprøret ble knust. I 1975 ble et nytt kupp gjennomført, denne gangen var det Murtala Ramat Mohammed som kom seirende ut av maktkampen. Året etter ble han drept i et kuppforsøk, og Olusegun Obasanjo overtok makten. Obasanjo gav faktisk frivillig fra seg makten i 1979, og Shehu Shagari ble valgt til ny president. Etter beskyldninger om valgfusk ved neste presidentvalg fire år etter ble Shagari kastet fra makten i nok et kupp. Regimet til den nye makthaveren Muhammadu Buhari varte ikke lenger enn til 1985, da han igjen ble kastet i enda ett kupp. Den nye lederen, Ibrahim Babangida, satt imidlertid ikke trygt. Både i 1986 og 1990 var det nye kuppforsøk. I 1990 begynte prosessen med å lage en ny grunnlov. I 1992 ble det gjennomført frie valg, men Babangidaadministrasjonen godkjente ikke valget og gjennomførte et nytt året etter. Babangida tapte også dette, men ville fortsatt ikke gå av. Etter en periode med stor uro måtte Babangida likevel gå av. Etter tre måneder med sivilt styre tok det militære igjen makten, denne gangen ved general Sani Abacha. Valgvinneren Moshood Abiola ble fengslet, og hans kone Kudirat ble drept etter at hun ledet protestene etter kuppet. Etter mislykkede kupp i 1995 og 1997 skulle Nigeria igjen få en sivil regjering i 1998. Abacha ble imidlertid eneste kandidat til presidentvalget, noe som førte til opptøyer og mange drepte. Etter Abachas plutselige død i senere i 1998 ble det gjennomført frie valg i 1999. Olusegun Obasanjo vant med klar margin, og han ble også gjenvalgt fire år etter. Konstitusjonen hindrer presidenten i Nigeria å sitte over tre perioder, og forsøk på å endre dette ble blokkert av parlamentet i 2006. Valget i april 2007 ble derfor vunnet av presidenten Obasanjos utvalgte etterfølger, Mr Yar'Adua fra samme parti (Folkets demokratiske parti), som i følge de offisielle slo den nærmeste motkandidaten Muhammadu Buhari med 24 638 063 stemmer mot 6 605 299. Det har kommet protester mot valgresultatet. Politikk. Nigeria er en republikk som ledes av en president. Presidenten er både statssjef og regjeringssjef. Presidenten velges i vanlige flertallsvalg hvert fjerde år, og kan maksimum sitte to perioder. Parlamentet i Nigeria er todelt, man har et Senat på 109 seter som overhus og et Representantenes Hus på 360 seter som underhus. Representanter og senatorer velges også for fireårsperioder. "People’s Democratic Party" (PDP) dominerer Nigerias politikk, og har en majoritet i begge kamre. President Olusegun Obasanjo kommer også fra PDP. Han ble valgt for første gang i 1999, og ble gjenvalgt i 2003. De viktigste opposisjonspartiene er "All Nigerian People’s Party" (ANPP) og "Alliance for Democracy" (AD). Nigerias juridiske system har den nigerianske høyesteretten som øverste nivå. I tillegg til denne kommer en føderal ankerett (Federal Court of Appeal). Dommere i høyesterett og den føderale ankeretten utpekes av regjeringen. Demografi. Utviklingen i folketallet i Nigeria 1961 - 2003. Klikk på grafen for å forstørre Som Afrikas mest folkerike land står Nigeria for en sjettedel av Afrikas innbyggere. Mer enn 75 % av befolkningen bor på landsbygda, men man ser en stadig urbanisering. Det anslås at i 2015 vil dobbelt så mange nigerianere bo i byer. Det finnes allerede 24 byer med innbyggertall over 100 000, og tallet bare øker. Nigeria består av ca. 250 forskjellige etniske grupper og stammer. I hovedsak er gruppene i nord muslimer, mens de i sør er kristne. Det finnes også mange som bekjenner seg til diverse naturreligioner. De forskjellige etniske gruppene har i hovedsak sine egne språk. Engelsk brukes derfor på nasjonalt nivå, og har status som eneste offisielle språk. De største nigerianske språkene er hausa, joruba og igbo. 44 % av befolkningen i Nigeria er under 14 år. Folketallet i landet vokser med 2,67 % i året (se grafen for økning i folketallet de siste 40 årene). En gjennomsnittlig nigeriansk kvinne vil få 5,66 barn. Gjennomsnittlig levealder i Nigeria er 43 år; 44 år for kvinner, 43 år for menn. 67,3 % av den mannlige befolkningen over 15 år kan lese og skrive, blant kvinner er tallet 49,6 %. Økonomi. Nigeria er rikt på olje, men grunnet korrupsjon og økonomisk kaos er ikke rikdommen kommet landets innbyggere til gode. Oljen står for 20 % av BNP, 95 % av de utenlandske investeringene i landet og 65 % av inntektene på statsbudsjettet. Nigeria er medlem av OPEC, og landets oljereserver anslås til ca. 25 milliarder fat. Staten regulerer og deltar i landets petroleumsvirksomhet gjennom det nasjonale oljeselskapet Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC). Jordbruket sysselsetter over halvparten av befolkningen i Nigeria. De viktigste matsortene som produseres er mais, hirse og yams. For eksportmarkedene produseres det kakao, jordnøtter og noe sukkerrør. Av mineralressurser utvinnes det kull og tinn. På tross av at industrien bare sysselsetter vel 6 % av arbeidsstyrken står industrien for 42 % av BNP. Nigerias viktigste handelspartnere er USA, Storbritannia, Tyskland, Spania, Frankrike og India. 58% av befolkningen lever på mindre enn 1 US$ per dag, 32% av befolkningen lever på mellom 2-4 US$ per dag og 10% av befolkningen lever på mer enn 5 US$ per dag (2008). Geografi. Nigeria ligger nord for Guineabukta, i det vestlige Afrika. De større byene og mesteparten av befolkningen er sør i landet. Den sørlige delen av Nigeria består av lavland med tropisk klima, mye nedbør og regnskog. Den nordlige halvdelen av Nigeria består av høyland og tørre savanner. Ørkenen Sahara begynner i det nordlige Nigeria. Nigeria deles grovt sett i tre av elvene Niger og Benue, som kommer inn i landet fra henholdsvis nordvest og øst og møtes i midten. I nærheten av hovedstaden Abuja samles elvene og renner sammen ned i Guineagulfen ved Nigerdeltaet. Nigerias høyeste punkt er Chappal Waddi på 2 419 meter, nær grensen mot Kamerun. Administrativ inndeling. Nigeria har ett føderalt territorium, Abuja, og 36 delstater. Delstatene har sine egne parlament samt en valgt guvernør. Guvernøren utnevner delstatsregjeringen. Nelson Mandela. Nelson Rolihlahla Mandela (født 18. juli 1918 i landsbyen Mvezo) var Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de førende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, mye av tiden på Robben Island. Både nasjonalt og internasjonalt ble Mandela et tydelig og samlende symbol på frihet og likeverd, mens apartheidregimet og dets støttespillere forsøkte å fremstille både Mandela og partiet ANC som kommunister og terrorister. Da han i 1990 ble løslatt fra fangenskap gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk. Siden apartheids fall har Mandela fått bred anerkjennelse fra alle parter, også fra tidligere motstandere. Han har mottatt mer enn ett hundre priser og utmerkelser i løpet av sin 40-årige virksomhet. Som "eldre statsmann" deltok han inntil nylig fortsatt i den politiske debatten, men siden 2005 har han trukket seg mer tilbake, stadig mer merket av alder og sykdom. I sitt hjemland blir han ofte omtalt som "Madiba", et hedersnavn som brukes på aktede eldre medlemmer av hans stamme. Han fremstår mer og mer som en slags landsfader for det moderne demokratiske Sør-Afrika, og som en av de fremste politiske lederne i verden på 1900-tallet. Utdannelse og tidlige år. Nelson Mandela er av folkegruppen Thembu, som ofte assosieres med Xhosafolket ettersom de snakker samme språk og er nabofolk. Han og var født inn i Thembuklanens kongehus, i det nåværende Eastern Cape. Her var hans far, Gadla Henry Mphakanyiswa (1880 – 1928) en viktig høvding før han ble avsatt av engelske kolonimyndigheter. Mandela var imidlertid ikke selv tronarving, og han flyttet med sin mor til landsbyen Qunu i Transkei hvor han ble oppdratt hos sin onkel kong Jongintaba Dalindyebo, med tanke på å bli rådgiver for den fremtidige Thembukongen, som også var Mandelas fetter. Mandelas Xhosa-navn, Rolihlahla, betyr bokstavelig «å bryte en gren på et tre». I overført betydning betyr det å provosere/utfordre makten. Han mener selv at navnet ikke har vært bestemmende for hvordan han selv er blitt, men venner og familie relaterer mye av hans gjerninger til Mandelas Xhosanavn. Mandela vokste opp innen tradisjonelle Thembu-rammer og ble initiert til manndom på tradisjonelt tembuvis som 16-åring. Han fikk samtidig en europeisk utdannelse, og tok eksamen tilsvarende norsk artium som nittenåring. Etter dette fortsatte han sin utdannelse ved Fort Hare-universitetet, det viktigste universitetet for svarte afrikanere i det sørlige Afrika på denne tiden. Mot slutten av sitt første år på universitetet ble han involvert i en studentboikott mot universitetet arrangert av studentrådet, og ble bedt om å forlate Fort Hare. Da han samtidig fikk høre at hans onkel, kong Dahlindyebo hadde funnet en kone til ham, og ville presse ham til å gifte seg, stakk han av til Johannesburg, hvor han til å begynne med fikk seg jobb som vakt i et gruveselskap. Etterhvert kom han i kontakt med representanter for ANC, og gjennom disse fikk han også jobb i et advokatfirma. Han ble medlem i ANC i 1942. I Johannesburg avsluttet han sin baccalaureus-grad som korrespondansestudent ved University of South Africa (UNISA), og begynte deretter å studere jus ved Wits-universitetet i 1943. Motstandskamp. Mandela brenner identifikasjons-dokumentet svarte måtte ha på seg. Fotografi fra 1960 Senere i 1943 var han med å stifte ungdomsforbundet ANCYL (African National Congress Youth League) sammen med Walter Sisulu, Oliver Tambo og flere. Det nye ungdomsforbundet sto for en langt klarere konfrontasjonslinje enn det moderpartiet tradisjonelt hadde stått for, med masseaksjoner, streiker og boikotter på programmet. Snart overtok også moderpartiet ungdomsorganisasjonens linje, da under presidentskapet til den senere vinneren av Nobels fredspris, Albert Lutuli. Den nye politiske linjen var blant annet inspirert av Mahatma Gandhi, som hadde vært aktiv i Sør-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet, og det sørafrikanske kommunistpartiet som fikk en stadig større innflytelse. Et viktig prinsipp som ble nedfelt var å snu bort fra å bare kreve noen gradvise rettigheter for de svarte til å kreve like rettigheter for alle grupperinger, og prinsippet om allmenn stemmerett. Høydepunktet i den politiske kampen på 1950-tallet var vedtaket av Freedom-Charter fra 1955. Denne markerte en klar ikke-rasistisk linje og et klart politisk alternativ til den offisielle apartheidpolitikken som ble innført i 1948. I 1956 ble hele ledelsen i ANC og flere andre organisasjoner anklaget for høyforræderi, og Mandela ble en av 105 andre arresterte. Saken ble avvist to år senere, og førte uansett til at ANC fikk enda større oppslutning. I 1953 startet Mandela sammen med Oliver Tambo et advokatfirma i Johannesburg sentrum: "Mandela and Tambo." Firmaet var det første advokatkontor utelukkende drevet av svarte advokater i Sør-Afrika. Kontoret arbeidet hovedsakelig med saker forbundet med myndighetenes undertrykking av svarte aktivister og ekspropriering av land. Firmaet ble etterhvert oppløst på grunn av at politikken tok mer og mer tid for de to, den formelle grunnen var at begge var i husarrest/fengsel store deler av tiden. ANCs fokusendring fra å være en ren interesseorganisasjon for svarte, til å bli et parti som sto for like rettigheter for alle grupperinger, endte på slutten av 1950-tallet med en splittelse innen ANC, hvor afrikanistene dannet en ny gruppering: Pan Africanist Congress eller PAC. Dette satte motstandsbevegelsen og særlig ANC i en vanskelig situasjon, da det nye partiet var populært og truet med å splitte samholdet i bevegelsen. Den videre utviklingen ga imidlertid begge organisasjoner helt andre utfordringer: Under en demonstrasjon PAC gjennomførte i 1960 i Sharpeville, Soweto, ble et stort antall ubevæpnede demonstranter massakrert av politiet. Aksjonen førte til internasjonale protester og mye oppmerksomhet, og deretter til et endelig forbud mot både ANC og PAC og andre antiapartheidgrupper. ANCs ledelse innså rundt samme tid at ikkevoldslinjen ikke førte frem, og i 1961 ble Mandela leder av ANCs væpnede fløy "Umkhonto we Sizwe" (= «nasjonens spyd», kortform MK.) Planen var å organisere sabotasjeaksjoner mot regjeringen og forberede geriljakrig om aksjonene ikke førte frem. Mandela reiste rundt til Afrikas nylig frigjorte stater, for å forberede militær støtte og ANCs liv i eksil. I et år deretter reiste han rundt inkognito i Sør-Afrika for å organisere ANCs nye undergrunnstilværelse. Han fikk da i avisene navnet «Den svarte pimpernell». I august 1962 ble han avslørt, arrestert og fengslet i fem år for ulovlige utenlandsreiser og oppfordring til streik. Mandela ble imidlertid ikke dømt til døden, men hele ledelsen av ANC ble dømt til livsvarig fengsel for sin deltagelse i planlegging av væpnet kamp. Fengsel. Fengselscellen på Robben Island der Mandela satt a> på grunn av sin symbolske betydning i landets historie Nelson Mandela ble holdt fengslet på Robben Island hvor han forble i de neste 18 årene av til sammen 27 år i fengsel. På øya måtte han selv og de andre fangene utføre hardt arbeid i kalkgruver. Fangeforholdene var svært enkle. Fangene ble adskilt etter rase, svarte fanger fikk færre rasjoner og måtte gå i kortbukser, for å vise at de sto lavere enn inderne og fargede, som fikk lange bukser. Politiske fanger ble holdt adskilt fra ordinære kriminelle og fikk færre privilegier. Mandela har beskrevet at han som en D-gruppert fange (den laveste klassifikasjon) kun fikk tillatelse til ett brev og ett besøk for hver sjette måned. Brev, når de kom, ble ofte forsinket i lange perioder og i tillegg gjort bortimot uleselige av fangesensuren. Mandela og hans kolleger fortsatte frihetskampen innen fengslet som en kamp for bedre rettigheter og forhold, noe de gradvis lyktes med. De ti første årene beskrev han i sin selvbiografi imidlertid som de verste. I 1969 døde Mandelas mor, og i 1971 ble hans eldste sønn Tembikile drept i en bilulykke. Ingen av gangene ble Mandelas søknad om permisjon og tillatelse til å være til stede i begravelsene innvilget. Mens han satt i fengsel begynte han studier ved Universitet i London via brevveksling gjennom dets «ytre program» og mottok en universitetsgrad i juss. Han ble siden nominert til stillingen som universitetsrektor for det samme universitet i et valg i 1981, men tapte for prinsesse Anne." Den hemmelige agenten Gordon Winter har i sine memoarer fra 1981, "Inside BOSS", fortalt om sin deltagelse i en konspirasjon for å «redde» Mandela fra fengselet i 1969: denne konspirasjonen ble infiltrert av Winter på vegne av Sør-Afrikas hemmelige tjenester som ønsket at Mandela skulle unnslippe slik at det ble mulig å skyte og drepe ham når han ble fanget igjen. Sammensvergelsen ble avslørt av de britiske hemmelige tjenester. På 1970-tallet ble Mandela tilbudt betinget frihet flere ganger, om han gikk med på å anerkjenne Transkei (et «homeland») og bosette seg der, og samtidig forkaste videre frihetskamp og krav i forhold til staten Sør-Afrika. Mandela nektet hver gang. I mars 1982 ble Mandela overført fra Robben Island til Pollsmoor Prison sammen med andre seniorledere i ANC som Walter Sisulu, Andrew Mlangeni, Ahmed Kathrada og Raymond Mhlaba. Det ble spekulert i at dette var for å fjerne den innflytelsen som disse hadde på en ny generasjon unge svarte aktivister som ble arrestert etter Soweto-opprøret i 1976. På grunn av apartheidstatens stadig mer omfattende begrensninger hadde denne nye generasjonen av fengslete motstandskjempere ikke samme mulighet til utdannelse som den forrige generasjonen. Dermed utviklet fengselet seg til det reneste «universitet», med daglige forelesninger i kalkgruvene fra Mandela og kolleger. Dermed fikk også fengselet på Robben Island kallenavnet «Universitet Mandela». I ettertid har nasjonalpartiets daværende justis- og fengselsminister Kobie Coetzee imidlertid uttrykt at hensikten med flyttingen av Mandela fra øya, var like mye omvendt. Målet var, så diskret og forsiktig som mulig, å skape en direkte hemmelig kontakt mellom apartheidregjeringen og Mandela, som ble betraktet som pragmatisk og samarbeidsvillig. Dette ville imidlertid ha vært umulig så lenge han var under innflytelse fra sine yngre og mer militante medfanger, som dessuten var i stadig kontakt med eksil-ANC. Denne påstanden underbygges av at Mandela i 1985 også ble separert fra resten av senior-fangene, og plassert helt isolert i en forholdsvis luksuriøs enebolig ved Victor Verster-fengselet, egentlig bygget for fangevoktere. Herifra ble forhandlinger innledet, og Mandela ble også kjørt rundt på guidede turer til byer og steder i nærheten av fengselet, for å forberede ham på en eventuell forestående løslatelse. Det første møtet mellom Mandela og Nasjonalpartiets regjering skjedde i november 1985 da Kobie Coetzee møtte Mandela på Volks Hospital i Cape Town hvor Mandela ble behandlet for prostata. I løpet av de neste fire årene skjedde det en rekke møter som la grunnlaget for framtidig kontakt og forhandlinger, Mandela møtte blant annet president Botha direkte, men framgangen var ellers liten. Gjennom hele Mandelas fangeopphold var det i henhold til sørafrikansk lov forbudt både å ta bilde av, sitere eller på andre måter referere til Nelson Mandela. Det finnes derfor bare et par kornete bilder av ham tatt på avstand, fra de 27 år han satt i fengsel. Imidlertid figurerte han i stadig flere slagord, artikler, sanger og historier, slik at han etter hvert oppnådde legendarisk status innen den svarte delen av befolkningen, innen antiapartheidorganisasjonene og internasjonalt. I Norge er vel slagordet "Free Nelson Mandela!" det mest kjente, det forekom på jakkemerker, på plakater og ble ropt ut under demonstrasjoner. Da Nelson Mandela kom ut fra fengsel i 1990 var han dermed verdens mest kjente fange, og en av de mest ansette politiske aktivistene internasjonalt. I 1989 kom nasjonen Sør-Afrika til en korsvei da Botha fikk slag og måtte gå av, og ble erstattet av den fortsatt relativt ukjente Frederik Willem de Klerk. De Klerk, som var ansett som relativt konservativ, overrasket alle da han åpnet parlamentet i 1990 med å legalisere ANC og alle andre antiapartheidorganisasjoner, og annonserte at Mandela og alle andre politiske fanger ville bli løslatt i februar 1990. Løslatelse. Mandele og Frederik Willem de Klerk i 1992 Han sa også at hans hovedfokus var å bringe fred til det svarte flertallet og gi dem rett til å stemme i både nasjonale og lokale valg. Forhandlinger. Etter at Mandela ble løslatt fra fengselet inngikk han i ANCs lederskap, først under tittelen "nasjonal talsmann". I 1991, under ANCs første nasjonale konferanse i Sør-Afrika etter at forbudet ble opphevet, ble Mandela enstemmig valgt som president for organisasjonen. Mandelas lederskap i forhandlingene, såvel som hans forhold til president de Klerk, ble anerkjent da de sammen fikk Nobels fredspris i 1993. Imidlertid var deres forhold til tider anstrengt, noe som kom frem i en skarp kommentar da Mandela rasende refererte til de Klerk som overhode til «et urettmessig, diskreditert minoritetsregime». Samtalene brøt sammen i kjølvannet av Boipatong-massakren i juni 1992 da Mandela tok ANC ut av forhandlingene og anklaget de Klerks regjering for å ha stått bak drapene. Imidlertid kom samtalene i gang igjen etter Bisho-massakren i september 1992 da utsiktene til gjentatte voldelige konfrontasjoner gjorde det åpenbart at forhandlinger var den eneste veien fremover Samtidig gjorde Mandela også en stor innsats i å få zuluenes Inkatha Freedom Party med i forhandlingene, og han arbeidet hardt sammen med Jacob Zuma og Mangosuthu Buthelezi, for å unngå borgerkrig i Kwazulu-Natal mellom Inkatha-tilhengere og ANC-tilhengere. Inkatha kom med i valgprosessen i siste liten, i mars 1994. 27. april 1994, kun ett år etter drapet på Hani, ble det første demokratiske valget holdt. Selvbiografi. Mandelas selvbiografi, "Veien til frihet", ble utgitt i 1994, men han begynte på boken allerede i hemmelighet på 70-tallet mens han satt i fengsel. Et interessant poeng er at Mandela i boken ikke avslører noe om hvorvidt de Klerk var skyldig eller ikke i volden på 1990-tallet, eller om mord- og voldsanklagene mot hans kone Winnie Mandela. Imidlertid samarbeidet han senere med sin venn, journalisten Anthony Sampson, som diskuterte disse hendelsene i sin egen bok "Mandela: The Authorised Biography". En annen detalj som Mandela utelot var å nevne den påstått uredelige boken "Goodbye Bafana". Forfatteren James Gregory, en tidligere vakt på Robben Island, hevdet å ha vært Mandelas fortrolige i fengselet og gjenga detaljer fra fangens familieaffærer. Simpson har fastholdt at Mandela slett ikke kjente Gregory spesielt godt, men at Gregory var den som sensurerte brevene som ble sendt av landets fremtidige president og således oppdaget detaljer om Mandelas personlige liv. Sampson har også erklært at de andre vokterne mistenkte Gregory for å spionere for myndighetene og at Mandela vurderte å saksøke Gregory. Gregorys bok ble filmatisert av den danske regissøren Bille August, og hadde premiere på norske kinoer under tittelen "Farvel Bafana" i 2007. President. Sør-Afrikas første demokratiske valg, hvor fulle stemmerettigheter ble gitt, ble holdt den 27. april 1994. Her stemte Mandela for første gang i sitt liv, han avga stemmen i Soweto. ANC vant 62 prosent av stemmene i valget, og Mandela, som leder av ANC, ble den 10. mai 1994 innsatt som nasjonens første svarte president, med Thabo Mbeki som visepresident og Nasjonalpartiets de Klerk som andre visepresident i Regjeringen for nasjonal enhet. Mandela var på denne tiden allerede gammel (i 1994 var han 76 år), og helsen var også skral (han hadde både øyenskader og skader i hoftene etter arbeidet i kalkgruven i Robben Island-fengselet). Ganske snart overlot han det daglige ansvaret for regjeringen til sin visepresident og senere etterfølger Mbeki. Det har imidlertid senere kommet frem at det allerede på denne tiden forekom visse kontroverser mellom Mandela og hans etterfølger, som hadde en mye mer afrikansk-nasjonalistisk holdning enn sin forgjenger. Blant disse motsetningene har de mest tydelige vært forholdet mellom hiv og aids. Mandela skal også ha foretrukket en annen etterfølger, Cyril Ramaphosa, som var ledende i den sørafrikanske fagforeningen, mens Mbeki var eksilbevegelsens kandidat. Forsikring om forsoning. Som president fra mai 1994 til juni 1999 presiderte Mandela ved overgangen fra minoritetsstyre og apartheid til demokrati, og han vant stor internasjonal respekt for sin støtte til en nasjonal og internasjonal forsoning. Mandela oppmuntret svarte sørafrikanere til å støtte de tidligere så forhatte «Springboks», Sør-Afrikas landslag i rugby, da Sør-Afrika var vert for Verdensmesterskapet i rugby union 1995. Etter at Springboks vant den spennende finalen mot New Zealand, overrakte Mandela, mens han selv bar drakten til Springboks, trofeet til kaptein Francois Pienaar, en afrikander. Dette ble sett på som et stort symbolsk skritt i forsoningsprosessen mellom hvite og svarte sørafrikanere. Etter at han hadde blitt president var et av Mandelas karakteristiske kjennetegn hans bruk av fargerike og mønstrede skjorter, gjerne i batikk. Disse er kjent som Madiba-skjorter, og han brukte dem selv ved formelle anledninger. Som president tok han også enkelte kontroversielle avgjørelser. Han henvendte seg til, og søkte å forsone seg med de mest kritisk avvisende blant afrikanderne, nettopp for å sørge for at de ikke skulle sette i gang opprør. Han ble talsmann for en svært pragmatisk og diplomatisk linje, hvor han frafalt mange krav om omfordeling av ressurser og land, noe som tradisjonelt var viktig for ANC. Hans viktigste krav var «Én mann, én stemme» slik at flertallet i fremtiden kunne avgjøre landets skjebne. Dette har han i etterkant blitt kritisert for, men samtidig ble det sett som en effektiv måte å roe ned den hvite minoriteten på, som fortsatt var svært mektig, og hvor frykten for ANC var stor. Invasjon av Lesotho. Sør-Afrikas første militære operasjon etter apartheid skjedde da Mandela beordret sørafrikanske tropper inn i Lesotho i september 1998 for å beskytte regjeringen til statsminister Pakalitha Mosisili. Handlingen kom etter et omstridt valg hvor den rasende opposisjonen truet den ustabile regjeringen. Bekjempelsen av aids. Kommentatorer og kritikere, foruten aids-aktivister som Edwin Cameron, har kritisert Mandela for hans regjerings kraftløse bekjempelse av aids-krisen i landet. Etter at Mandela ble pensjonert har han selv innrømmet å ha mislyktes i å få landet til å gi hiv/aids-epidemien den oppmerksomhet som den fortjente. Han har siden benyttet mange anledninger til å fremheve denne tragedien for Sør-Afrika og internasjonalt. 46664 er Nelson Mandelas tidligere fangenummer i årene 1964–1990, og er også den tittelen som benyttes for en rekke konserter til inntekt for hiv/aids-arbeidet. Veldedighetsorganisasjonen Nelson Mandela Foundation benytter nettadressen. Den 11. juni 2005 ble en støttekonsert holdt i Tromsø i Norge og hvor Mandela selv hadde tatt den lange turen nordover for å kaste glans over anledningen. Lockerbie-rettssaken. President Mandela tok en spesiell interesse i å bidra til å løse den langvarige striden mellom Gaddafis Libya på den ene siden, og USA og Storbritannia på den andre siden, om å få stilt for retten to libyere som i november 1991 ble anklaget for å stå bak Lockerbie-katastrofen. (De var anklaget for å ha sabotert flyet, Pan Am Flight 103, slik at det styrtet over den skotske byen Lockerbie den 21. desember 1988 og 270 mennesker ble drept). Så tidlig som i 1992 tok Mandela uformelt kontakt med president George Bush med et forslag om at de to anklagede libyere kunne bli stilt for retten i et tredje land. Bush stilte seg positivt til forslaget, noe også president Mitterrand av Frankrike og kong Juan Carlos av Spania gjorde. I november 1994, seks måneder etter at Mandela var blitt valgt til president, foreslo han formelt at Sør-Afrika burde være møtested for rettssaken. I stedet kom man frem til et kompromiss ved at rettssaken skulle avholdes ved Camp Zeist i Nederland, ledet av skotsk lov, og president Mandela begynte å forhandle med oberst Gaddafi for å få overlevert de to anklagede, Megrahi og Fhimah, i april 1999. På slutten av den ni måneder lange rettssaken ble dommen annonsert den 31. januar 2001. Fhimah ble frikjent, mens Megrahi ble funnet skyldig og dømt til å sone 27 år i et skotsk fengsel. Megrahis innledende anke ble avvist i mars 2002, og den forhenværende president Mandela besøkte ham i fengselet Barlinnie den 10. juni 2002. Megrahi ble senere forflyttet til fengselet Greenock og soner ikke lenger i isolasjon. Den 28. juni 2007 konkluderte det skotske tilsynet for kriminalsaker i sin tre års gjennomgang av Megrahis domfelling, og kom til den beslutning at en juridisk feil hadde skjedd og overførte saken til ankedomstolen for en andre anke. Pensjonisttilværelse. Da han i 1999 fratrådte som president, ble Mandela talsmann for flere forskjellige sosiale- og menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig fortsatte han sitt politiske engasjement i Sør-Afrika, hvor han stadig var å finne i nyhetene ved åpning av nye institusjoner og mottakelser av utenlandske statsledere. Samtidig ble han en av de tydeligste kritikere av enkelte linjer i hans etterfølgers politikk. Blant annet gikk han hardt ut mot Mbekis tilbakelente holdning i kampen mot aids, han kritiserte Sør-Afrikas stille diplomati i forhold til Zimbabwe, og han kritiserte gryende autoritære holdninger innen ANC. I 2002 støttet han 46 664 aids-pengeinnsamlingskampanjen, navngitt etter hans fangenummer. I 2003 fordømte Mandela USAs og George W. Bushs utenrikspolitikk og krigen mot Irak. I 2005 uttalte Mandela at han nå var for sliten og gammel til å stille opp på samme måte som tidligere, og siden har han svært sjelden opptrådt offentlig. Et av de viktigste dokumentene om hans liv er selvbiografien "Veien til frihet" som kom ut i 1995, utgitt på norsk i 2003. I juli 2007, på sin 89 års fødselsdag, grunnla han sammen med sin kone Graça Machel og Desmond Tutu noe han kalte for The Elders, en verdensomspennende rådgivningskomite bestående av tidligere statsledere som skulle kunne bistå i globale kriser. I dette rådet sitter det flere nobelprisvinnere som ikke har vært statsledere. Fra Norge er Gro Harlem Brundtland med. Rådet skal ledes av Desmond Tutu. I juni 2008, under en gallamiddag i London til ære for Mandela i forbindelse med hans 90-årsdag, kom han for første gang på flere år med politiske ytringer, hvor han blant annet beklaget "den tragiske mangelen på styre i vårt naboland Zimbabwe". Nelson Mandela stod frem til 2008 på USAs liste over terrorister. Begrunnelsen var hans aktivitet i ANC, som USA regnet som en terrororganisasjon. Saken var oppe til vurdering i 2001, men han ble da ikke fjernet fra listen på grunn av sin fortid fra væpnet kamp mot sørafrikanske myndigheter. I 2008 valgte imidlertid amerikanske myndigheter å fjerne Mandela fra listen. Dette innebærer at han heretter ikke er nektet innreise til USA. Denne bestemmelsen er imidlertid kun av formell karakter, ettersom Mandela har besøkt USA jevnlig uten å ha blitt hindret i dette, både som president for Sør-Afrika og som privatperson. Viktige æresbevisninger. Ved inngangen til "Nelson Mandela Museum" i Qunu Det finnes nesten hundre veier oppkalt etter ham, flere bydeler, parker og kommuner. Det finnes også en hel rekke statuer av ham. Den hittil siste ble satt opp ved Trafalgar Square i London i 2007. "Se ellers liste over priser og æresbevisninger Mandela har mottatt på engelsk wikipedia:" Familie og privatliv. Mandela har vært gift tre ganger, han har til sammen seks barn, tyve barnebarn og stadig flere barnebarns barn. Et av hans barnebarn er høvding Mandla Mandela i Thembuklanen. Barn og barnebarn av Mandela har til dels høye stillinger i Sør-Afrika og nabolandene, og de følges tett av media. På den måten har familien Mandela nærmest en kongelig posisjon, og skandaler, skilsmisser, fødsler og dødsfall blir nøye dokumentert. Første ekteskap. Hans første ekteskap var med Evelyn Ntoko Mase. Ekteskapet endte i skilsmisse i 1957 etter 13 år, grunnet at politikken for ham tok stadig mer tid, og at dette ble vanskelig for henne da hun gikk inn i Jehovas Vitner, som krevde politisk nøytralitet. Evelyn døde i 2004. Med Evelyn hadde han fire barn. Sønnene Madiba Thembekile født i 1946, død i en trafikkulykke i 1969, Makgatho født 1950, og døtrene som begge het Makaziwe, hvor den eldste døde som spedbarn. De var født i 1947 og 1953. Andre ekteskap. Han var i 38 år gift med Winnie Madikizela Mandela. Hun var Johannesburgs første svarte sosionom, og gikk raskt inn i politikken. Winnie var etter at Mandela ble fengslet lenge den eneste som fikk besøke ham på Robben Island, og var også lenge den eneste fra ledelsen i ANC som ikke satt i fengsel eller hadde flyktet til utlandet. Ut fra denne posisjonen fikk hun svært mye oppmerksomhet, og ble også utsatt for grov sjikanering fra myndighetene. Etter skandaler og mordanklager mot henne på slutten av 1980-tallet ble forholdet mellom ektefellene vanskeligere, likevel ble bildet av de to som gikk hånd i hånd ut fra Victor Vester-fengselet legendarisk. Ganske raskt etter Nelsons frigjøring ble forholdet umulig, og de to ble separert i april 1992, og senere skilt i mars 1996. De politiske og personlige problemene og motsetningene mellom de to var lenge fokus i verdenspressen, og skandalene rundt Winne ble mer og mer omfattende. Det er likevel verd å merke seg at Nelson Mandela aldri har sagt noe negativt om henne offentlig. Med Winnie Mandela hadde Nelson to jenter, Zenani (Zeni), født 1958, og Zindziswa (Zindzi) født 1960. Zenani giftet seg i 1973 med prins Thumbumuzi Dlamini av Swaziland. Dette ga henne diplomatisk status, og hun var derfor lenge den eneste ved siden av Winnie som fikk besøke Nelson i fengsel. Da Mandela ble innsatt som president, fungerte datteren Zindzi som førstedame. Tredje ekteskap. Mandela med Graça Machel i 2000 På sin 80-årsdag, ble han gift med Graça Machel, enken etter Samora Machel, den tidligere presidenten i Mosambik og ANCs allierte, som var blitt drept i en flystyrt 15 år tidligere. Bryllupet ble fulgt av måneder med forhandlinger om brudepris eller "lobaola", som skulle betales til hennes klan i Mosambik. Brudeprisen ble overlevert på vegne av Mandela av den tradisjonelle Thembu-kongen Buyelekhaya Zwelibanzi Dalindyebo. Her ligger det en viss ironi i at dette er barnebarnet til kong Jongintaba, som da Mandela var ung hadde valgt ut en kone til ham. Det var jo dette som i sin tid fikk Mandela til å flykte til Johannesburg, hvor han begynte sin politiske karriere. Med dette gjorde Mandela opp for seg i forhold til Thembuenes kongehus, han gjenopptok sin formelle og tradisjonelle posisjon som rådgiver for kongen, den samme posisjon som han en gang var tiltenkt. Nelson og Graça bosatte seg i Qunu i Transkei. Hobbyer og interesser. I sin ungdom og i fengslet drev Mandela med boksing. Han begynte også å interessere seg for gartneri under fengselsoppholdet, og hadde sin egen kjøkkenhage på taket av fengselet i Polsmoore. Nepal. Nepal er en stat i Himalaya, inneklemt mellom India og Kina. Nepal var et kongedømme, men kongen mistet i 2006 mesteparten av sin tradisjonelle makt. Navnet ble samme år endret fra "Kongedømmet Nepal" til bare "Nepal". I desember 2007 ble det ved en avstemning i parlamentet avgjort at kongedømmet skal avskaffes og erstattes med republikk som styreform. Det første møtet i Nepals konstitusjonelle forsamling implementerte offisielt den deklarasjonen den 28. mai 2008. Navnet Nepal har tradisjonelt vært brukt om dalen rundt hovedstaden Katmandu, Nepal-dalen eller Katmandu-dalen. En forklaring er at det er avledet av sanskrit "nipa", ved foten av, og "alaya", gudenes bolig. Det blir også hevdet at det kommer fra navnet til newar-folket som fra i flere tusen år har bodd i Katmandudalen (også kalt Nepaldalen). Langs grensen i nord ligger ti av verdens 16 høyeste fjell. Mount Everest, lokalt kjent som Sagarmatha, ligger på grensen mellom Nepal og Kina. Sørgrensen er en lang, smal stripe på over 80 norske mil som ligger i det flate Ganges-deltaet, stort sett under 200 meter over havet. Nepal er berømt for vill og vakker natur, mange verdifulle gamle minnesmerker (særlig i Katmandudalen), og en svært mangfoldig befolkning som snakker over 100 språk og har bevart mye gammal og tradisjonell kultur. Nepals offisielle kalender heter på nepali Bikram Samwat, og har viktig symbolsk verdi både fordi den markerer Nepal som en stat med hinduisk kultur og understreker at Nepal er forskjellig fra resten av verden. Landet er blant de fattigste i verden. I følge internasjonal statistikk er forholdene for kvinner dårligst av alle land i Sør-Asia. Nepal har fra 1996 vært herjet av borgerkrig mellom regjeringen og Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk). Fra slutten av april 2006 var det våpenhvile, og en fredsavtale ble undertegnet i november. Historie. På 1700-tallet begynte den den lille fjellstaten Gorkha under ledelse av kong Prithvi Narayan Shah å erobre en rekke små nabostater. Grunnleggelsen av det moderne Nepal reknes offisielt fra Gorkhas erobring av Katmandu i 1768. Staten beholdt det offisielle navnet Gorkha fram til 1930, da den blei omdøpt til Nepal. Fra 1846–1951 var det den mektige Rana-slekten som hadde makten i landet, og kongen i landet var fratatt politisk makt. Rana-familien hersket gjennom å gjøre statsministertittelen arvelig (Nepal brukte formelt den engelske tittelen prime minister). I 1950 til 1951 var Nepals første demokratiske revolusjon, som førte til at politiske partier ble legale, det ble ytringsfrihet og økt politisk frihet. Samtidig fikk kongene av Shah-dynastiet igjen noe av den politiske makta de hadde mistet et århundre før. Nå startet en langvarig kamp mellom kongemakta og de politiske partiene om hvem som skulle styre landet. I desember 1960 gjorde kong Mahendra statskupp og innførte et kongelig diktatur som varte i 30 år, fram til demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990 førte til gjeninnføring av flerpartisystem og parlamentarisme. Men kongen fortsatte å ha stor makt. Mange fattigbønder, kvinner, folk fra lavkaster, nasjonale og religiøse minoriteter var skuffet, fordi revolusjonen etter deres mening ikke gikk langt nok. I juni 2001 ble kong Birendra, dronning Aishwarya og flere andre medlemmer av kongefamilien drept. Offisielt ble kronprins Dipendra beskyldt for å være ansvarlig for massakren. Dipendra ble utnevnt til konge, men han døde to dager senere av skuddskadene. Usikkerhet om hva som egentlig hadde skjedd førte til kraftige opptøyer. Mange nepalere tror fortsatt ikke på den offisielle forklaringa. Fra februar 1996 til april 2006 førte kommunistopprørere en væpnet kamp mot regjeringen. Krigen ble avsluttet etter seieren i det demokratiske folkeopprøret Jana Andolan 2006 i april. Sommeren 2006 startet fredssamtaler, som førte til en fredsslutning i november 2006. Det skulle vært avholdt valg til grunnlovsgivende forsamling, først i juni 2007, så i 2007, men det ble utsatt flere ganger. Nepals konstitusjonelle forsamling vedtok den 28. mai 2008 at Nepal skal være en uavhengig, udelelig, suveren, sekulær og inkluderende demokratisk republikk. Kong Gyanendra fikk femten dager på seg til å forlate det kongelige palasset. Han skal få lov til å bo i Nepal som privatperson. En ny grunnlov skal skrives og vedtas i løpet av to år. Geografi. Geografisk sett ligger Nepal inneklemt mellom India i syd og den kinesiske provinsen Tibet i nord. I utstrekning er Nepal et lite land, med om lag en tredjedel av Norges overflate. Innenfor dette lille området finner vi den største høydeforskjellen i verden, fordi Nepal strekker seg fra lavlandsområder som på det laveste er 90 meter over havet og helt til toppen av Mount Everest, verdens høyeste fjell, 8850 moh. Klimaet veksler fra arktisk høyfjell og nærmest ørken i regnskyggen i det vestlige Himalaya til tropisk jungel i lavlandsdistriktet Tarai. De største, mellomliggende områdene, gjerne kalt "åsene", har et variert, temperert klima med store lokale variasjoner. Svære elver som styrter bratt nedover har gravd ut dype elvedaler. Hele landet er kraftig prega av erosjon, og har et enormt potensial for utbygging av hydroenergi. Nepal er delt i 5 store administrative "regioner", som igjen er delt i til sammen 14 "soner" (Anchal – अञ्चल), og 75 "administrative distrikter" (जिल्ला). Den største konsentrasjonen av bymessig bebyggelse ligger i Katmandudalen. Dalens største byer er Katmandu, Patan og Bhaktapur. En annen viktig by er Pokhara, utgangspunkt for turer til Annapurna, verdens 10. høyeste fjell. Ellers ligger de fleste byene i lavlandet langs grensa mot India. Klima. Det golde og ufruktbare himalayiske landskapet Himalaya har svært mye å si for klimaet i Nepal. Landet har fem klimasoner, ut i fra høyden over havet og varierer fra subtropisk til alpint klima. Den sørvestlige monsunvinden blir presset opp mot de høye fjellene og gir store mengder regn. I østlige områder av landet har man derimot en god del tordenvær om våren, lenge før monsunen kommer. Midt i monsuntida, fra juni til september, kommer mye av nedbøren om natten, og man kan ha litt sol om ettermiddagen før bygene kommer. Katmandu har en årlig gjennomsnittsnedbør på 1427 mm. Monsunen varer ikke like lenge ved fjellet K2 som ved Mount Everest, men om vinteren er det K2 som får mest snø siden fjellet ligger langt nok nord til å komme i kontakt med værsystemer på mildere bredder. Under de høyeste toppene er vinterværet vanligvis klart med frost om morgenen, av og til med litt tåke. Økonomi. Nepal er et av de fattigste landene i verden, rundt halvparten av innbyggerne kan regnes som fattige. Hovednæringen er jordbruk med 80 % av arbeidskraften og 41 % av bruttonasjonalproduktet. 80 % av eksportinntektene kommer fra tekstiler og matter. Utenlandsk hjelp står for 60 % av Nepals kostnader for økonomisk utvikling, og for 28 % av statsbudsjettet. Politikk. Inntil 1990 var Nepal et eneveldig monarki med kongen som høyeste myndighet. I 1990 gikk kong Birendra med på store reformer som bl.a. førte til innførselen av konstitusjonelt monarki med kongen som statsleder og en statsminister som regjeringsleder. Nepals lovgivende forsamling er et tokammersystem bestående av "Representantenes Hus" og et "Nasjonalt Råd". Representantenes hus har 205 medlemmer valgt direkte av folket. Det Nasjonale Råd har 60 medlemmer, 10 nominert av kongen, 35 valgt av Representantenes hus og de siste 15 valgt av et valgråd sammensatt av folk fra landsbyer og byer. Medlemmer velges for en fem års periode. Alle nepalesiske borgere over 18 år har stemmerett. I den demokratiske forfatning fra 1990 var tilføyet en unntaksbestemmelse, som gav kongen bemyndigelse til – i en unntaksituasjon – å avsette regjeringen, oppløse parlament og selv overta makten. Denne mulighet utnyttet Kong Gyanendra da den sittende regjering ikke var i stand til å løse den igangværende konflikt med maoistene. Skjønt det hurtig viste seg at kongens inngrep gjorde ondt verre, søkte kong Gyanendra å fastholde og intensivere sitt grep om makten. Dette resulterte i at alle demokratiske politiske partier ble samlet i en allianse (Syv-parti-alliansen) som inngikk en fredsavtale med maoistene. Presset mot kongen tiltok, og etter tre ukers voldsomme demonstrasjoner i april 2006 overdro kong Gyanendra atter makten til folket, og de politiske partier gjenetablerte deretter det parlamentariske system. Maoistene ble deretter inntatt formelt i det parlamentariske arbeide fra den 15. januar 2007, hvor en midlertidig forfatning samtidig fratok kong Gyanendra hans formelle beføyelser som statsleder. Etter flere måneders forhandlinger dannet maoistene i mars 2007 i en midlertidig overgangsregjering, som først og fremst har til formål å arrangere valg til en grunnlovsgivende forsamling. I takt med at forhandlingene trakk ut, forsvant også mulighetene for å arrangere valget innenfor den planlagte termin (juni 2007), og etter enda flere forhandlinger ble valget fastsatt til november 2007. Utover å skulle ta stilling til en ny forfatning, skal det kommende parlament treffe en avgjørelse om monarkiets fremtid. Kong Gyanendras popularitet blant befolkningen blir fortsatt mindre og mindre, og kronprins Paras har ennå mindre støtte. Men problemet er komplisert, da kongemakten er tett forbundet med høykastenes sterke posisjon, skjønt de bare utgjør 20-25% av befolkningen, men det er herfra landets økonomiske, politiske og militære elite er rekruttert. Statsminister G. P. Koirala har forsøkt å løse denne gordiske knute ved å legge press på kong Gyanendra og kronprins Paras for å få dem til å abdisere innen november-valget, og i stedet utrope Paras' 5-årige sønn, prins Hridayendra, som Nepals nye konge. Forslaget er inntil videre ikke akseptert av maoistene, som ønsker en total avskaffelse av monarkiet, og gjerne innen valget. Uenighet blant de ledende politiske partier i det fungerende parlament og forretningsministerium resulterte i begynnelsen av oktober 2007 i ennnu en utsettelse av valgdatoen. På dette tidspunkt var det halvannen måned til det planlagte valg. Forberedelsene var i full gang, de politiske partier var registrert av valgkommisjonen og valgkampen var i full gang. Utsettelsen resulterte i at valget til forfatningsgivende forsamling ble avholdt den 10. april 2008. I alt deltok 58 politiske partier i valget, som ble avholdt som en kombinasjon av flertallsvalg i 240 enkeltmannskretser med et varierende antall oppstilte kandidater, kombinert med et forholdstallsvalg, hvor det kunne stemmes på samtlige oppstilte partier. Det ble anvendt 2 separate stemmesedler. Nepal er oppdelt i 240 valgkretser med en noenlunde jevn befolkningsmessig fordeling (i forbindelse med det aktuelle valg er antallet av valgkretser øket med 35 nye valgkretser). Utover de 240 vinnere fra disse valgkretser innvelges ytterligere 335 medlemmer på bakgrunn av forholdstallsvalget. Den avgående regjering vil deretter utpeke ytterligere 26 medlemmer, så det kommende parlament eller forfatningsgivende forsamling vil komme til å bestå av i alt 601 medlemmer (240 + 335 + 26). Demografi. Nepal har tre større befolkningsgrupper: Indonepalesere, tibetonepalesere og noen urfolk, blant annet stammene newar, Bhote, Rai, Limbu og sherpa. Språket nepali er et indoeuropeisk språk som blir skrevet med devanāgarī, det vanligste indiske skriftsystemet. Nepali snakkes av nærmere 60 % av innbyggerne. I tillegg til nepali regner man med 12 andre større språk, og totalt 100 språk og dialekter. Den nepalske hinduismen, som er statsreligion er blandet med buddhisme. Innslaget av buddhisme er sterkere enn i andre hinduistiske områder. 83,5 % av befolkningen regner seg som hinduer, mens 5,3 % er buddhister og 2,7  er muslimer. Infrastruktur. De fleste hus er bygd av murstein som tilsynelatende bare er stablet oppå hverandre. Selv om dette området er svært utsatt for jordskjelv er det lite som gjøres for å sikre bygninger. På taket står optimistisk nok fundamentet til enda en etasje. Flate tak med vanntank og noen ganger en solvarmer for varmtvann er svært vanlig. Vannettet i Katmandu er ikke tett og vannet distribueres til ulike deler av byen til faste tider for å unngå at for mye lekker ut av rørene. Så må husstandene pumpe dette opp til taket. Dette fører også til at kloakk føres tilbake i vannledningene og en må koke eller UV-bestråle vannet før en kan drikke det. Transport. Trafikken består i hovedsak av busser, lastebiler og motorsykler. Det er mange taxier i Katmandu og en tur vil koste om lag 100-200NRs innen ringveien. I sentrum er det et godt utbygd nettverk med små trehjulsbusser, tempoer. Disse tar 10-12 personer og en tur koster 5-12NRs. Det har også kommet en større flåte av Toyota HiAce som kjører de samme rutene til en litt høyere pris. Svært få har egen bil og alle tar buss. Dette medfører at det alltid går en buss, og det er rimelig priser. En tur på 30km fra Katmandu til Dhulikhel koster omtrent 30NRs. Selv om det går mange busser så tar en slik tur lang tid. På en god dag ned mot èn time, men til vanlig opp mot to-tre. Nepals nasjonale flyselskap Nepal Airlines (Tidligere Royal Nepal Airlines) opererer på tretti destinasjoner innen Nepal. I tillegg blir innenlandstrafiikken betjent av konkurrerende selskaper;«Agni Air», «Budda Air», «Air Cosmic», Gorkha Airlines» og «Yeti Airlines» Aviser. De viktigste engelskspråklige avisene er ukentlige Nepali Times og daglige Kathmandu Post og Kantipur Daily. Regionalt samarbeid i Sør-Asia. Nepal er sammen med de øvrige land i Sør-Asia medlem av Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC), som ble stiftet i desember 1985 med formål å fremme det regionale samarbeid innenfor regionen, samt øke samhandel mellom landene og styrke Sørasias økonomiske utvikling. Organisasjonen har hovedsete i Katmandu og følgende stater er medlemmer: Afghanistan, Bangladesh, Bhutan, India, Maldivene, Nepal, Pakistan og Sri Lanka. Norsk Allkunnebok. Norsk allkunnebok er et nynorsk leksikon som ble utgitt i 10 bind, i tillegg til et atlas, på Fonna Forlag i tiden 1948–1964. Redaktør for verket var Arnulv Sudmann. I redaksjonen ellers satt Peder Galdal, Sivert Langholm, Kåre Tveito, Ragnar Øvrelid og Jostein Øvrelid. Økonomiske vanskeligheter hos forlaget gjorde at verket måtte avkortes i forhold til de opprinnelige planene. De to siste bindene dekker derfor en uforholdsmessig stor del av alfabetet, som en «snarvei til målet». Nicaragua. Nicaragua er det største landet i Mellom-Amerika. Det grenser til Honduras i nord, Costa Rica i sør, Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst. Landet har tropisk klima, men framviser regionale forskjeller. Nicaragua har et totalt areal på 129 494 km², hvorav 2,9 % er vann. En folketelling i 2005 viste at Nicaragua hadde 5 628 494 innbyggere. Landet ble uavhengig den 15. september 1821. Valutaen i landet er nicaraguansk córdoba(NIO), 100 centavos er det samme som 1 cordoba. Nicaragua er en republikk. Presidenten heter Daniel Ortega Saavedra. Han var også president i Nicaragua i perioden 1985–1990. Flertallet i Nicaragua er katolske kristne, 58,5 % av befolkningen er katolikker. 21,6 % er protestanter og 19,8 % har en annen eller ingen religion. Det spanske imperiet erobret landet på 1500-tallet. Nicaragua oppnådde uavhengighet fra Spania i 1821. Siden da har landet hatt lange perioder med politisk uro, militær innblanding fra USA, diktatur og økonomiske vansker. Dette ledet til store omveltninger og revolusjon på 1960- og 1970-tallet. Nicaragua er idag en representativt demokratisk republikk. I 1990 ble Violeta Chamorro valgt til president, den første kvinne som ble valgt til dette embede i Latin-Amerika. Nicaraguas befolkning er blandet, og består hovedsakelig av mestiser. Ca. 25% bor i hovedstaden Managua, den nest største byen i Sentral-Amerika. Språket er spansk, selv om noen innfødte språk, slik som miskito, sumo og rama i tillegg til engelsk kreol, tales i noen områder. Disse ulike kulturtradisjoner har påvirket de lokale uttrykk, slik som i litteraturen til bl.a. Rubén Darío, Ernesto Cardenal og Gioconda Belli. Nicaragua er i stigende grad en populær turistdestinasjon. Historie. Landet ble oppdaget av Columbus i 1502, og ble kolonisert av Spania fra 1524. Området gikk fra Spania i 1821 og utgjorde sammen med Guatemala, El Salvador, Honduras og Costa Rica Den mellomamerikanske føderasjon (República Federal de Centroamérica). Atlanterhavskysten, kalt Moskitokysten (nå delt mellom regionene Región Autónoma del Atlántico Norte og Región Autónoma del Atlántico Sur), med Bluefields som viktigste by, lå under Storbritannia fra 1655 til 1850, Honduras fra 1859 til 1860 og har med visse unntak vært autonom siden. Etter en borgerkrig ble den Føderale Sentralamerikanske Republikk oppløst i 1840, og Nicaragua ble selvstendig. I tiden som fulgte involverte USA seg ofte i landets politiske anliggender; blant annet i 1909 da de støttet det konservative opprøret som fikk den liberale president Zelaya avsatt. USA okkuperte landet fram til 1933, da flere års opprør og geriljakrigføring ledet av Sandino gjorde at de trakk seg ut. Fra 1936 til 1979 ble landet diktatorisk ledet av familien Somoza; først av president Anastasio Somoza García fram til 1956. Etter hans død overtok hans sønn Luis Somoza Debayle som president og Anastasio Somoza Debayle som leder for nasjonalgarden. Luis døde av naturlige årsaker i 1967 og Anastasio overtok som diktator. Somoza holdt gode forbindelser til USA og gav amerikanske selskaper store konsesjoner i bytte mot pengebeløp. Dette ble ikke godt mottatt av den landeiende middelklassen, som tapte stort; og en krets av regimefiendtlige samlet seg etterhvert rundt Pedro Chamorro, redaktøren av avisen 'La Prensa'. I 1961 ble den sosialistiske organisasjonen 'Frente Sandinista de Liberación Nacional' (FSLN), kjent som Sandinistene, stiftet. De drev geriljakrigføring mot regimet, uten særlig suksess gjennom hele 1960-tallet. I 1972 ble Managua rammet av et stort jordskjelv som gjorde omfattende skader. Nødhjelp kom fra utlandet, men Somoza sørget for at oppbyggingen av byen ble gjort av hans egne selskaper; noe som førte til økt motstand mot regimet, og økt støtte til FSLN. En blodig borgerkrig brøt ut, som endte med at Somoza og andre medlemmer av regimet flyktet til USA (hvor han ble nektet innreise og derfor dro videre til Paraguay) og at opprørerne fikk makten i 1979. En midlertidig junta med sandinistlederen Daniel Ortega i spissen ble satt opp. Ortega ble valgt til president i 1984, og satt med makten til han i 1990 tapte for en koalisjon av borgerlige partier ledet av Violeta Chamorro. Etter Chamorro fulgte så to presidenter fra det liberale partiet PLC, Arnoldo Alemán (1996), og Enrique Bolaños (2001). I 2006 kom så FSLN tilbake til makten etter 16 år, i det Daniel Ortega på nytt ble valgt som president i Nicaragua. Turisme. Turisme er i dag Nicaraguas nest største næring, de siste 7 år har turismen vokst om lag 70% landsdekkende, ca 10% -16% årlig. Veksten har ført til at inntekter fra turisme har steget mer enn 300% over en periode på 10 år. Veksten i turismen har også påvirket jordbruk, kommersiell- og finansindustri, samt bygg-og anleggsbransjen positivt. Til tross for positiv vekst gjennom det siste tiåret er Nicaragua fortsatt det minst besøkte landet i regionen. Geografi. Nicaragua kan grovt deles inn i tre geografiske regioner: lavlandet i vest, fjellene i nord, og Moskitokysten i øst. Lavlandet består av et fruktbart slettelandskap, og det er her mesteparten av landets jordbruksvarer produseres; de tre største byene i Nicaragua, Managua, León og Granada ligger alle i lavlandet. Fjellene i nord har et kjøligere klima. Omtrent en fjerdedel av landets jordbruksproduksjon blir utført her, med kaffe som den viktigste nytteplanten. Moskitokysten består for det meste av regnskog, og er sparsomt befolket. Klimaet er tropisk og svært fuktig. Høyeste punkt er Mogoton (2 438 moh). Klima og miljø. Klimaet er tropisk i de lavere delene av landet og kjøligere i de høyere områdene. Nicaragua har varme og fuktige lavereliggende områder i øst. Det er mye nedbør året rundt, og på sørøstkysten kommer det ofte svært store nedbørsmengder om sommeren med 2500-3750 mm i løpet av et år. Dette området er et av de våteste i Mellom-Amerika. Orkaner er en stor risiko på østkysten av Nicaragua, særlig fra september og inn i november. De nordvestlige høyereliggende områdene er litt kjøligere og har mindre fukt. De vestlige områdene, inkludert Managua, har mer trykkende forhold. Her er det regntid på sommeren, men med en markert "canicula" i juli og august, da det kommer lite regn. Perioden fra desember og ut april er også svært tørr. I desember og januar er det ofte vindfulle og noe kjøligere dager. Det kan forekomme alvorlige jordskjelv, vulkanutbrudd, jordskred og voldsomme orkaner. Noen av Nicaraguas miljøproblemer er vannforurensning og avskoging med tilhørende jorderosjon. Departementer. Landet er delt inn i 15 såkalte departementer ("departamentos") og to autonome regioner. Økonomi. Nicaragua er et fattig land med lav inntekt per capita og en enorm utenlandsgjeld. Inntektsforskjellene er blant de største i verden. På midten av 1990-tallet tilhørte mindre enn en femtedel av befolkningen middelklassen og studier har vist at 60% av inntektene gikk til 20% av husholdningene i samme periode. Landet har de senere år stabilisert seg økonomisk, men bankkriser har påvirket økonomien negativt. Nicaragua er og kommer til å være avhengig av internasjonal økonomisk støtte, der bidragsgiverne stiller krav til blant annet bedre levesvilkår og menneskelige rettigheter, og også privatisering av offentlig egendom som vannkraftverk. Nærmere 85 % av elektrisiteten produseres av fossilt brennstoff. Det importeres også elektrisitet fra Costa Rica. Sosiale forhold. Landet har siden 2008 hatt en svært streng abortlovgivning. Det innebærer at det ikke er lov å ta abort etter incest eller voldtekt. Ei heller er det legitimt når graviditeten truer kvinnens liv. Amnesty International har krevd loven avskaffet. Nils Arne Eggen. Nils Arne Eggen (født 17. september 1941 i Orkdal, Sør-Trøndelag) er den mestvinnende norske fotballtrener gjennom tidene og tidligere fotballspiller. Eggen er best kjent som trener for Rosenborg i periodene 1971–1972, 1976, 1978–1982, 1988–1997, 1999–2002 og 2010. Spillerkarriere. Nils Arne Eggen begynte sin karriere da han var 15 år gammel som forsvarspiller på Orkdal. Etterpå flyttet han til Trondheim og valgte Rosenborg som klubb. Der var han med på å vinne cupen i 1960. I 1963 flyttet han til Oslo og spilte for Vålerenga der han var med på å vinne serien i 1965. Året etter flyttet han tilbake til Trondheim og spilte igjen for Rosenborg der han var med på å vinne to seriemesterskap i 1967 og 1969, og han ble kåret til årets spiller i 1967. Eggen spilte 29 A-landskamper for Norge. Trenerkarriere. Eggen har vært den fremste eksponenten for offensiv fotball som trener for blant annet, U-21, Moss FK og spesielt i Rosenborg. Størst suksess har han hatt med Rosenborg, som han vant serien med 14 ganger (1971, 88, 90, 92-97 99-2002 og 2010). Denne rekken av seiere er helt unik både i Norge og internasjonalt. Eggen forvandlet Rosenborg fra en middelmådighet i Norge til en respektert klubb i Europa i løpet av 1990-tallet. Deltagelse i gruppespillet i UEFA Champions League kom i kjølvannet av den hjemlige suksessen. I årene 1995-2002 (Trond Sollied var trener i 1998) ble RBK sammenhengende seriemester og deltok samtidig i UEFA Champions League. Eggen fikk også oppmerksomhet for sine mange postulater og uvanlige pressekonferanser i forbindelse med Mesterligaen. Nils Arne Eggen ble i november 2004 ansatt som «rådgiver» i Rosenborg, men valgte midtveis i klubbens dårlige 2005-sesong å forlate stillingen, da det ifølge ham selv «ikke hadde fungert tilfredsstillende». Eggen fortsatte som ressursperson for Rosenborg, men nå på en langt mer beskjeden og tilbaketrukket måte. 29. mars 2006 annonserte han imidlertid at han avviklet det formelle forholdet med klubben. Da Rosenborg i 2009 jobbet med å finne Erik Hamrens erstatter ble Nils Arne Eggen ansett for å være en meget aktuell kandidat. 20. mai 2010 ble det klart at Eggen fungerte som midlertidig hovedtrener for Rosenborg frem til Jan Jönsson tok over treneransvaret i Trondheimsklubben f.o.m. 1. januar 2011. Familie. Eggen er enkemann og har ei datter og en sønn, og var far til Knut Torbjørn Eggen (1960–2012), fotballtrener, fotballspiller og sportsdirektør i Rosenborg. Utmerkelser. Eggen ble tildelt Olavstatuetten i 1994. Han fikk Sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn i 1999. I 2003 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Levomepromazin. Levomepromazin er et legemiddel som brukes ved psykiatrisk sykdom. Det går under betegnelsen høydoseneuroleptikum, noe som tidligere var en mye brukt medikamentgruppe ved psykotiske sykdommer. På grunn av bivirkningsprofil har man i hovedsak gått over til nyere antipsykotika i behandling av psykose. Preparatet er dog fortsatt i utstrakt bruk ved legevakt, i eldrepleie, som sovemedisin, og i behandling av narkomane. Levomepromazin har i tillegg til antipsykotisk effekt en sterk uspesifikk sedativ virkning og en sterk smertelindrende effekt. Det brukes derfor også som ikke-vanedannende beroligende medisin ved angst og urotilstander, samt for å lindre smerter. For isjiaspasienter har middelet flere hensiktsmessige effekter. Den sedative(beroligende) virkningen virker også muskelavslappende. Kombinasjon med andre smertestillende midler som ibuprofen (Ibux) og paracetamol (Paracet, Pinex, Panodil) gir god smertestillende effekt. Bivirkninger forekommer hyppig ved høydosebruk, særlig ekstrapyramidale bivirkninger. Ved de doser som brukes mot smerter og angst ser man i hovedsak sedasjon, tretthet, apati, engstelse, endringer i stemningsleie, blodtrykksfall, munntørrhet, forstoppelse, vannlatingsbesvær og lignende. Preparatet markedsføres som "Nozinan" i Norge. Niels Henrik Abel. Niels Henrik Abel (født 5. august 1802 på Finnøy i Ryfylke, død 6. april 1829 på Frolands verk i Aust-Agder) var en norsk matematiker. Sammen med Sophus Lie regnes Abel som den fremste norske matematikeren i det nittende århundre, og de to er også de mest anerkjente norske matematikerne gjennom alle tider. Innenfor matematikken har han fremdeles et stort navn internasjonalt. Han er kanskje mest kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen ikke kan løses med de elementære regningsartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon og rotutdragning. Oppveksten. Niels Henrik ble født på Finnøy, hvor faren Søren Georg Abel var sogneprest. Abels far var en fremstående mann, og han forkynte troen på menneskets evne til å løse alle livets gåter ved hjelp av fornuften. Bestefaren til Niels Henrik, Hans Mathias Abel, flyttet som sogneprest til Gjerstad på nyåret 1785. Da han døde i 1804, flyttet hele prestefamilien til Gjerstad i Aust-Agder. Søren Georg Abel ble sogneprest i Gjerstad etter sin far, og her vokste Niels Henrik opp sammen med en eldre bror, tre yngre brødre og en søster. I 1815 ble Niels Henrik sendt hjemmefra for å begynne på katedralskolen i Christiania. Familien hadde dårlig råd, så både Niels Henrik og den eldre broren Hans Mathias hadde friplass på skolen. Skolens matematikklærer på den tiden var Hans Peter Bader. Han underviste på gamlemåten og var kjent for å være ganske brutal. Hvis en elev hadde gjort noe galt gikk han ikke av veien for fysiske avstraffelser. I november 1817 slo han en elev så hardt at denne døde, og etter dette ble han fjernet fra stillingen. Bernt Michael Holmboe ble da tilsatt i stillingen, og han ble Abels matematikklærer. Holmboe var en svært kunnskapsrik og dyktig matematikklærer, og før han fikk stillingen på katedralskolen hadde han vært assistent for professor Christopher Hansteen ved universitetet. Undervisningen til Holmboe var ganske forskjellig fra den gamle lærerens. Han begynte blant annet å gi elevene selvstendige oppgaver, noe som ikke var så vanlig på den tiden. Dette ser ut til å ha vært noe som gav gnisten til Abels interesse for matematikk, og etter kort tid oppdaget Holmboe at den unge studenten hadde enestående matematiske evner. Holmboe ga deretter Niels Henrik privatundervisning og rettledet ham i den matematiske litteraturen. Niels Henrik fikk låne Holmboes matematikkbøker fra universitetet, og han studerte dem ivrig. En av bøkene som hadde stor påvirkning på ham var Leonhard Eulers innføringsbok i matematisk analyse. Det har blitt sagt at uten påvirkningen til Bernt Michael Holmboe er det ikke sikkert vi hadde hatt noen Abel (som den store matematiker han ble). Studenttilværelsen. Som ung student hadde Niels Henrik sannsynligvis større kunnskaper i matematikk enn noen andre i Norge på den tiden. Etter at Holmboe hadde lært ham alt han kunne, hadde Abel studert videre i verkene til de store matematikerne, som Newton, Euler, Lagrange og Gauss. Det fantes ikke noen studier i realfag ved Det Kgl. Frederiks Universitet på den tiden, så da Abel hadde tatt de forberedende prøvene var det ikke så mye mer for ham å studere der, hvis han ikke skulle følge de vanlige embetsstudiene. Han måtte derfor studere på egen hånd. Våren 1823 publiserte Abel en artikkel i "Magazin for Naturvidenskaberne", som var det første vitenskapelige tidsskriftet i Norge. På denne tiden var det noen av professorene ved universitetet som forsto at Abel måtte utenlands for å lære mer, men mangelen på midler gjorde at han måtte bli i Christiania. Sommeren 1823 fikk han likevel muligheten til å reise til København og besøke Nordens fremste matematiker Degen. Det var under dette oppholdet Abel begynte studiene av elliptiske funksjoner, som han senere skulle bli så kjent for. Her møtte han også Christine Kemp, som han ble forlovet med året etter. De to ble forlovet i Son julen 1824 Abel var da privatlærer i matematikk der for Johan Fredrik Strøm, sønn av den lokale overtollbetjenten. Dette var noe han hadde tatt på seg som en tjeneste for sin venn studenten Morten Kjerulf, som underviste i latin og gresk, men som ikke var matematiker. I Son fikk Abel vite at en familie trengte en guvernante, og han var ikke sen om å foreslå Kemp. Utenlandsoppholdet. I et sterkt ønske om å komme utenlands, skrev Abel et personlig brev til kong Karl III Johan, og til slutt fikk han sitt etterlengtede stipend. Høsten 1825 reiste han ut. Planen var at han skulle reise til Göttingen for å besøke Gauss, og deretter reise videre til Paris. Da han kom til København endret han derimot planene og reiste til Berlin i stedet. Her møtte han August Leopold Crelle, som var en matematikkinteressert ingeniør. Crelle hadde lenge ønsket å gi ut et matematisk tidsskrift som kunne ta opp kampen med de veletablerte franske, og våren 1826 kom første nummer av "Journal für die reine und angewandte Mathematik" ut (ofte kalt "Crelles Journal"). Her skulle Abel publisere det meste av det han skrev, og det var mye på grunn av artiklene til Abel at tidsskriftet raskt fikk ry som ett av Europas ledende. Den første artikkelen Abel publiserte i Crelles Journal var en utvidelse av beviset for at en generell femtegradsligning ikke kan løses ved rotutdragning. Etter fire måneders opphold i Berlin reiste Abel videre i retning Paris. På Abels tid representerte Paris det viktigste matematiske miljøet i verden, og byen var ett av hovedmålene på den store utenlandsreisen. Her virket store matematikere som Cauchy, Poisson, Legendre og Fourier. Laplace var ikke lenger aktiv, men Abel hadde studert arbeidene hans og hadde stor respekt for ham. Sommeren 1826 kom han endelig til Paris, og han begynte arbeidet med den såkalte Paris-avhandlingen. Hovedfokus i denne avhandlingen er et addisjonsteorem for elliptiske integral. I oktober 1826 leverte han inn sin store avhandling til vitenskapsakademiet, og han ble værende ut året for å vente på svar. Svaret uteble, og Abel mistrivdes stadig mer i byen. I tillegg var han blitt syk, og han følte seg dårlig. Oppholdet i Paris ble en skuffelse for Abel. Han opplevde den store Cauchy som både sær og arrogant, og Poisson, Fourier og andre av matematikerne fra Paris jobbet stort sett bare med fysikk på den tiden. Ved årsskiftet 1826/1827 reiste Abel tilbake til Berlin. Han fikk da tilbud om å bli redaktør av Crelles Journal, men på grunn av hjemlengsel takket han nei. Crelle på sin side begynte å arbeide for å gi Abel en sikker stilling i Berlin. Hjemkomsten. Mens Abel var i Paris fikk han tuberkulose, og han var allerede merket av sykdommen da han vendte hjem i mai 1827. Stillingen i Berlin dro ut, og Abels lønnsbetingelser kom heller ikke i orden. Likevel fortsatte han arbeidet sitt, og på høsten 1827 arbeidet han først og fremst på den store avhandlingen om elliptiske funksjoner. Da denne avhandlingen var avsluttet tok han opp igjen arbeidet med ligningsteori. Gjennom sine publikasjoner i Crelles Journal begynte Abel så smått å oppnå berømmelse og anerkjennelse i utlandet, men hjemme i Norge levde han stadig under trange økonomiske kår. I september 1828 sendte Legendre, Poisson, Lacroix og Baron de Maurice et brev til kong Karl Johan om situasjonen til Abel. Målet var å få opprettet en stilling for Abel i Stockholm. Samtidig arbeidet Crelle stadig for å få opprettet et professorat for Abel i Berlin. Abels forlovede, Christine Kemp, hadde fått stilling som guvernante på Froland Verk, og julen 1828 tilbrakte de sammen der. Abel var stadig mer preget av sykdommen, og da julefeiringen var over klarte han ikke å returnere til Christiania. Da han forsto at det begynte å gå mot slutten skrev han ned et sammendrag av beviset for det vi kaller for Abels addisjonsteorem. Dette ble sendt til Crelle. 6. april 1829 endte Abel sine dager i sykdom og fattigdom på Froland Verk. Kun få dager senere skrev Crelle gledesstrålende et brev fra Berlin der han kunne meddele at nå var Abel sikret fast stilling og en lysende framtid i byen. Niels Henrik Abel døde bare 26 år gammel av tuberkulose. Han ligger begravd på Froland kirkegård. Abels matematikk. For mange så er det nok femtegradsligningen som forbindes med Niels Henrik Abel, men Abel har satt store spor etter seg i matematikken på flere områder. Arbeidene hans har nok hatt størst innvirkning på tre hovedområder: ligningsteori, teoriene om elliptiske funksjoner og uendelige rekker. Ligningsteorien. Allerede mens Abel var elev ved Katedralskolen hadde han funnet en formel for å løse slike femtegradsligninger, og hverken Abel eller noen andre matematikere i Norge klarte å finne noen feil i formelen. Til slutt oppdaget Abel selv at denne formelen hans umulig kunne være generell og gjelde for alle femtegradsligninger. Etter hvert ble han mer og mer overbevist om at det ikke fantes noen slik generell løsning, og at femtegradsligninger ikke kunne løses ved hjelp av en slik generell formel. På den tiden visste ikke Abel at italieneren Paolo Ruffini hadde levert et bevis for dette omtrent 25 år før, men etterhvert fant Abel ut at hverken Ruffinis bevis eller hans eget første forsøk på et slikt bevis var holdbare. Abel leverte etter hvert to helt fullstendige beviser for dette, og setningen kalles i dag Abel-Ruffinis teorem. Det er derimot viktig å være klar over at Abel-Ruffinis teorem ikke sier at generelle femtegradsligninger er uløselige! Det setningen viser er at de ikke lar seg løse ved rotutdragning, slik tilfellet er for andre-, tredje- og fjerdegradsligninger. I algebraens fundamentalteorem viste Gauss lenge før Abels tid at alle slike ligninger har en løsning. Elliptiske funksjoner. Kurven til en såkalt lemniskat Elliptiske funksjoner kan på mange måter ses på som forenklinger av trigonometriske funksjoner (som for eksempel sinus- og cosinus-funksjonene). Man bruker elliptiske funksjoner for eksempel når man skal regne ut lengden på buene til ellipser eller svingradiusen til en pendel. Etter reisen til København i 1823 arbeidet Abel mye med slike funksjoner. Abels genistrek var å se på disse funksjonene på en helt annen måte enn det som var blitt gjort til da. I stedet for å studere selve funksjonene, så han på de "omvendte funksjonene" (omvendte funksjoner kalles også ofte for "inverse funksjoner"). Gjennom slike metoder, som Abel var først ute med, viste han blant annet at elliptiske funksjoner har to uavhengige perioder. Også den tyske matematikeren Carl Gustav Jacob Jacobi arbeidet mye med elliptiske funksjoner på denne tiden, og det utviklet seg etter hvert et slags kappløp mellom ham og Abel. Da Abel var omtrent ferdig med sin teori, brukte han all sin energi på denne for å unngå at Jacobi skulle oppdage noe lignende og publisere det før ham. Resultatet ble at Abel var først ute, og han selv beskriver den endelige avhandlingen som «dødelsen av Jacobi» i et privat brev. Uendelige rekker. I matematikken er en rekke en sum av en endelig eller uendelig følge av tall. En endelig rekke kan behandles med verktøy fra elementær algebra, mens en uendelig rekke krever verktøy fra matematisk analyse. To av de mest anerkjente matematikerne på Abels tid var Gauss og Cauchy, og de hadde ledet an i prosessen om å gjenopprette logisk stringens i matematikken. Abel var også opptatt av at matematiske setninger skulle ha strenge bevis. Ett av de områdene Abel kritiserte for mangel på stringente bevis dreide seg om uendelige rekker, og spesielt divergente rekker. I en avhandling om binomialformelen, som Abel mente ennå ikke var blitt bevist på en ordentlig måte, viste han hvordan uendelige rekker kunne behandles på en stringent måte. Gjennom denne avhandlingen ga dermed Abel et viktig bidrag til formaliseringen av teoriene om uendelige rekker. Parisavhandlingen. Selv om Abels opphold i Paris ble en stor skuffelse, var det en periode hvor han var svært kreativ og produktiv. Det var her han skrev sin store avhandling om integraler av elliptiske funksjoner. Da han leverte den inn i slutten av oktober 1826 skrev han i et brev hjem: «Jeg tør uden Bram sige at den er god. Jeg er nysgjerrig efter at høre Institutets Dom.» I denne avhandlingen viste han sammenhenger mellom algebra, matematisk analyse og geometri som ingen tidligere hadde sett. Det var den store Cauchy som fikk i oppdrag å bedømme Abels avhandling ved vitenskapsakademiet. Cauchy var derimot langt mer opptatt av egne ideer, og avhandlingen ble lagt til side og glemt. Like etter Abels død ble avhandlingen funnet igjen i Paris. Det franske akademiet bestemte da at den skulle trykkes, og at Abel skulle få akademiets store pris. Så ble avhandlingen borte igjen, og da Holmboe skulle gi ut Abels samlede verker i 1839 var det ikke mulig å få tak i den. Endelig ble den funnet igjen i 1841, og da ble den til slutt trykket. Kort tid etter dette ble avhandlinga sporløst borte igjen. Den ble ikke funnet før i 1959, da den norske matematikeren Viggo Brun til slutt klarte å spore den opp i Firenze. Nå blir originalmanuset oppbevart ved Universitetet i Oslo. Arven etter Abel. I 1841 ble Abels store Parisavhandling trykket, og denne er også med i Abels samlede verker, som kom i 1881. Denne store tobinds-utgaven ble redigert og kommentert av to andre av Norges store matematikere, Sophus Lie og Ludvig Sylow. Ved Abels hundreårsdag i 1902 var det planlagt en stor minnefest i Oslo, det skulle reises et monument, og det var snakk om å opprette en Abel-pris. Abel-festen ble avholdt med stor stas i september 1902. I anledningen ble det skrevet dikt og kantater, og det ble arrangert fakkeltog til minne om Norges største matematiker. I 1908 ble endelig Gustav Vigelands Abel-monument reist i Slottsparken, på det som nå kalles for Abelhaugen. Planene om en Abel-pris ble skrinlagt av ulike grunner. Først i forbindelse med markeringen av Abels 200-års jubileum ble ideen om en slik pris realisert, og nå er Abelprisen opprettet til minne om Niels Henrik Abel. De senere årene har det blitt satt i gang en matematikk-konkurranse for 9. klassinger, KappAbel, som etterhvert har utviklet seg til å bli en Nordisk konkurranse, og Abelkonkurransen i matematikk for elever i videregående skole blir arrangert årlig som en del av kvalifiseringen til den internasjonale matematikk-olympiaden. Flere matematiske begreper bærer hans navn, som abelske grupper og abelske kategorier. Steder oppkalt etter Abel. Abel er kanskje tidenes best kjente norske matematiker, og rundt om i verden er det flere steder som er oppkalt etter ham. Alle de største byene i Norge har gater eller plasser oppkalt etter Abel. Oslo har sin Niels Henrik Abels vei samt Abelhaugen, Bergen har en Abelsgate, Trondheim har en allé oppkalt etter Abel, mens Stavanger har både Niels Abels gate og Abelstrappa. Berlin var en av de byene Abel tilbragte mest tid i på sine utenlandsopphold, og her finnes også en Abelstrasse. I Paris finnes det en gate kalt Rue Abel, som også er oppkalt etter Abel. Det er også flere bygninger som er oppkalt etter Abel, blant annet Niels Henrik Abels hus ved Universitetet i Oslo og Niels Henrik Abels hus ved Universitetet i Agder. På Blindern ved universitetet finnes dessuten en liten bydelskafe: Cafe Abel. I Sandnes har Jærmuseets avdeling Vitenfabrikken en egen utstilling som har fått navnet Abelloftet. Dette er en utstilling som har fokus på matematikk i ulike former. Gjerstad hvor Abel vokste opp har sin Niels Henrik Abels vei, som går fra Gjerstad togstasjon til Gjerstad kirke. Holmen Gård i Gjerstad har en egen overnattingsfløy oppkalt etter Abel og hvor alle overnattingsrommene har fått sine egne navn, oppkalt etter Abel, hans verker, viktige personer rundt Abel og viktige steder i Abels liv. Asteroiden 8525 Nielsabel er også oppkalt etter ham. Monumenter og frimerker. I 1902 ble det utlyst en konkurranse om et monument over Abel. Ingebrigt Vik vant konkurransen, men det viste seg etterhvert at det ble Gustav Vigelands bidrag som fikk oppgaven som det offisielle minnesmerket. Hans velkjente Abelstatue i Slottsparken ble først vist offentlig på Høstutstillingen i 1904, og en ferdig statue ble avduket i 1908. Ingebrikt Viks bidrag til konkurransen ble ikke støpt før i 1966/67, og står nå foran "Niels Henrik Abels Hus" ved Universitetet i Oslo, og på Vikmuseet i Øystese. Gustav Lærum har laget en statue i gips, og denne står nå på Froland verk. Ved Gjerstad kirke, like ved prestegården i Gjerstad står det en byste av Abel og minnesmerket "Paraskatellipse", og på Holmen Gård i Gjerstad står minnesmerket Abel stolen laget av kunstneren Oskar Tore Brendalsmo. På Abels fødested Finnøy står det også et minnesmerke over den store matematikeren. Abel var dermed den andre "ikke-kongelige" som var blitt portrettert på norske frimerker, bare Henrik Ibsen kom før ham, i 1928. I forbindelse med 200-års jubileet i 2002 fikk Abels portrett på nytt pryde norske frimerker. Den 5. juni 2002, to hundre år etter sin fødsel, ble Abel igjen hedret på norske frimerker. Da med ett frimerke med valør 5,50 (NK1469) og ett med valør 22,00 (NK1470). Abel var portrettert på den norske 500-kroneseddel utgitt 1948–76. Portrettet var etter tegning av Johan Gørbitz. New York (delstat). New York er en delstat i USA. Hovedstaden er Albany, mens den største byen er New York. Økonomi. Delstatene New York og nordøstre New Jersey utgjør et av verdens største sammenhengende byområder, og har større verdiskaping enn noe annet byområde på kloden. New York havn, som spenner over begge delstatene, er USAs tredje mest travle havn, bare overgått av oljehavnene i Mexicogulfen. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Geografi. Øst i staten ligger innsjøen Lake Champlain. Utdanning. Det offentlige høgere utdanningsystemet i New York er organisert gjennom State University of New York (SUNY) som organiserer 64 ulike universitet og høgskoler. De fire største utdanningsinstitusjonene er University at Albany, Binghamton University, University at Buffalo og Stony Brook University. I tillegg har New York City et eget utdanningsystem gjennom City University of New York som organiserer 24 institusjoner. Den amerikanske hæren sitt militærakademi, West Point, er lokalisert i Newburgh. New York har også flere private universitet, og er med Columbia University i New York City og Cornell University i Ithaca, den eneste delstaten med mer enn ett Ivy League universitet. Andre kjende private universitet er Syracuse University og Fordham University - den eldste katolske institusjonen for høgere utdanning nordøst i USA. NRK. Norsk rikskringkasting AS, i dagligtale og markedsføring kjent under forkortelsen NRK, er et norsk statlig eid kringkastingsselskap, som kringkaster innen radio, fjernsyn og nye medier. NRK bygger på prinsippene til en allmennkringkaster etter samme modell som BBC og er medlem av Den europeiske kringkastingsunionen. NRK ble etablert i 1933 og er Norges største mediebedrift, antall ansatte i 2011 var omlag 3500. NRK består i 2012 av fire riksdekkende TV-kanaler (NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super) og tre riksdekkende radiokanaler (NRK P1, NRK P2 og NRK P3). Finansiering. NRK er i all hovedsak finansiert gjennom kringkastingsavgiften, populært kalt «TV-lisensen». NRKs lisensinntekter var i 2005 i overkant av tre milliarder norske kroner, omtrent like mye som hele det samlede norske kulturbudsjettet. Kommersiell reklame i NRK. NRK skal i prinsippet være fri for kommersiell reklame. Stortinget har imidlertid besluttet at NRK får ha reklame på sine nettsider nrk.no og som sponsorplakater før og etter TV-sendinger. NRK har samlet sin kommersielle virksomhet i datterselskapet NRK Aktivum, og det er de som også selger sponsorplakater for NRK. På nettet er sider for barn unntatt. Det er heller ikke tillatt med annonser før og etter sendinger på nett-TV. Frem til 30. desember 2008 hadde NRK også reklame på NRK Tekst-TV, men fra 1. januar 2009 trådte Stortingets beslutning om at NRK Tekst-TV skulle være fri for kommersiell reklame i kraft. Den 24. mars 2010 annonserte NRK at de vil kutte ut reklamen på NRK.no. Av hensyn til design og allerede inngåtte avtaler ble reklamen faset ut i september 2010. I 2006 ga reklame og sponsing NRK inntekter på 51 millioner kroner. Av dette sto nrk.no for åtte millioner kroner. Lisensinntektene var samme år på nærmere fire milliarder kroner. Historikk. Regulære radiosendinger i Norge ble startet i 1925 av det privateide selskapet Kringkastingsselskapet A/S. Dette var en forgjenger til Norsk rikskringkasting som ble etablert i 1933. NRK var eid og kontrollert av staten, og dets viktigste oppgave var fra starten å drive folkeopplysning etter modell av britiske BBC. I denne første tiden utgjorde foredrag og informasjonsprogrammer en betydelig del av sendeflaten. Ved opprettelsen hadde NRK 90 ansatte og sendte radioprogrammer fra kl. 10 til 22.45 med en pause mellom kl. 15 og 17. Kringkasting er norsk oversettelse av det engelske ordet «broadcasting». "Aftenpostens" Radio-Nyt utlyste i 1922 en konkurranse om et norsk navn for «broadcasting». Det kom inn flere hundre forslag. Forstavelsen kring- og rund- forekom flest ganger. Verbet var som regel -kaste eller -sprede. Aftenposten valgte selv «rundtelefonering». Dette begrepet slo ikke igjennom. «Broadcasting» ble derfor det mest vanlige i fortsatt et par år, sammen med «trådløs telefoni» og «den trådløse». I 1924 begynte telegrafdirektør Niels Stockfleth Schultz Nickelsen å bruke begrepet «kringkasting» internt i Telegrafverket. Begrepet ble offisiell betegnelse fra 1925. I krigsårene 1940–45 var kringkastingen i Norge underlagt nazistenes kontroll, og sendernettet ble delvis ødelagt. NRK flyttet samtidig sin virksomhet til Storbritannia, der Toralv Øksnevad ledet sendinger som «stemmen fra London». Sendingene, og spesielt de kodede særmeldingene, gjorde NRK til et viktig talerør i den norske motstandkampen. Det var reklame i norsk radio fra starten fram til 1940 da tyskerne stanset reklameinnslagene av frykt for skjulte kodesendinger. NRK hadde også sendinger fra Amerika under krigen. NRKs styreformann, dr. Arnold Ræstad sammen med to av NRKs funksjonærer, Gunnar Nygård og Karl K. Larsen, ankom Boston i august 1940. Der fikk dr. Ræstad utvirket at NRK fikk sendetid over en privat kortbølgesender, WRUL. I 1943 ble sendingene overført til Office of War Information i New York. Særlig populære var hilsener fra sjøfolk i utenriksfart og krigsseilere. Gunnar Nygård ble kjent som «stemmen fra Boston». Etter krigen gjenopptok NRK sin tidligere profil, men utover i 1950-årene ble det lagt større vekt på underholdning og stoff fra distriktene. I de første tretti årene var radio dominerende i NRKs virksomhet. I 1954 begynte prøvesendinger for fjernsyn, med regulære TV-sendinger fra 1960. Offisiell åpning av fjernsynet i Norge var 20. august det året. Allerede under OL i Grenoble i 1968 ble mye av sendingene formidlet i farger. NRK hadde ett fargekamera, og dette ble brukt av programverten som i sprakende farger annonserte sendingene. På begynnelsen av 1970-tallet økte frekvensen av fargesendinger, og nyhetsprogrammet Dagsrevyen kom i farger i 1973. Til da hadde de fleste filmene og Detektimen på fredagskveldene gått i farger. Men NRK startet først med regulære fargesendinger i 1975. Det nye mediet ble i denne perioden dominerende, og radiosendingene tapte terreng. Selskapet hadde monopol på radio og fjernsyn fram til 1980-tallet, da de første lokalradioene fikk etablere seg og private fjernsynssendinger med TVNorge i spissen, dukket opp i 1987. I 1992 fikk NRKs riksdekkende sendinger en utfordrer i TV 2. NRK har sine hovedbaser på Marienlyst i Oslo, på Tyholt i Trondheim og i Karasjok. Tekst-TV startet sendinger i 1983, og NRK.no/NRK Interaktiv ble startet i 1994. NRK ble statlig aksjeselskap i 1996. Opplevelsessenteret NRK Opplevelser ble åpnet på Marienlyst i Oslo i 2003. Dette besøkssenteret inneholder blant annet NRKs historie i lyd og bilder. EF-valget i 1972. Historikeren Hans Fredrik Dahl hevdet i sin bok om NRKs historie («Over til Oslo», 1999) at NRKs valgsendinger i forbindelse med EF-avstemningen i 1972 bidro til å gi Nei-siden det nødvendige flertall. Den norske pressen var på den tid nesten utelukkende på Ja-siden, mens NRK valgte et langt mer nøytralt ståsted. Kringkastingssjef Torolf Elster foretok flere grep for å skape balanse mellom de to partene. Et av dem var at programskapere som hadde tilkjennegitt sin holdning i saken, ikke skulle få lage EF-programmer. Den andre var hvordan fordelingen mellom ja- og nei-fløyen i programmene skulle foregå. De sistnevnte var i følge historiker Dahl det viktigste. Dahl forteller at: «Elster bestemte at sendingene skulle behandles som et valg med to parter, ikke som valgsendinger der de mange enkeltpartiene er likt fordelt. Det gjorde at de politiske partiene fikk avskåret adgang til NRK. I stedet ble det ja- og nei-bevegelsen som fikk ordet. Etter manges mening var det dette som førte til nei-flertallet. Hvis partiene hadde fått den vanlige plass, som de fikk det i Danmark, ville det blitt ja-flertall som der». I følge Dahl gikk NRK styrket ut av EF-dekningen i forhold til pressen. Organisasjon. 1. januar 2009 ble de tidligere divisjonene NYDI, Program Oslo og deler av Ressursdivisjon og Kringkasterdivisjon slått sammen til Marienlystdivisjon og Distriksdivisjon. NRK har også et kommersielt datterselskap NRK Aktivum som bla. gir ut bøker, CDer og DVDer av NRKs rikholdige sendinger. Radio. a> (sett fra teknikerrom). Dagsnytt er NRKs viktigste nyhetsprogram i radio og omfatter både hovedsendinger og nyhetsbulletiner. Dagsnytt har blitt sendt siden 1934. a> ble etablert som selskapets andre fjernsynskanal i 1995. I 2007 ble den relansert som nyhetskanal. Mange av kanalene er også tilgjengelig i det digitale fjernsynsbakkenettet og gjennom parabol og kabel-tv. TV. I tillegg samarbeidet NRK med MTG om sportskanalen SportN som startet sine sendinger 29. november 2005, men kanalen ble avviklet 15. september 2009. NRK eier også Norges mobil-TV AS (NMTV) sammen med TV 2 og MTG/Viasat. Dette selskapet lanserte TV til mobile enheter via DMB 15. mai, 2009 under navnet MiniTV. NRKs TV-kanaler distribueres via DMB sammen med tre av de andre eiernes kanaler. MiniTV er foreløpig bare tilgjengelig i Stor-Oslo. HD-TV. NRK sendte et program i HD-kvalitet for første gang 8. august 2008, da åpningsseremonien, og senere også avslutningsseremonien, fra Sommer-OL 2008 i Beijing i Kina ble sendt. Sendingen i HD-kvalitet var kun tilgjengelig via det digitale bakkenettet. På den tiden var det ikke på stor nok kapasitet i det digitale bakkenettet til å sende programmer i HD, derfor ble sendingene i NRK1 og NRK2 slått sammen, slik at begge kanalene sendte seremoniene. Samtidig ble kvaliteten på NRK3 senket noe. 12. februar 2010 startet NRK med ordinære HD-sendinger, da kanalen NRK1 HD ble lansert. Grunnen til at HD-sendingene startet denne datoen var at Vinter-OL 2010 ble åpnet i Vancouver i Canada denne datoen. NRK hadde på det tidspunktet oppgradert hovedkontrollene sine slik at NRK1 kan sende i HD. Etter OL ble flere andre programmer sendt i HD-kvalitet, som "Himmelblå", "Ingen grenser" og flere filmer. Fra høsten 2010 vil enda flere programmer bli sendt i HD-kvalitet. Fra og med 9. februar 2011 kom NRK2, NRK3 og NRK Super også med HD-sendinger. NRK har som mål å sende det meste i HD innen 2015. Internett- og mobiltilbud. Det første internettilbudet fra NRK ble startet i 1994: Da gikk TV-programmet "Rondo", med Petter Nome på nett i samarbeid med Oslonett. Litt senere i 1994 lanserte P2-programmet Radionettet sitt tilbud, der man blant annet kunne høre opptak av programmene. I dag har NRK et av Europas største multimedietilbud på Internett, og var den første europeiske kringkasteren med TV-sendinger på mobil (2004). Alle radioprogram er tilgjengelig direkte og i opptak tre uker etter sendedato, for TV varierer tilbudet mer. I januar 2007 la NRK ut en episode av krimserien "Kodenavn Hunter" til nedlasting i HD-kvalitet. NRK tilbyr også trafikkmeldinger via WAP og en internettside med oppdaterte trafikkmeldinger fra fly-, tog- og veg-trafikken. NRKs WAP-portal ble av det svenske mobiltelefonmagasinet «Mobil» i 2006 kåret til verdens nest beste nettsted for mobiltelefoner, kun slått av søkemotoren Google. NRK var en av få europeiske rikskringkastere som delfinansierer nettilbudet med reklameannonser, men reklamen forsvant i løpet av 2010. Den 21. april 2008 ble det via Dagbladet gjort kjent at NRK arbeider for å legge ut alt sitt programarkiv på nettet. Utenlandssendingen. a>, både i fjernsyn, radio og nye medier. Bildet viser en del av nyhetsavdelingens bilpark. I 1948 startet NRK radioprogram spesielt beregnet på sjøfolk og nordmenn i utlandet. Sendingen gikk under navnet Utenlandssendingen, andre navn var «Sjømannssendingen» eller «Kortbølgen». Programmene var opprinnelig av en times varighet senere en halv time med vekt på nyhetsstoff fra Norge. Et populært innslag var «Postkassa» som ble sendt to ganger i uken. Her kunne en i Norge få sende platehilsener til familie eller venner i utlandet. Utenlandssendingen ble først sendt fra Fredrikstad kringkaster, senere fra Kvitsøy og det nye senderanlegget på Sveio. Sendingen gikk ut fra Norge på en tid av døgnet som svarte til at det var morgen eller kveld på mottakerstedet. Sendingene ble nedlagt 31. desember 2002. Forløperen til Utenlandssendingen var sendinger over kortbølge på norsk fra Amerika under krigen. I august 1940 fikk styreformannen i NRK, dr. Arnold Ræstad, som var kommet over til USA sammen med to av NRK's funksjonærer, Gunnar Nygård og Karl. K. Larsen, utvirket at NRK fikk sendetid over den store private kortbølgesenderen WRUL i Boston. Gunnar Nygård fikk ansvaret for de daglige sendingene. Åpningsdagen var den 29. september 1940. Ved åpningsprogrammet ble det blant annet sendt opptak av en tale av Kronprinsesse Märtha. I 1943 ble sendingene for norsk regning over WRUL stoppet. De ble i stedet overført til Office of War Information i New York der de fortsatte til juni 1945. I løpet av disse årene ble det gjennom lytterrapporter skaffet masse erfaring om hvordan sendingene ble mottatt, avhengig av sendetid og frekvenser. Erfaringene fra disse sendingene, både m.h.t. programinnhold og mottaksforhold, dannet grunnlaget for Gunnar Nygårds stilling som sjef for Utenlandssendingene fra NRK som ble åpnet i 1948. Styre. Oppnevnt av kulturministeren: Styreleder William Nygaard, nestleder Cecilie Bjelland, Steinar Gudmund Ness, Gunnar Flikke, Sif Vik og Audhild Gregoriusdotter Rotevatn. Varamedlemmer Long Litt Woon og Harald Schjelderup., og er ansatterepresentanter. Norsk Forbund for Utviklingshemmede. Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en interesseorganisasjon for personer med utviklingshemming. NFU ble stiftet i 1967. NFU er en pådriver for å bedre levekårene for mennesker med utviklingshemming, høringsinstans i alle saker som berører mennesker med utviklingshemming. NFU driver også bistandsarbeid i Afrika, Asia, Øst-Europa og Sør-Amerika. NFU har omtrent 7 000 medlemmer, fordelt på 19 fylkeslag og 240 lokallag. Nevada. Nevada er en delstat i USA som ligger sørvest i landet. Den grenser til Oregon og Idaho i nord, Utah i øst, Arizona i sørvest og til California i sør og vest. Nevada er blant annet kjent for Las Vegas og Area 51. Den har fått kallenavnet «Silver State» etter de rike mineralforekomstene, først og fremst av sølv, som ble oppdaget på 1800-tallet. Nevada ligger øst for fjellkjeden Sierra Nevada som staten også har fått sitt navn etter. Landskapet består til store deler av ørken og fjell og er tynt befolket. Området har vært befolket av indianere i over 20 000 år, og de første nybyggerne fra Europa kom på slutten 1700-tallet. Disse var først og fremst spanske misjonærer og pelshandlere. På 1800-tallet var det nybyggere og gullgravere som bosatte seg i området og i 1848 avstod Mexico det til USA. I 1859 ble det gjort store sølvfunn i Comstock Lode noe som resulterte i en stor økning i antallet nybyggere. I 1870-årene var det nedgangstider i sølvindustrien og det ble da satset på kvegdrift. Da inntjeningen i begge disse næringene senere viste seg å ikke være gode nok, ble mange byer forlatt og en rekke spøkelsebyer ble resultatet. På begynnelsen av 1930-tallet vedtok delstatsregjeringen lover som tillot prostitusjon og gambling. De ble også innført nye lover som gjorde det enklere å inngå ekteskap og skilsmisse. Dette førte til at kapital fra andre deler av USA ble investert i luksushoteller og kasinoer rundt byene Las Vegas og Reno. Turismen førte til et kraftig oppblomstring av økonomien og den tradisjonelle industrien fikk et oppsving da den fikk tilgang til billig strøm da Hooverdammen i Coloradoelven ble bygget. Dette har ført til at staten er en av de mer velstående i USA. Mesteparten av befolkningen bor i området rundt Las Vegas og Reno. De store, folketomme områdene i staten har blitt brukt til militære formål som prøvesprenging av atomvåpen. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Norden. a> viser tydelig at de viktigste kommunikasjonsrutene i Norden fulgte vann og sjø. Norden er betegnelsen på de skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark samt de ikke-skandinaviske landene Finland og Island. De danske selvstyrte områdene Grønland og Færøyene samt det finske selvstyrte området Åland regnes også som tilhørende Norden. Disse områdene har til sammen over 25 millioner innbyggere og et areal på 3,5 millioner km². Befolkningstettheten er dermed 7,1 innb/km². Grønland utgjør alene ca. 62 % av arealet. New Zealand. New Zealand eller Ny-Zealand (eg. "Ny-Zeeland") er en uavhengig stat i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land». New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya, samt flere mindre øyer. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. Landet er et parlamentarisk demokrati og tilhører Samveldet. New Zealand er dessuten ansvarlig for de selvstyrte landene Cookøyene og Niue og administrerer Tokelau og Ross Dependency. Av New Zealands fire millioner innbyggere bor i overkant av 3 millioner på Nordøya og rundt 1 million på Sørøya. Disse to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med de britiske øyer. Utsikt over Wellington og Cooksundet Mount Cook er New Zealands høyeste fjell Etymologi. I tillegg til Aotearoa finnes det et annet maorinavn for New Zealand: Niu Tireni, en oversettelse av det engelske navnet. Da Abel Tasman oppdaget New Zealand i 1642 kalte han det "Staten Landt" da han antok at øya var koblet til en landmasse med samme navn på sørspissen av Sør-Amerika. I 1645 døpte nederlandske karttegnere om landet til "Nova Zeelandia" etter den nederlandske provinsen Zeeland. Den britiske oppdageren James Cook anglifiserte senere navnet til "New Zealand". Naturgeografi. New Zealand består av to hovedøyer og flere mindre øyer. Sørøya har det største geografiske arealet. Den er delt langsetter av de Sørlige Alper («"Southern Alps"»). Landets høyeste fjelltopp Mount Cook ligger i denne kjeden med en høyde på 3754 moh.. Det finnes 18 fjelltopper på Sørøya med en høyde på 3000 moh. eller mer. Nordøya har færre fjell enn Sørøya, men er preget av vulkansk aktivitet. Nordøyas høyeste fjell er den aktive vulkanen Mount Ruapehu (2797 moh.). New Zealands totale landareal er 268 680 kvadratkilometer. Dette er omtrent det samme som Japan og de britiske øyer. Landet er mer en 1600 kilometer langt målt etter nord-nordøst-aksen det strekker seg etter. New Zealand er verdens mest geografisk isolerte land. Dets nærmeste nabo Australia er 2000 kilometer unna og ligger i nordvestlig retning fra hovedøyene på andre siden av det Tasmanhavet. Eneste landmasse i sør er Antarktis og i nord er de nærmeste naboene øyene Ny-Caledonia, Fiji og Tonga. New Zealand har verdens femte største eksklusiv økonomisk sone. Dette er delvis grunnet den geografiske isolasjonen fra naboland og delvis på grunn av antallet og lokaliteten av ubebodde øyer som tilhører landet. ("I følge New Zealands National Institute of Water and Atmospheric Research utgjorde sonen i år 2000 4,2 millioner kvadratkilometer.") Landskap. New Zealands varierte landskap har vært med i en rekke filmer og TV-program. Serier som "Hercules" og "Xena" ble filmet rundt Auckland. Filmen "Heavenly Creatures" og TV serien The Tribe ble filmet i Christchurch. Peter Jackson lagde den episke trilogien "Ringenes herre" på flere lokaliteter rundt om i landet. Mount Taranaki ble brukt som stand-in for det japanske fjellet Fuji i filmen "Den siste samurai". Storfilmene "King Kong" og "Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet" er også spilt inn der. Klima. Klimaet på de to øyene er ikke særlig dramatisk, men ofte ustabilt. På breddegradene der Sørøya ligger er det svært lite landområder ellers på jorda, bortsett fra Patagonia, så den vestlige luftstrømmen kan ferdes nesten uforstyrret rundt jorda før den treffer New Zealand, som dermed ofte rammes av fronter. Siden landet ligger midt i store havområder blir det ikke så store temperaturendringer i forbindelse med frontene, men ofte kommer det mye regn og regnbyger, og nedbør som snø i de høye fjellene som dekker mye av landet. New Zealand dekker et godt stykke fra sør til nord. Auckland er derfor i snitt et par grader varmere enn Christchurch. Fjellene har en god del å si for klimaet, enkelte områder ligger i regnskygge og får så lite som 400 mm nedbør i året. De fleste områdene får derimot nedbør omtrent hver andre eller tredje dag, og litt mer nedbør om vinteren enn resten av året. Vestsiden av øyene er en god del våtere enn de større byene, særlig på Sørøya. Hokitika, som ligger på kysten like vest for nasjonalparken Arthur's Pass, har en årlig nedbørsnormal på rundt 2800 mm. Isbreer og snø dekker fjellkjeden Søralpene der den totale årlige nedbøren (inkludert snøsmelting) kommer over 8000 mm. Det faller også snø i de lavereliggende områdene på østkysten et par gangar hver vinter. Tordenvær er sjelden i dette maritime landet. Vind er en viktig klimatisk faktor på New Zealand, og ofte øker vinden på til kuling gjennom Cooksundet. Av og til kan en tørr og varm fønvind strømme ned på østsiden av Alpene. Her blir denne vinden kalt «norwester», og den fører ofte til langt mildere forhold om vinteren. Om sommeren kan den gi perioder med uvanlig høye temperaturer. Den mest spektakulære hendelsen var da restene av en tropisk syklon gikk over Søralpene 7. februar 1973. Christchurch og andre byer fikk da temperaturer opp mot 42 °C, langt over den tidligere nasjonale varmerekorden. Nordøya ligger nærmere subtropiske strøk og har sjeldan slike temperatursvingninger. Ved havnivå går temperaturen sjelden under 0 °C eller over 30 °C, men frost er mer vanlig i indre områder og de høye vulkanske toppene er enda kaldere. De østlige områdene kan komme opp i 35 °C i fønvindsituasjoner. Flora og fauna. Lang isolasjon har gitt New Zealand en unik flora og fauna. Da maoriene ankom New Zealand omkring år 1280, var 80 prosent av landarealet skogbevokst. Det fantes ikke landlevende pattedyr, bortsett fra to flaggermus, og skogene var okkupert av fugler, hvorav flere flygeudyktige arter, reptiler og insekter; noen på størrelse med mus, som wetaene. I dag er det anslått at det finnes omlag 116 hekkende fuglearter på New Zealand, hvorav 72 endemiske. Kivier utgjør noen av dem, og alle fem artene er flygeudyktige. Mange forskere mener at siden New Zealand først i nyere tid fikk pattedyr, så har mange fugler i stedet tatt pattedyrenes økologiske nisje. Før de første menneskene kom til øyene regner man med at det var rundt 260 ulike fuglearter på New Zealand. Da maoriene kom til New Zealand bragte de blant annet med seg rotter ("Rattus exulans"). De begynte også å jakte på fuglene, som ikke hadde en naturlige forsvarsmekanisme til beskyttelse mot menneskene. Moaene og mange andre endemiske arter døde derfor raskt ut, eksempelvis waitahapingvinen. De to siste gjenlevende broøgleartene i verden er også endemiske for New Zealand. Jakttrykket på artene eskalerte ytterligere da kaptein Cook bragte med seg europeerne til øyene i 1769. De introduserte flere rovpattedyr og husdyr, som hunder, katter, kveg og geiter med mer. Demografi. New Zealands befolkning er litt over 4 millioner mennesker. Omkring 80 % av befolkningen er av europeisk avstamning. Maori er den nest største etniske gruppen med 14,7 % av befolkningen. I tiden mellom folketellingene i 1996 og 2001 vokste antallet mennesker med asiatisk opphav til 6,6 %. De er nå en større gruppering enn de med herkomst fra stillehavsøyene. (Merknad: Folketellingene godtar at folk identifiserer seg med mer enn én etnisk gruppe.) Kristendom er den dominerende religionen i New Zealand, selv om mer enn 25 % av befolkningen ikke har noen religiøs tilknytning. Hovedgruppene innenfor kristendommen er anglikanere, presbyterianere, romersk-katolikker og metodister. Den newzealandskbaserte Ratana-kirken har også mange trofaste tilhengere blant maoriene. Av minoritetsreligionene er de største hinduisme, buddhisme og islam. Historie. New Zealand er den siste av de store landmassene som ble befolket. De polynesiske beboerne ankom der omkring år 1280 og utviklet maorikulturen. De første europeere som nådde New Zealand var ledet av Abel Tasman som seilte opp vestkysten av Sørøya og Nordøya i 1642. Hollenderne trodde det var en enkelt øy og kalte den Staaten Landt. Navnet ble senere endret til "Nieuw Zeeland", etter en provinsen Zeeland i Holland. I 1769 foretok kaptein James Cook omfattende undersøkelser av New Zealand. Dette førte til hvalfangstekspedisjoner og med tiden betydelig europeisk kolonisering. New Zealand ble en britisk koloni ved undertegnelsen av Waitangitraktaten i 1840. Denne lovet "Tino Rangatiratanga" til maoristammene på New Zealand. Denne frasen, som ble oversatt "landforvaltere" av britene, betyr på maori tilnærmet "selvstyre". Forskjellen i oversettelse har forårsaket uenigheter frem til nå. New Zealand ble en uavhengig dominion 26. september 1907. Full uavhengighet ble gitt av det britiske parlamentet med «"The Statute of Westminster"» i 1931. Denne ble så fullbyrdet av det newzealandske parlamentet i 1947. Siden har New Zealand vært et uavhengig konstitusjonelt monarki innenfor Samveldet av nasjoner. Politikk og administrasjon. New Zealand er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisk demokrati. Ifølge ("New Zealand Royal Titles Act, 1953"), er Elizabeth II av Storbritannia også ("Dronning av New Zealand") og blir representert som statsoverhode av den newzealandske generalguvernøren ("The Governor-General of New Zealand"), Jerry Mateparae. New Zealands parlament består av 120 representanter i New Zealand House of Representatives. Fra disse utpekes et kabinett med om lag 20 ministere. Det finnes ingen skriftlig grunnlov. New Zealands kabinett er ledet av statsministeren. For tiden er dette John Key, som er leder for det konservative "National Party". I New Zealand blir valg avholdt hvert tredje år. Det siste var i juli 2002. Lederen for opposisjonen er John Key som ble valgt til formann av høyrepartiet New Zealand National Party den 27. november 2006. Det er nå åtte politiske partier representert i nasjonalforsamlingen, kalt House of Representatives. New Zealand er medlem av sikkerhetspakten ANZUS. Denne er mellom Australia, New Zealand, og USA. Fra 1985 har New Zealand nektet amerikanske atomdrevne fartøyer å ankomme landets havner. I 1986 frasa derfor USA seg sine ANZUS-forpliktelser overfor New Zealand. New Zealand har ikke formelt brutt pakten. Rettssystem. I 2003 ble loven om opprettelsen av en ny høyesterett vedtatt i landets parlament med godkjennelsen av «"Supreme Court Act"». Tidligere var landets høyeste rettsinstans Privy Council i London, England. Fra og med 2004 er Supreme Court of New Zealand i Wellington høyeste rettsinstans. Lokale styresmakter. I begynnelsen av kolonisasjonstiden ble New Zealand delt opp i provinser. Av finansielle grunner ble disse avskaffet i 1876 slik at styresmakten kunne bli sentralisert. Resultatet av dette er at New Zealand ikke har noen separat undernasjonal styresmakt slik som provinser, territorier eller stater bortsett fra lokale bystyrer og lignende. Folk identifiserer seg imidlertid ennå med provinsene og det er rivaleri mellom disse på idrettsarenaene. Siden 1876, har lokale styresmakter administrert forskjellige regioner av New Zealand. På grunn av sin arv fra den britiske kolonitiden, har de lokale styresmaktene vært basert på dennes strukturer. Dette inkluderer valg på by «"city"», kirkedømme «"borough"», og fylker «"county councils"». I årenes løp har en del av disse styreområdene blitt slått i sammen eller fått nye grenser. Noen få nye områder er også blitt opprettet. I 1989 reorganiserte regjeringen det lokale styresettet. Dette er det nåværende todelte systemet med regioner, regional councils, og mindre geografiske områder kalt «"territorial authorities"». Idag har New Zealand tolv regional councils som har som hovedoppgave å administrerer miljø og transport. Det finnes 74 «"territorial authorities"» som administrerer veinett, kommunale tjenester og andre lokale ansvarsområder. Av de 74 «"territorial authorities"» er det 16 bystyrer, 57 distriktstyrer og Chatham Islands Council. (regioner markert med * utgjør en enhetlig myndighet). Næringsliv. a> tårnet kan sees i bakgrunnen. New Zealand har en moderne og velutviklet økonomi. Dets primære eksportindustrier er jordbruk, hortikultur, fiske, skogbruk og informasjonsteknologi. Andre viktige næringer inkluderer turisme, internasjonale studenter/eksport av utdanning. To nye og lovende inntektskilder er industriene film og vin. Siden 1984 har alle regjeringer bidratt til stor økonomisk restrukturering. Dette har ført til at New Zealand har gått fra å være en lukket og regulert økonomi, til en liberalisert frihandelsøkonomi. Til tross for perioder med dynamisk vekst på midten av 1980 tallet og tidlig på 1990 tallet har den gjennomsnittlige økonomiske veksten vært lavere enn forventet. Landet har derfor vært avhengig av stor immigrasjonstilflyt for å styrke BNP. Siden 1999 har forøvrig New Zealand nytt godt av en sterk økonomisk vekst. Et av målene for den sittende regjeringen er å heve landet opp fra den nedre delen av listen over OECD-land rangert etter økonomi, til en plass på den øvre halvdel av listen. Strategiene for å lykkes med dette er å inngå frihandelsavtaler, å «lukke gapet» mellom etniske grupper samt å bygge en «kunnskapsøkonomi». Til forskjell fra tidligere tiår har New Zealand nå innført inflasjonsdempende verktøy, noe som betyr at tosifrete inflasjonstall hører fortiden til. New Zealand er tungt avhengig av handel, spesielt innenfor jordbruk, for å fremme veksten. Landet har derfor blitt påvirket av den globale økonomiske mangelen på vekst og fall i råvarepriser. Siden jordbrukeksport er sensitiv til valutakurser og en stor andel av konsumentvarer er importert, fører dette til at den minste endring i kursen på newzealandsk dollar har en stor innvirkning på økonomien. I 2004 begynte New Zealand å forhandle om frihandel med Kina som et av de første landene i verden. På slutten av 1980-tallet solgte den newzealandske staten mange av sine største bedrifter. Dette inkluderte det statlig eide telekommunikasjonsselskapet, jernbaneverket, flere radiostasjoner og finansinstitusjoner. Den newzealandske stat eier fremdeles et betydelig antall bedrifter. Disse blir kollektivt beskrevet som «"State-Owned Enterprises"». De blir imidlertid holdt på arms avstand gjennom aksjeeierskap. Det blir også krevd at de greier å operere med profitt, akkurat som privateide selskap. Forskjellige beskyttende lover gjør at regjeringen ikke kan blande seg inn i den daglige driften av sine bedrifter. Post, elektrisitetsverk, TV- og radiokringkastere, og sykehus drives på denne måten. De grunnleggende tjenestene som staten direkte involverer seg i er, statsdepartementer, justis- og politi- samt sosialtjenester. Utdanning. I 1877 ble det innført obligatorisk og avgiftsfri skolegang for alle barn mellom 7 og 13 år. Dette har senere blitt endret til alle barn mellom 6 oog 16 år, men det fins også barn som begynner i 5-årsalderen. 99 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive, og over halvparten av befolkningen i alderen 15-29 har skolegang ut over grunnskolen. I den voksne befolkningen har 14,2 prosent har en bachelorgrad eller høyere, 30,4 prosent har en form for videregående utdanning som høyeste kvalifikasjon og 22,4 prosent har ingen formell kvalifikasjon. Transport. New Zealand har et veinett av statlige veier med totalt litt i underkant av km lengde, hvorav 170 km er motorvei. Dessuten er det cirka km lokale offentlige veier. Landet har venstrekjøring. Det finnes også et jernbanenett på cirka 3 800 km som når alle hoveddeler av landet. Det er ingen ingen fast forbindelse mellom Nordøya og Sørøya, men det er en fergeforbindelse som tar passasjerer, kjøretøy og tog. Fergen tar cirka tre timer mellom havnene. Det finnes ingen bilferger fra andre land, men det går andre fraktfartøy. Nesten alle besøkende fra andre land kommer med fly, et transportmiddel som også er viktig for innenriksreiser, framfor alt mellom de to hovedøyene. New Zealand har over hundre flyplasser og sju av dem er internasjonale, men i dag er det bare to av dem som tar imot trafikk fra andre land enn Australia og Fiji. Tidssone. New Zealands standardtid er UTC+12, det vil si 12 timer foran UTC. Mellom den siste søndagen i september og den første søndagen i april det følgende året brukes sommertid, og New Zealand ligger da 13 timer foran UTC. Chathamøyene har sin egen tidssone, 45 minutter foran standard- og sommertid for resten av landet. Offentlige helligdager. Disse helligdagene er lovfestet av det newzealandske parlamentet. Det er også provinsielle helligdager «"Provincial Anniversary Days"» der man feirer opprettelsesdagen, eller dagene de første kolonistene ankom de forskjellige provinsene i New Zealand. Feiringen av slike helligdager varierer til og med innenfor samme provins. Dette henger sammen med lokal skikk, fritid og hvor nær dagen er andre sesongbetonte arrangementer eller helligdager. Markeringsdagen kan derfor være en annen enn den historiske eller de hendelser som blir feiret. Kultur. Newzealandsk kultur er en sammensmelting mellom maorikultur og den som de hovedsakelig britiske innflytterne brakte med seg. Britisk kultur i New Zealand er mindre preget av klasseforskjeller enn i Storbritannia. Selv om britisk kultur er den dominerende, er maorikultur i fremvekst og blir ofte identifisert med New Zealand. Dette kan sees i sammenheng med haka-framvisningen utført av newzealandske idrettslandslag og de titusener av besøkende som hvert år opplever, filmer og fotograferer maori tilstelninger på steder som Rotorua. Britisk kultur i New Zealand har også opplevd betraktelig påvirkning fra maori og andre polynesiske kulturer. Den skotske innflytelsen er sterk på Sørøya med hovedsete i områdene rundt Otago og Dunedin. Tidlige innvandrere fra andre deler av Europa, Asia og flyktninger etter andre verdenskrig (spesielt nederlendere) ble raskt assimilert. Små lommer av disse tidlige immigrantkulturene består den dag i dag som øyer i en sjø av britisk kolonikultur. Til forskjell fra Australia har ikke New Zealand opplevd særlig immigrasjon fra middelhavslandene i Sør-Europa og Lille-Asia. I de senere år har det vært en strøm av immigranter fra Asia. Disse utgjør nå en betydelig del av befolkningen, spesielt i Auckland. Etter andre verdenskrig begynte en utstrakt immigrasjon fra stillehavsøyene. Dette har ført til at det i dag er flere mennesker fra enkelte øyer som bor i New Zealand enn på opprinnelses øyene. Denne store sammensmeltningen av stillehavskulturer har utviklet seg til en distinkt subkultur som er avskilt fra maorikulturen. Av forskjellige grunner har mange maori og stillehavs-immigranter blitt sosiale tapere og en underklasse i enkelte områder. For å rette på dette har nå kultursensitive innflytelser blitt vektlagt innen utdanning og helsevesen i en politisk manøver kalt «"closing the gaps"». Dette gjelder spesielt i områder med høy konsentrasjon av disse befolkningsgruppene. New Zealands immigrasjonspolitikk har ofte vært kontroversiell. Enkelte politikere hevder at innvandringsstrømmen er for stor til å bli absorbert i det newzealandske samfunnet og at nye immigranter har problemer med å bli assimilert. Dette er av andre sett på som en kynisk appell for å samle stemmer rundt valgtider. Generelt sett er heller ikke dette synet støttet av flertallet i den newzealandske befolkningen. Idrett. New Zealands mest populære sport er rugby, primært rugby union. Men også rugby league er populært. Fotball (den mest populære sporten blant barn), cricket (de blir også kalt som Black Caps), og netball (sporten med flest aktive utøvere) vinner stadig ny grunn. Ellers praktiseres sportsgrener som golf, tennis, roing, seiling, slalåm og snøbrett av en del. Dessuten har New Zealand et anerkjent internasjonalt navn innenfor hestesport, med storheter som Mark Todd. Rugby. Rugby er som sport nært knyttet til landets identitet. Det nasjonale rugbylaget går under navnet All Blacks og har flest seire av noe internasjonalt rugby lag i verden. «All Black» eller «helsvarte» på norsk har bestemt navnestilen for andre sportslag fra New Zealand. Fargene på New Zealands sportsdrakter er ikke hentet fra flagget, men er svart og hvitt. Hvitt er hentet fra nasjonalplanten sølvbregne. Før sportsstevner eller kamper starter blir ofte en haka utført. Dette er en tradisjonell maori utfordring. Yachting, America's Cup. Seiling er en av nasjonalidrettene i New Zealand og seierene i America’s Cup i 1995 (San Diego, USA) og 2000 (Aukland) var store nasjonale begivenheter. I 2003 tapte man imidlertid i Aukland til båten Alinghi fra Sveits. På dette laget ledet av Ernesto Bertarelli var styrmannen Russel Coutts og navigatøren Brad Butterworth, to tidligere Team New Zealand-medlemmer. Disse var i stor grad å takke for de to forgående seirene til Team New Zealand i 1995 og 2000. Deltagelsen deres på det sveitsiske laget var derfor kontroversiell blant mange newzealendere. Forskerforbundet. Forskerforbundet (tidligere Norsk forskerforbund) er Norges største og ledende fag- og interesseorganisasjon for ansatte innen forskning, høyere utdanning, museer og kulturminnevern. Forskerforbundet har ca 18 000 medlemmer. Medlemmene er ansatt i vitenskapelige, administrative og bibliotekfaglige stillinger ved universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, museer, arkiver, forskningsråd, departementer, direktorater og i helseforetakene. Forskerforbundet arbeider for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår for medlemmene, og ivaretar medlemmenes interesser i forsknings- og utdanningspolitiske spørsmål. Forskerforbundet er tilsluttet Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede, som ble stiftet 1. juli 2005. Forskerforbundet er også medlem i Education International og i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond – SAIH. Forskerforbundets engelske navn er Norwegian Association of Researchers (NAR). Professor Petter Aaslestad ble i 2012 valgt til leder av Forskerforbundet. Han overtok etter Bjarne Hodne. Styremedlemer 2013 til 2015 er Jan Hongslo (Nasjonalt folkehelseinstitutt), Annelise Brox Larsen (UiT), Toril Ivarsøy (UiB), Stig Ove Hjelmevoll (Universitetssykehuset Nord-Norge), Ove Kvammen (HiB) og Liv Berit Augestad (NTNU). Sigrid Lem er generalsekretær. Norges Handelshøyskole. Bergen Handelsgymnasium fra 1904 ble en forløper for NHH som praktisk rettet handelsutdanning. Norges Handelshøyskole (NHH) er Norges eldste vitenskapelige høyskole innen økonomisk-administrative fag. Skolen ble grunnlagt i 1936 etter stortingsvedtak fra 1917 og åpnet av kong Haakon VII 7.september 1936. Den ble plassert i Bergen til dels på grunn av byens lange handelstradisjoner, men også etter et ønske om å spre de ulike utdanningsinstitusjonene rundt om i landet. NHH har en internasjonal profil og samarbeider med mer enn 130 universiteter og høyskoler i mer en 30 land. 40 prosent av NHH-studentene tar minst ett semester utveksling i utlandet. Samarbeidsinstitusjoner inkluderer London School of Economics, Cornell University, Duke University, University of California, Berkeley og HEC Paris. Siviløkonomstudiet ved NHH har i årene 2006-2012 vært Norges meste søkte studium. Hele 48 prosent av tilbudene for inntak ved NHH ble i 2012 gitt til kvinner. NHH har et aktivt studentmiljø med over halvparten av studentene organisert i en eller flere organisasjoner gjennom Norges Handelshøyskoles studentforening, som ble grunnlagt allerede i september 1936 få dager etter at NHH åpnet. Historie. Norges handelshøyskole har en lang forhistorie, med bakgrunn dels i næringslivets bestrebelser og dels i organiseringen av det to-årige statsøkonomiske studium som Stortinget vedtok opprettet ved Universitetets juridiske fakultet i 1905. Dette skulle være et alternativ til det lange sosialøkonomiske studiet, og skulle ikke gi enerett til spesielle stillinger. Ønsket var å skape en yrkesrettet, praktisk utdanning for næringslivets behov, som ikke krevde artium. Utviklingen i Bergen og Oslo. I 1875 ble Oslo Handelsgymnasium etablert for å utdanne praktisk rettede ledere for handelsstanden, og et tilsvarende Bergen Handelsgymnasium kom til i 1904. Mot slutten av 1800-tallet startet modningen i næringslivet av tanken om en norsk handelshøyskole, etter modell av den tyske "handelshochschule" som etterhvert ble realisert med Handelshögskolan i Stockholm (1909) Helsingfors Handelshögskola (1911) og Handelshøjskolen i København (1917). Utvalgsarbeid i næringslivet i Oslo og Bergen ledet parallelt til konkrete ønsker om handelshøyskoler, og i Bergen var Kristofer Lehmkuhl en sentral forkjemper. Stortinget vedtok i prinsippet oppretting av en norsk handelshøyskole i 1917, men krigen og etterkrigskrisen i 1920-årene umuliggjorde en realisering av vedtaket. Samtidig underviste Ingvar Wedervang i sosialøkonomi ved Oslo handelsgymnasium, og i statsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Øvrige forelesere var Nicolai Rygg og Gunnar Jahn. Blant dem som startet med denne utdanningen som sitt førstefag, var Ragnar Frisch (1919), og statsøkonomien hadde tung, men praktisk rettet undervisning i statistikk og sannsynlighetsregning. Dette siste førte til at studiet fra 1916 kom til å fungere som førsteavdeling for påbygging med det nye aktuarstudiet. Det store flertallet som tok statsøkonomi, havnet i det private næringsliv, selv om antallet som ble rekruttert til offentlig virksomhet steg utover mellomkrigstiden – særlig statsbedriftene og Statistisk sentralbyrå. Endel selvstendige næringsdrivende tok faget, men alt i alt var studentene en lite homogen gruppe. Statsøkonomi ble «en handelshøyskole før Handelshøyskolen». Sosialøkonomien og statsøkonomien skilte lag på 1930-tallet, i takt med den økende teoretiseringen og spesialiseringen av embetsstudiet i sosialøkonomi som skjedde ved universitetet – etterhvert under innflytelse av Ragnar Frisch. I 1934 ble den økonomiske embetseksamen i sosialøknomi opprettet, opprinnelig av Ingvar Wedervang for å styrke undervisningen i bedriftsøkonomi, og historiske, sosiologiske og institusjonelle aspekter av økonomien. Han ville tegne et skarpere skille mellom politikk og fag og onsentrere utdanningen om det strengt økonomisk-faglige, og reagerte både mot Frisch' politiske ambisjoner for faget og mot den overdrevne matematiseringen. Etterhvert stod den kortvarige statsøkonomi-utdanningen tilbake som det eneste tydelige praktisk rettede alternativet. Wedervang stilte seg i spissen for et opprør mot de teoretisk orienterte «keynesianerne» "(Osloskolen)" og den mer tverrfaglige, historisk-juridiske skolen som hadde utgangspunkt i juristutdanningen. Wedervang ble til slutt en forkjemper for å bringe det praktisk rettede økonomistudiet ut av Universitetet i Oslo, og opprette et helt eget lærested med siviløkonomisk utdanning etter utenlandsk modell. Da Norges handelshøyskole ble opprettet 7. september 1936, ble derfor tradisjonen fra statsøkonomi-faget videreført der med mange av lærekreftene som hadde undervist i den historisk-juridiske tradisjonen i det statsøkonomiske studium. Wedervang ble den nye skolens første rektor. Det startet da også med et toårig studium for de 60 studentene, som tok tittelen "Handelskandidat". Etter bare to år ble det derimot igangsatt et ettårig tilleggsstudium. Etterkrigstiden. Fra 1946 fikk NHH en reglært treårig Handelsdiplomutdanning. En annen nyvinning var Solstrandprogrammet for videreutviklong av ledere, som hadde sitt grunnlag i behovet for gjenoppbygging etter krigen og ble etablert i 1953. Samtidig ble innflytelsen fra såkalte «Business schools» i USA stadig sterkere. Handelshøyskolen fikk i 1956 tillatelse til å tildele doktorgrad, og den første "dr.oecon" fra høyskolen ble senere finansminister Ole Myrvoll. Siste halvdel av 1950-tallet gikk ellers med til å utvikle et eget, større campus nord for Bergen. Mange kandidater tok doktorgraden i USA, og kom tilbake til NHH med nye ideer og faglige perspektiver – ikke minst økt fokus på forskning. En av dem var Finn E. Kydland, senere norsk nobelprisvinner i økonomi. Kandidattittelen "Siviløkonom" ble innført fra 1963, og ti år senere ble Høyere Revisorstudium etablert. Foreløpig siste akt i modningen av fagutviklingen skjedde da siviløkonomstudiet i 1975 ble økt fra tre til fire år. Utover 1980-tallet ble forskningen stadig bredere i flere nye institutter og stiftelser, og handelshøyskolen oppnådde etterhvert høy rangering i studier av høyere økonomiske læresteder. Utvekslingsavtaler med utenlandske høyskoler ble etablert, og NHH ble del av det prestisjefulle Community of Management Schools (CEMS). Utdanningsprogrammer i samarbeid med andre ble etablert i Warszawa i 1992 og St. Petersburg i 1995. På denne tiden ble det også utviklet mer tverrfaglige studieløp sammen med NTNU. Per 2011 har lærestedet 330 ansatte og 2.700 studenter. MBA. NHH tilbyr ikke et fulltids MBA-program (kun Executive MBAs), og er dermed ikke listet i hovedrangeringene. Nødhjelp. Nødjelp er hjelp i en nødsituasjon hvor det er personskade. Nødhjelp utføres for det meste av hjelpekorps eller redningtjenesten; spesielt har brannvesenet en viktig rolle. Hjelpen kan og bør også utføres av vanlige folk som ankommer ulykkessted før redningspersonell. Hvordan de eller den som først kommer til et ulykkessted handler kan ofte avgjøre forskjellen på liv og død. I de aller fleste tilfeller, hvis man som tilfeldig forbipasserende ser at det har skjedd en ulykke, er det bedre å stoppe og prøve å gjøre noe heller en å kjøre forbi eller bare stå å se på. Det er i følge norsk lov ulovlig å kjøre forbi ved en ulykke, såfremt man ikke er forsikret om at det allerede gis nødvendig assistanse. De tre viktige, første skrittene. De første skrittene er ofte veldig viktige, og det er tre fastsatte skritt som alle skal ta til nødhjelp. Dette tredje skrittet er det siste som er ment for vanlige folk å gjøre. Om det kommer flere til ulykkesstedet på en tid, bør de tre skrittene gjøres samtidig. En person bør ta ledelsen og få andre til å gjøre de tre skrittene så effektivt som mulig. Skadede vil tape kroppsvarmen fort, spesielt i kaldt vær, noe som øker faren for komplikasjoner. Det kan være viktig å pakke pasientene inn i tepper, eventuelt presenning eller bobleplast. Hvis det er lang tid å vente på ambulanse og det er kaldt, kan det være riktig å flytte de skadde inn i biler, hus, busser eller eventuelt et tog. Ved blødninger er det en fordel at pasienten om mulig ligger og at hodet holdes lavt. Om pasienten ligger kan blødningssjokk utsettes ved å heve bena. I biler er det viktig å tenke på kollisjonsputene. Om de ikke er blitt utløst, er det fare for for at de kan utløses når som helst. Man bør da ikke bevege seg mellom rattet eller dashbordet og den ulykkesrammede, for puten kan utløses og klemme deg fast. Man bør heller prøve å komme seg inn i baksetet. Det er viktig å huske på, når man setter fra seg bilen, å holde en god avstand. Brannvesenet og resten av hjelpemannskapet trenger om lag 20 meter for å få jobbet effektivt, så man skal passe på å parkere godt unna ulykkesstedet. Det bør gjøres plass til ambulanser og ambulansehelikopter. Skuelystne har ved mange ulykker sinket redningsmannskapets arbeid, noe som kan sette liv i fare. Det er også viktig at man setter fra seg kjøretøy på en forsvarlig måte. Mange bilister blir uoppmerksomme når de kjører forbi et ulykkessted fordi blikket blir festet på vraket eller utrykningsbilene, og en bil som står delvis ute i veien kan derfor utgjøre en fare. Forskjellige situasjoner. Det er mange situasjoner hvor nødhjelp er nødvendig og potensielt livsviktig. I "alle" situasjoner skal man huske på de tre skrittene overfor. Om man ser en person plutselig kollapse, bør man se i lommene deres etter medisin. Folk som har risiko for hjerteinfarkt, ekstrem allergi, diabetes eller en annen sykdom som kan føre til plutselig kollaps kan ofte ha med seg medisin i en lomme mot dette, med instruksjoner påskrevet. Om de får denne medisinen, kan det redde livet deres. Ett unntak er insulin. Ved bevisstløshet med lavt blodsukker kan insulin være dødelig. Ved bilulykker, eller en hvilken som helst situasjon hvor det kan være slagskader, bør man være veldig forsiktig med ryggen og nakken til den ulykkesrammede. Man bør ikke risikere at de får trykk eller bøyninger på ryggen, fordi den kan være brukket. Også nakken skal behandles med forsiktighet, og kan være brukket. Ved en kollisjon bakfra er nakkesleng ganske vanlig. Denne tilstanden kan være svært alvorlig, og kan forverres dersom man ikke holder nakken i ro i tiden rett etter ulykken. Hodet bør holdes i vanlig stilling, gjerne med noe løft/strekk i nakken, helst uten bevegelse. Videre hjelp, fra redningsmannskaper. Når redningsmannskap kommer til stedet, bør man trekke unna og la dem gjøre jobben sin. Om noen sitter og holder frie luftveier, er det sannsynlig at de bør fortsette med det, så lenge de ikke får en annen beskjed fra hjelpepersonellet. Det kan være tilfeller hvor redningsmannskapene trenger hjelp fra andre, som for eksempel å la uskadde personer få holde seg varme i biler inntil ambulanse ankommer; det sentrale er at man lar redningsmannskapene ta initiativet og kontrollen. Ved bilulykker. Brannmannskapet skumlegger rundt den ulykkesrammede bilen Ved bilulykker vil brannmannskapet, om nødvendig skumlegge området rundt bilen, for å sikre mot eventuell brann. Det er nemlig en stor mengde brannfarlige stoffer i biler, spesielt olje og diesel eller bensin. Beholderne av disse kunne lett ha blitt slått hull i, og det kan være lekkasje. Hoveddelen av arbeidet ved en bilulykke vil gjøres av brannvesenet, for å få skadede ut av vraket. Sykebilpersonellet vil ikke gjøre mye annet en å sikre nakken og ryggen til de skadede før de er ute av vraket og i ambulansen. Enkelte kommuners brannvesen har spesialredskaper for åpning av sammentrykte biler, for å få pasienten ut. I amerikansk hjelpevesen kalles den "Claw of life" ("Livets klo"), mens den i Norge bare kalles en hydraulisk klo. Det finnes to versjoner av den hydrauliske kloa, en til å klippe av med og en til å presse ut med. Den hydrauliske pressekloa som åpner en fastklemt bildør. Kloa som klipper brukes i hovedsak til å klippe av taket på bilen, mens den som presser brukes til mye, som for eksempel å åpne dører som er ødelagt så mye at de ikke kan åpnes med håndkraft eller enklere redskaper. Når man skal klippe opp bilen, kan man skade ramma sånn at bilen detter sammen litt, og dette kan føre til at den skadelidende kan bli enda mere fastklemt, og kan få enda større skader. Derfor trer brannvesenet alltid trestokker under bilen, for å stablisere den. Dette gjøres på begge sider, og den hydrauliske pressekloa brukes til å løfte bilen opp sånn at man får tredd under stokkene. Når brannvesenet skal inn til de skadede, begynner de gjerne med å få dørene opp. Når de er oppe, har man mer eller mindre direkte tilgang på de skadede. Etterpå blir eventuelt taket klippet av, for å få enda bedre tilgang. Spesielt denne klippingen kan gjøre bilen veldig ustabil, fordi taket på de fleste biler bidrar til å avstive hele bilen. Når taket taes av må det passes veldig godt på at bilen ikke kolappser, til tross for trestokkene som skal ha blitt satt under på o steder på hver side. Bilen blir strukket for å komme til den skadede. Hvis man fremdeles ikke får de skadede ut etter å ha åpnet og fjernet døra og taket, kan man prøve å strekke hele bilen. Bilen festes med kjetting både bake og fremme i tunge ting eller biler, som regel brannbilen og sykebilen. Så brukes hydrauliske klippekloa, hvor kjettingen festes ytterst på kloa, og den trekker sammen. Etter noen ganger vil bilen bli dratt mer åpen, som på bildet til høyre hvor du tydelig kan se at dashbordet og rattet er blitt dratt fra markørene. Markøren blir båret ut på båre Når bilen er såpass åpen at man kommer riktig til, vil sykebilpersonellet (eller som på bildet Røde Kors-mannskapet) ved hjelp av brannvesenet få den skadede over på en båre med nakke og ryggsikring, for så å bli båret ut i sykebilen og kjørt til sykehuset, eller eventuelt til et helikopter som kan ta dem til nærmeste sykehus. Olympiske vinterleker. De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportkonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i forbindelse med den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker. Lekene ble første gang arrangert i Chamonix i Frankrike i 1924, men da hadde man allerede avholdt konkurranser i vinteridretter under de olympiske sommerlekene i London i 1908 (kunstløp) og Antwerpen i 1920 (kunstløp og ishockey). De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1940, da de ble planlagte konkurransene ble avlyst grunnet andre verdenskrig (i motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall). Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da man besluttet å forskyve denne syklusen slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom. En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mer enn noen annen nasjon. En rekke land har dessuten avholdt lekene to ganger, deriblant Norge (1952 og 1994), Japan (1972 og 1998), Italia (1956 og 2006) og Østerrike (1964 og 1976). De olympiske vinterlekene ble arrangert i Vancouver i Canada i 2010, mens russiske Sotsji har blitt tildelt lekene i 2014 og sørkoreanske Pyeongchang‎ i 2018. Arrangørbyer. Arrangørbyene av de olympiske vinterlekene Idretter. Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport. Bobsleigh —      Skøyter —      Ski Medaljefordeling. Den internasjonale olympiske komité anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under sommer-OL 1908 og sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. "Kursiv skrift" angir nasjoner som ikke lenger eksisterer. Oppdatert per 1. mars 2010. Ost. Ost er et melkeprodukt som i utgangspunktet er laget av melk, løpe og melkesyrebakterier. Forskjeller i produksjonsprosessen og etterbehandlinger har ført til omlag 5 000 forskjellige sorter ost i verden. Ost er en konservert form for melk som kan transporteres i et hendig format, ta vare på næringsstoffene og konsumeres på et passende, valgt tidspunkt og sted. Ost er også et konsentrert melkeprodukt – det går med ca 10 liter melk til 1 kg ost. Det har blitt hevdet at ost ble oppfunnet ved en tilfeldighet av kong Aristaios, en gresk halvgud som var sønn av guden Apollon. Når ost oppsto er det ingen som vet, men det er trolig at det skjedde i varme strøk. Man tenker seg at varmen på naturlig måte har fått melken til å oste seg. Osteproduksjon er kjent fra 2000 f.Kr. I tidlig gresk mytologi ble evnen til å lage ost referert til som «en gave av evigvarende verdi». Det har også blitt hevdet at nomadefolk brukte dyremage som beholdere; en kalvemage har som alle pattedyr, en naturlig mengde løpe, og ved tilfeldigheter er en osteproduksjon i gang. Osteproduksjon. Osteproduksjonen består av ysting og deretter lagring og modning. Eventuelle andre trinn i produksjonen kan være tilseting av muggsopp, bakteriekulturer utenom melkesyrebakterier, røyking med mer. Ysting. Melken til ost kommer helst fra ku, geit, sau eller bøffel, men det lages og ost på melk fra andre pattedyr, eksempelvis kameldyr og hester. Ysting starter med å få melken til å skille seg, det vil si at melkeproteinet kasein koagulerer og det dannes en gel som inneslutter fett. Koaguleringen kan skje gjennom naturlig syrning (surmelk skiller seg selv) eller, mer vanlig, ved tilsetning av løpe. Løpen består av enzymet chymosin som er en proteinase. En proteinase kan spalte proteiner, i dette tilfellet kasein. Under løpingen dannes en protein-gel. Ved en bestemt fasthet på gelen, skjæres denne opp med et kamaktig verktøy og myse vil lekke ut av protein-nettverket. Fastheten og vanninnholdet i osten er avhengig av hvor mye myse man får ut av ostemassen. Bruker man en grov "kam" vil mindre myse renne ut enn hvis man bruker en fin. Det vil da henholdsvis resultere i mykere og hardere oster. Temperaturen er viktig også for å kontrollere uønsket mikroflora med pasteurisering. Ikke pasteuriserte oster stiller enda høyere krav til renslighet i produksjonen, men har til gjengjeld mer karakter. Hvor mye man rører ostestoffet (ystilen) har også innflytelse. Små forskjeller i produksjonsmåten kan gi store utslag i fasthet, konsistens og smak. Etter at mysen er rent av, presses osten til formen man vil ha og den settes til lagring. Det er proteinene i melken som er hovedbyggestenene i ost. Proteininnholdet er derfor av stor betydning for hvor mye ost det blir av hver liter melk. Ulike feraser gir ulikt utbytte. Noen raser gir mer av det proteinet som man ønsker mest av til ysting. Ysterier er i dag vanligvis fabrikker med en stor grad av automatisering. Småskalaproduksjon er imidlertid også av betydning og gir som regel ost med mer karakter. Felles for all laging av ost er behovet for nøyaktighet og svært strenge, hygieniske produksjonsprinsipper. Lar man melken skille seg ved syrning skjer det ved at bestemte (ønskelige) bakteriekulturer utvikler seg i melken. Surmelksoster er typisk oster som pultost og gammelost. Pultost lages helst av friskt ostestoff, mens gammelosten tradisjonelt ble laget av vellagret ostestoff fra skummet surmelk. Prosessen beskrevet ovenfor fører til såkalte løpeoster, de mest vanlige ostene. Mysen var egentlig et avfallsprodukt fra produksjon, som tidligere gjerne ble brukt til dyrefôr, men i dag foredles det til mysepulver. Mysen brukes også til produksjon av mysost og prim, og osten Ricotta er basert på myse. Det finnes unntak fra dette, se analog ost. Mikroorganismer. Starterbakteriene som tilsettes ystemelken, vil lysere proteinene under modningen. Når bakteriene lyserer, vil enzymer frigjøres og disse enzymene vil, sammen med løpeenzymet chymosin, hydrolysere kaseinet. Kaseinet brytes da ned til peptider og aminosyrer, som er forløperne til smakskomponenter i ost. Stammer av "Lactococcus lactis" subsp."cremoris" lyserer raskere en stammer av "Lc. lactis" subsp."lactis", noe som kan forklare hvorfor den førstnevnte er ment å gi ost med bedre smak enn den sistnevnte. De fleste, kanskje all ost, inneholder melkesyrebakterier som ikke er tilsatt, (non starter lactic acid bacteria) kalt NSLAB. Disse bakteriene er hovedsakelig fakultativt heterofermentative laktobasiller og kommer fra råmelken og produksjonsomgivelsene. De er også referert til som "mesofile", for å skille de fra de tilsatte "termofile" laktobasillene. NSLAB bidrar til modning, men i hvilken grad er ennå ikke fastlagt. Andre bakterier, mugg og gjær er noen av ostens uønskede organismer som det gjøres mye for å unngå. Mange ostesorter inneholder også annen mikroflora enn melkesyrebakterier, hvis funksjon er å produsere spesifikke, karakteristiske omdannelser i osten, som overflatevekst, vekst av CO2, propionat og acetat. CO2 er ansvarlig for hulldannelse i oster av sveitser-type. I alle ostene er smaksutviklingen et resultat av den metabolske aktiviteten til den sekundære floraen. Flere mikroorganismer er involvert, inkludert bakterier, gjær og mugg. De er alle involvert i ostens modning. Innsetting av overflaten til halvfaste oster med muggsoppen "Penicillium camemberti" gir den typiske, fløyelsaktive overflaten til camembert og brie. Innsprøyting av "Penicillium roqueforti" i osten gir de typiske blåmuggstrukturene i roquefort eller stiltonoster. Setter man overflaten inn med "Brevibacterium linensis" vil man få en orange til rødbrun overflate. Enzymene er lipaser, proteinaser og peptidaser. Lipasene og proteinasene hydrolyserer hhv. fett og protein til fettsyrer og peptider, mens peptidaser hydrolyserer små peptider til aminosyrer. Både fettsyrer og aminosyrer er forløpere til mange smakskomponenter i mugg- og overflatemodnede oster. Mugg og gjær kan vokse i omgivelser med lav pH, benytte seg av melkesyre og tåle lav vannaktivitet. De er derfor å naturlig at disse vokser godt på ostens overflate. Tradisjonelt ble osten kontaminert av mikroorganismene fra miljøet og vokste godt i lagringsrom med høy luftfuktighet og relativt høy temperatur. Uønskede organismer i ost. I tillegg til fremmedorganismer som kan være ønskelige for å oppnå en gitt kvalitet, kan ost også inneholde en rekke uønskede organismer. Eksempler er Listeria monocytogenes i ost, og toksiner fra Staphylococcus aureus i melk. Diverse ufarlige organismer kan være uønsket av andre grunner, som betydelige økonomiske tap som følge av forringelse av matvarer og tap av produktkvalitet. Lagring og modning. Lagring og ostemodning er avgjørende for smaken i ost unntatt ferskoster. De fleste løpefelte oster modnes i mer eller mindre grad. Forandringene som skjer i osten under modning gir osten karakteristisk smak og aroma, tekstur og utseende. Forandringene som skjer under ostens modning varierer fra begrenset i oster som Mozzarella, til veldig stor i blåmuggoster. Tiden de forskjellige ostene bruker på å modnes er fra 3 uker for Mozzarella til 2 eller flere år for Parmesan og ekstra modnet Cheddarost. Lagringen skjer i dag oftest under streng kontroll av temperatur og luftfuktighet, men kan også foregå på tradisjonell vis som i hulene under byen Roquefort-sur-Soulzon i Frankrike. Biokjemiske omdannelser under modningen. Fett påvirker ostesmaken ved at det er en kilde til fettsyrer, og det er spesielt de kortkjedede fettsyrene som har sterk, karakteristisk smak. Enzymet lipase produserer kortkjedede fettsyrer i en prosess som kalles lipolyse. Flerumettede fettsyrer kan oksideres og gi opphav til aldehyder som har sterk smak av oksidativ harskning. Fett fungerer også som løsemiddel for aromatiske forbindelser produsert av proteiner og laktose og kan absorbere forbindelser fra omgivelsene som kan gi smaksdefekt. Spalting av proteiner, proteolyse, er den mest komplekse, biokjemiske hendelsene under modning av ost. Proteolysen er ansvarlig for forandringer i ostens tekstur og bidrar mye til ostens smak og aroma. Noen små peptider er bitre på smak, og om disse finnes i tilstrekkelige konsentrasjoner, vil osten få en smaksdefekt. Graden av proteolyse er forskjellig i forskjellige type ost. Den varierer fra begrenset proteolyse i f.eks. Mozzarella til omfattende i blåmuggoster. Grad av proteolyse er en verdifull indeks på ostens modenhet og kvalitet. Oppbevaring (av sluttproduktet). Ost oppbevares best under riktige modningsforhold, noe som kan variere fra sort til sort. Faste, halvfaste og halvmyke oster oppbevares normalt i temperaturer på omkring 8-13°C. Osten bør pakkes inn i vokspapir og plasseres i en løst pakket pose, slik at fuktigheten bevares og luft kan sirkulere rundt osten. Blåmuggoster bør pakkes tett inn over det hele, slik at soppsporene ikke sprer seg til andre matvarer i nærheten. Oster (hvitmuggoster) som inneholder levende organismer må pakkes løst og oppbevares slik at de kan «puste», ellers blir de ødelagt. Disse ostene er også svært utsatte for påvirkning utenfra som kan avsette smak og bør oppbevares deretter. Ost som oppbevares kaldt eller i kjøleskap bør tas ut 1,5-2 timer før den serveres, ellers vil smaken ikke komme skikkelig frem. Hvitmuggoster trenger normalt 30-45 minutters temperering. Ulike ostesorter. Ostefat med ulike sorter ost Det finnes kanskje så mange som 5 000 ulike sorter ost. Verdens mestproduserte ost er cheddarost, som opprinnelig stammer fra England, men i dag produseres den over hele verden. Kvaliteten og smaken på ost avhenger av mange faktorer, eksempelvis melkens kvalitet, hvilket dyr melken kommer fra, ystingsteknikk, type melkesyrekultur, lagringstiden, lagringsforholdene, blandingsforhold, etc. En grunnregel er at lagringstiden i stor grad påvirker skarpheten til ost, spesielt på gule oster. De blir skarpere med tiden. Løypeoster kan være faste (emmentaler, gruyère, nøkkelost), halvfaste (jarlsberg, gouda, edamer), eller myke (brie, camembert). Under lagringsprosessen foregår gjæring for å konservere melkesyren. Ostens fasthet bestemmes av flere faktorer, blant annet hvor mye myse som presses ut av ostemassen. Ost kan brukes i en rekke sammenhenger, eksempelvis som en forrett, hovedrett, mellomrett eller til dessert. Ost har i mange sammenenger også blitt populær «nattmat». Vin og ost akkompagnerer hverandre ofte svært godt, men det kan også være full kollisjon, som ved en kraftig blåmuggost og en tanninrik rødvin. Vanligvis er det hvitvin som serveres til ost, mens man i Norge ofte velger rødvin ved siden av kraftige oster og rosévin eller hvitvin til milde dessertoster. Også søtt og salt kjeks, frukt og noen typer grønnsaker serveres gjerne sammen med ost, eksempelvis druer, selleri og reddik. Mysost. Mysost lages ved inndamping av mysen og blir til ulike sorter, eksempelvis tradisjonell, norsk brunost eller geitost. Dette er oster som er rike på karbohydrater, men har lite proteiner. I Norge og deler av Sverige er slike oster populære, men i andre land regnes de ofte som sære. Mysoster lages av myse fra geitemelk eller en blanding av geite- og kumelk. Norske oster. Kunnskapen om produksjon av løpeost kom til Norge fra Sveits, og det er derfor ikke merkelig at vi har et ord som "sveitserost". Den originale sveitserosten heter Emmentaler og stammer fra den fruktbare Emmedalen i Sveits. I Norge startet produksjon av sveitserost i Vestfold i 1815. Noen regner også inn tradisjonell kjelost (også kalt spannost m.m.) blant ostene, men dette er en råmelkspudding (dessert) som på ingen måte kan karakteriseres som en ost, selv om ostebegrepet finnes i navnet. Dette gjelder også dravle, gomme (også kalt gome) og i en viss grad også søst, som alle må karakteriseres som matretter snarere enn oster. Norsk osteproduksjon har tidvis nærmest vært monopolisert i hendene til Norske Meieriers Salgssentral, senere TINE. Siden 1996 har Synnøve Finden vært en konkurrent i storskalaproduksjon. I de senere årene har småskalaproduksjon i form av gårdsysterier kommet i gang mange plasser i Norge. "Flere av ostene kan man finne i ulike varianter i Norge. Eksempler på dette er mer eller mindre lagret, i mager versjon eller med tilsetning av ulike kryddere som for eksempel timian eller hvitløk." Ost i et supermarkeds kjøledisk Franske oster. Frankrike er verdens største osteland. Der produseres det over 350 sorter ost. På finere restauranter har man egne ostekelnere og et enormt utvalg av ost. Vinter-OL 1984. Vinter-OL 1984 ble arrangert i Sarajevo i daværende Jugoslavia (nå Bosnia-Hercegovina). Øst-Tyskland ble beste nasjon med hele ni gullmedaljer. Norge fikk denne gangen tre gullmedaljer: De norske langrennskvinnene tok gull på 4 x 5 km stafett, Tom Sandberg vant kombinert og Eirik Kvalfoss vant 10 km skiskyting. Han fikk også sølv på skiskytterstafetten og bronse på 20 km. Vinter-OL 2002. Vinter-OL 2002 ble arrangert i Salt Lake City i Utah, USA. Norge ble beste nasjon for første gang siden Grenoble i 1968, men først etter at dopingtatte Johann Mühlegg hadde blitt fratatt sine tre gullmedaljer. Norge endte opp med 13 gull-, 5 sølv- og 7 bronsemedaljer. Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er en mineralvannprodusent i Molde, grunnlagt i 1929. Firmaet har i dag 106 ansatte, og hadde en omsetning på 270 millioner kroner i 2003, med et overskudd på 15,5 millioner. Oskar Syltes mest kjente produkt er «Brus med ananassmak». Historie. Firmaet ble grunnlagt i Molde i 1929. Oskar Sylte (1907–1976) kom til byen som ungdom, og etablerte egen agentur- og kommisjonsforretning etter å ha vært visergutt i ulike lokale firma. Han drev med fisk, vilt og is, hadde eget ishus på Romsdalsmuseet, og leverte ferskmat til alle turistskip som ankom byen. Oskar Sylte tjente store penger på fisk et år makrellen hadde sviktet på Sørlandet, og 24 år gammel kjøpte han inn maskiner til brusproduksjon i den gamle meierigården i Molde. Etter hvert sluttet han med kjøtt og fisk, og kunne konsentrere seg om brusproduksjon. I tillegg hadde han ølagentur for Frydenlunds Bryggeri i Oslo. Da Oskar Sylte måtte velge mellom øl- og brusproduksjon, valgte han det siste. Bombingen av Molde i 1940 rammet også Sylte. Etter gjenoppbyggingen fortsatte han virksomheten i Kirkebakken, og bygde seinere et nytt fabrikklokale i Vektergata. På 1960-tallet utvidet Sylte markedsområdet fra Romsdal til resten av Møre og Romsdal. Senere ble det også etablert et stort lager i Ålesund. Gründeren Oskar Sylte drev bedriften gjennom flere tiår. På 1960-tallet kom sønnene Steinar og Oskar Dag inn som henholdsvis administrerende direktør og salgssjef. Seinere ble Steinar styreformann og Oskar Dag administrerende direktør. I 1973 flyttet Sylte virksomheten fra Molde sentrum til et nytt og stort lokale på Årø, et stykke utenfor byen. Noen kritikere mente det var urealistisk og naivt å bygge et så stort anlegg, men bygget er senere blitt utvidet flere ganger, og er i dag dobbelt så stort som det var i 1973. Gunstige sukkerkontrakter Steinar Sylte inngikk på tiden da bygget ble reist, hjalp bedriften senere. Like etter steg nemlig sukkerprisene kraftig. I 1989 inngikk Sylte-brødrene en avtale med Ringnes og slapp konsernet inn på eiersiden med en andel på 44 prosent. Det betydde at de beholdt kontrollen lokalt. I utgangspunktet forhandlet brødrene med Hansa i Bergen, men Ringnes ga dem en bedre avtale. Utviklingen har vært stor fra starten i 1929 til dagens moderne fabrikkanlegg og lager. Etter krigen var det 16 mineralvannsfabrikker i [Møre og Romsdal]. I dag er det bare Oscar Sylte som er igjen. Brus. Oskar Syltes «flaggskip» er Brus med ananassmak. Den er like gammel som bedriften selv. Sylte er også en del av Solo-historien i Norge. Oskar Sylte var en av gründerne bak Solo, som ble introdusert i 1934, og produserte brusen fra dag én. Produktet ble markedsført under slagordet «Syltes Solo først som tørst». Oskar Sylte er fremdeles medeier i Solo. Andre populære produkter fra Oscar Sylte er Brus med pæresmak, Brus med sitronsmak og Brus med bringebærsmak. På begynnelsen av 1960-tallet kom Pepsi-Cola, som skulle få stor betydning for Sylte. Pepsi ble en periode erstattet av erkerivalen Coca-Cola. I dag tapper Sylte igjen Pepsi. Tidlig på 1970-tallet dro Steinar og Oskar Dag Sylte til London og inngikk en avtale med mineralvanngiganten Schweppes. Den har også hatt stor betydning for bedriften. Oppfinnelse. Oppfinnelser er materielle konstruksjoner og teknologi som finner nye og nyttige anvendelser. Oppfinnelser omfatter prosessen fra idé til produksjon av noe nytt som ikke tidligere har eksistert, i alle fall ikke i den kombinasjonen eller tilpasningen, for eksempel hjul, glass og glidelås, mens oppdagelser omfatter avsløringen av det som fins, men likevel var ukjent, for eksempel nye landområder, naturlover og røntgenstråler. Personer som finner opp oppfinnelser kalles oppfinnere. Liste over oppfinnere. Oppfinnere Ole Evenrud. Ole Jacob Evenrud (født 17. november 1962 i Halden) teenpop-produsent og tidligere popartist. Han hadde sin storhetstid som artist på 1980-tallet og brukte da artistnavnet Ole I'dole. Etter 1980-tallet har han for det meste virket som låtskriver og musikkprodusent. I 2003 og 2005 var han dommer i TV 2-programmet Idol. Fra 2009 markerte Evenrud seg i lokalradiobransjen som deleier av Radio Prime i Østfold. Ordklasse. Det er vanlig å gruppere ordene i et språk i et antall ordklasser, bestemt enten ved ordenes form eller ved deres funksjon i setningen. Ordklasseinndelinga har sitt opphav i latinsk grammatikk. Det greske verket "Tekhne grammatike", som tilskrives Dionysios Thrax (100-tallet f.Kr.), grupperer ordene i åtte kategorier. Tidligere regnet en substantiv, adjektiv, verb, pronomen, artikler, adverb, preposisjoner, konjunksjoner, interjeksjoner, tallord og infinitivsmerket som ordklasser i norsk. Olav H. Hauge. Olav Håkonson Hauge (født 18. august 1908 i Ulvik, død 23. mai 1994 i Ulvik) var en norsk forfatter og en av de viktigste lyrikerne innenfor den modernistiske tradisjonen på 1900-tallet. Han ble født i Ulvik i Hardanger, der han bodde hele livet. Han var gartner av yrke og drev en liten frukthage. Motivene og tematikken i Hauges lyrikk. I lyrikken til Hauge er Hardanger-landskapet og naturen tydelig til stede, både rent konkret og som symbolgiver. I sin essens er forfatterskapet hans allikevel ikke tilhørende Hardanger eller Norge. Det er internasjonalt format over Hauges dikt. Sjøl om han ikke hadde formell utdanning innafor litteratur eller litteraturhistorie, var han svært godt orientert i både eldre og nyere europeisk lyrikk, gjennom omfattende lesing og sjølstudier. Alfred Tennyson, William Butler Yeats, Robert Browning, Stephane Mallarmé, Arthur Rimbaud, Stephen Crane, Friedrich Hölderlin, Georg Trakl, Paul Celan, Bertolt Brecht og Robert Bly er alle blitt gjendikta på norsk av Hauge. Fra klassisk kinesisk lyrikk hentet Hauge også sterk inspirasjon til sin egen skriving. Dette kommer tydelig til kjenne i f.eks. diktet "T`ao Ch`ien" fra samlinga "Spør vinden". Vi ser her en konkretisme som til da var ukjent i norsk lyrikk, og som inspirerte generasjoner av senere lyrikere, for eksempel Jan Erik Vold. Fra og med 1966 leverer Hauge dikt uten enderim, fast rytme og strofeform – med unntak av sonetter, som han alltid hadde en forkjærlighet for og som han har vært en fornyer av i norsk lyrikk. Mange av hans tekster er tonesatt av ulike artister. Naturbildene kan hos Hauge enten fungere som symboler eller metaforer for menneskelige grunnerfaringer, men i den senere delen av forfatterskapet kan bildet stå helt ukommentert, slik at leseren må skape mening sjøl. Vi kan si at Hauge bringer imagismen til Norge. I 2008 feiret Riksteateret Hauges 100-årsjubileum med forestillingen "Kom ikkje med heile sanningi", som var satt sammen av Ola E. Bø. Ove Aunli. Ove Robert Aunli (født 12. mars 1956 i Hemne) er en tidligere norsk langrennsløper, gift med Berit Aunli. Han representerte klubbene Kyrksæterøra IL og Strindheim. Ove Aunli tok bronse på 15 km under OL 1980 i Lake Placid, der Thomas Wassberg slo Juha Mieto med et hundredels sekund. I samme mesterskap var Aunli med på det norske stafettlaget som tok sølv på stafetten. Han deltok også i 1984 i Sarajevo, blant annet i stafetten der Norge kom på 4. plass. Han deltok på det norske stafettlaget som tok gullmedalje under VM 1982, der Oddvar Brå brakk staven i en uforglemmelig spurtduell. Under VM 1985 i Seefeld var Aunli Norges sterkeste løper på herresiden, med sølv på 30 km og bronse på 50 km. Han gikk ankeretappen på stafetten og spurtbeseiret Italias Giuseppe Ploner, slik at det ble norsk gull. Aunli har ytterligere to bronsemedaljer fra VM-stafetter (1978 og 1987). Han vant NM-gull på 30 km i 1985. Aunlis beste sammenlagtplasseringer i verdenscupen er tredjeplass i både 1981 og 1985. Han deltok i første sesong av "Mesternes Mester" sammen med sin kone. Odd Grenland. ODD Grenland (stiftet 31. mars 1894) er en norsk fotballklubb som spiller i Tippeligaen. Klubben spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena på Falkum rett utenfor Skien sentrum. Klubbens navn er formelt ODDs Ballklubb, men klubbens første-, annet- og juniorlag byttet navn til ODD Grenland da Grenland Fotball ASA ble stiftet i 1994. Det er ASAet som, i hovedsak, eier spillerene i klubben. Klubben rykket ned til Adeccoligaen etter 2007-sesongen, etter å ha vært i øverste divisjon siden 1999, men vant Adeccoligaen i 2008 og rykket dermed opp på første forsøk. Trener er Dag-Eilev Fagermo. Klubben vant sitt tolvte og foreløpig siste cupgull i 2000. Historie. Idrætsforeningen ODD ble stiftet i Skien i 1885, og er således en av Norges eldste fortsatt eksisterende idrettsforeninger. Navnet er hentet fra Viktor Rydbergs roman "Seierssverdet" der en av hovedpersonene var den oldnorske idrettsmannen Orvar Odd. I den første perioden var det turn som sto i fokus, men siden engelske fremmedarbeidere på Skotfoss allerede hadde bragt fotballen til Skien, trolig som første by i landet, ble det i 1887 vedtatt å kjøpe inn en fotball, og dermed oppsto for første gang et fotballag i ODD-regi. Dette raknet raskt, men klubben gjorde et nytt forsøk, og 31. mars 1894 ble ODDs Ballklubb grunnlagt. ODD Grenland, som er en direkte arvtaker etter ODDs Ballklubb, er dermed Norges eldste eksisterende fotballag. Den første storhetstiden 1902-1937. I de første tiårene på 1900-tallet var ODD Norges fremste fotballag. Frem til 1937 vant klubben 11 og tapte 6 cupfinaler. ODD vant også Prøveligaen som ble avholdt i årene 1914–1916 og sin avdeling i den avbrutte serien i 1917. Forsterket med spillere fra Urædd Fotballklubb fra Porsgrunn, og under navnet Grenland, møtte ODD et utenlandsk lag, Rangers FC, noe som var nok så uvanlig i 1911. I denne perioden møtte klubben også blant andre Dartford, Banks of Dee og Airdrie. Klubben hadde også i denne perioden Norges første utenlandske trener, skotten Arthur F. Murray. ODD hadde også en rekke spillere på landslaget i disse årene, hvorav to på det vidgjetne bronselaget – Nils «Påsan» Eriksen og Rolf Holmberg. Av andre førkrigsprofiler for ODD kan nevnes Einar «Jeia» Gundersen, som fortsatt er den som har scoret nest flest mål for, Thaulow Goberg og Ingolf Pedersen. Drafn, Frigg, Kvik Halden, Larvik Turn, Mercantile og ODD. ODD vant med 17 av 20 oppnåelige poeng ODD vant også Østligaens avdeling 1 i 1916 Deltagere: Drafn, Kvik Halden, Lyn, ODD, ready og Ørn. Det var siste seriespillet i Norge inntil man startet opp Norgesserien i 1937. - 1938-sesongen: ODD endte på 1. plass av 7 lag i sin gruppe. Tapte første kampen i mesterskapsrunden mot Fram - 1939-sesongen: ODD endte på 1. plass av 7 lag i sin gruppe Tapte første kampen i mesterskapsrunden mot Ørn Horten - 1940-sesongen: ODD ledet sin gruppe. Avbrutt på grunn av krigen Førti- til sekstiårene. Også etter 2. verdenskrig var ODD i Norgestoppen. Både i 1951 og 1957, da det var to avdelinger i den øverste divisjonen, spilte ODD seriefinale, men i begge årene gikk Fredrikstad seirende ut. ODD tapte også cupfinalen i 1960 mot Rosenborg. På denne tiden begynte også ODD å miste fotballhegemoniet i Grenlandsdistriktet. Først Storm og Borg, og deretter Pors fra Porsgrunn, forsøkte å ta hegemoniet. Prominente spillere i denne perioden var blant annet Ewald Kihle, Ragnar Larsen, Ove Ødegaard og Geir Karlsen. 1970-1989 De mørke årene. Da toppdivisjonen ble omgjort til en gruppe i 1963 klarte ikke ODD å kvalifisere seg. Klubben kom tilbake i 1965, men etter nedrykket i 1967 tok det 32 år før ODD igjen var i det gjeveste selskap, og allerede i 1969 hadde klubben rykket ned i daværende 3. divisjon. Pors’ opprykk til øverste divisjon samme år betydde at ODDs hegemoni i distriktet var over, i hvert fall for denne gang. Gjennom hele 1970-tallet befant ODD seg i 2. divisjon. I både 1975, 1976 og 1977 tapte ODD kampen om opprykk i omspillet. 1980-tallet var preget av turer mellom 2. og 3. divisjon, med semifinale i cupen mot Viking i 1984 som tiårets høydepunkt. På tross av dette var ODDs Ulf Moen på landslaget i noen kamper. Denne situasjonen fortsatte inn på 1990-tallet, og ble først endret ved at Grenland Fotball ble etablert for å sikre toppsatsing i Grenland. 2. divisjon var nest høyeste nivå. Tilsvarende dagens Adecco-liga. 90-årene, oppturen begynner. Tidlig på 1990-tallet befant både ODD og Pors seg i det som nå var omdøpt til 2. divisjon, tidligere 3. divisjon, og det tradisjonsrike Telemark fremsto som landets kanskje svakeste fotballkrets. Det gikk etter hvert opp for flere at rivaliseringen mellom ODD og Pors forhindret at det utviklet seg en ener. Etter initiativ fra Rune Frønes og tidligere politimester i Porsgrunn, Tom Aas Andersen, ble samtaler om samarbeid opprettet i 1995, og i 1996 så organisasjonen Grenland Fotball dagens lys. På dette tidspunktet var ODD tilbake i 1. divisjon, mens Pors med et nødskrik hadde unngått nedrykk til 3. divisjon, så ODD ble første prioritet. Det gjenspeilet seg også i eierandelene, der ODD opprinnelige eide 49 %, Pors 25 %, Telemark Fotballkrets 17 % og Vekst i Grenland 9 %. Hensikten med Grenland Fotball var todelt – på den ene siden la man opp til et sportslig samarbeid, særlig hva spillerutvikling angikk, på den andre siden forsøkte man å få inn sponsorpenger. Disse ble delt mellom ODD og Pors etter et 80/20-forhold. Siden 1996 har førstelagene også hatt navnene ODD Grenland og Pors Grenland. I enkelte år har klubbene også hatt felles 2. lag. ODD Grenland var tilbake i øverste divisjon i 1999. Etter at Pors kom tilbake i 1. divisjon i 2004 var den sportslige målsetningen til Grenland Fotball nådd. Tollnes’ besøk i 1. divisjon i 2002 bør også delvis kunne tilskrives Grenland Fotball. Selv om klubben ikke er med har også den høstet frukter av det sportslige samarbeidet. Pors trakk seg ut av samarbeidet etter sesongen 2009. 2000 - En ny æra. Allerede i 1996 spilte ODD Grenland under trener Lars Borgar Waage kvalifisering, men måtte gi tapt for Sogndal. Etter en sesong midt på treet vant ODD Grenland, under sin ferske trener Tom Nordlie, 1. divisjon i 1998 med en margin på 11 poeng. I sitt første år i den øverste serien på 32 år viste ODD ingen respekt for antatt bedre motstand. Klubben vant sesongens tre første kamper, og slo storheter som Stabæk, Lillestrøm, Brann og Rosenborg – sistnevnte med et antall mål Rosenborg ikke hadde opplevd på Lerkendal siden Bayer Leverkusen var på besøk i 1984. Klubben debuterte med en 7. plass i Tippeligaen. Før sesongen 2000 forlot Tom Nordlie klubben og Arne Sandstø, som inntil Nordlie forsvant var spiller i klubben, ble ny trener. Han spilte også noen kamper under sin egen ledelse, men trenergjerningen tok stadig mer over. I løpet av Sandstøs første år som trener ble det en 8. plass i serien. Samme år vant ODD sin 12. cupfinale etter å ha slått Viking 2–1 etter ekstraomganger. Denne cupfinalen er for øvrig tidenes mest sette klubbkamp på norsk TV og huskes kanskje vel så mye for Erik Pedersens leopardmønstrede tanga som han viste frem etter seieren. I 2001 var ODD dermed i UEFA-cupen for første gang. Det ble en kortvarig glede, etter uavgjort både hjemme og borte mot Helsingborg gikk sistnevnte videre på bortemål. I Tippeligaen ble det en 6. plass, mens Viking tok hevn fra fjorårets cupfinale ved å slå ut ODD i semifinalen. Også i 2002 ble det 6. plass, og klubben kom til sin 20. cupfinale, som endte med tap for Vålerenga. I 2003 tok ODD sin beste plassering i serien så langt som ODD Grenland med en 4. plass. Siden begge cupfinalistene var foran ODD på tabellen betydde det europacup for ODD på nytt i 2004. Etter å ha slått ut litauiske Ekranas hadde ODD maksimal uflaks og trakk den antatt vanskeligste motstanderen i sin trekningspulje, nederlandske Feyenoord. Det endte med tap i begge kamper og en rask sorti. I serien ble det en 8. plass, og i cupen en tidlig sorti mot 1. divisjonslaget Haugesund. 2005 ble ODD Grenlands tyngste sesong i Tippeligaen så langt. Klubben endte til slutt på en 9. plass, men det var først etter en enorm snuoperasjon. Etter 9 kamper lå laget klart sist, med bare 5 poeng. Klubben scoret ikke et eneste mål på 5 serierunder. Sommeren ble imidlertid benyttet godt. Klubben hentet inn Tommy Svindal Larsen, som ikke hadde spilt for klubben siden 1992, og den kamerunske angriperen Patrick Suffo. Arne Sandstø og assistent Gaute Larsen valgte så å gå bort fra ODDs tradisjonelle 4-3-3-formasjon til en 3-5-2-formasjon, en formasjon lite brukt i Norge, men som helt tydelig passet spillerne bedre. I løpet av annen halvdel av serien tok ODD 24 poeng. I cupen sa det stopp i kvartfinalen. Av andre profiler i denne perioden kan nevnes Erik Holtan, Edwin van Ankeren, Christian Flindt-Bjerg, Morten Fevang, Somen Tchoyi, Alexander Aas, Ronny Deila og Olivier Occèan. 2006-sesongen. På tross av Grenland Fotball har ODD i alle år vært blant Tippeligaens fattigste lag. Mens en klubb som Rosenborg har ligget med et budsjett tett opp mot 150 millioner, og klubber som Vålerenga og Brann har ligget rundt 50 millioner, hadde ennå ikke ODD Grenland passert 30-millionersmerket, selv om klubbdirektør Lasse Hansen satte det som et mål for sesongen 2006. Et resultat av dette har vært at ODD ikke har vært i stand til å overby andre Tippeligaklubber i forhold til lønn. Selv om det er spillere som faller utenfor mønsteret er det en tendens til at ODD har to typer spillere – på den ene siden spillere klubben selv har oppfostret, på den andre siden utenlandske spillere. Samtidig har det vært vanskelig å holde på spillere som har slått til, ikke bare i forhold til utenlandske klubber, men også i forhold til konkurrerende Tippeligaklubber. Før sesongen 2006 ble det gjort en rekke endringer i klubben. Flere profiler og kontinuitetsbærere forlot klubben før sesongstart: Morten Fevang (Odense), Erik Holtan (Moss), Christian Flindt-Bjerg (Viborg), Olivier Occean (Lillestrøm), Espen Hoff (Lyn), Patrick Suffo (Maccabi Petah Tikva FC), Bent Inge Johnsen (Urædd) og Sebastian Henriksson (Örebro). Etter at Jan Frode Nornes gikk til Strømsgodset midt i sesongen var det ikke igjen noen spillere fra klubbens første sesong i øverste divisjon. Både Tommy Svindal Larsen og Torjus Hansén har spilt for ODD i lavere divisjoner, men begge kom tilbake til klubben i sesongen 2005 etter lengre opphold i andre klubber. Klubben hentet samtidig inn en rekke nye spillere: Steffen Hagen fra Mandalskameratene, Olof Hvidén-Watson fra Pors, reservekeeper Espen Isaksen fra Stabæk, amerikaneren Nat Borchers fra Colorado Rapids, engelskmannen Chris Joyce fra Franklin Pierce University og den finske landslagsspilleren Tuomo Könönen fra MyPa. I tillegg hentet klubben Marius Enger fra egen juniorstall. Sommeren 2006 ble Jacob Sørensen hentet fra SønderjyskE og Ali Gerba på lån fra IFK Göteborg. Kaptein i 2006 var Tommy Svindal Larsen. Reservekaptein var Per Nilsson. ODD var lenge blant de øverste lagene på tabellen, og luktet både på medaljer og Royal League. Dette var mulig fordi mangelen på offensive kvaliteter ble kompensert for med defensiv styrke. Skader og en tynn stall gjorde imidlertid at klubben i løpet av de siste åtte kampene kun tok ett poeng. Med tap borte mot Start i siste runde, kombinert med at Sandefjord slo allerede nedrykksklare, måtte ODD ut i kvalifisering mot Bryne. Her var imidlertid ODD overlegne, og vant 10–1 over to kamper, den største seieren noensinne i en norsk kvalifisering. I cupen ble det en tidlig sorti. 2007-sesongen. Foran sesongen 2007 kom flere nye brikker på plass. En ny stadion, Skagerak Arena, var spillbar til sesongstart, selv om tribuneanleggene ikke var ferdigstilt. Samtidig ble Hallvar Thoresen hentet inn som sportssjef. Med unntak av Per Nilsson, som man håpet å få solgt for en god slump penger, forventet klubben at alle dagens spillere er med hele sesongen. Trenere og klubbledelse har også gitt klart uttrykk for et ønske om å forsterke stallen. Sven Fredrik Stray fra Mandalskameratene ble klar kort tid etter sesongslutt 2006. Lillestrøms landslagsspiller Anders Rambekk, som tidligere har spilt for ODD, syntes også å være klar da ODD la inn samme bud som Strømsgodset hadde fått godkjent tidligere, men overgangen ble lagt på is da Lillestrøm-manager Jan Åge Fjørtoft krevde Jacob Sørensen og/eller Espen Ruud i tillegg til denne summen, noe ODD avviste. Rambekk skrev imidlertid sommeren 2007 under på en kontrakt med ODD Grenland fra 2008. Før sesongen hentet ODD også talentet Petter Bruer Hanssen fra Tønsberg og spissen Zbynek Pospech fra Slovan Liberec. Midtveis i sesongen ble også Chukwuma «Bentley» Akabueze, Morten Fevang (fra Odense) og Stefan Bärlin (fra Start) hentet inn. I juli ble Per Nilsson solgt til tyske TSG 1899 Hoffenheim. Som erstatning for Nilsson ble André Muri tatt inn på lån fra Vålerenga. På grunn av det etterhvert store antallet spisser, ble Chris Joyce, som hadde blitt lite benyttet på førstelaget, utleid til 2.-divisjonslaget Nybergsund ut sesongen. Olof Hvidén-Watson ble utleid til Glimt fra august og ut. Før 2007-sesongen ble Steffen Hagen utpekt som ny kaptein etter Svindal Larsen, mens Espen Ruud fikk rollen som visekaptein. Skiftet ble gjort i forbindelse med usikkerhet rundt Svindal Larsens fremtid i klubben, i tillegg til at klubben ønsket å profilere seg som en klubb som satset på unge og lokale spillere. Morten Fevang overtok kapteinsbindet ved hans retur til klubben i juli, da klubben lå dårlig an på tabellen. Sesongen begynte dårlig for ODD, og laget lå lenge sist på tabellen, flere poeng bak de nærmeste konkurrentene. Etter noen gode kamper klarte laget å komme opp på 13. plass før seriepausen. Etter varierende resultater ble Arne Sandstø og Gaute Larsen sparket fem runder før slutt, da ODD fortsatt lå nest sist og på direkte nedrykk. Inn som ny trener ut året kom Ove Flindt-Bjerg, far til tidligere ODD-spiller Christian Flindt-Bjerg. Under den nye treneren åpnet laget med ytterligere to tap, men fulgte deretter opp med tre strake seire. Dette sørget for at ODD sikret kvalifiseringsspill mot Glimt ved at de i siste serierunde passerte Start på tabellen. Kvalifiseringskampene endte 4-2 i Bodø/Glimts favør, og ODD rykket dermed ned til Adeccoligaen for 2008-sesongen. I cupen gikk det imidlertid bedre for Skienslaget. 18. august kvalifiserte de seg til semifinalen etter å ha slått Viking 2-1 på Skagerak Arena. I semifinalen møtte ODD 1. divisjonslaget FK Haugesund på bortebane 26. september, en kamp hvor de var regnet for å være store favoritter. Kampen endte likevel med et 1-0-tap, og var den utløsende årsak til at Sandstø og Larsen ble sparket. Ove Flindt-Bjerg uttrykte ønske om å fortsette som ODD-trener også etter nedrykket, men fikk ikke fornyet kontrakt. Klubben måtte dermed ut på trenerjakt i forkant av returen til 1. divisjon. På grunn av sykdom i nær familie trakk Thoresen seg som sportsdirektør i slutten av oktober. Hans Erik Utne tok midlertidig over stillingen. 2008-sesongen. Skagerak Arena fra Sparebank 1-tribunen Etter nedrykket ble Dag-Eilev Fagermo hentet inn som ny trener fra Strømsgodset, med det mål å øyeblikkelig returnere klubben til Tippeligaen. Av spillere forlot Rune Jarstein og Zbynek Pospech klubben før sesongen, mens Péter Kovács, Kenneth Dokken, Dag Ole Thomassen og Anders Rambekk ble hentet inn. I tillegg ble Stian Parkstad Johansen, Niklas Bergseth og Fredrik Semb Berge hentet opp fra egen juniorstall. ODD vant sesongens sju første kamper, og tangerte dermed Aalesunds rekord for beste sesongåpning. Særlig utmerket laget seg fremover på banen, med offensivt spill og mange scoringer. Forsvars- og keeperspillet var derimot av varierende kvalitet og laget slapp også inn mange baklengsmål, noe som forårsaket mer varierende resultater utover i sesongen. Opprykket var likevel aldri truet. ODD vant til slutt Adeccoligaen fem poeng foran nærmeste konkurrent, mens nykommer Péter Kovács ble seriens toppscorer med 22 mål. Også i cupen gjorde ODD det bra, ettersom de spilte seg frem til semifinalen, der det ble tap for Vålerenga. I løpet av sesongen forlot Petter Bruer Hansen, Tarjei Dale og Espen Ruud klubben, mens Alex Valencia, Søren Jensen og Arni Gautur Arason ble hentet inn. 2009-sesongen. Før returen til det gjeveste selskap ble det klart at Jan Tore Amundsen og Tuomo Könönen forlot klubben, mens Espen Isaksen tok over som ny keepertrener for Tromsø Idrettslag. Niklas Bergseths kontrakt ble heller ikke fornyet. Samtidig ble Håvard Storbæk, Simen Brenne, Morten Sundli og Marcelo Miorando hentet inn, mens Simen Walmann ble hentet fra egen juniorstall. Miorando forlot klubben igjen midtveis i sesongen, det samme gjorde Sven Fredrik Stray og Alex Valencia, mens John Anders Bjørkøy ble hentet inn som forsterkning. Etter tap 0-3 i åpningskampen, scoret ODD i hele 24 kamper på rad, noe som er ny klubbrekord, og gjennom hele sesongen lå klubben i toppen av serien. Mot slutten av sesongen sviktet riktignok formkurven, men selv med 7 poeng på de siste 8 kampene tangerte ODD plasseringen fra 2003 og endte opp på en 4. plass i serien. Peter Kovács ble med sine 16 mål den mestscorende ODD-spilleren i én sesong i Tippeligaen noensinne, og både Simen Brenne og Morten Fevang ble tatt ut på landslaget. I cupen gikk ODD for tredje året på rad ut i en semifinale på bortebane, denne gangen mot Aalesund. Kampen huskes ellers best for Kenneth Dokkens uprovoserte angrep på Johan Arneng, noe som resulterte i sju kampers karantene, den strengeste disiplinærstraffen som noensinne er idømt av Norges Fotballforbund. 2010-sesongen. Andreas Lie, Magnus Myklebust Vegar Landsaas, Jone Samuelsen ble hentet inn, Snorre Krogsgård og Elba Rashani ble hentet opp fra egen stall. Ut gikk de to danskene Søren Jensen og Jacob Sørensen. Underveis i sesongen ble Péter Kovács solgt til belgiske Lierse og Fredrik Gulvisk ble solgt til bunnlaget Sandefjord og Mattias Andersson ble hentet inn. Igjen tapte ODD åpningskampen mot Stabæk Fotball 2 – 3. Men nyervervelsen Magnus Myklebust scoret etter bare 3 minutter i sin debutkamp for ODD. Sesongåpningen gikk ikke like bra som året før, men midtveis i sesongen hadde ODD etablert seg som et topplag i serien. Da Péter Kovács ble solgt, var det unggutten Torgeir Børven som tok over spissplassen for ODD. Torgeir Børven scoret 4 av målene i ODDs 5-0 seier mot Sandefjord. For fjerde året på rad gikk ODD ut av cupen i semifinalen på bortebane. Trener Dag-Eilev Fagermo uttrykte etter trekningen at det var "tragikomisk". De tapte 2-0 mot Strømsgodset etter ekstraomganger. 2011-sesongen. Før sesongen ble det klart at Árni Gautur Arason, Vegar Landaas, Anders Rambekk og Dag Ole Thomassen ikke fikk ny kontrakt. Mens André Hansen, Ulf Riis, Erik Midtgarden og Frode Johnsen ble hentet inn for å forsterke stallen. Midtveis ble Paul Addo hentet inn på lån fra Løv-Ham, mens Chukwuma «Bentley» Akabueze ble solgt til Brann. Jone Samuelsen ble innehaver av rekorden for verdens lengste scoring utført på hodet, da han headet ballen i mål fra 58,13 meter i kampen mellom Odd Grenland og Tromsø 25. september 2011. Flest kamper. Per Jacobsen (500), av dagens spillere Morten Fevang (267). Flest mål. Knut Seland (86), av dagens spillere Morten Fevang (62) (inkludert cup). Dyreste salg. "(*)Inkludert 3 millioner kroner som Odd fikk etter Jarsteins overgang til Viking." Supportere. ODD Grenlands største og viktigste supporterklubb er Oddrane. Leder av Oddrane er Tommy Hagen. Klubbens supportergruppe for barn heter "Broddrane". Oleh Blokhin. Oleh Volodymyrovytsj Blokhin (ukrainsk Олег Володимирович Блохін; født 5. november 1952 i Kiev) er en tidligere ukrainsk fotballspiller (angriper). Han spilte 432 kamper og scoret 211 mål for Dinamo Kiev, og på scoret han 42 mål på 112 kamper. Han ble hovedtrener for i 2003. I 1975 mottok han Gullballen som den beste europeiske fotballspiller dette år. Odin. Odin (norr. "Óðinn") er den mektigste og viseste guden i norrøn mytologi. Han ble både regnet som gudenes høvding og høvdingenes gud. Foreldrene hans er Bor og Bestla, og han er bror til Vilje og Ve. Hustruen hans er Frigg, den mektigste gudinnen i Åsgard, og med henne fikk han Balder, Hod og Hermod. Med Jord (Fjorgyn) fikk han Tor. Med Rind fikk han Våle, og med Grid fikk han Vidar. Odin var opprinnelig stormens og nattens gud, men ble senere forfremmet til hovedguden. Han er krigsgud, og guden for visdom, trolldom (seid), diktning, m.m. Odins bolig heter Valaskjalv, der han sitter i sitt høysete Lidskjalv. Odin har spydet Gungne og gullringen Draupne. Ynglingeætten, som de tidligste norske rikskongene (blant annet Harald Hårfagre) tilhørte, skal ha hatt Odin som stamfar. Snorre tar opp denne myten i sin Ynglingesaga, og skildrer Odin som en mektig høvding som innvandret til Skandinavia med stammen sin. Fornaldersagaen Sturlaug den arbeidssommes saga, som ble skrevet rundt 1300, innledes med disse ordene: "«Alle menn som er kloke og har kjennskap til sannheten vet at Tyrkere og Asiamenn bosatte seg i Norderlandene. Språket deres spredte seg siden i alle land og lederen for disse folkene het Odin som menn regner sin ætt fra.»" Valhall. Odin styrer i Valhall. Veggene er lagd av spyd, og taket av skjold. Valhall har 540 porter, som alle er så brede at 800 einherjere kan gå gjennom dem. Her samles alle som har falt i kamp, og fortsetter striden her. Imidlertid er det slik at alle som dør når de slåss her, kommer til live igjen, og kan spise og drikke videre. Maten får de fra galten Særimne. Den blir spist hver dag, men om kvelden er den like hel igjen. Kokken her heter Andrimne, og kjelen Eldrimne. Geita Heidrun fyller et kar med mjød hver dag, det er rikelig til alle. Odin selv drikker bare vin, det er både mat og drikke for ham. Det er valkyriene Hrist og Mist som bringer Odin hans drikkehorn. Geiten Heidrun og hjorten Eiktyrne står på Valhalls tak og eter bladene fra verdenstreet Yggdrasil. Odins kunnskap. Odin er bl. a. kunnskapens og visdommens gud. Sin kunnskap fikk han da han ofret det ene øyet sitt for å drikke av kunnskapens brønn (Mimes brønn). Odin er derfor enøyd. Dette gjorde han for å forstå den verden han hadde skapt. Mime ble senere halshugd, og Odin har siden brukt hodet hans til å rådføre seg med. Men en dag var han fortvilet over alt han ikke visste og forstod. Han måtte ut i verden og øke sin kunnskap. Han stakk spydet sitt i siden på seg for å lære om smerte. Han klatret opp i Yggdrasil og hang der i ni døgn, halvt død, halvt levende. Da viste verdens hemmeligheter seg for ham, og Odin kunne reise tilbake klokere enn før. Odins dyr. Han har en hest, Sleipner, som navigerte verden med sine åtte ben. Ingen hest i verden løper like fort som Sleipner, og den løper til lands, til vanns, gjennom fjell og i lufta. På hver skulder har han en svart ravn, henholdsvis Hugin og Munin («Tanken» og «Minnet»). De ser hver eneste bevegelse nede på jorden og hører hver eneste lille lyd. Ingenting kan holdes skjult for Hugin og Munin. Han har to ulver, Gere og Freke. Begge navnene betyr grisk/grådig. Han eier også grisen Særimne som gir mat til alle i Vallhal. Det er han som slaktes og spises hver dag, for å gjenoppstå til neste dags servering. Odins tilnavn. Odin hadde mange navn. Mange av dem kommer av at folk har måttet oversette hans navn til sitt eget språk, mens andre gjenspeiler hans mange egenskaper og ferdigheter. Han kunne omskape seg til hva det skulle være. Der er også mye som taler for at Odin har fått sitt navn fra Hebraiskadon(is) som betyr Herre. Allfader ("han er far til alle guder"), Arnhovde, Atrid, Audun, Bileyg (Biløyd), Bivlinde, Båleyg (Båløyd), Bolverk, Brun/Brune, Dresvarp, Farmatyr, Roptaty, Herjan, Hrosshårsgråne ("hross" = hest), Hvatmod, Hvedrung, Hærglad, Hærblinde, Hå/Høy, Ialk, Jevnhå (Den Jevnhøye), Jolner, Kjalar, Langskjegg, Launding, Møttul, Njot, Olg, Ölur, Ome, Oske, Ovner, Rane, Ravnguden, Rosterus (hos Saxo, truleg = "Hroptr"), Sann/Sannetal, Seierfar, Sidhatt, Sidskjegg, Sige, Sigder, Siggaut, Sigmund, Sigtrygg, Skilfing, Skjoldvall, Svalner, Svavner, Svidrer, Svidur, Svipal, Tud, Tund/Tunn, Tekk, Tror, Trasar, Tveblinde, Tvegge, Ud, Vak/Vakr, Valfader ("han er fosterfar til alle som faller i val"), Valdr Galga, Vegtam, Vidrimmer, Vidur, Vodin, Våvud, Wothan (hans engelske navn), Ygg/Yggr (= den skrekkelige), Yggjung, Yjung. Odin som historisk person. Forfatterne Thor Heyerdahl og Per Lillieström ga i 2002 ut boka Jakten på Odin hvor de ved hjelp av arkeologiske utgravinger, blant annet i den russiske byen Azov, og andre historiske kilder framla en teori om at Odin og hans folk var historiske personer som utvandret fra området rundt Don til Skandinavia da romerne invaderte deres hjemland omkring år 60 f.Kr. Disse innvandrerne skal så etterhvert ha blitt dyrket som guder og gitt opphav til gudene i den norrøne mytologien. Heyerdahl støtter seg her på Snorres fortelling i Ynglingesagaen, kap. 5 og 6, om Odins opphav i «Store-Svitjod» (Russland) og «Tyrkland» (Tyrkia). Heyerdahl peker på at en datering ut fra antall slektsledd i Ynglingesagaen stemmer overens med romerske erobringer i området. Teorien er sterkt imøtegått av fagmiljøet ved Universitetet i Oslo, spesielt av professor Gro Steinsland som påpeker en rekke språklige anakronismer i teorien. Odd Nerdrum. Odd Olaf Nerdrum (født 8. april 1944 i Helsingborg i Sverige) er en norsk maler. Nerdrum betegner seg selv som figurativ kitsch-maler, men kan også karakteriseres som moderne klassisist med forbilder fra den eldre kunsthistorien i protest mot modernismen. Nerdums mest kjente og provokative malerier er kanskje «Mordet på Andreas Baader» fra 1977–1978 der han framstiller terroristen som et offer, og «Selvportrett i gylden skrud» fra 1998 der han avbilder seg selv med erigert penis. Han har gjennom sin malerstil og sitt kunstsyn flere ganger skapt offentlig debatt om kunst i Norge. Nerdrum har avholdt en rekke utstillinger og høstet stor kommersiell suksess. Gjennom 1960-, 1970-, og 1980-årene arrangerte Odd Nerdrum, sammen med blant andre Bjørn Fjell, Arne Paus og Karl Erik Harr, en serie utstillinger under tittelen «Romantikk og realisme». Nerdrum trakk seg fra offentlighetens lys i 2002. I desember 2003 flyttet han til Island, men har siden bodd på Rødvik Gård i Stavern og i Frankrike. Bakgrunn og arbeid. Nerdrum var elev ved Statens Kunstakademi under Aage Storstein og Alexander Schultz, men avbrøt sin kunstutdannelse i løpet av 1960-tallet for å utdanne seg selv i en klassisk tradisjon i forlengelsen av gamle mestere som Caravaggio og kanskje spesielt Rembrandt. Odd Nerdrums første utstilling fant sted i Norge i 1967. Allerede fra sin første utstilling kunne det være vanskelig å se hvilket standpunkt han tok i sine bilder, men "«kunsten behøver ikke nødvendigvis være verken revolusjonær eller skildre noe samfunnsmessig problem»," sa han selv til Bergens Tidende i 1977. Gunnar Sørensen påpekte i 1980 at det egentlig er "«verken Rembrandt eller Velazquez som utgjør Nerdrums nærmeste åndsfrender, for egentlig hører han vel hjemme i tradisjonen fra Tidemand, Christian Skredsvig og Christian Krohg»." Grunnen er at i denne årsakssammenhengen står anekdotiske komposisjoner med sentimentalitet og romantisk patos sentralt. Enkeltverk. Bildet «Stefanus – den første martyr» fra 1969 viser øyensynlig et offer for vold på gaten, men patosen gjør det vanskelig å avgjøre av hvilken type vold eller av hvem. «Frigjøring» fra 1975 viser en kvinne sittende overskrevs på en liggende mann på en enkelt madrass i sparsommelig rom. Bildet kan være ment som en kommentar til samtidens kvinnesak ved å vise kvinnen som en aktiv part, men bildet er likevel diffus i uttrykket. Mannen ser mer ut som et offer. Med «Mordet på Andreas Baader» i 1978 hadde Nerdrum for alvor tatt steget ut i samfunnsdebatten. Bildet viser et storslagent tablå hvor en halvnaken, utstrukket og nærmest Kristus-lignende figur, den tyske venstreterroristen (identifisert i bildets tittel) som mest sannsynlig begikk selvmord, blir skutt i bakhodet av en dresskledd mann med ansiktet i skygge. Nerdrum kunne også vise andre sider, som det tungt sosialrealistiske bildet «Trygd» (1973), innkjøpt av Nasjonalgalleriet, og «Moren vender tilbake som ung kvinne» (1974), makulert av kunstneren selv i 1978. Verket «Skyen» (1985) er kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Kritikk. I 2011 sa Stig Andersen at «Forestillingen om at Odd Nerdrum tilhører den ypperste verdenselite er et norsk fenomen».Nerdrum har hele tiden blitt møtt med negativ kritikk av norske kunstanmeldere. De mener han kopierer 1600-tallets stil, hvilket betyr et svik mot modernismens idealer. Nerdrum har svart at modernismen knebler og hindrer billedkunstens frihet. Dom. Odd Nerdrum ble 17. august 2011 dømt til to års ubetinget fengsel for ha solgt bilder for 10,5 millioner kroner uten å betale skatt. Dommen understreket at Nerdrum allerede har gjort opp skattekravet. Dommen vil bli anket. Olav Nygard. Olav Nygard, (født 10. juli 1884, død 11. februar, 1924) er en norsk lyriker som skrev på nynorsk. Han rakk å utgi fire diktsamlinger før han døde 40 år gammel. Olav Nygard var en av mellomkrigstidens fremste norske lyrikere. I sin levetid oppnådde han bare begrenset kunstnerisk anerkjennelse og ingen økonomisk suksess. Men poetisk satte han store spor etter seg, og hans beste dikt hører til det ypperste den norske litteraturen eier. Bakgrunn. Olav Nygard ble født på fjellgården Krossen i Modalen, Hordaland som barn av bonde Simon Larsson Nygard (1842–1930) og Brita Andersdotter Florvåg (1844–1894). Nygard var den nest yngst av ti søsken. Hans skolegang var folkeskole, først og fremst omgangsskole. 1903–1904 gikk han på Nordhordlands Amtskole, og i 1904–1905 gikk han på Møre Folkehøgskule i Ørsta, hvor styreren, Andreas Austlid, tok seg av han. 1905–1906 gikk han i snekkerlære og avtjente miliærtjeneste. 1907–1908 hadde han et nytt opphold ved folkehøgskolen i Ørsta, der han møtte Anton Aure og Anders Underdal. 1909–1910 bodde han i Oslo, en periode hos Hulda og Arne Garborg på Labråten i Asker. Olav Nygard livnærte seg som snekker, verftsarbeider, bryggeriarbeider og bonde. Flere ganger skiftet han bosted for å forsørge seg og familien, og eide og drev småbruk i Eksingedalen (1915–1916), på Lindås (1916–1918), på Horvei (1918–1922) og på Ulsrud (1922–1924). Den 31. desember 1912 ble han gift med Rakel Mathilde Tvedt (1889–1979), datter av bonde Sjur Hanssen Tvedt og Bertha Karin Monsdotter. Hun skulle komme til å overleve sin ektemann med 55 år da Nygard døde den 11. februar 1924 på Ulsrud i Østre Aker etter lengre tids sykeleie av tuberkulose. Nygard har fått Olav Nygards veg på Ulsrud i Oslo (like ved hans siste bosted i Beverlia) oppkalt etter seg. Gavlveggen i Ulsrud Borettslag i veien er dekorert med Nygaard-sitatet «No kvil deg fot. No hev du vinne fram.» fra diktsamlingen "Ved vebande". Lyrikeren. Nygard ble tidleg opptatt av engelsk dikting, William Shakespeare, Percy Bysshe Shelley, John Keats, men også av Henrik Wergeland. I tiden etter 1910 levde han av dagsarbeid og av å skrive for landsmålsavisene. 1910–1911 turnerte han med Hulda Garborg og Det Norske Spellaget. Nygard tilhører idag den sentrale norske lyrikkanon. Han ga ut fire diktsamlinger: "Flodmaal" (1913), "Runemaal" (1914), "Kvæde" (1915) og "Ved vebande" (1923). Han oversatte også et utvalg dikt av Robert Burns (1923). Debutboken kom ut på Olaf Norlis Forlag, mens de to neste bøkene ble utgitt av Gula Tidend i Bergen. "Flodmaal" fikk enkelte gode anmeldelser da den kom ut, mens "Runemaal" og "Kvæde" ikke ble lagt merke til av mange. Først med sin siste bok fikk han oppmerksomhet ut over en mindre krets. I et takkebrev til Nygard karakteriserer Arne Garborg boken slik: «Det er eit herlegt lite arbeid; høyrer til det beste og er, trur eg, det finaste, me hev av lyrikk på norsk». Om døden. I sine dikt beskjeftiger Nygard seg med de største temaer, og han står klart innenfor en romantisk diktertradisjon. Han blir ikke uten grunn kalt en dødens dikter: Hans bøker, særlig "Ved vebande" («ved det hellige») og et etterlatt manuskript, inneholder tradisjonelle døds- og vanitasdikt, men også svært originale bearbeidelser av disse temaene. Naturmystikk. Olav Nygards forfatterskap faller i to deler. De tre første bøkene inneholder en rekke folkeviseinspirerte og ofte naturmystiske dikt, svært mange av dem innenfor en romantisk og idealistisk verdensanskuelse. Dikterens ansvar er et sentralt motiv i det tidlige forfatterskapet, og dette blir tematisert både sosialt og eksistensielt. Et typisk eksempel på dette er diktet «Eg vart vald til svarberg», fra "Runemaal". Den siste diktsamlingen kommer ut etter en åtteårig pause i forfatterskapet. I denne boken kommer det inn både tvil og avklaring i forhold til idealismen, og Nygard beveger seg henimot en posisjon hinsides romantikken. Synet på dikterrollen gjennomgår store endringer, den blir gjenstand for en omfattende og poetisk avansert utspørring av forholdet mellom dikter og dikt. Denne posisjonen har vært karakterisert som «metaromantikk». I siste del av forfatterskapet når Nygard også sitt mesterskap i turneringen av de klassiske versformene. Samtlige av Nygards dikt er skrevet i tradisjonelle strofeformer, og særlig sentral i forfatterskapet er ottava rima-strofen, som totalt dominerer de siste delene av hans lyriske produksjon. Nygards dikt har ofte blitt oppfattet som språklig vanskelige. Dette beror både på at han i store deler av forfatterskapet benyttet seg av gamle, ‘ukurante’ ord, og på den utstrakte bruken av sammensatte ord og voldsomme språkbilder. Denne tendensen til vanskeliggjøring har blitt betraktet som hans største svakhet som lyriker, men også som et mulig modernistisk trekk ved forfatterskapet. Oslo Børs. Oslo Børs ASA er Norges eneste regulerte markedsplass for omsetning av aksjer, egenkapitalbevis og andre verdipapirer, som derivater og obligasjoner. Oslo Børs er den eneste selvstendige børs i Norden. Som markedsplass. Oslo Børs er i dag en elektronisk markedsplass hvor all handel skjer gjennom datanettverk. Handelen starter klokken 09.00 og avsluttes klokken 16.30 lokal tid (CET). Oslo Børs er den største markedsplassen hvor det noteres og handles i aksjer, egenkapitalbevis, ETPer, derivater og renter. Oslo Axess ble etablert i mai 2007 som et alternativ til Oslo Børs for notering av, og handel i aksjer. Oslo ABM ble etablert i juni 2005 som en alternativ markedsplass for renter. Aksjer. I Norge kan et allmennaksjeselskap (ASA) noteres på Oslo Børs. Det er opp til selskapet selv å søke om å bli tatt opp til notering, men selskapet må oppfylle gjeldende krav som blant annet omfatter antall eiere (spredning), antall aksjer, markedsverdi og historie. For å være notert stiller Børsen blant annet strenge krav om behandling av konfidensiell informasjon. Selskaper som tilfredsstiller kravene til notering, vil mye lettere få tilgang til kapital gjennom emisjoner. Mange investorer investerer utelukkende i verdipapirer som er notert på en børs. Slike papirer er lettere å selge. OBX – indeksen består av de 25 mest omsatte aksjene notert på Oslo Børs. OBX-indeksen er handlebar, det vil si at du kan kjøpe og selge børsnoterte futures og opsjoner på indeksen. Sagt på en annen måte kan du få samme eksponering ved å kjøpe et indeksprodukt som om du kjøper alle aksjene (vektet) som inngår i indeksen. Rangeringen baseres på en seks måneders omsetningsperiode. Indeksen justeres hver tredje fredag i juni og desember. OSEBX – Oslo Børs Benchmark Index skal være en investerbar indeks som inneholder et representativt utvalg av alle noterte aksjer på Oslo Børs. OSEBX revideres på halvårlig basis og endringene implementeres 1. desember og 1. juni. Det lages også en rekke andre indekser. Derivater. Derivater ble første gang notert på Oslo Børs 22 mai 1990. Valuta. Frem til 1991 var det valutaveksling på Oslo Børs, i dag foregår omsetning av valuta hos Norges Bank. Ledende sektorer. Oslo Børs har en unik posisjon internasjonalt knyttet til næringene energi, shipping og sjømat. Børsen er nest størst i Europa (antall selskaper) og nest størst i verden innen oljeservice (antall selskaper og markedsverdi). Innen shipping er børsen nummer to i Europa og tredje størst i verden (antall selskaper) og nummer en i verden innen sjømat (antall selskaper og markedsverdi). Historie. Oslo Børs ble etablert ved egen lov av 18. september 1818. Handelen på Oslo Børs startet den 15. april 1819. I 1881 ble Oslo Børs en fondsbørs, det vil si at verdipapirer ble tatt opp til notering. Den første kursnotering av verdipapirer inneholdt 16 obligasjonsserier og 23 aksjer, Norges Bank inkludert. Oslo Børs var den første norske børsen som ble etablert, etterfulgt av lokale børser i Trondheim (1819), Bergen (1837), Kristiansand (1837), Drammen (1839), Stavanger (1878), Kristiansund (1894), Skien (1895), Ålesund (1905) Sandefjord (1912), Haugesund (1914) og Fredrikstad (1921). Oslo Børs hadde hele tiden hovedmarkedet for noterte aksjer og obligasjoner, de lokale børsene drev vanligvis med valutanoteringer og vareomsetning, selv om de også hadde en viss fondsbørsvirksomhet. Etter første verdenskrig ble Oslo Børs den eneste børsen som hadde noe aksjeomsetning av betydning. Oslo Børs samarbeider om blant annet handelssystemer med London Stock Exchange. Børsen har også et samarbeid med børsene i Singapore og Toronto (Canada) om sekundærnotering av selskaper. Børsen ble privatisert i 2001, og er etter fusjonen i 2007 100% eid av Oslo Børs VPS Holding ASA. Børsbygningen. Børsbygningen (Tollbugata 2) ble oppført i årene 1827–1829 etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch (1801–1865). Børsen søkte i 1822 staten om å få bygge på "Grønningen" (i dag kalt Børshagen), den første og eneste offentlige park i datidens Christiania. Grosch måtte i 1827 forlate stillingen som assistent for slottsarkitekt H.D.F.Linstow fordi Stortinget nektet å bevilge penger til byggingen av Slottet, og var dermed ledig for sitt første oppdrag i hovedstaden. Hans børsbygning, som bare utgjør en tredjepart av den nåværende, ble reist i én etasje på en høy kjeller for fremvisning og omsetning av varepartier. Fasaden mot Tollbugata domineres av en bred midtgavl båret av fire doriske søyler mellom "anter". I dette tidlige verket fulgte Grosch de klassisistiske idealene som ble forfektet av hans læremester under studiene ved Akademiet i København, professor Christian Frederik Hansen. Børssalen ble brukt som møtelokale for bystyret i Kristiania til 1880. Mellom 1909 og 1911 ble børsbygningen utvidet etter tegninger av arkitekt Carl Michalsen. Det ble oppført to sidefløyer og en tverrfløy, slik at anlegget kom til å oppta nesten hele parkkvartalet. Tilbygget ble reist i oppsluttende stil. Det omsluttet en gårdshage med fontene og Merkur-statue. Ved en ombygging i 1987 ble hagen overbygget og tatt i bruk som ny børssal. I dag skjer all handel på Oslo Børs elektronisk, bygningen inneholder ikke lenger den fysiske markedsplassen for verdipapirer, Børskommisærer. Den administrative leder av børsen kalles børskommisær – begrepet «børsdirektør» blir brukt per 2011. Skatteparadis. Ti prosent av selskapene på Oslo Børs har kontorer i skatteparadis ifølge Aftenposten. Olav Kyrre. Olav Kyrre (uttalt Kjyrre) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men han var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge. Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig. Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i lese salmer og at han også assisterte prester ved gudstjenesten. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Håkeby, Tanum i Båhuslen. Senere begravd i Nidaros (Trondheim). Litteratur. Olav 03 Om det tragiske. "Om det tragiske" var den filosofiske doktorgraden til Peter Wessel Zapffe, og ble første gang utgitt som bok i 1941. Zapffes seks hundre sider store verk er en redegjørelse for den filosofiske tankegangen som ble grunnlagt i Zapffes essay "Den sidste Messias". I "Om det tragiske" skriver han blant annet at det ligger i menneskets natur å spørre etter mening ettersom mennesket er et meningskrevende vesen. Denne søken etter mening er mennesket alene om, fordi vi er i besittelse av et åndsoverskudd. Mennesket har større intellektuell kapasitet enn det naturen krever, og dette overskuddet bruker vi på meningsløse grublerier for å finne mening med tilværelsen. Dette er "det tragiske". Organisasjon. Organisasjon er to eller flere mennesker som arbeider sammen og utfører oppgaver for å oppnå et mer eller mindre klart definert mål. Dette vil i praksis innebære en formalisering med fordeling av sider ved arbeidet (rollefordeling/oppgavespesialisering) for at samarbeidet skal gi mest mulig effekt. Organisasjoner fremmer medlemmene sine interesser, realiserer mål, produserer varer og tjenester, og administrerer og utøver myndighet. Formelle organisasjoner. Organisasjonskart for den amerikanske marinen.Formelle organisasjoner kjennetegnes av regelverk, prosedyrer og mål for den kollektive virksomheten. De formelle organisasjonene kan deles i to hovedgrupper: arbeidsorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Arbeidsorganisasjoner er opprettet for å produsere bestemte varer eller tjenester i privat og offentlig virksomhet. Formelle organisasjoner er anerkjent av omgivelsene og/eller offentlige myndigheter som en enhet (i Norge ved oppføring i Foretaksregisteret), dessuten er retten til å tale eller inngå kontrakter på vegne av organisasjonen formalisert. Arbeidsorganisasjoner kan organiseres i forskjellig former (se Selskapsformer i Norge) og reguleres i selskapsrettens rettsregeler. Frivillige organisasjoner. Logo til en ungdomsorganisasjon som jobber for fred.De frivillige organisasjonene knytter sin virksomhet til bestemte religiøse, kulturelle, humanitære, idrettslige, politiske og næringsmessige interesser og verdier. Et hovedskille mellom frivillige organisasjoner går mellom ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner. Det totale antallet lokalforeninger, klubber og lag blant frivillige organisasjoner i Norge anslås til 200 000. Det finnes ca. 1200 landsomfattende organisasjoner med et samlet medlemstall på mer enn én million. "Organisasjon" kan også være en betegnelse på aktiviteter som systematisk tar sikte på å ordne, iverksette, fremme og planlegge arbeid som utføres i organisasjoner eller skaffe seg oversikt over et sakskompleks. Organisasjon er i dagligtale ofte det samme som en forening. Uformelle organisasjoner. Organisasjoner skiller seg fra uformelle grupper som familier, klaner, vennegrupper, nabolag og gjenger ved at organisasjoners sosiale relasjoner som oftest er mer formelle og målrettede. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle, og av og til kan slike andre sosiale grupper fungere så målbevisst og systematisk at de vanskelig lar seg skjelne fra ordinære organisasjoner. Når det skjelnes mellom formelle og uformelle organisasjoner blir formelle organisasjoner definert på grunnlag av offisielle hierarkier og målsetninger; mens uformelle organisasjoner er definert utfra sosial praksis og forskjellige forhandlingsformer. I en formell organisasjon er medlemskap normalt regulert i en arbeidskontrakt eller medlemskapsbetingelser. Organisasjonsteori. Innenfor organisasjonsteorien blir organisasjon definert som «et sosialt system som er bevisst konstruert for å nå bestemte mål». Organisasjoner er med andre ord «et redskap for å realisere mål». Fellestrekk ved alle organisasjoner er altså at de skal realisere bestemte mål, men hvordan de skal nå disse målene er avhengig av hvilken oppgave de har, hvilken teknologi de har til rådighet og hva målene er. Organisasjonsforskning. Organisasjonsforskning setter søkelyset på bl.a. arbeidsdeling, samordning, styring, mål, interesser og endring i organisasjoner. Man har også studert tilsiktede og utilsiktede sosiale virkninger av ulike organisasjonstyper. Organisasjonsforskning har vært rettet mot organisasjoner i både næringsliv og offentlig forvaltning samt ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner. Man trekker på en rekke disipliner (statsvitenskap, sosiologi, økonomi, psykologi) og dette medfører at det er tale om et mangfoldig og sammensatt fag. Det undervises og forskes på organisasjoner ved høyskoler, handelshøyskoler og universitet. Også ved de selvstendige forskningsinstituttene som Fafo, SNF og ISF forskes det på dette området. Norske organisasjonsforskere er med i Nettverk for organisasjonsforskning i Norge. Leder av organisasjoner. Den daglige lederen i en stor organisasjon eller institusjon, for eksempel i en interesseorganisasjon, kalles ofte generalsekretær. I noen politiske partier kalles denne stillingen partisekretær. Generalsekretæren er som regel ansatt, til forskjell fra styrelederen som gjerne blir valgt på organisasjonens landsmøte. I bedriftsorganisasjoner og offentlige etater kalles ofte den daglige lederen for direktør, disponent eller administrerende direktør. En daglig leder er dermed en fullmektig ("agent") som driver organisasjonen på oppdrag fra eier(e) eller medlemmer ("prinsipal"). Den øverste beslutningsmyndighet ligger altså hos organisasjonens øverste organ (generalforsamling, landsmøte, parlament), mens daglig leder har fått delegert beslutningsmyndighet for daglig drift. Opera. Opera er et scenisk verk med sangpartier til orkesterakkompagnement, der hele teksten synges. Sangere som er skolerte i klassisk sang, agerer på scenen og anvender oftest scenekostymer. Scenen har vanligvis dekor for å illustrere handlingens miljø. De fleste operaene er gjennomkomponerte. Operaer kan inneholde ballettscener. En opera kan ha talt dialog (for eksempel "Tryllefløyten" av Mozart; eller opera comique/opera buffa). Det finnes likevel mellomformer og moderne motsvarigheter til opera, se oratorium, sangspill, operetter og musikaler. Iblant anvendes også termen "musikkdrama" som en sammenfattende benevning for alle slags typer skuespill med sang. Iblant inkluderer termen "musikkdrama" også skuespill med musikk der skuespillerne ikke selv synger, se for eksempel ballett. Forskjellen mellom "oratorium"/"kantate" og "opera" ligger i at i oratoriumet (eller kantaten) agerer ikke sangerne, og de opptrer ikke på en scene med dekor. Forskjellen mellom en "operette"/"sangspill" og "opera" er at operetten er musikalsk enklere og har friere form, men begge formene anvender "skolerte" stemmer. En "musikal" krever ikke skolerte stemmer. Den kan musikalsk snarere ses som en følge av slagere, og har ofte dansescener. En spansk "zarzuela" er en slags mellomting mellom "opera buffa" og en "operette". Zarzuela er ofte en enakter med humoristisk handling med (i en viss grad) improviserte dialoger. Betegnelsen kommer fra det latinske ordet "opera" som betyr arbeid/verk i flertall (entall opus). Ordet «opera» brukes vanligvis om det tradisjonelle europeiske musikkteatret som oppstod i Firenze på slutten av 1500-tallet, men også andre former for musikalsk drama – for eksempel kinesisk «pekingopera» – regnes i samme kategori. a> sett innenfra med et blikk på sceneteppet Operaens form og innhold har utviklet seg gjennom de siste 400 årene, helt fra den aller første oppføringen av Claudio Monteverdis "Orfeus" til det fullendte uttrykket i Richard Wagners operaer. De vokale og instrumentale innslagene, samt orkesterets rolle, har dermed vært gjenstand for stadige reformer og nyskapning. Det som var vanlig på 1600-tallet, var enten forsvunnet eller forandret av tidens gang da 1800-tallet kom. Noen sjangerbetegnende elementer, som vokalformene resitativ og arie, og det intense dramaet i handlingen, har imidlertid preget operaen gjennom tidene, selv om disse elementene også har utviklet seg. Operaene ble laget av komponister som ofte representerte sin kunstneriske samtid og som var inspirerte av de kulturelle og politiske svingningene de var en del av. Det var en flytende og gjensidig påvirkning mellom de ulike sentrene for musikalsk innovasjon, der storbyer i Italia, Tyskland, Frankrike og England spilte hovedrollene. Særlig ble italiensk det store operaspråket, og dermed ble det innen operaverdenen stående en del ord og uttrykk som etter hvert ble universelle for sjangeren. Når man skal gi en oversikt over hva som skjer i en operaframføring, dukker det altså opp mange italienske fraser. Orkesterets rolle har forandret seg over tid. Fra operaens første dager var fokuset på det vokale, og etter hvert ble det lagt stadig mer vekt på sangsolistenes virtuositet. Instrumentene holdt seg i bakgrunnen slik at sangerne fikk briljere. På 1760-tallet gjorde den tyske komponisten Christoph Willibald Gluck opprør mot dette, og i hans reformopera lå fokuset mer på det instrumentale. Musikken skulle støtte opp om dynamikken i handlingen og ikke avbrytes av unødvendige «pauser» av vokale forsiringer. Orkesterbesetningen ble større etter hvert som nye instrumenter ble utviklet, og skiftet i takt med de musikkhistoriske epokene. I begynnelsen ble det brukt typiske basso continuo-instrumenter som cembalo, lutt, zink, orgel og bassgambe. Seinere kom de store orkestrenes tid, og komponister som Wagner og Giuseppe Verdi benyttet seg bevisst av mulighetene for klang og instrumentering. Orkesteret og musikken ble mer og mer gjenstand for eksperimentering og nyskaping – og samspillet og dynamikken mellom det musikalske og det sceniske stadig mer innfløkt. Operaen har en veldig sterk fortellende dimensjon, der dramaet ofte søker å illustrere sider ved menneskets liv og vesen. Det litterære aspektet bindes sammen med det musikalske i et forsøk på å gi tilhørerne et innblikk i det komponisten og dikteren har på hjertet. Når disse to aspektene vellykket går opp i en større helhet, gis operaen en voldsom kraft til å trollbinde sitt publikum. Nordmenn. Hjalmar Borgstrøm, Arne Eggen, Ole Olsen, Gerhard Schjelderup (også komposisjon med Kristofer Janson) Kronologi av norske operaer. 120 operaer er blitt skrevet av norske komponister, før år 2000. Blant disse er "Fredkulla" 1859, "Austanfyre sol og vestanfyre måne" (1888–1890), "Fiskeren" (1900), "Den røde pimpernell" (1913), "Stormfugler" (1926), og "Olav Liljekrans" (1940). Andre norske operaer er "Lajla" og "Stallo". Opera (nettleser). Opera er en nettleser utviklet av det norske selskapet Opera Software. Nettleseren lar brukeren gjøre vanlige internett-relaterte oppgaver som å vise nettsider, sende og motta e-post-meldinger, behandle kontakter, chatte på IRC, laste ned filer med BitTorrent, og lese nyhetsmatinger. Opera blir tilbydd som gratis programvare for personlige datamaskiner og mobiltelefoner. Funksjoner i Opera omfatter blant annet fanevisning, sideskalering, musebevegelser og en integrert nedlastingsbehandler. Sikkerhetsfunksjoner omfatter innebygd phishing- og malware-beskyttelse, SSL/TLS-kryptering når man surfer på HTTPS-nettsider, og å slette private data slik som informasjonskapsler. Opera har over 200 millioner brukere over hele verden. Av disse tallene er det over 50 millioner brukere på personlige datamaskiner og over 150 millioner på mobiltelefoner. Opera Mini var den mest populære nettleseren for mobiltelefoner i 2011. Opera er kjent for å frambringe nye funksjoner som senere har blitt tatt i bruk av andre nettlesere. Teknologi. Nettleseren er laget for de fleste operativsystemer og er tilgjengelig på mange språk, inkludert bokmål og nynorsk. Nettlesere har etter hvert blitt vanlige å bruke på mobiltelefoner. Opera utviklet tidlig en teknologi som gjorde det enklere å tilpasse nettleseren til PDA-er og mobiltelefoner, og fikk derfor tidlig kontrakter med store telefonselskaper. Opera anses å være den beste nettleseren for mobiltelefoner, et viktig punkt som dessuten ble enda sterkere da Opera Mini ble lansert. Opera Mini er programmert i Java og er på mange måter revolusjonerende fordi den ikke krever WAP-spesifikke nettsider. I stedet godtar den helt vanlige nettsider bygget opp med HTML- og CSS-koding, fordi den krymper nettsidene til et passende format og returnerer ferdig komprimert kode. Dermed sparer brukerne av nettleseren penger ved bruk av roamingnettverk slik som 3G-nettet. Opera var den første nettleseren med «faner», hvilket betyr at man kan ha mange nettsider oppe til samme tid i ett og samme vindu uten å fylle opp oppgavelinjen. Opera har en «fanelinje» hvor alle åpne sider listes. Opera støtter alle de vanligst brukte markeringsspråk og scriptspråk som benyttes på Internett, som for eksempel HTML, XML, XHTML, Javascript og CSS, samt eksperimentell støtte for Web Forms 2.0 som fortsatt er under utviking. Den kan lese protokoller som HTTP, HTTPS og FTP. Med plugins kan den også bruke Flash, Java og diverse lyd- og bildepluginer. Opera har også en epostleser som i tillegg til POP3, IMAP og SMTP også støtter NNTP for nyhetsgrupper og RSS for nyhetsstrømmer. Med en lang rekke tredjepartsutvidelser kan man legge til mye forskjellig slags annen funksjonalitet. Opera gir også muligheter for online chatting med IRC. Med "Small Screen Rendering" er det er mulig å forhåndsvise hvordan nettsider vil se ut på mobiltelefoner. Opera leser også WML, språket som benyttes i WAP. Historikk. Opera startet som et prosjekt utviklet av Televerket (nå Telenor) i 1992, men da Televerket ikke lenger ønsket å satse på prosjektet, gikk Jon Stephenson von Tetzchner og Geir Ivarsøy sammen om å arbeide videre med det i et eget selskap, Opera Software. Selve navnet kom ikke på plass før etter mange måneder med tankeslit. Lederen for selskapet er Jon Stephenson von Tetzchner. I 2004 mottok Opera "PC Worlds Best Browser Award" og senere "PC World World Class 2005". Fra versjon 5.0 var nettleseren tilgjengelig gratis med reklamebannere. Betalte man ca. 400 kroner, ble dette banneret fjernet og man fikk tilgang på premium support. Med versjon 8.5 fjernet Opera reklamebanneret og tilbød nettleseren gratis. Nå som programvaren er gratis, genererer Opera Software inntekter på de innebygde søkemotorene samt lisenser til mobilprodusenter som Motorola, Nokia m.fl. I november 2005 vant gründerne bak Opera "Entrepreneur of the Year 2004" og ble kåret til Norges beste innen tjenester. Lanseringshistorie. "(Hovedversjoner for Windows, uten individuelle plattformer og språk og uten underversjoner eller betaversjoner.)" Versjon 11.00. Versjon 11.00 ble utgitt den 16. desember 2010 og er den nyeste store oppdateringen til Opera. Fullstendig liste over nyheter finnes for, og Versjon 10.00. Versjon 10.00 ble utgitt den 1. september 2009 og er den nest nyeste store oppdateringen til Opera. Fullstendig liste over nyheter finnes for, og Mobiltelefon. Opera Mini er en gratis, kompakt nettleser for mobiltelefoner og andre enheter som har Java ME installert. Den bruker Opera sin server til å gjengi og forminske sider før binærdata blir sendt til et lite program som blir kjørt på telefonen. Denne metoden gjør mange sider kompatible med mobiltelefonen. Nintendo DS. 15. februar 2006 annonserte Opera at de hadde utviklet en nettleser for Nintendo DS. Denne bruker systemets todelte skjerm for enten å zoome inn på deler av nettsiden eller for å ha en lengre vertikal skjerm. Nettleseren startet salget i Japan 24. juli 2006 og kostet 3800 yen (ca 190 norske kroner). I Europa ble den lansert 6. oktober 2006 og i Australia 18. januar 2007. Utgivelsesdatoen i USA var 4. juni 2007. Wii. Nintendos Wii-konsoll kommer med en spesiallaget versjon av Opera. TV. Sony skal bruke en versjon av Opera på flere av sine TV-er og Blu-Ray Disc-spillere. Pausefisk. Pausefiskene var uttrykket som ble brukt om fiskene NRK pleide å sende et opptak av mellom programmene før i tiden. I og med at kommersielle kanaler sender reklamesnutter fyller de noe av de samme funksjonene. Begrepet brukes i dag også om små animasjoner (f.eks Flash-animasjoner) på Internett, som vises mens (den tyngre) hovedsiden lastes til nettleseren. Politisk parti. Et politisk parti er en sammenslutning av partimedlemmer, som har relativt sammenfallende syn i politiske spørsmål og ønsker å øve innflytelse i de politiske beslutningsprosessene. Dette ved å stille liste med kandidat(er) ved frie politiske valg, eller på andre måter arbeide for retten til å kjempe om politisk innflytelse ved å stille til slike frie valg. Norge. Partiene i Norge vokste frem sammen med parlamentarismen, som fikk sitt endelige gjennombrudd i 1884. Det var Venstre som ble det første norske partiet, og som fikk knesatt prinsippet om at statsministeren må hente støtte for sin regjering i Stortinget, og ikke hos kongen. Høyre ble etablert kort tid etter Venstre. I 1887 ble Arbeiderpartiet stiftet, men dette ble ikke representert før ved stortingsvalget i 1903. Den historiske bakgrunnen for betegnelsene «høyreparti» og «venstreparti» kommer fra representantenes plassering i det første franske parlamentet. De radikale hadde sine seter til venstre for podiet, mens de konservative satt til høyre. Senere har «sentrum» kommet til som egen politisk blokkbetegnelse og beskriver partier som legger seg mellom høyre- og venstresiden. I moderne politikk er det som oftest partienes holdninger i økonomisk politikk, herunder skattepolitikk og fordelingspolitikk, som avgjør om det blir betegnet som et høyreparti eller et venstreparti. Av partiene i det norske Stortinget regnes tradisjonelt SV og Arbeiderpartiet som venstresiden. Senterpartiet, KrF og Venstre regnes som sentrumspartier, mens Høyre og FrP regnes som høyresiden i politikken. I Norge reguleres muligheten for å stille lister til valg av valgloven. Partier som fyller visse betingelser (fastsatt i partiloven), kan la seg registrere i Partiregisteret. Dette gir vern av partinavnet, samtidig som det gjøres noe enklere å stille valglister. Partier og grupper som stiller til valg til Sametinget, kalles samepolitiske enheter og registreres gjennom Sametinget. Partier på lokalt nivå. Landsdekkende partier i Norge er gjerne inndelt i fylkes- og kommunepartier (tidligere kalt herredspartier), som organiserer plattformen som partiene stiller til valg på i fylkene og kommunene. Det kan også være flere lokale avdelinger av partier innen en kommune, som for eksempel ulike arbeiderlag. Petter Vennerød. Petter Vennerød (født 25. september 1948 i Oslo) er en norsk filmregissør. Han er sønn av filmregissøren Øyvind Vennerød, og bror til økonomen Christian Vennerød. Petter Vennerød er mest kjent for samarbeidet med Svend Wam, og de 14 filmene de skapte. Vennerød er både manusforfatter, regissør og produsent, og har hatt biroller i en rekke av sine egne filmer. Han har også vært kinodirektør for Asker Kino. Filmografi. Med unntak av de to første filmene er samtlige produsert av Mefistofilm, Wam og Vennerøds eget produksjonsselskap. I 2007 ble Lasse og Geir, Åpen framtid, Drømmeslottet, Adjø solidaritet og Bryllupsfesten relansert i restaurert utgave på DVD. Pearl Jam. Pearl Jam er et Seattle-band som siden tidlig på 1990-tallet har vært et av verdens mest populære rockeband. Pearl Jam ble dannet i 1990 av de tidligere Green River, og Mother Love Bone-medlemmene Jeff Ament og Stone Gossard. Med seg fikk de vokalist Eddie Vedder og gitarist Mike McCready. I den første perioden fungerte Matt Cameron fra Soundgarden som trommeslager inntil bandet hadde fått tak i fast trommeslager. Pussig nok ble Cameron fast medlem av Pearl Jam noen år senere, etter at Soundgarden hadde blitt oppløst. Pearl Jams første faste trommeslager var imidlertid Dave Krusen. Pearl Jam debuterte i 1991 med albumet "Ten". Platen, som ble utgitt omtrent samtidig som Nirvanas "Nevermind" ble en enorm suksess, og satte sjangeren grunge på kartet, men Pearl Jams album "Ten" klarte seg bedre kommersielt enn Nirvanas "Nevermind". Pearl Jams største hits fra dette albumet er «Alive» og «Jeremy», som begge fikk veldig mye spilletid på radio og MTV. Sammenlignet med andre grunge-band som Nirvana, Soundgarden og Alice in Chains spiller Pearl Jam stort sett roligere og mer melodisk musikk. En av bandets største inspirasjonskilder er Neil Young, som bandet gav ut en plate sammen med i 1995 – noe som både introduserte Pearl Jam til eldre fans, og Neil Young for et yngre publikum. Krusen forlot bandet i 1992, og ble erstattet av Dave Abbruzzese, som to år senere selv ble erstattet av Jack Irons. Pearl Jam fulgte opp "Ten" med albumet "Vs." På dette albumet gikk gruppen til det uvanlige skrittet å ikke gi ut en eneste video. Videre førte en krangel med billettbyrået Ticketmaster til at bandet avlyste sin USA-turné i 1994. Angivelig skyldes dette at bandet mente Ticketmaster hadde for høye billettpriser. I 1996 gav Pearl Jam ut sitt fjerde album "No Code" – et album som var mye smalere enn de tidligere utgivelsene. Bandet fortsatte å eksperimentere på sitt neste album "Yield", men returnerte til det man kan kalle deres opprinnelige lydbilde på "Binaural" fra 2000. På dette tidspunktet hadde Irons forlatt gruppa av helsemessige årsaker, og blitt erstattet av Matt Cameron. Deres neste album var "Riot Act", som blir sett som et veldig svakt album. I 2006 ga bandet ut sitt comeback-album, "Pearl Jam", som var det første siden "No Code" som erobret 1. plassen på Billboard 200. I 2009 ble albumet "Backspacer" utgitt, et album som virkelig satte Pearl Jam tilbake på kartet. Historie. Pearl Jam live i 2006 Oppstarten 1984 - 1990. Stone Gossard og Jeff Ament jobbet i rekke av band før de ble med i Pearl Jam. Det første bandet de jobbet med var Green River sammen med Mark Arm og Steve Turner som er nå i Mudhoney. Når Green River slo opp i 1987 pågrunn av deres forskjellige retninger og ideer begynte Stone og Jeff og jobbe sammen med Andrew Wood som på den tiden jobbet med bandet Malfunkshun. De startet bandet Mother Love Bone og begynte å spille inn demoer sammen. I 1990 ga bandet ut sitt debutalbum, "Apple", som ble gitt ut fire månender etter at Andrew Wood døde av en overdose. Etter dette begynte Jeff og Stone og lete etter musikere til et nytt band. Etterhvert kom de i snakk med Chris Cornell, som på den tiden jobbet sammen med Soundgarden. Chris hadde vært romkompisen til Andrew før han døde, og han ville lage et band dedikert til hans minne. Dette bandet ble etter hvert kalt Temple of the Dog. Der møtte de Mike McCready, Eddie Vedder og Matt Cameron. Jeff og Stone begynte å jobbe sammen med Mike og Eddie på deres nye album. Matt ble bandets trommeslager etter at Soundgarden oppløstes. Etter en lang tid med arbeid ga bandet ut sitt debutalbum "Ten". "Ten". I 1991 ga Pearl Jam ut sitt mest kjente album, "Ten". Albumet ble gitt ut samme år som Nirvanas "Nevermind" og Soundgardens "Badmotorfinger". Dette året ble senere referert til som «the grunge explosion» fordi alle de største grungebandene ga ut noen av deres beste album det året. "Ten" ble en stor suksess, og var det albumet som startet Pearl Jams karrière. Albumet var på Billboard 200-listen i nesten 2 år, noe som er det lengste for et grunge-album. Det ble gitt ut fire singler; «Alive», «Even Flow», «Jeremy» og «Oceans», som alle solgte godt, men av disse ble «Jeremy» og «Alive» de mest populære. «Jeremy» ble nominert til en Grammy. Albumet har blitt sertifisert til 12x platina av The RIAA. "Vs.". "Vs." er det andre studioalbumet fra Pearl Jam. "Vs." ble en stor suksess for bandet. Albumet kom på 1. plass på Billboard 200 og holdt plassen i 5 hele uker. Det ble gitt ut fire singler fra albumet; «Go», «Daughter», «Animal» og «Dissident», som alle gjorde en bra figur kommersielt. Det som var overraskende var at det ikke hadde blitt lagd en eneste musikkvideo til singlene. Albumet har blitt sertifisert 7x platina av The RIAA. "Vitalogy". "Vitalogy" er Pearl Jam sitt tredje studioalbum og ble gitt ut i 1994. Sangen «Spin the Black Circle» vant en Grammy for «Best Hard Rock Performance» i 1996. Dette er den eneste Grammyen bandet har vunnet. Albumet ble en stor suksess, og ble Pearl Jam sitt siste store studioalbum til deres comeback-album "Pearl Jam" ble gitt ut i 2006. Det ble gitt tre singler fra albumet; «Spin the Black Circle», «Not for You» og «Immortality» som alle solgte bra. Det ble heller ikke lagd noen musikkvideoer til disse singlene. Albumet har blitt sertifisert til 5x platina av The RIAA. "No Code". "No Code" er bandets fjerde studioalbum. Albumet ble det siste som kom på 1. plass på Billboard 200 før "Pearl Jam", og singlen «Who You Are» var bandets siste som kom på 1. plass på «Modern Rock Tracks» helt til singelen «World Wide Suicide» greide det i 2006. "Yield". "Yield" er det femte studioalbumet fra Pearl Jam. Etter at albumet ble gitt ut sluttet Jack Irons i bandet. "Yield" var det første Pearl Jam albumet siden "Ten" som ikke kom på 1. plass på Billboard 200. Bandet lagde deres første musikkvideo siden 1992 til sangen «Do The Evolution». «Do The Evolution» og albumet "Yield" ble nominert til Grammy. Det ble gitt ut to singler fra albumet, «Given to Fly» og «Wishlist». «Given To Fly» kom på 1. plass på «Mainstream Rock Tracks». "Yield" har blitt sertifisert til platina av The RIAA. "Binaural". "Binaural" er det sjette studioalbumet fra Pearl Jam. På dette tidspunkte hadde Matt Cameron fra Soundgarden blitt bandets nye trommeslager. Sangen «Grievance» ble nominert til en Grammy. Det ble gitt ut to singler; «Nothing As It Seems» og «Light Years». "Binaural" er et veldig eksperimentelt album og i mange av sangene er det like sjangertrekk med Art rock. Albumet er sertifisert til gull av The RIAA. "Riot Act". "Riot Act" er det syvende studioalbumet til Pearl Jam, og ble gitt ut i 2002. Dette er det siste studioalbumet utgitt på Epic Records. Albumet er mer folk rock-inspirert og eksperimentelt enn de forrige Pearl Jam-albumene, men albumet gjorde det ikke bra kommersielt. Det ble gitt ut to singler; «I am mine» og «Save You». "Pearl Jam". "Pearl Jam" er det åttende studioalbumet til Pearl Jam og blir av mange sett på som platen som bragte bandet tilbake til et større publikum. Albumet er det første siden "No Code" som erobret 1. plassen på Billboard 200. Albumet er mye tyngre enn de andre Pearl Jam-albumene. Albumet er det første som ble utgitt på plateselskapet J Records. Albumet har noen ganske politiske sanger som for eksempel «World Wide Suicide», som handler om Irak-krigen og deres synspunkter om krigen. Musikkstilen på dette albumet er en ny tilnærming til grunge. Det ble gitt ut to singler fra albumet; «World Wide Suicide» og «Life Wasted», singlen «World Wide Suicide» var den første singelen siden «Who You Are» som kom på 1. plass på «Modern Rock Tracks». Etter at albumet ble gitt ut dro bandet på en lang turne. "Backspacer". "Backspacer" er Pearl Jams niende studioalbum, og var det første albumet som gikk rett inn på førsteplass på Billboard på 13 år. Albumet ble produsert av Brendan O'Brien, et samarbeid som ikke har funnet sted siden innspillingen av "Yield". "Backspacer" er i større grad i kontakt med det lydbildet bandet hadde på 1990-tallet enn hva albumet "Pearl Jam" er, og bandet opplevde en mye større kommersiell suksess med dette albumet. Paul Breitner. Paul Breitner (født 5. september 1951 i Kolbermoor) er en tidligere tysk fotballspiller. I 1970 gikk han fra ESV Freilassing til Bayern München, hvor han scoret 83 mål på 255 kamper. Han ble spansk mester med Real Madrid i 1975 og 1976. Han var innom Eintracht Braunschweig i 1978, før han returnerte til Bayern. Han spilte 48 landskamper og scoret 11 mål for, og ble verdensmester i 1974 og europamester i 1972. Panama. Panama ("spansk": Panamá, IPA [re'puβlika ðe pana'ma]) er en republikk i Latin-Amerika og ligger helt sør i Mellom-Amerika med grense til Colombia i øst, Costa Rica i vest, Atlanterhavet i nord og Stillehavet i sør. Panama er et transkontinentalt land og ligger som en bro mellom Nord- og Sør-Amerika. Den relativt unge republikken var en del av Colombia frem til 1903. Etymologi. Navnet «Panama» er av indiansk opphav fra et ord som betyr «overflod av fisk» eller «overflod av sommerfugler». Naturgeografi. Panama er lokalisert både i Mellom-Amerika og Sør.Amerika, med grense til Atlanterhavet i nord, Stillehavet i sør, Colombia i øst og Costa Rica i vest. Fra 1999 overtok Panama kontrollen over Panamakanalen og landområdet rundt, som kobler Atlanterhavet med Stillehavet, og utgjør en viktig og strategisk del av landet. Det er liten sesongvariasjon i Panama, og gradene i hovedstaden ligger på mellom 24°C og 29°C i gjennomsnitt. Panamakanalen. Panamakanalen er en stor kanal som skjærer gjennom Panamas smaleste parti, og gjør det mulig for skip å ta «snarveien» fra Atlanterhavet til Stillehavet og omvendt via Gatunsjøen. 5 % av verdenshandelen går gjennom kanalen. Kanalen åpnet 15. august 1914. Panamakanalen er vel 81 km lang. Den har to sett med sluser på Stillehavssiden, Miraflores- og Pedro Miguel-slusene, og ett, Gatun-slusene, på Atlanterhavssiden. Hvert slusekammer er 305 meter langt, 33,5 meter bredt og 26 meter dypt. Betegnelsen Panamax brukes på de største skip som kan passere kanalen. Kanalen har to løp slik at det kan gå skip i begge retninger samtidig. Høydeforskjellen fra havet til Gatunsjøen er 26 meter. Det ble tatt ut 14 ganger mer masse da Panamakanalen ble bygget, sammenliknet med Suezkanalen. Historie. Panama ble kolonisert i 1510 av Spania. Men i 1810, etter 300 år, ble Panama selvstendig. I 1821 ble Panama en del av Colombia, men igjen ble landet et selvstendig stat i 1903. De ble oppfordret av USA i forbindelse med den amerikanske planen om å bygge en kanal. Columbianerne satte i gang med utgravingen i 1880, og senere ble dette arbeidet overtatt av Frankrike, som jo hadde erfaring fra utgraving av Suez-kanalen. USA innså snart den strategiske og økonomiske betyningen her, og ønsket full kontroll over kanalen og kanalområdet. Derfor leide USA kanalen og kanalområdet fra Columbia fra 1903. I 1904 kjøpte USA graveutstyret av franske graveselskaper og og videreførte gravearbeidet. Kanalen ble ferdig i 1914, og den ble åpnet for skipsfart det året. Colombia anerkjenner Panama som selvstendig stat i dag, og dette var en del av avtalen som USA inngikk med Colombia(den såkalte Thomson-Urrutia Treaty-avtalen) i 1921. Fra 1969 til 1978 var det militærstyre, jordreform og liberal bankpolitikk. Det gjorde landet til et finanssentrum i området. I 1977 sikret Panama en avtale med USA. Det sier at Panama skal ha den økonomiske kontrollen over Panamakanalen innen år 2000. Det var sivilt styre i 1978 og politiske partier ble igjen tillatt. I 1979 overtok Panama kanalsonen. Manuel Noriega ble hærsjef og landets egentlige leder i 1984. Opposisjonen vant trolig valget, men Noriega annullerte det. Det resulterte i at USA invaderte Panama og innsatte Guillermo Endara som president. I 1990 ble Noriega tatt til fange og utlevert til USA. Politikk og administrasjon. Panama er et parlamentarisk demokrati med tre maktinstanser: utøvende, lovgivende og en uavhengig dømmende gren. De utøvende og lovgivende grenene velges hver for en femårsperiode. Den utøvende grenen består av en president og to visepresidenter, mens den lovgivende grenen består av 78 representanter som danner parlamentet. Den dømmende grenen av demokratiet er organisert under en høyesteretts med ni medlemmer. Alle panamanere over 18 år er lovpålagt å stemme ved valg, men likevel blir de ikke rettsligforfulgt dersom de skulle unngå å stemme. Politisk historie. Panamans politikk var i en lang periode kjent for å være ganske så korrupt, men i de senere årene har samfunnet generelt og pressen i Panama gått lei av dette og slåss stadig for forbedringer. Derimot er ikke landets sosial- og sosialdemokratiske partier like populære som de er i Venezuela, Cuba og i Bolivia. Politiske partier. "Det er i dag 8 politiske partier av betydning i Panama:" "Partido Revolucionario Democratio og Partido Popular har til sammen 41 av 78 seter i parlamentet, og sitter dermed med makten." Administrativ inndeling. "Panama er inndelt i 9 politiske, administrative provinser:" Næringsliv. På grunn av sin geografiske nøkkelposisjoner Panamas økonomi servicebasert, som f.eks bankdrift og turisme. Dette er om lag 80 % av bruttonasjonalproduktet. Overtagelsen av driften av Panamakanalen i 1999 har vært med på å gi næring til økt økonomiskinteresse i landet. BNP veksten for år 2000 var ca. 23 % mot 3,0 % i 1999. Men selv om Panama har den høyeste BNP pr innbygger i Mellom-Amerika lever omtrent 40 % av befolkningen i fattigdom, og arbeidsløsheten ligger på 14 %. Kultur. Panamansk kultur er utledet fra europeisk musikk, kunst og tradisjoner som spanske kolonister brakte med seg fra Europa. Mye av den lokale kulturen er avstamninger fra europeisk kultur som har blandet seg med afrikansk og precolombiansk kultur. Et eksempel på dette et "tamborito", som er en spansk dans blandet med indianske rytmer, temaer og dansesteg. Denne dansen er et symbol på forskjellige kulturer som smeltet sammen i Panama. Lokalt er det populært å fremheve festivaler, danser og tradisjoner som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Utenfor Ciudad de Panamá (Panama By), arrangeres det regionale festivaler hele året gjennom, hvor det legges vekt på å fremheve lokale musikere og dansere. Panamansk kultur gjenspeiler seg i tradisjonelle produkter som treskjæringer, seremonielle masker og leirarbeid, så vel som i arkitektur og de lokale og regionale festivalene. Mange mindre landsbyer livnærer seg, og er avhenging, av turismen, ved blant annet å selge slike produkter. Ett eksempel på unik panamansk kultur stammer fra Kunaindianerne, molas. "Mola" er et ord Kunaindianerne brukte på bluse. Molas er kunststykker laget av kvinnene i Kunastammen. Flere lag med stoff i forskjellige farger er lett sydd sammen. Utdanning. Ca. 21 prosent av befolkningen over 15 år var i 1970 analfabeter. I byene var tallet 6 prosent, på landsbygda 38 prosent. Det er flere analfabeter blant kvinner enn menn. Det er 9 års skoleplikt(6-15). Grunnskolen varer i 6 år, den videregående i 3 pluss 3 år. Panama har et statsuniversitet med ca. 20 000 studenter og et privat katolsk universitet, Santa Maria la Antigua, med ca. 1000 studenter. Statsuniversitetet ble grunnlagt i 1936, mens det katolske universitet ble grunnlagt i 1965. Panama by. Utsyn fra Casco Viejo mot skyskraperne i den moderne bydelen Panama by (spansk: Panamá) er hovedstaden i Panama. Byens storbyområde har over en million innbyggere. Panama by befinner seg like ved der Panamakanalen møter Stillehavet, ved landets sørlige kystlinje. Panama by er det politiske, administrative og kulturelle senteret i landet, og Juan Carlos Navarro dens ordfører. Historie. Byen ble grunnlagt 15. august 1519 av Pedro Arias de Avila, som også er kjent som "Pedrarial Davila". Byen ble raskt et sentrum for handelen mellom Peru og Spania. Skipene fra Peru la til i Panama, og så ble rikdommene fraktet med muldyrkaravaner over eidet til Det karibiske hav for viderebefordring til Spania. Byen var derfor blant de aller viktigste i det spanske koloniriket i Amerika, og byens borgere tjente seg rike på den livlige handelen. Disse rikdommene trakk også til seg engelske, franske og nederlandske piraters oppmerksomhet. I 1671 ble byen angrepet av en styrke på menn, ledet av Henry Morgan, og byen ble plyndret og brent, og befolkningen drept eller jaget på flukt. Byen fra før 1671, Panama viejo, ligger som en ruin i den østre utkanten, og er et populært besøksmål. I 1673 ble Panama by bygget opp igjen omtrent 5 mil sørvest for den opprinnelige byen, på et høyt framspring ut i Stillehavet som var lett å forsvare. Dette er dagens Casco Viejo, den gamle bydelen. I 1754 ødela britene byen Portobello på den karibiske siden av Panama-eidet. Da besluttet spanjolene at trafikken fra Peru skulle gå rundt Kapp Horn. Dermed mistet Panama by mye av sin betydning, og gikk betydelig tilbake økonomisk. I 1821 erklærte landene på det amerikanske fastlandet sin uavhengighet fra Spania, og Panama ble en provins i Gran Colombia, en sammenslutning av Venezuela, Colombia, Panama og Ecuador. Da de andre landene rev seg løs, forble Panama en provinshovedstad i Colombia. Gullrushet i California fra 1849 av skapte imidlertid ny trafikk over Panama-eidet, siden dette var den enkleste og minst farlige veien mellom USAs østkyst og California. Altar de oro, gullalteret, reddet fra piratene i 1671, nå i kirken San JoséVerdens første transkontinentale jernbane over eidet fra 1861 økte trafikken ytterligere. Åpningen av jernbanen mellom øst- og vestkysten av USA i 1869 var imidlertid et tilbakeslag. Ideen om en kanal tvers over Panama-eidet fra 1880-tallet skapte ny aktivitet. Franskmennene startet prosjektet, mens amerikanerne overtok etter 1900. I 1903 ble Panamas uavhengighet erklært på Plaza de la Independencia, og Panama by ble hovedstad. Colombianerne forsøkte å hindre Panama fra å rive seg løs. Siden det ikke fantes eller finnes veiforbindelse med Colombia, var de tvunget til å komme sjøveien. Colombias flåte ble imidlertid stanset av USAs flåte, og hadde dermed ingen mulighet til å hindre løsrivelsen. Først ved åpningen av Panamakanalen i 1914 vokste Panama by betydelig, og sprengte grensene for Casco Viejo. Kommunikasjon. Den tidligere amerikanske militære flybasen Albrook Air Force Base er nå blitt innenriksflyplass for byen. Like ved ligger den sentrale busstasjonen, hvor det går busser til hele landet og til Costa Rica med videreforbindelse til øvrige mellomamerikanske land. Busstasjonen er svært oversiktig, velholdt og med stor kapasitet. Øst for Panama by ligger Tucumen internasjonale flyplass, som er landets hovedflyplass og knutepunkt for det panamanske flyselskapet Copa, som har et vidstrakt rutenett i Latin-Amerika. Herfra går det også direktefly til flere reisemål i USA og til Madrid og Amsterdam i Europa. Forbindelsen ut til flyplassen går ført og fremst med taxi, selv om det også finnes lokalbusser. Dagens eneste avgang til Colón med den nye jernbanenJernbanen over Panama-eidet til Colón ble ferdig i 1861, men tapte betydning da Panamakanalen åpnet i 1914. Banen ble senere nedlagt. For noen år siden ble det bygget en ny og moderne bane. I dag går det betydelige mengder gods med jernbane over eidet. Persontrafikken er av mindre betydning, men det går ett daglig passasjertog hver vei. Internt i byen går det en del busser, men vognmateriellet er av eldre dato. Turister velger derfor forholdsvis rimelige taxier. Veinettet i byen har betydelig kapasitet, og det finnes motorveier i byområdet, ut mot flyplassen og til Colón. Veiutbyggingen har imidlertid ikke holdt tritt med økningen i bilparken, og det er derfor til dels betydelige trafikkproblemer i byområdet. Et bybanesystem er under bygging for å redusere byens trafikkproblemer. Periodesystemet. Periodesystemet (også kjent som periodetabellen eller det periodiske system) er en klassifiseringstabell som systematiserer grunnstoffene (også kalt "elementene") i en tabell etter hvilken periode de tilhører (derav navnet). I antikken var den utbredte oppfatningen at all materie besto av fire grunnelementer: jord, luft, ild og vann. På 1700-tallet ble stadig nye grunnstoffer oppdaget, og teorien om fire grunnelementer ble forkastet. Flere forsøk ble gjort på å systematisere grunnstoffene i en tabell. Ingen lyktes før den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev i 1869 utarbeidet det første utkastet til periodesystemet ved å organisere grunnstoffene etter atomvekt og kjemiske egenskaper. Den første versjonen ligner ikke så mye på dagens periodesystem, men den grunnleggende utformingen er fortsatt den samme. Dagens periodesystem sorterer grunnstoffene etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer) i stedet for atomvekt slik Mendelejevs tabell gjorde. Periodesystemets grupper sorteres etter antall elektroner i ytterste elektronskall, og periodene etter antall elektronskall rundt kjernen. Lantanoidene og aktinoidene er metaller som tilhører henholdsvis periode 6 og 7, selv om de vanligvis plasseres for seg selv under tabellen. Periodesystemet i tabellform. Se utfyllende versjon med elektronkonfigurasjon,oksidasjonstall, elektronegativitet og atommasse Se utfyllende versjonmed fulle navn og atomvekt Oppbygging. a>atomet med sine syv elektronskall tilhører periode 7. Ett elektron i ytterste skall betyr gruppe 1 (alkalimetall) Tabellen er organisert etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer), antall elektronskall rundt kjernen (periode), og antall elektroner i ytterste elektronskall (gruppe). Grunnstoffene klassifiseres også i kjemiske serier etter sine kjemiske egenskaper, for eksempel metaller, halogener, edelgasser og så videre. I tillegg deles tabellen opp i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Disse blokkene betegnes med bokstaver: s-blokken, p-blokken, d-blokken og f-blokken. Alle grunnstoff har navn bortsett fra de seks siste, som er blitt tildelt et midlertidig navn av IUPAC i påvente av oppdagelse eller bekreftelse av oppdagelse. Navnene har også en forkortelse bestående av én eller to bokstaver kalt kjemisk symbol (unntaket er de midlertidige navnene som har tre bokstaver i forkortelsen). I tabellens enkleste form vises grunnstoffene kun med kjemisk symbol og atomnummer. I mer detaljerte tabeller vises også stoffets fulle navn, atommasse, indikasjon av stofftilstanden ved romtemperatur (fast form, væske eller gass) og så videre. Dagens periodiske system består av syv perioder (118 grunnstoffer). Tabellens utseende har forandret seg flere ganger opp gjennom tiden, men utformingen med lantanoider og aktinoider plassert for seg selv under resten av tabellen, er den mest vanlige i dag. Atomnummer. Atomnummeret er identisk med antall protoner i atomets kjerne (må ikke forveksles med massetall som er det totale antall protoner og nøytroner i kjernen). Antall nøytroner i kjernen kan variere (isotoper), mens antall protoner er unikt for hvert grunnstoff. Dersom et atom mister eller får tilført protoner, går det over til å bli et annet grunnstoff. Ved radioaktiv nedbrytning (for eksempel alfahenfall eller spontan fisjon) vil antall protoner reduseres i kjernen og resultere i et eller flere lettere grunnstoff. Atommasse. Antall protoner og nøytroner avgjør atommassen, og forskjellige isotoper har forskjellig atommasse. Angivelse av atommassen er derfor gitt som et gjennomsnitt av naturlig forekommende (stabile) isotoper. For grunnstoff som ikke har noen stabile isotoper blir atommassen til den mest stabile isotopen oppgitt. Enheten "u" er relativ atommasse og er definert som en tolvtedel av massen til et atom 12C (karbon) i sin grunntilstand. I notasjon blir massetallet (det totale antall kjernepartikler) angitt av et tall oppe til venstre for det kjemiske symbolet. I tilfellet 12C betyr det at kjernen har 6 protoner (siden det er karbon) og 6 nøytroner. En annen måte er å angi massetallet etter grunnstoffnavnet eller det kjemiske symbolet (uran-235 eller U-235). Det er bare de minste atomkjernene som har likt antall protoner og nøytroner; større atomkjernerer inneholder flere nøytroner enn protoner. Uran som har atomnummer 92 (og dermed 92 protoner), har 146 nøytroner i den vanligst forekommende isotopen 238U. Tabell som viser grunnstoffenes elektronkonfigurasjon og elektronskall Perioder. Periodene er de vannrette radene i tabellen, og de refererer til antall elektronskall i atomet. Elektronskallene kalles fra innerst og utover K, L,M, N, O, P, og Q eller 1, 2, 3, 4, 5, 6 og 7. De deles også opp i underskall som igjen består av orbitaler. Hvert elektronskall (og dets underskall) har «plass» til et bestemt antall elektroner. Dagens periodesystem består av 7 perioder. I 1985 ble forsøk på å fremstille grunnstoff 119 utført ved Berkeley-universitetet i California. Forsøket mislyktes, men dersom fremstilling av grunnstoff med høyere atomnummer enn 118 skulle lykkes, må periodesystemet utvides med periode 8. Grupper. Periodesystemets grupper utgjøres av kolonnene der grunnstoffene står vertikalt plassert i forhold til hverandre. Mendelejevs gruppeinndeling var basert på stoffenes kjemiske egenskaper (som reaktivitet). Dagens gruppe-klassifisering baserer seg på antall elektroner i ytterste skall (valenselektroner), noe som har nøye sammenheng med de kjemiske egenskapene Mendelejev observerte. Gruppe 1 (unntatt hydrogen) kalles alkalimetaller og er plassert helt til venstre i tabellen. Disse stoffene har kun ett valenselektron, og er meget reaktive (reaksjonsvillige). De binder seg svært lett med andre grunnstoff, og finnes derfor ikke i ren form naturlig. Alkalimetallenes rake motsetning er edelgassene som utgjør gruppe 18. Hos edelgassene er det ytterste elektronskallet fullt, noe som gjør at de er ekstremt lite reaktive. De danner derfor ikke kjemiske forbindelser naturlig (edelgass-forbindelser har imidlertid vært kunstig fremstilt i laboratorier). Elektronegativitet. Elektronegativitet er et mål på atomets evne til å trekke til seg felles elektroner i en kjemisk forbindelse. Begrepet ble innført av den amerikanske kjemikeren Linus Pauling, og skalaen har fått navn etter ham. Tallet er et relativt tall, og tar utgangspunkt i verdien 4 for fluor (som er det mest elektronegative grunnstoffet). Elektronegativiteten er lavest i gruppe 1 (alkalimetallene) og stiger ved høyere gruppenummer. De mest elektronegative grunnstoffene tilhører gruppe 17 (halogenene). Tallet er et viktig hjelpemiddel til å forstå og forutse kjemiske bindinger og reaksjoner mellom de forskjellige grunnstoffene. Nummerering. Gruppene deles gjerne inn i 8 hovedgrupper som angir antall valenselektroner fra 1 til 8 (i tidligere tider benevnt I – VIII), og 10 undergrupper (tidligere benevnt med romertall etterfulgt av bokstaven A eller B). I dagens nummereringssystem tilsvarer hovedgruppene gruppe 1, 2, og 13 – 18, og undergruppene tilsvarer 3 – 12. Frem til 1988 eksisterte det to forskjellige nummereringssystem for periodesystemets grupper, en amerikansk og en europeisk. Begge benyttet romertall i kombinasjon med bokstavene A og B. Problemet var at bokstavene var brukt forskjellig, noe som gjorde at misforståelser lett kunne oppstå (se tabell under). Siden begynnelsen av 1980-tallet hadde IUPAC forsøkt å finne en løsning på problemet før de skulle gi ut sin navnekonvensjon "Nomenclature of Inorganic Chemistry (Part I)" i 1988. IUPAC sendte i 1985 ut et høringsforslag om å gå over til tall i stedet for romertall og bokstaver. Som ventet kom det protester, men på tross av motstanden valgte IUPAC i 1988 å gi ut navnekonvensjonen med en anbefaling om å ta i bruk det nye nummer-systemet. I dag er gruppenummerering med tall i bruk i hele verden. Kjemiske serier. Kjemiske serier er grupper av grunnstoff som har lignende kjemiske og fysiske egenskaper, og der visse egenskaper endrer seg systematisk gjennom serien. Noen av de kjemiske seriene sammenfaller med periodesystemets grupper, mens andre spenner over flere grupper. De 10 kjemiske seriene blir i periodesystemet uthevet ved hjelp forskjellige farger, og omfatter: alkalimetaller, jordalkalimetaller, lantanoider, aktinoider, transisjonsmetaller, halvmetaller, ikke-metaller, halogener og edelgasser. Blokker. Grunnstoffene i periodesystemet blir også plassert i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Blokkene beskriver fyllingen av elektronskallenes orbitaler, og angis med bokstavene s, p, d, og f. Utvidelsene av periodesystemet som ble foreslått av Glenn T. Seaborg, vil innebære en ny blokk. Denne blokken (og utvidelsen) er ikke formalisert eller normert av IUPAC, men kalles uoffisielt for g-blokken. Tabellen under viser blokkene markert med farger, inkludert den foreslåtte utvidelsen med periode 8 og g-blokken. Grunnstoffenes forekomst. Det mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen er oksygen, fulgt av silisium. Nesten 99% av Jordens atmosfære består av grunnstoffene nitrogen og oksygen, hvorav nitrogen utgjør brorparten med over 78%. I hele jordkloden sett under ett, er jern det vanligste grunnstoffet med 34,6 %, fulgt av oksygen med 29,5%. På Solen og i universet er det imidlertid hydrogen og helium som er de vanligste grunnstoffene, der hydrogen utgjør mellom 73-75% og helium 23-24%. I tabellen under vises noen av de mest vanlige grunnstoffene og forekomsten deres (tabellen er sortérbar). Det vanligste grunnstoffet i jordskorpen er oksygen. Her i flytende form Det tyngste grunnstoffet som forekommer naturlig, er uran (atomnummer 92). Spor av neptunium (atomnummer 93) og plutonium (atomnummer 94) finnes i uranmalm, men disse er resultat av beta minus-henfall av uran, og defineres ikke som naturlige forekomster. Det letteste grunnstoffet som ikke forekommer naturlig er technetium (atomnummer 43). Alle de transurane grunnstoffene (med atomnummer høyere enn uran) fremstilles kunstig. Isotoper. De fleste grunnstoffene har flere isotoper som forekommer naturlig, både stabile og ustabile. De ustabile isotopene omdannes ved nedbrytning av atomkjernen med ioniserende stråling som resultat (radioaktivitet). Tinn har 10 naturlig forekommende stabile isotoper, noe som er det høyeste antallet blant grunnstoffene. Technetium er det letteste grunnstoffet som ikke har noen stabile isotoper. Bly (atomnummer 82) er det tyngste grunnstoffet som har stabile isotoper. Før 2003 var vismut (atomnummer 83) ansett for å være det tyngste grunnstoffet med stabile isotoper, men det viser seg at det nedbrytes under utsendelse av alfastråling, og har en halveringstid på 1019 år (10 000 000 000 000 000 000 år). Den ekstremt lange halveringstiden og den meget svake strålingen gjør at vismut i alle praktiske henseender kan betraktes som stabilt og ikke radioaktivt. Administrasjon av periodesystemet. Periodesystemet og avgjørelser angående navn og kjemiske symbol administreres av den ikke-statlige internasjonale kjemi-organisasjonen "International Union of Pure and Applied Chemistry" (IUPAC). Organisasjonen står for oppdateringer og korrigeringer av periodesystemet, og har også avgjørende myndighet når oppdagelse og navngiving av nye grunnstoff skal godkjennes. 5 av periodesystemets 7 tyngste grunnstoff er rapportert fremstilt, men oppdagelsene er ennå ikke bekreftet og godkjent av IUPAC. Dersom oppdagelse av et nytt grunnstoff kan bekreftes, vil oppdagerne bli gitt anledning til å foreslå et navn. Historie. a>stisk tekst og symboler fra 1682 I antikkens Hellas foreslo Aristoteles at all materie i universet besto av grunn-elementene jord, luft, vann og ild i forskjellige proporsjoner. Inntil for omkring 350 år siden var dette den vanlige oppfatningen. I 1661 skrev den irske alkymisten Robert Boyle (1626–91) boken "The Skeptical Chymist" der han stilte seg kritisk til datidens alkymi og forestillingen om at all materie besto av bare fire grunnstoff. Boyle bidro sterkt til å gjøre alkymi til en analytisk vitenskap, og er blitt betegnet som en pioner innen moderne kjemi. Aristoteles' teori måtte forkastes på 1700-tallet da stadig nye grunnstoff ble oppdaget, og kjemikerne ikke greide å se noen sammenheng mellom dem og de forskjellige kjemiske forbindelsene. De første skrittene. I 1828 utarbeidet den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius (1779–1848) en liste over grunnstoffene basert på relativ vekt. Han utviklet også et notasjonssystem der grunnstoffenes navn ble erstattet av bokstavforkortelser (kjemisk symbol) – et system som fortsatt er i bruk. På 1860-tallet var antallet oppdagede grunnstoff kommet opp i over 60, og det syntes som det ikke var noen grense for hvor mange kjemiske forbindelser som fantes. I 1864 utarbeidet den engelske kjemikeren John Alexander Reina Newlands (1837–98) en liste over grunnstoffene sortert etter relativ masse i stigende rekkefølge (ikke ulikt Berzelius' liste fra 1828). Han noterte seg at første og niende grunnstoff hadde kjemiske likhetstrekk, likeså andre og tiende. Basert på dette formulerte han i 1865 sin "Law of Octaves" – oktavenes lov (en oktav er et sprang på 8). Newlands' system viste seg ufullkomment og ufullstendig, noe han mente var forårsaket av uoppdagede grunnstoff. Newlands ble latterliggjort i sin samtid, men observasjonene hans hadde mye for seg (som Mendelejev skulle demonstrere noen år senere). Det første utkastet. Mendelejevs periodiske system fra 1869 I 1869 utarbeidet den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Mendelejev en tabell over grunnstoffene som organiserte dem etter masse og kjemiske egenskaper. Denne tabellen viste ikke bare det kjemiske slektskapet mellom de forskjellige grunnstoffene, men kunne også forutsi både eksistensen av – og egenskapene til grunnstoff som til da ikke var oppdaget. Mendelejvs system inneholdt flere tomme plasser som senere skulle vise seg å romme grunnstoff som ennå ikke var oppdaget i Mendelejevs samtid. Unntaket var edelgassene som Mendelejev ikke hadde forutsett og satt av plass til. Disse ble tilføyd av Sir William Ramsay senere uten at resten av tabellen behøvde modifisering. Med utviklingen av atomteorien økte forståelsen av atomenes indre oppbygning, og Mendelejevs system ble bekreftet. Massen som Mendelejev hadde sortert stoffene etter, viste seg å ha nøye sammenheng med antall protoner i kjernen, og de kjemiske egenskapene hadde sammenheng med antall elektroner i ytterste skall (gruppe). Dagens periodesystem. Den (foreløpig) siste store endringen i periodesystemet kom i 1940 da den svenskættede amerikanske forskeren Glenn Theodore Seaborg (1912–99) innførte aktinoidene og plasserte dem under lantanoidene. Seaborg identifiserte flere av de såkalte transurane grunnstoffene, og mottok i 1951 Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid. I 1969 foreslo han også å utvide periodesystemet slik at det omfattet periode 8 (og dermed 168 grunnstoff). Grunnstoff nummer 119 til 122 og 141 til 168 ville tilhøre de allerede etablerte gruppene, mens nummer 123 til 140 ble plassert i den teoretiske g-blokken og kalt super-aktinoider sammen med nummer 140 til 153. Utvidelsen er en logisk fortsettelse av periodesystemet, men er per mars 2009 ikke offisielt innført. Pål Jacobsen. Pål Jacobsen (født 20. mai 1956) er en norsk tidligere fotballspilller. Jacobsen har spilt 43 kamper og scoret 13 mål for. Han har også rekorden på landslaget i nyere tid med 4 scoringer i en og samme kamp mot. Pål Jacobsen har også blitt tildelt gullklokka for sitt spill på landslaget. Han debuterte for da han bare var 16 år og 358 dager, og er blant de yngste som har spilt i toppserien. Han er broren til Tom Jacobsen, som i dag for det meste jobber med juniorlaget til HamKam, som er i interkretserien. Etter at han hadde vært med på å rykke opp med HamKam til den øverste divisjonen for tredje gang i 1980 (han var også med i og), gikk han til. I sin første sesong der ble han toppscorer i første divisjon med 16 mål. Som Vålerenga-spiller var han med på å vinne serien tre ganger, i 1981, 1983 og 1984. Totalt scoret han 82 mål i den øverste divisjonen. Karrièren som trener. Pål Jacobsen er i dag spesialtrener for spissene i HamKam og hjelpetrener for guttelaget deres, der forøvrig hans sønn spiller, Emil Jacobsen. Programmeringsspråk. Programmeringsspråk er kunstige språk som brukes for å kontrollere en datamaskin. Akkurat som menneskelige språk har programmeringsspråk syntaks og semantiske regler for å definere mening. I motsetning til mennesker har en datamaskin behov for å få instruksjoner beskrevet 100 % komplett, det vil si uten noen som helst tolkning. Dette stiller spesielle krav til programmeringsspråkene på entydighet og kompletthet. Man deler gjerne programmeringsspråk opp i høynivå- og lavnivåspråk, avhengig av hvor ulikt programmeringsspråket er i forhold til maskinkoden kompilatoren vil generere. Assembler er et typisk lavnivåspråk der man nærmest skriver kommandoer direkte til prosessoren. Basic er på den andre siden et høynivåspråk hvor en kommando i programmeringsspråket ofte blir til flere, og mer sammensatte kommandoer, i maskinkoden. For høynivå programmeringsspråk skiller man gjerne mellom "kompilerte språk" – hvor en kompilator oversetter programteksten til direkte kjørbar maskinkode – og "tolkede språk" – hvor en programtolk leser programmet og utfører det fortløpende. Etterhvert har det kommet til ulike mellomstadier, spesielt språk hvor programteksten oversettes til en plattformuavhengig bytekode som deretter eksekveres av en programtolk/et kjøretidsmiljø. Typiske eksempler på det siste er Java, Python og noen Lisp-dialekter. Skillet mellom kompilerte og interpreterte programmeringsspråk er flytende – to forskjellige implementasjoner av samme språk kan godt være henholdsvis det ene og det andre. Det har blitt tradisjon å demonstrere et programmeringsspråk ved at teksten "hello, world" blir produsert. Hensikten med programmeringsspråk. Alle dataprogrammer som en datamaskin kjører foreligger i maskinkode. Da det er upraktisk for et menneske å programmere direkte i maskinkode, er det laget flere ulike programmeringsspråk som gjør det enklere for programmereren å skrive et dataprogram. For å kunne nyttegjøre seg av programmet man skriver i et visst programmeringsspråk (kildekoden), må man ha en kompilator som oversetter kildekoden til maskinkode, som da maskinen kan bruke til å kjøre programmet. En generell trend innenfor utviklingen av programmeringsspråk er at nivået på abstraksjonene har blitt høyere med tiden. De tidligste programmeringsspråkene var veldig nær datamaskinens egne, innebygde konsepter. Etter hvert ble det bygget på mer abstrakste konsepter som lot programmeren uttrykke idéer på et høyere nivå. Dette lot programmererene skrive mer kode på kortere tid.. Idéen om at naturlige språk vil overta for programmeringsspråkene ble tidlig lansert i denne prosessen. Dette målet er fremdeles langt unna, og om det egentlig er noen fordel er åpent for debatt. Edsger Dijkstra hevdet at for å unngå meningsløse konstruksjoner er det viktig å nytte et formelt språk, og var helt avvisende til konseptet. Alan Perlis var også avvisende til konseptet.. Perl. Perl, uoffisielt også kalt "Practical Extraction and Report Language", er et programmeringsspråk som ble sluppet av Larry Wall 18. desember 1987. Språket «låner» mye av sin funksjonalitet fra for eksempel C, Unix-skripting (sh), awk, sed, Lisp og (i mindre grad) mange andre programmeringsspråk. Filosofi. Perl ble laget for å være et praktisk språk for å hente ut informasjon fra tekstfiler, for så å nyttegjøre seg av denne informasjonen. Et av mottoene er «There's more than one way to do it» (TMTOWTDI – uttales «Tim Toady»), som direkte oversatt til norsk betyr «det er mer enn én måte å gjøre det på». Et av målene med språket var å gjøre «enkle oppgaver enkle å løse, og vanskelige oppgaver mulige å løse». Perl har direkte støtte for regulære uttrykk i sin syntaks, og språket er ofte betegnet som det typiske skriptspråket, og har blitt kalt «limet som holder webben sammen» på grunn av språkets popularitet som «CGI-språk». Historie. Larry Wall, utdannet lingvist, skapte versjon 1.0 mens han jobbet som systemadministrator hos NASA i 1987. Hans formål var å lage et generelt scriptespråk på Unix for å forenkle rapportprosessering. Bruken av Perl nådde nye høyder i den første tiden da WWW tok av rundt 1994 og ble de neste 3-4 årene av mange ansett som en de-facto standard for å lage dynamiske websider (webapplikasjoner) med CGI. Med mod_perl for Apache og rammeverk som Catalyst, Mason m.fl. brukes Perl fortsatt til web-programmering. Perl 6. Utviklingen av Perl 6 har foregått samtidig med Perl 5-oppgraderinger og foreligger i tidlige utgaver. Perl 6 er på mange måter et nytt språk og er ikke helt bakoverkompatibelt. Perl 6 tar i bruk Parrot, en virtuell maskin som utvikles parallelt med tanke på å støtte flere programmeringsspråk. Perl 6 styrker også støtten for grammatikker, funksjonell programmering ("lazy evaluation") og objekt-orientert programmering. Perl 6 finnes i flere implementasjoner der Rakudo av mange ansees som den offisielle. Pugs (skrevet i Haskell) er en annen. Innebygde datatyper. Verdier av disse typene (og flere) kan tilordnes navngitte variabler. Et tegn, «sigil», foran variabelnavnet angir vanligvis hvilken datatype vi får fra en variabel, uavhengig av hva slag datatype(r) som er tilordnet variablen. $foo # en enkel skalar $foo $maaneder[11] # det 12. elementet i tabellen @maaneder $adresse # elementet med nøkkelen 'Per' i hashen %adresse @maaneder[2,3,4] # samme som ($maaneder[2], $maaneder[3], $maaneder[4]) @adresse # samme som ($adresse, $adresse) %adresse # samme som ('Per', $adresse, 'Ola', $adresse), close bar; # (lukker) filpekeren bar closedir baz; # (lukker) katalogpekeren baz Subrutiner. Subrutiner spesifiseres med nøkkelordet sub. Argumenter til subrutinen er tilgjengelige som elementer i den lokale (for subrutinen) tabellen @_. Kaller man en subrutine med tre argumenter, blir disse representert som @_[0], @_[1] og @_[2] i subrutinen. Merk at disse elementene blir referert til som skalarene $_[0], $_[1] og $_[2]. Funksjonen shift kan også benyttes for å få tak i hver av verdiene. Endres noen av elementene i @_ i subrutinene, reflekteres også denne endringen i programmet som kalte subrutinen. Subrutiner returner vanligvis resultatet av det siste uttrykket, men en eksplisitt return-verdi kan angis og anbefales for å gjøre det helt klart hva programmereren faktisk ønsker å returnere. Moduler. Merk at modulen (modtest.pm) må ligge i en av perls systemmapper (se hva som ligger i @INC). CPAN. CPAN, Comprehensive Perl Archive Network, ble opprettet på slutten av nittitallet og er der man finner utvidelser til Perl (moduler). CPAN er ansett for å være en av Perls største styrker. Flere andre språk har prøvd å få til noe lignende. CPAN utvides daglig. Over 7000 programmerere fra hele verden har bidratt med over 15000 moduler, selv om mange av dem må sies å være eksperimentelle og uferdige versjoner. (alfa 0.01-versjoner) Perl og databaser. DBI-grensesnittet er den CPAN-modulen som oftes blir brukt for å kommunisere med de fleste ANSI SQL-databasene, som f.eks. MySQL, PostgreSQL, Oracle og SQLite. Andre språk. Perl har inspirert PHP (som først var utviklet i Perl) og Ruby. Vanlige alternativer til Perl er Python, Ruby og tildels Grails. Perl er laget i C og en del av de vanligste utvidelsene (modulene) på CPAN er helt eller delvis skrevet i C. Ved hjelp av modulen, XS eller SWIG kan C-biblioteker (objekt-filer) bli tilgjengelige som moduler og subrutiner i Perl. Java (programmeringsspråk). Java er et objektorientert programmeringsspråk, utviklet av James Gosling og andre utviklere hos Sun Microsystems. I november 2006 kunngjorde Sun at selskapet ville frigi Javakoden som åpen kildekode og dermed bli en av de største bidragsyterne innen dette globale miljøet. I motsetning til f.eks. C, kompileres ikke Java til maskinkode, men til plattformuavhengig bytekode som kjøres av et underliggende lag programvare kalt Java Virtual Machine (JVM). Javaprogrammer kan derfor kjøre på alle operativsystemer hvor det finnes en Java Virtual Machine. For å kjøre vanlige Javaprogrammer trenger man en Java Runtime Environment (JRE). Denne består av JVM samt de grunnleggende bibliotekene. For utvikling av Javaprogrammer må man ha Java Development Kit (JDK), som i tillegg til en fullverdig JRE inneholder Javakompilatoren og andre sentrale verktøy for Javautvikling. Utgaver. Java blir i motsetning til tidligere programmeringsspråk, som for eksempel C++, levert med et stort bibliotek av klasser og metoder, blant annet for bygging av grafiske grensesnitt og for kommunikasjon over Internett. Man kan grovt sett dele opp Java i to; en standardutgave (Java SE) og en forretningsutgave (Java EE). Java SE. Java SE (Java Standard Edition) inneholder de grunnleggende og nødvendige bibliotekene for å utvikle og kjøre Javaprogrammer. Versjon 7.0 av Java SE er sluppet for utviklere og andre interesserte, mens Java 6 er den gjeldende utgaven for folk flest. Frem til versjon 6 ble Java SE omtalt som J2SE. Java EE. Java EE (Java Enterprise Edition), bygger på Java SE og er en paraplybetegnelse på en mengde rammeverk som blant annet gir muligheter for å lage komponentbaserte, distribuerte flerlagsløsninger og webapplikasjoner. Den seneste versjonen av Java EE er for tiden EE 6. Akronymet "J2EE" (Java2 Enterprise Edition) ble benyttet fram til versjon 5 ble lansert. Java ME. Det finnes i tillegg til Java SE og Java EE en tredje versjon, Micro Edition (Java ME) som er et utdrag av Java SE spesielt tilpasset utvikling på mobiltelefoner. Denne teknologien har fått en enorm popularitet, noe f.eks. støtten for mobilspill og programmer på mobiltelefoner er et bevis på. Java som åpen kildekode. 13. november 2006 kunngjorde Sun at store deler av Java ble lisensiert under GPL-lisensen. 8. mai 2007 var prosessen ferdig, og alt unntatt en liten del Sun ikke hadde rettigheter til å relisensere er nå fritt. Et initiativ av Red Hat ble igangsatt for å bytte ut den ufrie delen med fri programvare igjennom prosjektet IcedTea. 4 % var ufritt i mai 2007, og mindre enn 1 % i mai 2008. Åpningsprosessen har vært varslet i lang tid. I februar 2004 skrev blant annet presidenten i Open Source Initiative, Eric S. Raymond et åpent brev til Sun der selskapet ble oppfordret til å gjøre Java om til åpen kildekode. Programutviklingsmiljøer. Det finnes flere integrerte utviklingsmiljø for å utvikle i Java. Disse har gjerne støtte for refaktorisering, testrammeverks som JUnit og TestNG, og byggesystemer som Ant, Maven og Gradle. Refactoring innebærer f.eks. at hvis du endrer navn på en metode, skjer en automatisk endring på alle steder i koden der den metoden brukes. og er to eksempler på integrerte utviklingsmiljøer. Begge finnes i frie utgaver og det foregår mye nyutvikling. Norge. er aktivt og arrangerer jevnlig fagmøter og den årlige konferansen JavaZone. Høyere utdanning. Både Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Bergen, NTNU og NITH lærer bort Java i data-grunnkursene sine, og legger også stor vekt på Java i senere kurs. Peru. Peru (spansk: "Perú"; quechua og aymara: "Piruw") er en republikk i Sør-Amerika, som grenser til Ecuador, Colombia, Chile, Brasil og Bolivia. Peru har en rik kulturell historie. Inkariket hadde sitt kjerneområde i dagens Peru. Pre-Kolumbiansk tid. Peru var hjemsted for forskjellige pre-inkakulturer, deriblant den eldste kjente kulturen på det amerikanske kontinentet, Norte Chico sivilisasjonen som eksisterte mellom 3000 og 1800 før Kristus. Funnene fra denne tiden omfatter blant annet byen Caral 200 km nord for Lima, og er den eldste byen som er funnet på kontinentet. Den er datert til cirka 2600 før Kristus. Nazcakulturen eksisterte fra omtrent 200 f.kr. til 600 e. Kr. Inkariket, som hadde sitt hovedsete i Cusco, var det største riket på amerikansk jord som spanjolene møtte. Spansk kolonitid. Pizarro nådde Perus kyst i 1527, men returnerte til Spania for å få kongelig tillatelse til å erobre området med dets rike høykultur. Da han kom tilbake i 1532 var Inkariket i borgerkrig mellom de to brødrene Huáscar og Atahualpa. Samtidig hadde sykdommer som europeerne hadde ført med seg, særlig kopper, allerede desimert befolkningen betydelig. På kort tid lyktes det Pizarro å ta kontroll over hele Inkariket, og hele Peru var i 1538 under «conquistador»enes kontroll. Det ble et visekongedømme i 1542 med Lima som hovedstad. Inkaene var likevel enda ikke helt beseiret; ikke før 1572 var den åpne motstanden nedkjempet i det geografisk uoversiktelige landet. Større eller mindre opprør var likevel hyppig under hele kolonitiden. Etterhvert ble Peru til det spanske administrasjonssenteret for det meste av det søramerikanske kontinentet. Ved siden av sin administratiive betydning var landet produsent av gull, sølv og tekstiler som ble eksportert til Spania. Napoleonskrigene hadde også innvirkning på Sør-Amerika med uavhengighetskriger i mange land. Peru, med sin lange tradisjon som spansk administrativ senter, ble rojalistenes sentrum på kontinentet. Derfor kom uavhengighetsbestrebelsene i Peru forholdsvis sent, etter 1820. Selvstendigheten. Peru erklærte uavhengighet fra Spania den 28. juli 1821 takket være en allianse mellom José de San Martíns argentinsk-chilenske hær og Simón Bolívars storkolombianske hær. Likevel skulle det gå helt til 1824 før den spanske visekongen endelig ble beseiret den 9 desember i slaget ved Ayacucho. Det var punktumet for den spanske kolonitiden i Sør-Amerika. Landet fikk ikke sin første folkevalgte president før i 1827. Fra 1836 til 1839 var Peru og Bolivia forent i Peru-Bolivia-konføderasjonen, som først ble oppløst etter en væpnet konflikt med Chile og Argentina. I disse årene fortsatte den politiske uroen, og hæren var en viktig politisk faktor. I 1879 inngikk Peru og Bolivia igjen en allianse i kampen mot Chile i salpeterkrigen. Bolivia og Peru tapte krigen i 1883, og Peru tapte Arica til Chile. Først på begynnelsen av 1900-tallet ble det politisk stabilitet i landet.. Stabiliteten varte til den andre presidentperioden til autoritære Augusto Leguía 1919-1930. Urolige år fulgte, der et svakt demokrati forsøkte å hevde seg mot militæret og oligarkiet. Militærdiktatur 1948-1979. I 1948 tok militæret makten i et kupp ledet av Manuel A. Odría. Til tross for enkelte forsøk på å gjenreise demokratiet som i presidentvalgene 1962, forble militæret ved makten. Militæret var antikommunistisk og undertrykte meningsfrihet og andre borgerrettigheter,og korrupsjonen blomstret. På slutten av 1970-tallet hadde dårlig økonomisk styring ført landet ut i krise. Militæret var svekket og en ny demokratisk grunnlov ble skrevet. Demokrati etter 1979. Den nye grunnloven ble innført i 1979 og demokratiske valg gjennomført året etter. Perus problemer var ikke løst med dette. Økende internasjonal gjeld og inflasjon gjorde økonomisk vekst vanskelig. Dyrking av og handel med narkotika og opprørsbevegelser som den maoistiske Den lysende sti forstyrret en fredelig utvikling. Bedringen kom ikke før presidentskapet til Alberto Fujimori (1990–2000). Til tross for en autoritær stil, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd ble landet stabilisert og en positiv utvikling innledet. Han klarte også å nøytralisere trusselen fra Den lysende sti. Fujimori måtte gå av i forbindelse med presidentvalget 2000 og flyktet til Japan. Han har senere blitt bragt tilbake til Peru og dømt for korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Etter Fujimori ble Alejandro Toledo valgt til president, landets første etnisk indianske president, etterfulgt av Alan García i 2006. Under begge presidentene fortsatte landets positive utvikling. Økonomien er blant de raskest voksende i Sør-Amerika. Ollanta Humala ble president i 2011. Administrativ inndeling. Peru er inndelt i 25 regioner ("regiones"; entall: "región"). Disse regionene er oppdelt i provinser, som igjen består av distrikter. Det er 195 provinser og 1933 distrikter i Peru. Hovedstaden Limas område kalles "Lima Metropolitana" og er en provins men ikke del av en region. Hovedstaden Lima ligger ikke i regionen Lima. Inntil 2002 var Peru oppdelt i 24 "departamentos" (departementer), og mange anvender stadig dette uttryket når de refererer til de nåværende regionene, selv om departementene formelt sett ikke lengre finnes. Geografi. De vestlige tørre slettene ved kysten (costa) er adskilt fra regnskogen i Amazonas i øst med Andesfjellene i midten. På grensen til Bolivia ligger Titicacasjøen, den høyest beliggende seilbare sjø i verden. Det høyeste fjellet er Huascarán med 6768 meter. De største byene er: Lima (7 450 000 innb.), Arequipa (619 000 innb.), Trujillo (509 000 innb.). Klima. I jungelen (Iquitos, Tarapoto, etc.) er det 25-38 grader året rundt. Fjellområdet (Arequipa, Cuzco, Puno, etc.) har 23 grader om dagen og 0 grader om natten i gjennomsnitt. Ved kysten (Lima, Tumbes, Arica) er det varmt og fuktig om vinteren (mai-august) med en middeltemperatur på 15-20 grader. Spesiell er ørkenbyen Ica, hvor det faktisk ikke har regnet på 400 år. Demografi. 27,1 millioner (45 % indianere, 37 % mestiser, 15 % hvite, 3 % svarte, japanere, kinesere og andre). Peru har en befolkning på 29 100 000 mennesker. Landet er det 4. mest befolkede i Sør-Amerika og har en av verdens raskeste økende befolkninger. Fødselshyppigheten er 44 pr. 1000 innbygger og dødeligheten er 13 pr. 1000 innbygger. Folketallet er forventet å nå 50 millioner i 2050. 70 % av befolkningen bor i urbane miljøer mens 30 % lever på bygda. Strømmen av mennesker til byene skaper store sosiale problemer i Peru og folk mangler en plass å bo, utdanning og helsetilbud. Peru er et multietnisk land som er bygget på kombinasjonen av forskjellige menneskegrupper i løpet av 500 år. Indianerne befolket det peruanske landet mange årtusener før de spanske conquistadorene kom. Spanjoler og afrikanere kom i store mengder under kolonitiden. De ”blandet seg” med hverandre i tillegg til urinnvånerne. Etter Perus uavhengighet fra Spania i 1821 kom europeiske immigranter i flere bølger fra Italia, Spania, Frankrike England og Tyskland. Etter 1850 kom arabere, kinesere og japanere. Religion. I Peru tilhører de fleste innbyggere den katolske kirke, samtidig finnes mye okkultisme, og flere steder er kristen tro blandet opp med okkulte ritualer. Pakistan. Den islamske republikk Pakistan er en republikk i Sør-Asia med grense mot Iran, Afghanistan, Kina og India. Landet ble i 1947 separert fra den britiske kolonien India, til en selvstendig muslimsk stat takket være Quaid-E-Azam Muhammad Ali Jinnah. Landet er delt opp i fire provinser: Punjab, Sind, Balutsjistan og Khyber Pakhtunkhwa. Hovedstaden i Pakistan er Islamabad. Andre store byer: Karachi, Lahore, Quetta og Peshawar. Det høyeste fjellet er K2 (8611 moh.). Dette er også verdens nest høyeste fjell. Pakistan har en befolkning på 177 millioner, hvorav 95 % er representert av muslimer. Det nasjonale språket er urdu, mens engelsk er det offisielle språket. Naturgeografi. Pakistan har totalt et areal som er 803 940 km² stort, litt større enn Frankrike og Storbritannia til sammen. Pakistan ligger i Sør-Asia og er av og til regnet som del av det utvidede Midtøsten. I sør ligger Arabiahavet som Pakistan har 1046 km kystlinje til. Øst for Pakistan ligger India med en grense på 2912 km. I vest ligger Iran som deler 909 km med grense. I nordvest ligger Afghanistan med 2430 km grense. Kina ligger i nordøst med 523 km grense. Den viktigste vannåren i Pakistan er Indus- elven som begynner i Himalaya og renner gjennom India før den krysser grensen over til Pakistan. Den flyter gjennom alle Pakistans provinser med unntak av Balutjistan. Flere større elver, sammenbundet av verdens største system av landbrukskanaler, renner ut i Indus før den flyter ut i det arabiske hav. De nordlige og vestlige delene av Pakistan, deriblant de Pakistanskstyrte områdene av Kashmir, er fjellrike og inneholder noen av de høyeste fjellene i verden. Her ligger den vestligste delen av Himalaya med Nanga Parbat (8125 moh.), i tillegg til fjellkjedene Karakoram, Hindu Kush og deler av Pamir. Karakoram har mer enn 60 fjell som strekker seg over 7000 meter over havet. Fire av disse er over 8000 meter, deriblant K2 (8611 moh.), verdens nest høyeste fjell. Nordlige Pakistan pleier å få mer regn enn de sørlige delene av landet og har områder av bevarte fuktige tempererte skoger. I sørøst passerer Pakistans grenser med India gjennom en flat ørken, som blir kalt "Cholistan" eller "Thar"-ørkenen. Det vestlige sentral-Balochistan har et høyt ørkenplatå, avgrenset av lave fjellrekker. Mesteparten av Punjab, og deler av Sind, er fruktbare sletter hvor landbruk er av stor betydning. Demografi. Pakistan har verdens sjette største befolkning, mer enn Russland, men mindre enn Brasil. På grunn av Pakistans høye befolkningsvekst, regner en med at Pakistan passerer Brasil før 2025. Basert på høye fødselstall i 1980-årene, har en beregnet at Pakistan vil ha den tredje største befolkningen i 2050. Folkegrupper. Punjabiere utgjør den største etniske gruppen i landet. Andre viktige etniske grupper er pashtunere, sindhere, baluchere, muhajere og seraikere. Det er også er et lite antall iranere og bengalere. Språk. Urdu og engelsk er begge anerkjente som offisielle språk i Pakistan. Urdu blir snakket av mange, men er morsmålet til bare 8 %. Engelsk brukes til offisielle formål, i administrasjonen, i næringslivet og av den utdannede, urbane eliten. Urdu er kommunikasjonsspråket (lingua franca) blant folket. Utenom disse snakker nesten alle pakistanere beslektede indo-europeiske språk. De vanligste er punjabi, pashto, persisk, sindhi, hindko og balutsji. Religion. Majoriteten av befolkningen er muslimer, 95 % av befolkningen tilhører islam. De fleste muslimene i Pakistan er sunnimuslimer (>75 %) og sjiamuslimer (20 %), selv om et antall mindre sekter eksisterer. Pakistan har en liten ikke-muslimsk befolkning, for det meste bestående av sikher, kristne, hinduer og animister i de fjerne nordlige områdene. Historie. Dagens Pakistan deler sin historie med India (se Indias historie), Afghanistan og Iran. Området ligger mellom Midtøsten og Indusdalens silvilisasjon og grenser til Sentral-Asia. I antikken ble Pakistan erobret av mange grupper, blant andre perserne, grekere, gresk-bactrianere, kushaner, hunere og skythere. Pakistan er delvis separert fra resten av subkontinentet av Kutchranden og den 800 km lange Thar-ørkenen, derfor gikk ikke mange av disse gruppene inn i moderne India. Aleksander den Store nedkjempet Porus ved Slaget om Hydaspeselven (nær dagens Jhelum i Pakistan) og erobret mye av Punjab. Greske kolonister slo seg ned ved Khyber-passet og i Punjab. Seleukidene styrte området frem til den østlige delen rev seg løs og dannet det gresk-bactriske kongedømmet i det 3.århundret f.Kr. Islams fremvekst så ankomsten til arabere og sentral-asiatiske tyrkere. Sufismen spredte seg fra Sentral-Asia som appellerte til den buddhistiske befolkningen i Pakistan. Gradvis ble befolkningen omvendt til islam. Fra midten av 1500-tallet ble Pakistan del av mugal-riket som for en tid hadde hovedstaden i Lahore. Britene erobret mesteparten av Pakistan i midten av det 19.århundret og det forble del av Britisk India inntil 14. august 1947. På begynnelsen av 1900-tallet begynte en bevegelse å ta form som ønsket å opprette en egen stat for muslimene i Britisk India. Blant de første som krevde en egen muslimsk stat var forfatteren og filosofen Allama Iqbal som i en tale til den muslimske liga i 1939 sa at han følte en separat nasjon for muslimene var essensielt i et ellers hindu-dominert subkontinent. Sindh-forsamlingen gjorde det til et krav i 1935 i en resolusjon. I 1940 kalte Muhammad Ali Jinnah sammen en generalforsamling i Lahore for å diskutere situasjonen som oppstod da regjeringen i Britisk India sluttet seg til andre verdenskrig uten å rådføre seg med de ikke-britiske lederne. Generalforsamlingen ble enige om en resolusjon som også sa at «de områdene hvor muslimer er i flertall som i det nordvestlige og østlige sonene av India burde utgjøre "uavhengige stater" hvor de konstitusjonelle enhetene skal være autonome og suverene». Navnet ble satt sammen av den muslimske nasjonalisten og Cambridge-student Choudhary Rahmat Ali. Han så på navnet som et akronym laget av navnene til muslimene i Sør-Asia. P for Punjab, A for de afghanske områdene, K for Kashmir, S for Sindh og "tan" for Baluchistan. En «I» ble senere lagt til den engelske utgaven for å lette uttalen. Senere fanget en også de persiske betydningene fra ordene «pak» ("ren") og «stan» ("land" eller "hjem") som dermed ga betydningen «"de renes land"». Da britene ga uavhengighet i august 1947 sluttet de to landene seg til Det britiske samveldet som selvstyrende områder. I dagene med uavhengighet migrerte mer enn to millioner mennesker over den nye grensen og mer enn 100 000 døde. Pakistans uavhengighet ble vunnet gjennom en demokratisk og konstitusjonell kamp. Selv om landet har hatt delte erfaringer med parlamentarisk demokrati, har Pakistan vendt tilbake til denne formen for styre. Pakistansk politisk historie er delt inn i vekslende perioder med autoritære militærregimer og demokratiske sivile/parlamentariske valgte regjeringer. I tillegg har Pakistan konstant vært i konflikt med India over territoriet Kashmir og til tider med Afghanistan over Durand-linjen. Områdestatusen opphørte i 1956 da landet fikk sin grunnlov og ble erklært som den islamske republikken Pakistan. Men militæret tok kontroll i 1958 og holdt makten i 10 år. Feltmarskalk Ayub Khan ble valgt til president og forholdet til USA vokste seg sterkere. I 1965 brøt det ut krig med India over Kasjmir og Kutchranden som varte fra april til september. Etter et nasjonalt opprør i 1969 trådte Ayub Khan til side og ga makten til general Yahya Khan som lovte å gjennomføre valg på slutten av 1970. Fra 14. august 1947 til 1971 bestod landet av to deler, Vest-Pakistan og Øst-Pakistan, geografisk separert med over 1600 km med India mellom områdene. Valget viste at landet var tydelig delt i to. I øst hadde Awami ligaen ledet av Sheikh Mujibur Rahman vunnet flertall i nasjonalforsamlingen med 169 av de øst-pakistanske representantene, men hadde ikke fått noen fra Vest-Pakistan, hvor Pakistans Folkeparti ledet av Zulfikar Ali Bhutto vant 85 representanter. I vest nektet Bhutto å la Mujibur få makten, og Mujibur svarte med å oppfordre til sivil ulydighet. Det hele endte med at major Ziaur Rahman, en dekorert bengalsk krigsveteran, erklærte Bangladesh for uavhengig på vegne av Mujib som hadde måttet flykte til India. En geriljakrig brøt ut og varte i ni måneder. India støttet bengalske frihetskrigere med trening og våpen, og da Pakistans hær begynte å bli svekket og trett av geriljakrigen slo India til 6. desember 1971 med et massivt angrep inn i Øst-Pakistan. I undertall og overrumplet overga den pakistanske hæren seg til India 16. desember i en av de største overgivelsene etter andre verdenskrig, nesten 90 000 soldater ble krigsfanger. Resultatet var opprettelsen av den nye nasjonen Bangladesh, og Yahya Khan trakk seg som president etter ydmykelsen. I 1988 ble Benazir Bhutto den første kvinne til å lede et muslimsk land da hun ble statsminister i Pakistan. Hun ble også gjenvalgt i 1993, men måtte gå av i 1996 pga en korrupsjonsskandale. Pakistan var fra 1999 et militærdiktatur med president Pervez Musharraf. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har landet stått sentralt i et spenningsfelt med religiøst motiverte aktivister, særlig etter å ha inngått politiske og militære allianser med USA. Musharrafs provestlige politikk var omstridt i Pakistan og ellers i den muslimske verden. Etter urolighetene rundt drapet på Benazir Bhutto og det påfølgende valget i 2008, ble Musharraf truet med riksrett dersom han ikke gikk av frivillig, noe han til slutt gjorde 18. august 2008. I det påfølgende presidentvalget vant Asif Ali Zardari fra Pakistans Folkeparti en overlegen seier. Ved siden av vanlige våpen er også Pakistan i besittelse av atomvåpen som landet har utviklet siden 1976. Landet gjennomførte sin første prøvesprengning i 28. mars 1998. Landet har utviklet våpen for kort- og mellomdistanseraketter og missiler opptil 3500 km. Politikk og administrasjon. Offisielt er Pakistan er føderal republikk, men har hatt en lang historie av vekslende perioder med valgt demokrati og autoritære militærdiktatur. Militære presidenter inkluderer general Ayub Khan i 1960-årene, general Zia-ul-Haq i 1980-årene og general Pervez Musharraf fra 1999 til 2008. Flertallet av Pakistans statsoverhoder og regjeringssjefer har vært valgte sivile ledere. Pakistan er også det landet som fikk den første muslimske kvinnelige statsministeren (Benazir Bhutto), og et av de tidligste landene som fikk en folkevalgt kvinnelig leder. Politiske partier. Pakistans to største parti er Pakistans Folkeparti og Pakistans Muslimske Liga (støttet av det militæret i Pakistan), som fikk flertall i valget oktober 2002. I dette valget ble Muttahida Majlis-e-Amal, en koalisjon av seks muslimske parti, det tredje største partiet med 11% av stemmene. I en provins, Nordvestlige Grenseprovinsen, fikk det 48 av 96 representanter i provinsforsamlingen. Det satte sammen en regjering i provinsen samt i Balutsjistan, i koalisjon med andre partier. Administrativ inndeling. Pakistan har fire provinser, og administrerer deler av Kashmir. Provinsene er videre delt inn i totalt 105 distrikter. Forsvars- og utenrikspolitikk. Pakistan har vært USAs alliert i store deler av statens moderne historie, fra 1950-årene og som medlem av CENTO og SEATO. Det er et viktig medlem av Organisasjon av de Islamskes Konferanse. Pakistan er det nest største muslimske landet i forhold til befolkning og dets status som atomvåpenmakt, det eneste muslimske, gjør at det spiller en viktig rolle internasjonalt. Næringsliv. Pakistan er et utviklingsland og et D-8-land som har den sjette største befolkningen i verden og står ovenfor et antall utfordringer på den politiske og økonomiske arenaen. Landet ble opprettet i 1947 som et veldig fattig land. Presidenten het da Sameer Asim. I det 20.århundret har dets økonomiske utvikling vært bedre enn verdensgjennomsnittet, men uforsiktig politikk førte til lavere tempo i 1990-årene. Siden da har Pakistans regjering innført vidtrekkende reformer og den økonomiske veksten har økt i dette århundret. Pakistans økonomiske fremtid har blitt lysere og dets produserende og finansielle tjenestesektorer har opplevd rask vekst. Der har vært stor forbedring i dets utenlandsbalanse og en rask vekst i harde valutaresserver som et resultat av overskuddet. PHP. PHP er et dynamisk, tolket og løst typet programmeringsspråk hovedsakelig brukt for å utvikle dynamiske nettsider. PHPs syntaks ligner C og Perl. Den vanligste implementasjonen av PHP er en fri og åpen versjon skrevet i C og distribuert av The PHP Group via og SourceForge. En annen fri og åpen implementasjon, som muliggjør kompilering av PHP-kode til maskinkode, er utviklet av Roadsend Inc. Opprinnelig stod PHP for «Personal Home Page Tools», men betyr i dag "PHP: Hypertext Preprocessor". Historie. I 1995 skrev Rasmus Lerdorf et sett skripter i Perl for å holde øye med besøksstatistikken på sin CV som lå tilgjengelig på Internett. Senere skrev han om pakken i C, og PHP 1 ble utgitt det samme året under åpen kildekode-lisensen GPL (PHP1 finnes i PHPs). Pakken ble kalt "Personal Homepage Tools", og en liten gruppe samlet seg om prosjektet. Da PHP 2 – kalt PHP/FI ("Form Interpreter") – kom, ble en del nytt lagt til, som f.eks. støtte for kommunikasjon mot databaser. Språket lignet nå litt på Perl, men med en mindre konsistent og mer begrenset syntaks og mindre funksjonalitet. Senere sluttet Andi Gutmans og Zeev Suraski seg til prosjektet og skrev om PHP fra bunnen av. Resultatet var PHP 3, som bl.a. var mye raskere enn de tidligere versjonene. Samtidig endret man hva PHP sto for, til "PHP": "H"ypertext "P"reprocessor, et rekursivt akronym. PHP opparbeidet seg etter hvert en stor brukerbase, og ble etter hvert ansett som en standard installasjon på flere av vevtjenerne på Internett. Så kom PHP 4 med den nye "Zend Engine", som ligger til grunn for selve språket. Den versjonen som støttes offisielt i dag, er PHP 5.0. Versjoner av PHP. Første utgave av PHP4 kom i Mai 2000, og har vært under utvikling helt til siste versjon 4.4.9 ble sluppet den 07.08.2008. Denne utgaven markerte PHP4s livssyklusslutt. PHP5 hadde sin første stabile versjon 13 juli 2004, og introduserte bedre støtte for objektorientert programmering og SimpleXML for enklere manipulering av XML. Neste versjon, PHP 5.1 introduserte et nytt grensesnitt for generisk kommunikasjon med databaser for å gjøre det enklere å kunne støtte flere forskjellige databasesystemer. PHP 5.2 introduserte betydelige forbedringer innen minnehåndteringen som forbedret ytelse og ressursbruk i forhold til eldre versjoner. Per 13. februar 2011, er PHP 6 under utvikling og skulle opprinelig inneholde støtte for unicode, navnerom og innebygd bytecode-cache, men siste versjon av PHP, 5.3, har støtte for både unicode og navnerom. Det finnes ingen planer om når PHP 6 vil slippes. Bruksområder. Selv om det finnes grensesnitt mot forskjellige løsninger for grafiske brukergrensesnitt, brukes PHP som oftest til utvikling av det underliggende på dynamiske nettsider, den delen av en applikasjon som behandler informasjonen på tjeneren og sender dem til klienten. PHP har etter hvert fått støtte for mange forskjellige databasesystemer, manipulasjon av bilder (via ImageMagick eller GD), jobbe med filer, XML, behandling av tekst, PDF og så videre. Eksempelvis MediaWiki, som er applikasjonen som Wikipedia kjører på, er utviklet i PHP. Kombinasjonen Linux, Apache, MySQL, P'"HP kalles ofte LAMP, og har blitt et utbredt uttrykk for denne samlingen av fri programvare som til sammen er alt som behøves for å drive et websted (en vevtjener). Syntaks. PHP leser i all hovedsak kun kode som er i mellom og og , men også kortversjonen og asp-versjonen av dem , men disse er ikke anbefalt å bruke. Første settet med kode"delimiter"e er best i bruk, siden når man bruker de i XML baserte språk som XHTML vil ikke koden ødelegge for validering. Hello World. Både "print" og "echo" er innebygde funksjoner (language constructs) for å skrive ut data til standard output. Begge gjør akkurat det samme, men før PHP4 var "echo" raskere. Objektorientering. echo $him->greeting(); // sender ut "Hei, jeg heter John Smith." echo $her->greeting(); // sender ut "Hei, jeg heter Sally Davis." echo Person::staticGreeting('John','Smith'); // sender ut "Hei, jeg heter John Smith." Portugal. Portugal, offisielt Republikken Portugal (portugisisk: "República Portuguesa") er et land i det sydvestlige Europa. Landet utgjør sammen med Gibraltar og nabolandene Spania og Andorra den iberiske halvøya, og har også en lang kystlinje mot Atlanterhavet. Hovedstad er Lisboa. Portugal dekker et areal på km², og har innbyggere (pr. juli 2009). Portugals historie som selvstendig land strekker seg tilbake til "Reconquista", og fastlandsdelen av Portugal har stort sett hatt de samme grensene siden midten av 1200-tallet. Fra 1400-tallet var Det portugisiske imperiet et av verdens største, og omfattet blant annet Brasil, Portugisisk India og store områder i Afrika. Portugals grep om koloniene løsnet gjennom Den portugisiske kolonikrigen og Indias erobring av Goa på 1960- og 70-tallet, og i dag er øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet Portugals eneste oversjøiske besittelser. Oktoberrevolusjonen i 1910 gjorde Portugal til republikk, men fra 1926 ble landet et diktatur under António de Oliveira Salazars ledelse. Salazars "Estado Novo" bestod til Nellikrevolusjonen i 1974, og Portugal har siden den gang vært et stabilt demokrati. Landet ble med i det daværende EF i 1986, og ble med i eurosamarbeidet ved innføringen i 1999. Portugal er et av de opprinnelige medlemslandene i NATO, ble med i FN i 1955, og er også med i Samveldet av portugisiskspråklige land. Etymologi. Navnet «Portugal» kommer fra det romerske stedsnavnet "Portus Cale", en havneby beliggende ved dagens Porto. Området kom under romersk innflytelse ca. 200 f.Kr. i forbindelse med andre punerkrig, og i den forbindelse ble den eldre kartagiske byen "Cale" omdøpt til "Portus Cale". Gjennom folkevandringstiden ble området vest på den iberiske halvøya kjent som "Portucale", mens formen "Portugal" ble brukt fra det ellevte århundre. Naturgeografi. Portugal ligger i Europas sydvestre hjørne, og utgjør sammen med Spania Den iberiske halvøy. Det portugisiske fastlandet er formet omtrent som et rektangel, med Atlanterhavet i vest og syd og Spania i nord og øst. Kystlinjen mot Atlanterhavet er 837 km lang, mens nordgrensen og østgrensen mot Spania er henholdsvis 336 og 839 km. Inkludert Asorene og Madeira har Portugal et areal på km². Det portugisiske fastlandets vestligste punkt er Kapp Roca på, og dette punktet er også det vestligste på det europeiske fastlandet. Landskapstyper og geologi. Rent geografisk er Portugal et heterogent land. Naturgeografien varierer enormt mellom de forskjellige delene av landet, noe som igjen har bidratt til å forme folket, økonomien og lokalsamfunnene. Det nordlige Portugal er et fjellrikt område med mye regn, og karakteriseres av mange små gårder og vinmarker. Det er her nasjonalstaten Portugal har sin opprinnelse. I disse avsidesliggende områdene har folk rykte på seg for å være hardtarbeidende, tradisjonalistiske og fromme katolikker. Det sentrale Portugal, mellom elvene Douro og Tejo, har for det meste sanddyner og barskog langs kysten. Dette er områder der fiske har vært den tradisjonelle næringsveien. Lenger inn i landet domineres landskapet av små og mellomstore gårder. Hovedstaden Lisboa ligger ved kysten i det sentrale Portugal, og står for mesteparten av landets industri og handel. Det sydlige Portugal kalles Alentejo, og domineres av åslandskap med store gods og landbruk i stor skala. Dette området har tradisjonelt vært et arnested for radikale politiske bevegelser. Den sydligste regionen i landet er kjent som Algarve, og består av svært tørre områder. Dette er det sted i landet hvor den mauriske innflytelsen er mest merkbar, noe som merkes både på arkitekturen og den lokale dialekten. Geologisk er Portugal en del av Det iberiske massiv. Landet danner grensesonen mellom Pyreneerhalvøyens indre og kystslettene langs Atlanterhavet. Fjellområdene i det nordlige Portugal hører til den hercynske foldning, oppsprukket og forkastet i tertiær, mens senkningene har tertiære og kvartære avleiringer. Det sydlige Portugal består av lave platåer med skiferbergarter, kalk- og sandstein. Øygruppene Asorene og Madeira er av vulkansk opprinnelse. Klima. a> er Portugals høyeste punkt med sine 2351 moh. Portugal møter ofte lavtrykk fra Atlanterhavet om vinteren. Lavtrykkene streifer vanligvis bare innom de sørligere områdene, som Faro og Beja, og her regner det gjerne bare et par ganger i uka om vinteren. Vintertemperaturene langs kysten er omtrent som langs kysten av Spania, men i fjellene er det vesentlig kaldere. Om somrene er det som regel fint vær, men Atlanterhavet fører av og til med seg litt fukt over land. Temperaturene når vanligvis 24-30 ºC på ettermiddagen langs kysten, mens det er litt lavere temperaturer i fjellområdene. De nordlige områdene kan få en og annen regnbyge om sommeren, mens det stort sett er tørt lenger sør. Temperaturene er også behagelige om våren og høsten, og nedbøren holder seg på et minimum fra mai til november. Lisboa har en normal årsnedbør på 708 mm, og bare 17 mm av dette kommer i perioden juni-august. Porto, som ligger lenger nord på kysten, får derimot 1150 mm i året, mens Faro bare får 521 mm (7 mm fra juni til august). Demografi. Folketettheten i Portugal er klart høyest langs kysten i de sentrale og nordlige delene av landet (mørk rødt). Portugal hadde pr. juli 2009 et innbyggertall på, noe som gjorde landet til verdens 76. mest folkerike. Til samme tid var den årlige befolkningsveksten på 0,275 %. Befolkningens medianalder var 39,4 år, og befolkningen som helhet hadde 0,95 menn pr. kvinne. Folkegrupper. Portugals befolkning består i overveldende grad av etniske portugisere; disse teller mellom 10 og 10,2 millioner mennesker. De største minoritetsgruppene i Portugal er personer fra Brasil (ca.) og Kapp Verde (ca.); folk andre tidligere portugisiske kolonier som Angola, Guinea-Bissau, São Tomé og Príncipe og Mosambik er også viktige minoritetsgrupper. Av folk fra landene som ikke har vært portugisiske kolonier utgjør ukrainere (ca.) den største gruppen. Språk. Portugisisk er offisielt språk i Portugal, men fra 1999 har også mirandesisk hatt offisiell status i et lite område nordøst i landet. Portugisisk forstås av praktisk talt alle landets innbyggere, og er også til en viss grad gjensidig forståelig med andre vestiberiske språk slik som spansk. Portugisisk har sin opprinnelse i vulgærlatin. Den gruppe portugisiske dialekter som tales i Portugal kalles europeisk portugisisk, og avviker noe når det gjelder ordforråd, rettskrivning og uttale fra brasiliansk portugisisk. Dialektene i Portugal kan grovt sett deles i to hovedgrupper: De sørlige/sentrale dialektene, og de nordlige dialektene. De sørlige/sentrale kjennetegnes gjerne ved at man har bevart skillet mellom /b/ og /v/, og ved tendensen til å gjøre diftongene [ei] og [ou] om til monoftongene [e] og [o]. Gruppa inkluderer dialekten i hovedstaden Lisboa og dialektene på øygruppene Asorene og Madeira. I de nordlige dialektene har man bevart [ei] og [ou] som diftonger, mens /v/-lyden har smeltet sammen med /b/ (som på spansk). Gruppa inkluderer dialekten i Porto. Religion. a> land, der over 90 % av befolkningen definerer seg som katolikker. Portugal er et overveldende romersk-katolsk land, der over 90 % av befolkningen definerer seg som katolikker. Omtrent en tredel går jevnlig til gudstjeneste, mens stort sett hele befolkningen benytter kirken til ritualer som dåp og vigsel. Landet har et formelt skille mellom kirke og stat; men det portugisiske samfunnslivet har likevel svært tette uformelle bånd til den katolske kirken. Siden 1976-grunnloven har Portugal hatt full religionsfrihet. Andre trossamfunn enn den katolske kirke har likevel hatt liten suksess i landet, og Portugal hadde på 1990-tallet kun ca. protestantiske kristne. Portugal har også en muslimsk minoritet, hovedsakelig gjestearbeidere fra Nord-Afrika, spesielt Marokko. Det jødiske samfunnet i Portugal teller omtrent 600 personer, i tillegg til ca. 100 såkalte «marranos». Historie. Landet ble erklært som selvstendig fra Castilla i 1139. Sjøfarten har alltid vært viktig for Portugals økonomi og på 1400-tallet begynte en ekspansiv periode da landet organiserte flere oppdagelsesferder. Portugisiske skip beveget seg gradvis lenger sørover langs Afrikas vestkyst, og i 1488 rundet et skip ledet av Bartolomeu Dias for første gang Kapp det gode håp. Disse ekspedisjonene gjorde at Portugal kunne sikre seg kolonier i Brasil og i Det indiske hav. I andre halvdel av 1500-tallet begynte en nedgangstid for Portugal med epidemier og minkende befolkningstall. I 1580 havnet landet i en personalunion med Spania under kong Filip II av Spania. Spanjolene behandlet Portugal dårlig, og i 1640 brøt det ut et opprør som førte til at landet igjen ble selvstendig. Økonomien var imidlertid dårlig og på 1700-tallet var landet nært knyttet til England. Dette var også en periode med politisk ustabilitet. På slutten av 1800-tallet kjempet reformvillige og konservative grupper mot hverandre. En republikansk opinion vokste fram og i et attentat i 1908 ble kongen og kronprinsen drept. Landet erklærte seg som en republikk i 1910, men regjeringene var svake på grunn av den dårlige økonomien. I perioden 1910-1925 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk. I 1926 skjedde nok et militærkupp og Portugal ble et diktatur under diktatorene Antonio de Oliveira Salazar og Marcello Caetano frem til 1974. Diktaturet ble styrtet i et nytt militærkupp i 1974 og demokratiske reformer ble innledet. Denne minneverdige begivenheten kalles "nellikrevolusjonen" etter de sivile innbyggerne hadde gitt røde nelliker til de regjeringslojale soldater for å få dem til å overgi seg. Etter 1976 og fremover hadde sosialisten Mário Sóares en stor del av ansvaret for den stabile demokratiske utviklingen. Sóares ble president i 1986 og fikk føre Portugal inn i EU. Politikk og administrasjon. Portugal har siden 1976 vært en demokratisk republikk. Det politiske systemet er basert på parlamentarisme, med statsministeren som den viktigste politiske figuren. Statsoverhode og regjering. Den portugisiske presidenten velges for fem år, og har for det meste en seremoniell rolle. Sittende president er Aníbal Cavaco Silva, fra det kristeligdemokratiske partiet "Partido Social Democrata". Presidenten utpeker regjeringen (basert på valgresultatet), og har makt til å utskrive nyvalg. Han er også øverste militære leder. Regjeringen ledes av statsministeren. Denne utpeker og leder regjeringen. Siden 2005 har José Sócrates (PS) vært Portugals statsminister. Parlament. Portugal har et ettkammersystem. Parlamentet heter "Assembleia da República", består av inntil 230 representanter og møtes i "Palácio de São Bento" i Lisboa. Representantene velges i 22 valgdistrikter (tilsvarende Portugals 18 distrikter, i tillegg til ett for hver av de to autonome regionene, og to for portugisere bosatt utenlands) for perioder på fire år. Portugal har forholdstallsvalg, der mandatfordelingen følger D'Hondts metode. Det er stor forskjell i størrelsen på valgdistriktene; og Lisboa-distriktet velger 48 representanter til parlamentet mens Portalegres to. "Assembleia da República" ledes av en parlamentspresident, som typisk kommer fra den største partigruppen. Dette er det nest høyeste offentlige verv i Portugal etter presidenten, og parlamentspresidenten vil overta vervet som Portugals president midlertidig dersom presidenten skulle falle fra eller av andre grunner ikke kan fungere i sitt embete. Siden 2005 har Jaime Gama (PS) Politiske partier. Siden valget i 2009 har fem partier vært representert i "Assembleia da República". Landets største parti er statsminister José Sócrates' "Partido Socialista" (PS) som fikk 36,5 % av stemmene og 97 mandater i siste valg. Partiet er sosialdemokratisk og tilknyttet Det europeiske sosialdemokratiske partiet. Det største opposisjonspartiet er "Partido Social Democrata" (PSD), som på tross av navnet er liberalkonservativt og kristendemokratisk. PSD er president Aníbal Cavaco Silvas parti, og har 81 representanter i parlamentet etter å ha fått 29 % av stemmene i siste valg. De tre mindre partiene i parlamentet er "Centro Democrático e Social - Partido Popular" (CDS-PP), "Bloco de Esquerda" (B.E.) og "Coligação Democrática Unitária" (CDU). Disse har henholdsvis 21, 16 og 15 representanter. CDS-PP er høyreorientert, B.E. er sosialistisk, mens CDU er en valgallianse mellom kommunistpartiet og det portugisiske grønne partiet. Administrativ inndeling. Siden 1976 har Portugal vært inndelt i 18 distrikter ("distritos"). Disse har navn etter sitt administrasjonssentrum. Distriktene spiller imidlertid liten rolle rent administrativt, og mesteparten av regional- og lokaldemokratiet skjer i landets 308 kommuner ("concelhos"). Den utøvende makten på kommunalt nivå ledes av et valgt "Câmara Municipal", mens budsjetter og andre overordnede spørsmål også må godkjennes av kommunestyret ("Assembleia Municipal"). Kommunene er igjen delt inn i sogn ("freguesias"), hver med egne lokaladministrasjoner. Det finnes også to autonome regioner ("regiões autónomas"): Asorene ("Açores") og Madeira. Disse er begge oversjøiske territorier, og har egne regionale parlamenter og regjeringer. Næringsliv. a>-området helt syd i landet er et populært reisemål for nordboere og briter. Eksporten omfatter tekstiler, bekledning og sko, elektriske maskiner og kork samt fiskeprodukter og vin. Portugal er verdens største korkeksportør. Turismen har en stadig økende betydning for landets økonomi. Gruvedrift og industri er også viktige næringer og det utvinnes svovelkis, kaolin, sink, wolfram og andre mineraler. Kalender og helligdager. a>" (47 dager før påske) har ingen offisiell status, men feires likevel av de fleste portugisere. I tillegg til de «vanlige» kristne helligdagene (langfredag, påskedag og juledag) feires det flere katolske festdager i Portugal. 47 dager før påske feires "Carnaval", mens 60 dager etter påske feires "Corpus Christi". Jomfru Marias opptagelse i himmelen ("Assunção de Maria") feires 15. august. Den 1. november feirer portugiserne Allehelgensdag ("Todos os Santos"), mens den 8. desember er Maria unnfangelsesdag ("Imaculada Conceição"). Den portugisiske nasjonaldagen ("Dia de Portugal") er 10. juni, og markerer Luís de Camões' død i 1580. I tillegg er frihetsdagen 25. april ("Dia da Liberdade", til minne om Nellikrevolusjonen), republikkens dag 5. oktober ("Implantação da República", til minne om Den første portugisiske republikks grunnleggelse i 1910), uavhengighetsdagen 1. desember ("Restauração da Independência", til minne om unionsoppløsningen med Spania i 1640), arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai og første nyttårsdag offentlige fridager. Massemedia. I 2008 leste omtrent 40 % av Portugals befolkning aviser «daglig eller nesten daglig». Likevel er opplagstallene lave for portugisiske dagsaviser; med kun 83 eksemplarer pr. 1000 innbyggere er dette blant det lavere i Europa. De viktigste portugisiske dagsavisene omfatter "Jornal de Notícias", "Público", "Diário de Notícias", "Correio da Manhã" og "O Primeiro de Janeiro". Den portugisiske allmennkringkasteren heter "Rádio e Televisão de Portugal" (RTP). Disse driver blant annet TV-kanalene RTP1 og RTP2, i tillegg til nyhetskanalen RTPN og regionalkanaler for Asorene og Madeira. Det første private alternativet til RTP kom i 1992 med "Sociedade Independente de Comunicação" (SIC). I tillegg til SICs vanlige kanal driver de også en nyhetskanal og flere underholdningskanaler. "Televisão Independente" (TVI) er et annet kommersielt alternativ, med kanalen simpelthen kjent som «4». Helse. Portugiserne har en forventet levealder på 78,21 år, noe som plasserer dem på 47. plass på verdensbasis. Spedbarnsdødeligheten er på 4,78 pr. 1000 levendefødte. Omtrent portugisere lever med HIV/AIDS (2007 est.) Urbanitet. a> er med sine knapt 500 000 innbyggere Portugals hovedstad og største by. a> er med nesten innbyggere den nest største byen i landet. De flatere regionene ved kysten er langt mer befolkningsrike enn det høyereliggende innlandet. Lisboa- og Porto-områdene er de klart mest urbaniserte, og Lisboa med forsteder er det største vekstområdet i landet. Likevel var av portugisere på midten av nittitallet bosatt i det som ble klassifisert som rurale strøk. Litteratur og skriftkultur. Den portugisiske litteraturens gullalder var på 1500-tallet. Kjente poeter og dramatikere fra denne perioden er Gil Vicente, Bernardim Ribeiro, Francisco de Sá de Miranda, António Ferreira og Luís de Camões. Den portugisiske oversjøiske ekspansjonen i denne perioden gav også grobunn for en omfattende historieskriving og reiselitteratur, blant annet med João de Barros' "Décadas da Ásia" og Fernão Mendes Pintos "Peregrinação". Gjennom barokken lå den portugisiske litteraturen nede, og det var ikke før i opplysningstiden at Portugal kom ut av Spanias kulturelle skygge. Luís António Verney kritiserte det portugisiske åndslivet kraftig med sin "Verdadeiro Método de Estudar" i 1746. Verneys ideer førte blant annet til opprettelsen av det kjente litteraturselskapet "Arcádia Lusitana". Mot slutten av århundret kom Tomás Antônio Gonzagas "Marília de Dirceu", en av de mest populære bøkene på portugisisk noensinne. Inn på 1800-tallet kom romantikken med Almeida Garrett, mens Camilo Castelo Branco og Júlio Dinis innledet realismen i portugisisk litteratur. Senere kom Eça de Queirós, vanligvis ansett som den viktigste realisten i portugisisk litteraturhistorie. På 1900-tallet var den såkalte Orpheu-gruppen med Fernando Pessoa, Mário de Sá-Carneiro og José de Almada Negreiros viktige drivkrefter i fornyelsen av den portugisiske litteraturen, sammen med skribenter som Raul Brandão og Aquilino Ribeiro. Senere kom en nyrealistisk bølge, med forfattere som Ferreira de Castro, Carlos de Oliveira og José Cardoso Pires. Den betydeligste portugisiske dramatikeren i nyere tid er nok likevel Bernardo Santareno, kjent for sin venstreradikale kritikk av staten og Kirken. José Saramago er kjent for sine surrealistiske verk, han fikk Nobelprisen i litteratur i 1998. Andre portugisiske forfattere og diktere er blant annet Alberto Estima de Oliveira, António Gedeão og Joaquim Veríssimo Serrão. Mat og drikke. Det portugisiske kjøkken er i stor grad basert på fisk og annen sjømat. Hver portugiser spiser årlig ca. 58,5 kg sjømat, noe som er høyest i Europa. Den mest kjente portugisiske fiskeretten er bacalao, basert på klippfisk. Andre kjente portugisiske retter er cozido, tripas og carne de porco à alentejana. Kjente portugisiske oster omfatter blant annet Queijo Serra da Estrela, Queijo de Castelo Branco, Queijo São Jorge og Queijo de Nisa. Portugal har lange vintradisjoner, og allerede i middelalderen eksporterte portugiserne i stor stil til England. I dag er Portugal verdens femte største vineksportør målt i volum. Av portugisiske viner er kanskje portvinen best kjent, ved siden av Madeira og Vinho Verde. Idrett. Fotball er Portugals mest populære idrett. Landet har fostret en lang rekke toppspillere, blant annet Real Madrids Cristiano Ronaldo og «den sorte perle» Eusébio. har hatt gode internasjonale resultater det siste tiåret, blant annet med en andreplass på hjemmebane i EM i 2004 og en fjerdeplass i VM i 2006. På klubbnivå domineres portugisisk fotball av klubbene Benfica, Sporting og Porto, der sistnevnte også vant 2004. Portugal deltok for første gang i de olympiske leker i Stockholm i 1912 og Oslo i 1952. Medaljefangsten har imidlertid vært beskjeden, og pr. 2010 har portugiserne kun greid å vinne fire gullmedaljer: Carlos Lopes (maraton, Los Angeles 1984), Rosa Mota (også maraton, Los Angeles 1984), Fernanda Ribeiro (, Atlanta 1996) og Nelson Évora (tresteg, Beijing 2008). Paleontologi. Geologisk tidsspiral over jordens historie, paleontologien undersøker hele historien om liv på jorden Paleontologi er læren om forhistorisk liv, og inkluderer studiet av organismers evolusjon og forbindelser mellom hverandre og deres miljøer (deres paleoøkologi). Paleontologi er en del av naturvitenskapen, og er beslektet med geologi og biologi. Vitenskapen ble etablert i det 18. århundre som et resultat av Georges Cuviers arbeid med komparativ anatomi, og utviklet seg hurtig i det 19. århundre. Paleontologien bruker metoder hentet fra en rekke vitenskaper som biokjemi, matematikk og ingeniørvitenskap. Ettersom kunnskapen har økt har det blitt opprettet flere spesialiserte underavdelinger, noen konsentrerer seg om de forskjellige typene fossile organismer mens andre studerer økologi- og miljøhistorikk, som paleoklimatologi. Fossilene kan være forsteinete kalkskall etter muslinger og snegler, skjelett-rester eller det kan være avleiringer etter mikroorganismer. I all hovedsak både i antall arter og individer forekommer organismer i havet, og mikro-paleontologi gir også størst bidrag til stratigrafien. Generell paleontologi tar for seg studier av hva som hender med organismene etter at de er døde samt hvorledes de som livløst materiale tar del i jordens geologiske prosesser. Paleontologi omfatter også mikropaleontologi og palynologi. Disse fagfeltene omhandler fossiler av mikroorganismer, pollen og sporer. I Norge har vi kjente forekomster av fossiler i Oslo-feltet og på Svalbard. Programvare. Programvare eller egentlig datamaskinprogramvare (engelsk: "computer software") er en fellesbetegnelse for dataprogrammer. Ofte tenker en på programvare som noe som brukes på PC-er, men mange av de gjenstandene vi omgir oss med til daglig (som for eksempel mobiltelefoner, mikrobølgeovner, TV, spillkonsoll, komfyrer og vaskemaskiner) inneholder også programvare. Datamaskinenes programvare er slik navngitt for å skille det fra datamaskinenes maskinvare, selve datamaskinen. Programvare skrives/utvikles ved hjelp av et eller flere programmeringsspråk, de programmeringsspråkene som i sin oppbyggning ligger nærmest til maskinvaren er assembler. Liste over plantefamilier med norsk navn. Denne alfabetiske listen over plantefamilier viser alle familier av dekkfrøede planter som har et norsk navn. Oversikten består av 187 navn på 152 familier. En alfabetisk oversikt over samtlige 461 plantefamilier (ikke bare de med norsk navn) finnes i listen over plantefamilier. En "systematisk" oversikt over plantefamiliene finnes i artikkelen dekkfrøede planter. Se også den alfabetiske listen over plante"ordenene". Prevensjon. Prevensjon (av latin "praevenire" – å komme foran) betyr forebyggelse. I Norge brukes begrepet først og fremst innen medisin og jus. I medisinsk betydning mener en da beskyttelse mot uønsket graviditet, men i de senere år har denne definisjonen i økende grad blitt utvidet til også (eller utelukkende) å fokusere på forebyggelse av kjønnssykdommer. I denne siste betydning vil begrepet sikker sex være synonymt med "prevensjon". Forebygging av uønsket graviditet. Prevensjonsmidler brukes av seksuelt aktive personer for å redusere risiko for uønsket graviditet. Noen prevensjonsmidler er mer sikre enn andre. Hormonspiral, p-piller, p-sprøyte og kobberspiral regnes som relativt sikre prevensjonsmidler, mens kondom, femidom, pessar og minipiller er mindre sikre. Metodefeil angir risiko for å bli gravid ved perfekt bruk av et prevensjonsmiddel i ett år. Brukerfeil angir risiko for graviditet hos en gjennomsnittsbruker. Uten noen form for prevensjon ville 80 % av seksuelt aktive kvinner i fruktbar alder blitt gravide i løpet av ett år. Mekaniske prevensjonsmidler. Herunder kommer prevensjonsmidler som kondom, pessar og femidom som alle hindrer sædcellene i å nå eggcellene og hindrer dermed befruktning. Kobberspiralen virker blant annet ved å gjøre det vanskeligere for sædcellene å nå frem, og om dette skjer vil det hindre egget i å feste seg til livmoren. Kondom. Kondomet beskytter mot graviditet og mot kjønnssykdommer ved at det er en gummihatt som tres på penis før og under samleie. Kondomet fanger opp sædcellene før de kommer inn i skjeden. Kondomet er også kalt «penishylse». Risikoen for å bli gravid er 2 % (metodefeil) – 15 % (brukerfeil) i løpet av ett år. Kondomet er det eneste prevensjonsmiddelet som kan brukes av menn og er også det eneste som beskytter mot kjønnsykdommer. En av ulempene med kondom er at det nedsetter mannens følsomhet, men dette kan også være en fordel hvis mannen har et problem med for tidlig sædavgang (prematur ejakulasjon). Kondom og femidom regnes som sikrest for å unngå overføring av kjønnssykdommer, siden de hindrer direkte kontakt mellom hud og slimhinner. Femidom. Et femidom er et prevensjonsmiddel beregnet for kvinner. I likhet med et kondom fungerer femidomet etter barrieremetoden, det vil si at det hindrer slimhinnekontakt og utveksling av kroppsvæsker og eventuelle smittestoffer mellom partnerene ved å utgjøre en mekanisk barriere. Derfor beskytter femidomet også mot seksuelt overførbare infeksjoner i tillegg til å beskytte mot uønsket svangerskap. Evnen til å beskytte mot svangerskap er omtrent like god som kondomets. Femidomet består av en tube med en fleksibel ring i hver ende; en mindre ring i den lukkede enden og en større ring i den åpne enden. Materialet er polyuretan, et plastmateriale, og femidomet inneholder altså ikke latex. Før samleie føres den minste ringen inn i skjeden slik at den blir liggende rundt livmortappen, mens den store ringen blir liggende utenfor skjedeinngangen. Femidomet fjernes så snart samleiet er over. Det var knyttet forventninger til at femidomet skulle kunne hjelpe kvinner til å oppnå bedre kontroll over egen seksualitet og reproduksjon. Imidlertid oppnådde femidomet aldri særlig stor popularitet i Norge, og er nå trukket fra markedet. Selv om det primært er beregnet for kvinner, nøt femidomet også en viss popularitet blant menn som har sex med menn, som et alternativ til kondom ved analt samleie. Pessar. Et pessar er en slags gummiskål som kvinnen setter inn i skjeden før et samleie. Etter samleiet må pessaret stå inne i minst seks timer. Pessar anbefales gjerne til voksne kvinner da det er relativt lite effektivt hos tenåringer. Det krever konsistent og riktig bruk. Ca. 15% av kvinner som bruker pessar blir gravid i løpet av et år. De fleste graviditeter skyldes brukerfeil. Kobberspiral. En kobberspiral påvirker slimet i livmoren slik at bevegeligheten til egg- og sædceller hemmes. Dersom en befruktning likevel inntreffer vil det endrede miljøet i livmoren hindre et befruktet egg i å feste seg. Kobberspiral er ganske sikkert med under 1% risiko for å bli gravid i løpet av et år. Den er ikke fullt ut like sikker som hormonspiral, men langt billigere. Ulempene med kobberspiral er stort sett knyttet til at man har et fremmedlegeme i livmoren. Kvinner med menstruasjonsplager kan få disse forverret ved bruk av kobberspiral. P-piller. P-piller inneholder to hormoner, østrogen og progesteron. De virker på tre måter: hindrer eggløsning, påvirker slimet i livmoren slik at det blir mindre gjennomtrengelig for sædceller og påvirker livmorslimhinnen slik at et befruktet egg ikke kan feste seg. Ved korrekt bruk er risikoen () for å bli gravid i løpet av et år 0,3%, men med brukerfeil (for eksempel glemt å ta en pille) er risikoen 8%. Det reduserer ikke risikoen for å få seksuelt overførbare sykdommer selv om en tettere slimpropp i livmorhalsen vil redusere risikoen for bekkeninfeksjon. P-piller kan også brukes til å redusere menstruasjonsblødninger. Livmorslimhinnen blir ikke fullt så tykk som normalt og man blør dermed mindre ved menstruasjon og man kan få redusert smertene. Det er også en betydelig redusert risiko for kreft og eggstokk-kreft. Blant ulempene med p-piller er at de kan påvirke humøret (depresjon, sexlyst). P-piller er kjent for å gi økt risiko for blodpropp. Risikoen for å få blodpropp av graviditet er langt større, så tar man det med i beregningen kan man si at totalrisikoen er redusert. P-sprøyte. P-sprøyten som er i salg i Norge (Depo-Provera) inneholder bare gestagen og ikke østrogen. Det er en meget sikker metode som krever at man setter en sprøyte (ofte i setemuskelen) hver 12. uke. P-stav. P-staven er en liten plaststav som settes inn under huden og frigjør gestagen. Dette hindrer eggløsningen, men også andre funksjoner i kroppen. P-staven er på størrelsen med en fyrstikk, og varer mellom 3-5 år. P-ring. P-ringen er en liten myk og elastisk ring som kvinnen selv setter inn i skjeden. Den tas ut etter tre ukers bruk og etter en ukes pause (med blødning) settes det inn en ny. Den inneholder progesteronlignende hormon og et østrogen. P-plaster. P-plasteret er et tynt, lite plaster som settes på huden. Hormonene (progesteronlignende hormon og østrogen) finnes i plasterets lim og tas opp gjennom huden. Hvert plaster varer i én uke. Minipiller. Minipiller fungerer omtrent som p-piller, men inneholder bare hormonet progesteron og hindrer derfor ikke eggløsning. 1-års-risikoen for å bli gravid med minipillebruk er 1 % (metodefeil) – 4 % (brukerfeil). Det har færre bivirkninger enn p-piller, men er samtidig noe mer usikkert i bruk. Hormonspiral. Hormonspiral inneholder progesteron som hindrer sædcellen i å trenge seg frem til egget. I tillegg gjør den at livmoren ikke kan ta imot et befruktet egg. Hormonspiralen kjøpes på apoteket og tas med til lege som setter den inn. Spiralen varer i 5 år. Paganisme. Paganisme er en internasjonal gruppebetegnelse på forskjellige eldgamle naturreligioner som dyrker en ikke-monoteistisk guddom. Paganisme blir ofte definert, noe nedsettende, som hedenskap, blant annet i forbindelse med ikke-kristne og ikke-jødiske stammereligioner. Ordet kan også brukes mer generelt om en sekulær, verdslig kultur eller livsanskuelse. Wicca regnes som den største av de ny-paganistiske religionene, mens hinduismen av mange regnes som den eneste store uavbrutte paganistiske religion. Ulike former for sjamanisme er også paganistisk, og blir fortsatt praktisert av ulike urbefolkninger. Historikk. Pagan kommer fra gresk der det betyr "en som bor på landsbygda." og ble i den latinske formen "pagus" særlig brukt om galliske og germanske landsbyer. Dette henger sannsynligvis sammen med at de som bodde på landsbygda, ute på "hedene", ofte kalt hedninger, ble kristnet sist og at deres religion ble ansett som bondsk hedenskap. Faktisk har mange urgamle, folkelige tradisjoner holdt seg nærmest intakte frem til vår tid. Eksempler på dette er påskeegg, maistang, st. hansbål og juletre. Planet. En planet (, som betyr «vandrende stjerne») er et himmellegeme som går i bane rundt en stjerne eller en stjernerest, og som er tilstrekkelig massiv til at dens egen gravitasjon har gjort den tilnærmet rund, men samtidig ikke så massiv at det forårsaker kjernefysisk fusjon. Den må også ha ryddet «nabolaget» for planetesimaler. Begrepet "planet" er gammelt, med bånd til historie, vitenskap, mytologi og religion. Planetene ble opprinnelig sett på som guddommelige eller utsendte av guddommer av mange tidlige kulturer. Utviklingen av den vitenskapelige kunnskapen endret også oppfatningen av planetene. I 2006 vedtok den internasjonale astronomiske union en definisjon av planeter innenfor solsystemet. Den er fremdeles omstridt fordi den ekskluderer mange objekter med planetmasser basert på hvor eller hva de går i bane rundt. Ptolemaios antok at planetene gikk i bane rundt jorden i episykluser. Selv om tanken om at planetene gikk i bane rundt solen hadde blitt foreslått en rekke ganger, var det ikke før Galileo Galilei utførte de første astronomiske observasjonene ved hjelp av teleskop på 1600-tallet at dette synet ble støttet med beviser. Gjennom nøye analyser av dataene fant Johannes Kepler at planetenes bane ikke var sirkulære, men elliptiske. Etter hvert som hjelpemidlene brukt til observasjoner utviklet seg fant astronomer ut at planeter roterte rundt skråstilte akser, liksom jorden, og at noen hadde like funksjoner som iskapper og årstider. Siden begynnelsen av romalderen har nære observasjoner ved hjelp av sonder ført til kunnskapen om at jorden og de andre planeten deler egenskaper som vulkanisme, stormer, tektonikk og også hydrologi. Planeter deles generelt inn i to hovedtyper: store gasskjemper med lav tetthet, og mindre, steinete terrestriske planeter. I solsystemet er det åtte planeter som faller inn under IAUs definisjon. I økende avstand fra solen er det de fire terrestriske planetene Merkur, Venus, jorden og Mars, etterfulgt av de fire gasskjempene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Seks av planetene har én eller flere naturlige satellitter i bane rundt seg. I tillegg inneholder solsystemet også minst fem dvergplaneter og hundretusenvis av smålegemer. Siden 1992 har det blitt oppdaget planeter rundt andre stjerner («eksoplaneter») i vår galakse Melkeveien. Per er kjente eksoplaneter (fordelt på planetsystemer hvorav har mer enn én planet) listet i Extrasolar Planets Encyclopaedia. Størrelsene varierer fra terrestriske planeter som jorden til planeter større enn gasskjempen Jupiter. 20. desember 2011 rapporterte laget bak Kepler-teleskopet om oppdagelsen av den første eksoplaneten på størrelse med jorden, Kepler-20e og Kepler-20f i bane rundt en sollignende stjerne, Kepler-20. En studie fra 2012 som analyserte data fra gravitasjonell mikrolinsing anslo et gjennomsnitt på minst 1,6 bundne planeter for hver stjerne i Melkeveien. Historie. Trykt versjon av en geosentrisk kosmologisk modell fra "Cosmographia", Antwerpen, 1539 Tankene om planetene har utviklet seg fra de gudommelige vandrende stjernene i antikken til de jordlige objektene i den vitenskapelige tidsalderen. Konseptet har utvidet seg til å inkludere verdener utenfor solsystemet, i hundrevis av ekstrasolare systemet. Flertydigheten i å definere planeter har ført til mange kontroverser. De fem klassiske planetene synlig for det blotte øyet har vært kjent siden antikken, og spilte en betydlig rolle for mytologien, religiøs kosmologi og antikkens astronomi. I antikken bemerket astronomene seg hvordan enkelte lys beveget seg over himmelen i forhold til andre stjerner. Antikkens grekere kalte disse lysene for (, "vandrende stjerner") eller bare «» (, "vandrere"), og ordet «planet» er avledet fra disse. I antikkens Hellas, Kina, Babylon, og faktisk alle før-moderne sivilisasjoner, var det nesten allment akseptert at jorden var i sentrum av universet og at alle «planetene» sirklet rundt jorden. Stjernene og planetene syntes å gå rundt jorden hver dag, og den alminnelige oppfatningen var at jorden var fast og stabil og at den forholdt seg i ro. Babylon. Den første sivilisasjonen kjent å inneha en funksjonell teori om planetene var babylonerene som levde i Mesopotamia i det første og andre årtusen f.Kr. De eldste kjente overlevende astronomiske tekstene om planeter er de babylonske Ammi-saduqas Venus-tavler fra 7. århundre f.Kr., en kopi av en liste over observasjoner av planeten Venus' bevegelser som sannsynligvis daterer seg tilbake til så tidlig som det andre årtusen f.Kr. MUL.APIN er et par kileskrifttabeller som daterer seg tilbake til det 7. århundre f.Kr. med oversikt over bevegelsene til solen, månen og planeter over en tidsperiode på et år. Babylonske astrologer la også grunnlaget for det som skulle bli den vestlige astrologien. "Enuma anu enlil", skrevet under den nyassyriske perioden i det 7. århundre f.Kr., inneholder en liste over jærtegn og forholdene med ulike himmelfenomener, inkludert bevegelsene til planetene. Venus, Merkur og de ytre planetene Mars, Jupiter og Saturn ble alle identifisert av babylonske astronomer. Disse forble de eneste kjente planetene frem til oppfinnelsen av teleskopet i tidlig moderne tid. Gresk-romersk astronomi. De gamle grekerne koblet i utgangspunktet ikke så mye betydning til planetene som babylonerne. Pytagoreerne ser ut til å ha utviklet sin egen uavhengige planetteori i det 6. og 5. århundre f.Kr. Denne bestod av jorden, solen, månen og planeter som gikk rundt en «sentral flamme» i sentrum av universet. Pythagoras eller Parmenides sies å ha vært den første til å identifisere «aftenstjernen» og «morgenstjernen» (Venus) som ett og samme objekt. I det 3. århundre f.Kr. foreslo Aristarkhos av Samos et heliosentrisk system hvor jorden og planetene kretset rundt solen. Det geosentriske systemet forble imidlertid dominerende frem til den vitenskapelige revolusjonen. Under den hellenistiske perioden i det første århundre f.Kr. hadde grekerne begynt å utvikle sine egne matematiske skjemaer for å forutsi planetenes posisjoner. Disse skjemaene var basert på geometri fremfor det aritmetiske til babylonerne, og de overgikk babylonernes teorier i kompleksitet og omfang og stod for mesteparten av de astronomiske bevegelsene observert med det blotte øye. Disse teoriene kom til sitt fulle uttrykk i "Almagest" skrevet av Ptolemaios i det andre århundre e.Kr. Dominansen til Ptolemaios' modell var så komplett at den erstattet alle tdligere verker om astronomi, og det forble den definitive astronomiske teksten i den vestlige verden i over tretten århundrer. For grekerne og romerne fantes det syv kjente planeten, hver antatt å gå i bane rundt jorden i henhold til de komplekse lovene lagt ut av Ptolemaios. Disse var, i stigende rekkefølge fra jorden (i Ptolemaios' rekkefølge): månen, Merkur, Venus, solen, Mars, Jupiter og Saturn. India. I 499 e.Kr. la den indiske astronomen Aryabhata frem en planetmodell som eksplisitt innarbeidet jordrotasjonen rundt dens akse. Denne forklarte han som en årsak til hva som syntes å være en tilsynelatende bevegelse av stjernene vestover. Han mente også at planetenes bane var elliptiske. Aryabhatas tilhengere var spesielt sterke i Sør-India, hvor hans prinsipper for daglig jordrotasjon, blant andre, ble fulgt og en rekke sekundære verk var basert på dem. I 1500 reviderte Nilakantha Somayaji ved Kerala-skolen for astronomi og matematikk Aryabhatas modell i sitt verk "Tantrasamgraha". I verket "Aryabhatiyabhasya", en kommentar til Aryabhatas "Aryabhatiya", utviklet han en planetmodell hvor Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn fikk i bane rundt solen, som i sin tur gikk i bane rundt jorden. Dette tilsvarte det tychoniske systemet som senere ble foreslått av Tycho Brahe mot slutten av det 16. århundre. De fleste astronomene ved Kreala-skolen som fulgte ham, aksepterte hans planetmodell. Middelalderens islamske astronomi. I det 11. århundre ble venuspassasjen observert av Avicenna som fastslo at Venus var, i det minste noen ganger, under solen. I det 12. århundre observerte Ibn Bajjah «to planeter som sorte flekker foran solen», noe som senere ble identifisert som en passasje av Merkur og Venus av Maragha-astronomen Qotb al-Din Shirazi i det 13. århundre. Ibn Bajja kunne imidlertid ikke ha observert noen venuspassasje siden ingen oppstod i løpet av hans levetid. Europeisk renessanse. Med ankomsten av den vitenskapelige revolusjonen ble forståelsen av begrepet «planet» endret fra noe som beveget seg over himmelen (i forhold til stjernefelt); til et legeme som gikk i bane rundt jorden (eller som ble antatt å gjøre det på den tiden); og i det 16. århundre til noe som gikk direkte i bane rundt solen da den heliosentriske modellen til Kopernikus, Galilei og Kepler fikk herredømme. Dermed ble jorden en del av listen over planeter, mens solen og månen ble ekskludert. I starten, da de første satellittene til Jupiter og Saturn ble oppdaget i det 17. århundre, ble begrepene «planet» og «satellitt» brukt om hverandre – selv om sistnevnte gradvis skulle bli mer utbredt i det etterfølgende århundre. Frem til midten av det 19. århundre økte antall «planeter» raskt siden ethvert objekt oppdaget å gå direkte i bane rundt solen ble listet som en planet av det vitenskapelige samfunn. 19. århundre. På 1800-tallet begynte astronomer å innse at nylige oppdagete legemer som hadde blitt klassifisert som planeter det siste halve århundret (slik som Ceres, Pallas og Vesta) var svært ulike de tradisjonelle planetene. Disse legemene delte det samme området mellom Mars og Jupiter (asteroidebeltet) og hadde en mye mindre masse. Som et resultat ble de nedklassifiser til «asteroider». I fraværet av noen formell definisjon ble en «planet» forstått som ethvert «stort» legeme som gikk i bane rundt solen. Siden det fantes et enormt gap mellom asteroidene og planetene, og flommen av nye funn syntes å ha tatt slutt etter oppdagelsen av Neptun i 1846, var det ingen åpenbar grunn til å ha en formell definisjon. 20. århundre. På 1900-tallet ble imidlertid Pluto oppdaget. Etter at innledende observasjoner førte til antakelsen om at den var større enn jorden, ble legemet umiddelbart akseptert som den niende planet. Ytterligere observasjoner førte til at man fant ut at Pluto var mye mindre: i 1936 foreslo Raymond Lyttleton at Pluto kunne være en unnsluppet satellit fra Neptun, og Fred Whipple foreslo i 1964 at Pluto kunne være en komet. Den var imidlertid fortsatt større enn alle kjente asteroidene, og den eksisterte tilsynelatende ikke i en større populasjon – den beholdt statusen frem til 2006. I 1992 annonserte astronomene Aleksander Wolszczan og Dale Frail oppdagelsen av planeter rundt pulsaren, PSR B1257+12. Denne oppdagelsen anses generelt som den første definitive oppdagelsen av et planetsystem rundt en annen stjerne. 6. oktober 1995 annonserte Michel Mayor og Didier Queloz den første definitive oppdagelsen av en eksoplanet i bane rundt en vanlig hovedseriestjerne – 51 Pegasi. Oppdagelsen av eksoplaneter førte til en annen tvetydighet i å definere en planet; det punktet hvor en planet blir en stjerne. Mange eksoplaneter har masser flere ganger høyere enn Jupiters og nærmer seg stjerneobjekter kjent som «brune dverger». Brune dverger anses som stjerner på grunn av evnen til å fusjonere deuterium, en tyngre isotop av hydrogen. Mens stjerner mer massive enn 75 ganger Jupiter fusjonerer hydrogen kan stjerner helt ned i 13 jupitermasser fusjonere deuterium. Deuterium er imidlertid sjeldent, og de fleste brune dvergene har sluttet å fusjonere deuterium lenge før de blir oppdaget, noe som gjør dem vanskelige å skille fra supermassive planeter. 21. århundre. Med oppdagelsene av flere objekter i solsystemet i siste halvdel av det 20. århundre, og oppdagelsen av store objekter rundt andre stjerner, oppstod det uenigheter om hva som skulle utgjøre en planet. Det var spesielt uenighet om hvorvidt et objekt skulle betraktes som en planet hvis den var en del av en bestemt populasjon, slik som et belte, eller hvis den var tilstrekkelig stor til å generere energi gjennom kjernefysisk fusjon av deuterium. Et økende antall astronomer argumenterte for at Pluto skulle nedklassifiseres som en planet etter at mange lignende objekter nær samme størrelsen hadde blitt funnet i samme region av solsystemet (Kuiperbeltet) i løpet av 1990-årene og tidlig i 2000-årene. Pluto ble funnet å bare være et lite legeme blant en populasjon på tusener. Noen av dem – deriblant Quaoar, Sedna, og Eris – ble i populærpressen omtalt som den tiende planet, uten at det fikk noen bred vitenskapelig anerkjennelse. Kunngjøringen av Eris i 2005, et objekt som er 27 % mer massiv enn Pluto, gjorde at ble nødvendig og et folkelig ønske om en offisiell definisjon av en planet. IAU anerkjente problemet og begynte å utarbeide en definisjon på en planet, og kom frem til en i august 2006. Antallet planeter falt til åtte betydelig større legemer som hadde «ryddet bane» (Merkur, Venus, jorden, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun), og en ny klasse med dvergplaneter ble laget. Denne inneholdt opprinnelig tre objekter (Ceres, Pluto og Eris). Definisjonen av eksoplaneter. Definisjonen har siden blitt utstrakt brukt av astronomer ved publisering av funn av eksoplaneter i akademiske publikasjoner. Selv om den er midlertidig fungerer den som en effektiv arbeidsdefinisjon frem til en mer permanent definisjon blir vedtatt. Den omhandler imidlertid ikke striden om den nedre massegrensen, og den styrer derfor klar av uenighetene om objektene i solsystemet. Denne definisjonen gjør heller ingen kommentarer på planetstatusen til objekter i bane rundt brune dverger, slik som 2M1207b. Èn definisjon på en sub-brun dverg er et objekt med planetmasse som dannes gjennom kollaps av en sky snarere enn akkresjon. Denne forskjellen i dannelse mellom en sub-brun dverg og en planet har ikke universell enighet; astronomer er delt i to leire om hvordan man skal betrakte dannelsesprosessen for en planet som en del av inndelingen i klassifiseringen. En årsak til uenigheten er at ofte er det ikke mulig å fastslå dannelsesprosessen; for eksempel kan en akkresjonsformet planet rundt en stjerne bli kastet ut fra systemet og bli friflytende, og likeledes kan en sub-brun dverg dannet av seg selv fra kollapsen av en sky bli fanget i en bane rundt en stjerne. Regelen med 13 jupitermasser er en tommelfingerregel snarere enn noe av presis fysisk betydning. Spørsmålet melder seg: hva menes med deuteriumforbrenning? Store objekter vil forbrenne det meste av sitt deuterium, og mindre objekter vil forbrenne noe av det. De 13 jupitermassene ligger et sted i mellom. Mengden av deuterium som forbrennes avhenger ikke bare av masse, men også sammensetningen av planeten og mengden av helium og deuterium til stede. Et annet kriterium for å skille planeter og brune dverger, snarere enn deuteriumforbrenning, dannelsesprosesser eller sted er hvorvidt trykket i kjernen domineres av kolonnetrykk eller elektrondegenerering. 2006-definisjonen. Med denne definisjonen anses solsystemet å inneholde åtte planeter. Legemer som oppfyller de to første begingelsene, men ikke den tredje (slik som Pluto, Makemake og Eris) klassifiseres som dvergplaneter – forutsatt at de ikke er naturlig satellitter til andre planeter. Opprinnelig hadde en komite i IAU foreslått en definisjon som ville ha omfattet et høyere antall planeter, siden denne definisjonen ikke inkluderte (c) som et kriterium. Etter mange diskusjoner ble det bestemt, via avstemming, at de legemene i stedet skulle klassifiseres som dvergplaneter. I kjølvannet av avstemmingen i IAU i 2006 har det vært uenigheter og debatt om definisjonen, og mange astronomer har uttalt at de ikke vil bruke den. Deler av uenigheten handler om hvorvidt punkt (c) (rydde baneområdet) skulle vært med eller ikke, og at disse objektene som nå er klassifisert som dvergplaneter faktisk burde ha vært en del av en bredere planetdefinisjon. Utover det vitenskapelige samfunn har Pluto hatt en sterk kulturell betydning for mange med hensyn til planetstatusen siden den ble oppdaget i 1930. Oppdagelsen av Eris ble bredt omtalt i media som den tiende planeten, og reklassifiseringen av alle tre objektene til dvergplaneter fikk mye oppmerksomhet i media og blant befolkningen. Mytologi og navngivelse. a>, som planetene i solsystemet er oppkalt etter. Navnene på planetene i den vestlige verden er avledet fra praksisen til romerne, som avledet dem fra grekerne og babylonerne. I antikkens Hellas ble de to lyseste objektene, solen og månen, kalt "Helios" og "Selene"; den fjerneste planeten ble kalt "Phainon", skinneren, etterfulgt av "Phaethon", «lyssterk»; den røde planeten var kjent som "Pyroeis", den «brennende»; den lyseste var kjent som "Phosphoros", lysbringeren; og den flyktige siste planeten ble kalt "Stilbon", glimteren. Grekerne gjorde også hver planet hellig til en av sine guder, olympierne: Helios og Selene var var navnet på både planeter og guder, Phainon var hellig til Kronos, Titan som var far til olympierne; Phaethon var hellir for Zevs, Kronos' sønn som avsatte ham som konge; Pyroeis ble gitt til Ares, sønn av Zevs og krigsgud; Phosphoros ble styrt av Afrodite, kjærlighetsgudinnen; og Hermes, gudenes budbringer og guden over læring og kunnskap, hersket over Stilbon. Den greske praksisen med innpoding av gudenes navn på planetene ble med nesten sikkerhet lånt fra babylonerne. Babylonerne oppkalte Phosphoros etter sin kjærlighetsgudinne, "Ishtar"; Pyroeis etter krigsguden, "Nergal", Stilbon etter kunnskapsguden "Nebo" og Phaethon etter sjefsguden "Marduk". Det er for mange konkordanser mellom de greske og babylonske navnekonvensjonene til at de kan ha oppstått separat. For eksempel var den babylonske guden Nergal en krigsgud, og dermed identifiserte grekerne ham med Ares. Men i motsetning til Ares, ble Nergal også guden for pest og underverdenen. I dag kjenner de fleste i den vestlige verden planetene ved navn avledet fra gudene av Olympos. Moderne grekere bruker fremdeles de gamle navnene på planetene. Andre europeiske språk bruker imidlertid romerske (eller latinske) navn, mye på grunn av innflytelsen fra det romerske keiserriket og senere den katolske kirke. Romerne, som i likhet med grekerne var indo-europeiske, delte med dem en felles panteon under forskjellige navn, men de manglet de rike narrative tradisjonene som gresk poetisk kultur hadde gitt sine guder. I den senere perioden av den romerske republikk lånte romerske forfatter mye av de greske fortellinger. De brukte med til sin egen panteon helt til de nesten ble utvisket. Da romerne studerte den greske astronomien, ga de planetene sine navn etter sine egne guder: "Merkurius" (for Hermes), "Venus" (Afrodite), "Mars" (Ares), "Iupiter" (Zevs) og "Saturnus" (Kronos). Når de siste planetene ble oppdaget på 1800 og 1900-tallet ble navnepraksisen oppdettholdt med "Neptūnus" (Poseidon). Uranus er unik på den måten at den er oppkalt etter en gresk guddom i stedet for hans romerske motstykke. I følge en tro som muligens stammer fra Mesopotamia, men som utviklet seg i det hellenistiske Egypt, trodde mange romere at de syv gudene som planetene var oppkalt etter holdt øye med jorden i timeslange skift. Rekkefølgen på skiftene var Saturn, Jupiter, Mars, solen, Venus, Merkur og Månen – fra lengst fra til nærmes planeten. Derfor ble den første dagen startet av Saturn (1. time), andre dag av solen (25. time), ettefulgt av månen (49. timet), Mars, Merkur, Jupite rog Venus. Siden hver dag ble oppkalt etter guden som startet den, er dette også rekkefølgen på ukedagene i den romerske kalender etter at den nundinalske syklusen ble avvist – og den er fremdeles bevart i mange moderne språk. Jorden er den eneste planeten hvis navn ikke er avledet fra gresk-romersk mytologi. Siden den bare ble allment akseptert som en planet i det 17. århundre, er det ingen tradisjon for å kalle den opp etter en gud (det samme gjelder også, på norsk og engelsk i det minste, for solen og månen, selv om disse ikke lengre anses som planeter). Navnet stammer fra det Anglo-saxiske ordet "erda", som betyr grunn eller jord. Det ble først brukt skriftlig som navnet på jordens sfære, muligens rundt 1300. Som med sine ekvivalenter i de andre germanske språkene er navnet avledet fra det urgermanske ordet "ertho", «grunn», som også kan sees i det engelske ordet "Earth", det tyske "Erde", det nederlandske "Arde" og det skandinaviske "jord". Mange av de romanske språkene har beholdt det gamle romerske ordet "terra" – eller noen varianter av det – som ble brukt med betydningen «tørt land» – som motsetning til «hav». De ikke-romerske språkene bruker imidlertid sine respektive ord. Grekerne har beholdt sitt opprinnelige navn, "Γή" ("Ge" eller "Yi"). Ikke-europeiske kulturer bruker andre systemer for å navngi panetene. India bruker et system basert på Navagraha som inkorporerer de syv tradisjonelle planetene (Surya for solen, Chandra for månen og Budha, Shukra, Mangala, Bṛhaspati and Shani for de tradisjonelle palnetene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn) og de stigende og synkende måneknutene Rahu og Ketu. Kina og landene i Øst-Asia som historisk sett vært underlagt kinesisk kulturell påvirkning (slik som Japan, Korea og Vietnam) bruker systemer basert på de fem kinesiske elementene: vann (Merkur), metall (Venus), ild (Mars), tre (Jupiter) og jord (Saturn). Dannelse. Det er ikke kjent med sikkerhet hvordan planetene ble dannet. Den rådende teorien er at de ble dannet fra en tåke som kollapset til en skive av gass og støv. En protostjerne ble dannet i kjernen, omgitt av en roterende protoplanetarisk skive. Gjennom akkresjon (kollisjoner) akkumulerte støvpartiklene i skiven masse til å danne stadig større legemer. Lokale konsentrasjoner av masse kjent som planetesimaler ble dannet, og disse akselererer akkresjonsprosessen ved å tiltrekke seg ytterligere masse ved hjelp av gravitasjonskreftene. Disse konsentrasjonene blir mer og mer kompakte helt til de kollapser innover på grunn av gravitasjonen og danner protoplaneter. Etter at planetene når en diameter større enn jordens måen begynner de å akkumulere en utvidet atmosfære. Denne bidrar til å øke tiltrekkingen av planetesimaler ved hjelp av atmosfærisk drag. En kunstners fremstilling av en protoplanetarisk skive. Når protostjernen har vokst slik at den antennes for å danne en stjerne, fjernes den gjenlevende skiven fra innsiden og utover på grunn av fotofordampning, solvinden, Poynting-Robertson-effekten og andre effekter. Etter dette vil det fremdeles være mange protoplaneter i bane rundt stjernen eller hverandre, men over tid vil mange av de kollidere og enten danne en enkelt, større planet eller frigjøre materiale som andre større protoplaneter eller planeter absorberer. De objektene som har blitt tilstrekkelig massive vil fange mest masse i området rundt sin bane for å bli planeter. I mellomtiden kan protoplaneter som har unngått kollisjoner ha blitt naturlige satellitter til planeter gjennom en prosess med gravitasjonell innfanging, eller forbli i et belte med andre objekter og bli enten dvergplaneter eller smålegemer. De energetiske nedslagene til de mindre planetesimalene (så vel som radioaktiv stråling) vil varme opp den voksende planeten og gjøre at den hverfall delvis smelter. Planetens indre begynner å differensieres etter masse og en mer kompakt kjerne utvikles. Mindre terrestriske planeter mister det meste av atmosfæren på grunn av akkresjon, men den tapte gassen kan bli ersteattet av utgassing fra mangelen og fra senere nedslag av kometer (mindre planeter vil miste atmosfæren de samlet på grunn av ulike unnslipningsmekanismer). Med oppdagelsen og observasjonene av planetsystemer rundt stjerner andre enn vår egen, blir det mulig å utdype, revidere eller erstatte denne beretningen. Nivået på metallisitet – en astronomisk begrep som beskriver mengden av grunnstoffer med atomnummer høyere enn 2 (helium) – antas nå å fastslå sannsynligheten for at en stjerne skal ha planeter. Derfor antas det at metallrike populasjon I-stjerner sannsynligvis vil ha et mer betydelig planetsystem enn en metallfattige populasjon II-stjerner. Solsystemet. Jupiter er den største med 381 jordmasser, mens Merkur er den minste med 0,055 jordmasser. Eksoplaneter. Eksoplaneter etter oppdagelsesår frem til 10. juli 2011. Tidlig i 1992 annonserte radioastronomene Aleksander Wolszczan og Dale Frail oppdagelsen av to planeter i bane rundt pulsaren PSR B1257+12. Oppdagelsen anses generelt som den første definitive oppdagelsen av eksoplaneter. Pulsarene antas å ha blitt dannet fra de uvanlige restene etter supernovaen som produserte pulsaren i den andre runden av planetdannelser, eller å være restene etter steinete kjerner fra gasskjemper som overlevde supernovaen og så falt inn i sine nåværende baner. Den første bekreftede oppdagelsen av en eksoplanet i bane rundt en vanlig hovedseriestjerne fant sted 6. oktober 1995, da Michel Mayor og Didier Queloz ved Université de Genève offentliggjorde oppdagelsen av en eksoplanet rundt 51 Pegasi. Av  eksoplaneter oppdaget av, har de fleste masser som er sammenlignbare med eller større enn Jupiter. Eksoplaneter med masser like under Merkur til mange ganger Jupiter har imidlertid også blitt observert. De minste kjente eksoplanetene går i bane rundt utbrente stjernerester kalt pulsarer, slik som PSR B1257+12. Grovt regnet har det blitt funnet et dusin eksoplaneter med mellom 10 og 20 jordmasser, slik som de som går i bane rundt stjernene Mu Arae, 55 Cancri og GJ 436. Enda en ny kategori er «super-jorder», muligens terrestriske planeter større enn jorden, men mindre enn Neptun eller Uranus. Per 2012 har det blitt funnet ca. 20 mulige super-jorder (avhengig av massegrense). Disse inkluderer OGLE-2005-BLG-390Lb and MOA-2007-BLG-192Lb, kalde isverdener oppdaget gjennom gravitasjonell mikrolinsing, Kepler-10b, en planet med en diameter ca. 1,4 ganger jordens (den minste «super-jorden» som er målt) og fem av de seks planetene som går i bane rundt den nærliggende røde dvergen Gliese 581. Gliese 581 d har omtrent 7,7 ganger massen til jorden, mens Gliese 581 c har ca. fem ganger jordens masse og var opprinnelig antatt å være den første terrestriske planeten funnet innenfor en stjernes beboelige sone. Mer detaljerte studier avslørte imidlertid at de var litt for nære stjernen til at de kunne være beboelige. De avslørte også at den fjerneste planten i systemet, Gliese 581 d, kunne potensielt være beboelig selv om den var mye kaldere enn jorden, dersom atmosfæren innehold tilstrekkelige mengder drvihusgasser. «Super-jorden» Kepler-22b ble senere bekreftet å gå i banen innenfor den beboelige sonen til sin stjerne. Den 20. desember 2011 rapporterte laget bak Kepler-teleskopet om oppdagelsen av den første eksoplaneten på størrelse med jorden, Kepler-20e og Kepler-20f, i bane rundt en sol-lignende stjerne – Kepler-20. Det er langt fra klart om de nyoppdagede store planetene ligner gasskjempene i solsystemet eller om de er av en ukjent type som f.eks. ammoniakkkjemper eller karbonplaneter. Spesielt noen av de nyere oppdagede planetene, kjent som «hot Jupiter», går i bane ekstremt nær moderstjernen og i tilnærmet sirkulære baner. De mottar langt mer stjernestråling enn gasskjempene i solsystemet, noe som gjør det tvilsomt at de er samme type planeter. Det kan også eksistere en klasse av «hot Jupiter»-planeter, kalt chthoniske planeter, som går i bane så nær moderstjernen at atmosfæren har blitt blåst fullstendig vegg på grunn av stjernestrålingen. Mens mange «hot Jupiter»-planeter har blitt funnet i prosessen med å miste atmosfærene, har per 2008 ingen genuine chthoniske planeter blitt oppdaget. a>. De fleste eksoplanetene oppdaget så langt er større enn Jupiter. Mer detaljerte observasjoner av eksoplaneter vil kreve en ny generasjon av instrumenter, inkludert romteleskoper. Per tid søker COROT og Kepler-telskopene etter variasjoner i lysstyrken til stjerner forårsaket av passerende planeter. Flere prosjekter har også blitt foreslått for å danne en pil av romteleskoper som skal søke etter eksoplaneter med masser sammenlingbare med jorden. Disse inkluderer det NASAs foreslåtte Terrestrial Planet Finder og Space Interferometry Mission og CNES' PEGASE. New Worlds Mission er en okkulterende enhet som kan arbeide i konjunksjon med James Webb Space Telescope. Finansieringen for noen av disse prosjektene er imidlertid ukjent. De første spektra av eksoplaneter ble rapportert i februar 2007 (HD 209458 b og HD 189733 b). Frekvensene av slike terrestriske planeter er en av variablene i Drakes ligning som anslår antallet intelligente, kommuniserende sivilisasjoner som eksisterer i vår galakse. Objekter med planetmasse. Et objekt med planetmasse, PMO eller planemo, er et himmelegeme med en masse som faller innenfor definisjonen av en planet: tilstrekkelig massiv til å oppnå hydrostatisk likevekt (bli rundt på grunn av sin egen tyngdekraft), men ikke så massiv at den kan opprettholde fusjon i kjernen som en stjerne. Per definisjon er alle planeter "objekter med planetmasse", men formålet med begrepet er å beskrive objekter som ikke følger typiske forventninger for en planet. Disse inkluderer dvergplaneter, de større månene, frittflytende plaenter som ikke går i bane rundt en stjerne, slik som falske planeter som er skutt ut fra sitt system, og objekter som ble dannet gjennom en skykollaps snarere enn akkresjon (noen ganger kalt sub-brune dverger). Interstellare planeter. Flere datasimuleringer av dannelsen av stjerne- og planetsystemer har antydet at noen objekter med planetmasse vil forsvinne ut i det interstellare rommet. Enkelte forskere har hevdet at slike objekter funnet vandrende i det dype rommet burde klassifiseres som «planeter» selv om andrehar foreslått at de kunne være stjerner med lav masse. Sub-brune dverger. Stjerner dannes ved at gasskyer kollapser, men mindre objekter kan også dannes via skykollapser. Objekter med planetmasse som dannes på denne måten kalles noen ganger sub-brune dverger. Sub-brune dverger kan være frittflytende, slik som Cha 110913-773444, eller gå i bane rundt et større objekt slik som 2MASS J04414489+2301513. For en kort periode i 2006 trodde astronomer at de haddde funnet et binærsystem med slike objekter, Oph 162225-240515, som oppdagerne beskrev som «planemos», eller «planetmasse-objekter». Nyere analyse av objektene har imidlertid fastslått at hver av massene trolig er større enn tretten jupitermasser, noe som gjør dem til et par brune dverger. Tidligere stjerner. I dobbeltstjernesystemer hvor stjernene er nær hverandre kan en av stjernene miste noe av sin masse til en tyngre kompansjong. Stjernen som mister deler av sin masse kan dermefd bli et objekt med planetmasse. Et eksempel er et objekt med Jupiter-masse i bane rundt pulsaren PSR J1719-1438. Satellittplaneter og belteplaneter. Noen store satellitter er av lik størrelse eller til og med større enn planeten Merkur, for eksempel Jupiters galileiske måner og Titan. Alan Stern har argumentert for at beliggenheten ikke skulle bety no, og at kun de geofysiske egenskapene skal telle i en planetdefinisjon. Han har derfor foreslått begrepet "satellittplanet" for en satellitt på størrelse med en planet. På samme måter skulle dvergplaneter i asteroidebeltet og Kuiperbeltet også betraktes som plaenter i følge Stern. Egenskaper. Selv om hver planet har unike fysiske egenskaper finnes det en rekke fellestrekk blant dem. Noen av disse egenskapene, slik som ringer eller naturlige satellitter, har til nå bare blitt observert blant planeter i solsystemet, mens andre egenskaper er også vanlige for eksoplaneter. Bane. I henholdt til de nåværende definisjonene må alle planeter gå i omløp rundt stjerner; derfor er alle potensielle «frie planeter» ekskludert. I solsystemet går alle planetene i bane rundt solen i samme retning som solen roterer (mot klokken sett ovenfra solens nordpol). Minst én eksoplanet, WASP-17b, har blitt funnet å gå i bane mot rotasjonsretningen til sin stjerne. Tiden for et omløp av en planets bane er kjent som dens sideriske omløpstid eller "år". En planets år avhenger av avstanden fra stjernen; jo lengre unna planeten er stjernen, jo lengre varer et år. Dette kommer av at planeten får en lengre bane rundt stjernen, men også av at hastigheten blir mindre siden den er mindre påvirket av stjernens gravitasjon. Fordi ingen planets bane er perfekt sirkulær, varierer avstanden fra stjernen i løpet av et år. Det nærmeste punktet fra stjernen kalles periastrum (perihelium i solsystemet), mens punktet lengst unna kalles apastrum (aphelium). Når en planet når periastrum øker hastigheten siden den gravitasjonelle potensielle energien endres til kinetisk energi, akkurat som objekter i fritt fall på jorden akselererer mens de faller. Når planeten når apastrum avtar hastigheten, akkurat som et objekt som kastes oppover på jorden mister hastigheten når den nærmer seg toppen av banen. Aksehelning. Jordens aksehelning er ca. 23°. Planeter har også varierende grader av aksehelning; de ligger ved en vinkel mot planet til sine stjerners ekvator. Dette gjør at mengden lys som treffer de ulike halvkulene varierer i løpet av et år; når den nordlige halvkulen er lengst bort fra stjernen, er den sørlige halvkulen nærmest, og vice versa. Hver planet innehar derfor årstider – endringer i klimaet over et år. Tidspunktene for når hemisfærene perker bort eller mot stjernen er kjent som solverv. Hver planet har to solverv i løpet av et omløp rundt sin stjerne; når den ene halvkulen har sommersolverv – når dagen er lengst – har den andre vintersolverv – når dagen er kortest. Den varierende mengden av lys og varme som når hver av halvkulene skaper årlige endringer i værmønstre for hver halvdel av planeten. Jupiters aksehelning er svært liten, så de sesongmessige endringene er minimale; Uranus, på den andre siden, har en aksehelning så ekstrem at den tilnærmet ligger på siden, noe som betyr at halvkulene enten har uavbrutt sollys eller uavbrutt mørke rundt tidspunktet for solverv. Blant eksoplanetene er aksehelningene ikke kjent med sikkerhet, men de fleste «hot Jupiter»-planetene antas å ha en ubetydelig til ingen aksehelning som et resultat av nærheten til moderstjernene. Rotasjon. Planetene roterer rundt en usynlig akse gjennom sentrum. En planets rotasjonsperiode er kjent som en dag. De fleste av planetene i solsystemet roterer i samme retning som solen, som er mot klokken sett fra ovenfra solens nordpol. Unntaket er Venus og Uranus som roterer med klokken. På grunn av Uranus' ekstreme aksehelning er det imidlertid ulike konensjoner om hvilken av polene som er «nord», og dermed også om den roterer med eller mot klokken. Uavhengig av hvilken konvensjon som brukes har Uranus en retrograd rotasjon relativ til sin bane. Rotasjonen av en planet kan settes i gang av flere faktorer under dannelsen. Et netto drivmoment kan settes i gang av de individuelle drivmomentbidragene til akkreterte objekter. Gasskjempenes akkresjon av gass kan også bidra til drivmomentet. Til slutt, under de siste fasene av en planets dannelse, kan en stokastisk prosess med protoplanetarisk akkresjon tilfeldig endre planetens spinnakse. Blant planetene i solsystemet er det stor variasjon i lengden på dagene til de respektive planetene. Venus har døgn som tilsvarer 243 dager på jorden, mens gasskjempene har døgn som tilsvarer noen få timer på jorden. Rotasjonsperioden til eksoplaneter er ikke kjent, men nærheten til moderstjernene betyr at «hot Jupiter»-planeter er tidevannslåst (banene er synkron med stjernenes rotasjon). Det betyr at den ene siden alltid vil vende mot stjernen, og derfor vil den siden alltid være belyst mens den andre for alltid vil være mørklagt. Banerydding. Den definerende dynamiske egenskapen til en planet er at den har ryddet sitt nabolag. En planet som har ryddet nabolaget har akkumulert tilstrekkelig masse til å samle opp eller feie bort alle planetesimalene i sin bane. I praksis går en planet i en isolert bane rundt sin stjerne, i motsetning til å dele banen med en rekke tilsvarende store objekter. Denne egenskapen var et mandat som en del av IUA planetdefinisjon i august 2006. Kriteriet ekskluderer planetlegemer som Pluto, Eris og Ceres som planeter, og de er i stedet klassifisert som dvergplaneter. Selv om dette kriteriet per i dag kun gjelder for solsystemet, er det blitt funnet en rekke systemer av eksoplaneter hvor det ser ut til at rydding av nabolaget finner sted i skivene som omgir stjernene. Masse. En planets definerende fysiske egenskaper er at den er tilstrekkelig massiv til at kraften av dens egen kravitasjon dominerer over den elektromagnetiske kraften som binder den fysiske strukturen – og fører til hydrostatisk likevekt. Dette betyr i realiteten at alle planeter er tilnærmet kuleformet. Opp til en viss masse kan et objekt være uregelmessig i formen, men utover det punktet, som varierer avhengig av legemets sammensetning, begynner gravitasjonen å trekke et objekt mot sitt eget sentrum av masse til legemet kollapser til en kule. Masse er også den viktigste egenskapen hvor planetene skiller seg fra stjerner. Den øvre massegrensen for planeter er omtrent tretten ganger Jupiters masse for objekter med sollignende isotopforekomster. Legemer med høyere masse enn dette har forhold egnet for kjernefysisk fusjon. I solsystemet er det kun solen som har en slik masse, men det er funnet eksoplaneter på denne størrelsen. Det er ikke fullstendig enighet om grensen på tretten jupitermasser, og Extrasolar Planets Encyclopaedia inkluderer objekter opp til tjue jupitermasser, mens Exoplanet Data Explorer inkluderer opp til 24 jupitermasser. Den minste kjente planeten, ikke medregnet dvergplaneter og satellitter, er PSR B1257+12 A. Den ble oppdaget i 1994 i bane rundt en pulsar, og er en av de første eksoplanetene som ble oppdaget. Massen er omtrent halvparten av Merkurs. Den minste planeten i bane rundt en hovedseriestjerne utenom solen er Kepler-20e med en masse som omtrent tilsvarer Venus. Indre differensiering. Illustrasjon av Jupiters indre, med en steinete kjerne dekket av et dypt lag av metallisk hydrogen Hver planet begynte sin eksistens i en helt flytende tilstand; i den tidlige formasjonen sank de tyngre materialene mot sentrum og etterlot de lettere materialene nær overflaten. Hver planet har derfor et differensiert indre bestående av en tett planetkjerne omgitt av en mantel som enten er eller var flytende. De terrestriske planetene er forseglet med harde skorper, men i gasskjempene løses mantelen bare opp i de øvre skylagene. De terrestriske planetene har kjerner av magnetiske grunnstoffer som jern og nikkel, og mantler av silikater. Jupiter og Saturn antas å ha kjerner av bergarter og metall omgitt av mantler av metallisk hydrogen. Uranus og Neptun har kjerner omgitt av mantler av vann, ammoniakk, metan og andre iser. Væsken i disse planetenes kjerner danner en geodynamo som genererer et magnetfelt. Atmosfære. Alle planetene i solsystemet unntatt Merkur har betydelige atmosfærer siden gravitasjonen er tilstrekkelig sterk til å holde gasser nær overflaten. De store gasskjempene er tilstrekkelig massive til å holde store mengder av de lette gassene hydrogen og helium nært, mens de mindre planetene mister disse gassene ut i rommet. Sammensetningen av jordens atmsofære er annerledes i forhold til de andre planetene fordi de ulike livsprosessene som har funnet sted på planeten har introdusert fritt molekylært oksygen. Planetatmosfærer påvirkes av ulike innstrålinger eller indre energi som fører til dannelse av dynamiske værsystemer slik som orkaner (på jorden), sandstormer som dekker hele planeten (på Mars) og antisykloner på Jupiter (kalt den store røde flekken) og hull i atmosfæren (på Neptun). Minst én eksoplanet, HD 189733 b, har blitt hevdet å ha et slikt værsystem – lignende den store røde flekken, men dobbelt så stort. «Hot Jupiter»-planeter mister atmosfæren ut i rommet på grunn av nærheten til og strålingen fra moderstjernene omtrent på samme måte som halene til kometer. Disse planetene kan ha store forskjeller i temperaturen mellom dag- og nattsidene, noe som kan produsere supersoniske vinder. Dag- og nattsiden på HD 189733 b har tilsynelatende svært like temperaturer, noe som indikerer at planetens atmosfære effektivt fordeler stjernens energi rundt planeten. Magnetosfære. En viktig karakteristikk med planetene er de ibeboende magnetiske momentene som i sin tur gir opphav til magnetosfærer. Tilstedeværelsen av et magnetfelt indikerer at planeten fremdeles er geologisk i live. Med andre ord har magnetiserte planeter strømmer av elektrisk konduktive materialer i det indre som genererer magnetfeltene. Disse feltene endrer vekselvirkningen mellom planeten og solvinden betydelig. En magnetisert planet danner et hulrom i solvinden rundt seg selv som kalles magnetosfære, og som solvinden ikke kan trenge inn i. Magnetosfæren kan være mye større enn selve planeten. I motsetning har ikke-magnetiserte planeter bare en liten magnetosfære som kommer av vekselvirkningen mellom ionosfæren og solvinden, og denne kan ikke effektivt beskytte planeten. Av de åtte planetene i solsystemet er det bare Venus og Mars som ikke har magnetfelt. I tillegg har jupitermånen Ganymedes et magnetfelt. Av de magnetiserte plantene er magnetfeltet til Merkur det svakeste. Det er så vidt i stand til å avlede solvinden. Ganymedes magnetfelt er mange ganger større, og Jupiters er det største i solsystemet (så sterkt at det faktisk er en alvorlig helserisiko for fremtidige bemannede ekspedisjoner til noen av månene). Magnetfeltene til de andre kjempeplanetene er omtrent tilsvarende i styrke til jordens magnetfelt, men det magnetiske momentet er betydelig større. Magnetfeltet til Uranus og Neptun heller sterkt relativt til rotasjonsaksen og er fordrevet fra sentrum av planeten. I 2004 observerte et lag av astronomer på Hawaii en eksoplanet rundt stjernen HD 179949 som tilsynelatende forårsaket en solflekk på overflaten til moderstjernen. Laget mente at planetens magnetosfære overførte energi til stjernens overflate og økte temperaturen på  °C med ytterligere 400 °C. Sekundæregenskaper. Flere planeter eller dvergplaneter i solsystemet – slik som Neptun og Pluto – har omløpsperioder som er i resonans med hverandre eller med mindre legemer (dette er også vanlig i satellittsystemer). Alle unntatt Merkur og Venus har naturlige satellitter, ofte kalt «måner». Jorden har én, Mars har to, og gasskjempene har en rekke måner i komplekse planettype-systemer. Mange av månene til gasskjempene har lignende egenskaper som terrestriske planeter og dvergplaneter, og noen har blitt studert med tanke på mulighet for liv (spesielt Europa). De fire gasskjempene er også omgitt av planetariske ringer av ulik størrelse og kompleksitet. Ringene er primært sammensatt av støv og partikkelmaterie, men kan inneholde små månelignende gjenstander hvis gravitasjon er med på former og vedlikeholder ringene. Selv om opprinnelsen til planetringene ikke er nøyaktig kjent, antas det at de er et resultat av naturlige satellitter som kom under moderplanetens Rochegrense og ble revet i stykker av tidevannskrefter. Ingen sekundære egenskaper har blitt observert rundt eksoplaenter. Det antas imidlertid at den sub-brune dvergen Cha 110913-773444, som har blitt beskrevet som en interstellar planet, er omgitt av en liten protoplanetarisk skive. Pustegass. Pustegass er mest vanlig og naturlig som luft. Andre kunstige gasser, enten rensede eller blandinger av gasser, er brukt i lukkede miljøer som apparatdykking, dekompresjonskamre, undervannsbåter eller romstasjoner. De fleste pustegasser er blandinger av oksygen og en eller flere inertgasser. Teknikken som brukes til å fylle dykkeflasker med andre gasser enn luft kalles gassblanding. Oksygen. Oksygen må være tilstede i enhver pustegass. Den er essensiell for kroppens metabolisme som opprettholder livsprosessen. Menneskekroppen kan ikke lagre oksygen til senere bruk som den gjør med mat. Dersom kroppen ikke får tilførsel av oksygen i mer enn fem minutter vil det føre til bevissthetstap og til slutt død. Vev og organ (særlig hjernen og hjerte) i kroppen vil bli skadet dersom det er uten oksygen lenger enn fire til fem minutter. Det minimale sikre partialtrykk av oksygen i en pustegass er 0,16 bar. Ved et trykk laver enn dette kan dykkeren risikere tap av bevisshet og død som følge av hypoksi. Det maksimale sikre partialtrykk av oksygen i en pustegass avhenger av eksponerinsgtid, men for dykk kortere enn 3 timer er dette vanligvis 1,4 bar (1,6 bar settes av enkelte som maksimal partialtrykk, men da vanligvis som maksimal oprasjonsdybde eller når en ikke arbeider mye som f.eks på et sikkerhetsstopp). Over dette partialtrykket eller ved lengre eksponeringer risikerer dykkeren oksygenforgifting som kan opptre som om en har et epleptisk anfall. Hver pustegass har sin maksimale operasjonsdybde og dette avhenger av andelen oksygen i pustegassen. Det kan også nevnes at oksygen også har en narkose virkning på linje med nitrogennarkose, men denne er vanligvis mindre merkbar. Oksygenanalysatorer (elektrogalvaniske brennselsceller) blir brukt til å måle konsentrasjoen av okysgen i pustegassen. Fylling av dykkeflasker koster litt mer en vanlig luft pga kostnader til rent oksygen, rensing av dykkeflasker og ekstra filtrering. Nitrogen. Nitrogen er en inertgass som forårsaker nitrogennarkose under dykking. Bruken av nitrogen er derfor begrenset til grunne dykk. Nitrogen kan også gi trykkfallsyke. Luft er den billigste pustegass til dykking Ekvivalent luft dypde er ofte brukt til å lage en pustegass blanding som er tilpasset den dybden en planlegger å dykke til. Mange dykkere finner at 30 meter er en komfortabel maksimaldybde for å unngå nitrogennarkose når man dykker på luft. Partialtrykket til nitrogen er da 0,79 * 4 bar = 3,16 bar. Helium. Helium er en inertgass som er mindre narkotisk enn nitrogen på trykk som er aktuell for dykking, så denne gassen er bedre egnet for dypere dykking. Helium kan også forårsake trykkfallsyke. Helium er heller ikke særlig godt egnet som inflatorgass til tørrdraktsdykking fordi den har mye større ledningsevne for varme enn luft. Dette fører til at en taper varme mye raskere i en tørrdrakt som fylles med helium. En vanlig måte å unngå dette er da å bruke en egen inflatorflaske fylt med luft eller argon. Helium er også en dyr gass å kjøpe slik at dykking med helium er en kostbar fornøyelse. Dersom en bruker rebreathere (gjenpustere) vil kostnaden til gass gå ned (på den annen side er jo en rebreather heller ikke særlig billig). Neon. Neon er en inertgass som noen ganger brukes i dyp kommersiell dykking,men den er svært dyr. Hydrogen. Hydrogen har vært brukt til dyp dykking, men den er svært eksplosiv når den blir blandet med oksygen. Argon. Argon er en inert gass som er mer narkotisk enn nitrogen så den er ikke egnet som en pustegass under dykking. Den brukes til tørrdraktgass siden den har dårlige egenskaper til å lede varme (motsatt av Helium). Argon er også dyrere enn luft. Karbondioksyd. Karbondioksyd produseres under metabolisering i kroppen. Den kan forårsake karbondioksydforgiftning. Karbonmonoksid. Karbonmonoksid er forårsaket av ufullstendig forbrenning. Den kan komme inn i en pustegass ved at eksos suges inn i en kompressor eller fra forbrenning av smørolje i selve kompressoren. Karbonmonoksid er giftig for kroppen. Merking av gassflasker. I EU er gassflasker merket med farger. «Skulderen» er på toppen av flasken nær kranen. Prosjekt Runeberg. Prosjekt Runeberg ble grunnlagt i desember 1992 og er et åpent og idealistisk initiativ for å skape og samle frie, elektroniske utgaver av klassisk nordisk litteratur og kunst. Prosjektet har fått sitt navn etter Finlands nasjonaldikter Johan Ludvig Runeberg på samme måte som det amerikanske Project Gutenberg fikk sitt navn etter den tyske trykkeren Johann Gutenberg. Prosjektet baserer seg på begrensningen av vernetiden i åndsverkloven. 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår utløper også opphavsretten, og hvem som helst kan utgi verket. Opprinnelig utga Prosjekt Runeberg kun verk som e-tekst (slik som Projekt Gutenberg fremdeles gjør) over Internett via kommunikasjonsprotokollene Gopher og FTP. Etter få år ble det mest populære dataformatet HTML overført via protokollen HTTP. Fra 1998 produserte man fortrinnsvis digitale faksimile-utgaver, som betyr at fotografisk eksakte bilder av hele boksider ble publisert via web som supplement til den OCR-fortolkede og søkbare teksten. Neste skritt i utviklingen kom i 2003, da den OCR-fortolkede teksten kunne korrekturleses direkte via nettleseren i et system som ligner på wiki. Når en bok er fullstendig korrekturlest, publiseres den som en e-tekst. De fleste av verkene i Prosjekt Runeberg er svenske, da redaksjonen til nå bare har bestått av svensker. Penger. Mynter og pengesedler – de to mest vanlige formene for fysiske penger. Penger er innenfor samfunnsøkonomi alt som oppfyller tre krav. Disse kravene er at penger skal kunne brukes som et byttemiddel, at penger må være en regneenhet, og at penger skal være et verdioppbevaringsmiddel. I dagligspråket er penger ofte synonymt med valuta, som er navn på ulike lands eller regioners pengeenheter. Valuta i seg selv har ingen verdi, så systemet baserer seg på folks "tillit" til at kjøpmannen godtar valuta som betalingsmiddel. Pengesystemer gjennom verdenshistorien har vært basert på tre forskjellige grunnlag; "gjeld" (bankkreditt), "handelsvare" (gull, kameler, korn) og "lovverk" (statlig utstedte penger). Gjeldsbaserte penger er det dominerende systemet i dag og er synlig ved at stater tar opp innenlands statsgjeld for å øke pengemengden. Pengene utstedes av banker og andre institusjoner med kredittskapende evne, det vil si institusjoner som tar imot innskudd. Verdien av en pengeenhet målt mot varer og tjenester i et marked bestemmes av pengemengden. Verdien av en valuta målt mot andre valutaer bestemmes av kjøp og salg på valutamarkedet. Byttemiddel. Pengers viktigste funksjon er å fungere som byttemiddel for varer og tjenester. På denne måten fungerer penger som generalisert kjøpekraft. Dette vil kun gjelde om alle i samfunnet forventer at alle andre også vil akseptere å bli betalt i penger. Verdimål. En viktig egenskap ved penger er at de skal fungere til å sammenligne verdien på ulike typer varer og tjenester. I en bytteøkonomi ville man måtte ha en eplepris på pærer, en pærepris på bananer, en bananpris på tomater osv. Med penger vil verdien av epler, pærer, bananer og tomater alle måles i penger. Verdioppbevaringsmiddel. Penger overfører kjøpekraft inn i fremtiden, og fungerer som en praktisk måte å oppbevare verdier på. Dette kravet til penger gjør at mange gjenstander som overholder de to andre kravene ikke kan regnes som penger. Bananer er et eksempel på en enhet som kan fungere som byttemiddel, og dessuten er en praktisk regneenhet. En kasse bananer beholder imidlertid ikke verdien inn i fremtiden, da ingen vil ha bananene om noen uker når de er råtne. Dette gjør at bananer ikke vil kunne fungere som penger. Denne definisjonen gjør også at kredittkort ikke regnes som penger, da kredittkort ikke oppbevarer verdier. Hadde kredittkort vært penger ville det ha vært likegyldig om man fikk økt kredittgrensen med 1000 kroner eller om man fikk 1000 kroner i gave. Historikk. De første myntene som ble preget stammer fra Efesos og Sardes i Lilleasia, og ble produsert ca. 650 – 625 f.Kr. Før dette hadde man tatt i bruk metall som betalingsmiddel blant kulturer øst for Middelhavet, men dette var de første myntene slik vi kjenner dem i dag, ved at verdien var garantert for av utstederen. De første pengene ble produsert i elektrum, en legering av gull og sølv. De første sedlene ble tatt i bruk i Kina ca. år 1000, og var lagd av hvitt hjorteskinn. De første papirsedlene kom i 1368, under Mingdynastiet. Gjeldsbasert. Pengemengden i Norge 1996 - 2011. Rosa er den totale pengemengden og består hovedsakelig av bankkreditt. Rød er penger fra sentralbanken (bankenes kontoer i sentralbanken + kontanter i sirkulasjon). Gjeldsbaserte penger er det dominerende pengesystemet i verden og brukes i Norge. Pengene, som i seg selv er verdiløse, representerer løfter om å betale. Pengene utstedes av banker og andre finansinstitusjoner med kredittskapende evne, det vil si institusjoner som tar imot innskudd fra samfunnet. Penger utstedes når en kunde (stat, bedrift eller person) lover å betale banken et visst beløp med rente over et visst antall år. Kunden signerer et verdipapir som lar banken opprette beløpet som bankkreditt på kundens konto. Bankkreditt kan flyttes til kontoer i andre banker eller taes ut som kontanter, men det reduserer bankens kapitaldekning. For å oppfylle kapitaldekningskravet tilbyr bankene derfor innskuddsrente samt låner av hverandre til pengemarkedsrente. Fortjenesten er rentemarginen (utlånsrente – innskuddsrente/pengemarkedsrente). Bankens kapitaldekning skal også beskytte banken mot risikoer, det vil si lån som misligholdes og andre finansielle tap. Det internasjonale kapitaldekningskravet (Basel II) er på 8 prosent. Eksempelvis, når banken oppretter hundre kroner i kreditt må den låne åtte kroner ekstra som ansvarlig kapital. Disse pengene lånes til banksystemet av sentralbanken og er de eneste pengene sentralbanken utsteder. Sentralbanken låner ut like mye som banksystemet trenger for å oppfylle kapitalkravet og bankene kan derfor låne ut like mye som samfunnet er villig til å låne. Rentenivået (drivkraften bak folks lånevillighet) samt bankenes utlånsvillighet (risikovillighet) er faktorene bak økningen i pengemengden. Pengemengden krymper når lån nedbetales så for å sikre stabil inflasjon tar staten opp statsgjeld som ikke er ment å nedbetales og fornyes jevnlig. Lån til staten anses som nesten risikofritt siden staten har skatter som inntektsgrunnlag. Varebasert. Pengenes verdi kommer fra nytteverdien av objektet som brukes som penger. Dette kan være edle metaller (gull og sølv), kameler, korn og andre ting som egner seg å prise ting i. Brennevin var penger i Australia i fangekolonitiden siden det var lett omsettelig og de ikke hadde mynter. De første byttehandlene foregikk med handelsvarer, noe som fungerer fint i små lokalsamfunn. Med jordbruksrevolusjonen og husdyrhold ble ting ofte priset i ting som korn, kuer og kameler, avhengig av lokale forhold. Lån kunne gis i korn eller kyr som produserte avkom så det var lett å betale tilbake selv med renter på 20 prosent. Gull, sølv og andre verdifulle metaller ble etterhvert en vanlig form for penger, og de første gullmyntene i var varebasert. Gullsmeder mynter priset etter vekt, ikke et påtrykt tall ettersom priser var målt i en vekt av gull. Det var ikke uvanlig av uærlige sjeler å file av kantene fra myntene. Et mottiltak var å støpe mynter med hakk i sidene. I "What Has Government Done to Our Money?" forsvarte den Østerriksk skole økonomen "Murray Rothbard", en 100 % gullstandard hvor alle pengene enten var gull, sølv eller andre varer. Lovbasert. Det lovbaserte pengesystemet er beskrevet i Platons "Staten", og ble brukt i antikkens Hellas, Romerriket, England under Kong Henrik I, de amerikanske koloniene og av Lincoln under den amerikanske borgerkrigen. Pengene er en funksjon av staten og lovverket. Lovbaserte penger utstedes av staten ved betaling av offentlige utgifter og trekkes tilbake ved skatter. Henrik I brukte polerte trepinner kløyvd på langs som penger. Han beholdt den ene halvdelen og brukte den andre som betalingsmiddel. Disse ble godtatt som betalingsmiddel fordi han også krevde trepinnene som betaling av skatter. Ved innsamling ble det sjekket at delene passet sammen som forsikring mot falskneri. Dette innledet en fruktbar tid for England for mens gull var begrenset ga den nye utvidede pengemengden rom for økt handel og produksjon. Siden produksjonen økte kunne nye penger utstedes uten å forårsake inflasjon. Gull- og sølvmynter ble brukt som penger i antikkens Hellas, men verdien var bestemt ved et påtrykt tall, ikke vekten eller nytteverdien siden det var rikelig tilgang på metallene. Disse myntenes funksjon var først og fremst å betale for religiøse tjenester og donasjoner til templene. Som resultat ble det hordet store mengder gull i templene som ga templene makt til å regulere hvor mye penger som var i sirkulasjon og dermed verdien av pengene. Stater som lagde mynter av metaller som ikke hadde noen religiøs eller annen funksjon omgikk dette problemet, for eksempel Roma. Gullstandarden. Gull var i utgangspunktet en varebasert standard i bruk men ettersom sentralbanken i Sverige, Riksbanken begynte å praktisere brøkdelsreserve banksystemet så ble det en todelt standard. En blanding mellom et gjeldsbasert (bankkreditt) og varebasert (gull) pengesystem. Dette var vanlig men de vestlige myndighetene senket sakte ned til hvilken grad standarden var i gull eller gjeld. I Norge sitt tilfelle var det en ren gullstandard inntil Norges Bank begynte å utgi flere sedler enn innlagt gull. I begynnelsen av den klassiske gullstandarden i 1874 var dekning for gull 50 % og innen 1.verdenskrig var dekning blitt senket av myndighetene til 10 %. Pengemengden bestod da 90 % av bankkreditt lagd av Norges Bank og de private bankene tilknyttet den. Men når flere europeiske land midlertidlig avbrøyt gullstandarden i 1913 endte også Norge endte gullstandarden helt og gikk over til et gjeldsbasert system. Gull var betalingsmiddelet i internasjonal handel da de fleste vestlige valutaer var på gullstandarden. Det frie markedet. Dersom sentralbankloven § 14 som gjør norske kroner til tvunget betalingsmiddel i Norge oppheves kan markedet selv velge hva som brukes som penger. I USA er det tilsvarende foreslått av presidentkandidat Ron Paul. Lovregulering av penger. Du kan kreve å gjøre opp din gjeld med norske penger, ettersom penger er tvunget betalingsmiddel i Norge. Kopiering eller annen ettergjøring av penger er straffbart, selv om pengene ikke er tenkt brakt i sirkulasjon. Pleiemedhjelper. Pleiemedhjelper er en betegnelse på en person uten formell utdanning som jobber i helsevesenet, oftest som funksjon som hjelpepleier. Personlig datamaskin. En personlig datamaskin (forkortet PC, fra engelsk "personal computer") er en datamaskin for personlig bruk. Begrepet "personal computer" ble opprinnelig brukt om datamaskiner fra IBM som kjørte operativsystemet MS-DOS. Senere ble alle personlige datamaskiner kalt PC, og i dag (2012) er det opprinnelige begrepet nesten ukjent. Norsk språkråd prøvde i en periode å få betegnelsen PD inn i det norske språket, uten å lykkes. Det finnes tre forskjellige kategorier PC-er: stasjonær PC, bærbar PC og PDA. Historie. Fram til slutten av 1970-årene ble de fleste datamaskiner brukt av flere brukere av gangen. Disse ble kalt minimaskiner og stormaskiner, og brukeren fikk kontakt med dem via en tynnklient. Ofte var selve datamaskinen på størrelse med et rom, og krevde kjøleutstyr og vedlikehold. Utviklingen av mikroprosessoren gjorde at man kunne gjøre datamaskiner mye mindre enn tidligere, og samtidig mye kraftigere. Ordet "PC" har blitt dagligtale for enhver datamaskin som er liten nok til å ha på et skrivebord, men de het først mikrodatamaskiner. Da disse kom så lavt i pris at privatpersoner kunne ha råd til dem, så kom begrepet "hjemmedatamaskin". Disse var først byggesett for entusiaster, men ble senere solgt ferdig montert. Ofte kunne hjemmedatamaskinen kobles på et vanlig TV-apparat, og lagringsmediet var alminnelige musikkassetter. Fra midten av 1980-årene gikk begrepene hjemmedatamaskin og mikrodatamaskin ut av alminnelig bruk, og ordet PC tok over. Begrepet kom for fullt da IBM PC ble lansert, den første datamaskinen som brukte operativsystemet MS-DOS. En periode ble andre datamaskiner som nyttet MS-DOS gruppert under navnet "IBM-kompatible PC-er". Den dag i dag så nytter de fleste PC-er operativsystemet Microsoft Windows, en etterkommer av MS-DOS. Det var lanseringen av regnearket VisiCalc, først for Apple II-datamaskiner, som virkelig satte fart på salget av mikrodatamaskiner som forretningsverktøy. I august 1981 kom IBM PC, og denne fikk også en versjon av VisiCalc. Senere kom Lotus 1-2-3, en integrert løsning med tekstbehandling, regneark, presentasjonsprogramvare og database, en svært populær pakke som drev salget av IBM PC i været. Personlige datamaskiner tok fra tidlig av 1980-årene over som de mest solgte datamaskinene, og fra begynnelsen av 1990-årene forsvant det skarpe skillet mellom personlige datamaskiner på den ene siden og stormaskiner og servere på den andre siden. De samme komponentene ble ofte brukt i begge kategorier maskiner, og det eneste skillet i 2006 er ofte at dedikerte servere har komponenter som er valgt ut for å være spesielt pålitelige eller gjøre det lettere å kjøre flere oppgaver på samme maskin. Ren prosessorkraft er ikke lenger et kriterium. Proteomikk. Proteomikk (engelsk: "proteomics") er læren om hvordan proteiner dannes fra gener til ferdige proteiner. Det er ennå ingen fast definisjon på proteomikk, men denne definisjonen brukes i mer eller mindre innsnevrende grad. Platelagerskive. En platelagerskive (engelsk: «Hard disk platter») er en komponent i et platelager som har en eller flere platelagerskiver. En platelagerskive er en solid, rund skive som vanligvis er laget av plast, metall, glass eller keramikk. Den er dekket på begge sider med et tynt lag av jernoksid eller et annet metall med magnetiske egenskaper. Platelager. Platelager (eller harddisk, engelsk "hard disk drive") er et lagringsmedium som lagrer digitalt kodet informasjon på hurtig roterende ferromagnetiske platelagerskiver. Informasjonen leses og skrives av et kombinert lese- og skrivehode som sitter på en styrt arm. De fleste datamaskiner har platelager. Oppgaven er å lagre all informasjonen på datamaskinen på en slik måte at den ikke forsvinner når datamaskinen blir slått av. Det første platelager ble introdusert i 1956 av IBM. Det hadde en lagringskapasitet på 4,4 megabyte og veide 1,2 tonn. I 1981 kom de første lagringsenhetene for personlige datamaskiner, da med en kapasitet rundt 5 megabyte. I dag leveres ordinære hjemmemaskiner med platelager med kapasitet opp mot flere terabyte. Historikk. Før man lagret på plater ble det brukt trommelminne. Hvert enkelt spor lå da som en lukket sirkel på trommelen, og derav kom den gamle adresseringen som en kan finne igjen i dag som «chs»; "cylinder", "head", "sector". Disse tromlene var store og med begrenset lagringsplass, men de var forholdsvis raske. Andre eldre lagringsmedier er: Williamsminne, kvikksølvminne og magnetkjerneminne (forløper for dagens RAM). I 1957 introduserte IBM sitt første platelager, «3030» (senere «Winchester»). Platelageret bestod av hele 50 plater der hver plate var 24″ i diameter – med en kapasitet på 5 megabyte, noe som var enormt på den tiden. Prisen var også enorm; det kostet cirka 35 000 dollar å leie platelageret. Størrelse. Vanlige yttermål er 3,5″, 2,5″ og 1,8″. En del utstyr blir levert med enda mindre platelager. Dette er ofte mobile enheter som f.eks. MP3-spillere som ikke følger standardiserte mål. 2,5" og 1,8" standardene er også populære valg i den bærbare musikkbransjen da disse bruker lite strøm, kan holde store mengder data og er nesten lydløse. Creative og Apple bruker disse to typene i mange av sine MP3-spillere. Kapasitet. Et platelager består av flere "plater" med én eller to brukbare sider. På hver plate er det et antall "spor", som igjen er delt inn i "sektorer". Hver sektor kan lagre et visst antall bytes, vanligvis 512. "Lagringskapasitet = antall plater * sider * spor * sektorer * byte per sektor". Det er relativt tidkrevende å lese og skrive informasjon til et platelager, dette kan være en flaskehals når man behandler større mengder data. Dette er svært merkbart på en vanlig PC når minnet er overbelastet slik at datamaskinen stadig må hente informasjon fra harddiskens sidevekslingsfil. De viktigste faktorene for diskers "aksesstid" er flyttingen av diskhodet (søketid), den tiden det tar for platen å rotere slik at første ønskede sektor er under diskhodet (rotasjonsforsinkelsen) og den tiden det tar å kjøre alle ønskede data under diskhodet (overføringstiden). "Aksesstid = søketid + midlere rotasjonsforsinkelse + overføringstid". Søketid avhenger av produsentens spesifikasjoner. Midlere rotasjonsforsinkelse er tiden det tar for platen å rotere en halv runde. Overføringstiden avhenger av hvor mye data som skal behandles og hvordan den er organisert på disken. En operasjon tar vesentlig lengre tid hvis dataene som leses er spredt tilfeldig utover enn hvis dataene ligger etter hverandre fellestilrørende, så derfor er defragmentasjon viktig. Mekanikk. «Hodet» som brukes for å lese informasjon fra platene i et platelager. Det vises to hoder, der platen imellom er fjernet. lesehodet berørt og ødelagt platens overflate. Et platelager består av to deler; én elektronisk og én mekanisk. Den mekaniske delen består av et sett med plater i et støvtett miljø. Et sett med «hoder» beveger seg frem og tilbake på disse platene for å skrive og lese informasjonen som er lagret på dem. Når datamaskinen spør om å få en gitt mengde informasjon fra platelageret, blir denne forespørselen først sendt til styringsenheten i platelageret. Styringsenheten oversetter de logiske koordinatene den mottar og oversetter dem til de faktiske koordinatene på platelageret. Så styrer den «armene» – hvor «hodene» ligger – til de ulike koordinatene, leser informasjonen og returnerer det. En enhet i elektronikken setter så sammen de ulike bitene av informasjon, som ikke nødvendigvis er lest i samme rekkefølge som de ble forespurt, og sender dem videre i riktig rekkefølge. Hodene flyter på et hårtynt luftlag, og dersom enheten får fysisk støt, kan hodene slå mot plate-overflaten, som kan forårsake det som heter hode-krasj, og stedene bli ødelagt. Leverandørene lager platelagerenes mekanikk til å motstå små støt, som måles i G (1 G er 9,8m²/sek.). Se til høyre for eksemplar av dette. Hurtigminne. De fleste platelagre i dag har hurtigminne, såkalt «cache», som fungerer som en buffer. Meningen med hurtigminnet er at den siste informasjonen som ble skrevet til platelageret skal være raskt tilgjengelig, slik at overføringstiden blir minst mulig. Det finnes også platelagre med flashminne. Selv om flashminnet er betydelig langsommere enn vanlig internminne, er platelagre med flashminne fremdeles mye raskere enn mekaniske platelagre. Det er først og fremst en vesentlig raskere tilgangstid som gjør at disse platelagrene brukes, og de benyttes også i en del miljøer hvor platelagrene er utsatt for mekaniske belastninger, som for eksempel vibrasjoner eller slag. Lagringskapasiteten til et slikt flashminne er ofte svært begrenset i forhold til vanlige platelagre, men har den fordelen at informasjonen ikke går tapt når strømmen slås av. Det er også produsert en del platelagre hvor mengden hurtigminne er vesentlig større enn normalt, ofte med flashminne for å supplere det vanlige hurtigminnet. Styringsenheten til platelageret kan da velge hvor den vil hente informasjonen, fra flashminnet eller fra platelageret. Da blir det ofte brukt avanserte algoritmer for å avgjøre hvor det er optimalt å lagre informasjonen, og i noen tilfeller kan styringsenheten gis hint om hvor den bør lagre bestemte filer. Slik manipulering vil skje uten at brukeren trenger å gjøre noe. Tilkobling. Platelagrenes forbindelse – «interface» – til hovedkortet, er basert på kabler. ST-506 og Enhanced Small Disk Interface (ESDI) er tidlige standarder. Frem til nå har man brukt IDE-grensesnittet, men med innføringen av SATA-standarden endret man samtidig utseende på kablene, slik at de ble langt smalere, noe som er viktig i forhold til den begrensede plassen i kabinettet og behovet for god luftsirkulasjon. For løsninger hvor det kreves større hastigheter, spesielt for tjenere, benyttes SCSI-grensesnittet. For eksterne platelagre benyttes gjerne USB- eller Firewire-grensesnittene. Det er en stor misforståelse blant brukere om at eksterne harddisker med USB eller Firewire er en egen standard. Dette er feil. Det er alltid IDE eller S-ATA disk som er satt inni et kabinett der en respektiv IDE- eller S-ATA-kontroller kommuniserer med maskinen på USB eller Firewire porten. En slik disk kan taes ut av diskkabinettet og settes i hvilken som helst respektiv kontroller. Dette er det samme prinsippet som at den interne IDE- eller S-ATA-kontrolleren i en datamaskin kommuniserer på maskinen sin PCI-buss istedenfor USB- eller Firewire-bussen. I det siste har SATA2 standarden fått røtter. Den tilbyr den dobbelte av båndbredden, og er bakoverkompatibel. Det er svært få platelagre (om ingen) som kan utnytte denne båndbredden, men det er sannsynlig av nyere SSD-lagringsmediene, som baserer seg på halvledende flash-minne, vil gjøre SATA2 båndbredden til flaskehalsen med sin nye kraft som gjør dagens platelagre unødvendige. De nye SSD-lagringsmediene forventes å ta over helt for dagens platelagre. De har ingen bevegelige deler, er generelt raskere, og bruker svært lite strøm. Interfacestandarden sier ingen ting om platelageret sitt faktiske ytelse. Et ATA100 platelager kan vise seg å være mye raskere enn et ATA133 platelager. Det er den mekaniske delen som bestemmer lese-/skrivehastigheten. Politikk. Politikk (av gr. "politikos", som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt. Begrepet politikk kan defineres både vidt og snevert. En vid definisjon innebærer at politikk er alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet, mens en snever definisjon sier at politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak. I den snevre definisjonen avgrenses politikk til det som foregår gjennom de politiske institusjonene, som valg, lovgivning, pressgruppevirksomhet, regjeringsdannelser og statsstyre, mens den vide definisjonen også ser politikk i det som foregår innen private organisasjoner, nabolag, smågrupper, familier og parforhold, i den grad det har med makt, styre og autoritet å gjøre. Spørsmålet om hvordan begrepet skal avgrenses er mer enn en ren akademisk øvelse. Tradisjonelt har det vært vanlig å avgrense politikk fra andre sosiale prosesser ved å vektlegge at politikk dreier seg om samfunnets offentlige mål- og middelvalg. En slik tilnærming har ofte vært blitt imøtegått fra deler av den politiske venstresiden, som for eksempel peker på at private bedrifters avgjørelser kan ha minst like stor, om ikke større, betydning for privatmenneskers liv. Feminister har på sin side ønsket å trekke inn den private sfære i det politiske. Valg av begrepsforståelse tilkjennegir her et perspektiv på forholdene og ingen ordvalg er helt nøytrale. Politisk myndighet/styresmakt. En "politisk styresmakt" er en organisasjon som kan vedta og håndheve lover for et gitt territorium. En styresmakt er ofte inndelt i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter (maktfordelingsprinsippet). Det finnes styresmakter i stater og kommuner. Stat, nasjon, nasjonalisme. En "stat" er et sett institusjoner som innehar autoritet til å lage regler som styrer folket i ett eller flere samfunn og har indre og ytre suverenitet over et bestemt territorium. Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler innen sitt territorium. En stat er mer enn en styresmakt, den er kombinasjonen av styresmaktene, befolkning og territorium. En "nasjon" kan forstås som en gruppe mennesker som har en bevissthet om å utgjøre et kulturelt fellesskap, med tilknytning til et bestemt territorium, med en felles fortid og et felles prosjekt for framtida og som krever retten til nasjonal selvbestemmelse. Det er vanlig å skille mellom et fransk, politisk og et tysk, etnsisk-kulturelt nasjonsbegrep, med røtter i henholdsvis opplysningstida og romantikken. Mens det franske har vært "stats"orientert, der nasjonen forstås som en statlig konstruksjon, har det tyske sett på nasjonen som noe som kom "forut for" staten. Den franske modellen oppfatter nasjonen som et moderne fenomen, et produkt av kulturell standardisering og assimilering fra statens side, mens den tyske ikke nødvendigvis har vært assosiert med noen bestemt stat, men snarere har tatt utgangspunkt i et allerede eksisterende kulturelt fellesskap. Dette har blant annet gitt seg utslag i at Frankrike har et mer inkluderende lovverk hva gjelder statsborgerskap enn hva har vært tilfelle i Tyskland. "Nasjonalisme" er en politisk doktrine om uavhengighet og selvhevdelse for et nasjonalt fellesskap, en "nasjon". Nasjonalismens mål for nasjonen kan være at den etablerer seg som selvstendig stat eller at den hevder sin suverenitet og sine interesser i konkurranse med andre stater og nasjoner. Suverenitet. "Suverenitet" er en eksklusiv rett til å utøve enerådende makt over en geografisk region eller en gruppe mennesker og innehas i folkerettslig forstand av en stat. Suverenitet refererer til den "avgjørende" kilden for autoritet i et samfunn, til den høyeste og endelige beslutningstager. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som "Suverenen" i den nasjonen, men fra opplysningstiden av ble det vanlig å kreve at suvereniteten skulle ligge hos folket. Makt. "Makt" er definert som evnen til å nå sine mål, mot andres vilje og interesser. Desto mer man oppnår av sine egne mål på tvers av andres vilje og interesser, desto mer makt har man. Autoritet og legitimitet. "Autoritet" er en maktform som kjennetegnes av at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. "Legitimitet" er grunnlaget for autoritet; legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis "rett" til å utøve makt av de styrte. Når enigheten mellom de styrende og de styrte minsker, oppstår det en legitimitetskrise. Uten et visst minimum av legitimitet, og dermed autoritet, vil myndighetene kollapse i det lange løp. Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig. Politiske ideologier. En politisk ideologi er et helhetlig tankesett av politiske teorier om hvordan samfunnet bør styres. Spørsmål om hvordan samfunnet bør styres blir sett i lys av noen få grunnleggende ideer, og det må finnes en logisk sammenheng mellom disse. De fleste ideologier prøver å gi svar på sentrale spørsmål om hvordan samfunnet er og bør være, og hvilke politiske virkemidler man må bruke for å endre samfunnet etter ideologien. Liberalisme. "Liberalisme" er en ideologi med opprinnelse i opplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter. I dag er det flere politiske retninger som kaller seg eller blir kalt liberalistiske, deriblant libertarianisme og sosialliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land. I De forente stater er eksempelvis liberalisme en betegnelse som brukes om venstredreide personer og grupperinger, mens det i Europa oftest brukes om de grupperinger på den politiske høyreside som ønsker stor grad av økonomisk og personlig frihet. Konservatisme. "Konservatisme" er en samlebetegnelse for en rekke ideologiske eller politiske bevegelser som legger vekt på å bevare eksisterende verdier. Konservatismen bygger ikke på noe klart program på samme måte som sosialisme eller liberalisme, men kjennetegnes som pragmatisk innrettet. Et kjent motto for konservative er "forandre for å bevare". Den politiske konservatismen oppstod som motstand mot den franske revolusjon. Det finnes i dag en rekke retninger og tendenser innen konservatismen, som nasjonalkonservatisme, kristeligkonservatisme, sosialkonservatisme, verdikonservatisme og liberalkonservatisme. Overgangene mellom disse kan være flytende. I løpet av det sene 19. århundre og hele det 20. århundre var motstanden mot sosialisme og kommunisme grunnleggende for konservatismen. Ofte falt her konservative og liberale interesser sammen. Edmund Burke regnes som en av de fremste konservative teoretikere. Sosialisme. Sosialisme er en politisk ideologi som vektlegger ønsket om økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene. Tilhengere av sosialismen ser økt statlig engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå rettferdighet. Sosialismen fremmer et optimistisk syn på muligheten for å politisk styring av økonomien, men skeptiske er til private næringsinteresser og profittmotiver. Tilhengere av sosialismen har i motsetning til tilhengere av kapitalismen og liberalismen et negativt syn på frie markeder, ettersom de anser dem å skape uholdbare skiller mellom rike og fattige. Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på venstresiden av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra kommunister på ytterste venstre til sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi. Betegnelsen sosialisme har også vært populær blant enkelte afrikanske nasjonalistiske grupperinger. Mange vil merke seg at enkelte fascistiske grupperinger har brukt denne betegnelsen, blant annet nazistene. De har da imidlertid lagt noe ganske annet i betegnelsen enn hva de andre gruppene har gjort. Nazisme og fascisme. "Nazismen", eller "nasjonalsosialismen" som var bevegelsens fulle navn, er en politisk ideologi utviklet i Tyskland etter den første verdenskrig. Nazismen var i utgangspunktet en nasjonalistisk og rasistisk ideologi for tyskere. Den hadde sterke ekspansive trekk; tyskerne skulle sikres livsrom ved at store områder i øst skulle erobres og koloniseres. Nazisme var mot så vel liberalismen og demokratiet, som marxismen og klassekamp. "Fascismen" var en slags italiensk variant av nazismen, men skilte seg likevel fra denne på en del områder. Fascismen var primært en økonomisk og politisk doktrine sentrert rundt ideen om staten som nasjonens og sivilisasjonens bærende enhet; den manglet imidlertid nazismens fokus på rasen. Selv om nazistene kopierte mange av de politiske metodene og organisasjonsformene som fascistene hadde utviklet før dem, så de ikke på disse som en verdi i seg selv – men som et middel for å sikre det tyske folk livsrom og bevare den "ariske rase" Mussolini selv var ingen rasist, og la ikke skjul på sin forakt for den tyske rasismen. Dette gjaldt også Mosley i England, som med jevne mellomrom utviste folk med anti-semittistiske og rasistiske holdninger fra partiet. Anarkisme. "Anarkisme" er en politisk og filosofisk bevegelse som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Begrepet anarki blir ofte brukt nedsettende om tilstander preget av lovløshet, uregjerlighet eller kaos. Disse koblingene blir avvist av tilhengere av anarkismen. De oppfatter snarere anarki som en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, uten hierarkisk organisasjon, politisk, administrativt og økonomisk, altså styring basert på horisontal organisering. Feminisme. "Feminisme" er en sammensatt samling av sosiale teorier som særlig tar opp kvinners sosiale, politiske og økonomiske situasjon. Som sosial bevegelse fokuserer feminismen særlig på å avgrense eller fjerne kjønnsdiskriminering, og å fremme kvinners rettigheter og interesser i samfunnet. Profet. En profet er en person eller budbringer som anses kunne formidle og åpenbare et religiøst budskap fra en høyere makt eller Gud. Profeter er kjente fra asiatisk religion og finnes nedskrevet i blant annet Det gamle testamente. Fra 1000-tallet f.Kr. er grupper av profeter som formidler orakel i ekstatisk tilstand kjent fra blant annet Israel. Senere, ca. 700-tallet f.Kr. kjenner man til profeter som drev reformkampanjer, for eksempel mot de kanaaneiske innslagene i den israelske religionen. Blant disse finner vi Elia og Hosea. Flere av skriftene i Det gamle testamente er tilskrevet profeter. Profeter er også kjent fra Egypt, Mari og kanaaneisk religion. Etter profetenes tid i Israel opplevde rabbiene iblant det de kalte "bat qol" (= datter (av) stemmen). En slik «datterstemme» var en slags inspirasjon som hadde avløst de profetiske åpenbaringene direkte fra Gud. At Jesus ved sin dåp hørte en stemme fra oven, var ut fra hans samtid ikke noe uvanlig. Profeti. Profetier – det budskap som kommer fra en profet, talsmann eller åndelig inspirert budbærer. QSL-kort. Norsk QSL-kort tilhørende en amatørradiogruppe QSL-kort er en skriftlig bekreftelse på radiokontakt utstedt av en radiostasjon i forbindelse med DX-ing. Den skal inneholde navnet på stasjonene som hadde kontakt, tidspunkt, kvaliteten på kontakten, frekvens, modulasjon og evt. navnet på operatøren. Kortet benyttes i hovedsak som bevis for deltakelse i konkurranser eller ved søknader om diplomer. Qiblih. Qiblih (arabisk قبلة, «tilbedelsens punkt») er bahá'íenes helligste plass; det stedet hvor religionsstifteren Bahá'u'lláh er gravlagt, i nærheten av byen 'Akka i Israel. Ved den daglige bønnen, vender bahá'íer seg dit. Når en bahá'í blir begravet, rettes den avdødes kropp slik at hodet vender mot Qiblih. Qiblih er også et mål for pilegrimsreise. Tilsvarende i andre religioner er Mekka (islam) og Jerusalem (jødedom). Innen islam kalles «bønneretningen» Qibla. Rosenborg Ballklub. Rosenborg Ballklub (RBK) er en norsk fotballklubb fra Trondheim. Klubben ble stiftet under navnet Odd 19. mai 1917, oppkalt etter Odd Skien (som i dag heter Odd Grenland), men skiftet navn til Rosenborg Ballklub i 1927. Klubben var da et lag for bydelen Rosenborg i Trondheim, men anses i dag for å være hele Trøndelags fotballag. Klubben har imponert både ved at den vant Tippeligaen tretten sesonger på rad, fra 1992 til 2004 (i Europa er det kun latviske Skonto Riga som kan vise til det samme), og ved å kvalifisere seg til Mesterligaen hvert år siden 1995, med unntak av 04- og 07-sesongene, noe som gjør RBK til et av de mest deltakende lag i UEFA Champions League. Klubben har totalt 22 seriemesterskap, ni NM-titler og én Intertotocup-seier. Dette gjør Rosenborg til tidenes mestvinnende fotballklubb i Norge. Med sitt tjuende gull i 2006, tok Rosenborg to stjerner over sin logo – en stjerne for hvert tiende gull i den øverste divisjonen. Frem til da hadde Rosenborg brukt én stjerne på klubblogoen. Rosenborg topper også maratontabellen. Historie. Klubben har hatt to «gullaldre». På 1960-tallet spilte klubben seg opp fra å være et ukjent lag, til å vinne cupen to ganger (1960 og 1964), samt serien to ganger (i 1967 og i 1969), anført av blant andre Odd Iversen og Harald Sunde. De fikk sølv i serien i 1970 og tok «The Double» i 1971. Sunde og Iversen ble solgt som par til Racing Mechelen i 1970, men kom tilbake til Rosenborg i henholdsvis 1972 og 1973. Et svart år for klubben var 1977 da de rykket ned i 2. divisjon. Der de ble til 1979. Neste gullalder startet med seriegull i 1985, og etter at Nils Arne Eggen gjorde comeback som trener i Rosenborg i 1988, dominerte klubben norsk fotball hele 1990-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet. Åge Hareide tok over som trener etter Eggen i 2003, men ga seg etter bare ett år for å ta over herrelandslaget. Tidligere assistentrener Ola By Rise tok over trenerjobben året etter, men fikk sparken etter den ene sesongen, selv om laget vant serien – så vidt det var i siste runde – og kvalifiserte seg for gruppespillet i Mesterligaen. Trenerskifter. Assistenttrener for Ola By Rise, Per Joar Hansen, tok da over som hovedtrener, med et støtteapparat bestående av Nils Arne Eggen, Bjørn Hansen og Rune Skarsfjord. Hansen trakk seg imidlertid som hovedtrener etter tapet mot Lillestrøm 7. august 2005. Rosenborg lå etter denne kampen på 8. plass på tabellen, etter 17 spilte kamper. Per-Mathias Høgmo overtok trenerjobben etter Hansen. Høgmo førte RBK til Mesterligaen, men Rosenborg slet lenge i Tippeligaen også etter at Høgmo overtok trenerrollen. Blant annet hadde Høgmo flere tap på rad som Rosenborg-trener enn Hansen, men etter en sterk avslutning på sesongen endte Rosenborg på til slutt på 7. plass. 29. mars 2006 annonserte Nils Arne Eggen at han brøt sitt formelle forhold til klubben, etter å ha fungert som konsulent og rådgiver i perioden etter at han sluttet som trener. Før 2006-sesongen begynte, var mange overbevist om at Rosenborg ville slå tilbake denne sesongen. Kampene som ble spilt før ferien tilsa imidlertid noe helt annet; Rosenborg var tilsynelatende bedre enn den forrige sesongen, men antallet spillere – og den påfølgende rulleringen av første-elleveren – førte tilsynelatende ikke til at laget fikk den «flyten» de trengte for å hevde seg helt i toppen. Flere spillere uttalte offentlig at de mente at det var for stor konkurranse i flere av lagdelene, og de manglende resultatene hadde sammenheng med dette. I løpet av sommeren ble Høgmo sykmeldt, i tillegg til at Frode Johnsen ble solgt til den japanske klubben Nagoya Grampus Eight, mens Thorstein Helstad ble solgt til Brann. Assistenttrener Knut Tørum overtok som hovedtrener, mens Trond «Rambo» Henriksen ble assistenttrener. Samtidig ble Steffen Iversen – som hadde slitt med å få spilletid så lenge Johnsen og Helstad var på laget – førstevalg som spiss. I tillegg flyttet Tørum Vidar Riseth opp fra midtstopperplass til sentral, defensiv midtbane. Dette skulle vise seg å gi resultater umiddelbart; Rosenborg vant kamp etter kamp, og tangerte klubbrekorden med åtte seire på rad. «Seriefinalen» mot Brann ble spilt i tredje siste runde, og med seier i den kampen ville Rosenborg praktisk talt vinne serien. Rosenborg vant, og med én seier og én uavgjort i de to resterende kampene, viste fasiten at laget ikke hadde tapt én eneste seriekamp etter at Tørum tok over. Både Tørum og Rosenborg-ledelsen var bestemte på at Høgmo skulle ta over klubben igjen etter at sykemeldingen utløp, men 31. oktober 2006 trakk han seg som hovedtrener med begrunnelser som bunnet i familiære forhold og ønsket om å gjøre noe helt annet. 25. oktober 2007 fikk Tørum sparken som hovedtrener i Rosenborg, til tross for at laget kvelden i forveien hadde slått Valencia 2-0 hjemme på Lerkendal. Styrets begrunnelse var manglende resultater i den hjemlige serien, hvor de forøvrig kom på femteplass. Assistenttrener Trond Henriksen tok over jobben med umiddelbar virkning, og fungerte som hovedtrener til Erik Hamrén tok over 1. juni 2008. Rosenborg lå på niendeplass i Tippeligaen da Hamrén ble trener. Etter åtte kamper på rad uten tap fra 17. til 24. serierunde var laget nummer fire, kun ett poeng bak bronseplassen. I de to siste kampene ble det tap og RBK endte til slutt på femteplass. I 2009 imponerte Hamréns Rosenborg gjennom å vinne ligaen med 13 poengs margin og bare ett tap gjennom hele sesongen. Det var spesielt den defensive styrken som bidro til dette, og laget slapp inn 13 mål mindre enn sølvlaget. Spissen Rade Prica, som kom til klubben like før sesongstart, ble toppscorer i ligaen. Hamrén ble ansatt som svensk landslagstrener høsten 2009, og ledet både og Rosenborg frem til Nils Arne Eggen gjorde comeback som vikarierende trener fra 1. juni 2010. Eggen signerte en kontrakt som gjaldt ut 2010. Etter å ha ligget som nummer to bak Tromsø store deler av vårssesongen, tok Rosenborg over ledelsen i serien i siste kamp før VM-pausen. Den kampen var også Eggens første kamp som trener etter comebacket, og i pausen tok Lerkendal-publikumet farvel med Hamrén. 26. juli ble det klart at Jan Jönsson tar over som hovedtrener for klubben fra og med 1. januar 2011. Etter Eggens gjeninntreden som trener, ble det en mer offensiv spillestil. Dette medførte at RBK scoret flere mål, men også at de slapp inn betydelig flere. Fra 14. til 22. serierunde endte 8 av 9 kamper med seire, og en solid tabelledelse, 9 poeng foran Vålerenga. Frem mot seriefinalen i 26. serierunde hadde ledelsen krympet ned til fem poeng, og med tap ville kampen om seriegullet igjen vært åpen. Rosenborg vant derimot 3-1, og etter seire mot Hønefoss (2-0) og Tromsø (1-0) var gullet sikret. I mesterligaen vant RBK 2. og 3. kvalifiseringsrunde, før de tapte sammenlagt for København. Dermed ble det i stedet Europaliga-spill i en gruppe forøvrig bestående av Aris, Bayer Leverkusen og Atlético Madrid. RBKs første poeng kom hjemme mot Aris, en kamp som endte med 2-1-seier. Før 2011-sesongen hadde Rosenborg mistet mange sentrale spillere, blant annet Anthony Annan, Steffen Iversen, og stopperne Vadim Demidov og Kris Stadsgaard. I serien startet det ganske dårlig, med tap borte mot Brann (2-1), og hjemme mot Stabæk (1-2). Den første seieren kom ikke før i 5. serierunde, da RBK slo Vålerenga 2-0. Da det var spilt ni serierunder, var Rosenborg bare nummer 13, men med fem kamper på rad uten tap, var de oppe på sjetteplass. Høstsesongen startet imidlertid på verst tenkelig måte med kun en seier på de fire første kampene, noe som satte en stopper for klatringen på tabellen. Utover høsten fikk RBK likevel opp poengfangsten og med suverene seire over både Odd Grenland, Sarpsborg 08 og Start blandet de seg inn i medaljestriden. Etter 5-2-seieren over Lillestrøm var Rosenborg oppe på andreplass. De neste fem kampene var derimot veldig varierende, og endte med bare en seier og kun fire poeng. Før siste serierunde lå Rosenborg bare på femteplass, men 3-2-seier over Viking, samt tap for utfordrerne Brann og Odd Grenland, greide de å ta bronsemedalje og dermed får de spille kvalifisering til Europaligaen 2012/13. I mesterligaen tok Rosenborg seg greit videre fra første kvalifiseringsrunde mot islandske Breiðablik med 5-2 sammenlagt, før de ble slått ut av tsjekkiske Viktoria Plzeň, som vant 4-2 totalt. Dermed måtte RBK spille play-off om plass i gruppespillet i Europaligaen, men de tapte 2-1 sammenlagt for greske Larnaka og kvalifiserte seg ikke. Mesterligaen. Totalt har Rosenborg deltatt i Mesterligaen 11 ganger. Kvartfinaleplassen i 1997 er den hittil beste prestasjonen. Klubben har deltatt i Mesterligaen hvert år fra 1995 til og med 2005, med unntak av høsten 2003, da klubben spilte i UEFA-cupen. Rosenborg var ikke med i Mesterligaen i 2006, grunnet 7. plass i Tippeligaen i 2005, men kvalifiserte seg nok en gang i 2007. Klubben har gjort mange store prestasjoner i Mesterligaen, blant annet kvartfinalen mot Juventus i 1997, etter at de vant 2-1 mot AC Milan på San Siro i Italia. Klubbens siste bemerkelsesverdige resultat i Mesterligaen kom 24. oktober og 6. november 2007, da RBK slo Valencia CF først på hjemmebane og to uker senere også på bortebane. I begge kampene vant Rosenborg 2-0. Rosenborg har også slått lag som Real Madrid, Dortmund, FC Porto og Galatasaray. De har spilt uavgjort mot lag som Chelsea, Arsenal, Inter Milan, Bayern München og Juventus. De står i dag med 128 kamper i turneringen, inkludert kvalikkamper. Stadion. Lerkendal Stadion, med en publikumskapasitet på 21 166 tilskuere, ble innviet 10. august 1947, og fikk installert flomlys i 1968. «Nye Lerkendal» sto ferdig i oktober 2002. Publikumsrekorden er 28 569, fra 12. oktober 1985, i en seriekamp mot Lillestrøm. Rosenborg vurderer i disse dager om man skal utvide Lerkendal. Det vil i første omgang være snakk om å bygge hjørnetribuner, noe som vil øke kapasiteten til rundt 25 000 tilskuere, en av grunnene til at de ikke allerede har bygd igjen hjørnene er at dette vil gi mindre sollys og luft til gresset. En videre utvidelse til 30 000 tilskuere vil være aktuell hvis Norge og Sverige blir tildelt EM i 2016. Rosenborg har også hatt planer om å legge tak over Lerkendal. Men disse planene er skrinlagt inntil videre da et tak vil begrense mulighetene for å utvide stadion betraktelig. Drakt. Fra 2006 var Narvesen hoved- og draktsponsor for Rosenborg. Men i 2008 valgte Reitangruppen igjen å bruke Rema 1000-logoen til å pryde RBK-drakten. Andre aktører som i dag reklamerer på spillertrøyen er Telenor (skuldre), SpareBank 1 SMN (bak) og NOBØ (venstre arm). Utstyrsleverandør Adidas har sin logo på høyre side av brystet, mens NTE har plass mellom Adidas- og RBK-logoen. Hjemmedrakten for 2012-2013 er hvit med sorte aktører. Drakten har også en svart halvring på hver av armene. og en gullring rundt halsen. Bortedrakten er sort med hvite aktører, de svarte halvringene er ikke fullt så tydelige, men gullringen rundt halsen er klar og tydelig. Ute i Europa spiller Rosenborg med Rema 1000-logo, mens de andre aktørenes logo er fjernet. Spillerkjøp. Opp gjennom årene har Rosenborg gjort en rekke gode kjøp. Blant annet John Carew, Bent Skammelsrud, Marek Sapara, Kris Stadsgaard og Anthony Annan. I mange år konsentrerte Rosenborg seg om norske spillere, men i det siste har klubben – med noen få unntak – måtte handlet utenlandske spillere på grunn av de høye prisene på norske spillere. Det har igjen ført til at Rosenborg har blitt kritisert for å satse for lite på norske spillere. Seriemesterskap (22). 1967, 1969, 1971, 1985, 1988, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2009 og 2010. Cupmesterskap (9). 1960, 1964, 1971, 1988, 1990, 1992, 1995, 1999 og 2003. Superfinalen (1). 2010 Europacup (1). UEFA Intertoto Cup: 2008. Annet (trenings-/klubbturneringer). La Manga Cup: 1999, 2001 og 2003. Trofeo Santiago Bernabéu: Finalist 2009 Toppscorere. Steffen Iversen har vært toppscorer for RBK fire ganger. Trenere. Oversikten viser Rosenborgs trenere etter opprykket til "Toppserien" i 1967. Æresmedlemmer. Klaus Berg, Curt Christiansen, Nils Arne Eggen, Asbjørn Hamstad, Eldar Hansen, Tor Kleveland, Egil Nygaard, Rolf Maaø, Eilif Pettersen og Kåre Rønnes. Rælingen. Rælingen er en kommune i Akershus. Den grenser i nord mot Skedsmo, i øst mot Fet, i sør mot Enebakk og i vest mot Lørenskog. I øst ligger innsjøen Øyeren. De mest tettbebygde områdene av Rælingen er en del av tettstedet Oslo, mens Smestad, Løvenstad, Blystadlia og Fjellstad er tettsteder i kommunen. Rælingen var opprinnelig en del av Fet, men ble etablert som selvstendig kommune i 1929. Rælingen hadde da 1835 innbyggere. Kommunevåpenet er en gul høygaffel på grønn bunn. Gaffelen har tre tenner, som symboliserer de tre elvene Nitelva, Leira og Glomma, som alle renner ut i innsjøen Øyeren i kommunen. Våpenet ble godkjent ved Kongelig resolusjon 30. april 1981 og er tegnet av Harald Hallstensen. Rælingen rådhus er bygget sammen med Rælingen videregående skole i Fjerdingby. Ved Marikollen idrettspark finner man slalåmbakke og skianlegg med hoppbakke, hvor flere internasjonale konkurranser er avholdt opp gjennom årene. Det mest sentrale og tettbefolkede stedet i Rælingen er Blystadlia. Navnet. Navnet (norrønt "Rælingr", fra opprinnelig "*Rálingr") er trolig en sammensetning av ordet "rá" 'stang' og diminutivsendelsen "lingr". Betydningen blir da 'den lille stanga'. Navnet viste sannsynligvis opprinnelig til den langstrakte Rælingsøya i Øyeren. (Å sammenligne langstrakte terrengformasjoner med ord som "stav", "stokk" o.l. er vanlig i norske stedsnavn.) Øyeren er egentlig bare en utvidelse av elva Glomma som har vært en viktig ferdselsåre langt tilbake i forhistorisk tid – og Rælingsøya ligger rett inntil "Storråka" som alle båter måtte passere. Det er mulig at odden Årnes ('elveneset') opprinnelig ble kalt for "Rá" ('stanga'), og det ville da være naturlig å kalle Rælingsøya, som egentlig er en fortsettelse av dette neset, for "Rálingr" ('den lille stanga'). Forholdet blir da som mellom hovedøya Tromøya (norrønt "Þruma") og småøyene Tromlingene ("Þrymlingar") som ligger rett utenfor. Siden øynavnet "Rálingr" var godt kjent for alle forbireisende er det ikke merkelig at denne etterhvert ga navn til hele bygda. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Bjønnåsen, og det er bygget en pyramideformet minnevarde av stein på åsen. Innmurt i varden ligger et skrin med tegninger og tekster laget av elever fra alle skolene i kommunen. Roger Albertsen. Roger Albertsen (født 15. mars 1957 i Austvågøya i Nordland, død 2. mars 2003) var en norsk fotballspiller. Albertsen reiste allerede som 17-åring ut i Europa, og ble proff i den nederlandske klubben FC Den Haag. Han spilte senere for Feyenoord, belgiske KFC Winterslag (som i dag heter Racing Genk) og den greske toppklubben Olympiakos, før han i 1985 returnerte til Norge, og debuterte i den norske toppserien for Rosenborg. Albertsen var en løpssterk midtbanespiller, i det som senere ble kjent som Leo-rollen. Han debuterte på det norske i 1976, og fikk til sammen 25 A-landskamper. Han huskes kanskje best fra den berømte kampen mellom Norge og i 1981, hvor Albertsen ble kreditert Norges 1-1-scoring, selv om TV-bildene i ettertid viste at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål, uten at Albertsen hadde vært borti ballen. Albertsen døde av kreft i 2003. Rolf Falk-Larssen. Rolf Falk-Larssen (født 21. februar 1960 i Trondheim) er en tidligere norsk skøyteløper. Han var medlem av Trondhjems Skøiteklub. I 1983 ble han verdensmester allround på Bislett stadion ved å vinne de tre første distansene, 500, 1500 og 5000 meter. For å bli verdensmester trengte han etter daværende regler bare å fullføre 10 000 meter. Dette gjorde han, men publikum var svært skuffet over at hans innsats ikke var opp til det forventede. Han ble som første norske verdensmester buet ut av det skøyteinteresserte publikummet. Det var svenske Tomas Gustafson som hadde best poengsum etter fire distanser i VM 1983 med 166,213 mot Falk-Larssens 166,637. Falk-Larssen deltok under vinter-OL for Norge i 1984 i Sarajevo og i 1988 i Calgary med 15. plass på 5000 meter i 1984 som beste resultat. Han har vunnet to kongepokaler og i 1983 ble han tildelt Oscarstatuetten og Olavstatuetten. Personlig. Han er gift med Mona Falk-Larssen (født "Mona Iversen") og er far til fem barn, blant andre kunstløperne Mia Falk-Larssen og June Falk-Larssen som begge har medalje i Norgesmesterskapet i kunstløp for singel damer. Roger Ruud. Roger Ruud (født 1. oktober 1958 i Hurdal) er en norsk skihopper som representerte Lensbygda Sportsklubb. Han vant nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen 1. januar 1982 og ble nummer 2 sammenlagt i den tysk-østerrikske hoppuka dette året. Han vant i Holmenkollbakken i 1981 og ble samme år nummer 2 sammenlagt i verdenscupen. Til sammen vant Ruud 9 verdenscuprenn. Han ble norgesmester 1981 i stor bakke og 1982 og 1986 normalbakke. Han ble norgesmester for juniorer hvert år fra 1975–1978. Roger Ruud har også vunnet tre norgesmesterskap i roadracing. Return. Return er et rockeband fra Stange i Hedmark. Bandet ble startet i 1980, og hadde sin storhetstid på siste halvdel av 1980- og begynnelsen av 90-tallet. De hadde i denne perioden flere singler inne på norske hitlister, og var blant de norske bandene som solgte best. I 1993 tok bandet en pause, men kom i 2000 tilbake med et samlealbum og enkelte spillejobber, i 2005 med nytt studioalbum og i 2008 med enda et samlealbum som også inneholder en DVD med opptak fra en konsert i Hamar i 2007. Bandets musikkstil har gjennomgått minimal forandring gjennom nesten tre tiår; det har holdt fast ved den typiske 80-tallsrocken, med stort innslag av såkalte power ballads. Besetning. I tillegg har Magnus Østvang bidratt på synthesizer og med koring. Henning Ramseth fra Ram-Zet var i en lengre periode med som utfyllende musiker på blant annet keyboard og gitar. Rolf Åge Berg. Rolf Åge Berg (født 14. april 1957 i Stjørdal) er en tidligere norsk skihopper. Han kommer fra Vassbygda i Stjørdal. Karrière. Han representerte Idrettslaget Stjørdals-Blink og Trønderhopp, og er i dag trener for A-laget i sistnevnte klubb. Som aktiv skihopper hadde han Ludvik Zajc som sin trener. Berg ble tatt ut på det norske landslaget i 1983, og debuterte i verdenscupen den 30. desember 1983. Han vant norgesmesterskapet i stor bakke i 1984, og kom på 2. plass i normal bakke. Berg kom på 5. plass i normal bakke under Vinter-OL 1984 i Sarajevo, videre på 3. plass i Bischofshofen under Den tysk-østerrikske hoppuka den 6. januar 1986. Den 19. februar 1986 vant han verdenscupen i St. Moritz i Sveits. Under norgesmesterskapet i 1986 kom han på 2. plass i både stor bakke og normal bakke. Under verdensmesterskapet i skiflyging i 1986 i Kulm mistet Berg kontrollen over skiene etter sterkt luftpress ovenfra, og ble fraktet til sykehus med hjernerystelse, forslått skulder og brudd på korsbåndet i det venstre kneet. Han ble 12 prosent invalid etter fallet, og endte med dette sin aktive karrière. Berg har senere vært trener, primært i Trønderhopp i Trondheim (hovedtrener 2007–2008), men også trener for blant andre Vegard Sklett og Espen Bredesen samt landslagstrener i midten av 1990-årene. Roskilde. Roskilde ligger i Midtsjælland og er en av Danmarks eldste byer, med en beliggenhet ut mot den sydøstlige delen av Roskildefjorden. Den er hovedby for Roskilde kommune midt mellom København, Ringsted, Holbæk og samtidig den 10. største byen i landet med innbyggere (2011). Byen tilhører Region Sjælland. Historie. Før byen Roskilde ble anlagt fantes det et herredsting på samme sted. Det er ennå ikke funnet arkeologiske beviser på når byen ble grunnlagt, men i følge Adam av Bremen og Saxo Grammaticus kom Harald Blåtann på 980-tallet reisende fra Jelling til Roskilde, hvor han bygget en kongsgård og en kirke (på stedet hvor Roskilde domkirke nå står). I denne kirken ble Blåtann senere begravet og Roskilde ble i første omgang bygget opp rundt denne trekirken. Saxo angir også en tidligere sagnkonge, Ro eller Roar, som byens grunnlegger. Dette kan da forklare opphavet til byens navn. Byens beliggenhet, midt på Sjælland og helt ned til Roskilde fjord (dengang en del av Isefjorden), var svært sentral og førte til at mange flyttet hit. I år 1014 ble Svein Tjugeskjegg begravet i den samme kirken han selv hadde bygget. Omkring 1150 oppførte Svein Grathe Sankt Jørgensbjerg Kirke og Sankt Ibs Kirke, utenfor byens voller. Disse kirkene og klostrene preger den dag i dag fortsatt vei- og stednavnene i de gamle delene av Roskildes indre by. I 1268 fikk byen kjøpstadsrettigheter. Byen var på dette tidspunkt fremdeles sannsynligvis den største og viktigste byen i Danmark. Helt frem til 1443 forble byen Danmarks hovedstad og hjemsted for konger og biskoper. Etter hvert forvitret imidlertid byens dominans hurtig. Under reformasjonen, da den katolske kirke gikk under i Danmark, forsvant den siste rest av større betydning for den tidligere så store byen. Likevel fortsatte bruken av Roskilde Domkirke som begravelsessted for konger og dronninger. I løpet av 1600-tallet ble byen plaget av den landsdekkende pesten, de dansk-svenske kriger og en rekke ødeleggende branner. I løpet av 1700- og 1800-tallet reiste byen seg likevel i en viss forstand. Byen ble i 1835 valgt som hovedsete for "Den Sjællandske Stænderforsamling". I 1847 åpnet Danmarks første jernbanestasjon i Roskilde. Den 26. juni samme år foretok det første danske tog sin jomfrureise, fra København til Roskilde. Byen vokste deretter – som andre danske byer – kraftig under industrialiseringen, og er i dag Danmarks 10. største by. I 1955 ble motorsportsbanen "Roskilde Ring" åpnet. På denne banen ble 85 motorsportsarrangement avholdt frem til den ble stengt i 1968 på grunn av støyplager. To ganger ble det avholdt konkurranser i kategorien Formel 1, og banen var et sentrum for banebasert motorsport på Sjælland. Vikingskipsmuseet ble åpnet i 1969, og ble kraftig utvidet i 1997. I begynnelsen av 1970-tallet ble byen kraftig utvidet som kulturby: I 1971 ble den første Roskilde-festivalen avholdt, og samme år ble "Roskilde Amtgymnasium" innviet. Roskilde Universitet (RUC) ble grunnlagt i 1972, i 1973 åpnet flyplassen og i 2000 åpnet storsenteret Ro's Torv. Roskilde Domkirke. Byens største attraksjon er Roskilde domkirke, som var den eneste domkirke på Sjælland inntil det 20. århundre. Domkirken, som er fra tidlig middelalder og i gotisk stil, er gravplass for en lang rekke danske konger og dronninger. En del kongelige begravelseskapeller er derfor blitt tilføyet bygningen og har dermed endret bygningens fremtoning. Domkirken er en vesentlig turistattraksjon sammen med Vikingskipmuseet og besøkes årlig av flere enn 115 000 turister. Roskilde Festival. I Roskilde har det årlig blitt avholdt en musikkfestival, Roskilde-festivalen, siden 1971. Festivalen har over 100 000 besøkende årlig, og er med dette Nordeuropas største musikkfestival. I kraft av festivalens betydning innen dansk musikk er det besluttet å bygge Danmarks Rockmuseum i byen. Romertall. Romertall er et tallsystem som stammer fra etruskerne, og som ble overtatt og videreført av romerne. Tallsystemet har også dannet grunnlaget for flere latinske bokstaver. Tallsystemet er eldre enn det romerske alfabet. Systemet har ingen symbol for 0 (null). MDCCXVII = 1000 +500+100+100 +10 +5+1+1 = 1717 XIX (X=10, IX=9) = 19 (ikke IXX) XLIX (XL=40, IX=9) = 49 (ikke IL, LXVIV) XCIX (XC=90, IX=9) = 99 (ikke IC, LXLIX, LXLVIV) XCV (XC=90, V=5) = 95 (ikke VC) MCDL (M=1000, CD=400, L=50) = 1450 (ikke MLD) MCMXCIX (M=1000, CM=900, XC=90, IX=9) = 1999 (ikke MCMIC, MIM) 4 – Skriv kort. (Bruk symboler med så høy verdi som mulig. Kan man bruke X istedenfor VV eller IX istedenfor VIV og VIIII så er det mer korrekt.) IX = 9 (ikke VIIII, IIIIIIIII) 4.2 – Andre symboler (V, L, D) kan ikke følge et likedan symbol. (Dvs. at verken D, L eller V kan brukes mer enn én gang i hvert tall.) Romerne hadde ikke så mye standardisering innen romertall. VIIII ble ofte foretrukket fremfor IX og IIII for IV. Romerne unngikk i stor grad subtraksjon, og XL, XC ser ut til å være de mest brukte subtraksjoner fra den tiden. Overgangen har vært gradvis, og det forekommer IIII blant annet i tekster som også inneholder IX. Det har også blitt registrert: IIX for 8; IIM [eg. II(I)] for 998, IIXX for 18 og IXX for 19. Fra en veistein fra ca. 130 f.vt. stod det XXCIIII for 84, og fra Colosseum kan man lese XLIIII og XXVIIII over inngangene. Ved den italienske kirken "Sant'Agnese fuori le Mura" kan man lese MCCCCCCVI på en tekst fra 1606. Fra perioden 1492-1503 (eller muligens noe senere) kan man lese MCCCCLXXXXV på et av tårnene ved Sant Angelo. I Vatikanmuseet kan man lese XXXX → XXXXIX. Standardisering med formelle regler ser ut til å ha skjedd i middelalderen (og fremdeles brukes forskjellige varianter, f.eks. IIII i klokker). Romerne brukte heller ikke M, de brukte (I). For romerne ville det antagelig vært mer naturlig å skrive 999: a. ((I)X(VIIII; eller b. I)((((LXXXXVIIII; og ikke CMXCIX slik vi vil i dag. Blant annet på grunn av denne utviklingen av romertallene har det oppståtte diverse uvisshet om hvordan man bør skrive større tall som f.eks. 1999 (ikke MIM) eller 1995 (ikke MVM). Subtraksjonens store utbredelse har først kommet i middelalderen, men romerne brukte det også. For små tall, 9 og i særdeleshet 4, brukte romerne ikke subtraksjon, mens det ble brukt endel for større tall. Fra den tidlige middelalder finnes det også eksempler der man trekker fra med mer enn et tall. F.eks. IIC for 98. Tallene skulle bare bli forstått av leserene og det var ingen som laget standarder for hvordan man skrev tallene så en rekke diverse utgaver kan finnes i eldre tekster. Utbredelsen til mange av disse formene har vært veldig liten og kan ha vært forkortelser som en forfatter har benyttet noen få ganger. I dag regner en med at subtraksjonen kun gjelder i følgende tilfeller (se forøvrig regel 3): IV, IX, XL, XC, CD og CM. I gamle skrifter kan man finne VM (eller V.M) der det står for V*M altså 5000 og tilsvarende for VIC (eller VI.C) for VI*C, altså 600. Man kan også se i St. Pauls Katedral CCIIIIXXI (for å tydeliggjøre: CC IIII.XX I; 200+4*20+1) for 281, og tilsvarende i et fransk skriv fra 1388 som skrev IIIIXX for 88. I en engelsk bok fra 1400-tallet står det vixx (6 snes) vxx (5 snes) og xM (10 000). Ofte må man se ut ifra sammenhengen hva som skal ganges, iicl alene vil ikke entydig gi 250 om man ikke overholder "tiergruppe"-regelen (se regel 3 ovenfor). I slike skrifter brukes også relativt ofte «j» istedenfor «i» i slutten av et tall, f.eks. xviij istedenfor XVIII. Istedenfor V (eller v) finner man ofte U (eller u) i eldre tekster. I slike tekster kan man også finne xm, der det menes XIII, tilsvarende trykkefeil finner man også endel der det står II istedenfor V. Relativt sjelden har slike skrifter (men da spesielt latinske) xvI med stor «i» på slutten, denne brukes da etter en latinsk konvensjon om å skrive to i'er etterhverandre med en stor «I». Dvs. at xvI da betyr XVII. 1 000 = CIƆ = M C blir da det samme i begge systemer, med verdien hundre (latin, centum). D kommer av IƆ og tilsvarende for M med CIƆ. (Mille betyr forøvrig tusen på latin, uten at det er påvist noen sammenheng). Det er endel usikkerhet om opprinnelsen til endel av symbolene og det finnes forskjellige teorier. Man kan uansett se likheten mellom romertall, etruskiske tall og hittitiske tall. Etruskerene leste fra høyre mot venstre, så deres tall må ses i det lys. IƆ er halvparten av CIƆ (det gjelder også IƆƆ osv.), og det samme er mulig at er tilfelle for V vs. X (bare vertikalt, istedenfor horisontal). I 1850 foreslo Theodor Mommsen, en tysk historiker at V kunne være kommet fra en hånd, ved å trekke en linje fra lillefinger til håndledd og derfra opp til tommelen. Reykjavík. Kart over Island som viser plasseringen av Reykjavík. Island er en vulkansk øy Byggingen av mange nye boliger utenfor hovedstaden, samtidig som landets økonomikrise, har ført til at de fleste av dem har blitt stående tomme. Reykjavík («røykvik») er Islands hovedstad og største by, og godt over 60 % av landets 306 000 innbyggere bor i eller rundt Reykjavik. Byen ligger på en vestvendt halvøy på Islands sørvestlige kyst og er verdens nordligste hovedstad, beliggende på omtrent samme breddegrad som Steinkjer. Island er en ung nasjon, og Reykjaviks vekst begynte ikke før den ble erklært som hovedstad i den nye republikken Island i 1944. Da begynte tilflyttingen fra distriktene og overgangen fra agrikultur og fiske til moderne industri og teknologi. Det islandske språket har fortsatt store likhetstrekk med norrønt fra vikingtiden, og islendingene beskytter språket sitt med nebb og klør. I Reykjavik vil man høre svært få av de engelske ordene som resten av Europa har overtatt, som fastfood og snackbar. Til og med de trendy barene og kafeene har islandske navn som Kaffibarinn eller Ölstofa. Offisielt navn på kommunen er Reykjavíkurborg. Historie. Ingolf Arnarsson slo seg ned i Reykjavík 874 som den første nybyggeren på Island, da han kom til Island fra Norge som fredløs. Byen fikk ikke bystatus før på 1700-tallet, da Skúli Magnússon forsøkte bedriftsdrivning i det lille tettstedet. Tidligere hadde Reykjavík bare vært en liten fiskerlandsby. Byen fikk kjøpstadsrettigheter i 1786. Alltinget (Alþingið) ble gjenopprettet i Reykjavík i 1845 og flyttet til det nye huset, Alþingishúsið, i 1881. Den eldste, sentrale delen av Reykjavik virker mer som en småby enn en internasjonal hovedstad, med sine lave trehus og avslappede atmosfære. Andre deler er hypermoderne, med shoppingsentre og forretningsbygg i stål og glass, og minner en på at Reykjavik er en forholdsvis ny by, uten storslåtte historiske bygninger og monumenter som mange andre hovedsteder. Byens naturlige sentrum er torget Austurvöllur, i det som kan kalles Gamlebyen, som grovt sett er området mellom havnen, innsjøen Tjörn og den nord/sørlige Lækjargata. Her ligger både parlamentet og domkirken, og midt på torget står en statue av den islandske selvstendighetsforkjemperen Jon Sigurdsson. Universitetet Háskóli Íslands ble grunnlagt her i 1911. Reykjavík hadde 117 607 innbyggere (1. oktober 2007), og 195 301 i hovedstaden med forstedene (Höfuðborgarsvæðið). Klima. Island er på ingen måte så kaldt og ugjestmildt som navnet gir inntrykk av, Norge er faktisk vesentlig kaldere på vintertid. Til gjengjeld er sommeren i Reykjavik atskillig kjøligere, temperaturene kryper sjelden over 20 varmegrader, og vinden fra Atlanterhavet kan gjøre det surt når som helst på året. Generelt ofte nedbør, og i vintermånedene er dagene korte, med bare et par timer sollys. Infrastruktur. Den viktigste ferdselsåren øst–vest er den lange shopping-/gågaten som starter som Austurstræti på Ingolfstorg like ved Austurvöllur. Lenger østover skifter den navn, først til Bankastræti og så til Laugavegur. Langs disse gatene finner en byens største konsentrasjon av barer, restauranter og kafeer. Fra Laugavegur strekker Skólavörthustígur seg sørøstover mot Reykjaviks mest iøynefallende landemerke, Hallgrímskirkja. I denne gaten ligger også en del butikker av den mer eksklusive sorten. Vest for gamlebyen ligger boligområdet Seltjarnarnes ytterst på Reykjavikhalvøya. I sør ligger innenriksflyplassen, som også har internasjonale forbindelser til Grønland og Færøyene. Ved siden av ligger bakketoppen Öskjuhlið, med den karakteristiske Perlan og Sagamuseet, og en kunstig geysir som spruter opp varmtvann med jevne mellomrom. Bydelen Hàaleiti øst for sentrum har etter hvert blitt et alternativt og mer moderne forretningssentrum i Reykjavik. Hovedtrekkplasteret er det store shoppingsenteret Kringlan med sine 130 butikker, restauranter, kino, vinutsalg og Hard Rock Café. Resten av Reykjavik er hovedsakelig boligområder og av begrenset interesse for tilreisende. Busselskapet i Reykjavik bærer navnet Strætó bs, som kjører buss rundt i hele regionen. Borgermester. Reykjavíks borgermester siden 15. juni 2010 er Jón Gnarr som representerer partiet Besti flokkurinn (Det beste partiet) etter et valgskred under lokalvalget i 2010 som gav det nyetablerte partiet 6 av 15 seter i bystyret. Partiet fikk 34,7 prosent av stemmene, og slo dermed det tradisjonelt største partiet, det konservative Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet) som fikk 33,6 prosent. Gnarr sikret seg ordførervervet etter å ha etablert et samarbeid med det sosialdemokratiske partiet Samfylkingin. Rosa Luxemburg. Rosa Luxemburg, opprinnelig Rozalia Luksenburg (født 5. mars 1871 i Zamość i Kongresspolen, død 15. januar 1919 i Berlin) var en polsk-tysk revolusjonær politiker, som var med på å grunnlegge Spartakusforbundet. Hun ble født som datter av Eliasz Luksenburg og hans kone Line, født Löwenstein. Foreldrene var jøder. Mot det polske sosialistpartiets nasjonalisme grunnla hun 1893 sammen med Leo Jogiches tidsskriftet "Sprawa Robotnicza" (arbeidersak). Luxemburg mente at Polens uavhengighet kun var mulig gjennom en revolusjon i Tyskland, Østerrike og Russland. Hun mente også at det viktige var kampen mot kapitalismen i seg selv, ikke kampen for et uavhengig Polen, og slett ikke for et sjåvinistisk og reaksjonært sådant. I 1898 fikk hun gjennom sitt ekteskap tysk statsborgerskap, og engasjerte seg i venstrefløyen i SPD, hvor hun skarpt avgrenset seg fra Eduard Bernsteins revisjonismeteori. Sammen med blant andre Clara Zetkin og Karl Liebknecht grunnla hun Spartakusforbundet i 1915. De engasjerte seg mot første verdenskrig (og brøt dermed SPDs borgfred med den tyske regjeringen), som de mente var en imperialistisk krig som ikke arbeiderklassen hadde noen interesse i, og talte bl.a. for militærnektelse, noe som førte til at Luxemburg ble fengslet i perioder under krigen. Hun skrev i denne tiden en rekke artikler, bl.a. "Die Russische Revolution", hvor hun viser til de byråkratiske farene ved et bolsjevikisk partidiktatur i Russland. Likevel fortsatte hun arbeidet for et "Proletariatets diktatur" etter Karl Marx' forbilde (i hans skrift "Borgerkrigen i Frankrike" om oppstanden i Paris 1871, den såkalte «Pariskommunen»). Hun ble, etter at begge var blitt arrestert, skutt sammen med Liebknecht den 15. januar 1919 av høyreorienterte frikorps-soldater under det mislykkede spartakistopprøret i Berlin. Etter arrestasjonen ble begge slått halvt bevisstløse med geværkolber ved Eden hotell. Liebknecht ble kjørt vekk fra hotellet i bil, slept ut ved Tiergarten-parken og skutt der. Liket hans ble etterlatt på en førstehjelpsstasjon som «ukjent mann». Frikorpssoldatene opererte på ordre fra den sosialdemokratiske innenriksminister Gustav Noske. Dagen før mordene ble et dikt, som i tvetydige vendinger oppfordret til å myrde Luxemburg og Liebknecht, offentliggjort i den sosialdemokratiske hovedavis "Vorwärts". Luxemburg gav seg etter arrestasjonen tid til å sy fast sømmen på skjørtet, som hadde raknet under arrestasjonen. Hun satte seg til å lese i Faust. Da hun ble ledet ut fra hotellet rundt kl 23:40, ventet soldaten Otto Runge utenfor bygningen, og slik han hadde gjort med Liebknecht, slo han geværkolben mot venstre side av hodet hennes med slik kraft at hun ramlet på gaten. En mann sprang frem og slo den bevisstløse kvinnen i ansiktet. Hun ble så slengt inn i en bil, skutt gjennom hodet av løytnant Kurt Vogel, og dumpet i Landwehrkanal. Hun ble først funnet 31.mai. I dag ønsker man å oppkalle Liechtenstein-broen, som hun ble kastet fra, etter henne. Soldaten som slo inn hodet på henne, Runge, fikk som den eneste et par måneders fengsel. Løytnant Vogel, som skjøt henne, ble idømt to år og fire måneders fengselsstraff for «misbruk av tjenestemyndighet og fjerning av et lik». Wilhelm Canaris, senere sjef for Abwehr, var medlem av krigsretten som dømte i saken. 17.mai 1919 tok han seg turen til Moabit-fengselet i Berlin, der Vogel sonet. Canaris var forkledd som «løytnant Lindemann» med en forfalsket overføringsordre til et annet fengsel. Han tok med løytnant Vogel, slik at dommeren altså hjalp den dømte til å rømme fra sin straff. Canaris ble aldri straffet for dette, tvert om forfremmet riksvernminister Gustav Noske ham til kommunikasjonsmann. Vogel fikk hjelp til å flykte videre til Nederland, der han fikk amnesti. Kaptein Waldemar Pabst som førte kommandoen under drapene, gikk helt fri, enda han hadde skrytt av dem. Han døde i sin seng i 1970. Hun ble begravet sammen med Karl Liebkneicht på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin 13. juni 1919. Gravstedet ble senere en valfartssted for tyske kommunister og sosialister. I følge Bundesamt für Verfassungsschutz fortsetter dyrking av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht å spille en stor rolle blant tyske venstreekstremister. Religion. Religion er en fellesbetegnelse for ulike trossystemer og kulturelle handlingsmønstre som forutsetter at virkeligheten omfatter mere enn det fysiske. Religioner presenterer gjerne svar på menneskers eksistensielle undring, og inkluderer som oftest tro på Gud/Guder eller andre overfysiske vesener. Dette skiller «religion» fra «livssyn» som ikke nødvendigvis inneholder tro på noe ikkefysisk. Mange mennesker regner seg selv som religiøse, fordi de tror på en Gud eller overnaturlige vesener, selv om de ikke er tilknyttet noen spesifikk religion. Forskning på religion kalles for religionsvitenskap. Etymologi. Begrepet «religion» er overtatt fra det latiniske «religionem» («respekt for det hellige, aktelse for gudene») via anglo-frisisk «religiun» og oldfransk, hvor den nåværende formen «religion» betød «religiøst fellesskap.» Den nåværende betydningen kan spores tilbake til 1530-tallet. Definisjon av religion. Det finnes ingen enighet blant forskere om hvordan begrepet religion skal defineres. De fleste definisjoner er enten for snevre, slik at noen religioner faller utenfor definisjonen (for eksempel: "«religion er kommunikasjon med overnaturlige vesener.»") – eller definisjonene er for brede slik at forhold som ikke naturlig regnes som religion blir inkludert. De fleste definisjoner av religion faller i to hovedgrupper: Substansielle definisjoner og funksjonelle definisjoner. Substansielle definisjoner. Substansielle definisjoner søker å beskrive religionenes felles innhold ut fra deres innhold (substans). Da tar man utgangspunkt i menneskers tro på bestemte fenomener som går ut over det hverdaglige. Eksempler på slike fenomener kan være troen på en gud, på ånder eller på magi. Funksjonelle definisjoner. Funksjonelle definisjoner prøver å beskrive religion ut fra hva den gjør med mennesker og/eller samfunn. Eksempler på slike funksjoner kan være at religion skaper mening og identitet for det enkelte menneske, gjennom å gi svar på hva som er meningen med livet, hvorfor vi er til, og hva som skjer etter døden. Andre funksjonelle definisjoner fokuserer på at religion først og fremst har en sosial funksjon gjennom å skape et felles verdigrunnlag for en nasjon eller en annen type sosial gruppe. Eksempler på dette er kristendommens rolle i Europa i middelalderen, og indianske kulter knyttet til totem. Den islamske republikken Iran er et moderne eksempel. Men religion er også en viktig identitetsskaper for mindre grupper av mennesker. Oppblomstringen av religiøsitet i enkelte grupper av innvandrere kan delvis forklares ved dette sosiale aspektet av religion. Religiøsitet. Begrepet religion beskriver en mer eller mindre fast definert, organisert utøvelse og/eller troslære knyttet til eksistensielle spørsmål. Men i dag anser stadig flere mennesker seg som religiøse eller åndelige, men uten å ha noen tilknytning til en bestemt religion. Dette har blitt beskrevet som «religion smurt tynt utover». Den rumenske religionsforsker Mircea Eliade hevder at så godt som alle mennesker er religiøse – selv de som hevder at de ikke er det. Han omtaler derfor mennesket som «homo religiosus» – det religiøse mennesket. Ulike religioner. De tre store monoteistiske verdensreligionene er kristendommen, jødedommen og islam. Med "verdensreligion" menes en religion som har et stort antall tilhengere og er som er spredd over store deler av verden. Bahá'í har også fått såpass stor spredning at den også blir regnet som verdensreligion. Fem av verdens religioner er så omfattende at de kalles for verdensreligioner. Disse er utbredt i store deler av verden og omfatter hver for seg flere hundre millioner mennesker. Dette gjelder kristendom, jødedom, islam, hinduisme og buddhisme. Andre religioner som har en betydelig tilhengerskare er sikhisme, bahai og jainisme. Til sammen har også ulike bevegelser med innslag av New Age et stort antall etterfølgere. Ulike former for animisme er også fortsatt utbredt i noen verdensdeler. Raggare. Raggare er en subkultur som i Norden stammer fra Sverige og har noen tilhengere i Norge og Finland. Raggarene oppstod på 1950-tallet i mindre tettsteder og bygder. Raggare er inspirert av den amerikanske rockabillykulturen med store biler (amcars) og brylkrem. Republikk. Republikk er en statsform der statslederen er valgt av folket og kalles vanligvis president. Dette i motsetning til et monarki hvor vervet som statsleder går i arv innen en bestemt familie, og et diktatur hvor statslederen heller ikke er valgt i et demokratisk valg. Republikk kommer av latin: "res" "publica", som betyr "folkets ting". Republikk og monarki stilles ofte opp mot hverandre som uforenlige. Den korteste definisjonen av republikk er at den er et ikke-monarki. Selv om de fleste republikker er demokratiske, brukes betegnelsen også om diktaturer hvor det enten ikke er reelle valg av statsleder, eller det i realiteten ikke er flere enn ett parti på stemmeseddelen. Republikker kan ha flere forskjellige måter å være organisert på. De fleste har en – 1 – president valgt for en bestemt funksjonstid (i motsetning til en monark hvor monarken vanligvis er konge eller keiser til sin død), ofte for en periode på fire til seks år. Men det er også mulig å ha mer enn en president; enten ved at det er f.eks. tre eller fem presidenter som har en felles funksjon, eller at presidentvervet går på omgang mellom flere delstats-presidenter. Dessuten kan det være parlamentet som velger president i det som dermed er et indirekte valg. I Norge kunne for eksempel stortingspresidenten også være statsleder. En president kan ha ingen, lite eller mye makt, alt avhengig av hvordan det er bestemt at statslederen i en republikk skal fungere. - I noen land er statslederen eller presidenten kun en sermoniell figur. Da er oppgavene hovedsakelig å representere sitt land ved utenlandske statsbesøk og når ambassadører overleverer sitt akkreditiv. - Ofte har presidenten en funksjon i forhold til å utpeke hvem som skal være regjeringssjef og danne regjering etter et parlamentsvalg. - Men presidenten kan også ha vide fullmakter i forhold til utenrikspolitikken og forsvaret. Når en statsleder i en republikk er valgt av folket, kan denne lettere hevde sin demokratiske autoritet gitt av folket. Presidenten vil kunne være i en sterk kontrollsituasjon overfor regjeringen, og vil dermed kunne få en regjering til å redusere ellers drastiske beslutninger. Encyclopedia Britannica, og flere andre standardverk, fremhever at republikken kjennetegnes av autonomi og rettsstatens prinsipper. I eldre tider var oligarki en definisjon av en statsform som verken var republikk eller monarki. Visse definisjoner av monarki kan videre problematisere forskjellen mellom oligarki og republikk. I 1755 skrev Samuel Johnson en ordbok, der republikk ble definert som et statsstyre av mer enn en person, og denne betydningen ble spredd. Men i "Defence of the Constitutions" (1787) alternerer John Adams denne betydningen med andre, som at Storbritannia var en republikk, ettersom monarken var bundet til å følge lovene som den lovgivende forsamlingen hadde skapt. I og med at det i en republikk (alt i dette avsnitt vil kunne gå under betegnelsen "vanligvis") velges kun en president, vil dette være langt billigere enn å ha en hel kongefamilie. Det er kun presidenten som er lønnet av staten; ikke presidentens ektefelle, samboer eller partner, og heller ikke dennes barn. Og lønnen vil være svært mye lavere enn den som gis til en monark. Det vil heller ikke være vanlig å betale for private hus, hytter eller lignende som presidenten eventuelt måtte ha. Sikkerhetsarrangementer vil også dreie seg mest om selve presidenten og i mindre grad dennes familie. Dessuten vil det være transparency (gjennomsiktighet) i en presidents pengebruk. Presidenten vil heller ikke være øverste leder for eller måtte tilhøre en bestemt religion. Republikk vil dermed følge FNs Menneskerettserklæring på dette punktet, mens en f.eks. i det norske og britiske kongehus ikke gjør det. Det er flere land hvor statslederen kaller seg president i en republikk, men i virkeligheten er monark i et diktatorisk monarki. Dette gjelder for eksempel i Syria og Nord-Korea hvor begge de nåværende statsledere har arvet sitt embete fra sin far. I land vi gjerne sammenligner oss med, men som også er en republikk er statslederen normalt valgt på grunn av sin kompetanse. Dette i motsetning til et monarki hvor det er nok å være datteren eller sønnen til den som var statsleder før deg. De republikkene som ligger nærmest Norge og som vi har det største kulturfellesskapet med, er Finland og Island. Rwanda. Rwanda, offisielt Republikken Rwanda (fransk: "République Rwandaise"; engelsk: "Republic of Rwanda"; kinyarwanda: "Repubulika y'u Rwanda") er en republikk og innlandsstat sentralt i Afrika. Den grenser mot Den demokratiske republikken Kongo i vest og nord, Uganda i nord, Tanzania i øst og Burundi i sør. Landet har i overkant av elleve millioner innbyggere. Hovedstaden er Kigali. Historie. Rwanda var tidligere en del av Tysk Østafrika. Etter første verdenskrig ble området som dekker dagens Rwanda og nabolandet Burundi avstått som krigsutbytte til Belgia. Under belgisk styre ble minoritetsgruppen som kalles tutsi det ledende lokale folkeslaget. I 1931–32 ble identitetsmerker som viste etnisk tilhørighet innført i området. Etter andre verdenskrig ble Rwanda fortsatt styrt av Belgia, men under et FN-ledet program som skulle lede til selvstendighet. Fra 1958 var det uroligheter og opprør i landet, hvilket resulterte i landets selvstendighet i 1962. Republikken ble da totalt dominert av den største folkegruppen, hutu. Landets tutsibefolkning ble undertrykt og forsøkt fordrevet flere ganger gjennom 60-, 70-, og 80-årene. I 1973 tok daværende forsvarsminister Juvenal Habyarimana kontroll over landet i et militærkupp, og satt som president inntil han ble drept i en flystyrt utenfor hovedstaden Kigali 6. april 1994. Folkemordet. I oktober 1990 angrep den tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Front (RPF) landet fra grenseområdene i Uganda og Rwanda. Høsten 1993 ble en fredsavtale underskrevet i Arusha i Tanzania mellom Habyarimanas regime og RPF. Da Habyarimana ble drept, oppsto et maktvakum i Rwanda, og Arusha-avtalen falt. De neste hundre dagene ble opp mot en million tutsier og moderate hutuer drept i et av moderne tiders mest grusomme folkemord. En fredsbevarende FN-styrke var på plass for å støtte Arusha-avtalen, men var ikke i stand til å forhindre folkemordet. I juli 1994 tok RPF militær kontroll over Kigali og fikk avsluttet massakrene. RPFs militære leder, Paul Kagame ble etterhvert vise-president og senere president i Rwanda. Robert Burns. Robert Burns (født 25. januar 1759, død 21. juli 1796) var en skotsk lyriker. Han skrev diktene sine på skotsk-engelsk. Han ble født i Alloway, Ayrshire i en fattig familie. Burns første diktsamling var "Poems, Chiefly in the Scottish Dialect" som ble utgitt i 1786. Robert Burns hentet det meste av inspirasjon til diktene sine fra Skottlands landskaper, folkeliv og sanger. Diktene hans varierer fra det lyse og humoristiske, over til det mørke og følsomme, og et av hans mest kjente dikt synges til en skotsk folkemelodi: Auld Lang Syne. Den er omsatt til norsk av Hartvig Kiran som "Skal gamalt venskap kvarvast burt..." Burns er også opphavsmann for to kjente skotske nasjonalhymner: Scots Wha Hae og A Man's A Man for A' That. Det sies at Robert Burns betyr mer for skottene enn Alf Prøysen gjør for nordmenn. Hans lyrikk er av stor betydning for skotsk stolthet og selvfølelse. Fødselsdagen hans blir feiret som en uoffisiell skotsk nasjonaldag. Rhinen. Rhinen (tysk "Rhein", fransk "Rhin", nederlandsk "Rijn") er en av de viktigste elvene i Europa. Den begynner i Sveits og renner siden gjennom, eller er grense til, Liechtenstein, Østerrike, Frankrike, Tyskland og Nederland. Det norske navnet bygger på det franske (bestemt form av Rhin, "le Rhin"). Elvens keltiske navn var "Renos", med grunnbetydningen «som flyter», som i den greske filosofens ord «panta rhei» (= alt flyter). Elven er den største elven i Vest-Europa, er 1230 km lang, kommer fra de sveitsiske alper, passerer Bodensjøen og renner fra Basel nordover gjennom Tyskland. Mellom Wiesbaden og Rüdesheim ligger den smale og maleriske Rheingau, kjent for Riesling-vinen. Rhinland er kalt regionen som ligger mellom Trier/Koblenz og tyske delen av Belgia. Enkelte av byene langs elven er tvillingbyer med naboen tvers over. Dette viser ofte igjen i navnet, som enten er likt, men med forskjellig fornevning, eller bindestrek-navn der elven står for bindestreken. Rhinen munner ut i Nederland i et vidstrakt deltaområde, og er seilbar til Basel. Der er den en viktig europeisk trafikkåre. Mange kanaler er knyttet til denne indre vannveien. Elven er sårbar for forurensninger. Rhinen renner ut i Nordsjøen. Rhinen og Donau dannet det meste av den nordlige grensen i Romerriket, og siden de dager har Rhinen vært en viktig transportåre, der varer ble fraktet langt innover på kontinentet. Elven har mange ganger vært grunnlaget for regionale og internasjonale landegrenser. De mange slottene og prehistoriske festningene som ligger langs elven vitner om at den lenge har vært en viktig vannveg. Elvetrafikken kunne stoppes på disse stedene, vanligvis for å kreve toll, av staten som kontrollerte den delen av elven. Sveits. Rhinens utspring er i de sveitsiske Alpene i Graubünden, der de to første sidelvene, "Vorderrhein" og "Hinterrhein" renner sammen. Vorderrhein har sitt utspring fra Tumasjøen nær Oberalppasset og passerer det imponerende Ruinaulta-området. Hinterrhein har sitt utspring fra Paradiesbreen nær Rheinquellhorn ved den sørlige grensen av Sveits. En annen sideelv har sitt utspring i Val di Lei i Italia. Begge disse elvene møtes ved Reichenau, i Graubünden. Fra Reichenau renner Rhinen nordover som "Alpenrhein", passerer Chur og danner grense med Liechtenstein og så Østerrike før den renner ut i Bodensjøen. Videre fra Bodensjøen renner den vestover som "Hochrhein" og passerer Rhinfallet. Her møter den elven Aare, og vannføringen dobles til nesten 1 000 kubikkmeter per sekund. Den danner grense mot Tyskland før den snur nordover ved Basel. Tyskland og Frankrike. Etter Basel, som Øvre Rhinen, danner elven den sørlige delen av grensen mellom Tyskland og Frankrike i en bred dal, før den går innover i Tyskland ved Rheinstetten, nær Karlsruhe. Med over 1 000 kilometer er Rhinen den lengste elven innenfor Tyskland, og det er her Rhinen møter de fleste sideelvene sine, slik som Neckar, Main og senere Mosel, som medvirker med en vannføring på over 300 kubikkmeter per sekund. Mellom Bingen og Bonn, som Middelrhinen, renner den gjennom Rhinkløften (på tysk: die Rheinecke), med Lorelei-klippen. Denne kløften er ganske dyp, og området er kjent for slottene og vingårdene som ligger her. Området er på UNESCOs Verdensarvliste og er kjent som «den romantiske Rhinen» med mer enn 40 slott og festninger fra middelalderen og mange vakre vinlandsbyer. Den renner derfra hovedsakelig nordlig, mot fra øst til vest før Bingen. Selv om det finnes mye industri langs Rhinen helt opp til Sveits, er det langs Nedre Rhinen, i Ruhrområdet at mesteparten ligger, der elven renner gjennom storbyer som Köln, Düsseldorf og Duisburg. Ruhr, som renner ut i Rhinen nær Duisburg er overraskende ren med tanke på industrien som ligger langs bredden av elven, og blir brukt som drikkevann. Den bidrar med ytterligere 70 kubikkmeter vann per sekund. Andre elver fra Ruhrområdet, og særlig Emscher, fører derimot med seg forurenset vann. Når den nærmer seg den nederlandske grensen har Rhinen nå en middelvannsføring på 2 290 kubikkmeter per sekund og en bredde på mer enn 300 meter. Nederland. Rhinen snur så vestover og går inn i Nederland der den sammen med elvene Maas og Schelde danner et stort elvedelta. Den krysser grensen til Nederland ved Spijk, og nær Nijmegen og Arnhem er Rhinen på sitt bredeste, men elven deler seg så i tre deler: Waal, Nederrijn («Nedre Rhinen») og IJssel. Herfra blir situasjonen mer komplisert, siden navnet Rhinen ikke lenger brukes på noen av elvene. Det meste av vannet fra elven (to tredjedeler) renner videre vestover gjennom Waal og så, via Merwede og Nieuwe Merwede, renner den inn i Maas, gjennom Hollandsch Diep og Haringvliet og ut i Nordsjøen. Beneden-Merwede forgrener seg nær Hardinxveld-Giessendam og fortsetter som Noord. Denne delen av elven slår seg sammen med Lek nær landsbyen Kinderdijk og danner elven Nieuwe Maas, som så renner forbi Rotterdam og via Het Scheur og Nieuwe Waterweg til Nordsjøen. Oude Maas forgrener seg nær Dordrecht, og lenger ned møter den Nieuwe Maas og danner Het Scheur. Den andre tredjedelen av vannet renner gjennom Pannerdens Kanaal og fordeler seg i IJssel og Nederrijn. IJssel fører en niendedel av vannvolumet nordover og inn i IJsselmeer (en tidligere bukt), mens Nederrijn renner vestover parallelt med Waal og fører omtrent to niendedeler av strømmen. Ved Wijk bij Duurstede endrer Nederrijn så navn til Lek. Den renner videre vestover og renner tilbake igjen i Noord og Nieuwe Maas og så ut i Nordsjøen. Navnet Rhinen blir herfra brukt for mindre elver lenger nord, som i romertiden sammen dannet hovedelven Rhinen. Selv om de har samme navn inneholder ikke disse elvene lenger vann fra Rhinen, men blir brukt for å føre vann bort fra de omkringliggende landområdene og dikelandskapet. Fra Wijk bij Duurstede, den gamle nordlige delen av Rhinen, blir elven kalt Kromme Rijn («Den krumme Rhinen»), og etter Utrecht først Leidse Rijn («Rhinen i Leiden») og så Oude Rijn («Gamle Rhinen»). Den siste delen renner vestover og ut i en sluse ved Katwijk, og så ut i Nordsjøen. Store byer. Basel, Strasbourg, Karlsruhe, Mannheim, Ludwigshafen, Wiesbaden, Mainz, Koblenz, Bonn, Köln, Düsseldorf, Neuss, Krefeld, Duisburg, Arnhem (Nederrijn), Nijmegen (Waal), Utrecht (Kromme Rijn), Rotterdam (Nieuwe Maas). Mindre byer. Konstanz, Schaffhausen, Breisach, Speyer, Worms, Bingen, Rüdesheim, Neuwied, Andernach, Bad Honnef, Königswinter, Niederkassel, Wesseling, Dormagen, Zons, Monheim, Wesel, Xanten, Emmerich, Zutphen (IJssel), Deventer (IJssel), Zwolle (IJssel), Kampen (IJssel). Prehistorisk. Det har bodd mennesker, neandertalere og cro-magnon-mennesker i Rhinedalen så langt tilbake som til kanskje for 100 000 år siden. Under jernalderen var begge sider av Rhinen befolket av keltiske stammer, men rundt år 600 f.Kr. krysset proto-germaniske stammer elvene Weser og Aller, og kom etter hvert til bredden av Rhinen. Dette er vist arkeologisk i form av Jastorfkulturen. Fra omtrent 500 f.Kr. ble Rhinen grensen mellom de keltiske og de germanske stammene. Historisk og militær relevans. Historien om Rhinen begynte da forfattere fra Romerriket begynte å skrive om Rhinen, og nesten alle de klassiske kildene omtaler elven. Navnet er alltid det samme: Rhenus på latin, Rhenos på gresk. Romerne så på Rhinen som yttergrensen for sivilisasjon og fornuft, og på den andre siden var det mytiske skapninger og ville germanske stammefolk, som romerne så på som udyr. Siden dette var villmark ønsket romerne å utforske det. Dette er blant annet skildret i "Res Gestae Divi Augusti", en lang offentlig inskripsjon av Augustus der han (eller forfatteren hans) skryter av dådene sine, inkludert en ekspedisjon nord for Rhinen til Jylland, der ingen romere tidligere hadde vært (i følge han selv). Gjennom den lange historien til Romerriket ble Rhinen regnet som grensen mellom Gallia eller kelterene og det germanske folket, selv om grensen ofte ble brutt, som da germanerne krysset den og slo seg sammen med kelterne og dannet belgerne (som var opphavet til Belgia). I tidlige kilder var Rhinen alltid en gallisk elv. Da konflikten mellom romerne og germanerne tiltok, så romerne seg nødt til å stasjonere tropper langs Rhinen. De hadde to armégrupper (exercitus) her, en underordnet (nedre), og en overordnet (øvre), og dette er første gang man kan skille mellom nedre og øvre Germania. Opprinnelig betydde dette antageligvis bare oppstrøms og nedstrøms. Romerne holdt åtte legionar i fem baser langs Rhinen. Hvor mange legioner det var i området var avhengig av om det var krig eller trussel om krig eller ikke. De to militære distriktene påvirket de omkringliggende stammene, som senere respekterte betydningen av alliansene og forbundene sine. De øvre germanske folkene slo seg for eksempel sammen til allamanner. I en periode fungerte ikke Rhinen lenger som en grense, da en union av alle de vestlige germanerne, frankerne, krysset elven og okkuperte det romerdominerte keltiske Gallia så langt som til Paris. Etter hvert begynte språket å spille en stor politisk rolle. De vest-germanske språkene dissimilerte til tidlige utgaver av saksisk, fransk og tysk språk. Charlemagne samlet alle frankerne i Det hellige romerriket, men han rådde ikke over et folk med samme språk. Etter at han døde delte riket seg mer eller mindre opp langs språklinjene, der det tidlige franske språket ble snakket i Nederland, og det saksiske og tyske i det som skulle bli Tyskland. De romaniserte frankerne ble franskmenn. Rhinen ble igjen en politisk grense. Rhinen som grense har vært og er et mystisk og politisk symbol. Tyske forfattere og komponister har skrevet mye om den. Under andre verdenskrig ble den fremdeles regnet som en hellig grense for Tyskland, og var fremdeles en forsvarsbarriere som tyskerne kjempet spesielt hardt for å forsvare. Rogaland. Rogaland er et norsk fylke på Vestlandet, som grenser til Hordaland i nord, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder i øst. Rogaland er Norges fjerde største fylke etter innbyggertall og det trettende største fylket i areal. Det er 26 kommuner i Rogaland og Stavanger er administrasjonsbyen i fylket. Historie. Norges historie begynner i Rogaland. Utgravinger og helleristninger forteller oss at det var i Rogaland de første menneskene i Norge bosatte seg da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. Det finnes en rekke spor fra steinalderen i Rogaland. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg. I begynnelsen har det nok vært korttidsbesøk av folk sørfra som jaktet langs kysten. Man antar at menneskene kom fra Nordsjølandet, eller Doggerland, et landområde mellom Danmark og England som forsvant da isen trakk seg tilbake og havnivået steg. Folket som holdt til her måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land. Bronsealderen. Bronsealderen (1800-500 f.Kr.) var en vekstperiode i regionen. Allerede i Bronsealderen viser det seg at Rogaland har en unik beliggenhet i forhold til Nordsjøen, Storbritannia og kontinentet. Det vokste fram en rik høvdingklasse som hadde tett kontakt med landene rundt Nordsjøen i bronsealderen. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det er funnet mange helleristninger i Rogaland. De fleste av helleristningene i fylket er fra bronsealderen. På Austre Åmøy er 10 store felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Sunde, Hafrsfjord, Revheim og Rudlå i Stavanger kommune. Folkevandringstiden. På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Det er funnet utallige stolpehull som vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 200- 300 år før Kristus. De eldste sporene som er funnet etter jordbruk dateres helt tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård. Vikingtiden. Vikingtiden har vært sentral i Rygjafylke, som vikingene kalte Rogaland. På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger peker seg ut som det naturlige maktsentrumet fordi området hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Det var antakelig fra dette området de første vikingene dro ut på tokt i 793. Øyene i Vest ble stor sett befolket av folk fra Vestlandet. Rogaland blir igjen også sentralt i Norgeshistorien ved rikssamlingen i 872. Slaget i Hafrsfjord markerte den endelige samlingen av Norge. Etter slaget var det viktig for Harald Hårfagre og hans etterfølgere å slå seg ned i dette strategisk viktige området. Dette ser man tydelig da Harald velge å legge to av sine fem kongsgårder i Rogaland, henholdsvis Avaldsnes kongsgård og på det som i dag er Utstein kloster. Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til de britiske øyer. Begrunnelsen for dette er at det på Nord-Jæren er funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel i Stavanger viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra vikingtiden. Graven er en av norges rikeste kvinnegraver fra vikingtid, med stort innslag av både irske og hjemlige prestisjegjenstander. Kun Osebergfunnet er større. Man antar at hun kan ha vært en del av slekten til sagakongen Olaf Kvite og hans far Gudrød som ifølge sagaen var rettmessige arvinger etter grunnleggeren av det norske vikingriket i Dublin, og som hersket der i 853 til 871 e.Kr. Storgården på Gausel har også vært et maktsentrum i vikingtiden, og de rike funnene fra Båtgravene på Gausel viser også at det har vært en militær og politisk makt samlet på Nord-Jæren. Korsfylket, tidlig kontakt med Kvitekrist. Kristendommen kom tidlig til Rogaland, på grunn av nær kontakt med Europa og de britiske øyer. Midt på 900-tallet opphører tradisjonell, norrøn gravskikk i Stavanger-området, samtidig med at de første kristne prester begynner sitt virke. Store steinkors er synlige minnesmerker om kristningstiden (blant annet på Tjora og Kvitsøy). Erling Skjalgsson fra Sola var i sin tid den mektigste mann i Norge, han var herse over hele Sørvest-Norge. I 996 ble han gift med Astrid, søster til Olav Tryggvason. Erling var en kristen mann og var kjent for å være god med sine treller, men han endte opp med å komme i strid med den nye kongen, Olav den hellige. Flere strider mellom dem endte imidlertid med at Erling ble drept i Soknasundet 21. desember 1028, da sa kong Olav «Nå hogg du Norge ut av hånden min» til drapsmannen Aslak Fitjaskalle, noe han hadde rett i. Ved innfartsåren til Stavanger ble det reist et minnekors over Erling Skjalgsson etter hans fall. Det var tydeligvis en prest som sto bak runeinnskriften på korset, og han gjorde kanskje tjeneste ved en tidlig kirke på stedet. Middelalderen. Kongemakten og kirken trengte et sterkt fotfeste på Sørvestlandet, som tidlig i norgeshistorien utpeker seg som et meget viktig område. I 1125 fikk Stavanger sin bystatus da Stavanger bispesete ble etablert og Stavanger domkirke sto ferdig. Katedralen ble viet til treenigheten og Sankt Svithun. St. Svithun ble Stavanger by sin vernehelgen. I middelalderen var St. Svithuns skrin kirkens aller vakreste og dyreste gjenstand og relikvie. Dette gjenspeiler den nære forbindelsen med Storbritannia, og den første biskopen var engelskmannen Reinald. Geografi. Rogaland ligger sør-vest i Norge og grenser i vest til Nordsjøen, fylket grenser også til Hordaland i nord, Telemark i nord-øst, Aust-Agder og Vest-Agder i øst. Navnene Rogaland og Hordaland sier noe om hva disse to fylkene har til felles med hverandre. Rogaland blir ofte kalt et Norge i miniatyr fordi fylket har litt av alt når det gjelder landskap. Det er høye fjell og dype fjorder, landbruksjord og skog, fosser og stille vann, lange sandstrender og bratte svaberg. Vi kan dele opp Rogaland i flere geografiske områder; Helt sør i Rogaland ligger Dalanes anortosittlandskap. Anortositt, som er en dypbergart, er valgt til fylkesstein i Rogaland. Steinen gir et nakent «månelandskap» med helt spesielle steinformasjoner med små og grønne sprekkdaler mellom. Ved Egersund har det vært steinbrudd på denne bergarten. Nord for Dalane ligger Jæren. Jæren betyr fra gammelt av kant og beskriver godt landskapet som ligger mellom fjellet og Nordsjøen. Jæren ligger lavere enn resten av Norge, og minner om danske områder med sitt småkuperte og meget fruktbare landskap. Kysten er preget at lange sandstrender slik som Orrestranden. I nord, mot grensen til Hordaland, ligger Haugalandet. Dette er et småkupert og delvis karrig landskap, med noen landbruksområder. Berggrunnen på Haugalandet består hovedsakelig av granitt og fyllit. Boknafjorden er en bred, åpen fjord med mange øyer mellom sør- og nordfylket. Øyene er grønne og frodige på grunn av gunstig klima og næringsrike bergarter. Boknafjorden snevres inn med mange fjordarmer. Landskapet preges av store høydeforskjeller, flotte fosser og massive fjell. Det er mye nakent steinlandskap, men også furu- og eikeskoger og noe landbruksjord. Lysefjorden er kanskje den vakreste og mest kjente fjorden i Ryfylke. Her ligger severdighetene Prekestolen og Kjerag. Dal, hei og høyfjell mot øst Mot grensen til nabofylkene i øst ligger dal- og heilandskapet, som igjen går over i høyfjell. Heiene ligger stort sett mellom 700 og 1 000 meter over havet, og har en del planter. Høyfjellene har topper opp mot 1400 og 1600 meter og regnes som snaufjell med lite vegetasjon. Det ligger store innsjøer her, noe som gjør området godt egnet for vannkraft, slik som Blåsjø. Mot nordvest ligger det ytre øylandskap, der værharde holmer og skjær ligger lavt i havet. Mange av øyene består av prekambriske vulkanske grunnfjellsbergarter. Rogalands, og landets, minste kommune i folketall, Utsira med 215 innbyggere, ligger på en liten øy utenfor kysten av Haugalandet. Boknafjorden er fylkets lengste og dypeste fjord med henholdsvis 96 km lengde og 719 meter dyp. Blåsjø er Rogalands største innsjø, og dekker 84 km². Suldalsvatnet er den dypeste innsjøen med sitt dyp på 376 meter. Med sine 1 658 meter over havet er Vassdalseggi fylkets høyeste fjell. Karmøy er den største øy med sine 177 km², mens Kvitsøy med sine 5,7 km² er fylkets, og landets, minste kommune. I areal er der imot Suldal størst, 1 727 km². Rogaland er det fylket i Norge hvor fornminnene ligger tettest. Nordligste pukt: N 59.84459 grader (Sauda kommune) Østligste punkt: E 7.21282 grader (Suldal kommune) Sørligste punkt: N 58.27650 grader (Sokndal kommune) Vestligste pukt: E 4.84403 grader (Utsira kommune) Befolkning. Det bor pr. 1.juli 2012 447 689 mennesker i fylket, og dette gjør Rogaland til det fjerde mest befolkede fylket i landet. Fylket har 26 kommuner, de mest befolkede er: Stavanger: 128 117 innb., Sandnes: 68 853 innb., Karmøy: 40 877 innb. og Haugesund: 35 484 innb. Befolkningen er mest konsentrert på Nord-Jæren der de to byene Stavanger og Sandnes er vokst sammen til ett tettsted. De sentrale delene av Haugalandet i aksen Haugesund-Kopervik-Åkrehamn er et annet befolkningstyngdepunkt i Rogaland. De siste årene har Rennesøy kommune vært landets raskest voksende kommune i prosent. Sandnes har vært landets raskest voksende by. Infrastruktur. Administrasjonen ligger i Stavanger, mens fylket er delt i fire distrikter. Haugalandet med Haugesund som største by, Ryfylke med Jørpeland som største by, Jæren med storbyområdet Stavanger/Sandnes, og Dalane med Egersund som største by. Ofte deles Jæren igjen opp i Nord-Jæren (storbyområdet) og Sør- eller Lav-Jæren med Bryne som største by, eventuelt også med Høy-Jæren med Gjesdal, hvor Ålgård er administrasjonssenter. Kommuner. Fil:Kommuner_og_distrikter_i_Rogaland.svg|thumb|400px|Kommuner og distrikter i Rogaland poly 291 712 305 702 314 677 315 668 322 665 318 644 310 627 301 627 301 634 295 640 277 640 275 611 266 617 266 630 252 630 252 640 248 644 234 650 234 661 223 671 186 712 Sokndal poly 305 702 314 677 315 668 322 665 318 644 310 627 301 627 301 634 295 640 277 640 275 611 278 596 276 591 276 579 296 573 298 575 307 575 312 570 324 566 331 560 337 554 359 559 351 573 357 587 345 616 354 641 343 652 343 671 Lund (Rogaland) poly 186 712 223 671 234 661 234 650 248 644 252 640 252 630 266 630 266 617 275 611 278 596 276 591 276 579 296 573 298 575 307 575 312 570 324 566 331 560 319 539 306 549 306 544 301 547 294 547 288 560 265 560 245 566 245 571 228 580 228 584 223 588 213 588 200 579 193 579 190 581 181 581 177 587 174 600 170 610 56 712 Eigersund poly 142 371 150 380 152 394 162 386 166 386 166 407 178 412 186 387 193 382 202 382 212 373 194 349 194 335 181 335 181 350 170 355 163 359 160 361 160 365 161 368 157 371 150 366 Stavanger poly 319 539 306 549 306 544 301 547 294 547 288 560 265 560 245 566 245 571 228 580 228 584 223 588 213 588 200 579 200 572 195 572 188 566 188 563 190 560 194 550 194 538 198 534 198 530 194 528 194 521 192 519 205 509 212 515 228 513 228 505 235 500 240 490 246 486 262 487 268 475 268 470 273 470 289 482 289 495 295 502 302 502 309 500 321 499 335 492 353 492 355 495 355 508 363 515 363 527 342 534 330 535 Bjerkreim poly 170 355 163 359 160 361 160 365 161 368 157 371 150 366 142 371 125 360 135 325 140 320 150 335 Randaberg poly 125 360 142 371 150 380 152 394 162 386 166 386 166 407 160 413 158 417 158 421 144 429 141 433 137 438 120 420 1 470 1 405 Sola poly 1 146 13 146 45 205 25 240 1 260 Utsira Fylkestingsvalget 2011. Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike deler av fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt. Merk: Tallene for Jæren inkluderer her ikke byene Sandnes og Stavanger. Fylkestinget 2011-2015. Janne Johnsen (H) er fylkesordfører og Terje Halleland (FrP) er fylkesvaraordfører. Stortinget 2009-2013. Geir Pollestad er fast møtende vararepresentant for statsråd Magnhild Meltveit Kleppa. Næringsvirksomhet. Rogalendingen har tre primære næringsveier: oljeindustri, mekanisk og metallurgisk industri samt betydelig jordbruk på Jæren. Stavanger er den norske «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Statoil har hovedkontor i Stavanger. Flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Sandnes. Også Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet holder til i Stavanger. Haugesund er fylkets største handelsby, sett i forhold til omsatte kroner per innbygger. I Sauda ligger administrasjon for en rekke kraftselskaper, blant annet hovedkontor og kontrollsenter for all produksjon av elektrisitet i Vest-Norge. Det eksisterer tre smelteverk i fylket, Eramet Norway i Sauda, Hydro Aluminium på Karmøy og Jørpeland Stålverk. Næringslivet i Rogaland går bedre enn landsgjennomsnittet, og DnB NOR har utarbeidet en egen indeks for selskapene som kommer herfra, Rogalandsindeksen. Landbruk. Rogaland er det fremste landbruksfylket i landet. Gode klimatiske forhold, et aktivt fagmiljø og lange tradisjoner er grunner for det. I fylket er det 5300 gårdsbruk. Hovedproduksjonene er melk og kjøttproduksjon på storfe, gris og sau. I tillegg har man óg en vesentleg produksjon innen fjørfehold og grønnsakproduksjon. Rogaland har mer enn 80% av landets veksthusareal. Fylket er også et veldig viktig fiskerifylke, både med fiskerimottak i Haugesund og Egersund, og på fiskeopprett. Egersund er faktisk landets største fiskemottak. Godt og vel 368 000 tonn fisk og skalldyr ble ilandført i Rogaland i 2001, til en verdi av nærmere 500 millioner kroner. Det er liten tvil om at det er Jæren som er fylkets viktigste jordbruksområde, og rundt 55% av den totale jordbruksproduksjonen i fylket blir utført i de 8 jærkommunene. Resten er ganske likt fordelt mellom de andre regionene i fylket, med ca 15% i Ryfylke og i Nord-Rogaland, og om lag 11% i Dalane. Landbruket i Rogaland har omtrent 10 000 årsverk som er direkte knyttet til primærproduksjon. Dette legger grunnlaget for en verdiskapning på hele kr. 2,5 til 3 milliarder. I tillegg kommer verdiskapningen tilknyttet industrivirksomhet slik som meieri, slakteri og liknede på omtrent 14 milliarder kroner. Dette fører til at landbruket i fylket er den største næringsgrenen etter oljeindustrien. Samferdsel. Vestlandets første jernbane, togforbindelsen mellom Egersund og Stavanger (Jærbanen) åpnet 27. februar 1878. Dobbeltsporet mellom Stavanger og Sandnes på Jærbanen hadde start av anleggsarbeidet 23. oktober 2006 og skal være ferdig i 2009. Kostnaden er på 1,8 milliarder for strekningen på 14,5 km. I tillegg til utvidelsen av selve sporene, så vil også elektrisk anlegg og lignende bli modernisert. Nåværende spor og elektrisk anlegg er over 40 år gammelt. Reisetidsbesparelsen er på fire minutter, men med dobbeltspor kan togene gå i hver retning og frakte over dobbelt så mange passasjerer. I 1937 fikk Norge sin første sivile lufthavn. Kong Haakon VII foretok den offisielle åpningen av Stavanger lufthavn Sola som skjedde med stor festivas den 29. mai. Fra Sola er det en rekke direkteforbindelser til flere destinasjoner i inn- og utland. Kyststamveien E39 med motorvei som forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i form av undersjøiske tunneler mot Haugesund. Det er planlagt å bygge en 25 km lang undersjøisk tunnel under Boknafjorden og Kvitsøyfjorden mellom Harestad i Randaberg og Arsvågen i Bokn kommune. Prosjektet heter E39 Rogfast. Tunnelen vil bli verdens lengste undersjøiske tunnel og også verdens dypeste (det laveste punktet vil ligge 380 meter under havoverflaten). Fra tunnelen skal det også bygges en arm til Kvitsøy. Hurtigbåtruter og ferjeforbindelser forbinder byen til viktige næringsområder som Hjelmeland, Finnøy og Vindafjord, samt byene Sauda og Jørpeland. Kollektivtrafikken på nord-Jæren, høg-Jæren og Dalne administreres av Kolumbus, og bussene kjøres av Veolia.1. januar 2008 ble 170 nye busser satt i trafikk på Nord-Jæren. Syv av ti busser ble erstattet av de nye. I tillegg ble en god del av rutene lagt om for å utvide tilbudet. Kultur og severdigheter. Rogaland er kjent som blant annet "matfylket", og hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i Stavanger. I sommerhalvåret er Rogaland festivalfylket som inviterer blant annet til Sandvolleyball, MaiJazz, Numusic, Sildajazz og Stavanger internasjonale kammermusikkfestival (ICMF). Av populære aktiviteter kan nevnes vandring, sykling, vindsurfing, basehopping, båtliv og fiske i fjord, hav og elv. Det finnes mange museer i Rogaland, blant annet Arkeologisk museum i Stavanger, Dalane Folkemuseum, Jærmuseet med Vitenfabrikken, Norsk Grafisk Museum, Norsk Hermetikkmuseum, Stavanger Sjøfartsmuseum, Den kombinerede Indretning, Det norske utvandrersenteret, Karmsund Folkemuseum, Kunstmuseet Haugesund Billedgalleri, Nordvegen Historiesenter, Norsk Barnemuseum, Norsk Oljemuseum, Norsk Telemuseum, Rogaland Kunstmuseum, Ryfylkemuseet, Stavanger Museum, Sauda museum, Industriarbeidermuseet og Utstein Kloster. Andre severdigheter er Kongeparken, som hvert år arrangerer Landstreff for Russen, Byrkjedalstunet, Prekestolen og Båtturer på Lysefjorden og Lysefjordområdet, Avaldsnesområdet, Gamle Skudeneshavn, Rogaland Arboret, Havanna Bade- og Lekeland og Sogndalstrand. Mange kjente forfattere kommer fra Rogaland, blant andre Arne Garborg, Rasmus Løland, Alfred Hauge, Alexander Kielland, Sigbjørn Obstfelder, Tor Obrestad, Tore Renberg, Arild Rein, Sigmund Jensen og Rune Salvesen. Radiobølger. Radiobølger er elektromagnetiske bølger med bølgelengde fra over 10 000 meter til 1 millimeter. "Radiobølger " benyttes til trådløs overføring av informasjon. En radiobølge blir laget når et ladd objekt akselererer med en frekvens som ligger innenfor radiofrekvensdelen av det elektromagnetiske spekter. Når en radiobølge går gjennom en ledning, forårsaker denne en elektrisk spenning som kan bli omformet til lyd eller andre signaler som inneholder informasjon. Det aller første budskapet som ble overført ved radiobølger over Atlanterhavet ble ført tvers over i 1901. Det var Guglielmo Marconi fra Italia som fikk til å kommunisere ved hjelp av radiobølger. Radioaktivitet. Radioaktivitet kalles det fenomenet at atomkjerner henfaller (omdannes) og sender ut ioniserende stråling i form av partikler og/eller elektromagnetisk stråling under denne prosessen. Ved radioaktiv omdanning sendes ioniserende stråling ut i form av alfastråling, betastråling eller elektromagnetisk stråling som i denne sammenhengen ofte blir kalt gammastråling. På grunn av stråle/partikkel-dualiteten, kan man omtale stråling som spesifikke partikler. Strålingen oppstår ved at ustabile atomkjerner spaltes til andre grunnstoffer og avgir overflødig energi i utsendte partikler. SI-enheten for radioaktivitet er becquerel (Bq), der 1 Bq tilsvarer et henfall pr. sekund. Becquerel er en svært liten enhet og aktivitet blir oftest oppgitt i kilobecquerel (1 kBq = 1000 Bq) eller megabecquerel (1 MBq = Bq). En eldre og nå forlatt måleenhet er curie (Ci), der 1 Ci = 3,7×1010 Bq, eller 1 mCi = 37 MBq. Som skjerming rundt kraftige strålingskilder brukes bly, stål eller andre tunge materialer. Tidligere kunne også utarmet uran bli brukt i spesielle tilfeller. Richard M. Stallman. Richard M. Stallman i Oslo, februar 2009 Richard Matthew Stallman (født 16. mars 1953) er en amerikansk programvareutvikler og fri programvare-forkjemper. Han er mest kjent som grunnleggeren av GNU-prosjektet og Free Software Foundation, som mannen bak programvarelisenser som GNU General Public License og som opphavsmannen til teksteditoren Emacs. Oppvekst. Stallman vokste opp i den vestre delen av New York City, hvor hans far jobbet innen trykkeribransjen og moren som lærer. I et intervju med forfatteren Michael Gross i 1999 beskrev Stallman selv sin barndom og oppvekst som en turbulent periode fylt med motsetninger mellom ham selv, lærerne og de andre elevene. Tross sine holdninger, som kunne karakteriseres som introvert og til tider narsissistisk av menneskene rundt ham, var han en intelligent gutt, noe også privatlæreren hans bet seg merke i. Det var spesielt på fagområdene fysikk og matematikk han utmerket seg (til tross for at han fikk toppkarakterer også i flere andre fag). Det er også verdt å merke seg at Stallman skrev programkode på papir før han fikk tilgang til en datamaskin. I 1965, tolv år gammel, fikk han utlevert en kopi av manualen til datamaskinen IBM 7094 og skrev sitt første program; En preprosessor for IBM 7094-maskinen i programmeringsspråket I. Studietid og MIT. I 1970 påbegynte han sine studier ved Harvard, hvor han konsentrerte seg om matematikk og fysikk, til tross for sine programmeringskunnskaper. Forkjærligheten for programmering var allikevel en sterk drivkraft i Stallmans liv. Nettopp denne drivkraften førte ham til AI-laboratoriet ved Massachusetts Institute of Technology sommeren 1971. Det hele begynte med en henvendelse fra Stallman om å få se på dokumentasjonen til datamaskinen PDP-10, noe som førte til at han ble tilbudt sommerjobb ved laben. Senere ble Stallman permanent knyttet til MIT, et arbeidsforhold som skulle vare i ti år. AI-laben ved MIT ble et sted der Stallman kunne være med likemenn, der de kontinuerlig jobbet med å forbedre operativsystemet ITS (Incompatible Timesharing System). I denne perioden kom han til han at det å kunne dele, da spesielt kildekode og datarelatert kunnskap, var en urokkelig kilde til utvikling. Tidlig på 1980-tallet førte en rekke hendelser at Stallman kom til å velge sin egen vei. Det begynte med at datamaskinene som ble brukt på AI-laben ikke lenger brukte Incompatible Timesharing System, men heller en proprietær versjon, som hindret innsyn i kildekoden. Dette gjorde at Stallman og andre startet et eget selskap, LMI (Lisp Machine Inc), som de beskrev som et «hacker company». LMI skulle arbeide med datamaskiner som hovedsakelig skulle kjøre programmeringsspråket LISP, men prosjektet mislyktes blant annet fordi det konkurrerende selskapet Symbolics ansatte alle de beste hodene fra MIT-miljøet slik at miljøet gikk i oppløsning. Samtidig gikk PDP-10-maskinene ut av produksjon, noe som gjorde at Incompatible Timesharing System ble overflødig. Dette førte i følge Stallman til at 15 års arbeid gikk opp i røyk. GNU-prosjektet og GNU/Linux. Som et svar på de proprietære operativsystemene, og på grunn av det Stallman selv omtaler som Symbolics' «destruksjon av hackermiljøet» ved MIT, startet han fri programvare-bevegelsen i 1983. Da ble GNU-prosjektet født, som et åpent operativsystem som skulle gi brukerne full frihet til å bruke, modifisere og distribuere systemet som de ønsket. GNU – et akronym for «GNU is Not Unix» ("GNU er ikke Unix") – var som navnet antyder inspirert av det proprietære operativsystemet Unix, selv om Stallman selv hadde liten erfaring med dette systemet. Stallman innså også at GNU måtte ledsages av en rekke verktøy som blant annet en teksteditor og en kompilator om systemet skulle bli en suksess. I januar 1984 sa han derfor opp stillingen ved MIT, men fikk likevel beholde tilgangen til MITs maskiner og andre fasiliteter. Stallman begynte nå å arbeide for fullt med GNU, og den første komponenten som ble klar var GNU Emacs. I 1984 påbegynte han utviklingen av kompilatorsamlingen GCC. GCC oversetter programkode fra programmeringsspråket C til maskinkode, noe som var en nødvendighet for å utvikle frie programmer til det nye operativsystemet. GCC ble raskt populær, og ble av mange ansett som en av de bedre kompilatorene. De neste årene ble flere andre GNU-komponenter klare, og snart manglet bare den såkalte kjernen i GNU-systemet. Denne biten var nødvendig for at GNU skulle bli et fullverdig operativsystem, og Stallman og resten av GNU-hackerne begynte arbeidet med GNU Hurd. Samtidig hadde den finske dataingeniøren Linus Thorvalds begynt utviklingen av en operativsystemkjerne. Denne kjernen, kalt Linux, kom på starten av 1990-tallet, og ble utgitt som fri programvare. Dette gjorde at Linux kunne kombineres med GNU-verktøyene til det frie operativsystemet Linux (i dagligtalen ofte omtalt bare som «Linux»), noe som langt på vei oppfylte Stallmans visjon. Free Software Foundation. Free Software Foundation (FSF) ble opprettet i 1984 av Stallman som et styringsorgan for finansiering og utvikling av fri programvare. I 1989 kom FSF med GNU General Public License, en programvarelisens som skulle sørge for utbredelsen og beskyttelsen av fri programvare. Disse fire frihetene er essensielle for Stallman. I boken "Free Software Free Society" utdyper han hva fri programvare er: «'Fri programvare' handler om frihet, ikke om pris. For å forstå konseptet må du tenke på 'frihet' som i 'ytringsfrihet', ikke på frihet som i 'gratis øl' (engelsk: "free beer"). Fri programvare handler om brukernes frihet til å kjøre, distribuere, studere, endre og forbedre programvaren. Mer presist handler det om de fire frihetene […].». GNU General Public License sikrer brukerne av slik programvare disse fire frihetene. Foredragsvirksomhet. Stallman har de senere årene trappet ned på selve programvareutviklingen. og reiser nå verden rundt for å utbre budskapet om fri programvare. Han besøkte Norge i september 2004, og holdt en rekke foredrag rundt om i landet. 17. februar 2005 holdt han et foredrag på NTNU i Trondheim. Også i februar 2009 var han i Norge, og holdt foredrag i Bergen og Oslo. Rune Olijnyk. Rune Olijnyk (født 27. desember 1968 i Lørenskog) er en norsk tidligere skihopper som tok sølv i stor bakke under VM i Val di Fiemme i 1991, i tillegg til en fjerdeplass i laghopp sammen med Espen Bredesen, Kent Johanssen og Jon Inge Kjørum. I OL 1992 fikk han en 7. plass i laghopp. Han vant NM-gull i laghopp i 1992, og sølv i 1991. Dessuten fikk han tredjeplass i liten bakke i 1990, 1991 og 1992. Etter endt karriere som skihopper, har Olijnyk jobbet i Oslo Sporveier som T-banefører og instruktør. Rød Valgallianse. Rød Valgallianse (RV) var et norsk politisk parti 1973–2007. Den 11. mars 2007 ble RV nedlagt, da de sammen med AKP, Rød Ungdom og partiløse omdannet seg til partiet Rødt. Rødt måtte likevel stille under RV-navnet ved valget i 2007, da stiftelsen av det nye partiet skjedde for seint til at valgloven tillot navneendring eller registrering av et nytt parti før valget. Historie. Rød Valgallianse (RV) ble grunnlagt i 1973 som valgfronten til Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), etter at AKP(m-l) ble nektet å stille til valg som del av Sosialistisk Valgforbund og også nektet å stille under navnet AKP av kommunaldepartementet. En del av de aktive i RV var ikke medlemmer av AKP(m-l), men det var AKP(m-l)som drev all regulær partivirksomhet, mens RV bare fungerte i forbindelse med valgkamp. AKPs leder var automatisk RVs leder. I 1975 fikk RV sine første kommunestyrerepresentanter i Tromsø, Oslo, Trondheim og Odda. Ved valget i 1979 opplevde RV betydelig framgang, og det oppsto et behov for større grad av lokal organisering rundt kommune- og fylkestingsrepresentantene. Mange RV-ere, både i og utenfor AKP(m-l), ønsket nå et klarere skille mellom de to organisasjonene, samt egen medlemsorganisering i RV. Samme året, i 1979, fikk også RV sin første egne leder, Hilde Haugsgjerd. Det ble også etablert en landsledelse i RV, bestående av kommunestyrerepresentantene. Ved landsmøtet i 1987 skjedde det en viktig forandring i RV. Etter mye diskusjon, ble alle AKPs formelle rettigheter i RV, forutenom eiendomsretten til navnet, fjernet. Allikevel tiltok uenightene innad i den revolusjonære bevegelsen. Dette hadde sin årsak både i interne organisatoriske problemer, men også ytre faktorer som Berlinmurens fall og kinesiske myndigheters knusing av demonstrantene på Den himmelske freds plass i Beijing. Dette til tross for at det var lenge siden AKP og RV hadde hyllet Kina som foregangsland og partiene aldri hadde støttet Sovjetunionen eller østblokk-satellittene. På landsmøtet i 1990 gikk AKP inn for at RV skulle være et selvstendig parti uten formell tilknytning til AKP. I 1991 strøk RV alle formuleringene i vedtektene som omhandlet forholdet til AKP, og ble et fullt ut selvstendig parti med vanlig medlemsorganisering. Ved stortingsvalget i 1989 hadde RV samarbeidet med NKP under navnet Fylkeslistene for miljø og solidaritet, uten særlig suksess. Men på begynnelsen av 90-tallet opplevde RV framgang, og ved valget i 1993 kom Erling Folkvord inn på Stortinget fra Oslo. Ved valget i 1997 opplevde RV markant framgang nasjonalt, men mistet Oslo-mandatet med en margin på 600 stemmer. Til tross for optimisme før valget i 2001 klarte RV heller ikke da å komme inn på Stortinget, enda partiet hadde gode sjanser i Oslo og Hordaland. Selv om RV fra 1991 var basert på individuelt medlemskap, var det et særtrekk ved RV at partiet tillot medlemmer av andre partier og grupperinger å delta i partiarbeidet. Blant partiene og grupperingene som støttet opp om RV kan nevnes AKP, Arbeidermaktgruppa, Revolusjonært Forbund, ML-gruppa Revolusjon og Forbundet Internasjonalen. Ved stortingsvalget i 2005 argumenterte RV for at det trengtes en opposisjon fra venstre på Stortinget når de rød-grønne partiene kom til makta. RV klarte allikevel ikke å oppnå representasjon på Stortinget eller noen framgang i oppslutning av betydning. I 2005 sendte RVs landsmøte en henvendelse til AKP med henblikk på sammenslåing av de to partiene. Ønsket om sammenslåing ble begrunnet med at de politiske forskjellene var små, og at den politiske situasjonen krevde samling rundt et nytt og mer slagkraftig parti. AKPs landsmøte i 2006 ønsket initiativet fra RV velkommen, og den 11. mars 2007 ble RV og AKP nedlagt, og partiet Rødt stiftet. De fleste medlemmene ble med i det nye partiet, men en gruppe utbrytere startet organisasjonen Kommunistisk Plattform. Denne har som mål å danne et nytt kommunistparti, og initiativtakerne har bakgrunn fra ML-gruppa Revolusjon, Noregs Kommunistiske Studentforbund og et lite mindretall i AKP. En del medlemmer har fortsatt som medlemmer i Rødt, men har i tillegg organisert seg i Tjen folket – ei marxist-leninistisk gruppe. Dette er også ei gruppe som har som mål å skape et nytt kommunistparti, men i motsetning til Kommunistisk Plattform på grunnlag av marxismen-leninismen-maoismen. Rødt! "Rødt!" (tidligere "Røde Fane") er et norsk marxistisk tidsskrift, utgitt av det politiske partiet Rødt. Det utkommer med fire ordinære numre i året. Tidsskriftet fungerer også som partiets forlag, slik at det blir ugitt bøker i Rødt!s navn. I 2006 ble bladet medlem av Norsk Tidsskriftforening. Tidsskriftet er organisert som en forening, registrert i Brønnøysundregisteret under navnet «Røde Fane tidsskrift for marxistisk teori og debatt». Redaktøren velges av landsmøtet i Rødt, men er ikke underlagt politisk styring utover dette. Siden 1993 har Erik Ness vært redaktør. Historie. Bladet ble opprinnelig etablert i mars 1969, under navnet "Røde Fane". Det ble startet av medlemmer av Norges Kommunistiske Parti (NKP) som var i opposisjon til partiledelsen, og utgiver for første nummer var «NKPs opplysningsutvalg for Oslo og Akershus». For nummer 2 var utgiver «Østkanten, Lambertseter og Manglerud lag av NKP, og Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag». Fra nr 1 1970 hadde man også «støtte fra Lillehammer Kommunistisk Ungdom». Utgave nr. 3 1970 ble utgitt av «Marxist-Leninistene i NKP», mens bladet fra nr. 4 1970 var organ for Marxist-Leninistisk Front (MLF), en fraksjon som etterhvert brøt ut fra NKP. MLF samarbeidet i en kort periode med Marxist-leninistiske grupper (MLG) om å stifte et nytt kommunistparti, men samarbeidet havarerte. Et stort mindretall i MLF, ledet av Georg Vaagen og Svein Johnsen, valgte da å støtte MLG, og organisasjonen ble splittet. Begge MLF-grupperingene ga deretter ut «sitt» "Røde Fane", slik at det i mange år kom ut to ulike blader med samme navn. Da AKP og Rød Valgallianse slo seg sammen og stiftet det nye partiet Rødt i 2007 ble eierskapet til tidsskriftet overført til dette partiet. Rødts forlagsvirksomhet. "Rødt!"/"Røde Fane" har siden 1994 også fungert som først AKPs, senere Rødts, forlag. Forlaget har først og fremst fokusert på marxistisk teori og aktuelle politiske saker, og står bak både originalverk, nyutgivelser og oversettelser. Flere av bøkene har også blitt distribuert til alle tidsskriftets abonnenter. Både Erling Folkvord, Kjersti Ericsson og Torstein Dahle har gitt ut bøker på Rødt!, og blant de oversatte titlene finnes både titler av Karl Marx såvel som nålevende forfattere som Michael Lebowitz, John Bellamy Foster, Ben Fine og kollektivet Research Unit for Political Economy. Forlaget har utgitt flere kontroversielle tekster, og har liksom tidsskriftet et autonomt forhold til partiet. Srebrenica-massakren. I 2009 oversatte Rødt! et hefte med tittelen «Oppstykkinga av Jugoslavia». Det ble av redaksjonen omtalt som «et grundig oppgjør med den massive vestlige propagandaen». I heftet, tidligere utgitt av det amerikanske tidsskriftet Monthly Review, antyder forfatterne David S. Herman og David Peterson blant annet at omfanget av Srebrenica-massakren har vært kraftig overdrevet, samtidig som omfanget av den kroatiske massakren i Krajina ble nedtonet. Dette avfødte anklager om at tidsskriftet, og i sin tur også partiet Rødt, sto for en benektelse av massakrene, noe Rødts leder Torstein Dahle avviste. Heftet ble også anklaget for å latterliggjøre dommen mot den serbiske generalen Radislav Krstic, som i 2001 ble dømt for medvirkning til folkemord for sin rolle i Srebrenica. Dommen ble i heftet omtalt som «denne forskrudde avgjerda, politisk til kjerna». Videre stilte artikkelen spørsmålstegn ved hvorvidt serberne brukte voldtekt som krigsvåpen, og konsentrasjonsleiren Trnopolje ble omtalt som en «transittleir». Peder Martin Lysestøl, som skrev forordet til den norske oversettelsen, forsvarte publiseringen og mente det var «på høy tid at noen av de vedtatte sannhetene om krigene på Balkan ble etterprøvd». RSS. a>, og på en mengde nettsider RSS (vanligvis skrevet ut som Really Simple Syndication), også kalt «levende bokmerker» eller «nyhetsmating», er en ordning der en nettleser på en datamaskin henter nyheter eller annet materiale fra Internett fortløpende og automatisk. RSS er en XML-dialekt basert på RDF ("Resource Description Framework") som brukes for å videreformidle utdrag av innhold fra en nettside som oppdateres jevnlig (ofte en weblogg). Vanlig bruk. RSS er et enkelt XML-basert filformat som ofte brukes for å abonnere på nyhetsbaserte nettsteder. Ved å tilby RSS gir nettstedet brukerne et standardisert format som kan brukes i mange forskjellige RSS-lesere. En RSS-leser, eller aggregator, kan sjekke brukerens abonnementsliste og vise de kildene som har nye eller oppdaterte artikler. Det er i dag vanlig å finne RSS-støtte både på små og store nettsteder. Noen nettsteder lar deg velge mellom RSS og Atom-formatet, andre tilbyr bare ett format. Det finnes RSS-lesere for de fleste plattformer, og i tillegg finnes det flere nettbaserte RSS-lesere, som eller. Flere moderne nettlesere som Internet Explorer 7 fra Microsoft, Opera fra Opera Software og Firefox fra Mozilla Foundation har innebygget støtte for RSS. I tillegg finnes det diverse programmer som oversetter RSS til e-post eller NNTP (news-format). Det finnes også flere søkemotorer som indekserer RSS. Man kan også abonnere på søk. På mange websider er nyhetsmatinger (RSS/Atom) typisk indikert med «Subscribe», en oransje firkant med XML i, 16px, eller med bokstavene XML eller RSS. Mange nyhetsaggregatorer tilbyr knapper man kan legge til i nettleseren for å abonnere på nye kilder på en enkel måte. Forskjellige versjoner. RSS sto opprinnelig for Rich Site Summary, en teknologi utviklet av Netscape i 1999 for å håndtere det de kalte «kanaler». Dette var mens.com-bølgen var på høyden og Netscape så for seg å benytte RSS for at brukerne skulle kunne abonnere på innhold i stedet for selv å klikke seg frem på weben. "Push-teknologi" var et annet navn på fenomenet, en løsning som ikke var noen suksess for Netscape. Det var imidlertid ikke selve definisjonen av RSS det var noe galt med, men selve ideen om å «dytte» innhold på brukerne. Fart i sakene ble det først da Dave Winer og det amerikanske firmaet UserLand grep fatt i standarden og knyttet RSS til sin blogg-programvare. Winer omdøpte RSS til Really Simple Syndication. W3C kom inn i bildet og RSS ble omsider til RDF Site Summary. «RDF» står for Resource Description Framework. RSS har med andre ord en broket fortid og de lærde strides om hvordan utviklingen av formatet faktisk har foregått. Dave Winer har, Dan Libby som jobbet for Netscape har. Dan Brickley, som jobber med den semantiske weben i regi av W3C har. Grunnet alle de forskjellige versjonene av RSS, og inkompatibiliteten dette skaper, jobber IETF med en ny standard kalt Atom, som er tenkt som en erstatter for RSS. Alternative bruksområder. RSS ble opprinnelig mest brukt for å syndikere tekst-innhold, men har etter hvert også blitt tatt i bruk for å distribuere andre medietyper. Eksempler på dette er podkasting (audio-filer) og broadcatching (BitTorrent-filer). Rettsvitenskap. Rettsvitenskap, også kalt jus eller juss eller jura, er læren om rettsregler og juridisk metode. De som utdanner seg innen rettsvitenskap vil etter fullført studium kunne kalle seg jurist. Jurister besitter mange viktige stillinger i samfunnet, blant annet som dommere, advokater og forvaltningstjenestemenn på en rekke forskjellige områder. Rett og samfunn. Så lenge mennesket har levd sammen i siviliserte samfunn har det vært nødvendig med rettsregler. Uten regler vil samfunnet ikke kunne fungere – det ville bli alles kamp mot alle. I tillegg til regler som sier hvordan borgerne skal oppføre seg, såkalt pliktregler, er det dessuten nødvendig med et maktapparat som sørger for at de blir etterlevet, og som sanksjonerer overtredelser. Slike sanksjoner kan være straff, men også sivile midler slik som erstatningsansvar og lignende. Mange regler kan anses universelle, ved at de gjelder i alle eller de aller fleste rettssamfunn. Dette omfatter blant annet slikt som at avtaler skal holdes, og at drap og tyveri er straffbart. Ser man lenger utover vil man imidlertid se at reglene vil være nokså forskjellige fra sted til sted; det finnes således ikke noen universalrett. Dette kommer som følge av at reglene i første rekke blir til som et resultat av en lovgivningsprosess, samt praksis og lignende som vil være forskjellig fra sted til sted. Denne deskriptive synsvinkelen atskiller seg i vesentlig grad fra naturrettstenkningen, som var populær på 1700-tallet. Tenkerne som forfektet denne teorien mente at rettsreglene var naturgitte og kom som et resultat av menneskelig fornuft. Dette kan nok være en vakker tanke, men i dag er de fleste samfunn kommet frem til at virkeligheten ikke kan oppfattes på denne måten. Ulike rettsområder. Tradisjonelt har den nasjonale rett vært delt inn i privatrett og offentlig rett. I privatretten behandles rettsspøsrmål som oppstår borgerne imellom, mens den offentlige retten angår rettsforholdet mellom borgerne og det offentlige, samt mellom de ulike organene i statsapparatet. Dette skillet var nok klarere tidligere, men etterhvert som samfunnet har blitt stadig mer rettsliggjort har det blitt mer uklart. Flere rettsområder har f.eks. innslag av både privatrett og offentlig rett, slik at det er vanskelig å skille klart mellom kategoriene. Områder som arbeidsrett og selskapsrett som tradisjonelt har vært privatrettslige, har f.eks. fått større og større preg av offentligrettslig regulering, slik at man kan bli usikker på hvordan de bør klassifiseres. I det hele har offentligrettslig regulering bredt mer og mer om seg i de senere år, noe som har gjort retten mer volumiøs og uoversiktlig for den vanlige borger. I tillegg til skillet privatrett og offentlig rett skiller man gjerne ut internasjonal rett, rett som har betydning over landegrensene. Det de fleste forbinder med dette begrepet er folkerett, rettsforholdene mellom stater. Internasjonal handel med varer og tjenester har dessuten blitt mer og mer omfattende, slik at det er behov for retningslinjer for hvilket lands regler som skal anvendes, se nærmere internasjonal privatrett. Endelig har organisasjoner som EU og EØS medført overnasjonal lovgivning av en helt ny karakter. Mye tyder på at betydningen av alle disse sidene ved internasjonal rett vil få større og større betydning i årene som kommer. Hvordan skapes retten? I det moderne samfunn skapes de aller fleste rettsregler ved lovgivning, altså bestemmelser utarbeidet av offentlige myndigheter. I et demokrati er dette folkets valgte representanter i parlamentet. Situasjonen har her forandret seg i ganske stor grad over de siste 50-100 årene; rundt år 1900 fantes det generelt sparsomt med lovverk, slik at reglene i stor grad måtte utledes av sedvanerett, fast praksis rettssubjektene i mellom. Slik sedvanerett har fortsatt en viss betydning i nasjonal rett, men i langt mindre grad enn tidligere. Derimot har den fortsatt stor betydning innen folkeretten, som mangler alminnelige lovgivende organer. Praksis statene i mellom har derfor blitt retningsgivende på mange områder. En del grunnleggende rettsregler hevdes også å være utledet av naturretten. I tillegg til lovgivning og sedvane spiller rettspraksis en vesentlig rolle, både i nasjonal og internasjonal rett. Dette fordi egalitetsprinsippet, likhet for loven, regnes som en av grunnpilarene i demokratiet. Domstolene vil med sin virksomhet kunne klargjøre de eksisterende rettsreglene, men det finnes også eksempler på at de har skapt helt ny rett der det fantes behov for dette. Med dagens aktivitet på lovgivningsområdet er det nok mindre rom for det sistnevnte, men i klargjøring og presisering av retten spiller domstolene fortsatt en vesentlig rolle. På internasjonalt nivå spiller rettspraksis en særlig stor rolle, blant annet i menneskerettsspørsmål der den kan være retningsgivende for innholdet av den nasjonale lovgivning. Sport. En gresk statue av en diskoskaster fra 2. århundre e.Kr. Sport (et engelsk begrep hentet fra gammelfransk "desport" i betydningen adspredelse eller moro) viser til lek og fysisk aktivitet. På norsk brukes begrepet sport nær synonymt med idrett. Begge ordene omhandler fysisk utøvelse, ofte i form av konkurranser under fastsatte regler. Idrett (fra norrøn opprinnelse, der «"id"» betyr virksomhet eller aktivitet, og «"drott"» betyr kraft, styrke eller utholdenhet) viste opprinnelig til all form for høyt ansett dyktighet, herunder musikk, dikting og kunnskap om runeskrift, i tillegg til kroppslige prestasjoner. Senere tok den kroppslige utfoldelsen og de fysiske prestasjonene over begrepet. Sport er et mer omfattende begrep enn idrett. Forskjellen ligger i at idrett legger størst vekt på utøveren selv, egeninnsatsen og kontroll på egen kropp, som for eksempel friidrett, skiidrett, skøyteidrett, boksing, tennis, håndball og fotball. Sport derimot har gjerne et hjelpemiddel, redskap, fremkomstmiddel, eller dyr som en grunnleggende forutsetning. Eksempler er seilsport, motorsport og hestesport. Skillet mellom idrett og sport blir stadig mindre og i daglig språk brukes begrepene om hverandre. Historie. Idrettens historie strekker seg tusener av år bakover i tid, og trolig drev kineserne med idrettslige aktiviteter så tidlig som 4000 år f.Kr. Gymnastikk ser ut til å ha vært populært i det gamle Kina. Statuer og monumenter fra faraoene vitner om at også de gamle egypterne drev med idrett som svømming og fisking. Den egyptiske idretten inneholdt trolig også spydkast, høydehopp og bryting. Det gamle persiske riket drev med tradisjonell Iransk kampsport kalt Zourkhaneh. Idretter med opphav i Persia er blant annet polo. 776 f.Kr - antikkens olympiske leker. Selv om mange idretter allerede var etablert før Antikkens Hellas var det den greske militære kulturen som tok grep om utviklingen av idrett og konkurranser. Idrett ble så sentralt i den greske kulturen at de olympiske lekene ble etablert, og arrangert hvert fjerde år i den lille byen Peloponnesus kalt Olympia. Fra år 776 f.Kr. var lekene tett knyttet til religiøse ritualer og større folkefester. Sentrale konkurranseøvelser var løp, hopp og kast, men også boksing, bryting, og konkurranser til hest. 1500-tallet. Den første bruken av begrepet sport kom til i beskrivelsen av den britiske overklassens fritidsaktiviteter. Aktivitet for fornøyelsens skyld var et resultat av overklassens behov for adspredelse. 1800-tallet. Gymnastikk ble innført som begrep for aktiviteter der systematiske øvelser var ment å styrke kroppens muskler for helsemessig vinnings skyld. Dette stod i kontrast til idrettens konkurranser og resultatmåling av prestasjoner. Skillet mellom gymnastikk og idrett forsvant igjen ved at konkurranseaspektet gjennom turn, kroppsgymnastikk og rytmisk gymnastikk fjernet gymnastikkens opprinnelighet. Gymnastikkens opprinnelige grunntanke ble opprettholdt gjennom militære øvelser i skolens kroppsøvelse og i mosjonsidrett. Ulike ballspill fikk i denne perioden standardiserte regler for å samordne alle de ulike lokale variantene. Dette medførte at skoler kunne konkurrere mot hverandre. Organiserte klubber og foreninger hvor utøvere kunne samles, bygge egne lag og møte andre i til konkurranse i ulike aktiviteter ble etter hvert vanlig i Storbritannia. Denne britiske modellen ble spredt til resten av Europa og til USA. Aktivitetene overtok det gamle begrepet sport. Behovet for å kåre mestere kom naturlig, og lokale, regionale, nasjonale og etterhvert internasjonale mesterskap ble etablert frem mot århundreskiftet. Den britiske gentlemansidretten ville ikke bli assosiert med den rå konkurranseidretten som fremstod blant "sportsmen". Skillet mellom amatøridrett og professionell idrett ble tydeligere. Boksere og roere var gjerne yrkesutøvere, og mange mente dette ikke passet inn i et ideal om vennligsinnet kappestrid hvor man skulle vinne og tape med æren i behold. 1896 - de moderne olympiske leker. De olympiske ringer Med utgangspunkt i antikkens olympiske leker fikk Baron Pierre de Coubertin ideen om å etablere moderne leker. Han kom selv fra overklassen og amatøridretten skulle bli sentral i lekene der gentlemansidealet om at det viktigste er å delta stod i sentrum. Stiftelsen av den moderne internasjonale olympiske komité var i 1894, og lekene gjenoppstod i Hellas i 1896. 1960 - de paralympiske leker. Det paralympiske symbol Den første organiserte idrettskonkurransen for utøvere med funksjonshemning ble holdt i Stoke Mandeville, England, i 1948, og ble kalt de '1948 Internasjonale rullestol lekene'. De da nasjonale lekene ble holdt på samme tidspunkt som de olympiske lekene. Det var Dr. Ludwig Guttmann, ved Stoke Mandeville sykehus, som organiserte lekene for 2. verdenskrig veteraner med ryggmargskader. Hans målsetting var å skape en elite konkurranse for utøvere med funksjonshemning, likestilt med de olympiske lekene. De første internasjonale lekene kom i 1952, da også nederlandske veteraner deltok. De første offisielle paralympiske lekene ble holdt i Roma i 1960. De første paralympiske vinterleker ble holdt i 1976 i Örnsköldsvik, Sverige. Sport og politikk. Sport og politikk sies ofte å være adskilt, spesielt i olympisk sammenheng. Historien viser noe annet. Sportslig suksess blir gjerne ansett som anerkjennelse av et lands politiske styring, og dermed landets regjering. Sammenhengen mellom sportslig suksess og et lands nasjonalsfølelse og identitetsbygging er så sterk at det synes vanskelig for politikere å holde dette adskilt. Sommer-OL var på 1970-tallet og 1980-tallet ofte gjenstand for ulike former av boikott. Med slutten av den kalde krigen på 1990-tallet, ble «spenningsnivået» mellom øst og vest redusert, og det samme gjaldt behovet for politiske markeringer gjennom sport. Sikkerhetsovervåkning av større sportevenementer, særskilt i USA, ble trappet opp igjen etter terrorangrepet 11. september 2001 2001 i USA. I 2008 ble fotballkamper mellom danske og egyptiske ungdomslandslag i fotball ble avlyst etter at aviser igjen trykket kontroversielle Muhammedkarikaturer. Idrett i Norge. Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug var Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon, stiftet i 1861. Organiseringen av idretten var motivert av en politikk for styrking av det norske forsvaret. Centralforeningen lå da også sortert under Forsvarsdepartementet, noe den gjorde helt frem til 1929. Inn mot 1880-tallet ble også norsk idrett påvirket av den etablerte britiske sporten, og nye idretter kom til med krav om spesialisering og prestasjoner. Slike idretter var friidrett og gymnastikk. Skiidretten er sagt å være den urnorske idrett. Det ble trolig konkurrert sporadisk mange år før de første organiserte løpene, men det som er kjent er at verdens første virkelige hopprenn ble arrangert i Husebybakken i 1879, en kombinert variant med både langrenn og hopprenn. Rennet ble kalt Husebyrennet og skulle bli en årlig skifestival. I 1892 ble rennene flyttet til Holmenkollen og er det vi i dag kjenner som tradisjonelle Holmenkollen skifestival. De første organiserte klubbene i Norge var skytterklubber, og den første skiidretten ble ofte organisert gjennom disse. 20. mai 1861 ble Trysil Skytte- og Skiløberforening stiftet som en kominert klubb, men det ble vanlig å skille disse mot slutten av århundret. Som eksempel var skiidretten i Bærum organisert gjennom Bærum skytterlag midt på 1860-tallet, men senere ble det vanlig at skiklubbene stod for seg selv, og 19. desember 1885 gjorde Bærumidretten som mange andre, og stiftet Bærums Skiklub. Begrepet sport erstattet idrett i mellomkrigsårene, skisport, skøytesport og svømmesport ble vanligere begreper. Idrett ble mer brukt som et synonym for friidrett. Idrettsklubben Start. IK Start og Moss oppstilt på Sør Arena, 6. juli 2008. Idrettsklubben Start er en klubb fra Kristiansand, som fra spiller i Eliteserien. Klubben ble stiftet 19. september 1905 og har Sør Arena som hjemmebane. Klubben er mest kjent for å drive med fotball, men har også aktive håndballag. I tidligere tider drev klubben med orientering, friidrett, sykling, ski og bandy. Start spiller i sin 33. sesong i Eliteserien etter å ha rykket opp fra 1. divisjon i. Klubbens største meritter er seriemesterskapene i og. Starts supporterklubb heter Tigerberget, og hadde 720 medlemmer i 2010. Starten. I følge så var det Haakon Frøstrup, Starts første æresmedlem, som var mannen som innførte fotballsporten i Kristiansand og dermed til hele landsdelen. Han hadde sett spillet i England, og var straks klar over at det var noe å få i gang i sin hjemby. I følge gamle skriv ble den første fotballklubb i Kristiansand stiftet under navnet Christianssands Fotballklubb den 29. april 1891. I 1898 ble klubbens eneste ball sparket i stykker, og klubben ble oppløst. Senere fortsatte aktiviteten i Ørvarodd som begynte i 1899 eller 1900 – og som i 1902 på Gimlemoen klarte å spille 0-0 mot Odd, Skien. Så kom gutteklubben Gyldenløve. Den tok initiativet til den sammenslutning med andre gutteklubber som resulterte i FK Start, senere IK Start. Dette var på det tisdpunktet den eneste fotballklubben mellom Flekkefjord og Arendal. Det er sparsomt med opplysninger som er protokollført fra de første årene. Reinholdt Samuelsen, som var med fra starten av, uttalte en gang: «- Vi var jo bare guttunger og hadde ikke sans for at selv småting kunne være viktige» Klubbnavnet "Start" sies det kom opp som et forslag fra Daniel Pedersen som hadde rodd fra Søgne for å være med på stiftelsesmøtet, og forslaget fikk stor oppslutning. Start spilte sin første fotballkamp utenbys i 1906 i Mandal og vant 3 – 1. Året 1912 var en liten merkepæl i Starts og norsk fotballsports historie, idet Start ble den første norske klubb som spilte på dansk jord. Motstander var Aalborg Boldspilklub og kampen endte 4-1 til Aab. Samme år deltok Start for første gang i cupen. Forskjellige kilder oppgir ulike resultater, men Start tapte i første runde mot med 2-9, 1-9 eller 1-7. I 60 fikk Start for første gang prøve seg i den daværende Hovedserien. Det ble et kortvarig opphold, med 1 seier (mot), 3 uavgjorte og 10 tap og siste plass i gruppe A. Neste forsøk på øverste nivå kom i den landsdekkende 1. divisjon i 1969, men også denne gang ble det nedrykk etter kun én sesong – denne gang med samme poengsum og samme målforskjell som, men med færre scorede mål. Ny giv på 70-tallet. Start rykket opp til den daværende 1. divisjon før sesongen 1973 og overrasket alle ved å ta bronsemedaljen samme året. Og samme år var det den legendariske trener Karsten Johannessen kom med de bevingede ord: "Halvparten deler seg i to, og resten følger meg". Start skulle vise å komme til å sette sitt preg på den øverste divisjonen i fotball-Norge i årene fremover. Stallen besto av en blanding av unge lokale spillere som Trond Pedersen og Svein Mathisen, og spillere hentet fra andre klubber, som Roy Amundsen, Helge Skuseth og Stein Thunberg, spillere som alle skulle få landskamper i årene framover. Starts spillestil ble fra 70-tallet kalt "makrellfotball". Trener Karsten Johannessens definisjon på begrepet var: "Vi angriper i stim". Samtidig utviklet laget også den såkalte "Start-vippen", der en spiller ved frispark vipper ballen opp til en annen spiller som skyter. "Start-VIP'en" er forøvrig også navnet på VIP-avdelingen på Sør Arena. Sesongen 1975 gav nok en bronsemedalje i 1. divisjon og bedriften gjentok seg i 1979. Start nådde også sine første to semifinaler i cupen i og, men tapte mot hhv Glimt og Lillestrøm. I 1978 vant klubben sitt første seriemesterskap. Start og Lillestrøm hadde fulgt hverandre tett gjennom hele sesongen. Før siste serierunde ledet Lillestrøm på målforskjell, og tok også ledelsen mot Vålerenga mens det sto 0-0 ved pause på Kristiansand stadion mellom Start og Glimt. I andre omgang snudde resultatene i Start sin favør. Vålerenga scoret tre ganger på Åråsen, mens Sven Otto Birkeland scoret kampens eneste mål i Kristiansand og ga med det Start gullmedaljene med to poengs margin. 80-tallet - opp og ned. I 1980 vant Start sitt andre og foreløpig siste seriemesterskap, denne gangen på en enda mer dramatisk måte enn i 1978. Start og Bryne lå likt i poeng før siste runde, men med Start foran på målforskjell. Mens Bryne tok en klar ledelse mot Moss, tok det lang tid før avgjørelsen falt i Kristiansand, bl.a. klarte Rosenborg å hente inn Starts 3-1 ledelse. Serien ble ikke avgjort før Steinar Aase ga Start ledelsen 4-3 etter 83 minutter med sitt tredje mål for dagen. Aase hadde forøvrig vært utestengt hele vårsesongen for brudd på NFFs proffreglement, men kom sterkt tilbake og scoret 11 mål på de 11 siste kampene. I 1987 takket Start for seg i den norske toppdivisjonen, etter å ha vært med kontinuerlig i 15 sesonger siden opprykket i 1972. I løpet av denne perioden oppnådde Start å vinne gullet to ganger, pluss at laget hentet hjem bronsemedaljene hele fem ganger. Klubben spilte sin tredje semifinale i cupen i, men tapte 0-5 borte mot Rosenborg. Cupinnsatsen resten av tiåret var mer begredelig, med tap allerede i 2. runde hele fire ganger – i gullsesongen, og i. 90-tallet - nye navn. Start presterte godt på 90-tallet, mye takket være gode fotballpersonligheter: Trener Brede Skistad, Erik "Myggen" Mykland, Frode Olsen, Frank Strandli, Tore André "Totto" Dahlum, Claus Eftevaag, Pål Lydersen, Petter Belsvik, Morten Pettersen og Frank Våge Skårdal. Start tok nye bronsemedaljer i og og gjorde det godt fram til da mange støttespillere forsvant. Sesongen endte med nedrykk og laget måtte begynne på ny frisk med nye og unge spillere. Derpå fulgte noen turbulente år både økonomisk og spillemessig, men klubben red stormen av. Etter tre sesonger i 1. divisjon ble århundret avsluttet på dramatisk vis. Start ledet 1. divisjon gjennom store deler av sesongen, men mistet direkte opprykk etter kun ett poeng på de siste tre kampene, bl.a. ble det tap 0-4 mot Haugesund i siste og avgjørende runde. Strømsgodset var motstander i kvalifiseringen, og første kamp endte 2-2 i Kristiansand. I returkampen på Marienlyst dominerte Godset stort, men Espen Johnsen spilte sitt livs kamp i Starts mål. To minutter på overtid scoret Terje Leonardsen på en av lagets få sjanser i kampen, og Start kunne gå inn i det nye århundret som eliteserielag. Nytt århundre - nye muligheter. Kamp mot Mjøndalen i Adeccoligaen, mai 2012. Start tok sølvmedalje i 2005, i sin comebacksesong i Tippeligaen. Med et lag bestående av mange unge talenter overrasket laget med å ligge på toppen av tabellen det meste av sesongen. Gullmedaljen glapp i siste runde, da laget tapte 1-3 for Fredrikstad. Starts suksess i serien medførte storinnrykk på, og på det meste fant Åge Hareide plass til seks Startspillere i samme landslagstropp. Klubben spilte seg også fram til semifinale i cupen i, og, men forsatt skulle det ikke lykkes å nå finalen. Kvartfinalen mot i skapte kontrovers da Start protesterte på Moldes bruk av Martin Andresen. Protesten ble tatt til følge, og til tross for at Molde vant kampen med 4-3 fikk Start plass i semifinalen. Administrasjon og eierstruktur. Start Toppfotball AS er skilt ut og driver den økonomiske delen av klubben, lønner spillere etc, mens IK Start har spillelisensen i forhold til NFF og driver junioravdelingen. I 2003 kjøpte Erik Solér og Ernst Ravnaas alle aksjene i Start Toppfotball AS. På grunn av økonomiske problemer ble aksjeselskapet i 2008 tvunget til å foreta en emisjon. I denne perioden slet Start med store underskudd og var nær ved å gå konkurs. De to eierne måtte gi tapt da de ikke kunne tilføre Start de 38 millioner kronene som trengtes i kapital. Starts hovedsponsor, Sparebanken Sør, tok deretter over som eier. Banken solgte seg ut av aksjeselskapet i juni 2009, og Ravnaas tok på nytt over som eier av både Start og Sør Arena. Eierskapet ble kortvarig og Ravnaas solgte i desember 2009 sine aksjer videre. Stiftelsen Cultiva gikk inn med 6 millioner, mens tre lokale investorer – Magne Kristiansen, Vidar Robstad og Svein Erik Halvorsen – kjøpte seg inn med til sammen 67% av selskapene Start Toppfotball AS og Start Stadion AS. IK Start fikk en eierandel på 33%. I oktober 2011 solgte to av de tre investorene seg ut, og Magne Kristiansen ble sittende med 67% av Start Toppfotball AS. Meritter. IK Start i kamp mot Moss 6.juli 2008, på Sør Arena. Eliteserien. Totalt 33 sesonger i eliteserien, inkludert -sesongen. Gullvinnere . Roy Amundsen, Thor Einar Andersen, Sven Otto Birkeland, Reidar Flaa, Helge Haugen, Preben Jørgensen, Svein Kaalaas, Cay Ljosdal, Svein Mathisen, Audun Myhre, Trond Pedersen, Helge Skuseth, Torgny Svenssen, Stein Thunberg, Karsten Johannessen (trener) Gullvinnere . Thor Einar Andersen, Helge Breilid, Jan Sigurd Ervik, Helge Haugen, Preben Jørgensen, Olav Klepp, Cay Ljosdal, Svein Mathisen, Trond Pedersen, Roald Rørheim, Rune Sagstad, Helge Skuseth, Stein Thunberg, Jarle Ødegaard, Steinar Aase, Karsten Johannessen (trener) Sølvvinnere . Glenn Andersen, Tom Berhus, Bård Borgersen, Stefan Bärlin, Lars Martin Engedal, Bala Garba, Jóhannes Harðarson, Kristofer Hæstad, Atle Roar Håland, Marius Johnsen, Todi Jónsson, Jon Midttun Lie, Rune Nilssen, Alex Nyarko, Steinar Pedersen, Kai Risholt, Fredrik Strømstad, Alex Valencia, Ben Wright, Bjarte Lunde Aarsheim, Tom Nordlie (trener) Hovedtrenere siden 1954. Karsten Johannessen har altså vært hovedtrener for klubben i ikke mindre enn ni ulike perioder, første gang i 1954, siste gang i 1996. Johannessen var også trener da Start vant sine to seriegull, i 1978 og 1980. Sportsklubben Brann. Sportsklubben Brann er et norsk fotballag som holder til i Bergen og som spiller hjemmekampene på Brann Stadion. Klubben bruker i dag hjemmedrakter med rød overdel og røde shorts og bortedrakter som er helsvarte med røde og hvite detaljer. Klubbens historie. Sportsklubben Brann i 17-mai tog i Bergen Starten. "Ski- og Fodboldklubben Brann " ble stiftet 26. september 1908 av Christen K. Gran og Birger Gjestland. Den første kampen ble spilt mot Bergens Fotballklubb 1. januar 1909 i en kamp som endte 1-1. Allerede i august samme år skulle også den første seieren komme, da Stavanger Idrettsforening ble slått 3-2 i Stavanger. I løpet av de ti første årene hadde klubben allerede fått et navn i fotball-Norge. Både i 1917 og 1918 nådde klubben cupfinalen, med begge endte imidlertid med tap. Sportsklubben Brann sikret seg i 1917 et 30 mål stort areal, og den 25. mai 1919 sto Brann Stadion klart på Nymark. Den nye stadion ble innviet med kamp mot, og endte med 2-6 tap for Brann. Branns første nasjonale mesterskap kom i 1923 og et nytt fulgte to år senere. Brann vant 2-1 over Lyn i den første finaletriumfen, mens Sarpsborg ble slått 3-0 i finalen i 1925. Til tross for at Brann fortsatte å dominere den lokale fotballen, ble det etter hvert vanskeligere å hevde seg nasjonalt etter at mange av lagets støttespillere la opp. Laget kom ikke lengre enn til kvartfinale de neste årene, og etter 1931 måtte Brann vente til etter krigen før klubben igjen kom så langt. Storhetstid. Sportsklubbens virkelige storhetstid kom på 1960-tallet med to seriemesterskap og to av klubbens og landets største profiler: Roald «Kniksen» Jensen og Rolf Birger «Pesen» Pedersen. Seriegullet ble innkassert både i 1962 og 1963. I 1964 forlot nøkkelspillere som blant andre «Kniksen» klubben, og det endte med nedrykk. Klubben var ikke oppe igjen i den øverste divisjon før i 1968. I 1963-sesongen samlet Brann et gjennomsnittlig tilskuertall på hele 15 486, en rekord som sto fram til Rosenborg passerte den i 2003. Brann vant Norgesmesterskapet i 1972 og i 1976 – et halvt århundre siden sist klubben vant mesterskapet. I Cupvinnercupen i 1973 nådde Brann den andre runde, etter å ha slått Gzira fra Malta 9-0 sammenlagt i den første runden. I andre runde ble det Nordirske laget Glentoran for sterkt, og vant sammenlagt 4-2. I 1977 endte Branns ferd i Europa igjen i den andre runden. I første runde vant Brann 5-0 sammenlagt over islandske IA Akranes, men den nederlandske klubben FC Twente vant 4-1 sammenlagt runden etter. Elevatorlaget. 1980-tallet var preget av mye med og motgang for Brann. Det ble nedrykk i 1979, men de var oppe igjen neste år. Men de rykket opp og ned sammenhengende fra 1980-86. Brann ble kjent som «elevator»-laget. Brann har imidlertid nå vært i den øverste divisjonen siden 1987. Men det var ikke bare ille på 1980-tallet. Brann vant cupen i 1982 mot; seiersmålet ble scoret av legenden Neil McLeod. Brann nådde cupfinalen to ganger til på 80-tallet, i 1987 og 1988. Begge endte med tap. Prestasjoner og europeisk suksess. 90-tallet ble preget av skandaler på styrerommet, varierende resultater på banen og høyt pengeforbruk. Fem trenere hadde i løpet av 90-tallet ansvaret for klubben, og hele styret ble avløst. Klubben oppnådde likevel gode resultater i serien, med 4. plass i 96, 3. plass i 1999 og 2. plass i 1997. I Europacup-sammenheng spilte Brann i 1996/1997 sesongen av UEFAs cupvinnercup til tross for å ha tapt finalen mot Rosenborg. (RBK spilte i den mer prestisjefulle Champions League istedet). I turneringen kom Brann til kvartfinalen etter å ha slått ut det nederlandske storlaget PSV Eindhoven etter 2-1 i Bergen og 2-2 i Eindhoven, men ble til slutt slått ut av Liverpool etter 1-1 hjemme og 0-3 borte. Opptur og nedtur. Brann kom med i kvalifiseringsrundene til Champions League for første gang i historien, etter å ha endt på andreplass i Tippeligaen 2000. Brann trakk det bulgarske laget Levski Sofia i 2. kvalifiseringsrunde, men etter hederlige 0-0 på bortebane røk Brann ut før eventyret begynte med 1-1 på hjemmebane i returkampen. Avansement var Branns eneste reelle mulighet til å betjene den stadig økende gjelden, og i tiden som fulgte ble resultatene svakere i takt med at nøkkelspillere ble solgt. Sommeren 2002 sto Brann ribbet for profiler etter at Harri Ylönen, Svante Samuelsson, Azar Karadas, Raymond Kvisvik og Thorstein Helstad hadde forlatt klubben. Få trodde på medalje dette året, men svært få hadde nok sett for seg kvalifisering mot Sandefjord om retten til å spille i Tippeligaen 2003. Men Brann beholdt plassen etter 0-0 borte og 2-1 hjemme. Like etter trakk trener Teitur Thordarson seg, og hans erstatter ble den gamle Brann-spilleren og daværende assistenttrener Mons Ivar Mjelde. Brann etablerer seg i toppen. Trenerskiftet førte til en ny giv i hele klubben, og i tiden som fulgte finansierte Bergens-bedrifter og rike velgjørere nye spillere til klubben, samtidig som Brann fikk slettet sin store gjeld hos Handelsbanken ved å selge 51% av Brann Stadion AS til Stor-Bergen Boligbyggelag. Mjelde ledet «nye» Brann til bronse og cupmesterskap i 2004 da Brann slo Lyn 4-1 i finalen. Det var Branns første tittel på 22 år. Bengt Sæternes ble finalens store helt med tre mål. Etter en middelmådig sesong i 2005 (sjette plass), var Brann tilbake i toppen i 2006. Klubben var serieleder fra 9. til 21.serierunde, men kunne ikke matche Rosenborgs sluttspurt med ti seire og to uavgjorte på de siste tolv kampene. Det ble dermed sølvmedaljer til Brann, for fjerde gang i klubbens historie. Sesongen ble skjemmet av et meget pinlig tap for det svenske amatørlaget Åtvidabergs FF i UEFA-cupens 2. kvalifiserende runde. Dobbeltoppgjøret endte 4-4 og svenskene avanserte på bortemål. 2007 - Seriegull. I 2007 startet Brann sterkt, og lå på 2. plass da første halvdel av serien var ferdigspilt. 22. oktober 2007, da den tredje siste serierunden var ferdigspilt, var det klart at Brann hadde vunnet seriegull for første gang siden 1963. Mjelde klarte altså å lede Brann til serie-bronse, serie-sølv, serie-gull og cup-gull på fire år. 2008. Etter å ha kvalifisert seg til gruppespillet i UEFA-cupen på bekostning av belgiske Club Brugge klarte Brann å ta seg videre derfra. Europa-eventyret endte mot engelske Everton F.C. der Brann etter å ha tapt 8-1 over to kamper måtte se seg utslått. Seriegullet i 2007 sikret Brann retten til å spille kvalifisering til Mesterligaen i 2008. I oktober 2008 ble klubben og Mons Ivar Mjelde enige om å avslutte samarbeidet ved årets slutt. Mjelde er den treneren som har sittet lengst i Brann siden andre verdenskrig, totalt seks sesonger. 2009. Den 21. november meldte klubben at de hadde blitt enige med Steinar Nilsen om at han overtar ansvaret fra og med 1. januar 2009 Han ble imidlertid enig med klubben om å avslutte samarbeidet den 22. mai 2010. Klubbens draktprodusent er fra 2012 Hummel. Flest mål scoret for Brann. "Listen er oppdatert pr. 31. juli 2008. Flest obligatoriske kamper for Brann. "Listen er oppdatert pr. 31. juli 2008" Brannspillere med flest landskamper. Tore Andre Flo 76 kamper, 23 mål Thorstein Helstad 37 kamper, 10 mål Alexander Olsen 37 kamper, 1 mål Helge Karlsen 35 kamper, 0 mål Finn Berstad 32 kamper, 13 mål Roald «Kniksen» Jensen 27 kamper, 5 mål Vinnere av Kniksen-prisen. Kniksen-prisen er oppkalt etter Brann-legenden Roald «Kniksen» Jensen. Tilhengere. Brann har lenge hatt en stor mengde tilhengere. I mange år var Brann Supporter Team den offisielle supporterklubben. Men BST gikk konkurs i 2003 etter at det ble avdekket dårlig økonomistyring. Den offisielle supporterklubben i dag er Brann Bataljonen, som ble dannet samme år. I forhold til antallet tilhengere har imidlertid Bataljonen få medlemmer og det har ikke vært en sterk kultur for organiserte supportere i Bergen. Dette har gitt seg utslag i flere alternative supportergrupper. Sør-Trøndelag. Sør-Trøndelag er et norsk fylke som i nord grenser mot Nord-Trøndelag fylke, i sør mot Hedmark og Oppland, i vest mot Møre og Romsdal og i øst til Jämtlands län i Sverige. Administrasjonssenter og største by er Trondheim. Sør-Trøndelag utgjør sammen med Nord-Trøndelag Nidaros bispedømme. Helse Midt-Norge og Frostating lagmannsrett omfatter Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal. Geografi. Sør-Trøndelag fylke består av 25 kommuner og har et samlet areal på 18 848 km². Fylkets lengste elv er Orkla med sine 179 km. Fylket har kun to byer, Trondheim og Brekstad. Røros er ikke en by, men en bergstad. Trondheim er fylkets administrasjonssentrum. 59 % av fylkets innbyggere bor i Trondheim. Sør-Trøndelags høyeste fjell er Storskrymten med sine 1985moh., og ligger i fylkesgrensen mellom Møre og Romsdal, Oppland og Sør-Trøndelag. Malvik kommune i Sør-Trøndelag har to små eksklaver (Jøsåsgårdene) omsluttet av Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag Samferdsel. I Sør-Trøndelag finner du to flyplasser med sivil rutetrafikk: Røros lufthavn og Ørland lufthavn. Trondheims flyplass, Trondheim lufthavn, Værnes ligger i Stjørdal i Nord-Trøndelag. Fylkestinget 2011-2015. Tore O. Sandvik (Ap) er fylkesordfører og Arne Braut (Sp) er fylkesvaraordfører. Stortinget 2009-2013. Trond Giske og Ola Borten Moe er statsråder. Fast møtende vararepresentanter er henholdsvis Arne L. Haugen (Ap) og Heidi Greni (Sp). Fylkets største bedrifter. De største virksomhetene i fylket, og noen store fra andre kommuner enn Trondheim "Kilde for opplysningene: Adresseavisen, 13.11.2006 og 15.11.2006. Se også. Historie. Sør-Trøndelag fikk sin nåværende utstrekning i 1804 da det tidligere Trondhjems amt ble delt i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag amt. Kultur. Fylkesvåpenet har sitt utspring i seglet til erkebiskop Gaute Ivarsson av Nidaros. Motivet er to økser og en korsstav. Dette er egentlig rent kirkelige motiver; Korsstaven er erkebiskopens verdighetstegn og øksene er Olav den helliges eget merke, ettersom kongen ble drept med et øksehugg. Fylkeskommunen har siden 1976 delt ut Sør-Trøndelag fylkes kulturpris. Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Skiskyting. Skiskyting er en vinteridrettsgren der man kombinerer to helt ulike idretter, langrenn og skyting. Utøverne går runder i en skiløype, før de skyter mot fem blinker. Hvis utøveren bommer på en eller flere blinker, straffes utøveren med strafferunde(r) eller tidsstraff. Skiskyting har blitt en svært populær TV-idrett, spesielt i Tyskland, Russland og Norge. Historikk. Denne idretten har sin opprinnelse fra en øvelse for norske soldater. Den første kjente konkurransen fant sted i 1767, da grensepatrulje-kompanier konkurrerte mot hverandre. I 1767 foregikk det premieskirenn hvor en premie på 20 riksdaler gikk til den som «i fullt Løp kan afskyde sit Gevær og bedst træffe noget visst Maal paa 40 a 50 Skridts distance». Etter hvert fikk sporten utbredelse i de nordiske landene som alternativ trening for militæret. Under navnet militært patruljeløp var kombinasjonen langrenn/skyting demonstrasjonsgren under Vinter-OL i 1924, 1928, 1936 og 1948, men ble ikke godkjent offisiell gren på grunn av få deltakende nasjoner og uenighet omkring reglene. Det første verdensmesterskapet (for herrer) ble arrangert i 1958 i Østerrike, og i 1960 kom skiskyting med på OL-programmet. 20 km normaldistanse har vært med hele veien, stafett 4 * 7,5 km offisielt fra 1966 (i OL fra 1968), og sprint 10 km fra 1974 (OL-gren først 1980). En stor revolusjon innen skiskyttersporten var overgangen fra grovkalibergevær (t.o.m 1977) med 150 meters avstand til blinkene, til finkaliber (.22 Long Rifle) i 1978 med kun 50 m avstand. Andre viktige forandringer var kvinnenes inntreden (VM 1984, OL først fra 1992), og overgangen fra klassisk stil til friteknikk (snøskøyting) i 1985. På 1990-tallet var det innføring av jaktstarten (VM97) og fellesstarten (VM99) som fikk enda flere publikummere (spesielt tv-tittere) til å få øynene opp for idretten. Styringsorgan. I 1948 ble "Union Internationale de Pentathlon Moderne et Biathlon (UIPMB)" stiftet, for å standardisere reglene for skiskyting og moderne femkamp. Skiskytterdelen av UIPMB opprettet i 1993 International Biathlon Union (IBU), som offisielt gikk ut av UIPMB i 1998. I Norge er skiskytteridretten organisert av Norges Skiskytterforbund. Mesterskap. Artiklene nedenfor inneholder informasjon om internasjonale mesterskap og navnet på medaljevinnerne. I motsetning til OL og VM går verdenscupen over en hel sesong med renn fra desember til mars (de siste årene er VM/OL inkludert), der det gjelder å samle flest verdenscuppoeng i løpet av en hel sesong. Reglene i skiskyting. De fullstendige reglene finnes på. Reglene som er gjengitt under er likevel nok til at en tilskuer vil forstå hva som skjer på en skiskytterarena, enten man faktisk er til stede eller sitter hjemme og følger konkurransen på TV. Langrenn. Alle langrennsteknikker er tillatt i skiskyting, men det eneste tillatte utstyret er ski og skistaver. Skienes minimumslengde er skiløperens høyde minus fire centimeter. Skyting. Skiskytteren bærer en rifle som veier minimum 3,5 kg, pluss ammunisjon i magasiner på ryggen under løpet. Riflene som brukes er i kaliber.22LR, og er ikke automatiske eller halvautomatiske. Ladingen må gjøres manuelt av skiskytteren. Avstanden fra skytter til blink er 50 m. Ved liggende skyting er blinkenes diameter 45 mm, ved stående 115 mm. De fem blinkene har automatisk anvisning, de veksler fra svart til hvitt når de blir truffet, slik at skiskytteren (og publikum) umiddelbart vet om et skudd resulterte i treff eller bom. Sprint. I sprintøvelsen over 10 km (7,5 km for kvinner) skyter deltakerne to ganger (à 5 skudd), en gang liggende og en gang stående. For hver bom må deltakeren gå en strafferunde på 150 m. Det brukes intervallstart (vanligvis 30 sekunder). Jaktstart. I jaktstart starter skiskytterne med en tidsforskjell fra et tidligere løp, vanligvis en sprintøvelse. Den utøveren som krysser mållinjen først, er vinneren. Distansen er 12,5 km (10 km for kvinner), man skyter fire ganger (2 ganger liggende og 2 stående), og hver bom gir en strafferunde på 150 m. Fellesstart. I fellesstart starter alle skiskytterne samtidig, noe som begrenser det maksimale antallet deltakere. I løpet av 15 kilometer (12,5 kilometer for kvinner) skytes det fire ganger, to ganger stående og to ganger liggende. Man må gå en strafferunde for hver blink man bommer på. Normalprogram. 20-kilometeren (10km/15km for kvinner) er den eldste øvelsen i skiskyting. Arrangert første gang i VM i 1958 for menn, 1984 for damer. Det er fire skytinger, i rekkefølgen liggende, stående, liggende, stående, totalt 20 blinker. For hver bom blir langrennstiden påplusset med et tidstillegg, vanligvis ett minutt. Intervallstart som i sprint. Stafett. Lag består av fire deltakere som går 7,5 km for menn og 6 km for kvinner, med to skytinger (en liggende og en stående). For hver serie på fem blinker har man åtte skudd til rådighet, men de tre siste patronene må lades enkeltvis. Hvis man ikke har fått ned alle blinkene etter de åtte skuddene, må man gå en strafferunde på 150 meter for hver blink som gjenstår. Lagene starter samtidig på første etappe, og som i langrennsstafetter må deltakeren berøre løperen på neste etappe for at vekslingen skal være gyldig. Mix-Stafett. Lag består av fire deltakere (2 kvinner og 2 menn, i rekkefølgen: K-K-M-M) som går 6 km for kvinner og 7,5 km for menn, med to skytinger (en liggende og en stående). For hver serie på fem blinker har man åtte skudd til rådighet, men de tre siste patronene må lades enkeltvis. Hvis man ikke har fått ned alle blinkene etter de åtte skuddene, må man gå en strafferunde på 150 meter for hver blink som gjenstår. Lagene starter samtidig på første etappe, og som i langrennsstafetter må deltakeren berøre løperen på neste etappe for at vekslingen skal være gyldig. Lag. Et lag består av fire skiskyttere, og alle starter samtidig. To deltakere må skyte på liggende, de andre to på stående. Hvis man bommer, må de to deltakerne som ikke skyter, gå en strafferunde på 150 meter. Løperne må komme inn på skytearenaen samtidig, og må også gå i mål med maksimalt 15 sekunders mellomrom, ellers får laget et straffetillegg på 1 minutt. Lagkonkurransen ble tatt ut av det internasjonale programmet etter VM i 1998. Sommerskiskyting. En vanlig variant av skiskyting er sommerskiskyting eller rulleskiskyting som det også kalles, der ski erstattes med rulleski. Landslagstrener. Den 21. mai 2008 ble det offentliggjort at svenske Mikael Löfgren overtar som ny trener for det norske skiskytterlandslaget. Stabæk Fotball. Stabæk Fotball (stiftet 16. mars 1912) er et fotballag fra Bærum kommune som spiller i Tippeligaen. Blant klubbens meritter finnes ett seriegull (2008), én sølvmedalje (2007) og tre bronsemedaljer i Tippeligaen, ett NM-gull fra 1998 og ett NM-sølv fra 2008 og ett superfinalegull fra 2009. Fra og med 2009 har Stabæk også et kvinnefotballag i toppen, etter at Asker Skiklubbs fotballag, Asker Fotball Kvinner ble innlemmet i klubben, under navnet Stabæk Fotball Kvinner. Historie. Stabæk IF ble stiftet i Løkkeveien 24 i Bærum i 1912. Stabæk er blitt kalt en askeladd i norsk toppfotball. En gruppe visjonære ledere, blant dem Ingebrigt Steen Jensen og Peder Stian Madsen, bestemte seg på slutten av 1980-tallet for å gjøre Stabæk til en stormakt i norsk fotball, under mottoet «Ullevaal 95». Navnet henspilte på at man skulle spille cupfinale i 1995. Laget gikk raskt fra 4. divisjon til Tippeligaen, og debuterte der i 1995. Noen cupfinale ble det ikke det året, men i 1998, da Rosenborg ble beseiret 3–1 etter ekstraomganger. Thomas Finstad og Helgi Siggurdson scoret ett mål hver i ekstraomgangene. Etter å ha rykket ned i 2004, vant Stabæk 1. divisjon og rykket dermed opp igjen til Tippeligaen i 2005. I 2006 kom de på femte plass i Tippeligaen og Daniel Nannskog ble ligaens toppscorer. Året etter vant klubben sølv, bak Brann som tok gullet. Stabæk vant Tippeligaen 2008 og klubbens første seriegull ved å slå Vålerenga 6–2 på hjemmebane i nest siste serierunde. Dette var klubbens siste kamp på Nadderud stadion; heretter spiller klubben på den nye Telenor Arena. Sesongen ble avsluttet med NM-sølv etter å ha blitt slått av Vålerenga i finalen. I 2009 begynte Stabæk sesongen med å vinne nok en tittel ved å slå Vålerenga 3-1 i superfinalen rett før seriestart. Sesongen begynte langt dårligere i serien, hvor Stabæk lå på nest siste plass med 7 poeng etter 8 runder. Tre runder senere, borte mot Aalesund FK kom det absolutte bunnpunktet prestasjonsmessig, som skulle vise seg å markere starten på en lang opptur. En opptur som til slutt sendte Stabæk inn i sølvstriden mot, og ga bronse. 2010 sesongen endte med en historisk svak 12.plass, Stabæks dårligste plassering noen sinne sett bort fra nedrykksåret 2004. Sesongen var preget av mange skader samt usikkerhet rundt trenersituasjonen. Telenor Arena. Nesten på dagen ti år etter at ideen om den ble klekket, sto Stabæks nye hjemmebane (Norges første innendørs Tippeliga-arena), Telenor Arena på Fornebu, klar til sesongen 2009. Det er en innendørs multibruksarena som kan huse over 15 000 mennesker på fotballkamper og andre sportsarrangement, og inntil 23 000 mennesker på konserter. Telenor betalte 115 millioner kroner i en større sponsorpakke hvor stadionnavnet inngår. Den første treningskampen var mot IFK Gøteborg 24. januar 2009, kampen endte 0-0. Det første målet laget Rosenborgs Trond Olsen i en treningskamp 27. februar 2009. 8. mars 2009, i den første offisielle kampen, Supercupfinalen mellom Stabæk og Vålerenga, kom hjemmelagets første seier på eget kunstgress med 3-1. I serien startet det litt tyngre på den nye arenaen, med tre uavgjorte og ett tap på de fire første. Med sin første seier i serien på Telenor Arena (4-1 mot Sandefjord 16. mai 2009) innledet Stabæk en imponerende statistikk på ti seire på elleve seriekamper. Den nye arenaen ble aldri utsolgt i løpet av det første året – i sterk kontrast til Nadderud, som året før var utsolgt til tolv av tretten seriekamper. Med sin betydelig større tilskuerkapasitet sørget Telenor Arena likevel for en kraftig økning i tilskuerantallet for Stabæk, fra et rekordsnitt på ca. 5 800 i 2008 til knappe 9 500 i 2009. Og det i et år hvor de fleste konkurrentene opplevde en nedgang i besøkstallene. I 2010 gikk imidlertid tallene ned igjen til rundt 8000, og foran 2011-sesongen var det lenge usikkert om Stabæk i det hele tatt ville spille på Telenor Arena etter krangel om leiepriser og eierett. Mange supportere av klubben har uttrykt stor skepsis til arenaen, og mener den blir for stor og kunstig, og ønsker seg et nytt stadion eller utbygget Nadderud. Etter 2011-sesongen ble det bestemt at Stabæk skulle vende tilbake til Nadderud stadion på Bekkestua, etter at man ikke fant noen løsning på Fornebu. Sarpsborg Fotballklubb. Sarpsborg Fotballklubb ble stiftet 8. mai 1903. Lagets elitesatsing inngår i samarbeidsklubben Sarpsborg 08, mens Sarpsborg FKs A-lag spiller i 5. divisjon. Sarpsborg er et av de store norske cuplagene, med hele tolv cupfinaler. Ved seks anledninger har de vunnet, i 1917, 1929, 1939, 1948, 1949 og 1951. Sarpsborgspilleren Harry Yven var med på å vinne fire cupmesterskap, det første som 17-åring i 1929, og det siste som 37-åring i 1949. I seriesammenheng er tredjeplass det beste Sarpsborg har oppnådd, i årene 1964 og 1965. I 1970 deltok Sarpsborg i europacupen og tapte i 1. runde med 1-0 hjemme og 5-0 borte mot Leeds. Den senere landslagssjef Egil Olsen spilte på Sarpsborg den gangen. Historie. Sarpsborg fotballklubb ble stiftet av H.W. Kenworthy i 1903. Arbeid gjorde at Kenworthy flyttet fra England til Sarpsborg, og etter en stund i landet ville han slutte seg til en fotballklubb. Den nærmeste var den nylig stiftede Fredrikstad fotballklubb, men den avviste ham. Dette gjorde at han startet en ny klubb i Sarpsborg, og på stiftelsesmøtet ble det vedtatt at den skulle hete Sarpsborg fotballklubb. Klubbens første treningsbane lå der Kirkegata skole ligger i dag, med fotball som hadde blitt bestilt fra Kristiania. Det første styremøtet fant sted på Heidemanns konditori, som lå på hjørnet av St. Mariegate og Jernbanegata. Med stor velvillighet fra Borregaard og direktør Oscar Pedersen, ble fotballklubben tildelt plass til fotballbane på Helgeby og der ble den første ordinære fotballkampen spilt 10.juli 1904. SFK møtte der FFK og 600 tilskuere som så dette historiske oppgjøret, som FFK vant 4-0. Klubben spilte seriespill på øverste nivå fram til 1974, unntatt 1957-1962 og 1973. Fra 1975-1980 spilte klubben på nest høyeste nivå, unntatt i 1978. Fra 1981 til 2007 spilte klubben i 2. og 3. divisjon, unntatt i 1995 og 1997 hvor klubben var oppe i 1. divisjon uten å berge plassen. Før sesongen 2008 trakk klubben laget sitt fra 2. divisjon mot at 1. divisjonsklubben Sparta Sarpsborg byttet navn til SFK Sparta og meldte seg ut av allianseidrettslaget Idrettslaget Sparta. Navnet SFK Sparta ble ikke godkjent av idrettskretsen og dermed ble det nye navnet Sarpsborg Sparta, ett år senere endret til Sarpsborg 08 Fotballforening. Sarpsborg FKs B-lag ble det nye A-laget og klubben spiller nå i 5. divisjon. Sportsklubben Vard Haugesund. Sportsklubben Vard Haugesund (stiftet 1916) er en norsk fotballklubb fra Haugesund i Rogaland. Klubben er en av de største rene fotballklubbene i Norge med ca. 60 lag i aldersbestemte klasser og nådde cupfinalen i 1962 og 1975. I 1976 spilte Vard i 1. divisjon – eller det som i dag heter Tippeligaen. Det ble nedrykk samme år. Vard hadde i gjennomsnitt 6300 tilskuere på sine hjemmekamper i 1976. Fra sesongen 2006 har Vard et sportslig samarbeid med Fotballklubben Haugesund, SK Haugar og SK Djerv 1919. De spiller hjemmekampene sine på Haugesund stadion. Hovedtrener er Steinar Lein. Klubbens supporterklubb heter SuperVard. Vard har hatt kjente spillere som Arne Larsen Økland, Wim Balm, Rune Ottesen og Svein Hammerø. Serien. Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. Statoil. Statoil ASA (,) (StatoilHydro fra 2007 til 2009) er et norsk børsnotert olje- og gasselskap. Den norske stat er hovedaksjonær med en eierandel på 67 prosent som forvaltes av Olje- og energidepartementet. Selskapet har 29 500 ansatte, herav 16 300 i selve morselskapet. Statoil er representert i ca. 36 forskjellige land. Med en markedsverdi omkring 400 milliarder kroner er selskapet Norges desidert mest verdifulle, og det er blant verdens 50 største selskaper uavhengig av bransje. Hovedkontoret ligger i Stavanger. Selskapet er en videreføring av Statoil (1972–2007), og ble til ved at olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro ble slått sammen med Statoil med virkning fra 1. oktober 2007, hvorpå selskapet skiftet navn til StatoilHydro. Navnet ble endret tilbake til Statoil den 1. november 2009. 1972–2001. "Den norske stats statsoljeselskap as Statoil" ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972. Den politiske motivasjonen bak vedtaket var ønske om norsk deltagelse i oljeutvinningen fra starten av for å bygge opp kompetanse som kunne danne basisen for en nasjonal oljeindustri. Fra formålsparagrafen til statsoljeselskapet: Statoil skal selv, eller gjennom andre selskap, «drive undersøkelser etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum og avledede produkter.» Statoils vedtekter ble ikke vedtatt i Stortinget før i mars 1974, de inkluderte paragrafer som påla styret å drøfte sentrale saker med industriministeren (senere med olje- og energiministeren). Stortinget vedtok at regjeringen årlig skulle legge fram en melding om Statoils «planer og prosjekter med økonomiske oversikter og andre saker av vesentlig prinsipiell eller politisk betydning.» Så tidlig som i 1973 startet selskapet arbeid for å sikre seg petrokjemisk industri. Etter lobbyvirksomhet og oppkjøp endte arbeidet innen 1980 i helt eierskap i Rafsnes-anlegget i Bamble samt delt eierskap med Norsk Hydro i Mongstad-raffineriet. Statoil var tidlig ute med funderinger om moderniseringer av raffineriet på Mongstad, noe som etter hvert førte til at Norsk Hydro solgte sin andel til Statoil og Statoil stod igjen som ene-ansvarlig for en oppgradering. Prosjektet ble Statoils svenneprøve i norsk oljeindustriutbygging og endte i Mongstad-skandalen med mer enn 100 % overskridelse eller ca 6 milliarder i ekstraregning til staten. (10 milliarder i statlig bergingsaksjon sier Kåre Willoch). Etter dette har Statoil stått ansvarlig for flere utbyggingsprosjekter, de mest omfattende er offshore produksjonsanlegg på Gullfaksfeltet, Sleipnerfeltet, Åsgardfeltet og Snøhvitfeltet. De to sistnevnte utbyggingsprosjektene hadde begge kostnadsoverskridelser i størrelsesorden 18–20 milliarder kroner. 2001–2007. "Statoil ASA" ble navnet på det nye delprivatiserte, norskregistrerte olje- og gasselskap. 2001 markerte et skillepunkt i norsk oljeindustripolitikk da staten delprivatiserte Statoil med et salg på ca 18 % av aksjekapitalen samtidig som Statoil fikk ta med seg 15 % av statens eierskap av de norske oljeressursene på sokkelen. Staten fortsatte som selskapets største eier, med en eierandel på 70,9 % etter ytterligere nedsalg. Med råvarer menes alle formene for petroleumsressurser: olje, gass, NGL og kondensat. Foredling er mer enn råoljeraffinering, her inngår også f.eks. behandling av gass. Tilsvarende er råvarehandel mer enn kjøp og salg av råolje. Selskapet hadde virksomhet i 33 ulike land i 5 verdensdeler. Som i Norge lå virksomheten i flere ledd i verdikjeden, i Europa var virksomheten først og fremst knyttet til markedsføring og salg. Pr 1. januar 2005 produserte Statoil olje i beskjedent volum i Kina og Angola. I tillegg var selskapet operatør i leteområder flere land og partner i andre områder for leting og undersøkelser. Det er uklart hvor store sikre reserver for produksjon av olje og gass som Statoil hadde kontroll over i utlandet. StatoilHydro. Selskapet offentliggjorde i desember 2006 at det ønsket å slå seg sammen med olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro i et sammenslått selskap. Den norske stat eide 62,5 prosent av aksjene i det nyfusjonerte StatoilHydro. Stortinget gav i forbindelse med fusjonen fullmakt til Stoltenberg II-regjeringen om å øke statens eierandel til 67 prosent gjennom kjøp av aksjer for 30 milliarder kroner Opposisjonspartiene stemte imot dette planlagte aksjekjøpet. I januar 2009 inngikk SAS og StatoilHydro historiens største avtale om flytransport inngått i Norge. Avtalen er på tre år med mulighet for to års forlengelse. Kontrakten var på 500 millioner kroner per år. Olje- og gass. Statoil er verdens største operatør på dypt vann, og har en dominerende posisjon på norsk sokkel, hvor det står for omkring 80 prosent av den utvunne oljen. Selskapet er i tillegg tilstede i omkring 40 land over hele verden. De største reservene er i Angola, Aserbajdsjan og Algerie. Statoil er også engasjert i oppstrømsaktivitet i Brasil, Canada, USA, Storbritannia, Irland, Iran, Libya, Russland og Kina (Lufengfeltet). Da Statoil og Hydro offentliggjorde planene om en sammenslåing, ble en mer effektiv internasjonal virksomhet oppgitt som en sentral beveggrunn. Den 25. oktober 2007 ble der undertegnet avtale med det russiske Gazprom som ga StatoilHydro 24 % andel i selskapet som skal drifte Sjtokman- feltet i Nordishavet. Dette innebærer at StatoilHydro vil måtte bære en betydelig andel av kostnadene som kommer fra utbygging av gassfeltet, men samtidig regner man også med å få betydelig gevinst fra salget av gassen. DEnne skal transporteres med rørledninger og LNG-skip. Gassreservene der er iflg. NRK anslått til ca. syv års europeisk forbruk. Partnerskapet blir: Gazprom 51%, Total 25% og Statoil 24%. Det er viktig å understreke at russerne fortsatt eier 100 % av selve naturressursene, mens selskapet Statoil har eierskap i skal bygge ut, drifte og selge gassen. Søndag 31. januar 2010 ble det signert en 20 års kontrakt for West Qurna 2-feltet i Irak med Lukoil (56.2%) og Statoil (18.75%) som Iraks partnere. Serviceavtalen vil gi Statoil og Lukoil 1,15 $ per fat olje produsert, og oljeproduksjonen ventes å starte i 2012. 13bn barrel West Qurna 2 field $1.15/b contract signed. Reserver og produksjon. Statoils andel av totale reserver på norsk sokkel var pr 1. januar 2005 171,5 millioner Sm³ olje og 530,4 mrd Sm³ gass. Dette tilsvarte 14 % av oljereservene og 22 % av gassreservene på sokkelen, og gjorde Statoil til den største rettighetshaver på sokkelen nest etter staten. Bruttoverdien kan dreie seg om i størrelsesorden 800 milliarder kr med prisnivå på 42 $/fat olje og 1 kr/Sm³ gass. Statoils andel av oljeproduksjonen på sokkelen var i 2004 ca. 30,1 millioner Sm³, et prosentvis uttak på ca. 15 % målt av Statoils reserve ved inngangen til 2004. Det indikerer at det kan gjøres uttak fra oljereservene med dette volum i 7 år framover før de er tømt. Tabellen under lister alle gjenværende feltreserver pr 1. januar 2005 der Statoil hadde andeler av produksjon med andel av feltet, råolje gitt i millioner standardkubikkmeter MSm³ og i mill fat som tilfaller Statoil, gass i milliarder standardkubikkm eter GSm³, NGL i millioner tonn, naturgasskondensat i MSm³ og totalen av all gjenværende petroleum i feltet gitt i millioner oljeekvivalenter (oe). Alle tall for petroleumsreserver er i følge Oljedirektoratet og gjelder pr 1. januar 2005. Feltene er listet i avtakende reservestørrelse. Gasskraftverk og CO2-rensing. Statoil er involvert i de tre største CO2-rensingsprosjektene i verden: Lagring i Sleipnerfeltet og utskillelsen av CO2 på Snøhvitfeltet og på In Salah-feltet i Algerie. Dessuten planlegges rensing av CO2-utslippet fra Mongstad-anlegget i fullskala fra 2020. Oljesand. I 2007 kjøpte Statoil selskapet North American Oil Sands Corporation som eier et oljesandfelt i Athabasca i Canada. I november 2010 solgte Statoil 40 % av selskapet til thailandske PTT Public Company. Feltet ventes å komme i produksjon i 2011. Annen oljerelatert virksomhet. Statoil driver nedstrømsvirksomhet i mange land i Nord-Europa. Bensinstasjoner og andre petroleumsprodukter markedsføres med merkenavnet Statoil. Statoil Natural Gas inngikk i mai 2010 en avtale med National Fuel Gas Suply Corporation om rett til å transportere opptil 3,2 milliarder kubikkmeter gass i året. Gassen skal transporteres gjennom en rørledning fra den nordlige delen av skifergassområdet Marcellus i Pennsylvania til Niagara på grensen mellom USA og Canada. Statoil produserer skifergass i Marcellus-området. Forventet oppstart er i midten av 2012. Vindmøller. Statoil har fått konsesjon til å oppføre 88 vindmøller, som er festet på havbunnen utenfor Norfolk-kysten i England. Statoil er eier av prosjektets halvpart, men selskapets ledelse har ikke gitt klarsignal for virkeliggjøring av planene. Statoil har dessuten foretatt investeringer på omkring fire hundre millioner kroner til oppføring og videreutvikling av verdens første fullskala flytende vindmølle, Hywind havvindmølle, som i juni 2009 ble plassert vest for Karmøy og som i september 2009 satt i drift for en to års prøveperiode. Teknologien er egenutviklet og bygger på flytende betongkonstruksjoner i Nordsjøen. Offshoremøllen rager 65 meter over vannflaten, mens flyteelementene stikker hundre meter under havoverflaten. En 2,3 megawatt vindmølle blir festet på toppen av en såkalt Sparbøye, blant annet kjent fra produksjonsplattformer og bøyelasting offshore. Havbasert energi. Statoil er medeier i Hammerfest Strøm AS, som i 2003 stod for installasjonen av en prototyp tidevannsmølle på tre hundre kilowatt på femti meters dyp i Kvalsundet utenfor Hammerfest. Møllen har vært i drift fra 2003 og er jordens første tidevannsmølle som genererer elektrisitet som blir levert direkte til strømnett på land. Statoil har kjøpt seg inn i bølgekraftteknologi utviklet av Ocean Power Delivery fra Skottland. Det har planer om å stå for byggingen av verdens første bølgekraftverk utenfor Portugals kyst. Teknologien bygger på sjøormliknende enheter som følger bølgene opp og ned samt fra side til side. Enhetene er tilkoblet undersjøiske kabler som går til det landbaserte strømnettet. Solenergi, biodrivstoff og annen energi. StatoilHydro foretok investeringer i det amerikanske solenergiselskapet BrightSource Energy i mai 2008. Statoil har kjøpt seg inn i et biodieselanlegg i Litauen. Produksjonen begynte høsten 2007. Kapasiteten er på drøyt 100 000 tonn biodiesel i året. Det har solgt biodrivstoff fra 1999 og selger biodrivstoff i Sverige, Danmark, Norge, Latvia, Litauen og Polen. Statoil medvirker i flere internasjonale samarbeidsprosjekter knyttet til hydrogen. Korrupsjonssaken i Iran. Statoil opplevde en korrupsjonsskandale i 2003 også kjent som Horton-saken. Den begynte da Dagens Næringsliv i september omtalte en konsulentavtale med Horton Investments i 2002, et selskap eid av eks-iraneren Abbas Yazdi. Hashemi, sønn av den tidligere presidenten i Iran og direktør i et av datterselskapene til det statlige iranske oljeselskapet NIOC, var angivelig en av Hortons viktigste rådgivere. Statoils direktør for internasjonal virksomhet Richard Hubbard, styreformann Leif Terje Løddesøl og konsernsjef Olav Fjell fratrådte sine stillinger i september 2003. Statoil har i oktober 2004 godtatt boten fra Økokrim på 20 millioner kroner. Grunnlaget for boten er blant annet brudd på straffelovens paragraf 276c om påvirkningshandel via mellommenn. Fram til 12. oktober 2006 var selskapet under kriminaletterforskning av amerikanske justismyndigheter, mistenkt for å ha brutt. Før det foretok det amerikanske kredittilsynet (SEC) undersøkelser omkring saken. I børsmeldingen 13. oktober 2006 skrev Statoil at de tok ansvaret for «-bestikkelser betalt til en iransk tjenestemann i 2002 og 2003 for at denne skulle benytte sin innflytelse til å sikre Statoil en kontrakt for utbygging av fase 6, 7 og 8 av det iranske gassfeltet, South Pars, for uriktig regnskapsførsel av betalingene og for ikke ha tilstrekkelig intern kontroll til å hindre at betalingene ble foretatt.» Saken ble avsluttet ved at Statoil betalte bøter på tilsammen på 21 millioner USD etter et forlik med det amerikanske kredittilsynet (SEC), det amerikanske justisdepartementet og den amerikanske påtalemyndigheten for the Southern District of New York. Statoil uttalte på pressekonferansen den 13. oktober at de gjorde innrømmelser og inngikk forliket for å unngå behandling i det amerikanske rettssystemet. Navnestriden. 23. desember 2006 stilte daværende styreleder i Hydro, Jan Reinås, ultimatum om at Statoil-navnet skulle bort. En rekke sentrale politikere fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti samt Senterpartiet gjorde det i de påfølgende måneder klart at de ønsket å beholde Statoil-navnet. Ifølge en rekke medier skal statsminister Jens Stoltenberg ha vært av samme oppfatning. I mars 2007 ble StatoilHydro kjent som det nye selskapets midlertidige navn. Med et sådant navn var det flere som forventet at Hydro ville forsvinne, og daværende olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ga signaler om at såvel StatoilHydro som Statoil var gode permanente navn for selskapets hovedaksjonær (staten). Fusjonsavtalen, som ble vedtatt i mai 2007, fastslo at styret skulle finne et nytt permanent navn. I desember 2007 ble det klart at en ikke ville rekke å få på plass et navn til generalforsamlingen i 2008. Ny frist ble satt til generalforsamlingen våren 2009. I februar 2009 ble det kjent at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen hadde konkludert med at det gamle Statoil-navnet skulle gjeninnføres fra 2010. Dette måtte midlertidig formelt bestemmes på kommende generalforsamling. Det ville likevel bli en formalitet ettersom staten eier nær 70% av aksjene. Det ble på StatoilHydros ordinære generalforsamling den 19. mai 2009 vedtatt at selskapets navn skulle endres til Statoil ASA, og endringen ble gjennomført fra 1. november 2009. Libya. En del av avtalen mellom Hydro og Statoil var at Hydros konsernsjef Eivind Reiten skulle være første styreleder i StatoilHydro. Samme dag som fusjonen ble gjennomført, kom imidlertid nyheten om at Hydro hadde hatt et engasjement i Libya, hvor de kan ha vært involvert i korrupsjon. Statoil ble ikke kjent med disse problemene før 26. september 2007. Statoil er tidligere dømt for korrupsjon i Iran, og er derfor underlagt spesielt strenge regler av aksjebørsen i New York. Da Libya-engasjementet kom for en dag, ble det klart at dette måtte granskes. I den forbindelse måtte også Hydros rutiner undersøkes. Derfor trakk Reiten seg som styreleder i StatoilHydro allerede 4. oktober samme år. Marit Arnstad fungerte som styreleder til Svein Rennemo tok over 1. april 2008. Rennemo var adm. dir. i Petroleum Geo-Services, en stilling han forlot da han ble styreleder i StatoilHydro. Flere korrupsjonsanklager. I en debattkronikk i Aftenposten 9. november 2007 ble selskapet og konsernsjef Helge Lund kritisert av journalist Erling Borgen for å gå udemokratiske og korrupte lands ærend. Helge Lund svarte at det ikke er hans eller StatoilHydros oppgave å kritisere slike forhold. Hurtigløp på skøyter. Hurtigløp på skøyter er en idrettsgren hvor utøverne konkurrerer om å gå over isen så fort som mulig på skøyter. Betegnelsen brukes spesielt om den grenen av skøytesporten der løperne starter parvis i delte baner på en rundbane, der løperne rangeres etter tid (og eventuelt sammenlagt poengsum etter 4 løp). Andre former for skøyteløp, er kortbaneløp og langløp (maraton). I begge disse øvelsene starter løperne sammen og rekkefølgen over målstreken avgjør. På norsk brukes betegnelsen hurtigløp på skøyter om konkurranser på en lang rundbane (400 m). I enkelte engelsktalende områder skilles det mellom "long track speed skating" og "short track speed skating" (kortbaneløp). Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, som er det øverste organ for begge grener, bruker imidlertid betegnelsene "speed skating" og "short track speed skating", og det er også disse betegnelsene som brukes av IOC i det olympiske programmet. Historie. a> ved Hindeloopen, Nederland i 1828 Arkeologiske studier tyder på at det i mer enn 4000 år har vært brukt skøytelignende fottøy for å ta seg frem over isen. Den første typen skøyter var leggbein fra storfe som ble slipt og bearbeidet og bundet fast til skoen, såkalte islegger. I følge Snorre mente Øystein Magnusson at det ikke var noen som kunne kappes ham i å gå på islegger, mens broren Sigurd Jorsalfare "ikke [gikk] bedre enn et naut". Den første kjente konkurransen ble holdt i England i 1763, og på 1800-tallet ble det holdt konkurranser i både England, Nederland, Norge, Tyskland og i Nord-Amerika. Norges første organiserte skøyteløp ble holdt av Christiania Turnforening på sjøisen utenfor Akershus festning den 1. mars 1863 med 10 000 tilskuere. Året etter ble Christiania Skøjteklub stiftet, sannsynligvis den eldste skøyteklubben i verden. I 1884 ble Axel Paulsen utropt til "The Amateur Champion Skater of the World" etter å ha vunnet et løp over 25 engelske mil i New York. Denne tittelen forsvarte han året etter etter en duell mot den nederlandske mesteren Renke van der Zee over 3 engelske mil i Frognerkilen den 26. februar 1885. Det skal ha vært 30 000 tilskuere tilstede på dette arrangementet. I årene 1889 til 1892 ble det invitert til verdensmesterskap i Amsterdam, men det var først i 1891 man klarte å kåre en vinner i amerikaneren Joseph F. Donoghue; mesterskapene i 1889 og 1890 endte uavgjort fordi ingen løper klarte å vinne 3 distanser. I 1892 ble mesterskapet avlyst pga. mildvær. I juli 1892 ble det internasjonale skøyteforbundet, ISU, stiftet i Scheveningen i Nederland, dog uten norsk representasjon. Her ble det satt ned konkurranseregler for skøyteløp; bl.a ble de metriske klassiske distansene 500 m, 1 500 m, 5 000 m og 10 000 m innført, og 400 m-banen ble gjort til standard. I 1893 ble det første offisielle verdensmesterskapet avholdt på Museumsplein i Amsterdam, med nederlandske Jaap Eden som vinner. Norges Skøyteforbund (NSF) ble stiftet 27. februar 1893 og er Norges nest eldste særforbund. Arbeidernes Idrettsforbund (stiftet 1924, slått sammen med Norges Idrettsforbund 1940) hadde også hurtigløp som en av sine viktigste idretter. Konkurranseform. I hurtigløp på skøyter starter løperne parvis i adskilte baner, og det konkurreres på tid. Det konkurreres både på enkeltdistanser og sammenlagt over flere løp. I enkeltdistansekonkurranser er det den løperen med best tid på distansen som vinner. I sammenlagtkonkurranser gås det flere løp, og i hvert av løpene blir løperens tid omregnet til gjennomsnittlig 500 m-tid og summert. Vinneren er den løperen som har fullført alle distansene med lavest totalpoengsum. Distansene som gås i hurtigløp på skøyter er 100 m, 500 m, 1 000 m, 1 500 m, 3 000 m, 5 000 m og 10 000 m. I lokale og nasjonale løp gås det gjerne andre distanser i ungdomsklassene, f.eks. 400 m, og det registreres også uoffisielle verdensrekorder over 1 engelsk mil og timesløp. Under allround-konkurranser gås distansene 500 m, 3 000 m, 1 500 m og 5 000 m for kvinner (liten firkamp), og 500 m, 5 000 m, 1 500 m og 10 000 m for menn (stor firkamp). I sprint-konkurranser over to dager gås distansene 500 m, 1 000 m, 500 m og 1 000 m (sprintfirkamp). Lagkonkurranse. Lagkonkurransen er en relativt ny konkurranseform i hurtigløp på skøyter. Løpet arrangeres normalt som et forfølgelsesløp der hvert lag består av 3 (eller 4) løpere som går sammen. Lagene starter samtidig midt på langsiden på hver side av banen. Under lagkonkurransen går det bare med en løpebane (dvs. kun innersvinger). Lagets sluttid bestemmes av tredje løper i mål. I internasjonale mesterskap og verdenscup er det 3 løpere på hvert lag, der damene går 6 runder og herrene går 8 runder. Stafett er en annen konkurranseform i ISUs reglement, men dette er en øvelse som ikke er mye brukt. Kvartettstart. Normalt går to og to løpere parvis, men under enkelte stevner kan løpene organiseres som såkalt kvartettstart, der to par går samtidig. Dette gjøres ved at ett av parene starter først. Når disse har kommet av gårde kalles det andre paret frem til start, og disse sendes av gårde når det første paret har gått ca en halv runde. Dersom det blir feilstart det andre paret i kvartetten, må dette paret vente til første par har passert før startprosedyren kan gjentas. Banen. Oppmerking av en 400 m-bane En standardbane for hurtigløp på skøyter er iht ISUs regelverk en rundbane med to konkurransebaner og en total lengde mellom 333 1/3 m og 400 m. Banens kurver er på 180° der indre banes radius er mellom 25 m og 26 m. Konkurransebanenes bredde er 4 m. På den ene langsiden (vekslingssiden) skal det være et krysningsfelt over hele langsidens lengde. Til internasjonale mesterskap skal banen være 400 m lang, og ha en (minst) 4 m bred oppvarmingsbane innenfor indre bane. I olympiske leker er det i tillegg krav om at banen skal være innebygd. Konseptet med to adskilte konkurransebaner i en rundbane med krysning på den ene langsiden ble utviklet på Hamar i 1880-årene, og fikk navnet Hamar-systemet. Oppmåling og merking. Konkurransebanene avgrenses av malte punkter i isen. I svingene brukes også gummiklosser; disse er plassert med 50 cm mellomrom de første 15 m av svingen, og med 2 m mellomrom i den resterende delen. Det brukes ikke gummiklosser på langsidene. Inngangene til svingene markeres med en 20-25 cm høy kjegle. Snøkanter brukes fortsatt til en viss grad på utendørsbaner, men pga faren for at snøen kan fryse fast i isen, er ikke dette hensiktsmessig når det er mildt i været. Banen måles en halv meter inn i banen. Banens totale lengde er den lengden en løper går når han tilbakelegger en runde med veksling, det vil si lengden av to langsider, en innersving og en yttersving, samt den ekstra distansen man bruker av å gå diagonalt på vekslingssiden; på en normalbane tilsvarer dette 7 cm. Alternative banelengder. Utover standardbanen gir ISUs reglement åpninger for alternative banelengder for hurtigløp på skøyter. Kravene er at banen skal være minst 200 m lang, en svingradius i indre bane på 15 m, et krysningsområde på 40 m og bredde på løpsbanene 2 m. Mesterskap. Hurtigløp på skøyter har vært olympisk gren siden oppstarten av vinterlekene i 1924. Kvinnene kom med først i 1960 (i 1932 var hurtigløp for kvinner oppvisningsgren). Hurtigløp på skøyter skulle være på programmet under OL i Berlin i 1916, men disse lekene ble avlyst på grunn av første verdenskrig. Under OL konkurreres det på enkeltdistanser, men i 1924 ble det også utdelt sammenlagtmedaljer. EM allround har blitt arrangert siden 1891 for menn og siden 1970 for damer. Frem til og med 1989 var dette separate arrangementer. Verdenscup. Verdenscupen på skøyter er en serie av internasjonale skøytekonkurranser som årlig arrangeres av det internasjonale skøyteforbundet (ISU). Sesongen 86 ble Verdenscupen på skøyter startet med det første offisielle stevnet arrangert 23. – 24. november 1985 på Leangen Kunstis, i Trondheim. Til å begynne med var ikke verdenscupen veldig populær verken blant løpere eller publikum. Fra sesongen 10 konkurrerer løperne i fire grener, 500 m, 1000 m, 1500 m og langdistanser (5000 m og 10 000 m for menn, 3000 m og 5000 m for kvinner). I tillegg konkurrerer nasjonslag i lagtempo. Det er ingen samlet verdenscup slik som i alpint og langrenn. 100 m var verdenscupdistanse i seks sesonger fra 04-sesongen, men eksperimentet ble avsluttet etter 09-sesongen. Sesongene 03 og 04 prøvde de seg også med en sammenlagt-konkurranse på 1 av stevnene i sesongen, noe som var lite prioritert blant løperne. Sesongen 89 inkluderte de også 3000m for herrer i langdistansecupen ved 2 av stevnene, men det ble med det for den distansen blant herrene som offisiell verdenscup-distanse. Verdenscupen er hovedkvalifiseringen for VM på enkeltdistanser og OL. Innsjøer og naturisbaner. a> under NM 1911 på Mjøsisen ved Hamar Skøyteløping foregikk frem til begynnelsen av 1900-tallet hovedsakelig på innsjøer eller i fjordarmer, men etterhvert ble det mer vanlig å anlegge baner på land for å få mer kontrollerte forhold. I Oslo ble skøyteløpene bragt på land i 1901 ved anleggingen av Gamle Frogner stadion, før den tid var Frognerkilen som ble brukt til skøyteløp. To ganger har de olympiske skøyteøvelsene blitt arrangert på innsjøis, i 1936 i Garmisch-Partenkirchen og i 1956 i Cortina d'Ampezzo. Innsjøer brukes fortsatt til en viss grad for skøyteløp, i sesongen 2008/09 ble de nasjonale mesterskapene i både Argentina og Tsjekkia avholdt på innsjøis. Kunstisbaner. Til tross for at det fantes skøytebaner med kunstfrossen is allerede på slutten av 1800-tallet, var det først på slutten av 1950-årene denne teknikken ble benyttet på baner til hurtigløp. Det første internasjonale mesterskapet på kunstis, var EM i 1959 på Nya Ullevi i Göteborg, hvor det var satt opp et mobilt fryseanlegg. I Squaw Valley i 1960 ble de olympiske konkurransene for første gang holdt på en kunstfrossen bane. I 1966 fikk Norge sin første kunstfrosne bane for hurtigløp på skøyter på Valle-Hovin i Oslo. Pr. januar 2010 finnes det 17 kunstfrosne 400 m-baner i drift i Norge. Naturisbaner brukes så å si aldri lenger til internasjonale mesterskap og world cup-løp. Innendørsbaner. Da Calgary i 1981 ble tildelt de olympiske vinterleker for 1988, søkte de ISU om å arrangere hurtigløpsøvelsene innendørs, i og 1984 tok byggingen av Olympic Oval til. I Øst-Berlin og Heerenveen startet de samtidig med å bygge tak over eksisterende kunstisbaner. Disse ble begge åpnet i november 1987; i Berlin ble det riktignok arrangert testløp under tak sesongen før, men da var ennå ikke veggene på plass. Innendørsbaner viste seg snart å bli en suksess; i tillegg til at man her er skjermet for vær og vind og kan gi jevne og mer rettferdige forhold for løperne, er det også mulig å holde en høyere lufttemperatur, noe som gir mindre luftmotstand. I dag er alle verdensrekordene satt på innendørsbaner; siste verdensrekord som ble satt utendørs (og på naturis) var ved amerikaneren Dan Jansen med 36,41 på 500 m den 25. januar 1992 i Davos. Norges første innendørsbane var planlagt lagt til Halden, men da Lillehammer ble tildelt vinter-OL for 1994, ble disse planene skrinlagt, og byggingen av Vikingskipet på Hamar startet opp. Norges andre innendørsbane, Fosenhallen i Bjugn, ble åpnet i 2007. Høsten 2010 ble Norges tredje innendørsbane åpnet på Sørmarka utenfor Stavanger. Kringkasting. 10. august 2011 ble det klart at NRK har sikret seg de norske TV-rettighetene til hurtigløp på skøyter frem til våren 2015. Sjølmord. Sjølmord var et pønkeband fra Trondheim fra 1978 til 1980. Bandet ble ett av meget få band fra pønkmiljøet som fikk gi ut plate på MAI AS; "Holocaust" fra denne singelen er en av meget få tyskspråklige norske rockelåter, mens "Supertankerne Kommer" må antas å være den eneste danskspråklige. Bandet var inspirert av punkbølgen men hadde røtter i klassisk rock (Jimi Hendrix, Doors, Lou Reed, Xtc, Iggy Pop og så videre). Holocaust/Supertankerne kommer. Holocaust/Supertankerne kommer var en singel utgitt i 1980 av Sjølmord på MAI AS. Bandet hadde ikke platekontrakt med MAI, dette var en lisensutgivelse. A-siden var "Holocaust", og B-siden "Supertankerne kommer". A-siden er på tysk, B-siden er formodentlig eneste norske rockelåt på dansk. Singelen har en høy stjerne blant samlere av gammel pønk og new wave på grunn av dyktige musikere og et hardt, rått lydbilde. Sogn og Fjordane. Sogn og Fjordane er et fylke på Vestlandet i Norge som strekker seg over 18 623 km² og omfatter 26 kommuner fordelt på de fire distriktene Ytre Sogn, Indre Sogn, Sunnfjord og Nordfjord med til sammen ca 108 000 innbyggere. Sogn og Fjordane er Norges nest minste fylke i folketall og det åttende største i areal. Fylket grenser til Hordaland i sør, Buskerud i sørøst, Oppland i øst og Møre og Romsdal i nord. De tre byene i fylket er Florø, Førde og Måløy. Administrasjonssenteret er Hermansverk. Likevel har ikke innbyggerne i Sogn og Fjordane en dominerende by. Befolkningen i fylket (særlig Sogn og Sunnfjord) regner Bergen som sin dominerende by, selv om Bergen ligger i et annet fylke. Fylket har mange store og lange fjorder, som for eksempel Sognefjorden, den lengste fjorden i Norge. I tillegg befinner Jostedalsbreen på hele 487 km² seg her. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet, og er omringet av mindre breer og brearmer. På grensen mellom kommunene Luster og Årdal ligger Store Skagastølstind, som med sine 2 405 moh. er Vestlandets høyeste og Norges tredje høyeste fjelltopp. Ytterst mot havet ligger Norges vestligste by, Florø. Fylket er svært fjellrikt, og har flere gode lakseelver. Fylket har også mange frodige jordbruksbygder og betydelig fruktdyrking. Husdyrhold, skogbruk og fiskeoppdrett er også utbredt i fylket. Andre viktige næringer er industri, handel, turisme, privat og offentlig tjenesteyting og administrasjon. Nærøyfjorden og Urnes stavkirke står oppført på UNESCOs verdensarvsliste. Fylket er vennskapsprovins med den kinesiske provinsen Ningxia Hui. Historikk. Fylket består av de to historiske fylkene Firdafylke (nå: "Fjordane") og Sygnafylke (Sogn), som begge i middelalderen lå under Gulatingsloven. De ble slått sammen med Hordafylke og Sunnmørafylke til Bergenhus hovedlen i senmiddelalderen, som i 1660 ble til Bergen stiftamt. I 1681 ble Bergenhus amt opprettet som et eget underamt. Sunnmøre ble i 1689 overført til Romsdals amt. Det resterende Bergenhus amt ble i 1763 delt i Nordre Bergenhus amt (bestående av de tidligere fylkene Sygnafylke og Firdafylke) og Søndre Bergenhus amt (tilsvarende det tidligere Hordafylke). Nordre Bergenhus amt fikk navnet Sogn og Fjordane fylke i 1919, samme år fikk Søndre Bergenhus amt navnet Hordaland fylke. Flyplasser. I Sogn og Fjordane finner du fire flyplasser med sivil rutetrafikk. Fylkestingsvalget 2011. Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike deler av fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt. Fylkestinget 2011-2015. Fylkestinget har 39 representanter. Åshild Kjelsnes (Ap) er fylkesordfører og Jenny Følling (Sp) er fylkesvaraordfører i perioden. Stortinget 2009-2011. Erling Sande er fast møtende vararepresentant for statsråd Liv Signe Navarsete. Skihopping. En skihopper har nettopp forlatt hoppet Skihopping er en vinteridrett tilhørende nordiske grener hvor utøveren starter med å kjøre ned et "ovarenn", gjerne fra et "stillas", og ut på et rampeliknende "hopp" hvorfra utøveren tar "sats" og forsøker å "sveve" så langt nedover "unnarennet" som mulig før "nedslaget" (landingen), det hele gjennomført så stilfullt som mulig, og avslutter ved å renne ned "overgangen" og ut på "sletta". Utøveren får utregnet en poengsum, basert på et fastsatt antall lengdepoeng, som varierer med bakkens størrelse, og på stilkarakterer på en skala fra 1-20 stilpoeng, gitt av fem dommere. Fra og med 2010 gis det også et tillegg/fratrekk i poengsummen, basert på vindforholdene og løperens fart i tilløpet. Landingen skal helst utføres med et "telemarknedslag", hvor løperen bøyer i knærne med den ene skien ført fremover. Denne teknikken ble brukt for å kunne stoppe en ubalanse forover eller bakover som kunne resultere i fall. Nå hindrer sko og bindinger i stor grad dette. Satsen, som er bevegelsen for å komme fra sittestilling brukt i ovarennet til oppreist stilling idet løperen forlater hoppet, regnes som den mest kritiske detaljen for et vellykket skihopp. Skihopping kan være både en individuell øvelse og en lagkonkurranse, såkalt "laghopping". Dessuten inngår skihopping som en av to øvelser i kombinert. Teknisk utforming. Den gamle Holmenkollbakken (revet i 2008), Oslo En skibakke består ovenfra og ned av et "stillas" (av tre, betong eller snø), et "ovarenn", et "hopp", en "kul", et "unnarenn", et "konstruksjonspunkt", en "overgang", en "fallgrense" og en "slette". "Konstruksjonspunktet" (tidligere kalt kritisk punkt), forenklet betegnet som "K-punktet" eller bare "K" og egentlig en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er altså det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er K-punktet det nederste, bratteste stedet. Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over. Bakketyper. Skihopping utøves i ulike bakkestørrelser. En skiller mellom "småbakke" (20 – 50 m), "mellombakke" (50 – 85 m), "normalbakke" (85 – 110 m), "storbakke" (110 – 160 m) og "skiflygingsbakke" (> 160 m). I verdenscupen konkurreres det i de tre sistnevnte typene bakker, i VM og OL i normalbakke og storbakke. Utstyr. "Hoppsko" har en kraftig støtte bak leggen, noe som forhindrer hopperen i å komme bakpå, samt hjelper ham til å holde bedre balanse. Man fester bindingen i støvelsens tupp og med en hælstropp bak på støvelens hæl. "Hoppdresser" er sydd på en slik måte at de slipper inn luft foran og demmer opp bak. Hensikten er å få en slags "vinge-effekt", så hopperen får mer luft å flyte på. Dommere og poengsum. I konkurranser er det både "lengdedommere" for å anslå hoppets lengde (etterhvert med video som hjelpemiddel: "videomåling") og "stildommere" som bedømmer stil på en skala fra 0 til 20. Et stående hopp skal gis minst 10 i stil. Lengde og stil er grunnlaget for poengsetting. Stilbedømningen fra tre av fem dommere (dårligste og beste verdi strykes) summeres og legges til lengdepoengene. Lengdepoengene regnes ut ved at bakkens k-punkt brukes som tabellpunkt. En hopplengde tilsvarende k-punktet gir 60 poeng. Forskjellen mellom hoppets målte lengde og k-punkt-lengden multipliseres med aktuell bakkes meterverdi og trekkes fra/legges til de 60 poengene. Den totale poengsummen fra de to hoppene i en konkurranse er grunnlaget for å rangere hopperne. Meterverdier. I Norge benytter kombinert hopp og spesielt hopp samme meterverdi. Unntak gjelder for bakker over 100 meter der kombinert hopp bruker meterverdien 1,2. Wielka krokiew-bakken i Zakopane, Polen Vindmåling. Vindens styrke og retning har rimeligvis betydning for hvilken lengde som oppnås. For å redusere denne faktorens påvirkning på resultatene blir det gjort vindmåling på to eller tre steder i unnarennet. For en konkurranse settes det en nedre og øvre grense for hastighet i fartsretning på de ulike målepunktene. Paret av grenser betegnes gjerne "korridor" og kan være både motvind (gunstig) og medvind eller bakvind (ugunstig). Sommerhopping. De senere årene har en bygd hoppbakker som også kan brukes om sommeren. Det anvendes spor av porselen i ovarennet og plast i unnarennet. Historie. Skihopping regnes å ha oppstått i Morgedal, Telemark. Den første kjente konkurransen ble avviklet i Trysil i 1862. Den første alminnelig kjente konkurransen ble arrangert i Husebybakken, Ullern, Oslo, i 1879. Opprinnelig inngikk hoppingen som del av et 4 km langrenn, og det ble ikke målt hopplengde, bare bedømt stil på en skala fra 1 til 5. Denne årlige konkurransen ble flyttet til Holmenkollen i 1892, og Holmenkollen har siden vært regnet som skisportens Mekka. Utvikling av teknikker. Skihopping ble tradisjonelt praktisert med skiene tilnærmet side ved side gjennom svevet. Armene ble aktivt brukt for å holde balansen, og det ble regnet som god stil at en veivet med armene. Etterhvert overtok "finnestilen", hvor armene ble lagt bakover langs kroppen. Noen prøvde å ha armene fremover mot slutten av svevet for bedre flyt (ref. Recknagel). Svenske Jan Boklöv lanserte dagens "V-stil" hvor skiene vinkles utover i en V. Alle hoppere gikk etterhvert (rundt 1990) over til denne stilen ettersom den hadde klare aerodynamiske fordeler og bidro til større lengder. I starten var vinkelen ganske liten, men den økte etterhvert. I 2004 ble begrepet "W-stil" lansert for en stil hvor det er en viss avstand mellom bakre skiender. Aerodynamiske hensyn er blitt stadige viktigere etterhvert som hopplengdene har økt. Nå blir flere faktorer regulert: skilengde kontra hopperens høyde og vekt, skidressenes romslighet og gjennomstrømningsgrad. En annen påfallende endring fra tidligere er at hopperene nå sitter i ovarennet med armene bakover, mens armene tidligere var rettet fremover. Denne teknikken som reduserer luftmotstanden ble først tatt i bruk i et internasjonalt hopprenn av Heinz Wosipiwo under VM 1974 i Falun. Skihopping for kvinner. Helt frem til 1990-tallet ble jenter/kvinner nektet å hoppe på linje med mannlige hoppere. Først i 1998 var det en uoffisiell kvinneklasse i junior-VM, og året etter ble den første sammenlagtturneringen for kvinner, Ladies Grand Prix, holdt. Sesongen 2004/05 startet kontinentalcupen for kvinner opp. I 2009 ble det første offisielle VM-rennet for kvinner (senior) arrangert, men kvinnene fikk ikke hoppe under OL i Vancouver i 2010. Det første offisielle verdenscuprennet for kvinner skjedde i Lysgårdsbakkene på Lillehammer 3. desember 2011. Vinneren Sarah Hendrickson fra USA ble historisk med sin seier i dette rennet. Beste norske utøver ble Anette Sagen med sin 8. plass. Idrettens geografiske utbredelse. Skihopping drives av naturlige årsaker i de deler av verden som har et klima som egner seg for vinteridrett. Dette til tross for at moderne hoppbakker med plastmatter åpner muligheter for å drive idretten også i land som ikke har snø. Verdens største skihoppnasjoner er Tyskland, Østerrike, Norge og Finland. Andre land med lange tradisjoner for skihopping er Sverige, Russland, Polen, Tsjekkia, Slovenia, Italia, Sveits, Frankrike, Japan, USA og Canada. De siste årene er Sør-Korea kommet med som en aktiv skihoppnasjon. Andre land som har eller har hatt en viss aktivitet innen skihopping, og som også har hatt deltakere i verdenscupen, er Estland, Ukraina, Hviterussland, Kasakhstan, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Spania. Skihopping drives på lavt nivå også i land som Kina, Georgia og Kirgisistan. Selv land som Storbritannia og Nederland har vært representert i verdenscup og mesterskap, og Tyrkia skal arrangere Vinteruniversiaden i 2011, og skal bygge et skihoppanlegg av internasjonal standard. Vinter-OL 1984 ble arrangert i Sarajevo i Jugoslavia, nå Bosnia-Hercegovina, men Bosnia har aldri hatt noe aktivt miljø for skihopping. De landene som har arrangert verdenscuprenn er Canada, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Norge, Polen, Slovakia, Slovenia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, USA og Østerrike. I tillegg har altså Bosnia-Hercegovina (da i Jugoslavia) arrangert vinter-OL. Snøbrett. I full fart mellom portene Snøbrett (engelsk: "snowboard") er et flatt brett som man kan kjøre, eller «surfe», på snøen med. En snøbrettkjører blir gjerne kalt en "snowboarder". Snøbrett har sin opprinnelse i de noe lengre og tyngre brettene som man brukte for å surfe på vannbølger. Det var bølgesurfere fra California som startet med snøbrett da de tok surfbrettene opp i fjellet om vinteren på slutten av 1960-tallet. Siden da har utviklingen gått fort, og i dag selges det over 500 000 snøbrett på verdensbasis hvert år. Det første snøbrettet ble laget i for omkring 50 år siden, men Tom Sims laget det første snowboardet med bindinger. Snowboard er et brett med bindinger og spesielle sko som hjelper til med å spenne fast føttene til brettet. Snowboard skiller seg ut fra ”monoskis” ved måten man står på brettet. På monoski står føttene til kjøreren vendt mot kjøreretningen, mens på et snowboard er føttene vendt tversgående. Snowboard blir brukt til å kjøre på snø med i alpinanlegg og i konkurranse i aktiviteten som kalles snowboarding. Grunnen til at snowboarding er en aktivitet og ikke en idrett per i dag, er at snowboarding ikke er blitt anerkjent nok, selv om det er en stor interesse for det og mange utøvere innenfor denne aktiviteten. Historie. Snowboard ble først tatt i bruk i Kackar-fjellene, nordøst for Tyrkia for hundre år siden. I Europa og USA ble den første gjenstanden som ble tatt i bruk som snowboard, innført av Sherman Poppen i 1968 og ble kalt for Snurfer. Snurfer var en kombinasjon av snø og surfing. Snurferbrettet var veldig enkelt og hadde ingen bindinger. Det hevdes at i staten Utah ble de første snowboardene utviklet og produsert på tidlig 1970-tallet. Men noen hevder at det var Jake Burton Carpenter, som er grunnlegger av Burton Snowboards, og/eller Tom Sims, som er grunnlegger av Sims Snowboards, som oppfant snowboarding. I 1981, reiste et team fra Winterstick til Frankrike etter en invitasjon fra Alain Gaimard, markedsdirektøren i Les Arcs. Etter å ha sett en film fra dette arrangementet, gjorde de franske ski- og surfeentusiastene Augustin Coppey, Oliver Lehaneur, Oliver Roland og Antoine Yarmola et vellykket forsøk under vinteren i 1982 i Frankrike å bruke modifiserte og hjemmelagde brett. Brettene hadde form som et skateboard lagd av tre utstyrt med en aluminiumsfinne, fot stropper og bånd. Ideen de brukte utviklet seg innen få år til sammentrykte trebrett utstyrt med polyetylensåler, stålkanter og endret oppbygningen til skistøvelen. Brettene ble mer egnet for de varierende forholdene man kunne møte på når man kjørte off-piste, men var også godt egnet for preparerte løyper. I 1986 begynte snowboard å bli brukt i store franske skisentre. I 2008, ble det solgt snowboardutstyr for hele 487 millioner dollar. Norsk snøbretthistorie. Snøbrett kom til Norge på slutten av 1970-tallet. Den såkalte «Snurferen» ble lansert i Norge i 1977/1978. I en subkultur av blant annet skatere og surfere ble det eksperimentert med snøsurfing på hjemmelagde brett i frikjøringsområder rundt om i landet. Snøbrettkjøring i Norge startet hovedsakelig i Molde og Oslo. Mest sannsynlig var det aktiviteter andre steder i tillegg, men omfanget var størst på disse to stedene. Inspirert av blant annet plastbrettet «Skiboard» ble det bygget brett med blant annet vannskibindinger slik at det ble mulig å ha en viss kontroll. I Molde var det Tor Bækkelund, tidligere president i NSBF, som sto for produksjonen av epoxy-brettene. Fra 1982 laget de 35 «Great White»-snøbrett i Molde. I Oslo var det Anders Wittusens snøbrett «Mad Rabbit» og «Utopia» som dominerte. Wittusen var del av skateboardmiljøet og produserte rundt 200 brett i en varmepresse i sin egen stue. Disse brettene hadde swallowtail, og hadde blant annet avknekte hylleknekter som finner for styring. Etter hvert også plastplater utskåret etter samme prinsipp som moderne freestylebindinger med tå og ankel-bøyle og helkappe. Anders Wittusen la også stor vekt på design av sine snowboard og skateboard. Både Wittusen og Bækkelund forsøkte å få i gang samarbeid med norske skiprodusenter, men uten hell. Frem til midten av 1980-tallet var snøbrett forbudt i alpinanlegg i Norge. Etter hvert skjønte anleggene at det var penger å tjene på snøbrett og de fleste anlegg har i dag egne områder tilrettelagt for snøbrett. Brettyper. Størrelsen og fasongen på brettet varierer etter personer, nivå, snøforhold, og kjørestil. Kortere brett er typiske barnebrett, men noen varianter av korte brett er spesifikk designet for spesielle formål, som å utføre snowboard triks. Freestyle: den vanligste brettypen og er noe kortere med twin-tip fasong. Brettet har høy bøyelighet. Sidene på brettet går innover for å gi brettet raskere svingeegenskaper. Denne brettypen blir brukt i pipe og i park på ulike hopp og terreng elementer som bokser, rails, og urbane elementer. Park/Jib (rails): brettet er fleksibelt og er kort til medium i lengde. Det har twin-tip fasong, og bindingene er vent utover for å kunne skifte kjøreside og rotere lettere. Freeride: Lenger brett med twin-tip fasong. Brettypen er stiv i bevegelighet og blir brukt både til back-countrykjøring til parkkjøring i ulike typer snø som pudder og hardpakket. All-Mountain: Også en mye brukt brettype og er en blanding av freeride og freestyle brett. Vanligvis twin-tip formet. Racing/Alpine: Brettet er langt, smalt, stivt, og rett i fasongen. Det blir brukt til slalåm og storslalåm, og er designet for preparerte løyper. Snowboardskoen er av hardplast akkurat som en alpinsko, men en mykere sko blir også brukt. Snøbrettene har en hard trekjerne som er lagt i mellom flere lag av glassfiber. Noen snøbrett bruker andre materialer, som karbonfiber, kevlar eller aluminium, og de kan ha innebygde støtdempere. Fronten eller nesen av brettet er bøyd oppover for å kunne gli over ujevn snø. Bakenden eller halen til brettet er også bøyd oppover slik at man kan kjøre «switch». Bunnen eller basen av brettet er laget av polyetylenplast. Bunnen kan bli laget på to forskjellige måter, sprøytestøpt eller oppvarmet og sammenpresset. Den oppvarmede og sammenpressede bunnen er mykere enn sprøytestøpingen og gjør det lettere for den å ta opp voks. Stålkantene gjør det mulig for snøbrettet å ta tak i eller grave seg inn i hard snø eller is, samtidig som den beskytter brettets innvendige struktur. Toppen av brettet består av et lag med akryl med grafikkdesign, det samme kan basen også ha for å fremheve produsenten av brettet. Snowboardstiler. De vanligste stilene innenfor snowboarding er free-ride, freestyle, free-carve/race. Disse stilene blir brukt til både fritids- og profesjonell snowboarding. Hver stil er unik, men det er noe overlapping mellom dem. Jibbing: er en kjørestil som går ut på å kjøre på alle andre overflater enn snø. De vanligste overflatene som blir brukt er metallrails, bokser, benker, murkanter, vegger, steiner og trestokker. Jibbing forekommer i snowboardparker, men kan også forekomme i urbane omgivelser, da kalles det ofte «urban jib». Free-riding: er en veldig vanlig og lett tilgjengelig snowboardstil. Denne stilen består av å kjøre i alt terreng, men mest i preparerte løyper. Free-riding tar også for seg triks og jibbetriks fra freestyle, og store svinger fra alpine snowboarding. Free-riding er mer kjent under navnet «all-mountain snowboarding», og bidrar til mestring av de ulike stilene i ethvert terreng. Freestylestilen: bruker elementer som rails, hopp, bokser (boxes), og mange andre objekter til å utføre triks på. Ordet «box» viser til et objekt med en glatt topp som kjøreren kan gli på med bunnen av brettet. Som de fleste andre jibbeobjekter, kommer boksene i ulike fasonger, størrelser og vanskelighetsgrad. Hensikten med freestyle er å bruke de ulike elementene til å utføre triks i luften og ulike jibbetriks. Ordet «jib» kommer av at utøveren glir eller presser på objekter som ikke er laget av snø. Den mest brukte bindingsplasseringen for freestyle er kalt for «duck foot». Foten som er lengst fremme på brettet (venstre fot om man kjører regular eller høyre fot for goofy) skal ha positivvinkling, mens den bakre foten skal ha negativvinkling, fordelt på +12°/-9°. Andre elementer som blir brukt utenom dem som er nevnt er halfpipe og quarterpipes. Free-carve: er lik slalåm på ski og er kalt for alpine snowboarding eller «euro-carve». Free-carve foregår på hardpakket snø eller i preparerte løyper. Konkurranser. Utøverne i denne konkurransen utfører triks mens de kjører nedover en løype som består av ulike elementer som hopp og rails. Railsene kan være alt i fra benker til rekkverk osv. I en slopestyle konkurranse skal utøveren velge en rute igjennom løypen og bruke de ulike elementene, ulike ruter har ulik vanskelighetsgrad. For å vinne en slopestyle må man velge en rute som gir flyt i triksene man utfører på de ulike elementene. En viktig faktor i slopestyle er stil. Selv om man utfører et svært krevende og vanskelig triks, men mangler stil og flyt i det, kan en med et enklere triks vinne en slopestyle konkurranse. Hver utøver i en slopestyle konkurranse har 2-3 ”runs” på seg til å skaffe seg en høyest mulig poengsum. Slopestyleformen er en mye brukt konkurranse og svært populær blant utøverne. Slopestyle er ikke en OL gren per i dag, men man kjemper om å få det til OL i 2014 i Sotsji i Russland. Foreløpig er kun halfpipe med i OL for snowboarding og er også en mye brukt konkurranse. I Big Air konkurranser skal deltakerne utføre triks som i slopestyle. Forskjellen på dem er at Big Air bare består av et svært hopp som har 20-30 meters flate fra hoppkanten til enden av kulen. Av og til kan Big Air konkurransene ha noen railelementer etter hoppet. Dette er fordi dommerne i konkurransen vil se at utøverne viser allsidighet. Halfpipen er en svær konstruksjon av snø og som navnet sier er det en halvsirkel. Den er bygd i nedoverbakke og har vegger på 7-8 meter. Disse halfpipene blir kalt for monsterpipes på grunn av sin svære dimensjon og enorme vegger. I begynnelsen var veggene i en halfpipe på 3 meter. Men etter hvert som triksene krevde mer høyde og ble vanskeligere, har den steget fra 3 meter til 4,5 meter, og videre til dagens 7-8 meter. I en halfpipe konkurranse kjører deltakerne fra en side til den andre mens de utfører triks i luften over sidene av pipen. Border-cross eller også kjent som ”Border X” går ut på at deltakere (mest vanlig 4, men også noen ganger 6) kjører nedover en løype som kan minne om en motorcrossløype. Løypen inneholder hopp og krappe svinger. Alle deltakerne kjører i samme løype samtidig, noe som fører til kollisjoner, noen av dem mer alvorlige enn andre. Kjørerne deltar i ulike ”heats” eller grupper, hvor første og andre plassen avanserer til neste runde. Vinneren av Border-cross er den som kommer først i mål i finalen. Big Mountain er en ekstremvariant av snowboarding. Konkurransen sitt startområde er på en fjelltopp, hvor målet med konkurransen er å ta seg ned til målområdet. For å oppnå en høy poengsum i konkurransen må man velge en rute som gir flyt nedover, samtidig som stil og vanskelighetsgrad på løypen er viktige faktorer. Free-ride konkurransene blir holdt ved fjell som har tilgang på mye puddersnø. På verdensbasis blir free-ride konkurransen bare mer og mer populært, samtidig som det finnes en rekke konkurranser både i Europa, Nord-Amerika og på New Zealand. Rail Jam er en jibbekonkurranse, og har mange fellestrekk med slopestyle. Rail Jam foregår i en løype med kun railelementer, hvor kjøreren kan velge mellom 2-3 forskjellige rails som han/hun vil bruke. Konkurransen kan også bli arrangert i urbane områder. Poengsystemet er mye av det samme som i andre snowboardkonkurranser, men er noe forskjellig fordi utøverne kan kjøre så mange ganger de vil i løpet av en time. Prisene blir delt ut til deltakeren med mest poeng og for beste triks. Alpint snowboarding består av storslalåm og slalåm. Begge disse konkurransene tester snowboarderens hurtighet og svingeegenskaper i skarpe svinger. Målet med konkurransen er å kjøre igjennom porter på samme måte som i slalåm på ski, bare med snowboard. Swedish Metal Aid. Swedish Metal Aid var en gruppe svenske hardrockere som gikk sammen om å lage en singel til inntekt for de sultrammede i Etiopia i 1986. Resultatet ble singelen "Give a Helpin' Hand". I spissen for 120 hardrockere stod sangeren Joey Tempest. Andre musikere var Kee Marcello (gitar), Robert Ernlund (vokal), Björn Lodin, Joakim Lundholm, Malin Ekholm, Tommy Nilsson. En innspilling som inspirerte trøndergjengen "The Swings" til å spille inn "Heng med i svingan" til inntekt for trafikkskadde tre år senere. Morfologi (lingvistikk). Innenfor språkvitenskapen er morfologien det samme som formlære. I morfologien studerer man hvordan ord er oppbygd av og blir dannet av mindre enheter – morfem. Det handler mest om ordbøyning (fleksjon) og orddanning (derivasjon). Eks. på bøyning: "hest – hesten – hester – hestene; bygge – bygger – bygde – bygd". Med orddanning mener vi i hovedsak avledning og sammensetning. Vi snakker om avledning når vi har ett ord og danner et nytt ord ved å legge til noe før eller etter, dvs. et prefiks eller suffiks: "glad → uglad; kjær → kjærlig; hoppe → hopping". Og vi snakker om sammensetning når to ord settes sammen til ett: "hus + båt → husbåt; etter + late → etterlate". Den mest produktive sammensetningen i norsk er substantiv-substantiv. Eksempler kan være 'bokklubb', 'studenthybel', 'ølvom'. Den semantiske relasjonen mellom leddene i en slik sammensetning er som regel svært generell og må bestemmes nærmere ut fra talerens pragmatiske kunnskaper. Det sammensatte ordet arver oftest betydning fra det etterleddet. Sammensatte ord kan også ha sammensetningsformativ mellom de to leddene, for eksempel; fartsbot, nattevakt. her er det henholdsvis 's' og 'e' som er formativ. Andre formativer er for eksempel: n-nedenfra, en-vestenfor, a-østafjells, i-lurifaks. Disse kalles også fugeformativer. De kan lette uttalen av en del sammensatte ord. Stephen Foyn. Stephen Kjell Foyn (født 23. juni 1959 i Karlstad) er en norsk ishockeyspiller. Han ble kåret til Gullpuck-vinner i 1990. Han innehar rekorden for raskest scorede mål i norsk ishockey, etter at han i en kamp for Sparta mot Furuset satte pucken i mål etter 4 sekunder. Dette var også tangering av verdensrekorden for raskeste mål på toppnivå. Klubber: Färjestad, Timrå IK, IL Sparta Foyn eier og driver i dag serveringsstedet Foyn's på Alvim i Sarpsborg, og har en sønn som er løper i ishockey på norsk toppnivå. Sarpsborg. Sarpsborg er en kommune i Østfold, og en av Norges ti største byer. Den grenser i nord mot Våler og Skiptvet, i øst mot Rakkestad og Halden, i vest mot Østfolds største by, Fredrikstad og Råde og i sør mot Hvaler. Sarpsborg inngår i regionen Nedre Glomma og er administrasjonssenter i Østfold fylkeskommune. Elva Glomma og Sarpsfossen har vært avgjørende for byens vekst. Byens navn kommer av fossens navn og Borg, som byen ble grunnlagt som av kong Olav den hellige i 1016. Kongen seilte oppover elva, men måtte stanse da han kom til fossen. Senere ble fossen grunnlag for Borregaards og Hafslunds sagbruk og fabrikker, og byen ble kjent som industriby. Borg var fra sin grunnleggelse i 1016 og frem til 1030 Norges hovedstad, som den første i rekken av totalt fire byer (de øvrige er i kronologisk rekkefølge Nidaros, Bjørgvin og i dag, Oslo).Sarpsborg har hatt bystatus siden år 1839. Topografi. Sarpsborg ligger sør i Østfold fylke. Deler av kommunen – deriblant Sarpsborg sentrum – er bygget på åsryggen Østfoldraet, og ligger derfor litt høyere enn omgivelsene. Elva Glomma demmes også opp av raet, før den presses ut over en bergterksel, og danner Sarpsfossen. Like vest for Sarpsfossen er en rasgrop etter et større leirras i 1702. Kommunens høyeste punkt er Gastgiveren i Trøsken, 216 meter over havet. Land. I tillegg til bebyggelse og ferskvann består kommunen av 184 km² produktiv skog og 79 km² av hver av arealtypene dyrket mark og uproduktiv mark. Berggrunnen består hovedsakelig av gneis. Rundt 8 km² av kommunen er vernet gjennom de sju naturreservatene Skjebergkilen (4 km²), Skinnerflo (2 km²), Vestvannet (1 km²), Jørstadmyra (0,3 km²), Hansemakerkilen (0,2 km²), Ågårdselva (0,1 km²) og Solgårdhavna (0,03 km²) og landskapsvernområdet Valbrekke (0,1 km²). Vann. Kommunen har åtte mil kystlinje mot Oslofjorden, ved Skjebergkilen. I tillegg renner elva Glomma gjennom kommunen. Like ved Sarpsborg sentrum faller Glomma brått ned i Sarpsfossen, Europas største foss. En drøy kilometer nedenfor fossen er ikke elva striere enn at man kan kjøre skip fra Oslofjorden og opp til Sarpsborgs havn. I tillegg til Glomma omsluttes Tunøya (som Sarpsborg sentrum ligger på) av Mingevannet, Ågårdselva og Visterflo, som til sammen utgjør et sideløp til Glomma. Åsryggen Raet demmer opp innsjøene Vestvannet, Tunevannet, Isesjøen og Tvetervann, som ligger på rekke og rad i den nordlige delen av Sarpsborgs bebyggelse. Totalt er 34 km² av kommunen ferskvann. Natur. Spesielt for Sarpsborgs fauna er tuneflua, som bekjempes med kommunale midler fordi den opptrer i store horder hver sommer. Tuneflua er en knott som har fått sitt navn etter Tune i Sarpsborg. Tuneflua klekkes i nedre deler av Glommavassdraget, spesielt i området rundt Sølvstufoss. Prestekrage er valgt ut til Sarpsborgs kommuneblomst. Klima. Sarpsborg har et temperert klima, hvor middeltemperaturen er lavest i februar (-3,8 °C) og høyest i juli (16,0 °C). Sarpsborg har flere år på 2000-tallet vært den byen med flest soldager, og riksavisen VG beregnet i 2008 at Sarpsborg har Norges beste sommervær, basert på en kombinasjon av soldøgn, temperatur og nedbørsmengde. Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Sarpsborg fra 1948. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i Sarpsborg er henholdsvis 33,5 grader 10. august 1975 på Kalnes og −32,5 grader 9. februar 1966 på Kalnes. Sarpsborg har også norgesrekorden for høyeste målte temperatur i april. På Sarpsborg brannstasjon ble det målt 27,0 grader 29. april 2000. Forhistorisk tid. Sarpsborgområdet er rikt på minner fra steinalderen, og man kjenner mange boplasser fra eldre og yngre steinalder. Skjeltorpdyssen i Skjeberg er en av de ytterst få megalittgravene som er funnet i Norge. Det er funnet mange helleristningsfelt innenfor kommunegrensene. Disse er av typen jordbruksristninger, og stammer fra bronsealderen. Vikingtiden. Sarpsborg er en av Norges eldste byer, grunnlagt med navnet Borg i 1016 av kong Olav den hellige. Kongen seilte med sine langskip opp Glomma, men måtte stanse da Sarpsfossen forhindret videre ferdsel på elven. Like ovenfor fossen grunnla kong Olav byen og bygde seg en kongsgård. Sarpsborg ble Norges første hovedstad og sete for Borgarting, og distriktene øst for Oslofjorden (Borgarsysla) ble styrt herfra. Kongene tilbrakte ofte vinteren i Borg. Fra 1200-tallet ble det vanligere å kalle byen Sarpsborg. Helt fra vikingtiden til i dag har Hafslund hovedgård og Borregaard Hovedgård på hver sin side av Sarpsfossen preget Sarpsborgs utvikling. Hafslund og Borregaard er fortsatt blant landets største industrikonsern. Det opprinnelige navnet, Borg, har gitt navn til Borg bispedømme og Borg bryggeri. Dansketiden. Sarpsborg ble ødelagt av bybrann i 1567, under den nordiske sjuårskrig. Kong Fredrik II av Danmark-Norge besluttet å gjenreise byen 14 kilometer lenger ned langs Glomma, for å gjøre den lettere å forsvare mot angrep fra svenskene. I 1567 ble den nye byen grunnlagt ved utløpet av elva der det var et lite tettsted fra før. (byen skiftet navn til Fredrikstad i 1569). Under disse tre årene eksisterte det ikke en by der Sarpsborg ligger i dag. En del av innbyggerne i Sarpsborg ble boende på tettstedet Gleng, som i dag er en bydel nord i Sarpsborg sentrum. Et stort leirras i 1702 utslettet nesten alle spor etter den gamle byen, med unntak av ruinene etter St. Nicolas-kirken, deler av vollen rundt byen og Gleng. Unionstiden. I 1839 fikk Sarpsborg fornyet bystatus, med basis i tettstedet Gleng og fergestedet Sandesund. Sagbrukene Hafslund og Borregaard lå på hver sin side av Sarpsfossen, og ga grunnlag for noen av Norges rikeste og mektigste familier i flere århundrer. Hovedårsaken til den fornyede bystatusen var sagbruksdriften, og at det var blitt mulig å seile med havgående skip helt inn til Sannesund, noe som gjorde at havnen i Fredrikstad ikke lenger var nødvendig for borgerne i Sarpsborg. I 1845 var Sarpsborg landets nest største trelasthavn. Fra 1860 mistet sagbrukene betydning i sterk konkurranse med dampsagbrukene rundt Fredrikstad. Industritiden. Fra 1890-årene ble Borregaard bygd ut med cellulose- og papirindustri, og Sarpsborg begynte å vokse. Innbyggertallet i tettstedet steg fra 7 000 i 1890 til 18 000 i 1910. I 1909 var Borregaard blitt Norges største industribedrift med nesten 2 000 ansatte. Sarpsborg hadde gjennom 1900-tallet flere store fabrikker som lagde emballasje, barberblader og komfyrer, men Borregaard forble hjørnestensbedriften. Fram til 1970-årene var Borregaard et av Norges største industrikonsern, og anlegget ved Sarpsborg et av Norges største industrianlegg. I 1984 ble Borregaard en del av konsernet Orkla ASA. Borregaard har nå rundt 850 ansatte i Sarpsborg, og er fortsatt en viktig del av byen, med fabrikkområder langs hele vestsiden av Glomma gjennom byen. Borregaardspipa var et kjempemessig landemerke på 147 meter fra byggingen i 1976 til den ble revet og erstattet av en mindre pipe i 2008. Storkommunetiden. I 1992 ble Sarpsborg kommune kraftig utvidet gjennom en kommunesammenslåing av de tidligere kommunene Sarpsborg, Tune, Varteig og Skjeberg. Dette synliggjorde i større grad enn tidligere Sarpsborgs størrelse, da bare drøyt 10 000 innbyggere bodde i den tidligere Sarpsborg kommune som stoppet like utenfor bykjernen, og dermed ikke omfattet de mange boligfeltene som var bygget ut i Tune og Skjeberg i etterkrigstiden. Etter kommunesammenslåingen er noen av de viktigste begivenhetene i Sarpsborg etableringen av Quality Hotel & Badeland i 2000 og ombyggingen av E6 gjennom Sarpsborg til motorvei som åpnet i 2008. Fremtiden. Viktige begivenheter i Sarpsborgs nærmeste fremtid er flyttingen av Østfolds sentralsykehus fra Fredrikstad til Kalnes utenfor Sarpsborg i 2016 og byens tusenårsjubileum i 2016. Neste historiske epoke blir trolig når ringen sluttes med en ny historisk epoke hvor Sarpsborg og Fredrikstad (Fredrikstad har den største befolkningsveksten i fylket) på et tidspunkt forenes i én stor administrativ enhet som vil bli en av Norges åtte fremtidsbyer med over 100 000 innbyggere, sammen med Grenland, Drammen, Kristiansand, Sandnes, Bergen, Trondheim og Oslo. Fremtidig oppgradering av togforbindelsen mot Oslo har også kraft til å forandre Sarpsborgs fremtid. Dagens reisetid med tog til Oslo er 85 minutter, men reisetiden med dobbeltspor gjennom kommunen kan bli alt fra 25 til 65 minutter, avhengig av om traseen legges øst for Vannsjø, langs E6 eller direkte til kontinentet via Fredrikstad. Bydeler og tettsteder. De fleste av kommunens innbyggere bor i tettstedet Sarpsborg, som har innbyggere per 1. januar, hvorav bor i Sarpsborg kommune. De andre tettstedene i kommunen er Skjeberg (innbyggere), Hasle (), Ise (), Ullerøy (), Jelsnes () og Stikkaåsen (). Sammenliknet med andre byer i Norge bor en veldig liten del av sarpingene under 2-3 kilometer fra byens sentrum. Dette illustreres eksempelvis av at sentrum bare har tre dagligvarebutikker og alle kveldsåpne matbutikker ligger ute i bydelene, i store byggefelt som ble bygget opp i etterkrigstiden. Siden 1990-tallet har det pågått en fortetting for å øke innbyggertallet i sentrum. E6 og Glomma danner barrierer i Sarpsborg og befolkningen kan deles i tre. Vest for E6 i retning Fredrikstad bor 12 000 mennesker i boligfeltene på Greåker, Grålum, Alvim og Yven. Øst for Glomma bor 20 000 mennesker i de tidligere kommunene Skjeberg og Varteig i retning Halden og Rakkestad. De resterende 19 000 innbyggerne bor øst for E6, vest for Glomma, hvorav rundt 8 000 i sentrumskjernen, 9 000 i boligområdene Kurland og Lande og knapt 2 000 i nordre og vestre Tune i retning Askim og Moss. Lysregulering av krysset i Roald Amundsens gate og Sigvat Skalds gate i Sarpsborg sentrum. Administrativt er Sarpsborg inndelt i 13 delområder: Sarpsborg vest, Sarpsborg øst, Kurland, Lande (i sentrum av byen); Yven, Greåker (vest for E6, mot Fredrikstad); Vest-Tune (i retning Moss og Askim); Borgen, Hafslund, Hafslundsøy, Ullerøy, Søndre og østre Skjeberg, Varteig (Øst for Glomma, i retning Halden og Rakkestad). Politikk. Arbeiderpartiet er det desidert største politiske partiet i Sarpsborg. Etter valget i 2011 fikk partiet 48,1 prosent av stemmene. Det gir partiet 21 av 43 representanter i bystyret. Arbeiderpartiet har inngått et politisk samarbeid for valgperioden 2011-2015 med Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre. Arbeiderpartiet har hatt ordføreren i Sarpsborg sammenhengende siden 1913. Den nåværende ordføreren Sindre Martinsen-Evje overtok 13. oktober 2011. Han tok da over etter Jan O. Engsmyr, som hadde sittet siden 1995, med stadig økende oppslutning. Sarpsborg utmerket seg i Engsmyr-epoken med å si nei til bompenger, samtidig som kommunen hadde relativt stabil økonomi uten behov for store økninger i eiendomsskatten. Mens Arbeiderpartiet har 21 av 43 seter i bystyret, har de andre samarbeidspartiene, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre 1 representant hver. På den borgerlige siden har Høyre 9, Fremskrittspartiet 6, Kristelig Folkeparti 3 og Pensjonistpartiet 1 representant. Sammenliknet med gjennomsnittet for Østfold og Norge bruker Sarpsborg kommune mindre penger på administrasjon, og mer penger på grunnskole og omsorgssektoren. Kvinneandelen i kommunestyret er klart høyere enn landssnittet, men valgdeltakelsen er klart lavere. Media. Sarpsborg Arbeiderblad utkommer seks ganger i uken og er byens viktigste avis. I tillegg utgis gratisavisen Nedre Glomma Avis. Base i byen har også Radio Prime. Sarpsborg Arbeiderblad har 53 % av husstandene som abonnenter. VG kjøpes av 12 % av husstandene, mens Aftenposten har en dekning på 8 % og Fredriksstad Blad på 4 %. Utdanning. Sarpsborg har det laveste utdanningsnivået av Norges 20 største byer. Sarpsborg har heller ikke noe tilbud om høyere utdanning, som den største av de fem større byer i Norge som mangler dette tilbudet. De andre er Arendal, Skien, Sandefjord og Moss. Sarpsborg har derimot 4 av Østfolds 11 offentlige videregående skoler: St. Olav (i sentrum av byen), Borg (øst for Glomma), Greåker (nær grensen til Fredrikstad) og Kalnes (langs E6 i retning Moss). Det er også flere fagskoler i byen, som AOF, Østfold Fagskole og Utdanningshuset Sarpsborg. Skjeberg folkehøyskole har ulike typer medieundervisning. Sarpsborg har seks ungdomsskoler: Grålum, Tindlund og Kruseløkka på vestsiden av Glomma, Sandbakken, Hafslund og Varteig på østsiden. Videre finnes det 15 barneskoler: Vest for Glomma ligger Alvimhaugen, Grålum, Hannestad, Jelsnes, Kurland, Lande, Sandesundsveien og Tindlund, mens øst for Glomma finner vi Hafslund, Hafslundsøy, Hornnes, Navestad, Sandbakken, Ullerøy og Varteig. Kommunen har en barnehagedekning på knapt 90 prosent i alderen 3 til 5 år, og over 40 forskjellige barnehager. Samferdsel. Sarpsborgs viktigste veier er E6, som nå har blitt utbygd til firefelts motorvei, riksvei 111, samt fylkesveiene 109, 110, 114 og 118. Disse er dessuten viktige gjennomfartsårer. De mest trafikkerte områdene er bruene over Glomma – Sarpsborgbrua, langs fylkesvei 118, og Sandesundbrua, som en del av E6 – der henholdsvis 25 000 og 27 000 kjøretøy passerer hver dag. Det er ofte kø på fylkesvei 118 over til boligfeltene på østsiden av Glomma, ettersom det bare er to innfartsårer til Sarpsborg fra denne siden, over bruene. På vestsiden av byen er det sjelden kø, fordi det er mange innfartsårer til sentrum. Trafikken fra E6 sørfra og fylkesvei 109 fra Fredrikstad deler seg under Sandesundbruene og fordeler sentrumstrafikken via Borregård og Torsbekkdalen. Dessuten kommer trafikken fra E6 nordfra og fylkesvei 114 fra Askim inn i sentrum via fylkesvei 118 som går opp den stupbratte Sykehusbakken, mens trafikken fra Kurland har sin egen innfartsvei via Hansa Borg Bryggerier. Det er ingen bomveier i Sarpsborg, men det pågår politiske debatter rundt temaet, fordi mange vil ha bomstasjoner for å finansiere en fjerde bro over Glomma. For tiden er det ingen større veiprosjekter i Sarpsborg, men det planlegges en ny fylkesvei 114 fra Greåker til E6 ved Grålum, fordi dagens vei er bratt og svingete og har mange avkjøringer til boliger, noe som er upraktisk når dette er en av hovedveiene mellom Fredrikstad og både E6 og det framtidige sentralsykehuset. Buss utgjør det meste av kollektivtrafikken i Sarpsborg. Ringruta Glommaringen, som kjører fram og tilbake i ring mellom Sarpsborg og Fredrikstad, er det mest populære kollektivtilbudet, med rundt 2 800 passasjerer om dagen. I tillegg går det daglig en rekke lokale bussruter internt i kommunen, alle med utgangspunkt i Sarpsborg bussterminal i sentrum og endepunkter i ulike delområder av kommunen. Internt i byen brukes ofte "Grevling"-busser, som er noe mindre i størrelse enn vanlige busser. Antall avganger er uten unntak lavere i helgene. Sarpsborg har dessuten daglige direkteforbindelser med større buss til en rekke andre byer og kommuner, ofte privat basert. Ekspressrutene går hovedsakelig til nabokommuner, svenske byer samt til Oslo. Togtilbudet med Østfoldbanen fra Sarpsborg stasjon er også relativt populært, 550 passasjerer om dagen benytter Sarpsborg stasjon. En del sarpinger benytter også bil til Råde stasjon når de skal reise med tog nordover mot Oslo. Fra Sarpsborg er det flere daglige togavganger til byer langs banen, som i Norge går fra Halden til Oslo, samt noen avganger til svenske byer (Ed, Öxnered, Trollhättan og Göteborg). Det er direkte bussforbindelse mange ganger daglig til Moss lufthavn, Rygge, som ligger et kvarters tid unna med bil. Man kan også reise direkte med buss til Københavns Lufthavn, Kastrup noen ganger om dagen. Største selskaper. Borg-pilsen er en av Sarpsborgs mest kjente merkevarer. Målt etter driftsinntekter er de ti største bedriftene med kontoradresse i Sarpsborg per 2007 regionkontoret Coop Øst (3,7 mrd. kr.), Borregaard (2,4 mrd.), Hansa Borg Bryggerier (1,4 mrd.), strømleverandøren Fortum (1 mrd.), børsnoterte Faktor Eiendom (1 mrd.), treforedlingsfabrikkene Peterson Emballasje og Nordic Paper (begge 0,8 mrd.), kjøpesenteret Storbyen (0,7 mrd., fordelt på butikkene), strømprodusenten Hafslund Produksjon (0,6 mrd.) og hage- og skogsutstyrsprodusenten Husqvarna (0,6 mrd.). De fleste andre større bedrifter i Sarpsborg driver innen bransjene bilsalg, detaljvarehandel og bygg og anlegg. De eneste selskapene med over 100 millioner i omsetning som ikke først og fremst selger eller produserer fysiske produkter er programvareleverandørene Compusoft og Infotjenester og transportselskapene Kingsrød Transport, Utne Transport og Nettbuss Østfold. Lokalisering. Sarpsborgs næringsliv er i stor grad lokalisert i Sarpsborg sentrum og langs innfartsårene mellom byens sentrum og E6. Kommunen tilbyr næringstomter på Kampenes i utkanten av tettstedsbebyggelsen i retning Rakkestad, og mange bedrifter er lokalisert dit det siste tiåret. De siste årene har Sarpsborg blitt forhindret fra å tilrettelegge sentrumsnære næringstomter fordi landbruksmyndighetene verner om dyrket mark. Dette har forhindret en planlagt vekst i lokaliseringer nær Amfi Borg ved E6. Hafslund-konsernet har derimot fått aksept for å anlegge en egen miljøbydel på dyrket mark mellom Hafslund hovedgård og E6. Flyttingen av Østfolds sentralsykehus til Kalnes, 6 kilometer nord for Sarpsborg sentrum, har ført til at mange nå tror fremtidig vekst i Sarpsborg i stedet vil komme i områdene mellom Kalnes og tettstedsbebyggelsen ved E6-avkjøringen på Grålum, hvor Quality Hotel ligger. Her åpnet det i august 2011 også et vitensenter, Inspiria Science Center. Varehandel. a> er Sarpsborgs største kjøpesenter, og ligger i enden av byens gågate. Handelen i Sarpsborg er tredelt. Lokale servicesentre på Hafslundsøy, Borgen, Skjeberg, Greåker, Kurland, Grålum og Lande har dagligvarebutikker og en del andre lokale tilbud. I Sarpsborg sentrum ligger gågaten St. Marie gate som inneholder byens nisjebutikker, utesteder og restauranter. Disse er også spredt utover i tverrgatene Glengsgata og Jernbanegata og parallellgatene Pellygata og Kirkegata. Store deler av detaljhandelen har imidlertid flyttet inn i sentrumskjøpesenteret Storbyen (ved byens torg) og kjøpesenteret Amfi Borg på Alvim, ved en avkjøring fra E6. Mye handel er også konsentrert rundt Tunejordet, med de litt mindre kjøpesentrene Stopp Tune, Coop Obs, Sørlie Torget og en rekke bilforhandlere. Sarpsborg har et stort handelsmessig omland. Storbyen og Amfi Borg (begge med over 70 butikker) er nærmeste større kjøpesentre også for mange innbyggere i Råde, Skiptvet og Rakkestad. På den annen side har Sarpsborg selv en stor handelslekkasje, særlig til Nordby Shopping Center i Sverige og Østfoldhallene like over kommunegrensen til Fredrikstad. Sarpsborg er den eneste kommunen utenom Bergen, Trondheim, Oslo, Lørenskog og Skedsmo som har to kjøpesentre med mer enn 70 butikker. Pendling. Sarpsborg har et underskudd av arbeidsplasser. Nesten 1 700 flere arbeidstakere pendler ut av kommunen enn inn i kommunen. De kommunene flest sarpinger jobber i er Sarpsborg (cirka 16 000), Fredrikstad (drøyt 4 000) og Oslo (drøyt 1 000). Flest pendlere til Sarpsborg kommer fra Fredrikstad (3 600), Halden (800) og Rakkestad (400). Kulturliv. Sarpsborg er den eneste større by i Norge uten et tradisjonelt kulturhus eller annet lokale som kan huse særlig store konserter eller ivareta Riksteatrets krav. Det vurderes å samle kino, bibliotek og konsertsaler i et nytt kulturhus. De mest brukte konsertscenene er inntil videre Folkets Hus nær Sarpsfossen og Glenghuset ved bussterminalen, med plass til noen få hundre personer. Sarpsborg profilerer seg derfor mest med utendørskonserter, særlig godt besøkt er konserter i Kulåsparken, Hafslundparken og på Navestad. I 2008 og 2009 samlet CC-konsertene i Hafslundparken henholdsvis 7 000 og 10 000 tilskuere, hvilket gjør dem til de mest besøkte konsertene. I Kulåsparken har flere konserter dessuten samlet noen tusen tilskuere, blant annet Tomas Ledin (i 2002 og 2006), Queen-hyllesten The Show Must Go On (i 2008) og Deep Purple (2010). Andre kulturbygg i Sarpsborg er kinoen Verdensteateret i Jernbanegata og ungdomshuset Epa i gågata med øvingslokaler. Sarpsborg hovedbibliotek ligger like ved Sarpsborg Bussterminal. I tillegg finnes det tre mindre biblioteker i bydelene: Tune bibliotek, Skjeberg bibliotek og Skjebergsletten filial. Leseselskapet Borg får ofte kjente forfattere til byen. Litteraturuka i Sarpsborg har i 2009 blitt arrangert i 60 år, som en av Norges eldste litteraturfestivaler. Byens største kulturfestival er Olavsdagene, som hvert år i august inneholder vikingaktiviteter og et historisk utendørsteater, "Sverdet". De største musikkfestivalene i kommunen er Glengfestivalen og Bedemarten. Bilfestivalen Gatebil like over kommunegrensen til Rakkestad har også bidratt til å fylle Sarpsborgs hoteller de siste årene. Kulturlivet i Sarpsborg er ellers kjennetegnet av et svært stort antall idrettslag, korps og kor. Blant annet er det 16 fotballklubber, over 20 korps og over 50 kor i byen. I 2010 vant Sarpsborg den landsdekkende konkurransen Det store korslaget. I 2010 og 2011 gikk en av delfinalene i Melodi Grand Prix i Sarpsborghallen. Uteliv. Utelivet i Sarpsborg kjennetegnes av et stort innslag av puber. Både Sosialkontoret, Olsen's, Premier, Neptune, Edvarts, Gamle Sarp og Olavs er rendyrkede puber. De eneste mer typiske utesteder og nattklubber er Oppe & Nede, Bryggeriet, Vertshuset, Dickens og Førtito. Byen har cirka 10 restauranter. De mer gourmetpregede er Brasserie 74, Marron og Østfoldstuene. Dickens og Big Horn er spesialisert på biff. Middelhavskjøkkenet dominerer på restaurantene Knossos og Pizzanini, mens Tui Wok, Butts, Lykkens Mathus og China Plaza satser asiatisk. I tillegg finnes over 20 rene pizzautsalg og mange gatekjøkken og kafeer. Idrett. Sarpsborg er den eneste norske byen utenom hovedstaden som har to klubber som har blitt Norgesmester i fotball, både Sarpsborg FK og IL Sparta, som i tillegg har tre Arbeidermesterskap. Før sesongen 2008 trakk begge klubber A-lagene sine fra henholdsvis 2. divisjon og 1. divisjon og lot nystiftede Sarpsborg Sparta Fotballklubb overta plassen i 1. divisjon, mens de gamle storhetene ble breddeklubber med A-lag i 4. og 6. divisjon. I 2009 skiftet den nye klubben navn til Sarpsborg 08 Fotballforening og i 2011 ble Sarpsborg 08 byens første representant i eliteserien på 37 år. Sarpsborg 08 hadde i snitt 2 489 tilskuere på sine hjemmekamper i serie og cup i 2010. IL Spartas ishockeylag markedsføres som Sparta Warriors. Tilskuersnittet til Sparta i eliteserien har de siste årene ligget over 2 500, noe som er best i norsk ishockey. Av denne grunn har kommunen satt opp store skilt på innfartsårene til byen med skriften "Velkommen til Hockeytown". Greåker Innebandyklubb er Norges mestvinnende innebandyklubb gjennom tidene, og Sarpsborg Sharks vant seriegull i 2011. Innebandyklubbene Greåker og Sarpsborg hadde 191 og 140 tilskuere i snitt i 2010/2011. NM-finalen mellom klubbene i 2009 trakk imidlertid 2 000 tilskuere. Flere olympiske medaljører kommer fra Sarpsborg. Svein Thøgersen tok sølv i roing i OL i 1972, Jens Arne Svartedal tok sølv i langrenn i OL i 2006 og Ragnhild Aamodt tok gull i håndball i OL i 2008. Av de ti nordmennene som har hatt fast plass på Europatouren i golf, kommer fem fra Sarpsborg: Per Haugsrud, Øyvind Rojahn, Jan-Are Larsen, Cecilie Lundgreen og Marianne Skarpnord. Kirker. Sarpsborg prosti i Den norske kirke består av prestegjeldene Sarpsborg, Skjeberg, Varteig, Tune, Greåker, Idd og Halden. I Sarpsborg kommune ligger 13 av kirkene i Sarpsborg prosti. Disse kirkene er Greåker, Hafslund, Hafslundsøy, Holleby, Ingedal, Kurland, Sarpsborg, Skjeberg, Skjebergdal, Solli, Tune, Ullerøy og Varteig. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Sarpsborg torg, som har en sentral plass i byen, i enden av byens gågate. Fra 2007 til 2011 ble torget gravd opp og anlagt på nytt, med parkeringshus under bakken, ny kafé og offentlig toalett. Torgets fontene og parkeringsplasser på gateplan ble fjernet som en del av ombyggingen. Arkitektur. Sarpsborg har som de fleste andre norske byer en svært blandet byggestil. De ulike byggefeltene i Sarpsborg bærer tydelig preg av hvilket tiår de ble anlagt. Sarpsborg sentrum kjennetegnes av en kvadratisk kvartalsstruktur. Et annet kjennetegn er at svært mange sentrumshus ut mot veikryssene har avrundede hjørner for å myke opp kvartalsstrukturen noe. Byvåpen. Sarpsborg kommunevåpen blir beskrevet som "«På gull bunn en gående svart bjørn over en svart borg»", og ble utformet av Hallvard Trætteberg. Utformingen er basert på byens historiske tilknytning til "Borg" og merket til Alv Erlingsson, jarl av Sarpsborg fra 1285, som var en bjørn. Vennskapsbyer. Sarpsborgs vennskapsbyer er Betlehem (Palestina), Berwick-Upon-Tweed (Storbritannia), Södertälje (Sverige), Grand Forks (USA), Struer (Danmark) og Forssa (Finland). Safariari. Safariari er artistnavnet til Jon Kristian Furuheim, en elektronika-artist fra Sarpsborg. Spiller av og til orgel for Remington super 60. Diskografi. "Zebra Knights" ble først sluppet 8. september 2001 under navnet "Save New York", oppkalt etter C64-dataspillet ved samme navn. Grunnet Terrorangrepet 11. september 2001, ble albumet trukket tilbake og utgitt på nytt i 2002 under det mindre kontroversielle "Zebra Knights". "Zebra Knights" er oppkalt etter låta "Knights of the Jaguar" av -dj/produsenten "DJ Rolando" aka "Aztec mystic". Både "Zebra Knights" og "GoaWay" fikk gode kritikker av musikkpressen. Skandinavia. Skandinavia er en geografisk region som utgjøres av landene Danmark, Norge og Sverige. Den kollektive betegnelsen Skandinavia reflekterer den kulturelle likheten og de sterke historiske og sosiale bånd som knytter disse landene sammen til tross for deres politiske selvstendighet. I Skandinavia snakkes det skandinaviske språk. På 1800-tallet oppstod en felles nasjonalfølelse som søkte å forene skandinaver som ett folk (se skandinavisme). Etymologi. Skandinavia omfatter Den skandinaviske halvøy, samt Jylland og øyene imellom, og tar sitt navn etter førstnevnte, som antas å være oppkalt etter landskapet Skåne. Ordet nevnes første gang av den romerske naturvitenskapsmann Plinius den eldre (23-79) i formen "Scadinauia"; det tydes som en sammensetning av germansk *"skadin-" (skade, (klippe)skjær) og *"aujō" (øy). Stedsnavnet "Skåne" (norrønt "Skáney"), som betegner Skandinavias sydspiss, kommer sannsynligvis av dette *"Skadinaujō". Den greske geograf Ptolemaios skriver om fire øyer ved navn "Skandiai" i Østersjøen øst for Jylland, tre små og én stor (Fyn, Lolland, Sjælland og Skåne?) Den gotiske historieskriver Jordanes (ca 485-552) forteller at goterne stammet fra øya "Scandza", som i den nordlige del midt på sommeren hele døgnet har dagslys og omvendt ved midtvinter hele døgnet har natt. Det er uvisst om "Skandia" er en forkortelse for *"Skadinaujō" eller en selvstendig avledning. I det angelsaksiske Beowulf-kvadet finner vi formen "Scedenigge". I de eldste samiske joiketekstene beskrives verden på nord-samisk "skadesi-suolu" og øst-samisk "skađsuâl" i betydningen skades øy (Svennung 1963), dette bekreftes også i andre gamle joiketekster om ulven som "suolu gievra" – den sterke på øya. Misforståelser. En vanlig feil utenfor Skandinavia er at Skandinavia blir misforstått som synonymt med alle de nordiske land, dvs. i tillegg til Skandinavia også Finland og Island. Disse landene har begge en viss historisk og kulturell tilknytning til Skandinavia, men er ikke selv del av Skandinavia. Island ble befolket av skandinaver i det første årtusen, men språket har utviklet seg forskjellig fra de skandinaviske språkene slik de tales i Skandinavia og er ikke lenger gjensidig forståelig. Finland har en skandinaviskkulturell (finlandssvensk) minoritetsbefolkning, og har historisk hatt bånd til Sverige. Majoritetsbefolkningen i Finland, finner, er imidlertid ikke skandinaver, og finsk er helt ubeslektet med skandinaviske språk. Sven Fischer. Sven Fischer (født 16. april 1971 i den lille byen Schmalkalden i Thüringen, DDR) er en tidligere tysk skiskytter som var aktiv i internasjonale løp fra 1991 til 2007. Han har fire OL-gull og 4 andre OL-medaljer. Han har også sju VM-titler. I tillegg har han vunnet verdenscupen sammenlagt to ganger. Han vant totalt 33 enkeltseire i verdenscuprenn. Før skiskytterkarrieren tok av. Ved årsskiftet 1982/-83 gikk Fischer over fra friidrett til vintersport. Ved BSG Stahl i Seligenthal lærte han å gå langrenn av Stefan Luck (en onkel av Frank Luck). Her hadde han så stor suksess at han på våren samme år ble anbefalt til KJS (”Kinder- und Jugend sport Schule” / barne- og ungdomsskole) i Oberhof. Den 01. september 1983 ble han tatt opp ved KJS i 7. klasse, i skiskytingsgruppa. På grunn av sin spesielle timeplan, gjorde denne internatskolen det mulig med intensiv sport trening ved siden av den tradisjonelle skolen. Etter eksamen i 1989 dro Sven til NVA (Nationale Volksarmee), hvor han i tillegg i en kort tid studerte til sportslærer. Etter den tyske gjenforeningen og sammenslåingen av NVA og Bundeswehr, var det ikke lenger mulig å fortsette dette studiet. Vendepunktet var av helsemessige årsaker en vanskelig tid. Riktignok hadde han sitt beste resultat i 1989 da han ble DDR juniormester. Men i samme år fikk han sterke kneproblemer og i august 1989 ble det etter en artroskopi, diagnostisert en alvorlig bruskskade i begge knær som hadde oppstått på grunn av for store belastinger på knærne i vekstfasen. Etter en operasjon i september 1989 så det ut som om hans karriere som idrettsutøver var slutt. Etter et hvileår, hvor svømming var den eneste sport han kunne utføre, ble han etterhvert bedre, og kunne gjenoppta sin trening. Men å gjenoppta treningen på dette tidspunkt var vanskelig. Den tyske gjenforening førte nødvendigvis også til en sammenslåing av begge de tyske lagene. Det er takket være den tyske landslagtrener Frank Ullrich, at han fikk en sjanse. Ullrich klarte å få ham med som reserve det tyske skiforbundet, og allerede i desember 1991 vant han første Europa-cup seier i sprint i Hochfilzen. En uke senere gjorde han sin debut i verdenscupen i stafett. Etter gode resultater i det tyske mesterskapet i 1992, kvalifiserte han seg til verdenscupen i Pokljuka i desember samme året. Hans sportslige karriere startet for alvor i 1993. I sitt første verdensmesterskap fikk han gull på lagkonkurransen i Borovetz, Bulgaria. En måned senere vant han sitt første verdenscuprenn i sprint i Kontiolahti. Den første OL-medaljen kom på Lillehammer-94. Svenn Stray. Svenn Thorkild Stray (født 11. februar 1922 i Arendal, død 20. mai 2012) var en norsk advokat og politiker (H). Han var stortingsrepresentant 1958–1985 og utenriksminister i to perioder, 1970–1971 og 1981–1986. Stray markerte seg hovedsakelig i utenrikspolitiske og konstitusjonelle spørsmål, men var også med på å forme Høyres sosialpolitikk. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Arendal i 1922 som sønn av tannlege Gudmund Stray (1885–1970) og husmor Anne Johanne Marie Frøstrup (1893–1975). Han er ellers brorsønn av høyesterettsadvokat og Venstre-politiker Christian Stray (1894–1981) og fetter av høyesterettsadvokat og Venstre-politiker Signe Marie Stray Ryssdal (1924–). Svenn Stray vokste dermed opp i en politisk engasjert familie i fødebyen. Etter examen artium ved reallinjen i 1941 begynte han å studere rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo samme år. Den tyske okkupasjonsmakten innledet aksjoner mot studentene i 1943, og Stray flyktet til Sverige, hvor han meldte seg til tjeneste hos norske polititroppper. I februar 1945 var han med i den norske reservepolitistyrken som ble sendt til Finnmark for å kontrollere de områdene som var befridd av sovjeterne. Etter andre verdenskrigs slutt fortsatte han studiene, og ble uteksaminert som cand.jur. i 1946. Stray var dommerfullmektig ved Oslo byrett 1947–1948 og dommerfullmektig ved Moss sorenskriverembede 1948–1949, og i årene 1950–2007 praktiserte han som advokat (opprinnelig overrettssakfører) med egen forretning. Han var dessuten styremedlem i S Hafslund 1968–1981, styremedlem i SIM A/S 1977–1994, styremedlem i Vinmonopolet 1987–1996 og styreformann i Sparebanken Moss Hobøl 1989–1990. Politisk arbeid. Stray ble partipolitisk engasjert i studietiden som formann i Den Konservative Studenterforening i 1946 og formann (titulert «Formand») i Det Norske Studentersamfund i 1947. I egenskap av førstnevnte verv fikk han plass i Høyres sentralstyre, hvor han våget å opponere mot formannen C.J. Hambro, med hensyn til partiets politiske profil og valgkampstrategi. Stray stod på linje med Sjur Lindebrække, som både hadde et konservativt grunnsyn, men også en reformvillighet i partiet og samfunnet forøvrig. Stray var også medlem av Unge Høyres sentralstyre 1946–1954, herav formann 1950–1954. Han var også formann i Moss Unge Høyre og Moss Høyre. I årene 1956–1979 var han tillike medlem av Moss bystyre. Han var 1. vararepresentant til Stortinget fra kjøpstedene i Østfold og Akershus fylker (Drøbak, Fredrikstad, Halden, Moss og Sarpsborg) 1950–1953, og var fast innvalgt representant fra Østfold 1958–1985. På den rikspolitiske arenaen var han styreformann i Folk og Forsvar 1955–1971, 1. viseformann i Høyre 1962–1970, parlamentarisk leder 1965–1970, formann i Europabevegelsen 1971–1981 og Stortingets visepresident 1973–1981. Han var medlem av Stortingets sosialkomité 1958–1965, og her nedla han en betydelig innsats sammen med Claudia Olsen i arbeidet med stortingsmeldingen om folketrygden, et steg på veien til reformen vedtatt i 1967. Stray var en tidlig motstander av rett til selvbestemt abort. Sikkerhets- og forsvarspolitikk ble så hans hovedfelt som medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité 1965–1970 og 1977–1981. Stortingets utvidede utenriks- og konstitusjonskomité var han sogar medlem av 1965–1981, foruten periodene som medlem av Stortingets kirke- og undervisningskomité 1971–1973 og Stortingets justiskomité 1973–1977. Stray var utenriksminister i to omganger, først ett år i Per Bortens regjering 1970–1971, siden fem år i Kåre Willochs regjering 1981–1986. Han var fungerende statsminister fra 17. april til juni 1984. Ved regjeringsomdannelsen i 1983, da det parlamentariske grunnlaget ble utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, gikk Kåre Willoch sterkt inn for å beholde Stray som utenriksminister, ettersom en representant fra sentrumspartiene kunne bety større ettergivenhet overfor sovjetiske krav mot Norge og NATO. Strays tankegang var at et lite land kunne oppnå størst innflytelse overfor en stormakt ved å opptre som alliansepartner, ikke som dikterende, og han oppnådde betydelige resultater i for eksempel NATO. USA ønsket på et tidspunkt å få med NATO-landene på en økonomisk boikott av Sovjetunionen, og Stray var sterkt involvert i forhandlingene som skrinla dette forslaget, skjønt han holdt en lav profil utad. Utmerkelser. Stray innehadde Deltagermedaljen fra 1945, Kong Olav Vs jubileumsmedalje 1957–1982 og syv utenlandske ordener. Han ble tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden i 1970, Den islandske falkeorden og den spanske Isabella den katolskes orden i 1981, det østerrikske Ærestegnet for fortjenester i 1982, i 1983 Finlands hvite roses orden i 1983, den japanske Den oppadstigende sols orden i 1983 og franske Den nasjonale fortjenestorden i 1984. Shatoo. Shatoo var et band fra Asker og Halden. Deres største hit «Overload» fra 1987 var den første engelskspråklige vinner av «Årets norsktoppmelodi» på Norsktoppen, hvor den lå 11 uker på 1. plass. Guttene var bare 15-17 år gamle da de ga ut debutalbumet "A True Story". Sunnmøre. Sunnmøre er den sørvestlige delen av fylket Møre og Romsdal og omfatter de 17 kommunene Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta og Ålesund. Sunnmøre har et samlet areal på 5 235 kvadratkilometer og 137 873 innbyggere 1. juli 2012. Arealmessig er Sunnmøre en del mindre enn Nordmøre. Sunnmøre har 53 % av innbyggerne i Møre og Romsdal fylke. Sunnmøres største og viktigste by er Ålesund som med sine 44 747 innbyggere (1/7-2012). Ålesundregionen, som utgjør et integrert bo og arbeidsområde med ca 67 000 innbyggere, er den største byregionen mellom Bergen og Trondheim. Sunnmøre har også to andre mindre byer, det er Ulsteinvik og Fosnavåg, og flere større tettsteder som Ørsta, Volda, Sykkylven, Hareid, Nordstrand (Valderøy), Stranda og Brattvåg. Sunnmøre er ett av de 15 distriktene som til sammen ugjør landsdelen Vestlandet. De tre landskapene og tidligere fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre utgjør til sammen fylket Møre og Romsdal. Mange øyer, lange og trange fjorder (blant annet den UNESCO-listede Geirangerfjorden) og Sunnmørsalpene dominerer landskapet. Det høyeste fjellet på Sunnmøre er Pyttegga (1999 moh.) i Norddal kommune. Den største øya er Hareidlandet (Ulstein og Hareid kommuner) med 166 km². Øya med størst befolkning er Oksnøya (Ålesund og Skodje kommuner) med ca 25 000 innbyggere. Største innsjø er Brusdalsvatnet (Ålesund og Skodje kommuner) med 7,48 km². Sunnmørsdialekten hører, sammen med nordfjordsmål og sunnfjordsmål til de nordlege e-mål av vestnorske dialekter — en gruppe der romsdalsdialekten oftest også regnes med. Folk fra Sunnmøre kalles for "sunnmøringer". Sunnmørsbunaden kommer fra området. Svømming. Svømming er betegnelsen på hvordan mennesker og andre levende skapninger tar seg frem i vann. Svømming og bevegelse i vann kan brukes som en effektiv forflytning, i forbindelse med matauk, nedkjøling, vask, mosjon og rekreasjon. Svømming kan være livreddende der vann er en utvei ved fare og å kunne svømme kan være livreddende. Evnen til å svømme blir gjerne vurdert ut fra fart eller utholdenhet og konkurransesvømming foregår gjerne i et svømmeanlegg. Svømming nyttes som rekreasjon av en rekke ulike dyr, ikke minst av mennesker. Konkurransesvømming. Svømming er en av verdens største sporter. Svømming er teknisk sett i hovedsak en individuell sport, der formålet er å bevege seg over ulike distanser i vann på kortest mulig tid. Det er flere ulike teknikker som kan nyttes i konkurranser, og konkurransesvømming er regulert i et internasjonalt regelverk bestemt av Federation Internationale de Natation Amateur(FINA). Svømming er først og fremst en utholdenhetsidrett, men hastigheten avhenger også av styrke i armer og bein, smidighet og koordinasjon. Disipliner. Crawlsvømming, Australsk Paraolympik 30. november 2011 I medley, består distansen av like lange strekninger med hver av de fire hovedsvømmeratene. En individuell medley består først av butterfly, rygg, bryst og til slutt crawl. En lagmedley har rekkefølgen rygg, bryst, butterfly og crawl. I fristil kan svømmeren selv velge svømmeart og det er færre regler for hvordan teknikken utføres. Crawl svømming er den raskeste svømmearten vi kjenner til idag, tett fulgt av butterfly, rygg og bryst. I alle svømmeartene bortsett fra rygg starter svømmerne på startpall på land. I ryggsvømming starter svømmerne i vann med føttene mot bassengveggen armene hengende i et håndtak. Rett før start heiser svømmeren seg delvis opp av vannet og når starten går kaster svømmeren seg bakover og stuper baklengs inn i vannet. En konkurranse deles først inn i øvelser og deretter flere heat. I noen konkurranser avanserer de beste utøverne videre til semifinaler og finaler. Sortering av svømmere. I hver øvelse på et svømmestevne er svømmerne sortert etter påmeldingstid. Svømmere uten påmeldningstid svømmer i de første heatene, etterfulgt av de tregeste svømmerne. De beste svømmerne svømmer i de siste heata. I hvert heat er også svømmerne sortert etter tid. De beste(best påmeldingstid) svømmerne svømmer i de midterste banene. De to midterste banene har gjerne annen farge på banetauene, f.eks. gult. De tregeste svømmerne i hvert heat svømmer nærmest bassengkanten. Banetau. Banetaua er merket med forskjellige farger, symmetrisk delt på midten. Det kan være forskjellige farger på banetaua i forskjellige svømmeanlegg, men hvor tauene er merket er ikke tilfeldig. De første 5 meterne fra bassengkanten og ut skal ha sin farge på banetauet. Det er også et merke i banetauet 15 meter fra kanten. Noen banetau har merke på midten av bassenget. Grunnen til at taua har et 15-meters merke er for at det skal være lettere for dommerne å se om svømmerne svømmer for langt under vann. Det er nemlig ikke lov å svømme mer enn 15 meter under vann, så man bør helst komme opp før det. Formater. Det konkurreres ulike formater i svømming basert på lengden på bassenget. Det mest vanlige er meter (brukes internasjonalt), som igjen deles inn i kortbane 25 og langbane 50 meter. Verdensmesterskap holdes i 25 meter og 50 meter. Olympiader holdes i 50 meter formatet. For at en ny rekord skal være gyldig må lengden på bassenget være i nøyaktig lengde innenfor 1 cm og måles ut i fra bestemte kriterier. I USA er de fleste svømmebassengene i yards, da spesielt 25 yards. Men nye langbane bassenger som bygges er som oftest i 50 meter, og noen ganger med mulighet til å justere ned til 50 yards. I Storbritannia er det fortsatt noen gamle svømmehaller som er i yards. Alle formatene har sine egne rekorder og ofte er det ulike rekordholdere i de forskjellige. Organisering. Mesteparten av konkuranssesvømmingen i Norge organiseres i regi av Norges Svømmeforbund (NSF) som er Norges 8. største særforbund. NSF er medlem av FINA som gjør at bare NSF har mulighet til å organisere svømmeidrett innenfor FINAs idrettslige jurisdiksjon i Norge. I 2009 hadde NSF 49 119 aktive fordelt på 252 medlemsklubber. Svømmetrening. Ved svømmetrening deler svømmerne seg inn i baner avhengig av nivå. I Norge svømmer man høyrekjøring og beveger seg til venstre side på slutten av hver vending. Svømmetrening består i for det meste av intervalltrening. Hoveddelene av et svømmeprogram består som oftest av oppvarming, teknikk, hovedsett, andresett og utsvømming. Elitesvømmere svømmer mellom 1000 til 2500 km året, avhengig av treningsbakgrunn, og konkurransedistanse. Rekorder. Alexander Dale Oen satte i 2008-sesongen en rekke norges- og nordiske rekorder i svømming. Etikette i svømmeanlegg. Det finnes generelle regler for oppførsel i svømmehaller som følges i de fleste land verden over. Det er både for å unngå smitte og sykdom og for å hindre unødvendig irritasjon. Svømmehaller kan være organisert svært effektivt, mens andre kan være organisert ineffektivt som kan føre til farlige situasjoner og kapasitetsproblemer. Valg av bane. Man velger bane ut i fra hastigheten man selv realistisk sett svømmer. Så lenge hastigheten er den samme, kan mange svømme etter hverandre i en bane. Det kan være lurt å si ifra om at du legger deg i banen hvis det kun en person som svømmer der. En utøver som trener mot en konkurranse har ofte større behov for færre forbikjøringer både for å opprettholde riktig intervallhastighet og for å kunne konsentrere seg om å holde riktig teknikk under anstrengelse. Raskere svømmere bør hvis mulig gi tregere svømmere et forsprang før de selv begynner. En tregere svømmer bør hvis mulig ikke starte å svømme rett før en raskere svømmer kommer inn for å vende. Hopping ut i vannet rett foran en som svømmer bør ikke gjøres. Små barn har mindre evne til å bergne hastigheten til de som svømmer fort og kan derfor plutselig prøve å krysse banen på et uheldig tidspunkt. Foreldre bør være oppmerksom på dette og fortelle barna at det kan være farlig. Svømmeretning. T-merket er på bunnen av bassenget, på slutten av hver lengde. Når det er flere enn tre i banen bør man svømme i sirkel. I Norge, som store deler av verden svømmer man høyrekjøring og beveger seg til venstre side på slutten av hver vending, slik at man vender på venstre side av T merket. Når du skal stoppe, svømmer du til høyre siden av T merket i en av endene av lengden, hvor du stopper. Dette er viktig for at det ikke skal oppstå farlige situasjoner, særlig når svømmere skyter seg ut fra veggen etter vending. Ofte ved crawlsvømming og ryggsvømming har svømmeren mindre mulighet til å se foran seg. Stå "inn i et av hjørnene" dersom du oppholder deg i vendeområdet. Banetauene bør ikke sittes på, det gjør at de blir slakke og til slutt blir ødelagt. Forbikjøring. Vent på riktig anledning, så rører man "en gang" ved foten til vedkommende for å signalisere at du vil svømme forbi. Den som blir svømt forbi tar hensyn, og holder godt til høyre, mens den som skal forbi holder til venstre. Det kan være en god ide å gjøre forbipasseringen ved en vending; den som skal forbi rører ved beinet før en vending, betyr det at forbipasseringen skal skje ved vendingen. Den som skal forbi svømmer mot venstre i vendingen, mens den som blir forbigått vender på høyre side og bør ofte vente litt før skyver ifra. Hygiene. Mangel på hygiene kan føre til smitte via vannet. Økt konsentrasjon av mikroorganismer og smuss gjør at man må bruke mer klor i vannet, noe som fører til økt klorlukt, uttørring av huden og på sikt asma. Det anbefales at man dusjer naken og ikke legge badebuksa ned på gulvet der vannet ledes mot avløpet. Ikke svøm når du har diare, du kan spre sykdom via vannet. Ikke svelg vannet i svømmebassenget. Foreldre bør passe på at barn har vært på do før de går ut i bassenget. At barn tisser utenfor toalettet kan være et problem, og foreldre bør følge med barna når de er i den alderen. Stavanger. Stavanger er en by og kommune på Nord-Jæren i Rogaland. Kommunen grenser i nord til Randaberg og Rennesøy, i sør til Sandnes og i vest til Sola. Kommunen har fjerde flest innbyggere og størst befolkningstetthet av alle norske kommuner. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland Fylke. Natur og geografi. Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune). Topografi. Fil:Bilde 2.png|thumb|right|Tettstedet Sandnes definert av Statistisk sentralbyrå Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv. Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Stavangers høyeste punkt er Jåttånuten (139 moh.), fulgt av Ullandhaug (136 moh.). Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene. Øyene. Sjøen er fortsatt en viktig transportvei mellom byen og nordfylket i Rogaland. De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Austre Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy. Areal. Kommunens areal er 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjør samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet. Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder. Klima. Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold. Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23.00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 9.00 til 16.00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen. Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola. Byutvidelser og kommunesammenslåinger. Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at "«Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer»" fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata. Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene "«aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By»". Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen. a>. I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere. Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965. I nyere tid har det vært flere debatter om kommunesammenslåing på Nord-Jæren. Flere har foreslått at Stavanger bør slås sammen med Sandnes, Sola og Randaberg, som alle utgjør en del av tettstedet Sandnes. I november 2008 kom det flere forslag om å starte en prosess for kommunesammenslåing, blant annet foreslo AP politiker Odd Kristian Reme i Stavanger å bygge rådhus på Forus. Forslaget skapte stor debatt og ble støttet av administrerende direktør Jostein Soland i Næringsforeningen, men ordfører Leif Johan Sevland ville beholde et eventuelt rådhus for en storkommune i Stavanger sentrum. Rennesøy-ordfører Ommund Vareberg fremmet ideen om at Rennesøy skulle gå inn for kommunesammenslåing med Stavanger. Kommuneadministrasjon. Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak. Stavanger kommune har til sammen 8 499 ansatte (mars 2012). Rådmann er Inger Østensjø. Politikk. Bystyret består av 67 medlemmer. Christine Sagen Helgø (H) er ordfører. Offentlige etater. Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nord-vest i kommunen. Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger. Byens største helseinstitusjon er Stavanger Universitetssykehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland Fylkeskommune. Utdanning. Det eldste av byggene på Misjonshøgskolen Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9000 studenter og 1000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte. Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen. Kunstskolen i Rogaland ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole. Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske Skole. De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland. Bydeler. Kart over bydeler i Stavanger Stavanger bykart - Klikk på bildet for større versjon Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område. Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser. Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen. Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybroen som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øyen Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft som ligger Buøy nevnes. Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.) Eiganes og Våland er vest i kommunen og delere av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser. Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². Madla var egen kommune i perioden 1930–65. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren. Storhaug ligger nord-øst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn. Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger Universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger. Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. På Hinna ligger viktige forsvars institusjoner slik som NATOs Joint Warfare Centre og Fellesoperativt hovedkvarter. Det har tidligere vært mye offshore industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her. Samferdsel. Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. Veitrafikk på Riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer. MF «Stavanger» går mellom Stavanger og Tau i Ryfylke Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Veolia. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene. Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009. Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Krakow, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Malaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger. Bilferge går fra Stavanger til Tau i Strand kommune og til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger - Kopervik - Haugesund - Stord - Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken Religiøse forhold. Den norske kirke har 81,4 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer. Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd. Stavanger var bispesete fra 1120-tallet til 1682 da det ble overfør til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen. Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet. Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800 og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble "Stavanger Indremisjon" stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som "Bedehusgatå". Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som "totalavholdsbyen" noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet. Andre kirkesamfunn. Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005 Forsvaret. I Stavanger ligger Jåttå med "Fellesoperativt hovedkvarter" FOHK. NATOs "Joint Warfare Centre", som er kommando på høyeste Europeiske kommandonivå ligger også på Jåttå. Dette er én av kun to gjenværende Toppkommandoer i Europa og ble i 2003 lagt til Stavanger. Også rekruttskolen KNM Harald Haarfagre holder til i byen. Leiren begynte som Madlamoen ekserserplass og etablert i 1871 og blir i dag ofte omtalt som Madlaleiren. Ulsnes er en nedlagte sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Hjemmevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen er det full aktivitet. For her er det Natos fellesoperative treningssenter (Joint Warfare Centre -JWC) på Jåttå som har slått seg ned. Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter på Vatneleiren i Sandnes, men kan også holde øvelser i Stavanger og andre nabokommuner. Framtiden til forsvaret i stavangerområdet er nå usikker etter at Forsvarsstudien 07 anbefaler å legge ned store deler av forsvaret i området. 125 000. Kommunen Stavanger rundade 125 000 inbyggare den 30. juni 2010 med svensken Bengt Wikell. Dette ble feiret høytidelig i kommunen innen dåvarende ordfører Leif Johan Sevland den 4. juli 2010 i en offisiell seremoni gratulert Bengt Wikell genom tale og att overrekke diverse gaver fra byen til jubileums-borgeren. Leif Johan Sevland sa bland annet att '- Dette er en gledelig milepæl for oss. Det gjenspeiler den kraftige veksten vi har i antall innbyggere, og at Stavanger er en sterk region både i nasjonal og i europeisk sammenheng'. Innvandringen. Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4000 per år, og jevnt stigende og i 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn. Næringsliv. Hermetikkfabrikker i Stavanger på 30-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og på 1950-tallet var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002. Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting. Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, "Stavanger Aftenblad" og "Rogalands Avis". Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretak Industrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund. For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer. Jordbruk og mat. Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket. Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsningen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsning i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet. Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. I 2008 var Norge representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser. Oljehovedstaden. Betongfundamentet til Troll A-plattformen er støpt i Vats 55 Km i luftlinje nord for Stavanger I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Statoil har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Statoil ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger. Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan. Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. I 2008 var det 38 000 besøkende, hvorav halvparten kom fra utlandet Reiseliv. Stavanger er en populær turist by, særlig om sommeren. Hotellene i byen har godt belegg året rundt på grunn av mye pendlere som reiser til jobb og møter i Stavanger. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antall som kommer hit har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen. Historie. Navnet Stavanger kommer fra det norrøne navnet Stafangr, som er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal. De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg. I bronsealderen (1800-500 f.Kr.) vokste det fram en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Sunde, Hafrsfjord, Revheim og Rudlå. På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård. Vikingtid og maktsenter. På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers framvekst. Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til de britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden. Domkirken og byen omkring i middelalder. Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå. Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola – se artikkelen om Erling Skjalgsson. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger. Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang på 1120-tallet. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-talls kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning. En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by. Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor. Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og fram til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. I 1537 ble Domkirkens gods og eiendommer ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i en par år lagt under superintendenten i Bergen. Etter reformasjonen. Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith. Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen. Fra sild, seil til hermetikk til skipsbygging. Stavanger gamle turnhall, i dag brukes den som barneteater Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var fram til begynnelsen av 1950-tallet en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA. Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund åpnes i 1878 og stasjonsbygningen bygges på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akopolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbyggninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. 1885 i ble Stavanger kommunebibliotek åpnet og i 1887 Stavanger Turistforening blir stiftet. Byens fotballklubb ble stiftet som Idrettslaget Viking i 1899. I 1921 er Rosenberg Mek.Verksted blant Skandinavias største skipsbyggingsverksteder. I 1925 blir Stavanger på ny bispeby, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken. Andre verdenskrig. 9. april 1940 ble Sola Flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08.00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10.00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10.00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger. Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal. Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon. Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll. Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14.00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15.00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse. Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941. Krigens slutt. En tysk soldat rydder miner i Stavanger i august 1945. Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland. I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen. Fra liten hermetikkby til Oljehovedstaden. Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. På 1950- og 1960-tallet var skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi, og i løpet av den perioden ble mange av verdens største tankskip sjøsatt ved Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser og folketallet i byen stagnerte. Midt i 1960-årene ble Stavanger karakterisert som en av landets fattigste byer målt i gjennomsnittlig inntekt pr. innbygger. Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internajsonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet "Ocean Traveler" ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rudt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen "Ocean Viking" fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969. Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-tallet frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan. I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970årene til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. I 1970 hadde Stavanger en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa. I 1969 startet undervisningen ved den statlige "Distriktshøgskolen i Stavanger". Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008. Gamle Stavanger. Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie. Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet. Byvåpen. Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger. Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger. Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet. Byvåpenet med eikestubbe over inngangsdøren til Valbergtårnet Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: "«På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder»". Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl. Kulturliv. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008. I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området. Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «"another place"» på Solastranden. Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige. Museer i Stavanger. Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95.000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa. Byens eldste museum er Misjonsmusèet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Musèet har omtrent 5000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av tilsammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek. Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum. Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein. Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland. Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien Forfattere og bøker. Stavanger har vært scenen i mange litterære verker og flere kjente forfattere kommer fra byen. Den største og mest kjente av dem alle er Alexander Kielland. Sammen med Ibsen, Bjørnson og Lie markedsføres han av sitt forlag Gyldendal som en av de fire store innen norsk litteratur. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet "Gift", "Garman & Worse", "Skipper Worse" og "Jacob". Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Kielland skrev med skarp penn, og var ofte svært sarkastisk. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet. Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, pga Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter. Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «"Johanna, Broremann og frk. Sørensen"», «"Far og mor te an Marton"», og «"Gudlabadnet te na mor"». Han skrev også flere sanger slik som «"Sjynt å kjøra buss"». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv. Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-tallet til midetn av 1980-tallet. Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen "Hundedagane" og utkom med fortsettelsen "Grisekoret" i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, "Kaninbyen", kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster». Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene "Mannen som elsket Yngve", "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen" er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen. I 2005 ble den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen. Våren 2011 debuterte Stavangergutten Erik Meling Sele med boka "Likkisten". Det er en samling med 15 krimfortellinger. Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Det en årlige litteraturuken på Café Sting er svært populær og her leser kjente, norske forfattere høyt fra sine verker. Film. Filmmiljøet i Stavanger har de siste årene markert seg sterkt nasjonalt, og begreper som «Stavanger- bølgen» og «Filmbyen Stavanger» har oppstått. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune. Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film. Spillefilmen "Mongoland" ble en norsk filmsuksess, laget utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Dette har foreløpig kulminert med etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film, og Filmkraft Rogaland, som skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner.Arild Østin Ommundsen debuterte som regissører med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavanger bølgen som kom etter Mongoland hadde premiere, og flere av skuespillerne som var medvirkende har i ettertid hatt stor suksess. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp. Fem spillefilmer kan definere som stavangerfilmer «"Mongoland"» fra 2000, "Alt for Egil" (2004), "Monstertorsdag" (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og "Jernanger" (2009). I tiden framover kan Stavanger ta et langt skritt vi dere som filmby, hele åtte langfilmer og tre tv-serier er på vei. Høsten 2009 hadde spillefilmen "Rottenetter" debut på kino. Stavanger har 12–15 slike produksjonsbedrifter og dessuten ni bedrifter som legger vekt på tjenester innen lyd, lys, teknikk og scenografi. I tillegg kommer en underskog av manusforfattere, fotografer og andre filmarbeidere. Flere av landets fremste filmskapere holder til her. Arild Ø. Ommundsen, som stod bak "Mongoland", har vunnet en rekke priser i inn- og utland. Tore Renbergs bok "Mannen som elsket Yngve" ble spilt inn som film og hadde kinopremiere 15. februar 2008. Filmen har fått toppkarakter hos et samlet pressekorps og ble sett av over 30 000 mennesker i løpet av premierehelgen. 16. juni 2008 var den sett av 171 435 personer på norske kinoer. Filmskaper Stian Kristiansen fra Stavanger fikk sitt gjennombrudd med spillefilmen «"Mongoland" og debuterte som spillefilmregissør med «"Mannen som elsket Yngve"». Kristiansen fikk i 2008 Stavanger kommunes manusstipend Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om om NOKAS-ranet i Stavanger 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger og særlig ranet som utspilte seg på tellesentralen til NOKSA i Norgesbank-bygget i Kongsgata og på Domkirkeplassen ved Mariakirkeruinen. Nokas ble regissert av Erik Skjoldbjærg. Familien til politimannen som døde under ranet har ikke autorisert filmen. Festivaler. Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball og Stavanger på skeivå (Stavanger Pride). Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et felleskapsområde og identifisere byens egenart og identitet. Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om. I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby. Medier. Stavanger er fylkets mediesentrum. Byen er dominert av fire medievirksomheter, det største er det børsnoterte mediekonsernet "Stavanger Aftenblad" som gir ut avisa Aftenbladet. I tillegg har man "Rogalands Avis", TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug. Aviser. Byens største dagsavis, "Stavanger Aftenblad", kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten "Rogalands Avis" kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. I 1987 ble det forsøkt å etablere en ny dagsavis, "Vestkysten", men den ble bare gitt ut i to måneder og endte et samlet tap på 27 millioner kroner. Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833. "Stavanger Avis" utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. "Stavanger Avis" var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der "Stavanger Aftenblad" og "Stavangeren" ble slått sammen av Pressedirektoratet. Studentavisa "Hugin" kommer ut annenhver uke. TV og radio. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK. Viking TV startet 2. mars 2008. Kanalen distribueres via Lyses bredbåndsnett, og når ut til seere i husstander. I tillegg sender NRK1 Rogaland lokale nyhetssendinger på radio og TV samt andre lokalradiostasjoner og studentradio. Sport. Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009. I 2009 ble VM i Sandvolleyball arrangert i Stavanger, etter fler år med World Tour Sandvolleyball. I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag. Fotball. Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-tallet vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001. Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon. Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar. Ishockey. a> er Stavanger Oilers sin hjemmearena Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år, noe som gjør klubben til en av de eldste i Norge. Viking kjempet mot den lokale klubben Siddis i 70-årene, og med Terry Fyck og Ron Pulak på laget rykket det opp til øverste divisjon i 1977. Med trener Bernie Lynch tok Viking bronse mot Bjørn «Botta» Skaares Furuset i 1982. Richard David gjenskapte noe av den samme stemningen med bronse i 1993, før Viking Ishockeyklubb endte i teknisk konkurs og ble lagt ned i 1996. I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. I begynnelsen ble klubben utelukkende drevet av penger fra hans lomme. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2008 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben kom til finale i sluttspillet i 05/06-sesongen, men tapte for Vålerenga. Sesongen 06/07 tapte de semifinalen mot Storhamar Dragons. Klubben spiller sine hjemmekamper i Siddishallen. a> er landets eldste travbane hvor det fremdeles kjøres travløp. Parker og grøntområder. Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika. Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken. Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum.Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet. Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her. Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca 1 500 dekar som ligger ca 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på tilsammen ca 8 km, herav lysløype ca 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer. Stavanger-dialekt og talemål. Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. "«fjell»" som blir til "«fjedl»" og "«alle»" som blir til "«adle»". Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er "Stavanger bymål" skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. I 2009 ble boken "Ska sei!" av Erling Jensen utgitt på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger. Kjente personer. Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller "borger". Seattle. Seattle er den største byen i den amerikanske delstaten Washington, og fylkeshovedstad i King County. Byen ble grunnlagt på 1850-tallet, og er oppkalt etter indianerhøvdingen Sealth. Pr. 2011 hadde selve byen (innbyggere; det større byområdet («metropolitan area») hadde rundt fire millioner innbyggere. Kultur. Seattle er opphavsby for flere kulturelle fenomen. Jimi Hendrix vokste opp her. På 1980-tallet og begynnelsen 1990-tallet vokste musikkbevegelsen grunge frem, med drahjelp fra legendariske Kurt Cobain og hans band Nirvana. Andre kjente band som falt innunder grunge-bevegelsen i Seattle er Soundgarden, Alice In Chains og Pearl Jam. Byen er også kjent som USAs «kaffehovedstad», takket være kaffebargigantene Starbucks (grunnlagt i 1971), Seattle's Best Coffee og Tully's Coffee. Mange skandinaviske immigranter er bosatt i Seattle, spesielt i bydelen Ballard som ligger nord for sentrum. Her ligger også Nordic Heritage Museum, som påberoper seg å være det eneste museet i USA viet skandinavisk immigrasjonshistorie. Seattle huser laget Seattle Seahawks i amerikansk fotball, samt baseballaget Seattle Mariners og fotballaget Seattle Sounders. Økonomi. Flere av de største bedriftene i USA har hovedkvarter i Seattle. Blant disse er finansselskapet Washington Mutual, forsikringsselskapet Safeco, butikkjeden Nordstrom, internettbokhandelen Amazon.com og kaffekafékjeden Starbucks. Microsoft har hovedkvarter i den nærliggende byen Redmond, og grunnleggeren Bill Gates kommer også fra Seattle. Selv om hovedkvarteret til flyprodusententen Boeing ble flyttet fra Seattle til Chicago i 2001, så er de store fabrikkene i Seattle-området og arbeidsplass for mange. Sudan. Sudan (arabisk: "as-Sudan"), offisielt Republikken Sudan (arabisk: جمهورية السودان, "Jumhuriyat as-Sudan"; engelsk: "Republic of the Sudan"), er en stat i Afrika, som grenser mot Egypt i nord, Eritrea i øst, Etiopia, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk i sør, Tsjad i vest og Algerie i nordøst. Nilen renner gjennom Sudan, og landet har kystlinje mot Rødehavet i øst. Sudan er arealmessig det tredje største landet i Afrika, etter Algerie og Den demokratiske republikken Kongo. Naturgeografi. Sudan er Afrikas tredje største land og det 16. største i verden. Sudan ligger i Nordafrika og grenser mot Rødehavet i øst. Det meste av landet består av slettelandskap, med fjell i vest og i øst. Landskapet er dominert av Nilen med sine tilløp. Klimaet veksler fra tropisk i sør til tørr ørken i nord. Regntiden kommer i perioden april til november, men varierer avhengig av område. Noen av Sudans miljøproblemer er utilstrekkelig tilgang på ferskvann, jorderosjon og at ville dyr trues av omfattende jakt. Halvparten av landets elektrisitet produseres av fossilt brensel og halvparten av vannkraft. Demografi. Befolkningens gjennomsnittsalder er 17,7 år (2002), mens spedbarnsdødeligheten er på 9,0 % (2008). Forventet levealder (gj.snitt): 62,5 år (2008). Språk i Sudan er Arabisk, nubisk, ta bedawie, ulike dialekter av nilotisk, nilo-hamitisk, sudanesisk språk, engelsk. Det pågår et prosjekt for å øke kunnskapen i det offisielle språket arabisk. Landet har ca. 70 % sunni-muslimer (mest i nord), 5 % kristne (mest i sør og i Khartoum) og 25 % som tilhører andre religioner. Historie. Sudan fikk selvstendighet fra Storbritannia og Egypt i 1956 og har vært medlem av FN siden da. Militære regimer som favoriserer islam-orienterte regjeringer har dominert Sudans innenrikspolitikk siden landet ble selvstendig. Oberst Omar al-Bashir kom til makten i et miltærkupp 30. juni 1989. Med unntak av perioden 1972–82 var landet herjet av borgerkrig inntil en fredsavtale ble inngått mellom de stridende partene den 9. januar 2005. Konflikten hadde sitt utgangspunkt i det muslimske nordlige Sudans økonomiske, politiske og sosiale dominans over det kristne, ikke-arabiske sør-Sudan. Ifølge fredsavtalen – Comprehensive Peace Agreement (CPA) – skulle Sør-Sudan innen januar 2011 gjennomføre en folkeavstemming om uavhengighet. I januar 2011 ble denne holdt. Et overveldende flertall stemte for løsrivelse, og Sør-Sudan ble erklært som stat 9. juli 2011. Ved opprettelsen av Sør-Sudan var det ikke enighet mellom Sør-Sudan og Sudan om den økonomiske kompesasjonen for en rørledning gjennom Sudan fra oljeproduksjonen i Sør-Sudan. Dette førte til uroligheter. I 2003 oppsto Darfur-konflikten i Darfur. Den sudanske regjeringen og opprørslederen Minni Arcua Minnawi fra SLA undertegnet en fredsavtale for Darfur 5. mai 2006. Etter flere uroligheter og flere runder med forhandlinger ble en avtale inngått 14. juli 2011. Politikk og administrasjon. Sudan har en demokratisk forfatning, men i praksis blir landet styrt av et militærdiktatur. Den nåværende regjeringen er en blanding av høyere militære og et islamistisk parti. Denne grupperingen kom til makten i 1989 gjennom et kupp, da ble politiske partier forbudt og strenge sharia-lover innført. Administrativ inndeling. Sudan er inndelt i 15 delstater (wilayat): Al Bahr al Ahmar, Al Jazirah, Al Khartum, Al Qadarif, An Nil al Abyad, An-Nil al-Azraq, Ash Shamaliyah, Gharb Darfur, Janub Darfur, Janub Kurdufan, Kassala, Nahr an Nil, Shamal Darfur, Shamal Kurdufan og Sinnar. Næringsliv. Drygt 72 % av befolkningen lider under stor fattigdom (2008) (UN). Naturressurser: Olje, kobber, krommalm, sink, wolfram, sølv, gull, vannkraft Utdanning. I 2007 var 42 % av den voksne befolkningen analfabeter. Skottland. Skottland (engelsk/skotsk: "Scotland", skotsk gælisk: "Alba") er en selvstyrende nasjon i det nordvestlige Europa og en av de fire nasjonene som utgjør Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Skottland er den nest største delen (med 32 % av flaten og 8 % av befolkningen) etter England, fulgt av Wales og Nord-Irland. Det geografiske området består av den nordlige tredjedelen av øya Storbritannia samt øygruppene Shetland, Orknøyene og Hebridene. Skottland grenser i sør mot England, i nordøst mot Nordsjøen og norsk sjøsektor, mot Atlanterhavet i nord og vest, Irskesjøen i sørvest. Foruten fastlandet består Skottland av over 790 øyer. Hovedstaden Edinburgh er et av Europas største finansielle sentre, men den største byen er Glasgow. Andre store byer er Aberdeen og Dundee. Kongedømmet Skottland var en uavhengig stat inntil 1. mai 1707 da parlamentsunionen forente landet med kongeriket England til kongedømmet Storbritannia. De to landene hadde hatt felles monark siden personalunionen i 1603, men hadde beholdt uavhengige parlamenter. Skottland er fortsatt konstituert som en selvstendig stat selv om landet ble styrt fra London i 292 år, men har alltid hatt en egen forvaltning, inkludert eget juridisk og rettslig system som bygger på andre prinsipper enn de engelske. Skottland har også et eget utdannelsessystem og var et av de aller første land i verden med obligatoriske skoler. Skottland har også egen statskirke. Den skotske loven, det skotske skolesystemet og den skotske kirken har bidratt til å opprettholde skotsk identitet og nasjonalitet til tross for unionen. Etter en folkeavstemning ble det egne skotske parlamentet gjenopprettet i 1999. Etymologi. Et gælisk folkeslag fra Irland, skottene, innvandret eller invaderte det landet som senere er blitt oppkalt etter dem. Ordet ‘skotte’ er lånt fra latin og refererte til Skottland fra omtrent siste halvdel av 900-tallet da det opptrådte i de skriftlige kildene i Den angelsaksiske krønike som en referanse til landet til gælerne, analogt til latinske "Scotia". Skotske konger benyttet tittelen "Basileus Scottorum" eller "Rex Scottorum" (i betydningen ‘gælernes enekonge’), og "Rex Scotiae" (‘konge av gælernes land’) en gang på 1000-tallet, sannsynligvis influert av tittelen "Imperator Scottorum" som den irske enekongen Brian Boru benyttet i 1005. Forhistorie. Utgravning av fortidsminnet Skara Brae, OrknøyeneMan antar at den første menneskegruppen av jegere og samlere kom til Skottland for rundt 11 000 år siden da istiden trakk seg tilbake. De første fastboerne begynte å bygge de første husene på skotsk jord for omtrent 9 500 år siden, og de første landsbyene oppsto for rundt 6 000 år siden. Første årtusen. Skottlands skrevne historie begynner hovedsakelig med at Romerriket invaderte dagens Storbritannia og okkuperte dagens England og Wales og administrerte området som en romersk provins ved navn "Britannia". Deler av sydlige Skottland var kortvarig kontrollert indirekte av romerne. Det området som lå nord for Hadrians mur, "Caledonia", var utenfor romersk dominans. Dette området var befolket av folkeslaget pikterne i kongedømmet Piktland, og senere dannet gælere fra Irland kongedømmet Dál Riata. Piktland ble dominert av det piktiske kongedømmet Fortriu. Det skotske flagget som et Andreaskors (X-kors) ble antagelig antatt av kong Oengus mac Fergus av Piktland i 832 etter en seier over mennene fra Northumbria ved Athelstaneford. Kongedømmet Skottland er tradisjonelt blitt datert fra år 843 da Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) ble konge av både skottene og pikterne. Middelalderen. I de påfølgende århundrene ekspanderte skottenes kongedømme fra et forholdsvis lite område i Moray til bortimot det som ble dagens Skottland. Helt i nord og på de ytre øyene beholdt norrøne bosettere kontroll mens de skotske kongene stadig søkte å utvide territoriene sørover i det nordlige England. Perioden var likevel markert med et relativt godt forhold til Wessex-herskere i England, samtidig som det var intense dynastisk uenighet innad. En gang etter en invasjon av kongedømmet i Strathclyde ved kong Edmund I av England i 945 ble provinsen overtatt av kong Máel Coluim mac Domnaill (Malcolm I av Skottland). I løpet av regimet til kong Indulf av Skottland (954-962) erobret skottene festningen som senere ble kalt for Edinburgh, deres første fotfeste i Lothian og regimet til kong Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland) markerte en tettere innlemmelse av disse områdene, men det kritiske året var kanskje 1018 da Máel Coluim beseiret northumbrianerne i slaget ved Carham. Normannisering av Skottland. Den normanniske erobringen av England i 1066 medførte en kjede av hendelser som drev det skotske kongedømme vekk fra sine gæliske røtter. Kong Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) giftet seg med prinsesse Margaret, søster av Edgar Ætheling, den avsatte anglosaksiske tronpretendenten til England og som deretter fikk skotsk støtte. Margaret spilte en hovedrolle i å redusere innflytelsen til den keltiske kristendommen, og da hennes yngste sønn ble konge som David I av Skottland inviterte han normanniske adelsmenn til landet. Disse bidro til en normannisk føydalisering av Skottland. David etablerte en rekke bykjerner, såkalte burgher, for å utvikle handelen med kontinentet og Skandinavia. David giftet seg normannisk og ved slutten av 1200-tallet var en rekke av adelsfamiliene i Skottland normanniske. De første møtene til Skottlands parlament kom også sammen på denne tiden. Den skotske uavhengighetskrigen. Robert Bruce, Skottlands store frigjører.Skottlands krise startet med at purunge Margareta, jomfruen fra Norge, døde på sjøfarten over fra Norge til Skottland som den siste direkte arvingen til kong Alexander III av Skottland. Den skotske adelen inviterte den engelske kongen til å avgjøre rivaliserende krav til å arve den skotske tronen. Kong Edvard I av England innførte isteden Johan Balliol som en vasallkonge og utøvde direkte kontroll over Skottland, men skottene motsatte å bli underlagt engelsk styre, først under lederskap ved William Wallace og Andrew Murray til støtte for Johan Balliol som satt i engelsk fangenskap. Mot alle odds slo de to hærførerne engelskmennene ved Stirling Bridge i 1297. Den legendariske Robert Bruce, som ble kronet som Robert I den 25. mars 1306, vant en avgjørende seier over engelskmennene i slaget ved Bannockburn mellom den 23. og 24. juni 1314, men krigen blusset opp igjen under den andre uavhengighetskrigen fra 1332 til 1357 da Edvard Balliol forsøkte uten hell, selv med aktiv støtte fra England, å vinne tilbake tronen fra Bruce-familiens arvinger. Med framkomsten av Stewart-dynastiet på 1370-tallet begynte situasjonen i Skottland igjen å stabilere seg. På slutten av høymiddelalderen begynte Skottland å dele seg i to kulturelle områder – det hovedsakelig skotsk-talende lavlandet og det hovedsakelig gælisk-talende høylandet og helt syd i Galloway. Historisk sett har lavlandet fra Edinburgh og sørover vært nærmere den europeiske kulturen i motsetning til klan-systemet i de nordlige regionene som forble dominerende fram til personalunionen i 1707. Union med England. I 1603 arvet kong Jakob VI av Skottland tronen til kongedømmet England, forlot Skottland for aldri mer å vende tilbake og ble således Jakob I av England. Med unntaket av en kortere epoke under Oliver Cromwells protektorat forble Skottland en selvstendig stat, men med betydelig konflikter mellom kronen og den presbyterianske bevegelsen convenanterne over kirkens styre. Etter Den ærerike revolusjon og avsettelsen av den katolske Jakob VII ved Vilhelm og Maria ble Skottland kortvarig truet til å velge en annen protestantisk monark fra England. I 1707 derimot, etter trussel fra England om stenge handelen og fri bevegelse over grensene, gikk det skotske og det engelske parlamentet sammen om personalunionen («Acts of Union») som dannet kongedømmet Storbritannia. To betydelige jakobittopprør oppsto i vestlige Skottland i 1715 og 1745, men feilet i å fjerne Huset Hannover fra den britiske tronen i 1746 da prins Karl Edvard Stuart, også kjent som "Bonnie Prince Charlie", gjorde krav på den skotske tronen. Det siste slaget om makten ble ført på Culloden Moir 16. april 1746, utenfor Inverness, hovedstaden i det skotske høylandet, hvor mer enn 1200 skotter og knapt 400 engelskmenn døde. Den moderne perioden. Skotsk landskap; Loch Etive fra Sron nam Feannag. I kjølvannet av den skotske opplysningstiden og den industrielle revolusjonen ble Skottland ett av de kommersielle, intellektuelle og industrielle maktsentrene i Europa. Paradoksalt med den nasjonale og kulturelle blomstringen var det samtidig stor fattigdom som kulminerte med den brutale utrenskningen av høylandet, «The Highland Clearances», på 1800-tallet da småfolks bosteder ble brent ned, sult og nød bredte seg og en stor del av Skottlands befolkning ble tvunget til utvandre for å skape rom for rikfolks sauemarker. I tiden etter den andre verdenskrig skapte nedgangen i industrien nød og arbeidsledighet, men de siste tiårene har Skottland oppnådd en kulturell og økonomisk renessanse, fyrt opp ved en forbedret økonomi, oppbyggingen av en elektronikkindustri, og utvinningen av olje og gass fra Nordsjøen. I 1945 fikk Det skotske nasjonalitetspartiets første medlem i parlamentet støtte for ideen om skotsk selvstendighet. Tanken om skotsk selvstendighet vokste, men i 1979 stemte et flertall av skottene mot en egen folkevalgt forsamling med sete i Edinburgh. Den konservative statsministeren Margaret Thatcher og skottene gikk derimot dårlig sammen. Den konservative regjeringens britiske skattepolitikk møtte hard motstand fra skottene. Dette førte igjen til nye krav om skotsk selvstyre. Regjeringsmakten over Skottland ble delegert fra det britiske parlamentet til det skotske parlamentet gjennom Skottlandloven av 1998. Det skotske parlamentet, etablert i 1999, innehar både lovgivende og utøvende makt; den utøvende makten iverksettes av en eksekutivkomité («Scottish Executive») med en førsteminister som leder. Politikk. Det moderne skotske parlamentet i Edinburgh.Som ett av de konstituerte land av Storbritannia er det skotske overhodet den britiske monarken, nåværende dronning Elisabeth II (siden 1952). Konstitusjonelt er Det forente kongedømmet en union med et regjerende parlament og regjering. Under systemet med selvstyre ("home rule" = "hjemmestyre") fra slutten av 1990-tallet ble de konstituerte landene innenfor Det forente kongedømmet gitt begrenset selvstyre, underlagt det britiske parlamentet i Westminster som kan endre, utvide eller avskaffe de nasjonale selvstyrene. I den forstand er det skotske parlamentet ikke selvstendig og uavhengig, men det betraktes som lite sannsynlig at et britisk parlament vil ensidig avskaffe selvstyre uten å konsultere en folkeavstemning i de gjeldende landene. Utøvende makt i Det forente kongedømme er gitt fullmakt til dronningen i rådsforsamlingen, "Queen-in-Council", mens lovgivende makt er gitt fullmakt til dronningen i parlamentet, "Queen-in-Parliament" (kronen og parlamentet og den utøvende makt i Det forente kongedømme ved Westminster i London). Under selvstyret har den utøvende og lovgivende makt i bestemte områder gitt konstituert delegert makt til eksekutivkomitéen og det skotske parlamentet i Holyrood i Edinburgh. Det forente kongedømmets parlament beholder aktiv makt over det skotsk skattesystemet, sosiale sikkerhetssystemet, militæret, og internasjonale forbindelser, kringkasting, og noen andre områder som er tydelig spesifisert i Skottlandsloven av 1998 som reserverte saker. Det skotske parlamentet har lovgivende autoritet over alle områder relatert til Skottland, men har begrenset myndighet til å endre inntektsskatt. Det skotske parlamentet er en lovgivende forsamling bestående av 129 medlemmer, 73 som representerer individuelle valgkretser (personlige stemmer), og 56 som blir valgt fra åtte ulike valgregioner ved tilleggsstemmer. Dronningen utpeker ett av parlamentsmedlemmene, ved en nominasjon i parlamentet, som «førsteministeren» eller «premiereminister» som fungerer som en «statsminister». Andre ministrer blir også utpekt av dronningen ved nominasjon i parlamentet, og sammen med førsteministeren danner de eksekutivkomitéen, den utøvende makt i regjeringen. Den nåværende førsteministeren (siden 2007) er Alex Salmond fra det skotske nasjonalpartiet ("Scottish National Party") som argumenterer for skotsk uavhengighet. Det viktigste opposisjonspartiet er Arbeiderpartiet ("Labour Party"). Andre partier inkluderer det konservative partiet ("Conservative"), Liberaldemokratene ("Liberal Democrats"), det skotske grønne partiet ("Scottish Green Party") og det skotske sosialistpartiet ("Scottish Socialist Party"). Edinburgh har ofte blitt kalt for «Nordens Athen», hvilket dette monumentet i Edinburg vitner om og som aldri ble fullført grunnet manglende finansiering.Under selvstyret er Skottland representert med 59 medlemmer fra parlamentet i det britiske Underhuset ("House of Commons"), valgt fra territorialbaserte skotske valgkretser. En statssekretær for Skottland sitter i Det forente kongerikets kabinett og er ansvarlig for reserverte (ikke-delegerte) beslutninger, foruten også forholdet til andre ministrer i Whithall. Det skotske parlamentet kan overføre saker som blir sett på som anliggende for Det forente kongerike tilbake til Westminster. Skottlandskontoret ("Scotland Office") er et departement i Det forente kongerikets regjering, ansvarlig for reserverte skotske anliggender. Den nåværende statssekretæren for Skottland er Douglas Alexander. Inntil 1999 kunne skotske adelsmenn sitte i det britiske Overhuset ("House of Lords"). Det politiske debatten i Skottland tenderer å bevege seg rundt konstitusjonelle spørsmål. Under presset fra en voksende støtte for skotsk uavhengighet har politikken for selvstyre blitt fremmet av de tre største partiene til en viss grad i løpet av deres historie, skjønt både Arbeiderpartiet og Det konservative partiet har også til tider vært imot det. Dette spørsmålet har dominert den skotske politiske debatten i den siste halvdelen av 1900-tallet. Nå som selvstyret har blitt innført er går spørsmålene på om det skotske parlamentet skal ha utvidet myndighet (eksempelvis over finans og skatter), eller om det skal oppnå full uavhengighet. Det er en del politiske beslutninger innenfor offentlige tjenester som skiller Skottland fra resten av Storbritannia. Mens kostnadene for en universitetsutdannelse og pensjonisttjenester er gratis til viss grad i Skottland, blir det betalt former for gebyr i resten av Storbritannia. Skottland var også det første landet innenfor Storbritannia som forbød sigarettrøyking på offentlige steder. Lovverk. Skotsk lov er loven i Skottland. Det er et unikt system med røtter både i oldtiden og i romersk lov, og kombinerer egenskaper fra en borgerlov som dateres tilbake til "Corpus Juris Civilis" og allmenn lov som har kilder i middelalderen. Vilkårene for Unionstraktaten med England i 1707 garanterte den fortsatte eksistensen av et separert lovsystem i Skottland. Tidligere var det flere ulike regionale lovsystemer, ett som var i bruk var "Udal Law" på Orknøyene og Shetland med røtter tilbake til norrøn tid og basert på den norske Odelsretten, men som for det meste ble avskaffet i 1611. Andre lovsystemer var basert på vanlig gælisk eller bretonsk lov som overlevde på Det skotske høylandet helt fram til 1800-tallet. Skotsk lovverk har tre former for domstoler: sivil, kriminal og heraldisk domstoler. I de sivile domstolene er høyesteretten ("High Court of Justiciary") den øverste og avgjørende kriminaldomstolen. Begge domstolene holder til i Parliament House i Edinburgh, det tidligere parlamentet i Skottland før selvstyret. Fylkesdomstolen ("Sheriff Court") er hoveddomstolen for sivile og kriminelle rettstvister. Det er 60 av disse over hele landet. Distriktsdomstoler ble introdusert i 1975 for mindre lovovertredelser. Den heraldiske domstolen ("Court of the Lord Lyon") regulerer heraldiske spørsmål i Skottland. Skotsk lov er også spesiell ved at det tillater tre kjennelser i kriminelle saker, inkludert den kontroversielle «ikke bevist»-domsavgjørelsen. Ikke bevist og ikke skyldig gir samme utslag – at en person ikke kan bli tiltalt for samme forbrytelse igjen. Underavdelinger. I 1996 ble Skottland delt inn i 32 rådsområder for lokalstyring. Disse er felles myndigheter for alle lokale tjenester som utdannelse, sosiale tjenester, miljø og vegvesen. Noen av de større rådene er også delt inn i områdekomiteer. Samfunnsråd er uformelle organisasjoner som representerer bestemte områder innenfor et rådsområde. Dronningen utpeker en embetsperson, "Lord Lieutenant", som representerer henne i de trettito tilsvarende områdene i Skottland. For å kunne administrere rettsvesenet er Skottland delt inn i seks sheriffdomer. I det skotske parlamentet er der 129 medlemmer av sheriffdomene som representerer 73 individuelle og 8 regionale parlamentsmedlemmer (med 7 medlemmer per region). I Storbritannias parlament er der 59 skotske parlamentsmedlemmer. Status som kongelig burgh er også belønnet ved kongelig charter og blir holdt ved 66 steder. Dundee er den eneste byen som også har status som kongelig burgh. Aberdeen, Edinburgh, Glasgow, Inverness og Stirling har alle fått denne ære trukket tilbake. Avgrensninger. Skottland består av den nordlige tredjedelen av øya Storbritannia, og ligger i nordvestlige hjørnet av Europa. Det totale landmassene består av 78 772 km². Skottlands eneste landgrense er mot England i sør og som strekker seg 96 km fra kyst til kyst, fra elven Tweed på østkysten til fjorden Solway Firth i vest. Øya Irland ligger rundt 30 km sør for sørvestlige Skottland. Norge ligger rundt 400 km til nordøst og Færøyene og Island ligger rett nord. Skottland ligger mellom Atlanterhavet og Nordsjøen. Skottlands territorium ble generelt etablert ved York-traktaten i 1237 mellom Skottland og England, og Perth-traktaten i 1266 mellom Skottland og Norge. Unntakene inkluderer Man, som nå er underlagt den britiske kronen, men er ikke en del av Det forente kongerike; Orknøyene og Shetland som ble overtatt fra Norge; og byen Berwick-Upon-Tweed som ble definert som underlagt engelske lover i henhold til parlamentsbeslutningen («Wales and Berwick Act») i 1746. Den lille øya i Atlanterhavet, Rockall, ble annektert av Storbritannia i 1972 og ble administrativt underlagt Harris på Hebridene, men dette er blitt bestridt av Irland, Island og Danmark. Både Storbritannia (i 1997) og Irland (i 1996) har siden ratifisert De forente nasjoners konvensjon om som ekskluderer Rockall fra å bli kvalifisert som landområde fra hvor territorialgrenser kan bli målt, skjønt Rockall er blitt påstått å allerede være innenfor territorialgrensene til henholdsvis både Storbritannia og Irland. Landet består av et fastlandsområde foruten flere øygrupper. Fastlandet kan bli delt inn tre områder: Høylandet i nord ("Highland"); det sentrale beltet ("Central Belt") og de sydlige høylandene ("Southern Upland"). De nordlige høylandene er fjellrike og delt i to av Great Glen. De høyeste fjellene i Storbritannia ligger her, inkludert Ben Nevis som strekker seg 1 344 meter. Alle fjellene som er over 900 meter er kjent som Munros. Det sentrale beltet er generelt lavland og her bor de fleste innbyggerne. Det sentrale beltet blir ofte delt mellom vestkysten med områdene rundt Glasgow og østkysten med områdene rundt hovedstaden Edinburgh. De sydlige høylandene består av en rekke høydedrag og fjell som strekker seg rundt 200 km lang fra Stranraer ved Irskesjøen til East Lothian og Nordsjøen. Skottland har over 790 øyer, delt inn fire hovedgrupper: Shetland, Orknøyene og Hebridene, sistnevnte delt i Indre Hebridene og Ytre Hebridene. Firth of Clyde og Firth of Forth har også mange øyer. St. Kilda er den mest fjerntliggende av alle ubebodde skotske øyer og ligger over 160 km fra fastlandet. Klima. Det skotske klimaet er temperert og oseansk, og er vanligvis svært omskiftelig. Det blir varmet av Golfstrømmen fra Atlanterhavet. Temperaturen er generelt lavere enn resten av Storbritannia. Den kaldeste, -27.2 °C, ble målt ved Braemar i Grampian-fjellene den 11. februar 1895 og 10. januar 1982, og ved Altnaharra i Høylandet den 30. desember 1995. Gjennomsnittlig maksimal vintertemperatur er 6 °C i lavlandet og med en tilsvarende gjennomsnittlig maksimal sommertemperatur på 18 °C. Den høyeste temperaturen som er blitt målt er 32.9 °C ved Greystock i grenseområdene den 9. august 2003. Generelt er det vestlige Skottland vanligvis varmere enn det østlige området på grunn av Golfstrømmen, og det kaldeste overflatetemperaturen er i Nordsjøen. Tiree på Indre Hebridene er det mest solrike stedet i landet: det hadde 300 dager med solskinn i 1975. Regn varierer over hele Skottland. De vestlige høylandene i nord er de mest regnrike områdene med årlig gjennomsnittlig nedbør på mer enn 3 000 mm. Til sammenligning får det mest av lavlandet mindre enn 800 mm årlig. Tung snøfall er ikke vanlig i lavlandet, men blir mer vanlig lenger nord. Braemar erfarer et gjennomsnitt på 59 snødager i året mens kystområdene har gjennomsnittlig mindre enn 10 dager. Økonomi. Hovedkvarteret til Bank of Scotland i Edinburgh.Den skotske økonomien er tett forbundet med økonomien i Europa og resten av den videre vestlige verden, spesielt innenfor eksport. Skotsk økonomi er markedsstyrt, men med noe justering fra myndighetene, omtrent som i Norge. Etter den industrielle revolusjon var skotsk økonomi konsentrert på tungindustri, dominert av skipsbygging, kulldrift og stålindustri. Skottlands deltagelse i det britiske samveldet ga muligheten for eksport til resten av verden. Da veksten i industrien falt dramatisk etter den andre verdenskrig endret karakteren på skotsk økonomi seg betydelig og den ble vendt mot teknologi og tjenestebasert økonomi. På 1980-tallet oppsto det en voldsom vekst i den såkalte «Silicon Glen»-korridoren mellom Glasgow og Edinburgh hvor mange store teknologibedrifter ble bygget. Oppdagelsen av olje i Nordsjøen på 1970-tallet bidro også til omforme skotsk økonomi i betydelig grad. Edinburgh er Skottlands finansielle senter, det sjette største i Europa, og med mange store finansbedrifter, blant annet Royal Bank of Scotland (andre største bank i Europa), HBOS (eierne av Bank of Scotland) og Standard Life. Glasgow er Skottlands ledende sjøhavn og er fjerde største tilvirkningssenteret for manufaktur i Storbritannia, og står for mer enn 60 % av Skottlands manufaktureksport. Skipsbygging, selv om det betydelig mindre enn i høytidsdagene i første halvdel av 1900-tallet, betyr fortsatt en god del for byens inntekter. Byen er også Skottlands største og viktigste handelssenter, men er også ett av Europas 20 største finansielle sentre og hvor mange av Storbritannias viktigste selskaper befinner seg. Aberdeen har blitt referert til som Europas hovedstad for olje, selv om Stavanger kanskje vil påstå det samme, og er senteret for den skotske delen av Nordsjøoljen. Andre viktige industrier er tekstil, kjemikalier, destillering, brennerier, fiske og turisme. I 2006 eksporterte Skottland (ikke medregnet handel med resten av Storbritannia) for rundt £20,6 milliarder, hvorav rundt to tredeler (£13,6 milliarder) var industriproduksjon. Den største eksportgruppa er mat og drikke (£3,7 milliarder; hvorav alkoholholdig drikke (mye whisky) stod for 88 prosent). Det største markedet er USA, Frankrike og Tyskland. Skottlands bruttonasjonalprodukt (BNP) er på rundt £104 milliarder (2006), noe som gir per innbygger en BNP på £20250. Kun omtrent en fjerdedel av landet blir kultivert (korn og grønnsaker), men sauedrift er fortsatt viktig i høydeområder som er dårlig egnet for gårdsdrift og på øyene. Det mest av jordområdene er eid av relativt få personer, og kun 350 mennesker eier omtrent halvparten av hele Skottland. Som et resultat av den knappe eierkonsentrasjonen utstedte det skotske parlamentet i 2004 en landreform som gjorde det mulig for gårder som leide jorda og mindre samfunn å kjøpe land selv jordeieren ikke var villig. Skotsk finans har også noen særegne karakteregenskaper. Selv om Bank of England er den sentrale banken i Storbritannia utsteder tre skotske banker, Bank of Scotland, Royal Bank of Scotland og Clydesdale Bank deres egne, skotske Sterling-pengesedler. Disse kan ikke benyttes i England, Wales eller Nord-Irland, men tilsvarer og veksles en til en med de Sterling som Bank of England utsteder, tilsvarende hva som også gjøres med Sterling fra øya Man. Til tross for dette er det kjent at butikkeiere andre steder i England har avvist skotske pengesedler, men en ny lov skal løse dette med å forby at skotske sedler kan avvises. Royal Bank of Scotland produserer fortsatt pengesedler på £1, noe som er unikt blant britiske banker. Den komplette rekken med banksedler som utstedes er £1, £5, £10, £20, £50 og £100. Samlet verdi på alle sedler i sirkulasjon er på rundt £2,500 millioner. Skotske oppfinnelser. Siden før den industrielle revolusjonen har skotter vært foregangsmenn og innovatører på en rekke fagområder: dampmaskin, pedalsykkel, makadamisering, telefon, fjernsyn, transistor, film, penicillin, elektromagnetisme, radar, insulin, matematikk, kloning. Befolkningsantall. Befolkningen i Skottland talte i 2001 hele 5 062 011 mennesker, og det hadde steget til 5 094 800 i henhold til beregninger for juli 2005. Det vil ha gjort Skottland til 112. største land i verden i henhold til befolkningstall om Skottland var et selvstendig stat. Språk. Ettersom Storbritannia mangler et kodifisert konstitusjon har Storbritannia ikke ett offisielt språk, men Skottland alene har hele tre offisielle og anerkjente språk: Engelsk, skotsk gælisk og skotsk. Engelsk er hovedspråket og alle skotter snakker skotsk standard engelsk. Skotsk gælisk og skotsk er anerkjent under det europeiske charter for regionale eller minoritetsspråk som er ratifisert av Storbritannia i 2001, og Skottland er forpliktet til å gi støtte til både skotsk og skotsk gælisk. I løpet av det siste hundreåret har antallet av innfødt gælisktalende sunket fra rundt 5 % til kun 1 % av befolkningen. Språket er stort sett kun talt på de vestlige øyene hvor kommunerådet bruker det gælisk navn på seg selv; "«Comhairle nan Eilean Siar»" ("«Council of the Western Isles» eller «Kommunerådet for de vestlige øyer»"). Under loven for det gæliske språket for 2005 er det besluttet ved lov av det skotske parlamentet skal tilby et begrenset utvalg av offentlige tjenester hvor gælisk og engelsk språk skal motta «likeverdig respekt», men ikke ha likeverdig, legal status. Det er beregnet av General Register Office for Scotland at rundt 30 % av befolkningen snakker skotsk flytende. Skotsk er et vestgermansk søsterspråk til engelsk. Offentlig støtte for skotsk vokser sakte etter å ha vært undertrykket i bortimot tre århundrer. De skotske myndigheter tilbyr økonomisk støtte til ulike skotskspråklige prosjekter og forskning, inkludert en større ordliste for skotsk språk. Religion. Dalmeny Kirk, egentlig "Dail Mheinnidh" eller "Dail M'Eithne" på skotsk gælisk. Kirken i Skottland, "Church of Scotland", også referert til med det gamle norrøne ordet "The Kirk", er en nasjonal kirke. Det er en presbyteriansk kirke, men er ikke underlagt staten eller statlig kontroll, og er heller ikke «etablert» som Kirken i England, "Church of England", er det innenfor England. Kirken i Skottland ble formelt anerkjent som uavhengig av de britiske myndigheter ved kirkeloven av 1921 som avgjorde århundregamle stridigheter om forholdet mellom stat og kirke og om myndigheten over kirkens anliggender. Den skotske reformasjonen ble innledet i 1560 og ledet av kalvinisten John Knox, og i løpet av 1600-tallet og 1700-tallet opprettholdt den skotske kirken sin teologi og holdt tett kontroll over befolkningens moral. Kirken hadde betydelig innflytelse over den kulturelle utviklingen i Skottland i moderne tid. Andre protestantiske kirkesamfunn i Skottland er Den frie kirke i Skottland ("Free Church of Scotland"), en utbrytergruppe fra Kirken i Skottland som preker en mer konservativ utgave av kalvinismen, og Den skotske episkopale kirke ("Scottish Episcopal Church"), som er å betrakte som en del av det anglikanske kirkesamfunnet. Metodistene er en liten kirkegruppe i Skottland og det er også Kongregasjonalistkirken, et kirkesamfunn som den berømte skotten David Livingstone var et medlem av. Katolisismen i Skottland overlevde reformasjonen, spesielt på avsidesliggende øyer som Uist og Barra til tross for den harde undertrykkelsen fra 1500-tallet og til slutten av 1700-tallet. Katolisismen ble styrket spesielt i det vestlige Skottland i løpet av 1800-tallet ved innvandring fra Irland. Rundt 16 % av befolkningen er i dag katolsk.. Deler av Skottland, spesielt det vestlige beltet rundt Glasgow, har opplevd problemer på grunn av sekterisme, spesielt på grunn fotballrivalisering mellom det katolske fotballaget Celtic og det protestantiske laget Rangers. Islam er den største ikke-kristne religionen i Skottland, men utgjør bare 0,8% av befolkningen. Det er også betydelige samfunn med jøder og sikher, spesielt i Glasgow. Hele 27,5 % av befolkningen i Skottland oppgir at de ikke tilhører noen form for religion, og dette utgjorde den nest største andelen av svarene i folketellingen i 2001. Utdannelse. Universitet i Glasgow.Utdannelsessystemet i Skottland er skilt fra Storbritannias og har en særpreget historie ved at Skottland var det første land siden Sparta i antikkens Hellas som innførte et allment skolesystem. De første røttene var i loven om utdannelse av 1496 som for første gang introduserte obligatorisk utdannelse for adelens eldste sønner. Deretter ble prinsippet om generell allmenn utdannelse innført ved reformasjonens etablering av den nasjonale "Kirk" som i 1561 dannet et nasjonalt program for åndelig reform, inkludert en skole i hvert sogn. Utdannelsen ble til slutt lagt inn under statens kontroll og ble obligatorisk for alle barn ved innføringen av loven om utdannelse av 1872 og framover. Som et resultat av dette har Skottland i de siste to hundre år hatt en høyere prosentandel av befolkningen som er utdannet i grunnskole, videregående skole, og universiteter og høyskoler enn noe annet land i Europa. Forskjellene i utdannelse har manifestert seg på mange måter, men det mest merkbare er antallet skotter som ble innovatører i sine respektive fagfelt i løpet av 1700-tallet og 1800-tallet. Elever i Skottland tar en «Standard Grade»-eksamen når de er 15 eller 16 år, noen ganger også tidligere, i åtte fag inkludert obligatorisk eksamen i engelsk, matematikk, et fremmedspråk, et vitenskapelig fag og et sosialt fag. Hver skole kan variere disse obligatoriske kombinasjonene. Eleven kan forlate skolen i 16-årsalderen, eller velge å bli på skolen og studere til høyere eksamener. Et lite antall elever ved noen private, uavhengige skoler kan følge et engelsk system istedenfor det skotske. Universitet i Glasgows bibliotek.Skotske myndigheter finansierer over 40 høyskoler for høyere utdannelse hvor studenter kan studere for mer yrkesrettede kvalifikasjoner; diplom, og spesialistkurs innenfor kunst eller jordbruk. Studenter som studerer mot en bachelor-grad ved et skotsk universitet må studere i fire år, men med muligheten til å ta en ordinær eksamen etter bare tre år, eller studere ytterligere et år for å ta en hovedoppgave ("honours degree"). I kontrast til resten av Storbritannia trenger ikke en skotsk student å betale for undervisningen, men betaler ved endt undervisning, og da en redusert avgift på rundt £2000. Skotske studenter som studerer utenfor Skottland, men innenfor Storbritannia kan også betale en redusert avgift for undervisningen. Dette er avhengig av hvor mye deres valgte institusjon krever. Alle skotske universiteter tiltrekker seg stor andel av studenter fra andre land og mange har også forbindelser med andre institusjoner i andre land. Musikk. Musikklivet i Skottland er en betydelig del av skotsk kultur og som har både en tradisjonell og en moderne bakgrunn og innflytelse. Skottlands mest berømte karaktertrekk er sekkepipen, et vindinstrument som har en eller flere fløyter som får konstant luft fra en sekk, og således har gitt navn til instrumentet. Fele og trekkspill er også tradisjonelle skotske instrumenter som har hatt stor innflytelse på skotske danseband i bygdene. Berømte folkemusikere fra nyere tid har navn som Andy Stewart, The Corries og den samtidige Dougie MacLean. Tradisjonell skotsk musikk ble videreført av skotske emigranter i Nord-Amerika og ble en betydelig tidlig innflytelse på tradisjonell musikk der, eksempelvis country-musikk. Moderne skotsk popmusikk har skapt mange internasjonale band som Mogwai, The Bay City Rollers, Primal Scream, Simple Minds, The Proclaimers, Deacon Blue, Texas, Franz Ferdinand, Biffy Clyro, Belle & Sebastian, Idlewild, og Travis, foruten solomusikere som Gerry Rafferty, Lulu, Midge Ure, Annie Lennox og Lloyd Cole, og dessuten verdensberømte grupper som synger på skotsk gælisk som Runrig og Capercaillie. Sistnevnte har også fått selskap av gælisk pønkeband som Oi Polloi som har gitt en oldtidskultur et ny stemme. Litteratur. Skotsk litteratur har hatt en lang og suksessfull historie. I Skottland er den mest kjære lesningen kanskje verkene til Robert Burns, som blir ansett som en nasjonalpoet. Verkene til Burns, stort sett skrevet på skotsk, blir årlig feiret på «Burns’ Night» den 25. januar. Andre berømte skotske skribenter er Walter Scott, James Hogg, J.M. Barrie, Arthur Conan Doyle, Robert Louis Stevenson; og mer opp til nåværende tid, Alexander McCall Smith, Ian Rankin, James Kelman, Iain Banks og Irvine Welsh. J.K. Rowling skrev sin første Harry Potter-bok, "De vises stein", på kafeen The Elephant Cafe i Edinburgh Sport. Skottland har sine egne sports- og idrettskonkurranser, slik som Scottish Premier League, Den skotske fotballiga ("Scottish Football League") og Den skotske rugbyunionen ("Scottish Rugby Union"). Det gir landet uavhengig deltagelse i mange internasjonale idrettsbegivenheter som for eksempel Verdensmesterskapet i fotball og Samveldelekene, men mest påtagelig, ikke De Olympiske leker. Staurkast, en obligatorisk øvelse under høylandsleker. Fotball er det mest populære sporten i landet, både å spille og å se på. Skottlands fotballforbund ("Scottish Football Association") er det andre eldste fotballforbundet i verden, og det nasjonale fotballaget var vert og spilte i verdens første internasjonale fotballkamp. Den skotske cupmesterskapet er verdens eldste nasjonale pokalspill. Skotske fotballklubber har hatt relativt stor grad av suksess internasjonalt til tross for landets lille befolkningsandel. I europeiske mesterskap har Celtic FC, Rangers FC og Aberdeen FC alle vunnet europeiske mesterskap, men bare Celtic har vunnet det europeiske fotballcupen, nå Champions League. Celtic vant cupen i 1967 som det første britiske laget og faktisk også det første laget fra Nord-Europa. Lagets seier var viktig i fotballhistorien, blant annet for at seieren ble vunnet av et lag hvor ingen av spillerne var født mer enn 50 km fra klubbens hjemmebane, Celtic Park. Profesjonelle rugbylag i Skottland deltar i Celtic League, men landet opprettholder en nasjonal liga for amatører og semiprofesjonelle klubber. Shinty, et lagspill med køller og ball, blir drevet av Camanachd Association og spilt primært i hovedområdet av det skotske høylandet, men også på de fleste universiteter og byer. Skottland er det land hvor golf ble oppfunnet og er svært kjent for sine mange golfbaner, mange svært gamle og tradisjonsfylte, blant annet Gleneagle og St Andrews. Skottland er også «hjem» for curling, selv om det ikke lenger så populært som det er i Canada er det fortsatt mer populært i Skottland enn i andre europeiske land. Manndomsprøven Høylandsleker er et annet eget opplegg for Skottland som er en betydelig del av landets nasjonale sportskultur. Media. Skottland har en velutviklet medieverden. Det produseres mange nasjonale aviser som "Daily Record", Skottlands ledende tabloidavis, "The Herald", og "The Scotsman". Store regionale dagsaviser inkluderer "The Curier" i Dundee i øst og "The Press" og "Journal" i Aberdeen i nord. BBC har en egen avdeling for Skottland, inkludert egne nasjonale radiokanaler, "BBC Radio Scotland" og "BBC Radio nan Gaidheal". Sistnevnte har skotsk gælisk tale. Blant uavhengige radiokanaler finnes blant annet "Clyde 1", "Forth One" og "Real Radio". I tillegg til radio driver BBC også to andre nasjonale TV-stasjoner. De to største kommersielle TV-stasjonene er "Scottish TV" og "Grampian TV" som i løpet av 2006 vil bli slått sammen til "STV" (= Scottish TV) mens "Border TV", basert i Cumbria i England, har visninger i Dumfries, Galloway og i grenseområdet. "Tele-G" er den eneste gæliske TV-stasjon som har sendinger mellom klokken 18.00 og 19.00 hver kveld. Både "BBC Scotland" og skotske "ITV"-kanaler har nyhetsprogrammer foruten også noen gæliske språkprogrammer. Av rene nyhetskanaler finnes "BBC"s «Reporting Scotland» og «Newnight Scotland», foruten regionale programmer som "Scottish TV"s «Scotland Today» og "Grampian TV"s «North Tonight». «Lookaround» er nyhetsprogrammet til "Border TV". Transport. Tog 334021 «Larkhall» ved jernbanestasjonen Greenock Central, CreenockSkottland har fire internasjonale hovedflyplasser: Glasgow, Edinburgh, Prestwick og Aberdeen, som har forbindelser til en rekke europeiske og internasjonale ruter. "Highland & Islands Airports" har ti regionale flyplasser som har ruter til mer avsidesliggende steder i Skottland. Det er ikke et eget nasjonalt ruteselskap, men flere små selskaper med hovedkontor i Skottland, inkludert "Loganair", "Flyglobespan", "Air Scotland" og "ScotAirways". Skottland har et omfattende jernbanenettverk og som nå blir drevet uavhengig av det øvrige Storbritannia. "East Coast", "West Coast Mainlines" og "Cross Country Line" forbinder de største byene med det engelske jernbanenettet. "First ScotRail" har ruter innenfor Skottland. De skotske myndighetene har vedtatt en politikk som forplikter landet til bygge nye jernbaner og gjenåpne nedlagte. Skotske motorveger blir vedlikeholdt og administrert av de skotske myndighetene, mens de øvrige blir administrert av lokale autoriteter i deres områder. Landets mest travle motorveg er M8 som strekker seg fra utkanten av Edinburgh til sentrale Glasgow og derfra til Renfrewshire. Ferger operer mellom fastlandet og øyene. "Superfast Ferries" i Rosyth er den eneste fergetjenesten som forbinder Skottland til det europeiske kontinentet. Den sentralafrikanske republikk. Den sentralafrikanske republikk (fransk: "République Centrafricaine"; sango: "Ködörösêse tî Bêafrîka") er en innlandsstat i Sentral-Afrika som grenser mot Tsjad i nord, Sudan i nordøst, Sør-Sudan i øst, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo i sør og Kamerun vest. Landet var en fransk koloni frem til 1960 og het da Ubangi-Shari. Historie. a>. Store deler av byen ble brent ned i mars 2007, under kamper mellom UFDR-opprørere og regjeringsstyrker. Hovedstaden Bangui ble etablert av franskmennene i 1889. Kolonien Ubangi-Shari ble slått sammen med Tsjad til kolonien Ubangi-Shari-Tsjad i 1906. Landet ble en del av Fransk Ekvatorial-Afrika (nå Republikken Kongo) i 1910 og ble utskilt fra Tsjad til egen koloni i 1920. I 1958 ble det en selvstyrt republikk innenfor Det franske fellesskapet ("Communauté Française"), og uavhengig republikk i 1960. Fra selvstendigheten til tidlig på 1990-tallet kom landet til å bli styrt av ulike franskstøttede autokrater fra den sørlige delen av landet. Landet har vært preget av ustabilitet og en rekke konflikter. Flere ganger har styret blitt skiftet ut ved militærkupp. David Dacko ble landets første president 13. august 1960. I et statskupp i 1966 overtok hans fetter Jean-Bedel Bokassa makten i landet, og utviklet et av Afrikas verste terrorregimer. Han utpekte seg selv til keiser i 1976, men ble fjernet ved et kupp i 1979. Dacko ble på ny landets president, men ble styrtet i et kupp i 1981. General André Kolingba kom da til makten. Han ble valgt til president for seks år i en folkeavstemning i 1986 og gitt mandat til å danne et nytt parti som landets eneste tillatte, Rassemblement démocratique centrafricain (RDC). Etter nasjonalt og internasjonalt press ble han imidlertid i 1991 tvunget til å akseptere opposisjonspartier og holde presidentvalg. Valgene som ble holdt i 1993 førte til en sivil regjering. Ange-Félix Patassé kunne 22. oktober 1993 dermed stå frem som den første demokratisk valgte presidenten i landets historie. Han hadde vært statsminister i Bokassas regjering. Patassés parti var Mouvement pour la libération du peuple centrafricain (MLPC). Siden var det en periode med etniske spenninger og politisk instabilitet, inklusive ett mytteri innen arméen i 1996-97 og et misslykket militærkupp i mai 2001, som ble slått ned med hjelp fra Libya. Ytterligere stridigheter blusset opp i november samme år da arméens leder, François Bozizé ble avskjediget. Bozizé lyktes i å samle styrker til et opprør og inntok hovedstaden nesten uten motstand. I mars 2003 hadde han kommet til makten i landet. Den sittende presidenten, Patassé, var utenlands da kuppet skjedde og er fremdeles i eksil. Etter å ha fungert som president i to år ble Bozizé valgt i 2005. Koalisjonen Convergence Kwa Na Kwa, som støtter Bozizé, vant de fleste plassene i nasjonalforsamlingen. En ny konfliktdimensjon oppstod i 2006, da det brøt ut opprør nord i landet knyttet til konfliktene i nabolandene Sudan og Tsjad. Opprørerne, som hevdet å kjempe mot korrupsjon og etnisk diskriminering, tok kontrollen over flere byer i nord. Frankrike støttet i henhold til avtalen regjeringen, og franske styrker kom inn blant annet med krigsfly i nord. Franske styrker var også i 2007 engasjert i kampen mot opprørere. I juli 2008 fikk konflikten enda en dimensjon, da medlemmer av den ugandiske militsgruppen Lord's Resistance Army (LRA) angrep en landsby sør i landet fra baser i Kongo. Den kongolesiske militsleder og politiker Jean-Pierre Bemba ble arrestert i Belgia med tanke på å få ham stilt for Den internasjonale domstolen i Haag. Han og hans soldater hadde bistått Patassé med å slå ned et opprør i 2002 og 2003. Bemba ble nå anklaget for overgrep. Politikk og administrasjon. Den nyeste konstitusjonen ble antatt etter en folkeavstemning 5. desember 2004. Presidenten velges for fem år og kan sitte i to perioder. Presidenten utnevner statsministeren og regjeringen. Nasjonalforsamlingen har 105 medlemmer, som velges for fem år. Landet har et multipartisystem som er preget av koalisjoner. Administrativ inndeling. Den sentralafrikanske republikk er delt opp i fjorten administrative prefekturer ("préfectures"), to økonomiske prefektur ("préfectures economiques") og en autonom kommune, hovedstaden Bangui. Prefekturene er videre inndelt i 71 kommuner ("sous-préfectures"). Prefekturer i den sentralafrikanske republikk Næringsliv. I 2005 var bruttonasjonalproduktet per innbygger om lag 350 amerikanske dollar, eller om lag 1100 dollar korrigert etter kjøpekraft. Dette gjør landet til blant både verdens og Afrikas fattigste land. Veksten i økonomien er om lag 2,5 prosent per år, men svært varierende. Økonomien er i hovedsak basert på jordbruk. Maniok, jordnøtter, mais, hirse, sorghum og kokebananer er viktige avlinger som både dyrkes for eget konsum i husholdene og salg. Brygging av øl for salg basert på egne avlinger er vanlig, og et viktig supplement til inntektene for vanlige familier. Landet har som mange andre fattige afrikanske land store naturressurser, blant annet diamanter, gull og uran. Inntektsfordelingen er blant verdens skjeveste, og 85 prosent av befolkningen har under to dollar dagen å leve for og 67 prosent under en dollar. Den sentralafrikanske republikk hadde i 2002 en gjeld som var om lag like stor som bruttonasjonalproduktet, det vil si om lag en milliard amerikanske dollar. Landet er ett av de førti landene som har blitt identifisert som kandidat til gjeldslette under HIPC-initiativet, men hører til de elleve landene hvor det enda ikke er tatt noen avgjørelse (per august 2006). Landet eksporterte i 2004 for 131 millioner dollar, og importerte for 203 millioner dollar. Eksportvarene var hovedsakelig diamanter, tømmer, kaffe og tobakk, mens importvarene var mat, klær, petroleumsprodukter, maskiner, biler, kjemikalier og medisiner. Tømmereksporten har i mange år vært drevet av ulike østeuropeiske firmaer, for eksempel Slovenia Bois og Carombois. I 2003 utgjorde registrert utviklingshjelp til landet ca 50 millioner dollar. Landet er medlem av Communaute Financiere Africaine-CFAF, og deler derfor pengeenhet med en rekke andre vest og sentralafrikanske land. Sri Lanka. Sri Lanka (singalesisk: 50px, tamil: இலங்கை; offisielt The Democratic Socialist Republic of Sri Lanka) kjent som Ceylon før 1972, er en tropisk øynasjon i Sør-Asia, nord i Indiahavet, sydøst for India med minste avstand mellom de to landene på 31 kilometer. I Sri Lanka er Singaleserne (Singalesisk) buddhister, men det finnes få kristne, og Tamilerne (Tamilsk) er hinduer, men finnes kristne og muslimer. Landet var en britisk kronkoloni i over ett hundre år og fikk uavhengighet 4. februar 1948. Sri Lanka er en demokratisk sosialistisk republikk, og befolkningen er etnisk og religiøst sammensatt. Landet har en lang dokumentert historie, og er for tiden mest kjent for den etniske konflikten mellom den tamilske minoriteten og den singalesisk dominerte regjeringen. Naturgeografi. Topografisk kart over Sri Lanka. Klima. Sri Lanka har et tropisk regnklima. Fjelltoppen Nuwara Eilya på midten av øya fører til at øya får store nedbørsmengder året rundt. Høsten er den våteste perioden av året, men det kommer også en del nedbør i april-mai, når monsunen er på vei nordover. Midt på vinteren kommer det regn rundt hver tredje dag i Colombo, som har en årlig nedbørsnormal på 2345 mm. De lavtliggende områdene i nord er mindre våte, og får lite nedbør om sommeren. Alle områdene av øya får likevel minst 1000 mm hvert år. Historie. Øya har vært kjent under mange navn, som "Lanka", "Lankadwepa", "Taprobane", "Serendib" og "Selan". I kolonitiden var øya kjent som "Ceylon". Sri Lanka har hatt kjente havner og handelssteder siden oldtiden, og ble i økende grad benyttet av handelskip fra Midtøsten, Persia, Burma, Thailand, Malaysia, Indonesia og fra andre deler av Sørøst-Asia. De siste 30 årene har øya vært dominert av en etnisk konflikt mellom tamilene og regjeringen. LTTE (Liberation Tigers of Tamil Eelam) har ligget i krig med regjeringen og kontrollerte et området kalt Mullaitivu i nord-øst, før lederen ble drept. De siste årene har Norge vært involvert i megling mellom partene og siden 2001 har det vært våpenhvile. 26. desember 2004 ble Sri Lanka rammet av tsunamien som en følge av jordskjelvet utenfor Indonesia. Bølgene traff øyas sørkyst omkring kl. 09.20 lokal tid. I 2006 gled en fire år gammel våpenhvile gradvis over i en regulær krigstilstand. I årets løp ble over 3000 mennesker, omtrent halvparten sivile, drept under væpnede sammenstøt, bombardementer og attentater. Til tross for gjentatte forsøk på å gjøre alt for å stanse en voldsbølge som hadde bredt seg etter presidentvalget i november 2005. Dette til tross døde 120 mennesker i væpnede sammenstøt den første måneden av 2006. I mai og juni ble den offisielle våpenhvilen brutt gjentatte ganger. 15. juni ble 65 sivile drept, og enda flere såret da en buss ble sprengt i luften av en mine Flere sjøslag ble utkjempet mellom LTTE og marinen. 17. august ble 17 tamilske arbeidere drept i byen Mutur, der de hjalp til med gjenreisningen etter tsunamien i 2004. Regjeringen beordret en uavhengig granskning, men nordiske observatører fikk ikke undersøke åstedet og anklaget sikkerhetsstyrkene for massakren og forsøk på å skjule drapene. Menneskerettighetsorganisasjonen Human rights watch kom i mars 2006 med en omfattende rapport der det blant annet hevdes at LTTE driver systematisk økonomisk utpressing av de 80 000 tamiler som lever i landflyktighet, og de hevder at tamiler som våger å kritisere LTTE utsettes for overgrep. Dette gav støtet til at Canada og EU satte LTTE på listen over terrororganisasjoner, etter at dette tidligere var gjort av USA og Storbritannia. Det ble dermed forbudt for borgere fra EU-land å bidra finansielt til LTTE, noe som skulle påføre LTTE store økonomiske tap. LTTE svarte med å kreve at alle borgere fra EU-land i den nordiske observatørstyrken skulle forlate LTTE-kontrollerte områder innen 1. september 2006. Norge og Island ble da alene om en stadig mer krevende oppgave. Administrativ inndeling. Kart over Sri Lankas distrikter og provinser. Næringsliv. Viktige eksportvarer er klær, te, frukt, grønnsaker, gummi og fisk. Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, matvarer, levende dyr, olje og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Japan, India, USA og Storbritannia. Samferdsel. Sri Lanka har 1980 kilometer med jernbane. Veinettet har en total lengde på 102 800 kilometer, cirka 82% av veinettet har asfalt. Det finnes også en flyplass med jevnlig trafikk. Utdanning. Lesekyndige over 15 år er 90,3% av befolkningen. Menneskerettigheter. Bekymring med hensyn til brudd på menneskerettigheter, har blitt uttrykt av EU, USAs utenriksdepartement, Human Rights Watch, Amnesty International, m.fl. Norske myndigheter har hevdet at «omfanget av en del av de grove menneskerettighetsbrudd som har preget våpenhvileperioden – politisk motiverte drap (hovedsakelig mot representanter for tamilske partier) og forsvinninger, økte i løpet av det siste året frem til september 2006». Vold mot personer som jobber i mediene. Bekymring om vold mot personer som jobber i mediene, eksisterer. Sivile organisasjoner. Myndighetene har dekretert at alle internasjonale hjelpeorganisasjoner må trappe ned sine aktiviteter, i kjølvannet av at Tamiltigrene er blitt beseiret. (Myndighetene har hatt et anstrengt forhold til den internasjonale Røde Kors-komiteen, som anklages for å ha anstiftet panikk, på grunn av omtale av sivile dødsfall.) Sosiale indikatorer. Per 100 innbyggere finnes det 11,8 biler, 38,7 fjernsynsapparater, 27 aviser og 0,2 leger. Største byer. De største byene i Sri Lanka er Colombo (656 000 innbyggere pr. år 2001), Kandy (161 395 innbyggere pr. år 2001), Jaffna (145 600 innbyggere pr. år 2001), Galle (cirka 100 000 innbyggere), Sri Jayawardenapura (115 826 innbyggere pr. år 2001) og Negombo (122 000 innbyggere pr. år 2003) Scott Walker (sanger). Scott Walker (født 9. januar 1943 i Hamilton i Ohio i USA) er en sanger fra USA, født "Noel Scott Engel". Han ble oppdaget av Eddie Fisher på slutten av 1950-årene og opptrådte flere ganger på Fishers TV-programmer under sitt virkelige navn. Spania. Spania (spansk: "España"), offisielt Kongeriket Spania (spansk: "Reino de España") er et land på Den iberiske halvøy i Sør-Europa. Landet grenser i nord mot Andorra og Frankrike, i sør mot Gibraltar og Middelhavet, og i vest mot Portugal. Byene Ceuta og Melilla grenser mot Marokko. Spanias hovedstad er Madrid. Det høyeste fjellet i Spania er det vulkanske Teide (3717 moh.), som ligger på Tenerife. Det spanske kongedømmet omfatter også øygruppen Balearene (bl.a. Menorca, Mallorca og Ibiza (Eivissa) i Middelhavet), Kanariøyene (i Atlanterhavet) og La Isla Perejil (i Middelhavet). Spania har også suverenitet over Llívia som tilhører Catalonia, men som ligger omsluttet av Frankrike, nord for Andorra. Naturgeografi. Spania ligger i Vest-Europa og omfatter størstedelen av Den iberiske halvøy, i tillegg til to øygrupper (Kanariøyene i Atlanterhavet og Balearene i Middelhavet) og to byer (Ceuta og Melilla) i det nordlige Afrika. I utstrekning er Spania det fjerde største landet i Europa, etter Russland, Ukraina og Frankrike, og det nest største i Den europeiske union. Landområdet er på 505 955 km². Spanias fysiske grenser er de følgende: Portugal og Atlanterhavet i vest, Middelhavet i øst, Gibraltarstredet i sør og Pyreneene og Frankrike, sammen med Biscayabukta og Det kantabriske hav, i nord. Fjell. Det spanske landområdet rager i gjennomsnitt 660 moh. og er dermed det nest høyeste landet i Europa – etter Sveits. De sentrale deler av Spania omfatter mesetaen som ligger mellom 600 og 1200 moh. Klima. Spanias klima deles inn i tre hovedgrupper, middelhavsklima langs kysten i sør og øst, atlantisk klima langs kysten i nord, og kontinentalt klima på høysletta i innlandet. Kystområdene fra Costa Brava i nordøst til Costa del Sol i sør har middelhavsklima, med tørre, varme somrer og milde, til dels nedbørrike vintrer. Også Ebrodalen og det meste av innlandet i Andalucía og Estremadura har tilsvarende klima. Det finnes likevel ganske store variasjoner innenfor de nevnte områder både med hensyn til nedbør og temperaturer. Costa Brava i nordøst har eksempelvis over 800 mm med nedbør også om sommeren, mens Almeria i sørøst kun har 220 mm i årsnedbør og en nesten total sommertørke. På mesetaen er årsnedbøren jevnere fordelt, sommeren er varm, vintrene kjølige og særlig i de nordlige og høyereliggende områder. Demografi. Spania har innbyggere (2010 estimat), og landet har en årlig befolkningsvekst på 0,045 %. Folkegrupper. Den overveldende majoriteten av innbyggerne i Spania definerer seg som spanjoler, selv om mange har en sterk regional tilhørighet. Området som i dag er Spania har opp igjennom historien blitt bebodd av blant annet keltere, iberere, gotere og maurere, og dagens spanjoler har derfor en blandet etnisk opprinnelse. Castillas politiske dominans har medført en tilsvarende kulturell kastiljansk dominans i Spania, men spesielt i Catalonia har mange en klar regional identitet. Nord i Spania bor baskerne, omtrent 2,7 millioner i antall. Denne folkegruppens opprinnelse er ukjent, og språket baskisk har intet slektskap til andre europeiske språk. I Galicia i nordvest bor galicierne, som er av keltisk opphav. Den opprinnelige befolkningen på Kanariøyene er av afrikansk opphav, for det meste berbisk. Spania har også en sigøynerbefolkning på et par hundre tusen. Spanias sigøynere kan deles inn i undergruppene "gitanos" og "hungaros", der førstnevnte bor sør i landet og er assimilert inn i det spanske samfunnet, mens sistnevnte holder til i nord og i mindre grad er vellykket integrert. Historie. De tidligste beboerne på Den iberiske halvøy var ibererne. Ibererne utgjorde sammen med baskerne befolkningen i det som senere skulle bli Spania, frem til keltere innvandret og etterhvert overtok halvøyen fra det 8. århundre f.Kr. Senere ble Iberia kolonisert av både grekere og kartagenere. Romerne erobret Iberia fra Kartago under den andre puniske krig. Spania ble da en del av Romerriket og ble gjort om til den romerske provinsen Hispania. Hispania ble en viktig romersk provins, bl.a. var Seneca, Trajan og Hadrian herfra. Under muslimsk styre. Fra det 9. århundre til det 15. århundre var Spania i hovedsak styrt av de muslimske maurerne. Den muslimske invasjonen begynte i 711, og i løpet av få år hadde maurerne erobret mesteparten av Iberia. Prosessen med å frigjøre halvøyen (Reconquista) begynte snart, men det var ikke før i 1492 at det siste muslimske området, Granada, ble frigjort. Spania blir en stormakt. Spania ble et forent land da Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla etablerte en personalunion i 1479. Sammenslutningen førte til at man etablerte den spanske inkvisisjonen og til at jøder og muslimer ble drevet ut av landet. På 1500-tallet, under bl.a. keiser Karl V, ekspanderte Spania som en stor kolonialmakt og la under seg store områder i Amerika. På 1600-tallet fikk man konkurranse fra blant andre Nederland og England. I løpet av 1800-tallet erklærte mange av Spanias kolonier seg uavhengige, noe som ga imperiet en nedgang. Den spansk-amerikanske krigen satte en definitiv stopp for den spanske dominansen i Latin-Amerika. Spania i det 20. århundre. Den spanske borgerkrigen begynte i 1936, da den nasjonalistiske Francisco Franco gjorde opprør mot den sittende regjeringen i den såkalte andre spanske republikk. Med hjelp fra de andre fascistlandene, Tyskland og Italia, vant nasjonalistene borgerkrigen. Etter at borgerkrigen var over i 1939, styrte Franco Spania frem til han døde 20. november 1975. Franco hadde utpekt kronpretendenten Juan Carlos til sin etterfølger, og den nye kongen åpnet for demokratiske reformer. Det ble holdt parlamentsvalg i juni 1977, hvor UCD ble det største partiet, og Adolfo Suárez var statsminister frem til 1981, da hans partifelle Leopoldo Calvo-Sotelo overtok. I 1982 vant partiet PSOE, og Felipe González ble landets nye statsminister. Samme år ble Spania medlem av NATO. Fire år senere ble landet medlem av det europeiske fellesskap. Ved valget i 1996 vant det høyreorienterte partiet PP (Partido Popular), som ble ledet av José María Aznar. Ved valget i mars 2004 ble José Luis Rodríguez Zapatero fra sosialistpartiet PSOE valgt til Spanias nye statsminister. Han satt til 2011, da Mariano Rajoy fra PP overtok statsministerposten. Politikk og administrasjon. Spanias statsoverhode er kong Juan Carlos I. Han har sittet siden 1975, og har en seremoniell funksjon. Det spanske parlamentet kalles "Cortes Generales" og har to kamre, "Congreso de los Diputados" med 350 medlemmer og Senatet med 259 medlemmer. Parlamentet er lovgivende makt og godkjenner regjeringen. Den spanske regjeringen kalles "Consejo de Ministros", og ledes av en «regjeringspresident» (vanligvis omtalt som statsminister). Statsministeren trenger flertall i parlamentet, men utnevnes formelt sett av kongen. Siden 21. desember 2011 har Mariano Rajoy fra Partido Popular hatt vervet som statsminister. Administrativ inndeling. Administrativt er Spania delt i 50 provinser, gruppert i 17 autonome regioner og 2 autonome byer med stor selvråderett. Spania består av 17 autonome regioner ("comunidades autónomas") og 2 autonome byer ("ciudades autónomas"); Ceuta og Melilla). Den spanske konstitusjonen anerkjenner historiske nasjonaliteter, men gir dem ikke spesiell status. Navarra og Baskerland har spesielle skattesystem. Nummerert kart over Spanias provinser Boom, krise og nedgang. Fra ca. 1995 opplevde Spania en overordentlig økonomisk vekst. I 2007 begynte den internasjonale finanskrisen å svekke økonomien betydelig, og i annet kvartal 2008 gikk landet i resesjon. Spesielt bank- og bygge- oeg eiendomsvirksomheten ble rammet på grunn av overoptimistiske investeringer, slik at landet opplevde en alvorlig økonomisk krise de første årene etter 2010. Eiendomsbransjen opplevde et børskrakk i 2007, mens Spanias børsindeks IBEX 35, som hadde nådd et toppunkt i november 2007, var falt med rundt 50% våren 2009. Dette medførte blant annet stigende arbeidsløshet, for eksempel fra 8% (2007-nivå) til over 20% i 2011. I tillegg økte den offentlige gjeldsforpliktelsen betydelig i dette tidsrommet. Mens eksportindustrien til en viss grad har kunnet kompensere ved å ekspandere utenlands, er den innenlandske økonomien, og spesielt småbedrifter, hardt rammet. Turismeindustrien synes imidlertid å være mindre alvorlig berørt. Spanias bruttoinnlandsprodukt har vist en svak eller negativ utvikling siden 2008. Viktige importvarer er maskiner, olje, jordbruksprodukter og transportutstyr. Viktige eksportvarer er blant annet maskiner og transportutstyr. Viktige handelspartnere er Italia, Frankrike og Tyskland. Energi. Spania har satset sterkt på vannkraft, og har store produksjonsanlegg for vannkraft i fjellområdene. Siden 1960-tallet har det skjedd en overgang i energiforsyningene fra kull til petroleum. Spania produserer cirka 28 % av sitt eget forbruk av energi, og importen av råolje har lenge vært en belastning for utenriksøkonomien. Spania importerte 57 millioner tonn naturgass og 14 millioner tonn med olje fra Norge i 1996. Sør-Korea. Sør-Korea (offisielt Republikken Korea (ROK), hangul:, hanja:, revidert romanisering: "Daehan Minguk" (norsk: «Det store Hanfolkets nasjon»),) er et land som ligger på den sørlige delen av Koreahalvøya i Øst-Asia. Det grenser til Nord-Korea i nord og mot Kina og Japan i øst og vest over havområdene Gulehavet og Koreastredet. Landet har et temperert klima med fire distinkte årstider, og er fra naturens side dominert av fjellformasjoner, særlig i øst. Arealet er 98 480 km², og befolkningen teller vel 50 millioner. Hovedstaden Seoul huser femteparten av landets innbyggere og sammen med byens forsteder halvparten. Navnet Korea er avledet av Goryeo, et tidligere koreansk kongedømme. Den koreanske nasjonen er ifølge legenden grunnlagt av Dangun Wanggeom i 2333 f.Kr. Arkeologiske utgravninger viser befolkede områder på halvøya i tidlig steinalder. Den første koreanske enheten kom i år 688 ved kongedømmet Silla, som ble avløst av kongedømmene Goryeo og Joseon. Fra 1910 til 1945 ble landet kolonisert av Japan. Etter andre verdenskrig ble Korea delt i to okkupasjonssoner av USA og Sovjetunionen, som igjen la grunnlaget for dagens to koreanske stater. Delingen la i sin tur grunnlaget for Koreakrigen (1950–1953), som har satt dype spor i det koreanske samfunnet. Det nye Sør-Korea omfavnet offisielt det vestlige demokratiet, men i realiteten var det et militærdiktatur styrt ved hjelp av unntakstilstand og krigslover. Først i 1987 ble frie og rettferdige valg til presidentembedet gjennomført, i stor grad takket være den folkelige demokratibevegelsen som demonstrerte mot landets autoritære makthavere og presset fram dagens sjette republikk. Den økonomiske politikken ble styrt i retning av etablering av store konglomerat (chaebol) som fikk finansiering og frie tøyler, i bytte mot arbeidsplasser og økonomisk vekst. Landsbygda ble neglisjert, og eksportindustrien prioritert. Sør-Korea hatt en av verdens raskest voksende økonomier siden 1960, og er i dag Asias tredje største økonomi og verdens 12. største, og regnes som en av de fire tigerøkonomiene. Mange utviklingsland refererer til denne utviklingen som «Mirakelet ved Hanelva», og bruker ofte landet som et forbilde. Sør-Korea er i dag regnet som et høyinntektsland, og er medlem av G20. Etymologi. I Sør-Korea referer en til eget land ved bruken av «Daehan Minguk» (대한민국, 大韓民國), direkte oversatt til norsk «nasjonen stor-Korea». «Han» er et gammelt koreansk ord for «leder» eller «stor». I dagligtale omtales Korea med kortformen «Hanguk», (한국, 韓國), «Han-nasjonen» eller nasjonen Korea, eller «Namhan» (남한, 南韓), «Sør-Han», eller Sør-Korea), tilsvarende «Bukhan» (북한, 北韓) om Nord-Korea. I Nord-Korea omtales ikke Korea som «Han», men som «Chosŏn». I Nord-Korea omtales derfor Sør-Korea som Sør-Chosŏn eller «Nam-Chosŏn» (남조선, 南朝鮮), tilsvarende Nord-Chosŏn eller «Buk-Chosŏn» (북조선, 北朝鮮) om Nord-Korea. I Norge er det mange som referer til Sør-Korea ved bruken av begrepet Korea. I enkelte internasjonale sammenhenger er dette standard, som for eksempel under olympiske leker, der Sør-Korea deltar som Korea, mens Nord-Korea deltar som PRKorea (Peoples Republic Korea eller Folkerepublikken Korea). Sør-Koreas offisielle og fulle navn, «Republikken Korea», benyttes stort sett bare i offisielle sammenhenger. Naturgeografi. Sør-Korea utgjør den sørlige delen av Koreahalvøya, som strekker noen rundt 1100 km ut fra det asiatiske fastlandet. Halvøya omgis av av Vesthavet i vest, og Østhavet i øst. I sør ligger Østkinahavet og Koreastredet som skiller Sør-Korea fra Japan. Landet, inkludert alle øyer, ligger mellom 33. og 39. breddegrad nord, og 124. og 130. lengdegrad øst. Det totale arealet er 100 032 km² Landskapstyper og geologi. Sør-Korea kan deles grovt inn i fire regioner: et østlig område med høye fjellkjeder og trange kystsletter, en vestlig region med brede kystsletter, vassdrag og rullende åser, en sørvestlig region dominert av fjell og daler, og en sørøstlig region dominert av det brede nedslagsfeltet til Nakdongelva. I motsetning til Japan eller de nordlige provinsene i Kina er den koreanske halvøya geologisk stabil. Det er ingen aktive vulkaner, og det har vært få kraftige jordskjelv. Historiske skrifter beskriver likevel vulkansk aktivitet på Hallafjellet under Goryeo-dynastiet (918-1392). Lavlandet, hovedsakelig i vest og sørøst, utgjør bare 30% av det totale landarealet. Gjennom århundrene har Koreas innbyggere kuttet ned de fleste av de gamle koreanske skogene, med unntak av noen fjerntliggende fjellområder. Avskogingen har vært en viktig årsak til erosjon og flom. På grunn av vellykkede skogplantingsprogrammer og minket bruk av ved som energikilde siden 1960-tallet, var det meste av Sør-Koreas åser på 1980-tallet rikelig dekket med skog. Sør-Korea har ingen omfattende sletteområder, lavlandet er et produkt av erosjon. Omtrent 30 prosent av arealet i Sør-Korea består av lavland, resten består av høyder og fjell. Omkring tre tusen øyer, de fleste små og ubebodde, ligger utenfor den vestlige og sørlige kysten av Sør-Korea. Jeju-do ligger ca 100 kilometer utenfor den sørlige kysten av Sør-Korea. Det er landets største øy, med et areal på 1845 kvadratkilometer. Jeju er også stedet for Sør-Koreas høyeste punkt: Hallasan, en utdødd vulkan på 1950 meter over havet. De østligste øyene i Sør-Korea er Ulleungdo og Dokdo, mens Marado og Socotrarevet er de sørligste øyene. Sør-Korea har 20 nasjonalparker. Den største, Jirifjellet nasjonalpark i sørvest, var også landets første nasjonalpark, opprettet i 1967. Vann og vassdrag. Nakdongelva er Sør-Koreas lengste elv (521 km). Hanelva, som renner gjennom Seoul, er 514 kilometer lang, og Geumelva er 401 kilometer lang. Andre store elver er Imjinelva, som renner gjennom både Nord-Korea og Sør-Korea og danner en elvemunning med Hanelva, Bukhanelva, en sideelv til Han som også flyter ut av Nord-Korea, og Seomjinelva. De store elvene renner fra nord til sør eller fra øst til vest og munner ut i Gulehavet eller Koreastredet. De pleier å være brede og grunne, og å ha store sesongmessige variasjoner i vannføringen. Fjell. Vel 70 prosent av Sør-Korea består av fjell. Høyeste fjelltopp er den utdødde vulkanen Hallasan ("san" = «fjell») som er 1950 moh og som er kjegle av en vulkansk formasjon som utgjør øya Jeju sør for Koreahalvøya. Høyeste fjell på fastlandet er Jirisan i sør som er 1915 meter over havet og Seoraksan i nordøst som er 1708 meter over havet. I Sør-Korea går det fem støre fjellkjeder, størst er Taebaekfjellene som går langs østkysten av halvøya. Nest størst er Sobaekfjellene som går sørvestover fra Taebaekfjellene. Mindre fjellkjeder i innlandet er Charyeongfjellene og Noryangfjellene. Fjellkjeden Baekdudaegan er Koreahalvøyas symbolske ryggrad og strekker seg fra Paektufjellet i Nord-Korea ved den kinesiske grensa og fortsetter sørover og inkluderer både fjellkjedene Taebaek og Sobaek og ender helt i sør i Jirifjellet. Tidlige europeiske besøkende til Korea bemerket at landet lignet «en sjø i en tung storm» på grunn av det store antallet fjellkjeder som krysser halvøya. Klima. Selv om det meste av Øst-Asia har et tropisk monsunklima, minner klimaet i Sør-Korea mer om et temperert klima med fire distinkte årstider. Bevegelsen av luftmasser fra det asiatiske kontinentet utøver større innflytelse på Sør-Koreas vær enn vindene fra Stillehavet. Vintrene er vanligvis lange, kalde og tørre, mens sommeren er kort, varm og fuktig. Vår og høst er behagelige, men har kort varighet. Seouls gjennomsnittlige temperatur i januar ligger mellom -5° og -2,5° C, i juli er middeltemperaturen ca 22,5° til 25° C. På grunn av sin sørlige og maritime beliggenhet har Jeju varmere og mildere vær enn andre deler av Sør-Korea. Middeltemperaturer på Jeju varierer fra 2,5° C i januar til 25° C i juli. Landet har vanligvis tilstrekkelig nedbør til å opprettholde landbruket. År med mindre enn 750 mm nedbør er sjeldne, for det meste er nedbørsmengden over 1000 mm årlig. Nedbørsmengder kan imidlertid variere fra år til år. Alvorlig tørke forekommer omtrent en gang hvert åttende år, spesielt i den risproduserende sørvestlige delen av landet. Om lag to tredeler av den årlig nedbøren faller mellom juni og september. Sør-Korea er mindre sårbar for tyfoner enn Japan, Taiwan, østkysten av Kina, eller Filippinene. Fra en til tre tyfoner kan forventes per år. Tyfoner passerer vanligvis over Sør-Korea på slutten av sommeren, spesielt i august, og bringer med styrtregn. Flom kan i enkelte tilfeller forårsake betydelig skade. Klimadata. Normalverdiene for årene 1961–1990. Språk. Koreansk snakkes av vel 78 millioner mennesker og er offisielt språk i Sør-Korea og Nord-Korea. Det brukes dessuten av minoriteter i Kina, Japan og USA. Koreansk anses av mange å være et medlem i den altaiske språkfamilie, mens andre mener at det bør klassifiseres som et isolert språk. Det koreanske skriftspråket, hangul er alfabetisk og fonetisk. Koreansk ble opprinnelig skrevet med kinesiske tegn, kalt for hanja. I Sør-Korea brukes dette fremdeles noen steder. Hangul innført av Kong Sejong i 1443. I Sør-Korea skrives navn på hangul, men en supplerer ofte med hanja. I Nord-Korea bruker man bare hangul. Ved translittering av koreansk brukes flere ulike system. I Nord-Korea brukes offisielt McCune-Reischauersystemet. I 2000 gikk Sør-Korea over til offisiell bruk av en revidert romanisering. I tillegg finnes Yale romaniseringen som i hovedsak benyttes av lingvister. Koreansk klassifiseres som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Historie. «Den himmelske skaper», Hwanins sønn, Hwanung, lengtet etter å leve på jorda sammen med menneskene. Hwanin gav etter og Hwanung steg ned til Taebaekfjellet med 3000 hjelpere, der han grunnla guds by, Sinsi. Sammen med sine ministre som regjerte over skyer, regn og vind, etablerte han lover og moralkode, og underviste menneskene i kunst og kultur. I en hule i nærheten bodde en bjørn og en tiger, og de ba Hwanung om å skape de om til mennesker. En dag gav Hwanung bjørnen og tigeren tjue hvitløk og en bunt burot, og sa at de ikke skulle spise annet enn denne hellige maten og holde seg unna solskinn i hundre dager. Da ville de bli mennesker. Tigeren gav opp etter 20 dager. Bjørnen ble på den 101. dagen omdannet til en vakker kvinne. Bjørnekvinna Ungnyeo bad Hwanung om et barn. Hwanung tok henne til sin kone og hun fødte en sønn, Dangun Wanggeom. Dangun steg til tronen, bygde den befestede byen Asadal og kalte kongedømmet for Gojoseon. Før delingen. Goguryeo på sitt største år 476. Balhae på sitt største år 830. Den koreanske nasjonen ble ifølge legenden etablert av Dangun Wanggeom i 2333 f.Kr., i form av Gojoseon, som omfattet det nordre av dagens Korea og Mandsjuria. 108 f.Kr. falt Gojoseon-riket til det kinesiske Han-dynastiet som etablerte fire kommandanter i det nordre Korea, tre falt raskt grunnet koreansk motstand. I denne perioden var det søndre Korea først okkupert av Jin-nasjonen, og ble senere en del av en løs konføderasjon, kalt for Samhan. I nord ekspanderte kongeriket Goguryeo og ble gjenforent med Buyeo, Okjeo og Dongye på Gojoseons tidligere territorium og ødela den siste av de kinesiske kommandantene i 313. De tre kongedømmene Goguryeo, Silla og Baekje (de siste to fra Samhan) konkurrerte seg imellom ettersom mindre kongedømmer falt og slo seg sammen med disse tre kongedømmene. Avanserte statsformer ble utviklet under innflytelse av konfusianisk og buddhistisk innflytelse. Goguryeo var den dominerende part men var i konstant krig med de kinesiske dynastiene Sui og Tang. Keiser Yang-ti av Sui ledet en million soldater i flere angrep på Goguryeo (Goguryeo-Sui-krigene), men i år 612 ledet den koreanske general Eulji Mundeok et motangrep som fikk de kinesiske styrkene til å trekke seg tilbake for godt. Sui-dynastiet falt delvis som en følge av tapet mot Goguryeo. Silla var det minst avanserte av de tre rikene, men hadde etablert en formidabel militær styrke. Silla erobret først Gaya og deretter Baekje og Goguryeo med hjelp fra det kinesiske Tang-dynastiet. Silla-krigerne ble kalt for Hwarang. Silla drev til slutt Tang ut fra Goguryeos territorium, selv om det meste av det nordlige området var regruppert som Balhae. Silla («Forente Silla») kom derfor til å kontrollere det meste av den koreanske halvøy i løpet av det 8. århundre. Senere i det 9. århundre, falt Silla til den kortlivede perioden senere tre kongedømmer. Etter at Goguryeo-riket falt ledet general Dae Joyeong en gruppe til Jilin i Mandsjuria der han etablerte nasjonen Balhae (kinesisk; Bohai) som en etterfølger av Goguryeo og tok tilbake kontrollen over de tapte nordlige områdene. På det meste omfattet Balhae's territorium området fra Sungari og Amur i det nordlige Mandsjuria og sørover til dagens Korea. I det 10. århundre ble Balhae erobret av khitanerne. Kongedømmet Goryeo (918 – 1392) erstattet Silla som den dominerende statsmakten i Korea. Mange fra embedsstanden i Balhae samarbeidet med det nyetablerte Goryeo-dynastiet, som fastsatte Koreas grenser til et område som var litt større enn dagens Korea (se Gando-regionen som i dag er en del av Kina). I denne perioden ble lovverket etablert og en sivil administrasjon etablert. Buddhismen spredde seg raskt over hele landet. I det 10. og 11. århundre opplevde Goryeo stadige angrep fra Jurchen og Khitan langs den nordlige grense. I 1238 invaderte mongolene Goryeo og la kongedømmet i ruiner i en motstandskamp som varte i 30 år. Til slutt ble en avtale signert mellom de to kongedømmene der Mongolene ble innrømmet seieren. I 1340-årene ble det mongolske riket svekket som følge av intern strid. Til slutt var Korea i stand til å mønstre en politisk reform uten mongolsk innflytelse. General Yi Seong-gye utmerket seg ved å slå tilbake japanske pirater som stadig gjorde raid mot koreanske og kinesiske skip. I 1392 etablerte generalen kongedømmet Joseon og flyttet samtidig hovedstaden fra Kaesong til Hanseong (dagens Seoul). 52 år senere innførte kong Sejong det koreanske alfabetet Hangul. På 1500-tallet forsøkte Japan to ganger å invadere Korea, uten å lykkes (Imjinkrigen). Men Japan klarte å gjøre stor skade og svekket det koreanske styret. Mandsjuria invaderte Korea og tvang landet i 1627 til å anerkjenne Mandsjurias styre. I begynnelsen av 1870-årene begynte Japan å skaffe seg tilgang til vestlig teknologi og tvang Korea bort fra Kinas interessesfære. I 1895 ble Dronning Min av Korea drept av japanerere under ledelse av Miura Goro. Japan økte deretter sin kontroll over Korea som en følge av den første kinesisk-japanske krig som resulterte i at Japan klarte å fravriste kineserne kontrollen over Korea. Japan økte sin kontroll og innflytelse i området ytterligere etter den russisk-japanske krigen (1904–1905). I 1910 annekterte Japan Korea og innledet en 35 år lang kolonisering. Under andre verdenskrig ble de allierte på Kairokonferansen i 1943 enige om å opprette en uavhengig koreansk stat. Etter Japans kapitulasjon 1945 ble Korea delt i to midlertidige okkupasjonssoner; Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen ble trukket langs den 38. breddegrad. Korea skulle gjenforenes etter frie valg, og det ble nedsatt en sovjetisk-amerikansk kommisjon til å forberede dette. Den kom imidlertid ikke til noe resultat, og rivaliserende regjeringer ble etablert i hvert landsdel. FN nedsatte 1948 en kommisjon som kom til Korea for å forberede alminnelige valg. Den fikk ikke adgang til Nord–Korea, der en kommunistisk midlertidig regjering var dannet 1946. Delingen av Korea. a>, først delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den militære delelinja, midt i den demilitariserte sonen. Under Kairokonferansen i 1943 var det enighet om at en etter andre verdenskrig skulle opprette en fri og uavhengig koreansk stat etter at Korea siden 1910 hadde vært japansk koloni. USA og Sovjetunionen avtalte å midlertidig dele Korea i to okupasjonssoner ved den 38. breddegrad, der Sovjetunionen skulle kontrollere området i nord og USA i sør. Imidlertid førte den kalde krigen og med den uenighet mellom de to supermaktene om Koreas framtid. FN planla frie og uavhengige valg i Korea, men Sovjetunionen nektet FN tilgang til den nordlige sonen, der en var i ferd med å etablere en egen sovjetstøttet regjering under ledelse av Kim Il-sung. I sør ble det avholdt FN-overvåkede valg, som resulterte i valg av Syngman Rhee som landets første president. Okkupasjonssonene baserte seg på hver sin ideologi og Korea ble i realiteten delt lenge før de to koreanske statene ble proklamert i 1948, Republikken Korea 15. august, og Den demokratiske folkerepublikken Korea 9. september Koreakrigen som varte mellom 1950 og 1953 sementerte delingen ved etablering av den demilitariserte sonen som er en fire km bred sone som deler Koreahalvøya fra øst til vest. Etter delingen. FN-styrker kjemper i Seouls gater i september 1950. Syngman Rhee i 1956. President i Sør-Korea mellom 1948 og 1960. a> er en gammel historisk byport. I Sør-Korea ble det avholdt FN-overvåkede valg før Republikken Korea ble proklamert, og Syngman Rhee tatt i ed som landets første president. I Nord-Korea ble den kommunistiske aktivisten og gerilja-lederen Kim Il-sung utpekt til Den demokratiske folkerepublikken Korea sin nye leder med støtte fra Sovjetunionen. FNs generalforsamling vedtok en resolusjon i desember 1948 der Sør-Korea blir beskrevet som den eneste lovlige koreanske myndighet. Sovjetunionen trakk ut de fleste av sine soldater fra Nord-Korea i 1948, og amerikanske tropper ble trukket tilbake i 1949. All handel og samferdsel mellom de to koreanske statene stanset helt. Spenningen mellom de to regimene var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder. 25. juni 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad som markerte grensa mellom de to koreanske statene. Målet var å gjenforene Korea med militære midler, men utløste istedet den treårige Koreakrigen, som også ble den kalde krigens første større militære konflikt. Da konflikten startet boikottet Sovjetunionen møtene i sikkerhetsrådet, og benyttet derfor ikke sitt veto, da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å komme Sør-Korea til unnsetning med militære styrker. Sovjetunionen og den nye asiatiske nasjonen, Folkerepublikken Kina støttet Nord-Korea, inkludert Folkets frivillige hær bestående av 270 000 frivillige kinesiske soldater. Etter at krigen hadde bølget fram og tilbake over Koreahalvøya, stabiliserte fronten seg i nærheten av den 38. breddegrad i 1951, en front som holdt seg nesten uendret den enste to årene mens våpenhvilesamtaler ble holdt i grenseybyen Panmunjom. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale, en avtale den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee nektet å signere på. Avtalen delte Koreahalvøya langs den demilitariserte sonen, og gav Sør-Korea en marginal fordel i form av vunnet landareal. For koreanerne var krigen en katastrofe. To millioner koreanere døde, svile og militære, en million på hver side, foruten nesten 600 000 kinesiske soldater og vel 40 000 soldater tilhørede FN-styrken. I tillegg kommer millioner med koreanere som ble splittet av den nye grensa, samt enorme materielle skader. Men en fredsavtale er så langt ikke signert og de to koreanske statene er derfor fremdeles teknisk sett i krig. Et studentopprør i april 1960 førte til at den autoritære presidenten Syngman Rhee ble tvunget til å trekke seg. Deretter fulgte en periode med ustabilitet, avbrutt av general Park Chung-hees militærkupp mot den da sittende og svake overgangsregjeringen. Park tok over presidentembedet inntil han ble skutt og drept i 1979: Park sørget for å dette i gang en rask utvikling av landets eksportindustri på bekostning av politisk frihet. Park ble kritisert for å være en brutal og hensynsløs militærdiktator, men til hans ettermele hører en betydelig økonomisk vekst, med Japan som forbilde. Etter Park sin død ble landet igjen overlatt til politisk uro, og det hjalp ikke at opposisjonen mot Park var splittet da det ble gjennomført valg. I 1979 gjennomførte general Chun Doo-hwan et nytt militærkupp. Han tvang regjeringen til å utvide militærlovene til å gjelde hele landet, fram til da hadde Jeju vært unntaket. Universiteter ble stengt, politiske aktiviteter bannlyst og mediene sensurert. Chun ble president i 1980, noe som førte til omfattende demonstrasjoner for demokrati landet rundt, men spesielt i byen Gwangju. Chun sendte spesialstyrker til byen og med brutal makt slo han med Gwangju-opprøret. Chun etablerte National Defense Emergency Policy Committee og overtok presidentembedet i tråd med hans egen politiske plan. Chun-regjeringen styrke med hard hånd fram til 1987, da en student ved Seoul National University, Park Jong-chul, ble torturert til døde. 10. juni 1987 avslørte Catholic Priests Association for Justice hendelsen, som førte til den folkelige demokratibevegelsen der ikke bare studenter, men også arbeidere og folk flest demonstrerte landet rundt mot mot landets autoritære makthavere. Chun sitt eget parti, Democratic Justice Party og dets leder, Roh Tae-woo, gikk til slutt med på en avtale der presidentembedet skulle direktevalgt. Roh vant valget med liten margin, mot de to ledende opposisjonspolitikerne Kim Dae-jung og Kim Young-sam. I 1988 arrangerte Seoul Sommer-OL 1988. Landet ble medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 1996. Sør-Korea ble rammet av Asiakrisa i 1997, men kom seg raskt og fortsatte sin økonomiske utvikling, men med noe avtagende vekst. En av de viktigste politiske sakene i sørkoreansk politikk er forholdet til Nord-Korea. I en kontinuerlig propagandakrig hevder begge parter at en fører an i gjenforeningsbestrebelsene, men gjensidig avviser motpartens forslag. De to delene av landet har isolert seg totalt fra hverandre, det er ingen reisetrafikk, post – eller teleforbindelse. I et forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken, etablerte president Kim Dae-jung det han kalte for solskinnspolitikken, som la større vekt på et fredelig samarbeid fram mot en fremtidig koreansk gjenforening. I juni 2000 gjennomførte Kim Dae-jung et toppmøte med sin nordkoreanske motpart, Kim Jung-il i Pyongyang. Kim Dae-jung fikk Nobels fredspris for hans arbeid for fred og forsoning i Sør-Korea og på Koreahalvøya senere samme år. Mange håpet at dette skulle føre til en permanent bedring av forholdene på den koreanske halvøy. På kort sikt ble forholdene bedre ved at det ble organisert langt flere familiegjenforeninger mellom familier som ble splittet som følge av Koreakrigen, samt økt kulturell og økonomisk kontakt, blant annet ved etablering av der felles-koreanske Kaesong industrialpark. I 2002 arrangerte Sør-Korea og Japan fotball-VM, men det koreansk-japanske forholdet har senere surnet over begge nasjonenes krav om suverenitet over øyene Dokdo. Forholdene mellom de to koreansne statene ble forverret da det konservative partiet, som hadde stilt seg kritisk til presidentene Kim Dae-jung og Roh Moo-hyuns solskinnspolitikk overfor Nord-Korea fikk politisk flertall i Sør-Korea, først ved seier i presidentvalget i Sør-Korea 2007 da Lee Myung-bak ble valgt til sørkoreansk president, deretter i nasjonalfortsamlingen året etter. Partiet og Lee Myung-bak går inn for en tøffere politisk holdning overfor Nord-Korea, og har blant annet stanset uoppfordret hunanitær hjelp. Senkningen av den sørkoreanske korvetten Cheonan 26. mars 2010, som Sør-Korea mener Nord-Korea stod bak og det nordkoreanske bombardementet av Yeonpyeong 23. november 2010, har ført til et svært anstrengt forhold mellom de to koreanske statene. Statsoverhode og regjering. Sør-Koreas presidenter (Liste) Næringsliv. Sør-Korea har hatt en av verdens raskest voksende økonomier siden 1960 og er i dag Asias tredje største økonomi og verdens 12. største. Mange utviklingsland referer til denne utviklingen som «Mirakelet ved Hanelva» og bruker ofte landet som et forbilde. Sør-Korea er både på "CIA World Factbook" og IMF sin liste over de mest avanserte økonomiene og er i dag regnet som et høyinntektsland. I tillegg er landet medlem av Next Eleven som har etablert G20. Sør-Korea er et av verdens teknologisk mest utviklede land og er så langt det eneste landet i verden med et nasjonalt infrastruktur bestående av 100Mbps Broadband Internet Access, Full HDTV Broadcasting, DMB, WiBro og 3rd Generation HSDPA. Landet er også det mest oppkoblede landet i verden med 90 prosent av alle hjem knyttet til billig bredbånds Internett. Sør-Korea er ledende innenfor elektronikk, datamaskiner, digital displays, elektroniske komponenters, mobiltelefoner og hightech gadgets. Utviklingen er drevet av de to industrikonsern; Samsung og LG. Landet er verdens tredje største produsent av stål og verdens femte største bilprodusent med Hyundai Kia Automotive Group i spissen. Landet er en av verdens største skipsbyggingsnasjoner ledet av flere industrikonsern, blant annet Hyundai Heavy Industries og Samsung Heavy Industries. Andre viktige industrier er roboter og bioteknologi med verdens andre humanoid-robot, EveR-1 og verdens første klonede hund, Snuppy. Kalender og helligdager. Offentlige fridager i Sør-Korea Utdanning. Sør-Korea har niårig obligatorisk skolegang. Elevene begynner på skolen i seksårsalderen og går seks år på barneskolen. Så fortsetter de to treårs-stadier. Det første er obligatorisk og der kan de velge mellom allmene linjer og yrkeslinjer. De tre årene på videregående er ikke obligatoriske, men omkring 97 % velger likevel å gå dem, denne andelen er en av de største i Asia. Leseferdigheten hos voksne er 98 % og har økt med 20 prosentenheter de siste 20 årene. I Sør-Korea anses utdanning som avgjørende for økonomisk og sosial suksess, og konkurransen er derfor hard. Mange deltar i ekstraundervisning i tillegg til den vanlige skolegangen. I OECDs PISAundersøkelse i 2006 kom Sør-Korea først i problemløsning, på tredjeplass i matematikk og syvende i naturfag. Sør-Koreas utdanningssystem er teknologisk avansert, og det var verdens første land som fikk landsdekkende høyhastighets fiberoptisk bredbånd til alle grunn- og videregående skoler. Ved hjelp av denne infrastrukturen har landet utviklet de første digitale lærebøkene i verden, som vil bli distribuert gratis til alle grunn- og videregående skoler i landet innen 2013. En sentralisert administrasjon i Sør-Korea overvåker prosessen for opplæring av barn fra barnehage til den tredje og siste år på videregående. Skoleåret er delt inn i to semestre, det første starter i begynnelsen av mars og avsluttes i midten av juli, det andre går fra slutten av august til i midten av februar. Skoleruta er ikke entydig standardisert og varierer fra skole til skole. De fleste sørkoreanske ungdomsskoler og videregående skoler har skoleuniformer. Guttenes uniformer består vanligvis av bukser og hvite skjorter, og jenter går i skjørt og hvite skjorter (dette kun gjelder i ungdomsskoler og videregående skoler). Helsetilstand og levealder. Det offentlige trygdesystemet omfatter alderstrygd, uføretrygd og yrkesskadetrygd. Lege- og sykehusdekningen er dårligere enn i Nord-Korea, med en lege per 855 innbyggere, og en seng på sykehuset per 268 innbyggere, men kvaliteten er langt bedre i sør. Middellevealderen er blant de høyeste i verden, med 68 år for menn og 76 år for kvinner. Hjerte-sykdommer og kreft er de viktigste dødsårsakene. Arbeidsliv. Arbeidsuken er på 40 timer for faste medarbeidere i bedrifter med minst 300 ansatte, disse har fri annenhver lørdag. Rundt 60 % av alle arbeidstakere har fremdeles en seks-dagers arbeidsuke på minst 48 timer. Gjennomsnittslønn i maskinindustrien er på 1860 $, og i kjemiindustrien 2640 $. Landet har en minstelønn på 450. Musikk, dans og drama. Sør-Korea har siden slutten av 1990 kommet frem som et popkulturelt knutepunkt i Asia. Musikkstilen trot dominerte musikkulturen til Sør-Korea helt fram til 1980-tallet, da Cho Yong Pil introduserte Koreanere til nyere musikk, med bruk av for eksempel synthesizer. Seo Taiji And The Boys var den frøste gruppen som nådde ikonstatus i hjemlandet, og var med på å inspirere mange artister som virkelig ville få fart på Koreas popkultur, kjent som K-pop, senere. Mest kjent blant disse gruppene ble H.O.T., som har kreditert Seo Taiji spesielt som en inspirerende figur innenfor musikk da de var barn. H.O.T. skulle vise seg å dominere listene i Sør-Korea, og spredte seg raskt til andre land i Asia som Kina og spesielt Japan. Etter at de brøt gruppen opp i år 2001, har andre grupper som DBSK og Wonder Girls tatt over jobben, og har fortsatt med å spre Sør-Koreansk popkultur internasjonalt. Super Junior, Wonder Girls, Girls' Generation og FT island I samme tid som musikken virkelig fikk en økt popularitet, fikk TV-dramaene også en gigantisk økning i popularitet. Ingen spesifikk drama har fått æren av dette, men flere og flere mennesker fikk med seg TV-seriene som begynte å gå. Dette har på ingen måte stoppet, og Koreanske TV-dramaer regnes i dag som et gigantisk marked. Koreansk TV-Drama følger alltid et bestemt oppsett, men sjangeren og innhold kan variere mye. I de senere årene har det blitt mer og mer normalt å blande sammen musikkartister og TV-dramaer, som vi ser bevis på i for eksempel kjempehitten Boys Before Flowers, som viste artister fra SS501 og T-Max i hovedroller. Eksporten og populariteten i utlandet har bare økt de siste årene, og man regner DVDer med disse dramaene på som noen av de største eksportvarene Sør-Korea har. Internasjonal innflytelse. Både musikk og kultur har blitt mer populært i Kina, men har ikke nådd de store høydene som i Japan. Kina har ikke prøvd å begrense inntaket, og viser noen av seriene i beste sendetid. Mongolia, Thailand, deler av Russland, Filippinene og Laos har alle blitt påvirket av Sør-Koreansk popkultur, og er vanligvis faste stoppesteder for artister på turné. I Amerika sender man nå Koreanske TV-Serier i stater som California, og New York, og flere unge Amerikanere viser en stor interesse for Asiatisk kultur generelt. Innflytelse i Japan. Japan er landet som har blitt påvirket mest av Sør-Koreansk popkultur. Artister som DBSK har fått flere "Årets Artist" priser på Japanske premieutdelinger, og setter stadig nye rekorder som artist i Japan. Dette har bekymret Japanske myndigheter, som har vedtatt forskjellige lover mot at utenlandske artister skal ta over populariteten til sin egne. Blant annet har Koreanske artister bare lov til å opptre offentlig et visst antall ganger i løpet av et år, og fremvisningen skal bare foregå på Japansk. Dette hjelper lite, ettersom det viser seg at populariteten stadig vokser. Mange Japanske tenåringer drømmer om å studere i Sør-Korea og lære seg Koreansk, og språkkurs i Korea har de siste årene opplevd en kraftig økning med studenter, både internasjonalt sett og fra Japan. Når det kommer til Koreanske TV-serier har ikke myndighetene slått like ned hardt på disse, men fortsetter en streng dubbing til Japansk. Koreanske serier kan heller ikke sendes før etter et bestemt klokkeslett om kvelden, for at påvirkelsen på de yngre skal bli mindre, men internett og DVD-kjøp har gjort dette mer og mer vanskelig å kontrollere. Den tidigere Japanske førstedamen Kiyoko Fukuda sa selv at hun så på Koreanske dramaer ofte, og hadde lyst til å lære seg Koreansk på grunn av disse, noe some satte deres egen kulturminister i en vanskelig posisjon. Kritikk. Koreanske artister starter gjerne i tretten-fjorten års alderen med hard trening. Det er veldig få grupper som blir «oppdaget» i Korea, og man får først og fremst sjansen sin gjennom utseendet alene, for så å trene opp sang eller dansetalent og deretter bli satt sammen i en gruppe. I de senere årene har det også kommet frem at mange av gruppene og artistene er signert til kontrakter, som nesten kan ligne slavekontrakter. Det seneste eksempelet, DBSK har avdekket at gruppen måtte selge mer enn et visst antall album de første dagene etter at den ble sluppet ut for å i det hele tatt tjene noen penger. Vanligvis strekker kontrakten seg over mange år, gjerne 15-20. Det kommer stadig rapporter om at artister havner på sykehus av utmattelse eller underernæring, og det rettes stadig krass kritikk mot Sør-Korea fra Koreanere og utlendiger generelt om å få bedre forhold innenfor denne industrien. Et annet problem som kommer mer frem er mangelen på fritid. En artist fra jentebandet KARA kommenterte i 2010 at hun ikke hadde sett foreldrene sine siden hun debuterte i 2008, og det var bare en gang siden hun begynte å trene i 2006. Dramaindustrien kommer heller ikke utenom dette, og dette har resultert i mange triste skjebner som selvmord og psykiske skader de siste årene. Enda en trend som har blitt støpt fast, er at karrieren din er over når du er 30, og det er da vanligvis kontrakten tar slutt med selskapet. Scheme. Scheme er et funksjonelt programmeringsspråk i Lisp-familien. Scheme ble introdusert til den akademiske verden av Guy L. Steely og Gerald Jay Sussman gjennom flere artikler på 1970-tallet kalt «the lambda papers». Disse artiklene beskrev egenskapene til Scheme og gav en kompilator kalt «RABBIT» som kompilerte Scheme-kode til et subset av MacLISP (en tidlig Lisp dialekt). I dag er Scheme standardisert, og det finnes en rekke kompilatorer og tolkere for språket. Sammen med Common Lisp er Scheme blant de mest brukte Lisp-dialektene. To ting som skilte Scheme fra andre Lisp-dialekter fra sin tid er at variabler har leksikalt skop («lexical scope») og at implementasjoner må garantere halekall-optimalisering («tailcall optimalization»). Scheme følger en minimalistisk filosofi. Programmeringsspråkets syntaks er ekstremt enkel sammenlignet med andre språk, og antallet innebygde prosedyrer er relativt begrenset. Scheme brukes i dag hovedsakelig i akademiske miljøer, og har tradisjonelt blitt brukt i forskning på kunstig intelligens. Standardisering. Det er to standarder som definerer Scheme; en offisiell IEEE-standard, og en de facto standard kalt «Revised Report on the Algorithmic Language Scheme», forkortet til R"n"RS, der "n" betegner revisjonen. Den siste revisjonen av R"n"RS heter R"6"RS og utvider språket, blant annet med et standardbibliotek. Grunnet Scheme sitt begrensede antall innebygde funksjoner, tilbyr mange implementasjoner funksjonalitet som ikke omfattes av standardene nevnt ovenfor. I fellesskap har derfor utviklere bak forskjellige Scheme-implementasjoner laget flere «Scheme Requests for Implementation» (SRFI). En SRFI definerer utvidelser av språket som brukere kan benytte på tvers av forskjellige implementasjoner. Egenskaper. Scheme er en veldig simplistisk Lisp-dialekt, med kun det mest nødvendige av datatyper og funksjoner tilgjengelig. Schemes filosofi er å, istedenfor å bygge ut språket med nye primitive datatyper og operasjoner, og dermed gjøre det stort og komplekst, være et enkelt og effektivt språk der slike nye finesser lett kan legges til av programmereren. Det er likevel en rekke Scheme-implementasjoner som kommer med mange medfølgende bibliotek. Syntaks. Her har vi en liste med symbolet +, to tall, kombinasjonen (- 9 3), og et tall. Kombinasjonen (- 9 3) er i seg selv en et uttrykk med symbolet – og to tall. Her vil + evalueres ved at symbolet blir slått opp i listen over variabelbindinger, og resultere i funksjonen for addisjon, som kalles med resultatet av å evaluere de andre elementene i lista som argument. 1 og 2 vil evaluere til seg selv, kombinasjonen (- 9 3) vil evalueres på samme måte, og 2 vil evaluere til seg selv. Vi får 11 som resultat. Numerisk tårn. Scheme har et relativt godt utvalg av datatyper for tall. R"n"RS standardene legger ikke noen føring på hvordan tall skal representeres i minne. Det er definert et såkalt "numerisk tårn" som består av abstrakte datatyper for komplekse tall, reelle tall, rasjonale tall og heltall. Mens det er frivillig å implementere hele det numeriske tårnet i R"5"RS, er det påkrevd av R"6"RS. Predikatene complex?, real?, rational? og integer? gjenkjenner hver enkel type, mens predikatet number? gjenkjenner alle. Dersom et tall er et heltall, så vil det også være et rasjonelt tall, et reelt tall og et komplekst tall. Mens et rasjonalt tall som 5/8 vil også være et reelt og komplekst tall, men ikke et heltall. Implementasjoner må også skille mellom presise (exact?) og upresise (inexact?) tall. Et tall-objekt er presist dersom det enten er skrevet som en presis konstant, eller dersom det er resultatet av en presise operasjon utført på presise tall. Et tall-objekt kan være upresis dersom det er skrevet som et upresist tall, dersom det er resultatet av en upresis operasjon eller dersom det kommer fra en presis operasjon utført på upresise tall. R"5"RS standarden krever at dersom to implementasjoner kommer fram til et presist resultat fra en beregning som ikke involverer upresiste tall, så vil resultatene være matematisk like. Funksjonskall. Siden man i Lisp må skrive alle funksjonskall i egne lister, med funksjonsnavnet først, gir det en rekke fordeler. Det er ingen forskjell på operatører og funksjoner, som det er i andre språk -- det er ingen syntaktisk måte man kan skille mellom brukerdefinerte funksjoner og primitive operatører, slik som det er i mange andre språk der man skriver operatører mellom argumentene, mens funksjoner kalles på andre måter. Dermed er det naturlig nok heller ingen form for operatør-prioritet i Lisp, siden alle funksjonskall er skrevet i egne lister. De negative sidene med prefiksnotasjon og lister er at det ikke følger den vanlige matematiske notasjonen, og dermed krever det en tilvenning å sette seg inn i Scheme, spesielt når man skal skrive matematiske uttrykk. > 6. eval er Scheme-interpreteret. Det blir kalt med resultatet av å kalle lag-addisjon, som er listen (+ 1 2 3), som argument. Svaret vi får er 6. (define (lag-person navn alder); definer funksjonen lag-person (lambda (operasjon); lag et funksjonsobjekt som tar et argument kalt operasjon (case operasjon; se om operasjon er lik symbolet navn eller alder og returner henholdsvis navn og alder > 23. Dette viser bare litt av hvilke abstraksjoner og muligheter closures gir. Stockholm. Stockholm er Sveriges hovedstad og har vært landets politiske og økonomiske sentrum siden 1200-tallet. Byen er første gang omtalt skriftlig i 1252. Den er bygd på 14 øyer som bindes sammen av 53 broer. Stockholm kommune er den mest folkerike kommunen i Sverige med innbyggere. Tettstedet Stockholm omfatter den sammenhengende bebyggelsen i og omkring byen, og har ca. 1,4 millioner innbyggere, mens Storstockholm har over 2,1 millioner innbyggere. Stockholm ligger på Sveriges østkyst ved Mälarens utløp, og er berømt for sin vakre beliggenhet. En av årsakene til denne plasseringen er at det er et av få steder der Mälaren og Østersjøen møtes. Dermed har Stockholm hatt vannforbindelse med andre land omkring Østersjøen, svenske kystbyer og andre byer innover i landet. Byen har dessuten fungert som forsvar mot fremmede flåter som har forsøkt å trenge inn i innsjøen Mälaren. Stockholm markedsfører seg for tiden som «The Capital of Scandinavia» gjennom myndighetene i den svenske hovedstad. Det har vakt stor forargelse i de andre skandinaviske hovedstedene Oslo og København. Stockholms historie. Stockholm ble nevnt for første gang i 1252, da som en viktig utskipningshavn for jern ifra Bergslagen. Byen skal ha blitt grunnlagt av Birger jarl for å beskytte Sverige fra fiendtlige marinestyrker og for å beskytte byer som Sigtuna ved Mälaren. Man tror at navnet Stockholm kommer av forsvarsanordningene, bygd opp av trestokker, som fantes ved overgangen mellom Mälaren og Saltsjön. Suffikset «holm» peker på Stadsholmen som i flere århundrer i hovedsak utgjorde Stockholm. På midten av 1400-tallet hadde Stockholm, som da hadde vokst til en betydelig handelsby, mellom 5000 og 6000 innbyggere. Slaget ved Brunkeberg 10. oktober 1471 og Stockholms blodbad 8. november 1520 er to betydelige historiske hendelser i byen. Byen begynte å vokse under Gustav Vasa og hadde omkring 1600 om lag 10 000 innbyggere. I løpet av1600-tallet vokste Sverige til en europeisk stormakt, noe som også kom til å påvirke Stockholms utvikling. Mellom 1610 og 1680 ble befolkningen seksdoblet. I 1634 ble Stockholm offisielt Sveriges hovedstad, selv om den i offisielle dokumenter ble omtalt som hovedstad så tidlig som i 1436. Gjennom systemet med byprivilegier hadde Stockholm allerede fra grunnleggelsen et visst selvstyre. Etter at kommunesystemet trådte i kraft 1. januar 1863 ble Stockholm en av 89 byer (av totalt ca. 2 500 kommuner) i Sverige. Til forskjell fra øvrige kommuner i landet inngikk ikke Stockholm by i noe län, men utgjorde en separat administrativ enhet under Overstattholderembetet. Ved den svenske kommunereformen i 1971, da Sverige fikk en enhetlig kommunetype, hadde det totalet antallet kommuner blitt kraftig redusert, og den tidligere oppdelingen i byer, kjøpsteder ("köping") og landskommuner, ble avskaffet. Overstattholderembetet var også avskaffet, og Stockholm ble en kommune i Stockholms län. Siden midten av 1980-tallet har kommunen brukt navnet Stockholms stad, men det juridisk korrekte navnet er Stockholms kommun. Herunder tre steder som med UNESCOs verdensarvliste: den særpregete Skogskyrkogården med sitt innovative modernistiske og naturlig-romantiske landskapsarkitektur, Drottningholm-slottet med teater og park som gjerne blir kalt Nordens Versaille og er hjemmet til den svenske kongefamilien, og til slutt etterlatenskapene etter Viking-bosettingen, Birka, på øya Björkö i innsjøen Mälaren. Geografi. Byen er bygget opp på fjorten øyer der innsjøen Mälaren renner ut i Østersjøen og møter den stockholmske skjærgården – et unikt maritimt landskap som rommer mer enn 24000 øyer. I sentrum av Gamla Stan og Riddarholmen, to øyer som til sammen utgjør Nord-Europas største og best bevarte middelalderske bykjerner med historie som går tilbake til det 13. århundre. Gamla Stan huser også det kongelige slottet (Nord-Europas største), flere vakre kirker, trange pittoreske smug og gater og en mengde butikker, restauranter, barer og kafeer. Södertorn, en 86 meter høy bygning. Kultur. Norrmalm, Södermalm og Kungsholmen har bygninger fra det 18. til tidlig 20. århundre, og lenger ut finner man moderne boområder og drabantbebyggelse. Det er lett å lese byens årringer, men det moderne møter det historiske, det originale og det sofistikerte, noe som skaper sterk personlighet og sjarm. Kanskje mer enn i noen annen by av tilsvarende størrelse, er det særegne med Stockholm den naturlige plasseringen, vannveiene og parkene. Nord, sør, øst og vest byr på innsjøer, skog og sjø. Til og med i sentrum av byen går vannveiene og parkene på kryss og tvers, skoger og friområder, fylt av historiske severdigheter og attraksjoner. Museer. Skansen i Stockholm var verdens første friluftsmuseum. Det viser hvordan mennesker levde og arbeidet i Sverige på 1800-tallet, og arrangerer konserter, festivaler og høytider på et stort område med mange gårdsbygninger, kverner, ”gammeldagse” butikker og en fin trekirke. Området har rundt 160 bygninger som er flyttet fra ulike deler av Sverige for å vise et tverrsnitt av samfunnet i gamle dager. Skansen har også en dyrepark med blant annet elger, ulver, gauper og bjørner. Vasamuseet i Stockholm er bygd opp rundt Vasa, verdens eneste bevarte 1600-tallsskip. Fortellingen om hvordan hun ble reddet er like spennende som fortellingen om hvordan hun sank. Alt er fanget i minste detalj i dette enestående museet. Museet forteller hvordan Vasa ble bygd, hvordan og hvorfor hun sank og hvordan hun ble hevet fra bunnen av Mälaren og perfekt bevart for fremtidige generasjoner. Et museum du ikke må gå glipp av. Moderna Museet har en imponerende samling av samtidskunst og popkunst, også i europeisk målestokk. I 2008 er for eksempel Andy Warhol tilbake på museet, der den kjente kunstnerens popkunstverk møter hans filmer fra 1960-tallet, som ”Sleep” og ”Empire”. Verker av Picasso, Dali og Rauschenberg er også del av den faste utstillingen. På veien ut mot Moderna museet, rett før broen til Skeppsholmen, kommer man til Nationalmuseum. Det er ikke stort, men det har en fin samling med verker av kunstnere som Rembrandt, Rubens, Goya, Renoir, Degas og Gauguin, samt svenske kunstnere som Carl Larsson, Ernst Josephson, C F Hill og Anders Zorn. Og mange flere. Naturhistoriska Museet er det eldste av alle museene i Stockholm. Det holder til i en imponerende bygning i nærheten av Stockholms universitet, og har i oppgave å “tilby kunnskap om naturen og dets mangfold. Vi ønsker å gjøre det så spennende som mulig. Vi ønsker å øke din kunnskap ved å tilby erfaringer.” Dette gjør museet på en utmerket måte gjennom sine åtte permanente utstillinger, som spenner fra ”4 ½ milliarder år – jordas og livets historie” til ”Skatter fra jordas indre”. Museet viser også skiftende utstillinger med fakta og opplevelser. Der lener en seg bakover mot en stolrygg som er vinklet alt etter hvor i salen en sitter, mens gigantiske filmbilder projiseres på kuppelen høyt over seg. Effekten er forbløffende og gir en utrolig skarphet og realisme. Det finnes filmer om blant annet dinosaurer, mumier og kosmos. Andre unike severdigheter i Stockholmsområdet er Millesgården, en skulptupark og museum med dramatisk beliggenhet på Lidingö, og 1700-tallsparkene Hagaparken, Albano og Frescati. Storstockholm. a> som ikke hører til Storstockholm, i grått. Storstockholm som region brukes ofte til statistiske formål, og i dag bor det om lag 1,9 millioner mennesker i Storstockholm. Det er den største storbyregionen i Sverige, fulgt av Storgöteborg og Stormalmö. Storstockholm er Sveriges administrative sentrum – både riksdagen, regjeringen og kongehuset finnes i regionen. Storstockholm har tette forbindelser med tog og fly. Sveriges største flyplass, Arlanda, ligger i regionen. Bromma lufthavn og Stockholm C er også viktige knutepunkt for kommunikasjonene med andre byer. Storbyregionen Storstockholm omfatter Stockholm kommune med omgivende kommuner i Stockholms län. Begrepet brukes iblant feilaktig om tettstedet Stockholm. Det bor om lag 2,0 millioner innbyggere i Storstockholm. "Hovedartikkel: Stockholm (tettsted)" Stockholm er Sveriges og Skandinavias største tettsted, med et innbyggertall på ca. 1,3 millioner. Tettstedet omfatter hele Stockholm kommune, Solna kommune og Sundbyberg kommune samt deler av ytterligere åtte kommuner. Tettstedet Stockholm er et geografisk og "statistisk" begrep, og omfatter den sammenhengende tettbebyggelsen uten hensyn til administrative grenser. Bydeler. De 18 bydelsområdene er igjen inndelt i en eller flere bydeler (noen bydeler omfatter områder i flere bydelsområder). Byen består av 117 bydeler. Av disse ligger 44 i Västerort, 21 i Innerstaden og 52 i Söderort. Den største bydelen flatemessig er Hässelby Villastad (758 hektar). Den minste er Riddarholmen (6 hektar). I Innerstaden bor det 296 323 innbyggere. Söderort og Västerort har 498 840 innbyggere. Flyplasser. Stockholm har en egen «nærflyplass» Stockholm-Bromma Airport med 1,3 millioner passasjerer årlig. Nord for byen ligger hovedflyplassen Arlanda, som fra oktober 2004 har fått navnet Stockholm-Arlanda Airport. Den betjener like mange passasjerer per måned som Bromma gjør i løpet av et år. Utenrikstrafikken ble flyttet fra Stockholm-Bromma Airport til Arlanda i 1962, og i 1984 samlet SAS alle sine operasjoner på Arlanda. Flyplassen har om lag 17 millioner passasjerer årlig, hvorav en tredjedel er innenriks og resten på utlandsruter. Det er forbindelser til 154 destinasjoner. Når det gjelder passasjertrafikk er København største destinasjon, deretter følger London og Oslo. Systema naturae. Tittelsiden av "Systema naturæ", 1758 utgaven "Systema naturæ" (på engelsk oftest skrevet uten ligaturen "æ") er navnet på Carl von Linnés mest innflytelsesrike bok (full tittel på den tiende utgaven: "Systema naturæ per regna tria naturæ, secundum classes, ordines, genera, species cum caracteribus, differentiis, synonymis, locis", som er latin og betyr "Naturens system med naturens tre riker, videre klassene, ordenene, slektene og artene med karakteristikker, forskjeller, synonymer og lokaliteter"). Ingen bok har satt større preg på den biologiske systematikken. Bokens første utgave kom ut i 1735 i Leiden (Nederland) og var på tolv sider. Med hver utgave ble boken tykkere, og den tiende utgaven var på 1384 sider fordelt på to bind. I "Systema naturæ" beskrev Linné alle kjente planter og dyr. Mange av de vitenskapelige navnene som han innførte for disse artene, er i bruk den dag i dag. Og selv om noen artsnavn har blitt endret gjennom tidene, har man beholdt Linnés "måte" å benevne arter på, nemlig med todelte navn, som består av slektsnavn pluss artsepitet (se nomenklatur). Også kategoriene Linné innførte i boken, har blitt brukt siden, selv om deres betydning har avtatt i løpet av 1900-tallet (se systematikk). Det er første bind av bokens 10. utgave, gitt ut i 1758, som i ettertid ble bestemt til å være den første publikasjonen med gyldige artsbeskrivelser for dyr. Alt som ble publisert om dyr før "Systema naturæ" har dermed rent historisk interesse (bortsett fra edderkopper, der Carl Alexander Clercks "Araneæ Sueciæ" fra 1757 gjelder). Derimot må selv dagens systematikere forholde seg til "Systema naturæ" – og til artsbeskrivelsene som ble publisert siden. Det tilsvarende verket for planter er Linnés bok "Species plantarum" fra 1753. Linnés klassifikasjonssystem for planter, det såkalte seksualsystemet, ble også introdusert i "Systema naturæ". Linné beskrev «mineralriket» som ett av naturens tre riker. I dag klassifiserer man ikke lenger mineraler sammen med planter og dyr. Stanisław Przybyszewski. Stanisław Przybyszewski (født 7. mai 1868 i Łojewo, død 23. november 1927 i Jaronty) var en tysk-polsk forfatter som skrev på tysk fra 1892 og på polsk fra 1898. Han utgav sine verker på begge sprog. Han var en av de første ekspresjonister innen litteraturen. Han er også ansett som en viktig formidler mellom tysk og slavisk litteratur. Han var sønn av skolelæreren Józef Przybyszewski og hans kone Dorota, og gikk på det tyske gymnasiet i Thorn (1881–84). Imidlertid førte konflikter med medelever til at han lærte lite, og faren sendte ham til det tyske gymnasiet i Wongrowitz (1884–1889). Etter Abitur begynte han å studere arkitektur i Berlin, men skiftet fort over til medisin. I 1892 ble han redaktør for Gazeta Robotnicza, et polskspråklig sosialistisk uketidsskrift som utkom i Berlin. I 1893 ble han utvist fra universitet på grunn av sin sosialistiske aktivitet. Samme år giftet han seg med den norske forfatteren Dagny Juel, og pendlet mellom 1894 og 1898 mellom Berlin og Norge. Han utviklet en interesse for satanisme, samt for Friedrich Nietzsches filosofi, og begynte et bohemliv. Til hans venner i denne tiden hørte Edvard Munch, Richard Dehmel og August Strindberg, som traff hverandre i sin stamkneipe i Berlin, "Zum schwarzen Ferkel". I 1895 hørte han til grunnleggerne av tidsskriftet "Pan", dessuten skrev han for "Fackel" og "Freie Bühne". I 1898 flyttet han med sin kone til Krakow (da i Østerrike), hvor han var utgiver av tidsskriftet "Życie" («Liv»), hvor han forsøkte å profilere seg som leder for det unge Polen. I 1900 ble tidsskriftet innstilt på grunn av finansproblemer og sensur. Mellom 1901 og 1905 levet han i Warszawa og begynte dessuten å oversette sine tyske verker til polsk. Etter at Dagny ble myrdet i 1901, levet han sammen med Jadwiga Kasprowicz, som hadde forlatt sin mann Jan Kasprowicz og deres datter. I 1905 reiste han tilbake til Thorn. Han var da alkoholiker, og gjennomgikk resten av livet en avvenningskur. Det året kunne han også gifte seg med Jadwiga Kasprowicz, som fikk skilsmisse fra sin mann. I 1906 flyttet ekteparet til München. Under første verdenskrig gikk han inn for tysk-polsk forståelse. I 1919 reiste han til den nyopprettede staten Polen, hvor han arbeidet som tjenestemann, og i 1924 ble ansatt i presidentens kanselli i Warszawa. I 1927 reiste han til hjembyen, og døde på godset Jaronty i nærheten av Inowrocław. Han ble begravet i Góry. Selskapsformer i Norge. Selskapsformer i Norge er vanligvis atskilt primært ut fra i hvilken grad deltakerne hefter for selskapets gjeld. I et AS, ASA og SE hefter ikke deltakerne for mer enn sitt aksjeinnskudd om selskapet skulle gå konkurs. Slike selskaper kalles derfor selskap med begrenset ansvar. I ANS og DA, samt enkeltpersonforetak og indre selskap (som strengt tatt ikke er selskaper i egentlig forstand) er deltakerne ansvarlig for selskapets gjeld med hele sin personlige formue, og disse kalles således selskap med ubegrenset ansvar. KS står i en mellomstilling, da komplementaren står som personlig ansvarlig, mens kommandittistene bare svarer for et fast innskudd. Spektroskopi. Spektroskopi er en fellesbetegnelse på målemetoder som baserer seg på at atomer kan ta opp og sende fra seg elektromagnetisk energi. Grunnstoffer kan identifiseres fordi hvert grunnstoff har sin egen karakteristikk over hvilke bølgelengder av elektromagnetisk stråling stoffet kan ta opp eller sende fra seg. Ved spektroskopi ser observatøren lysets spektrum, altså et bilde av lysets spektrallinjer. Hvis dette bildet registreres på f.eks. film eller bildebrikke, betegnes prosessen som "spektrografi", og det blir mulig å registrere ikke bare synlig lys, men også ultrafiolett og infrarødt lys. Også bølgelengder utenfor lysets - fra gammastråling til radiobølger - kan spektralanalyseres med "spektrografer". "Spektroskopi" brukes innen kjemiske analyser og astronomi. Se spektroskop for mer informasjon. Sandvolleyball. Sandvolleyball, også kalt strandvolleyball eller beachvolley, er en sport som har utviklet seg fra innendørs volleyball, og som ligner på innendørsidretten. De viktigste regelforskjellene er at i sandvolleyball er det bare fire spillere på banen, at spillet foregår på sand og at banen er 8 ganger 8 meter istedenfor 9 ganger 9. I tillegg er der endel mer spesifikke regler om ballbehandling og slag. Det spilles best av tre sett, i motsetning til i innendørs volleyball, der det spilles best av fem sett. Det byttes alltid side når man kommer til 7 poeng, samlet for begge lagene. Hvert av de første to settene går til 21 poeng i sandvolleyball (25 i innendørsvolleyball), mens det avgjørende tie-break-settet etter uavgjort i sett går til 15 som i innendørsvolleyball. Idretten har vært en olympisk gren siden 1996. Norge har vært en av de 4–5 beste nasjonene internasjonalt, overraskende nok, siden innendørs volleyball i Norge hittil ikke har hentet gode internasjonale resultater. VM i Sandvolleyball 2009 ble arrangert i Stavanger. Inspirert av sandvolleyball har man etablert et annet ballspill, footvolley, som etter hvert har fått utbredelse over hele verden. Speil. Speil (latin "speculum") er et begrep som betegner en reflekterende overflate som er jevn nok til å forme et speilbilde. Et speil dannes av en reflekterende overflate som et tilstrekkelig jevn til at den kan skape et bilde, eller en avbildning, eller en refleksjon. Det beste eksempelet er det flate speil hvor parallelle lysstråler skifter retning, men fortsetter å være parallelle. Et bilde som blir dannet av et flatt speil er et virtuelt bilde med samme størrelse som originalen, såkalt speilbilde. Det finnes også parabolske konkave speil hvor parallelle lysstråler kastes tilbake slik at de krysser hverandre i speilets fokus. I konvekse speil blir parallelle lysstråler kastet tilbake og sprer seg med et skjæringspunkt som dannes (tilsynelatende) bak speilet. Refleksjon. right En lystråle kastes tilbake fra et speil i en vinkel som er lik med den vinkel slik det treffer speilet. Vi sier at innfallsvinkel er lik utfallsvinkel. Det vil si at hvis lysstrålen skinner inn på speilet i en vinkel på 30 grader vil det også kastes tilbake fra det punktet hvor den traff i motsatt retning, men også i en 30 graders vinkel. Speil ser ut som om de bytter om på høyre og venstre, men de gjør egentlig ikke det i virkeligheten. En hvit flate kan ikke fungere som et speil selv om flaten suger opp lyset ettersom det kaster det tilbake som diffust lys som ikke kan danne en refleksjon. De første speil som ble laget (hvis vi ser bort fra vannflater, jf. myten om Narcissos) besto av en plate av polert metall, ofte sølv hvis det var til personlig bruk, men av andre metaller hvis hensikten var å skape et intenst, tilbakekastende lys. Konstruksjoner og typer. De eldste speilene bestod av bronseplater som var meget sterkt polert, eller bronseplater belagt med sølv. De var små håndspeil, gjerne med dekorerte håndtak, og var forbeholdt de rikeste i samfunnet. Moderne speil består av et tynt lag med aluminium (eller andre tilsvarende metaller), som er lagt på en glassplate. Også sølvbelegging kan brukes, for eksempelvis i "Pilkington Optimirror™". De er ofte belagt på baksiden slik at den reflekterende overflaten ses gjennom glasset. Det gjør speilet holdbart, men det forringer billedkvaliteten i speilet på grunn av uvedkommende refleksjoner fra forsiden av glassplaten. Slike speil reflekterer ca 80% av det lys som det mottar. Speil som er belagt på forsiden og har bedre billedkvalitet blir lett skadet og ødelagt. De reflekterer 90-95% av lys de mottar. Noen speil har både et glass foran og bak det reflekterende laget for å beskytte det mot korrosjon av det reflekterende laget av metall. I rom som er våte, som baderom, anbefales det å bruke slike speil. Disse speil kalles for dobbeltspeil eller våtromsspeil. Speil i vitenskapen. Til vitenskapelig, optisk arbeid benyttes ofte dielektriske speil som består av et grunnlag som kan være av glass eller andre materialer, og som har ett eller flere lag av dielektrisk materiale på slik at de danner et optisk antireflekslag. Ved å velge type og tykkelse på de dielektriske lagene kan man styre spekteret av bølgelengder og mengden av lys som speilet skal reflektere. De beste speil av denne typen kan reflektere mer enn 99,999% av det lys (i et snevert spektrum av bølgelengder) som treffer speilet. Enveisspeil. Et enveisspeil kaster bare tilbake bortimot halvparten av det lys som treffer speilet og lar den andre halvparten passere igjennom. Enveisspeil er en glassplate som er belagt med et tynt lag metallmolekyler at de kun dekker halvparten av overflaten. Disse speilene kan bare brukes mellom et mørkt og et godt opplyst rom. Fra den mørke siden ser det ut som et gjennomsiktig vindu og fra den lyse siden ser det ut som et speil. Slike speil brukes for eksempel når man vil studere mistenkte personer uten selv å bli iakttatt. Samme type speil kalles et halvt belagt speil når det brukes i et optisk instrument ved at det skal dele en lysstråle, slik at halvdelen passerer igjennom mens den andre halvdelen kastes tilbake. Speil i kunsten. Speil har hatt en stor betydning for både billedkunst og litteratur. Speil gjør det mulig for kunstneren å se seg selv slik han eller hun blir sett av omverden. Speilets forurolige evne til å fordoble eller mangedoble verden har vært undersøkt og beskrevet mange ganger, men neppe mer inngående enn hos Jorge Luis Borges. Speil som brettes tre ganger og dermed gir tre speilflater (fullveggspeil med stang) har også hatt betydning for kvinners selvhevdelse og skjønnhet. Når renessansekunsten avbildet kvinner som speilet seg ble bildets innhold beskrevet som forfengelighet. Billedkunst har benyttet speil som hjelpemiddel ved å reflektere et innhold på en vegg eller et lerret og dermed lettere kunne tegne det av. Silkeborg. Silkeborg er administrasjonssenter i Silkeborg kommune i Århus amt i Danmark med innbyggere (pr. 2010). Byen er hovedby i Silkeborg kommune og ligger i svært kupert terreng i det midtjyske sjøhøyland (?) omgitt av skogkledde bakker og med Gudenåen rennende tett ved indre by. Det går rutebåter til Silkeborgsøerne og Himmelbjerget fra den lille havnen og blant disse båtene er det gamle dampskipet «Hjejlen» nok den mest kjente. Silkeborg har stasjon og ligger på jernbanestrekningen mellom Skanderborg og Herning. Den er imidlertid først og fremst kjent som «bilbyen» på grunn av sine mange bilforretninger som ligger rett ved Primærrute 15, som går gjennom den nordlige delen av byen. Silkeborg ligger i Region Midtjylland. Historie. Torvet i Silkeborg, med det gamle rådhuset Inntil 1662 ble Silkeborg len administrert fra Silkeborg slott. Slottet omtales så langt tilbake som på 1400-tallet. Lenet ble avløst av Silkeborg amt, som ble nedlagt i 1793. Silkeborgs nyere historie startet rundt 1844 da Michael Drewsen fikk tillatelse til å anlegge en papirfabrikk ved Gudenåen. Imidlertid er byens eldste bygning Silkeborg hovedgård fra 1767, som i dag inneholder Silkeborg Museum. Byen hadde imidlertid ikke utviklet seg særlig i de siste hundrede årene før Drewsen kom til byen. Jernbanens ankomst i 1871 satte ytterligere fart i utviklingen og det ble anlagt like gater og rette vinkler. Silkeborg havn ved Remstrup Å, med Hjejlebåtene, Hjejlekiosken og Teater- og Musikkhuset I 1842–55 hørte Silkeborg inn under sogneforstanderskapet i den tilstøtende landkommunen. I 1846 fikk byen status som handelsplass. I 1855 ble "Silkeborg Handelsplads" en selvstendig kommune under Skanderborg amtsrådskrets. Kommunen ble skilt ut fra amtsrådskretsen i 1900 og 1. januar 1900 ble Silkeborg opphøyet til kjøpstad Etter kommunalreformens ikrafttreden i 2007 består Silkeborg Kommune av de gamle Silkeborg, Gjern, Kjellerup og Them kommuner. Simula. Simula var det første objektorienterte programmeringsspråket, og en forgjenger for språkene Smalltalk og C++. Simula ble utviklet for simuleringer, og behovet innenfor det feltet dannet rammen for mange av aspektene ved objektorienterte programmeringsspråk i dag, inkludert virtuelle funksjoner. Simula ble utviklet i 1967 ved Norsk Regnesentral med Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard i spissen. Språket ligner på flere måter på Algol60 og var sannsynligvis basert på det språket. Det la til egenskaper ved språket som strekker seg mot det vi i dag definerer som klasser og objekter. Det hadde også muligheter for korutiner. Simula er fortsatt i liten grad i bruk i næringslivet. Dets historiske rolle i utvikling av objektorientert tankegang og programmeringsspråk er viktigere enn den praktiske anvendelsen av språket. En etterfølger for Simula, kalt BETA ble laget, men blir brukt i enda mindre grad. Stortinget. Det norske storting (også kalt Stortinget) er den norske nasjonalforsamlingen. Det består av 169 representanter valgt fra 19 valgdistrikter (fylkene). I henhold til Grunnloven § 49 er Stortinget «folkets» instrument for å utøve den lovgivende makt. Stortingsvalg skjer hvert fjerde år. Stemmerett har i hovedsak alle norske statsborgere som har fylt (eller vil fylle) atten år i løpet av valgåret eller før. Norge har et parlamentarisk system, som innebærer at regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget. Oppgaver og myndighet. a> er stortingspresident i perioden 2009–2013 Stortingets oppgaver som nasjonalforsamling er nedfelt i Grunnloven § 75 og omfatter blant annet lovgiving, bevilgninger (skatter, avgifter, budsjett), kontroll av den utøvende makt (regjeringen) og drøfting av generelle politiske spørsmål som utenrikspolitikk og reformer. På de fleste felter regner en i dag at Stortinget er overordnet regjeringen. Forholdet mellom statsmaktene har imidlertid endret seg over tid, og særlig i andre halvdel av 1800-tallet var det en stadig pågående maktkamp. Resultatet av endringer i maktforholdene har ikke alltid ført til formell endring av Grunnloven. Det viktigste eksempelet på dette er parlamentarismen, som i praksis ble innført i 1884, men grunnlovsfestet først i 2007. Grunnloven sier nå uttrykkelig (§ 15) at en statsråd som har Stortingets mistillit, plikter å søke avskjed, og at Kongen plikter å innvilge slik avskjedssøknad. Det norske systemet baserer seg altså på at regjeringen (og de enkelte statsrådene) ikke har Stortingets mistillit. Det er ikke nødvendig med positivt uttrykt tillit. Oppgaver og myndighet Stortinget har, uten at det er nedfelt i Grunnloven, sies å basere seg på konstitusjonell sedvanerett. Konstituering. Stortinget konstituerer seg første virkedag (mandag–lørdag) i oktober måned (Grl. § 68), og stortingssesjonen varer frem til senest den siste virkedag i september det påfølgende år (Grl. § 80 annet ledd). En stortingsperiode med fire sesjoner varer i fire år (Grl. § 71). Den tidligere ordning med at Stortinget oppløses («hæves») av Kongen i midten av juni for å tre sammen igjen i oktober (se tidligere Grl. § 80), samt ordningen med ekstraordinære («overordentlige») storting (se tidligere Grl. §§ 69-70), ble opphevet ved en grunnlovsendring i 1990. Det normale er likevel at Stortinget fratrer «senest tredje fredag i juni måned» jf Stortingets forretningsorden § 33 annet ledd og Grl. § 80 annet ledd. Det siste overordentlige storting ble innkalt høsten 1939 i forbindelse med krigsutbruddet. Stortingets møter. Stortingets offisielle behandling av saker skjer fra og med høsten 2009 alltid i plenum. Tidligere hadde tinget to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, som behandlet lovsaker og riksrettsaker. Den nye ordningen, som ble vedtatt ved grunnlovsendring 20. februar 2007, innebærer at lovforslag behandles to ganger i plenum. Dersom et lovforslag ikke får flertall ved første gangs behandling, er det å anse som forkastet. Skjer det endringer ved andre gangs behandling, må dette vedtaket behandles en tredje gang. Riksrettsordningen er endret slik at det er Stortinget i plenum som er påtalemyndighet (mot tidligere Odelstinget), mens domstolen består av fem høyesterettsdommere og seks lekfolk. Øvrige saker behandles som tidligere av Stortinget i plenum i et enkelt møte. Stortingsmøter begynner med at stortingspresidenten setter møtet med ordene «Stortingets møte er lovlig satt» eller en variant av dette. Deretter åpner presidenten for representantforslag før tinget fortsetter med den tidligere fastsatte dagsordenen. Det er presidentskapet som vedtar dagsordenen, og saker fra Regjeringen settes opp på en langtidsmøteplan og fordeles til behandling i riktig komite. Det tar normalt flere måneder fra Regjeringen oversender et forslag, til det kommer opp til behandling. Tidligere system. Fram til 2009 delte Stortinget seg i to avdelinger ved lovbehandling. En fjerdedel av representantene utgjorde Lagtinget, resten Odelstinget. Fordelingen skjedde ved Stortingets første konstituering etter et valg. Lovforslag ble først behandlet i Odelstinget. Dersom det gjorde positivt vedtak, gikk dette videre til Lagtinget, som kunne bifalle eller foreslå endring (gjerne på formen «Odelstingets vedtak bifalles ikke. § X antas å burde lyde...»). Når et forslag (eller endret forslag) var vedtatt av begge ting, ble det sendt Kongen i statsråd for sanksjon. Dersom Odelstinget og Lagtinget forble uenige, gikk saken til behandling i plenum, der det var krav om to tredelers flertall for gyldig lovvedtak. Ved riksrettssaker var det tidligere Odelstinget som besluttet tiltale, mens et utvalg av Lagtingets medlemmer utgjorde domstolen sammen med et utvalg av høyesterettsdommere. Komiteer. Medlemmer av Stortinget og regjeringen intervjues ofte av pressen i vandrehallen etter møter. Mesteparten av det faktiske arbeidet foregår i komiteene. Fordeling av saker på de ulike komiteene er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget, etter at utenrikskomiteen og forsvarskomiteen i 2009 ble slått sammen. Hver stortingsrepresentant sitter i en komite. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komite. Komiteene er delt inn etter ulike arbeidsområder. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles i arbeidsgrupper. Hvilke saker som sendes til hvilken komite er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Unntaket er budsjettarbeidet: Når Regjeringens budsjettforslag kommer til Stortinget i oktober, ble det inntil 2005 nedsatt en ad-hoc arbeidsordningskomite som avgjorde hvilke budsjettkapitler de ulike komiteene skulle behandle. I dag avgjør presidentskapet dette sammen med de parlamentariske lederne. Stortingets fullmaktskomite har ansvar for å godkjenne de nyvalgte representantenes fullmakter etter valg, det vil i praksis si valgresultatet og tildelingen av mandater fra fylkene. Valgkomiteen behandler og forhandler valg til stortingets komiteer og presidentskapet. Den utvidede utenrikskomiteen innkalles ved behov og særlig ved større utenriks- eller sikkerhetspolitiske hendelser og behov. Det såkalte Europautvalget trer i funksjon dersom det oppstår behov for å tolke konstitusjonelle forhold rundt EØS-avtalen eller EØS-loven, og når rettsakter og direktiver fra EU skal implementeres i norsk rett. Arbeidsordningskomiteen behandlet fram til 2005 kapitelfordelingen og tidsfristene for Stortingets arbeid med statsbudsjettet om høsten, men dette ivaretas i dag av presidentskapet og de parlamentariske lederne. Presidentskap. Stortingets presidentskap består fra 2009 av en president og fem visepresidenter. Det planlegger og leder det daglige arbeidet i Stortinget. Når tinget ikke er samlet, treffer presidenten de forføyninger vedkommende Stortingets indre anliggender som måtte vise seg påkrevet. Stortingspresidenten innehar det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen, men har ingen særlig myndighet etter Grunnloven og er forventet å ha hevet rolle over den daglige politikken. Stortingspresidentenes oppgave er – i tillegg til representasjon – å lede møter i Stortinget. Valgordning. Fra 2005 har det blitt valgt 169 representanter til Stortinget. Av disse velges 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Hvert fylke har ett utjevningsmandat til fordeling blant de partiene som kom over sperregrensen og som ble underrepresentert ved mandatfordelingen. Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall stortingsrepresentanter (169). Dagens fordeling gjelder for stortingsvalget 2005 og 2009 (i parentes endret fordeling i stortingsvalgene 2013 og 2017). Utjevningsrepresentanter. Ved grunnlovsendring 10. mai 1988 ble utjevningsrepresentanter innført. Antall stortingsrepresentanter ble bestemt utvidet fra 157 til 165 (§ 57), hvorav 157 skulle være distriktsrepresentanter og de øvrige åtte utjevningsrepresentanter (§ 58). Listeforbund ble ikke tillatt, og det ble innført en sperregrense på 4 % for å få tildelt utjevningsrepresentanter. Utjevningsrepresentantene ble fordelt etter St. Laguës metode (§ 59). Fra 1989 til 2005 besto Stortinget derfor av 165 representanter, hvorav åtte var valgt inn som utjevningsrepresentanter. Utjevningsmandatene ble fordelt over hele riket. Ved grunnlovsendring 26. mai 2003 ble Grunnloven §§ 57, 58 og 59 endret igjen. Antall stortingsrepresentanter ble bestemt utvidet til 169 (§ 57), hvorav 150 skulle være distriktsrepresentanter, mens 19 skulle være utjevningsrepresentanter (§§ 57 og 59). Etter revisjonen i 2003 er antall representanter fra hvert valgdistrikt ikke lenger fastsatt i Grunnloven. § 57 fastsetter det totale antall representanter, men ikke hvor mange representanter som velges fra hver valgkrets (fylke). De 169 mandatene fordeles etter en beregning som foretas på bakgrunn av folketallet og arealet i valgdistriktene. Fordelingen revideres av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år (annethvert valg), neste gang foran valget i 2013. Stortingsvalget 2009. Stortingsvalget 2009 førte med seg fortsatt flertall til det rød-grønne regjeringsalternativet til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dette gjorde at Jens Stoltenbergs andre regjering (dannet etter valget i 2005) kunne fortsette. Det største opposisjonspartiet er Fremskrittspartiet med 41 mandater. Andre opposisjonspartier på borgerlig side er Høyre (30 mandater), Kristelig Folkeparti (10 mandater) og Venstre (2). Stortingsbygningen. Det første overordentlige Storting kom sammen Katedralskolens aula i Christiania (I Dronningens gate 15) 8. oktober 1814 for å drøfte endringene i Grunnloven som ville være nødvendige for at landet kunne inngå i en personalunion med Sverige. Ifølge Mossekonvensjonen skulle Christian Frederik fratre som Norges konge og forlate landet, etter at Stortinget var sammenkalt for å forberede Unionen. Kongen forlot landet 10. oktober og reiste til Danmark, hvor han som tronarving ble konge i 1839. Den 4. november holdt det overordentlige Storting det avgjørende møtet, hvor den reviderte Grunnloven ble vedtatt og Karl XIII valgt til ny konge. Frem til 1854 holdt Stortinget til i Katedralskolens tidligere lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate. Fra 1854 til 1866 ble møtene i Stortinget holdt i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Byggearbeidet hadde tatt nærmere fem og et halvt år. Stortingsbygningen gjennomgikk omfattende ombyggingsarbeider i årene 1951–1959 etter planer av arkitekt Nils Holter. Løvene som vokter adkomsten til Stortinget – på Løvebakken – er modellert av billedhuggeren Christopher Borch og hugget i grorudgranitt av straffanger fra "Slaveriet" på Akershus festning. Statssjef. En statssjef (også statsoverhode eller statsleder) er den øverste lederen i en suveren stat; for eksempel president, konge, fyrste, keiser eller pave. Vedkommende trenger ikke å sitte med den reelle makten i landet, heller ikke være formelt eller faktisk leder for regjeringen. Salman Rushdie. Salman Rushdie (født 19. juni 1947 i Bombay, India) er en indisk forfatter hvis forfatterskap spinner seg rundt det indiske subkontinent. I juni 2007 ble han utnevnt til "Knight Bachelor" (ridder uten ordenstilhørighet) av dronning Elisabeth II. Den første romanen han fikk gitt ut heter "Grimus" og handler om et samfunn med folk som har evig liv, men som ikke lenger vil ha det. Gjennombruddet kom med romanen "Midnattsbarn", som handler om en gutt som blir født på slaget midnatt natt til 15. august 1947, samtidig som India blir selvstendig, og som får nærmest magiske evner. Romanen forteller indias historie sett gjennnom Saleems øyne, og viser hvordan han er knyttet til sitt hjemlands historie. Den kontroversielle "Sataniske vers". Den romanen Salman Rushdie nok vil bli husket for i ettertid er "Sataniske vers", om en indisk filmstjerne som i drømme blant annet gjennomlever viktige øyeblikk i livet til profeten Muhammed. Den 14. februar 1989 ble en fatwa utstedt av lederen av Iran, Ayatollah Ruhollah Khomeini, via Radio Teheran. Denne fatwaen krevde at Rushdie måtte henrettes etter å ha skrevet denne boken som var blasfemisk mot Islam. Den 7. mars 1989 brøt Storbritannia sine diplomatiske relasjoner med Iran på grunn av dette forholdet. I mellomtiden fortsatte voldeligheter rundt om i verden, med brannbombinger av bokhandlere. Muslimske samfunn rundt i verden holdt offentlige møter hvor kopier av boka ble brent. Flere personer som var tilknyttet oversettelsen eller utgivelsen av bøkene ble angrepet og alvorlig skadet eller drept. Blant de hardt skadde var den norske forleggeren William Nygaard – eier av Aschehoug forlag. Ingen ble pågrepet for attentatet mot Nygaard, men det antas å ha sammenheng med hans rolle i utgivelsen av boken. Den 24. september 1998 meddelte Iran at de ikke lenger ville gjøre noe for å skade Rusdie. Dette kom som en forutsetning for å kunne gjenopprette de diplomatiske relasjonene med Storbritannia. Så snart relasjonene var gjenopprettet snudde de iranske myndighetene og hevdet på nytt dødstruslene mot Rushdie. Tidlig i 2005 ble fatwaen til Khomeini hevdet på nytt av Irans åndelige leder, Ayatollah Ali Khamenei under en tale til muslimske pilegrimer på sin årlige pilegrimsferd til Mekka. I tillegg har revolusjonsgarden i Iran erklært at dødsdommen mot den britiske forfatteren Salman Rusdie fortsatt er gyldig. Iran har nektet å trekke tilbake fatwaen på grunnlag av det kun er den som utstedte fatwaen som kan trekke den tilbake. Andre bøker. I 1981 skrev han boken Midnattsbarn. Hans foreløbig siste roman "Vrede", handler om en middelaldrende indisk mann i New York (ikke ulik Salman selv), som lager dukker, og blir verdenskjent for sine historier om en av dem. Av barnebøker bør nevnes "Harun og historiens hav", en fantastisk historie, og et oppgjør med voksenlivets kjedelige tallmani og fantasiløshet. Sekken. Sekken er ei lita øy i Romsdalsfjorden i Molde kommune, Møre og Romsdal. Den er 18,37 km² stor, har ca. 150 innbyggere (2004) og ligger en rundt 40 minutters ferjetur unna Molde by. Det høgeste punktet på øya er Tranhaugen på 304 meter. Samfunn. Det går en 20 kilometer lang grusveg rundt øya, som har barne- og ungdomsskole og barnehage, samt dagligvarebutikken "Samsen", bygd på dugnad. Andreas Lunnans programserie "Rundt neste sving" på NRK hadde i 2003 en dokumentar fra Sekken. Skolen og barnehagen har flere ganger vært trua av nedleggelse som følge av nedskjæringer i det kommunale budsjettet, men dette har hver gang møtt motstand og demonstrasjoner fra folket på øya, og har ennå ikke skjedd. I 2000 ble det fastslått at Sekken hadde landets lengste forventede levealder for kvinner, 94,5 år. Sekken sogn ligger under Molde domprosti. Sekken kirke sto ferdig i 1908. Historie. Håkon Herdebrei skal ha blitt drept av Erling Skakke i et sjøslag utenfor Sekken i 1162, og hvert år arrangeres det en turmarsj på øya til minne om dette. Sekken tilhørte Veøy kommune før den 1. januar 1964 ble en del av Molde kommune sammen med Veøya og Nesjestranda. Navnet Sekken har ikke noe med en sekk å gjøre, men kommer fra norrønt /sæ-kinn/, som betyr noe slikt som «det bratte landet som stiger opp fra sjøen». Denne egentlige betydninga vises også i måten den innfødte lokalbefolkningen uttaler navnet på øya, /sekkjinn/. Sekken er nemlig den bratteste og høgeste øya i Romsdalsfjorden, mens de andre, som Veøya og Bolsøya, er relativt flate. Samsen. I 1997 ble øyas eneste butikk, Bua, lagt ned. Tre år seinere, i februar 2000 ble det stiftet et aksjeselskap som skulle starte ny dagligvareforretning. Det ble solgt aksjer for over 400 000 kroner, og en butikk ble reist på dugnad. Stjerne. En stjerne er et massivt og lyssterkt himmellegeme som består av delvis ionisert gass, såkalt plasma. På slutten av sin levetid kan en stjerne også inneholde en del degenerert materie. Den nærmeste stjernen sett fra jorden er solen, som forsyner planeten med nok energi til å opprettholde liv her. Andre stjerner er synlige på nattehimmelen når de ikke forstyrres av solen, andre himmelfenomener eller menneskeskapt belysning. Den enorme avstanden gjør at vi ser de som små og tilsynelatende stillestående punkter. Opp gjennom historien har ulike kulturer gruppert de mest fremtredende stjernene på himmelsfæren sammen i stjernebilder og asterismer og de lyseste stjernene ble gitt egennavn. I moderne tid har stadig bedre teleskoper gjort at antallet stjerner som kan sees fra jorden stadig øker, og stjerner katalogiseres nå med standardiserte stjernebetegnelser. Astronomer kan dessuten bestemme egenskaper som masse, alder, kjemisk sammensetning og andre egenskaper gjennom å observere en stjernes spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet. I en stjernes sentrum frigjøres det store mengder energi fra kjernefysisk fusjon av atomkjerner. Energien transporteres gjennom stjernen og stråles ut i verdensrommet. Fusjonsprosesser i tunge stjerner, samt prosesser når stjerner dør, er dessuten opphavet til mesteparten av de naturlig forekommende grunnstoffene i universet. En stjernes liv starter med et gravitasjonskollaps i en molekylsky bestående av hydrogen, helium og små mengder tyngre stoff. Stjernen øker i størrelse og tetthet ved å tiltrekke seg masse fra den omkringliggende skyen, inntil kjernen når en høy nok tetthet til at kjernefysisk fusjon av hydrogen til helium setter i gang. En kombinasjon av stråling og konvektive prosesser i den gjenstående delen av stjernen virker mot gravitasjonskreftene og balanserer etter hvert de sammentrekkende og utvidende kreftene slik at vi i stedet for full kollaps får en stabil stjerne. Når hydrogendrivstoffet i kjernen er brukt opp, utvider de stjernene som har minst 0,4 solmasser seg og blir røde kjemper. I noen tilfeller fusjoneres tyngre grunnstoff i kjernen eller i skall rundt kjernen. Stjernene brytes deretter ned og en del av materien resirkuleres inn i det interstellare miljøet hvor den kan bli en bestanddel i en ny generasjon stjerner med en høyere andel av tyngre grunnstoffer. Dobbelt- og multistjerne-systemer består av to eller flere stjerner som er bundet til hverandre av gravitasjon og generelt beveger seg rundt hverandre i stabile baner. Når to slike stjerner har en relativt tett bane, kan gravitasjonskreftene ha betydelig innvirkning på deres utvikling. Stjerner kan danne en del av en mye større struktur sammenbundet av gravitasjon, for eksempel en hop eller en galakse. Observasjonshistorie. Stjerner har fascinert mennesker i tusener av år. Stjerner og andre himmelfenomener har vært studert både for religiøse og seremonielle formål, for navigasjon og orientering. Stjernenes bevegelse sett fra jorden er svært liten på grunn av den store avstanden, og i antikken var derfor ideen om fiksstjerner utbredt; stjernene som fikserte punkter på en himmelsfære som omsluttet jorden. Menneskene så dessuten for seg at punktene hang sammen i stjernebilder. Ulike stjernebilder finnes i ulike kulturer, og de har ofte oppstått i forbindelse med den lokale religionen. Systemet med stjernebilder ble forbedret og videreutviklet i det andre årtusenet f.Kr. av babylonerne som ga de nåværende stjernebildene i Dyrekretsen sine navn. De skapte også astronomiske kalendre som fokuserte på fenomen som kunne benyttes for å følge årstidene. Også oldtidens Egypt hadde fremstående kunnskaper innen astronomi og astrologi. Dette ble bevist av blant annet verdens eldste bevarte og eksakt daterte (1534 f.Kr.) stjernekart som er funnet i nærheten av Luxor i Egypt. Astronomene i antikkens Hellas og Romerriket stod for det neste store skrittet i utviklingen. Blant annet var Hipparkhos fra Nikea den første til å observere en nova, og basert på estimater utarbeidet han en katalog som inkluderte posisjonen til  stjerner. Under den greske storhetstiden fikk stjernebildene tildelt navn fra den greske mytologien. Også en spesiell gruppe «stjerner» som grekerne kalte ("planētai", "vandrere") fikk navn etter noen av Olympos' guder. Disse syntes å bevege seg i forhold til de øvrige stjernene. I dag vet vi at dette ikke er stjerner, men planetene i vårt eget solsystem. I det 11. århundret, når astronomien hadde stagnert i Europa, beskrev den arabiske astronomen Al-Biruni vår galakse, Melkeveien, som en samling av tåkete stjerner. Også datidens kinesiske astronomer innså, akkurat som Hipparkhos før dem, at himmelens stjerner ikke var uforanderlige og at nye kunne oppstå der ingen tidligere hadde funnes. Det de så var supernovaer, som de møysommelig registrerte. I 1584 publiserte Giordano Bruno verket "De l'infinito universo e mondi", der han mente at stjernene var andre soler og at det kunne finnes planeter som lignet jorden rundt dem. For å forklare hvorfor stjernene beholdt sine avstander fra hverandre, foreslo Isaac Newton at de var jevnt fordelt i alle retninger. William Herschel, som oppdaget dobbeltstjernene, var den første astronomen som forsøkte å måle opp fordelingen av stjerner i universet. I 1785 utførte han en ambisiøs serie målinger av 600 deler av himmelen og noterte antallet stjerner i hver av delene. Det han fant var at tettheten av stjerner økte i en viss retning på himmelen, som var Melkeveiens sentrum, i stjernebildet Skytten. Joseph von Fraunhofer og Pietro Angelo Secchi var to pionerer innen stjernespektroskopien, som regnes som startpunktet for den moderne astronomien. De to astronomene sammenlignet spektrum av solen med andre stjerner, for eksempel Sirius, og fant forskjeller i spektrallinjenes tykkelse og antall. I 1865 innførte Secchi et system for å kategorisere stjernene etter deres spektrum, men det nåværende systemet ble utviklet av Annie Jump Cannon. På 1900-tallet skjedde store fremskritt innen stjerneforskning, og et verdifullt verktøy for dette var fotografiet. Karl Schwarzshild oppdaget at en stjernes farge, og dermed dens effektive temperatur, kunne måles ved å sammenligne stjernenes tilsynelatende størrelsesklasse ved ulike bølgelengder. Et viktig skritt for å visualisere stjernenes ulike typer og egenskaper ble, uavhengig av hverandre, gjennomført av Ejnar Hertzsprung og Henry Norris Russell, da de utviklet Hertzsprung-Russell-diagrammet. Senere varianter ble utviklet for å forklare den dynamiske utviklingen hos stjernene. Samtidig ble det gjort store fremskritt innen kvantemekanikken som gjorde at man kunne forklare ulike fenomener hos stjernenes spektrum, og dermed kunne man med nøyaktighet fastslå den kjemiske sammensetningen hos stjernenes atmosfærer. Et av de største gjennombruddene innen stjerneforskning i nyere tid, har vært oppdagelsen av at enkelte stjerner har egne planeter, såkalte eksoplaneter. Det første stjernesystemet som ble oppdaget at hadde planeter var pulsaren PSR B1257+12 som fikk konstatert å ha et planetsystem i 1990. Frem til medio mai 2011 hadde totalt 548 eksoplaneter blitt bekreftet. Stjernebetegnelser. Grupperingen av stjerner i stjernebilder er kjent allerede fra den babylonske perioden. Navnene var forbundet med myter, og tolv av disse formasjonene, som ligger langs den ekliptiske banen, ble grunnlaget for astrologien. Mange av de mer fremtredende individuelle stjernene fikk også navn, spesielt med arabiske eller latinske betegnelser. I tillegg til visse stjernebilder og solen, har stjerner som helhet sine egne myter. For antikkens grekere representerte noen «stjerner», kjent som planeter ((planētēs), som betyr «vandrere»), ulike viktige guddommer, som planetene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn fikk navn etter. Uranus og Neptun er også oppkalt etter greske og romerske guder, men på grunn av deres lave lysstyrke, var ingen av disse planetene kjent i antikken. De fikk navnene tildelt av astronomer senere. Rundt år 1600 ble navnene på stjernebilder brukt til å gi navn på stjernene i tilsvarende himmelregioner. Den tyske astronomen Johann Bayer skapte en rekke stjernekart og brukte greske bokstaver som betegnelse for stjernene i hvert stjernebilde. Et velkjent eksempel på hans betegnelse er Alfa Centauri. Senere nummersystemer basert på stjerners rektascensjon ble oppfunnet og lagt til John Flamsteeds stjernekatalog i hans bok "«Historia coelestis Britannica»" (utgaven fra 1712), hvor dette nummersystemet ble kalt "Flamsteedbetegnelse" eller "Flamsteednummerering". Et eksempel på "Flamsteedbetegnelse" er 51 Pegasi. I dag navngis stjerner og andre himmellegemer av Den internasjonale astronomiske union (IAU), som er den eneste organisasjonen som er anerkjent av astronomer. Det finnes imidlertid en rekke private selskaper, som for eksempel International Star Registry, som reklamerer med at de navngir stjerner mot betaling. Selskapenes navngivning har imidlertid ingen autoritet, og mange i det astronomiske miljøet anser forretningsvirksomheten som bedrageri fordi den baserer seg på menneskers manglende kunnskap om hvordan stjerner får sine navn. Måleenheter. Større lengder, som radiusen på en kjempestjerne eller den store halvakselen hos en dobbeltstjerne, uttrykkes ofte i astronomiske enheter (AU), som tilsvarer middelavstanden mellom jorden og solen (150 millioner kilometer). Dannelse og utvikling. En kunstners tolkning av en stjernes fødsel. Stjerner dannes gjennom gravitasjonskollaps i molekylskyer, områder med høyere materietetthet enn ellers i verdensrommet, men fortsatt lavere enn i et vakuumkammer på jorden. Skyene består hovedsakelig av hydrogen, rundt 23–28 % helium og en mindre del tyngre grunnstoff. Et eksempel på et slikt sted hvor stjerner dannes er Oriontåken. Når stjerner dannes fra disse skyene, lyser de dem opp og ioniserer dem, noe som skaper en såkalt H II-region. Ved å observere stjernens spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet kan man fastslå stjernenes masse, alder, kjemiske sammensetning og mange andre sammensetninger. Den totale massen er avgjørende for hvordan stjernene utvikles og dens endelige skjebne. En graf over temperaturen stilt opp mot luminositeten, kjent som et Hertzsprung-Russell-diagram, gjør det mulig å fastslå stjernenes alder og utviklingsstadium. Dannelsen av en protostjerne. Ifølge kinetisk teori befinner molekylskyene seg normalt i en likevekt mellom ekspansjon på grunn av molekylenes kinetiske energi og kollaps på grunn av deres gravitasjonelle tiltrekning. Dannelsen av en stjerne begynner med en lokal ustabilitet i molekylskyen. Slike ustabiliteter utløses som oftest av sjokkbølger fra en supernova eller gjennom en kollisjon mellom to galakser (kjent som starburstgalakser). Når en region har nådd en kritisk tetthet, kjent som kriteriet for Jeans' ustabilitet, begynner den å kollapse under sin egen gravitasjon. Når skyen kollapser, dannes enorme ansamlinger av støv og gass som kalles Bok-kuler. Disse kan inneholde materialer tilsvarende opp til 50 solmasser. Når en kule kollapser og tettheten øker, omdannes etterhvert gravitasjonsenergien til varme og temperaturen stiger. En protostjerne dannes når kulen er blitt så kompakt at trykket i kjernen er høyt nok til at fusjon av hydrogen til helium begynner. Denne reaksjonen avgir nok energi til å motvirke videre kollaps og kulen når en hydrostatisk likevekt. Disse nye stjernene er ofte omringet av en protoplanetarisk skive. Nye stjerner med mindre enn to solmasser kalles T Tauri-stjerner og stjerner med større masser Be-stjerner. Disse nyfødte stjernene sender ut jetstrømmer av gass langs rotasjonsaksen, noe som skaper et fenomen kalt Herbig-Haro-objekt. Hovedserien. Den lengste og mest stabile fasen i en stjernes livssyklus er perioden der den fusjonerer hydrogen til helium. Stjerner som er i denne fasen sies å tilhøre "hovedserien". Rundt 90 % av alle kjente stjerner befinner seg i hovedserien, og solen er et typisk eksempel. Etterhvert som hydrogen forbrennes, vil det bli stadig mindre hydrogen og stadig mer helium i stjernens kjerne. Stjernens temperatur og luminositet øker da for at takten i fusjoneringen skal kunne opprettholdes. For solen har det blitt estimert at luminositeten har økt med rundt 40 % siden den nådde hovedserien for rundt 4,6 milliarder år siden. Alle stjerner skaper en stjernevind av partikler som forårsaker en kontinuerlig strøm av gass til verdensrommet. For de fleste stjerner er mengden materie som forsvinner ubetydelig. Solen taper for eksempel bare 10-14 solmasser hvert år, eller 0,01 % i løpet av hele dens livslengde. Svært massive stjerner kan imidlertid tape mellom 10-7 og 10-5 solmasser hvert år, noe som kan påvirke utviklingen deres betydelig. Supermassive stjerner som begynner med mer enn 50 solmasser, kan miste over halvparten av sin masse i løpet av tiden de tilhører hovedserien. Tiden en stjerne tilbringer i hovedserien avhenger først og fremst av mengden brensel og hastigheten den forbrenner dette brenslet med – med andre ord av den opprinnelige masse og luminositeten. For solen er denne tiden anslått å være rundt 10 milliarder år. Større stjerner bruker opp brenselet svært raskt og lever kun i kort tid i astronomisk målestokk. Små stjerner, kalt røde dverger, bruker imidlertid opp brenslet svært sakte, noe som gjør at det kan vare i flere titalls eller hundretalls milliarder år. Ved slutten av deres liv blir de helt enkelt mer lyssvake og går til slutt over til sorte dverger. Men ettersom livstiden hos røde dverger er langt over universets antatte alder på 13,7 milliarder år, ville funnet av en sort dverg medføre at noen gjeldede teorier måtte vurderes på nytt. Foruten masse kan også andelen grunnstoff tyngre enn helium spille en betydelig rolle i stjernenes utvikling. Innen astronomien betraktes alle stoff tyngre enn helium som «metalliske» og den kjemiske konsentrasjonen av disse stoffene kalles metallisitet. Denne metallisiteten kan påvirke hvor lang tid det tar for en stjerne å forbrenne sitt brensel, kontrollere dannelsen av magnetfelt og endre styrken til stjernevinden. Eldre stjerner, såkalte populasjon II-stjerner, har markant tyngre metallisitet enn yngre populasjon I-stjerner på grunn av sammensettingen av molekylskyen de ble skapt i. Dette avhenger av at visse skyer anrikes med tyngre stoff ettersom eldre stjerner dør og støter bort store deler av sin materie. Etter hovedserien. Når stjerner med en masse på minst 0,4 solmasser er i ferd med å bruke opp lageret sitt av hydrogen i kjernen, begynner de ytre delene å ekspandere voldsomt og kjøles ned; stjernen forvandles til en såkalt rød kjempe. Rødfargen kommer av den senkede temperaturen. Om rundt 5 milliarder år, når solen blir en rød kjempe, kommer den til å bli så stor at den vil sluke Merkur og antakelig også Venus. Modeller anslår at solen kommer til å ekspandere til rundt 99 % av avstanden til jorden i dag (1 AU). Samtidig beregnes imidlertid jordens omløpsbane å ekspandere til rundt 1,7 AU på grunn av solens tap av masse, og derfor antas det at jorden unngår å bli en del av solen. Jordens atmosfære og hav kommer imidlertid til å forsvinne fordi solens luminositet kommer til å øke et tusentalls ganger. I en rød kjempe opp til 2,25 solmasser vil hydrogenfusjonen forsette i et skallager rundt kjernen. Til slutt vil kjernen bli tilstrekkelig komprimert til å starte heliumfusjon, stjernen krymper i radius og overflatetemperaturen øker igjen. For større stjerner går kjernereaksjonene i kjernen direkte over fra fusjon av hydrogen til fusjon av helium. Etter at stjernen har brukt opp heliumet i kjernen, fortsetter fusjonen i et skall rundt en het kjerne av karbon og oksygen. Stjernen følger så en utvikling som minner om den første fasen som rød kjempe, men med høyere overflatetemperatur. Massive stjerner. a> er en rød kjempestjerne som nærmer seg slutten på sin livssyklus. I løpet av fasen av heliumforbrenning ekspanderer stjerner med veldig høy masse (mer enn 9 solmasser) til røde superkjemper. Når dette brenslet er brukt opp, kan de fortsette å fusjonere tyngre grunnstoff enn helium. Kjernen trykkes sammen av gravitasjonen til temperatur og trykk er tilstrekkelig høyt til å fusjonere karbon. Denne prosessen fortsetter med påfølgende stadier drevet av oksygen, neon, silisium og svovel. Mot slutten av stjernens livstid kan fusjonen skje i skall innover i stjernen (kan minne om løk i oppbygging). Hvert skall fusjonerer et bestemt stoff der det ytterste skallet forbrenner hydrogen, neste skall forbrenner helium og så videre, dog ikke samtidig. Den siste fasen nås når stjernen begynner å produsere jern. Siden jernkjerner er tettere bundet enn alle andre grunnstoff, vil fusjon av jern ikke frigjøre energi, men tvert imot konsumere energi. I supermassive stjerner dannes derfor en stor kjerne av jern. Disse tunge stoffene kan ta seg opp til overflaten av stjernene, som da kalles Wolf-Rayet-stjerner som har en tett stjernevind som støter bort den ytre atmosfæren. Kollaps. a> hvor supernova-eksplosjonen ble observert av flere ulike sivilisasjoner den 4. juli 1054. En utviklet gjennomsnittlig stjerne kommer etter gjennomført forbrenning av tilgjengelig materiale til å støte bort sine ytre lag til en planetarisk tåke. Dersom det som da gjenstår er mindre enn 1,4 solmasser, krymper den til et relativt lite objekt (rundt jordens størrelse) som ikke er massivt nok til å komprimeres ytterligere. Disse kompakte objektene kalles hvite dverger. Den elektron-degenererte massen inne i en hvit dverg er ikke lenger en plasma, selv om stjerner generelt beskrives som kuler av plasma. Hvite dverger vil til slutt kjøles ned til sorte dverger etter svært lang tid. I mer massive stjerner (over 1,4 solmasser) kommer fusjonen til å fortsette frem til jernkjernen har vokst seg så stor at den ikke lenger kan støtte sin egen masse. Ettersom fusjonen av jern ikke er en eksoterm reaksjon, opphører det utgående termiske trykket som tidligere har hindret stjernen i å komprimeres ytterligere av gravitasjonen. Kjernen kommer plutselig til å kollapse når trykket blir så stort at elektronene trykkes inn i protonene, som så danner nøytroner og nøytrinoer i et utbrudd av inverse betahenfall. Den lettere materien i de ytre delene av stjernen faller omgående inn mot nøytronkjernen og kastes så voldsomt tilbake i en supernovaeksplosjon, på samme måte som en bølge «spretter» tilbake når den møter en vegg. Supernovaer er så kraftige at de for en kort periode kan lyse sterkere enn hele galaksen de befinner seg i. Når de oppstår i Melkeveien, har de historisk blitt observert som nye stjerner der ingen fantes tidligere. Hoveddelen av materien i en stjerne blåses bort av supernova-eksplosjonen (noe som danner tåker som Krabbetåken), og det som gjenstår er kompakte objekter som en nøytronstjerne (som noen ganger fremstår som en pulsar) eller, for de aller tyngste stjernene med en gjenværende masse på over fire solmasser, et såkalt sort hull. I en nøytronstjerne er all materie i en tilstand kjent som nøytron-degenerert materie, muligens med enda mer eksotiske former for degenerert materie i kjernen. Inne i sorte hull er materien i en tilstand som enda ikke forstås av vitenskapen. De ytre bortstøtte lagene av døde og døende stjerner inneholder tyngre grunnstoff som kan gjenvinnes under dannelsen av nye stjerner. Dette er nødvendig for at jordlignende planeter, som nesten utelukkende består av tunge grunnstoffer, skal kunne oppstå. Stjernevinden fra store stjerner og utstrømningen fra supernovaer spiller en viktig rolle for den interstellare materiens egenskaper. Fordeling og antall. Foruten isolerte stjerner som solen, kan et stjernesystem bestå av flere stjerner bundet til hverandre ved gravitasjon. Den enkleste og vanligste typen flerstjernesystem er dobbeltstjerner, men system med tre eller flere stjerner kan også finnes. For systemer med tre stjerner er det vanlig at to av dem roterer rundt hverandre på relativt nære avstander, mens den tredje roterer rundt begge de to andre på en betydelig lengre avstand, siden en slik konfigurasjon er enklere å stabilisere enn en mer symmetrisk konfigurasjon. Større grupper, kalt stjernehoper, finnes også. Disse kan være alt fra et fåtall løst bundne stjerner til enorme kuleformede stjernehoper med opp til flere hundre tusen stjerner. Det har lenge feilaktig blitt antatt at majoriteten av stjernene befinner seg i flerstjernesystemer. For veldig massive klasse O- og B-stjerner har man lenge kjent til at kun en liten andel, rundt 20 %, er alene. Fra dette ble det antatt at rundt samme forholdstall gjelder for samtlige stjerner. Undersøkelser av stjerner med lav masse har imidlertid vist at andelen enkeltstjerner øker jo lengre ned i størrelse man går, og for røde dverger er forholdet nesten omvendt med 75 % enkeltstjerner. Siden rundt 85 % av alle stjerner antas å være røde dverger, er de fleste stjerner følgelig enkeltstjerner. Stjerner er ikke jevnt spredt utover universet, men gruppert i galakser sammen med interstellar gass og støv. En typisk galakse inneholder hundretalls milliarder stjerner, og det finnes mer enn 100 milliarder galakser i det observerbare universet. Stjerner befinner seg imidlertid ikke kun i galakser – også intergalaktiske stjerner har blitt oppdaget. Totalt finnes det minst 70 trilliarder stjerner i det observerbare universet, 230 milliarder ganger flere enn de rundt 300 milliarder stjerner som Melkeveien antas å inneholde. Den nærmeste stjernen sett fra jorden, utenom solen, er Proxima Centauri som er 4,2 lysår unna, noe som tilsvarer 39,9 billioner (1012) kilometer. Det tar dermed 4,2 år for lys fra Proxima Centauri å nå jorden. Skulle man reise med samme hastighet som den romfergene oppnår (rundt  km/t) ville det tatt  år å reise dit. Dette er en ganske normal avstand i den galaktiske skiven inkludert solsystemets omgivelser. Stjerner kan være mye nærmere hverandre nær galaksenes kjerner eller i kuleformede stjernehoper, og mye lengre fra hverandre i den galaktiske haloen. På grunn av de relativt lange avstandene mellom stjerner utenfor galaksekjernene anses kollisjoner å være uvanlige. I tettere regioner, som i kjernen av de kuleformede stjernehopene eller i de galaktiske kjernene, kan det være vanligere. Slike kollisjoner antas å kunne resultere i det som er kjent som blå etterslenger (engelsk "blue stragglers"). Disse uvanlige stjernene har en høyere overflatetemperatur (og dermed blåere farge) enn andre hovedseriestjerner med samme luminositet i stjernehopen. Egenskaper. Solen er den nærmeste stjernen fra jorden. Nesten alle egenskaper ved en stjerne bestemmes av den opprinnelige massen; både viktige egenskaper som luminositet og størrelse og andre forhold som stjernens utvikling, livslengde og skjebne. Alder. De fleste stjerner er mellom én og ti milliarder år gamle. Enkelte kan til og med være så gamle som nærmere 13,7 milliarder år, tilsvarende alderen på Universet. Den eldste stjernen som har blitt oppdaget, HE 1523–0901, antas å å være 13,2 milliarder år gammel. Jo mer massiv en stjerne er, desto kortere blir levetiden. Dette kommer først og fremst av at de største stjernene har et mye høyere trykk i kjerneregionen som fører til en raskere fusjon av hydrogen. De absolutt største stjernene har en levetid på ca. 10 millioner år, mens de minste røde dvergene anslås å kunne eksistere opp til flere hundre milliarder år. Kjemisk sammensetning. Når en stjerne dannes består massen av ca. 70 % hydrogen, 28 % helium, og en mindre andel tyngre grunnstoff. Disse tyngre stoffene kalles "metaller" innen astronomien, selv om mange av stoffene ikke regnes som metaller i andre sammenhenge. Målet på andelen tyngre grunnstoff angis derfor som metallisitet. Metallisiteten anslås ofte ut fra på andelen jern i stjernens atmosfære, fordi jern er et vanlig grunnstoff som er enkelt å oppdage og måle ved hjelp av spektroskopi. Siden molekylskyene der stjerner dannes stadig berikes med metaller fra supernova-eksplosjoner, kan en stjernes metallisitet gi en indikasjon på når stjernen ble dannet. De stjernene man kjenbner til har planeter, har en høyere andel tyngre grunnstoff enn gjennomsnittet av stjerner. Dette betyr at metallisiteten kan brukes som en indikator på hvor sannsynlig det er at stjerner har store planeter som kan være mulig å oppdage. Forholdet skyldes at en høyere andel tyngre grunnstoff påskynder prosessen med å danne «frøene», såkalte planetesimaler og protoplaneter, som etterhvert utvikles til planeter. For at store gasskjemper, som enkelt kan oppdages fra jorden, skal dannes, må eventuelle planetkjerner ha oppnådd en kritisk størrelse for å trekke til seg en stor del av gassen i omgivelsene før protostjernen blåser bort gasskyen med sin kraftige stjernevind. Stjernen med det laveste målte jerninnholdet er dvergstjernen HE1327-2326 med bare 0,005 ‰ av solens jerninnhold. Samtidig finnes stjerner som Rasalas med nesten dobbelt så mye jern som solen, og 14 Herculis som har vist seg å ha et planetsystem med nesten tre ganger så mye jern. Det finnes også kjemisk avvikende stjerner som viser uvanlig like mengder av visse stoff i sine spekter, spesielt krom og sjeldne grunnstoffer. Diameter. Stjerner varierer mye i størrelse. I hvert bilde i sekvensen vises objektene til høyre som det venstre objektet i den neste bolken. Jorden vises til høyre i bolk 1 og solen er den andre fra høyre i bolk 3. På grunn av den store avstanden fra jorden ser alle stjerner bortsett fra solen ut til å være lysende punkter på nattehimmelen for det menneskelige øyet. De ser ofte ut til å blinke på grunn av optiske forstyrrelser i form av turbulens mellom varm og kald luft i jordens atmosfære. Disse temperaturforskjellene og forstyrrelsene i luften får lyset til å brytes i noe ulike retninger, noe som får oss til å tro at stjernen blinker, men det er bare en illusjon. Solen er også en stjerne, men den er nær nok til at øyet kan oppfatte den som en overflate i stedet for et punkt. Foruten solen er den stjernen som har størst diameter sett fra jorden, R Doradus med bare 0,057 buesekunder. De fleste stjerner har alt for liten vinkeldiameter til å kunne observeres fra jorden som mer enn et punkt med nåværende jordbaserte optiske teleskop. Derfor benyttes i stedet interferometriske teleskoper for å kunne avbilde disse objektene. En annen teknikk for å måle vinkeldiameteren er gjennom okkultasjon. Ved å måle lysstyrken hos en stjerne så nøyaktig som mulig når den forsvinner bak månen (eller økningen i lysstyrken når den dukker opp igjen), kan stjernens vinkeldiameter beregnes. Stjerner varierer i størrelse fra nøytronstjerner, som er mellom 20 og 40 km i diameter, til superkjemper som Betelgeuse i stjernebildet Orion med en diameter rundt 650 ganger større enn solens (rundt 0,9 milliarder kilometer). Betelgeuse har imidlertid en lavere tetthet enn solen. Stjernenes bevegelser. a>. Disse stjernene deler en felles bevegelse gjennom rommet. Observasjoner av en stjernes bevegelse kan gi verdifull informasjon om stjernen, for eksempel kan det avgjøre om en stjerne er gravitasjonelt bundet til en gruppe andre stjerner. Målinger av stjerners bevegelser er også viktige for økt forståelse av galaksers struktur og dynamikk. En stjernes hastighet måles som to komponenter; radialhastighet i forhold til solen, og en tangentiell komponent som kalles stjernens egenbevegelse. Radialhastigheten finnes ved å måle rødforskyvningen i stjernens spektrallinjer som kommer fra dopplereffekten. Jo større rødforskyvning, jo raskere beveger en stjerne seg bort fra oss. Motsatt vil blåforskyvning innebære at stjernen beveger seg mot oss. Egenbevegelsen måles med presise astronomiske instrumenter i millibuesekunder per år. Gjennom å måle opp stjernenes parallakse kan siden egenbevegelsen konverteres til hastighet. Stjerner med høy egenbevegelse er sannsynligvis relativt nær solen, noe som gjør dem til gode kandidater for målinger av parallaksen. Når begge hastighetene er kjente, kan stjernens romlige hastighet i forhold til solen eller galaksen beregnes. Blant nærliggende stjerner er det konstatert at populasjon I-stjerner generelt har lavere hastigheter enn eldre populasjon II-stjerner. Sistnevnte har elliptiske baner som er vinklet mot galaksens plan. Sammenligningen av bevegelsene hos nærliggende stjerner har også ført til oppdagelsen av stjerneassosiasjoner som sannsynlig er grupper av stjerner som deler et felles opphavssted i de gigantiske molekylskyene. Magnetfelt. En stjernes magnetfelt dannes i de indre regionene hvor konvektiv sirkulasjon finner sted. Disse bevegelsene av ledende plasma fungerer som en dynamo og genererer magnetiske felt som strekker seg gjennom stjernen. Styrken på feltet varierer med massen og sammensetningen, mens mengden overflateaktivitet avhenger av stjernens rotasjonshastighet. Denne overflateaktiviteten skaper solflekker som er regioner med sterke magnetfelt og lavere temperatur enn normalt. Koronalooper er buer av magnetfelt som strekker seg ut i koronaen fra aktive regioner. Solfakler er voldsomme utbrudd av høyenergi-partikler fra solens overflate som sendes ut på grunn av samme magnetiske aktivet. Unge, raskt roterende stjerner har en tendens til å ha høye nivåer av overflateaktivitet på grunn av magnetfeltet. Disse feltene kan påvirke stjernens solvind, som fungerer som en bremse, som sakte men sikkert reduserer stjernens rotasjon etter hvert som den blir eldre. Dermed har eldre stjerner som solen mye lavere rotasjonshastighet og mindre overflateaktivitet. Aktiviteten hos langsomt roterende stjerner varierer normalt i sykluser og kan nesten forsvinne helt i perioder. Under for eksempel Maunder Minimum hadde solen en nær 70-årig periode nesten helt uten solflekker. Masse. En av de mest massive stjernene man kjenner til er Eta Carinae, med en masse på så mye som 100–150 solmasser. Den forventes å få et svært kort liv, maksimalt et par millioner år. En studie av Archeshopen antyder at 150 solmasser kan være nær den øvre grensen for stjerner i universets nåværende æra. Bakgrunnen for denne grensen er ikke helt kjent, men den kommer delvis av Eddington-grensen, som definerer den maksimale mengden luminositet som kan passere gjennom en stjernes atmosfære uten å trykke denne med seg ut. a>n lyses opp av V380 Orionis (midten), en variabel stjerne med rundt 3,5 ganger solens masse. Den sorte flekken i skyen er en enormt tomt hull og ikke en mørk tåke som tidligere antatt. De første stjernene som ble dannet etter Big Bang kan ha vært større, opp til 300 solmasser eller mer, på grunn av at sammensetningen manglet grunnstoff tyngre enn litium. Den generasjonen med supermassive populasjon III-stjerner er imidlertid borte for lenge siden og forekommer nå bare som teoretiske objekter. Med en masse på kun 93 "M"j er AB Doradus C en av de minste, kjente stjernene som har en aktiv fusjonsprosess. For stjerner med en metallisitet som ligner solens beregnes den teoretisk minste mulige massen for å fortsatt kunne opprettholde fusjon av hydrogen i kjernen til å være rundt 75 "M"j. Mindre stjerner enn dette kalles brune dverger, noe som hører til et dårlig definert grenseland mellom stjerner og gasskjemper. Hos disse forekommer ingen fusjon i kjernen. Kombinasjonen av radius og masse hos en stjerne avgjør overflategravitasjonen. Superkjemper har en mye lavere overflategravitasjon enn hovedseriestjerner, mens det motsatte gjelder for degenererte, kompakte stjerner som hvite dverger. Overflategravitasjonen kan påvirke utseendet til stjernens spekter, siden høy gravitasjon kan forårsake en utvidelse av absorpsjonslinjene. Rotasjon. a> (α Eridani) har fått sitt særegne utseende på grunn av den voldsomme rotasjonen. Stjerners rotasjonshastighet kan estimeres enten gjennom spektroskopiske målinger, eller mer presist gjennom å spore stjerneflekker. Unge stjerner kan rotere over 100 km/s ved ekvator. Eksempelvis har B-klasse-stjernen Achernar en rotasjonshastighet på minst 225 km/s ved ekvator. Dette gjør at diameteren over ekvator er hele 50 % større enn mellom polene. Denne hastigheten er ikke langt fra den kritiske hastigheten på 300 km/s, som ville bety at stjernen ville ha brutt fra hverandre. Til sammenligning roterer solen kun én gang per 25–35 dager med en ekvatorialhastighet på 1 994 km/s. Stjerners rotasjon bremses ned betydelig over tid på grunn av stjernens magnetfelt og stjernevind. Degenererte stjerner har krympet til en ekstremt kompakt masse, noe som resulterer i en rask rotasjon. De har imidlertid ganske lave rotasjonshastigheter sammenlignet med hva som kan forventes å bevare drivmomentet. Dette forklares av at en stor del av stjernens bevegelsemengdemoment går tapt i det omfattende massetapet gjennom stjernevinden. Til tross for dette kan rotasjonen være svært rask; en pulsar i hjertet av Krabbetåken roterer 30 runder per sekund. En pulsars rotasjonshastighet kommer til å avta sakte over tid blant annet fordi den sender ut stråling. Temperatur. Overflatetemperaturen hos en hovedseriestjerne bestemmes av stjernens radius og hvor raskt energi frigjøres i kjernen, og avgjør ofte stjernens fargeindeks. Temperaturen gis ofte som den effektive temperaturen, noe som er temperaturen hos et ideelt svart legeme som stråler ut sin energi med samme luminositet per areal som stjernen. Merk at de effektive tallene bare er en representativ verdi, ettersom stjerner faktisk har en temperaturgradient som minker med økende avstand fra stjernen. Temperaturen i kjerneregionen hos en stjerne er flere millioner Kelvin (K). Stjernetemperaturen gir karakteristiske absorpsjonslinjer i spekteret. Overflatetemperaturen hos en stjerne brukes sammen med den absolutte størrelsesklassen og spesielle kjennetegn i absorbsjonslinjene for å klassifisere stjernen. Massive hovedseriestjerner kan ha en overflatetemperatur på  Kelvin. Mindre stjerner, som solen, har en overflatetemperatur på et par tusen grader, mens røde kjemper har en relativt lav temperatur på rundt  K, men de har også en lav luminositet på grunn av sitt store areal. Stråling. Den energien som frigjøres fra fusjon i stjerner, stråles til slutt ut i rommet som elektromagnetisk stråling og partikkelstråling. Partikkelstrålingen består av elektrisk ladede partikler som protoner, alfapartikler og betapartikler fra stjernens ytre lag, såkalt stjernevind, og en konstant strøm av nøytrinoer fra kjernen. De store mengdene energi som frigjøres fra kjernen er grunnen til at stjerner lyser så sterkt. Hver gang to eller flere atomkjerner slås sammen for å danne en ny atomkjerne av et tyngre grunnstoff, frigjøres det energi i form av gammastråling fra reaksjonen. Denne energien omdannes til andre former for elektromagnetisk energi, inkludert synlig lys, gjennom den lange ferden fra stjernens sentrum og ut til overflaten. a> før det har blitt filtrert gjennom atmosfæren. En stjernes elektromagnetiske strålingsspekter kan i stor grad approksimeres som spekteret til et svart legeme. Et slikt spekter kjennetegnes ved at det bare avhenger av temperaturen – for stjerner den effektive overflatetemperaturen. Hvilken farge stjernen fremstår å ha avhenger av i hvilket bølgelengdeområde strålingen har størst intensitet. Solen fremstår som hvit fordi den stråler med omtrent like sterk intensitet i hele det synlige området. Kaldere stjerner vil fremstå mer rødlige, mens varmere vil fremstå mer blålige. Oppfattet farge avhenger også av atmosfæren og av øyets ulike sensitivitet for ulike bølgelengder. Utover det synlige området strekker strålingen seg særlig inn i UV og IR-området, sistnevnte kjenner vi som varme. Ved å undersøke stjerners spekter kan astronomer fastslå en rekke ulike egenskaper hos stjernen, blant annet overflatetemperatur, stoffsammensetning og hvor raskt stjernen roterer. Hvis avstanden til stjernen er kjent, kan også stjernens luminositet regnes ut og med dette kan også massen og størrelse med mer avgjøres. Massen kan også måles direkte for stjerner i flerlegemesystemer, som for eksempel dobbeltstjerner. Det finnes også en annen teknikk for å beregne masser hos stjerner, såkalt gravitasjonell mikrolinsing. Med disse parameterne kan til slutt også stjernens alder estimeres. Luminositet. Innen astronomien er luminositet mengden lys og andre former for strålingsenergi som en stjerne stråler ut per tidsenhet. En stjernes luminositet avhenger av størrelsen og overflatetemperaturen. Flere stjerner viser imidlertid ikke en like stor strøm av energi over alt på overflaten. For eksempel har den raskt voksende stjernen Vega en høyere strøm av energi per kvadratmeter ved polområdene enn ved ekvator. Vanlige variasjoner av energistrømmen er overflateflekker med lavere temperaturer og luminositet enn gjennomsnittet. Disse kalles for stjerneflekker, mer kjent som solflekker i solens tilfelle. Kjempestjerner, spesielt de som tilhører et system med to eller flere stjerner, har generelt større og tydeligere stjerneflekker enn mindre stjerner og de kan dekke mer enn halve overflaten. Små røde dverger som UV Ceti kan også ha omfattende stjerneflekker. Størrelsesklasse. Størrelsesklasse er et mål på stjerners og andre himmellegemers lysstyrke fordelt på tilsynelatende størrelsesklasse og absolutt størrelsesklasse. Tilsynelatende størrelsesklasse er lysstyrken hos en stjerne, som vi ser den fra jorden, noe som avhenger av stjernens luminositet, avstand, og hvorvidt lyset er filtrert på veien til observatøren på jorden – eksempelvis gjennom interstellare gasskyer og jordens atmosfære. De mest lyssterke stjernene i form av tilsynelatende størrelsesklasse, foruten solen, er Sirius, Canopus, Arcturus, Alfa Centauri, Vega, Rigel, Procyon, Achernar, Betelgeuse og Beta Centauri. Absolutt størrelsesklasse er hva den tilsynelatende størrelsesklasse ville ha vært dersom avstanden mellom jorden og stjernen hadde vært 10–parsec (32,6–lysår) og er direkte relatert til stjernens luminositet. Både den tilsynelatende og absolutte størrelsesklassen benytter en logaritmisk skala; en nivåforskjell på én på skalaen innebærer en forskjell i lysstyrke på ca. 2,5 ganger, (Femteroten av hundre for å være nøyaktig). Dette betyr at en stjerne av første størrelsesklasse (+1,00) er rundt 2,5 ganger lysere enn en stjerne av andre størrelsesklasse (+2,00) og rundt 100 ganger lysere enn en stjerne av sjette størrelsesklasse (+6,00). De svakeste stjernene som kan sees av det menneskelige øyet under gode forhold, ligger rundt størrelsesklasse +6. I begge skalaene innebærer en lavere verdi en lysere stjerne, og en høyere verdi innebærer en lyssvakere stjerne. De lyseste stjernene på begge skalaene har negative størrelsesklasser. Solen har en tilsynelatende størrelsesklasse på -26,7, mens den absolutte størrelsesklassen er knappe +4,83. Den lyseste stjernen på jordens stjernehimmel, Sirius, har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,44 og en absolutt størrelsesklasse på +1,41 (ca. 23 ganger sterkere enn solen). Canopus, den nest lyseste stjernen på stjernehimmelen, har en svært høy absolutt størrelsesklasse på -5,53, noe som gjør at den har en luminositet som er rundt ganger høyere enn solen. Men siden Sirius er betydelig nærmere jorden med en avstand 8,6 lysår, sammenlignet med Canopus' 310 lysår, ser Sirius enda lysere ut fra jorden, til tross for den store forskjellen i absolutt størrelsesklasse. LBV 1806-20 er navnet på en stjerne som har en av de høyeste absolutte størrelsesklassen man har funnet så langt, med en absolutt størrelsesklasse på -14,2. Dette betyr at om den befant seg på 10 parsecs avstand fra jorden, så ville den lyse flere ganger sterkere på himmelen enn fullmånen (tilsynelatende størrelsesklasse -12,6) og være vel så synlig i fullt dagslys. Stjernens luminositet er minst fem millioner ganger høyere enn solens. De svakeste stjerne man har lykkes med å oppdage er røde dverger med en størrelsesklasse på 26, og en hvit dverg med størrelsesklasse på 28. Disse stjernene er så lyssvake at et lite stearinlys på månen ville være lettere å se fra jorden. Spektralklasse. Stjerner klassifiseres etter sine spekter fra type "O" som er svært varme til type "M" som er så kjølige at molekyler kan dannes i atmosfæren. Hovedklassene, ordnet etter synkende overflatetemperatur, er "O, B, A, F, G, K" og "M". En rekke sjeldne spektralklasser har spesielle grupperinger, og de vanligste av disse er "L" og "T" som de kaldeste lavmassestjernene og brune dverger tilhører. Hver bokstav har ti underklasser, fra varmest til kaldest, "0" til "9". Skalaen fungerer godt opp til de aller høyeste temperaturene, men de mest ekstreme stjernene på skalaen, klasse "O0" og "O1", eksisterer muligens ikke. Stjerner kan også klassifiseres etter "luminositeteffekten" i spektrallinjene, noe som korrelerer med størrelsen og bestemmes av overflategravitasjonen. Disse klassene finnes fra "0" (hyperkjemper) og "III" (kjempestjerner) til "V" (hovedseriedverger) og "VII" (hvite dverger). De fleste stjerner tilhører hovedserien som består av vanlig hydrogenfusjonerende stjerner som opptrer som et smalt, diagonalt bånd når stjernene fremstilles på en graf med den absolutte størrelsesklassen oppstilt mot spektraltypen. Vår sol er en hovedseriestjerne av klasse "G2V" (gul dverg), noe som betyr at den har en middels høy temperatur og en normal størrelse. Ytterligere betegnelser i form av gemene bokstaver kan følge spektraltypen for å indikere spesielle egenskaper i spekteret. For eksempel betyr en «"e"» at emisjonslinjer finnes, «"m"» betegner høye nivåer av metaller og «"var"» viser til variasjoner av spektraltype. Hvite dverger har egne typer som begynner med bokstaven "D". Disse er videre oppdelt i typene "DA", "DB", "DC", "DO", "DZ" og "DQ", avhengig av hvilke spektrallinjer som er mest fremtredende i spekteret. Disse bokstavene følges av en numerisk verdi som indikerer temperaturen. Variable stjerner. Variable stjerner har periodiske eller tilfeldige forandringer av luminositeten. Alle stjerner er mer eller mindre variable, men kun de som viser kraftige endringer betegnes som variable stjerner. Grunnene til disse variasjonene kan være flere. Under visse stjerners utvikling gjennomgår de en fase der de kan bli pulserende variable stjerner. Disse varierer i radius og luminositet over tid, med ekspansjoner og kontraksjoner som har en periode på alt fra minutter til år, avhengig av stjernens størrelse. Til denne kategorien hører såvel Kefeidevariabler og Kefeide-lignende stjerner som langperiodiske variabler som Miravariabler. Eruptive variabler er stjerner som fremviser plutselige økninger i luminositet på grunn av solutbrudd eller koronamasse-utbrudd. Til denne gruppen hører Wolf-Rayet-stjerner og UV Ceti-stjerner i tillegg til kjempestjerner og superkjemper. En tredje kategori er eksplosive variabler som gjennomgår omfattende forandringer i egenskapene. Til denne kategorien hører novaer og supernovaer. Et dobbeltstjernesystem som inneholder en nærliggende hvit dverg kan skape visse typer spektakulære stjerneeksplosjoner, inklusive novaer og Type 1a-supernovaer. Eksplosjonen skapes når den hvite dvergen samler opp hydrogen fra tvillingstjernen og bygger opp masse frem til fusjonen innledes. Visse novaer er også gjentakende med periodiske utbrudd av middels styrke. Stjerners luminositet kan også variere avhengig av andre faktorer, for eksempel kan et dobbeltstjernesystem variere i luminositet, siden den ene stjernen iblant dekker den andre. En variabelstjerne av denne typen er Algol hvor størrelsesklasse regelmessig varierer mellom 2,3 og 3,5 over en periode på 2,87 dager. En annen årsak til varierende luminositet kan være de ekstreme solflekkene, som kan dekke store flater hos raskt roterende stjerner. Struktur. Denne tegningen viser en hovedseriestjernes struktur. En stabil stjernes indre befinner seg i hydrostatisk likevekt, der den innadrettede tyngdekraften og den utadrettede kraften fra temperaturgradienten er i balanse. Temperaturen og trykket i kjernen av en hovedseriestjerne er tilstrekkelig for kjernefusjon, og gjennom fusjon frigjøres tilstrekkelig energi til å oppretteholde temperaturgradienten og hindre stjernen i å kollapse. Temperaturen er høyest i stjernens sentrum, og synker radielt utover mot overflaten. Strålingssonen er det område i stjernens indre hvor energioverføringen gjennom stråling er tilstrekkelig effektiv for å opprettholde energistrømmen. Her forstyrres ikke plasmaen, og massens bevegelser avtar og dør ut. Når disse forholdene ikke er til stede, blir plasmaen ustabil, noe som fører til konveksjon og dermed dannes konveksjonssonen. Dette kan for eksempel skje nær kjernen, som har svært høy energistrøm per volumenhet og i de ytre delene med høy opasitet. Hvor konveksjonen skjer i en hovedseriestjerne avhenger av massen. Stjerner med masse flere ganger større enn solens, har en konveksjonssone dypt inne stjernen og en strålingssone i de ytterste delene. For mindre stjerner, som solen, gjelder det motsatte – med konveksjonssoner ved overflaten. Hos røde dverger med mindre enn 0,4 solmasser forekommer kun konveksjon som hindrer helium i å samles i kjernen. De fleste sonene til stjerner vil variere med tiden, når stjernen blir eldre og innholdet i de indre delene endres. Den delen av stjernene som er synlig for en observatør, kalles fotosfæren. Dette er laget hvor stjernenes plasma blir gjennomsiktig for synlig lys. Herfra blir energien som frigjøres i kjernen fri og beveger seg ut i rommet. Innenfor fotosfæren oppstår regioner med lavere temperaturer enn gjennomsnittet, såkalte solflekker. Over fotosfæren finnes stjerneatmosfæren. Hos en hovedseriestjerne som solen er den nederste delen av atmosfæren den tynne kromosfæren, hvor spikuler og solutbrudd starter. Denne regionen omgis av en overgangsregion hvor temperaturen øker raskt over bare 100 km. Utenfor dette finnes koronaen, en samling med ekstremt varm plasma som kan strekke seg flere millioner kilometer ut fra stjernen. Forekomsten av en korona synes å være avhengig av en konveksjonssone i de ytre delene av en stjerne. Til tross for høye temperaturer sendes svært lite lys ut fra koronaen, som normalt er den eneste synlige delen av solen under en solformørkelse. Fra koronaen strømmer en stjernevind av plasmapartikler ut fra stjernen til partiklene møter det interstellare materiet. For solens del kalles det bobleformede området som påvirkes av solvinden for heliosfæren. Kjernereaksjoner. En rekke ulike kjernereaksjoner finner sted i stjernens indre, avhengig av masse og sammensetning, som en del av stjernenukleosyntesen. Den totale massen av de fusjonerte atomkjernene er mindre enn summen av bestanddelene. Den tapte massen forvandles til energi i følge det berømte forholdet "E = mc"². der e+ er et positron, γ er et gammafoton, νe er et nøytrino og H og He er hydrogen og helium. Fusjonen av hydrogen er svært temperaturavhengig, noe som betyr at en moderat økning av kjernetemperaturen resulterer i en betydelig økning i fusjonshastigheten. Under hydrogenfusjonen varier temperaturen i kjernen fra «bare» rundt 4 millioner K for en liten stjerne i M-klassen til 40 millioner K for en enorm stjerne i O-klassen. Solen har en kjernetemperatur på rundt 10 millioner grader. I tyngre stjerner dannes helium i en reaksjonssyklus som er katalysert av karbon, CNO-syklusen (karbon-nitrogen-oksygen-syklusen). Hos stjerner i sluttstadiet av sitt liv, med kjernetemperaturer på 100 millioner K og mellom 0,5 og 10 solmasser, kan helium omdannes til karbon gjennom trippel-alfaprosessen som benytter stoffet beryllium som et mellomsteg i reaksjonen. I enda tyngre stjerner kan enda tyngre grunnstoff fusjoneres i en sammendradd kjerne gjennom neonforbrenning og oksygenforbrenning. Det siste stadiet i stjernenukleosyntesen er silisiumforbrenningen som danner den stabile isotopen jern-56. Merk at disse reaksjonene er kjernereaksjoner og ikke forbrenning i tradisjonell forstand. Etter silisiumforbrenningen kan fusjonen kun fortsette gjennom en endoterm prosess, noe som innebærer at mer energi kreves for å fusjonere stoffet enn det som frigjøres som et resultat av den. Mer energi kan på den måten bare frigjøres gjennom en gravitasjonell kollaps. Eksempelet nedenfor viser den tiden som kreves for en stjerne med 20 ganger solens masse å forbrenne alt sitt kjernedrivstoff. Som en O-klassestjerne på hovedserien ville den ha 8 ganger solens radius og ganger dens luminositet. Sunnmørsalpene. Sunnmørsalpene er et begrep som brukes om de alpine fjellområdene rundt Hjørundfjorden i Ørsta, Stranda og Sykkylven kommuner, med tinder på opp mot 1700 moh. rett opp fra fjorden. De mest kjente fjell i Sunnmørsalpene er Slogen, Kolåstinden, Hornindalsrokken, Skårasalen og Råna. Området er et yndet turområde, og har stor turisme både sommer og vinter. I Sunnmørsalpene ligger det flere skisentre, først og fremst Strandafjellet, Fjellsetra og Bondalseidet (el.Ørsta Skisenter). Sophus Lie. Marius Sophus Lie (født 17. desember 1842 i Nordfjordeid, død 18. februar 1899) var en norsk matematiker. Sammen med Niels Henrik Abel regnes Lie som den største matematikeren landet har fostret. Lie grunnla på egen hånd en ny matematisk disiplin, transformasjonsgruppeteorien. Denne disiplinen går i dag under navnet «teorien for Lie-grupper», og er i dag et viktig redskap for moderne fysikk. Lies algebra blir brukt til å klassifisere elementærpartikler, og i tillegg spiller den en viktig rolle innenfor kvantemekanikken. Lie var høyt ansett ute i Europa. I 1886 ble han utnevnt til professor ved matematisk institutt i Leipzig, og han arbeidet også i Berlin, Paris og i Göttingen. I sitt siste leveår ble han professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Oppveksten. I 1842 ble Sophus Lie født på Eid prestegård i Nordfjordeid. Faren, Johan Herman Lie, var sogneprest og ordførar i bygda. Moren het Mette Maren Stabell. Presteparet hadde syv barn, og Sophus var den nest yngste av dem. Etter hvert flyttet familien til Moss, og da Sophus ble gammel nok begynte han på Nissens latin- og realskole i Christiania. Mens han gikk på denne skolen ble han kjent med Ernst Motzfeldt, og de utviklet et vennskap som skulle vare livet ut. De to hadde en omfattende brevveksling, og disse brevene er en viktig kilde til kunnskap om matematikeren Sophus Lie. Studietiden. På skolen gjorde Sophus det godt i alle fag, og han viste ikke noen spesielle evner for matematikk i starten. I 1859 begynte han å studere realfag ved Det Kongelige Frederiks Universitet, og i løpet av studiene var han innom fysikk, astronomi, botanikk og zoologi, foruten matematikk. Etter hvert ble han stadig mer interessert i matematikkfaget, og han lånte en rekke bøker ved universitetsbiblioteket. Her ble han blant annet kjent med arbeidene til den tyske matematikeren Julius Plücker. Plücker hadde innført en ny form for analytisk geometri, som Lie viste særlig interesse for. Lie var så opptatt av teoriene til Plücker at han senere sa at han følte seg som Plückers elev, selv om de to aldri møttes. Etter hvert begynte Lie å produsere matematiske avhandlinger, og den første avhandlingen ble publisert da han var 26 år. Senere ble avhandlingen også publisert i Crelles Journal, hvor Niels Henrik Abel publiserte de fleste av sine arbeider. Utenlandsreisen. Det matematiske miljøet i Norge var svært begrenset på den tiden, og for å treffe fagfeller som kunne stimulere til videre arbeid måtte Lie reise ut i Europa. I 1869 startet Lie sin utenlandsreise. Han reiste først til Tyskland, hvor han besøkte de matematiske miljøene i Göttingen og Berlin. I Berlin møtte han store matematikere som Leopold Kronecker, Karl Weierstrass og ikke minst Felix Klein. Klein hadde vært student av Plücker, og de to fant raskt tonen faglig. Personlig var de ganske forskjellige. Under oppholdet i Berlin utviklet Lie stadig større tillit til sine egne matematiske evner, og han fikk både ros og oppmuntring fra flere av de tyske matematikerne. Året etter reiste Klein og Lie sammen til Paris, og under oppholdet i den franske hovedstaden fikk Lie forståelsen for hvor viktig gruppeteorien var for studiet av geometri. Her begynte han å utvikle ideer som senere kom til uttrykk i arbeidene om såkalte transformasjonsgrupper. Disse nye ideene diskuterte han mye med Felix Klein, og de to publiserte etter hvert flere artikler sammen. Etter hvert brøt det ut krig mellom Tyskland og Frankrike, og Lie reiste tilbake til Christiania. Tilbake i Christiania. Da Lie kom tilbake fra utenlandsreisen ble han assistent ved universitetet. Han underviste også på Nissens skole, hvor han selv hadde vært elev. I 1872 fikk han sin doktorgrad med en avhandling om geometriske transformasjonsgrupper. Sophus Lie ble snart en anerkjent matematiker også her hjemme, og han fikk et professorat ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, som han beholdt i 14 år. Etter at Lie var blitt professor i Christiania startet han på arbeidet med å få gitt ut de samlede verkene til Niels Henrik Abel. Dette arbeidet gjorde han sammen med Ludwig Sylow. I 1874 giftet han seg i Risør med risørjenta Anna Sophie Birch. Birch var kusinen til Ernst Motzfeldt, og på morsiden var hun i slekt med Niels Henrik Abel. Morfaren til Anna var Abels onkel. Professor i Leipzig. I 1885 takket han ja til et professorat i Leipzig og flyttet dit. Her ble Lie møtt med et stort arbeidspress, og etter hvert begynte han å lengte hjem. Arbeidspresset ble så stort at han på et tidspunkt hadde et lengre opphold på nerveklinikk. Likevel bestemte han seg for å bli i byen med familien. Han og kona, Anne Sophie Birch, fikk etter hvert tre barn. Mens han var i Leipzig, bidro Lie sterkt til å gjenopprette forholdet mellom de matematiske miljøene i Tyskland og Frankrike. Dette forholdet hadde vært svært dårlig etter krigen i 1870. Lie ble også valgt inn som medlem av Det franske vitenskapsakademiet i 1892. I 1895 ble Lie valgt inn som "fellow" i Royal Society i London og som "foreign associate" i National Academy of Sciences i USA. De siste årene. I 1898 reiste Lie tilbake til hjemlandet, og han var da alvorlig syk. Han tok opp forelesningene ved Universitetet i Oslo, men dette orket han bare i noen få måneder. Han ble stadig dårligere, og døde året etter. Sjamanisme. Bilder av sjamaner blant samer i Norge, fra Sibir og blant eskimoer i Alaska. Sjamanisme er en verdensomspennende åndelig praksis. Arkeologer har funnet bevis for sjamaners virksomhet mer enn 30 000 år tilbake, dvs steinalderen. Sjamanisme har vært praktisert fra Grønland til Afrika, Asia, Amerika, Australia og det førkristne Europa. Definisjon. Religionshistorikeren Mircea Eliade har uttrykt sjamanismens kjerne: "«En sjaman er et menneske som, sammen med sin åndehjelper, drar på en sjelereise til en annen verden (åndeverdenen), for å bringe hjelp og/eller kraft med tilbake til denne verden, til gagn for alle/samfunnet.»" Siden slike verdener ikke er allment erkjent, er det også andre måter å forklare sjamanismen på gjennom ulike tolkninger av de ytre manifestasjonene. Sjamanens reise går enten til oververdenen, til underverdenen eller til åndeverdenen i midten. I flere kulturer, inkludert den norrøne, er dette knyttet til fortellingen om verdenstreet. Sjamanismens kjerne er ikledd forskjellige kulturers skikker, sanger, mytologi osv. Sjamanen har ulike teknikker og verktøy tilgjengelig. I samisk kultur heter sjamanen «noaide». I norrøn sammenheng er det seiden og volvene som representerer den lokale formen for sjamanisme. Utbredelse. Sjamanisme er godt dokumentert i mange såkalt primitive religioner, men er ikke i seg selv noen religion, snarere et religiøst kompleks, som i ulike former har eksistert over store deler av verden til alle tider. I nyere tid har den overlevd i avsides deler av Nord-Amerika, Nord-Europa (hos samene frem til slutten av 1700-tallet), Nord- og Sentralasia, men den kjennes også fra flere store statsreligioner, slik som den kinesiske statsreligionen rundt år 500 f.Kr, som hadde røtter langt tilbake i tidligere dynastier. Etymologi. Ordet «sjaman» kommer fra tungusisk/evensk "šamán", der det kan bety «den som vet/den som har kunnskap». Det ble innført i vestlige språk gjennom selvbiografien til russeren Avvakum (1673). Den videre opprinnelsen er omstridt, men stammer kanskje fra det kinesiske 沙门 "sha men" «buddhistmunk» fra prakritisk "samaya-", fra sanskrit "sramana-s" «buddhistisk asket». Det er også foreslått et lån fra pali, "śamana", og endelig fra sanskrit "śramana" «asketisk», fra "śramati" «han svimler». Etnologisk beskrivelse. Etnologene fant at spirituell praksis i urbefolkninger over store deler av verden svært ofte var bygget rundt en kjerne av grunnelementer; transetilstander, kontakt med hjelpedyr eller hjelpeånder, og aktiv samhandling med disse. De urgamle sjamanistiske teknikkene ble observert både i jeger- og sankersamfunn og i historiske overleveringer. Avhengig av hvor strengt betegnelsen blir avgrenset, har etnologer argumentert for at sjamanisme er spesielt for tungusernes kultur, at sjamanisme er spesielt for urfolkene i Sibir basert på fellestrekk ved ritualer, eller at sjamanismen er felles for alle urfolk gjennom en lignende naturforståelse. I tillegg har betegnelsen fått moderne anvendelse i det som kalles «nysjamanisme». Sjamanens funksjon. Disse funksjonene har noen felles underliggende konsepter: Konseptet om sjelen og konseptet om ånder. Sjamanen opptrer som bindeledd mellom menneskene i sin kultur og åndene, inkludert forfedrenes ånder. Bindeleddet blir konkretisert gjennom sjamanens redskaper og symboler. «Sjamanens tre» er et symbol som går igjen i flere kulturer. Treet blir sett på som et vesen med røttene i underverdenen, stammen i midten er der menneskene holder til, og toppen strekker seg til verden over. Moderne sjamanisme. Man finner fortsatt i dag sjamaner som overleverer sin tradisjon fra generasjon til generasjon, men de fleste moderne sjamaner, "nysjamaner", får sin viten gjennom den oppblomstringen sjamanisme har hatt i vestlige samfunn (New age). Denne formen for sjamanismen henter sine teknikker fra mange ulike kulturer, men primært får sjamanen sin visdom og sin praksis gjennom kontakt med gude-/åndeverdenen, i likhet med de tradisjonelle sjamaner. Som disse legger også den moderne sjaman stor vekt på personlige erfaringer og opplevelser. Sjamanen blir sjaman gjennom trening eller kall, og sjamaner går vanligvis gjennom en individuell innvielsesopplevelse. Dette kan foregå frivillig, ved hjelp av ulike teknikker som faste, isolasjon eller inntak av hallusinogene planter. Det kan også foregå ufrivillig, for eksempel ved alvorlig sykdom hvor man kan oppleve en konfrontasjon med døden. Sjamaner kan arbeide i grupper, men først og fremst er dette en individuell vei som vandres alene. Sjamanisme er nært knyttet til naturens mysterier, og den individuelle sjaman søker fortrinnsvis sine visjoner i naturen. Sjamanen arbeider i en endret bevissthetstilstand. Ved hjelp av dans, tromming, kraftsanger, faste og lignende oppnår sjamanen en transetilstand som gjør det mulig å foreta sjelereiser til andre verdener. Med erfaring danner sjamanen seg et bilde av landskapet i de ulike verdenene, og kan navigere etter dette kartet når han/hun reiser for å søke kunnskap. Man snakker ofte om tre ulike verdener: over-, mellom- og underverden. Oververdenen er gudenes domene, og kjennetegnes av å være lys, luftig, eterisk og vidstrakt. Mellomverdenen er vår verden, og i underverdenen finner vi gjerne dødsriket og ulike ånder og krefter. Det sjamanistiske verdensbildet er holistisk, og man opererer med en syklisk tidsforståelse. De fire elementkreftene spiller ofte en viktig rolle. Også i sjamanisme oppfattes Jorden og naturen som hellig; «Jorden er vår Mor». Sjamanismen bygger på en nær kommunikasjon med gude-/åndeverdenen. For eksempel finner sjamanen som oftest sine skytsånder i underverdenen. Skytsåndene er sjamanens hjelpeånder. De fungerer som veiledere, lærere og beskyttere, og de gir sjamanen kraft. Ofte opptrer disse åndene i dyreskikkelse, derav navnet kraftdyr eller totemdyr. Steinkjer. Steinkjer (sørsamisk: "Stientjie") er en bykommune i Nord-Trøndelag. Den grenser i nord mot Namdalseid, Overhalla og Grong, i nordøst og øst mot Snåsa, i sør mot Verdal, og i vest mot Inderøy og Verran. Steinkjer er fylkets administrasjonssenter. Byen ligger innerst i Trondheimsfjorden og er derfor tilgjengelig med båt, noe som har gjort handel til og fra byen enkel. I dag går E6 rett igjennom byen. Jernbanestrekningen som inntil 2004 ble kalt Trønderbanen, hadde sin endestasjon her. Bygrensa går i nord ved Eggevammen og i sør ved Figga. Steinkjer er fylkets nest mest folkerike kommune, og Steinkjer by er fylkets største tettsted. Beliggenhet. Steinkjer er administrativt sentrum i Nord-Trøndelag. Byen ligger i luftlinje litt over 8 mil nord og langs E6 120 km fra regionssentrumet Trondheim. Steinkjer ligger ved bredden av Beitstadfjorden, som er en indre del av fjordsystemet Trondheimsfjorden. Steinkjer ligger i den nordøstre enden av Beitstadfjorden, ved utløpet av Steinkjerelva og den mindre elven Figga. Norges geografiske midtpunkt ligger i kommunen. Store deler av sentrum er oppdemmet område, delt av Steinkjerelva. Den nordlige delen heter for Nordsileiret og den sørlige delen heter for Sørsileiret. Til øst ligger Oftenåsen, som er en markert ås eller høyde på 336 meter over havet i umiddelbar nærhet til Steinkjer. Denne åsen gir ly for østlige vinder i Steinkjer. Byen forøvrig ligger i en skål eller gryte som danner en hestesko rundt byen som åpner seg mot sør. Rødåsen, Heggesåsen, Bogen og Eggesåsen, samt Bogakaia og Løsberga danner alle ulike ledd i denne hestesko-formen i landskapet. Selve sentrum av Steinkjer er ganske flatt og det meste av den urbane bebyggelsen ligger her. Åskammene og moreneryggene rundt er i stedet brukt til boligområder, spesielt eneboliger. Til vest ligger kommunen Verran. I sør ligger kommunen Inderøy. I tillegg grenser kommunen Verdal til Steinkjer i sør. I nord ligger både kommunene Namdalseid, Namsos, Overhalla og Snåsa. I øst ligger riksgrensen mot Sverige. Det høyeste punktet i Steinkjer er Brandsåsen, 886 moh. I umiddelbar nærhet rett utenfor kommunen ligger det høyeste fjellet som er synlig fra Steinkjer, Skjækerhatten, 1139 moh., som ligger i enden av den lange østgående dalen Ogndalen. Til nord ligger mange innsjøer, Reinsvatnet, Fossemvatnet og Snåsavatnet. I vest ligger Beitstadfjorden. Fjellene på Fosenhalvøya, spesielt Follaheia er godt synlig fra Steinkjer. Norges geografiske midtpunkt ligger i Ogndal, ca. fire mil øst for Steinkjer sentrum. Steinkjer ligger langs E6 og jernbanen går gjennom Steinkjer. Steinkjer stasjon er et logistisk sentrum for både frakt av gods og personer videre nordover eller sydover. Klima. Steinkjer har til tross for sin nordlige beliggenhet et stabilt klima som tillater jordbruk. Avstanden til kysten gjør at Steinkjer har et mer typisk innenlandsklima, med varm sommer og kald vinter. Typisk er det meteorologisk vinter fra slutten av oktober til begynnelsen av april. Steinkjer opplevde -25,4 kuldegrader 6. januar 2010 (Yr.no). Det kan også være varmt i Steinkjer i forhold til resten av landet. På grunn av den nordlige beliggenheten mottar Steinkjer mye sol om sommeren og er samtidig langt nok sør til å ha toppet den nasjonale temperaturtoppen flere ganger. Sommeren 2008 var det kun Saltdal i Nordland som hadde den varmeste middeltemperaturen for sommersesongen. Steinkjer var den byen i Norge med høyest snittemperatur, noe overraskende grunnet den nordlige beliggenheten. I tillegg påvirker den lokale geografien og plasseringen av Steinkjer innerst i Trondheimsfjorden temperaturen. Klimatiske data presenteres nedenfor. Bemerk at maksimum og minimum snittemperatur er de samme som middeltemperatur i denne oversikten, og middeltemperaturen er sammen med nedbør faktiske data. Normal årsnedbør på grunnlag av tallene for perioden 1960-1990 er 960 mm nedbør. Det er mest nedbør utover høst og tidlig vinter. Tidligere administrativ inndeling. Steinkjer ble egen kommune 23. januar 1858 da kommunen ble skilt ut fra Stod kommune. Steinkjer hadde ved opprettelsen 1 150 innbyggere. Steinkjer feiret sitt 150-årsjubileum med status som ladested 2007: http://www.steinkjer2007.no/ 1. januar 1902 ble en ubebodd del av Ogndal overført til Steinkjer. I 1941 og i 1948 ble deler av Ogndal med henholdsvis 57 og 78 innbyggere overført til Steinkjer. I 1948 ble dessuten en del av Egge med 70 innbyggere overført til Steinkjer. 1. januar 1964 ble Steinkjer, som da hadde 4 325 innbyggere, slått sammen med Beitstad, Sparbu, Ogndal, Egge, Stod og Kvam kommuner til den nye Steinkjer kommune med tilsammen 19 582 innbyggere. Befolkningsutvikling. Steinkjer er fylkets nest mest folkerike kommune, etter at Stjørdal gikk forbi Steinkjer i antall innbyggere i kommunen den 20. november 2008. Steinkjer by er derimot fylkets største tettsted og har innbyggere per 1. januar. Historisk sett har Steinkjer vært den største byen i fylket i lengre tid. De siste årene har derimot Stjørdal hatt mye vekst i sitt folketall. Dette må nok ses i sammenheng med at Stjørdal ligger kun omtrent tre mil unna Trondheim og mange flytter derfor ut til Stjørdal for å bo og pendler inn til Trondheim. I tillegg har Stjørdal tilsig i form av flyplassen Trondheim Lufthavn og som et veikryss og logistisk sentrum for sitt område i Trøndelag og store deler av kommunene i umiddelbar nærhet. Demografisk sett har Stjørdal også en yngre snittalder på sin befolkning og det er forventet at Stjørdal derfor vil klart bli en større by enn Steinkjer, om samme utvikling fortsetter. Videregående. Steinkjer har tre videregående skoler; Steinkjer, Mære og Egge. Steinkjer videregående skole byr på seks forskjellige studieretninger: Allmenne, økonomiske, administrative og skomaker fag, formgivingsfag, helse- og sosialfag, hotell- og næringsmiddelfag, idrettsfag samt salg og service. I tillegg har de en nystartet naturvitenskapelig linje, og skolen har mottatt den nasjonale realfagprisen for 2004. Deres slagord er «mangfold og mening». Egge videregående skole er også Steinkjer Tekniske Fagskole. Skolen byr på seks forskjellige studieretninger: byggfag, mekaniske fag, elektrofag, tekniske byggfag, medier og kommunikasjon samt trearbeidsfag og allmennfaglig påbyggning. Mære landbruksskole ligger ved Mære kirke på Mære. Skolen tilbyr Naturbruk og er sammen med Olav Duun videregående skole i Namsos den første skolen i landet som tilbyr linjen «Entrepenørskap og bedriftsutvikling» for elever med gode bedriftsideer eller med drømmer om å skape eller utvikle en bedrift. Næringsliv. Steinkjer er en by som i stor grad er grunnlagt på industri og jordbruk. Et eksempel på en stor bedrift i Steinkjer er InnTre AS. Trelastbedriften er en stor arbeidsplass i Steinkjer og bedriften beslaglegger også store deler av arealet i Steinkjer. InnTre AS er derfor en meget synlig bedrift i bybildet. Mange andre bedrifter i Steinkjer er også innenfor trevareindustrien, Skanska Norge AS Husfabrikken produserer spesielt moduler i tre som benyttes i bygging av nye boliger. I Steinkjer er det tilgang på både jernbane og havet, gjennom Trondheimsfjorden og havna i Steinkjer. Dette gjør det mulig for en innlandsby i å få transportert råvarene fra store skogsressurser nord for Steinkjer til byen, hvor ulike produkter av tre foredles og igjen selges til både nasjonale og internasjonale markeder. I byen finner man også bedriften Steinkjer Kornsilo, som tar i mot korn fra landbruket. På grunn av mye landsbruk i nærheten er det også kjøttproduksjon og kjøttforedling i Steinkjer, for eksempel Nortura Steinkjer. Bedriften har ca. 170 ansatte og forretningsområdet er slakting og skjæring, samt pakking av gris. Steinkjer har forøvrig et variert næringsliv med spesielt mange butikker. Handel står sterkt i Steinkjer. Amfi Steinkjer er det største kjøpesenteret nord for Dovre, med 700-800 ansatte og 65000 kvadratmeter areal. Det nest største kjøpesenteret er City Syd i Trondheim, med 38 000 kvadratmeter areal. For en liten by som Steinkjer har den et meget stort kjøpesenter. Kundene er ikke bare fra Steinkjer, men også fra omlandet til Steinkjer. I dag er ikke Steinkjer en utpreget IT-by, det er ingen større IT-bedrifter med over 50 ansatte. IT-byen er derfor et begrep man ikke vektlegger lenger i dagligtalen om Steinkjer. Til tross for stor satsning har ikke Steinkjer greid å realisere sine ambisjoner enda i å få utviklet en større satsning og næring innenfor IT. Problemene går flere år tilbake i tid. I dag er det i stedet foredling av råvarer, handel, utdanning og bygg og anlegg som er utpreget store sektorer i næringslivet i Steinkjer. Innenfor transportsektoren har det også blitt flere bedrifter, samt maskinentrepenører. I tillegg gir tilgangen til E6, jernbane og havn noe som gir Steinkjer som innlandsby en rolle som kommunikasjon- og logistisk sentrum for store deler av Nord-Trøndelag, i tillegg til at byen er administrativt sentrum for Nord-Trøndelag. Sistnevnte rolle gir Steinkjer flere hundre arbeidsplasser innenfor offentlig sektor på fylkesplan og statlig nivå. Det er flere hundre arbeidsplasser i Statens hus, Steinkjer. Historie. Steinkjer fra Nordsihaugen. Bildene er tatt i perioden 1880-1890 av Axel Lindahl. Fra Nasjonalbiblitekets billedsamling. Steinkjer etter det tyske bombeangrepet 21. april 1940Navnet Steinkjer kommer av norrønt «steinker», som betyr demning eller brokar av stein, men som også var brukt om oppdemming for fangst av fisk, f. eks. laks. Ogna, Byaelva og Figga, som renner ut her, har alltid vært gode lakseelver. Bølareinen er en naturalistisk veideristning av en rein i full størrelse. Den ligger ca. 30 km øst for Steinkjer sentrum langs Rv. 763 ned mot Snåsavatnet og er et bevis på at det bodde folk her ca. 6000 f. Kr. Samme sted er det også funnet helleristning av en skiløper. Steinkjer med småplassene Mære og Egge har vært et historisk maktsentrum i norrøn tid og tidlig middelalder. Flere betydningsfulle arkeologiske funn er gjort i området. Bardalfeltet i Sør-Beitstad er en av Nord-Trøndelags største samlinger av helleristninger. Skeifeltet sør for Steinkjer er Nord-Trøndelags største gravfelt med hele 113 gravhauger. Der fins det også kokegroper, bautasteiner og et ringformet husanlegg med åtte hustufter. Snorre Sturlason forteller i Heimskringla at ladejarlene Svein Håkonsson og Eirik Håkonsson hadde hovedsetet sitt i Steinkjer og feiret jul der før de rømte landet i 1016. Høvdingesetet Egge på moreneryggen nord for Steinkjer er nevnt flere ganger i sagaene. Trond Haka, Olve på Egge og Kalv Arnesson bodde der. Kalv deltok i bondehæren som drepte Olav den hellige i slaget på Stiklestad i 1030. På Egge er det gjort rike gravfunn fra en periode som strekker seg om lag fra år 200 til 1100. Steinkjersannan var ekserserplass og militærleir i om lag 300 år fra 1600-tallet til 2002. Stedet fikk ladestedsrettigheter 7. mai 1857 og ble by. Betegnelsen «Bygdenes by» gjenspeiler de rike og aktive bygdene omkring som gjorde det mulig å utvikle stedet da jektefarten tok seg opp på slutten av 1800-tallet. Det oppstod en betydelig handelsvirksomhet basert på trelast og jordbruksprodukter. Byen brant 15. august 1900, og store deler av bebyggelsen av tre forsvant. Byen ble i løpet av få år bygd opp på nytt som en vakker by i jugendstil. 21. og 22. april 1940 ble Steinkjer bombet og på nytt lagt i ruiner. Tre fjerdedeler av bebyggelsen ble totalskadd. Etter krigen ble byen gjenreist under ledelse av Gunnar Gregusson, og fremstår i dag som en murby preget av funksjonalisme i etterkrigsstil. Steinkjer kirke ble innviet i 1965 som avslutning på gjenreisningen av sentrum. Det er et særpreget kirkebygg tegnet av Olav Platou og utsmykket med bronsekrusifiks av Sivert Donali og glassmalerier og veggdekorasjoner av Jakob Weidemann. Bygdene danner også i dag det økonomiske grunnlaget for byen og gjør at Steinkjer er en av landets største jord- og skogbrukskommuner med mange store bruk og særlig stor produksjon av korn og melk. I oktober 1998 fikk Steinkjer formell omstillingsstatus av Kommunal- og regionaldepartementet på bakgrunn av en rapport som viste at kommunen ville miste over 600 arbeidsplasser innen 2010 uten spesielle tiltak. Det førte til at man i noen år satset på Steinkjer som «IT-byen». Kultur. Noen av de årlige kulturelle begivenhetene og arrangementene i Steinkjer er Ord og våpen. Kommunevåpenet er "på blå bunn en sølv stjerne med seks odder". Våpen er tegnet av Hallvard Trætteberg og ble tatt i bruk i 1957, som er det samme motivet som skjoldet til Olav den hellige. Det ble fornyet i 1964. Motivet ble først valgt fordi byen er møtested for seks veier: etter kommunesammenslåingen i 1964 fikk motivet ny betydning i og med at dagens kommune består av bykommunen og seks omkringliggende tidligere kommuner. Dialekt. Steinkjersdialekten, som er en variant av trøndersk, er kjent for sitt svingende tonefall, som for en utenforstående til tider kan virke ganske tilfeldig. Dette har blitt gjenstand for parodier av Harald Eia og Bård Tufte Johansen i "Åpen post", hvor man hadde innslagene "MidtNytt" (tullenyheter fra Steinkjer), og "Boka mi" («lokale steinkjersord», som alle var oppfunnet, med forklaringer). Parodiene er selvsagt overdrivelser og humor, som ikke er å betrakte som seriøse gjengivelser av hvordan Steinkjer-dialekten uttales. Idrett. Steinkjer Fotballklubb holder til på Guldbergaunet og hadde sin storhetstid på 60-tallet. Klubben har fostret mange landslagsspillere. I 1978 var Steinkjer i øverste divisjon i fotball med sitt herrelag. Kjente steinkjerbygger. En lang rekke kjente personer er født eller har bodd i Steinkjer, deriblant Spydeberg. Spydeberg er en kommune i indre Østfold. Kommunen grenser i vest mot Hobøl, i nord mot Enebakk, i nordøst mot Trøgstad, i øst mot Askim, og i sør mot Skiptvet og Våler. Kommunen ligger ca. 50 kilometer sørøst for Oslo, og er en lang og smal bygd langs Glommas vestre bredd. På et areal på 142 km² bor det ca. 6000 innbyggere. Etter at hovedveien (nå E18) og jernbanen (1882) ble anlagt tvers gjennom kommunen, har stasjonsbyen etter hvert utviklet seg til et handelssentrum. Her finner man differensierte vare- og tjenestetilbud. Spydeberg har knyttet til seg en rekke industribedrifter til de sentrale områdene mellom Spydeberg sentrum og Knapstad. Høyeste punkt er Spydeberg varde, 258 moh. Kommunen er utnevnt som et trygt lokalsamfunn, og er med i det internasjonale WHO-nettverkene Safe Community og Norsk Nettverk av Helse og Miljøkommuner, og i Folkehelseprogrammet i Østfold. Tilflyttingskommune. Kommunen må karakteriseres som en tilflyttingskommune i Oslo-regionen. Dette tilskrives gode kommunikasjoner med bl.a. buss og jernbane. Avstanden inn til Oslo sentrum er ca. 45 km. Gode oppvekstvilkår gjør at mange barnefamilier etablerer seg her. Kommunen er en den største vekstkommunen i Indre Østfold og i tillegg en av de største vekstkommunene i Østfold i forhold til prosentvis befolkningsøkning. Flere nye boligområder (Lundvest, Vollene, Løvstad søndre og Vestlia) er under etablering nær sentrum. Politikk. AP 5, H 5, SP 4, FrP 3, KrF 3 og V 1. Høyre gikk frem mest (8%) og fikk inn 2 nye representanter. KrF og Venstre fikk inn en ny representant hver, mens de resterende partiene mistet en representant. Dette medførte at SV ikke lenger er representert i kommunestyret.. Kultur. I Spydeberg er det nå åpnet et nytt kulturhus, Allaktivitetshuset, som foruten håndballbaner også rommer en større skole- og kulturdel. I 2012 arrangeres Spydeberg Rock Festival for andre gang. På Mariaholmen ligger det katolske konferansesenteret. Spydeberg var vertskap for Hyllifestivalen. Lokalveier. Kommunen er delt inn som et kors med sentrum i senter, fra nord til sør går Fylkesvei 122, og med Fylkesvei 128 fra vest til øst. Den nye E18 går igjennom kommunen i nord, men noe sør for den gamle som nå går under navne fv. 128. E18 går fra Knapstad i øst til Glomma i vest, da planene for den nye veien ble lagt frem for kommunestyret var det i planen at det skulle etableres et toplankryss ved fv 122 under Spydeberg bru, med dette forslaget ble forkastet. Grunne var rett og slett at kommunen ikke ønsket mer trafikk på fylkesveien ettersom den går igjennom to store boligområder (Vollene og Grååsen). Smaalenene bru er en 4-felts motorveibru som ligger på E18 over Glomma ved Spydeberg i Østfold. Det er en skråkabelbru med ett kabelplan, og er den første av sitt slag i Norge. Brua er et landemerket i kommunen, og som er en del av den nye 8 kilometer lange strekningen av E18 som ble åpnet november 2010. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Nesparken, som er den tidligere husmannsplassen Nes under søndre Grini. Nesparken ble innviet nyttårsaften 1999. 17. mai 2000 ble et monument med et spyd avduket her. Jens Bøhler har laget dette etter en ide av sønnen Øystein. Selve motivet er en spydspiss likt det fra kommunevåpenet. Solsystemet. Solsystemet er det hverdagslige navnet på vårt planetsystem, som blant annet solen, jorden og månen er en del av. Det består av solen og de himmellegemer som den binder til seg gjennom gravitasjon, og har sin opprinnelse i en gravitasjonskollaps av en gigantisk gass- og støvsky for 4,6 milliarder år siden. Rundt solen kretser en rekke elementer i en nærmest flat skive i ekliptikken. Utenfor solen finnes det meste av solsystemets masse i de åtte planetene, som har tilnærmet sirkulære omløpsbaner. De fire indre planetene Merkur, Venus, jorden og Mars består i stor grad av stein og metall og kalles steinplanetene. De fire ytre planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun består i stor grad av hydrogen og helium. De kalles ofte gasskjempene, da de er mye tyngre og større enn steinplanetene. Det finnes to områder med mindre himmellegemer. Asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter består av mindre legemer av metall og stein slik som steinplanetene. Kuiperbeltet utenfor Neptuns omløpsbane består hovedsakelig av himmellegemer av frossent vann, ammoniakk og metan. Innenfor disse beltene er det kjent ni større objekter, Ceres, Pluto, Haumea, Makemake, Eris, Orcus, Quaoar, Varuna og Sedna. De kalles dvergplaneter siden de er store nok til å ha blitt runde som en følge av sin gravitasjon. I en avstand av 0,8–1,6 lysår fra solen antar man at det finnes en Oorts sky, som kan være opprinnelsen til de langperiodiske kometene. Talløse mindre legemer som kometer, kentaurer, damokloider og interplanetariske støvpartikler følger sine egne baner gjennom solsystemet. Solvinden, en strøm av plasma fra solen, skaper en boble i den interplanetariske materien som også kalles heliosfæren. Den strekker seg ut til midten av det området som kalles den spredte skiven, et område i tilknytting til kuiperbeltet. Seks planeter og tre dvergplaneter har naturlige satellitter (måner) i omløpsbane rundt seg. De fire ytre planetene har ringer av støv og andre partikler rundt seg. Solsystemets oppdagelse og utforskning. Helt fra Antikken av var det en vanlig antakelse at jorden var stasjonær i sentrum av universet. Stjerner, og særlig planeter, ble ansett som guddommelige eller åndelige objekter som beveget seg over himmelen, og derved vesensforskjellig fra jorden. Noen få mente imidlertid at jorda ikke nødvendigvis var verdens sentrum. Den indiske astronomen Aryabhata og den greske filosofen Aristarkhos hadde et heliosentrisk verdensbilde, med solen i sentrum og jorden i bane rundt denne. På 1500-tallet utviklet astronomen Nikolaus Kopernikus en matematisk modell som forutsa himmellegemenes bevegelser i solsystemet. På 1600-tallet kunne astronomene Galileo Galilei, Johannes Kepler og Isaac Newton fortsette å bygge på hans modell, noe som senere førte til en generell aksept for at jorden beveger seg rundt solen og at planetene er underlagt de samme naturlovene som styrer jorden. Forbedringer av de første primitive teleskopene førte til et akselererende tempo av funn av både større og mindre himmellegemer i solsystemet, deriblant planetene Uranus og Neptun og utallige asteroider. I den senere tid har bedre utstyr gitt detaljerte studier av solsystemets himmellegemer som fjell, daler og krater samt værfenomen som skydannelse på Venus og sandstormer på Mars. Struktur. De relative massene av solsystemets planeter. Jupiter og Saturn dominerer med sine respektive 71 % og 21 % av den totale massen. Merkur og Mars, hver med mindre enn 0,1 % av massen, er ikke synlige i denne skalaen. Omløpsbanene for legemene i solsystemet i skala (med klokken fra øverst til venstre). Solen er en hovedseriestjerne av spektralklasse G2 som inneholder 99,86 % av solsystemets kjente masse og dominerer solsystemets gravitasjonelt. Jupiter og Saturn, de to største legemene i bane rundt solen, står tilsammen for over 90 % av solsystemets resterende masse. De fleste av de større objektene i bane rundt solen ligger nær ekliptikken, det vil si et plan definert av jordens omløpsbane. Kometer og objekter i kuiperbeltet har ofte betydelige vinkler mot denne. Samtlige planeter og de fleste øvrige objekter i solsystemet har en bane rundt solen i samme retning som solens rotasjon; mot klokken sett fra Solens nordpol. Det finnes unntak, som for eksempel Halleys komet. Keplers lover beskriver ulike objekters omløpsbaner rundt solen. I følge disse ferdes hvert objekt langs en ellipse med solen i det ene brennpunktet. Objekt nær solen (med kortere store halvakse) har kortere år enn objekt lengre bort. På en elliptisk omløpsbane varierer avstanden fra solen over objektets år. Det nærmeste punktet fra solen kalles for "perihelium" mens punktet lengst bort kalles "aphelium". Hvert objekt beveger seg raskest ved dets perihelium og langsomst ved dets aphelium. Planetenes omløpsbaner er nesten sirkelrunde, mens mange kometer, asteroider og kuiperbelteobjekter følger svært elliptiske baner. For å illustrere solsystemet i samme bilde, vises ofte planetenes baner med lik avstand fra hverandre. I virkeligheten øker generelt sett avstanden jo lengre ut i solsystemet man beveger seg. For eksempel befinner Venus seg cirka 0,33 Astronomisk enhet (AU) fra Merkur, mens Saturn befinner seg 4,3 AU lengre ut enn Jupiter og Neptun 10,5 AU fra Uranus. Forsøk har blitt gjort for å bestemme en sammenheng mellom avstandene (se Titius–Bodes lov), men ingen modell har blitt akseptert. De fleste planetene har egne system med måner, og for kjempeplanetene kan det minne om solsystem i miniatyr. Enkelte av månene er nesten like store eller til og med større enn den minste planeten Merkur. De fleste befinner seg i en synkron rotasjon, der den ene siden hele tiden er vendt mot planeten. Vår egen måne er et eksempel. De fire største planetene har også planetariske ringer som i hovedsak består av små finkornede partikler som beveger seg rundt planeten. Terminologi. Uformelt deles solsystemet inn i separate områder. Det indre solsystemet består av de fire steinplanetene og asteroidebeltet. Det ytre solsystemet ligger utenfor asteroidebeltet, med de fire gasskjempene. Siden oppdagelsen av Kuiperbeltet regnes de ytterste delene, utenfor Neptun, som et eget område. Dynamisk og fysisk klassifiseres objekter som kretser rundt solen i "planeter", "dvergplaneter", "småplaneter" og "kometer". En planet er et himmellegeme som kretser rundt solen og som har tilstrekkelig masse for å ha blitt sfærisk og har renset sin egen omløpsbane for mindre objekt. Gjennom denne definisjonen har solsystemet åtte kjente planeter; Merkur, Venus, jorden (Tellus), Mars, Jupiter, Saturn, Uranus, og Neptun. Pluto når ikke opp til denne definisjonen da den ikke har renset det omgivende kuiperbeltet fra andre mindre himmellegemer. En dvergplanet er et himmellegeme i omløpsbane rundt solen som er stor nok til å ha blitt sfærisk gjennom sin egen gravitasjon, men som ikke har renset sin omgivelse fra planetesimaler og ikke er en satellitt. Gjennom denne definisjonen har solsystemet fem kjente dvergplaneter; Ceres, Pluto, Haumea, Makemake og Eris. Andre objekt som kan bli klassifisert som dvergplaneter er Sedna, Orcus og Quaoar. Dvergplaneter med omløpsbaner utenfor Neptun blir kalt for «plutoider». I planetarisk astronomi brukes termene "gass", "is" og "stein" for å betegne ulike typer av materialer i solsystemet. "Stein" brukes for å beskrive materialer med høyt smeltepunkt, høyere enn 500 Kelvin (K), slik som silikater. Slike materialer er dominerende i det indre solsystemet blant steinplanetene og asteroidene. Med "gass" menes materialer med lavt smeltepunkt, for eksempel molekylær hydrogen, helium og edelgass. Disse materialer dominerer mellomregionen der Jupiter og Saturn for det meste består av slikt materiale. Med "is" menes vann, metan, ammoniakk og karbondioksid som har smeltepunkter på opp til noen få hundre Kelvin. De fleste gasskjempenes satellitter, planetene Uranus og Neptun samt det store antallet mindre objekter utenfor Neptuns omløpsbane består for det meste av slikt materiale. «Flyktige materialer» er alt materiale med lavt smeltepunkt (mindre enn noen hundre Kelvin), inkludert både gass og is som i ulike former kan finnes en rekke steder i solsystemet. Solen. Solen er stjernen i solsystemet, og det er rundt denne de øvrige delene av solsystemet kretser. Dens store masse på omtrent  jordmasser gir dens indre en tetthet som er høy nok til kontinuerlig fusjon av hydrogen til helium. Fusjonen avgir enorme mengder energi til rommet gjennom elektromagnetisk stråling, slik som synlig lys. Solen klassifiseres som en moderat stor gul dverg. Den er imidlertid relativt stor og lyssterk, og solen er større enn 85 % av stjernene i Melkeveien. Gjennom klassifisering i Hertzsprung-Russell-diagramet, en graf som bestemmer lysstyrken til stjerner mot deres overflatetemperatur, fremgår det at solen ligger nøyaktig i midten av den såkalte hovedserien. Stjerner som er varmere og lyssterkere er uvanlige mens kjøligere og lyssvakere er vanligere. På grunn av at solen befinner seg midt i den såkalte hovedserien antas det at den befinner seg i sin beste alder for en stjerne siden den enda ikke har brukt opp lageret av hydrogen som brukes ved fusjonen. Solen lyser nå sterkere, mot tidligere i dens historie hvor den lyste med 70 % av den styrken den har i dag. Solen er en populasjon I-stjerne og ble dannet under de senere stadier av universets vekst. Den inneholder derfor flere elementer som er tyngre enn hydrogen og helium («metaller» i astronomisk språkbruk) enn populasjon II-stjerner. De elementene som er tyngre enn hydrogen og helium dannes i kjernene i urgamle eksploderte stjerner, noe som gjør at den første generasjonen av stjerner måtte dø før universet ble anriket med disse atomene. De eldste stjernene inneholder få metaller, mens nyere stjerner har flere. Denne høye metallisiteten antas å ha vært avgjørende for at solen utviklet et planetsystem, siden planeter formes gjennom akkresjon av metaller. Interplanetarisk materie. Sammen med lys stråler det også ut en kontinuerlig strøm av ladete partikler (plasma) som kalles solvind. Denne strømmen spres ut fra solen i en hastighet av cirka 1,5 millioner km/t, og skaper en tynn atmosfære (heliosfæren) som trenger gjennom solsystemet og ut til minst 100 AU (se heliopause). Dette er kjent som den interplanetariske materie. Geomagnetiske stormer på solens overflate, for eksempel solfakler og koronamasse-utbrudd, forstyrrer heliosfæren og skaper romvær. Den første strukturen innenfor heliosfæren er det heliosfæriske strømningssjiktet, en spiralform som dannes når solens roterende magnetfelt virker sammen med den interplanetariske materien. Jordens magnetfelt forhindrer dens atmosfære fra å blåse bort på grunn av solvinden. Venus og Mars har ikke magnetfelt, og solvinden får deres atmosfære til å suksessivt forsvinne ut i rommet. Ladde partikler fra solen (solvinden) akselererer når de fanges inn av jordens magnetfelt. Når de kolliderer med partikler i jordens atmosfære dannes det polarlys. Ettersom slike akselerasjoner kun skjer i visse områder av magnetosfæren forekommer polarlys hovedsakelig i ringformede områder rundt jordens to magnetiske poler (nordlys og sørlys). Kosmisk stråling har sin opprinnelse utenfor solsystemet. Heliosfæren beskytter delvis solsystemet, og planetene som har magnetfelt får også en viss beskyttelse av dette. Tettheten av kosmisk stråling i det interstellare materiet og styrken til solens magnetfelt endres over svært lange tidsskalaer, slik at nivået av kosmisk stråling i solsystemet varierer. Hvor mye er imidlertid ukjent. I den interplanetare materien finnes minst to skiveformede områder med kosmisk støv. Den første, det interplanetare støvskyen, ligger i den indre delen av solsystemet og forårsaker zodiakallys på stjernehimmelen på grunn av at Solens stråler reflekteres av støvet. Støvskyen ble trolig dannet gjennom kollisjoner i asteroidebeltet siden banene deres forstyrres av de nærliggende planetene. Det andre området med støv strekker seg fra omkring 10 AU til omkring 40 AU og ble sannsynligvis dannet av lignende kollisjoner innen kuiperbeltet. Det indre solsystemet. a>. Planetene er i skala til hverandre. Det indre solsystemet er den tradisjonelle benevnelsen for den regionen som består av steinplanetene og asteroidene. Objektene i det indre solsystemet ligger nær solen og består først og fremst av silikater og metaller. Radien av hele regionen er mindre enn avstanden mellom Jupiter og Saturn. De indre planetene. De fire indre planetene (steinplanetene) har høy tetthet med en sammensetning som domineres av stein og metaller, få eller ingen måner og ingen ringsystemer. De består hovedsakelig av mineraler med høyt smeltepunkt, for eksempel silikater som dominerer i planetenes skoper og mantler, og metaller som jern og nikkel, som først og fremst samles i kjernene. Tre av fire indre planeter har en betydelig atmosfære, og samtlige har en rik og varierende geologi med flere fremtredende fenomener som nedslagskrater og vulkaner. Merkur. Merkur (0,4 AU) er den planeten som ligger nærmest solen og er den minste planeten (0,055 jordmasser). Den er også mindre enn to av solsystemets måner – Titan (Saturns største måne) og Ganymede (Jupiters største måne). Merkur har ingen naturlige satellitter og den eneste kjente geologiske strukturen foruten nedslagskrater er åser, klipper og daler, som trolig ble dannet i løpet av dens tidlige historie. Merkurs nesten ubetydelige atmosfære består av atomer som har blitt blåst fra solen av solvinden. Den relativt store jernkjernen og tynne mantelen har ikke kunnet forklares, men den fremste hypotesen er at de ytre lagene forsvant fra planeten etter en enorm kollisjon med et annet planetarisk objekt. Merkur er en av de fire terrestriske planetene. Den har en ekvatordiameter på 4 879 kilometer, som er omtrent 40 % av jordens. Merkur består av omtrent 70 % metallisk materiale og 30 % silikater. Massetettheten er den nest høyeste i solsystemet med 5,427 g/cm³, noe som er marginalt mindre enn jordens 5,515 g/cm³. Venus. Datagenerert bilde av fjellformasjonen Maat Mons på Venus Venus (0,7 AU) er den andre planeten i solsystemet fra solen, og den har nesten samme størrelse som jorden (0,815 jordmasser). Venus er også lik jorden på mange andre måter da den har en tykk silikatmantel rundt en jernkjerne, en betydelig atmosfære og en sannsynlig geologisk aktivitet. Men det finnes også store forskjeller; Venus er mye tørrere enn jorden og dens atmosfære er nesten 90 ganger så tett. Venus har ingen naturlige satellitter og er den varmeste planeten i solsystemet med en overflatetemperatur på over 400 °C. Den høye temperaturen kommer hovedsakelig av mengden drivhusgasser, først og fremst karbondioksid, i atmosfæren. Det finnes ingen definitive bevis på at Venus fremdeles er geologisk aktiv i dag, men den har ikke noe magnetfelt som hindrer atmosfæren fra å forsvinne ut i verdensrommet. Dette skulle kunne bety at atmosfæren regelmessig fylles av vulkanutbrudd. Med unntak av solen og månen, er Venus det mest lyssterke objektet på vår himmel. Siden Venus går i bane innenfor jordbanen, vil den sett fra jorden alltid holde seg innenfor en viss avstand (elongasjon) fra solen. Dette gjør at Venus bare kan sees i øst i demringen eller i vest i skumringen, avhengig av om den er vest eller øst for solen. Når den er synlig i demringen, kalles den Morgenstjernen, og når den er synlig i skumringen, kalles den Aftenstjernen. Jorden. Jorden (1 AU) er den tredje planeten i solsystemet regnet fra solen, og har den største diameteren, massen og massetettheten av steinplanetene. Jorden er en av planetene som har konstatert geologisk aktivitet, og som hjemsted for millioner av arter, herunder mennesket, er den også den eneste planeten der med sikkerhet er liv. Planeten ble dannet for 4,54 milliarder år siden, og de første spor av liv kom i løpet av de første milliard årene. Siden da har jordens biosfære i betydelig grad endret atmosfæren og andre abiotiske betingelser på planeten slik at aerobiske organismer har kunnet utbrede seg. Derfor har også et ozonlag blitt dannet, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer skadelig stråling og tillater liv på landjorden. Dens flytende hydrosfære er unik blant steinplanetene og jorden er også den eneste planeten hvor platetektonikk er observert. Jordens atmosfære skiller seg markant fra de andre planetene siden nærværet av levende organismer har forandret atmosfæren til å inneholde 21 % fritt oksygen. Jordens fysiske egenskaper, dens geologiske utvikling og dens omløpsbane har således gjort liv mulig i denne lange perioden, og de naturlige betingelsene for liv forventes å vedvare i ytterligere 500 millioner til 1 milliard år, hvorpå biosfæren vil gå til grunne som følge av solens økende stråling, og livet på jorden vil opphøre. Månen. Månen er jordens eneste naturlige satellitt og den eneste større månen hos steinplanetene i solsystemet. Den har ikke noe annet formelt navn enn månen, selv om den noen ganger betegnes som "Luna" (latin for "måne") for å skille den fra typebetegnelsen "måne". Ordet "måned" kommer av "måne". Månen har en diameter som er omtrent en tredjedel av jordens. Middelavstand fra månen til jorden er  km, og månens diameter er  km. Månen er det eneste himmellegemet som mennesker har reist til og landet på. Det skjedde under det amerikanske Apollo-programmet. 21. juli 1969 (norsk tid) var Neil Armstrong og Edwin (Buzz) Aldrin de første menneskene som satte sine føtter på månen etter den første suksessfulle bemannede månelanding. Den 24. september 2009 rapporterte India at NASAs radar Mini-SAR ombord i landets første månefartøy Chandrayaan-1 hadde påvist store mengder vann i form av is i området rundt månens nordpol, og at is fortsatt blir dannet. Forskere som har undersøkt dataene fra radarmålingene, anslår at det kan være mer enn 600 millioner tonn is på månen. Mars. Mars (1,5 AU) er den fjerde planeten fra solen i vårt solsystem. Den er mindre enn både jorden og Venus (0,107 jordmasser). Den har en tynn atmosfære som hovedsakelig består av karbondioksid. Dens overflate, som er dekket med vulkaner (for eksempel "Olympus Mons") og forkastningssenkninger (som for eksempel Valles Marineris), viser en geologisk aktivitet som kan ha pågått inntil ganske nylig. Overflatearealet på Mars er bare en fjerdedel av jordens, men hvis en bare ser på landarealet (over vann) på jorden er det omtrent det samme som arealet på Mars. Massen er kun 10 % av jordens. Atmosfæren er svært tynn, og trykket på overflaten er bare om lag 750 Pa, ca. 0,75 % av jordens. Atmosfæren er 95,3 % karbondioksid, 2,7 % nitrogen, 1,6 % argon og 0,4 % oksygen, karbonmonoksid og sporgasser. I 2003 ble også metan oppdaget fra jordbaserte teleskop, bekreftet i mars 2004 av ESAs romsonde Mars Express. En stor del av overflaten dekkes av et dypt lag av fint støv som blant annet inneholder mye jern(III)oksid som gir Mars den rødaktige fargen. På grunn av denne fargen har den fått navn etter den romerske krigsguden Mars. Mars har to små naturlige satellitter, Deimos (skrekk) og Phobos (frykt), som til tross for at de sannsynligvis er asteroider, har blitt fanget opp av Mars' gravitasjon. Begge er små og med ujevn fasong. Den utdødde vulkanen "Olympus Mons" er med sine  m det høyeste fjellet i solsystemet. Kløften/riftdalen "Valles Marineris" er solsystemets største. Dalen er  km lang og opp mot sju km dyp, og kan sammenlignes med riftdalen i Afrika. Asteroidebeltet. Asteroider er hovedsakelig mindre legemer som består av ikke-flyktige materialer som stein og metall. Medlemmene av asteroidebeltet ligger i omløpsbaner mellom Mars og Jupiter, fra 2,3 til 3,3 AU fra solen. Disse antas å være rester fra tiden da solsystemet ble dannet, og materialet er trolig deler av restene etter en steinplanet som aldri ble dannet. Denne ville etter beregningene vært omtrent fem ganger så masserik som jorden, men påvirkningen fra Jupiters gravitasjon har gjort at materialet i beltet aldri har kunnet samles for å vokse til en vanlig planet. Asteroider kan være fra flere hundre kilometer i diameter til å ha en mikroskopisk størrelse. Alle asteroider er klassifiserte som småplaneter, men bare Ceres har samtidig status som dvergplanet. Vesta og Hygiea kan imidlertid klassifiseres som dvergplaneter om man kan vise at de har oppnådd hydrostatisk likevekt, det vil si at deres form (nesten sfærisk) er et resultat av småplanetenes egen gravitasjon. Asteroidebeltet inneholder trolig millioner av objekter med en størrelse på over en kilometer i diameter. Den totale massen er likevel sannsynligvis bare en brøkdel av jordens. Til tross for det store antall objekter er beltet tynt befolket. Romsonder passerer gjennom det regelmessig uten at noen hendelser har inntruffet. Legemer med en diameter på mindre enn ti meter regnes vanligvis som meteoroider. Ceres. Ceres (2,77 AU) er det største legemet i asteroidebeltet. Den har en diameter på rett under  kilometer, tilstrekkelig for at dens egen gravitasjon har gitt den en rund form som en dvergplanet. Da Ceres ble oppdaget i 1801 ble den regnet som en planet. Den ble omklassifisert til asteroide på 1850-tallet, etter at en rekke andre asteroider hadde blitt oppdaget. I 2006 ble den klassifisert som dvergplanet. Grupper og familier av asteroider. Asteroider blir delt inn etter sine baneelement eller etter sitt opphav. De jordnære asteroidene bruker man å dele inn i fire grupper: Apohele-astereoidene som har hele sin omløpsbane innenfor jordens. Aten-asteroidene og Apollo-asteroidene som krysser jordens omløpsbane. De førstnevnte har sin middelavstand innenfor jordens omløpsbane mens de siste har sin middelavstand utenfor. Amor-asteroidene har hele sin omløpsbane utenfor jordens, men deres perihelium finnes like utenfor. Objekt hvis omløpsbane tar dem nærmere jorden enn 0,05 AU bruker betegnes som potensielle farlige objekt (PFO). I asteroidebeltet bruker man ofte å dele inn asteroidene i asteroidefamilier. Medlemmene i disse familiene antas å ha et felles opphav i en kollisjon lengre tilbake i asteroidebeltets historie, og har visse likheter i kjemisk og geologisk sammensetning. Man bruker ofte også å dele visse grupper av legemer i asteroidebeltet etter deres baneelement. Et eksempel er Hilda-asteroidene som befinner seg 2:3 baneresonans med Jupiter. Det betyr at de gjør tre runder rundt solen på samme tid som Jupiter gjør to. Det finnes flere slike grupper. Mens Hilda-gruppen har stabile omløpsbaner som en konsekvens av baneresonansen, så forstyrres for eksempel Griqua-asteroidene slik at de risikerer å bli kastet ut av sine omløpsbaner. I asteroidebeltet finnes også nyoppdagete asteroidebeltekometer som har befunnet seg på omtrent samme sted i rundt fire milliarder år, men som fremdeles fremstår som kometer med typiske koma og hale. Det er mulig at tilsvarende kometer fra solsystemets barndom er opphavet til det vannet som finnes på jorden i dag. De trojanske asteroidene befinner seg i planetenes lagrange-punkt, 60° før og etter planetene i samme omløpsbane. De første trojanerne finnes i Jupiters omløpsbane, men man har også funnet fire trojanske asteroider i to av Mars' lagrange-punkter og seks stykker i en av Neptuns. Neptun har kanskje tusenvis av trojanske asteroider som enda ikke er oppdaget. Teoretisk kan det finnes trojanske asteroider til alle planeter, men man regner med at en trojansk asteroide til Uranus og Saturn ikke skulle kunne opprettholde en stabil omløpsbane over lengre tidsperioder. Det ytre solsystemet. Den ytre regionen i solsystemet er hjemmet til gasskjempene og deres satellitter som iblant er like store som de mindre planetene. Mange kortperiodiske kometer og kentaurer har sine omløpsbaner her. De faste objektene her består ofte av en større andel flyktig materiale (som vann, ammoniakk og metan) enn det de steinete himmellegemet i det indre solsystemet gjør. De ytre planetene. De fire ytre planetene (gasskjempene) utgjør 99 % av all masse som finnes i omløpsbane rundt solen. Jupiter og Saturn består hovedsakelig av hydrogen og helium, mens Uranus og Neptun har større andel is. Det har blitt antydet at de to sistnevnte tilhører en egen kategori, «iskjemper», men det er ennå ikke en almen definisjon. Alle fire har ringer, men det er bare Saturns ringer som er lette å observere fra jorden. Jupiter. Jupiter (5,2 AU) er den femte planeten fra solen, og er den største planeten i solsystemet. Med sine 318 jordmasser har den 2,5 ganger så mye masse som alle de andre planetene til sammen. Jupiter består hovedsakelig av hydrogen og helium. Jupiters høye indre varme skaper en rekker halv-permanente innslag i dens turbulente atmosfære som for eksempel den store røde flekken. Jupiter har 67 kjente måner. De fire største, Ganymedes, Callisto, Io og Europa, viser klare fellestrekk med steinplanetene, for eksempel vulkanisme og en varm kjerne. Ganymedes, den største av solsystemets måner, er større enn Merkur. Jupiter har en relativt liten steinkjerne, omgitt av metallisk hydrogen, flytende hydrogen, og til slutt hydrogen i gassform. Det er ingen tydelig grense mellom de forskjellige hydrogenfasene, overgangen er helt jevn. Kjernetemperaturen er på ca. 20 000 °C. Atmosfæren inneholder derimot cirka 75 % hydrogen og 24 % helium hvis man ser på massen, der 1 % er andre gasser. Atmosfæren inneholder spor av metan, vanndamp, ammoniakk, og steindamp eller -støv. Det finnes mindre mengder av karbon, etan, hydrogensulfid, neon, oksygen og svovel. I den ytterste delen av atmosfæren finnes det krystaller av frossen ammoniakk. Saturn. Saturn (9,5 AU) er den sjette planeten fra solen, og er lett å kjenne igjen på sitt karakteristiske ringsystem. Den likner i stor grad på Jupiter, særlig i sammensetningen av atmosfæren og dens magnetosfære. Selv om Saturn har 60 % av Jupiters volum så er dens 95 jordmasser mindre enn en tredjedel av Jupiters masse, noe som gjør Saturn til den planeten i solsystemet med lavest tetthet. Saturn har 62 kjente måner (og tre som ennå er ubekreftet). To av månene: Titan og Enceladus viser tegn på geologisk aktivitet, selv om de hovedsakelig består av is. Titan er større enn Merkur og er den eneste månen i solsystemet med en betydelig atmosfære. Saturns fasong er tydelig flatere ved polene enn ved ekvator; denne fasongen kalles en flattrykt sfæroide. De ekvatoriale og polare diametrene varierer med nesten 10 % (120 536 km mot 108 728 km), dette skyldes den raske rotasjonen og den relativt lette sammensetningen. Saturn er den eneste planeten i solsystemet som har mindre gjennomsnittstetthet enn vann. Saturns ringer kan være rester av en eller flere måner som har gått i oppløsning. Ringene består også mye av gasser. Man tror at mange meteorioder kommer fra beltet, når deler av det går i oppløsning. Ringsystemet består av minst 5 ringer – Ring A, B, C, D og F. Ringene kommer i rekkefølgen DCBAF. Uranus. Uranus (19,6 AU) er den syvende planeten fra solen, og er med sine 14 jordmasser den letteste av de ytre planetene. Ulikt de andre gasskjempene kretser den rundt solen liggende på siden. Planetens aksehelling er over 90 grader mot ekliptikken, slik at den «ruller» rundt Solen. Den har en mye kaldere kjerne enn de øvrige gasskjempene og gir fra seg svært lite varmestråling. Uranus har 27 kjente måner hvorav Titania, Oberon, Umbriel, Ariel og Miranda er de største. Uranus har en kjemisk sammensetning som likner Neptuns. De to skiller seg fra sammensetningen til de langt større gasskjempene Jupiter og Saturn. Som en følge av denne forskjellen plasserer astronomer i visse tilfeller de to førstnevnte i en egen kategori, «iskjempene». Mens Jupiters og Saturns atmosfære hovedsakelig består av hydrogen og helium, har Uranus en større mengde isdannende stoffer som blant annet vann, ammoniakk og metan i sin atmosfære. I tillegg har man funnet spor etter hydrokarboner i planeten. Uranus har den kaldeste planetariske atmosfæren i hele solsystemet med en minimumstemperatur på −224 °C (49 K). Den har en sammensatt og lagdelt oppbygning av skyer, det antas at vann danner de laveste skyene og metan de øvre skylagene. Uranus’ indre står i kontrast til atmosfæren ettersom det for det meste består av is og stein. Neptun. Neptun (30 AU) er den åttende planeten fra solen, og til tross for at den er noe mindre enn Uranus veier den mer med sine 17 jordmasser og har derfor en markant høyere tetthet. Den gir også fra seg mer stråling fra sitt indre, dog ikke like mye som Saturn og Jupiter. Neptun har 13 kjente måner. Den største, Triton, er geologisk aktiv med geysirer som spruter flytende nitrogen i stedet for vann som, på jorda. Triton er den eneste større månen med en retrograd bevegelse. Neptun er fulgt av flere småplaneter i samme omløpsbane, såkalte trojanske asteroider, i 1:1 resonans med planeten. Neptun er svært lik Uranus i atmosfære og kjemisk sammensetning – begge består hovedsakelig av hydrogen, helium og metan. Neptun tar imot mindre enn halvparten så mye sollys som Uranus. Varmen som stammer fra dens indre gjør likevel at Neptun er noe varmere enn Uranus. Neptun ligger lengre unna solen enn Uranus, men har likevel en mye livligere atmosfære. Vindene kan komme opp i  kilometer i timen, som er den høyeste vindhastigheten i solsystemet. Den store mørke flekken på Neptun har en diameter på omtrent  kilometer og er veldig lik Jupiters store røde flekk. Kometer. Kometer er mindre legemer i solsystemet, vanligvis bare noen kilometer i diameter. De består hovedsakelig av is av vann og forskjellige gasser. Der har ofte kraftig eksentriske omløpsbaner med et perihelium blant de indre planetene og et aphelium utenfor Pluto. Når kometen når det indre av solsystemet så gjør nærheten til solen at den isete overflaten sublimeres og ioniseres, noe som gir opphav til en kometkoma og en lang hale som ofte er synlig fra jorden med det blotte øyet. Kortperiodiske kometer som har omløpstider på mindre enn 200 år antas å ha sin opprinnelse i kuiperbeltet. Langperiodiske kometer som har omløpstider på flere tusen år, for eksempel Hale-Bopp, antas å ha sin opprinnelse i Oorts sky. Mange grupper av kometer som Kreutz-gruppen har blitt dannet ved at et større objekt har brutt sammen. Enkelte kometer med hyperbolisk, ikke-periodisk, omløpsbane kan ha sin opprinnelse utenfor solsystemet, men det er vanskelig å bestemme deres eksakte omløpsbane. Eldre kometer som har mistet det meste av sitt flyktige materie, fordi solen har varmet dem opp, blir ofte kategorisert som asteroider. Kentaurer. Kentaurene er isete, kometlignende legemer med en gjennomsnittlig avstand som er større enn Jupiters (5,5 AU) og mindre enn Neptuns (30 AU). Den største kjente kentauren, 10199 Chariklo, har en diameter på rundt 250 km. Den første kentauren som ble oppdaget, var 2060 Chiron den 18. oktober 1977. Den har også blitt klassifisert som en komet (Chiron) ettersom den viser en koma på samme måte som kometer gjør når de nærmer seg solen. Deres omløpsbaner tar dem ofte nær de store planetene, noe som på lengre sikt gjør at deres omløpsbaner blir ustabile og de faller nærmere mot solen eller kastes ut av solsystemet. Damokloider. Damokloider er en kategori av asteroider som har omløpsbaner som ligner de som Halleys komet eller andre langperiodiske kometer har. Deres omløpsbaner heller kraftig eller er retrograde og er kraftig eksentriske. De betraktes derfor ofte som gamle kometer hvor alt flyktig materiale som gir en koma og hale har dunstet bort. Damokloider er noen av de mørkeste objektene i solsystemet. 5335 Damocles var den første damokloiden som ble oppdaget. Utenfor Neptun. Det «transneptunske området» utenfor Neptun er fremdeles lite utforsket. Det ser ut til stort sett å bestå av små planeter, som er sammensatt av stein og is. Det største kjente objektet har en diameter som er en femtedel av jordens, og en masse som er mindre enn månens. Området blir noen ganger referert til som det «ytre solsystemet», mens andre bruker denne benevnelsen om området utenfor asteroidebeltet. Et bilde av de kjente kuiperbelteobjektene og de ytre planetene. Kuiperbeltet. Kuiperbeltet, områdets første del, består av en ring av fragmenter som ligner asteroidebeltet. En forskjell er imidlertid at objektene hovedsakelig består av is. Det strekker seg fra 30 til 50 AU fra solen. De fleste objektene er små, men flere som Quaoar, Varuna og Orcus er store nok til å kunne klassifiseres som dvergplaneter. Det antas at det finnes over objekter som er større enn 50 km, men de har samlet en masse som er mindre enn en tiendedel av jordens. Mange av objektene har en eller flere måner. Ofte deles kuiperbeltet inn i cubewanoer og baneresonante objekt. Baneresonante objekt. I kuiperbeltet kjennetegnes de baneresonante objektene med sin gravitasjonelle kobling til Neptun. Et objekt i 3:2-baneresonans gjør to runder rundt solen på samme tid som Neptun gjør tre. Flere av disse objektene krysser Neptuns omløpsbane, men forstyrres aldri av den store planetens ettersom de befinner seg i perihelium når Neptun er langt borte. Et typisk eksempel på dette er Pluto. Cubewanos. Cubewanos har fått sitt navn etter det første oppdagede objektet 1992 QB1 ("que-bee-one på engelsk"). Denne gruppen blir noen ganger referert til som de klassiske kuiperbelteobjektene. De befinner seg mellom 39,5–48 AU fra solen og er ikke noen baneresonans med Neptun. Som oftest har deres omløpsbane lav eksentrisitet og banehelling. Det finnes imidlertid objekter med kraftigere banehelling. Et typisk objekt er dvergplaneten Makemake. Pluto og Charon. a> og tre av dens måner a>. Månene har en mye større avstand enn avbildet. Makemake sett gjennom Hubble teleskopet 20. november 2006 Pluto (39 AU gjennomsnittlig), er en dvergplanet i kuiperbeltet. Da den ble oppdaget i 1930 ble den betraktet som den niende planeten, en betegnelse den beholdt frem til 2006. Da ble det gitt en ny definisjon av planetbegrepet, blant annet fordi man oppdaget Eris, en dvergplanet i kuiperbeltet som er større enn Pluto. Plutos omløpsbane er noe eksentrisk og heller 17° mot ekliptikken. Pluto har fem kjente måner: Charon, Nix, Hydra og to måner med de foreløbige navnene 2011 P 1 og 2012 P 1. Charon er så stor i forhold til Pluto at systemets massesentrum befinner seg ved en posisjon mellom legemene. Dette gjør at de kan betraktes som ett binært system. De seks legemene roterer rundt deres felles massesentrum mellom objektene i stedet for rundt Pluto. Pluto og dens måner befinner seg i en 3:2 baneresonans med Neptun og har gitt navn til Plutinoene, som alle befinner seg i samme type omløpsbane. Haumea. Haumea (43,34 AU gjennomsnittlig) er i en 12:7-baneresonans med Neptun. Den har to kjente måner: Hiʻiaka og Namaka. Den har en mer utstrakt ellipsoideform sammenlignet med andre dvergplaneter. Den ble oppdaget i 2004, og fikk sitt navn i forbindelse med at den ble klassifisert som en dvergplanet i 2008. Makemake. Makemake (45,79 AU gjennomsnittlig) er det største kjente objektet i det klassiske kuiperbeltet. Etter Pluto så er den det lyssterkeste objektet i kuiperbeltet. Den fikk sitt navn og sin status som dvergplanet bekreftet i 2008. Perihel er på 38,71 AE og aphel på 52,57 AE. Omløpstid om sola er 308 år. Diameteren er anslått til –  km. Dette gjør den kanskje til den 3. største kloden som er observert til nå i denne delen av solsystemet, etter Eris og Pluto. Ingen måner er til nå observert i baner rundt Makemake. Makemake ble oppdaget 31. mars 2005 av et team ledet av Mike Brown. Oppdagelsen ble offentliggjort 29. juli 2005, samme dag som oppdagelsen av Eris ble gjort kjent, og bare to dager etter at oppdagelsen av Haumea var gjort kjent. Den spredte skiven. Den spredte skiven (engelsk "Scattered disc") overlapper kuiperbeltet, men strekker seg mye lengre utover. Dette området antas å være opprinnelsen til de kortperiodiske kometene. Legemene man finner her, benevnt "Scattered disc objects" (SDO), antas å ha havnet i sine omløpsbaner i forbindelse med at Uranus og Neptun begynte å vandre utover i solsystemet like etter at de var dannet i Solsystemets barndom. Deres perihelium finnes i det indre av kuiperbeltet og deres aphelium finnes iblant så langt ut som 150 AU fra solen. Eksentrisiteten hos objektene er ofte høy, og banehellingen iblant vinkelrett mot ekliptikken. Visse astronomer betrakter kentauerer og objekt i den spredte skiven som en del av samme gruppe på hver sin side av Neptun. Eris. Eris (68 AU gjennomsnittlig) er det største kjente spredte skiveobjektet. Den skapte debatt om hva som kjennetegner en planet da det viste seg at den var minst 5 % større enn Pluto, med en anslått diameter på  km. Den er den største av de kjente dvergplanetene. Som Pluto er dens omløpsbane kraftig eksentrisk med et perihelium på 38,2 AU og et aphelium på 97,6 AU, og har en kraftig banehelling. Den har en måne, Dysnomia. Diameteren er anslått til klart større enn Pluto. Flere astronomer kunne etter hvert bekrefte at Eris faktisk er i diameter, eller større enn Pluto. Dette gjør Eris til den 9. største kloden i direkte omløp rundt solen kjent til nå (selv om den er mindre enn minst 6 av de 8 indre planetenes måner, inklusive Månen). Nye data viser også at Eris er mer massiv enn Pluto. De nye resultatene, skaffet av blant annet Hubble-teleskopet og Keck-observatoriet, indikerer at tettheten til materialet som danner Eris, er omtrent Dette betyr at Eris mest sannsynlig er bygd opp av is og stein, noe som er meget likt sammensetningen til Pluto. Extended Scattered disc. Utenfor den spredte skiven finnes det ytterligere en gruppe objekter, Extended scattered disc (E-SDO), som har et perihelium fra 40 AU og utover. Disse antas ikke å ha kunnet fått sine omløpsbaner som en konsekvens av Neptuns utvandring ved solsystemets dannelse. Istedet finnes der teorier om at disse har havnet her i forbindelse med at en stjerne har passert gjennom solsystemets ytterkanter. Sedna. En kunstners fremstilling av Sedna Sedna (525,86 AU gjennomsnittlig) er et stort rødaktig Plutolignende objekt med en enorm utstrakt omløpsbane som strekker seg fra 76 AU til 930 AU fra solen. Omløpstiden er  år. Sedna er et av eksemplene på en ny type objekter som befinner seg i svært anderledes omløpsbaner. Mike Brown som oppdaget planeten i 2003 mener at den er et bevis for at det finnes en indre Oorts sky på samme måte som man lenge har antatt at det finnes et ytre  AU unna. David C. Jewitt mener imidlertid at planeten er for stor til å ha kunne bli dannet så langt ut, at den ble dannet lengre inn i solsystemet og svært tidlig ble slynget ut i en fjern bane. Den lave banehellingen (12°) er med på å styrke antakelsen. Noen forklaring til den rødaktige fargen, som er i samme klasse som Mars, har man ikke i dag. Sedna er tilstrekkelig stor til å kunne klassifiseres som en dvergplanet, men man vet for lite om dens form. (225088) 2007 OR10. En kunstners fremstilling av (225088) 2007 OR10 Det transneptunske objektet (225088) 2007 OR10 ble oppdaget 17. juli 2007 av et team ledet av astronomen Michael E. Brown ved Palomar Observatory. Det er det største objektet i solsystemet som ennå ikke har fått et navn. Det er estimert å ha en størrelse som ligger mellom dvergplanetene Haumea og Sedna. Dens diameter er mellom og  km, og dens masse har ennå ikke blitt målt. Det er ennå ikke formelt anerkjent som en dvergplanet av den Internasjonale Astronomiske Union, selv om enkelte astronomer kaller det en dvergplanet, og andre betrakter det som en kandidat. Det befinner seg 67,21 AE unna solen, og har en omløpshastighet rundt solen på 550,98 år. Eksentrisiteten er 0,500. De ytterste delene. Hvor solsystemet slutter og det interstellare rommet begynner er vagt definert. De ytre grensene dannes av to ulike fenomener, nemlig solvinden og gravitasjon. Den ytterste grensen for solvindens påvirkning på omgivelsene ligger omtrent fire ganger lengre ut enn Plutos avstand til solen. Denne "heliopausen" anses å være grensen der det interstellare materie begynner. Samtidig antas solens Hill-sfære, det området der solens gravitasjon dominerer over andre masser, å fortsette nærmere  ganger lengre ut. Heliopausen. Heliosfæren er delt i to separate regioner. Solvinden ferdes med cirka 400 km/s frem til den kolliderer med plasmastrømmen i det interstellare materie. Kollisjonene skjer ved endesjokket som ligger omtrent 80–100 AU fra solen motvinds, og cirka 200 AU medvinds. Her bremses solvinden ned dramatisk, kondenseres og blir mer turbulent. Den danner en stor oval form som heter helioskallet og som ser ut og oppfører seg omtrent som en komethale og strekker seg om lag 40 AU motvinds, men flere ganger dette i motsatt retning. De to romsondene "Voyager 1" og "Voyager 2" har nå passert endesjokket og er på vei inn i helioskallet, henholdsvis omtrent 94 og 84 AU fra solen. Den ytre grensen i heliosfæren, heliopausen, er det punktet der solvinden til slutt avtar helt og der det interstellare rommet begynner. Bortenfor heliopausen, omtrent 230 AU fra solen, finnes baugsjokket, som er en form for «plasmakjølevann» som blir avgitt av solen når den beveger seg gjennom Melkeveien, ikke helt ulikt en båt som beveger seg gjennom vannet. Ingen romfarkoster har foreløpig passert bortenfor heliopausen, så det finnes ingen direkte målinger derfra. NASAs Voyagersonder forventes å passere heliospausen en gang i løpet av det kommende tiåret, og vil da sende tilbake verdifulle data om strålingsverdier og solvinden til jorden. Hvor godt heliosfæren beskytter solsystemet mot kosmisk stråling er så langt et ubesvart spørsmål. Oorts sky. Illustrasjon over kuiperbeltet og den hypotetiske Oorts sky. Oorts sky er en stor hypotetisk masse lengst ut i solsystemet som antas å kunne bestå av opp til en billion (1012) isete objekter og anses å være kilden til alle langperiodiske kometer. Den skal ligge omtrent  AU fra solen (omtrent 1 lysår), muligens så langt ut som  AU (1,9 lysår). Oorts sky antas å bestå av objekt som ble kastet ut fra det indre solsystemet av en gravitasjonspåvirkning fra de ytre planetene. Objektene i skyen beveger seg svært langsomt og kan forstyrres (perturberes) av sjeldne hendelser som kollisjoner mellom objekter, gravitasjonell påvirkning fra passerende stjerner eller fra hele galaksen ved såkalte galaktiske tidevannskrefter, tidevannskrefter som utøves av Melkeveien. Slike hendelser kan forårsake at et større antall kometer begynner å bevege seg samtidig mot de sentrale delene av solsystemet. Grenser. Mye av solsystemet er fremdeles ikke kartlagt og hva som finnes i visse regioner er stort sett ukjent. Solens gravitasjonelle felt er anslått til å dominere omgivelsene ut til omkring 2 lysår ( AU). Lavere anslag for radius av Oorts sky peker på at denne ikke ligger lengre ut en  AU. Regionen mellom Kuiperbeltet og Oorts sky, et område på flere titusentalls AU i radius, er i praksis nesten helt ukjent. Det pågår også studier av regionen mellom Merkur og solen som også mistenkes å kunne inneholde ukjente legemer. Imidlertid er det kun snakk om mindre objekter i dette området. Solsystemet i galaksen. Solsystemet befinner seg i galaksen Melkeveien, en stavspiralgalakse som med en diameter på rundt  lysår inneholder rundt 200 milliarder stjerner. Vår sol befinner seg i en av Melkeveiens ytre spiralarmer, som kalles for Orion-armen eller den "lokale armen". Vi befinner oss mellom og  lysår fra galaksens sentrum og beveger oss med en hastighet på rundt 200 kilometer per sekund, noe som innebærer at det tar 225–250 millioner år for en runde rundt galaksen. Denne rotasjonstiden kalles for solsystemets galaktiske år. Solapex, retningen av solens bevegelse gjennom det interstellare rommet, er omtrent mot stjernebildet Herkules og stjernen Vegas nåværende posisjon. Solsystemets posisjon i galaksen har høyst sannsynlig hatt en avgjørende påvirkning på livets utvikling på jorden. Omløpsbanen er nesten sirkulær og har omtrent samme hastighet som spiralarmene, noe som innebærer at vi passerer dem svært sjelden. Ettersom tettheten av potensielt farlige supernovaer er betydelig større i spiralarmene, har det gitt jorden lange perioder med interstellar stabilitet slik livet har kunnet utvikles. Solsystemet befinner seg også på sikker avstand fra de kaotiske regionene i galaksens sentrum der nærliggende stjerner stadig ville sende inn kometer fra Oorts sky mot de indre delene av solsystemet, og i verste fall kanskje trekke planetene ut av sine baner. Den intensive strålingen i denne regionen ville også hatt en negativ påvirkning på utviklingen av komplekst liv. Til og med i solsystemets nåværende posisjon har man spekulert i at nye supernovaer kan ha påvirket livet negativt i løpet av de siste  årene gjennom å slynge utkastede deler av stjerner mot solen i form av radioaktivt støv og større, kometlignende legemer. Illustrasjon av den lokale boblen De umiddelbare omgivelsene. Solsystemets nærmeste galaktiske omgivelser kalles for den lokale interstellare skyen, et område med forholdsvis høy tetthet av gasspartikler i den ellers så ganske tomme regionen som benevnes som den lokale boblen. Den lokale boblen er et timeglassformet tomrom i det interstellare materiet med en diameter på omtrent 300 lysår. Det har tetthet av nøytralt hydrogen på 0,05 atomer per kubikkcentimeter, en tidel av gjennomsnittet for det interstellare materet i Melkeveien som helhet. Boblen inneholder høytemperaturplasma som antyder at den kan være et resultat av flere nyere supernovaer. Det finnes relativt få stjerner innenfor 10 lysår (95 billioner km) fra solen. Den nærmeste er trippelstjernen Alpha Centauri som befinner seg rundt 4,4 lysår unna. Alpha Centauri A og B er et tett bundet par av sol-lignende stjerner, mens en liten rød dvergstjerne, Alpha Centauri C (også kjent som Proxima Centauri), beveger seg i en bane rundt de øvrige to i en avstand av omkring 0,2 lysår. De nærmeste stjernene utover disse er de røde dvergene Barnards stjerne (5,9 lysår), Wolf 359 (7,8 lysår) og Lalande 21185 (8,3 lysår). Den største stjernen innenfor 10 lysår er Sirius (8,6 lysår), en lys hovedseriestjerne som har omtrent dobbelt så stor masse som solen. I en bane rundt Sirius finnes en hvit dverg kalt Sirius B. De gjenstående stjernene innenfor 10 lysår er dobbeltstjernen Luyten 726-B (8,7 lysår) og den ensomme røde dvergen Ross 154 (9,7 lysår). Den nærmeste ensomme sollignende stjernen er Tau Ceti, som ligger omtrent 11,9 lysår unna. Den har omtrent 80 % av solens masse, men lyser kun med 60 % av luminositeten. Den nærmeste kjente exoplaneten befinner seg rundt stjernern Epsilon Eridani, en stjerne noe lyssvakere og rødere enn solen, som befinner seg omkring 10,5 lysår unna. Dens eneste bekreftede planet, Epsilon Eridani b, har omtrent 1,5 ganger større masse enn Jupiter og beveger i en runde rundt sin moderstjerne på 6,9 år. Opprinnelse og utvikling. Solsystemet ble dannet fra gravitasjonskollapsen av en gigantisk molekylsky for omtrent 4,6 milliarder år siden. Denne skyen var sannsynligvis flere lysår bred og ga trolig opphav til flere stjerner. Den delen av denne skyen som skulle bli solsystemet, begynte å kollapse og vedvarende drivmoment førte til en raskere rotasjon. Skyens sentrum, der størstedelen av massen var samlet, ble betydelig varmere enn den omkringliggende skiven. a>, et område som fungerer som «barnehage» for stjerner, og som sannsynligvis minner om den urnebulosa som vårt solsystem ble dannet av. Synsfeltet i bildet er kun omkring 0,14 lysår stort. Etter hvert som denne sammentrukne stjernetåken roterte, begynte den å flate ut til en protoplanetarisk skive med en diameter på omkring 200 AU og en varm, tett protostjerne ved dens sentrum. Ved dette tidspunktet i solens utvikling anses den å ha vært en. Studier av slike stjerner viser at de ofte omgis av skiver av protoplanetar materie med masser på omtrent 0,001–0,1 solmasser, med hoveddelene av stjernetåkens masse samlet i selve stjernen. Planetene ble dannet gjennom akkresjon fra denne skiven. I løpet av 50 millioner år ble trykket og tettheten av hydrogen i protostjernens kjerne tilstrekkelig stort for at en kjernefusjon kunne begynne. Temperaturen, reaksjonshastigheten, trykket og tetttheten økte frem til en tilstand av hydrostatisk likevekt ble nådd, der det termiske trykket utenfra tilsvarer den gravitasjonelle kraften som forsøker å dra sammen stjernen ytterligere. Ved dette tidspunktet ble solen en hovedseriestjerne. Solsystemet kommer til å bestå som det er i dag, frem til solen begynner sin utvikling fra hovedserien i Hertzsprung-Russell-diagrammet. Etter hvert som solen brenner gjennom sitt lager av hydrogen, vil energiproduksjonen som hindrer kjernen fra å kollapse, avta, noe som får den til å minske i størrelse. Det økende trykket varmer opp kjernen, og forbrenningen av hydrogen økes. På grunn av dette blir solen langsomt lysere, og den sender allerede ut 40 % mer varme enn da den og solsystemet ble dannet. Omkring 5,4 milliarder år frem i tid vil hydrogenet i solens kjerne nesten fullstendig ha blitt omdannet til helium, noe som avslutter hovedseriefasen i solens utvikling. Ved dette tidspunktet vil solens ytre lag ekspandere til omkring 260 ganger dens nåværende diameter, og solen blir dermed en rød kjempe. På grunn av det betydelig større overflatearealet, vil temperaturen på overflaten bli betraktelig lavere enn den er nå som hovedseriestjerne (omkring  K som lavest). Til slutt kommer de ytre lagene av solen til å støtes bort, og det som gjenstår av solen, er en hvit dverg, et objekt med ekstrem tetthet der halvparten av solens masse er igjen, men objektet bare er like stort som jorden. De avkastede ytre delene av solen danner en såkalt planetarisk tåke, som sender en del av materialet som dannet solen tilbake til det interstellare materiet. Stormester. Stormester er en tittel som brukes for den høyeste lederen i ordener, for eksempel i ridderordener og fortjenstordener, men også i selvstendige ordener som Den suverene militære Malteserorden og i brorskap som frimurerordener. I Den katolske kirke har en stormester samme rang i hierarkiet som en erkebiskop, selv om han ikke er ordinert til biskop. Stormester brukes også om vinnere av visse mesterskap i sjakk (se internasjonal stormester i sjakk). Buddha. Siddharta Gautama (trolig 563–483 f.Kr.) var en indisk prins som regnes som stifteren av buddhismen. Siddharta Gautama fikk ærestittelen Buddha, som på sanskrit betyr «den oppvåknede», fordi han ifølge buddhismen på et tidspunkt innså hvordan alt henger sammen og fant en metode for å kunne gjøre slutt på lidelsen i tilværelsen og oppnå nirvana. Liv og lære. Siddharta Gautama var sønn av kong Suddhodana i Sakya-ættens hovedstad Kapilavastu (i Nepal-distriktet Kapilvastu), på grensen mellom det nåværende Nepal og den indiske provinsen Bihar. Som ung levde han et bekymringsløst liv i luksus. En plutselig erkjennelse av sykdom, alderdom og død fremkalte en åndelig krise. Det fikk ham til å dra bort og søke etter svar på åndelige spørsmål. Han utøvde lenge en streng askese, men ble skuffet over dette også. Han satte seg så i meditasjon under et fikentre ved det nåværendeBodh Gaya i Bihar, og opplevde samme natt det avgjørende gjennombrudd, «oppvåkningen». Etter dette fikk han ærestittelen "Buddha", det vil si «den oppvåknede», og vandret rundt og spredte sin innsikt og kunnskap i 45 år. Han grunnla en forening, sangha, med disipler, bhikku. Folk fra alle sosiale lag kom for å høre ham. Da han døde i en alder av åtti år, var han blitt kjent og ansett. Klostersamfunnene han grunnla er i dag blant verdens eldste organisasjoner. Siddharta Gautama regnes i dag for å ha vært en faktisk historisk person. Det oppstod likevel tidlig en mengde legender og bemerkelsesverdige fortellinger om Buddhas liv. Det fortelles for eksempel om hans nedstigning fra Tushita-himmelen, om omstendighetene rundt hans fødsel og ellers mye fra både hans barndom og voksne liv. Buddha blir av sine tilhengere, og av hele den eldste tradisjonen, ikke betraktet som en gud, men som et enestående vesen som ved egen kraft nådde frem til innsikt. Buddha-framstillinger i kunsten. Buddha fremstilles på mange måter i billedkunsten. Buddha-bilder lages ofte med stiliserte håndstillinger, som uttrykker forskjellige gester. Han avbildes også liggende, idet han inntrer i nirvana. Sosialistisk Folkeparti. Sosialistisk Folkeparti (SF) var et tidligere politisk parti i Norge, stiftet i 1961. Bakgrunn. Bakgrunnen for dannelsen av SF var misnøye med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk, spesielt Norges NATO-medlemskap under den kalde krigen og Arbeiderpartiets ønske om utplassering av atomvåpen på norsk jord. En gruppe rundt avisen Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1961. Denne gruppen, som sto for «det tredje standpunkt» i utenrikspolitiske spørsmål, uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen, stiftet samme år ble Sosialistisk Folkeparti. Sosialistisk Folkeparti var i radikal opposisjon til den norske utenrikspolitikken, særlig i spørsmål som Vietnamkrigen, NATO-medlemskap og de tette båndene til USA. Historie. Ved valget til Stortinget samme år fikk partiet valgt inn to representanter, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Med dette mistet Arbeiderpartiet flertallet sitt, de fikk 74 mandater, like mange som de borgerlige til sammen. Denne vippeposisjonen brukte SF til å felle Einar Gerhardsens regjering på Kings Bay-saken i 1963. Dette selv om de like etter innstilte på at Arbeiderpartiet skulle danne ny regjering, noe AP sa nei til. Det førte til den første borgerlige regjeringen etter krigen. Holm og Gustavsen ble gjenvalgt i 1965. Partiets ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) begynte etter hvert å bevege seg i retning av marxisme-leninisme, noe som førte til et brudd i 1969. Arbeidernes Kommunistparti, Rød Ungdom og Rød Valgallianse er følger av dette bruddet. Etter dette ble Sosialistisk Folkepartis Ungdom (SFU) opprettet. SF falt ut av Stortinget i 1969, men fikk igjen representasjon etter at Arne Kielland i 1972 meldte overgang fra Arbeiderpartiet. SF var den viktigste kraften bak dannelsen av Sosialistisk Valgforbund som senere ble til Sosialistisk Venstreparti, som i stor grad er å betrakte som SFs direkte etterfølger. Forholdet mellom SF og Arbeiderpartiet var preget av sterk gjensidig antipati. «Da tente jeg sigaren» skrev Einar Gerhardsen i sine memoarer om valgnatten 1969, da SF falt ut av Stortinget. Setesdalsbanen. Setesdalsbanen er jernbanestrekningen som opprinnelig gikk mellom Kristiansand og Byglandsfjord i Setesdal. Banen var 78 km lang. Den ble bygget med sporvidde 1067 mm (3,5 fot). Banen ble nedlagt i 1962, men en strekning av den på 8 km er bevart og drives idag som museumsjernbane. Setesdalsbanen er blant de største turistattraksjonene på Sørlandet. Historie. Setesdalsbanen ble åpnet på strekningen fra Kristiansand til Hægeland 26. november 1895, til Byglandsfjord 27. november 1896. Stasjonene langs linjen var blant andre Mosby, Vennesla, Grovene (Grovane), Iveland og Hægeland. En av banens første driftsbestyrere, fra 1896, var den norske jernbane-ingeniøren Lars Lysgaard. Setesdalsbanen var en del av et kommunikasjonssystem i Setesdal. Fra før av var det dampbåtrute på Byglandsfjorden. Banens endestasjon var Byglandsfjord stasjon. Derfra kunne de reisende ta dampbåten Bjoren til Bygland eller Ose. Fra Ose var det den første tiden hesteskyss videre oppover dalen, seinere ble det rutebil. Da veien ble bygd rundt Fånefjell ble det rutebil langs fjorden helt ned til Byglandsfjord. I dag er Byglandsfjord stasjon et fredet kulturminne. Da Sørlandsbanen ble åpnet til Kristiansand i 1938, ble Grovane den nye endestasjonen for Setesdalsbanen, med forbindelse til Sørlandsbanen. Setesdalsbanen ble nedlagt 1. september 1962, og sporet ble fjernet mellom Byglandsfjord og Beihølen. Den 6 km lange strekningen mellom Beihølen og Grovane ble imidlertid bevart av lokale entusiaster i Setesdalsbanens Hobbyklubb som ble startet i 1964. Banen er i klubbens regi drevet som museumsjernbane. En strekning på 2 km til Røyknes stasjon er gjenopprettet og ble åpnet 5. september 2004. I dag er Setesdalsbanen en museumsjernbane, drevet av Stiftelsen Setesdalsbanen, med damptog som trafikkerer den 8 km lange strekningen mellom Grovane og Røyknes. Fra 1. januar 2006 er Setesdalsbanen en avdeling i det konsoliderte Vest-Agder-museet IKS, men Stiftelsen Setesdalsbanen står fremdeles for togdriften. Fire damplokomotiver fra 1894–1902 er bevart, sammen med et antall person- og godsvogner. Trafikken på Setesdalsbanen er innstilt fra 8. juni 2012 og inntil videre. De bevarte lokomotivene. To lokomotiver på Røyknes stasjon 9.mai 2004. Diesellokomotiver for normalspor. Disse lokomotivene brukes kun til skifting på områder med kombinert spor. Den skandinaviske halvøy. Den skandinaviske halvøya består av Norge, Sverige, og den nordvestre delen av Finland, og har sitt navn etter den latinske formen Skandinavia, av det urnordiske ordet Skadinaujo, som svarer til det moderne områdenavnet Skåne. Danmark tilhører ikke den skandinaviske halvøya, men er like fullt en del av Skandinavia. Den skandinaviske halvøy er en del av den større halvøya Fennoskandia. Sølv. Sølv er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ag og atomnummer 47. Historie. Sølv har vært bearbeidet og brukt av mennesker siden omkring 5 000 år før Kristi fødsel. Det ble benyttet av gotere, assyrere, grekere, romere, egyptere og germanere. Sølv var tidvis like verdifullt som gull. Sølvet stammet i hovedsak fra gruver i Lavrion, cirka 50 km sør for Athen. Da grekerne stormet Troja, var det ved hjelp av bronsevåpen kjøpt av fønikerne for sølv fra Lavrion-gruvene. Perserne forsøkte å ta gruvene, men ble slått ved Marathon i 490 f.Kr. Senere brakte de spanske kolonistene med seg store mengder sølv fra «Den nye verden», noe som førte til at sølvprisene falt i «Den gamle verden». I 1570 forenklet myndighetene i Kina sitt skattesystem ved å innføre kun én type skatt som måtte betales i sølv, slik at etterspørselen etter sølv steg enormt. På 1600-tallet endte ca to tredjedeler av verdens sølvproduksjon derfor i Kina, og sølvet européerne brakte med seg fra Amerika, skapte betydelig vekst i internasjonal handel. Det kjemiske symbolet Ag kommer fra sølvs latinske navn "argentum", som igjen stammer fra sanskrit "argunas" – «skinnende». Det norske navnet kommer fra gammelnorsk "silfr" som antagelig stammer fra gammeltysk "silabar". Argentina er oppkalt etter det latinske navnet på sølv, "argentum". Egenskaper. Sølv er et mykt formbart transisjonsmetall som regnes til edelmetallene og tungmetallene. Det er litt hardere enn gull og har en metallisk hvit glans. Rent sølv er svært mykt og en terning på 1 cm³ kan trekkes til en 1600 m lang tråd. Det har den høyeste elektriske og termiske ledningsevnen av alle metaller. Sølv er korrosjonsbestandig i romtemperert luft og vann, men oksiderer i luft eller vann som inneholder ozon eller hydrogensulfid. Sølv har også meget høy lysrefleksjon. I u-oksiderte snittflater kan så mye som 99,5 % av synlig lys bli reflektert. Sølv løses opp av oksiderende syrer, som salpetersyre. I varm konsentrert svovelsyre løses det også opp, men er uløselig i saltsyre og natronlut. Sølvhalogenider er lysfølsomme og brukes i fotografisk film. Misfarget sølvtøy er ofte et resultat av denne egenskapen. Selv om sølv har bedre elektriske egenskaper enn kobber, har pris og sølvs overflateoksidasjon hindret utbredt bruk til elektriske formål. Isotoper. Naturlig forekommende sølv består av 2 stabile isotoper: 107Ag (51,839%) og 109Ag (48,161%). I tillegg er 36 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 108m1Ag med halveringstid 418 år, 110m1Ag med halveringstid 249,79 døgn, 105Ag med halveringstid 41,29 døgn, 106m1Ag med halveringstid 8,28 døgn og 111Ag med halveringstid 7,45 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 6 timer, og de fleste kortere enn 30 minutter. CAS-nummer: 7440-22-4 Forekomst. Sølv forekommer i ren form naturlig som korn, tråder, og klumper. Det finnes også naturlig i kjemiske forbindelser med svovel, arsen, antimon, eller klor, og i flere malmer og mineraler som sølvglans (Ag2S) og klorargyritt (hornsølv) (AgCl). En annen malm som sølv blir funnet i er pyrargyritt. Sølv kan utvinnes som biprodukt ved elektrolytisk raffinering av kobber, og ved bruk av Parkes prosessen på blymalmer som inneholder små mengder sølv. I 2007 ble det produsert 20 500 tonn sølv på verdensbasis. De største produsentlandene var Peru (3 400 tonn), Mexico (3 000 tonn), Kina (2 700 tonn) og Australia (2 000 tonn). Det ble i 2007 gjenvunnet omkring 1 600 tonn sølv, inkludert 60 til 90 tonn fra skyllevann i foto-industrien. Verdens utvinnbare sølv-reserver er anslått til 270 000 tonn. Sølv i Norge. De mest kjente forekomstene av sølv i Norge finnes i Kongsbergfeltet, som tilhører Kongsberg-Bamblefeltet. Her opptrer sølvet i flere former, men mest kjent er "trådsølvet". Sølvet forekommer i yngre kalkspatganger i grunnfjellet. Norges eldste gruve ligger i Oslo nedenfor Gamle Aker kirke. I Historia Norvegiae, en liten Norges-historie skrevet på latin i 1170-årene, nevnes denne sølvgruven, kjent som «Dragehulene». Gruven var nedlagt allerede dengang, da den ikke kunne holdes tom for vann, og gangene ble antatt å være gravd av en drage som folk mente voktet en skatt under kirken. I Norge påbød daværende Kong Håkon V stempling av sølv så tidlig som i 1314. Stempelet var en garanti fra sølvsmeden om at sølvvaren var av riktig kvalitet og god fagmessig utførelse. Også den gangen ble det foretatt stikkprøver av offentlige kontrollører, Guardein. I dag utfører Edelmetallkontrollen dette arbeidet. Mellom 1623 og 1958 ble det, med enkelte opphold, utvunnet til sammen ca. 1 350 tonn rent sølv på Kongsberg Sølvverk. Sølvprisen. Prisen på sølv bestemmes på NYMEX-børsen. I 2007 var gjennnomsnittsprisen på sølv 13,40 USD per troy ounce (431 USD per kg), en økning fra 2006 da gjennomsnittsprisen var 11,61 USD per troy ounce (375 USD per kg). Dette var den høyeste gjennomsnittsprisen siden 1980. i 2011 har sølvprisen vært over 40 USD per troy unce. Anvendelse. Fordi sølvet er et bløtt metall må det blandes, eller legeres, med andre metaller når det skal benyttes i smykker eller bestikk. I Norge bruker vi to forskjellige legeringer, 830 og 925. 830, som er mest vanlig, betyr at det er 830 tusendeler sølv og 170 tusendeler kobber, legeringen benyttes mest til bruks- og pyntegjenstander (korpusartikler). 925 (Sølv Sterling) benyttes bl.a. til emaljeprodukter. I Norge er det forbudt å selge varer som sølv dersom det er mindre enn 830 tusendeler sølv. Sølvstandarden i smykkeindustrien er "Sølv sterling", som er 92,5% sølv og 7,5% kobber, derav 925-stempelet. Mange generasjoner over hele verden har benyttet sølv til mynter. Den britiske myntenheten «pund sterling» var basert på verdien av et troy pund sterling-sølv. Mange land brukte sølvstandard som grunnlag for pengesystemene sine før gullstandarden ble innført. Sølv har en rekke anvendelser. I ren tilstand blir det brukt der det stilles krav til korrosjonsbestandighet (at det ikke oksiderer) og god elektrisk og termisk (god varmeleder) ledningsevne. Nest etter gull er sølv det mykeste og mest formbare av alle metaller. Det lar seg bearbeide til meget tynne, gjennomskinnelige folier med blågrønn farge og med en tykkelse på bare 0,0027 mm eller 2.7 µm, og trekke til så fine tråder at 1 km veier bare 0,5 gram. Det største forbruk av sølv har den fotografiske industrien, i form av sølvbromid. Sølv i medisinen. Sølv og sølvforbindelser ble lenge brukt i medisinen. I dag blir sølv bl. a. brukt som desinfeksjonsmiddel i sårterapier. Sølv har en desinfiserende effekt pga. at sølvioner trenger inn i bakteriecellen og forstyrrer dens stoffskifte og skader cellestrukturen og osmotisk likevekt i den grad at det kan føre til døden for bakteriecellen. For å forsterke effekten blir det av og til tilsatt klorforbindelser. Den antibakterielle virkningen av sølv brukes for eksempel i sårplaster, i medisinske materialer, i klær (mindre bakterievekst betyr også mindre lukt) eller antibakteriell keramikk eller emalje. Den antibakterielle virkningen var allerede kjent i det antikke Hellas og i Romerriket. Men også besteforeldregenerasjonen brukte denne kunnskapen ved å legge en sølvmynt i melkebollen for å øke holdbarheten. Konger og fyrster brukte sølvbestikk, ikke bare for å vise rikdom, men også for å drepe sopp og bakterier i maten. Hyppig bruk av sølvfat, sølvbeger og sølvbestikk eller inntak av medikamenter som inneholder sølv, kan føre til irreversibel opphopning av sølv i huden, noe som gir en blågrå hudfarge ("argyria"). Sølv er også brukt som tilsetningstoff i mat. Det har nummer E-174 og er klassifisert som fargestoff. Sølv i heraldikk. I våpenskjold skal det være enten sølv eller gull. Disse kalles i heraldikken for "metaller" i motsetning til farger som er rødt, blått, grønt, svart og purpur. Sammen kalles alle disse for tinkturer. I fagmessige heraldiske våpenbeskrivelser (blasoneringer) brukes ordet sølv adjektivisk, f.eks. «et sølv kors». I engelsk heraldisk terminologi brukes ordet "Argent" om sølv. En heraldisk hovedregel er at alle våpen skal ha minst ett metall og en farge. Skjoldbunn eller skjoldfelt kan være av sølv, og enhver type figur i skjold kan være sølv, uten hensyn til om de tilsvarende figurene i naturen har sølv eller lys farge. En annen hovedregel er imidlertid at det ikke skal være «farge på farge eller metall på metall», det vil si ikke farget figur på farget bakgrunn og tilsvarende ved metall. Men unntak gjelder for korte grensesnitt, som gullskjeftet sølv øks i labbene til gull løve i Norges riksvåpen. Sølv kan i våpenskjold gjengis som hvitt. På flagg brukes hvitt og ikke sølv. Sølv er dermed så vanlig i våpenskjold at det ikke alltid kan påvises noen bestemt symbolikk bak valget av sølv.I nyere tids våpenskjold, bl.a. i norske kommunevåpen, er det likevel ofte lagt ganske mye symbolikk i valget av tinkturer og figurer. Et eksempel er Buskerud fylkeskommunes våpen som har skjoldbunnen sølv som symbol for Kongsberg Sølvverk. For øvrig er det mange norske kommunevåpen med sølv figurer, bl.a. en rev (Dyrøy fra 1986), sild (Flora, 1960), kniver (Gjerstad, 1986), en isbjørn (Hammerfest, 1938), måker (Haugesund, 1930 og Hasvik, 1984), ryper (Lierne, 1984 og Sirdal, 1986) og mynter (Randaberg, 1981) Saudi-Arabia. thumb Kongeriket Saudi-Arabia (arabisk:, al-Mamlaka al-ʻArabiyya as-Suʻūdiyya; egentlig det suʻūdiske kongedømmet Arabia, arabisk kortform as-Suʻūdiyya), vanligvis omtalt som Saudi-Arabia, er et land med geografisk beliggenhet i Midtøsten, og det største landet på den arabiske halvøy. Landet grenser mot Jordan i nordvest, Irak i nord og nordøst, Kuwait, Qatar, Bahrain og De forente arabiske emirater i øst, Oman i sørøst og Yemen i sør. Landet grenser også mot Persiabukten i nordøst, og Rødehavet mot vest. Saudi-Arabia har anslagsvis 29,2 millioner innbyggere, og et areal på omtrent 2 149 690 km². Kongeriket Saudi-Arabia blir noen ganger referert til som «De to hellige moskeers land», da med tanke på Mekka og Medina, som er muslimenes to helligste byer. Saudi-Arabia ble grunnlagt i 1902 av Abdul-Aziz bin Saud, hvis offensiv startet i 1902 med gjenerobringen av Al-Saud-familiens forfedres hjemby Riyadh, og kulminerte i 1932 med kunngjøringen og anerkjennelsen av Kongeriket Saudi-Arabia. Saudi-Arabia er det landet i verden som eksporterer mest olje, og denne eksporten smører den saudiske økonomien. Olje står for over 90 % av landets eksportinntekter og nesten 75 % av de statlige inntektene. Dette danner grunnlaget for en velferdsstat, som regjeringen har hatt problemer med å opprettholde i perioder med lav oljepris. Menneskerettighetsorganisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch, har gjentatte ganger uttrykt bekymringer angående menneskerettigheter i Saudi-Arabia, bekymringer som har blitt avfeid av den saudiske regjeringen. I Saudi-Arabia har ikke kvinner lov til å kjøre bil. Sharialover praktiseres også i Saudi-Arabia. Historie. Mellom 1902 og 1927 gjennomførte Ibn Saud en rekke erobringer. I 1932 ble navnet på statsdannelsen kongeriket Saudi-Arabia. Kong Faisal (regjerte 1964—1975) avskaffet slaveriet og gjennomførte en rekke reformer innen undervisning og helsestell. Landet har vært politisk knyttet til Storbritannia og USA. Landet deltok på alliert side i Gulfkrigen mot Irak i 1991, og hadde allierte baser på sitt territorium. Irak angrep hovedstaden Riyadh med Scud-raketter under krigen. Det amerikanske militære nærværet har siden blitt sterkt redusert, og landet har fått et mer anspent forhold til USA. Kong Fahd Ibn Abdel-Aziz al Saud har vært statsoverhode og statsminister siden 1982, Halvbroren Abdullah bin Abdulaziz al-Saud overtok. Flagget. Saudi-Arabias flagg er et symbol for de arabiske ørkenfolkene. En rekke varianter er blitt brukt etter at wahabittene kom til makten. Grønt skal ha vært profeten Muhammeds foretrukne farge. Forsvar. Landet har et forholdsvis moderne forsvar og har siden etterkrigstiden kjøpt mye materiell fra USA. I perioden 1951-2006 kjøpte de utstyr fra USA alene for ca 500 mrd kroner. I 2010 inngikk de en avtale med USA om kjøp av våpenutstyr til en anslått verdi på 335 mrd. kroner. Dette inkluderer 85 F-15 kampfly, 70 Apache-helikoptere, 36 Little Bird-helikoptrere og 72 Black Hawk-helikoptre. Våpenavtalen skal strekke seg over 15-20 år. Star Trek. Star Trek er fellesbetegnelsen på seks TV-serier, elleve spillefilmer, hundrevis av bøker, dataspill og beslektet litterært arbeid som omhandler en fremtidsvisjon skapt av Gene Roddenberry på 1960-tallet. Star Trek skildrer en optimistisk, nesten utopisk fremtid hvor menneskeheten har overvunnet sykdom, rasisme, fattigdom, intoleranse og krig på jorden. Hovedpersonene utforsker verdensrommet, oppdager nye sivilisasjoner og sprer fred og forståelse. Star Trek er en av de mest populære verk innen science fiction fra det tyvende århundre. "Star Trek" (1966–1969). "Star Trek" hadde premiere 8. september 1966, men hadde ikke stor suksess i starten. Det viste seg forøvrig etter at serien var stanset at "Star Trek" hadde meget trofaste og engasjerte fans. Fansen som referte til seg selv som trekkies, gjorde det populært med repriser og skapte et marked for senere serier og kinofilmer bygd på Roddenberrys verk. Star Trek-historiene anerkjennes nå som en del av amerikansk kultur, og oppnår stadig mer popularitet internasjonalt, også i Norge. Delvis takket være lobbyvirksomhet fra fansen bestemte NASA seg for å kalle sin romfergeprototype for "Enterprise". Mange av episodene i den første serien handler om møter med vesener langt mektigere enn romskipet og mannskapet. Disse vesnene tar skikkelse i mange ulike former: avanserte romvesenraser med psykiske krefter, farlige romvesenmaskiner og i ett tilfelle en gud. Noen ganger får en i mannskapet gudeaktige egenskaper etter en merkelig ulykke, noe som nesten alltid setter dem selv og mannskapet i fare. Serien kjennetegnes av en varsomhet i forhold til teknologi, og i mange episoder redder kaptein James T. Kirk (William Shatner) fremmede kulturer fra undertrykking av diktatoriske datamaskiner. De fleste situasjoner løser seg når vesenet eller maskinen er nær ved å ødelegge skipet eller gjøre mannskapet til slaver, men så blir reddet av Kirk. Hans vanlige strategi er å lure fienden med et deus ex machina, ofte fulgt av en glødende appell til humanistiske verdier. Denne første serien har senere fått benevnelsen "Star Trek: The Original Series" eller "ST:TOS" for å skille den fra de andre. "Star Trek: The Animated Series" (1973–1974). "Star Trek: The Animated Series" er en tegnefilmserie som foregår i det oppdiktede Star Trek-universet. Det offisielle navnet på serien var i likhet med den første serien med skuespillere kun "Star Trek", men tilføyelsen «The Animated Series» brukes av fansen til å skille den fra den opprinnelige Star Trek-serien (). Serien ble produsert av selskapet "Filmation" og hadde to sesonger i 1973 og 1974 som tilsammen består av 22 episoder à 30 minutter. Serien omhandlet det meste av den opprinnelige besetningen, som også ga stemme til figurene, med unntak av Pavel Chekov (Walter Koenig), som ble erstattet av Løytnant Arex. Arex var en del av en rase som hadde tre armer og tre bein. Man håpte at Star Trek skulle kunne ta i bruk all den frihet som animasjoner gir, men budsjettrammene var fortsatt et problem, og kvaliteten på animasjonene var dårlig. I det minste ga det muligheten til et mye mer omfattende landskap på fremmede planeter enn det et lite studio kunne gi. Det må bemerkes at selv om Enterprise-skipet var det samme som i originalserien, så hadde dette skipet et holodekk, i likhet med skipet som ble innført i The Next Generation-serien. "Star Trek: Phase II" (1978; ikke produsert). "Star Trek: Phase II" var ment å skulle starte i 1978 som flaggskipserien for et nytt TV-nettverk som Paramount var i gang med å opprette. 12 manuskript ble skrevet før produksjonen startet. Mesteparten av mannskapet fra "TOS" var planlagt å skulle returnere for et nytt fem år langt oppdrag på Enterprise, bortsett fra Spock fordi Leonard Nimoy ikke ville komme tilbake. En yngre, fullblods vulcaner, kalt Xon, skulle være erstatningen for Spock, selv om de fremdeles håpet at Nimoy ville gjøre gjesteopptredener. Kulisser ble laget og det ble gjort testopptak på flere minutter. Imidlertid gjorde risikoen å starte et fjerde nettverk og populariteten til "Star Wars" at Paramount bestemte seg for å lage en film istedenfor en TV-serie. Det første manuskriptet for TV-serien var grunnlaget for ' og to andre manuskript ble omskrevet og brukt i "Star Trek: The Next Generation". "Star Trek: The Next Generation" (1987–1994). I 1987 ble en ny TV-serie lansert, "Star Trek: The Next Generation" (forkortet til "ST:TNG" eller bare "TNG"), med et nytt mannskap og en ny handlingstråd. I motsetning til den opprinnelige serien møter mannskapet ombord på USS «Enterprise» NCC 1701-D som regel på andre raser som er teknologisk jevnbyrdige. En god del episoder er uten møter med andre raser, men med temaer som tidssløyfer, karakterdrama og naturkatastrofer. Selv om mannskapet også i denne serien møter på avanserte raser er det mindre konflikt og bedrag. Som regel prøver figurene å finne en fredelig løsning, og i noen tilfeller løses det hele på en humoristisk måte. En sentral forskjell i forhold til den opprinnelige serien er vektleggelsen av Hoveddirektivet (Prime Directive), som sier at den teknologisk avanserte Føderasjonen ikke skal blande seg inn i den teknologiske og moralske utviklingen av andre kulturer. I handlingen skaper dette ofte moralske konflikter mellom figurene, og besetningen må jevnlig bevitne vesener i nød som de er juridisk forhindret fra å hjelpe. Den største forskjellen mellom TOS og TNG er likevel at episodene er historisk knyttet til hverandre. Gjenstander, trusler og figurer fra tidligere episoder kommer ofte igjen, noe som styrker sammenhengen mellom episodene. En meget viktig figur som går igjen i hele serien, "Q", blir presentert i den første episoden ("Encounter at Farpoint"). Han er den mest innflytelsesrike enkelttrusselen i hele serien, og dette var også serieskapernes plan. Roddenberry ble vedvarende kalt produksjonsleder for "Star Trek: The Next Generation", men hans innflytelse ble gradvis svekket ettersom serien utspant seg. Da produsenten "Rick Berman" kom med på laget ble serien mer aktiv i sin karakter og bygde mer på action og krig. Dette ble tydeligere i de senere episodene av TNG, og tendensen fortsatte i senere serier. "Star Trek: Deep Space Nine" (1993–1999). I 1993 lanserte Paramount Pictures (ofte forkortet DS9) som gikk samtidig med slutten av "The Next Generation" og de fleste sesonger av "Voyager". DS9 er et avvik fra den vanlige "Star Trek"-oppskriften ved at serien ikke handler om romskipet "Enterprise" og mannskapet. Isteden handler serien om romstasjonen "Deep Space Nine", en fjern føderasjonsutpost på en tidligere cardassisk gruvestasjon. Forbindelsen med "The Next Generation" blir imidlertid tydeliggjort ved at klingonen Worf og tidligere transportørsjef O'Brien på NCC-1701-D «Enterprise-D» forflyttes dit. "Deep Space Nine" forlater de mer utopiske emnene fra tidligere Star Trek-serier, og vektlegger heller krig, politikk og diplomati, såvel som andre nye emner. Kommandør Benjamin Sisko (Avery Brooks) ble tvunget til å samarbeide med et splittet bajoransk styre med sin førsteoffiser, major Kira (Nana Visitor). Som en tidligere motstandsleder ønsker hun i begynnelsen ikke Føderasjonens hjelp til å drive stasjonen. Et annet eksempel på DS9s mørkere, mer konfliktorienterte handling er "Avdeling 31", en hemmelig politiavdeling i Stjerneflåtens etterretningstjeneste (Starfleet Intelligence). Denne udemokratiske skyggeorganisasjonen rettferdiggjør sine ulovlige, etisk betenkelige handlinger med at de er nødvendige for Føderasjonens vedvarende eksistens. Avdeling 31 medvirker i flere episoder om dominionkrigen. "Star Trek: Voyager" (1995–2001). "Voyager" hadde premiere på TV 16. januar 1995, i midten av "Deep Space Nine"s tredje sesong og foregår i samme periode som denne serien. Handlingen er satt til skipet USS «Voyager». I pilotepisoden blir «Voyager» sendt på et oppdrag for å spore opp et skip styrt av en cellegruppe av maquisene, en anti-cardassisk terroristorganisasjon. Under en jakt gjennom et område kjent som "the Badlands", blir skipene transportert til den andre siden av galaksen. De blir deretter strandet, maquisenes skip blir ødelagt og serien følger deres reise hjem. På veien hjem må skipet med det passende navnet hamle opp med organstjelende vidiianere, borgenes marerittlegioner og den ekstradimensjonelle skrekken fra rase 8472. "Star Trek: Enterprise" (2001–2005). I 2001 startet den nyeste serien som opprinnelig bare fikk navnet Enterprise. Den er den første uten ordene «Star Trek» i tittelen. "Enterprise" foregår i år 2151, ti år før Føderasjonen ble grunnlagt. Den hadde mer action og mer fokus på farer forbundet med utforskingen av verdensrommet med underlegen teknologi. Den hadde også en «Temporal Cold War»-plot som ser ut til å lede bort fra den tradisjonelle Star Trek-tidslinjen. Ved starten av den tredje sesongen i 2003 endret de tittelen fra bare "Enterprise" til "Star Trek: Enterprise". En del av fansen protesterte høylytt mot denne nyeste Star Trek-serien. De så på den som bare et forsøk på å tjene penger med mer action og fokus på lettkledde, kvinnelige romvesener, og dermed avsporing fra mer sentrale temaer fra de tidligere seriene. Andre har hevdet at de generelt sett lave seertallene skyldes et forsøk på å markedsføre deres TV-stasjon, UPN, mot en yngre, mannlig målgruppe. "Enterprise" har de laveste seertallene for en "Star Trek"-serie noensinne, en nedadgående trend siden avslutningen av "The Next Generation". Etter fire sesonger ble serien vedtatt avsluttet 3. februar 2005 grunnet stadig synkende seertall. Siste episode ble vist på UPN 13. mai 2005. Spillefilmer. Paramount Pictures har produsert ti spillefilmer, med en 11. film under produksjon. De første seks filmene omhandler mannskapet fra "The Original Series". Den sjuende har med skuespillere fra både "The Original Series" og "The Next Generation", mens de neste tre omhandler eksklusivt mannskapet fra "The Next Generation". Den 11. filmen foregår før "The Original Series" og handler om Kirk og Spock. Star Trek-samfunnet. ga seerne langt mer bakgrunnsinformasjon enn før om Føderasjonen, en union mellom ulike raser med hovedbasen på Jorden. Føderasjonen bruker ikke penger. Økonomien er basert på prinsippet om overflod, takket være blant annet replikator-teknologien (gjenstander som mat og klær kan produseres fra ren energi). Overfloden fører til at alle får tilfredsstilt sine økonomiske behov. Arbeid, kjøp og salg er derfor ikke nødvendig, og penger har dermed utspilt sin rolle. Andre raser bruker imidlertid penger. En rase kalt "Ferengi" (som i Thailand forøvrig er en nedsettende betegnelse på vestlige menn) er meget opptatt av penger og framstår som en allegori over jordboerne selv på et tidligere utviklingsstadium. I Føderasjonen er uønskede følelser som grådighet og sjalusi sterkt redusert siden eiendeler ikke har noen verdi utover den sentimentale. Figurene, især kaptein Jean-Luc Picard, legger ofte ut om hvordan folk i Føderasjonen nå bare strever med å forbedre seg selv og menneskeheten, ofte fulgt av et spørsmål som «Hva bruker du dagen din til?». Mange episoder og filmer handler om en trussel mot status quo som ofte blir løst av mannskapet, slik at alt som regel er tilbake til det normale ved slutten av episoden. På engelsk blir denne formen for selvstendige episoder kalt «reset button»: når man er ferdig med å leke må man putte alle klossene tilbake i kassen. Mange TV-serier har fått sin bane av denne måten å gjøre det på. På slutten av "Voyager"- og "Deep Space 9"-seriene ble denne forlatt til fordel for lengre, sammenhengende fortellinger. Gene Roddenberry var selv glad i de selvstendige episodene, og det at han døde i 1991 (under innspillingene av "Next Generation"), kan ha medvirket til at denne metoden ble forlatt. Roddenberry var en glødende forkjemper for likhetspolitikk, og brukte ofte TV-seriene til å vise sin visjon av et fremtidssamfunn basert på denne politikken. Originalserien hadde en fremtredende afrikansk-amerikansk kvinne som en del av mannskapet, Nyota Uhura (Nichelle Nichols). Nichols var den første afrikansk-amerikanske kvinne til å inneha en hovedrolle på amerikansk TV. Whoopi Goldberg(som er med fra andre sesong av "Next Generation") har selv sagt at en av grunnene til at hun regner seg som en "trekkie" var rollemodellen som Nichols var for henne. Bare 21 år etter at atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, hadde "Star Trek" en japansk offiser, Hikaru Sulu (George Takei) ombord. I den andre sesongen – muligens etter klager fra Sovjet om at det «internasjonale» mannskapet ikke hadde noen sovjetere – ble en russisk figur, Pavel Chekov (Walter Koenig), skrevet inn i serien. Den "vulkanske" førstestyrmannen, Mr. Spock (Leonard Nimoy) ble først avvist av TV-stasjonen fordi de fryktet at hans vagt satanistiske utseende ville føre til klager. Det endte likevel med at Mr. Spock ble en av de mest populære figurene i TV-serien, muligens på grunn av samspillet mellom hans fredelige, logiske og rolige rolle og doktor McCoys glødende, gammeldagse og hissige personlighet. Dagens TV-seere vil kanskje se på originalseriens fremstilling av minoriteter og kvinner som umoderne, men serien var fremskrittsvennlig, åpen og liberal for sin tid. En av "Star Treks" mer berømte påfunn var å vise det første kysset mellom en hvit amerikaner og en afrikansk-amerikaner på TV i USA. I en episode hvor tankekontroll ble brukt som unnskyldning til å bryte det tabuet, ble Kaptein Kirk og Uhura tvunget til å utføre det første kysset mellom raser (episode 67, "Platons Stebarn"). Serien hadde også en meget mektig romvesenrase, "klingonene", som minte mer om jordens asiater, fremfor mektige hvite europeere, men senere visninger har mange vikingaktige trekk til dem. Det er delte meninger om hvorvidt dette er en henvisning til "det røde Kina" eller et forsøk på å vise et balansert syn på etnisitet. Visninger på norsk TV. I 1996 ble en "Star Trek"–serie vist for første gang på norsk TV, da TVNorge begynte å vise en del av "The Next Generation". Noen få år senere viste TV 2 de første fire sesongene av den samme serien. I 2003 begynte TV 2 å vise "Voyager" på søndager og de viste to sesonger av denne serien. Fansen i Norge har protestert mot at "Voyager" ofte faller bort fra sendeplanen på grunn av sportssendinger. TV 2 begynte derfor også å sende serien på lørdager, for å unngå at det skulle gå flere uker mellom hver episode. Dette fungerte heller ikke. Ulike TV-kanaler har også vist enkelte av filmene. En del hadde også på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet muligheten til å se den opprinnelige serien og senere "Next Generation" på Sky One. Denne kanalen ble imidlertid kodet like etter oppstart av "Deep Space Nine". Norske fanklubber. Den første noenlunde utbredte fanklubben i Norge – "Star Trek Norge" – hadde utgangspunkt i en nettside startet opp av Mads Andre Strømsnes, som ble offisielt lansert 1. august 2001. Nettsiden ble drevet på frivillig initiativ og 17. januar 2005 ble det offisielt lagt ned. "Star Trek Norge" var ingen klubb i vanlig forstand med et valgt styre og medlemsinnmelding. Det medfølgende diskusjonsforumet og IRC-kanalen #STNorge på EFnet har imidlertid vært med på å samle norske tilhengere. En norsk trekkie-klubb ble stiftet i november 2004 med et eget forum som først gikk under navnet "Star Trek Norge". 21. januar ble navnet endret til "Trekkers Norge". Klubben tar sikte på å være en paraplyorganisasjon for flere små, lokale "Star Trek"-klubber, og har ønske om å være behjelpelig med etablering av slike der de ikke finnes. Trekkers Norge ble grunnlagt i Trondheim med leder Irene Brustad og nestleder Trine Våbenø de første årene. Klubben har nå over 100 medlemmer. Sund (kommune). Sund er en kommune i Hordaland fylke vest for Bergen. Kommunen består i hovedsak av den sørlige delen av øyen Sotra. Den grenser i nord til Fjell kommune. Over fjorder i øst og i sør kommer man henholdsvis til Bergen og Austevoll kommuner. I kommunen finnes følgende tettsteder/bygder: Skogsvåg, Klokkarvik, Steinsland, Tofterøy, Eidesjøen, Glesvær og Telavåg. Næringsliv. Næringsvirksomheten i Sund kommune er særlig konsentrert om shipping, fiskeri og turisme. På Skageneset sør for Skogsvåg er det stor aktivitet innenfor skipsnæringen. Lenger sør finnes flere fiskeoppdrettsanlegg, og på Lerøy har Lerøy Seafood lange tradisjoner. På Steinsland er Falck Nutec etablert med et treningssenter for offshore-bransjen. Like ved dette senteret ligger også Panorama Konferansehotell, kommunens eneste hotell, og Sartor Shipping er også lokalisert på Steinsland. Sund Senter er lokalisert på Skogsvåg. Kommunikasjon. Ankomstveien til Sund kommune er sårbar fordi det på strekningen mellom Fjell kirke og Skogsvåg ikke finnes alternative vegruter. Riktignok går det ferge fra Klokkarvik til Hjellestad i Bergen kommune, men denne fergen har kun kapasitet på rundt ti biler. I perioden 1988 til 1995 gikk det også ferge fra Austefjorden til Kvaløy i Austevoll kommune. Kulturarven. I Sund kommune er kystkulturen fremtredende, og sangtradisjonene gjenspeiler livet ytterst i havgapet. Den viktigste ambassadøren for dette var trubaduren Johannes Kleppevik. Nordsjøløypa går via kommunens høyeste fjell Førdesveten og formidler gamle tradisjoner. Kommunens tusenårssted er Glesnes Handelstad, hvor det også er plantet et tusenårstre. Kunstneren Kyrre Grepps kunstverk/skulpturer er plassert i terrenget på svabergene ned mot sjøen. Sotra. Sotra er en øy i Hordaland fylkeskommune vest for Bergen. Den er 246 km² stor og har 27 000 innbyggere (2009). Den nordlige delen av øyen tilhører Fjell kommune, mens den sørlige delen av øyen tilhører Sund kommune. Nord for øyen ligger Øygarden kommune. På folkemunne faller også alle tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden innenfor begrepet Sotra. En dansk omskriving – Sartor – har tidligere vært i bruk. Den brukes nå bare av enkelte firmaer på Sotra (Sartor Storsenter, Sartor Maskin AS og Sartor Skytterlag). Navnet Sotra har usikker betydning. Iflg Bygdebok for Fjell, B I, s.419-420, er navnet trolig svært gammelt, kanskje 3000 år, og kan bety noe som har med sjøforholdene rundt øyen å gjøre: Av gammmelnordisk ord for syde, koke, eller at det var sug i sjøen, p.g.a. strømforhold. På folkemunne har en populær tolkning vært "«Den sorte øyen»". Navnet skulle ha kommet av at man har funnet store røtter etter brent skog i tormyrene. Øyen må på ett eller annet tidspunkt ha hatt skog som ble brent, slik folk har oppfattet det. Det finnes ingen holdepunkter for at dette kan være riktig tolkning. Liatårnet er det høyeste fjellet på Sotra. Et annet fjell er Gardafjellet. Andre fjell er Knappskogfjellet (skjenet), Spjeldsfjellet og Førdesveten. Statsråd. Statsråd er en betegnelse som brukes i skandinaviske land om møter der landets regjering samles for å fatte offisielle beslutninger, om den samlede regjering, og/eller som en embedsmannstittel for de enkelte medlemmer i regjeringen. I Norge brukes betegnelsen om møtene der regjeringen samles hver fredag under Kongens ledelse. Betegnelsen brukes dessuten om det samlede kollegium av regjeringsmedlemmer, og som en embedsmannstittel av dets medlemmer (med unntak av stats- og utenriksministeren). Også i Danmark møtes regjeringen i statsråd under monarkens ledelse, og betegnelsen brukes videre om kollegiet av regjeringsmedlemmer som helhet, men ikke som en embedsmannstittel for dets medlemmer. I Sverige gikk en i 1974 bort fra å holde møtene under monarkens ledelse, og statsråd betegner der kun selve møtene der regjeringen samles for å fatte offisielle beslutninger. I Finland er derimot statsråd kun en tittel for regjeringens medlemmer og regjeringen som helhet, ikke dens møter. I en del andre land benyttes betegnelsen "statsråd" om en engere del av regjeringen, også kalt kabinett. I Norge. Da prins Christian Frederik tiltrådte som norsk regent, oppnevnte han 2. mars 1814 et regjeringsråd. Det ble dannet etter mønster av det danske geheimestatsrådet av 1784, og hadde bare rådgivende myndighet. Grunnloven av 17. mai 1814 fastsatte (§ 12) at regjeringsrådet skulle betegnes som "kongeriket Norges statsråd". Dette ble stadfestet ved kongelig resolusjon av 19. mai 1814. Etter dette skiftet også medlemmene tittel fra "regjeringsråd" til "statsråd". Ved oppnevning av regjeringer er det nå praksis at statsminister og utenriksminister oppnevnes som sådan, mens de øvrige medlemmene oppnevnes som "statsråder". I eget vedtak fordeles så departementer og ansvarsområder på statsrådene. Regjeringens offisielle beslutningsmøter, normalt under Kongens ledelse, betegnes som statsrådsmøter, kortform "statsråd". Beslutningene betegnes som kongelige resolusjoner, fattet av "Kongen i statsråd" – det vil si av Kongen i et møte i Statsrådet. Sherlock Holmes. Sherlock Holmes er en fiktiv romanfigur skapt av den skotske forfatteren sir Arthur Conan Doyle. Sherlock Holmes er en mesterdetektiv som bruker deduksjon som sitt beste hjelpemiddel. Den fantastiske London-baserte «konsulterende detektiven» er berømt for sin skarpe logiske bevisførsel, hans dyktighet i å løse enhver gåte, og hans bruk av tekniske bevis for å løse vanskelige kriminalsaker. Sherlock Holmes, som første gang dukket opp i en trykksak i 1887, var emne for fire romaner og 56 noveller. Den første romanen, "A Study in Scarlet", «En studie i rødt», ble trykket i "Beeton's Christmas Annual" i 1887 og den andre, "The Sign of the Four", «De fires tegn», i "Lippincott's Monthly Magazine" i 1890. Figuren fikk etterhvert en enorm popularitet med den første serien med noveller i "Strand Magazine" som begynte med "A Scandal in Bohemia", «Skandale i Bøhmen», i 1891; ytterligere serier med noveller og to romaner som ble utgitt i føljetong ført mellom da og 1927. Fortellingene dekker en periode fra rundt 1880 og fram til 1914 som var utbruddet av den første verdenskrig. Alle, unntatt fire fortellinger, er fortalt av Holmes venn og biograf, doktor John H. Watson. To av fortellingene er fortalt av Holmes selv ("The Blanched Soldier" og "The Lion's Mane") og to andre er skrevet i tredje person ("The Mazarin Stone" og "His Last Bow"). I to av historiene ("The Musgrave Ritual" og "The Gloria Scott") forteller Holmes til Watson hovedfortellingen fra sine memoarer mens Watson blir fortelleren i rammefortellingen. Den første og den fjerne av novellene, "A Study in Scarlet" og "The Valley of Fear", inkluderer begge et langt mellomrom av en allvitende fortelling som redegjør for hendelser som er ukjente for enten Holmes eller Watson. Konsulterende detektiv. Sherlock Holmes dukket første gang opp i 1887 Sherlock Holmes er hovedperson i 60 historier, hvorav fire er romaner. Holmes synes å være født i begynnelsen av 1854. Han startet som privatdetektiv i 1878 og trakk seg tilbake i 1903. Hans partnerskap med dr. John Watson begynte i 1881. Holmes er den deduktive oppdager "par excellence", han angriper enhver kriminalgåte som et vitenskapelig problem. Hans metode kjennetegnes ved å finne sammenhenger og spor i dagligdagse ting og gjenstander som andre synes å overse. Sherlock Holmes beskriver seg selv som en «konsulterende detektiv», med hvilket menes at han blir kontaktet i en sak når den har vist seg å være for vanskelig for andre etterforskere. Selv om Sherlock Holmes ikke er den første skjønnlitterære detektiv, men påvirket av de nevnte forløpere som C. Auguste Dupin og monsieur Lecoq, er hans navn mer enn andre blitt et eksempel på den fiktive privatdetektiv. Fortellinger om ham omfatter også den lojale, men ikke like smarte assistenten, en rolle hvor doktor Watson har blitt arketypen. Den undersøkende detektiv ble en populær sjanger hos mange forfattere, blant annet Agatha Christie og Dorothy Sayers med henholdsvis figurer som Hercule Poirot og Lord Peter Wimsey. De vitenskapelige metodene til rettsmedisinen ble dog mindre betydningsfulle til fordel for innsikt i den kriminelles psykologi, til tross for sterk vekst i bruken av rettsmedisinske metoder hos politiet tidlig på 1900-tallet. Dr. Watson. Sherlock Holmes (høyre) og dr. Watson, tegnet av Sidney Paget Med i nesten alle historierne om Sherlock Holmes er også hans trofaste venn, doktor Watson, som ofte har sine egne, skjønt ikke alltid helt gode teorier om de mysterier som de to undersøker. Watson er alltid full av beundring når Holmes endelig avslører tingenes riktige sammenheng. I historiene er det dr. Watson som er fortellerstemmen ved at Watson er Holmes kronikør. De fleste fortellingene blir fortalt som rapporter notert av Watson om Holmes' løsninger på reelle forbrytelser. I noen senere historier blir Watson kritisert av Holmes fordi han forteller dem som spennende og unnlater å være detaljert og objektiv. Forholdet Holmes og Watson er en kriminalteknisk variant som er svært vanlig. Den norske Sherlock Holmes-eksperten Nils Nordberg har nevnt at det egentlig bare er Watson som minner om et levende menneske. Holmes er bare en samling egenskaper: «det geniale var ikke at Conan Doyle oppfant Holmes, men at han oppfant Watson. Holmes alene ville virke irriterende med sin allvitenhet, sin intellektuelle kapasitet som så langt overgår ens egen, og sin ikke alltid sympatiske karakter.» Udødelig. Baker Street 221 B, London - adressa til Holmes leilighet I samtiden var fortellingene om Sherlock Holmes så ekstremt populære at mange ikke oppfattet ham som en fiktiv person. Sherlock Holmes gjorde sin adresse på Baker Street 221 B like så udødelig som han selv ble. Selv om adressen var fiktiv, er den grunnet bøkenes popularitet blitt opprettet, og Baker Street er således en av de mest kjente gater i verden og et populært turistmål. I 1990 åpnet Sherlock Holmes Museum i Baker Street, i en bygning fra 1815. Over døren står den fremdeles like fiktive adressen «221B». Det har også vært et lokomotiv oppkalt etter Holmes. Det er utallige foreninger hvor studier av Sherlock Holmes og hans skaper er formålet. Fans foretar fortsatt pilegrimsferder til Reichenbach-fossen i Sveits, hvor Holmes lenge så ut til å ha møtt sin endelige skjebne i møte med sin erkefiende professor Moriarty. Og fortsatt strides de lærde om Holmes studerte ved Oxford eller Cambridge. Holmes har også en eldre bror, Mycroft Holmes, som opptrer i tre noveller; «The Greek Interpreter» («Den greske tolk»), «The Final Problem» («Det siste problem») og «The Bruce-Partington Plans» («Den stjålne statshemmelighet»), men blir også omtalt i en rekke andre. Den mest innflytelsesrike «biografi» om Holmes er "Sherlock Holmes of Baker Street" skrevet av William Stuart Baring-Gould. Ettersom Holmes er reservert om sin familiebakgrunn og tidlige liv har Baring-Gould skaffet ham en. I følge Baring-Gould ble Sherlock Holmes født i Yorkshire som den yngste av tre sønner til ekteparet Siger Holmes og Violet Sherrinford, men det er selvsagt holmesiansk spekulasjon. De dedikerte tilhengere av slike fabuleringer ser på Holmes og Watson som ekte mennesker, og at Sir Arthur Conan Doyle ganske enkelt bare var en litterære agent for den virkelige forfatteren, nemlig dr. Watson. I 2002 ble Sherlock Holmes valgt inn som æresmedlem av Royal Society of Chemistry («Det kongelige kjemiske selskap»), en påskjønnelse for sine bidrag til teknisk etterforskning. Noen vil si som eneste "fiktive" person som har oppnådd en sådan anerkjennelse. Opprinnelsen. Conan Doyle forteller i sine memoarer at da han fikk ideen til å skrive en fortelling om en detektiv kom minnene om hans gamle lærer Joseph Bell (1837–1911) tilbake. Joseph Bell var foreleser på Det medisinske fakultet på Edinburgh University og var også personlig kirurg for dronning Victoria når hun besøkte Skottland. Bell mente at kunsten å oppklare forbrytelser burde være like eksakt som vitenskapen. Han la alltid vekt på tett observasjon før man trakk en konklusjon eller stilte en diagnose. For å illustrere dette pleide han under sine forelesninger å trekke fram en ukjent og ved å observere ham, dedusere hans yrke og siste aktiviteter. Sir Arthur Conan Doyle møtte Bell i 1877 og var hans assistent ved Det kongelige hospital i Edinburgh. Dr. Bell var oppmerksom på at figuren Sherlock Holmes var løst basert på ham selv og var noe stolt av det. Slik kunsten møter virkeligheten ble det sistnevte kunst igjen da (oppdiktete) fortellinger om Joseph Bell ble filmatisert som TV-serie av BBC: "Murder Rooms: The Dark Beginnings of Sherlock Holmes", hvor Bell ble spilt av Ian Richardson. Hans assistent var en ung mann ved navn Conan Doyle. Sir Henry Littlejohn, foreleser i rettsmedisin og offentlig helse ved Royal College of Surgeons, er også sitert som en mulig inspirasjon for Holmes. Littlejohn fungerte som politilege i Edinburgh, og skaffet Doyle en forbindelse mellom medisinsk undersøkelse og oppklarning av forbrytelser. Fornavnet «Sherlock» var avledet fra en cricketspiller, skjønt noen tidlige notater indikerte at Conan Doyle en stund tenkte å kalle ham for Sherrinford Holmes. Etternavnet kom fra Oliver Wendell Holmes, en amerikansk medisiner, men mest kjent som poet, og som Conan Doyle beundret. Dr. John H. Watson er for øvrig bygget på en kompis og kollega av Conan Doyle: Dr. James Watson fra Southsea. Pussig nok, da Rudyard Kipling gratulerte Conan Doyle med hans suksess spurte han: «Kan dette være min gamle venn, dr. Joe?» Film. a> i hans «stue» i London. Figuren Sherlock Holmes er en av de som har blitt hyppigst filmatisert med over 200 filmer i det 20. århundre. 79 forskjellige skuespillere har prøvd krefter med den berømte detektiv, deriblant danske Viggo Larsen, som var med i hele seks filmer. Den aller første kjente filmen med Holmes er «Sherlock Holmes Baffled» fra 1900, laget av American Edison Company, som varte i knapt ett minutt. Mange tilsvarende filmer ble produsert i begynnelsen av århundret, og de mest bemerkelsverdige fra de første årene var faktisk de 13 filmene som ble produsert av det norske selskapet Nordisk Film Company mellom 1908 og 1911. Den kanskje mest berømte historien er "The Hound of the Baskervilles" ("Hunden fra Baskerville") fra 1902, som er blitt filmatisert utallige ganger og regnes av mange for en av de beste kriminalromaner noensinne. En tysk versjon, "Der Hund von Baskerville" (1937), var den ene av to filmer som ble funnet i Førerbunkeren (Hitlers bunker) i 1945 da de allierte inntok den. Den andre var også om Sherlock Holmes: "Der Mann, der Sherlock Holmes war" (1937). I 1930-årene spilte Arthur Wontner Sherlock Holmes i en del britiske filmatiseringer. Minneverdig er også Basil Rathbones innsats i en rekke amerikanske filmatiseringer for 20th Century Fox og Universal i 1930- og 1940-årene. Dr. Watson ble spilt av Nigel Bruce. Nevnes kan også filmen "Without a Clue" fra 1988 med Ben Kingsley som Watson. Det var en intelligent komedie hvor Watson var det sanne geniet av duoen og Holmes var en fiktiv figur diktet opp for å skjule egen kamp mot kriminalitet. Krav fra publikum tvang ham til leie en håpløs skuespiller, både alkoholisert og en damenes venn, spilt av Michael Caine, til å forestille Holmes. Skuespilleren som trolig har nådd det største publikummet som Sherlock Holmes er Jeremy Brett gjennom fjernsynsserien "The Adventures of Sherlock Holmes" (1984–94). Holmes på trykk. Conan Doyle skrev fire romaner og 56 noveller om Sherlock Holmes. Nær alle ble fortalt av dr. Watson, med unntak av to som blir fortalt av Holmes selv og ytterligere to som blir fortalt av en tredje person. De første fortellingene ble utgitt som føljetonger i tidsskrifter, spesielt "The Strand", i løpet av et tidsrom på 40 år. Det var en vanlig form for utgivelse i de dager; Charles Dickens skrev litteratur i tilsvarende form. Fortellingene om Holmes dekker en periode fra rundt 1878 og opp til 1903, foruten en aller siste kriminalsak i 1914. Også senere forfattere har skrevet historier med Sherlock Holmes-lignende karakterer, som Colin Dexter og Umberto Eco. En norsk Sherlock Holmes-pastisj er "Skrinet" av Helge Fauskanger (Baskerville, 2012). Romanen bygger videre på en replikk av Holmes til slutt i Conan Doyle-novellen "The Adventure of Black Peter" (1904), der Holmes faktisk sier han skal til å dra til Norge. Ifølge Fauskangers roman var Holmes innom både Kristiania og Bergen, og oppsporet det tapte relikvieskrinet til St. Sunniva. Standardavvik. Standardavviket er et mål for spredningen av verdiene i et datasett eller av verdien av en stokastisk variabel. Den er definert som kvadratroten av variansen. En av grunnene til at standardavviket er en viktig parameter, er Tsjebysjevs ulikhet som sier at de fleste verdiene i et datasett vil ligge i nærheten av gjennomsnittet, hvor «i nærheten» er definert ved hjelp av standardavviket. Standardavviket ble introdusert av Francis Galton mot slutten av 1860-tallet. a> vil 68,27 % av datasettet være under ett standardavvik fra gjennomsnittet. 95,45% er under to standardavvik fra gjennomsnittet (himmelblå farge), 99.73% under tre standardavvik og 99.994% under fire. Definisjon. Hvis vi er gitt en populasjon "x"1..., "x'N" av reelle tall så er gjennomsnittet gitt ved Standardavviket til en stokastisk variabel "X" er definert som hvor "E"("X") er forventningsverdien til "X". Hvis man har gitt stikkprøver "x"1...,"x'n" fra en større populasjon, defineres det empiriske standardavviket som Relativt standardavvik. Ved å dividere standardavviket med gjennomsnittsverdien får en "relativt standardavvik". Dette oppgis som regel i prosent. Måleenhet. Standardavvik har som regel samme benevning som måleenheten til verdiene i datasettet. Et unntak er for verdier som har prosent som benevning. Siden en differanse mellom to prosentmålinger har enhet prosentpoeng, vil standardavviket til slike datasett ha enhet prosentpoeng. Det gjøres likevel ofte feil med dette, og prosent brukes som benevning også for standardavviket, noe som gjør det uklart om det er snakk om et vanlig standardavvik eller et relativt standardavvik. Skuddår. Et skuddår er et år som har en dag mer enn et normalt år. Jorden bruker ca. 365,2422 dager på en runde rundt solen. For at dette skal passe inn med vår kalender, har vi satt inn skuddår. Et normalt år har 365 dager, med 28 dager i februar. I et skuddår har februar en ekstra dag, altså 29 dager, og samlet 366 dager for hele året. Grunnen til at den ekstra dagen ble lagt til februar, og grunnen til at februar er så mye kortere enn de andre månedene, er at i den eldre romerske kalenderen var mars den første måneden i året og februar den siste. En kuriositet er at den «nye» dagen ikke ble lagt sist i måneden, men etter den 24. februar. Den 24. februar ble av romerne kalt dag 6 før Kalendaee i mars. Skuddagen var da kalt den andre dag 6 før Kalendaee i mars. Kalendaee er romernes navn på den første dagen i måneden, og de regnet seg bakover til Kalendaee, der dag 1 før Kalendaee var Kalendaee selv. Et skuddår er normalt hvert fjerde år – i alle årstall som er delelige med 4. Unntaket er hundreårene (1700, 1800, 1900 etc.) som ikke har skuddår med mindre de er delelige med 400 (1200, 1600, 2000, 2400 etc.). Det ble derfor skuddår i 2000, men skuddåret faller bort i 2100. Denne fordelingen av skuddår ble innført i Norge med den gregorianske kalenderen i år 1700. År et skuddår. Forrige skuddår var. Neste skuddår er. Ifølge tradisjonen kan kvinner fri til mannen 29. februar. Skottland etablerte dagen som en hvor en kvinne kunne fri til en mann i året 1288. Om han sa nei ble han ilagt bot. Shoghi Effendi. Shoghi Effendi Rabbání, bilde fra 1921 Shoghi Effendi Rabbání (født 1. mars 1897, død 7. november 1957 under en reise til London) var den øverste leder for religionen bahá'í fra 1921 til sin død. Han var dattersønn av sin forgjenger `Abdu'l-Bahá og oldebarn av bahá'ís grunnlegger Bahá'u'lláh. Han ble utpekt i sin morfars testamente til Beskytteren for det internasjonale Bahá'í-samfunnet i 1921. Shoghi Effendi studerte ved Balliol College, Oxford ved sin morfars bortgang og begynte som ung mann å forme det verdensvide religiøse samfunnet. Han tok sete i Haifa, Israel. Hans virksomhet skjedde gjennom bøker, religiøse kommentarer og brev til troende. Han oversatte også bøker av Báb, Bahá'u'lláh og `Abdu'l-Bahár fra arabisk og persisk til engelsk. Han var opptatt av å utbre bahai til flere land. I 1953 startet han en internasjonal tiårskampanje der pionerer ble sendt ut til en rekke land, og det ble holdt internasjonale konferanser i blant annet Stockholm, New Delhi, Chicago og Kampala. I løpet av hans tid vokste bahai til å bli en verdensreligion med over 400 000 tilhengere i mer enn 200 land. Ved hans bortgang i 1957 ble ledelsen av bahai midlertidig overlatt til en gruppe på 27, kalt Sakens Hender. I 1963 ble det første valgte styret av Det Universelle Rettferdighetens Hus innsatt som bahá'í-troens lovgivende forsamling. Skåne. Skåne er et svensk "landskap" og len ("län", tilsvarende norsk "fylke"). Det er den sørligste delen av den skandinaviske halvøya, og er det største av de tidligere danske Skånelandene med 1,2 millioner innbyggere. Skåne, som tidligere var delt i Malmöhus län og Kristianstads län, styres siden 1997 av Region Skåne, mens Skåne län ivaretar statens regionale oppgaver. Adam av Bremen beskriver i 1068 Skåne som Danmarks rikeste, vakreste og viktigste del, med den største befolkningen og et stort handelssentrum. Lund var i en kort periode Danmarks hovedstad, og Malmö var i flere hundre år Danmarks nest største by. Fra omkring 1100 bodde Danmarks erkebiskop i Lund, og her ble det danske riksbanneret Dannebrog oppbevart. Skånemarkedet ved Skanør og Falsterbo var etter Øresundstollen Danmarks viktigste inntektskilde. Erkebispesetet i Lund styrte i en periode over et område som strakte seg fra den nordtyske kyst til Nordkalotten. Allerede på 1000-tallet hadde Skåne ifølge Adam av Bremen 300 kirker, flere enn i hele resten av Danmark. Kirken i Dalby, bygd av Knud 4. den Hellige i 1060 var Danmarks første stenkirke. I Skåne bodde de rikeste og mektigste danske adelsslektene. Ingen konge kunne bestige den danske tronen uten å ha blitt hyldet av skåningene på Lerbäckshøjen ved Lund. Navnet «Skåne» er sannsynligvis en forvanskning av det oldgermanske 'skadin-auio' (skjær-øy), som også ble overtatt av romerne som betegnelse for 'Skandinavia', hele området nord for Germania (det nåværende Tyskland). Historie. Skåne var opprinnelig et lokalt selvstyrt område, men fra Harald Blåtanns erobring i siste halvdel av 900-tallet en del av Danmark, sammen med Halland, Blekinge og Bornholm – i den historiske litteraturen benevnt som "Skånelandene" eller "Skånelandskapen". I år 1060 ble Lund erkebispedømme opprettet, som i tiden 1104–1152 var erkebispedømme for alle de tre nordiske rikene, og i 1164–1531 overordnet erkebispedømmet i Uppsala. Lund kom dermed til å fungere som et kulturelt sentrum fram til reformasjonen for både Danmark og Sverige-Finland (mens Norge var uavhengig med sitt eget selvstendige Nidaros erkebispedømme i Trondheim). Nært forhold med Hansaforbundet i nordlige Tyskland førte til et økonomisk oppsving som varte fram til slutten av 1500-tallet. Den danske reformasjonen fikk sitt episenter i Malmö. Ved freden i Roskilde i 1658 ble disse områdene overdratt til Sverige. Innledningsvis skjedde svensk besittelse gradvis, og for Skånes del fra 1719, til området var helt integrert i Sverige. Symboler. Uoffisiell (alment vedtatt) skånehymne er Nils Hanssons «Sang til Skåne» fra rundt år 1900. Men også Oskar Patrik Sturzenbeckers «Det är ett 'yndigt' land» (som har samme versemål og begynnelse som Oehlenschlägers «Der er et yndigt land» fordi den berømte bladmannen i Helsingborg ønsket at man skulle synge fedrelandets pris etter samme melodi på begge sider av Øresund) fra omkring 1850, Zacharias Topelius «Lund-sletten» fra 1868, samt K. G. Ossianilssons Skånesang fra 1905 og «Här är den bygden som fäderna röjde» av Nils Hildestrand kan også nevnes. Semantikk. Semantikk er den grenen av lingvistikken (språkvitenskapen) som studerer ordenes betydning, både enkeltvis og i sammenstilte strukturer (setninger). Herunder studeres blant annet fenomener som synonymi, antonymi, hyponymi, metaforer og andre betydningsrelasjoner. I et språkfilosofisk eller informasjonsteoretisk perspektiv kan man snakke om sammenhengen mellom syntaks, semantikk og pragmatikk:. Tore André Flo. Tore André Flo (født 15. juni 1973 i Stryn) er en tidligere norsk fotballspiller, og var en sentral norsk landslagsspiller fra 1994 til 2005. Han la opp som fotballspiller våren 2009, etter å ha spilt en sesong for Milton Keynes Dons, men signerte for comeback for Sogndal 31. mars 2011. Han la omsider opp igjen i 2012. Hans landslagsdebut skjedde den 11. oktober 1995 i en privatlandskamp mot (Resultat: 0–0). Flo har spilt 76 landskamper for og scoret 23 mål. I 2000 ble Flo solgt til Rangers i Skottland som den til da dyreste spiller noensinne til en skotsk fotballklubb og norske fotballspiller i historien med en overgangssum på 161 millioner kroner. Han bidro også sterkt til det norske fotball-landslagets legendariske 2-1-seier over Brasil i fotball-VM i 1998, da han både scoret Norges første mål og skaffet den avgjørende straffen Kjetil Rekdal scoret på. Bakgrunn. Han ble født inn i en idrettsinteressert familie. I likhet med sine eldre brødre Kjell Rune, Jostein drev han med friidrett og høydehopp ved siden av fotballen. Etter videregående skole fikk han kontrakt med Sogndal Fotball. Hans bror Jarle Flo er også tidligere fotballspiller for Sogndal. Han er også fetter av Håvard Flo og onkel til Ulrik Flo, begge fotballspillere. Proffkarrieren. Etter bare en sesong for Sogndal, flyttet han til Tromsø, og deretter til Brann i 1996. I Brann spilte han spiss sammen Mons Ivar Mjelde. I sin første sesong for Brann skåret han hele 19 mål på 24 kamper. Flo ble populær i Bergen, og grunnet suksess også på landslaget ble han ettertraktet i utlandet. Bud i størrelsesorden 20-40 millioner skal ha tikket inn, men Flo avventet det hele, og benyttet seg i stedet av den splitter nye Bosmandommen, og bare minutter etter at han hadde seks måneder igjen av kontrakten med Brann signerte han for Chelsea. Tromsø hadde krav på 30 prosent av overgangssummen, og uttalte at de hadde tapt 13 millioner på det som endte opp som en Bosmanovergang, noe som antyder en forventet overgangssum på om lag 45 millioner kroner. Brann fikk 3,7 millioner kroner for å la Flo gå i sommerpausen i 1997, men Flo ble etter dette kalt den mest mislikte personen i Branns historie av Brannsupporterne, da de følte seg snytt for mangfoldige millioner. For å prøve å rette opp i det hele sa Flo fra seg 750 000 kroner, som han hadde krav på fra Brann, uten at Brannsupporterne ble så mye blidere av den grunn. Flo fikk 40 seriekamper og 28 mål for Brann i perioden 1996–97. 23 år gammel ankom Flo Stamford Bridge. Der ble han fort kjent for overraskende god teknikk til tross for sin høyde. I skyggen av spillere som Gianluca Vialli og Gianfranco Zola ble han aldri helt fast på laget, men han fikk likevel med seg 112 seriekamper og 34 mål for blåtrøyene. Totalt spilte han 163 kamper og scoret 50 mål for Chelsea FC. Etter fire år i London ble han kjøpt for 161 millioner av Glasgow-klubben Rangers. Der gjorde han seg fort bemerket med et hælsparkmål i sin første kamp. Til tross for god målteft mener enkelte at han var en flopp i Rangers. Etter to sesonger ble han solgt til Sunderland. Her slo han ikke helt til. Han fikk en sesong, men etter kun fire mål på 29 kamper ble Flo solgt til Serie A-klubben Siena sommeren 2003. I en ny rolle som hengende spiss gjorde han seg til en favoritt blant fansen, og mange Flo-fans mente at stryningen endelig hadde våknet igjen. Til tross for en noe lav effektivitet foran mål, ble hans to sesonger i Italia sett på som suksessrike. Sommeren 2005 vendte Flo hjem til Norge og Oslo-klubben Vålerenga. Skadeproblemer gjorde at han ikke levde opp til fansens forventninger og måtte spille en del kamper for reservelaget. Han fikk etter 2006-sesongen ikke fornyet kontrakt med Vålerenga, og gikk til den engelske 1. divisjonsklubben Leeds. Flo debuterte for Leeds 6. januar 2007 i en FA-cupkamp mot West Bromwich Albion, der WBA vant 3–1. I sin første seriekamp for Leeds 20. januar, igjen mot West Bromwich, scoret Flo allerede etter tre minutter. Leeds tapte kampen 2-3, og Flo pådro seg en skade som satte ham utenfor resten av sesongen. Etter Leeds' nedrykk til Football League One ble Flo fristilt fra kontrakten, men trente likevel med klubben i oppkjøringen til 2007/08-sesongen, og undertegnet ny kontrakt kort før sesongstart. Den 11. mars 2008 annonserte Flo at han la opp som profesjonell fotballspiller. Flo var på banen i 24 kamper for Leeds og scoret fire mål. Den 21. november 2008 ble det klart at Flo skulle gjøre comeback for den engelske klubben MK Dons. Våren 2009 la han igjen fotballskoene på hylla etter å ha bommet på det avgjørende straffesparket som kunne sendt MK Dons til play-off finale for spill i championship. Nok et comeback skjedde i 2011 da Flo, den 31. mars signerte en kontrakt med Sogndal. Signeringen kom etter at han og familien hadde flyttet til saftbygden der hans kones familie bor. Han var på sin første trening 11. juli. og han debuterte i kamp 30. juli i Sogndals hjemmekamp mot Rosenborg. Torbjørn Løkken. Torbjørn Løkken (født 28. juni 1963 i Biri i Gjøvik kommune) er en norsk tidligere kombinertløper med en kort, men imponerende karriere. Den store sesongen var 1987, da han 24 år gammel vant VM i Oberstdorf individuelt, verdenscupen sammenlagt, Svenska Skidspelen og NM. Han ble tildelt Morgenbladets Gullmedalje i 1987. Han var medlem av Biri IL, og gikk under tilnavnet «Biri'n». Han la opp i 1990. Løkken ble senere utdannet sykepleier. 23. november 2007 fortalte han offentlig om at han i etterkant av karrieren fikk store rusproblemer, med både alkohol og narkotika, og i 2006/07 tilbrakte han ett år på et avrusningssenter. Tor Røste Fossen. Tor Røste Fossen (født 19. juni 1940 på Toten) er en tidligere norsk fotballspiller og trener. Han vokste opp blant annet i Kolbu og Vågå. Som spiller var han keeper i Engerdal og Eidsvold Turn i Vito-perioden mens han tok examen artium ved Eidsvold landsgymnas (1959). Han ble mest kjent fra sin studietid da han med Eldar Hansens hjelp ble keeper i Rosenborg (1962–71). Samtidig var han adjunkt og lærer i realfag ved Ugla skole på Byåsen. I løpet av denne perioden ble han seriemester i 1967 og 1969. Han var spillende hjelpetrener under George Curtis en kort tid (1970). Med Nils Arne Eggen trente han laget til double (1971) da de vant serien og cupen (Fossen spilte de siste par minutter og fikk medalje), samt finale i cupen i 1972. Han var hovedtrener for laget (1973–74) hvilket ga finale i cupen i 1973. Denne perioden var han trener for juniorlandslaget (1972–76). Røste Fossen trente så (1975-77) til bronse i 1975. Deretter kom en lang periode der han hadde ansvaret for (1978-88), som blant annet kvalifiserte seg til Sommer-OL 1980 og beseiret i 1981. Senere trente han Frigg sammen med Hallvar Thoresen (1988-89), Faaberg (1990), og Strømsgodset (1991) der han med Einar Sigmundstad vant cupen i 1991. Til sist hadde han en kort periode som trener i Frigg der han gikk over til å være daglig leder frem til pensjonering (2007). Hans fotballfilosofi er beskrevet i artikkelen "Det nest siste trekket" i bladet Fotball, 6:1983. Trekkspill. a> (født 1975) er en kjent norsk trekkspiller. a> i Tyskland med et utvalg trekkspill a> med et symfoniorkester fra Illinois 2005. Trekkspill, også kalt trekkharmonika, er et gammelt instrument med røtter fra både Italia og Russland. Instrumentet finnes i et utall varianter, med knapper, tangenter, melodibass og standardbass. Mest kjent er det gjennom gammeldans, men det brukes også i en rekke forskjellige musikksjangre. I kristne sammenhenger er trekkspillet mest kjent fra Frelsesarmeen og andre lavkirkelige/frikirkelige sammenhenger. Historikk. Det første trekkspillet ble konstruert i 1822 av Friedrich Buschmann. Instrumenttyper. En klassisk variant av trekkspillet er accordeon. Med dette instrumentet kan man spille alt fra Bach til moderne underholdningsmusikk. Trekkspillmusikk i Norge. I Norge avholdes det hvert år NM i trekkspill, hvor det konkurreres i en rekke klasser (solist, duett, gammeldans, kammermusikk, orkestermusikk, underholdningsmusikk med mer). For å kunne delta i NM, må utøverne kvalifisere seg gjennom distriktsmesterskap. Norske. Jostein Stalheim, Ernst Olaf Brune, Harald Henschien, Toralf Tollefsen, Ottar E. Akre, Arnstein Johansen, Oddvar Nygaard, Øivind Farmen, Stian Carstensen, Bent Jacobsen, Sigmund Dehli, Eddy «Knerten» Lyshaug, Frode Haltli, Asmund Bjørken, Olav Wernersen, Arnt Haugen, Jon Faukstad, Anders Grøthe, Jon Fjeldbu, Ottar Johansen, Hildegun Johansen, Hans Erichsen (musiker), Henry Erichsen, Håvard Svendsrud, Brødrene Hjortland, Magne Feragen, Knut Erik Jensen, Geir Draugsvoll, Kjell Harald Langhaug. Sverre Cornelius Lund. Utenlandske. Kikki Danielsson (Sverige), Pietro Frosini, Carl Jularbo (Sverige), Pietro Deiro, Astor Piazolla, Guido Deiro, Art van Damme, Richard Galliano, Henry Doktorski, Jonny Meyer, John Serry, Sr., Jimmy Shand, Ragnar Sundquist, Sven Hylen, Lars Ek, Oskar Eberhard Jularbo, Andrew Walter, Walter Eriksson, Willy Lundin, Viljo Vesterinen, Friedrich Lips, Mogens Ellegaard Toralf Tollefsen. Toralf Louis Tollefsen (født 26. august 1914 i Glemmen, død 27. november 1994 i Oslo) var en trekkspill-maestro fra Fredrikstad, som gjorde internasjonal karriere. Tollefsen ble sagt å spille i en kultivert og briljant stil som rørte ved alle som hørte ham. I 1947 var han solist med symfoniorkester i Royal Albert Hall. Han ble tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1977. Trondheim. Trondheim (tidligere "Nidaros" og "Trondhjem") er en bykommune i Sør-Trøndelag, og den tredje mest folkerike kommunen og byen i Norge med sine innbyggere. Kommunen fikk sin nåværende utstrekning i 1964 da Trondheim ble slått sammen med nabokommunene Byneset, Strinda, Tiller og Leinstrand. Bysenteret (Midtbyen) ligger mellom Nidelva og Trondheimsfjorden. Kommunen grenser i øst mot Malvik, i sør mot Selbu, Klæbu og Melhus, og mot Rissa og Leksvik i Trondheimsfjorden Byen ble ifølge sagafortellinger etablert av Olav Tryggvason i 997, og var Norges hovedstad mellom 1030 og 1217 (som den andre i rekken). Byen feiret sitt tusenårsjubileum i 1997. Trondheim er administrasjonssentrum for Sør-Trøndelag fylke, og et etablert regionssenter for hele Midt-Norge. Trondheim huser blant annet landets nest største universitet; NTNU, Nidarosdomen, Kristiansten festning, St. Olavs hospital og Rockheim. __TOC__ Historie. Kart over Trondheim fra 1898, med den nye bydelen Lademoen innfelt.Man regner med at byen ble grunnlagt i år 997 av Olav Tryggvason. Arkeologiske funn tyder på at det også har vært bosetninger rundt Nidelvas utløp også før den tid utover gårdsbruk, trolig sjøbuer for handelsvirksomhet. Ved slutten av 1000-tallet vokste byen meget raskt. Det ble blant annet anlagt ei steinkirke ved St. Olavs gravplass, hvor Nidarosdomen ligger i dag. Det ble også anlagt bro over elva omtrent der hvor dagens Elgeseter bru ligger. I 1219 opplevde Trondheim den første kjente bybrannen, og noen år senere; i 1295 ble store deler av byen lagt i aske av en annen brann. Da Nidaros erkebiskopsete ble opprettet i 1152 økte byutviklingen ytterligere, og fra 1200-tallet kjenner man til nær 20 kirker under setet. Det ble også anlagt en rekke klostre i byen, blant annet på Elgeseter, Bakke og Munkholmen. Fra 1600-tallet kom økt handelsvirksomhet byen til gode. Byen begynte å vokse vestover, og den første bebyggelsen på Bakklandet oppstod. I 1681 la den såkalte Hornemansbrannen igjen store deler av Trondheim i grus, noe som førte til at Christian V bestemte at det skulle legges en helt ny byplan for Trondheim for å forhindre fremtidige branner fra å skape like stor ødeleggelse. Oppgaven ble gitt til den luxemburgske generalmajoren Johan Caspar de Cicignon, som fremmet en byplan med brede og rette gater med et sentralt torg. Til tross for dette oppstod det flere store branner gjennom 1700- og 1800-tallet. Det ble fremmet lov om murtvang på sentrumsbebyggelsen, men før dette ble vedtatt ble byen gjenbygd raskt med trebebyggelse. Mye av dagens trebygg i sentrum stammer fra midten av 1800-tallet. Etter andre verdenskrig måtte store deler av den gamle bebyggelsen vike til fordel for ny næringsvirksomhet. Cicignons byplan fra slutten av 1600-tallet er likevel nokså fremtredende i dagens Trondheim. Bynavn og bystrøk. a>, som er byens kommuneblomst. Rosen har vært et symbol for instanser og kirke i byen helt fra 1500-tallet, og det antas det er en gjengivelse av rosevinduet i NidarosdomenBeliggende ved munningen av elven Nid (Nidelva) var stedet først kjent under navnet Nidaros, som betyr byen ved oset av Nid. Ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152 førte en feiltolkning til at byens navn ble til "Trundum (Trundensis)" i Vatikanet. Dette ble rettet opp av Eirik Ivarsson og fra 1192 heter byen Nidaros både i Nidaros, Norge og i Roma. Nidaros-navnet på byen forsvant senere av flere grunner, først og fremst fordi erkebispesetet forsvant i 1537, men er kjent brukt helt frem til 1600-1700-tallet. "Trondheim(en)" var opprinnelig navnet på de åtte trønderske fylkene, altså nåtidens Trøndelag. Navnet betyr egentlig «landet (heimen) der det vokser frodig». I senmiddelalderen ble "Kaupangen i Trondheimen", altså handelsplassen i Trøndelag også brukt som bynavn og kortformen "Trondheimen" ble brukt parallelt med Nidaros. Under unionen med Danmark ble dette fordansket til Trondhjem og Trondhjems len for Trondheims len. I perioden 1925–1930 ble flere bynavn fornorsket som ledd i den språklige nasjonalismen som var utbredt i Norge i første del av det 20. århundre (1925: Oslo, 1927: Halden, 1930: Stavern). Ved lov 14. juni 1929 ble det bestemt at byen "Trondhjem" fra 1. januar 1930 skulle ha "Nidaros" som offisielt navn. Det var tidligere, i 1928, avholdt en folkeavstemming om bynavnet: 17 163 stemte mot endring, og 1508 for. Befolkningen og bystyret, som ønsket å beholde Trondhjem som navn, følte seg overkjørt og protestene lot ikke vente på seg. Etter en opprivende navnestrid ble saken tatt opp på ny i Stortinget. Dette endte med et kompromiss: ved lov 6. mars 1931 med virkning fra samme dag ble formen "Trondheim" innført, et «fornorsket» kompromissforslag lansert av Ivar Lykke, lokal kjøpmann, statsminister 1926–28 og stortingsrepresentant 1915–35. "Trånnhjæm (-em)" er likefullt en hyppig forekommende uttale av bynavnet, og navneformen er fremdeles i bruk som navn på foreninger og bedrifter. Trondheim heter på sørsamisk "Tråante". Tidligere ble skrivemåten "Drontheim" brukt på tysk, den var ment å gjøre korrekt uttale lettere, men den skrivemåten har gradvis gått ut av bruk. Trehusbyen. Trondheim har den lengste sammenhengende trehusbebyggelsen i Norden, og kalles derfor trehusbyen. Fra fisker- og arbeiderstrøket i Ilsvikøra i vest, via 1840-tallsbebyggelsen på Sanden og Løkkan, bryggerekkene og trehusbebyggelsen i Nerbyen, bryggene i Kjøpmannsgata, trehusene på Bakklandet, Rosenborgbebyggelsen og arbeiderboligene på Lademoen og Reina i øst, kan man trekke en mer eller mindre uavbrutt linje gjennom trehus. De er bygd i ulike perioder, fra tidlig 1700-tallet, med et tyngdepunkt fra siste halvdel av 1800-tallet. Geografi. Berggrunnen i kommunen består hovedsakelig av metamorfe bergarter, med enkelte unntak. Byen ligger i Trondheimsfeltet, som preges av kaledonske skiferbergarter. Nidelva renner gjennom byen fra sør mot nord, og munner ut i Trondheimsfjorden. Den flate landtungen som dannes ved elvas løp ligger sentrumsbebyggelsen. Videre østover mot fjorden preges landskapet av lavland og kulturlandskap, som derfra går videre til høyere platåer. Rundt Jonsvatnet i sørøst er landskapet preget av åser med høyder på omtrent 400 meter. Sørvest for Nidelva finner man Heimdalsplatået, og videre vestover finner man flate og fruktbare leirjordsområder, hvor man finner store jordbruksareal. Rundt Bymarka finner man de høyeste toppene i kommunen, med blant andre Gråkallen (552 moh.) og Storheia. (566 moh.) «Naar du stend upp i Steinberget og ser ned paa byen, so ringar Nidelvi seg paa øvre sida og fjorden paa nedre, so bygrunnen ser ut som ei pylsa med Iletangen som hals. Skulde dette bilætet vera for stygt, kann eg segja at byen ser ut som eit hjarta.» Klima. Trondheim har et mildt og fuktig klima, som preges av byens beliggenhet i utkanten av Vestavindsbeltet. Byen ligger innenfor den tempererte klimasonen, men ikke så langt unna polarklimasonen. Beliggenheten mellom den varme luften i sør og den kalde i nord gir et noe ustabilt klima. Demografi. Trondheim har innbyggere (), den 30. september 2009 ble byens innbygger nummer 170 000 født. Dersom man medregner studentene som ikke melder flytting til byen, er det faktiske innbyggertallet vesentlig høyere. I 2011 var det tilsammen 31 133 registrerte studenter ved institusjonene NTNU (21 913), HiST (8 035) og DMMH (1 125). I tillegg kommer en rekke mindre utdanningsinstitusjoner. I en kommunal rapport fra november 2006 anslås det at kun 8 000 av disse studentene er folkeregistrert i Trondheim. Altså bor det pr. 2011 "minst" 23 000 studenter i byen som ikke regnes med i det offisielle folketallet. Det reelle innbyggertallet (pr. 2012) er derfor omlag 200 000. Trondheim er den tredje mest folkerike kommunen i Norge, men blir av SSB regnet som det fjerde største tettstedet, da Stavanger og Sandnes regnes som et felles område. Tettstedet Trondheim har innbyggere per 1. januar. Tettstedet har en befolkningstetthet på innbyggere per kvadratkilometer. Trondheimsregionen har innbyggere (). Trondheim er en by i vekst. Fødselsoverskuddet har vært på 12-1300 i 2008 og 2009, mens det var mellom 700 og 1.000 pr år i perioden 1997-2007. Netto innflytting er også positiv, og har vært over 1.000 personer pr år siden 2005, med 2006 og 2007 som de høyeste, med hhv. 2.183 og 2.462 personer. I 2010 ble det født ca 2.600 barn i Trondheim, det høyeste tallet på 35 år. 8,4% av byens befolkning har innvandrerbakgrunn. Anslag går i retning av at Trondheim vil ha over 200 000 "folkeregistrerte" innbyggere innen 2020, men medregnet alle studentene er det faktiske folketallet omlag 200 000 allerede i 2012. Politikk. Rita Ottervik har vært ordfører i Trondheim siden 2003. Offentlige etater. Trondheim er sete for Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Nidaros bispedømme, Domstoladministrasjonen, Norges geologiske undersøkelse, Direktoratet for arbeidstilsynet, Direktoratet for naturforvaltning, Norsk Institutt for Naturforskning og regionale kontorer for mange offentlige etater. Helsevesen. Sykehuset St. Olavs hospital ligger på Øya. Byen har høgskoleutdanninger innen helsefag og universitetsutdanninger innen medisin og medisinsk teknologi. Militærvesen. Tidligere hadde Trondheim følgende militære avdelinger: Distriktskommando Trøndelag, Befalsskolen for Infanteriet i Trøndelag, Sør-Trøndelag Regiment og radarstasjonen Luftforsvarets stasjon Gråkallen på Gråkallen. Administrative bydeler og distrikter. Trondheim hadde tidligere seks administrative distrikter: Sentrum, Strinda, Byåsen, Nardo, Saupstad og Heimdal. Den 1. januar 2005 ble det innført bydelsinndeling basert på NAVs organisering. Samferdsel. En av Gråkallbanens trikker på holdeplassen i St. Olavs gate. Trondheim er knutepunkt mellom jernbane, Hurtigruten og europavei 6. Byen har til alle tider vært et viktig knutepunkt i Midt-Norge. I middelalderen kom folk langs veiene inn til Nidarosdomen og kongsgården som da lå i Trondheim. Utover 1500-tallet og 1600-tallet avtok trafikken inn til Trondheim, i stedet ble byen en gjennomfartsby for både mennesker og gods på vei mot Christiania og resten av Europa. Trondheim havn. På Trondheim havn transporteres både gods og passasjerer, fra inn- og utland. I 2008 var det 4 717 anløp i Trondheim havn. Hurtigruten har to daglige anløp på Brattøra, i tillegg frakter hurtigbåtene passasjerer til og fra tettsteder så langt sør som Kristiansund. I 2008 gikk i alt 1,34 millioner tonn gods over kaiene i Trondheim. Av transportaktivitet i havneområdet tilkommer jernbane- og veitransporten, og omlasting mellom de tre transportformene, tilknyttet logistikknutepunktet på Brattøra. Havna drives og forvaltes av Trondheimsfjorden Interkommunale Havn. Nordre avlastningsvei. Nordre avlastningsvei er en ny øst-vest forbindelse under bygging i Trondheim. Krysset i Ila-området stod ferdig i april 2007, mens forbindelsen over Brattøra ble åpnet først i månedsskiftet mai/juni 2010. Buss. Busstilbudet i Trondheim administreres siden høsten 2009 gjennom det fylkeskommunale selskapet AtB. De ulike bussrutene legges ut på anbud og selve kjøringa gjennomføres av bl. a. Nettbuss Trondheim (det tidligere kommunale buss-selskapet) samt Trønderbilene og Tide. Lokalbussene i Trondheim bruker Nordsjøgass som drivstoff og skal så snart som mulig ta i bruk klimanøytral biogass. Jernbane. Jernbanen kom til Trondheim i 1864 da Trondhjem–Størenbanen ble åpnet for trafikk. Den gang lå jernbanestasjonen på Kalvskinnet like ved dagens Elgeseter bru. I forbindelse med anleggelsen av Meråkerbanen i 1883 ble det åpnet en ny jernbanestasjon på Brattøra. I dag er stasjonen både jernbanestasjon og knutepunkt for regionbusser. Trikk. Trikkelinja Gråkallbanen har i mange år vært et omstridt tema i Trondheimspolitikken. Den kommunale driften ble nedlagt i 1988 etter at over 100 millioner kroner var investert i nye trikker og vognhall. I 1990 ble driften på en mindre strekning gjenopptatt av et idealistisk grasrotselskap. I 2005 ble Gråkallbanen overtatt av det internasjonale konsernet Veolia. Fly. Trondheims flyplass,Værnes, ligger i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag, øst for byen. En rekke flyselskaper betjener Trondheim, bl.a. SAS, Norwegian, Widerøe, KLM, Lufthansa, Icelandair, Wizz Air, Estonian Air og Finnair Utdanning. I Trondheim er det 11 videregående skoler: Charlottenlund videregående skole, Bybroen videregående skole (privatskole), Byåsen videregående skole, Gerhard Schønings skole, Heimdal videregående skole, Ladejarlen videregående skole, Skjetlein videregående skole, Strinda videregående skole,Thora Storm skole, Tiller videregående skole, Trondheim katedralskole, Kristen videregående skole Trøndelag (privatskole), Sonans Privatgymnas og Steinerskolen i Trondheim (privatskole). Medier. a> i Trondheim sentrum er en publikumsekspedisjon Trondheim er Midt-Norges mediesentrum. Byen er dominert av to medievirksomheter: det børsnoterte mediekonsernet Adresseavisen som har hovedkontor på Heimdal, og NRK, som har et av to hovedkontorer samt redaksjonen for to riksdekkende radiokanaler på Tyholt. Aviser. Trondheim hadde tidlig en rekke dagsaviser. Av disse er det kun "Adresseavisen" som har overlevd. «"Adressa"» utkom første gang i 1767 og er landets eldste. "Avisa Trondheim" (opprinnelig "Arbeider-Avisa") gikk inn i 1996. "Trondheimsavisa" opphørte i 1991 (som dagsavis under navnet "Nidaros" i 1957), "Dagsavisa" i 1954, "Ny Tid" i 1947 og 1939, og byens største avis frem til den andre verdenskrigs slutt, "Dagsposten" i 1945. Gratisavisa "Byavisa" ble etablert av tidligere ansatte i "Avisa Trondheim" i 1996 og kommer ut hver tirsdag. Mellom januar og august 2008 kom den nye ukeavisa, "Arbeideravisa" ut, i 2011 ble denne relansert som nettavis med LO i Trondheim som utgiver. Studentavisen "Under Dusken" kommer ut annenhver tirsdag. TV. Trondheim har én TV-stasjon, Adresseavisens TV-kanal TV-adressa. De sendte tidligere lokale nyheter og TVNorges programmer. De er nå gått over til å være en ren web-tv uten faste sendinger på eteren. I tillegg sender NRK1 den lokale nyhetssendingen Midtnytt. Borettslaget Risvollan har også en egen TV kanal, TVRisvollan Radio. NRK har lagt hovedsetet for to av sine nasjonale radiokanaler (P1 og P3) samt musikkanalen NRK mP3 til Trondheim. Foruten NRKs lokale sendinger har Trondheim også en rekke lokale radiostasjoner, blant annet Radioadressa, som er eid av Adresseavisen. Studentradion i Trondheim er trondheimsstudentenes egen radiokanal, med nære bånd til Studentersamfundet og Studentsamskipnaden i Trondheim. Tusenårssted. Les mer her: Trondheim kommunes tusenårssteder Romaner med handling fra Trondheim. En rekke romaner har hele eller en del av handlingen lagt til Trondheim. Ikke alle har Trondheim som hovedarena. En samlet oversikt finnes i bibliografien "«En liten provinsby helt oppe under Nordpolen nesten: diktertekster om 1000 år i Trondheim»," redigert av Einar Rædergård, utgitt 1997. Kjente personer fra Trondheim kommune. a> (1690–1720) var en dansk-norsk sjøhelt Troms. Troms (nordsamisk: "Romsa", kvensk: "Tromssa") er Norges nest nordligste fylke, lokalisert mellom Nordland i sør og Finnmark i øst. Byene i fylket er Tromsø, Harstad og Finnsnes. Troms grenser som eneste fylke både til Finland og Sverige. Historikk. Den administrative enheten Troms er av forholdsvis ny dato. I vikingtiden og i middelalderen regnet man de delene av Troms som var bebodd av nordmenn til Hålogaland, mens de samiske bosettingsområdene ble regnet til Finnmark. Siden overgangen var flytende, var også de geografiske betegnelsene omtrentlige. Reskript av 8. februar 1671 viser at Nordlandenes amt (som inkluderte dagens Nordland og Troms fylker) administrativt da var underlagt Bergen stiftamt, mens Vardøhus amt, lengst nord, lå under Trondhjems stiftamt. 5. januar 1680 ble Nordlandenes amt og Vardøhus slått sammen til Nordlands amt. Men allerede i 1685 ble dette amtet delt på nytt da Vardøhus fikk egen amtmann. Amtet var i perioden før dette underlagt magistraten i Bergen. I 1787 ble Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordland til Vardøhus, som da fikk navnet Finmarkens amt. 1. oktober 1866 ble fogderiet skilt ut fra Finmarkens amt og et nytt amt be opprettet: Tromsø amt. Fra 1. januar 1919 ble betegnelsen amt erstattet med fylke, og da under navnet "Troms". Geografi. Troms grenser i sør til Nordland fylke og i øst mot Finnmark, og fylket danner den midtre delen av Nord-Norge. Troms er det eneste fylket i Norge som både grenser mot Sverige og Finland, henholdsvis Norrbotten og Lappland. Treriksrøysa, Sveriges nordligste punkt, deles med Troms Fylke. Nordhellingen av Halti, Finlands høyeste fjell, ligger i Troms. Troms har en lang kyst, med mange tusen øyer langs kysten. En knapp halvpart av Norges største øy, Hinnøya, ligger i Troms. Norges nest største øy Senja ligger også i Troms, Norges femte og sjette største øyer, Kvaløya og Ringvassøya like så. Øvrige større øyer i Troms er Vannøya, Arnøya, Rolla og Andørja. Øya med den største befolkningen er likevel den forholdsvis lille Tromsøya. Lenger inn ligger fjordene, de lengste ligger nord i fylket. Lyngen er lengst, men også Ullsfjorden, Kvænangen, Balsfjorden og Malangen er betydelige fjorder. Lenger sør er fjordene kortere, som Salangen og Lavangen. Mellom de store fjordene ligger det fjellrike halvøyer. Høyest når Lyngsalpene, hvor toppene når opp i 1833 meter. Midt i Troms ligger det et skogkledd område av lavere fjell og åser. Målselva med sideelva Barduelva ligger i dalbunnen. Reisadalen danner et langt dalføre i den nordlige delen av fylket. Mot grensen mot Sverige og Finland ligger det avrundede fjell. Fylkets største by er Tromsø, med ca. 68 000 innbyggere (1.jan.2011). By nummer to er Harstad, og nummer tre er Finnsnes. Turisme. Turismen i Troms har foreløpig liten utbredelse. Flyplasser. Troms fylke har tre flyplasser med sivil rutetrafikk. Narvik lufthavn, Evenes ligger på fylkesgrensen mellom Troms og Nordland, men flyplassen ligger offisielt i Evenes kommune i Nordland. Båttrafikk. Hurtigruten anløper daglig Harstad, Finnsnes, Tromsø og Skjervøy. Administrative inndelinger. Troms utgjorde tidligere et fogderi med navnet Senjen og Tromsø fogderi som frem til 1789 tilhørte Nordlandenes amt. Fogderiet ble da slått sammen med Vardøhus amt til det nye Finnmarkens amt. Da formannskapslovene ble innført i 1837 ble fogderiet i likhet med landet forøvrig inndelt i kommuner med utgangspunkt i den eksisterende geistlige inndelingen i prestegjeld. I 1866 ble fogderiet utskilt som et eget fylke med navnet Tromsø amt, som i 1919 ble endret til Troms fylke. Fylkestinget 2011-2015. Knut Werner Hansen (Ap) er fylkesordfører og Christine Bertheussen Killie (H) er fylkesvaraordfører. Fylkesrådet 2011-2015. Troms fylkeskommune har en parlamentarisk styringsform, der fylkestinget velger et fylkesråd som har den utøvende politiske makten i fylket. Turboneger. Turboneger (eller Turbonegro på engelsk) er et norsk hardrock/punk-band fra Follo. Historie. Gruppen ble dannet i 1988 av Rune Grønn, Pål Bøttger Kjærnes og Thomas Seltzer på Nesodden. Turboneger kaller musikken sin for «deathpunk». Turboneger drev lenge som et undergrunnsband og oppnådde ganske mange tilhengere – såkalte «Turbojugend» – med albumene "Ass Cobra" (1996) og "Apocalypse Dudes" (1998), men ble så oppløst etter Hans-Erik Dyvik Husbys heroinsammenbrudd under Europa-turneen i 1998. I 2002 ble de gjenforent, og opptrådte på Quartfestivalen samme år. I 2003 gikk singelen «Fuck The World» fra albumet "Scandinavian Leather" rett til værs på hitlistene i Norge. For dette albumet fikk bandet Spellemannprisen 2003 i klassen rock og Alarmprisen 2004 i samme klasse. De har dessuten vunnet klassen for beste liveband under Alarmprisen 2003 og Alarmprisen 2004 og Gammleng-prisen i klassen rock i 2006. I juli 2010 ble det kjent at Hans-Erik Dyvik Husby slutter i bandet, 17 år etter han ble med som vokalist. Sommeren 2011 returnerte bandet med Tony Sylvester som vokalist under en «Turbojugend»-tilstelning i Hamburg og året etter ga de ut albumet "Sexual Harassment". Tidsskala. Tidsskala er et uttrykk som viser til den grad av nøyaktighet man velger når et sett av hendelser skal tidsfestes. Forskjellige fag og fagområder arbeider med begivenheter med høyst forskjellige tidsskalaer og flere tidsskalaer kan eksistere innen ett fagområde. Tidsenheter er fastlagt og definert ved konvensjoner, der ett sekund defineres som et bestemt antall svingninger i et krystall som utsettes for en elektrisk strøm. Videre et døgn er 24 timer, 1440 minutter eller 86 400 sekunder. Ett år er tiden jorden bruker på ett omløp rundt solen. Tiår. Et tiår, også kjent som et decennium er en periode på ti år. 1900-årene, 1910-årene, 1920-årene, 1930-årene, 1940-årene, 1950-årene, 1960-årene, 1970-årene, 1980-årene, 1990-årene 1800-årene, 1810-årene, 1820-årene, 1830-årene, 1840-årene, 1850-årene, 1860-årene, 1870-årene, 1880-årene, 1890-årene 1700-årene, 1710-årene, 1720-årene, 1730-årene, 1740-årene, 1750-årene, 1760-årene, 1770-årene, 1780-årene, 1790-årene 1600-årene, 1610-årene, 1620-årene, 1630-årene, 1640-årene, 1650-årene, 1660-årene, 1670-årene, 1680-årene, 1690-årene 1500-årene, 1510-årene, 1520-årene, 1530-årene, 1540-årene, 1550-årene, 1560-årene, 1570-årene, 1580-årene, 1590-årene 1400-årene, 1410-årene, 1420-årene, 1430-årene, 1440-årene, 1450-årene, 1460-årene, 1470-årene, 1480-årene, 1490-årene 1300-årene, 1310-årene, 1320-årene, 1330-årene, 1340-årene, 1350-årene, 1360-årene, 1370-årene, 1380-årene, 1390-årene 1200-årene, 1210-årene, 1220-årene, 1230-årene, 1240-årene, 1250-årene, 1260-årene, 1270-årene, 1280-årene, 1290-årene 1100-årene, 1110-årene, 1120-årene, 1130-årene, 1140-årene, 1150-årene, 1160-årene, 1170-årene, 1180-årene, 1190-årene 1000-årene, 1010-årene, 1020-årene, 1030-årene, 1040-årene, 1050-årene, 1060-årene, 1070-årene, 1080-årene, 1090-årene 900-årene, 910-årene, 920-årene, 930-årene, 940-årene, 950-årene, 960-årene, 970-årene, 980-årene, 990-årene 800-årene, 810-årene, 820-årene, 830-årene, 840-årene, 850-årene, 860-årene, 870-årene, 880-årene, 890-årene 700-årene, 710-årene, 720-årene, 730-årene, 740-årene, 750-årene, 760-årene, 770-årene, 780-årene, 790-årene 600-årene, 610-årene, 620-årene, 630-årene, 640-årene, 650-årene, 660-årene, 670-årene, 680-årene, 690-årene 500-årene, 510-årene, 520-årene, 530-årene, 540-årene, 550-årene, 560-årene, 570-årene, 580-årene, 590-årene 400-årene, 410-årene, 420-årene, 430-årene, 440-årene, 450-årene, 460-årene, 470-årene, 480-årene, 490-årene 300-årene, 310-årene, 320-årene, 330-årene, 340-årene, 350-årene, 360-årene, 370-årene, 380-årene, 390-årene 200-årene, 210-årene, 220-årene, 230-årene, 240-årene, 250-årene, 260-årene, 270-årene, 280-årene, 290-årene 100-årene, 110-årene, 120-årene, 130-årene, 140-årene, 150-årene, 160-årene, 170-årene, 180-årene, 190-årene 0-årene, 10-årene, 20-årene, 30-årene, 40-årene, 50-årene, 60-årene, 70-årene, 80-årene, 90-årene Tom R. Jacobsen. Tom Rüsz Jacobsen (født 20. februar 1953 i Tjølling) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var målvakt, og spilte 26 landskamper for. På klubbnivå representerte han Fram Larvik, Bryne og Vålerenga. Vålerenga. Jacobsen spilte i Vålerenga fra 1980 og til han la opp. For klubben spilte han 100 seriekamper og slapp inn 92 mål. I seriekamp nummer 99 ble han skadet etter 65 minutter og måtte byttes ut. For å få sin hundrede kamp, spilte han bare de siste 2 minuttene av den neste kampen, med brukket arm. Under sin tid i Vålerenga holdt Jacobsen nullen i 42 av de 99 seriekampene han startet og ble kåret til banens beste spiller på VG-børsen i 10 av disse. Jacobsen ble seriemester tre ganger med klubben, i 1981, 1983 og 1984 og cupmester i 1980 da VIF slo Lillestrøm 4–1 i finalen. Landslagskarrieren. Tom R. Jacobsen debuterte på A-landslaget mot i 1975, mens han spilte for 3. divisjonsklubben Fram Larvik i en kamp Norge tapte 4–0. I sine syv første opptredener på A-landslaget opplevde han at Norge ikke skåret et eneste mål. Jacobsen spilte sin antatt beste landskamp mot i Bern i 1980 da Norge vant 2–1 og han ble belønnet med 10 poeng på VG-børsen. Jacobsen spilte på A-landslaget i perioden 1975–1983, og fikk tilsammen 26 landskamper. Togo. Togo (også "Togoland"), offisielt Republikken Togo (fransk: "République Togolaise") er en afrikansk republikk, som i vest grenser mot Ghana, i øst mot Benin og i nord mot Burkina Faso. Mot sør har landet en 56 km lang kyststripe mot Beninbukta, en del av Guineabukta. Landet er smalt og avlangt og har både savanner og sletter. Området som Togo nå besetter har vært styrt av både Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Sistnevnte gjorde landet seg uavhengig fra offisielt i 1960, og fransk er Togos offisielle språk. Togo sitter i denne perioden i FNs sikkerhetsråd og medlem av den vestafrikanske økonomiske og monetære union, Den islamske konferanse og WTO. Naturgeografi. Togo er et langt og smalt land, om lag 600 km langt og mellom 50 og 150 km bredt. De nordligste delene av Togo karaktiseres av savanner. De midtre delene av Togo er kupert terreng. De sørlige delene ved kysten er dominert av marskområder, sletter og laguner. Større elver er Oti, Mono og Kara. Historie. Portugiserne var de første europeerne som kom til Togo på 1400-tallet. Landet hadde sammen med Benin en sentral plass i slavehandelen i flere hundre år, men ble ikke kolonialisert av europeere før på slutten av 1800-tallet. I 1884 ble deler av dagens Togo et tysk protektorat. Flere overenskomster forhandlet frem de neste årene med Frankrike og Storbritannia definerte det eksakte grense­forløpet i den eneste tyske kolonien i Vest-Afrika. Kolonien omfattet også et større område som i dag ligger i Ghana. I begynnelsen av første verdenskrig (1914) invaderte britiske tropper landet fra vest, franske tropper fra øst. Den delen som ble holdt av britene ble til British Togoland og ble en del av Ghana etter en folkeavstemning i 1954. Den østlige delen, holdt av franskmennene, ble i 1918 et fransk mandat­område (fransk: Togoland français) og til dagens Togo. Etter annen verdenskrig skiftet mandatet for de to områdene fra Folkeforbundsmandat til FN-mandat, men Frankrike og Storbritannia forble mandat­holdere. Togo oppnådde sin selvstendighet gradvis fra 1955 og til full uavhengighet 27. april 1960. Sylvanus Olympio vant presidentvalget i 1958 og ble landets første president. Olympio prøvde etterhvert å undertrykke sine politiske motstandere og forby konkurrerende partier. Det førte til et kupp 13. januar 1963 der Olympio ble drept. Opposisjonspolitikeren Nicolas Grunitzky returnerte fra sitt eksil og overtok regjeringsansvaret som premierminister (et embede som han hadde også fra 1956 til 1958); han ble valgt til president i mai 1963. Han støttet seg på militæret, men hans makt­basis ble svakere etterhvert, og et nytt kupp 13. januar 1967 førte til at oberstløytnant Étienne Eyadéma (senere Gen. Gnassingbé Eyadéma) ble president. Han etablerte et militærdiktatur og forble president de neste 38 år. I en periode mellom 1990 og 1993 måtte Eyadéma gå med på at en "nasjonal­konferanse" skulle lage en overgangsgrunnlov som kunne ha ført til en demokratisk stat. I makt­spillet som foregikk i denne perioden greide Eyadéma etterhvert å få overtaket. I de neste årene måtte han gi opposisjonen noen rettigheter, men klarte å holde makten til sin død 5. februar 2005. Militæret utnevnte hans sønn Faure Gnassingbé til ny president. Dette ble bekreftet i et svært omstridt valg i april 2005. Administrativ inndeling. Togo er oppdelt i fem regioner, fra nord til sør: Savanes, Kara, Centrale, Plateaux og Maritime. Thorbjørn Jagland. Thorbjørn Jagland (født 5. november 1950 i Drammen som Thorbjørn Johansen) er en norsk politiker og medlem av Det norske Arbeiderparti. Han er fra 1. oktober 2009 Europarådets generalsekretær. Han var leder for Arbeiderpartiet fra 1992 til 2002, statsminister fra 1996 til 1997, utenriksminister fra 2000 til 2001 og stortingspresident fra 2005 til 2009. Biografi. Thorbjørn Jagland er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Lier i Buskerud. Faren Helge Johansen var sveiser og moren Ingrid, født Bjerknes, var kokk. Da familien flyttet til Lier på 1950-tallet tok de navneforandring fra Johansen til Jagland. Jagland påbegynte det sosialøkonomiske embedsstudiet ved Universitetet i Oslo, men avbrøt studiet etter å ha avlagt andre avdeling, og fikk graden exam. oecon. Han ble gift med Hanne Grotjord i 1975 og har to sønner. Forfatter. Jagland er en aktiv forfatter og har utgitt flere bøker, deriblant bøkene "Min europeiske drøm" i 1990, "Brev" i 1995, "Vår sårbare verden" i 2001 og "Ti teser om EU og Norge" i 2003. Karriere i norsk politikk. Jagland begynte sin politiske karrière i AUF i Buskerud, hvor han var leder i perioden 1973–1976. I perioden 1975–1983 var han dessuten medlem av fylkestinget i Buskerud. Han ble observatør ved FNs hovedforsamling høsten 1976, hvoretter han i 1977 ble leder for AUF sentralt. Senere ble han utredningssekretær i Det norske Arbeiderparti. Han var konstituert partisekretær i 1986–1987, og valgt partisekretær fra 28. mars 1987 til 8. november 1992. Han var sekretær i komitéarbeidet som la grunnen for partiets politikk i stortingsperioden 1986–1989. Deretter tok han over som leder i Arbeiderpartiet i 1992 etter Gro Harlem Brundtland, et verv han beholdt frem til 10. november 2002, da det ble overtatt av Jens Stoltenberg. På Stortinget har han vært Arbeiderpartiets førsterepresentant i tre stortingsperioder (1993–1997, 1997–2001 og 2001–2005), og han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1993–1996 og 1997–2000. Han har vært medlem av Lagtinget, Den utvidede utenrikskomité, Forsvarskomiteen og leder av Stortingets valgkomité. Statsminister. Etter at Gro Harlem Brundtland valgte å avslutte sin karrière som politiker 25. oktober 1996 ble Jagland hennes etterfølger som statsminister, ett år før stortingsvalget i 1997. Under valgkampen ga han velgerne et ultimatum som gikk ut på at han og Arbeiderpartiet ville gi fra seg regjeringsposisjonen dersom partiet ikke oppnådde 36,9 prosents oppslutning ved valget, som var den oppslutning partiet og Brundtland hadde fått ved valget i 1993. Arbeiderpartiet fikk kun 35 prosent av stemmene, og dermed gikk Jagland av som statsminister. Jaglands regjering ble etterfulgt av Kjell Magne Bondeviks første regjering. Da Jagland leverte sin tiltredelseserklering 29. oktober 1996 ble uttrykket «Det norske hus» lansert som et bilde på verdifelleskapet i det norske samfunnet. Uttrykket fenget, men ble også gjenstand for harselas i mediene. Politikken som var blitt etablert av Brundtland ble ikke endret under perioden med Jagland. Året som statsminister ble allikevel preget av mye uro, særlig som følge av utskiftninger av statsråder. Terje Rød-Larsen valgte å gå av som planleggingsminister etter 35 dager, før Grete Faremo trakk seg som følge av Berge Furre-saken. Også Anne Holt valgte å gå av som justisminister etter kort tid. Utenriksminister. Han var utenriksminister i Jens Stoltenbergs første regjering fra 17. mars 2000 til 19. oktober 2001. Deretter ble han leder i Utenrikskomiteen på Stortinget. I tv-programmet "I kveld med Per Ståle", i februar 2001, fortalte Jagland at han og hans medarbeidere hadde hatt det morsomt med å kalle Gabons president Omar Bongo for «Bongo fra Kongo», noe som skapte reaksjoner. Stortingspresident. Etter stortingsvalget i 2005 ble Jagland valgt til Stortingspresident, og ble dermed den første som har innehatt posisjonene som statsminister, utenriksminister og stortingspresident. I sin periode som stortingspresident spilte Jagland en aktiv rolle i samfunnsdebatten, men engasjerte seg ikke i den partipolitiske debatten. Jagland har engasjert seg mye i norsk Europa-politikk, og er en varm tilhenger av norsk medlemskap i EU. I 2002 fikk han bl.a. prisen «Årets europeer» av Europeisk Ungdom. Generalsekretær i Europarådet. Jagland annonserte 23. september 2008 at han ikke stilte til gjenvalg som stortingsrepresentant høsten 2009, da han i stedet stilte som kandidat til generalsekretær i Europarådet da denne skulle velges i 2009. Den 29. september 2009 ble han valgt av Parlamentarikerforsamlingen, og han tiltrådte 1. oktober 2009. Han har satt i gang en omfattende prosess med sikte på å reformere Europarådet, og han har tatt til orde for å styrke organisasjonens samarbeid med EU. Leder for Den norske nobelkomité. I perioden 2009-2011 er Jagland leder for Den Norske Nobelkomite. Den første prisen under hans lederskap ble gitt til USAs president Barack Obama, en avgjørelse som ble gjenstand for mye diskusjon, særlig fordi Obama på tidspunktet da han mottok prisen hadde sittet som president i mindre enn ett år. Andre verv. Siden 2006 har Thorbjørn Jagland vært styreleder i Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Tommy Ingebrigtsen. Tommy Wiggen Ingebrigtsen (født 8. august 1977 i Trondheim) er en tidligere norsk skihopper fra Trondheim. Ingebrigtsen representerte Byåsen IL/ Trønderhopp. Han ble verdensmester i storbakken i Thunder Bay i 1995, bare 17 år gammel. Han fikk kallenavnet «Tigern» av presse og fans. Han ble tildelt Olavstatuetten og Morgenbladets gullmedalje i 1995. Ingebrigtsen fikk mange gode resultater fra skiflyging. Han satte verdensrekord i skiflyging med 219,5 meter i Planica 1999. Han ble nr. 4 i VM i skiflyging i Vikersund i 2000 og nr 5 i Planica i 2004. Etter en tung periode kom han tilbake i VM 2003 i Val di Fiemme hvor han tok sølv i normalbakke. Han var nummer seks etter 1. omgang, men med et kjempehopp på 105 meter i den siste omgangen klatret han opp på sølvplass. Adam Malysz ble verdensmester etter bakkerekordhopp på 107,5 meter i andre omgang. Tommy Ingebrigtsen avsluttet også verdenscupsesongen 2004 godt, og var blant de ti beste i alle rennene. Han har tatt både gull, sølv og bronse i skiflyging opp gjennom årene, senest i Kulm 2006. I OL 2006 i Torino fikk han bronse i laghopp, til tross for ett uheldig hopp på 116 meter. Her var det Lars Bystøl og Roar Ljøkelsøy som imponerte stort, mens Bjørn Einar Romøren hoppet middels. Ingebrigtsen ble vraket fra hopplandslaget ved sesongslutt hoppsesongen 2006/07 etter å ha levert dårlige resultater i kontinentalcupen (26. plass som beste plassering) og valgte derfor å legge opp som skihopper. Han var inntil 2011 den nordmannen som har hoppet nest lengst med sine 231 meter fra Planica i 2005. Samme helgen falt han på 236 meter, noe som da ville vært verdensrekord, 1 meter lengre enn Matti Hautamäkis hopp på 235. Tommy Ingebrigtsen er sønn av artisten Dag Ingebrigtsen og spilte tidligere gitar i progrock-bandet Arabs in Aspic. Han startet som gitarist i folkrock-bandet Draugmyr i 2008. Tenochtitlan. Illustrasjon av Tenochtitlan og en rekonstruksjon av byens sentrum Tenochtitlan var en aztekisk by, grunnlagt 13. mars 1325. Ifølge aztekiske legender skulle deres lange vandring fra urhjemmet Aztlán avsluttes når de fant en ørn som spiste en slange på en kaktus. Dette så de på en øy i Texcocosjøen, og det ble tatt som et tegn på at man hadde kommet frem. Denne scenen kan gjenfinnes i Mexicos flagg og riksvåpen. Fra en sped begynnelse utviklet byen seg raskt på grunn av chinampajordbruket. Chinampaer var kunstige øyer som det ble dyrket grønnsaker på, og byen grodde utover i sjøen. Etter hvert kontrollerte også aztekerne store deler av Mesoamerika, og byens betydning steg. I 1428 dannet Tenochtitlan Den aztekiske trippelalliansen sammen med Texcoco og Tlacopan, og ble raskt den dominerende parten i alliansen. Utover på 1400-tallet utviklet Tenochtitlan seg til å bli Amerikas største by, og anslagene for innbyggertall i 1519 er på mellom 500 000 og 1 000 000, som var langt mer enn de største byene i Europa hadde på denne tida. Store dikeanlegg beskyttet byen mot oversvømmelser i sjøen, og moloer knyttet byen til fastlandet i nordvest, vest og sør. Markedet lå i bydelen Tlatelolco, som tidligere hadde vært en egen by, men som grodde sammen med Tenochtitlan. Templo Mayor, den store tempelpyramiden, sto midt i Tenochtitlan. Byen ble angrepet av spanske tropper under Hernán Cortés og deres allierte fra ulike undertvungne nasjoner i april 1521, og i august samme år opphørte kampene i bydelen Tlatelolco. Da lå hele byen i ruiner. Byen heter nå Mexico by, og er Mexicos hovedstad. Ruinene av aztekernes majestetiske byggverk kan ses blant annet i byens historiske sentrum og i Tlatelolco. Tekster på norsk. Diego Durans tekster «Reisen fra Aztlán og grunnleggelsen av Tenochtitlan» og «Reisen tilbake til Aztlán» er utgitt på norsk i antologien "Myter fra Meso-Amerika", 2007. Tanzania. Den forente republikken Tanzania er et land på østkysten av Afrika. Det grenser til Kenya og Uganda i nord, Rwanda, Burundi og den Demokratiske Republikken Kongo i vest og Zambia, Malawi og Mosambik i sør. I øst ligger Indiahavet. Landet har vært medlem av Samveldet siden det fikk uavhengighet i 1961. I 1964 ble Tanganyika forent med Zanzibar og dannet den forente republikken av Tanganyika og Zanzibar, senere omdøpt til dagens navn. Tanzanias hovedstad ble offisielt flyttet fra Dar-es-Salaam til Dodoma i 1996, men mange av styresmaktens kontorer ligger fortsatt i den gamle hovedstaden. Naturgeografi. Tanzanias geografi er en av de mest varierte og unike i verden. Landet inneholder så vel Afrikas høyeste punkt, Kilimanjaro, som innsjøer, fjell og mange naturreservater. Den nordøstlige delen av Tanzania er fjellrik og inkluderer Meru og Kilimanjaro, som begge er utdødde vulkaner. Kilimanjaros naturlige skjønnhet, i tillegg til at der er Afrikas høyeste punkt, trekker til seg tusenvis av turister hvert år. Vest for disse ligger Serengeti nasjonalpark, kjent sin årlige migrasjon av millioner av gnuer, i tillegg til mengder med løver, leoparder, elefanter, neshorn og afrikanske bøfler. Nær parken ligger Olduvai-ravinen hvor mange av de eldste hominid–fossilene og gjenstander har blitt funnet. Andre arkeologisk viktige funn er det eldste beviset på hominidenes bruk av tre ved Kalambo-fallene på grensen til Zambia. Videre vest ligger Victoriasjøen på den kenyansk–ugandisk-tanzanianske grensen. Dette er den største innsjøen i Afrika og er tradisjonelt utpekt som Nilens kilde. Sørvest for denne separerer Tanganyikasjøen Tanzania fra den Demokratiske Republikken Kongo. Denne innsjøen regnes som den nest eldste og nest dypeste innsjøen i verden etter Bajkalsjøen i Sibir. Det sentrale området i Tanzania er et stort platå med savanne og nasjonalparker i sør og jordbruksland lenger nord. Den nye hovedstaden, Dodoma, ligger her, selv om mye av styresmakten fremdeles befinner seg i Dar-es-Salaam. Den østlige kystlinjen av Tanzania er varm og fuktig. Her ligger Tanzanias største by og tidligere hovedstad, Dar-es-Salaam. Rett nord for byen ligger øya Zanzibar, et semiautonomt territorium som er kjent for sitt krydder. Øyas mindre kjente søsken, Pemba, ligger lenger nord. Klimaet i Tanzania varierer fra varmt og fuktig på kysten til mer temperert klima i det høyereliggende sentrumet av landet. Tanzania har to regntider, en lang og tung fra mars til mai, og en kortere, lettere fra november til januar. Hele landet har i prinsippet tropisk klima, bortsett fra i de høyeste fjellene hvor temperaturen er lavere spesielt om natten. Normal årsnedbør er de aller fleste steder over 1000 mm ved kysten, og opp til 1500 mm på de våteste områdene. I det indre av landet er normal årlig nedbørmengde mellom 500 og 1000 mm, men her er nedbøren imidlertid veldig sporadisk både med hensyn på tid og sted. Kun de høyeste fjellene får mer nedbør enn kystområdene. Demografi. Befolkningsfordelingen i Tanzania er svært ujevn. Befolkningstettheten varierer fra en person per km² i tørre regioner til 51 per km² i fastlandets fuktigere høyland til 134 per km² i Zanzibar. Mer enn 80 % av befolkningen bor på landsbygda. Dar-es-Salaam er den største byen, Dodoma i innlandet av Tanzania er den nye hovedstaden. Den afrikanske befolkningen består av mer enn 120 etniske grupper, og av disse har sukuma, haya, nyakyusa, nyamwezi og chaga mer enn en million medlemmer. Blant andre stammer kan pare, shambala og ngoni nevnes. Flertallet av tanzanianerne, inkludert store stammer som sukuma og nyamwezi, er bantuer. Grupper av nilotere eller av lignende opphav inkluderer de nomadiske masaiene og luoene, begge finnes i større antall i nabolandet Kenya. To mindre grupper snakker khoisan-lignende språk. Kushitisk-språklige folkeslag, opprinnelig fra de etiopiske høylandene, bor i noen få områder av Tanzania. Andre bantystammer var flyktninger fra Mosambik. Selv om mye av Zanzibars afrikanske befolkning kom fra fastlandet, hevder en gruppe kjent som shiraziere sin opprinnelse fra den antatte øyas tidlige persiske bosettere. Ikke-afrikanske innbyggere på fastlandet og Zanzibar utgjør 1 % av befolkningen. Det asiatiske samfunnet, inkludert hinduer, sikher, shia- og sunni–muslimer og goanere, har gått ned med 50 % i det siste tiåret til 50 000 på fastlandet og 4000 i Zanzibar. Det er antatt at 70 000 arabere og 10 000 europeere bor i Tanzania. Hver etnisk gruppe har sitt eget språk, men nasjonalspråket er swahili, et språk som tilhører bantu-språkene. Det andre offisielle språket er engelsk. Andre språk som blir snakket er indiske språk og portugisisk, begge snakkes av mosambikiske svarte og goanere. Historie. Kystlinjen til Tanzania har vært preget av mye stridigheter, først fra portugisere og arabere, og senere mellom ulike europeiske makter. Tanzania var tidligere en del av Tysk Østafrika. Nærmere bestemt i 1891 koloniserte tyskerne fastlandet og styrte det direkte fra de tyske styresmaktene. Landet Tanzania er et resultat av den politiske unionen mellom fastlandet Tanganyika og øyene Zanzibar og Pemba etter Zanzibar-revolusjonen. De to delene hadde fått uavhengighet fra Storbritannia hver for seg, fastlandet i 1961 og øyene i 1963. Julius Nyerere ble landets første president i 1962. Tanzania erklærte krig mot Uganda etter at Uganda hadde invadert og forsøkt å annektere den nordlige tanzanianske provinsen Kagera i 1979. Tanzania kastet ikke bare ut de ugandiske styrkene, men invaderte selve Uganda etter å ha innrullert landets eksilugandere. 11. april 1979 ble Idi Amin tvunget til å oppgi hovedstaden Kampala. Den tanzanianske hæren tok byen med hjelp fra ugandisk og rwandisk gerilja. Amin flyktet i eksil. Nyerere gav fra seg makten til Ali Hassan Mwinyi i 1985, men beholdt kontrollen over det styrende partiet, Chama cha Mapinduzi (CCM), som formann frem til 1990, da han gav ansvaret til Mwinyi. Ettpartistyret tok slutt i oktober 1995 da Tanzania holdt sitt aller første flerpartivalg. Men CCM vant valget med stor margin og dets kandidat Benjamin Mkapa ble etterpå tatt i ed som den nye presidenten i Tanzania 23. november 1995. I desember 2005 ble Jakaya Mrisho Kikwete valgt til landets fjerde president for fem år. Et av de dødelige bombeattentatene mot amerikanske ambassader i 1998 skjedde i byen Dar-es-Salaam, det andre var i Nairobi, Kenya. Undersjøiske jordskjelv i 2004 på den andre siden av Indiahavet førte til en tsunami som traff Tanzanias kystlinje og drepte 11 mennesker. En oljetanker gikk også midlertidig på grunn i Dar-es-Salaam og skadet en oljeledning. Politikk og administrasjon. Tanzanias president og nasjonalforsamling er valgt gjennom direktevalg for en femårsperiode. Presidenten utnevner en statsminister som tjener som regjeringens leder i nasjonalforsamlingen. Presidenten velger sitt kabinett fra nasjonalforsamlingens medlemmer. Grunnloven gir ham også makt til å nominere ti ikkevalgte medlemmer av parlamentet som også kan bli kabinettmedlemmer. Valgene av president og nasjonalforsamlingen ble holdt i desember 2005. Nasjonalforsamlingen har kun et kammer. Forsamlingen som ble valgt i 2000 hadde 295 medlemmer. Disse 295 medlemmene inkluderer statsadvokaten, fem medlemmer valgt fra representantenes hus i Zanzibar, setene som er reservert kvinner som utgjør 20 % av setene, 181 valgte medlemmer fra fastlandet og 50 seter fra Zanzibar. Etter valget i 2005 har det herskende CCM 93 % av setene i forsamlingen. Lover som blir vedtatt av nasjonalforsamlingen er gyldige for Zanzibar kun i spesifikke unionssaker. Zanzibars representantenes hus har bestemmelsesrett over alle saker som ikke har med unionen å gjøre. For tiden er der 76 medlemmer, inkludert 50 valgt av folket, ti utnevnt av presidenten i Zanzibar, fem "ex officio"-medlemmer og en statsadvokat utnevnt av presidenten. I mai 2002 økte regjeringen antallet spesialseter som er avsatt til kvinner fra ti til femten, noe som vil øke antallet representanter i representantenes hus til 81. Forsamlingen kan innføre lover for Zanzibar uten godkjennelse fra unionssregjeringen så lenge den ikke involverer unionssaker. Lengden på embetet til Zanzibars president representantenes hus er også fem år. Det semiautonome forholdet mellom Zanzibar og unionen er relativt unikt som styreform. Tanzania har et femdelt rettssystem som kombinerer rettsystemene til stammenes, islamske og britiske lov. Appellene er fra de primære domstolene gjennom distriktsdomstolene, borgerlig magistratsrett til høyesterett og appelldomstolen. Dommerne er utnevnt av justisministeren med unntak av appelldomstolen og høyesterett som er utnevnt av presidenten. Zanzibars rettssystem er parallelt med unionens, og alle saker som er opp i domstoler i Zanzibar, med unntak av de som inneholder grunnlovsmessige og islamsk lov, kan appelleres til appelldomstolen til unionen. En kommersiell domstol ble etablert i september 1999 som en avdeling av høyesterett. Administrativ inndeling. Av administrative årsaker er Tanzania delt inn i 26 regioner, 21 på fastlandet, 3 på Unguja og 2 på Pemba, Unguja og Pemba utgjør Zanzibar. 99 distriktsråd har blitt opprettet for å øke lokal autoritet. Disse distriktene er også nå referert til som lokal styresmakt. For tiden er der 114 råd som opererer i 99 distrikter, 22 er urbane og 92 er på landsbygda. Næringsliv. Økonomien er svært avhengig av landbruket som står for halve landets BNP, gir 85 % av eksporten og sysselsetter 90 % av arbeidsstyrken. Topografien og de klimatiske forholdene derimot, begrenser kultiverte avlinger til bare 4 % av landets areal. Industrien er hovedsakelig begrenset til foredling av landbruksprodukter og lette konsumentvarer. Verdensbanken, det internasjonale pengefondet og bilaterale donorer har skaffet midler til å rehabilitere Tanzanias nedadgående infrastruktur. Norge har hatt Tanzania som en av sine prioriterte samarbeidspartnere siden 1966. Tanzania er det landet som gjennom årene har fått mest bistand fra Norge. Tanzania har store naturressurser som gullforekomster og flotte nasjonalparker som forblir underutviklet. Veksten fra 1991 til 1999 førte til en oppgang i industriproduksjonen og en betydelig økning i utvinningen av mineraler, ført an av gull. Leting etter naturgass i Rufiji-deltaet ser lovende ut og produksjonen har allerede startet. Nylige bankreformer har hjulpet økende vekst og investeringer i den private sektoren. Kortsiktig økonomisk fremgang er også avhengig av å begrense korrupsjon og nedskjæring av unødvendige offentlige utgifter. Forlenget tørke i de tidlige årene av det 21. århundre reduserte kraftig kapasiteten i elektrisitetsproduksjonen. Rundt 60 % av Tanzanias elektrisitetsforsyninger blir generert gjennom vannkraftverk. Det vil antagelig ta noen år å gjennomføre planene om å øke produksjonskapasiteten gjennom gass og kull. I mellomtiden blir utsiktene for økonomisk vekst svekket. 77 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (IMF) (2005). Massemedia. Daily News er den eldste avisa i Tanzania og er statseid, mens Televisheni ya Taifa er det statseide televisjonsnettverket. Radio Tanzania Dar es Salaam er Tanzanias statseide radionettverk. Tanzania har også mange privateide medier, og kringkasting fra BBC Radio, Voice of America og Deutsche Welle kan også høres i Tanzania. Kultur. a>, TanzaniaTarabu-musikken er en sammenblanding av swahilisanger sunget i rytmisk stil krydret med arabisk eller, til tider, indiske melodier. Den er en ekstremt livlig kunstform som har sitt utspring i klassisk kultur, men som likevel er veldig populær blant kvinner og som hele tiden trekker fra gamle og nye kilder. Tarabu utgjør en betydelig del av det sosiale livet til swahili-folket langs kystområdene, særlig Zanzibar, Tanga og til og med lenger i Mombasa og Malindi langs kysten av Kenya. Uansett hvor de swahili-språklige menneskene dro, fulgte tarabu-kulturen med dem. Den har trengt så langt som til Uganda. I Rwanda og Burundi i Øst-Afrikas indre konkurrerer tarabu-kulturen med andre vestliginspirerte grupper i popularitet. I disse dager finner en tarabu-revolusjon sted, og mange opphetede debatter fortsetter om musikken som har blitt dramatisk endret av fenomenet "East African Melody". "Melody" som de hengivent kalles av deres hovedsakelig kvinnelige fans, spiller moderne tarabu som for første gang er tarabu som kan danses til og har direkte lyrikk som går utover den lyriske antydningen til eldre grupper som "Egyptian Musical Club" og "Al-Wattan Musical Club" hvor betydningen i deres sanger bare var alluderende og aldri direkte uttrykt. I dag er tarabusangene eksplisitte og til og med grafiske i seksuell tilknytning. Mye av musikken i dag av grupper som Melody og Muungano er komponert og spilt på keyboard, noe som gjør at gruppene er mye mindre enn de «virkelige tarabu»-orkestrene og derfor er mer i stand til å reise og spille i regionen og utenfor regionen de hører hjemme. Mbaraka Mwinshehe var den mest populære og originale musikeren i Tanzania. Der er også en større innflytelse fra musikere fra den Demokratiske Republikken Kongo som kom inn i landet som flyktninger og har slått seg ned i landet. Men i senere år, hovedsakelig fra midten av nittitallet, har en ny generasjon musikere dukket opp og kommer med populære toner og som konkurrerer med Kongo-gruppene i popularitet og publikumstekke. Tanzanianske artister har laget en ny stil som blir kalt «Bongo Flava» som blander alle typer melodier, rytmer og lyd. Trenden blant tanzaniansk musikkonsumenter har begynt å endre seg mot å favorisere produkter fra deres lokale artister som synger swahili, det nasjonale språket. Fremveksten av utallige FM musikkstasjoner og billige produksjonsstudioer har vært en betydelig årsak til musikkindustrien i landet. Samtidige artister som Juma Nature, Lady Jaydee, Mr. Nice, Mr. II, Cool James, Dully Sykes, Ras Nas og mange andre har en stor tilhengerskare i landet og nabolandene. Tigerstaden. Tigerstaden er et kallenavn for Oslo som opprinnelig er brukt for å beskrive Oslo som en farlig og ubarmhjertig storby. Historie. Bruken av Tigerstaden om Oslo kan føres tilbake til Bjørnstjerne Bjørnsons dikt "Godt mot" (først kalt "Siste sang"), i samlingen "Digte og sange" fra (1870). I diktet skildres en kamp mellom en landsens hest og en tiger (symbol på byen). I en artikkel i Morgenbladet i 1889 uttales at Bjørnson utslynger hånende ord mot Christiania, «denne kolde by, som han tidligere har kaldt «tigerstaden»». Senere er Tigerstaden brukt av blant andre Christian Krogh, Nils Collett Vogt og Rudolf Muus. Bruk i dag og tigerskulpturer. Begrepet brukes i dag som oftest av folk som bor utenbys uten nødvendigvis med den negative referansen det opprinnelig hadde. For mange folk i Oslo selv er begrepet positivt ladet og brukes med stolthet. Som en referanse til begrepet ble det også plassert en rekke skulpturer av tigre på Fridtjof Nansens plass foran Oslo Rådhus i jubileumsåret 2000, og en større bronseskulptur av en tiger laget av billedhuggeren Elena Engelsen og gitt av bedriften Eiendomsspar på Jernbanetorget foran Oslo Sentralstasjon og et par andre steder rundt i hovedstaden. Tokyo. Tōkyō (東京) (eller "den østlige hovedstad") er et prefektur og hovedstad i Japan, og landets største by. Ti prosent, ca. 12 millioner, av Japans innbyggere bor i Tokyo, og danner sammen med Yokohama og Kawasaki verdens største byområde med litt over 37 millioner mennesker. Tōkyō ligger på Kantō-sletten på østsiden av Honshū. Tokyo er forretnings-, handels- og industrisenteret i Japan og også i Asia. Mange av de som jobber i byen bor ofte i telt i parker, men i helgene drar de hjem til familiene som bor utenfor byen. Grunnen er at det er dyrt å bo i byen. To elver renner gjennom byen. Den ene er Sumida som renner fra nord til sør og ut i Tokyo-viken. Den andre er Tama som renner fra vest til øst. Tama er også grensen mellom Tokyo og nabobyen Kawasaki. Historie. Utsikt over Tokyo, juli 2002 Byen, som tidligere het Edo, som betyr "elvemunning" på japansk, var en liten by men begynte for alvor å vokse i forbindelse med byggingen av et slott i byen i 1457. Da Tokugawashogunatet ble dannet i 1603 ble Edo dets regjeringsby, selv om keiseren fortsatt bodde i Kyoto, som fortsatte å være den formelle hovedstaden. Da shogunatet falt i 1868 beordret keiseren at byen skulle bytte navn til Tokyo, "den østlige hovedstad", da Kyoto var "den vestlige hovedstad", samtidig som byen nå ble formell hovedstad. Tokyo har vært allment akseptert som Japans hovedstad siden 1869. Den 1. september 1923 ble byen rammet av et stort jordskjelv der opp mot 70 000 mennesker mistet livet. Byen ble ødelagt av branner startet som følge av dette jordskjelvet. Til tross for denne katastrofen bygde man opp byen igjen og populasjonen vokste frem mot starten på andre verdenskrig. De første bombene over Tokyo ble sluppet 18. april 1942 og frem til slutten på krigen i 1945 mer enn halvertes Tokyos populasjon. Det mest omtalte bombeangrepet skjedde 10. mars 1945. Etter krigens slutt plasserte de allierte sitt okkupasjonskontor i den sønderbombede byen, og oppbyggingen kom raskt igang takket være amerikansk hjelp. På grunn av disse tragiske hendelsene, har ikke byen mange historiske kulturminner. I 1964 var Tokyo vert for de Olympiske Sommerlekene. På 1970-tallet økte populasjonen drastisk da mange arbeidere forlot landsbygden for å flytte inn til byen. Dette, sammen med den raskt voksende økonomien, gjorde Tokyo til en verdensby som la grunnlaget for den økonomiske boblen som sprakk på slutten av 1980-tallet. Økonomi. Tokyo er Japans største økonomiske senter. De fleste av Japans bank-, forsikrings-, finans-, medie- og telekommunikasjonsfirma har sine hovedkontor i byen. Til tross for at Japan fortsatt ikke har kommet seg etter bankkrisen på slutten av 1980-tallet, er Tokyo en av de ledende økonomiske motorene i Asia. Byen kan ellers skilte med å være verdens sterkeste bysamfunnsøkonomi. Bydeler. Tokyo er oppdelt i 23 distrikt (特別区), alle med sine egne borgermestre og bystyrer, som ligger under Tokyo Metropolitan Government. Byer. Vest for de 23 distriktene består Tokyo av byer ("shi"), som har en liknende juridisk status som byer andre steder i Japan. Mens disse for det meste tjener som «sovebyer» for de som jobber i Tokyo, har også noen av disse byene en lokal kommersiell og industriell base. Samlet er disse byene ofte omtalt som Vest-Tokyo. Distrikter, byer og landsbyer. Lengst vest finnes distriktet ("gun") Nishitama. Store deler av dette området er fjell og ikke passende for urbanisering. Det høyeste fjellet i Tokyo, Mount Kumotori, er 2 017 m høyt, og andre fjell i Tokyo er Mount Takasu (1 737 m), Mount Odake (1 266 m) og Mount Mitake (929 m). Okutamasjøen er Tokyos største innsjø. Øyer. Izu-øyene, i sør, er en del av Tokyo. Tokyos utenforliggende øyer ligger så langt bort som 1 850 km fra det sentrale Tokyo. På grunn av øyenes avstand til byen, er de styrt lokalt av avdelinger av Tokyos bystyre. De fleste øyene er klassifisert som landsbyer. Izu-øyene; Oshima, Miyake, Hachijo. Ogasawara-øyene. Ogasawara inkluderer, fra nord til sør, Chichi-jima, Nishinoshima, Haha-jima, Kita Iwo Jima, Iwo Jima og Minami Iwo Jima. Også inkludert er to små utenforliggende øyer: Minami Torishima, det sørligste punktet i Japan og med en avstand på 1 850 km den fjernest liggende øyen fra det sentrale Tokyo, og Okino Torishima, det sørligste punktet i Japan. Iwo-beltet og de utenforliggende øyene er for det meste ubebodd, men det er små lokale populasjoner på de tre øyene nærmere Honshu. Kjente områder. I det sørlige Tokyo ligger nasjonalparken Ogasawara. Thomas Edison. Thomas Alva Edison (født 11. februar 1847 i Milan i Ohio, død 18. oktober 1931 i West Orange i New Jersey) var en amerikansk oppfinner og forretningsmann av nederlandsk slekt. Han oppfant og utviklet mange gjenstander som påvirket verden i stor grad, inkludert fonografen og lengevarende lyspære. "Trollmannen fra Menlo Park", som han ble døpt av en avis var en av de første oppfinnere som innførte prinsipper kjent fra masseproduksjon i sitt virke, og er derfor ofte tilkjent tilblivelsen av det første industrielle forskningslaboratorium. Edison er ansett som en av de dyktigste oppfinnere i historien, med 1093 amerikanske patenter, og mange andre i Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Familiebakgrunn. Thomas Edisons forfedre emigrerte fra Nederland til New Jersey i 1730. Da koloniene erklærte uavhengighet valgte Thomas' oldefar John Edison å forbli tro mot England, noe som førte til at han ble arrestert. Etter å ha vært nær ved å bli hengt tok han med familien og flyktet til Nova Scotia i Canada i 1784. Der slo han seg ned på land som kolonimyndighetene ga til personer som hadde vært lojale mot England. John Edisons barnebarn Samuel Ogden Edison Jr. (1804–1896) livnærte seg av forskjellige jobber hele livet, alt fra taktekking til å jobbe som skredder eller krovert. I 1828 giftet han seg med Nancy Matthews Elliott (1810–1871) fra Chenango County i New York. Samuel Edison var ikke like lojal mot britene som bestefaren hadde vært. I 1837 deltok han i MacKenzie-opprøret som krevde landreformer og selvstyre fra Storbritannia. Opprøret mislyktes. Som bestefaren hadde gjort før ham, måtte Samuel Edison flykte for å redde livet. Men i motsetning til hva bestefaren hadde gjort dro Sam sørover. Han krysset grensen til USA og slo seg først ned i Port Huron i Michigan mens han inntil videre lot kona Nancy og barna være igjen. Etterhvert flyttet han og familien til Milan i Ohio. Der fikk de tre barn til, med Thomas Edison som den syvende og siste i barneflokken. Barndomsår og ungdomstid. Thomas Edison ble født i Milan i Ohio den 11. februar 1847. Foreldrene var Samuel Ogden Edison Jr. (1804–1896) og Nancy Matthews Elliott (1810–1871). Edison begynte på skolen da han var sju år gammel. Men etter 12 uker på skolen mistet læreren tålmodigheten med den hyperaktive og masete Edison som hele tiden stilte spørsmål og etter lærerens mening oppførte seg temmelig selvsentrert. Læreren hadde også lagt merke til at Edisons hode var betydelig større enn normalt for en sjuåring, og han konkluderte med at Edison var dum eller «surrete i hodet». Etter dette tok moren, som tidligere hadde vært lærer, Edison ut av skolen og ga ham hjemmeundervisning. I tillegg til foreldrenes hjemmeundervisning leste Edison praktisk talt alle bøkene på det lokale biblioteket. Han var særlig interessert i bøkene om vitenskap. Som tolvåring begynte Edison å selge sukkertøy og aviser på toget mellom Port Huron og Detroit, og noen år senere skulle en dramatisk hendelse få stor innvirkning på livet hans. Da han var 15 reddet han Jimmie MacKenzie fra å bli overkjørt av et løpsk tog, og faren til Jimmie, som var stasjonsbetjent på Mount Clemens stasjon i Michigan, var så takknemlig at han lærte Thomas hvordan han skulle bruke telegrafen. Edison fikk jobben som telegrafoperatør da en telegrafist skulle gå ut i borgerkrigen. Han fikk jobben til tross for sine hørselsvansker, men Thomas' tunghørthet hadde også sine fordeler. Den gjorde at han lettere klarte å koble ut støyen rundt seg. Da han var 19 flyttet Edison i 1866 til Louisville i Kentucky, der han som ansatt i Western Union opererte Associated Press' nyhetstelegraf. Edison ba om nattskift slik at han fikk god tid til å holde på med sine to favorittsysler - lesing og eksperimentering. Til slutt kostet det sistnevnte ham jobben. En natt i 1867 arbeidet han med en bly-syrebatteri da han sølte svovelsyre på gulvet. Det rant mellom gulvbordene og ned på sjefens skrivebord i etasjen under. Den neste morgenen fikk Edison sparken. En av hans mentorer i de første årene var en telegrafoperatør og oppfinner ved navn Franklin Leonard Pope, som lot den fattige unggutten bo og arbeide i kjelleren i sitt hjem i New Jersey. Noen av de første oppfinnelsene Thomas Edison gjorde var relatert til telegrafen, blant annet en telegrafskriver som skrev aksjemeldinger på en papirstrimmel. Edison søkte patent for første gang den 28. oktober 1868, det var søknad om patent på en elektrisk stemmeteller (U.S. Patent 90,646), som ble innvilget 1. juni 1869. Egen familie. Thomas Edison giftet seg med Mary Stilwell den 25. desember 1871. De fikk tre barn, Marion Estelle Edison, Thomas Alva Edison Jr. og William Leslie Edison. Mary døde i 1884. Da han var 39 år gammel giftet Edison seg for annen gang. Denne gangen med nitten år gamle Mina Miller. De giftet seg den 24. februar 1886. Med henne fikk han tre barn til, Madeleine Edison, Charles Edison, og Theodore Edison. Charles Edison tok senere over firmaet etter farens død. Oppfinneren. Patenttegningen på Edisons fonograf fra 18. mai 1880. Thomas Edison startet sin oppfinnerkarriere i Newark i New Jersey med å finne opp lydopptakeren og diverse utstyr som forbedret telegrafen. Men den oppfinnelsen som gjorde Edison berømt var fonografen, som han fant opp i 1877. Den kom så uventet at den virket nesten magisk. Edison ble kjent som «Magikeren fra Menlo Park, New Jersey», hvor han bodde. Den første lydopptakeren var laget av en sylinder av tinnfolie. Den hadde dårlig lydkvalitet og sporet ble ødelagt når den ble avspilt, så den kunne bare spilles av en enkelt gang. I 1880-årene videreutviklet Alexander Graham Bell, Chichester Bell og Charles Tainter fonografen da de laget en sylinder av voksbelagt kartong. Konkurransen med Bell var en av grunnene til at Thomas Edison fortsatte å videreutvikle sin egen «fullkomne fonograf». Menlo Park (1876 - 1881). a> i Dearborn, Michigan. (Legg merke til orglet ved bakveggen) Thomas Edisons første lyspære, brukt til å demonstrere oppfinnelsen ved Menlo Park. Edisons første store oppfinnelse var den første industrielle forskningslaben, bygd i Menlo Park, New Jersey. Det var den første institusjonen bygd kun for å produsere konstante teknologiske innovasjoner og forbedringer. Edison fikk patentene for mesteparten av oppfinnelsene som ble til der, selv om mange ansatte gjorde mye forskningsarbeide og utvikling under hans ledelse. Staben hans ble generelt gitt beskjeder om hva de skulle gjøre, og han drev dem hardt. Den store forskningsgruppen som inkluderte ingeniører og andre arbeidere baserte mye av sin forskning på det andre der hadde gjort før dem. Nær alle Edisons patenter var såkalte "utility patents", som var beskyttet i 17 år. Disse var hovedsakelig av elektrisk, mekanisk eller kjemisk art. Omtrent et dusin patenter var "design patents", beskyttet opp til 14 år. Som de fleste patenter er, de fleste av Edisons oppfinnelser var forbedringer av tidligere oppfinnelser. Fonografen derimot, var den aller første maskin som kunne ta opp og avspille lyder. Edison oppfant ikke de første elektriske lyspæren, i stedet utviklet han den første praktisk brukbare glødelampen. Flere tidligere typer hadde vært lagd, blant annet en type Edison kjøpte rettighetene til av oppfinnerne Henry Woodward og Mathew Evans.Andre oppfinnere av lyspærer var Moses G. Farmer, Joseph Swan, James Bowman Lindsay, William E. Sawyer, Humphry Davy, og Heinrich Göbel. Noen av disse lyspærene hadde ekstremt kort levetid, høye produksjonskostnader og høyt strømforbruk. Disse egenskapene gjorde dem vanskelige å produsere på en lønnsom måte. Edison tok de beste egenskapene fra disse tidlige modellene og satte folkene sine i sving med å lage mer varige pærer. I 1879 hadde han skapt et nytt konsept: en høy-ohmig lampe i vakuum, som kunne brenne i hundrevis av timer. Mens de tidligere oppfinnerne hadde skapt elektrisk lys i laboratorier helt siden en demonstrasjon av en glødende tråd gjort av Alessandro Volta i 1800, hadde Edison konsentrert seg om kommersiell anvendelse og var i stand til å selge konseptet til hjem og bedrifter ved å masseprodusere relativt lengelevende lyspærer og skape et komplett system for generering og distribusjon av elektrisitet. Laboratoriet i Menlo Park ble gjort mulig med salget av "kvadruppel-telegrafen" som Edison fant opp i 1874. Denne kunne sende fire signaler over telegraflinja samtidig. Da Edison spurte Western Union om et tilbud, ble han sjokkert over det uventet høye beløpet de tilbød; de kjøpte patentrettighetene for $10,000. Kvadruppeltelegrafen var Edisons første store finansielle suksess. På litt over et tiår hadde Edisons Menlo Park-laboratorium utvidet seg til å dekke to kvartaler. Edison sa at han ønsket å ha "et lager bestående av nesten hvert eneste tenkelige materiale". Et avisartikkel trykket i 1887 avslører seriøsiteten i denne påstanden, de skrev at laben inneholdt "åtte tusen typer kjemikalier, hver type skrue laget, hver størrelse nål, hver type ledning eller wire, hår fra mennesker, hester, griser, kyr, kaniner, geiter, katter, kameler...silke av alle typer, kokonger, forskjellige typer hover, haitenner, rådyrhorn, skilpaddeskjell...kork, harpiks, lakk og olje, strutsefjær, påfuglhale, rav, gummi, alle mineraler..." og listen bare fortsetter. Over pulten sin hadde Edison en plakett med Sir Joshua Reynolds berømte sitat: Sitatet var etter sigende også plassert flere steder rundt om på anlegget. Kullkornmikrofonen. I 1877-1878 oppfant og utviklet Edison kullkornmikrofonen som sammen med Bell-mottakeren ble brukt i alle telefoner fram til ca 1960-årene. Etter lange patentforhandlinger avgjorde en føderal domstol i 1892 at Edison -- ikke Emile Berliner -- var oppfinneren av kullkornmikrofonen. Kullkornmikrofonen ble også brukt til radiosendinger og offentlige taler. Elektrisk lys. Etter mange eksperimenter med platina og andre metaller, kom Edison tilbake til en glødetråd av karbon. Den første suksessfulle testen var på 22. oktober 1879; og varte i 13,5 timer. Edison fortsatte å forbedre denne typen og leverte 4. november 1879 patent nr.223,898 (innvilget 27. januar 1880) på en elektrisk lampe med "en glødetråd eller spiral av karbon...koblet til platinakontakter". Selv om patentet beskrev flere måter å lage glødetråden av karbon på, inkludert "bomull- og lintråd, tresplinter, papirer brettet på forskjellige måter," var det ikke før flere måneder etter at patentet var innvilget at Edison og hans medarbeidere oppdaget at en karbonisert bambus-glødetråd kunne vare over 1200 timer. Edison kjøpte et lyspærepatent, nr.181,613 utstedt 29.august 1876, av Henry Woodward og fikk en eksklusiv rett på woodwards kanadiske patent. Disse patentene dekte en karbontråd i en luftfattig pære. I 1878 stiftet Edison Edison Electric Light Company i New York med flere investorer på laget, inkludert J. P. Morgan og flere medlemmer av Vanderbilt-familien. Firmaet ble i 1892 slått sammen med konkurrenten Thomson-Houston og fikk etter sammenslåingen navnet General Electric. Edison arrangerte den første offentlige demonstrasjonen av lyspæren sin 31. desember 1879 i Menlo Park. Det var på den tiden han sa "Vi vil gjøre elektrisitet så billig at bare de rike vil bruke stearinlys." Firmaet til George Westinghouse kjøpte rettighetene til Philip Diehls konkurrerende induksjonslampe i 1882 for $25,000, og tvang på den måten rettighetshaverne til Edisonpatenten til å ta seg mindre betalt, og til å gjøre lyspærene rimeligere. 8. oktober 1883 avgjorde det amerikanske patentkontoret at Edisons patent var basert på arbeidet til William Sawyer, og derfor ugyldig. Konflikten vedvarte i nesten seks år, til 6. oktober 1889, da en dommer bestemte at Edisons krav for forbedring av lyspæren basert på "en høy-ohmig karbon-glødetråd" var gyldig. For å unngå en mulig rettstvist med Joseph Swan, som holdt et britisk patent utstedt et år før Edisons, dannet Edison et firma sammen med Swan (Ediswan), som markedsførte oppfinnelsen i Storbritannia. Nasjonalteateret i Brno i det som i dag er Tsjekkia, var den første offentlige bygning i verden som brukte Edisons elektriske lamper. Installasjonen av anlegget ble foretatt under oppsyn av Edisons assistent Francis Jehl. Elektrisk kraftdistribusjon. Edison tok patent på et system for distribusjon av elektrisk energi i 1880, noe som var essensielt for å kunne dra fordel av oppfinnelsen av lyspæren. 17. desember 1880 grunnla han "Edison Electric Illuminating Company", som var selskapet som etablerte verdens første investor-eide kraftstasjon i 1882 på Pearl Street Station i New York. 4. september 1882 skrudde Edison på stasjonens generator, og forsynte 59 strømkunder på nedre Manhattan med 110 V likespenning. I januar tidligere samme år hadde Edison startet det første dampdrevne kraftverket på Holoborn Viaduct i London. Likespenningsanlegget forsynte gatebelysning og flere private boliger i nærheten av stasjonen. Strømkrigen. Ekstravagante utstillinger med elektrisk lys ble fort vanlig som her fra "Tennessee Centennial Exposition shows" i 1887. Edisons fremste egenskap delte han med sin venn Henry Ford, nemlig evnen til å maksimalisere inntjeningen gjennom masseproduksjonssystemer og håndheving av intellektuelle rettigheter. På denne måten bidro han til å minimere inntektsmulighetene til andre oppfinnere som tenkte mer på langvarige og høyeffektive teknologiske nyvinninger. Edison markerte seg ofte som motstander av teknologisk innovasjon og forandring, kanskje fordi det kunne representere en trussel mot hans forretningsmodell. George Westinghouse og Edison ble motstandere på grunn av Edisons markedsføring av likestrøm for elektrisk kraftdistribusjon på bekostning av den lettere overførbare vekselstrømmen utviklet av Nikola Tesla og promotert av Westinghouse. I motsetning til likestrøm kan vekselstrøm transformeres opp til veldig høye spenninger og overføres over lange avstander gjennom tynnere og mindre kostbare ledninger for så å bli transformert ned igjen for distribusjon til sluttbrukere. I 1887 var det 121 Edison-kraftstasjoner i De Forente Stater som leverte likestrøm til kunder. Da likestrømmens begrensninger begynte å interessere publikum, lanserte Edison en propaganda-kampanje mot vekselstrøm med det mål å overbevise folk om at vekselstrøm var for farlig til å kunne benyttes. Problemet med likestrøm var at det bare var økonomisk lønnsomt å levere kraft i en radius på omtrent 2,5 km fra kraftstasjonen. Da George Westinghouse foreslo å bruke høyspent vekselstrøm i stedet, siden den kunne føre elektrisitet hundrevis av kilometer med minimalt tap, lanserte Edison en "strømkrig" for å forhindre vekselstrøm fra å komme i bruk. Tross Edisons forakt for dødsstraff, førte krigen mot vekselstrøm til at Edison ble involvert i utvikling og promotering av den elektriske stolen som en demonstrasjon på vekselstrømmens dødelige potensial i motsetning til den "tryggere" likestrømmen. Han førte en kort, men intensiv kampanje for å forsøke å forby vekselstrøm eller begrense den øvre tillatte spenningen. Som del av denne kampanjen, avrettet Edisons ansatte dyr for å demonstrere hvor farlig han mente vekselstrømmen var. En av de mer bemerkelsesverdige øyeblikk i Edisons dyreavrettinngskampanje, var i 1903 da hans arbeidere tok livet av elefanten Topsy med vekselstrøm. Elefanten hadde drept flere mennesker etter å ha slitt seg ved Luna Park i New York, og eierne ønsket elefanten avlivet. Denne avrettelsen ble filmet av Edisons folk. Til tross for Edisons anstrengelser erstattet vekselstrøm likestrøm på de fleste aller fleste bruksområder i produksjon og overføring av elektrisk energi, hvilket medførte en enorm utvidelse og effektivisering av kraftdistribusjonen. Selv om det ble slutt på omfattende bruk av likestrøm for distribusjon, brukes det i dag en del til langdistanse-overføring av elektrisk kraft (såkalt HVDC-link), for eksempel i sjøkabler mellom Norge og kontinentet. Likestrøm hadde likevel den fordelen at store batteribanker kunne holde spenningen oppe gjennom korte brudd i strømforsyningen. Lavvolts likestrøm var fortsatt i bruk i en del år i sentrumsnære områder, og det var fremdeles 1600 likestrømskunder i New York i 2005, og denne tjenesten ble først stoppet 14. november 2007. Undergrunnsbanen i New York drives fremdeles på likestrøm. Fluoroskopi. Edison er kreditert med å ha designet og bygd det første kommersielle fluoroskopet, maskinen som tar røntgenbilder. Edisons maskin forbedret sterkt teknikken med å ta slike bilder, opprinnelig utviklet av Wilhelm Röntgen. Maskinene som brukes i dag er essensielt like som den Edison bygde. Under utviklingen av fluoroskopet, holdt Edison på å miste synet, og en assistent, Clarence Dally, var nær ved å miste livet etter en overdose røntgenstråler. Han døde senere, antagelig av senskader etter strålingen. Edison uttalte i 1903 "Ikke snakk til meg om røntgenstråler, jeg er livredd dem". West Orange og Fort Myers (1886–1931). Edison flyttet fra Menlo Park etter at Mary Stilwell døde og kjøpte i 1886 et hus som bryllupsgave til Mina i West Orange i New Jersey. I 1885 hadde han kjøpt eiendom i Fort Myers i Florida, og bygde det som senere ble kalt "Seminole Lodge" som et vinterferiested. Edison og hans kone Mina tilbrakt mange vintre i Fort Myers der de slappet av og Edison prøvde å finne en innenlandsk kilde for naturgummi. Henry Ford bodde senere bare noen hundre meter unna Edison på sitt vintersted i Fort Myers. Edison bidro også med teknologi som ble brukt i biler. De forble venner helt fram til Edisons død. De siste årene. I 1911 ble Thomas Edisons firma omdøpt til Thomas A. Edison Inc. Firmaet ble mer strukturert, og Edison ble mindre involvert i de daglige oppgavene. Han var likevel aktiv i virksomheten helt frem til slutten. Bare måneder før han døde i 1931 ble det satt inn elektriske tog på en forstadsbane fra Hoboken til Gladstone, Montclair og Dover i New Jersey. Overføringen foregikk ved hjelp av en overhengende kjøreledning og hele prosjektet ble gjennomført under Edisons veiledning. Til manges overraskelse, sto han ved spakene da det eller første flervognstoget forlot Lackawanna Terminal i Hoboken, og han førte toget hele veien til Dover. Edison kjøpte barndomshjemmet i Milan i Ohio i 1906. Ved sitt siste besøk i 1923 ble han sjokkert over å se at det fortsatt var opplyst av oljelamper og stearinlys. Thomas Edison døde 18. oktober 1931 av diabeteskomplikasjoner i sitt hjem «Glenmont» i Llewellyn Park i New Jersey, som han kjøpte i 1886 i bryllupsgave til sin kone Mina. Mina døde i 1947. Edisons siste pust er visstnok lagret i et testrør oppbevart på Henry Ford-museet. Ford overtalte i følge historien Charlie Edison til å forsegle et testrør med luft fra Edisons soverom kort etter hans død. En dødsmaske i gips ble også laget. Edisons patenter. Edison fikk 1093 patenter i USA, og en rekke patenter i europeiske land. Alt i alt fikk han ca 1500 patenter. Anerkjennelser. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Se også. Liste over oppfinnere Transistor. Allment. En transistor er en av de to viktigste aktive elektroniske komponentene som er i bruk. At en komponent betegnes som "aktiv" betyr at den kan brukes til å forsterke et signal energetisk uten å forvrenge det i nevneverdig grad. Med en transistor kan en større elektrisk strøm styres ved hjelp av en mindre strøm (bipolar transistor) eller (nesten) strømløs spenning (MOS-transistor). Alle transistorer er fremstilt av et halvledende krystallgitter, i dag for det aller meste av grunnstoffet silisium. Germanium var enerådende i begynnelsen etter oppfinnelsen i 1948, og sammensatte krystaller som galliumarsenid og indiumfosfid er i bruk i dag for spesielle anvendelser. Av prosessteknologiske årsaker har imidlertid silisium overtatt, først og fremst fordi man med silisium kan danne oksidlag som er velegnet for kjemisk prosessering. I en transistor blir krystallmaterialet målrettet forurenset, eller "dopet", med atomer av andre grunnstoffer for å påvirke ledningsevnen. Forskjellige deler av transistoren blir dopet med forskjellige stoffer for å danne grunnlaget for transistorfunksjonen. I kontaktflatene mellom regioner med ulik type doping dannes det såkalte PN-sjikt, der P representerer doping med akseptoratomer (positiv doping) og N doping med donoratomer (negativ doping). Småsignaltransistorer kan lages ekstremt små; det er plass til mer enn en million av dem på en kvadratcentimeter. På grunn av støy, effekttap eller varmeavledning fremstilles transistorene mye større når de skal behandle analoge signaler eller (enda større) styre store strømmer. Transistoren har tre tilkoblinger eller "terminaler". Et par av dem utgjør styresiden. Den tredje, mot en av de to andre, utgjør reaksjonssiden – en slags utgang. Det er alltid stømmen som blir styrt, eller rettere: "muligheten" for strømledning (i tilfelle det ikke blir tilført nok strøm). Transistorer finnes hovedsakelig i to varianter som har ganske forskjellige funksjonsprinsipper. I JFET er det en inngangsdiode som sperrer for inngangsstrøm. I MOSFET-en er det et isolerende sjikt av et metalloksid. Fordi de to hovedtypene er så forskjellige i virkemåten, har terminalene fått forskjellige navn. I motsetning til radiorøret kan begge typer transistorer fremstilles i begge polariteter. For NPN-transistoren går styrestrømmen inn i basen og den styrte strømmen går inn i kollektor. Begge strømmene, altså summen, kommer ut av emitter. For PNP-typene går strømmene andre veien, men også her fører emitter summen. Den midterste bokstaven betegner dopingen av basis. JFET-ene leder strømmen i en N-kanal når økende GS-spenning (gate til source) fører til større strøm, og denne går inn i drain og ut av source. Strømmen går andre veien i P-kanal typer og den øker for reduksjon av gatespenningen. På samme viset har en MOSFET enten en N-kanal eller en P-kanal for strømveien. Den bipolare transistoren. Helt konkret består denne transistoren av to dioder. Begge går ut fra basis til hver av de andre terminalene i samme retning. For NPN-transistorer er basen en felles anode og for PNP-transistorer er basen en felles katode. Basis – emitter-dioden (ofte kalt BE, BE-diode eller BE-strekning) drives i lederetningen, og kollektor – base-dioden drives i sperreretningen. Det er ganske fornuftig å se på BE-strekningen som inngangen, styringen eller kontrollterminalene til transistoren, og kollektor – emitterstrekningen som svaret, responsen, eller utgangen. For det meste betraktes styringen av BE-dioden som styrestrøm, men det er også tillatt å betrakte "spenningen" over BE-dioden som styresignalet siden det er en klar sammenhenge mellom strøm og spenning. Virkningen er i prinsipp grei i en noe forenklet betraktning. Når vi sender strøm inn i basen, betyr det av vi sender elektroner inn i emitter, siden strømretningen per definisjon er motsatt av elektronstrømretningen. De elektronene som går inn i emitter på vei til basis, blir «lurt», kan vi tenke oss; de aller fleste føler seg svært så tiltrukket av kollektoren på veien, på grunn av feltet som kollektordioden setter opp. Bare en liten brøkdel kommer faktisk frem til basen. Strømmen som styres blir av den grunn langt større enn strømmen som styrer. Faktoren mellom dem kalles strømforsterkningsfaktoren "h"FE eller formula_1. For vanlige småsignaltransistorer er denne oftest mellom 100 og 400 i verdi. For effekttransistorer er den mindre, og spesielle typer kan ha strømforsterkning på over 1000 ganger. Transistorer er i prinsipp høyst ulineære komponenter. Inngangen er en diode mellom basis og emitter, og utgangen er en styrt, ulineær strømleder mellom kollektor og emitter (se formler nedenfor). For det aller meste er vi enten interessert i en lineær sammenheng mellom inn- og utgangssignaler, eller å bruke transistoren som en bryter med tilstandene «på» og «av». Modell og matematikk. For transistorer, som ved de fleste mekanismer, kan man lage modeller som mer eller mindre nøyaktig beskriver dem eller viktige deler av deres oppførsel. Ebers – Molls modell for NPN-transistor Ebers – Molls modell for PNP-transistor Den termiske spenningen er gitt ved Ebers – Molls modell fører til ligninger som sier at transistoren i prinsippet er en transkonduktans-forsterker, idet den får spenning inn som styrer en strøm ut. Transistorens forsterkning måles altså i "A"(ut)/"V"(inn). I et felles emitter-trinn legger vi en motstand mellom kollektor og en forsyningsspenning. Denne motstanden er en strøm-til-spenning-omformer i denne koblingen og gir "trinnet" en spenningsforsterkning på "U"(ut)/"U"(inn) = −"R" • "I"(ut)/"U"(inn). Det negative fortegnet kommer av at trinnet snur signalfasen; høyst innsignal gir lavest utsignal. Ebers – Molls ligninger beskriver inngangen som spenningsstyrt. Beskrivelsen er korrekt over minst seks dekader med strøm, men spenningsstyring av bipolare transistorer er likevel ikke gjennomførbart i praksis. Forspenningen av basedioden krever 0,4–0,6 V, og denne spenningen er svært temperaturavhengig, som modellens ligninger også sier. Ligningene viser en sterk ulinearitet – eksponensialfunksjonen – for en spenningsstyring. Med strømstyring er det i praksis mye lettere; strømforsterkningen er noenlunde konstant, som nevnt over. Videreførende, mer nøyaktige modeller er fremfor alt viktig i elektroniske kretssimulatorer som med datakraft prøver å etterligne oppførselen til elektriske og elektroniske koblinger så nær virkeligheten som mulig. To utvidete modeller er Standard og Modifisert Gummel-Poon, kalt SGP og MGP. En modell som tar med enda flere egenskaper kalles VPIC. En kan bytte om emitter og kollektor, og transistoren vil fortsatt virke og beholder polariteten sin. Maksimal spenning på den nye kollektoren reduseres til ca. 5 V og strømforsterkningen blir sterkt redusert. Fordelen ved å gjøre dette er at metningsspenningen kan gjøres lavere enn mulig på andre måter med bipolare transistorer. Denne innsikten ble mindre viktig da MOSFETer med lav indre motstand kom på markedet. Second breakdown. Begrepet second breakdown (eng: omtrent «sekundært sammenbrudd») er et destruktivt fenomen som er viktig for design med bipolare effekttransistorer. Fenomenet skyldes at krystallets ledningsevne stiger med temperaturen. På en større krystallflate fordeler temperaturen seg selvfølgelig ikke helt likt. Når mye effekt tilføres, vil det gå større lokale strømmer der temperaturene er høyest. Dette igjen fører til at de varme punktene får mer tilført effekt enn de andre stedene. Dette er en positiv tilbakekobling som fører til et termisk runaway-fenomen; til slutt oppstår en eller flere varmetunneller som ødelegger krystallet ved lokal overoppheting. Av den grunn har grensediagrammet for spenning og strøm for en effekttransistor fire begrensende linjer: 1) Spenning horisontalt. Større spenninger fører til egenledning. 2) Effekthyperbelen, hvor "U" • "I" = konstant = maksimal effekt. 3) Second breakdown-linjen, som reduserer effekthyperbelen. 4) Maksimal strøm vertikalt, gitt av bondetråden, den interne forbindelsen mellom krystallet og terminalen. MOSFET-effekttransistorer har negativ temperaturkoeffisient for krystallets ledningsevne og er dermed automatisk beskyttet mot dette fenomenet. Dette gjør at MOSFET-krafttransistorer er ganske robuste. Felteffekt-transistorene. Teorien bak felteffekttransistoren var fullført lenge før slike komponenter kunne bygges. Det var under forsøk på å realisere denne teorien at den bipolare transistoren så dagens lys. Den sistnevnte overtok oppmerksomheten i lang tid slik at det ennå ville vare inntil felteffekttransistoren ble en realitet. Felteffekttransistoren leder hovedstrømmen gjennom en kanal. Strømmen ledes av ladningsbærere som enten er elektroner (for N-kanal typer) eller hull (for P-kanal typer). Tanken bak felteffekttransistoren er å kunne tømme kanalen for ladningsbærere ved å skyve dem til side ved hjelp av et elektrisk felt som en styrende inngangsspenning setter opp. En FET er altså en transkonduktansforsterker. JFET. De enkleste FET-ene er JFET-er, Junction FET, som danner styrefeltet med en diode hvor kanalen er diodens ene elektrode. For en N-kanal JFET er "Gate" anode og "Source" katode for denne dioden. Kanalen leder godt uten tilførsel av et ytre felt, altså uten tilførsel av inngangsspenning. Styrespenningen må være negativ i forhold til Source for å begrense strømledningen. Dette er likt radiorøret og ulikt den bipolare transistoren. Den spenningen som skal til for å stoppe all strøm, altså knipe igjen kanalen, kalles pinch-off-spenningen. MOSFET. Ved å isolere styreelektroden med en god isolator i stedet for en sperrende diode oppnås at lekkstrømmen til inngangen nesten forsvinner helt. Selv om fremstillingen krever flere trinn, har MOSFET-en mange fordeler som gjør at den er blitt svært utbredt. Den er blitt praktisk enerådende i digitale integrerte kretser som mikroprosessorer. Det finnes to forskjellige typer MOSFET-er. Som JFET-en kan den fremstilles slik at den leder godt uten tilførsel av ytre spenning. Feltet "fjerner" ladningsbærere "fra" kanalen. Imidlertid er muligheten også til stede for å fremstille MOSFET-er som ikke leder før de får tilført en spenning på styreinngangen. Feltet "henter" ladningsbærere "til" kanalen. Denne typen kalles «enhancement» (eng.: forsterkende, forøkende) type MOSFET. JFET-en kalles en «depletion» (eng: utarming) type FET. MOSFET-ene lages for det aller meste som enhancement-typer. MOSFET-enes nesten ideelle isolasjon i GS-strekningen fører også til en spesiell fare for ødeleggelse som kun gjelder denne type transistor. For at følsomheten, transkonduktansen eller forsterkningen skal være så stor som mulig skal det dannes et sterkest mulig felt for en gitt inngangsspenning. Derfor lages metalloksydsjiktet så tynt som praktisk mulig. Av den grunn tåler sjiktet ganske lite spenning før den fører til et destruktivt overslag. ±20–30 volt er blitt vanlige industrielle grenser for maksimal GS-spenning. Fremfor alt statisk elektrisitet kan lett lade opp GS-kondensatoren som sjiktet utgjør. Ved første blikk virker det som at det kan stilles langt mindre strenge krav til strømmen fra kretsen som styrer en FET enn en krets som styrer en bipolar transistor. Det er nok riktig for DC og lave frekvenser, men ved høyere frekvenser stiger kravet til strømleveranse til inngangen, altså gate, kraftig. FET-er har mye større kapasiteter enn tilsvarende BJT-er. Strømkravet kan bli riktig stort i en felles-sourcekobling med stor spenningsforsterkning. Her kobles signalet tilbake fra drain til gate over DG-kondensatoren i motfase av gatespenningen. Se kaskode for utdypning. Metning. En BJT transistor oppviser en metningsspenning (mellom kollektor og emitter) når den blir drevet, eller styrt, til metning. Metning er en tilstand hvor enda mer påtrykk ikke endrer noe i responsen. FET-er er annerledes og oppviser en "resistans", en motstandsverdi, når de blir drevet til metning. JFET-transistorer blir knapt laget for store effekter eller strømmer, i motsetning til MOSFET-er, som dominerer storsignalmarkedet. I metning kan motstanden for spesielt lavohmige typer komme ned i 0,1 ohm og mindre. Det finnes typer som kun er laget for å oppvise lav resistans, men de fleste er også laget for å tåle store strømmer, er altså effekttransistorer. Metningsspenningen for en BJT ligger i området 0,1–0,2 V. Når kollektorspenningen er så lav, stjeles en del av base – emitterstrømmen av kollektordioden og mer påtrykk fører ikke til mer kollektorstrøm. Denne mekanismen er et resultat av «Early-effekten» (etter James M. Early). Transistorkoblinger. For å få den høyst ulineære komponenten transistor til å gi oss nesten helt lineære forsterkere benyttes forskjellige erkjennelser som vi har samlet opp med tiden. Faget som hovedsakelig beskjeftiger seg med dette kalles elektronikk. Spesifisering av bipolare transistorer. Transistorer spesifiseres i et såkalt datablad (eng: datasheet). Databladene spesifiserer alt mulig som konstruktørene kunne tenke seg å være interessert i. Både begrensende og beskrivende tall angis. Det gjelder elektrisk relevante spesifikasjoner for strøm, spenning, effekt, temperatur og hurtighet, men også mekaniske mål og anbefalt loddemetode for serieproduksjon. Noen av de viktigste størrelser er Telegrafi. Telegrafi er formidling av meldinger utført av apparater eller innretninger i form av signaler eller tegn fra et sted til et annet. Ordet telegrafi er dannet av de greske "tele" og "graphein", det vil si «fjern» og «skrive». Navnet telegraf ble foreslått av den franske diplomaten Miot som betegnelse på brødrenes Chappes optiske "tachygraphe". Historie og typer. a> og ble avtegnet som prikker og streker på papirrullen. Det første vellykkede systemet for telegrafi kom ikke før i 1844 med den elektriske telegrafen, men eksperimenter med ulike former for fjernskriving hadde pågått siden 1770-årene. Oppfinnelsen ble gjort av Samuel Morse. Systemet baserte seg på at en elektrisk krets ble vekselvis sluttet og brudt ved hjelp av en telegrafnøkkel (sender). Til telegrafen laget Morse en egen representasjon av det latinske alfabetet av kombinasjoner av kun to ulike signaler, korte og lange, med en kort pause mellom hver. Det ble naturlig nok kjent som morsealfabetet, som han også fikk patent på. Andre prøvde seg med system som automatisk reproduserte alle tall og bokstaver. Tidligere overførte man meldinger over lange strekninger ved hjelp av flagg, fakler og lignende. Et optisk telegrafsystem var i drift langs norskekysten nord til Namsos fra 1808 til 1814. Det Norske Telegrafvæsen åpnet Norges første sivile telegraflinje i 1855. Den gikk mellom Christiania og Drammen. Også Norges Statsbaner benyttet slik linjetelegrafi frem til midten på 1900-tallet. En kjent nordmann med slik telegrafistutdannelse var KrF-politikeren Kåre Kristiansen. Med telegrafen ble det mulig å øyeblikkelig sende informasjon med telegraftråder, og morsetegnene ble samtidig automatisk overført til en lang løpende papirremse som kunne oppbevares og leses senere. Den første morsetelegraflinjen ble opprettet i 1845 mellom Washington og Baltimore, og morsetelegraflinjen slo raskt ut sin konkurrent visertelegrafen. Også i Europa og USA spredde telegrafnettet seg raskt. En av grunnene til dette var pressens voksende behov for ferske nyheter. I 1858 ble det aller første telegrammet sendt over Atlanterhavet i en kabel. Radiotelegrafi. I 1890-årene begynte blant andre Nikola Tesla å eksperimentere med trådløs telegrafi. Ved århundreskiftet sendte Marconi bokstaven «S» over Atlanterhavet fra England til Newfoundland. «Telegrafi med tråd er en slags meget lang katt; når man drar den i halen i New York mjauer den i Los Angeles. Radio fungerer eksakt på samme måte – bortsett fra at det ikke finnes noen katt.» Telegrafi er den eldste form for kommunikasjon som tok i bruk radiobølger. Telegrafi ble først brukt på linjenettet i USA. Senere ble det i utstrakt bruk benyttet maritimt mellom skip og kystradiostasjoner. Kommunikasjonen benytter telegrafialfabetet («morsekoden») utviklet av Samuel Morse som består av ulike kombinasjoner av prikker og streker. Derfor har signalene hatt lang rekkevidde på kortbølgen selv med bruk av minimal effekt. Etter 1980-tallet har telegrafi vært benyttet i svært liten grad, men er fremdeles populær blant radioamatører som sender fra egne amatørradiostasjoner. En person som benytter telegrafi kalles en telegrafist. En dyktig telegrafist kan ved hjelp av en morsenøkkel sende minst 20 ordgrupper på fem tegn hver i minuttet. Tidligere utstedte Teledirektoratet 1. og 2. klasses skipsradiotelegrafistsertifikat etter avlagt bestått eksamen ved en av landets radioskoler. Kravet til andreklasses sertifikat var sending og mottak av 20 ord pr. minutt, mens det for førsteklasses sertifikat var 25 ord pr. minutt. Vardø radio var den siste kystradiostasjonen i Norge som førte telegrafi. Denne tjenesten ble nedlagt ved årsskiftet 2002/2003. Fra 1. februar 1999 var Vardø radio den eneste stasjonen i Vest-Europa som fortsatt brukte mellombølge-telegrafi i nød- og sikkerhetsarbeidet, etter avtale mellom Norge og Russland. 31. desember 2002 kl. 24.00 opphørte telegrafitjenesten også ved Vardø radio. Tall. Tall er aritmetikkens grunnbegrep og et tall er en abstrakt matematisk enhet som beskriver en størrelse, måling eller opptelling. I vårt tallsystem har vi "tallsymbolene" 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, og ett eller flere av disse symbolene brukes til å representere tall. Et tall kan være "flersifret", og da kaller vi tallsymbolene for "siffer" i tallet. Ulike typer tall. Tallene kan klassifiseres i ulike mengder, og i matematikken bruker vi bestemte symboler for å symbolisere disse mengdene. Naturlige tall. De naturlige tallene er de mest kjente, og det er disse tallene barn blir kjent med når de lærer å telle. Naturlige tall er positive, hele tall, altså 1, 2, 3, 4, 5... I vårt titallsystem (som blir brukt over nesten hele verden) blir tallene representert ved ti ulike tallsymboler, fra 0 til 9. Tall som er større enn 9 blir representert ved to eller flere tallsymboler som utgjør sifrene i tallet. Symbolet for mengden av naturlige tall er formula_1 Hele tall. De negative tallene er de tallene som er mindre enn null. De representeres ved å indikere det motsatte positive tallet med et minus-tegn foran. For eksempel kan et positivt tall representere saldoen i en bankkonto, mens et negativt tall kan representere uttak. Når vi kombinerer de negative heltallene med de naturlige tallene og null, får vi mengden av hele tall, symbolisert ved formula_2 Rasjonale tall. De rasjonale tallene er de som kan uttrykkes som en brøk med en teller (som er et heltall) og en nevner som er forskjellig fra null. Brøken formula_3 er den størrelsen du får når et helt tall formula_4 blir delt i formula_5 like store deler. To ulike brøker kan representere det samme tallet, for eksempel representerer 1/2 og 2/4 det samme tallet. Brøkene kan være negative, positive eller null. Symbolet for de rasjonale tallene er formula_6 Reelle tall. De reelle tallene er alle de tallene som kan representeres ved punkter på en linje, det vil si alle naturlige tall, alle heltall, alle rasjonale tall og ellers alle desimaltall. En kan også si at de reelle tallene representerer alle desimaltall. De reelle tallene omfatter også de irrasjonale tallene, det vil si de tallene som ikke kan uttrykkes som en brøk. Et eksempel på et slikt irrasjonalt tall er formula_7, som hører med til de reelle tallene. De reelle tallene utgjør altså alle de tallene som kan skrives som desimaltall, både rasjonale og irrasjonale tall. Symbolet for de reelle tallene er formula_8. Komplekse tall. De reelle tallene kan utvides med de komplekse tallene formula_9. Historisk sett oppsto disse tallene ut fra spørsmålet om det er mulig å trekke ut kvadratroten av et negativt tall. Ut fra undersøkelser av denne problemstillingen ble det oppdaget et nytt tall formula_10, representert ved symbolet i. De komplekse tallene består av alle tallene på formen formula_11i, hvor formula_12 og formula_13 er reelle tall. Dersom formula_12 er null, kaller vi formula_11i for et imaginært tall. Dersom formula_13 er null, får vi et reelt tall. Komplekse tall korresponderer med koordinatene til punkter i det komplekse planet. I det komplekse planet måles de reelle tallene langs førsteaksen (x-aksen) og de imaginære tallene langs andreaksen (y-aksen) i et koordinatsystem. Tallenes historie. Gjennom arkeologiske utgravninger datert 30 000 år f.Kr. har det blitt funnet ulvebein med 55 streker systematisk risset inn. Dette er noen av de eldste forløperne til tallsystem vi har. Det er uvisst hva dette ulvebeinet ble brukt til, men det er sannsynlig at det har blitt brukt til å holde oversikt over ett eller annet (for eksempel en dyreflokk, tidssykluser i en kalender eller lignende). Babylonerne hadde det eldste plassverdisystemet vi kjenner til, med 60 som grunntall. Det eldste titallsystemet vi kjenner tilhørte de gamle egypterne, men dette var et additivt tallsystem. Aspekter ved tallbegrepet. For at barn skal få en full forståelse for tall og telling, må det få erfaring med alle de ulike måtene tallene kan opptre på og lære å skille mellom dem. Ordinaltall. Ordinaltall er tallord som forteller om hvor et objekt er plassert i en serie eller rekkefølge. Dette kaller vi for ordenstall eller rekkefølgetall. Et eksempel på dette er datoer, som beskriver en rekkefølge og ikke et antall. Dersom et barn har "ordinal forståelse", kan det sortere ulike gjenstander etter størrelse eller andre egenskaper. Tall som identitet. Tall som identitet bruker vi når tallordet brukes som identifikasjon, for eksempel når en buss har nummer 60, eller et hus har nummer 39. Da er ikke tallordet knyttet til antall eller rekkefølge, og det blir mer som en merkelapp. Algebra. "Algebra" generaliserer tall ved at bokstaver eller andre symboler representerer tall. Dette brukes for å beskrive mønster og sammenhenger. Algebra brukes også i fagene geometri og funksjoner. Store tall. Ordene er sammensatt av et latinsk prefiks og en endelse fra million. Det latinske tallet i prefikset svarer til eksponenten som må benyttes dersom tallet skrives som potens med million som grunntall. Eksempelvis er tri = tre og trillion er lik formula_17 tilsvarende kvadr = 4 og kvadrillion er lik formula_18, kvint = 5 og kvintillion er lik formula_19 etc. Betegnelsene fortsetter således i det uendelige. I praksis benyttes meget sjelden betegnelser på større tall enn milliard. Dette har både sammenheng med fare for sammenblanding med de amerikansk-engelske formene og at ordene er generelt lite kjente. I vitenskapelig sammenheng foretrekker man å benytte enten SI-prefiks eller eksponensiell notasjon. Billion og trillion internasjonalt. Den amerikanske betydningen av billion, trillion, quadrillion og quintillion er henholdsvis 109, 1012, 1015 og 1018 (altså europeisk milliard, billion, billiard og trillion). Brasil og engelskspråklige land benytter i stor grad den amerikanske forståelsen av ordene, spesielt innenfor finansliv og journalistikk. De fleste andre land som bruker disse ordene holder seg til samme forståelse som Norge. Taekwondo. Taekwondo (koreansk/hanja: 태권도/跆拳道, refereres også til som "Tae Kwon Do", "Tae-Kwon-Do" og "Taekwon-Do") er opprinnelig en koreansk selvforsvarsgren og en konkurranseidrett, som i dag er en global internasjonal idrett. Navnet "Taekwondo" deles opp i tre ord og betyr følgende: Tae: "fot, sparke, knuse med foten." Kwon: "Hånd, slå, knuse med hånden." og Do: "Kunst, metode, vei." ITF (International Taekwondo Federation) og WTF (World Taekwondo Federation). WTF er offisielt anerkjent av IOC og er det forbundet som organiserer den olympiske grenen. Norges Kampsportforbund er det særforbundet i NIF, som organiserer taekwondo, karate, jujutsu og wushu i Norge, og som arrangerer de offisielle Norgesmesterskapene innenfor de ulike idrettene. Taekwondo er en olympisk sport, og er blant de 10 mest utbredte idretter i verden. Eldre historie. Taekwondo er en kampkunst som har sin opprinnelse i Korea og er derved nært knyttet til den koreanske historie. Taekwondos historie er imidlertid bygget mer på legender enn harde fakta. Det er allmenn enighet om at hånd- og fotkampmetoden opprinnelig kom fra Kina, og ble innført til Korea via handelen mellom landene. 4) Aldri trekke seg tilbake i kamp Disse unge krigerne ble undervist i kampkunster, hovedsakelig Tae Kyon og Soo Bak. Hwa-Rang Doens trening inkluderte fjellklatring og svømming i isfrosne elver. Disse krigerne ble svært berømte for sitt mot, og nøt stor respekt også blant sine motstandere. Kwan (hovedskoler). De forskjellige «Taekwondo»-stilene ble frem til vår tid praktisert på forskjellige kampkunstskoler (kwan), og stilene tok navn etter hver kwan. Song Moo Kwan. Allikevel er det nødvendig å nevne Sang Moo Kwan, grunnlagt av Byung Jik Ro. Denne kwanen var den som utviklet poomsene, som i dag er anerkjent av WTF, Kukkiwon. På begynnelsen av 1950-tallet tok den sørkoreanske regjeringen initiativ til møter mellom alle kwanlederne for å samle all koreansk kampkunst til én stil. Choi Hong-hi foreslo navnet taekwondo, dette godtok først de andre kwanlederne, senere også den sørkoreanske regjeringen, dette bla. fordi det lignet på Taekyon, og fordi det illustrerte tanken bak kampkunsten. Selv om kwanen ble «nedlagt», er det fortsatt en del som bruker kwannavnet sammen med taekwondo, f.eks: Moo Duk Kwan Taekwondo ol. Oh Do Kwan. Oh Do Kwan ble grunnlagt av General Choi Hong Hi, som var mannen som kom med forslaget til navnet «Taekwondo». ITF Taekwon-Do er en direkte fortsettelse av Oh Do Kwan. Hovedsetet til ITF Taekwon-Do var originalt i Sør-Korea. Under en av de diktatoriske periodene i Sør-Korea ville den Sør-koreanske diktatoren bruke ITF Taekwon-Do som en del av sin politikk. Gen. Choi Hong Hi ønsket ikke å være en del av dette, og flyttet derfor hovedsetet til ITF-Taekwon-Do til Canada. Det var general Choi som senere valgte å endre skrivemåten til «taekwon-do», for å tydeliggjøre at taekwon-do består av to aspekter – det fysiske og det mentale – som samtidig avhenger av hverandre; dette vist ved bindestreken. ITF bruker denne skrivemåten. Kampene. Utøvere i WTF-taekwondo får poeng for slag og hovedsakelig spark. Den som taper en kamp, er ute, bortsett fra utøvere som blir slått ut av dem som går til finalen. De utslåtte får være med i en rekvalifisering og kan komme helt til bronsefinalen. Hver WTF-kamp går over 3 runder à 2 minutter med 30 sekunders pause mellom rundene. Ved uavgjort etter tre runder, blir det sudden death i den fjerde. Treff mot et tellende punkt på motstanderens kropp gir ett poeng. Spark mot hodet gir to poeng. Hvis en utøver samler 12 poeng eller har en ledelse på syv poeng, er kampen over. Knockout forekommer, det vil i WTF si at en utøver blir slått ut av et godkjent slag eller spark. Da blåser dommeren av kampen. Beltefargenes betydning. Hovedhensikten med bruk av belte i denne formen for selvforsvar, er at de representerer den filosofiske betydningen av taekwondo, og samtidig skiller mellom de ulike gradene. Normalt foregår cup-graderinger tre ganger i året. Den første graderingen i året skjer vanligvis ved påske, den andre rett før sommeren og den siste rett før juleferien. Graderingen varer ca. 1/2–2 timer. Graderingen deler studentene opp i puljer etter beltefarge og alder. Doboken (drakten) skal være nyvasket og nystrøket til gradering. Og til hver gradering hentes det inn en ekstern sensor/master. Det er veldig individuelt hvor lang tid det bør gå før man prøver seg på et nytt belte. Poenget er at man virkelig bør mestre all teori, alle teknikker og alle poomser/tul det nye beltet krever. Den generelle regelen sier at det bør gå minst 3 måneder før man prøver seg på nytt belte. I følge NTN (National Taekwon-Do Norway) gjelder dette frem til rødt belte. Deretter skal det gå minst et halvt år mellom hver stripe. Fra 3 svarte striper (1. gup-2) til 1. dan skal det gå minst 9 måneder. Dette gjelder ikke ellers i ITF. Der går man rett opp til 1. dan sort belte etter å ha innehatt 1. gup (rødt belte med en sort stripe) i 6 måneder. Fra 1. dan til 2. dan må utøveren ha trent i minst to år, fra 2. dan til 3. dan må utøveren ha trent i minst tre år og slik fortsetter det. En svartbeltekandidat spør ikke om når han/hun kan gradere seg, men venter til instruktøren forteller det. Det er viktig å huske at de ovennevnte tidsrammene er veiledende, og at noen trenger lengre tid for å modnes. Dessuten forutsetter man at taekwondo-studenten trener minst to ganger i uken frem til blått belte. Deretter anbefales det sterkt at man øker på til tre ganger pr. uke. Det er et realistisk mål å nå svart belte etter ca. fem år med regelmessig trening. Graderingsystemer. "World Tae Kwon Do Federation (WTF)" og Det "Internasjonale Taekwon-Do Forbund (ITF)" har forskjellige graderingssytemer. Olympiske leker. Taekwondo ble offisiell OL-gren i Sydney-OL 2000, etter å ha vært prøvegren i Seoul 1988, og Barcelona 1992. Norge vant sølv i OL i Sydney 2000 ved Trude Gundersen og sølv i OL i Beijing 2008 ved Nina Solheim. I VM og EM er det normalt åtte vektklasser for hvert kjønn, men på grunn av at det utdeles få OL-plasser i taekwondo, er vektklassene i OL begrenset til kun fire for hvert kjønn (OL (år 2008)) For å kunne kvalifisere seg til OL må en nasjon vinne kvoteplasser. Det arrangeres to OL-kvaliker. En verdenskvalifisering, samt en kvalifisering for hver enkelt verdensdel. En utøver må bli blant de tre beste i sin vektklasse i en av OL-kvalikene for å være kvalifisert. En nasjon kan maksimalt stille med to herrer og to kvinner i kvalifiseringen. Det betyr at en nasjon maksimalt kan kvalifisere fire utøvere til OL. Norge har hatt med deltakere på kvinnesiden i hvert OL, etter at taekwondo ble offisiell OL-gren i Sydney 2000. Trude Gundersen fra Bergen deltok i Sydney 2000 hvor hun tok sølv, Nina Solheim deltok både i Athen 2004 hvor hun røk ut med skade, samt i Beijing 2008 hvor hun vant sølv. Organisasjoner. Det er i hovedsak to store internasjonale Taekwondo organisasjoner. Dette er International Taekwon-Do Federation (stiftet 1966) og World Taekwondo Federation (stiftet 1972). ITF International Taekwon-do Federation er idag delt i tre organisasjoner etter General Choi Hong Hi gikk bort. ITF arrangerer konkurranser som EM og VM, men fokuserer mest på den tradisjonelle biten av taekwondo. WTF er på sin side offisielt anerkjent av IOC, og en offisiell OL-gren da denne organisasjonen har beveget seg mer mot en konkurranseidrett siden stiftelsen, ved siden av de tradisjonelle aspektene ved taekwondo. De fleste taekwondoklubber i Norge idag, er organisert innenfor Norges Idrettsforbund, og særforbundet Norges Kampsportforbund som er den offisielle representanten for taekwondo, karate, jujutsu og wushu i Norge. Innen Norges Kampsportforbund er det to taekwondo-seksjoner. En WTF-seksjon og en NTN-seksjon. Under NTN-seksjonen finner vi to stilartsorganisasjoner. Norske NTN (National Taekwondo Norway) som offisielt gikk inn i ITF i januar 2006, samt den mindre organisasjonen ATN (Advanced Taekwondo Norway). NTN er i dag den største enkeltstående stilartsorganisasjonen i taekwondo med rundt 6200 medlemmer pr 2008. Under WTF-seksjonen (OL-grenen) er det pr 2008 ca 4800 medlemmer. Dette tallet gir likevel ikke et riktig bilde av hvor mange som bedriver OL-grenen WTF taekwondo i Norge. Dette fordi store deler av WTF i Norge organiseres under den kommersielle aktøren Mudo Instituttet A/S, som driver flere taekwondosentre over hele landet med rundt 5500 medlemmer. Totalt sett vil det si at rundt 10300 mennesker bedriver WTF taekwondo. Tar vi med ITF-seksjonen vil det si at taekwondo totalt sett bedrives av rundt 16500 mennesker landet rundt. Dette gjør taekwondo til Norges desidert største kampsport/kampkunst. Betydninger og definisjoner. Hva betyr Taekwondo? Direkte oversatt betyr det fot, hånd og kunst/vei. Det er viktig å ikke se så snevert på oversettelsen, også her har Taekwon-Do en dypere mening. Tae (fot), symboliserer kroppens nedre deler, altså bena. Kwon (hånd) symboliserer kroppens øvre del, altså overkroppen. Do (kunst/vei) symboliserer hodet, eller rettere sagt tanken/ånden. Det er hjernen som styrer kroppens bevegelser, derfor er hodet / tankens funksjon den primære i forståelsen av Taekwondo. Det er flere definisjoner på hva Taekwondo er. En av dem er: Taekwondo en filosofi uttrykt på en mental måte. Med filosofi menes en livsteori, altså er Taekwondo en levemåte/vei. Taekwondo i Norge. Tae Kwon Do (TKD) har i Norge spredd seg fra to hovedbaser, en i Oslo og en i Trondheim. Det har vært kontakt mellom basene i Oslo og Trondheim, men den har ikke vært utpreget stor. Det finnes flere hundre taekwondo-klubber i Norge. De fleste er forbundet med WTF, ITF og NTN mens andre klubber hører til mindre forbund. I de større byer/steder, finnes gjerne klubber fra forskjellige forbund. Utviklingen i Oslo. Ser vi på utviklingen i Oslo, begynte det med Wolfgang Wedde, som kom til Norge på slutten av 1960-tallet. Wedde hadde trent litt TKD i Tyskland før han kom til Norge og startet skole i Oslo. Han hadde ikke så mye kunnskap om TKD, men de trente de første hyongene til Choi Hong Hi. Ellers ble det lagt mye vekt på styrketrening og generell trening grunnet litt manglende kunnskap i TKD. Wedde stod selv for gradering av sine medlemmer. Det ble først fart på utviklingen når Tien Ton That kom til Norge fra Vietnam i 1975. Han hadde da trent TKD i Vietnam under Kim Tae Sup, og kom til Norge med sort belte 3. dan. Tien fikk da tilbud om å være instruktør hos Wedde, men ville heller starte egen klubb, hvilket han gjorde. 17. desember 1977 stiftet Tien det første TKD-forbundet i Norge, Norsk Tae Kwon-Do Forbund (NTF). På denne tiden var det ikke så mange som engasjerte seg i om man trente ITF eller WTF, og følgelig var NTF verken tilknyttet ITF eller WTF. Etterhvert ble det nødvendig å tilknytte seg et forbund, og NTF valgte da WTF, da WTF på den tiden hadde blitt tatt opp i IOC, og følgelig hadde det største potensial på sikt. Men som så altfor ofte i TKD, dukker det opp problemer i forbindelse med organisering. Tien ønsket å melde NTF inn som en egen gruppe i Norges Idrettsforbund (NIF). Karate var allerede medlem, men på grunn av at Karate var så lite, hadde de ikke status som fullverdig medlem. TKD ville helt sikkert fått samme problemet, da TKD var mye mindre enn Karate på den tiden. Karate ønsket derfor at TKD og Karate skulle gå sammen til et forbund, og på den måten bli store nok til et fullverdig medlemskap i NIF. Tien ønsket ikke dette, da han mente at TKD er TKD og Karate er Karate. I tillegg fryktet Tien at Karate ville få størst innflytelse i det nye forbundet grunnet at de hadde flere medlemmer. Det hele endte i 1984 med at endel av Tien sine høyeste graderte valgte å bli med Karate og stifte Norges Karate og Tae Kwon Do Forbund (NKTF), mens Tien valgte å bli stående utenfor NIF. NKTF har senere tatt opp andre kampsporter. Fra skifte av navn til Norsk Budo Forbund (NBF), skiftet de i år 2000 navn til Norges Kampsportforbund (NKF). Tien har fortsatt å undervise tradisjonell TKD, mens TKD-gruppen i NKTF skiftet stil fra Hyong til Poomse, og har utviklet seg mer i retning av en sport, som mesteparten av WTF. Grunnet NKF sitt medlemskap i NIF, er det utøvere fra NKF som representerer Norge i internasjonale mesterskap. Dette har ført til at endel utøvere som er dyktige i kamp har forlatt Tien til fordel for NBF for å kunne delta i internasjonale konkurranser. Tien har mer eller mindre sluttet å instruere idag. Utviklingen i Trondheim. I Trondheim startet utviklingen med Hans Kolbenstvedt. Kolbenstvedt hadde trent TKD i USA under Jhoon Rhee, og var gradert opp til brunt belte. Han kom til Norge i 1970, og begynte å undervise på NTH. Han startet å trene TKD i NTH sin Idrettsforening (NTHI) samme år. I løpet av et par år hadde de 40 medlemmer. Det gikk greit i starten, for Kolbenstvedt kunne gradere opp til blått belte, men etterhvert som folk steg i gradene, fikk de en fra en Karateskole (Gunnar Nordahl, nå president i NBF) til å gradere videre. Dette gikk bra til tross for at de gikk Choi sine hyonger og ikke kata. Men Kolbenstvedt hevder at det på den tiden var liten forskjell på TKD og Karate. Jan-Erik Lehn (Rasmussen) startet å trene under Kolbenstvedt i NTHI i 1973. Midt på 1970-tallet ble NTHI-gruppen overtalt til å skifte til Karate, siden det var så liten forskjell og det på den tiden nesten ikke fantes noe TKD-miljø i Norge. Utøvere fra NTHI startet nå opp en Karateskole i byen utenfor NTHI, og gruppen på NTHI kalte seg nå for NTHI Karate. På den tiden reiste Lehn til Sverige og besøkte Master Lim Won Sup, som var sjef for TKD i Sverige. Lehn ble gradert til sort belte av ham. Tien hadde også kontakt med Lim, men Lim ønsket at Tien skulle knytte seg til Lim, slik at Norge og Sverige fikk felles TKD-forbund. Tien ønsket ikke dette, for han mente Norge var Norge og Sverige var Sverige. Så Tien stiftet som tidligere nevnt NTF. Lehn beholdt derimot kontakten med Lim og fulgte med på den utviklingen som skjedde i Sverige. Det førte Lehn til å drive med ITF TKD. Da Lehn kom tilbake til Norge etter sitt besøk i Sverige overtalte han de beste instruktørene i Trondheim til å bli med ham og starte Trondheim TKD klubb. På denne tiden var faktisk Lehn medlem av Tien sitt forbund NTF, men i 1980 stiftet han sitt eget forbund Norges Taekwon-Do Forbund (merk Norges kontra Norsk). Innen dette skjedde var Kolbenstvedt så lei av organisatoriske spørsmål og forbund, at han sluttet med kampsport. Men det er Kolbenstvedt som er roten til hele Karate-miljøet og TKD-miljøet i Trondheim. taekwondo, koreansk kampsport med både hånd- og fotteknikker, skiller seg fra karate ved mer aktiv bruk av bena til hopp og høye spark. Taekwondo er utviklet fra rundt 2000 år gamle våpenløse selvforsvarsteknikker og er nå både en konkurranseidrett og et selvforsvarssystem. Choi Hong Hi (1918–2002) gjorde etter den annen verdenskrig teknikkene kjent utenfor Korea og blir regnet som hovedmannen bak foreningen i 1955 av flere eldre stilarter under navnet taekwondo. Han stiftet i 1966 International Taekwondo Federation (ITF), som etter Chois død ble splittet i flere retninger. En annen organisasjon, World Taekwondo Federation (WTF), ble stiftet i 1973, og denne ble i 1980 anerkjent av Den internasjonale olympiske komité. WTF har hovedsete i Seoul i Sør-Korea og 182 medlemsland (per 2006). Arrangerer VM annethvert år fra 1973 (kvinner 1987). European Taekwondo Union sprang ut fra WTF i 1976 og har arrangert EM fra samme år. Taekwondo er OL-idrett fra 2000 (i fire vektklasser begge kjønn) etter å ha vært demonstrert i 1988 og 1992. Drakten ligner karatedrakten med et farget belte rundt livet som tegn på dyktighetsgraden. Det er ti læregrader med beltefarger (i stigende grad) hvit, gul, grønn, blå og rød; mestergradene (dan) bærer svart belte og er delt (i WTF) i ti undergrader. En kamp foregår på et 12 × 12 m stort kampområde og varer ordinært tre omganger à 2 min. Utøverne bærer beskyttelsesutstyr på hodet, overkroppen, underlivet, underarmene og leggene. Dommere tildeler poeng for korrekt utførte slag/spark mot overkropp eller hode, og kampen kan vinnes på poeng, knockout, oppgivelse, diskvalifikasjon eller ved at dommeren stopper kampen. Utøverne er delt i åtte vektklasser, fra inntil 54 kg til over 84 kg for menn og fra inntil 47 kg til over 72 kg for kvinner. Man konkurrerer også i utførelse av forskjellige mønstre av teknikker og bevegelser mot en tenkt motstander, samt i knusing av objekter som planker, murstein o.l. med hender, albuer eller føtter. Taekwondo kom til Norge midt i 1970-årene og ble i 1985 organisert i Norges Idrettsforbund gjennom Norges Karate- og Taekwondoforbund. Forbundet ble i 1992 en seksjon i Norges Budo Forbund, som i 2000 skiftet navn til Norges Kampsportforbund (NKF). Taekwondoseksjonen i NKF omfatter stilartene WTF- og NTN-taekwondo. WTF-taekwondo er en konkurranseorientert fullkontakt taekwondostil med fokus på OL og internasjonale mesterskap organisert gjennom World Taekwondo Federation. Offisielt NM fra 1986. NTN-taekwondo er mer fokusert på selvforsvar og er basert på semikontakt, bl.a. er ikke knockout tillatt. NTN står for National Taekwon-Do Norway og er den største norske organisasjonen med over 8000 medlemmer. Arrangerer eget NM. NTN het til 2002 Global Taekwon-Do Norway, men meldte seg da ut av den internasjonale Global Taekwon-Do Federation (GTF), som i 1990 sprang ut av International Taekwondo Federation. NTN gikk i 2006 på ny inn i ITF. Det finnes også andre og mindre norske taekwondo-organisasjoner. Tønsberg. a> kommune, Åsgårdstrand hovedsakelig i Horten, men også litt inn i Tønsberg kommune. a> lengst øst i Tønsberg kommune. a>. Stasjonen ble åpnet i 1915 da traseen gjennom byen ble lagt om. Brygga i Tønsberg med gjestehavnen. Området er et populært utelivsstrøk i sommermånedene. a> i Tønsberg ligger ved bryggene i Ollebukta. Bygget ble åpnet i 2002. Tønsberg er en kommune og en by i Vestfold. Kommunen grenser i vest mot Stokke, i nord-vest mot Re, i nord mot Horten, i øst mot Oslofjorden, og i sør mot Nøtterøy. Kommunegrensene ble utvidet i 1988 da Sem kommune ble en del av Tønsberg. Selve bysenteret ligger rett nord for Nøtterøy, på halvøya mellom Byfjorden eller Tønsbergfjorden i vest og fjordbassenget Træla i øst. Tønsberg kommune omfatter også en stripe på Nøtterøy-sida av Kanalen. Naturforhold. Fjellgrunnen i Tønsberg kommune er hovedsakelig tønsbergitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er en rød variant av larvikitt, og brytes som denne til bygningsstein, men ikke i samme volum. Slottsfjellet, byens markante landemerke, består av rombeporfyr. Men for en stor del er fjellgrunnen i Tønsberg kommune skjult av løsmasser. Høyeste punkt i kommunen er Undrumsåsen på 145 moh. Store deler av kommunens areal er gammel havbunn, som består av leire. Men i Tønsberg er morenejord vel så viktig. Det store raet går gjennom nordlige del av kommunen i stasjonsbyene Sem og Barkåker. Elva Aulielva, Vestfolds nest største elv, renner ut i Semskilen og Byfjorden. Innen Tønsberg kommune er det store arealer verneverdige våtmarker som er viktige for fuglelivet, ikke minst som mellomlandingssted for trekkfugler. Presterødkilen ligger øst for byen og Ilene ligger vest, begge er vernet som naturreservater. Enda et stort vernet område hører til Tønsberg, nemlig Ormø-Færder landskapsvernområde som ligger ut mot Oslofjorden og strekker seg inn i nabokommunene Nøtterøy og Tjøme. Det er også ved en anledning observert delfin i byens havnområde. Også ulv har blitt sett i sentrale bystrøk. Næringsliv. Byen Tønsberg er i dag først og fremst den viktigste handelsbyen i fylket med mange offentlige servicefunksjoner. Midt i byen ligger Farmandstredet, byens store handelssenter med et stort antall butikker under samme tak, strategisk plassert sammen med byens busstasjon. Byen har også et omfattende uteliv, med restauranter og barer samlet ved Sjøbodkvartalet nederst mot kaia. "Strøket" i Tønsberg går fra Sjøbodkvartalet, forbi kjøpesenteret City Shopping, over Tønsberg Torv, opp Torvgaten til Farmandstredet. I Tønsberg har Choice Hotels bygget et hotellkompleks som også fungerer som byens kulturelle storstue: Oseberg kulturhus. Flerbrukshuset er privat eiet, men har samtidig en betydelig scene for konserter, festspill, konferanser og messer. Tønsberg baserte lenge sitt næringsliv på hvalfangst og skipsfart og verkstedindustri tilknyttet virksomheten på sjøen. Etter at de tradisjonsrike skipsverftene ved Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø, og blant annet Tønsberg reperbane, ble nedlagt, er imidlertid industrivirksomheten ikke like omfattende som tidligere. På Kaldnes har Grenland Group stor verkstedhall og leverer utstyr til oljevirksomheten. Men også i Sem var det industrivirksomhet langt tilbake, blant annet på Valløy. Her var landets største saltverk, Vallø saltverk, og her bygde Esso Norges første oljeraffineri som ble bombet av allierte fly noen dager før freden i 1945. Ute ved Oslofjorden, ikke langt unna Valløy, ligger Esso Norges oljeraffineri på Slagentangen med mange ansatte og stor omsetning. Essoraffineriet på Slagentangen ble satt i drift høsten 1960. Det er betydelig næringsmiddelindustri i Tønsberg, blant annet Norturas slakteri på Sem og det store meieriet samme sted. Det er få bønder i kommunen, men jordbruket er likevel av en viss størrelse. Store arealer omkring Tønsberg brukes til grønnsakproduksjon. Findus fabrikken i Tønsberg konserverer noen av disse grønnsakene. Tønsberg by er administrasjonssentrum i Vestfold med blant annet Statens Park, Sykehuset i Vestfold og flere skoler. Kommunen er en del av et press- og vekstområde i regionen og har derfor også betydelig anlegg- og byggevirksomhet. Innbyggere og tettsteder. Nabokommunene Tønsberg og Nøtterøy er tett befolket, og tettstedet Tønsberg, slik det er definert av SSB, omfatter et stort område med sammenhengende bebyggelse i de to kommunene, og rangeres som det tiende største tettstedet i landet. Tettstedet hadde 46 862 innbyggere per 1. januar 2008. Av disse bodde 30 748 i Tønsberg kommune og 16 114 i Nøtterøy kommune. Fra Tønsberg sentrum er det sammenhengende bebyggelse nordover til Eik, østover til Tolvsrød, Vallø og Ringshaug, sørøstover til Råel og Husvik og på Nøtterøy sørover til Borgheim. Av andre tettsteder i kommunen kan nevnes Barkåker nord for byen med 1 252 innbyggere og den gamle stasjonsbyen Sem i vest med 1 981 innbyggere. Tettstedet Åsgårdstrand ligger på grensa til Horten kommune og Vear på grensa til Stokke. Både i Åsgårdstrand og Vear tilhører noen av innbyggerne Tønsberg kommune. Det er ellers nyere boligområder blant annet på Husøy, Ringshaug, Basbergrønningen, Bjelland og Hogsnesåsen, Kongsåsen, Olsrød, Kjellelia og Robergrønningen, samt Sandeåsen og Presterødåsen. Tolvsrød er et handelssentrum for østlige deler av kommunen. Tønsberg kommune har de siste årene hatt en folkevekst på over ni prosent. Tønsberg er sentrumskommune i Tønsbergregionen, den sentrale byregionen i Vestfold. Politikk. Byen har siden 2003 vært styrt av et flertall bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og KrF. Etter valget i 2007 fikk FrP og Høyre flertall alene, men valgte å fortsette samarbeidet med KrF. Ordfører siden 2003 var Per Arne Olsen, med Petter Berg som varaordfører, men etter at Olsen ble innvalgt på Stortinget i Stortingsvalget 2009 overtok Berg som ordfører, mens Bent Moldvær fra FrP ble ny varaordfører. Ved valget i 2011 ble Petter Berg gjenvalgt som ordfører med Anne Lise Skarstad fra KrF som varaordfører. Historie. I følge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Dersom dette var korrekt, ville Tønsberg vært Norges eldste by; grunnlagt før 871. Byen feiret sitt 1000-års jubileum i 1871, og mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi man ikke har så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på utregninger fra en av våre historikere midt på 1800-tallet. I dag er den vanlige oppfatningen at slaget foregikk nærmere år 900. Men fra 1970-tallet er det utført flere arkeologiske utgravinger i byens eldre deler, og det er ikke funnet noe som kan bekrefte Snorres utsagn om at Tønsberg er så gammel. De eldste deler av byen Tønsberg er trolig vesentlig yngre enn 871. Snorre mente kanskje at Kaupang og Tønsberg var en og samme by; byen ved Vikskilen ble ganske enkelt flyttet, og det var stadig den samme byen. Men dette er nok heller ikke riktig, trolig er det nærmere 200 år fra Kaupang ble fraflyttet til Tønsberg fikk urban karakter. Historisk kildekritikk mot Snorre er nødvendig, han skrev sin historie flere hundre år etter slaget i Hafrsfjord. Kanskje er det nødvendig å revidere byens tilblivelseshistorie, slik som også Oslo har måttet gjøre. Det har vært antydet at ca. år 1100 kan være korrekt årstall for grunnleggelsen av byen Tønsberg. Tønsberg må uansett være grunnlagt før år 1130, for på dette tidspunkt omtales byen første gang i en samtidskilde. Den politiske grupperingen som kalles baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Høsten 1201 og vinteren 1202 foregikk en beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg da birkebeinerne omringet fjellet og utsultet baglerne som hadde tatt tilflukt der. Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet, flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden. Eiendommene fra dette klosteret ble seinere grunnlaget for Jarlsberg hovedgård. Oppe ved Haugar lå Gråbrødreklosteret. Tunsberghus var sete for Tønsberg len inntil festningen ble inntatt av svenske soldater og brent ned til grunnen i 1503. Byen fortsatte likevel å være lensete for Tønsberg len, som på begynnelsen av 1600-tallet ble oppgradert til slotts- eller hovedlen. Mesteparten av Tønsberg ble jevnet med jorden under den store bybrannen i 1536 og byen lå nede i over hundre år. Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst. De to siste middelaldrerkirkene som hadde overlevd bybrannen, Lavranskirken (St.Laurentii kirke) og Mariakirken (Vor Frue Kirke), ble revet i henholdsvis 1811-1814 og 1866. Den nåværende domkirken, Tønsberg domkirke, ble bygget i 1858 på gamle Lavranskirkens plass. Osebergskipet ble funnet på gården Oseberg i Slagendalen, den gang i Sem kommune, i 1904. Skipet et nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo. Tønsberg kommune ble i 1988 slått sammen med Sem kommune og mangedoblet sitt kommuneareal og nesten tredoblet kommunens befolkning, som før sammenslåingen var henholdsvis 8 896 og 21 948 innbyggere. Tønsberg ble i 1948 bispesete for det nye Tunsberg bispedømme, da Buskerud og Vestfold ble skilt fra Oslo bispedømme. Navnet Tønsberg. Den norrøne formen av navnet var "Túnsberg". Vokalen "ú" ble på norrønt uttalt omtrent som "o" i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet "tún" betyr sannsynligvis «innhegnet sted, gårdsplass», altså «tun». Andre mindre sannsynlige tolkninger av navneleddet er at det er avledet av keltiske "dun" som betyr «borg, befestet by» eller av engelske "town", «by». Andreleddet "berg" sikter til Slottsfjellet. Formen "Tønsberg" ble tatt i bruk for mange hundre år siden. Tønsberg betegnes i dag ofte med forkortelsen TBG. Kultur, idrett, turisme o.l.. Tønsbergs kulturliv er preget av byens rike historie og av stor aktivitet i fylkets nærings- og handelssentrum. Byen er også en av landets mest populære feriebyer sommerstid. Det fine milde klimaet bidrar til at folk strømmer til Tønsberg og kystområdet rundt fra juni til august. Byen har også et kulturelt mangfold hele sommeren med show og festivaler med kjente artister og skuespillere. Oseberg kulturhus er et flerbrukshus med hotell, musikalsk storstue og mindre scener og konferansefasiliteter. Her arrangeres festspill, konserter, utstillinger, konferanser og seminarer av mange slag. Kulturminner og turistattraksjoner. Havna var sentrum for det meste som foregikk i sjøfartsbyen Tønsberg, den gang da sjøen var viktigste transportvei. Det var til Tønsberg havn de kom rutebåtene fra Nøtterøy og Tjøme, og fra hovedstaden. Mot havna lå det i 1840-åra 29 sjøboder, noen få er bevart til i dag. Sjøbodkvartalene mellom kaiene og Nedre Langgate rommer mange historiske bygninger, blant annet Foynegården, som er den eldste eksisterende typiske kjøpmannsgård fra byen Tønsberg. Da jernbanen kom til Tønsberg ble stasjonen lagt nær ved havna. Den eldste stasjonsbygningen står fremdeles ved Nedre Langgate. Slottsfjelltunnelen var opprinnelig bygd som jernbanetunnel. Denne jernbanestasjonen ved Tønsberg havn var en såkalt sekkestasjon. Seinere ble jernbanen flyttet lenger opp i byen, og banen ble lagt i en stor sløyfe. Dagens Tønsberg stasjon på Knapløkka åpnet i 1915. Kulturinstitusjoner og foreningsliv. a> er et fremtredende byggverk fra slutten av 1900-tallet. Kommunen har et rikt foreningsliv innen idrett, kultur, fritidssektor, kristenliv, helse og så videre, med alt fra Tønsberg og Omegn Turistforening til Tønsberg Salsaklubb og Tønsberg og Omegn Travforening.Tønsberg har også jazzklubben Urijazz samt flere skole- og musikkorps, blant annet Tønsberg Janitsjarkorps og Tønsberg Musikkorps av 1919. I tillegg er det flere teatergrupper, deriblant amatørteatrene Tønsberg amatørteater og Sjøbodteateret, med fast tilholdssted på scenen i Papirhuset teater, foruten friteateret Thesbiteateret og det profesjonelle turneteateret Teater Ibsen med base i Skien. Av faste utstillinger er Vestfold Fylkesmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum de største. Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg sentrum er felles folkebibliotek for Tønsberg og Nøtterøy kommuner. Bygget huser i tillegg Vestfold fylkesbibliotek. Kulturarrangementer. I 2011 bygges en fullskala kopi av Osebergskipet i Tønsberg. Stiftelsen Nytt Osebergskip står bak, og arbeidet foregår på Lindahlplan, nær ved Sjøbodkvartalet midt i Tønsberg. Kjølen ble strukket i januar 2011, og sjøsettingen skal etter planen foregå høsten 2011. Skipet skal brukes i forskning og formidling av vikingtiden i Vestfold. Én uke hver mai måned siden 1968 har varemessa Tønsbergmessa blitt avholdt oppe i park- og hallområdet i Frodeåsen. Dit kommer mange kjente underholdere. Seinere arrangeres blant annet den årlige Middelalderfestivalen. Om sommeren er det et yrende pub- og uteliv langs brygga med fritidsbåter, hyttegjester fra Tjøme, Nøtterøy og Stokke på bytur, turister og lokalbefolkning. Da er det også sommershow og revyer med rikskjente standupkomikere og musikere på Oseberg kulturhus, Hotell Klubben og enkelte puber. Siden 2003 har det dessuten blitt arrangert en årlig festival for rock og popmusikk, Slottsfjellsfestivalen, oppe på Slottsfjellet, dit norske og utenlandske artister og band i flere sjangre kommer. Slottsfjellfestivalen har slått seg opp til å bli en av Norges største festivaler med nærmere 30 000 besøkende på 3 dager. Denne blir avholdt i midten av juli hvert år. I juni er det også mange arrangementer innen klassisk musikk i Tønsberg-distriktet i forbindelse med Vestfoldfestspillene (Tønsberg Klassisk). Litteraturuka i Vestfold har blitt holdt i november hvert år siden 1997. Hovedtyngden av opplesninger og bokarrangementer er da lagt til Tønsberg. Tønsberg er også kjent for sitt ekstrem-metall-miljø (black, death og thrash metal) noe som Hammerslag Festival Vinterblot er et eksempel på. Black metal er en av Norges største kulturelle eksportartikler og hvert år i desember kommer fans fra hele landet til Tønsberg for å se store navn innen denne sjangeren. Idrett. Tønsberg kommune har et rikt idrettsliv med flere klubber og lag innen forskjellige idrettsgreier, deriblant Tønsberg-Kameratene, Tønsberg Turn, IL Flint og Eik idrettsforening. FK Tønsberg er byens beste fotballag. Klubben spiller i 2011 i 2. divisjon. På Eik like nord for byen holder Eik-Tønsberg til. Det var tidligere byens viktigste fotballag. Kommunen har også flere store idrettsanlegg og -haller. Tønsberg Vikings er byens hockeylag, de spiller i Get ligaen, den øverste ligaen i Norge. Medier. Byens lokale avis, og fylkets største, er den tradisjonsrike Tønsbergs Blad, grunnlagt 1870. Avisa sørger også for TV-stasjonen VF24. I 2005 kom også Byavisa Tønsberg, som er Tønsbergs lokale gratisavis. Den har hele Tønsberg som dekningsområde. Radio Tønsberg er kommunens lokalradio. Vestfold Arbeiderblad kom ut i Tønsberg fra 1909 frem til konkursen i 1988. NRK Østafjells har avdelingskontor i Tønsberg. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert her. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Slottsfjellet, og som markering av stedet ble det støpt en modell av borgen på Slottsfjellet slik den så ut i Magnus Lagabøtes tid, ca. 1270. Den ble støpt i bronse og står ved siden av tårnet. Vennskapsbyer. Tønsbergs vennskapsbyer i Norden er Roskilde (Danmark), Linköping (Sverige), Ísafjörður (Island) og Joensuu (Finland). I tillegg er Tønsberg vennskapskommune med Covarrubias i Spania, på grunn av begges tilknytning til Prinsesse Kristina av Tunsberg. Theodor Haagaas. Theodor Christian Petersen Haagaas (født 1873, død 1961) var en norsk lektor og privatskoleeier. Som eier av privatskolen («studentfabrikken») Haagaas artiumskursus, som ble kalt «Nye Heltberg», var han av de mest fremtredende skolemenn i Norge fra tiden rundt første verdenskrig frem til han pensjonerte seg i 1946. Oppgavesamlingene i matematikk med tittelen "Haffner og Haagaas" (eller "Haagaas og Haffner") var i bruk i norske gymnaser fra 1920-tallet til 1980-tallet. a>, der Haagaas artiumskursus hadde lokaler Haagaas underviste i mange år ved Frogner realskole og gymnas. I 1915 startet han Haagaas artiumskursus, et privat gymnasium på Frogner som leide lokaler av Frogner skole, sammen med Henning Tønseth og flere andre lektorkolleger ved Frogner gymnas og Nissens Pikeskole. Haagaas artiumskursus var Oslos eneste «studentfabrikk», dvs. ettårige gymnasium, på den tiden, og var opprinnelig beregnet på lærere med fire års lærerskole uten artium, som ville gå videre med studier. Skolen fikk imidlertid raskt også også en bredere elevbase. Noen av elevene var skuespilleren og dramatikeren Henry Gleditsch, skolereformatoren Mosse Jørgensen og forfatteren Finn Alnæs. Mosse Jørgensen skriver: «Haagaas artiumskursus var en god skole. Om noen hadde fortjent navnet 'Nye Heltberg', så var det den. Lærerne der var kjente og erfarne lektorer fra de høyere skolene i Oslo». Haagaas underviste selv i matematikk ved privatskolen, mens Birger Brinck-Lund (rektor på Nissens Pikeskole) hadde fagene norsk og historie og K. A. Kristiansen latin og tysk. Finn Alnæs beskriver Haagaas som vittig, men streng. Haagaas var også redaktør for oppgavene i matematikk til examen artium (både språklig- og realartium) fra 1920-tallet til begynnelsen av 1950-tallet. Oppgavesamlingene ble kalt "Haagaas og Haffner", senere "Haffner og Haagaas", etter ham og Einar Haffner, og ble utgitt av forlaget Damm under denne tittelen også etter at andre tok over som redaktører (Einar Haffner døde i 1935). Theodor Haagaas mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1949 for sitt virke for norsk skole. Han vokste opp i Tistedalen, der faren Theodor Christian Haagaas (1823–1899) var bestyrer for Tistedalens sagbruk, som da var det største sagbruket i Norge, i perioden 1862–1892. Hans mor var Nora Martha f. Petersen (1845–1887). Han var gift med Henriette Wegner Paus (1879–1942) som var datter av eier av Nissens Pikeskole Bernhard Cathrinus Paus og barnebarn av godseieren og industrimagnaten Benjamin Wegner. Han var far til redaktøren og motstandskvinnen Henriette Bie Lorentzen og morfar til direktør i Arbeids- og velferdsetaten Joakim (Theodor Haagaas) Lystad, og dessuten onkel til forleggeren Henrik Groth. Topaz. "Topaz" er en amerikansk krim-thriller fra 1969 regissert av Alfred Hitchcock. Hovedrollene spilles av Frederick Stafford, Dany Robin, John Forsythe og Claude Jade. Filmen bygger på 1967-romanen med samme tittel skrevet av Leon Uris, og har Den kalde krigen som bakteppe. Handling. Filmen handler om spillet i det hemmelige etterretningsvesenet i U.S.A., Sovjet og Frankrike under Cuba-krisen i 1962. Avhopperen Kusenov avslører at det er lekkasje i toppskiktet i Frankrike, og Devereaux finner fram til den hovedskyldige, hvis organisasjon har dekknavnet Topaz Tid. a> angir tiden i form av tidspunkt slik at man kan beregne tidsforløp. Tid er et abstrakt begrep hovedsakelig benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra fremtid til nåtid til fortid. Hvis tid menes som tidspunkt måles den i år, måneder, uker, dager, minutter og sekunder, og angis ved klokkeslett, avhengig av hvilken tidsberegning som blir brukt. Tid kan også bety intervallet mellom to hendelser. SI-enheten for tid er sekund (s). Tid kan også vise til et spesifikt øyeblikk i tiden, et større tidsintervall i fremtid, nåtid eller fortid eller betegne en særegen periode som gjentar seg. Tid er et omdiskutert abstrakt begrep, og har vært og er gjenstand for diskusjon innenfor religion, filosofi og vitenskap. I moderne fysikk går man bort fra konseptet om absolutt tid; i følge relativitetsteorien er samtidighet et relativt begrep. Den allmenne oppfatningen av tid. Tid betraktes som noe som stadig er i bevegelse og som man stort sett har lite kontroll over. Til forskjell fra de tre romlige dimensjonene kan man ikke bevege seg fritt i tid, men er bundet til å følge tidens «strøm» eller «flyt». Man kan imidlertid stadfeste et tidspunkt med et klokkeslett og/eller en dato. Tidsregning. Hendelser tillegges tidspunkter, gitt i år, måneder, dager, timer, minutter, og sekunder etter en gitt hendelse. Når mange tidspunkter måles i forhold til samme referansehendelse, kan man kalle det en kalender. Den kalenderen som brukes mest i verden i dag er den gregorianske kalender som ble innført av pave Gregor XIII i katolske land i 1582 (i Norge 1. mars 1700). Denne kalenderen har Jesu på den tid antatte fødsel som referansehendelse; alle hendelser måles derfor i tidsenheter etter denne hendelsen. Tidsmåling. Jordens dreining om sin egen akse er såpass konstant at denne har i hele menneskets historie blitt brukt som en tidsmåler, og ett døgn er tiden jorden bruker på én omdreining. Rotasjonen har som regel ikke blitt målt direkte, men ved å se på solens tilsynelatende bevegelse over himmelen. Jorden går også i bane om solen med en relativt konstant periode. Denne perioden defineres da som ett år. Ett år er delt inn i tolv måneder. Månedene er delt inn i et forskjellig antall dager, fra 28 til 31. Dagene er delt inn i 24 timer, og én time er delt inn i 60 minutter. Ett minutt er igjen delt inn i 60 sekunder. Med innføringen av et standardsystem for tid og lengde, SI, ble også sekundet standardisert. Definisjonen på et sekund er Minuttet, timen og dagen er "ikke-SI"-enheter fordi de ikke bruker desimalsystemet, og også på grunn av behovet for skudd-sekund. De er imidlertid offisielt akseptert brukt med Internasjonalt System, SI. Det er ikke noe fast forhold mellom sekunder og måneder eller år siden måneder og år har betydelige variasjoner i lengde. Justervesenet hjelper til med å opprettholde den korrekte definisjonen på sekundet ved bruk av flere atomur. Norge har sluttet seg til den internasjonale standarden ISO 8601 som skrivemåte for dato og tid. Det norske fødselsnummeret følger imidlertid ikke denne standarden. Historie. Innen fagdisiplinen historie er tid et viktig begrep, da som oftest som et mål på "når" i historien en hendelse inntraff. Til dette brukes kalendersystemet (se over). Kausalitet er også et viktig begrep innen historie, da man ofte er opptatt av å undersøke hva som forårsaket en gitt historisk hendelse. Filosofi. Man kan si at en hendelse inntreffer etter en annen hendelse. Videre kan man måle hvor lenge en hendelse inntreffer etter en annen, som blir tidsdifferansen mellom de to hendelsene. En måte å definere begrepet "etter" på, er basert på antagelsen om kausalitet; menneskehetens streben etter å øke forståelsen og å måle tid gjennom å utarbeide kalendrer og klokker. Denne kunnskapen har vært en stor drivkraft for vitenskapelige oppdagelser. Moderne fysikks oppfatning av tid. I relativitetsteorien utfordres konseptet «absolutt tid». På grunn av lyshastighetens konstante verdi i alle inertialsystemer kan to hendelser som oppfattes som samtidige av én observatør, oppfattes som å ha skjedd ved forskjellige tidspunkter av en annen. Konseptet kausalitet må da revurderes, og man kan sette opp et «verdensdiagram». I et slikt diagram tegner man hendelser som kan nås med et lyssignal innenfor en lyskjegle, og de øvrige hendelsene tegner man utenfor denne kjeglen. De hendelsene som ligger innenfor lyskjeglen kan da fortsatt sies å være kausalt forbundet, og man kan dele inn disse hendelsene i «fortid» og «fremtid»; for to hendelser som ligger utenfor kjeglen er det ikke entydig bestemt hvilken hendelse som skjer først. Trekkie. Trekkie eller trekker er betegnelser som brukes på ihuga fans av science fiction-franchisen Star Trek. Alle «trekkies» er forøvrig ikke helt like. Enkelte kan ha ulike serier de foretrekker mer enn andre. Mens enkelte er fan av orignalserien fra slutten av 1960-tallet finnes de andre igjen som er mest glad i Star Trek - The Next Generation, eller en av de andre seriene som er laget. Det finnes også fans av pocketbøkene som omhandler rollefigurer og hendelser i Star Trek-universet. Enkelte Trekkers reiser regelmessig på Star Trek-samlinger (ofte kalt «cons»), og er noen ganger bitre rivaler av ihuga Star Wars-fans. Slike samlinger forekommer ikke i Norge, men det blir iblant avholdt samlinger i eksempelvis Sverige. Begrepet «Trekkie» blir noen ganger sett på som nedsettende, kanskje fordi det blir sett på som en parallell til begrepet «groupie». Enkelte Star Trek-entusiaster foretrekker begrepet «Trekker», mens andre igjen synes det sistnevnte blir snobbete og av den grunn velger å identifisere seg som «Trekkies». Det finnes mange Star Trek-fanklubber. Den største er for tiden "STARFLEET International" som har rundt 4000 medlemmer. I Norge er den største fanklubben "Trekkers Norge" som ble startet opp i november 2004. De overtok da "Star Trek Norge" la ned sin drift. Star Trek Norge var samlet rundt en nettside med tilhørende diskusjonsforum og IRC-kanal (#STNorge@EFnet). I motsetning til Star Trek Norge, satser Trekkers Norge på å bli en ordentlig organisasjon med betalende medlemmer, lokallag og ulike arrangementer. En dokumentarfilm fra 1997 kalt "Trekkies" handler om enkelte av disse devoterte fansene. Den ble fulgt opp av en ny film, "Trekkies 2", i 2004. Det er en vanlig misforståelse at blant trekkies finner man folk som snakker det konstruerte "Klingon"-språket. Virkeligheten er ikke helt slik, ettersom noen av de som snakker språket mest flytende, er mer språkentusiaster enn folk som er opptatt av Star Trek. De fleste trekkies har bare det helt grunnleggende ordforrådet av Klingonsk, som noen få, vanlige ord som er blitt hørt gjennom serien utallige ganger. De har som regel ingen kjennskap til setningsoppbygning eller presis fonetikk (uttale). Trekkies har blitt parodiert i flere filmer, inkludert "Galaxy Quest". William Shatner fremførte en kjent sketsj på "Saturday Night Live" som også parodierte trekkies. Tidsskrift for Den norske legeforening. "Tidsskrift for Den norske legeforening" (fra 1890 til 2008 "Tidsskrift for Den norske lægeforening"), ofte referert til som "Tidsskriftet", er et medisinsk tidsskrift som utgis 24 ganger i året og sendes til alle medlemmer av Den norske legeforening. Tidsskriftet utgis av en uavhengig redaksjon underlagt Legeforeningen. Bladet omfatter både faglige artikler, oversiktsartikler, nyhetsartikler og debatt om legers virke og utdannelse, foruten omtale av doktorgrader. Vitenskapelige artikler må baseres på en undersøkelse, gjerne med statistisk behandling av et større materiale. De underkastes en streng redaksjonell behandling med faglig vurdering, ofte med mange omganger med forandringer hos forfatterne. Tidsskriftet brukes også som lysningsblad for ledige legestillinger. I Tidsskriftet tas det også inn annonser for reseptpliktige medikamenter som det er forbud mot å drive reklame for for andre enn leger. Det er også reklame for spesialistpraksiser og for private sykehus. Redaktør (2006) er Charlotte Haug. Tidsskriftet ble etablert som "Tidsskrift for praktisk Medicin" i 1881. Fra og med den åttende årgangen overtok Den norske lægeforening ansvaret for tidsskriftet; det utkom først med samme tittel, med tilføyelsen "Organ for Den norske lægeforening", men skiftet navn til "Tidsskrift for Den norske lægeforening" i 1890. Forslag om å endre Den norske lægeforenings navn til Den norske legeforening hadde vært fremsatt en rekke ganger, men hver gang møtt sterk motstand fra tradisjonalistene i foreningen og blitt nedstemt. Men i 2007 gikk navneendringstilhengerne av med seieren i en knapp avstemning, noe som førte til at både foreningen og tidsskriftet endret navn i løpet av 2008. Thales. Thales fra Milet (624–547 f.Kr) regnes for å være den første filosofen i vestlig filosofi/gresk filosofi som vi kjenner til, og far til vitenskapen. Biografi. Han var sønn av Examyes og Cleobuline. De fleste kilder forteller at hans foreldre kom fra Milet, mens Herodot hevder at de var fønikere. Thales er den første greske filosofen, vitenskapsmannen og matematikeren vi kjenner til, skjønt han hadde sitt virke som ingeniør. Han var trolig lærer for Anaximander og han var den første naturfilosofen i den miletiske skolen. Ingen av hans verker har overlevd til i dag, så det er vanskelig å være sikker på hans matematiske oppdagelser. Selv på Aristoteles' tid var det ingen som lenger hadde tilgang på hans verker, om han da i det hele tatt hadde skrevet noen. Filosofi. Siden han ikke etterlot seg noen skrifter, vet man bare indirekte om hans filosofiske tanker. Thales hadde en teori rundt hva urstoffet (stoffet til alle stoffer, hva alt er bygd opp av) var. Han mente dette var vann, og den mest kjente setningen som er tilskrevet Thales er nettopp: «Alt er vann». Hvordan han kom frem til konklusjonen er vanskelig å si, og siden det ikke kommer noen direkte kilder fra Thales, vet vi heller ikke hvordan Thales forsvarte sine påstander. Tuberkulose. Tuberkulose (TB), tidligere kalt tæring, er en sykdom som forårsakes av bakteriene "Mycobacterium tuberculosis", "Mycobacterium africanum" eller "Mycobacterium bovis". Bakterien kan angripe en hvilken som helst del av kroppen, men den affiserer som regel lungene. Forskerne mener at smittestoffet beveget seg som en zoonose fra drøvtyggere til mennesker i egyptisk bondesteinalder. Spor av tuberkulose er funnet i skjeletter fra Nubia og Egypt fra ca 3000 f.Kr. Tuberkulosen var nådd til Danmark ca 500 f.Kr. Bakterien som forårsaker sykdommen, ble oppdaget av Robert Koch i 1882. TB var en fryktet sykdom som tok livet av mange mennesker. Rundt forrige århundreskifte tok den livet av 6 000–7 000 nordmenn årlig. I løpet av de seksti årene fra 1895 til 1955 kostet sykdommen en kvart million nordmenns liv. Før effektive medisiner ble utviklet, bestod behandlingen stort sett av sanatoriumsopphold. På 1940-tallet oppdaget forskere de første av flere medisiner som kunne behandle TB. TB var derfor på vei til å forsvinne, men sykdommen har i det siste fått et oppsving igjen. I dag er rundt 400 000 mennesker i Norge smittet av tuberkulose. De fleste ble smittet før 1950. 1,7 milliarder mennesker er smittet på verdensbasis, og rundt to millioner mennesker dør hvert år. TB sprer seg ved luftsmitte fra en person til en annen. Bakterien blir spredd til luften når en person med TB nyser eller hoster, og personer rundt puster inn luften. Dette kalles dråpesmitte. Den kan da sette seg i lungene til den som blir smittet og vokse opp der. Derfra kan bakterien via blodet vandre til andre deler av kroppen slik som nyrene, ryggmargen, sentralnervesystemet og hjernen. Folk med latent TB-infeksjon har ingen symptomer, og sprer heller ikke smitte så lenge sykdommen er latent. De får ofte positivt utslag på tuberkulintest. De kan forøvrig utvikle tuberkulose senere i livet, om de ikke får behandling. I Norge ble tuberkulintestmetoden pirquet (pennesplitt-test) lenge brukt for å overvåke spredningen til bakterien, men denne ble i 2004 erstattet av Mantoux-prøven, en metode som var mer vanlig brukt internasjonalt. Dette var noe omdiskutert, siden endel mener Pirquet-prøven er en bedre testmetode, men endringen letter klart sammenlikning av norske studier med studier fra andre land, og dette er derfor en av hovedårsakene til endringen. Det blir registrert ca. 250 nye tilfeller i året i Norge. I Norge var BCG-vaksine i 14-årsalder en del av vaksinasjonsprogrammet for alle barn fra 1947 til 2009. Fra sommeren 2009 inngår BCG-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet bare for barn med mor eller far fra land med høy forekomst av tuberkulose. Nyfødte barn av foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose vaksineres vanligvis på barselavdelingen eller ved første besøk på helsestasjon. Tuberkulintest. Tuberkulintest er en test for å avgjøre hvorvidt en person er smittet med tuberkulosebakterien Mycobacterium tuberculosis. I Norge ble Pirquet-metoden for tuberkulintesting tatt i bruk på 1920-tallet. Ved denne metoden lager man to små risp i huden på innsiden av underarmen ved hjelp av en pennesplitt. Man drypper så noen dråper tuberkulin (OT – Old Tuberculin) på huden. To-tre dager senere avleser man på huden og vurderer rødhet og hevelse. Begge deler tyder på at man har antistoff mot tuberkulosebakterien som enten betyr (1) at man er smittet eller (2) at man er vaksinert. Rødheten og hevelsen gies en tallkarakter. Om man verken har hevelse eller rødhet angir man tallene 0/0. I 2004 gikk man også i Norge over til å bruke Mantoux-metoden, der testen utføres ved en intrakutan injeksjon renset turberkulin (PPD – Purified Protein Derivative), på samme måte som ved BCG-vaksinering. Huden danner et forherdet område rundt injeksjonsstedet, og prøven avleses etter 48-72 timer ved å måle diameteren på det forherdete området i mm. Hva som regnes som positivt avhenger av flere medisinske faktorer. Teorem. Et teorem er en læresetning med en bevist gyldighet. Ordets betydning på gresk er bokstavelig oversatt til "det som er sett". Titallsystemet. Titallsystemet (også kalt "Det desimale tallsystemet" eller "Det hindu-arabiske tallsystemet") er tallsystemet med grunntall "ti", som i dag brukes over hele verden. Vårt moderne titallsystem er et posisjonssystem hvor både sifrenes verdi og posisjon har betydning for tallverdien. Titallsystemet bygger på tre grunnleggende ideer: ideen om at tallenes posisjon har en betydning, ideen om selve tallsymbolene og ideen om nullen som et tegn for den tomme plassen. Ti ble antagelig valgt som grunntall fordi det allerede dengang var vanlig å telle på fingrene. Siden uttrykket "desimale tall" (tall i titallsystemet) lett kan forveksles med desimaltall («kommatall»), kalles titallssystemet av noen for det "dekadiske" tallsystem. (Fra gresk "deka" (δεκά) for «ti».) Desimale siffer. Tall i "titallsystemet" er bygd opp av de ti "desimale sifferne"; 0 (null), 1 (én), 2 (to), 3 (tre), 4 (fire), 5 (fem), 6 (tall), 7 (tall), 8 (åtte) og 9 (ni). De ti sifferne omtales også som "arabiske tall". Historie. "Titallsystemet" ble først tatt i bruk i India, og deretter brakt til Vesten av arabere. Det revolusjonerende med dette tallsystemet sammenlignet med tidligere systemer var at det inneholdt tallet null. Dette gjorde det mulig å bygge opp tall bestående av "enere", "tiere", "hundrere" (osv.) på bestemte posisjoner, slik at posisjonen i tillegg til sifferet bestemte verdien. Tidligere tallsystemer slik som romertallene var mindre egnet til å regne med, og den nye måten å bygge opp tall på ansees som meget viktig for den videre utviklingen av matematikken. Tallsystem. Det finnes en rekke ulike tallsystemer som er og har vært i bruk. De mest kjente er romertallene og desimalltallene/titallsystemet, som er i bruk i dag. Det finnes også en del tallsystemer som brukes i sammenheng med datamaskiner som binærtall, åttetallsystemet, sekstentallsystemet og 64-tallsystemet. Tallsystemet vi bruker i dagliglivet er titallsystemet. Det vil si et tallsystem bygget opp av tierpotenser. For eksempel er tallet 100 = 10². Tallsystemet som brukes i databehandling er det såkalte totallsystemet (binære tall). Tallene i dette systemet bygges opp av toerpotenser. For eksempel er tallet 8 = 2³ Det finnes også andre tallsystemer, som tolvtallsystemet (dusin) og sekstitallsystemet (brukes i beregninger av tid og vinkler). Historiske tallsystemer. Det finnes en rekke tallsystemer som ikke lenger er i bruk, eller som brukes mest av historiske årsaker. Et eksempel på dette er det romerske tallsystemet. Aztekerne og mayaene brukte et 20-tallsystem og sumererne brukte et 60-tallsystem (seksagesimalsystemet). Heltall. I moderne tallsystemer, som for eksempel kan alle heltall uttrykkes som en sekvens av sifre på formen der formula_2 er grunntallet og hver formula_3 er et siffer. Hvert siffer er større enn eller lik 0 og mindre enn grunntallet formula_2. Eksempler på dette er (4D2)16, (2322)8, (10011010010)2 og (1234)10, som alle uttrykker den samme tallverdien, den vi skriver i desimalnotasjon som 1234. Det er normalt å utelate grunntallet når det er underforstått hvilket grunntall som er brukt. Da uttrykkes tallet som som for eksempel 4D2, 2322, 10011010010 eller 1234. Verdien av et slikt tall, med grunntall formula_2, er For eksempel, (4D2)16 i titallsystemet blir Desimaltall. Som for heltall er det normalt å utelate grunntallet når det er underforstått hvilket grunntall som er brukt. Da uttrykkes tallet som Verdien av et slikt tall, med grunntall formula_2, er Omgjøring av tall i ett tallsystem til det tilsvarende tallet i titallsystemet. For å gjøre om et tall i f.eks. et totallssystem til det tilsvarende tallet i et titallssystem må tallet multipliseres med en toerpotens. Størrelsen på potensen bestemmes av verdien av sifferet i tallet (altså tierplassen, hundreplassem osv). Tallet 1011 (i et totallssystem) vil da bli 1*2³ + 0*2² + 1*2 + 1*2° = 11 i et titallssytem. Det samme gjør du med et utgangspunkt i f.eks. et tolvtallsystem, bare med potenser av tallet 12 istedenfor toerpotenser. Omgjøring av tall i titallsystemet til det tilsvarende tallet i et annet tallsystem. 83:2 blir 41, med rest 1, 41:2 blir 20, med rest 1, 20:2 blir 10, med rest 0, 10:2 blir 5, med rest 0, 5:2 blir 2, med rest 1, 2:2 blir 1, med rest 0, 1:2 blir 0, med rest 1. 83:5 blir 16, med rest 3, 16:5 blir 3, med rest 1, 3:5 blir 0, med rest 3. Altså blir dette 313 i femtallsystemet. Transport. Transport (lat. "trans", «på andre siden» og "portare", «å bære») er forflytning av fysiske gjenstander og størrelser mellom ulike steder, det være seg lys, lyd, energi,væske eller et fast materiale. Transport brukes særlig om frakt, flytting eller sending av varer, dyr og mennesker. Transport kan således ikke sammenstilles med samferdsel, selv om samferdsel utfører transport. Turisme. Turisme er klassisk ansett som reiser for hyggens skyld, selv om denne definisjonen har utvidet seg de senere årene til også å inkludere andre reiser utenom ens normale arbeids- eller bostedsområde. Turisme utgjør en stor del av næringslivet både direkte via reiselivsnæringen og indirekte for forretningslivet generelt. Historie. Turismen oppstod når større antall middelklassemennesker begynte å slutte seg til aristokratiske reisende. Når samfunnene ble rikere og mennesker levde lenger, ble det ikke bare mulig, men rimelig at lavere-middel- og middelklassefolk etter avsluttet arbeidskarriere pensjonerte seg med god helse og med betydelige formuer. Turisten er vanligvis interessert i (blant annet) reisemålets klima, kultur og natur. Rike mennesker har alltid reist til fjerne verdensdeler, ikke tilfeldigvis for andre formål, men som et mål i seg selv: å få se fantastiske bygninger eller andre kunstarter; å lære nye språk; eller smake nye matretter. Man tror også at kimen til dagens turisme ble lagt på tolvhundretallet da spesielt unge, uerfarne teologstudenter begynte å reise utenlands for å oppsøke berømte lærere, og sammen med kjøpmannstanden preget dette reisebildet under flere hundre år. Fra seksten-syttenhundretallet ble humanistisk selvrealisering minsket, og turistene på denne tiden var unge adelige gentlemen. Dannethet og galant opptreden søkte man ved å bli "verdensmenn". Økonomi. Turismen er en tertiærnæring, eller servicenæring, som utgjør et viktig bidrag til økonomien i næringslivet. Direkte inntekt fra reiseliv får næringer innen transport, hotell og restaurant og varehandel. Spesielt for små steder og lavinntektsland gir dessuten reiselivsnæringen en positiv indirekte innsprøytning. Turistmål. Med 842 millioner ankomster og en vekst på 4,5 prosent ble 2006 et rekordår for verdensturismen. Det viser tall fra verdens turismeorganisasjon UNTWO. Afrika økte mest med en vekst på 8,1 prosent, men verdensdelen forsyner seg fortsatt bare av en liten bit av turistkaka. Afrika har under fem prosent av verdensturismen. Afrikanske land som Sør-Afrika, Marokko og Kenya hadde nok et godt turistår. Asia og Stillehavet økte med 7,6 prosent, Europa og Midtøsten med i underkant av fire prosent og Sør- og Nord-Amerika med to prosent. Chile, Colombia, Guatemala, Paraguay og Peru er landene som har opplevd størst vekst på det søramerikanske kontinentet. I Asia har både Kina og India opplevd en solid økning i antall turister. Blant annet bidro Beijing-OL i 2008 til at flere fant veien til Kina. Trolig vil landet i løpet av få år passere Spania som verdens nest mest besøkte, etter Frankrike. Også Spania opplevde en vekst på 4,5 prosent og nådde 58,4 millioner turister i 2006. 2006-tallene for Frankrike er ikke klare, men UNWTO anslår at de vil ligge rundt de 75,9 millioner besøkende som landet hadde i 2005. I Europa hadde ellers Tyskland god drahjelp av fotball-VM, mens Italia opplever økende popularitet blant turister igjen. Attraksjoner. Oversikt over verdens mest spektakulære attraksjoner eksisterte allerede i oldtiden. Den eldste kjente listen kalles Verdens syv underverker. Både i antikken og senere i historien frem til i dag er det nedtegnet oversikt over byggverk, og etter hvert som verdensbildet utvidet seg ble kriteriene endret. UNESCO har laget en fortegnelse over Verdensarven. I Europa var klassiske kultursteder i den gresk-romerske sivilisasjonen høyt verdsatte reisemål. Enkelte reiste så langt som til Lille-Asia eller Egypt. I østen hadde turismen hellige fjell og rituelle møtesteder som reisemål. I dag kan opplevelse i seg selv være motiv for å reise hvor som helst i verden uten at avstanden setter grenser. Reisebyrå tilbyr i dag tematur for å kombinere reisen med spesielle interesser. Hotell og restaurant. Gourmetguiden over alle, Michelins røde hotell- og restaurantguider, konsentrerer seg kun om spising og soving, og holder seg gjerne i den øvre prisklassen. Bøkene produseres kun på ett språk, vertslandets, men guiden er basert på symboler, og er forståelig og brukervennlig selv om du ikke behersker det lokale språket. Guidebokserien ble startet som en ekstraservice til lastebilsjåfører fra dekkforhandleren Michelin, men ble så populære at selskapet bestemte seg for å selge dem på et bredere marked. Trossamfunn. Et trossamfunn er en organisert gruppe mennesker innen en viss religion. Livssynssamfunn er en organisert gruppe mennesker med en felles livsfilosofi, spesielt i forhold til de spørsmål religioner tradisjonelt befatter seg med. Trossamfunn i Norge. Nærmere 86 prosent av befolkningen i Norge er medlemmer av Den norske kirke (oktober 2003), som er et luthersk trossamfunn. Omtrent 8 prosent er medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke, og tallet øker. De fleste av disse er medlemmer av andre kristne trossamfunn. Norsk lov. Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke kan søke om registrering hos fylkesmannen i det fylket hvor trossamfunnet har sitt hovedssete. Registrerte samfunn kan søke om vigselsrett. Dessuten kan de få økonomisk støtte fra stat og kommune. Denne støtten skal tilsvare overføringene til Den norske kirke; det regnes ut hvor mye Den norske kirke har fått pr. medlem, og det samme beløp gis til tros- og livssynssamfunnene ut fra deres medlemstall. Lovverket omkring tros- og livssynssamfunn er siden 1969 nedfelt i "lov om trudomssamfunn og ymist anna". Samarbeidsrådet. Flere tros- og livssynssamfunn i Norge har sluttet seg til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) for å ivareta felles interesser og bedre kommunikasjonen mellom forskjellige religioner og livssyn. STL er en konsensusorgan, og kan dermed ikke binde noen deltagende trossamfunn ved uttalelser eller overenskomster uten at disse i hvert tilfelle går inn for det. Den norske kirke er med i rådet som observatør. Ulstein. Ulstein er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Kommunen består av den vestlige delen av Hareidlandet og en rekke andre øyer. I gammel tid het Hareidlandet Hǫð. Den moderne skrivemåten blir Hod. Den viktigste av de mindre øyene er Dimna med 1 355 innbyggere (2012). Mange kaller Dimna for Dimnøya for å skille mellom øya og bygda Dimna, som ligger på den vestlige delen av øya. Andre bebodde øyer er Hatløya og Eika. Tidligere bebodde øyer er Vattøya, Håkonsholmen, Borgarøya og Spjutøya. Ulstein grenser til Hareid i øst og til Herøy i vest. I sør har kommunen fastlandsforbindelse til Ørsta og Volda, via Eiksundsambandet. I Dimnasund er det funnet er boplass som er datert til å være 9 300 – 10 600 år gammel. Boplassen ligger nå under vann. Utgravinger på Osnes viser tegn til bosetting 5 000 år tilbake i tid. Oshaugen på Osnes er den største gravhaugen på Vestlandet, trolig fra eldre bronsealder. I perioden 1837 – 1916 omfattet Ulstein kommune også Hareid. Hareid ble skilt ut som egen kommune i 1917. Ulstein kommune omfattet også Vartdalstranda i perioden 1837 – 1895. Vartdal er i dag en del av Ørsta kommune. Eiksund og Eika var tidligere en del av Herøy kommune, men ble overført til Ulstein i 1964. Kirkestedet var tidligere på gården Ulstein, som også har gitt kommunen navn. På 1870-tallet vokste det fram et sentrum i Vik, som er blitt kalt Ulsteinvik for skille stedet fra andre Vik. I dagligtale blir sentrumsområdet bare kalt for Vik. I 2000 vedtok kommunestyret at kommunesenteret Ulsteinvik skulle være by. Bakgrunnen var en ambisjon om å skape et urbant og attraktivt sentrum. Ulsteinvik vant "Statens pris for attraktiv stad", som ble delt ut for første gang i 2012. I statuttene for kåringen heter det at: "Kåringen skal fremheve og hedre kommuner og/eller andre aktører som har vist vilje og evne til å skape et levende og attraktivt sted for å bo, arbeide, drive næring og besøke. Kåringen skal bidra til å løfte fram forbilder som kan inspirere andre til innsats". Prisen ble delt ut av kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete den 21.mai 2012. Ulstein har hatt stor befolkningsøkning de siste tiårene. I perioden 1965 – 2012 har kommunen fått dobbelt så mange innbyggere. 14,0 % (2012) har innvandrerbakgrunn, enten ved å være innvandrere eller ved å være barn av innvandrere. Dette er høyere enn landsgjennomsnittet på 13,1 %. Innvandrerne er hovedsakelig fra EØS-området. Svært mange jobber i den maritime industrien. Det er to tettsteder i kommunen. Ulsteinvik med 5 686 innbyggere (2012) og Haddal med 323 innbyggere (2012). Ulsteinvik er et viktig handelssenter. Ulstein kommune ligger 3.høyest i fylket når det gjelder handelsomsetning pr. innbygger (2010). Kilde: Statistikkbanken, SSB. Ulsteinvik er også et skolesenter (Ulstein vidaregåande skule og Sunnmøre folkehøgskule). Det er 4 barneskoler i kommunen (Ulsteinvik, Ulstein, Hasund og Haddal). Før var det skoler i Eiksund, i Dimna og på Flø. I tidligere tider var det skoler på Vattøya, Hatløya og på Eika. Det er en ungdomsskole i kommunen: Ulstein ungdomsskole. Når det gjelder næringsliv er den maritime industrien dominerende; Ulstein Group, Rolls-Royce Marine og Kleven er hjørnesteinsbedrifter. Det internasjonale hovedkontoret for Rolls-Royce Marine er plassert i Ulsteinvik. Avdelingen har ca 9 000 ansatte i inn- og utland. En viktig bedrift utenom hjørnesteinsbedriftene er Island Offshore, som sysselsetter ca 900 personer. De øvrige bedriftene er også i stor grad rettet mot maritim teknologi. Mange er plassert i Saunesmarka industriområde. Ulstein Expo er et museum som med moderne og interaktive hjelpemidler forteller historien om den maritime industrien i Ulstein. På grunn av det høye antallet arbeidsplasser, har Ulstein betydelig netto innpendling fra Hareid, Herøy, Ørsta, Volda og Ålesund. I forhold til Sande er det netto utpendling, men det skyldes i hovedsak at Kleven har en avdeling i denne kommunen. Ulstein har svært få sysselsatte i primærnæringene, bare i overkant av 1 %. Bare Molde kommune har en lavere andel i fylket. Ulstein er kjent for fotballaget IL Hødd, som har spilt 6 sesonger på øverste nivå og som topper maratontabellen for det nest øverste nivået. I 2012 oppnådde de å komme til cupfinalen. Når det gjelder sport for øvrig gjør Ulstein seg gjeldende innenfor basketball (Ulstein Cannons), friidrett (Dimna IL), rytmisk sportsgymnastikk og turn (IL Hødd). I kommunen finnes også et sykkelmiljø rundt Ulstein og omegn sykkelklubb, et seilermiljø rundt Ulstein seilforening, et dansemiljø rundt Stiletten danseklubb og et dykkermiljø rundt Ulstein og Hareid dykkerklubb. Golftradisjonene i Ulstein startet med Ulstein Pitch & Putt klubb. Klubben skiftet navn i 1999 til Sunnmøre golfklubb i forbindelse med en ny bane plassert i nabokommunen Hareid. Sunnmøre rugbyklubb har base både i Ulsteinvik og i Ålesund. Sjøborg kulturhus og kino i Ulsteinvik har mange store kulturarrangementer. Studio Hugo Opdal på Flø har mange utstillinger av kjente nasjonale og internasjonale kunstnere. I Ulsteinvik er det er standup-miljø som i hovedsak er knyttet til KaffeBaren. De mest besøkte festivalene i Ulstein er Smak av Ulstein i juni hvert år og Trebåtfestivalen i august hvert år. Vikebladet Vestposten er lokalavis for Ulstein og Hareid og kommer ut i Ulsteinvik. Gratisavisen Regionavisa kommer ut i Ulsteinvik og dekker Søre Sunnmøre og Nordfjord. Sunnmørsposten har lokalkontor i Ulsteinvik. Med hensyn til interkommunalt samarbeid definerer de 7 kommunene på Søre Sunnmøre seg som en region i stadig større grad. Tildels inkluderes også Indre Nordfjord i regionen. Avstandene er forholdsvis små. Avstanden fra Ulsteinvik til de andre 6 kommunesentrene er: Hareid 11 km, Fosnavåg (Herøy) 28 km, Larsnes (Sande) 28 km, Volda 33 km, Ørsta 34 km og Fiskå (Vanylven) 48 km + ferje. Regionen blir i noen sammenhenger kalt for Eiksundregionen. Kommunesammenslåing er et hyppig diskutert tema i regionen. Pt er det prosesser i gang mellom Hareid og Ulstein kommuner som kan lede fram mot en folkeavstemning om spørsmålet i 2013. Med hensyn til kommunikasjoner er det 30 km til nærmeste flyplass (Ørsta/Volda lufthamn, Hovden), men Ålesund lufthavn, Vigra har flere avganger og det er bedre kommunikasjoner til/fra flyplassen. Nærmeste stoppested for hurtigruten er Torvik i Herøy, 24 km fra Ulsteinvik. Ulsteinvik har daglig bussforbindelse til Oslo. Turen er ferjefri og tar 9 timer og 30 minutter. Bussforbindelsen til Bergen har bussbytte i Volda. Denne turen har 3 ferjer og tar 8 timer og 10 minutter. Med bil kan en også velge å reise via Stryn. Da blir det bare 1 ferje. Til Bergen kan en også velge å ta buss til Selje eller Måløy i Nordfjord og så ta hurtigbåt. Ulstein er vennskapskommune med den finske kommunen Veståboland. Politikk. Ulstein kommunestyre er i perioden 2011-2015 sammensatt slik: Høyre 8, AP 6, FrP 4, Venstre 3, KrF 3, SP 1. Tilsammen 25 representanter. Jan Berset fra Høyre er ordfører. Knut Erik Engh fra FrP er varaordfører. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Rådhusplenen. I samarbeid med kommunens deltakelse i prosjektet "Miljøvenlege og Attraktive Tettstader" (2001–2005) er det blitt arbeidet med å utforme dette stedet til en sentrumspark med scene, kunstnerisk utforming, benker og aktivitetsområder for barn. Uganda. Uganda er en republikk i Afrika og grenser mot Tanzania, Rwanda, Den Demokratiske Republikken Kongo, Sør-Sudan og Kenya. Viktige eksportvarer er kaffe, te og bomull. Viktige importvarer er maskiner, levende dyr og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Kenya, Storbritannia og Japan. Demografi. Folketallet er beregnet til 20,6 millioner i 1997 og årlig befolkningsvekst er 2,8%. Fødsels og dødsratene er meget høye, henholdsvis 46,9 og 20,5 promille. Nesten halvparten av befolkningen er under 15 år, og kun 10% er over 45 år. Forventet levealder er 42 år både for menn og kvinner. Befolkningen er delt inn i en rekke etniske grupper med til dels store forskjeller i kultur og språk. Cirka 70% av befolkningen snakker bantuspråk. I 1960-årene var det cirka asiater i Uganda, de var vesentlig av indisk og pakistansk herkomst. Disse ble utvist av presidenten i 1972, bare omkring 1000 ble tilbake. Til forskjell fra Kenya og Tanzania har Uganda aldri hatt noen stor befolkning av europeiske kolonister. Størstedelen av befolkningen lever på landsbygda, kun 31% lever i byene. Folketettheten er størst langs nordkysten av Victoriasjøen, hvor flere av de største byene ligger. Landets nordlige områder er tynt befolket. De største byene er hovedstaden Kampala med innbyggere i 1991. På andreplass kommer Jinja med 61 000 innbyggere. Historie. Mange antropologer liker å kalle området i Afrika der Uganda ligger for "menneskets vugge". Det er sannsynlig at Uganda tidligere var dekket av tett tropisk regnskog, som var bebodd av pygmestammer som var jegere og samlere. For omtrent 2000 år siden ble disse stammene presset vekk av landbruksdyrkende bantufolk. Omkring det 18. århundre dominerte to etniske grupper det nåværende Uganda: bantustammer i sør som levde av jordbruk, og nomadiske stammer i nord, "niloterne". Fra det 15. århundre eksisterte det i den sørlige delen av det nåværende Uganda et aristokrati som delvis eksisterer den dag i dag. Blant disse hadde kongerikene "Buganda" og "Bunyoro" ledende roller. Allerede før europeernes inntog på 1800-tallet var det arabiske kjøpmenn i området nord for Victoriasjøen. Det eksisterte dengang tre kongeriker: "Bugunda", "Bunyoro-Kitara" og "Ankole". Arabernes handelsmotiv var elfenben og slaver. I noen områder etablerte islamsk tro seg. I mange andre deler av landet opprettholdt naturreligionene sin stilling. Omkring 1860 gjennomdaget de britiske forskere James Augustus Grant og John Hanning Speke kilden til Nilen. På samme tid begynte den europeiske kolonialisering av Øst-Afrika. Samuel Baker avviste de tidligere legender om at det indre Afrika var et sted med utbredt kannibalisme. De første europeerne som slo seg ned i området, var katolske og protestantiske misjonærer. De håpet på å omvende/døpe store befolkningsgrupper til kristendom på kort tid, mens islam fortsatt ikke hadde ordentlig fotfeste. Britisk koloni. I årene 1884/1885 ble de to kolonimaktene i området, Tyskland og Storbritannia enige om Storbritannias krav på det østafrikanske høylands- og sjøområde. I andre kontrakter i 1886 og 1890 ble områdene videre oppdelt. Det såkalte "Deutsch-Ostafrika" ble opprettet på området der Tanzania, Rwanda og Burundi ligger i dag. Det som i dag er Uganda og Kenya ble samlet i "British East Afrika". I 1888 ble området underlagt det britiske Ostindiske kompani. Herfra ble Storbritannias økonomiske og politiske interesser styrt. De forhandlet også frem flere "beskyttelseskontrakter" med kongeriket Buganda. I året 1893 krevde Sir Gerald Portal i Entebbe, hvor landets nåværende internasjonale flyplass ligger, Uganda til den engelske krone. I 1894 ble Uganda en del av et britisk protektorat. Man måtte deretter føre noen mindre kriger for å stoppe motstanden blant de originale befolkningsgruppene mot et kolonialt statstystem. I 1902 ble området "British East Afrikas" oppdelt i to forvaltningsenheter som svarer til nåværende områder fra Uganda og Kenya. Økonomien i kolonitiden begrenset seg til eksport av jordbruksvarer som bomull og kaffe. I motsetning til Kenya forble antallet europeiske innflyttere lite, så landbruksmetodene ble preget av den lokale kunnskap. Etter byggingen av jernbanen gjennom de britiske koloniene, flyttet mange asiater til Uganda. De har i etterkant stått for en stor del av handelen og industrialiseringen i Uganda. Uavhengighet. På 1950-tallet startet en viss demokratiseringsprosess, det oppstod partier og en såkal "kongres". I 1962 ble Apolo Milton Obote landets første statsminister, samtidig med at landet ble uavhengig. Idet Obote forsøkte å oppløse det gamle kongeriket, noe som delvis medførte massakre, fjernet han seg fra befolkningen. Dette ble utnyttet av Idi Amin. I januar 1971, mens Obote var i utlandet overtok Amin kontrollen. Dette ble i visse kretser i inn- og utland hilst velkommen, men Amins omdømme endret seg i etterkant. Idi Amin. De åtte år Amin regjerte var preget av massive menneskerettighetsbrudd og økonomisk nedgang. Forfølgelse og massakre av etniske grupper (særlig acholi- og lango) som hadde tidligere støttet Obote, førte til 100.000-300.000 drepte. Han førte en svært mislykket økonomisk politikk særlig etter at han utviste landets asiatiske befolkningen i 1972. Disse stod for en betydelig del av håndverk og handel. Interne stridigheter i militærregimet var betydelig og førte til at de fleste militærledere ble drept. Etter 1979. I april 1979 ble byen Kampala «befridd» av ugandiske frigjøringsstyrker og tropper fra Tanzania, og Idi Amin ble fordrevet fra Uganda. Etter noen overgangspresidenter vant Obote valget i desember 1980. Yoweri Museveni, på den tiden en høyere offiser i hæren, anklaget Obote for valgfusk og gikk «ut i bushen», det vil si startet en geriljakrig. De nærmeste årene var preget av en brutal borgerkrig som etterhvert førte til en sammenbrudd av regjeringen slil at Museveni kunne overta makten i januar 1986. Museveni har vært landets president siden. Han var ansett som en ny type afrikansk leder, mer åpen og interessert i landets utvikling, særlig på 1990-tallet. Dette har blitt noe revidert i de senere år. IUnganda har totalt sett hatt en positiv utvikling under hans regjering hans presidentperiode ble landet involvert i flere kriger som borgerkrigen i Kongo 1998-2003 og intern i landet mot opprørsgruppen Herrens motstandsarmé. Museveni har prøvd å skaffe seg legetimitet gjennom omdiskuterte valg for eksempel i 2001, 2006 og sist i februar 2011. Siden 2005 er flere partier tillatt, men valgfusk fra regjeringens side er vanlig. Likevel må en regne med at presidenten har betydelig støtte i landet. Etter valget i februar 2011 har protester mot regjeringen blitt slått ned på med overraskende brutalitet Politikk og administrasjon. Landets nåværende president, Yoweri Museveni, har vært ved makten siden 1986. Landets president er både statsoverhode og regjeringssjef. Presidenten utnevner en statsminister som hjelper ham i arbeidet. Parlamentet dannes fra et "National Assembly", som består av 300 medlemmer. 81 av dem nomineres av ulike interessegrupper, som kvinner og Ugandas forsvar. De andre medlemmene velges for en periode på fem år. Museveni har maktet å stabilisere store deler av Uganda, men LRA (Herrens motstandsarme) og regjeringsstyrkene kriger i nord. Denne krigen har pågått siden Museveni overtok, og brer seg nå (2006) også over i nabolandene Sudan og Kongo. Norske Redd Barna har karakterisert situasjonen i Nord-Uganda som «verdens verste systematiserte overgrep mot barn», og FN karakteriserer nord-Uganda som en av verdens oversette humanitære katastrofer. 1,6 millioner mennesker er drevet på flukt men LRA og regjeringsstyrkene fortsetter kampene. Halvparten av Uganda sitt statsbudsjett kommer fra utenlandsk bistand. Direkte budsjettstøtte over flere år har ikke maktet å forhindre at over 10 millioner ugandere lever i absolutt fattigdom. Direkte statsstøtte benyttes i Uganda, et land som herjes av borgerkrig, og som i tillegg er gjennomsyret av korrupsjon. Menneskerettigheter. Menneskerettighetssituasjonen i Uganda var svært dårlig under Idi Amins diktatur. Landet har fortsatt store problemer med å gjennomføre allmenne menneskerettigheter og i 2008 er det så mange som tretten sikkerhetsorganisasjoner tilknyttet Musevani sitt styre. Noen av disse er kun ansvarlige ovenfor presidenten, og er ikke ansvarlige ovenfor parlamentet. Organisasjonene fører saker mot motstandere av regimet, gjennomfører bortførelser, forsvinninger, drap, og opptrer både uavhengig og i samarbeid med andre organisasjoner, og i samarbeid med politiet i Uganda. De er også involvert i brudd på menneskerettighetene er også involvert i forfølgelse av media og den politiske opposisjonen. Samferdsel. Jernbanene i Uganda er eid av selskapet Uganda Railways Corporation (URC). Selskapet ble dannet i 1977 etter at East African Railways Corporation (EARC) ble delt og URC overtok de delene av jernbaneanleggene som lå i Uganda. University Punx. University Punx er et av sideprosjektene til Kjetil D. Brandsdal, med franske og irske venner som Mickaël Trémel. Uli Stielike. Ulrich «Uli» Stielike (født 15. november 1954 i Ketsch utenfor Mannheim) er en tidligere tysk fotballspiller (libero og midtbanespiller). Klubber. Uli Stielike ble kåret til Årets spiller i Spania i 1981. Han fikk med seg 42 landskamper for. Ungdomsorganisasjon. Ungdomsorganisasjon er en organisasjon som blir drevet av og for ungdommer. Slike organisasjoner er ofte opptatt av politikk og miljø. De oppstod særlig under fremveksten av massebvegelsene på slutten av 1800-tallet. I Norge omfattet dette først og fremst religiøse organisasjoner, avholdsorganisasjoner, politiske organisasjoner, idrett, turn og fotball, målrørsla og folkedans, speiderbevegelsen, jeger- og fiskerlag samt skytterlag. Partiuavhengige politiske ungdomsorganisasjoner. Disse organisasjonene er politiske, hvilket vil si at de jobber for å påvirke samfunnet i en retning de mener er sunt. Alle de politiske partiene i Norge som sitter på Stortinget i dag har Ungdomsorganisasjoner, som tror på de samme politiske sakene som moderpartiet, men som ofte jobber mer i forhold til saker som betyr noe for ungdom. De fleste av disse ungdomsorganisasjonene har et lokallag i nærheten av der du bor, og kan enkelt kontaktes. Ved siden av de politiske partienes ungdomsorganisasjoner har man også de såkalte partipolitisk nøytrale organisasjonene. Dette er organisasjoner som jobber spesielt med enkelte saker eller områder av politikken, og som ikke støtter opp om noe parti, men heller jobber for at de politiske partiene skal støtte opp om deres sak. De største organisasjonene på dette området er Elevorganisasjonen, Natur og Ungdom, Ungdom mot EU, PRESS - Redd Barna Ungdom, Europeisk Ungdom, Ungdom mot Narkotika og Ungdom mot Vold. Humanitære organisasjoner. Humanitære organisasjoner er organisasjoner som jobber for å bedre livsvilkårene til mennesker i verden. Eksempeler på en humanitære organisasjoner er Norsk Folkehjelp og Røde Kors. Røde kors i Oslo jobber med en rekke tiltak for ungdom i Oslo, og har et senter i Oslo som heter ORKIS (Oslo Røde Kors Internasjonale Senter). Livssynsorganisasjoner. Disse organisasjonene er basert på et livssyn, det være seg religiøst eller ikke religiøst. To eksempler er Changemaker, som er ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp, og Humanistisk Ungdom, som er ungdomsorganisasjonen til Human-Etisk Forbund. Interesseorganisasjoner. Disse organisasjonene jobber ut i fra sine medlemmers interesser, for å ivareta disse best mulig. Ungarn. Ungarn (ungarsk: "Magyarország") er et land i Sentral-Europa. Landets hovedstad er Budapest, og det grenser til Østerrike, Slovakia, Ukraina, Romania, Kroatia, Serbia og Slovenia. Ungarn har omtrent 10 millioner innbyggere (pr. mai 2009), og har et flateinnhold på ca. km². Store deler av det ungarske landskapet domineres av sletter (Den ungarske slette og Den lille ungarske slette), med noe fjell i Karpatene i nord. Elven Donau deler landet i to, og utgjør sammen med bielvene Tisza og Tisza Ungarns viktigste vassdrag. Ungarns historie strekker seg tilbake til slutten av det første årtusen e.Kr., og like etter årtusenskiftet ble landet et selvstendig kongedømme under Stefan I. I middelalderen tilfalt den ungarske tronen habsburgerne, og Ungarn var i union med nabolandet Østerrike frem til slutten av første verdenskrig. Etter andre verdenskrig kom landet under sovjetisk innflytelse, og var en kommunistisk ettpartistat frem til 1989. Siden den gang har Ungarn vært en demokratisk republikk, og ble med i NATO i 1999 og i EU i 2004. Naturgeografi. Store deler av Ungarn består av slettelandskap, på ungarsk puszta. I forhistorisk tid var det ungarske slettelandskapet under vann. Da vannet trakk seg tilbake var det etterlatt store avleiringer. Sammen med løsjord som senere har blåst til, utgjør dette jordsmonnet et meget fruktbart område for jordbruksproduksjon. To tredjedeler av Ungarn er oppdyrket mark. Først og fremst dyrkes hvete og mais, men det finnes også stor produksjon av frukt, sukkerroer, grønnsaker og hamp. Ungarn har også en omfattende vinproduksjon, blant annet i de ungarske vinområdene Tokaj og Eger. Budapest er den største byen i landet, med over to millioner innbyggere. Den gamle bydelen Buda ligger på Donaus vestre bredd, og den mer moderne bydelen Pest på østre bredd. Byen var besatt av tyrkerne 1541–1686. Byen ble påført store skader under andre verdenskrig og ved opprøret i 1956. Ungarns største innsjø er Balaton. Klima. Ungarn har et kontinentalt klima, med kalde, fuktige vintre og varme somre. Gjennomsnittlig temperatur på årsbasis er 9.7 °C. Temperaturen svinger mellom ca. 38 °C om sommeren til −29 °C om vinteren. Temperaturen om sommeren er vanligvis mellom 27 til 32 °C, og om vinteren 0 til −15 °C. Gjennomsnittlig årsnedbør er ca. 600 millimeter. En mindre del av landet i syd omkring Pécs nyter middelhavsklima. Den topografiske avgrensning av det karpatiske basseng gjør at Ungarn er utsatt for tørke, og effektene fra drivhuseffekten merkes allerede. Den allmenne oppfatning, som deles av mange forskere, har landet igjennom de seneste tiår blitt stadig tørrere, og tørkeperioder er blitt forholdsvis vanlig, somrene er blitt varmere og vintrene mildere. Av denne grunn er snerike vintre blitt mer sjeldent enn før. Den allmenne oppfatning er også at Ungarns værmønster er i ferd med å gå over fra fire til kun to sesonger, ettersom vår- og høstperiodene blir kortere og kortere, og er enkelte år helt fraværende. Denne antatte tendensen ble uventet reversert i 2006 da landets to største elver, Donau og Tisza gikk over sine bredder samtidig, som førte til at flere hundre hjem ble ubeboelige til tross for intenst arbeide med å forsterke dikene langsmed mesteparten av elvene med sandsekker (ved hjelp av universitetsstudenter og det ungarske heimevernet ("Honvédség")). Mesteparten av Ungarn er dekket av jordbruksarealer, men det finnes noen rester av dets opprinnelige skoger, hovedsakelig i fjellregionene og i nasjonalparkene. Historie. På 800-tallet innvandret madjarske stammer vestover fra det nåværende Russland. Noen av disse slo seg ned mellom Donau og Tisza. Stammene ble forent i ett rike av Stefan I år 1001. Rikets storhetstid var på 1300- og 1400-tallet, og mange tyskere slo seg også ned her. På 1500-tallet ble størstedelen av Ungarn etter slaget ved Mohács okkupert av det ottomanske rike. Samtidig arvet huset Habsburg den ungarske kongekronen, og Ungarn kom derfor i personalunion med Østerrike. På 1600-tallet ble tyrkerne drevet tilbake og landet gjenerobret. I 1867 ble fellesskapet mellom keiserriket Østerrike og kongedømmet Ungarn formalisert, og det såkalte "keiserlige og kongelige monarkiet", eller "dobbeltmonarkiet" Østerrike-Ungarn, oppsto. Drapet på den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914 førte til utbruddet av første verdenskrig, som landet tapte, noe som førte til at det gikk i oppløsning, og Ungarn ble adskilt fra Østerrike. Etter krigen forsøkte kommunisten Béla Kun å gripe makten, men ble styrtet av motrevolusjonære styrker ledet av Miklós Horthy med hjelp fra rumenske antikommunister. Ungarns parlament proklamerte landet som monarki, men den eksilerte ungarske kongen (og østerrikske keiseren) fikk aldri tilbake tronen, tross flere forsøk, da seierherrene fra første verdenskrig la sterkt press på Ungarn for å forhindre det. Isteden ble Horthy utnevnt til riksforstander på ubestemt tid. Ungarn mistet to tredjedeler av sitt territorium etter første verdenskrig; noe som fremdeles preger landets politiske liv. Nasjonalistiske krefter krever de tapte territoriene tilbake. Landet deltok i annen verdenskrig på tysk side, og ble etter krigen okkupert av Sovjetunionen, som innsatte et Moskva-vennlig regime som styrte landet diktatorisk frem til Sovjetunionens sammenbrudd i 1989. Et opprør som brøt ut i 1956 ble slått brutalt ned av sovjetiske tropper. Politikk og administrasjon. Den ungarske statsministeren er regjeringssjef, og er ansvarlig for både å utpeke og eventuelt sparke statsråder. Siden 2009 har Viktor Orbán vært statsminister. Presidenten har kun er seremoniell rolle, og velges av parlamentet for femårsperioder. Det ungarske parlamentet ("Országgyűlés") har 386 representanter. Disse velges for perioder på fire år. 176 representanter velges i flertallsvalg i enmannskretser, 152 representanter velges i forholdstallsvalg, mens 58 er utjevningsmandater. Sperregrensen er på 5 prosent. Politiske partier. Ungarns politiske liv domineres stort av to politiske blokker. I parlamentsvalget i 2010 ble Det ungarske sosialistpartiet ("Magyar Szocialista Párt", "MSZP") landets største parti med 17,28 %. Sosialistenes hovedmotstander er de høyreorienterte Fidesz – Ungarsk borgerforbund ("Fidesz – Magyar Polgári Szövetség") med 68,72 % og 164 mandater. Alle de andre partiene er langt under sperregrensen, men flere fikk likevel inn enkelte mandater i enmannskretsene. Administrativ inndeling. Ungarn er delt inn i 19 fylker ("megyék", entall: "megye"). Hovedstaden Budapest har i tillegg en spesiell status, og er ikke underlagt noe fylke. Fylkene deles videre inn i 173 kommuner ("kistérségek", entall: "kistérség"). Landet har også 23 byer med noe som ligner fylkesrettigheter, men selv om disse har utvidede rettigheter er de likevel underlagt fylket de ligger i. Siden 1996 har også landet blitt delt inn syv regioner for statistiske og utviklingsmessige formål. Næringsliv. Allerede bak Jernteppet var Ungarn kjent for sin metallbearbeiding. Mye av eksporten gikk til Russland. Omstilling til nye markeder har endret bildet noe, men der lages fortsatt biler og bildeler til europeiske bilmerker. Ungarn er også i ferd med igjen å bli et populært turistmål. Vin er blitt dyrket lenge, for eksempel rundt byen Eger, hvor Vinmonopolet fikk sin "Egri Bikavér" (en rød vin) fra. Lokale druesorter som Kékfrankos og Kadarka blir gjerne blandet med mer kjente som Merlot og Cabernet Sauvignon. Kultur. Ungarn har siden tidlig middelalder vært den vestlige sivilisasjons østlige utpost i Europa. I samband med økende autonomi innen det østerrikske keiserdømmet blomstret en moderne høykultur opp, og i dag står Budapests kaféer og kulturinstitusjoner ikke tilbake for hva man kan finne i Wien. Mellom elvene Donau og Tisza finnes en stor rikdom i folkedrakter, folkesanger og folkedanser. Sporene av balkanisme kan iakttas i blandingen av serbisk, svabisk, slovakisk, rumensk og romsk folkekultur i dets møte med den ungarske kulturen. Den ungarske kulturinnflytelse er også merkbart til stede i tilliggende provinser i nabolandene, som Vojvodina, Transilvania, sørlige deler av Slovakia og Østerrike, hvor man mange steder også finner store ungarske minoritetsgrupper. Ungarn dyrker mye paprika, hvilket gjenspeiles i matveien med retter som Gulyás, pörkölt og lecsó samt krydderet Pirosarany. Ulf Grahn. Ulf Grahn (født 17. januar 1942) er en svensk komponist som bor og arbeider i USA. Presentasjon av komponiseter finnes hos Prosjekt Runeberg og (svensk) og hos. Man kan høre på et utvalg av Grahns musikk hos. Utopia. a>s "Utopia" ("De optimo reipublica statu, degeu insula Utopia") fra 1516 a> fra det tredje latinske opplaget av «Utopia» (Basel, 1518). Nederst til venstre sees Raphael Hythlodaeus som beskriver øya. Utopia er i moderne språkbruk en betegnelse for det perfekte samfunn («et utopia»). Navnet ble først brukt av engelskmannen Thomas More som tittel på hans verk "De Optimo Reipublicae Statu deque Nova Insula Utopia" fra ca. 1516, vanligvis omtalt som «Utopia». More konstruerte ordet "utopia" fra gresk "outopia" («ingensteds») og "eutopia" («et godt sted»). Thomas Mores Utopia. I sin bok, som opprinnelig ble skevet på latin, beskriver More Utopia som et rasjonelt organisert samfunn, en republikk hvor all eiendom er felleseie. Utopia har få lover, og ingen advokater. Alle innbyggerne bidrar i fellesskap til jordbruket, men slaver tar seg av rutinearbeidet. Kunnskap og visdom dyrkes, men fellesskapets beste kommer foran moralske vurderinger. Livet er nøye regulert fra vugge til grav, gamle og syke blir eliminert. Underteksten er en kritikk av Mores samtidige England heller enn et alvorlig ment forsøk på å konstruere et perfekt samfunn, slik boken enkelte ganger beskrives. Liknende begreper. På norsk brukes det avledede ordet "utopi" for å beskrive ideen om eller den litterære beskrivelsen av et perfekt samfunn. På engelsk må man gå omveien via adjektivet "Utopian" (for eksempel "an Utopian idea/novel"). Ordet dystopi (fra engelsk "Dystopia", første kjente bruk i 1868, et anti-eutopia eller et «ikke-godt» sted) benyttes på norsk som «anti-utopi» eller beskrivelsen av det verst tenkelige samfunn. Liste over norske politiske ungdomsorganisasjoner. En politisk ungdomsorganisasjon er en ungdomsorganisasjon som knytter seg til et moderparti. Uteliv i Bergen. Som Norges nest største by har Bergen en rekke utesteder. Utelivet i Bergen er preget av det sterke studentmiljøet i byen, og derfor er studentsteder som for eksempel Kvarteret og Hulen dominerende, men utelivet omfatter likevel mye mer enn studenter og er variert i norsk sammenheng. Historikk. Utelivet i Bergen har, som byen, vært spesielt internasjonalt preget, og har en historie tilbake til tidlig mellomalder. Bergen har også hatt et sterkt preg av sjøfart og ulik handelsvirksomhet, med mange besøkende som ønsker avkobling med en tur på byen. Hanseatene på Bryggen i Bergen hadde delvis egne utesteder, slik som de hadde en egen kirke (Mariakirken i Bergen). Knyttet til hanseatene var det flere vinstuer og skytilstuer (Shjøtstuer). Hanseatene hadde ikke lov til å ha familien med seg, eller stifte familie mens de var i tjeneste. Prostitusjon i Bergen har derfor lange tradisjoner. Hanseatene handlet med folk fra Nord-Norge som kom til Bergen med fisk. Under Nordfarstemna tidlig på høsten kom det tusenvis av handlende som gjerne ville benytte seg av utelivet i det som den gangen var den største byen i Norge. På en fest i Bergen tidlig på 1500-tallet møtte den senere kong Christian II av Danmark-Norge en hollandsk kvinne, Dyveke Sigbrittsdatter som ble hans elskerinne. Dyvekes Vinstue er oppkalt etter henne. Det mest kjente strøket for prostitusjon mot slutten av 1800-tallet, var Nøstet, der en fortsatt har Norges eldste ubrutte rekke av flere hundre år gamle trehus. Disse forsøkes nå bevart som en helhet. Noen av spise- og skjenkestedene i Bergen ligger på tomter og med bygningsdeler som har røtter tilbake til samme periode. Under tomteutgraving etter en brann, ble det tilfeldig oppdaget et større hulrom som viste seg å ha vært skjenkested. Det er nå (2006) "Altona Vinbar" og en del av Hotell Augustin. Moderniseringen har vært foretatt med skjønn. Nytt og gammelt er koplet på en måte som også har fått godkjennelse fra antikvarisk hold. "Potetkjelleren" holder også til i lokaler med tilsvarende gamle røtter, men bruken av disse har variert opp gjennom årene. Av nyere historikk bør nevnes "Kafe Paletten" som i mange år ble drevet i sidelokaler i Bergen Kunstforenings bygning som nå er Bergen Kunsthall. Kafeen var møtested for kunstnere, kunstnerspirer, professorer, studenter og andre, ofte med dårlig råd. Lokalene var forsøkt modernisert og stylet en gang i 1960-årene uten at resultatet vel var i tråd med arkitektens intensjoner. Stedet drives nå under navnet "Landmark" etter byggets arkitekt Ole Landmark. Museene i Bergen har også utesteder, som Kunstindustrimuseets "Zupperia" og Lysverkets "Bølgen og Moi". Kunnskapsdepartementet. Kunnskapsdepartementet er et norsk departement som ble opprettet av Jens Stoltenbergs andre regjering 1. januar 2006 som en videreføring av Utdannings- og forskningsdepartementet, som hadde ansvar for skole, videregående opplæring, høyere utdanning, forskning; ved at det nye departementet også ble tillagt ansvar for barnehager. Frem til 23. mars 2012 delte departementet oppgavene med en egen statsråd for forsknings- og høyere utdanning. Tora Aasland (SV) var forskningsminister frem til mars 2012, hvorpå departmentet ble lagt under én statsråd, Kristin Halvorsen (SV). Kyrre Lekve, Elisabet Dahle og Roger Sandum er statssekretærer. Trond Fevolden har vært departementsråd for Kunnskapsdepartementet/Kirke- og undervisningsdepartementet siden 1992. Avdelinger. Barnehageavdelingen forvalter barnehageloven, yter statstilskudd til barnehager, har ansvar for barnehagekvalitet og arbeider for full barnehagedekning. Ledes av ekspedisjonssjef Dag Thomas Gisholt. Opplæringsavdelingen har overordnet ansvar for grunnskolen, videregående opplæring og folkehøgskoler. Avdelingen har som mål å sørge for bedre læring, læringsmiljø og kvalitet i grunnopplæringen. Selve gjennomføringen av skolepolitikken er på mange områder delegert til Utdanningsdirektoratet, men det er Opplæringsavdelingen som endelig fastsetter læreplaner og utdanningsløp for grunnskole og videregående opplæring som Utdanningsdirektoratet har utarbeidet. Seksjon for kvalitetsutvikling arbeider med innhold og kvalitetsutvikling i opplæringen.Opplæringsavdelingen har etatsstyringsansvar for blant annet Utdanningsdirektoratet, Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) og Senter for IKT i utdanningen. Seksjonen har cirka 30 ansatte og ledes av ekspedisjonssjef Johan Raaum. Universitets- og høyskoleavdelingen har overordnet ansvar for høyere utdanning, fagskoleutdanninger, forskerutdanning, forskning og annen virksomhet ved universiteter og høyskoler i Norge. Avdelingen har forvaltnings-, tilsyns- og etatsstyringsansvar for offentlige universiteter og høgskoler, Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU), Norgesuniversitetet og Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Dessuten gir den statsstøtte til 25 private høgskoler. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Toril Johansson. Forskningsavdelingen utformer norsk forskningspolitikk, har etatsstyringsansvar for Norges forskningsråd og koordinerer Norges internasjonale forskningssamarbeid, hovedsakelig gjennom deltakelse i EUs rammeprogram for forskning. Avdelingen bevilger dessuten prispenger til Holbergprisen og Abelprisen. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Kari Balke Øiseth. Avdeling for analyse, internasjonalt arbeid og kompetansepolitikk (AIK) driver med diverse statistikk og utredninger. Avdelingen koordinerer departementets internasjonale samarbeidsavtaler innen Nordisk Ministerråd, EØS/EU, OECD og er sekretariat for Den norske UNESCO-kommisjonen. AIK har etatsstyringsansvar for Vox. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Eivind Heder. Administrasjons- og utviklingsavdelingen har ansvar for studiefinansiering, departementets personalpolitikk, organisasjonsutvikling, arkiv, IKT og økonomi. Avdelingen har etatsstyringsansvar for Statens lånekasse for utdanning, Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Meteorologisk institutt (met.no). Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Kari Kjenndalen. Avdeling for økonomi og styring jobber med budsjett. Ledes av ekspedisjonssjef Knut Børve. Historie. Øystein Djupedal (SV) var departementets første leder. Han ble avløst 18. oktober 2007 av kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) og forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland (SV). For en oversikt over fagområdenes departementstilknytning fra 1814 til i dag, se Kirke- og undervisningsdepartementet Uralske språk. Den uralske språkfamilien er en språkfamilie som består av to hovedgrupper: de finsk-ugriske (som før ble ansett som en selvstendig språkfamilie) og de samojediske. Tre uralske språk, alle finsk-ugriske, er offisielle språk i egne nasjonalstater: ungarsk, finsk og estisk. Med unntak av minoriteter i de skandinaviske landene (og Latvia) hører nesten alle uralske språk hjemme i Russland. Noen av dem, slik som komisk og marisk, har egne autonome republikker, men en stor del av de mindre uralske språkene er utrydningstruede. Sørsamisk, som blir snakket i Norge og Sverige, er også sterkt truet. De uralske språkene har av mange lingvister blitt ført sammen med de altaiske språkene i en ural-altaisk familie. Denne oppfattningen har vært temmelig veletablert men har i senere år tapt mye støtte og den etablerte oppfattningen idag er at det dreier seg om to separate familier. Gjennom årene har også teorier om en «indo-uralsk» (uralsk + indoeuropeisk) språkfamilie blitt fremført. Blant annet finnes visse likheter hos de personlige pronomenene, en type ord som språk normalt ikke låner fra hverandre. Disse teoriene har dog ikke vunnet manges støtte. Viking Fotballklubb. Viking Fotballklubb (stiftet 10. august 1899) er en fotballklubb fra Stavanger. Laget spiller sine hjemmekamper på Viking stadion, som ble åpnet i 2004. Tilskuerrekorden er 16 600 mot Brann 24. juni 2007, som også er stadions maksimale kapasitet. Viking er Rogalands mest populære fotballklubb, og et av landets beste fotballag gjennom tidene. Klubben innehar andreplass på maratontabellen. Viking har spilt i toppdivisjonen siden den ble etablert, med unntak av 1966-67 og 1987-88. Dette gjør at Viking er laget med aller flest sesonger i toppserien gjennom tidene, med god margin (57 sesonger, mot 2. plass Rosenborgs 44 sesonger). Klubben har til sammen tatt åtte seriemesterskap og fem norgesmesterskap. Lagets drakter består av mørkeblå trøyer, hvite bukser og mørkeblå strømper. Historie. Viking ble dannet i Stavanger i 1899 og er en av Norges mest suksessfulle fotballklubber. Klubben innehar faktisk førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948 og andreplass på maratontabellen om man kun regner fra 1963. Viking har spilt i toppdivisjonen siden den ble etablert, med unntak tok korte perioder (1966-67 og 1987-88). Dette gjør at Viking er laget med aller flest sesonger i toppserien gjennom tidene, med god margin (54 sesonger, mot 2. plass Rosenborgs 41 sesonger). Klubben har til sammen tatt åtte seriemesterskap (1958, 1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991) og fem norgesmesterskap (1953, 1959, 1979, 1989, 2001). Klubbens logo og vimpel. Vikings logo er et splittflagg med rød bunn med Viking F.K. øverst og Stavanger nederst i gule bokstaver. Stiftelses året 1899 står under Stavangers tidligere byvåpen i midten, en eikestubbe (selv om byvåpenet faktisk har en vinranke) med spirende blad inne i en stilisert laurbærkrans alt i gult. Vikings vimpel er en trekantet vimpel med den spisse enden ned med mørkeblå bunn. Øverst står det Viking F.K. med stor skrift og under noe mindre stiftet 1899 begge i hvitt med en viking med hjelm, kappe og en øks i hendene mens han har høyre fot oppå en fotball alt i hvitt. Like under er Vikings logo og under der igjen står det seriemestere: 1958, 1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991 og nederst cupmestere: 1953, 1959, 1979, 1989, 2001. Starten. «Ballen kom fra England. Den ble skipet over Nordsjøen, vugget over havet, seilt inn i Vågen, og den var ikke rund en gang.». Fotball kom til Stavanger relativt tidlig og Viking ble dannet i Stavanger den 10. august 1899. Stiftelses møte ble avholdt Martin Egelands hus, et auksjonslokale i Verksgata 14 på hjørnet mellom Verksgata og Fiskepiren. Mennene som var samlet der var blant annet noen som hadde brytt ut av roklubben og turnforeningen. Lauritz Rosnæs og fikk vervet som klubbens første formann. Forsamlingen vedtok klubbflagg, kontingent, drakten (som skulle bestå av en hvit trøye, en grønn kalott og skjerf, og en sid, hvit bukse) og at enhver uberyktet mann over 16 år kunne bli medlem. Året etter at Viking ble etablert kom klubben Norrøna, og den første fotballkampen i Stavanger gikk ikke uventet mellom Norrøna og Viking. En kamp som Viking vant 1-0. I starten spilte Viking for det meste mot lokale lag. Viking-formann Finn Brodahl ble en person som startet et vendepunkt i klubben, da han hentet inn spillere fra gutteklubbene til Viking og etablerte et lag som tok seg helt til semi-finalen i cupen i 1925. Året etter vant klubben sitt første kretsmesterskap, mot by-rival SIF. Denne triumfen ble gjentatt i 1928 da Viking hadde ansatte skotten Don Coleman som trener, han utviklet blant annet den lette ortpasningsspillet som kom til å kjennetegne klubben. 1930 og 1940-tallet. I 1930 røk Viking ut av cupen i kvartfinalens omkamp mot Ørn Horten. En ny æra i klubbens historie startet i 1931 da Viking startet med Reidar Kvammen på 17 år, Bertram Jacobsen på 18år og William Danielsen som kun var 15år i kampen mot Ulf i Sandnes. Rivaliseringen med SIF endte etter at Viking for aller siste gang avga kretsmesterskapet til SIF. Viking var blitt byens beste lag. Seier i kretsmesterskapet ble en vane. Fra 1930-tallet etablerte klubben seg også på nasjonalt nivå. 1. oktober 1933 spilte Viking semifinale i NM mot Lyn og Viking etablerte seg som et publikumslag. «Norges østerrikere», skrev hovedstadspressen. Etter ekstraomganger sto det 3-2 til Viking. Viking gikk helt til cup-finale i 1933, som de tapte for Mjøndalen. I løpet av 1930-tallet produserte klubben flere av sine best kjente spillere, blant annet Reidar Kvammen, som spilte på "Bronselaget" under OL i Berlin i 1936. Hans bror Arthur Kvammen og Bernhard Lund spilte også for. Gjennom hele 30-årene nådde laget høyt opp i cupsammenheng, dog uten å gå helt til topps, med en ny semifinale i 1935, kvartfinale 1937 og et 10-0 tap i NM-kvartfinalen for Fredrikstad i 1939. I løpet av 1930-tallet ble Reidar Kvammen en etablert fotballstorhet. Også Bernhard Lund, Arthur og Sverre Kvammen og William Danielsen debuterte på landslaget i løpet av dette tiåret. Da Andre verdenskrig brøt ut i Norge 9. april 1940, ble det naturligvis vanskeligere forhold for idretten. Etter et siste møte i «Totalen» i januar 1941 gjemte klubben vekk pokalene hos betrodde medlemmer, og tømte kassen. Idrettsstreiken, den første sivile motstandsfronten, varte i over fire år, krigen i mer enn fem. Viking, som alle andre idrettslag, satte brått punktum da nazistene forsøkte å kapre nordmenns lojalitet gjennom sporten. Etter krigen i 1958 ble statuen «Fotballspilleren» som er et minnesmerke over falne idrettsmenn under krigen, laget av billedhuggeren Magnus Vigrestad, reist i Holbergsgata ved gamle Stavanger stadion. Denne var bekostet av idrettsungdom i Stavanger. Den 21. juni 1945 vendte Viking tilbake på Stavanger Stadion i kampen Viking mot SIF, foran fem tusen tilskuere. I perioden etter krigen var det flere nye spillere slik som Inge Paulsen og Torgeir Torgersen, men også spillere som hadde spilt for klubben før krigen, blant annet Lauritz Abrahamsen på venstre back, med Tonning Skjæveland som midtstopper, Thore Thu sentralt på midten og William Danielsen som indreløper. Men det var også flere spillere som manglet, som enda ikke hadde vendt tilbake etter å ha sneket seg over svenskegrensen eller blitt sendt til til Grini og tyske tukthus. Blant annet Reidar Kvammen, som var en nedslitt kropp da han ble hentet ut fra Stutthof konsentrasjonsleir. I 1947 var Viking gjenreist og tilbake i god form. Det ble et eventyrlig cupår, med 4-0 over Gjøvik Lyn i 3. runde, 6-0 over Årstad og 1-0 borte mot Brann i de påfølgende rundene. I semifinalen ventet Mjøndalen. Først borte, som endte i uavgjort 1-1. Til hjemmekampen var det stor begeistring og det brøt ut panikk i køen ved Prostebakken utenfor butikken til billettselger Arne Hidles sportsforretning, noe som endte med 20.000 mennesker på Stadion i hjemmekampen. Georg Monsen smalt inn 1-0 og 2-0 og Inge Paulsen økte til 3-0. Viking var klar for sin andre NM-finale. Den skulle spilles uten Reidar Kvammen, som tråkket feil og vred kneet. I finalene møtte Viking Skeid og tapte 0-2. Men over 114.000 mennesker så Viking i cupen i 1947, det vil si over 14.000 per kamp i snitt. I 1948 spilte Reidar Kvammen hovedrollen. Han hadde 49 landskamper femten år etter sin landslagsdebut og i juni ble han tatt ut til kampen mellom Norge mot Danmark i Idrætsparken. Ikke bare spilte han, Norge vant 1-0 og Kvammen var god. «Norges alle tiders største fotballbegavelse», i følge fotballpresident Reidar Dahl etter kampen. Reidar Kvammen var den første nordiske spilleren som hadde oppnådd et halvt hundre landskamper. 1950-tallet De første medaljene. Etter andre verdenskrig ble Viking endelig en av de dominerende klubbene på 1950-tallet. Viking ble norgesmester i fotball for første gang da de slo Lillestrøm 2-1 i cup-finalen i 1953. et skal ha vært en underholdene kamp hvor Håkon Kindervåg og Kåre Ingvaldsen var målscorere for Viking. Denne cupfinalen var faktisk den tredje i Vikings til da 54 år lange historie, men dette var bare begynnelsen. Viking vant sitt første seriemesterskap i 1958. Viking ble seriemester i fotball etter å ha slått Skeid, som ble cupvinnere det året, 2-0 i seriefinalen. Året etter ble Viking igjen Norgesmester etter at de vant 2–1 over Sandefjord Ballklubb i 1959. Keeper Sverre Andersen var den mest fremtredende spiller i sin generasjon, mens Edgar Falch også fikk flere kamper for landslaget. Rolf og Kåre Bjørnsen, Åsbjørn Skjærpe og Leif Nicolaysen var andre viktige spillere, mens en ung Olav Nilsen startet sin store Viking-karriere i 1959. Klubbens tilskuerrekord stammer fra 1959 da 18 892 tilskuere så Viking slå Odd 4-0 i semifinalen i cupen. Gullalderen. Mens 1960-tallet ble et roligere tiår for Viking, kom klubben tilbake og dominerte norsk fotball på 1970-tallet. Viking vant fire seriemesterskap på rad fra 1972 til 1975, i tillegg til 1979 da de også tok "the double" og ble cupmester. Trener i 1972, Kjell Schou-Andreassen, har fått æren for å legge grunnlaget for suksessen. Likevel fikk laget ny trener hvert år, og Sverre Andersen, Stuart Williams og Olav Nilsen ledet laget til seier de påfølgende år, og Tony Knapp var trener for 1979-laget. Midtbanespiller Olav Nilsen var også en avgjørende spiller på banen i første halvdel av tiåret, og fikk tilnavnet "Olav Viking", mens kollega Svein Kvia ble årets spiller ved flere anledninger. Reidar Goa, Hans Edgar Paulsen, Erik Johannessen, Inge Valen, Johannes Vold, Svein Hammerø, Gunnar Berland og Trygve Johannessen var andre nøkkelspillere. Nedrykk. 1980-tallet startet bra. Kjell Schou-Andreassen returnerte for å ta klubben til seriemesterskap i 1982. De ble også nummer to i serien i 1981 og 1984, og i cupen i 1984. I denne perioden hadde klubben spillere som Bjarne Berntsen, Per Henriksen, Erik Thorstvedt, Svein Fjælberg, Nils Ove Hellvik, Tonning Hammer, Isak Arne Refvik, Torbjørn Svendsen, Trygve Johannessenog Gary Goodchild. Likevel rykket klubben ned etter 1986-sesongen, og 1987 ble en av klubbens verste sesonger med en åttende plass i andre divisjon. Opprykk. Noe måtte gjøres, og løsningen ble å bruke store summer på å hente inn den svenske treneren Benny Lennartsson og spillerne Kjell Jonevret og Per Holmberg. Satsningen lønte seg da Alf Kåre Tveit sikret et kontroversielt straffespark i 95. minutt mot Vard i siste seriekamp i 1988. Arild Ravndal skåret og ga Viking seieren som sikret opprykk, kjent som "Mirakelet i Haugesund". Dette signaliserte starten på en ny æra, og klubben vant cupen i 1989 og serien i 1991. Lars Gaute Bø, Roger Nilsen, Kent Christiansen, Egil Fjetland, Jan Fjetland, Trond Egil Soltvedt, Mike McCabe og Børre Meinseth var andre nøkkelspillere på et ungt Viking-lag. 1990-tallet. Mange av de unge spillerne på laget som vant seriegull i 1991 klarte ikke å leve opp til forventningene, og klubben lå i fare for å rykke ned i 1992. Bjarne Berntsen tok over som trener etter Arne Larsen Økland midt i sesongen og sikret fortsatt Tippeliga-spill, i tillegg til at de nesten slo ut FC Barcelona av europacupen. Klubben kjempet om seriemedaljer største delen av 1990-tallet, men klarte ikke å ta seriegullet fra Rosenborg. 1990-tallet førte også med seg stor eksport av norske fotballspillere, og Viking tjente godt på salg av blant andre spissen Egil Østenstad til Southampton i 1996 og keeper Thomas Myhre til Everton i 1997. Gunnar Aase, Lars Gaute Bø, Magnus Svensson, Bjarte Lunde Aarsheim, Kenneth Storvik, Roger Nilsen og Ingve Bøe var andre nøkkelspillere i denne generasjonen. 2000 – 2010 Vi er ikke en klubb som samler på 5. plasser. Benny Lennartsson kom tilbake i 2000 for å ta over for danske Poul Erik Andreasen, og det resulterte i en bronsemedalje og cupfinale mot Odd samme år. Det påfølgende året ble sesnongen kronet med et cupmesterskap og enda en bronsemedalje. På grunn av god plassering i serien fikk Viking plass i UEFA-cupens første runde. Den første kampen ble spilt mot Chelsea på Stamford Bridge, engelskmennen tok ledelsen etter 44 minutter ved Jimmy Floyd Hasselbaink og økte til 2-0 ved Enrique de Lucas etter 68 minutter. Et lite håp ble tent for Stavangerlaget da innbytter og engelskmann Ben Wright skåret et mål etter ett minutt på overtid. Den 3. oktober 2002 ble en minneverdig dag for Viking og står som en av fotball Norges største bragder noen sinne, da retur kampen ble spilt på Stavanger stadion. Viking fikk en god start på hjemmekampen da Morten Berre kranglet inn 1-0 målet etter en corner da det var spilt 8 minutter, finnen Peter Kopteff la på til 2-0 etter 35 minutter. Frank Lampard til 2-1 etter 45 minutter og så kom det to raske mål etter en times spill, først et av Erik Nevland og så et minutter etterpå av John Terry. Dermed var stillingen 3-2 og Chelsea lå an til å gå videre på bortemålsregelen, men et flott mål av Nevland i det 88 minutt sørget for en sensasjonell seier for Viking. Da sluttsignalet ble gitt tok trener Benny Lennartsson av gårde på en ellevill jubeltur. Han inntok Alf Kåre Tveits legendariske «fygar». Dette medførten en strekkskade for treneren som haltet litt i dagene etter. Lennartsson fikk vite av direktør Bjarne Berntsen at Viking ikke ønsket å forlenge kontrakten med ham etter 2002 sesongen. Selv om han bestemte seg for ikke å kommentere saken i mediene, gjorde han ett unntak for Stavanger Aftenblad hvor han sa: «Jeg skal bruke fem ord for å beskrive hva jeg føler: Fornedrende. Dårlig stil. Helt uenig». I 2003 tok Kjell Inge Olsen over som trener og klubben endte på en noe skuffende femteplass i serien. Man spilt også den siste kampen på ærverdige Stavanger stadion mot Stabæk i siste hjemmekamp denne høsten. På begynnelsen av 2004-sesongen flyttet Viking til ny stadion i Jåttåvågen, Viking stadion. Olsen gav seg som trener etter skuffende resultater på høsten og våren og inn kom først Bjarne Berntsen (midlertidig) og senere den meritterte engelskmannen Roy Hodgson som tok over som trener. Klubben endte på niende plass i sin første sesong på nytt stadion, og femteplass året etter. Brede Hangeland, Egil Østenstad, Peter Kopteff og Frode Hansen var viktige spillere i denne perioden. På slutten av sesongen sluttet Roy Hodgson som trener for å ta over, og han ble erstattet av Tom Prahl. I den forbindelse uttalte Viking-formann Ole Rugland det etter hvert så kjente sitatet «Målet for Viking må alltid være medaljer. Vi er ikke en klubb som samler på 5. plasser». 2006-sesongen startet dårlig for laget under Prahls ledelse, og dårlig ble raskt verre. Med syv kamper igjen å spille, lå det engang så fryktede laget nederst på tabellen. Noe måtte gjøres, og den trenerenomaden og blant annet tidligere Start-treneren Tom Nordlie ble ansatt på en 3-måneders kontrakt for å erstatte Tom Prahl og berge Viking fra nedrykk. Med ny trener vant Viking tre av de fire første kampene, og klatret til tiendeplass, men tapte så to kamper på rad og falt til nedrykksplass. Fra nest siste plass så det ut til at det beste klubben kunne håpe på var kvalifiseringsplass. Seriefinalen ble spesiell, da Viking knuste sølvvinner Brann 5-0 hjemme og passerte både Ham-Kam og Odd Grenland på tabellen og endte på en sikker 11. plass. Tom Nordlie var favoritt til å bli trener også neste sesong, men han valgte Lillestrøm. Kort tid etter ansatte Viking Uwe Rösler (en uke etter at han var erstattet av Tom Nordlie i Lillestrøm) som deres nye trener. 2007-sesongen gikk mye bedre enn det forrige. Viking tapte ingen seriekamper på hjemmebane og endte på tredjeplass. I forkant av 2008 hadde Viking en bred og stabil stall og var regnet som en av tittelkandidatene. VG gikk så langt som å tippe at Viking kom til å vinne serien i 2008. Viking forsterket stallen foran sesongen med den unge og lovende tsjekkerene Martin Fillo og Ålesunds toppskårer Joakim Austnes de to store signeringene, mens Thomas Myhre skulle få spille en hel sesong i mål etter tilbakekomsten året før. Men 2008 var sesongen da de fleste storlagene skuffet (utenom Stabæk), Viking endte på en 6. plass og sesongen ble sett på som en fiasko. For den tradisjonsrike klubben ble 2009 en skikkelig nedtur. Sentrale spillere som danskene Nicolai Stokholm og Allan Gaarde var borte, men Tomasz Sokolowski var den mest profilerte nykommeren. Uwe Rösler fortsatte som trener for det tredje året og det var igjen knyttet store forventninger til at han nå måtte levere. Viking hadde mye problemer med skader og slet med spill og formasjoner, og det ble aldri helt bra. Lenge lå Viking på midten av en tett tabell, men åtte serierunder før slutt innledet Viking en tapsrekke som ikke ble brutt før i avslutningskampen med 1-0 over Tromsø, og med det endte Viking som nummer 10. Kampen var Thomas Pereira siste obligatoriske Viking kamp i en lang og trofast karriere i klubben og Pereira ble etter sesongen hedret med en testimonial som takk for 13 år i klubben. Etter sesongen ble Uwe Rösler og Viking ble enige om å avslutte sitt samarbeid (Selv om Rösler hadde signert ny tre års kontrakt samme vår!). 2010 -. Allerede 1. desember 2009 ble det klart at den tidligere landslagssjefen Åge Hareide skulle overta trener ansvaret i Viking fra 2010 og ut 2011 sesongen. Inn kom en del nye spillere, blant annet den svenske spissen Patrik Ingelsten (for fem millioner kr) fra SC Heerenveen og den norske landslags keepereen Rune Jarstein ble hentet fra Rosenborg. I sommerpausen kom den tidligere Vikingspilleren Erik Nevland hjem til klubben etter spill i nederlandske Groningen og engelske Fulham han spille sin siste kamp i Europa League finalen 2010. Viking endte på en 9. plass i 2010. I 2011 var Viking igjen tippet plant som medaljekandidat av flere fotballeksperter, både på tv og i nettavisene. Det ble bygget opp store forhåpninger til klubben, som nå hadde en relativt god stall, en merittert trener i Hareide og flotte klubbfasiliteter og som i tillegg hadde flere gode resultater i forsesongen. Unge talenter som Valon Berisha og Yann-Erik de Lanlay spilte flere gode kamper i førsesongen og ble også fremhevet som viktige talenter. Etter en elendig start på sesongen 2011 valgte sportsdirektør Egil Østenstad og ta ansvar for flere års sammenhengende sportslige nedturer og si opp sin stilling den 8. juni 2011. To dager før valgte Viking å kvitte seg med et omdiskutert kunstverk av kunstneren Jimmie Durham, ett grønt bilvrak med en 2,3 tonn tung stein oppå som av enkelte har sett på som «forhekset» eller forbundet med «dårlig karma». I september ble det også klart at Ole Rugland ville gi seg som styreleder, ingen styreformann i Viking har ledet klubben sammenhengende så lenge som ham. Han fikk sitt første styreverv i Viking FK i 1992 og fra 1999 har han ledet styret i Viking Fotball ASA. Den samme rollen har han hatt i Viking FK siden 2002. Sesongen 2011 endte med en 11.plass og cup-exit i kvartfinalen. Dette var både skuffende og overraskende, i hvert fall i forhold til hvilke "tabelltips" klubben hadde fått i media før seriestart. Den 8. juni 2012 ble klubben og manager Hareide enig om et sluttvederlag i forbindelse med opphøret av ansettelsesforholdet, begrunnet svake sportslige resultater. Fra Hareide tok over som trener i 2010 tok Viking i snitt 1,28 poeng i snitt per eliteseriekamp, dette er dermed den dårligste poengfangsten de siste 15 årene (Kun slått av Tom Prahls periode som trener da klubben kun tok 1 poeng i snitt per eliteseriekamp). Viking stadion. Viking stadion er hjemmearenaen til Viking. Fra 1917 spilte Viking sine hjemme kamper på Stavanger stadion, men på 2000-tallet kom det konkrete planer om å flytte og bygge et nytt fotballstadion. 1. mai 2004 ble Viking stadion åpnet da Viking spilte 1–1 i seriekampen mot. Tilskuersnittet ble den sesongen 12 439 som var det høyeste snittet i Vikings historie. Den nåværende rekorden ble satt i 2007 da snittet lød på 15 936 tilskuere. Stadion ligger ved Jåttåvågen i Hinna bydel. Stadionet er utstyrt med kun sitteplasser, varmelamper i taket og ellers moderne fasiliteter. Viking stadion har også VIP-områder på stadion, med plass til 1040 VIP-gjester, og den totale tilskuerkapasiteten er 16 600. Dette flotte anlegget som mange anser som det fineste stadionet i Norge kostet 160 millioner kroner. Det har vært planer om å bygge ut stadion på grunn av kapasitetsmangel og økt publikums interesse, men det har ikke skjedd noen store endringer. Arenaen blir også brukt til storkonserter, noe som har gitt Stavanger flere store konserter de siste årene. Jærbanen går rett forbi Viking Stadion og det ble åpnet en ny stasjon her i 2008, i forbindelse med dobbeltsporet ble Jåttåvågen holdeplass som er integrert i stadionanlegget åpnet. Det går også hurtigbåter og mange busser i forbindelse med kampene og konserter på Stadion. Til seriestarten 2012 fikk Viking to nye storskjerm, hvorav den ene er eliteseriens største storskjerm på hele 55 kvadratmeter. Det er Viking hovedsponsor Lyse som betaler for skjermene og IT-bedriften Atea som er leverandør. TV Vest skal produsere blidene under og sendingen før kampene. 9. juni 2012 ble det satt tilskuerrekord med 25.000 på Viking stadion under en konsert da Mods fra Stavanger spilte en utsolgt engangs konsert. Andre som har som har hatt konserter på Viking stadion er blant annet R.E.M., Bob Dylan, Bryan Adams og Roger Waters. Vikings hjemmeside. Fotballen.eu, i samarbeid med Umbro og Sport samt spillavisen TIPS, kåret Viking Fotballklubb til norgesmester i fotballweb 2007. I 2008 endte de på andre plass mens de i 2009 var tilbake på topp. Viking vant nok en nettkåring i mars 2011. Denne gang er det kommunikasjonsbyrået Nucleus som har vurdert tippeligalagenes nettsider. Et storlag verdig, er konklusjonen om Viking-weben. «Stilig design, oversiktlig, og lett å bruke. Hyppige nyhetsoppdateringer, og hele seks ferske artikler på evalueringsdagen er utvilsomt imponerende. Historie og statistikkdelen kan vanskelig gjøres bedre. Her finner man lett frem til det tiåret man ønsker, og det er bare å fordype seg i Vikings lange historie. Uten problemer finner man frem til tidligere spillere enten alfabetisk eller via søketjenesten.» Viking Fotball ASAs styre. Viking Fotball ASA er ansvarlig for driften av Viking Fotballklubbs elitesatsning. Ole Rugland har vært Vikings styreformann siden 2002-sesongen. Viking Fotball ASA ble stiftet i 1998 og er registrert som allmennaksjeselskap under bransjen «sport og idrett ellers». Tidligere navn på var Viking Fotball AS. Styret består av tre personer fra Viking FK og fem personer fra de øvrige aksjonærene, valg ved generalforsamlingen i Viking Fotball ASA. Styret i Viking 2011: Nytt styre velges 29. februar 2012. Æresmedlemmer. Æresmedlem i Viking Fotballklubb er en utmerkelse som deles ut av styre i Viking FK i henhold til satuttene i klubben. Medlemmer av Viking FK som har ytet klubben særskilt tjeneste kan innvoteres som æresmedlemmer. Forslaget må komme fra et enstemmig styre eller fra et enstemmig æresmedlemkollegium. Det kreves da tre fjerdedeles flertall blant de stemmeberettigede på årsmøtet for stadfestelse dette. Ved spesielle jubileer kan stadfestelsen bli foretatt av styret og æresmedlemkollegiet. Dette skal være enstemmig. Som æresmedlem i Viking følger det også med goder, og dette innbærer at personer med æresmedlemskap har gratis adgang på de beste plasser for 2 personer ved alle Viking arrangementer. Flest kamper for Viking. Erik Johannessen står med 501 kamper for Viking mellom 1971 til 1983. Trenere. Uwe Rösler var trener for Viking fra 2007 til 2009 Vest-Agder. Vest-Agder er Norges sydligste fylke. Det grenser mot Rogaland i vest, Aust-Agder i øst og nord og mot Skagerrak i sør. Kystlinjen er 709 km lang. Folkemengden er 170 377 (1. januar 2010). Fylkesadministrasjonen er lokalisert til Kristiansand. Vest-Agder fylke tilsvarer i all hovedsak området som til og med 1918 hadde navnet Lister og Mandals amt, samt Kristiansand som stod utenfor amtet. Navnet Agder har grunnbetydningen «utstikker» og det fins øvrige navn i Europa dannet med samme ordstoff f. eks. i Cap d'Agde (= Kapp Agder) på Frankrikes middelhavskyst. Dette skyldes at dette er felles, nedarvet, indoeuropeisk ordstoff. Grekerne oppfattet navnet som "Agathe", og fra Hecataeus' geografiske beskrivelser fra 500-tallet f.Kr, vet vi at den greske kolonien ved Cap d'Agde het nettopp Agathe. Natur og geografi. Vest-Agder består nesten utelukkende av grunnfjell, den kaledonske fjellkjedefoldingens skyvedekker nådde ikke så langt sørøst. Vanlige bergarter er gneis, granitt og marmor. I Knaben gruver nord i Kvinesdal har det vært brutt molybden. Langs Vest-Agders kyst går en utløper av Golfstrømmen før den avbøyes ved å blande seg med strømmer fra øst for å gå sydover mot Danmark. Dette gir en havtemperatur som er en medvirkende årsak til at fylket har landets varmeste og mest solrike klima. Fra naturens side er Vest-Agder et svært sammensatt fylke, der en serie nord-sør-gående elvedalfører har satt rammene for ressursgrunnlag og bosetning. Områder egnet for jordbruk finnes først og fremst på kysten og i dalførene, mens heiområdene som utgjør det meste av fylkets areal, er skrinne. Halvøya Lista sørvest i fylket er et av landets beste jordbruksområder, og her er jordbruket fremdeles en hovednæring. Kulturgeografisk sett er Vest-Agder et overgangsområde dels mellom Østlandet og Vestlandet, og dels mellom Kontinentet og Norge. I forhistorisk tid er det nettopp i denne regionen at kulturspesifikke trekk som er knyttet til henholdsvis øst og vest i landet, møtes. Forbindelsene til Danmark, spesielt til Jylland, har vært særlig tette i Vest-Agder. I byggeskikk og arkitektur er det mange eksempler på fylkets posisjon som overgangsområde i nyere tid. Kultur og samfunn. Vest-Agders kultur er – som Aust-Agders – tydelig delt i en innlandskultur og en kystkultur. I eldre tider var kystkulturen barsk og preget av skipsfarten, preget av høy kriminalitet. Men en kristen vekkelse på 1900-tallet endret mye av kystmentaliteten. Innlandskulturen har vært svært lite preget av religiøs, og har røtter i Setesdalens og de andre dalførenes førkristne tradisjoner. Tradisjonelt har innlandet i sterke grad vært republikansk (1905) og sognet til Arbeiderpartiet, mens dette partiet står svakt langs kysten. Kyststrøkene er kjent for sine sterke tradisjoner knyttet til kristendom med en stor andel av befolkningen som kaller seg kristne. Et eksempel på dette er KrF som kun har 6-7 prosent oppslutning i landet som helhet, mens det i Vest-Agder har hatt 18-20% oppslutning inntil de siste 5-10 årene, da partiet har gått noe tilbake til fordel for Fremskrittspartiet. Mange i Vest-Agder er medlemmer av uavhengige kristne menigheter, hvorav Sarons Dal i Kvinesdal utgjør et nav i lavkirkelige menighet utgått av pinsevennene. Fylket kalles ofte spennen i det norske bibelbeltet. I Norge deltar i gjennomsnitt 5 % av befolkningen ukentlig på gudstjenester, mens i Vest-Agder deltar 12 %. En tredje, sterk kulturimpuls vest i fylket oppstår fra båndene til USA, hvor uforholdsmessig mange vestegder utvandret. Vest i fylket endte mange utvandrere med å «pendle» mellom USA og Vest-Agder, og bragte med seg amerikansk populærkultur til områder som Lista, Lyngdal og Kvinesdal. Disse kulturimpulsene er godt synlige idag. Fylket har et variert kulturtilbud med en rekke lokale festivaler, og Quartfestivalen stod i en særstilling. Det er også variert kulturliv særlig i Kristiansand, hvor Agder Teater har regionsfunksjoner. Det er en rik teatertradisjon i byen, fra Det Dramatiske Selskab som ble etablert i 1787 og frem til "Villa Rose Teater", "Idun Teater" og Samsen kulturhus som drivende miljøer i dag. Kristiansand symfoniorkester har lokaler i Kilden teater- og konserthus som ble åpnet i 2012 på Odderøya i Kristiansand. Kommuner. Vest-Agder er inndelt i 15 kommuner, fem bykommuner og ti landkommuner. Før de omfattende kommunesammenslåingene i 1964, var det hele 40 herreder og bykommuner i fylket. Tettsteder i Vest-Agder. Fylket har 17 tettsteder med mer enn 1 000 innbyggere, hvorav fem i Kristiansand kommune. Tettstedet Mosby er per definisjon den del av Vennesla som ligger i Kristiansand kommune, og regnes ikke lengre som eget tettsted av SSB, men inngår i Vennesla (det samme gjør Kvarstein og Grovane). Det er ett øvrig tettsted med mer enn 700 innbyggere (Tonstad), og 7 mindre tettsteder med over 300 innbyggere. Nesten alle tettstedene ligger langs kysten, og alle bykommunene gjør det. Den viktigste faktoren bak tettstedsvekst i innlandet har vært Sørlandsbanen – alle større tettsteder i innlandet av Vest-Agder unntatt Vennesla og Tonstad er opprettet som stasjonsbyer langs jernbanen, som ble ført frem til Kristiansand i 1938, og 1943-44 videre vestover fra Kristiansand. Vennesla vokste opp både som stasjonsby med Setesdalsbanen fra 1896, og som industristed rundt Hunsfossen og Vigelandsfossen som ga opphav til Hunsfos fabrikker og Vigeland Brug. Øvrige, mindre tettsteder regnet fra vest mot øst: Sira, Feda, Krossen, Høllen, Øyslebø, Ausviga, Volleberg og Skarpengland, ingen av disse i Kristiansand kommune. Fylkestingsvalget 2011. Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike deler av fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt. Fylkestinget 2011-2015. Terje Damman (H) er fylkesordfører i perioden, mens Thore Westermoen (KrF) er fylkesvaraordfører. Representasjon på Stortinget. Fra de første partidannelsene i Norge var Venstre det dominerende, politiske partiet i fylket. Partiet (inkl. moderate og frisinnede venstre) var sammenhengende representert på Stortinget gjennom 90 år fra 1883 til 1973, og som eneste parti i 30 år fra 1883 til 1913. Venstre hadde igjen alle representantene i perioden fra 1916 til 1918 da Høyre igjen ble representert. I perioden fra 1922 til 1936 hadde Venstre 2 representanter fra fylket. Høyre fikk sin første stortingsrepresentant fra Lister og Mandals amt i 1913, men falt ut ved neste valg. Høyre ble igjen representert i 1919 og var så representert sammenhengende frem til 1927, fra 1931 til 1933 og fra 1937 til 1945. I 1954 ble partiet representert igjen og hadde stortingsrepresentasjon frem til 1961, men falt så ut. Fra 1965 og frem til i dag har partiet vært sammenhengende representert fra Vest-Agder, og med to representanter i periodene fra 1981 til 1989 og fra 2001 til 2005. Bondepartiet ble for første gang representert fra Vest-Agder i 1922 og beholdt representasjonen frem til 1953. Arbeiderpartiet fikk en representant fra fylket i perioden fra 1928-1930. Fra 1937 har Arbeiderpartiet så hatt minst en representant frem til i dag, men 2 representanter i gjennom 35 år fra 1954 til 1989. Kristelig Folkeparti ble første gang representert fra fylket i 1954, falt ut ved neste valg, men kom så inn igjen i 1961 og har beholdt mandatet frem til i dag. I to perioder hadde partiet 2 representanter, 1997-2005. Senterpartiet fikk valgt inn en representant i 1961, falt ut ved neste valg, men ble så representert i to perioder, fra 1973 til 1981. Fremskrittspartiet fikk sin første stortingsrepresentant fra Vest-Agder i 1989, var urepresentert i følgende periode for så å ha representasjon fra 1997 til 2001, og falt deretter ut igjen. De to siste valgperiodene har partiet kommet sterkt tilbake og oppnådde 2 mandater både for perioden 2005-2009 og 2009-2013. SV fikk sitt første mandat fra Vest-Agder ved valget i 2009. Elver. Vest-Agder hadde opprinnelig ni store lakseelver: Tovdalselva, Otra, Songdalselva (Søgneelva), Mandalselva, Audna (Audnedalselva), Lygna, Kvina, Fedaelva og Sira. Den stedegne laksen er utdødd i alle vassdragene. Fyr. Vest-Agder har noen av de mest berømte og viktigste fyr gjennom tidene. Vestby. Vestby kommune ligger i regionen Follo sør i Akershus. Den ligger ved Oslofjorden og grenser til Moss, Hobøl og Våler kommune i Østfold, og Ås og Frogn kommune i Akershus. Geografi. Vestby omfatter stedene Vestby sentrum, Hølen, Son, Hvitsten og Garder. I tilknytning til Vestby sentrum ligger det tre store byggefelt; Pepperstad, Randem og Sole Skog. Europavei 6 går gjennom kommunen og Østfoldbanen har stasjoner i Vestby og ved Son. Hølen ble innlemmet i kommunen i 1943. Dette vedtaket ble bekreftet etter andre verdenskrigs slutt, ettersom slike vedtak fattet i krigsårene i utgangspunktet var ugyldige. Son ble innlemmet i 1965. I en folkeavstemning forut for kommunesammenslåingen var det et meget stort flertall mot sammenslåing blant innbyggerne i Son, men dette ble ikke tatt til følge. Demografi. 25,4% av innbyggerne er under 17 år. 2,7% er over 80 år. Omkring 10% har innvandrerbakgrunn. Kommunen har en sterk folketilvekst og vil komme til å nå 15000 i løpet av 2010. Kommunevåpen. Vestbys kommunevåpen viser tre gullfargede kors på rød bakgrunn. Disse representerer de tre sognene i kommunen: Vestby, Såner og Garder. Kultur. Hvert år arrangeres Vestbymart'n. Dette er årets begivenhet for folk i den nordlige delen av kommunen. Den helgen arrangementet foregår samler folk seg i Vestby sentrum, hvor man stenger av gaten foran rådhuset. Her stiller man opp med karuseller for både store og små, i tillegg til boder og spisetelt. Det blir også satt opp en scene hvor lokale artister, store som små, stiller opp for å spille opp til både dans og det som måtte være. Musikk. Kjente Vestby band er The Dirty Callahans, Oslo Ess, Upstrokes og Lame Ducks Vibeke Løkkeberg. Vibeke Løkkeberg, (født "Vibecke Kleivdal" 22. januar 1945 i Bergen) er en norsk skuespiller, filmregissør, og forfatter. Hun er gift med filmskaperen og skuespilleren Terje Kristiansen. Hun debuterte som skuespiller i "Liv", som var regissert av hennes daværende ektemann Pål Løkkeberg. Hun ble i 2006 ridder av Ordenen den italienske solidaritets stjerne («Ordine della Stella della Solidarietà Italiana»). Visual Basic. Visual Basic er et programmeringsspråk utgitt av Microsoft. Syntaksen er avledet fra programmeringsspråket BASIC. Microsoft kjøpte rettighetene til idéen (Q-Basic), av Alan Cooper i 1988 og videreutviklet den med Coopers hjelp til Visual Basic 1.0, som kom på markedet 20. mai 1991. Språket er beregnet på å utvikle applikasjoner som kjøres under operativsystemet Windows og benyttes også i Microsoft Office som makrospråk, da med benevnelsen VBA (Visual Basic for Applications). Den nyeste generasjonen kom sammen med Microsoft sitt.NET-rammeverk i 2001 og blir kalt Visual Basic.NET. Visual Basic.NET skiller seg veldig fra tradisjonell BASIC, ved at det er 100% objektorientert. Dermed kan man si at disse er to forskjellige språk. Visual Basic.NET støtter fremdeles flere av funksjonene som var tilgjengelig i Visual Basic 6.0 gjennom Microsoft.VisualBasic. Men det er kjent at det er ofte veldig vanskelig å konvertere et Visual Basic 6.0 prosjekt til.NET, og som oftest er den raskeste og enkleste måten å flytte et gammelt Visual Basic 6.0 prosjekt til Visual Basic.NET å skrive hele programmet på nytt. Enkelte funksjoner er derimot de samme og Visual Basic.NET inneholder en funksjon for å konvertere gamle Visual Basic 6-prosjekter til.NET. Et tillegg til Visual Basic 6 som forteller hva en må passe på før prosjektet konverteres er også tilgjengelig. Noen forskjeller man kan nevne, er at Visual Basic i utgangspunktet var et 16-bits programmeringsspråk, men fra og med versjon 4 har vært et 32-bits programmeringsspråk. Det er likevel spor av 16-bitstiden i 32-bitsversjonene. Dette ser man ved at Integer-datatypen er 16-bit i klassisk Visual Basic, i Visual Basic.NET er den 32-bit. Samtidig støtter Visual Basic.NET en funksjon som kalles interfaces, dette ble kun støttet av Visual Basic 6.0 ved import fra COM+/ActiveX DLL-er, og kunne ikke defineres i Visual Basic. Visual Basic 4.0 og fram til 6.0 støttet også klasser, men på en forholdsvis primitiv måte og det var en rekke begrensninger. Blant annet kunne ikke klasser arve, noe som gjør begrepet "klasser" relativt upassende. .NET 2.0. I 2005 kom versjon 2.0 av.NET rammeverket. Det gir mange nye muligheter. Hvis noen har lyst til å begynne å programmere Visual Basic.NET gir Microsoft nå bort en express edition av Visual Basic.NET. http://msdn.microsoft.com/vstudio/express/vb/ Det er noen få begrensninger på denne versjonen i forhold til betalversjonen med hensyn til databaser o.s.v. Men det er ikke noe du merker noe til hvis du skal lære deg språket. Vømmøl Spellmannslag. Vømmøl Spellmannslag var en venstre-radikal visegruppe fra Trøndelag stiftet i 1973 av Hans Rotmo. Bandet gav ut platene "Vømmøl'n" (1974), "Vømlingen" (1975) og "Vømmølåret" (1984) – samt samleplata "Vømmølmusikken" (1996) som inneholdt utdrag fra alle tre foregående platene, utdrag fra musikk av Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, samt to nyskrevne sanger for anledningen. Historie. Alle tekstene i Vømmøl Spellmannslags sanger ble skrevet av "Kristian Schravlevold" (Hans Rotmo). Med platene "Vømmøl'n" og "Vømlingen" kunne en lett ane konturene av en ny lyrisk sjanger: den litterære LP-plate. Med dette menes en ordinær LP-plate kombinert med en trykksak som fulgte med som et bilag. Trykksakene inneholdt tekster, introduksjoner og bakgrunnsstoff til sangene. Med den første plata "Vømmøl'n" fulgte et 24-siders hefte i A4-format med tekst, bilder, tegninger og kart. Vedlegget til "Vømlingen," derimot, ble utformet som en avis: "Porcelen Tidende" (hvori opptatt Vømlingen). Dette var en firesiders lokalavis med alt man forventer å finne av nyheter, kunngjøringer osv. I avisas kulturspalte var tekstene fra plata trykket. Disse to trykksakene bidrar til å skape troverdighet til den oppdiktede Vømmøldalen og omegn, i tillegg til at det skaper et miljø omkring sangene. EEC-seieren hadde god innvirkning på den folkelige selvtilliten, og mange slags lokale aktiviteter oppstod som resultat av det. Kanskje lå «startstøtet» til Vømmøl her? Det er i alle fall lett å trekke paralleller til våre to naboland Sverige og Danmark. Man har i disse to landene helt siden starten på 70-tallet snakket om «dansk-rock» og «svensk-rock». Lokale grupper har vist livstegn fra seg med ofte samfunnskritiske tekster på morsmålet. Svenskenes Gunder Hägg, senere omdøpt til Blå Tåget og danske Røde Mors Rockorkester kan stå som eksempler på dette. I Norge var det også forventninger til en slik gruppe, og endelig i Vømmøl-året 1974 kom visegruppa som innfridde alle forventningene. Vømmøl overgikk på mange måter det som tidligere hadde fått rotfeste i Sverige og Danmark, og scoret blink med deres noe avanserte venstrevri og fandenivoldske innstilling. De to første Vømmølplatene ble en stor kommersiell suksess og solgte henholdsvis 50 og 60 000 eksemplarer, noe som var rekord den gangen. Visetekstene skildret livet og ulike problemer folk i utkant-Norge må stri med. Folket flytter fra Vømmøldalen og ned til nabokommunen i sør: Porselen (utpekt som vekstsenter med Europavei og industri), og kommersielle krefter truer stadig med å utrydde vømmølkulturen. Dette er glimrende satt på formel med følgende Inger Hagerup/Austvågøy-allusjon: "De sanerte sine gårder, de dro bort fra sine hjem." Krisetilstanden hadde vart i nesten en mannsalder da vømlingene mente det var på tide å protestere. Vømmølplatene kan ses på som et tegn på den hektiske politiske bevisstgjøringa som fant sted i Norge fra slutten av 60-åra og utover det tidlige 70-tallet. En i marxistisk betydning klassebevisst holdning kommer til uttrykk. Vesentlig for vømmøl og deres brudd med kjendiseriet er det at de har holdt sine personer, sine navn og karrierer utenfor spillet. I tillegg illustreres deres antikapitalistiske innstilling ved at de ga ut platene på plateselskapet MAI, der overskuddet gikk til finansiering av andres plateutgivelser som ikke solgte så godt. Påvirkning fra AKP(m-l). Spellemannslagets tekster har et stort spenn. Humoren er ofte til stede og det mangler ikke absurde beskrivelser av bygdelivet. På den annen side er mange andre tekster preget av et dypt alvor; de beskriver fascisme, fattigdom og urettferdighet. Det politiske er ofte med. Vømmøl Spellemannslag hadde tilknytning til AKP(m-l), og dette skinner gjennom i noen av deres mest kjente sanger. I «"Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl"» fra platen "Vømlingen" (1975) går teksten: "da e det opp te dæ og mæ, ka lei allting ska ta og hus på det som Lenin og Marx og Mao sa: De e itnjå som kjem tå sæ sjøl". Et annet eksempel på hvor influert Vømmøl Spellemannslag var av AKP(m-l)s syn på historie og politikk er den stevlignende sangen "Tyskern" fra platen Vømmølåret (1984) der det stalinistiske Sovjet fremstilles som den eneste makten som faktisk sloss mot det nazistiske Tyskland. "Og storkapitalen var så sjalu på russern og ville tukte han, de planla en krig i niogtju men så kom krisa og slukten... Men han Hitler han starta på ega hand og ført den germanske eliten men for så støgt ått engelskmann at han trakk sæ i siste liten". Her fremstilles England og det nazistiske Tyskland nærmest som allierte, mens Sovjet under Stalin, som faktisk en stund hadde en pakt (Molotov-Ribbentrop-pakten) med Nazi-Tyskland, sees på som en folkestyrt stat som stod i mot undertrykkelsen. Vømmøl Spellemannslag var på linje med AKP(m-l) når det gjaldt synet på Sovjetunionen. Det gamle Stalin-styrte Sovjet holdes frem som noe positivt mens det post-stalinistiske Sovjet kritiseres. Dette gjelder både Vømmøl Spellemannslag og Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken. Dette ser vi blant annet i sangen "Velge du en klasse å kjemp for" (gitt ut av Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken på platen "Grovarbeid" (1976) der det synges: "Og pampan i Kreml og Pentagon dæm krige førr profitt"..." Her fremstilles det post-stalinistiske Sovjetunionen som en imperialistisk supermakt, helt i tråd med AKP(m-l)s syn. Tiden etter Vømmøl. Hans Rotmos ønske om et nytt vømmølår i 1994 ble det ikke noe av, men samme året sto gruppa Vømlingan og EU-avstemningen for døra. Den gruppen bestod av fire personer, og ble dannet i miljøet rundt Ole Vig videregående i Stjørdal. De bygget videre på de gamle vømmøltradisjonene og hadde spilt på fester rundt i Stjørdalsdistriktet i noen år da de kom ut med en singel i 1994. Singelen, som ble en inspirasjonskilde for mange og flittig brukt i EU-kampen, ble godt mottatt, Vømlingan hadde fått med seg Rotmo selv som låtskriver. Singelen inneholdt tre sanger, og ble etter noen år oppfulgt av en CD med egenprodusert materiale. CD-en slo imidlertid ikke like godt an hos folk, og en av grunnene til dette kan være at ideologien ikke var like tilstedeværende her som hos Vømmøl Spellmannslag. Hans Rotmo har også stått på andre steder enn som låtskriver hos Vømlingan. I 1994 var det premiere på stykket "Gammelpotetas Venner" et stykke som er spesialskrevet for 4H-klubber. 4H-klubben i Elvran sto for urpremieren på stykket, som for øvrig fikk gode kritikker. Vålerenga Fotball. Vålerenga Fotball (stiftet 29. juli 1913) er en fotballklubb innen allianseidrettslaget Vålerengens Idrettsforening. Klubben har sin opprinnelse i bydelen Vålerenga på Oslos østkant, og har siden oppstarten vunnet fem norske seriemesterskap og fire cupmesterskap. Vålerenga har hatt to storhetsperioder, først på 1960-tallet og siden på 1980-tallet. På 1960-tallet var Vålerenga kjent for sine mange fargerike spillertyper og offensive spillestil, og fikk dermed kallenavnet «Bohemene». I neste storhetsperiode på åttitallet var imidlertid Vålerenga kjent for sin stramme defensive organisering, under ledelse av svensken Gunder Bengtsson. Vålerenga spiller hjemmekampene på Ullevaal Stadion. Vålerenga holdt tidligere til på Bislett stadion, kjent som «Leikegrinda» blant tilhengerne. Vålerengas supportergruppering heter Klanen og teller rundt 8 000 betalende medlemmer. Nåværende trener Martin Andresen gikk fra å bli spillende manager til å bli spillende hovedtrener i august 2009 etter at den daværende hovedtreneren Tor Ole Skullerud trakk seg. Martin Andresen valgte å legge opp som spiller fra og med 2010 og gikk dermed over til en rolle som kun hovedtrener. Historie. Historien til Vålerenga går tilbake til "fotballgruppa Spark" som var underlagt Vaalerengens Ynglingeforening (speider´n) og ble dannet i 1898. Dette var forløperen til Vålerengens Idrettsforening som ble stiftet 29. juli 1913. Det første året het klubben Idrætsforeningen Spring. Vålerengen (klubbens tidligere navn) vant kretsserien i Oslo fire ganger før en nasjonal serie (Norgesserien) kom i 1937. I Hovedseriens debutår 49-sesongen endte Vålerengen på 2. plass. I 1965 vant Vålerengen 1. divisjon (nå Tippeligaen) for første gang, men de første gullårene kom på 80-tallet med tre seriemesterskap og ett cupmesterskap. I 1990 rykket Vålerenga ned til 1. divisjon etter 14 sesonger i toppdivisjonen. Vålerenga var også nære ved å rykke ned til 2. divisjon i 1992-sesongen, men klarte å holde seg i den nest øverste divisjonen takket være en kamp mot Eik-Tønsberg på bortebane som endte 3-0. I 1994 returnerte Vålerenga til toppdivisjonen, men rykket ned igjen i 1996 takket være Stabæk i siste serierunde. I 1997 vant Vålerenga cupen og 1. divisjon og ble igjen forfremmet til Tippeligaen. I løpet av 90-tallet var Vålerenga bare noen få sesonger i den øverste divisjonen. I 2000 tapte Vålerenga kvalifiseringskampene (én hjemmekamp og én bortekamp hvor resultatene, totalt, avgjør) mot Sogndal og rykket ned til 1. divisjon. I 2002 var Vålerenga tilbake i Tippeligaen. 2003-sesongen var dårlig for Vålerenga, og de endte på 12. plass i ligaen, den såkalte kvalifiseringsplassen. I kvalifiseringskampene måtte Vålerenga slå Sandefjord for å beholde plassen. Resultatet var 0-0 i Sandefjord og 5-3-seier til Vålerenga i en dramatisk kamp i Valhall i Oslo. Vålerenga gjorde det bra i 2004-sesongen og var en seriøs utfordrer til Rosenborg i kampen om seriegullet. Etter en nervepirrende finalerunde vant Vålerenga 3-0 over Stabæk i siste serierunde og fikk revansjert nedrykket i 1996, men de tapte ligatittelen til Rosenborg som vant 4-1 over Lyn. Vålerenga tok sølv etter å ha endt på samme poengsum og målforskjell som Rosenborg, men Vålerenga hadde scoret 12 færre mål i løpet av ligaen og Rosenborg vant serien. På starten av 2005-sesongen så det ut som det skulle gå dårlig for Rosenborg, og at Vålerenga skulle vinne serien. Etter en sterk sesongåpning skulle det vise seg at «sensasjonen» Start, som nettopp hadde rykket opp til Tippeligaen, kunne gi Vålerenga kamp helt til siste spark på ballen i siste serierunde. De to klubbene byttet også på å lede serien underveis, helt til siste runde. 29. oktober så ut til å bli en thriller som året før, siden Vålerenga og Start hadde akkurat samme poengsum, men Start hadde en mye bedre målforskjell. Start skulle møte Fredrikstad hjemme mens Vålerenga skulle møte Odd Grenland borte. Da dommerne blåste kampene i gang, var det duket for noen nervepirrende minutter rundt om i fotball-Norge. Fredrikstad ville rykke ned hvis de ikke vant over Start. De vant 3-1 mens Vålerenga klarte 2-2 mot Odd Grenland. Vålerenga vant serien med ett poeng. Det var det første seriegullet på hele 21 år, og klarte dermed å dytte Rosenborg ned fra tronen i norsk fotball. De hadde sittet der i 13 år. Starten av 2006-sesongen var ikke så bra av de regjerende mestrene. De lå helt sist på tabellen etter sju serierunder med bare fem poeng. Da sesongen var halvspilt hadde de kommet seg opp på sjetteplass. I slutten av juli kom et av de pinlige tapene mot byrival Lyn og exit fra UEFA Champions League-kvalifiseringen mot tsjekkiske FK Mladá Boleslav 5-3 i andre runde. Vålerenga hadde røket ut av UEFA Champions League året før også i tredje runde i kvalifiseringen mot belgiske Club Brugge etter straffesparkkonkurranse. Etter å ha tapt fem av sju kamper fra 22. juli til 19. august bestemte hovedtreneren Kjetil Rekdal seg for å forlate klubben. Assistenttrener Petter Myhre tok over og som en konsekvens av dette, etter å ha ledet laget til 25 av 31 mulige poeng, endte de til slutt på 3. plass og tok sin tredje medalje på like mange sesonger. Vålerenga kvalifiserte seg også til Royal League, den skandinaviske turneringen hvor de fire beste lagene fra Norge, Sverige og Danmark får delta. Der røk de ut i kvartfinalen mot svenske Helsingborgs IF. Sesongen 2007 startet også på verst tenkelige måte for blåtrøyene fra Oslo Øst. Etter 14 serierunder hadde klubben sanket begredelige 14 poeng og scoret bare 11 mål. Det toppet seg med cuptap 3-1 mot 2. divisjonslaget Nybergsund IL-Trysil. Dagen etter – som konsekvens av det pinlige tapet – trakk hovedtrener Petter Myhre seg med umiddelbar virkning, og assistenttrener Harald Aabrekk tok midlertidig over jobben som hovedtrener. Etter det har poenghøsten blitt bedre og laget kvalifiserte seg til 1. runde i UEFA-cupen hvor de til slutt tapte 2-4, totalt, mot østerrikske Austria Wien. I søken etter ny trener ble både Nils Arne Eggen og hans sønn, Knut Torbjørn Eggen, gitt tilbud om å ta trenerjobben i Vålerenga, men begge sa nei. Mot slutten av sesongen ansatte klubben Martin Andresen, daværende kaptein i SK Brann, som spillende manager. Mellom sesongene 2007 og 2008 ble det lagt store fremtidsplaner for Vålerenga som fotballklubb. Blant annet er det mål å doble klubbens økonomiske omsetning innen 2010. Siden den gang vant Vålerenga Fotball cupen i 2008. Draktfarger. I 1913 var draktene mosegrønne. Vålerengen byttet drakt i 1914. Norges Statsbaner hadde et billig draktsett i blått og rødt som Vålerengen kjøpte. Siden da har Vålerengas offisielle drakter vært blå og røde. I 2006-, 2007- og 2008-sesongen hadde Vålerenga en liten anelse mosegrønt i sine hvite bortedrakter. Nytt av 2007 var også en tredjedrakt som ble introdusert for å unngå såkalte «bastard-drakter». Denne drakten er hel-turkis og erstattet den hvite bortedrakten i 2009-sesongen. Hjemmebane. Ullevaal Stadion er den nåværende hjemmebanen til Vålerenga. Den eies av Norges Fotballforbund. Fra Vålerenga ble opptatt i NFF i 1917 ble kretskampene i Oslo spilt på banene til Kristiania/Oslo fotballkrets. Fram til den landsomfattende Norgesserien begynte i 1937 ble derfor kretsens kamper spilt på Dæhlenengen, Frogner, Bislett, Ullevaal, Gressbanen (Holmen) og Jordal uavhengig av hvem som spilte mot hverandre. Fra 60-tallet til 80-tallet og litt på slutten av 90-tallet var hjemmebanen Bislett Stadion. Dårlige forhold og vedlikehold gjorde at Vålerenga flyttet til Ullevaal Stadion og deler hjemmebane med. Etter at Vålerenga flyttet fra Bislett, la de planer om et eget stadion, men dårlige resultater på banen kombinert med finansielle problemer førte til at planene, midlertidig, ble lagt på is. Etter andreplassen i 2004 og ligaseiren i 2005 hjalp skipsreder John Fredriksen Vålerenga med å slette gjelden fra 2003. Da begynte planlegging av et nytt stadion igjen. I dag jobbes det med den såkalte velodromtomta på Valle som Oslo Kommune har solgt til Vålerenga Fotball for én krone. Det er planlagt at denne skal romme 22 000 tilskuere men at den også vil ha mulighet for utvidelse til 35 000 tilskuere hvis behovet skulle melde seg. Her skal det foruten fotballstadion også komme skole, barnehage samt næringsareal. Bislett Stadion har vært hjemmebane i 55 sesonger og Ullevaal Stadion i 15 sesonger. Vålerenga i Europacup. En oversikt over alle Vålerengas kamper i Europacupen 1964-2005. Everton H 2-5 "E. Larsen, Eriksen" Linfield FC H 1-4 "E. Larsen" Linfield FC B 1-1 "T. Larsen" Athlone Town B 1-3 "Olsen" Legia Warszawa H 2-2 "Jacobsen 2" D. Bucuresti (Rom) H 2-1 Davidsen, Jacobsen Sparta Praha (Tsj) B 0-2 – Z. Leningrad (Sov) H 0-2 – SK Beveren (Bel) H 0-0 – 2. Besiktas (Tyr) H 1-0 Levernes Besiktas (Tyr) B 3-3 Haraldsen, Kaasa, Carew Chelsea (Eng) H 2-3 Kjølner, Carew Grazer AK (Øst) B 1-1 Berre 2. Wisla Krakow (Pol) H 0-0 – FC Haka (Fin) B 4-1 Flo 2, Wæhler, Iversen Kval 3 Club Brugge (Bel) H 1-0 Iversen Club Brugge (Bel) B 0-1 – UEFA-cupen 1. S. Bucuresti (Rom) H 0-3 – S. Bucuresti (Rom) B 1-3 Hulsker Fremtredende spillere. For oversikt over Vålerenga-spillere omtalt på Wikipedia, se også. Supportere. Klanen feirer seriebronse i 2006-sesongen. Vålerengas supporterklubb Klanen ble stiftet 5. mai 1991, og med sine 16 000 medlemmer er det den største supporterklubben i Norge. Klanen blir sett på som en av de beste supporterklubbene i Norge, og vant nylig en kåring i mediene om beste supportersang med «Vålerenga kjerke». Klanen har et stort repertoar av sanger og kamprop, og kan handle om alt fra erkerival Lyn, samt «bønder» (folk som ikke støtter Vålerenga), til sanger og rop som handler om klubben. Draktnummeret «12» er reservert for Klanen. I 2009 hadde Vålerenga i gjennomsnitt 10 788 tilskuere på hjemmebane. VIF TV. VIF TV er en onlinebasert TV-kanal for Vålerenga Fotball og er en del av klubben offisielle nettsted, www.vif-fotball.no. Alt av innhold er gratis og kan sees når man vil. Den nåværende VIF TV-portalen er i samarbeid med TV2 Sporten, og er utviklet av TV 2 Sumo. Dette samarbeidet medfører at kanalen kan streame enkelte treningskamper. Nåværende Ansvarlige redaktør er Lasse A. Vangstein. Hans forgjenger Svein Graff jobber nå som informasjonssjef for Norges Fotballforbund. Vålerenga mot Rasisme. Slagordet "Vålerenga mot rasisme" har siden starten i 1996 vært en sterk merkevare i norsk fotball. Vålerenga mot rasisme er en organisasjon innad i Vålerenga Fotball som kjemper imot vold og rasisme på og rundt Vålerengas fotballkamper. VMR ble startet i 1996 med et samarbeid mellom klubben og Klanen. På denne tiden hadde Vålerenga et problem med rasisme, etter noen uheldige episoder som senere fulgte klubben i lang tid. Etter dette bestemte Vålerenga Fotball seg for å gå tydelig ut og vise at klubben tok sterk avstand til vold og rasisme. Vålerenga Fotball spiller med slagordet "mot rasisme" på sine drakter, og dette begrepet blir ofte tatt i bruk under VIFs hjemmekamper. Alle trenere og spillere i klubben må undertegne en holdningskontrakt som binder dem til å ta avstand fra vold og rasisme. Vålerenga Fotballs tydelige nei til rasisme er bare noe av det som har gjort klubben til det den er i dag. Mange vil assosiere seg med holdningene klubben har vist, og dette har vært med på å gjøre klubben sterkere og enda mer populær blant publikum. Verdal. Verdal er en kommune i Nord-Trøndelag som består av Verdalen, en elvedal med tilhørende sidedaler som strekker seg fra vannskillet ved riksgrensen til Trondheimsfjorden. Kommunen grenser i nord mot Steinkjer, Inderøy og Snåsa, og i sør mot Meråker og Levanger. I øst løper riksgrensen mot Sverige. Slaget på Stiklestad utspant seg i 1030. Største tettsted er Verdalsøra med 7 838 innbyggere. Spelet om Heilag Olav vises hvert år på Stiklestad Friluftscene under Olsok-dagene. Verdal er angivelig den eneste kommune/prestegjeld i Norge som har beholdt grenser og navn uendret så langt tilbake som det kjennes kilder. Kommunen er også kjent som "Lottobygda", på grunn av et høyt antall millionvinnere i lotto på 1990-tallet og framover. Tilnavnet henger ved enda, selv om Verdal langt fra er høyt oppe på den statistikken lenger Geografi. Verdal er dominert av Verdalsvassdraget, bestående av blant annet elvene Inna med utspring i Innsvatnet og Helgåa med utspring i Veressjøen, også kalt Veresvatnet, som renner sammen og danner Verdalselva ved Vuku. Inna renner gjennom den største sidedalen til Verdalen, Inndalen som strekker seg fra Vuku til svenskegrensen ved Sandvika. Høyeste fjell i Verdal kommune er Løysmundhatten, 1090 moh. Se også Innsvatnet E6 og Nordlandsbanen går gjennom Verdal kommune fra nord til sør. Riksvei 72, også kalt Jämtlandsveien, og Mellomriksveien, går fra E6 ved Vinne og ender på riksgrensa til Sverige ved Åbo. Næringsliv. Verdal er tradisjonelt et jordbrukssamfunn, men har spesielt etter etableringen av Aker Kværner Verdal også blitt et industrisamfunn. Ørin industriområde ved Verdalsøra rommer i dag industri innenfor en rekke næringer. Historie. Spor etter mennesker tilbake til steinalderen er å finne så langt inn i landet som Vera ved svenskegrensen. Gjenstander fra yngre steinalder forteller om tidlig jordbruk i de nedre delene av dalen. Dette jordbruket har trolig blitt stedfast omkring overgangen til eldre jernalder, og det er fra denne perioden at vi kan spore en noenlunde stedfast kontinuitet fram til dagens gårdslandskap. Vitnesbyrd om dette er de tallrike gravene som finnes på gårdene, samt gårdsnavn, og i det siste har det blitt gjennomført et økende antall arkeologiske undersøkelser som kaster lys over jernalderen i Verdal. Bronsealderen er mest kjent gjennom gravrøyser og kokegroper. Middelalderens gårder er belagt i skriftlige kilder helt tilbake til 1100-tallet, og forteller om adel og storgårder i begynnelsen av middelalderen. Verdal har en rik historie med mange kjente begivenheter. Mest kjent er nok Slaget på Stiklestad i 1030, der helgenkongen Olav den Hellige ble drept. Under den Store nordiske krig 1699-1721 gjorde general Carl Gustaf Armfeldt et innfall gjennom Verdal i 1718 for å innta Trondheim. Angrepet kom aldri, og det ble kjent for sin under tilbaketoget. Verdalsraset i 1893 der 112 mennesker omkom er den største naturkatastrofen på land i Norge i nyere tid. Verdalen var en enmannskrets ved stortingsvalg 1906–1921, og denne omfattet valgsognene Leksvik, Verdal, Ytterøy, Mosvik, Verran, Inderøy, Sparbu og Ogndal. Kultur. Verdal har et aktivt kulturliv, spesielt kjent for sitt amatørteatermiljø som har fostret flere av Norges mest kjente skuespillere. Olsoktradisjonen knyttet til Stiklestad og Olav den Hellige står også sentralt i kulturlivet i kommunen.Hvert år i månedsskiftet mai/juni arrangeres Vømmølfestavalen. I 2008 var det ca 1800 deltagere i det store opptoget lørdag. Det var ca 150 kjøretøy av alle kategorier som kjørte i prosesjon gjennom Øragatene. Verdal teaterlag har i mange år satt opp romjulsforestillinger. Blant annet Gosse Nånstans danseband, Jukebox, Grease og i 2010; Bør Børson. Høgskole. Høgskolen i Nord-Trøndelag tilbyr i Verdal som ett av tre studiesteder i landet bachelor-utdanning for skuespillere. Grunnskole. Verdal kommune har 10 skoler/oppvekstsentre der 2 av disse er ungdomsskoler, Vuku () og Verdalsøra (). I tillegg ligger Bakketun Folkehøgskole i Verdal. Vannkraft. a> til høyre. Disse utgjør verdens største vannkraftverk-utbygging. Vannkraft som begrep omfatter all bruk av vann til kraftproduksjon, enten kraften blir utnyttet mekanisk eller transformeres til elektrisk kraft. I begge tilfelle innebærer det at man utnytter det fallenergipotensiale som vann innehar i en høyde over havet. Vannkraft forutsetter at vannet som nyttes samles opp og gis energipotensiale gjennom oppdemming. Anlegg som omsetter vannfallet til energi, kalles vannkraftverk. Vannkraften er transformert solenergi. Varmen fra solen har fordampet vann på hav/bakkenivå til skyer. Vanndampen i skyene avkjøles og blir til regn. Regn som faller ned på et høyere nivå i terrenget innehar fallenergi, og den potensielle energimengden er avhengig av høyden over havet. Fallenergi transformeres til roterende energi via et hjul med skovler, enten det er en kvernkall, et vannhjul eller en vannturbin. Den roterende akslingen kan koples til tekniske innretninger som kverner, møller, sager – både oppgangssag og sirkelsag, stampemøller m.m. Men akslingen kan også koples til en dynamo eller en generator, og resultatet blir elektrisk strøm, dette ved å utnytte elektromagnetisk induksjon. Kvernkallen, vannhjulet og vannturbinen er ulike med hensyn til teknisk kompleksitet og har ulik rekkefølge i teknologihistorien. Dette har betydning for hvordan de er utnyttet. Mekanisk utnyttelse av vannkraft innebærer at kraften må utnyttes på stedet eller innen umiddelbar nærhet av vannfallet, mens elektrisk energi kan transporteres i et elektrisk nett. Bruk av vannkraft. Det genereres i 2007 omlag 4 300 GW elektrisk kraft i verden, hvorav omlag 19% eller knappe 850 GW fra vannkraft. Av dette stammer 18% fra store og 2% fra småkraftverk. Størst vannkraftproduksjon har Canada, USA, Brasil, Kina og Russland – disse fem landene står for mer enn 50% av verdens vannkraftproduksjon. Andre store produsenter er India, Sverige og Norge. Varmluftballong. Varmluftsballonger over vestbanken i Luxor, Egypt tidlig en morgen i februar 2008. Varmluftballong er et luftfartøy som flyr ved at luften inne i et ballonghylster varmes opp. En varmluftsballong får oppdrift fordi varm luft er lettere enn kald luft, mens en gassballong er fylt med en gass som er lettere en luft, for eksempel hydrogen. En ballong driver med vinden, i motsetning til luftskip som har framdriftsmaskineri. Den består av en stor ballong, gjerne laget av nylon, polyester eller polyamid. Duken veier normalt 40-50 gr/m² som er ganske lik spinnaker eller telt-duk. Selve størrelsen på ballongen er delt opp fra X1-X7. En X5 er på rundt 50 000 kubikkfot(trolig pga konkurranseregler). Duken er av type rip-stop som gjør at duken ikke så lett ryker. Den er også behandlet for å gjøre den tett. Den nederste delen av ballongen består av et mindre brennbart materiale. Formen på ballongen kan være alt fra 8 vertikale deler (gore på engelsk) til 20-30 vertikale deler. Jo færre deler, jo mer «tradisjonell» ballong fasong får den. Det finnes rundt 10-12 ballongprodusenter i verden. Noen av de store er Cameron, Lindstrand, Aeromagic, Aerostar og Kubicek. Det finnes også flere miljøer som syr sine egne ballonger. Alt du trenger er en industrisymaskin som bør ha 2 nåler. Populære symaskiner her i Europa er Pfaff, Singer eller Ruki. I tillegg trenger du ca 1000 lengdemeter rip-stop nylon. Dette kan kjøpes fra produsent i England, Sør-Afrika, Frankrike eller USA. For å avlaste stoffet og unngå at stoffet spjærer bruker man vertikale "web-bånd" som går fra toppen av ballongen og ned til der wirene fra kurven er festet. På toppen av ballongen er det en fallskjerm (kalott) som kan trekkes ned for å regulere temperaturen i hylstret (stoffet i ballongen), slik at man kan regulere synkehastighet. Kalotten har en mekanisme som gjør at den folder seg ut, når man har ønsket synkehastighet. Det kan også være en luke midt på ballongen for kunne rotere ballongen. Under ballongen er det et hull på et par meter i diameter. Under denne henger en butangassbrenner som varmer opp lufta i ballongen. Under gassbrenneren henger det en kurv som kan løfte en eller flere personer. En varmluftballong kan kun manøvreres opp eller ned ved hjelp av gassbrenneren. Horisontal forflytning bestemmes av vinden. Historie. Varmluftballong ble første gang demonstrert for publikum i Paris i 1782 – Brødrene Montgolfier sendte av gårde en ballong med en sau, en and og en hane som svevet 3 kilometer av gårde før den landet etter 8 minutter. Året etter, den 21. november 1783 sendes to mennesker til værs i Paris. Verdens første «flypassasjerer» var Pilâtre de Rozier og Marquis d'Arlandes. Varmluftballonger har ingen betydning som transportmiddel, og de brukes i stor grad til hobbyvirksomhet. De benyttes en del til ervervsmessige oppdrag som reklameflyvning hvor hele ballongen kan være formet som reklameplakat og fornøyelsesturer med turister. Det arrangeres konkurranser for ballonger. Ballongflyging i Norge. Luftballongen «Norge» hadde sin første oppstigning fra Kontraskjæret ved Akershus festning 20. februar 1910. I Norge er ballongsport organisert i Ballongseksjonen i Norges Luftsportforbund. Det finnes cirka 10-12 personer som flyr aktivt. Alle varmluftballonger er underlagt kontroll av Luftfartstilsynet og skal registreres i Norges luftfartøyregister. Ballonger blir registrert LN-C[XX]. De to siste bokstaver kan eier selv velge og bruker ofte sine egne initialer så sant de er ledige. Ved flyging utenfor kontrollert luftrom er det ikke krav til flyradio. Dersom en slik ballong kommer inn i kontrollert luftrom der det er annen trafikk, vil den kunne skape problemer eller til og med stoppe flytrafikken. Venstre. Venstre (V) er Norges eldste politiske parti, stiftet 28. januar 1884, og er registrert i Partiregisteret. Venstre har sosialliberalismen som ideologi. Partiet har gjennom sin historie gjennomført flere demokratiske reformer som parlamentarismen, religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett. Partiet manglet 3 173 stemmer fra å komme over sperregrensen ved valget i 2009, men har i dag likevel to representanter på grunn av høy oppslutning i Oslo og Akershus. Venstre er dermed det minste partiet på Stortinget. Siste gang partiet satt i regjering var i perioden 2001 til 2005 sammen med Høyre og KrF. Formålsparagraf. «Venstre har til formål å samle kvinner og menn med et sosialt liberalt grunnsyn til innsats for fred og internasjonalt samarbeid, og for sosial, kulturell og økonomisk framgang i vårt land og i verden som helhet, samt gjennom opplysning å øke forståelsen og interessen for samfunnsspørsmål og å virke for å få Venstrefolk valgt inn i landets representative organer.» Politisk plattform. Venstres fire hovedsaker er skole, miljø, småbedrifter og velferd. Partiet har profilert seg som et miljøparti siden begynnelsen av 1930-tallet og regnes i dag som det mest progressive miljøpartiet på borgerlig side. Partiet mener at Norge må gå over fra rød til grønn skatt, det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Venstre står for en offensiv satsing på kollektivtransporten, noe partiet har fått gjennom i Oslo hvor tilbudet har økt og prisen satt ned. Partiet hadde samferdselsministeren fra 2001-2005, hvor man satte i gang flere dobbeltspor og en bybane i Bergen. Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet, og særlig tidligere partileder Lars Sponheim gjorde selvstendig næringsdrivende og de mindre bedriftene til en sentral del av partiets politikk. Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker. Venstre var en sentral i utviklingen av enhetsskolen (senere fellesskolen). Dagens partileder, Trine Skei Grande, er tidligere skolebyråd i Oslo (2000–2001). Hun ble erstattet av partifelle Kjell Veivåg. I dag uttrykker Venstre seg som motstander utvidet skoledag, frukt og grønt i skolen og leksehjelp med ufaglærte. Partiet vil heller bruke budsjettene til dette på etter- og videreutdanning for lærere. Partiet ønsker også en oppmyking i privatskoleloven. Venstre har en del standpunkter som skiller seg ut fra resten av det politiske Norge hva gjelder personvern, rusomsorg og teknologi som profilområder. Venstre er sterk motstander av EUs Datalagringsdirektiv (DLD). Partiet var blant annet det første som gikk inn for fri fildeling, partiet mener også at sterkt tyngede rusmisbrukere bør få heroin på resept. Organisasjon. a> ble Venstres leder i 2010. Venstres leder er Trine Skei Grande fra Oslo, opprinnelig fra Overhalla i Nord-Trøndelag. Ola Elvestuen (Oslo, opprinnelig fra Vestre Toten), er 1. nestleder, og Terje Breivik (Ulvik i Hordaland) er 2. nestleder. Skei Grande har vært partileder siden 17. april 2010, mens Elvestuen ble valgt til 2. nestleder 12. april 2008, og 1. nestleder 14. april 2012, mens Breivik ble 2. nestleder 14. april 2012. Trond Enger ble Venstres generalsekretær 1. oktober 2012, og Steinar Haugsvær er informasjonssjef i Venstre. Partiets høyeste organ er landsmøtet, som samles hvert år på vårparten, med representanter fra fylkeslagene og sideorganisasjonene. Under landsmøtet ligger landsstyret, som består av sentralstyret, en representant fra hvert fylke, representanter fra sideorganisasjonene og seks medlemmer valgt direkte av landsmøtet. Landsstyret møtes 5-6 ganger i året. Sentralstyret ligger igjen under landsstyret, og består av leder, nestledere, fire styremedlemmer (samtlige valgt av landsmøtet), ett medlem fra Unge Venstre, og ett medlem fra Norges Venstrekvinnelag. Leder for stortingsgruppens sekretariat er sekretariatsleder Ingvild Boe Hornburg. Til Venstre er tilknyttet sideorganisasjonene Unge Venstre, Liberale Studenter og Norges Venstrekvinnelag. I tillegg driver Venstre et eget studie- og opplysningsforbund. Venstre er medlem av den Liberale Internasjonale og European Liberal Democrat and Reform Party (ELDR Party). Samling og stiftelse. Den såkalte Reformforeningen på Stortinget 1859-60, under ledelse av Johan Sverdrup og Ole Gabriel Gabrielsen Ueland, regnes ofte som Venstres opphav. Den var en organisert gruppe opposisjonelle på Stortinget, som arbeidet for Norges likestilling i unionen med Sverige og en rekke viktige reformer. Historien om Venstres framvekst i 1860- og 1870-årene er historien om den voksende opposisjonen på Stortinget, og i folket, mot regjeringens konservative politikk. Det meste av den politiske makten i Norge på den tiden lå hos de høyere embetsmennene. Regjeringen gikk ut fra denne gruppen, og allierte seg etter hvert tett med kongen for å holde på makten. De viktigste sakene som samlet opposisjonen, var derfor av to typer. For det første var det kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av stemmeretten, lekdommere i rettsvesenet, økt statlig og særlig lokalt selvstyre, og framfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten, altså parlamentarisme. For det andre var det mange viktige saker som angikk kulturelle spørsmål, slik som kampen for et eget norsk skriftspråk og en allmenn offentlig grunnskole for alle. De som var mot alt dette, fant etter hvert sammen i det som senere skulle bli partiet Høyre. Venstre oppsto derfor av mange forskjellige grupper, alt fra bedehusfolk på Vestlandet, avholdsfolk og målfolk, til radikale, urbane intellektuelle. Dette gjorde at partiet fra begynnelsen favnet bredt. Selv om det har ført til sterke spenninger innad i Venstre, og flere ganger til og med splittelse, har denne arven sikret at partiet, som det eneste partiet i Norge, har stått uavhengig av særinteresser. Mannen som klarte å forene alle disse kreftene til et parti, var Johan Sverdrup. Hans lederskap gjorde det mulig å skape et fast opposisjonsparti. I 1884 måtte kongen bøye av etter at den konservative regjeringen var stilt for riksrett og dømt. Parlamentarismen ble innført og Sverdrup dannet Venstres første regjering. Venstres første fylkeslag, Akershus Venstre, ble stiftet på Strømmen 30. april 1880, men Venstre som landsdekkende parti ble først samlet og stiftet 28. januar 1884. Det sier mye om Sverdrups popularitet at Venstre i 1885 kunne gå til valg på “tillit til Johan Sverdrup” – og vinne et stort flertall, hele 84 av 114 mandater. Regjeringen satt til 1889, og fikk gjennomført flere store reformer som ga grunnlaget for utviklingen av det norske samfunnet i årene fremover, for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordningen, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse. I 1890-årene og fram til 1905 vekslet Venstre og Høyre på å inneha regjeringsmakten. Venstres flaggsaker var først og fremst oppløsing av unionen med Sverige og innføring av allmenn stemmerett. Venstre satt med regjeringsmakten alene 1891-93 og 1898-1903. Statsministre var Johannes Steen og Otto Blehr. Mesteparten av tiden hadde Venstre rent flertall på Stortinget, og fra 1897 til 1903 til og med over 2/3 flertall. Takket være dette grunnlovsflertallet kunne Venstre oppfylle løftet sitt og innførte allmenn stemmerett for menn til valget i 1900. Noen kvinner fikk også stemmerett, men allmenn stemmerett for kvinner fikk Venstre først innført i 1913. Velferdsstaten fikk også sin spede begynnelse i denne perioden, med opprettelse av visse sosiale ytelser og arbeidervernlovgivning. I de periodene Høyre satt med regjeringsmakten skjedde til sammenligning svært lite. 1972: Splittelse. Tidlig i syttiårene ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydeligere. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros. Landsmøtet ønsket å binde stortingsrepresentantene til et nei-standpunkt, hvilket medførte at ja-fløyen brøt ut og dannet Det Liberale Folkepartiet. Som en følge av statsminister Brattelis kabinettspørsmål til velgerne ved folkeavstemningen om EF, kom Lars Korvald-regjeringen i stand. Dermed satt Venstre igjen i regjering, selv om store deler av stortingsgruppen hadde meldt overgang til Det Liberale Folkepartiet. Venstre hadde fem statsråder i Korvald-regjeringen som satt fram til Stortingsvalget 1973. I dette stortingsvalget mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med valget i 1969, og sto igjen med bare to av tretten stortingsrepresentanter partiet hadde hatt. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 % av stemmene i 1973. Hans Hammond Rossbach ble innvalgt fra Møre og Romsdal, og tidligere handelsminister Hallvard Eika fra Telemark ble valgt inn på fellesliste med Senterpartiet. Eva Kolstad ble i 1974 valgt som Venstres leder og ble med dette Norges første kvinnelige partileder. To år senere ble Hans Hammond Rossbach valgt til leder. Rossbach ble gjenvalgt til Stortinget i 1977, mens Odd Einar Dørum ble valgt inn på Sør-Trøndelagsbenken. Etter valget i 1981 fikk Rossbach selskap av Mons Espelid fra Hordaland. Etter å ha gått inn for borgerlige samarbeidsregjeringer i hele etterkrigstiden åpnet Venstre før valget i 1985 for første gang for muligheten av å støtte en Arbeiderparti-regjering. Dette valget ble det første der Venstre mistet sin representasjon på Stortinget. Venstre og Det Liberale Folkepartiet ble gjenforent i 1988. Til valget i 1989 gikk Venstre, under ledelse av Arne Fjørtoft, igjen til valg med en borgerlig samlingsregjering som mål. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen fordunstet oppslutningen i løpet av fellesferien og i argumentasjon fra andre partier om «bortkastede stemmer». Også i 1989 endte partiet uten stortingsrepresentanter. 1993: Gjenreising. a> ble kjent som Venstres redningsmann og var leder i 14 år. Ved valget i 1993 ble Lars Sponheim valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble i 1996 valgt til partileder etter Odd Einar Dørum. Ved valget i 1997 gikk Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet til valg med en sentrumsregjering som mål. Ved valget fikk Venstre 4,5 % av stemmene, og ble det minste partiet i en mindretallsregjering med KrF og Senterpartiet, der Venstre fikk statsråder for Miljøverndepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet. I 2000 møtte regjeringen hard motstand i Stortinget i gasskraftsaken. Venstre gjorde det klart at det ikke kunne sitte i en regjering som åpnet for gasskraftverk uten rensing, og saken endte i et kabinettspørsmål som førte til regjeringens avgang. Saken gir assosiasjoner til Thorbjörn Fälldin og Centerpartiets sterke motstand mot kjernekraftverk, som førte til at Thorbjörn Fälldins første regjering falt i 1978. Ved valget i 2001 gikk Venstre tilbake til 3,9 % og falt demed på ny under sperregrensen, men fikk likevel to stortingsrepresentanter, og deltok nå i Bondeviks andre regjering, med tre statsråder. Venstre fikk nå eierskap av en helt spesiell rekord: De fikk flere statsråder enn stortingsrepresentanter. Stortingsvalget i 2005 ble det beste valget for Venstre siden 1969 med 5,9 % oppslutning, og partiet fikk ti stortingsrepresentanter. På tross av Venstres framgang falt regjeringen, og Venstre havnet i opposisjon. Ved kommunevalget i 2007 opperettholdt resultatet fra 2005, og fikk 5,9 % oppslutning. Venstre og FrP har et turbulent forhold og før valget i 2009 valgte Sponheim og Venstre å nekte å støtte eller delta i en regjering der FrP var med. De borgerlige fikk gjennom hele valgkampen problemer med å svare for seg ved spørsmål om hvordan en borgerlig regjering ville se ut. Venstre tapte mest på beskyldningene om kaos på borgerlig side, og ved Stortingsvalget i 2009 fikk Venstre 3,9 % oppslutning, og partiet falt på ny under sperregrensen, og fikk kun to representanter. Som følge av det dårlige valgresultatet meddelte Sponheim at han gikk av som leder av partiet. 2009-nå: Ny kurs. Rett etter valget begynte en formidabel medlemsvekst. I løpet av de nærmeste dagene økte Venstre medlemstallet med 1700, noe som tilsvarte en økning på ca 20%. Venstres landsmøte valgte i 2010 Trine Skei Grande som ny leder. Mediene tvilte på at hun ville klare å reise Venstre igjen, men hun viste ved kommunevalget i 2011, hvor Venstre gjorde sitt beste valg siden 1971 med en oppslutning på 6,3 %, at hun var klar for den jobben. Landsmøtet i 2012 valgte å snu fra politikken de hadde hatt før valget i 2009, og si at om det ble borgerlig flertall etter valget i 2013, ville Venstre gå i samtaler med alle de borgerlig partiene. Trine Skei Grande sa at Venstre helst ville ha en regjering bestående av Venstre, Høyre og KrF, men at Venstre var villig til å støtte en regjering hvor FrP var med. Det var derimot usannsynlig at Venstre ville sitte i regjering med FrP. Regjeringsdeltakelse. a> var statsminister for Venstre på 1920-tallet og starten av 1930-tallet Verdens Gang. "Verdens Gang", kjent og markedsført under forkortelsen "VG", er en norsk riksdekkende tabloidavis som utkommer både på papir og i elektronisk form. VG var Norges største avis fra 1981 og fram til 2010 målt i opplag, men ble i 2010 forbigått av Aftenposten. Ansvarlig redaktør og administrerende direktør er Torry Pedersen. Den første avisen med samme navn ble startet i 1868, men den gikk konkurs. Medlemmer av Hjemmefronten startet opp en ny avis med samme navn kort tid etter slutten på annen verdenskrig i 1945. Første nummer av den gjenoppstartede avisen kom ut 23. juni 1945. Avisen er partipolitisk uavhengig. "VG" er heleid av det børsnoterte selskapet Schibsted ASA, som også eier Aftenposten og noen store aviser i utlandet, blant annet i Sverige og Estland. Onsdag 1. juni 2005 lanserte avisen et eget sportsbilag, "VG Sporten", på rosa papir fem dager i uken. Sportsbilaget kom syv dager i uken fra februar 2006. Lørdag 22. oktober 2005 lanserte "VG" et eget helgemagasin, "VG Helg". Dagen før relanserte Aftenposten "A-magasinet". Høsten 2007 kom søndagsmagasinet «7» som bilag til søndagsavisen. "VG" er kjent for sin satsing på fotojournalistikk, og har vært den mestvinnende avisen i konkurransen «Årets bilde», som arrangeres av Pressefotografenes klubb hvert år. "VG" har 21 fast ansatte fotografer, flere enn noen annen norsk avis. VG Nett og VG+. "VG Nett", "VG"s nettavis, publiseres av VG Multimedia, et heleid datterselskap av "Verdens Gang". Dette er den største norskspråklige nettavisen, foran "Dagbladet.no". "VG Nett" har også ett av Norges største debattforum, VG Nett Debatt. I 2011 ble redaktøransvaret for "VG"s papirutgave og "VG Nett" samlet hos Torry Pedersen. "VG Nett" har 1,6 millioner daglige lesere. Som første norske avis lanserte "VG" i desember 2010 en egen utgave spesiallaget for iPad, under navnet "VG+". Man får tilgang til denne "VG"-utgaven ved å laste ned en egen "app" fra AppStore. "VG+" kommer med to daglige utgaver. Om morgenen lanseres en utgave med vekt på nyheter, senere på dagen en utgave med mer vekt på underholdning. Ved lanseringen var "VG+" gratis, men planene er å gjøre den til en betalingstjeneste. Opplag. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Trykking. Verdens Gang overtok i 1945 Tidens Tegns trykkeri. Den har siden 1962 blitt trykket av Schibsted Trykk. Referanser. «VG-mannen» foran VGs lokaler i Akersgata Vilnius. Vilnius (Vilna forekommer; polsk Lytt "Wilno", hviterussisk "Вільня", russisk "Вильнюс)" er Litauens hovedstad. Byen har ca. 546 000 innbyggere i selve byen og er beliggende i den sørøstligste delen av landet. Vilnius er Litauens historiske hovedstad siden middelalderen, men ble først i 1991 hovedstad i et fritt Litauen. Den er administrasjons- og handelsby, og ligger på begge sider av elven Neris. Byen har norsk ambassade med residerende ambassadør siden desember 1991. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad. Navnet. Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: (polsk:Wilno, hviterussisk:Вiльня ("Vilnia"), tysk:Wilna, latin:Vilna, latvisk:Viļņa, jiddisk:ווילנע ("Vilne"). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно ("Vilna/Vilno"), mens Вильнюс ("Vil'njus") brukes nå. Navnene "Wilno" og "Vilna" har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner. Opprinnelsen. Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (pol. "Wilejka"). Geografi. Neris er den største elven, som renner i gjennom Vilnius Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva "(lit. Vilnelė)" løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storhertugdømmet Litauen og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samvelde. Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden. Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen. Klima. Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1°C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader Celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året. Hete sommere med dagstemperaturer over 30°C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige. Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter. Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, _Švenčionys, Trakai kommune og Ukmergė; tilsammen 9650 km². Opprinnelse. Vilnius har vært bebodd i mange århundreder, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storhertug Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, "krivis" Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene ("Vilnelė", "Neris" (også kjent som "Vilija") og " Vingria" (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I såfall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn. I skriftlige kilder. Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Den opprinnelige delen av byen var slottet bygd av Gediminas på "Slottsåsen". Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen. Utvikling. Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis til grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, hvis de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasų-gravlunden etablert; idag er den en av de eldste gravlundene i verden. Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai "(Morgengryets port)" (også kjent som "Miedniki-porten" og "Ostra Brama"). Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beseiret av Napoleon på sin togferd mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet "Korikas" eller "Wieszaciel" ("Bøddelen") av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt. Første verdenskrig og mellomkrigstiden. Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i Slaget om Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som den staten Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke. Utsikt over Vilnius i 1912 Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avstod fra å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser "de facto". For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by. Andre verdenskrig. Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag. I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 ("Vilna-opprøret") førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av det polske heimevernet under Operasjon Ostra Brama, også kjent som "Wilno-opprøret". Etterkrigstiden. Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatriasjonen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at denne repatriasjonen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt. Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner. Frigjøring. I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920. Demografi. Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaites og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karietes, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister. Fordelt på nasjonalitet. I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter. Turistinformasjon. Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå sovjetisk til å bli en moderne vestlig by. Idag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen kan man studere flere enn 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og unge vilniusere forsvarer byens omdømme om å være verdens mest gjestfrie by i følge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club. Teater og opera. Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den Litauiske opera og ballet, Det Akademiske teater, det Statslige ungdomsteater, det Russiske teater, det Litauiske folketeater, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater. For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musik og teater og Kunstakademiet. Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet. Museer. Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er det Litauiske nationalmuseum som ble grunnlagt i 1855. Museet fik sin nuværende navn i 1992. I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som det Litauiske kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I Kernave, ligger også det Arkæologiske og historiske museum. Guggenheim-Eremitage museet er planlagt å åpne i 2011. Museet vil inneholde utstillinger av verker fra Sankt Petersburgs Eremitage museum og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Arkitektur. Sankt Annas kirke i Vilnius, rett ved slottet I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk "Vilniaus rotušė"). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk "Rotuses aikste") til domkirkeplassen (litauisk "Katedros aikste") ved slottet. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Østeuropa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Gediminas slott og domkirkepladsen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgør de også inngangen til det historiske sentrum. Vilnius sentrum ble tatt opp på UNESCOs Verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en lille del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs Verdensarvsliste. I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin som foreviget Zappa. Parker, plasser og kirkegårde. Vingis Park, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės Park, ved Gediminas tårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger. Domkirkeplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk vigtigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusiv Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseromonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset. Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt under sovjettiden. Omkring 18.000 begravelser har funnet sted på Franciskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under Januarbegivenhedene. Kulturhovedstad 2009. Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen. Økonomi. Vilnius er det største økonomiske senter for Litauen og et av de største finansielle sentre i Baltikum. Selv om byen kun 15 % af Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35% av Litauens BNP. Basert på disse indikatorer er BNP per innbygger basert på kjøpekraftsparitet i 2005 på ca. 33 100 dollar, noe som er over EU-gjennomsnittet. Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjør omkring 37 % av det samlede statbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte. En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen, da det i 2007 var mellom 1 og 1,5 milliooner utenlandske turister som besøkte byen. Dette er en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %). Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser. Det finnes planer om å bygge et World Trade Center i Vilnius. Senteret skal finansieres av danske og litauiske investorer Handel. Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaden. Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele sentret og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet. Transport. Kong Mindaugas-broen over Neris-elven like sør for katedralplassen. Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum. Solaris Trollino 15AC trolleybuss i Vilnius Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956. Sport. Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999. Utdanning. Alle av Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter. Bydeler. Kart over Vilnius' bydeler. Numrene på kartet samsvarer med numrene i listen Volda. Volda er en kommune og et tettsted i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til Ørsta, i sør til Hornindal og Eid og i vest til Vanylven. Vest for åpninga til Voldsfjorden er kommunene Herøy og Ulstein. Man kan kjøre for.eks til Ulsteinvik fra Volda til å bruke den nye Eiksundtunnelen. Volda kommune ligger ved Voldsfjorden, der kommunesenteret Volda ligger, med tettstedet Folkestad på vestsida. Fjorden har sidearmene Dalsfjorden med bygdene Velsvik, Lauvstad, Innselset, Åmelfot, Steinsvik, Dale; Austefjorden med Hjartåbygda, Kalvatn, Høydal og Kilsfjorden med Bjørneset, Straumshamn, Kile og Bjørkedalen. Næringsveier. Kommunesenteret Volda har høgskole, sykehus og høyteknologisk industri. Den offentlige sektoren står særlig sterkt, og andelen av arbeidsstyrken som jobber i den er over både lands- og fylkesgjennomsnittet. Scana Industrier og Rolls Royce er to av de mer kjente industribedriftene som har produksjonsavdelinger i Volda. Det er i tillegg flere andre små og mellomstore industribedrifter i kommunen. Tradisjonelt har landbruk vært en viktig næringsvei, men den sysselsetter en stadig lavere andel av arbeidsstyrken. Media. Avisa Møre, som kommer ut i Volda, er Norges eldste lokalavis og Norges nest eldste avis som fremdeles kommer ut, bare slått av Adresseavisen i Trondheim. Norsk Landboeblad var forløperen til dagens avis, og den kom ut i perioden 1810 – 1817. Dette var både det første trykkeriet og den første avisa på landsbygda i Norge og trolig det femte trykkeriet i landet. Trykkeriet som trykte Norsk Landboeblad,og som i dag utgir Møre, heter Aarflots prenteverk. Trykkeriet ligger nå i Volda sentrum, men startet opp i bygda Egset, hvor det i dat ligger et museum som inneholder gamle trykkerimaskiner frå Aarflots prenteverk. Turisme. Volda Skisenter: Reset har ei lang lysløype fra Sandhornet, og like ved er det lysløype for langrenn. Flere av bygdelaga har også lysløyper. Det er et godt utvalg av merkede turstier i kommunen og i Vassbotn er det en ni-hulls golfbane. I Bjørkedalen er båtbyggertradisjonene levende, og her kan du se båtbyggere i arbeid, og få deg en tur i et vikingskip på Bjørkedalsvatnet. I Dalsfjorden kan du besøke Fyrmuseet, og i Austefjorden finner du Årsetøy-samlinga, et museum der den gamle bygdekulturen og næringslivet er dokumentert. I sentrum ligger Volda Bygdetun, Haualeitet, med mange eldre bygninger og utstillingslokale. På Egset ligger Sivert Aarflot-museet; Sivert Aarflot var grunnleggeren av det første trykkeriet på landsbygda i Norge. Dei Nynorske Festspela. Dei Nynorske Festspela er en festival for nynorsk litteratur og kultur. Festspillarrangementene blir i hovedsak holdt i Ivar Aasen-tunet, men også andre steder i Volda og Ørsta. Programmet består blant annet av opplesninger, litteratursamtaler, språkdebatter, prisutdelinger, konserter og kunstutstillinger. Festspillene arrangeres siste uka i juni. Den norske dokumentarfilmfestivalen. Den norske dokumentarfilmfestivalen er den største og eldste dokumentarfilmfestivalen i Norge. Festivalen gikk av stabelen for første gang i 1997. Det vises ca 50–60 filmer under arrangementet. Festivalen arrangeres i slutten av april. Veka. Veka er et arrangement som består av konserter, bokbad, revy, dabatter osv. Arrangementet er ment for både lokalbefolkning og studenter. Veka går over ni dager hver høst og arrangeres av studentmedlemmene av Studentsamfunnet i Volda i samarbeid med Studenthuset Rokken. X2 skifestival. X2 er et freeride og toppturarrangement i hjerte av Sunnmørsalpene. Andre konkurranser er luftsport (paraglider, akro), longboard, sykling og elvepadling. Arrangementet arrangeres på vårparten i Volda og Ørsta. Historikk. Volda ble etablert som Volda formannskapsdistrikt i 1837. 1. august 1883 ble Ørsta fradelt og etablert som egen kommune. Volda hadde på dette tidspunktet innbyggere, mens Ørsta hadde. 1. januar ble gården Ytrestølen i Ørsta med 13 innbyggere tilbakeført til Volda. 1. juli 1924 ble Dalsfjord fradelt som egen kommune med 960 innbyggere. Volda hadde innbyggere etter fradelingen. 1. januar 1964 ble Dalsfjord igjen en del av Volda kommune. Volda hadde på dette tidspunktet innbyggere og Dalsfjord, slik at den nye Volda kommune total hadde en befolkning på. Kommunevåpen. Voldas kommunevåpen er en nedvendt sølv pennesplitt på blå bakgrunn. Forslaget til kommunevåpen ble vedtatt i 1987 etter et forslag av Helge Kragset med tittelen "det opplyste bondevelde". Kommunevåpenet utdanning og kunnskap, antagelig med referanse til Voldas historie som skolested og som sentrum for den nynorske skriftkulturen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Uppheimsplassen i Volda sentrum. I dette området vet man at det har vært aktivitet så lenge Volda har vært bebodd. Dette er et areal på et par mål, omkranset av kirken, den gamle banken og eldre trehus. I 2007 blir plassen opparbeidet til parkområde med gangveier og beplanting. Kunstverket «Tellusegget» av Astrid Eidset Rygh er plassert i glassmonter på området. Dette kunstverket var utgangspunktet for «Jordklodeegget» som var sentralt under åpningen av OL på Lillehammer. Vestfold. Vestfold er et norsk fylke som grenser mot Buskerud og Telemark. Det er Norges nest minste fylke, beliggende ved Oslofjordens vestside. Befolkningen utgjør 4,7 % av landets samlede innbyggertall. Vestfold har tredje største folketetthet i Norge: 103 mennesker per kvadratkilometer. Fylkesadministrasjonen ligger i Tønsberg som også er største handelsby i fylket. Natur. På grunn av forholdene ved Oslofjorden, har Vestfold et rikt dyre- og planteliv. I Vestfold er det 110 områder og objekter som er vernet etter naturvernloven. Områdene utgjør til sammen cirka 1,5 prosent av fylkets totale areal. Over halvparten av Vestfold er dekket av skog. Vestfold har en øyrik skjærgård med over 500 store og små øyer. Regionråd. Vestfold består av regionrådene Vestfold fylkeskommune hadde regionrådssamarbeid på fylkesnivå med Buskerud og Telemark fram til årsskiftet 2007/08. Politidistrikter. Vestfold fylke har to politidistrikter Helsedistrikter. Hele Vestfold fylke er en del av helsedistriktet Helse Vestfold som igjen er en del av Helseregion Sør-Øst. Veidistrikter. Hele Vestfold fylke er en del av Vestfold veidistrikt, som er en del av Veiregion Sør. Tidligere fogderier. "Andebu, Hof, Holmestrand, Horten, Nøtterøy, Re, Sande, Stokke, Svelvik, Tjøme og Tønsberg" Fylkestinget 2011-2015. Per-Eivind Johansen (H) er fylkesordfører og Hans Hilding Hønsvall (KrF) er fylkesvaraordfører. Til Østfold. Fra Tønsberg kan man komme seg over Oslofjorden til Østfold på 35 min. Flybåten går nemlig fra Husvik til Engelsviken i Fredrikstad. En kan også reise med en av Bastø Fosen sine ferjer fra Horten til Moss som går hvert kvarter til hver time 19 timer i døgnet, og som forøvrig er Norges mest traffikerte fergesamband. Jernbane. Vestfoldbanen går gjennom hele fylket fra nord til sør. Og stopper på disse stedene: Sande, Holmestrand, Skoppum (buss til Horten), Tønsberg, Stokke, Sandefjord og Larvik. I nord fortsetter Vestfoldbanen til Drammen, Oslo og Lillehammer. Mens den i sør fortsetter til Porsgrunn og Skien. Med forbindelse videre med Bratsbergbanen til Nordagutu (Sørlandsbanen) og Notodden. Bussruter. Konkurrenten har busser som går til og fra Sørlandet og Kristiansand. Norway Bussekspress har rute til Kristiansand og noen av deres avganger har korrespondanse med busser videre til Stavanger. Lavprisekspressen har en rute som går til Stavanger via Kristiansand. Selv om alle disse rutene har sitt utgangspunkt i Oslo kan de kun brukes i retning Sørlandet. Timeekspressen har ruter fra hendholdsvis Stavern og Tjøme som begge går inn til Oslo. Grenlandsekspressen som går mellom Porsgrunn–Skien og Oslo går innom Vestfoldstedene Svarstad, Hof og Holmestrand vest. Landbruk. Av Vestfolds totalareal er tyve prosent jordbruksareal. Det er høyest i Norge. Landbruket i Vestfold skaper hvert år verdier for over en milliard kroner. Nesten samtlige erter som blir dyrket i Norge kommer fra Vestfold, mens femten prosent av de norske jordbærene blir dyrket i dette fylket. Ti prosent av Norges moreller blir modnet i Vestfold. 23 prosent av alt norsk matkorn blir produsert i Vestfold, mens 23 prosent av Norges grønnsaker og tredve prosent av landets økologiske grønnsaker blir produsert i samme fylke. Poteter, grønnsaker, frukt og bær dekker bare åtte prosent av fylkets areal, men utgjør mer enn halvparten av samlet førstehåndsverdi av planteproduksjonen. Historie. Historisk er Vestfold særlig kjent for en stor mengde gravrøyser fra bronsealderen, betydningsfulle vikingskipfunn og for Norges første bysamfunn, Kaupang, i Tjølling øst for Larvik, og for landets eldste nåværende by, Tønsberg. I nyere historie har særlig skipsfarten og hvalfangsten i Sørishavet vært viktig. Vikingtiden. På 800-tallet besto det senere norske riksområdet av ca 30 småriker. Vestfold utgjorde da, sammen med Lier og Eiker i Buskerud, et eget småkongedømme, og lokale høvdinger hadde etablert et dynasti som seinere skulle samle Norge til ett rike. Familien til Harald Hårfagre, Norges første konge, kom således fra Vestfold. Nyere historisk forskning sår tvil om dette, og mener Harald Hårfagres rike hadde basis på Vestlandet. Man stiller spørsmål om ikke småkongene i Vestfold og resten av Viken, i langt større grad enn Snorre gir inntrykk av, var vasaller under den danske kongen. De frankiske riksannalene fra 813 opplyser at to danske konger, Harald og Reginfred, sønner av kong Godfred av Danmark, dro med sin hær "ad Westarfoldam" (= til Vestfold) for å slå ned et opprør. Vestfold beskrives som lokalisert i den nordvestligste delen av riket deres. Fylket. Selve fylket var opprinnelig en del av Akershus stiftamt. I 1662 ble Brunla amt skilt ut, dette amtet ble i 1671 gjort om til Laurvig grevskap (Larvik). I 1673 ble Tønsberg amt til Griffenfelt (senere Jarlsberg). Grevskapene ble oppløst i 1821, og Jarlsberg og Larvik Amt ble opprettet. Navnet ble endret til Vestfold 1. januar 1919, og man tok da i bruk et navn som var i bruk om regionen allerede i vikingtiden. For skolebarn. Vestfold er landets minste fylke, med unntak av 'byfylket' Oslo. Likevel ligger det seks bykommuner langs kysten i fylket, som heter Svelvik, Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik (inkludert byen Stavern). Túnsberg regnes som Norges eldste by. Klimaet i Vestfold er mildt, og her trives treslag som vil ha mye varme, og i Larvik finner man Norges eneste bøkeskog. Tvers over Vestfold, fra Horten til Brunlanes, går Raet. Det er en rygg av grus og rundslipte steiner som isen la igjen etter istida. Ved Mølen ligger Raet åpent, og her er det også 14 store gravrøyser fra bronsealder eller tidlig jernalder. Området er fredet, og det er ikke lov å ta med seg steiner derfra. Kongefamilien har feriestedet sitt på Tjøme i Vestfold, og mange andre liker også å være her på sommerferie. Vitenskap. Vitenskap er en metode for fremskaffelse av objektiv kunnskap, samt betegnelsen på kunnskap som er fremskaffet ved hjelp av vitenskapelig metode. For at kunnskap skal regnes som vitenskap, er det et krav at den er etterprøvbar. Det vil si at fagfeller skal ha muligheter for å tilbakevise tidligere forskningsfunn på grunnlag av observasjoner, resonnement eller eksperimenter. Forskning er aktivitet som har til hensikt å skape, etterprøve eller systematisere vitenskapelig kunnskap. Den vitenskapelige metode. Moderne vitenskap regnes for å ha oppstått på 1600-tallet, da det ble utviklet teknikker for å fremskaffe objektiv erfaringsbasert kunnskap, isteden for kun å søke kunnskaper gjennom religiøse tekster, spekulasjoner og filosofiske klassikere. All forskning drives ved at forskere lanserer teorier eller hypoteser for å forklare fenomen. Disse testes mot observasjoner («empiri»). Dersom teorien kan forklare observasjonene, er teorien styrket; hvis observasjonene motsier teorien, må teorien forkastes eller modifiseres. Strengt tatt kan ikke noe sies å være «vitenskapelig bevist», bare at det "hittil" ikke er funnet observasjoner som motbeviser teorien. Derfor påstår ikke vitenskapsfolk at de besitter «Sannheten» for all fremtid, bare at vitenskapen til enhver tid har de mest plausible, troverdige og mest motsigelsesfrie kunnskapene om sitt fagfelt. Arbeidsmåten kalles også for den "hypotetisk-deduktive metode". Hva som er empiri er fagspesifikt. I naturvitenskaper som fysikk kan det være måleresulater fra instrumenter. I samfunnsvitenskap kan det for eksempel være spørreundersøkelser, i historievitenskap er det historiske kilder, i rettsvitenskap lover og rettspraksis m.m. Det er også variasjoner i hvordan de ulike fagene rapporterer og publiserer sine resultater. En av de vanligste måtene å formidle resultater er gjennom artikler i vitenskapelige tidsskrifter der artiklene ofte følger en ITMRD-struktur. Avgrensning av vitenskap. Det som skiller et ikke-vitenskapelig fra et vitenskapelig utsagn er altså ikke nødvendigvis at det er spekulativt eller at det er feilaktig. Mange vitenskapelige teorier begynte som «spekulasjoner» som man i samtiden i beste fall lo av og i verste fall brente opphavspersonen for. Feilaktighet eller sannhet brukes heller ikke som kriterium for vitenskapelighet, av den enkle grunn at mange «etablerte sannheter» i etterkant har vist seg å være feil. «Sannhet» er et ideal vitenskapen streber mot, men aldri med sikkerhet kan vite å ha oppnådd (se erkjennelsesteori). Eksempler på ikke-vitenskapelige utsagn er derimot dogmer eller definisjoner. Dogmer er uvitenskapelige fordi deres holdbarhet av ulike grunner ikke ønskes diskutert. Definisjoner er kjennetegnet ved å være "sanne ved overenskomst". At en sirkel er rund er f.eks. ikke åpent for kritikk fordi det "per definisjon" er sant. Med dette er det ikke sagt at uvitenskapelige utsagn er uønskelige. Definisjoner er f.eks. viktig for vitenskapen for å avklare hva man snakker om. Nøyaktige definisjoner kan derfor være forutsetningen for vitenskapelig aktivitet, selv om de selv ikke er vitenskapelige. Inndeling. Vitenskapene kan inndeles eller klassifiseres på mange ulike måter. Ingen av inndelingene har imidlertid helt klare grenser. Flere vitenskaper faller mellom kategoriene eller i flere av dem samtidig. I Norge er vanlige inndelinger av vitenskapsgrener Dewey, Norsk inndeling av vitenskapsdisipliner eller i undervisningsfag gjennom NUS2000-standarden. Valgerd Svarstad Haugland. Valgerd Svarstad Haugland (født 23. august 1956 i Kvam i Hordaland) er en norsk politiker (KrF). Hun var innvalgt til Stortinget fra Akershus i perioden 1993–2005. Hun var sekretær i Stortingets sosialkomité 1993–1997 og nestleder i finanskomiteen 2000–2001. Hun var barne-, familie- og forbrukerminister fra oktober 1997 til mars 2000, og kultur- og kirkeminister mellom oktober 2001 og oktober 2005. 10. juni 2011 ble hun utnevnt som ny fylkesmann i Oslo og Akershus. Hun tiltrer i stillingen 5. desember 2011. Politisk karrière. Svarstad Haugland tok over etter Kjell Magne Bondevik som leder for Kristelig Folkeparti (KrF) i 1995 og ble etterfulgt av Dagfinn Høybråten i 2004. Hun gikk av etter å ha fått mye av skylden for KrFs sviktende velgeroppslutning i kommune- og fylkestingsvalget 2003. Men lederperioden hennes i Kristelig Folkeparti kjennetegnes først og fremst ved historisk høy oppslutning om partiet i valg både i 1997, 1999 og 2001. Mange vil også huske henne som «kontantstøttens mor» – som barne-, familie- og forbrukerminister var hun ansvarlig for innføringen av denne velferdsordningen. I 2005 stilte hun til gjenvalg til Stortinget for Akershus. Dette førte til at Høybråten, som også kommer fra Akershus, ble nominert på første plass i Rogaland (en fordel for Høybråten ettersom førsteplassen i Rogaland var et såkalt sikkert mandat). Valgerd Svarstad Haugland mistet KrF-mandatet fra Akershus i 2005 og forsvant med dét ut av norsk politikk. Hennes håndtering av Medhaug-saken i 2003 ble sterkt kritisert, og kan ha vært en viktig årsak til at hun ikke ble gjenvalgt til Stortinget. (http://pub.nettavisen.no/nettavisen/nettpaasak/article304005.ece) Utdanning og annen yrkespraksis. Valgerd Svarstad Haugland er utdannet lærer fra Alta lærerhøyskole 1975–1979, og har mellomfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og grunnfag i kristendom fra Menighetsfakultetet. I tillegg til en lang rekke verv i KrF har hun jobbet som lærer ved tre ulike ungdomsskoler, og vært daglig leder for Kristelig Folkepartis Kvinner 1989-1991. I 2006 ble hun ansatt som kirkeverge i Oslo. Hun var nestleder i NRKs styre fra 2006 til 2010, og er fra 2011 styreleder i stiftelsen Antidoping Norge. Annet. Haugland ble kommandør av St. Olavs Orden i 2004, etter fire års tjeneste som statsråd. I forbindelse med landsmøtet til Kristelig Folkeparti våren 2007, ble Valgerd Svarstad Haugland foreslått som nytt æresmedlem av partiet, men takket nei med den begrunnelse at det var «for tidleg». I april 2011 takket hun imidlertid ja til samme forespørsel, og ble utnevnt til nytt æresmedlem i KrF sammen med partiveteran Kåre Gjønnes. Hun fikk i 2003 Bjellesauprisen fra FONO for «uredd håndtering av de kommersielle rikskanalene og for å ha tatt norsk musikkproduksjon på alvor». Valgerd Svarstad Haugland fikk sin politiske biografi i Olav Kobbeltveits bok "Valgerd: eit portrett" i 2004. Varians. Varians er et mål på variasjon. Teoretisk varians. "Teoretisk varians" er et mål på den underliggende variasjonen i en statistisk fordeling. Teoretisk varians noteres ofte som formula_1. For en stokastisk variabel formula_2 er variansen definert som der formula_4 er forventning. Varians er altså forventet kvadratavvik fra forventningen. Dersom det er flere varianser involvert i et uttrykk eller en utledning, er det normalt å notere den teoretiske variansen til formula_2 som for eksempel formula_6 for å vise hvilken variabel variansen refererer til. Empirisk varians. "Empirisk varians" er et mål på variasjonen i et utvalg fra en statistisk fordeling. Den empiriske variansen er et estimat av den teoretiske variansen. Empirisk varians noteres ofte som formula_7. Den mest vanlige estimatoren for varians er der formula_9 er hver observasjon og formula_10 er gjennomsnittet av de formula_11 observasjonene. Dersom det er flere varianser involvert i et uttrykk eller en utledning, er det normalt å notere den empiriske variansen til formula_2 som for eksempel formula_13 for å vise hvilken variabel variansen refererer til. I praksis regnes variansen ut ved at en først regner ut gjennomsnittet av av alle observasjonene, deretter legger du sammen kvadratene av forskjellen mellom hver observasjon og dette gjennomsnittet. Denne summen deles på tallet som er én mindre enn antall observasjoner. Dersom du derimot kjenner hele populasjonen, kan du regne ut den virkelige variansen (altså ikke et estimat) ved formelen Egenskaper. Den positive kvadratroten til variansen er standardavviket. På mange kalkulatorer og i de fleste regneark (f.eks. OpenOffice Calc) vil det være en egen funksjon til å regne ut begge disse verdiene. Dersom formula_15 og formula_16 er to vilkårlige konstanter og formula_2 er en stokastiske variabel gjelder West Bromwich Albion FC. West Bromwich Albion Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1878, og var en av tolv klubber som startet The Football League i 1888. «The Baggies», som er kallenavnet til West Bromwich, spiller hjemmekampene sine på The Hawthorns i West Bromwich. Byen West Bromwich ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, rett nordvest for Birmingham. Historie. Klubben ble grunnlagt av arbeidere fra Salter's Spring Works i West Bromwich i november 1878. Engelske landslagsspillere. Siden klubben ble stiftet i 1878 har West Bromwich hatt 41 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 188 kamper, og scoret 32 mål for England. I 177 av kampene har spilleren fra West Bromwich vært med fra start, og i 2 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte West Bromwich på klubbnivå. Eksterne lenker. England Will Oldham. Will Oldham (født 24. desember 1971 i Louisville, Kentucky) er en amerikansk låtskriver. Han har utgitt plater under sitt eget navn, samt under navnene "Palace Music", "Palace Brothers" og "Bonnie Prince Billy". Diskografi. Oldham, Will Oldham, Will Wicca. Wicca er en paganistisk religion som har flere ulike retninger og tradisjoner. Den mest kjente retningen, "gardneriansk wicca", ble grunnlagt av Gerald Gardner (1884–1964) tidlig på 1960-tallet. Gardner hevdet å ha blitt innviet i en overlevende heksereligion i 1939, men det regnes som mer sannsynlig at Gardner grunnla denne religionen selv. Gardner var innviet i ordenen O.T.O, som ble ledet av Aleister Crowley, og gardneriansk wicca bygger på mange av ideene til Crowley. Mye av det skriftlige materialet tilskrives også Gardners prestinne, Doreen Valiente. Tradisjoner. Gardneriansk wicca er en initiatorisk religion, det vil si at man må bli innviet av en som allerede er innviet. Den er til en viss grad hierarkisk: man opererer med 3–4 grader av innvielse, og bare de som har 2. grad eller høyere kan innvie nye. Ingen kan innvie noen til en høyere grad enn de selv besitter. Innvielsen skjer fra mann til kvinne og omvendt. Man innvies til heks og prest/prestinne. Alle som er innviet er således prester eller prestinner, og det forventes at man praktiserer alene, og hvis mulig i et coven. Ved innvielse skal den nye heksen skrive av en skyggebok som sies å være en overlevering av Gardners egen skyggebok. Enkelte gardnerianske coven har seremonier som blir praktisert i nakenhet. Dette er fordi man ønsker å komme så nær naturen som mulig. På samme måte er det mange som kun velger å gå barfot under ritualer. De fleste, hvis ikke alle, retninger innen wicca stammer fra gardneriansk wicca på én eller annen måte. Den andre store retningen er alexandrisk wicca, som ble startet av Gardners elev, Alex Sanders (1926–1988). Alexandrisk wicca er mer seremonirettet, og praktiserer vanligvis ikke nakenhet. Noen tradisjoner innen moderne wicca bruker elementer fra både alexandrisk og gardneriansk wicca. Noen finner frem til at de ikke vil tilhøre "en" spesiell retning, og føler at det blir feil. Derfor plukker de litt fra alt og tar til seg det som de føler er det mest riktige, uansett hvor det måtte komme fra. Slike wiccanere kalles eklektiske. Mange eklektiske wiccanere velger å være solitary, det vil si at de praktiserer religionen helt på egen hånd. Til forskjell fra mange andre religioner sier ikke Wicca at det er den ene og eneste veien for alle, og driver ikke kampanjer mot andre religioners tradisjoner. Wicca oppfordrer den frie tanke, kreativitet, individualisme, og personlig, spirituell vekst. Det er en feiring av årstidenes syklus og av livet. Wicca oppfordrer til respekt for alt levende. Selv om det guddommelige blir sett på som den eneste ene i wicca, ses det guddommelige selv som delt i to, mannlig og kvinnelig, Gudinne og Gud. Innenfor forskjellige coven og tradisjoner kan vektleggelsen på Guden og Gudinnen variere, men alle tradisjoner mener at for at det skal være en helhet i det guddommelige, må det omfatte både maskulint og feminint. Å tilbe bare en av disse aspektene vil skape ubalanse. Den store gudinnen og Den hornede guden. Gudinnen er ofte beskrevet som trippel eller tredelt, og hennes aspekter som Jomfru, Mor og Vis kvinne eller Volve blir assosiert med månens aspekter: voksende, full og ebbende. Hun er kjent ved flere navn, som Aradia, Arianhrod, Bride/Brighid, Cerridwen og Diana. Bakenfor de ulike aspektene ligger alltid den varige essensen av det guddommelige feminine. Wicca og andre paganistiske tradisjoner tilber Gudinnen. Gudene de tilber tar form av idealer tilbederne streber etter. Den hornede guden er for wiccanere et viktig bilde for å forstå menneskelig natur. Denne eldgamle guddom som er dyr, menneske og gud, symboliserer det som mennesker må strebe etter, harmoni mellom de tre aspektene av menneskets natur. Som Gudinnen er Guden tilbedt ved mange navn, som Herne, Cernunnos og Karnayna, men alle navnene har samme roten: hornèd. Hovene symboliserer at han er i kontakt med naturens verden, mens hornene hans er tegn på guddommelighet, i det at de strekker seg mot stjernene. Hekser. I tillegg til å gå inn i et presteskap, blir de som innvies i Wicca også innviet som hekser. Hekser praktiserer det som er kjent som «håndverket» eller «The Craft», en tradisjon av gammel visdom og kunnskap. Ordet «heks» har mange negative konnotasjoner. Det fører ofte med seg frykt, og mange ser på heksekunst/heksehåndverk og «svart magi» som det samme, en oppfatning wicca ikke deler. Tradisjonelt blir hekser regnet for å ha spesielle evner, men de fleste mennesker som går inn i wicca har ikke større evner innenfor klarsyn og magi enn en hvilken som helst annen person, og dette er heller ikke nødvendig. Kapasiteten til en vanlig person er heller ikke viktig når det gjelder læringsprosessen. Wicca handler om å utarbeide og utvikle sinnet og sjelen. Merkedager. I wicca æres gudene på åtte viktige fester eller sabbater gjennom året. Gudene æres også månedlig på måneriter som kalles esbater. Wicca har ingen hellige skrifter, slik som man i kristendom, islam og jødedom har Bibelen, Koranen og Toraen. Wicca lever derimot etter The Wiccan Rede, som har følgende læresetning: «Gjør hva du vil, så lenge det ikke skader deg selv eller andre». (en:"An it harm none, do what ye will")" Wegner. Wegner er en norsk slekt av prøyssisk opprinnelse. Den kom til Norge i 1823 med generalkonsul og godseier Benjamin Wegner, som i egenskap av deleier og nyutnevnt generaldirektør for Blaafarveværket bosatte seg i landet. Benjamin Wegner var gift med Henriette Seyler, datter av den hamburgske senatoren Heinrich Seyler. Disse hadde sønnene byfoged Johann Ludwig Wegner, gift med Blanca Bretteville, datter av statsråd Christian Zetlitz Bretteville, grosserer Heinrich Benjamin Wegner, gift med Henriette Vibe, og høyesterettsadvokat George Mygind Wegner. Fra Heinrich Benjamin Wegner nedstammer den nålevende slekten, som bl.a. inkluderer Bergens tidligere politimester Rolf B. Wegner, sønn av sorenskriveren av samme navn. Wilhelm Frimann Koren Christie. Wilhelm Frimann Koren Christie (født 7. desember 1778 i Kristiansund, død 10. oktober 1849 i Bergen) var en norsk jurist og politiker som var et medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll og siden medlem av Stortinget. Ti år gammel ble han sendt til Bergen for å gå på Latinskolen, og 16 år gammel ble han student i København, der han fem år senere tok latinskjuridisk embetseksamen (cand.jur.) i 1799. Han var sekretær i det danske kanselli 1801–08, og vendte tilbake til Bergen 30 år gammel i 1809, som sorenskriver i Nordhordland. Han møtte som første representant fra Bergen, «Bergen byes deputerede», til Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai, 1814. Han var formann i komiteen under forhandlingene med Sverige, og har fått hovedæren for bevaringen av Norges selvstendighet i unionen. Han hørte til selvstendighetspartiet. Christie tilhørte «Quodlibet», en krets av ledende menn med politiske og litterære interesser. I mars 1814 holdt disse flere debattmøter over selvstendighetsspørsmålet og planene om en norsk grunnlov. Christie deltok ivrig og gjorde seg, som Peter Motzfeldt, til talsmann for en konstitusjonell styring etter amerikansk, engelsk og fransk mønster. Han møtte på Stortinget for Bergen i 1815-16 og 1818, størsteparten av tiden som stortingspresident, der han bidro til å innføre en stabil konstitusjonell praksis. I 1815 ble han utnevnt til stiftamtmann i Bergen, men søkte permisjon i 1823 og deretter avskjed i 1825 pga. sykdom. Fra 1828 til sin død var han tollinspektør i Bergen. Han var også medlem av Bergen bystyre fra 1837 til 1841, og deltok i opprettelsen av "Bergen Sparebank", der han var styreformann i flere år. Han har fått æren som en av Bergen Museums grunnleggere, etablert i 1825. Han var formann for museet i alle år frem til sin død. Foran museets hovedbygning står det en stor statue av ham og skuer nedover gaten som bærer hans navn. Denne statuen, kalt Christiestøtten, ble avduket 17. mai 1868, og var den første portrettstatue som ble oppført i Norge. Han grunnla også Christieparken ved Brann stadion der Christie mølle idag er gjegoppbygget som et minnesmerke over ham. Verdens helseorganisasjon. Verdens helseorganisasjon (engelsk "World Health Organization", WHO) ble etablert 7. april 1948, og er et organ under FN. Organisasjonen har hovedkvarter i Genève i Sveits, men også seks regionalkontorer med en viss selvstendighet. Det europeiske regionalkontoret er lokalisert i København, Danmark. Verdens helseorganisasjon har 193 medlemsstater. Organisasjonens formål er å sørge for en høyest mulig levestandard for verdens befolkning. WHOs generaldirektør er Margaret Chan. Tidligere norsk statsminister Gro Harlem Brundtland var generaldirektør 1998–2003. XML. XML (Extensible Markup Language) er et universelt og utvidbart markeringsspråk og en forenklet videreføring av SGML. XML er et verktøy for deling av strukturerte data mellom informasjonssystemer, særlig over internett. XML brukes imidlertid også til koding av dokumenter og som kommunikasjonsmiddel mellom ulike informasjonssystemer og dataformater. Filformatet.xml organiserer data i en hierarkisk struktur. Formatet er et vanlig tekstformat, leselig for mennesker, der "merker", eller "tagger", gir informasjon om hva innholdet er. Spesifikasjonen av XML, som gis ut av W3C, fastsetter et metaspråk som andre språk kan defineres ut fra. De eksakte kravene til et konkret språk som bygger på XML fastsettes av en DTD eller et XML-skjema. Noen kjente språk som bygger på XML er RSS, XHTML, MathML og Scalable Vector Graphics (SVG). Syntaksregler for XML. Et XML-dokument er vanligvis en tekstfil med en Unicode-basert tegnkoding som UTF-8 eller UTF-16, selv om en annen tegnkoding (f.eks. ISO-8859-1 eller ASCII) alternativt kan brukes. Til forskjell fra f.eks. HTML er XML helt avhengig av struktur, innhold og korrekthet for å kunne håndteres effektivt. Gode valg av elementnavn gjør at en kan bygge inn semantikk (mening) i dataene som en del av strukturen. Dette gjør at XML-dokumenter enklere kan forstås av mennesker, samtidig som de er prosesserbare av dataprogrammer. Elementnavnene kan brukes for alle mulige matoppskrifter, mens det aktuelle innholdet (instansen) uttrykker en brødoppskrift. Ved å gi logiske navn til elementer og attributter blir det lettere for andre å forstå XML-dokumentet uten å ha lest Et XML-dokument som er velformet og i tillegg oppfyller kravene i et tilknyttet XML Schema-dokument eller en DTD, kalles "gyldig" (engelsk: valid). Slike valideringsdokumenter for XML kalles på norsk "XML-skjemaer" (eng. "XML schema").(liten s). Skjemaspråk. Før de generelle databeskrivelsesspråkene som SGML og XML kom, måtte programvareutviklere definere spesielle filformater eller minispråk for å utveksle data mellom programmer. Dette krevde videre utvikling av spesiell lese- og skrivekode XMLs regelmessige struktur og strenge syntaksregler gjør at programvareutviklere kan bruke standard kode for lesing og skriving. Og ettersom XML har sitt datamodellorienterte rammeverk for utvikling av anvendelsestilpassede språk, kan utviklere begrense seg til å utvikle høyt abstraherte beskrivelser veltilpasset for sine data. Et XML-skjema er en beskrivelse av en gitt type XML-dokument som uttrykker innhold og begrensninger som går videre i forhold til det som er definert av XML som sådan. Et antall standard og spesialtilpassede skjemaspråk er blitt utviklet for å formaldefinere slike beskrivelser. Noen av disse er XML-baserte selv. Det finnes mange godt utprøvde verktøy for å validere XML-dokumenter mot et XML-skjema, slik at innholdet følger de begrensninger som ligger i skjemaet. De blir også brukt i XML-behandlingsprogrammer til å gi løpende Et nyere skjemaspråk, beskrevet av W3C som etterfølgeren til DTD-er, kalles rett og slett XML Schema, og refereres gjerne som "XML Schema Definition" (XSD). XSD har langt sterkere uttrykksevne enn DTD til å beskrive XML-språk. Dessuten bruker XSD et XML-basert format som gjør det mulig å anvende XML-verktøy til å prosessere XSD-dokumenter. Det er også mulig å lage et XML Schema-dokument for språket selv (hvilket også er gjort). Et annet populært skjemaspråk er RELAX NG. Det ble opprinnelig standardisert av OASIS og er nå også en ISO-standard som del av DSDL). RELAX NG har to hovedretninger for syntaksen, en som er XML-basert og en kompakt variant som ikke bruker XML. Den kompakte syntaksen sikter mot å øke lesbarhet og skrivbarhet, mens siden det finnes en veldefinert måte å oversette kompakt syntaks til XML-syntaks og tilbake igjen, har en ikke mistet fordelen med å kunne bruke standard XML-verktøy. RELAX NG har en mer kompakt definisjon, noe som gjør den lettere å implementere enn XSD. Noen skjemaspråk beskriver ikke bare strukturen til et gitt XML-format, men tilbyr også noen enkle muligheter for å prosessere individuelle XML-filer som følger formatet. Både DTD og XSD har denne evnen. De kan for eksemple forsyne XML-dokumenter med default-verdier. I RELAX NG har en bevisst unnlatt å tilby slike egenskaper. Visning av XML på Internett. Extensible stylesheet language (XSL) er et tillegg til XML som gjør det mulig å beskrive visuelle egenskaper som deklarerer at det navngitte XSLT-stilarket skal brukes for å transformere XML-dokumentet til HTML. Denne prosessen kan både foregå på webtjeneren og i nettleseren. Et XML-dokument kan også fremvises direkte i noen nettlesere slik som Internet Explorer 5 eller Mozilla med presentasjonsspråket CSS. Denne prosessen er pr. mars 2004 fortsatt ikke stabil i de nevnte nettleserne. I andre nettlesere, som Opera, fungerer dette greit. Vær oppmerksom på at dette avviker vesentlig fra HTML sin måte å referere til et stilark på, som bruker codice_9-elementet. Spesielle anvendelser av XML finnes i det grafiske filformat SVG og et IM-system kalt Jabber. En XSL-prosessor kan brukes for å vise en XML-fil på skjerm eller utskrift. XSL er egentlig beregnet på å lage PDF-filer. XSLT brukes til å oversette XML til andre formater – XHTML, andre varianter av XML, eller et vanlig tekstformat. Tolking av XML. XML kan brukes til å organisere data i en hierarkisk struktur. XML er svært fleksibelt og kan derfor tolerere at dataene er irregulære og ufullstendige. Man snakker om "semi-strukturerte" data. XPath er et språk som brukes til å velge ut elementer i et XML-dokument ved at den tolker XML-dokumenter som trær av noder. XPath kan navigere gjennom disse nodene og bruke logiske operatorer og funksjoner på dataene som ligger i dokumentet. XQuery er et spørrespråk som brukes på XML-data. XQuery kan brukes til kommunikasjon mellom nett og databaser og er sammen med XML et skritt i retning av det semantiske nett, som er en av visjonene til W3C. Tanken er at informasjon i XML-dokumenter i større grad merkes med innhold, slik at det er lettere for informasjonssystemer å søke opp og sammenligne aktuell informasjon. Prosessering av XML-filer. API-ene (Application Program Interface) mest brukt for prosessering av XML-data via et programmeringsspråk er SAX og DOM. SAX brukes for sekvensiell prosessering, mens DOM brukes for uthenting av enkeltverdier. En annen type XML-prosesserende API er databinding, hvor XML-data gjøres tilgjengelig som en strengt typet datastruktur for et programmeringsspråk, i motsetning til DOM. Eksempel på et slikt databindingssystem er Java Architecture for XML Binding (JAXB) og Strathclyde Novel Architecture for Querying XML (SNAQue). Den innebygde filformatet for OpenOffice.org og AbiWord er XML. Deler av Microsoft Office 11 vil også være i stand til å redigere XML-filer ved hjelp av et brukergitt schema (ikke DTD). Det finnes et titall andre XML-editorer. XML-versjoner. Den siste XML-versjonen er 1.1 (4. februar 2004). Spesifikasjonen til den første versjonen, XML 1.0, er nå revidert for tredje gang. XML 1.0 og XML 1.1 er ulike i forhold til krav til tegn som kan brukes i elementnavn, attributtnavn o.l.: XML 1.0 tillater bare tegn som er lovlige Unicode 2.0. Dette inkluderer de fleste «world scripts», men utelukker «scripts» som kan brukes i senere versjoner av Unicode, som mongolsk, kambodsjansk, amharisk, burmesisk, etc. XML 1.1 har begrensninger bare når det gjelder visse styretegn, hvilket innebærer at alle andre tegn kan brukes, selv om Unicode-standarden vokser eksponensielt. Det bør nevnes at begrensningen som er til stede i XML 1.0 bare gjelder element- og attributtnavn (komponentnavn). Både XML 1.0 og XML 1.1 tillater alle Unicode-tegn i selve innholdet. XML 1.1 er derfor bare nødvendig dersom du ønsker å bruke Unicode i komponentnavn. Andre mindre endringer mellom XML 1.0 og XML 1.1 er at styretegn nå tillates bare om de inngår i en escape-sekvens. To spesielle formfeed-tegn, som må behandles som «whitespace», er inkludert. Alle XML 1.0-dokumenter er lovlige XML 1.1-dokumenter, med ett unntak: XML-dokumenter som erklærer seg selv som ISO-8859-1-kodet, som betyr CP1252-kodet, kan nå være ulovlig. Dette er fordi CP1252 bruker styretegnblokker av ISO-8859-1 for spesielle tegn, som €, Œ, og ™. XML 1.0-dokumenter som deklarerer CP1252-koding vil likevel være gyldige. Det snakkes også om XML 2.0, selv om det gjenstår å se om det noensinne dukker opp. XML-SW (SW for skunk works), skrevet av en av de opprinnelige utviklerene av XML, inneholder noen forslag til en XML 2.0-versjon, f.eks. at DTD ikke lenger skal være tillatt, samt integrasjon av navnerom, XML Base og XML Information Set inn i hovedstandarden. Yrke. Et yrke eller erhverv er et arbeid eller spesialisering som en person lærer seg og jobber med en lengre tid, tross bytte av arbeids- eller oppdragsgiver. Før regulerte man tilgangen til mange yrker, men nå er de fleste yrker frie. Fagforeninger, profesjonelle sammenslutninger og faglige interesseorganisasjonr er ofte forknippet med visse yrker. Man deler inn yrker i noen få kategorier, som håndverksyrker, tjenestemenn osv. Valg av yrke og utdannelse er vanligvis den største investering et menneske gjør. Zoologi. Zoologi - læren om dyreriket - et et omfattende fag Zoologi er læren om dyr, og utgjør dermed et av biologiens fagområder. Ordet er avledet av gammelgresk ζῷον ("zōon" – dyr) og λόγος ("logos" – kunnskap). Kunnskap om dyr er trolig en av de eldste kunnskapene menneske har, men ble først formalisert som et fag med med opplysningstiden. Som med de øvrige biologiske fagene skjøt zoologien virkelig fart med Carl von Linnés klassifiserin i Systema naturæ. Med Charles Darwins Artenes opprinnelse fra 1859 fikk zoologien en teoretisk underbyggning som har preget zoologi og de øvrige biofagene siden. Se også Norsk Zoologisk Forening Zoroastrisme. Zoroastrismen, zarathustrismen eller parsismen er en reformering og videreutvikling av gammel iransk religion. Senere zoroastrisme henter også idéer fra jødedom og kristendom. En regner med den oppstod på 600-tallet f.Kr. i sentralasia (den tidens Persia, idag Iran). Stifteren av religionen. Stifteren av religionen het Zardtosht ("Zardt"=gyllen, "tosth"=stjerne). På gresk kalles han Zoroaster, derav det vesterlandske navnet på religionen Zoroastrismen. Navnet Zarathustra er dog det vanligste. Den ny-zarathustraeiske bevegelse mazdaznan regner at han levde for 6000 år siden, men dette er myter uten historisk belegg. De fleste regner at han levde ca år 600 før Kristus, noen strekker det tilbake opp til 1000 f. Kr, mens andre tror at han kan ha levd nært opp til det syttende århundret f.Kr. En regner med at bare gathaene inneholder noenlunde autentisk materiale om denne profeten. Det antas at han virket i Østiran. Mye tyder på at Zarathrustra satte seg i transe ved hjelp av rusmidler. Han ble av sine disipler kalt den første som har tenkt, sagt og gjort det gode og den første åpenbarer. Og amesha spentaene har utpekt ham til å rettlede og dømme verden. Hans navn ble lenge senere legendarisk også blant andre folk som jøder og syrere, og han ble betraktet som en vismann en tradisjon, og som en demigud i andre tradisjoner. Han ble av mithrasmytene ansett som mysterienes stifter. En antar at Zarathustra var en skarp motstander av den gammeliranske religion med dens urkonge Yima, okseslakting og dyrking av rusdrikken – «evighetsdrikken» haoma. En tror videre at han fjernet gamle gudenavn og erstattet dem med mer abstrakte amesha spentaene. Han begynte i følge egne utsagn som ung å få åpenbaringer av Ahura Mazdah (eller Ohrmazd), som var navnet på guden i hans reformerte nye religion. Disse samtaler og konversasjoner, liksom Zarathustras problem med å lære ut religionen, beskrives i Gathas, en del av Avesta, den hellige skriften. Zarathustras lære er dualistisk med et motsetningsforhold mellom sannhet og løgn, mellom godt og ondt, mellom lys og mørke. Under Ahura Mazda finnes to ånder: Spenta Mainyu og Angra, respektivt den gode og den onde ånden. Gjennom sine tanker, sine ord og sine handlinger velger mennesket mellom disse to motsetningene. Avhengig av hvordan menneskene lever havner de etter sin død i paradiset eller helvetet. Religiøse skrifter. De religiøse hovedskriftene er samlingen Avesta, hvorav Gathaene er de eldste og mest autentiske i forhold til «ren» Zarathruisme, men vi har også senere kommentarer i Pehlesskriftene. Den opprinnelige Avesta skal ha inneholdt 21 bøker, men dagens samling har bare en fjerdedel av den hva en brukte i de zoroastriske grupperinger på 900- og 1000-tallet. De 21 bøkene kan deles i tre avdelinger. Den første og mest ærverdige omhandler den usynlige, åndelige tilstand. Den tredje omhandler loven, den synlige og stofflige. Den andre gruppen omhandler det hellige ord, og inntar en formidlende stilling mellom de andre, jamfør Aurkust bind 1, side 90. Bak dette ligger forestillingen om en gud som først skapte verden i åndelig form og deretter overførte den til en stofflig form. Den fysiske verden har «steget ned» fra den åndelige, og skal igjen gjenforenes med den. Den endelige skriftlige fiksering av Avesta skjedde i Khosrav Anòsirvàns regjeringstid (531-578) med et alfabet spesielt dannet for dette. Med kanoniseringen får vi en ortodoksi med brodd mot kristendom, jødedom, manikeisme og mazdakisme. men den første samlingen av Avesta under kong Saphur 2 inneholdt en rekke zervanittiske legender. Disse ble rensket ut i den endelige kanon, men mye levde videre i religionen likevel, blant annet i pehleviskriftene. Gudelære. Ahura Mazda ble sett på som ildvesen og han er den øverste gud. Vi finner et dualistisk verdensbilde, med fokus på kamp mellom det gode og det onde. Den gode og onde gudeleder er tvillinger som har skapt og valgt hver sin verden. Nabofolkenes guder ble også plassert som demoner. Ahriman – demonenes leder – blir plassert i jordens indre, eller i avgrunnen, med mål om å utrydde alt liv på jorden, hele Ahura Mazdas verden. Den tredje gatha sier indirekte at Ahura Mazda er far til disse urtvillingene, og at han dermed har i seg motsetningene mellom godt og ondt. Religionen er polyteistisk med mange guder, og har to urånder Asha og Arihu. Men noen skrifter antyder og monoteistiske trekk i den forstand at en operer med en øverste gud som begge disse egentlig går ut fra / er ytringer av. En ser spor av tenkning om at de forskjellige gudene bare er manifestasjoner (utstrømninger) eller aspekter av den øverste gud; Ahura Mazda. De er beskyttere av hvert sitt område som metaller, ect. Disse "hellige udødelige", amesha spentaer, er Vohu Manah (den gode tanke/ånd), Asha(den rette ordning), Khsahaothra (herredømmet/riket), Armaiti (det riktige sinnelag), Haurvata (sunnhet og velferd) og Ameretat (udødelighet). Sraosha kommer også av og til inn som en syvende, slik at en får en syvhet. Sraosha betyr lydighet og var en prestegud som ordnet med ofringer, beskyttet Mazdas skapninger mot demoner og ikke minst han kjempet mot uhyret Ashema Daeva, begjærets djevel. Han er gudenes sendebud og også sjelefører. Gudesystemet er nok overtatt fra gammeliransk religion av Zarathustra. Vi ser at Mithra ikke er med her, men som nevnt ble han sentral senere. I yngre Avesta regnes han med til en gruppe lavere guder, de tilbedelsesverdige. Vi finner også en tro på fravasier som både ble forstått som fedreånder og preeksistente himmelske vesen som fungerte som skytsengler. Forferdredyrking var, i likhet med gammel indisk religion sentralt, og vi finner igjen skikker som at en lager et hull i veggen for å bære ut den døde hos begge. Den viktigste urmenneskeskikkelsen i Iran (og urkongen) var Yima, Vivahvants sønn. Denne er identisk med den indiske Yaman, sønn av Vivasant. Begge navn betyr tvilling, men skikkelsene har utviklet seg forskjellig. Yima var urkongen, mens Yama var først og fremst hersker i dødsriket. Kongen i Iran var for øvrig i likhet med Yima, også konge over kosmos. Det ble forventet at han skaffet fruktbarhet, fred og godt vær. Anedyrkelsen førte her, som i Hellas til dyrking av heroer. Vi fikk veldig raskt en synkretistisk utvikling hvor Gathaenes religionsform blandet seg med den gamle folkereligionen, og folkereligionsens guder kom til heder igjen – men nå sammen med Amesha spentaene og med Ahura Mazda som den høyeste gud. For øvrig viser det seg å være nær sammenheng mellom gammeliransk og indisk religion, hvor blant annet mange av gudenavnene er identiske. Som en språklig parentes: I gammel indisk religion er asura en ond ånd og daeva en god ånd, mens det er akkurat motsatt i iransk religion. Vi finner og at Zoroastrismen etter hvert låner mange formuleringer fra kristendom som betraktninger rundt en trehet og omtale av Mazda som den hellige ånd. Økonomi. Penger blir ofte sett på som fokuset for økonomifaget og brukes derfor ofte som et symbol, mens økonomer i virkeligheten bruker penger som verdimål som representerer de psykologiske og fysiske fenomenene som faget egentlig studerer. Økonomi er et ord av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdning. En "økonomi" er en enhet av en viss størrelse, hvor det foregår produksjon og fordeling, som for eksempel en kommune eller et land. Man skiller geografisk mellom global økonomi, nasjonaløkonomi og kommuneøkonomi, og man skiller politisk mellom markedsøkonomi, planøkonomi og deltagerøkonomi. I slike sosiale systemer skjer produksjon, handel, fordeling og forbruk av ressurser i et samkvem mellom samfunnets individer, husholdninger, bedrifter, ulike myndigheter, og med utlandet. Som fagdisiplin er økonomi, også kalt samfunnsøkonomi eller sosialøkonomi, læren om hvordan knappe ressurser og verdier fordeles mellom mennesker, husholdninger og bedrifter i et samfunn, samt hvordan de samme aktørene skaper verdier gjennom effektiv bruk av knappe ressurser. Samtidig er økonomi en atferdsvitenskap som studerer hvordan mennesker og bedrifter fatter beslutninger om verdiskaping, sparing eller forbruk. Direkte fra det etymologiske opphavet brukes videre adjektivet økonomisk for å beskrive at en person, en husholdning eller en bedrift bruker sine ressurser effektivt. Ordet kan også brukes om effektiv ressursutnyttelse generelt, for eksempel om en idrettsmanns økonomiske bevegelser – at han utnytter sin energi effektivt for å nå målet. Aristoteles skilte mellom økonomi (oikonomia) og krematistikk, «berikelseskunst». Økonomisk virksomhet. Økonomisk virksomhet er i realiteten et begrep for produksjonsvirksomhet, det vil si utnyttelse av ressurser, arbeidsinnsats og kunnskap for å skape verdier som dekker behov. Ressursbruken kan studeres gjennom verdibegreper som er representert gjennom penger. Verdiskapingen -- nettoproduksjon i form av overskudd -- eller bruttoproduktet i bedriften måles som omsetning, mens det for et helt samfunn måles som bruttonasjonalprodukt (BNP). Effektivitetsvekst i produksjonen kan skyldes ny teknologi. BNP måles som verdiskaping per innbygger (BNP el. brutto nasjonalprodukt per capita). Økt produksjon per capita er det samme som økonomisk vekst. Gjennom historien har mennesker produsert varer gjennom jakt, håndverk, jordbruk og industri, samt tjenester gjennom handel og andre former for tjenesteyting. Primærnæringer eller råvareproduksjon er samlebetegnelsen for høsting og produksjon av naturlige ressurser fra jorda, skogen og havet – det vil si jordbruk og fiske. Gruvedrift kan regnes til primærnæringene eller til industrien, som er en sekundærnæring. Dette begrepet innebærer at produksjonen er en videreforedling og omforming av de primære råvarene. All tjenesteyting til forbrukere og bedrifter karakteriseres som tertiærnæringer, og inkluderer f. eks. finansielle tjenester, helsesektoren og underholdningsbransjen. Økonomiske systemer. "Utdypende artikkel om økonomisk tenking, se: Økonomisk idehistorie." Historisk utvikling. I primitive samfunn skjer fordelingen av produkter og andre ressurser gjennom direkte bytte, hvor mennesker utveksler gjenstander av antatt lik verdi direkte med hverandre. I en slik bytteøkonomi vil all utveksling av produksjonsoverskudd skje på stedet, og det er vanskelig å utsette forbruk og samle opp overskudd (kapital) for framtidig behov. Introduksjonen av pengeøkonomi i oldtiden gjorde det mulig å samle opp kapital for investering i offentlige anlegg, eller for utøvelse av privat ressursmakt gjennom ansettelse eller kjøp av andres tjenester. Men fortsatt forutsatte bytte nesten alltid en direkte sosial relasjon mellom de involverte, og handel over store avstander skjedde oftest i en lengre kjede. Først med handelseksplosjonen under renessansen ble oppsamlingen av kapital i byene så stor at det ble mulig å utsette forbruk og investere i stor skala. Det oppstod moderne banker som finansierte ulik virksomhet uavhengig av personlige relasjoner mellom de involverte. Utviklingen startet i Italia i senmiddelalderen, og spredte seg til Flandern, Tyskland, Nederland, og fra 1485 til England. Den katolske kirken oppga sitt moralske forbud mot rente (åger), og privat kapital bidro til å finansiere oppdagelser og kolonisering, kriger og infrastruktur. Under kapitalismen ble etter hvert de mulige gevinstene og vekstmulighetene så store at stadig flere involverte fikk en egennytte av gjensidig tillit, overholdelse av avtaler, og langiktig planlegging av sine økonomiske handlinger. Adam Smith fastslo på moralfilosofisk grunnlag at hangen til å bytte og ønsket om å holde avtaler og var "naturlige" tilbøyeligheter hos mennesket. Men fortsatt var den økonomiske politikken kalt merkantilisme lite fokusert på handel, og mer opptatt av å fremme innenlands håndverk- og industriproduksjon på bekostning av importvarer. Kolonitiden i Amerika, Asia og til sist Afrika skapte for alvor en global økonomi, hvor varebyttet over store avstander fikk et mye større omfang. Konkurransen om handel, kolonier og markeder formet nasjonalstatene og den gryende nasjonale, økonomiske politikken. Merkantilismen fra 1500-tallet gikk ut på å opprettholde størst mulig handelsoverskudd og samle opp kapital, spesielt representert gjennom sølv og gull. Den norske økonomen Erik S. Reinert mener at denne politikken – som England under Henrik VII fra 1485 – i praksis stimulerte framveksten av industri og skapte innovative synergier mellom bransjer beskyttet mot importkonkurranse, inntil den hjemlige industrien kunne konkurrere med andre lands produkter. Reinerts hovedsyn er at europeiske land taklet internasjonal konkurranse først etter en industribyggingsfase preget av bevisst proteksjonisme. Denne proteksjonismen ble i Europa erstattet med bølger av frihandel både på 1840-tallet og 1870-tallet. Men yngre stater var ofte svært proteksjonistiske også gjennom 1800-tallet, dette gjelder ikke minst USA som ikke tok etter den britiske frihandelspolitikken på denne tiden. På 1800-tallet fulgte særlig Storbritannia teoriene om komparative fortrinn i produksjon og handel. David Ricardo formulerte et nytt grunnsyn – klassisk økonomi – som hevdet hvert land burde produsere og eksportere de varene som lot seg produsere mer effektivt enn i andre land, og importere det som lot seg produsere mer effektivt andre steder. Økonomifaget ble nå gradvis mindre produksjonsorientert og mer fokusert på handel og varebytte. Industrielle revolusjon. Mer effektiv produksjon av flere varer med mindre mengde ressurser, og spesielt produksjon med økende utbytte (skalafordeler), gir økonomisk vekst. Men i perioden forut for den industrielle revolusjon førte økt verdiskaping nesten alltid bare til en tilhørende vekst i befolkningen. Den økonomiske virksomheten hadde ofte avtakende utbytte og manglet skalafordeler eller synergier mellom bransjer. Levestandarden forble i praksis konstant i hele den forutgående perioden fram til omkring 1800, under den såkalte Malthusfella. David Ricardo og Thomas Robert Malthus observerte at samfunnet ikke latet til å komme seg ut av denne bedrøvelige tilstanden, og økonomifaget fikk tilnavnet "the dismal science". Først med den industrielle revolusjon gikk flere samfunn over i en fase hvor effekten av ny teknologi og kunnskap overgikk befolkningsveksten og skapte økonomisk vekst. Dette stimulerte liberalismen som politisk retning, et optimistisk menneske- og samfunnssyn som sier at markedskreftene ved fri pris-, lønns- og kapitaldannelse vil sørge for langsiktig vekst og velferd for alle. Med økonomisk vekst fulgte også skjev inntektsfordeling, og utnyttelse av arbeidernes stadig større avhengighet av lønnsarbeid i byene. For første gang i historien var også byttet av arbeidskraft blitt upersonlig og den enkelte disponerte ikke fritt resultatene av egen arbeidsinnsats. Den moralske og politiske avskyen dette vakte, ble formulert av teoretikere som Karl Marx, og mobilisert av arbeiderbevegelsen med krav om politisk reform eller revolusjon av makrforholdene i samfunnet. Politisk styring av inntektsfordelingen (sosialdemokrati) eller også selve produksjonen (kommunisme) har framstått som forsøk på å dempe eller fjerne de uønskede ulikhetene som oppstod i moderne kapitalisme. Den stagnasjonstendensen Malthus og Ricardo observerte forut for den industrielle revolusjon, trodde Marx (feilaktig) at også kjennetegnet den industrielle kapitalismen. I Sovjetunionen førte økonomen Jevgenij Preobrazjenskij spådommene til Marx videre med en teori om at kollektiv eiendom og organisering med planøkonomi ville gi mer effektiv produksjon enn kapitalismen gjorde, ved å fremme de enkelte kollektive eiernes resultatansvar og samarbeid. Depresjonen på 1930-tallet syntes en stund å gi ham rett, siden Sovjetunionens med sin handelsisolasjon helt unngikk virkningene av verdenskrisen. Men Tysklands nederlag i andre verdenskrig og det påfølgende rustningskappløpet gjorde det stadig klarere at markedsøkonomi med fri prisdannelse, eiendomsrett og etableringsrett skapte betydelig mer effektiv produksjon og ressursbruk enn planøkonomi. Erfaringene fra mellomkrigstiden ledet derimot fokus over på kapitalismens behov for regulering, og John Maynard Keynes formulerte en blandingsøkonomi hvor myndighetene gjennom en aktiv finans- eller pengepolitikk motvirker markedsøkonomiens tendens til å forsterke konjunkturer og kriser. Etterkrigstiden. Marshallhjelpen fra 1947 innebar at det totalt ødelagte Europa fikk investeringshjelp til reindustrialisering, og adgang til midlertidig å beskytte gjenoppbyggingen ved hjelp av proteksjonistiske handelshindre. Først på 1950- 1960-tallet ble frihandel igjen introdusert i Europa gjennom opprettelsen av EF og EFTA. Da Spania og Portugal ble demokratiske i 1975 fikk de en lengre tilpasningsperiode før de trådte fullt inn i EUs Indre marked. Samtidig gikk EU i spissen for å gi fattige land større markedsadgang i Europa, og på 1970-tallet startet en sterk industrialisering i Øst-Asiatiske land som satset på statlig-privat industrisamarbeid, økononmisk regulering og proteksjonisme, særlig Singapore, Japan, Sør-Korea og Taiwan. Den statlige reguleringen omfattet særlig styring av arbeidsmarkedet og investeringene. Etter Berlinmurens fall i 1989 inntrådte derimot en mer universell anerkjennelde av frihandel og liberalisering som strategi for både rike og fattige land, og Verdensbanken la etetrhvert stor vekt på at fattige land burde bygge ned statlig-pruvat industrisamarbeid, redusere budsjettunderskudd og proteksjonisme, og åpne opp sine markeder for direkte utenlandske investeringer og handel. En enestående vekstperiode fra 1945 til 1987, og bare regionale kriser fram til 2007, har også gitt næring for det ny-klassiske, optimistiske markedssynet i økonomifaget. Uregulert kredittgivning og usikret finansiering i USA og andre land ga derimot en finanskrise i 2008 som ser ut til å bli meget dyp, og har medført at enkelte økonommiljøer og stater igjen tar til orde for mer statlig regulering og kontroll med markedskreftene, i alle fall i finansmarkedene. Nyere økonomiske konsepter. I nyere tid har noen mennesker tatt til ordet for et system som baserer seg på ressursforvaltning av en sentral datamaskin fremfor penger, priser og sentralbankstyrt bankvesen, grunnen kan blant annet være misnøye med hvordan økonomien fungerer. Konseptet heter: Ressursbasert økonomi. Andre igjen som for eksempel presidentkandidat i valget i USA i 2012 kongressemedlem og medlem av United States House Committee on Financial Services Ron Paul vil ha tilbake gullstandarden som løsning på de økonomiske problemene. Økonomiske tyngdepunkt. Utviklingen av nye og mer effektive økonomiske systemer (produksjons- og fordelingsmodeller) er uløselig knyttet til framveksten av økonomiske tyngdepunkt. I de 10 000 årene som har gått siden den neolittiske revolusjonen med innføring av landbruk, hadde Asia en økonomisk lederrolle med størst produksjon og kapitaloverskudd i de 9000 første årene. Det asiatiske tyngdepunktet flyttet seg gradvis østover fra Mesopotamia til Kina, og så sent som på 1700-tallet hadde Asia fortsatt handelsoverskudd med Europa. Først de siste 1000 år har Europa dominert verdens teknologiske utvikling og hatt størst kapitaloverskudd, og bare i et par hundre år har Europa hatt en klart enestående økonomisk vekst (effektivitetsvekst) som atskiller seg fra Asias. Forskyvningen av økonomisk tyngdepunkt kan skyldes nye oppfinnelser (Flandern og Italia i middelalderen, England på 1800-tallet), politisk utvikling (Tysklands samling i 1871), eller midlertidig militær dominans (USA i etterkrigstiden). Med globaliseringen synes det å være et trekk at verden har flere, samtidige økonomiske tyngdepunkt (multipolar verden). Økonomi som studium og fagdisiplin. Som fagdisiplin omtales økonomi på norsk ofte som samfunnsøkonomi eller sosialøkonomi. På engelsk heter faget bare "Economics". Økonomi som fag (samfunnsøkonomi). "Samfunnsøkonomi", også kalt "sosialøkonomi" eller "økonomi", er studiet av hvordan knappe ressurser bør forvaltes, hvordan ulike former for organisering av økonomisk virksomhet fungerer og hvordan økonomisk politikk dels påvirker rammebetingelsene for aktørene i samfunnet og dels det generelle aktivitetsnivået i økonomien. Samfunnsøkonomi består av mikroøkonomi og makroøkonomi. Mikroøkonomisk teori handler om hvordan husholdninger og bedrifter tilpasser seg markedet og hvordan knappe ressurser anvendes. Makroøkonomisk teori ser på aggregerte størrelse, som for eksempel sammenhenger mellom nasjonalprodukt, rentenivå, arbeidsledighet og inflasjon. Sentralt i både mikro- og makroøkonomi er å forstå hvordan myndighetene kan påvirke rammebetingelsene i økonomien. Økonomi og andre vitenskaper. Økonomifaget henter inspirasjon, teori og metode fra en rekke andre fagdisipliner, i studiet av hvordan mennesker, husholdninger og bedrifter i et land eller et marked disponerer sine ressurser. I studiet av økonomisk atferd hentes det impulser fra psykologien. Markedets reaksjon på prisendringer, renteendringer, skattenivå eller økonomisk politikk avhenger av hvor rasjonelt menneskene opptrer, hvilke preferanser (behov) de har, og i hvilken grad de maksimerer sin egen nytte. Atferden avhenger også av menneskenes tilfang av informasjon om de økonomiske prosessene som foregår og hvordan de kan utnyttes av hver enkelt. Ulike konsumenter kan reagere ulikt på økonomiske endringer, akkurat som i livets øvrige forhold. I studiet av økonomisk vekst og fordeling hentes det impulser fra samfunnsvitenskap, ikke minst statsvitenskap som har betydelig teoriutveksling med økonomifaget. Når mennesker handler i et marked hvor også medmenneskene treffer valg, kan spillteori bidra til å belyse hvordan atferden til hvert individ påvirkes av andre menneskers atferd, og sluttresultatet ofte blir annerledes enn hva hvert individ tenkte seg. Videre vil man ofte ønske å studere avvik fra rasjonell atferd, som kan skyldes kulturelle, religiose eller institusjonelle forhold som eksempelvis vaner, tabuer, lovverk, fagforeningsmakt, monopoldannelse eller politisk styring. Politisk økonomi og institusjonell økonomi er betegnelser på studiet av markeder, land eller bransjer hvor politiske og institusjonelle forhold og begrensninger påvirker økonomiens virkemåte i vesentlig grad, og hvordan institusjonelle forhold kan eller bør endres for å styrke veksten eller velferden. I arbeidet med å beskrive (modellere) og eventuelt forutsi sammenhengen mellom økonomiske størrelser, vil økonomer hente metode fra matematikken. Når matematisk metode anvendes på reelle økonomiske data og prosesser, kalles det økonometri. Norske økonomiske forskere i etterkrigstiden, spesielt Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Leif Johansen, anvendte i stor grad matematikk – og i noen grad begreper og metode fra fysikk – for å beskrive, modellere og forutsi virkningen av økonomiske endringer og økonomisk politikk. I mange studier vil økonomer bruke demografiske, historiske og sosiologiske data. I nyere tid har begreper og resultater fra biologi og økologi inspirert mange økonomer som studerer vekstteori, miljøøkonomi og økonomisk utvikling. Mens neoklassisk økonomi etter Malthus har vektlagt veksetns manglende begrensning og dynamikken som oppstår ved stadig mer effektiv produksjon, har økonomifaget i større grad begynt å fokusere på at de fysiske ressursene, og kanskje også arbeidskraften, vil vise seg å være statisk begrensede. Forholdet mellom økonomisk vekst, miljøhensyn og biologiske rammer har skapt nye studie- og forskningsfelt som opptar mange innen faget. Bruk av ordet «økonomi» i andre sammenhenger. På norsk brukes ordet økonomi også i sammensetningen bedriftsøkonomi. Dette gjør seg imidlertid bare gjeldende på norsk, på engelsk betegnes bedriftsøkonomi som "Business Administration", "Commerce" eller lignende, mens ordet "Economics" utelukkende refererer til samfunnsøkonomi. Bedriftsøkonomi er ikke et universitetsfag, men et praktisk fag som fokuserer på ferdigheter i regnskap, som det tradisjonelt har blitt undervist i ved handelsskoler og lignende institusjoner. Bedriftsøkonomi må ikke oppfattes som et søsterfag til samfunnsøkonomi; det er ingen direkte forbindelse mellom fagene og de har et helt forskjellig fokus. 14. mai. 14. mai er den 134. dagen i året, 135. i skuddår. Det er 231 dager igjen av året. Navnedag. Kristian, Kristen, Karsten 9. april. 9. april er den 99. dagen i året, den 100. i skuddår. Det er 266 dager igjen av året. Dødsfall. 09. april 24. desember. 24. desember er den 358. dagen i året og den 359. i skuddår. Det er sju dager igjen av året. Dagen kalles også for julaften. 22. januar. 22. januar er den 22. dagen i året. Det er 343 dager igjen av året (344 i skuddår). 26. januar. 26. januar er den 26. dagen i året. Det er 339 dager igjen av året (340 i skuddår). 1984. 1984 (MCMXXXIV) i den gregorianske kalenderen var et år med skuddag som begynte på en søndag. Norge. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1960-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene – 2020-årene – 2030-årene År: 1979 – 1980 – 1981 – 1982 – 1983 – 1984 – 1985 – 1986 – 1987 – 1988 – 1990 1981. 1981 (MCMLXXXI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. Tredje kvartal. Reagan under pressekonferansen den 3. august om PATCO–streiken Norge. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1940-årene – 1950-årene – 1960-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene – 2020-årene – 2030-årene År: 1976 – 1977 – 1978 – 1979 – 1980 – 1981 – 1982 – 1983 – 1984 – 1985 – 1984 26. november. 26. november er den 330. dagen i året og den 331. i skuddår. Det er 35 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter den hellige Conrad av Konstanz, han var biskop i 41 år i Konstanz 1977. 1977 (MCMLXXVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. Nobelprismottagere. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene År: 1972 – 1973 – 1974 – 1975 – 1976 – 1977 – 1978 – 1979 – 1980 – 1981 – 1982 Århundre. Et århundre, også kjent som et sekel, er en periode på hundre år. År 2001 til år 2100 blir kalt det 21. århundre. Årene begynner ikke på 2000, men på 2001. Dette er fordi det ikke finnes noe år 0 i tidsregningen som brukes i Norge, og 1. århundre er da altså år 1 til år 100. 2002. 2002 (MMII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. Brugge og Salamanca ble valgt til europeiske kulturhovedsteder for 2002. 2001. 2001 (MMI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. Porto og Rotterdam ble valgt til europeiske kulturhovedsteder for 2001. 23. januar. 23. januar er den 23. dagen i året. Det er 342 dager igjen av året (343 i skuddår). Navnedag. Emil, Emilie, Emma 30. april. 30. april er den 120. dagen i året, den 121. i skuddår. Det er 245 dager igjen av året. 1947. 1947 (MCMXLVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. Hendelser. Sjokoladen Japp fra Freia blir lansert. 1957. 1957 (MCMLVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. 5. mars. 5. mars er den 64. dagen i året, den 65. i skuddår. Det er 301 dager igjen av året. Dødsfall. 05. mars 1985. 1985 (MCMLXXXV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. Norge. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1960-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene – 2020-årene – 2030-årene År: 1980 – 1981 – 1982 – 1983 – 1984 – 1985 – 1986 – 1987 – 1988 – 1989 – 1990 20. mars. 20. mars er den 79. dagen i året, den 80. i skuddår. Det er 286 dager igjen av året. Østerrike. Østerrike, offisielt Republikken Østerrike (tysk: "Republik Österreich") er en forbundsstat i Sentral-Europa, og består av ni delstater, hvert med eget parlament og regjering. Østerrike er omgitt av land på alle sider, og grenser mot Liechtenstein og Sveits i vest, Italia og Slovenia i sør, Ungarn og Slovakia i øst, og Tyskland og Tsjekkia i nord. Hovedstaden er Wien. Østerrike har 8,3 millioner innbyggere, hvorav to tredeler tilhører den romersk-katolske tro. Det offisielle språket er tysk, som snakkes i dialektiske former. Ut over det er slovensk, kroatisk og ungarsk anerkjente minoritetsspråk. Republikken Østerrike ble dannet av restene av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet etter første verdenskrig, og fikk sin statsforfatning i 1920. Denne ble videreført etter andre verdenskrig i 1945, hvor Den andre republikk ble dannet. Østerrike oppnådde full suverenitet med statstraktaten 15. mai 1955. Østerrike har en grunnlovsbestemt nøytralitet, og er sete for flere internasjonale organisasjoner, deriblant FN, OSSE og OPEC. Landets statsoverhode er forbundspresidenten. Forbundskansleren er regjeringssjef. Nasjonalrådet, som har 183 medlemmer, er det direkte valgte parlamentskammer. Valgperioden er for tiden fem år. Stemmerettsalderen er 16 år, den laveste i Europa. Forbundsrådet er Østerrikes indirekte valgte parlamentskammer, hvor delstatenes lokale parlamenter, lantdagene, utpeker 62 representanter. Forbundsrådet har absolutt veto i lover som griper inn i delstatenes anliggender og rettigheter. Topografisk er Østerrike dominert av Alpene, som dekker 60 % av landet. Disse har stor betydning for Østerrikes turisme, hvor alpin skiidrett er en betydelig ervervsfaktor. Ut over dette er maskiner, kjemiske produkter, stål- og metallvarer og vin de viktigste produktene i Østerrikes samhandel med utlandet. Topografien har også hatt stor betydning for infrastrukturen, hvor bane- og veianlegg preges av det krevende terrenget ved mange broer og tunneler. Landets elver gir gode betingelser for vannkraft, som dekker to tredeler av landets energibehov. Østerrike har et rikt kulturliv, og har fostret opp store komponister som W.A. Mozart, Joseph Haydn, Franz Schubert, Johann Strauss og Gustav Mahler. Naturgeografi. Med sin posisjon i Alpene er Østerrikes vestlige og sydlige deler fjell, og Østerrike er et velkjent vintersportssted. Det høyeste fjellet er Grossglockner på 3 798 meter. Den nordlige og østlige del av landet er hovedsakelig kupert terreng. Klimaet er temperert, med kalde vintre og kjølige somre. De viktigste byene er hovedstaden Wien, som ligger ved Donau, Salzburg, Innsbruck, Graz og Linz. Den store fjellkjeden Alpene går igjennom Østerrike, og elven Donau renner gjennom. Demografi. Omkring ti prosent av østerrikerne er ikke av østerriksk opprinnelse, flesteparten av disse er fra de omkringliggende land. En stor gruppe gjestearbeidere er også til stede i landet. Det offisielle språket tysk tales av alle. Dialektene ligner på de tyske dialekter i den sydlige del av Tyskland. I Vorarlberg og små deler av Tirol tales alemannisk, mens befolkningen i alle andre delstater taler bairisk. Tilsammen syv millioner taler mellom- eller sydbairiske dialekter. Mer enn tre fjerdedeler av østerrikerne er romersk-katolske. Andre vesentlige konfesjoner og religioner er protestantismen og islam. Befolkningsutvikling. Den første folketellingen som kan sammenlignes med metoder anvendt i dag, fant sted i Østerrike-Ungarn i 1869-70. Folketallet var stigende innenfor det nåværende Østerrikes geografiske område fram til 1913, og økningen skyldtes i første rekke gjennom innenlandske innvandrere fra de østerriksk-ungarske kronland. Etter 1. verdenskrig var det et kortvarig tilbakefall i befolkningstallet som følge av at mange embedsmenn flyttet tilbake til sine opprinnelsesland. Den siste folketellingen før 2. verdenskrig viste et innbyggertall på 6 653 000. Etter krigen hadde man i en årrekke tilbakegang i innbyggertallet. Et høyt fødselsoverskudd vendte utviklingen fram til 1974, da det ble nådd et nytt høydepunkt med 7 599 000 innbyggere i Østerrike. Tallet lå noenlunde stabilt fram til 1987, da en ny befolkningsvekst begynte, noe som blant annet kan tilskrives økt innvandring. I 2007 var det 8 298 923 innbyggere i Østerrike, noe som tilsvarer 1,7 % av EUs befolkning. Den gjennomsnittlige forventede levetid for kvinner var i 2006 82,68 år, og for menn 77,13 år. Barnedødeligheten var 0,36 % i 2006. Historie. Etter å ha vært erobret av romerne, hunnerne, lombarderne, ostrogoterne, bayrerne og frankerne, kom Østerrike under habsburgerne i det 13. århundre. Denne slekten fortsatte å regjere Østerrike inntil det 20. århundre. Etter oppløsningen av det tysk-romerske rike i 1806 ble Østerrike utropt som keiserrike, og den siste tysk-romerske keiser Franz II, som samtidig var erkehertug av Østerrike, konge av Böhmen, konge av Ungarn m.m., fortsatte således som keiser av dette. Østerrike kom formelt i en personalunion med kongedømmet Ungarn (som allerede hadde vært under habsburgsk styre i flere århundrer) i 1867, og unionen ble kjent som "dobbeltmonarkiet" Østerrike-Ungarn. Denne staten ble oppdelt etter nederlaget i første verdenskrig. Ungarn trådte ut av unionen og det resterende tysktalende Østerrike ble en egen republikk, mellom 1918 og 1919 offisielt kjent "Deutschösterreich". Etter at ententen gjennom Saint-Germain-traktaten nektet Østerrike å forenes med Tyskland, måtte Deutschösterreich avstå en rekke provinser, som Böhmen og Mähren, presset til å endre navnet sitt til bare Østerrike. Østerrike ble i 1938 en del av Tyskland som provinsen Ostmark, gjennom det såkalte Anschluss. Etter andre verdenskrig ble Østerrike gjenopprettet som egen stat, men var nøytralt, og tilhørte hverken øst- eller vestblokken. Etter kommunismens sammenbrudd har Østerrike i økende grad engasjert seg i europeisk samarbeid. I 1995 ble Østerrike medlem av EU, og er fra og med 1999 også en del av den europeiske økonomiske og monetære union. Konservative politikere har fra tid til annen tatt til orde for NATO-medlemskap. Politikk og administrasjon. Østerrike er en demokratisk forbundsrepublikk med utstrakt selvsyre til delstatene. Den østerrikske grunnloven skriver seg fra like etter første verdenskrig i 1920, og med unntak av årene under det nasjonalsosialistiske Tyskland før og under annen verdenskrig og perioden under alliert okkupasjon etter krigen har Østerrike hatt samme politiske system siden grunnloven trådte i kraft. Statsoverhode og regjering. Østerrikes statsoverhode er forbundspresidenten (tysk: "Bundespräsident"), som velges ved direkte valg hvert sjette år. Presidenten har etter grunnloven relativt store fullmakter, men vervet er likevel hovedsakelig seremonielt. Samme person kan kun sitte i to sammenhengende perioder. Siden 2004 har Heinz Fischer (SPÖ) vært Østerrikes president. Den østerrikske regjeringen ledes av en forbundskansler ("Bundeskanzler"), utpekt av presidenten. Det er i utgangspunktet intet krav at kansleren skal ha et flertall bak seg i parlamentet når han eller hun utnevnes, men siden Østerrike har et parlamentarisme kan parlamentet vedta å kaste kansleren (og dermed også regjeringen) på et senere tidspunkt. Siden 2008 har Werner Faymann (SPÖ) vært Østerrikes forbundskansler. Regjeringsmedlemmene utpekes og eventuelt avsettes av presidenten på kanslerens anbefaling. Blant regjeringsmedlemmene er en visekansler, som er forbundskanslerens stedfortreder. Josef Pröll (ÖVP) har siden 2008 hatt dette embetet, ved siden av å også være finansminister. Dagens østerrikske regjering har sittet med makten siden desember 2008, og er en storkoalisjon mellom Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ) og Österreichische Volkspartei (ÖVP). Parlament. Det østerrikske parlamentet har to kamre. Underhuset kalles Nasjonalrådet (tysk: "Nationalrat"), og velges hvert femte år i forholdstallsvalg. Det har 183 representanter. Siden 2007 har stemmerettsalderen vært 16 år. Østerrike har en sperregrense på fire prosent, selv om partier som kommer under denne likevel kan få inn representanter på direktemandat. Det østerrikske overhuset kalles Forbundsrådet ("Bundesrat") og har 62 medlemmer. Representantene velges av delstatene, og sitter for perioder på fire til seks år. Av de to kamrene er Nasjonalrådet det med størst makt, og Forbundsrådet har kun utsettende veto. Politiske partier. Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ) ble dannet i 1888, og er for tiden det største partiet i landet. Partiet er et tradisjonelt sosialdemokratisk parti med sterke bånd til fagbevegelsen (Kammer für Arbeiter und Angestellte). SPÖ er partiet til forbundskansler Werner Faymann. Høyresidens største parti er de kristendemokratiske Österreichische Volkspartei (ÖVP). ÖVP ledes av visekansler Josef Pröll, og har sammen med SPÖ dominert østerriksk politikk siden annen verdenskrig. Østerrike har to høyreradikale partier representert i nasjonalforsamlingen. Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) er de største av disse, og ledes av Heinz-Christian Strache. Partiets kjernesaker er EU-motstand og en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk. Det andre høyreradikale partiet er Bündnis Zukunft Österreich (BZÖ), ledet av Josef Bucher. Dette partiet ble dannet i 2005 etter at nå avdøde Jörg Haider brøt ut av FPÖ, og har en politisk plattform som ligner på FPÖs. Die Grünen – Die grüne Alternative er det minste partiet i Nasjonalrådet, og ledes av Eva Glawischnig-Piesczek. Dette partiet er venstreorientert med et spesielt fokus på miljøvern, samt minoritetsrettigheter og «økososiale» skattereformer. Administrativ inndeling. Østerrike er en forbundsrepublikk inndelt i 9 delstater (tysk: "Bundesländer", entall: "Bundesland"). Disse delstatene deles igjen inn i distrikter ("Bezirke") og statuarbyer ("Statutarstädte"). Distriktene er igjen delt inn i kommuner ("Gemeinden"). Statuarbyene er i en slags mellomposisjon mellom distriktene og kommunene, og har ansvarsområder fra begge. Delstatene har utbredt selvstyre, blant annet innenfor kulturpolitikk, helse- og sosialspørsmål, naturvern, og bygg- og planleggingspolitikk. Forsvars- og utenrikspolitikk. a> stridsvogn i østerriksk tjeneste. Leopard 2 er hovedvåpenet i de østerrikske panserstyrkene. Det østerrikske forsvaret er basert på verneplikt for menn. Førstegangstjenesten er på seks måneder, fulgt av åtte år i reservestyrkene. Kvinner kan avtjene verneplikt på frivillig basis. Pasifister har anledning til å heller avtjene en siviltjeneste på ni måneder. Det østerrikske forsvaret deles inn i "Streitkräfteführungskommando", "Einsatzunterstützung" og "Kommando Führungsunterstützung". Førstnevnte er den operative biten av forsvaret, og deles igjen inn i "Landstreitkräfte" (landsstridskreftene), "Luftstreitkräfte" (luftstridskreftene), "Internationale Einsätze" (internasjonale operasjoner) og "Spezialeinsatzkräfte" (spesialstyrkene). Siden Østerrike ikke har noen kystlinje har landet heller ikke noe sjøforsvar. I 2004 var de østerrikske forsvarsutgiftene på omtrent 0,9 % av BNP. Samlet mannskapstall er på omtrent mann, hvorav omtrent halvparten er vernepliktige. Den formelle øverstkommanderende er Østerrikes president (for tiden Heinz Fischer), men i praksis tilfaller ansvaret for den politiske kontrollen over forsvaret til forsvarsministeren, for tiden Norbert Darabos. Den østerrikske statstraktat av 1955 gjorde slutt på den allierte okkupasjonen etter annen verdenskrig. Samme år vedtok den østerrikske forbundsforsamlingen en «evigvarende nøytralitet» der de i lovs form kunngjorde at «for all fremtid vil ikke Østerrike gå inn i noen militærallianse, og vil heller ikke tillate fremmede makter å opprette baser på østerriksk jord». Siden den tid har dette vedtaket vært hjørnesteinen i Østerrikes utenrikspolitikk. Etter Sovjetunionens fall begynte Østerrike å myke noe opp på den strenge nøytralitetslinjen, og siden 1995 har landet deltatt i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Til samme tid gikk landet inn i NATOs Partnership for Peace-program. Østerrike spiller en aktiv rolle i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, og organisasjonens sekretariat ligger i Wien. Østerrike arbeider også aktivt innenfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Landet har vært medlem av De forente nasjoner siden desember 1955, og av Den europeiske union siden 1995. Landet tok del i Eurosonen allerede i oppstarten i 1999. Næringsliv. Østerrike har en velutviklet markedsøkonomi og høy levestandard (ifølge en ny OECD-studie verdens 7.-rikeste land) og er nært knyttet til den europeiske union, og da spesielt Tyskland. Medlemskapet i EU har tiltrukket utenlandske investorer, sammen med nærheten til de nye ansøkerland. Langsom økonomisk vekst i Tyskland og resten av verden har senket veksten til 1,2 % i 2001. For å møte stigende konkurranse fra både EU og de sentraleuropeiske land, vil Østerrike behøve å styrke sin kunnskapsintensive industrier, en fortsatt deregulering av servicesektoren og lavere skatt. Østerrikes bruttonasjonalprodukt var i 2010 på 286,2 milliarder euro, noe som ga et BNP per capita på 34 120 euro. Bergverksdrift. Erzberg, hvor det utvinnes jernmalm Bergverksdrift har i de siste årtier mistet en del av sin betydning. Utvinningen av bly i Bad Bleiberg i Kärnten, som kan spores helt tilbake til 800 f.Kr., er i dag nedlagt på samme måte som mange av jernmalm- og brunkullgruvene. Land- og skogbruk. Østerrikes land- og skogbruk er kjennetegnet ved mange små bedrifter, særlig på grunn av de mange fjellbøndene. Siden 1960 er antallet bedrifter halvert, mens bedriftenes arealstørrelse i tilsvarende periode er fordoblet. Tendensen går dermed i retning av større bedrifter, men 61 % har fortsatt et dyrkingsareal på under 20 ha., mens kun 4 % har et dyrkingsareal på over 100 ha. I alt reduseres antallet bedrifter årlig med ca. 5000. Det er i dag omkring land- og skogbruksbedrifter, hvorav knapt 40 % drives av fjellbønder. Vin er en viktig eksportvare Der er 1,38 millioner hektar dyrkbar mark i Østerrike, hvorav 56,3 % benyttes til kornproduksjon, 11 % til oljeplanter, 6,3 % til kløver og 1,6 % til poteter. Største kornproduserende delstat er Niederösterreich, som har 60 % av landets samlede areal for korn (ekskl. mais). Der er drøyt vinbønder i landet, som dyrker vindruer på hektar hvorav 75 % går til hvitvin. Det største vinarealet ligger i Niederösterreich, som har 60 % av det samlede vindyrkningsarealet etterfulgt av Burgenland med 30 %. Vin er samtidig et viktig landbruksprodukt til eksport. Hovedimportører av vinen er med 2/3 Tyskland og deretter Sveits og USA. Fruktproduksjonen består primært av epler, pærer, fersken, aprikos, plommer, kirsebær og valnøtter, som dyrkes på i alt hektar. Steiermark er langt den største fruktprodusenten av delstatene. Dyreproduksjonen består primært av svin, kveg, får og geiter. Svin står for 57 % av den samlede dyrebesetning i Østerrike, mens kveg står for 36 %. På grunn av de små størrelsene på produsentene utsettes Østerrikes landbruk for stigende konkurransepress fra de nye EU-landene, og landet satser derfor i stigende omfang på kvalitetsprodukter, samt bio- og økologiprodukter. Med en samlet andel på knapt 10 % har Østerrike den største tetthet av økologisk drevne landbruk i EU. Skogdrift er også en viktig næring på grunn av de store skogsarealene som leverer tre til foredling i tre- og papirindustrien. Tre eksporteres primært til det sydeuropeiske området. Turisme. Vinterturismen har stor betydning for Østerrike Østerrike har et meget stort nett av vandreruter Østerrike har gode forutsetninger for turisme. Med Alpenes dominans i Østerrike er det tallrike muligheter for å dyrke alpin skiidrett. Særlig delstatene Vorarlberg, Tyrol og Salzburg tilbyr mange skiområder som er velutstyrt med gondolbaner, stol- og skiheiser. De store skiområdene i de Østerrikske alper råder over minst 50 forskjellige heisanlegg og opp til 100 km preparerte skibakker. Områdene er imidlertid ikke alltid sammenhengende, og det tilbys derfor busstransport mellom skistedene. Også i de østlige delstatene fins mange skiområder som ofte kombineres med andre vintersportsmuligheter, f.eks. med langrennsløyper, akebaner og spa. Den alpine skisporten er en viktig drivkraft for turismen i Østerrike og er en betydelig inntektskilde for landet. For sommerturismen spiller fjellene også en stor rolle for aktiv ferie med fjellvandring og fjellklatring. Landskapet gir muligheter for andre villmarksopplevelser som rafting, rappellering, mountainbiking og paragliding. Det varme, stabile sommerværet i den sørlige og sørøstlige delen av landet gir også gode muligheter for badeferie ved de mange sjøene, f.eks. Neusiedler See og Ossiacher See. Mange sjøer oppnår ganske varme temperaturer på grunn av liten gjennomstrømning og intensiv solstråling. Også Bodensee i landets nordvestlige hjørne på grensen til Tyskland og Sveits er et populært mål for badeferie. Storbyturismen omfatter primært Wien og de 8 delstatshovedstedene. Mer enn halvparten av storbyturistene besøker Wien, mens Salzburg og Innsbruck også er godt besøkte. Så følger Linz, Graz og Klagenfurt etterfulgt av de mindre byene Bregenz, St. Pölten og Eisenstadt. Østerrike tilbyr kulturmessig mange opplevelser på grunn av landets historisk betingede status som kulturtilbyder. En rekke musikkbegivenheter trekker hvert år et stort publikum til landet, f.eks. festspillene i Salzburg og Bregenz, som avholdes hvert år i juli og august, og Nyttårskonserten i Wiener Musikverein. Opera, klassisk musikk og kunstutstillinger utgjør en stor del av kulturtilbudet i Østerrike. Virksomheter og handel. Østerrike har en av verdens største industrisektorer, og industrien er kjennetegnet ved å være moderne og produktiv. Virksomhetenes størrelse er primært små eller mellomstore. Virksomheter med under 10 ansatte utgjør omkring 40 %, mens virksomheter med under 100 ansatte utgjør knapt 80 %. Den største andelen av produksjonen skjer innenfor maskin- og stålindustri, bilproduksjon (f.eks. motorer og tilbehør), kjemisk industri, møbelproduksjon og til dels også elektro- og elektronikkindustrien. De gamle statlige industriene er hovedsaklig privatisert. Virksomheter innenfor servicesektoren utgjør i dag størstedelen av det Østerrikske næringslivet. Det er først og fremst turisme, handel og bankvirksomhet som er representert innenfor sektoren. De Østerrikske bankene nyter fortsatt fordel av den i Østerrike strenge bankkonfidensialiteten. Etter at landet ble med i EU ble anonymiteten ved alminnelige bankkonti opphevet, men det er fortsatt slik at myndigheder ikke kan få kontoopplysninger uten rettslig tillatelse. Samhandel. Østerrikes handelsbalanseunderskudd har de siste årene blitt redusert, slik at landet i 2006 hadde et underskudd på 0,5 millioner euro. De største samhandelslandene er Tyskland, USA, Italia, Sveits, Frankrike, Tsjekkia og Ungarn, med Tyskland som det absolutt største samhandelsland. 30 % av Østerrikes samlede eksport går til Tyskland, mens 40 % av Østerrikes samlede import kommer fra nabolandet i nord. Østerrikes samhandel med Norge er forholdsvis beskjeden. Østerrike eksporterte varer til Norge for kr i 2010, noe som var en liten nedgang fra året før. Importen i samme periode hadde en verdi på kr, en tredobling siden 2005. Tall fra 2008 viser at Østerrikes eksport til Norge bare sto for 1,8 % av den totale eksporten til land utenfor EU. I forhold til den samlede handel med utlandet er de største importgruppene målt i verdi maskiner og kjøretøy, olje og gass, kjemiske og medisinske produkter, stål- og metallvarer samt klær. De største eksportgruppene målt i verdi er stål- og metallvarer, maskiner og kjøretøy, kjemiske og medisinske produkter, drikkevarer og tre. Arbeidsløshet. I siste kvartal 2011 var det arbeidsledige i Østerrike, 4,2 % av arbeidsstyrken. Urbanitet. Østerrikes hovedstad og største by er Wien. Med 1,6 millioner innbyggere er denne helt klart dominerende blant østerrikske byer, og avstanden ned til Graz som nest største by med drøye innbyggere er stor. Østerrike har totalt fem byer med mer enn innbyggere. I 2001 bodde omtrent 65 % av østerrikerne i urbane strøk. Det er stadig vekst i andelen østerrikere som bor i byområder, men forstedene vokser relativt sett mer enn selve byene. Kultur. Østerrikes kultur er omfangsrik og sin bidrag på europeisk kulturkrets er enorme. Østerrike har hatt adskillige berømte komponister som Wolfgang Amadeus Mozart, Franz Schubert, Johann Strauss d.e. og Johann Strauss d.y.. Andre kjente østerrikere inkluderer fysikerne Ludwig Boltzmann og Erwin Schrödinger, filosofen Ludwig Wittgenstein og forfatterne Thomas Bernhard, Elfriede Jelinek og Peter Handke. Med sin plassering i Alpene har Østerrike fostret mange store alpinister, for eksempel Toni Sailer, Hermann Maier, Annemarie Moser-Pröll og Anita Wachter. 1986. 1986 (MLMXXXVI) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. Første kvartal. a>» eksploderer 73 sekunder etter oppskytning. 1988. 1988 (MCMLXXXVIII) i den gregorianske kalender var et skuddår som begynte på en fredag. September. ' 29. - Kevin Durant, amerikansk basketballspiller 1987. 1987 (MLMXXXVII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. 8. mars. 8. mars er den 67. dagen i året, den 68. i skuddår. Det er 298 dager igjen av året. Dagen er også kjent som den internasjonale kvinnedagen. Navnedag. Beate, Betty, Bettina. Navnedagen etter Den Hellige Beata, som kom sammen med biskop Gyril Frankrike, ble halshugd i 273 Referanser. 08. mars 4. mars. 4. mars er den 63. dagen i året, den 64. i skuddår. Det er 302 dager igjen av året. Dødsfall. 04. mars 1980. 1980 (MCMLXXX) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en tirsdag. Norge. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1940-årene – 1950-årene – 1960-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene – 2020-årene – 2030-årene År: 1975 – 1976 – 1977 – 1978 – 1979 – 1980 – 1981 – 1982 – 1983 – 1984 – 1985 6. mars. 6. mars er den 65. dagen i året, den 66. i skuddår. Det er 300 dager igjen av året. Helligdager. 06. mars 7. mars. 7. mars er den 66. dagen i året, den 67. i skuddår. Det er 299 dager igjen av året. Fra gammelt av kalt Kråkedagen, – vær og avling spås ut fra hvordan kråka ter seg idag Dødsfall. 07. mars Åge Aleksandersen. Åge Aleksandersen (født 21. mars 1949 i Namsos) er en norsk rockeartist. Fra å være en av trønderrockens prinser i Prudence, er han blitt en av Norges mest populære rockemusikere. Gjennom årene er det solgt rundt 1,5 millioner plater med Aleksandersen, og praktisk talt alle platene siden 1980 har solgt til gull. Oppvekst. Åge Aleksandersen vokste opp under fattige kår i Namsos. Familien hans var av tater-slekt. Karriere. Åge Aleksandersens musikalske karriere begynte i rockebandet "Mads Incorporated", som vant Namdalsmesterskapet i pop i 1966. Senere ble Åge Aleksandersen med i "Whoopee Choop", han kom på andreplass i trøndersk mesterskap, og opptrådte omkring i Namdalen. I 1969 ble bandets navn endret til Prudence. I 1971 hadde Prudence fått sin «faste» besetning, med Kaare Skevik (trommer), Per Erik Wallum (fløyte og sang), Kjell Ove Riseth (bass), Terje Tysland (gitar og trekkspill) og Johan Tangen (gitar). Begrepet "trønderrock" oppstod, og Prudence utviklet seg i en stadig mer rocka retning. I 1975 tok Prudence avskjed med plata "Takk te dokk", hvor tekstene er på norsk og hiten «Æ e trønder æ» er med. I 1976 flyttet Åge Aleksandersen til Trondheim, hvor han startet bandet Sambandet og startet der sin solokarriere. Han sleit litt i begynnelsen, de to første platene solgte dårlig, men med utgivelsen av albumet "Lirekassa" ble grunnlaget for videre suksess lagt. I 1980 deltok Åge Aleksandersen i Melodi Grand Prix, hvor han havnet på andreplass med sangen «Bjørnen sover», som var en kritikk av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Han ga ut platen "Ramp" og fikk Spellemannprisen 1980 i klassen rock sammen med Sambandet for denne. Året etter fikk han juryens hederspris under Spellemannprisen 1982 og i 1983 vant han Gammleng-prisen som popartist. Etter at plateselskapet hans gikk konkurs, startet han, Hans Rotmo og Terje Tysland plateselskapet Norsk Plateselskap med Gunnar Hordvik som daglig leder. Åge Aleksandersen og Sambandet gav ut "Dans me mæ" som fikk stor suksess og mottok Sør-Trøndelag fylkes kulturpris. I 1984 kom "Levvá Livet" med megahiten "Lys og varme", som ble en nasjonalskatt og brukes ved alle anledninger. Åge Aleksandersen ble utnevnt til æresborger av Namsos, og "Levvá Livet" ble Norges til da bestselgende plate, med 275 000 solgte. Han ble også kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 1984. I 1986 turnerte Åge Aleksandersen i Øst-Europa og samlet inspirasjon til sin neste plate, "Eldorado". Det var stilt store forventninger til denne platen, som ble forhåndssolgt i over 100 000 eksemplarer. Albumet solgte til slutt 260 000 eksemplarer. Åge Aleksandersen og Sambandet la deretter ut på Eldorado-turnéen som varte et stykke ut i 1987. Samme året ble Sambandet oppløst. I 1989 kom albumet "Solregn" ut. Det solgte i 160 000 eksemplarer. Åge Aleksandersen innledet et samarbeid med Bjørn Afzelius, og de to holdt en rekke konserter til inntekt for Nicaragua. I 1991 begynte den salgsmessige nedturen for Åge Aleksandersen. Albumet "Laika" ble ikke særlig godt mottatt. Kritikerne var ikke lenger like positive, og publikum syntes å ha gått lei. Men selv i nedgang solgte platen til godt over gull. Med albumet "Din Dag" i 1993 var Åge Aleksandersen tilbake i en mer løssluppen og lystig utgave. Salget gikk godt, platen solgte til platina, men salgstallene var likevel beskjedne i forhold til suksessene fra 1980-tallet. I 1994 la Åge Aleksandersen og Tore Strømøy ut på motorsykkeltur. Resultatet ble TV-serien "På loffen". I tillegg turnerte Åge Aleksandersen blant annet med Lynni Treekrem. I 1997 kom singelen "Snørosa" i forbindelse med ski-VM i Trondheim i 1997. Med seg på denne singelen hadde Åge Aleksandersen Ulf Risnes og Bjarne Brøndbo. "Snørosa" er for øvrig en av Norges mest solgte singler. I 2005 kom dobbeltalbumet "To skritt fram" ut med et gjenopprettet Sambandet. På dette albumet hadde Åge Aleksandersen funnet tilbake til den gamle rockestilen og albumet ble mottatt med allmenn jubel. Han fikk mye oppmerksomhet i pressen, og publikumsmottakelsen var meget god. CD nummer to er et livealbum fra turnéen i 2004, med opptak fra Heimdal (nærmere bestemt Huseby. Se:Kolstad, Saupstad) i Trondheim. Dette konsertalbumet inneholder de fleste av de kjente slagerne fra de siste 25 årene. I oktober 2006 ble Aleksandersen utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikk- og kulturliv. I desember 2006 mottok han Nord-Trøndelag fylkes kulturpris og under Spellemannprisen 2006 ble han tildelt juryens hederspris sammen med Sissel Kyrkjebø og Bjørn Eidsvåg. Åge Aleksandersen mottok også Erik Byes Minnepris i 2005 under Protestfestivalen. I juni 2008 ble albumet "Katalysator" gitt ut, nok en gang med Sambandet som backingband. I forbindelse med at Åge Aleksandersen fylte 60 år ble det utgitt en CD-boks som inneholder alle hans utgivelser. Den kom i salg på fødselsdagen, 21. mars. Samme måned ble Errol Fyrileivs skulptur av Åge Aleksandersen avduket i Namsos. I 2011 ble Aleksandersen innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Jokke & Valentinerne, Wenche Myhre og Alf Prøysen Soloalbum. Totalt circa 1,5 millioner solgte plater 9. mars. 9. mars er den 68. dagen i året, den 69. i skuddår. Det er 297 dager igjen av året. Datoen er avmerket på enkelte versjoner av primstaven med en halv sol. Været denne dagen skulle holde seg i de førti påfølgende dagene. Se Helligdager nedenfor. Navnedag. Navnedagen er etter Kong Sverre som døde denne dagen i 1202 Helligdager. 09. mars 1990-årene. Det norske samfunn. «1990-åra har blitt kalt utdanningsreformenes tiår. Med rette. Aldri tidligere i norsk utdanningshistorie har så mange trekk ved utdanningssystemet blitt så mye endret på så mange nivåer på så kort tid.» Theo Koritzinsky 1992. 1992 (MCMXCII) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en onsdag. 0-årene. Jesus sies å ble født i begynnelsen av dette tiåret, ifølge tradisjonen i år 1. (Dette er dog omstridt.) Hans foreldre var, i følge Bibelen, bosatt i Nasaret, men han ble født i Betlehem, siden foreldrene måtte dit for å delta i folketellingen. 28. januar. 28. januar er den 28. dagen i året. Det er 337 dager igjen av året (338 i skuddår). 14. november. 14. november er den 318. dagen i året og den 319. i skuddår. Det er 47 dager igjen av året. Navnedag. Fredrik, Fred, Freddy. Liste over økonomer. Norske. Faget ble eget universitetsfag som en del av jusstudiet i Norge på midten av 1800-tallet. Grunnleggere var Anton Martin Schweigaard m.fl. Tre norske økonomer har tidligere vunnet Nobels minnepris i økonomi, nemlig Ragnar Frisch i 1969 og Trygve Haavelmo i 1989. Finn E. Kydland mottok Nobels minnepris i økonomi for 2004 sammen med amerikaneren Edward Prescott. Haavelmo og Frisch var ansatt ved Universitetet i Oslo da de vant prisen, mens Kydland var ansatt ved Carnegie-Mellon-universitetet. Andre kjente norske økonomer er Jan Mossin, Leif Johansen, Francis Sejersted (økonomisk historiker), Fritz Hodne (økonomisk historiker), Preben Munthe, Steinar Strøm, Victor Norman og Agnar Sandmo. Andre. Økonomer 1968. 1968 (MCMLXVIII)) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en mandag. Litteratur. Nordisk Råds Litteraturpris tildeles Per Olof Sundman for "Ingenjör Andrées luftfärd" Norge. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene År: 1963 – 1964 – 1965 – 1966 – 1967 – 1968 – 1969 – 1970 – 1971 – 1972 – 1973 11. mars. 11. mars er den 70. dagen i året, den 71. i skuddår. Det er 295 dager igjen av året. Navnedag. Norge: Edvin, Tale 1995. 1995 (MCMXCV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. Luxembourg ble valgt til Europeisk kulturhovedstad for 1995. Sport. Blackburn Rovers vinner den engelske serien 17. mai. 17. mai er den 137. dagen i året (138. i skuddår). Det er 228 dager igjen av året. 1950-årene. Artikkelen 1950-årene oppsummerer de viktigste hendelsene i 1950-årene. For mer detaljerte oversikter, se artiklene for hvert enkelt år. Hendelser. -- 1950 -- 1951 -- 1952 -- 1953 -- 1954 -- 1955 -- 1956 -- 1957 -- 1958 -- 1959 12. mars. 12. mars er den 71. dagen i året, den 72. i skuddår. Det er 294 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter pave Gregor den store som døde denne dagen i 604 1. januar. 1. januar er den første dagen i året. Det er 364 dager igjen av året (365 i skuddår). Annet. 01. januar 28. februar. 28. februar er den 59. dagen i året. Det er 306 dager igjen av året (307 i skuddår). Navnedag. Marina, Maren 8. mai. 8. mai er den 128. dagen i året (den 129. i skuddår). Det er 237 dager igjen av året. Den internasjonale Røde Kors-dagen. Den norske frigjørings- og veterandagen. Helligdager og merkedager. 08. mai 2. januar. 2. januar er den andre dagen i året. Det er 363 dager igjen av året (364 i skuddår). Helligdager. 02. januar 13. mars. 13. mars er den 72. dagen i året, den 73. i skuddår. Det er 293 dager igjen av året. 2000. 2000 (MM) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en lørdag. Avignon, Bergen, Bologna, Brussel, Helsingfors, Kraków, Reykjavík, Praha og Santiago de Compostela ble valgt til europeiske kulturhovedsteder for 2000. 1993. 1993 (MCMXCIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. Andre kvartal. FN's fredsbevarende styrker henter ut lik fra Ahmići, Bosnia Hercegovina i april 1993 14. mars. 14. mars er den 73. dagen i året, den 74. i skuddår. Det er 292 dager igjen av året. Denne dagen er også pi-dagen, som kommer av den amerikanske skrivemåten 3/14, og Biff og blowjob-dagen. Navnedag. Navnedagen er etter Den Hellige Mathilde, dronning gift med Henrik I av Sachsen, død denne dagen i 968 14. juli. 14. juli er den 195. dagen i året. 196. i skuddår. Det er 170 dager igjen av året. 25. januar. 25. januar er den 25. dagen i året. Det er 340 dager igjen av året (341 i skuddår). I norsk tradisjon er dagen Pålsmesse. 15. mars. 15. mars er den 74. dagen i året, den 75. under skuddår. Det er 291 dager igjen av året. 16. mars. 16. mars er den 75. dagen i året, den 76. i skuddår. Det er 290 dager igjen av året. 17. mars. 17. mars er den 76. dagen i året, den 77. i skuddår. Det er 289 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen stammer fra feiringen av Gjertrudsmesse. 18. mars. 18. mars er den 77. dagen i året, den 78. i skuddår. Det er 288 dager igjen av året. Navnedag. Aleksander, Sander og Edvard har navnedag. 19. mars. 19. mars er den 78. dagen i året, den 79. i skuddår. Det er 287 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter katolsk minnedag for Josef, Jesu fosterfar 21. mars. 21. mars er den 80. dagen i året, den 81. i skuddår. Det er 285 dager igjen av året. Dette er den vanligste datoen for vårjevndøgn. Navnedag. Bendik, Bengt og Bent har navnedag. Navnedagen er etter Den hellige Benedikt av Nursia som grunnla benediktinerordenen, etter tradisjonen døde han i Monte Cassino 21. mars 547, feires 14. mars i den ortodokse kirke og 11. juli i den katolske kirke 4. april. 4. april er den 94. dagen i året, den 95. i skuddår. Det er 271 dager igjen av året. Navnedag. Nanna, Nancy og Nina har navnedag. Markeringer. 04. april 1929. 1929 (MCMXXIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. 15. januar. 15. januar er den 15. dagen i året. Det er 350 dager igjen av året (351 i skuddår). 22. mars. 22. mars er den 81. dagen i året, den 82. i skuddår. Det er 284 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter den hellige biskop Paul av Narbonne 24. mars. 24. mars er den 83. dagen i året, den 84. i skuddår. Det er 282 dager igjen av året. Helligdager. se 25. mars 25. mars. 25. mars er den 84. dagen i året, den 85. i skuddår. Det er 281 dager igjen av året. Navnedag. Maria, Marie, Mari og Mary se Helligdager 23. mars. 23. mars er den 82. dagen i året, den 83. i skuddår. Det er 283 dager igjen av året. 26. mars. 26. mars er den 85. dagen i året, den 86. i skuddår. Det er 280 dager igjen av året. 27. mars. 27. mars er den 86. dagen i året, den 87. i skuddår. Det er 279 dager igjen av året. Navnedag. Rudolf, Rudi 28. mars. 28. mars er den 87. dagen i året, den 88. i skuddår. Det er 278 dager igjen av året. Navnedag. Åsta, Åste og Elmer 2. april. 2. april er den 92. dagen i året, den 93. i skuddår. Det er 273 dager igjen av året. Dagen kalles Den internasjonale barnebok-dagen + Verdens autisme-dag Dødsfall. 02. april 3. april. 3. april er den 93. dagen i året, den 94. i skuddår. Det er 272 dager igjen av året. Dødsfall. 03. april 19. januar. 19. januar er den 19. dagen i året. Det er 346 dager igjen av året (347 i skuddår). 1932. 1932 (MCMXXXII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. 1874. Norge. Endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10 og 14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt som alternativ til fengselsstraff. 5. april. 5. april er den 95. dagen i året, den 96. i skuddår. Det er 270 dager igjen av året. Navnedag. Irene, Eirin, Eirill Dødsfall. 05. april 10. januar. 10. januar er den tiende dagen i året. Det er 355 dager igjen av året (356 i skuddår). 18. desember. 18. desember er den 352. dagen i året og den 353. i skuddår, og det er 13 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter St. Kristoffer, som har katolsk minnedag både 25. juli og 18. desember 1899. 1899 (MDCCCXCIX) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en søndag. 18. april. 18. april er den 108. dagen i året, den 109. i skuddår. Det er 257 dager igjen av året. Navnedag. Eilen Eilert Navnedagen stammer fra Eleuterius, etter sagnet biskop i Illyria ca år 180 15. mai. 15. mai er den 135. dagen i året, 136. i skuddår. Det er 230 dager igjen av året. Navnedag. Hallvard, Halvor (se Helligdager) 20. mai. 20. mai er den 140. dagen i året. 141. i skuddår. Det er 225 dager igjen av året. 23. mai. 23. mai er den 143. dagen i året, den 144. i skuddår. Det er 222 dager igjen av året. 27. mai. 27. mai er den 147. dagen i året, den 148. i skuddår. Det er 218 dager igjen av året. 27. juni. 27. juni er den 178. dagen i året ifølge den gregorianske kalenderen, 179. i skuddår. Det er 187 dager igjen av året. Navnedag. Aina, Ina, Ine. 28. juni. 28. juni er den 179. dagen i året, den 180. i skuddår. Det er 186 dager igjen av året. Navnedag. Leo, Leon. 29. juni. 29. juni er den 180. dagen i året. 181. i skuddår. Det er 185 dager igjen av året. Navnedag. Peter, Petter, Per. 30. juni. 30. juni er den 181. dagen i året (182. i skuddår). Det er 184 dager igjen av året. 2. juli. 2. juli er den 183. dagen i året. 184. i skuddår. Det er 182 dager igjen av året. Helligdager. 02. juli 3. juli. 3. juli er den 184. dagen i året. 185. i skuddår. Det er 181 dager igjen av året. Navnedag. Andrea, Andrine, André. Merkedager. 03. juli 1. juli. 1. juli er den 182. dagen i året, 183. i skuddår. Det er 183 dager igjen av året. Navnedag. Ask, Embla. Helligdager. 01. juli 22. juli. 22. juli er den 203. dagen i året. 204. i skuddår. Det er 162 dager igjen av året. Navnedag. Madeleine, Malene, Malin, Mali. 14. september. 14. september er den 257. dagen i året og den 258. i skuddår. Det er 108 dager igjen av året. 5. desember. 5. desember er den 339. dagen i året, den 340. i skuddår. Det er 26 dager igjen av året. Merkedager. Den internasjonale frivillighetsdagen. Et mangfold av frivillige organisasjoner feirer i dag at mennesker rundt i hele verden gjør en innsats – uten å tjene økonomisk på det. 05. desember 1989. 1989 (MCMLXXXIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. 1969. 1969 (MCMLXIX)) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. Litteratur. Nordisk Råds Litteraturpris tildeles Per Olov Enquist for "Legionärerna" 1945. 1945 (MCMXLV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. 16. mai. 16. mai er den 136. dagen i året (137. i skuddår). Det er 229 dager igjen av året. 3. mai. 3. mai er den 123. dagen i året. 124. i skuddår. Det er 242 dager igjen av året. Markeringer. 03. mai 1991. 1991 (MCMXCI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. 23. august. 23. august er den 235. dagen i året, 236. i skuddår. Det er 130 dager igjen av året. Dagen er den siste av hundedagene, og man mente at om det kom regn på denne dagen, ville det regne i fire uker. Dagen kalles også Zakæus på gamle primstaver, etter fortellingen om Sakkeus i Lukas kapitel 19. Østfold. Kart over Østfold, byer og veier markert spesielt Østfold er et fylke som ligger lengst syd-øst i Norge i landsdelen Østlandet. Østfold er landets sjette mest folkerike fylke, selv om det er det tredje minste. Det grenser til Akershus i nord og Sverige i sør og øst: Värmlands län i øst, Västra Götalands län i sør. Fylket har kyststripe mot Oslofjorden på nesten hele vestsiden, der Vestfold ligger på den andre siden av fjorden. Østfold består av delområdene Halden, Nedre Glomma, Mosseregionen og Indre Østfold. Fylkets seks byer er Askim, Fredrikstad, Halden, Moss, Mysen og Sarpsborg. I norsk målestokk er Østfoldlandskapet relativt flatt, med Slavasshøgda i Rømskog (336 meter over havet) som høyeste topp. Østfold hører inn under Borgarting lagmannsrett og Borg bispedømme i Den norske kirke. Fra opprettelsen i 1662 til navneendringen i 1918, het fylket Smaalenenes Amt. Geografi. Østfold har kystlandskap i vest, der det grenser til Oslofjorden. I sør finnes et næringsrikt jordbrukslandskap og mot øst er det skog- og myrlandskap. Raet deler fylket i to og demmer opp innsjøene Vansjø, Vestvannet, Tunevannet, Isesjøen og Femsjøen. De største vassdragene i Østfold er Glomma, Hobølvassdraget og Haldenvassdraget, som alle går fra nord til sør. Østfolds skjærgård har en mengde øyer. Østfolds fastland har en kystlinje på 277 km, fordelt på Halden (62 km), Sarpsborg (64 km), Fredrikstad (177 km), Råde (31 km), Rygge (36 km) og Moss (12 km). I tillegg har fylkets øyer 865 km kystlinje fordelt på Hvaler (506 km), Fredrikstad (240 km), Moss (40 km), Sarpsborg (35 km), Råde (16 km), Halden (15 km) og Rygge (12 km). Avstandene i Østfold er små. Fra Sarpsborg, hvor fylkesadministrasjonen holder til, er det 15–20 minutters kjøring til nabobyene Moss, Fredrikstad og Halden, og drøyt 30 minutter til Askim og Mysen. Å kjøre gjennom hele fylket fra grensen med Sverige til grensen med Akershus tar bare 37,5 minutter på motorveien E6. To toglinjer går gjennom fylket, fra Akershus fylke til Halden og Rakkestad. Passasjertoget fra Halden til Moss bruker 1 time, mens toget fra Rakkestad til Tomter bruker drøyt 40 minutter. Toglinjene går videre inn i Akershus fra Moss og Tomter, møtes på Ski og fortsetter videre nordover til Oslo. I sør fortsetter toget videre fra Halden og inn i Sverige, og bruker 2 timer fra Halden til Göteborg. Jernbane. Mysen stasjonDet finnes to jernbanelinjer i Østfold. Den ene er Østre linje som går fra Tomter til Sarpsborg. Persontrafikk er det dog ikke lenger enn fra Tomter til Rakkestad og mellom Mysen og Rakkestad er det kun snakk om et par avganger hver vei i rushtiden. Fra Mysen til Tomter og videre til Ski og Oslo går det gjevnlig lokaltog fra tidlige morgen til sen kveld. Og fra Mysen er de viktigste stoppene Askim, Spydeberg og Tomter. Selv om det ikke er persontrafikk mellom Rakkestad og Sarpsborg holdes sporet ved like, da det går en god del godstog her, samt at det brukes som omkjøringsspor hvis noe hender på Vestre linje, Vestre linje er hovedbanen for tog mellom Oslo og Göteborg. I Østfold går den mellom Kambo kun lokaltog til Moss stopper på Kambo. og Kornsjø. Togeme på Vestre linje har stopp ved Moss, Rygge, Råde, Fredrikstad, Sarpsborg og Halden. Fly. Moss lufthavn, Rygge har en rekke destinasjoner i inn og utland. Norwegian, Danish Air Transport og Ryanair er de selskaper som har ruteflygninger fra Rygge. I tillegg er det og en rekke charterflygninger utifra Rygge. Hovedveier. E6 er den største og viktigste hovedveien gjennom Østfold. Dette er hovedveien fra Oslo mot Göteborg, Malmö og København. Veien er i sin helhet i Østfold 4 felts motorvei med 100km som fartsgrense det aller meste av veien. Og passerer Moss og Sarpsborg men går et stykke unna Fredrikstad og Halden. Den passerer grensa til Sverige ved Svinesund. E18 er den andre store hovedveien gjennom Østfold. Dette er hovedveien mellom Oslo og Stockholm. I Østfold går den fra Hobøl til Ørje. Den er 4 felts motorvei gjennom Skiptvedt, Askim og deler av Eidsberg. Ellers er den 2 felts vei. Og den krysser grensa til Sverige ved Ørje. Kommuner. Alle kommunene i Østfold er landkommuner, unntatt Askim, Fredrikstad, Halden, Moss og Sarpsborg som er bykommuner. I tillegg har Mysen i landkommunen Eidsberg fått bystatus. Den folkerikeste kommunen er Fredrikstad, som med litt over 70 000 innbyggere er Norges 6. største bykommune, mens Sarpsborg (50 000) er nummer ti. Sarpsborg og Fredrikstad har vokst så mye sammen at Statistisk sentralbyrå regner det som ett tettsted, og er med flere enn 120 000 innbyggere Norges 5. største region, Nedre Glomma-regionen. Alle kommunene i Østfold har bokmål som målform, unntatt Moss og Hobøl som er nøytrale i spørsmålet. Største bedrifter er de to ikke-offentlige virksomheter i kommunen med flest ansatte, slik dette er listet hos Proff.no. Hvis hovedkontoret ligger i kommunen inkluderer ansattantallet normalt alle ansatte i Norge. I realiteten er kommunen selv den største arbeidsgiveren i de fleste kommuner. I Rakkestad og Eidsberg er Nortura den største private arbeidsgiveren, men fabrikkene sorterer under hovedkontoret i Oslo. Tettsteder. Østfold har 20 tettsteder med mer enn 1 000 innbyggere, men 21 dersom man regner Sarpsborg og Fredrikstad som separate tettsted. Det er ytterligere 4 tettsteder med mer enn 700 innbyggere. Det er ellers 25 mindre tettsteder. De større tettstedene har stort sett beholdt matbutikk og andre handelsfunksjoner, mens mindre tettstedene i stor grad er boligfelt uten egne butikker – med noen unntak. De 25 mindre tettstedene fordeler seg over alle fylkets fire delområder. I Nedre Glomma ligger tettstedene Hasle (684), Stikkaåsen, Skjærhollen (683), Rød, Hauge, Utgård, Glosli (656), Ullerøy, Jelsnes, Rostadneset og Øyenkilen (533). I Mosseregionen ligger tettstedene Missingmyr (585), Kirkegrenda, Fuglevik (412), Smedhus (667), Møvik og Svinndal. Haldenregionen har tettstedene Sponvika (486) og Fosby. I Indre Østfold finner vi Havnås, Båstad (684), Slitu, Trømborg, Degernes og Ringvoll. Politikk. Ole Haabeth (Ap) er fylkesordfører og Per Inge Bjerknes (Sp) er fylkesvaraordfører. Administrative inndelinger. Helsedistriktene og veidistriktene følger fylkesgrensene slik at hele Østfold er ett distrikt. Politidistriktene er større. Hele Østfold er ett politidistrikt, med unntak av at Askim, Eidsberg, Hobøl, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad ligger i Follo politidistrikt sammen med kommunene i næringsregionen Follo. Prostiene er ganske annerledes inndelt. Indre Østfold-kommunene Skiptvet, Hobøl og Spydeberg ligger i Vestre Borgesyssel prosti sammen med kommunene i næringsregion Moss. Resten av Indre Østfold og Aremark utgjør Østre Borgesyssel prosti. Sarpsborg prosti består av Sarpsborg og Halden, mens Fredrikstad domprosti består av Fredrikstad og Hvaler. De tidligere fogderiene var delt i tre. Næringsregion Moss, samt Fredrikstad og Hobøl utgjorde Moss fogderi. Sarpsborg, Hvaler, Halden og Aremark utgjorde Idd og Marker fogderi. Resten av Indre Østfold var ett fogderi, men het Rakkestad fogderi. Navn på fylket. I sagatiden var området en del av Vingulmork, som strakte seg fra fra Drammensfjorden, rundt Osloområdet, nedover gjennom Follobygdene og helt til Svinesund (Norseng et al 2003:403-410, "Øst for Folden", bind 1 i Østfolds historie). Sør for Vingulmork lå regionen Ranrike, eller dagens Bohuslän, i nord lå Romerike og i vest Vestfold. Fra høymiddelalderen kommer betegnelsen Borgarsyssel, etter den eneste byen i området – Borg (nå Sarpsborg). Borgarsyssel var definert som temmelig nøyaktig det som i dag er Østfold fylke. Området var oppdelt i mange små administrative enheter, en arv etter skipreidene i den gamle leidangen. Etter hvert gikk betegnelsen Borgarsyssel ut av bruk, og ca. 1600 ble området referert til som "De små len under Akershus". For letthets skyld ble det trukket sammen til Smaalenene, og da Erik Ottesen Banner ble utnevnt til amtmann i 1671 var det som overhode for "Fredrikstad og Smaalenenes Amt". Etter hvert var det Smaalenene som ble enerådende, men da Stortinget skulle fornye ordningen og innføre fylker ble det voldsom diskusjon om navnet. På lokalt plan var det overveldende oppslutning for Smaalenene, men sterke krefter på Stortinget mente "Austfold" måtte være det rette. Nå heter det ikke aust på østfolddialekt, det heter øst. Debatten gikk høyt, og det endte med at i 1918 vedtok Lagtinget Østfold med en stemmes overvekt. 10. mai. 10. mai er den 130. dagen i året. 131. i skuddår. Det er 235 dager igjen av året. Verdens aktivitetsdag, eller «Move for Health Day» som den heter internasjonalt. Navnedag. Asbjørg, Asbjørn, Espen 5. august. 5. august er den 217. dagen i året, 218. i skuddår. Det er 148 dager igjen av året. Helligdager. Katolsk festdag for Oswald av Northumbria, engelsk helgenkonge død 642 (Osvalds dag) Sport. 05. august 6. april. 6. april er den 96. dagen i året, den 97. i skuddår. Det er 269 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen har sin bakgrunn i at dette er fødselsdagen til dikteren Aasmund Olavsson Vinje Dødsfall. 06. april 17. oktober. 17. oktober er den 290. dagen i året og den 291. i skuddår. Det er 75 dager igjen av året. Ólafía Jóhannesdóttir. Ólafía Jóhannesdóttir (født i 1863 på Island, død i 1924) var en kvinne som viet sitt liv til å hjelpe de mest vanskeligstilte i Oslos slumkvarter ved Vaterlands bru i begynnelsen av 1900-tallet. Hun ble av og til referet til som "Laffi" eller bare "Island". Etter reisevirksomhet i Canada, USA og Storbritannia for å fremme organisasjonen Det Hvite Bånds sak, slo hun seg ned i Oslo. Der etablerte hun et herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og en ren seng å sove i. Hun gav ut en bok, "De ulykkeligste", som vakte stor oppsikt også ut over Norges grenser. I 1930 ble det ved Vaterlands bru reist en byste av Olafia. Bysten er fra 2004 plassert i Vaterlandsparken. 16. november 2003 ble Olafiaprisen delt ut av Vigdís Finnbogadóttir i kulturkirken Jakob. Prisen bestod av en sjekk på 15 000 kr og et grafisk trykk. Olafiagangen på Grønland i Oslo er oppkalt etter henne Øygarden. Øygarden er en øykommune i Hordaland fylke. Den ligger ut mot Nordsjøen og omgis ellers av fjorder. Mot nord ligger Fedje, mot øst Radøy og Askøy, og mot sør Fjell kommune. Øygardsvegen starter på Ågotnes i Fjell kommune og går til Øygarden. På en av disse øyene, Oøy (også kalt One) ligger Kollsnes og bygdene Oen og Breivik De eldste funnene etter mennesker i Norge har blitt i gjort i Øygarden, nærmere bestemt Blomvåg. Kystmuseet i Øygarden og Nordsjøfartmuseet i Telavåg gir sammen ut tiddskriftet «Havstrilen» Politikk. Otto Harkestad (Ap) er ordfører og Anne-Grethe Solbakk (H) er varaordfører. Ørsta. Ørsta er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i øst til Sykkylven og Stranda, i sør til Hornindal, og i sørvest til Volda. I nordvest grenser kommunen til Ulstein via Eiksundtunnelen. Nord for Vartdalsfjorden ligger kommunene Hareid og Sula. Kommunesenteret heter også Ørsta, og tettstedet innbyggere per 1. januar. Andre mindre tettsteder i kommunen er Hovdebygda, som nesten går sammen med Ørsta sentrum, Vartdal, Barstadvik og Nordre-Vartdal i tidligere Vartdal kommune, og Sæbø i Hjørundfjord kommune. Naturen omkring er storslått, med de kjente Sunnmørsalpene og mange fjorder. Næring. Kommunen har en variert industri, særlig møbelindustri, teko-industri, elektroteknisk og mekanisk industri. Flyplassen, Ørsta-Volda lufthamn, Hovden, ligger ca. 5 km fra sentrum. I tillegg til tradisjonell industri har jordbruk, fiske og havbruk vært de viktigste næringene i Ørsta. Blant de viktigste bedriftene er VikØrsta AS, Vartdal Plast, Marine Harvest og Fora Form. Fiskebåtene er særlig lokalisert til Vartdal, der fiske tradisjonelt har vært viktig. I Vartdalsfjorden og Hjørundfjorden er det oppdrett av laks og torsk. I tillegg har kommunen landbaset settefiskproduksjon på Ytre-Standal. Jordbruk er mest representativt i de største dalene: Bondalen, Follestaddalen og Åmdalen. Av kulturelle attraksjoner er det naturlig å nevne Ivar Aasen-tunet, som ble åpnet i 2000. Musikklubben Rust høster også stor anerkjennelse, og har stadig store artister på besøk. Østersjøfinske språk. De østersjøfinske språkene er en gruppe av nært beslektede finsk-ugriske (og dermed uralske) språk som blir talt i området omkring Østersjøen. To østersjøfinske språk, finsk og estisk, er offisielle språk i egne nasjonalstater. De fleste andre østersjøfinske språkene har bare en håndfull brukere igjen og er i ferd med å dø ut. Det sørligste østersjøfinske språket er livisk, som er et minoritetsspråk i Latvia. De nærmeste slektningene til de østersjøfinske språkene er samisk. De østersjøfinske språkene er ikke innbyrdes forståelige, forskjellene dem i mellom er omtrent som mellom norsk, færøysk og islandsk. Skriftspråk. Finsk og estisk har blitt skrevet med det latinske alfabetet i bortimot 500 år. Karelsk og vepsisk ble først skrevet med kyrillisk alfabet, deretter fikk de latinsk alfabet på 1930-tallet, før det ble skiftet til kyrillisk alfabet etter 1937. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har det blitt publisert ABC-bøker på karelsk og vepsisk på det latinske alfabetet. Grammatikk. Det er en del variasjon i lydsystemene de østersjøfinske språkene i mellom. Alle har rike vokalsystem, men der finsk og livisk har det samme vokalsystemet som svensk, har estisk og de østligste språkene en del andre vokaler, bl.a. /õ/, en bakre, urundet vokal. Karelsk og vepsisk har palatalisering som en viktig prosess, dette er et fenomen de deler med russisk, som de er sterkt påvirket av. Grammatisk sett fremstår de østersjøfinske språkene som en gruppe svært like språk, med trekk som samler dem og skiller dem fra samisk og mordvinsk. Alle språkene har mange kasus, bl.a. med dobbelt sett (indre og ytre) lokalkasus. Adjektiv og determinativer kongruerer med hovedordet substantiv i kasus, ingen andre språk i verden enn de østersjøfinske har kasuskongruens men ikke genusdistinksjon. Verbene blir bøyd i person og tall (singularis, pluralis), og i modus. Syntaktisk sett er de østersjøfinske språkene SVO-språk. Leksikon. Forskjellene de østersjøfinske språkene i mellom er særlig leksikalske. Det uralske ordforrådet og de gamle lånordene er det samme i alle språkene, men det siste tusenåret har lånordskildene vært ulike: Finsk har fått lånord fra svensk, estisk fra tysk, livisk fra latvisk, og de andre østersjøfinske fra russisk. Skillet mellom finsk og estisk er større enn en kan få inntrykk av ved å høre på språkene, de har nemlig mange såkalt "falske venner", av typen norsk "kunstig", svensk "konstig", f.eks. fi "piimä" "surmelk" est. "piim" "melk", fi. "huvittava" "morsomt", est. "huvitav" "interessant". 12. desember. 12. desember er den 346. dagen i året og den 347. i skuddår og det er 19 dager igjen av året. 1900. 1900 (MCM) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en mandag. 11. desember. 11. desember er den 345. dagen i året og den 346. i skuddår. Det er 20 dager igjen av året. Ifølge gammel overtro er denne dagen Fandens fødselsdag. Det skyldes at renter og avdrag forfalt på de to datoene 11. april og 11. desember. 10. desember. 10. desember er den 344. dagen i året og den 345. i skuddår. Det er 21 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen skyldes den jødiske Judit omntalt i Judits bok, hun drepte den assyriske hærføreren og befridde jødene 13. desember. 13. desember er den 347. dagen i året og den 348. i skuddår og det er 18 dager igjen av året. Dagen er kjent som Luciadagen. Navnedag. Lucia, Lucy, Lydia, Lucas. 15. desember. 15. desember er den 349. dagen i året og den 350. i skuddår. Det er 16 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er til minne om Hilde av Northumberland i England som grunnla et kloster der sist på 500-tallet, hun var søster av Kong Edwin av Northumbria 16. desember. 16. desember er den 350. dagen i året og den 351. i skuddår, og det er 15 dager igjen av året. Navnedag. Oddbjørn, Oddbjørg – tidligere Adelheid 17. desember. 17. desember er den 351. dagen i året og den 352. i skuddår, og det er 14 dager igjen av året. 19. desember. 19. desember er den 353. dagen i året og den 354. i skuddår. Det er tolv dager igjen av året. 20. desember. 20. desember er den 354. dagen i året og den 355. i skuddår. Det er elleve dager igjen av året. 21. desember. 21. desember er den 355. dagen i året og den 356. i skuddår. Det er ti dager igjen av året. Navnedag. Thomas, Tommy, Tom. Navnedagen er etter den katolske kirkes minnedag for apostelen Thomas 22. desember. 22. desember er den 356. dagen i året og den 357. i skuddår. Det er ni dager igjen av året. Det er Vintersolverv på den nordlige halvkule og på den sørlige er det Sommersolverv. Kitab-i-Aqdas. "Kitáb-i-Aqdas" (, persisk كتاب اقدس, Den Aller Helligste Bok) er en hellig tekst innen bahá'í, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1873, mens han oppholdt seg i 'Akká i Israel. Kitáb-i-Aqdas ble skrevet på arabisk, og «legger grunnlaget for de lover og prinsipper og praktiske forordninger som blir retningsgivende for bahai-samfunnet». Teksten består av flere hundre vers, som er samlet i 189 avsnitt. Boken ble utgitt i en autorisert engelsk utgave i 1992 av Det Universelle Rettferdighetens Hus. Bahá'í-kalenderen. Bahá'í-kalenderen (også kalt Badí-kalender) er en solkalender. Báb (1819–1850) skapte med start i 1844 en ny æra og en ny religiøs solkalender på nitten måneder. Gjennom historien har årets måneder og ukens dager fått navn etter hedenske fester og romerske helligdager. Báb erstattet disse med navn på nitten av Guds egenskaper: glans, herlighet, skjønnhet, storhet, lys, barmhjertighet, ord, fullkommenhet, navn, makt, vilje, kunnskap, kraft, tale, spørsmål, ære, myndighet herredømme, og opphøyethet. Åndelig betydning. Kalenderen er ikke bare et redskap for å holde tiden, men har en dyp åndelig mening. Året. Året består av nitten måneder med nitten dager i hver (dvs. 361 dager) med tillegg av innskutte dager (4 i vanlige år og 5 i skuddår). Bahá'í-nyåret (Naw-Rúz) er som det gamle persiske nyåret astronomisk fiksert til den 21. mars (kan være 20.-21.-22. mars, avhengig av solens posisjon). Bahá'í-tidsalderen begynner med året for Bábs erklæring, 1844AD (1260EH). På den første dagen i måneden holder bahá'íene sin 19.-dagsfest. Månedene. Den siste måneden – ‘Alá – består av 19 dagers faste, da bahá'íer avholder seg fra mat og drikke fra soloppgang til solnedgang. Uken. Ukens første dag er lørdag. Bahá'í-dagen begynner og slutter ved solnedgang. På grunn av store forskjeller i tider for soloppgang og solnedgang i Norge har Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá'íer i Norge fastlagt at soloppgang settes til klokken 06.00 om morgenen, solnedgang til kl. 18.00 om ettermiddagen. Stilmanual. En stilmanual, også kalt en grafisk manual, er et en sammenstilling av et sett med regler som beskriver den grafiske profilen for en bedrift, organisasjon eller virksomhet og som definerer hvordan logo, farger, skrifttyper og andre signalelementer skal brukes i forskjellige sammenhenger. Omfanget på stilmanualen kan variere. Den kan for eksempel begrense seg til kun å beskrive hvilken skrifttype som skal benyttes. Den kan også utvides og gi retningslinjer for språk, grammatikk, oppsett og andre regler som også omfatter det verbale innholdet. I så fall kan den kalles en kommunikasjonsmanual. Hensikten med en stilmanual er å gi et uniformt utseende på alt materiale som utgjør bedriftens eller organisasjonens ansikt utad. På engelsk kalles en stilmanual ofte en "style guide". Valgene i stilmanualen bør begrunnes. Man velger ikke en bestemt farge fordi man synes den er fin, men fordi man mener den har en funksjon for avsenderen ved at den gir en viss effekt på mottakeren. Lund (by). Kart over Lund på 1500-tallet Lund er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Lund er sammen med Sigtuna Sveriges eldste by. Den er administrasjonssenter for Lund kommune og i 2005 hadde byen 76 188 innbyggere. Lund er en universitetsby som ble grunnlagt omkring år 990, sannsynligvis ved at folk flyttet fra Uppåkra, og den ble bispesete ca. år 1050. I 1085 ble Katedralskolan i Lund grunnlagt; den er Nordens eldste skole. I første halvdel av 12. århundre ble domkirken, et kloster og flere mindre kirker bygget, og i 1103 ble Lund sete for den danske erkebiskopen. Lund ble Danmarks viktigste by og hadde 3 000-4 000 innbyggere. I begynnelsen av 1300-tallet mistet Lund betydning til fordel for Malmö, som vokste hurtig, og Lund ble redusert til kun det kirkelige sentrum. Under reformasjonen ble Lunds stilling forandret da erkebispesetet ble nedlagt og den katolske kirkens eiendommer ble sekularisert. Ved freden i Roskilde i 1658 ble Lund, sammen med Skåne, Halland og Blekinge, svensk og i 1666 ble Lunds Universitet grunnlagt. Universitetet og forskerbyen Ideon spiller idag en stor rolle for innbyggerne i Lund. Det er omtrent 30 000 studenter i Lund. Rikshovedstad. En rikshovedstad er hovedstaden i en føderasjon, som består av flere delstater med egne hovedsteder. Rikshovedsteder er for eksempel Berlin i Tyskland og Washington, DC i USA. Gerhard Schröder. Gerhard Fritz Kurt Schröder (født 7. april 1944 i Mossenberg i fristaten (og det tidligere fyrstedømmet) Lippe (nå i Nordrhein-Westfalen)) var Tysklands kansler fra 1998 til 2005, som leder for en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske partiet, SPD, og De grønne. Som kansler var han også formann for G8 i 1998. Han var dessuten formann for SPD fra 1999 til 2004. Før han ble kansler var han ministerpresident i Niedersachsen fra 1990 til 1998. Schröder vokste opp under knappe kår i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Han er utdannet jurist, og var i mange år en fremstående advokat, før han ble politiker. Han ble medlem av SPD i 1963 og var leder for partiets ungdomsorganisasjon, Jusos, fra 1978 til 1980. Politisk karriere. 27. oktober 1998, etter å ha vært ministerpresident i Niedersachsen siden 1990, ble han innsatt som tysk kansler. Schröder var den første sosialdemokratiske kansleren siden 1982 og man så på ham som begynnelsen på en ny tid. I forbindelse med «Agenda 2010», den økonomiske sparepakken, måtte han slite for å beholde velgerne sine. Den ble innført for å få fart på den tyske økonomien. Stor oppmerksomhet ble også rettet mot hans person da det ble klart at Schröder og finansminister Oskar Lafontaine ikke var samstemt og Lafontaine gikk av. Schröder ble gjenvalgt ved de ordinære føderale valgene den 22. september 2002, takket være det gode valget hans regjeringspartner De grønne gjorde. Schröder har også vært partiformann for SPD. Han etterfulgte Oskar Lafontaine som formann i mars 1999, og gikk av i 2004. Forbundsdagsvalget 2005. Etter det negative resultatet av delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, der sosialdemokratene hadde regjert uavbrutt i nesten fire tiår, meddelte Schröder den 22. mai 2005 at han ønsket å få istand et nyvalg høsten 2005, til tross for at parlamentet ikke har mulighet til å oppløse seg selv. Etter voteringer og overprøving i domstolen ble nyvalget satt til 18. september 2005. I Forbundsdagsvalget 2005 fikk han sterk konkurranse om kanslervervet fra Angela Merkel. Valgresultatet viste at SPD og De grønne tapte sitt flertall i forbundsdagen, samtidig som de borgerlige ikke heller hadde flertallsstøtte. De etterfølgende dagene var preget av et politisk vakuum. Etter sonderinger mellom SPD og CDU ble disse enige om å danne en storkoalisjon, hvorpå Schröder meddelte at han trekker seg tilbake fra tysk politikk. Familieliv. Doris Köpf hadde en datter med inn i ekteskapet fra et tidligere forhold. Sommeren 2004 adopterte ekteparet Schröder en tre år gammel russisk jente fra et barnehjem i St. Petersburg. Schröder har selv ingen biologiske barn. Utmerkelser. Schröder mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president. Internasjonalt hjelpespråk. Internasjonalt hjelpespråk er tanken om et språk som ifølge noen behøves for å «forene menneskeheten og dermed fremme verdensfreden og forbedre forståelsen og samarbeidet mellom mennesker fra ulike land og bakgrunner». Man ser for seg at et verdensspråk enten vil bli oppfunnet eller valgt ut blant de eksisterende språk, og det vil bli undervist i det i alle skoler som et hjelpespråk ved siden av morsmålet. Et verdensskriftsystem, en verdenslitteratur vil forenkle og lette samkvemmet mellom menneskehetens nasjoner og folkegrupper. Øst-Timor. Øst-Timor (også kalt Timor-Leste) (Tetum: Timór Loro-sa'e) er et land i sør-øst Asia. Landet er et av de yngste i verden og fikk full uavhengighet 20. mai 2002, etter lang tids konflikt med okkupasjonsmakten Indonesia. Landet består av den østre del av øya Timor, øyene Atauro og Jaco, og Oecusse, en eksklave på nordvest på øya, innen det indonesiske Vest-Timor. Det samlede landarealet er på størrelse med Montenegro. Øst-Timor ble en portugisisk koloni på 1500-tallet og var det frem til Japans invasjon under andre verdenskrig. Timoreserne samarbeidet med de allierte under den japanske okkupasjonen og drev geriljakrig i fjellene på øya. Etter andre verdenskrig fikk Portugal tilbake kontrollen, men startet en dekoloniseringsprosess på begynnelsen av 1970-tallet. I 1974 avsluttet Portugal, etter alle praktiske formål, sitt koloniherredømme. Etter en kort borgerkrig mellom de politiske partiene Fretilin og UDT, erklærte Øst-Timor unilateralt seg uavhengig 28. november, 1975. I desember 1975 invaderte Indonesia og okkuperte landet. I juli 1976 erklærte Indonesia at territoriet ble landets 27. provins. FN anerkjente ikke annekteringen og ga Øst-Timor status som et ikke-selvstyrt territorium under portugisisk administrasjon. Frihetskampen fortsatte og på 1990-tallet kom det til større militære konfrontasjoner. Indonesias okkupasjon var preget av vold og overgrep mot sivilbefolkningen. På slutten av 1990-tallet toppet det seg og FN ba det internasjonale samfunn intervenere i 1999. Det førte til en FN-styrt uavhengighetsprosess som endte med full uavhengighet for Øst-Timor i 2002. Øst-Timor er ett av bare to land i Asia med katolisisme som dominerende religion. Filippinene er det andre. Øst-Timor er et relativt fattig land, og er i en nasjonsbyggingsfase etter mange tiår med uavhengighetskamp. Naturgeografi. Øya ligger nord for Australia, separert av Timorhavet. Landet er preget av fjellgeografi og det høyeste fjellet er Tatamailau (også kjent som Mount Ramelau) på 2 963 meter. Det lokale klimaet er tropisk og karaktiseres med klar regntid og tørketid. Hovedstaden, største by og viktigste havn er Dili, og den nest største byen er Baucau i øst. Demografi. Etter okkupasjon og revolusjon, der en stor del av befolkningen omkom, er over halvparten av befolkningen på rundt 1 million, under 18 år (1.066.000 fra folketellingen 2010). Religion. Befolkningen i Øst-Timor er, i motsetning til majoriteten i Indonesia, katolsk. Ifølge statistikker fra 1992 var omtrent 90 % av befolkningen registrert som katolikker, mens 3 % var registrert som protestanter, 4 % muslimer og 0,5 % hinduer. Det er imidlertid sannsynlig at det innad i disse religionsgruppene også praktiseres animisme blant enkelte av de registrerte medlemmene. Språk. Øst-Timors to offisielle språk er portugisisk og tetum, et lokalt austronesisk språk. I nasjonalforsamlingen er også indonesisk og engelsk definert som arbeidsspråk. Selv om Øst-Timor bare har om lag en million innbyggere, snakkes det ytterligere 15 språk: bekais, bunak, dawan, fataluku, galoli, habun, idalaka, kawaimina, kemak, lovaia, makalero, makasai, mambai, tokodede og wetaresisk. Pre-kolonial historie. Det antas at øya ble bebodd mellom 20 000 og 40 000 år f.Kr. av Velo-Australsk type (som på Sri Lanka). Neste antagelse er at folk fra Melanesia kom rundt 3000 år f.Kr., fulgt av folk fra Sør-Kina og nordre Indokina rundt 2 500 f.Kr. Koloni. Portugal gikk i 1520 i land ved Oecussi og startet koloniseringen av det som ble døpt Portugisisk Timor. Den vestlige delen, i likhet med de fleste andre øyer i området, var kolonisert av Nederland. Dili ble hovedstad i 1596. Eksport av sandaltre (nesten utryddet) ble etterhvert erstattet av kaffe (1815), sukkerrør og bomull. I 1941 var øya en kort periode under nederlandsk og australsk styre, før japanske styrker inntok øya under slaget om Timor (februar 1942). Portugal tok igjen over (september 1945), etter at over 50 000 timoresere hadde omkommet i kampene mot Japan. Dekolonisering. Portugal forsøkte å innføre delvis selvstyre og henvendte seg til tre politiske grupperinger. De to pro-indonesiske Uniao Democratica Timorense (UDT) og Associacao Popular Democritica Timorense (APODETI) dannet raskt allianser og kuppet regjeringsmakten. Frente Revolucioniria de Timor-Leste Independente (FRETILIN, pro-uavhengighet) gjennomførte et motkupp, okkuperte Dili og proklamerte Demokratiske Republikken Øst-Timor. Indonesia intervenerte vestfra, ni dager etter. Ikke før i 1984 ga FRETILIN opp og deklamerte den tidligere proklamerte republikk. Indonesisk okkupasjon. Demonstrasjon for frigjøring av Øst-Timor. Utover FN-fordømmelse var det lite internasjonalt engasjement, og anslagsvis 250 000 mennesker omkom. Etter massakren på Santa Cruz kirkegård i 1991 økte kritikken. Biskop Carlos Filipe Ximenes Belo og José Ramos Horta (Nobels Fredspris, 1996) var viktige ikke-voldelige pådrivere i arbeidet med å synliggjøre problemet internasjonalt. Utløst av krise i indonesisk økonomi ble området tilbudt autonomi, og det ble utlyst en folkeavstemning 30. august 1999. Over 78 % ønsket uavhengighet (98 % deltakelse), hvorpå militære grupper ødela infrastruktur og hovedstaden Dili, samt deporterte 200 000 innbyggere til leire i det indonesiske Vest-Timor. Tross FNs fredsbevarende styrker ble over 2000 drept. Øst-Timor og Vest-Sahara. Øst-Timor og Vest-Sahara blir ofte kalt søsterkonflikter. De er svært like og ganske unike konflikter. De var henholdsvis portugisisk og spansk koloni og var begge i en dekoloniseringsprosess styrt av FN på begynnelsen av 1970-tallet. Samtidig som arbeidet med dekolonisering gikk sin gang, var det naboer som gjorde krav på territoriene. Marokko og Mauritania gjorde krav på Vest-Sahara og Indonesia gjorde krav på Øst-Timor. Den internasjonale domstolen i Haag avviste Marokkos og Mauritanias krav, men de invaderte likevel Vest-Sahara i november 1975. Bare noen uker senere invaderte Indonesia Øst-Timor. FN fordømte begge invasjonene, men det internasjonale samfunnet gjorde ingenting. Det har i ettertid kommet frem at Henry Kissinger hadde «godkjent» begge invasjonene på vegne av USA. På demonstrasjoner i både Øst-Timor og Vest-Sahara var det gjennom okkupasjonstiden vanlig å rope «Fritt Øst-Timor! – Fritt Vest-Sahara!». Da Øst-Timor ble selvstendig 20. mars 2002, var den første offisielle handlingen til republikken å anerkjenne den Vest-Sahara-republikken. Vest-Sahara er fortsatt okkupert av Marokko. Frigjøring. En FN-ledet interimsregjering (1999–2002) og politiske partier etablerte en grunnlov, og etter gradvis overføring av makt ble staten uavhengig 20. mai 2002. Den tidligere frigjøringslederen Xanana Gusmão ble ny leder, Marí Alkatiri ble statsminister og José Ramos-Horta utenriksminister. Frem til sommeren 2004 var det stasjonert en FN-styrke på 9500 mann i landet (hvorav 6 fra Norge). Forholdet til Indonesia er fremdeles anstrengt. Krisen våren 2006. Hæren, bestående av 800 soldater og 600 avskjedigede soldater braket sammen i kamper i mai 2006. Kampene ble beskrevet som de verste siden løsrivelsen fra Indonesia i 1999. Mer enn 5000 hus ble brent eller ødelagt, hovedsakelig i hovedstaden Dili. 38 mennesker ble drept, der flere av dem ble regelrett henrettet. Regjeringen i Øst-Timor ba om hjelp fra andre nasjoner for å bevare kontrollen i landet, og fredsstyrker fra Australia, New Zealand og den tidligere koloniherren Portugal ble sendt til landet. Konflikten skal ha rot i at opprørssoldatene føler seg diskriminerte fordi de kommer fra den vestre delen av landet, mens den militære ledelsen stort sett er fra øst. Disse soldatene ble sparket ut av hæren i mars 2006 etter en streik, som startet i februar, mot diskrimineringen. Den opprinnelige urolighetene gikk etterhvert over i en annen type uro, der gjenger med bakgrunn i kampsport ble med i kampene. FN trakk som et resultat av urolighetene ut mesteparten av sitt personell i landet. President Xanana Gusmão innførte unntakstilstand 30. mai 2006, og tok myndigheten over den nasjonal sikkerheten og forsvaret i et ekstraordinært tiltak for å dempe urolighetene. 3. juni ble det klart at José Ramos-Horta skulle ta over som sikkerhetsminister i Øst-Timor. Australia ba etter hvert om flere soldater (utover de 2200 som allerede var på plass), da urolighetene viste seg å være vanskelige å stoppe. Statsminister Marí Alkatiri gikk 25. juni 2006 av etter sterkt press bl.a. fra president Gusmão. Attentatforsøket mot Ramos-Horta. 11. februar 2008 angrep opprørere under ledelse av Alfredo Reinado president José Ramos-Horta og statsminister Xanana Gusmao. Ramos-Horta ble skutt og skadet i angrepet. Opprøreren Reinado ble selv skutt og drept under attentatet. I Februar 2009 ble det reist tiltale mot 28 personer som delaktige i attentatet. Forholdet til Norge. Norge er representert gjennom ambassaden i Jakarta, Indonesia, og en ambassadeseksjon i hovedstaden Dili. Som første anerkjennende land, bidrar Norge med 2,5% av bistandsinntektene (58 kroner/innbygger) i et av verdens fattigste land. NORAD, NVE og Olje- og energidepartementet har siden 2003 arbeidet med regimet for å gjenoppbygge infrastruktur for vannforsyning og elektrisk strøm, samt utvikle oljeindustrien. Inntektsforventninger er knyttet til drift av Bayu-Undan (fra 2004) og nye konsesjoner som i 2005 blir utlyst, for oljeboring i havet sør for øya. Caritas Norge har arbeidet i landet siden 1995 og Strømmestiftelsen siden 2000. Etter at mer enn 150 000 mennesker ble fordrevet under krisen i 2006, har Flyktninghjelpen arbeidet med husly for interne flyktninger, leirdrift, bygging av ungdomssentre og yrkesutdanning. Økonomi. Øst-Timor er rangert som nummer 120 på HDI (Indeks for menneskelig utvikling). Landet har en BNP på 628 millioner USD (2010 est.), altså 2 600 USD pr innbygger. Øst-Timor er et jordbruksland og mellom 70 og 80 prosent av befolkningen lever av å dyrke mat til eget forbruk. Fremste eksportartikler er kaffe, sandeltre og marmor. Olje og gass er imidlertid raskt i ferd med å etablere seg som viktigste inntektskilde. Landet har hatt en positiv økonomisk utvikling de siste årene. Øst-Timor har vært i en gjenoppbyggingsfase etter omtrent alt av infrastrukturen i landet ble ødelagt i frigjøringskrigen i 1999. I 2007 førte dårlig avling til sultrelaterte dødsfall og sult i syv av Øst-Timors 65 sub-distrikter. Historisk sett har sandeltre, som brukes i parfyme og terapeutiske midler, vært hovedeksportproduktet fra Øst-Timor. Olje og gass er nå blitt en av de viktigste inntektskildene for landet og de har opprettet Timor-Leste statlige investeringsfond, som kan minne mye om Statens pensjonsfond - Utland. Øst-Timor mangler utdannede oljearbeidere og oljebyråkrater. Norge har derfor vært involvert gjennom Olje for utvikling med petroleumsrelaterte utdanningsprosjekt. Det samme har LO-forbundet Industri Energi. Næringslivet forøvrig er hovedsakelig jordbruk (kaffe, bomull og ris), fiske og håndverk. Øst Timor har en relativt profitabel kaffeindustri; særlig etterhvert som Fair Trade er blitt et mer ettertraktet konsept. Bistand. Øst-Timor var rasert etter frigjøringen i 1999. Mellom 70 og 90 prosent (kildene varierer) av infrastrukturen ble ødelagt og 75 prosent av befolkningen var på flukt. Til tross for relativt store olje- og gassressurser er Øst-Timor Asias fattigste land. Landet har verdens høyeste fødselsrate med gjennomsnitt 6-7 barn pr kvinne, og relativt høy barnedødelighet. 60 % av den voksne befolkningen er analfabet. Øst-Timor har derfor vært avhengig av bistand siden uavhengigheten i 2002. Mye av bistandsarbeidet er organisert i Consolidated Support Program (CSP) gjennom Verdensbanken, hvor også Norge deltar. Norge har vært en tung giver til Øst-Timor siden selvstendigheten. I bistandssamarbeidet mellom Norge og Øst-Timor er rammeavtalen som ble fornyet i 2008 på 50 mill kr. I tillegg er det gitt 10 mill til overgangsstøtte til gjenoppbygging/støtte til internt fordrevne gjennom Flyktninghjelpen, og 3 mill til kvinner og likestilling. Øst-Timor er største mottaker gjennom Olje for utvikling-programmet og Norge er største bidragsyteren til utviklingen av petroleumsforvaltningen i landet. Petroleumsloven og petroleumsfondet i Øst-Timor er bygd opp med norsk rådgivning og etter norsk modell. Norge bisto også landet i forhandlingene med Australia om rettighetene til offshore petroleumsreserver. Øst-Timor er den største mottaker av bistand fra Norge per capita. I tillegg har Norge støttet en rekke enkeltaktiviteter, som utbygging av elektrisitetsinfrastruktur og beskyttelse av regnskogen. Tysklands delstater. Tyskland består av 16 delstater, på tysk kalt "Länder" (land). Delstatene er stater i statsrettslig betydning som inngår i en forbundsstat (føderasjon). Berlin og Hamburg er bystater ("Stadtstaaten"). Staten Bremen består av byene Bremen og Bremerhaven. De øvrige statene kalles «flatestater» ("Flächenstaaten") og er delt i distrikter og kommuner – se Tysklands lokalforvaltning. Delstatene har egne regjeringer, parlamenter, forfatninger og domstoler. De har utstrakt selvstyre og kan på områder som miljø, kultur og utdannelse i vidt omfang gjennomføre sin egen lovgivning. Det kan derfor være store forskjeller på lover og forordninger fra delstat til delstat. Valg til delstatsparlamentene finner som hovedregel sted hvert fjerde år, i Bayern bare hvert femte. Den utøvende makten ligger hos delstatsregjeringene på de fleste områder. Delstatene er representert i Forbundsrådet ("Bundesrat"), som holder til i det tidligere prøyssiske Herrenhaus i Berlin. Det er delstatenes regjeringer som utpeker delegatene til Forbundsrådet. Christlich Demokratische Union. Christlich Demokratische Union Deutschlands (, «Tysklands kristendemokratiske union»), oftest bare Christlich Demokratische Union (CDU), er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1945 som etterfølger av Deutsche Zentrumspartei. Formålet var å forene katolikker og protestanter i et felles konfesjonelt parti og danne en større borgerlig allianse. I etterkrigstiden har partiet generelt vært toneangivende i tysk politikk. Partiet har røtter i politisk katolisisme, katolsk sosiallære, politisk protestantisme såvel som nyliberalisme, økonomisk liberalisme og nasjonalkonservatisme. CDU er tilhengere av en sosial markedsøkonomi innenfor rammene av en føderal rettsstat. Utenrikspolitisk arbeider partiet for europeisk integrasjon og transatlantisk samarbeid, og er tilhengere av EU- og NATO-medlemskap. I innenrikspolitikken ønsker partiet skattelettelser, regelforenkling, reduksjon av byråkrati, streng justispolitikk, restriktiv innvandringspolitikk og bevarelse av kulturelle tradisjoner. Partiet finnes over hele Tyskland, med unntak av delstaten Bayern, der Christlich-Soziale Union (CSU) er CDUs søsterparti. CDU og CSU har fraksjonsfelleskap i Forbundsdagen og en felles ungdomsorganisasjon, Junge Union. I 2009 fikk CSU 239 representanter, hvorav 194 er fra CDU, hvilket gjør CDU til Tysklands største parti. Fraksjonen ledes av Volker Kauder. Partiet har også 34 medlemmer av Europaparlamentet, tilsluttet Det europeiske folkepartiet. Angela Merkel er partileder fra 2000 og forbundskansler fra 2005. Konrad Adenauer og Ludwig Erhardt. I 1949 ble CDUs leder Konrad Adenauer, Tysklands forbundskansler som den første fra partiet. Han har blitt sett på som en landsfader på grunn av 1950-tallets "Wirtschaftswunder" og blir ofte forbundet med Tysklands gjenreisning fra ruinene etter andre verdenskrig. I 1963 gikk Adenauer av og ble etterfulgt av sin partikollega Ludwig Erhard. Georg Kiesinger og den første storkoalisjon. I perioden 1966-1969 inngikk CDU som del av en storkoalisjon med SPD. Kurt Georg Kiesinger fra CDU ble forbundskansler. I 1969 tok en sosialliberal koalisjon mellom SPD og FDP over regjeringsmakten. Kurt Georg Kiesinger fortsatte som CDU-leder fram til 1971. Helmut Kohl blir partileder og senere forbundskansler. Helmut Kohl ble valgt som partileder i 1973. Ved forbundsdagsvalget i 1976 stilte han for første gang opp som kanslerkandidat. CDU/CSU tapte knapt, med 48,6 % av stemmene. I 1982 skiftet FDP koalisjonspartner og CDUs Helmut Kohl ble forbundskansler. Den sosialliberale koalisjonsregjeringen under Helmut Schmidt gikk av etter et mistillitsvotum. Etter gjenforeningen og valget i 1990, ble Kohl det gjenforente Tysklands første forbundskansler. Opposisjon 1998-2005. Ved valget i 1998 ble Kohl og CSU beseiret av den nye rødgrønne koalisjonen med SPD og De grønne. SPDs Gerhard Schröder overtok som forbundskansler. Etter Kohls tid som forbundskansler ble en partiskandale nøstet opp og Kohl ble beskyldt for korrupsjon. I april 2000 overtok Angela Merkel som partileder for CDU. I løpet av sine første år som partileder måtte hun stå i skyggen av andre politikere. I forbundsdagsdebattene mot forbundskansler Gerhard Schröder fikk Merkel lenge ikke være partiets fremste representant, da hun ikke var partiets gruppeleder i Forbundsdagen. Merkel ble heller ikke CDUs og CSUs kandidat til posten som forbundskansler foran forbundsdagsvalget i 2002; det var i stedet CSUs leder, Edmund Stoiber, som fikk denne rollen. I løpet av perioden 2002-2005 styrket imidlertid Merkel sin stilling betydelig og var stort sett uomstridt som kanslerkandidat foran valget i 2005. Første kvinnelige kansler og andre store koalisjonsregjering 2005 - 2009. CDU/CSU ble ved valget i 2005 den sterkeste fraksjon i forbundsdagen. De to partiene dannet sammen med SPD en storkoalisjon, som var den andre storkoalisjon mellom de to partiene etter koalisjonen 1966-1969. Angela Merkel ble som første kvinne valgt som forbundskansler. Hun ble dermed også den første kansler med bakgrunn fra det tidligere DDR. Angela Merkel II - koalisjon med FDP. Etter valget til forbundsdagen i 2009 inngikk CDU i koalisjon med FDP som var ledet av Guido Westerwelle. Det var gjennom historien den fjerde koalisjon mellom de to partiene. Angela Merkel ble valgt til sin andre periode som forbundskansler. Tysklands presidenter fra CDU. De nedenstående medlemmer av CDU har vært president i Tyskland. Medlemskapet stilles i bero så lenge presidentskapet varer. Christlich-Soziale Union in Bayern. Christlich-Soziale Union in Bayern (CSU) () er et konservativt politisk parti i Tyskland som sammen med søsterpartiet CDU utgjør den såkalte «unionsfraksjon» i det tyske parlamentet. Partileder er Horst Seehofer. CSU er bare representert i den sørligste av de tyske delstatene, Bayern. Partiet ble grunnlagt i 1945 som etterfølger av Bayerische Volkspartei, som ble oppløst i 1933. Av historiske årsaker er den bayerske utgaven av Unionen beholdt som et eget parti, og CDU driver ingen politisk virksomhet her. Det betyr ikke at samarbeidet mellom de to er uten problemer; CSU står i mange henseender for en mer konservativ og sosial politikk enn CDU. Den mest markante skikkelsen i partiets historie er Franz Josef Strauss, som var ministerpresident (statsminister) i Bayern i en årrekke på 1970- og 80-tallet. Strauss var også Unionens kandidat som forbundskansler ved valget i 1980, men var for omstridt både i CDU og i den vesttyske befolkningen til å bli valgt. Edmund Stoiber var ministerpresident for den rene CSU-regjeringen i Bayern fra 1993 til 2007, og samtidig CSUs partileder fra 1999 til 2007. Ved valget til Forbundsdagen i 2002 var han Unionens kanslerkandidat, men tapte på målstreken for Gerhard Schröder. Men ved parlamentsvalget i Bayern (delstatsvalget) i september 2003 styrket CSU igjen grepet om sitt rene flertall i delstaten og oppnådde hele 60,7 % av stemmene. Stoiber valgte å trekke seg både som partileder og regjeringssjef i 2007 etter at det ble kjent at han hadde latt sine medarbeidere spionere på Gabriele Pauli etter at hun hadde kritisert Stoiber. Etter Stoibers avgang fikk CSU en delt ledelse bestående av partisjef Erwin Huber (som også fortsatte som finansminister) og Günther Beckstein som ministerpresident. Ett år senere ble delstatsvalget i Bayern 28. september 2008 en merkedag i nyere tysk politisk historie, da CSU bare oppnådde vel 43 % av stemmene, og dermed mistet det absolutte flertallet de hadde hatt helt siden 1962, altså i 46 sammenhengende år. Edmund Stoiber. Edmund Stoiber, fra valgkampen i 2005 Edmund Rüdiger Stoiber (født 28. september 1941 i Oberaudorf i Rosenheim) er en tysk politiker og jurist. Han var ministerpresident i Bayern fra 1993 til 2007 og formann for CSU fra 1999 til 2007. I 2007 ble han utnevnt til æresformann for CSU. Stoiber gikk inn i politikken i 1971, da han ble engasjert i ungdomsorganisasjonen Junge Union. I 1978 ble han valgt til generalsekretær i CSU, under Franz Josef Strauß' ledelse. Dette vervet hadde Stoiber frem til 1983. I 1993 ble han valgt til ministerpresident i Bayern. Ved valget i Bayern 2003 ble han gjenvalgt for en ny periode. Stoiber var i 2002 CDU/CSUs kanslerkandidat, men tapte på målstreken for Gerhard Schröder. I 2003 fikk han tilbudt det tyske presidentvervet av Unionen (fra 2004), men takket nei. Han takket også nei til et tilbud fra Jacques Chirac om å bli nominert som Frankrikes og Tysklands kandidat til posten som formann for EU-kommisjonen. Stoiber signaliserte lenge at han fremdeles ønsket å bli kansler, men bestemte seg til slutt for å støtte Angela Merkels kandidatur ved valget i september 2005. Han ville ikke ut med om han selv ønsket å sitte i den føderale regjeringen, men etter at valgresultatetet ble klart, bestemte han seg for å si ja til å bli nærings- og teknologiminister, fordi han følte at han som partiformann måtte være i Berlin for hevde CSUs interesser sterkt nok i en koalisjonsregjering der CSU bare fikk to seter. Men da Franz Müntefering trakk seg som SPD-leder ombestemte Stoiber seg, og gjorde det klart at han vil bli i Bayern. Senere skal han i en samtale med pave Benedikt XVI ha røpet at den egentlige grunnen var at han ikke kommer så godt ut av det med CDU-leder Angela Merkel. Stoibers handlingsmåte har møtt massiv kritikk i hans eget parti. Stoiber valgte å trekke seg som leder i 2007 etter at det ble kjent at han hadde latt sine medarbeidere spionere på Gabriele Pauli etter at hun hadde kritisert Stoiber. Stoiber er katolsk, siden 1968 gift med Karin, og har tre barn. Han bor i Wolfratshausen i Oberbayern. Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) er det eldste, sosialdemokratiske partiet som er representert i Forbundsdagen i Tyskland. Partiets formann er Sigmar Gabriel. Ungdomsorganisasjonen heter Jusos. Fra starten til andre verdenskrig. Partiet oppsto ved en sammenslåing av "Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein" (ADAV), grunnlagt 1863, og "Sozialdemokratische Arbeiterpartei" (SDAP), grunnlagt 1869. Partiene ble slått sammen i 1875 under navnet "Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands" (SAP). I forbindelse med opphevelsen av sosialistlovene i 1890 endret partiet navn til "Sozialdemokratische Partei Deutschlands" (SPD). Partiet regner selv 1863 som sitt grunnleggelsesår. Under første verdskrig ble SPD splittet. Partiledelsen hadde sluttet seg til "fedrelandsforsvaret" under krigen, og krigsmotstanderne dannet i 1917 Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD), der både Eduard Bernstein, Karl Kautsky og Rosa Luxemburg var med. I november 1918, da uroen i den krigstrøtte befolkningen og mytteri blant matroser og soldater gjorde at keiseren og regjeringen og generalstaben trakk seg, dannet SPD og USPD en foreløbig regjering til valg på grunnlovgivende nasjonalforsamling kunne holdes. I 1920 var USPDs oppslutning nesten like stor som SPDs, men like etter ble USPD delt, da flertallet på landsmøtet gikk inn for sammenslåing med kommunistene. Under Weimar-republikken var SPD blant den demokratiske republikkens fremste forsvarere mot motstandere både til venstre (kommunistene i KPD) og til høyre (de nasjonalistiske høyrepartiene og det nazistiske NSDAP. I 1931 ble SPD delt igjen, fordi særlig ungdommen i bevegelsen mente at ledelsen var blitt altfor forsiktig i kampen mot sosial urett og mot den nazistiske trusselen. Blant andre den unge Willy Brandt gikk ut og ble med i Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP), som også trakk til seg moderate kommunister som hadde blitt ekskludert fra KPD. Våren 1933, etter riksdagsbrannen og arrestasjonen av de kommunistiske riksdagsrepresentantene, var SPDs riksdagsfraksjon den eneste som stemte mot å gi Hitler diktatoriske fullmakter. Alle de borgerlige stemte for. SPD-gruppeleder Otto Welss tale i denne debatten er blitt sett på som et lysende eksempel på politisk ryggrad. Kort tid etterpå ble også sosialdemokratene arrestert, og partiet ble forbudt. Det samme gjaldt fagforeningenes. De borgerlige partiene oppløste seg selv. Under nazismen ble både mange sosialdemokrater og medlemmer av utbryterpartiet SAP sperret inne i konsentrasjonsleirer. Titusenvis ble drept ved henrettelser og etter mishandling, titusenvis døde av sult og sykdom. Et visst motstandsarbeid ble drevet under svært vanskelige forhold, men for det meste måtte man nøye seg med å prøve å opprettholde selve "miljøene", med formelt upolitiske sangforeninger og lignende. Fra andre verdenskrig til idag. SPD tok opp igjen virksomheten etter andre verdskrig, under ledelse av den tidligere konsentrasjonsleirfangen Kurt Schumacher. Etter krigen forsvant partiets kjerneområder, som enten ble annektert av Polen/Sovjetunionen (store deler av Preussen, hvor SPD hadde hatt regjeringsmakten nærmest sammenhengende under Weimarrepublikken) eller ble en del av DDR (Sachsen, Thüringen). Partiet klarte likevel å bli det overlegent største ikke-borgerlige partiet i de gjenværende vestlige delene av landet. Det kommunistiske KPD klarte aldri å reise seg igjen med noen kraft og ble uansett forbudt i 1956. Dessuten gikk de fleste tidligere venstresosialistene, blant andre Willy Brandt, tilbake til SPD igjen. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble SPD tvangssammenslått med KPD til Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som ble det statsbærende partiet i DDR fra 1949, året da de vestlige okkupasjonssonene ble omdannet Forbundsrepublikken Tyskland, mens den sovjetiske okkupasjonssonen vest for Oder-Neisse ble proklamert som den tyske demokratiske republikk (DDR). Områdene øst for Oder-Neisse ble satt under polsk og sovjetisk forvaltning og er siden gjenforeningen i 1990 de facto statsområde fra Polen og Sovjetunionen/Russland. 1959 ble et avgjørende år for SPD. Fram til dette året ble partiet dominert av veteranen Kurt Schumacher, som førte en tradisjonell sosialistisk opposisjonspolitikk. Med Godesberg-programmet slo imidlertid SPD inn på en mer sentrumsorientert politisk linje, og definerte seg ikke lenger som et arbeiderparti eller sosialistparti, men som et pragmatisk folkeparti. Vedtaket var uttrykk for en forlengst fullført reformering av partiet, som hadde pågått siden før første verdenskrig. Partiet slo fast at det stod for sosial markedsøkonomi, rettsstat og «menneskers frie utfoldelse». Under ledelse av Willy Brandt, partiets formann mellom 1962 og 1987, vant SPD terreng. I 1966 ble det dannet en storkoalisjon mellom SPD og CDU/CSU, en koalisjon som varte fram til 1969, da Brandt ble forbundskansler i en koalisjonsregjering med FDP. I 1974 overtok Helmut Schmidt etter at Brandt måtte trekke seg i kjølvannet av den såkalte Guillaume-skandalen. Schmidts regjering ble sittende fram til 1982, da FPD bestemte seg for å skifte alliansepartner og alliere seg med CDU/CSU. Partiet ble etter dette sittende i opposisjon helt fram til 1998, da SPD igjen kunne danne regjering, nå i allianse med Die Grünen. Gerhard Schröder ble Tysklands nye forbundskansler. Partiet ble etter Tysklands gjenforening utfordret fra venstre av Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS), arvtageren til det østtyske SED. I 2005 ble dette partiet omdannet til Die Linkspartei ved å inngå et forbund med WASG, en utbrytergruppe fra SPD. Etter at SPD og alliansepartneren mistet flertallet ved forbundsdagsvalget i 2005, ble det på nytt dannet en storkoalisjon med CDU og CSU, under ledelse av Angela Merkel fra CDU. Johannes Rau. Johannes Rau (født 16. januar 1931 i Wuppertal, død 27. januar 2006 i Berlin) var en tysk politiker (SPD). Han var ministerpresident i Nordrhein-Westfalen fra 1978 til 1998, og fra 1. juli 1999 til 30. juni 2004 Tysklands president. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Rau var sønn av en kjøpmann og protestantisk legpredikant. Han sluttet på gymnasiet i 1948 og begynte i 1949 å utdanne seg som forlagsbokhandler i Wuppertal og Köln. Dessuten arbeidet han som journalist for "Westfälische Rundschau". Etter læretiden var han fra 1952 virksom som forlagsbokhandler i Wuppertal og fra 1953 som forlagsredaktør i et lite forlag i Witten. Fra 1954 arbeidet han som forretningsfører ved Jugenddienst-Verlag, hvor han i 1962 ble medlem av styret og i 1965 forlagsdirektør. Parti og tidlig virke. 1952 ble Rau medlem av Gesamtdeutsche Volkspartei (GVP), grunnlagt av bl.a. Gustav Heinemann. Han ble samtidig lokallagsleder i Wuppertal. Fem år senere ble GVP nedlagt og Rau ble medlem av SPD. Fra 1958 til 1962 var han formann for SPDs ungdomsorganisasjon i Wuppertal, og 1958 ble han innvalgt i landdagen (parlamentet) i delstaten Nordrhein-Westfalen, hvor han satt frem til 1999. 1962 ble han medlem av styret i SPDs landdagsfraksjon og i 1967 formann for SPD-fraksjonen. Fra 1964 til 1978 var han også innvalgt i byrådet i Wuppertal, og var Wuppertals overborgermester fra 1969 til 1970. 1968 ble Rau innvalgt i SPDs føderale styre. Fra 1973 var han også medlem av styret i SPD i Nordrhein-Westfalen, og fra 1977 til 1998 formann for SPD i Nordrhein-Westfalen. Fra 1978 var han medlem av SPDs presidium (sentralstyre) og fra 1982 SPDs viseformann. Minister i Nordrhein-Westfalen. 1970 ble Rau utnevnt til vitenskaps- og forskningsminister i Nordrhein-Westfalens regjering. Mens han var medlem av regjeringen ble en rekke universiteter grunnlagt. Han var i 1972 også ansvarlig for avskjedigelsen av kunstneren Joseph Beuys fra professorembedet. Statsminister i Nordrhein-Westfalen. 1978 ble Rau utnevnt til ministerpresident i Nordrhein-Westfalen. Under hans styre oppnådde SPD ved landdagsvalgene i 1980, 1985 og 1990 absolutt flertall. 1985 fikk SPD med 52,1 % sitt beste resultat i historien. I 1995 tapte SPD det absolutte flertallet, og dannet en koalisjon med De grønne. Fra 1. november 1982 til 31. oktober 1983 var Rau president for Forbundsrådet første gang. Han tok dette vervet igjen fra 1. november 1994 til 31. oktober 1995. Kanslerkandidat og SPD-formann. Ved det føderale valget i 1987 var han kanslerkandidat for SPD, men tapte for sittende kansler Helmut Kohl. Etter Björn Engholms avgang som SPD-formann 3. mai 1993 etterfulgte Rau ham som fungerende formann frem til Rudolf Scharping ble valgt til ny formann i juni 1993. Tysklands president. Rau var første gang presidentkandidat i 1994, men tapte for konservative Roman Herzog. Den 23. mai 1999 ble han i annen valgomgang valgt til ny president. Hans konservative motkandidat var Dagmar Schipanski. I forbindelse med valget trakk han seg fra alle verv. Han ble etterfulgt som formann for SPD i Nordrhein-Westfalen av Franz Müntefering, og som ministerpresident i samme delstat av Wolfgang Clement. Han ble innsatt som president den 1. juli 1999 Privatliv. Johannes Rau var siden 9. august 1982 gift med Christina Delius (f. 1956), barnebarn av tidligere president Gustav Heinemann. Fra ekteskapet har han barna Anna Christina (f. 1983), Philip Immanuel (f. 1985) og Laura Helene (f. 1986). I juli 2004 måtte han gjennomgå en hjerteoperasjon, og i oktober 2005 ble han operert på nytt. Han var ikke istand til å delta under en mottagelse president Horst Köhler holdt for ham i forbindelse med hans 75 års fødselsdag. Etter lengre tids alvorlig sykdom døde han 27. januar 2006 kl. 8:30 i Berlin omgitt av sin familie. Johannes Rau var en aktiv protestantisk kristen, og ble ofte spottende omtalt som «broder Johannes». Hans tilhengere så på dette snarere som uttrykk for hans menneskelighet. Utmerkelser. Rau var æresborger av sin hjemby Wuppertal, samt av Berlin, Bonn, Maroldsweisach og Spiekeroog. 9. desember. 9. desember er den 343. dagen i året og den 344. i skuddår. Det er 22 dager igjen av året. Merkedager. 09. desember Engel. En engel er et overnaturlig, ofte bevinget åndevesen som er beskrevet i flere religioner. I jødisk, kristen, islamsk og parsisk tradisjon er englene Guds tjenere og budbringere og viser seg for menneskene gjennom åpenbaringer. Både det hebraiske ordet "mal'akh" (hebraisk:) og det greske ordet "angelos" (gresk: ἄγγελος) betyr «sendebud». Når det i Bibelen snakkes om sendebud fra åndeverdenen, oversettes dette med «engel». Bibelen skildrer englene som utstyrt med egne personligheter. Mange kirkefedre nevner englene som medhjelpere ved oppstandelsen, der de samler inn menneskelegemenes spredte levninger. «Engel» kan også brukes om tilsvarende vesener i andre religioner, om skytsånder i folketroen og symbolske fredsengler, Dødens engel, Hevnens engel og liknende. Ordet kan dessuten betegne onde ånder (demoner) som er djevelens (Lucifers) tjenere. Ordet engel kan i overført betydning i tillegg brukes om et uvanlig godt, hjelpsomt, tålmodig og elskelig menneske, gjerne ualminnelige omsorgsfulle kvinner eller snille barn. Englelære. Englelære "(angelologi)" er en del av kristen troslære. I Den katolske kirkes katekisme omtales englene i punktene 325-336, og oppsummeringsvis i punktene 350-352 der det heter at" «Englene er åndsskapninger som uten opphør lovsynger Gud og tjener Hans frelses råd for de andre skapninger: "Englene støtter opp om alt som er godt for oss". Englene omgir Kristus, sin Herre. Særlig tjener de Ham når Han fullfører sin frelsesgjerning for menneskene. Kirken ærer englene som står den bi under dens jordiske pilegrimsgang, og som beskytter hvert menneske.»" Den katolske dogmatiske behandling og beskrivelse av engler er uten de mange folkloristiske trekk fra Midtøsten eller andre kulturer som til en viss grad preger den folkereligiøse tilnærming til dem. Ordet engel kommer fra gresk άγγελος ("angelos"), som betyr budbærer. Ifølge tradisjonene finnes det ni typer engler. En del står ved Guds trone, syngende og lovprisende. Andre arbeider som beskyttelsesengler og vokter paradiset eller tar hånd om stjerner og planeter. Englenens hierarki. Bakgrunnen for englelæren er filosofen "Dionysios Arepagiten" eller "Pseudo-Dionysius", som levde i senantikken utviklet en lære om englene der han plasserer dem i "det Himmelske hierarki" etter deres funksjon og i hvilken avstand de er fra det guddommelige. Serafene har en mer opphøyet stilling enn de andre fordi de er i Guds umiddelbare nærhet. Kjerubene blir karakterisert som kunnskap og kjærlig visdom. Etter syndefallet ble de satt til å vokte veien til "Livets tre". Tronene er de skapningene som profeten Esekiel beskriver som hjul som er utstyrt med vinger og øyne. Maktene blir av Dionysos beskrevet som «sanne herrer» som lever i frihet fra alt det jordiske. Kreftene er personifiserte guddommelige egenskaper som mot og ydmykhet og de bringer dette videre til menneskene. Herredømme er en regulering av de intellektuelle og overnaturlige kreftene, og de misbruker aldri autoriteten sin til tyrannisk tvang. Fyrstedømme er "helt og fullt vendt mot Prinsen over prinsene og leder andre på en fyrstelig måte". Erkeenglene er i denne fremstillingen syv i tallet. De leder en hærskare av engler eller verneengler og de er mer i kontakt med synlige og jordiske ting. Denne fremstillingen er bakgrunn for en del av den kristne ikonografien og fremstillingen av engler i kunst, spesielt i Bysantinsk kunst og seinere kunst som bygger på denne ikonografien og tradisjonen. Tekstene ble oversatt til latin på 700-tallet av "Johannes Scotus Erigena". De ble også videreformidlet av abbed Suger og var med i rammeverket for gotisk arkitektur. Thomas Aquinas. Thomas Aquinas følger Pseudo-Dionysios og deler englene inn i tre nivåer med tre klasser eller «kor» i hvert nivå, og «Himmelske hierarkier» hadde stor innflytelse på skolastikerne. I middelalderen var det mye spekulasjon og kontroverser om detaljerte punkter, for eksempel deres substans, form og natur. Tekster og utseende. Det finnes noen tekster som har vært avgjørende for hvordan engler er blitt oppfattet og hvordan de er blitt fremstillt i kunsten. Esekiels visjon. I de synene som er beskrevet i Bibelen så har Serafene føtter, ansikt, og seks vinger. De utstrålte sannsynligvis også et brennende lys. Kjerubene blir beskrevet som skikkelser med utseende som mennesker, med fire ansikter og fire vinger. Bena deres var rette, føttene lignet kalveklover, de hadde menneskehender, og de strålte som skinnende bronse. Noen ganger sies de å ha hatt ansikter som minnet om ansiktene til mennesker og dyr. I Esekiels syn sies hver engel å ha hatt fire ansikter, menneskeansikt, løveansikt, okseansikt og ørneansikt. Når Bibelen beskriver hendelser der alminnelige engler har vært i kontakt med mennesker, så har englene enkelte ganger hatt utseende lik menneskene (f.eks. Dom. 13,16 der Manoah ikke visste at han snakket med en engel), mens i andre tilfeller ble de med en gang oppdaget som engler. Dette viser at de kan endre sitt utseende eller utstråling når de skal gjøre seg synlig for mennesker. Det at englene framstilles med vinger, føtter, ansikter, hender og liknende er symbolsk omtale som gjenspeiler de evner og oppgaver som englene har. Englene har en usynlig, åndelig «kropp» (1. Kor. 1,44). Egennavn. Bibelen oppgir kun navnet på to engler – Gabriel og erkeengelen Mikael. Noen forklarer dette med at det er for å hindre at englene skal bli vist utilbørlig ære eller bli tilbedt, i tråd med det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Flere beretninger i Bibelen viser at englene selv ikke ønsker å oppgi sitt navn, sannsynligvis fordi de representerer Gud og ikke seg selv. Ordet "engel" har formen "engill" på gammelnorsk og "angelus" på senlatin. Det stammer fra det greske "angelos", «sendebud», og er i slekt med ordet evangelium. Rangordning. Bibelen skildrer en rangordning blant englene etter et gammelt føydalt maktmønster. Etter den Allmektige Gud følger englene i følgende rangordning: Erkeengelen, Serafene, Kjerubene, englene. Kolosserne 1:16 henviser sannsynligvis til denne rangordning der det står: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.» Erkeengelen. Uttrykket "erkeengelen" betyr «den øverste engel», og forekommer aldri i flertall i Bibelen (på den annen side er uttrykket erkeengel bare nevnt to ganger i hele Bibelen). Judas 9 navngir erkeengelen som «Mikael». Noen kristne retninger (som f.eks. Den norske statskirke) hevder at det finnes flere erkeengler. En tradisjon forteller om fire erkeengler: Mikael, Gabriel, Rafael og Uriel. I den ortodokse kirke snakkes det noen ganger om at det er syv, og de omfatter i tillegg til disse, Selafiel, Jegudiel og Barakiel. I islam snakker man om fire erkeengler, og i jødedommen har man syv. Andre kristne retninger (som f.eks. Jehovas vitner) mener at det bare er én erkeengel, Mikael. Noen av dem viser til visse skriftsteder, som Matteus 28,18 der Jesus sier: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden», og trekker den slutning at erkeengelen Mikael er identisk med Jesus Kristus. Serafene. Serafene er ifølge Jesaja 6,2,6 beskrevet som åndeskapninger med seks vinger som har sin plass omkring Guds trone i himmelen. Serafer betyr bokstavelig «de brennende», så de utstråler sannsynligvis et brennende lys. I og med at de utfører sin tjeneste ved Guds trone, så har de sannsynligvis en meget høy stilling i den himmelske rangordning. Bibelen sier ikke noe om antallet på serafene. I et syn som er nedskrevet i Jesajas bok så sies det at serafene ropte til hverandre, noe som tyder på at de stod på hver side av tronen. De ropte «Hellig, hellig, hellig er Herren, Allhærs Gud. All jorden er full av hans herlighet.», noe som tyder på at de har som oppgave å kunngjøre Guds hellighet overalt i universet, også på jorden. Kjerubene. Kjerubene er engler som har høy rang. I et syn som er nedskrevet i Esekiels bok så ledsager kjeruber Guds himmelvogn, og svarer på en måte til løpere. Etter at Gud forviste Adam og Eva ut av Edens hage, plasserte han kjeruber ved utgangen av hagen sammen med et flammende sverdblad. Figurer som forestilte kjeruber hørte med til utstyret som israelittene brukte i sin tilbedelse. På lokket av paktens ark var det to kjeruber av hamret gull. På de indre teltdukene i tabernaklet og på forhenget til "det aller helligste" var det brodert bilder av kjeruber. Selv om de hadde bilder av engler, så ble ikke disse englene tilbedt, i tråd med det andre bud om ikke å lage seg et bilde i den hensikt å tilbe det: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem!» (2. Mos. 20,4.5) Englene. Den store skaren av engler med alminnelig rang blir brukt av Gud for å kommunisere med menneskene. De har også som oppgave å gjennomføre Guds hensikt, f.eks. når det gjelder å beskytte hans folk eller tilintetgjøre de onde. Da Jesus var på jorden så kom engler og tjente ham, og da han hadde det vanskelig så kom en engel og styrket ham. Tilbedelse. Det er ansett som galt av englene å bli tilbedt, og på den måten ta oppmerksomheten bort fra Gud. Åpenbaringen 22,8-9 beskriver en hendelse da en engel holdt på å bli tilbedt: «Jeg, Johannes, er den som hørte og så alt dette. Da jeg hadde hørt og sett det, kastet jeg meg ned for føttene til engelen som hadde vist meg dette, og ville tilbe ham. Men han sa til meg: 'Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken profetene og de som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!'» Det var trolig ønsket om å bli tilbedt som fikk en av englene til å starte et opprør mot Gud. Denne engelen, som fikk navnet Satan Djevelen (som betyr "motstander", "baktaler"), fikk flere engler med seg i dette opprøret (Åp. 12,7-9). Evner og begrensninger. Englene har større krefter og sannsynligvis større mental kapasitet enn menneskene. Én enkelt engel tok livet av 185 000 soldater i Assyrias hær (2. Kg. 19,35). De kan bevege seg raskere enn de hastighetene som vi kjenner til i den fysiske verden. En gang Daniel bad en bønn, sendte Gud en engel for å gi ham svar, og engelen var framme før Daniel hadde avsluttet bønnen (Dan. 9,20-23). Selv om de har store evner, så har de også noen begrensninger. Jesus sier i Mat. 24:36 at de ikke visste «dagen og timen» for et profetisk budskap; og i 1. Pet. 1,12 står det om et budskap som «selv engler lengter etter å se inn i». Engler i folketro, populærkultur og ellers. Engler har ikke bare vært et begrep i de religiøse skriftene og den lærde teologien, men også et yndet motiv i den levende folketroen, i litteratur, billedkunst og moderne underholdningsindustri. Det er derfor et nærmest uendelig antall fortellinger om eller henvisninger til engler. Forestillingen om engler og demoner, som er englenes onde motsetning, er et uttrykk for troen på gode og onde krefter i tilværelsen. Dette påvirker mange menneskers livssyn og verdensbilde ennå i dag, ikke bare i religiøse sammenhenger, men også i hverdag og politikk. Et kjent eksempel er den utbredte troen på skytsengler eller englevakter dersom en på uforklarlig og mirakuløst vis har blitt reddet eller unngått en stor fare. Et annet eksempel er den jødisk-kristne, amerikanske utenrikspolitikken og den islamistiske aktivismen, bevegelser som begge demoniserer motstanderne og glorifiserer egne handlinger. Ordet "engel" er brukt i svært mange titler på bøker, musikkstykker, filmer og andre kulturelle uttrykk, både i klassisk kunst og moderne populærkultur. Listene viser bare et lite utvalg av disse. Engler i albumtitler og musikk. Engler dukker opp i populærmusikken i Angel of Harlem med U2, "Angel" med Eurythmics og Ole Ivars' "Jag trodde änglarna fanns," Eventyr. Eventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som det var en gang, fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig, har ukjent opphavsperson og kalles "folkeeventyr", mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles "kunsteventyr". Folkeeventyrene tilhører den eldste diktningen vi kjenner. Eventyrene ble til lenge før bøkenes tid. Vi kjenner ofte ikke til deres opprinnelse, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom. Dyreeventyr. Dyreeventyr er gjerne fortellinger om dyr som snakker og oppfører seg som mennesker. Bjørn, rev og ulver de mest vanlige å treffe på. "Revenka" er et eksempel på dette. I Norge handler slike eventyr gjerne om bjørnen og reven. Disse dyrene var ofte koder for øvrigheten i bondesamfunnet. Bjørnen kunne derfor tiltales som presten: «Han far sjøl i stua». Om reven kunne det hete at han snakket «dansk». Av lengre eventyr kan nevnes "Reveenka" og "Væren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv". Egentlige eventyr eller undereventyr. Denne kategorien eventyr inneholder de lengste og mest utbroderte fortellingene. Et gjennomgående trekk er «ferden til den sekundære verden», enten det er «over havet», «under jorda» eller rett og slett til et annet land. I den sekundære verden må helten eller heltinna løse oppgaver og blir satt på en lang rekke prøver. Om de lykkes avhenger av de gode rådene de får fra hjelpere, gjerne fortrollede dyr. I noen av disse eventyrene oppsøker den sekundære verden menneskene. Ved fortellingens slutt er hovedpersonen kommet styrket tilbake, og visere enn ved fortellingens begynnelse. Denne kategorien blir på engelsk kalt «fairy-tales», og knyttes dermed tydeligere til betegnelsen Faerie – fra alver – som betegnelsen på det sekundære (se Tolkien: "Tree and leaf"). Legendeeventyr. Disse eventyrene er beslektet med undereventyrene, men handlingen knyttes til religiøse emner, og Jesus og sankt Peter er sentrale aktører. Disse eventyrene knyttes ofte til den tida da Jesus vandret på jorda. Eventyrene er nært knyttet til opphavssagn, og forklarer hvordan mennesker og dyr blir straffet for sine onde gjerninger. Typisk i så måte er Gjertrudsfuglen", eller "Jomfru Maria og Svalen", eller "Jomfru Maria som Gudmor". Det siste eksemplet viser ellers at det finnes overgangsformer mellom gruppene – i dette tilfellet er det ingen klar avgrensing til undereventyret. Noen av disse eventyrene ligger i overgangen mellom denne kategorien "gutten og det dumme trollet". Et annet eksempel er "Smeden som de ikke turde slippe inn i Helvete". Denne fortellingen bærer forøvrig preg av å være beslektet med Nikodemusevangeliet. Novelleeventyr eller skjemteeventyr. Disse eventyrene er utelukkende dennesidige. Fortellingene har ofte en samfunnsbrodd eller er satirisk anlagt. De kan ta opp problemer med øvrigheten, eller samlivsproblemer ("Kjerringa mot strømmen"). Eventyrene av det grovere slaget kan gå ut over presten eller embedsmannen. De rent erotiske fortellingene hører også inn under denne kategorien, selv om enkelte undereventyr kan være grove nok. Eksempler er "Prinsessa som ingen kunne målbinde", "Peik", "Herremannsbruden," "Presten og klokkeren", og "Kullbrenneren" Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske. Kategorien er ofte kalt "Gutten og det dumme trollet". Av disse er nok "Askeladden som kappåt med trollet" og "Smørbukk" de mest kjente i Norge. Fanden som eventyrfigur hører også inn her, fordi han er et takknemlig offer for fulheten ("Fanden i nøtta"). Formeleventyr eller regleeventyr. Disse eventyrene er bygd opp over en gjentatt remse som vokser seg svært lang før fortellingen tar slutt. I noen tilfelle kan denne remsa ha pedagogisk innhold, eller inneholde rester av en magisk formel. Andre ganger kan eventyret bygges opp til en vill skrøne som i "Kjetta som var så fæl til å ete." Disse eventyrene var nok i utgangspunktet fortalt til barn. Kunsteventyr. Mens de aller fleste eventyrene er muntlig overleverte, er denne kategorien knyttet til navngitte forfattere. H. C. Andersen er nok den mest kjente eventyrforfatteren i så måte. E. T. A. Hoffmann skrev også fortellinger i samme sjanger. I kunsteventyret utnytter forfatteren eventyrets stilmessige trekk i sin egen diktning, og prøver å bevare eventyrets form. H.C.Andersen gjorde også noe innsamlingsarbeid selv, og diktet av og til om på eksisterende overlevering. Andersens omarbeidelser går ofte noe lenger enn Asbjørnsens eller Grimms «tillemping» av språk og overlevert groteskeri. Varianter. Et eventyr kan fortelles i en lang rekke varianter innenfor et lite tradisjonsområde. Et eksempel er Amor og Psyke-kretsen, som er fortalt i en lang rekke ulike versjoner over hele Europa. I Norge finner vi fortellingene i minst tre nedskrevne versjoner: «Østenfor sol og vestenfor måne», «Kvitebjørn kong Valemon», «Dyret i hagjen». Av «Askepott»-fortellingene finnes det langt fler. Tradisjonsøkologien i Norge skiller eventyret noe fra den kjente tyske varianten, men eventyret er fortalt og samlet inn i en rekke bygder: «Kari Trestakk», «Åse piltr i skinnstakk», «Lita-frid-Kirsti». Fortellere. Den muntlige fortellertradisjonen innsamlerne møtte, var levende til langt inn på 1900-tallet. Mange av disse fortellerne var svært tradisjonsbevisste og stolte av sin kunnskap. For noen var det svært viktig at eventyrene ble riktig videreformidlet, og den som skulle ta over fortellingen, måtte ta godt vare på den. Da tradisjonslinja var ved å dø ut, var det en del som sørget for å feste fortellingene til papiret selv. Mellom disse var Andris Eivindsson Vang, skolelærer fra Valdres. Olav Tjønnstaul, en kjent forteller fra Telemark, var svært glad da Rikard Berge hadde fått skrevet ned mesteparten av det han kunne – det var viktig for ham at stoffet ikke ble glemt. Innsamlingsvirksomheten. Eventyr har vært fortalt over hele verden i uminnelige tider, men det var først i og med romantikken at man tok til å skrive dem ned. Først ute var Charles Perrault i andre halvdel av 1700-tallet, som ga ut en samling tysk-franske eventyr. En del av dem finnes også i varianter hos Brødrene Grimm. De tyske eventyrene ble samlet fra 1808 og utover, og dette arbeidet foregikk parallelt med utgivelsen av den tyske ordboka og katalogiseringen av det tyske språket. Grimm-samlingen kom første gang ut i 1812. Den skulle få stor gjennomslagskraft for senere innsamling av eventyr i andre land. De fleste av eventyrene som brødrene Grimm samlet skriver seg fra et avgrenset område i Kassel i dagens Tyskland, og ble fortalt av kvinnene i to husstander der. Ettersom den nasjonalromantiske bevegelsen spredte seg fra Tyskland, begynte også samlerarbeidet utover i Europa. I norske aviser ble det allerede i 1819 rettet en henstilling til prester, leger og skolelærere, som oppholdt seg rundt i landet og var skrivekyndige, om å foreta innsamling av ulike former for folkediktning. Først i 1833 kom det ut en samling med folkeminnestoff. Det var prost Andreas Fayes "Norske Sagn". Utgaven vakte oppmerksomhet, både på grunn av professor P.A. Munchs kritiske bemerkninger til utgivelsen og utvalget, og fordi den skapte entusiasme blant norske diktere. Emnene ble tatt opp i dikt og prosa, og ser en på utvalget i Fayes bok er det et imponerende arbeid som ligger bak utvalget. Alle de store sagntypene er med og emnene spenner vidt, fra de mytiske til de historiske genre. Utgaven fikk også stor betydning for Asbjørnsen og Moe, som begynte sine samlerarbeider i 1840-årene, blant annet med å sende sagn- og balladetekster til Faye. De norske folkeminnearkivene. Utover på 1800-tallet ble innsamlingene av mer vitenskapelig karakter idet Staten, gjennom "Det akademiske Collegium", gav stipendier til innsamling av folkeminner. Samlerne måtte planlegge reiser og begrunne sine reisemål og hensikter gjennom skriftlige søknader om bevilgninger. Etterpå ble det også forlangt at samlerne gjorde rede for nytten av virksomheten gjennom å skrive innberetninger som ble publisert i skoleanalene. Stofftilfanget gikk med tiden inn i det nasjonalarkivet som i 1914 ble etablert ved Universitetet i Kristiania under navnet Norsk Folkeminnesamling (NFS). Samlingene til Asbjørnsen og Moe, Sophus Bugge og Moltke Moe dannet like siden etableringen grunnstammen i arkivet. Noen eldre samlinger, for eksempel etter Johan Th. Storaker, Peder Fylling og Ivar Aasen kom til Universitetsbiblioteket, og finnes fremdeles ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Rikard Berges enorme samlinger finnes ved Telemark museum. Også ved Universitetet i Bergen finnes det en større samling ved Etno-folkloristisk arkiv (EFA). Blant samlere fra det 19. århundre kan nevnes Henrik Ibsen, August Schneider, Thrond Sjursen Haukenæs og Johannes Skar, og fra det 20. århundre Knut Loupedalen, Henri Delgobe, Edvard Grimstad, Halldor O. Opedal, Knut Hermundstad, Erling Vegusdal Eriksen, Ragnvald Mo og Richard Bergh. Flere av samlerne konsentrerte seg i likhet med Sophus Bugge om å nedtegne folkeviser. De mest sentrale var ved siden av ham Olea Crøger, Magnus Brostrup Landstad, Ludvig Mathias Lindeman og Catharinus Elling, men både Bugge, Landstad og Lindeman skrev også ned sagn og andre prosafortellinger. Det var dessuten vanlig at innsamling av språk- og dialektprøver gikk parallelt med tradisjonsinnsamlingen. Også Oskar Braaten og Regine Nordmann har syslet med innsamling av folkeminner. Katalogisering og ordning av arkivkildene. Den finske eventyrforskeren Antti Aarne og hans kollega Stith Thompson katalogiserte og ga ut en liste over eventyr-varianter, kjeny som AT-katalogen. Her kategoriseres alle eventyrene etter tema og motivkrets. Her er noe over tusen variantgrupper katalogisert. Lista dekker først og fremst eventyr fra det indoeuropeiske språkområdet. En kan dermed merke seg at indianereventyr eller eventyr fra andre folkegrupper, som Tusen og én natt må kategoriseres for seg, fordi de ikke passer inn i den europeiske sagnsystematikken. Dette innebærer at utviklingen av én eventyrstil avhenger av kulturområdet (jf. tradisjonsøkologi). Slik vil vi ikke nødvendigvis finne tretallsloven eller bakvektsregelen i arabiske, afrikanske eller kinesiske eventyr. Indianertradisjonen operer derimot med en firetallslov til forskjell fra vår tretallsregel. Utgivelsesvirksomheten. Det ble i det hele tatt i perioden 1840 til 1980 samlet inn et stort tradisjonsmateriale, både av eventyr og annet. Fremfor alt kom arkivenes utgivelsesvirksomhet til å bli håndtert gjennom Norsk Folkeminnelags skriftserie (NFL), etablert i 1920. Den mest omfattende publisering av norsk tradisjonsmateriale finnes utvilsomt i NFLs serie, som i 2007 var nådd frem til bok nummer 157. Her finnes også en rekke regionale varianter av de ulike eventyrtypene publisert. Til serien er det dessuten utarbeidet alfabetiske og systematiske registre (NFL 50, NFL 100:1 og 100:2 + et par tilleggshefter) med egne referanser til de internasjonale katalogene for eventyr og sagn. Et eget prosjekt, Norsk eventyrbibliotek, ble sist på 1960-tallet satt i gang i regi av Det Norske Samlaget. Serien hadde et verdifullt, vitenskapelig noteapparat, som er blitt sløyfet ved den senere gjenutgivelse av serien. Fabel. Fabel, fra latin "fabula" som betyr "fortelling" (fra verbet "fari", "å fortelle") er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte i form av et dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder. Fabelens hensikt er å være belærende og underholdende, og en sjelden gang også refsende. Historie. Fra de oldtiden er grekeren Aisopos, som på norsk kalles Æsop eller Esop, kjent for sine dyrefabler. Tilsvarende er også det indiske verket Panchatantra. Dramatikeren og filosofen Epicharmus av Kos og Phormis er etter sigende en av de første vi kjenner til som skapte komiske fabler. Mange fabler har en konklusjon hvor innholdet oppsummeres i det som kalles for fabelens moral. Fabel kan være satt i vers (bunden form), men er oftest satt i prosa (ubunden form). I et nedsettende perspektiv er fabelen en bevisst oppdiktet eller opplagt urimelig fortelling. Andre betydninger. Fabel kan i litteraturteoretiske sammenhenger bety fortellingens plott. Dette kan spores tilbake til Aristoteles, som benytter dette begrepet når han i "Poetikken", kapittel 4, sier «Etterligningen av handlingen heter fabelen ("mythos"); med fabel ("mythos") mener jeg sammenføyningen av begivenhetene i tragedien.» Fabel kan også i annen språkbruk bli forlenget til å inkludere mystiske eller legendariske elementer. Ordet «fabelaktig» betyr bokstavelig «det som angår fabelen», skjønt i de siste århundrene har ordet blitt synonymt med "fantastisk" (i betydningen ikke til å tro på), men den litterære konteksten henger fortsatt ved: En forfatter av fabler kan bli kalt for en "fabulist". En som fabulerer er en som dikter opp, fritt og uhemmet, en fantasifull, overraskende fortelling. Den samme opprinnelse har det franske ordet "fabliaux" som betegner en middelaldersk fortelling på vers med et humoristisk eller satirisk preg. Hovedfiguren kunne være Reven Reynard, en figur som er en luring, en ‘trickster’. Fortellingen kunne gjerne ha en undertekst som sto i mild opposisjon til samfunnets strenge føydale orden. Legende. Legende betegner opprinnelig en fortelling om hellige menn og kvinner. Disse legendene er oppbyggelige historier om religiøse hendelser, mirakler og martyrier. Selve ordet «legende» ("legenda/legere") kommer fra latin og betyr "det som bør leses". Mange legender har nok startet som muntlige fortellinger, men i middelalderen ble de fleste helgenenlegendene forfattet av munker med penn i hånd. Den best kjente legendesamlingen er "Legenda Aurea", "Den gyldne legende", skrevet av Jacobus de Voragine. En levnedsbeskrivelse om en helgen kalles en hagiografi. "Legende" har også en utvidet betydning og betegner fantastiske og utrolige ikke-religiøse historier med legendeliknende preg. Sagnomsust person. På engelsk og en del andre språk blir ordet «legend» brukt om det vi kaller sagn, særlig om gamle sagn som har fått en fast litterær form. Eksempel på dette er sagnene om Kong Arthur og Gralsridderne eller om den sveitsiske Wilhelm Tell. Dette er ikke religiøse fortellinger. Legendeformen er også tatt i bruk av forfattere. John Bunyans "Pilgrims Progress" ("Pilgrims vandring" finnes også på norsk) bruker mange av de samme fortellergrepene. Gabriel Scott kaller også sin bok "Det gylne evangelium" for en nyere legende. En av science fiction-forfatteren Clifford Simaks bøker har på norsk fått tittelen «Legenden om mennesket». Berømte personer kan i blant bli omtalt som levende legender. Eksempel fra en norsk avisoverskrift i 1970: «Bob Dylan – en levende legende». Myte. a>, en tidlig gresk sjøgud som kunne fortelle om framtiden – et element som finnes i flere kulturer (fra den tyske boka "Der Höllische Proteus"). En myte (fra gresk μῦθος "mythos", 'tale', 'fortelling', 'muntlig beretning') er en kulturell eller religiøs fortelling, en betegnelse for muntlig overleverte forestillinger om f.eks. guder, naturmytiske vesener eller verdens opprinnelse, som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid. Forhistoriske fortellinger. De to greske betegnelsene «mythos» og «logos» betegner antatte utviklingstrinn i et folks tenkesett; «mythos» begner den fase hvor bilder og fantasi er virkemidler for erkjennelse, mens «logos» betegner den fase hvor tanken og begreper avløser det mytiske tenkesett. For Friedrich Nietzsche var overgangen til logos hos grekerne en forfallstid. Storhetstiden var den homeriske tid, og Sokrates og Platon betydde en avmystifisering hvor diktningen blir til filosofi. Enkelte myter var fortellinger ment å gi forklaring på hvordan verden og dens skapninger i den oppsto i sin nåværende form, om menneskets eksistens, livets oppbygning, mål og mening, samt de store kreftene, som blant annet lyset og mørket, det gode og det onde. En myte var som oftest en muntlig tradisjon, overlevert fra generasjon til generasjon. Som begrep har myte likevel flere betydninger. Ved at myter er fortelling om det hellige menes at en myte menes å være sann av mennesker som er tiltrukket det religiøse eller den spirituelle betydning i den. Akademisk bruk av begrepet setter ikke et skille om fortellingen er sann eller falsk. Vanlig bruk av myte eller mytisk i dagligtale menes som regel at det er noe som ikke er sant, ettersom slurvete bruk av ordet har bleket forskjellene mellom kategorier som fiksjon og urbane legender og den korrekte bruken. Andre betydninger. Begrepet mytologi betegner studien av de mytiske forestillinger eller et folks samlede myter, eksempelvis gresk mytologi. Samtidig er mytologi også en betegnelse på den vitenskap som utforsker og forklarer mytene. I religionsvitenskapen og antropologien betegner en myte en religiøs fortelling som forklarer noe om virkelighetens innrettning (se ætiologi). I motsetning til et sagn eller en legende foregår en myte (liksom et eventyr) som regel utenfor tid og rom. Psykologien. Psykologen Carl Gustav Jung så mytene som konkrete synlige uttrykk for de universale arketypene, de symbolske uttrykk for sjelens indre og vår kollektive samvittighet. Jung fester seg ved det som utmerker seg ved hver fortelling sammenlignet med andre fortellinger. Betydningen oppstår altså hos hvert symbol i relasjon til en bakenfor struktur. Forfatteren og mytologen Joseph Campbell var enig med Jung angående dette, og mente at myter var uttrykk for de generelle tanker og sannheter som preger menneskelige samfunn og at de fortalte om, og ga uttrykk for den samme bevisstheten, som Campbell mente var direkte uvitelig. Strukturalismen. Innenfor strukturalismen er likheten mellom systemet av myter og språkstrukturen av viktighet. Claude Lévi-Strauss fokuserte isteden på regler og sammenfall i mytologien. Fortellinger og deler av en fortelling får mening når de settes opp i sammenheng med hverandre. En fortelling må deles opp i mytem – betydningsbærende elementer i andre fortellinger som settes sammen i en diskurs. «Som enhver lingvistisk helhet består myten av konstitutive enheter», skriver Lévi-Strauss, «som medfører tilstedeværelsen av de enheter som vanligvis opptrer i språkstrukturen, nemlig fonemer, morfemer og semantemer. Hver adskiller seg fra den forgående ved en høyere grad av kompleksitet. Av denne grunn vil vi kalle de elementer som er særegne for myten (og som er de mest komplekse av alle) for store, konstitutive enheter.» Myter i fiksjon og «mytisk» litteratur. Enkelte lands myter har gitt rike litterære uttrykk og virket som en inspirasjonskilde for diktere i senere tidsaldre, eksempelvis de greske, de norrøne og de keltiske myter. J.R.R. Tolkien er en forfatter som har lånt fra rikt mytisk materiale, blant annet den norrøne, for sin diktning. Selv om det enkelte ganger blir kalt slik, så er fiksjon slik som Ringenes herre og Narnia-bøkene ikke mytologi, og Tolkien oppfant ordet «legendarium» for å beskrive sine litterære verker. Historievitenskap. Etter at historiefaget ble gjort til vitenskap ved hjelp av kravet om at påstander om fortiden skulle være belagt i kilder og at sannhetsgehalten av disse skulle analyseres ved hjelp av en kildekritiske metode ble det lagt ned et stort arbeid i å sortere kunnskap om fortiden som henholdsvis sannsynlige påstander og «myter». Fokus var da på å ‘rekonstruere’ fortiden for å finne ut hva som var trolig var korrekte påstander om fortiden. Dette ser da bort ifra at myter enten er metahistoriske, «hensides historie», eller foregår i tider før historisk tid. I de siste 30 årene har en gått bort fra å se på «myter» som annenrangs. Innen nyere kulturhistorie er en mer opptatt av hva mytene kan fortelle om samfunnet som har skapt og videreformidlet dem. Internasjonalt har særlig Robert Darnton og Carlo Ginzburg brukt myter som kilder til å forstå fortidens samfunn uten å legge vekt på spørsmålet om mytenes sannhetsgehalt. I Norge har spesielt Anne Eriksen brakt etnologisk innsikt inn i historieforskningen. Sagn. Sagn (av det norrøne verbet "segja", «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte enepisodisk, muntlig fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt (tradert) folkediktning. Fortellinger om fortellerens egne møter med det overnaturlige kalles memorat. Sagn forekommer i flere varianter og kan kategoriseres etter innhold i naturmytiske sagn, historiske sagn, opphavssagn og nåtidssagn eller moderne sagn. Sagnet forteller om krefter mennesket ikke kan kontrollere, og som det bør passe seg for. I motsetning til eventyret, der helten seirer over motstanderen, ender sagnet stort sett med nederlag for hovedpersonen. Sagn skiller seg fra eventyr ved at de som fortellinger utgir seg for å være sanne. Det betyr ikke at fortelleren nødvendigvis tror på innholdet, men han må gå god for det i fortellersituasjonen. Mens eventyr ikke er knyttet til bestemte steder og dertil foregår i en ubestemmelig tid, forsterkes sagnenes virkelighetstilknytning ved at begivenhetene ofte oppgis å ha foregått på et navngitt sted med navngitte personer. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Ikke desto mindre finner vi ofte samme fortelling knyttet til mange forskjellige steder. Dette kaller vi vandresagn i motsetning til lokalsagn som bare finnes på ett sted. Fortellinger som er mindre enn en episode kalles sagnnotis. Naturmytiske sagn. De "naturmytiske sagnene" handler om møter mellom mennesker og underjordiske eller overnaturlige makter. Sagn om underjordsfolk er svært tallrike og utbredt over hele landet. "Bergtakingsmytene" hører inn under disse, likesåvel som alle fortellinger om møter med nissen, troll, draug eller andre vette. En del av disse sagnene ble fortalt som formaninger og advarsler. Det var for eksempel lettere å forklare barn at de skulle holde seg unna tjernet hvis en kunne skremme dem med nøkken. Historiske sagn. Denne gruppen kan vi dele i to: Rikshistoriske- og lokalhistoriske sagn. Eksempler på rikshistoriske er sagnene om Sankt Olav, svartedauden eller sagn fra krigene mot svenskene. Lokalhistoriske sagn knytter seg gjerne til bestemte hendelser eller kjente personer ("Personalhistoriske sagn"). Disse sagnene er lettere å etterspore, og kan i flere tilfelle gå tilbake på et memorat. Her finner vi ofte fortellinger om lokale helter, kjempekarer, kloke koner, eller beryktede slagsmål, som i fortellingen om Fanitullen. I de siste tilfellene kan man ofte finne sagnets historiske kjerne i et rettsreferat, som dermed tidfester hendelsen. I årenes løp vil hendelsen trekke til seg vandresagnstoff fra andre kilder, og dette stoffet vil forsterke fortellingens dramaturgi, men også tilsløre den opprinnelige hendelsen. Flere avhandlinger er skrevet om historisitet i sagn. Som historiske kilder til faktiske hendelser er sagnene som regel dårlige kilder, men de er mer pålitelige når det gjelder holdninger til det som skjedde. Opphavssagn. Sagn som forklarer naturlige fenomener og formasjoner – eller bakgrunnen for en bestemt skikk. Er nært beslektet med det historiske sagnet. En bestemt steinur i Telemark skal slik sett ha blitt til fordi Olav den hellige en gang fikk kløvd berget akkurat der. Moderne sagn. Vandrehistorier er moderne hverdagsfortellinger med et humoristisk eller skremmende poeng som fortelles som om de er sanne, men som vanligvis ikke er det. Slike vandrehistorier kalles på engelsk «urban legends» («bylegender» eller «urbane sagn») og har flere likhetstrekk med gamle sagn og folkeeventyr. De spres oftest muntlig, og gjerne som om de skal ha skjedd en bekjent, men den samme vandrehistorien kan opptre over hele verden. Vandrehistorier om folk som mener seg bortført av romvesener viser stort slektskap med de naturmytiske bergtakingssagnene. Mange av disse moderne vandresagnene likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier. Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte avisand. Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett og e-post og de fleste vandrehistorier spres slik i dag. Oftest er det rein underholdning, men de kan også fungere som lærestykker med tydelig moral. Robert Jordan. James Oliver Rigney, Jr., bedre kjent under pseudonymet Robert Jordan (født 17. oktober 1948 i Charleston, South Carolina, død 16. september 2007) var best kjent som forfatter av bestselgerserien "Tidshjulet" (engelsk: "The Wheel of Time"), som er en fantasy-serie. Jordan hadde grunnfag i fysikk fra "The Citadel", militærhøyskolen i Sør-Carolina. Han avtjente to turer til Vietnam med U.S. Army. Der gjorde han seg fortjent til flere medaljer og utmerkelser, blant annet to vietnamesiske tapperhetsmedaljer. Han har skrevet siden 1977. Den 26. mars 2006 kom Robert Jordan med er erklæring der han sa at han at han hadde fått diagnosen amyloidosis. Han gikk bort av sykdommen 16. september 2007. Ufullendte bøker i Tidshjulet-serien. Mannen som har fått ansvaret for å fullføre boken er Brandon Sanderson, en forholdsvis ny og ukjent fantasy-forfatter. Av hensyn til bokens lengde skal den deles i tre deler, og Jordans enke og redaktør, Harriet McDougal, vil fortsatt være redaktøren for den nye boken. Første del har fått navnet "The Gathering Storm". Infinity of Heaven. Robert Jordan uttalte flere ganger at han planla en ny fantasy-serie satt til en annen verden. Han har sagt at den ville bli en "Shogun"-aktig serie som handler om en mann i tredveårene som forliser på en ukjent verden med en ukjent kultur. Bøkene skulle handle om hans eventyr der og skulle bli kalt "Infinity of Heaven". Han har sagt at han skulle begynne på denne serien etter at han var ferdig med hovedbøkene i "Tidshjulet"-serien. Jordan sa at «Infinity of Heaven vil bli skrevet før Prologene, selv om jeg kanskje kommer til å lage dem mellom Infinity-bøkene.» Arbeidet med denne serien skulle ikke starte før tidligst 2008. Jordan presiserte selv at denne serien ville være betydelig kortere en Tidshjulet-serien (rundt 6 bøker lang, delt på to trilogier), selv med den resulterende ironien i seriens tittel. I og med Jordans død kommer denne serien ikke til å bli realisert. Fantastisk litteratur. Fantastisk litteratur betegner en skjønnlitterær genre som omfatter både romaner og noveller. Også filmer og tegneserier benytter genren. Begrepet "fantastisk" kan også referere til en genre innenfor ulike rollespill. En undersjanger av fantastisk litteratur er "fantasy". Handlingen foregår ofte i andre verdener der fenomener vi ser på som overnaturlige ofte er helt normale; innbyggerne kan ofte bruke magi og det finnes magiske vesener. Fantastisk litteratur omfatter også science fiction og skrekklitteratur. Alle tre genre har elementer av det fantastiske, hvor man forlater virkeligheten eller spekulerer i hvordan virkeligheten kunne ha vært eller blitt. Betegnelsen "fantasy" brukes også om all fantastisk litteratur, unntatt science fiction. Fantastisk litteratur kan i en snever betydning kan også se ut til å være reservert til skjønnlitteratur hvor magi, tapre riddere, mytiske vesener og store oppdrag inngår som hovedelementer. Hvis man skal følge denne definisjonen kan man trekke en lang historie bakover helt til gresk og romersk mytologi (for eksempel Homers "Odysseen") og middelalderlitteraturen (for eksempel det episke verket Beowulf og legenden om Kong Arthur) hvor det fortelles om magi, sverdbruk og romantikk. I det 19. og tidlig i det 20. århundret ble en del fantasy-litteratur publisert i de samme bladene som science fiction (og ofte skrevet av de samme forfatterne). Etter den store populariteten som enkelte forfattere fikk på midten av 1900-tallet (J.R.R. Tolkiens "Hobbiten" og "Ringenes herre", så vel som C. S. Lewis' Narnia-serie og Ursula K. Le Guins "Jordsjø"-serie) fikk fantasy-litteratur en fornyet popularitet, ofte påvirket av nevnte verker, og i likhet med dem lånte de fra myter, episke verker og middelalderromantikken. Et annet eksempel på fantastisk litteratur er den verdensberømte Harry Potter serien av J.K. Rowling "Humoristisk fantasy" – særlig arbeidet til Terry Pratchett – bør også bli nevnt i denne sammenheng. De parodierer over sjangeren på et postmoderne måte. Videre har vi ytterligere subkategorier innen sjangeren, f.eks. såkalt "Dark fantasy", som kombinerer fantasy og horror. Denne skjønnlitteraturen og dens eldre forgjengere var med å skape fantasy rollespill som f.eks. Dungeons & Dragons, som igjen var med å skape mer skjønnlitteratur i sjangeren. Spillselskaper publiserte fantasyromaner satt til å handle i sine egne, fiktive verdener hvorav "Forgotten Realms"- og "Battletech"-seriene var blant de mer populære. På samme måte har romaner basert på fantasyfilmer og -TV-serier funnet sin egen nisje. Se liste over fantasy-forfattere for informasjon om individuelle forfattere som skriver innenfor denne sjangeren. Fantasy-fans samles årlig på "World Fantasy Convention". Den første ble holdt i 1975 og har siden blitt arrangert årlig. Den blir holdt i ulike byer i USA hvert år. Liste over fantastiske forfattere. For mer informasjon om selve sjangeren, se fantastisk litteratur. W. Fantastiske forfattere C.S. Lewis. Statue av C.S. Lewis i Belfast Clive Staples Lewis (født 29. november 1898 i Belfast i Irland, død 22. november 1963 i Oxford), mer kjent som C.S. Lewis, var en britisk forfatter og litteraturviter. Han er kjent for sin kristne essaystikk og for flere skjønnlitterære verk, spesielt "The Chronicles of Narnia" ("Legenden om Narnia"). Biografi. C. S. Lewis ble født i Belfast i Irland (nå Nord-Irland). Hans foreldre var Albert James Lewis og Flora Augusta Hamilton Lewis. Han hadde en tre år eldre bror, Warren Hamilton Lewis («Warnie»). Som fireåring, kort tid etter at hans hund 'Jacksie' hadde blitt overkjørt av en bil, annonserte han at han fra da av het Jacksie. I begynnelsen nektet han å svare når han ble kalt ved andre navn, men etterhvert godtok han 'Jacks', som tilslutt ble 'Jack', et kallenavn han hadde resten av livet blant venner og familie. I Belfast gikk han på Campbell College. I 1908 døde hans mor, og Lewis ble sendt til flere forskjellige skoler i England. Som ung gutt var han interessert i «påkledde dyr», som han særlig fant i Beatrix Potters historier. Han begynte selv å skrive historier om dyr. Sammen med broren skapte han verdenen Boxen, som var bebodd og styrt av dyr. Han elsket å lese, og siden farens hus var fullt av bøker var det lett å finne nytt lesestoff. Som barn hadde han sterk angst for edderkopper og insekter, som ofte hjemsøkte ham i drømme. I tenårene ble han fascinert av Richard Wagner og nordiske legender og sanger. De intensiverte en lengsel han hadde i seg, en dyp trang som han senere beskrev som «glede». Han lærte å elske naturen, og fant i den ting som minte ham om legendene, og i legendene påminnelser om naturen. Han begynte å gå bort fra å skrive om Boxen, og prøvde ut forskjellige former, både poesi og opera, for å forsøke å få ned på papiret sin nye interesse for norrøn mytologi og naturen. I 1916 vant han et stipend til University College, Oxford. Fordi han var irsk var han unntatt fra verneplikt, men mot sin fars ønske lot han seg i 1917 verve til British Army. Han ble tatt inn som offiser i tredje bataljon, Somerset Light Infantry. På sin nittenårsdag kom han til fronten ved Somme i Frankrike, hvor han møtte en annen ire, Paddy Moore. Moore og Lewis ble enige om at hvis en av dem falt skulle den andre ta hånd om hans familie. Moore falt i kamp i 1918, og Lewis holdt sitt løfte. Etter krigens slutt reiste han til Paddys mor, Janie Moore, og sørget for at hun fikk flytte inn hos ham. Senere betalte han for stell av henne inntil hennes død i 1951, omtrent på det tidspunkt hvor han begynte å skrive "Narnia-serien". Paddys søster Maureen (1906–1997) bodde også hos Lewis. Senere tok hun tittelen "Lady Dunbar of Hempriggs". Mange forskere mener at Paddys mor er bakgrunnen for «Pasientens mor» i "The Screwtape Letters" og Mrs. Macready i Narnia-bøkene. Lewis hadde selv blitt såret under slaget ved Arras, og led av depresjoner. Noe av tungsinnet skyldte savnet av hjemmet i Irland. Da han kom seg ble han satt i tjeneste i England. I desember 1918 ble han dimittert, og gikk tilbake til studiene. Han fikk en "First" (beste karakter) på "Honour Moderations" (gresk og latinsk litteratur) i 1920, en "First" i Greats (filosofi og antikkens historie) i 1922 og en "First" i engelsk i 1923. Akademiker og forfatter. Han underviste som ansatt ved Magdalen College i Oxford i nærmere tretti år og ble senere den første professoren innen middelalder- og renessanselitteratur ved Cambridge-universitetet og ansatt ved Magdalene College i Cambridge. Med dette utgangspunktet hevdet han at det ikke fantes noe som kunne kalles engelsk renessanse. Det meste av hans akademiske arbeid fokuserte på senmiddelalderen, og især dens bruk av allegori. Hans "The Allegory of Love" (1936) skapte nytt liv i seriøse studier av senmiddelalderfortellinger som "Roman de la Rose". Hans senere arbeid "The Discarded Image, an Introduction to Medieval and Renaissance Literature" (1964) er en utmerket oppsummering av middelalderens syn på verden, det «forkastede bildet» av universet fra tittelen. Han var en produktiv forfatter og medlem av den litterære klubben "The Inklings" sammen med sine nære venner J.R.R. Tolkien, Charles Williams og Owen Barfield. Lewis giftet seg i voksen alder med en amerikansk beundrer, forfatterinnen Joy Gresham, som kort tid etter døde av beinkreft. Lewis' bok "A Grief Observed" beskriver hans opplevelser av berøvelsen. Konvertering til kristendommen. Lewis ble oppdratt som kristen, men ble tidlig ateist, antagelig omkring 13-årsalderen. Han skrev senere en beretning om sin omvendelse til kristendommen, "Surprised by Joy", hvor han forteller at han var «svært sint på Gud for at han ikke eksisterte». Dette har blitt tolket dithet at han ikke egentlig avviste Guds eksistens, men at han hadde et dypt sinne mot Gud på grunn av verdens urettferdighet. Samtidig finnes det tegn på en klar ateisme i et brev til en venn, hvor han skrev «alle religioner, nei, mytologier for å kalle dem ved deres rette navn, er uten noe som helst bevis!» Muligens representerer det første sitatet starten på den utvikling han gjennomgikk i sitt åndsliv. Det var særlig to kilder til denne utviklingen. Dels var det G.K. Chestertons bok "The Everlasting Man", og dels diskusjonene han hadde med kollegaen J.R.R. Tolkien. I 1929 hadde han nådd det punkt at han sa at han trodde på Gud. Han skrev senere at «i "Trinity Term" 1929 gav jeg etter, og innrømte at Gud er Gud, og knelte og bad». Han beskrev seg selv som «den mest nedslåtte og tilbakeholdne konvertitten i hele England». I 1931, etter å ha hatt en lengre diskusjon med Tolkien og en annen nær venn, reverterte han formelt til kristendommen. Til katolikken Tolkiens ergrelse valgte han Den engelske kirke. Lewis skrev om prosessen at han «kom sparkende og skrikende inn i kristendommen». Essaystikk og skjønnlitteratur. I tillegg til hans akademiske karriere skrev Lewis også en rekke bøker om kristen tro. Mest kjent er "Se det i øynene" ("Mere Christianity"). Lewis ble igjen en troende kristen i voksen alder, og er opptatt av å presentere en fornuftig fremstilling av sannheten i kristendommen. "Mere Christianity", "The Problem of Pain" og "Miracles" var alle opptatt i mer eller mindre grad i å imøtegå populære innvendinger mot kristendommen. Hans selvbiografi med tittelen "Surprised by Joy" hvor han beskriver sin gjenoppdagelse av den kristne tro. Til tross for det åpenbare ordspillet, ble boken skrevet før han møtte sin kone, Joy Gresham. "Den store skilsmissen" ("The Great Divorce") er en kort roman om tenkte samtaler i Himmelen mellom de frelste og de fordømte. I romanen er det tilsynelatende de fordømte som dømmer seg selv, i den forstand at det er ingenting som hindrer dem i å reise til Himmelen og forbli der hvis de ønsker det. Men noen av dem finner forandringene, som Himmelen påfører dem, som truende og ubehagelige og velger derfor å reise derfra. Fortelleren har den skotske forfatteren George MacDonald som anstand. En annen kort roman, "Djevelen dypper pennen" ("The Screwtape Letters"), er en samling brev med råd fra en eldre demon til hans nevø. I breven instruerer Screwtape sin nevø Wormwood om hvordan han best kan garantere fordømmelsen til et spesielt menneske. Boken ble fulgt av "Djevelen hever glasset" ("Screwtape proposes a toast"). "Narnia-serien" i sju bind er utvilsomt den mest kjente av hans arbeider. "Løven, Heksa og Klesskapet" var den første publiserte og mest populære av bøkene i serien. "Historien om Narnia" låner både fra gresk og romersk mytologi og tradisjonelle engelske og irske eventyr. Hovedtemaet i Narnia-bøkene er likevel kristendommen, slik denne arter seg "i en annen verden". Lewis påberoper seg inspirasjon fra vennen og kollegaen "George MacDonald", og i "The Great Divorce" blir fortelleren eskortert i himmelen av MacDonald. På samme måte blander Lewis' Romferd-trilogi tradisjonelle science fiction-elementer med utforskingen av de bibelske temaene synd, syndefall og bot. "Space Trilogy" bestod av "Reisen til Malacandra" ("Out of the Silent Planet"), "Perelandra" ("engelsk: Perelandra, eller Voyage to Venus") og "That Hideous Strength". Den siste er ikke oversatt til norsk. Lewis' siste roman var "Till We Have Faces". Mange hevder (som han selv gjorde) at dette var hans mest modne skjønnlitterære verk, men den ble aldri noen suksess. Det er en gjenfortellingen av myten om "Cupid" og "Psyche" sett fra det uvanlige ståstedet Psyches søster. På ny berører det religiøse temaer, men forbindelsene til detaljene ved hans kristne tro er ikke like fremtredende. Lewis' død og arven etter ham. Lewis døde 22. november 1963 i hjemmet han delte med sin bror, Warnie (Warren Lewis). Han er gravlagt på Headington Quarry Churchyard, Oxford, England. Nyheten om hans død ble overskygget av drapet på president John F. Kennedy som skjedde samme dag. Samme dag døde også den engelske forfatteren Aldous Huxley. Interessen for Lewis' liv har avfødt flere biografier, og en film fra 1993 kalt "Shadowlands", med Anthony Hopkins i rollen som Lewis. Filmen spinner om hans forhold Joy Gresham. Serien om Narnia har vært skoledannende for senere fantasy-fortellinger for barn og unge. Også andre bøker har blitt inspirert av Lewis, inkludert "A Severe Mercy" som ble skrevet av hans brevvenn "Sheldon Vanauken". Eksterne lenker. En oversikt over C. S. Lewis' forfatterskap og norske utgivelser. 22. november. 22. november er den 326. dagen i året og den 327. i skuddår. Det er 39 dager igjen av året. Navnedag. Cecilie, Silje, Sissel Navnedagen er etter kirkemusikkens og sangens skytshelgen, St. Cecilia, som døde som martyr i 230 29. november. 29. november er den 333. dagen i året og den 334. i skuddår. Det er 32 dager igjen av året. Bokn. Bokn er en øy-kommune i Rogaland som består av tre bebodde øyer (Ognøy, Austre Bokn og Vestre Bokn) og 123 småøyer og holmer. Kommunen har Karmøy vest og nord for seg, Tysvær i nord, Finnøy og Rennesøy i øst, og Kvitsøy i sør. Høyeste punkt er Boknafjellet på 294 moh. Bokn har en del jordbruk, men har også viktige hjørnesteinsbedrifter som Bokn Plast og fiskemottak. To bygder, Føresvik og Alvestadkroken, som begge ligger på Veste Bokn. Lokalt blir de to Boknøyene bare omtalt som Austre og Vestre. Bokn har egen barnehage, barne- og ungdomsskole, bibliotek og en matvarebutikk. Bokn har bruforbindelse mot nordfylket Rogaland og fergesamband mot sør, dette gjør at Bokn er en ferdselsåre for alle som kommer nordfra og kjører sørover langs vestkysten. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er et sted ved en historisk kvednabekk. Der er det oppført et kvernhus slik det stod i gamle dager. Det var tidligere mange kvernhus langs bekken, som går fra Boknabergsvatnet og ut i Boknasundet. Kommunens tusenårssted er plantet på plassen. Kommunen arrangerte en åpen folkeavstemning for innbyggerne som avgjorde plassen, og formålet var å gjenskape et historisk miljø. Kommunen har også en tomt på den ene sida av bekken, som er tiltenkt museumsformål, som bl.a. innebærer flytting av bygdemuseet. Det er en intensjon om å utvikle forskjellige aktiviteter i dette miljøet, bl.a. for Den kulturelle skolesekken, og stedet har hatt sporadiske aktiviteter opp igjennom, med bl.a. skoleklasser og pensjonister som har vist hvordan de laga mel før i tida. Kommunikasjon. E39 går over alle de tre hovedøyene, og ekspressbussene gir god forbindelse nordover til Haugesund og Bergen, samt sørover til Stavanger. Ferge Arsvågen-Mortavika. Flaggruten sørover har sitt siste stopp før Stavanger i Føresvik. Kommunen har to campingplasser, en på Vestre Bokn og en like ved E39 på Austre Bokn. For båtfolket er det ny gjestehavn i Føresvik med bunkringsmuligheter og butikk/post. Ekteskap. a>stradisjoner er beholdt i moderne, vestlige kjærlighetsekteskap, er mange moralske og kulturelle verdier endret. For eksempel er den pårørende familien ikke like viktig som før. a>r og slekter som ville øke sin innflytelse og rikdom gjennom å knytte fordelaktige familieforbindelser. Ekteskap er en sosial og juridisk, ofte også religiøs og åndelig, samlivspakt mellom to personer. Tradisjonelt har ekteskap I Norge bare vært lovlig inngått mellom en mann og en kvinne. Fra 2001 har ekteskapslovgivningen i ti land, blant dem Norge, innført lover som tillater par av samme kjønn å inngå ekteskap. Ekteskapet er en juridisk bindende avtale, og i tillegg har selve seremonien ofte en religiøs ramme. Bokmålsordboka definerer ekteskap som samliv mellom mann og kvinne som er bygd på en rettslig bindende overenskomst, og der eventuelle barn blir anerkjent som begge parters avkom (http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=ekteskap&sourceid=Mozilla-search). I de fleste vestlige land (der kristendom er den mest utbredte religionen), er det i dag ikke anledning til polygami (å være gift med flere personer samtidig). Skal man gifte seg med en ny person, må eventuelle tidligere inngåtte ekteskap være opphørt (ved skilsmisse eller død). Men i en del ikke-vestlige kulturer (for eksempel der islam er den største religionen), kan det være anledning til å inngå ekteskap med flere personer og ha flere ektefeller samtidig. Også i vestlige samfunn har det i tidligere tider vært praktiserert polygami. Ekteskapsinngåelse i Norge. I henhold til lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap kan ekteskapet inngås gjennom ektevigsel eller borgerlig vigsel i nærvær av to vitner; oftest i form av én forlover for hver part. Ved vigselen skal brudefolkene samtidig være nærværende, og norsk lov kjenner ingen unntak fra denne betingelsen. De skal hver for seg på spørsmål fra vigsleren gi til kjenne at de samtykker til ekteskapet. Vigsleren skal deretter forklare at de er ektemaker. Vigsler kan være en prest i Den norske kirke, eller en prest eller forstander i et registrert trossamfunn, evt. seremonileder i et livssynssamfunn, som har vigselsrett; notarius publicus; norsk utenrikstjenestemann; eller særskilt vigsler oppnevnt av departementet under spesielle omstendigheter. Det er vanlig at personer i ekteskap bor sammen, men dette er ikke noe krav fra lovens side. I folkeregisteret må ektefeller normalt være registrert på én og samme adresse. Vilkår i ekteskapsloven. Den som er under 18 år får ikke inngå ekteskap uten tillatelse fra fylkesmannen i det fylke der personen bor. Ekteskap får ikke inngås mellom dem som er i slekt med hverandre i rett opp- og nedstigende ledd eller hel- eller halvsøsken (se incest). Ekteskap mellom søskenbarn er imidlertid tillatt. Den som er gift eller partner i et registrert partnerskap får ikke inngå ekteskap, men eksisterende registrerte partnerskap kan etter 1. januar 2009 med partenes samtykke omgjøres til ekteskap. 11. juni 2008 vedtok Odelstinget å endre den norske ekteskapsloven slik at også personer av samme kjønn kan gifte seg. Norge er det sjette landet i verden som vedtar en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov. Endringene Lov om ekteskap trådte i kraft 1. januar 2009, se Ekteskapsloven. Trossamfunn. Enkelte trossamfunn aksepterer ikke gjengifte når tidligere ektefelle lever (for eksempel Den katolske kirke), eller lar det være opp til den enkelte vigsler om han/hun vil vie i slike tilfeller (for eksempel Den norske kirke og Den anglikanske kirke). Adgangen til å nekte å vie i slikt tilfelle er nedfelt i ekteskapslovens §13 Det kan også finnes andre regler innen de enkelte trossamfunn, blant annet for minstealder og grad av slektskap. I enkelte tilfeller vil en vigsler velge å ikke vie selv om det ikke er lovmessig adgang til det. Det er også mulig å vie personer uten å innberette ekteskapet til myndighetene. Dette gjøres i enkelte tilfeller der det er ønskelig å oppfylle religiøse krav, men hvor norsk lov ikke aksepterer ekteskapet som gyldig. Krav som stilles av trossamfunn kommer ikke foran norsk lov i tvister. Brudd på kravene kan av av enkelte religiøse samfunn brukes som grunnlag for å disiplinere eller ekskludere medlemmer. Historie. Former for ekteskap har siden forhistoriske tider blitt sett på som en ramme for samliv mellom mann og kvinne, orientert mot ektefellenes gjensidige hjelp og støtte, samt mot fødsel og oppdragelse av barn. Noen steder har man praktisert polygami. Vanligvis har det da vært snakk om at en mann har flere koner (polygyni). Det at en kone har flere menn (polyandri) har vært mye mer sjelden, men det forekommer for eksempel noen steder i Asia og hos noen inuitter. Men også på steder hvor polygami praktiseres, har et ekteskap mellom én mann og én kvinne vært utgangspunktet for ekteskapsordningen, og det har vanligvis ikke vært noe krav at man skal ha mer enn én ektefelle. I noen få kulturer har det forekommet at man har levd i gruppeekteskap, det vil si at flere menn og flere kvinner, vanligvis i en bosetning, kan ha seksuell omgang med hverandre. Dette har dog vært sjelden. I vestlige land har det i den senere tid blitt vanligere at folk gifter seg og skiller seg, og at de gifter seg på nytt. Man kan da i samfunnsmessig sammenheng si at folk lever i seriemonogami: De har bare én partner om gangen, men har flere partnere etter hverandre. Forskjellige samfunn har eller har hatt ulike tradisjoner og normer knytter til ekteskapsinngåelser og andre trekk ved ekteskapet. I mange samfunn har det vært vanlig at ekteskap har blitt sett på som nært nært forbundet med forholdet mellom to slekter eller to stammer. Det har også noen steder hatt betydning i forbindelse med eiendommer, og kan ha hatt sammenheng med at man ønsket å slå sammen to gårder. Derfor har det mange steder vært vanlig at man har arrangert ekteskap. Dog har det vært vanlig at de som skal inngå ekteskap har kunnet godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. I noen tilfelle har det imidlertid vært mer eller mindre bruk av tvang innblandet, hvilket ofte har fått voldsomme følger. Mye av dette stabile fellesskapet har i stor grad basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt samt at mannens fysiske overlegenhet gjorde kvinnen underkastet ektemannen i eldre tider, da normer og lovverk ikke beskyttet kvinner på samme måte som idag eller var diskriminerende overfor kvinner. Dette forandret seg i stor grad etter at det på 1900-tallet ble mer og mer vanlig at kvinner fikk stemmerett og større muligheter til å få arbeid som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet kan være mer basert på et kjærlighetsforhold enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i periodene etter denne "kvinnefrigjøringen". Det er også blitt vanligere at samlivspartnere ikke gifter seg men lever "papirløst" i samboerskap. Historisk sett er ekteskap betraktet på forskjellige måter. Opprinnelig var et ekteskap gjerne et privat forhold mellom ætter eller andre samfunnsgrupper. I middelalderen og etterfølgende tider fikk det preg av å være en religiøs institusjon, men også en nødvendighet for at partene skulle oppfylle samfunnets verdslige lover. I dag er det for mange først og fremst en ren juridisk kontrakt. Rundt 1140 kom kirkens lovgivning som tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved samleiet eller ved partenes samtykke? Det var pave Aleksander III (1159-81) som gjorde den siste løsningen til kirkens offisielle lære. Ifølge Paulus i Efeserbrevet 5,23-24 er nemlig ekteskapet et bilde på forholdet mellom Kristus og kirken - og derved et sakrament og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feile premisser, som ved for nært slektskap eller impotens. Men i og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Samtykket ble dermed tilstrekkelig - verken kirkelig vielse, samtykke fra slekten eller løfte avlagt i vitners nærvær var lenger nødvendig. Noen menn spekulerte i dette og lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for så i etterkant å benekte hele saken. Særlig i Bergen ses eksempler på slike ekteskap, fordi rettsdokumentene er bevart. Kirkelig vielse ble ikke obligatorisk før i 1589, altså lenge etter reformasjonen. Men frem til 1215 hadde kirken gjort det svært vanskelig for folk i små bygdesamfunn å finne partnere det var lovlig å inngå ekteskap med. Kirkens regler gjorde det til incest å gifte seg med slektninger i inntil sjette ledd, altså seksmenninger – et enormt antall mennesker, som det også er vanskelig å holde oversikt over. Dette skyldtes imidlertid en misforståelse ved oversettelsen av reglene, for sjette ledd i romersk regning tilsvarer bare tredje ledd – altså tremenninger – etter germansk regning. a>Fra 1200-tallet fikk man ekteskapsbestemmelser også i verdslig lovgivning, blant annet står det at kvinner som inngår ekteskap uten sine foreldres samtykke, kan gjøres arveløse. På 1300-tallet fulgte de første spor til skikken med nattefrieri, der et par ble regnet som forlovet om mannen stadig tilbrakte lørdagsnatten hos den samme kvinnen. Kirken nådde ikke frem med sin kritikk av skikken, og på begynnelsen av 1700-tallet var to tredeler av brudene i Hallingdal, Rendalen og Ringerike gravide eller hadde født barn. I middelalderen fikk adelen behov for et troverdig system for å holde orden på arverekker, noe bare kirken kunne tilby dem. Ekteskap ble dermed et kirkelig anliggende, og vielsene ble etter hvert flyttet til kirkebakken og senere inn i kirkerommet. Innen senmiddelalderen hadde kirken overatt jurisdiksjonen over ekteskapet, og hadde full kontroll. Dagens kirkelige vigsel er en viderføring av denne middelalderske tradisjonen. Ektevigsel. Ektevigsel er en offentlig handling i forbindelse med inngåelse av et ekteskap. En ektevigsel foretas vanligvis av de som gifter seg sammen med en "viglsler" og parets "forlovere". I forbindelse med handlingen kan det også være musikk og taler av flere personer. Norge. Ektevigselsseremonien blir normalt styrt av en "viglser" som enten er en representant for styresmaktene i en "borgerlig vigsel", en prest i en "kirkelig vigsel" eller av en godkjent seremonileder fra et livssyns- eller trossamfunn. Begge de kommende ektefellene må være tilstede under seremonien, og i tillegg må to myndige vitner, foruten "vigsleren" være tilstede under seremonien. De blivende ektefolk erklærer at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre. En godkjent vigselsperson skal erklære at ekteskapet gyldig. Til slutt undertegnes vigselsprotokollen. Vigselen er det ritual som symboliserer inngåelsen av ekteskapet og blir ofte etterfulgt av en privat bryllupsfest. En borgerlig vigsel er ytre sett en ren juridisk handling som utføres av vigsler som kan være en dommer hos byfogden eller tingretten. En kirkelig vigsel er en religiøs seremoni og kan bli utført av ordinerte prester. Par som er borgerlig viet kan i tillegg få en kirkelig forbønnsgudstjeneste for ekteskapet i de fleste trossamfunn. Et trossamfunn, Unitarforbundet, kan vie etter både religiøs og borgerlig seremoni. Globalt. Det er forskjellige lovbestemmelser rundt om i verden om hvordan en ektevigsel skal foregå og hvem som kan være vigsler. I USA er det forskjellige bestemmelser i forskjellige stater. I noen land kan viglsleren være en hvilken som helst forstander eller taler i et religiøst samfunn, mens andre steder må vedkommende ha en lisens. Noen steder kreves det at selve den juridiske vigselen skal foretas av en embedsmann og være adskilt fra religiøse handlinger. Tradisjon. Flere tradisjoner blir ofte fulgt i forbindelse med en ektevigsel. En tradisjon er at faren til bruden, eller en annen mannlig slektning hvis faren er fraværende, leier henne inn. Det kan også være slik at paret kommer gående inn sammen. Det er også vanlig at "brudepiker" og "brudesvenner" deltar. De har ofte på seg lignende klær som bruden og brudgommen. En ektevigsel har ofte et religiøst tilsnitt dersom paret er religiøse. I mange land er det tradisjon for at vigselen finner sted i en kirke og at vigsleren er en prest. Dersom en ektevigsel ikke er religiøs, er det gjerne en embedsmann eller en dommer som er vigsler. Aust-Agder. Aust-Agder er et fylke i Norge som grenser mot Telemark, Rogaland og Vest-Agder. Kystlinja grenser mot Skagerrak. Fylkesadministrasjonen holder til i Arendal kommune. Aust-Agder fylke tilsvarer i alt vesentlig det området som inntil 1918 hadde navnet Nedenes amt. Navnet Agder har grunnbetydningen «utstikker» og det fins øvrige navn i Europa danna med samme ordstoff f. eks. i Cap d'Agde (= Kapp Agder) på Frankrikes middelhavskyst. Dette skyldes at dette er felles, nedarva, indoeuropeisk ordstoff. Grekerne oppfattet navnet som "Agathe", og fra Hecataeus' geografiske beskrivelser fra 500-tallet f.Kr, vet vi at den greske kolonien ved Cap d'Agde het nettopp Agathe. Historie. Folk begynte å bosette seg i Aust-Agder for 10 000 år siden, da isen fra istida hadde begynt å forsvinne fra kystpartiene. På slutten av 1500-tallet skjedde det en stor befolkningsvekst da tømmereksport, jernverksproduksjon og skipsfart startet for fullt. I de neste 200 årene vokste tettstedene Risør, Tvedestrand, Arendal, Grimstad og Lillesand frem til å bli de tettstedene der flest folk bosatte seg. Geografi. Aust-Agder grenser i øst til Telemark fylke og i vest og nordvest til fylkene Vest-Agder og Rogaland. Naturen er svært variert fra kystens skjærgård i sør, til jord- og skogbruksområder i midtfylket og høyfjell i Setesdal i nord. Aust-Agder fylke er 9212 km² stort og har i overkant av 108.000 innbyggere. Fylkeshovedstaden er Arendal. Sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder. a> deles av en fylkesgrense mellom Aust- og Vest-Agder. I forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget 2011 ble det avholdt folkeavstemning i Aust-Agder om sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder. Dette var vedtatt i Fylkestinget i Aust-Agder, mens Fylkestinget i Vest-Agder besluttet å gjennomføre sammenslåingen uten folkeavstemning. Det var gjort en avtale mellom de to fylkestingene om fordelingen av felles institusjoner og embeder ved en eventuell sammenslåing av fylkene til et samlet Agder. Det var tidlig klart at jo lenger øst man kom i Aust-Agder, dess sterkere var motstanden mot et samlet fylke. Motstanderne organiserte seg i "La Aust-Agder leve! Nei til ett Agder!", som særlig argumenterte med at alle fellesfunksjoner ville havne i Kristiansand, det ikke var noe å spare på å slå sammen fylkene, og et samlet Agder ville redusere sin innflytelse ved at det bare ville bli en Agderstemme i motsetning til to med begge fylkene intakte. I tillegg ble sykehusstriden i Agder trukket inn som eksempel på at ressursene ville bli samlet i Kristiansand, selv om dette ikke har noe med samlingen av fylkene å gjøre. I kommunene vest i Aust-Agder var stemningen motsatt, og det var ønsker om overflytting til Vest-Agder som initierte arbeidet med å samle fylkene i første omgang. Tilhengerne var organisert i "Foreningen ett Agder" og hadde som hovedargument at ett samlet Agder ville stå sterkere i Stortinget og få bedre gjennomslag i regjeringen, dobbeltarbeid i to fylker ville unngås og derved penger spares. I tillegg ble det pekt på at flere kommuner ønsket å flytte over uansett utfall av resultatet. Disse kommunene, Lillesand, Birkenes og Iveland, avholdt samtidig avstemning om de skulle søke overføring til Vest-Agder ved et nei til sammenslåing i Aust-Agder. Kommunestyret i Evje og Hornnes vedtatt å søke overgang hvis det ikke blir sammenslåing (uten egen folkeavstemning). Utredningene som ble lagt frem av fylkespolitikere og fylkesadministrasjon omtalte ikke i det hele tatt en rekke negative forhold for 3/4 av fylkets befolkning – forhold som ble gjort klare i flere høringsuttalelser til saken, bl.a. fra fylkesmannen i Aust-Agder. Tilsvarende var det lett å se at sammenslåing ville være nøytralt eller positiv for Vest-Agder, både praktisk, økonomisk og uten politiske ulemper. Den folkelige reaksjonen i Aust-Agder var meget klar fra første stund – ivrige fylkespolitikere med stor sans for visjoner og i mindre grad for realitetene i saken møtte sterke, omfattende og vedvarende motforestillinger i dagspressen i midtre og østre del av fylket. Det ble hevdet at nei-folket var styrt av følelser. Det gjaldt nok i høy grad begge sider og besøk til fylkestingsdebattene i Aust-Agder forsommeren 2010 og 2011 viste liten evne hos tilhengerne til å påvise saklige grunner for sammenslåing. Sykehussaken var relevant i den forstand at en sammenslåing ville fjerne politiske talsmenn/kvinner for Aust-Agders befolkning, slik en nå har det. Det gjelder f.eks. stortingspolitikere og fylkesordfører. Resultatet av folkeavstemningen var meget klart, i fylket som helhet stemte 2 av 3 nei til sammenslåing. Legger man folkeviljen til grunn er saken derfor igjen – for 4.(?) gang – avvist. Men det var meget tydelig at meningen i befolkningen var delt. I Østre Agder var hele 76% imot sammenslåing, mens det i den vestlige delen av fylket var kun 25% imot. I de tre kommunene som holdt egne folkeavstemninger om overgang til Vest-Agder var resultatene også veldig klare: Lillesand 76%, Birkenes 60% og Iveland 68% for overgang. I den felles folkeavstemningen i hele fylke var resultatet imidlertid enda klarere i Arendal og østover. I Arendal var 80% mot sammenslåing. I oktober 2011 søkte fire grensekommuner i Aust-Agder: Lillesand, Iveland, Birkenes og Evje og Hornnes, om å bli overflyttet fra Aust-Agder til Vest-Agder som et resultat av denne problemstillingen. Disse kommunene har ca 19 000 av Aust-Agders 110 000 innbyggere. Folkeavstemning i Aust-Agder. Prosentandel mot sammenslåing. Næringsregioner. Aust-Agder består av næringsregionene Østre Agder, Setesdal og Sørlandet. Fylkestingsvalget 2011. Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike deler av fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt. Fylkestinget 2011-2015. Bjørgulv S. Lund (H) er fylkesordfører og Jon-Olav Strand (KrF) er fylkesvaraordfører. Stortinget 2009-2013. Aust-Agder har tradisjonelt vært et verdikonservativt fylke, med ekstra styrke til FrP, KrF og Høyre. Reiseliv og turisme. I Aust-Agder finner vi noen avskjørgårdens ypperste perler. Fra Risørs skjærgård og til blindleia i Lillesand ligger svaberg og uthavner som perler på en snor. Aust-Agders reiseliv byr på mer. I skog- og heibeltet beltet mellom kysten og fjellet ligger fantastiske tur- og rekreasjonsområder. Fra Gjerstad i øst, og til Birkenes og Iveland i vest finnes spennende muligheter for opplevelser. Nord i Aust-Agder ligger fjellet og venter. Fra Evje og Hornes og nordover Setesdal til Bykle og Hovden er det attraktive hytteområder. Brokke og Hovden er nasjonalt anerkjente vintersportsområder. Litteratur. Jens Vevstad: Aust-Agder fylke gjennom 100 år. 1837 – 1937. Arendal 1943. Telemark. Telemark (til 1919 Bratsbergs amt) er et norsk fylke som grenser mot Vestfold, Buskerud, Hordaland, Rogaland og Aust-Agder. Areal. Totalt areal er 15 299 kvadratkilometer. Befolkning. Per 1. januar 2012 var det 170 023 personer som bodde i Telemark. Dette utgjør 3,41 % av Norges befolkning. Byer. Følgende 8 byer ligger i Telemark: Skien, Kragerø, Langesund, Notodden, Porsgrunn, Rjukan, Brevik og Stathelle. De fem byene Brevik, Langesund, Porsgrunn, Skien og Stathelle utgjør til sammen tettstedet Skien, også kalt "Grenlandsbyen". Distrikter. Fylket består av distriktene Grenland, Midt-Telemark, Aust-Telemark og Vest-Telemark. Geografi. Gaustatoppen rager over Rjukan i Tinn kommune med sine 1 883 moh. På klare dager kan man se østover til grensen til Sverige eller sydover til kysten. Utsikten viser over 1/6 av Norge. Nisser er Telemarks nest største – etter Møsvatn – og Norges 13. største innsjø. Arealet er på 76,30 km² og den er 234 meter dyp. Telemark blir regnet som et «Norge i miniatyr», bl.a. på grunn av sin natur. I Telemark kan man finne det meste; skjærgård som i f.eks. i Kragerø og Bamble fjordlandskap som på Vestlandet Frierfjorden, som går fra skagerrak til Skien,Vestvannene, Tinnsjø, Nisser, Fyresvatn med flere), via flatbygder (f.eks. Bø) til fjell og vidder. Telemark er det 10. største fylke i utstrekning i Norge, og det 13. i innbyggertall. Historie, kultur og industri. Telemark har i norsk sammenheng i særklasse flest bygninger fra før-reformatorisk tid (middelalder), bl.a. en rekke steinkirker, videre stavkirker – Eidsborg stavkirke og Heddal stavkirke (Norges største) det er også funnet rester etter to store stavkirker på samme sted i Skien; videre en rekke trebygninger fra bondegårder, brukt til boliger og lagring. Noen blant Norges høyeste bygninger i Norge finnes i Telemark,for eksempel Hydro fullgjødselfabrikk nr 4, Skien kirke og Såheim vannkraftverk. Fylket har fra tiden rundt reformasjonen (1537) hatt gruvedrift, p.g.a. sin geologi, med mange forekomster av metaller og mineraler. Dette, sammen med god tilgang på fossekraft, har ført til etablering av industri. Her kan nevnes jernverk (Fossum jernverk (nedlagt, et av landets eldste, beliggende på Fossum i Gjerpen), Ulefos Jernværk (fortsatt igangværende, nå som jernstøperi, siden oppstarten i 1657, noe som gjør dette til Norges eldste igangværende bedrift), Bolvig jernverk (nedlagt) ved Vold i tidligere Solum herred, nå Skien, og Moholt jernverk (nedlagt) i Siljan). Videre var sagbruk utbredt i alle bygder etter at oppgangssagen kom til anvendelse. Norsk Hydros etablering i 1906 innledet den moderne industrihistorien i Norge, og Telemark er fortsatt et av landets viktigste industrifylker. Gruvedrift ble startet opp allerede rundt reformasjonen, da kongen sendte tyske bergmenn til Norge for å skjerpe. Gruver ble etablert flere steder, i Telemark blant annet i Fyresdal (kobberkis) og Seljord. privilegier til gruvedriften ble gitt ved kongelig Privilegiebrev, og i disse lå det også pålegg til bøndene om kjøring og annet arbeid, til en pris fastsatt av kongen. Dette dannet bakteppet for Norges første arbeideroppstand sted i Seljord, da bønder og ansatte gjorde opprør mot kongen, grunnet dårlig betaling og dårlige arbeidsforhold ved kobbergruvene ved Gullnes ved Sundsbarm, samt konflikter med de tyske bergmennene. Telemarksbunader. Telemark er kjent for sine bunader. Bunadene fra Telemark kan deles inn i fire hovedtyper: «Øst-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Vest-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Beltestakk» og «Stakk og liv». Språk. Østlandsdialekt preger språket i sørlige og østlige deler av fylket, og her brukes bokmål som skriftspråk. I øvre og vestre deler av fylket er det vanlig med fjelldialekter med nynorsk skriftspråk. Fylkestinget 2011-2015. Terje Riis-Johansen (Sp) er fylkesordfører og Christian Tynning Bjørnø (Ap) er fylkesvaraordfører. Buskerud. Buskerud er et norsk fylke, som grenser mot Akershus, Oslo, Oppland, Sogn og Fjordane, Hordaland, Telemark og Vestfold. Navnet kommer fra gården Buskerud (gammelnorsk: Biskupsruð, «Biskopsrydningen») i Modum, som i det 14. århundre tilhørte Hamarbiskopen. Tidligere hørte det både et stort sagbruk og en meget verdifull laksefoss (Døvikfoss) til gården. Siden 1910 har gården vært drevet som landbruksskole. Fylkesvåpenet. Fylkesvåpenet til Buskerud viser en stående blå bjørn på en sølvfarget bakgrunn. Bakgrunnen for bjørnen er at området tidligere hadde flere bjørnestammer, men siden 70-tallet har det ikke vært noen fastboende bjørner i fylket. Bjørnen er koboltblå etter kobolten som ble utvunnet ved Blaafarveværket i Modum, og den sølvfargede bakgrunnen kommer fra sølvdriften i Kongsberg. Næringsregioner. Buskerud består av næringsregionene Hallingdal, Ringerike, Midt-Buskerud, Kongsberg og Drammen. Historie. "Ringerike, Hallingdal, Eiker og Buskeruds amt" ble dannet da Buskerud fogderi og Ringerike og Hallingdal fogderi i 1679 ble skilt ut fra Akershus stiftamt, som en ny administrativ enhet. Navnet ble i 1806 endret til kun å hete "Buskeruds amt". I 1918 ble det framsatt forslag om at stiftene i Norge skulle bli til bispedømmer, og samtidig ble det bestemt at amtene skulle bli til fylker. Stortinget bestemte da at Buskerud amt heretter skulle hete "Ringerike fylke", men denne navnendringen ble aldri effektuert. Fra 1. januar 1919 ble derfor Buskerud amt til Buskerud fylke. Fylket består av bestanddeler fra de eldre fylkene Vestfold (Drammen, Eiker, Lier og Sandsvær), Vingulmark (Hurumlandet), Hadafylke (Ringerike), Hallingdal og Grenafylke (Numedal), som dog hadde gjennomgått vekslende oppdelinger i sysler og len allerede før amtene og fogderiene ble opprettet. Hallingdal forble intakt som Hallingdalens fogderi, Numedal ble slått sammen med Sandsvær til Numedal og Sandsværs fogderi, Ringerike ble delt i to, der den ene delen (nåværende Ringerike og Hole, samlet kalt "Ringerike") ble til Ringerikes fogderi, og den andre delen (Sigdal, Krødsherad og Modum, samlet kalt "Midtfylket") inngikk i Buskeruds fogderi, sammen med Hurumlandet, Drammen, Eiker og Lier (samlet kalt "Drammensregionen", da inklusive Sande og Svelvik i Vestfold). Buskerud fylke består i dag av distriktene Hallingdal, Numedal, Ringerike, Midt-Buskerud og Drammensregionen. Geografi. Fylket strekker seg fra Hemsedalsfjella og Hardangervidda i nordvest til Hurumlandet ved Oslofjorden i sørøst. Store og parallelle dalfører med elver går gjennom fylket, fra sørvest Numedal med Numedalslågen, Sigdal med Simoa, Hallingdal med Hallingdalselva og Snarumselva, og Ådal med Begnaelva og Ådalselva som møter Randselva ved Hønefoss og danner Storelva, som renner ut i Tyrifjorden (i dag landets femte største innsjø i omfang, men den tredje største i volum fra naturens side). Det er svært variert natur i fylket, veldyrket lavland, høyfjell og store skoger. 7 % av fylket ligger under 150 moh., 41 % ligger 900 moh. eller høyere. Kyststrøk i sørøst ved Drammens- og Oslofjorden med skog- og landbruksområder. Landskapet hever seg deretter gradvis mot vannskillet i vest og nordvest. De fire markerte dalførene fører nordvestover opp mot høyfjellet. Noen fjellområder er mer enn 1000 moh. Deler av Hardangervidda nasjonalpark (opprettet 1981) ligger i Buskerud fylke, i Hol og Nore og Uvdal kommuner. Geologi. Fylkesstein for Buskerud er Drammensgranitt som har stor økonomisk betydning som bygningsstein. Drammensgranitt ble dannet i permtiden fra størknet magma da Oslofeltet hadde sin utvikling av Osloriften. Den største innsjøen i fylket heter Tyrifjorden. Klima. Størstedelen av fylket har innlandsklima, med unntak av Drammen/Hurum regionen som ligger ved kysten og derfor har et noe mildere kystklima. Flora. Lyngen preger store deler av Buskerud i tillegg til busk. Verneområder. I fylkeskommunen finnes det en rekke verneområder, både naturminner, landskapsvernområder, naturreservater, ramsarområder og nasjonalparker. Størst er Hardangervidda nasjonalpark, som ble opprettet 10. april 1981. Demografi. Det er store regionale forskjeller i befolkning. Mer enn halvparten av befolkningen bor langs Drammenselvas dalføre i sørøst og utover mot Hurumhalvøya. I sørenden ligger fylkets fire byer, Drammen, Hokksund, Hønefoss og Kongsberg. Språk. Østlandsdialekt preger språket i sørlige og østlige deler av fylket, og her brukes bokmål som skriftspråk. I nordfylket er det vanlig med fjelldialekter med nynorsk skriftspråk. Politikk. Morten Eriksrød (H) er fylkesordfører, og Britt Hornstvedt (FrP) er fylkesvaraordfører. Fylkestingets 43 representanter samles minst fire ganger i året. Media. Drammens Tidende dekker Drammensområdet, Laagendalsposten Kongsberg og Numedal, Bygdeposten Modum, Sigdal, Øvre Eiker og Krødsherad, Ringerikes Blad Ringerike og Hole,Røyken og Hurums Avis som dekker Røyken og Hurum, mens Hallingdølen dekker Hallingdal. NRK har et distriktskontor i Drammen som lager lokale radio- og TV-sendinger. NRK har lokalkontor på Kongsberg og Ål i Hallingdal Det er også en rekke mindre lokalradiokanaler rundt omkring i fylket. Veier. går gjennom Hole og Ringerike mot Valdres i Oppland på sin ferd fra Oslo til Vestlandet og Bergen. På Ringerike skiller E16 og mot Hallingdal lag ved Heradsbygda og Buskerud fylkes tusenårssted på Veien. passerer gjennom Lier og Drammen og fortsetter videre sørover mot Vestfold. starter i Drammen og går vestover i sørfylket, via Hokksund og Kongsberg til Haugesund i Rogaland. Jernbane. Drammensbanen kommer inn i fylket gjennom Lieråsen tunnel. I Drammen deles banen i Vestfoldbanen som går sørover og Bergens- og Sørlandsbanen. De to siste har samme trasé nord-vestover til Hokksund, hvor Sørlandsbanen tar av mot sør-vest til Kongsberg mens Bergensbanen drar nordover gjennom fylket via Randsfjordbanen til Hønefoss og videre opp Hallingdal. I tillegg kommer Spikkestadlinjen inn i Røyken kommune ved grensen til Asker kommune. Næringsliv. Det er en rekke store industriselskaper knyttet opp til fylket. Drammen er både en industriby og et viktig handelssenter for kommunene i nærheten. Antall arbeidstakere innen industrien har imidlertid blitt mindre med årene. Byen har Norges største importhavn for biler. Store bedrifter er Aass Bryggeri, Bergans Fritid AS, OSO Hotwater Group AS, ABB kraft, Osramfabrikken ogHarald Lyche & Co. Ringerike med Hønefoss har siden 1600-tallet vært viktig for skogindustrien. Der finnes viktige bedrifter som Follum, Huhtamaki, Smurfit Kappa Norpapp og Soknabruket. Kultur. Fylket har mange museer og et rikt kulturliv. Buskerud fylkes tusenårssted ligger ved Hringariki Kulturminnepark på Ringerike og kalles Hringariki (etter det det gamle navnet på Ringerike). Livssyn. Den norske kirkes menigheter i Buskerud tilhører Tunsberg bispedømme. Det er i tillegg flere frikirkemenigheter, og spesielt i Drammen er det mange muslimske trossamfunn. Human-Etisk Forbund har rundt 4000 medlemmer i Buskerud. Oppland. Oppland er et norsk fylke, som grenser mot Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Buskerud, Akershus, Oslo og Hedmark. Det er et innlandsfylke, og landets eneste som hverken har grense til hav eller annet land. Frem til 1919 var fylkets navn Kristians amt. Fylket består av de to dalførene Gudbrandsdalen og Valdres, samt de tre landskapene Toten, Hadeland og Land, noe som henspiller på fylkets våpen, en mogop med to blomster (dalførene) og tre blad (landskapene). Opplandene var fra gammelt navnet på området innenfor («ovenfor») Viken. Omfattet både dagens Oppland (Vest-Oppland) og Hedmark (Øst-Oppland). Geografi. Fylket er usedvanlig fjellrikt, og av arealet på vel 25 000 km² ligger kun 5109 km² under 600 moh. Landets høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh.) samt fjellmassivene Jotunheimen, Dovrefjell og Rondane har store arealer innenfor fylkets grenser. Oppland består ellers av typiske flatbygder som Toten og Hadeland og de to dalførene. Området lengst sør i fylket, langs Norges største innsjø Mjøsa, og videre til fylkessetet Lillehammer har relativ tett bosetning, ellers er fylket mer grisgrendt. På Hadeland, som for øvrig er et viktig jordbruksområde, bor mange pendlere, både til Oslo, Gardermoen, Hønefoss og Gjøvik-området. Gjøvik, som er fylkets største kommune i folketall, er også den største handelsbyen mellom Oslo og Trondheim. Lillehammer, som altså har fylkets administrasjon, arrangerte i 1994 de Olympiske vinterleker. Byen huser også viktige utdanningsinstitusjoner og muséer. De største vassdragene i Oppland er Gudbrandalslågen, Etna-Dokka og Begnavassdraget. Dessuten finnes mindre vassdrag som drenerer til Mjøsa, Randsfjorden, Hurdalsvassdraget, Leira og Oslomarkavassdragene. En fjerdedel av kraftpotensialet på 13 TWh er vernet mens 5,6 TWh er utbygget. Bosetning. Fylket var landets mest folkerike i 1845 med 7,7 % av landets folketall. Dette har avtatt til henholdsvis 5 % i 1900 og så til 4 % i 2000. De siste vel tyve årene har folketallet vært nokså stabilt på litt i overkant av 180 000 innbyggere. Nå har Oppland 3,7% 2006 Tusenårssted. Fylkets tusenårssted er Hundorp, Dale-Gudbrands gard i Sør-Fron kommune. Fylkestinget 2011-2015. Gro Lundby (Ap) er fylkesordfører og Ivar Odnes (Sp) er fylkesvaraordfører. Stortinget 2009-2013. Historisk sett har Oppland vært et "rødt" fylke, med sterke innslag av Senterparti-styre. Stine Renate Håheim er fast møtende vararepresentant for statsråd Rigmor Aasrud. Næringsliv. Tradisjonelt har primærnæringene vært viktige i Oppland, med sine brede bygder, store skogområder og aktiv seterdrift. Fylket har også lenge både vært stort og nyskapende innenfor industri, hvor områdene spesielt langs Hunnselva siden slutten av 1800-tallet har vært viktige innenfor denne næringen, med Raufoss som hovedsentrum for innlandets største industripark den dag i dag. Reiseliv og turisme er en viktig ressurs for fylket, kanskje spesielt p.g.a. store fjellområder og nasjonalparker, særegne bymiljøer (Lillehammer) og økt fokus på gardsturisme. Regnet i antall gjestedøgn er Oppland landets viktigste turistfylke etter Oslo. Det finnes populære hytteområder i fjellområdene i Valdres og Gudbrandsdalen, og fylket kan skilte med kjente vintersportssteder som Beitostølen, Hafjell, Skåbu og Kvitfjell. Hedmark. Hedmark ligger i Norge, nærmere bestemt på Østlandet. Hedmark grenser mot Sør-Trøndelag i nord, Oppland i vest og Akershus i sør. I øst grenser Hedmark til Värmland og Dalarna län i Sverige. Administrasjonsenteret er Hamar. Hedmark ble under navnet Hedemarkens Amt skilt ut fra Oplandenes Amt i 1781. Samme år ble Solør (med Vinger) og Odalen inkludert i amtet. I 1919 skiftet den navn til det vi i dag kjenner som Hedmark fylke. Fylket består derfor av distriktene Hedmarken, Solør, Vinger, Østerdalen samt Odalen. Etymologi og historie. Navnet "Hedmark" kommer av norrønt "Heiðmǫrk" ("heidenes skog") og var området mellom Hamar og Elverum. Det er funnet rester av steinalderbosettinger over nesten hele fylket. Helleristninger av elg er funnet ved Mjøsa i Ringsaker. Det eldste bronsealderfunnet i Norge er også gjort i Ringsaker. Jernalderfunn er gjort over hele fylket, spesielt mange fra vikingtida. Gravhauger finnes fra bronsealder frem til kristen tid. Det er gjort arkeologiske funn fra førhistorisk tid på at germansk kultur nærmest mangler i merovingertida og at samene må ha dominert Østerdalen ihvertfall frem mot år 700 etter Kristus (Narmo 2000). Solør skal ha vært et mektig kongerike mellom 300 og 800 etter Ynglingesagaen å dømme. Ved Åker gård, tre kilometer øst for Hamar sentrum, utviklet det seg en bylignende struktur med marked, ting og tempel allerede på 500-tallet. I vikingtida flyttet dette senteret seg til Storhamar, som senere fikk oppført en domkirke på grunnen. På dette stedet kan det rundt 1050 være slått mynt. På samme sted ble det bispesete fra 1152. Fylket var involvert i samtlige av Norges og Danmark-Norges kriger. Svartedauden tok sin tributt i rikt monn, og var her som ellers en nedgangstid. Rett før reformasjonen forsvant Hamar som marked, og ved reformasjonen 1536 forsvant bispesetet. Viktige kamper mellom tyskere og nordmenn fant sted ved Midtskogen og Kongsvinger i april 1940. Tyske bombefly utslettet Elverum april 1940. Både kongen, kronprinsen og regjeringen flyktet først til Elverum og seinere til Nybergsund i Trysil da krigen brøt ut. Allerede under vikingtiden og nesten 1000 år fremover hørte Solør (med Vinger) inn under Raumafylke og senere Akershus len. Odalen hørte da til Øvre Romerike og gikk derfor også inn under Raumafylke og senere Akershus len. Ikke før langt inn på 1700-tallet kom Solør (med Vinger) og Odalen inn under det vi i dag kjenner som Hedmark fylke. Geografi og topografi. Hedmarks geografi preges i stor grad av Glåma, som renner gjennom hele fylket fra nord til sør, og tilhørende vassdrag. Dalføret Glåma danner kalles Østerdalen fra Os til Elverum, og Glåmdalen fra Våler til den renner ut av fylket i Sør-Odal. Dalføret preges i mye mindre grad av fjell og fjellandskap enn de andre store dalførene på Østlandet, bare lengst i nord kan det kalles en fjelldal. Vest i Hedmark, ved Mjøsa, ligger de mest fruktbare jordbruksområdene i fylket. Her finner vi også den største befolkningskonsentrasjonen. I øst, i Trysil og Engerdal, drenerer mye av vassdragene til Sverige og Klarälven. Over hele fylket finner man jordbruk og i enda større grad skogbruk. Barskog dominerer nesten fullstendig. Den eurasiatiske taigaen begynner i fylket mellom Hamar og Elverum, går videre til Sysslebäck og Malung i Sverige og fortsetter til Østersjøen og gjennom Finland og Russland til Stillehavet. Taigaen kjennetegnes av barskog med treslag som gran og furu på skogbunn av lyng og mose, med innslag av bjørk og rogn og av og til gressbevokst engbunn. Fylkets høyeste fjell er Rondeslottet på 2178 moh. Grensen til Oppland fylke går over denne toppen, akkurat som samme grense deler Norges største innsjø Mjøsa mellom fylkene. Ellers er mye av fylket lavland, med unntak av de nordlige delene. Spesielt kommunene i Nord-Østerdal og Engerdal regnes som fjellbygder, og Folldal har landets høyest beliggende kommunesenter. Fjellområder som Rondane, Sylene og Femundsmarka ligger innenfor Hedmark sine grenser. Fra Sylene er det høyland store deler av strekningen sørover langs svenskegrensen helt til Finnskogen i Grue og Kongsvinger. Fylkets areal utgjør 7,1 % av arealet av Kongeriket Norge. Kjente personer. Den mest kjente hedmarking er kanskje Edvard Munch som ble født i Løten 12. desember 1863. Andre kjente hedmarkinger er Bjørnstjerne Bjørnson, Halldis Moren Vesaas, Sigurd Hoel, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Åsta Holth, Jacob Breda Bull, Kjell Aukrust, Rolf Jacobsen, Ingeborg Refling Hagen, Hans Børli, Anne Cath. Vestly, Halvor Floden, Sven Moren, Vidar Sandbeck, Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Egil Storbekken, Dagny Juel, Henriette Schønberg Erken, Hanna Winsnes, Hulda Garborg, Nicolai Ramm Østgaard, Ivar Mortensson-Egnund, Marie Hamsun, Kristian Schjelderup, Ingrid Bjerkås, Alexander Johnson og ikke minst Kirsten Flagstad. Nålevende kjente kulturpersonligheter er Ole Edvard Antonsen, trompetist, dirigent og komponist; Håvard Gimse, pianist; Knut Faldbakken, forfatter; Einar Øverenget, filosof; Roy Lønhøiden, artist; Levi Henriksen, forfatter; Øystein Sunde, artist; Kåre Tveter, kunstmaler; Tone Hulbækmo, sanger, artist og komponist;Tore Reppe,sanger, komponist,artist, musiker;William Kristoffersen, artist og komponist; Gaute Ormåsen, artist og Rosemarie Køhn, tidligere biskop. Store sportsikoner fra Hedmark er Bjørn Dæhlie gullgrossist, Egil Danielsen med OL gull i spydkast i 1956, Hallgeir Brenden dobbel olympisk mester, Hilde Gjermundshaug Pedersen verdensmester i langrenn, Olav Jordet, Verdensmester i skiskyting i 1965, Sverre Strandli verdensrekord i sleggekast, Gjermund Eggen, Verdensmester på 3 langrennsøvelser i 1966, Ole Ellefsæter med OL gull i langrenn i 1968, Dag Fornæss, Europa- og Verdensmester på skøyter (1969/ 71), Amund Sjøbrend, Europa- og Verdensmester på skøyter (1981), Oddbjørn Hagen verdensmester i kombinert, Annar Ryen verdensmester i langrenn og og Ståle Solbakken fotball, utøver og trener på høyt nivå. Mest kjente politiker fra Hedmark er Odvar Nordli fra Tangen. Fylkesvåpen. Våpenet ble vedtatt ved kongelig resolusjon 6. februar 1987. Motivet er tre barkespader på grønn bakgrunn, dette fordi fylket er landets mest betydelige skogfylke. Kultur. Fylkeskommunen deler årlig ut Hedmark fylkeskommunes kulturpris. Politisk styring. Det øverste politiske organet i Hedmark fylkeskommune er fylkestinget, som ledes av fylkesordfører Dag Rønning (Sp). Hedmark fylkeskommune er styrt etter en parlamentarisk modell, og det utøvende organet fylkesrådet (fylkesregjeringen) er satt sammen av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som oppnådde flertall i fylkestinget ved valget i 2011. Fylkestinget 2011–2015. Dag Rønning (Sp) er fylkesordfører og Gunn Randi Fjæstad (Ap) er fylkesvaraordfører. Stortingsrepresentanter. Thor Lillehovde møtte som representant i den tiden Knut Storberget var medlem av regjeringen. Esperanto. Esperanto er et planspråk som er bygget for å være politisk nøytralt og lettest mulig å lære. Esperanto er det minste av verdensspråkene, sammenlignet med språk som har et stort antall brukere og geografisk utbredelse. Av mange forslag til internasjonale hjelpespråk er esperanto det mest suksessrike. Språkets navn kommer fra pseudonymet «Doktoro Esperanto» («doktor håpefull»), som opphavsmannen dr. Ludwik Lejzer Zamenhof brukte da han publiserte sitt forslag til internasjonalt hjelpespråk i 1887. Tanken bak var at esperanto skulle fungere som et felles språk, på tvers av språk-, religion- og kulturbarrierene, og dermed også føre til økt kommunikasjon og samarbeid mellom mennesker under krig og konflikt. Ingen land har tatt i bruk esperanto som offisielt språk. Det brukes mest på samlinger mellom mennesker i ulike deler av verden, på reiser, under brevveksling og i ulike kulturelle sammenhenger, som i litteratur, radiosendinger, internett og under enkelte TV-sendinger. Bakgrunn. I 1887 publiserte dr. Lazare) Zamenhof (1859–1917), øyenlege i Warszawa og sekularisert jøde med russisk, polsk og jiddisch som morsmål, en grammatikk og ordliste til sitt nye språk «lingvo internacia», som snart kom til å kalles «esperanto». Zamenhofs intensjon med å publisere esperanto var at det skulle bli et felles verdensspråk, et hjelpespråk som mennesker kunne lære seg ved siden av morsmålet for å lette kommunikasjon og forståelse mellom ulike folkeslag. Zamenhof mente at mangelen på kommunikasjon og forståelse var en av årsakene til krig og fiendskap mellom ulike nasjoner. En medvirkende årsak til at akkurat Zamenhof, som ikke var utdannet lingvist, kom på denne idéen, var at han vokste opp i byen Białystok i det nåværende østre Polen, der fem språk – polsk, russisk, hviterussisk, tysk og jiddisch – ble talt. Historie. L. L. Zamenhof, skaperen av Esperanto Allerede i barndommen drømte Zamenhof om et fellesspråk for alle. Han vokste opp i byen Bialystok i daværende Russland, hvor fem språk ble talt. Dette førte ofte til misforståelser og dårlig kommunikasjon. Han lurte på hva som kunne få folk til å forstå hverandre bedre, og snart ble ideen om et felles språk født. Etter å ha lært engelsk, skjønte han at grammatikk ikke trenger å være så komplisert, som det den ofte er i andre språk. Han utarbeidet en svært liten grammatikk, men mengden nødvendige ord bekymret ham fortsatt. En dag ble han oppmerksom på ordene «ŝvejcarskaja» og «konditorskaja». Endelsen -skaja satte ham på tanken om at bruk av affikser, forstavelser og etterstavelser, kunne gjøre et språk fleksibelt og holde det nødvendige ordforrådet nede, noe som ville gjøre språket mye enklere og raskere å lære. På gymnaset bestemte han seg for å skape et språk ved hjelp av affikser som kunne bli både fleksibelt og lettlært. Han bestemte seg å ta ordrøttene fra de romanske språkene, med innslag av germanske og slaviske språk. Da han var klar til å publisere språket, slapp det ikke gjennom tsarist-sensuren. Skuffet satt han tilbake, men tilbrakte tiden med å oversette verk som Bibelen og Shakespeare. I 1887 publiserte han endelig et hefte kalt «Unua Libro» med introduksjon til «lingva internacia» under pseudonymet «Doktoro Esperanto» og russiske idealister sluttet seg raskt til språket. Esperanto skulle komme til å få en nokså turbulent historie. I 1905 ble den første esperanto-kongressen avholdt. To år senere brøt en gruppe ut av esperanto-bevegelsen og dannet det nye språket ido. Til tross vokste esperanto stabilt gjennom begynnelsen av 1900-tallet, men ble sterkt kastet tilbake både i løpet av første og andre verdenskrig. Alfabet. Esperanto-alfabetet har 28 bokstaver. Hver bokstav kan "kun" uttales på "én" måte, derfor er det noen tilleggsbokstaver for lyder som det latinske alfabetet ikke har bokstaver for, samtidig som bokstaver som deler lyd med en annen (f.eks. «q» og «x» (ks) er fjernet fra bokstavrekken. a b c ĉ d e f g ĝ h ĥ i j ĵ k l m n o p r s ŝ t u ŭ v z Merk: ŭ brukes vanligvis kun sammen med "a" eller "e" i diftongene «aŭ» og «eŭ». Men også diftongen «oŭ» forekommer. O uttales [å] og U uttales [o], som i tysk. Fonologi. Esperanto har 22 konsonanter og 5 vokaler. Betoningen ligger alltid på den nest siste vokalen, utenom i de tilfeller sluttvokalen o utelukkes (i praksis nesten kun i poesi). For eksempel uttales familio (familie), men famili’. Konsonanter. Lyden /r/ uttales enten som en alveolar flapp (i IPA) eller rullende. /v/ etter vanligvis som norsk v, men kan av og til ligge et sted mellom v og engelsk w (IPA), eller iblant som en engelsk w, avhengig av talerens språklige bakgrunn. Halvvokalen forekommer bare i diftonger etter vokalene /a/, /e/ og /o/. Det er vanlig at visse konsonanter assimileres, selv om det debatteres hvorvidt det er korrekt uttale, særskilt i konsonantkombinasjonene /nk/, som uttales, som i norske tank, og /kz/ uttales /, som i x-en i engelske example. Ett relativt stort antall konsonantkombinasjoner kan forekomme, opp til tre intialt i ord og opp til fire medialt, for eksempel i ordet instrui, å undervise. Sluttlige konsonantkombinasjoner er uvanlige utenom når sluttlig o utelukkes i poesi, samt i noen få ord som cent (hundre) og post (etter). Vokaler. Esperanto har fem vokaler, de samme som i for eksempel spansk og swahili. Det finnes ikke fornetisk skille mellom korte og lange vokaler. Det finnes seks fallende diftonger: /ui̯, oi̯, ei̯, ai̯, au̯, eu̯/. At vokalsystemet har fem vokaler innebærer at en ganske stor variasjon i uttale tillates. For eksempel varierer /e/ normalt fra (en sluttet e) til. Selv esperantos 'o' kan ha en mer åpen eller sluttet uttale. Detaljene berører ofte talerens morsmål. Det forekommer hos visse talere at en glottistøt uttales mellom to vokaler som står etter hverandre, særskilt når disse er samme vokal, som i ordet praavo (oldefar). Utbredelse. Jubilé-symbolet (Jubilea simbolo), laget i 1987 for å markere esperantos 100-årsdag. Symbolet skal forestillet e-en i esperanto og kyrilliske bokstaven Э (for Эсперанто), som kan tolkes som å være inkluderende for øst og vest. Med symmetrien og en "grense" på midten, kan det også tolkes som samarbeid mellom øst og vest. Esperanto er fortsatt et populært språk som snakkes av relativt mange. Det nøyaktige antallet er ukjent, men i følge visse overslag kan det være over en million som snakker esperanto flytende. Enkelte har også esperanto som morsmål, da begge foreldrene snakker språket. Ordforråd. Esperantos ordforråd bygger hovedsakelig på de romanske språk med visse germanske og slaviske innslag. Grammatikken er agglutinerende, noe som innebærer at ordstammene aldri forandres eller forkortes, men settes sammen som puslespillbiter. (Dette innebærer at esperantos ordstruktur står nærmere tyrkisk og japansk enn vestlige språk.) De enkle reglene og mangelen på unntak gjør esperanto betydelig lettere å lære seg enn nasjonalspråkene. Anvendelse. Esperanto er ikke et offisielt språk i noe land, enda det fantes planer på begynnelsen av det 20. århundre om å etablere Nøytrale Moresnet som verdens første esperanto-stat, og den kortlevde kunstige øyen og mikronasjonen Rose Island brukte esperanto som sitt offisielle språk i 1968. Derimot er det det offisielle språket for flere ideelle organisasjoner, for det meste esperanto-organisasjoner. Den største av disse organisasjonene, Det internasjonale esperantoforbund (UEA), har en konsulentrolle i FN og UNESCO. Man vet at esperanto ble brukt i Kirkenes på 1930-tallet som et vennskapsspråk mellom mennesker fra norsk, samisk, finsk, russisk og svensk bakgrunn. Esperanto og religion. Selv om esperanto er et religionsnøytralt språk uten tilknytning til tro, har esperanto likevel hatt innpass i flere religiøse miljøer. Opphavsmannen Zamenhof var selv jøde. I esperantos tidligere år ble det oppfordret blant muslimske imamer å lære seg esperanto. Noen av landene esperanto er mest utbredt i, er kristne, dessuten er esperanto populært i land som Kina og Japan, som har en helt annen type religion. Religionen bahá'í lærer at det bør utvikles et internasjonalt hjelpespråk for å lette kommunikasjonen mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Av den grunn har mange bahá'íer vært opptatt av esperanto. Esperantotalende bahá'íer har sitt eget verdensforbund. I Brasil, som har den sterkeste esperanto-bevegelsen på det amerikanske kontinent, har esperanto støtte av den store spiritistiske bevegelsen. Flere viktige medier sa at det var viktig at spiritister støtter esperanto, og mange spiritistiske bøker blir oversatt og utgitt på språket. Spiritistene driver også opplæring i esperanto, og er viktige innafor esperantoorganisasjonene. Det finnes også et verdensforbund for spiritistiske esperantister. I Japan finnes en ny religion, "Oomoto", grunnlagt i 1892 av "Nao Deguchi" med utgangspunkt i shinto og folkereligion. Oomoto ser også studier og fremme av esperanto som en religiøs plikt. De fleste av religionens rundt 50 000 medlemmer har studert noe esperanto, og minst 1000 skal kunne snakke språket flytende. Oomoto driver også en omfattende propaganda på esperanto. Det finnes egne esperantoorganisasjoner for katolikker, buddhister og andre religiøse grupper. Radio Vatikanet har i perioder sendt på esperanto, nå for tiden tre ganger i uka. Bibelen og Koranen er blant de sentrale religiøse verker som er oversatt til esperanto. Grammatiske regler. Vel å merke er ikke disse reglene de eneste. Esperanto er like mangfoldig grammatikalsk sett som i et hvilket som et helst annet språk. Forskjellen er at esperanto er mye enklere å tilegne seg enn nasjonalspråkene. Terry Goodkind. Goodkinds arbeid har blitt sterkt påvirket av Ayn Rands "objektivisme". Lewis Carroll. Charles Lutwidge Dodgson (født 27. januar 1832, død 14. januar 1898), bedre kjent under pseudonymet Lewis Carroll, var en britisk forfatter, skribent, matematiker og fotograf. Han er mest kjent som forfatteren av "Alice i Eventyrland" og fortsettelsen "Alice - gjennom speilet og det hun fant der", men skrev også bøker om matematikk og logikk, som "Euclid and his Modern Rivals" og "Symbolic Logic", publisert under hans egentlige navn. Hans fantasifulle forfatterskap, hvor han brukte ordspill og logiske problemer, har gledet et stort publikum helt opp til våre dager. Hans arbeider har påvirket både senere barnebøker og mye av 1900-tallets litteratur, spesielt i fantasy-sjangeren. Familie og oppvekst. Hans slekt var i hovedsak nord-engelsk. Forfedrene var konservative, anglikanske og høykirklige. De tilhørte den øvre middelklasse og hadde yrker typiske for sin stand, i det militære og i kirken. Hans oldefar, Charles Dodgson, gikk gradene i kirken til han ble biskop. Hans farfar, også han het Charles, hadde vært kaptein i hæren, drept under sammenstøt i 1803 mens hans to sønner knapt var spedbarn. Den eldste av sønnene – nok en Charles – videreførte familiens andre tradisjon og gikk den kirkelige vei. Han gikk på "Westminster School" og ble siden immatrikulert ved Universitetet i Oxford. Han var en glimrende matematiker og vant en pris som kunne ha vært starten på en strålende karriere, noe som det ikke ble noe av. I stedet giftet han seg med sin kusine i 1827 og trakk seg tilbake til en tilværelse som pastor på landsbygda. Charles Lutwidge ble født i det lille prestegjeldet Daresbury i Cheshire. Han var den eldste gutten, men allerede det tredje barnet, i foreldrenes fire og et halvt år gamle ekteskap. Han fikk etter hvert åtte søsken til, og utrolig nok for den tiden overlevde alle søsknene, syv jenter og fire gutter, til voksen alder. Da Charles var 11 år, fikk hans far prestekall i Croft-on-Tees nord i Yorkshire, og hele familien flyttet til den romslige prestegården. Det ble deres hjem de neste 25 årene. Dodgson senior steg i gradene innenfor kirken. Han publiserte en del prekener, oversatte "Tertullian", ble erke-diakon i Ripon-katedralen og engasjerte seg i – og klarte noen ganger å påvirke – de intense religiøse disputtene som delte den anglikanske kirken. Han var høykirkelig og dro i retning av anglo-katolisisme, som beundrer av John Henry Newman og den Tractarianske bevegelsen, og han gjorde sitt beste for å overlevere slike syn til sine barn. Sannheten bak hans nattlige 'plage' vil trolig aldri bli fullt ut forstått, men det kan hende at han refererer til en form for seksuelt misbruk. Akademisk sett klarte han seg lett gjennom disse årene. «Jeg har aldri hatt en mer lovende gutt på hans alder siden jeg kom til Rugby», bemerket R.B. Mayor, hovedlæreren i matematikk. Oxford. Han forlot Rugby på slutten av 1849, og etter en pause gikk han videre til Universitetet i Oxford i januar 1851, til sin fars gamle skole, Christ Church. Han hadde bare vært ved Oxford i to dager da han ble kalt hjem. Hans mor var død, av «hjernebetennelse» – muligens hjernehinnebetennelse eller slag – 47 år gammel. Uansett hvordan Dodgsons følte morens tap, lot han det ikke komme i veien for sine ambisjoner ved Oxford. Han jobbet kanskje ikke alltid like hardt, men han var eksepsjonelt begavet og prestasjonene kom lett for ham. Det følgende året oppnådde han en førsteplass i «Honour Moderations», og kort tid etter ble han nominert til en studieplass av sin fars gamle venn, Edward Pusey. Hans tidlige akademiske karriere svingte mellom voldsomt engasjement og uimotståelig distraksjon. På grunn av latskap mistet han et viktig stipend, men hans evner som matematiker ga ham Christ Churchs foreleserstilling i matematikk, en stilling han beholdt de neste 26 årene. Inntekten var bra, men arbeidet kjedet ham. Mange av hans elever var dumme, eldre enn ham eller rikere enn ham, og nesten ingen av dem var spesielt interessert i faget. De ønsker ikke å bli undervist, og han ønsket ikke å undervise dem. Personlige egenskaper. Den unge Charles Dodgson var i overkant av 1,80 meter høy, slank og pen, med krøllet brunt hår og blå øyne. I en uvanlig høy alder av 17 år ble han hardt rammet av kikhoste, noe som ga ham dårlig hørsel på høyre øre. Dette var trolig også årsaken til hans kronisk dårlige kondisjon senere i livet, men den eneste åpenbare defekten som han tok med seg inn i voksenlivet, var det han referte til som sin «nøling» -- en stamming som oppsto tidlig i barndommen og som plaget ham hele hans liv. Stammingen har alltid vært viktig i mytene rundt mannen. Det hører med blant mytene at Carroll bare stammet i voksent selskap, at han var fri og ledig blant barn, men det finnes ikke noe holdbart som støtter dette. Mange barn som kjente ham, husket at han stammet, mens mange voksne ikke la merke til det. Det kom og gikk av ulike årsaker, men ikke, som mange har hevdet, av frykten for den voksne verden. Dodgson selv var mye mer bevisst stammingen enn folk han møtte. Selv om stammingen plaget ham, hindret det ham ikke i å bruke sine andre egenskaper til å klare seg bra sosialt. Han var utadvendt av natur, og egoistisk nok til å nyte oppmerksomhet og beundring. I en tid da folk skapte sin egen underholdning, da synging og opptreden var påkrevde sosiale ferdigheter, var Dodgson en utmerket underholder. Han kunne synge tålelig bra, og var ikke redd for å stå fremfor et publikum. Han hadde talent for miming og historiefortelling. Han var også tydelig sosialt ambisiøs, ivrig etter å sette sitt merke på verden på en eller annen måte; som forfatter eller som kunstner. Hans utdannelse var bare et stopp på veien. Han skrev dikt og noveller og sendte dem til forskjellige blader, og hadde tidlig en viss suksess. Mellom 1854 og 1856 fikk han publisert arbeider i nasjonale publikasjoner som "The Comic Times" og "The Train". Forfatterskap. Det meste av det han skrev var humoristisk, noen ganger satirisk. Men han hadde store ambisjoner. «I do not think I have yet written anything worthy of real publication (in which I do not include the "Whitby Gazette" or the "Oxonian Advertiser"), but I do not despair of doing so some day», skrev han i juli 1855. Mange år før han skrev Alice tenkte han på ideer for barnebøker som ville gi penger, og skrev i dagboken: «Christmas book [that would] sell well... Practical hints for constructing Marionettes and a theatre». Ideene hans ble bedre etterhvert som han ble eldre. I 1856 publiserte han det første arbeidet under navnet som senere ville gjøre ham berømt. Et lite romantisk dikt, «Solitude» ble trykt i "the Train" under navnet Lewis Carroll. Dette pseudonymet var et spill på hans virkelige navn."Lewis" var en mer engelsk versjon av "Ludovicus", som var latin for "Lutwidge", og "Carroll" en engelsk versjon av "Carolus", latin for "Charles". Fotografering. I 1856 gikk han i gang med fotografering, som dengang var en relativt ny kunstform. Han ble etter hvert kjent som en dyktig fotograf, og tenkte en stund på gjøre fotograferingen til sitt yrke. Mange av bildene er bevart for ettertiden, nyere studier viser at dette bare utgjør en tredjedel av hans produksjon. Portrett av Alice Liddell - fotografi av Charles Dogson Fotografering ble også en nyttig inngangsbilett til de mer eksklusive sirkler. Blant annet laget han portretter av John Everett Millais, Ellen Terry, Dante Gabriel Rossetti, Michael Faraday og Alfred Tennyson. I 1880 sluttet han plutselig å fotografere, men det er ikke klart hvorfor. Selv om hans fotografiske arbeid etter hvert ble glemt, regnes han nå som en av victoriatidens fineste fotografer. Alice. I 1856 ble en ny rektor ansatt ved Christ Church, Henry Liddell, som ankom med sin unge kone og barn. Hele Liddell-familien ville komme til å spille en stor rolle i Dodgson`s liv de neste årene. Han ble nære venner med moren og barna – Ina, Alice og Edith. Det virker som om det ble en slags tradisjon at han tok jentene med på piknikker ved elvene Godstow eller Nuneham. Det var på en sånn tur, i 1862, Dodgson utviklet hovedpunktene i historien som skulle bli hans første og største kommersielle suksess – den første boken om Alice. Etter å ha fortalt historien og blitt bønnfalt av Alice Liddell om å skrive den ned, Dodgson så potensialet historien hadde til å bli en salgs-suksess. Han tok boken til utgiveren Macmillian som umiddelbart likte den. På dette tidspunkt var bokens tittel "Alice's Adventures Under Ground". Etter at de mulige titlene "Alice Among the Fairies" og "Alice's Golden Hour" ble avslått, ble arbeidet til slutt publisert under tittelen "Alice's Adventures in Wonderland" (norsk tittel: "Alice i Eventyrland") – i 1865, under pseudonymet Dodgson først hadde brukt ni år tidligere, Lewis Carroll. Med utgivelsen og den øyeblikkelige fenomenale suksessen med Alice, blir historien om forfatterens liv raskt delt i to; den fortsatte historien om Dodgsons virkelige liv og den økende myten rundt Lewis Carroll. Carrol ble snart et rikt og detaljert alter ego, en person så berømt og tilstede i den populære psyken som historien han fortalte. Til han hører til en stor del av bildet om "små jenter" og merkelige annerledes-verden som vi kjenner fra forfatteren av Alice. Dodgons virkelighet både var og er stort sett obskur. Den har vært ignorert, selv i de nyeste biografiene om han. Det man vet er at han på tross av sin økende velstand og berømmelse fortsatte å undervise ved Christ Church til 1881, og fortsatte å bo der til han døde. Han publiserte "Through the Looking-Glass and what Alice Found There" (norsk tittel: "Alice - gjennom speilet og det hun fant der") i 1872; hans store liksom-episke "The Hunting of the Snark" (norsk tittel: "Jakten på Snarken"), i 1876, og hans siste roman, to binds "Sylvie and Bruno" i 1889 og 1893. Han publiserte også flere matematiske artikler under sitt eget navn, skapte skandaler gjennom sine kvinne-affærer, reiste rundt i Russland og Europa i 1867 og kjøpte et hus i Guildford, hvor han døde plutselig av en voldsom lungebetennelse 14. januar 1898. [Basis for mesteparten av denne artikkelen er et utdrag fra "In the Shadow of the Dreamchild", av Karoline Leach, som var kopiert med tillatelse fra forfatteren. Det originale utdraget er tilgjengelig på som inkluderer en om Carroll.] 23. desember. 23. desember er den 357. dagen i året og den 358. i skuddår. Det er åtte dager igjen av året. På folkemunne kalles dagen for Lille julaften. Navnedag. Sigurd, Sjur fra primstavens Sjursmesse 25. desember. 25. desember er den 359. dagen i året og den 360. i skuddår. Det er seks dager igjen av året. 26. desember. 26. desember er den 360. dagen i året og den 361. i skuddår. Det er fem dager igjen av året. 1. og 2. juledag er de to dager i året det er født færrest barn i Norge. Navnedag. Navnedagen er etter den hellige Stefanus, kirkens første martyr 27. desember. 27. desember er den 361. dagen i året og den 362. i skuddår. Det er fire dager igjen av året. 28. desember. 28. desember er den 362. dagen i året og den 363. i skuddår. Det er tre dager igjen av året. Navnedag. Unn, Unni, Une 29. desember. 29. desember er den 363. dagen i året og den 364. i skuddår. Det er to dager igjen av året. 30. desember. 30. desember er den 364. dagen i året og den 365. i skuddår. Det er én dag igjen av året. 31. desember. 31. desember er den 365. dagen i året og den 366. i skuddår. Dette er den siste dagen i året. Navnedag. Sylfest, Sylvi, Sylvia Navnedagen er etter pave Sylvester I som døde denne dagen i år 335 8. desember. 8. desember er den 342. dagen i året og den 343. i skuddår. Det er 23 dager igjen av året. Navnedag. Marion, Morgan, Marlene Helligdager. 08. desember 7. desember. 7. desember er den 341. dagen i året og den 342. i skuddår. Det er 24 dager igjen av året. Merkedager. 07. desember 4. desember. 4. desember er den 338. dagen i året og den 339. i skuddår. Det er 27 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter den gamle Barbromesse, minnedag for Barbara fra Nikomedia død ca år 300, hun ble stengt inne i et tårn av faren, og ble martyr, samme dag ble faren drept av lyn, hun er blitt skytshelgen for gruvefolk og artilleri, og mot feber. På de gamle primstaver avmerket med et tårn Helligdager. 4. desember feires Barbromesse. Det var på denne dagen at spinningen til jul skulle starte. 04. desember 3. desember. 3. desember er den 337. dagen i året og den 338. i skuddår. Det er 28 dager igjen av året. Merkedager. 03. desember 2. desember. 2. desember er den 336. dagen i året og den 337. i skuddår. Det er 29 dager igjen av året. Navnedag. Borgny, Borghild, Bård Merkedager. 02. desember Valutakurs. Innen finans beskriver valutakursen (også kjent som vekslingskursen) mellom to valutaer hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel er betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €) at 8 norske kroner er like mye verdt som én euro. Valutamarkedet er et av de største markedene i verden. Ifølge enkelte anslag skifter valuta til en verdi av rundt 1,9 billioner amerikanske dollar eier hver dag. Spotprisen er den nåværende vekslingskursen. Forward vekslingskursen viser til en vekslingskurs som oppgis og handles i dag for levering og betaling på en spesifisert framtidig dato. Valutakurs. En valutakurs uttrykkes ved å oppgi antallet enheter av en «prisvaluta» som kan kjøpes med en «basisvaluta» (også kalt enhetsvaluta). Når man for eksempel oppgir valutakursen på NOK/USD (amerikansk dollar, $) til å være 6,0000 (NOK per USD), så er prisvalutaen NOK og basisvalutaen USD. Valutakursen som benytter et lands hjemmevaluta som «prisvaluta» (for eksempel 6,0000 = 1 amerikansk dollar i Norge) kalles «direkte valutakurs» sett fra norsk perspektiv. Denne formen benyttes i de fleste land. Valutakurser som benytter et lands hjemmevaluta som «enhetsvaluta» (for eksempel $ 2,00000 = £ 1 i Storbritannia) kalles «indirekte valutakurs». Denne formen benyttes i britiske aviser. Formen er også vanlig i Australia, New Zealand og Canada. I tilfellet med direkte valutakurs går vekslingskurstallet ned når hjemmevalutaen styrker seg (appresierer). For eksempel ved at kursen går fra 8.0000 til 7.9900 NOK/EUR. Omvendt øker tallet når fremmedvalutaen styrker seg og hjemmevalutaen svekker seg (depresierer). Flytende valuta og fastkursregime. Hvis en valuta flyter fritt, så får den lov til å svinge mot andre valutaer basert på tilbud og etterspørsel. Valutakursene til slike valutaer varierer nesten hele tiden på listene i verdens finansmarkeder, hovedsakelig banker. Et bevegelig eller foranderlig fastkursregime er et system med fastkurser, men med en forholdsregel som gjør det mulig å endre verdien til en valuta. For eksempel var den kinesiske yuanen (CNY, ¥) låst til å være ¥8.2768 per amerikanske dollar fra 1994 til 2005. Kineserne er ikke de eneste som har gjort dette. Fra slutten av annen verdenskrig til 1970 hadde alle vest-europeiske land fast valutakurs mot amerikanske dollar basert på Bretton Woods-systemet. Nominelle og reelle valutakurser. Uheldigvis er denne kompakte og enkle modellen for utregning av reell valutakurs bare et teoretisk ideal. I praksis er det mange utenlandske valutaer og prisnivåer å ta hensyn til. Følgelig blir modellutregningene kompliserte. Videre er modellen basert på kjøpekraftsparitet, som innebærer en konstant reell valutakurs. Den reelle praktiske bestemmelsen av en konstant reell valutakurs ville aldri kunne gjøres på grunn av begrensninger i datainnsamlingen. Kjøpekraftsparitet ville innebære at den reelle valutakursen var den valutakursen som en organisasjon kunne handle varer og tjenester for i en økonomi (et land) med valutaen i en annen økonomi. Hvis for eksempel prisen på en vare øker med 10 % i Norge, og japanske yen (JPY, ¥) samtidig appresierer med 10 % mot norske kroner, så forblir prisen på varen konstant for japanske konsumenter. Folk i Norge vil imidlertid likevel måtte forholde seg til økningen på 10 % i innenlandske priser. Det er også verdt å nevne at myndighetsbestemte tollsatser kan påvirke den faktiske valutakursen og dempe prispress. Kjøpekraftsparitet kan kun anses for å gjelde på lang sikt (3-5 år) når priser etter hvert korrigerer mot paritet. I nyere modellering benytter reell valutakurs et sett av makroøkonomiske variabler som relativ produktivitet og den reelle renteforskjellen. Renteparitet. Teorien om renteparitet forsøker å forklare utviklingen i valutakurser med hensyn til det relative rentenivået mellom land. Teorien omfatter både dekket og udekket renteparitet, og sier at rentenivået i to land og valutakursen mellom de to landenes valuta på sikt vil justeres slik at effekten endringer i det relative rentenivået motvirkes av endringer i valutakursen. Det vil da ikke være mulig å gjøre risikofrie plasseringer i utenlandsk valuta (arbitrasje). En endring i det relative rentenivået i forhold til utlandet vil føre til appresiering eller depresiering av hjemlandets valuta. Eksempel: Dersom den risikofrie renten i Norge reduseres relativt til rentenivået i euro-området, så vil (hvis alt annet er likt) den norske valutaen i følge ideen om renteparitet styrke seg (appresiere) slik at det ikke skal lønne seg å ta opp lån i Norge, som kan plassere risikofritt til en høyere rente i euro-området. Udekket renteparitet beskriver forholdet mellom spotkurs og terminkurs på utenlandsk valuta. Spotkursen er prisen på umiddelbar levering av utenlandsk valuta (og er den man vanligvis refererer til. Terminkursen for valuta er prisen på fremtidig levering av utenlandsk valuta (fra tre dager og oppover). Formelen for udekket renteparitet kan settes opp som TP=ih-iu=(F-S)/S, der TP er terminpremie (differansen mellom spotkurs og terminkurs), F er terminkurs og S er spotkurs. Det har ikke blitt vist at renteparitet har vært gjeldende etter 1990-årene. I motsetning til hva teorien om renteparitet sier, har valutaer med høye renter typisk appresiert snarere enn depresiert, muligens som følge av dempet inflasjon og som følge av at en valuta som gir høyere rente framstår som mer attraktiv. Betalingsbalansemodeller. Disse modellene hevder at en valutakurs må være i likevekt – på det nivået som gir en stabil driftsbalanse. Et land som har et handelsunderskudd vil oppleve en nedgang i valutareservene som etter hvert reduserer (depresierer) verdien av landets valuta. Fallet i valutaens verdi gjør landets eksportprodukter rimeligere på verdensmarkedet mens det gjør importprodukter dyrere. Etter hvert reduseres derfor importen mens eksporten øker. Dermed stabiliseres handelsbalansen og valutaen mot likevekt. Som kjøpekraftsparitetsteorien fokuserer betalingsbalansemodeller på varer og tjenester som kan handles og ignorerer den økende betydningen av globale kapitalstrømmer. Penger jager kun varer og tjenester, men i større grad finansielle verdipapirer som aksjer og obligasjoner. Flyten av finansielle verdipapirer inngår i utenriksregnskapsdelen av betalingsbalansen og balanserer dermed underskuddet i driftsbalansen. Økningen i kapitalstrømmer har gitt opphav til Kapitalverdimodellen (CAPM). Kapitalverdimodellen (CAPM). Handelsveksten finansielle verdier (aksjer og obligasjoner) har endret måten analytikere og markedsaktører ser på valuta. Økonomiske variabler som økonomisk vekst, inflasjon og produktivitet er ikke lenger de eneste drivkreftene i valutakursutviklingen. Andelen transaksjoner som kommer fra grensekryssende handel med finansielle verdipapirer dominerer over de valutatransaksjoner som er forbundet med vare- og tjenestehandel. Kapitalverditilnærmingen anser valutaer for å være verdipapirpriser handlet i et effisient finansmarked. Følgelig er valutakursene mer og mer korrelert med andre markeder, spesielt aksjer. Man kan tjene eller tape penger i valutamarkedet akkurat som på børsen. Valutaer kan handles i spottmarkedet og i form av derivater i valutamarkedet. Fluktuasjoner i valutakursene. En markedsbestemt valutakurs vil endre seg når verdien på en av de to valutaene endres. En valuta vil styrke seg når etterspørselen er større enn tilbudet. Den svekker seg når etterspørselen er mindre enn tilbudet. Folk vil fremdeles ha penger, men de foretrekker å ha formuen i en annen form, for eksempel en annen valuta. Økt etterspørsel etter en valuta kommer enten av en økt transaksjonsetterspørsel etter penger, eller en økt spekulativ etterspørsel etter penger. Transaksjonsetterspørselen etter penger har høy korrelasjon med næringsaktiviteten i landet, brutto nasjonalprodukt (BNP), og sysselsettingsnivå. Jo flere folk som ikke har arbeid, jo mindre vil befolkningen som helhet bruke på varer og tjenester. Sentralbanker har typisk små vanskeligheter med å tilpasse det tilgjengelige pengetilbudet til etterspørselen etter penger i forretningstransaksjoner. Det er vanskeligere for en sentralbank å tilpasse pengemengden til den spekulative etterspørselen etter penger. De forsøker imidlertid å gjøre dette ved å endre rentene. En investor kan velge å kjøpe valuta hvis avkastningen (det vil si renta) er høy nok. Jo høyere rentene forventes å bli i et land, jo større er etterspørselen etter landets valuta. Det har blitt hevdet at valutaspekulasjon kan hindre reell økonomisk vekst, spesielt fordi store valutaspekulanter med vilje kan presse verdien på en valuta ned ved å selge den i markedet for å tvinge sentralbanken til å kjøpe valutaen for å holde den stabil. Dette gjelder først og fremst i fastkursregimer der sentralbanken har sagt at den vil holde valutaen på et bestemt nivå, men det kan også forekomme når markedet venter at sentralbanken vil intervenere i markedet for å hindre fallet i valutaens verdi. Hvis sentralbanken intervenerer, så kan spekulanten kjøpe tilbake valutaen fra banken til en lavere pris, stenge posisjonen og ta gevinst. Når folk velger hvilken valuta de skal sitte på, er de også opptatt av at den skal holde på verdien i fremtiden. En valuta vil ha en tendens til å falle i verdi hvis landets inflasjon er høyere, hvis landets produksjon er ventet å falle eller hvis et land er preget av politisk usikkerhet. Da president Vladimir Putin avskjediget regjeringen 24. februar 2004, falt verdien på russiske rubler. Da Kina annonserte planer om den første romferden, steg syntetiske futures for kinesiske yuan. Siden Kinas valuta offisielt er knyttet til dollar, har syntetiske markeder oppstått som kan simulere en flytende yuan. Valutamarkeder. Valutamarkedene er vanligvis veldig likvide, ettersom verdens største banker tilbyr valutahandel døgnet rundt. Banken for internasjonale oppgjør (Bank for International Settlements – BIS) anslo i april 2010 at omsetningen i det globale valutamarkedet i gjennomsnitt var på 4 billioner US dollar per dag, opp 20 prosent fra 2007. De største markedene for valutahandel er London, fulgt av New York og Tokyo. Valuta. Mynter og pengeselder, den vanligste formen for valuta. En valuta er primært en enhet for eller benevning på et betalingsmiddel for ett eller flere land. En sekundær betydning er pengeverdi, da som regel i ordsammensetninger. Ordet kommer opprinnelig fra det latinske ordet "valeo", som betyr «gjelder» eller «er verdt». I de tidlige tider vet man at mynter fra fremmede land ble akseptert som gangbar «valuta», mest sannsynlig fordi de bestod av edelt metall. Før andre verdenskrig var det fremdeles landets gullreserve som stod som garanti for et lands valutareserve. De fleste land bruker sin egen valuta, noen land bruker felles valuta (f.eks. euro), mens mange land ikke har egen valuta og bruker fremmed valuta (f.eks. amerikansk dollar). Eksempler på valutaer er norsk krone (NOK), britisk pund (GBP), australsk dollar (AUD) og russisk rubel (RUR). Verdensvaluta. Verdensvaluta er tanken om en valuta som brukes over hele verden. Å handle globalt krever store ressurser av banker og myndigheter. E-handel øker i bruk og ifølge forkjemperne for en verdensvaluta ønsker millioner av konsumenter en forenkling av de globale betalingssystemene som finnes idag. Et universelt system for mynt og valuta vil kunne forenkle og lette samkvemmet mellom menneskehetens nasjoner og folkegrupper. Det finnes en tydelig trend mot monetære valutaunioner i verden. Betalingssystem. Et betalingssystem er et system for overføring av midler med formelle og standardiserte ordninger og felles regler for behandling, avregning eller oppgjør av betalingstransaksjoner, jf. første ledd. Et betalingssystem kan bestå av et interbanksystem og/eller et system for betalingstjenester. Interbanksystem. Et interbanksystem er et system for avregning, oppgjør eller overføring av penger mellom banker og andre kredittinstitusjoner. I løpet av en dag overføres veldig mange små beløp fra en bank til en annen. Dette skjer nesten hver gang en kunde bruker kortet sitt, betaler en regning, eller overføre penger til betalingsmottaker i en annen bank. Isteden for å gjøre opp hver enkelt transaksjon hver for seg, blir alle slike betalinger sendt til en avregningssentral som avregninger alle betalingene mot hverandre, slik at hver bank får en samlet gjelds- eller fordringsposisjon mot de andre deltakerbankene. Avregningene blir utført av NICS (Norwegian Interbank Clearing System). Transaksjonene som NICS tar imot blir sendt videre til NBO (se nedenfor). I NBO blir penger overført mellom kontiene til deltakerbankene slik at bankenes posisjoner blir gjort opp. Dette kalles "nettooppgjør". Betalinger mellom banker som er større enn 25 millioner kroner, og særskilt merkede transaksjoner blir gjort opp i NBO en for en. Dette kalles "bruttooppgjør". To store fordeler ved å bruke nettooppgjør er at det ikke krever like mye likviditet (innestående på konto), og at det minsker belastningen på det tekniske systemet, ettersom det blir færre transaksjoner å håndtere. Norges Bank er den viktigste oppgjørsbanken i Norge. Norges Bank overvåker også viktige interbanksystem og fører tilsyn med interbankssystem som har konsesjon etter kapittel 3. Det største og viktigste interbankssystemet i Norge er Norges Banks Oppgjørssystem (NBO). Noen av de største bankene i Norge deltar direkte i NBO, men de fleste banker deltar gjennom en privat oppgjørsbank. DnB NOR er den største private oppgjørsbanken i Norge, og 106 av 148 banker gjør opp massebetalingene sine i DnB NOR. Betaling på internett. Ordet blir i økende grad brukt om systemer for for betaling over internett. Spesielt gjelder dette for betaling på nettbutikker, men også når det gjelder kjøp og salg av varer mellom privatpersoner på nettauksjoner og lignende tjenester. 30. november. 30. november er den 334. dagen i året og den 335. i skuddår. Det er 31 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er til minne om apostelen Andreas, skytshelgen for Skottland (Andrew), og Russland Norsk historie. 1943 – 1200 studenter arresteres i Oslo. Universitetet i Oslo stenges Mars (måned). Mars er den tredje måneden i året i den Gregorianske kalender og en av syv Gregorianske måneder med lengden 31 dager. Astrologisk begynner mars med solen i fiskene og ender i væren. Mars på den nordlige halvkule er den årstidige motsatsen til september på den sørlige halvkule. I antikkens Roma ble mars kalt "Martius", oppkalt etter Mars, den romerske krigsguden. Mars var opprinnelig den første måneden i romernes 10-måneders kalender. Mars er tradisjonelt den første vårmåneden. April. April er årets fjerde måned og har 30 dager. Uklar sammenheng, muligens av det latinske aperire/aprilis, som betyr å sette i gang. Opprinnelig navn på den andre måneden. Diode. Skjematisk symbol for en diode Dioder er ikke-lineære elektriske komponenter som leder elektrisk strøm bare i en retning. Navnet kommer av at dioden har to elektroder, katode og anode. Strøm kan bare gå fra anoden (plusspol) til katoden (minuspol) – men ikke omvendt. Dioder kan være elektronrør, men idag er det vanligste at dioden er gjort av halvledermateriale. De vanligste halvledermateriale for dioder er selen, germanium og silisium (silisium er det materialet som brukes mest idag). En halvlederdiode består av halvledere som er dopet, en såkalt P-N-overgang. Diodens ledningsegenskaper. Dioden begynner å lede i fremretningen først ved ca. 0.7 Volt (silisiumdiode). Alle dioder kan også lede strøm tilbake ved tilstrekkelig høy elektrisk spenning. Dioder som utnytter dette fenomenet kalles zenerdioder. Dioden har også en tidskonstant som sier noe om hvor lang tid det tar før dioden begynner å lede strøm. Denne tidskonstanten kan ligge i området rundt et nanosekund. Dette kan by på problemer dersom man opererer med høye frekvenser. En frekvens på 1GHz vil si at svingetida til signalet er 1ns. Kobler man dioden til en spenningskilde og et oscilloskop vil man se signalet på oscilloskopet. En perfekt diode vil da vise et sinussignal som er klippet, bare den positive delen av signalet vil bli vist. Men dersom dioden har en tidskonstant på for eksempel 0,5 ns og signalet er 1GHz vil man ikke få noen klipping. Grunnen til dette er at det tar 0,5ns fra dioden får negativ spenning til dioden slutter å lede strøm, men på dette halve nanosekundet har signalet allerede rukket å gjøre en halv svinging, noe som betyr at signalet til dioden nå er blitt positivt igjen. Dioden leder da strøm og ingen klipping oppstår, alt dioden gjør i denne kretsen er sannsynligvis å dempe signalet. Bruksområder. De vanligste områdene for bruk av dioder er som likeretterdioder i nettdeler til applikasjoner med radiofrekvens, spenningsreferenser og solceller. Dioder brukes som serieomkopplere for å styre signalveier i audioapplikasjoner eller som shuntkoppling for å slå av/på oscillatorer i RF-sammenheng. Typer. Zenerdioder har som jobb å holde spenningen på et visst nivå, f.eks 12 volt ut på en smps. Den er koblet i serie med en motstand og i parallell med utgangen. Når spenningen over utgangen (og også zenerdioden) er mindre enn 12 volt, leder den ikke strøm, men lar all strømmen gå til utgangen. Når spenningen stiger over 12 volt, åpner zenerdioden og man vil få et spenningsfall over motstanden i serie med zenerdioden, og derfor 12 volt på utgangen. Diac og triac fungerer slik at med en gang de er åpnet, sperrer de ikke før spenningen på inngangen er helt borte. Triacen har en tredje inngang, en gate, som er trigger til dioden. Med en gang det kommer spenning (mer enn 0,6 volt) på gate, vil den lede strøm mellom anode og katode. LED er en såkalt lysdiode (light emitting diode) og avgir lys så snart spenningen stiger over 0,6 volt i de fleste tilfeller. Den krever som oftest ca. 20 mA. Lysdiode. Skjematisk symbol for en lysdiode En lysdiode er en elektrisk komponent som gir fra seg lys når den mottar elektrisk strøm. Mere nøyaktig er en "lysdiode" (eller LED, fra engelsk: "Light Emitting Diode") en halvleder-diode som lyser med et inkohorent smalbåndet, nesten monokromatisk lys når det går en elektrisk strøm inn i anoden og ut av katoden til dioden. Fenomenet kalles elektroluminisens. Fargen avhenger av hvilket halvledermateriale som brukes og kan være av typen ultrafiolett, synlig med typiske farver rødt, orange, gult, grønt eller blått, eller infrarødt. Prinsippet bygger på at elektronhullparene rekombineres over P-N-overgangen og avgir lys. Lysdioden utnytter at det dannes fotoner om man bruker spesielle krystallmaterialer i P-N-overgangen. Bruksområder. I mange tiår har lysdioden blitt brukt som indikatorlamper for ulike elektriske apparater og på kontrollpaneler etc. I og med utviklingen av nye, lyssterke typer kan de også fungere som alternativ til eller erstatning for konvensjonelle glødelamper. Avanserte, optiske kommunikasjonsapparater, enkel hjemmeelektronikk og både innvendig og etterhvert også utvendig lys på biler er vanlige bruksområder. Med utviklingen av høyintensive hvite LED øker også mulighetene for bruk til generelle belysningsoppgaver. P.t. (2009) har sentrale belysningsprodusenter tro på at LED vil passere energieffektiviteten til lysrør for generell belysning, f.eks kontor, i løpet av en femårs periode. Det er nå mulig å få levert LED med 100 lm/W eller mer, men det er viktig å huske at det er de kjøligste (blåhvite) lysdiodene som leder an i utviklingen. Ønsker man LED med en fargetemperatur på rundt 3000K og samtidig med høy (Ra >80) fargegjengivelse er effektiviteten gjerne 30-40% lavere, enn den som leverandørene gjerne går ut med i sin markedsføring. Profesjonelle aktører kan ha mye å spare på å gå over til LED-belysning. Dette vil variere stort avhenging av hvilken type belysning man snakker om. Bytter man fra glødelampe til LED vil besparelsen kunne være betydelig. Husk bare at LED har helt andre egenskaper enn en glødelampe, særlig mht fargekvaliteter. I butikkbelysning vil dette også kunne være med på å redusere kjølebehovet i sommerhalvåret. I kjøle- og frysedisker og skap er LED særdeles velegnet da ytelsen til lysdioder øker ved lavere temperaturer, i tillegg til at effekten (i watt) er vesentlig lavere enn lysrørarmaturer. Noe som også reduserer energibehovet til kjølesystemet. Det er meget viktig å merke seg at varmeavleding fra lysdiodene er det viktigste for å oppnå en lang levetid for en LED. Når man snakker om levetid må man også oppgi hvilken lystilbakegang man opererer med. For glødelamper er det vanlig å snakke om 50% lysreduksjon (utfall) når levetiden oppgis. For en lyskilde som som har f.eks 50.ooo timers levetid vil det i de fleste tilfeller ikke være akseptabelt å operere med 50% lystilbakegang. Leverandøre må derfor oppgi ved hvilken lystilbakegang levetiden er oppgitt. 20 – 30% er i de fleste tilfeller en relevant lystilbakegang. En armaturprodusent har derfor mulighet til selv å «velge» levetid på lysdiodene etter hvordan kjøling i armaturen håndteres. Dette er også avhengig av LED-armaturenes omgivelsestemperatur. En LED som kanskje vil ha en levetid på 50 – 100 000 timer i et kjøleskap, vil kanskje bare leve ti timer i en sauna! Fargede LED er meget effektive og egner seg meget godt til effektbelysning innen og utendørs. Grunnet lysdiodenes monokromatisk lys er fargene svært mettet og effektiviteten er høy. Hvitt lys kan også dannes ved hjelp av røde, grønne og blå LED, sk. RGB fargeblanding, men dette vil ofte ha en lav Ra-indeks som gjør lyset uegnet til belysning av arbeidsoppgaver. Fordeler og ulemper. Lysdioden trekker mindre strøm og har lengre levetid (opptil 50 000 timer) enn en glødelampe (ca 2 500 timer (i Norge)), eller halogenlampe (ca 2 – 5 000 timer). De nyeste modellene er ufølsomme for temperaturvariasjoner, rystelser og vibrasjoner (det er ingen glødetråd), men store spenningsvariasjoner kan ødelegge lysdiodene. Et annet problem er at enkelte transformatorer ikke klarer å levere strøm ved så lav spenning som lysdiodene trekker. Men nylig er nye LED-pærer utviklet, som gjør det mulig og erstatte ordinære pærer ved 230V anlegg. Ulike farger finnes, inklusive infrarødt, rød, blå, varmhvit (som det man får fra vanlige lyspærer), kaldhvit, m m. I det siste har det også blitt laget dioder med ultrafiolett lys (UVA). Den vanligste typen er fem millimeter i diameter. I tillegg lager ikke LED-belysning stråling, virker mye mindre irriterende for øynene og har en minimal varmedannelse. Den er derfor med på å skape en bedret innetilværelse. Sikkerhetsaspekt ved trafikal bruk. Lysdioder tenner raskere enn de konvensjonelle glødepærene. Brukt i bremselys på kjøretøy vil de det visuelle signalet om ned- eller nødbremsing nå bakenforkjørende tidligere og dermed øke sikkerhetsmarginene. I en hastighet på 100 km/t utgjør tidsforskjellen en distanse på 6 meter. Statens Vegvesen har gjennom revisjon av Håndbok 017 og veiledningen åpnet for en meget spennende utvikling når det gjelder alternativ til tradisjonell flombelysning av veger og fortau. LED er benyttet på enkelte vegstrekninger, tunneler, vegskilt og markeringslys. LED benyttet som ledelys kan ha positiv effekt på vegulykker i følge svenske erfaringer. Når LED erstatter tradisjonelle veglysarmaturer er trafikksikkerhet, miljøforhold og driftskostnader lagt til grunn for beslutningen. Statens Vegvesen, Enova og NTNU har tatt initiativet til to PhD-arbeider som blant annet ser på sammenhengen mellom veglys og alvorlige ulykker og bruk og styring av veglys på ulike vegtyper, vegunderlag osv. Så langt tyder erfaringene og forskningsabeidet på at LED benyttet riktig kan føre til spart energi, bedre miljø og økt trafikksikkerhet. Miljøaspekt. Det er nå stor politisk interesse for å bytte ut glødelamper med LED-lys da det vil gi betydelig energibesparelse og derved vesentlig mindre CO2-utslipp. EU har vedtatt et direktiv som forbyr produksjon og omsetning av lite effektive lyskilder (lumen pr watt). I første omgang betyr direktivet at matte glødepærer fases ut og i løpet av de nærmeste årene vil de blanke glødepærene og til slutt halogenpærene bli umulig å få kjøpt. Direktivet trådte i kraft pr september 2009 og vil få full effekt først om noen år da alle lyskilder med lavt lysutbytte blir omfattet. Direktivet vil formelt ikke gjelde i Norge før etter at initiativet fra EU er implementert i norsk lovgivning. I praksis betyr denne forsinkelsen lite, siden matte glødepærer forsvant fra butikkhyllene i Norge høsten 2009. Alternativene til glødepærer brukt i husholdninger er LED og sparepærer. Enova har grovt anslått effekten av dette tiltaket til å utgjøre minst 1 TWh elkraft spart årlig. Hvilken lyskilde skal vi velge? Lyskilder er energimerket (A-G) og LED tilhører de lyskildene som får best karakter. Hvis rent økonomiske betraktninger legges til grunn for valget av lyskilde, må lysutbyttet (lumen/watt), levetiden og prisen bestemme valget. I en slik sammenheng vil LED svært ofte bli foretrukket. Lysdioder er gjennom en rivende utvikling og det er antatt at LED vil bli mer og mer vanlig innenfor de fleste bruksområdene om noen få år. Elektronisk komponent. Elektriske komponenter inngår i en mengde apparater, verktøy og maskiner i alle bransjer, for industri og hjemmeelektronikk. Komponentene kan være passive eller aktive. Foxconn International Holdings Ltd fra Taiwan er antagelig verdens største produsent av elektroniske komponenter. Passive komponenter. Definisjon: "En passiv komponent er en komponent som ikke kan levere energi som gjennomsnittlig er større enn null i uendelig tid". Aktive komponenter. En aktiv komponent kaller vi en komponent som kan benyttes til å forsterke energiinnholdet av et analogt signal, sammen med andre, passive, komponenter. Energien blir tilført kretsen som forsterker signalet utenfra, oftest som en likespenning. Norskehavet. Kart over Norskehavet (Norwegian Sea) Norskehavet er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge, Svalbard og Island. I øst grenser Norskehavet mot Barentshavet, i sør mot Nordsjøen, i sørvest mot Atlanterhavet og i vest mot Grønlandshavet. Grensa mot Barentshavet trekkes langs ei linje mellom Sørkapp på Spitsbergen over Bjørnøya til Nordkapp. Mot Nordsjøen er 61. breddesirkel valgt som avgrensning; mot Atlanterhavet danner ei linje fra like nord for Shetland over Færøyene til vestspissen av Island grensa. Herfra trekkes ei linje over Jan Mayen til Sørkapp som grense mot Grønlandshavet. I mange sammenhenger blir imidlertid Grønlandshavet regna som en del av Norskehavet. Norskehavet dekker et areal på 2,6 millioner km² og har et volum på 4,1 millioner km³, med en gjennomsnittlig dybde på 1600 m. I norsk petroleumsforvaltning settes grensa på sokkelen mellom Nordsjøen og Norskehavet ved 62°N og grensa mellom Norskehavet og Barentshavet ved 71°N. Oseanografi. Gjennom Færøyrenna løper ei grein av Golfstrømmen inn i Norskehavet. Norskehavet preges derfor i sør av Den norske atlanterhavsstrømmen, som bringer salt, atlantisk havvann fra dypet og opp til 150 meters dybde. Atlanterhavsvannet er forholdsvis salt (> 35 promille) og varmt. Golfstrømmen løper parallelt langsmed kyststrømmen inn i Barentshavet og langs vestkysten av Spitsbergen. Noe av atlanterhavsvannet avkjøles i Norskehavet slik at det på grunn av sin større saltholdighet og egenvekt synker mot dypet. Dypvannet i Norskehavet har en svært homogen saltholdighet på 34,93 promille, og derfor fortsetter det avkjølte atlanterhavsvannet helt til bunns. Denne konveksjonen skjer bare om høsten og vinteren, idet det ved soloppvarming om sommeren dannes et stabilt overflatelag som hindrer blanding av vannmassene. Norskehavet får også tilført vann via Østgrønlandsstrømmen. Dette er kaldt, arktisk vann som til dels er danna ved issmelting i Polhavet og derfor lite salt. Mellom Østgrønlandsstrømmen og Atlanterhavsstrømmen foregår det en effektiv blanding i det sentrale Norskehavet. Overflatevannet i norskehavet kan inndeles i (fra øst mot vest) "norsk kystvann" med saltholdighet 35 promille og "arktisk vann" med saltholdighet < 35 promille. Temperatur og salinitet i sør. Ved Bud hydrografiske stasjon i Fræna i Møre og Romsdal måler Havforskningsinstituttet temperatur og salinitet ned til 268 meters dyp i Buadjupet. Her er kyststrømmen ganske saltfattig i øvre lag. Det dypere avvannet er kaldest i mars-april, og saltholdigheten (saliniteten) er på 32-35, lavest i september. Overflatetemperaturen er typisk ca 5-6°C om vinteren og 11-12°C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 31 og 34. I lag under 150 meter er temperaturen i juli omlag 11°C, og i januar 7-8°C. Kaldest er overflatevannet i mars, med 4,8ºC, mens det lavere enn 150 meters dyp er kaldest i april med gjennomsnittlig 7,4ºC på dybde 250 meter. Den varmeste måneden er august med 13,6ºC i overflatevannet, mens bunnvannet på 250 m er varmest i desember med 8,7ºC. Temperatur og salinitet i nord. Havforskningsinstituttet har også en stasjon på Eggum på utsida av Lofoten. Den ligger litt innaskjærs i kyststrømmen som passerer langs yttersida av Lofotveggen. Overflatetemperaturen er typisk ca 5-6°C om vinteren og 10-12°C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 33 og 35. I lag under 150 meter er temperaturen i juli omlag 6,5°C, og i januar drøyt 7,0°C, mens saltholdigheten er omlag 34-35 hele året. Først på omlag 200 meters dyp når saliniteten stabilt 35. Geologi. Geologisk sett er Norskehavet en del av Atlanterhavet, idet Den midtatlantiske ryggen over Island fortsetter gjennom Norskehavet inn i Polhavet. Den midtatlantiske ryggen løper fra Island over Jan Mayen og derfra i nordøstlig retning mot Spitsbergen (Mohnryggen), og deler Norskehavet i to dyphavsbassenger med havdyp på over 3500 m – Norskehavsbassenget og Grønlandsbassenget. Bunnforhold. Grønland-Islandryggen, Færøy-Islandryggen og Wyville Thomson-ryggen mellom Færøyene og Skottland utgjør Norskehavets avslutning mot Atlanterhavet. Disse ryggene ligger på 500-600 meters dyp; Wyville Thomson-ryggen gjennomskjæres av den 800 m dype Færøyrenna. Utenfor kysten av Norge er Norskehavet et sokkelhav med dyp ikke over 500 m. Kontinentalskråningen ned mot dyphavsbassenget i det sentrale Norskehavet er markert, og kalles Egga. Sokkelens bredde varierer fra under 10 km utafor Lofoten, Vesterålen og Troms til over 200 km utafor Helgeland. Deler av havbunnen er berørt av flere store skred, der det største er Storeggaskredet. Johann Sebastian Bach. Bachs egendesignede segl med initialene "JSB" som rett- og speilvendte bokstaver innvevd i hverandre Johann Sebastian Bach (født i Eisenach, Thüringen; død 28. juli 1750 i Leipzig, Sachsen) var en tysk komponist, orgel- og cembalovirtuos fra barokken, og i dag en av de mest kjente komponistene i europeisk musikkhistorie. Bach representerer barokkmusikkens høydepunkt; han beriket den hjemlige tyske barokkstilen med en gjennomarbeidet kontrapunktikk, en uovertruffen harmonisk og motivisk organisering, samt rytmer, former og satsteknikker inspirert av utenlandske forbilder, spesielt italienske og franske. I sin egen levetid var ikke Bach spesielt godt kjent som komponist; tidens musikkpublikum var langt mer fortrolig med navn som Telemann og Händel. Likevel satte en relativt liten krets musikkjennere verkene hans høyt. I samtiden var Bach mest kjent som klaviaturvirtuos og orgelekspert som ofte fikk konsulentoppdrag i forbindelse med nybygging og restaurering av orgler. Han var også en etterspurt lærer, og en del av studentene – ikke minst hans egne sønner – ble viktige formidlere av Bachs musikk til senere generasjoner. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemte estetikk byttet ut med den nye rokokkomusikken som kjennetegnes av et gjennomsiktig lydbilde, en dominerende melodistemme og korte, enkle melodifraser. Haydn og Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner Carl Philipp Emanuel og Wilhelm Friedemann, men etter å ha studert farens musikk tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats, og på den måten kan vi si at Bachs tankegang vendte tilbake i de modne wienerklassisistiske verkene. Beethoven studerte Bach allerede i ung alder og mange betydelige romantiske komponister, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Bachs musikk var så godt som ukjent for det vanlige musikkpublikumet i årtiene etter hans død og ble knapt oppført offentlig før Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra rundt 1830 begynte å oppføre Bachs pasjoner og klaverkonserter. Siden den gang har Bachs verk hørt til den klassiske musikkens faste repertoar. Eisenach. Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige mannlige forfedre og slektninger som det har vært mulig å spore tilbake til 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, musikere i hofforkestre eller klavikord/cembalo- og luttbyggere i det begrensede området mellom elvene Werra og Saale. Johann Sebastian var den femte sønnen og den yngste av Johann Ambrosius Bach og Maria Elisabeth Lämmerhirts åtte barn. Faren Ambrosius var bymusikant i Eisenach og trompéter i hertugene Johann Georg I og deretter Johann Georg I av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Ved Bachs fødsel var den gamle julianske kalenderen fremdeles i bruk i Eisenach, så ifølge dåpspapirene ble han født 21. mars 1685, mens han etter den gregorianske kalenderen som brukes i dag ble født den 31. mars. Huset han ble født er borte i dag, men lå i Fleischgasse, dagens Luthergasse 35. Fornavnene fikk han fra fadderne, Sebastian Nagel som var bymusikant i Gotha og en kollega av Johann Ambrosius, og hertugens forstmann i Eisenach, Johann Georg Koch. Selv om Eisenach bare hadde 6000 innbyggere på den tiden Bach ble født, hadde byen et ganske betydelig musikkliv. Det var residensby i det lille fyrstedømmet Sachsen-Eisenach, og hoffkapellet deres trakk til seg kjente musikere som Johann Pachelbel 1677–78, Daniel Eberlin 1672–92 og Georg Philipp Telemann 1708–12. Bach tilbrakte sin første barndomstid i Eisenach, og her fikk han ved hjelp av farens fetter, Johann Christoph Bach, sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk, og samtidig et komponistforbilde: Johann Christoph var sin generasjons dyktigste komponist blant familien Bachs mange musikere. Trolig var det faren som formidlet de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til latinskolen. Moren døde 3. mai 1694, og faren giftet seg opp igjen 27. november samme år. Noen få måneder senere, 20. februar 1695, døde også faren, og den ni år gamle Johann Sebastian var blitt foreldreløs. Ohrdruf. Liste over elever ved Ohrdruf Lyzeum. J.S.Bach er oppført som den fjerde eleven i den nederste lista. Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Christoph overtok nå oppfostringen og den musikalske opplæringen, og formidlet hva han visste om spill på klaviaturinstrumenter. Om ikke Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden broren Christoph var aktivt med på ombyggingen, er det sannsynlig at Bach fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med mens reparasjonsarbeidene pågikk. Foruten å synge i koret fullførte Sebastian "Prima" (omtrent barneskolen) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på "Secunda" (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst Bach og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Bachs skoleprestasjoner i Ohrdruf er godt dokumentert. Han fikk undervisning i fagene latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion. Et stipend fra et legat opprettet av velhavende byborgere gjorde det mulig for ham å bidra til livsopphold. Som motytelse måtte familiene som mottok stipend bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne til legatet. Under skoletiden i Ohrdruf hørte Johann Sebastian til de yngste og samtidig beste elevene i sin klasse. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: "«Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»" Christoph lot Sebastian studere tidens store sørtyske komponister, eksempelvis Johann Jakob Froberger og Johann Pachelbel, som Christoph hadde studert hos, muligens også nordtyske komponister. Dessuten fransk komponister som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais, samt den italienske klavermesteren Girolamo Frescobaldi. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling, og han oppbevarte en verdifull samling verk av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev stykkene av i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at Sebastian fikk igjen avskriften først da Christoph døde, men dette er feil: ifølge Christoph Wolff førte ikke avskriften til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han selv om han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det selv, og etter at Christoph var død og sønnen Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. Lüneburg. Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum. Broren hadde ikke muligheter til å betale skolepengene, og om Bach hadde gjort som brødrene, faren og onklene hadde gjort, ville han nå gått i lære hos en musiker. I stedet valgte Bach som den eneste kjente i Bach-familien så langt å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der Bach fikk en friplass på grunn av sin vakre sopran. Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i Lüneburg i årene 1689–1695 og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved "partikularskolen" i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av «Ritter-Academie», dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter for å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser. Det som står fast er at to uker før sin femtende fødselsdag, den 15. mars 1700, tok Bach sin fiolin og dro til Lüneburg sammen med den atten år gamle vennen Georg Erdmann. Etter til dels å ha gått til fots den ca 320 kilometer lange veien, var de på plass i koret ved Michaelisschule den 3. april 1700. Både Bach og Erdmann ble akseptert i elitekoret "Mettenchor" («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde god oversikt over et vidt spekter av fagområder. Bachs kopi av Reinckens "An Wasserflüssen Babylon" Komponisten Georg Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at den knapt 15-årige Johann Sebastian Bach kopierte Reinckens koralfantasi ' til bruk under orgelundervisning hos Georg Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: "«â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»" Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nordtysklands beste instrument, og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Johann Sebastian Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit. I nekrologen nevnes videre at Bach "«flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken»" som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ritterakademiets dansemester, en elev av Lully som kom fra Celle an der Aller. Fra Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702 og fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å oppspore hvor han opphold seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød posten til Johann Augustin Kobelius, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette var den eneste søknaden i Bachs "vita" som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk, "Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo" i B-dur (BWV 992), er det tradisjonelt blitt antatt at han skrev i anledning av broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved teksten gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. En annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, "Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii" BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et bevis på Sebastians framgang under oppholdet i Lüneburg. Arnstadt. Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Oppholdet ble kortvarig, allerede 17. mars 1703 var det kontakt mellom Bach og byrådet i Arnstadt, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet fem dager senere «med et håndtrykk». For den uvanlig høye lønna på 50 pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å reise til Lübeck – offisielt for å høre den berømte organisten i Marienkirche, Buxtehude. Det private motivet var å søke på jobben som etterfølger til den nesten 70 år gamle organisten, men i likhet med Mattheson og Händel som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene – blant annet at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Bach drøyde fraværet til januar 1706 og lot fetteren Johann Ernst vikariere for ham – Ernst ble senere Bachs etterfølger som organist i Arnstadt. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie «», hans orgel- og klaververk og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel "Wie schön leuchtet der Morgenstern" (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, hans overskridelse av det avtalte fraværet, samt måten han spilte orgel på – han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, forsiringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. Mühlhausen. Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen begynte Bach som organist ved kirken "Divi Blasii" den 1. juli. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og innekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten "Gott ist mein König" (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt. I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach allerede 25. juni 1708 søkte avskjed i Mühlhausen – knapt et år etter han var tiltrådt stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var. Weimar. Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. 29. desember ble deres første barn døpt, Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk en omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de senere en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverk ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble "Jaktkantate" BWV 208 oppført, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate ble Bach tilbudt organistposten ved i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Selv om han sto under kapell- og visekapellmesteren i rang, hadde han med 250 Gulden en vesentlig høyere lønn enn dem. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var "Himmelskönig, sei willkommen" (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria Budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt i 1774 da en brann tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Köthen. I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og "Director derer Cammer-Musiquen". Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, og, sto faddere for Bachs sønn Leopold August som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i «sign-on fee». I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus. I Köthen hadde Bach et fremragende kapell til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste orkester. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av "Cammermusicus", blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreven Christian Ludwig (1677–1734) som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til "Six Concerts Avec plusieures Instruments", eller Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051) som de senere ble kalt. Etter at Bach vendte tilbake fra en to måneders reise med hoffet til Karlsbad, fant han at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden etter et kort sykeleie og allerede gravlagt. Dødsårsaken er ikke kjent. Sommeren 1721 kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet Köthen; den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i. Hun var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to-tre høykvalifiserte instrumentalister. 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mye gjester; på samme tid som festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (født 1723; død 1726), Gottfried Heinrich (født 1724; død 1763), Christian Gottlieb (født 1725; død 1728), Elisabeth Juliana Friederica (født 1726; død 1781), Ernestus Andreas (født 1727; død 1727), Regina Johanna (født 1728; død 1733), Christiana Benedicta (født 1730; død 1730), Christiana Dorothea (født 1731; død 1732), Johann Christoph Friedrich (født 1732; død 1795), Johann August Abraham (født 1733; død 1733), Johann Christian (født 1735; død 1782), Johanna Carolina (født 1737; død 1781) og Regina Susanna (født 1742; død 1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene. Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på "Clavierbüchlein" for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte "Inventionen" og trestemte "Sinfonien". "Anna Magdalena Bachs notebok", som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. "Das Wohltemperierte Klavier I" og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som senere er forsvunnet. Enkelte er nok overlevert gjennom senere bearbeidelser, for eksempel som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i "Brandenburgerkonsertene" datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, det finnes ihvertfall ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Da Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann valgte å bli i Hamburg. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene "Jesus nahm zu sich die Zwölfe", BWV 22, og "Du wahrer Gott und Davids Sohn", BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen fikk han beholde, og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold, og mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk med ham. Under en minnegudstjeneste for Leopold 23. og 24. mars 1729 oppførte Bach to store kantater. Leipzig. Fotografi fra 1896 av Thomasschule i Leipzig. Bachs familie bodde i venstre tredel av huset Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på ca 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: "«min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler»". Kirkemusikk. Straks han var ankommet begynte Bach å komponere eller revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han de to første årene å levere en kantate i uka i snitt, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert ca 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria Besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander. Han leverte senere teksten til Matteuspasjonen som ble uroppført i 1727 eller 1729. Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet over hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730. Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk kort tid etter at de var blitt oppført, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte "Missa") er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til "kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet". Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. Det Zimmermannske kaffehuset til høyre, gravering, J.G. Schreiber 1712 Verdslig musikk. I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Telemann grunnla i 1701. Ledelsen hadde Bach til 1741, kanskje helt til 1746. Med dette studentensemblet oppførte han tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk; enkelte verdslige kantater skrev han for dem. Et eksempel er "Hercules am Scheidewege", som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Sistnevnte ble høyst sannsynlig oppført i «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14 der han holdt konserter med Collegium musicum. En gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert "«Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte»" i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Konsertene viser at det framvoksende borgerskapet i Leipzig etterspurte høyverdig musikalsk underholdning. Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var også beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og elever var solister under framføringene. Bach var en etterspurt lærer i hele Leipzig-tiden; ofte bodde det elever i husholdet hans. Målet var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirka og det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt hans egne sønner. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, eldre og nyere. Flere av dem samlet han og gav ut som "Clavierübung" del "I", "II", "III" og "IV". Allerede i Weimar og Köthen-tiden skrev Bach hyllingskantater for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen, samt festmusikk på kantateform til ulike anledninger. I Leipzig kom flere av denne typen verk, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, ihvertfall etter at han overtok Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret "musicalischen Stadt Compagnie" sto til tjeneste om de trengtes. De siste årene. Autograf med slutten på den uferdige fugen i "Kunst der Fuge" og C.P.E.Bachs notat om at faren døde før han fikk føyd navnet BACH inn som mottema. Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirka og Collegium musicum, og sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin. Mens han var borte ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias gav ham nyheten: "»Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.»" Denne beskjeden må ha mint Bach på dødsfallet til sin første kone, ihvertfall returnerte han til Leipzig. Han foretok flere reiser i disse årene; 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise han gjorde til Dresden for å overrekke Hermann Graf von Keyserlink "Goldbervariasjonene". 30. august 1742 oppførte Bach i anledning greven av Dieskaus 36. fødselsdag "Bauernkantate" BWV 212 på grevens gods i Kleinzschocher. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum – senest i 1746. I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin – sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Der improviserte han på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en sekstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen. ' lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers "Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften" for året 1747. Et annet betydelig sent verk er "Kunst der Fuge" som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til "Missa" fra 1733, "Sanctus" fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: "Vor deinen Thron tret ich hiermit" (BWV 668). Kunngjøring og at Bach var avgått ved døden, datert 31. juli 1750 Johann Sebastian Bachs grav i Thomaskirche Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for den allerede den gang omstridte okulisten John Taylor som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager senere, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. Overblikk. a> pedalstemme i et eget, tredje system En selvlært komponist. Bachs sønn Carl Philipp Emanuel er sannhetsvitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Noe belegg for at han fikk komposisjonsundervisning finnes ikke; undervisningen han fikk i Ohrdruf "«kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.»" Det finnes heller ikke belegg for at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange forskjellige komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. I Bachs mangfoldige verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Sydtyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirket hverandre gjensidig. Slik inneholder tyske tradisjoner også italienske og franske overleveringer og stilmidler som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde om Bachs musikalske inspirasjonskilder gjennom hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd gjennom Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. Forholdet til andre komponister, bearbeidelser og mottakelse av andres verk. Dessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. Musikksjangre. På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, syslet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. Vokalmusikk. Autograf av Johannes-pasjonens (BWV 245) første side "Se også: Bachs kantater" Rundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka "Evangelisches Kirchengesangbuch". Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. Instrumentalmusikk. Bachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, "Themata mit Variationen", preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som "Musikalische Opfer" og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike "oeuvre". Kataloger over Bachs verk. Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er musikkviterne Hans-Joachim Schulze og Christoph Wolffs "Bach-Compendium". Bach og begrepet „musikalische Wissenschaft“. Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapene det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning ("imitatio") av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei der han tok i bruk de "«mest skjulte av harmonienes hemmeligheter med den dyktigste kunstferdighet.»" I et brev fra året 1750 dro Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton hvor han betonte at musikkkjennere er de som setter best pris på Bachs musikk: "«Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»" Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging. Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig "Harmonist" som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach "Das Wohltemperierte Klavier I", en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. I følge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige "affekter" som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903). Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viser med "Kunst der Fuge". Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Bach nevnes ofte som en av de som begynte å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. "«Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»" Bachs religiøsitet. Tittelsiden på „Calov-Bibel“ med Bachs signatur nede til høyre I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calov (med Bachs notater), Heinrich Müller, og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener "(Eyfer wider das Papstthum)" og Johann Jakob Rambach "(Betrachtung über die Thränen Jesu)". Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. Avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen 26. juni 1708 grunngav Bach med at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tida komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» ("praedicatio sonora") som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. Overlevering via sønner og elever. Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av sønnene han hadde undervist og som selv ble komponister. Riktignok gikk de sine egne veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skaffet stort sett bare bekymringer. Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise. Elevene bodde i familiens hushold, ofte over lengre tidsrom, og inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven hans levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. Innvirkning på Wienerklassikerne. Haydn og Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart ble i tillegg påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach. Fra april 1782 lærte Wolfgang Amadeus Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte framfor alt Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. I 1789 hørte Mozart Bachs motette "Singet dem Herrn ein neues Lied" (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Ludwig van Beethoven studerte allerede som barn Bachs klaververk. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i "Cramers Magazin der Musik": "«Han spilte klavér svært godt og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier»" Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, framfor alt fuger, for eksempel i klaversonate op. 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene,, og op. 133 "Große Fuge)". Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate op. 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. Gjenfødelse på 1800-tallet. Tre tiår etter Bachs død gav Johann Friedrich Reichardt ut Bach firstemte koralsanger i sitt "Musikalisches Kunstmagazin" (Berlin, 1781) og skriver begeistret i forordet: "«Om noe verk fortjener tyske musikkkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.»" I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den "«største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»" Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Carl von Winterfeld, og thomaskantoren. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på J.S.Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av og med medvirkning av,, Joseph Joachim, og thomaskantoren. I det 20. og 21. århundre. Likevel var det først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har det 30 siste årene i stadig større grad blitt gjort gjenstand for en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla "École de Musique Ancienne" i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære adapsjoner. Mange av dem er trivielle og uten større verdi, men det fantes også mer seriøse tilnærmingsmåter – eksempelvis av Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med "Switched-On Bach" som åpnet nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. Minnesmerker. Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære. Litteratur. For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas Ludwig van Beethoven. Ludwig van Beethoven malt av Carl Jaeger Beethovens begravelse malt av Franz Stober, det er hevdet av over 20 000 fulgte ham til graven Ludwig van Beethoven (født 16. desember 1770 i Bonn, Kurfyrstedømmet Köln, død 26. mars 1827 i Wien, Østerrike) var en tysk komponist og pianist. Beethoven betraktes som en av de største komponister i musikkhistorien. Hans musikalske bidrag har inspirert generasjoner av musikere, komponister og musikkelskere. Blant Beethovens mest kjente verker finner en femte symfoni i c-moll, kalt «Skjebnesymfonien», og den niende symfoni i d-moll, samt hans tredje symfoni «Eroica» (italiensk for «heroisk»). Hans kanskje mest kjente verk og et av de mest spilte pianostykkene noensinne er «Til Elise» (som egentlig het «Til Therese»), samt pianokonsert nr. 5 i ess-dur, som også kalles «Keiserkonserten». Beethoven var en av wienerklassisismens viktigste eksponenter, ved siden av Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn. Musikalsk modning. Mellom 1798 og 1802 gikk Beethoven endelig løs på det han betraktet som den store utfordringen: strykekvartetten og symfonien. Med komposisjonen av de første seks strykekvartettene (Op. 18) mellom 1798 og 1800 (skrevet på oppdrag for og dedisert til prins Lobkovitz), utgitt i 1801, sammen med premierene av den første og andre symfonien i 1800 og 1802, var Beethoven betraktet som en av de viktigste komponistene i den unge generasjonen som fulgte etter Haydn og Mozart. Han fortsatte å skrive i andre sjangre, som den kjente pianosonaten Pathétique (Op. 13). Han fullførte også septetten (Op. 20) i 1799, som var en av de mest populære verkene i Beethovens levetid. Da hans første symfoni hadde premiere, hyrte Beethoven Burgteateret den 2. april 1800, og arrangerte et omfattende musikkprogram, inkludert verker av Haydn og Mozart, og septetten, den første symfonien og en av pianokonsertene (alle verkene var tidligere uutgitt). Allgemeine musikalische Zeiting beskrev konserten som 'den mest interessante på lang tid'. Den ble ikke fremført uten vanskeligheter. Blant andre kritikker het det at 'utøverne ikke brydde seg med å være oppmerksom på soloisten'. Selv om Mozart og Haydn klart inspirerte Beethoven (for eksempel sies Beethovens kvintett for piano og blåsere å ha store likheter med Mozarts verk med samme besetning). Komponisten Muzio Clementi hadde også påvirkning stilistisk. Beethovens melodier, musikalske utvikling, bruk av modulasjon og tekstur og karakterisering av følelse skilte ham fra sine påvirkninger, og førte til at noen av hans tidligere verker fikk mer innvirkning. Ved slutten av året 1800 var Beethovens og hans musikk mye etterspurt av beskyttere og utgivere. Helseplager og familieproblemer. Han var hele livet plaget av dårlig helse, og hans sviktende hørsel som følge av en sykdom skapte i tillegg store depresjoner. Det at hørselen begynte å svikte allerede da han var rundt 28 år bidro til dette og han hadde gjennom hele livet et vanskelig sinn og en del sære sider og han kom ofte i konflikt med familien. Men han hadde samtidig et knippe trofaste venner som lojalt holdt seg til ham hele livet. Han giftet seg aldri, men det synes imidlertid som om han har hatt en del ulykkelige kjærlighetsforhold, blant annet til grevinne Gihlietta Guicciardi og grevinne Josephine von Brunsvik, kvinner fra høyere sosiale lag som ikke kunne gifte seg med en som ikke var adelig. Denne delen av hans private liv er imidlertid lite dokumentert og fremstår som noe spekulativ i mye av litteraturen omkring ham. Hørselsproblemene ble stadige verre og i 1818 var han blitt helt døv. Dette gikk hardt inn på ham og han vurderte selvmord. Han fortsatte likevel, imponerende nok, å komponere og hans sinnsstemning og frustrasjon kan ha gjort verkene mer kraftfulle. Karriere. Ludwig van Beethovens tidligere verker tilhører wienerklassisismen og har store likheter med Mozart og Haydns komposisjoner. Hans senere arbeider kan sies å være en overgang mellom wienerklassisismen og romantikken. Slik har han komponert musikk innen flere sjangre og hans musikk er en sterk beskrivelse av maskuline emosjoner. I 1803 eller 1804 begynte han å gi undervisning til Rudolf von Habsburg-Lothringen, de to ble etter hvert nære venner og keiserens sønn ble en av Beethovens velgjørere. Beethoven var ikke bare komponist; han var også en fremragende pianovirtuos. Hans komposisjoner vitner om stor fingerferdighet og han skal ha sagt om tredje sats i sin pianosonate nr. 14, den såkalte «måneskinnssonaten», at ingen noensinne vil komme til å kunne spille den skikkelig. Beethovens musikk til Schillers dikt «an die Freude» («Ode til gleden», fra den 9. symfoni) ble i 2004 antatt som EUs nasjonalhymne. Personlighet. Beethovens personlige liv var vanskelig grunnet hans tiltagende døvhet, noe som fikk han til å overveie selvmord (dokumentert i Heiligenstadttestamentet). Beethoven var ofte hissig, og kan ha lidt av bipolar lidelse og irritabilitet forskyldt kroniske underlivssmerter (som begynte i 20-årsalderen), som han kan ha pådratt seg gjennom blyforgiftning. Utenom dette hadde han en nær og trofast vennekrets hele livet, som kan ha følt seg tiltrukket på grunn av hans sterke personlighet. Mot slutten av livet konkurrerte vennene seg om å hjelpe ham å takle uførheten. Kilder viser Beethovens forakt for autoritet og sosial rang. Han avbrøt pianospillingen hvis publikum snakket med hverandre eller unnlot å gi ham den største oppmerksomhet. Ved soaréer unnlot han å opptre hvis ikke han umiddelbart ble kalt opp. Etter mange konfrontasjoner påla erkehertug Rudolf at de vanlige regler for hoffetikette ikke gjaldt for Beethoven. Wolfgang Amadeus Mozart. Den østerrikske komponisten Wolfgang Amadeus Mozart (1756–91) malt i 1819 Wolfgang Amadeus Mozart (uttales ˈvɔlfgaŋ amaˈdeus ˈmoːtsart, døpt Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart), født 27. januar 1756 i Salzburg, død 5. desember 1791 i Wien, var en østerriksk komponist, pianist og fiolinist. Sammen med sine samtidige Joseph Haydn og Ludwig van Beethoven regnes Mozart som wienerklassisismens fremste representant. Han komponerte over seks hundre verk i de fleste genrer, og hans produksjon innen særlig opera, solokonserter, symfonier og kammermusikk står i dag som kjernerepertoar i det klassiske musikkliv. Mozart regnes som en av de største komponister i verdenshistorien. Bakgrunn. Mozart var sønn av Leopold Mozart og Anna Maria Mozart, og ble født i Salzburg som var en del av fyrstbispedømmet med samme navn ("Erzfürstbistum Salzburg") innen Det tysk-romerske rike. Faren var fra Bayern og moren var opprinnelig fra Salzburg. Selv om Mozart i dag gjerne først og fremst kalles for en østerriksk komponist, basert på moderne grenser, betraktet han seg selv snarere som tysk. Wolfgang ble døpt dagen etter sin fødsel, 28. januar, i Salzburgs domkirke (St. Rupertskatedralen). Han fikk navnet "Joannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart" etter sin bestefar på morssiden og etter fødedagens helgen Johannes Chrysostomos. Senere forkortet faren "Wolfgangus" til "Wolfgang", oversatte "Theophilus" til "Amadeus" (Guds kjære), og kuttet ut "Johannes Chrysostomus". Mozart gjorde ofte små forandringer på navnet sitt for moro skyld, særlig mellomnavnet. Han brukte sjelden det kjente "Amadeus", som brukes oftest i dag, og foretrakk den franske utgaven, "Amadé" eller "Amadè". Han brukte også noen ganger det italienske "Amadeo" og det tyske "Gottlieb", i tillegg til at han noen ganger stavet navnet sitt baklengs. Av de syv barna foreldrene fikk, var det bare han og storesøsteren Nannerl som vokste opp. Som spedbarn fikk de vann i stedet for melk, så den høye dødeligheten er ikke å undres over. Vidunderbarn. 7 år gamle Mozart på et maleri fra 1763 Wolfgang var et vidunderbarn fra en musikalsk familie, og begynte å komponere i en alder av fem. Han var også svært opptatt av matematikk, og da krittet han til stoler og bord, gulv og vegger med tall. Hans far, Leopold Mozart, var en velkjent fiolinlærer og komponist. Han var også en streng far som utnyttet sønnen ved å vise ham fram som vidunderbarn ved Europas hoff. Hans søster, Maria Anna, med kallenavnet "Nannerl", var en talentfull pianist, og spilte gjerne sammen med Wolfgang på deres turneer. Mozart skrev sin første symfoni da han bare var 8 år gammel. En gang Wolfgang ble syk, uttrykte faren mer bekymring over tap av inntekt enn over Mozart selv. Kaldt vær og konstant reising kan ha bidratt til hans senere sykdom. I Paris fikk faren det råd å la barna vaksinere mot kopper, men han avfeide det som noe han overlot i Guds hender. I Mähren fikk barna kopper, og Mozart var blind i ni dager etterpå. Turneliv. I sine yngre år foretok Mozart mange reiser i Europa, først med framvisning i 1762 ved kurfyrsten av Bayerns hoff i München, og senere samme år ved keiserhoffet i Wien. Etter dette dro han sammen med faren på en lang konsertturné (tre og et halv år), hvor han blant annet var innom hoff i München, Mannheim, Paris, London, Haag, i Paris igjen, og hjem igjen via Zürich, Donaueschingen og München igjen. De dro til Wien igjen i slutten av 1767 og ble der til desember 1768. Etter ett år i Salzburg, ble det tre turer til Italia (desember 1769-mars 1771; august – desember 1771; og oktober 1772-mars 1773). På den første av disse tre turene ble han tatt opp i det berømte "Accademia Filarmonica" i Bologna. Påsken 1770 tilbrakte han og faren i Roma, og overvar da fremføringen av Gregorio Allegris "Miserere". Pavens kapell voktet strengt på notene til dette stykket; straffen for å ta med seg noter eller vise dem til utenforstående, var faktisk bannlysing. Mozart skrev likevel det åttestemte stykket ned etter hukommelsen, gikk for å høre det igjen dagen etter med notatene gjemt i hatten, og rettet på feilene. Dette ble snart kjent, og fru Mozart ble svært bekymret for sin sønns frelse når han hadde begått en slik synd, men paven gjorde aldri noe med saken. I september 1777 turnerte han i Europa, kun fulgt av sin mor, og var innom byene München, Mannheim og Paris (hvor hans mor døde). I 1781 slo han seg ned i Wien, og 4. august 1782 giftet han seg med Constanze Weber mot sin fars vilje. Den irske sangeren Michael Kelly som ble venn med Mozart, beskrev ham slik: «Han var en uvanlig liten mann, meget tynn og blek, men masse blondt hår, som han var stolt av. Han gav meg en hjertelig invitasjon til sitt hjem, og jeg tilbrakte en stor del av min tid der. Han mottok meg alltid vennlig og gjestfritt. Han var uvanlig glad i punsj, og drakk veldige slurker av denne drikk. Han var også glad i biljard og hadde et utmerket biljardbord i huset. Mangt et spill har jeg spilt med ham, men jeg tapte alltid. Han ga søndagskonserter, og jeg gikk ikke glipp av en eneste. Han var meget snill og alltid imøtekommende, men gjorde noen den minste støy mens han spilte, stoppet han straks.» Forhold til andre musikere. På reisene sine møtte Mozart en rekke musikere, og han kjente til verkene til andre store komponister (blant dem Georg Friedrich Händel og Joseph Haydn). Også andre enn musikere tiltrakk seg hans oppmerksomhet. Han ble så betatt av lyden skapt av Benjamin Franklins «glassharmonika» at han komponerte flere stykker for det. Forholdet til kirken og frimureri. Mozart var født og oppdratt katolsk og han forble medlem av kirken hele livet. Foreldrene Leopold og Anna Maria Mozart holdt strengt på de kirkelige skikkene og lydighet overfor de kirkelig pålegg. De oppmuntret til bønn, faste, ærbødighet overfor helgenene, gikk regelmessig til messe og hyppige skriftemål. Mozart ble frimurer i 1784 og forble et aktivt medlem av sin losje «Zur Wohltätigkeit» («For veldedighet») resten av livet. Valget fulgte under innflytelse av sin venn, baron Otto Heinrich von Gemmingen-Hornberg og Mozarts interesse for losjen var på bakgrunn av «den felles hengivenhet til katolske tradisjoner». Mozart deltok også i møtene til losjen «Zur wahren Eintracht» («den sanne harmoni»), som ble ledet av naturalisten Ignaz von Born. Dette var den største og mest aristokratiske losjen i Wien, og Mozarts besøk i denne losjen er bevart i losjens møteprotokoller. Gjennom en reform den 11. desember 1785 ("Freimaurerpatent") ble «Zur wahren Eintracht» slått sammen med to andre losjer, og Mozart kom deretter til å tilhøre losjen «Zur Neugekrönten Hoffnung» («det nye kronede håp»). På Mozarts tid bestod frimureriet av to hovedretninger, der noen hovedsakelig var opptatte av mystikk og okkultisme, mens andre var mer engasjerte i opplysningstidens idealer om humanisme og naturvitenskap. Det er blitt hevdet at Mozart tilhørte den siste retningen. Enkelte er også tilbøyelige til å identifisere denne fraksjonen med Illuminatus-ordenen, ved å påpeke at Mozart var en nær venn av dens grunnlegger Adam Weishaupt. Frimureri var imidlertid forbudt innen Den katolske kirke av den pavelige bulle "In eminenti apostolatus specula", utstedt av pave Klemens XIII av 28. april 1738. Dette forbudet gjaldt imidlertid på den tiden bare i Pavestaten, Spania, Portugal og Polen, og ble ikke iverksatt i Østerrike, hvor Mozart bodde før i 1792, etter Mozarts død. Selv om kirkens motstand mot frimureriet skulle være kjent i Østerrike i løpet av Mozarts liv, synes det tydelig at han selv ikke så noe motsetning å være medlem begge steder. Privatliv. Costanze malt i 1782, samme år de giftet seg Ingen av dem, verken Karl Thomas (1784–1858) eller Franz Xaver Wolfgang (1791–1844) giftet seg eller fikk barn. Historikerne vet lite om helsen til Mozart det siste året. En teori er at han døde brått og uventet, og at det hele kom som et sjokk. Dødsårsaken er ikke kjent og forskere har lansert opptil 118 ulike teorier, blant disse trikinose, influensa, kvikksølvforgiftning og en sjelden nyrelidelse. Den mest utbredte teorien er at han døde av akutt revmatisk feber. Mozarts siste verk, hans Requiem, ble ikke fullført av ham selv. Ettermæle. Minnesmerket over Mozart på St. Marx-kirkegården i Wien Mozart døde på grunn av sin livsførsel som en lite bemidlet mann, men begravelsen ble ivaretatt av hans venn og støttespiller Gottfried van Swieten. Begravelsen var i Stefansdomen, og i tråd med den tids skikk, ble han gravlagt i en vanlig grav på St. Marx-kirkegården i Wien. I dag vet man ikke nøyaktig hvor denne graven er, men det er satt opp et minnesmerke på kirkegården. Selv om han ikke var så populær i Wien som han engang hadde vært, fortsatte han å få betydelige oppdrag fra andre deler av Europa, særlig Prag. Flere av brevene hans er i behold, men de viser ikke at han var fattig, snarere at han alltid brukte mer enn han tjente. Han ble gravlagt i en massegrav, ikke fordi familien ikke kunne betale for en ordentlig begravelse, men etter bestemmelse fra keiseren for å stanse et pestutbrudd. Mozart tilbragte sine siste år i Wien, der en av leilighetene han bodde i, ennå kan besøkes, i Domgasse 5 bak Stefan-katedralen. I dette huset komponerte Mozart "Le nozze di Figaro" i 1786. Han levde bare drøyt halvparten så lenge som Beethoven, men var enormt produktiv fra tidlig barndom til sin død. I 1809 giftet Constanze seg med den danske diplomaten Georg Nikolaus von Nissen (1761–1826), som var meget begeistret for Mozart. Han redigerte bort vulgære passasjer fra mange av komponistens brev, og skrev en Mozart-biografi. Verker og stil. Mozart etterlot seg store mengder musikk innen så å si samtlige genre. Selv om Mozarts musikk bidrar mindre til utvikling av nye eller eksisterende musikalske former enn Joseph Haydn og Beethovens, er den så perfeksjonert at han vanligvis rangeres ved siden av dem som en av historiens største komponister. Alle Mozarts verker er katalogisert av østerrikeren Ludwig Ritter von Köchel, nummerert med Köchelnummer (KV). Pianomusikk. Mozarts rekke av komposisjoner innledes med fem korte stykker for solo piano. Nesten alt han skrev for piano var ment å bli spilt av ham selv eller av hans søster, som også var en god pianist. I sine første år komponerte han for det meste variasjonsverk og enkeltstående, kortere stykker. Han begynte ikke å skrive sonater før han i 1774 dro til München, der han komponerte sine seks første av totalt atten verk i genren. Hans første forsøk på pianokonserter er fire verker datert 1767, selv om disse kun er arrangementer av en rekke andre komponisters arbeider. Senere arrangerte han også tre klavérsonater av Johann Christian Bach. Mozarts første selvstendige verk er konserten i D-dur, KV 175, og konsert nr. 9 i Ess-dur, KV 271, regnes som hans første mesterverk i genren. Konserten ble tilegnet en viss «Mademoiselle Jeunehomme», hennes identitet er ukjent. Særlig produktive var årene i Wien. Mozarts omdømme som pianovirtuos motiverte ham til stadig nye tilskudd til genren, og mellom 1782 og 1786 skrev han femten av de sytten konsertene han kom til å komponere i løpet av sine ti år i byen. De siste årene var mindre produktive, og avstedkom bare to konserter, hvorav den siste, komponert i hans siste leveår, bruker «Kom mai, du skjønne, milde» som tema i siste sats. Mozart er den første betydningsfulle komponisten i denne sjangeren. Han ga den en symfonisk dimensjon, og gav soloinstrumentet et langt mer utviklet tilsnitt enn hva for eksempel hans forgjenger Joseph Haydn hadde gjort. Det finnes også en konsert for to piano i Ess-dur, KV 365, og en konsert for tre piano i F-dur, KV 242, den såkalte «Lodron»-konserten, komponert til grevinne Maria Antonia Lodron og hennes døtre. Det er åpenbart at ferdighetene var noe ujevnt fordelt blant det kvinnelige trekløver, da pianoets tredjestemme sammenlignet med de to første er svært beskjeden og overkommelig. Mozart arrangerte da også konserten for kun to piano. Kammermusikk. Svært sentralt i Mozarts kammermusikkproduksjon står de 23 strykekvartettene. Hans første forsøk stammer fra 14-årsalderen, og de kommende år så flere tilnærminger til denne formen, blant annet kvartettene KV 168-173. Man finner også de tre divertimentiene KV 136-138, men disse er mer som ouverturer i italiensk stil å regne, tresatsige i formen hurtig-langsom-hurtig, og spilles i dag som oftest for strykeorkester. Mozarts høydepunkt i genren nås med de seks kvartettene K387, K421, K428, K458, K464 og K465, skrevet i Wien mellom 1782 og 1785. De er ikke bare inspirert av Haydns arbeider; de er sågar dedisert til ham. Etter dette fulgte kun fire kvartetter, Hoffmeister-kvartetten, tilegnet vennen og forleggeren Franz Anton Hoffmeister, og de tre "Preussen-kvartettene", K575, K589 og K590, tilegnet kongen av Preussen, Fredrik Wilhelm II. Kongen selv spilte cello, og verkene har tildels betydelige cellostemmer. Blant de i forhold fåtallige strykekvintettene (K46, K174, K515, K516, K593 og K614) for to fioliner, to bratsjer og cello, må særlig nevnes kvintetten i g-moll (K516), som av mange regnes som hans beste. og i C-dur KV 515. I kvintettgenren må ikke glemmes hans vidunderlige kvintett i A-dur for klarinett og strykekvartett, ei heller hans kvintett for piano, obo, klarinett, horn og fagott i Ess-dur, KV 452, et verk Mozart regnet blant sine aller beste. Beethoven var klart inspirert av dette da han noen år senere skrev sitt verk i samme toneart for samme besetning. Blant øvrige komposisjoner er verdt å nevne de seks fullførte trioene for piano, fiolin og cello, de to kvartettene som i tillegg til nevnte besetning også inkluderer bratsj, og trioen for piano, klarinett og bratsj. Blant betydningsfulle verker for strykere må nevnes de to duettene for fiolin og bratsj, og stryketrioen for fiolin, bratsj og cello, udiskutabelt et av Mozarts beste verker. Selv om de er overraskende lite spilt, må også de utallige sonatene for piano og fiolin nevnes. De første ble komponert vinteren 1763-1764, og ble utgitt som sonater for cembalo med valgfri fiolinstemme i Paris i 1764. De første mesterverkene skriver seg fra Mannheim og Paris i 1778. Den mest berømte, den inderlige og sørgmodige sonaten i e-moll KV 304 skriver seg fra perioden rundt hans mors død i Paris, selv om man selvsagt ikke uten videre kan knytte disse hendelsene sammen. Senere fulgte en rekke mesterverker av svært høy kvalitet, kronet med den sublime sonaten i A-dur KV 526, som også ble hans siste. Det finnes også et utall andre verker for diverse kombinasjoner; man henvises til en grundig verkliste for oversikt over disse. Instrumentalmusikk. Instrumentalverkene omfatter flere "divertimenti", nocturner, serenader, "cassazioni", marsjer og danser, i tillegg til "symfoniene". Mozarts orkestermusikk er skrevet dels for strykerensembler (bl.a. de tidlige "divertimenti" K136-138), dels også for blåserensembler og ulike sammensetninger av strykere og blåsere. Serenaden "Gran Partita" K361 er Mozarts viktigste verk for blåseinstrumenter, og er skrevet for to oboer, to klarinetter, to altklarinetter, fire horn, to fagotter og kontrabass. Mozart etterlot seg en stor produksjon av danser for orkester, bl.a. i genrene menuett (mer enn hundre), "contredanse" og "allemande" (eller "teitsch" eller "ländler". Mozarts menuetter følger Haydns relativt langsomme stil. "Allemandes" (56 mellom 1787 og 1791) ble skrevet for offentlige ball i Wien. Blant "contredansene", hovedsakelig også skrevet i Wien, finner man eksempler på programmusikk, f.eks. "Il Temporale K535", "La Bataille K600" og "Canarino K602". Symfoniene. Man tilskriver som regel Mozart 41 symfonier – selv om man vet at for eksempel nr. 3 ikke er Mozarts egen. I tillegg til finnes en rekke symfonier man ikke er sikre på. Han skrev ni symfonier i C-dur, hvorav Jupiter-symfonien er spesielt kjent, og fjorten D-dur-symfonier. Mozart symfoniske produksjon startet allerede i åtteårsalderen, med hans Symfoni nr 1 i Ess-dur, K16, og ble kronet sommeren 1788, da han i løpet av seks uker skrev sine tre siste symfonier, som i tillegg til å være blant hans beste verker overhodet også tilhører de beste i hele den symfoniske genre. Det første mesterverket er den lille G-mollsymfonien, allerede den 25. i rekken, komponert av den sytten år gamle Mozart i 1773. Man må spesielt nevne nr 29, nr 35, Haffnersymfonien, nr. 36, Linzsymfonien, nr 38 Prahasymfonien, og, som nevnt, de tre siste. Konsertene. «Ta det med ro – dyr – å, så surt du spiller – uffda – ha medynk – hjelp! – få pusten tilbake – kom igjen, kom igjen – trillen til en brekende sau – ferdig? Takk Gud!» Det skal sies at Leutgeb var svært takknemlig for konsertene, og var også behjelpelig da Mozart slet økonomisk mot slutten av sitt liv. Trolig har minst to andre konserter gått tapt. Det finnes også en Sinfonia Concertante for obo, klarinett, fagott og horn, men man er i tvil om ektheten til dette stykket. Man vet også at en konsert for cello ble komponert (Mozart nevner den i et brev til sin far), men denne er gått tapt, og visstnok også en tidlig konsert for trompet. Et kort fragment finnes for fiolin, bratsj, cello og orkester, samt utdrag fra en førstesats av en dobbelkonsert for fiolin og piano. Sakral musikk. Mozarts sakrale musikk er hovedsakelig vokalverker, med enkelte instrumentale eksempler, som "Sonate da Chiesa" for to fioliner, kontrabass og orgel, komponert mellom 1767 og 1780. Blant de sakrale verkene finner vi 19 messer, blant dem "Weisenhaus Messe" i c-moll (K139), en del verker tilhørende "Missa Brevis"-sjangeren, hovedsakelig skrevet i Salzburg (K167, K192, K194, K195 og "Spatzenmesse" (K220)), "Kronungsmesse" (K317), Den "Store messe" i C-moll (K427), hvor "Credo" ikke er fullført og "Agnus Dei" mangler helt. Mozarts aller siste verk er rekviem i d-moll (K626), skrevet i 1791, etter at Mozart ikke hadde skrevet en messe på åtte år. Mozart rakk bare å ferdigstille rundt to tredeler av messen, og Joseph von Eybler og Franz Xavier Süssmayr fullførte verket etter Mozarts død. Rekviemet ble oppført ved Haydns og Chopins begravelser, da Napoleons levninger ble plassert i Invalidedomen og ved markeringen av Mozarts 100-års dødsdag i Salzburger Dom. Flere forskjellige typer komposisjoner hører til Mozarts sakrale musikk, blant dem "Kyrie", "Offertorii", "Antiphonae" og "Mottetti" ("Exultate, Jubilate", K165, skrevet for kastratsanger). Mozarts sakrale musikk presenterer en rik stilistisk mosaikk: gregorianske koralelementer møter strikt kontrapunktikk, og sågar operaelementer kan finnes. Stilistisk sammenfletting finnes i alle de sakrale verkene. På grunn av en liturgiske karakter kan også verker skrevet for frimurerlosjen nevnes her, som kantaten "Laut Verkunde unsre Freude" (K623) og "Maurerische Trauermusik" (K477). Opera. Et problem med Mozarts vokalmusikk er at den ble skrevet for sangere med en langt bedre utviklet teknikk enn i vår tid, og delvis for kastrat-sangere, altså mannlige sopraner. ("Exultate, jubilate" (K165), det mest kjente av Mozarts tidlige verker, ble skrevet for kastraten Rauzzini.) I 1767 komponerte han sin første opera, "Apollo et Hyacinthus", et musikkdrama (K38). Den unge Mozart komponerer syngespillet "Bastien und Bastienne" (1768, K50=46b) og "La finta semplice" (1768, K51), Mozarts første - nesten fullførte - tilnærmelse til Opera buffa-genren. Senere komponerer han sine første italienske seriøse operaer, under oppdrag mottatt i Milan og Salzburg: "Mitridate re del Ponto" (1770, K87), "Ascanio in Alba" (1771, K11), "Il sogno di Scipione" (1772, K126) og "Lucio Silla" (1772, K135). Med "La finta giardiniera" (1774-75, K196), vender Mozart tilbake til "opera buffa". "Figaros bryllup" ("Le nozze di Figaro") (1786, K492) er den første av Mozarts tre store operaer. Alle er "opera buffa" (selv om "Don Giovanni" inneholder tragiske scener). Mozart komponerte og Lorenzo da Ponte skrev librettoen til operaen som ble fullført etter noen ufullendte verker ("Zaide" (1779, K344), "L'oca del Cairo" (1783, K422)), og til det musikalske dramaet "Il re pastore" (1775, K208), samt komedien "Der schauspieldirektor" (1786, K486). Skuespillet "Le marriage de Figaro" av Pierre Beaumarchais ble knapt akseptert og fremført i Frankrike. Det kom av skuespillets nedsettende fremstilling av «adelsnobben» i motsetning til arbeiderklassens arbeidsiver og pågangsmot. Syngespillet "Figaros Bryllup" tok utgangspunkt i skuespillet. I Østerrike ble Mozarts syngespill møtt med motgang fra det keiserlige hoff, og det skal sies at Da Ponte fremstilte de mest sjokkerende sider av originalteksten. Syngespillet ble uroppført i Borgteateret i Wien våren 1786 og ble en publikumssuksess. Da Pontes librettotrilogi fortsatte med "Don Giovanni" (1787, K257) og "Cosi fan tutte" (1789, K588), og begge omhandlet, på svært forskjellige måter, kjærlighet mellom menn og kvinner. I moden alder komponerte Mozart to viktige seriøse operaer: "Idomeneo re di Creta" (1780, K366), og "La clemenza di Tito", (1791, K621). Mange år etter debuten med det tyske musikkdramaet (Singspiel), vendte Mozart tilbake til denne genren, med "Die Entführung aus dem Serail" (1782, K384). Mozarts siste syngespill "Tryllefløyten", eller "Die Zauberflöte" (1791, K620) – har Emmanuel Schikaneder skrevet librettoen til. Librettoen ble omskrevet flere ganger. Syngespillet ble lunkent mottatt ved uroppførelsen, men er idag blant Mozarts mest spilte verker. Vurdering. Mytene rundt Mozart som geni og vidunderbarn har ofte vært kilde til forvirring og distraksjon i vurderingen av hans musikk. Mange vil si at Mozarts storhet som komponist kommer av hans musikks skjønnhet, inderlighet, uttrykksfulle og emosjonelle finurlighet, unike fantasi og storartethet. Ingen av disse egenskapene ved Mozarts musikk ser ut til å være avhengige av at han komponerte i tidlig alder, hadde en fantastisk musikalsk hukommelse, gav konserter som barn, kunne komponere hele verker i sitt hode, kunne skrive et helt verk på dagen for dets første fremførelse eller kunne skrive ned hele Gregorio Allegris "Miserere" etter kun å ha hørt det én gang. Flere store komponister har siden Mozarts levetid enten forgudet ham eller hatt svært stor respekt for ham. Beethoven fortalte sin elev Ries at han aldri vil klare å finne på en så god melodi som den i første sats av Mozarts 24. pianokonsert. Dessuten æret han Mozart ved å skrive variasjoner på flere av hans tema (blant annet fra "Tryllefløyten") og cadenzaer til flere av hans pianokonserter, som den 20. (K466). Peter Tsjajkovskij skrev sitt "Mozartiana" til hans ære, og Mahlers siste ord før han døde var «Mozart». Fokuset på Mozarts geni fremfor storheten ved hans musikk blir imidlertid godt hjulpet av nettopp hans egen musikk, som kanskje er den mest «mystiske» av all klassisk musikk. For den lar seg i enda mindre grad beskrive med ord enn andre komponisters, og dens essens er vanskelige å redusere til bestemte estetiske eller tekniske prinsipper. I motsetning til Bach og Beethoven, som henholdsvis er mestere for kontrapunkt og den symfoniske form og utvikling. I årtiene etter Mozarts død forsøkte flere å lage en oversikt over alle hans komposisjoner. På tross av dette ble ikke bedriften oppnådd før i 1862, av botanikeren, mineralogen og læreren Ludwig von Köchel. Köchels 551 sider tykke bok hadde tittelen "Chronologisch-thematisches Verzeichnis sämtlicher Tonwerke Wolfgang Amadé Mozarts". Köchel er opphavet til K-forstavelen (eller KV-forstavelsen) foran numrene gitt til Mozarts verker, som tar plassen til det mer vanlige «opus». Rivaleriet mellom Mozart og Antonio Salieri er tema for Aleksandr Pusjkins stykke "Mozart og Salieri", Nikolaj Rimskij-Korsakovs opera "Mozart et Salieri" og Peter Shaffers stykke "Amadeus", som senere ble filmatisert. Imidlertid beundret Salieri Mozart. De fleste av dramaene basert på Mozarts liv er i stor grad bygget på fiksjon. Edvard Grieg regnet Mozart som sitt største musikalske forbilde; han skrev sågar andrestemmer til flere enkelte av hans klaververk. Sent i det 20. århundret ble Mozarts musikk gjenstand for forskning innen feltet hurtiglæring. Forskere på området, ledet an av den bulgarske psykologen Georgi Lozanov, har hevdet at å lytte til musikk som Mozarts gir økt læringutbytte. Den canadiske pianisten og komponisten Glenn Gould spilte mye av Mozarts musikk, særlig hans tidligere verker, men mislikte mye av hans senere arbeider og hevdet at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent». Georg Friedrich Händel. Georg Friedrich Händel (ifølge kirkeboken "Georg Friederich Händel", anglisert "George Frideric Handel"), født i Halle an der Saale, hertugdømmet Magdeburg, død 14. april 1759 i London, England, var en tysk-britisk komponist berømt for sine operaer, oratorier og concerti grossi. Han regnes som en av de mest produktive og innflytelsesrike musikere noensinne, og representerer ved siden av Johann Sebastian Bach senbarokkens kulminasjon. Händel var en sann kosmopolitt som etter oppveksten i Halle tilbrakte formative vandre- og læreår i Hamburg, Italia og Hannover. Han bodde mesteparten av sitt liv i England og fikk britisk statsborgerskap 22. januar 1727. Händel skapte en mesterlig musikalsk syntese av tysk, italiensk og engelsk tradisjon, og han skrev musikk i alle tidens sjangre. Musikken til de fleste av hans samtidige komponister ble hurtig glemt etterhvert som musikksmaken endret seg, men Händels verker har stått uavbrutt på repertoaret i mer enn 250 år, lengre enn musikken til noen annen komponist. Hans mest spilte verk er oratoriet «Messias». Øvrige kjente verk er orkesterstykkene "Water Music" og "Music for the Royal Fireworks". Händel var sterkt påvirket av teknikkene til de store komponistene i den italienske barokken, såvel som Englands egen Henry Purcell. Händels musikk ble flittig studert av komponister etter ham, for eksempel Haydn, Mozart og Beethoven. Opphav og ungdom i Halle. Den eneste kilden til informasjon om Händels ungdom er teologen John Mainwarings biografi "Memoirs of the life of the Late George Frederic Handel". Mainwaring forteller at han har opplysningene om komponistens tidlige liv direkte fra Händel. Nyere biografer har vist at kronologien i Mainwarings framstilling ikke kan være korrekt, og siden Händel selv fortalte lite om sin ungdom, er kunnskapen om denne tiden sparsom. Händels far Georg (1622–1697) var barbér og sårlege i hertugdømmet Magdeburgs residensby Halle, senere ble han også livlege for den wettinske hertugen Johann Adolf I. av Sachsen-Weißenfels. Etter at Georgs første kone døde i 1682 giftet han seg snart på nytt med den 32-årige prestedatteren Dorothea Taust (1651–1730). Deres første barn døde under fødselen. Året etter ble Georg Friederich født og etter ham fikk paret to døtre, Johanna Christina (1690–1709) og Dorothea Sophia (1697–1718). Händel holdt kontakt med sine søstre og deres barn hele livet. Ifølge biografen Mainwaring ønsket Händels far at sønnen skulle slå inn på en juridisk karrierevei og motsatte seg hans musikalske interesser. Dette endret seg først etter at faren og den åtteårige Händel avla et besøk hos hertugen i saksiske Weißenfels. Guttens orgelspill overbeviste hertugen om at han sto overfor et stort talent, og han overtalte faren som selv ikke hadde interesse for musikk, om å la sønnen få bli musiker. Dagens "Marktkirche Unser Lieben Frauen" («Marienkirche») sett fra markedplassen. I denne kirken ble Händel døpt, og her lærte han å spille orgel. Tilbake i Halle ble Händel elev av Friedrich Wilhelm Zachow (1663–1712), komponist og organist i Marienkirche. Zachows komposisjonsstil utmerket seg på den ene siden med stor romlighet og på den andre (særlig i kantatekorene) med en frapperende tett kontrapunktisk tekstur. Händel tok senere tematisk materiale fra Zachow og bearbeidet det på kunstferdig vis, det samme gjorde J.S. Bach, som også søkte Zachows stilling etter dennes død. Hos Zachow fikk Händel grunnleggende komposisjons- og instrumentalutdanning. Mainwaring hevder at Händel begynte å komponere kantater allerede i sitt niende år. Under læretiden skrev Händel også en harpestemme til Zachows kantate "Herr, wenn ich nur dich habe". I 1697 ble Händel ifølge Mainwaring sendt til det brandenburgske hoffet i Berlin. Magdeburgs hertug, kurfyrsten Friedrich III var Händels lensherre, og han ble så imponert av det 12-årige vidunderbarnet at han tilbød å finansiere musikkutdanning i Italia, og dersom utdanningen gikk som forventet skulle han senere få en stilling ved hoffet i Berlin. Händels far avviste tilbudet – fortsatt ifølge Mainwaring. Kong Fredrik Vilhelm I av Preussen, som gikk inn i historien som «Soldatkongen», ble senere en stor beundrer av Händels komposisjoner. Händel selv sto åpenbart i kontakt med preusserkongen hele livet. Helt til han ble engelsk statsborger var jo Händels nasjonalitet borger av Magdebug og deretter av Preussen. I 1741 berettet pressen at Händel kort tid etter Fredrik II av Preussens kroning var reist til Berlin for å gjøre ham sin oppvartning. Kongen, som selv var komponist og dessuten en utmerket fløytist, forsøkte forgjeves å skaffe seg en autograf av Händel etter hans død. Da Georg Philipp Telemann i 1701 reiste fra Magdeburg til Leipzig stoppet han i Halle for å bli kjent med "«den allerede dengang viktige Georg Fr. Händel»". Som Telemann beretter var dette bekjentskapet begynnelsen på et konstruktivt og produktivt samarbeid mellom komponistene: "«[…] i melodiske satser […] og undersøkelsen av disse hadde Händel og jeg, gjennom hyppige besøk på begge sider, såvel som skriftlig, en stadig beskjeftigelse»". Far Georg døde i 1697 og dette stoppet for en tid Händels framgang. For å etterkomme farens ønsker immatrikulerte Händel seg i 1702 ved det nyopprettede universitetet i Halle. Hensikten var å studere rettsvitenskap hos Christian Thomasius, men Händels juskarriere varte imidlertid ikke lenge: 13. mars 1702 avbrøt han studiene til fordel for organistposten ved "Hallesche Dom". Hamburg. Sommeren 1703 reiste Händel til Hamburg hvor Tysklands første opera, «operaen ved Gänsemarkt», som åpnet i 1678, blomstret under ledelse av komponisten Reinhard Keiser. Händel spilte i operaorkesteret, først fiolin og senere cembalo. Her traff han Christoph Graupner og ble venn med komponisten, dirigenten og sangeren Johann Mattheson som senere skrev innflytelsesrike musikkteoretiske skrifter. Da det ble kjent at posten som organist ved Mariakirche i Lübeck var i ferd med å bli ledig fordi den berømte komponisten og organisten Dietrich Buxtehude begynte å dra på årene og ville pensjonere seg, reiste Händel og Mattheson i august 1703 til Lübeck. Det endte med at ingen av dem søkte på jobben på grunn av den tradisjonelle skikken med at den nye organisten måtte gifte seg med forgjengerens datter. De to sterke personlighetene hadde et tidvis anstrengt forhold, og midt under en framføring av Matthesons opera "Cleopatra" kom det til en støyende konfrontasjon om den musikalske ledelsen av oppføringen. Konflikten førte til en kårdeduell ved Gänsemarkt-operaen. Ingen av dem ble skadet, men etter denne hendelsen var forholdet spent og reservert. Senere unnlot Händel tross forespørsler fra Mattheson å levere biografiske data til Matthesons "Grundlage einer Ehrenpforte". Til gjengjeld flettet Mattheson hatefulle og nedsettende kommentarer inn i sin tyske oversettelse av John Mainwarings Händelbiografi. Den 8. januar 1705 ble Händels første opera, "Almira", med stor suksessuroppført i Hamburg. Få uker senere, 25. februar, fulgte uroppføringen av "Nero". Mens "Nero" regnes som tapt, gir "Almira" med sin blanding av både tysk og italiensk operaform og språk et interessant eksempel på en tidstypisk operaform i Gänsemarkt-operaen. Händel omarbeidet flere av temaene fra "Almira" i senere verk, for eksempel bygde han ved hjelp av åpningstemaet i tredje akt «Lebet beglückt, höchst seeliges Paar» noe senere det grandiose sluttkoret «Gloria Patri» i "Dixit Dominus". Händel komponerte ytterlige en opera i Hamburg, men den hadde et slikt omfang at den ble splittet i to verk, "Daphne" og "Florindo". Også disse operaene regnes som tapt. Etter å ha avvist flere tilbud om en italiareise fra adelige meséner reiste Händel sommeren eller høsten 1706 til Italia på egen bekostning. Tilbake i Hamburg lå to kister med komposisjoner, begge er tapt. Italia. Händels studiereise gjennom Italia varte i fire år. Han stoppet blant annet i Firenze, Roma, Napoli og Venezia. De eksakte omstendighetene rundt oppholdene i disse byene er ikke kjent, men det er overlevert flere anekdoter fra møter med andre musikere, som Arcangelo Corelli, Antonio Lotti, og Alessandro og Domenico Scarlatti. Händel ble berømt under navnet "Il Sassone" («Sakseren»), og da cembalovirtuosen og komponisten Domenico Scarlatti hørte et forrykende cembalospill under en maskerade i Venezia skal han ha ropt ut: "«Enten er dette den berømte sakseren, eller så er det djevelen»". Mainwaring beretter at det kom til meningsutvekslinger mellom Corelli og Händel over framføringen av de dobbelte punkteringene i de langsomme yttersatsene av den opprinnelige overtyren til "Il Trionfo del Tempo i del Disinganno". Händel, som hadde et hissig gemytt, skal ha revet fiolinen ut av Corellis hånd for å demonstrere hvordan han ønsket at punkteringene skulle utføres. Corelli på sin side var en elskverdig mann, og han kommenterte: «Min kjære sakser, denne musikken din er i fransk stil, og den forstår jeg ikke». Corelli gjorde Händel den tjenesten å komponere en ny overtyre i italiensk stil. Händel produserte to operaer i Italia, "Rodrigo" (sommeren 1707) i Firenze og "Agrippina " (årsskiftet 1709-10) i Venezia, den siste med en libretto av kardinal og visekonge av Napoli, Vincenzo Grimani (1652–1710). Overtyren til "Agrippina" med det intense tremolo-baserte fugetemaet over en liten heksakord regnes som en av Händels ypperste operaovertyrer. I det hele tatt var Agrippina et enestående modent verk, og det ble en stor publikumsuksess med hele 27 forestillinger. Händel fant sin operastil og etablerte sitt ry som operakomponist med Agrippina. I Roma hadde det vært jordskjelv og det rådet krigstilstander, så pave Klemens XI la ned forbud mot operaoppføringer i byen. Händel skrev derfor to oratorier, den geistlige "La Resurrezione" (våren 1708) og den allegoriske "Il Trionfo del Tempo e del Disinganno" (våren 1707) med tekst av av kardinal Benedetto Pamphili (1652–1730). "Il trionfo" ble sannsynligvis oppført hjemme hos kardinal Pietro Ottoboni(1667–1740), som i likhet med Pamphili var en viktig velgjører og mesén for Händel. Materialet i "Il Trionfo" bearbeidet Händel to ganger i London: 1737 og tilslutt i 1757 som "The Triumph of Time and Truth". Videre komponerte Händel den berømte "Dixit Dominus" (over salme 110 i Salmenes bok), serenataen "Aci, Galatea e Polifemo" (Napoli 1708), såvel som tallrike kor- og solokantater i Italia. Händel hadde nå lagt grunnsteinen til sitt ry, og i 1709, mens han fremdeles var i Venezia, tilbød kurfyrst Georg Ludwig av Hannover ham posten som kapellmester ved hoffet i Hannover. Händel aksepterte tilbudet, men sikret seg først aksept for å kunne reise vekk for lengre tidsrom nå og da. Denne muligheten benyttet han seg av allerede etter få måneder; han tiltrådte offisielt 16. juni 1710, men reiste til London ved slutten av året. Allerede 24. februar 1711 høstet han sin første suksess i England med uroppføringen av operaen "Rinaldo" ved Haymarket-Theatre. Operaen inneholder den berømte sarabande-arien «Lascia ch’io pianga» som sammen med Cleopatras «V’doro, pupille, seatte d’Amore» fra "Giulio Cesare" og «largoen» (egentlig en larghetto) fra "Xerxes" har hørt til standardrepertoaret på opera- og konsertscenene i århundreder. I begynnelsen av juni 1712, dvs mot slutten av operasesongen, vendte Händel tilbake til Hannover hvor han blant annet skrev en rekke vokalduetter, formodentlig for kurprinsessen, den senere dronning Caroline av Ansbach. De første årene i London. Queen’s Theatre (fra 1714 King’s Theatre) ved Haymarket i London. Her ble de fleste av Händels operaer oppført. I oktober 1712 reiste Händel tilbake til London, denne gangen slo han seg ned for godt. Først bodde han et år hos en rik musikkelsker i Barn Elms, Surrey, de neste tre årene hos Richard Boyle, jarlen av Burlington, i nærheten av London. Hovedverkene i denne perioden var to italienske operaer og "Utrechter Te Deum". Verkene var skrevet på oppdrag av dronning Anne av Storbritannia, og etter oppføringene ga hun ham en livslang årlig pensjon på 200 pund. Selv om Händels fravær fra hoffet i Hannover ble langt finnes det ikke belegg for at kurfyrst Georg minte ham på forpliktelsene han hadde i Hannover. Kurfyrsten ble kronet til Georg I av Storbritannia og Irland i Westminster Abbey oktober 1714. Händel skrev "Water Music" for kongen, og verket som består av tre suiter ble oppført under en fest på Themsen 17. juli 1717. Kongen skal ha vært så begeistret for musikken at han beordret musikerne til å spille den tre ganger og fordoblet Händels årspensjon. Senere ble Händel musikklærer for kongens døtre. I 1716 ledsaget han kongen på en kort reise på tysk grunn og komponerte der pasjonen «"Der für die Sünde der Welt gemarterte und sterbende JESUS»" etter en dengang omtykt tekst av Barthold Heinrich Brockes. Etter at Händel vendte tilbake til Storbritannia ble han huskomponist hos jarlen av Carnavon, den senere hertugen av Chandos. Her var det samlet en framtidsrettet krets av litterater, blant annet John Gay og Alexander Pope. Verkene som Händel komponerte for hertugresidensen Canons i Edgware omfatter de tolv "Chandos Anthems" såvel som den første versjonen av operaen "Esther" og den nye engelske versjonen av "Acis and Galatea" med tekst av John Gay. Tersetten med Galateas, Acis og Polyphemus, "The flocks shall leave the mountains", minner fra takt 5 av om åpningskoret i Bachs kantate "Ich hatte viel Bekümmernis". I Canons fullførte Händel sannsynligvis også "Suites de Pièces pour le Clavecin" (publisert 1720), som blant annet inneholder de kjente variasjonene som senere fikk tilnavnet «The Harmonious Blacksmith». Stedets navn «Canons» var samtidig programmatisk: Jarlen av Chandos og hans krets uttrykte på denne måten at det dreide seg om å etablere musikalske målestokker (latin canon/gresk kanón; "kanon" = målestokk, rettesnor, regel, anvisning). Operaens blomstringstid. a> til venstre og til høyre Händels opphold i Canons endte våren 1719, og han startet forberedelsene til et nytt operaforetak ved King’s Theatre under navnet «Royal Academy of Music» med Händel som musikalsk leder. For å skaffe sangere reiste Händel til Dresden hvor han fikk engasjert flere sangere, deriblant stjernekastraten Senesino. Händels første operaoppsetning for det nye Operaakademiet, "Radamisto" med uroppføring 27. april 1720, ble særdeles vellykket. Ved siden av Händel benyttet akademiet seg tidvis av komponistene Giovanni Bononcini og Attilio Ariosti, og publikummet delte seg i partier som enten støttet Händel eller Bononcini. I begynnelsen var Bononcini mest framgangsrik – Händels dominans ble først merkbar etter den tredje sesongen. De påfølgende årene skrev han noen av sine mest betydelige operaer, "Giulio Cesare", "Tamerlano" og "Rodelinda". Disse hører også til de mest populære i vår tid. Etter hva man vet i dag var operaakademiet underfinansiert allerede fra starten og bare lønnsom i sine beste perioder. Ledelsen forsøkte å øke publikummstilstrømmingen ved å kjøpe inn flere stjernesangere. I januar 1723 ble Francesca Cuzzoni engasjert, og i mai 1726 Faustina Bordoni. Primadonnaene var fiendtlig innstilt overfor hverandre og 6. juni 1727 fornærmet og slo de hverandre for åpen scene, kraftig oppfyrt av et høylydt publikum som støttet sine respektive favoritter. De høye gasjene deres var til sterk finansiell belastning for operaforetaket. I tillegg kom at publikums smak var i endring mot lettere politisk-satirisk engelskspråklig underholdning, og symptomatisk for denne tendensen var den dundrende suksessen til John Gays "The Beggar’s Opera" i 1728. Høydepunktet i denne operaen skal ha vært en parodi på Händels opera "Rinaldo" sunget av «tiggere», «tyver» og «kjeltringer». ("The Beggar’s Opera" var modell for Bertolt Brechts "Tolvskillingsoperaen"). Etter sesongen 1727/28 ble operaakademiet oppløst uten at det førte til noen problemer for Händel. Nedgangstid for operaen. Etter at operaakademiet var oppløst startet Händel et nytt foretak i kompaniskap med den sveitsiske impresarioen Johann Jacob Heidegger. I litteraturen betegnes dette som «det andre operaakademiet». De overtok det som var igjen av det første akademiet og leide King’s Theatre for fem år. Høsten 1728 reiste Händel til Italia for å rekruttere nye sangere. Det nye ensembet var gjennomgående beskjedent anlagt med Antonio Bernacchi som ny stjernesanger. På hjemturen sommeren 1729 besøkte Händel sin mor i Halle og stoppet i Hannover og Hamburg. Det nye operaforetaket åpnet 2. desember 1729 med "Lotario", men på grunn av lunken mottakelse ble kastraten Senesino engasjert som trekkplaster for neste sesong. Händels interesse ble i 1732 ganske tilfeldig styrt mot oratoriet da begge hans engelskspråklige maskespill fra Canons-tiden, "Esther" og "Acis and Galatea", ble oppført uatorisert. Händel reagerte hurtig ved å omarbeide dem til oratorier, og oppførte dem med stor suksess. Den neste sesongen, 1732/33, konkurrerte han for en stor del med oppføringer av oratorier, deriblant oratoriet "Deborah" som hovedsakelig besto av gammelt materiale. Om sommeren reiste Händel og ensemblet til Oxford hvor de med stor suksess oppførte oratoriet "Athalia" i universitets festhall, «Sheldonian Theatre». Andre akt avsluttes av en «Halleluja» i d-moll som er en dobbeltfuge over de seks solmisasjonsstavelsene: "UT-FA RE-SOL MI-La" (i dag utvidet og omarbeidet til do-re-mi-fa-so-la-ti-(do)). Dette var Händels måte å hedre Guido av Arezzos (~992–1050) heksakordsystem. Som mottema til Arezzos seks stavelser valgte Händel en lett utbrodert utgave av et fugesubjekt fra sin åttende klaversuite i f-moll. Ifølge en beretning i pressen skal Universitetet ha tilbudt ham et æresdoktorat, men av ukjente grunner skal han ha avvist dette. Til tross for suksessen med oratoriene fortsatte Händel å oppføre operaer selv om den italienske operaformen ble stadig mindre populær i London. I desember 1733 åpnet det rivaliserende operaelskapet "Opera of the Nobility" (ofte kalt «Adelsoperaen») i Lincoln’s Inn Fields Theater med Nicola Porpora som komponist. Tidligere hadde dette selskapet tatt over nesten hele det gamle sangerensemblet til Händel, inklusive Senesino. Det var ikke marked for to konkurrerende operahus i London, og det kom til en ruinerende tvekamp mellom dem. Situasjonen skjerpet seg da Händels leiekontrakt utløp mot slutten av sesongen og Heidegger leide ut King’s Theatre til Adelsoperaen. I tillegg lyktes det Adelsoperaen å engasjere den berømte italienske kastratsangeren Farinelli. De to operaselskapene delte ikke bare Londons operapublikum i to leire, men også den kongelige familie. Prinsen av Wales, Fredrik Ludvig av Hannover støttet adelsoperaen, mens Händels mesterelev prinsesse Anne (1707–1759) var en lidenskapelig Händel-tilhenger. Mange år senere, året 1770 i Bologna, fortalte Farinelli den engelske musikkhistorikeren Charles Burney om første gang han skulle synge for kong Georg II: Prinsessen, som akkompagnerte ved klaveret, la fram to Händel-arier som var notert i en uvanlig nøkkel og skrivemåte, og forlangte at Farinelli sang dem fra bladet. Friedrich Wilhelm Marpurg fortalte i "Kritischen Briefen über die Tonkunst" (1763) at prinsessen var en usedvanlig dyktig generalbass-utøver, og Händel selv betrodde en gang organisten Jacob Wilhelm Lustig at for ham var prinsesse Anne «alle prinsessers blomst». Händel flyttet nå til det nybygde Covent Garden Theatre og ledet operaselskapet i egen regi. Til tross for at foretaket gikk dårlig komponerte han i denne tiden verk som "Ariodante" og "Alcina". Sammen med "Orlando" regnes disse til hans mest betydningfulle operaer etter sammenbruddet av det første akademiet. Händel gikk konkurs i 1737 og fikk samtidig et slaganfall som lammet venstre arm for en tid. Han klaget dessuten over vanskeligheter med å fokusere synet. Et kuropphold i Burtscheid ved Aachen hjalp ham fort tilbake til hektene, og etter en tid spilte han orgel for det lokale publikum. Snart komponerte han like lett som før. Konkurransen mellom operahusene hadde vært så ødeleggende at også Adelsoperaen gikk over ende og ble oppløst. Oratorienes tidsalder. Händels bosted i 25 Brook Street, London. I dag "Handel House Museum" Til tross for at Händel helt fram til sin siste opera, "Deidamia" (1741) gjorde tallrike forsøk på å fortsette operaen, trådte oratoriet mer og mer i forgrunnen (med oratoriene "Saul" og "Israel i Egypt", begge fra 1739). Han tok også opp igjen tidligere verk, blant annet "Alexander’s Feast" som var skrevet i 1736. Teksten var John Drydens ode til den hellige Cecilia av Romas ære, en av mesterverkene i engelsk litteratur. Året etter, i 1740, skrev Händel oratoriet "L’Allegro, il Penseroso ed il Moderato" basert på en tekst av John Milton som Charles Jennens omarbeidet for å øke spenningen mellom karakterene i diktet. Jennens skrev også tekstene til Händels oratorier "Saul", "Messiah" og "Belshazzar". I 1742 reiste Händel til Dublin for å oppføre oratoriet "Messiah" som et ledd i en serie veldedighetskonserter. Tilbake i London overlot han inntektene fra sine Messiah-oppføringer til veldedige formål. Bak utkastet til temaet for Amen-fugen noterte Händel en irsk dansemelodi som han kalte «Fattige irske ungdommers» «Ballet». En gang i året oppførte han "Messiah" til fordel for Londons "Foundling-Hospital", et barnehjem for «[the] education and maintenance of exposed and deserted young children». Som takk for sin innsats ble han utnevnt til vise-æresdirektør ved siden av den sosialkritiske maler, grafiker og forfatter William Hogarth. Kort før tilbakereisen fra Dublin til London ble Händel kjent med forfatteren av "Gullivers Reiser", Jonathan Swift. Etter denne tiden komponerte ikke Händel flere operaer. Istedet produserte han fra 1743 til 1752 en kontinuerlig serie av én til to nye oratorier per sesong, de fleste med temaer fra det gamle testamentet. I tillegg skrev han de verdslige musikkdramaene "Hercules" og "Semele". Begge regnes med blant de mest betydelige engelske operaer selv om Händel ikke oppførte dem scenisk. En tid forsøkte adelskretser å felle Händel, som på sin side nå stort sett syslet med oratorier. "«Hele operaselskapet er rasende på Händel»" skrev en samtidig kilde. Til forskjell fra tiden med Adelsoperaen hadde han som oratoriekomponist knapt noen konkurranse, men for å skade ham forsøkte motstanderne å arrangere ball og banketter på samme tid som Händels oppføringer. Händel nådde snart fram til brede befolkningslag med sine «Seiersoratorier» etter det jakobittiske opprøret i 1745. Av disse var "Judas Maccabaeus" hans aller mest poulære oratorium ved siden av "Messiah". Til Judas Maccabaeus' arie «With honour let desert be crown’d» i tredje akt komponerte Händel en uvanlig solo for naturtrompet. Ved å ta i bruk naturtrompetens syvende overtone, som dengang ble regnet som «unaturlig», fikk han fram «trompetklangens dobbeltnatur». Händel dannet ved hjelp av den syvende overtonen en mollters som gjorde at trompetklangen hele tiden vekslet mellom en elegisk a-moll og en krigersk (dels også festlig) D-dur. I 1745 fikk Händel æresmedlemsskap i den musikkvitenskapelige foreningen "Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften". Andre medlemmer var blant annet G.P. Telemann og J.S. Bach. Det siste medlemmet som ble tatt opp var for øvrig Leopold Mozart. Dette skjedde rundt 1755, men selskapet ble oppløst kort tid etter. Händel begynte å komponere på oratoriet "Jephtha" rundt 1751, og mens han skrev på dette begynte de første symptomene på en begynnende blindhet å vise seg. Med flere avbrudd og under store anstrengelser klarte han likevel å fullføre verket. Andre akt i "Jephta" sluttet med et kor med tekst av Alexander Popes maksime fra "Essay on Man": «Whatever is, is right». Senere overtok Georg Wilhelm Friedrich Hegel Poes maksime med ordene «Alles was ist, ist vernünftig», dette omtolket Hegels elev Heinrich Heine til «Alles, was vernünftig ist, muss sein». I 1754 kunne Händel endelig takke den botanikkinteresserte Telemann med en kiste kostbare blomsterløker. Gaven var forsinket fordi Händel hadde fått feilaktige opplysninger om at kollegaen i Hamburg var død. Gaven var Händels takk for at Telemann hadde sendt den forhåndsbestilte intervall-læren "«Neues musikalisches System»" (1752) som kom i Mizlers «Musikalischer Bibliothek». I denne delte Telemann hver tone, hvert intervall i fire: "Minimum", "Minor", "Major" og "Maximum". "Neues musikalisches System" ble skarpt avvist av Telemanns samtidige fordi det nye "hammerklaveret" favoriserer temperert stemming. Denne firedelingen hadde Händel forøvrig allerede delvis brukt i sine "Cantaten con strumenti" (1706–1709) – 72 italienske kantater for sangstemme og basso continuo – såvel som i "Il Trionfo" (arien «Io sperai»). Händel underla seg flere mislykkede øyeoperasjoner, hvorav en av den omstridte okulisten "John Taylor" som også opererte Bachs øyne. I Taylors "History of the Travels and Adventures" (London 1761) er det et avsnitt om de medisinske møtene med Bach og Händel hvor Taylor opplyser om at komponistene «opprinnelig var blitt oppdratt sammen». Dette utsagnet har Bach- og Händel-biografene tilbakevist i århundreder. Det finnes bevis for at Händel tidvis kunne se igjen i sine siste år, men etter mai 1752 fikk han ikke synet tilbake. Til tross for dette fortsatte han å medvirke ved oppføringene av sine oratorier, og mellom aktene spilte han sine delvis improviserte orgelkonserter. Han komponerte også nye arier eller omarbeidet gamle. For "Judas Maccabaeus" skrev han duett- og korsatsen "Sion now her head shall raise". Så kort tid som en uke før sin død satt Händel ved orgelet under en "Messiah"-oppføring. Påskeaften morgen den 14. april 1759, 74 år gammel, døde Händel i sin bolig i 57 Brook Street (nå nr. 25). Han ble bisatt i Westminster Abbey 20. april. Operaer. Autograf av operaen "Tolomeo", 1728 Händels 46 operaer er av typen dramma per musica, en musikkform som består av en serie secco-resitativ og da-capo-arier. I tidens løp videreutviklet han operaen uten dermed å bryte med den etablerte formen. For å framstille spesielt intense følelser hos en scenefigur brukte Händel gjerne "accompagnato-resitativ" (dvs med orkesterakkompagnement). Eksempler er Bajazets store dødsscene i "Tamerlano" og den berømte vanvidds-scenen i "Orlando". Ved siden av arier skrev Händel duetter, sjeldnere tersetter eller kvartetter. Kor skrev han til å begynne med bare for finalene hvor de ble sunget av hovedpersonene. Først fra 1735 kan det se ut som han har hatt tilgang til et eget operakor. Samme år skrev han ballettnumre til operaene "Alcina" og "Ariodante" som ble oppført i Covent Garden der han kunne bruke prima ballerinaen og koreografen Marie Sallé og hennes ballettkompani. Händel komponerte prologen "Terpsichore" i andre versjon av "Il Pastor fido" spesielt for henne. Marie Sallé, som revolusjonerte scenedansen allerede før Jean-Georges Noverre, ble for øvrig utpepet for åpen scene under oppføringen av Händels "Alcina" fordi hun opptrådte som "Cupido" i mannsklær. Händels opera-overtyrer fulgte den franske Lully-pregede formen: langsom-hurtig (en fuge)-langsom. Librettiene var ofte avledet av venetianske mønstre; til tross for Metastasios store popularitet brukte Händel tekster av ham bare tre ganger. Oratorier. Allerede under sin tid som komponist av italienske operaer utviklet Händel en ny kunstform: det engelske oratorium. Fram til denne tid var oratoriet ukjent i England. På kontinentet ble de skrevet etter "opera seriaens" stivnede skjema med sin forslitte rekke av resitativer som drev handlingen framover og da-capo-arier hvor følelsene ble utspilt; ensembler og kor forekom nesten ikke. Händel skapte en ny musikkform i stort format ved å ta elementer fra de engelske plays, masques og anthems, fra de klassiske franske dramaer, fra de tyske kirkekantatene, og fra de karakteristiske musikkformene i den italienske operaen: resitativet, arien, ouverturen og inndelingen i tre akter. Dermed hadde et musikalsk drama uavhengig av scenen oppstått. Teateret danner fremdeles den ytre rammen, men den sceniske handlingen, kostymene, maskene og lignende er utelatt. Dette gir mulighet for brå skifter i scene og følelser. Handlingsforløpet skjer nå utelukkende i tilhørernes fantasi, dermed intensiveres det ideelle og følelsesmessige innholdet i verket. Koret er ikke bare integrert, men blir i vesentlig grad et element i og en bærer av handlingen. Oratoriet får dermed en episk-lyrisk karakter uten å miste det dramatiske aspektet. Librettist og komponist tildeler koret to roller: På den ene siden deltar koret i handlingen, og på den andre fungerer det som betrakter og kommentator etter antikke forbilder. De handlende personenes skjebne og handlinger utspiller seg på bakgrunn av folkelivet. Hele folkeslag personifiseres, i "Belshazzar" blir sågar tre befolkningsgrupper satt opp mot hverandre. Heltekastraten forsvinner (så godt som) fullstendig, og opera seriaens overveiende skurkaktige figur, tenoren, tildeles nå helterollen. Händel tar selv regien i sine oratorier og åpner portene for et nytt publikum, det borgerlige. Kirkemusikk. Händels kirkemusikk kan deles i noen salmemelodier på latinske språk som han skrev i Italia, og de engelskspråklige stykkene. Til de latinske verkene hører vespersalmene "Dixit Dominus", "Laudate pueri" og "Nisi Dominus". "Chandos Anthems" fra den tidlige tiden i London er av nokså intim karakter på grunn av det lille ensemblet han dengang hadde til rådighet. De andre kirkemusikalske verkene fra tiden i London ble stort sett skrevet for Chapel Royal i anledning spesielle, ofte statspolitiske anledninger. "Te Deum" og "Jubilate" til feiringen av freden i Utrecht er preget av Purcells innflytelse. "Zadok the Priest", som er av de fire "Coronation Anthems" («kroningshymner») komponert til kroningen av Georg II. og dronning Caroline i Westminster Abbey 1727, er siden blitt spilt ved hver eneste britiske kroningsseremoni. Stykket er også kjenningsmelodi for UEFA Champions League. "Funeral Anthem – The ways of Zion do mourn" komponerte Händel for dronning Carolines statsbegravelse i 1737, og "Dettinger Te Deum" med "Dettingen Anthem" 1743 til feiringen av seieren i Dettingen. Orkestermusikk. En viktig del av Händels orkestermusikk ble skrevet som overtyrer, mellomakt-, pantomime- og ballettmusikk i operaene og oratoriene. Til de uavhengige konsertene hører de seks såkalt «obokonsertene» op. 3 som ble publisert i 1734, men skrevet vesentlig mye tidligere for ulike anledninger, såvel som de tolv "Concerti grossi op. 6" fra 1739. Händels Concerti grossi op. 6 er orkesterverk med vekselspill mellom et fullt strykeorkester "(ripieno)" og en gruppe strykersolister "(concertino)".I sine konserter knytter Händel den italienske tradisjonen med de nye symfoniske utviklingene på 1700-tallet. Händel føyde i ettertid obopartier til noen av konsertene. Händels orgelkonserter er hans egen oppfinnelse og ved siden av Bachs cembalokonserter representerer de starten på utviklingen av musikkformen "konsert for klaviaturinstrument og orkester". Vanligvis spilte Händel selv sine orgelkonserter på et orgelpositiv under pausene i de store oratorie-oppføringene. Den trykte utgaven fra 1738 oppga også cembalo og harpe (op. 4, nr. 6) som mulige soloinstrumenter. I motsetning til de seks konsertene op. 4 (1738) utmerket de to fra «Second Series» (1740, den første under tilnavnet «The Cuckoo and the Nightingale») og de seks posthumt publiserte konsertene op. 7 ved at de på mange steder og over hele satser var markert med «ad libitum», det vil si at Händel improviserte partiene under oppføringene. For konsert op. 7 nr. 1, med en mektig "ostinato"-sats, foreskrev Händel et orgel med pedaler og to manualer («Organo a. 2 Clav. e Pedale»). a> maleri av Edouard Jean Conrad Hamman (1819–1888)" Årene 1747 og 1748 skrev Händel tre "Concerti a due cori" hvor han i praksis delte orkesteret i tre: To blåser«kor» (hver med 2 oboer, 1 fagott, 2 horn) og et strykerkor med continuo. Disse konsertene er for en stor del ikke frittstående komposisjoner, men arrangementer av kor fra oratoriene "Esther", "Belshazzar", "Semele" og "Messiah" beregnet på å oppføres under åpen himmel. Friluftsmusikk var også den tredelte "Water Music"-suiten skrevet for oppføring i båt på Themsen, såvel som "Music for the Royal Fireworks" fra 1749. Den siste ble skrevet på oppdrag av Georg II i anledning freden i Aachen som ble sluttet 7. oktober 1748. Uroppførelsen skjedde 27. april 1749 i Londons Green Park. På forhånd kom det til motsetninger mellom kongen og Händel om orkestreringen av stykket. Kongen ville utelukkende vite av «militærinstrumenter» som oboer, fagotter, horn, trompeter og pauker. Händel ville derimot ha med strykeinstrumenter også. Hvem som tilslutt fikk viljen sin vet man ikke sikkert, for Händel utstyrte opprinnelig partituret med «militærinstrumenter», men noterte senere at strykere skulle doble obo- og fagottstemmene. Den offentlige prøven med 100 musikere foran 12 000 tilhørere ble en stor suksess, men den offisielle feiringen 27. april i Green Park endte i en katastrofe. På grunn av teknisk svikt i fyrverkeriet tok bygg og dekorasjoner som var reist i anledningen fyr og brant ned. Tre personer døde, blant annet en trompetist. Bare Händels musikk skal ha reddet dagen. Kammermusikk. De seks triosonatene op. 2, for to fioliner og basso continuo ble først publisert av Roger i Amsterdam rundt 1722. Gjennomgående følger de den firesatsige italienske kirkesonateformen. De syv triosonatene op. 5, for to fioliner og basso continuo som ble publisert i London 1739 består av fra fem til syv satser, blant annet dansesatser som passacaille, sarabande, gavotte etc., slik at de nærmest er som suiter å regne. Ytterligere tre triosonater er overlevert i håndskrift. Også de 15 solosonaten op. 1, også utgitt første gang rundt 1722 av Roger, følger kirkesonateformen. De deler seg i tre sonater for "traversa" og basso continuo, fire sonater for "flauto" og basso continuo, to sonater for obo og basso continuo og seks sonater for fiolin og basso continuo. I den Hallensiske Händelutgaven er det også seks triosonater for to oboer og basso continuo, men det er usikkert om det er Händel som har skrevet disse sonatene. Händels verk for cembalo ble stort sett skapt som lære- eller leilighetsverk. De åtte "Suites de Pièces pour le Clavecin" (HWV 426–433, 1720) regnes som de viktigste ved siden av en annen suitesamling (HWV 434–438, 1730) og seks fuger (HWV 605–610, 1735). Den andre suitesamlingen inneholder to bemerkelsesverdige chaconner (HWV 435 og HWV 442), variasjonsverk over et åttetakters ostinat-generalbasstema. Denne basso ostinatoen, som består av åtte fundamentale noter, anvendte også Bach til sine «Goldbergvariasjoner» såvel som for "Canon triplex a. 6 Voc." som han holder i hånden på det kjente portrettet av Elias Gottlieb Haußmann. I skriftet "Der vollkommene Kapellmeister" som Johann Mattheson ga ut i 1739 trykte han knapt 1 1/4 takter (takt 3–4) fra den fjerde satsen – sluttfugen – av Händels klaversuite nr. 2 i F-dur (fra "Suites de Pièces" fra 1720). Ved siden av notesitatet rettet Mattheson, som sikkert hadde dypere innsikt i Händels komposisjonsmåte, følgende spørsmål til sine lesere: "«Hvem kunne vel tenke seg at i disse få notene gjemmer det seg – som om det var en kort, tykk gulltråd – en tråd som kan trekkes ut så den blir hundre ganger så lang»" Med gulltråd mente Mattheson Händels fugetema med sitt mottema. På Händels tid ble også vokal- og instrumentalstykker regnet som kammermusikk. Han skrev tallrike verdslige kantater: 72 kantater for solostemme og generalbass som består av en rekke arier og resitativer etter modell av Alessandro Scarlatti. I tillegg kommer «Cantaten con strumenti», også med selvstendige instrumentalstemmer. Til disse hører den lille spanske kantaten "Cantata Spagnuola a voce sola e Chitarra" som Händel noterte i gammel stil. De fleste av de verdslige kantatene stammer fra tiden i Roma da Händel møttes sammen med Scarlatti, Corelli og Pasquini i "Accademia degli Arcadi". "Duetti e Terzetti" for sangstemme og basso continuo skrev Händel i Italia eller Hannover, og mellom 1741 og 1745 i London. Händel utvidet også sine oratorier for firstemmige kor med diverse duetter og tersetter. Ettermæle. Minnefeiring for Händel i Westminster Abbey, 1784 I England ble Händel en klassiker allerede i sin levetid: det ble reist en statue i full størrelse over ham i fornøyelsesparken "Vauxhall Gardens i 1738", og 15. juli 1762 ble Händels gravmonument avduket. Mainwarings "Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel" regnes som den første biografi over en musiker som kom ut i bokform. I motsetning til mange av tidens komponister, eksempelvis Johann Sebastian Bach og Georg Philipp Telemann i Tyskland, gikk ikke Händel i glemmeboken i England etter sin død, overveiende på grunn av oratoriene. Ved siden av regelmessige oppføringer av utdrag fra oratoriene ble mye av Händels musikk satt sammen og spilt som pastisjer. På det man trodde var Händels hundreårsdag i 1784 ble det arrangert en tredagers minnefest i Westminster Abbey og i Pantheon. Over 500 musikere deltok i oppføringer av "Messiah", av stykker fra oratoriene og av orkestermusikken hans. Oppføringen av Messiah ble en stor suksess og ble gjentatt to ganger. Dette skapte en tradisjon som varte til 1791. Messiah-begeistringen nådde snart også Tyskland, og i 1772 ble oratoriet oppført i Hamburg med Michael Arne som dirigent, tre år senere av Carl Philipp Emanuel Bach, J. S. Bachs nest eldste sønn. Senere ble teksten oversatt og sunget på tysk. Wolfgang Amadeus Mozart utvidet og forandret orkestreringen av flere av Händels oratorier for å tilpasse dem tidens smak. Dessuten brukte Mozart temaer og kontrapunktikk fra Händels "Funeral Anthem" og oratoriet "Joseph and his Brethren" i sitt ufullendte Rekviem fra 1791. Haydn ble dypt berørt da han hørte Händels oratorier under sine opphold i London: "«[Det var] som om han var blitt satt tilbake til begynnelsen av studietiden og ikke hadde lært noe fram til da»". Med seg fra London hadde han en libretto til oratoriet "the Creation" som opprinnelig kan ha vært forfattet for Händel og fikk baron van Swieten til oversette den til tysk. Haydns musikk til "Die Schöpfung" («Skapelsen») viser en tydelig påvirkning fra Händel både i struktur og i korfugene. Også Beethoven lot seg inspirere av Händel, og skrev "Variationen für Cello und Klavier" (1796) over «See the conqu’ring hero comes» fra "Judas Maccabaeus", samt overtyren "Die Weihe des Hauses" hvor den store sentrale fugen bevisst er holdt i Händels stil. For Beethoven var Händel «den største blant oss alle... den største komponisten som noen gang har levd. Jeg ville blottet mitt hode og knele ved hans grav.» Beethoven la framfor alt vekt på enkelheten og publikumsappellen i Händels musikk da ha sa «Gå til ham og lær hvordan store virkninger kan oppnås med enkle virkemidler.» I 1770-årene kom "Messiah" til USA hvor man i samsvar med den engelske tradisjonen overveiende oppførte stykket på arrangementer til inntekt for veldedige formål. Tradisjonen med å oppføre oratoriet i adventstiden oppsto på begynnelsen av 1800-tallet. Frimerke til Händels 200. dødsdag Fra og med 1842 utga den engelske musikkforleggeren Vincent Novello ut et lite utvalg oratorier i en rimelig klaverutgave og gjorde dermed musikken tilgjengelig for lokale korforeninger utenfor byene. I årene fra 1859 til 1926 ble det hvert tredje år arrangert store Händelfestspill i Crystal Palace i London. På sitt største medvirket det ca 4 000 korsangere og rundt 500 orkestermusikere og ble en demonstrasjon av britenes nasjonalfølelse. Felix Mendelssohn Bartholdy trakk Johann Sebastian Bach frem fra glemselen med gjenoppføringen av «Matteuspasjonen» i 1829. Mendelssohn sørget også for at Händels oratorier ble oppført i Tyskland, og han tilpasset egenhendig noen av Händels oratorier til praktisk bruk. Georg Gottfried Gervinus oversatt samtlige av oratoriertekstene til tysk og gjorde at det ble mulig å innlemme dem i tyske korforeningers standardrepertoar. Johannes Brahms skrev for den første komplette tyske Händel-utgaven klaverstemmer til "Duetti e Terzetti", for de mange som ikke lengre behersket generalbassnotasjon og -spill. Idag blir Händels musikk spilt ved de tyske festspillene i Göttingen, Halle og Karlsruhe. Utgivelser. Händel foretok så mange endringer, utvidelser og arrangementer at det er flere versjoner å velge mellom av nesten hvert eneste verk han skrev. Den hallensiske Händel-utgaven har satt som mål å rekonstruere alle versjonene. For kammermusikken er problemet at Händel autoriserte flere utgivelser og at forleggerne iblant tok med forfalskninger. Det første forsøket på en komplett Händel-utgave sto Samuel Arnold i London for mellom 1787 og 1797. Han fikk etterhvert problemer med finansieringen og måtte avbryte prosjektet slik at nesten alle operaene og en stor del av den vokale kammermusikken mangler. Friedrich Chrysanders samlede Händel-verk i 94 bind regnes som en pionerbedrift idet Chrysander baserte seg på Händels dirigentpartiturer og dels på autografer. Charles-Marie Widor. Charles-Marie Jean Albert Widor (født 21. februar 1844 i Lyon, død 12. mars 1937 i Paris) var en fransk organist og komponist. Han er mest kjent for toccataen fra "Symfoni for orgel nr. 5", som ofte spilles i bryllupsseremonier. Han ble født i Lyon, og studerte musikk under sin far, som også var organist. Han fikk sin første større jobb som organist i kirken Saint-Sulpice i Paris i 1870. I 1890 tok han over etter César Franck som orgelprofessor ved Pariskonservatoriet, der han senere også ble komposisjonsprofessor. Flere av hans studenter ble også berømte, blant annet Darius Mailhaud, Louis Vierne og Marcel Dupré. Widor skrev musikk for en lang rekke instrumenter og ensembler, men hans verk for orgel blir oftest spilt. Hans komposisjoner inneholder bl.a. 10 orgelsymfonier, en messe for 2 orgler og 2 kor, symfonier for orgel og orkester, noen operaer med mer. Komplett verkliste finnes på. Widor, Charles-Marie Widor, Charles-Marie Widor, Charles-Marie Widor, Charles-Marie Louis Vierne. Louis Vierne (født 8. oktober 1870 i Poitiers i Frankrike, død 2. juni 1937 i Paris) var en fransk organist og komponist. Louis Vierne begynte sin musikalske karriere under César Franck og Charles-Marie Widor ved musikkonservatoriet i Paris, der han vant en førstepris for orgelspill. I 1892 ble Vierne Widors assistent ved kirken Saint Sulpice; i 1900 ble han utnevnt til organist ved Paris' katedral Notre Dame, en stilling han hadde inntil sin død – han døde faktisk av et slag han fikk mens han satt på orgelkrakken. Vierne var også en fremragende utøvende kunstner og pedagog. Han reiste på mange turnéer rundt om i Europa og opptrådte i 1927 også USA. Han underviste ved kirkens "Schola Cantorum" fram 1912, og ledsaget også musikere som Marcel Dupré og Nadia Boulanger ved Pariserkonservatoriet. Viernes komposisjoner er teknisk krevende, og vanskelighetsgraden bare tiltar i hans senere symfoniske verk. Hans registreringer utforsker hele det uttrykk som er tilgjengelig på de store symfoniske Cavaillé-Coll-orgeler. Hans seks orgelsymfonier representerer den franske symfoniske stils høydepunkt. César Franck. César-Auguste-Jean-Guillaume-Hubert Franck (født 10. desember 1822, død 8. november 1890) var en belgisk pianist, organist og komponist. Franck ble født i Liège. Hans far hadde store ambisjoner for ham, og ville at han skulle bli konsertpianist. Han studerte ved konservatoriet i Liège før han begynte ved Paris-konservatoriet i 1837. I 1842 dro han tilbake til Belgia for en periode, men dro tilbake til Paris i 1844 og ble der resten av sitt liv. Franck var en god pianist, og gjorde snart mange konsertturnéer. Likevel var det ved orgelet han skulle ha sin arbeidsplass, og han ble ansatt som organist i St. Clotilde-kirken i 1858, noe han fortsatte med til sin død. Fra 1872 og livet ut var han også orgelprofessor ved Paris-konservatoriet. Blant hans elever var Vincent d'Indy, Ernest Chausson og Henri Duparc. Som organist var han særlig kjent for sin store improvisasjonskunst, og det er på grunnlag av kun 12 større orgelverker at Franck av mange regnes som historiens største orgelkomponist etter Bach. Mange av Francks verker utnytter en «syklisk form» (bruk av samme tema i flere satser av et verk). Hans musikk er ofte kontrapunktisk kompleks, med et harmonisk språk som er lett romantisk, med noe innflytelse fra Richard Wagner. Francks berømmelse hviler i stor grad på noen få verker skrevet i hans senere år; særlig hans symfoni (1886–88), de «symfoniske variasjoner» for piano og orkester (1885), "Preludium, koral og fuge" for solopiano (1884) og en sonate for fiolin og piano (1886). Det siste verket han fullførte (og et av hans største), er koral nr. 3, i a-moll. Franck døde i 1890 og ble gravlagt på Cimetière du Montparnasse i Paris. Johann Friedrich Struensee. Johann Friedrich Struensee (født 5. august 1737 i Halle i Tyskland, død 28. april 1772) var lege og politiker. Fra 1769 var han livlege for Christian VII, og han var den egentlige makthaver i Danmark i perioden 1770–1772. På grunn av den regjerende kong Christian VIIs sinnssykdom kunne hoffolk som oppnådde kongens tillit i realiteten overta regjeringsmakten. Sykdommen gjorde kongen viljeløs og fullstendig uinteressert i regjeringssaker. Etter at kongen besteg tronen i 1766, hadde forskjellige klikker kjempet om å oppnå hans fortrolighet. Med sitt stadig mer intime forhold til dronning Caroline Mathilde og utmanøvreringen av de mest innflytelsesrike i kongens stab, grev Holck og utenriksminister J.H.E. Bernstorff, oppnådde Struensee en posisjon som landets reelle makthaver. Han innledet deretter en strøm av reformer i opplysningstidens ånd, reformer som gjorde vesentlige inngrep i en lang rekke forhold i det danske samfunn. Etter knapt to år ved makten ble han avsatt ved et kupp den 17. januar 1772 og deretter dømt til døden og henrettet. Oppvekst og ungdom. Johann Friedrich Struensee var sønn av Marie Dorothea og Adam Struensee. Faren var prest i Halle, professor i teologi ved Halles universitet og senere biskop i hertugdømmene. Dessuten var han pietist av den franckeske skole, en pietistisk retning som la vekt på det samfunnsnyttige aspekt og samtidig oppfordret medlemmene av trosretningen til å søke verdslige kunnskaper. Struensee ble skrevet inn som medisinstudent ved universitetet i Halle i 1752. Det hadde vært flere ansette leger i Struensees familie, bl.a. Johan Samuel Carl, som hadde vært livlege for Christian VI, og som bodde hos Adam Struensee etter sin avgang i 1742. Struensee uttalte selv at han hadde kjente vitenskapsmenn som sine forbilder. Blant disse var den sveitsiske legen Albrecht von Haller og den franske filosofen Claude Adrien Helvétius. Den franske regjering dømte den sistnevntes mest kjente verk, "De l'esprit", (1758) til å bli brent på bålet i all offentlighet. Dessuten viser Struensees etterlatte boksamling at han kjente til både Voltaire, Jean-Jacques Rousseau og Ludvig Holbergs "Moralske Tanker", som Struensee hadde en tysk oversettelse av. Struensee var følgelig svært påvirket av opplysningstidens tanker, i tillegg til den pietistiske bakgrunnen som han hadde fått hjemmefra. I 1757 tok Struensee doktorgraden i medisin med en avhandling kalt "Om skaden ved forkjærte legemsbevegelser". Avhandlingen forklarte hvordan man forebygger skader ved å unngå gale bevegelser og peker frem mot hans tanker om oppdragelse. Under sin tid som makthaver i Danmark utsatte han blant annet den vordende kronprins Frederik VI for disse ideene. Avhandlingen var bemerkelsesverdig sammenlignet med andre medisinske avhandlinger på samme tid, ettersom den overhodet ikke nevner medisinske forgjengeres verker, men utelukkende var bygget på Struensees egne iakttakelser og eksperimenter. Samme år ble faren ansatt som prest i Altona, som dengang var en del av det danske riket. Struensee fulgte med familien til Altona, og allerede i 1758 ble han ansatt som stadsfysikus (bylege). Årslønnen var som for andre lavere offentlige embeder på 70 riksdaler, noe som ble ansett som alt for lite til at en anstendig borger kunne leve av det. Sammen med en studiekamerat fra Halle, David Panning, begynte han derfor å utgi tidsskriftet "Zum Nutzen und Vergnügen" («Til nytte og fornøyelse») i 1763. Det var et tidsskrift beregnet både på folkeopplysning og underholdning. I en artikkel ble det i et satirisk teologisk språk gjort narr av leger som solgte kvakksalvermedisin for egen vinnings skyld. Myndighetene anså dette for å være fordervelig for ungdommen og en hån av religionen, så tidsskriftet ble forbudt og boktrykkeren fikk en bot. Artikkelen var sannsynligvis ikke skrevet av Struensee selv, men som redaktør var han ansvarlig for innholdet i bladet. Året etter ga Struensee ut enda et tidsskrift, "Til Fremme av Vitenskapene, Kunsterne, Smaken og Sædene", som ble tillatt siden det ikke inneholdt satirisk stoff. Embedet som lege gjorde ham imidlertid i stand til å knytte bekjentskaper med adelen i området, bl.a. grev Schack Carl Rantzau. Det var gjennom dennes forbindelser at Struensee oppnådde å bli utnevnt til reiselege for den forestående kongelige utenlandsreise. Christian VII. a> (1749–1808) som ung mann malt av ukjent kunstner. Det ligger i sakens natur at det ikke har vært mulig å stille den eksakte diagnose på kongens sinnstilstand, men det er sannsynlig at kongen led av schizofreni. Etter kroningen uttalte han at han «ville rase et år». Han innledet med en rekke utsvevelser som innbefattet alkohol, herjing og tokter i Københavns natteliv og omgang med prostituerte. Den mest beryktede av dem var Støvlett-Cathrine, som også ble kongens elskerinne. Men det ble etter hvert klart for hoffet at hans «rasing» ikke bare var uttrykk for ungdommelig opprørstrang, men at det snarere var tegn på sinnssykdom. Han utviste ønske om å påføre andre smerte, samtidig med at han selv hadde en overdreven frykt for å føle smerte på sin egen kropp. I yngre år manifesterte sinnssykdommen seg i lange perioder ved ekstrem fysisk aktivitet. Senere antok den mer og mer karakter av kronisk tretthet, bare avbrutt av enkelte kortvarige perioder med aktivitet. I tillegg til disse symptomene var kongen også svært lettpåvirkelig. Dette innebar at den personen som kunne oppnå en stilling som ga langvarig personlig adgang til kongens gemakker, lett kunne påvirke hans beslutninger. Ettersom den forrige kongen, Frederik V, i det meste av sin regjeringsperiode også hadde utvist svært begrenset interesse for regjeringshandlingene, eksisterte det allerede i forveien et utpreget kabinettstyre. Derfor var det slik at alt som behøvdes for å få realiseret sine ønsker, var monarkens underskrift på en kongelig kabinettordre. J.H.E. Bernstorff var i kraft av sin stilling som president for Tyske Kancelli utenriksminister i denne perioden. Dette innebar dengang at han hadde maktforføyelser omtrent slik en kombinert statsminister og utenriksminister ville hatt i dag. Samtidig var kongens yndlingsdrikkekamerat grev Holck, som Bernstorff tolererte, fordi han tilsynelatende hadde evnen til å stille kongens lyster med hensyn til utskeielser. Christian VIIs utenlandsreise. Den 6. mai 1768 dro Christian VII ut på en utenlandsreise. Struensee var blitt utnevnt til reiselege med en årlig lønn på 500 riksdaler, ettersom den fungerende livlegen, Hans Piper, på det tidspunkt var blitt 65 år gammel og neppe var i stand til å bli med på en stor utenlandsreise. Med på turen var også Bernstorff, som var fast besluttet på å holde personlig oppsyn med kongen. Allerede på dette tidspunkt hadde Christian VIIs begynnende sinnssyke vist seg. Det var derfor maktpåliggende for Bernstorff å opprettholde et godt inntrykk utad på denne reisen, som skulle gå til noen av Europas ledende kongehus. Reisen gikk ned gjennom Tyskland, nordover igjen til Nederland, derfra til England. Deretter bar det igjen sydover gjennom Frankrike, og til slutt nordover gjennom Tyskland mot Danmark. I Cambridge i England ble Struensee utnevnt til medisinsk æresdoktor. I forbindelse med et kongelig arrangement i Paris møtte han tidens ledende franske opplysningsfilosofer som f.eks. Jean le Rond d'Alembert, Claude Adrien Helvétius, Denis Diderot og Paul Henri Thiry d'Holbach. Kongens sinnssykdom begynte på denne tiden å endre seg fra det utadvendte aktive til et innadvendt tungsinn. Dette gledet Bernstorff, ettersom kongen da ikke gjorde så mange av de «opptrinn» han hadde fryktet, men til gjengjeld ble Struensee nærmere knyttet til kongen under reisen. Den 6. januar 1769 ankom kongen til Danmark igjen, og med ham var Struensee som var blitt utnevnt til livlege, med en lønn på riksdaler årlig. Veien til politikken. Den danske aksjonen mot «barbareskpiratene» var én blant mange; en rekke europeiske sjømakter sendte ekspedisjoner. Bildet viser spanske marinefartøyer som kjemper mot pirater. Struensee ble knyttet nærmere til kongen, og ved hjemkomsten til hoffet begynte han å legge merke til forholdene der. På grunn av kongens sinnssykdom og hans mange utskeielser i forbindelse med drikking og elskerinner var dronning Caroline Mathildes posisjon ved hoffet ikke særlig behagelig. Det virker som om Struensee var den eneste som så dette, og det lyktes ham å overtale kongen til å behandle dronningen med mer respekt. Slik vant han også dronningens gunst, og hans rolle ved hoffet ble ytterligere forsterket. Kongens favoritt var stadig grev Frederik Vilhelm Conrad Holck, som hadde opptrådt som drikkekameraten hans i utskeielsene. Struensee innså at grev Holck måtte fjernes om han skulle oppnå full fortrolighet hos kongen. I mai 1769 ble Struensee utnevnt til etatsråd og rykket dermed opp i rangordningen. Det virker også som om det var rett etter dette at Struensee innledet et kjærlighetsforhold til dronningen. Ifølge historikeren Svend Cedergreen Bech ledet dette til at hun blev gravid, men farskapet til Louise Agusta er ikke mulig å bestemme med fullstendig sikkerhet. I begynnelsen av 1770 ble Struensee utnevnt til kabinettsekretær for dronning Caroline Mathilde og til foreleser for kong Christian VII. Det er ikke noe som taler for at han inntil dette tidspunkt bevisst hadde søkt å få innflytelse ved hoffet for å skaffe seg en politisk stilling, men fra da av begynte sannsynligvis tanken om å oppnå en maktposisjon å vokse frem hos ham. Sommeren 1770 reiste hoffet til Holsten, og her lyktes det Struensee å få utmanøvrert grev Holck ved å introdusere Enevold Brandt for hoffet igjen. a>Brandt hadde tidligere vært assessor ved hoffet. I 1768 hadde han skrevet et brev til kongen om den dårlige innflytelsen grev Holck hadde på ham, noe som medførte at Brandt samme år ble avskjediget i unåde. Imidlertid var han blitt venn med Struensee, og denne så en mulig avløser som kongens favoritt i Brandt. Ved hjelp av dronningens innflytelse fikk de avskjediget Holck og istedet innsatt Brandt. På denne måten lyktes det for Struensee å etterligne Bernstorff i hans bruk av en «fornøyelsesminister» som kunne påta seg vervet med å fylle kongens behov for utskeielser. Slik ble kongens oppmerksomhet og interesse avledet når det gjaldt regjeringssaker og personintrigene som utspilte seg ved hoffet. Men det var også nødvendig for Struensee å kvitte seg med Bernstorff. Posisjonen som utenriksminister, det vil si president for det Tyske Kancelli, var den mektigste stillingen innenfor den danske regjering på dette tidspunkt. Det var da også Bernstorff som formulerte mesteparten av den danske politikken i denne perioden, så hvis Struensee skulle oppnå stillingen som kongens fortrolige, måtte Bernstorff bort. Den 15. september 1770 lyktes det ham å finne en anledning til det. Foranledningen var at Bernstorff hadde sendt to orlogsskip på straffeaksjon mot algeriske pirater, som hadde oppbrakt utallige danske og andre europeiske handelsskip i Middelhavet. Toktet endte som en katastrofe. I desember overtalte Struensee kongen til å oppløse gehejmekonseillet og innføre et kabinettstyre med han selv i rollen som kongens eneste minister. På maktens tinde. Struensees første problem var hvordan han skulle innordne sin egen, på daværende tidspunkt, noe uformelle makt i den eksisterende administrasjonen. Det rådet som i første rekke sto for den gamle styreformen, var Gehejmekonseilet. Det besto først og fremst av aristokratiske tyskere, og tross sin opprinnelige bestemmelse som kun en rådgivende forsamling, var det her makten egentlig lå i de periodene kongen ikke var i stand til å styre. Struensee prøvde først å kontrollere dette ved å innsette personer som han mente å kunne styre selv, bl.a. grev Rantzau, som hadde vært behjelpelig på Struensees vei mot makten. Men han innså snart at selve institusjonen var uforenlig med den effektivisering og forenkling av kongemakten som han prøvde å oppnå. Derfor oppløste han det den 8. desember 1770, utnevnte seg selv til "maître des requêtes" («sjef for ansøkningene»), og innen nyttår hadde han helt opphevet institusjonen. Han opprettet i stedet en såkalt «konference», som besto av lederne for de forskjellige delene av statsadministrasjonen (f.eks. Peter Elias von Gähler, tidligere medlem av gehejmekonseillet). Men selv om dette rådet forble kun et rådgivende råd, opphevet han dette også. Muligens fordi det lignet for mye på det gamle og fordi Struensee ønsket å distansere seg fra det forrige adelsveldet. Reformer i administrasjonen. Som "maître de requêtes" var det Struensees jobb å overlevere søknader til kongen personlig. Og Struensee trengte bare å beordre kongen til å underskrive papiret, så adlød han. Struensee hadde derfor uinnskrenket makt med hensyn til ansettelser ved hoffet. Det betydde at han kunne utnevne seg selv til hvilken som helst stilling innenfor regjeringen, og det kom til å skje atskillige utskiftinger i hoffstaben og regjeringen, fortrinnsvis slik at adelige ble utskiftet med borgerlige personer som ble ansatt etter fortjeneste. Den 22. desember 1770 ansatte han den danske diplomaten i Napoli (tidligere i Sankt Petersborg) Adolph Sigfried von der Osten som utenriksminister, og samtidig skilte han dette embedet fra tilknytningen til presidentskapet i det tyske Kancelli. Men Struensee kunne allikevel ikke få seg til å overlate administrasjonen av utenrikspolitikken til andre, og han sørget derfor for at disse sakene skulle gå gjennom ham før de ble forelagt for kongen. Samtidig med at de var uenige om grunnleggende idéer i utenrikspolitikken, vakte dette von der Ostens motvilje overfor Struensee. På vårparten i 1771 ansatte han bl.a. sin bror, Carl August Struensee som leder av finanskollegiet. Hans oppgave var å sentralisere finansadministrasjonen og dessuten skille kongens kasse fra statens. Det skulle være streng kontroll med finansene, og Carl August Struensee viste seg som en dyktig økonom og administrator. Sommeren 1771 utnevnte Struensee seg selv til geheimekabinettminister og kunne nå utstede kabinettordrer på egen hånd. Kongens sinnssykdom forverret seg, og Struensees makt var nå reelt helt ubegrenset. Sammen med dronningen oppholdt han seg skiftevis i København og på Hirschholm slott, hvor også oppdragelsen av kronprins Frederik gikk for seg. Endelig utnevnte han seg selv og vennen Enevold Brandt til lensgrever. Dessuten fikk begge en ekstra inntekt på riksdaler, og Struensee fikk i tillegg ytterligere til seg selv. Den 7. juli 1771 fødte dronning Caroline Mathilde en datter, prinsesse Louise Augusta. Piken lystes i «kull og kjønn», hvilket innebar at kongen anerkjente farskapet. Den alminnelige mening er imidlertid at Struensee var faren. Diktatoren. Jo dypere Struensee gravde seg ned i reformarbeidet, desto flere problemer syntes han å se. Over alt var det misforhold og gamle privilegier som sto i motsetning til hans eget rasjonelle syn på opplysningstankene. Det betydde også at han kom til å gripe inn i alle kriker og kroker av den alminnelige borgers hverdag, først og fremst overfor de offentlig ansatte, men hans forordninger kom til å berøre alle samfunnslag. Det til tross for at Frederik IV allerede ved grunnleggingen av Vajsenhuset i København i 1720 hadde beordret en lignende anordning anbrakt i den stiftelsen. Struensees virke ved makten. Struensee gjennomførte raskt en rekke reformer: Offentlige ansettelser skulle utelukkende skje etter kvalifikasjoner ("4. september 1770"), statens byråkrati ble forenklet (31. januar 1771), og godseiernes innflytelse ble redusert ("19. november 1770"). Skole- og fattigvesenet skulle forbedres ("22. mars 1771 & 9. mai 1771"). Han avskaffet dødsdom for tyveri ("8. mars 1771") og forbød bruk av tortur for å få mistenkte til å tilstå ("16. november 1771"). Han avskaffet bøter for graviditet utenfor ekteskapet og fjernet samtidig den juridiske distinksjonen mellom «ekteskapelig avlede» og utenomekteskapelige barn ("6. mai 1771"). For å forbedre statens finanser innførte han først og fremst en rekke sparetiltak. Han stoppet f.eks. byggingen av den kostbare Frederikskirken ("23. oktober 1770"), innførte rasjonaliseringer i tollvesenet ("23. juli 1771") og opprettet et tallotteri hvor overskuddet skulle tilfalle statskassen ("24. desember 1770"). Det store antallet av offentlige ansatte som mistet jobben på grunn av disse besparelsene førte imidlertid til at Struensee fikk enda flere fiender. Med hensyn til handelspolitikken var Struensee en tilhenger av en liberalistisk tankegang, til forskjell fra den da herskende merkantilistiske. Han fjernet monopoler og opphevet importforbudene. Det hadde tidligere vært politiets oppgave å lete etter smuglervarer, men med de nye forordningene ble dette arbeidet overflødig. Politiets tillatelse til husransakelser for å håndheve disse forbudene ble derfor også fratatt dem ("27. juli 1771"). Struensee har også blitt tillagt ansvaret for å ha avskaffet en rekke hevdvunnne helligdager ved Helligdagsreformen av 1770. Men i virkeligheten var denne beslutningen tatt før hans maktovertakelse. Det var en sak som kirken hadde godkjent, og som kun hadde ligget og ventet på kongelig bekreftelse. Ettersom det var Struensee som godkjente avskaffelsen, ble han tillagt hele ansvaret. Han planla også store reformer på Københavns Universitet. Den norske biskopen Johan Ernst Gunnerus ble kalt til København for å utarbeide planene for dem. Gunnerus fremla sine resultater den 16. desember 1771, men Struensee var ikke helt tilfreds og gikk i gang med å revidere forslagene. Han rakk imidlertid ikke å få gjennomført Universitetsreformen før han ble styrtet. Det er til gjengjeld tydelig at Struensee var utilfreds med det teologiske fakultets overherredømme i konsistoriet, og at planene ville ha endret på dette. Da den jødiske legen Simon Salomon Polac i 1771 hadde søkt om å få disputere for den medisinske doktorgraden ved Universitetet, ble søknaden avslått på grunn av hans religion. Den 2. mai 1771 skrev Struensee til Universitetet og fremhevet at man fra nå av ikke skulle ta hensyn til religionen ved ansøkninger om doktorgraden. Religionen og fagkunnskapen skulle være to atskilte størrelser. Dette skrittet forsterket utvilsomt geistlighetens allerede svært utbredte utilfredshet. Blant annet ble prestene Jørgen Hee og Balthasar Münter samme år idømt bøter fordi de i sine prekener ikke bare hadde kritisert Struensees styre, men i realiteten også hadde oppfordret til opprør mot det. Forordningene rant ut i en jevn strøm. En av dem var avsettelsen av Københavns magistrat med den begrunnelse at byen ble for dårlig styrt. Struensee fremsatte nesten forordninger i sin maktperiode. De mange reformene møtte motstand og skaffet Struensee mange fiender. Under Struensees styre ble det i 1771 utstedt en forordning om at alle hus i større danske byer skulle forsynes med påmalte gatenumre. Trykkefrihet. a> hhv. før og etter Struensees fall. Allerede før Bernstorffs avskjedigelse kom den første av Struensees mange kabinettordrer. Den opphevet all sensur og innførte full trykkefrihet den 4. september 1770. Kabinettordren viste at Struensee fulgte opplysningstidens tanker ned til minste detalj. Ingen annen stat i Europa hadde innført en slik uinnskrenket trykkefrihet. Selv de landene som hadde en relativt fri presse, slik som England, Nederland og Sverige, hadde forbehold i lovgivningen vedrørende slikt som anonymitet og ærekrenkelser. Følgene av dette ble da også snart åpenbare for Struensee; smedeskriftene, fortrinnsvis mot Struensee og særlig om hans forhold til dronningen, kom ut i stort antall. Det skrittet som skulle ha hjulpet Struensee til å skaffe seg velvilje i den utdannede delen av Københavns offentlighet, fikk i stedet folkestemningen til å vende seg mot ham. Allerede den 7. oktober 1771 utga Struensee et reskript som innskrenket den absolutte skrivefriheten. Nå skulle enten forfatterens eller boktrykkerens navn stå på skriftets tittelblad, men det demmet ikke opp for strømmen av kritiske skrifter. Forholdet til stavnsbåndet. Struensee hadde overveiet å endre forholdene for bøndene, særlig med henblikk på å avskaffe stavnsbåndet. Han hadde sendt spørsmålet ut til en «Generallandvæsenskommission» under ledelse av Georg Christian Oeder, som den 1. august 1771 fremla sine overveielser. Den var imidlertid i det store og hele negativ og kunne ikke slutte seg til forslaget. Kommisjonen mente at bonden ikke ville være i stand til å ta ansvar for seg selv etter så lang tids trelldom, og den formulerte det slik: «"En fugl, som fra begyndelsen har været spærret inde i et bur, bliver forvirret og forvilder sig, når døren pludselig åbner sig for den, og det ville ligeledes være til største skade for staten at forholde sig på den måde til bønderne".» I stedet foreslo de en gradvis avskaffelse som ville forløpe over flere generasjoner, så de fengslede fuglene kunne venne seg til å leve utenfor buret. Struensee rakk aldri å ta noen en avgjørelse i denne saken. Han har sannsynligvis ønsket en hurtigere avskaffelse, men han fikk aldri utarbeidet en endelig plan før han ble avsatt. I april 1771 kom imidlertid en hoveriforordning som fastsatte hvor mye hoveri (en ytelse i form av arbeidsdager) godseierne kunne kreve av sine bønder. Kronprins Frederiks oppdragelse. Oppdragelsen av kronprinsen foregikk etter en særpræget og svært bokstavelig tolkning av Rousseaus pedagogiske verk "Émile", i tillegg til teoriene fra Struensees legestudium. Kronprinsen skulle ikke ha en lærer som innprentet ham lærdom; han skulle i stedet lære å klare seg selv. Det skjedde ved at han bare fikk en hund og to jevnaldrende bondegutter som selskap. Han bodde avsondret fra de voksne, og da han hadde vist at han var redd for trapper, ble maten hans servert på toppen av en liten trapp som sto midt i rommet. I begynnelsen fikk han løpe fritt rundt i Hirscholms haver, men en dag ble han funnet i dammen, hvor han hadde falt uti. Det ble derfor bygget en innhegning som han skulle oppholde seg i når han var ute. Den 2. mai 1770 vaksinerte Struensee den unge prinsen mot kopper. Det var sannsynligvis den første vaksinasjon i Danmark. Og selv om prinsen lå syk en periode på grunn av den, virket den etter hensikten. Struensee var også tilhenger av mange kalde bad, og selv på vinterstid skulle kronprinsen utsettes for dem. Dessuten gikk han uten sko og strømper, noe som medførte at han fikk frostknuter i benene om vinteren (etter det fikk han tildelt ullstrømper). Følgen av denne oppdragelsen var at selv i 4-års alderen hadde kronprinsen vanskelig for å snakke, og ryktene gikk om at Struensee prøvde å ta livet av ham for å kunne innsette sin egen linje i form av prinsessen som arveberettiget. Det er i hovedsak sveitseren Elie Salomon François Reverdils øyenvitneskildring i boken "Struensee og det danske hof 1760-1772" som er bakgrunnen for kunnskapen om Struensees oppdragelse av Frederik. Matrostoget. Alvorligere var tumultene i forbindelse med matrostoget. Den 10. september innfant det seg en stor flokk ubevæpnede matroser ved Hirschholm. De hadde hatt problemer med å få utbetalt lønn, og av den grunn hadde de valgt å troppe opp hos kongen for å be om hans hjelp. At en så stor folkemengde plutselig dukket opp, hadde tilsynelatende skremt både Struensee og dronning Caroline Mathilde fra sans og samling. Dronningen hadde beordret kammerpikene til å pakke og tenkte åpenbart på å flykte til Sverige. Men matrosene fikk forklart sitt ærend til vakten og gikk deretter fredelig hjem. Julaftenfeiden. En annen lignende oppstand foregikk i julen 1771 i forbindelse med oppløsningen av fotgarden. Struensee hadde tidligere, som et ledd i storstilte militære reformer, oppløst hestegarden, og nå var turen kommet til fotfolket. Garden var bare ett korps av mange i København, men denne fotgarden besto, til forskjell fra nesten alle de andre, utelukkende av nasjonalt vervede tropper, først og fremst nordmenn. I en tid hvor mange dansker næret uvennskap mot tyskerne som bokstavelig talt hadde overtatt styringen av riket, var oppløsningen av denne «nasjonale» garden et slag for mye. Struensee hadde i denne situasjonen kun ansett ordren om gardens oppløsning som enda et ledd i de storstilte planene. De fulgte Claude Louis de Saint-Germains tidligere planer som allerede var forsøkt to ganger før og forkastet. Saint-Germain, som var en tilhenger av det opplyste enevelde etter Fredrik II av Preussens mønster, anså de to gardene, hestegarden og fotgarden, som uten militær betydning og kun en pryd til ære for kongehuset. Gardene samlet seg i protest og bega seg mot Frederiksberg slott, hvor Struensee og hoffet oppholdt seg, ikke med opprørske hensikter, men for å appellere til kongen selv om å stanse oppløsningen av korpset. Struensee møtte demonstrantene med forhandling, og det lyktes ham å dempe gemyttene. Men da resultatet av dette allikevel endte med gardens oppløsning og innrullering av offiserene i andre korps, skapte Struensee med dette en sterk gruppe motstandere innenfor hæren, som nå brukte alle sine krefter på å vende andre offiserer mot Struensee. Kupplanlegging. Struensee hadde lenge hatt to andre fremtredende motstandere, nemlig enkedronning Juliane Marie og hennes sønn Arveprins Frederik. Enkedronningens grunner for fiendskapet var vektige: I tillegg til bitterheten ved å se kongehusets autoritet i hendene på en borgerlig født person, var det nærliggende at det var arveprinsen, som uoffisielt skulle ha blitt tildelt den egentlige makt i riket. Den teologiske professoren Ove Høegh-Guldberg, som i 1764 hadde vært arveprinsens lærer og senere var blitt utnevnt til kabinettsekretær hos ham, var en dyktig politisk begavelse som hjalp enkedronningen med å forberede et kupp. Opprørsplanene mot Struensee hadde gjæret lenge, men takket være de mange offiserene som plutselig var blitt erklærte fiender av Struensee, hadde kuppmakerne nå fått muligheten til å sette makt bak sine planer. Det ble generalmajor Hans Henrik von Eickstedt og oberst Georg Ludvig von Køller-Banner, de øverstbefalende for slottets vaktkorps, som kom til å stå for den egentlige maktbruken. Misnøyen i befolkningen. I tillegg til alle fiendene Struensee selv hadde skaffet seg ved avskjedigelser og omorganiseringer, eksisterte det en generelt utbredt misnøye med ham i store deler av befolkningen. Hvor ille det rent faktisk sto til med kongens sinn var sannsynligvis ikke alment kjent utenfor hoffets vegger. Det syntes derfor å være en åpenlys frekkhet at en vanlig borger, og det til og med en lege uten noen form for politisk bakgrunn, hadde kunnet oppnå så utvidede fullmakter som Struensee hadde. Enda verre var hans forhold til dronningen. Man kan se av datidens litteratur at hans intime forhold til Caroline Mathilde var alment kjent, og det forsterket i høyeste grad den alminnelige oppfatning at Struensee på en eller annen måte holdt kongen som gissel, ettersom han fant seg i et slikt åpenlyst sidesprang. Det var denne oppfatningen kuppmakerne forsto å utnytte da de den 11. januar spredte ryktet om at Struensee ville gjennomføre et virkelig statskupp. Struensee ville, sa ryktet, få kongen til å abdisere, og deretter innsette seg selv som hersker med Caroline Mathilde som sin dronning. Arrestasjonen av Struensee. Ryktene var ugrunnet, men de ga kuppmakerne påskuddet til å handle. Allerede den 15. januar ble oberst Køller-Banner innkalt til enkedronningen for å motta ordre om å utføre kuppet. Struensee og dronningen var på maskeball ved hoffet og ante ikke uråd. 2. grenaderkompani av det falsterske regiment hadde fått utlevert skarpe patroner og sto oppmarsjert ved slottet. Enkedronningen hadde skrevet arrestordrer på Struensee og alle nøkkelpersoner i hans styre, muligens utferdiget av Høegh-Guldberg. Disse ble utlevert til Eickstedt og Köller, som ga dem videre til sine underordnede som skulle utføre dem. Det var inte lovlig grunnlag for disse ordrene ettersom de ikke var underskrevet av kongen, men kuppmakerne hadde ingen skrupler med hensyn til å utføre dem. Natten mellom den 16. og 17. januar 1772 gikk enkedronningen, arveprinsen og Guldberg til kongens kammer og sikret seg hans person, samtidig som Köller gikk til Struensees kammer med en gruppe soldater og arresterte ham. Likeledes trengte soldater inn hos Brandt, dronningen og flere andre av Struensees høytstående embedsmenn, og de ble alle ført bort. Rettssaken. Struensee og Brandt ble arrestert og anbrakt i fengselsceller på Kastellet. Dronningen ble kjørt til Kronborg slott i Helsingør og satt i husarrest. Da nyheten om Struensees fall spredte seg i byen, valgte noen å starte opptøyer i København for å feire det. Det gikk ut over byens bordeller, men også det fornemme Gabels Kaffehus, som ifølge folkeviddet skulle ha fungert som en luksusbordell, men i realiteten snarere var opprettet av Struensee med henblikk på å starte en dansk utgave av den engelske «Lloyds of London», en fornem klubb for handelsmenn til fremme av handelen. Det var viktig for de nye makthaverne å fremskaffe en legitim begrunnelse for å ha arrestert dronningen, som var en søster av den britiske kongen, George III. Dette kunne bare skje dersom forholdet mellom Struensee og dronningen kom frem i lyset. Det ble foretatt avhør av Struensee om dette den 21. februar. Men han svarte avvisende og til og med ofte smilende på spørsmålene. Dette skjedde inntil spørsmål nr. 239, som handlet om hvorvidt han hadde hatt seksuell omgang med dronningen. Her skiftet tonen hans plutselig, og han anføres som «klynkende», mens protokollen anfører at han tilstår. Asser Amdisen fremlegger mistanke om at det kan ha vært benyttet tortur. Dette bestyrkes ytterligere av Struensees håndskrift på tilståelsen, som først finnes 25. februar. Skriften er ujevn og ligner hans håndskrift i en periode i 1770 etter at han hadde brukket hånden etter et fall fra hesten. Struensees tilståelse ble forevist dronningen. Dette fikk også henne til å tilstå, selv om hun kort tid etter trakk tilståelsen tilbake. Problemet for anklagerne var at den danske Kongeloven ikke tok høyde for en situasjon hvor den eneveldige kongen var sinnssyk og ute av stand til å regjere. Forholdene med en egentlig makthaver som bare benyttet en viljeløse konges underskrift hadde jo allerede eksistert før Struensee kom til hoffet, bare med andre i rollen. Derfor måtte Struensee dømmes for sitt forhold til dronningen, mens Brandt ble anklaget for å ha bitt kongen i fingeren under håndgemeng for å dempe ham under et av hans mange hysteriske anfall. Rettssaken etterpå var kun en formalitet. Til forsvarer for både Struensee og dronning Caroline Mathilde opptrådte den bare 28-årige, men ytterst dyktige, advokat Peter Uldall. Münters omvendelsesskrift. Under fengslingen ble prestene Balthasar Münter og Jørgen Hee fra Inkvisisjonsdomstolen beordret til å besøke fangene for å få dem til å skrifte og bekjenne sine synder. Disse to prestene var nettopp de samme som i 1771 var blitt idømt bøter for å ha preket mot Struensees styre. Spesielt Struensee var kjent som tilhenger av deismen og en hårdnakket kritiker av kirken. Allikevel ga Münter en stund senere ut skriftet "Forrige Greve og Kongelige Danske Geheime-Cabinetsminister J.F. Struensees Omvendelshistorie", som forteller hvordan Struensee angrende omvendte seg til kristendommen og beklaget alle sine handlinger. Også Hee utga Brandts omvendelseshistorie i skriftet "Paalidelig Underretning om den henrettede Enevold Brandts Forhold og Tænkemåde i hans Fængsel" (1772). Men spesielt Münters skrift ble svært populært i hele Europa og ble benyttet av motstanderne av opplysningstanken som bevis på at hele deres grunnlag var falskt. Historikeren Asser Amdisen hevder imidlertid at skriftet for det meste er en overdrivelse, hvis ikke likefrem et falsum. Struensees anger stemmer ikke overens med avhørsprotokollene fra denne perioden, dessuten er de brevene som Münter fremlegger som bevis for Struensees omvendelse, ikke å finne andre steder enn i hans egen bok. Spørsmålet er, mener Amdisen, om ikke omvendelseshistorien bare er en del av en fastlagt tradisjon i tiden vedrørende dødsdømte forbrytere og deres skjebne. Professor i teologi Jens Glebe-Møller er i sin bok "Struensees vej til skafottet" (2007) enig i Amdisens vurdering av at Münters skrift er falskt. Han fremhever at særlig de første 31 sider i boken, som skal forestille å være Struensees egenhendig skrevne omvendelseshistorie, er så ulik Struensees språk og skrivemåte at det høyst sannsynlig er en forfalskning. Glebe-Møller er enig i at Münters skrift er et bevisst komponert angrepsskrift, beregnet på å få omvendt tilhengerne av den franskinspirerte opplysningsfilosofi til Münters egen overbevisning, nemlig neologismen, som er den teologiske utlegning av den tyske filosof Christian Wolffs filosofiske system. Men Glebe-Møller hevder samtidig at der er så mange elementer av sannhet i Münters fortelling, at det snarere dreier seg om en tidlig utgave av den moderne litterære sjangeren faksjon, og skriftet kan derfor ikke avskrives fullstendig som en ren oppdiktning. Samtidig tydeliggjør Münters bok forskjellen på den franske og den tyske opplysning i motsetningen mellom Struensee og Münter, i det at den tyske opplysning generelt søkte å spre sin filosofi gjennom kirken, og ikke som den franske, mot den. Reformenes senere skjebne. De nye makthaveres politiske agenda kan betegnes som «reaksjonær» overfor Struensees reformer. Det vil si at de ofte søkte tilbake til velkjente retts- og privilegietilstander når det gjaldt de eksperimenterende reformene Struensee hadde innført. Det første de gjorde var da også å gjenoprette de to livregimentene, livgarden til fots og livgarden til hest, som hadde vist seg så nyttige for deres formål under Julaftenfeiden. Deretter ble det nedsatt en kommisjon bestående av Otto Thott, Joachim Otto Schack–Rathlou og Jørgen Skeel (senere også Andreas Peter Bernstorff og Joachim Godske Moltke), som skulle gjennomgå alle Struensees kabinettordrer med henblikk på å bestemme hvilke som skulle endres og hvilke som skulle beholdes. Resultatet, som fremkom ved betenkning av 17. februar 1773, var svært blandet. Først og fremst var det viktig for de nye makthaverne å få omorganiseret administrasjonen, dvs. kollegienes og kancelliets sammensetning, så det passet med det nye statsrådsstyret. Det betydde at mange av Struensees reformer ble endret, men ikke nødvendigvis tilbake til det gamle; det viktigste var at gehejmestatsrådet fikk sin førerposisjon i regjeringsprosessen tilbake. Dette skrittet varte imidlertid bare en kort tid, og i løpet av 1770-årene vendte kabinettstyret, som Struensee også hadde benyttet, tilbake, denne gang med Ove Høegh-Guldberg, enkedronningen og arveprinsen som de ledende personligheter. Deretter ble det gjort en del tiltak i den generelle lovgivningen som uten tvil kan betegnes som en retur til den gamle orden, f.eks. følgende: tortur ble gjeninnført ved politiavhør, straff for «lejermål» (dvs samleie utenfor ekteskapet) ble gjeninnført, Københavns administrasjon under «de 32 mænd» ble gjeninnført, alle embedsmenn som hadde blitt sparket fikk stillingene tilbake, retten til å sette familiemedlemmer i tukthuset hvis man mente de «førte et dårlig liv» ble gjeninnført, og barnekassen ved fødselsstiftelsen ble fjernet. Men på den annen side var det forholdsvis mange av Struensees reformer som forble urørte. Dette dreide seg særlig om administrative reformer og reformene vedrørende de forskjellige sykehus- og fattighusstiftelsene. Det kan sees som et uttrykk for den generelle humanitetsånden i tiden, og som derfor betydde at det ikke bare var radikale reformatorer som Struensee som ville ha lover beregnet på å beskytte den svake. Den senere politikken i Høegh-Guldberg-perioden viser allikevel en åpenbar reaksjon på to andre punkter, nemlig med hensyn til landboreformene og trykkefriheten. Selv om Struensee ikke kom særlig videre enn å fastsette hoveriet på landboreformenes område, var det tydelig at han hadde planer om å gripe inn på området. Dette kom ikke til å skje i den etterfølgende perioden i Danmarks historie; først etter Guldbergs fall i 1784 ble det tatt skritt i den retning. Dessuten ble trykkefriheten vesentlig innskrenket igjen, idet politimyndighetene fikk utvidede fullmakter og høyere straffer ble fastsatt for overtredelser. Det er allikevel verdt å bemerke at sensuren, dvs. forhåndsgodkjennelse av bøker før de ble trykt, slik den fantes før Struensee, ikke ble gjeninnført, men at man i stedet nøyde seg med en straffelovgivning som grep inn etter at bøkene var trykt. Ettertidens oppfatning av Struensee. I lang tid var Struensee og Brandt arketypene på kronranere og forrædere, men dette var fortrinnsvis den folkelige oppfatning om Struensee. Historikeren Asser Amdisen har i sitt verk "Til nytte og fornøjelse – Johan Friedrich Struensee 1737-1772" (2002) regnet opp to oppfatninger av Struensee som har vært fremherskende i historieforskningen. Den første går grovt sagt ut på å anse Struensee som en «overfladisk lykkejeger», som bare fulgte opplysningstankene som en motesak uten egentlig forståelse for dem. Denne retningen er først og fremst blitt fremført av danske 1700-tallshistorikere som Edvard Holm, Axel Linvald og Ole Feldbæk. Årsakene til hans fall var etter deres oppfatning manglende forståelse både av statsadministrasjonen og den danske befolkningen, og av de idéer som han prøvde å gjennomføre. Den andre retningen oppfatter Struensee som «en tragisk helteskikkelse», som modig prøvde å innføre fremtidsrettede og moderne tanker i Danmark, men ble overvunnet av en sterkt konservativ og reaksjonær dansk maktelite. Denne retningen fikk sitt gjennombrudd med Jens Kragh Høsts Struensee-biografi fra 1824 og ble fortrinnsvis tatt opp av tyske historikere og forfattere. Men spesielt den svenske forfatteren Per Olov Enquists roman om Struensee "Livläkarens besök" fra 1999 har fått denne retningen til å bite seg fast i den folkelige bevissthet også i Danmark. Asser Amdisen selv, som oppfatter sitt verk som en revurdering av Struensee, velger en posisjon midt i mellom disse to oppfatningene og konkluderer med at Struensee var litt av begge deler, for bare som et helt menneske, både med feiltakelsene og suksessene, kan man fullt ut forstå Struensee og hans handlinger. Struensees historie har også blitt fortalt flere ganger på film. Bl.a. den engelsk/tyske filmen "The Dictator" (1935), instruert av Victor Saville med Clive Brook i rollen som Struensee, og den tyske "Herrscher ohne Krone" (1953, på dansk med titlen "Struensee - Herskeren uden krone"), instruert av Harald Braun med Otto Wilhelm Fischer i tittelrollen, men de tar begge to betydelige kunstneriske friheter i forbindelse med handlingen. I februar 2012 ble en dansk film instruert av Nikolaj Arcel med tittelen "En kongelig affære" vist på Berlinalen i Berlin, og mottok en sølvbjørn for beste manuskript. Filmen omhandler blant annet dronningens forhold til kongen og Struensee. Lys. Lys er en form for elektromagnetisk stråling. Det har både bølgeegenskaper og partikkelegenskaper. Lys består av fotoner. Synlig lys er visse bølgelengder av elektromagnetisk stråling som forårsaker synsinntrykk i det menneskelige øye. Vi snakker også om ultrafiolett lys (UV-stråling) og infrarødt lys (IR-stråling), men disse «fargene» ligger utenfor det synlige spektrum for mennesket, og kan ikke oppfattes av det menneskelige øyet. Det synlige spektrum har omtrentlige bølgelengder mellom 380–750 nm (frekvensområde: 790–400 THz). Hvilken farge det menneskelige øye vil oppfatte at lyset har, avhenger av den spektrale sammensetningen. Elektromagnetisk stråling med større eller mindre bølgelengde oppfattes ikke av øyet, og her finner vi blant annet radiobølger, infrarød stråling (varmestråling), ultrafiolett stråling og røntgenstråling. Lysets forplantning er rettlinjet med meget stor hastighet, 299 792 458 m/s (ca. 300 000 s) i vakuum og viser en rekke karakteristiske fenomener, såsom absorpsjon, refleksjon, brytning og fargespredning, dobbeltbrytning, interferens og bøyning samt polarisasjon. Den elektromagnetiske lysteorien (Maxwell, Lorentz m.fl.), sier at lyset er en elektromagnetisk bølgebevegelse. Fotoelektriske fenomener og strukturen hos ulike spektra m.m. viser på den annen side at lyset også har kvantenatur (Planck, Einstein m.fl.). Våre elektriske lyskilder er konstruert slik at de omvandler elektrisk strøm til elektromagnetisk stråling. Sambandet mellom en lyskildes lysutbytte, livslengde og den elektriske effekten er meget viktig. I likhet med andre tekniske produkter er lyskildene stemplet med viktige opplysninger. Man kan da finne den rette typen belysning med rett spenning og slik velge riktig lampe for rett tilfelle. Siden 1983 har lysets hastighet i vakuum blitt brukt som definisjon for SI-enheten meter for lengde. Begreper og måleenheter. I astronomien snakkes om magnitude. Hellige bøker. Hellige bøker er en vanlig benevnelse på skrifter som er en religions høyeste autoritet. Ofte anvendes ordet på flere skrifter enn de offisielle. Almanakk. En almanakk, også kalt "syvende sans" og "filofax", er en årlig kalender som utgis i bokform og inneholder informasjon om et eller flere emner for de ulike dagene. Den brukes som et hjelpemiddel for å holde rede på avtaler, gjøremål, kontakter, helligdager, soloppgang/solnedgang, navnedager, fødselsdager og også små dagboksnotater. Ordet "almanakk" kommer trolig av arabisk "al-manākh" («klimaet»), og reflekterer almanakkens egentlige formål: Å informere om hvordan vær og klima kom til å påvirke jordbruket. Nyere almanakker trykkes ofte med astronomiske data, statistikk, helligdager, generell informasjon og underholdning som gåter og treffende vendinger. Den eldste kjente norske almanakken kommer fra år 1644 da Tyge Nielssøns utgav sin almanakk i Christiania. Formatet var ca. 10 × 7,5 cm. og inneholdt 48 upaginerte sider. Betegnelsen filofax er et degenerert varenavn. Filofax, som er dannet av det engelske uttrykket "file of facts", var opprinnelig et produktnavn for en populær avtalebok med kalender fra en spesiell produsent på 1980- og 1990-tallet, men har i formen "filofaks" seinere blitt betegnelse for alle tilsvarende dagbøker og almanakker. I nyere språkbruk, finner en like gjerne navnet kalender brukt om tilsvarende oversikter. (avtalekalender, for eksempel.) Bruken synes å ha kommet fra engelsk. Datamaskiner/PC. I dag kan man med en datamaskin ha en digital almanakk som holder styr på avtaler, gjøremål, kontakter, notater osv. Et eksempel på et slikt program er Microsoft Outlook. Håndholdte enheter (PDA). PDA-en begynte som avansert form for elektronisk «filofax», men er i dag blitt et kraftig redskap for mye mer enn oppgaveplanlegging. De ulike modellene, Palm, Pocket PC eller mobile telefonenheter med PDA, gir deg omfattende kalenderfunksjoner, kontaktdatabase, dokumentdatabase, musikkdatabase, dataprogrammer og inneholder trådløs kommunikasjon og synkronisering med e-postprogrammer (for eksempel Microsoft Outlook). Æra. Æra er en (vanligvis lang) tidsperiode med kjente karakteristika, f.eks. den bibelske æraen, den romerske æraen etc. Æra er også populært brukt til å symbolisere kortere perioder, slik som Big Band-æraen, Disco-æraen, popmusikk-æraen. Klassisk mekanikk. Mekanikken er den delen av fysikken som befatter seg (eller manglende bevegelse) av materie ved påvirkning av krefter. Mekanikk deles tradisjonelt i statikk, kinetikk/kinematikk og dynamikk. Mekanikkens utgangspunkt er at materialet som utsettes for krefter er å betrakte som en partikkel (dvs et massepunkt), det vil si at all masse er konsentrert i ett punkt og legemet har følgelig ikke noen utstrekning. Dette idealiserte utgangspunktet utvides i forskjellige retninger innenfor mekanikken. Inndeling av mekanikken etter materialets beskaffenhet. Mekanikken kan deles i underområder avhengig av hvilken beskaffenhet materien kan regnes å ha, for eksempel stivt legeme, Fluidmekanikken regner at materien kan endre både geometrisk form og volum og er således å regne som et fluid. Massens "mengde" (eller "beløp") er imidlertid regnet som konstant. Dette er en gjennomgående forutsetning innen alle mekanikkens fagfelter. Innen mekanikken er det en forutsetning at det verken forsvinner – eller oppstår masse innen det lukkede systemet som observeres. (Albert Einstein påviste at denne forutsetningen bare er tilnærmelsesvis riktig og bare i den grad de relative hastighetene innen systemet kan sies å være vesentlig mindre enn lyshastigheten, se relativitetsteorien.) Aerodynamikk (forstavelsen "aero" betyr luft) er et Er materien å betrakte som et stivt legeme, befattes dette av statikk, dynamikk, kinetikk og kinematikk. Innen disse fagområdene er det vanlig å regne legemets deformasjoner som neglisjerbare eller i alle fall å ha en neglisjerbar betydning for kraftvirkningen som observeres. Forutsetningene for materien innen underområdet hydromekanikk (forstavelsen hydro betyr vann), er at den betraktes som væske som ikke kan presses sammen (dvs en inkompressibel væske) og volumet av massen er derfor konstant. Dette innebærer at materien "kan" endre geometrisk form, og forskjellige deler av væsken "kan" bevege seg i "forskjellige retninger" og med "forskjellig hastighet". Havbølger er eksempel på slik bevegelse. Hydromekanikk inndeles gjerne i hydrostatikk og hydrodynamikk. Inndeling av mekanikken etter materialets evne til energilagring. I mekaniske systemer er spenninger å betrakte som krefter som fordeles over en flate eller et volum. Spenninger er å regne som "belastning" på systemet og deles etter sin kraftvirkning (dvs sin måte å gi opphav til deformasjonsenergi eller bevegelsesenergi innen materialet) i "skjærspenninger" og "normalspenninger" (dvs "trykk-" og "strekk spenninger"). Et stivt legeme har evne til å belastes med både normalspenninger og skjærspenninger, mens en væske bare kan belastes med trykkspenninger. Ut fra "kraftvirkningen" kan man tilsvarende dele mekanikken inn i de underområdene som tidligere nevnt. For stive legemer er kraftvirkningen av skjærkrefter deformasjoner såsom nedbøying mens normalkrefter gir deformasjoner som stukning eller strekning (tøyning). Kraften virker derfor slik at systemet har fått For fluider kan skjærkrefter gi opphav til strømvirvler (turbulens) innen systemet mens normalkrefter fordeler seg homogent i alle retninger og gir det som kalles hydrostatisk trykk. I dette tilfellet er energien fra kraften overført som dels dynamisk virvlingsenergi, dels laminær strømningsenergi Mekanikkens historie. Den klassiske mekanikken kunne ikke gi noen gode svar på disse spørsmålene, og man måtte finne nye løsninger. Relativitetsteorien ble utviklet, sammen med kvantemekanikk og annet som bygger på dette. Anvendelser. Den klassiske mekanikken blir nå sett på som et spesialtilfelle av de nyere og mer generelle teoriene. Newtons arbeider brukes fortsatt i stor utstrekning, men med to viktige forbehold. På mer avansert nivå har man utviklet metoder for å se på et hvert materiale som en uendelig mengde med uendelig små gjenstander (partikler) som påvirker hverandre etter Newtons lover. Man samler sammen disse partiklene i et sett med integraler, og behandler det som et kontinuerlig medium. Dette kalles kontinuumsmekanikk. Metodene bryter selvfølgelig med ideen om et gitt antall atomer, men ble utviklet lenge før atomfysikken og gjelder fortsatt under de samme betingelsene som den klassiske mekanikken. Geometri. "Kvinne som underviser i geometri". Illustrasjon fra en utgave av Euklids "Elementene" fra Middelalderen (ca. 1310) Geometri (gresk "γεωμετρία"; geo = jord, metria = mål, måling) oppsto som kunnskapsfeltet som tar for seg figurer og forhold i plan og rom. Klassisk geometri hadde blant annet fokus på konstruksjoner som kunne utføres med passer og linjal. Moderne geometri består av undergrener som blant annet algebraisk geometri, algebraisk topologi Geometriens historie. Euklids Elementer (fra omkring 300 f.Kr.) er en av de viktigste tidlige tekstene om geometri. Her blir geometrien presentert i en ideell aksiomatisk form, som senere har blitt kjent som euklidsk geometri. Dette var sannsynligvis ikke den første læreboken i geometri, men det er den som har blitt bevart og den blir ansett som den viktigste. Helt fram til vår tid har "Elementene" blitt brukt som lærebok i geometri ved universiteter og høgskoler over hele verden. Tidlig på 1600-tallet skjedde to viktige ting i utviklingen av geometrien. Den første og viktigste var utviklingen av analytisk geometri, eller geometri med koordinater og ligninger. Denne utviklingen skjedde hovedsakelig med utgangspunkt i oppdagelser gjort av René Descartes og Pierre de Fermat. Denne utviklingen var en nødvendig forutsetning for den senere utviklingen av matematisk analyse og moderne fysikk. Den andre viktige utviklingen av geometri i denne perioden var i forbindelse med det systematiske studiet av projektiv geometri, ledet av Girard Desargues. I den projektive geometrien studerer en hvordan punkter er plassert i forhold til hverandre, og uten å måle avstander mellom punktene. På 1800-tallet skjedde to nye oppdagelser innenfor geometrien, som stadig har stor betydning. Det dreier seg om oppdagelsen av ikke-euklidsk geometri, og formuleringen av symmetri som et hovedfokus i Felix Kleins Erlangen-program. To av de mest kjente navnene på denne tiden var Bernhard Riemann, som særlig trakk inn verktøy fra matematisk analyse og introduserte Riemann-flater, og Henri Poincaré, grunnleggeren av algebraisk topologi og den geometriske teorien om dynamiske systemer. Som en konsekvens av disse utviklingene i geometrien, fikk begrepet "rom" en mye rikere betydning. Videre fikk disse nye teoriene betydning for utviklingen av nye matematiske teorier innenfor så forskjellige områder som kompleks analyse og klassisk mekanikk. Matematiske animasjoner. Kube Kube Konstruksjon av et heksagon Konstruksjon av et heksagon Se også. Liste over geometriske former 28. november. 28. november er den 332. dagen i året og den 333. i skuddår. Det er 33 dager igjen av året. 27. november. 27. november er den 331. dagen i året og den 332. i skuddår. Det er 34 dager igjen av året. Hæren (Norge). Hæren er den største forsvarsgrenen i det norske Forsvaret, og har ansvaret for å produsere kompetanse på det landmilitære feltet. Hæren ble etablert i 1628 og har hovedkvarter på Bardufoss. I dag har Hæren ca 4300 fast ansatte og 4500 vernepliktige. Historie. Norge fikk en moderne hær med stående styrker først i 1628. Christian IV opprettet da det nye norske forsvaret, i forbindelse med flere reformer. Viktige foranledninger var at den norske bondehæren nektet å gå inn i Sverige under Kalmarkrigen, samt trusselen om tysk invasjon av Norge etter at Christian hadde kjempet mot tyske styrker i krigen i 1627. Organisering av den første hæren. Videre ble det etablert 14 borgerkompanier som skulle forsvare byene og kjøpstedene. Totalt bestod denne hæren av 6 243 mann. Hærens innsats. Norske soldater tjenestegjorde mye utenlands, og utenlandske offiserer tjenestegjorde mye i Norge. Kommandospråket var tysk fram til 1772. Under sjuårskrigen (1756–63) ble omtrent halve hæren brukt som grensevakter i Schleswig-Holstein. I 1808 ble Norge angrepet av Sverige, men norske styrker under ledelse av Kristian August drev svenskene tilbake. I 1814 var norske offiserer godt representert på Eidsvold. Det ble vedtatt at Norge skulle ha en vernepliktshær, etter moderne prinsipper. 2 000 av mannskapene var vervet; resten tas inn via allmenn verneplikt. I 1814 rykket svenske styrker igjen inn i Norge. De norske styrkene greide ikke å drive dem tilbake. Motstanden var likevel så betydelig for svenskene at de oppga å ta Norge som et territorium, og gikk med på en forhandlingsløsning som endte med at Norge inngikk en personalunion med Sverige. Etter unionsstiftelsen ble den norske hæren halvert, og øvingsnivået ble redusert til rundt 20 % av tidligere. Før 1885 hadde Hæren og Marinen hvert sitt departement, men forsvarsminister Johan Sverdrup slo dem sammen til Forsvarsdepartementet. I 1905, rundt unionsoppløsningen, ble både norske og svenske styrker mobilisert på hver sin side av riksgrensen. I forkant av konflikten hadde hæren blitt kraftig rustet opp med både festningsanlegg, mitraljøser og hurtigskytende kanoner. Den norske hæren stilte med 18 000 mann på Østlandet og 4 000 i Trøndelag. Sett i forhold til andre land har aldri Norge hatt en sterkere hær enn i 1905. Unionsoppløsningen gikk fredelig for seg, og det kom ikke til noen trefninger mellom de to sidene. Under kampene i Norge i 1940 stilte Hæren med til sammen 40–50 000 mann. I de senere kampene i Nord-Norge var det rundt 8–10 000 mann igjen. En ny norsk hær ble etablert i utlandet, men fikk lite ressurser og hadde knapt 4 000 mann ved krigens slutt. Etter krigen stilte Hæren med mannskaper til Tysklandsbrigaden, og ble omorganisert for å tilpasse seg medlemskap i NATO. Ti år etter krigen besto Hæren av en stående brigade og ti mobiliseringsbrigader. Ved den kalde krigens slutt ble Hæren bygget ned, og består i dag av rundt 9 500 mann, og har ikke lenger noen ambisjon om invasjonsforsvar. Organisasjon. Stormlag fra 2. bataljon under øvelse Grey Wolf i Bodø 15-18. januar 2007. "Se også Tidligere norske militæravdelinger" I tillegg er også Krigsskolen (på Linderud leir) underlagt GIH. Brigade Nord, som er den største kamp-avdelingen i Hæren og er i hovedsak lokalisert i indre Troms, med unntak av Hærens hurtige reaksjonsstyrke (HRS), som holder til på Rena leir. HRS består av flere elementer fra ulike avdelinger i brigaden. Ny organisasjon. Hæren gikk i 2009 igjennom en forandring. HSTY ble avviklet og Brigade Nord fikk større fokus. FIST-H er allerede avviklet, siden hele Hæren i prinsippet blir en innsatsstyrke. Utdanningsavdelingene (UKSene) er også nedlagt. Forsvarssjefen har i stedet foreslått å opprette et regimentssystem, på linje med militære tradisjoner i resten av verden, bestående av fem regimenter med en fagansvarlig regimentssjef. Våpengrener og troppearter. To Leopard 1 stridsvogner (ute av tjeneste) på Nato-øvelsen Alloy Express i 1982 Norid. UNINETT Norid AS, som regel bare referert til som Norid, driver toppnivådomenet .no og vedlikeholder den sentrale databasen for alle norske domenenavn. Alle domener direkte under.no må være registrert hos Norid. Alle domener direkte under.no må være registrert hos Norid. Norid er et datterselskap under UNINETT-konsernet, og er et akronym for Norsk registreringstjeneste for Internett domenenavn. Norid behandler søknader, utvikler regelverket etter brukernes ønsker og har ansvar for den tekniske driften av navnetjenesten, slik at norsk Internett er globalt tilgjengelig til enhver tid. Norid har siden 1997 også drevet toppdomenene .bv (Bouvetøya) og .sj (Jan Mayen), men disse er så langt ikke åpne for registering av domener. Norid tar på seg andre nasjonale oppgaver som henger naturlig sammen med primæroppgaven. Virksomheten er sterkt internasjonalt orientert, med utstrakt samarbeid med tekniske og domeneadministrative miljøer i andre land. Norids visjon og virksomhet er forankret i et sterkt samfunnsansvar som gjenspeiler at domenenavn er en ressurs som er viktig for alle deler av samfunnet. Tjenesten er regulert av en egen forskrift med Post- og teletilsynet som tilsynsmyndighet. Norid er ikke et forvaltningsorgan, og tildeling av domener skjer etter privatrettslige regler. Historie. I 1983 ble toppdomenet.no delegert til Televerkets forskningsinstitutt. Instituttet var det naturlige valget ettersom de allerede var hovedsamarbeidspartner med ARPAnet. I 1987 ble UNINETT-prosjektet startet opp, og da ble det naturlig at de overtok dette nasjonale ansvaret, ettersom de var en teknisk kompetent og nøytral part. I 1993 ble UNINETT etablert som et ikke-kommersielt aksjeselskap, og alle kommersielle aktører ble stengt ute. Dette var for å styrke UNINETT som en nøytral aktør. I 1995 ble det første regelverket for domeneregistrering (navnepolitikken) offentliggjort. Norid hadde på den tiden et mye strengere regelverk enn for eksempel.com-domenet. Regelverket ble imidlertid myket opp i 2000 ved at man tillot registrering av generelle ord og uttrykk. I februar året etter økte det tillatte antallet domener per organisasjon til 15, og organisasjonene trengte ikke lenger dokumentere at de hadde rettigheter til navnet før de søkte. Fra 1. juli 2003 ble Norid skilt ut som eget datterselskap under UNINETT AS, UNINETT Norid AS, som er selskapets navn og form i dag. Regelverk. a) må ha tilhørighet i Norge b) må være en organisasjon. Privatpersoner kan ikke registrere domenenavn direkte under.no, men kan registrere domener under priv.no c) må sikre at domenet er teknisk operativt 2. Begrenset antall domenenavn – Hver organisasjon kan ha inntil 100 domenenavn direkte under.no. Organisasjonen kan i tillegg registrere domenenavn under geografiske domener eller kategoridomener. Privatpersoner kan registrere inntil 5 domener under priv.no 3. Selve domenenavnet – Et domenenavn må ha minst 2 og maks 63 tegn. Tillatte tegn er bokstavene a-z, 23 spesialtegn som skal dekke alle de offisielle norske skriftspråkene, sifrene 0-9 og bindestrek. 4. Beskyttede eller reserverte navn – Norid har en rekke domenenavn som er beskyttet. Eksempler på dette er ftp.no, www.no etc. Dette gjelder også noen geografiske navn. 5. Opphavsrett – Man kan ikke registrere et navn som kommer i konflikt med andre organisasjoner eller privatpersoners rettigheter. Det er søkers ansvar å sjekke dette. Norid gjør ingen forhåndskontroll av søknader, og eventuelle klager må rettes til domeneklagenemnda i ettertid. På Norids nettsider kan du lese mer om hva du bør tenke gjennom når du velger domenenavn. Regelverket for.no er basert på en forskrift fra Samferdselsdepartementet, som administreres av Post- og teletilsynet. Regelverket fastsettes av Norid basert på innspill fra ulike samfunnsinteresser. Viktige interessegrupper er representert i Norpol, som er et rådgivende organ for regelverksutvikling. Ved større spørsmål gjennomfører Norid en offentlig høring for å få et bilde av hva samfunnet ønsker. Se ekstern lenke for fullstendig regelverk for.no. Norids regelverk er stadig under vurdering. Hensikten er å forvalte.no-domenet til beste for fellesskapet. Norid har en egen e-postliste der alle kan diskutere regelverksspørsmål. Nylige endringer. Fra 6. juni 2011 kan privatpersoner søke om eget domenenavn hos Norid. Priv.no har også tidligere eksistert som et tilbud for registrering av private domenenavn, men da i regi av private, kommersielle aktører. Norid valgte å videreføre priv.no etter en offentlig høring. I juni 2007 åpnet Norid for registrering av domenenavn som bare består av tall, som 123.no. Fra februar 2004 åpnet Norid for bruk av alle tegn som inngår i de offisielle norske skriftspråkene i Norge. Dette innebar 23 nye tegn, deriblant æ, ø og å. Den 30. november 2011 åpnet Norid for at virksomheter kan registrere 100 domenenavn per org. nr. Offisielt språk. Offisielle språk er språk i et land som etter lover og forskrifter skal brukes i offisiell korrespondanse og dokumentasjon. Om et land har flere offisielle språk kan det også være regler for hvilke språk som kan, skal eller bør brukes i ulike sammenhenger. Halvparten av alle verdens land har offisielle språk. Noen land har bare ett offisielt språk, som f.eks. Albania, Frankrike (til tross for at det er flere innfødte språk) og Tyskland. Andre igjen, som f.eks. Belgia, Finland, Afghanistan, Paraguay, Bolivia, India, Sveits og Sør-Afrika har mer enn ett offisielt språk. I noen land som Irak, Italia og Spania har de ett offisielt språk for landet, men andre medoffisielle språk for enkelte viktige regioner. Noen land som USA har ingen offisielle språk, men offisielle språk i enkelte delstater. Til slutt er det de landene som ikke har et offisielt språk i det hele tatt, som Australia, Eritrea, Luxembourg, Sverige, Tuvalu og Storbritannia. Norge har tre offisielle språk, norsk, samisk og kvensk, i tillegg blindeskrift og tegnspråk. Norsk har to offisielle målformer, bokmål og nynorsk. Samisk er et administrasjonsspråk som er sidestilt med bokmål og nynorsk i de nordligste fylkene, fra Nord-Trønderlag til Finnmark og kvensk er også administrasjonsspråk, men det er kun i noen kommuner. Som en konsekvens av kolonialismen og/eller nykolonialismen i enkelte land i Afrika og på Filippinene er det offisielle og lærespråket (for eksempel engelsk eller fransk) ikke det samme som nasjonalspråket eller det mest brukte språket. I kontrast er irsk det offisielle språket i Irland som en konsekvens av nasjonalisme, et språk som bare snakkes av en minoritet i landet, mens engelsk som flertallet bruker er gitt annenrangs status. I enkelte land (som i Norge med bokmål/nynorsk-debatten) er det ofte debatt rundt de offisielle språkene og bruken av dem. 2004. 2004 (MMIV) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en torsdag. Genova og Lille ble valgt til europeiske kulturhovedsteder for 2004. Valgordning i Norge. I Norge avholdes valg annethvert år, vekselvis mellom lokalvalg og stortingsvalg/sametingsvalg, noe som gir valgperioder på 4 år. Før krigen var det lokalvalg og stortingsvalg hvert tredje år (uavhengig av hverandre) 1814–1905 – Indirekte flertallsvalg. Norge hadde fra vedtaket om grunnloven i 1814 fram til unionsoppløsningen i 1905 et valgsystem hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man så dermed at valgmennene skulle være bedre skikket til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget. Systemet med valgmenn er i dag best kjent fra USAs presidentvalg Kritikk. Systemet kom under kritikk mot slutten av 1800-tallet, dette var spesielt rettet mot bondeparagrafen som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landskommune noe som førte til at byene ble underrepresentert under den økende urbaniseringen. 1905–1919 – Direkte flertallsvalg i enmannskretser. I 1905 ble valgsystemet lagt om slik at man fikk enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Valget favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg noe som førte til at Arbeiderpartiet som fikk rundt 33 % av stemmene i 1915 bare fikk 15 % av setene i stortinget. Venstre som på starten av 1900-tallet var det største partiet ønsket ikke å endre valgsystemet da de fryktet dette ville favorisere Høyre, men med Arbeiderpartiets framvekst gikk Venstre med på å endre valgordningen i 1919. Fra 1920 – Forholdstallsvalg i flermannskretser. I 1919 ble det innført forholdstallsvalg for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn, valgkretsene ble også endret slik at de samsvarer med fylkene og det blir flere representanter fra hvert fylke og et lavt styringstillegg. I 1952 ble også bondeparagrafen opphevet slik at hver stemme fra ett fylke teller likt om det kommer fra en by eller landskommune. I dag brukes St. Laguës modifiserte metode for mandatberegning. Utjevningsmandater. Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen ble innført i 1989 for å gi de partiene som hadde flest «reststemmer» representasjon så lenge de var over sperregrensen på 4 %. Ordningen ble utvidet ved Stortingsvalget i 2005 slik at det nå er ett utjevningsmandat i hvert fylke. Stemmerett. 1814: Etter grunnloven av 1814 hadde bare enkelte stemmerett Denne ordningen førte til at bare rundt 10 % av landets befolkning hadde stemmerett. 1884: Mannlige borgere som har en inntekt på 500 kroner (på landet) og byborgere med en inntekt på 800 kroner og som betaler skatt oppnår stemmerett. 1898: Alle menn over 25 år som har bodd 5 år i landet får stemmerett. 1907: Kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år fikk stemmerett. 1913: Allmenn stemmerett for kvinner innført. 1919: Personer som gikk på forsorgen eller fattigkassa fikk ikke stemmerett før i 1919, og man kan med godt grunnlag si at dette er det reelle årstallet for allmenn stemmerett. 1923: Alder for stemmerett senket til 23 år. 1946: Alder for stemmerett senket til 21 år. 1948: Alder for valgbarhet senket fra 30 til 21 år 1967: De som har fylt 20 år valgdagen oppnår stemmerett. 1972: De som i løpet av valgåret fyller 20 år oppnår stemmerett. 1978: Alder for stemmerett senket til 18 år. Tap av stemmerett. Tap av stemmerett er gitt av. Tidligere var det en paragraf (§ 52) som omhandlet midlertidig tap. I dag er det bare ved landsforræderi, forsøk på statskupp og valgfusk som kan føre til tap av stemmerett i maksimum 10 år. Flere i landssvikoppgjøret mistet stemmeretten for en periode. Før mistet man stemmeretten dersom man Man mistet stemmeretten midlertidig dersom man Lokalvalg. Lokalvalg eller regionalvalg er valg som skjer på et lavere administrativt nivå enn nasjonalt. System, politisk myndighet som stiller og administrativt nivå varierer veldig avhengig av hvilken stat det gjelder. I føderale stater vil vanligvis lokale valg være av større betydning enn i enhetsstater der den politiske makten er mer sentralisert og dermed ligger myndigheten på det nasjonale nivået heller enn det regionale. I Norge. Lokalvalgene i Norge består egentlig av to valg. Det første valget er kommunevalget hvor man velger kommunestyrerepresentanter. Det andre valget er fylkeskommunevalget, hvor man velger representanter til fylkesstyret. Stemmerett har alle norske borgere og nordiske borgere som er folkeregistrert i Norge, og som fyller 18 år i løpet av valgåret. De samme gjelder utlendinger som har bodd i Norge minst 3 år sammenhengende. Alle norske politiske partier som er registrert som et parti kan stille valgliste i alle landets kommuner og fylkeskommuner. Det stilles imidlertid krav om innleveringsfrist, antall navn på listen og et par andre småting. Dersom man ikke har et registrert parti, kan man likevel stille en liste uavhengig politiske partier. Dette krever imidlertid et visst antall underskrifter. Tyskland. Lokalvalg i Tyskland (tysk: "Kommunalwahl") er hjemlet i landets grunnlov kalt Grundgesetz, Art. 28. Valget holdes i kretser og kommuner. Lokale folkevalgte forsamlinger blir valgt etter grunnprinsippene om alminnelige, frie, hemmelige, like og direkte valg. Valgene blir regulert av delstatenes lover. Dette innebærer at valglovene er forskjellige i ulike deler av Tyskland. Sperregrensen på 5 % som gjelder for valg til bl.a. Forbundsdagen er i enkelte områder satt lavere eller helt borte. Valgperioden er fra fire til sju år. Den nedre aldersgrense er i noen områder 16 år. Utlendinger med statsborgerskap i en EU-stat har også stemmerett i henhold til Grundgesetz, Artikkel 28. Ved kommunalvalgene kan det også forekomme andre lister, såkalte "Rathausparteien (norsk: Rådhuspartier)", som ikke er knyttet til partier representert i Forbundsdagen eller delstatsforsamlingen. Vanligvis gjelder det krav om at slike lister skal være støttet av et antall underskrifter. Stortingsvalg 1945–. Stortingsvalg 1945– er en oversikt over alle valg til det norske Stortinget etter andre verdenskrig. Slike valg avholdes hvert fjerde år, hvor det siste valget ble avholdt 14. september 2009. Neste valg vil bli avholdt i 2013. Arbeiderpartiet har vært største parti i alle stortingsvalg i etterkrigstiden, og frem til 1961 hadde partiet også rent flertall. Einar Gerhardsen var den ledende Ap-politikeren i denne perioden, og var leder i Arbeiderpartiet i 20 år og Norges statsminister i 17 år. John Lyngs regjering høsten 1963 var de borgerliges første forsøk på å danne en koalisjonsregjering, og på tross av at den kun varte kort tid banet den vei for Per Bortens regjering i 1965–1971. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen Arbeiderparti-regjeringer, med unntak av året Lars Korvalds regjering satt etter at Trygve Brattelis første regjering gikk av etter nederlaget i EF-avstemningen i 1972. Arbeiderpartiet hadde imidlertid ikke lenger flertall i Stortinget, og Trygve Brattelis andre regjering, Odvar Nordlis regjering og Gro Harlem Brundtlands første regjering var alle mindretallsregjeringer. Ved Stortingsvalget 1981 fikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet flertall, og Kåre Willochs regjering satt frem til 1986 da Fremskrittspartiet sammen med venstresiden felte Willoch. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet (med unntak av et kort mellomspill med Jan P. Syses regjering 1989–1990). Gro Harlem Brundtland (Ap) var den dominerende politiske figuren i Norge i denne perioden. Etter Stortingsvalget 1997 gikk Thorbjørn Jaglands regjering av etter det berømte 36,9-ultimatumet, og Jagland ble erstattet av Kjell Magne Bondevik (KrF). Bondeviks sentrumsregjering hadde imidlertid liten støtte i Stortinget, og i 2000 tok Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet over regjeringskontorene. Jens Stoltenbergs første regjering måtte gå etter katastrofevalget i 2001, og de neste fire årene var Bondevik tilbake med en Høyre-, KrF-, og Venstreregjering. I Stortingsvalget 2005 ble det imidlertid rød-grønt flertall, og Stoltenberg kunne igjen bli statsminister. Den rød-grønne regjeringen fikk fornyet mandat ved Stortingsvalget 2009, og har også i denne perioden et flertall bak seg på Stortinget. Stortingsvalg. Partienes oppslutning ved stortingsvalgene i perioden 1945-2009 2009. Valget fant sted mandag 14. september. Valgresultatet innebar at den sittende rødgrønne regjeringskoalisjonen (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag, noe som gjorde at Jens Stoltenbergs andre regjering kunne fortsette. Fremskrittspartiet forsatte som største parti på borgerlig side med 22,9 % av stemmene og 41 mandater. Høyre hadde en klar fremgang etter det dårlige 2005-valget, og ble tredje størst med 30 mandater. Valgets store taper ble Venstre, som med 3,9 % falt under sperregrensen og mistet åtte av ti mandater. 2005. Stortingsvalget 2005 ble avholdt den 12. september. Det var to klare regjeringsalternativer før valget: Den sittende regjeringen bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, med Kjell Magne Bondevik (KrF) som statsministerkandidat og det rød-grønne regjeringsalternativet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dette alternativet hadde Jens Stoltenberg (Ap) som sin statsministerkandidat. Arbeiderpartiet ble største parti med 32,7 % av stemmene. Rødgrønn side fikk totalt 87 mandater og dermed flertall. Dette førte til at Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av og ble erstattet av Jens Stoltenbergs andre regjering. Stoltenberg-regjeringen ble sittende i hele stortingsperioden. Største parti på borgerlig side ble Fremskrittspartiet med 22,1 % av stemmene. Lars Sponheims Venstre gjorde også et godt valg, med 5,9 % og 10 mandater. 2001. Valget ble avholdt den 10. september 2001. Det skulle vise seg å bli et katastrofevalg for Arbeiderpartiet, som gjorde sitt dårligste valg gjennom tidene med 24,3 % av stemmene og 43 mandater. Valgets klare vinner var Høyre, som var oppe på 38 mandater og igjen var landets klart nest største parti. Sosialistisk Venstreparti gjorde også et meget godt valg, og doblet oppslutningen sin til 12,5 %. Stoltenberg måtte gå av som statsminister etter valget, og Kjell Magne Bondevik (KrF) kom tilbake som statsminister for en mindretallsregjering. Kjell Magne Bondeviks andre regjering var en koalisjonsregjering mellom KrF, Høyre og Venstre, og satt i hele stortingsperioden. 1997. Valget ble avholdt 15. september 1997. Arbeiderpartiet gjorde er relativt godt valg med 35 % av stemmene, og ble største parti. Statsminister Thorbjørn Jagland hadde imidlertid gått ut før valget og sagt at han ville gå av dersom Ap ikke økte tilslutningen i forhold til forrige valg – noe som i praksis betydde at Jagland krevde 36,9 % av stemmene. Arbeiderpartiet mislyktes med å nå dette målet, noe som gjorde at Jagland gikk av. Jaglands avgang åpnet for KrFs Kjell Magne Bondevik som statsminister. KrF hadde under Bondevik og Valgerd Svarstad Hauglands ledelse gjort et godt valg og fikk 25 mandater, og hadde før valget lansert det såkalte sentrumsalternativet sammen med Senterpartiet og Venstre. Sp hadde stor tilbakegang etter det uvanlig gode valget i 1993, men da Venstre kom over sperregrensen fikk de tre partiene tilsammen 42 mandater. Dette var langt mindre enn Aps 65 mandater, men var likevel nok til at Bondevik fikk dannet en sentrumsregjering. Kjell Magne Bondeviks første regjering satt frem til 2000, da den falt på et kabinettspørsmål om rensing av gasskraftverk. Bondevik ble erstattet av Jens Stoltenberg, og Jens Stoltenbergs første regjering ble sittende ut perioden. 1993. Stortingsvalget 1993 ble avholdt 13. september 1993. Arbeiderpartiet ble det største partiet, og Ap-regjeringen fortsatte med Gro Harlem Brundtland som statsminister. I løpet av perioden gikk Brundtland av som statsminister, og ble erstattet av Thorbjørn Jagland. Thorbjørn Jaglands regjering satt fra 25. oktober 1996 og ut perioden. EU-spørsmålet hadde dominert stort i valgkampen. Mange nei-velgere hadde gått til Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet, som med 32 mandater gikk forbi Høyre og ble Norges nest største parti. Fremskrittspartiet fikk 10 mandater i valget, men våren 1994 brøt først Oscar Hillgaar og senere tre representanter til med stortingsgruppen etter «Dolkesjø»-landsmøtet. Etter to stortingsperioder uten representasjon kom Venstre inn på Stortinget igjen med Lars Sponheim fra Hordaland. 1993-valget førte også med seg at partiet Rød Valgallianse fikk sitt første (og siste) stortingsmandat med Erling Folkvord fra Oslo. 1989. Stortingsvalget 1989 ble avholdt den 11. september, og var det første valget med utjevningsmandater. Antallet stortingsrepresentanter gikk dermed opp fra 157 til 165. Valget førte til borgerlig flertall, og Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble dermed erstattet av Jan P. Syses regjering. Syse-regjeringen ble imidlertid kortvarig, da Senterpartiet trakk seg høsten 1990 som en følge av uenighet om EU-politikken. Brundtland kom da tilbake i posisjon, og Gro Harlem Brundtlands tredje regjering satt fra 3. noveber 1990 og ut perioden. Valgets store vinner ble Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet, som gikk frem fra 2 til 22 mandater. Også Erik Solheims SV gjorde det bra, med en fremgang på 11 mandater. Listen Framtid for Finnmark (populært kalt «Aune-lista» etter førstekandidat Anders Aune) kom også inn med ett mandat etter å ha fått 21,5 % av stemmene i Finnmark. 1985. Stortingsvalget 1985 ble avholdt 9. september 1985. Valget gjorde at Kåre Willochs Høyre-, KrF-, og Sp-koalisjon fortsatte. Kåre Willochs regjering hadde imidlertid mistet flertallet i Stortinget, og Carl I. Hagens Frp med sine to mandater var nå kommet på vippen. Våren 1986 ble regjeringen felt av Arbeiderpartiet, SV og Frp på et kabinettspørsmål om å øke bensinavgiften. Dette førte til at Gro Harlem Brundtland kom tilbake i statsministerstolen, og Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble sittende ut perioden. 1981. Stortingsvalget 1981 blei avholdt den 14. september. På grunn av feil ved gjennomføringen av valget 14. september ble det imidlertid holdt omvalg i Buskerud og Troms den 7. desember. Valgkampen hadde blitt dominert av kampen mellom statsminister Gro Harlem Brundtland og Høyres Kåre Willoch. I det som senere ble kalt «Høyrebølgen» vant Høyre og de andre borgerlige partiene flertall i Stortinget, og Gro Harlem Brundtlands første regjering ble erstattet av Kåre Willochs regjering. Willoch-regjeringen var opprinnelig en ren Høyreregjering, men ble sommeren 1983 utvidet til også å omfatte Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Willoch-regjeringen ble sittende hele perioden. Fremskrittspartiet kom igjen tilbake på Stortinget etter å ha falt ut i forrige periode, og fikk med 4,5 % av stemmene fire mandater. 1977. Stortingsvalget 1977 ble avholdt den 12. september. Valget ble svært tett, og utover valgnatten svingte resultatet fra time til time. Det så lenge ut til at de borgerlige skulle få flertall, men fintellingen i Nordland gjorde at Hanna Kvanmo (SV) tok et mandat fra Høyre. Dette sikret et knapt flertall for venstresiden i stortinget, og Odvar Nordlis regjering kunne fortsette. I februar 1981 ble Nordli erstattet som statsminister av Gro Harlem Brundtland, og Gro Harlem Brundtlands første regjering satt ut perioden. Arbeiderpartiet ble Stortingets største parti med 42,3 % av stemmene og 76 mandater. Høyre ble nest størst, med 24,5 % og 41 mandater. Taperne ble Fremskrittspartiet, som falt ut av Stortinget, og Sosialistisk Venstreparti, som gikk ned fra 16 mandater i 1973 (da som Sosialistisk Valgforbund) til to i 1977. 1973. Valget i 1973 ble avholdt søndag 9. og mandag 10. september. Stortinget var blitt utvidet til 155 representanter før valget, og av de fem nye plassene gikk to til Oslo og tre til Akershus. Arbeiderpartiet ble landets største parti med 35,3 % av stemmene og 62 mandater. Valgresultatet ble likevel en skuffelse i forhold til fire år før, og partiet mistet 12 mandater. Nykommeren Sosialistisk Valgforbund gjorde et brakvalg med 16 mandater, og tok mange stemmer fra venstresiden i Ap. Venstre var blitt splittet i forbindelse med EF-kampen året i forveien, og mistet 11 av 13 mandater. Utbryterne i Det Nye Folkepartiet fikk imidlertid bare ett mandat i Ole Myrvoll fra Hordaland. Valget førte til regjeringsskifte, og Trygve Brattelis andre regjering tok over etter Lars Korvalds regjering. Bratteli ledet en ren Ap-mindretallsregjering, som satt frem til januar 1976 da partikollega Odvar Nordli overtok som statsminister. Odvar Nordlis regjering ble sittende ut perioden. Valget i 1973 førte også med seg et nytt partis inntog i norsk politikk, da protestpartiet Anders Langes Parti (det senere Fremskrittspartiet) fikk fire mandater. Partiet sprakk imidlertid allerede ved partileder Anders Langes bortgang i 1974, da Carl I. Hagen gikk ut av stortingsgruppen og stiftet Reformpartiet. 1969. Valget ble avholdt 7. og 8. september 1969. Stemmerettsalderen hadde i 1967 blitt redusert til 20 år, valget ble svært jevnt mellom blokkene; med 74 mandater til Arbeiderpartiet og 76 mandater til de borgerlige. For å unngå en mulig mandatlikhet ble Stortinget i forkant av valget i 1973 utvidet med fem mandater. Per Bortens regjering (bestående av Sp, Høyre, Venstre og KrF) fortsatte etter valget. Uenigheter omkring EF-spørsmålet gjorde imidlertid at regjeringen gikk i oppløsning, med den såkalte Lekkasjesaken som tungen på vektskålen. Bortens avgang gav Arbeiderpartiet muligheten til igjen å danne regjering. Trygve Bratteli dannet en ren Ap-mindretallsregjering, og Trygve Brattelis første regjering satt frem til 1972 da den gikk av etter å ha tapt folkeavstemningen om EF-medlemskap. Bratteli ble erstattet av Lars Korvald (KrF), som ledet en koalisjonsregjering bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. 1965. Valget ble avholdt 13. september 1965. Dette valget markerte slutten på Gerhardsen-epoken i norsk etterkrigspolitikk, og førte med seg et borgerlig flertall. Einar Gerhardsens fjerde regjering gikk av etter valget, og ble erstattet av Per Bortens regjering. Dette var en borgerlig koalisjonsregjering bestående av Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, ledet av Per Borten (Sp). Regjeringen ble sittende hele perioden, på tross av av sterke, indre motsetninger i EF-spørsmålet. Arbeiderpartiet hadde tapt sitt første valg siden andre verdenskrig. Våren 1965 var Trygve Bratteli blitt ny Ap-leder, med Reiulf Steen som nestleder. Bratteli fikk den vanskelige oppgaven med å lede partiet i opposisjon for første gang på 30 år, og som Aps parlamentariske leder la han stor vekt på å stå for en politikk som partiet kunne bygge videre på når de engang kom tilbake i regjeringsposisjon. Valgnederlaget førte også med seg en omfattende debatt innad i partiet om den videre politiske linjen. 1961. Valget ble avholdt den 11. september 1961. Arbeiderpartiet var med 68 mandater fortsatt Norges største parti med klar margin, men da Finn Gustavsens Sosialistisk Folkeparti hadde fått inn to mandater mistet Ap det rene flertallet de hadde hatt helt siden andre verdenskrigs slutt. Einar Gerhardsens tredje regjering fortsatte etter valget. Denne ble imidlertid felt av de borgerlige og SF i august 1963 på grunn av Kings Bay-saken. Ny statsminister ble John Lyng (H). John Lyngs regjering var en koalisjonsregjering med Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og ble bare sittende få uker. Sosialistisk side fremmet mistillitsforslag allerede den 25. september, noe som gjorde at Gerhardsen kom tilbake med sin fjerde regjering. Regjeringen Lyng ble imidlertid en viktig symbolsk seier for de borgerlige, som viste at de kunne danne et troverdig regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet. 1957. Stortingsvalget 1957 ble avholdt 7. oktober. Valget kom få dager etter kong Haakon VIIs bortgang den 21. september, noe som selvsagt kom til å prege innspurten i valgkampen. Valget ble en klar seier for Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet. Med 48,3 % av stemmene og 78 mandater fikk partiet rent flertall og gjorde sitt beste valg gjennom historien. Valgresultatet gjorde at Einar Gerhardsens tredje regjering kunne fortsette igjennom hele stortingsperioden. På borgerlig side var det kun mindre endringer i mandatfordelingen, og Høyre var fortsatt største opposisjonsparti. På venstresiden mistet NKP to av tre stortingsmandater, og kun Emil Løvlien ble igjen i stortingsgruppen. 1953. Valget ble avholdt 12. oktober 1953. Valgordningen hadde siden sist blitt relativt kraftig endret. Bondeparagrafen ble opphevet og valgkretsene ble endret fra by- og landkretser til fylkeskretser. Mandatfordelingen ble også endret fra D'Hondts til St. Laguës metode med 1,4 som første delingstall, noe som gav en bedre proporsjonalitet enn tidligere. Arbeiderpartiet fikk en svak økning i oppslutningen, men mistet likevel åtte mandater på grunn av den nye valgordningen. 77 av 150 mandater var likevel nok til å beholde flertallet i Stortinget, og Oscar Torps regjering fortsatte etter valget. Partiformann Einar Gerhardsen var imidlertid etterhvert lysten på å få tilbake stillingen som statsminister, og i januar 1955 gikk en svekket Torp av. Gerhardsen overtok med sin tredje regjering, og kom til å sitte ut perioden. Venstre fikk i 1953 for første gang under 10 % av stemmene, og tapte seks av 21 mandater. NKP kom også inn igjen etter å ha falt ut i 1949, og fikk tre mandater. 1949. Valget ble avholdt 10. oktober 1949. Siden sist valg hadde stemmerettsalderen blitt nedsatt til 21 år og muligheten til listesamarbeid hadde blitt fjernet. Dette førte til at de borgerlige partiene satte opp felleslister i flere fylker. Valget var det siste som benyttet D'Hondts metode, en metode som sterkt favoriserte de større partiene. Valgkampen var preget av de storpolitiske situasjonen i Europa, deriblant den kommunistiske maktovertagelsen i Tsjekkoslovakia og Sovjetunionens aktive utenrikspolitikk. Under Kråkerøy-talen året før hadde statsminister Einar Gerhardsen gått knallhardt ut mot Norges Kommunistiske Parti (NKP) og befestet Arbeiderpartiets vestorienterte linje. Arbeiderpartiet gikk frem under valget og beholdt det rene flertallet sitt, mens NKP ble mer enn halvert i antall stemmer og mistet hele stortingsgruppen. Valgresultatet gjorde at Einar Gerhardsens andre regjering fortsatte. I 1951 trakk Gerhardsen seg noe overraskende fra statsministerposten, og ble erstattet av partifellen Oscar Torp. Oscar Torps regjering, også dette en ren Arbeiderpartiregjering, ble sittende perioden ut. 1945. Stortingsvalget 1945 ble avholdt 8. oktober 1945 og var det første valget etter krigen. Stortinget fikk store utskiftninger, med flere av partiene fra mellomkrigstiden mistet representasjonen, mens andre partier som Norges Kommunistiske Parti og Kristelig Folkeparti etablerte seg som landsdekkende partier ved dette valget. Arbeiderpartiet hadde tidligere på året distansert seg fra førkrigsregjeringen til Johan Nygaardsvold og tidligere partiformann Oscar Torp, og kjørt frem Einar Gerhardsen som ny partitopp. Gerhardsen hadde ledet en samlingsregjering siden juni, og fikk nå rent flertall i Stortinget med 76 av 150 mandater. Dette gjorde at den gamle regjeringen ble erstattet av Einar Gerhardsens andre regjering, en ren Arbeiderpartiregjering. Regjeringen la imidlertid det såkalte Fellesprogrammet til grunn for arbeidet sitt, da Gerhardsen så behovet for politisk ro og konsensus i gjenoppbygningen av landet etter krigen. Høyre gjorde et svakt valg, fikk med 17 % sitt til da dårligste valgresultat. Bondepartiet gikk også på en stor smell, mye på grunn av de tidligere Bondeparti-toppene Jens Hundseid og Vidkun Quislings landssvik under krigen. George Orwell. 220px Eric Arthur Blair (født 25. juni 1903, død 21. januar 1950), mest kjent under pseudonymet George Orwell, var en engelsk forfatter best kjent for sine allegoriske politiske romaner "Kamerat Napoleon" (orig. tittel: "Animal Farm") og "1984". Tidlig liv. Blair ble født i Motihari, Bengal (moderne Bihar), i India. Da det var en del av det britiske imperiet under Raj. Blairs far, Richard Walmesley Blair, arbeidet for opiumdepartementet av the Civil Service. Hans mor, Ida Mabel Blair ("née "Limouzin), brakte ham til England ett år gammel. Han så ikke faren igjen før 1907, da Richard besøkte England i tre måneder før han dro igjen. Eric hadde en eldre søster, Marjorie, og en yngre søster Avril. Han kom senere til å beskrive sin families bakgrunn som "lower-upper-middle class". Utdanning. Fem år gammel ble Eric Blair sendt til en liten anglikansk menighetsførskole i Henley-on-Thames, som hans søster hadde gått på før ham. Han skrev aldri noe om minnene derfra, men han må ha gitt lærerne ett godt inntrykk, for to år senere ble han anbefalt til rektoren for en av de mest suksessrike «preparatory schools» i England på den tiden: St. Cyprian's School, i Eastbourne, Sussex. Eric Blair gikk på St. Cyprians med et stipend (scholarship) som lot hans foreldre betale bare det halve av de vanlige skolepengene. Mange år senere ville han minnes sin tid ved St Cyprians med bitende forakt i essayet «Such, Such Were the Joys». Men under sin tid ved St Cyprians klarte Blair å opptjene stipend til både Wellington og Eton. Etter et år ved Wellington, flyttet Blair til Eton, hvor han var en King's Scholar fra 1917 til 1921. Senere i livet skrev han at han hadde vært "relativt lykkelig" ved Eton, som lot sine studenter ha en stor grad av uavhengighet, men også at han sluttet å utføre seriøst arbeide etter at han kom dit. Rapporter om hans akademiske arbeide ved Eton varierer; noen hevder at han var en dårlig student, mens andre hevder det motsatte. Han var åpenbart dårlig likt av noen av sine lærere, som mislikte hva de anså som respektløshet overfor deres autoritet. Under sin tid ved skolen knyttet Blair vennskapsbånd til et antall fremtidige britiske intellektuelle som Cyril Connolly, den fremtidige redaktøren for "Horizon" magazine, hvor mange av Orwell's mest berømte essayer ble publisert. Innflytelse. Orwell var den som innførte begrepet "den kalde krigen". Han brukte første gang uttrykket i en artikkel i det sosialistiske tidsskriftet "Tribune" i oktober 1945. De mest kjente og leste bøkene hans som fortsatt regnes for aktuelle er dystopien "1984" og den litt mere lettleste allegorien "Animal Farm" (på norsk: Kamerat Napoleon, Pax forlag.) I "Animal Farm" kan dyrene snakke, og blir enige om å avsette eieren, som ikke fungerte særlig godt, og ordne opp selv. Etter en kaotisk periode, av anarki, får galten Napoleon etterhvert bestemme, med en del villige assistenter. Regimet blir etterhvert strammere, og den gamle eieren blir til slutt vurdert som det minste av tilværelsens onder. Romanen "1984" ble utgitt trettifem år tidligere (1949), og trakk fram alle vonde sider ved tidens flere revolusjonære tankemønstre. Handlingen er lagt til en verden der alt og alle blir overvåket og styrt via toveis TV, som kontrolleres fra sentrale ministerier, hvor hovedpersonen arbeider i Sannhetsministeriet. Hans jobb er å revidere arkivene slik at historien blir justert til det som er riktig «i dag». Utenrikstjenesten utføres av Vennskapsministeriet. Det fører alltid krig, eller forbereder en krig, slik at vennskapsbildet stadig skifter, og sannheten må justeres slik at man «alltid har vært i krig med» - «eller alltid har vært venner med». Personer som er falt i unåde fjernes og har aldri eksistert. Et annet viktig prosjekt er utarbeidelsen av «nytale», et språk som skulle gjøre det umulig å tenke avvikende tanker. Kjærlighetsministeriet passet på helse og sosial adferd, inklusive fjerning av avvik. Sex var ikke bare reservert barneproduksjon, og bare det, men det var forbudt å føle noe annet enn en viss oppstemthet over å ha utført en plikt ved det. Orwell innførte og definerte med romanen 1984 flere konsept og faste uttrykk som er blitt stående i ettertid som milepæler i analysen av totalitære regimer og propaganda og propagandaens vesen generelt. Ett av dem var «Newspeak» (nytale), konseptet gikk ut på at i et effektivt propagandasystem ville løgnen være så altoverskyggende at mennesker ville bli tvunget til å akseptere den totale forvrengning av sannhet, krig betød fred, fred betød krig. "We have "always" been at war with Oceania/Eurasia" sier Big Brothers propaganda. Han innførte – og forkastet – selvkritikk for åpen scene. Den forutsatte at folk hadde kunnskap som allerede var fjernet. Hjernevask på tomannshånd og med andre midler ble stående, og var så effektiv at boken slutter med å la hovedpersonen se fram til nakkeskuddet i en korridor som vil gjøre slutt på hans etterhvert lange rekke av feiltakelser om seg selv og plassen i tilværelsen. 25. november. 25. november er den 329. dagen i året og den 330. i skuddår. Det er 36 dager igjen av året. Navnedag. Katarina, Katrine, Kari Navnedagen er etter Katarina av Alexandria som ble lagt på hjul og steile og halshogd i år 304, en av de fire hovedjomfruer, filosofers og læreres skytshelgen, i Norge feiret som Karimesse. Mai. Mai er årets femte måned og har 31 dager. Måneden er trolig oppkalt etter guden Maius, eller etter gudinnen Maia. Juni. Juni er årets sjette måned og har 30 dager. Oppkalt etter den romerske gudinnen Juno, gudenes dronning og ekteskapets gudinne. Varmerekord: 35,6 grader, den 20. juni 1970 på Nesbyen. Nedbørsrekord 165,5 mm Lurøy Nordland Juli. Juli er årets sjuende måned og har 31 dager. Oppkalt etter Julius Cæsar, som reformerte den romerske kalenderen og innførte den julianske kalenderen i år 46 f.Kr. Forut for denne reformen het måneden Quintilis og var årets femte måned. Cæsar gav måneden navn etter seg selv fordi solen var på sitt varmeste på denne tiden av året og han selv ble født i denne måneden. August. August er årets åttende måned og har 31 dager. Den er oppkalt etter keiser Augustus og er den sjette måned i den opprinnelige romerske kalender. Måneden het Sextilis før Augustus sin tid. En vanlig misoppfattelse, som sannsynligvis stammer fra astronomen Sacrobosco, er at Augustus økte antall dager i august til 31 for å tilfredsstille sitt eget selvbilde, fordi han nektet å godta en måned som var kortere enn juli, som hadde fått navn etter Julius Cæsar. September. September er årets niende måned og har 30 dager. I den romerske kalenderen var september den syvende måneden og fikk navn etter latin "septem", som betyr sju. Slik juli ble oppkalt etter Julius Cæsar og august etter keiser Augustus, oppkalte keiser Caligula i år 37 september måned etter sin far Germanicus, en yngre bror av keiser Tiberius. Kulderekord: -16,5, Dividalen i Troms. Varmerekord: 28,5, Meråker. Nedbørsrekord: 178,5 mm, Eide på Nordmøre. Oktober. Oktober er årets tiende måned og har 31 dager. Årets fire siste måneder har fått navn på samme måte: etter dens plassering i den opprinnelig romerske kalenderen. Latinske octo betyr åtte. På gammelnorsk ’sædemåned’ for såing av vinterrug, også kalt ’slaktemåned’. Første hverdag i oktober trer Stortinget sammen. Norge: Kulderekord –34,7 Sihcajavri sør for Kautokeino. Varmerekord: 25,7 Flekkefjord. Nedbørsrekord 184,6mm Takle, Brekke i Sogn November. November er årets ellevte måned og har 30 dager. Av latinske novem som betyr ni; november var romernes niende måned. Gammelt norsk navn på november var 'Slaktemåned', eller Gormåned (gór betød innvoller etter slakt). Kulderekord –41,8 grader, Karasjok. Varmerekord 18,5 grader, Sunndalsøra. Nedbørsrekord: 229,6 mm, Indre Matre Hordaland, den 26.11.1945 det var Norgesrekord for ett døgns nedbør Black Friday er en årlig begivenhet i USA og Canada som finner sted dagen etter Thanksgiving, og tradisjonelt er begynnelsen på sesongen for julehandel. Fordi Thanksgiving alltid faller på den fjerde torsdagen i november i USA, forekommer dagen etter mellom 23. og 29. november. Desember. Desember er årets tolvte måned og har 31 dager. Av latinske decem som betyr ti, siden den romerske kalenderen hadde bare ti måneder, og dette var den siste. Høytider i desember. I desember feirer man vanligvis jul, hvor tida fram til den 24. er adventstid, 24. selve julaften, 25. og 26. første juledag og andre juledag, samt at tida mellom 24. og 31., nyttårsaften, kalles romjul. På overgangen mellom 31. desember og 1. januar er det veldig vanlig med nyttårsfeiring, hvor raketter har en lang tradisjon over store deler av verden. Kulderekord: -51,3 grader i Karasjok. Varmerekord: +18,3 grader på Sunndalsøra. Nedbørsrekord: 218,4 mm i Indre Matre Leipzig. Leipzig er en by i Sachsen i Tyskland. Leipzig er med et innbyggertall på over en halv million Sachsens største by. Leipzig er framfor alt kjent som en by for store varemesser, men også som en gammel kulturby og universitetsby. Byen er et sentrum for tysk forlagsvirksomhet. Beliggenhet. Leipzig ligger midt i det lavlandsområdet som kalles Leipziger Tieflandsbucht, som igjen er en del av det nordtyske lavlandet. Østover og sørover fra Leipzig stiger landet mot mer høytliggende deler av Sachsen. Gjennom Leipzig renner elva Weiße Elster, som innafor byens grenser mottar sideelvene Pleiße og Parthe. I Leipzig deler Elster seg i to løp, som renner sammen igjen ved Halle. Leipzigs høgeste punkt er Monarchenhügel på 159 moh. Natur og miljø. På elvesletta langs Elster finner en enda i dag et sammenhengende lauvskogsbelte, som lokalt kalles Leipziger Auwald. Mye av denne skogen er bevart også i sentrale deler av Leipzig, sjøl om det i løpet av siste halvdel av 1900-tallet har foregått virksomhet som både har redusert utbredelsen og forstyrra den økologiske balansen. Fra 1930-åra begynte en å bryte brunkull i dagbrudd rundt Leipzig, og i løpet av DDR-tida økte utvinningstakten. På den måten ble store områder totalt omskapt, og en del av elveskogen ble også fjerna, samtidig som alle dagbruddene førte til en lavere grunnvannsstand. Det ble også satt i gang store flomforebyggende arbeider, som bygging av demninger og flomverk, slik at elveskogen ikke lenger fungerte som naturlig oversvømmingsområde. På 1950-tallet var de gamle møllekanalene som var blitt anlagt i middelalderen for å gi vann til byens møller så tilgrisa av avrenning fra kullverkene at mange av dem ble lagt i rør eller fylt igjen, og Leipzig mista dermed mye av sitt særpreg som elveby. Nesten alt resterende åpent vann i Leipzig og omegn var biologisk dødt på grunn av giftige utslipp. Siden 1990 har det foregått en etappevis gjenåpning av gjenfylte vannløp. I tillegg til vannforurensninga førte brunkullforbrenninga i kraftverkene, industrien og i hjemmene til en uhørt grad av luftforurensning og sur nedbør som bl.a. tærte på byens eldre bygninger; særlig var byggverk og utsmykning av sandstein utsatt. På 1970- og 80-tallet gjaldt Leipzig for å være en av de verst forurensa storbyene i Europa, og falsk krupp var en utbredt barnesjukdom. Etter Tysklands gjenforening førte en nedlegging av den mest forelda industrien og en modernisering av kraftverkene og boligoppvarminga til en rask bedring av luft- og vannkvaliteten. I dag regnes Leipzig takket være sine elveskoger, sine kolonihager og et stort antall eldre og nyanlagte parker som en av de grønneste byene i Tyskland. Sju prosent av byen er skog, øvrig grønnstruktur utgjør omtrent halvparten av arealet. På 1990-tallet ble brunkullutvinninga stansa, og et stort arbeid med å reparere tidligere dagbrudd tok til. Flere steder er dagbrudd omskapt til kunstige dammer og sjøer, for eksempel ved Cospuden, som er blitt et populært rekreasjonsområde for byens befolkning, markedsført som «Leipziger Neuseenland». Bydeler. Leipzig er delt i 10 administrative bydeler («Stadtbezirke»), som igjen er delt i 84 mindre, administrative deler («Ortsteile»). Dagens administrative inndeling stammer fra 1992, og Stadtbezirke og Ortsteile må ikke forveksles med de historiske bydelene («Stadtteile»), som er tidligere sjølstendige kommuner som i historias løp er blitt innlemma i byen. Historie. Leipzig på 1700-tallet. Nikolaikirken til høyre, Hansahaus til venstre I året 1015 ble en borg oppført der de viktige handelsrutene Via Regia og Via Imperii krysset hverandre, «der lindetrærne står». I ly av denne borgen oppsto en bosetning av kjøpmenn og handverkere, som i 1165 ble gitt byrettigheter av markgreve Otto av Meissen. Byen fikk navnet Libzi etter lindene (sorbisk: "lipa", «lind»). Byen vokste raskt takket være sin gunstige beliggenhet i forhold til handelsveger og til sølvforekomstene i Erzgebirge, og alt i 1409 fikk den eget universitet, etter Heidelberg det eldste i Tyskland. I 1497 fikk byen rang av riksmessestad. Under reformasjonen var Leipzig i begivenhetenes sentrum; det var på Pleißenburg at Martin Luther i 1519 møtte sin motstander Johannes Eck i den såkalte Leipzigdisputasen. Reformasjonen ble endelig innført i Leipzig først i 1539. Under den schmalkaldiske krigen og trettiårskrigen var Leipzig flere ganger under beleiring, og endog inntatt og plyndra. Både i 1631, 1632 og 1642 ble store slag utkjempa så å si utenfor Leipzigs porter; det første og siste ved Breitenfeld, det andre ved Lützen. 1600-tallet var til overmål også ei tid da kolera og pest herja i byen. Byen kom imidlertid snart til velstand etter prøvelsene på 1600-tallet, og på 1700-tallet utfolda forlagsvirksomhet, musikkliv, teater og forskning seg. Leipzig fikk gatebelysning alt i 1701, og vant seg ry som «Lille Paris». Sjuårskrigen la på nytt tunge byrder på byens borgere, og byen måtte for ei tid se seg okkupert av Preussen. Under napoleonskrigene ble et av de mest avgjørende slagene utkjempet nær byen, det som er blitt hetende folkeslaget ved Leipzig. Leipzig kom tidlig med i den tyske industrielle revolusjonen; i 1839 åpna den første tyske jernbanen av noen lengde mellom Dresden og Leipzig, og Leipzig framstod etter hvert som det viktigste trafikknutepunktet i Midt-Tyskland. Som en følge dels av industrialisering, dels av byutvidelser, utvikla Leipzig seg i løpet av andre halvdel av 1800-tallet til en storby, og i 1871 passerte innbyggertallet 100 000. Etter Tysklands samling ble Leipzig i 1888 gjort til sete for Tysklands høyesterett. Særlig fra 1890 gjennomgikk Leipzig en rivende utvikling, og i 1933 nådde byen sitt høyeste innbyggertall noensinne – nær trekvart million. Under andre verdenskrig ødela allierte bomber mye av bysentrum, til byen den 18. april 1945 ble inntatt av amerikanske tropper. Under Jaltakonferansen ble området rundt Leipzig overført til den sovjetiske besettelsessonen. Sjøl om Leipzig var Øst-Tysklands nest største by, og ble gjort til en av tre distriktshovedsteder i Sachsen, førte DDR-tida byen inn i en periode med kontinuerlig tilbakegang i folketall. Befolkninga i Leipzig spilte en avgjørende rolle under de folkelige protestene som skulle ende med DDRs oppløsning. I løpet av 1989 utvikla den såkalte mandagsbønnen i Nikolaikirka seg til større og større mandagsdemonstrasjoner, som på det meste telte 70 000 mennesker. I 1996 ble Leipzigs nye messeområde, som er Europas mest moderne utstillings- og kongressentrum, høytidelig åpna. Leipzig har i dag gjenvunnet sin rolle som viktig messe-, medie- og universitetsby Næringsliv. Før krigen lå tyngdepunktet i Leipzigs næringsliv innen grafisk industri, støperier og tekstilindustri – foruten rollen byen hadde som messearrangør. I DDR-perioden skjedde en sterk satsing på brunkullutvinning med tilhørende energiproduksjon og tungindustri. Leipzig ble også et tyngdepunkt i Øst-Tyskland for bygging av anleggsmaskiner og for radio- og fjernsynsteknikk. Etter Tysklands gjenforening brøt nær sagt all industriproduksjon sammen. Bare et fåtall bedrifter overlevde privatisering. I åra etterpå har byen fått en del større nyetableringer, blant annet ved Siemens, Porsche og BMW. Energisektoren er etter en total omstrukturering igjen etablert med selskapet Verbundnetz Gas, som er det største energiselskapet i det østlige Tyskland. Leipzig er fortsatt av betydning innen medieindustrien, for eksempel ligger Tysklands største filmselskap Kinowelt her. Det bør også nevnes at Leipzig regnes som Tysklands fjerde største bank- og finanssentrum – etter Frankfurt am Main, München og Stuttgart. Leipzig forsvarer sin århundrelange rolle som handelsknutepunkt med etableringa av store postordre- og fraktselskap som Amazon og DHL i 2006 og 2008. Det nye messeområdet i Leipzig Kulinariske spesialiteter. Leipzig har flere lokale spesialiteter å by på, for eksempel Leipziger Allerlei, Leipziger Lerche og Gose. Leipziger Allerlei er en grønnsaksrett som serveres med ferskvannskreps, krepsesmør og små hvetebrød. Leipziglerker ble på 1700- og 1800-tallet tilberedt av småfugl og servert som fylte posteier. Etter at fangstforbud for sangfugler ble innført i 1876, utvikla oppfinnsomme bakere en mørdeigskake med marsipanfyll som av utseende kunne minne om originale lerker. Gose er et overgjæra øl som opprinnelig stammer fra Goslar. Personligheter. Leipzig har mange store sønner og døtre, som for eksempel filosofen Gottfried Wilhelm Leibniz, komponisten Richard Wagner eller politikeren Karl Liebknecht. Tallrike ikke mindre berømte personligheter har tilbrakt deler av livet i Leipzig, som Johann Wolfgang von Goethe, som komponistene Johann Sebastian Bach, Robert Schumann, Gustav Mahler og Felix Mendelssohn Bartholdy, fysikeren Werner Heisenberg og bilfabrikanten August Horch. Tom og Bill Kaulitz fra rockebandet Tokio Hotel kommer også fra Leipzig. 24. november. 24. november er den 328. dagen i året og den 329. i skuddår. Det er 37 dager igjen av året. 23. november. 23. november er den 327. dagen i året og den 328. i skuddår. Det er 38 dager igjen av året. Dagen ble fra gammelt av kalt båtsok, navnet kom av at fjordene begynte å fryse til, slik at det var på tide å berge båtene på land. Navnedag. Navnedagen er etter den gamle Klementsmesse til minne om pave Klemens I som ble druknet i Svartehavet ca år 100,kjent for sitt brev til menigheten i Korint 21. november. 21. november er den 325. dagen i året og den 326. i skuddår. Det er 40 dager igjen av året. 20. november. 20. november er den 324. dagen i året og den 325. i skuddår. Det er 41 dager igjen av året. Navnedag. Halvdan, Helle 19. november. 19. november er den 323. dagen i året og den 324. i skuddår. Det er 42 dager igjen av året. Navnedag. Elisabet, Lisbeth, Isabel Navnedagen er etter den hellige Elisabeth av Ungarn, hennes dødsdag i 1231 var 17. november men feires også den 19., dagen da hun ble begravet. Hun ble bare 24 år gammel, men ble saligkåret allerede to år etter 17. november. 17. november er den 321. dagen i året og den 322. i skuddår ifølge den gregorianske kalenderen. Det er 44 dager igjen av året. Navnedag. Hugo, Hodne, Hauk. Navnedagen er etter den hellige Hugo av Lincoln, engelsk biskop som bygde katedralen i byen og var ivirig forsvarer av jødenes rett til å bo i landet, han døde i år 1200. 15. november. 15. november er den 319. dagen i året og den 320. i skuddår. Det er 46 dager igjen av året. Gammel overtro sa at det var dumt for en jomfru å sitte mellom to brødre idag, da blir hun ikke gift på sju år 13. november. 13. november er den 317. dagen i året og den 318. i skuddår. Det er 48 dager igjen av året. 12. november. 12. november er den 316. dagen i året og den 317. i skuddår. Det er 49 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter biskop Torkjell (Thorkild), biskop i Oslo, død 1248 11. november. 11. november er den 315. dagen i året og den 316. i skuddår. Det er 50 dager igjen av året. Navnedag. Morten, Martin, Martine. Navnedagen er etter den hellige Martin av Tours, tiggernes og Frankrikes skytshelgen, (Helligdag i Frankrike og Belgia). I Norge feiret man Mortensmesse og spiste gås, da Martin angivelig gjemte seg i gåseflokken for å slippe å bli biskop. 10. november. 10. november er den 314. dagen i året og den 315. i skuddår. Det er 51 dager igjen av året. Merkedager. Verdens vitenskapsdag for fred og utvikling 9. november. 9. november er den 313. dagen i året (den 314. i skuddår). Det er 52 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er ettert den romerske soldaten Teodor som ble martyr under forfølgelsen i år 306 Referanser. 09. november 8. november. 8. november er den 312. dagen i året og den 313. i skuddår. Det er 53 dager igjen av året. Dødsfall. 08. november 7. november. 7. november er den 311. dagen i året og den 312. i skuddår. Det er 54 dager igjen av året. Dødsfall. 07. november 6. november. 6. november er den 310. dagen i året og den 311. i skuddår. Det er 55 dager igjen av året. Navnedag. Leonard, Lennart – Navnedagen er etter den Hellige Leonardus av Limoges, som reddet dronningens liv, han døde i 560 Helligdager. 06. november 5. november. 5. november er den 309. dagen i året og den 310. i skuddår. Det er 56 dager igjen av året. Navnedag. Egil, Egon Dødsfall. 05. november 4. november. 4. november er den 308. dagen i året og den 309. i skuddår. Det er 57 dager igjen av året. Navnedag. Otto, Ottar Dødsfall. 04. november 3. november. 3. november er den 307. dagen i året og den 308. i skuddår. Det er 58 dager igjen av året. Merkedager. 03. november 2. november. 2. november er den 306. dagen i året og den 307. i skuddår. Det er 59 dager igjen av året. Helligdager. 02. november 3. januar. 3. januar er den tredje dagen i året. Det er 362 dager igjen av året (363 i skuddår). Dødsfall. 03. januar 4. januar. 4. januar er den fjerde dagen i året. Det er 361 dager igjen av året (362 i skuddår). Helligdager. 04. januar 5. januar. 5. januar er den femte dagen i året. Det er 360 dager igjen av året (361 i skuddår). Helligdager. Helligtrekongers-aften, se Helligtrekongersdag. Idag skulle det ikke arbeides, bare støpes helligtrekongers-lys 05. januar 6. januar. 6. januar er den sjette dagen i året. Det er 359 dager igjen av året (360 i skuddår). Helligdager. Dagen kalles også Trettende dag jul eller Helligtrekongersdag. I liturgien i den dansk-norske kirke før 1814 kalles også dagen for "Festum Epiphani". Juledag i den ortodokse kirke 06. januar 7. januar. 7. januar er den syvende dagen i året. Det er 358 dager igjen av året (359 i skuddår). Helligdager. Ortodokse kirkesamfunn som følger den julianske kalender feirer jul denne dagen. Eldbjørgdagen (ildbergingsdag fordi sola snudde, og ilden ikke skulle gjøre skade – bjørnen ’snudde seg i hiet’ denne dagen) Minnedag for Knud Lavard, dansk hertug drept 1131 i Harildstad Skov Sjælland der en kilde sprang frem 07. januar 8. januar. 8. januar er den åttende dagen i året. Det er 357 dager igjen av året (358 i skuddår). Navnedag. Torfinn og Turid, tidligere navnedag: Erhard Helligdager. 08. januar 9. januar. 9. januar er den niende dagen i året. Det er 356 dager igjen av året (357 i skuddår). Dødsfall. 09. januar 11. januar. 11. januar er den ellevte dagen i året. Det er 354 dager igjen av året (355 i skuddår). Klepp. Klepp er en kommune på Jæren i Rogaland fylke. Omkringliggende kommuner er Sola og Sandnes mot nord, Time mot sør og øst, og Hå mot sør. Kleppe, Verdalen, Orstad, Klepp stasjon, Kåsen, Pollestad, Kvernaland og Voll er tettsteder. Navnet "Klepp" kommer av det norrøne "kleppr", som betyr knaus eller svaberg. Klepp er den nest største jordbrukskommunen i Rogaland, med rundt 600 gårdsbruk. Kverneland Group på Øksnevad er den største produsenten av jordbruksutstyr i verden. TINE driver meieri på Voll, Kleppe og Klepp stasjon, mens Q-meieriene avdeling Jæren holder til på Klepp stasjon. Ellers er offentlig og privat tjenesteyting viktige næringsveier i Klepp. Høgskulen for landbruk og bygdenæringar ligger også i kommunen. De viktigste veiene i Klepp er riksvei 44 Jærveien til Sandnes og Bryne, og riksvei 510 Solaveien til Sola. Jærbanen går gjennom østre delen av kommunen, med stoppesteder på Klepp stasjon og Øksnavadporten (Orstad). Natur og geografi. Kommunen tilhører i øst det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det granitt som dominerer de øverste strukturene. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. I vest tilhører kommunen nedre og midtre skyvedekker av den kaledonske fjellkjedefoldingen, som starter her og strekker seg nordover. Nedre dekke består av glimmerskifer og fyllitt, mens det midtre dekket llengst vest langs kysten består av granitt og øyegneis fra midtre og nyere proterozoikum. Jærens rev. Jærens rev, den vestligste sandtangen på Jærstrendene, ligger på Reve i Klepp. Dette revet har vært åsted for mange forlis langs den værharde Jærkysten, og en redningsstasjon ble tidlig opprettet her. Jærens rev er også en meget godt kjent lokasjon for vadefugler. Sør for revet strekker Orrestranda seg, mens nordover ligger Borestranda og Selestranda, med Feistein fyr på en holme rett utenfor. Jærens rev, også kalt Revtangen, er det sted i Norge med kortest avstand til Skottland på den andre siden av Nordsjøen. Dette var årsaken til at Revtangen ble valgt som landingssted for den første flygningen over Nordsjøen. Tryggve Gran landet med et Bleriot fly den 30. juli 1914 etter en 4 timer og 10 minutters lang tur fra Cruden Bay i Skottland. Klepp er kjent for et svært variert fugleliv og flere steder i kommunen er rasteplass for opptil tusenvis av trekkfugl både vår og høst. Flere naturvernområder inngår i Jæren våtmarksystem, blant disse er Orrevatnet naturreservat, Grudavatnet naturreservat samt deler av Jærstrendene. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kleppevarden, som er en høyde i Kleppe. Fra høyden er det utsyn over det meste av Jæren. Høyden ligger inntil Kleppelunden, en liten dal mellom Kleppe og Verdalen. Kleppevarden er en av mange store gravhaugar fra eldre bronsealder (1800-1000 f.Kr.) i Klepp kommune. Klepp kommune har cirka 1/6 av alle eldre bronsealderfunn i Norge. 12. januar. 12. januar er den tolvte dagen i året. Det er 353 dager igjen av året (354 i skuddår). Helligdager. Midtvinterdagen (også kalt juleblot, midtvinterblot, jól, torreblot og hökunótt) var opprinnelig en hedensk offerfest som fant sted ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv, altså 28 dager etter vintersolverv. Dette sammenfaller med den 12. januar, som også er halvveis mellom første vinterdag og første sommerdag. Dagen er avmerket på primstaven som prikker (snø). 13. januar. 13. januar er den 13. dagen i året. Det er 352 dager igjen av året (353 i skuddår). 14. januar. 14. januar er den 14. dagen i året. Det er 351 dager igjen av året (352 i skuddår). 16. januar. 16. januar er den 16. dagen i året. Det er 349 dager igjen av året (350 i skuddår). 17. januar. 17. januar er den 17. dagen i året. Det er 348 dager igjen av året (349 i skuddår). Navnedag. Anton, Tony og Tønnes Helligdager. Antonsmesse, for eremitten Antonius den store i Egypt, han bodde først i en brønn, grunnla siden det første kristne kloster d.356. På primstaven avmerket med en gris, for djevelen ville friste Antonius til å spise svinestek. Han regnes som skytshelgen for husdyra. 18. januar. 18. januar er den 18. dagen i året. Det er 347 dager igjen av året (348 i skuddår). 20. januar. 20. januar er den 20. dagen i året. Det er 345 dager igjen av året (346 i skuddår). Navnedag. Sebastian, Bastian og Fabian Helligdager. Brødremesse til minne om Fabian og Sebastian. Finland feirer sin vernehelgen Henrik. 24. januar. 24. januar er den 24. dagen i året. Det er 341 dager igjen av året (342 i skuddår). Navnedag. Joar, Jarle, Jarl 27. januar. 27. januar er den 27. dagen i året. Det er 338 dager igjen av året (339 i skuddår). Navnedag. Gaute, Gurli, Gry 29. januar. 29. januar er den 29. dagen i året. Det er 336 dager igjen av året (337 i skuddår). Navnedag. Herdis, Hermod, Herman 30. januar. 30. januar er den 30. dagen i året. Det er 335 dager igjen av året (336 i skuddår). Navnedag. Navnedag etter Adlegunde, fransk abbedisse som var med på å grunnlegge kloster 31. januar. 31. januar er den 31. dagen i året. Det er 334 dager igjen av året (335 i skuddår). Qatar. Staten Qatar ligger i Midtøsten på den arabiske halvøy. Staten er et emirat med omkring 850 000 innbyggere (2010). Qatar ligger på en flat og tørr halvøy i Persiabukta, og grenser til Saudi-Arabia. Landets hovedstad er Doha. Ca. 80 % av befolkningen består av utenlandske arbeidere. I juli 2008 ble det anslått av 60–70 % av fremmedarbeiderne kom hovedsakelig fra India og Filippinene, samt andre fattige nasjoner i Asia. De resterende er arbeidere fra Europa og USA. Viktigste næring er olje- og gassindustrien. Qatar var britisk protektorat mellom 1916 og 1971, i 1971 ble landet selvstendig stat. Olje- og gassproduksjonen ble nasjonalisert 1977. Emiren har i prinsippet eneveldig makt. Qatar deltok på alliert side i Golfkrigen mot Irak i 1991. I 1995 gjorde sjeik Hamad bin Khalifa al-Thani statskupp mot sin far og tok senere initiativ til en reformprosess i landet. Statsminister siden oktober 1996 er sjeik Abdulla bin Khalifa al-Thani. Qatar har verdens største utslipp av CO2 per innbygger. Naturgeografi. Qatar ligger på en liten halvøy som stikker ut av Saudi-Arabia. Landet består for det meste av flat halvørken med sanddyner og saltbassenger. Det høyeste punktet er Qurayn Abu al Bawl, 103 moh. Vegetasjonen på halvøya er begrenset til små områder med krattskog. Klimaet er varmt og fuktig. Sommertemperaturene (juni til august) ligger mellom 45 og 55°C. Gjennomsnittlig årlig nedbør er ca. 75 mm, med februar som den våteste måneden. Demografi. Bare en av fem innbyggere er qatarere (2007), og de fleste gjestearbeiderne kommer fra India, Pakistan, Tibet, Filippinene, Indonesia, Iran og Nord-Afrika. Omkring 77 % av befolkningen er muslimer, 8 % kristne og 14 % andre religioner. Statsreligionen i Qatar er islam. Utøvelse av andre religioner aksepteres. Politikk og administrasjon. Demokratiet har ikke slått rot i landet, og den herskende familien Al-Thani har kontroll over både det politiske og religiøse livet i Qatar. Næringsliv. Strand i byen Al Khor (arabisk for «kyst» eller «havn»). Råoljeproduksjon og raffinering er den viktigste industrien. Olje og gass står for 85% av eksportinntektene og 70 % av statsinntektene. Landbruk er lite utbredt. Selv om det finnes produksjon av grønnsaker, korn og kjøtt er landet avhengig av matimport. Myndighetene i Qatar har i de senere år forsøkt å bygge en mer variert økonomi. Blant annet har Norsk Hydro samarbeidet med myndighetene om bygging av fabrikker for produksjon av kunstgjødsel (Qafco) og aluminium (Qatalum). Ifølge flere kilder er Qatar verdens rikeste land. Samferdsel og infrastruktur. Qatar har et godt utbygd veinett. Doha internasjonale lufthavn ligger like utenfor hovedstaden og den blir for tiden bygget en ny og større flyplass rett bortenfor den gamle. Qatar har hverken jernbane eller sporveier. Planer om en togbane fra industribyen Mesaieed til Wakra og Doha har likevel blitt annonsert, men det har ikke blitt bekreftet av Mowasalat, kollektivfirmaet i Qatar, at dette skjer i den nærmeste fremtid. Kollektivtransport er begrenset. Det har de siste årene blitt opprettet bussruter i Doha, men drosje er fortsatt det viktigste transportmiddelet for de som ikke har eget kjøretøy. Kvinner kan lovlig kjøre bil – i motsetning til i Saudi-Arabia. Telekommunikasjonen er moderne med internasjonale forbindelser via både landkabel, sjøkabel og satellitt. Massemedia. Den arabiske fjernsynskanalen Al Jazeera har sitt hovedkvarter i Doha i Qatar. Idrett. I desember 2006 arrangerte Qatar Asialekene. 2. desember 2010 ble det klart at Qatar vil arrangere VM i fotball 2022. De forente arabiske emirater. De forente arabiske emirater er en føderal republikk i Midtøsten. Landet består av syv stater kalt emirater og grenser til Oman og Saudi-Arabia. Hovedstaden er Abu Dhabi, mens Dubai er den største byen. Folketallet er i meget sterk vekst, fra 2,86 millioner innbyggere i 1999 til 5,07 millioner i 2009, og majoriteten er arbeidsinnvandrere fra India og andre land i Asia. Økonomisk er landets inntekter svært avhengig av olje, men handel og finansmarkeder er også viktige inntektskilder. De første 150 årene, inntil 1971, gikk landet under navnet "Traktatkysten". USA har flybasen Al Dhafra Air Base i landet. Historie. I 1820 inngikk Storbritannia og de syv emirene en avtale om at Storbritannia skulle ta over ansvaret for forsvars- og utenrikspolitikken. Området, som før dette hadde gått under navnet "Piratkysten" på grunn av at det foregikk mye sjørøvervirksomhet i området, fikk nå navnet Traktatkysten. I 1971 gikk seks av emiratene sammen og opprettet De forente arabiske emirater. Ras al-Khaimah sluttet seg til i 1972. Det er mange svært velstående oljesjeiker i landet. De nærliggende landene Qatar og Bahrain er også emirater som har mange likheter med emiratene i "De forente arabiske emirater" med tanke på befolkning, økonomi og samfunn, men har valgt å ikke være en del av den føderale republikken. De tre landene har likefullt sterke bånd mellom seg. Politikk. Lederne fra hvert av de syv emiratene sitter i Det høyeste rådet, som velger president og visepresident for landet hvert femte år. De velger også et ministerråd. I tillegg har landet et nasjonalt råd med til sammen 40 medlemmer fra alle emiratene, som går igjennom foreslåtte lover. Alle emiratene bortsett fra Dubai og Ras al-Khaimah er med i det føderale rettsystemet. De har både islamske og sekulære rettsinstanser på alle nivåer. Sjeik Zayed bin Sultan Al Nahyan var president for emiratene fra de var dannet til han døde i 2004. Dagen etter ble sønnen hans, sjeik Khalifa bin Zayed Al-Nahyan, valgt til president. Økonomi. En tredjedel av Emiratenes bruttonasjonalprodukt kommer fra olje- og gassproduksjon. Siden 1973 er de gått fra å være en fattig ørkenregion til en moderne stat med høy levestandard. Det lille landet har vært sjenerøst med oljeressursene sine og åpen mot omverdenen og har på grunn av dette gjerne blitt kalt Midtøstens Singapore. Det er Abu Dhabi som sitter på det meste av oljereservene, mens Dubai, som er den nest største økonomien, har lite petroleumsinntekter og konsentrerer seg om handel, industri, finans og ikke minst turisme. Bare 13,5% av kvinnene deltok i arbeidslivet i 2005. Geografi. Emiratene har kystlinje mot Omanbukta og Persiabukta mellom Oman og Saudi-Arabia. Selve innlandet er et karrig slettelandskap som etterhvert går over til rullende sanddyner og ørken med fjell i øst. Mellom fjellkjeden mot Omangulfen og ørkenen ligger en lang og grunn senkning med intenst landbruk, som får vann fra store grunnvannreservoarer. Emiratene ligger strategisk til syd for Hormuzsundet og er et viktig gjennomgangsland for verdens råolje. Den internasjonale flyplassen i Dubai er også blitt et viktig stoppested for reisende mellom Europa og Asia. Grensene mot Saudi-Arabia ble trukket opp i 1974 og -77, men er aldri blitt offentliggjort. Det er derfor bare styresmaktene i disse to landene som vet nøyaktig hvor de går. Klima. Det meste av landet er flatt med store ørkenområder. Den årlige nedbørsmengden er svært lav (rundt 100 mm), og mesteparten kommer mellom november og mars. Temperaturen er svært høy mellom mai og september, og det er varmt eller mildt resten av året. Temperaturen er høyere om vinteren enn i Kuwait og i indre områder av Saudi-Arabia. Langs kysten er det i tillegg svært høy luftfuktighet, og om sommeren er det svært trykkende. Nedbøren i fjellene mot Omangulfen er imidlertid langt høyere. Mesteparten kommer om sommeren i form av lokale tordenbyger, som regel om ettermiddagen, og fører til spektakulære og farlige "flash floods" i wadiene. Regnvannet trekker ned gjennom den porøse sandsteinen og danner store vannreservoarer mot basaltlagene under sandsteinen. Det er bygget store demninger på egnete steder for å holde på vannet fra wadiene og få det til å synke ned i reservoarene. Her og der i wadiene, hvor grunnfjellet kommer opp i dagen, dannes kilder og oaser. Demografi. Emiratene har omtrent 4 millioner innbyggere. Rundt halvparten av disse er gjestearbeidere fra det indiske subkontinentet. Blant de innfødte har mange persiske røtter. Kjønnssammensetningen er den skjeveste i verden – det er 216 menn pr. 100 kvinner i landet i 2009, og i emiratet Dubai er mannsraten hele 298 pr. 100 kvinner. Befolkningstilveksten er lav sammenlignet med nabolandene. I 1995 var 26,3 prosent av befolkningen under 15 år gammel, og i 2009 var denne andelen 24,4 prosent. Omkring 80 % av befolkningen kan lese og skrive. Religionen til de opprinnelige innbyggerne er nesten uten unntak islam, men med innvandringen er en stor minoritet nå hinduer, og en kontingent fillippinere har medført at en betydelig minoritet er katolikker. Emirater og byer. Kart over de syv emiratene, med angivelse av omstridte områder. Filippinene. Republikken Filippinene er en øynasjon i Stillehavet, som består av 7 107 øyer omkring 100 km sørøst for det asiatiske fastlandet. Landet var spansk koloni fra 1521 til 1898, og deretter kontrollert av Amerikas forente stater til 1946. Det er sammen med Øst-Timor og Sør-Korea et av de tre asiatiske land som har kristendom som dominerende religion. Sammen med den amerikanske innflytelsen har dette gjort Filippinene til et av Asias mest vestligorienterte land. Rett etter andre verdenskrig var Filippinene et av de høyest utviklede landene i Asia, men har siden sakket akterut på grunn av manglende økonomisk vekst, forskjellige regjeringers konfiskering av eiendom, feilslåtte forsøk på politiske reformer og utbredt korrupsjon. Landet har nå en moderat økonomisk vekst, som stammer først og fremst fra penger sendt til landet av filippinske emigranter, en teknologisk industri i sterk vekst, og billig arbeidskraft i andre sektorer som gjør landet attraktivt for produksjonsbedrifter. Den økonomiske veksten er kunstig og landet er i realiteten i dyp økonomisk krise. Myndighetene på Filippinene begår gjennom militærapparatet alvorlige brudd på menneskerettighetene, som politiske drap, kidnappinger, tortur, trakassering, tvangsflytting osv. Drap på opposisjonelle har vært særlig ille de siste 7 årene, under president Gloria Macapagal Arroyo. Dette skjer under dekke av å skulle bekjempe terror, og forsøk på å knuse kommunistgeriljaen. Filippinene står også fremfor store miljøproblemer på grunn av uttynning av regnskogen og forurensing i havet og langs kystlinjen.Mye av dette skyldes at store selskaper har så godt som frie tøyler, det er lite reguleringer på disses atferd i landet. Øyene ligger mellom 116° 40' og 126° and 34' østlig lengdegrad og 4° 40' og 21° 10' nordlig breddegrad. Mot øst ligger Det filippinske hav, mot vest Sør-Kinahavet og mot sør Celebeshavet. Historie. Funn av menneskelige fossiler viser at Filippinene kan ha vært bebodd i flere tusen år. Den opprinnelige befolkningen, som kalles "Negritos" eller "Aetas", ser ut til å ha krysset prehistoriske landbroer, og deretter bosatt seg i de matrike skogområdene. Omkring det 11. århundre begynte nye befolkningsgrupper å komme til fra Malayhalvøya, Indonesia, Indokina og Taiwan. Den opprinnelige befolkningen ble presset inn i det indre av landet, eller absorbert gjennom blandingsekteskap. Siden 8. århundre hadde kinesiske handelsmenn reist til øyene. Denne handelsvirksomheten ble etterhvert svekket av krigføringen mellom de buddhistiske kongedømmene som vokste fram i regionen. Samtidig begynte islam å spre seg utover, og dette førte med seg nye handelsmenn. Arabiske sjøfarere kom til Mindanao i det 14. århundre, og denne regionen er fortsatt den del av Filippinene som har den høyeste andelen muslimer. De første europeerne som kom fulgte Ferdinand Magellan i 1521. Det var da rajaher som hadde tatt kontroll så langt nord som Manila, men øyene var stort sett selvberget og selvstyrt. Spanjolene tok herredømmet i det 16. århundre, og kalte i 1535 øyene "Islas Filipinas" etter sønnen til den spanske kong Karl I, den senere kong Filip II. Katolisismen ble raskt innført, uten store problemer i det meste av de sentrale og de nordlige områder. Men fra muslimene på Mindanao og blant noen stammer i høylandet på Luzon var det motstand. I århundrer herjet også sjørøvere fra Mindanao, kalt "Moros" (etter det spanske ordet for maurerne i Nord-Afrika) langs kystene særlig i øygruppa Visayas, og tok også slaver der. Det pågår fortsatt strid mellom muslimske separatister og den kristne majoriteten, men den er hovedsakelig av en kulturell og nasjonal karakter. I de følgende tre århundrer brøt det stadig ut opprør mot den spanske kolonimakten, spesielt i kystbefolkningen. Området ble styrt fra Nye Spania. Handel med omverdenen blomstret opp i det 18. århundre. I 1781 opprettet guvernøren José Basco y Vargas "Det økonomiske samfunn av venner av landet", og erklærte Filippinene som en selvstyrt koloni, uavhengig av Nye Spania. I det 19. århundre oppsto en ny filippinsk middelklasse, med nasjonalistiske ambisjoner. Den besto av innfødte filippinere, filippinsk-fødte spanjoler og kreoler, spanske "mestizos" og kinesiske "mestizos" som på det tidspunkt var under sterkt økonomisk press. Dette skulle føre til slutten for det spanske kolonistyret, da en uavhengighetsbevegelse raskt oppsto og fikk stor oppslutning. I 1896 startet det hemmelige forbundet Katipunan den filippinske revolusjon. Noen måneder etter ble José Rizal, den fremste talsmannen for uavhengighet, henrettet for undergravingsvirksomhet. I 1897 hadde de revolusjonære nesten lykkes i å tvinge spanjolene til å oppgi kolonien. Men det hele tok en ny vending da spanjolene tapte den spansk-amerikanske krig, og måtte selge Filippinene, Guam og Puerto Rico til Amerikas forente stater for 20 millioner USD. Filippinerne erklærte uavhengighet fra Spania den 6. juni 1898, og amerikanernes inngripen for å ta kontroll over landet førte til den filippinsk-amerikanske krig. Den sluttet offisielt i 1901, men det ble ført geriljakrig fram til 1913. Amerikanerne lovet i 1935 Filippinene uavhengighet etter en overgangsperiode på ti år. Men den japanske okkupasjon under andre verdenskrig førte til at uavhengigheten ble noe forskjøvet, til 1946. Noen av etterkrigstidens viktigste hendelser er knyttet til Ferdinand Marcos' diktatur. Marcos ble styrtet av en folkebevegelse etter presidentvalget i 1986, og hans motkandidat Corazon C. Aquino, som etter alt å dømme hadde slått Marcos ved valgurnene, overtok. Det er fremdeles uroligheter av forskjellige slag i deler av Filippinene. Den kommunistiske "New People's Army" er fremdeles aktiv, og i noen områder med stor muslimsk befolkning på Mindanao, er det separatistbevegelser og dessuten gruppen "Abu Sayyaf" (under ledelse av Khadaffy Janjalani) som spesialiserer seg på kidnappinger for løsepenger samt sprengninger av hus og kirker for å skremme lokalbefolkningen på Mindanao. Administrativ inndeling. Filippinene er inndelt i 17 regioner, inkludert hovedstadsområdet og noen områder med særskilt politisk-rettslig status. Regionene er igjen inndelt i provinser. Klima. Klimaet på Filippinene er varmt, fuktig og tropisk. Gjennomsnittstemperaturen ligger på 26.5°C. Det forekommer tre årstider: "Tag-init"/"Tag-araw" (den varmeste, fra mars til mai), Tag-ulan (regntiden, fra juni til november), og Taglamig (den kaldeste tiden på året, fra desember til februar). Den sørvestlige monsunen (mai-oktober) er kjent som "habagat", og den nordøstlige monsunens tørre vind (november-april) kalles "amihan". Økonomi. 40 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (UNCP) (2008). Språk. Det snakkes rundt 105 forskjellige språk på Filippene. Ti av dem har over en million brukere: tagalog, cebuano, hiligaynon, waray-waray, ilocano, capampangan, bicol, pangasinan, maranao og magindanao. Landets offisielle språk er engelsk og filippinsk. Engelsken stammer fra tiden da landet var en amerikansk koloni i første halvdel av 1900-tallet. Filippinsk er et språk som ble konstruert på grunnlag av tagalog for å fungere som nasjonalspråk, og snakkes hovedsakelig i Manila og provinsene rundt. De to offisielle språkene er de dominerende innen utdanning, forskning, administrasjon og media. Filippinsk engelsk(taglish) regnes som en egen variant av engelsk. 1. februar. 1. februar er den 32. dagen i året. Det er 333 dager igjen av året (334 i skuddår). Helligdager. 01. februar 2. februar. 2. februar er den 33. dagen i året. Det er 332 dager igjen av året, 333 under skuddår. Helligdager. 02. februar 3. februar. 3. februar er den 34. dagen i året. Det er 331 dager igjen av året, 332 under skuddår. Navnedag. Navnedagen er etter Nordens Apostel, den hellige Ansgar som døde 3.februar i 865 Dødsfall. 03. februar 4. februar. 4. februar er den 35. dagen i året. Det er 330 dager igjen av året, 331 i skuddår. Helligdager. 04. februar 5. februar. 5. februar er den 36. dagen i året. Det er 329 dager igjen av året, 330 i skuddår. Helligdager. 05. februar 6. februar. 6. februar er den 37. dagen i året. Det er 328 dager igjen av året, 329 i skuddår. Dagen er Samenes nasjonaldag og er offisiell flaggdag i Norge. Helligdager. 06. februar Nyttår. Feiringen av starten på det nye året, kalt nyttår, har gamle tradisjoner. Ulike kulturer, religioner, land og folkeslag har sin egen kalender, og feiringen av inngangen til det nye året har vært viktig for de stammen, gruppen eller de troendes religiøse identitet. Ofte har man store festivaler som pågår over flere dager. 7. februar. 7. februar er den 38. dagen i året. Det er 327 dager igjen av året, 328 i skuddår. Navnedag. Rikard, Rigmor, Riborg Dødsfall. 07. februar 8. februar. 8. februar er den 39. dagen i året. Det er 326 dager igjen av året, 327 i skuddår. Dødsfall. 08. februar 10. februar. 10. februar er den 41. dagen i året. Det er 324 dager igjen av året, 325 i skuddår. 11. februar. 11. februar er den 42. dagen i året. Det er 323 dager igjen av året, 324 under skuddår. Navnedag. Inge, Ingve, Yngve 12. februar. 12. februar er den 43. dagen i året. Det er 322 dager igjen av året, 323 i skuddår. Navnedag. Randi, Randulf og Ronja Eddie Vedder. Eddie Vedder, egentlig Edward Louis Severson III (født 23. desember 1964) er frontfigur og vokalist i det amerikanske rockebandet Pearl Jam. Han spiller gitar, ukulele, munnspill og flere andre instrumenter. Han tok over etter at vokalisten i Stone Gossard og Jeff Aments tidligere band Mother Love Bone, Andrew Wood, døde av en overdose i mars 1990. Før dette var Vedder medlem av bandet Bad Radio fra California. I tillegg til å spille med Pearl Jam har Vedder deltatt på konserter og plateinnspillinger for flere kjente artister, blant annet Neil Young, Bad Religion, Fastbacks, Neil Finn, Jack Irons, Nusrat Fateh Ali Khan, Cat Power, R.E.M., Supersuckers, Mike Watt, Wellwater Conspiracy og The Who. Noen ganger bruker han psevdonymet «Wes C. Addle». I 2007 lagde han filmmusikken til Sean Penns film "Into the Wild". 13. februar. 13. februar er den 44. dagen i året. Det er 321 dager igjen av året (322 i skuddår). 14. februar. 14. februar er den 45. dagen i året. Det er 320 dager igjen av året, 321 i skuddår. Dagen er også kjent for å være Valentinsdagen. St Valentin var prest og lege i Rom, dømt til døden fordi han elsket den blinde Julia, og de ville ikke avsverge kristendommen, han ble martyr ca år 273. Regnes som Skytshelgen for de unge og for forlovede par; for gode ekteskap (kalles ofte Kjærlighetens skytshelgen). Navnedag. Hjørdis, Jardar og Valentin 15. februar. 15. februar er den 46. dagen i året. Det er 319 dager igjen av året, 320 i skuddår. 16. februar. 16. februar er den 47. dagen i året. Det er 318 dager igjen av året (319 i skuddår). Dagens navn. Juliane, Jill, Julian Navnedagen er etter Juliana av Nikomedia, hun grunnla en nonneorden i Firenze, ble brent til døde i år 305 Navnedag. Sverige: Julia, Julius 17. februar. 17. februar er den 48. dagen i året. Det er 317 dager igjen av året, 318 i skuddår. Dagens navn. Aleksandra, Sandra og Sondre Navnedag. Norge: Aleksandra Sandra, Sondre Danmark: Findanus, en irer som reddet søsteren fra å bli slave, men selv ble han satt i slaveri, d 878 18. februar. 18. februar er den 49. dagen i året. Det er 316 dager igjen av året, 317 i skuddår. 19. februar. 19. februar er den 50 dagen i året. Det er 315 dager igjen av året, 316 i skuddår. 20. februar. 20. februar er den 51. dagen i året. Det er 314 dager igjen av året (315 i skuddår). 21. februar. 21. februar er den 52. dagen i året. Det er 313 dager igjen av året, 314 i skuddår. Dagens navn. Samuel, Selma og Celine Navnedag. Norge: Samuel, Selma, Celine 23. februar. 23. februar er den 54. dagen i året. Det er 311 dager igjen av året, 312 i skuddår. Dagens navn. Torstein, Torunn, Tosten Navnedag. Norge: Torstein, Torunn, Tosten 24. februar. 24. februar er den 55. dagen i året. Det er 310 dager igjen av året, 311 i skuddår. Dagen kalles Mattismesse om våren – etter apostelen Mattias som ble valgt istedenfor Judas. Primtegn: to kors. En gammel skikk var å leke ‘Mattis’, en mann med langt skjegg som tok barna med ut, nå var det ikke lenger for kaldt til å leke ute. Kalles også Laupårsmesse, fordi året løper, det begynner å dryppe. Laupår kan også ha sammenheng med at skuddårsdagen ’løper’ inn i kalenderen denne uken. Navnedag. Norge: Mats, Mattias, Mattis 25. februar. 25. februar er den 56. dagen i året. Det er 309 dager igjen av året, 310 i skuddår. 26. februar. 26. februar er den 57. dagen i året. Det er 308 dager igjen av året, 309 i skuddår. 27. februar. 27. februar er den 58. dagen i året. Det er 307 dager igjen av året, 308 i skuddår. 29. februar. 29. februar finnes kun når det er skuddår, og er da årets 60. dag. Det er 306 dager igjen av året. Tidligere var Leander satt opp med navnedag denne datoen. 29. februar i. Forrige gang det var 29. februar var i. Neste gang det er 29. februar er i. I Norge er ialt 3140 personer født på skuddårsdagen. Tradisjoner. Det finnes en tradisjon som forteller at kvinner kun kan fri til en mann når det er skuddår, i mange tilfeller bare den 29. februar. Dersom mannen sier nei, hører det til tradisjonen at han «bøtlegges». Kvinnen bør få et kyss, en symbolsk pengesum og tolv par hansker for å skjule at hun ikke har på noen ring. Noen senere kilder sier også at hun burde få en silkekjole og fem kilo meierismør som skal brukes til bakst. Tradisjonene varierer litt fra land til land. Heistadmoen. Depot på Heistadmoen. Fredet i 2004 Heistadmoen ligger i Kongsberg kommune, og er for tiden standkvarter for Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03. Leiren er stor og moderne, de fleste av bygningene har nylig blitt pusset opp. Leiren benyttes også av andre avdelinger for øvelser og skyting. Historie. Det var spredt virksomhet ifra 1909 da Telemark Infanteriregiment ble forlagt der. De tidligste bygningene er ifra Gråtenmoen ved Skien. Dette var for å bidra med bedre beskyttelse av Kongsberg Våpenfabrikk, og på grunn av at Gråtenmoen allerede var 200 år gammel. Under andre verdenskrig kapitulerte Telemark Infanteriregiment uten kamp til tyskerne 13. april 1940 på grunn av tysk trussel om bombing. En del befal og mannskaper tok med seg våpen og kjempet i Telemark, der en del av dem falt. Kapitulasjonen av IR.3 på Heistadmoen og den senere motstanden var handlingen i filmen Secondløitnanten fra 1993. Under krigen bygget tyskerne opp mesteparten av leiren med sovjetiske krigsfanger. Etter krigens slutt i 1945 ble det opprettet en leir for tyske krigsfanger, bevoktet av amerikanske og britiske soldater. Fra 1946 til 1952 pågikk utdanning av infanteribataljoner til Tysklandsbrigaden. I 1994 ble den nye Telemark bataljon opprettet på Heistadmoen. Denne ble flyttet til Rena leir 1. august 2001. Deretter overtok Hans Majestet Kongens Gardes 6. kompani, som senere også ble flyttet til Rena leir. Telemark Regiment (TMR) ble lagt ned 1. januar 2003, og hele Heistadmoen leir ble overført til HV-03, senere Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03. Anleggene er i dag (2007) i bruk av alle heimevernsdistriktene rundt Oslofjorden, samt Telemark Bataljon, Krigsskolen, Garden og Politiet. Heistadmoen er i dag en noe redusert leir i forhold til det som var på 1990-tallet. Rundt halve leiren skal etter planen avhendes (selges), da Heimevernet ikke trenger bygningsmassen. Huseby leir. Gardens drilloppvisning 17. mai 2003 i Huseby Leir Huseby leir eller Gardeleiren ligger på Nordre Huseby vest i Oslo kommune, og er hovedkvarter for Hans Majestet Kongens Garde (med unntak av 6. gardekompani). Husebyleiren er en spesiell leir i militær sammenheng, da den er bygd i to plan. På bakkenivå har man kontorer og brakker, mens man under leiren har et 0-plan med oppstillingsplasser for alle kompaniene samt parkerkeringsplasser for alle militære kjøretøy, mannskapsmesse, innendørs skytebane, våpendepot, tøydepot, systue, bensinstasjon, idrettshall og eksersisplass. Historie. Huseby leir ble bygget i 1984 på samme sted som Gardens gamle leir, en tidligere tysk brakkeleir fra andre verdenskrig. Leiren er en moderne leir, men har forfalt noe pga. bygningstekniske feil som har ført til mugg og store fuktskader i vegger og tak, noe som førte til at gardistene måtte spise i idrettsanlegget i ca en mnd da taket i mannskapsmessen raste sammen sommeren 2008. I perioden 2002 til 2005 ble det foretatt en total renovering av leiren. Fremtid. Det er ingen planer om å utvide eller legge ned leiren. Gardeskolen flyttet i 2006 ut av Rena leir og inn på Terningmoen leir og øvelsesområdet ved Elverum. Høybuktmoen. Høybuktmoen (nordsamisk: "Nuvvosguolbba") ligger i Sør-Varanger kommune, tolv kilometer fra Kirkenes, og er for tiden standkvarter for Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Her ligger også Kirkenes lufthavn som har daglige flyavganger til Tromsø, Oslo samt andre byer i Finnmark. Historie. Den første innkvarteringen besto av gammer og var i fra GSVs opprettelse i 1921. Det ble vedtatt i 1946 at man skulle bygge opp en ny leir ved den tysk-bygde flyplassen. Første delen av byggingen sto ferdig i 1951. I ettertid har det vært endel nybygging, blant annet av en ny idrettshall. Fremtid. Det forelegger ingen planer om nedleggelse av Høybuktmoen. 1. mars. 1. mars er den 60. dagen i året, den 61. i skuddår. Det er 305 dager igjen av året. Navnedag. Audny, Audun og Auden Helligdager. 1. mars var tidligere navnedag for Albinus, han var en fransk biskop d 550, som de mente kunne helbrede blinde 01. mars 2. mars. 2. mars er den 61. dagen i året, den 62. i skuddår. Det er 304 dager igjen av året. Helligdager. Samisk flaggdag, etter det finske Sametinget som åpnet 1996 i Finland 02. mars 31. oktober. 31. oktober er den 304. dagen i året og den 305. i skuddår. Det er 61 dager igjen av året. 30. oktober. 30. oktober er den 303. dagen i året og den 304. i skuddår. Det er 62 dager igjen av året. St. Petersburg. Sankt Petersburg (russisk:Санкт-Петербург, tr:"Sankt-Peterburg", uttales sankt pʲɪtʲɪˈrburk) er en by og føderal enhet beliggende i Severo-Zapadnyj i Russland ved Neva i Finskebukten. Tidligere ble byen kalt Petrograd (Петрогра́д, 1914–1924) og Leningrad (Ленингра́д, 1924–1991) før den igjen skiftet navn til St. Petersburg i 1991.St. Petersburg er administrasjonssenter for Leningrad oblast. I russisk litteratur, uformelle dokumenter, og diskurs, er "Sankt" (Санкт-) vanligvis utelatt og kun Petersburg (Петербург) brukes. I vanlig dagligtale fjernes ofte "-burg" (-бург) også, og byen kalles bare Peter (Питер). Byen ble grunnlagt av tsar Peter den store den 27. mai 1703. Den var hovedstad i det russiske keiserdømmet i mer enn to hundre år (1712-1728, 1732-1918). I 1918 ble hovedstaden flytten fra St. Petersburg (da kalt Petrograd) til Moskva etter den russiske revolusjon.Byen er Russlands nest største by etter Moskva med ca. 5 million innbyggere. St. Petersburg er stort europeisk kultursentrum og er en av Russlands vigtigste havner, med sin beliggenhet ved Østersjøen. St. Petersburg blir ofte beskrevet som den mest vestlige byen i Russland. Den er også den nest norligste byen i verden med over en million innbyggere (Helsinki er lengre nord). Det historiske sentrum i St. Petersburg står på UNESCOS verdensarvliste. I St. Petersburg ligger også Eremitasjen, ett av verdens største kunstmuseer. Næringsveier. Byen har mye handel – hvor havnen spiller en viktig rolle – samt mye forskjellig industri. I tillegg er det mye turisme: byen er regnet som landets kulturhovedstad og mange severdigheter (se nederst). Historie. Tysk kart over St. Petersburg fra 1888 Fra en vakker kanal i St. Petersburg Fra 1500-tallet og frem til den store nordiske krig var området ved dagens St. Petersburg svensk og festningen Nyenskans ble anlagt der i 1611, rundt festningen vokste byen Nyen opp. Peter den store grunnla St. Petersburg i 1703 i ønsket om å skape et Russlands «vindu mot vest», en europeisk storby. Byens navn ble først skrevet på nederlandsk, Piterburkh, men ble senere endret til det tyske St. Petersburg. Mange byer i Vest-Russland har tyske navn, bl.a. fordi tysk ble sett på som et finere språk enn russisk, og ble brukt av byborgerskapet og adelen i vest; særlig i St. Petersburg. Byen ligger til i et sumpområde som opprinnelig tilhørte Sverige, der hvor elven Neva renner ut i Finskebukta. Det var denne strategiske plasseringen i forhold til Østersjøen som var årsaken til at St. Petersburg ble bygget akkurat der. St. Petersburg ble bygget under ledelse av tyske ingeniører tsaren hadde invitert. Byen var beskyttet av en festning på øyen Kronstadt. Datoen for grunnleggelsen regnes som 16. mai, da fundamentet for Peter-Paul-festningen ble lagt. Byen ble offisielt Russlands hovedstad i 1712, da tsar-familien flyttet fra Moskva, og var hovedstad inntil 1918. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble den omdøpt til "Petrograd" fordi St. Petersburg var tysk, og under kommunismen ble den omdøpt til "Leningrad" den 29. januar 1924, etter at Vladimir Lenin døde. Da Finland ble invadert av sovjetiske styrker i november 1939, ble angrepet forsøkt rettferdiggjort ved en påstand om at Sovjetunionen bare ønsket å styrke forsvaret av Leningrad. Historiske finske bosetninger lå fremdeles inntil byens forsteder, fordi Peter den store hadde gjort den feil å anlegge sin hovedstad på erobret fremmed jord. Stalin aktet å deportere den finske befolkningen i området. a> ung mann på slep i Leningrad februar 1942 Under andre verdenskrig ble byen omringet og beleiret av det tyske Wehrmacht. Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944, hele 29 måneder. I løpet av beleiringen døde anslagsvis 800 000 av byens 4 000 000 innbyggere. For sin heltemodige motstand ble byen utnevnt til helteby. Da Sovjetunionen gikk mot slutten, fikk byen 6. september 1991 tilbake sitt opprinnelige, tyske navn St. Petersburg Sport. Leningrad huset en en del av fotballturnering under Sommer-OL i 1980. Goodwill Games i 1994 ble også arrangert i St. Petersburg. Den første idrettskonkurransen som ble arrangert i byen, var en ro-konkurranse arrangert av Peter den Store i 1703, etter seieren over den Svensk flåten. Yachting har også blitt arrangert av den russiske marinen helt siden byen me grunnlagt. Yacht-klubbene: St. Petersburg River Yacht Club og Neva Yacht Club er i dag blant verdens eldste Yacht-klubber. Horsemanship har lange tradisjoner i byen og var populær blant tsarene og aristokratiet, samt en del av den militære treningen. Flere historiske idrettsarenaer har blitt bygget for Horsemanship siden det 18. århundre, for å opprettholde treningen hele året, for eksempel Zimny ​​stadion og Konnogvardeisky Manezh blant andre. Byen har også lange sjakk-tradisjoner og det var under en internasjonal turnering i 1914 i St. Petersburg at tittelen "Stormester" ble først formelt gitt av Tsar Nikolaj II til fem spillere:Lasker, Capablanca, Alekhin, Tarrasch og Marshall, og som tsaren hadde delvis finansiert. Kirov stadion (nå revet) var en av de største stadionene i verden og hjemmebanen til Zenit St. Petersburg i 1950-1993 og 1995. I 1951 satt stadionet tilskuerrekord med 110 000 tilskuere under en fotballkamp. I 1984, 2007, 2010 og 2011/2012 ble Zenit seriemestere i Sovjet og Russland. Laget har også vunnet den russiske cupen i 1999 og 2010 og vant 08 og UEFA Super Cup 2008. Zenit spiller sine hjemmekamper på Petrovskij stadion. Klubbens nye stadion, som vil huse kamper under VM i fotball 2018, er under bygging på samme sted som Kirov stadion lå. Ishockey er også populært i St. Petersburg og lagene SKA Saint Petersburg i KHL, HC VMF St. Petersburg i VHL; SKA-1946 og Silver Lions i MHL kommer fra byen. SKA Saint Petersburg det største laget og er en av topplagene i KHL. Kjente spillere som Maxim Afinogenov, Patrick Thoresen, Dmitri Kalinin, Petr Průcha og Viktor Tikhonov (1988), spiller for klubben 29. oktober. 29. oktober er den 302. dagen i året og den 303. i skuddår. Det er 63 dager igjen av året. Dette er en av de tre dagene i året da det er født færrest barn i Norge (bortsett fra skuddårsdagen), de andre er 25. og 26. desember 28. oktober. 28. oktober er den 301. dagen i året og den 302. i skuddår. Det er 64 dager igjen av året. Dagen ble fra gammelt av kalt "Fyribod" eller "Bustemann" fordi nå kan man når som helst vente snø Navnedag. Simon, Simen – etter den gamle Simonsmesse for apostelen Simon Seloten Jørstadmoen. Jørstadmoen er et sted nord i Lillehammer kommune i Oppland. Stedet er en del av tettstedet Fåberg. Base Jørstadmoen. Regional støttefunksjon (RSF), Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og Forsvarsbygg har også avdelinger på basen. Historie. Jørstadmoen har vært brukt som ekserserplass siden 1700-tallet, men det var først på slutten av 1800-tallet Jørstadmoen ble leir med fast bygningsmasse. Leiren ble brukt til internerings- og flyktningleir flere ganger under første verdenskrig og mellomkrigsårene. Tyskerne bygget ut mesteparten av leiren under andre verdenskrig. Jørstadmoen er blant annet kjent for lærerinterneringen; i 1942 ble 686 lærere internert på Jørstadmoen av NS-regimet før videre deportering til Nord-Norge. Senere ble leiren brukt til internering av russiske krigsfanger før de ble deportert til andre fangeleirer rundt om i Norge. Anslagsvis 70 000 fanger var innom leiren, 954 av disse mistet livet under oppholdet og ligger gravlagt på en krigskirkegård like utenfor leiren. Leiren fungerte også som infanterileir og lasarett for tyske avdelinger. Etter krigen overtok Hærens samband leiren. Fra høsten 1945 hadde "Hærens sambandsskoler" (senere "Hærens sambands skole- og øvingsavdeling" (HSBSØ) og "Sambandsregimentet" (SBR)) tilhold her. Den tidligere sykeleiren, som ligger utenfor resten av dagens leirområde, fikk navnet "K-leiren" (Kvinneleiren) etter å ha blitt brukt av kvinnelige soldater på sambandskurs rett etter krigen. Sambandet preget Jørstadmoen fram til avdelingen i 2005 ble erstattet av et nytt felles kompetansesenter; FK KKIS. FK KKIS ivaretar sambands-, kommando- og kontrollinformasjonssystemer for hele Forsvaret, både hær, sjø og luft. Jesus Kristus. Jesus fra Nasaret er også kjent som Jesus eller Jesus Kristus. Jesu liv og forkynnelse er grunnlaget for Det nye testamente, og særlig for de fire evangeliene. Han ble dømt til døden og henrettet av romerne ved prokurator Pontius Pilatus i begynnelsen av det første århundre i Jerusalem. Ifølge den kristne troen er han Guds sønn, og gjenoppstod fra døden. Han inngår i de fleste varianter av kristendommen i Den hellige treenighet sammen med Gud Fader og Den Hellige Ånd. I islam er han en profet. Kristne kilder. De viktigste kildene til Jesus og hans liv er i Det nye testamente. Paulusbrevene er de eldste, skrevet fra ca år 50. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90, Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Apostlenes gjerninger er skrevet omkring år 80-130 og Johannes åpenbaring ca år 90-95. Enkelte mener at Tomasevangeliet er eldre enn Markusevangeliet, mens andre mener det er fra 100-tallet. Det finnes også omlag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus fra omkring år 80 til 250. Evangeliene etter Lukas og Matteus er bygget på Markusevangeliet og Q-kilden, og flere mener derfor at de ikke kan ses på som uavhengige kilder. Q-kilden var trolig en samling med ord og fortellinger fra Jesus, uten at de var satt inn i en kronologisk sammenheng. Forfatterne av evangeliene etter Lukas og Matteus har da trolig tatt utgangspunkt i det de mente var viktig i Markusevangeliet og Q-kilden, og tilpasset og fordelt stoffet der de mente de hørte hjemme kronologisk eller passet best i det budskapet de ville gi. Evangeliene er trolig korrigert gjentatte ganger i de overleveringene vi har i dag. Det er ulike oppfatninger av om Johannesevangeliet formidler historiske opplysninger, eller om det kun er et skrevet for å fremme forfatterens egne teologiske synspunkter. Hva som kan ha historisk belegg og hva som er senere diktning er omdiskutert. Flere av skriftene har tilknytning til sekter i de første århundrene etter vår tidsregning, der tilhengerne av gnostisismen har produsert de fleste kjente skriftene. De fleste skriftene som omtaler Jesus, er trolig preget av forfatternes teologiske syn, og vektlegger mindre historisk nøyaktighet. Romerske og jødiske kilder. Den romerske historikeren Suetonius nevner at det under keiser Claudius var uro der jøder i Roma lagte tumulter ved undersøkelsene av en «Chresto». Dette er blitt tolket som henvisningen til en kristenforfølgelse eller jødeforfølgelse, avhengig om det er Kristus han egentlig viser til eller ikke. Hendelsen er ikke datert, men var trolig etter år 43 da Marcus Julius Agrippa den yngre forlot Roma. Dersom det er Kristus som er omtalt er det trolig fra før år 51, da Paulus ankom Roma. Dersom det ikke er Kristus kan det være senere. Noen mener år 49 er det mest sannsynlige, men det er usikkert og bygd på antakelser. Den romerske historikeren Tacitus skriver rundt år 115 at en Kristus ble henrettet av Pontius Pilatus, prokurator i Judea. Pontius Pilatus var prokurator mellom år 26 og 36. Om utsagnene hos Tacitus er ekte eller ikke er grunnlag for diskusjon (se Tacitus om Jesus Kristus). Blant de som mener at teksten er ekte er det også uenighet om Tacitus skrev ned det han visst var sikre historiske hendelser, eller bare gjenga det som var et populært kristent sagn som forfatteren antok var et historisk fakta. Plinius den yngre, romersk guvernør i Lilleasia, skriver ca år 112 et brev til keiser Trajan for å spørre hva han skal gjøre med de kristne som synger lovsanger «til Kristus som til en gud». Man finner også Kristus nevnt hos Josefus, en jødisk historiker født ca år 33, som i år 93 gav ut en jødisk verdenshistorie, som av mange har blitt brukt som vitne om Jesu oppstandelse. Gjennom en tekst som kalles «testimonium flavianium» forteller han om henrettelsen av Jesus. Det har vært dikutert om dette ble tilføyet eller redigert inn senere omkring år 400, etter alt å dømme av Biskop Eusebius av Cæsareasom en av mange teksttilpasninger som er gjort gjennom den tidlige kirkehistorien. Josephus omtaler forøvrig også steiningen av Jakob, «bror av Jesus, han de kaller Kristus». Noen mener at denne siste teksten er ekte, mens andre mener at den er et senere tillegg – se artikkelen Josefus om Jesus. Tilstedeværelsen av uavhengige kilder er viktige i diskusjonene om Jesus som historisk person. Familie. De kildene vi har er samstemte om at Maria var mor til Jesus. Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som var faren. Johannesevangeliet skriver at Jesus er "Josefs sønn". Matteus- og Lukasevangeliene har en annen oppfatning, ved at Maria skal ha blitt gravid ved Den hellige ånd. Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av kong David (se egen artikkel om Jesu slektsregister). Etter et profeti gjengitt i det gamle testamentet skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble bare regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme var det ikke tilstrekkelig at mora var det. Videre skriver forfatteren av Matteusevangeliet at han ble regnet som Josefs sønn, og tilsvarende forteller forfatteren av Lukasevangeliet at Jesus ble holdt for å være sønn av Josef. I ikke-kristne kilder fra 100- og 200-tallet omtales Jesus fars navn å være Pantera. Navnet Pantera er kjent fra Tyskland, så det har vært spekulert i om hans far var en romersk soldat. "Jakob, Joses eller Josef, Judas" og "Simon" omtales som Jesu brødre. De er trolig listet etter alder. Han hadde også søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske søsken med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det (se egen artikkel Jesu brødre og søstre). Jesus kan ha vært i slekt med Johannes Døperen, og apostlene Jakob og Johannes. De nøyaktige slektskapsforholdene er ikke kjent. Jesu fødsel fra San Maria i Trastevere i Roma. Foto Nina Aldin Thune, 2004 Fødselen. Forfatterne av Markus- og Johannesevangeliene forteller ikke hvor de mente Jesus ble født. Forfatterne av Matteus- og Lukasevangeliene mente at Jesus ble født i Betlehem i Judea. Men fødestedet er omdiskutert, og flere viser til Nasaret som Jesu fødested. Fødestedet kan ha blitt plasserte i Betlehem for å samsvare med et profeti av Mika fra Moresjet om en framtidig hersker over Israel. Når fødselen fant sted er også omdiskutert. Om en kobler opplysningene i evangeliene med andre opplysninger, kan han ha blitt født mellom fire og seks år før vår tidsregning («før Kristus») – se artikkelen Tidspunktet for Jesu Kristi fødsel. Vi vet ikke når på året Jesus ble født. Tidlig liv. Josef arbeidet som tømmermann, og Jesus har trolig fått opplæring som tømmermann. Familien fulgte de jødiske tradisjonene, og kan da ha besøkt Jerusalem hver påske. Vi vet lite om Jesus før hans offentlige virksomhet, men noen skrifter har opplysninger om hans oppvekst. Det er ulikt syn på om disse fortellingene kan betraktes som historiske. Hovedberetningen om Jesus begynner når han er omkring tretti år. Dette var alderen da en person i Israel på den tiden ble regnet for myndig. Det har vært gjettet på at det kan være grunnen til at det sies lite om hans tidlige liv. Jesus var fortrolig med jødiske skrifter skrevet på hebraisk og talte det lokale språket arameisk. Vi vet ikke om Jesus kunne skrive, og ingen tekster fra ham er bevart. Jesu offentlige virksomhet. Matteus-, Markus-, Lukasevangeliene har en vag kronologi, og leseren kan få inntrykk av at Jesus bare virket i noen måneder før han ble henrettet. På den annen side nevner Johannes-evangeliet flere påskefeiringer som skal ha funnet sted i denne tiden. Avhengig av hvordan en vektlegger kildene, regner mange Jesu virke for å ha vart mellom ett og tre år. Virksomheten pågikk for det meste i Galilea, men Jesus reiste også til Judea og Jerusalem. De som skrev evangeliene var innbyrdes uenige om kronologien i hva Jesus foretok seg i denne perioden. De har likevel med seg en god del av de samme fortellingene, men satt inn i forskjellige sammenhenger. Jesu offentlige virksomhet kan ha begynt med at han lot seg døpe av døperen Johannes. Etter dette skal han ha trukket seg en stund tilbake (da Jesu fristelser fant sted), før han begynte sin virksomhet. Han samlet tilhengere rundt seg, blant annet tolv disipler. Forfatterene av evangeliene var uenige om navnene på disiplene. Forfatterne av evangeliene forteller at han helbredet syke. Helbredelsene av syke foregikk stort sett ved at han drev ut onde ånder som han mente de syke var besatt av. Når åndene var drevet ut, var de i følge evangeliene friske. Han trøstet fattige ved å vise til at Guds rike snart skulle komme. Han rettet krasse angrep mot de rike, de lettvinte, de umoralske, de selvtilfredse og fariseerne. Samtidig angrep han den eksisterende religiøse og sosiale orden i det jødiske samfunnet blant annet om: arbeid på sabbaten, vaske hendene før måltider, "øye for øye"-moralen, faste, at rike ikke kunne komme i himmelen, barnas plikt til å begrave foreldrene, samvære med skatteinnkrevere og prostituerte samt romernes rett til skattlegging. Jesu død. Jesus ble pågrepet i Getsemane og forhørt av blant andre ypperstepresten, kong Herodes Antipas og landshøvdingen Pontius Pilatus. Han ble dømt til døden, og henrettet. Ifølge forfatteren av Lukasevangeliet begynte Jesus sin forkynnelse da han var rundt 30 år gammel (omkring år 24 til år 26). Han fortsatte til han ble henrettet. Det eksakte årstallet for henrettelsen er ikke kjent, men har trolig vært mellom år 25 og år 29. Slik det er beskrevet døde Jesus første påskedag den 14. nisan (abib) ifølge den jødiske kalenderen. Det skjedde omkring klokken 15. Etter henrettelser var det vanlig at de drepte ble lagt i en grav dekket med sand. Det var imidlertid vanlig å legge legemet til døde i rike familier i en hule, for så å samle sammen skjelettet av den avdøde ett år etter gravferden, i en liten steinkiste. Det er derfor ulike oppfatninger om evangelistene beskrivelser av at Jesus ble lagt i en hule etter henrettelsen er rett. Jesu oppstandelse. Ifølge Matteus-, Lukas- og Johannesevangeliene sto Jesus opp fra de døde etter korsfestelsen. Opplysningene i evangeliene om hvem som skal ha sett Jesus og hvor han ble sett, er ikke samsvarende. Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen, og betydningen av forskjellene. Seieren over døden er ifølge kristendommen et avgjørende tegn på hans guddommelige natur. Markusevangeliet slutter med at graven sies å være tom. Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen til at forfatteren av det eldste testamentet i Bibelen ikke har skrevet om Jesu oppstandelse. De som skrev de gnostiske evangeliene mente at Jesus ikke hadde en legemlig oppstandelse. Døden var en frigjøring fra legemet, og en legemlig oppstandelse ville ha brakt Jesus inn i en uønsket kobling med legemet. Læren. Hva Jesus lærte fra seg er det i hovedtrekk enighet om. Samtidig er store deler av hans lære grunnlag for fortolkninger. Det vises enklest i alle splittingene som har rammet kristne menigheter gjennom tidene, og som bunner i tolkningsforskjeller der alle mener at de tolker Jesus rett. Noen anser tekstene i de fire evangeliene i det nye testamentet som åpenbaringer som skal forstås ordrett. Manglende samsvar mellom de ulike kildene tolkes da som at det er leseren som ikke har full innsikt. Andre ser på evangeliene og andre dokumenter som historiske kilder eller vitneutsagn, som skal behandles som andre kilder eller vitneutsagn i rettssak, der vitneutsagnene er skrevet ned lenge etter at læren ble forkynt, og av andre enn dem som hørte Jesus fortelle. De fleste kristne lager også bevisst eller ubevisst et hierarki av hvilke utsagn eller prinsipper som er viktigst gjerne med grunnlag i en tradisjon eller opplæring, og tolker de øvrige tekstene ut fra det. Forfatterne av evangeliene har vektlagt ulike forhold når de har fortalt, med den følge at en får et beskjedent antall sammenfall dersom en krever at en må ha uavhengige vitneutsagn for å kunne slå fast hva Jesus egentlig sa. Når flere av utsagnene som mange anser som viktige bare forekommer i en kilde oppstår det en diskusjon om godheten av kilden. Samtidig gir ulike vinklinger fra forfattere med ulike bakgrunn, også muligheter til å få forstå hvordan flere lyttere kan ha oppfattet Jesus. Jesus brukte lignelser og paradokser for å forklare og understreke sitt budskap. Det sentrale emnet i hans forkynnelse synes å være Guds rike eller "himmelriket", og hvordan man kan bli frelst inn i dette riket. Hans lære, som enkelte mener blir oppsummert i Fadervår, forteller om en barmhjertig Gud. Andre legger vekt på den dømmende og straffende Gud, og gudsfrykten. Flere kilder framhever at Jesus skal ha gitt en hemmelig lære (gnostisk) til særlige invidde personer. Dette budskapet framgår av en rekke skrifter, der Tomasevangeliet er det mest kjente. Det er ulik oppfatning om dette stammer fra Jesus. Artikkelen kristendom gir et innblikk i de delene det har vært mest strid om. Formålet med læren. "«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.»" "«For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden..»" "«Herrens ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.»" "«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til farens, sønnens og den hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»" Kontroversielle synspunkter. Det er deler av det budskapet som Jesus skal ha formidlet, som mange av dagens tilhengere mener ikke er aktuelle. Det gjelder særlig Jesu uforsonlige holdning til anderledes tenkende, hans oppfatning av tilstedeværende onde makter (Satan, onde ånder, urene onder med mer), at sykdom har sin årsak i onde ånder og læren om fortapelse og Helvete. Vedrørende de som ikke følger Jesus lære, sier Jesus blant annet: "«Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp»". Når det gjelder fortapelse, sier Jesus blant annet: "«Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen, der en gråter og skjærer tenner»". Var Jesus en historisk person? Debatten om Jesu eksistens er ikke ny. På slutten av 1800-tallet oppstod det i Nederland en teologisk bevegelse med et radikalt kritisk syn på Jesus. Ifølge representantene for denne bevegelsen er Jesus og apostlene ahistoriske konstruksjoner, og ingen av Paulus' brev er autentiske. Fremtredende representanter for det radikalt kritiske syn var: Abraham Dirk Loman (1823–1897), Willem Christiaan van Manen (1842–1905), Gerardus Johannes Petrus Josephus Bolland (1854–1922) og Gustaaf Adolf van den Bergh van Eysinga (1874–1957). Franskmennene Constantin-François Volney (1757–1820) og Charles François Dupuis (1742–1809) er to eksempler på at lignende teorier hadde sine talsmenn også under opplysningstiden. På midten av 1800-tallet argumenterte Bruno Bauer (1809–1882), en hegelianer, for at den egentlige grunnleggeren av kristendommen ikke var en historisk Jesus-skikkelse, men den jødiske filosofen Filon av Alexandria (20 f.Kr.-50 e.Kr.). Sammen med Bruno Bauer og Albert Kalthoff, er Arthur Drews (1865–1935) representant for en retning som betvilte den historiske Jesus Kristus (kalt Jesus-myten). Teorien om at Jesus ikke er en historisk person hadde få tilhengere på 1900-tallet, men opplever i dag en renessanse, som sannsynligvis ble initiert av George Albert Wells (født 1926). Wells sørget for diskusjon og uenighet med bøkene "The Jesus Legend" (1996) og "The Jesus Myth" (1998), men han utelukket aldri at noen av fortellingene om Jesus kunne være basert på historiske hendelser. Det gjør derimot den tyske teologen Hermann Detering (født 1953) og to amerikanske professorer i teologi: Darrell J. Doughty og Robert M. Price (født 1954). Ifølge Price må bevisbyrden plasseres hos forsvarerne (ikke motstanderne) av det tradisjonelle synet på Jesus som historisk person; her skiller han seg klart ut fra flertallet av vår tids teologer. Earl Doherty argumenterer for at Paulus ikke forholder seg til Jesus som historisk person, siden Paulus aldri refererer til biografiske detaljer om Jesus. Timothy Freke og Peter Gandy står for et lignende syn. Andre syn på Jesus Kristus. Jehovas vitner og andre tilhengere av antitrinitarisme ser Jesus som Guds sønn, men ikke som en del av noen treenig guddom. Sunni- og sjiamuslimer tror ikke at Jesus ble korsfestet, men at han ble tatt opp til himmelen av Gud og vil bli sendt av Gud for å bringe fred og orden i verden. Muslimer har Jesus som en av de 25 Islamske profeter. Qadianibevegelsen mener at Jesus ble korsfestet, men at han ikke døde. Senere ble han tatt ned og ble holdt i skjul for å ikke bli angrepet, og reiste til India for å forkynne de ti stammene fra Israel. I noen nyere synkretistiske bevegelser fortelles det at Jesus i sitt tidlige liv var i India og studerte hinduistiske og buddhistiske skrifter. At kristne kilder sier lite om Jesus før han var omkring tretti år tas til inntekt for dette. Andre religioner hvor Jesus har en sentral plass er bahá'í, mandeanisme, manikeisme, mormonerne og en del retninger av New age. Jødedommen, samaritanerne, Scientologikirken, hinduismen og buddismen tillegger vanligvis ikke Jesus noen betydning. Ateister vil vanligvis klassifisere Jesus som filosof eller religionsstifter. I Norge er det særlig Andreas Edwien som har gått langt i sin kritikk av Jesu lære og troen på oppstandelsen. 27. oktober. 27. oktober er den 300. dagen i året og den 301. i skuddår. Det er 65 dager igjen av året. Strasbourg. Strasbourg (tysk Straßburg, Strassburg'") er en by i departementet Bas-Rhin i regionen Alsace ("Elsass"), Frankrike. Byen har ca. 250 000 innbyggere. Overborgermester er Fabienne Keller. Hovedkvarteret for Eurokorpset ligger i Strasbourg. Fotballlaget RC Strasbourg ligger i denne byen Historie. Romerne etablerte en militær utpost omtrent der byen ligger i dag, som ble kalt "Argentoratum". Fra det 4. århundre var den et bispesete. I det 5. århundre bosatte alemannere, hunnere og frankere seg i byen. Den ble i 1262 en del av det tysk-romerske rike, og var et viktig kommersielt senter i middelalderen. Katedralen i Strasbourg ble ferdigstilt i 1439 og var da verdens høyeste bygning. På 1520-tallet var Martin Luther aktiv i Straßburg, og hans tilhengere etablerte et universitet her i det følgende århundret. Strasbourg ble annektert av Frankrike i september 1681. Den offisielle intolerante religiøse politikken som førte til at mange franske protestanter flyktet fra Frankrike (mest til Preussen) fikk likevel mindre betydning i Strasbourg, selv om protestanter ble utelukket fra offentlige embeder. Byen fortsatte å være sterkt preget av tysk kultur; på begynnelsen av 1770-tallet studerte Goethe her, og byen ble et krystalliseringspunkt for den litterære bevegelsen "Sturm und Drang". Med veksten i handel og industri ble byens befolkning tredoblet på 1800-tallet til rundt 150 000. Byen ble igjen en del av Tyskland da Preussen vant den fransk-prøyssiske krig i 1871, men ble i 1919 avstått til Frankrike. Den var deretter igjen tysk fra 1940 og fransk igjen fra 1945. 26. oktober. 26. oktober er den 299. dagen i året og den 300. i skuddår. Det er 66 dager igjen av året. 25. oktober. 25. oktober er den 298. dagen i året og den 299. i skuddår. Det er 67 dager igjen av året. Navnedag. Margareta, Merete, Märtha, Margrethe 24. oktober. 24. oktober er den 297. dagen i året og den 298. i skuddår. Det er 68 dager igjen av året. 23. oktober. 23. oktober er den 296. dagen i året og den 297. i skuddår. Det er 69 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter den hellige Severinus Boethius, kristen filosof på 500-tallet 22. oktober. 22. oktober er den 295. dagen i året og den 296. i skuddår. Det er 70 dager igjen av året. Navnedag. Karianne, Karine, Kine 21. oktober. 21. oktober er den 294. dagen i året (den 295. i skuddår). Det er 71 dager igjen av året. 3. mars. 3. mars er den 62. dagen i året, den 63. i skuddår. Det er 303 dager igjen av året. Helligdager. 03. mars Neisse. Neisse (ty. "Neiße", polsk "Nysa", tsjekkisk: "Nisa") er en av de nåværende grenseelvene mellom Tyskland og Polen. På tysk heter den helt nøyaktig "Lausitzer Neisse" (også kalt "Görlitzer Neisse") i Niederschlesien. På polsk "Nysa Łużycka", og på tsjekkisk "Lužická Nisa" (den har sitt utspring rett innenfor grensen til Tsjekkia). Neisse er en venstre sideelv til Oder. Neisse/Nysa er også navnet på to andre elver som begge ligger godt inne på polsk område: "Nysa Kłodzka" ("Glatzer Neisse") og "Nysa Szalona". Nedre Schlesien. Nedre Schlesien (polsk "Dolny Śląsk", tysk "Niederschlesien", latin "Silesia Inferior") er den nordvestlige delen av det historiske og geografiske Schlesien. Området har gjennom historien vært underlagt Polen, Böhmen, Østerrike, Preussen og Tyskland. Det ligger i dag i Polen, og er fordelt mellom det nederschlesiske voivodskap og voivodskapene Opole og Lubusz. Historie. Området ble innlemmet i det polske riket i 990 og forble slik til 1348 da det ble en del av Böhmen. Det kom under de østerrikske habsburgerne i 1526, og ble i 1742 avstått til Preussen som en følge av den østerrikske arvefølgekrig. Fra 1870 og frem til 1945 var Nedre Schlesien del av Tyskland, først som en del av provinsen Schlesien og deretter fra 1919 i form av provinsen Nedre Schlesien. Mot slutten av andre verdenskrig ble Nedre Schlesien okkupert av Sovjetunionen, og som følge av Potsdamkonferansen innlemmet i Polen (sammen med Schlesien, som erstatning for områdene Polen måtte avstå til Sovjetunionen i øst), og den tyske befolkningen tvangsforflyttet til Tyskland. Danske adelsslekter. Danske adelsslekter. Den danske adel, som grovt kan inndeles i uradel og brevadel, og høyadel og lavadel, består i dag av 189 adelsslekter, som er ubetitlede, friherrelige (=baron), lensfriherrelige (=lensbaron), grevelige og lensgrevelige. Som uradel regnes den adel som kjennes fra før reformasjonen, mens brevadelen er den adel der har fått sitt adelskap gjennom et patent på et senere tidspunkt. Som høyadel regnes den gamle riksrådsadel, samt den nye betitlede høyadel etter eneveldens innførelse 1660. Som i Norge og de fleste andre land, har adelen i Danmark ikke lenger noen spesielle privilegier eller rettigheter. Det er nå mange medlemmer av danske adelsslekter som ikke bruker de arvede titlene. Gjennom den dansk-norske unionstiden var flere danske adelsslekter også norske, fordi medlemmer av slektene i flere generasjoner hadde stillinger og eide jordegods i Norge. Noen av de slektene som er klassifisert som danske adelsslekter, har nå medlemmer bare i Norge og ikke i Danmark, f.eks. Anker, Aubert, Galtung og Werenskiold. Foreningen som utgir Danmarks Adels Aarbog tar likevel med også disse slektene. Oversikter. Der er to primære oversikter over dansk adel. Danmarks Adels Aarbog. "Danmarks Adels Aarbog" (DAA) har kommet ut siden 1884, og gis ut av "Dansk Adels Forening. Den inneholder omfattende slektsoversikter over ca. 725 danske adelsslekter. Foruten anetavlene inneholder hvert bind oversikter over nålevende medlemmer av de ca. 200 tilbakeværende adelsslekter. * Dansk Adelskalender. Følgende slekter omtales i "Dansk Adelskalender" av F. Krogh (København 1878) Uradel. Uradel eller "eldgammel adel (dansk)", er uttrykk som i noen grad er brukt om den del av adelsstanden som i mannslinjen («agnatisk») stammer fra en person i middelalderen eller tidligere, og som hadde en samfunnsmessig posisjon som adelig («fri») uten å være adlet av en fyrste eller lignende, det vil si med en ukjent opprinnelig årsak til adelsposisjonen. Betegnelsen "uradel" ble lansert på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere. Denne betegnelsen er brukt mer i Danmark og Sverige enn i Norge, og den er lite brukt av historikere. I Danmark og Norge er den adel som kjennes fra før reformasjonen blitt kalt for «uradel», dersom personens adelskap ikke ble tildelt ved kongelig erklæring, brev, adelsbrev, «adelspatent» eller lignende. Adelskap som kongemakten tildelte etter innføringen av eneveldet, ble ofte kalt for «brevadel». Det er diskutabelt om betegnelsen "uradel" bør brukes – og er treffende – om de norske høvdings- og stormannsslektene i middelalderen, som for eksempel Bjarkøyætten, Sudrheimsætten, Finnenætten, Bolt og mange andre tilsvarende ætter. Svenske adelsslekter. Svenske adelsslekter. Sverige har omkring 900 nålevende adelsslekter, som enten er uten særskilt tittel eller har titler som friherrer og grever. I Sverige finnes det rundt 25 000 personer som er adelige, og alle disse er representert på Riddarhuset i Stockholm ved sin hovedmann (eldste sønn av eldste sønn osv.)Det avholdes adelsmøte på Riddarhuset hvert tredje år, andre lørdagen i februar. Adelsmøtet er åpent kun for en hovedmann fra hver ætt. For at en adelsætt skal ha møterett må ættens stamfar i tillegg til enten å være uradel, naturalisert utenlandsk adel eller være adlet gjennom adelsbrev (nobilisasjonspatent/sköldebrev) av monarken, også være introdusert på Riddarhuset. En introduksjon innebærer at adelsmøtet gjennomgår adelsbrevet eller genealogien, og deretter beslutter ved alminnelig flertall om personen innrømmes introduksjon. Det finnes dog eksempler på at ætter med svensk adelsbrev ikke har søkt introduksjon på Riddarhuset før mer enn 200 år etter de ble adlet. Utenlandske adelige og uintroduserte innrømmes ikke introduksjon lenger. Introduksjonen gir ættens hovedmann (eller fullmektig) rett til å møte på adelsmøtet, forutsatt at man betaler den årlige kapitasjonsavgiften (for tiden 300 kr). Alle mannlige medlemmer av en ætt, ikke bare hovedmannen, må betale denne kapitasjonsavgiften hvis de bor i Sverige og ønsker å ta del i adelens legater, fonder og stipendier. Kvinnelige medlemmer av en ætt slipper kapitasjonsavgift, men har likevel tilgang til stipendier osv. Kvinner har under ingen omstendighet møterett på adelsmøtet, og kan heller ikke føre adelskap videre om de gifter seg borgerlig. Sverige avskaffet 1.juli 2003 adelens offentligrettslige stilling gjennom at adelsmøtets valg av lantmarskalk ikke lenger måtte godkjennes av regjeringen. Ingen privilegier har vært tilknyttet adelen siden den mistet sin politiske stilling som rikets første stand i 1866. Idag har Riddarhuset bare en privatrettslig status som en annen stiftelse eller forening, der representanter for de adelige slektene møter og har stemmerett for de interne anliggender. Riddarhuset eier fortsatt den gamle praktbygningen "Riddarhuspalatset" som ligger sentralt i Stockholm og har et kostbart, historisk interiør, bl.a. malte plater med slektenes våpen. Riddarhuset ved sin ledelse, råder også over betydelige økonomiske fond, og de utdeler legatporsjoner og lignende til medlemmer av de "introduserte" adelige slektene. I Sverige eksisterer også noen ætter som av ulike grunner ikke har søkt introduksjon, samt ætter av utenlandsk opprinnelse, som ikke har søkt naturalisasjon og introduksjon. I tillegg finnes noen uintroduserte ætter som hevder adelskap gjennom uradel, utenlandsk adelsbrev til svensk undersått(statsborger) eller annet. For eksempel har paven i Roma adlet flere svensker, likeså det belgiske kongehuset og det luxemburgske fyrstehuset. Disse vil ikke innrømmes introduksjon ut i fra prinsippet om at man kun være undersått hos en fyrste/konge. Personer fra noen av disse slektene opprettet Ointroducerad Adels Förening som utgir sin egen adelskalender. Introdusert adel. Basert på "Sveriges Ridderskap och Adels kalender", som utgis under tilsyn av Riddarhuset Ikke-introdusert adel. Basert på "Kalender över Ointroducerad Adels Förening" 20. oktober. 20. oktober er den 293. dagen i året og den 294. i skuddår. Det er 72 dager igjen av året. Navnedag. Henrik, Henrikke, Heine Navnedagen er etter Henrik den hellige, Finlands apostel. 19. oktober. 19. oktober er den 292. dagen i året (den 293. i skuddår). Det er 73 dager igjen av året. 18. oktober. 18. oktober er den 291. dagen i året og den 292. i skuddår. Det er 74 dager igjen av året. Helligdager. Lukasmesse til ære for evangelisten Lukas, i folketradisjonen ble dagen kalt Lukas våtmann fordi det nesten alltid regnet denne dagen. 16. oktober. 16. oktober er den 289. dagen i året og den 290. i skuddår. Det er 76 dager igjen av året. 15. oktober. 15. oktober er den 288. dagen i året og den 289. i skuddår. Det er 77 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter Den Hellige Hedvig av Schlesien, gift med Hertug Henrik 1. av Polen, hun ble skytshelgen for Polen og Berlin, hennes minnedag er egentlig 16. oktober (http://www.katolsk.no/biografi/hedvig.htm) 14. oktober. 14. oktober er den 287. dagen i året og den 288. i skuddår. Det er 78 dager igjen av året. Den kalles Vinterdagen fordi den markerer begynnelsen på vinterhalvåret. 14. oktober var flyttedag om høsten, en ordning som ble praktisert frem til første verdenskrig. Det var også en tilsvarende flyttedag om våren (14. april). Utenom disse dagene var det ikke lov for hushjelper og gårdsarbeidere å flytte eller skaffe seg nytt arbeid. Det var også vanlig å avtale siste frist for utflytting fra eller første mulighet for innflytting i boliger på disse dagene, enten ved eierskifte eller utleieforhold. Navnedag. Kaia, Kai 13. oktober. 13. oktober er den 286. dagen i året og den 287. i skuddår. Det er 79 dager igjen av året. Navnedag. Terje, Tarjei og Torgeir 12. oktober. 12. oktober er den 285. dagen i året og den 286. i skuddår. Det er 80 dager igjen av året. 12. oktober er dagen for å snu primstaven, den gamle kalenderen. I dag er første dag på vintersiden. 11. oktober. 11. oktober er den 284. dagen i året og den 285. i skuddår. Det er 81 dager igjen av året. Navnedag. Kenneth, Kent og Kevin 10. oktober. 10. oktober er den 283. dagen i året og den 284. i skuddår. Det er 82 dager igjen av året. Navnedag. Fridtjof, Frits, Frida Navnedagen er tatt fra Fridtjof Nansen som ble født 10. oktober 1861 9. oktober. 9. oktober er den 282. dagen i året og den 283. i skuddår. Det er 83 dager igjen av året. Helligdager. 09. oktober 8. oktober. 8. oktober er den 281. dagen i året og den 282. i skuddår. Det er 84 dager igjen av året. Merkedager. 08. oktober 7. oktober. 7. oktober er den 280. dagen i året og den 281. i skuddår. Det er 85 dager igjen av året. Mannsdagen markeres tilsvarende som Kvinnedagen den 8. mars. Navnedag. Birgitte, Birgit, Berit Navnedagen er etter den hellige Birgitta av Vadstena, skytshelgen for Sverige Dødsfall. 07. oktober 6. oktober. 6. oktober er den 279. dagen i året og den 280. i skuddår. Det er 86 dager igjen av året. Dødsfall. 06. oktober 5. oktober. 5. oktober er den 278. dagen i året og den 279. i skuddår. Det er 87 dager igjen av året. Navnedag. Brynjar, Bo, Boye Dødsfall. 05. oktober 4. oktober. 4. oktober er den 277. dagen i året og den 278. i skuddår. Det er 88 dager igjen av året. Navnedag. For navnedagens bakgrunn, se Helligdager nedenfor Merkedager. 04. oktober 3. oktober. 3. oktober er den 276. dagen i året (den 277. i skuddår). Det er 89 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter de to helgener Evald den lyse og Evald den mørke, de er skytshelgener for Westfalen http://www.katolsk.no/biografi/evald.htm Helligdager. 03. oktober 2. oktober. 2. oktober er den 275. dagen i året og den 276. i skuddår. Det er 90 dager igjen av året. Navnedag. Liv, Live Helligdager. 02. oktober 30. september. 30. september er den 273. dagen i året og den 274. i skuddår. Det er 92 dager igjen av året. Navnedag. Helge, Helga, Hege 29. september. 29. september er den 272. dagen i året og den 273. i skuddår. Det er 93 dager igjen av året. Den 29. september er fra gammelt av datoen for Mikkelsmesse. Navnedag. Mikael, Mikal, Mikkel 28. september. 28. september er den 271. dagen i året og den 272. i skuddår. Det er 94 dager igjen av året. Navnedag. Lena, Lene 27. september. 27. september er den 270. dagen i året og den 271. i skuddår. Det er 95 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter den bøhmiske prinsesse Dragomir,som ble gift med prins Valdemar Sejr i Danmark, kaltes der Dagmar, Dagmar av Danmark døde 1212 i barsel 26. september. 26. september er den 269. dagen i året og den 270. i skuddår. Det er 96 dager igjen av året. 25. september. 25. september er den 268. dagen i året og den 269. i skuddår. Det er 97 dager igjen av året. 24. september. 24. september er den 267. dagen i året og den 268. i skuddår. Det er 98 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er fra den katolske kirkes feiring av Døperen Johannes' unnfangelse 23. september. 23. september er den 266. dagen i året (den 267. i skuddår). Det er 99 dager igjen av året. Dette er den hyppigst forekommende datoen for høstjevndøgn, jfr 21. september. Navnedag. Navnedagen er etter Snorre Sturlason, som døde denne dagen i 1241 22. september. 22. september er den 265. dagen i året og den 266. i skuddår. Det er 100 dager igjen av året. 21. september. 21. september er den 264. dagen i året og den 265. i skuddår. Det er 101 dager igjen av året. Dette er den vanligste datoen for høstjevndøgn. 20. september. 20. september er den 263. dagen i året og den 264. i skuddår. Det er 102 dager igjen av året. Navnedag. Tobias, Tage (guttenavn). Navnedag i Danmark; Tobias Frankfurt am Mains bydeler. Byen Frankfurt am Main er inndelt i 46 bydeler – Stadt- og Ortsteile. 19. september. 19. september er den 262. dagen i året og den 263. i skuddår. Det er 103 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter en av de mange martyrer under keiser Nero, Constantia ble drept i år 67, og det er også katolsk minnedag for abbed Constantius fra Monte Cassino 18. september. 18. september er den 261. dagen i året og den 262. i skuddår. Det er 104 dager igjen av året. 17. september. 17. september er den 260. dagen i året og den 261. i skuddår. Det er 105 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter Hildegard von Bingen, tysk abbedisse, komponist og forfatter (skytshelgen for språkforskere, naturvitenskapsmenn og for esperanto 16. september. 16. september er den 259. dagen i året og den 260. i skuddår. Det er 106 dager igjen av året. 10. mars. 10. mars er den 69. dagen i året, den 70. i skuddår. Det er 296 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen skyldes den engelske abedisse, tidligere dronning Ethelreda (Edel) som grunnla klosteret Ely i 670 Riksdag. Parlamentet i Tyskland etter 1949 kalles Forbundsdagen. Det møtes etter gjenforeningen av de to tyske statene i Riksdagsbygningen i Berlin. Maktfordelingsprinsippet. Historikk. For den franske filosofen Montesquieu, som levde på 1700-tallet, var det viktig å begrense korrupsjon blant kongen og adelen i det franske samfunnet. I 1748 formulerte han maktfordelingsprinsippet, som skulle sikre at statsmakten ble delt på tre uavhengige organer: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, og ingen skulle dominere over noen av de andre. Det var derfor viktig at de balanserte hverandre, gjennom adskilte myndighetsområder og en helt klar oppgavefordeling dem i mellom. For å hindre maktmisbruk skulle statsmaktene holde hverandre i sjakk gjennom et system av vekt og motvekt. Den lovgivende makt skulle tilligge folket selv gjennom valgte representanter. Den utøvende makt skulle kongen ha, «fordi denne del av regjeringen, som nesten alltid krever rask handling, blir bedre utført av én enn flere.» For at ikke den lovgivende forsamlingen skulle bruke lovgivningen til å gi seg selv all makt og derved sette de andre statsmakter ut av spillet, måtte kongen ha vetorett. Den dømmende makt kunne på sin side ta stilling til eller avgjøre om en ny lov som var gitt av de folkevalgte var i samsvar eller i strid med grunnloven. Parlamentarisk suverenitet i form av parlamentarisme er et inngrep i maktfordelingsprinsippet. Maktfordelingen i norsk statsforfatning. Maktfordelingen er forsatt en del av den norske statsforfatningen, men kan ikke ansees å være uavhengig av hverandre, se Grunnloven. Derimot har den blitt modernisert gjennom parlamentarismen. Dermed er den utøvende myndighet avhenging av den lovgivende myndighet gjennom at Stortingets ikke nedlegger et mistillitsforslag, og den dømmende myndighet blir innsatt av utøvende myndighet i råd med Kongen. Denne formen for parlamentarisme blir i statsforfatningen kalt negativ parlamentarisme, se parlamentarisme Fredriksten festning. Minnesmerke over Karl XII, Fredriksten festning, Halden Fredriksten er en festning i Halden (byen het "Fredrikshald" fra 1665 til 1928). Forsvarsverk der festningen ligger i dag ble bygget i årene 1640-45 i forbindelse med Hannibalfeiden. Selve Fredriksten festning ble påbegynt i 1661 og er oppkalt etter den dansk-norske kongen Frederik III (1609–1670). Historie. Festningsanlegget slik det fremstår i dag er i hovedsak et resultat av utbygging på 1660- og 1670-tallet som følge av at Frederikshald ble grenseby etter at det tidligere norske området Bohuslän ble svensk territorium i 1658. Det var tapet av Båhus festning til Sverige og de tre svenske angrepene på Halden i 1658 -59 og -60 som hovedsakelig førte til at danskekongen så nødvendigheten av en ny og sterk festning. Festningen ble beleiret hele seks ganger, men aldri inntatt. Den svenske kongen Karl XII falt ved festningen den 11. desember 1718 under den svenske beleiringen. I tiden før Unionsoppløsningen ble festningen modernisert med moderne skyts på Overberget, Gyldenløve og på nordsiden av den gamle hovedfestningen, dessuten på Veden i Tistedal. Hjelmkollen fort ved Svinesund ble bygget som en fremskutt befestning. Fredriksten ligger så nær grensen at den kan tas under ild fra svensk side. Fra våren 1905 fikk derfor Fredriksten som den første, en ballong captif. Dette er en plattform som bæres oppe av en ballong forankret i bakken. Hermed kunne en få en bedre observasjonsplatttform for egen ildledning. Etter Karlstadkonvensjonen i 1905 ble festningen nedlagt som krigsfestning og det moderne skytset fjernet. Én tårnkanon er imidlertid tilbakeført i nyere tid. Nåtid. Inntil nylig holdt Forsvarets Forvaltningsskole til på festningen. I dag er festningen åpen for alle, og en rekke museer er å finne i indre festning og området bak festningen (Place d'Arms) er brukt til konserter og andre kulturarrangementer. I 2005 ble festningen brukt som kulisser til den nyskrevne operaen "Aurora" av Trygve Madsen og Jon Bing i forbindelse med feiringen av unionsoppløsningen. I 2007 ble "Trubaduren" av Giuseppe Verdi satt opp, og som et resultat av de to to suksessfulle oppsetningene tok Halden Kommune og Østfold fylkeskommune høsten 2007 initiativ til å opprette Opera Østfold / Fredriksten Festning. Siden da har Fredriksten Festning vært fast operaarena, med Puccinis "Turandot" i 2009,Bizets "Carmen" i 2011 og vil igjen være det i år 2013 med Giuseppe Verdis "Nabucco". I festningens ytre område, mellom Place d'Arms og Overberget fort, finnes idag en campingplass og en del av Halden golfbane, Fredriksten golfpark. I forbindelse med tusenårsskiftet, ble festningen valgt til Halden og Østfolds tusenårssted. 2007 var første året TV-programmet «Allsang på grensen» ble spilt inn på festningen. Dette programmet gikk på TV 2 hver torsdag gjennom hele sommeren. Serien har siden dette gått hvert år, for sjette år på rad i 2012. Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Friedrich Schiller. Johann Christoph Friedrich von Schiller (født 10. november 1759 i Marbach, død 9. mai 1805 i Weimar), alminnelig kjent som Friedrich Schiller, var en tysk poet, historiker og dramatiker. Han ble født i Marbach am Neckar, Württemberg, som sønn av en militærlege, J. C. Schiller. Hans foreldre var ikke særlig velstående, men han ble sendt på latinskolen og senere Karlsschule (universitetet), hvor han studerte jus og senere medisin. Han leste Rousseau og Goethe, og diskuterte klassiske idealer med sine studiekamerater. Som student skrev han sitt første skuespill, "Die Räuber", om en gruppe naive revolusjonære og deres tragiske skjebne. Ett av hans kjente sitat er: «Anstendighetens første lov er å bevare andres frihet, den andre er å demonstrere sin egen.» I 1780 leverte han sin dissertasjon, og ble militærlege i Stuttgart. Som følge av oppførelsen av "Die Räuber" i Mannheim 1781 ble han arrestert og forbudt å publisere ytterligere. Han flyktet via Leipzig og Dresden til Weimar i 1787. I 1789 ble han professor i historie og filosofi i Jena, hvor han publiserte utelukkende historiske arbeider. 1790 giftet han seg med Charlotte von Lengenfeld, og i 1799 returnerte han til Weimar, hvor Goethe overtalte ham til å fortsette å skrive skuespill. Han og Goethe grunnla Weimar Theater, som kom til å bli et ledende teater i Tyskland. Han ble i Weimar til han døde i 1805 av tuberkulose. Han ble adlet i 1802. Siden 1934 bærer universitetet i Jena Schillers navn. Schillers fødested i Marbacha> og Schiller i Weimar Lenker. Schiller, Friedrich Schiller, Friedrich Schiller, Friedrich Schiller, Friedrich Schiller, Friedrich Mannlig omskjæring. Mannlig omskjæring er et medisinsk inngrep som består i at man fjerner forhuden på mannens penis. Behandlingen kan bli utført av medisinske eller av religiøse og kulturelle grunner. Mannlig omskjæring heter på latin "circumcisio". På engelsk kalles mannlig omskjæring "circumcision". Terminologi. Tradisjonelt betegnes både mannlig omskjæring og kvinnelig omskjæring på norsk "omskjæring". På 1990-tallet ble begrepet "kjønnslemlestelse" tatt i bruk i økende grad for å understreke at omskjæring er en form for lemlestelse og en kriminell handling, og er brukt i Lov om forbud mot kjønnslemlestelse som gjelder kvinnelig omskjæring. Endel bruker begrepet kjønnslemlestelse om omskjæring uavhengig av kjønn, f.eks. bruker National Organization of Circumcision Information Resource Centers sin norske avdeling begrepet kjønnslemlestelse om både mannlig og kvinnelig omskjæring. På engelsk har begrepet Male Genital Mutilation (MGM) blitt stadig vanligere fra 1990-tallet, mens kvinnelig omskjæring kalles Female Genital Mutilation (FGM). Historie. a>s 6. dynasti 2350-2000 f.Kr. Her er motivet framstilt på et postkort. Omskjæringen skjer på voksne menn. Omskjæring var vanlig flere steder i oldtiden, ikke minst i Egypt og blant flere folk i Orienten. I Bibelen fortelles det at omskjæring av guttebarn ble praktisert av israelittene. Det sies at Gud påbød Abraham og hans familie og tjenere å omskjære seg, og at påbudet ble videreført i Moseloven. Derfor ble omskjæring praktisert blant de første kristne og de kirkemenigheter som oppstod på den tiden i Egypt, Eritrea og Etiopia. I sin opprinnelige form ble kun det ytterste av forhuden fjernet, men på 500-tallet innførte rabbiene en ny metode hvor hele forhuden ble fjernet. Dette for å gjøre det vanskeligere for omskårede menn å restaurere forhuden ved strekking (med bronsevekter festet til restene av forhuden), siden det ikke lenger var noen gjenværende forhud å feste denne i. Innen kristendommen anser de fleste påbudet om omskjæring for avskaffet sammen med andre bestemmelser i Moseloven. Omskjæring praktiseres fremdeles innen jødedommen. Skikken praktiseres dessuten innen islam. Medisinske grunner. Den vanligste "medisinske", altså ikke-religøse eller ikke-kulturelle, grunnen til å utføre omskjæring på gutter, er at forhuden på penis er for trang til at man kan trekke den tilbake. Denne tilstanden kalles fimose. Inngrepet blir vanligvis utført under lokalbedøvelse. Omskjæring og HIV. En stor, klinisk undersøkelse fran 2006 om HIV og omskjæring i Kenya og Uganda hvor heteroseksuelle menn ble fulgt av forskere fra det amerikanske National Institutes of Health, pekte på at risikoen for HIV-smitte var 65 % mindre for menn som var omskåret enn for menn som ikke var omskåret. Det har i ettertid vist seg at det er mange feil ved disse studiene. Forskerne som ledet studiene — Bertran Auvert i Sør-Afrika, Robert C. Bailey og Stephen Moses i Kenya, Ronald H. Gray i Uganda — er alle pro-omskjæring og kan derfor ikke sies å være upartiske da de allerede lenge før studiene ble utført, forfektet påstander om at omskjæring beskytter mot seksuelt overførbare sykdommer. Videre ble studiene utført i områder i Afrika hvor HIV er svært utbredt, samt at de menn som ble omskåret i forbindelse med undersøkelsen fikk svært kort tid til å leges etter inngrepet før studien ble avbrutt, og at de derfor hadde færre samleier enn den kontrollgruppen som ikke var omskåret, og således pådratt seg mindre HIV-smitte. Undersøkelsen viser kun at ubeskyttet samleie i miljøer hvor HIV-smitte er utbredt, er svært risikofylt. Kritikk. Kritikere hevder at studiene er utført av forskere som er for omskjæring og at de derfor har "sett det de vil se". Dette har derfor gitt mange falsk trygghet, når omskårede menn har trodd at de er beskyttet mot HIV-smitte og hatt samleie uten kondom og fått HIV. USA — hvor majoriteten av alle guttebarn blir omskåret rett etter fødselen — har den største andelen av HIV-smittede i den industrialiserte verden. Dessuten viser statistikken fra USA at hvite og svarte (som lar barna omskjære) har en nesten dobbelt så stor andel av HIV-smitte som de av latinsk opprinnelse (som vanligvis ikke omskjærer barna sine). Risiko ved inngrepet. Tre store observasjonsstudier ved sykehus i USA og Israel viser at komplikasjonsraten ved kyndig utførte omskjæringer er mellom 0,2% og 0,3%, og at de aller fleste komplikasjoner som forekommer er milde og lette å behandle. Studier av alvorlige komplikasjoner viser at disse skyldes ukyndig praksis. Dødsfall som tilskrives tidlig omskjæring er så uvanlige at det ikke finnes pålitelig statistikk for dødeligheten. Den siste studien av dødelighet er fra 1949, der dødelighet ble estimert til 0,02%, men de fleste av disse skyldes narkose som i 1949 var langt mer farlig. I 1982 fant en observasjonsstudie i delstaten New York at en halv million omskjæringer hadde blitt foretatt uten et eneste dødsfall. Synspunkter. Det har blitt diskutert mye om hvilke helsemessige fordeler og ulemper en som er omskåret kan ha. Det er særlig blitt påvist at omskårne menn har lavere smittefare for flere betennelser, blant annet urinveisinfeksjon, HIV, HPV, HSV, syfilis, og annet. viser at noen menn som er omskåret som voksne har seksuelle problemer. Omskjæring av gutter har som regel ikke vært forbudt, og det har blitt sett på som en viktig kulturell og religiøs praksis i flere miljø, blant annet muslimske, jødiske, koreanske, og amerikanske. En stor overvekt av studier viser klare medisinske fordeler ved omskjæring, også i guttebarns tidlige leveår. Noen voksne menn har uttrykt misnøye over at de er omskåret og noen har dannet foreninger. En slik forening er The National Organization of Restoring Men. Noen omskårne menn har gjennomgått en behandling hvor de har forsøkt å gjenskape forhuden ved å strekke det som er igjen. Allerede i oldtiden gjorde man forsøk på å fornye forhuden på personer som var omskåret. Juridisk status. Hverken mannlig eller kvinnelig omskjæring var spesifikt omfattet av lovregulering i noe land, før det ble innført forbud spesifikt mot kvinnelig omskjæring først i Sverige i 1982 og senere i bl.a. Norge i 1995. Mannlig omskjæring er derimot ikke spesifikt lovregulert i noe land, men mange land har mer generell lovregulering mot å påføre spedbarn skader. I det meste av verden har praksis til nå vært å anse mannlig omskjæring som lovlig. En domstol i Tyskland avgjorde imidlertid i 2012 at mannlig omskjæring var legemsbeskadigelse som ble rammet av eksisterende straffebud mot legemsbeskadigelse. I Norge pågår en diskusjon rundt lovligheten av mannlig omskjæring, der det dels er tatt til orde for et spesifikt forbud, dels for at praksisen kan rammes av eksisterende lovgivning, og dels for at praksisen bør anses som lovlig (se eget avsnitt). Omskjæring av gutter i Norge. I Norge omskjæres omlag 2000 guttebarn hvert år, hvorav flesteparten av inngrepene er rituelt begrunnet, da foreldrene enten er jøder eller muslimer. Diskusjon om forbud. Inngrepet vil «isolert sett kunne oppfylle gjerningsbeskrivelsen i en eller flere straffebestemmelser» når utført på mindreårige, skrev Helse- og omsorgsdepartementet i 2011. Det er ingen drøfting av forbud mot inngrepet, hevdet Lars Gule – noe han finner «underlig» siden kjønnslemlestelseslovens paragraf 1 sier at «Den som forsettelig» utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer straffes for kjønnslemlestelse». Også Human Rights Service argumenterer for at det allerede eksisterer et forbud mot omskjæring i Norge, uavhengig av kjønn, som rammes av straffeloven §§ 228, 229. I kjølvannet av at et to uker gammelt guttebarn døde etter omskjæring i mai 2012, har debatten rast på ny. Ifølge NRK så ønsker både Den norske legeforening, Sykepleierforbundet, Barneombudet, Human-Etisk Forbund, Reform ressurssenter for menn og Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, slutt på praksisen. I høringsuttalelse uttaler Reform at omskjæring av jenter og gutter må sidestilles og forbys på like linje. Mannsforsker Jørgen Lorentzen har kalt inngrepet "en bestialsk skikk." Barneombud Reidar Hjermann ønsker en debatt om nedre aldersgrense og at rituell omskjæring bør forbys på barn under 15-16 år: «Vi ønsker ikke at barn skal utsettes for ikke-medisinske inngrep. I den grad de skal bli omskåret, må de få en anledning til å gi sitt samtykke, i en alder som er rimelig.» Justispolitisk talskvinne i Senterpartiet, Jenny Klinge, og Senterpartiets stortingsgruppe mener rituell omskjæring av små gutter må forbys på lik linje med omskjæring av jenter. Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund, likestiller et eventuelt forbud med gjeninnføring av Grunnlovens § 2 fra 1814, som nektet jøder adgang til riket. Onani. a>'s "A Young Woman Masturbating" (1916) Onani, masturbasjon, selvtilfredsstillelse er stimulering av egne kjønnsorganer med den hensikt å frembringe seksuell nytelse og eventuelt orgasme. Mens onani tidligere har vært sett på som både synd i religiøs sammenhenger og skadelig rent medisinsk, er det i dag, med unntak av enkelte gjenværende religiøse innvendinger, utbredt aksept for at onani er normalt og sunt for både kvinner og menn, unge og voksne. Historie. Ordet "onani" er en misforståelse fra historien om Onan i Første Mosebok, kapittel 38, versene 8–10. Da Onans bror dør barnløs, må Onan gifte seg med brorens hustru. Onan ligger med henne, men «lot sæden gå til spille på jorden» for å unngå å få en sønn som kunne oppfattes som brorens egen og den rettmessige arvingen etter ham. «Men det Onan gjorde, var ondt i Herrens øyne, og han lot også ham dø.» Dette avbrutte samleiet ble senere brukt som en bibelsk legitimering av advarsler mot onani. Onani eller "selvbesmittelse" ble derfor ansett som en alvorlig synd. Det er fortsatt religiøse innvendinger mot onani. Holdningen blant trossamfunn i moderne tid varierer fra det gamle synet om at det er en alvorlig synd, til en oppfatning av at det er noe galt, men at det samtidig er en slags «sikkerhetsventil» som forhindrer andre handlinger. Den katolske kirke har valgt å definere det som en «alvorlig, tøylesløs handling», hvilket betyr at det ikke nødvendigvis sees som en synd i seg selv, men at det kan gi opphav til synder og at vanemessig onani kan være en synd. Årsaken til at man fortsatt har et negativt syn på onani er at seksualitet i religiøs sammenheng tradisjonelt sees som et middel for forplantning. Onani i betydningen masturbasjon ble først brukt i den anonymt utgitte pamfletten "Onania", som utkom i London rundt 1712. Denne boken var den første store salgssuksessen av mange etterfølgende advarende skrifter som meget fantasifullt beskrev hvilke åndelige, mentale og fysiske skader man angivelig pådro seg ved å masturbere. Den neste betydelige utgivelsen med medisinske advarsler mot onani var boken "L'onanisme. Dissertation sur les maladies produites par la masturbation" (1760) av den sveitsiske legen Simon-Auguste Tissot. Denne boken var inspirert av "Onania" men ga en øket medisinsk faglig autoritet til folketroens vrangforestillinger om hvor skadelig det var å onanere. Innflytelsesrike samtidige forfattere som Jean-Jaques Rousseau uttrykte sin støtte og begeistring for boken. Gjennom tidene har masturbasjon blitt sett på som meget syndig, sannsynligvis for at det ikke hadde noen åpenbar praktisk funksjon i motsetning til samleiet som ideelt sett var for å føde barn. Dessuten var mannlig sæd helt siden Hippokrates og den antikke greske medisinen ansett som en "livgivende" og kostbar kroppsvæske, og ved å onanere risikerte man å bruke så mye av den at det svekket og skadet kroppen. I løpet av 1800-tallet ble onani blant unge gutter fordømt, og flere «gode» råd ble gitt for å hindre dem i deres «selvbesmittelse». Man anbefalte blant annet å legge noe kaldt på kjønnsorganene, å jobbe hardt fysisk før leggetid slik at de ikke hadde krefter til å onanere eller å bruke bukser uten lommer. Unge jenter ble anbefalt å ikke sitte med beina i kors. Det fantes også en oppfatning at onani kunne føre til psykiske sykdommer og til galskap. Denne forestillingen ble vanligst etter psykiatriens fremvekst på begynnelsen av 1800-tallet. I USA og i andre engelskspråklige land ble omskjæring brukt på 1800-tallet som en effektiv måte å minske unge gutters tendens til å onanere og derfor også sjanser til psykiske lidelser. I en kort periode mot slutten av århundret ble kirurgiske inngrep på barns kjønnsorganer, også jenter, ansett som formålstjenlig for å forhindre at de begynte å onanere. Det var spesielt den britiske kirurgen som var eksponent for denne behandlingsmetoden på 1860-tallet. Men langt inn i det 20. århundre forekom omskjæring og klitoridektomi på små jenter i USA. Kvinnelige onani er fortsatt noe tabubelagt sammenlignet med mannlig onani, spesielt i puberteten. Derimot har salg av sexhjelpemidler for voksne kvinner økt betraktelig de siste tiårene, noe som kan betraktes som en tendens til at tabuet minker. Det finnes ingen vitenskapelig forskning som har bevist at onani har skadelige effekter. Tvertimot slår psykologer og sexologer fast at onani er både naturlig og ufarlig. Det skal imidlertidlig påpekes at mange menn opplever problemer med nedsatt følsomhet som følge av onaniteknikker som stimulerer penis i en langt kraftigere grad enn ved et samleie. Praksis. Det finnes ikke et fasitsvar eller en manual som kan fortelle helt nøyaktig hvordan onani kan foregå i praksis. Onani handler om stimulering av kjønnsorganer, og også om stimulering av hjernen. Noen bruker erotisk film, bilder eller tekster for å bli opphisset. Andre bruker fantasien for å hisse seg selv opp. Det er ikke selvsagt at resultatet av onani må være orgasme. Kvinner onanerer vanligvis ved å stimulere klitoris, men også andre deler av vulva. Hvordan vulva best stimuleres er svært individuelt. Dildo eller vibrator er vanlige hjelpemidler, men det er også vanlig å bruke bare fingrene eller vannstrålen fra et dusjhode. Menn onanerer ofte ved å lage samleie-lignende bevegelser med en hånd mot penis. Gjentatte rytmiske bevegelser stimulerer penis og penishodet. Dette kan starte en orgasme. Både kvinner og menn kan oppnå nytelse ved å stimulere eller penetrere anus. Menn har prostatakjertelen like innenfor åpningen. Noen menn liker å stimulere prostata. Kvinner kan også stimulere seg selv ved å beføle brystene. Dette kan også gjelde for menn som stimulerer sine brystvorter. Det blir hevdet at onani kan ha en avslappende effekt. Årsaken til dette er trolig at seksuell spenning frigjøres under akten, og spesielt etter orgasme. Navn. Det er uvisst hvilket ord som blir oftest brukt, men onani og masturbasjon er vanlig. Ordet "onani" ble som nevnt konstruert av forfatteren av "Onania" ut fra Onan i Det Gamle Testamentet. Ordet "masturbasjon" har to mulige etymologiske forklaringer, enten at det er laget av latin "manus" (hånd) og "stuprare" (besmitte eller skjende), eller av det greske "mezea" (peniser) og latin "turbare" (forstyrre eller irritere). Masturbasjon er kjent helt fra den romerske poeten Martials erotiske dikt, men i engelsk dukket varianter av ordet ikke opp før i det 17. århundre. I dag er vanlig brukte ord runking, tukling og fingring. 29. mars. 29. mars er den 88. dagen i året, den 89. i skuddår. Det er 277 dager igjen av året. 30. mars. 30. mars er den 89. dagen i året, den 90. i skuddår. Det er 276 dager igjen av året. 31. mars. 31. mars er den 90. dagen i året, den 91. i skuddår. Det er 275 dager igjen av året. 15. september. 15. september er den 258. dagen i året og den 259. i skuddår. Det er 107 dager igjen av året. 13. september. 13. september er den 256. dagen i året og den 257. i skuddår. Det er 109 dager igjen av året. 12. september. 12. september er den 255. dagen i året og den 256. i skuddår. Det er 110 dager igjen av året. 1. april. 1. april er den 91. dagen i året, den 92. i skuddår. Det er 274 dager igjen av året. Dagen er også en dag med harmløs løgn og fantestreker i form av aprilsnarr. Navnedag. Aron, Arvid og Arve Merkedager. 01. april Jaffa. St. Peter's Kirke i Jaffa Jaffa (hebraisk "Yaffo", arabisk "Yafa") er en del av den israelske kommunen Tel-Aviv-Jaffa og en historisk havneby ved Middelhavet. Den nevnes flere ganger i Bibelen. Semittiske legender vil knytte det opprinnelige Jaffa til Noas sønn Jafet, mens en gresk legende knytter byen til Jopa, en datter av Eolius. Gamlebyen i Jaffa ble delvis ødelagt under den britiske mandatsperioden, og forsvant senere fullstendig ved nedrivning og nybygg. Den kristne arabiske befolkningen er blitt vesentlig redusert siden 1948, men betjenes bl.a. av den katolske menigheten bygd opp av fransiskanerne rundt "St. Anthony's Church" fra 1933. De kristne skolebrødre av La Salle, en katolsk broderorden, har et kollegium i Jaffna. St. Josefssøstrene etablerte en pikeskole der, og de tok også på seg driften av det franske hospital (fra 1876. De russisk-ortodokse, gresk-ortodokse, armensk-ortodokse, kopterne og maronittene etablerte også menigheter. Ariel Sharon. Ariel Sharon (hebraisk, alternative transkripsjoner "Scharon" og "Sjaron", født 26. februar 1928) er en tidligere israelsk general og politiker, som var statsminister i Israel fra 2001 til 2006. Han er kontroversiell på grunn av anklager om krigsforbrytelser. Han ble rammet av hjerneslag 4. januar 2006, og har siden ligget i koma. Per har han nådd vegetativ tilstand. Familiebakgrunn. Sharon ble født som Ariel Scheinermann 26. februar 1928 i Kfar Malal, som sønn av immigranter fra Øst-Europa. Faren Sjmuel Scheinermann snakket jiddisch som morsmål og moren Dvora (Vera) snakket russisk. Som barn lærte Ariel Scheinermann å snakke russisk som morsmål. Militær bakgrunn. Som 14-åring i 1942 sluttet Ariel seg til ungdomsgruppen Gadna, deretter til Haganah, de jødiske selvforsvarsstyrkene. Og han gjorde en rask karrière. Da uavhengighetskrigen startet i 1948, var 20-åringen blitt bataljonssjef. Han ble såret under kampene for å åpne veien til Jerusalem, ved Latrun. Ved krigens slutt fikk Ariel Sharon kommandoen over Golani-brigaden, en israelsk eliteavdeling. Han ble i 1950 sjef for den militære opplæringen i Israel og i 1951-52 ble han etterretningsoffiser i sentral- og nordkommandoen. I 1952 trakk han seg fra daglig tjeneste og ble student på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Samtidig var han offiser i infanteriet i reservestyrkene. I 1953 bad statsminister David Ben-Gurion ham om å sette opp en egen antiterror-avdeling. Sharon opprettet "Avdeling 101", som i 1954 ble slått sammen med fallskjermstyrkene. Denne avdelingen er kjent fra episoden hvor Sharon sprengte 40 hus i en landsby på Vestbredden og 69 sivile ble drept. Sinaikrigen. I 1956 ble Sharon sjef for fallskjermstyrkene. Under Sinaikrigen samme år ledet han styrken i en operasjon han i ettertid er blitt sterkt kritisert for: Et angrep på Mitla-passet midt i Sinai, før den israelske hovedstyrken kom fram dit, skulle stanse strømmen av egyptiske forsterkninger til fronten. Aksjonen var vellykket, men israelerne pådro seg 38 drepte og sårede. I 1957 begynte Ariel Sharon studier ved militærakademiet i England. I 1958-62 studerte han jus ved Det hebraiske universitetet og tok eksamen. Samtidig hadde han flere militære oppdrag. I 1964 ble han sjef for nord-kommandoen. På den tiden var det konflikt med Syria fordi syrerne forsøkte å lede vann vekk fra Jordan-elven slik at Israel ikke skulle kunne bruke vannet. Sharon gjennomførte aksjoner som stanset syrernes planer. Seksdagerskrigen. I 1966 ble han general. I 1967, under Seksdagerskrigen, kommanderte han panserstyrkene fra reserven. Etter kraftige panserslag nådde hans styrker Suez-kanalen. I 1970 fikk han i oppdrag av forsvarsminister Moshe Dayan å gjøre slutt på aksjonene i Gaza. Metodene han brukte der, er også en del av bakgrunnen for beskyldninger om hensynsløshet. Yom Kippur-krigen. Den 1. juli 1973 søkte han avskjed fra hæren og trakk seg tilbake til storgården sin (kjent som Morbærfikengården), i Negev-ørkenen, og overlot kommandoen over den israelske Syd Kommandoen til generalmajor Shmuel Gonen. Den 6. oktober samme år, på jødenes mest hellige dag Yom Kippur, gikk Egypt og Syria til angrep på Israel og tok deler av Golanhøydene og krysset Suezkanalen med store styrker. Sharon som var sjef for en panserdivisjon ble lagt i reserve omlag 20 km fra Suez kanalen, på den østlige siden. Israelske styrker gikk i dagene som fulgte til flere motangrep, men disse var resultatløse. Den 9. oktober angrep Sharons divisjon i et forsøk på å gjenvinne områder israelerne hadde tapt dagen i forveien. Generalmajor Gonen beordret Sharon til å stanse fremrykningen, men Sharon nektet å adlyde ordre og forsterket sitt angrep, noe som fikk Gonen til å kreve at Sharon skulle bli fratatt sin kommando. Den 10. oktober nådde så oppklarings avdelinger tilknyttet Sharons divisjon bredden av Suez kanalen ved Great Bitter Lake. Gjennom denne oppklaringen sto det klart for israelerne at de hadde funnet egypternes "myke underliv", teig grensen mellom den Andre og den Tredje egyptiske Armé. Natten mellom 15. og 16. oktober krysset de israelske styrkene Suez kanalen og klokken 0800 den 16. oktober holdt israeleske styrker et brohode på vestbredden av Suez kanalen som var ca. 5 km dypt. Det var sterk uenighet mellom Sharon og ledelsen i den israelske Syd Kommandoen. Sharon ønsket å utnytte overraskelsen og fortsette angrepet på vest bredden, Syd Kommandoen ønsket å klarere østbredden for egyptiske styrker. Først den 19. oktober hadde isaelerne fått nok styrker over kanalen og angrep med tre divisjoner, Sharon mot nord, Brigader Kalman Magen mot vest og generalmajor Avraham (Bren) Adnan mot syd. Med sine styrker slått og avskåret på østbredden av Suezkanalen og israelske styrker halvegs til Kairo inngikk egyptere og israelere avale om våpen stillstand fra 22. oktober 1973. I 1974 ble han valgt til medlem av Knesset og medlem av forsvarskomitéen. Men i slutten av året trakk han seg fra Knesset og dro tilbake til bondegården sin. Hensikten var å kunne beholde kommandoen over panserstyrkene (reserven), en stilling han ikke kunne ha hatt som medlem av Knesset. Han ble av statsminister Yitzhak Rabin utpekt til forsvarsrådgiver i 1975. Sharon skulle hjelpe til med å få hæren på fote igjen etter en krig som gikk hardt ut over ryktet, særlig til toppsjiktet i hæren. Libanon-krigen. I juni 1982 gikk Israel, under Sharons ledelse, til angrep på PLO i Libanon. Det endte med at lederskapet i PLO måtte flykte til Tunisia. Den episoden under Libanon-krigen som er blitt mest kjent, er at kristne falangister gikk til angrep på palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila og drepte flere hundre. Ingen har beskyldt Israel for å ha deltatt i massakrene. Men det har vært mange beskyldninger mot Israel i alminnelighet og Ariel Sharon i særdeleshet for å ha godtatt stilltiende og/eller ikke ha brydd seg tilstrekkelig om å stanse massakrene. En kommisjon (Kahan-kommisjonen) som ble nedsatt i Israel for å granske saken konkluderte med at Sharon hadde et «indirekte ansvar» for det som skjedde, og fikk ham avsatt som forsvarsminister. Sharon har selv alltid benektet noe ansvar. En bok skrevet av Robert M. Hatem forteller at det var Syria som stod bak gjennom dobbeltagenten Elie Hobeika. Han gikk for å være Israels mann, men var egentlig i Syrias tjeneste. Hatem var Hobeikas livvakt og støtter Sharons versjon. Hobeika var en nær venn av den nå avdøde diktatoren i Syria, Hafez al-Assad. Politisk karrière. Ariel Sharon ble innvalgt til Knesset for første gang i desember 1973 fra partiet Likud men gikk av vel et år senere for å bli sikkerhetsrådgiver til statsminister Yitzhak Rabin. politisk sammenslutning i Israel, grunnlagt 1973, med utgangspunkt i blant annet det konservative partiet Herut og andre høyrepartier. I 1977 ble han igjen valgt inn i Knesset fra partiet Shlomzion som han grunnla før valget, men Sharon og hans parti gikk etter valget inn i partiet Herut. Fra juni 1977 til 1981 var han landbruksminister i den første regjeringen til Menachem Begin. Som landbruksminister tok han initiativet til i alt 230 bosetninger i Judea og Samaria (Vestbredden), i Gaza og på Golan. I perioden 1981-83 forsvarsminister i den andre regjeringen til Begin, deretter minister uten portefølje etter fremleggelsen av Kahan-kommisjonens kritiske rapport den 7. februar 1983. September 1984 til juni 1990 industri- og handelsminister i koalisjonsregjeringen mellom Likud og Arbeiderpartiet. Den nasjonale samlingsregjeringen ble først ledet av Shimon Peres, deretter av Yitzhak Shamir. Fra den 15. mars 1990 og frem til juli 1992 var Sharon minister for bygg, anlegg og boligbygging i regjeringen til Yitzhak Shamir. Tross det israelske byråkratiet klarte han å få bygd et rekordstort antall boliger: 144 000 leiligheter ble bygd, 22 000 renovert. I juli 1996 ble han utnevnt til minister for nasjonal infrastruktur i regjeringen til Benjamin Netanjahu. Han var utenriksminister fra 9. oktober 1998 frem til juli 1999. I september 1999 ble Ariel Sharon valgt til leder av partiet Likud. Den 6. februar 2001 ble Ariel Sharon valgt til Israels 11. statsminister i landets første direktevalg av statsminister. I november 2005 brøt Sharon med høyrepartiet Likud, som han var med å stifte på 1970-tallet, og dannet et nytt sentrumsparti, Kadima-partiet, som han ville gå til nyvalg med. Sykdom. 18. desember 2005 ble Sharon innlagt på Hadassah Ein Kerem-sykehuset i Jerusalem, angivelig etter å ha fått et mindre hjerneslag. I følge rapporter var han bevisstløs ved innleggelse, men kom senere til bevissthet, og ble utskrevet etter to dager. Han gjenopptok da sine plikter som statsminister. 4. januar 2006 ble Sharon rammet av et kraftig og livstruende hjerneblødning mens han oppholdt seg på sin farm i Negev-ørkenen, og ble innlagt på sykehus i Jerusalem. Han ble opererert to ganger, senere behandlet videre i respirator på intensivavdeling. Etter operasjoner som tilsammen varte 9 timer var blødningene stanset, hjernen tømt for blod og tilstanden stabil. Men prognosene for å bli frisk igjen under slike medisinske omstendigheter er, ifølge medisinske spesialister ikke særlig gode. 6. januar 2006 ble Sharon igjen i i all hast operert for å stoppe nye blødninger i hjernen. Straks Sharon mistet bevisstheten besluttet den israelske riksadvokaten at Sharon juridisk sett var å anse som «midlertidig indisponert» og utnevnte finansminister og visestatsminister Ehud Olmert til fungerende statsminister i Israel. Familie. Sharon har blitt enkemann to ganger. Han giftet seg med sin første kone, Margalit, den 29. mars 1953, kort tid etter at han ble militær instruktør. Sammen fikk de sønnen Gur. Margalit Sharon (kalt "Gali") var opprinnelig fra Romania. De traff hverandre i 1947. Hun omkom i en trafikkulykke den 6. mai 1962. Sønnen Gur døde i en tragisk skyteulykke i oktober 1967 (på den jødiske nyttårsdagen Rosh Hashana), etter at en venn skjøt ham mens de lekte med Sharons gevær. Etter Margalits død giftet Sharon seg med hennes yngre søster Lily. Deres to barn er sønnene Omri (født 8. august 1964) og Gil'ad (Gilead). Lily Sharon døde av lungekreft i mars 2000, 63 år gammel. Ariel Sharon har to barnebarn, tvillingene Rotem og Danya. Anklager om krigsforbrytelser. Sharon har gjennom mange år blitt anklaget for flere krigsforbrytelser. Dette førte også til at han i sin tid, særlig før han ble statsminister, reiste lite utenfor Israel av frykt for å bli arrestert og stilt for en domstol. Angrepet i Qibya. I 1953 ledet han som ung offiser et angrep på landsbyen Qibya, etter at israelerne mente personer fra landsbyen hadde drept en jødisk kvinne og hennes to små barn. De israelske styrkene sprengte i lufta en rekke hus hvor det befant seg kvinner og barn. 69 menn, kvinner og barn, alle sivile, ble drept. Sharon hevder selv at de israelske styrkene på det daværende tidspunkt ikke var klar over at det var sivile i husene. Massakrene i Sabra og Shatila. En israelsk undersøkelseskomité, Kahan-kommisjonen, holdt ham indirekte ansvarlig for massakrene som libanesiske falangister, ledet av Hobeika, gjennomførte på et stort antall palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila i 1982, og anbefalte at han skulle bli fjernet fra posten som forsvarsminister. Overgrep mot sivile og bosetting på okkupert land. Sharon var Israels statsminister fra 2001 til 2006. Aksjoner han har igangsatt mot palestinerne blir av mange betegnet som klare brudd på Genève-konvensjonene, blant annet gjelder dette etablering av israelske bosetninger på Vestbredden, ødeleggelse av palestinsk bebyggelse og infrastruktur og drap på palestinske sivile. Bygging av barriere på okkupert land. Sharons bygging av barrieren på Vestbredden delvis på okkupert territorium har blitt nesten enstemmig fordømt av FNs hovedforsamling i en ikke-bindende uttalelse (bare Israel, USA, Mikronesia og Marshalløyene stemte mot). Den Internasjonale domstolen i Haag slo fast at barrieren på okkupert land er i strid i folkeretten i en rådgivende kjennelse i 2005, og FNs hovedforsamling krevde at Israel retter seg etter den internasjonale domstolens kjennelse. Barrieren omtales ofte som «muren», selv om bare fem prosent av den har form som betongmur. Forsøk på å stille Sharon for en domstol. Menneskerettighetsgrupper har gjennom mange år forsøkt å få Sharon straffeforfulgt for krigsforbrytelser. Korrupsjonsanklager. Sharon har blitt anklaget for korrupsjon, og statsadvokaten anbefaler straffeforfølgelse. Riksadvokaten har imidlertid henlagt saken på grunn av bevismangel. Dette opprører mange politiske motstandere, som i likhet med statsadvokaten mener bevisene er klare. Sharon er en kontroversiell og omdiskutert politiker både i og utenfor Israel. Hans taktiske trekk har vist seg svært vanskelige å forutsi. Tilbaketrekning fra Gaza. Sharon fikk flertall i regjeringen for tilbaketrekning fra Gaza, selv om han ville beholde omfattende bosetninger på den okkuperte Vestbredden. Tilbaketrekningen, som delvis ble gjennomført med tvang i august 2005, ble sterkt kritisert av et stort mindretall i Israel. Mange bosettere hevder at Sharon var en forræder. Internasjonalt ble tilbaketrekningen vurdert som et viktig første skritt på veien mot fred og to stater i Palestina/Israel. Literatur. Herzog, Chaim: The Arab-Israeli Wars, Random House New York 1983, ISBN 0-394-71746-5 (pbk) Tel Aviv. Tel Aviv (hebraisk: תֵּל־אָבִיב-יָפוֹ‎‎; arabisk: تل أبيب‎) er den nest meste folkerike byen i Israel med en befolkning på 404 400 og har et landareal på 52 km2. Byen ligger ved Israels kystlinje mot Middelhavet, sentralt og vest i landet. Det er den største og mest folkerike byen i Tel Avivs storbyområde, hvor det til sammen bor 3 325 700 mennesker. Byen er styrt av kommunen Tel Aviv-Yafo, ledet av Ron Huldai. Da FN og mange nasjoner ikke anerkjenner Jerusalem, Israels hellige by, som hovedstad, er de fleste utenlandske ambassader i Tel Aviv. Tel Avid ble grunnlagt i 1909 av det jødiske samfunnet i Jaffa (hebraisk: יָפוֹ‎‎, "Yafo") i utkanten av den gamle havnebyen. Tel Avivs vekst overgikk snart Jaffa som hadde et arabisk flertall på den tiden. Tel Aviv og Jaffa ble slått sammen til en kommune i 1950, to år etter etableringen av staten Israel. Tel Avivs «Hvite by», utpekt som et del av UNESCOs steder for verdensarven i 2003, utgjør verdens største konsentrasjon av Bauhaus-bygninger. Kjent som «Byen som aldri sover», er Tel Aviv den femte mest besøkte byen i Midtøsten og i Afrika med 2,5 millioner utenlandske gjester årlig. Den er kjent for sin 24-timers kultur, kosmopolitisk livsstil, strender, barer, restauranter, kafeer, parker, butikker og kjøpesentre, og landemerker i nabolaget som Gamle Jaffa og Neve Tzedek. Tel Aviv er også et økonomisk knutepunkt hvor blant annet aksjebørsen ligger, kontorer for de store selskapene og forsknings og utviklingssentre. Det er også Israels finansielle hovedstad og et betydelig forretningssted og for levende kunst som teater og musikk. Universitetet i Tel Aviv er det største universitet i Israel. Det har et godt omdømme internasjonalt og mest kjent for sin fysikk-, kjemi- og dataforskning. Tel Aviv har den nest største økonomien i Midtøsten etter Dubai og rangert etter de mest kostbare byene i verden er Tel Aviv på 31. plass. I 2010 i konsulentselskapet Knight Franks undersøkelse over verdensbyer ble Tel Aviv rangert på 34. plass globalt. Tel Aviv har blitt nevnt som den tredje «heiteste byen for 2011» (bak kun New York City og Tangier) av "Lonely Planet", tredje beste i Midtøsten og Afrika av reisemagasinet "Travel + Leisure" (bak kun Cape Town og Jerusalem), og den niende beste strandbyen i verden av "National Geographic". Etymologi. Tel Aviv er den hebraiske tittelen av Theodor Herzls utopiske roman "Altneuland" («Gamlenyland») fra 1902 som ble oversatt fra tysk til hebraisk av Nahum Sokolow. Sokolow hadde tilpasset navnet på et mesopotamisk sted nevnt i "Esekiels bok" 3:15: «Jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven og holdt til der. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått.» Navnet ble valgt i 1910 for forstaden til Jaffa fra flere forslag, blant annet «Herzliya» som henspilte på forfatteren, og som nå faktisk ble navnet på en by i Tel Aviv-distriktet. «Tel Aviv» ble funnet passende da det omfavnet tanken om en renessanse i det gamle jødiske hjemlandet. Aviv er hebraisk for «vår», symboliserte således fornyelse, og "tel" (tell) er en menneskeskapt jordhaug som består av akkumulerte lag med sivilisasjoner bygd over hverandre, og symboliserte fortidsarven. Det er ulike teorier om etymologien av Jaffa eller "Yafo" på hebraisk. Muligens er navnet avledet fra "yafah" eller "yofi", hebraisk for «vakker». En mer folkelig tradisjon knytter ved navnlikhet Jaffa til Jafet, en sønn av Noah, som det hevdes grunnla byen og at den derfor fikk navn etter ham. Jaffa. Lotteri for trekning av jordlapper i Tel Aviv, 1909 Oldtidens havn i Jaffa er skiftet eier mange ganger i historiens løp. Arkeologiske utgravninger fra 1955 til 1974 har avdekket tårn og porter bygd av stein fra den midtre bronsealder. Påfølgende undersøkelser fra 1997 og framover har bidratt til å datere tidligere oppdagelser. De avdekket også seksjoner av "glacis" (befestede skråninger) i pakket sandstein og en «massiv mur av murstein» som er datert fra sen bronsealder, foruten også et tempel som er «tilskrevet havfolkene» og boliger fra jernalderen. Levninger av bygninger fra persiske og hellenistiske perioder ble også funnet. Byen Jaffa er først nevnt i brev fra 1470 f.Kr. som nedtegnet dens erobring av den egyptiske farao Thutmosis III. Jaffa er navngitt flere ganger i Bibelen som havnen som Jona seilte ut fra med kurs for Tarsis; som stedet som grenset til området til stammen til Dan; og som havnen Jaffa hvor tømmer for Salomos tempel i Jerusalem kom fra Libanon. Jaffa er også nevnt som stedet hvor apostelen Peter etter sigende skal ha vekket kvinnen Tabita tilbake til livet og besøkt garveren Simon. I henhold til en del kilder har Jaffa vært en havn for minst 4000 år. I 1099 okkuperte de kristne hærene til det første korstog, ledet av Godfred av Bouillon, som da hadde blitt forlatt av de arabiske muslimene. Korsfarerne befestet byen og utbedret havnen. Som området rundt, ble byen raskt viktig både som den fremste ankomsten for forsyninger sjøvegen til kongeriket Jerusalem. Jaffa ble erobret av den muslimske hærføreren Saladin i 1192, men raskt gjenerobret av engelske Rikard Løvehjerte som utbedret dens forsvarsanlegg. I 1223 bidro den tysk-romerske keiser Fredrik II også til forsterke festningsanlegget. Korsfarernes tid ble avsluttet i 1268 da Mamelukk-sultanatets sultan Baibars erobret byen, ødela havnen og raserte forsvarsanleggene. I 1336 da et nytt korstog ble planlagt, fikk Al-Nasir Muhammad havnen ødelagt ytterligere for å forhindre frankerne fra å gå i land her. Av samme grunn ble både byen og havnen ødelagt av muslimene i 1345. På 1500-tallet ble Jaffa erobret av det osmanske rike og ble administrert som en landsby innenfor sanjaket (administrasjonen) Gaza. Napoléon Bonaparte beleiret byen i 1799 og franskmennene drepte mange av dens innbyggere, og et utbrudd av pest fulgte som reduserte befolkningen ytterligere. I dens omliggende garnison ble flere tusener muslimer massakrert. Byggearbeider i Tel Aviv, 1920-tallet Jaffa begynte å vokse som et urbant område tidlig på 1700-tallet da den osmanske regjeringen i Istanbul grep inn for å vokte havnen og redusere angrep fra beduiner og pirater. Imidlertid kom den store ekspansjonen først på 1800-tallet da befolkningen vokste fra rundt 2500 i 1806 til rundt 17 000 i 1886. Fra 1800 til 1870 var Jaffa omgitt av forsvarsmurer og tårn som ble revet ned da sikkerheten var blitt forbedret og for å gjøre det mulig å utvide bosetningen. Muren mot sjøkanten, 2,5 meter høy, forble intakt fram til 1930-tallet da den ble bygget over i løpet av en renovasjon av havnen av de britiske mandatmyndighetene for Palestina. På midten av 1800-tallet vokste byen grunnet den velstående handelen med Europa, særlig i silke og Jaffa-appelsiner. På 1860-tallet fikk det lille samfunnet av sefardiske jøder også selskap av jøder fra Marokko og et lite antall askenasiske jøder, noe som førte den jødiske befolkningen til mer enn 1500 mennesker i 1882. De første jødene som bygget utenfor Jaffa i det området som i dag er Tel Aviv, var jemenittiske jøder. Disse hjemmene, bygget i 1881, ble kjerneområdet for Kerem HaTeimanim (hebraisk for «jemenittenes vingård»). I 1896 hadde de jemenittiske jødene etablert Mahane Yehuda, og i 1904 også Mahane Yossef. Disse nabolagene kom senere til bli nabolaget Shabazi. I løpet av 1880-tallet økte antallet innvandrere av askenasiske jøder med begynnelsen av første aliyah. Nyankomne var motivert mer av sionisme enn av religion, og de kom for å kultivere jorden og var engasjert i produktivt arbeid. I henhold til deres pionerideologi var det en del som valgte å bosette seg i sanddynene nord for Jaffa. Begynnelsen av dagens moderne Tel Aviv er markert av konstruksjonen av Neve Tzedek, et nabolag bygget av askenasiske bosettere mellom 1887 og 1896. Ahuzat Bayit. Det andre aliyah («jødisk innvandringen») førte til ytterligere ekspansjon. I 1906 fulgte en gruppe jøder, blant dem beboere i Jaffa, initiativet til Akiva Arye Weiss og gikk sammen for å opprette samfunnet Ahuzat Bayit («gården»). Samfunnets mål var å opprette et «hebraisk urbant senter i et friskt miljø, planlegge i henhold til estetiske regler og moderne hygiene». Den urbane planleggingen av den nye byen var påvirket av ideene til hagebybevegelsen. I 1908 kjøpte gruppen 5 hektar av sanddyner nordøst for Jaffa og deretter besluttet den sionistiske politikeren Meir Dizengoff, som senere ble Tel Avivs første borgermester, å bli medlem av Ahuzat Bayit. Hans visjon for Tel Aviv involverte fredelig sameksistens med araberne. Herzliya hebraiske gymnas i 1936 I april 1909 hadde 66 jødiske familier samlet seg på en øde sanddyneområde som i dag er Rothschild Boulevard for å stykke landområder ved lotteri med strandskjell. Denne sammenkomsten er betraktet som den offisielle datoen for etableringen av Tel Aviv, skjønt en del nabolag som Kerem HaTeimanim eksisterte allerede. Lotteriet ble organisert av Akiva Arye Weiss, president i byggesamfunnet. Navnene på familiene ble skrevet på skjellene og tallene på jordlappene i ulike farger. I løpet av et år ble vegene Herzl, Ahad Ha'am, Yehuda Halevi, Lilienblum, og Rothschild bygget; en vannsystem ble opprettet; og 66 hus (inkludert en del på seks nyoppstykkede jordlapper) ble fullført. Ved enden av gaten Herzl ble et jordstykket allokert for en ny bygning som ble Herzliyas hebraiske gymnas, grunnlagt i Jaffa i 1906. Den 21. mai 1910 ble navnet Tel Aviv bestemt og tatt i bruk. Tel Aviv ble planlagt som en uavhengig hebraisk by med brede gater og boulevarder, innlagt vann i hvert hus og gatebelysning. Ved 1914 hadde Tel Aviv vokst til mer en kvadratkilometer, men veksten stoppet opp i 1917 da de muslimske osmanske myndighetene forviste jødene i Jaffa og Tel Aviv. En rapport som ble publisert i avisen "New York Times" av den amerikanske konsulen Garrels i Alexandria i Egypt beskrev deportasjonen tidlig i april 1917. Ordren om forvisning var rettet hovedsakelig mot den jødiske befolkningen. Imidlertid var jødene i stand til å vende tilbake til Tel Aviv ved slutten av det påfølgende året da den første verdenskrig ble avsluttet og ved det osmanske rikes nederlag. Storbritannia tok kontrollen over Palestina. Under det britiske mandatet. Disposisjonsplan for Tel Aviv ved Patrick Geddes, 1925 Under den britiske administrasjonen økte de politiske friksjonene mellom jøder og arabere i Palestina. Den 1. mai 1921 brøt Jaffa-opptøyene ut som førte til henholdsvis 48 døde arabere og 47 døde jøder, og 73 sårete arabere og 146 sårete jøder. I kjølvannet av denne volden var det mange jøder som forlot Jaffa for Tel Aviv for å komme i trygghet, noe som førte til at befolkningen i Tel Aviv økte fra rundt 2000 i 1920 til rundt 34 000 ved 1925. Nye forretninger åpnet i Tel Aviv, noe som førte til en nedgang for Jaffa som et kommersielt senter. I 1925 tegnet den skotske biologen, sosiologen, filantropen og den pionerene byplanleggeren Patrick Geddes opp en disposisjonsplan for Tel Aviv som ble akseptert av byrådet ledet av Meir Dizengoff. Denne første planen for utviklingen av den nordlige delen av byen, kalt for «Geddes-planen», var kjernetanken en utvikling av en hageby. Grensene eller ytterkantene som ble benyttet av Geddes var elven Yarkon i nord og gaten Ibn Gvirol i øst, noe som i dag er grensene for Tel Avivs Gamle Nord. Tel Aviv fortsatte å ekspandere i 1926, men led av et økonomisk tilbakeslag i 1927 og 1930. Ben Gurion-huset ble bygget i 1930-1931 som en del av en nytt husutvikling for arbeidere. På samme tid ble det kulturelle liv gitt en oppmuntring ved etableringen av Ohel-teateret og Habima-teateret tok beslutningen om å etablere seg fast i Tel Aviv i 1931. Havnen i Tel Aviv ble åpnet den 23. februar 1938 og stengt den 25. oktober 1965. Tel Aviv fikk kommunestatus i 1934. a> (venstre) og 1920-tallets eklektiske (høyre) arkitektoniske stilretninger. Befolkningstallet økte dramatisk i løpet av femte aliyah da nazistene tok makten i Tyskland. Etter hvert som jødene flyktet fra Europa, var det mange som bosatte seg i Tel Aviv, noe som førte til at befolkningen i 1937 økte til rundt 150 000, sett i kontrast til Jaffas befolkning på rundt 69 000. I løpet av to år hadde befolkningen økt til 160 000, noe som var over en tredjedel av landets totale jødiske befolkning. Mange av de ny immigrantene ble igjen etter at de gikk i land i Jaffa, noe som omgjorde byen til et senter for urbant liv. I kjølvannet av det arabiske opprøret i 1936–1939 ble en lokal, uavhengig havn bygget i Jaffa i 1938, flyplassen Lydda (senere kalt for Ben Gurion internasjonale lufthavn), og Sde Dov flyplass (som i dag håndterer innlandstrafikken) ble åpnet mellom 1937 og 1938. Tel Avivs Hvite by, siden 2003 tilhørende UNESCOs sted for Verdensarven, ble utviklet på 1930-tallet. Mange av de tysk-jødiske arkitektene hadde sin utdannelse ved Bauhaus, en modernistisk skole for arkitektur som ble stengt av nazistene i 1933. En del, som arkitekten Arieh Sharon, kom som flyktning fra Tyskland og tilpasset den arkitektoniske formgivningen av Bauhaus foruten også andre tilsvarende retninger til lokale forhold og miljø, og skapte således hva som er anerkjent som den største konsentrasjonen av bygninger i internasjonal stil i verden. Tel Aviv var et betydelig bombemål for italiensk krigføring i Palestina under den andre verdenskrig. Den 9. september 1940 ble 137 mennesker drept av fascistenes bombing av Tel Aviv. I henhold til Forente nasjoners delningsplan for Palestina i 1947 for en jødisk og en arabisk stat, var Tel Aviv, da en by på 230 000 innbyggere, utsett for inkluderingen i den jødiske staten. Jaffa som i 1945 hadde en befolkning på 101 580 mennesker, hvor rundt 53 930 var muslimer og 16 800 var kristne, og rundt 30 820 jøder, var utstedt for å være en del av den arabiske staten. Imidlertid ble denne planen avvist av araberne, og mellom 1947 og 1948 økte spenningene på grensen mellom Tel Aviv og Jaffa da arabiske snikskyttere begynte å skyte på jødiske borgere fra minareten på Hassan Bek-moskén. De jødiske paramilitære styrkene Haganah og Irgun slo tilbake med en beleiring av Jaffa, og fra april 1948 begynte araberne forlate Jaffa. Da Jaffa ble erobret av israelske styrker den 14. mai var det få igjen. Etter Israels uavhengighet. Menneskemengde utenfor Dizengoff-huset, i dag Uavhengighetshallen, for å høre erklæringen og signeringen av Israels Erklæring om uavhengighet i 1948. Da Israel erklærte uavhengighet den 14. mai 1948, var befolkningen i Tel Aviv på over 200 000 mennesker. Tel Aviv var det midlertidige sentrum for regjeringen for staten Israel inntil regjeringen flyttet til Jerusalem i desember 1949. På grunn av internasjonal strid over Jerusalems status, har de fleste utenlandske ambassader forblitt i eller i nærheten av Tel Aviv. Tidlig på 1980-tallet flyttet 13 ambassader i Jerusalem til Tel Aviv som en del av FNs virkemidler i respons på Israels Lov for Jerusalem av 1980. I dag er alle nasjonale ambassader i Tel Aviv eller i nærheten av byen. Grensene mellom Tel Aviv og Jaffa ble et diskusjonsemne mellom kommunen Tel Aviv og den israelske regjeringen i 1948. Kommunen ønsket å oppta kun de nordlige jødisk forstedene av Jaffa mens regjeringen ønsket en langt mer fullstendig forening. Saken hadde også internasjonale virkning da hoveddelen av Jaffa var i den arabiske delen av FNs delingsplan og Tel Aviv var det ikke, og ingen enighet om våpenstillstand var signert. Den 10. desember 1948 annonserte regjeringen annekteringen av Jaffas jødiske forsteder til Tel Aviv, sammen med de tidligere arabiske nabolagene Abu Kabir, landsbyen Salama og en del jordbruksland, og den jødiske 'Hatikva'-slummen. Den 25. februar 1949 ble også den forlatte arabiske landsbyen al-Shaykh Muwannis også underlagt Tel Aviv. Den 18. mai 1949 ble Manshiya og deler av Jaffas sentrale sone også lagt til, for første gang inkluderte landområder som hadde vært i den arabiske delen av FNs delingsplan. Regjeringen stemte over foreningen av Tel Aviv og Jaffa den 4. oktober 1949, men beslutningen ble ikke iverksatt før 24. april 1950 grunnet motstand fra Tel Avivs ordfører Israel Rokach. Navnet på den forente byen var Tel Aviv fram til 19. august 1950 da den ble omdøpt til Tel Aviv-Yafo for å kunne bevare det historiske navnet Jaffa. Tel Aviv vokste således med 42 km2 og i 1949 ble et minnesmerke for de 60 grunnleggerne av Tel Aviv reist. Over de siste 60 årene har Tel Aviv utviklet seg til et sekulært, frisinnet senter med et vibrerende nattliv og urbant kafékultur. a> gatekafé i Florentin, Tel Aviv. På 1960-tallet ble flere av de eldre bygningene revet og gitt plass for Israels første skyskrapere. Shalom Meir-tårnet var Israels høyeste bygning fram til 1999. Tel Avivs befolkning nådde en høydetopp tidlig på 1960-tallet med 390 000 innbyggere, noe som representerte rundt 16 prosent av landet. En lang periode med stødig nedgang fulgte, og ved slutten av 1980-tallet hadde byen en aldrende befolkning på 317 000 mennesker. Høye boligpriser presset familier ut og forhindret at unge mennesker flyttet inn. På denne tiden begynte gentrifisering i de fattige nabolagene i sørlige Tel Aviv, og en den gamle havnen i nord ble fornyet. Nye lover ble innført for å beskytte modernistiske bygninger, og det ble gitt støtte for å bevare dem ved UNESCOs anerkjennelse av Tel Avivs «Hvite by» som en verdensarv. Tidlig på 1990-tallet hadde nedgangen i befolkningen snudd, delvis grunnet en stor bølge av nye immigranter fra tidligere Sovjetunionen. Tel Aviv begynte også å framstå som et høyteknologisk senter, og konstruksjonen av mange skyskrapere og kontorbygninger for høyteknologi fulgte. I 1993 ble Tel Aviv kategorisert som en verdensby. Byen er ansett som en sterk kandidat for global bystatus. Under Gulfkrigen i 1991 ble Tel Aviv angrepet av scudraketter fra Irak, men det var få skader og ingen drepte. Innbyggerne i de sørøstlige forstedene av HaTikva reiste et monument av en engel som et tegn på deres takknemlighet. Den 4. november 1995 ble Israels statsminister Yitzhak Rabin myrdet under en sammenkomst i Tel Aviv i støtte for Oslo-avtalen. Morderen, en religiøs jødisk fanatiker, var imot Rabins fredsinitiativ og signeringen av Oslo-avtalen. Plassen hvor mordet skjedde, tidligere kjent som Kikar Malchei Yisrael («De israelittiske kongers plass»), ble omdøpt til Robinplassen. I 2009 feiret Tel Aviv sin offisielle hundreårsdag. I tillegg til omfattende feiringer både i byen og utenfor, ble digitale samlinger av historisk materiale satt sammen. Disse omfattet historieseksjonen av det offisielle nettstedet for Tel Aviv-Yafos hundreår, Ahuzat Bayit-samlingen med fokus på grunnleggerfamiliene til Tel Aviv, og fotografier og biografier. Dessuten Stanford Universitys Eliasaf Robinson Tel Aviv-samling som dokumenterte byens historie. Arabisk-israeliske konflikt. Siden første intifada har Tel Aviv vært skadelidende fra palestinsk politisk vold. Det første selvmordsangrep i Tel Aviv skjedde den 19. oktober 1994 på en buss da en selvmordsbombe drepte 22 sivile og skadet 50 andre som en del av Hamas' selvmordskampanje. Den 6. mars 1996 drepte en annen selvmordsbombe fra Hamas 13 mennesker (12 sivile og en soldat) i Dizengoff-senteret. Tre kvinner ble drept av en Hamas-terrorist i Café Apropo-bombingen den 27. mars 1997. Et av de dødeligste angrep skjedde den 1. juni 2001, under andre intifada, da en selvmordsbomber eksploderte ved inngangen av diskoteket Dolphinarium. 21 mennesker ble drept, de fleste tenåringer, og 132 ble skadet. Ytterligere en selvmordsbomber fra Hamas drepte seks sivile og skadet 70 i en offentlig buss. 23 sivile ble drept og over hundre ble skadet i en massakre på Tel Avivs sentrale busstasjon 5. januar 2003. Al-Aqsa-martyrenes brigader, en sammenslutning av militante palestinere, påtok seg ansvaret for angrepet. I et angrep av en britisk muslim på en bar den 30. april 2003 ble 3 sivile drept og over 50 såret av selvmordsbomberen. Hamas og Al-Aqsa-martyrene hevdet begge å ha stått bak. En muslimsk selvmordsbomber drepte 5 og såret over 50 den 25. februar 2005 utenfor en nattklubb hvor Islamsk jihad påtok seg ansvaret for ugjerningen. Den 17. april 2006 ble 11 mennesker drept og minst 70 skadet i bombingen av en restaurant i nærheten av den gamle sentralbusstasjonen. Det nyeste angrepet skjedde den 29. august 2011 da en palestinsk angriper stjal en israelsk drosje og kræsjet inn i en politisperring som voktet en populær nattklubb i Tel Aviv som da var fylt med opp til 2000 israelske tenåringer. Etter kræsjet dro angriperen videre og stakk ned folk og drepte åtte mennesker. På grunn av det israelske grensepolitiets veisperring ved inngangen og inngripen ved knivstikkingen, ble en langt større katastrofe forhindret. Geografi. Tel Aviv ligger på kysten av Middelhavet, midt i Israel, og på den historiske landbroen mellom Europa, Asia og Afrika. Rett nord for oldtidens havn i Jaffa, er Tel Aviv lokalisert på landområder som tidligere var ubebodde sanddyner. Landet har blitt jevnet ut og har ingen betydelige høydeforskjeller. Det meste merkbare geografiske trekket er bakkeskråninger over kystlinjen og munningen av elven Yarkon. På grunn av Tel Avivs og Gush Dan-regionens ekspansjon, eksisterer ikke lenger noen absolutte grenser mellom Tel Aviv og Jaffa og de øvrige nabolag i byen. Byen er lokalisert 60 km nordvest for Jerusalem og 90 km sør for byen Haifa. Nabobyer og tettsteder er Herzliya i nord, Ramat HaSharon i nordøst, Petah Tikva, Bnei Brak, Ramat Gan og Giv'atayim i øst, Holon i sørøst, og Bat Yam i sør. Byen er økonomisk lagdelt mellom nord og sør. Sørlige Tel Aviv er generelt ansett å være fattigere enn nordlige Tel Aviv med unntaket av Neve Tzedek og en del nyere utvikling ved strandsonen i Jaffa. Sentrale Tel Aviv er hjem til Azrieli-senteret og viktige finansielle og kommersielle distrikt langs hovedvegen Ayalon. Iden nordlige siden av Tel Aviv ligger Universitetet i Tel Aviv, parken Hayarkon, og oppskalerte boområder som Ramat Aviv og Afeka. Kultur. Tel Aviv sett om natten Tel Aviv er et betydelig senter for kultur og underholdning. 18 av Israels 35 største sentre for utøvende kunst og drama er lokalisert i byen, inkludert fem av landets ni store teatre, hvor 55 prosent av framføringer i landet og 75 prosent av alt frammøte skjer. Tel Avivs senter for framførende kunst huser Israels opera, hvor Plácido Domingo var hustenor mellom 1962 og 1965, og Cameriteateret, etablert i 1944 og er et av de ledende teatre i Israel. Med 2 760 seter er Frederic R. Manns auditorium (Kulturpalasset) byens største teater. Habimateateret, Israels nasjonale teater, ble lukket for renovasjoner tidlig i 2008, men gjenåpnet i november 2011 etter betydelig oppussing. Enav kultursenter er et av de nye tilleggene til kulturscenen. Andre teatre i Tel Aviv er Gesherteateret og Beit Lessin-teateret; Tzavta og Tmuna er mindre teatre som framfører musikaler og smale framføringer. I Jaffa har teatrene Simta og Notzar også spesialisert seg i smalere produksjoner. I Tel Aviv finnes også Batsheva dansekompani, en verdenskjent tropp for samtidsdans. Israels ballett er også basert i Tel Aviv. Tel Avivs senter for moderne og klassisk dans er Suzanne Dellals senter for dans og teater i Neve Tzedek. Sport. Tel Aviv er den eneste byen som har tre fotballklubber i Ligat ha'Al, Israels øverste fotballiga. Maccabi Tel Aviv ble grunnlagt i 1906 og konkurrerer i mer enn 10 ulike sport og idretter. Dets basketballag, Maccabi Tel Aviv, er et profesjonelt lag i verdensklasse og holder 50 israelske titler, har vunnet 39 ganger den israelske cupen, og har fem europeiske mesterskap, og dets fotballag har vunnet 18 israelske ligatitler og har vunnet 22 cupfinaler, to ganger Totocupen og to asiatiske klubbmesterskap. Yael Arad, en utøver i Maccabis judoklubb, vant en sølvmedalje i Sommer-OL 1992. 7. april. 7. april er den 97. dagen i året, den 98. i skuddår. Det er 268 dager igjen av året. Dødsfall. 07. april 8. april. 8. april er den 98. dagen i året, den 99. i skuddår. Det er 267 dager igjen av året. Helligdager. 08. april 10. april. 10. april er den 100. dagen i året, den 101. i skuddår. Det er 265 dager igjen av året. 11. september. 11. september er den 254. dagen i året og den 255. i skuddår. Det er 111 dager igjen av året. Sionisme. Sionisme er en form for jødisk nasjonalisme, som hevder at det jødiske folk utgjør en etnisk/nasjonal gruppe med rett til hele eller deler av det historiske landskapet Palestina med hovedvekt på Jerusalem. Grunnlaget for sionismen ble lagt med Theodor Herzls bok "Der Judenstaat" ("Jødestaten"). Herzl hevdet at den eneste løsningen på de økende restriksjoner mot jøder og den stigende anti-semitismen, var en selvstendig jødisk stat. Fra 1917 fokuserte sionismen på å etablere en stat i den vestlige delen (dagens Israel) av det da nyopprettede britiske protektoratet Palestina (dagens Israel og Jordan) — tidligere en gruppe provinser i Det osmanske riket. Begrepet er i nyere tid av arabiske og mange vestlige medier særlig blitt forbundet med den politiske ytre-høyrefløyen i Israel og religiøse nybyggere i de okkuperte territoriene. Dette på tross av at den historiske politiske sionismen var sekulær og sosialistisk. I dag er det få jødiske partier eller grupper i Israel som ikke anser seg selv som sionister. Enkelte ekstreme jødiske grupperinger på ytterste høyrefløy, som for eksempel Kach eller Jewish Defence League vil bestride betegnelsen av «liberale» eller «venstreorienterte» israelere som sionister. Sionisme er et sterkt følelsesladet begrep i mange leire. I 1975 vedtok FN med støtte fra bl.a. kommunistiske og arabiske stater og mot stemmene fra flertallet av de vestlige land at «sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering», og den internasjonale kvinnekonferansen i Mexico samme år krevet utryddelse av sionismen ("International co-operation and peace require the achievement of national liberation and independence, the elimination of colonialism and neo-colonialism, foreign occupation, Zionism, apartheid and racial discrimination in all its forms, as well as the recognition of the dignity of peoples and their right to self-determination"). Selv om resolusjonen etter press fra USA ble trukket tilbake i 1991, er sionisme av mange grupper, ikke minst i arabiske land og blant venstresiden i Europa, fremdeles ansett som en form for rasisme. Noen av disse gruppene selv blir også ansett av andre grupper for å ha rasistisk agenda. 11. april. 11. april er den 101. dagen i året, den 102. i skuddår. Det er 264 dager igjen av året. 12. april. 12. april er den 102. dagen i året, den 103. i skuddår. Det er 263 dager igjen av året. Huset Habsburg. Habsburg er et av Europas fyrstehus. Navnet er utledet fra familiens hovedsete i det tolvte og trettende århundre, borgen Habichtsburg (= Haukeborgen) i Sveits. Dagens slekt Habsburg nedstammer fra herskerne i Lothringen og bare kognatisk (gjennom Maria Theresa) fra den eldre slekten Habsburg. Den yngre slekten Habsburg blir kalt Habsburg-Lothringen. Habsburgerne har hersket som bl.a. hertuger (1282–1453), erkehertuger (1453-1804) og keisere (1804-1918) av Østerrike, konger av Ungarn, konger av Bøhmen og som herskere over en rekke italienske og sentraleuropeiske områder, som konger av Spania (1516–1700), og som tysk-romerske keisere i flere århundrer inntil 1806. Otto von Habsburg var overhode for Huset Habsburg-Lothringen fra 1922 til 2007, da han overlot posisjonen til sønnen Karl von Habsburg-Lothringen. Preget av innavl. Historikerne har lenge vist at Huset Habsburg var preget av fatal innavl. De giftet seg med hverandre for å holde makten begrenset innenfor familien. Da kong Karl II av Spania døde i 1700, var den habsburgske ættens tid forbi. Kongen selv var 39 år gammel da han døde, nesten døv, blind, lam og tannløs. Kroppen var full av svulster og oppsamlet vann, og han var plaget av epileptiske anfall og hallusinasjoner. I 2009 gjorde Gonzalo Alvarez og andre forskere ved Universitetet i Santiago de Compostela i Spania en studie som ble publisert i PLoS ONE. 3 000 familiemedlemmer ble samlet i en database, og et slektstre med 16 generasjoner habsburgere ble risset opp. Antall søskenekteskap var høy: Ni av elleve ekteskap som kongene inngikk i løpet av sin regjeringsperiode over fem generasjoner, var mellom kusiner og fettere, onkler og nieser. Andelen innavl hos hver enkeltperson ble kartlagt og beregnet sannsynligheten for at et individ hadde liten genetisk variasjon. Andelen innavl steg betraktelig utover i generasjonene. Innavl førte til at dårlige egenskaper hopet seg opp i arverekka. Studien påviser at barnedødeligheten i den spanske habsburgdynastiet var oppsiktsvekkende høy. Eksterne lenker. Habsburg 13. april. 13. april er den 103. dagen i året, den 104. i skuddår. Det er 262 dager igjen av året. 9. september. 9. september er den 252. dagen i året og den 253. i skuddår. Det er 113 dager igjen av året. Helligdager. 09. september 8. september. 8. september er den 251. dagen i året (den 252. i skuddår). Det er 114 dager igjen av året. Kultur. 08. september 7. september. 7. september er den 250. dagen i året og den 251. i skuddår. Det er 115 dager igjen av året. Navnedag. Regine og Rose Dødsfall. 07. september 6. september. 6. september er den 249. dagen i året og den 250. i skuddår. Det er 116 dager igjen av året. Dødsfall. 06. september 5. september. 5. september er den 248. dagen i året (den 249. i skuddår). Det er 117 dager igjen av året. Navnedag. Brede, Brian, Njål Helligdager. 05. september Jostein Gaarder. Jostein Gaarder (født 8. august 1952 i Oslo) er en norsk forfatter. Han fikk stor internasjonal oppmerksomhet etter at han i 1991 utgav suksessromanen "Sofies verden", en ungdomsbok om filosofiens historie. Siden har han utgitt flere bestselgere og aktivt deltatt i samfunnsdebatten. Liv og arbeid. Jostein Gaarder ble født inn i en litterær familie: hans mor, Inger Margrethe Gaarder, var barnebokforfatter og rektor; hans far, Knut Gaarder, var også rektor. Han er bror til Helge Gaarder. Jostein Gaarder er cand. mag. fra Universitetet i Oslo, og underviste noen år i videregående skole, før han i 1981 ble ansatt som lærer i filosofi ved Fana Folkehøgskule. Han var ansatt der til 1991, og har siden levd av forfatteryrket. Gaarders litterære gjennombrudd kom med "Kabalmysteriet" i 1990. Boken inneholder flere av de elementene som siden har blitt kjennetegnende for Gaarders utgivelser, som for eksempel undringen over livets store spørsmål, og en oppbygging av teksten med flere fortellinger-i-fortellingen. Mønsteret er tydeligst i "Kabalmysteriet", "Sofies verden" og "Julemysteriet", men også i "Vita Brevis" og "Appelsinpiken" ser vi en lignende arkitektur. Hans best kjente verk er romanen "Sofies verden", «en roman om filosofiens historie». Romanen er oversatt til 54 språk og trykket i rundt 30 millioner eksemplarer. Boken er filmatisert, det er laget musikal, brettspill og CD-ROM-spill av den, og den var verdens mestselgende roman i 1995. Sofies verden ble i sin tid skrevet som en «kommentar» til Kabalmysteriet, eller som forfatteren selv sier det: «Når hovedpersonen i Kabalmysteriet, Hans Thomas, kommer hjem fra sin reise, tenkte jeg at han kanskje ville gå på biblioteket for å finne en bok som kunne forklare alle de filosofiske spørsmålene for ham. Men den boka fantes ikke, så derfor laget jeg den». Sammen med sin kone Siri Dannevig kjøpte Gaarder i desember 2005 "Operacafeen" på Grønland i Oslo. Politisk engasjement. Gaarder har gjennom flere år engasjert seg for blant annet miljø og menneskerettigheter. I 1997 stiftet han Sofieprisen sammen med sin kone, Siri Dannevig. Denne prisen utdeles årlig til personer som har gjort en betydelig innsats innenfor miljø og utvikling. Gaarder skrev en kronikk med tittelen «Guds utvalgte folk» som kom på trykk i Aftenposten 4. august 2006. I teksten kom han med sterk kritikk av staten Israels krigføring mot palestinere, og gjorde det klart at han ikke anerkjente statens rett til å eksistere i sin nåværende form. Kronikken førte til kraftige reaksjoner. Etter enkeltes oppfatning skilte Gaarder ikke nok mellom staten Israel, landets politiske historie, og det jødiske folk. Mange, deriblant hans kolleger Roy Jacobsen og Erik Fosnes Hansen, har reagert på at han trekker motiver fra jødedommen inn i sin Israelkritikk, mens andre forfattere, som Anne B. Ragde, Jon Michelet og Edvard Hoem har uttrykt støtte til Gaarder. Midtøstenforsker Hilde Henriksen Waage kritiserer reaksjonene mot Gaarder, og avviser at Gaarder angriper alle jøder. Ifølge Waage blir all debatt om staten Israel druknet i beskyldninger om antisemittisme. Gaarder understreket senere i et intervju med samme avis at han er en venn av det jødiske folket. Utmerkelser. Gaarder ble i 2005 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og i desember samme år ble han utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Dublin, Trinity College. 14. april. 14. april er den 104. dagen i året, den 105. i skuddår. Det er 261 dager igjen av året. Den gangen man brukte primstav som kalender, ble 14. april regnet som første sommerdag eller første dag i sommerhalvåret. 14. april kalles også "Lundkommardag" på Helgeland. Dette fordi Lundefuglen kommer tilbake til øya Lovund hvert år på denne datoen. 14. april var flyttedag om våren, en ordning som ble praktisert frem til første verdenskrig. Det var også en tilsvarende flyttedag om høsten (14. oktober). Utenom disse dagene var det ikke lov for tjenestefolk å flytte eller skaffe seg nytt arbeid. Det var også vanlig å avtale siste frist for utflytting fra eller første mulighet for innflytting i boliger på disse dagene, enten ved eierskifte eller utleieforhold. 15. april. 15. april er den 105. dagen i året, den 106. i skuddår. Det er 260 dager igjen av året. Navnedag. Ove, Odin, Odd, Oda 16. april. 16. april er den 106. dagen i året, den 107. i skuddår. Det er 259 dager igjen av året. I henhold til primstaven feires Magnusmesse på denne dagen, markert med en pil, et halvt kors og en øks. De feiret Magnus den hellige Erlendsson, Magnus Orknøyjarl, skytshelgen for Orknøyene 17. april. 17. april er den 107. dagen i året, den 108. i skuddår. Det er 258 dager igjen av året. Navnedag. Elise, Else, Elsa Markeringerr. Tycho Brahes dag, dansk astronom på øya Ven og i Praha, d 1601, ga fart i overtroen om 'heldige' og ’uheldige dager’ 4. september. 4. september er den 247. dagen i året og den 248. i skuddår. Det er 118 dager igjen av året. Dødsfall. 04. september 3. september. 3. september er den 246. dagen i året og den 247. i skuddår. Det er 119 dager igjen av året. Helligdager. 03. september 2. september. 2. september er den 245. dagen i året og den 246. i skuddår. Det er 120 dager igjen av året. Dødsfall. 02. september 1. september. 1. september er den 244. dagen i året, den 245. i skuddår. Det er 121 dager igjen av året. På primstaven er dagen merket med en kvernstein, og dagen kalles Kvernknarren eller Eidismesse etter St Egedius fra Athen som døde i 720 og er skytshelgen for Edinburg og områder i Østerrike, for jegere og smeder, mot tørke og for ammende mødre http://nn.wikipedia.org/wiki/Egidius Helligdager. 01. september 19. april. 19. april er den 109. dagen i året, den 110. i skuddår. Det er 256 dager igjen av året. 20. april. 20. april er den 110. dagen i året, den 111. i skuddår. Det er 255 dager igjen av året. Markeringer. De senere år markeres Støyfri Dag siste onsdag i april 21. april. 21. april er den 111. dagen i året, den 112. i skuddår. Det er 254 dager igjen av året. 22. april. 22. april er den 112. dagen i året, den 113. i skuddår. Det er 253 dager igjen av året. Markeringer. Jordens dag, Miljøorganisasjonenes markering av verdens miljøproblem 23. april. 23. april er den 113. dagen i året, den 114. i skuddår. Det er 252 dager igjen av året. Denne dagen markeres på primstaven en hest eller et kors; og markerer Jørgensdag etter sagnet om St. Georg Navnedag. Georg Jørgen Jørn 24. april. 24. april er den 114. dagen i året, den 115. i skuddår. Det er 251 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter dominikanermunken Albertus Magnus, tysk filosof d 1280 25. april. 25. april er den 115. dagen i året, den 116. i skuddår. Det er 250 dager igjen av året. På primstaven markeres 25. april med en fjærpenn, siden datoen er dagen der evangelisten Markus feires. Markusmesse. Dagen har også hatt navnet Gangdagen – fra den katolske prosesjon med bønn om velsignelse for grøden (egentlig en hedensk skikk som ble overtatt av kristendommen). Navnedag. Markus, Mark Helligdager og nasjonale høytidsdager. New Zealand og Australia har fra 1921 feiret Anzac Day til minne om egne borgere som har dødt i krig, og for å hedre dem som har vendt tilbake i live. 26. april. 26. april er den 116. dagen i året, den 117. i skuddår. Det er 249 dager igjen av året. 29. april. 29. april er den 119. dagen i året, den 120. i skuddår. Det er 246 dager igjen av året. 31. august. 31. august er den 243. dagen i året, 244. i skuddår. Det er 122 dager igjen av året. 30. august. 30. august er den 242. dagen i året, 243. i skuddår. Det er 123 dager igjen av året. 29. august. 29. august er den 241. dagen i året, 242. i skuddår. Det er 124 dager igjen av året. Navnedag. Johan, Jo, Jone. 28. august. 28. august er den 240. dagen i året, 241. i skuddår. Det er 125 dager igjen av året. Navnedag. Arthur, August. – etter Den hellige Augustin av Hippo 27. august. 27. august er den 239. dagen i året, 240. i skuddår. Det er 126 dager igjen av året. Navnedag. Roald, Rolf, Rolv. 26. august. 26. august er den 238. dagen i året, 239. i skuddår. Det er 127 dager igjen av året. Navnedag. Øyvind, Eivind, Even. 25. august. 25. august er den 237. dagen i året, 238. i skuddår. Det er 128 dager igjen av året. Navnedag. Ludvig, Lovise, Louise. Navnedagen er etter Kong Ludvig IX av Frankrike, 'Ludvig den hellige' som døde i 1270 24. august. 24. august er den 236. dagen i året, 237. i skuddår. Det er 129 dager igjen av året. Navnedag. Bertil, Belinda. (se Helligdager nedenfor: Barsok) 22. august. 22. august er den 234. dagen i året, 235. i skuddår. Det er 131 dager igjen av året. 21. august. 21. august er den 233. dagen i året, 234. i skuddår. Det er 132 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er til minne om Ragnvald Orknøyjarl som døde 20. aug. 1158 men har gjerne blitt feiret 21. aug 20. august. 20. august er den 232. dagen i året, 233. i skuddår. Det er 133 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter Den Hellige Bernhard av Clairvaux som døde 20. august 1153 1. mai. 1. mai er den 121. dagen i året. 122. i skuddår. Det er 244 dager igjen av året. Helligdager. 1. mai ble kalt gauksmesse eller gaukdagen i norsk tradisjon, et navn som kanskje er tatt etter den første sommermåneden i førkristen tid, gaukmánaðr, som den blir kalt i Snorres Edda. Enkelte primstaver har en fugl som merke, og det refererer nok til navnet. Andre har et dobbelt kors; på norrønt ble dagen kalt "Tveggja postola messa um várit," og i kirkekalenderen var det minnedagen for apostlene Filip og Jakob d.y. En sjelden gang møter vi navnet Valborg-dagen – som i Danmark og Sverige – etter den hellige Walpurgis. På sørskandinavisk område og på kontinentet er natten til gauksmesse knyttet til tradisjon om hekseferd og heksesabbat, slik at Walpurgisnatten spiller samme rolle der som Jonsoknatten i Norge. Gauksmesse kalles også vesle gangdagen. Annet. 1967 – Elvis Presley og Priscilla Ann Beaulieu gifter seg. Referanser. 01. mai 2. mai. 2. mai er den 122. dagen i året. 123. i skuddår. Det er 243 dager igjen av året. Dødsfall. 02. mai 4. mai. 4. mai er den 124. dagen i året, 125. i skuddår. Det er 241 dager igjen av året. Navnedag. Monika og Mona. Navnedagen er etter Monica, Augustins mor Andre merkedager. 04. mai 5. mai. 5. mai er den 125. dagen i året. 126. i skuddår. Det er 240 dager igjen av året. Helligdager. 05. mai Time (kommune). Time er en kommune i Rogaland som ligger på Midt-Jæren og grenser til Sandnes i nord, til Gjesdal i øst, til Bjerkreim og Hå i sør og Klepp i vest. Kommunen har et areal på 182 km² og et folketall på 16 769 innb. Av arealet er 13 km² ferskvatn og 68 km² jordbruksareal. Natur og geografi. Denne sørøstlige delen av Jæren tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det granitt som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Det største tettstedet er Bryne, som fikk bystatus 1. januar 2001. Andre tettsteder er Kvernaland, Lyefjell og Undheim. Deler av Kvernaland ligger i Klepp kommune. Deler av grensa til Klepp kommune går gjennom Frøylandsvatnet. Næringsliv. Landbruket og husdyrholdet er betydelig i kommunen, med blant annet hønse-, saue-, storfe- og svinehold. Industrien sysselsetter likevel omtrent dobbelt så mange. Kultur. Avisa Jærbladet kommer ut på Bryne. Time kommune er med i Landssamanslutninga av nynorskkommunar. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Bryne Mølle. Bryne Mølle er sammen med Storstova Jærens regionale kulturhus. Tusenårstreet ble plantet ved Time kirkegård. Severdigheter. Garborgsenteret åpner på Bryne i 2012. Det skal være en nasjonal formidlingsarena for å fremme interessen for Arne Garborg og Hulda Garborg og deres tanker og visjoner. Målet er å inspirere til samfunnsengasjement, til å lese og til å skape. Det vil være et levende senter for demokrati, kunnskap og skaperkraft. Målgruppa for senteret er et allment publikum uten særskilte faglige forkunnskaper. Ungdom og unge voksne er utpekt som hovudmålgrupper. Garborgheimen på Garborg er huset på gården der Arne Garborg vokste opp og frasa seg odelen til. Knudaheio på Undheim er Arne Garborgs dikterstue. Her var han nesten hver sommer fra han fikk det bygget i 1899 til han døde i 1824. Verker som "Knudahei-brev", "I Helheim" og "Jesus Messias" er skrevet her. 6. mai. 6. mai er den 126. dagen i året og den 127. i skuddår. Det er 239 dager igjen av året. Dødsfall. 06. mai 7. mai. 7. mai er den 127. dagen i året og den 128. i skuddår. Det er 238 dager igjen av året. Navnedag. Maia, May, Maiken Dødsfall. 07. mai 9. mai. 9. mai er den 129. dagen i året. (130. i skuddår.) Det er 236 dager igjen av året. 9. mai er Europadagen, EUs unionsdag. Helligdager. 09. mai Rudolf Hess. thumb Rudolf Hess, egentlig Rudolf Walter Richard Heß, (født 26. april 1894 i Alexandria i Egypt, død 17. august 1987 i Berlin) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker fra 1920 til 1945. Han var fra 1933 til 1941 minister uten portefølje og Adolf Hitlers stedfortreder og nummer tre i Det tredje riket etter Hermann Göring. Bakgrunn. Rudolf Hess' far, Johann «Fritz» Heß Rudolf Hess ble født i Alexandria, Egypt hvor hans framgangsrike far, Johann «Fritz» Heß, var på et langvarig forretningsopphold som grossist. Faren og moren, Clara Münch hadde giftet seg to år tidligere, og de fikk til sammen fire barn, hvor Rudolf var den eldste. Rudolf Hess ble døpt i den tyske evangelisk-lutherske kirken i Alexandria, og han gikk også sitt første skoleår i Alexandria på en tysk evangelisk-luthersk skole. Familien kom fra Wunsiedel i Bayern. Familien var nasjonalistisk orientert, noe som blant annet kom til uttrykk i at faren hadde et stort portrett av den tyske riksgrunnleggeren keiser Wilhelm I på sitt kontor, og hvert år den 22. mars feiret de keiserens fødselsdag. Somrene tilbrakte familien ofte på sitt sommersted i Reicholdsgrün, i Bayern, et sommersted de hadde fått råd til takket være farfarens fremgangsrike forretning, Hess & Co, som pappa Fritz hadde arvet. Fritz hadde lykkes meget godt med denne arven, og selskapet vokste svært fort. Faren hadde store planer om at sønnen Rudolf skulle følge etter i samme fotspor og senere overta selskapet. Men Rudolf hadde andre interesser, og ønsket i stedet å studere astronomi, noe han hadde en voksende interesse for. Foreldrene mente allikevel at de visste hva som var best for ham, og da de flyttet tilbake til Tyskland i 1908, plasserte de ham på internatskolen i Bad Godesberg, i Bonn, hvor han var elev i tiden 15. september 1908 til påsken 1911. Etter dette hadde faren klare planer om at sønnen skulle begynne ved den anerkjente skolen "École Supérieur de Commerce" i Neuchâtel, Sveits og senere få en videre utdannelse i Hamburg. Første verdenskrig. a> og Rudolf Hess ved Münchens universitet Men Hess reiste til München og studerte statsvitenskap, historie, økonomi og geopolitikk ved Münchens universitet, hvor han kom i kontakt med professor i geopolitikk Karl Haushofer. De to utviklet et nært vennskap, og Haushofer anses i ettertid som å være den som sterkest påvirket Hess politisk og ideologisk. Haushofers kone Martha var jødisk, og vennskapet med Hess beskyttet familien etter at Hitler kom til makten. Da første verdenskrig brøt ut befant familien seg i Bayern, og Hess så nå en stor mulighet. Han meldte seg som frivillig til det bayerske artilleriet. Han ble omplassert og tjenestegjorde i stedet i det 1. bayerske infanteriregiment ved Somme på vestfronten. Etter seks måneder ved fronten ble han utnevnt til visekorporal og fikk senere tapperhetsmedaljen Jernkorset av andre klasse. Hess viste stor entusiasme og innsats i hæren og i 1917 ble han forfremmet til løytnant. Men hans innsats førte også til to alvorlige skader. Første gang var i juni 1916 av granatsplinter og den andre gangen var i juli 1917 da en kule gikk igjennom hans venstre lunge. Rett etter at han kom ut fra sykehuset søkte han seg over til flyvåpenet, og etter to forsøk kom han inn og påbegynte en utdannelse i det bayerske flyvåpenet «Jagdstaffel 34». Hess fikk imidlertid aldri fullført denne utdannelsen før freden kom og 18. desember 1918 ble han dimittert. Kapitulasjonen i 1918 og de senere fredsvilkårene Tyskland måtte akseptere, bidro til å styrke Hess' ideologiske overbevisninger og dette ble forsterket av den samtidige sosialistiske oppstanden i München. På denne tiden kom han også i kontakt med Thuleselskapet, som holdt til i hemmelighet på det luksuriøse «Hotell Vier Jahreszeiten». Under den kortlivede Den bayerske sovjetrepublikkens siste dager ble nesten hver adelsmann i selskapet henrettet. Etter denne blodige avslutningen sluttet Hess seg til frikorps Epp, ledet av Franz Ritter von Epp, hvor Hess også fant seg hjemme politisk, og det var som frikorpsmedlem han første gangen hørte Adolf Hitler tale. Inn i NSDAP. Hess sluttet seg til NSDAP den 1. juli 1920 som medlem nummer 16, og fikk i oppgave å verve flere medlemmer til SA blant studenter. Den 9. november 1923 deltok Hess i Hitlers ølkjellerkupp i München. Kuppet var mislykket og flere av deltakerne ble dømt til fengselstraffer. Hitler og Hess ble satt til soning i Landsberg fengsel i Landsberg am Lech, og under denne soningen i 1924 dikterte Hitler "Mein Kampf" til Hess, som førte verket i pennen. Under disse 7 1/2 måneder i fengsel sammen etablerte de to NSDAP-medlemmene sterke bånd, og under soningstiden skrev Hess flere ganger begeistret om Hitler til sin venninne Ilse Pröhl. Da de ble løslatt i desember 1924 ble Hess ganske snart ansatt som amanuensis ved Münchens universitet. I april 1925 ba Hitler ham å arbeide for seg som sin privatsekretær, med en månedlønn på 500 tyske mark. Hess fikk også som oppgave å forsøke å megle i ulike konflikter mellom ulike medlemsgrupperinger innen NSDAP, samt å stå for partiets kampanjer. Han fikk tillatelse til å føre fly når kampanjer skulle synes fra himmelen. Hess og Hitler kom stadig nærmere hverandre, og Hess stod som regel ved siden av Hitler når denne talte, på parader og andre tilstelninger. Den 20. desember 1927 giftet Hess seg med den 27-årige Ilse Pröhl (22. juni 1900 – 7. september 1995) fra Hannover, og blant vitnene var også Hitler. Rudolf og Ilse fikk senere en sønn, Wolf Rüdiger Hess (18. november 1937 – 24. oktober 2001). Hess' rolle i Det tredje riket. Ved Hitlers maktovertakelse i 1933 ble Hess den 1. desember utnevnt til minister uten portefølje. Han hadde graden "Obergruppenführer" i SS. Åtte måneder tidligere, den 21. april hadde Hess blitt utnevnt til Hitlers stedfortreder, noe som var svært viktig for ham. Som Hitlers stedfortreder hadde Hess behov for en sekretær og denne fant han i Martin Bormann. Slik fikk Hess friere hender, som Hitler ville han ikke bli bundet til skrivebordet med papirarbeid. I stedet spilte han andre roller, gjerne på eget initiativ, som utenriksminister og tok plassen rett bak Hitler når denne var på talerstolen. Han gikk for være en trivelig, med et godt utseende og var en fremgangsrik røst for partiet. Men selv om han ofte talte, var det alltid i henhold til Adolf Hitlers vilje. Da SA-sjefen Ernst Röhm ble skutt under de lange knivers natt 13. juni 1934, forsvarte Hess dette ved å si at det var nødvendig for rikets beste. Hess var en av Hitlers aller mest lojale menn. Han kjente til grusomhetene styret gjorde seg skyldig i. Det var Hess som fjernet general Friedrich Mieth da denne foran sine offiserer tok til orde mot SS' aktiviteter ved Østfronten, fordi disse ødela hærens moral. Han mottok også klager over eutanasi-programmet, der utviklingshemmede ble drept med gass, men nøyde seg med å sende klagene videre til Himmler. Hess trodde sterkt på den fred som Hitler lenge hadde snakket om. Jo nærmere Hitler kom krigen, desto lengre gled Hess og hans overmann fra hverandre. Da andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939 offentliggjorde Hitler at han hadde valgt Hess som sin etterfølger nest etter Hermann Göring. Hess var altså ikke lenger Hitlers nærmeste mann og han begynte å miste tillit til føreren. Han trodde blant annet at angrepet på Storbritannia bygde på en feil og forsøkte i hemmelighet å finne en løsning, selv om britene vegret seg for en fredsløsning. Fangenskap og død. Rudolf Hess fløy på egenhånd 10. mai 1941 til Storbritannia, angivelig for å få i stand en fredsavtale mellom England og Tyskland. Der ble han umiddelbart tatt til fange av engelskmennene. Senere samme år erklærte Adolf Hitler ham sinnssyk og fordømte ham som landsforræder. Han ble holdt fanget i blant annet Tower of London inntil han i Nürnbergprosessen i 1946 ble dømt til livsvarig fengsel. Dommen ble sonet sammen med seks andre dømte krigsforbrytere i det allierte Spandau-fengselet i Berlin. Ettersom Hess hadde sittet nesten hele krigen i britisk forvaring er ingen deltagelse i noen krigsforbrytelser blitt påvist. Til gjengjeld stod han fullt og fast ved nasjonalsosialismen i sin tale til aktoratet i Nürnberg, selv etter bevisførselen for hvilke overgrep det nasjonalsosialistiske styret hadde begått: «"Jeg fikk i mange år av mitt liv lov å arbeide under den største sønn mitt folk har frembrakt i sin tusenårige historie. Selv om jeg kunne, ville jeg ikke slette denne tiden fra mitt liv. Jeg er lykkelig over å vite at jeg gjorde min plikt mot mitt folk – min plikt som tysker, som nasjonalsosialist, som en lojal tilhenger av Føreren. Jeg angrer ikke noe..."». Filmklipp av Göring og Hess som samtaler under rettsforhandlingene Fra og med 1966 var han eneste fange, de siste årene sterkt fysisk svekket, ettersom Sovjetunionen la ned veto mot løslatelse. Det har blitt spekulert på at grunnen var at Hess hadde ønsket å slutte fred med de vestallierte, og fortsette kampen mot Josef Stalin. Fremtredende tyske konservative politikere engasjerte seg gjennom flere tiår for Hess, og fordømte det de kalte en umenneskelig behandling. Den britiske hovedanklageren i Nürnberg-saken Hartley Shawcross betegnet behandlingen av Hess som «en skandale», og Winston Churchill skrev i boken "The Grand Alliance" i 1950 at han syntes livstidsdommen var i strengeste laget. I løpet av 1987 begynte det imidlertid å komme signaler fra sovjetiske myndigheter om at de var beredt til å revurdere sitt standpunkt. Mer skjedde ikke før Hess 17. august 1987 ble funnet død i et uthus i Spandau-fengselets hage med en elektrisk ledning rundt halsen. Den offisielle obduksjonen fastslo dødsårsaken som selvmord ved hengning. Dette ble bestridt av Hess' familie, som mente at han var for skrøpelig til å knytte en løkke selv (han trengte eksempelvis hjelp til å knytte skolissene) og gjennomføre et slikt selvmord for egen hånd. De fikk arrangert en ny obduksjon, forestått av vest-tyske rettsmedisinere og denne konkluderte med at Hess var blitt drept ved kvelning. De viste blant annet til at merkene på Hess' hals var uforenlige med merkene som en hengning etterlater. Hans sønn, arkitekten Wolf Rüdiger Hess, hevdet til sin død i 2001 at hans far ble myrdet av det britiske Special Air Service, men argumentene for dette lyder mindre troverdige ettersom senere avsløringer fra britiske arkiver ikke har avdekket noe som skulle tyde på at det var interesse for å bringe ham til taushet. Imidlertid kan det pekes på at Rudolf Hess sommeren 1987 sendte inn en skriftlig klage til fengselsledelsen på en amerikansk fangevokter, Anthony Jordan. Hess hevdet at Jordan opptrådte så truende at han fryktet for sitt liv. Samme mann var alene om å holde oppsynet med Hess den formiddagen han ble funnet død. Rudolf Hess er gravlagt i Wunsiedel og hans dødsdag er blitt minnet ved nynazistiske marsjer der, fram til byens befolkning aksjonerte mot disse under slagordet «"Wunsiedel ist bunt, nicht braun"» («Wunsiedel er fargerikt, ikke brunt»). Graven ble slettet i juli 2011, da familien ikke fikk fornyet leiekontrakt. Gravstedet var blitt et uønsket samlingssted for nynazister. Hess´jordiske rester ble kremert, og spredt til havs. På gravsteinen hans sto ordene «"Ich hab's gewagt"» – «"Jeg våget det"». 11. mai. 11. mai er den 131. dagen i året, 132. i skuddår. Det er 234 dager igjen av året. 12. mai. 12. mai er den 132. dagen i året, 133. i skuddår. Det er 233 dager igjen av året. Den internasjonale sykepleierdagen. Se Merkedager Merkedager. Den internasjonale sykepleierdagen, det er fødselsdatoen for Florence Nightingale 13. mai. 13. mai er den 133. dagen i året. 134. i skuddår. Det er 232 dager igjen av året. Navnedag. Linda, Line, Linn Humboldt-Universität zu Berlin. Humboldt-Universität zu Berlin ("Humboldt-universitetet i Berlin") er Berlins eldste universitet, grunnlagt i 1810 av den liberale prøyssiske statsmannen, utdannelsesreformatoren og lingvisten Wilhelm von Humboldt. Universitetet gav navn til den humboldtske universitetsmodellen og ble mønsterdannende for senere vestlige universiteter, også det nye universitetet som ble grunnlagt i Norge i 1811. Det er tuftet på den humboldtske idé om at forskning og læring hører sammen og at studentene skal preges av et humanistisk dannelsesideal. Universitetet er blitt beskrevet som «alle moderne universiteters mor». a> foran universitetet. Merk den spanske inskripsjonen som beskriver ham som «den andre oppdageren av Cuba». Det kongelige bibliotek, idag sete for Juridisk fakultet Mange av Europas største tenkere gjennom de siste to århundrer har virket ved universitetet, blant andre filosofer som den subjektive idealisten Johann Gottlieb Fichte (universitetets første rektor), den absolutte idealisten G. W. F. Hegel, teologen Friedrich Schleiermacher, den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Karl von Savigny, den pessimistiske filosofen Arthur Schopenhauer, den objektive idealisten Friedrich Schelling, og berømte fysikere som Albert Einstein og Max Planck, foruten betydelige klassiske filologer som Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff. Marxismens grunnleggere Karl Marx og Friedrich Engels studerte ved universitetet; det samme gjorde dikteren Heinrich Heine, Tysklands samler Otto von Bismarck og Europas samler Robert Schuman. 30 Nobelprisvinnere har hatt sitt virke ved Humboldt-universitetet. Universitetets hovedbygning befinner seg i sentrum av Berlin, i byens paradegate Unter den Linden. Den senbarokke bygningen fra 1748 var opprinnelig prins Henrik av Preussens palé. De fleste instituttene befinner seg i nærheten av hovedbygningen i Berlins sentrum, bortsett fra de naturvitenskapelige, som ligger ved Adlershof i syd av Berlin. I tillegg til fakulteter og sentre består universitetet bl.a. av det naturhistoriske Humboldtmuseet og av universitetssykehuset Charité. Den norske regjeringen finansierer et norsk gjesteprofessorat oppkalt etter Henrik Steffens ved Humboldt-universitetet. 18. mai. 18. mai er den 138. dagen i året, den 139. i skuddår. Det er 227 dager igjen av året. Navnedag. Erik, Eirik, Erika. Navnedagen er etter svenskekongen Erik Jedvardsson, Erik den hellige, (Sankt Erik) (ca 1120–1160), skytshelgen for Sverige 19. mai. 19. mai er den 139. dagen i året (140. ved skuddår). Det er 226 dager igjen av året. Navnedag. Torjus, Torje, Truls. Freie Universität Berlin. Freie Universität Berlin (FU) er det største av Berlins fire universiteter. Det ligger i bydelen Steglitz-Zehlendorf (området Dahlem) i den vestlige delen av byen. Universitetet ble grunnlagt av politiske grunner i 1948. Dets navn har sin bakgrunn i den kalde krigen. Humboldt-universitetet var havnet i den sovjetokkuperte delen av byen, og det var derfor behov for et nytt universitet i det frie Vest-Berlin. Dannelsen av universitetet kom som direkte følge av kommunistenes forfølgelse av studenter i Øst-Berlin. På 1980-tallet utviklet det seg til et masseuniversitet, og studenttallet var ved gjenforeningen over 60 000. Som følge av redusering av studieplasser ved Freie Universität og at Humboldt-universitetet igjen ble tilgjengelig, er antallet studenter nå redusert til ca 31 000 studenter (uten det medisinske fakultetet på sykehuset Charité). Botanischer Garten Berlin tilhører universitetet. Technische Universität Berlin. Technische Universität Berlin (TU Berlin, TUB) er et av Berlins fire universiteter. Det ble grunnlagt 1. november 1770 som "Berg- und hüttenmännisches Lehrinstitut". Dette ble i 1879 omorganisert og kalt "Königliche Technische Hochschule" henholdsvis "Technische Hochschule Charlottenburg". Universitetet har idag ca. 29 500 studenter og finnes i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf (ortsteil Charlottenburg). Tysklands kanslere. Forbundskansleren i Tyskland ofte forkortet til Kansleren (tysk: "Bundeskanzler der Bundesrepublik Deutschland"), er leder av landets regjering. Kansleren fremsetter forslag overfor presidenten om utnevning og avskjed av ministrene i forbundsregjeringen og trekker opp retningslinjene for regjeringens politikk. Forbundskansleren er i praksis den viktigste tyske politikeren. Tyskland har ingen offisielt vedtatt rangordning for de fremste statlige embeter. Ifølge statsrettslig praksis er imidlertid kansleren det tredje høyest rangerte embete etter forbundspresidenten og forbundsdagspresidenten. Forbundskansleren blir valgt av forbundsdagen og kan i valgperioden bare bli avløst ved et konstruktivt mistillitsvotum. Dagens tyske kansler er Angela Merkel. Historie. a>, erkebiskop av Mainz, var tysk erkekansler fra 1514 til 1545 Allerede i det karolingiske Frankerriket eksisterte stillingen som erkekansler. Erkekansleren var sjef for det kongelige og keiserlige kanselli under karolingerne, og stillingen nevnes første gang under Pipin den yngre, som i år 757 gjorde Badilon til sin erkekansler. Erkekanslerne tilhørte nesten utelukkende den frankiske geistlighet. I det tysk-romerske rike, som eksisterte til 1806, var erkebiskopen av Mainz tysk erkekansler, mens erkebiskopen av Köln var italiensk erkekansler og erkebiskopen av Trier burgundisk erkekansler. Erkekanslerposisjonen var et av erkeembedene og innebar hovedsakelig seremonielle oppgaver. Erkebiskopene var også kurfyrster, og de utøvet tidlig betydelig politisk makt. Bl.a. var Willingis av Mainz regent for keiser Otto III fra 991-994. Også i de største tyske statene ble kanslertittelen benyttet både før og etter det gamle rikets undergang; i Bayern ble regjeringssjefene kalt geheimerådskanslere fra 1695 til 1790, i Østerrike var fyrstene Kaunitz og Metternich i det 18. og 19. århundre statskanslere ("Staatskanzler"), og grev Beust fra 1868 til 1871 rikskansler ("Reichskanzler"). I Preussen var fyrst Hardenberg statskansler fra 1810 til 1822. Da det nordtyske forbund ble opprettet i 1867 ble forbundets regjeringssjef kalt forbundskansler ("Bundeskanzler"). Den prøyssiske statsministeren, Otto von Bismarck, var den eneste som innehadde denne posisjonen. Etter at Tyskland ble samlet som nasjonalstat uten Østerrike og Sveits i 1871 ble Bismarcks tittel endret til rikskansler. Denne tittelen ble beholdt frem til etter annen verdenskrig, da 1949-konstitusjonen bestemte at regjeringssjefen skulle kalles forbundskansler, en tittel som siden 1918 også hadde vært i bruk i Østerrike. Tyske kanslere i nyere tid. a> var forbundskansler i Det nordtyske forbund og Tysklands første rikskansler. Han var den lengst regjerende kansler i den moderne nasjonalstaten Tyskland. Forbundskansler i Det nordtyske forbund 1867-1871. Stillingen som forbundskansler ble opprettet samtidig med grunnleggelsen av Det nordtyske forbund den 1. juli 1867. Den eneste innehaveren av stillingen som forbundskansler var Otto von Bismarck. Forbundskansleren var underordnet kongen av Preussen, som ledet Det nordtyske forbund, og hadde den utøvende makten i forbundet. Stillingen var svært lik den senere rikskanslerstillingen. Kongen av Preussen ble kronet som tysk keiser 18. januar 1871, men Det tyske forbund eksisterte likevel frem til 16. april samme år, da Det tyske rikes forfatning trådte i kraft. Rikskanslere i Tyskland 1871-1945. Regjeringssjefen i Tyskland hadde fra 1871 til 1945 tittelen Reichskanzler (rikskansler). Som keiserens første minister ledet han kabinettet som fra 1871 til 1918 ble kalt "Reichsleitung" og fra 1919 til 1945 "Reichsregierung". Fra november 1918 til juni 1919 hadde de tyske regjeringssjefene andre titler. Opprinnelig ble kansleren utpekt av keiseren, og var ikke ansvarlig overfor parlamentet. En forfatningsendring av 29. oktober 1918 slo fast at kansleren måtte ha støtte i Riksdagen. Tysklands nye forfatning fra 1919 (Weimar-forfatningen) bestemte at kansleren ble utpekt av presidenten, men at Riksdagen hadde rett til å avskjedige kansleren eller en hvilken som helst minister. Forbundskanslere siden 1949. Tysklands forfatning fra 1949 gir kansleren omfattende fullmakter, og Tyskland blir derfor ofte kalt et "kanslerdemokrati". Den føderale regjeringen består av kansleren og hans eller hennes ministre. Kanslerens kontor og embedsverk kalles Bundeskanzleramt. Utnevnelse. Kansleren velges hvert fjerde år av Forbundsdagen etter forslag fra presidenten, når parlamentet møtes etter det føderale valget. For å bli valgt til kansler må kandidaten oppnå et flertall bestående av alle valgte medlemmer av parlamentet, ikke bare de som er tilstede. Dette blir kalt et «kanslerflertall», og dette kravets hensikt er å sikre en stabil regjering. I motsetning til vanlige avstemninger i parlamentet er kanslervalget hemmelig. Hvis kandidaten foreslått av presidenten ikke blir valgt, kan Forbundsdagen velge en egen kandidat innen fjorten dager. Hvis ingen blir valgt innen denne perioden vil det bli holdt en simpel avstemning i Forbundsdagen, der den som oppnår flest stemmer (selv om det ikke er et flertall) blir valgt. Presidenten kan velge om han vil utnevne en person valgt uten å ha flertall. Hvis presidenten ikke vil utnevne en slik kandidat kan han utskrive nyvalg. Kansleren er det eneste medlemmet av den føderale regjeringen som er valgt av parlamentet. De andre medlemmene blir utpekt av kansleren og formelt utnevnt av presidenten. Mistillitsforslag. I motsetning til mange andre land kan ikke kansleren avsettes gjennom et vanlig mistillitsforslag. Parlamentet kan kun avsette kansleren dersom det samtidig velger en ny kansler. Dette systemet kalles «konstruktivt mistillitsforslag», og ble uttenkt av Carlo Schmid. For å skaffe støtte for sin politikk kan kansleren også selv be om en tillitserklæring fra parlamentet, enten i forbindelse med et lovforslag eller alene. Hvis en slik avstemning resulterer i at parlamentet erklærer at det ikke har tillit til kansleren, kan presidenten oppløse parlamentet. Dette systemet ble innført for å unngå at partier misbruker muligheten til å vedta mistillitsforslag, slik det skjedde i Weimarrepublikken. Kanslerens rolle. Kansleren bestemmer sammensetningen av den føderale regjeringen, og hvilke oppgaver hvert enkelt medlem skal ha. Referanser. Kanslere Betong. Betong er et byggemateriale som lages ved å blande sement og vann med sand, stein og tilsetningsstoffer. Sementen reagerer kjemisk med vannet, prosessen kalles hydratisering, og resultatet blir betong. Betong er et allsidig materiale og er et av de mest brukte byggematerialene i verden i vår tid. Bare fantasien setter grenser for betongens formbarhet. Betong kan støpes i faste former eller den kan støpes med glidende forskaling som ved støping av broer og tårn. Riktig produsert og ved normal bruk har betong lang levetid og stor styrke. Et moderne samfunn er avhengig av betong som byggemateriale til bygging av f.eks. bygninger, industrianlegg, broer, tunneler, kaier, flyplasser, dammer og oljeplattformer. Legfolk har lett for å forveksle betong med sement i den forstand at de sier «sement» når de mener «betong». Sement er pulveret som blandes med vann, sand og stein. Betong er byggematerialet som blir resultatet av denne blandingen. Materialet. Læren om materialet betong kalles betongteknologi. Betong består av vann, sement, tilslag og tilsetninger. Blandingen av vann og sement kalles sementlim eller sementpasta. Tilslaget, som er et samleord for sand, stein og pukk, blir blandet sammen med sementpastaen. Vanligvis, men ikke alltid, blander man også i tilsetningsstoffer. Det er stoffer som utgjør en relativt liten andel målt i vekt og volum, men som har stor innvirkning på hvilke egenskaper betongen vil få. Betong er et mer eller mindre flytende materiale rett etter blanding, og er derfor lett å forme. Men etterhvert som hydratiseringen pågår gjennomgår betongen en herdeprosess og blir et fast materiale. Utstøping og bearbeiding må foregå i løpet av få timer etter blanding, mens betongen fremdeles er mulig å bearbeide. Til en kubikkmeter vanlig betong vil det normalt gå med 140 – 190 liter vann, 300 – 350 kg sement, 950 kg sand og 900 kg stein/pukk, tilsammen ca 2300 kg. Ved å endre blandeforholdet mellom vann, sement, tilslag og tilsetninger kan man styre egenskapene til betongen, og i stor grad tilpasse betongen til å møte gitte krav. Betong produseres i flere forskjellige kvaliteter. Det er først og fremst styrke og bestandighet som skiller kvalitetene fra hverandre. Hvis man sammenligner de betongkvalitetene som brukes mest (B20, B25, B30, B35 og B45), kan man grovt sett si at den beste (B45) er 2-3 ganger sterkere enn den dårligste (B20). Forskjellen i levetid vil være omtrent den samme, dvs 2-3 ganger, men her kan det være større forskjeller. Levetiden er også sterkt avhengig av hvilke omgivelser betongkonstruksjonen står i, f.eks. om den står i tørre og frostfrie omgivelser innendørs, eller om den er utsatt for frost, vann og veisalter utendørs. Som regel blir betongkonstruksjoner armert. Det vil si at det støpes inn armeringsstenger av stål i betongen. Årsaken er at betong er et sprøtt materiale som lett sprekker opp når det utsettes for strekkrefter. Da er det armeringen som holder den sammen. Betong og armering fungerer sammen som et komposittmateriale - armert betong - der betongen bærer trykkreftene og armeringen strekkreftene. Enkelte konstruksjoner armeres ikke, rett og slett fordi de utformes slik at de kun blir utsatt for trykkrefter. Et godt eksempel er gravitasjonsdammer, som er demninger som utformes slik at vanntrykket i kombinasjon med egenvekten til dammen sørger for at betongen alltid vil stå under trykk. Bestanddeler. Sementen er bindemiddelet i betongen. Den blir produsert av kalkstein, iblandet forskjellige tilsatskomponenter, malt til pulver og brent. Etter brenningen blir den tilsatt gips, malt på nytt, og tilsatt jernsulfat. Det blir produsert flere typer sement, som alle har forskjellige egenskaper mht rask eller langsom herding, og høy eller lav styrke. Tilslaget, sand og stein, utgjør mesteparten av betongvolumet (60-70 %). Ulike sammensetninger av bestanddelene vil gi betong med ulike egenskaper. For å gi best mulig betongkvalitet bør tilslaget være velgradert. Det vil si at det bør være sammensatt av alle steinstørrelsene opp til en gitt maksimumstørrelse, slik at det ikke blir store hulrom som opptar mye sementpasta. Brukere av betong vil helst prøve å oppnå alle betongens gode egenskaper, og samtidig unngå de mindre gode. For å klare det i størst mulig grad er man avhengig av å bruke tilsetningsstoffer. I tillegg finnes det andre stoffer for helt spesielle formål. Betongen har stor trykkstyrke, men liten strekkstyrke. For at en betongkonstruksjon skal kunne tåle strekkpåkjenninger må den armeres. Det er to armeringsprinsipper som benyttes: slakkarmering og spennarmering. Forskjellen er at ved spennarmering settes armeringen under spenning ved at den strekkes. Dette medfører at armeringen overfører krefter til betongen og trykker betongen sammen. Slakkarmering er tradisjonelle armeringsstenger som ligger innstøpt i betongkonstruksjonen. Både spennarmering og slakkarmering lages av stål. Nye armeringsprodukter, blant annet basert på karbonfiber, er under utvikling men ennå ikke kommersielt konkurransedyktig med stål. Slakkarmerte konstruksjoner kan utføres med fiberarmering istedet for stangarmering. Fiberarmering er fibre av ståltråd eller polypropen. De er typisk ca 5 cm lange, har forankringer i begge ender, og blandes inn i betongen på blandeverket. Fiberarmering blir mest benyttet i sprøytebetong. Fiberarmert betong kan oppnå stor seighet. Materialegenskaper. Betong lages i mange forskjellige kvaliteter. Norsk Standard NS-EN 206-1 klassifiserer betong etter de to viktigste egenskapene til materialet: fasthet og bestandighet. Andre egenskaper som bør nevnes er stivhet, vanntetthet og evne til brannmotstand. Undersiden av en bjelke er utsatt for strekk og må armeres for at ikke bjelken skal brekke. (Pilene symboliserer lasten som hviler på bjelken.) Når vi snakker om betongens fasthet mener vi trykkfasthet. Med trykkfasthet menes det maksimale trykket betongen kan utsettes for uten å gå til brudd. Trykket måles i megapascal MPa. De mest brukte fasthetsklassene er B20-B45. Uopprisset betong har også en viss strekkfasthet, dvs at betong kan overføre strekkrefter. Men strekkfastheten er betydelig mindre enn trykkfastheten, inntil ca 10%. I de fleste tilfeller ønsker vi å utnytte betongens store trykkfasthet på en økonomisk fornuftig måte. Skal vi gjøre det så vil det nesten alltid bli områder i betongkonstruksjonen der strekkspenningene blir større enn betongens strekkfasthet. Det mest vanlige stedet hvor det vil opptre så store strekkspenninger i en betongkonstruksjon er på undersiden av en bjelke, eller et dekke. For å forsterke betongen blir slike områder av konstruksjonen armert. Vanlig armering, som er laget av stål, har en strekkfasthet på minimum 500 MPa, noe som er mer enn 200 ganger høyere enn betongens strekkfasthet. Det er betongens trykkfasthet som bestemmer hvor store dimensjoner en betongkonstruksjon må ha for å klare de lastene den skal bære. Desto større trykkfasthet betongen har, desto mindre dimensjoner trenger konstruksjonen å ha. Betongens stivhet, eller elastisitetsmodul, er sterkt avhengig av fastheten. Det er derfor ikke nødvendig å klassifisere betong etter stivhet. Stivheten avgjør hvor store deformasjoner en konstruksjon vil få når den påsettes en last. Desto større stivhet betongen har, desto mindre deformasjoner vil konstruksjonen få. Betong som er utsatt for sjøvann eller veisalter, som f.eks kaier og broer, trenger helt andre bestandighetsegenskaper enn en innendørs betongvegg som aldri utsettes for verken vann, salt, kjemikalier eller frost. Typisk fasthetsutvikling første 2 måneder Trykkfasthet, stivhet og bestandighet er tre forskjellige egenskaper. Materialteknisk er sammenhengen mellom dem er så sterk at vi ikke klarer å lage en betong der en av egenskapene er svært god samtidig som at de to andre er mindre gode – eller motsatt. På grunn av at hydratiseringen mellom vann og sement pågår i lang tid etter utstøping vil betongen få bedre egenskaper etterhvert som tiden går inntil et visst punkt da hydratiseringen stopper opp. Etter 28 døgn vil trykkfastheten normalt være ca 80-90 % av ferdig trykkfasthet. Spesialbetong. Vanlig betong, som på fagspråket kalles normalbetong, har en densitet på 2000-2600 kg/m³. Ved å bruke tilslag som er lettere enn sand og stein, som f.eks ekspandert leire (Leca), pimpstein eller skumplastperler, kan man lage lettbetong. Densiteten blir vanligvis under 1800 kg/m³, og kan bli laget helt ned mot ca 300 kg/m³. På grunn av at den er mer porøs har lettbetong lavere trykkfasthet enn normalbetong, men den har til gjengjeld bedre varmeisolerende egenskaper. Lettbetong er spesielt interessant å bruke der det er nødvendig å spare vekt, f.eks ved dårlige grunnforhold. Tungbetong blir laget ved å bruke tunge tilslagsmaterialer som magnetitt eller barytt og kan få en densitet på opp mot 5600 kg/m³, som er over det dobbelte av normalbetong. Eksempler på bruksområder for tungbetong er som motvekter på kraner, ballast i skip, og beskyttelse mot radioaktiv stråling. SKB, eller selvkomprimerende betong, er betong som er tilsatt superplastiserende stoffer og derfor har spesielt gode flyteegenskaper. For å få vanlig betong til å fylle formen helt under utstøping må den normalt vibreres slik at luftlommene drives opp til overflaten. Det gjøres ved å stikke en vibrator ned i den ferske betongen og trekke langsomt opp slik at luften trekkes med opp og ut av betongen. Selvkomprimerende betong letter støpearbeidet betydelig fordi SKB er så tyntflytende at det ikke er nødvendig å vibrere. Det er spesielt fordelaktig i slanke konstruksjoner, der armeringen ligger tett, og der det er overforskaling som gjør det vanskelig å komme til med vibrator. En ulempe med SKB er at forskalingen må lages tettere enn ved bruk av vanlig betong. Betong som blir sprøytet på en annen overflate, vanligvis fjell eller gammel herdet betong, ved hjelp av trykkluft kalles sprøytebetong. I dag er det to metoder for sprøytebetong i bruk, tørrsprøyting og våtsprøyting. Ved tørrsprøyting blir tørrstoffene sement og tilslag ført fram til munnstykket der vann blir tilsatt. Ved våtsprøyting blir betongen blandet før den føres fram til munnstykket. Sprøytebetong blir ofte armert med fiberarmering. Et av anvendelsesområdene til sprøytebetong er fjellsikring. Et lag sprøytebetong, typisk ca 70-100mm tykt, kan brukes i kombinasjon med fjellbolter for å sikre at løse steiner ikke faller ut fra vertikale utsprengte fjellskjæringer eller fra tak i tunneler. Et annet bruksområde er betongrehabilitering. Da blir skadet betong fjernet, armeringen frilagt, overflaten rengjort, og ny betong blir sprøytet på for å beskytte armeringen og gjenoppbygge betongkonstruksjonen. Nedbryting. Mange anser betongkonstruksjoner for å være vedlikeholdsfrie og tilnærmet evigvarende. Slik er det ikke. Betong vil brytes ned med tiden akkurat som andre materialer. Moderne betongkonstruksjoner av god kvalitet kan man forvente at vil stå i 50-200 år uten å behøve vedlikehold av betydning. Men hvis man har bygget med en betongkvalitet som er uegnet i det miljøet konstruksjonen står, eller har gitt konstruksjonen en uheldig utforming, kan den være moden for omfattende vedlikehold eller riving allerede etter 20-30 år. Nedbryting av armert betong skjer enten ved at betongen brytes ned, ved at armeringen korroderer, eller ved en kombinasjon. Betong brytes ned hvis den blir utsatt for påkjenninger den ikke er laget for å motstå. Det kan være mekaniske påkjenninger, frost eller kjemiske reaksjoner med stoffer som er i eller kommer i kontakt med betongen. Hvis armeringen begynner å ruste skyldes dette nesten alltid enten karbonatisering eller kloridinntrengning. "Armeringen" ligger beskyttet inne i betongen. Denne beskyttelsen virker av to grunner. Den ene grunnen er at betongen i stor grad hindrer vann å komme inn til armeringen. Den andre grunnen er at betong er svært basisk, har en pH-verdi på 11-13, og derfor danner en beskyttende oksidfilm på ståloverflaten. Betongen herder ved at vann og sement reagerer kjemisk. Noen av reaksjonsproduktene fra herdeprosessen har den negative egenskapen at de reagerer med CO2 i luften og senker pH-verdien i betongen. Dette kalles karbonatisering. Hvis pH-nivået i betongen synker til under 9,5 vil oksidfilmen forsvinne. Det sjiktet der betongen har pH-verdi på 9,5 kalles karbonatiseringsfronten. Karbonatiseringen starter ytterst i betongoverflaten, der betongen først kommer i kontakt med CO2, og karbonatiseringsfronten jobber seg innover i betongen med en hastighet på noen millimeter pr tiår. Karbonatiseringsfronten når etterhvert fram til armeringen, som normalt ligger 25-60 mm innenfor betongoverflaten. Da forsvinner oksidfilmen fra overflaten av stålet, og risikoen for rustangrep på armeringen øker betydelig. Betong kan inneholde klorider når den blir produsert. Det skjer hvis den blir tilsatt sjøvann eller kloridinnholdig tilslag, noe som vil være veldig uheldig. Klorider kan også bli tilført den herdede betongen senere, f.eks. hvis den utsettes for sjøvann eller veisalt. Hvis en tilstrekkelig mengde klorider trenger inn til armeringen, og det er tilgang på vann og oksygen, vil det nesten alltid resultere i rustangrep på armeringen. Hva som er kritisk kloridinnhold varierer fra betongkonstruksjon til betongkonstruksjon. Prefabrikkerte elementer laget på 60- og 70-tallet har vist en tendens til å bli nedbrutt av klorider. Grunnen til dette er utbrakt bruk av salt for å fremskynde herdingen. Betongen kan brytes ned på grunn av "frostskader". Fritt vann i betongens porer vil kunne fryse og medføre strekkspenninger i betongen med påfølgende skader. Det er kun for porøse betonger, f.eks. i bestandighetsklasse M90 (høyt c forhold), at deler av det frie vannet fysisk fryser til is. I de fleste betongkvaliteter er det andre effekter, som osmose, som påfører betongen strekkspenninger. En betong som står tørt er ikke utsatt for nedbryting på grunn av fryse- og tinesykluser, mens en betong som er utsatt for saltholdig vann er meget utsatt for denne typen nedbryting. Et godt eksempel på utsatte konstruksjoner er veirekkverk av betong. "Mekanisk nedbryting" av betong vil forekomme i tilfeller der betongen er utsatt for stor slitasje. Et godt eksempel er veidekker av betong som utsettes for piggdekk. Konstruksjoner kan også fra tid til annen bli utsatt for større laster enn de er dimensjonert for å bære. Det vil i beste fall føre til oppsprekking og en begynnende nedbryting av betongen, i verste fall til at konstruksjonen kollapser. "Kjemisk nedbryting" av betong er en fellesbetegnelse for nedbrytingsmekanismer der kjemiske reaksjoner i betongen resulterer i redusert levetid. De kjemiske reaksjonene forekommer som regel mellom betongen og et tilført (fremmed) stoff, men kan og forekomme mellom ulike bestanddeler i betongen. De kjemiske reaksjonene kan enten oppløse bindemidlet i betongen, eller de kan gi et reaksjonsprodukt med større volum som dermed virker sprengende på betongen. I den første kategorien er syreangrep som løser opp sementlimet. I den andre kategorien havner alkalireaksjoner, sulfatreaksjoner og nitratreaksjoner som danner forbindelser som binder vann og sveller. Bruksområder. Betongelementer i Burgholztunnelen i Tyskland Plasstøpt betong i bygg- og anlegg er et svært viktig bruksområde for betong. Plasstøpt betong vil si Betongeventyret i Nordsjøen startet med Ekofisk-tanken i 1973. Deretter har det blitt bygget en lang rekke betongplattformer, både i Nordsjøen og andre steder i verden. Det foreløpige høydepunktet for betongplattformene er Troll A-plattformen som er 472 meter høy og ble installert på 303 meters havdybde i 1995. Så sent som i 2005 ble det bygget to betongplattformer (GBS) som er plassert på Sakhalinfeltet i Østsibir i Russland. Byggingen av en tredje betongplattform for Sakhalin er også i gang pr 2010. Den bygges i tørrdokk, og vil bli tauet ut til feltet i 2012. En byggemetode som har blitt mer og mer vanlig å bruke de siste årene er «prefab». Det vil si at betongkonstruksjoner blir produsert som elementer på en fabrikk og deretter fraktet ut til byggeplassen for montering. I Norge startet vi med prefabrikkering av betong på begynnelsen av 1950-tallet. Det å prefabrikkere betongelementer framfor å plasstøpe kan ha flere fordeler. Betongelementene kan produseres inne i industrihaller. Der kan man holde en optimal temperatur og er beskyttet mot vær og vind i herdefasen, noe som gjør det lettere å styre kvaliteten på det ferdige produktet. Elementene kan produseres før byggeplassen er klar for bygging, eller samtidig med at grunnarbeidene pågår, og på den måten kan man redusere byggetiden. Prefabrikkerte betongelementer blir ofte spennarmert slik at man kan oppnå slanke elementer. Betong har også blitt brukt til bygging av båtskrog. De første betongbåtene ble bygget på midten av 1800-tallet, den første av franskmannen Joseph Louis Lambot i 1848. Dette var betongkonstruksjoner som ble armert med et finmasket nett av ståltråd. De fleste betongbåtene ble bygget i perioder med knapphet på stål, og interessen for betongbåter var på topp i tiden rundt første verdenskrig. Det ble også bygget flere betongbåter i Norge, for det meste mindre prammer og lektere. I 1918 ble det bygget en 1000-tonner ved verftet i Moss. Etterhvert som lettbetongen har blitt utviklet har det blitt vist ny interesse for å bruke betong i båtbygging. Siden 2001 har Det Norske Veritas og Aker Yards jobbet med å utvikle en ny type betongskrog. Dette skroget, som er bygget opp som en sandwich-konstruksjon av stålplater på innsiden og utsiden fylt med lettbetong i mellom, er ennå ikke satt i kommersiell produksjon. Helse og miljø. Betong som er et av verdens mest brukte byggematerialer har konsekvenser for samfunnet, også noen negative. Sementproduksjon er svært energikrevende og fører til utslipp av store mengder CO2, ca 5% av de totale CO2-utslippene på verdensbasis. Betong kan også være helseskadelig. Personer som kommer mye i kontakt med fersk betong risikerer å pådra seg etseskader, eksem eller kromallergi. Omtrent 10% av alle som jobber med fersk betong til daglig rammes av dette i større eller mindre grad. Helseskader. Sementpastaen, blandingen av vann og sement, har en pH-verdi på 11-13. Det er meget høyt og vil forårsake irritasjon og etseskader i kontakt med hud og slimhinner. Sement inneholder også vannløselige kromsalter som kan forårsake kromallergi. All sement som selges i Norge er dekromatisert, og skal ikke inneholde mer enn 2 mg krom pr kilo sement. Dekromatiseringen blir gjort ved å tilsette jernsulfat i sementmalingen under produksjonen. Sementen blir dekromatisert for å redusere faren for at personer som er mye i kontakt med sement skal utvikle kromallergi. Den etsende og irriterende effekten av våt sement reduseres ikke av at krominnholdet reduseres. Man skal derfor alltid bruke verneutstyr som hansker, briller, tette støvler og ikke sugende knebeskyttelse når man jobber med fersk betong. Når en arbeider med sement, f.eks. ved blanding av betong, skal en også benytte ansiktsmaske for å hindre sement i å komme i kontakt med slimhinner og lunger. Klimagasser. Det er først og fremst de store utslippene av CO2 under fremstilling av sement som gjør at betong har negative miljøkonsekvenser av betydning. På global basis slippes det ut ca ett tonn CO2 for hvert tonn sement som produseres, eller ca 300 kg CO2 for hver m³ betong. Omtrent halvparten av dette kommer fra spalting av kalkstein under oppvarming (prosessutslipp), den andre halvparten kommer fra bruk av fossile brensel (forbrenningsutslipp). Dette utgjør tilsammen ca 5% av de totale CO2-utslippene i verden. Her er det viktig å være klar over at den prosessen (kalsinering) som slipper ut CO2 ved spalting av kalkstein delvis reverseres når betongen over tid karbonatiseres. Under karbonatiseringen reagerer stoffer i betongen med CO2 i luften, og betongen binder på den måten 5-20% av den CO2-en som ble sluppet ut under sementproduksjonen. Utslippene fra sementproduksjonen i Norge er vesentlig lavere enn de globale gjennomsnittstallene. I Norge slippes det ut ca 45 millioner tonn CO2 årlig (2004), og omtrent 1 % av dette kommer fra Norges to sementfabrikker som tilsammen slipper ut 450 000 tonn CO2 pr år. Både i Norge og internasjonalt forskes det på hvordan man kan redusere CO2-utslippene. En mulighet er å bruke energikilder som slipper ut mindre CO2 enn de man bruker i dag. Store deler av energien som brukes til sementproduksjon hentes i dag fra kull. Norcems fabrikk i Brevik benytter 48 % alternative brensler i sin produksjon. Disse brenslene kommer i hovedsak fra avfallsprodukter hvorav en stor mengde er biomasse og således CO2-nøytralt. Sementen kan også iblandes alternative tilsatsmaterialer for å redusere mengden energikrevende materialer. I Norge produseres sement med omtrent 20 % innhold av flyveaske (FA-sement), som er et avfallsprodukt fra kullfyrte kraftverk. En annen mulighet er å finne metoder som gjør at vi klarer oss med mindre sementmengde i betongblandingen. Det jobbes både med å utvikle tilsetningsstoffer man kan blande i betongen, og med å finne metoder for å male sementen finere slik at hydratiseringen blir mer effektiv. Begge deler vil føre til at sementforbruket per kubikkmeter betong kan reduseres. Tidlig betonghistorie. «"Det finnes et pulver – Genus pulveris – som av natur lager fantastiske ting. Når det blandes med kalk og stein, og tilsettes vann, vil det herde og bli solid. Det gir ikke bare vanlige bygninger stor styrke, men også murer som bygges i havet blir så sterke at selv ikke bølger og strøm klarer å ødelegge dem".» Sitat av Vitruvius Det eldste funnet av et sementlignende bindemiddel er gjort ved bredden av elven Donau. Hyttegulvet som ble funnet er 25 cm tykt og laget av kalksement. Funnet er datert til ca år 5600 f.Kr. Fra antikkens tid har vi flere eksempler på at man behersket kunsten å lage «kunstig stein». Assyrerne brukte leire og bitumen i sine byggeprosjekter. Egypterne brukte gips og kalk da de bygde pyramidene. Grekerne brente kalk, og romerne framstilte pozzolan-sementer fra knust vulkansk aske. Sitatet over er hentet fra verket "De architura libri X" av Vitruvius fra år 25 f.Kr, og beskriver sementen som romerne brukte da de oppførte byggverk som Colosseum og Pantheon. Det engelske ordet for betong "concrete" kommer fra det latinske ordet "concretus" som betyr blandet eller grodd sammen. Romerne tok med seg kunnskapen om sement ut i Europa, men med romerrikets fall forvitret også kunnskapen om sementen. Sementen dukket imidlertid opp igjen flere steder i Europa, og på 1100-tallet ble den blant annet brukt til å bygge en større statue i Salzburg og en kirke på de britiske øyer. I 1824 ble sementkvaliteten kraftig forbedret da den engelske mureren Joseph Aspdin tok patent på et produkt han kalte Portlandsement. Da Themsen-tunnelen ble bygd i 1828 ble det brukt Portlandsement istedet for den tradisjonelle «Romersk cement», og det til tross for at Portlandsementen kostet det dobbelte av Romersk cement. I Norge var man også tidlig ute, og den første norske sementen ble framstilt i 1840-årene. Den franske gartneren Joseph Monier fant ut hvordan han kunne bruke armering til å forsterke blomsterpotter av betong, og han tok patent på armert betong i 1867. Da fikk betongen sitt virkelige gjennombrudd som byggemateriale. Moderne betonghistorie. Årlig betongforbruk i millioner kubikkmeter i perioden 1930-2002. I verden totalt med blått, i USA med rødt. Betong slik vi kjenner den i dag har en kort historie. Det var først et godt stykke ut på 1800-tallet at man begynte å bruke det byggematerialet vi kjenner som betong. Men da armert betong ble tatt i bruk i stor skala på tampen av 1800-tallet utviklet det seg raskt. Nyvinninger som sprøytebetong, betongpumpeutstyr og prefabelementer kom rett etter århundreskiftet. Og rundt 1930 kom spennarmeringen og tilsetningsstoffene. Men det var først i forbindelse med gjenoppbyggingen av Europa etter andre verdenskrig at betongforbruket virkelig skjøt fart. Det var også i denne tiden at spennarmeringen fant sitt bruksområde i brobyggingen utover på 1950-tallet. Hvis man studerer betongforbruket gjennom 1900-tallet finner man at det i perioden fra 1930 til 2000 har blitt mer enn tjuedoblet, fra ca 220 mill m³ i 1930 til over 5000 mill m³ i 2000. Det meste av denne økningen skyldes at betong har blitt tatt i bruk i stor skala over stadig større deler av verden gjennom denne perioden. Til sammenligning har betongforbruket «bare» blitt firedoblet i USA i løpet av samme periode. Horngården (1929-1930) var det første høyhus i armert betong i Oslo sentrum Norsk betonghistorie. Norsk sementindustri startet for alvor i 1888 da selskapet Christiania Cement Aktiebolag ble grunnlagt av svenske og tyske forretningsmenn. Selskapet bygde den første sementfabrikken på Slemmestad, og startet sementproduksjon i 1890. Etter en trang start, og et par konkurser, ble sementfabrikken overtatt av A/S Christiania Portland Cementfabrik i 1892. Denne fabrikken var alene om å produsere sement i Norge helt fram til første verdenskrig, da tre nye sementfabrikker så dagens lys i løpet årene 1916-1918. Det var Cementfabrikken Norge i Lier, A/S Dalen Portland Cementfabrik i Brevik, og Nordland Portland Cementfabrik A/S i Kjøpsvik. Cementfabrikken Norge gikk overende i 1927, og i 1968 fusjonerte de tre andre og dannet S Norcem. Fabrikken på Slemmestad ble nedlagt i 1989. I dag (2008) har A/S Norcem to sementfabrikker i Norge, en i Brevik og en i Kjøpsvik. Inntil 1928 brukte man bare importert armering i Norge. Da startet Christiania Spigerverk produksjon av armeringsstenger. Og i 1953 lanserte Spigerverket det første norskproduserte kamstålet. Norsk Jernverk i Mo i Rana begynte med produksjon av armeringsstenger i 1950, og er nå den eneste norske produsenten etter at Christiania Spigerverk ble nedlagt i 1988. I forbinbindelse med opprustningen av det norske Forsvaret i tiden før 1905 ble det bygget en rekke moniermagasin i lettarmert betong. Det var ikke lett å få aksept for å bygge i betong de første årene etter århundreskiftet. Jernbanen, som var en av datidens store byggherrer, aksepterte ikke jernbetong som armert betong ble kalt på den tiden. Bygningsvesenet ville ikke gi tillatelse til å bygge fordi ingen visste hvordan man skulle beregne armert betong. Men verden gikk framover, industrien ekspanderte og trengte kraft, og utbygging av vannkraftverkene utover på 1900-tallet åpnet et stort marked for betongen. I Norge startet ingeniør Fredrik Selmer (1876–1968) i 1906 sin egen virksomhet som spesialiserte seg innen armert betong, Ingeniør F. Selmer A/S. Firmaets første oppdrag kom i 1906 og besto av å støpe gulv og trapper i Bogstadveien skole (Majorstuen skole). Skolen ble tegnet av arkitekt Bredo Berntsen og sto ferdig i 1908. Det var spesielt industriutbyggere og kraftutbyggere som tidlig så mulighetene til denne nye byggemetoden. Armert betong i andre konstruksjoner. Risøybroen (1939), i sin tid Norges største buebro i betong Ernæring. Ernæring eller ernæringsfysiologi er læren om sammenhengen mellom kosthold og helse, og omhandler næringsstoffenes stoffskifte og fysiologiske virkning i menneskekroppen. Ernæringsterapi er en terapiretning som ligger utenfor det offentlige tilbudet. Kosthold versus Ernæring. Kosthold er fellesbetegnelsen for den tilberedte mat og drikke et individ inntar. Diett kan defineres som en tidsbegrenset endring i kostholdet som enten medfører at man for en kortere eller lenger periode tar bort eller legger til mat og drikke som anses som ugunstig eller gunstig i forhold til livs- og helsesituasjonen. En endring i kostholdet som er av permanent karakter vil normalt ikke omtales som "diett", men som en "kostholdsendring/livsstilsendring". "Diett" benyttes i enkelte anledninger synonymt med "kosthold". Ernæring kan bety flere ting. "Ernæring" i betydning "ernæringsverdier" brukes ofte om næringsinnholdet i mat eller drikke, mens "ernæring" i betydning "næringsopptak" brukes om den delen av kosten som faktisk tas opp i kroppen. Ernæring er derfor avhengig av "både" den næringen som er tilstede i kostholdet og hvordan denne næringen tas opp i kroppen. "Ernæring" er en del av det større samlebegrepet "stoffskiftet", som er alle de prosesser i kroppen som omformer næringsstoffer til substanser som kroppen utnytte eller kan utnytte ved behov. Næringsstoffene kan forstås gjennom begrepene energigivende og ikke-energigivende næringsstoffer eller "makronæringsstoffer " og "mikronæringsstoffer". Makronæringsstoffene er protein, karbohydrater, fett og vann. Mikronæringsstoffene er vitaminer, mineraler, fettsyrer og en mengde andre næringsstoffer som finnes i små eller svært små konsentrasjoner i hver enkelt matvare. Over tid vil sammensetningen av kostholdet/dietten preges av å ha en fordeling på ulike næringsgrupper, og man kan da kategorisere kosten som "fet", "fiber-rik", "salt-fattig", sett i forhold til en gitt norm. Den norm som brukes, avhenger av hva individet er opptatt av, og er ofte relatert til yrke, sykdom eller sosiale normer. Gjennom et livsløp vil individet endre kostholdet fordi det i livets ulike faser har ulike næringsbehov, men også fordi det utvikler varierte sykdommer og allergier, blir gravide, deltar i ulike typer yrker, og over tid opptrer i nye sosiale miljø som kan kreve spesielle normer for diett. Fornuftig kosthold. Et fornuftig kosthold vil kunne bidra til god helse og trivsel. Inntak av variert og komplett sammensatt kost i hele vår levetid er avgjørende for vår helse og velvære. For å holde samme vekt på sikt må energiinntaket tilpasses til alder, aktivitetsnivå, helsetilstand og kjønn. Anbefalt fordeling av de energigivende næringsstoffene er 50-60E% karbohydrat, 25-35E% fett og 10-20E% protein. For å overleve trenger mennesker nok energi og dessuten en rekke livsnødvendige stoffer gjennom kosten som essensielle fettsyrer, essensielle aminosyrer, vitaminer, mineraler og sporstoffer. Overfølsomhet overfor enkelte næringsemners bestanddeler kan gi allergiske reaksjoner og sykdom. Sunt og usunt kosthold på kort sikt. Stort inntak av sukkerholdig drikke og mat vil kunne føre til slitasje på tennenes emalje og generelt bidra til karies og dårlig tannhelse. For å hindre dette, vil det være viktig å begrense inntaket av sukrede produkter, spise regelmessig og unngå småspising mellom måltidene. Lavt inntak av fiberholdig mat vil kunne bidra til forstoppelse, da fiber er nødvendig for en rask tarmpassasje. Grovbrød inneholder mye fiber, og vil sammen med frukt og grønnsaker være en god måte å dekke kroppens fiberbehov på. Manglende inntak av jernholdig mat vil kunne føre til lav blodprosent, anemi. I norsk kosthold får man jern fra mange kilder, særlig grovt brød og kjøttprodukter. Sunt og usunt kosthold på lang sikt. Et sunt kosthold vil på lang sikt kunne bremse utvikling av mange livsstilssykdommer. Det vil generelt være viktig å spise variert, mye frukt og grønnsaker, fiberrik mat, mat som inneholder enu-eller flerumettet fett (som fisk og planteoljer), samt å spise regelmessig. Et høyt inntak av mettet fett og transfettsyrer disponerer (disponerer→ forhøyer sjansene) for åreforkalkning, aterosklerose. Tilstopping av blodkar kan føre til en rekke alvorlige hjerte- og karsykdommer, som hjerteinfarkt og hjerneslag. For å forebygge andre livsstilssykdommer som diabetes type II og alvorlig overvekt, er det viktig å tilpasse inntak av kalorier til aktuelt aktivitetsnivå. Ved høyt inntak av enkle sukkerarter og mat med høyt sukker og fettinnhold tilfører man kroppen mye energi og lite næringsstoffer. Hvis man i tillegg er lite aktiv vil overskuddsenergi lagres som fett. Ernæringspolitikk. Nasjonalt sett er det viktig at befolkningen opprettholder et nasjonaløkonomisk effektivt kosthold, slik at man unngår de kostnader som er forbundet med sykdom. (under Sosial- og helsedirektoratet) er en pådriver overfor myndigheter, matvareindustri og forbrukere for å sikre et helsemessig gunstig kosthold i befolkningen. Slike institusjoner er under press fra industri og diverse offentlige instanser som ønsker innpass med sine produkter og hovedformål. Som eksempel kan nevnes at Landbruksdepartementet og andre representanter for bonde- og gårdsbruksindustrien kan ha utvist press for å få økt andelen melk og osteprodukt som foreslås i menigmanns diett. Melkefettet har den senere tid vært omdiskutert og foreslått redusert. Liste over romerske keisere. Eksterne lenker. Romerske keisere Saarbrücken. Saarbrücken er hovedstaden i den tyske staten Saarland, og har ca 175 000 innbyggere. Byen har universitet og er den eneste storby i delstaten. Den oppsto i 1909 ved sammenslåingen av de tre byene "Saarbrücken, St. Johann" og "Malstatt-Burbach." Saarbrücken er det politiske, næringsmessige og kulturelle sentrum for Regionalverband Saarbrücken. Historie. Her fant 2.august 1870 den første trefning sted under den fransk-tyske krig. Kiel. Kiel er en havneby nord i Tyskland med 236 902 innbyggere (2007). Det er hovedstaden og største byen i delstaten Schleswig-Holstein. Byen har et universitet med sterk tilknytning til maritime emner og var lenge vertsby for den tyske hovedmarinebasen. Geografi. Kiel er en viktig naturhavn ved Østersjøen og ligger på begge sider av Kielerfjorden. Gjennom Kiel løper vannskillet mellom Nordsjøen og Østersjøen. Så rører både elvene Schwentine som munner ut i Kielerfjorden, og Eider som munner ut i Nordsjøen, byområdet. Dessuten ender Nord-Ostsee-Kanalen (Kielkanalen) i bydelen Holtenau. Området er preget av morener som danner det Holsteinske Sveits øst for byen. Historie. Kiel ble grunnlagt av greve Adolf IV av Holstein mellom 1233 og 1242. Kun ved Kiel rørte Sachsen Østersjøen – området nord for Levensau var dansk, øst for Schwentinen bak Limes Saxoniae la Wagrien, et slavisk område. Dermed var Kiel en av de nordligste byene i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Opprinnelig het byen " Holstenstadt tom Kyle" (Holstensk by ved fjorden). Ordet "Kiel" er det samme som norrønt "kíll" ≈ smal bukt). Befolkningsutvikling. I 1885 hadde Kiel mer en 50 000 innbyggere. I 1900 var folketallet 100 000, og Kiel ble storby. Fram til 1910 ble tallet mer enn fordoblet til 211 000. Det største antallet innbyggere hadde byen i desember 1942 med 306 000. I 2006 bodde 230 918 mennesker i Kiel Kristendom. Opprinnelig tilhørte Kiel erkebispedømmet Bremen, og lå under bispedømmet Schleswig. Etter at reformasjonen nådde byen i 1526, ble Kiel overveiende protestantisk og tilhørte den "Evangelisch-Lutherische Landeskirche Schleswig-Holstein" som i 1977 ble del av "Nordelbische Evangelisch-Lutherische Kirche". I tillegg til den "Selbständige Evangelisch-Lutherische Kirche", finnes den "Danske Kirke i Sydslesvig", den "Evangelisch-Freikirchliche Gemeinde", den "Evangelisch-methodistische Kirche", den "Freie evangelische Gemeinde", den "Pfingstkirche", den "Apostolische Gemeinschaft" og Adventistene. I 1891 ble den første katolske kirken etter reformasjonen bygget. Kiel tilhører den 1993 grunnlagte erkebispedømme Hamburg. Dessuten er Den nyapostoliske kirke, de Siste Dagers Hellige (mormoner) og Kristensamfunnet representert i byen. Dagens befolkningen er ca. 48 % protestantisk og 7 % katolsk. Jødedom. Det foreligger ingen historiske bevis for at det bodde jøder i Kiel før slutten av 17. århundre. Det var Christian VII som hjalp jøder å bosette seg i Kiel. I 1782 ble det første bedehuset grunnlagt. I 1933 hadde menigheten rundt 600 medlemmer. Under krystallnatten i 1938 ble den daværende synagogen ødelagt, men på det tidspunktet hadde allerede halveparten av byens jøder flyttet fra byen. De fleste av dem som fremdeles var i byen i 1939, ble deportert og drept av nasjonalsosialister. I 1961 bodde bare 27 jøder fremdeles i Kiel, men etter 1989 førte innvandring fra Østeuropa til at menigheten vokste til omtrent 400. Siden 2004 er det 2 jødiske menigheter i Kiel. Islam. Den første muslimske menigheten i Kiel ble grunnlagt 1978. I dag har tallet vokst til 10 menigheter. Sommeren 2004 ble byens første moské ferdigstilt. Politikk. Opprinnelig var byens øverste en fogd som ble innsatt av landsherren. Ved siden av fogden hadde Kiel tidlig et bystyre som etter 1315 i større grad utøvde makt i byen. Bystyret kalles i dag "Ratsversammlung" og dets formann "Stadtpräsident", mens "Oberbürgermeister" betegner rådmannen. Siden 2003 velges også denne direkte av befolkningen. Den nåværende rådmannen Angelika Volquartz (CDU) er den første kvinnen i denne stillingen i byens historie. CDU og Bündnis 90/Die Grünen har avtalt å samarbeide. Våpen. Kiels våpenskjold er det såkalte "holsteinske neslebladet" i sølv på rødt med en mørkegrå båt. Dette sølv-neslebladet på rød grunn er våpenet til grevene av Schauenburg og Holstein. Murede båten symboliserer byrettet (ved bymuren) og beliggenheten som havneby. Økonomi og infrastruktur. Ferger og cruiseskip i havn Kiel er tjenesteytelsessted. 78,5 % av alle ansatte i Kiel jobber i tertiærnæringer, 21,4 % i sekundærnæringer og 0,2 % i jordbruk. Utsikten over Kiels skyline er preget av store portalkraner, noe som vitner om at byen er en viktig verftsby. Dessuten finnes maskinfabrikker og andre industrier, f. eks. EDB- og kontormaskinfabrikasjon. Kiel er også Tysklands viktigste cruiseskiphavn. Inntil 60 meter høye ferger (bl. a. MS Color Fantasy) og cruiseskip preger byens havneområde. Skipsfart. Kiel er et viktig fergested ved Østsjøen I Kiel ligger østenden av Nord-Ostsee-Kanalen (Kiel-Kanalen). Siden Kieler fjorden skiller østlige og vestlige bydeler fra hverandre, kjøres ferger på fjorden som del av kollektivtrafikken. Veier. Ved motorveiene A 210 og A 215 er Kiel knyttet til A 7/E 45 Hamburg–Danmark. Andre hovedveier er B 4, B 76, B 202, B 404, B 502 og B 503. I Kiel begynner den 2004 åpnede ferieruten "Deutsche Fährstraße" ("Tysk fergerute") til Bremervörde som knytter sammen omtrent 50 forskjellige ferger, broer, sluser, demninger og maritime museer; kjennemerkene er svevefergene i Rendsburg og på Osten. Kollektivtransport. Kommunal kollektivtransporten betjenes av busser av "Kieler Verkehrsgesellschaft (KVG)" og ferger av "Schlepp- und Fährgesellschaft Kiel (SFK)". Regional busstrafikk betjenes av Autokraft. Nå betraktes det som feil å ha innstilt trikken i 1985. Det finnes planer til å bygge en bybane, men på grunn av uklart finansiering kommer planene kun langsomt fram. Jernbane. Sentralstasjonen ble renovert 1999–2006. Det er kun strekningen mot Neumünster–Hamburg som er elektrifisert. Som fjerntog kjøres daglige ICE mot Regionaltog kjøres minst hver time mot Flytrafikk. Flyplassen Kiel-Holtenau har hatt noen forbindelser en stund til oktober 2006, men fordi flyplassen Hamburg-Fuhlsbüttel ligger bare en times kjøring fra Kiel, viste de seg ikke å være rentable. Utvidelsen er blitt forkastet i mellomtiden. Media. I Kiel ligger både NDRs og ZDFs regionalstudioene for Schleswig-Holstein. Kommersielle radiostasjoner er R.SH (Radio Schleswig-Holstein), NORA (Nord-Ostsee-Radio) og Delta Radio. Åpne kanaler er TV-stasjonen Kiel.tv og Radiostasjonen 101.2 KielFM. Fra Kiel-Nord sender den britiske hærens radiostasjon, British Forces Broadcasting Service (BFBS). Den lokale dagsavisen heter Kieler Nachrichten og utgis av Kieler Zeitung Verlags- und Druckerei KG-GmbH & Co. Bybilde. Kiel er preget av nærheten til havet. Den første byen ble grunnlagt på halvøya mellom fjorden og Lille kielen. Den nordlige landtilgangen var sikret av borgen. Byen var dannet regelmessig med torget i midten og åtte veier fra dets hjørner i rett vinkel til hverandre. I århundrer sto Kiel i skyggen av andre østersjøbyer (først og fremst Flensburg og Lübeck), men ble talt som en av Holsteins største byer og har vært medlem av hansaen lang tid. Kun ved slutten av 1700-tallet begynte byen å utbre seg ut over halvøya. Når Kiel ble skilt fra Danmark i 1864 og ble litt senere til prøyssisk krigshavn, begynte byen å vokse mot alle retninger, raskere enn de fleste byer i Tyskland. Villabydeler oppsto i nord, mens rundt sentrum bygårder ble bygd. På østbredden ble Europas største verft bygd og flere arbeiderkvarterer. Trangheten i sentrum førte allerede i 1920-årene til planer for å ombygge byen. Planene ble realisert etter andre verdenskrig som hadde ødelagt hele byen. I 1950- til 1970-årene ble byen omgjort til en mer moderne og åpen by. Byens sentrum ble integrert, mens man avsto fra å rekonstruere historiske bygninger. I dag betraktes oppheving av små veier og store vare-, parkerings- og kontorhus mer kritisk. En kan si at Kiel har et sentrum, men ingen gamleby. Kieler Woche. Kieler Woche arrangeres hvert år i siste juni-uken. Det er verdens største seilarrangement og Nord-Europas største omreisende tivoli. Erfurt. Erfurt er hovedstaden i den tyske delstaten Thüringen. Byen har 196 500 innbyggere. Byen nevnes første gang 742 under navnet "Erphesfurt" og den var i middelalderen en viktig handelsby. I 1803 ble Erfurt en del av kongeriket Preussen. Erfurt var omgitt av Thüringen, men var fortsatt prøyssisk til 1945. Etter den tyske gjenforening ble Erfurt hovedstad i den gjenopprettede staten Thüringen. Erfurts våpen er to kirkebygningene (Mariendom og Severikirche) som står ved siden av hverandre. Institusjoner. Erfurt er sete for Thüringens landdag og for Tysklands føderale høyesterett i arbeidsrett, Bundesarbeitsgericht. Severdigheter. Erfurt er en av de best bevarte middelalderbyer i Tyskland. Her finnes det 20 gotiske kirker, mange bindingsverkhus og et levende sentrum med mange butikker, restauranter og kafeer. Idrett. Byens nye skøytehall ble i 2001 oppkalt etter Niemann-Stirnemann da den fikk navnet Gunda Niemann-Stirnemann Halle. Erfurt er en av Tysklands tre store skøytesentre. De to andre er Inzell og Berlin. Vennskapsbyer. Erfurt er vennskapsby med Györ i Ungarn, Haifa i Israel, Kalisz i Polen, Lille i Frankrike, Lovetj i Bulgaria, Mainz i Tyskland, San Miguel de Tucumán i Argentina, Shawnee i delstaten Kansas i USA, Vilnius i Litauen og Yan'an i Folkerepublikken Kina. Zentrum gegen Vertreibungen. Flyktninger fra øst i Berlin 1945Zentrum gegen Vertreibungen (senter mot fordrivelser) er en stiftelse som arbeider for å oppføre et dokumentasjonssenter og minnesmerke i Berlin med samme navn, som skal ta for seg den etniske rensningen gjennom fordrivelser av circa 15 millioner tyskere (med 2 millioner døde) på slutten av og etter annen verdenskrig, fra sentral- og østeuropeiske områder som ble okkupert av Stalins røde armé. Senteret skal også behandle andre, både historiske og aktuelle, tilfeller av etnisk rensning. Initiativet til stiftelsen og senteret ble tatt av CDU-politikeren Erika Steinbach, som også er president for Bund der Vertriebenen, og SPD-politikeren Peter Glotz. 19. august. 19. august er den 231. dagen i året, 232. i skuddår. Det er 134 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter den hellige Sebald, biskop i Trier d.ca 770, Nürnbergs skytshelgen http://en.wikipedia.org/wiki/Sebaldus 17. august. 17. august er den 229. dagen i året, 230. i skuddår. Det er 136 dager igjen av året. 16. august. 16. august er den 228. dagen i året, 229. i skuddår. Det er 137 dager igjen av året. På primstaven: Rugsok, rugdagen, på tide å så vinterrugen 15. august. 15. august er den 227. dagen i året, 228. i skuddår. Det er 138 dager igjen av året. Navnedag. Margot, Mary, Marielle. 14. august. 14. august er den 226. dagen i året, 227. i skuddår. Det er 139 dager igjen av året. 13. august. 13. august er den 225. dagen i året, 226. i skuddår. Det er 140 dager igjen av året. Nå i siste del av hundedagene ”røtemåneden” lønner det seg å pløye nytt, og fjerne ugras Navnedag. Anny, Ann, Anni. 12. august. 12. august er den 224. dagen i året, 225. i skuddår. Det er 141 dager igjen av året. Navnedag. Klara, (jfr Helligdager nedenf.) Camilla. 11. august. 11. august er den 223. dagen i året, 224. i skuddår. Det er 142 dager igjen av året. 10. august. 10. august er den 222. dagen i året, 223. i skuddår. Det er 143 dager igjen av året. Navnedag. Lars, Lorentz, Lasse. Bakgrunn for navnedagen, se Merkedager nedenf. Sparkstøtting. En sparkstøtting, eller spark, er en slags liten slede som består av en stol som det er påmontert to meier under. Meiene fortsetter bakover til i overkant av det dobbelte av lengden av stolen. Sparken drives framover av at føreren står på den ene meien, og samtidig sparker bakover i underlaget med den andre foten, derav navnet. Meiene har en viss fleksibilitet, og sparken kan styres ved hjelp av håndtakene som er montert i stolryggens øvre kant. Man kan ha en passasjer på stolsetet. En spark kan bare kjøres på harde, glatte underlag som is eller på hardpakket snø. Spark brukes på islagte sjøer, både på reise og under isfiske. Til bruk langs vei er det flere forutsetninger som må være til stede: Det ideelle sparkføret er middels glatt, der meienes glid er godt balansert opp mot friksjonen mellom skoen og underlaget som er nødvendig for framdriften. Man kan da lett nå opp i hastigheter på rundt 15-20 km/t, eller enda mer i nedoverbakker. Sparken er i vanlig bruk i Norge, Sverige og Finland. Sparkbruk forutsetter en visst trafikknivå, slik at løssnø blir hardpakket og danner det ideelle føret. Stor trafikk sliter unna snøen og vanskeliggjør sparkbruk. Strøing med grus, eller salting er på samme måte et hinder for sparkbruk. På den måten har sparken stort sett overlevd i utkantstrøk. Historie. Den første kjente beskrivelsen av sparken er fra byen Piteå i Nord-Sverige i 1872. Etter 1900 ble sparken vanlig i Norge. I Aschehougs konversasjonsleksikon fra 1925 heter det at den er «særlig yndet hos ungdommen». Fram til ca. 1930 ble sparkene produsert av bygdesmeder. Etter 1930 ble produksjonen industrialisert. Tidlige sparker hadde meier av tre med jernbeslag under. Sin fulle fleksibilitet fikk sparken først med stålmeiene. Historisk hadde sparken flere materielle forutsetninger. Først at bygdesmeder var vanlige. Dernest måtte det være et visst trafikkvolum av hest (med slede) som hardpakket snøen tilstrekkelig til sparkbruk. Sparkens bredde er etter alt å dømme tilpasset skrittbredden hos hester. Det finnes flere varianter av sparken, med én eller tre meier, eller med hjul. Ingen har hatt samme suksess som originalen. "Nansen-sparken" produsert av "Nansen produkter" på Vegårshei var ifølge firmaet selv det eneste produkt Fridtjof Nansen gav tillatelse til å bære hans navn. Nansen-sparken produseres nå av Norax AS på Tynset. Okkupasjon. Okkupasjon (fra latin "tilegnelse") innebærer å fysisk ta besettelse over et landområde eller gods. Begrepet er særlig brukt om om stater når det skjer i strid med folkeretten. Begrepet kan også brukes om et lands erhverving av et landområde uten offisiell tilhørighet av et annet land (se anneksjon). Det kan skilles mellom ulike former for okkupasjon. Den historisk vanligste, en militær okkupasjon, starter gjerne med en invasjon. En slik okkupasjon foregår så lenge okkupasjonsmakten er til stede og det antas at landets regime ikke kan holde seg til makten uten disse styrkene. Landokkupasjon kan betegne en gruppe menneskers inntreden på et offentlig eller privat, gjerne udyrket og ubebodd, område. Tilsvarende overtakelse av et offentlig eller privat bygg kalles husokkupasjon. I Norge er overtakelsen av Blitz-huset en kjent husokkupasjon. Denne formen for okkupasjon omtales på engelsk som "squatting", ("sittere", noen som slår seg ned), og det antas at så mange som en milliard mennesker på jorden kan kommer under denne definisjonen. Militær okkupasjon. Militære okkupasjoner er i folkeretten regulert av landskrigsordningen i 4. Haagkonvensjon av 1907. Okkupasjonen er en midlertidig tilstand, og en okkupasjonsmakt kan ikke vilkårlig endre det okkuperte landets grenser eller annektere hele eller deler av det. Befolkningen i det okkuperte landet har på den annen side plikt til å adlyde okkupasjonsmakten. Siviles væpnede motstand mot en okkupasjonsmakt er definert som en krigsforbrytelse, fordi lovlig stridende åpent skal bære sin uniform. Geriljavirksomhet kan være tillatt, dersom styrken i det minste nominelt står under statlig kontroll og de bærer kjennetegn som kan karakteriseres som uniform. Liste over okkuperte områder og stater i 2004 "(okkupasjonsmakten i parentes)". I tillegg kommer diverse okkuperte områder som kun utgjør deler av andre stater. Noen regner også Tsjetsjenia som okkupert.) Ovid. Publius Ovidius Naso (20. mars 43 f.Kr. – 2. januar 17), i moderne språk gjerne kalt Ovid, var en romersk poet som sammen med Vergilius, Horatius, Propertius og Tibullus regnes til den augusteiske tidens store diktere. Bakgrunn. Ovid ble født inn i en velstående ridderfamilie i Sulmona, en by i Apenninene. I tolvårsalderen ble han og hans ett år eldre bror sendt til Roma for å ta en utdannelse innenfor jus og retorikk. Han fullførte sin utdannelse i Athen, foretok en rundreise i Lilleasia og tilbrakte ett år på Sicilia. Forfatterskap. Allerede i sin egen tid ble han en navngjeten dikter i Roma, og i dag er han kjent for å ha skrevet om kjærlighet, forslåtte kvinner, myter og episke diktverk på heksametre. Han skrev en rekke kjærlighetsdikt samlet i verket "Amores", som innledes med at han har slanket verket fra fem bind til tre. Han skiftevis priser, trygler og kritiserer kjæresten sin, Corinna, som for øvrig er gift med en annen, og fremstår som en tenkt figur, oppfunnet fordi poeten trengte et objekt for diktene sine. I tredje del av "Amores" tilrår han unge menn å lære utenat dikt av kollegaen Gallus. Han skrev også fiktive kjærlighetsbrev på vers, "Heroides", angivelig forfattet av kvinner hentet fra mytologien, men etter Quintilians oppfatning kom Ovids talenter best til sin rett i hans tragedie "Medea", som er gått tapt. Senere kom en humoristisk håndbok om å finne seg en kjæreste, "Ars amatoria", og en håndbok i å bli kvitt henne igjen, "Remedia amoris". Hans hovedverk er "Metamorfosene", et epos i femten sanger, hvor hele verdens historie gjenfortelles med fokus på det mytologiske stoffet, og i særdeleshet de mytene som omhandler forvandling. Det mytologiske stoffet blir også behandlet i "Fasti", en metrisk festkalender han påbegynte i eksilet. Den beskriver feiringen av og mytologien bak de romerske festdagene i årets første seks måneder. Eksil. Selv om han var kjent og suksessrik, ble han i år 8 landsforvist til Tomi i den romerske provinsen Pontus ved Svartehavet av keiser Augustus. Hvorfor er fremdeles ukjent. Ovid skrev selv i "Tristia" at et "carmen" (= dikt) og en "error" (= feil, misforståelse) forårsaket hans undergang. Diktet han viser til, kan ha vært "Ars Amatoria", som med sin frivoliteter gikk imot de moralske reformasjonene som keiser Augustus innførte. Keiseren vedtok flere lover for å styrke moralen, siden denne etter hans mening hadde sklidd ut i tiden etter borgerkrigene. Ovids diktning understreket denne utglidningen, og støttet dermed ikke de gamle normene og verdiene som keiseren ville gjeninnføre. Forslag til årsaken til hans forvisning varierer fra at han hadde sett keiserinne Livia naken, til at han hadde besudlet ritene i Isis-kulten, eller stått i forhold til Augustus' datterdatter Julilla. Selv insisterte Ovid på at ingen skandale klebet til navnet hans: «Min muse var lystigere end jeg,» sa han, det vil si at hans litterære beskrivelser av løse forhold til kvinner var oppdiktede. Han og hans tredje kone var på besøk hos venner på Elba da han helt uventet ble satt i arrest. Selv bidro han ikke til noen oppklaring av saken, men var så diskret - eller kanskje så ydmyket - at han bare opplyste at han «hadde øyne i hodet». Det dårlige ryktet forfulgte ham imidlertid lenge etter antikken. I 1599 sørget erkebiskopen av Canterbury og biskopen av London for å få en samtidig oversettelse av Ovids kjærlighetsdikt offentlig brent. Fra sin utlendighet sendte han dikt hjem til Roma, "Tristia" og "Epistulae ex Ponto". Bosatt blant skytere lærte han seg språket deres, getisk, så godt at han skrev dikt på det. Hans emne var en lovprisning av keiser Augustus, og lokalbefolkningen var imponert nok til å ære ham som skald. Ovids dikt på getisk er imidlertid, i likhet med hele det getiske språket, gått tapt. Han er kjent for sitatet "«Bene vixit qui bene latuit»": «Den har levd godt, som har levd i det skjulte». Sitatet blir ofte brukt i mediesammenhenger, hvor det blir sammenlignet med nåtiden. Ettermæle. Ovids verker ble fjernet fra biblioteket i Roma. Det dårlige ryktet forfulgte ham i lang tid etter antikken. Alle verkene hans ble brent af Girolamo Savonarola i Firenze i 1497; Christopher Marlowes oversettelse av "Ars Amatori" ble bannlyst i 1599, og erkebiskopen av Canterbury og biskopen av London fikk den offentlig brent; og enda en engelsk oversettelse ble beslaglagt av det amerikanske tollvesenet så sent som i 1930. Ovid var en marginalisert forfatter inntil 1000-tallet, da munker begynte å lese ham. På 1100- og 1200-tallet var interessen så stor at epoken er blitt omtalt som "aetas Ovidiana" (= Ovids æra). På 1300-tallet fant Dante plass til ham i "Den Guddommelige Komedie" som en av skjærsildens dydige hedninger, og omtaler ham fjorten steder i sine ulike verker. Ovids karakterer gjenkjennes også rundt om i "Komedien". På 1300-tallet fikk man også en anonym omskrivning av "Metamorfosene", kalt "Ovide moralisé" (= Ovid moralisert). Her leses slangen Python som Satan, mens Apollon som dreper den, er et symbol på Kristus. Faeton, Apollons sønn, er Antikrist, mens Tiresias, den gamle seeren fra Theben, tolkes som en profet fra Det Gamle Testamente. Ovid fungerte også som medisinsk rådgiver, idet hans "Remedia amoris" (= Kur mot kjærlighet) tjente som lærebok for lærde som Arnold fra Villanova. Alkymistene kastet seg over Ovids verker, som ble gjort til «et steinbrudd for alkymistens hakke og spade». Vel var Ovid en av hovedkildene til middelalderens kunnskap om antikken, men også kjent som "magister Amoris": Derfor måtte han omskrives og allegoriseres for å bli passende lesestoff for munker. Man mente dengang at han ble sendt i eksil av tre grunner, «"quod ipse concubuit cum Livia, quod vidit Augustum condormientem puero, quod ipse composuit librum de arte amatoria"» (= at han sov med Livia, at han så Augustus sove med en gutt, og at han skrev boken om kjærlighetens kunst). Fra ca 1170 utviklet Arnulf av Orleans en allegorisk tolkning av Ovids verker. Arnulf mente at filosofi og retorikk dannet en bro mellom hedenskap og kristendom ved en felles streben for å forstå verden og uttrykke denne kunnskapen. På 1200-tallet utviklet den franske benediktinermunken Pierre Bersuire "Ovidius moralizatus" (= den moralske Ovid) med tanke på kristen forkynnelse: Satyrer har horn og skulle derfor leses som «biskoper», mens gudinnen Diana skulle tolkes som jomfru Maria. På denne måten omgjorde Bersuire Ovids historier til noe som kunne flettes inn i prekener og gjøre dem mer underholdende, med en passende moral. Den islandske presten Kløng Torsteinsson skal på 1100-tallet hatt glede av å resitere Ovids dikt. I en islandsk versjon av sagaen om trojanerne er lange avsnitt fra heltinnebrevene i "Heroides" oversatt og tilpasset beretningen om Trojas fall. På en runepinne i Bergen er det en lengre innskrift på latin fra "Metamorfosene". Vergil, Horats og Ovid er, hver på sin måte, den klassiske latinske diktnings mest betydningsfulle representanter. En tradisjon om Ovid som profet og magiker vokste frem på hjemtraktene hans ved Sulmona, men bygger i stor grad på eldre sagn, som handlet om Vergil. I et sagn fra 1200-tallet fortelles det at to klerker dro på valfart til Tomis for å besøke Ovids gravsted. En stemme hørtes fra graven, og klerkene forhørte seg om hvilke av verselinjene sine Ovid selv var mest fornøyd med. Deretter ville de be fadervår for ham. «"Nolo pater noster"» (= Intet fadervår [for meg]) lød det fra graven. I én versjon av legenden heter det at Ovid på sine eldre dager hadde møtt apostelen Johannes, ble omvendt, og endte sin dager som biskop av Tomis og helgen. Derfor hadde han ikke bruk for klerkenes forbønn. Svartehavet. Svartehavet er et hav mellom Europa og Lilleasia, eller mellom Russland og Tyrkia, ca. 450 000 km2 stort. Lengden er 1 154 km og den største bredden er 610 km. Svartehavet er opp til 2 200 m dypt og er forbundet med Middelhavet gjennom Bosporosstredet, Marmarahavet og Dardanellene. Det er forbundet med Azovhavet gjennom Kertsj-stredet. De viktigste havnebyer er Odessa og Sevastopol. Flere store elver renner ut i Svartehavet, deriblant: Don, Dnepr, Dnestr og Donau. På grunn av den store ferskvannstilførselen er deler av Svartehavet lite saltholdig. Motorsykkel. BMW R 1200 GS pakket for turkjøring En motorsykkel er i sin vanligste form et kjøretøy med to hjul, drevet av en forbrenningsmotor eller en elektrisk motor. Motorsykler fins i mange ulike varianter for å passe til ulike bruksområder, og kan ha tre hjul (trikes) eller fire (quads). I mange deler av verden er motorsykler blant de billigste og mest utbredte transportmidlene. Historie. En kopi av Daimler-Maybachs "Reitwagen" Den første motorsykkelen ble laget i 1885 av de tyske oppfinnerne Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach i byen Stuttgart. Den var en sykkel med petroleumsdrevet motor, og fikk navnet "Reitwagen" (fritt oversatt: "ridebil"). Den første kommersielle motorsykkelen var Hildebrand & Wolfmüller i 1894, med en tosylindret firetaktsmotor på 1488 cm³. Hildebrand & Wolfmüller var kostbar, og led av tekniske problemer som at den manglet clutch, men solgte likevel i noen få hundre eksemplarer. I 1901 ble Indian Motocycle Co. stiftet i USA av George M. Hendee og Carl Oscar Hedström. Firmanavnet var tydelig inspirert av den europeiske skrivemåten, som i "Moto Guzzi". Indians V-twin-motor fra 1907 ble på grunn av høy effekt og lavt støynivå det nye forbildet for motorsykkelmotorer, og den er fortsatt over 100 år senere den mest populære motortypen til «cruisere» og choppere. I 1913 var Indian verdens mestselgende motorsykkelprodusent, med rundt 32 000 solgte sykler. I mellomkrigstiden tok Harley-Davidson over som det mest solgte merket. I 1969 ble den moderne sportssykkelen født, i form av Honda CB750K Four. De to viktigste nyhetene var kombinasjonen av vibrasjonsfri 4-sylinder rekkemotor og skivebremser, i en masseprodusert sykkel med gode kjøreegenskaper, og til en overkommelig pris. I dag har vi fire dominerende, japanske motorsykkelprodusenter: Honda, Suzuki, Kawasaki og Yamaha. I tillegg selger Harley-Davidson fortsatt veldig bra både i USA og her i Norge. På global basis er motorsykler med motorvolum mindre enn 300 cm³ størst i salgsvolum på grunn av stor etterspørsel i Asia og Afrika. Ett eksempel er Hero Honda Splendor som har blitt solgt i over 8.5 millioner eksemplarer. Her til lands produserte Tempo motorsykler og mopeder i perioden 1920-1994. Tekniske aspekter. På de fleste motorsykler sitter føreren overskrevs på et sete øverst på kjøretøyet, med ett ben på hver side av motorsykkelen og hendene på et styre. Turtallet på motoren kontrolleres ved å vri på gasshåndtaket på styrets høyre side, mens bremsing kontrolleres via en bremsehendel på styret, samt en fotpedal. Girskifter kontrolleres med en fotpedal, mens kløtsjen opereres via en hendel på venstre side av styret. Styring utføres ved å lene motorsykkelen til en side, og denne leningen fremprovoseres ved hjelp av en styreimpuls som kalles kontrastyring. Organisasjon og klubbvirksomhet. Norge har per 1. januar 2004 i underkant av 100 000 registrerte motorsykler. Det finnes rundt 450 motorsykkelklubber i Norge, og Norsk Motorcykkel Union (NMCU) er den eneste lovlige landsdekkende interesseorganisasjonen for norske gatemotorsyklister. I Norge kreves det førerkort klasse A eller A1 for å kjøre en motorsykkel. Ulykker. De hyppigste ulykkesårsakene ved motorsykkelkjøring er velt i veibanen og kollisjon i kryss. I følge en studie av SINTEF var annen part skyldig i 81% av påkjørslene i kryss. Selv om risikoen for å havne i en ulykke er tilsvarende for motorsykkel og andre kjøretøy, er ofte konsekvensene ved ulykke større for motorsyklister. Transportøkonomisk institutt (TØI) har beregnet at risikoen for å omkomme i motorsykkelulykke er synkende. I følge tall fra 2005 var sjansen for å omkomme i en trafikkulykke likevel 12 ganger høyere per kjørte kilometer på motorsykkel enn i bil. Forsker II Terje Assum ved TØI fikk mye oppmerksomhet i pressen etter at han i 2006 uttalte at det er like farlig å kjøre motorsykkel som å kjøre en bil med 0,8 i promille. TØI har senere uttrykt misnøye med denne sammenligningen. Braunschweig. Braunschweig er en region (se Regierungsbezirk Braunschweig) og en by i Niedersachsen. Byen Braunschweig ligger ved elven Oker, dekker 192,09 km² og har 245 266 innbyggere. 9. august. 9. august er den 221. dagen i året, 222. i skuddår. Det er 144 dager igjen av året. 9. august er FNs internasjonale urfolksdag og er en samisk flaggdag. Merkedager. 09. august Deutschlandlied. a> komponerte melodien til Tysklands nasjonalsang i 1797 Das Lied der Deutschen, også kalt Deutschlandlied, har vært Tysklands nasjonalsang siden 1922. Melodien er komponert av Joseph Haydn i 1797, og er kjent som Keiserkvartetten; den ble først brukt som en hyllest til Frans II, den siste keiser av det tysk-romerske rike, Gott erhalte Franz den Kaiser («Gud velsigne keiser Frans»). Den nåværende teksten ble skrevet av den liberale litteraturprofessoren og dikteren August Heinrich Hoffmann von Fallersleben i 1841 på den dengang britiske øya Helgoland, nå en del av Schleswig-Holstein. Fallerslebens tekst, med åpningsordene "Deutschland, Deutschland über alles, über alles in der Welt" («Tyskland, Tyskland framfor alt, framfor alt i verden») må forstås som en appell til de talløse tyske fyrstene om å sette til side alle egeninteresser og arbeide for et samlet Tyskland. Dette ble oppfattet som revolusjonært på denne tiden, siden kravet om et samlet Tyskland vanligvis ble fremmet i forbindelse med krav om ytringsfrihet og andre liberale rettigheter som truet de enkelte fyrstenes makt. Første vers i sangen omtaler den delen av Europa hvor tysktalende folk bodde på den tiden. Etsch viser til Adige i Italia, og Maas løper gjennom Frankrike, Belgia og Nederland. Nemunaselva (Memel) ligger i Litauen, og «Beltet» er det danske Lillebælt. Sangen ble fort enormt folkekjær, og ble nasjonalsang i 1922 etter forslag fra Tysklands første president, Friedrich Ebert (SPD). Den erstattet da Heil dir im Siegeskranz, som var basert på den engelske God Save the King. (Siden Wilhelm II var svært begeistret for å reise, ble tittelen i hans tid parodiert til "Heil dir im Sonderzug" (= Vær hilset i spesialtog)). Betydningen ble fordreiet og misbrukt av de allierte i propagandaøyemed under andre verdenskrig. Spesielt var det strofen «Deutschland, Deutschland über alles, über alles in der Welt» som ble utnyttet. De forsøkte å gi inntrykk av at dette betød at Tyskland skulle herske over resten av verden, selv om dette ikke hadde noe med Fallerslebens intensjon med sangen å gjøre. Mange andre nasjonalsanger inneholder denne type formuleringer. Under første verdenskrig var det skikk å avslutte nasjonalsangen med å rope: "Gott strafe England!" (= Måtte Gud straffe England!) Etter 1949 ble Deutschlandlied igjen brukt offisielt i Vest-Tyskland, men det var ikke noen formalisert ordning. Forskjellige forslag til nasjonalsang ble lagt fram, blant annet Beethovens "Ode an die Freude" (som senere ble europeisk nasjonalsang, se Europahymnen) og den nyskrevne "Hymne an Deutschland". Samme år vedtok DDR nasjonalsangen "Auferstanden aus Ruinen" med tekst av Johannes R. Becher og musikk av Hanns Eisler. Fordi teksten nevner tysk enhet, ble den ikke sunget etter 1971, bare spilt instrumentalt. I 1952 ble det bestemt at sangen skulle fortsette som nasjonalsang i Vest-Tyskland, men at kun det tredje verset skulle synges i offisielle sammenhenger. Det stod enhver fritt å bruke hele sangen i andre sammenhenger. I 1991, etter Tysklands gjenforening, ble denne ordningen formalisert, slik at bare tredje strofe brukes i offisielle sammenhenger. Bruken av første og andre vers har variert. Da Tyskland vant fotball-VM i Bern i 1954, dominerte første strofe i feiringen. De konservative partiene CDU og CSU gjorde flere forsøk på å få første og andre vers i mer aktiv bruk på 1970- og 1980-tallet. CDU Baden-Württemberg foreslo i 1985 og 1986 at alle skoleelever i Tyskland skulle lære hele sangen. Hessens kulturminister Christean Wagner (CDU) bestemte i 1989 at alle skoleelever i Hessen skulle lære hele nasjonalsangen. Annen bruk av melodien. I Storbritannia brukes samme melodi ofte til den katolske hymnen "Tantum ergo", som synges i forbindelse med sakramentsandakter. Salmen "Glorious things of thee are spoken" går på samme melodi, med tekst av den tidligere slavehandleren og senere prest etter en religiøs oppvakning John Newton som også skrev teksten til "Amazing Grace". Østre Toten. Østre Toten er en kommune på Toten i Oppland fylke. Kommunen grenser i vest til Vestre Toten, i nord til Gjøvik, i nordøst til Ringsaker, i øst til Stange, i sørøst til Eidsvoll og i sør til Hurdal. Natur. Kommunen strekker seg langs vestsida av Mjøsa. Den beste dyrkingsjorda finnes i den nordlige delen av kommunen, mens den høyereliggende delen i sør er mer preget av skog og annen utmark. Området hever seg fra Mjøsa på ca. 120 meter over havet, til det høyeste punktet Torsæterkampen på 841 meter over havet. Samfunn. Bosetningen er forholdsvis spredd, men folk flest bor i tettstedene; Skreia, Kapp, Kolbu, Lensbygda og Lena (kommunesenter). Mange av de kommunale tjenestene er delt med egen, relativt selvstyrt enhet i hver "fjerding" /firedel av kommunen. Dette gjelder Bo og servicesentra, hjemmesykepleie, legesentre og tidligere helsestasjoner. (Kapp og Kolbu Helsestasjoner er lagt ned og flyttet til Lena). Fjerdingene er kalt Lena, Skreia, Kapp og Kolbu. Militæranlegg. Tidligere lå et av hærens kløvkompanier, i tillegg til hærens veterinærtjeneste på Starum leir. Dette anlegget er overtatt av Stiftelsen Norsk Hestesenter. Denne ble nedlagt på starten av 1980-tallet. FLO-Sanitet (Sanitetsmagasin Sør-Norge) lå på Starum, men er nå nedlagt. Hele bygningsmassen er dessuten solgt slik at det nå ikke er igjen noe av FLO-Sanitet på Starum. Dessuten ligger deler av Steinsjøen skytefelt i Østre Toten kommune. Næringsliv. Østre Toten er Opplands største jordbrukskommune. Dette gjenspeiler seg i kommunevåpenet som er en potetplante. Østre Toten er en av Norges største produsenter av potet og løk. Kims fabrikker (som produserer potetchips) ligger på Skreia. På Kapp lå en av Opplands større bedrifter. Det var Kapp Melkefabrikk, som ble bygd på slutten av 1800-tallet for produksjon av Dr. Sopps (1860–1931) oppfinnelse: kondensert melk uten sukkertilsetning. De røde murbygningene er nå for en stor del restaurert og strutter av trivelig og inspirerende atmosfære med sin gamle sjel og flotte beliggenhet ved Mjøsa. Kapp Melkefabrikk er fremdeles en arbeidsplass, men det drives ikke lenger med melkeprodukter. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Hoffsvangen som ligger ved Hoff kirke, et par km øst for Lena. Jolly Cola. Jolly Cola er en brus som selges i Danmark, på Færøyene og på Grønland. I Norge produseres den av Brænne Mineralvatn. Hammerfest. Hammerfest (nordsamisk: Hámmárfeastta gielda'") er en kommune og en by i Finnmark. Byen ligger på 70 grader nord og er en av verdens nordligste. Fiskeforedlingsindustri. Etter andre verdenskrig var fiskeindustrien bærebjelken og hjørnestenen i byen. Findus, Marabou og Freia overtok i 1952 Hammerfest Fiskeindustri og Filetfabrikk og startet produksjon av Findus fiskefileter. Overdragelsen av anlegget i Hammerfest var avhengig av konsesjon, og den såkalte Findus-saken skapte atskillig debatt i Stortinget og opinionen. Firmanavnet ble i 1959 endret til A/S Findus. 1962–2000 var Findus en del av det sveitsiske Nestlé-konsernet, fabrikken i Hammerfest var en av nord-europas største og mest moderne fiskeforedlingsfabrikker, og hadde en stor flåte av trålere. I 2000 ble Findus solgt til investeringsselskapet EQT, dominert av svenske interesser, blant annet. Wallenberg-familien. Samme år overtok Findus varemerket til det norske frossenfiskselskapet Frionor, samt dets salgsselskap i Europa og Australia og produksjonsanlegg i Trondheim og Thailand. Frionor var eid av Norway Seafoods (kontrollert av Kjell Inge Røkke), som på sin side overtok blant annet Findus-anlegget i Hammerfest og trålerrettigheter knyttet til anlegget, samt fikk leveringsavtale med Findus. I dag heter bedriften Aker Seafoods og er lokalisert med ny moderne fabrikk i Rypefjord. Den gamle Findus-fabrikken i Hammerfest sentrum er revet, her ligger nå Arktisk kultursenter, byens kulturhus, på en del av tomten. Veier. Hammerfest er knyttet sørover med til Skaidi og. Fly. Hammerfest lufthavn ligger på Fuglenes, ca. 30 minutters gange fra Hammerfest sentrum. Fra Hammerfest har Widerøe ruter til Tromsø, Vadsø, Kirkenes, Alta, Honningsvåg, Hasvik og de fleste flyplasser i Finnmark. I tillegg flyr Norsk Helikopter til diverse offshoreinstallasjoner. Hurtigrute og hurtigbåter. Hammerfest er anløpssted for Hurtigruta. Hurtigruta ankommer Hammerfest hver dag klokka 11.30 (sørgående) og 05.30 (nordgående). Det er hurtigbåtforbindelse fra Hammerfest til Hasvik, Akkarfjord, Kårhamn, Lotre, Langstrand, samt Øksfjord og Loppastedene. Fredag og søndag er det forbindelse med Rolvsøy, Ingøy, Havøysund og Måsøya. Ruten til Alta ble lagt ned i juni 2010. Musikk. Byen har sin egen sang, Hammerfestsangen. Tusenårssted. Hammerfest kommunes tusenårssted er Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms. Sport. Den største fotballklubben i byen er Hammerfest Fotballklubb og som spiller sine hjemmekamper på Breidablikk stadion i Rypefjord. Andre idrettsklubber er Hammerfest & Forsøl Innebandy klubb, STEIN, som er er en sammenslåing av IL Stein og HIF. Indrefjord IL, Hammerfest Turnforening, Hammerfest Svømme & Livredningsklubb, Hammerfest Skiklubb, Hammerfest Alpinklubb, Friidrettsklubben Stein, Hammerfest Volleyballklubb, Hammerfest Tae Kwon Do klubb, Hammerfest Bryteklubb, Hammerfest Judoklubb, Hammerfest og Kvalsund Golfklubb, Hammerfest Skytterlag, Hammerfest Pistolklubb, Hammerfest Sykkelklubb, Hammerfest Sjakklubb, Bridgeklubben av 1933 Hammerfest og Hammerfest Rideklubb. Hammerfest har flere idrettsanlegg, Isbjørnhallen ligger i bydelen Fuglenes i tilknytning til Hammerfest videregående skole og inneholder håndballbane, 25-meters svømmebasseng og klatrevegg. Hallen brukes også til messer og utstillinger. Hammerfesthallen er en flerbrukshall som ligger i bydelen Prærien med 1 kunstgressbane og 1 håndball/innebandy bane. Hallen brukes også til messer, utstillinger og konserter. Andre idrettsanlegg i Hammerfest er Breidablikkhallen i Rypefjord, den har både håndballbane og svømmebasseng. Hammerfest stadion med naturgress og friidrettsbane, samt 7ér kunstgress bane. I tillegg finnes det flere ballbinger med kunstgress, bla 1 på Prærien, 1 v/Fuglenes skole, 1 v/Bekkeli i Akkarfjord, 1 v/Elevtun. I Reindalen på Prærien finnes Alpinanlegg, samt skistadion med lysløype. Det er også et svømmebasseng i Sanitetsbadet i Storgata. Skytterlaget har også eget anlegg med skytebane. Hammerfest golf klubb disponerer en golf bane i Repparfjord som ligger i nabo kommunen Kvalsund ca 30-40 kilometer fra Hammerfest. I Repparfjord som forøvrig er et yndet utfart sted for natur og fritidsinntresserte Hammerfestinger (med en populær lakseelv Repparfjordelva), hvor mange har hytter ligger også et alpinanlegg, Skaidi Alpin.. Det finnes i tillegg flere snøscooter løyper både i Hammerfest og Kvalsund kommune. Videregående skole. Hammerfest har én offentlig videregående skole. Høyere utdanning. Høgskolen i Finnmark har filial i Hammerfest, der det tilbys sykepleierstudier. Denne ligger rett overfor Hammerfest sykehus på Fuglenes. Kjell Rasmus Steinsvik. Kjell Jakob Rasmus Steinsvik (født 13. april 1933 i Oslo, død 16. juli 2000 i Modum) var en norsk fabrikkeier og mesén. Hans livsverk er bergingen av og omgjøringen av Blaafarveværket til et av Norges viktigste og mest praktfulle museer, med årlige kunstutstillinger og dokumentasjon av Blaafarveværkets historie. I Steinsviks nedlagte magnesittverk på Morud holder nå Blaafarveværkets dokumentasjonssenter til. Han var gift med Tone Sinding Steinsvik. Han har fått Buskerud fylkes kulturpris to ganger, og ekteparet ble i 1993 utnevnt til riddere av 1. grad av Dannebrogordenen for sin innsats for å bevare Blaafarveværket. Han var sønn av redaktør Kjell Steinsvik og sønnesønn av Rasmus Olai Steinsvik og Marta Steinsvik. Kjell Steinsvik. Kjell Steinsvik (født 18. desember 1903, død 12. februar 1977) var redaktør i Romsdals Budstikke fra 1936 til 1954 og grunnla også det som etterhvert ble Hustadmarmor på 1950-tallet. Steinsvik er hedret for sitt arbeid med en byste i Molde, avduket i 2004. Han var sønn av Rasmus Olai Steinsvik og Marta Steinsvik, og var far til Kjell Rasmus Steinsvik. Biologisk systematikk. Systematikk ("systematisk biologi") er læren om det biologiske mangfoldet og hvordan det er ordnet. Systematikkens hovedoppgave er å systematisere menneskets kunnskap om organismer, og å forenkle tilgangen til denne kunnskapen, ved å sette organismer i et system av hierarkiske grupper. Begrepene "klassifikasjon" og spesielt "taksonomi" brukes ofte som synonymer for systematikk. De har imidlertid også mer begrensede betydninger (se under). Systematisk metode. Hadde det bare eksistert et dusin ulike arter, hadde man neppe trengt systematikk. Men kunnskap om millioner av arter forutsetter at arter kan «settes i bås». Ellers mister man rett og slett oversikten. «Båsene» som brukes i den biologiske systematikken kalles for "taksa" eller helt enkelt "grupper". Disse «båsene»/gruppene må være hierarkisk organisert, dvs. et system med «båser i båser», slik at hver art får en entydig plassering i systemet. Dette oppnås ved at man unngår grupper som delvis overlapper. Hver gruppe inkluderer en eller flere mindre grupper, og kan selv være inkludert i en større gruppe. 1. Innsamling. Det å "samle inn materiale" i felten er ofte det første skrittet. Opplysningstidens lærde bidro med sine plante- og dyresamlinger sterkt til den oversikten vi i dag har over plante- og dyreverdenen. Men tokter og innsamlingsarbeid hører den dag i dag til arbeidsoppgavene til en systematiker. Hvert funn dokumenteres med nøyaktig funnsted, dato og eventuelt andre relevante detaljer, som vær, vegetasjon, jordsmonn eller lignende. 2. Konservering. Innsamlet materiale må "bevares for fremtidens forskere". Dette skjer i naturhistoriske samlinger som er tilknyttet museer. Materialet som ble samlet inn, blir på ulike måter konservert, dvs. gjort holdbare: Planter kan bli presset, dyr bli lagt på sprit eller formalin eller stoppet ut, osv. Hver nye art som blir beskrevet, blir knyttet til ett spesifikt eksemplar, ett "typuseksemplarer". "Typene" danner grunnlaget for det videre systematiske arbeidet. De er derfor tilgjengelige for andre vitenskapsfolk gjennom muligheter for en form for fjernlån. Sikker oppbevaring, systematisering og tilgjengeliggjøring av konserverte eksemplarer hører til de naturhistoriske samlingenes viktigste oppgaver. Utstillingene i publikumsavdelingen viser til enhver tid kun et bittelite utvalg av det som fins i museets magasiner og kun unntaksvis typeeksemplarer. 3. Fylogenetikk. Fylogenetikkens oppgave er å "rekonstruere organismenes slektskapsforhold" («livets tre»). Dette er i dag en viktig del av systematikken, men det har ikke alltid vært slik. For det første forutsetter en rekonstruksjon av organismenes stamtre at denne i det hele tatt fins. Det må med andre ord ha funnet sted og finne sted evolusjon. Den allmenne innsikten av at evolusjon finner sted, ble imidlertid ikke allment akseptert før på 1800-tallet (se evolusjonsteori). Systematikken som vitenskap er derimot mye eldre enn dette. For det andre kan man godt bygge en systematikk på andre kriterier enn evolusjonær slektskap, selv om man ikke betviler evolusjon. Dette illustreres bl.a. av 1950-talles numeriske systematikk (se under). Hovedgrunnen for å bruke evolusjonær slektskap er at systemet dermed automatisk blir hierarkisk. Men klarer seg med andre ord med ett eneste kriterium, nemlig slektskap. Alternativt måtte man ha funnet på et nytt kriterium på hvert trinn i systemet, som f.eks. i Linnés seksualsystem (se under). Dessuten blir organismer bedre sammenlignbare når de grupperes sammen med slektninger. Man ser f.eks. lettere om lignende egenskaper hos to arter virkelig er «identiske» (dvs. homologe), eller om de bare ligner "tilsynelatende" (dvs. er analoge). Fylogenetikken er den eneste av de seks systematiske aktivitetene som er vitenskapelig i egentlig forstand. Det betyr ikke nødvendigvis at de andre er mindre viktige. Men fylogenetikken er den eneste delen av systematikken hvis resultater er overprøvbare. Se fylogenetikk for metodene som brukes i stamtrerekonstruksjonen. 4. Klassifikasjon. Klassifikasjonens oppgave er å "sammenfatte organismer til grupper". Å sammenfatte enfrøbladede og tofrøbladede planter til dekkfrøede planter, eller å sammenfatte broøgler, krokodiller, skilpadder og skjellkrypdyr til krypdyr, er eksempler på klassifikasjon. Disse gruppene kan, men trenger ikke å gjenspeile slektskap. (Se gruppe for mer informasjon.) Mange systematikere hopper over klassifikasjon i dag, fordi et system som utelukkende bygger på slektskap «definerer gruppene selv»: Kjenner man til stamtreet, trenger man ikke å "definere" grupper, fordi man allerede har "oppdaget" dem. Hver gren i stamtreet tilsvarer en gruppe. I grupper med usikkert stamtre er klassisk klassifikasjon fortsatt framherskende. 5. Nomenklatur. Nomenklaturens oppgave er å "gi vitenskapelige navn til gruppene". Dette trengs for å kunne kommunisere entydig med kollegaer, også på tvers av landegrenser. 6. Taksonomi. Taksonomiens oppgave er å "dele ut kategorier til noen av gruppene". Kategorier er begrepene «klasse», «orden», «familie», «slekt» osv. Disse kan tildeles noen av gruppene. Man kan f.eks. velge å kalle enfrøbladede planter og krypdyr «klasser». (Se kategori for mer informasjon.) Boks i boks. Det Linnéiske systemet bygger på at hver enhet har en rekke underenheter under seg. Linné selv så for seg at fem var det ideelle tallet: En slekt burde ha fem arter, en familie fem slekter og så videre. Dette viste seg å ikke fungere, men ideen bak, at arter kan samles i slekter og slekter i familier, viste seg hensiktsmessig. Grunnen til dette ligger i måten arter oppstår på. Avbrutt likevekt. Dersom stamtreet til organismer var en jevn busk, der greiner splittet seg vilkårlig ville et Linnéisk system være lite hensiktsmessig. I virkeligheten er denne formen for artsdannelse relativt sjelden. I stedet foregår artsdannelse i sprang: Arter og grupper av arter gjennomgår ofte runder med rask artsdannelse (såkalt "diversifisering" eller "radiasjon"), etterfulgt av lange perioder der de nye artene utvikler seg lite. Denne formen for evolusjon kalles avbrutt likevekt (Punctuated equilibrium) og ble beskrevet av Eldridge og Gould i 1972. Slike perioder med ekstrem artsdannelse skjer gjerne etter store naturkatastrofer eller ettersom organismer blir i stand til å nyttegjøre seg nye områder og nye nisjer dukker opp. Eksempler på slike perioder er da de første landplantene dukket opp i silur og overgangen mellom Paleozoicum og Mesozoikum. Fra diversifisering til enheter. Slike perioder med stor artsdannelse gir ofte opphav til systematiske enheter. I devon medførte framveksten av de første karplantene til at store økosystemer åpnet seg på landjorda. I denne perioden dukket de første panserpaddene opp, de mandibulate klassene av landlevende leddyr utviklet seg (edderkoppdyrene hadde hatt en tilsvarende radiasjon i forrige periode) og alle større grupper av planter (kråkefot, sneller, bregner og de første frøplantene) dukket opp. Alle disse utgjør systematiske enheter på nivå med klasse. Tilsvarende radiasjoner senere har gitt opphav til ordner og familier. Naturlig nok vil ikke alle grupperinger la seg like lett presse inn i et slikt system. Enhver systematikk som likestiller store grupper av organismer som klasser, ordner og familier vil nødvendigvis måtte skje med en del tillempinger. Etter hvert som fylogenetikken har begynt å klargjøre detaljene i stamtrærne, ønsker mange å gå bort fra formelle grupper som klasse og orden. I dag blir kategorier brukt i mindre og mindre grad av forskere som jobber med fylogenetikk fordi det ikke finnes noen entydige kriterier for hvilken gruppe som skal få hvilken kategori. I noen tilfeller er dette en vilkårlig overenskomst. Kategoriene i seg selv inneholder ingen informasjon. Det er f.eks. ikke noe trekk som enfrøbladede planter og krypdyr har til felles, som gjør at nettopp de må kalles «klasser» (heller enn f.eks. dekkfrøede planter og krokodiller). Likevel brukes det grunnleggende systemet fra Linné fortsatt fordi det gir en enkel og god oversikt. Systematikkens historie. Systematikk har blitt bedrevet til alle tider. Man kan tenke seg at den første formen for systematikk delte organismene inn i grupper som «spiselige planter», «giftige planter», «helbredende planter», «spiselige dyr», «farlige dyr», «resterende livsformer». Dette har lite å gjøre med gruppene man opererer med i dagens systematikk, men er likefull resultatet av en systematiserende inndeling. Tidlig systematikk. De tidligste vitenskapelige systemene av livsformer stammer fra den greske filosofen Aristoteles, som delte livsformer inn etter deres egenskaper i arter og slekter. Videre delte han Dyreriket inn i «dyr med og uten blod», det vi i dag ville kalle invertebrater og virveldyr. I renessansen ble antall kjente arter sterkt utvidet, særlig gjennom arbeidene til sveitseren Conrad Gessner, som også var en av de første til å publisere arbeider om fossiler. Den store trafikken med båter mellom kontinentene under oppdagelsestiden fra 1600-tallet og framover førte til at mange fremmede arter nådde Europa. På siste halvdel 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet ble det innledet grundige studier studie av planter og dyr, særlig med henblikk på deres mulige nytteverdi. Anatomer og leger som William Harvey, Robert Hooke, Marcello Malpighi og Jan Swammerdam gjore store framskritt innenfor anatomi på denne tiden, som hjelp til å bedre forståelsen av dyrenes systematikk. Innenfor botanikken gjorde den engelske naturviteren John Ray tilsvarende viktige arbeider innenfor det som den gang ble kalt naturteologi. Hans klassifisering av planter i sin "Historia Plantarum" var et viktig steg mot moderne taksonomi. Ray var den første som gav en biologisk definisjon av begrepet art og forkastet oppdelingen av arter i henhold til forutbestemte kriterier, og klassifiserte i stedet planter etter likheter og forskjeller mellom de forskjellige artene som han selv kunne se. Linnés taksonomi. Linnés bidrag kan nesten ikke overvurderes. Imidlertid trodde ikke han på evolusjon. Linné mente at "Gud skapte artene og «slektene», mens mennesket skaper de større gruppene". Det er m.a.o. opp til oss mennesker å klassifisere artene på den måten vi selv synes er mest formålstjenlig. Denne holdningen er ikke overraskende siden Linné levde 100 år før «evolusjonsteoriens far» Darwin. I og med at det på Linnés tid ikke fantes noen teori om evolusjon, kunne ikke heller dette komme til uttrykk i systemet hans. I dag er man bedre tjent med et system som gjenspeiler evolusjonær slektskap. Ville man finne opp en slik systematikk i dag, ville den sannsynligvis verken ha inneholdt kunstige grupper (dvs. klassifikasjon) eller kategorier. Mange av Linnés grupper har vist seg å være kunstige, f.eks. fisker («Pisces»), makk («Vermes»), og de aller fleste gruppene i plantenes såkalte seksualsystem. Disse har blitt erstattet av naturlige grupper i tidens løp. 1800- og 1900-tallet. Allerede på slutten av 17oo-tallet var det flere naturvitere som tvilte på at artene var uforanderlige slik Linné hadde antatt. Ideen om at Linnés system kunne omsettes til et slags stamtavler for dyre- og Planteriket ble formulert før århundreskiftet. Transmutasjon av arter ble forfektet av blant annet Erasmus Darwins i hans "Zoönomia" fra 1796 og av Jean-Baptiste Lamarcks i "Philosophie Zoologique" fra 1809. I de engelskstalende delene av verden ble tanken først og fremst gjort kjent gjennom den spekulative, men svært mye leste Vestiges of the Natural History of Creation, utgitt anonymt av journalisten Robert Chambers i 1844. Med utgivelsen av Charles Darwins bok Artenes opprinnelse i 1859 teori fikk ideen om et stamtre for alt levende også en teoretisk underbyggning. Etter hvert som fossiler ble stadig bedre kjent på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, begynte arbeidet med å rekonstruere dyre- og planterikets historie ved å lenke sammen kjente levende og utdødde grupper. Darwins venn Thomas Huxley var en av de første som knyttet sammen grupper på denne måten da han fastslo at fugler stammer fra dinosaurer på grunnlag av fossilfunn av urfuglen "Archaeopteryx". Ideen om at grupper «stammer fra» eller er «utviklet fra», eventuelt «har gitt opphav til» eller «er forløpere for» er typiske for denne måten å forstå systematikk på. Ved den «moderne syntesen» på slutten av 1940-tallet var en i alle hovedtrekk moderne forståelse av utviklingen av de store gruppene på plass, og la grunnlagt for «evolusjonær systematikk» eller «darwinistisk systematikk» slik vi kjenner den i dag. Numeriske systematikk. Numerisk systematikk oppsto som retning særlig innenfor botanikken på 1950-tallet, men fikk først sitt store oppsving på 1970-tallet. Den bygget på "fenetikk", en matematisk modell for å beregne likheter mellom artene, uavhengig av om disse likhetene skyldtes felles opphav eller ikke. Modellen er basert på datamaskiners evne til å løse større tallmatriser som kan representere titals forskjellige egenskaper hos et tilsvarende antall arter. Sterkeste ankepunkt som ble rettet mot den rene numeriske systematikken var at system og stamtre ofte ikke vil være sammenfallende fordi man ser bort fra fylogenetikk. Likevel er rene numeriske metoder fortsatt noen ganger i bruk der man har uoversiktlige artskomplekser som eller vil være vanskelige å få orden på, eller for å skille arter. Fylogenetisk systematikk. Fylogenetiske systematikk bygger på arbeidene til den tyske entomologen Willi Hennig, som på 1950-tallet tok til ordet for at systematikken skulle defineres kun utfra det evolusjonære slektskapet mellom artene. Hennigs prinsipper ble i stor grad glemt fram til datamaskiner som var i stand til å beregne fylogenetiske trær basert på DNA-analyser så dagens lys på begynnelsen av 1980-tallet. Denne metoden kalles "kladistikk", og er basert på å sammenlikne alle tenkelige kombinasjoner av stamtrær (kalt "kladogram") og finne det statistisk mest sannsynlige treet gitt en serie egenskaper for de aktuelle artene. Siden kladistikk er en statistisk metode, må trærne den produserer sees på som hypoteser og ikke et endelig trær. Trærne blir imidlertid ekstremt detaljerte. Resultatet var at mange valgte å følge Hennigs forslag om kunn å bruke trærnes greining for å definere grupper og droppet kategorier, i stedte for å knytte grupper til egenskaper slik som i den evolusjonære systematikken. Fordelen med fylogenetisk systematikk er at system og stamtre vil være identiske, ulempen er at systematikken blir lite oversiktelig fordi det ikke inneholder noen form for biologisk klassifikasjon. Evolusjonær systematikk. Den «tradisjonelle» systematikken fra før Darwins tid ble omdøpt til evolusjonær systematikk og skal bygge på "både" slektskap og likheter mellom artene. Det vil si at både fylogenetikk og klassifikasjon blir gjennomført (se over). System og stamtre vil dermed ikke være helt sammenfallende. Dette gjør at biologer i økende grad etterspør "stamtrær" heller enn "systemer" (se også komparativ biologi). Fylogenetisk sytematikken har dermed blitt den rådende gren av systematikken. Tilsvarende har betydningen og bruk av klassifikasjon og kategorier avtatt som systematisk disiplin. Selv om de fleste systematikere i dag hører til den fylogenetiske skolen, brukes klassiske evolusjonær systematikk og nomenklatur ofte i andre grener av biologien, paleontologien, populærvitenskapelige presentasjoner, inkludert lærebøker og leksika. Dette skyldes at mens fylogenetisk tilnerming lager sirlige stamtrær, lager nomenklaturen sirlige, lett oversiktlige lister. Dessverre innebærer dette at enkelte ord og utrykk brukes forskjellig i forskjellige sammenhenger, og man kan ikke stole på at grupper som nevnes i nomenklatur eller evolusjonær systematisk forstand faktisk er en naturlig, reelt eksisterende slektskapsgruppe. Krypdyr. Det vil si: Skjellkrypdyr og broøgler er hverandres nærmeste slektninger. Det samme gjelder for krokodiller og fugler. Skilpaddene er minst beslektet med de resterende gruppene. Taksonomien (trinn 6) deler ut kategorier til gruppene. Den tradisjonelle løsningen har vært å kalle skjellkrypdyr, broøgler, krokodiller og skilpadder for «ordener»; og krypdyr og fugler for «klasser». Denne løsningen gir en ryddig oversikt, men man mister detaljene i oppbyggingen av slekstreet. Ifølge den fylogenetiske systematikken kunne man kalle Sauropsida «megaklasse», Diapsida «hyperklasse», Archosauria «overklasse», krokodiller og fugler «klasser», osv. De fleste tilhengerne av fylogenetisk systematikk ville imidlertid ha droppet disse kategoriene helt. Å droppe kategorier betyr bare at man omtaler f.eks. krokodiller og fugler som «krokodiller» og «fugler» i stedet for å omtale dem som «ordenen krokodiller» og «klassen fugler». Fylogenikken blir vanskelig når man inkorporerer fossile grupper eller grupper som ikke så lett lar seg klassifisere. Pattedyrliknende krypdyr – pattedyrenes stamfedre hører muligens med blant gruppene i dette eksemplet. Deres slektsskapsforhold til skilpaddene og de øvrige reptilene er per i dag ikke klarlagt. I fylogenikken utelater man gjerne de pattedyrliknende krypdyrene (som over), i klassisk evolusjonær systematikk regnes de som en gruppe av krypdyr (all den tid de også var skjelldekkede, kaldblodige og la egg). Dekkfrøede planter. Det vil si: Den enkelte arten "Amborella trichopoda" er søsterarten til alle de resterende dekkfrøede plantene. Nøkkerosefamilien er så søstergruppen til resten. Og innenfor denne resten er det Austrobaileyales som er søstergruppen til en slektskapsgruppe som består av egentlige tofrøbladede planter, enfrøbladede planter, magnoliaplanter, sandliljefamilien og hornblader. Slektskapsforholdene innenfor denne gruppen er fremdeles usikre. Evolusjonære systematikere sammenfatter imidlertid "Amborella trichopoda", nøkkerosefamilien, Austrobaileyales, egentlige tofrøbladede, magnoliaplanter, sandliljefamilien og hornblader til en ny gruppe. Denne nye gruppen er kunstig fordi den ekskluderer de enfrøbladede plantene, selv om disse er nærmere beslektet med f.eks. hornblader enn hornblader er med nøkkeroser. Taksonomien (trinn 6) deler ut kategorier til gruppene. Den tradisjonelle løsningen har vært å kalle nøkkerosefamilien for en «familie», Austrobaileyales for en «orden», enfrøbladede for en «underklasse» osv. Dette er vanskelig å forene med den fylogenetiske systematikken. Hvis enfrøbladede skal være en «underklasse», måtte dette også gjelde for bl.a. sandlilje- og nøkkerose«familien»! De fleste tilhengerne av fylogenetisk systematikk ville derfor ha droppet disse kategoriene helt. Å droppe kategorier betyr bare at man omtaler f.eks. enfrøbladede som «enfrøbladede» i stedet for «underklassen enfrøbladede». Familie (biologi). Familie er en kategori brukt i den biologiske systematikken; en familie kan omfatte én eller flere beslektede slekter, og én eller flere beslektede familier sammenfattes som orden. En gruppe av nært beslektede familier omtales som en "overfamile", og er en mellomgruppe, mellom "orden" og "familie". Likedann ordnes slekter innen familien, som er nært beslektet som "underfamilier". Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle familie. Dagens systematikk er derfor mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier. Derfor brukes begreper som gruppe og delgruppe stadig oftere. Vitenskapelige navn er laget slik at en kan kjenne igjen hvor i det systematiske hierarkiet plante- eller dyregruppen er plassert. Det gjøres ved at roten på typusslektens er lik. 8. august. 8. august er den 220. dagen i året, 221. i skuddår. Det er 145 dager igjen av året. Merkedager. 08. august 7. august. 7. august er den 219. dagen i året, 220. i skuddår. Det er 146 dager igjen av året. Dødsfall. 07. august 6. august. 6. august er den 218. dagen i året, 219. i skuddår. Det er 147 dager igjen av året. Helligdager. 06. august Bamble. Bamble er en kommune (nr. 0814) i Telemark fylke. Kommunen omfatter byene Stathelle, Langesund og tettstedet Herre. Kommunens administrative senter ligger i Langesund, som også er åsted for de største delene av kommunens kultur og idrettsliv. Om sommeren arrangeres en rekke konserter på Wrightegaarden og det er mange badegjester i Steinvika og Krogshavn. I tillegg finner fem festivaler sted i Langesund. Idrettshallen «Skjærgårdshallen» er også flittig brukt av kommunens befolkning. Kommunens handelssentrum er Stathelle, med Brotorvet shoppingsenter og andre butikksenter, det hele samlet ved enden av den gamle Breviksbroen. Både Stathelle og Langesund har gammel trebebyggelse. Kystområdet mot sør med sin skjærgård er om sommeren rekreasjonsområde (med Skjærgårdsparken) for turister, og har i overkant av 2000 hytter. Bamble har den lengste kystlinjen i Telemark, fra Vollsfjorden i nordøst til Fossingfjorden i sørøst. Grenda Valle har tettbebyggelse, men oppfyller ikke kriteriene for tettsted etter Statistisk sentralbyrås definisjon. Bamble grenser til Kragerø, Drangedal, Skien og Porsgrunn kommune, og er en del av regionen som kalles Grenland. Natur og geografi. Denne delen av Telemark tilhører det det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner: Et underlag av 1 450 - 1 600 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 000 - 1 250 mill år gammelt, og stedvis 1 480 - 1 550 millioner år gammelt). Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Tettstedet «Skien/Porsgrunn». Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer en stor sammenhengende tettbebyggelse gjennom kommunene Skien og Porsgrunn og Bamble som ett tettsted, og dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere per 1. januar 2009 (Skien 45 253, Porsgrunn 31 711, Bamble 9 959). Statistisk sentralbyrå betrakter Porsgrunn som landets 7. største tettsted. Næringsliv. Petrokjemisk industri (Ineos Rafnes og Rønningen), Skipsteknologifirmaet Skarpenord AS, mekaniske verksteder, fiskeri, servicenæringer, jord- og skogbruk. Snekka Skager 660 bygges fra bunn av i Langesund i Bamble. Ødegården Verk drev utvinning av apatitt. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er friområdet i Krogshavn, i Langesund. Det ble annonsert i lokalpressen etter forslag, og av flere muligheter ble Krogshavn valgt. De statlige føringene sa at "tusenårsstedet skulle være et møtested, en arena som tilbyr til fellesskap". Det fulgte også med penger til etablering av tusenårsstedet, og disse ble brukt til beplanting og montering av en stor steingrill. Argumentasjonen for å velge Krogshavn var at det alt ble brukt til en mengde aktiviteter som friluftsarrangement, bading, fiske, friluftsliv og konserter. I tillegg ble det pekt på at stedet rommer et stort antall personer og har gode parkeringsmuligheter. Severdigheter. Wrightegaarden (med konserter), bygdeborgen på Storås, Olavskirken ruin (Skeidi), Bamble kirke, Tangen fort, Cudrios sjøbod (museum Langesund) og den naturskjønne Trosbyfjorden med historiske Sekkekilen. Kjønnøya er også blant lokale attraksjoner. Bamble kommune inngår som en del av "Gea Norvegica Geopark". Broforbindelser østover over Frierfjorden til Porsgrunn kommune: Breviksbrua (åpnet 1962) og Grenlandsbrua (åpnet 1996). Grenland bro er den høyeste fastlandskonstruksjon i Norge med sitt tårn på 166 m. Bygdebok. C. S. Schilbred: "Bygdebok for Bamble. I. Gårdenes historie til omkring 1814", utgitt av Bamble kommune, Oslo 1968. 4. august. 4. august er den 216. dagen i året, 217. i skuddår. Det er 149 dager igjen av året. Navnedag. Arne, Arna, Arnhild. Dødsfall. 04. august 3. august. 3. august er den 215. dagen i året, 216. i skuddår. Det er 150 dager igjen av året. Navnedag. Oline, Oliver, Olve. Navnedagen er etter det som ble kalt 'Lille-Olsok', (vesle Olsok), da biskop Grimkjel fant St. Olavs skrin 3. aug. 1031 med Olavs kropp like frisk Dødsfall. 03. august 2. august. 2. august er den 214. dagen i året, 215. i skuddår. Det er 151 dager igjen av året. Navnedag. Karin, Karen. Dødsfall. 02. august 1. august. 1. august er den 213. dagen i året, 214. i skuddår. Det er 152 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter den gamle festdagen for Peter som slapp ut av fengselet, på primstaven kalt Peder Vindfell. Merkedager. Nasjonaldag for Sveits og Benin 01. august Shetland. Shetland (Shetlandsøyene, Shetland Islands, tidligere også stavet Zetland) er en region, stattholderskap og øygruppe i Skottland. Øygruppen består av 15 bebodde og 85 ubebodde øyer som strekker seg 150 km fra nord til sør og 75 km fra øst til vest. Shetland var en del av Norgesveldet under navnet Hjaltland, men ble i 1469 pantsatt til Jakob III av Skottland av kong Christian I til betaling av medgift. Den største øya er Mainland, hvor også Lerwick ligger, øygruppens administrasjonssenter og eneste by. Øygruppen har et areal på 1462 km² og en befolkning på 21 988. Shetlands motto er "Með lögum skal land byggja", som er hentet fra Frostatingsloven. Nærmeste by på fastlandet er Bergen (350 km). Geografi og naturforhold. Klipper ved Eshaness i nordlige Mainland Shetland strekker seg fra 59'51°N til 61°N og '45°V til 1'45°V. Den nordligste øya Unst ligger på linje med Anchorage i Alaska, Bergen, St. Petersburg i Russland og den sørlige delen av Grønland. Fra hovedstaden Lerwick er det kortere avstand til polarsirkelen enn til Storbritannias hovedstad London. Fra nord til sør på Shetland er det 150 km og fra øst til vest er det 75 km. Kystlinjen er på 1450 km. Landskap. Sentrale og vestlige Mainland er preget av sund, innsjøer og tradisjonelle smågårder. Langs kysten ligger landsbyene Whiteness, Weisdale, Aith og Walls. I denne delen av Shetland ligger Tingwalldalen som under norrønt styre var sete for et årlig parlament kalt Allting, beliggende på Lawting Holm i Tingwall Loch. Nordlige Mainlands kystlinje preges av takkete, svarte klipper, steinhauger, skjær og blåsehull. Den smale halvøya som strekker seg 40 km sør fra Lerwick er kjent som sørlige Mainland. Landskapet preges av sjøfuglkolonier, og området har en stor konsentrasjon av arkeologiske funnsteder. Øya Yell preges av forblåste heier. Unst er den nordligst befolkede øy av De britiske øyer og har store klipper, lyngåser og ferskvannsinnsjøer, og en sub-arktisk steinørken. Hermaness naturreservat ligger på denne øya. Fetlar er kjent som Shetlands hage. Navnet kommer fra norrønt og betyr "Fettland" på grunn av dets fruktbare beiter og gode, dyrkbare land. Øya Noss, som ligger på østsiden av Bressay, er et nasjonalt naturreservat og har store sjøfuglkolonier om somrene. Foula, som betyr fugleøya på norrønt, har blitt utpekt som et spesielt beskyttelsesområde for fugler og har verdens største ansamling av storjo. Foulas klipper er de høyeste på Shetland med høyder på opp til 360 meter. Shetlands mest fjerntliggende øy, Fair Isle, (Fridarey – Fredsøya) er kjent for sine strikkeprodukter og for sine store sjøfuglkolonier med sjeldne trekkfugler hver vår og høst. Out Skerries' landskap består av forrevne klipper, steinhauger, bukter og strender. Papa Stour ligger vest for Mainland og har samme landskapsprofil som Out Skerries. Whalsay (Hvaløya) var et fiskersentrum i fortiden, og er det fortsatt. Det har bodd mennesker her i mer enn 4000 år, og det er mange viktige rester etter dem spredd over øya, inkludert megalittisk monumenter. Øyer. Øygruppen består av omkring 100 øyer og holmer, hvor kun 15 er bebodde og "Mainland" den mest befolkede. Klima. a> mellom Mainland og St. Ninian's Isle Shetland har et temperert atlanterhavsklima, som medfører at somrene som regel er yre, lyse og kjølige. De mest solfylte månedene er perioden fra april til august, og har på det meste 19 timer med sollys i løpet av et døgn. Vintrene er mørke og milde, og antall soltimer pr dag er under 6. Gjennomsnittlig årlig nedbør er 1037 mm, som er halvparten av Fort William på Skottlands vestkyst. 3/4 av nedbøren kommer om vinteren. Den tørreste perioden er fra april til august og tåke er vanlig på østkysten av Mainland om sommeren. Flora. Shetlands landskap er preget av at får beiter og av at trær er en sjeldenhet. Shetlands flora er preget av arktisk-alpine planter, villblomster, bladmoser og lav. Landskapet på nordlige Mainland og Unst er preget av fjellmark, hvor vegetasjonen er sparsom og domineres av stein. Plantene som vokser her er som regel arktiske og noen er stedegne, slik som "Cerastium nigrescens" var. "nigrescens". Rundt halvparten av Shetland er dekt av torv, noen steder opp til over en meter tykk. Disse områdene er som regel våtmark og mangler næringsstoffer, slik at kun et begrenset antall plantearter har vekstgrunnlag. Eksempler på slike planter er myrull, rome, blåfjær og tepperot. Fauna. Shetland har en de største fuglekoloniene i Nord-Atlanterhavet og over en million fugler som består av 21 sjøfuglarter hekker i øygruppen hver sommer. De fleste holder til i store kolonier på Hermaness, Foula, Mousa, Noss, Sumburgh Head og Fair Isle. Noen av fuglene er havsule (54 000), lomvi (175 000), lundefugl (200 000), havhest (360 000), stormsvaler, vipe og gjerdesmett. Mange arktiske fugler overvintrer på Shetland, blant annet sangsvane og islom. Havhesten er Shetlands mest vanlige fugl. Det er store kolonier av havsule, lundefugl og andre alkefugler på Noss og Hermaness, og noen mindre på Foula og Fair Isle. Et stort antall av den aggressive fuglen storjo og et mindre antall tyvjo hekker på Hermaness og Foula. Bestanden av rødnebbterne har i de senere årene gått ned, men fuglenes nærvær anses av øybeboerne som et signal om at sommeren har kommet. Andre vanlige fugler er måser, ærfugl og skarver, men disse bestandene er små i forhold til havhestbestanden på 360 000. Stormsvaler hekker i store kolonier på Mousa. Etter at hekkesesongen er avsluttet blir fuglekoloniene forlatt, ternene drar sørover, mens alkene og svalene drar til havs. Sjøfuglbestanden har i de senere årene økt både i antall individer og antall arter, som for eksempel havsule, havhest, storjo og alkefugler. Noen arter har likevel hatt en tilbakegang, som for eksempel terner og krykkje. Alle landpattedyrene på Shetland er blitt introdusert av mennesket. Det antas at oter, skogmus og husmus kom til øyene i starten av den norske koloniseringen. Alle andre landpattedyr, bortsett fra brunrotte er innført i løpet av de siste århundrene. Hvaler er et vanlig syn langs kysten med nise som den mest vanlige arten. Større hvaler observeres ved ytterkanten av kontinentalsokkelen, og kan komme inn mot land om sommeren, særlig ved Sumburgh Head. De mest vanlige artene av større hvaler er vågehval og knølhval som følger strømmen av makrell og sild. Delfiner av typen kvitskjeving ("Lagenorhynchus acutus"), kvitnos ("Lagenorhynchus albirostris"), rissodelfin ("Grampus griseus") er ofte sett langs østkysten, samt at flere flokker av spekkhoggere har fast tilhold rundt øygruppen. Steinkobbe er en av tre pattedyr som føder på Shetland. Oterne holder til for det meste på ubebodde steder og bestanden utgjør 800 individer. Shetlands strender og skjermede sund er tilfluktssteder for både gråsel og steinkobbe. Selbestanden er på henholdsvis 3500 og 6200 for gråsel og steinkobbe. Den største selkolonien for steinkobbe er på Mousa og utenfor Lerwick, mens gråselen har tilhold på ubebodde øyer hvor den største kolonien er på Ve Skerries. Sammen med niser er selene de eneste sjøpattedyr som føder på Shetland. I tillegg har Shetland Storbritannias største bestand av oter, hvor de fleste har tilhold på Yell. Shetland har flere stedegne og sjeldne raser, slik som Shetlandsponni, Shetlandsku, Shetlandsgås, Shetlandsand og Shetlandssau. Bestanden av Shetlandssau utgjør over 330 000 og finnes i 50 fargevariasjoner. Sølvfisk finnes langs kysten, spesielt ved Shetlands mange skipsvrak. I tillegg er det delfiner og spekkhoggere langs kysten, spesielt på sørspissen av Mainland. Befolkning. a>. Bildet er tatt i 1900 på Shetland Shetland hadde en befolkning før pikterne kom til øyene, men det er lite man vet om denne folkegruppen. Historiske, arkeologiske og lingvistiske forhold, samt stedsnavn, indikerer en sterk norrøn kulturell dominans på øyene under vikingtiden. Det er ukjent om pikterne ble tatt opp i den norrøne befolkningen eller fordrevet. Noen få stedsnavn kan ha piktiske stedsnavn, men dette er omtvistet. Flere genetiske undersøkelser har blitt utført på dagens befolkning for å få klarhet i dens opprinnelse. Øybefokningen har tilnærmet identiske andeler av skandinaviske mannlige og kvinnelige gener (44%), noe som tyder på at øyene ble befolket av både skandinaviske menn og kvinner. Disse funnene gjelder også for Orknøyene og Skottlands nordlige og vestlige kystlinje. Steder på de britiske øyene som ligger lengre fra Skandinavia enn Shetland og Orknøyene viser tegn til å være kolonisert av skandinaviske menn som stiftet familie med lokale kvinner. Etter at Shetland ble overført til Skottland emigrerte tusenvis av skotske familier til øyene på 1500- og 1600-tallet. Kontakt med tyskere og nederlendere gjennom fiskehandelen førte til en mindre immigrasjon fra disse landene. Andre verdenskrig og funn av olje har også medført befolkningsøkning på grunn av immigrasjon. Befolkningsutvikling. Shetlands befolkningsvekst har i tidligere tider blitt påvirket av dødsfall på sjøen og epidemier. Kopper rammet øygruppen hardt på 1600- og 1700-tallet. Men etter at vaksinering ble utbredt etter 1760, økte befolkning til 40 000 i 1861. Befolkningsøkningen førte til mangel på mat og mange unge menn dro ut for å tjenestegjøre i den britiske handelsflåten. 100 år senere var øyenes befolkning mer enn halvert. Befolkningsnedgangen skyldtes at mange av Shetlands mannlige innbyggere omkom i torpederte handelsfartøyer under de to verdenskrigene og at mange utvandret på 1920- og 1930-tallet. Det er nå flere med shetlandsk bakgrunn som bor i Canada, Australia og New Zealand enn på Shetland. Bosetningsmønster. På den østlige delen av hovedøya Mainland ligger øygruppens eneste by, Lerwick. Åtte km vest for Lerwick ligger Shetlands gamle hovedstad, Scalloway som domineres av det gamle slottet med samme navn. Fem km sør for Scalloway ligger fiskerlandsbyen Hamnavoe. På den vestlige delen av Mainland ligger tettstedene Walls, Sandness, Sandwick, Aith og Voe. I den nordøstlige delen av Mainland ligger tettstedet Vidlin. På øya Unst ligger tettstedene Haroldswick, Baltasound og Uyeasound. Lokalstyre. Shetland administreres av Shetland Islands Council (SIC), som blant annet har ansvaret for miljø, veier, sosialtjenester, renovasjon, brannvesen og havnevesen. SIC har rett til å kreve inn council tax. SIC består av 22 folkevalgte representanter. Etter kommunevalget 2012 var alle representantene partipolitisk uavhengige. Shetland er fra og med valget i 2007 delt opp i syv valgkretser, mot tidligere 22. Hovedøygruppen er delt inn i fire valgkretser (Nord-, Sør-, Vest og Øst-Shetland) hvor alle har tre mandater hver, i tillegg er hovedstaden delt inn i to valgkretser med totalt syv mandater. Den siste valgkretsen består av øyene som ikke ligger i hovedøygruppen, denne har også tre mandater. SICs kostnader, som innbefatter alle kostnadene til offentlige tjenester på Shetland, var for året 2005/2006 £ 182 millioner. Inntektene fra avgifter, council tax og overføringer fra Scottish Executive utgjorde £ 130 millioner. Differansen på £ 52 millioner ble dekket opp av avkastning og overføringer fra Shetlands ulike oljefond. De største kostnadene er knyttet til utdanning, sosial- og omsorgstjenester, veier og transport og drift av oljeterminalhavnen i Sullom Voe. 31. mars 2006 var Shetlands oljefond på £292 millioner, tilsvarende £ 13 000 pr innbygger (163 000 kroner pr innbygger). Rådets økonomiske retningslinje er at fondet aldri skal komme under £ 250 millioner. Representasjon i parlamentene. Alistair Morrison Carmichael fra Liberaldemokratene har fra 2001 representert Orknøyene og Shetland i det britiske parlamentet. Tavish Scott fra Liberaldemokratene representerer Shetland i det skotske parlamentet i perioden 2003 - 2007. Rettsvesen. Det er mer enn 500 år siden Orknøyene og Shetland ble overført fra norsk til skotsk herredømme, men øyene preges fortsatt av en norrøn odelslovgivning, Udal law, som kan føres helt tilbake til 1200-tallet eller før. Historisk forskning har vist at Udal law har sin opprinnelse i sedvaner og rettsregler som kan føres tilbake til de norske landskapslovene fra middelalderen og den norske kongen Magnus Lagabøtes landslov fra 1200-tallet. Først i 1611 ble Udal law for det meste avskaffet, og erstattet med den skotske lovgivningen. De norrøne lovene som regulerte eiendomsretten til jord har etterlatt seg spor helt opp til våre dager, blant annet ved at eiendomsretten til strandlinjen og strandsonen er regulert annerledes på Orknøyene og Shetland enn i resten av Storbritannia. I Storbritannia gjelder prinsippet om at området mellom høy- og lavvann tilhører staten eller kronen, men tidlig på 1900-tallet fastslo skotske Høyesterett at i Shetland tilhører dette området den tilgrensende grunneieren. På midten av 1970-tallet skulle oljeselskapet Occidental Petroleum bygge en oljerørledning til Flotta, og hadde betalt for rettigheter til bygging av oljerørledningen til Crown Estate. Grunneierne tok saken til retten og vant denne med henvisning til Udal law. Den norrøne lovgivningen ble siste gang trukket opp til skotsk Høyesterett i 1990, etter en strid om eiendomsretten til havbunnen i forbindelse med den voksende oppdrettsnæringen. I denne saken tapte oppdrettsnæringen, da Høyesterett mente at den skotske suvereniteten i dette tilfellet hadde forrang fremfor Udal Law. Skotsk lov, som i dag er loven på Shetland, er et system med røtter både i oldtiden og i romersk lov, og kombinerer egenskaper fra en borgerlov som dateres tilbake til Corpus Juris Civilis, og allmenn lov som har kilder i middelalderen. Vilkårene for Unionstraktaten med England i 1707 garanterte fortsatt eksistens av et separert lovsystem i Skottland. Skotsk lovverk har tre former for domstoler: sivile, kriminal- og heraldiske domstoler. I de sivile domstolene er høyesteretten ("High Court of Justiciary") den øverste og avgjørende kriminaldomstolen. Fylkesdomstolen ("Sheriff Court") er hoveddomstolen for sivile og kriminelle rettstvister. Det er 60 av disse over hele landet, og på Shetland er denne lokalisert i Lerwick. Distriktsdomstoler ble introdusert i 1975 for mindre lovovertredelser. Den heraldiske domstolen ("Court of the Lord Lyon") regulerer heraldiske spørsmål i Skottland. Samferdsel. Fly fra Loganair på Fair Isle, en øy midtveis mellom Orknøyene og Shetland Northlink Ferries opererer en fergeforbindelse fra Lerwick til Aberdeen på det skotske fastlandet. Shetlands hovedflyplass ligger ved Sumburgh, 40 km sør for Lerwick. Loganair flyr under British Airways' navn til det britiske fastlandet 7 ganger daglig. Destinasjonene er Kirkwall, Aberdeen, Inverness, Glasgow og Edinburgh. I sommermånedene er det også flygninger til London (Stansted) og Færøyene med det færøyske flyselskapet Atlantic Airways. Tidligere hadde Widerøe en sommerrute fra Bergen, men den er nå lagt ned (2007). Loganair flyr også til øyer i øygruppen fra Tingwall flyplass 11 km vest for Lerwick. Destinasjonene er Fair Isle, Foula og Out Skerries. Utdanning. På Shetland er det i dag totalt 34 skoler, fordelt på to videregående skoler, 7 ungdomsskoler og 25 barneskoler. På skolene må elevene bruke skoleuniform og varme måltider serveres. Barn av foreldre som er økonomisk vanskeligstilte kan søke om å få gratis skoleklær og -mat. I tillegg har alle barn mellom tre og fire år krav på førskoleplass. Førskolen er finansiert av de lokale myndighetene og er som regel samlokalisert med enten en barne- eller ungdomsskole. Skoleetaten fikk i 2001 støtte av EU for å starte et prosjekt sammen med Utdanningsdepartementet i Bremen, (Tyskland), Institutt for utdanning i Trieste (Italia) og Ovieda-universitetet i Spania. COSPRAS-prosjektet tar sikte på å få foreldrene til å innta en mer aktiv rolle for å få til et bedre udervisningstilbud. Hamnavoe barneskole var den første forsøksskolen som startet opp med den nye undervisningsplanen i september 2004, og skal delta i prosjektet i tre år. Media. Shetland har to lokalaviser, "Shetland News" og "Shetland Times". Shetland Times ble grunnlagt i 1872 og kommer ut hver fredag med et opplag på 11 273. Shetland News publiseres kun på internett og ble lansert i 1996. Shetland har også to lokale radiostasjoner, "Radio Shetland" og "SIBC". Radio Shetland tilhører BBC og SIBC er en lokalt eid radiokanal som startet opp 26. november 1987. Språk. Det tydeligste sporet etter norrøn kultur på Shetland er språket. Nesten alle stedsnavn som fortsatt er i bruk kan spores tilbake til norrøn tid. Folket på øyene snakket lenge sitt eget, norrønt inspirerte språk, norn. Språket overlevde frem til 1700-tallet, om enn i modifisert form, da det ble fortrengt av innflyttere fra Skottland. Norn ble snakket på Shetland i hundrevis av år, men det finnes få skriftlige dokumenter fra den norrøne bosettingsperioden og man er usikker på hvordan språket hørtes ut. Norn er nå et utdødd språk, og lavlandsskotsk og engelsk er i dag det vanlige språket på øyene. Hvordan Hjaltland ble til Shetland. Det opprinnelige navnet for Shetland var Hjaltland. Et "hjalt" er håndtaket på et sverd eller tverrstangen mellom håndtaket og selve sverdet. Først gikk "ja" over til "je" som i norrønt hjalpa, nå hjelpa. Så ble lydsambandet "hj-" uttalt "sj-". Jamfør at ordet hjå (nynorsk for «hos») blir uttalt "sjå" i noen dialekter og at Hjerkinn heter Sjerkjinn. Til sist falt "l"-en bort før "t"-en. Flagg. Roy Grönneberg stiftet den lokale avdelingen av SNP (Scottish National Party) i 1966 og var aktiv i kampen for økt autonomi for Shetland. I 1969 utformet han Shetlands flagg sammen med Bill Adams, for å markere 500-årsdagen for Shetlands overføring fra Norge til Skottland. Bakgrunnen for flaggets utforming var ønsket om å vise at Shetland har vært en del av Norge i 500 år og en del av Skottland i 500 år. Flaggets farger er identiske med Skottlands flagg, men flaggets utforming er som et nordisk kors. Shetlands flagg er identisk med det tidligere uoffisielle flagget til Island (hvítbláinn), som ble brukt av islandske nasjonalister fra 1890-årene til tiden omkring første verdenskrig. I 1975 ble Shetlands to lokale myndigheter, Lerwick Town Council og Zetland County Council, slått sammen til Shetland Islands Council. Grönneberg ønsket at hans flaggforslag skulle bli Shetlands offisielle flagg, men vant ikke frem. Heller ikke en folkeavstemning i 1985 førte frem. Flagget ble anerkjent som offisielt flagg av Lord Lyon i «The heraldic authority of Scotland» i begynnelsen av 2005. Næringsliv. På grunn av klimaet har Shetlands jordbruksproduksjon ikke kunnet fø øyas befolkning, slik at handel med den råvaren øyene har mye av, fisk, har skjedd siden tidenes morgen. Etter vikingenes tilbakegang kom fire århundrer hvor Shetland solgte sin saltede fisk til omverdenen via hansakjøpmennene i Bergen, Bremen, Lübeck og Hamburg. Hver sommer inntil den økonomiske krisen på slutten av 1600-tallet hentet hanseatene ut skip lastet med saltet torsk og lange, og tilførte øybefolkningen kontanter, korn, klær, øl og andre varer i bytte. Før 1971 var næringslivet helt dominert av øyenes naturlige, fornybare ressurser. De viktigste næringene var fiske og fiskeindustri, småbruk og sauehold, tekstilindustri og husflid, med strikking som dominerende beskjeftigelse. Kombinasjonsnæringer har en meget sterk posisjon, og vanligvis er småbruk kjernen i yrkeskombinasjoner. Enkelte kan ha opptil fire til fem ulike inntektskilder. I samme tidsperiode som det ble funnet olje og gass på norsk sokkel, fant man også dette utenfor Shetland. Østshetlandsbassenget er et av Europas største oljefelter og oljen som utvinnes her sendes til oljeterminalen i Sullom Voe (norrønt: "Solheimavagr"). Sullom Voe-terminalen åpnet i 1978 og er Storbritannias største oljeeksporthavn med et volum på 25 millioner tonn årlig. Skatteinntektene fra oljevirksomheten har bidratt til økt satsing på sosial velferd, kunst, sport, miljømessige tiltak og økonomisk utvikling. Tre fjerdedeler av øygruppens arbeidsstyrke arbeider i servicesektoren. Men selv om olje utgjør 15% av øygruppens økonomi, £ 116 millioner årlig, så genererer fiskeindustrien dobbelt så store inntekter og sysselsetter tre ganger så mange. Hovednæringsveien i dag er jordbruk, akvakultur, fiske og petroleumsvirksomhet. Jordbruket er knyttet til saueavl og dyrking av havre og bygg. Næringslivet er lite differensiert, og det er for eksempel ikke et skipsverft eller skipsbyggeri på øygruppen. For større reparasjoner må fiskeflåten gå enten til det britiske fastlandet, Norge, eller til kontinentet. Kun 10% av fangsten som tas utenfor Shetland tas av shetlendere. Fra 1980-tallet har arbeidsledigheten vært under fem prosent, og var i 2004 to prosent, men markedets prissvingninger for oppdrettslaks og hvitfisk fanget av trålere fører til sesongmessige svingninger i arbeidsledighetstallene. Historie. Shetland har vært bebodd siden 3000 f.Kr. Befolkningen levde av kveg- og landbruk, og anla megalittiske monumenter. Omkring år 297 e.Kr. beretter romerske skrifter om det keltiske folkeslaget pikterne, som på 800-tallet ble fortrengt av vikingene. På slutten av 800-årene endret vikingene fokus fra plyndring til kolonisering. Endringen skyldtes at Norge begynte å bli overbefolket etter datidens målestokk og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. Skipene deres fraktet nå i tillegg nybyggere og nødvendig utstyr for å starte på nytt et annet sted. Vikingene dro til Orknøyene, Hjaltland, Island og Grønland, og senere også til Vinland. Hjaltland (Shetland) ble kolonisert av norske vikinger på slutten av 800-tallet og kolonistene etablerte seg der med egne lover og språk. Språket utviklet seg til det vestnordiske språket norn, et språk som døde ut først på 1800-tallet. Etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til ett rike, flyktet mange av hans motstandere, og noen av dem slo seg ned på Orknøyene og Hjaltland. Herfra drev de plyndringstokter mot Skottland og Norge. Dette resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte, og rundt år 875 ankom hans flåte det som i dag er det lille tettstedet Haroldswick på øya Unst, og annekterte både Orknøyene og Hjaltland. Strid med Norge. I 1194 da kong Sverre Sigurdsson var konge i Norge og Harald Maddadsson var jarl over Orknøyene og Shetland, samlet lendmannen Hallkjell Jonsson og jarlens svoger Olav en hærstyrke som ble kalt for øyskjeggene ("eyjarskeggjar") på Orknøyene og seilte mot Norge. Opprøret ble slått ned, og Sverre tok jarldømmet over Shetland fra Harald jarl og la det direkte under den norske tronen. Jarldømmets makt var betydelig svekket, og det ble dermed trukket nærmere under skotsk innflytelse. Skottland lå knappe 16 km unna Orknøyene og Harald Maddadsson kjempet for å bevare sin uavhengighet. Økt skotsk interesse. Da Alexander III av Skottland fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da han døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson. Håkons død i 1263 forpurret videre norsk ekspansjon i Skottland. Kong Magnus Lagabøte brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besettelsene, og avga øya Man i Irskesjøen og Sudreyar (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling, og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland anerkjent av Skottland. Magnus ville ha fred med Skottland for å imøtekomme krav i en ny handelstraktat med England. I 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel. a> pantsatte øyene som betaling av medgift. I 1397 ble Norge en del av Kalmarunionen. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Kong Christian I var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob III av Skottland trengte han penger til betaling av medgift. Uten det norske riksråds vitende inngikk han 8. september 1468 en kontrakt med skottekongen om pantsettelse av Orknøyene for 50 000 rhinske gylden, og 28. mai året etter Shetland for 8000 rhinske gylden. For å være på den sikre siden sørget han for en klausul om innløsningsmuligheter for fremtidige norske konger. Flere konger av dobbeltriket forsøkte i løpet av 1600- og 1700-tallet forgjeves å innløse øyene, men ble hver gang avvist. Hansatiden. Etter vikingenes tilbakegang kom 4 århundrer hvor Shetland solgte sine varer til omverdenen via hansakjøpmennene i Bergen, Bremen, Lübeck og Hamburg. Hanseatene hentet ut skip lastet med saltet torsk og lange og tilførte øybefolkningen kontanter, korn, klær, øl og andre varer i bytte. Denne handelen varte frem til unionsavtalen mellom Skottland og England i 1707 da hansaen ikke lengre fikk tilgang til å drive handel med Shetland. Som en følge av utestengelsen av hanseatene gikk Shetland inn i en økonomisk depresjon, da skottene og de lokale kjøpmennene ikke var like dyktige i saltfiskhandel. For Shetlands uavhengige bønder førte den økonomiske depresjonen til at de kom inn i en negativ spiral. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble en norsk marineavdeling med tilnavnet Shetlandsgjengen etablert av SOE, Norwegian Section høsten 1940 med base i Scalloway på Shetland for operasjoner mot Norge. På Shetland hadde det etter hvert samlet seg ca 30 fiskeskøyter som norske flyktninger hadde seilt over. En del av disse skøytene ble nå leid, og norske fiskere ble vervet som frivillig mannskap. Shetlandsgjengen seilte i hemmelige oppdrag mellom Norge og Shetland, og fraktet Linge-karer, etterretningsfolk, flyktninger, instruktører for motstandsbevegelsen og militære forsyninger. I alt gjorde Shetlandsgjengen over 200 turer, hvor den mest kjente personen Leif Larsen (Shetlands-Larsen) var skipper for 52 av turene. Shetland i dag. I samme tidsperiode som det ble funnet olje og gass på norsk sokkel, fant man også dette utenfor Shetland. Østshetlandsbassenget er et av Europas største oljefelter, og oljen som utvinnes her sendes til oljeterminalen i Sullom Voe (norrønt: "Solheimavagr"). Sullom Voe-terminalen åpnet i 1978 og er Storbritannias største oljeeksporthavn med et volum på 25 millioner tonn årlig. 31. juli. 31. juli er den 212. dagen i året, 213. i skuddår. Det er 153 dager igjen av året. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) ligger i Trondheim. NTNU er det nest største av de åtte universitetene i Norge. NTNU har et rikt fagtilbud i samfunnsvitenskap, humanistiske fag, teknologi, arkitektur, medisin og realfag. NTNU består av syv fakulteter med til sammen 52 institutter. Institusjonen har 22000 studenter og over 5100 årsverk, herav 3100 i undervisning og forskning (35 prosent kvinner). NTNU har over 100 laboratorier og driver ca. 2000 forskningsprosjekter. NTNUs to største læresteder (campuser) i Trondheim er på Gløshaugen (med det tidligere NTH) og på Dragvoll. Historikk. NTNUs historie kan spores tilbake til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, som ble opprettet under navnet Det Trondhiemske Selskab i 1760. Både Vitenskapsmuseet og Universitetsbiblioteket i Trondheim, som begge inngår i dagens NTNU, har sin første opprinnelse i 1700-tallets vitenskapsselskap. Ingeniørutdanningen i Trondheim begynte med Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1870. Dette fagmiljøet var medvirkende årsak til at stortinget i 1900 vedtok å legge en teknisk høgskole til Trondheim. Norges tekniske høgskole (NTH) åpnet i 1910. Med NTH begynner NTNUs historie som utdanningsinstitusjon. I 1922 ble byens utdanningsmiljø ytterligere utvidet gjennom opprettelsen av Norges lærerhøgskole i Trondheim (NLHT), senere Den allmennvitenskapelige høgskole. Overgangen fra høgskole- til universitetsby fulgte med sammenføringen av NTH, AVH og VM til Universitetet i Trondheim (UNIT) i 1968. NTH og AVH kom til å beholde en stor grad av selvstyre gjennom hele UNIT-perioden. Stortingsvedtaket fra 1968 om å integrere de to høgskolene ble aldri fullt ut innfridd. Medisinsk undervisning startet ved Avdeling for Medisin i 1975 (senere Medisinsk Fakultet). NTNU ble så dannet i 1996 gjennom sammenslåingen av Norges tekniske høgskole (NTH), Den allmennvitenskapelige høgskole (AVH), Vitenskapsmuseet (VM), Det medisinske fakultet (DMF), Kunstakademiet i Trondheim og Musikkonservatoriet i Trondheim til ett universitet. Rangeringer. – = Ikke rangert blant verdens 200 beste universiteter. • = Undersøkelsen ikke utført dette året. Studier ved NTNU. NTNU består av 7 fakultet og 52 institutter. I tillegg finnes flere forskningssenter og NTNU Vitenskapsmuseet som en del av NTNU. Linjeforeninger. NTNU har en rekke linjeforeninger. Blant de første kan nevnes HM Aarhønen (1913), Bergstuderendes Forening (1914), Høiskolens Chemikerforening (1915), Mannhullet (1917) og Sanctus Omega Broderskab (1919), deretter fulgte AF Smørekoppen (1929). Høiskolens Chemikerforening. Høiskolens Chemikerforening (HC) er linjeforeningen til sivilingeniørstudenter ved linjen Industriell kjemi og bioteknologi ved NTNU Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet i Trondheim. NTNU var tidligere kjent som NTH, Norges Tekniske Høyskole. Foreningens fane og navn indikerer at røttene strekker seg tilbake til den gamle høyskolen og den tradisjonelle sivilingeniørutdanningen. I de senere år er også studenter ved linje for Materialteknologi tatt opp i foreningen. Høiskolens Chemikeforening ble offisielt stiftet 8. mars 1915. Foreningen avholdt sitt første møte 10. mai 1915, hvor foreningens første lover ble behandlet og vedtatt. Foreningens første formann var Endre Berner. HCs ridderskap Cornu Aureum (Den Gyldne Retorte) ble dannet I 1918 og eksisterer den dag i dag. I 1932 begynte foreningen å oppta kvinnelige medlemmer, og den første kvinnen ble valgt til leder i 1953. 30. juli. 30. juli er den 211. dagen i året, 212. i skuddår. Det er 154 dager igjen av året. Navnedag. Aud, Audhild, Aurora. Arendal. a> er en av Norges største elver, og den har sin munning i byens havnebasseng. For mindre fartøyer er elva seilbar opp til Helle. Arendal er en by og en kommune i Aust-Agder fylke, og den er også fylkets administrasjonssenter. Kommunen Arendal omtales gjerne som storkommune etter at fem kommuner, Arendal, Hisøy, Tromøy, Moland og Øyestad, ble slått sammen 1. januar 1992. Antall innbyggere i kommunen har i 2011 passert 42 600. Arendal nevnes første gang som en viktig havn i et tollregnskap fra 1528. I 1610 forteller Peder Claussøn Friis at Arendal var et ladested. Mye tyder på at Arendal er den eldste byen på Agder. Fulle kjøpstadsrettigheter fikk Arendal i 1723. Tettstedet Arendal har innbyggere per 1. januar. Kommunen grenser i sørvest mot Grimstad, i nordvest mot Froland, og i nordøst mot Tvedestrand. Mot sydøst har kommunen en lang kystlinje mot Skagerrak. Topografi. Arendals topografi er preget av kystlinja som går i retning fra nordøst mot sørvest. Landskapet domineres av sprekkesoner som dels går parallelt med kystlinja, dels nord–sør. Dalene i sprekkesonene har bratte skråninger opp til heier som ligger på omtrent 100 moh. De høyeste toppene er "Skrattereidknuten" (222 moh.) som er grense mellom Arendal, Tvedestrand og Froland helt nordvest i kommunen, og "Rindfjellet" (254 moh.) sørvest i kommunen. Øyene. Tre store øyer ligger langs Arendals kystlinje, fra vest Hisøy og Tromøy adskilt av Galtesund, og lengst i øst Flostaøya. Utenfor og mellom disse ligger en rekke mindre øyer: Utenfor Galtesund ligger Merdø og Torungene samt Havsøya, utenfor Nedenes ligger Jerkholmen og Gjervoldsøy. Tilsammen danner øyene i kommunen en fantastisk skjærgård. Før kommunesammenslåingen i 1992 utgjorde de tre store øyene hver sin kommune. "Nordens Venedig" er en mye brukt karakteristikk av Arendal. Man tenkte da på det gamle bysenteret der bebyggelsen ifølge tradisjonen ble reist på syv holmer. Mellom holmene ble det kanaler, som i Venezia. "Byen med vannveiene" heter det i nyere turistbrosjyrer, og da tenker man på de mange farbare leder for fritidsflåten i sjø eller ferskvann. Diskusjonen går stadig om byen bør grave opp en eller flere av de gjenfylte kanalene. "Canal Street" er byens jazz og blues-festival. Vannveier og vassdrag. Den gode havna og utløpet for en av landets største elver har skapt Arendal by. Havnebassenget, som gjerne kalles Byfjorden, er et lukket og rent sjøområde og er omkranset av gammel bebyggelse på alle sider. Herfra fører to sund ut til åpent hav, nemlig Tromøysund mot øst, og Galtesund mot sør. Fra vest renner Nidelva, som er en del av Arendalsvassdraget, ut i Byfjorden. Nidelva har to utløp, ett på hver side av Hisøy; på innsiden av øya danner elva en liten sjø, Hølen. Mindre fartøyer kan trafikkere elveløpet opp til Helle, og de kan gå begge elveutløpene sør eller vest for Hisøy. Her faller også en idyllisk sideelv, Lilleelv, ut i Nidelva. Den danner fossefall som tidligere ble utnyttet. Området omkring Nidelva nedenfor Rygenefossen utgjorde Øyestad kommune. Omkring Rygenefossen ble det på 1800-tallet etablert et lite industristed, Rygene. Lenger øst i kommunen er det to mindre vassdrag. Barbuvassdraget har et ganske lite nedslagsfelt omkring Longumvannetog dreneres gjennom Barbuelva. Denne elva har små fossefall, og hadde betydning for næringsutviklingen i Arendal helt fra 1500-tallet. Molandsvassdraget begynner med flere små vann og bekker i skogene nordligst i kommunen. Molandsvannet er oppsplittet i flere fjorder atskilt av smale sund. Vassdraget dreneres gjennom Sageneelva, som har flere fossefall; også her var det oppgangssager, kverndrift og møllevirksomhet omkring elva. Fra Sagene er det farbar vannvei gjennom kanaler og vann, Rånene, ut til Neskilen ved Tromøysund. Området omkring disse to vassdragene på innsiden av Tromøysund utgjorde tidligere kommunene Austre Moland og Stokken. Klima. Arendal har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Åpent hav, også om vinteren, gjør at vintertemperaturen er relativt høy. Normalen på Store Torungen fyr, målt fra 1960 til 1990, viser at kaldeste måned er februar med gjennomsnitt −0,8 og varmeste måned er juli med 15,5; mens oktober vanligvis er måneden med størst nedbør, 112 mm. April har vanligvis minst nedbør med 42 mm. Enkelte år kan det komme store snømengder på Sørlandet, og Arendal er da ofte den kommunen som får mest. Geologi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noen ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Gneis er dominerende i Arendal. Den geologiske formasjon som kalles Arendalsfeltet har vært viktig for næringslivet i en lang periode; her finnes landets reneste jernmalm. De første jerngruvene ble åpnet nær Arendal omkring 1585, og et av landets første jernverk ble etablert, Barbu Jernverk. Gruvene ligger i sprekkesoner nesten parallelt med kystlinja. Bråstad gruver ble drevet helt fram til 1970-årene. Malmen ble brukt ved de fleste jernverk i Norge. Etter at disse var nedlagt, ble malmen eksportert. Omkring 1640 ble det funnet gull i Barbu, og på Hisøy ble det drevet både gull- og sølvgruve på 1600-tallet. Også feltspat til porselensindustrien er utvunnet i Arendal. Kvarts fra Gloserhei gruve ble lenge benyttet av bedriften Arendal Smelteverk. Hele Arendal ligger under den marine grense, derfor er det store arealer med leirjord. Omkring nedre del av Nidelva er store sletter med sand- og leirjord, og leira ble lenge utnyttet til teglverk. Elveavsetninger fra Nidelva dekker også store arealer. Kvartærgeologien langs kyststripa preges av israndavsetningene i raet. Dyreliv. a> fra "Boydell`s Picturesque Scenery of Norway" Selv om Arendal er en urban kommune er det store arealer med skog. De fleste norske treslag finnes i kommunen. Det finnes pattedyr som elg, hjort, rådyr, grevling og rev. Bever finnes flere steder langs vassdragene. Gaupe kan forekomme. En gang i 1990-åra hadde sentrale strøk i byen besøk av en ulv på vandring, i følge troverdige observasjoner. Arendal er den kommunen i landet hvor det er registrert funn av flest ulike arter sommerfugler. Mange insektarter som bare er kjent fra mer sørlige breddegrader har sin nordligste forekomst her. Laks fiskes i Nidelva, i Molandsvannet fiskes ørret og i Longumvannet gjedde. Sudre eller suter er en ferskvannsfisk som på norsk område ikke finnes så mange andre steder enn i Arendal. Den er utsatt i Solbergvann og har spredd seg derfra, bl.a. til Molandsvannet. Arendal har en unik amfibiefauna i følge Statens naturoppsyn: padde, liten salamander, vanlig frosk, spissnutet frosk og damfrosk. Naturvern. Store deler av Arendals kystlinje er vernet gjennom Raet landskapsvernområde. Molandsvassdraget og Lilleelv (en sideelv til Nidelva) er vernede vassdrag. Damfrosk er en amfibieart som i Norge hittil bare er funnet i Arendal. Det gjennomføres vernetiltak for at arten skal overleve. I forbindelse med oppgaven å bevare det biologiske mangfoldet i Norge har miljøvernminister Solheim i 2008 oppfordret Arendal kommune til å påta seg et spesielt ansvar nettopp for denne arten. Statens biologiske forskningsstasjon ligger i Flødevigen på Hisøy og er en avdeling av Havforskningsinstituttet. Samfunn. a> eller Kallevigs pale, oppført i 1813 og byens rådhus fra ca. 1845 til 2004. I bakgrunnen til høyre ser man byens maritime skole, høyt plassert på Fløyheia over byens sentrum. Befolkning. Innbyggertallet i Arendal kommune er i vekst, og det positive i dette blir ofte understreket av kommunens ledelse. Folketallet i kommunen er ved utgangen av 2010 over 42 100. Byen Arendal. Kart over byen Arendal og nærmeste omegn, ca. 1900, publisert i 1904. Kartet viser bl.a. byens trange kommunegrenser før sammenslåingen med Barbu kommune i 1902. Byen Arendal er i vanlig tale ikke det samme som kommunen Arendal eller tettstedet med samme navn. Med "byen Arendal" tenker folk som bor i kommunen helst på den gamle bykjernen, slik byen Arendal var avgrenset fra 1723 til 1902, samt de aller nærmeste områdene rundt. Arendal by er bygd på syv holmer, forteller tradisjonen. Tyholmen er den største av holmene, og den hever seg i terrenget. Den flate Tollbodholmen lå ved siden av med en liten kanal mellom, mens Friholmen ligger innenfor. De fire andre var mindre holmer og skjær. Pollen er en del av byens idylliske havn. Tidligere het det Pollen der Torvet er i dag. Her var sjø til midt på 1800-tallet, med kanaler der Havnegata og Strandgata er i dag. Peder Thomassons gate var lenge kaifront mot Kittelsbukt. Malmbryggen lå også mot Kittelsbukt, og her lå det skuter og lastet malm fra gruvene. I slutten av 1940-åra ble Kittelsbukt gjenfylt med sand, og lenge het området Sanden. Nå ligger byens nye kulturrådhus og kjøpesenteret Amfi Arena her. Sam Eydes plass ligger mellom kulturrådhuset og Trefoldighetskirken. Bebyggelsen i Arendal har fasaden vendt mot sjøen. Det var tomtene mot sjøen som var gjevest. Ikke for å nyte utsikten, men fordi alt som skulle transporteres måtte i båt. En rekke store bybranner har herjet med den gamle trehusbebyggelsen i Arendal. I 1798 gikk 25 hus tapt nord for Malmbrygga. I 1840 brant 11 hus og et liknende antall sjøboder på Friholmen. I 1863 gikk hele 73 hus tapt i nedre del av Vestre gate og Østre gate. Den største brannen var likevel i 1868 da 94 hus ble lagt i aske, fra Torvet og Bendiksklev til langt ut på Langbryggen. Etter den siste brannen ble det innført murtvang i Arendal. "Den indre Poll" og kanalene inn til denne ble fylt igjen med restene etter de nedbrente husene. All grunn i Arendal sentrum er utskilt fra gårdene Langsæ, Strømsbu gård og Nedre Barbugård. Alle disse gårdene har sine tunområder utenfor sentrum. Allerede tidlig på 1800-tallet strakte den urbane bebyggelsen seg langt utenfor byens grenser; Arendal hadde forsteder i kommunene Østre Moland (seinere Barbu) og i Øyestad samt i Hisøy. Tettsteder i Arendal. Tettstedet Arendal, den viktigste bymessige del av Arendal kommune - ifølge SSBs definisjoner - strekker seg langs kystlinja og den ytre riksveien i nesten hele kommunens lengde fra Grimstad i vest til Eydehavn i øst. Tettstedet Arendal har per 1. januar et folketall på (mot 31 442 1. januar 2007), (av disse bor i Grimstad kommune). I dag regnes dette som ett sammenhengende tettsted med mange eldre sentra: Nedenes og Strømmen i tidligere Øyestad kommune, Kolbjørnsvik, Gullsmedenga og Sandviga på Hisøy, og lenger øst Saltrød og Eydehavn i Moland kommune, og på Tromøy blant annet Færvik, Revesand, Skilsøy og Brattekleiv. Strømsbu, Barbu og Havstad, vest og øst for Arendal sentrum må også nevnes. Det nyere industri- og handelsområdet Stoa, ved E18, defineres også av SSB en del av tettstedet Arendal. Innenfor Arendals kommunegrense ligger også tettstedene Rygene med mennesker, (av disse bor i Grimstad), Kongshavn på Tromøy med et folketall på, og Kilsund i Flosta med innbyggere; stadig i overensstemmelse med SSBs tall for 1. januar. Politikk. a> - med mål å få mest mulig bypark i Barbubukt - har satt sitt preg på den politiske debatten i Arendal gjennom siste bystyreperiode, og kommunevalget 2011 Arendal kommune ledes av et bystyre med 39 medlemmer. Forberedende arbeid foregår i tre komiteer, for omsorg, oppvekst og kultur, miljø, næring. Flertallsgrupperingen "posisjonen" består etter valget i 2007 av sentrum og Arbeiderpartiet. Ordfører Torill Rolstad Larsen representerer Arbeiderpartiet, mens varordfører Tormod Vågsnes representerer KrF. SV ble etter kommunevalget 2007 kastet ut av posisjonen; de var uønsket av KrF. Kommunevalget i 2007 i Arendal førte til at den såkalte posisjonen styrket sin stilling. Arbeiderpartiet øket sin gruppe fra 9 til 12, mens SV halverte sin gruppe fra 6 til 3. Venstre og Senterpartiet doblet sine grupper, begge fra 1 til 2. Kristelig Folkeparti fikk 4 bystyremedlemmer som før, og er stadig på vippen. Høyre og Fremskrittspartiet mistet ett mandat hver, og Pensjonistpartiet fikk 2 mandater som før. Arendal kommune var nær ved å bli satt under statlig administrasjon i 1999. Etter den tid har man prioritert omstillinger og et av tiltakene i Arendal kommunes regi er prosjektet "Samfunnbygging i Arendalsregionen", hvor forskjellige samfunnsaktører er invitert til sammen å utvikle Arendalsregionen. Den norske kirke. Arendal prosti (Den norske kirke) omfatter kommunene Arendal og Froland. Innen Arendal kommune ligger ni prestegjeld, ni kirker, to kapell og elleve kirkegårder som kirkevergen i Arendal har ansvar for. Følgende kirkebygg tilhørende den norske kirke ligger innenfor Arendal kommune: Trefoldighetskirken (menighetskirke for Arendal sentrum), Barbu kirke, Austre Moland kirke, Flosta kirke, Stokken kirke, Tromøy kirke, Færvik kirke, Hisøy kirke, Øyestad kirke, Bjorbekk kirke og Engene kirke. Av kirkegårdene må Arendal kirkegård spesielt fremheves. Den regnes som en av landets vakreste kirkegårder. I tilknytning til kirkegården er det et eget gravkapell. Andre trossamfunn. Filadelfia fikk sterkt fotfeste i Arendal i mellomkrigstiden, og har menigheter i både Arendal sentrum og på Eydehavn. Metodistkirken og Frikirken i Arendal var blant de første menighetene av sitt slag i Norge. De fleste menighetene hadde tidligere sine bygninger i øvre del av sentrum, men mange har nå skaffet seg nye lokaler i utkanten av sentrum. Human-Etisk Forbund har eget lokallag i Arendal. Skoler. Arendal kommune har ansvar for 17 skoler med undervisning fra 1. til 7. trinn. Ved 8 av disse skolene drives også undervisning for 8. til 10. trinn. En av dem er den internasjonale skolen som startet virksomheten i FN-huset på Tyholmen og seinere flyttet virksomheten til Hiis. Det undervises på engelsk. I tillegg er det Steinerskole og katolsk skole. Det er to store videregående skoler i Arendal, og Aust-Agder fylkeskommune har ansvaret for disse skolene. Arendal videregående skole er den største og har sine bygninger på toppen av Tyholmen og i Barbu. Skolebygningen på Tyholmen fra 1881 er en viktig del av bybildet i Arendal sentrum. Skolen feiret år 2005 sitt 200 års jubileum. Sam Eyde videregående skole taes i bruk skoleåret 2012-13 og driver yrkesfaglig undervisning. Skolen er lokalisert til Myra innenfor E18. Skolen erstatter Strømsbu videregående skole bærer i seg tradisjoner fra byens sjømannskole, yrkesskolen og husmorskolen. Arendal var tidligere campus for sykepleieundervisning som foregår i regi av Universitetet i Agder, men undervisningen ble i 2010 flyttet til Campus Grimstad. Media. Dagsavisen Agderposten kommer ut i Arendal, og ønsker å være avis for hele Aust-Agder. Agderposten var lenge byens eneste avis og har kommet ut i over hundre år, mens Arendals Tidende er en nyetablert lokalavis for Arendal kommune og kommer ut to ganger i uka. Vestlandske Tidende og Tiden er aviser som tidligere kom ut i Arendal. Agderposten var en periode medeier i Kanal 24 og aktiv innen lokal-TV. TV-A produserer lokale sendinger for Arendal og Aust-Agder og distribusjonen foregår på TV-Norges sendere. Radio P5 er den lokale radiostasjon, og sender på FM 104 fra Arendal. Kommunikasjon. Byen Arendal er blitt til fordi man her har en god havn ved utløpet av en stor elv. Det er kort vei fra byen til skipsleia utenfor kysten. Arendals Dampskipsselskap ADS ble etablert i 1857, og trafikkerte i ca. 100 år en dampskipsrute mellom Christiania / Oslo og Bergen. ADS satset også tidlig på rutebiler, og Nettbuss Sør har sin opprinnelse i ADS. Arendal er den byen i Norge som har kortest overfart til havnebyen Hirtshals på Jylland i Danmark. Arendal hadde en stund fergeforbindelse til Grenå, Hirtshals og Hanstholm. Noe lokaltrafikk til Arendal sentrum går stadig sjøveien. Motorbåtene «Kolbjørn III» og «Skilsø II» trafikkerer hver sin rute i havnebassenget til stedene Kolbjørnsvik på Hisøy og Skilsø på Tromøy. Motorbåten «Trau» har helårlig rute til Merdø, og i sommersesongen er denne strekningen trafikkert av flere rutebåter. E18 går gjennom Arendal kommune, med avkjøring på Harebakken til bysenteret og til Tromøy. Riksvei 42 forbinder fylkeshovedstaden Arendal med nabokommunen Froland og med Setesdal. I 1995 fikk Arendal sin ringvei utenom sentrum da Blødekjærtunnelen ble åpnet. Viktige sentrumsgater kunne da bli bilfrie. Byen har buss- og jernbaneforbindelse til Oslo flere ganger hver dag. Tre busselskaper konkurrerer om trafikantene mellom Sørlandet og hovedstaden. Sørlandsekspressen har flest avganger og drives av Nettbuss. Arendalsbanen, NSBs siste sidelinje, forbinder Arendal med Sørlandsbanen. Til Kristiansand kjører Nettbuss timeekspress som har korrespondanse til Kjevik flyplass. Telemark Bilruter kjører kombinert rute Arendal – Seljord. Denne ruta erstattet jernbanen til Treungen i Nissedal. Setesdal Bilruter kjører ruter mellom Arendal og Kristiansand til Hovden og Haukeliseter. Arendal og Froland bygger ut en lokal flyplass, Gullknapp, beliggende i Froland kommune. Arendal havn er fra 2008 lokalisert til Eydehavn. Et gammelt industriområde er omgjort til en moderne havn, og erstatter det gamle havneområdet i byens sentrum. Over Arendal havn ble det tidligere utskipet store mengder trelast og malm, og fremdeles skipes skurlast fra Bergene-Holms sagbruk i Åmli og tremasse fra Rygene - Smith & Thommesen. Fyr. a> - de to fyrene som markerer innseilingen gjennom Galtesund til Arendal a> lenger vest kommer ryggen opp på land på yttersiden av Tromøy Innseilingen til Arendal markeres av kystfyret Store Torungen fyr og det nå nedlagte Lille Torungen fyr. Arendal var fra 1844, da disse to fyrene ble satt i drift, "Byen med de tvende Fyrtårn". Midt på 1800-tallet hadde fyrlyktene lys som lyste kontinuerlig, og det måtte derfor to fyr for å gi en sikker identifikasjon på hvilket fyr. Fyret på Lille Torungen er i dag er nedlagt og kun et kulturminne. Det ytterste av fyrene Store Toungen, er i drift, men som alle andre fyr langs kysten er det i dag uten bemannning. Også det fredede Sandvigodden fyr på Hisøy er erstattet av en lykt, men markerer stadig innseilingen til Galtesund. Ytre Møkkalasset fyr ligger i Flosta, helt øsligst i Arendal, og markerer innseilingen til Oksefjorden og Tvedestrand. Næringsliv. a> ble etablert ved Rygenefossen i Nidelva i 1883 Arendal er administrativt senter for Aust-Agder fylke med Fylkeshuset i Aust-Agder plassert på Fløyheia over byen. Her holder også fylkesmannen i Aust-Agder til. Sørlandet sykehus, avd. Arendal er det nest største sykehuset i landsdelen, og en av byens største arbeidsplasser. GRID-Arendal er Arendals FN-avdeling, informasjonssenter om internasjonale miljøproblemer, spesielt i nordområdene. Avdelingen ble opprettet i 1989, og holder til i eget hus på Tyholmen. Arendal er en viktig handelsby. I Arendal sentrum er det i 2005 åpnet et stort kjøpesenter, Amfi Arena. Ved siden av det gamle Arendal sentrum er det bygd ut et betydelig område med store forretninger like ved E18 på Stoa. Dette regnes som et avlastningsområde for sentrum, og defineres som en del av Arendal sentrum. Her er blant annet noen av landets største varehus i kjedene Biltema og Coop OBS!. Arendal har plastbåtindustri, elektronikkindustri og mekanisk industri, og dessuten et av verdens største og mest avanserte raffinerier for silisiumkarbid. Bedriften Arendal Smelteverk eies i dag av det franske konsernet Saint-Gobain CM, og avdelingen på Eydehavn foredler råsika produsert i Brasil og Kina. Arendals Fossekompani er et børsnotert selskap etablert i 1896, som driver kraftproduksjon i Nidelva. Selskapet har 13 ansatte og en omsetning på 191 millioner kroner (2006). Datterselskapet Markedskraft har lokaler ved Pollen i Arendal sentrum, mens moderselskapet har kontor på Bøylefoss. Advanced Production and Loading er i dag kommunens mest ekspansive firma. De utvikler og produserer lastesystemer for maritim oljevirksomhet. Aker Pusnes er et av verdens ledende firmaer innen design og produksjon av dekksmaskiner for skip. Om sommeren er Arendal et populært turiststed med et aktivt uteliv. Utelivsbransjen er særlig lokalisert i det gamle havneområdet rundt Pollen. Historie. a>" som kom ut i 1846-48. a>, fra gruvens eldste tid, trolig 1600-tallet. Torbjørnsbu gruve var en av de største jerngruvene i Arendalsfeltet. a>. Boligblokker eller bypark på flaten utenfor strandstedet var det heteste stridsspørsmål i Arendal vinteren 2010. Det er mange funn fra yngre steinalder i Arendal kommune. Blant annet er det funn av flintplasser ved Narestø og på Sagene i Austre Moland. Gravhauger fra jernalderen finner en blant annet på øya Jerkholmen og på Hove. Snorre forteller at Halvdan Svartes mor het Åsa og var datter av småkongen Harald Granraude på Tromøy. Åsa fra Tromøy skulle dermed være farmor til Harald Hårfagre. I borgerkrigstiden på 1100-tallet er det tydelig at området som utgjør Arendal kommune i dag var et grenseland mellom øst og vest. I Agder fantes stormenn som tilhørte baglerne så vel som birkebeinerne. Sjømannskona er en skulptur som er reist i Kilsund av Tverrdalsøya sjømannsforenig. De eldste kirkene i kommunen er på Tromøy og i Øyestad. Mye tyder på at Tromøy kirke er bygd under innflytelse østfra, og det er nærliggende å peke på Tønsberg. De østre deler av dagens Arendal kommune sognet i middelalderen til Holt kirkesogn, mens de vestre deler av kommunen hørte til Øyestad sogn som den gang også omfattet deler av Froland og Grimstad. Stedet der det lille bysamfunnet Arendal skulle vokse fram var nær en sognegrense, og dermed i utkanten av de etablerte gamle bygdesentrene og kirkestedene. Grensestein som markerer Arendals bygrense fra 1902, da kommunen Barbu og byen Arendal ble slått sammen. Da skipstrafikken i Skagerrak tok seg opp i seinmiddelalderen ble kysten langs Agder en mer viktig del av riket enn tidligere. Tyske, hollandske og engelske skip trafikkerte i området. Havnene på kysten av Agder ble viktige for skipstrafikken. De ble benyttet til å vente på god vind for videre seilas, og til å kjøpe tømmer og trelast. Det er nå uthavnene blir små samfunn med tett bebyggelse. De vokste fram der det var havnemuligheter, og med havnene som de naturlige sentra. Noen av de eldste tettbebyggelsene i Arendal kommune finner vi i uthavnene, for eksempel Sandviga på Hisøy, og på Merdø. Uthavnene er i dag et karakteristisk trekk ved bebyggelsen på kysten av Agder, og den henger nøye sammen med landsdelens sentrale plassering ved skipsleia gjennom Skagerrak, med fortsettelse gjennom Kattegat og Øresund. Arendal sentrum fikk sin første bosetning på begynnelsen av 1500-tallet, og er dermed det eldste bysamfunn på Agder. Navnet ble da skrevet Arendall. I 1610 nevnes at Arendal var ladested, sannsynligvis under kjøpstaden Tønsberg. Den første kirken ble bygd i Arendal i 1670, og denne lutherske menigheten, "Trefoldighet", var del av Holt prosti fram til 1705, da Arendal ble avdelt som eget prosti. Kongens bestemmelse om å anlegge by innenfor marinebasen Flekkerøy hadde negativ virkning på Arendal. Borgerne i Arendal ble først pålagt å flytte til Kristiansand. Ladestedet Arendal ble underlagt kjøpstaden ved Otra, til stor forbitrelse for borgerne i byen på de syv holmene. Ved forhandlinger slapp borgerne i Arendal å flytte til Kristiansand; istedet måtte de betale en årlig avgift til byen Kristiansand. Selv etter at byen Arendal fikk egne kjøpstadsprivilegier i 1723 måtte avgiften betales i yttrligere ca. 120 år. Byens budsjett i 1724 var på 1083 Riksdaler, og av disse var 750 avgift til Kristiansand, resten var til politi, vektere og lønn til organisten. I 1677 fikk Arendal sin første militære befestning med kanoner i form av et blokkhus ytterst på Neset. Befestningen ble senere utvidet, og er i dag kjent som Batteriet. Trelasteksport ble tidlig en viktig inntekstkilde i Arendal. Skotter og nederlendere kom til uthavnene ved Arendal for å kjøpe trelast. Fra først var det den kystnære skogen som ble hogd. Seinere måtte man lenger inn i landet for å finne skog for hogst. Elvene og elvemunningene ble sentrale steder for tømmer og trelasthandel. På 1500-tallet kom oppgangssaga i bruk i Norge. Ganske tidlig må det ha blitt slike sager ved Rygenefossen i Nidelva og Fosså i Austre Moland. Jerngruver og jernverk har vært viktig næring i Arendalsområdet. Arendalsfeltet er landets rikeste jernmalmforekomst, og malmen er av usedvanlig god kvalitet. Et av landets første jernverk ble etablert ca. 1585 i Barbu med navnet Barbu Jernverk. Jernverket ble flyttet, men gruvene var i drift til siste halvdel av 1900-tallet, og leverte malm til de fleste norske jernverk, blant andre Fritzøe Jernverk i Larvik. Flere lokaliteter omkring Arendal sentrum ble brukt til utskiping av malm, blant annet Malmbryggen i Arendal sentrum, Barbu og Biestø ved Strømmen i Øyestad. I 1645 meldte lensherren Christopher Gøye til kong Christian IV at det var funnet gullholdige bergarter på hans eiendom, i jerngruvene på Langsæ og på Hisøy. En gullgruve ble åpnet på Hisøy i 1645-46, men det er lite trolig at det virkelig ble funnet gull, verken der eller på Langsæ. Kongen kjøpte Barbu jernverk, og det ble produsert gullmynter, de såkalte brilledukatene, som angivelig skulle bestå av gull fra gruvene i Arendal. Driften på Hisøy varte bare ganske kort tid. Ikke langt unna er det drevet en sølvgruve med bedre resultat. Kornopprøret i 1813 er en episode som ofte trekkes fram fra byens historie. Bønder fra Aust-Agder troppet opp i byen og forlangte korn utlevert fra kjøpmennenes lagre. Folket sultet, men kjøpmennene i Arendal klarte seg. Byens mest velstående Morten Michael Kallevig, kunne samtidig bygge sitt vakre pale i empirestil, i dag er kjent som Arendal gamle rådhus. Det amerikansk dampseilskipet "Savannah" besøkte Arendal i 1819, og var det første dampskipet som var å se i norsk havn. I 1819 fikk folk i Arendal en spesiell opplevelse: Et dampskip besøkte byen. Det amerikanske «Savannah» var innom Arendal som siste europeiske havn på hjemreisen etter å ha besøkt Stockholm og St. Petersburg. Dette var første gang et dampskip anløp norsk havn. Navigasjonsakten ble opphevet i 1849, og dette ga skipsfartsnæringen i Arendal et løft. Arendals store flåte av seilskip kunne nå frakte varer til England; ikke bare fra Norge, men også fra tredjeland. Omkring 1880 var Arendal landets største skipsfartsby målt i tonnasje, og denne tiden var byens gullalder framfor noen. Velstanden ga seg uttrykk i byggverk som Trefoldighetskirken og den store skolebygningen på toppen av Tyholmen. En stor del av den gamle trehusbebyggelsen Arendal er kjent for ble oppført i denne perioden midt på 1800-tallet. Arendalskrakket i 1886 rammet byen hardt. Et underslag i Arendals Privatbank førte til et ras av konkurser. Særlig ble befolkningen utenfor selve byen, i omegnkommunen Barbu, rammet av stor arbeidsløshet. Mange valgte å emigrere til USA. Krakket førte til at Det norske arbeiderparti ble stiftet i 1887, i Barbu kommune. Krakket var trolig en viktig årsak til at Arendalsrederne ikke klarte å følge med da skipsfartsnæringen gikk fra seil til dampskip noen år seinere. Krakket førte også til en byutvidelse, som skjedde mot arendalsborgernes vilje: I 1902 ble nabokommunen Barbu innlemmet i Arendal, dette var et tidlig tilfelle av kommunesammenslåing i Norge. En rekke utbygginger på begynnelsen av 1900-tallet skjedde i Barbu. Her fikk Arendal sin jernbanestasjon, og her foregikk utbyggingen av Arendal havn. Kraftverkutbygging i Nidelva var grunnlag for industriutbygging tidlig på 1900-tallet. Industrigründeren Sam Eyde, som grunnla blant annet Norsk Hydro og Elkem, var født i Arendal, og han grunnla både aluminiumsmelteverk og et silisiumkarbidverk på det nye industristedet Eydehavn, som har fått navn etter ham. Lenge var Eydehavn sentrum i Stokken kommune, og denne kommunen ble betegnet som sosialdemokratiets utstillingsvindu. Skipsfarten var fortsatt en viktig næring. I 1939 hadde Arendal landets 4. største tankskipsflåte; bare Oslo, Bergen og Stavanger var større. Sin siste glanstid som skipsfartsby hadde Arendal i 1970-årene. I morgentimene 9. april 1940 ble Arendal besatt av tyske styrker som ikke møtte motstand. Et hjulrytterkompani ble satt i land, og deres oppgave var å kutte telegrafkabelen til England som gikk ut fra Hisøy. I 1992 ble den og de tidligere kommunene Moland, Øyestad, Tromøy og Hisøy slått sammen til storkommunen Arendal. Kultur. Arendal kommune har tatt to store økonomiske løft etter kommunesammenslåingen i 1992: Den nye bibliotekbygningen ved torvet, Arendal bibliotek, ble ferdig i 1998, og Arendal rådhus og kulturhus sto ferdig høsten 2004. Musikk. Byens eget orkester; Arendal Byorkester, ble stiftet i 1884. Ellers har byen flere musikkorps, som Arendal Guttemusikkorps etablert i 1921 og Arendal Ungdomsmusikkorps fra 1922. Theo var et rockeband fra 1980-tallet hvor to av medlemmene senere var med og startet Clawfinger, mens bassisten har spilt i flere andre band, inkludert Go-Go Gorilla og The Beat Tornados. Heavy metal-bandene Bulk og Rockebandet Ændal, som synger på arendalsk, deler samme vokalist, mens innen death og gothic metal har bandene og Ancestral Legacy gitt ut flere album. Jazzmusikerne Inger Marie Gundersen og Espen Larsen er profilerte musikere i byen, samme som den avdøde «Knutta» som var byens profesjonelle trubadur. Ellers så var Fatal med Cathy Ryen et danseband som hold på i mange år. Arendal kulturhus har et variert og godt musikktilbud med konserter, hvor både store intyernasjonale band og lokale band får vist seg frem. Ungdomslivet. Ungdomslivet i Arendal er svært variert. På ungdomsklubben «Kilden» treffes de unge til diskotek, spill, kafe og prating hver ukedag. Ellers finnes det mange store idrettsklubber, og enda drives noen av de gamle ungdomsklubbene med discotek, bordtennis, biljard og lignende. I regi av de forskjellige kirkene i Arendal finnes også flere ungdomstiltak, som for eksempel «Alfred» (alternativ fredag) i Stokken kirke. Idrett. Arendal kommune har rik og allsidig idrettsaktivitet, med lang historie. Flere av landets eldste klubber holder til i byen. I dag har kommunen mange idrettsforeninger fordi hver av de fem tidligere kommunene alle hadde ett eller flere idrettslag. Idrettslag. Øyestad Håndball har siden midten av 80-tallet hatt et av norges beste G16/G18 lag, men begrensede utdanningstilbud i distriktet har gjort at mange av talentene forsvinner til klubber når de når studentalder. Idrettsarenaer. På Myra-Bråstad ved Stoa er det i 2005 anlagt skøytebane med kunstis. Her ble norgesmesterskapet All round på skøyter arrangert i 2005. Norgesmestere ble Eskil Ervik og Maren Haugli. Banen har åpent for publikum fra november til mars. Bjønnes stadion var tidligere Arendals hovedarena for idrett. Her ble norgesmesterskapet på skøyter arrangert i 1963. Den er idrettsklubben Granes hjemmearena for fotball. Grane IK eier og driver dessuten Granehallen og Granestua. Sørlandsbyen Arendal har skiterreng og utfartsområder ved Granestua nord for byen, og på Øyna, der Øynastua er det sentrale punkt. Norwegian Grand Prix offshore båtrace er flere ganger arrangert i Arendal, med byens naturskapte vannveier Galtesund og Tromøysund som arena. Ord og våpen. Folk i Arendal kalles vanligvis for "arendalitter", men byens avis påstod hårdnakket på 1970-tallet at de burde hete "arendøler". Kommuneblomsten er en villtulipan. Kommunevåpenet har som motiv en tremastet sølv fregatt for fulle seil på tre sølv bølger. Bakgrunnen er blå, og det er en gull murkrone på øvre skjoldkant. Fra 1723 til 1766 hadde Arendals borgervæpning en fane med et liknende skipsmotiv, men uten bølger, og hvor skipet var i gull. Fra 1820-årene finnes et bysegl med skip og sjø i bakgrunnen og en forgrunn av grantrær og fjellknauser, nærmest som et landskapsbilde. Innfelt i denne fremstillingen var riksvåpenet med kongekrone over. Seglet var byfogdens, og som statlig embetsmann han hadde riksvåpenet med. Dette seglmotivet ble også byens kommunale våpen. Arendals 200-årsjubileum i 1923 ga tilskyndelsen til å få en offisiell utførelse av byvåpenet til bruk for byens myndigheter. Det er tegnet av frk. C. Aubert etter utkast av Fred. Barth, og ble godkjent ved kgl. res. 7. november 1924. I desember 1991 ble det besluttet i bystyret at våpenet også skulle gjelde for den nye storkommunen etter kommunesammenslåingen i 1992. Tusenårssted. Arendal torv ble valgt til Arendal kommunes tusenårssted. Den offisielle markering av det nye tusentallet ble markert nettopp her med taler og festivitas. Torvet er den naturlige storstua utendørs i byens sentrum. Ikke minst på 17. mai taes torvet i bruk. Byens nye bibliotek er fondvegg, og har balkong med plass til talerstol. Fra Fløyheia rett ovenfor skytes salutt. Severdigheter. Arendal har et severdig bysentrum med den indre havn Pollen, som et naturlig midtpunkt. Folkelivet omkring Pollen en sommerdag er en attraksjon. Den gamle bebyggelsen på Tyholmen er vel verdt å rusle rundt i. Kløckers hus, Arendal gamle rådhus og Trefoldighetskirken er høydepunktene i sentrum. Besøkende i Arendal sommerstid anbefales en tur til øya Merdø. Et besøk på Merdøgaard Skjærgårdsmuseum er obligatorisk. Arendal har et av landets eldste museer, som i dag bærer navnet Aust-Agder kulturhistoriske senter og har sitt hovedsete på Langsæ gård, mellom bysenteret og E18. Kulturminner. a> gård rett utenfor Arendal sentrum. I Arendal kommune er det en rekke fredede kulturminner, det finner både automatisk fredede kulturminner og kulturminner som er fredet etter kulturminneloven. Arendal gamle rådhus, våningshuset på Merdøgaard, fyrlyktene på Torungene, Sandvigodden og Møkkalasset er fredet. To private gravsteder på Hisøy ble fredet i 1999. Det dreier seg i begge tilfelle om gravsteder uten tilknytning til kirkegårder, men med beliggenhet nær ved borgerlige lystgårder i byens omegn. Arendal har i prinsippet vedtatt at all bebyggelse fra før år 1900 skal vernes. Tyholmen i Arendal fikk i 1991 tildelt prisen kulturvernprisen Europa Nostra. I Arendal finnes det en rekke viktige kulturminner fra etterreformatorisk tid som ikke er vernet, verken ved fredning eller ved regulering. En rekke av landets eldste jerngruver hører til denne kategori kulturminner. Vennskapsbyer. Silkeborg tok initiativet til etableringen av vennskapsbyene i 1947. Et fast innslag har vært de såkalte vennskapsleker med deltakere fra idrettsklubbene i vennskapsbyene. Første gang ble dette arrangert i Silkeborg 1948. Litteratur. Begrepet Janteloven ble skapt av den Norsk/Danske forfatteren Aksel Sandemose i hans roman "En flyktning krysser sitt spor" (1933). I den kommenterte utgaven av romanen fra 1955 skriver Sandemose i forordet (s.13) om Jante: ”Det viser seg kanskje best ved at mange har kjent igjen sitt eget hjemsted, -notorisk er det hendt med folk fra Arendal, Tromsø og Viborg”. 29. juli. 29. juli er den 210. dagen i året (den 211. i skuddår). Det er 155 dager igjen av året. Dagen har fått navnet "Olsok" eller Olavsdagen i Norge, etter slaget på Stiklestad i 1030. Det er i denne anledning en offisiell flaggdag, og var i utgangspunktet en katolsk merkedag for å minnes Olav den helliges død. Navnedag. Olav, Ola, Ole. Helligdager. "Olsok" feires for å minnes Olav den helliges død på Stiklestad. Offisiell flaggdag 28. juli. 28. juli er den 209. dagen i året, 210. i skuddår. Det er 156 dager igjen av året. 27. juli. 27. juli er den 208. dagen i året, den 209. i skuddår. Det er 157 dager igjen av året. David Ricardo. David Ricardo (født 19. april 1772, død 11. september 1823) var en britisk økonom. Ricardo var en av 1800-tallets mest innflytelsesrike klassiske økonomer og kan sees på som oppfølgeren til Adam Smith. Ricardos styrke var logisk konsekvens og presisjon, men han hadde ikke Smiths helt unike evne til levende framstilling av de økonomiske forhold.. Bakgrunn. David Ricardo ble født i 1772 som det tredje av etterhvert sytten barn til Abigail og Abraham Ricardo. Familien var sefardiske jøder og hadde innvandret til London fra Amsterdam. Faren var en suksessfull aksjehandler og David Ricardo begynte som fjortenåring i farens tjenste. I 1793 giftet han seg med kvekeren Priscilla Wilkinson som han med tiden fikk 8 barn sammen med. Han brøt med den jødiske religionen til fordel for unitarismen. Dette ledde til brudd mellom Ricardo og hans jødiske familie. Etter bruddet med familien etablerte David Ricardo sin egen karriere som aksjemegler på London Stock Exchange som ble meget suksessfull. Han kjøpte landeiendommen Gatcombe Park. I 1819 ble David Ricardo innvalgt i House of Commons fra en såkalt «råtten valgkrets», Portarlington.. Han var ikke markert tale, men på grunn av det store ry han hadde oppnådd som økonom på det tidspunktet ble argumentene hans for frihandel møtt med respekt selv om de gikk imot tidens ånd. Han måtte trekke seg på grunn av sykdom i 1823 og døde samme år. Økonomiske teorier. David Ricardo ble interessert i økonomisk teori etter å ha lest Adam Smiths "Nasjonenes velstand" i 1799. Etter dette drev han selvstudier innen økonomifaget, først ganske sporadisk og senere mer konsentert.- Han utga si første bok "The High Price of Bullion, a Proof of the Depreciation of Bank Notes" i 1810. I boka argumenterte han for at det var en sammenheng mellom utstedt pengemengde og prisnivået i samfunnet. Han anbefalte derfor en metallstandard. Den tvungne innvekslingen i gull i England hadde på det tidspunkt var suspendert siden 1793 og den økte seddelutstedelsen fra både lokale banker og Bank of England hadde ledet til sterk inflasjon.. House of Commons hadde satt ned en såkalt Bullion Committee som delte Ricardos syn og det ble etterhvert vedtatt at suspensjonen av den tvungne gullstandarden skulle oppheves. Ricardo bygget videre på arbeidsverditeorien til Adam Smith og hans modell avvek på visse områder fra denne og fikk stor innflytelse på Karl Marx sine senere økonomiske analyser. En perle er modellen om komparative fortrinn i internasjonal handel som viste at to land (som handler med to varer) kunne tjene på å handle med hverandre, selv om det ene landet var mer produktiv enn det andre i produksjonen av begge varer. Dette dannet grunnlaget for det senere Heckscher-Ohlin teoremet for internasjonal handel. Ideen bak dette er at land handler med hverandre, fordi de har ulike ressurstilganger. Ricardos analyse av importforbudet for korn til England på slutten av 1700-tallet er også sentral i hans arbeider. Dette forbudet mente han var til sterk skade for industrien og dermed også for økonomiens totale vekstkraft. Han betegner landadelen som parasitter i det økonomiske systemet, fordi deres inntekter (det han kaller grunnrente) etter hans syn går til å holde tjenerskap og til annet luksuskonsum heller enn å bli kanalisert inn i produktiv virksomhet. Ricardo kom inn i en heftig polemikk med den samtidige Thomas Malthus om hvorvidt det kunne skje en generell svikt i etterspørselen i økonomien. Ricardo som bygget på "Says lov" så dette som umulig. Hans syn ble stående nærmest uimotsagt helt til John M. Keynes tok opp igjen spørsmålet godt ut på 1900-tallet. Ricardos teorier diskuteres også i dag, og det finnes en gruppe økonomer som kaller seg ny-ricardianere. Referanser. Ricardo, David Ricardo, David Ricardo, David Klassekampen. "Klassekampen" er en norsk riksdekkende dagsavis, med utgiversted Oslo. Den utkommer alle dager bortsett fra søndag. Avisen definerer seg som «venstresidas dagsavis», og har følgende formålsparagraf: "«Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold, ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»" Ansvarlig redaktør er Bjørgulv Braanen og daglig leder er Marga van der Wal. 1969 - 1972 Månedsavis for ml-bevegelsen. Klassekampen utkom med første nummer 7. februar 1969. Avisen var utgitt av «en gruppe marxist-leninister». Sentrale personer bak initiativet var Tron Øgrim og Pål Steigan. Avisen ble lansert i forbindelse med årmøte i Sosialistisk Folkeparti, der venstreopposisjonen og ungdomorganisasjonen SUF(m-l) forlot SF. Avisens uttalte mål var å styrke den marxist-leninistiske bevegelsen, og legge grunnlag for et nytt kommunistisk parti i Norge. Samtidig tok den mål av seg til å bli en arbeideravis, med artikler om livet på arbeidsplassene og livet i Norge. Den tilsvarende svenske avisen, Gnistan, tjente som et forbilde. Som månedsavis var Klassekampen et rent dugnadsprosjekt, der både det redaksjonelle arbeidet, brettingen av aviser og salg ble utført av frivillige. På grunn av framgangen til ml-bevegelsen og det høye aktivitetsnivået økte salget og opplaget raskt: Første nummeret i 1969 ble trykket i 3500 eks. Opplaget passerte 10 000 i 1970, og 20 000 i 1971. Første mai var en viktig salgsdag, og 1.mai-nummeret ble i 1972 trykket i 45 000. I perioden som månedsavis kom også Klassekampen med en rekke ekstranummer om aktuelle saker, løpeseddel-lignede trykksaker som ble spredt i langt høyere opplag enn avisen. Fra 1972 ble avisen organ for Marxist-Leninistiske Grupper, MLG, som var forløperen til AKP(m-l). Samtidig ble det startet pengeinnsamling og verving av abonnenter med tanke på ukentlige utgivelser. 1973 - 1976 Ukeavis for AKP(m-l). I januar 1973 ble avisen ukeavis. Kort etter ble den det formelle partiorganet for det nystiftede AKP(m-l). Som ukeavis fikk Klassekampen for første gang egne redaksjonslokaler i Oslo, først i Nordbygata, deretter i Øvre gate på Grünerløkka. For første gang besto redaksjonen av folk som var ansatt. Men mye av dugnadstankegangen ble ført videre, med grupper av frivillige som bidro i underredaksjoner (bl. a. for kvinnepolitikk, internasjonal politikk), i lokalredaksjoner (i Bergen, Trondheim) eller som korrespondenter. Det ble startet et eget stensilert blad for alle de frivillige, "Medarbeiderbladet". I 1974 ble det også lansert en kampanje for å knytte «arbeiderkorrespondenter» til avisen. Etter to år med ukeavis oppsummerte man i Medarbeiderbladet at en tredjedel av avisen ble skrevet av den faste redaksjonen, en tredjedel av underredaksjonene og en tredjedel av arbeiderkorrespondenter og lesere. Andelen arbeidsplassreportasjer var doblet fra 1973 til 1974. Ukeavisen ble startet med om lag 4000 faste abonnenter og et opplag på 11 000. Aktivt salg og abonnementskampanjer gjorde at opplaget steg, og ved årsskiftet 1974–1975 var antallet faste abonnenter om lag 9500 og opplaget 18 - 20 000. Fra januar 1976 kom Klassekampen ut to ganger i uken, som en opptrapping før overgangen til daglige utgivelser. For å forberede overgangen til dagsavis ble det også gjennomført en større innsamlingskampanje til et nytt rotasjonstrykkeri. «Rotasjonskampanjen» startet så smått i 1974, og ble først avsluttet rett før dagsavisen ble lansert. Da var det samlet inn 5 631 000 kroner, – i datidens kroneverdi. 1977 - 1990 Dagsavis for AKP(m-l). 1. april 1977 gikk Klassekampen over til daglige utgivelser. Da var ny rotasjonspresse og redaksjon installert i Ole Deviks vei på Bryn i Oslo. Driften av dagsavisen var mer ressurskrevende enn forutsett, ikke minst økonomisk. I praksis var avisen avskåret fra annonseinntekter. AKP(m-l) var dessuten tilhenger av «sjølbergingsprinsippet», og ville ikke ta imot statsstøtte til avisdriften. Avisen skulle kun bygges på leserenes støtte. I praksis innebar dette at den ble drevet med underskudd. Driften møtte veggen i 1978. Da var konkursen rett rundt hjørnet. Lenge var det usikkert om dagsavisen lot seg redde. En ny drastisk AKP-innsamling gjorde at man unngikk umiddelbar konkurs. Samtidig ble holdningen til statsstøtte raskt endret. Men først i november 1979 kunne Klassekampen kunngjøre at «Dagsavisa er berget!» Også arbeidsmessig krevde daglige utgivelser mye, spesielt fordi avisen måtte bygge opp eget budsystem. Frivillige, ulønnede bud gikk med avisen til abonnentene på kvelder og netter. Det betydde store belastninger på den partiorganisasjonen som, bokstavelig talt, bar fram avisen. Redaksjonelt ble Klassekampen de første årene som dagsavis redigert strengt etter AKPs linjer, noe som etter hvert førte til et skisma mellom partiets ønsker og krav og det redaksjonelle behovet for en friere stilling. I 1979 ble Sigurd Allern ansatt som redaktør, noe han var helt til 1995. Han ble sentral, både for den redaksjonelle utviklingen og for den gradvise avviklingen av partibåndene til AKP. 1991 - 1999 Nyorientering, strid og krise. I 1991 ble avisens formelle bånd som partiorgan for AKP brutt og dagens formålsparagraf og vedtekter forfattet. På første del av 1990-tallet hadde avisen en viss framgang, muligens på grunn av den økte politiske interessen i forkant av EU-avstemmingen i 1994. I årene 1992 – 1994 nådde opplaget et høydepunkt på omlag 10 000. Men framgangen ble avløst av tilbakegang, og til tross for offensive satsinger falt opplaget fra 1994. Politisk utviklet avisen seg samtidig i en retning som falt i dårlig jord hos hovedeieren AKP og hos en del av «kjerneleserne». Avisen ble også kritisert for å være for intellektuell og for tung. I 1996-1997 ble den økonomiske situasjonen katastrofal og valget sto mellom konkurs og nedskjæringer i staben. I 1997 resulterte uenighetene i åpen konflikt mellom redaksjon og eiere. Avisens redaktør Paul Bjerke ble avsatt. Som ny redaktør ble den kjente forfatteren Jon Michelet ansatt. Nesten hele redaksjonen forlot Klassekampen. Konflikten førte til at enda flere lesere forlot avisen. Fra 1994 til 1998 mistet den en tredjedel av sine lesere. Opplaget var nede i 6477 i 1999, faretruende nær grensen for å miste statsstøtten. 2000 - 2011 Vekst som «venstresidas dagsavis». På 2000-tallet har Klassekampen vært en av de norske avisene med størst opplagsmessig framgang, spesielt i årene fra 2004. Både i 2009, 2010 og 2011 var avisen en av opplagsvinnerne. Avisen har satset sterkt på kulturstoff, blant annet med eget bokbilag hver lørdag. Fra 2003 har avisen delt ut en årlig kulturpris, "Neshornet"-prisen. I 2000 ble Bjørgulv Braanen valgt til redaksjonssjef, og i 2002 overtok han posten som ansvarlig redaktør. Da AKP ble nedlagt i mars 2007, ble AKPs gjenværende eierandel på 20 prosent overført til det nye partiet Rødt. Omtrent samtidig kom Fagforbundet og forlagene Oktober og Pax inn på eiersiden. Stiftelsen Klassekampens Venner hadde om lag 15 prosent, mens resten var fordelt på en rekke mindre aksjonærer. I 2011 ble det gjennomført en ny aksjeemmisjon, som skulle tilføre avisen ytterligere 5.9 millioner. Nå kom også LO-forbundet Industri Energi inn som eier. Etter denne emisjonen så eierskapet slik ut: Partiet Rødt (20 prosent), Klassekampens venner (15), Fagforbundet (15), Oktober og Pax (10), Industri Energi (5), andre aksjeeiere (35). Trykking. Som månedsavis ble Klassekampen trykket på arktrykk hos ml-bevegelsens eget trykkeri Duplotrykk i Oslo. Da overgangen til ukentlige utgivelser i 1973 krevde rotasjonstrykkeri ble avisen først trykket hos Velgeren på Gjøvik, deretter hos Østlendingen på Elverum. I 1977 kunne Duplotrykk igjen ta over trykkingen, etter at AKPs innsamlingskampanje hadde gjort det mulig å skaffe rotasjonspresse. Der ble Klassekampen trykket som dagsavis fram til Duplotrykk gikk konkurs i 1995. Klassekampen blir nå trykket av Nr1 Trykk. Opplag. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Internett. Klassekampen på Internett publiserer daglig fire utvalgte artikler fra papiravisen, og inneholder annen basisinformasjon. Men Klassekampen har prioritert papirutgaven, og aldri forsøkt å skape en nyhetsavis på nettet. Klassekampen hadde i en periode fra 2002 et debattforum på Internett, men med passordtilgang for leserne og svært begrenset aktivitet. Isteden har det blitt tatt initiativer på siden av redaksjonen og avisen. KK-forum ble etablert i 1996 av Trond Andresen som en e-postliste og et debattforum på nett. Forumet spilte en viktig rolle i avisstriden i 1997, da mye av kritikken mot avisens utvikling ble artikulert der. KK-forum fungerte som et halvoffisielt nettforum for Klassekampen i en periode fram til 2002, da Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen avsluttet samarbeidet. Det er også opprettet en egen gruppe på Facebook, «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen». Peter Wessel. Peter Wessel Tordenskiold (født i Trondheim, død i duell 12. november 1720 i Gleidingen i fyrstbispedømmet Hildesheim i dagens Tyskland), populært kjent som Tordenskjold, var en norsk sjøoffiser som tjenestegjorde i den danske krigsflåten under Den store nordiske krig. Tordenskiold hadde ansvar for Skagerrak, Kattegat, Norges kyst og de nordligste delene av Svenskekysten. Danmark og Norge var på denne tiden i union, noe som betød at den danske krigsflåten stod for sjøforsvaret av både Danmark og Norge. Wessel steg raskt i gradene og ble også adlet for sine bedrifter. I dag er han mest kjent som Tordenskiold, navnet han mottok som adelsmann. Han er særlig kjent for slaget i Dynekilen i april 1716, angrepet på Göteborg sommeren 1717, og for erobringen av Carlstens festning ved Marstrand i juli 1719. Liv. Peter Wessel ble født i Trondheim som sønn av rådmann, kjøpmann og skipseier Jan Wessel, og hans femten år yngre kone Maren Schøller. Hun ble gift som femtenåring og fikk sytten barn – pluss en fosterdatter. Peter var nummer 14 av ialt 18 søsken, født i løpet av 24 år fram til 1696. Storebror Jan ble skipsfører på farens skip, Hukkerten "Santa Maria" som også faren ofte seilte med (En hukkert var et mindre handelsfartøy med en eller to master.). Jan Wessel kom som innflytter til Trondheim fra Bergen. Foruten å gifte seg med Maren Schøller, deltok han i partrederier i Trondheim og fikk etterhvert tittel som rådmann. Stadspresidiet i Trondhjem var ledet av en president som hadde 5 rådmenn under seg, og Jan Wessel var således en del av byens elite. Maren Schøllers familie var en av de mest betydningsfulle i Trondheim, og hun arvet hele foreldrenes formue pluss en tantes. Maren Schøller ble ved kongelig forordning innvilget å sitte i uskiftet bo etter at ektemannen døde i 1717. Hun arvet også sønnens bo etter at han døde i 1720. Maren Schøller døde i 1734 og ble begravet fra Vår Frues kirke i Trondheim. Peters familie på morssiden besto av fogder og lensherrer over Trøndelag, Jemtland og Herjedalen. Familien Schøller hadde flere gårder, landeiendommer, sagbruk, utleieboliger og et serveringssted i sin besittelse, og var helt klart blant de mest velstående nordafjells. Familien hadde i 1687 egen huslærer. En brann i 1708 ødela derimot flere eiendommer og lagre, og tæret på familiens formue. Peter forsøkte ved en anledning å bruke denne hendelsen for å appellere til kongen om økonomisk støtte. Kongen lot i sitt svar ikke legge skjul på at han ikke helt trodde at det sto så dårlig til. Alle de tretten voksne arvingene etter foreldrenes formue måtte likevel tåle en sosial degradering etter morens død. For Peter og broren Caspar ble Marinen veien til fortsatt personlig velstand. Han vokste opp i en by hvor tidligere statsminister Peter Schumacher Griffenfeldt satt som statsfange på Munkholmen. Den unge Peter var på hyppig besøk hos Griffenfeldt både på Munkholmen og når Griffenfeldt var på land, og at han nærmest så på ham en læremester. Som 14-åring i forbindelse med at kong Frederik IV avla et besøk med flåten i Trondheim, reiste den unge Peter hjemmefra med kongens følge til København. Med i følget hadde Kongen hatt flåteadmiral Gyldenløve og Sjøkadettakademiets sjef, Christian Thomesen Sehested. Noe brudd mellom Peter og foreldrene har det neppe vært, for i København bodde han hos farens ungdomsvenn, Petter Dass' fetter Peder Jespersen. Han var allerede som 15-åring skipsgutt på det danske slaveskipet "Christianus Quintus" som seilte fra København til Dansk Vestindia, og i 1708–10 tjente han ombord på "Fridericus Quartus" som seilte til Trankebar i India. Femten år gammel skrev Peter egenhendig til Kongen i København og ba om opptak på Sjøkadettakademiet, den 28. mars 1706. I 1709 fikk han plass som sjøkadett ved Holmens Kadettskole, og i 1711 fikk han som sekondløytnant kommandoen på snauen "Ormen", bestykket med 5 kanoner I 1712 ble han kapteinløytnant på den nybygde fregatten "Løvendals Galei" på 18 kanoner (8- og 6-punds), som han kort etter erobret den svenske kaperbåten "Svenska Vapnet" med. Han ble adlet i 1716 under navnet Tordenskiold, og samme år vant han en oppsiktsvekkende seier ved Slaget i Dynekilen, hvor en svensk forsyningsflåte ble ødelagt – hvilket var sterkt medvirkende til at Karl XII måtte oppgi sitt første forsøk på å erobre Norge og beslutningen om å sette opp en ny kampklar armé lengre nord i 1718, og som skulle gjøre innfall nettopp i Trøndelag og fødebyen Trondheim. Han ble øverstkommanderende for Kattegateskadren, og i 1719 erobret han Marstrand og ødela kort etter resten av den svenske flåte i Göteborg. Deretter ble han utnevnt til viseadmiral, men det var samtidig avslutningen på krigen og dermed også Tordenskiolds bedrifter. Han ble drept 12. november 1720 i en duell med kårde ved Hildesheim i Tyskland, mot Jacob Axel Staël von Holstein, en oberst som tidligere hadde vært i svensk tjeneste. Hans lik lå uten seremoni i kjelleren på Holmens kirke i København i nesten 100 år før Frederik VI besluttet å få laget en marmorsarkofag og flyttet den opp i kirken 1819, 5 år etter tapet av Norge. Myter. Det finnes en god del av myter og vandrehistorier om Tordenskiold, mer eller mindre troverdige. Alle fremstiller de ham som modig, utspekulert og snarrådig. Han går alltid seirende ut av konfrontasjoner med en overveldende fiende. Én historie forteller hvordan han som spion får rede på svenskenes planer ved å kle seg ut som fisker. En annen gang unngår han fiendens mistanke ved å rope «kära bror!» til svenskene, som dermed tror han er en av dem. Begrepet «Tordenskiolds soldater» stammer fra erobringen av Carlstens festning, hvor Tordenskiold – ifølge en legende – fikk den svenske kommandanten til å tro at den danske styrken var langt større enn den faktisk var. Dette ved å la samme beskjedne antall soldater gå rundt samme kvartal i flere omganger, slik styrken syntes overveldende. Bjørnstjerne Bjørnson nevner Tordenskiold i tredje vers av «Ja, vi elsker». Det skal også være en myte at Tordenskiold aldri fikk alle de prisepengene han hadde krav på. Hans offiserskolleger i den danske orlogsflåten hadde derimot ofte mye utestående, men Tordenskiold var et unntak fra denne «regelen» ved at han klarte å skaffe prisepengene på en mer direkte måte, som ved å overta prisene på auksjon, og hente prisepengene ut fra fradrag av beløpet han hadde utestående i dem. Inntektene fra auksjonene av hans priser ble derfor mer enn staten hadde regnet ut at prisen var verd, for admiralitetet oppdaget i 1724 at han hadde mottatt 19 011 riksdaler, hvorav «bare» 8924 riksdaler var de egentlige prisepenger. Våpenskjold. Våpenskjoldet til Peter Wessel Tordenskiold. Tegnet av Peder Benzon Mylnius (1689-1745). Også før Peter Wessel ble adlet, brukte han segl med våpenskjold – en opprett løve som holder et sverd. I sitt adelsvåpen fikk han flere figurer med spesiell symbolikk. I våpenet er skjoldet firedelt: 1. felt blått med en gull tordenkile (såkalt «talende våpen» for navnet), 2. felt rødt med en sølv flakt ørn (erobringen av det svenske skipet "Hvita Örn"), 3. felt rødt med to krysslagte kanoner fulgt av tre kuler (det dansk-norske «løsen» dvs. saluttsignal), alt i gull, og 4. felt gull med en opprett blå løve som holder et sverd (løvefiguren brukte han allerede før adlingen). På hjelmen er hjelmtegnet en sølv ørnefot som holder en tordenkile, mellom to flaggstenger, hvert med et Dannebrogsflagg med splitt under en Dannebrogsvimpel. Om halsen på hjelmen henger et gull halssmykke festet i et blått bånd. Våpenet ble brukt som slektsvåpen av sjøheltens nevø som ble adlet med samme navn, og dennes etterkommere. Ørnefeltet er i dag hovedmotiv i Holmestrands kommunevåpen, fordi en skole i byen het Den Tordenskioldske Borgerskole. Våpenet er i sin helhet benyttet av Sjøforsvarets skole KNM Tordenskjold. 21. mai. 21. mai er den 141. dagen i året, den 142. i skuddår. Det er 224 dager igjen av året. Navnedag. Helene, Ellen, Eli. Navnedagen er etter svenskenes nasjonalhelgen Helene (St.Elin av Skövde) () 22. mai. 22. mai er den 142. dagen i året, den 143. i skuddår. Det er 223 dager igjen av året. Navnedag. Henning, Henny. Navnedagen er etter den svenske biskop Hemming av Åbo død 1366 http://sv.wikipedia.org/wiki/Hemming_(biskop_i_%C3%85bo) 24. mai. 24. mai er den 144. dagen i året, den 145. i skuddår. Det er 221 dager igjen av året. Navnedag. Ester, Iris. Navnedagen er etter Esters bok fra Bibelen, hun var dronning i Persia og befridde jødene. 25. mai. 25. mai er den 145. dagen i året, den 146. i skuddår. Det er 220 dager igjen av året. 26. mai. 26. mai er den 146. dagen i året, den 147. i skuddår. Det er 219 dager igjen av året. Liste over Norges statsministre. Norges statsminister er regjeringssjef i Norge og utpekes av Kongen til å lede Norges regjering med parlamentarisk grunnlag. Statsministerens embedsbolig er Statsministerboligen. Selv om "tittelen" statsminister ble introdusert i 1814, fikk den sitt nåværende innhold gjennom reformer i 1873 og 1884. I 1873 avskaffet Oscar II det hvilende stattholderembetet som en «morgengave» til det norske folk ved sin kongekroning, og rollen som "førstestatsråd" ble omformet til en aktiv regjeringsleder: statsministeren. Elleve år senere, i 1884, knesatte det norske Stortinget prinsippet om parlamentarisme, det at regjeringen skal utgå fra, eller ha støtte fra, et flertall i nasjonalforsamlingen. Fra 1873 til 2010 har Norge hatt 34 statsministre. Elleve av dem har vært jurister, fire var lærere, fire var arbeidere, fire var agronomutdannet, tre var skipsredere, tre var økonomer, et par var bønder. Dertil kommer en kjøpmann, en offiser, en lensmann, en revisor, en lege og en teolog. a>, en av de mest initiativrike stattholderne a>, den første regjeringssjef med tittel "statsminister" a>, statsminister for to koalisjonsregjeringer mellom 1997 og 2005 Stattholdere i dansketiden. Stattholderembetet i Norge ble opprettet i 1572 og besto fram til 1739, med avbrudd for årene 1583-88. Embetet ble gjenopprettet i 1750 og avskaffet i 1771. Embetet ble igjen gjenopprettet under Napoleonskrigene. Stattholderen var normalt samtidig lensherre over Akershus, og han var ifølge tradisjonell oppfatning også den høyeste myndighet i Norge. Men sammenlignet med andre lensherrer og (etter 1660) amtmenn synes han å ha vært den første blant likemenn snarere enn en overordnet. Stattholderembetets innflytelse varierte imidlertid med innehaverne. Det er flere opphold i kontinuiteten i stattholderembetet. Det kan delvis forklares med at oppgavene i embetet var færre i de tidligste tidene, og at det derfor var mindre behov for en kontinuerlig «jourhavende». Dessuten kunne Kongen avvente utnevnelse, eller nedlegge embetet, dersom han syntes det tjente ham bedre å ikke ha en selvstendig, "pro-norsk" aktør i Norge. Perioden fra 1814 til 1873. I det meste av tiden Norge var i union med Sverige, var det ansvaret som i dag tilligger statsministeren fordelt på flere roller. Kongens representant i landet, og regjeringens leder, var stattholderen. Denne ble titulert "visekonge" dersom det var en kongelig som innehadde embetet. En av statsrådene hadde i tillegg til sitt eget departement rollen som "førstestatsråd" eller "regjeringens formann". Førstestatsråd var regjeringens leder i de periodene stattholderembetet var ledig. Tittelen "statsminister" ble i den samme perioden brukt om den norske regjeringens representant i Stockholm, og denne – som satt "nær kongen" – hadde rang foran sin kollega i Christiania. Stillingene som statsråd var i utgangspunktet embetsstillinger, og for den første delen av perioden blir de fleste statsrådstillingene, også som "førstestatsråd" og som "statsminister i Stockholm", ansett som avansementsstillinger for embetsverket. Det skjedde, særlig mellom 1860 og 1884, en glidende overgang fra embetsstillinger til politiske utnevnelser. Stattholderstriden mellom Stortinget og dobbelmonarken var årsak til at embetet fra 1856 var ubesatt. Etter at Oscar II i 1873 avskaffet embetet, gikk tittelen statsminister over til å gjelde for regjeringens leder i Norge. Eksterne lenker. Statsministre Norge Norges statsminister. Norges statsminister er landets regjeringssjef og utøver mye av den utøvende makten som tilfaller kongen som statssjef. Pr. 2012 er Jens Stoltenberg Norges statsminister. Utnevnelse. Statsministeren utnevnes av kongen, og siden innføringen av parlamentarismen i 1884 må han ha støtte blant et flertall av Stortingets medlemmer. I praksis vil den avtroppende statsministeren gi kongen råd om hvem han skal utpeke som ny statsminister etter en regjerings avgang. Statsministeren er vanligvis selv medlem av Stortinget, men overlater stortingsplassen til sin vararepresentant så lenge han eller hun er medlem av regjeringen. De øvrige medlemmer av regjeringen utnevnes av kongen etter anbefaling fra statsministeren. De sitter kun så lenge de har statsministerens, og Stortingets, tillit. Statsministerens makt. I europeiske studier kommer den norske statsministeren ut med minst makt og innflytelse. Statsministerens omdømme og ettermæle. I 1997 gjennomførte journalist Kjell Cordtsen en undersøkelse blant norske historikere, journalister og statsvitere og ba dem rangere omdømmet (eller storheten) til norske statsministre fra Christian Michelsen til Thorbjørn Jagland. Rangeringen viste at Einar Gerhardsen og Christian Michelsen var de to statsministrene med best ettermæle. Statsministrenes ettermæle kan predikeres ut fra lengden på deres tid som statsminister og omfanget på arbeidsledigheten. Referanser. Statsminister Dagsavisen. "Dagsavisen" (også kjent som Socialdemokraten, Arbeiderbladet eller Dagsavisen Arbeiderbladet) er en dagsavis som blir utgitt i Oslo. Avisa kom ut første gang under navnet "Vort Arbeide" i 11. mai 1884, utgitt og eid av Christian Holtermann Knudsen, med undertittel "Organ for Arbeidernes Interesser". 1. april 1885 gav Knudsen avisa til Den Socialdemokratiske Forening. I 1887 ble avisa organ for det nystiftede partiet Det norske Arbeiderparti. Arbeiderbladet hadde lenge rollen som den ledende avisa innenfor arbeiderbevegelsen, både som meningsbærer og i størrelse. Arbeiderpartiet eide avisa fram til 1991, og den har siden 1995 vært eid av en egen stiftelse. Den spede starten. Knudsen fikk ingen til å trykke Vort Arbeide, og måtte selv skaffe til veie en billig hånddrevet presse, som ble starten på et trykkeri som senere fikk navnet Arbeidernes Aktietrykkeri. Første avis ble trykket i 20 000 eksemplarer og delt ut i arbeiderstrøkene i byen. Andre utgave av avisa kom ut 19. august, etter streiken på Akers Mekaniske Verksted, som kanskje det første varselet om at den gryende arbeiderbevegelsen trengte sin egen avis. Tredje utgave kom ut i september. De Venstre-styrte arbeidersamfunnene kom med sin arbeideravis, Arbeideren i desember 1884, og var en direkte konkurrent. Fra før eksisterte Demokraten, som ble utgitt av Christiania Arbeidersamfund, også det Venstredominert. Knudsen lanserte på et møte i Kasino ved Youngstorget i januar 1885 ideen om et eget arbeiderparti i Norge. Ved hjelp av avisa spredte han budskapet til de få hundre abonnentene. 1. mars 1885 ble det avholdt stiftelsesmøte til "Den Socialdemokratiske Forening", på mange møter en forløper til Arbeiderpartiet. En måned senere gav Knudsen avisa, som da om ut to ganger ukentlig, til foreningen. Sommeren 1885 ble antall utgivelser redusert til en i uka. Etterspørselen var for dårlig og kostnadene for høye, til tross for at stadig flere ute i verden begynte å interessere seg for hva som skjedde i Norge og ble abonnenter. I november 1885 gav politiet et permanent forbud mot å selge Vort Arbeide på åpen gate og i kiosker. Dette ble fulgt opp med et beslag av Fra Kristiania-Bohêmen av Hans Jæger, en bok som ble trykket av avisa. Knudsen ble stadig trakasert av myndighetene og både han og avisa ble flere ganger beslagelagt på grunn av avisas innhold. Han måtte blant annet betale 200 kroner i bot og 100 kroner i saksomkostninger etter en artikkel om en prest som flådde fattigfolk, noe som tilsvarte en halv årslønn. Fagforeningenes og partiets avis. 1. januar 1886 byttet avisa navn til "Social-Demokraten" etter en debatt i eierforeningen. I 1887 ble avisa offisielt organ for det da nystiftede Arbeiderpartiet og Carl Jeppesen overtok som redaktør, samtidig som han året før hadde overtatt som leder av "Den Socialdemokratiske Forening". Opplaget lå på et halvt tusen. I 1888 bestemte foreningen seg for å forsøke å få avisa ut to ganger ukentlig igjen, samtidig som avisa ble den eneste arbeideravisa i landet, etter at Samholds Avis i Arendal og Arbeidervennen i Bergen gikk inn. I 1889 kastet avisa seg inni Fyrstikkarbeiderstreiken og redaktør Jeppesen bidro sterkt til å få streiken inn i organiserte former. Det var da en annen av avisas markerte medarbeidere dukket opp, Fernanda Nissen ble av jentene på fyrstikkfabrikken valgt til De kvindelige Fyrstikarbeideres Forening første leder. Nissen ble senere en av avisas viktigste kulturmedarbeidere. Rundt 1890 passerte opplaget 1000, og fra 1. oktober ble antall utgivelser økt til tre hver uke. Dermed startet avisa sin egentlige misjon, å være en avis for arbeidsfolk, dagsaktuell og inspirerende. Avisa hadde i 1891 23 fagforeninger som eiere og et opplag på 2000. Knudsen mente at Arbeiderpartiet burde overta avisa, mens en annen av de sentrale personene rundt avisa, Ludvig Meyer, mente at avisa burde bli dagsavis. han hadde planer for avisa, store planer. Formatet til den firesiders avisa måtte utvides for å få plass til stoffet, utvidelsen skjedde ved at en bare la til en eller to nye spalter, noe som økte avisas format. Meyer syslet også med planer om en egen rotasjonspresse. I 1893 fikk avisa sin første profesjonelle betalte redaktør, Krøger Johansen. Arbeiderbevegelsens vekst, både i form av partiet og fagforeninger, førte til at debatten om avisa skulle komme ut daglig tiltok. Målet var dagsavis fra 1. januar 1894, men for å få det til trengtes penger, 3000 kroner fordelt på 300 aksjer og 3000 nye abonnenter i tillegg til de 2000 en allerede hadde. Dagsavisa kom ut etter planen med kvinnelege Oscar Nissen som redaktør etter at han hadde gjort unna dagens legeavtaler. Aksjekapitalen var i boks, og en håpet å få inn de nye abonnentene, noe en nesten klarte, men mange falt fra da en skulle betale abonnementspengene. Men alt i februar var kapitalen brukt opp. Noe av problemet for avisa var at de den var rettet mot ikke hadde råd til å betale de 15 ørene den kostet, på denne tiden det samme som et brød. Meyer var født til rikdom og bidro økonomisk og garanterte for papirleveranser. Kristiania Arbeidersamfund med sine 5000 medlemmer meldte seg inn Arbeiderpartiet som passerte 10 000 medlemmer. Dette gav også abonnenter til avisa. Meyer kjøpte i februar 1894 hovedstadsavisa Kristiania Nyheder, som opprinnelig var et anarkistisk organ som het Morgengryet etablert i 1883 av lærer, forfatter og fredsvenn Andreas Wilhelm Wexels Øyen. Det meste av opplaget ble solgt utenfor byen. Meyer døpte avisa om til Fremad og var selv redaktør. Året etter fikk han Social-Demokraten til å la avisa være en slags landsutgave av hovedorganet, blant annet i konkurranse med arbeidersamfunnets Arbeideren. Meyer betalte selv underskuddet. Han ble forøvrig kort etter valgt til Social-Demokratens redaktør og det nye Arbeiderpartiets leder. Meyer brukte også avisa i sin egen tjeneste. Mye av hans formue hadde han skaffet til veie som boligspekulant, blant annet i byens brennhete boligmarked mot slutten av 1800-tallet. 1. mai 1898 trykte avisa sitt første fotografi, med motiv fra fjorårets 1. mai-demonstrasjon i regi av Fauske og omegns arbeiderforening. Samme år gikk Arbeiderpartiets landsmøte inn for at formatet skulle utvides slik at avisa skulle bli like stor som hovedkonkurrenten blant arbeiderne, Morgenposten. Samtidig tok Meyer initiativ til å etablere Arbeidernes Aktietrykkeri, som skulle trykke den nye og større avisa. Samme år var Martin Tranmæl i Christiania. Han ble overbevist sosialist, dro via et opphold i USA hjem til Trondheim og etablerte i 1902 den nye avisa Ny Tid. Ved årsskiftet 1898/1899 var opplaget økt til 5000, og 2000 nye abonnenter kom til i løpet av året. I avisa ville en ikke vente til det nye trykkeriet kom på plass, og en kjøpte leietrykk hos Verdens Gang og utvidet til sju spalter, samtidig som den nye pressa ble bestilt. Meyer engasjerte Johan Horsrud som avisas forretningsfører og han sørget for å bygge ut et effektivt distribusjonsapparat. Ekspansjonen kostet. Også Horsrud hadde formue og benyttet denne for å garantere for avisas videre drift. Christian Holtermann Knudsen gikk til slutt til Christiania Arbeidersamfund med forslag om at de skulle kjøpe aksjer i det nyetablerte Arbeidernes Aktietrykkeri, foruten at samfundet skulle betale redaktørens lønn. Arbeidersamfundet endte med å kjøpe aksjer for 10 000 kroner etter hard debatt, samt å dekke 3000 kroner i lønnskostnader til avisas redaktør. Det skulle vise seg at aksjeinvesteringen ikke ble noen dårlig investering. I april 1901 ble Arbeidernes Aktietrykkert satt i drift, og avisa la om til et mer moderne preg. Avisa var blitt så stor at også annonsørene fant veien dit, og kjøpmennenes frykt mot det nye sosialistorganet ble overvunnet. På få år doblet annonsemengden seg, og utgjorde etter århundreskiftet halvparten av avisas fire sider. Symbolsk nok valgte fremdeles myndighetene å annonsere i andre av byens aviser. I 1903 overtok avisas forretningsfører, Christopher Hornsrud, avisas gjeld til Meyer på 46 000 kroner; avisas aksjekapital var til sammenligning 76 000 kroner. Samme år fikk Arbeiderpartiet sine første stortingsrepresentanter fra Troms. I tillegg sørget Venstremann og stortingsrepresentant siden 1900 Adam Egede-Nissen for å holde Social-Demokraten oppdatert på hva som skjedde på Stortinget. Han ble også medlem av Arbeiderpartiet etter valget i 1903. Samme år gikk avisa for første gang i balanse, med vel 70 000 kroner i både inn og utbetalinger. Flere av Social-Demokratens medarbeidere var innom avisa kortere tid, før de dro videre og både skrev i og etablerte arbeideraviser rundt om i landet. Blant de var Torgeir Vraa som etablerte Fremtiden i Drammen i 1905, Tranmæl, Knut Olai Thornæs, Einar Li, Vincentz Gaarder, Anders Buen, Olav Kringen, Jacob Vidnes og typografen Ole O. Lian, som i 1907 ble leder av LO. Underskuddet på driften ble finansiert av partiet fram til 1904, da avisa fikk sitt første overskudd med vel 6500 i opplag. I 1904 inntraff også to andre forhold som fikk betydning for avisa. Arbeiderpartiet etablerte et landsstyre, samtidig som en for alvor gav opp tanken på å gjøre Social-Demokraten til partiets riksavis. Det nye partiet satset på lokalaviser rundt om i landet, i hovedsak eid og drevet av de lokale partiavdelingene. Fram til 1920 vokste partiet kraftig, og avisene fulgte med. Fra knappe 350 avdelinger og 20 000 medlemmer i 1904 mangedoblet partiet seg til i 1920 å utgjøre over 100 000 medlemmer fordelt på 2000 avdelinger. Perioden utgjørde den siste del av perioden som for norsk presse er omtalt som ekspansjonsfasen. Fram til 1904 ble det etablert over 40 aviser rundt om i landet, hvorav knapt halvparten sosialdemokratiske, resten borgerlige, avholdsaviser eller andre. I 1905 kom vittighetsbladet Hvepsen ut første gang, som en reaksjon mot at de fleste andre vittighetsblader i varierende grad var konservative og negativt innstilt til den framvoksende arbeiderbevegelsen. Bladet delte lokaler, medarbeidere og trykkeri med avisa. I 1907 passerte avisopplaget 10 000 eksemplarer, og avis og trykkeri flyttet fra lokalene i Brugata til nye lokaler i det da nybyggde Folkets Hus på Youngstorget. I 1908 utvidet avisa formatet med nok en spalte, i 1911 passerte opplaget 15 000. I 1913 var antall arbeideraviser landet rundt blitt 32, noen ble til ved hjelp av overskuddet fra hovedorganet. I 1912 ble Det socialdemokratiske Pressekontor etablert, der formålet var å bidra til utveksling av stoff arbeideravisene imellom. På denne måten fikk Social-Demokraten tilgang til et korrespondentnett som ingen andre av hovedstadens aviser kunne måle seg med, selv ikke de som abonnerte på NTB. I 1912 vedtok Arbeiderpartiet at sentralstyret og ikke landsmøtet skulle ansette avisas redaktør. I 1920 ble vedtaket snudd. I 1913 ble kjelleren i Folkets Hus bygget ut for å få plass til en helt ny presse, som både skulle trykke i farger og med flere sider, ialt 32. Samtidig ble det kjøpt inn nye settemaskiner og nye skrifter, og avisa avskaffet den gotiske skriften. Den nye pressa hadde mange innkjøringsproblemer, så mange at en spesialutgave i anledning partiets 25-årsjubileum måtte leietrykkes hos Morgenposten. Avisa passerte et opplag på 20 000 og avisa utvidet til seks sider. Avisa satset mer på nyhetsjournalistikken under ledelse av Jacob Vidnes. Avisa reklamerte med å være landets tredje største. Sidetallet økte, og var aldri mindre enn åtte. I oktober 1913 ble det 8-siders bilaget "Lørdagskvelden" lansert, med lettere helgestoff for voksne og barn. Satsingen på bilaget var stor, og nær 200 000 eksemplarer ble delt ut gratis den neste året. Bilaget ble lansert for å imøtekomme et gammelt krav fra avisbudenes fagforening, byens avisbud bestod av 4000 kvinner og barn. Aviskonkurrentene i Christiania fortsatte imidlertid med sine søknadsutgaver fram til avisforbudet kom med virkning fra 13. april 1919.. Avisa tjente på partiets interne debatt og på ytre omstendigheter som arbeidskonflikten i Buvika etter at en streikebryter hadde skutt fagforeningssekretær Marius Folstad med et våpen arbeidsgiveren hadde stilt til rådighet. I 1915 ble det etablert et pressefond som skulle bidra med lån til etablering og drift av andre arbeideraviser. I 1918 var det blitt 18 dagsaviser, og enda flere fådagersaviser. Social-Demokraten nærmet seg et gammelt mål, et opplag på 40 000 eksemplarer, halvparten i Christiania. Landets største avis var på denne tiden Tidens Tegn med sine 50 000. Striden i Russland fikk også konsekvenser for Social-Demokraten. Den interne maktkampen i 1918 førte til at Vidnes måtte overlate redaktørkrakken til Olav Scheflo. Avisa var i vekst, Arbeidernes Aktietrykkeri, som var blitt til Aktietrykkeriet, hadde mer enn nok å gjøre. Partiet valgte å ta full kontroll, og kjøpte trykkeriet med solid fortjeneste for en av storeierne, Chriatiania Arbeidersamfund. Samtidig kjøpte partiet ut alle fagforeningene som fremdeles eide aksjer i Social-Demokraten. Striden i partiet strakte seg inn i den ni mann store redaksjonen. Revolusjonsspøkelset ble brukt for alt hva det var verdt ved stortingsvalget i 1918, med det resultat at Arbeiderpartiet gikk tilbake, mens Høyre og Venstre gikk fram. Valgordningen med enmannskretser førte til at selv om de tre partiene fikk rundt 200 000 stemmer hver, så støttet de borgerlige kandidatene hverandre, slik at de to borgerlige partiene endte med rundt 50 representanter hver, mot Arbeiderpartiets 18. Revolusjonen i Russland, slutten på den første verdenskrig, året før hadde de svenske sosialdemokratene fått regjeringsmakt i en samlinsregjering samt meldinger fra hele Europa om en styrket areiderbevegelse, bidro alle til enorme stoffmengder for avisa. Dette fortrengte ofte mindre dramatiske og hjemlige nyheter. Men opplaget økte og pressa hadde en begrensning på 60 000 eksemplarer. Social-Demokraten var ettermiddagsavis og fikk problemer med å trykke nok så tidlig at abonnentene fikk avisa før 7 om kvelden. I januar 1919 ble avisa morgenavis, en nødløsning fordi en ikke hadde råd til ny presse. Overgangen gikk dårlig og over 1000 abonnenter forsvant hver måned fram mot sommeren, alle innenbys. Avisa gikk tilbake til ettermiddagsavis, men pengene hadde tatt slutt. Arbeidersamfundet bidro med et nødlån på 10 000 kroner. 1919 gav første underskudd siden 1904 på tilsammen 90 000 kroner. Nye kampanjer og tiltak skulle bidra til balanse året etter. I 1921 ble abonnementsprisen økt for å redusere avhengigheten av annonsene, men året etter måtte prisen ned igjen, selv om annonseinntektene samtidig falt. Første redaksjonelle avskalling skjedde da sosialdemokratene begynte å utgi avisa Arbeider-Politikken ukentlig i januar 1920. Det var bare en forsmak på de to partisplittelsene som kom i 1921 og 1923. Striden om Moskvatesene i Arbeiderpartiet varte i nesten tre år. En epoke i avisas historie startet da Martin Tranmæl startet i redaktørjobben i midten av mai 1921. Han hadde gjort seg bemerket som journalist og redaktør av arbeiderbevegelsen i Trondheim sin avis Ny Tid, og var kommet til Oslo for å jobbe som partisekretær. Det var under Tranmæls ledelse Ny Tid vokste seg til å bli landets nest største, og kanskje viktigste avis. Men ikke før hadde Tranmæl overtatt så startet den til da hardeste og bitreste arbeidskonflikten Norge hadde opplevd. 26. mai 1921 var 120 000 tatt ut i en streik, som startet med at skipsrederne ville sette ned sjøfolkas hyrer med 25 til 50 prosent. I mai og junidagene økte Social-Demokraten opplaget til nesten 90 000 eksemplarer, og avisa oppnådde det den verken før eller siden klarte, å bli landets største avis. Avisa stod på de streikendes side, og aviser ble produsert døgnet rundt med to daglige utgaver. Arbeiderbevegelsen tapte kampen. Konflikten fikk store konsekvenser for LO, som mistet nesten 50 000 medlemmer. Arbeidsløsheten steg. Splittelsen og forskjellene i samfunnet vokste. Ved stortingsvalget 25. oktober gikk Arbeiderpartiet fram alle steder, unntatt i Østfold, der sosialdemokratene kom i flertall og tok med seg partiavisa. I 1920 var Landmandsforbundet omdannet til politisk parti, Bondepartiet. Social-Demokraten begynte å gi ut Arbeiderbonden for å redde partiets stemmer på landsbygda, men det gav ingen suksess, og i 1922 var den avisa en side i hovedavisa. Men en av Arbeiderbondens nye medarbeidere ble med over til partiet, Christopher Hornsrud, opprinnelig Venstremann. Som en delvis innrømmelse av Moskvatesene, ble ordet «Social-Demokrat» fjernet fra 12 arbeideraviser 3. april 1923. Social-Demokraten ble til "Arbeiderbladet", men beholdt navnet etter at partiet meldte seg ut av Komintern senere samme år. Det skjedde på landsmøtet 2. og 3. november. Mindretallet, som ønsket innføring av Moskvatesene, marsjerte ut og til et på forhånd innleid møtelokale og etablerte Norges Kommunistiske Parti 4. november. NKP tok med seg 11 av 41 arbeideraviser, deriblant de største utenfor Christiania, Arbeidet i Bergen og Tranmæls gamle arbeidsplass, Ny Tid i Trondheim. I Oslo stod kommunistene svakt, og partiet beholdt Arbeiderbladet. Arbeiderbladet etablerte med en gang et avdelingskontor i Trondheim med en egen trønderside, en egen bergensside ble det også, fram til Arbeiderpartiet fikk etablert egne aviser. 13 arbeideraviser måtte bytte redaktør, og på mange steder måtte det etableres nye aviser. De overtok raskt kommunistavisenes posisjoner. Men stridene hadde gått ut over avisa. Bilaget "Lørdagskvelden" var blitt redusert til sider, og både annonser og løssalg gikk ned. Sakte men sikkert bygde en opp avisa igjen, som nyhetsorgan og kulturorgan. Lørdagskvelden ble på ny et eget bilag i 1927. Arbeiderpartiets rolle ble utover på 1920- og 1930-tallet stadig viktigere, noe som gjenspeilte seg i viktigheten av redaktørjobben i Arbeiderbladet. Den ble ansett som nummer tre i partihierarkiet, etter formann og bestformann, og før partisekretæren. I 1927 ble Arbeiderpartiet og Sosialdemokratene gjenforet i ett parti, det gjaldt også partiavisene, som slo seg sammen landet rundt. Stortingsvalget senere samme høst gjorde Arbeiderpartiet til landets største parti. Avisa kom med ekstrautgave 23. januar 1927, da Kong Haakon bad parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Alfred Madsen, om å danne en ny regjering etter at de borgerlige partiene hadde gitt opp. Regjeringen Hornsrud satt i 17 dager, men viste det ingen til da hadde trodd: Arbeiderpartiet kunne og ville være et regjeringsparti. Stortingsrepresentant og redaktør Tranmæl var lenge aktuell for regjeringa, men valgte å drive politikk fra redaktørstolen istedet. I 1930 var det Morgenposten som var den argeste konkurrenten, med sine 50 000 daglige eksemplarer, mange distribuert til abonnenter på østkanten. Arbeiderbladet nådde tilbake til opplagsnivået fra 10 år tidligere, 40 000. Olav Larssen, senere ansvarlig redaktør, moderniserte Arbeiderbladet innholdsmessig på 1930-tallet, og ved inngangen til andre verdenskrig hadde den vokst til å bli landets nest største, etter Aftenposten. I 1931 ble landsutgaven "Fram" etablert, som kom ut med seks sider to ganger i uka, og var billig og konkurrerte med de øvrige Oslo-avisenes landsutgaver. Opplaget til ekstrautgaven ble raskt 6-7000, mens avisa nådde 45 000 i 1932. 1934 flyttet avisa inn i nye lokaler i Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo. I kjelleren skulle det installeres en helt ny presse, den mest moderne en kunne finne var en Goss-rotasjon fra Chicago, som kunne produsere fire seksjoner hver på 16 sider. Rekorden ble 80 000 eksemplarer av en 16 siders avis på en time. Opplaget økte. Innføringen av revisorbekreftede opplag kom først og fremst etter initiativ fra arbeideravisene, som hadde behov for å vise sine reelle opplag til annonsørene. Arbeiderbladet lå i underkant av 60 000 eksemplarer i 1937-1939, selv om det ble trykt flere. Aftenposten var blitt landets største avis med over 90 000 eksemplarer. Arbeiderbladet ble regjeringsorgan i 1935 da regjeringen Nygaardsvold tiltrådte etter et kriseforlik mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Et eksempel som viser folks økte levestandard gjennom 1930-tallet, var antallet abonnenter som meldte ferieflytting. Arbeiderbladet hadde 600 i 1930, og 14 000 i 1937. Avisa kom med en ekstrautgave søndag 3. september 1939, etter telefonisk tillatelse fra sosialministeren, for å melde at andre verdenskrig var i gang. Stanset. Da tyskerne okkuperte Oslo 9. april 1940 ble Arbeiderbladet umiddelbart stanset, men fikk komme ut igjen fra 13. april, men med Bjarne Jullum som ansvarlig redaktør. Avisa ble på nytt stanset utpå sommeren for en periode. 27. august 1940 ble Arbeiderbladet permanent stanset av NS og den tyske okkupasjonsmakten, og den kom først ut igjen som egen tittel 14. mai 1945. Arbeiderbladets lokaler på Youngstorget i Oslo ble overtatt av NS-organet Fritt Folk. En del av avisens abonnementsregister fant senere veien til Aftenposten. Tapte på krigen. Etter krigen klarte Arbeiderbladet ikke å gjenvinne sin posisjon, som dels var overtatt av "Morgenposten", dels av "Aftenposten", som sammen med "Nationen" var de eneste Oslo-avisene som fikk komme ut gjennom hele krigen. Kommunistene, som før krigen nesten var utradert som politisk parti, opplevde en enorm popularitet etter krigens slutt. Hjemmefrontens Ledelse påla Arbeiderbladet å trykke kommunistenes dagsavis, Friheten, en avis i avishungerens etterkrigstid nådde opplag på opptil 130 000 enkelte dager. Arbeiderbladet selv nådde 150 000 på det meste, men endte med et gjennomsnittsopplag på det halve året sett under ett. Fordi Arbeiderbladet måtte dele trykkeri, ble planene om å gi ut avis to ganger daglig lagt på is. For å styrke konkurranseposisjonen mot blant annet Friheten ville imidlertid Arbeiderbladet endre utgivelsestidspunkt fra ettermiddag til morgen. Dette skjedde 2. september 1945, men betydde samtidig at Friheten måtte gjøre det motsatte, å komme ut som ettermiddagsavis, og ikke lenger morgenavis. Dtte tapte avisa stort på, fordi folk landet rundt da fikk dagsavisa dagen etter, og gamle nyheter var det liten interesse for. Arbeiderbladet kom seg imidlertid ikke tilbake til gamle høyder. Krigen endret Oslobefolkningens avisvaner, og selv partifolk lot være å vende tilbake til Arbeiderbladet da den kom tilbake. Økonomisk betydde det mest at den ikke vant tilbake det tapte på annonsemarkedet. Arbeiderbladet fikk utbetalt vel 1 million kroner ulike erstatninger i avisoppgjøret etter krigen. Regjeringsorganet. Men som det offisielle regjeringsorganet hjalp det heller ikke at Arbeiderbladet ikke åpnet for partikritikk. Det var en tidligere Arbeiderblad-journalist, Sigurd Evensmo, som ble første redaktør av "Orientering", der venstreopposisjonen i Arbeiderpartiet fikk utløp for sin kritikk. Den øvrige debatt om partiet skjedde alle andre steder enn i Arbeiderbladet. Holdningen ble mer åpen etter valgnederlaget i 1965 da partiet kom i opposisjon, men da EF-kampen kom og avisa tok stilling for medlemskap, mens medarbeiderne i hovedsak var mot, kom det til åpen intern konflikt. Løsere partibånd. Det var klart for å kaste av seg noe av partiets kontroll, og det skjedde i 1974 da Einar Olsen ble ansatt som redaktør midt i landsmøteperioden og den første redaktør med unntak av en periode under første verdenskrig som ikke var landsmøtevalgt. Han ble avløst av Per Brunvand i 1975 som også han ble ansatt. Arbeiderbladet fikk det for norske aviser uvanlige Berlinerformatet i 1976 samtidig som en kjøpte ny presse og moderniserte sats og fremstillingsmetoden. Da var også opplaget på sitt høyeste i nyere tid, 60 380 eksemplarer. I 1990 byttet avisa format til tabloid. I 1991 kjøpte Norsk Arbeiderpresse AS Arbeiderbladet av Arbeiderpartiet som solgte seg ut av en avis med store økonomiske vasker. Dette var også et av mange skritt som fristilte avisa fra partiets holdninger og meninger. Det endelige bruddet kom i 1997 da avisa skiftet navn til "Dagsavisen", samtidig som den etter 11 år på Hasle flyttet tilbake til sentrum, men denne gangen til Møllergata. Avisa kom også med søndagsavis og egen nettavis samme år. Dagsavisen i dag. I 1999 gikk Dagsavisen ut av A-pressen ved at avisa ble overlatt til Stiftelsen Dagsavisen. Dagsavisen sliter fremdeles med opplagsfall. Avisa er avhengig av pressestøtte for å kunne opprettholde dagens virksomhet. Dagsavisen er den avis som mottar mest direkte pressestøtte. I 2007 var tilskuddet på drøye 41 millioner kroner. 23. november 2007 kunne fortelle at søndagsutgaven og lørdagsbilaget New York Times skal legges ned. Dette skjedde 27. januar 2008, og avisa skal heller øke fokus på økt egenproduksjon i lørdagsutgaven. I september 2008 kjøpte Mediehuset 66 prosent av aksjene i Dagsavisen fra Stiftelsen Dagsavisen, mot at denne i bytte overtok 6,6 prosent av aksjene i Mediehuset. Våren 2009 flyttet Dagsavisen til nye lokaler i Kristian IVs gate 13 Sehesteds Plass i Oslo sentrum. Blant de nye naboene ble Gyldendal, Aschehoug og Det Norske Teatret. Blant alternativene som ble vurdert var Akerselva Atrium og VG-huset i Akersgata. Dagsavisen kaller seg en "moderne, uavhengig og samfunnskritisk kvalitetsavis" (2008). Samarbeidet mellom Dagsavisen og Vårt Land skal sikre avisenes ulike redaksjonelle profil, men vil innebære samarbeid på enkelte administrative og tekniske områder. Stiftelsen beholder kontrollen over avisas formålsparagraf samt ansettelse av ansvarlig redaktør. Se også. Omtale av journalister i Dagsavisen (eller forløpere) i Wikipedia Opplag. Opplagstall etter 1950 er fra Mediebedriftenes Landsforening, Aviskatalogen. Tallene fra før 1937 er basert på opplag og ikke salg. Kilde for perioden 1947-1949: Sigurd Høst: "Aviskonkurransen", IJ (1996) ISBN 82-7147-159-7. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Roman. En roman er en lengre, diktet prosafortelling som i vår tid gjerne utgis som egen bok. Alternativt kan en roman utgis som en føljetong i en avis eller et tidsskrift. F.eks. var dette vanlig i Storbritannia på 1800-tallet, og den store engelske romanforfatteren Charles Dickens ga ut de fleste av romanene sine som føljetong. Det finnes også eksempler på romaner som er publisert i elektronisk form på internett. Som regel skildrer romanen menneskers liv og skjebne. Vekten kan variere fra ytre begivenheter og miljøskildringer til å konsentreres rundt det sjelelige og karakterutviklingen. Ordet kommer fra "romanz", som i middelalderen var betegnelsen på det talespråket som hadde utviklet seg på fransk område fra «romernes språk», latin. Ordet gikk så over på en særskilt sjanger av fortellinger som enten var oversatt fra latin til folkespråket (det vil si fransk eller Provençalsk) - eller var skrevet på folkespråket etter antikke romerske forbilder. Dette var en del av den høviske litteraturen, som kom på moten i Frankrike på 1100-tallet. Første gang ordet «roman» forekommer i fransk, er i tittelen "Roman de Brut", som er en oversettelse fra 1155 av en engelsk krønike. Som den første egentlige roman i europeisk litteratur regnes likevel Miguel de Cervantes' "Don Quijote". Denne romanen kan leses som et oppgjør med middelalderen og dens høviske ridderdiktning, og slik sett innvarsle "det moderne" i europeisk idéhistorie. Også i et langt tidsperspektiv kan romansjangerens utvikling sies å gjenspeile framveksten av et moderne tenkesett, ved at sjangeren særlig har blitt brukt til å vise fram menneskelig individualitet, menneskers valg og menneskets ensomhet. I løpet av 1800-tallet utviklet romanen seg til å bli den mest populære litterære sjangeren, og fra slutten av 1800-tallet og framover har en rekke forfattere ført romansjangeren inn på nye veier, slik at den har fortsatt å være en hovedsjanger også under modernismen: Fjodor Dostojevskij, Knut Hamsun, Marcel Proust, Franz Kafka, James Joyce, Virginia Woolf, Robert Musil. Christopher Grøndahl. Christopher Friis-Baastad Grøndahl (født 15. november 1969 i Oslo) er en norsk forfatter og dramatiker. Han mottok Ibsenprisen 2007 for hørespillene "Tundra" og "Silent Winds of Blackpool". I 2007 ble han tildelt Fabelprisen for romanen "104". I 2011 mottok Christopher Grøndahl Amandaprisen for beste filmmanus. Prisen ble gitt for Nokas, som han hadde idé og skrev manus til. Forfatterskap. Hørespillet "Niveanatt", som var planlagt sendt høsten 2001, måtte utsettes på grunn av terrorangrepene 11. september. Stykket handler om at Norge blir invadert av USA etter at noen detonerer en bilbombe utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo. I 2006 tok han initiativet til å lage en spillefilm om Nokas-ranet i Stavanger. Han skrev senere manuskriptet til filmen, som hadde kinopremiere 1. oktober 2010 med tittelen Nokas. Filmen er en dempet fremstilling av selve ransdagen, og var en stor suksess. Filmen ble sett av 250 000, og var en av de ti mest sette på kino i Norge i 2010. Paris. Paris er en europeisk storby og Frankrikes hovedstad. Byen ligger ved elven Seinen nord i Frankrike, i hjertet av regionen Île-de-France («Région parisienne»). Det estimerte befolkningstallet innenfor bygrensen var er 2 234 105 ved inngangen til 2009, mens storparis utgjør en befolkning på om lag 9,93 millioner. Om man regner med alle forsteder og byer som omkranser Paris innenfor en gitt tetthet, er Paris en metropol på ca. 12 millioner innbyggere og den største i Europa. Paris-regionen står for Frankrikes sentrale økonomiske aktiviteter, og La Défense, en egen finansbydel med store forretningsbygg og skyskrapere, ligger 2,5 km vest for den gamle bykjernen. Byen besøkes av over 30 millioner utlendinger hvert år. Attraksjoner som trekker folk til byen er først og fremst Eiffeltårnet, katedralen Notre-Dame, paradegaten Champs-Elysées, Triumfbuen (Arc de Triomphe), Sacré Coeur (kirken dedikert til Jesus hellige hjerte), Invalidesdomen, Panthéon,og Opera Garnier samt kunstsamlinger som finnes i Musée Du Louvre, Musée National d'Art Moderne i Pompidou-senteret og Musée d'Orsay. Disneyland, en fornøyelsespark som ligger et stykke utenfor byen, trekker også mange mennesker til Paris. Administrasjon. Fra 1963 er Paris både et departement og en kommune. Tidligere (fra 1790) var Paris hovedstad i departementet Seine. Paris kommune dekker kun sentrumsområdene av byen, og det finnes ingen administrativ overbygning for hovedstadsregionen; den består av en rekke selvstendige kommuner. Departementet "Ville de Paris" består kun av kommunen Paris. Kommunen er delt i 20 arondissementer. Inndelinga i arondissementer stammer fra den siste byutvidelsen i 1860, og erstatta den gamle inndelinga i 12 arondissementer fra 1795. Mellom 26. mars og 22. mai 1871 hadde byen et ekstraordinært styre – Pariskommunen – som bestod av en forsamling valgt ved alminnelig stemmerett. Pariskommunen ble styrta med vold av sentralmakten, og for å forhindre gjentakelser ble Paris satt under direkte styre av staten. Ved en ny lov av 1975 ble det i 1977 holdt valg til et nytt byråd («Conseil de Paris») med 109 medlemmer, som så valgte en borgermester («maire»). Politimesteren fortsatte å være sentralt utnevnt, og byrådet hadde en rådgivende funksjon. Etter en ny lovendring ble det i 1983 holdt valg til et utvida byråd på 163 medlemmer med utvida myndighetsområde. Bl.a. ble budsjettsaker overlatt byrådet. Kommunevalg foregår i arondissementene, og det velges til sammen 517 «conseillers d'arrondissement». Hvert arondissement har sitt bydelsråd som velger sin borgermester. Byrådet fungerer samtidig som kommunestyre og som fylkesstyre for departementet. Geografi. Det sentrale landskapselementet er elva Seinen, som renner inn fra sørøst, løper i en vid bue gjennom byen og forlater den i sørvest. Dagens administrative grense beskriver stort sett en sirkel på 32 km med sentrum i øyene Île de la Cité og Île Saint-Louis. Størstedelen av byen ligger nord for elva ("rive droite"); en mindre del på sørsida ("rive gauche"). Byen fikk sin nåværende grense ved en byutvidelse i 1860, da det også ble bygd befestninger ved yttergrensene. Området omtales ofte som "Paris intra muros", og sammenfaller med den store ringvegen Boulevard périphérique. Tidlig på 1900-tallet ble byen utvida med de store parkene Boulogneskogen på 9km² i vest og Bois de Vincennes på 10km² i øst. I seinere år er området La Défense i vest administrativt underlagt byen. På hver side av elva danner landskapet en rekke lave koller, som Montmartre (130 moh.), Belleville (128 moh.), Menilmontant (108 moh.), Buttes-Chaumont (80 moh.) på høyre bredd og Montparnasse (66 moh.), Butte aux Cailles (62 moh.) og Montagne Sainte-Geneviève (61 moh.) på venstre. Det høyeste punktet i Paris hvor det bor folk er 195moh, men selve bykjernen ligger for tiden kun ca 60-80 meter over havet. Blant de meste kjente parkene er Jardin des Tuileries, Jardin du Luxembourg, Parc des Buttes Chaumont, Parc Monceau og Parc Montsouris, Parc de Belleville i nord, Parc de la Villette i nordøst, Parc George Brassens i sør, Parc André Citroën i sør og Parc de Bercy i øst. Distanser til alle steder i Frankrike måles fra et punkt foran Notre Dame som vises av et stein. De geografiske data er 48,85341°N, 2,34880°Ø. Historie. Paris blir omtalt allerede i romertiden da Lutetia Parisiorum var hovedsete for en keltisk stamme kalt pariserene. Vare var allerede den gang basert på handel. Den lå på Île de la Cité og broene førte til Seine. Da romerne senere tok byen gjorde de Lutetia til provinshovedstad. Romerene dro fra byen på slutten av 200-tallet e.Kr. da de ble jaget av germanere på plyndringstokt. På 800-tallet herjet vikingene med plyndring, voldtekt og brann. Da vikingene hadde rast fra seg startet en ny oppgangstid for byen. Munker, håndverkere og kjøpmenn slo seg ned i byen, som vokste frem til å bli Seine-områdets viktigste havn. Fra 1100-tallet hadde kongen sin faste residens på vestsiden av Île de la Cité, og sørsiden av elven utviklet seg til lærdomssentrum med kloster, kirker og universitet. I 1789 brøt revolusjonen ut. Under mottoet "Liberté, égalité, fraternité" ("Frihet, Likhet og Brorskap") ble Bastillen stormet. Det ble da etablert et konstituasjonelt monarki som raskt ble avløst av den første republikk. På 1800-tallet kom Napoleon og ble keiser. På 1800-tallet opplevde Paris en sterk vekst i folketall, industrialiseringen skjøt fart, og kommunikasjonene ble bygd ut. På samme tid vokste Paris frem som et kulturelt sentrum for kunstnere, diktere og filosofer. I store deler av andre verdenskrig, var Paris og deler av Nord-Frankrike okkupert av Tyskland. I årene 1940-1944 så framtiden mørk ut for Paris og flere og flere støttet nazistene. I 1944 kom hjelpen som flere hadde ventet på i fire år. USA og England ilandsatte store mengder soldater i Normandie og presset tyskerne ut av Paris og Frankrike. Denne har blitt ansett som tidenes største kombinerte militære operasjon (D-dagen). Transport. Paris har to hovedflyplasser – Roissy-Charles De Gaulle og Orly. Paris Le Bourget var Paris første flyplass, men brukes nå kun av privatfly da den ligger for nær Paris. Beauvais-Tillé, 65 km nord for byen, brukes av noen lavpris-selskaper som betjener Paris. Jernbanestasjoner er Gare du Nord, Gare de l'Est, Gare St-Lazare, Gare de Lyon, Gare Montparnasse, Gare d'Austerlitz og Gare de Paris-Bercy. Et stort nett av undergrunnslinjer (Métro) og forstadsbaner (RER) tar seg av den interne transporten. 1814. 1814 (MDCCCXIV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. Liste over norske aviser. Liste over norske aviser er en liste over aviser som for tiden kommer ut i Norge. Riksdekkende aviser. Dette er en liste over norske riksdekkende aviser sortert etter opplagstall. Ringerike. Ringerike er en norsk kommune som ligger øst i Buskerud fylke og har sitt administrasjonssenter i Hønefoss. Kommunen grenser i nord til Sør-Aurdal og Søndre Land, i øst til Gran, Jevnaker, Lunner og Oslo, i sør til Bærum, Hole og Modum, og i vest til Krødsherad og Flå. Ringerike har dermed elleve nabokommuner. Fakta. Ringerike kommune ble dannet 1. januar 1964 etter en kommunesammenslåing mellom de tidligere kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal, samt en mindre del av Flå. Hole ble imidlertid egen kommune igjen fra 1. januar 1977. Kommunen ligger ca. 50 km nordvest for hovedstaden Oslo og innbefatter ca. 1 552 km² landmasse. Kommunen er blant de mellomstore bykommunene i Norge og den er største skognæringskommune, hvor næringslivet i stor grad tuftet på tømmerstokken. Det drives imidlertid også et betydelig jordbruk der. Industri-, handels- og servicevirksomhet er også økende. Hønefoss fungerer som kommunesentrum og tettstedet fikk bystatus i 1852. Byen har per i dag ca. 13 500 innbyggere. Den er et viktig trafikk-knutepunkt for bil, tog og buss. Her møtes (stamveien til Bergen gjennom Valdres), Rv7 (Hallingdal) og Rv35, Bergensbanen, Randsfjordbanen og Roalinjen. Større tettsteder i kommunen er Tyristrand (Rv35), Sokna (Rv7), Hallingby (E16) og Nes i Ådal (E16). Mindre tettsteder i kommunen er Ask (Rv35), Heradsbygda (Rv7), Nakkerud (Rv35), Haugsbygd (Fv 163) og Hen (E16). Norges største sykkelritt, Ringerike Grand Prix, arrangeres årlig i dette området i den første halvdelen av juni. Hringariki. "Hringariki" eller "Ringerike" henspiller opprinnelig på et mye større geografisk område enn det som omfattes av den moderne kommunen Ringerike, nemlig det landskapsområdet som kalles Ringerike. Dette omfattet opprinnelig trolig området rundt Tyrifjorden. Senere også både Ringerike og Hole kommuner, samt i en periode deler av Modum, Sigdal og Krødsherad. Dette Ringerike skal ha vært en del av Hadafylke, som under tredelingstiden utgjorde en såkalt "tridjung" (tredjepart) av Oplandene. I dag blir imidlertid Ringerike som landskap gjerne definert som det geografiske området som omfattes av kommunene Ringerike og Hole i Buskerud fylke. Det å være "ringeriking" betyr altså at en kommer fra en av disse kommunene. Det er således forskjell på å bo "på Ringerike" (altså i det landskapet som defineres som Ringerike) og "i Ringerike" (i den kommunen som heter Ringerike). Navnet Ringerike er satt sammen av de to ordene "hringr" ("ring") og "riki" ("rike" eller "landskap"). Opprinnelsen skriver seg helt tilbake til de første navngitte kongene som bodde på Ringerike og så langt tilbake som Norgeshistorien er skrevet. Man tror at de første «"ringerikingene"» bosatte seg (i ring) rundt Tyrifjorden, og at dette kan ha med navnet å gjøre. De første faste bosettingene her går tilbake til år 3000-2000 f.Kr. Det er imidlertid uklart om Ringerike som sådan har vært et rike, i den betydning at folket som en gang i tiden bosatte seg her var å regne som et eget stammefolk med herredømme i området. Alstadsteinen, som ble funnet på gården Nedre Alstad i Østre Toten, er en runestein der inskripsjonen "Hringariki" nevnes for første gang i skriflige kilder. Steinen, som også er dekorert i Ringeriksstil, en stilart man først oppdaget (ikke nødvendigvis oppsto) på Ringerike, som var i bruk i perioden 1000–1050, oppbevares ved Oldsaksamlingen i Oslo. Steinen har følgede inskripsjon: "Jórunnr reisti stein þenna eptir «au-aun-» er hana [á]tti, ok fœrði af Hringaríki útan ór Ulfeyj[u]. Ok myndasteinn [mæt]ir þessi." Terje Spurkland, som skrev boka «I begynnelsen var futhark», tolker dette slik: «"Jorunn reiste denne stein til minne om..., som var gift med henne, og hun førte den ut fra Ringerike, fra Ulvøy."» Ulvøya er forøvrig ei av øyene i Steinsfjorden. I følge Spurkland daterer innskriften på steinen seg til midten av 1000-tallet og er risset med en blanding av såkalte stuttruner og langkvistruner på rød ringerikssandstein. Noen amatørhistorikere har en teori om at hringar og hadar var to gæliske (keltiske) stammer som ble fordrevet fra nåværende Sentralmassivet i Frankrike av romerne og som vandret opp gjennom Europa og til slutt bosatte seg og blandet seg med germanske stammer på Ringerike og Hadeland, ref. dyrking av den gæliske guden Granum på Granvollen. Dette er det imidlertid langt igjen fra å bevise, så den offisielle versjonen står fortsatt trygt og fast. Hønefoss. Byen Hønefoss er naturlig sentrum for kommunene Ringerike og Hole, samt store deler av Jevnaker. Byen ligger ved Hønefossen og er tuftet på sagbruksvirksomheten som oppsto langs fossen fra 1600-tallet og framover. Tanken om en by ved fossen ble lansert alt i 1839, men først i lov av 3. september 1851 ble det vedtatt at tettstedet skulle få bystatus. Offisielt ble Hønefoss by fra den 22. april i 1852, samtidig som byen ble utskilt som egen bykommune. Området hadde tidligere tilhørt Norderhov herredskommune, som etter utskillelsen omsluttet den nye bykommunen på alle kanter. Både byen og fossen har fått navn etter den gamle storgården Hønen, men opprinnelsen til dette navnet har ingen ting med hønsefugler å gjøre. Betydningen er faktisk litt uklar, men man antar at det enten har med norrøn gudetro eller elvas topografi å gjøre. Den opprinnelige bybebyggelsen blomstret til å begynne med opp på nordsiden av fossen, som i dag deler byen i to distinkte bydeler; Nordsiden og Sørsiden. På andre halvdel av av 1800-tallet var det flere branner i trehusbebyggelsen på Nordsiden, og i en storbrann i 1870 brant store deler av bebyggelsen til aske i en større bybrann. Dette førte til at det det ble vedtatt at byen for ettertid skulle utvikles på sørsiden av fossen. Sørsiden er i dag den mest betydningsfulle delen av byen, som fortsatt bruker begrepene Nordsiden og Sørsiden som en naturlig del av områdebeskrivelsen for byen. Disse to bydelene har hvert sitt torv (Nordre torv og Søndre torv) og hver sin park (Nordre park og Søndre park). Hønefoss bru, som løper over nedre del av Hønefossen og i dagligtale helst kalles «bybrua», forbinder bydelene Nordsiden og Sørsiden. Tusenårsstedet. Hringariki Kulturminnepark ("Hringariki") er både Ringerike kommunes tusenårssted og Buskerud fylkes tusenårssted. Kulturminneparken er anlagt ved et stort gravfelt på Veien, like vest for Hønefoss. Veien-feltet består av mer enn hundre gravhauger og flere hundre flatmarksgraver fra eldre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.), men det er også gjort betydelige funn fra bronsealder (1800-500 f.Kr.) og yngre jernalder (550-1050 e.Kr.). Den eldste graven som er påvist stammer fra ca. 900 f.Kr. Det mest oppsiktsvekkende funnet arkeologene har gjort var imidlertid funnet av stolpehull etter et ca. 8 x 47 m stort langhus, som siden er datert til ca. år 50-70 e.Kr. Langhuset har blitt rekonstruert på nøyaktig samme sted det ble funnet og sto ferdig våren 2005. Feltet, som har vært kjent siden 1700-tallet, har blitt utgravd flere ganger, sist i perioden 1992-2000. Det er gjort en rekke interessante funn der, blant annet ei komplett reisevekt (balansevekt) med vektlodd, leirkrukker fra eldre jernalder, gullsmykker, mynter og mye mer. De mange og rike funnene tyder på at det har vært drevet handel her gjennom flere århundrer. I tillegg til langhuset som har blitt rekonstruert, er det dessuten funnet stolpehull etter flere mindre langhus på feltet. Ale i tilknytning til det første funnet. Dateringer av disse forsterker inntrykket av stedets kontinuitet. Kirkehistorie. Når det første kirkebygget oppsto på Ringerike er det umulig å si noe sikkert om. Det er imidlertid grunn til å tro at Ringerike som sådan var tidlig ute. På den tiden fantes det ikke noen grenser mellom kommunene Hole og Ringerike, så man må se disse samlet. Iflg. Snorre og andre kongesagaer hadde tidlig kristne konger som Olav den Hellige og Harald Hardråde nær tilknytning til dette distriktet. Man må derfor kunne anta at den første kirka kan ha eksistert her alt på 1000-tallet. Om den var et nytt kirkebygg eller et ombygget hedensk hov vet man heller ingen ting om. Det er imidlertid nærliggende å skimte til Norderhov som kirkens første arnested, både fordi denne kirken siden 1100-tallet åpenbart har vært den mest betydningsfulle, men også fordi det er funnet spor av et tidligere byggverk i tre på stedet. Det er dessuten kort vei til Stein gård i Hole, som sies å ha vært kongsgård siden Halvdan Svartes tid. Ringerike prosti. Ringerike prosti ligger i dag under Tunsberg bispedømme, men slik har det ikke alltid vært. Det har tidligere ligget under både Hamar bispedømme og Oslo bispedømme. Jan Otto Myrseth ble i statsråd fredag den 17. desember 2004 utnevnt til ny prost i Ringerike prosti, der han ble innsatt søndag 24. april 2005. Han var tidligere sogneprest i Norderhov prestegjeld. I prostiet finner man en rekke kirkebygg, bygget i både stein og tre, og de eldste byggene stammer fra middelalderen. Haug prestegjeld. Haug prestegjeld ble opprettet 1. januar 1984. Kirka hadde egen prest i 1361, og Haug sogn omtales ofte i dokumenter fra middelalderen. Etter reformasjonen ble imidlertid Haug kirke anneks under Norderhov. Hole prestegjeld. Hole prestegjeld ligger i Hole kommune og blir derfor ikke videre omtalt her. Hønefoss prestegjeld. Hønefoss prestegjeld ble eget prestegjeld ved kgl. res. av 30. mai 1913, iverksatt fra 1. juli s.å. Tidligere var kirken anneks under Norderhov. Norderhov prestegjeld. Norderhov prestegjeld har trolig vær eget gjeld siden kirken ble bygget. Etter svartedauden i 1349 ble også Hole innlemmet som anneks under Norderhov. I 1560 ser man at presten i Norderhov fortsatt fikk tienden fra begge sognene. Hole ble imidlertid utskilt som eget prestegjeld igjen i tiden før år 1600, men anneksene i Lunder og Viker ble under Norderhov. Fram til 1857 omfattet prestegjeldet også Ådal, Hønefoss til 1913 og Haug til 1984. Fra 8. februar 1853 ble dessuten øvre og nedre Tunga, Tungeskoven og Roverud, som da lå Flå kommune, overført til tidligere Norderhov kommune etter et makeskifte mellom kommunene. Disse kom således inn under Lunder kirke da Hole ble eget gjeld. Ådal prestegjeld. Ådal prestegjeld ble eget prestegjeld ved kgl. resolusjon i 1857, utskilt fra Norderhov, med Viker kirke som hovedkirke. Bare Viker kirke omtales i skriftlige kilder fra middelalderen, men før reformasjonen hørte Viker til Nes anneks, som da lå under Hole prestegjeld. I dag er det imidlertid Hval kirke på Hallingby som er hovedkirke i gjeldet. Natur. Ringerike er et svært mangfoldig naturhistorisk område. Karakteristisk for distriktet er langstrakte skogkledde åser med innslag av større innsjøer. Mot sør er området relativt avslepet, og det finnes store jordbruksområder som består av løsmasser avsatt under siste istid. Mot nord hever landskapet seg med to korte fjellkjeder og får innslag av daler. Verneområder. I kommunen finner man flere verneområder, både naturminner, landskapsvernområder og naturreservater, herunder også internasjonalt verna våtmarksområder. Naturreservater med ramsarstatus. "Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem" er et ramsarområde som har fem naturreservater med ramsarstatus. Området består ellers av Nordfjorden og Steinsfjorden i Tyrifjorden, samt bekker og elver som drenerer til disse fjordarmene. Naturreservatene er områder med unik flora og fauna. Tre av reservatene er meandersjøer i ulike stadier av gjengroing, mens de to siste er deltaområder. Tilsammen dekker reservatene et område på 323 hektar. Geologi. Ringerikes geologi er bygget opp av grunnfjell fra Jordens urtid, skifer, kalkstein og sandstein fra kambrosilur, vulkaner og lava fra karbon og løsmasser fra istiden. Geologien og topografien ble skapt av et tropisk hav, supervulkaner og lavastrømmer. Berggrunnen er rik på fossiler fra kambrosilur. Funn av fossile urfisker fra dette området var viktige forståelsen av livetsutvikling på Jorden på 1900-tallet. Området rundt Steinsfjorden er det stedet i Norge som har flest freda lokaliteter på grunn av sin unike geologi. Åsene rundt fjordarmen består av skråstilte sedimentære kambrosilurske bergarter som forvitrer lett. Dette gir åsene en karakteristisk form, der østsiden følger den opprinnelige havoverflaten, mens vestsiden, som peker opp, ble revet bort av isens skuringer. Topografi. Det sies at Ringerike er som et stykke Norge i miniatyr. Her finner man bl.a. Tyrifjorden med all sin prakt, men også snaufjell, åskammer, store skoger, kulturlandskap, innsjøer, småvann, elver og bekkefar. Området tilhører den nordlige delen av Oslofeltet og er representert ved den opptil 1 500 meter tykke ringerikssandsteinen som ble avsatt i midten av silurtiden. Ringerike har en mangfoldig topografi som består av koller og åser dekket av store skogsstrekninger. Høyfjellene på Vestlandet begynner også i dette området, med snaufjell som Ådalsfjellene og Norefjell (Krødsherad). I de lavereliggende strøkene mot sør ligger Nord-Europas største løssmasseavsetninger fra istiden. Avsetningene fra da Norge var dekket av is. Disse ble vasket ut i havet og lar seg spore fra Eggemoens morenegrus til Steinsslettas leiravsetninger. Løsmassene som ble tilbake danner jordbruksarealene i Ringerike. Sperillen og Tyrifjorden er blant de største innsjøene i landet. Storelva, en av Norges mest vannrike elvestrekninger, har gjennom årtusener byttet løp, der den snor seg gjennom landskapet ned mot Tyrifjorden. Gamle elvesvinger ligger i dag som kroksjøer og er nå våtmarksområder. Karakteristisk og unikt for Ringerike er brekkåslandskapet i og rundt Tyrifjorden. De består av kalkstein (som er dannet av rester etter sjødyr som levde i havet under kambrosilur). Brekkåsene har gjerne en trekantet form. De er langstrakte, men smale og gjerne relativt høye. Geografi. Ringerike kommune ligger sørøst i Buskerud fylke. Kommunen strekker seg fra Oslomarka i sørøst til åsene mot nedre Hallingdal i nordvest, og til like nord for Nes i Ådal mot nord. I øst grenser kommunen mot Nordmarka, der Ringkollen og Gyrihaugen er kjente landemerker. I sør omfatter kommunen deler av Steinsfjorden og Nordfjorden (begge inngår i Tyrifjorden) og store landområder i Holleia ned mot Drolsum i Modum. Haugsbygd, Åsa og Krokskogen. Øst for Hønefoss stiger landskapet gjennom Haugsbygd, der utsikten over Ringerike til tider er storslått langs riksveien. Fra Klekken går det bomvei (selvbetent) op til det populære frilufts- og rekreasjonsområdet Ringkollen i Nordmarka, der Ringkolltoppen (701 moh.) og Gyrihaugen (682 moh.) gir folk et storslått utsyn mot Tyrifjorden og Holleia. Litt lenger inn på Krokskogen ligger også Oppkuven (704 moh.), den høyeste toppen på ringerikssiden og de nest høyeste i hele Nordmarka. Ringkolltraktene er et yndet og vakkert turområde, sommer som vinter. Der finner man oppmerkede turstier og skiløyper i fleng, skitrekk, hoppbakke, kafé og et lite sportskapell, som også holder kafé når det ikke brukes til kirkelig aktivitet. Den vakre innsjøen Øyangen ligger også i dette området, men sine mange øyer og tettvokste granskog rundt. Innsjøen er en populær bade- og fiskeplass om sommeren, der man kan få både abbor, ørret og røye. Isfiske er også populært vinterstid. Til Ringkollen og Øyangen går det bilvei (bomvei) fra Klekken i Haugsbygd, dit man kommer via riksvei 241 fra Norderhov eller Jevnaker, eller via fylkesvei 163 fra Hønefoss. Via Hønen i Norderhov eller Sundvollen i Hole kan man ta seg inn til Åsa, der det går bilvei opp til Damtjern, der man kan parkere og ta seg videre til fots, på sykkel eller på ski vinterstid. Sommerstid tar også noen turen opp til fots via enten Kjerratstien eller Mørkgonga, men dette er en heller strabasiøs tur i et meget spesielt terreng. Kjerratstien går fra Åsa, langs de gamle vannhjulene og opp til Damtjern. Mørkgonga ble naturreservat i 2001 og turen går fra Steinsfjorden opp gjennom en bratt fjellkløft (Mørkgonga) til Migartjern på Krokskogen. Åsbygda og Eggemoen. Fra Hønefoss går også veien til Jevnaker på Hadeland via fylkesvei 163 til Klekken og riksvei 241 gjennom Haugsbygd og Åsbygda, som ligger i åssiden opp mot Nordmarka. Fra sør kan en også ta av fra E16 ved Norderhov og kjøre riksvei 241 via Klekken til Jevnaker. Landskapet gjennom Åsbygda er prega av mindre gårdbruk og spredte privatboliger. Utsikten over fjellområdene på Ringerike er kanskje den aller beste gjennom deler av denne bygda. Fra Hønefoss kan man også kjøre til Jevnaker via riksvei 35 over Eggemoen, ei furubevokst moreneslette sør for Randsfjorden. Eggemoen ble dannet av brekanten da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 9 800 år siden. Avstanden fra er ca. 12 km. Eggemoen henger sammen med Bergermoen i nord og er faktisk Norges største sammenhengende isrand (deltaavsetning), og Norges største sand og grusforekomst. Øst og sør for Eggemoen og vest og sør for Åsbygda/Haugsbygd renner Randselva i en ravine ned mot Hvalsmoen og videre til Hønefoss, der den møter Ådalselva og danner Storelva. Randselva er kjent for sitt gode sportsfiske etter storørret. Det har vært tatt ørret der på stang som veier mer enn 13 kg. Ådal og Ådalsfjella. Kjører man E16 nordover fra Hønefoss kjører man langs Begnavassdraget opp mot tettstedet Nes i Ådal, først via Nymoen og tettstedet Hallingby og litt lenger nord Ringmoen og innsjøen Sperillen, som er nest største innsjø i distriktet. Øst for Sperillen ligger et åsdrag som kalles Fjorda, på grensen mellom Buskerud og Oppland. Der finner man en rekke småvann som er forbundet gjennom små kanaler. Området er et meget populært frilufts- og rekreasjonsområde sommerstid, og mange tar med kano, kart og kompass for å utforske det spennende landskapet. Man kan også ta seg opp til Sperillen via fylkesveien på vestsiden av Ådalselva. Denne strekningen er preget av jordbruksområder, med småbruk og mellomstore gårdsbruk. Langs med elva er det en rekke populære fiskeplasser. Vest for Speillen stiger Ådalsfjellene bratt. Både Vikerfjell og Høgfjell er populære og naturskjønne fjellområdeer sommer som vinter. Opprinnelig er Vikerfjell navnet på et fjellområde sør for Svarttjernskollen, men i dag brukes navnet om hele det området som egentlig heter Ådalsfjella, fra Høgfjell i sør til Treknatten (1 101 moh.) i nord. Den høyeste fjelltoppen på Vikerfjell og i Ringerike heter Gyranfisen (1 127 moh.). Området har en rekke merkede løyper. Ved Ringerudsetra er det en mindre slalåmbakke med heis, der velforeningen selger kart over området hvor løypenettet er inntegnet. Fjellet strekker seg inn mot Vidalen og Vassfaret i nord og over mot Strømsoddbygda nord for Sokna i vest. Elvestrekningen fra Sperillen ned mot Hønefoss kalles forøvrig Ådalselva og er en yndet elvestrekning for sportsfiskere, og da spesielt fluefiske etter ørret. Soknedalen. Kjører man Rv7 ut av Hønefoss nordvestover kommer man til slutt til Bergen via Hallingdal, men først etter å ha passert gjennom Soknedalen, og i det fjerne kan man se Norefjell. I bunnen av dalen renner elva Sogna ned mot Tyrifjorden, og langs denne lille elva finnes en rekke populære badeplasser. Ytre Soknedalen. Den mest populære badeplassen (lokalt kjent som Heiernstranda) ligger ovenfor Heiernfossen ved Sandaker, som ligger kloss inntil riksveien like vest for Hønefoss. Der er det et yrende badeliv gjennom hele sommeren. Sør for elva ligger det vakre og naturskjønne høydedraget Holleia, med alle sine koller, småvann og kulturminner. Der kan man fortsatt finne spor etter gruvedriften etter nikkel på 1700-tallet. Langs veien videre opp dalen ligger en rekke små bondegårder, og landskapet består for det meste av barskog og dyrket mark. På veien passerer man småsteder som Heggen, Veme og Jonsrud før man kommer til Bårnås og snart Sokna, 23 km vest-nordvest for Hønefoss. Der deler dalføret seg i tre retninger, et som følger riksvei 7 og to som fører inn i skogsbygder. Brekkebygda. Vest for Strømsoddbygda ligger Brekkebygda, som man også når via avkjøring ved Sokna. Nederst ved Torevannet dannes den lille elva Verkenselva, som renner sammen med Sogna ved Sokna. Begge er en del av Rudsvassdraget og Soknavassdraget. Førstnevnte omfatter også vannene Langvannet og Breivannet, samt Setertjern, Nordtjern og Vettertjern og elvene mellom, fra og med Gjuvdammen. Dette er et populært område for både jakt og fiske. Ørret på omring 1 kg er ikke uvanlig, men man kan også få både abbor, sik, karrus og røye der. I 2003 ble det for eksempel tatt en ørret i garn på 3,7 kg i Torevannet. I 2005 ble Haverstingen naturreservat opprettet. Bergensbanen går gjennom denne bygda, før den går inn i Haverstingtunnelen og kommer ut igjen ved Ørgenvika i Krødsherad. Strømsoddbygda. Fra Sokna kan man ta seg med bil opp mot Strømsoddbygda, som på folkemunne lokalt også kalles «tyttebærbygda». Om man har vært der på høstparten forstår man hvorfor. De store furukledte moene strekker seg inn mot Sognevannet, der elva Sogna begynner. Nord i vannet finnes en badeplass (Understryk). Vannet er ikke lenger regulert. Øst for Strømsoddbygda ligger Ådalsfjellene, med blant annet Tjuvenborgen og Hestebrenna vest i Høgfjell. Drar man videre innover kommer man til en rekke flotte vann, og ender til sist opp ved foten av Bukollen (1 121 moh.) inn mot det mektige Vassfaret. Det er mulig å kjøre bil (bomvei) videre over Vidalen og ned til sørenden av Hedalen, noen kilometer ovenfor Nes i Ådal. Gjennom Vidalen går «den gamle kongeveien», og der renner den lille grenseelva Vidøla – fra gammelt av kjent som «"den hellige Vidøla"». Dit dro folk for å «"vie seg til Herren"», altså døpe seg (i Vidøla). I tidligere tider, da det fortsatt bodde folk der, skal det ha stått ei lite kirke i Vidalen, som det fortsatt finnes spor etter. Sagnet sier også det er nedgravd en stor sølvskatt langs den gamle kongeveien gjennom Vidalen. Tyrifjorden og Holleia. Kjører man Rv. 35 sørvestover ut av Hønefoss kommer man til Hokksund via steder som Ask, Tyristrand og Nakkerud i Ringerike, og Drolsum, Vikersund, Geithus og Åmot i Modum. Ved Ask, like utenfor Hønefoss, når man de nordligste områdene ved Tyrifjorden. Denne fjordarmen heter egentlig Nordfjorden, men navnet er ikke mye brukt lokalt. I nordenden av denne fjordarmen renner Sogna og Storelva ut, henholdsvis ved Ask og Averøya/Onsaker. Mellom disse to elvene ligger en av Norges flotteste innenlands sandstrender, kjent som Røssholmstranda. Der yrer det av badeliv gjennom hele sommeren. Den offentlige badeplassen er svært langgrunn, så spesielt godt egnet for folk med småbarn. På hver side av dette strandområdet ligger to meget viktige naturvernområder, kalt Karlsrudtangen og Averøya. Dette er unike våtmarksområder for vadefugler under trekket vår og høst. Langs veien videre sørover mot Hokksund finner man en rekke flotte badeplasser langs med fjorden, som dessuten er svært populær blant sportsfiskere. Her finnes en rekke fiskeslag, og kjempegjedder og storørret er ikke uvanlig å få på kroken. Norgesrekorden (garn) for gjedde (19,6 kg) er forresten fra Synneren, som ligger like ved Røssholmstranda. Synneren er ei bakevje (kroksjø) langs Storelva mellom Ask og Helgelandsmoen. Langs høyre side av Rv. 35 ligger høydedraget Holleia. Det er et yndet friluftsområde sommer som vinter. Et av de mest populære områdene er ved innsjøen Aklangen, som man kan ta seg opp til via bomvei fra Ask. Ved innsjøen finnes flotte badeplasser. Holleia består av vill natur og gamle setrer og setervolder, og strekker seg fra Vikersundtraktene over mot Krøderen i Krødsherad og Sokna i Soknedalen. Fra toppene inne på Holleia kan man skue over store deler av Ringerike i alle retninger. Klima. Ringerike har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintre, varme sommere og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Høyfjellsområdene har alpint klima. Normalverdier for Hønefoss i perioden 1961-1990 er gitt i tabellen nedenfor. Demografi. Pr. 1. januar 2004 hadde kommunen 28 060 innbyggere, hvorav 21,2 % var barn og unge under 17 år. Ca. 13 500 av disse bor enten i eller i umiddelbar nærhet av Hønefoss. Andel eldre over 80 år var 5,4 % og andelen av innvandrere 5 %, hvorav 3,3 % med ikke-vestlig bakgrunn. Barnehagedekningen var pr. 2002 54,2 % for gruppen 1–5 år. Kommunens frie inntekter pr. innbygger var samme år kr. 22 901,00. Kommunen hadde pr. 4. kvartal 2004 69 % sysselsatte i alderen 16–74 år, hvorav 3 % i primærnæring, 25,2 % i sekundærnæring og 71,8 % i tertiærnæring. 31,6 % var ansatt i offentlig forvaltning. Gjennomsnittlig brutto arbeidsinntekt pr. innbygger over 17 år var kr. 251 700,00 i 2002, hvorav 317 000,00 for menn og 190 100,00 for kvinner. Kommunen er selv den største arbeidsgiveren i kommunen, med ca. 2 200 ansatte fordelt på ca. 1 650 årsverk. Ringerike kommune hadde pr februar 2008 1,8 % arbeidsledighet. Av kommunens befolkning bor kun 0,9 % i blokk/bygård, 61 % bor i bolig bygd etter 1961, og 75,5 % av husholdningene disponerer bil. Omsorgsområder. Kommunen er inndelt i 7 omsorgsområder, som alle tilbyr hjemmebaserte tjenester innenfor sitt området og boliger for syke, funksjons- og psykisk utviklingshemmede. Kommunen har 11 kommunale og 6 private barnehager, samt 1 statlig barnehage ved Ringerike sykehus. Kommunen har dessuten 20 kommunale barne- og ungdomsskoler. Næringsliv. Ringerike er Buskeruds største jord- og skogbrukskommune. Viktigste industrigrener er treforedling (Norske Skog Follum og Huhtamaki), betongproduksjon (Spenncon og Unicon), mekaniske verksteder og produksjon av kart og geodata (Kartverket). Forsvaret. Den militære tilstedeværelsen på Ringerike forsvant med omorganiseringen av forsvaret på begynnelsen av 2000-tallet, etter mer enn 100 år. Tidligere var det militærleirer ved Helgelandsmoen leir (fra 1868), Hvalsmoen leir (fra 1893) og Eggemoen leir (fra 1951). Før dette var Jensebråten på Tanbergmoen eksersérplass for 2. Akershusske Infanteribrigade i nærmere 50 år. Aluminium. Aluminium er et grunnstoff med atomnummer 13 og kjemisk symbol Al. Historie. Oldtidens grekere og romere kjente til aluminiumsalter, men først i 1808 ble metallet aluminium identifisert av den engelske kjemikeren Humphry Davy. Friedrich Wöhler er vanligvis kreditert som stoffets oppdager da han i 1827 isolerte aluminium i ren form. Den danske fysikeren og kjemikeren Hans Christian Ørsted fremstilte aluminium 2 år tidligere, men i relativt uren form. Pierre Berthier oppdaget aluminium i bauksitt og greide å utvinne det. I 1846 forbedret franskmannen Henri Etienne Sainte-Claire Deville metoden Wöhler hadde brukt, og beskrev dette i 1859 i boken «De l'aluminium, ses propriétés, sa fabrication». Før dagens fremstillingsprosess ble utviklet, var aluminium meget vanskelig å utvinne. Dette gjorde at rent aluminium var dyrere enn gull. Aluminiumsbarrer ble utstilt sammen med de franske kronjuvelene ved verdensutstillingen "Exposition Universelle", Paris i 1855, og Napoleon III av Frankrike skal etter sigende ha hatt et sett med aluminiumstallerkener reservert for sine mest betydningsfulle gjester. Etymologi. Humphry Davy foreslo å kalle stoffet for "alumium", og senere "aluminum" etter mineralet alumina (aluminiumoksid). I 1812 skrev en leser et innlegg i det britiske tidsskriftet «Quarterly Review» der han foreslo "aluminium" som hadde en mer «klassisk klang» enn "aluminum". Amerikanerne innførte navnet "aluminium" siden det passet inn i standardformatet i periodesystemet. I «Websters Dictionary» fra 1828 heter grunnstoffet aluminium, men i 1892 brukte Charles Martin Hall navnet "aluminum" i en reklame for hans nye elektrolyse-metode for fremstilling av aluminium, på tross av at stavemåten med "-ium" var brukt på patentsøknadene hans. Det har derfor blitt konkludert med at den amerikanske stavemåten kommer av enten en skrivefeil, eller av det faktum at ordet «aluminum» er lettere å uttale, og derfor fikk fotfeste. Stavemåten "aluminium" blir i Nord-Amerika referert til som «britisk stavemåte». Egenskaper. Aluminium er et metallisk grunnstoff med en sølvfarget glans. I kontakt med luft dannes et tynt oksidasjonssjikt på overflaten som forhindrer videre korrosjon. Aluminium veier omtrent en tredel av stål og kobber. I ren form er aluminium mykt og har lav styrke. For de fleste anvendelser benyttes derfor aluminiumlegeringer som er smibare og lette å bearbeide i maskiner og ved støpning. Aluminium har utmerket korrosjonsmotstand og holdbarhet. Det er ikke magnetisk. Isotoper. Naturlig forekommende aluminium består utelukkende av den stabile isotopen 27Al. I tillegg er 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. Den mest stabile av disse er 26Al med halveringstid 717 000 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 5 minutter, og de fleste kortere enn 10 sekunder. CAS-nummer: 7429-90-5 Forekomst. Aluminium finnes i en rekke mineraler, blant annet feltspat som er et av de vanligste mineralene i jordskorpen. Ren aluminium fremstilles fra jordartene bauksitt (bauxitt) og lateritt. I 2007 var verdensproduksjonen på 38 millioner tonn. De største produsentlandene var Kina (12 millioner tonn), Russland (4,2 millioner tonn), Canada (3,1 millioner tonn) og USA (2,6 millioner tonn). Norge produserte i 2007 1,1 millioner tonn, og havnet på 8.plass på listen over verdens største aluminiumsprodusenter. Det ble i 2007 gjenvunnet omkring 3,5 millioner tonn aluminium. Fremstilling. Aluminium er et av de vanligste elementene i jordskorpa, men er likevel svært sjeldent å finne i metallisk form. Årsaken er at aluminium er et svært reaktiv grunnstoff som danner en kraftig kjemisk binding med oksygen. En eventuell direkte reduksjon av aluminiumoksid til aluminium ved hjelp av karbon (karbotermisk), som er en vanlig prosess for flere andre metaller, vil derfor ikke være mulig fordi aluminium har en sterkere oksygen-affinitet enn karbonet. Det er imidlertid en teoretisk mulighet for å utnytte at det dannes aluminiumkarbid (Al4C3) som mellomtrinn i den karbotermiske reaksjonen. Aluminiumkarbidet kan gi aluminium metall ved temperaturer på mellom 1900 og 2000 grader. Prosessen er under utvikling, men har kommet så langt at Alcoa og Elkem i 2009 bygger en stor pilotreaktor ved Alcoa Lista. Den industrielle framstillingen av aluminium foregår i dag ved elektrolyse i en flytende saltløsning, også kalt «bad» eller «smelte». Aluminiumoksid i pulverform løses da opp i et «bad» som stort sett består av kryolitt, aluminiumfluorid og kalsiumfluorid ved en temperatur på rundt 950-960°C. Kryolitt fins som et naturlig mineral i små mengder på Grønland og var i sin tid nøkkelen til Hall-Heroultprosessens suksess. Mineralet har noen svært unike egenskaper som i praksis gjør det til det eneste brukbare valget som elektrolytt i prosessen. Det er bl.a i stand til å løse opp aluminiumoksid, som er et svært stabilt keramisk materiale, det leder elektrisk strøm og har en tetthet i flytende form som er lavere enn flytende aluminium. Navnet kryolitt betyr «kald stein» fra gresk cryos = kald og lithos = stein, noe som sannsynligvis skyldes at mineralet kun finnes på Grønland. I dag er det naturlige mineralet uten betydning for prosessen fordi kryolitt i praksis dannes i dagens Al-elektrolyseceller ved at aluminiumfluorid tilsettes «badet» for å nøytralisere effekten av den natriumoksiden som kommer inn som en forurensning i aluminiumoksidet. Begge elektrodene i en elektrolysecelle består av karbon. «Anoden», som er den positive polen i elektrolysecella er imidlertid et forbruksmateriale, mens «katoden» – som er den negative polen – er et ildfast foringsmateriale av svært høy kvalitet. Katoden utgjør bunnforinga i elektrolysecella og skal helst vare i flere år før den må omfores. Når aluminiumoksidet løses opp i det flytende kryolittbadet så dannes det ioner, dvs molekyler med elektrisk ladning. Disse kan bevege seg rundt i «badet». Når man setter på et elektrisk felt mellom to elektroder vil de positivt ladede ionene bevege seg eller «migrere» mot den negative elektroden, mens de negativt ladede ionene beveger seg mot den positive elektroden. De ionene som dannes i badet ved oppløsningen kan være svært komplekse, men det viktigste er prinsippet om at negativt ladede oksygenholdige ioner trekkes mot anoden, der de reagerer med karbon og går ut av cella, mens aluminium dannes av andre ioner på katodeoverflaten, som er fysisk adskilt ifra anoden og er fritt for oksygen. På denne måten «splittes reaksjonen i to» og man omgår problemet med aluminiums enorme oksygenaffinitet. På katoden: AlF3 + 3Na+ + 3e = Al + 3NaF På anoden: ½Al2O3 + ¾C + 3NaF = AlF3 + ¾CO2 + 3Na+ + 3e Totalreaksjon: ½Al2O3 + ¾C = Al + ¾CO2 Norsk aluminiumfremstilling. Norge er blant verdens største aluminiumprodusenter på grunn av rikelig tilgang på elektrisk energi. Norsk Hydro, Alcoa og Alcan har til sammen sju smelteverk fra Lista i sør til Mosjøen i nord. Det faktum at norsk aluminium framstilles ved hjelp av miljøvennlig vannkraft gjør at CO2-utslippet per tonn Al blir bare 1/10 av utslippet ifra et smelteverk som drives med strøm ifra et kullkraftverk, noe som er vanlig i f.eks Kina. Helsefare. Aluminiumsstøv kan føre til lungeforandringer i form av økt bindevevsdannelse og emfysem. Akutt kan man få metallfeber og irritasjon i luftveier og i øynene. Ved sveising av aluminium vil også andre legeringselement forgasses og er forbundet med betydelig helsefare hvis ikke friskluftmaske brukes. Ringerikes Blad. "Ringerikes Blad" er en norsk dagsavis som ble etablert av Johan Jørgen Krohn i 1845, den gang under navnet "Ringeriges Ugeblad". Avisen har hovedkontor i Hønefoss og er i dag en del av A-pressen. Avisen var opprinnelig Høyre-orientert, men ble kjøpt av A-pressen i 1997. Dekningsområdet er Ringeriksregionen, samt lokalstoff fra kommunene Ringerike, Hole og Jevnaker. Den gis ut alle dager unntatt søndag. Avisselskapet AS Ringerikes Blad eier datterselskapet Eikerbladet som utgir avisen med samme navn. Utgiver er selskapet "AS Ringerikes Blad". Ansvarlig redaktør er Bjørn Harald Blaker. 28. mai. 28. mai er den 148. dagen i året. 149. i skuddår. Det er 217 dager igjen av året. Navnedag. Vilhelm, William, Willy. Navnedagen er etter Vilhelm av Aquitania, (Vilhelm av Gellone), han kunne gå gjennom ild uten skade, da han døde 28.mai 812 ringte alle klostrets klokker av seg selv. http://www.katolsk.no/biografier/historisk/vgellone 30. mai. 30. mai er den 150. dagen i året. 151. i skuddår. Det er 215 dager igjen av året. 31. mai. 31. mai er den 151. dagen i året. 152. i skuddår. Det er 214 dager igjen av året. Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti (KrF) er et norsk politisk parti stiftet i 1933. Det beste valget er utvilsomt stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 prosent av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti er valget i 2009 det dårligste, med en oppslutning på 5,5 prosent. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier. Partiets ungdomsorganisasjon er Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU). Partiet har en kristen «bekjennelsesparagraf», noe som innebærer at alle som ønsker å bli valgt til verv i partiet må være bekjennende kristne og være enig i partiets grunnsyn. Denne paragrafen har i flere år være gjenstand for debatt og i 2010 foreslo et utvalg i partiet å fjerne den. Under partiets landsmøte i 2011 stemte et klart flertall av delegatene for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Den endelige vedtekstsendringnen skal gjøres på landsmøtet to år etter, slik reglene om vedtektsendringer i partiet krever. I 2011 ble Knut Arild Hareide valgt som ny leder av Kristelig Folkeparti. Dagrun Eriksen ble gjenvalgt som første nestleder og Bjørg Tysdal Moe valgt som andre nestleder. Politisk plattform. Partiet står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, er motstander av loven om selvbestemt abort og gikk i mot en felles ekteskapslov. Samtidig har svært mange i KrF et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land. Historie. Partiet ble stiftet på Bibelskolen i Bergen 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjørø. Det er en utbredt misforståelse at KrFs stifter var Nils Lavik, men det var blikkenslager Ingebrigt Bjørø fra Os i Hordaland som var den første lederen. I sine første år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken. I etterkrigstida inngikk partiet på ikke-sosialistiske side, og innledet et samarbeid som kulminerte med regjeringen Lyng. Partiet arbeidet iherdig mot Arbeiderpartiets satsning på seksualopplysning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes. Den første statsministeren fra KrF var Lars Korvald, som ledet landet fra EF-avstemningen i oktober 1972 til Stortingsvalget i oktober 1973. På 1980-tallet deltok partiet i to Høyre-ledede regjeringer, og siden 1997 har Kjell Magne Bondevik ledet to regjeringer, en 1997-2000 (Sentrumsregjeringen), og en regjering 2001-2005 (Samarbeidsregjeringen). Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF klarte å velte byrdene ved det å sitte i regjering over på de to andre regjeringspartiene, Venstre og Senterpartiet. Partiet popularitet holdt seg høyt i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode og i januar 1998 fikk partiet så mye som 19,7% på en meningsmåling utført av Norsk Gallup. Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, men så sent som april 1999 hadde de 14,3% oppslutning, landets tredje største parti. Partiet fikk 15,5% oppslutning på en meningsmåling i april 2000, ca en måned etter at regjeringen Bondevik hadde gått av. Abstrakt algebra. Abstrakt algebra er en gren innen matematikken der man studerer algebraiske strukturer, som blant annet grupper, ringer, moduler og kropper. Ordet abstrakt algebra brukes for å skille grenen fra elementær algebra og anvendes i dagens matematikk og teoretisk fysikk. Mange grener av matematikk bygger på videreutviklede konsepter fra abstrakt algebra, blant annet algebraisk geometri, algebraisk tallteori og algebraisk topologi. Flere store norske matematikere har gjort viktige bidrag innen for abstrakt algebra, som Niels Henrik Abel, Peter Ludvig Meidell Sylow og Sophus Lie. Gruppe (matematikk). I matematikk er en gruppe en mengde elementer sammen med en binæroperasjon. En binæroperasjon er en operasjon som tar to elementer og kombinerer dem slik at man får et tredje element, som for eksempel addisjon av hele tall. For at dette skal kvalifisere til å være en gruppe, må visse aksiomer være oppfylt: binæroperasjonen må være assosiativ, det må finnes et identitetselement, og hvert element må ha en invers. Disse egenskapene er velkjente fra mange matematiske strukturer – hvis for eksempel mengden er de hele tallene og binæroperasjonen er addisjon, vil disse egenskapene være oppfylt, og man har en gruppestruktur. Aksiomene er imidlertid formulert slik at de ikke avhenger av den konkrete gruppen eller binæroperasjonen; dette gjør at man kan behandle objekter som kan ha svært forskjellige matematiske opphav, på en fleksibel måte, mens man beholder de essensielle strukturelle aspektene ved objektene. Definisjon. Grupper er definert på en slik måte at den gjelder for en vid klasse av objekter som deler en del strukturelle egenskaper. Man har en mengde formula_1, og en binæroperasjon formula_2. Denne operasjonen er slik at man kan kombinere hvilke som helst to elementer formula_3 og formula_4 fra formula_1 og få et annet element formula_6. Symbolet formula_2 representerer her en generell operasjon, og kan for eksempel stå for addisjon eller multiplikasjon. Andre muligheter er beskrevet i eksemplene nedenfor. Det er ikke et krav at operasjonen er kommutativ, det vil si at formula_31. Hvis gruppen i tillegg til de ovennevnte aksiomene også oppfyller denne ligningen, kalles gruppen abelsk. Dette adjektivet kommer av den norske matematikeren Niels Henrik Abel. Heltall. En gruppe de fleste har et forhold til er mengden av heltallene formula_32 sammen med addisjon, som vi skriver +. Denne gruppen inneholder tallene Det første aksiomet er tilfredsstilt siden summen av to heltall også er et heltall. At addisjon er assosiativ er også velkjent. Gruppen har et identitetselement, nemlig 0, siden formula_34 for alle heltall formula_3. Til sist vet vi at ethvert heltall formula_3 har en invers, nemlig tallet formula_37, siden formula_38. Klokkearitmetikk. Et beslektet eksempel får man hvis man begrenser seg til en endelig mengde heltall, for eksempel mengden Her definerer vi binæroperasjonen som addisjon modulo 12. Med enklere ord bruker vi addisjon som på en klokke: hvis klokken er 10 og vi venter 4 timer, vil klokken bli 2; altså er formula_40, hvor vi lar formula_41 betegne operasjonen å «addere på en klokke». Mer nøyaktig sier vi at formula_42 hvis formula_43 og enten formula_44 eller formula_45, hvor + representerer vanlig addisjon. I dette tilfellet er identitetselementet tallet 12. Symmetrigrupper. En viktig type grupper er "symmetrigrupper" til geometriske figurer og andre matematiske objekter. Som et eksempel kan vi se på symmetrigruppen til et kvadrat: denne gruppen er en dihedral gruppe, og kalles formula_46. Elementene i symmetrigruppen er disse åtte operasjonene. Hvis man velger to operasjoner og utfører dem i rekkefølge, vil man få en annen av de åtte operasjonene. Når man setter sammen operasjoner på denne måten, skriver man symbolene "fra høyre til venstre". Hvis man skal utføre operasjonene formula_3 og formula_4 i den rekkefølgen, skriver man dette altså som formula_50. For eksempel hvis man først roterer kvadratet 90° til høyre (formula_51) og deretter speiler det om dens horisontale akse (formula_52), blir dette det samme som å speile kvadratet om diagonalen som går fra nederste venstre hjørne til øverste høyre hjørne. Dette skriver vi da som Historie. Det tidligste studiet av grupper går antagelig tilbake til Lagrange på slutten av 1700-tallet. Men dette arbeidet var nokså isolert, og publikasjonene til Cauchy og Galois fra 1846 regnes ofte som begynnelsen av gruppeteori. Den opprinnelige motivasjonen for gruppeteori var å finne løsninger av polynomligninger av grad høyere enn 4. Galois utvidet tidligere resultater av Ruffini og Lagrange og fant et kriterium for løsbarheten til en gitt polynomisk ligning ved hjelp av symmetrigruppen til ligningens røtter. Elementene i en slik Galoisgruppe tilsvarer visse permutasjoner av røttene. Ideene til Galois ble først avvist av hans samtidige, og de ble publisert etter hans død. Mer generelle permutasjonsgrupper ble undersøkt av Cauchy spesielt. Cayley ga i 1854 den første abstrakte definisjonen av en endelig gruppe. Geometri var det andre feltet hvor grupper ble brukt systematisk, spesielt symmetrigrupper som del av Kleins Erlangenprogram fra 1872. Etter som nye geometrier som hyperbolsk og projektiv geometri hadde blitt oppdaget, brukte Klein gruppeteori til å organisere dem. Lie videreførte disse ideene da han begynte å studere liegrupper i 1884. Det tredje feltet som bidro til gruppeteori var tallteori. Visse abelske grupper hadde blitt brukt implisitt i Gauss’ tallteoretiske arbeid "Disquisitiones Arithmeticae" fra 1798, og mer eksplisitt av Kronecker. I 1847 ledet noen tidlige forsøk av Kummer på å bevise Fermats siste teorem til utviklingen av grupper som beskriver primtallsfaktorisering. Med Jordans verk "Traité des substitutions et des équations algébriques" fra 1870 begynte arbeidet med å samle disse forskjellige angrepsvinklene til én teori. von Dyck ga i 1882 den første moderne definisjonen av en abstrakt gruppe. På 1900-tallet ble gruppeteori vidt anerkjent gjennom arbeidet til Frobenius og Burnside, som arbeidet på representasjonsteori til endelige grupper, samt gjennom Brauers modulære representasjonsteori og artiklene til Schur. Teorien om liegrupper, og mer generelt lokale kompakte grupper, ble studert av Weyl, Cartan og mange andre. Dens algebraiske motstykke, teorien om algebraiske grupper, ble først formet av Chevalley og senere gjennom arbeidene til Borel og Tits. University of Chicago arrangerte et gruppeteoriår i 1960–61, noe som brakte sammen gruppeteoretikere som Gorenstein, Thompson og Feit. Dette la grunnlaget for et samarbeid mellom en lang rekke matematikere, som kulminerte med klassifikasjonen av alle endelige simple grupper i 1982. Mengde. En matematisk mengde er en veldefinert samling objekter, og som begrep er det et av de viktigste og mest grunnleggende i matematikk. Mengdelære ble først utviklet på slutten av 1800-tallet, men er en del av grunnlaget for moderne matematikk. Mange andre matematiske størrelser blir definert ved hjelp av mengder. Mengdelæren går tilbake til Georg Cantor. Hans definisjon av en mengde er «en samling av bestemte, forskjellige objekter, betraktet som et hele». Men en slik definisjon fører til uløselige paradokser, som for eksempel Russells paradoks. Av den grunn lar man i aksiomatisk mengdelære være å definere begrepet mengde, men anser det som et udefinerbart grunnbegrep. I stedet brukes aksiomer til å beskrive hvilke egenskaper mengder har. En mengde inneholder visse objekter, kalt "elementer". Elementene kan i prinsippet være hva som helst, for eksempel tall, personer, biler, eller andre mengder. En mengde må være veldefinert: for ethvert objekt må det være mulig å avgjøre om objektet er med i mengden eller ikke. Hvis "x" er et element i mengden "M", skriver man "x" ∈ "M". En mengde kan være tom. Den tomme mengden blir betegnet med ∅. En mengde kan ikke inneholde mer enn ett eksemplar av et element. Hvis "A" og "B" er mengder, og ethvert element i "A" også er et element i "B", kalles "A" en "delmengde" av "B", og man skriver "A"⊂"B". Hvis "B" også er en delmengde av "A", må begge mengdene inneholde nøyaktig de samme elementene. Per definisjon er da "A" lik "B", og man skriver "A"="B". Mengden av elementer som er felles for "A" og "B" kalles "snittet" av "A" og "B" og betegnes "A" ∩ "B". Mengden av elementer som enten er med i "A" eller i "B" (eller i begge) kalles "unionen" av "A" og "B" og betegnes "A" ∪ "B". Dersom snittet av A og B er tomt ("A" ∩ "B" = ∅) kalles A og B for "disjunkte". Mengder og deres egenskaper kan også illustreres ved venn-diagram. En mengde kan bli definert på tre forskjellige måter. Binær operasjon. Begrepet binær operasjon refererer til en operasjon eller funksjon som tar to argumenter. Det vil si at operasjonens aritet er 2. Mer spesifikt er en binær operasjon en funksjon × sammen med en mengde "S" slik at × tar to elementer fra "S" og gir et annet element i "S" som resultat. Binære operasjoner kan utføres med enten binære funksjoner eller binære operander. Eksempler på binæroperasjoner inkluderer de kjente aritmetiske operasjonene addisjon, multiplikasjon, divisjon og subtraksjon. Eksempler på vanlige binære operasjoner er addisjon (+) og multiplikasjon (*) som tar to tall eller matriser som argumenter. Det er vanlig notasjon for binærfunksjoner å skrive på infiksform "a + b, a * b eller a · b" istedenfor "f(a,b)". Andre vanlige notasjoner er prefiks og postfiks, hvorav den siste er kjent som reverse Polish notation (brukes på HP sine tekniske kalkulatorer). Kvantemekanikk. Kvantemekanikk er den grenen av fysikken som beskriver atomer, molekyler, og oppbygningen av disse. I sin mest komplette form prøver den å beskrive oppbygningen av all materie og stråling. Alle naturkrefter unntatt gravitasjon har i dag en kvantemekanisk beskrivelse. Kvantemekanikk startet med Max Plancks forklaring av strålingsspekteret fra solen i 1900, og er i dag en hovedgren av fysikken med mange undergrener. All fundamental forskning i fysikk i dag kan sies å videreføre kvantemekanikken. Teori. Plancks konstant er en fundamental, fysisk konstant som ligger til grunn for all kvantemekanikk. Alle resultater i kvantemekanikken inneholder Plancks konstant, for eksempel verdien til energinivåene i et atom. Bølge-partikkel-dualiteten sier at kvantemekaniske partikler kan oppføre seg både som partikler og bølger. For eksempel kan man observere bølgefenomenet interferens når man sender elektroner gjennom en dobbeltspalte mens man i andre tilfeller kan måle elektronets posisjon, altså en partikkelegenskap. Kvantisering vil si begrensing av hvilke verdier en størrelse kan ha og de mulige verdiene er gitt av et kvantetall, som ofte er et heltall, men ikke trenger å være det. Med en tilstand menes alle egenskaper en partikkel har til enhver tid og tilstander er ofte formulert som en liste med kvantetall. I et atom kommer kvantisering som resultat av at elektronene er bundet av et potensial fra atomkjernen. Avstanden mellom energinivåene blir mindre jo større område en partikkel kan bevege seg på. For store systemer, for eksempel over 100 nm, er avstanden mellom energinivåene så liten at klassisk fysikk igjen er en god beskrivelse. Heisenbergs uskarphetsrelasjon sier at noen kvantemekaniske variabler avhenger gjensidig av hverandre, slik at hvis den ene bestemmes skarpt (presist) blir den andre uskarp (omtrentlig). Uskarpheten har en nær sammenheng med bølge-partikkel-dualiteten, siden en må velge i hvilken grad en skal se på partikkelegenskaper, eller bølgeegenskaper. Denne uskarpheten er en fundamental bit av kvantemekanikken og kan ikke fjernes på noen måte. Eksempler på variable som følger Heisenbergs uskarphetsrelasjon er posisjon og impuls eller energi og tid. Spinn er en fundamental egenskap ved alle kvantemekaniske partikler. Spinnet gir de statistiske egenskapene til partiklene, det vil si hvordan partikler oppfører seg sammen med andre partikler. Det finnes to typer oppførsel, Fermioner med halvtallig spinn og Bosoner med heltallig spinn. Bosoner, for eksempel fotoner, er sosiale partikler som tillater andre partikler å være i samme tilstand som dem selv. Fermioner, for eksempel elektroner og protoner, er asosiale partikler som adlyder Pauliprinsippet. Pauliprinsippet sier at to Fermioner ikke kan okkupere samme tilstand. Det periodiske system er et resultat av dette prinsippet, siden elektroner blir nødt til å spre seg over ulike tilstander i et atom med mange elektroner. Schrödingerteori formulerer kvantemekanikken ved hjelp av en bølgefunksjon, som inneholder tilstanden til en partikkel. Kvadratet av bølgefunksjonen gir sannsynligheten for at en partikkel er på et gitt sted til en gitt tid og beskriver både bølge- og partikkelegenskaper. Alle felter, inkludert selve bølgefunksjonen, er i Schrödingerteorien klassiske, kontinuerlige, funksjoner, mens tilstandene, slik som posisjon og energi er kvantisert. Kvantefeltteorier er generaliseringer av Schrödingerteorien hvor alle felter, også selve bølgefunksjonen, er kvantisert. Felter og vekselvirkninger beskrives da som utveksling av partikler, for eksempel er elektrisk vekselvirkning utveksling av fotoner. Standardmodellen for elementærpartikkelfysikk er en kvantefeltteori. Kvantefeltteorier brukes også mye i statistisk fysikk. Historisk utvikling. Kvantemekanikkens begynnelse ligger ved Max Plancks oppdagelse av virkningskvantumet, som er uttrykt gjennom hans virkningskvantum 'h' (1900). Deretter (1905) kom Einsteins tolkning av den Fotoelektriske effekt, som resultat av at elektromagnetiske bølger nå ikke lenger bare skulle oppfattes som en ren bølgebevegelse, men også som en partikkelstrøm, der partikkel- eller foton-energien skulle settes proporsjonal med bølgens frekvens, og der proporsjonalitetskonstanten nettopp var den 5 år tidligere oppdagede Plancks konstant 'h'. Neste skille settes ved Niels Bohrs oppdagelse av at Plancks konstant også kunne benyttes til å kvantisere atomenes dreieimpuls. Han krevde da at atomets elektroner skulle gå i baner rundt atomkjernen med en dreieimpuls som kun kunne ha bestemte diskrete verdier, og at disse skulle settes like et heltallig multiplum av virkningskvantet, dvs Plancks konstant 'h'. Han hadde dermed kommet frem til en atommodell som ga et diskret energispektrum, og hadde dermed greid å forklare de velkjente linjespektra fra glødende gasser. Videre viste det seg at den formelen han fant for atomets energinivåer, var i full overensstemmelse med de eksperimentelle resultatene som allerede var blitt oppnådd av Balmer. Bohrs teori var dermed en stor suksess. Likevel vet vi i dag at den kun var halvt på vei til den egentlige kvantemekanikken. For Bohrs kvantemekanikk er egentlig en klassisk mekanisk teori, der en enkel kvantiseringsregel er føyd til som et ekstra prinsipp, uten noen særlig annen begrunnelse enn at man da får en teori hvis forutsigelser stemmer overens med visse eksperimenter. Den avgjørende overgangen til en fullstendig kvantemekanisk teori kom så med Erwin Schrödinger og hans bølgeligning, nemlig Schrödingerligningen. For i denne ligningen ligger Plancks konstant og dermed virkningskvantumet, innebygd som en integrert del av teorien, og ikke lenger et utenpåklistret ekstraprinsipp, som hos Bohr. Deretter nevnes Dirac-teorien som det neste avgjørende gjennombrudd. Med denne nyvinningen, matematisk uttrykt gjennom Diracligningen, hadde han greid å kombinere Schrödingers bølgeteori for materien med relativitetsteorien. Men det betydde at man nå også var i stand til å anvende kvantemekanikk på partikler som gikk i veldig høye hastigheter, helt opp til lysets. Videre forutsa Diracs teori antimaterien, ved at hans ligning viste seg å inneholde løsninger med negativ energi, dvs. partikler med negativ masse, som Dirac, gjennom sin hullteori greidde å tolke som antipartikler med positiv masse. Ifølge denne teorien vil elektronet ha en partner som består av antimaterie, og denne partneren er da også en partikkel med nøyaktig den samme massen som elektronet, men med motsatt ladning. Et slikt anti-elektron kalles idag et positron. I tillegg til antimaterien elektronet som en partikkel med spinn, dvs. at elektronet hele tiden spinner om sin egen akse, og fordi det har elektrisk ladning, blir det dermed en magnet. Dirac-teorien inneholder derfor opplysninger også om elektronets magnetiske moment. Ved å benytte Diracs ligning til å beskrive atomet, viste det seg at man hadde kommet frem til en relativistisk atommodell, der elektronets spinn kom med "på kjøpet", helt av seg selv. Innenfor rammen av denne modellen kunne man beregne atomets spektrallinjer med veldig stor nøyaktighet, som ga en uventet god overensstemmelse med eksperimentelle spektralverdier. (dvs. spektralinjenes bølgelengder slik de blev målt med spektroskop). Men det manglet en beskrivelse av mangepartikkelsystemer. For i virkelige systemer er det ikke bare ett elektron, men myriader av dem, som alle vekselvirker med hverandre gjennom Coulombkraften. Det neste målet bestod derfor i å komme frem til en kvantemekanisk mangepartikkelteori. Det viste seg da at Diracligningen dannet et ypperlig utgangspunkt for nettopp dette. Men man måtte bare ikke nøye seg med teorien slik den stod: teorien måtte kvantiseres en gang til. Dette førte til den beryktede annenkvantiseringen. I praksis betydde dette at man måtte gå bort fra Schrödingers enkle tankegang om en enkel bølgefunksjon formula_1 som en funksjon av rom- og tidskoordinater og istedenfor betrakte størrelsen formula_1 som en operator som inneholder muligheten til å skape og destruere partikler i et punkt (x,y,z) ved tiden t. Schrödinger-bølgefunksjon må altså erstattes av en bølgeoperator, noe som er et langt mer abstrakt begrep enn den nå, sett med litt etterpåklokskap, så enfoldige bølgefunksjon a la Schrödinger. En slik bølgeoperator formula_1 betraktet som en funksjon av x, y, z og t, kaller man idag gjerne et kvantefelt Det siste og dermed avgjørende skritt i kvanteteoriens utviklingshistorie, består dermed i at "kvantefeltene entrer scenen". Og dermed også kvantefeltteorien som er det siste og avgjørende skritt i kvantemekanikkens utvikling. (1) kvantelektrodynamikken, også kalt QED, som gir en fullstendig kvantemekanisk teori av den elektromagnetiske vekselvirkningen (2) Richards Feynmanns diagrammatiske metode, som tillater en å visualisere kvantemekaniske prosesser i mangepartikkelsystemer som utvikling av virtuelle feltkvanter, samtidig som hvert diagram står for et nøyaktig definert matematisk uttrykk i en perurbasjonsrekke, hvis sum forteller oss helt nøyaktig hva sannsynligheten er for at en gitt kvantemekanisk prosess (3) S-matriseteorien som danner et viktig mellomstadium i utviklingen av kvantemekanikk frem til idag. Selv om S-matriseteorien stort sett ikke brukes mye i dag, da en heller arbeider direkte med kvantefeltene, og så beregner de S-matriseelementene man trenger å regne ut for å kunne sammenligne teori med eksperiment ved å ta utgangspunkt direkte i kvantefeltene. Teorien for de elektrosvake vekselvirkninger, samt teorien for de sterke vekselvirkningene og dermed også standardmodellen, er alle kvantefeltteorier. Noen kjente kvantefysiker er Max Planck, Erwin Schrödinger, Werner Heisenberg, Albert Einstein, Niels Bohr, Wolfgang Pauli, John von Neumann, Max Born og Paul Dirac. Skrivemåte. Denne skrivemåten å benytte spisse parenteser til å angi kvantetilstandene, var det Dirac som fant opp. Det symbolet som har en høyrevendt spiss parentes kalte han en formula_18, mens det duale symbol som har en venstrepekende spiss parentes kalte han for en formula_19. Når bølgefunksjonen formula_4 så blev satt sammen med den duale formula_11 ved hjelp av indreproduktet, fikk man så en formula_22, eller formula_23 på engelsk. Et slikt ordspill gjorde teorien litt morsommere og mer talende til intuisjonen, og kvantemekanikerene har stort sett holdt seg til Diracs formulering siden. Bølge eller partikkel? Det at man benytter lineærkombinasjoner av tilstander er noe helt ukjent i den klassiske mekanikken som omhandler partitiklers bevegelse og dynamikk, men er velkjent fra de klassiske teoriene man kjenner fra optikken og akustikken, der man har gått bort fra det å betrakte materien som sammensatt av adskilte partikler, og istenfor ser på materien som kontinuerlig. Det at kvantemekanikken har mer samhørighet med de klassiske bølgeteorier enn med partikkelteoriene, er grunnen til at kvantemekanikken ofte også kalles for bølgemekanikk. Men likevel gir kvanteteorien oss utsagn og forutsigelser om partikler, men da ikke lenger med presise opplysninger om partiklenes bevegelse og posisjon, men den er kun kapabel til å gi oss statistiske utsagn om partiklenes oppførsel. Dette fører da til at fysikerne oppfatter kvantemekanikken som en dual teori, som på et vis sier at materien er både bølge og partikkel. Men dette duale bildet som kvantemekanikken gir oss av materien, er nettopp den tingen som gjør kvantemekanikken så vanskelig å fatte. For selv om alt følger bestemte regler, og dens forutsigelseskraft står uomtvistelig fast, er det meget vanskelig å danne seg et intuitivt lettfattelig bilde av dens vesen. Når vi så tenker på at kvantemekanikken av de fleste fagfolk betraktes om materiens grunnleggende teori, som inneholder både fysikk, kjemi, biologi og astronomi i sin ytterste konsekvens, så forstår vi at virkeligheten nok ikke er så lettfattelig som det virkelighetsbildet vi kjenner fra klassisk mekanikk gir inntrykk av. Anvendelsesområder. Kvantemekanikken i vid forstand er ikke én enkelt teori, men en klasse av teorier som opererer på ulike lengde- og energiskalaer. Disse teoriene er i et hierarki, hvor egenskapene til en teori kan utledes fra en underliggende teori. Den mest fundamentale teorien som eksisterer i dag, standardmodellen, beskriver elementærpartikler, slik som elektroner og kvarker, men selv denne teorien antas å ha teorier under seg. Strengteorier og andre multidimensjonale teorier har lenge vært kandidater, men disse mangler fortsatt eksperimentell støtte. Alle systemer under 10 nm må som regel beskrives kvantemekanisk, men lengdeskalaen avhenger av temperatur, og ned mot det absolutte nullpunktet blir kvanteeffekter viktige, selv på store systemer. Dette kalles makroskopiske kvantesystemer, slik som kvantehallsystemet. Supraledning, superfluiditet og Bose-Einstein-kondensasjon kommer også inn under makroskopiske kvantesystemer. Vekselvirkning mellom stråling og materie har helt siden starten vært sentralt i kvantemekanikken. Strålingsspekteret fra solen ble forklart av Max Planck i 1900 og den fotoelektriske effekten av Albert Einstein i 1905. Bohrs atommodell er sentral i kvantemekanikken, og den sier at atomer har en positivt ladd kjerne med negativt ladde elektroner rundt. Elektronenes energi er kvantisert, det vil si at de bare kan ha visse spesielle verdier. Kvantemekanikk er også sentralt i å forstå elektriske egenskaper til metaller og halvledere. Klassiske elektroner ville ha vanskelighet med å bevege seg i et krystallgitter og metaller ville ikke lede strøm. Kvantemekaniske elektroner kan bevege seg som bølger og går faktisk uten motstand i et ideelt gitter (Bloch-bølger). All motstand i en leder er derfor på grunn av gitterfeil, det vil si atomer er av feil type eller på feil plass, og termiske gitterbevegelser. Egenskapene til halvledere forstås ved at elektronene i utgangspunktet er bundet til atomene, men kan frigjøres og bevege seg omkring. Målingsteori. Et av de områdene der kvantemekanikken har hatt størst betydning utenfor fysikerkretser er målingsteori. Kort fortalt postulerer kvantemekanikken at man ikke kan adskille personen som foretar en måling fra det som blir målt. Det betyr ofte at man vil endre en partikkels tilstand når man måler den. Superposisjon. Når man i kvantemekanikken gir avkall på de klassiske begrepene som posisjon, fart og impuls, åpner man muligheten for å ha partikler som ikke er i en "definert tilstand" (eller egentilstand) av f.eks. impuls. Man sier at en slik partikkel er i en "superposisjon" av impuls, hvor den populært sagt er i flere tilstander samtidig uten ennå å ha valgt hvilken. Partikkelen blir så å si først nødt til å velge i det øyeblikket man måler på den, og den antar så straks en defineret tilstand. Når en partikkel ikke er i en defineret tilstand kan man som sagt ikke bruke det klassiske begrep lenger, og man er nødt til å arbeide med "forventningsverdier". Forventningsverdien er i bunn og grunn bare middelverdien av de tilstandene som partikkelen kan være i. Det er partiklers superposisjonsegenskaper som gir anledning til mange av de fenomener som kvantemekanikken er berømt for. F.eks. danner superposisjon grunnlaget for kvantedatamaskinen og for paradokset om Schrödingers katt. Ofte er man også interessert i å ha en partikkel i en superposisjon for å kunne foreta en annen måling presist, fordi Heisenbergs usikkerhetsrelasjoner ikke tillater at man vet begge deler samtidig. Stern-Gerlach-eksperimentet. Et av kvantemekanikkens mest bisarre resultater kan vises i en tenkt utgave av forsøket som Otto Stern og Walther Gerlach gjorde i 1922. I det opprinnelige eksperimentet ble en stråle av sølvatomer sendt gjennom et inhomogent magnetfelt som avbøyer atomene forskjellig alt etter elektronenes spinn. Når strålen treffer en skjerm vil man se to adskilte stråler fordi elektronene kan ha to spinntilstander. Dette var i strid med den klassiske teorien, og eksperimentet dannet et fundamentalt bevis for partiklers spinn. For å forstå spinns bisarre egenskaper helt kan man tenke seg tre Stern-Gerlach-apparater (S-G) satt etter hverandre. For hvert apparat deler strålen seg i to, og kun den ene fortsetter videre til neste apparat. Det første S-G virker langs z-aksen og deler strålen i to, z+ og z-, hvilket betyr at de henholdsvis har spinn "opp" og spinn "ned". Den ene strålen (z+) fortsetter nå inn i det neste S-G, som virker langs x-aksen. Strålen deles igjen i to, men denne gangen er det etter spinn i x-aksens retning: x+ og x- (vi kan kalle det henholdsvis spinn "høyre" og spinn "venstre"). Til sist fortsetter kun x+ inn i det siste S-G, som igjen virker langs z-aksen. Overraskende nok kommer det igjen to stråler ut av det siste S-G, som igjen er oppdelt etter spinn opp og spinn ned. Klassisk sett ville man forvente at det kun kom én stråle med spinn opp ut til sist, for alle partikler med spinn ned ble frasortert allerede i første trinn. Kvantemekanikkens resultat kan kun tolkes slik at man endrer på partiklens tilstand når man foretar en måling. Matematisk sett betyr det at man setter partikkelen i en superposisjon (se ovenfor) av spinn opp og spinn ned når man foretar målingen i x-aksens retning. Schrödingers katt. Et av de mest kjente paradokser innenfor den moderne fysikkken handler om Schrödingers katt. Det er et tankeeksperiment som Erwin Schrödinger fremsatte i 1935. Man forestiller seg at man har en lukket kasse med en katt, et radioaktivt materiale, en Geigerteller og en beholder med giftgass. Geigertelleren er forbundet med giftgasbeholderen på en slik måte at hvis den gir utslag så sendes giftgassen ut. Innenfor et gitt tidsintervall er det altså en viss sannsynlighet for at der skjer et henfald i det radioaktive materiale så katten drepes. Men hvorvidt katten er levende eller død vil man ikke kunne avgjøre før man åpner kassen, og dermed kan man betrakte katten som værende i en superposisjon mellom levende og død. Schrödingerligningen. Den utvilsomt viktigste ligningen innenfor kvantemekanikken er Schrödingerligningen. For én partikkel antar ligningen formen hvor formula_25 er partikkelens masse, formula_26 er stedvektor for partikkelen og formula_27 er Plancks konstant dividert med 2p. Ligningen uttrykker energibevarelse for et kvantemekanisk system - første ledd på venstre side er det kvantemekaniske uttrykket for kinetisk energi, det andre leddet er den potensielle energien, og høyre side angir den samlede energien for systemet. Schrödingerligningen er en differensialligning der løsninger er funksjoner. Man kan bruke den til å finne bølgefunksjoner formula_1 som er løsninger til et gitt potensiale formula_29. Ligningen finnes også i en tidsuavhengig utgave, hvor man kan finne "stasjonære tilstander" (eller bundne tilstander) som ikke endrer seg over tid. Slike tilstander er blant annet elektroner som er bundet til en atomkjerne, eller andre partikler som på andre måter er fanget i et elektrisk felt. I den tidsuavhengige utgaven erstattes energioperatoren formula_30 på høyre side med den samlede energien for systemet formula_31 og de tidsuavhengige løsningene betegnes ofte med en liten psi (formula_32). Ligningen er ikke-relativistisk, dvs. den gjelder kun for partikler hvis hastighet ikke er sammenlignbare med lysets hastighet (m/s). For relativistiske partikler må man bruke den mer avanserte Dirac-ligningen eller kvantefeltteorien. Dirac-ligningen. Dirac-ligningen er en fusjon mellom Schrödingerligningen og den spesielle relativitetsteorien. Ligningen er hvor formula_25 er partikkelens masse, formula_26 er stedvektor for partikkelen, formula_36 er lysets hastighet og formula_27 er Plancks konstant. formula_38 er en 4x4 matrise og formula_39 består av 3 forskjellige 4x4 matriser - en for hver dimensjon. I denne modellen er formula_40 ikke bare en funksjon, men en vektorfunksjon med fire komponenter. En av de ting som Dirac-ligningen kan forklare er betydningen av spinn. Spinn inngår ikke i Schrödingerligningen, men i Dirac-ligningen dukker det opp som en konsekvens av møtet mellom kvantemekanikk og relativitetsteori. Dirac-ligningen kan forklare ting som finstruktur i atomspektre, men kommer til kort ved for eksempel det gyromagnetiske spinnforholdet formula_41. Diracs teori forutsier verdien av formula_41 til å være presis 2, men målinger viser at den er litt høyere enn 2. Dette kan forklares innenfor kvantefeltteori. Heisenbergs usikkerhetsrelasjoner. Heisenbergs usikkerhetsrelasjoner er et sett ulikheter som er av stor betydning innenfor kvantemekanikken. De uttrykker fundamentale grenser for hvor presise målinger det er mulig å oppnå på samme tid. Mest berømt er ulikheten som uttrykker at man ikke kan vite en partikkels posisjon og impuls uendelig presist på samme tid fordi de to størrelsene er "konjugerte variabler". Dette skal ikke ses som en begrensning ved måleutstyret, men en fundamental egenskap ved naturen. Det finnes tilsvarende relasjoner mellom andre variabler. Matematisk kan usikkerhetsprinsippet bevises med Fourier-analyse. Perturbasjonsteori. Én av Schrödingerligningens store ulemper er at den kun kan løses eksakt for noen ganske enkle tilfeller. F.eks. kan man ikke finne analytiske bundne tilstander for andre atomer enn hydrogen. Man er derfor nødt til å gjøre forskjellige forenklinger av de kvantemekaniske problemene for å kunne løse dem. Et av de viktigste verktøyene til dette er perturbasjonsteori. Selv om Schrödingerligningen ikke kan løses eksakt har den en fordel i at den er lineær. Det betyr at en liten endring (perturbasjon) i potensialet formula_44 vil gi en liten endring i bølgefunksjonen og dens energi. Dermed kan man lage tilnærmede løsninger til avanserte problemer ut fra simple problemer som man kan løse eksakt. 1. juni. 1. juni er den 152. dagen i året. 153. i skuddår. Det er 213 dager igjen av året. Merkedager. 01. juni 2. juni. 2. juni er den 153. dagen i året. 154. i skuddår. Det er 212 dager igjen av året. Navnedag. Runar, Rune, Runa. Idrett. 02. juni 3. juni. 3. juni er den 154. dagen i året. 155. i skuddår. Det er 211 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter biskop Erasmus som døde i år 303, han er opphavet til den såkalte St.Elms-ild, et varsel i mastetoppene når et skip ventet uvær, i Norge ble dagen tidligere kalt Rasmusdagen, eller Skoklefall, datoen har variert mellom 2. og 3. juni Dødsfall. 03. juni 4. juni. 4. juni er den 155. dagen i året, 156. i skuddår. Det er 210 dager igjen av året. Navnedag. Heidi, Heid. Dødsfall. 04. juni 26. juli. 26. juli er den 207. dagen i året (den 208. i skuddår). Det er 158 dager igjen av året. Navnedag. Anna, Anne, Ane. – se Helligdager nedenfor Helligdager. Katolsk festdag for Jomfru Marias foreldre, som etter tradisjonen het Anna og Joakim Nasjonaldag for Liberia og Maldivene, tidligere også for Cuba, se 26. juli-bevegelsen 5. juni. 5. juni er den 156. dagen i året (den 157. i skuddår). Det er 209 dager igjen av året. Navnedag. Torbjørg, Torbjørn, Torben. Markeringer. 05. juni 6. juni. 6. juni er den 157. dagen i året, 158. i skuddår. Det er 208 dager igjen av året. Navnedag. Gustav, Gyda. (tidligere hadde Robert navnedag, nå flyttet til 7. juni) Helligdager. 06. juni 7. juni. 7. juni er den 158. dagen i året, den 159. i skuddår. Det er 207 dager igjen av året. Markeringer. 07. juni 8. juni. 8. juni er den 159. dagen i året (den 160. i skuddår). Det er 206 dager igjen av året. Dagen er valgt til merkedag for verdenshavene. Merkedager. 08. juni 9. juni. 9. juni er den 160. dagen i året. 161. i skuddår. Det er 205 dager igjen av året. Navnedag. Opphavet til Navnedagen er Columba av Iona, en irsk klostergrunnlegger og skribent, en av Irlands nasjonalhelgener. Han døde 9. juni 597, og denne dagen sto avmerket med en laks på den norske primstaven, for dagen ble i norsk folketradisjon kalt Kolbjørn med laksen. Kolbjørn er en fornorskning av helgenens navn. Helligdager. 09. juni 10. juni. 10. juni er den 161. dagen i året. 162. i skuddår. Det er 204 dager igjen av året. 11. juni. 11. juni er den 162. dagen i året. 163. i skuddår. Det er 203 dager igjen av året. Ifølge gammel overtro er denne dagen fandens fødselsdag for det var den ene forfallsdagen for lån, den andre var 11. des, ifølge Lov av 1643 Navnedag. Borgar, Bjørg og Bjørge 12. juni. 12. juni er den 163. dagen i året. 164. i skuddår. Det er 202 dager igjen av året. Navnedag. Sigfrid, Sigrid, Siri. 13. juni. 13. juni er den 164. dagen i året, den 165. i skuddår. Det er 201 dager igjen av året. 14. juni. 14. juni er den 165. dagen i året (den 166. i skuddår). Det er 200 dager igjen av året. Håkon Bleken. Håkon BlekenHåkon Ingvald Bleken (født 9. januar 1929 i Trondheim) er en norsk maler. Utdannelse og kunstfaglig virke. Bleken er utdannet fra Statens Kunstakademi (1949–53), der han studerte under professor Jean Heiberg. I 1950 deltok han i radér-klassen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Chrix Dahl. Bleken arbeidet fra 1960 til 1972 som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge på NTH. Om Blekens produksjon. Hans definitive gjennombrudd som kunstner kom i 1971 med en serie kulltegninger kalt "Fragmenter av et diktatur". Videre er Bleken kjent for å bruke litterære verker som utgangspunkt for sine bilder. "Doktor Faustus" av Thomas Mann, "Hedda Gabler" av Henrik Ibsen og "Prosessen" av Franz Kafka er verker som han stadig vender tilbake til i sin produksjon. Menneskelig lidelse og samfunnsengasjement er sentrale temaer hos Bleken. Han vant konkurransen om det offisielle signingsbildet av Kong Harald V og Dronning Sonja, bildet henger i dag i Stiftsgården i Trondheim. Bleken har portrettert flere kjente skikkelser, blant andre Kong Olav V, Wenche Foss og Arne Nordheim. Bleken har også gjort seg sterkt bemerket som illustratør til flere skjønnlitterære verker. Han har illustrert sentrale verker som "Hedda Gabler" av Henrik Ibsen, "Haugtussa" av Arne Garborg, "Mysterier" av Knut Hamsun, "Babettes Gjestebud" av Karen Blixen og "Dalen Portland" av Kjartan Fløgstad. Han laget illustrasjoner (i form av malerier) til plateomslaget til Åge Aleksandersens utgivelse "Snöharpan". Utstillinger og utsmykningsoppdrag (i utvalg). Som en av Norges fremste samtidskunstnere har han siden debuten i 1951 hatt en lang rekke separatutstillinger i landets viktigste gallerier, blant annet Nasjonalgalleriet og Henie-Onstad Kunstsenter, samt i Galleri Ismene i Trondheim, Galleri Haaken og Galleri Brandstrup i Oslo. Han er også innkjøpt til en rekke kunstsamlinger i Norge, blant annet til Nasjonalmuseet, Norsk Hydro og Statoil. Bleken var festspillutstiller i Bergens Kunstforening i 1978, og i 1991 hadde han retrospektive utstillinger i Kunstnernes Hus i Oslo og i Trondhjems Kunstforening. Den store utstillingen i forbindelse med hans 70-årsdag ble vist i Trondheim Kunstmuseum, i Christiansand Kunstforening og i Ålesund Kunstforening. Han har flere betydelige utsmykningsoppgaver bak seg, blant annet i St. Olav katolske kirke og Olavshallen i Trondheim, i Spjelkavik kirke, i Oslo Konserthus og på Sentralstasjonen i Oslo. Dokumentarfilm. I 2009 ble dokumentarfilmen Håkon Bleken, Maler lansert. Regien var ved Hallvard Bræin. Filmen tar for seg Bleken på reise i Europa for å oppleve sine forbilder, samt Blekens barndom, som fikk stor betydning for hans kunstneriske virke. Filmen hadde premiere under Kosmorama i Trondheim i mars 2009. Det var her Bleken påsto: "Ta demonene vekk fra en billedkunstner, og du sitter igjen med en formingslærer". Priser og utmerkelser. Bleken har mottatt en rekke utmerkelser og priser for sitt kunstneriske virke. I 1999 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Det kongelige hoff kunngjorde 4. september 2009 at kongen har forfremmet Bleken til kommandør av St. Olavs Orden «for hans virke som billedkunstner». I 2005 ble han tildelt Anders Jahres kulturpris. "Adresseavisen" utropte i 2003 Bleken til Årets trønder. CV90. CV9030N er den norske versionen av "Hägglunds Combat Vehicle 90" Combat Vehicle 90 eller CV 90 ("Stridsfordon 90") er et svensk pansret kjøretøy produsert av BAE Systems' underavdeling Land Systems Hägglunds. Det finnes i utførelser som blant annet stormpanservogn, ambulanse, lett stridsvogn (med 105 og 120mm kanon), kommandovogn, bergingsvogn, ildledningsvogn, mobil luftvernsvogn og våpenbærer for 120mm bombekaster. Historie. På midten av 1980-tallet begynte Hägglunds på en familie av kampkjøretøyer for den svenske hæren. Fem prototyper ble levert i 1988. I mars 1991 bestilte den svenske hæren de første serieproduserte kjøretøyene. Leveranser av CV 90 begynte i 1993, og godt over 1000 stykker er blitt bestilt. Pressemeldingen om kontrakten om levering av CV9030N til Norge gikk ut 21. april 1994 da ordren ble undertegnet. Den første ordren var på 104 kjøretøyer, en kontrakt på nesten 2 milliarder svenske 1994-kroner. Dette kom etter mer enn to år med utprøvninger av kjøretøyer fra fem ulike leverandører. Oppbygging. Karosseriet til CV90 beskytter mot 14,5mm panserbrytende ammunisjon. Den norske versjonen er i tillegg utstyrt med IBD Deisenroth MEXAS integrert keramisk panser pakke. Denne beskytter typisk mot 30 mm APFSDS eller panserbrytende, finnestabilisert, avfallende plastkappe pilammunisjon. Kevlar duk beskytter indre rom. I tjeneste. Det finnes også ymse kommando- og oppklaringsvogner med annen bestykning. Prototyper. CV90 er også blitt utstyrt med AMOS (Advanced Mortar System), et samarbeidsprosjekt mellom Patria og Hägglunds. Heimevernet. Heimevernet ("Hjemmevernet", HV) er en forsvarsgren i det norske Forsvaret som fungerer som en hurtigmobiliseringsstyrke. Heimevernet ble opprettet 6. desember 1946 etter erfaringer fra andre verdenskrig. Styrken ble opprettet etter modell fra Hjemmefronten, med et stort antall soldater spredt over hele landet, som oppbevarer utrustningen sin hjemme. Fram til 2000-tallet hadde de også våpen og ammunisjon hjemme. Soldatmassen i Heimevernet består av soldater som har avtjent et 3-6 måneders grunnkurs, eller full førstegangstjeneste før de ble overført til Heimevernet. I tillegg er det mulig å søke seg til Heimevernet som frivillig. HV består i dag av ca 45 000 soldater fordelt på 3 styrker. Disse styrkene er innsats-, forsterknings- og oppfølgingsstyrker. Tidligere var styrken ca 83 000 soldater, men i følge med omorganisering av Heimevernet er dette redusert. Heimevernet har nær kontakt med det sivile samfunn. I tillegg til at mannskapene og de fleste offiserene er sivilister til daglig, så er det også en formell kontakt med det sivile samfunn via at hvert distrikt har et råd hvor også sivile organisasjoner er representert. Dette samarbeidet finnes også på landsbasis. Et annet organ er Heimevernsnemndene, hvor lokale politikere sammen med politirepresentanter er med på å avgjøre hvem som er skikket for tjeneste i Heimevernet. Historie. Under okkupasjonen av Norge i 1940 oppsto de første tankene i nyere tid om å organisere et heimevern. Tyske styrker spredte seg nemlig over hele landet i løpet av kort tid, og ble møtt med liten motstand de fleste steder. Kommandørkaptein Gunnar Hovdenak fikk 18. september 1941 ansvaret for et utvalg som skulle vurdere tiltak for å gjenreise Forsvaret. Den 15. april 1944 la Forsvarets overkommando fram en plan om «Forberedelse for reisning av Norges nye forsvar» for den norske regjeringen i London. I den sto det å lese blant annet at «under moderne krig må befolkningen på et hvilket som helst sted i landet og når som helst på korteste varsel kunne tre i aksjon til forsvar av sin egen by, bygd eller grend. Det skal først og fremst holde fienden stangen inntil ordinære stridskrefter kan komme til». Man ønsket også å ha et heimevern for å kanalisere noe av tiltakslysten fra Milorg og andre organisasjoner som hadde vært aktive under krigen. Forsvarsviljen var høy i befolkningen, og det var mye både militær trening og personlige nettverk som man fryktet kunne gi grobunn for paramilitære organisasjoner utenfor regjeringens kontroll. Den første generalinspektør for Heimvevernet var generalløytnant Wilhelm Hansteen. Han ble utnevnt 7. september 1945, og Heimevernet besto på det tidspunktet utelukkende av ham. Man jobbet videre med å ta fram HVs struktur, og først var tanken at det skulle basere seg på frivillighet. Hansteen fikk også instruks om å knytte kontakt med de tidligere hjemmestyrkene og andre med forsvarsinteresse rundt om i landet. Heimevernet ble etablert i Stortingsmelding nr 32 som ble lagt fram og vedtatt av Stortinget 6. desember 1946. Denne siste datoen regner HV selv som sin grunnleggelsesdato. Den andre GIHV ble Mons Haukeland, som tiltrådte 11. august 1946. Hans tidligere stilling som sjef for Milorg i Bergen bidro til tettere knytning mellom HV og tidligere Milorg-personell, og la grobunn for en uformell doktrine innad i HV om å drive geriljakrigføring. Da Heimevernet åpnet for vernepliktige og frivillige var mengden mannskaper over enhver forventning. Rundt 40 000 vernepliktige ble innrullert, ikke 20 000 som man hadde regnet med. Antallet frivillige var også mange ganger de 10 000 det var regnet med. Da de første øvelsene dro i gang ut på høsten 1946 besto den totale styrken av omtrent 100 000 mann. De første årene ble HV dårlig utrustet, mest på grunn av at Hæren var høyere prioritert. Det var mangel på både uniformer og våpen, og det første året besto utrustningen av 50 000 Krag-Jørgensen-rifler av varierende kvalitet, samt 3 100 uniformer. Mange av HVs befal de første årene var utdannet ved Kompani Linge. Disse var ofte trent i gerilja- og sabotasjeaksjoner. Sammen med Milorg-folkene bidro det til at HV opererte med to skilte taktiske retningslinjer. Den ene var utarbeidet i Storbritannia, og slo fast at HV skulle beskytte mot kupp og overraskelsesangrep, og den andre var uoffisiell og gikk ut på at HV skulle kunne drive geriljakrigføring. Etter hvert så ble mengden våpen i HV, også støttevåpen, økende. I 1969 ble det besluttet av HV skulle bruke samme gevær som Hæren, nemlig automatgeværet AG-3. Etter 1970 forsvant en del av støttevåpnene igjen, og selv om HV fikk mer ildkraft hos enkeltmannen og større interoperabilitet med Hæren, så fikk HV-avdelinger mindre ildkraft enn tilsvarende hæravdelinger. Blant annet ble de tunge maskingeværene borte, to av troppens maskingeværer forsvant og det gjorde også Energa geværgranater til bruk mot panser. Etter hvert som krigsgenerasjonen ble eldre, økte også gjennomsnittsalderen til HV-befal. Veien opp gjennom befalsutdannelsen i HV var svært kort, og man kunne for eksempel bli sersjant etter tre måneders rekruttskole, 24 dagers repetisjonstjeneste og 28 dagers kursing. Dette minimumsløpet var nok uvanlig, men 12 måneders førstegangstjeneste som lagfører og et 14 dagers troppssjefskurs var relativt vanlig. I begynnelsen hadde ofte et område en spesialgruppe, ofte ledet av tidligere befal fra Kompani Linge. Disse videreførte på mange måter den taktiske arven fra Milorg, og på øvelser opererte de på siden av fiendens framrykningsakser. Heimevernsskolen på Dombås opprettet egne geriljakurs, som rask ble populære. I motsetning til Hæren utarbeidet Heimevernet egne instrukser på området, og ledende offiserer var talsmenn for stridsformen. Fram til rundt 1963 produserte HV en stor mengde egne trykksaker og instrukser. Dette var for å bøte på den store mangelen på instrukser etter krigen, og mange av disse var i bruk fram mot 1970-tallet. Selv om de offisielt ikke dukket opp på leselister, ble de aldri tatt ut av sirkulasjon gjennom makuleringsordrer. Heimevernsbladet ble også en viktig kanal for instruks- og doktrinearbeidet, men dette dabbet også av fram mot 1970. De offisielle oppdragene til Heimevernet ble formulert i Stortingspreposisjon 90 i 1953 og av Eriksen-utvalget i 1964. Begge konkluderte med at landforsvarets mobile oppgaver burde bli ivaretatt av Hæren, mens HV sørget for stasjonære oppgaver som vakt, sikring, trafikkregulering, grensevakt og lignende. De forskjellige distrikskommandoene hadde forskjellige praksis på dette. Grovt sett var det slik at jo lenger nord i landet man kom, jo mer mobile oppgaver og tettere samarbeid med Hæren på øvelser hadde man. I 1970 ble Heimevernsstaben omorganisert og lagt under Forsvarets overkommando. Den tette knytningen til Forsvarsdepartementet forsvant, og saksbehandlingsgangen ble mer formell. Fram mot slutten av 1970-tallet gikk diskusjonen om Heimevernets rolle som geriljakrigere for fullt. Venstresiden i norsk politikk var positive til HV som en slags folkemilits og motvekt til militarismen i resten av Forsvaret. De ønsket å overføre mer ressurser til HV, og organisere dette mer på linje med de vellykkede partisanene i Kina og Jugoslavia. De mer radikale argumenterte for å bruke alle forsvarsressursene på gerilja. Dette synspunktet tapte støtte etter hvert som diskusjonene gikk i militære og politiske fora, og rundt 1980 var saken lagt død. På 1980-tallet hadde HV fått en oppsetting som i stor grad lignet Hæren. Personellet hadde mer erfaring og høyere utdanning enn tidligere år, og HV var organisert i større avdelinger. Fokus var på å stå i mot angrep fra regulære sovjetiske hæravdelinger, marineinfanteri og luftlandsettingsavdelinger. På troppsnivå bedrev man fremdeles objektsikring, men både angrep og dybdeforsvar ble øvet. Nytt, tyngre utstyr kom også inn, slik som 106 mm rekylfri kanon. Problemet med mye av det tunge utstyret var at Heimevernet ikke var satt opp verken for å transportere eller vedlikeholde det, oppgaver som ofte falt på Hæren. På samme tid økte skepsisen fra Hærens side, og argumentasjonen gikk på at HV tok seg vann over hodet ved å organisere større avdelinger. Dette synes ble også delt av forsvarssjefen, som i 1982 slo fast at Heimevernet skulle være organisert på troppsnivå. Fra rundt 1984 til rundt 1992 var på mange måter en mellomperiode for HV. Man hadde, blant annet gjennom analyser av krigen i Afghanistan, fått en forståelse av at den største trusselen var fra sovjetiske Spetsnaz, spesialtrente sabotasjegrupper som kunne ventes å operere bak norske linjer. Også i opptakten til en krig ville disse infiltrere bak egne linjer og ligge klare til aksjon, gjerne før krig formelt var erklært. I 1987 ble spesialstyrken «HV SPES» opprettet for å imøtekomme trusselen. Styrken finnes i dag i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og kalles for 016-avdelinger. Gjennom 1980-tallet ble også Heimevernsskolen Dombås (HVSKD) en mer aktiv spiller når det gjaldt utvikling av doktrine. Grasrotinitiativene fra 1970-tallet skulle kanaliseres inn i mer strukturerte former, og tyngre avdelinger krevde andre ferdigheter blant personellet, blant annet mer stabsarbeid. I 1987 sto også det nye undervisningsbygget på Dombås ferdig, og skolen fikk en fyisk kapasitet som var større enn den hadde hadde forlagt i gamle tyske brakker. I 1992 ble HVSKD våpenskole, og produksjonen av elever hadde gått opp fra 300 årlig til 1250, samtidig som antall direktiver også økte. HVSKD ble et senter for doktrineutviklingen i HV. Under Sovjetunionens sammenbrudd og de påfølgende omveltninger i utenrikspolitikken ble HV sitt fokus flyttet. Tidligere hadde man nesten utelukkende konsentrert seg om krigsoppgaver, men både trusselen fra spesialstyrker, som formelt sett kunne ventes å operere i en fredstilstand, og den nye verdenssituasjonen, gjorde at man måtte gjøre en del avklaringer om HV sin opptreden i fred. Nødretten ble i stor grad drillet inn i mannskapene, og politi og fylkesmann ble trukket inn i planleggingen av objektsikringen i fredstid. På begynnelsen av 1990-tallet kom også direktiver for utrykningsstyrker i Heimevernet. Det ble et ønske om å kunne reagere mer fleksibelt på fiendtlige styrkers operasjoner bak egne linjer, og der inngikk å kunne sende HV-styrker over tidligere administratitive grenser. Dette hadde skjedd også tidligere, men med uklare kommandolinjer som resultat. Men etablerte den såkalte Utrykningsstyrken, som var motorisert og hadde egne oppklaringsstyrker. Direktivet kom i 1998, men den nye utrykningsstyrken hadde kontinuitet tilbake til de tidligere spesialstyrkene fra 1980-tallet. Utrykninsstyrken skulle samarbeide tett med Politiet i fredstid, og fikk begrenset politimyndighet. I 2005 ble HV omorganisert med et mindre antall distrikter, samt en tredelt struktur med "innsatsstyrker", "forsterkningsstyrker" og "oppfølgingsstyrker" med forskjellig grad av utstyr, trening og beredskapsgrad. I april 2010 ble det foreslått fra to forskere ved Institutt for Forsvarsstudier å slå sammen Heimevernet og Hæren til «Landforsvaret». Organisering. Generalinspektøren for Heimevernet er øverste sjef HV. Generalmajor Kristin Lund er utnevnt og beordret fra september 2009. GIHV har også en egen stab. Heimevernet utdanner utskrevet befal ved Heimevernets befalsskole ved Garnisonen i Porsanger, og ved Befalsskolen for Sjøforsvaret for sjøheimevernet. I tillegg blir en rekke spesialister og befal utdannet ved Heimevernets skole- og kompetansesenter (HVSKS) på Dombås og gjennom ulike kurs i regi av Heimevernets fire regioner. Menige mannskaper blir tilført HV fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret etter avsluttet førstegangstjeneste i Forsvaret. Heimevernet samarbeider med det sivile samfunn gjennom et rådssystem, hvor distriktet har et råd hvor sivile organisasjoner deltar. På landsbasis finnes det også slike råd. Fra opprettelsen hadde Idrettsforbundet, Det firivillige skyttervesen, Det offentlige sivile luftvern, Norges røde kors, Norsk folkehjelp, Arbeidernes faglige landsorganisasjon, Norges Industriforbund, Norges Bondelag og Norges fiskarlag plass der. De samme organisasjonene, og i tillegg Ungdommens fellesnemnd, hadde deltagelsesrett i Landsrådet. Senere kom også Norges Lotteforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og Norges Reindriftssamers Landsforbund med. I tillegg til rådene er Heimevernsnemndene kontaktorgan med det sivile. Disse nemndene avgjør hvem som er skikket til å tjeneste som HV-soldat, og består av politikere sammen med representanter fra Politiet. Kjente rikspolitikere, for eksempel Ronald Bye, har deltatt i disse organene. Kommandostruktur. Dette er ny kommandostruktur etter gjennomført omorganisering. Distriktet har et klart definert geografisk ansvarsområde. De tidligere avsnittene (350–960 mann) hadde også fra 1970–2004 et klart avgrenset geografisk område. Innsatsstyrkene. Innsatsstyrken ble etablert i løpet av 2005 og 2006. Innsatsstyrken er sammensatt av frivillige som tas inn etter opptak. For å bli tatt opp må man bestå fysiske tester og være sikkerhetsklarert. Det er en styrke per distrikt, med unntak av HV-08 og HV-16, som til sammen utgjør om lag 5000 mannskaper og befal. Innsatsstyrken er Heimevernets spydspiss og settes sammen av mobile og fleksible enheter. Styrken har førsteprioritet på treningsressurser og materiell. De skal være klare til å løse oppdrag innen 24 timer. Mannskaper og befal tjenestegjør inntil 30 dager i året og har skrevet kontrakt med Heimevernet. Forsterknings- og oppfølgningsstyrkene utgjør cirka 90% av Heimevernet. Disse styrkene har fått oppgradert mye av sitt utstyr, men en del materielloppgradering gjenstår fremdeles. Styrkenes oppgaver er å forsterke, støtte og avløse Innsatsstyrken og derigjennom sørge for nødvendig utholdenhet i oppdragsløsningen samt frigjøring av denne til nye oppdrag. Alle styrkene har fått navn etter operasjoner Kompani Linge gjennomførte under 2. verdenskrig. Navnene er valgt i samråd med Lingeklubben Heimevernsungdommen. Heimevernsungdommen er et gratis tilbud til ungdom mellom 16 og 21 år, og bedriver organisert militær feltsport. Selv om dette er en militær avdeling underlagt Heimevernet, legges det ikke vekt på stridstrening, og HV-ungdommene har ikke mulighet til å oppbevare våpen hjemme. Målet med opplæringen i HVU er HV-016. HV-016 er Heimevernets skarpeste styrke, og har som oppgave å sikre nøkkelpersonell og installasjoner. Styrken ble opprettet i 1987 som «HV SPES» for å imøtekomme trusselen fra KGBs Spetsnaz. Styrken finnes i dag i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Disse kravene bør man klare med god margin skal man hevde seg. Det stilles strenge krav til søkernes vandel, men også at alle søkere vurderes individuelt. Hvem som slipper inn i avdelingen bestemmes av et opptaksråd som foretar en helhetsvurdering av de enkelte kandidatenes skikkethet. Heimevernets 016-avdelinger har behov for personell med variert militær og sivil bakgrunn. Høsten 2010 besluttet forsvarssjef Harald Sunde å legge ned HV-016. Utrustning. Fram til slutten av 1960-tallet brukte Heimevernet utrangerte våpen fra Hæren. På slutten av perioden ble de satt opp til større avdelinger og fikk overført stadig mer moderne og tyngre våpen. I dag er det færre tunge våpen i HV-avdelinger, men man har det mest moderne tilgjengelig i Forsvaret. Heimevernet bruker i dag håndvåpen som maskinpistolen MP-5, automatgeværene AG-3 og HK416, maskingeværet MG-3 og 12,7 mm materiellødeleggelsesrifle. Forsvaret skal snart bytte ut sine eldre AG-3-geværer, men deler av Heimvernet skal fortsatt beholde sine. Kjøretøyparken består hovedsakelig av Mercedes-Benz Geländewagen feltvogner og ambulanser, Scania lastevogner og Sisu XA pansrede personellkjøretøyer. 15. juni. 15. juni er den 166. dagen i året (167. i skuddår). Det er 199 dager igjen av året. 16. juni. 16. juni er den 167. dagen i året. 168. i skuddår. Det er 198 dager igjen av året. 17. juni. 17. juni er den 168. dagen i året. 169. i skuddår. Det er 197 dager igjen av året. Sør-Afrika. Republikken Sør-Afrika er et land i det sørlige Afrika som grenser til Botswana, Lesotho, Mosambik, Namibia, Swaziland og Zimbabwe. Teknologisk og økonomisk er landet et av de mest utviklede i Afrika, og politisk et av de mest innflytelsesrike. Sør-Afrika er kjent for store innbyrdes motsetninger, både innen natur, økonomi, og i forhold mellom folkegrupper. Mest kommer motsetningene til syne i apartheid, Sør-Afrikas offisielle rasepolitikk gjennom nesten femti år, hvor det hvite mindretallet undertrykket det svarte flertallet. Samtidig er Sør-Afrika kjent for å løse disse problemene. Nelson Mandelas ekstremt pragmatiske og modige holdning som avsluttet apartheid på en fredelig måte er legendarisk og står frem i verdenshistorien. Landet arrangerte verdensmesterskapet i fotball 2010. Naturgeografi. Sør-Afrika ligger på sørspissen av Afrika med en over 2500 kilometer lang kystlinje som strekker seg nordover langs Det indiske hav i øst og langs Atlanterhavet i vest. Det sørligste punktet er Kapp Agulhas (øst for det mer dramatiske og kjente Kapp det gode håp.) Sør-Afika har et flateareal på 1 219 912 km². Hele innlandet ligger på mellom 900 og 2000 moh., og kalles for Highveld. Innlandet er stort sett tørt, og går fra ørken til semiørken. Langs kysten utenfor innlandet ligger nesten uavbrutte fjellkjeder. Høyest er disse i øst ved Drakensberg-platået som går fra Mpumelanga i nordøst ned mot sørspissen av Lesotho. Høyeste topp er Thabana Ntlenyana på 3482 moh. som ligger inne i Lesotho. Høyeste topp på sørafrikansk side er Njesuthi på 3446 moh. Langs kysten utenfor denne fjellkjeden går en smal stripe med land som kalles Groot Randkant (afrikaans for "Store Randkanten"). Østkysten er svært frodig og mottar nok av regn. I nordøst er landet sub-tropisk. Vestkysten består stort sett av ørken og strekker seg oppover mot Namibia og Namibiørkenen. Sør-Afrika har ingen naturlige innsjøer. De fleste elvene går fra Drakensberg-fjellene, den lengste av disse Oranje på 1860 km renner ut i Atlanteren i vest, der den utgjør grensen mellom Namibia og Sør-Afrika. Den nestlengste elven er Limpopo på ca 1600 km. Den renner fra vest til øst, utgjør en stund grensen mellom Sør-Afrika og Zimbabwe før den renner ut i Det indiske hav i Mosambik Tilhørende Sør-Afrikas territorium er også en liten semiarktisk øygruppe i Sørishavet, Prince Edwardøyene, bestående av Marion (290 km²) og Prince Edwards øy (45 km²). Klima. Klimaet er halvtørt i størstedelen av landet, men subtropisk langs østkysten. Iblant forekommer lengre tørkeperioder. Mangel på store elver og innsjøer gjør at man må begrense anvendelsen av ferskvannet, og man har problemer med å få vannet til å strekke til. Alt vann i de store byene i Gauteng importeres for eksempel fra Lesotho, mange hundre kilometer unna. Andre miljøproblemer er vann- og luftforurensning og jorderosjon. 93 % av elektrisiteten fremstilles av fossilt brensel, 6 % av kjernekraft og 1 % av vannkraft. Demografi. Kart som viser befolkningstettheten i Sør-Afrika Sør-Afrika er har den mest sammensatte befolkningen av alle land i Afrika sør for Sahara. Ved siden av en rekke afrikanske stammer har flere hundre år med innvandring og slavehandel gitt landet en betydelig andel med tidligere europeere og asiater som bidrar til mangfoldet. Innslag av ikke svarte er særlig sterk i Western Cape der flertallet oppfatter seg som fargede, vanligvis med asiatiske forfedre. Landets historie og særlig apartheid har gitt en svært ulik fordeling av landes rikdommer, Sør-Afrika blir regnet som et av landene i verden med mest ulik fordeling av goder (Gini-koeffisient 65 (2009), andre mest ulik økonomi i verden). Folkegrupper. Siste folketelling i 2001 (neste folketelling vil holdes i 2011) viste at av landets 44,8 millioner innbyggere definerte 75 % seg som svarte, 14 % som hvite, 9 % som fargede og 3 % som indiske og asiatiske. Disse hovedgruppene er over hodet ikke homogene, men består av mange etniske og språklige grupperinger. De prosentvise forholdene mellom disse gruppene endrer seg også ganske fort, ettersom kategorien svarte er i stor vekst med en veldig ung befolkning, mens de hvite stadig minker, både på grunn av stadig minder barnekull, og også utvandring. Kategorien svarte er den største og politisk dominerende befolkningsgruppen i dagens Sør-Afrika. Denne gruppen består av mange forskjellige bantutalende språkgrupper. Noen av disse er svært opptatt av sin etniske bakgrunn, andre er mer urbaniserte og opptatt av en felles sørafrikansk identitet. De største etniske gruppene her er zulu- og xhosa-folkene. Kategorien hvite har to hovedgrupper; engelsk- og afrikaans-talende. Disse nedstammer hovedsakelig fra to forskjellige innvandringsbølger til landet, den første under den hollandske koloniepoken, den andre under den engelske. Innen disse gruppene er det en rekke indre motsetninger og etniske undergrupper. Innvandring fra andre europeiske land har foregått i mindre grad de siste 400 årene. Andelen hvite i befolkningen er avtagende på grunn av lav fødselsrate og emigrasjon. Kategorien fargede er en blanding av flere forskjellige etniske grupper. De enten et resultat av en blanding av ulike raser eller representerer mer homogene etniske grupper som blant annet Kappmalayene og indere. Deres hovedspråk er afrikaans, og de utgjør majoriteten i Cape Town og Western Cape. Kappmalayene (Cape Malays) er etterkommere etter slaver tatt hovedsakling fra Java i Indonesia. For det meste lever de i Cape Town og omfatter vel 160.000 personer. De har bevart sin islamske tro og har en egen kultur som har sitt sentrum i det malayske kvartalet i Cape Town. Kategorien indisk stammer i stor grad fra en indisk innvandringsbølge på slutten av 1800-tallet. Disse er særlig dominerende i områder rundt Durban og i Kwazulu-Natal, og også rundt Johannesburg. Den indiske befolkningen i Sør Afrika er en av de største indiske befolkningsgruppene i verden, utenom India. Det er også betydelige grupper av kinesiske sørafrikanere (ca. 100 000 stk.) og vietnamesiske sørafrikanere (ca. 50 000 stk.). I 2008 avgjorde Pretoria høyesterett at kinesiske sørafrikanere som ankom landet før 1994, skulle bli regnet som fargede. Dette gjelder rundt 12 000–15 000 etniske kinesiske innbyggere som ankom før 1994, ca. 3–5 % av den totale kinesiske befolkningen i landet, og som et resultat av denne klassifiseringen vil disse falle inn under regjeringens BEE-politikk. Det er en større flyktnings- og asylsøker-gruppe i landet. Ifølge "World Refugee Survey 2008" gjaldt dette rundt 144 700 i 2007. De største gruppene er folk fra Zimbabwe (48 400), Den demokratiske republikken Kongo (24 800) og Somalia (12 900). Disse er for det meste bosatt i Johannesburg, Pretoria, Durban, Cape Town og Port Elizabeth. Språk. Kart som viser dominerende sørafrikanske språkgrupper. Landet har i utgangspunktet elleve offisielle språk. Engelsk og afrikaans var de to språkene som var anerkjent av apartheidstaten, og i tillegg kommer zulu, xhosa, ndebele, swazi, (som man også snakker i Swaziland) sør-sotho eller sesotho (som også snakkes i Lesotho,) nord-sotho eller sepedi, tswana, (som man også snakker i Botswana) venda og shangaan eller tsonga (som også snakkes i Mosambik). Av disse språkene tilhører engelsk og afrikaans den indoeuropeiske språkfamilien, mens resten er Nilo-sahariske bantuspråk. I praksis fungerer engelsk som viktigste administrative språk, supplert med et av de andre språkene, avhengig av hvilken sammenheng eller landsdel man befinner seg i. De fleste innbyggerne i landet er dermed tospråklige, og lærer både engelsk og et morsmål på skolen. De tre største språkgruppene er zulu, xhosa og afrikaans. Engelsken som snakkes i Sør-Afrika blir omtalt som sørafrikansk engelsk. Sør Afrika har også en rekke «semi-offisielle» språk som også har en særegen stilling i grunnloven. Herav er de viktigste forskjellige khoisan-språk; en rekke asiatiske språk som brukes for eksempel av Sør-Afrikas store indiske minoritet: Urdu, hindi tamil, arabisk og også en rekke europeiske språk som portugisisk, tysk og gresk. Hebraisk er også med i denne gruppen. Ved siden av de offisielle og de halvoffisielle språkene har Sør-Afrika en rekke kreol- og blandingsspråk. I Soweto/Johannesburg snakkes det for eksempel et språk som ofte går under navnet isiCamtho eller tsotsitaal, og som er dominert av en forenklet zulu og xhosa, ispedd en rekke afrikaans og engelsk uttrykk og talemåter. Dette språket er omfattende og livskraftig, og er dominerende innen populærkulturen; musikk, filmer og ikke minst Sør-Afrikas mange såpeoperaer på TV. Et annet kreolspråk er det såkalte fanegalo, som først og fremst er i bruk i gruvene. Dette er en kombinasjon av sørafrikanske bantuspråk, blandet ut med afrikaans, portugisisk og også til dels swahili. Fanegalo er også i bruk i andre land i det sørlige Afrika, for eksempel i gruvesamfunnene i Zambia. Religion. Ifølge den siste folketellingen i 2001 utgjorde kristne 79,7 % av befolkningen. Dette inkluderer medlemmer av Zion Christian Church 11,1 %, pinsevenner 8,2 %, romersk-katolske 7,1 %, metodister 6,8 %, nederlandske reformerte 6.7 %, den anglikanske kirke 3,8 %, og andre kristne 36 %. Islam utgjorde 1,5 % av befolkningen, hinduisme om lag 1,3 %, og jødedommen 0,2 %. 15,1 % hadde ingen religiøs tilknytning, 2,3 % tilhørte andre religioner og 1,4 % var uspesifiserte. African Indigenous-kirkene er den største av de kristne gruppene. Man antar at mange av de personene som ikke oppga noen tilknytning til noen organisert religion faller under tradisjonelle afrikanske religioner (TAR). Mange har en synkretisk religionsutøvelse påvirket av kristne dogmer og TAR. Det er ingen bevis for at islam var kjent for zuluene, swaziene eller xhosaene på østkysten før kolonitiden. Mange sørafrikanske muslimer blir beskrevet som fargede, spesielt gruppen av Kappmalayene i Western Cape provinsen. Andre er beskrevet som indere, eksempelvis i KwaZulu-Natal, blant annet når forfedre kom som handelsmenn fra Sør-Asia. Det anslås at islam er den raskest voksende religionen, [108] med seksdoblet antall svarte muslimer fra 12000 i 1991 til 74700 i 2004. Hinduismen dateres tilbake til den britiske kolonitiden primært men senere bølger med innvandrere fra India har bidratt til en betydelig hinduistisk befolkning. De fleste hinduer er etnisk sørasiatiske men det er mange som kommer fra blandet rase, samt mange regner også med at innsatsen til hinduistiske misjonærer som ISKCON har gitt utslag. Andre religioner i mindre tall er sikhismen, jainisme og bahai. Historie. Sør-Afrika har en svært sammensatt, komplisert og blodig historie, preget av forskjellige folkegruppers migrasjoner og en derav følgende kamp for plass og økonomiske ressurser mellom ulike etniske og kulturelle grupper. Førhistorisk tid. Noen av de eldste arkeologiske sporene i verden har blitt funnet i Sør-Afrika. Beinrester etter Australopithecus Africanus er rundt 2,5 millioner år gamle. Spor etter Homo sapiens er datert tilbake til 100 000 f.Kr. san-folket (nedsettende kaldt buskmenn) er den eldste fortsatt eksisterende folkegruppen i Sør-Afrika. San-folket var et jeger-samler-folk. Spor etter dem i form av hulemalerier er funnet over hele landet, de eldste datert tilbake til 20 000 år f.Kr. Noen få san holder fortsatt til i Kalahari-ørkenen. Senere skilte khoikhoi-folket (nedsettende kalt «hottentotter») seg ut fra san. Khoikhoi-folket var pastauralister, og holdt til i området rundt nåværende Cape Town og i Cape. De ble nesten utryddet av europeerne, men restene av dem ble inkorporert i den såkalte «fargede» befolkningen. Et ofte brukt fellesnavn for disse to folkegruppene er khoisan. Bantu-talende folkegrupper kom inn i Sør Afrika nordfra ca 500 år e.Kr. Bantuene var jernalderfolk som drev med kvegdrift og jordbruk, de var til å begynne med nomadiske men slo seg etterhvert ned. En sivilisasjons-topp oppsto ved Mapunguwe, helt nord i Sør-Afrika rundt 1300 e.Kr. hvor man har gjort funn av både ganske avanserte arkitektoniske strukturer, kinesiske handelsgjenstander og penger. Mest kjent er en forgylt nesehornsfigur. Mapunguwe-sivilisasjonen flyttet seg senere opp til Great Zimbabwe. Bantufolkene migrerte i flere puljer, og etter hvert befolket de store deler av Sør-Afrika. Den sist ankommende gruppen, nguni-gruppen, som også innbefatter zulu- og xhosa-folket kom helt ned mot Fish River, hvor de etterhvert traff på europere på vei østover. Kolonitid. a>. Maleri av Charles Davidson Bell. Sør-Afrikas moderne historie startet i 1652, da det nederlandske ostindia-kompaniet grunnla en forsyningsstasjon for skip som dro mellom Europa og Asia ved Kapp det gode håp. Stasjonen utviklet seg snart til byen Kappstaden eller (Cape Town), og ekspanderte, og ble til kolonien Cape, som strakk seg lengre og lengre østover i landet. Khoi- og san-folket ble raskt enten utryddet eller assimilert blant europeernes slaver, som stort sett ble importert fra de asiatiske koloniene. Rundt 1700 rakk koloniene helt frem til Fish River, hvor de traff på bantutalende xhosaer på vei sørover. Krig om land og kveg oppsto, og varte i hvert fall de neste hundre årene. Da Storbritannia besatte Kappkolonien i 1806, oppsto det uro mellom administrasjonen og de hollandske settlerne (etter hvert kalt boere). Da England i 1833 forbød slaveri i sine kolonier, så boerne dette som en fornærmelse mot en gudegitt orden, store grupper av boerne migrerte derfor nordover gjennom ørkenen på jakt etter bedre land og for å grunnlegge en egen republikk. Denne utvandringen har siden blitt legendarisk i boernes nasjonsbygningsprosjekt under navnet Great Trek. Den mest kjente av Boerrepublikkene var Transvaal eller die Suid Afrikaanse Republiek, ZAR. Boerne traff på flere bantutalende folkegrupper, og konflikten mellom hvit og svart fortsatte. Oppdagelsen av diamanter (1867) og gull (1886) i boerrepublikkene skapte velstand, og førte til massiv emigrasjon fra Europa, også nordmenn dro til Sør-Afrika. Men rikdommen førte også til splid mellom boerne og de nye settlerne samtidig som britene gjorde flere forsøk på å annektere landet. Det hele kulminerte i to kriger: Transvaalkrigen, også kalt 1. boerkrig 1880-1881, hvor boerne beholdt retten til å styre i Transvaal. Den store Boerkrigen 1899-1902 tapte imidlertid boerne. I årene etter den siste boerkrigen kom det til en gradvis forsoning mellom briter og boere og i 1910 ble "Unionen Sør-Afrika" dannet som et selvstyrende dominion i det britiske samveldet. Dette forbedret imidlertid ikke forholdene for de svarte, som stadig ble mer undertrykket. I 1913 ble den såkalte landact innført, som forbød svarte jordeierskap utenfor noen små reservater. Disse reservatene ble under apartheidstaten gjort autonome, til såkalte Bantustans. Apartheid-staten (1948–1990). Etter at det boer-dominerte Nasjonalistpartiet tok regjeringsmakten i 1948 ble diskrimineringen av svarte og andre ikke-hvite systematisert og forsterket gjennom den såkalte apartheid-politikken, som i praksis innebar at den svarte majoriteten ble ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter. I 1961 ble Sør-Afrika republikk etter en folkeavstemning blant landets hvite innbyggere. De fleste svarte opposisjonspartier, blant andre ANC og PAC ble forbudt på begynnelsen av 1960-tallet og flesteparten av lederne deres fengslet. ANC og tilsvarende partier flyttet hovedkvarterene sine ut av landet. Heretter fulgte et tiår hvor all motstand mot regimet lå nede. På 70-tallet kom en ny og mye mer militant generasjon av apartheidmotstandere. Denne bevegelsen var ledet av den unge aktivisten Steve Biko, som ble drept av politiet i 1977. 16. juni 1976 startet et massivt opprør blant skolebarn i Johannesburg-townshipen Soweto. Heretter fulgte tiår med stadig eskalerende protestbølger, unntakstilstand og vold, inntil Nelson Mandela kom til makten i 1994. Sør-Afrika hadde fra 1970-tallet og fremover et fåtall egenkonstruerte kjernefysiske våpen, men ødela dem frivillig og ratifiserte ikke-spredningsavtalen i 1991. Sør-Afrika er det eneste landet som har utviklet kjernefysiske våpen og så senere gitt avkall på dem. Slutten på apartheid (1990–1994). a>-systemet. Han ble landets første svarte president i 1994. Krefter i den hvite mindretallsregjeringen begynte å innse i løpet av 80-tallet at apartheid måtte oppgis på sikt. Dette førte bl.a. til kontakter mellom Mandela og National Intelligence Service (NIS) fra 1985. I august 1989 trakk landets president Pieter Willem Botha seg, og Frederik Willem de Klerk som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC, IFP og 31 andre organisasjoner lovlig. de Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt 11. februar 1990 fra Pollsmoor Prison i Paarl i en alder av 71, og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel. Mandelas løslatelse ble sendt direkte på TV og radio over hele verden og ble ansett som vendepunktet i landets historie. Forhandlingenen mellom alle partier for å forberede det første frie valget fant sted mellom desember 1992 og november 1993 med NP og ANC som hovedaktører. Ulike løsninger for overgangen til flertallsstyre ble diskutert, der de Klerk favoriserte en løsning med en koalisjonsregjering mellom NP og ANC i fem år før full demokrati, mens Mandela krevde en direkte overgang til demokratisk styre etter prinsippet én person én stemme. Den skjøre tilliten mellom partene og mellom de Klerk og Mandela ble hele tiden satt på prøve særlig gjennom terroraksjoner fra høyreorienterte hvite organisasjoner, men også væpnete aksjoner fra politiet. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som antas å ha blitt drept mellom 1990 og 1994, flere personer enn som ble drept under det hvite styret. I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk over 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarte rundt 91 % av alle stemmeberettigede. ANC vant valget med 62,6 % av stemmene, Nationalistpartiet ble nest størst med 20,4 %. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66 % av stemmene. Nelson Mandela ble landets første svarte president 9. mai 1994, de Klerk ble en av to visepresidenter og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg og ny provinsiell inndeling. Dagens Sør-Afrika (1994-). Mandela trakk seg som president i 1999 og Thabo Mbeki ble innsatt som president, et embete han beholdt til september 2008 da han ble tvunget til å gå av til fordel for overganspresident (Kgalema Motlanthe). Han ble satt inn i påvente neste valg, som ble foretatt i april 2009. Jacob Zuma var på den tiden allerede partileder for ANC og designert presidentkandidat, og ble så valgt inn under parlamentsvalget i 2009. Politikk og administrasjon. Sør-Afrika er det eneste landet i verden som styres fra tre hovedsteder: I byen Cape Town ligger parlamentet og dermed den lovgivende makt, i Pretoria holder regjeringen til og dermed den utøvende makt og i Bloemfontein ligger høyesterett og dermed den dømmende makt. Dette bildet har imidlertid blitt forskjøvet de siste årene, da en ny høyesterett som kun tar seg av grunnlovsspørsmål, den såkalte konstitusjonelle rett (Constitutional Court), har fått sete i enda en by, Johannesburg. Sør-Afrikas grunnlov ble vedtatt av Sør Afrikas parlament og undertegnet av president Nelson Mandela den 4. desember 1996. I to år før dette gjaldt en overgangs-grunnlov, vedtatt i forhandlingene som førte frem til valget i 1994. Grunnloven regnes internasjonalt som veldig liberal, og inneholder blant annet en omfattende menneskerettighetserklæring som skal hindre diskriminering og overgrep. Statsoverhode og regjering. Sør-Afrikas regjering har sete i Union Buildings, Pretoria. Landets president er samtidig regjeringssjef og statsoverhode og velges av parlamentet. Grunnloven forhindrer en president å sitte mer enn to perioder. Nåværende president er Jacob Zuma fra ANC. Parlament. Sør-Afrika har et tokamret parlament som møtes hver sommer, fra oktober til mars. National Council of Provinces er et slags overhus, og består av 90 medlemmer, uavhengig av folketall har hver provins ti representanter hver. Nasjonalforsamlingen (National Assembly) er underhuset. Medlemmene teller mellom 350 og 400 medlemmer, og disse velges proposjonelt ut fra befolkningen, halvparten nasjonalt og halvparten fra provinsielle lister. Valg holdes hvert femte år samtidig for hvert kammer. Lederen av majoritetspartiet er også landets president. Politiske partier. Sør-Afrikas politikk domineres i dag av ANC som har ledet frigjøringskampen og har ved alle fire valgene siden 1994 hatt resultater rundt en 2/3-dels flertall. Ved forrige valg i mai 2009 fikk den 65,9 % av stemmene i Nasjonalforsamlingen, to plasser mindre enn 2/3-dels flertall som ville gi makt til å endre grunnloven alene. ANC er i dag i praksis et veldig liberalt parti, men er også preget av en retorikk og arv fra antiapartheid-kampen da partiet lente seg mer i en sosialistisk retning. Det største opposisjonspartiet i dag er det liberale Democratic Alliance (DA) har klart å få omtrent halvparten av stemmen som ikke går til ANC, altså 16,7 % ved valget i 2009. Partiet har mest støtte i den hvite og «fargede» delen av befolkningen og har dermed også sin tyngdepunkt i Western Cape-provinsen. Denne delstaten er den eneste som ikke ledes av ANC. DAs profilerte formann Helen Zille er premierminister her. Congress of the People (COPE) ble grunnlagt i 2008 av utbrytere fra ANC. ANCs interne behandling av overgangen fra president Mbeki til Zuma og stadige korrupsjonsaffærer ga grunnlag til det. Som nystartet parti ble den tredje størst med 7,4 %. Deretter kommer zulupartiet Inkatha Freedom Party som har mistet mye av sin betydning over de siste 15 år, også i sitt opprinnelige hovedområde KwaZulu-Natal. Den oppnådde 4,55 % i mai 2009. Independent Democrats, United Democratic Movement og Freedom Front Plus og African Christian Democratic Party har alle fått under 1 % av stemmene og har dermed ingen stor betydning. Ytterlige fem partier har tilsammen fått seks seter i Nasjonalforsamlingen. Boerregimets Nasjonalistpartiet har blitt del av ANC. Administrativ inndeling. Sør Afrika har 9 provinser. Disse ble etablert ved apartheidstatens fall i 1994. Før 1994 hadde Sør-Afrika fire provinser og en mengde mer eller mindre autonome reservater for svarte, såkalte bantustans. De ni provinsene er igjen er inndelt i 52 distrikter (6 metropoliske og 46 distrikts-kommuner), der distriktskommunene enda en gang er inndelt i 231 lokale kommuner. Næringsliv. Sør-Afrika er et mellominntektsland med rike naturressurser, velutviklet økonomi, lovgivning, kommunikasjonssektor, energiforsyning og transportsektor. Den sørafrikanske finanssektoren er velutviklet og børsen er den viktigste i Afrika, infrastrukturen i landet er moderne. Landets jevne økonomiske vekst har ført til økende behov for elekrisitet, mens kraftverkskapasiteten ikke har vært økt. Det har ført til en elektisitetskrise som fører til planlagte og uåplanlagte brudd i strømforsyningen over store deler av landet. Landets økonomiske sentrum er Gauteng provinsen med Johannesburg. Her bor 20% av landets befolkning som står for en tredjedel av landets verdiskapning, noe som tilsvarer ca. 10% av Afrikas totale verdiskapning. Naturressurser. Økonomiens viktigste gren er fortsatt gruvedrift til utvinning av naturressursene. Landet har betydelige andeler av noen av verdens viktigste mineraler. Det er anslått at den har 88% all platinum på jorden, 80% av all mangan, 72% av krom, 40% av gull og 45% av vanadium (2007). Landet er en av de ledende produsenter av edelmetaller som gull og platinum, dessuten andre metaller og kull. Sør-Afrika er verdens fjerde største produsent av diamanter. Den var i 2007 verdens største produsent for aluminium-silikat, platinum, vanadium og vermikulitt og andre største produsent for gull, mangan, titanium og zirkonium. Gruvedriftsektoren er fortsatt landets største arbeidsgiver med 460.000 direkte ansatte og ytterlige 400.000 ansatte i avhenigige bedrifter. Fattigdom. Inntekter og formue er svært ulikt fordelt i Sør-Afrika. Sammen med blant annet Brasil og India har Sør-Afrika en av de største forskjellene mellom rik og fattig, i følge UNDP (se også Demografi). Store deler av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense, og arbeidsledigheten ligger på rundt 30 %. De fattige kommer nesten utelukkende fra de fargede og svarte befolkningsdelene som følge forfordeling av disse gruppene under apartheidstiden. Den høye andelen med HIV-infiserte(AIDS)syke har vært en tilleggsbelastning for landet i form av uførhet og behandlingskostnader. For å bedre svarte og fargedes vilkår fører regjeringen en politikk under navnet «Black Economic Empowerment» som gjør det enklere for disse å få utdannelse og arbeid. Politikken pålegger høyskoler og bedrifter å kvotere inn fargede etter et poengsystem. Norges bistand. Norge har støttet den Sør-Afrikanske økonomien siden 1994. I 2006 var Norges totale økonomiske bistand 90 millioner kroner. Kalender og helligdager. Nasjonaldag: Frihetsdagen 27. april og 31. mai Forskning. Mark Shuttleworth, første afrikaner i rommet Flere viktige vitenskapelige og teknologiske bidrag har sin opprinnelse fra Sør-Afrika. Den første menneske-til-menneske-hjertetransplantasjonen ble utført av hjertekirurgen Christiaan Barnard ved Groote Schuur Hospital i desember 1967. Max Theiler utviklet en vaksine mot gulfeber, Allan McLeod Cormack var en pioneer innen computertomografi (CT), og Aaron Klug utviklet krystallografiske elektronmikroskopteknologi. Disse fremstegene ble alle anerkjent ved Noberlpriser. Sydney Brenner var den som sist mottok denne, i 2002, for hans pioneerarbeid innen molekylær biologi. Mark Shuttleworth grunnla et tidlig internettsikkerhetsselskap, Thawte, som så ble kjøpt ut av det verdensledende VeriSign. Til tross for regjeringens arbeid for å oppmuntre til entreprenørskap innen bioteknologi, IT og andre høytekonologiske felt, har ingen banebrytende selskaper blitt grunnlagt i Sør-Afrika. Imidlertid er det et uttrykt mål fra regjeringens side at økonomien baseres mer på avansert teknologi, ettersom man har innsett at sørafrikanere ikke kan konkurrere med selskaper i Det fjerne østen innen produsering, og heller ikke kan basere seg på mineralinntekter i det uendelige. Sør-Afrika har dyrket frem et spirende astronomifellesskap. Southern African Large Telescope, det største optiske teleskopet på den sørlige halvkule, er plassert her. Sør-Afrika holder med på bygningen av Karoo Array Telescope, som en del av "Square Kilometer Array"-prosjektet (SKA), hvor Sør-Afrika er finalist sammen Australia for å bli vert for prosjektet. Utdanning. Analfabetisme: I 2003 var 17,6 % av den voksne befolkningen (15 år og eldre) analfabeter Helse. AIDS er å anse som et stort helseproblem, særlig i den svarte befolkningen. Et anslag for 2001 kunne vise at nærmere 20 prosent av Sør-Afrikas samlede befolkning mellom 15 og 49 år var hiv-smittet. Kriminalitet. Kriminalitet er et stort problem i Sør-Afrika. Ifølge FN-statistikk for tidsrommet 1998-2002 ligger Sør-Afrika på annen plass internasjonalt i kategoriene overfall og voldtekt. Kriminalitet har ført til at den rikere delen av befolkningen i stor grad har flyttet inn i egne boligfelt beskyttet av elektriske gjerder og bom-kontrollerte innganger. Kriminalitet nevnes også svært ofte som motivasjon for fraflytting blant sørafrikanske emigranter. Turismen blir også helt klart negativt berørt av kriminaliteten i landet. Jemen. Jemen (arabisk: اليَمَن‎ "al-Yaman"), offisielt Republikken Jemen (arabisk: الجمهورية اليمنية‎ "Al-Jumhūriyyah al-Yamaniyyah"), tidligere skrevet Yemen er en republikk sørvest på den arabiske halvøy. Landet grenser til Saudi-Arabia, Rødehavet i vest,Oman i nordøst og Adenbukta i sør. Grensen mot Saudi-Arabia er ikke endelig fastlagt, mens grensen mot Oman ble fastlagt i 1995. Jemens status som flerpartistat er mer nominell enn reell. Partiet Den allmenne folkekongressen (Arabisk: المؤتمر الشعبي العام) har full kontroll over både regjering og parlament. Statsministeren velges ut av presidenten, som har stor politisk makt. Jemens første president, Ali Abdullah Saleh, var president siden Jemen ble slått sammen og fram til opprøret i Jemen i 2011-2012, og i tolv år før det i Nord-Jemen. Jemen kommer heller ikke pent ut av nøytrale rapporter. De rangerer på 133. plass i FNs rangering av land etter menneskelig utvikling. De rangerer som nummer 129. mest fredelige landet av 149 land i Global Peace Index. Landet ligger også på en delt 146. plass (av 167 land) i The Economists rangering av de mest demokratiske land, og sorterer under autoritære regimer. Ifølge World Economic Forum er Jemen verdens minst likestilte land blant de 134 land som er blitt undersøkt. Jemen er også det fattigste landet på den arabiske halvøya. Etymologi. En gammelt latinsk betegnelse for dette området er Arabia felix («Det lykkelige Arabia»). Naturgeografi. Jemen er det nest største landet i utstrekning på den arabiske halvøy. Landet er noe større enn Spania, og er nummer 49 på en liste over verdens stater etter areal (om enn denne opererer med EU og Grønland, begger foran Jemen). Jemen ligger i det sørlige hjørnet av den arabiske halvøy, og grenser til Saudi-Arabia i nord, Oman i øst, Rødehavet i vest og Adenbukta i sør. Det er også kort avstand til land på andre siden av Rødehavet, da Djibouti, Somalia og Eritrea. På det trangeste, ved Bab el-Mandeb, eller «Tåreporten», skiller det bare 30 kilometer mellom Jemen og Djibouti. Jemen har 1.906 kilometer med kyst. Jemens største øy heter Socotra (3.796 km², litt mindre enn Østfold), og har vært isolert fra resten av verden i lang nok tid til at de har sitt helt unike dyre- og planteliv, noe som har medført at øya står på UNESCOs verdensarvliste. Øyas dyre- og planteliv kan minne om Galapagos i det at den har utviklet seg uavhengig av resten av verden, og for eksempel Kanariøyene i at den geografisk tilhører Afrika, men politisk ikke gjør det. Hanish-øyene i Rødehavet, mellom Jemen og Eritrea, tilhører for det meste Jemen. Landskapet i Jemen er kontrastfylt, fra det fruktbare høylandet i vest til den golde kysten og det fjellrike innlandet i øst. Det dominerende klimaet er varmt, tørt ørkenklima, bortsett fra høylandet i vest, hvor det er litt kjøligere. Langs kysten til Rødehavet kommer temperaturen opp i 40 grader, mens de gjennomsnittstemperaturen er omtrent 21 grader i høylandet. Jemens høyeste punkt over havet er fjellet Jabal an Nabi Shu'yab (Fjellet til profeten Shu'yab), som strekker seg 3667 meter over havet. Fjellandene har flere V-daler som ligger tørre om sommeren. Jemen har ingen permanente elver, men når snøen på de høyeste fjellene smelter, oppstår noen kortvarige elver. Den nordøstre del av Jemen tilhører Rub al Khali, eller «den tomme fjerdedel», en av verdens største sandørkener. Svært få mennesker bor der, og det er heller ikke noe særlig planteliv. I høylandet er det ofte steppevegetasjon, med forskjellig vegetasjon, blant annet akasietrær, tamarind og skruepalmer. I de mer fruktbare områdene av Jemen finnes det blant annet fiken og sitrontrær. Jemen har 69 pattedyr, inkludert klippegrevling, kappebavian ("Papio hamadryas"), ørkenrotter, mus, flere arter av flaggermus, småhvaler, karakaler og gaseller. Det antas at Blandfords rev også finnes i Jemen, men den er ikke påvist. Ulv, gullsjakal og steinbukk er ofte å se. I tillegg til pattedyr har Jemen 20 rovfuglarter, blant annet flere gribber, og også gjøglerørn ("Terathopius ecaudatus") og klippeørn ("Aquila verreauxii"). Det er over 100 reptiler, men bare 7 amfibier, som gitt Jemens tørre klima med svært få permanente våtområder ikke er så rart. Jemengaselle («Dronningen av Sabas gaselle», "Gazella bilkis") er ikke observert siden 1951, og anses som utryddet. Demografi. Majoriteten av jemenittene er sunnimuslimske arabereJemen har en av de høyeste fødselsratene i verden, og i snitt føder en jemenittisk mor seks barn. Man regner med at Jemens befolkning øker med 700 000 mennesker hvert år. Befolkningen har de siste årene eksplodert, fra 4.3 millioner i 1949 til rundt 19 millioner i 2004. Det er blitt antatt at befolkningen i 2010 er på 23,4 millioner. Regjeringen sa i 2008 at det skulle igangsettes en plan for reduksjon av fødselsraten, i hovedsak en holdningskampanje. Som resultat av befolkningsveksten, er Jemens befolkning ung. Så mye som 43,9% av befolkningen er under 15, mens 53,5% er mellom 15 og 64 år. Gjennomsnittsalderen ligger på rett under 18 år. Jemen er hovedsakelig bebodd av sunnimuslimer, men en betydelig minoritet hører til den sjiamuslimske zaidiretningen. Små grupper med jøder, kristne samt hinduer er også bosatt i Jemen, men disse utgjør mindre enn 1% av befolkningen. Den jødiske bosetningen hadde en distinkt kultur og flere dyktige håndverkere. På begynnelsen av 1900-tallet var det over 50 000 jøder i Jemen. Dette tallet var nede i 2000 i 1994. På 16 år har det blitt redusert med mellom 80 og 90%, og det er per 2011 er mindre enn 300 jøder i Jemen, de aller fleste i nord. Flesteparten av jødene har emigrert til Israel. Det er i og for seg like rettigheter for alle religioner, men bare Islam undervises på offentlige skoler, og ikke-muslimer har ikke lov til å ha offentlige verv. I tillegg til den svært dominerende arabiske folkegruppen, finnes det flere somaliske flyktninger, tallet varierer mellom 91 000 og 300 000. Motsatt har flesteparten av jemenittene som har forlatt Jemen dratt til Storbritannia. Det er imidlertid også flere arabere av jemenittisk opprinnelse i Sørøst-Asia, som oftest i tilknytning til krydderhandel. Historie. Jemens historie har i hovedsak vært delt, begrepet Jemen som samlet land har hatt liten betydning før 1918. Antikken. En griff fra Hadhramaut-dynastietAllerede 1200 f.kr var Jemen et stort kulturrike. Man antar at Jemen ble styrt i flere århundrer av Qahtaniene, men det var med innføringen av alfabetet, med det sabeiske skriftspråket, at Jemen ble hurtig utviklet. Sabeerne greide å utnytte både Jemens geografiske plassering i forhold til den lukrative krydderhandelen og Jemens relativt fuktige og dermed dyrkbare område. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios beskrev i det første århundret etter vår tidsregning landet som «Eudaimon Arabia» (="lykkelige Arabia"), eller «Arabia Felix» på latin. Området var på den tiden blant verdens rikeste. Gitt navnelikheten og den store formuen har flere argumentert for at Saba er det samme som det kongeriket som er beskrevet i Bibelen. Sabeerne hadde kontakt med det etiopiske D'mt-dynastiet, og ifølge skrifter, var det immigranter fra Saba til D'mt. De forskjellige rikenes utbredelse på 200-tallet Det fantes også andre riker i nærheten. Ma'in (også kalt mineerne) holdt til noe sørvest for Saba. De hadde også et eget skriftspråk, og var etter Saba det mest avanserte rike. I tillegg fantes Qataban og Hadhramaut lenger til øst. I utgangspunktet var de tre landene vasallstater for sabeerne, men på 400-tallet ble mineerne selvstendige, fulgt av Qataban og Hadhramaut. Etter flere kamper med dem og med romerne, greide Saba etter hvert å få tilbake en slags dominans i det første århundre før Kristus. Imidlertid ble de kort tid etter invadert av himjaritene, og varlagt under det Himjaritiske rike. Dette varte til omtrent 200-tallet, da Saba ble selvstendig igjen, men kort tid etter ble Saba oppløst. Mineerne forsvant mer eller mindre da de ble erobret av sabeerne. Qataban hadde en kort stortidsperiode fra 200-tallet før Kristus da de erobret Hadhramaut, og etter hvert fikk innflytelse over mineerne. De var da maktsentrum til det gikk nedover, og 150 e.Kr. ble de selv erobret av Hadhramaut. Hadhramaut ble selv ikke invadert av himjarittene på en stund.Saba greide imidlertid å få stor innflytelse over himjarittene under dennes nedgangsperiode, og de sabeisk-himatittiske styrkene greide til slutt på 340-tallet å erobre Hadhramaut. I år 525 e.kr ble Jemen erobret av etiopiere. Kun 50 år senere ble de fortrengt av persere. Islams inntog. På 600-tallet ble hele den arabiske øya forent og Jemen gikk over til religionen Islam. Nord-Jemen ble etterhvert et imamat med Al-Hadi ila'l-Haqq Yahya som den første lederen i 897. Hans Rassid-dynasti varte helt til 1962. Imidlertid med opphold. Jemen ble okkupert av Egypt i det 11. århundre, av Saladin i 1173, og det lokale Rasul-dynastiet fra omtrent 1230-1442.Yahya-dynastiet var zaidiya-sjiamuslimsk, det vil si at de i motsetning til vanlig sjiaislam ikke så på imamene etter Ali som fullt så guddommelige i sin person. I 1516 erobret mamelukkene Jemen, og året etter overga de seg til Det osmanske rike. I 1517 ble Jemen dermed del av det osmanske rike. Imidlertid lyktes det Al-Mansur al-Qasim å kjempe mot osmanerne, og ti år etter dennes død, i 1630, mistet osmanerne kontrollen over mesteparten av Jemen, og beholdt bare enklaver langs kysten. Qasim startet sitt eget dynasti, men det regnes også som del av Rassid-dynastiet. 1800-tallet fram til første verdenskrig. Etter to hundre år med selvstendighet, begynte Jemen å få interne problemer, og på 1870-tallet lyktes det osmanerne å gjenerobre Sanaá og dermed få kontroll over Nord-Jemen. Samtidig hadde Storbritannia interesser i Aden, og Det britiske ostindiske kompani erobret byen. Aden ble en viktig havn for transport av krydder fra India, og det var også et godt utgangspunkt for beseiring av de mange piratene som herjet der. Etter at Suez-kanalen ble åpnet i 1869 fikk Aden økt betydning. I 1904 ble en grense mellom det tyrkiske nord og det britiske sør godkjent, og etter et opprør av lokale stammer, forhandlet britene med de lokale stammene og skapte sjeikdømmer, sultanater og andre inndelinger, samt delte sitt område inn i Vest- og Øst-Aden. 1918-1962. Etter første verdenskrig ble i 1918 Nord-Jemen selvstendig. Nord-Jemen fortsatte med imamstyre, som hadde vært de facto styrende i deler av landet en stund uansett. Imamen Hamidaddin Yahya satt uavbrutt helt til 1948, da han ble drept i et kuppforsøk. I sør var Aden blitt en kronkoloni, og dermed ikke underlagt Britisk India. Imidlertid var all fokus sentrert rundt byen Aden, og resten av landet stagnerte mens byen ble utviklet. Misnøye med britene økte, og utover på 50-tallet hadde jemenittene, inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og dennes panarabiske tanker, begynt å kjempe mot britene. Dette ble støttet av Nord-Jemen. Hamidaddin Yahyas sønn, Ahmad bin Yahya, tok over styringen i 1948, og flere sammenstøt mellom britene og folket i Jemen kom i årene som fulgte, for eksempel i 1953 og 1958. Etter sammenstøtet i 1958 gikk landet inn i den føderasjonen "De forente arabiske stater" sammen med Egypt og Syria. Samarbeidet gikk dårlig og unionen ble oppløst i 1961. Imamatet, for alle praktiske formål et monarki, ble stadig mindre populært, og det ble gjennomført forsøk på å styrte imamen i 1955 og 1961. Begge ble mislykket, men Ahmad bin Yahya døde i 1962. 1962-1990. I Nord-Jemen ble Ahmad bin Yahyas sønn, Muhammad al-Badr, ny konge, men svært kort tid etter kroningen ble han avsatt i et kupp støttet av Egypt. Kort tid etter ble Den arabiske republikken Jemen dannet. Republikken erklærte sharia-lov som lov, og denne hadde som hensikt å gjøre slutt på konflikten mellom zaidittene (altså zaidiya-sjiaislam) og shafitter (da shafi-sunniislam). Imidlertid var de lojalistiske troppene støttet av Saudi-Arabia og Jordan, og ledet av briter, og de fortsatte som gerilja-styrker. Disse styrkene ble vanskelige å slå, og Egypt beholdt tropper inne i Nord-Jemen til 1967. I 1962 ble Den sørarabiske føderasjonen dannet etter initiativ fra britene. Mens britene forsøkte å bekjempe Den arabiske republikken Jemen i nord, dukket frihetsbevegelsen National Liberation Front (NLF) opp. De kjempet mot britene, både i nord og i sør, og allierte seg fort med de egyptiske styrkene i nord. Britene beseiret i stor grad gruppene i 1964, og gruppene gikk dermed over til rene terrorhandlinger, som oftest rettet mot britiske militære på permisjon. Samtidig erklærte britenes statsminister Harold Wilson at britene skulle gi makt over til Den sørarabiske føderasjonen i 1968, med britisk militært nærvær. Dette medførte økte terrorhandlinger, delvis fordi Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY) blandet seg inn i kampen, med det resultat at de to frigjøringsbevegelsene bekjempet hverandre i like stor grad som de bekjempet britisk nærvær. Resultatet ble terrorvirksomhet i så stor grad at britene i 1967 valgte å trekke seg ut. Sør-Jemen ble dermed selvstendig under navnet «Folkerepublikken Sør-Jemen». I 1969 ble landets leder avsatt ved et kupp, og landet dreide til venstre I 1970 fikk en marxistisk fløy i NLF kontroll i det nye landet, og forandret navnet på landet til «Den demokratiske folkerepublikken Jemen». Navnet har flere interessante aspekter. Betegnelsen «Folkerepublikk» er som oftest forbundet med marxist-leninistiske trekk, og dobbelttittelen demokratisk folkerepublikk var unik for Sør-Jemen og Nord-Korea, om Etiopia brukte tittelen i en kort periode på 80-tallet. I tillegg mangler den ellers så hyppig brukte betegnelsen «arabiske», og «Sør-Jemen» ble erstattet med bare «Jemen». Landet i sør knyttet tette bånd til Kina, Cuba, Sovjetunionen og til radikale palestinske bevegelser. Disse, især Sovjetunionen, hjalp til med å bygge opp Sør-Jemens militære styrke. I Sør-Jemen var de mange politiske konfliktene ødeleggende for en allerede slitt økonomi, og Jemen ble holdt oppe i hovedsak av Sovjetunionen. Landet var en sosialistisk ettpartistat til landet opphørte å eksistere, i hovedsak som følge av at Sovjetunionen forsvant. Nord- og Sør-Jemen hadde relativt gode forbindelser, og i 1972 ble det planlagt en sammenslåing. Imidlertid var interne problemer i landene, særlig i sør, og trefninger langs grensen, og til og med trussel om krig, hindret en effektiv sammenslåing. I 1973 brøt det ut nye kamper, og et nytt militærkupp fant sted i 1974. Samarbeidet brøt sammen og de ble nærmest skilt igjen. To oberstløytnanter prøvde å kontrollere Jemen, men de ble drept i 1977 og 1978. Sør-Jemen ble beskyldt for å stå bak, og i februar 1979 ble den såkalte tidagerskrigen utkjempet. I juni 1978 kom det første ordentlige valget i Nord-Jemen, og Ali Abdullah Saleh ble valgt til president. Han satt i resten av Nord-Jemens tid. Sammenslåing og tiden etter. I 1989 utabeidet Sør-Jemen og Jemen en ny grunnlov, som ble ferdig i 1991. I 1990 ble de to områdene forent til en stat. Like etter ble den anerkjent som en stat av FN. Sanaá ble valgt som hovedstad og Saleh ble president. De første årene var preget både av økonomisk oppgang og av kriger. Jemen startet eksport av olje, som var svært innbringende, og demokratiske reformer ble begynt. Imidlertid inntok Jemen en irakiskvennlig nøytralitet under den irakiske invasjonen av Kuwait under Saddam Hussein, noe som medførte at 800 000 jemenittiske fremmedarbeidere ble eksportert fra Saudi-Arabia. Det ble også store konflikter mellom Jemens to deler, og i 1994 brøt det ut borgerkrig mellom Nord- og Sør-Jemen. Nord-Jemen vant, og unionen besto. I 1995 kom Jemen til væpnet konflikt med Eritrea om Hanishøyene. Konflikten var kortvarig, og krevde et dusin menneskeliv fra begge sider. Øygruppen hadde tilhørt Jemen, men hadde, blant annet av britiske kolonister, blitt knyttet til Eritrea, og etter hvert Etiopia. En internasjonal domstol ledet av Jemens utenriksminister Dr. Abdul Karim Aleryani kom fram til at de større øyene tilfalt Jemen, mens de mindre tilfalt Eritrea. I 2004 brøt det ut et opprør blant Zaidiyyah-sjiamuslimene i nord, kalt houthi-krigere, og regjeringen. Regjeringen har stort sett greid å bekjempe dem, men med mange dødsfall og med store materielle skader. I tillegg har opprørene startet igjen kort tid etterpå, og det har mellom 2004 og 2010 vært seks opprør. Konflikten har en internasjonal dimensjon, da Iran er blitt anklaget av Jemens styre for å støtte houthiene, mens Saudi-Arabia antas å støtte Jemens regjering. Opprørene i den arabiske verden. Opprøret i den arabiske verden i 2011 som startet i Tunisia har spredt seg til Jemen, og det er til dels store protester mot Salehs autoritære styre. Protestene begynte midt i januar, og omhandlet både den økonomiske situasjonen og de begrensede tiltakene og også krav om en lov som forbyr at presidenten kan sitte på ubestemt tid, og at han kan overføre makt til sin sønn. Søndag den 23. januar 2011 ble 19 demonstranter arrestert, inkludert den kvinnelige journalisten Tawakul Karman, som ble et symbol på kampen mot myndighetene. Karman ble imidlertid frigitt to dager etter arrestasjonen. Saleh kunngjorde at han ikke kom til å stille til neste valg, og at han skulle skrinlegge planer om å sitte permanent som president. Dette roet imidlertid ikke demonstrantene nok, og de har ropt slagord som «En revolusjon for frie meninger», «Etter Mubarak, Ali» og «Ingen korrupsjon etter i dag». 21. februar 2012 overtok ʿAbd Rabuh Mansur Hadi som Jemens president etter å vunnet et valg uten motkandidat, mens Saleh ble gikk immunitet og dro til Amerikas forente stater, noe det har vært nye protester mot. Politikk og administrasjon. Jemen er delt inn i 20 guvernementer i tillegg til hovedstaden Sanaa som blir behandlet som et eget guvernement. Dette er en økning på fem guvernementer fra sammenslåingen, som opererte med 15, 8 fra nord og 7 fra sør. I 1991 fikk Jemen ratifisert en grunnlov. Jemen er en representativ demokratisk republikk, med en president som statsoverhode og statsminister som regjeringsoverhode. Jemens lovgivende forsamling består av to kamre. Shurarådet består av 111 seter og blir utpekt av presidenten. Shura spiller på et krav fra 30-tallet fra Det muslimske brorskapet om at den ideelle regjeringen skulle ha et råd av representanter fra folket, «Shura», som hadde mer religiøse enn politisk-administrative plikter. Representantenes hus består av 301 seter og blir valgt på grunnlag av en folkeavstemning med enkeltmannskretser. Originalt var det 309 medlemmer av det samlede jemenittiske parlamentet. Bakgrunnen for det var at det var en sammenslåing av de 159 og 111 setene i de to tidligere landenes respektive parlamenter, pluss 39 seter reservert tidligere forbudte partier. Senere ble tallet redusert med åtte plasser til 301. Representantene sitter i en seksårsperiode. Presidentvalg avholdes hvert 7. år. Statsminister og regjering blir utpekt av presidenten. Jemen har allmenn stemmerett for alle over 18 år. Ali Abdullah Saleh satt t uavbrutt fra 1990 til 2012, da han tok over som president for et samlet Jemen. Ideen var opprinnelig at presidenten i Nord-Jemen ble president i et samlet Jemen, mens Sør-Jemens president ble visepresident. Selv om presidentperioden fra begynnelsen av varte i fem år ventet Saleh til 1999 med å skrive ut valg. Etter at Saleh vant med 91,2% av stemmene, forandret han lengden på presidentvalg fra fem til syv år, og tiden de folkevalgte satt fra fire til seks år. Både i presidentvalg og i valg av folkevalgte, dominerer Salehs parti "Det allmenne folkekongressen" stort, i alle fall før opprøret - landets politiske fremtid er usikker. Valgene har av internasjonale observatører blitt sett på som «delvis frie». Statsministrene byttes imidlertid ut. Abdul Qadir Bajamal satt mellom 2001 og 2007, og ble deretter erstattet av Ali Mohammed Mujur. Statsministrene pekes ut av presidenten. I tillegg til GPC, finnes også en rekke andre partier, men de har liten faktisk makt. De har samlet 63 av de 301 setene. Stammene i Jemen er lite samarbeidsvillige med regjeringen, og er i liten grad hjelpsom og som oftest direkte hindrer staten i å gjennomføre flere oppgaver. Som oftest gjøres dette indirekte ved å knytte opp ressurser med å prøve å få kontroll over stammene. Stammetenkningen bidrar til at det allerede fragmenterte landet er enda vanskeligere å styre, og det er blitt påpekt at dette har skapt en god base for trening og rekruttering av Al-Qaida-terrorister. Utenrikspolitikk. Jemen har imidlertid gode forbindelser til flere land. Især Djibouti, Pakistan, India og Somalia har Jemen gode forhold til. Forholdet til USA er anstrengt både med tanke på Jemens rolle i Al-Qaidas terrorplaner og i at USA ikke har noen militære eller kommersielle bånd til landet, og ettersom USA har liten støtte til Jemens president. Forholdet til Saudi-Arabia har stabilisert seg til en viss grad, men er fortsatt relativt anstrengt. Forholdet til Eritrea er også anstrengt. Jemens forhold til nabolandet Oman er godt etter at de to landene markerte grensene fort etter at Jemen ble samlet. Lover og rettigheter. Jemens lover er basert på islamsk, tyrkisk og engelsk lovsystem, men også på stammelover. Landet er et av 58 land som praktiserer dødsstraff per desember 2010. Imidlertid er ikke Jemen forskjellig fra naboene sine; samtlige land på den arabiske halvøy med unntak av Israel praktiserer dødsstraff. Den dømmende makt, da Høyesterett, kan ofte bruke Sharia i tillegg til eller som alternativ til lovsystemet som var en sammenfletting av det verdslige nord og det sosialistiske sør. Det amerikanske utenriksdepartement anser Høyesterett som svakt, korrupt og uselvstendig. De viser til Menneskerettighetene anses å være i relativt dårlig forfatning i Jemen, og det har kommet fram bevis om tortur og mishandling av fanger. Jemen rangerer på 170. plass av 178 land i Reportere uten grensers oversikt. Jemen anklages for vilkårlige arrestasjoner på pressefolk og menneskerettighetsforkjempere. Vilkårlige arrestasjoner eller forsvinninger av politiske dissidenter er også vanlig, og presse- og talefrihet er sterkt begrenset. Jemen anerkjenner ikke Den internasjonale domstolens obligatoriske jurisdiksjon i Jemen. Dette ble spesielt betent under etterforskningen av Farouk Abdulhak under etterforskningen av drapet på Martine Vik Magnussen. Næringsliv. Jemen har et stort underskudd på sin utenrikshandel, i stor grad fordi de importerer mye mat fra andre land. Jemens næringsliv etter sammenslåingen bar preg av en sammenslåing av de to ulike systemene; i Nord-Jemen var det i hovedsak vestlig og privatisert, i Sør-Jemen var det sosialistisk og statsstyrt. Den økonomiske utviklingen ble i begynnelsen også hemmet av at Jemen ble med på FNs sanksjoner mot Irak, som var Jemens klart største handelspartner. Ettersom Jemen støttet Irak politisk, greide de dermed også å fremmedgjøre seg fra andre potensielle samarbeidspartnere. Dette hadde også direkte følger i at 800 000 jemenitter, som vanligvis sendte hjem større summer fra arbeid i Saudi-Arabia, ble hjemsendt som følge av Jemens politiske allianse. Deretter ble borgerkriger ytterligende ødeleggende for landet. Rundt tusenårsskiftet normaliserte Jemen forholdet til Saudi-Arabia. Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden. Landet er avhengig av oljereservene, som er avtagende. Oljen er tykk, noe som ved siden av politisk usikkerhet medfører høy risiko for virksomheten. DNO driver omfattende leting og produksjon av olje i Jemen. På grunn av avhengighet til oljen, har Jemens myndigheter igangsatt et reformprogram fra 2006 for å tiltrekke utenlandske investorer til ikke-oljerelaterte prosjekter. Dette har vært delvis vellykket, men Jemens politisk ustabile situasjon vanskeliggjør situasjonen. I senere tid har Jemen også begynt eksport av flytende naturgass (LNG). Andre naturressurser inkluderer hydrokarboner, gull, uran, bauxitt, kull, jern, fosfat, wolfram, sink, sølv og kobber. a>åkre i vestlige deler av Jemen Over halvparten av arbeidsstyrken er sysselsatt i landbruket, men som tilfellet er med de fleste land i Midtøsten, er heller ikke Jemen selvforsynt med mat. Omkring 6% av Jemens landområde er dyrkbar jord, og av denne er 30% beitemark. Dyrking til eget forbruk dominerer jordbruket. De viktigste kornproduktene er hirse og durra. Det dyrkes også frukt, nøtter, kaffe og bomull. Kameler, sauer og geiter gir kjøtt, melk og skinn. Kaffe eksporteres i stor grad. Imidlertid er med god margin den mest dyrkede planten khat, som gir stor avkastning. På grunn av den stort utbredte khat-tyggingen (se Kultur) er også den narkotiske planten svært dominerende i landets økonomi, og det anses at 25% av brutto nasjonalprodukt er salg av khat. I tillegg til den negative påvirkningen dette har på befolkningen, knytter khat-dyrkingen opp mye av den begrensede vanntilførselen og den fruktbare jorda. Særlig har dyrking av khat ødelagt for kaffeproduksjonen. Fiske er viktig særlig i Adenbukta. Andre næringsveier er bomullstekstiler samt lærvarer. Jemen produserer også sement. Jemens nasjonale flyselskap er Yemenia Airways. Jemen har imidlertid stor arbeidsledighet, i 2003 var den så høy som 35%. Nesten halvparten av befolkningen, da omtrent 45%, regnes som under fattigdomsgrensen. Jemen er på 177. plass i brutto nasjonalprodukt per innbygger. Dette er riktignok en oversikt med ikke-selvstendige øyer som Caymanøyene og Jersey, men Jemen er det klart fattigste av landene på den arabiske halvøy. På tross av en lang og kulturelt avansert historie, fire steder på UNESCOs verdensarv og gode bademuligheter, har ikke Jemen fått igang turisme å snakke om. Dette skyldes i stor grad de mange interne konfliktene, og at disse i senere tid har ført til at opprørere har tatt vestlige turister som gisler. I begynnelsen greide turistene seg uten å bli skadet, men i senere tid har dette forandret seg, og siden 2007 har 20 turister blitt drept av opprørere. I tillegg har pirater gjort reiser til Socotra vanskelig. Den 25. februar 2010 advarte Utenriksdepartementet mot å reise til Jemen med mindre det var strengt nødvendig, og denne advarselen er fortsatt, per februar 2011, gjeldende. Norge er ikke alene, blant annet har det amerikanske, det tyske og det britiske utenriksdepartement samme advarsel. Sverige advarer også mot strengt nødvendige reiser. Samferdsel. Jemens infrastruktur er i hovedsak sterkt redusert som følge av indre stridigheter og piratvirksomhet. Landet har ikke et velutviklet transportsystem, ser man bort fra flyplassene. Jemen har 17 asfalterte flyplasser, av hvilke fire kan kategoriseres som store (over 3047 meter med landingsplass). Av de over 70 000 kilometrene med veier, er under en tiendedel asfaltert. Jemen har ingen jernbane. Jemens handelsmarine består per 2011 av seks skip, i tillegg til 14 som er registrert utenfor landets grenser. Jemen har tre store havner, Aden, Al Hudaydah og Al Mukalla. Imidlertid er shipping svært farlig gitt de mange piratene i Adenbukta og Rødehavet. Innen kommunikasjon har mobiltelefoner en sterk dominans. Det er under en million fasttelefoner, mens det er godt over 8 millioner mobiltelefoner. I underkant av to og en halv million innbyggere er brukere av internett. Det er bare statlig TV med to kanaler, men også omanske og saudiarabiske kanaler kan tas inn. Helse. I 1996 hadde 38% av Jemens befolkning tilgang til helsetjenester, og 55% hadde tilgang til rent vann. Jemens barnedødelighet ligger på 5,5%, og Jemen er dermed på 38. plass på listen over høyest barnedødelighet. Gjennomsnittsalderen i Jemen er på 63,36 år med noe høyere for kvinner enn for menn. Jemens gjennomsnittsalder er den 174. høyeste, her igjen inkludert ikke-selvstendige områder. Smittefaren i Jemen er høy, særlig for tyfus, Hepatitt A-virus og diaré. Utdannelse. Jemen har et universitet i Sanaá i tillegg til flere tekniske høyskoler. Av Jemens skolebarn, var det 29% som kom til femteklasse i perioden 1986-1993. Dette har utviklet seg, og forventet skolealder ligger på 11 år hos menn og 7 hos kvinner. Man antar at omtrent halvparten av befolkningen er lesekyndig, med en sterk overvekt (70%) av menn. Kultur. Jemen har en rik historie med mange sivilisasjoner som har satt sitt merke på området. Ettersom alfabetet kom til Jemen ca. 800 f.Kr., har landet flere gamle skriftlige kilder og gjenstander. Dette, kombinert med de lange strendene, kunne ha vært et glimrende utgangspunkt for turisme, men på grunn av de stadige trefningene med separatistgrupper har dette vanskelig latt seg gjøre. a>, med sine skyskraperliknende bygninger, er på verdensarvlisten.Jemen har fire steder som har kommet på Unescos verdensarvliste. I tillegg til øya Socotra (se geografi), er byen Shibam, med høyhus fra 1600-tallet og tidligere, gamlebyen i Sanaá med 1400 år gamle bygninger og den gamle byen Zahid på listen. Sanaá har vært den arabiske kulturhovedstaden, og er et kulturelt sentrum i regionen. Byens poetiske sanger, al-Ghina al-San'ani, med tilhørende ritualer og seremonier, ble utnevnt av UNESCO til Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv. Jemenittisk diett består i stor grad av kylling og lam, og langt mindre av storfe. Nasjonalretten er Saltah, en slags gryterett med kylling, lam eller av og til biff som base, og med diverse ingredienser, som varierer fra hushold til hushold. Matrettene er som oftest forskjellige gryteretter. Fotball er populært, men landslaget har en svært beskjeden innsats. Sør-Jemen kvalifiserte seg én gang til Asiamesterskapet i fotball, men de tapte begge kampene. Dette er den eneste gangen Jemen har vært i et kontinentalmesterskap. Jemen har ikke et kvinnelandslag i fotball, i likhet med Saudi-Arabia og Oman, men i motsetning til resten av den arabiske halvøy. Khat. Forekomsten av tygging av det mildt narkotiske stoffet khat ("Catha edulis") er svært hyppig i Jemen. Så mange som opp til tre fjerdedeler av voksne jemenitter tygger khat. Fattige jemenitter kan finne på å velge khat foran mat om de ikke har råd til begge deler, og store summer brukes på khat. Saften fra khat gir en amfetaminaktig opplevelse, og brukes av jemenittiske forretningsfolk, om enn det ikke forventes at utlendinger deltar i dette. Jemen i populærkultur. Troppeforflyttelser i Øst-Jemen, som i episoden var i anledning invasjonen av den fiktive øya St. George's Island, ble avskrevet av utenriksdepartementet som et av landets vanlige raid mot Vest-Jemen. Pier Paolo Pasolinis filmatisering av "Dekameronen" ble spilt inn i Jemen. Amerika. Amerika ligger på den vestlige halvkule og består av landmassene til 35 uavhengige stater samt 20 avhengige territorier. Amerika er landmassene mellom Atlanterhavet i øst og Stillehavet i vest bestående 35 uavhengige stater samt 16 avhengige territorier. Amerikas flateinnhold er rundt 42 millioner km². Historie. En regner med at menneskene kom fra nord over Beringstredet til den nordlige delen av det nordamerikanske kontinentet og spredte seg deretter sørover. Islendingen Leiv Eriksson er den første kjente europeeren som reiste til Nord-Amerika (L'Anse aux Meadows i provinsen Newfoundland and Labrador i Canada). Det skjedde rundt år 998. I 1492 «oppdaget» Christofer Columbus Bahamasøyene og De karibiske øyene, og den spanske koloniseringa begynte. Kolonimaktene og innvandrerne omtalte gjerne Amerika som "Den nye verden". De opprinnelige urfolkene (Aboriginal Peoples) ble kalt på spansk "Indios" fordi Columbus trodde at De karibiske øyer var en del av India som han opprinnelig skulle finne sjøveien til. De karibiske øyer, også omtalt som "Karibien" blir også kalt "De vestindiske øyer". Amerika er trolig oppkalt etter den italienske oppdagelsesreisende Amerigo Vespucci (1451–1512), men det var først på 1600-tallet at «Amerika» ble allment brukt ved omtale av landmassene. Avhengige landområder. Kartet viser når de enkelte land ble uavhengige. Sort viser avhengige landområder i dag. Oppdeling av Amerika. Amerika ligger på den vestlige halvkule. Det er vanlig å dele Amerikas landområder opp i 2 kontinenter. I mange land deles Amerika også opp i 2 verdensdeler. I de spansktalende delene av Amerika regnes hele Amerika som én verdensdel. Amerika deles da opp i følgende subkontinenter (eller regioner) FN deler Amerika inn geopolitisk i følgende regioner. «Amerika» på norsk, engelsk, fransk, spansk og portugisisk. Ordet "«America»" brukes ofte på engelsk, stort sett av folk fra USA, Canada, Australia og Storbritannia som et synonym for Amerikas forente stater, og folk derfra kalles "amerikanere", i motsetning til for eksempel "kanadiere", "meksikanere" og andre innbyggere i Nord- og Sør-Amerika. Dette skaper stor forvirring for de (deriblant européere) som ofte beskriver alle innbyggere i Amerika (hele Nord- og Sør-Amerika) for amerikanere. På engelsk (hele engelsktalende verden) kalles de to verdensdelene Nord-Amerika og Sør-Amerika "«Americas»" (se interwikilenke til engelsk), og alle folkene som bor i Sør-Amerika kalles for søramerikanere og alle folkene som bor i Nord-Amerika kalles for nordamerikanere. På fransk (først og fremst i Frankrike) blir Amerika ("Amérique") delt opp i 4 regioner, "Amérique du Nord", "Amérique Centrale", "Antilles" og "Amérique du Sud". På spansk kalles landområdet "Amerika" for «América» men subkontinentene Nord-Amerika, Antillene, Sentral-Amerika og Sør-Amerika blir omtalt som henholdsvis «Norteamérica» (tilsvarende norsk, Nord-Amerika), «Las Antillas» (Tilsvarende norsk, Antillene), «Centroamérica» (tilsvarende norsk, Sentral-Amerika) og «América del Sur» (tilsvarende norsk, Sør-Amerika). På portugisisk kalles hele landområdet også for «América» mens subkontinententene Nord-Amerika, Sentral-Amerika og Syd-Amerika blir omtalt som henholdsvis «América do Norte», «América Central» og «América do Sul». Karibien blir omtalt som «Caribe». Nord-Amerika. I de fransk-talende deler av Canada (11 millioner av Canadas 33 millioner innbyggere i de kanadiske provinsene Québec, New Brunswick, Ontario, Nova Scotia, Manitoba og Saskatchewan), kalles kontinentet Nord-Amerika for «L'Amerique du nord» (tilsvarende norsk, Nord-Amerika). 18. juni. 18. juni er den 169. dagen i året. 170. i skuddår. Det er 196 dager igjen av året. Navnedag. Norge: Bjarne og Bjørn. Sverige: Bjarne og Björn. Merkedager. Den internasjonale panikkdagen (se Liste over merkedager) FN-dagen. FN-dagen markeres 24. oktober hvert år med møter, diskusjoner, utstillinger og kulturarrangementer i forbindelse med etableringen av FN i 1945. Dagen er innstiftet for å informere om målsettingene og resultatene som FN står for internasjonalt. Resolusjon 168 fra 31. oktober 1947 er grunnlaget for markeringen, som er gjennomført siden 1948. Dagen er en offisiell flaggdag for FN, og 6. desember 1971 ble det foreslått at dagen skulle være høytidsdag i alle medlemsland. Det har ikke blitt gjennomført ennå (per oktober 2012). Dagen markeres ofte på skoler. Dagen er del av FN-uken som går fra 20. til 26. oktober. FN-dagen i Norge. I Norge står FN-sambandet for mye av aktivitetene rundt dagen. Det tilrettelegger for ulike aktiviteter for skoleelever gjennom å tilby materiell til skolene. Idéen er at man skal bruke dagen til å informere om FNs virksomhet. Mange skoler vil likevel flytte selve arrangementet til en senere dag og bruke FN-dagen som en markering av starten på en prosjektperiode. 19. juni. 19. juni er den 170. dagen i året. 171. i skuddår. Det er 195 dager igjen av året. 20. juni. "Polytechnic and People's Palace Mandoline and Guitar Band. June 20th, 1899." 20. juni er den 171. dagen i året, den 172. i skuddår. Det er 194 dager igjen av året. 21. juni. 21. juni er den 172. dagen i året, 173. i skuddår. Det er 193 dager igjen av året. 22. juni. 22. juni er den 173. dagen i året, den 174. i skuddår. Det er 192 dager igjen av året. 23. juni. 23. juni er den 174. dagen i året (175. i skuddår). Det er 191 dager igjen av året. Navnedag. Navnedagen er etter Ethelreda (Audrey, Edelrida) dronning av Northumbria England død 679, grunnla dobbeltklosteret på øya Ely Island i 672 jfr 10. mars Helligdager. St. Hansaften (feires dagen før Johannes døperens fødselsdag 24. juni, blant annet med å brenne bål. 24. juni. 24. juni er den 175. dagen i året. 176. i skuddår. Det er 190 dager igjen av året. Navnedag. Johannes, Jon, Hans (etter Døperen Johannes' fødselsdag) 25. juni. 25. juni er den 176. dagen i året. 177. i skuddår. Det er 189 dager igjen av året. 26. juni. 26. juni er den 177. dagen i året. 178. i skuddår. Det er 188 dager igjen av året. 4. juli. 4. juli er den 185. dagen i året. 186. i skuddår. Det er 180 dager igjen av året. Merkedager. 04. juli 5. juli. 5. juli er den 186. dagen i året. 187. i skuddår. Det er 179 dager igjen av året. Helligdager. 05. juli 6. juli. 6. juli er den 187. dagen i året. 188. i skuddår. Det er 178 dager igjen av året. Merkedager. 06. juli 7. juli. 7. juli er den 188. dagen i året. 189. i skuddår. Det er 177 dager igjen av året. Helligdager. 07. juli 8. juli. 8. juli er den 189. dagen i året. 190. i skuddår. Det er 176 dager igjen av året. Navnedag. Sunniva, Synnøve, Synne. Merkedager. 08. juli 9. juli. 9. juli er den 190. dagen i året. 191. i skuddår. Det er 175 dager igjen av året. Festdager. 09. juli 10. juli. 10. juli er den 191. dagen i året. 192. i skuddår. Det er 174 dager igjen av året. 11. juli. 11. juli er den 192. dagen i året, 193. i skuddår. Det er 173 dager igjen av året. 12. juli. 12. juli er den 193. dagen i året. 194. i skuddår. Det er 172 dager igjen av året. Navnedag. Elias, Eldar. 13. juli. 13. juli er den 194. dagen i året, den 195. i skuddår. Det er 171 dager igjen av året. Navnedag. Mildrid, Mia, Melissa. 15. juli. 15. juli er den 196. dagen i året. 197. i skuddår. Det er 169 dager igjen av året. 16. juli. 16. juli er den 197. dagen i året. 198. i skuddår. Det er 168 dager igjen av året. Navnedag. Susanne, Sanna. 17. juli. 17. juli er den 198. dagen i året, 199. i skuddår. Det er 167 dager igjen av året. 18. juli. 18. juli er den 199. dagen i året. 200. i skuddår. Det er 166 dager igjen av året. 19. juli. 19. juli er den 200. dagen i året. 201. i skuddår. Det er 165 dager igjen av året. Den 19. juli 4241 f.Kr. er kalt Verdens første dag etter den gamle egyptiske kalender 20. juli. 20. juli er den 201. dagen i året. 202. i skuddår. Det er 164 dager igjen av året. Navnedag. Margareta, Margit, Marit. (se Merkedager nedenfor) 21. juli. 21. juli er den 202. dagen i året. 203. i skuddår. Det er 163 dager igjen av året. Navnedag. Johanne, Janne, Jane. 23. juli. 23. juli er den 204. dagen i året. 205. i skuddår. Det er 161 dager igjen av året. Navnedag. Brita, Britt, Brit. Navnedagen er etter Den Hellige Birgitta av Vadstena, dette er hennes dødsdag i 1373 24. juli. 24. juli er den 205. dagen i året. 206. i skuddår. Det er 160 dager igjen av året. Navnedag. Kristine, Kristin, Kristi. Navnedagen er etter Kristina av Bolsena, ble martyr som ungjente år 304 fordi hun knuste avgudsbilder og delte ut gullet til fattige 25. juli. 25. juli er den 206. dagen i året. 207. i skuddår. Det er 159 dager igjen av året. Navnedag. Jakob, Jack, Jim. Navnedag etter apostelen Jakob Helligdager. "Jakob Våthatt" – I katolsk tradisjon markeres denne dagen til minne om apostelen Jakob. Barokkmusikk. Barokkmusikk eller "generalbassens tidsalder" er et begrep innen europeisk kunstmusikk som betegner musikk skapt fra begynnelsen på 1600-tallet til midten av 1700-tallet. Barokkmusikken avløste renessansen, og ble i sin tur avløst av rokokkomusikken som var en forløper til wienerklassisismen. Claudio Monteverdi regnes som den første store barokk-komponisten. Johann Sebastian Bachs død brukes ofte som en markør for barokkepokens slutt, men det ble skrevet noe musikk i barokkstil også i tiårene etter, spesielt i England. Musikk i barokken. Under den tidlige barokken var Italia og Frankrike de ledende land og utviklet hver sin musikalske stil. Italiensk opera. Renessansens ideer om gjenfødelse av antikken, fikk nå sitt musikalske resultat: det musikalske dramaet, operaen. Den første betydelige opera-komponist var Claudio Monteverdi (1567–1643), og det mest berømte verket hans, som også var det første han skrev, er "Orfeo", bygget på myten om Orfeus og Euridice. Opera i Venezia. Første offentlige operahuset San Cassianoteateret ble åpnet i 1637, og førte til at allmennheten kunne få tilgang til en ny kunstform og ikke lenger bare adelige og fyrster. Kjennetegn for operaen i Venezia var voldsomme sceniske virkemidler med overdådig utsmykning, og dramatiske scenearrangementer. Også interessen for sangprestasjoner vokste og kastratsangere ble tatt i bruk. Som følge av dette vokste også bruker av arier i operaen. Opera i Roma. Stefano Landi er en komponist vi kjenner bedre til fra Roma. Han komponerte operaen Sant' Alessio som var den første operaen med historisk tema. Den inneholder også danser og komiske scener i mellom seriøse arier, og i pausen mellom aktene hendte det at det var satt opp komiske intermezzi. Denne kombinasjonen førte til enorm popularitet i samtiden. Opera i Napoli. I siste del av 1600-tallet ble Napoli den ledende operabyen i Italia. Vekten her var i hovedsak på det lyriske i fremførelsen av operaen, men allikevel var det å brilliere som solist sentralt. Dette førte til at solister, etter en arie etterfulgt av applaus av publikum, kunne flette inn en arie som solisten kunne brilliere med, selv om det var tatt helt ut av sammenhengen. Bruken av kastratsangere var også gjengs i Napoli. Engelsk opera. Henry Purcell (1659–1695), kjent for operaen "Dido and Aeneas". Tysk kirkemusikk. I Tyskland ble ikke operaformen vanlig, men heller kirkemusikalske former som motetten og pasjonen. Motetten utviklet seg til en form med ulike deler, eller flere satser, der hver del kan være i enten polyfon stil, homofon stil eller solistisk stil. Teksten, gjerne en bibeltekst, er grunnlaget for musikken. Barokkens instrumentalmusikk. Nytt i barokken var at instrumentalmusikken vokste fram, på lik fot med den vokale. De første instrumental-komponistene bygget imidlertid på vokalmusikken. Italienske former var Ricercar, Canzona, Capriccio, alle imiterende verk med en eller flere variasjoner. Tyske former: Toccata, Preludium og Fantasia. Dette var en videreføring av Ricercaren, Canzonaen og Capriccioen. De inneholdt frie improviserende deler, og fuge, en imiterende form. Sonate og konsert. Sonaten utviklet seg fra de tidlige instrumentalformene. Den vanlige oppbygningen blir: 1. sats langsom, 2. sats hurtig fuge, 3. sats langsom, 4. sats hurtig, ofte i tredelt takt. Den oppstod i Italia, og bredte seg videre til Tyskland og England. Den barokke konsert-formen kunne være ensemble-konsert, concerto grosso, og solo-konserten. Fransk overtyre og suite. I fransk instrumentalmusikk ble suite-formen viktig; samlinger av små dansesatser og karakterstykker. Barokkens avslutning. De største barokk-komponistene kom på slutten av epoken; nemlig Johann Sebastian Bach (1685–1750) og Georg Friderich Händel. Særlig Bach var en som oppsummerte og raffinerte de barokke formene. Fra Bach har vi fremragende komposisjoner i alle barokkens former, med unntak av opera. Händel er på sin side særlig kjent for sine operaer og oratorier. Østerrike-Ungarn. Østerrike-Ungarn, "dobbeltmonarkiet", eller "Kaiserliche und Königliche Monarchie", er benevnelsen på den stat som bestod av keiserriket Østerrike og kongedømmet Ungarn, som var forent i en personalunion i årene 1867–1918. Det fulle, offisielle navnet lød "Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone". Landet er regnet som en av Europas fem stormakter mens det eksisterte, men var i motsetning til de fire andre (Storbritannia, Frankrike, Det tyske keiserdømmet og Det russiske keiserdømmet) et multietnisk lappeteppe uten noen klar etnisk majoritet, og ble derfor oppløst etter første verdenskrig, hvor seiersherrene mente at hver nasjonalitet skulle i størst mulig grad ha sitt eget land. Riket besto av dagens Østerrike, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, store deler av Serbia og Romania og mindre deler av Italia, Montenegro, Polen og Ukraina. Opptakt. Den østerriksk-prøyssiske krig, også kalt "den tyske krig", "den tyske brødrekrig" eller "samlingskrigen", ble utkjempet i 1866 mellom Keiserriket Østerrike og kongeriket Preussen om lederskapet i Det tyske forbund. Den endte med Preussen og dennes alliertes seier over Østerrike. Preussen overtok dermed den lederposisjon blant de tyske statene som Østerrike tidligere hadde hatt, og grunnla Det nordtyske forbund. Året etter ble Østerrike-Ungarn opprettet. For de andre tysktalende statene ble det dermed den «lilletyske løsning» som ble valgt da Tyskland ble samlet som nasjonalstat under den fransk-prøyssiske krig få år senere, altså uten de tyske områdene i Østerrike-Ungarn. Mot den andre grensen på den italienske halvøy hadde også Østerrike mistet innflytelse. Den generelle nedgangen i innflytelse i Europa for Østerrike ga derfor grunnlaget for at radikale grep måtte tas. Avtalen. Bakgrunnen for dannelsen av denne personalunionen var et kompromiss mellom tyskerne i Østerrike-Böhmen og madjarene i Ungarn. Selv om tyskerne utgjorde mindre enn halvparten av befolkningen i Østerrike og madjarene tilsvarende i Ungarn, hadde de to gruppene kontroll over de andre folkeslagene i områdene, nemlig i Østerrike italienere, slovenere, tsjekkere, polakker og rutenere (dagens vest-ukrainere) og i Ungarn slovakere, kroater, bosniere, serbere og transsylvanere (rumenere). Den østerrikske og ungarske delen av personalunionen var ellers likestilt, de hadde sine egne parlamenter og forfatninger og brukte sine egne språk, og blandet seg ikke i hverandres anliggender. De var knyttet sammen kun gjennom sin felles hersker. Landområder. Østerrike-Ungarn var veldig dominerende i Sentral-Europa og på det nordvestlige Balkan. Til den østerrikske delen, Cisleithania, hørte de habsburgske arvelandene, Böhmen, Mähren, syd-Schlesien, Galizien og Lodomerien, Bukovina, Salzburg, Istria og Dalmatia. Det egentlige Ungarn, som inkluderte det nåværende Slovakia, utgjorde sammen med Siebenbürgen (Transilvania), Slovenia og Kroatia den ungarske delen av riket. Bosnia-Hercegovina var fra 1908 et felles område, et såkalt kondominium, for Østerrike og Ungarn. Imperiet hadde i motsetning til de andre stormaktene nesten ingen landområder/kolonier utenfor Europa, kun en garnison i Tianjin i Kina som det fikk som en del av Åttenasjonsalliansen som slo ned Bokseropprøret. Utenrikspolitikk. På slutten av 1860-årene hadde ambisjonene Østerrike-Ungarn hadde i Italia og Tyskland blitt kvalt av ved fremveksten av nye nasjonale krefter. Samtidig førte nedgangen og mislykkede reformer av Det ottomanske riket til voksende slavisk motstand i de okkuperte Balkan, og Russland og Østerrike-Ungarn så dermed en mulighet til å utvide i denne regionen. I 1876 tilbød Russland tilbød ovenfor Østerrike-Ungarn at man delte Balkan mellom seg, men Andrássy mente for Østerrike-Ungarn allerede var en «mettet» stat og at de ikke kunne takle flere områder. Hele monarkiet ble dermed trukket inn i en vanskelig posisjon med tanke på diplomatisk balansegang. Dette startet først under Andrássy, med tanke på provinsen Bosnia og Hercegovina, en overveiende slavisk område av det ottomanske riket, som ble overført til østerriksk-ungarsk kontroll i 1878, av Berlin-kongressen. Ustabiliteten dette medførte endte til slutt opp med krig etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike ved Sarajevo i 1914. Første verdenskrig. Østerrike-Ungarn deltok på samtlige fire fronter i Europa under første verdenskrig: På Balkanfronten (første verdenskrig), Østfronten (første verdenskrig) og Italiafronten (første verdenskrig) var de direkte involvert fra første øyeblikk siden kampene foregikk i deres grensetrakter, mens man fra 1918 hjalp Keiserriket Tyskland på Vestfronten (første verdenskrig) etter man (som del av Sentralmaktene) hadde vunnet på Østfronten. Resultatet av seieren i øst var dog en skuffelse: Freden i Brest-Litovsk gav Tyskland kontroll over enorme områder, mens Østerrike-Ungarn ble marginalisert. Før krigens avslutning i november 1918 ble det også klart at man hadde tapt både Italiafronten og Balkanfronten. Oppløsningen. Etter første verdenskrig, der Østerrike-Ungarn var på den tapende side, ble keiserriket splittet opp. Dette ble regulert i Saint-Germain-traktaten (1919) for Østerrike og Trianon-traktaten (1920) for Ungarn. Østerrike, Ungarn, og Tsjekkoslovakia ble nye stater bestående utelukkende av det gamle territoriet til Østerrike-Ungarn, mens resterende ex-områder kom under Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere omdøpt til Jugoslavia), Romania og den nyoprettede Andre polske republikk. Heckler & Koch MP5. MP5 er en maskinpistol fra den tyske fabrikanten Heckler & Koch. Mekanismen er basert på den benyttet av Heckler & Koch G3, og er nedskalert fra 7,62x51mm til 9x19mm. __NOTOC__ Våpenet er kamret for 9 x 19 mm Luger-ammunisjon, og leveres med våpenmagasiner for 15 og 30 patroner. Våpenet er tilgjengelig med både fast, foldbar og innskyvbar kolbe. Det brukes hovedsakelig til SIBO, eskorte og andre situasjoner der større våpen er upraktisk. For politistyrker kan den svake gjennomtrengningskraften være en fordel, spesielt i gisselsituasjoner og andre scenarier der en person må uskadeliggjøres mens det er uskyldige tilstede. MP5 regnes som et særdeles nøyaktig våpen, som det også er lett å lære seg å mestre. Avfyringssystemet gjør at våpenet er nøyaktig fra første skudd, og våpenet har svært liten rekyl såfremt man ikke avfyrer det fullautomatisk. Det er fire skytemoduser: Enkeltskudd, dobbeltskudd, tre skudd (burst) eller fullautomatisk. Hvilke alternativer som er tilgjengelige, varierer mellom de forskjellige modellene. Historie. Opprinnelig het våpenet HK54 og fikk navnet MP5 etter at den tyske hæren tok det i bruk som «Maschinenpistole 5» i 1966. Det har siden blitt tatt i bruk av en rekke lands militær- og politistyrker. Varianter. MP5A2 (fast kolbe), MP5A3 (innskyvbar kolbe) og MP-5K er i bruk i det norske forsvaret. Referanser. MP5 Brigade 12. Brigade 12 (også kjent som «trønderbrigaden») er den siste selvstendige mobiliseringsbrigaden i det norske forsvaret. Før krigen gikk Brigade 12 under navnet Brigade 5. Den ble ikke mobilisert ved krigsutbruddet. Etter krigen ble den hetende Kombinert regiment 12. Navnet Brigade 12 kom til i 1980. Hær inngikk i brigaden da styrken var oppsatt på begynnelsen av 2000-tallet. Dette ble vedtatt i stortingspreposisjon 55. Fra iverksettingsbrevet: «Juster dagens Brigade 12 når det gjelder organisasjon og materielloppsett slik at Hærens del av Forsvarets innsatsstyrker (FIST-H) inngår som en del av brigaden. Brigade 12 skal utvikles som en selvstendig brigade.» Se også. Hærens nummersystem under 5. divisjon Leopard 2. Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1. Den norske hæren opererer i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland. De norske vognene er utstyrt med maskingeværet FN MAG som sekunderbevæpning. Historie og utvikling. Leopard 2 kan spores tilbake til et prosjekt startet på 1960-tallet. På denne tiden jobbet USA og Tyskland fremdeles sammen på MBT-70-programmet, så Tyskland kunne ikke i følge kontrakten selv ha et nasjonalt stridsvognprogram. Da Leopard 1 kom i tjeneste i 1965 fikk Porsche en kontrakt for å forbedre vognen opp til MBT/PKz-70-standard. Da MBT-70-samarbeidet begynte å gå trått tok den tyske regjeringen og fortsatte i denne løypa, etter hvert kalt "Keiler" (tysk: "villsvin"). Krauss-Maffei ble hovedleverandør for det nye prosjektet, med Wegmann som underleverandør av tårn og Porsche som underleverandør av chassis. De første to prototypene, kalt ET 01 og ET 02, kom i 1969 og 1970. Da MBT-70-prosjektet ble skrinlagt forsøkte det tyske forsvarets innkjøpsorganisasjon å integrere komponenter fra dette prosjektet inn i Keiler, men det kom aldri så langt som til prototypstadiet. Da erfaringene fra Yom Kippur-krigen ble kjent, mente analytikere at mye kraftigere pansring var nødvendig. Prosjektet ble oppgradert noen vektklasser for å tillate dette. Leopard 2 ble produsert fra 1979 og er i bruk i Østerrike, Danmark, Tyskland, Nederland, Norge, Spania, Sveits, Finland, Polen, Canada, Hellas og Sverige. Finland, Polen, Canada og Sverige har kjøpt brukte tyske Leopard 2A4. Dessuten har Hellas, Spania, Canada, Nederland og Tyskland gått til innkjøp av nye Leopard 2A6. Försvarsmakten (det svenske forsvaret) har 160 Leopard 2A4 (stridsvagn 121) og 120 modifiserte Leopard 2A5 (stridsvagn 122 / 122B), stridsvagn 121-vognene er nå i møllpose. Teknisk. Leopard 2 har et mannskap på fire. Vognføreren sitter framme i skroget på høyre side. Skytteren og vognkommandøren sitter i høyre side av tårnet, og laderen på venstre side. Pansringen har blitt oppgradert flere ganger i løpet av tjenesten, og består på tårnet av en spesiell løsning med flere lag. Denne pansringen er spesielt effektiv mot hulladninger. Leopard 2 har såkalt "Hunter-Killer"-kapasitet. Dette vil si at vognkommandøren har sitt eget uavhengige, gyrostabiliserte panoramaperiskop. Med dette periskopet kan han observere etter andre mål mens skytteren beskyter sitt opprinnelige mål. Idet vognkommandøren har funnet et nytt mål, legger han sitt siktekors over målet, og trykker så på en bryter som dreier tårnet mot hans mål. Han kan da velge å overføre målet til skytteren, eller å beskyte målet selv. På Leopard 2A4 kalles dette periskopet PERI, og har kun en optisk kanal med 2 og 8 gangers forstørrelse. Fra og med A5 og oppover er PERI erstattet med TIM, som også har et termisk kamera og en laser avstandsmålet. TIM er også flyttet bak vognkommandørens luke for å bedre vognkommandørens utsyn når han har hodet over luka. Både PERI og TIM er dreibare 360 grader. Leopard 2 tom. A5 har en 120 mm L44 fra Rheinmetall, A6 har en L55 kanon fra samme produsent. L44 var den kraftigste stridsvognkanonen i tjeneste da Leopard 2 kom i tjeneste i 1979. Motoren er en MTU MB 873 Ka-501 vannkjølt 47,6 liter V12 dieselmotor med turbo som yter 1 104 kW (1 500 hk) ved 2 600 omdreininger i minuttet. Den har 24 volts elektrisk system. Vogna kan ta med seg 1 200 liter drivstoff. Girkassen er en Renk HSWL 354 med fire gir framover og to bakover. Varianter. Leopard 2 i tjeneste i Østerrike. Bouvetøya. Bouvetøya (tidligere "Cap de la Circoncision" og "Liverpool Island") er en øy og et norsk biland i Søratlanteren som regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, 1 700 km sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93% er dekket av isbre som glir rett i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, 780 moh. Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og navngitt "Cap de la Circoncision". Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og erklærte den som annektert for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble stadfestet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvann utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya. Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. I statsbudsjettet for 2009 er det satt av 8,8 millioner for å sette opp en ny feltstasjon. Geografi. Bouvetøya er ikke en del av Antarktis, da Antarktis er definert som området sør for 60°S, mens Bouvetøya ligger på 54°25'S. Øya har et areal på 49 km² og total kystlengde er 29,6 km. 93% av øya er dekt av isbre og det er dermed få isfristeder. Det største isfrie stedet er Nyrøysa som ble dannet mellom 1955 og 1958 av en rasmorene. Nyrøysa er ca 700 meter lang og med en gjennomsnittshøyde på mellom 25 og 40 meter. Overflaten er ujevn og består av steinblokker, lavastein og grus. Erosjon har gjort at Nyrøysa har mistet 50-100 meter land i perioden 1966-1979, og 6-9 meter forsvant i perioden 1996-1999. Bratte klipper på alle sider av øya gjør det vanskelig å gå i land. De to største isbreene er Posadowskybreen og Christensenbreen. Olavtoppen på 780 moh er det høyeste punktet på øya. Andre topper er Lykketoppen (766 moh), Mosbytoppen (670 moh), Skoddenuten (665 moh) og Randtoppen (645 moh). Ved sørvestkysten ligger en ca. 500 m lang, men ganske lav holme, Larsøya. Geologi. Øya er av vulkansk opphav, hvor Olavtoppen er toppen av en vulkan som stikker opp av Søratlanteren nær det sørligste punktet for den midtatlantiske ryggen. Det er lenge siden vulkanutbrudd, men utslipp av vulkanske gasser fra fumaroler har blitt registrert flere ganger i nyere tid. I 1978 ble det målt en temperatur på 25°C 30 cm nede i bakken. Dyreliv. Bouvetøya er det eneste landfaste området i et stort havområde og er viktig for dyregrupper som er avhengig av land i perioder av sin livssyklus. Sel, pingviner og andre sjøfugl er helt avhengig av et fast underlag for gjennomføring av reproduksjon, pels- og fjærskifte. De grunne områdene rundt øya med undersjøiske fjelltopper og rygger skaper omrøring og strømninger i vannmassene som gir gunstige vekstvilkår for planteplankton som større dyr, som krill er avhengig av. Den antarktiske krillen utgjør verdens største enkeltarts biomasse og er et viktig ledd i det antarktiske økosystemet. Dyrelivet domineres av antarktisk pelssel, sydlig sjøelefant, ringpingvin og gulltoppingvin. Tolv fuglarter hekker på øya. Siden 1976 har Norsk Polarinstitutt drevet forskning og overvåking på disse artene, og siden 1996 har dette arbeidet vært et ledd i et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («Krillkonvensjonen»). Fugler. Ringpingvinkolonien i Nyrøysa sank fra 2 700 individer i 1990 til 422 individer i 1997. Tolv fuglearter er registrert hekkende på øya og åtte av disse er det nye registreringer på. Nåværende hekkende fugler er ringpingvin, gulltoppingvin, sørlig havhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, wilsonstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo. Tidligere registrete hekkende fugler er adeliepingvin, snøpetrell, sørhavsterne, sørkjempepetrell. Pingvinkolonien i Nyrøysa hadde en bestandsnedgang mellom 1990 og 1997, hvor spesielt ringpingvinen er utsatt. I 1990 ble det registrert henholdsvis 2 700 og 5 900 ring- og gulltoppingvin. I 1997 var antallet redusert til 422 og 4 700. Endringene i pingvinbestandene kan sannsynligvis ses i sammenheng med den store økningen i pelsselbestanden, hvor pelsselen har overtatt pingvinenes territorium. Flere av artene som omfattes av Albatrossavtalen finnes i området rundt Bouvetøya, men kun sørkjempepetrell ("Macronectes giganteus") har vært registrert hekkende på øya.. Fuglelivet i Nyrøysa oppfyller kravene til å være et Ramsarområde under beskyttelse av Ramsarkonvensjonen, ved å oppfylle tre av fire kriterierer, men er ikke utpekt til å være et slikt område. Nyrøysa tilfredsstillerer kriteriene 4 (et våtmarksområde må være internasjonalt viktig ved å ha planter eller dyreliv som er i en kritisk fase eller som kan søke tilflukt under vanskelige omstendigheter), 5 (et våtmarksområde må ha en bestand på over 20 000 sjøfugler av internasjonal interesse) og 6 (et våtmarksområde som anses internasjonalt viktig ved å ha 1% eller mer av sjøfuglbestanden til en art eller underart). Seler. Kolonien av antarktisk pelssel i Nyrøysa økte fra ca. 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997. Etter dette har utviklingen stabilisert seg, trolig på grunn av mangel på egnet areal. Pelsselbestanden i hele Antarktis er i vekst, og bestanden synes å ha kommet seg etter opphøret av selfangsten. Selarter: antarktisk pelssel og sydlig sjøelefant Planter. Vegetasjonen på øya består utelukkende av ikke-karplanter som mose, lav, sopp og alger. Torstein Engelskjøn klassifiserte i 1981 vegetasjonen på Bouvetøya i 20 miljøer, inkludert snøalgene på isbreene og to alger i tidevannsonen. Vegetasjonen er av typisk maritimt antarktisk sammensetning og har en lik plantegeografi med øyer i vestantarktis, som Sør-Sandwichøyene og Sør-Shetlandsøyene. Vegetasjonen er på grunn av isbreene begrenset til kystnære klipper, nes og strender, samt de få isfrie fjellspissene. De fleste isfrie områder er for bratte eller utsatt for snøskred, slik at kun lav og alger kan overleve. Fem arter av mose, fem lav, en sopp og 20 alger har vært registrert i Nyrøysa. Klima. Bouvetøya ligger nord for den sydlige polarsirkel, i en subantarktisk sone, men sør for den antarktiske konvergens hvor kaldt vann fra Antarktis møter varmere vann fra Atlanterhavet. Isfjell er ikke uvanlig i farvannene rundt øya. Vestlige vinder dominerer, men vindstyrken er ikke spesielt høy. Årsgjennomsnittstemperaturen ved havnivået ligger rundt −1°C, med et månedsgjennomsnitt på rundt 1°C og −3°C i henholdsvis januar og september. 14°C er den høyeste målte temperaturen og ble målt i mars 1980. Solskinn på steiner i beskyttede omgivelser kan gi lokale temperaturer opp til 20°C. Øya er vanligvis innhyllet i skyer eller tykk tåke, noe som er en medvirkende årsak til at øya var vanskelig å gjenfinne etter Bouvets oppdagelse. En norsk ekspedisjon i 1985 opplevde i et kort periode øya helt skyfri, slik at luftfoto kunne tas av øya og dermed danne grunnlaget for det første presise kartet over øya. Naturvern. Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar 1953. Bouvetøya naturreservat ble opprettet 17. desember 1971 og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya. Naturreservatstatusen innebærer at landskapet skal være fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg av enhver art eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Nødvendig husvær for oppsyn skal likevel kunne oppføres. Avtalen om værvarslingsstasjonen som er inngått mellom Norge og Sør-Afrika er unntatt fra fredningen. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, er fredet hele året og det er forbud mot ilandføring av hunder. Plantelivet er fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel. For å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i Nyrøysaområdet på Bouvetøyas nordvestkyst minst mulig påvirkes av menneskelig aktivitet, ble det 24. juni 2005 innført restriksjoner på ferdsel i området. I perioden fra 1. november til 15. mars skal ferdsel og opphold i Nyrøysaområdet kun skje i forbindelse med miljøovervåkingsvirksomhet godkjent av Norsk Polarinstitutt. I perioden fra 1. november til 1. mai skal luftfartøy holde en vertikal og horisontal avstand på 500 meter til Nyrøysaområdet. Bouvetøya ble sammen med Jan Mayen foreslått av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning som kandidat til UNESCOs verdensarvliste 22. september 2006, hvor de to øyene bør inngå som en del av en flernasjonal nominasjon av Den midtatlantiske ryggen. Dette er en undersjøisk fjellkjede som oppsto som et resultat etter vulkanisk aktivitet, hvor Bouvetøya er den sørligste og Jan Mayen den nordligste øya på Den midtatlantiske ryggen. Miljøvernminister Helen Bjørnøy førte opp Bouvetøya på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni 2007. En tentativ liste er en oversikt over områder man har til hensikt å nominere til verdensarvlisten i løpet av de nærmeste år. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil, som betyr en økning i sjøareal fra 500 til 2213 km². Naturreservatet ble utvidet tilsvarende. Oppdagelsen av øya. Kart som viser ruten for Bouvets oppdagelsesreise. Bouvetøya ble oppdaget av den franske marineoffiseren Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 med skipene «Aigle» og «Marie». Bouvet de Lozier trodde at øya var en del av Terra Australis og ga stedet navnet "Cap de la Circoncision" (norsk: "Omskjærelsens forberg" - i dag Kapp Circoncision) etter kirkefesten samme dag. Til tross for at Bouvet de Lozier var ved øya i 10 dager, klarte han ikke å gå i land. Bouvet de Lozier var upresis i registreringen av øyas posisjon. Det britiske Admiralitetet besluttet i 1772 at det var på tide å finne ut om Terra Australis eksisterte. Britisk Admiralty ønsket James Cook til å lede ekspedisjonen, hans andre oppdagelsesreise, hvor han skulle reise sørover for å finne Bouvets Cap de la Circumcision. Målet var å finne ut om stedet var del av det ukjente kontinentet, og om så annektere området på vegne av Storbritannias konge, Georg III. Skulle Cap de la Circumcision vise seg å ikke være en del av Terra Australis, så måtte han reise så langt sør som ismassene tillot. James Cook klarte ikke å finne øya, men beviste at Bouvet de Loziers oppdagelse ikke kunne være en del av det antarktiske kontinent. 17. januar 1773 ble han den første til å krysse den sydlige polarsirkel. 10. desember 1825 oppdaget kaptein George Norris to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han tok i besittelse for den britiske kongen Georg IV seks dager senere. Ingen nasjoner hadde gjort krav på øya før Storbritannia. På grunn av de mange sprikende observasjoner trodde man lenge det var snakk om en øygruppe. Den tyske Valdiviaekspedisjonen under ledelse av Carl Chun i 1898-99 kartla området og satt riktige koordinater. Norsk annektering av øya. Fra annekteringen av Bouvetøya 1. desember 1927 I perioden 1927-30 ble det utført tre norske ekspedisjoner til Antarktis, hvor alle var finansiert av Lars Christensen. Den første norske ekspedisjonen til Antarktis ble gjennomført med kaptein Harald Horntvedt som ekspedisjonsleder for Norvegia-ekspedisjonen med den ombygde selfangeren «Norvegia». 1. desember 1927 gikk ekspedisjonen på land på Bouvetøya, den første dokumenterte ilandsstigningen på øya noensinne. Det norske flagget ble plantet i bakken og øya erklært for norsk territorium. Ekspedisjonen foretok vitenskapelige obervasjoner og kartla, i havet rundt øya ble det foretatt oceanografiske observasjoner. En liten hytte ble bygd på et av de få ilandstigningsstedene og ble navngitt Ny Sandefjord. Ved kongelig resolusjon av 23. januar 1928 ble Bouvetøya trukket inn under norsk statshøyhet. Britene bestred kravet, under henvisning til at kaptein Norris i 1825 hadde oppdaget to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han hadde tatt i besittelse for den britiske monarken. Den ene øya hadde han også besøkt. Den ene øya, mest sannsynlig Thompson Island, fantes ikke lengre og posisjonen til Liverpool Island stemte ikke med posisjonen til Bouvetøya. Etter diplomatiske forhandler ga britene opp sitt krav i 1929 og en norsk lov ble 27. februar 1930 vedtatt som definerte Bouvetøya som norsk biland. Den andre Norvegia-ekspedisjonen med kaptein Nils Larsen og Ola Olstad hadde til hensikt å etablere en bemannet meteorologisk radiostasjon på øya, men fant ikke noe egnet sted. Hytta som ble satt opp året i forveien var borte og ekspedisjonen satte opp to nye hytter, en på Kapp Circoncision og en på Larsøya. Den andre Norvegiaekspedisjonen gjennomførte den første landingen på Peter I Øy. Den tredje Norvegia-ekspedisjonen ble utført i 1929-1930 hvor øya ble kartlagt og fotografert fra luften med Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm som piloter. Dette var første gang en antarktisk ekspedisjon brukte fly til vitenskapelige formål. Også denne gangen ble det satt opp to hytter, en på Kapp Circoncision og en mindre på Larsøya. En sørafrikansk forskningsekspedisjon med skipet HMSAS «Transvaal» besøkte i 1955 øya og meldte at lite var igjen av hytta, kun noen kabler, sement og deler av en ovn. Velasaken. Den amerikanske Vela-satellitten som overvåkte Den delvise prøvestansavtalen observerte 22. september 1979 et dobbelt lysglimt som ble antatt å ha vært en atombombesprengning mellom Bouvetøya og Marionøya. Naturreservat og forskning. I 1964 ble det funnet en forlatt livbåt på øya sammen med diverse forsyninger. Passasjerene fra livbåten har aldri blitt funnet. På 1960-tallet undersøkte Sør-Afrika muligheten for å sette opp en værstasjon, men fant ikke noe egnet sted. En rasmorene dannet senere en ny kyststripe, Nyrøysa, hvor Norsk Polarinstitutt i 1977 satte opp en automatisk værstasjon. I 1978-79 var stasjonen bemannet i to måneder. 17. desember 1971 ble Bouvetøya naturreservat opprettet og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya, hvor landskapet ble fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, ble fredet hele året og plantelivet ble fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel. Krillfangst. På grunn av sin høye biomasse og rike innhold av proteiner, fargestoffer (karotenoider), naturlige antioksidanter og Omega-3-fettsyrer, kan krill være en viktig art for fiskerinæringen med stort potensielt omfang. Kunnskapen om denne ressursen er minimal og i denne sammenheng ble konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) inngått mellom 25 stater, for å koordinere forskningsaktiviteter som skal gi grunnlag for retningslinjer for fangstmetodikk og sette kvoter for uttak av krill i Sørishavet. Fiskeridirektoratet utlyste de første fire krillkonsesjonene 16. mars 2007, som ga tillatelse til å fiske krill med trål innenfor CCAMLR-området i Sørishavet. Fiskeridirektoratet mottok tolv søknader og fire båter fra tre selskaper ble tildelt konsesjon 31. mai 2007. Det var ikke tilknyttet noen kvote til konsesjonene, da det er Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis som er ansvarlig for regulering av uttak av krillen. Området rundt Bouvetøya har aldri vært undersøkt for marine ressurser i det åpne hav, før Antarctic Krill and Ecosystem Studies (AKES) gjorde dette i desember 2007 til februar 2008. AKES brukte forskningsskipet «G.O. Sars» som er spesialutstyrt for å gjøre akustiske og biologiske undersøkelser. Krillen rundt øya er større og i bedre hold enn andre steder som er undersøkt. Forskning. Bouvetøya inngår i det internasjonale miljøovervåkingsprogramet CCAMLR Ecosystem Monitoring System (CEMP) under ledelse av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya, hvor næringsstrategier hos og utbredelse av pelssel- og pingvinbestandene blir studert. Overvåkingen inngår også i en forskningsavtale mellom Norge og Sør-Afrika. Sist forskere fra Norsk Polarinstitutt besøkte Bouvetøya var i 2001, men i forbindelse med Antarktisekspedisjonen i 2003-2004 var ekspedisjonsmedlemmer fra Norsk Polarinstitutt iland på øya. Alle forskningstokt til Bouvetøya i senere tid har vært basert på Nyrøysa, siden dette området er den mest tilgjengelige delen av øya. Norsk Polarinstitutt satte i 1996 opp en feltstasjon på 36m² på i Nyrøysa. 19. oktober 2007 meldte Norsk Polarinstitutt at den norske feltstasjonen på Bouvetøya var forsvunnet, mens den automatiske værstasjonen fortsatt stod der. I 2006 var det et jordskjelv i havet utenfor som ble registrert til 5,5 på Richters skala av European-Mediterranean Seismological Centre i Essonne i Frankrike. En mulig årsak til at feltstasjonen og en mindre container ble borte er at jordskjelvet har svekket barduneringen og fundamenteringen og at ekstreme vinterstormer kan ha blåst feltstasjonen på havet. Suverenitet. Bouvetøya har status som norsk biland, en status øya deler med Dronning Maud Land og Peter I Øy. Et norsk biland betyr at territoriet er under norsk herredømme, uten å være en del av Kongeriket Norge og kan dermed avgis uten at det kommer i strid med Grunnlovens §1. Ingen stater bestrider Norges suverenitet over Bouvetøya. Staatsoper Berlin. Staatsoper Berlin (offisielt også Deutsche Staatsoper) er et berømt tysk operahus. Det holder til i Berlins paradegate Unter den Linden, og er også kjent som Staatsoper Unter den Linden. Historie. Staatsoper Berlin ble grunnlagt som den kongelige prøyssiske hoffoperaen i første halvdel av 1700-tallet. Operaens første bygning, tegnet av Wenzeslaus von Knobelsdorff, ble bygget 1741-43 av kong Fredrik den Store, som en del av "Forum Fredericianum". Den første oppføringen var Carl Heinrich Grauns "Cleopatra e Cesare" 7. desember 1742, og denne begivenheten markerte starten på et suksessrikt 250 år langt samarbeide mellom statsoperaen og Königliche Kapelle (Staatskapelle), det statlige prøyssiske konsertorkesteret, opprinnelig grunnlagt allerede på 1400-tallet. I 1842 innførte Gottfried Wilhelm Taubert tradisjonen med regulære symfoniske konserter. Samme år etterfulgte Giacomo Meyerbeer Gaspare Spontini som sjefdirigent. Også Felix Mendelsohn var tilknyttet operaen som dirigent et års tid. 18. august 1843 ble operabygningen ødelagt av brann, og en ny bygning, med Carl Friedrich Langhans som arkitekt, ble innviet året etter med oppføringen av Meyerbeers "Ein Feldlager in Schlesien". 1821 hadde Webers "Der Freischütz" premiere, i 1849 Otto Nicolais Die Lustigen Weiber von Windsor, dirigert av komponisten selv. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tiltrakk operahuset seg mange av tidens største dirigenter, som Felix von Weingartner, Karl Muck, Richard Strauss og Leo Blech. Etter det tyske keiserrikets fall i 1918 ble operaen omdøpt Staatsoper Unter den Linden, og Königliche Kapelle ble Kapelle der Staatsoper. I 1920-årene var blant annet Wilhelm Furtwängler, Erich Kleiber, Otto Klemperer, Alexander von Zemlinsky og Bruno Walter virksomme som dirigenter ved operahuset. I 1925 hadde Alban Bergs "Wozzeck" premiere, dirigert av Erich Kleiber. Etter å ha blitt renovert gjenåpnet operaen i april 1928 med en ny produksjon av "Die Zauberflöte" (Tryllefløyten), og samme år hadde den fremtredende russiske bassen Fjodor Sjaliapin og Sergej Djaghilevs russiske ballett gjesteopptredener. På 30-tallet ble Herbert von Karajan Staatskapellmeister, og i 1944 ble de første lydopptak gjort ved operaen. Under annen verdenskrig ble operabygningen sterkt skadet. Den åpnet igjen i 1955 med Wagners "Die Meistersinger von Nürnberg". I DDR var operaen noe isolert, selv om den opprettholdt et omfattende klassisk og romantisk repertoar såvel som samtidsballett- og opera. Etter gjenforeningen har Staatsoper under den Linden igjen inntatt plass i den internasjonale operaverden. Viktige verker som hadde vært oppført tidligere ble gjenoppdaget og diskutert i rammene av "Berlin Dramaturgie". Barokkoperaer har vekket særlig oppmerksomhet, med "Cleopatra e Cesare", "Croesus", "L'Opera seria" og "Griselda". Disse og andre verker har blitt produsert av dirigenten René Jacobs sammen med Akademie für Alte Musik Berlin og Freiburger Barockorchester, og det legges stor vekt på tidsriktig (autentisk) intrumentbruk. I 1992 ble den tysk-israelske dirigenten Daniel Barenboim ansatt som sjefdirigent. Under "Festtage" i 2002 ledet han en stor Wagnersyklus i ti deler, en produksjon skapt sammen med Harry Kupfer. Etna. Etna (vulkan #0101-06), som også er kjent som Mongibello lokalt, er en aktiv vulkan på østkysten av Sicilia i Italia, tett ved byen Catania som har mer enn 300 000 innbyggere. Høyden over havet varierer med utbruddene. Nordøstkrateret er høyest og målte ca. 3 315 moh tidlig i 2004, etter at den i 1980 hadde vært oppe i en høyde av 3 350 m. Siden da har den gradvis minket, inntil den i september 2004-mars 2005 hadde et større utbrudd som førte høyden opp i 3 350 m igjen. Sørøstkrateret, som formet seg i 1978 og sist hadde utbrudd i februar 2012, vokste dramatisk i perioden 1998-2001, men den er fortsatt noen titalls meter lavere enn toppen på nordøstkrateret. Foruten de distinkte nordøst- og sørøstkraterene finnes også et sentralkrater. Etna er den vulkanen i verden som lengst har fått dokumentert sine utbrudd, faktisk helt tilbake til 1500 f.Kr. Etna er en av de mest aktive vulkaner i verden, men anses til tross for at den leilighetsvis gjør stor skade likevel ikke for å være spesielt farlig, ettersom lavaen på Etna flyter for sakte til å kunne gjøre skade på mennesker. Utbruddene forhindrer derfor ikke blomstrende aktivitet på og rundt vulkanen. Foruten stor turisme drives det utstrakt jordbruk i det fruktbare vulkanske jordsmonnet, og i vinterhalvåret gir flere skianlegg mulighet for å bedrive skisport med havutsikt. Etna er kalt «dronningen» av europeiske vulkaner, både på grunn av sin spektakulære beliggenhet og størrelse, og dens aktivitetsnivå. I gresk mytologi skal Zevs, kongen av gudene, ha beseiret monsteret Tyfon, kalt far av alle monterer og holdt ham fanget under vulkanen. I tillegg skal smia til guden Hefaistos, guden over blant annet teknologi, smeder, metall og metallurgi, og ild, også ligge under vulkanen. Hans romersk ekvivalent var forøvrig "Vulkan" Uruguay. Uruguay, offisielt Republikken øst for Uruguay (spansk: "República Oriental del Uruguay"), er en republikk i det sørlige Sør-Amerika, og grenser til Brasil i nord og Argentina i vest. Landet var en del av det spanske koloniriket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay ble selvstendig i 1828. Etymologi. Navnet Uruguay kan være satt sammen av de tupianske ordene "uru", som betyr fugl, og "guay", som betyr hale, som også er navnet på en fugleart som var svært vanlig i landet. I kolonitiden ble området kalt "Banda Oriental del Uruguay", det vil si østbredden av elva Uruguay. Det offisielle spanske navnet på republikken, "República Oriental del Uruguay", kan bli oversatt med både "Den orientalske republikken Uruguay", "Den østlige republikken Uruguay" og "Republikken øst for Uruguay", skjønt det kun er "Republikken øst for Uruguay" som er betydningsmessig korrekt, da det fremdeles refereres til beliggenheten øst for Uruguay-elva. Naturgeografi. Hele den sørlige delen av Uruguay består av lavland. Innlandet består for det meste av småkupert bakkeland som ligger 200–300 meter over havet. Den høyeste toppen ligger 540 meter over havet. Det meste av landet er dekket av gresslette, som også kalles "pampas". Langs elvebreddene vokser spredt skog, og i de sørligste områdene finnes enkelte områder med savanne. Uruguay har et mildt og fuktig subtropisk klima med nedbør i alle årstider. Den kaldeste måneden er juli, med en gjennomsnittstemperatur på 10–13 grader, mens den varmeste er januar med en gjennomsnittstemperatur på 22–25 grader. Årsnedbøren varierer mellom 900 og 1300 millimeter. Demografi. Uruguays folketall var 3 415 920 i 2005, med en årlig befolkningsvekst på 0,8 % fra 1994 til 1999. Middellevealder er 79,2 år for kvinner og 72,7 år for menn (1999). Det er tettest bosetning omkring Montevideo. I 1995 kunne 97,3 % av befolkningen over 15 år lese og skrive. Per 100 innbyggere er det 4,6 leger, 98,7 personbiler og 182,7 telefoner. 90 % av befolkningen er av europeisk, mest spansk og italiensk, herkomst. Se også: Liste over byer i Uruguay Historie. Uruguay var en del av det spanske koloniriket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Landet ble selvstendig i 1828. I kolonitiden ble området kalt "Banda Oriental", det vil si østbredden av elva Uruguay. Rettsvesen. Som førsteinstansretter fungerer en fredsdommer i hver av de 224 lokale domsområdene. Videre er det separate sivil og strafferettslige domstoler, ungdomdomstoler og arbeidsretter. Hver departements hovedstad, samt noen andre byer, har en egen departements domstol. Det er sju apellretter, alle med tre dommere. Den øverste justisdomstol er den høyeste allmenne domstol. Den har original jurisdiksjon i blant annet forfatningsrettslige saker, og hører ellers appeller fra appelldomstolene. Den har fem dommere, alle er valgt for ti år av kongressen. En egen valgkomite presenterer en liste over kandidater kongressen kan vurdere. Den øverste justisdomstols dommere utpeker dommere til appellrettene, senatet må godkjenne alle valgene. Det er egne forvaltningsdomstoler, med den øverste administrative domstol som sisteinstans. Det er også en egen valgdomstol. I 1980 ble det åpnet adgang til fri advokathjelp for dem som selv ikke kan betale for advokattjenester. Næringsliv. I Uruguay var det 3004 km med jernbanespor i 1993. Veinettets totale lengde var på 52 000 km, hvorav 23 % er asfaltert. Handelsflåten består av 88 skip. Og det finnes en flyplass med regulær trafikk. Næringslivet består hovedsakelig av jordbruk med stort husdyrhold i tillegg til en del fiske. Det dyrkes korn, mais, ris, linfrø, tobakk og sitrusfrukter. Viktige eksportvarer er levende dyr og matvarer, tekstiler, klær, gummivarer og plastvarer. Viktige importvarer er petroleum, maskiner, transportutstyr, kjemikalier, metaller og metallvarer. Viktige handelspartnere er Brasil, Argentina, USA og Tyskland. William Herschel. thumb William Herschel (født 15. november 1738, død 25. august 1822) var en tysk-britisk astronom og komponist. Han ble født i Hannover i Tyskland under navnet Friedrich Wilhelm Herschel, og endret navn etter at han flyttet til Storbritannia. Den britiske kongen stammet fra Hannover, som han også hersket over, og mange av kongens landsmenn fra Hannover dro til hoffet i Storbritannia. I 1782 ble han utnevnt til den britiske kongens egen astronom. Herschel er mest kjent for oppdagelsen av planeten Uranus (1781), to av månene til Uranus i 1787 Oberon og Miranda, samt infrarød stråling (ca. 1800). Johann Gutenberg. Johann Gensfleisch zum Gutenberg (født i 1390-årene, død 3. februar 1468) var en tysk gullsmed og metallurg, berømt for å utvikle boktrykkerkunsten (andre trykkteknikker var oppfunnet i Kina og Korea tidligere). Han var født i Mainz i Tyskland og døde samme sted. Hans far het Friele Gensfleisch zur Laden og var trolig tekstilhandler; moren het Else Wyrich og var Frieles annen kone. Johann Gensfleisch var opprinnelig kjent som "zur Laden" etter sin far, men endret etternavnssuffiks til "zum Gutenberg" etter familiens nye bosted. Han begynte å eksperimentere med trykk i 1430-årene. Med finansiell støtte fra investorer utviklet han etter hvert en metode for å støpe løse typer, og sette tekst med disse. Gutenberg støpte typene i en blylegering han selv utviklet (rent bly er for mykt), trykte med oljebasert trykkfarge, og fant opp en egen presse til denne prosessen. Blylegeringen består av bly, tinn og antimon, og kalles for grafisk bly. Den første masseproduserte boken som ble trykket i Gutenbergs trykkeri, var Bibelen på latin (ca. 1455) – kjent under navn som "Biblia Latina", «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen». Selv tapte Johann rettighetene til en misfornøyd kreditor, men grunnprinsippene i Gutenberg-prosessen forble normen helt til digital setting overtok i siste del av 1900-tallet. Eksterne lenker. Gutenberg, Johann Gutberg, Johann Gutberg, Johann Arne Treholt. Arne Treholt (født 13. desember 1942) er en tidligere norsk embedsmann og politiker (Ap). Den 20. januar 1984 ble han arrestert og siktet for spionasje, og 20. juni 1985 ble han dømt til 20 års fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, i det som ble kjent som Treholt-saken. I dommen het det at Treholt hadde gjort skade mot Norge «som til dels ikke lar seg reparere» og at skadene «som teoretisk kan avbøtes» ville koste «flere års forsvarsbudsjetter». Treholt var byråsjef i UD da han ble arrestert. Treholt har i alle år hevdet å være uskyldig i spionasje, men har innrømmet både å ha hatt hemmelige møter med KGB, å ha gitt KGB graderte dokumenter og å ha tatt imot penger både fra KGB og Saddam Husseins Irak. Treholts egen forklaring om at han var en slags «privatpraktiserende utenriksminister» ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen. I sin egen bok "Gråsoner" innrømmet han både grov uforstand i tjenesten og «stormannsgalskap», og mente at KGB planla å verve ham som agent, men at arrestasjonen av ham kom KGB i forkjøpet. Etter åtte og et halvt års soning ble han benådet av regjeringen Brundtland av helsegrunner 3. juli 1992. Han reiste siden til Russland, og er nå bosatt dels på Kypros og dels i Moskva. Treholt har etter soningen livnært seg som forretningsmann, og spesialisert seg på å handle med russiske verdipapirer via internett. Treholt har begjært straffesaken sin gjenopptatt flere ganger; dette ble avvist for fjerde gang av Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker 9. juni 2011. Bakgrunn, utdannelse og tidlig karriere. Treholt var sønn av tidligere landbruksminister Thorstein Treholt (Ap). Som ung flyttet han til Oslo for å ta artium ved Oslo katedralskole. Deretter studerte han sosialøkonomi, politisk historie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Fra 1965 til 1970 arbeidet han som journalist i "Arbeiderbladet", og engasjerte seg mot Den greske militærjuntaen 1967-1974. Han var også med på å grunnlegge Den norske komité for Demokrati i Hellas. Treholt var gift første gang med Brit Treholt og deretter med fjernsynsjournalisten Kari Storækre, som han møtte på pølsefest hos Jens Evensen. De ble separert etter at Treholt ble fengslet i 1984 og er senere skilt. Sammen har de en sønn. Han oversatte også den første boka i Isaac Asimovs opprinnelige trilogi «Foundation» "(Keiserrikets fall (Stiftelsen 1)" til norsk). Politisk karriere. Mens Treholt jobbet som journalist i Arbeiderbladet ble han oppdaget av Jens Evensen, og de innledet et nært politisk samarbeid og personlig vennskap. Treholt var mellom 1972 og 1976 politisk sekretær for handels- og sjøfartsministeren (som var Evensen mellom 1973 og 1974), og fra 1976 til 1978 var han statssekretær for Evensen, som da var havrettsminister. Politisk ble Treholt regnet for å tilhøre venstresiden i Arbeiderpartiet, og Jens Evensen blir beskrevet som hans politiske mentor. Den senere avsløringen av Treholt som sovjetisk spion virket knusende på Evensen både personlig og karrieremessig, og førte til et fullstendig brudd mellom dem. I en høring i Stortinget sammenlignet Jens Evensen Treholt med Vidkun Quisling i 1989 (Evensen deltok i rettssaken mot Quisling tidlig i sin karriere). «Gråsoneavtalen». Som statssekretær deltok Treholt i fremforhandlingen av den omstridte Gråsoneavtalen. Det har blitt hevdet at Treholt fremmet sovjetiske interesser under disse forhandlingene. Sigurd Allern mente i "Klassekampen": "«I praksis betød dette at russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet. Den norske statssekretæren kunne diskret fungere som informant og medspiller for fiskeriminister Isjkov. Avtalen ble, som man kunne vente, elendig, og Jens Evensen hadde problemer med å få den akseptert både av regjeringen og Stortinget. Treholt spilte forræderens rolle, men opererte også innenfor et politisk miljø der det var mulig å forene rollen som agent med rollen som politisk påvirker for russiske interesser»". Også Kåre Willoch mener avtalen var sterkt skadelig for Norge, og at hele det politiske miljøet var sjokkert over den. Treholt ble ikke tiltalt for spionasje for sin rolle under Gråsoneforhandlingene, men i et intervju med Danmarks Radio i 1990 innrømmet han at han hadde latt en representant for KGB få se de norske møteprotokollene. Diplomatisk karriere. Fra 1979 til 1982 tjenestegjorde Treholt som ambassaderåd med ansvar for økonomisk utvikling ved den norske FN-delegasjonen i New York, og fra 1983 og frem til arrestasjonen var han byråsjef i presse- og kulturavdelingen og fungerende pressetalsmann i Utenriksdepartementet. Spionsaken. Den 20. januar 1984 ble Treholt arrestert på Oslo lufthavn av politiinspektør Ørnulf Tofte med ordene "«Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss»". Treholt var på vei ut til et fly som skulle til Wien, hvor han hadde avtalt å møte den utviste KGB-agenten Gennadij Titov, og hadde 65 graderte dokumenter i kofferten. I politiavhøret erkjente Treholt at han hadde gitt sovjetiske representanter graderte dokumenter og at han hadde mottatt penger fra dem. I følge avhøret hadde Treholt havnet i en «orgie» på en privatfest i Moskva, hvor det var blitt tatt kompromitterende bilder, og deretter blitt presset av KGB med disse bildene. Treholt undertegnet avhørsprotokollen, men valgte senere å trekke alle uttalelsene. Hans senere forklaring avviker betydelig fra det han sa i dette avhøret, og han mener han led av «tilståelsessyndrom» på avhørstidspunktet. Treholt-saken ble møtt med voldsom interesse og rettssaken i 1985 ble gjennomført med et stort sikkerhetsoppbud. Den 20. juni 1985 ble Treholt dømt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Blant annet fastslo retten at det var sannsynlig at han hadde avslørt politiske og militære hemmeligheter til den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB. Treholt hadde hatt flere møter, som han ikke hadde fortalt noen om, med sovjetiske KGB-folk med diplomatstatus i Helsingfors og Wien, bl.a. med Gennadij Titov som var utvist fra Norge etter at han i slutten av 1970-årene var blitt mistenkt for å være føringsoffiser for spionen Gunvor Galtung Haavik. Treholt ble bl.a. dømt for å ha gitt KGB detaljert informasjon om organiseringen av det norske invasjonsforsvaret ved sovjetisk invasjon. Retten fant det bevist at Treholt hadde mottatt store pengebeløp, tilsvarende flere årslønner på den tiden, både fra KGB og fra Iraks etterretningstjeneste. I tillegg til fengselsstraffen ble Treholt dømt til inndragning av 1,1 millioner kroner. Treholt ble fratatt stilling og lønn av Stortinget før saken kom opp for retten. Under rettssaken i 1985 utgav Treholt den selvbiografiske boken "Alene". Manuset ble smuglet ut av fengselet og utgitt av Cappelen. Til tross for at en rekke offentlige personer som Gunnar Sønsteby og Gerhard Heiberg oppfordret til boikott av boken, solgte den i et betydelig opplag. Treholt fikk likevel ingen glede av pengene, som ble beslaglagt av retten. Hans kone utgav samme år boken "God tur til Paris" (tittelen henspilte på at Treholt hadde sagt at han skulle til Paris da han i virkeligheten skulle til Wien for å møte KGB-agenter), som var sterkt kritisk til Treholt, og som også fikk stor oppmerksomhet. Nestsjefen i KGBs utenlandsspionasje uttalte i 1992 at arrestasjonen av Treholt ble sett på som tapet av en KGB-agent fra KGBs side. Tidligere forsvarssjef Sverre Hamre uttalte i intervju med NRK at Treholt var «den største landsforræder Norge har hatt i fredstid». I et leserinnlegg skrev Treholt selv fra fengselscellen i 1985 at «jeg er hengt ut for det norske folk som en simpel landsforræder, den største siden Quisling». Soningen. a>, hvor det ble tatt et berømt bilde av ham i luftegården som ble kåret til «årets bilde» i 1985 Treholt satt i varetekt på politihuset i Oslo fra arrestasjonen til 5. mars, da han ble overført til kvinneavdelingen ved Drammen kretsfengsel. 29. juli 1985 ble han overført til Ila landsfengsel. Hans planer om å organisere en flukt fra fengselet natt til søndag 22. juni 1986 ble avdekket og han ble derfor overført til Ullersmo landsfengsel. Sikkerhetstiltakene var preget av kontroll under det meste av soningen. De bestod blant annet i forholdsvis omfattende bruk av nakenstripping, isolat og bevæpnede vakter. Forholdet mellom Treholt og fengselspersonalet var også tildels konfliktfylt. Om soningsforholdene uttalte daværende direktør i Fengselsstyret Rolf B. Wegner: «En spiondømt kan representere en særlig risiko for samfunnet dersom han kommer i forbindelse med sine gamle oppdragsgivere. Det måtte vi forhindre». Arne Treholt har skildret livet i fengsel i tre ulike bøker: Den første boken "Alene" kom ut i 1985, og fokuserte på tiden etter arrestasjonen. I 1991 utgav han "Avdeling K" om livet i fengselet. Han tok opp tråden i den senere selvbiografien "Gråsoner" (2004). Treholt har fortalt at han under soningen fattet interesse for skjebnen til de som ble dømt for landssvik etter andre verdenskrig, og at han leste alle landssvikdommene og «reagerte på hvor løsaktige mange av disse dommene var. Seierherrens logikk og oppgjør preget dommene». I Drammen kretsfengsel møtte Treholt 17-åringen Renee Michelle («Shelly») Steele (1968–92), som han kom til å fungere som støttekontakt for i lekselesning. I 1987 giftet Treholt og Steele seg uten at foreldrene hennes var klar over det
, og etter at Steele ble løslatt, engasjerte hun seg for mannens sak. Ekteskapet fikk kritikk i media, og etter Shelly Steeles død og benådningen av Treholt anklaget hennes mor Treholt for å ha brukt hennes dødssyke datter som et «redskap for å komme seg ut av fengselet». Hun stilte seg også «uforstående til at en voksen mann gifter seg med en 18-årig pike som han visste ville komme til å dø av AIDS», og spurte hvordan det kunne henge sammen at Treholt disponerte en leilighet på Oslos vestkant full av verdifulle møbler samtidig som han skyldte Staten store pengesummer. Benådning og løslatelse. Den 8. august 1988 ble han igjen overført til Ila, og 8. juli 1990 hadde han sin første permisjon fra fengselet i tolv timer. Etter at Gro Harlem Brundtlands tredje regjering tiltrådte i november 1990, søkte Treholt om benådning av helsegrunner 26. november 1990, men fikk avslag. 28. mai 1992 døde hans kone, Shelly Steele Treholt, av Aids etter å ha vært syk i flere år, og Treholt fikk permisjon for å delta i begravelsen. 3. juli samme år ble han benådet av Kongen i statsråd av helsegrunner og slapp å returnere til fengselet. Han hadde da sonet 8,5 år av straffen på 20 år. Arbeid for gjenopptagelse. Treholt har forsøkt å få tatt opp saken sin flere ganger. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet begjæringer om gjenopptagelse i 1988 og 1992. I 2005 begjærte Treholt saken gjenopptatt gjennom den uavhengige Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Påtalemyndigheten ved statsadvokat Stein Vale innstilte på at saken ikke blir gjenopptatt. Mandag 15. desember 2008 avgjorde kommisjonen at saken ikke blir tatt opp. I begrunnelsen het det at det «ikke foreligger nye bevis eller omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse». Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse ble truffet under dissens. Ett av medlemmene, psykologiprofessor Svein Magnussen, anførte at «den samlede kommisjon har kommet til at det er flere svake ledd i beviskjeden. Mindretallet mener at disse omstendighetene må tillegges avgjørende vekt til fordel for gjenåpning». Treholt gav i intervjuer etter avgjørelsen uttrykk for at «tidspunktet er kommet for å sette punktum» og at han ikke vil prøve å få gjenopptatt straffesaken sin flere ganger. Han begrunnet det med at det var belastende for hans familie og venner at det ble rippet opp i saken. Statsadvokat Stein Vale, som representerte påtalemyndigheten i saken, uttalte at «en liten krets rundt Arne Treholt har valgt å holde liv i saken, men de bør nå slå seg til ro med at den opprinnelige dommen var riktig». Treholt-saken ble debattert i media fra september 2010 etter at det kom en ny bok om saken med påstander om fabrikasjon av det såkalte pengebeviset. Dette ble forsterket gjennom artikler i Aftenposten som hevdet at en ikke navngitt angivelig tidligere POT-tjenestemann uttalte at dette beviset skal ha blitt fabrikkert. 24. september 2010 bestemte Gjenopptagelseskommisjonen seg for å vurdere Treholts tredje begjæring om gjenopptagelse på nytt. 16. mars 2011 var det klart at påtalemyndigheten for fjerde gang innstiller på at søknaden om gjenopptagelse blir avslått. 9. juni 2011 avgjorde Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker at det ikke var grunnlag for påstandene om bevisfabrikkering, og avgjorde at straffesaken til Treholt ikke blir gjenopptatt. Kommisjonens avgjørelse var enstemmig. Livet etter soningen. Etter benådningen stod Treholt på bar bakke, i tillegg til at han hadde en betydelig gjeld. Etter eget utsagn måtte han i flere måneder stille seg i kø på sosialkontoret. Han fikk en halv million kroner av en anonym giver, som gjorde det mulig for ham å flytte til Moskva i 1993. Der startet han et firma, Ismos Trading, sammen med en tidligere KGB-general, som han var sjef for til 1995. KGBs tidligere formann Vladimir Krytsjkov har uttalt at KGB hjalp Treholt med de rette kontaktene for å starte forretninger i Russland, men i følge Treholt har Krytsjkov sagt i samtale med Treholt, etter at Treholt tok det opp med ham, at han ble feilsitert på dette. Fra 1995 til 1997 ledet han et annet Moskva-basert firma, START-gruppen. I 1997 startet han og tre partnere investeringsselskapet RIM Investment Management, hvor han også ble administrerende direktør. Han har i lengre perioder vært bosatt på Kypros. I begynnelsen av 2004 var Treholt aktuell med en ny selvbiografi: "Gråsoner". I oktober 2004 ble RIM oppkjøpt av FMC Securities, og Treholt fulgte med selskapet videre som administrerende direktør. Våren 2006 ble det kjent gjennom Treholts forsvarer at han var svært syk etter en blodforgiftning. Han ble flyttet i respirator fra Kypros til Norge. Treholt overlevde sykdommen, og uttalte i NRK at han fortsatte kampen for å få saken sin gjenopptatt. Treholt deltok under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007, der han snakket om svik. "«Treholt ble dømt for å være utro mot oss alle, og derfor ble han et naturlig og svært spennende valg til åpningen»," i følge festivalsjef Randi Skeie. Treholt i fiksjon. I 2006 utgav Thomas Cappelen Malling boken "Ninjateknikk II. Usynlighet i strid. Av Arne Treholt", som gir seg ut for å være en manual i ninjateknikker fra 1978, skrevet av «kommandør Arne Treholt». Boken ble filmatisert under tittelen "Kommandør Treholt & Ninjatroppen", med Mads Ousdal i rollen som «kommandør Arne Treholt». Malling sier om prosjektet: «All historieskriving er alternativ; all historie skrives med et formål av den historiens seierherrer som skriver den». Dokumentarfilm. Dokumentarfilmen «Et svik mot oss alle» (2009) følger Arne Treholt og advokat Harald Stabell i deres arbeid med å få Treholt-saken gjenopptatt. Universitetet i Oslo. Universitetet i Oslo (forkortet "UiO") er det største og eldste universitetet i Norge. Universitetet har 27 700 studenter og 6000 ansatte. Professor Ole Petter Ottersen har vært rektor ved Universitetet i Oslo siden 1. august 2009. Universitetet består av åtte fakulteter som driver forskning i og tilbyr undervisning i teologi, jus, medisin, humanistiske fag, matematisk-naturvitenskapelige fag, odontologi, samfunnsvitenskaper og utdanningsvitenskap. Den største delen av universitetet holder i dag til på Blindern-campusen, som ble utbygget fra 1930-tallet. Det er bare Det juridiske fakultet som holder til i de opprinnelige universitetsbygningene ved Karl Johans gate, etter å ha delt disse med Det medisinske fakultet frem til 1980-tallet. Universitetet har bygninger spredt over hele det sentrale Oslo. Universitetet i Oslo rangeres (2010) blant verdens 100 beste universiteter av universitetsrangeringene "Academic Ranking of World Universities" og "QS World University Rankings". Det ble grunnlagt i 1811 som Det Kongelige Frederiks Universitet, oppkalt etter kong Frederik VI, den siste dansk-norske unionskongen. Navnet ble endret til Universitetet i Oslo i 1939. Universitetet ble frem til 1939 ofte kalt «Det Kgl. Frederiks», og ofte også bare kalt «Universitetet», ettersom det var det eneste universitetet i Norge frem til 1946. Organisering. Universitetet i Oslo, HumSam-biblioteket – Georg Sverdrups hus. a>s auditorium ved John Colletts plass Studietilbudet. Universitetet i Oslo tilbyr omlag 180 studieprogrammer. Forskning. Universitetet driver forskning både som en del av den løpende virksomheten, og gjennom ulike forskningsprogram og forskningssentre. Universitetet i Oslo har åtte sentre for fremragende forskning (SFF), og ett desentralisert senter med noder i Tromsø og Oslo: Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap,,,, og. UiO har ett senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI, Senter for innovative naturgassprosesser og -produkter. Siden 2008 har UiO bygget opp syv tverrfakultære forskningsområder. Alle fakultetene og museene og UiOs to institusjonelle sentre er involvert i disse forskningsområdene. Etableringen. I 1811 ble det avgjort at Norge i union med Danmark skulle få sitt første universitet, etter en vellykket kampanje som hadde ført til at Kong Fredrik den 6. ga opp motstanden mot det han trodde ville bli en politisk separatistinstitusjon. I 1813 åpnet "Det Kongelige Frederiks Universitet" i Christiania, som den gang var den nest største byen i det norske lydriket. Bare et år senere erklærte Norge seg selvstendig og vedtok egen Grunnlov. Da Norge som følge av krigen i 1814 måtte inngå i personalunion med Sverige og mistet sin kongemakt og viktige statsinstitusjoner, ble det nye universitetet en nøkkelinstitusjon som bidro til akademisk og kulturell uavhengighet innenfor unionen med Sverige. Mens Norge i de første tiårene manglet både en egen regjering og parlament, og opplevde tunge pengepolitiske problemer, framstod universitetet som en kraftsentrum i utviklingen av en norsk egendefinisjon, historieskrivning og utviklingsstrategier. Fra første stund ble de sentrale fagdisiplinene de «universelle» fag som historie, naturforskning, medisin, filosofi og teologi, sim ikke er særlig særegne for hvert enkelt land. Men nordmennene fikk også politisk gjennomslag for professorater i mer nasjonalt og selvstendig orienterte fag som språkstudier, "oeconomie" og jus. Embetsmannstatens nasjonsbygging. Hovedfunksjonen til universitetet ble å utdanne en ny elite av embetsmenn til kirke og statsapparat. Den suverene staten – om enn i union med Sverige – trengte utdannede folk til stadig flere ekspert- og lederfunksjoner. Universitetet ble sentrum for kartleggingen av landets kultur, språk, historie og naturressurser. Det ble gjennom 1800-tallet satset sterkt på utviklingen av slike kartleggingsdisipliner som økonomi og statistikk (Schweigaard), botanikk (Blytt), geologi (Keilhau, Brøgger) og zoologi. I politisk forstand utmerket særlig den juridiske og økonomiske tenkingen til Schweigaard som svært innflytelsesrik midt i århundret. Men ingeniørutdanning manglet - den viktige oppgaven med å bygge ut veinett og jernbane ble ivaretatt av offiserer utdannet ved Hærens ingeniørkorps eller ved de tekniske høyskolene hovedsakelig i Tyskland. Universitetets opprinnelse og politiske tilblivelse tilsa at dette var nasjonens og det norske folkets universitet, og ikke kongens universitet. Riktignok var det Kongen i Sverige som i starten tillot (eller nektet) opprettelsen av de ulike professorater, men litt utpå 1800-tallet ble denne retten overført til det nye, norske Stortinget. En viktig tanke var tidlig å åpne universitetet for praktisk orientert undervisning for begavede, og ikke bare bemidlede menn. Universitetets var inntil 1946 det eneste i landet, men fikk allerede fra 1859 sterk konkurranse på enkelte felt fra Norges Landbrukshøyskole på Ås, og fra 1910 også fra Norges tekniske høyskole i Trondheim. Landbrukshøyskolen fikk landets andre professorat i økonomi, og utfordret forøvrig universitetet innen naturfagene. Den tekniske høyskolen i Trondheim ble helt enerådende innen ingeniørfagene, og spesielt viktig etter at USA stengte for norske studenter midt på 1920-tallet. Fram mot første verdenskrig ble det stadig tydeligere at Universitetet i Oslo distanserte seg fra de mer praktisk orienterte fagutdanningene, og overlot dette til andre læresteder. Faglig vekst og nye forskningsidealer. Gjennom 1800-tallet definerte universitetet seg selv gjennom vitenskapelige disipliner, i motsetning til de tidligere brede utdanningsområdene, og gradvis ble professoren en forsker som foreleste – og ikke en foreleser som også skrev bøker. Flere av universitetets hovedoppgaver har vært mer eller mindre uforanderlige: Å tilby landets høyeste utdanning innen ulike vitenskapsgrener. Universitetet skulle tilby og formidle allmenndanning, det vil si å være kilden til grunnleggende dannelsesideal i samfunn og skole. Den siste oppgaven var å fornye kunnskapsbasen – altså drive original forskning. En av universitetets store endringer kom på 1870-tallet idet forskningen ble tillagt større vekt. Styringen av universitetet ble mer profesjonalisert, studiefagene ble lagt om og undervisningsformene endret. Forskningen ble mer spesialisert, disiplinene differensiert og den klassiske dannelse med tverrfaglige studier kom under økt press. Forskningen endret seg rundt århundreskiftet kvalitativt – med nye metoder, vitenskapsteoretiske ideer, og praksisformer endret. Universitetets lærere skulle være høyt kvalifiserte vitenskapsmenn ved utnevnelsen, og fortsette å arbeide vitenskapelig ved siden av lærergjerningen. Vitenskaplig virksomhet med å fremsette og prøve nye teorier, åpne for nye erkjennelser, gjøre nye oppdagelser – inngikk også etter hvert i samfunnets forventninger til universitetet. Samfunnsutviklingen forutsatte mer og mer spesialisert kunnskap, ikke bare moralsk og juridisk dømmekraft. Dette satte universitetet seg fore å levere gjennom økt faglig spesialisering. Universitetet i mellomkrigstiden. Waldemar Christoffer Brøgger var professor i geologi og ble universitetets første rektor, da rektorstillingen ble opprettet av Stortinget i 1905 etter Unionsoppløsningen. I sin festtale i anledning hundreårsjubileumet presenterte han Universitetet først og fremst som en internasjonal institusjon i en større familie av universiteter. Det var de vitenskapelige, erkjennelsesfremmende, grensesprengende funksjoner som skulle bringe Norge ut i verden og opp på høyde med andre kulturnasjoner. Brøgger viste en energisk holdning til det å skaffe penger til forskningen. Utfordringen lå i evnen til å tilby praktisk og anvendt forskning og undervisning. Da Norge opprettet et eget ingeniørstudium i mellomkrigstiden skjedde det i Trondheim, og ikke i Oslo. Universitetet i Oslo utviklet en sterk fagtradisjon innenfor økonomifaget, men etter eksperimenter med kortere utdanningsløp kom undervisningen i mellomkrigstiden inn i et stadig mer teoretisk spor under ledelse av Frisch. Næringslivets behov for en høyere, men mer praktisk orientert handelsutdanning kulminerte med opprettelsen av Norges handelshøyskole i 1936, som etterhvert vokste fram som en faglig utfordrer også innen teoretisk økonomi. Universitetets navnebyttet til "Universitetet i Oslo" skjedde i 1939. På to fagfelt ble det i mellomkrigstiden lagt grunnlag for Nobelpriser, innen sosialøkonomi anført av Ragnar Frisch, og innenfor kjemi hvor Nobelpårisen etter krigen ble tildelt Odd Hassel. Innenfor lingvistikk oppnådde flere forskere verdensry. Den økte forskningsaktiviteten i første halvdel av 1900-tallet var del av en internasjonal utvikling som også omfattet Norge. Studenttallet doblet seg fra 1911 til 1940, og rekrutteringen skjedde fra en stadig bredere, geografisk, kjønnsmessig og sosial basis, men arbeiderklassen var fortsatt ikke med. Andre verdenskrig og etterkrigstiden. Under okkupasjonen 1940-1945 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektor Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip, ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i Aulaen beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til oppimot krigsslutt. Universitetet kom ut av okkupasjonstiden med styrket anseelse. Det var store forventninger til hva vitenskapen kunne bidra med for å skape vekst og velstand i et frigjort Norge. Studentene ble integrert i velferdsstaten. Det offentlige påtok seg ansvar for å skaffe studielån til studenter som ikke kunne få økonomisk støtte hjemmefra, gjennom Statens lånekasse for studerende ungdom, opprettet i 1947. Etterkrigsårene medførte rekordtilstrømning av studenter. Mange hadde fått avbrutt studiene sine eller var ikke kommet i gang på grunn av krigen og meldte seg nå ved universitetet. Høstsemesteret 1945 ble det registrert 5951 studenter. Det høyeste studenttallet gjennom hele UiOs historie til da. I 1947 var tallet over 6000 studenter – tilsvarende 50 prosent flere studenter enn det hadde vært før krigen. Da det ble opprettet nasjonale forskningsråd etter andre verdenskrig, ble Brøggers visjon i stor grad realisert, på den måten at forskning fikk en finansiering som var uavhengig av undervisning. Dette falt sammen med det massive inntoget av studenter på 1960-tallet, som igjen gjorde det vanskelig å balansere forskning med etterspørselen etter undervisning. Studenteksplosjon og studentopprør. Ikke i noen tidligere epoke har et tiår medført så store forandringer for universitetet som 1960-tallet. Fra 1960 til 1970 ble studenttallet tredoblet, fra 5600 til 16 800. Denne veldige tilstrømningen var i seg selv nok til å endre bildet av universitetet slik det ble oppfattet innad og utad. Endringene var imidlertid enda mer omfattende. Universitetsområdet på Blindern ble bygget ut, og staben av vitenskapelig og administrativt ansatte økte sterkt. Antallet vitenskapelige stillinger ble fordoblet, fra under 500 til omtrent 1200. Økningen i antallet studenter og ansatte sprengte etablerte arbeidsmåter og organisasjonsformer. Blindern-utbyggingen skulle gi plass til 7000 studenter. Studenteksplosjonen på 1960-tallet ble særlig et Blindernfenomen. Fakultetene i sentrum, jus og medisin, opplevde bare en dobling av studenttallet gjennom 60-årene, mens humaniora og samfunnsvitenskap fikk en tredobling. Politisk revolusjonære synspunkter hadde for alvor slått inn over universitetet fra 1968. ”Studentopprøret” ble stående som et vendepunkt i universitetenes historie over hele den vestlige verden. Fremtidsutsiktene for 60-tallets studenter var usikre. Flere studenter enn tidligere kom fra miljøer uten akademiske tradisjoner og hadde få rollebilder å forholde seg til. Masseuniversitetet kunne ikke føre alle studentene til en eliteposisjon tilsvarende tidligere tiders akademikere, og mange studenter tok avstand fra etablerte eliter og måten de fungerte på. Mange var utålmodige med å få brukt sin kunnskap til å forandre samfunnet. Akademikerne skulle være solidariske med de underpriviligerte. Det mest grunnleggende endringstrekket i studentbefolkningen var den økende kvinneandelen. Gjennom 70-tallet økte kvinnene til et flertall av studentene. Samtidig ble universitetet et sentrum for den organiserte kvinnebevegelsen, som vokste frem fra 70-tallet. Foran tusenårsskiftet vokste studenttallet med eksplosiv kraft. I 1992 måtte UiO for første gang håndheve adgangsbegrensning ved alle sine fakulteter. Mye av forklaringen på det høye studenttallet lå i et dårlig arbeidsmarked. I 1996 var det 38 265 000 studenter ved UiO. Nivået lå cirka 75 prosent over gjennomsnittet i 70- og 80-årene. Segl. En eldre versjon av universitetsseglet Universitetets segl viser Apollon med lyren. Apollon var i gresk og romersk mytologi gud for bl.a. musikk, poesi og kunstartene. Seglet ble vedtatt i 1828 og tatt i bruk i 1835. Universitetet har brukt flere ulike design av seglet gjennom historien, og det ble senest nytegnet i 2009. Frem til 2009 brukte universitetet et design fra 1980-tallet. Bygningene. Universitetet i sentrum. Domus Media til venstre, Domus Academica til høyre. Bygningene huser i dag bare Det juridiske fakultet. Bygningene er fredet etter lov om kulturminner. I begynnelsen måtte universitetet leie bygninger i sentrum av byen, blant annet de samme lokaler som Stortinget brukte under sine tidlige samlinger (Stortinget kom kun sammen hvert tredje år). De fleste er i dag revet, men ved Christiania torv står i dag to bygninger som har huset deler av universitetet. I 1831 ble den første universitetsbygningen oppført, Observatoriet, etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Bygningene på Karl Johan. I 1852 stod de nye universitetsbygninger endelig klare øverst på Karl Johans gate, også de etter tegninger av Grosch. Festsalen i Domus Academica ble brukt til Stortingssal inntil Stortinget fikk en egen bygning i 1866. Bygningene er regnet som selve hovedverket til arkitekt Grosch. Groschs tegninger ble vesentlig modifisert av den berømte prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel og preget av hans klassisistiske bygninger i Berlin. Schinkel besøkte selv Norge og deltok i utformingen av universitetsbygningene. Universitets aula, med malerier av Edvard Munch, ble bygget til i 1911. Samme år kom det nye Universitetsbiblioteket i Oslo på Solli plass. Universitetet i Oslo, Universitetsområdet på Blindern. Museumsbygningene på Tøyen. I de første to tiårene etter århundreskiftet ble de tre museumsbygningene i Botanisk hage på Tøyen reist, og de naturhistoriske samlingene flyttet dit. Zoologisk museum stod ferdig i 1908, Botanisk museum i 1913 og Geologisk museum i 1917. I Botanisk hage var fra før veksthusene, Palmehuset (1868) og Victoriahuset (1876) bygget for vitenskapelige formål. De første spadestikk på Blindern. I 1923 begynte planleggingen av utbyggingen på Blindern, men disse planene gikk sakte fremover grunnet dårlig økonomi, og de første bygningene stod først klare i 1931, og er bygget i funksjonalistisk stil (i dag holder Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet til i dette bygget som kalles «Fysikkbygningen»). Krigsårene. Under okkupasjonen 1940-1945 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektor Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i Aulaen, beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til oppimot krigsslutt. "Utdypning om Tysklandsstudentene" Campus Blindern. På sekstitallet begynte utbyggingen av Øvre Blindern, med de firkantede og høye murbygningene som preger Blindern campus i dag. Også ved Rikshospitalet på Gaustad er det oppført bygninger for å huse administrasjon og de prekliniske deler av Det medisinske fakultet, og flere bygninger er oppført i Gaustadbekkdalen, like ved Blindern. Fra og med 1991 var det bare Det juridiske fakultet som var igjen i sentrumsbygningene fra 1852. Det nye Universitetsbiblioteket på Blindern ble ferdigstilt i 1999. I 2004 ble arbeidet med oppussingen av Urbygningen (Domus Academica) ferdigstilt. Aulaen er ferdig rehabilitert i 2011. Bygget inneholder både kontorer, undervisningsrom, og representasjonsrom som rektors gamle kontor, og Gamle festsal, som brukes ved høytidelige anledninger. Arbeidet på et nytt informatikkbygg, Ole-Johan Dahls hus, ble startet i 2006 med en budsjettramme på omtrent en milliard kroner. Det er det største prosjektet i Norges IT-historie. Bygget ble tatt i bruk i 2011. Campus i Oslo sentrum. Det juridiske fakultet holder til i de gamle universitetsbygningene ved Karl Johans gate og nærliggende bygninger, men også mange andre steder, til sammen 17 forskjellige lokaliteter rundt om i Oslo. Byrådet i Oslo foreslo derfor i august 2010 «en utvidelse av juridisk fakultet til å omfatte bygningene som i dag huser Nasjonalgalleriet, Kulturhistorisk museum og kanskje også noen av bygningene bak Tullinløkka» i forbindelse med flyttingen av de to nevnte institusjonene. Forslaget ble støttet av rektor Ole Petter Ottersen, begge parter ønsket en styrking av Oslo sentrum som campus (med parkområde for studenter/allmennheten) og offentlig bruk av de historiske bygningene i området. Universitetssykehusene (MED) og Geitmyrsveien (OD). Det medisinske fakultet holder til på universitetssykehusene i Oslo-området: Ullevål universitetssykehus og Rikshospitalet på Gaustad. De odontologiske fagene holder hus i Geitmyrsveien på Lindern. Nobelprisvinnere. I tillegg kommer Fridtjof Nansen, som fikk Nobels fredspris for sin innsats under sult- og flyktningekatastrofen i Sovjetunionen i 1920-årene. Fakultetenes rang. Rangeringen av fakultetene innebærer at de korrekt skal nevnes i denne rekkefølgen og at professorene har sete og gang i tråd med rangeringen. Rangeringer. • = Undersøkelsen ikke utført dette året. THE-QS World University Rankings publisert av tidsskriftet Times Higher Education (THE) er fra 2010 delt i to separate rangeringer, der QS World University Rankings viderefører metoden som tidligere er benyttet, mens THE World University Rankings baserer seg på ny metode. THE-QS-studien fra før 2010 bygger på intervju med 6-7.000 forskere over hele verden, samt rangering etter indikatorer som lærertetthet, publisering, og opplevd forskningskvalitet (peer review). Det gjøres separate analyser innen fagområdene teknologi, naturfag, helsefag, og humaniora. Studentliv. a> og brukes som kulturhus, blant annet med konserter. Studentdemokratiet er organisert i Studentparlamentet og Velferdstinget i Oslo. I nærheten av Blindern, på Majorstuen, ligger studenthuset Chateau Neuf hvor forskjellige studentaktiviteter finner sted, og er tilholdssted for Det Norske Studentersamfund og konsertscenen Betong. I tillegg finnes det fakultetsforeninger, studentforeninger som har ansvar for studentenes sosiale og faglige tilhørighet ved det enkelte fakultet(se). Universitetet har også et symfoniorkester og fem kor. Studentavisen til Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus heter Universitas. Publikasjoner. Universitetet utgir internavisen og det populærvitenskapelige tidsskiftet. Liste over historiske stater. Territorier som ble utskilt fra Sør-Afrika. «Bantustans» som for svarte, som ble gitt uavhengighet fra Sør-Afrika, men som ble lagt under Sør-Afrika igjen i 1994. Løsrivelsesland. Nasjoner som har erklært seg som selvstendig, men som har mislyktes i å holde seg selvstendig Se også. Historiske stater Bosnia-Hercegovina. Bosnia-Hercegovina (bosnisk og kroatisk: "Bosna i Hercegovina", serbisk: Босна и Херцеговина) er en forbundsstat i Sørøst-Europa. Landet har to delstater, kalt entiteter: Føderasjonen av Bosnia og Hercegovina og Republika Srpska. Distriktet Brčko nord i Bosnia utgjør en egen administrativ enhet. Hovedstaden er Sarajevo. Landet er omgitt av andre land på alle sider, med unntak av en kyststripe på 26 km i sør imot Adriaterhavet. Landet grenser til Kroatia i vest og Serbia og Montenegro i øst. Fram til 1992 var landet en republikk i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Naturgeografi. Landet har stort sett fjellandskap og ligger sentralt i De dinariske alper. Den nordøstlige delen av landet strekker seg inn i de sørlige områdene av Den pannoniske slette, mens sørlige deler av landet grenser til Adriaterhavet. Landet har bare 20 km kystlinje rundt byen i Neum i Hercegovina-Neretva kommune, og er innelåst mellom kroatiske landområder og territorialfarvann. Store byer er hovedstaden Sarajevo, Banja Luka, Trebinje, Bihać, Tuzla, Zenica og Mostar Nær 50 % av Bosnia-Hercegovina er dekket av skog. De største skogene finnes sentralt og i østlige og vestlige deler av Bosnia. De nordlige områdene av Bosnia har svært fruktbare jordbruksområder langs elven Sava. Klima. Bosnia-Hercegovina har et variert klima der værforholdene kan endre seg mye over korte avstander. Lavtrykk i Middelhavet pøser mild og fuktig luft inn mot fjellene om vinteren, og vestsiden er et av de våteste områdene av Europa. Enkelte steder langs vestsiden av De dinariske alper kan få 4 000 mm nedbør i løpet av et år, mens kystbyene bare får omtrent 1 000 mm. Midtsommers er det stort sett bare sol, og de indre områdene kan få svært høye temperaturer. Mostar, ved Neretva, er en av de varmeste byene i Europa. De lavereliggende områdene i nord har et klima som er mer likt Sentral-Europa. Nedbørsmengdene minker mot øst, og vinteren er skyet, selv i de tørreste områdene. Vind fra sør kan strømme nordover, og fønvind kan gi temperaturer over 10ºC, eller kald luft (kalt kosavavind) fra Karpatene kan strømme sørover. Fjellene i vest verner disse områdene fra den kjøligere havluften, så temperaturene om sommeren kan bli svært høye. Demografi. Ifølge folketellingen i 2009 er 52 % av innbyggerne bosnjaker, dvs. bosniere med muslimske røtter, 33 % serbere, altså bosniere med ortodoks-kristen bakgrunn og 15 % kroater, bosniere som er katolikker. Historie. Bosnia var en del av Illyria i oldtiden. Fra 600-tallet ble Bosnia erobret av slaviske stammer, og på 1400-tallet kom området under tyrkisk kontroll. Kort etter at tyrkerne overtok herredømmet over Bosnia, antok det tidligere kristne folket islamsk trosbekjennelse. I likhet med albanerne, og i motsetning til for eksempel serbere, montenegrinere og grekere, lot bosnierne seg i likhet med andre folkegrupper med liten innflytelse massekonvertere til islam, som var okkupasjonsmaktens religion. Majoriteten av bosnierne holder fortsatt (2006) fast på denne religionen som ble påført dem av okkupanter fra Tyrkia/Det osmanske riket for kun 500 år siden. I 1878 okkuperte Østerrike-Ungarn Bosnia, og etter første verdenskrig ble Bosnia en del av Jugoslavia. Etter andre verdenskrig ble Bosnia en delrepublikk av Jugoslavia, noe som varte helt til landet erklærte seg selvstendig i 1991. I oktober 1991 erklærte Bosnia seg selvstendig, etter en demokratisk valgstemning, men dette ville ikke de omtrent 32 % serberne i landet gå med på. Det oppstod derfor kamper mellom den bosnisk bosnjak-dominerte regjeringen og serbiske separatister som ble støttet av Jugoslavia og Slobodan Milošević. Krigen, som etter hvert involverte både bosniske bosnjaker, serbere og kroater, ble ført med stor grusomhet fra serbisk side. Milosevic startet en etnisk rensing, som resulterte i rundt 100 000 ble drept. I tillegg medførte det flere tusen bosniske flyktninger. FN og EU, som i starten var lite villig til å gripe aktivt inn i konflikten, stasjonerte senere fredsbevarende styrker i landet. FN ble likevel sterkt kritisert for at FN-soldatene ikke tok parti med bosniske-muslimer, som var de største ofrene i krigen. At FN vedtok våpensanksjoner for å hjelpe Bosnia, hadde bare gitt flere fordeler for Milosevic. I mars 1994 inngikk bosniske kroater og den bosnisk bosnjakiske regjeringen i Sarajevo en avtale om føderasjon, slik at kampene mellom Bosniske bosnjaker og kroater tok slutt. Etter hvert så NATO seg nødt til å gripe inn, og startet med å bombe serbiske stillinger på oppdrag fra FN. I juli 1995 rykket serbiske styrker inn i Srebrenica, som egentlig var blitt erklært en sikker sone av FN, og drepte 8 000 sivile muslimer. Kroater og bosniske regjeringsstyrker utførte flere offensiver og klarte etter hvert å drive serberne tilbake fra områder som de hadde holdt i flere år. Totalt kostet krigen 100 000 mennesker livet, og rundt 2,5 millioner mennesker fra alle parter ble drevet på flukt. Næringsliv. Før 1990 var Bosnia vertsrepublikken for fem av de største konsernene i tidligere Jugoslavia. Landet har potensial til å bli en blomstrende markedsøkonomi med en sterk industriell base. Landet er fullt av naturlige ressurser som dessverre blir lite utnyttet. I 1990, mens Bosnia fortsatt var en del av Jugoslavia, var dens valuta, dinar, like sterk som den tyske mark. Dette var Bosnias økonomiske høydepunkt. Den nærmest ti år lange krigen har påført landet store økonomiske tap. Landets valuta er Konvertibilna mark. Sentralbanken kalles Centralna Banka Bosne i Hercegovine. Sveits. Sveits (tysk: "die Schweiz", fransk: "Suisse", italiensk: "Svizzera", retoromansk: "Svizra"), formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits, er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en vesentlig del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst og er dermed en innlandsstat. Sveits består av 26 delstater kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes "Bundesstadt", og er dermed landets hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden. Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning tilhører religiøst sett med ca 35 % til reformerte kirker og ca 42 % til den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi. Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet "Schwyz", dvs. "Schweiz", som etter hvert ble brukt om hele føderasjonen. Naturgeografi. Sveits er kjent for Alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits. Landskap. Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene. Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 meter. Mittelland avgrenses av Jura i nordøst og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genfersjøen er de to største. Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa. Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen. Plante- og dyreliv. Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss som finnes enkelte steder på over 2000 meters høyde. De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanjer og eik. Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere hovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid. Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige. Klima. Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre. Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger. Demografi. Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av tysk, fransk og italiensk språk og kultur. Sveits har tre offisielle språk: tysk, som tales av 63 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 20 prosent av befolkningen, og italiensk som tales av 6,5 prosent av befolkningen. I tillegg kommer retoromansk, som siden 1996 har hatt en offisiell status, men ikke er sidestilt med de tre store. De etniske skillelinjene følger i stor grad de lingvistiske skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de tysktalende i nord og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia. Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979 for å regulere og begrense utvidelsen av tettbebygde strøk. De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flyttet til en annen by. Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn. Statsborgerskap. Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst tolv år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene. Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig. I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges. Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon». Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen. Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke. Religion. Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell ("Landeskirche"), og i alle tilfelle er det da enten den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke. I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitet i Bern. Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall. Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchatel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til. Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av katolikker og 50 prosent av protestanter går regelmessig i kirken. Før konføderasjonen. Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus. Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området. Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, med ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etterhvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette. 1291: Opprettelsen av det sveitsiske "Eidgenossenschaft". En 1500-tallsillustrasjon av "Sempacherbrief" fra 1393, en av de viktigste avtalene fra den gamle sveitsiske konføderasjonen. I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Freiburg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer "reichsfreiheit", noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre og kunne skrive ut skatter på egen hånd. Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen. I 1291 gikk så de tre "Waldstätte" Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot Habsburgerne, men sveitsiske seire i Slaget ved Morgarten (1315) og Slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etterhvert å føre en felles utenrikspolitikk. Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446. Reformasjonen. Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etterhvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære. I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt "Kappeler Kriege") i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken. Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etterhvert et fristed for franske Hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling. Under Tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623. Ancien Régime. Ved Freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike. I perioden som senere har blitt kjent som "Ancien Régime" ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etterhvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer. I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etterhvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene. Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet. Den helvetiske republikk. På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoleon Bonaparte hadde erobret Italia satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske føderasjonen. Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé. Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet. Det moderne Sveits oppstår. Trefningen ved Geltwil, 1847. Den korte borgerkrigen i 1847 endte i seier til de liberale kreftene, og en ny grunnlov som fortsatt i hovedsak gjelder. Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia. 1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etterhvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, Særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk. I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig. Verdenskrigene. a> skapte problemer også i Sveits unngikk landet i motsetning til sine naboland at ekstremistiske bevegelser fikk fotfeste i befolkningen. Sveits lykkes å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør. I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem. Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning til ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland. Etterhvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet. Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger. Etterkrigstiden. a>. På tross av det sterke FN-nærværet i Sveits ble ikke landet medlem før i 2002. Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet. I 1959 ble den såkalte trylleformelen ("Zauberformel") innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden. Utover på syttitallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner. Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etterhvert ført til sterk motstand mot innvandring og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden. Politikk og administrasjon. Fra et møte i det sveitsiske underhuset. Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven. Politiske partier. Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: Freisinnig-demokratische Partei der Schweiz, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei. Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest Euro-vennlige partiet i Sveits. Freisinnig-Demokratische Partei der Schweiz (FDP) og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti. Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver og dermed liten politisk innflytelse. Administrativ inndeling. Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. Tre av kantonene sies å være inndelt i to halvkantoner, selv om denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999. Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne. Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en "Ort" eller en "Stand" på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd. Forsvars- og utenrikspolitikk. Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar der de sivile og militære samfunn er tett integrert. Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann. Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP. Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert. Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen. Næringsliv. a>, som sammen med andre fjellbyer i det østlige Sveits tiltrekker seg store mengder vintersportsentusiaster hver vinter. Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger er landet på sjetteplass i verden. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007. Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike. Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis. Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motstyre dette har landet fått et anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits. De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse. Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick. Jernbaner. Tog fra Rhätischen Bahn (RhB) på Landwasserviadukt Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om to tredjedeler av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for busser, som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt på km, hvorav km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på km. Det samlede rutenettet for postbussene er km. Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner. Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006. Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett). Utover det finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som oftest blir disse støttet av de enkelte kantoner. To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. "Bahn 2000" er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornyelse av togmateriell. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygget bl.a. også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: "Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt". Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig har stor innvirkning på kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030. Det andre store jernbaneprosjektet er "NEAT" ("Neue Eisenbahn-Alpentransversale") eller AlpTransit, som med nybygging av flere tunneler, som skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg. Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016 og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli 1 time kortere. Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner. Veitrafikk. På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene. Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier. Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene. For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding i forhold til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen. Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning er det 453 pr. 1 000 innbyggere i Norge. I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge). Skipstrafikk. Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje. Flytrafikk. Tre fly fra Swiss i Zürich Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno. Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nationale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet "Swiss International Air Lines", i daglig tale "Swiss Airlines". Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa. Turisme. Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere. Utdanning. Sveits har 13 høyere utdanningsinstitusjoner, og omtrent 25 prosent av befolkningen har høyere utdanning. Analfabetisme eksisterer knapt nok i Sveits. Massemedia. Sveits har seks nasjonale TV-stasjoner. Landet har tre nasjonale kringkastingsselskap, under paraplyen SRG SSR idée suisse: Schweizer Fernsehen (SF), Télévision Suisse Romande (TSR) and Radiotelevisione Svizzera di lingua Italiana (RTSI). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende og italiensktalende delen av landet. Hver av disse har igjen to kanaler. Hver av kringkastingsselskapene har også tre radiostasjoner, som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk. Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, og flesteparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som "Le Monde" og "Libération", i tillegg til Genève-aviser som "Le Temps" og "Nouveau Quotidien". I de italienske delene av Sveits er aviser som den milanesiske "Corriere della Sera" populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative "Neue Zürcher Zeitung" fra Zürich, utgitt første gang i 1780. "Neue Zürcher Zeitung" er kjent som «den gamle tante», og begynte først nylig med bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er "Tages Anzeiger", også den utgitt i Zürich. "Blick" er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon. Gratisavisen "20 Minuten" har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene. Av ukeavisene er "Die Weltwoche" den mest kjente, denne har spesielt fokus på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat venstreorientert profil, men har de senere årene gått kraftig mot høyre. "Wochen Zeitung" er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern. Kriminalitet. Kriminaliteten i Sveits er relativt lav, selv om trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene. Kultur. Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 20- og 30-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse. Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og lingvistiske skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse. Musikk. En alpehorngruppe i tradisjonelle folkedrakter. Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: "Juchzin" er korte rop med meningsinnhold, mens "Naturjodel" er synging av en melodi uten tekst. Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni. Litteratur. Mest kjent innenfor sveitsiske litteratur er kanskje bøkene om «Heidi». Disse ble skrevet av Johanna Spyri, og kom ut i 1881 og 1882. Bøkene ble verdensberømte etter filmatiseringen med Shirley Temple i hovedrollen i 1937, og har blitt oversatt til mer enn 50 språk. TV-serien fra 1978 med Katia Polletin i hovedrollen er også et kjært minne for mange. Fortellingene om «Heidi» har sterkt preget bildet av Sveits i store deler av verden. Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitsisk-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804. Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket "Chronicon helveticum", et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer. Sveits' franske litteratur kommer i hovedsak fra traktene rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant annet Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël. To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått Nobelprisen i litteratur. Mat og drikke. a>. Kjelene med sveitsiske flagg avslører at akkurat disse nok er ment for turister. Klassiske sveitsiske matretter er den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør alt ettersom hvor i landet man er. En ostefondue (fra fransk «fondre», å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. En ostefondue skal helst akkompagneres med hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke. Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz. Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Geneversjøen er kjent for sin "omble chevalier" (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker. Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for "Geschnetzeltes Kalbsfleisch", tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man "Rippli", en gryterett basert på svineribbe. Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren "Sauermost" er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles "Suessmost"). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot. Av brennevin går det mye i mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er "Appenzeller Alpenbitter", laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye "Damassine", basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits. Idrett. Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett. Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola. Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere. De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950. Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert. For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdensener i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn. Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og her er også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger, både i 1928 og 1948 gikk lekene i St. Moritz. Arkitektur. a>en har også vært populær utenfor Sveits, spesielt på andre halvdel av attenhundretallet. Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker. Under renessansen eksporterte Sveits arkitekter til Italia i stor stil. Flesteparten av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden. På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter for mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva. I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene "Ville Contemporaine" og "Unité d'Habitation". Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing. Virus. Virus (lat. "gift") er genetiske elementer som kan reprodusere seg uavhengig av cellenes kromosomer, men er avhengig av selve cellen. Dette er fordi virus ikke har en egen metabolisme. Virus er blant de mest tallrike «mikroorganismer» på vår planet og kan infisere alle typer av cellulære organismer. Det er et spørsmål om virus egentlig skal regnes som levende organismer eller ikke. Virologer i dag vil gjerne si at de ikke oppfyller alle kravene til organismer, siden de ikke har egen metabolisme. Formering av virus skjer via den lytiske syklus eller den lysogene syklus. I ekstracellulær form kalles virus for "viron". I denne formen er de i stand til å trenge inn i vertscellene, for reproduksjon. Dette ødelegger cellene og det er dette som forårsaker sykdommer. Virusskapte sykdommer eller forandringer i genene avhenger ofte av vertcellen og hvilket miljø den er i. Virus er hovedårsak til mange sykdommer hos mennesker, fra influensa til kopper og aids. Blant de verste virussykdommene i dag, finner man sykdommene forårsaket av HIV (AIDS) og Ebola. Antibiotika hjelper ikke mot virussykdommer, bare mot sykdommer som skyldes bakterier. Vanlige virussykdommer vil man vanligvis overlate til kroppen selv å arbeide med. Mange virussykdommer kan man vaksineres mot. Det finnes noen typer legemidler mot virus, såkalte "antivirale midler". Men fortsatt har man ikke kommet så langt på dette området sammenlignet med legemidler mot bakterier. De antivirale legemidlene må enten påvirke reseptorer på utsiden av vertscellen eller trenge inn i cellen for å kunne bekjempe det sykdomsfremkallende virus, noe som har vært vanskelig å få til. Anitvirale midler har i mange tilfelle flere og mer alvorlige bivirkninger enn midler mot bakterier. Resistens mot antivirale midler kan dessuten utvikles. Spionasje. Spionasje er informasjonsinnsamling fra åpne og lukkede kilder som utføres i hemmelighet. Spionasje utføres på mange forskjellige måter og av mange entiteter. Spionasje utføres av både stater, selskaper, organisasjoner av ulike slag og av enkeltpersoner. Menneskelig spionasje. Menneskelig spionasje utføres av personer som enten utfører spionasjen selv eller ved bruk andre til å gjøre spionasjen. Teknisk spionasje. Teknisk spionasje er på mange måter kostbart å utføre da det kreves spesialutstyr for å samle inn informasjonen. Slikt utstyr er vanligvis dyrt å anskaffe, tidskrevende å installere og krever spesialkompetanse for å benyttes. Likevel har slik spionasje sine fordeler – moderne teknisk spionutstyr kan etter installasjon utføre spionasjen kontinuerlig uten hvile og mye mer diskret enn en fysisk spion. Militær spionasje. "Militær spionasje" utøves av organisasjoner prøver å få tak informasjon som vil være til nytte for deres eget lands militære styrker og samarbeidende lands styrker. Sivil spionasje. "Sivil spionasje" kan utføres av offentlige organisasjoner, men også selskaper kan foreta spionasje mot sine konkurrenter. Industriell og politisk spionasje faller inn i denne kategorien. Privat spionasje. Også "privat spionasje" forekommer; å avdekke privat informasjon om en person som denne finner pinlig eller som kan få konsekvenser for dennes karriere eller privatliv. Motivasjonen bak denne type spionasje er vanligvis utpressing eller en personlig vendetta mot vedkommende. Skytshelgen. En skytshelgen eller vernehelgen er en helgen som sies å beskytte et område, en person, folkegruppe eller lignende. Apostelen Tomas. Tomas, også skrevet "Thomas" og ofte omtalt som Apostelen Tomas, var en av Jesu tolv disipler eller apostler. "Toma" betyr «tvilling» på arameisk, og navnet er også blitt oversatt med det greske "Didymos". Liv og betydning. I Bibelen fortelles det at Thomas tvilte første gang han traff Jesus etter oppstandelsen. Da Jesus viste ham sårene på hendene og føttene, ble han overbevist. Tradisjonen forteller at han virket som forkynner og apostel i Persia og India. Den gamle ortodokse Malankarakirken i i Kerala i India regner således apostelen som sin apostel, og de kristne der kalles gjerne "tomaskristne". Hans relikvier skal befinne seg i St. Thomas-katedralen i Mylapore utenfor Madras i India, et sted som i lang tid har vært pilegrimsmål for kristne. Også i Den syriske ortodokse kirke spiller apostelen Tomas en viktig rolle. Ifølge gammel muntlig tradisjon ble Tomas drept 3. juli år 72, ved å bli stukket ned med en lanse eller et spyd fra bakhold av en hedning. I kirkekunsten blir apostlene tradisjonelt framstilt med hvert sitt attributt, en gjenstand som vanligvis viser til måten de døde på. Apostelen Thomas' attributt er vinkelhake eller lanse. Skytshelgen. I katolsk tradisjon er Thomas skytshelgen for India og Pakistan, Portugal, St. Thomas, Goa, Kirkestaten, Urbino, Parma og Riga, arkitekter, bygningsarbeidere, landmålere, tømmermenn, murere, steinhoggere og teologer; mot blindhet; ved ryggsmerter; for et godt ekteskap. Eksterne lenker. Tomas Tomas Hedning. Hedning er i henhold til oversettelser av Bibelen en person som ikke er jøde (hebraisk "gojim"). I ikke-bibelsk språkbruk er "hedning" i stedet en person som ikke er "kristen". Begrepet brukes også som adjektiv; hedensk, i heden jord og lignende. På latin er "paganus" den som bor på landet, det vil si de uopplyste og udannede i motsetning til de som bor i byene. Dette ordet har gitt det engelske "pagan", og tilsvarer gammeltestamentets hebraisk "gojim" og nytestamentets greske "ethne", som betyr folk/folkeslag. Hedning er eller har vært også benyttet som en nedsettende beskrivelse av personer og folk/folkeslag av en annen tro (enn man har selv). Wicca, en religion for hekser, benytter ordet hedning som en hedersbetegnelse for personer som bekjenner seg til denne religionen. Hedningsamfunnet, en norsk antireligiøs organisasjon med det formål å bekjempe religionenes innflytelse, bruker hedning som en hedersbetegnelse for personer som ikke bekjenner seg til "noen" religion og ikke tror på guder. Det norske Hedningsamfunn. Hedningsamfunnet, forkortet DnH, er en partipolitisk uavhengig bevegelse som motarbeider kirkens og kristendommens innflytelse i Norge, og kjemper for å skille stat og kirke. Bevegelsen ble stiftet i 1974. DnH kaller seg selv en humanistisk, antireligiøs frigjøringsbevegelse. Organisasjonen arbeider for livssynsfrihet og motarbeider kristen og muslimsk innflytelse. DnH er kjent for provoserende aksjoner. Hedningsamfunnets formålsparagraf. Hedningsamfunnets formålsparagraf er: «Det norske Hedningsamfunn vil arbeide for erkjennelse av menneskers egenverd og samhørighet. Vi vil arbeide for frigjøring fra autoritære religioner og trosretninger som reduserer og splitter mennesker, som hevder at vårt menneskeverd avgjøres av vårt forhold til en gud, og som hemmer tanker og følelser med sine dogmer og normer. Vi vil arbeide for livssynfrihet og motarbeide livssyndiskriminering. Spesielt vil vi motarbeide Den norske kirke og andre religiøse maktorganisasjoner.» Oppstarten. De første som tok opp idéen om Hedningsamfunnet var Sigurd Hasle og Espen S. Ore; to medarbeidere i det motkulturelle tidsskriftet "ett blad" i Oslo. Dette var i januar 1973. 20. januar 1973 ble det avsendt en søknad til Justis- og beredskapsdepartementet. De ønsket å få navnet godkjent, noe som var første steg i retning av å bli godkjent som trossamfunn. Departementet svarte at de først ville ha oppgitt medlemstall og trosbeskjennelse, og Hedningsamfunnet hadde ingen av delene. Arbeidet gikk så inn i en dødfase som varte frem til våren 1974. Aktiviteten fikk da et oppsving, og det ble sendt ut en pressemelding våren 1974 om at Hedningsamfunnet var stiftet, selv om samfunnet ennå ikke var blitt formelt stiftet. 2. november 1974 ble det konstituerende møtet avholdt, og man var circa 60 medlemmer i starten. De tre som stiftet Hedningsamfunnet i 1974 var Kjetil Wiedswang, Terje Olerud (nå Emberland) og Audun Eckhoff. Hedningsamfunnets første leder var Auduns bror, arkitekten Dagfinn Eckhoff. Auduns og Dagfinns far, oversetteren og NRK-mannen Erik Eckhoff, var Hedningsamfunnets informasjonssekretær fra 1974 til 2000. Virksomheten ble fra starten av drevet med utgangspunkt i familien Eckhoffs leilighet i Collettsgate, og da de flyttet, ble det innredet kontor i kjelleren av det samme huset. Aksjoner. 1975: Aksjoner og protester mot Den norske kirke etter at det ble avslørt at det ble utført eksorsisme i Dnk. 1977: Aksjon mot politikermøte i Sarons Dal. DnH ville protestere mot Aril Edvardsen, og politikere som stilte opp for ham. 1978: Aksjon mot en gudstjeneste i Slottskapellet. Dette ble gjort for å konfrontere studentprest Jan P. Hagberg med uttalelser han hadde kommet med i Universitas. 1980 og 81: Undersøkelse i regi av DnH for å vise lave gudstjenestebesøk i Dnk. 1989: I sammenheng med Pavens besøk i Oslo arrangerte DnH «Katolsk varemesse» med salg av hjemmelagde relikvier, blant annet Hellig Ånd på flaske. 1995:I forbindelse med feiringen av 1000-års jubileet for kristningen av Norge aksjonerte DnH på Moster. De brøt inn i seremonien med et banner med påskriften «1000 år er mer enn nok!» Aksjonen fikk stor oppmerksomhet. 2000: I forbindelse med at World Islamic Mission søkte om å få rope ut bønnerop fra minareten, søkte DnH om å få kalle inn til sine møter på samme måte. Begge søknadene ble innvilget. Aksjonen fikk stor oppmerksomhet, både i Norge og i utlandet. Publikasjoner. Medlemsbladet til DnH heter Oss Hedninger Imellom. Fra 1975 til 1987 ga de også ut et eksternt blad – Tro DET. Senere ga de, sammen med Religionskritisk Forlag, ut fire nummer av tegneseriebladet Jesus Kristus & Co. Det første nummeret ble anmeldt for blasfemi av Kristelig Folkepartis Kvinner. Riksadvokaten innhentet en teologisk ekspertuttalelse fra professor, dr. theol. Inge Lønning, som ga bladet attest for å inneholde «uvanlig ondartede» gudsbespottelser. Lønning innså imidlertid at en straffesak ville gi utgiveren hjelp «til å distributere sine hånlige og krenkende ytringer» og ville derfor ikke anbefale tiltale. Anmeldelsen ble henlagt. I 2011 kom DnH med et nytt eksternt blad – "Holy Crap". Styreledere. Betegnelsen på foreningens styreleder var i perioden 1974–1983, i likestillingens navn, "forkvann". Årsmøtet holdes i oktober/november. Kåringer. DnH har ulike kåringer der de gir oppmerksomhet til dem de mener fortjener det. «Kristendummen» er en nidpris, men de kårer også «Æreshedninger». Initiativtager til prisen Kristendummen i 1994 var Ronnie Johanson, som også har stått for alle senere utdelinger. Prisen går til kulturpersonligheter som har gjort seg bemerket med lite velvalgte ord om kristendommen. "Æreshedning" ble instiftet i 2007. Da bestemte DnH seg for å gi en utmerkelse til personer som stod for religionskritikk uten å være medlemmer av DnH. Samme år utnevnte de Kristopher Schau, Øystein Karlsen og Morten Ståle Nilsen, personene bak TV-serien «De syv dødssyndene» til Æreshedninger. Helgen. En helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var han eller hun som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen. Slike personer har tittelen sankt ("hellig") foran fornavnet, mens etternavn gjerne sløyfes. Den katolske kirke regner også med Håkon V, som ifølge senere års forskning ble regnet som hellig inntil reformasjonen. Han var ikke formelt helligkåret, men skikken i den katolske kirke er at dersom det finnes en gammel helgenkult, kan en person æres som helgen også uten dette. I de senere år har han derfor blitt tatt med i liturgien når det feires katolsk messe i Akershus slottskirke, der han har ligget begravet i krypten siden 1982. Snorre forteller at to av de norske kongene som ble drept under borgerkrigene, ble æret som helgener etter sin død. Den ene var Harald Gille som blant mye annet hadde lemlestingen av Magnus Blinde og henrettelsen av en biskop på samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin frille Tora i Bergen – mens den andre var hans sønn Øystein Haraldsson, som herjet Orknøyene som i vikingenes dager. Livsførselen deres gjør påstanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville gå igjen, og håpet å gjøre deres ånder forsonlig stemt ved å tilbe dem. De hellige syv sovere. a>.a>. Bildet viser det oppmurte interiøret. De hellige syv sovere var syv kristne martyrer som ifølge legenden ble innmurt i en grotte på grunn av sin tro. Der falt de i søvn og våknet ikke før 200 år senere da grotten ble åpnet. Deres helgendag er den 27. juli. Denne legenden er opphavet til begrepet «syvsover». Legenden forteller at under keiser Decius' (249–51) forfølgelse i år 250 nektet syv unge kristne menn fra Efesos å ofre til «gudekeiseren», og derfor ble det sendt soldater for å arrestere dem. De gjemte seg da i en hule på nordvestsiden av fjellet Kalion (i dag Panayirdag) i Efesos. Forfølgerne fant gjemmestedet, og murte de flyktende inne i hulen for at de skulle dø. Nesten 200 år senere, i 447, trengte noen hyrder seg tilfeldigvis inn i hulen, og de syv mennene våknet til nytt liv av den friske luften. Undrende gikk de inn i en ny tid. De ble ført for den kristne keiser Theodosios II (408–50) og biskopen av Efesos og vitnet om sin oppstandelse fra de døde. Folk undret seg over dette miraklet, og de syv soverne la seg trygt ned for å dø, og de ble æret som martyrer. De syv ble skytshelgener mot søvnløshet og feber. Deres minnedag er i vest 27. juli, med unntak av i Tyskland der den er 27. juni. Dagen er ikke lenger med i den romerske helgenkalender. I øst feires de 23. oktober, unntatt i den gresk-ortodokse kirke, der de feires 2. august. På norske primstaver var dagen merket som "Syvsoverdagen", og i folketroen mente man at man kunne spå været for syv uker fremover denne dagen. Bern. a> flyter under Kirchenfeldbrücke i Bern Bern (tysk "Bern", fransk "Berne", italiensk "Berna", retoromansk: "Berna", bernsk tysk: "Bärn") er forbundsstaden ("Bundesstadt") (de facto hovedstad) i Sveits og er, med 128 041 mennesker (agglomerasjon 344 000), den fjerde mest befolkede byen i Sveits (etter Zürich, Genève og Basel). Byen ble grunnlagt i 1191. Elven Aare deler byen. Brorparten av Berns innbyggere snakker tysk, eller mer spesifikt bernsk tysk, som er en alemannisk dialekt. Kantonen Bern har en fransktalende del. Bern fungerer også som hovedstaden i kantonen Bern, den nest mest befolkede av Sveits' kantoner. Kjente bernere er blant annet reformatoren Albrecht von Haller, poeten Albert Bitzius og malerne Hans Fries, Ferdinand Hodler og Paul Klee. Den tyskfødte fysikeren Albert Einstein arbeidet frem sin relativitetsteori samtidig som han var ansatt ved Berns patentkontor. En kulturelt viktig person var Mani Matter, en tekstforfatter som opptrådte på bernsk tysk. Historie. Etter de første bosetningene på Engehalbinsel nord for Bern under La Tène-tiden ble byen i 1191 erobret av hertug Berthold V av Zähringen. I følge legenden kalte han byen Bern, fordi han skulle ha fanget en bjørn på dette stedet. Mer sannsynlig er imidlertid at Berchthold oppkalte byen til ære for sagnhelten "Dietrich von bern", som han beundret (Bern er et gammelt tysk ord for Verona). Berchthold bygde byen på landtungen i Aare, så den var naturlig beskyttet på tre sider. På den fjerde siden mot land ble det ført opp en bymur med vakttårn. Byens beskyttede plassering muliggjorde en hurtig vekst i retning mot vest. Etter at Zährunger-slekten døde ut i 1218 ble Bern en fri riksstad. Berns endelige uavhengighet kom med Slaget ved Dornbühl (1298) og Laupenkrigen (1339). I sistnevnte slag fikk Bern støtte fra kantonene Uri, Schwyz og Unterwalden, som Bern hadde dannet forbund med i 1323. I 1353 inntrådde Bern som det åttende området i det gamle edsforbundet. Etter en stor bybrann i 1405 gjenoppbygde man byen i sandstein der hvor bygningene tidligere var av tre. Det middelalderlige bybilde som oppsto da er i store trekk bevart til i dag. I 1439 og 1565 hadde man to utbrudd av pest i byen, hvor den siste varte i nesten to år og kostet 5000 bernere livet. Mellom 1622 og 1646 bygde man "Grosse Schanze", som var en forsvarsskanse mot vest. Skansen ble brutt ned mellom 1834 og 1846 for å gjøre plass til en byutvidelse. Hovedbygningen av Berns universitet er bygget på de siste restene av skansen. I det 18. århundre var innbyggertallet svakt fallende, men på midten av 1800-tallet steg befolkningstallet merkbart, og den første sveitsiske forbundssamlings utpekning av Bern som sete for forbundsmyndighetene i 1848 forsterket ytterligere befolkningsveksten, som i stor utstrekning skjedde ved vandring fra landsby til by. Med det stigende antallet borgere ble også den politiske styreformen i Bern endret, som hittil hadde bestått av et antall råd understøttet av rikmannsfamilier. Deretter ble det innført en "Gemeindeversamlung", hvor det direkte demokrati ble utøvd i folkeforsamlingene, hvor det ble stemt ved håndsopprekning. Disse ble i 1887 avløst av hemmelige avstemninger, hvor det ble valgt en borgermester og et antall delegasjoner. I 1894 oppnådde partiet absolutt flertall, og i årene frem til 1920 fikk Bern dermed den første sosialdemokratiske borgermesteren. Det politiske bilde i Bern byråd har fra 1950-tallet vært preget av mange små partier. I 1968 oppnådde kvinnene politisk likerett i Bern. Geografi. Byen Bern ligger i det sveitsiske "Mittelland" ved elven Aare. Berns gamle bydel ligger ved en elvehøyde, og bydelen ligger derfor som en tange med vann på tre sider. Fra den gamle bydelen brer byen seg ut i en tolv kilometers radius. Byen er omgitt av høydedrag og store skogområder. Selve hovedstaden utgjøres utover Bern av en rekke omegnskommuner, og området har i alt omkring 350 000 innbyggere. Selve den bebyggede hovedstaden utgjøres av kommunene Bern, Bremgarten bei Bern, Köniz, Muri, Ostermundigen, Ittigen, Bolligen og Zollikofen, som tilsammen har omkring 200 000 innbyggere. Demografi. Befolkningstallet i Bern kommune utgjorde 127 882 ved utgangen av 2006, herav er 21 % utlendinger. De største utenlandske befolkningsgruppene i Bern kommer fra Italia, Tyskland, tidligere Jugoslavia og Spania. Tysk er offisielt språk i Bern. Det tales spesielt en dialekt som kalles Berndeutsch eller bernsk tysk, som er en høyalemannisk dialekt og en variant av sveitsertysk. 41 % av bernerne tilhører Den reformerte kirke, 25 % tilhører den romersk-katolske kirke (2005), omtrent 3,8 % er muslimer og omtrent 1,5 % tilhører den ortodokse kirke (2000). Bern er sete for den kristenkatolske biskopen i Sveits, og synagogen i Bern er midtpunkt for det jødiske samfunnet, som har omtrent 340 medlemmer. Samferdsel. Sveits har stort sett godt utbygget kollektivtransport, og bollektivtransporten i Bern er bedre utbygget og mer brukt enn i de fleste andre byer på samme størrelse. Byen har tre trikkeruter, tre trolleybussruter og 12 bussruter foruten S-bane og andre jernbaneforbindelser. I 2008 hadde byen hele 482 kollektivreiser pr. innbygger. (Göbel 2011) Det gode kollektivtilbudet kan ha bidratt til at biltettheten i 2009 avtok for fjerde år på rad og sank under 400 pr. 1000 innbyggere, mot 409 året før. Berns flyplass Belp ligger sør i byen. Eksterne kilder. Stefan Göbel 2011: Tram Bern West in Betrieb. Stadtverkehr 3/2011. Kroatia. Kroatia (kroatisk: "Hrvatska"), offisielt Republikken Kroatia (kroatisk: "Republika Hrvatska") er et land i Europa som grenser mot Adriaterhavet i sørvest, Slovenia i nordvest, Ungarn i nord samt Serbia, Bosnia-Hercegovina og Montenegro i øst. Hovedstaden og det økonomiske senter er Zagreb. Landet er en tidligere jugoslavisk republikk, og består av 21 fylker. Landskapet domineres av en lavslette i øst (Slavonia og et sørgående fjellandskap langs havet i vest (Dalmatia). Kysten i vest har siden omkring 2000 hatt et kraftig oppsving i turisme, landets nye hovednæring. Kroaterne vandret inn østfra på 500-tallet, og dannet en selvstendig kroatisk stat i høymiddelalderen, fra 910 til 1091. Deretter var området i 827 år en del av Ungarn eller Østerrike, med korte unntak da tyrkerne la under seg Nord-Balkan på 1500-tallet. Under andre verdenskrig oppstod en kroatisk stat som samarbeidet med det nasjonalsosialistiske Tyskland og dominerte det okkuperte jugoslaviske territoriet. Kroatia var sammen med Slovenia den rikeste og mest industrialiserte delen av Jugoslavia, og rev seg i 1991 løs fra unionen. Det endte med en blodig krig mot det serbisk-dominerte Jugoslavia, den startet med jugoslavisk angrep på Vukovar helt i øst og Knin i vest. Kroatias ledende politiker siden 1960-tallet har vært Frano Tudjman, som ble landets første president. Kroatia er medlem av NATO og kandidatmedlem i EU. Om lag 90% av befolkningen er kroater og stort sett katolikker, resten er slovenere, serbere, ungarere og andre minoriteter. Naturgeografi. Landet omfatter landskapene (det egentlige) Kroatia, Slavonia, Dalmatia og det sørlige Istria. Den nordøstlige delen av landet er flatt og fruktbart (Den pannoniske slette), områdene i nordvest og vest tilhører De dinariske alper. Det er flere karstlandskap i Kroatia. Det største av disse områdene er Ličko polje (465 km²) Naturen i Kroatia er storslagen. Her møter man majestetiske fjell, krystallklart vann, eviggrønne pinjeskoger og en dramatisk skjærgård. Kysten har middelhavsklima med varm, tørr sommer og mild, regnfull vinter, mens innlandet har et mer kontinentalt klima. Areal, landegrenser og kystlinje. Kroatias areal består av 56 594 km² landareal og 31 067 km² havområder. Om lag 53% av landarealet er lavland under 200 moh., mens 4% ligger over 1000 moh. Høyest beliggende bosetning er Begovo Razdolje (1 060 moh.), med 48 innbyggere i 2001. Kystlinjen er 5835 km lang, herav 1 777 km langs fastlandet og 4058 km langs øyer. Samlet lengde av landegrensene er 2 028 km, herav mot Slovenia 501 km, Serbia 241 km, Bosnia-Hercegovina 932 km, mot Montenegro 25 km og mot Ungarn 329 km. Geografiske ytterpunkt. På kart i liten målestokk er informasjonen konsolidert, slik at det vestligste punktet ofte angis å være Savudrija Point ved bosetningen Savudrija. Øyer. Det er tilsammen 1 185 øyer, holmer og skjær. 47 av øynene er bebodde (med tilsammen 121 606 innbyggere ihht folketellingen 2001). Det er 651 ubebodde øyer og 467 holmer og skjær. De største øyene er i Kroatia er Krk (410 km²), Cres (404 km²), Brač (396 km²), Hvar (298 km²), Pag (287 km²) og Korčula (273 km²). "Se også liste over kroatiske øyer og liste over bebodde øyer i Kroatia." Elver. Landets lengste elver er Sava som løper 562 km gjennom Kroatia (total lengde er 947 km), Drava 505 km (total lengde 707 km), Mura 438 km, Kupa 296 km og Donau (kroatisk "Dunav") som løper 188 km gjennom Kroatia (elvens totale lengde er 2857 km) Una er grenseelv mellom Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Den ble kalt "den første av romerne som kom til dette området Innsjøer. De to største innsjøene er Vransko jezero (30,7 km²) og Dubravsko jezero (17,1 km²) Demografi. Kroatia er bebodd i hovedsak av kroater (89,6 %). De viktigste minoritetsgruppene er serbere, bosniere, ungarere og italienere. Historie. På 300-tallet f. Kr. koloniserte grekere kystområdet, keltere de nordlige områdene. Til 168 f.Kr. var Illyria et eget kongerike som romerne la under seg og omdannet til provinsen Illyricum. I år 10 ble denne provinsen delt i to: provinsene Pannonia og Dalmatia. Ved Romerrikets deling i 395 havner det som i dag er Kroatia i Det vestromerske rike Landet ble befolket av de slavisktalende kroater, som innvandret på 500-tallet e.Kr. De ble omvendt til romersk-katolsk kristendom på 600-tallet. Fra 910 til 1091 var Kroatia et selvstendig kongerike. Tomislav, som regjerte fra 910, forente pannoniske og dalmatiske hertugdømmer og ble kronet til den første konge i Kroatia i 925 (kildene varierer mellom 923 og 928). 1102 kom det under Ungarn (personalunion 1102–1536, styrt av habsburgerne 1537–1866, underlagt dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn 1867–1918). Slavonia i øst var 1526–1699 underlagt osmanske tyrkere, mens serbere i 1578 ble invitert av Østerrike til å bosette seg i grenseområdene til Det osmanske riket, i Vojna Krajina. Kroatia ble 1. desember 1918 en del Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme (fra 1929 kalt Kongeriket Jugoslavia). Den nye statsdannelsen var meget dominert av serberne, og forholdet mellom dem og kroatene var forholdsvis dårlig. Kroatene ble undertrykket og deres kroatiske kultur bekjempet. Kroatiske flagg og sang var forbudt i Jugoslavia. Serberne ville at kroatene skulle miste sin identitet, men isteden økte patriotismen. Den uavhengige staten Kroatia (1941). Da aksemaktene Tyskland og Italia okkuperte Jugoslavia i 1941 så mange kroater sjansen til å oppnå uavhengighet fra serberne, og det ble derfor opprettet en kroatisk fascist-stat, kalt Den uavhengige staten Kroatia ("kroatisk" Nezavisna Država Hrvatska, NDH), under ledelse av Ante Pavelić og hans Ustaša-bevegelse. Ustaša-regimet forfulgte serbere, sigøynere og jøder, og det var beryktede kroatiske konsentrasjonsleirer i Jasenovac. Del av Jugoslavia (1945-1991). Etter 1945 ble Kroatia en av de seks delrepublikkene i det kommuniststyrte, føderative Jugoslavia. Kroatiske patrioter og den katolske kirken ble forfulgt av kommunistmyndighetene, og mange reiste i eksil. Konfliktene ble synlige igjen i Kroatia 1971, da Kroatia søkte å skaffe seg større selvstyre, bl.a. for å kunne få mer kontroll med sine økonomiske ressurser. Dette førte til utrenskninger i både partiledelse og regjering etter det som ble kalt "Den kroatiske våren" (Hrvatsko proljeće eller masovni pokret (MASPOK), «massebevegelsen». Uavhengighet fra Jugoslavia (1991-). Parallelt med en økende serbisk nasjonalisme i Beograd fra slutten av 1980-tallet, økte også den kroatiske nasjonalismen. Etter å ha avholdt folkeavstemning 19. mai 1991, erklærte Kroatia seg som uavhengig stat den 25. juni 1991. Serbia og den jugoslaviske hæren JNA svarte med militær intervensjon for å sikre kontrollen over serbisk-befolkede områder i landet. Det ble ført harde kamper mellom serbiske separatister; militsstyrker støttet av den føderale hæren, og kroatiske styrker. Særlig gjaldt dette i Slavonia i nordøst, hvor byen Vukovar etter å ha blitt beleiret, bombardert og beskutt i 87 døgn nærmest ble helt ødelagt og i Krajina-regionen, områder hvor befolkningen delvis var etniske serbere. I 1991 var 59.7 % av befolkningen i Krajina og Slavonia etniske serbere (331 619 personer i henhold til folketellingen 1991), 30.2 % kroater (168 026) og 10.1 % andre (55 895) Også byen Dubrovnik i sør og andre byer langs Adriaterhavskysten var en tid beleiret og ble bombardert. En egen republikk for serberne i Krajina (og Slavonia), Republika Srpska Krajina – forkortet RSK, ble proklamert den 19. desember 1991, med hovedstad i Knin. På sitt største omfattet RSK 17 028 km², dvs. 1/3 av Kroatias territorium. Rundt 80 000 kroater og muslimer ble fordrevet fra området. Det var våpenhvile fra februar 1992 og FN-styrker (UNPROFOR) ble utplassert i området mens den jugoslaviske hæren JNA ble trukket ut Serbiske styrker holdt Krajina-området besatt inntil kroatiske styrker i august 1995 rykket inn ("Operasjon Storm", "kroatisk" "Operacije Oluja" ledet av Ante Gotovina) og 150-200 000 serberne flyktet eller ble fordrevet. Kirker, landsbyer og kulturminner ble ødelagt og titusener av hjem ble brent. Øst-Slavonia ble inkorporert i Kroatia igjen den 15. januar 1998 Kroatia ble, etter å ha blitt internasjonalt anerkjent, medlem av FN 1992 og av Europarådet i 1996. Landet søkte i 2003 om medlemskap i Den europeiske union (EU). Nasjonalistlederen Franjo Tudjman ("kroatisk" Franjo Tuđman) var landets president fra 1990 fram til sin død 10. desember 1999. I januar 2000 vant en allianse av sosialdemokrater og sosialliberale valget på nytt parlament, og i februar samme år ble Stipe Mesić valgt til president. Ivica Račan fra Socijaldemokratska Partija Hrvatske (SPH), "Kroatias sosialdemokratiske parti" var statsminister januar 2000 til desember 2003. Etter valget 2003 ble han etterfulgt av Ivo Sanader fra det nasjonalistiske partiet HDZ (Hrvatska Demokratska Zajednica, "Kroatias demokratiske union"). General Ante Gotovina, anklaget for krigsforbrytelser og ettersøkt av ICTY (International Criminal Tribunal for the Former Yugoslavia) i Haag ble arrestert på Kanariøyene den 8. desember 2005. Administrativ inndeling. Kroatia er delt inn i 21 fylker (Kroatisk: "županija"), hovedstadsområdet regnes som eget fylke. Nummerert kart over Kroatias fylker Næringsliv. Et omfattende økonomisk reformprogram de seneste årene har bidratt til økonomisk vekst og utvikling, samt et relativt lavt inflasjonsnivå og et stabilt rentenivå. Budsjett- og valutaunderskudd er redusert, og reformer er iverksatt for å få kontroll med utgifter bl.a. til pensjoner og helsevesen. Den kroatiske økonomien er åpen, og dette har medført en rekke utenlandske investeringer og eierskap innen energi, eiendom, bank, finans og transport. Utenlandsgjelden er relativt høy (30 mrd euro). Turisme. Brela på den kroatiske riviera Populære turistmål er i tillegg til hovedstaden Zagreb også kystbyene Pula, Šibenik, Vodice, Zadar, Baška Voda, Makarska, Hvar, Opatija, Poreč, Rovinj, Split, Pag og middelalderbyen Dubrovnik. Den mest besøkte delen er Dalmatien, som utgjør den sørlige delen av Kroatias kyst mot Adriaterhavet. Ved kysten finnes også mange godt besøkte øyer, som blant annet Krk, Kroatias største øy, sammen med nasjonalparken Kornati og øya Hvar. Også Istria er velbesøkt, for eksempel det romerske amfiteateret i Pula og de pittoreske stedene Rovinj og Poreč. I Istria finnes også verdens minste by, Hum, med bare 23 innbyggere. Istria bærer også idag starke italienske kulturbidrag og i en del kommuner er blant annet vegskilter skrevet på både kroatisk og italiensk; italiensk snakkes fortsatt som førstespråk blant et fåtall innvandrere og det finnes også italienske skoler. Kysten var populær blant turister frem til 1980-tallet men under den første delen av 1990-tallet var det knapt noen turister som reiste til Kroatia da krigen pågikk. Etter fredsavtalen i Dayton i 1995 har turismen hatt en oppsving og blomstret under første halvdel av 2000-tallet. Kroatia har også et fotballandslag som er et av verdens beste, og har har også deltatt i VM flere ganger, senest sommeren 2006 da VM ble holdt i Tyskland. Største byer. Befolkningstallene er fra folketellingen i 2001 Polen. Polen (polsk "Polska"), offisielt Republikken Polen (polsk "Rzeczpospolita Polska") er et land i Sentral-Europa. Det ligger i midten av Europa, og grenser i vest mot Tyskland, i sør mot Tsjekkia og Slovakia, i øst mot Ukraina og Hviterussland, og i nord mot Østersjøen, Litauen og Russland (i form av Kaliningrad-enklaven). Polen deler også sjøgrenser med Danmark og Sverige. Med et areal på 312 679 km² er Polen verdens 69. største land. Polens befolkning utgjør over 38,1 millioner mennesker, for det meste bosatt i store byer som Łódź, landets historiske hovedstad Kraków eller nåværende hovedstad Warszawa. Den første polske staten oppstod i 966, med et territorium som ligner på Polens moderne grenser. Polen ble et kongedømme i 1025, og gikk i 1569 inn i en langvarig union med Storhertugdømmet Litauen og dannet Det polsk-litauiske samvelde. Samveldet ble oppløst i 1795, og Polen ble delt mellom sine naboland Russland, Preussen og Østerrike. Polen vant sin selvstendighet tilbake i 1918 etter første verdenskrig, men tapte den igjen under andre verdenskrig, da landet ble okkupert av Tyskland og Sovjetunionen. Etter krigen ble Polen omdannet til et kommunistisk «østblokkland» under sovjetisk kontroll. I 1989 kvittet Polen seg med kommuniststyret, og landet ble uformelt kjent som «Den tredje polske republikk». I dag er Polen et parlamentarisk demokrati bestående av seksten voivodskap, og er det sjette mest befolkede medlemsland i Den europeiske union. Landet er dessuten medlem i NATO, FN, OECD, WTO og flere andre internasjonale organisasjoner. Etymologi. Det finnes flere teorier om opphavet til det polske navnet "Polska". Ifølge den mest utbredte teorien skal navnet komme fra polanerstammen (polsk "Polanie"), som bebodde dagens Stor-Polen. Ordet "Polanie" derimot, kommer ifølge én teori fra ordet "plemię" (folkestamme), mens andre mener å se en sammenheng med ordet "pole" (sletteland, flatland – derav "Polanie" – sletteboere), da man antar at polanerne drev hovedsakelig med jordbruk. I fortiden var Polen kjent under de latinske begrepene "Terra Poloniae" (landet Polen) eller "Regnum Poloniae" (riket Polen). Navnet "Polska" ble brukt om hele riket først i det 11. århundre. Polanernes land ble fra 14. århundre kalt for "Staropolska" (Gammel-Polen), men senere ble navnet forandret til "Wielkopolska" (Stor-Polen). Til avveksling ble jordene i sør kalt for "Małopolska" (Lille-Polen). Andre navn på Polen (persiske "Lahestān", litauiske "Lenkija") og på polakker (tyrkiske "Lehce", russiske "Ljakh", ungarske "Lengyel") kommer fra navnet til lędzianerstammen, som antagelig bebodde nåværende sørøstlige deler av Polen. Det polske ordet "rzeczpospolita" (som sett i "Rzeczpospolita Polska") betyr republikk (egentlig «samvelde») og brukes vanligvis særegent om Polen. Ordet "republika" (republikk) brukes derimot om andre land, som i "Republika Czeska" (Tsjekkiske republikk). Naturgeografi. Polen kan beskrives som et ubrutt flatland som strekker seg fra Østersjøen i nord til Karpatene i sør. Innenfor flatlandet brer terrengvariasjoner seg fra øst til vest. Østersjøkysten mangler naturhavner med unntak av Gdańsk-Gdynia-regionen i nord og Szczecin-området i nordvest. Den nordøstlige regionen (innsjøområdene) er ikke særlig befolket og brukes ikke som jordbruks- og industriområde, da regionen ikke er rik på naturressurser. I sør og i vest for innsjøområdene finnes de sentrale slettene, som strekker seg sørvestover til Sudetene ved grensen med Tsjekkia og Slovakia og sørøstover til Karpatene ved grensen med Tsjekkia, Slovakia og Ukraina. Arealmessig er Polen Europas niende største land, og plasserer seg folketallmessig på åttende plass. Landets geometriske midtpunkt befinner seg i landsbygden Piątek ved Łęczyca. Europas eldste beregnede geometriske midtpunkt (fra 1775) befinner seg i Suchowola ved Sokółka, i Podlasie voivodskap. Polens moderne grenser formet seg i 1945, etter at andre verdenskrig var slutt. I forhold til situasjonen i 1939 ble landets grenser skjøvet vestover inn i tidligere tyske områder, på bekostning av de østlige områdene som ble avgitt til Sovjetunionen. Geologi. Polens geologiske struktur er skapt av kontinentalkollisjonen mellom Europa og Afrika de siste 60 millioner år, samt kvartenær isbreaktivitet. Begge prosessene formet Sudetene og Karpatene. Morenelandskapet i nordlige Polen inneholder jord bygd hovedsakelig opp av sand eller leirjord, mens elvedalene i sør fra istiden inneholder ofte løss. Kraków-Częstochowa-høylandet, Pieniny-fjellene og Vest-Tatra består av kalkstein, mens Høy-Tatra, Beskidene og Karkonosze består hovedsakelig av granitt og basalter. Kraków-Częstochowa-høylandet er en av verdens eldste fjellkjeder. Klima. Klimaet i Polen er temperert. I øst er det innlandsklima, i vest er klimaet derimot et mer maritimt preget regnklima. Om sommeren ligger middeltemperaturen mellom 16,5 °C og 20 °C, om vinteren mellom -6 °C og 0 °C. Den gjennomsnittlige årlige middeltemperaturen i Polen ligger på 7–9,5 °C (utenom fjellområdene). Den varmeste regionen i Polen er Lille-Polen i den sørlige del av landet, hvor maksimumstemperaturene om sommeren ligger mellom 23 °C og 30 °C, men kan også gå så høyt som 32 °C-38 °C. Den varmeste byen i Polen er Tarnów, med en middel maksimumstemperatur på 25 °C i varmeste måned, juli, og 1,4  °C i middel maksimumstemperatur i kaldeste måned, januar. Den har også den lengste sommeren og den korteste vinteren i landet. Den kaldeste regionen i Polen ligger i nordøst i Podlasie voivodskap nær grensen mot Hviterussland. Middeltemperaturen om vinteren ligger der mellom -15 °C og -4 °C, forårsaket av kalde luftmasser fra Skandinavia og Sibir. Den årlige gjennomsnittsnedbøren ligger rundt 600 mm. Nedbøren er relativt jevnt fordelt over hele landet, i motsetning til dens noe ujevne årlige sammensetning, der 2/3 av nedbøren faller i sommerhalvåret. Polen ligger i et område med overvekt (60 %) av vestlige vinder (nordvestlige og sørvestlige). Østlige vinder blåser først og fremst og vinteren, sjeldnere er derimot sørlige og nordlige vinder. Topografi. Gjennomsnittshøyden i det polske landskapet er 173 moh. Kun 3 % av Polen overstiger 500 moh., dette gjelder områdene langs grensen i sør. Det høyeste punktet er fjellet Rysy, som reiser seg 2 499 moh. Det laveste punktet ligger 2 muh. i nærheten av Elbląg. Langs Gdańskbukten finnes et område på omtrent 60 km² som ligger under havnivået. Størstedelen av Polen består av lavland, som er en del av den nordeuropeiske lavsletten. Lavlandet strekker seg fra Østersjøkysten i nord til fjellområdene i sør. Tradisjonelt sett er det vanlig å dele Polen inn i fem topografiske områder fra nord til sør; "kystslettene", "innsjøområdene", "de sentrale slettene", "dalførene og lavlandsområdene i sør" og "fjellområdene". Kystslettene. "Kystslettene" er en lavtliggende region formet av sedimentavleiringer fra sjøen. Kystlinjen ble skapt gjennom sjøens aktivitet etter at isbreene trakk seg unna, og av den kontinuerlige bevegelsen av sand gjennom vestlige og østlige vinder. Den kontinuerlige erosjonen og avsettelsen har skapt klipper, sandbanker og odder. Mange av disse har beveget seg mot land og begrenset tidligere laguner, slik som innsjøen Łebsko i Słowiński Nasjonalpark. Østersjøkysten er hovedsakelig en utligningskyst, men kantes av Pommernbukten i nordvest (ved den tyske grensen) og Gdańskbukten i øst. Her munner to store elver ut, Odra i den førstnevnte og Wisła, som danner et stort delta i den sistnevnte. Innsjøområdene. Sør for kystslettene ligger "innsjøområdene", hvor man finner noen av Europas best bevarte urskoger. Innsjøområdene deles hovedsakelig i to deler av en rekke elver. De nordvestlige områdene, sør for Østersjøkysten og nord for elvene Warta og Noteć, samt vest for elven Wisła, kalles for "det pommerske innsjøplatå". Resten av innsjøområdene, som hovedsakelig er området øst for Wisła, kalles for "det masuriske innsjøplatå", og utgjør den største delen av innsjøområdene. Det masuriske innsjøplatået består av en rekke større innsjøer, deriblant Polens to største, Śniardwy (113,8 km²) og Mamry (104,4 km²). Den dypeste innsjøen (108,5 meter) er Hańcza i østlige Masuria. Mesteparten av Polens 9 300 innsjøer som overstiger 10 000 m² befinner seg i den nordlige delen av innsjøområdene, hvor de utgjør cirka 10 % av landarealet. Med dette har Polen et av de høyeste antall innsjøer i verden. I Europa har kun Finland en større forekomst av innsjøer. Det sentrale slettelandet. Sør for innsjøområdene ligger "det sentrale slettelandet", som strekker seg i hele landets bredde. Terrenget er for det meste flatland, men brytes enkelte steder av nederoderte morener eller smeltevannsdaler. Det sentrale slettelandet deles av en rekke større elver, som Bug, Wisła, Noteć, Warta eller Odra. Odra avtegner de schlesiske lavlandene i sørvest, mens Wisła definerer lavlandene i de østlig-sentrale delene av Polen. Dalførene. Sør for det sentrale slettelandet finnes "dalførene", et belte 90 til 200 km bredt, hvor landet hever seg i et løsdekket platå i 300-500 meters høyde. Topografien til dette området er inndelt transversalt i høyere og lavere høyder, og i den øvre del av Schlesien finnes store kullfelter. Fjellområdene. Det sørligste topografiske området ("fjellområdene") befinner seg øst langs Polens sørlige grense, og formes hovedsakelig i sørvest av Sudetene og i sørøst av Karpatene. Høyest i Sudetene er fjellkjeden Karkonosze med toppen Śnieżka (1602 moh.). De polske Karpatene, eller Vest-Karpatene, omfatter først og fremst kalksteinsformasjonene Beskidene, som er Polens nest høyeste fjellgruppe, med Babia Góra som høyeste punkt (1 725 moh.). De polske Karpatene er landets høyeste og mest maleriske fjell. De er den nordligste delen av en mye større fjellkjede som strekker seg langs Østerrike, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina, Ungarn, Serbia og Romania. I sørlig retning av de polske Karpatene går den polske delen av Tatrafjellene, med landets høyeste fjell, Rysy, på 2499 moh. Polen har tilsammen 21 fjell med høyde over 2 000 meter, alle i Tatraområdet, som er landets høyeste fjellområde. Andre kjente fjellområder er Bieszczady (del av Beskidene med Tarnica som høyeste fjell, 1346 moh.)., Pieniny (1000 moh.) og Gorce (del av Beskidene, 1300 moh.). I tillegg til innsjøområdene i nord finnes også et stort antall fjellinnsjøer i Tatrafjellene, hvor Morskie Oko («Sjøøyet»), som befinner seg like ved foten av Rysy, er den største. Ørken. Błędów-ørkenen er Polens eneste ørken og en av fem naturlige ørkener i Europa. Den ligger i sørlige Polen i det schlesiske voivodskap og strekker seg over regionen Zagłębie Dąbrowskie med et areal på 32 km². Den er den varmeste ørkenen som befinner seg på denne breddegraden. Den gjennomsnittlige dybden til sandlaget ligger rundt 40 meter (70 meter på sitt dypeste). Drenering. Nesten hele Polen dreneres av elvene Wisła, Odra og deres bielver nordover til Østersjøen. Omtrent halvparten av landet dreneres av Polens lengste elv Wisła, som kommer fra Tatrafjellene sør i Polen. Wisła-bassenget utgjør mesteparten av den østlige halvdel av landet og dreneres av et system av elver som hovedsakelig slutter seg til Wisła østfra. En av bielvene, Bug, danner 280 kilometer av Polens østlige grense med Ukraina og Hviterussland. Elven Odra og dens hovedbielv Warta danner et basseng som drenerer den vestlige tredjedel av Polen inn mot havnene nord for Szczecin. Dreneringen er imidlertid svak i store deler av Polens landområder. Dette gjelder hovedsakelig innsjøområdet i nord og innlandsområdene sør for dette, der overvekten av sumpland, flatt terreng og små, grunne innsjøer hindrer vannbevegelsen. Elvene har to flomperioder i året. Den første forårsakes av smeltende snø og is om våren, den andre av kraftig regn i juli. Fra tidlig av har elvene i Polen vært brukt som transportårer. Eksempelvis seilte vikingene sine langskip langs Wisła og Odra. I middelalderen og i tidlige moderne tider, da Polen-Litauen var storeksportør av korn og andre landbruksprodukter, spilte skipingen av disse varene langs Wisła mot Gdańsk og videre til Øst-Europa en viktig rolle. Vegetasjon. Mer enn en 25 % av Polen er dekket av barskog, hovedsakelig furu, gran og lerk. I den næringsrike jorden i lavlandsområder vokser løvskog, med arter som bøk, eik, osp, ask og or. I Polen finnes noen av Europas eldste og best bevarte skoger, og det er opprettet flere naturreservater med bevart urskog. Den mest berømte er Białowieżaskogen, som er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Fauna. I Polen finnes over 90 forskjellige slag pattedyr, 444 slag fugler (hvorav cirka 220 slag er hekkefugler), 9 slag øgler, 18 slag krypdyr, 119 slag fisk (hvorav 55 slag er ferskvannsfisk), 5 slag rundmunner, om lag 260 slag bløtdyr, 25-30 tusen slag insekter, om lag 1 400 slag edderkoppdyr, 240 slag leddormer, 1 500 slag mark, 5 slag polyppdyr, 8 slag svamper og om lag 4 tusen slag protozoer. Flere dyr som for det meste har dødd ut i andre deler av Europa er fremdeles bevart i polske naturreservater, slik som visent i Białowieża-skogen, som ligger ved grensen mellom Polen og Hviterussland. Andre eksempler er brunbjørn i Białowieża-skogen, Tatrafjellene og Beskidene, ulv og gaupe i forskjellige skoger, elg i nordlige Polen, bever i Masuria, Pommern og Podlasie, samt murmeldyr og gems i Tatraområdet. I polske skoger finnes også viltdyr som hjort, rådyr og villsvin. Polen regnes for å være det viktigste avlestedet for europeiske trekkfugler. Av alle trekkfuglene som kommer til Europa om sommeren, hekker en fjerdedel i Polen, særlig i innsjøområdene og våtmarkene langs Biebrza, Narew og Warta, som utgjør deler av naturreservater eller nasjonalparker. I forhold til utbredelsen av dyrearter kan Polen deles inn i syv zoogeografiske områder: det sørbaltiske, schlesiske, karpatosudetiske, subalpine og polskjuratiske område, samt områdene Opole og Kielce. Demografi. Polen har tidligere vært en møteplass for mange språk, kulturer og religioner. Særlig fantes det et rikt jødisk liv i Polen før de tyske nasjonalsosialistene iverksatte Holocaust, da Polens jødiske befolkning på tre millioner ble redusert til 300 000 overlevende. Følgene av andre verdenskrig, særlig forskyvningen av Polens grenser vestover til området mellom Curzon-linjen og Oder-Neisse-linjen og den etterfølgende migrasjonen av millioner av mennesker, ga Polen for første gang i landets flerkulturelle historie en etnisk ensartet befolkningssammensetning. En polsk minoritet er fremdeles å finne i nabolandene Ukraina, Hviterussland og Litauen, samt i andre land. Tilsammen lever 20 millioner polakker i utlandet. Den største gruppen etniske polakker som lever utenfor Polen er å finne i USA. Ifølge det statistiske sentralbyrået i Polen lå Polens innbyggertall mot slutten av 2005 på 38 635 144, noe som gav en befolkningstetthet på 122 personer per km² (i byer om lag 1 105/km², på landsbygden 50/km²). Den naturlige tilveksten var negativ og lå på -0,04 %. Gjennomsnittlig levealder var 70,5 år for menn og 78,9 år for kvinner. 61,5 % av befolkningen bodde i byer, de fleste i byområdene rundt Katowice (Øverschlesiske industriområde), Warszawa (Storbyområdet Warszawa), Łódź (Storbyområdet Łódź), Gdańsk (Trippelbyen) og Kraków (Storbyområdet Kraków). I forhold til innbyggertall lå Polen på 30. plass i verden (omtrent 0,7 % av verdens befolkning) og på 9. plass i Europa (omtrent 5,4 % av Europas befolkning). Folkegrupper. Av Polens befolkning i 2002 anså 96,75 % seg som polakker, mens 1,23 % erklærte en annen nasjonalitet. 2,03 % av befolkningen erklærte ikke noen nasjonal tilhørighet. De største minoritetene er schlesiere (173 200), tyskere (152 900), hviterussere (48 700), ukrainere (31 000), sigøynere (12 900), russere (6 100), lemkere (5 900) og litauere (5 800). Det finnes også mindre grupper kasjubere, slovaker, vietnamesere, franskmenn, amerikanere, grekere, italienere, bulgarere, israelere, armenere, tsjekkere, engelskmenn, tatarer og karaitter. Språk. Det polske språk, som tilhører den vestlige gren av de slaviske språkene, er landets offisielle språk. I 15 gminaer er dessuten tysk, kasjubisk og litauisk hjelpespråk. De mest populære fremmedspråkene som læres i Polen er engelsk og tysk. Religion. Ifølge en undersøkelse utført av Det polske senter for meningsmålinger var 97 % av befolkningen katolsk i 2005. Ifølge en annen undersøkelse, publisert i Den polske statistiske årbok, var derimot 34 millioner polakker døpt i Den romersk-katolske kirke av latinsk ritus, noe som utgjorde nesten 90 % av befolkningen. Ifølge den sistnevnte undersøkelsen hadde Den gresk-katolske kirke samme år 53 000 troende og Den armensk-katolske fem tusen troende. Gammelkatolisismen, som utgår fra den katolske tradisjon, hadde om lag 45 000 troende. De ortodokse kirker bestod av over 500 000 troende, de protestantiske av nesten 150 000, mens andre trossamfunn bestod sammenlagt av omtrent 150 000 troende, hvorav Jehovas vitner utgjorde størsteparten med over 127 000 troende. Tre av de kristne konfesjonene har sine røtter i Polen, det vil si at de har oppstått i Polen eller i polske miljøer i utlandet – dette er den katolske og gammelkatolske Mariaviteskirken samt Den polsk-katolske kirke. Den katolske kirke i Polen er delt i 14 erkebispedømmer og 27 bispedømmer. Den polske kirkes primas er Józef Kowalczyk. Helt siden kristningen av Polen i 966 har Den romersk-katolske kirke spilt en betydelig religiøs, kulturell, sosial og politisk rolle i landet. I dag er Polen et av de mest religiøse kristne landene i verden. Polen har vært et romersk-katolsk land i århundrer, og for de fleste polakker er identitet en kombinasjon av nasjonal og religiøs tilhørighet. Under tider da landet var okkupert forble Den katolske kirke hovedkilden til moralske verdier og var den siste støttespiller i kampen for selvstendighet og overlevelse for mange polakker. Innføringen av kommunismen hadde liten effekt på religiøs praksis og tro i Polen. Kommunistregimet klarte ikke å undertvinge seg Kirken, som bevarte sin selvstendighet og ble den største uavhengige polske nasjonalorganisasjon. På 1970-tallet ble den en megler mellom regimet og befolkningen. Valget av den polske kardinal Karol Wojtyła i 1978 til pave bidrog sterkt til kommunismens fall i Polen og senere også i hele den såkalte østblokken. Demografisk utvikling. Under den polske statsdannelsen omfattet Polen landområder med et areal på over 250 000 km² med om lag én million innbyggere. På Kasimir III den stores tid var landet (ca. 270 000 km²) bebodd av over 2,5 millioner mennesker. Det var først unionen med Litauen som førte med seg en radikal demografisk og territoriell vekst. Under Stefan Báthory omfattet landområdene over 1 million km², mens befolkningen mot slutten av det 16. århundre var sannsynligvis på 9 millioner. Da Polen mistet sin selvstendighet under landets delinger telte den multietniske staten minst 13-14 millioner innbyggere, samtidig som en betydelig del av befolkningen brukte et annet språk enn polsk (mot slutten av det 18. århundre utgjorde denne gruppen om lag 60 % av befolkningen). Etter at Polen gjenvant sin selvstendighet etter første verdenskrig bodde noen millioner mennesker med ikke-polsk etnisitet innenfor landets grenser. Før andre verdenskrig var Polen derfor en multietnisk stat hvor minoritetene utgjorde en tredjedel av befolkningen. I mellomkrigstiden økte folketallet fra 27,2 millioner til 35,2 millioner. Etter krigen gjorde imidlertid grenseforskyvningen og forflytningen av millioner av mennesker Polen om til en etnisk enhetlig stat for første gang i landets historie. Minoritetene utgjør pr. 2007 ikke mer enn 3 % av befolkningen. De siste årene har Polens befolkning minket på grunn av økt emigrasjon og senket fødselsrate. Etter at landet ble medlem i Den europeiske union, har et stort antall polakker immigrert til vesteuropeiske land som Storbritannia, Tyskland og Irland for å finne jobb. Noen organisasjoner har påpekt at den polske emigrasjonen i hovedsak skyldes høy arbeidsløshet i Polen (rundt 11 % i 2007). Den polske befolkningen utgjorde i april 2007 300 000 i Storbritannia, og 65 000 i Irland. Den siste tiden er det imidlertid blitt meldt at et stort antall av polakkene som tidligere hadde emigrert til andre deler av Den europeiske union, nå kommer tilbake på grunn av bedre levekår, synkende arbeidsløshet og skarp lønnsøkning. Ifølge det statistiske sentralbyrå opplever Polen nå netto immigrasjon (2008). Forhistorisk tid. Arkeologiske utgravninger viser at områdene i dagens Polen i den senere oldtid var befolket av mange forskjellige kulturer, skjønt den etniske eller lingvistiske tilhørigheten til flere av disse er usikker. Slaviske, keltiske, germanske og baltiske folkeslag var blant de betydeligste gruppene. Det mest berømte arkeologiske funn fra Polens forhistoriske tid er den befestede Biskupin-bosetningen som dateres tilbake til Lausitzkulturen fra den yngre jernalderen. Det piastiske dynasti. Polen ble opprettet som et selvstendig rike under Piast-dynastiet på midten av 900-tallet. Polens første historiske hersker, Mieszko I, lot seg kristne i 966, og gjorde kristendommen til rikets offisielle religion. I løpet av det neste århundret ble størsteparten av befolkningen romersk-katolsk. I det 12. århundre ble Polen delt i flere mindre deler som følge av Bolesław IIIs arvefølgeregler. Disse nærmest uavhengige statene ble senere herjet av mongolske hærer fra Den gylne horde i 1241, 1259 og 1287. Oppgangstiden begynte med Władysław I, som i 1320 ble konge i et riksenhetlig Polen. Sønnen hans, Kasimir III, utviklet næringslivet, oppførte nye slott, og erobret Galicia. Riket ble også et viktig sentrum for migrasjon, og jødiske samfunn begynte å vokse frem og blomstre opp i Polen på denne tiden. Svartedauden, som rammet de fleste områdene i Europa mellom 1346 og 1351, nådde aldri Polen. Det jagellonske dynasti. a> av 1569, malt av Jan Matejko Under Det jagellonske dynasti kom Polen i 1385 i personalunion med Litauen, og ble for de neste tre århundrer et av Europas største og mektigste riker. I 1410 slo en kombinert polsk-litauisk hærstyrke den tyske orden, begge nasjonenes hovedfiende, i slaget ved Grünwald. Etter Trettenårskrigen ble ordenens områder omgjort til en polsk vasallstat. Polsk kultur og økonomi blomstret under Jagellonerne, og landet fostret slike personligheter som astronomen Nikolaus Kopernikus og poeten Jan Kochanowski. Sammenlignet med andre europeiske nasjoner hadde Polen en uvanlig stor grad av religiøs toleranse, og unngikk på den måten de religiøse konfliktene som spredte seg over Vest-Europa på den tiden. Den polske gullalderen kom på 1500-tallet, da personalunionen i 1569 ble utvidet til en realunion, med dannelsen av «Tonasjonsrepublikken». Den polske adelen, som var mye mer tallrik enn i vesteuropeiske land, var særlig stolt av sine friheter og sitt parlamentariske system, Sejmen. I denne tiden utvidet Polen sine grenser til å bli det største landet i Europa. Slutten på gullalderen og Polens delinger. På midten av 1600-tallet ble landet rammet av en svensk invasjon under den turbulente tiden kjent som «Syndefloden», etterfulgt av en bølge av tyrkiske angrep. En periode med stabilisering ble innledet under Polens berømte konge Jan III Sobieski, som seiret over tyrkerne ved Wien i 1683, og reddet slik kristenheten fra Det osmanske rikets invasjon. 1791-konstitusjonen, malt av Jan Matejko Tallrike kriger mot Russland og Polen-Litauens styringsvansker grunnet «Det frie veto» (liberum veto), ledet til at samveldet gikk fra å være en europeisk stormakt til å bli nærmest et anarki kontrollert av nabolandene. Sejmreformene, som Grunnloven av 3. mai 1791, Europas første og verdens andre moderne grunnlov, ble avskaffet med landets tre delinger (1772, 1793 og 1795). Polen endte opp med å bli annektert av og delt mellom Russland, Preussen og Østerrike, og forsvant fra det europeiske kart som selvstendig stat i over 100 år. For å sikre friheten gjorde polakkene flere nasjonale opprør, men disse ble brutalt slått ned av okkupasjonsmaktene. I 1807 gjenopprettet Napoleon en polsk stat, kjent som Storhertugdømmet Warszawa, men etter Napoleonskrigene ble Polen igjen delt av seiersherrene ved Wienerkongressen i 1815. Den østlige delen av landet kom under Russland som Kongress-Polen, med en liberal forfatning og den russiske tsar som konge. Imidlertid ble friheten snart begrenset av tsarene og landet "de facto" annektert av Russland. Senere i det 19. århundre ble det østerrikskstyrte Galicia, og særlig Fristaden Kraków, senteret for polsk kulturliv. Polen gjenoppstår som selvstendig stat. Under første verdenskrig var alle de allierte enige i rekonstitueringen av Polen slik USAs president Woodrow Wilson proklamerte i punkt 13 av sine «14 punkter». Kort etter Tysklands overgivelse i 1918 ble Polen for første gang på over 100 år en selvstendig stat, i form av «Den andre polske republikk», og bekreftet sin uavhengighet etter en serie militære konflikter, hvor den betydeligste var Den polsk-sovjetiske krig (1919–1921), da Polen tilføyde den røde armé et knusende nederlag. Mai-kuppet i 1926 overførte ledelsen av Den andre polske republikk til Sanacja-bevegelsen under Józef Piłsudski. Andre verdenskrig. Sanacja-bevegelsen kontrollerte Polen frem til begynnelsen av andre verdenskrig i 1939, da Polen ble invadert av og delt mellom Tyskland og Sovjetunionen, ifølge de hemmelige klausulene i Molotov-Ribbentrop-pakten. Det polske territoriet var under delt sovjetisk og tysk okkupasjon frem til juni 1941. I denne perioden drev både tyskerne og sovjetere forfølgelse av lokalbefolkningen, med særlig fokus på å ramme den polske eliten. Rundt 200 000 ble henrettet eller døde i fangenskap, med de to regimene ansvarlig for omtrent halvparten hver. Disse tallene inkluderer ca. 50 000 mennesker som ble henrettet av tyskerne høsten 1939, massemordet på den polske offiserseliten i Katyn våren 1940 og nesten 10 000 som ble skutt i en hasteaksjon av NKVD etter Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941, samt personer som døde som følge av sovjeternes deportasjon av ca. 315 000 mennesker til arbeidsleirer Sibir og Kasakhstan. I juni 1941 invaderte Tyskland Sovjetunionen. Hitlers regime var spesielt hard mot den polske sivilbefolkningen. Av alle land som var med i andre verdenskrig, mistet Polen den høyeste prosentandelen av sin befolkning. Den tyske okkupasjonen krevde livet til 6 millioner polakker, halvparten av dem polske jøder. Jødene utgjorde ved invasjonens start ca. 10 % av Polens befolkning, og rundt 90 % av dem ble utryddet (se holocaust). I tillegg kom enorme materielle ødeleggelser, der blant annet Warszawa ble jevnet med jorden. Etter krigen måtte Polen, som følge av sovjetisk-britisk-amerikanske avtaler, avstå store områder i øst til Sovjetunionen, mens landets grenser ble forskjøvet vestover. Det nye Polen ble 20 % mindre enn før krigen, og grenseforandringene fremtvang migrasjonen av millioner av mennesker – polakker, tyskere, ukrainere og jøder. Som følge av disse hendelsene ble Polen for første gang i sin flerkulturelle historie en etnisk enhetlig stat. En polsk minoritet finnes fremdeles i nabolandene Ukraina, Hviterussland og Litauen, så vel som i flere andre land. Kommunisttiden. Etter krigen ble Polen i praksis styrt av Sovjetunionen, som gjorde landet om til et kommunistdiktatur i 1948. Med forfatningen av 1952 ble landet kjent som Folkerepublikken Polen. I 1956 ble regimet til Władysław Gomułka midlertidig mer liberalt, og mange personer ble sluppet ut av fengsel og de personlige friheter ble noe utvidet. En lignende situasjon gjentok seg på 1970-tallet under Edward Gierek, men for det meste av tiden var opposisjonen undertrykt. I 1980-årene kjempet polakkene seg til større selvstendighet gjennom den første frie fagforeningen Solidaritet, noe som etter hvert ledet til at Polen som første kommunistland bak jernteppet utlyste frie valg og dermed kvittet seg med det kommunistiske styret i 1989. Fagforeningens egen kandidat, Lech Wałęsa, vant presidentvalget i 1990. Solidaritetsbevegelsen medvirket også til kommunismens sammenbrudd i hele den såkalte østblokken. Et demokratisk Polen. En økonomisk sjokkterapi under Leszek Balcerowicz tidlig på 1990-tallet fikk landet til å omforme sin økonomi til en av de mest robuste i Sentral-Europa. Polen var det første postkommunistiske land som nådde sitt pre-1989 BNP-nivå. I 1991 ble Polen medlem av Visegrádgruppen og sluttet seg til NATO i 1999. I et referendum i 2003 stemte polakkene så for medlemskap i EU, som Polen ble et fullverdig medlem av 1. mai 2004. Den 10. april 2010 omkom den polske presidenten Lech Kaczyński og flere høytstående polske tjenestemenn i en flyulykke i Russland. I valget som fulgte ble Bronisław Komorowski valgt til ny president etter å ha beseiret den avdøde presidentens bror Jarosław Kaczyński. Politikk og administrasjon. a>en. Sejmen har en historie tilbake til 1182, og har siden 1989 hatt funksjonen som underhus i Polen Polen er en demokratisk republikk, med presidenten, som velges ved frie valg for en periode på fem år, som statsoverhode. Regjeringsstrukturen konsentrerer seg om Ministerrådet ledet av statsministeren. Nåværende statsminister er Donald Tusk. Presidenten utnevner kabinettet etter statsministerens forslag, vanligvis fra flertallskoalisjonen i tokammerunderhuset Sejmen. Sammen med ministerrådet utgjør presidenten landets utøvende makt. Pr. juli 2010 er Bogdan Borusewicz fungerende president, før Bronisław Komorowski tar over vervet i august. Polen har et tokammerparlament som består av Sejmen (som velges gjennom proporsjonale valg og har 460 representanter) og Senatet (som velges gjennom et blokkvalgssystem og har 100 senatorer). Sejmen har en sperregrense på fem prosent, som imidlertid ikke gjelder for etniske partier. Den nåværende grunnloven ble skrevet i 1997 (Polens første grunnlov av 1791 er verdens nest eldste). Når Sejmen og Senatet avholder fellessesjon danner de Nasjonalforsamlingen ("Zgromadzenie Narodowe"). Tokammerparlamentet utgjør den lovgivende makten i landet. Den dømmende makt utøves av domstolene Høyesterett ("Sąd Najwyższy"), Den øverste forvaltningsdomstol ("Naczelny Sąd Administracyjny"), Konstitusjonsdomstolen ("Trybunał Konstytucyjny") og Statsdomstolen ("Trybunał Stanu"). Etter godkjenning av Senatet utpeker også Sejmen Ombudsmannen ("Rzecznik Praw Obywatelskich") for en periode på fem år. Etter valget i 2007 er partiet Platforma Obywatelska i regjeringsposisjon, men har ikke majoritet på egen hånd, og har derfor gått i koalisjon med partiet Polskie Stronnictwo Ludowe. Blant de øvrige partier i parlamentet finnes Prawo i Sprawiedliwość og Sojusz Lewicy Demokratycznej. Administrativ inndeling. Polens nåværende inndeling i voivodskap (tilsvarende norske fylker) samsvarer for det meste med landets historiske regioner, mens inndelingen fra de to siste tiårene (fra 1975 frem til 1998) var sentrert rundt og navngitt etter individuelle byer. De nye voivodskapene varierer i areal fra under 10 000 km² (Opole voivodskap) til over 35 000 km² (Masoviske voivodskap), og i befolkning fra én million (Lubusz voivodskap) til over fem millioner innbyggere (Masoviske voivodskap). Det administrative styret av voivodskapene deles mellom en statsinnsatt voivod (guvernør), en valgt regional samling (sejmik) og en internvalgt leder for denne samlingen. Voivodskapene deles ytterligere inn i powiater (distrikter) og disse igjen i gminaer (kommuner). Storbyer har vanligvis status som både gmina og powiat. Per 2008 har Polen 16 voivodskap, 379 powiater (hvorav 65 er byer) og 2 478 gminaer. Næringsliv. Polens økonomi er stabil, og siden kommunismens fall har landet gått inn for en liberalisering av økonomien. Polen var en av de sovjetiske lydstatene som hadde sterkest økonomi, og ble samtidig det første landet i Sentral- og Øst-Europa som gikk over fra planøkonomi til markedsøkonomi. Privatiseringen av små og større statsselskap samt en liberal lov for markedsetablering har ført til en stor utvikling i den offentlige sektor og forbrukerrettigheter. Restruktureringen og privatiseringen av kull-, stål-, jernbane- og energisektoren har pågått siden 1990. Mellom 2007 og 2010 planlegger den polske regjeringen å føre inn 20 offentlige selskap på det polske aksjemarkedet, inkludert deler av kullindustrien. Frem til i dag (2007) har de største privatiseringene vært salget av det nasjonale telekommunikasjonsfirmaet "Telekomunikacja Polska" til "France Telecom" i 2000, og innføringen av 30 % av andelene til Polens største bank – "PKO Bank Polski" – på det polske aksjemarkedet i 2004. Statssektoren bidrar i dag til 25 % av landets BNP. I 2002 var 16,1 % av befolkningen sysselsatt i jordbrukssektoren, 29 % i industrien og 54,9 % i tjenesteytende sektor. Polen har et stort antall private gårdsbruk i jordbrukssektoren, med et potensial til å bli den ledende produsenten av matvarer i EU. Hovedindustriene er maskinbygging, jern og stål, kull, kjemikalier, skipsbygging, næringsmiddelprosessering samt produksjon av drikke, glass og tekstiler. Landets hovedstad og økonomiske sentrum Warszawa ligger på førsteplass i Sentral-Europa med hensyn til utenlandske investeringer. BNP-veksten har vært stor og holdt seg stødig fra 1993 til 2000 med en kort nedgangsperiode fra 2001 til 2002. Integrasjonen med EU har gitt et positivt utslag på økonomien, med en årlig vekst på 3,7 % i 2003, i forhold til 1,4 % i 2002. I 2004 lå BNP-veksten på 5,4 %, i 2005 3,3 % og i 2006 5,8 %. Den polske regjeringen har satt som mål å øke BNP til 6,5-7,0 % i 2007. I dag er Polen EUs sjette største økonomi og den 23. største i verden. Landet har blitt et attraktivt investeringssted for utenlandske firmaer fra hele verden. Dette skyldes i stor grad Polens gunstige geografiske plassering, en indre sosialøkonomisk stabilitet og EU-medlemskapet. Samlet utgjorde utenlandske investeringer i årene 1990-2006 over 87 milliarder dollar. Bare i 2006 utgjorde de over 10 milliarder dollar. Polens største handelspartnere er Tyskland, Italia, Russland, Frankrike og Kina. Den største utfordringen den polske økonomien står ovenfor i dag er overgangen til eurosonen, og dermed valutabyttet fra złoty til euro. Overgangen planlegges mellom 2009 og 2013. Etter Polens medlemskap i EU har det pågått en arbeidskraftsutvandring til andre EU-land (særlig Irland og Storbritannia) men også Norge på grunn av høy arbeidsledighet, som var den nest høyeste i Den europeiske union (14,2 % i mai 2006). På grunn av rask lønnsvekst, økonomisk utvikling, sterk valuta og raskt synkende arbeidsledighet (8 % i mars 2008) synes imidlertid den store utvandringen å være over. I 2008 var tallet på personer som kom tilbake til Polen større enn tallet på personer som forlot landet. Gjennomsnittslønningen i bedriftssektoren lå i april 2008 på 3137 PLN (925 EUR eller 1434 USD) og vokser raskt. Lønningene varierer imidlertid mellom regionene: i Warszawa lå gjennomsnittslønningen på 4600 PLN (1200 EUR eller 2000 USD), mens den i Białystok utgjorde kun 2400 PLN (670 EUR eller 1000 USD). De mest utviklede regionene økonomisk sett er det masoviske og schlesiske voivodskap. Nederst på listen ligger derimot det subkarpatiske voivodskap samt voivodskapene Lublin og Opole. Varer produsert i Polen omfatter elektronikk, biler, busser, helikoptre, transportutstyr, tog, skip, militærutstyr, medisiner, mat, klær, glass, keramikk, kjemikalier og andre. Telekommunikasjon. I 2006 fantes det 34,8 millioner mobiltelefoner og 12,7 millioner stasjonære telefoner i Polen. I det siste har sektoren for fasttelefoni opplevd en sakte utvikling, på grunn av at TP ("Telekomunikacja Polska") praktisk talt har monopol på markedet. Mobiltelefonisektoren utvikler seg derimot mye raskere, med de tre store konkurrerende nettverkene Era, Plus GSM og Orange Polska. Jernbanetransport. I 2004 utgjorde den totale jernbanelengden 23 852 km. Biltransport. Mot slutten av 2005 fantes 16 millioner registrerte biler i Polen, hvorav 12 millioner var personbiler. Massebilismen kom til Polen etter jernteppets fall. Antall personbiler pr. 1000 innbyggere økte fra 138 i 1990 til 432 i 2009 og nærmer seg nivået i Vest-Europa. Polske motorveier har en fartsgrense på opptil 140 km/t; ingen europeiske land har høyere fartsgrense eller anbefalt fartsgrense. I 2009 omkom 5583 mennesker på veiene. Det tilsvarer 14,7 pr. 100 000 (mot 5,0 i Norge).Frem til 2006 var det 382 000 km veier. Mot slutten av juli 2006 fantes 665 km motorveier og per desember 2005 257 km ekspressveier. De polske veiene er i relativt bra forfatning og spiller en betydelig transportrolle, da 85 % av alle varer transporteres med lastebiler. Dessuten krysses Polen av mange lastebiler som driver godstransport fra den østlige del av kontinentet (Estland, Hviterussland, Litauen, Latvia, Russland, Ukraina og andre) til Vest-Europa. De viktigere Europaveiene som krysser Polen er blant annet E40 (Tyskland – Wrocław – Kraków – Ukraina), E30 (Tyskland – Poznań – Warszawa – Hviterussland) og E75 (Tsjekkia – Katowice – Łódź – Gdańsk... Finland). Lufttransport. Polens statsdrevne flyselskap heter Polskie Linie Lotnicze LOT og er et av verdens eldste, grunnlagt 1. januar 1929. LOT er siden 2003 med i Star Alliance. Det flyr både innenlandske og utenlandske ruter. Flere utenlandske flyselskap har ruter til og fra Polen, blant annet Air France, Norwegian, British Airways, Germanwings, Lufthansa, Ryanair, SAS, Sky Europe, Wizz Air og andre. De største flyplassene befinner seg i Warszawa (Okęcie), Kraków (Balice), Katowice (Pyrzowice), Gdańsk (Rębiechowo), Poznań (Ławica), Wrocław (Strachowice), Szczecin (Goleniów), Łódź (im. Władysława Reymonta), Rzeszów (Jasionka) og Bydgoszcz (Szwederowo). De fleste av flyforbindelsene i Polen går via Okęcie. LOT har 53 fly fordelt på ti modeller. Bytransport. Særlig Warszawa, Wroclaw og Krakow har forsøkt å satse på kollektivtrafikk, syklister og fotgjengere. Som i de fleste land domineres kollektivtrafikken av skinnegående transportmidler i de største byene, mens den ellers avvikles med busser og i noen grad lokaltog. I polske byer finnes 14 sporveissystemer, hvorav Tramwaje Slaski (de schlesiske trikkene) og Łódź’ sporveis- eller bybanenett dekker flere byer. Sporveisnettene i Poznań og Łódź er delvis oppgradert til bybanestandard.. Også flere andre sporveinett er under oppgradering, men noen systemer er temmelig nedslitt. Sammen med bilkøer og manglende signalprioritering fører dette til treg trafikkavvikling i flere byer. De siste årene har flere polske byer fått busser og trikker med lavgulv. Fem sporveisnett er smalsporet (1000 mm); resten har normalspor (1435 mm). 15 sporveier ble nedlagt i perioden 1921–1971, dvs. før massebilismen kom til Polen. Flere byer planlegger å (gjen)innføre trikk eller bybane. Siden 1998 har Warszawa også hatt tunnelbane. Trolleybusser finnes i Lublin, Gdynia og Tychy – men er mindre utbredt i Polen enn i enkelte andre tidligere østblokkland. Enkelte byer har kjøpt trikker fra Alstom eller brukte trikker fra Tyskland. Polen har også en betydelig egenproduksjon av trikker og busser. Solaris, som holder til utenfor Poznań, er blant Europas største buss- og trolleybussprodusenter og har siden 2011 også produsert trikker. Vannveier. Polferries er det største polske ferjeselskapet Turisme. a> og mer tradisjonell polsk arkitektur Polen er et populært feriemål, og har opplevd et kraftig oppsving for turismen, dels på grunn av åpningen av det polske luftrommet for lavprisflyselskap samt utbyggingen av motorveier, og dels på grunn av gjenoppdagelsen av Polen blant turister over hele verden. De lave prisene, sammenlignet med andre europeiske land, kan også tenkes å ha spilt en viktig rolle. I 2006 besøkte 16 millioner turister landet. Polen er en interessant destinasjon for alle som ønsker å besøke gamle byer, oppleve rik kultur og tradisjoner, eller beundre maleriske landskap. Hovedattraksjonene i Polen er badestedene langs Østersjøkysten, feriestedene i Karpatene og Sudetene, samt landets utallige historiske og kulturhistorisk viktige steder. Flest turister drar til store og gamle byer som Warszawa, Kraków eller Gdańsk. Andre kjente steder omfatter blant annet saltgruven Wieliczka, renessansebyen Zamość, gamlebyen i Wrocław, Poznań og Lublin, eller middelalderbyen Toruń, fødestedet til astronomen Nikolaus Kopernikus. Av interesse er også konsentrasjonsleiren Auschwitz i Oświęcim, og andre steder relatert til de tyske nasjonalsosialistenes holocaust. Innsjøområdet Masuria nordøst i Polen med dets maleriske landsbyer og Den tyske Ordens slott er også blitt et populært reisemål. Sør for Białystok ligger den kjente Białowieżaskogen, hvor man finner sjeldne pattedyrarter som for eksempel visent. Rekreasjonsområder og spa finnes i sør og nord i Polen, i voivodskapene Warmia-Mazury, Pomorze Zachodnie, Pomorze, Kujawy-Pomorze, Małopolska, Podkarpacie og Dolny Śląsk. Flere attraktive naturområder er samlet i 23 nasjonalparker. Badesteder. Det finnes en rekke badesteder på Østersjøkysten og kysten av Pommern, som blant annet Wolin-øyen nært den tyske grensen. Andre populære badesteder er Świnoujście, Kołobrzeg, Hel, Jurata, Sopot og Krynica Morska. Vannsport bedrives også i innsjøområdene og enkelte fjellelver, blant annet Dunajec, San, Poprad og Bobr. Fjellheimen. Sør i Polen finnes gode muligheter for ski- og fjellturer. Eksempler er Tatrafjellene (Karpatene), Kraków-Częstochowa-høylandet, Helligkorsfjellene og Sudetene. I Karkonosze, som utgjør en del av Sudetene, finnes en rekke turistsentre som for eksempel Karpacz eller Szklarska Poręba. Andre kjente vintersportssteder er Zakopane i Tatrafjellene, samt Szczyrk, Krynica-Zdrój eller Szczawnica og Krościenko nad Dunajcem i Pieniny. Utdanning. Det offentlige skolevesenet i Polen er gratis, og omfatter barnehage ("przedszkole"), grunnskole ("szkoła podstawowa"), ungdomsskole ("gimnazjum"), videregående skole ("liceum"), teknisk skole ("technikum"), yrkesskole ("szkoła zawodowa"), artistisk skole ("szkoła artystyczna") og andre. Systemet omfatter ikke høyere utdanning, som utgjør en egen statlig administrasjonssektor og har en grunnlovsgarantert selvstendighet. Grunnloven gir alle retten til utdanning. Skolegang er obligatorisk frem til attenårsalderen, men det er kun grunnskolen og ungdomsskolen som har status som obligatoriske institusjoner. Grunnskolen varer seks år fra syv- til trettenårsalderen. Ungdomsskolen varer tre år og avsluttes med en eksamen. Den videre utdanningen omfatter hovedsakelig vanlig og profilert videregående skole (treårig) eller teknisk skole (fire år), den sistnevnte en kombinasjon av praktisk og teoretisk utdanning. Begge ender i examen artium ("matura"), og kan etterfølges av ulike former for høyere utdanning, som bachelorgrad ("licencjat"), mastergrad ("inżynier" og "magister"), doktorgrad ("doktor") og habilitasjon ("doktor habilitowany"), som så kan krones med en professortittel. I dag har Polen mer enn 500 institusjoner for høyere utdanning, blant annet 18 tradisjonelle universiteter i storbyene Gdańsk, Bydgoszcz, Katowice, Kraków, Lublin, Łódź, Białystok, Olsztyn, Opole, Poznań, Rzeszów, Toruń, Szczecin, Warszawa, Wrocław og Zielona Góra samt 16 tekniske, 10 medisinske og 9 landbruksuniversiteter og tallrike høyskoler for kunst, musikk, teater, økonomi og flere andre fagfelt. Polsk utdanningshistorie. Utdanningen av det polske samfunn var et mål for rikets monarker siden begynnelsen av det 12. århundre. I 1364 ble Det jagellonske universitet grunnlagt av Kasimir III den store som et av Europas eldste og mest prestisjetunge. Senere ble Universitetet i Wrocław grunnlagt i 1505 av polske Władysław II av Böhmen og Ungarn, Universitetet i Wilno (nå Vilnius) i 1579 av Stefan Báthory, Universitetet i Poznań i 1611 av Sigismund III Vasa og Universitetet i Lwów (nå Lviv) i 1661 av Jan II Kasimir. Senere opplevde polsk vitenskap en viss stagnasjon på grunn av at landet ble sterkt svekket og ødelagt etter en rekke kriger i det 17. og begynnelsen av det 18. århundre. Under Polens kunstelskende konge Stanisław August Poniatowski begynte den imidlertid å blomstre opp igjen. Blant annet ble verdens første utdanningsdepartement opprettet i 1773 ("Komisja Edukacji Narodowej"). Under Polens delinger og andre verdenskrig virket utdanningsinstitusjonene som undergrunnsinstitusjoner i skjul for okkupasjonsmaktene. Det polske skolesystemet ble reformert i 1999. Grunnskolen ble da kortet ned fra åtte til seks år, mens den fireårige overgrunnskolen ble delt i en treårig ungdomsskole og en treårig videregående skole. Den gamle karakterskalaen (2, 3, 4, 5) ble utvidet med to nye karakterer; 1 og 6. Største byer. Per 1. januar 2007 finnes det 891 byer i Polen. Den minste av byene, Wyśmierzyce, teller bare 884 innbyggere, mens den største, Warszawa, med sin befolkning på 1 700 000 er to tusen ganger større. Kultur. Polsk kultur har en rik tusenårig historie, med påvirkning fra både vest og øst. I dag kan man se disse påvirkningene i polsk arkitektur, folklore og kunst. Verdenskjente polakker inkluderer Pave Johannes Paul II, Marie Curie, Kazimierz Pułaski, Tadeusz Kościuszko, Nikolaus Kopernikus, Frédéric Chopin og mange andre. Litteratur og skriftkultur. Polsk litteratur daterer tilbake til 1100-tallet, med berømte diktere som Mikołaj Rej, Jan Kochanowski, Adam Mickiewicz, Juliusz Słowacki, Zygmunt Krasiński, Cyprian Kamil Norwid, Stanisław Wyspiański, Czesław Miłosz, Wisława Szymborska og forfattere som Henryk Sienkiewicz, Bolesław Prus, Władysław Reymont, Witold Gombrowicz, Joseph Conrad, Stanisław Lem og Ryszard Kapuściński, for å nevne noen få. Billedkunst, byggekunst og museer. Den polske kunsten har med sin unike karakter alltid gjenspeilet verdensmoter. Polens uskrevne nasjonalmaler Jan Matejko brukte mange viktige historiske hendelser i maleriene sine. Film. Av berømte polske filmregissører kan nevnes Oscar-vinnende Roman Polański, Andrzej Wajda, Zbigniew Rybczyński, Janusz Kamiński og Oscar-nominerte Krzysztof Kieślowski, i tillegg til verdenskjente skuespillere som Pola Negri og Helena Modrzejewska. Store navn i musikkhistorien er polske Frédéric Chopin og Henryk Wieniawski, så vel som Krzysztof Penderecki, Witold Lutosławski og Karol Szymanowski. Mat og drikke. Berømte retter fra det polske kjøkken, som er en blanding av slaviske, jødiske og utenlandske kulinariske tradisjoner, er blant annet "kiełbasa" (polsk pølse), "barszcz" (rødbetesuppe), "pierogi" (piroger), "gołąbki" (kålruller), "kotlety schabowe" (polske svinekoteletter) og "bigos" (tradisjonell polsk stuing). Blant tradisjonelle polske desserter finnes "pączki" (polske smultringer, berlinerboller) og "pierniki" (polske pepperkaker), for å nevne noen få. Idrett. Den mest populære sporten i Polen er fotball, skjønt det er speedway som trekker til seg flest tilskuere på tribunene, og polske utøvere av denne sportsdisiplinen oppnår stadig internasjonal suksess. Andre populære sporter er volleyball (særlig etter at Polen sikret seg gull i Europamesterskapet 2003 og 2005 samt sølv i Verdensmesterskapet 2006) og basketball. I det siste har også tre andre sporter kommet i søkelyset – skihopp etter Adam Małysz’ suksesser, Formel 1 takket være Robert Kubica og svømming som følge av blant annet Otylia Jędrzejczaks medaljer. EM i fotball 2012 skal arrangeres i Polen og Ukraina. De polske vertsbyene er Warszawa, Gdańsk, Wrocław og Poznań, med Chorzów og Kraków som reservebyer. Skald forlag. Skald forlag er et norsk forlag, med kontor i Leikanger ved Sognefjorden. Det ble etablert i 1991 av Lars Nes og Jon Skjerdal. Forlaget gir ut blant annet turist-, humor-, barne-, lokalhistorie- og kunstbøker ofte i praktbokformat, for det meste på nynorsk men også på bokmål og andre språk (turistbøker engelsk, tysk, russisk, kinesisk, japansk. Forlaget utgir ca. 12 bøker i året. Navnet Skald kommer fra de norrøne skaldene som diktet og fortalte historier. Skald. En skald var en norrøn dikter, poet og historieforteller. Skaldene arbeidet ofte for konger og høvdinger med å kvede skaldekvad og således dekorere, dokumentere og gjenfortelle historier om tidligere tiders stordåder. Kvadene handlet ofte om guder og helter, og gjerne om vikingkongene. Skaldekvad er betraktet som kunstart og de beste skaldene var meget anerkjent og fikk god betaling. Det kunne være et flott sverd, en svær armring i ekte gull, eller et helt skip. Skaldene skrev ikke ned kvadene. De ble enten fortalt eller kanskje sunget ut til forsamlingen. Kvadene gikk inn i denne muntlige historietradisjonen. Noen kvad ble husket og gjenfortalt i så mange generasjoner at de ble skrevet ned, omtrent fra år 1100 og utover etter at alfabetet kom med kristendommen. Vi kjenner til rundt 250 skalder. Noen av disse er Øyvind Skaldespiller, Torbjørn Hornkløve, Jorunn Skaldemøy, Tormod Kolbrunarskald, Eyjolv Dådaskald og Egil Skallagrimsson som er den største av skaldene. Skaldene var som oftest menn, men det var også kvinner som kunne kvede. Mest kjent av de som skrev ned norrøn diktning, er nok Snorre Sturlasson med "Heimskringla", "Den yngre Edda" og "Egils saga". Snorre Sturlason. a>", "Snorres kongesagaer". Skaldedikteren er framstilt nesten som et selvportrett av kunstneren. Snorre Sturlason (norrøn: "Snorri Sturluson") (født 1178/79, død 23. september 1241) var en islandsk høvding, forfatter og skald. Han er mest kjent som forfatter av "Heimskringla", "Snorres kongesagaer". Oppvekst og familie. Snorre ble født på Hvamm (Kvam) på Island 1178/79. Foreldrene var Sturla Þórðarson og Guðný Böðvarsdóttir, men Snorre ble oppfostret i lærdom hos sin fosterfar Jón Loftsson (1124–97) – datidens fremste høvding, og omtalt som Islands klokeste mann. Han kom fra en mektig familie som stammer tilbake til Halvdan Svarte, og bodde da på gården Odde, som var et kultursentrum på Island. Der lærte Snorre å lese og skrive, og fikk opplæring i latin, teologi, geografi og islandske lover. Hans fostermor var norsk dronningdatter. Det kan spekuleres i at det var av betydning når han siden samlet de norske kongesager. I 1206 flyttet han til gården Reykholt. Snorre på Island. Snorre var høvding og en av Islands mektigste personer i sin tid. Han var representant i det islandske Alltinget i periodene 1215–18 og 1222–31. Han hadde det høyeste embetet på Alltinget, som lovseiemann. Han bodde hele tiden på Island bortsett fra årene 1218–20 og 1237–39, da han var i Norge. Gjennom sitt ekteskap med Hallveig Ormsdatter, enke etter Bjørn Torvaldsson, ble Snorre en av Islands rikeste menn. Som høvding brukte han systematisk sine tre døtre Hallbera, Tordis og Ingebjørg til å underbygge sin maktposisjon. Uten dem er det vanskelig å tro at han kunne blitt så mektig. Hallbera ble gift med Arne Magnusson i 1218. Seks år senere ble Tordis gift med Torvald Vatnsfjording og Ingebjørg med Gissur Þorvaldsson, den svigersønnen som senere utførte kongens ordre om å få Snorre drept. Hallbera ble samme året skilt fra Arne, men bortgiftet på nytt vinteren 1227/8, denne gang til høvdingen Kolbein unge, og i en slik hast at etter bryllupet, som ble holdt på Snorres gård, dro svigersønnen hjem til gården sin uten at få med seg sin nye kone. Snorre måtte selv på et senere tidspunkt få sendt henne etter. En viktig grunn til Snorres reduserte maktstilling på Island omkring 1230, var nettopp at døtrenes ekteskaper sluttet å fungere til hans fordel, som pant på hans vennskaper med andre høvdinger. Hallbera døde i 1231, samme året ble Ingebjørg skilt, og Tordis, som var blitt enke i 1228, nektet å gi etter for sin fars krav om gjengifte. Snorre i Norge. Snorre var i Norge to ganger. Første gang var i 1218–1220 da kong Inge (Inge Bårdsson 1185–1217) var død, og hans halvbror Skule jarl (Skule Bårdsson, 1188–1240) regnet med å overta tittelen. Imidlertid hadde birkebeinerne i 1217 valgt Håkon 4 Håkonsson («Håkon den gamle») som konge, bare 13 år gammel. Senere ble det til en kamp mellom Skule og Håkon om hvem som skulle være konge. Snorre støttet Skule, og gikk også i all hemmelighet inn i hirden hans som lendmann. Andre gang han var i Norge var i 1237–39. Dette var delvis for å komme unna Island, på grunn av forholdene der under Sturlingtida. Snorre hadde mange fiender på Island på grunn av sin makt og rikdom. Han oppsøkte sin venn Skule, men siden sist hadde Håkon formelt blitt valgt til konge, på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule planla et opprør mot Håkon, og siden Snorre støttet Skule, ble han stemplet som forræder. Snorre forlot Norge i 1239, mot kongens forbud. Året etter gikk Skule til åpent opprør mot kongen, men tapte og ble drept. Deretter ga kong Håkon Snorres uvenn og tidligere svigersønn Gissur Þorvaldsson i oppdrag å drepe Snorre. Gissur og en flokk andre menn oppsøkte Snorre på gården Reykholt og drepte ham den 23. september 1241. Diktning. Snorre Sturlassons mest kjente verker er "Heimskringla" og (den yngre) "Edda", og det er spekulert på om han også skrev "Egils saga". I tillegg er det blitt fremmet som en teori at "Egils saga" (1226) også er skrevet av Snorre, men det er ennå ikke bevist. Det er en saga om Egil Skallagrimson. Handlingen foregår i årene 850–1000, for det meste i Norge og på Island. Ettermæle. Gustav Vigelands statue av Snorre ble reist i Bergen i 1948. En kopi ble reist på gården Reykholt i 1947. Snorremonumentet i Slottsparken i Oslo var en åtte meter høy bauta i granitt som ble satt opp av NS-regjeringa i 1941, men revet ved frigjøringa i 1945. Mellom-Amerika. Mellom-Amerika (også kalt Sentral-Amerika) er området mellom den sørlige grensen i Mexico i Nord-Amerika, og den nordvestlige grensen i Colombia i Sør-Amerika. Geografisk betraktes ikke Mellom-Amerika som et kontinent, men som en geografisk del av Nord-Amerika, og en region (også kalt subkontinent) på det nordamerikanske kontinentet. Geografisk grenser Mellom-Amerika i nord til Tehuantepec-eidet. I sør grenser det til Panama-eidet, der Panamakanalen befinner seg. Normalt blir hele Panama regnet med i "Mellom-Amerika", selv om landet politisk sett tidligere var en del av Sør-Amerika. Det totale innbyggertallet for Mellom-Amerika er rundt 45 millioner. De meksikanske delstatene Campeche, Chiapas, Tabasco, Yucatán og Quintana Roo regnes geografisk som en del av Mellom-Amerika. Geopolitisk hører imidlertid ikke de fem meksikanske delstatene med i Mellom-Amerika, og folketallet blir da ca. 41,5 millioner. Området har et areal på 550 000 km², og en bredde mellom Stillehavet og Det karibiske hav på fra 560 km til rundt 50 km. Kart over Sentral-Amerika fra 1860 Geografi. Geopolitisk består Mellom-Amerika tradisjonelt av følgende stater. Burkina Faso. Burkina Faso er et land i Vest-Afrika, som grenser mot Benin, Elfenbenskysten, Ghana, Mali, Niger og Togo. Det har ingen kystlinje. Landet het tidligere "Øvre Volta", men skiftet navn i 1984. "Burkina Faso" betyr "de oppreistes land" på mossi og dyula, de to dominernede afrikanske språkene i landet. Det var en fransk koloni inntil 1960. Gjennom tre årtier var landet svært ustabilt, men tidlig på 1990-tallet ble det avholdt demokratiske valg, og det politiske klimaet framstår nå som nokså stabilt. Landet fikk sitt nåværende navn av den tidligere presidenten Thomas Sankara etter maktovertagelse i 1983 fra de tidligere kolonimaktvennlige regimer i landet. Hovedstaden er Ouagadougou (uttales "wagadougou"), på folkemunne kjent som "Ouaga" ("wagá"). Innbyggerne kaller seg "burkinabé". Historie. Burkina Faso, kjent som Øvre Volta frem til 1984, har en turbulent politisk historie. Rundt 1300-tallet var det kongedømmet Mossi som regjerte og forsvarte landet fra krigende stammer ifra sør. Fra 1300- til 1600-tallet fantes en høykultur i Loropeni. Mot slutten av 1800-tallet startet franskmennene å kolonisere området. Ouagadougou ble overtatt i 1897 og fra nå av var Øvre Volta et fransk koloniområde. Landet ble erklært uavhengig fra Frankrike i 1960. I dag er landet konfrontert med økonomiske, sosiale og kulturelle vanskeligheter, som har ført til en rekke statskupp. Bare en liten del av befolkningen med høyere utdanning deltar aktivt i det politiske liv. President siden 1987 er Blaise Compaore. Statsminister siden 18. april 2011 er Luc-Adolphe Tiao. Geografi. Burkina Faso, som betyr ”landet med det ærlige folket”, ligger i Vest-Afrika. Landet grenser til Mali, Niger, Benin, Togo, Ghana og Elfenbenskysten. Kun en liten del av landet har dyrkingsmuligheter og landskapet består stort sett av skogkledde sletter på et flatt platå. Det tropiske klimaet med den varme ørkenvinden fremhever tørrheten i terrenget. Tørketiden er vanligvis fra midten av november til midten av april, og regntiden fra juni til september. Manglende regn er generelt et stort problem. Provinser. Balé, Bam, Banwa, Bazega, Bougouriba, Boulgou, Boulkiemde, Comoe, Ganzourgou, Gnagna, Gourma, Houet, Ioba, Kadiogo, Kenedougou, Komondjari, Kompienga, Kossi, Koulpelogo, Kouritenga, Kourweogo, Leraba, Loroum, Mouhoun, Namentenga, Nahouri, Nayala, Noumbiel, Oubritenga, Oudalan, Passore, Poni, Sanguie, Sanmatenga, Seno, Sissili, Soum, Sourou, Tapoa, Tuy, Yagha, Yatenga, Ziro, Zondoma, Zoundweogo Økonomi. Hovednæring er husdyrhold; dessuten dyrkes hirse, ris, jordnøtter og bomull. Burkina Faso er et overbefolket og meget fattig land med få ressurser. Mange unge menn drar periodevis som gjestearbeidere til kystlandene ved Guineabukta. Landet er rammet av tørke og mottar betydelig internasjonal hjelp, mest fra Frankrike. Republikken Øvre Volta. thumb Republikken Øvre Volta (fransk: "République de Haute-Volta") var navnet til Burkina Faso fra 1958, da den franske kolonien Fransk Øvre Volta ble en selvstendig stat. Fra 1958 frem til 1960 var republikken en selvstyrt republikk innen Det franske fellesskapet. Fra 1960 har Republikken Øvre Volta vært en selvstendig stat. Den 4. august 1984 ble et statskupp utført i Øvre Volta og landet byttet deretter navn til dagens navn, Burkina Faso. Navnet Øvre Volta indikerte at landet inneholder den øvre delen av elven Volta. Australia. Australia er et land i Oseania beliggende sør for Indonesia og Papua Ny Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter flateinnhold, og opptar mesteparten av det kontinentet det er del av. På den østlige siden av landet ligger Stillehavet, på den vestlige Det indiske hav. Det bor i overkant av 21,3 millioner mennesker i Australia. Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet "Australis", som betyr «sydlig» eller «sørlandsk». Geografi. Australias 7 686 850 km² store landmasse ligger på den Indo-Australske plate, og er omgitt av det Indiske hav, Sørishavet og Stillehavet. Det er separert fra Asia av Arafurasjøen og Timorsjøen, har en kystlinje på 25 760 km, og gjør krav på en økonomisk sone på 8 148 250 km², ikke inkludert det australske antarktiske territoriet. Verdens største korallrev, Great Barrier Reef, strekker seg 2 000 km langs den nordøstre kysten. Verdens største monolitt, Mount Augustus, ligger i Vest-Australia. Det høyeste punktet i Australia er Mount Kosciuszko på 2228 meter. Australia er det tørreste bebodde kontinentet, det flateste, og har den eldste og minst fruktbare jorden. Kun det sørøstre hjørnet av kontinentet har et temperert klima, og mesteparten av befolkningen bor langs den tempererte og subtropiske kysten i sørøst. Den nordlige delen av landet har et tropisk klima, og vegetasjon som består av regnskog, skog, slettelandskap, mangrove sumper, og ørken. Klimaet er sterkt påvirket av havstrømmer, og spesielt El Niño-fenomenet som fører til periodisk tørke, og tropiske lavtrykkssystemer som lager sykloner i det nordlige Australia. Demografi. Landets befolkning på over 21 millioner er høyt i sydhavsmålestokk. De fleste i Australia er av europeisk herkomst, hele 92 prosent. 4 prosent er asiatiske, mens de opprinnelige aboriginale utgjør 1,5 prosent av befolkningen. Urbanisering. Australia er i dag et av de mest urbaniserte land i verden – omkring 75 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. Flesteparten av disse bor i de 8 største byene: Sydney, Melbourne, Brisbane, Perth, Adelaide, Gold Coast, Newcastle og Canberra. Språk. Engelsk er "de facto" offisielt språk i Australia, men det snakkes også en rekke ulike aboriginske, europeiske, arabiske og asiatiske språk i landet. Religion. Ifølge folketellingen i 2006 var rundt 64 % av befolkningen kristne. Av disse var 26 % katolikker og 19 % anglikanere. Rundt 7,5 % av befolkningen går i kirken hver uke. 19 % oppgav at de ikke tilhørte noen religion, mens 12 % ikke svarte på spørsmålet. Bare rundt 5 % tilhørte ikke-kristne trossamfunn. Historie. a>. Det er i dag rundt 460 000 aboriginer i hele Australia. Det er antatt at de første innbyggerne i Australia kom fra Indonesia for mer enn 50 000 år siden, og spredde seg ut over hele kontinentet. Den første europeer til å utforske litt av Australia var nok den spanske kapteinen Luis Vaez de Torres som seilte gjennom stredet som ligger mellom Australia og Papua ny Guinea. Dette heter nå Torresstredet og har fått navn etter han. Deretter dukket nederlandske oppdagere og navigatører som Abel Janszoon Tasman opp og kartla nesten hele den lange nordkysten. Første engelskmann var eventyreren og piraten William Dampier som utforsket Australias kyster i 1699. 71 år etter kom James Cook som erklærte at det nye landet tilhørte England og at det skulle hete New South Wales. Kolonisering. Den europeiske koloniseringen startet for fullt i 1787 da elleve skip fulle av fanger forlot England med kurs sydover. Det var en av deltagerne på James Cooks ekspedisjon som hadde foreslått at det nyoppdagete landet kunne bli et avlastingssted for de overfylte engelske fengslene. Etter den første tvungne koloniseringen kom det også flere og flere frie mennesker til Australia, men det var først etter det ble oppdaget gull i 1850 at strømmen av immigranter økte for alvor. Import av sauer fra England og Sør-Afrika la et mer solid grunnlag for den økonomske utviklingen, og Australia utviklet seg til å bli en nasjon. Transport av fanger fra England sluttet i 1868, da hadde totalt mer enn 160 000 kriminelle funnet veien over havet til den andre siden av kloden. Selvstyre. Siden Australia var så enormt stort og England lå så langt unna gikk det ikke så lang tid før immigrantene følte et behov for lokalt selvstyre. New South Wales var den første kolonien i Australia som fikk en viss grad av selvstyre i 1823 og laget i 1855 sin egen grunnlov. I 1859 hadde alle koloniene/områdene, bortsett fra Vest-Australia, selvstyre. Australia ble en nasjon 1. januar 1901, da alle koloniene slo seg sammen. Landet var fortsatt en del av det britiske samveldet, og beholdt mange kulturelle og legale band med England, men man var nå et selvstendig land med eget styre. Australia hadde da en befolkning på 1 795 873 mennesker. Den voldsomme tilstrømming av folk til Australia, og behovet for jordbruksprodukter og mineraler i England gikk sterkt utover den opprinnelige aboriginale befolkningen, som ofte ble drept eller fortrengt fra sine boplasser og sitt land. Verdenskrigene og etterkrigstiden. Under både den første og den andre verdenskrig kjempet Australia sammen med de allierte, men det at USA beskyttet landet mot japansk invasjon under den siste krigen, kom til å bety at Australia endret politisk kurs og fulgte USA både i Koreakrigen og Vietnamkrigen. De to byene Darwin og Broome, nord i landet, var de eneste byene i Australia som ble bombet, henholdsvis av japanerne, under andre verdenskrig. Immigrasjonen til landet etter verdenskrigene økte nesten proporsjonalt med behovet på verdensmarkedet etter råvarer. Etter andre verdenskrig ble det et emigrasjonsprogram etablert og administrert av den australske regjeringen. Programmet omfattet over en million britiske emigranter (kalt Ten Pound Poms) og var det siste store systematiske migrasjonsprogrammet fra Storbritannia til Australia. I 1980-årene opplevde man nesten en befolkningseksplosjon hvor man tok i mot store mengder flyktninger fra Asia, spesielt Vietnam. I dag er flyktningpolitikken lang mer restriktiv og det å søke lykken «down under» er ikke lenger lett. Styresett. Australia er et selvstendig land, som deler statsoverhode med en rekke andre såkalte samvelderiker, medlemsland i Samveldet av nasjoner som har felles statsoverhode med Storbritannia. Dronning Elisabeth II har tittelen "dronning av Australia". Landet er også delt inn i 6 stater og 2 territorier, som har sitt eget styre, flagg og emblem. Representantene velges (minst) hvert tredje år. Monarkiet i Australia. Den 6. november 1999 gikk Australias 12,5 millioner stemmeberettigede til urnene i en folkeavstemning som i praksis ville avgjøre om landet skulle fortsette å være et monarki med Dronning Elisabeth 2 som overhode eller om det skulle bli en republikk. Opptellingene viste at 55% av velgerne stemte mot å endre statsformen til republikk. Det ble flertall mot republikken i alle delstater og i Nordterritoriet, men flertall for å skifte statsform i Australian Capital Territory rundt hovedstaden Canberra. Folkeavstemningen var en betydelig seier for daværende statsminister John Howard, som hadde engasjert seg sterkt på monarkistenes side. Republikanerne erklærte med en gang at de ville fortsette kampen og mente at de tapte på grunn av spørsmålsstillinga. Et klart flertall av befolkningen ønsket direkte valg på president, ikke at valget skulle foretas av nasjonalforsamlingen. Økonomi. Australia er et land som er ganske langt framme økonomisk sett, noe som mye skyldes at man har tilgang på store ressurser. Mineraler, petroleum, kull, og gull utgjør størstedelen av landets eksport, og man produserer 95 prosent av verdens opaler. Australia er også verdens største ullprodusent og verdens største eksportør av storfekjøtt. Landet har 140 millioner sauer og 24 millioner okser/kuer. Den største handelspartneren er Japan. Landet har en frihandelsavtale med USA, AUSFTA. I de senere årene er også turismen blitt en vesentlig inntektskilde. Kultur. Det er få land hvor påvirkning fra omverdenen har satt så sterke spor som i Australia, på tross av at landet antagelig har verdens eldste kulturhistorie. Hulemalerier som minst er 30 000 år gamle tyder på at aboriginene sto for verdens eldste sivilisasjon. Det er i dag kun 380 000 aboriginer og Torresstred-øyboere igjen, og selv om lovvedtaket av 1993, Native Title Act, ble vedtatt kjemper Australias opprinnelige innbyggere i dag for sin identitet og sitt levebrød. Den opprinnelige kulturen er så godt som død, på grunn av innflytelsen fra de europeiske immigrantene og engelsk styre, bare noen slangord og -vendinger har blitt overtatt. Sport og utendørsaktiviteter er i dag veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Videre gjenspeiler matkulturen det kulturelle mangefoldet landet har fått ved de ulike kulturene tatt med av immigranter fra ulike deler av verden. Sport. Sport og utendørsaktiviteter er veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Store sporter i Australia er hestekappløp, surfing, australsk fotball og rugby, hvor det australske landslaget er et av de mest fremgangsrike i verden. Også cricket og svømming er populære sporter. Etter fremgangen under VM i fotball 2006 vil fotballens ("soccer") popularitet sannsynligvis øke. Siden 1996 har Formel 1-sesongen begynt i Australia, med unntak av i 2006, da den begynte i Bahrain. Innen tennis holdes turneringen Australian Open i begynnelsen av hvert år i Melbourne. Musikk. Musikken i Australia er, med unntak for urbefolkningen, klassifisert som vestlig. Band og artister som DC, Architecture in Helsinki, Cut Copy, INXS, Men at Work, John Farnham, Bee Gees, Nick Cave, S.P.K., Midnight Oil, Savage Garden, Wolfmother, Natalie Imbruglia og Kylie Minogue kommer fra Australia. Australia har også en folkemusikkarv, med kjente sanger som «Waltzing Matilda» som til og med ble foreslått som nasjonalsang. Australias nasjonalsang er «Advance Australia Fair». Tid. Australia har tre tidssoner: «Eastern Standard Time» er UTC pluss 10 timer, «Central Time» er UTC pluss 9,5 timer, og «Western Time» er UTC pluss 8 timer. Halvdan Svarte. Halvdan Svarte, ca. 810 – ca. 860. Fødsel- og dødsår er svært usikre. Han kan ha vært konge fra en gang mellom 825 og 835. Tilnavnet «Svarte» fikk han på grunn av sitt svarte hår. Tradisjonene om Halvdan Svarte er usikker, men han nevnes i mange historiske verk; blant annet i "Ågrip" (skrevet i Trondheim, ca. 1190), "Halvdan Svartes saga" i "Heimskringla" (Snorre Sturlason på 1220-tallet) og "Fagrskinna" (trolig skrevet i Trondheim ca. 1220). Familie. I følge Are Frode (også gjengitt av Snorre) kan han ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og farsslekten kom fra Ynglingeætten. "Fagrskinna" viser ikke til noen forbindelse med Ynglingætten, eller til et bestemt geografisk område. Trolig kan en ikke være rimelig sikre på mer enn navnet Halvdan Svarte. De øvrige navnene i ættetavlene til Are Frode og den geografiske plasseringen kan være konstruert ut fra politiske motiver. Nyere forskning avviser at Halvdan Svarte var av Ynglingeætten, som vesentlig nevnes som adelen i Vestfold. Blant annet viser en til de frankiske annaler for året 813, der det står at danske konger var i Vestfold for å tukte sine undersåtter, samt til teksten på Jellingsteinen. Snorre angir at Halvdan Svarte var sønn av Gudrød Halvdansson Veidekonge den gjeve og Åsa Haraldsdatter, og bror til Olav Geirstadalv Gudrødsson. Med hensyn til hvem som var hans kone er kildene ikke samstemte. De som oftest anføres som hans kone er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Arkeologen Ólafía Einarsdóttir mente at beretningen i "Fagrskinna" om at Ragnhild Sigurdsdatter var mora, var laget ettersom kong Håkon Håkonson av utenrikspolitiske grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten. Og at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn. Sønnen Harald Halvdansson Hårfagre (Luva) var konge på Vestlandet (ca. 872–931). Halvdan Svartes liv. Halvdan Svarte var i følge Snorre født i Kolbu på Toten, den gang en del av gamle Hadafylke, og kan ha hersket over deler av Østlandet. Noen tenker seg Halvdan Svarte som konge av Opplandene, kanskje bestående av Romerike, Ringerike, Hadeland, Land, Toten, Hedmark, Solør, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Dette er svært usikkert. Han skal etter Snorre ha arvet det nordlige Vestfold og la under seg Opplandene og Viken. Når vi i dag mener det er mest sannsynlig at det var den danske kongen som hadde overherredømme i Viken, så er dette kanskje lite troverdig. I følge et av sagnene som trolig kommer fra den tapte sagaen om Harald Dovrefoster fra 1100-tallet, og som også er gjengitt av Snorre, var Ragnhild Sigurdsdatters far, Sigurd Hjort, konge på Ringerike. Berserken Håke drepte først Sigurd Hjort og røvet deretter Ragnhild. Halvdan Svarte sendte ut folk som fikk reddet Ragnhild. Halvdan giftet seg så med henne. Det er neppe noen historisk kjerne i denne beretningen. Halvdan utgjør en av de fire kongene i kommunevåpenet til Hole kommune. Halvdan Svartes død og begravelse. Den første beretningen om Halfdans død finnes i Historia Norvegiæ (ca, 1150), som nevner at han var på vei hjem fra gjestebud og druknet i en råk i isen på en sjø som kalles Rand, og etter alt å dømme siktes det til Randsfjorden. Ágríp (ca. 1190) er litt mer utfyllende. Her fortelles at kongen hadde vært på Hadeland i gjestebud, og var på vei over isen på Randsfjorden. I Røykenvika gikk hestene gjennom isen og kongen druknet. Denne versjonen gjentas i Heimskringla (ca. 1230), der Snorre legger til at kongen rakk å bli 40 år gammel. Historia Norvegiæ forteller ingen ting om gravleggingen. Nóregs konungatal fra ca. 1190 forteller ganske kort at Halfdan ble gravlagt på Ringerike. Ágríp og Fagrskinna B (ca. 1220) presiserer dette til at graven er på Stein på Ringerike. Det er først i Heimskringla at Snorre kommer med opplysningen om at liket ble partert. Her heter det at hodet ble begravet på Stein, og at stormenn fra Romerike, Vestfold og Hedmark tok med hver sin del av kongen for å hauglegge ham i sitt fylke. Alle disse gravhaugene ble kalt Halfdanshaug, forteller Snorre. I Fagrskinna A, som er skrevet en gang på begynnelsen av 1300-tallet, fortelles det at innvollene ble hauglagt ved Tingelstad på Hadeland, kroppen ble gravlagt på Stein, og hodet ble ført til Skiringssal og hauglagt der. Flateyjarbók (ca. 1390) sier at kongens hode ble begravet på Stein, og Vestfold, Vingulmork og Romerike fikk hver sin del av kroppen. En ser at de eldste kildene er ganske knappe på opplysninger, og at beretningen blir mer og mer detaljert i de yngre kildene. Dette har fått forskere til å utvise en viss skepsis til framstillingen. Om dette var sant, ville det være det eneste eksempel på slik praksis i førkristen tid. Professor A.W. Brøgger argumenterte i 1916 mot at historien om parteringen gjenspeiler et historisk faktum. Han mener at ideen om parteringen må være kommet inn gjennom katolsk tankegang, med ideen om at man ved fordeling av helgeners kroppsdeler skulle fordele vedkommende ut over et større område. Dette forhindrer ikke at det opp gjennom årene har vokst fram lokale oppfatninger om at bestemte større gravhauger inneholder større eller mindre deler av Halfdan Svarte. Halvdanshaugen på Stein, Hole kommune, Ringerike. Haugen er 55 m i diameter og 5,5 m høy. Arkeologiske prøveundersøkelser kan tyde på at haugen er anlagt en gang på 400-tallet, men det er også påvist dateringer fra vikingtiden; 700 - 900 e.Kr. Halvdanshaugen på Tingelstad, Gran kommune, Hadeland. Haugen ligger på Grimshaugen, en høyderygg på toppen av Tingelstadplatået, i dag inne på området til Hadeland Folkemuseum. Den er middels stor, med diameter 16 m, og 1,6 m høy. I 1789 skriver Christopher Hammer at den rommer en del av Halfdan Svartes legeme. Flere kilder utover på 1800-tallet beskriver haugen, og kommer til dels med opplysninger som ikke kan verifiseres fra sagalitteraturen. Haugen har ikke vært arkeologisk undersøkt. Halvdanshaugen på Hovinsholm på Helgøya, Ringsaker kommune, Hedmark. Haugen ligger på Holmen utenfor sørspissen av Helgøya, på det høyeste punktet. Den er 35 meter i diameter og seks meter høy, og er nå skjult av skog. Med åpent terreng har den sikkert vært et landemerke for store deler av Mjøsa. Haugen er første gang beskrevet av Gerhard Schøning i 1775, men da gjengir han tradisjon om at haugen var reist over Guttorm, sønn av Dale-Gudbrand. Han skal ifølge Heimskringla ha falt i et slag mot Halfdan Svarte på Helgøya. I 1816 grov eieren av Hovinsholm i haugen, og han skal da ha funnet tømmerstokker og store mengder menneskeknokler. Fra da skal konklusjonen ha vært at haugen er reist over Halfdan. Halvdanshaugen på Hubred, Hamar kommune, Hedmark. Haugen er første gang nevnt av antikvar Nicolay Nicolaysen i 1877. Han nevner da at tradisjonen på stedet utpeker den som grav for en fjerdedel av Halfdan Svarte, men mener samtidig at dette nok er grunnløst. Senere har man konkludert med at haugen er en naturdannelse, og at den neppe inneholder noen grav. Skipsgraven på Borrefeltet, Horten kommune, Vestfold. To av ynglingeættens konger, Øystein Halfdansson og Halfdan Øysteinsson den milde og matille, skal ifølge Heimskringla være begravd i Borrefeltet. I en av haugene ble det i 1852 funnet en rik, men dessverre svært ødelagt skipsbegravelse. I Brøggers gjennomgang av mulige halfdanshauger konkluderer han med at graven tidsmessig kunne passe med Halfdan Svarte. Dette er imidlertid imøtegått av Bjørn Myhre i sammenheng med hans undersøkelser på Borre på begynnelsen av 1990-tallet. Keren. Keren (tigrinya: ከረን, arabisk: كرن) er den nest største byen i Eritrea, med ca. 120 000 innbyggere. Byen ligger 1300 meter over havet, og ca. 9 mil nordvest for hovedstaden Asmara. Keren er hovedstaden i Anseba regionen. Keren betyr høyland. Byen har få høye hus og få nybygg. Bybildet preges av elegante italienske villaer og tradisjonelle runde eritreiske hus. Det er også en omfattende slumbebyggelse rundt byen. Under italienerne ble det bygget jernbane mellom Asmara og Keren. Skinnene ble fjernet under den etiopiske okkupasjonen, men stasjonsbygningene står igjen. Hovedstasjonen fungerer idag som bussterminal. Demografi. Det er usikkert hvor høyt folketallet i Keren er, men i 2007 var det rundt. Byen er for det meste bosatt av folk fra Bilen og Tigre folkene, men det finnes også en del Tigrinya. Majoriteten i Keren tilhører islam, med et betydelig mindretall kristne. Keren er en av de raskest voksende byene i Eritrea. Slaget om Keren. Slaget om Keren ble utkjempet som en del av koloniriket Østafrika under andre verdenskrig. Slaget om Keren ble utkjempet fra 5. februar til 1. april 1941 mellom den italienske hæren og de invaderende britene. Keren var av strategisk betydning for både de italienske og britiske styrkene. Veien og jernbanen gjennom Keren var nøkkelen til å få tilgang til byen Asmara (hovedstaden i Eritrea) og havnebyen Massawa. Det britiske gjennombruddet 1. mars 1941 markerte slutten på det italienske koloniriket i Østafrika. Gjenværende italienske tropper trakk seg tilbake til Adi Tekelezan. Deres nye stilling var imidlertid betydelig mindre holdbar enn Keren hadde vært, og de italienske styrkene overga seg til britiske styrker 1. april 1941. Innen en uke etter den italienske overgivelsen ved Adi Tekelezan, overga italienerne både Asmara og Massawa til tross for ordre fra italienske diktatoren Benito Mussolini om å fortsette å kjempe. Massawas fall, på grunn av tap av Keren, ble byen senere brukt som havn for både britiske og amerikanske marinestyrker. Tilsammen ble 536 drept og 3 229 skadet på britisk side og på italiensk side ble drept og ble enten skadet eller tatt til fange. Britene hadde tropper med ca 13 000 soldater, mens italienerne hadde ca. Slaget er fortsatt i dag ansett som en positiv episode i italiensk militær historie, til tross for utfallet, takket være motet til de italienske troppene og dyktig lederskap vist av kommandant general Carnimeo. Klima. Om sommeren i Keren er det varmt, mens om vinteren kan det bli kaldt. Apartheid. Apartheid (afrikaans: "adskillelse") er det offisielle navnet på den regjeringsinitierte rasistiske politikken som ble praktisert i Sør-Afrika fra 1948 til 1994. Der ble befolkningen delt inn i fire «rasekategorier», hvor alminnelig stemmerett var reservert for den hvite eller europeiske gruppen. De andre tre gruppene ble diskriminert også på andre måter, for eksempel hvor de kunne bo, hvor de kunne handle og hvilke jobber de kunne ha. Systemet førte til massiv intern motstand, og førte også til massiv ekstern motstand og boikott i mange år. Apartheid har også blitt et universelt begrep, i bruk om segregerte samfunn, gjerne basert på rase, etnisitet eller religion, og gjerne i sammenhenger hvor denne segregeringen er en del av en offentlig politikk. Begrepet forbindes ofte med kolonialisme, men har også slektskap med andre rasistiske ideologier. FN gjorde apartheid til et universelt begrep for første gang i 1976 gjennom Den internasjonale konvensjonen mot apartheidforbrytelser. I Norge har begrepet apartheid en spesiell plass i språk og historie, etter at både den norske stat og flere norske frivillige organisasjoner engasjerte seg sterkt i kampen mot apartheidstaten. Kappkolonien. Selv om begrepet apartheid som oftest refererer til det afrikaaner-dominerte styresettet i Sør-Afrika mellom 1948 og 1993, er det viktig å understreke at apartheid-lik segregering i Sør-Afrika opprinnelig stammer fra den Britiske kolonitiden. Da Kappkolonien var under Britisk kontroll innførte myndighetene en lov som la begrensninger for den sorte befolkningen på områder som hvor de kunne bevege seg, jobbe og bo. Denne myndighetspålagte segregeringen av forskjellige etniske grupper i landet blir sett på som forløperen til hva vi i dag refererer til som apartheid. Valget i 1948. Under valgkampen til valget i 1948 la Afrikaaner-nasjonalpartiet ("Herenigde Nasionale Party") under ledelse av den protestantiske presten Daniel Francois Malan fram en kampanje som baserte seg på apartheid. Partiet vant valget, og dannet en koalisjonsregjering med Afrikaanerpartiet. Disse to slo seg senere sammen til det nye Nasjonalpartiet. (NP) Med dette ble Malan den første apartheid-statsministeren i landet, og begynte straks å innføre vedtak for å legalisere apartheidprosessene. Apartheidloven av 1953 delte befolkningen inn i tre (senere fire) grupper basert på deres rase, henholdsvis sort, hvit, asiat og "farget", (blandet) samtidig som Gruppeområdeloven av 1950 sikret at de forskjellige rasegruppene i landet ble holdt isolert fra hverandre. Dette førte til at restriksjoner ble satt på hvorvidt en enkelt gruppe kunne benytte de samme statlige tilbudene som en annen. Resultatet ble at strender, parkområder, offentlige toalett og lignende ble reservert for kun én av gruppene, og ble forbudt område for de andre. Valget i 1948. Under valgkampen i det sørafrikanske valget i 1948 ble apartheid-politikken fremmet i offentlighetens lys for første gang. Det var partiet "Herenigde Nasionale Party", i regi av partiets leder, Daniel Francois Malan som gjorde denne politikken allment kjent blant folk i landet. Selv om politikken partiet førte var omstridt, vant Malans parti valget med et knapt flertall, og dannet en koalisjonsregjering med Afrikaanerpartiet. Disse to partiene gikk senere sammen, og dannet Nasjonalistpartiet. (NP) Rasekategorier. Rasetilhørigheten var definert i alle pass og identitetspapirer og avgjorde hvem som hadde rettigheter til hva. Kun personer med pass stemplet «hvit» hadde demokratiske rettigheter og eiendomsrett i Sør-Afrika. I tillegg mistet den svarte flertallsgruppen etter hvert statsborgerskapet sitt i Sør-Afrika, og de ble knyttet til perifere og små bantustaner, marionettstater inne i selve Sør-Afrika, kun anerkjent av den sørafrikanske staten. Det var også satt opp alle mulige lover som skulle hindre kontakt mellom de fire offisielle rasekategoriene; et eksempel er «the immorality-act» av 1950, som forbød seksuell kontakt mellom rasene. Historikk. Apartheidregimet i Sør-Afrika ble innført da det afrikanderdominerte Nasjonalistpartiet kom til makten etter valget i 1948. Selv om det tidligere hadde vært rasesegregering i Sør-Afrika, og de svarte ikke hadde noen særlig rettigheter fra før, ble segregeringen fra 1948 og utover kraftig systematisert, og alle forsøk på å gå i mot segregeringen ble stoppet eller gjort illegale. Blant annet ble det vedtatt en forordning som gjorde at de fargede (en av de fire rasekategoriene), som inntil da hadde hatt mulighet til å stemme inn hvite representanter i parlamentet, mistet denne muligheten. Selve begrepet apartheid ble også tatt i bruk på denne tiden. Apartheidstaten baserte seg på lover og forordninger som ble innført gradvis fra 1948 og utover. Se ellers liste over apartheidlover i Sør-Afrika. Tiden etter 1948 frem mot 1976 var på mange måter apartheidstatens storhetstid. Sterke krefter som inntil slutten av 1950-tallet synlig arbeidet for en multikulturell demokratisk stat, ble etter hvert kneblet på forskjellige måter, og apartheidlovene regulerte etter hvert alle relasjoner mellom de fire rasekategoriene staten opererte med. De hvite hadde all makt og var de eneste som fikk stemme i valgene, sitte i parlament, eie land og hus og ha grunnleggende rett til å oppholde seg i Sør-Afrika. Alle andre var inntil 1984, da inderne og de fargede fikk noen rettigheter, de facto statsløse. De svarte ble utdelt sine egne såkalte «hjemland» eller bantustaner, små områder basert på koloniale reservater, styrt av regimetro høvdinger. De ulike bantustanene utgjorde av Sør-Afrikas areal. Lovene grep inn i alle personlige og private sfærer i form av det som i Sør-Afika ble kalt "petty-apartheid", for eksempel i form av forbud mot seksuell kontakt mellom mennesker av forskjellige rasegrupper og inndeling av toaletter og parkbenker etter rasegrupper. Også offentlige institusjoner ble segregert, slik som skolevesen, helsevesen, fengsler, kirker og offentlig transport. Rasegrupper ble henvist til spesielle soner av byene, og disse sonene ble strukturert og hadde en standard etter hvilke rase som bodde der. De hvite bydelene var de største, og minnet om hvilken som helst europeisk by; de svarte townshipene var overbefolket og strengt regulert. Forsøkene på å lage den perfekte raseinndelingen skapte et utall personlige tragedier i forhold til defineringen av hvilke rase de egentlig tilhørte. Tvilstilfeller ble undersøkt av spesielle rasekommisjoner og personen det gjaldt ble deretter eventuelt overført til en annen rasegruppe. Dette førte til at familier ble splittet og at mennesker sto igjen uten hus, arbeid, eller sosiale nettverk. Apartheidregimet ble utover andre halvdel av 1970-tallet i stadig større grad utfordret av det svarte flertallet. På 1980-tallet forsvant derfor mange av de mest synlig diskriminerende lovene, men det store svarte flertallet fikk fortsatt ingen demokratiske rettigheter. Etter stadig flere demonstrasjoner, streiker, og borgerkrigsaktige tilstander, falt apartheidstaten i 1994. Kampen mot apartheid. Apartheidstaten i Sør-Afrika var den siste i verden som bygget på åpenbare rasistiske premisser. Dette førte til enorm motstand, både lokalt og internasjonalt i perioden fra 1948 til 1994. Det lange fengselsoppholdet til Nelson Mandela ble et symbol på en ikke-voldelig frihetskamp over hele verden. Gjennom store deler av 80-tallet var landet utsatt for massiv økonomisk boikott gjennom FN, og landet var utestengt fra de olympiske leker og all annen internasjonal sport fra 60-tallet. I Sør-Afrika ble mye av motstanden organisert gjennom partiet ANC. Fire sørafrikanere fikk Nobels Fredspris for sitt arbeid: Albert Lutuli, Desmond Tutu, Frederik Willem de Klerk og den største av dem alle, Nelson Mandela. I august 1989 trakk Nationalistpartiets leder seg, Botha, og de Klerk som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over som president i landet. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og frigav fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC og 31 andre organisasjoner lovlig. de Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt i en alder av 71 og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel. de Klerk forhandlet med Mandela fram mot neste valg og prøvde å framme maktdeling på grunn av at da ville ikke minoritetene i Sør-Afrika være like utsatt som når hver person hadde èn stemme. Mandela konkluderte med at han ikke kunne stole på de Klerk. Han satt i stedet med intrykket om at han prøvde å sikre boernes videre makt framfor å framme sin egen avgang. Det var også andre hendelser, som foreksempel vold utført av politi og andre høyreorienterte grupperinger i landet som tydet mot at kampen ikke var over. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som 14.000 ble drept mellom 1990 og 1994, et tall som er høyere enn under de hvite styret. I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarer rundt 91% av alle stemmeberettigede på det tidspunktet. ANC vant valget med 62,6% av stemmene, Nationalistpartiet ble nest størst med 20, 4%. ANC vant i 7 av 9 provinser, mens NP vant i Western Cape og Inkatha Freedomparty vant i KwaZulu-Natal. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66% av stemmene.[2] de Klerk ble en av to visepresidenter, og Nelson Mandela ble landets første svarte president 10. mai 1994, og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg, og ny provinsiell inndeling. Norge og norsk UD spilte også en viktig rolle i antiapartheidkampen. UD kanaliserte sin støtte gjennom organisasjoner som Fellesrådet for Afrika, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). Det var omfattende arbeid mot apartheid i Norge, men ikke alle i Norge tok avstand. Arven fra Apartheid. Apartheid-regimet tok slutt i 1994, og alle landets innbyggere kunne for første gang delta i et valg. Nelson Mandela ble den 10. mai 1994 innsatt som nasjonens første svarte president. De store forskjellene apartheidpolitikken forårsaket mellom etniske grupper preger fortsatt Sør-Afrika. De mest synlige var de økonomiske forskjellene, hvor hvite sørafrikanere fortsatt kontrollerte brorparten av landets ressurser, mens en stor del av den svarte befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Et annet felt hvor apartheidpolitikken satte sine spor var innen kriminalitet. For eksempel er nærmere hvite farmere blitt drept av svarte fattige etter Mandelas maktovertakelse i 1994. Apartheidregimets pengestøtte til FrP. Apartheidregimet ga pengestøtte til Anders Langes parti (ALP) som i 1973 skiftet navn til FrP. Dette ble kjent gjennom boken "The Real Information Scandal" som var skrevet av Eschel Rhoodie (1983). "Vi finansierte Anders Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter ga vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år 1973." TV3 (Viasat). TV3 er den største kommersielle TV-kanalen til Viasat Broadcasting, som er en del av det svenske mediekonsernet Modern Times Group. TV3 sender separate kanaler i Norge, Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland, samt som Viasat3 i Ungarn, hver med lokale underholdningsprogrammer på de respektive språkene for landene. Alle kanalene blir sendt fra London i Storbritannia, noe som medfører at Viasat opererer under britiske reklameregler og kontrollorganet Ofcom. Innhold. TV3 er en underholdningskanal og programtilbudet består av innkjøpte serier, filmer og norske egenproduserte programmer i ulike kategorier. Blant TV3s mest kjente norskproduserte programmer er "Robinsonekspedisjonen", "Paradise Hotel", "Top Model", "Fangene på fortet", "Charterfeber", "Luksusfellen", "Ekstrem oppussing" og "Hellstrøm rydder opp". Av innkjøpte amerikanske serier er TV3 mest kjent for "The Oprah Winfrey Show", "Dr. Phil", "Sex og singelliv", "Prison Break", "The Mentalist", "Bones", "Two and a Half Men" og "NCIS". «Søndagsfilmen» har også vært en fast programpost på TV3 i mange år. Oppslutning. TV3 hadde en dekningsgrad på 91,5 % i 2012 og en markedandel på 4,2 % (i første kvartal av 2012). Starten. Kanalen var i de første årene en fellesskandinavisk TV-kanal og hadde sin første sending nyttårsaften 1987. Det første skandinaviske programmet var "Scene 3" (blant annet ledet av Rita Westvik), mens den første innkjøpte serien var "Santa Barbara". Disse programmene ble sendt fra januar 1988. Senere på året satte de opp kjente utenlandske serier som blant annet "Magnum, P.I., M*A*S*H, Flipper, The Tracey Ullman Show, Knots Landing, Remington Steele", reportasjeprogrammet "48 timer" og barneprogram som blant annet "Smurfene". Kanalen feiret sin ettårsdag på nyttårsaften 1988 med det egenproduserte TV-showet "TV3s nyttårsbobler", hvor artister som Dizzie Tunes, Lill-Babs, Jahn Teigen og Magnus Härenstam opptrådte. Programmet ble ledet av Rita Westvik. Politisk innblanding. Kanalens sendinger ble forsøkt stoppet av Den norske regjeringen senhøsten 1987. Kulturminister Hallvard Bakke og samferdsminister Kjell Borgen nektet å gi kanalen konsesjon til å sende via kabel i Norge på grunn av at den var reklamefinasiert. Janco Kabel-TV mente imidlertid at Bakke ikke hadde lovhjemmel til å nekte folk å ta ned TV3 og valgte derfor å sende kanalens aller første sending på nyttårsaften. Bakkes forbud førte til at Norsk Kabel-TV Forbund anket saken til Kongen i statsråd. Usikkerheten rundt hvorvidt det var lovlig å sendte kanalens sendinger førte til at norske kabel-TV-selskaper stanset overføringene etter noen dager med sending. Men Bakke fikk opinionen mot seg og i tillegg startet en rekke kjente kulturpersonligheter å sette i gang en boikottaksjon overfor NRK. «"Albania-modellen mot uttrykksfrihet på et vestlig pluralistisk TV medium"», var utrykk som Rolv Wesenlund brukte i forbindelse med Bakkes holdning. Samtidig hadde mange reagert på at mens TV3 ble nektet å sende, så hadde reklamefinansierte britiske kanaler som Sky Channel og Super Channel hatt konsesjon til å sende i Norge i flere år. Disse hendelser, samt press innad i regjeringen og partiet, førte til at Bakke den 12. januar snudde i saken. "VG" skrev at Bakke hadde blitt utsatt for press både fra kollegaer i regjeringen, APs landsstyre og tillitsmenn i partiet. Nyere historie. 8.september 2007 lanserte TV3-systemet kanalen Viasat 4. 1. september 2011 ble TV3 HD lansert, og den nye HD-kanalen ble tilgjengelig for Viasat-abonnenter med HD-mottaker. 1. januar 2012 begynte TV3 å tekste alle nye norske programmer for hørselshemmede, via TV3s tekst-tv side 333. Liste over norske TV-kanaler. Internasjonale kanaler. Kanalene er lokalisert i Norge eller i et nordisk land. Dette betyr at programmene er tilpasset Norge. Dette blir gjort ved å ha norske undertekster og at barne-kanalene er dubbet til norsk, og ofte sender de norsk eller nordisk reklame Originale, internasjonale kanaler. Sendes i originalt format, uten norske undertekster eller norsk tale Nedlagte, norske kanaler. Det finnes også flere lokale TV kanaler som eies av NRK og TVNorge, blant annet OsloTV. (TVNorge.) Kåre Willoch. Kåre Isaachsen Willoch (født 3. oktober 1928 i Oslo) er en norsk politiker (H). Han var Høyres generalsekretær fra 1963 til 1965, leder av Høyre fra 1970 til 1974, handelsminister i 1963 og 1965–1970 og Norges statsminister fra 1981 til 1986. Etter at han trakk seg fra rikspolitikken var han fylkesmann i Oslo og Akershus (1989–1998) og styreleder i NRK (1998–2000). Bakgrunn. Kåre Willoch ble født 3. oktober 1928 som sønn av disponenten Haakon Isaachsen Willoch (1896–1955) og Agnes Christine Saure (1895–1994), og vokste opp i et middelklassehjem på Oslos vestkant. Han er bror av Erik Willoch, som var luftfartsdirektør, og Jan Willoch, som var formann i Riksmålsforbundet. Under andre verdenskrig befant han seg som flyktning i Uppsala i Sverige. Etter examen artium på Ullern gymnas i 1947 studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo og ble cand.oecon. i 1953. Innen han startet sin politiske karriere arbeidet han som sekretær i Norges Rederforbund fra 1951 til 1952 og som konsulent i Norges Industriforbund fra 1954 til 1963. Det vakte betydelig oppsikt da det i 1982 ble avslørt at Willoch som stortingsrepresentant også mottok lønn fra Rederiforbundet, og senere også fra Industriforbundet. Willoch giftet seg med Anne Marie Jørgensen (1929–) 30. april 1954. De har tre barn sammen. Politisk karriere. Fra 1952 til 1959 var Willoch medlem av Oslo bystyre, og i 1954 ble han vararepresentant til Stortinget for Oslo. Ved stortingsvalget 1957 ble han valgt inn til Stortinget, og med sine 29 år var han datidens yngste stortingsrepresentant. I Willochs tid som formann i Høyre fra 1970 til 1974 og som parlamentarisk leder fra 1970 til han ble statsminister i 1981, økte velgeroppslutningen om Høyre, det som ble kalt høyrebølgen. Statsminister (1981–86). Med Willoch om statsministerkandidat fikk Høyre i 1981 et valgresultat på 31,7 prosent ved stortingsvalget 12. september 1981. Det var partiets beste valg siden 1924. Willoch ble bedt om å danne regjering ettersom en ikke-sosialistisk koalisjon bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet utgjorde stortingsflertallet. Et forsøk på å danne en koalisjonsregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet lyktes ikke. Under regjeringsforhandlingene var det abortspørsmålet som skapte det meste av vanskelighetene. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt, noe som ga kvinner retten til selv å ta beslutningen om abort før 12. svangerskapsuke. I Høyre var meninger delt, og i 1980 hadde Høyres landsmøte besluttet at stortingsrepresentantene skulle fristilles til å stemme etter deres egen overbevisning i abortsaken. Derimot krevde KrF at en ny koalisjonsregjering skulle innføre strengere abortregulering, et krav Willoch ikke kunne oppfylle. Kristelig Folkeparti valgte derfor ikke å danne regjering med Høyre, og Senterpartiet ville ikke gå inn i en regjering med Høyre alene. I stedet dannet Willoch den 14. oktober 1981 den første rene Høyre-regjeringen siden regjeringen til Ivar Lykke i 1928, med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som parlamentariske støttepartier. Regjeringen Willoch gjennomførte reformer som utfordret innhold og praksis i det etablerte offentlige forvaltningssystemet. Med Arbeiderpartiet som dominerende politisk aktør, hadde dette i årene etter krigen hovedsakelig blitt formet ut ifra den politiske venstresidens tro på sterk statlig styring av økonomi og samfunnsliv. Den bakenforliggende visjonen for Willochs regjeringer ble følgelig å begrense den offentlige inngripen. På den måten skulle det skapes et mer åpent samfunn med mindre offentlig detaljstyring og regulering. For eksempel ble lukkeloven erstattet av åpningstidsloven, noe som tillot næringsdrivende å holde butikker åpne etter klokken 17 og frem til klokken 20, eventuelt enda lenger om lokalpolitikerne fant det best slik. Willoch-regjeringen brøt NRKs kringkastingsmonopol da den tillot etablering av nærradioer. Det offentlige monopolet på levering av helsetjenester ble utfordret da det ble åpnet for etablering av private medisinske klinikker, og restriksjoner på eierskap og salg av eiendom ble redusert. Regjeringens deregulering av kredittpolitikken har imidlertid fått sterk kritikk i ettertid, selv om det knapt rådet betenkeligheter om den på Stortinget da den ble innført. I 1984 var renten politisk styrt og svært lav, samtidig som bankenes utlån i liten grad var regulert. Resultatet ble en blomstrende Oslo Børs og en svært kraftig vekst i privat forbruk. Dette var i stor grad lånefinansiert. Dette ledet i sin tur til bankkrisen mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Willoch-regjeringens utenrikspolitikk var stort sett i samsvar med de tidligere Arbeiderparti-regjeringene på punktet om Norges forpliktelser i forhold til NATO, men avvek kraftig i spørsmålet om atomvåpen. Der Arbeiderpartiet fremmet en reduksjon av spenningene i Norden, godkjente Willoch-regjeringen logistiske baser med forhåndslaget materiell for amerikanske utrykningsstyrker og ga sin fulle støtte til NATOs dobbeltbeslutning i 1979 om å utplassere amerikanske Pershing II ballistiske mellomdistanseraketter i Vest-Europa som et motsvar på utplasseringen av sovjetiske RT-21M-raketter (Nato-betegnelse SS-20) i Øst-Europa fra 1976. Willoch kom under kritikk for ikke å handle tidligere for å stoppe virksomheten til politiker og karrierediplomaten Arne Treholt, som ble arrestert i 1984 og dømt for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Etter stortingsvalget i 1985 ble regjeringen Willoch en mindretallsregjering. Det parlamentariske grunnlaget ble utfylt ved Fremskrittspartiets to representanter. Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la Willoch frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet ville imidlertid kun gå med på innstrammingene dersom man også hevet skattene for de rikeste, noe som var politisk umulig for Willoch. Regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å overleve, men Carl I. Hagen hadde i valgkampen lovet å bekjempe alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før Willoch stilte kabinettspørsmål om påskepakken sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene», og regjeringens skjebne var dermed beseglet, og Willoch gikk av som statsminister 9. mai 1986. Senere karriere. De senere år har Willoch engasjert seg særlig i Israel-Palestinakonflikten og som en skarp kritiker av Israels okkupasjon og bosetting på okkupert land. Han har også vist engasjement for naturvern og menneskerettigheter generelt. Han har videre tatt til orde for en fødselspolitikk som i større grad legger til rette for å få barn, særlig for folk i 20-årene. Han gav høsten 2008 ut samtaleboken «Alvorlig talt» sammen med Odvar Nordli. Kritikk av Lund-kommisjonen. Willoch har avvist Lund-kommisjonens påstander om ulovlig observasjon av politiske grupperinger under den kalde krigen. I høringen i Stortinget om Lund-rapporten slo han fast at overvåkningen av partier som Arbeidernes kommunistparti (AKP) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) i hans regjeringstid på 1980-tallet var korrekt fordi det dreide seg om ulovlige og ekstremistiske organisasjoner som drev en virksomhet som etter regjeringens oppfatning var et brudd på straffeloven § 104a og § 98, som setter straff for «den som søker å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler». I etterkant av terrorangrepene i Norge 2011 kritiserte Willoch på nytt Lund-kommisjonen; han uttalte at «en velutrustet sikkerhetstjeneste kunne ha avdekket terrorplanene før 22. juli i tide» og «at det ikke skjedde må ses i sammenheng med nedrivningen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonens ødeleggende innsats». Utmerkelser. Willoch ble i 1996 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han ble i 1983 æresdoktor ved St. Olaf College i Minneapolis, USA. Willoch ble i 1996 kåret til «Årets opinionsdanner» av Redaktørforeningens og samme år tildelt Norges Bondelags utmerkelse «Sunt Bondevett». I 1997 fikk han Fritt Ord-prisen. Willoch ble i 2005 hedret med Willy Brandt-prisen. Willoch er også Ridder av Den gyldne gris, Det Norske Studentersamfunds orden. I 2003 ble Willoch også Æresmedlem av Studentersamfundet i Trondhjem. I 2006 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel. På Høyres landsmøte i 2012 ble han utnevnt til "Årets mann" av Høyres Kvinneforum. Deutsche Oper (Berlin). Deutsche Oper Berlin er et operahus i Berlin, beliggende i Bismarckstrasse i ortsteilen Charlottenburg i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf. Den opprinnelige bygningen sto ferdig 1911 som Deutsches Opernhaus, i den da selvstendige byen Charlottenburg. Operaen ble åpnet året derpå med Ludwig van Beethovens "Fidelio". Etter at Charlottenburg ble del av Berlin i 1920 fikk operaen det nye navnet "Städtische Oper" i 1925. Operaen hadde da 2300 sitteplatser. Under nazitiden støttet Joseph Goebbels operaen og tok tilbake navnet Deutsches Opernhaus. I 1935 ble den ombygd av Paul Baumgarten, en av Adolf Hitlers yndlingsarkitekter. I november 1943 ble huset ødelagt av alliert bombing. Nåværende bygning er fra 1961 etter planer av arkitekt Fritz Bornemann. Første forestilling her var Mozarts "Don Giovanni". Samme år tok man dagens navn "Deutsche Oper Berlin" på initiativ av Ferenc Fricsay som en reaksjon på byggingen av Berlinmuren. En minnestein, "Der Tod des Demonstranten", over skytingen av Benno Ohnesorg i 1967, står ved operaen. Arne Næss jr.. Arne Næss jr. (født som "Arne Rudolf Ludvig Raab" 8. desember 1937 i Tyskland, død 13. januar 2004 nær Cape Town) var en kjent norsk fjellklatrer, skipsreder og forretningsmann. Utenfor Norges grenser er han kanskje mest kjent som tidligere ektemann av sangerinnen Diana Ross. Han var sønn av den tyske legen August Oskar German Raab (1901-1993) og Kirsten «Kiki» Dekke Næss (1907–2001). Moren var søster av den kjente filosofen og fjellklatreren Arne Næss (sr.) som hadde en sterk påvirkning på sin nevø. Næss' familie levde i Tyskland under andre verdenskrig. Etter krigen ble foreldrene skilt og Næss flyttet til Norge sammen med sin mor. Der tok de begge morens pikenavn (Næss) til etternavn. Forretningsmann. Groot Drakenstein-fjellene sett fra Stellenbosch, nær Franschoek. Næss skal ha sagt at «Hvis jeg ikke ville hatt risiko, hadde jeg heller spilt tennis eller golf». I 1964 flyttet han til New York for å jobbe hos sin onkel Erling Dekke Næss. Men det tok ikke lang tid før han begynte for seg selv. Han etablerte seg i London i 1968 og hadde det som hovedbase for forretningene. Det var først og fremst innen shipping og olje, men også innen eiendom han gjorde sine beste forretninger. Men også flere uheldige investeringer ble gjort. Blant annet involverte han seg i pyramidespillet Global Money Games på slutten av 1990-tallet. Og den største suksessen kom i det gamle teknologiselskapet Tandberg Data. Først og fremst var hans verdier innen norske og utenlandske eiendomsinvesteringer. De siste årene tilbrakte han i Sveits. Næss ble i 1986 utnevnt til kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I 1995 utkom biografien "Arne Næss jr. – Granitt og regnbue" av Mona Levin. (Gyldendal) Fjellklatrer. I en alder av 19 år hadde han allerede 20 førstebestigninger i norske fjell. På 1970-tallet gikk han tilbake til fjellklatring, og i 1985 ledet han de første norske bestigningene av Mount Everest. På ekspedisjonen deltok også den britiske fjellklatreren Chris Bonington, i tillegg til nordmennene Bjørn Myrer Lund, Odd Eliassen, Håvard Nesheim, Stein P. Aasheim og Ralph Høibakk. 13. januar 2004, under en forretningsreise, forulykket han under en fjellklatring i Groot Drakenstein-fjellene i nærheten av byen Franschoek, omtrent 80 kilometer fra byen Cape Town i Sør-Afrika. Ekteskap. I 1966 giftet han seg med Filippa Kumlin d'Orey fra Sverige. Sangeren/låtskriveren Leona Næss er ett av tre barn fra dette forholdet. De andre to barna heter Katinka og Christoffer. Etter skilsmissen fra d'Orey hadde han et kort og flyktig forhold til skuespilleren Mari Maurstad. I 1985 møtte han souldivaen Diana Ross på en reise til Bahamas. De giftet seg senere samme året og fikk to sønner, skuespilleren Evan Olav Næss (født 26. august 1988) og Ross Arne Næss (født 7. oktober 1987). Næss Jr. og Diana Ross skilte seg i 1999. De siste fem år av sitt liv levde Næss sammen med Camilla Astrup fra Oslo, og paret fikk to sønner. Pi. En sirkel med diameter lik 1 har en omkrets lik. Den matematiske konstanten er definert som forholdet mellom omkretsen og diameteren til en sirkel:. Ofte brukes 3,14 eller brøken 22/7 som en rimelig tilnærming til pi for hverdagens bruk, for eksempel i skolen. Den nøyaktige verdien har uendelig mange desimaler som er ikke-sykliske, dermed er pi et irrasjonalt tall eller mer spesifikt et transcendentalt tall. Den foreløpig mest nøyaktige beregningen av pi ble utført av Fabrice Bellard i 2009, som kalkulerte som 3 etterfulgt av 2,7 billioner () desimaler. Man bruker tallet pi, som forklart over, når man skal regne omkrets og areal av sirkler eller ellipser. Pi brukes også når man skal finne volum- og overflateverdi av kjegler, sylindre og kuler. Også i trigonometrien er pi en grunnleggende konstant. Historie. Den tysk-nederlandske matematikkprofessoren Ludolph van Ceulen brukte store deler av sitt liv på å kalkulere 35 desimaler. De ble inngravert på hans gravstein i Leiden i Nederland i 1610. Beregning. Det finnes flere måter å beregne en tilnærming til konstanten. En metode som ikke konvergerer særlig raskt og som ofte er kalt Leibniz' formel er I det ovenstående er pi angitt til 72 desimaler. I begynnelsen av 1900-tallet fant den unge matematikeren Srinivasa Ramanujan fra India mange nye formler Der "k"! er fakultet av "k". Dvs 0! = 1, 1! = 1, 2! = 2*1, 3! = 3*2*1, 4! = 4*3*2*1 osv. Første iterasjon med "k=0" gir 6 desimalers nøyaktighet, andre gir 14 desimaler, tredje gir 22 desimaler... Pi på avveier. I 1897 var kongressen i delstaten Indiana i ferd med å vedta en lov som bla. kunne tolkes som en avrunding av pi til 4 i stedet for 3,14. Kongressen ble dog stoppet av en professor som tilfeldigvis var tilstede før det endelige vedtaket. Med pi omgjort til 4 ville ingen broer bli stående, og klokker konstruert ut fra denne formelen ville saktne ca et kvarter for hver hele time. Nordmannen Andreas Dahl Uthaug utga i 1916 en bok om et eget norsk pi, som var nøyaktig 3.125. Decius. Decius, fullt navn Caius Messius Quintus Traianus Decius (ca. 190-251) var en romersk keiser. Decius var keiser fra 249 til 251. Han overtok keisertittelen etter Filip Araberen, ved at Filip sendte Decius for å slå ned et opprør mot ham. Soldatene Decius skulle dempe, hyllet istedet Decius som ny keiser, og Decius ledet derfor soldatene imot keiser Filip og drepte ham. Tidligere hadde han utmerket seg som senator, gjort tjeneste som konsul i 232 fulgt av en periode som guvernør i Moesia og nedre Germania, en periode som guvernør i Hispania Tarraconensis i 235-238 og som urban prefekt (Roma) under Filip Araberens styre. Decius forsøkte å gjenoppbygge landet, og bekjempet bl.a. de kristne hardt. Han ble drept da goterne invaderte den romerske provinsen Moesia i 251, og han var den første romerske keiser som falt i kamp mot en ytre fiende. Gallus ble da keiser, sammen med Decius’ sønn Hostilianus. Copyleft. «You must cause any work that you distribute or publish, that in whole or in part contains or is derived from the Program or any part thereof, to be licensed as a whole at no charge to all third parties under the terms of this License.» Copyleft og andre lisenser for fri programvare. Lisenser for fri programvare gir lisenstaker fire friheter til å bruke, bearbeide og tilgjengeliggjøre et datamaskinprogram og dets kildekode. I sin enkleste form forplikter slike lisenser lisenstaker bare til å navngi programmets opphavsmenn, akseptere en ansvarsfraskrivelse som hefter ved dette, samt videreformidle denne til senere mottakere av programmet. Denne typen lisenser betegnes ofte som «akademiske lisenser», på grunn av sitt utspring i de amerikanske universitetsmiljøene, eller som «tillatende lisenser», på grunn av sin enkle vilkårstruktur. De mest kjente lisensene akademiske programvarelisensene er BSD-lisensen og X11-lisensen. Slike akademiske lisenser pålegger imidlertid ikke lisenstaker noen plikt til å gi senere mottakere tilsvarende tillatelser. Dette innebærer at programmer som er gjort tilgjengelig under en akademisk lisens kan bearbeides og gjøres tilgjengelig med mer begrensede tillatelser og uten tilgang til kildekoden. Dette skiller de akademiske lisensene fra copyleft-lisensene, som rettslig sett oppstiller begrensninger i forhold til hvilke vilkår programmet kan gjøres tilgjengelig under og i hvilken form programmet kan gjøres tilgjengelig. Innad i miljøet som utvikler og bruker fri programvare hersker det uenighet om bruken av copyleft. Enkelte deler av det miljøet sverger til bruk av akademiske lisenser; dels fordi de mener det sentrale er retten til å modifisere programmet uten restriksjoner, og dels fordi de mener åpne prosjekter får tilstrekkelige bidrag uten at det er nødvendig å regulere dette rettslig. For Free Software Foundation, som forkaster bruk av proprietær programvare på prinsipielt grunnlag, er dette imidlertid ikke tilstrekkelig. Skal man effektivt forhindre at modifikasjoner av programmet blir lisensiert på andre vilkår og uten tilgang til kildekoden, er det nødvendig å forby slik utnyttelse av programmet med rettslige midler – gjennom copyleft. Copyleft er imidlertid ikke forbeholdt innbitte motstandere av proprietær programvare. Også kommersielle firmaer som lisensierer sine programmer under åpne lisenser anvender copyleft-klausuler. Der formålet for FSF er i størst mulig grad å forhindre proprietær utnyttelse av programmet, er derimot formålet med kommersielle firmaers bruk av copyleft-lisenser å forhindre at andre firmaer utnytter deres egne opphavsrettigheter kommersielt, samt å skape et rettslig incentiv til å bidra tilbake til prosjektet. Copylefts gjensidighetseffekt. Den virkningen copyleft-lisensense har – dels ved at de «smitter» annen programvare med sine lisensvilkår når denne blandes med programmer lisensiert under copyleft-lisenser, samt at denne «smitten» brer seg nedover i distribusjonskjeden etter hvert som programmet distribueres, har fått enkelte til å betegne copyleft-lisenser generelt, og GPL spesielt, som «virusaktige». Formelt sett er denne karakteristikken riktig – formålet med copyleft-klausulene er å begrense lisenstakers utnyttelse av en modifikasjon av det lisensierte programmet til utnyttelse under åpne vilkår og der mottaker gis tilgang til kildekoden. Og dette gjøres gjennom å pålegge lisenstaker å videreføre lisensvilkår som i motsetning til de opphavsrettslige enerettene gir alle som ønsker det tillatelse til å utnytte programmet. Rekkevidden av denne smitteeffekten er imidlertid i enkelte henseende betydelig overdrevet. For det første har lisenstaker et valg ved utnyttelsen av det lisensierte programmet; han kan velge å la være å distribuere en endret versjon av programmet, hvorpå han heller ikke vil være forpliktet til å oppfylle vilkårene i copyleft-klausulen. I alle tilfeller er virusterminologien ikke helt heldig, fordi den gir uttrykk for en overdrevet negativ innstilling til virkningen av copyleft-lisenser. Den «smitteeffekten» copyleft-klausulene har kan og bør derfor i stedet bli betegnet som copyleft-klausulenes "«gjensidighetseffekt»". Firenze. Firenze (latin "Florentia") er en by i provinsen med samme navn, og byen er regionshovedstad i Toscana i det nordlige Italia. Navnet kommer av latin: "Florentia" som betyr "den blomstrende". Fra 1865 til 1870 var byen også hovedstad i Kongedømmet Italia. Firenze ligger ved elven Arno, som ligger på en slette ved foten av fjellkjeden Appenninene. Den har omkring 400 000 innbyggere, innbefattet en forstadsbefolkning på i overkant av 200 000 mennesker. a>, 1400-tallet. Fra Historisk Museum, Brussel. Firenze var i middelalderen et knutepunkt for europeisk handel og finans, og byen er ofte betraktet som fødestedet for den italienske renessanse. Lenge var byen styrt av Medici-familien. Firenze er også berømt for storslått kunst og arkitektur. Det blir sagt at av de 1 000 viktigste europeiske kunstnere fra det andre millennium, bodde eller arbeidet 350 av dem i Firenze. Byen blir også kalt middelalderens Athen. Personer fra Firenze blir kalt florentinere. Språk. Dialekten som snakkes i Firenze og omegn, "fiorentino", er en toskansk dialekt som ligger nært standard italiensk. Historisk var denne dialekten utgangspunktet for moderne italiensk; klassiske forfattere som Dante Alighieri, Boccaccio og Francesco Petrarca skrev et italiensk som lå nært talemålet i Firenze. Historie. Byen ble grunnlagt som en militærbase i Romerriket 58 år f.Kr. Med middelalderens korstog utviklet Firenze seg til et sentrum for handel og ble raskt kjent for sine ullspinnerier, lærgarverier, gullsmeder og sitt velutviklede finansvesen. Pave Bonifatius VIII kalte Firenze for «verdens femte element». Tidlig kom rivalisering mellom rike adels- og handelsslekter til å prege byen og regionens politiske, kulturelle og tildels religiøse liv. Husene ble bygd som rene borger med høye murer og enda høyere tårn, som kokende bek og urin kunne tømmes ned fra i hodet på angripende naboer. Alt i 1030 ble Firenze en selvstendig bystat eller et fritt edsforbund. Rundt år 1200 begynte byen å innføre ull og andre råvarer til fremstilling av tekstiler. Firenze ble raskt en ledende aktør i markedet, og i 1273 gikk en åttendedel av engelsk ullproduksjon til Firenze, der en tredjedel av innbyggerne var sysselsatt i tekstilproduksjonen, fra karding til skreddersøm. De ferdige stoffene ble solgt til Afrika og Østen i bytte mot varer som gull og krydder som så ble videresolgt. De florentinske kjøpmennene fikk snart rykte på seg for å være pålitelige og nøyaktige, ikke minst etter at de innførte den nye regnemåten med arabiske tall, null og posisjonssystemet, som Leonardo Pisano introduserte i boken "Liber Abaci" i 1202. Dette gav florentinerne en viktig konkurransefordel i forhold til handelsmenn som fortsatt brukte romertall. Siden geistligheten nødig tok seg av handelsvirksomhet, overlot pavekirken arbeidet til florentinske agenter. Mot en fortjeneste på ti prosent begynte Firenze på pavekirkens vegne å handle med Norden: Skinn, pelser, hvalbein fra Island og Grønland. Mot ytterligere fortjeneste ble profitten innvekslet i mynt som var gangbar i Italia. Kirkens penger ble forvaltet i banker eid av florentinere. På sett og vis er kapitalismen en florentinsk «oppfinnelse». På den tiden var alle européiske mynter i sølv, ettersom alt det européiske gullet gradvis var forsvunnet til Østen som betaling for varer. Men Firenzes handel hadde i 1252 skaffet byen en gullbeholdning stor nok til at man besluttet å prege sin egen gullmynt, florinen, i 24 karat, på størrelse med en fingernegl og med et bilde av byvåpenet, en lilje, på ene siden, og byens skytshelgen, Johannes Døperen, på den andre. Florinen ble raskt den foretrukne valutaen i Europa. Det kristne Europas første papirfabrikk ble mot slutten av 1200-tallet åpnet utenfor byen. Dermed var grunnlaget lagt for bruk av sjekk, veksler, løpende regnskaps- og bokføring, som alt sammen ble utviklet i Firenze. Moderne håndskrift stammer også derfra. Gotisk skrift var lite egnet for rask kopiering av klassiske manuskripter og oversiktlig bokføring. Fra midten av 1400-tallet vant den rike bankierslekten Medici frem (1434-1494, 1512-1527 og 1530-1737). Med denne begynte en enestående økonomisk og kulturell blomstring som gjorde Firenze til arnested for renessansen. De rike handelsfamiliene kappedes om å fremheve sin makt og rikdom gjennom å samle seg utsøkt kunst og igangsette storstilte byggearbeider. Utenforstående makter blandet seg også inn i kampen om å kontrollere denne rike handelsbyen, og kong Karl VIII av Frankrike tok kontroll over byen i 1494. Til 1498 var Firenze en strengt religiøs republikk under ledelse av munken Savonarola. På 1600-tallet inntraff en lengre økonomisk stillstandsperiode. På 1800-tallet kom Firenze under fransk overherredømme under Napoleon. Firenze var en kort stund (etter landets samling 1865-1871) hovedstad i Italia. I 1966 ble byen rammet av en voldsom flom da elven Arno gikk over sine bredder. En rekke bygninger, kunstverk, biblioteker og arkiver fikk store skader. Kunst og kultur. Renessansen og humanismen er uløselig knyttet til Firenze. Byen anses i kunsthistorien som stedet der Romerriket og de gamle grekeres kunstidealer for alvor ble gjenoppdaget og videreutviklet. Mange av renessansens betydeligste representanter levde og virket her, blant andre Michelangelo, Leonardo Da Vinci, Giotto og Dante. Firenze hadde på denne tiden også betydning for utvikling av politisk tenkning, særlig uttrykt i Machiavellis arbeider. Mange av renessansekunstnernes hovedverk og de overdådige kunstsamlingene som de rike handelsslektene samlet seg, finnes den dag i dag bevart i byens mange museer, palasser og kirker. Uffizi-galleriet er et av verdens mest berømte kunstmuseer og huser blant annet en stor samling arbeider av Boticelli, men også Giotto, Cimabue, Fra Angelico, Masaccio, Rafael, Leonardo da Vinci og Michelangelo er godt representert. Galleria dell' Accademia og Bargello er kjent for sine samlinger av renessanseskulpturer. Mange av byens kirker er særlig rike på kunst, og en rekke kjente kunstnere har arbeidet i kirkene. For de skjønnhetssøkende kunstnerne under Romantikken spilte byen og området rundt Toscana en viktig rolle. Mange av romantikkens betydeligste kunstnere besøkte Firenze og lot seg bevege av dens nærmest endeløse mengde av det de anså som eksempler på klassisk skjønnhet og perfeksjon. Firenze ble opptatt på UNESCOs verdensarvliste over verneverdige byer i 1982. Kunstsamlingene, de mange historiske minnesmerkene og den intakte senmiddelalderske arkitekturen, har gjort Firenze til et meget populært turistmål. Mat. Det florentinske kjøkken springer ut av rustikke tradisjoner, og de fleste typiske rettene er kjøttbasert. Innmat ("trippa" og "lampredotto") har lange tradisjoner og selges fremdeles som hurtigmat fra boder rundt om i byen. Toscansk brød er typisk bakt uten salt, og er også en viktig ingrediens i de typiske suppene "ribollita" og "pappa al pomodoro", og i "panzanella", en salat av brød og grønnsaker som spises om sommeren. Den mest berømte hovedretten fra det florentinske kjøkken er "bistecca alla fiorentina", en stor T-bein-steik fra storfe av Chianina-typen, som stekes over trekull og serveres blodig. En moderne versjon av denne retten er "tagliata", skivet biff servert på en seng av ruccola, med parmesanost og olivenolje. Olivenolje fra regionen serveres til de fleste retter. Arbeidernes ungdomsfylking. Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon og Norges største politiske ungdomsorganisasjon med 13922 medlemmer. Dagens leder er Eskil Pedersen. Organisasjonen oppsto i sin nåværende form i 1927, da Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning ble slått sammen med Norges sosialistiske ungdomsforbund i forbindelse med at moderpartiene slo seg sammen. AUF selv regner imidlertid grunnleggelsen av forbundet til 1903, da Arbeiderpartiets første ungdomsorganisasjon ble grunnlagt, på tross av at flertallet av denne ved partisplittelsen i 1923 fulgte Norges Kommunistiske Parti. I forbindelse med hundreårsjubileet i 2003 ble det gitt ut en bok om AUFs historie. Boken fikk tittelen "Partiets salt", en omtale som har vært brukt om AUF ved mange anledninger som et korrektiv til Arbeiderpartiet. AUF blir trukket frem som den mest innflytelsesrike politiske ungdomsorganisasjonen og som en viktig del av venstresiden i Arbeiderpartiet. Flere Arbeiderpartitopper har vært ledere i AUF, blant andre Trygve Bratteli, Bjartmar Gjerde, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, Trond Giske og Anniken Huitfeldt. Historie. 20. juni 1903 samlet 15 unge menn seg til møte i Gimle i Drammen for å danne Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) som en landsdekkende organisasjon på initiativ av Jacob Laurentius Vidnes. Allerede 28. januar 1900 hadde Kristiania socialdemokratiske Ungdomslag (Kristianialaget) stiftet. I de første årene var NSU, og spesielt Kristianialaget preget av ungsosialismen. I 1909 brøt de mer anarkistisk og syndikalistisk orienterte ungsosialistene ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund etter at de partitro først hadde brutt ut og grunnlagt Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Sistnevnte gikk kort tid etter NUFs uttreden inn i NSU igjen. I partistridene rundt og etter den første verdenskrig sto NSU på venstreposisjoner, og fra våren 1921 het NSU isteden Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). Samtidig opprettet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, som året før hadde brutt med Arbeiderpartiet, et ungdomsforbund som tok NSUs navn, før de i 1926 skiftet navn til Norges sosialistiske ungdomsforbund. NSU skiftet navn i 1921 til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, og to år senere fulgte et nesten fulltallig NKU med Norges Kommunistiske Parti ved partisplittelsen i 1923. DNA dannet da en ny ungdomsorganisasjon som ble hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning, som slo seg sammen med Norges sosialistiske ungdomsforbund til AUF i 1927, og endelig fikk navnet Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Slagordet 20. juni 1903 var «i enighed og tro til kapitalisttyranniet falder». Hundre år er lang tid og spennet i politiske saker er enormt: fra antimilitarisme og generalstreik til motstand mot NATO, EF/EU og vekstsamfunnet. AUF er dessuten en organisasjon med store svingninger både hva angår institusjonelle avskallinger, medlemsantall og lokale variasjoner. Splittelsene er mange, spesielt mot venstre; først i 1909, dernest i 1921 og 1923, før Arbeidernes Ungdomdomsfylking oppstod i 1927. Senere, på 1960-tallet, førte den utenrikspolitiske opposisjonen til dannelsen av SF, senere SV. 14. oktober 2010 ble AUFs 52. ordinære Landsmøte avholdt i Samfunnssalen i Oslo. 350 delegater og over 50 tillitsvalgte, gjester og ansatte, til sammen over 400 personer. AUF-saken. Våren 1998 ble to fremtredende medlemmer av AUF, deriblant en Stortingsrepresentant for AP, dømt til fengelsstraffer for omfattende juks med medlemslister, i den hensikt å motta uberettiget offentlig støtte. De dømte hevdet at triksingen var en etablert praksis som hadde pågått gjennom flere tiår, også i andre politiske ungdomsorganisasjoner og politisk uavhengige organisasjoner. Massakren på Utøya. Den 22. juli 2011 fant det sted et massedrap på AUF-medlemmer under sommerleiren på Utøya. Mellom kl. 17 og 17:30 begynte en etnisk nordmann på 32 år, Anders Behring Breivik, ikledd en politiuniform og skuddsikker vest å skyte rundt seg. Noen timer tidligere hadde en bombe eksplodert i Regjeringskvartalet og tatt livet av åtte personer. Det sies at det var alt mellom 560 og 700 ungdommer på øya da de første skuddene ble løsnet. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland hadde holdt en tale på Utøya noen timer før hendelsen. Statsminister Jens Stoltenberg hadde planer om å besøke sommerleiren den 23. juli og holde tale kl. 11. Politiet har bekreftet at de har funnet 69 drepte og 66 skadde personer på Utøya. Organisasjon. AUF er en medlem av Nordic Labour Youth Movement (FNSU), Young European Socialists (ECOSY) og International Union of Socialist Youth (IUSY). Utøya i Tyrifjorden i Buskerud ble gitt AUF i gave fra Oslo faglige Samorg 28. august 1950. Utøya er kjent for sin årlige politiske sommerleir som varer i 4 dager og samler rundt 800 ungdommer. Gry Larsen. Gry Larsen (født 7. november 1975) er en norsk Arbeiderparti-politiker. Hun er statssekretær for utenriksminister Jonas Gahr Støre. Hun kommer opprinnelig fra Jevnaker men bor nå i Gamlebyen i Oslo. Hun er utdannet cand.mag med fagene statsvitenskap, historie og Nord-Afrika- og Midtøsten-kunnskap. Tidligere har hun vært leder, nestleder og sentralstyremedlem i Arbeidernes ungdomsfylking og har også hatt verv i AUF i Oppland og Jevnaker AUF. Larsen ble utnevnt til politisk rådgiver for utenriksminister Jonas Gahr Støre da regjeringen Stoltenberg II overtok i 2005. 23. april 2009 ble hun utnevnt til statssekretær i samme departement etter at Raymond Johansen ble valgt til partisekretær i Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiets Ungdom. Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er Fremskrittspartiets politiske ungdomsorganisasjon. Organisasjonen ble offisielt stiftet på Fremskrittspartiets landsmøte 10.–11. februar 1978, det samme landsmøtet som valgte Carl I. Hagen til formann for Fremskrittspartiet. FpU har aktive fylkeslag i alle landets fylker og over 50 lokallag. Historikk. Det ble tidligere gjort forsøk på å lage et ungdomsparti i Anders Langes Parti, ALPU, men Lange var motstander av opprettelsen av et eget ungdomsparti da han mente at frihetselskere skulle stå sammen uansett alder. Den første formannen i FpU var Peter N. Myhre, som var formann frem til 1984. Dagens formann er Himanshu Gulati. Generalsekretær er Espen Teigen. Ungdomspartiet ble stiftet som et resultat av at en gruppe Frp-medlemmer ønsket et ungdomsparti. Medlemsantall. Per 2010 hadde FpU 2 892 medlemmer, en svak nedgang fra toppnoteringen i 2009 på 3 031. FpUs politikk. a>, henholdsvis første og forrige formann FpUs politikk baserer seg på den liberalistiske ideologien og mener at friheten er det viktigste i et samfunn. Eiendomsretten skal være fundamental og ukrenkelig og vil ha en mest mulig begrenset stat. Det skal være en fri markedsøkonomi med et minimum av statlig innblanding. FpUs hovedsaker i forrige valgkamp var mer valgfrihet i skolen, lavere skatter og avgifter og strengere straffer for kriminelle. FpU sine verdier har i de siste årene påvirket FrP sitt handlingsprogam. Blant annet var det FpU som kjempet for og fikk aktiv dødshjelp inn i FrP sitt program. FpU regnes som mer radikal en moderpartiet og har også prøvd å få gjennom et programforslag for å fjerne verneplikten, uten hell. Det var FpU som først foreslo stykkprisfinansiering i Norge, helt tilbake på 80-tallet. Nå er det en naturlig del av bl.a. finansiering av sykehus. I tillegg har de også fremmet andre radikale ideer som ikke har kommet frem. FpU satser stort på skolering av sine tillitsvalgte og arrangerer en gang i året en felles tillitsmannkonferanse, primært for nye tillitsvalgte og formenn. I hvert valgår arrangerer FpU en omfattende debattantskolering i forberedelse til skolevalget. Skolevalg. Ved skolevalgene er FpU generelt blant de partiene som får størst oppslutning, og har vært størst i 1989, 2003, 2005 og 2009. Hovedkontor. Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets Ungdom flyttet i mars 2006 fra sine små lokaler på Youngstorget i Oslo, til nye lokaler i Karl Johans gate 25 like ved Stortinget. Trond Birkedal. Trond Birkedal (født 22. mars 1980 i Stavanger) er en tidligere norsk politiker for Fremskrittspartiet (FrP). Han var formann i ungdomspartiet Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) fra 2002 til 2008. Han trakk seg fra alle verv i partiet i 2011 etter han ble siktet i en straffesak. Biografi. Birkedal tok økonomiske og administrative fag i videregående skole, og begynte på jusstudier før han i 1999 begynte å arbeide med politikk på heltid. I 2006 ble han gjenvalgt som formann i FpU for sin tredje periode. Han var også politisk nestformann i Rogaland Frp frem til 2009. Birkedal satt i bystyret og formannskapet i Stavanger og i fylkestinget i Rogaland, og ledet Fremskrittspartiets skole- og oppvekstutvalg, samt medlem av FrPs sentralstyre og landsstyre fra 2009 til 2011. Den 6. desember 2006 ble Birkedal valgt til Stavanger FrPs ordførerkandidat i en opprivende nominasjonsprosess i Stavanger FrP foran kommunevalget 2007. Etter at Birkedal ble nominert som ordførerkandidat, tok han ikke gjenvalg som formann i FpU på landsmøtet i 2008. Han ble erstattet av Ove Vanebo. Birkedal ble valgt som medlem av FrPs sentralstyre på landsmøtet i 2009. Birkedal arbeidet deretter som gruppeleder i Stavanger FrP. Trond Birkedal ble lenge ansett som et stort politisk talent. Rettssak og dom. Den 21. mars 2011 ble det kjent i media at Trond Birkedal var pågrepet og siktet for utuktig adferd rettet mot menn. Birkedal trakk seg på bakgrunn av dette fra alle sine politiske verv, medregnet verv som Stavanger Frps ordførerkandidat og vervet som fylkestingskandidat. To dager senere ble siktelsen utvidet til også å gjelde seksuell omgang med en gutt under 16 år. Etter hendelsen opplevde FrP ifølge en meningsmåling i VG et betydelig fall i velgernes oppslutning om partiet. Resultatet ble forklart som en kritikk av partiet og dets ledelses håndtering av saken. I et omfattende intervju med magasinet "Plot" i oktober 2011 stod Birkedal offentlig frem som homofil, og fortalte at han hadde fortrengt dette siden tenårene. Birkedal deltok også i et intervju med Viggo Johansen i NRK, hvor han sa at han var klar til å ta sin straff. Rettssaken mot Birkedal startet i Stavanger tingrett i 2012, der påtalemyndigheten la ned påstand om ni måneders ubetinget fengsel. Den 16. februar 2012 ble Trond Birkedal dømt i Stavanger tingrett for nakenfilmingen han hadde erkjent. Han ble frifunnet for tiltalepunktet om seksuell omgang med barn. Birkedal ble dømt til 60 dagers fengsel, hvorav 20 dager ubetinget. Retten anså at Birkedal hadde sonet ferdig gjennom utholdt varetekt. Frifinnelsen for seksuell omgang ble påanket av påtalemyndigheten og ankesaken ble behandlet i Gulating lagmannsrett i oktober 2012. 17. oktober 2012 ble Trond Birkedal dømt i Gulating lagmannsrett for tiltalepunktet om seksuell omgang med barn. Han ble dømt til ubetinget fengsel i syv måneder og til å betale den fornærmede 60 000 kroner i oppreisning. Birkedal erklærte samme dag at han vil anke dommen til Høyesterett. Per Steinar Osmundnes. Per Steinar Osmundnes (født 20. august 1980) er en norsk politiker (KrF). Han var vararepresentant på Stortinget fra Sogn og Fjordane fra 2001. Han møtte fast fra 27. juni 2003 etter at Magne Aarøen døde. Osmundnes var tidligere leder i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU). Han kommer opprinnelig fra Hyen i Sogn og Fjordane. Osmundnes var i denne perioden den yngste representanten på Stortinget. På landsmøtet til (KrF) 2007 ble Osmundnes valgt inn i sentralstyret. Per Steinar Osmundnes er utdannet ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Se også. Liste over stortingsrepresentanter fra Gloppen kommune Kristelig Folkepartis Ungdom. Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) er ungdomspartiet til Kristelig Folkeparti (KrF) og ble stiftet i 1946. Ungdomspartiet definerer seg selv som et kristendemokratisk parti som plasserer seg i sentrum av norsk politikk. Dagens leder er Elisabeth Løland. Ungdomspartiet er medlem av den Europeiske paraplyorganiasjonen YEPP, og samarbeider med sine nordiske søsterparti gjennom KDUN. Ideologi og politikk. KrFU er et kristendemokratisk parti. Den kristendemokratiske ideologien er en sosial, verdiorientert ideologi som plasserer KrFU (sammen med KrF) i sentrum av norsk politikk. KrFU er som alle andre ungdomspartier mer radikale enn sitt moderparti, for KrFU gjelder det spesielt innen utvikling og miljø. Organiasjon. KrFUs organisasjon er delt opp i tre ulike nivåer; sentralleddet, fylkes- og lokallag. Sentralleddet består av et arbeidsutvalg, samensatt av leder og nestledere – og et sentralstyre. Både sentraltyre og arbeidsutvalg blir valgt på det årlige landsmøte. KrFU har sitt landskontor i Øvre Slottsgate 18-20. Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Norges Kommunistiske Ungdomsforbund er et uavhengig kommunistisk ungdomsforbund som fra stiftelsen i 1903 til 1923 var ungdomsorganisasjonen til Det norske Arbeiderparti og fra 1923 til 2006, med unntak av en periode etter 1967, var ungdomsorganisasjonen til Norges Kommunistiske Parti. Publikasjoner. Røde Stjerne er NKUs nåværende organ. Første nummer ble utgitt august i 2008, og utkommer 3 ganger i året. 1903–40. NKU ble Stiftet i 1903 i Drammen under navnet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), og var da ungdomsforbundet til Det norske Arbeiderparti. Stiftelsen av NSU var ledd i en spesialisering som fant sted innen arbeiderbevegelsen – LO ble stiftet i 1899, Arbeiderpartiets Kvinneforbund i 1901. Mer spesielt oppstod NSU som en allmennrevolusjonær, etisk og ungdommelig reaksjon mot reformistisk treghet i partiledelsen. Stifterne oppfattet seg selv som «partiets salt». Tillitsmenn i partiet ble refset for å ha forsømt seg med det borgerlige samfunnet, f.eks. i samband med nasjonalistiske tilløp rundt 1905. De første årene var forbundet forholdsvis sterkt organisatorisk med 1 500 medlemmer i 1905. Det startet utgivelsen av «Det Tyvende Aarhundrede» som senere ble DNAs teoretiske tidsskrift. NSU ble i 1909 splittet og gjenforent. Først dannet de partitro ungdommene Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Etter et nytt oppgjør brøt de rene anarkistene ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund. De gjenværende som hadde orientert seg mot marxismen, satset i stedet på det som ble kalt den «indre linje». For å nå innflytelse i partiet på lengre sikt, fikk de i stand en forsoning med Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Fra en organisatorisk meget svak situasjon ble NSU gjenreist fram til et virkelig organisatorisk og politisk gjennombrudd i 1911–12. Etter makten var erobret i Arbeiderpartiet, kom motsetningene innenfor den nye retningen nokså raskt til syne. Ungdomsforbundets betoning av den politiske kampen var hos flertallet blitt utviklet til et leninistisk standpunkt under inntrykk av den russiske revolusjonen. Ved partisplittelsene følgte dermed NKU nærmest fulltallig med det nystiftede Norges Kommunistiske Parti (NKP) videre i Komintern, og ble partiets ungdomsorganisasjon selv om NKU opprettholdt sin organisatoriske uavhengige stilling. Så stor oppslutning var det i ungdomsforbundet om denne linjen at det ikke kom til noen splitting i forbundet, og Arbeiderpartiet ble nødt til å starte helt fra grunnen av for å bygge opp en egen ungdomsorganisasjon som ble hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning (VKU), i dag Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Et navn som understreket Tranmæls retorikk om at bruddet med Komintern ikke var et oppgjør med den kommunistiske ideologi men et forsøk på å dreie Komintern i retning venstre gjennom press uten fra. Kamp mot streikebryterne. I kampen mot streikebryterne ble hardhendte midler brukt. De ble hengt ut med navn i arbeiderpressen. Det kom til slagsmål ved arbeidsplassene. De ble forfulgt på åpen gate og i sine hjem. De fikk trusler, og de ble banket opp. Streikebryterne trengte beskyttelse av politi, påtalemyndighet og domstoler, så systematisk og alvorlig var uthengingen. Kampen mot streikebrytere hørte til dagens orden under streiker og lockouter i alle greiner av arbeidslivet. I skogskonfliktene gikk det ved flere anledninger særlig hardt for seg. De mest dramatiske sammenstøtene kom likevel når det var streik eller lockout i havnene. Slik var det i 1921, og også under det velkjente Menstadslaget under storlockouten i 1931 ved Norsk Hydro. Straffesaker og domfellelser i streikebrytersaker rammet både menige og tillitsmenn i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpressens redaktører stod i en særlig utsatt posisjon, og i 1924 falt dommene tett. Det førte til en opptrapping av kampen som dreide den inn i et annet spor med dypt alvorlige perspektiver for rettssystemet. Fra sommeren 1924 stod spørsmålet om å sette den revolusjonære arbeiderbevegelse som sådan utenfor loven på klassejustisens dagsorden. I første omgang gjaldt dette NKU og NKP. Kampen mot fascismen. Under skyggene fra fascismens fremvekst i Europa, først og fremst i Italia og Tyskland, ble det mer og mer åpenbart at arbeiderbevegelsen i de nærmeste årene kom til å stå overfor en mye større prøvelse enn det daværende borgerlige klassesamfunnet utgjorde. Dette gjorde at NKU anså at det ble nødvendig å la kritikken mot sosialdemokratiet forstumme til fordel for en forsoningspolitikk, med formål å sveise arbeiderbevegelsen sammen i kampen mot fascismen. Kommunistpartienes nye hovedlinje ble ”enhetsfront med sosialdemokratene” og på dette grunnlaget igjen en videre ”folkefront” hvor det også var plass til borgerlige demokrater. Det første initiativ til dette ble tatt våren 1934 av det franske kommunistpartiet. Som offisiell Kominternlinje ble folkefrontpolitikken lansert på verdenskongressen i Moskva i august 1935 av Kominterns nye generalsekretær, Georgi Dimitrov. Folkefrontpolitikken ble Kominterns generallinje helt fram til ikke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland høsten 1939. Dette til tross for at bestrebelsene på å danne en bred front mot fascismen ikke fikk særlig oppslutning blant de som kommunistpartiene henvendte seg mot. Allerede i mars 1933 hadde NKP henvendt seg til sentralstyret i DNA med forslag om forhandlinger for et ”kampfellesskap mot fascismen og de kapitalistiske framstøt”. Fra DNA-ledelsen ble det svart at forhandlinger bare var av interesse dersom NKP godtok at de skulle sikte mot en organisatorisk samling i ett arbeiderparti. NKP-ledelsen på sin side avviste at et slikt skritt stod på dagsordenen i den nåværende alvorlige situasjonen. I et opprop henstilte den til medlemmene av DNA og Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) om å skape en enhetsfront nedenfra, for på denne måten å ”tvinge frem forhandlinger ovenfra, mellom ledelsene”. På grunnplanet i arbeiderbevegelsen var holdningene til enhet og samling mellom de to arbeiderpartier mer positive enn på lederplanet hos DNA. Flere steder ble det samarbeidet lokalt, særlig i fagforeningene. Og ikke minst var arbeideridretten en en faktor som fikk NKUere og AUFere sammen. Sammenslåingen av Kommunistenes Kampforbund for Rød Sportsenhet og Arbeidernes Idrettsforbund i 1934 var et konkret resultat av folkefrontpolitikken. I august 1935 ble det fra NKU med Arne Gauslå som leder foretatt et framstøt mot AUF-ledelsen om en enhetsfront. Liknende framstøt ble gjort mot lokale AUF-lag enkelte steder. AUFs landsmøte i 1934 hadde innskjerpet forbudet mot slikt. Men nå sa AUF-ledelsen seg likevel villig til å oppta forhandlinger om en organisatorisk samling av de to ungdomsorganisasjonen. NKU-ledelsen aksepterte dette, og forhandlinger kom i gang i oktober. Det ble problemer da det gikk opp for AUF at NKU primært bare var interessert i et politisk fellesopprop, mens AUFs forhandlere presiserte at en organisatorisk samling innebar innlemmelse i DNA. NKU-forhandlerne kunne strekke seg til en felles ungdomsorganisasjon på sikt, med medlemmer både fra DNA, NKP og partiløse sosialister. En forutsetning var at alle bøyde seg for lovlig fattede vedtak i fellesorganisasjonen. NKU så en ny ungdomsorganisasjon i lys av å bedre samarbeidet mellom moderpartiene NKP og DNA, ”for å bidra til arbeiderklassens politiske enhet i ett enhetlig marxistisk parti”. Subsidiært foreslo NKU at AUF fortsatt kunne opprettholde sin organisatoriske tilknytning til DNA, men at enkeltmedlemmer som ønsket det, i den nye fellesorganisasjonen individuelt kunne stå i NKP. NKUs forslag ble avvist av AUFs forhandlere. Også NKP gjorde i 1935 fornyede framstøt mot DNA for å skape en folkefront, men igjen ble de møtt med krav fra DNA om organisatorisk samling. Et forslag fra NKP om å stille felleslister ved stortingsvalget i 1936 ble avvist, selv om forslaget bare innebar felleslister der NKP sto sterkest og trekking av lister til fordel for DNA de andre stedene. Fra juli 1936 til våren 1939 raste borgerkrigen i Spania. Utgangspunktet var et opprør mot den lovlig valgte regjeringen, iverksatt av fascistisk orienterte offiserer fra spansk Marokko, ledet av general Franco. NKU var sammen med en bred bevegelse av både NKP, DNA, AUF, fagbevegelsen, arbeideridretten og andre organisasjoner sterkt engasjert i hjelpearbeidet for Spania. Store summer av penger, mat, klær og medisiner ble samlet inn. Ambulanser, barnehjem og sykehus ble drevet i Spania for norske midler. Da borgerkrigen sluttet med seier for Francos fascister, var det samlet inn 2 millioner kroner. Men for mange fra NKU og arbeiderbevegelsen var det ikke nok å bare delta i det humanitære arbeidet for den spanske republikken. De følte med rette at dette var ikke bare Spanias kamp mot fascismen, men hele den internasjonale arbeiderklassens kamp, og ca. 300 meldte seg til militær tjeneste på linje med mange andre arbeidere fra nær sagt alle kanter av verden. Mange av de som senere skulle stå fremst i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten – slik som Asbjørn Sunde – fikk sin ilddåp i Spania. Men mange medlemmene vendte aldri tilbake. Dette gjaldt bl.a. for Oluf Milde som var NKUs formann på Vestlandet. For de som vendte tilbake fra tjeneste i Spania ventet et oppgjør med rettsstaten. Arbeiderpartiregjeringen hadde undertegnet nonintervensjonsavtalen og gjort det straffbart for norske borgere å tjenestegjøre under den spanske republikk. Frivillige som ble arrestert, fikk tre måneders fengsel. Også å drive verving var ulovlig og politiet gjennomførte flere husundersøkelser og arrestasjoner for å avsløre slik virksomhet. Særlig rettet aksjonene seg mot NKP og NKUs lokaler og presse. Moskva-prosessene. Mot slutten av 30 årene var det tre viktige hendelser som satte den kommunistiske bevegelsen i Norge på svært harde prøvelser. Moskva-prosessene ble først for alvor kjent i Norge etter interneringen av Trotskij i 1936. Det dreide seg om tre omfattende rettssaker hvor dommene falt i årene 1936–38. De første kom i august 1936, da 16 gamle revolusjonsledere med Sinovjev og Kamenev i spissen ble dømt til døden. I januar 1937 fikk de følge av 17 andre ledere, bl.a. Karl Radek og Jurij Pjatakov. Og i mars 1938 fulgte den tredje saken mot de 21, deriblant Nikolaj Bukharin. I kjølvannet av prosessene mot lederne ble det iverksatt utrenskinger og henrettelser i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP), som omfattet millioner. Bakgrunnen for prosessene og berettigelsen av dem var omstridt på den tiden. Det var i arbeiderbevegelsen en betydelig overløping til fascistisk side, av til dels meget fremstående tidligere sosialistiske ledere. Også fra NKU var det folk som ble overløpere som tidligere hadde vært svært sentrale i ledelsen, bl.a. Eugene Olaussen som i en årrekke var redaktør for Klassekampen. For de fleste lå grunnen for overløperiet i en svært radikalistisk og idealistisk oppfatning av sosialismen og mulighetene under et sosialistisk samfunn. Mange ble skuffet over at det ikke ble gjort større fremskritt under sosialismen i Sovjetunionen, og endte opp med å vende seg mot systemet. NKP og NKU så moskvaprosessene som nødvendige oppgjør mot slike overløpere. At oppgjøret ble så brutalt gjennomført måtte sees på bakgrunn av Sovjetunionens pressete internasjonale stilling og trusselen om en nærstående invasjon fra Tyskland. I en slik invasjonssituasjon var det helt avgjørende at fascistene ikke kunne dra nytte av en indre 5. kolonne slik som de kunne i Spania. NKPs forsvar av prosessene fikk flere til å forlate partiet. En var dikteren Arnulf Øverland, mens dikterkollegaen Nordahl Grieg ikke gjorde det. Han forsvarte hele tiden prosessene både i tale og skrift, slik som i romanen ”Ung må verden ennå være”. Kommunistene var likevel ikke alene om å forsvare prosessene. En mindre gruppe i DNA flokket seg rundt Trond Hegna og Jakob Friis. Dertil kom Sovjetunionens angrep på Finland høsten 1939 som definitivt snudde DNA og LOs holdning til sosialismen i øst. Foranledningen var at Finland nektet å undertegne en ikke-angrepspakt som ble tilbudt fra Sovjetunionen, og avslo å avstå militært viktige områder rundt Leningrad og grensen mot Norge. Til gjengjeld skulle Finland få et større område av Øst-Karelen. I Norge utløste vinterkrigen en massiv opposisjon mot Sovjetunionen og mot NKP og NKU. Det ble startet innsamling til fordel for Finland, og det ble satt i gang verving av frivillige. De fleste frivillige hadde borgerlig bakgrunn, men det ble også rekruttert fra arbeiderbevegelsen. Kommunister ble fritt vilt for hetskampanjer på gata og på arbeidsplassene, iscenesatt av DNA- og AUF-folk. Men likevel var det fremdeles kommunister i DNA og AUF som også i denne situasjonen stod rake og forsvarte Sovjetunionen og kommunismen, spesielt i Trondheim, Selbu, Rjukan og på Røros. Vestkanten AUL i Trondheim stod i mot AUF-ledelsens forsøk på å presse dem i å trekke sin støtte til Sovjetunionen, og ca 50 personer ble ekskludert. Mange av disse kom aktivt med i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig og sluttet seg til NKU. 1940–45. Politiske uenigheter, organisatoriske spenninger og partiets tilbakegang hadde gjort at NKU var en liten ungdomsorganisasjon, med omkring 900 medlemmer, ved krigsutbruddet. Angrepet kom overraskende på organisasjonen, og den hadde følgelig ikke diskutert hvordan den skulle forholde seg. På den ene siden ble angriperen ansett som et av de verste utslagene for borgerlig ideologi, men på den andre siden var parolen fra Komintern at man ikke skulle ta standpunkt i den imperialistiske omfordelingskrigen. I tillegg var fortsatt ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen gyldig. Mange meldte seg til aktiv tjeneste, men det kom til få kamphandlinger den første tiden, og Norge kapitulerte raskt. Den 12. april deltok NKU med representantene Odin Nygård, Arne Pettersen og Knut Willoch på et faglig tillitsmannsmøte i LO-regi. Det viktigste for dette møtet var å stoppe den panikk og uorden som rådet blant de fagorganiserte i de første dagene av invasjonen. Kommunistenes grunnholdning var at det arbeidende folk ikke kunne gjøre felles sak verken med de pro-engelsk eller de pro-tysk orienterte og strømninger i storborgerskapet som er avhengige av imperialistene. Arbeiderklassen, som i motsetning til borgerskapet ikke har noen felles interesser med noen av de imperialistiske sidene, var kalt til å ta ledelsen i kampen for folkets nasjonale uavhengighet. Det gjaldt å føre en uavhengig proletarisk klassepolitikk i internasjonalistisk ånd, uten kompromiss verken til den engelske eller tyske imperialismen, noe som under okkupasjonens vanskelige vilkår ikke utelukket dyktige manøvreringer overfor okkupasjonsmyndighetene. Derfor opprettholdte kommunistene sin legale arbeidsform og sin presse under den tyske okkupasjonen fram til partiforbudet kom den 16. august 1940. Kommunistene forsøkte også å opprettholde fagorganisasjonenes arbeid og aktivitet under tysk okkupasjon så lenge som mulig før Nasjonal Samling (NS) greide å få kontroll. På tross av at det hadde vært forbudt i nesten ett år var det først etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 at kommunistene ble aktivt involvert i motstandsbevegelsen, selv om en fløy av partiet, under ledelse av Peder Furubotn allerede sommeren 1940 hadde forberedt illegalitet. NKUs formann til da Arne Gauslå ble i 1941 satt til å lede omorganiseringen av partiet, og ny formann ble Ørnulf Slåttelid. Begge ofret sine liv i kamp mot tyskerne, i likhet med en rekke kadre og grunnplansmedlemmer. Kommunistenes viktige rolle i motstandskampen, samt Sovjetunionens betydning for frigjøringen av Norge gjorde imidlertid at NKU, i likhet med moderpartiet, var blitt flerfoldige ganger større og sterkere da krigen var over i 1945 1945–49. Ved inngangen til 1946 hadde NKU hele 15 000 medlemmer, fordelt på 230 lag, og spredte sitt tidsskrift "Unge Viljer" i høyt opplag. Mange av de nye medlemmene av NKU hadde altså kommet til under krigen, og disse sto i nær forbindelse med Peder Furubotn. Allerede før partisprengningen i 1949 begynte det å oppstå et motsetningsforhold mellom ungdomsforbundet og Stortingsgruppa. NKU kritiserte partiet for ikke å agitere sterkt nok for vennskapet med Sovjetunionen, for å dyrke illusjonen om at det norske militærvesenet var et folkeforsvar og for å akseptere regjeringens stabiliseringspolitikk. Etter hvert som spenningene mellom Furubotn og Johan Strand Johansen/Emil Løvlien tiltok fikk dette også store følger for NKU, som etter hvert reelt sett ble delt i to. I likhet med i partiet vant Løvlien-fløyen i partiet, selv om det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt det faktisk var et flertall. Blant dem som ble skjøvet ut var de senere faglig tillitsvalgte Ragnar Kalheim og Lars Skytøen, samt senere bistandsminister Vesla Vetlesen – og også senere partiformann Hans I. Kleven 1949–67. Ved valget i 1949 ramlet NKP ut av Stortinget, og partisprengningen bidro til en varig svekkelse av ungdomsforbundet. I 1967 sprengtes partiet nok en gang. Denne gang var det en høyrefløy under ledelse av Jørgen Vogt som ble ekskludert fra partiet. Denne fløyen hadde imidlertid flertall i NKU-ledelsen. Derfor opprettet NKP ungdomsorganisasjonen "Kommunistisk Ungdom" (KU), mens NKU brøt med partiet. Organisasjonen som het NKU eksisterte i noen år, men gikk etter hvert i oppløsning. KU tok så NKU-navnet. 1967–2008. Etter en lengre periode med vanskelige samarbeidsforhold besluttet NKPs sentralstyre den 1. april 2006 å bryte forbindelsene til NKU. Beslutningen kom som en konsekvens av den gjensidige mistilliten mellom NKUs og NKPs ledelse. Av de fem medlemmene, stemte tre for. De to siste er nå utmeldte og dannet senere Kommunistisk Ungdomsforbund Norge KUN), som senere etter fraksjonskamper ble splittet i den pro-troskistisk fraksjon og en fraksjon som i større grad vektla kampene i borettslagene. Medlemskap i det gamle NKU ble vedtatt uforenlig med medlemskap i partiet, samtidig opprettet NKP et ungdomsutvalg med samme navn og logo som det tidligere NKU. Begge sider i saken, altså NKP og det gamle NKU sier at det var umulig å få kontakt med hverandre, men detaljene rundt dette er ukjent. 1. NKP har ikke rett til å benytte navnet Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, NKU, og dennes logo. 2. NKU er eier av arkivmateriale. NKP dømmes til å utlevere dokumentasjon og materiale tilhørende NKU. 3. NKP dømmes til å betalte sakens omkostninger med forfall 14 dager etter forkynnelse av dom, men tillegg av lovens forsinkelsesrenter med forfall inntil betaling skjer. Rettssaken ble avholdt 11. og 12. juni i Oslo tingrett. Under rettssaken påsto NKP sentral aktivitet i NKU opphørte fra 2004. At NKUs kontorplass i NKPs partikontor ikke ble brukt, at brev ikke ble besvart og at regninger ikke ble betalt. Det ble ikke innkalt til landsmøte slik at fristen for å holde landsøte, slik det står i reglementet til NKU, ikke ble fulgt. NKU på sin side understreker at det var aktivitet i organisasjonen lokalt i bl.a. Oslo, Buskerud og Vestfold og at det for eksempel var NKU som sto for NKPs valgkamp i Vestfold. I tillegg deltok NKU på flere konferanser i utlandet, som i Praha, Spania og Venezuela. Videre påsto NKU at alle som tok kontakt fikk kontakt. Et par av det nye NKUs medlemmer påstår at de ikke fikk kontakt og at de derfor ble med i NKPs nyreisning av NKU. Det gamle NKU sier selv at det stemmer at post og regninger ikke ble åpnet, men understreker at dette ikke bare var tilfelle for NKU, men også NKP. I sitt forsvar hevded NKP at det ikke stjal organisasjonen og navnet NKU, men bare omorganiserte det. NKP innkalte til en landskonferanse hvor representanter fra NKP og seks ungdommer møtte. Her ble NKU vedtatt gjenreist og arbeidet startet. NKP mente at dette måtte gjøres fordi NKU før gjenreisningen skadet partiet. Det opprinnelige NKU arrangerte på sin side sitt 47. landsmøte i Drammen 13. mai 2006. Her ble ett nytt forbundsstyre på 13 personer valgt, samt et sentralstyre på fem, med Vegard Aamodt som leder, Asgeir Kjelstad som nestleder, Erik Dokken som sekretær, Svend Erichsen som kasserer og Ingar Gundersen som sentralstyremedlem. 1. Norges Kommunistiske parti (NKP) har ikke rett til å benytte navnet Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, NKU, og dennes logo. 2. NKP tilpliktes å utlevere dokumentasjon og materiale tilhørende NKU, innen 1 –en- måned for forkynnelsen av denne dom. 3. Partene bærer hver sine saksomkostninger Retten understrekte også at NKP ikke hadde gjort feil i å steg mot å gjenoppbygge organisasjonen, blant annet ved registreringen i Brønnøysundsregisteret. Men at NKP feilet ved å ikke også tilkalle toppsjiktet i det gamle NKU på landsmøtet der NKU ble gjenreist. Det gamle NKU fikk beholde navnet sitt og fikk eierskap til NKUs arkiver. NKPs ungdomsutvalg som ble opprettet i 2006 måtte bytte navn fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) til Ungkommunistene i Norge (UngKom). Norges Kommunistiske Parti. Norges Kommunistiske Parti (NKP'") er et registrert politisk parti. Det ble opprettet da Det norske Arbeiderparti bestemte seg for å melde seg ut av Komintern i 1923. Partiets ungdomsorganisasjon var frem til 2006 Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, og det heter i dag Ungkommunistene i Norge. Grunnleggelse. Rundt første verdenskrig begynte Det norske Arbeiderparti å bevege seg i en mer radikal retning. Særlig den russiske revolusjonen var av stor betydning. Da den radikale fløyen fikk flertall i 1919, sluttet partiet seg til Den kommunistiske internasjonale. I 1923 bestemte imidlertid flertallet seg for å tre ut av internasjonalen. Det mindretallet som ville forbli brøt ut og dannet NKP. Partiet fikk med seg 11 av DnAs 41 aviser, deriblant de viktige avisene "Ny Tid" i Trondheim og "Arbeidet" i Bergen, der partiet kom i flertall i partiorganisasjonene og overtok disse også. NKPs første formann var Sverre Støstad. Samtidig ble partiavisen Norges Kommunistblad etablert som partiets hovedorgan. Tidlige år. Partiet var ikke i stand til å utfordre Arbeiderpartiets hegemoni innenfor den norske arbeiderbevegelsen. Fra å være et stort parti da det ble stiftet, mistet NKP oppslutning gjennom 1920- og 1930-tallet, dels også fordi flere stortingsrepresentanter forlot partiet. 13 stortingsrepresentanter valgt inn for DNA ble med over til NKP ved splittelsen, seks av disse ble gjenvalgt i 1924. I 1924 fikk partiet 59 401 stemmer (6,1 prosent) og seks representanter på Stortinget. I 1926 fikk det 40 074 stemmer (4,02 prosent) og tre representanter. I 1930 mistet NKP sine representanter på tinget da det fikk kun 20 351 stemmer (1,7 prosent). I 1936 fikk partiet kun 4376 stemmer (0,3 prosent). I det siste valget stilte partiet ikke lister i alle fylker. Parallelt med minkende oppslutning var partiet herjet av intern strid. Halvard Olsen og andre fagbevegelsesledere forlot partiet i 1924 i protest mot partiets faglige politikk. Sverre Sjøstad, den første formannen, og hans tilhengere forlot partiet i 1927 for å bli med i gjenforeningen av Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Emil Stang og Olav Scheflo forlot partet samme år da de ikke ønsket å gå imot en Arbeiderpartiregjering. I 1927 ble Mot Dag-gruppen med i partiet. De forlot det året etterpå da partiet beveget seg mot en ultra-venstre posisjon. Den annen verdenskrig. Under andre verdenskrig var partiets holdning i starten tuftet på ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen, og partiets rolle i den aktive motstanden mot okkupasjonsmakten var moderat fram til 1942 da partiet ble reorganisert. Partiet ble kjent for sin aktive rolle i motstandskampen fram til frigjøringen. Etterkrigstiden. Rollen partiet spilte i motstandskampen gav partiet et oppsving, og ved det første valget etter krigen fikk partiet en oppslutning på 11,9 prosent, og 11 representanter på Stortinget. NKP forble medlem av Komintern fram til oppløsningen i 1943, men ble ikke med i omorganiseringen i 1947. NKP deltok i samlingsregjeringen etter andre verdenskrig med Kirsten Hansteen, Norges første kvinnelige statsråd samt Johan Strand Johansen. Partiet ble raskt svekket av intern uro og internasjonale forhold, og markerte seg blant annet som motstander av Marshall-planen. En medvirkende årsak til dette var Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale 29. februar 1948, der han definerte kommunistpartiet som en fiende av «det norske folkets frihet og demokrati». Blant annet valgloven, som favoriserte det største partiet, gjorde at NKP falt ut av Stortinget i 1949, selv om partileder Emil Løvlien bare manglet 30 stemmer på å bli gjenvalgt fra Hedmark. Etter valgnederlaget kulminerte et internt oppgjør mellom to leire, den ene ledet av Peder Furubotn, den andre av Emil Løvlien og Johan Strand Johansen. Furubotn og kretsen rundt ham tapte og de ble deretter ekskludert. Selv om det bare dreide seg om 200 personer, samt et tilsvarende antall som forlot partiet frivillig av ialt 17 000 medlemmer, ble tapet svært merkbart. For blant de som forsvant ut var et flertall av partiets og ungdomsorganisasjonens sentralledelse, samt en betydelig del av fylkesstyrene. NKP fikk igjen representasjon på Stortinget i 1953 (3) og 1957 (1), men partiet ble aldri seg selv igjen, og klarte ikke å øke oppslutningen. NKP ble lenge beskyldt, særlig fra høyresiden, for og være Moskvatro og Stalinister. NKP tok et oppgjør med Stalin på 1950-tallet. På 1960-tallet kom en ny splittelse der et mindretall i partiledelsen, ledet av Hans I. Kleven og Jørgen Vogt la ned vervene sine og opprettet Marxistisk Forum. EF-kampen i 1972 ga partiet en viss revitalisering, og i kjølvannet av denne gikk NKP i forhandlinger med Sosialistisk Folkeparti og Demokratiske Sosialister (AIK), med henblikk på å bygge et nytt venstreparti. Ved valget i 1973 fikk Sosialistisk Valgforbund 16 mandater, deriblant NKPs leder Reidar T. Larsen. På landsmøtene til de tre organisasjonene i 1974 ble det nye partiet Sosialistisk Venstreparti (SV) vedtatt etablert fra høsten 1975, samtidig som det ble avtalt at de tre organisasjonene skulle la seg oppløse innen utgangen av året. Partiavisene Orientering og Friheten skulle dessuten inngå i den nye avisa Ny Tid. Høsten 1975 kom det til splid i NKP om en skulle legge ned partiet og partiavisa. Partileder Reidar T. Larsen, som var for at NKP skulle inngå i SV, kom sammen med sine meningsfeller i mindretall på NKPs landsmøte. De valgte da selv å melde overgang til SV, mens NKPs flertall bestemte at partiet og partiavisa skulle bestå. Fra midten på 1970-tallet og fram til i dag er NKP blitt redusert til et promilleparti uten reell politisk innflytelse. Ved stortingsvalget i 1989 stilte NKP til valg sammen med Rød Valgallianse(RV) og uavhengige i en ny valgallianse – Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet(FMS) -, men alliansen oppnådde ikke representasjon på Stortinget. Partiet tok på slutten av 1980-tallet et oppgjør med sin fortid og omgjorde på landsmøtet i 1990 alle eksklusjonene fra 1950. Dagens prinsipprogram er fra 1995. Partiledelsen ble flyttet fra Oslo til Stavanger i 1991, fra 1993 videre til Bergen under en kollektiv ledelse, før den ble flyttet tilbake til Oslo i 2001. Partiet mistet sin siste fylkestingsrepresentant ved valget i 1991. I 2003 vedtok landstyret i NKP å ekskludere 7 sentrale medlemmer med bakgrunn i at de var medlemmer i organisasjonen Bevegelsen for Sosialisme, i kjølvannet av disse eksklusjonene mistet partiet mange medlemmer og aktivister. Disse medlemmene ville fjerne sentrale kommunisiske elementer fra partiprogrammet og trekke partiet inn mot sentrum, noe som ville ha ødelagt det ideologiske grunnlaget for partiet. En kan kalle det en revisjonistisk fraksjon i partiet. Etter kommunevalget i 2003 ble NKP representert i kommunestyrene i Vadsø (1) og Åsnes (2). Representantene i Åsnes ble imidlertid med da lokallaget brøt med NKP i desember 2004 og etablerte Radikale Sosialister. Hovedgrunnen til bruddet var at lokallaget mente at ledelsen i NKP ikke har tatt et oppgjør med Stalin-tida, samt partiets sentralisme og de gjennomførte eksklusjonene i 2003. I tillegg kom saker som rovdyrpolitikken og partiets religiøse synspunkt. Oppslutning. NKP har sin største tilslutning der partiet normalt stiller lister ved valg, men med en konsentrasjon i Oslo-området, Bergen, og Trondheim. Valgoppslutningen er imidlertid lav. Ved siste kommunestyrevalg fikk partiet 523 stemmer (0,1%), ved siste fylkestingsvalg (2011) fikk partiet 1270 stemmer (0,1%), mens det ved siste stortingsvalg (2009) fikk 697 stemmer (0,03%). Valg. Valgloven sier at partier med under 5000 stemmer ved forrige valg, må samle minst 500 underskrifter i hvert fylke man skal stille liste til valg, og 300 underskrifter per kommune. Mye av NKPs ressurser benyttes i dag til å samle slike underskrifter. Ved stortingsvalget 2005 stilte partiet lister i 11 fylker (Finnmark, Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Vestfold, Buskerud, Hedmark, Østfold og Oslo) og fikk 1060 stemmer. Ved fylkestingsvalget i 2007 fikk partiet 1203 stemmer, etter at det ble stilt lister i sju fylker (Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Ved valget til kommunestyrene mistet partiet sin siste representant. Partiet stilte ikke liste til kommunestyrevalget i Vadsø, der partiet har vært representert siden andre verdenskrig. Valgstand i Oslo før Stortinsgvalget 2009. Ved valget i 2009 var det NKP-lister i åtte fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Stemmetallet ble 697. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 stillte partiet lister i åtte fylker (Buskerud, Hordaland, Nordland, Oslo, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Vest-Agder) og i fire kommuner (Tranøy, Tromsø, Trondheim og Bergen). Stemmetallet i fylkestingsvalget ble 1270. Partiavis. NKPs partiavis "Friheten" utkommer annenhver uke i et opplag på rundt 3000. Falken Forlag er tilknyttet partiet, og er heleid av NKP. NKP har også et stort internasjonalt nettverk med søsterpartier rundt om i verden. Valgresultat. 1) = Mandattallene for Sosialistisk Valgforbund, hvorav ett NKP-medlem (Reidar T. Larsen) 2) = SVs oppslutning der NKP deltok Eksterne lenker. Norges Kommunistiske Parti Komintern. Komintern (fra "Den kommunistiske intern'"asjonale"; også kalt "Den tredje internasjonale") var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919. Den ble dannet etter Lenins og Sovjetunionens kommunistiske partis initiativ ettersom de følte at den 2. internasjonale hadde mistet sin verdi. Som et av de få nasjonale sosialdemokratiske partier var Det Norske Arbeiderparti medlem av Komintern i 1920-årene, og dermed underlagt Lenins kommando. DNA var det nest største partiet etter bolsjevikene på den første kongressen. Lenin hadde tidligere skrevet om sin store skuffelse over hvordan de mange europeiske sosialdemokratiske partier ikke hadde gått tydelig imot første verdenskrig. Han var især kritisk til personer som Kautsky og Ramsay MacDonald, som han nedsettende beskrev som sosialsjåvinister. Denne mislykketheten til den «2. internasjonale», sosialdemokratene, fikk bolsjevikene til å ta i bruk navnet kommunist i stedet for sosialdemokrat, og forene seg i den tredje internasjonale. Sentralt i Kominterns politikk var at kommunistpartier over hele verden skulle forene seg for å hjelpe den proletære revolusjon, og idéen om demokratisk sentralisme, som involverte streng disiplin i kommunistpartiet. Selv om Komintern var ment å være en internasjonal organisasjon, ble den i praksis styrt av Sovjetunionen. Tyskland, Japan, Italia og en rekke andre land inngikk Anti-Komintern-pakten for å demme opp mot kommunismen. Komintern ble oppløst i 1943 som følge av alliansen med USA, Storbritannia og Frankrike mot Tyskland. Kominform ble opprettet i dens sted etter krigen. I 1938 dannet Leo Trotskij og hans tilhengere Den fjerde internasjonale som aldri klarte å bli noen stor bevegelse, på tross av enkelte halvstore avdelinger. Folkeforbundet. Skisse over medlemmer av Folkeforbundet og tilhørende land Folkeforbundet, også kjent som Nasjonenes Forbund, var en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt 25. januar 1919 av del I av Versailles-traktaten. Den ble grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom ulike land og forbedre arbeids- og levevilkår blant verdens befolkning. Opprettelsen var særlig motivert av blodbadet under første verdenskrig. Selv om Forbundet mislyktes i å hindre andre verdenskrig, klarte det i varierende grad å håndtere mindre konflikter i 1920-årene – i 1923 fikk det Italia til å gi opp okkupasjonen av den greske øyen Korfu. Folkeforbundet holdt sitt første møte 10. januar 1920, og ratifiserte samtidig Versailles-traktaten, og endte dermed offisielt første verdenskrig. Den første generalforsamlingen ble holdt i Genève 15. november 1920. Forbundet oppløste seg selv formelt 18. april 1946 og overførte sine målsettinger til De forente nasjoner. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er det eneste organet dannet av Folkeforbundet som fortsatt eksisterer. Organiseringen av Folkeforbundet. Folkeforbundet besto av tre hoveddeler og flere mindre kommisjoner/avdelinger. Generalforsamlingen var hovedforsamlingen, og besto av alle medlemslandene. De fleste vedtak ble tatt i Rådet, hvor det satt først fire, senere fem, permanente medlemmer (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan, samt (fra 1926) Tyskland) og fire (senere seks og deretter ni) ikke-permanente medlemmer. Rapportene og den daglige driften av forbundet ble foretatt av Sekretariatet. I tillegg til disse tre hoveddelene, fantes Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie og flere mindre kommisjoner slik som Slaverikommisjonen, Flyktningekommisjonen og Helsekommisjonen. Hans Majestet Kongens Garde. Hans Majestet Kongens Garde er den norske kongens livgarde, og den største avdelingen i Hæren. Væpnede gardister har døgnkontinuerlig vakt ved de kongelige residenser (Slottet, Skaugum hovedgård, Bygdø Kongsgård) og Akershus festning. Garden er en del av hovedstadsforsvaret, og er på beredskap for å kunne støtte politiet i krisesituasjoner. Etter bombeangrepet på regjeringskvartalet var over 700 gardister i væpnet aksjon for å sikre Regjeringskvartalet og andre viktige bygninger i Oslo.Vaktstyrken på Slottet i paradeuniform. Vaktkommandøren har offiserssabel. Organisasjon. Garden er Hærens største bataljon med over soldater. Hoveddelen av Garden holder til i Huseby leir utenfor Oslo sentrum. Bataljonen er organisert som en lett infanteri-bataljon med syv kompanier. Ett av de tre geværkompaniene er til en hver tid vaktkompani. Kompaniet deles da inn vaktstyrker på vaktobjektene og en beredskapsstyrke på døgnkontinuerlig beredskap i Huseby leir. Gardens historie. Hans Majestet Kongens Garde ble opprettet i Stockholm i 1856, med vakttjeneste i Sverige. Siden Norge fikk sin egen konge i 1905, har Garden vært den norske kongens livgarde. Garden deltok i flere trefninger og kamper under krigen i Norge i 1940, blant annet ved Midtskogen gård utenfor Elverum, der et tysk raid for å gripe Kong Haakon og regjeringen ble stoppet, ved Strandlykkja og Kampene ved Lundehøgda syd for Lillehammer. Her utmerket Garden seg spesielt, og det var ved disse aksjonene at fienden betegnet gardistene som «De svarte djevler». Årsdagen for disse begivenhetene markeres hvert år med en egen oppstilling til minne om de gardister som falt. Over 700 gardister var i skarp aksjon etter at en bilbombe eksploderte i Regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Gardistene hadde et forsterket vakthold rundt Slottet og de kongelige residensene, i tillegg til å bistå politiet med væpnet vakthold rundt det utbombede Regjeringskvartalet og andre viktige bygninger i Oslo. Gardens væpnede vaktoppdrag. Bevæpnede gardister fra Hans Majestet Kongens Garde er til en hver tid på vakt ved Det kongelige slott, Akershus festning, Skaugum gård og i Huseby leir. I sommerhalvåret har Garden også ansvar for vaktholdet rundt Bygdø Kongsgård. Gardens vakthold rundt de kongelige residensene skjer i nært samarbeid med Oslo politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt og Den kongelige politieskorte. Gardistene er utstyrt med våpen og skarp ammunisjon, er og er en viktig del av sikkerheten rundt de kongelige. Etter terrorangrepet mot Regjeringskvartalet den 22. juli var det vaktkommandøren på Slottet som først slo alarm internt i Forsvaret. Minutter etter eksplosjonen forsterket han vaktholdet rundt Slottet, og tilkalte forsterkninger fra Huseby leir. I løpet av kort tid utplasserte Garden maskingevær på Slottsplassen, og vurderte å grave stillinger på Slottsplassen med gravemaskin. Ved Slottet og Akershus festning utføres det væpnede vaktholdet i Gardens paradeuniform. Disse stedene utføres også vaktholdet med en stor grad av militær presisjon, oppstillinger og eksersermarsj, på militært fagspråk kalt sluttet orden. Denne delen av vaktholdet får stor oppmerksomhet av både turister og fastboende, og Gardens hovedavløsninger som begynner på slaget klokken 13.30 hver eneste dag, er en populær turistattraksjon. Ved Bygdø Kongsgård, Skaugum hovedgård og i Huseby leir utføres vaktholdet som et rent militært vaktoppdrag. Til tross for paradeuniform, eksersermarsj og sluttet orden har det skarpe vaktoppdraget prioritet. Gardistene har derfor, i motsetning til andre lands gardister, lov til å bevege seg og snakke med folk mens de er på vakt. Hensikten er å oppdage og følge med på eventuelle trusler mot vaktobjektet. Primært er det de operative vaktgardistene i geværkompaniene (1, 2 og 4. gardekompani) som går vakt. Gardister fra 5. gardekompani støtter ved behov. Gardens skarpe beredskap. Gardens beredskapsstyrke er Hans Majestet Kongens Gardes stående utrykningsstyrke i Huseby leir. Styrken består av over 50 gardister, og er klar til å forsterke vaktholdet rundt Gardens vaktobjekter eller bistå politiet hele døgnet. Beredskapsstyrken rykket raskt ut til Slottet med blålys og sirener etter at en bilbombe eksploderte i Regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Beredskapsstyrken disponerer blant annet pansrede MB feltvogner og Scania lastevogner. Gardistene benytter skuddsikre vester i skarpe oppdrag. Beredskapsstyrken kan settes opp med ulike våpen, avhengig av type oppdrag. Garden benytter blant annet HK 416 (rifle), P80 (pistol), MG-3 (maskingevær), Carl Gustav RFK (rekylfri kanon), M72, (panservernvåpen) AG36 (granatkaster) og HK417 skarpskytterrifler. I krisesituasjoner og krig kan også resten av Garden også mobiliseres. I løpet av det første døgnet etter terrorangrepet i Regjeringskvartalet den 22. juli 2011, var for eksempel over 700 gardister i væpnet aksjon. Som en del av hovedstadsforsvaret skal Garden være forberedt på å støtte politiet i krisesituasjoner, som ved naturkatastrofer, store ulykker og terrorangrep. Siden det er nedfelt i Grunnloven at ikke soldater skal brukes mot egne landsmenn, er all bruk av militære avdelinger i politioppdrag nøye regulert i bistandsinstruksen. En grunnleggende forutsetning er derfor at det er politiet som ber om støtte, og at den militære avdelingen er strengt underlagt politiet under oppdragsløsningen. Gardens funksjon i hovedstadsforsvaret er først å fremst å være en militær utrykningsstyrke i Oslo, i tett samarbeid med Heimevernet. For Gardens del er det først og fremst aktuelt å støtte politiet med væpnet vakthold av viktige objekter i Oslo i en eventuell krisesituasjon. I en krigssituasjon vil Gardens hovedoppdrag være å beskytte kongen, kongefamilien og øvrige regjeringsmedlemmer. Garden er således Hærens infanteriavdeling i Oslo, og skal kunne drive militære operasjoner på egenhånd. Gardistene får derfor også utdanning i stridsteknikk, soldatferdigheter og felttjeneste. Uniform. Den mørke paradeuniformen til Garden er forblitt nærmest uforandret gjennom avdelingens historie. Buksen er svart med to hvite beiser, og jakken er mørkeblå med grønne epåletter (befal har metall-aktige) og rød passepoil. Paradehatten er i dag en bowlerhatt med plym av bøffelhår. Den opprinnelig hatten var pyntet med fjær og inspirert av Bersaglieri, et italiensk korps som imponerte den svenske prinsessen Louise (tippoldemoren til Kong Harald) så mye at hun i 1860 insisterte på at de norske gardistene skulle ha like hatter. Etterhvert ble fjærene byttet ut med bøffelhår. Av andre uniformer benytter Garden de samme som andre hæravdelinger i Norge, men permisjonsuniformen er M70 med Gardebelte. I stedet for beret (som resten av Hæren benytter), bruker Garden primært en båtlue – såkalt «Gardelue» – med dusk foran og striper på siden som (i likhet med paradehatten) viser til militær grad. Rekrutter og aspiranter benytter olivengrønn beret, frem til de får gardelua og kan kalle seg gardister. Garden benytter (i likhet med Krigsskolen) forsølvede metallmerker på uniformene. Avdelingen brukte inntil 2010 sort og hvit våpensnor rundt venstre arm til arbeidsuniformen, denne brukes nå kun på skjorta til sommervarianten av permisjonsuniformen (uten jakke og med oppbrettede skjorteermer). Etter inspirasjon av de engelske gardistene innførte dengang vakt- og paradesjef, Nils-Olav Egelien, krav om at alle gardister skulle «spitte» skotuppene sine. I dag holdes dette i hevd, spesielt hos kp. 3, som gjør dette med skotuppene på sine M77-feltsko og parade-/gardebeltene sine, dvs. at overflaten pusses ned og poleres med skokrem til det blir en speilblank overflate. Dette er en meget tidkrevende prosess som krever daglig vedlikehold, og i enkelte kompanier går det prestisje i en bra «spitt». Til felttjeneste har man egne sko. Kuriosa. Musikk- og Signaltroppen fra kp. 3 foran Slottet, sommeren 2005. Forsvarets kompetansesenter for kommando og kontrollinformasjonssystemer. Forsvarets kompetansesenter for kommando og kontrollinformasjonssystemer (FK KKIS) arbeider med å samordne og utvikle mulighetene for kommunikasjon og datautveksling i Forsvaret. FK KKIS skal sørge for at norske styrker kan «snakke sammen» og utveksle informasjon på tvers av avdelinger i hær, sjø og luft, samt innad i egen avdeling og med allierte styrker. FK KKIS holder til på Jørstadmoen leir i Lillehammer. 1. Operative leveranser. FK KKIS støtter norske styrker, både når de er hjemme i Norge og når de deltar i operasjoner utenfor landets grenser. Personell fra FK KKIS deltar ofte når norske avdelinger etablerer seg i utlandet, blant annet med å sette opp kommandoplasser og sikre kommunikasjon og telefonforbindelse hjem til Norge. 2. Styring og utvikling av informasjonsinfrastruktur (INI). FK KKIS gir råd om hvilke investeringer som bør gjøres på veien mot et nettverksbasert Forsvar. FK KKIS leder prosjekter, koordinerer og gir anbefalinger knyttet til anskaffelse av materiell og systemer. 3. Utdanning. FK KKIS driver Forsvarets ingeniørhøgskole på Jørstadmoen og befalsskole for informasjonssystemer i Forsvaret. FK KKIS kjører også kurs og etterutdanning for Forsvarets personell. Historie. FK KKIS ble etablert i august 2005. FK KKIS har avdelinger spredd på ulike steder i landet. Hovedadministrasjonen er på Jørstadmoen ved Lillehammer. Kompetansesenteret støtter både hær, sjø, luft og HV. FK KKIS er en fellesavdeling med personell fra samtlige forsvarsgrener og tverrfaglig sammensatt ledelse. Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter. Militærmedisinsk utdannings og kompetansesenter (MUKS) er det utøvende organ i Forsvarets sanitet. MUKS er lokalisert på Sessvollmoen. Oppgaver. Å produsere militærmedisinsk kompetanse for alle enhetene i Forsvaret, deriblant utdanning av sanitetspersonell og sanitetssoldater og sanitetsassistenter. FSAN driver forskning innenfor flere fagområder, blant annet innen traumatologi, flymedisin, navalmedisin og katastrofepsykiatri. FSAN driver også utdanning innenfor sanitetsfaget og akuttmedisin – dette inkluderer både menige soldater,befal, leger, og sykepleiere. Historie. MUKS ble kalt Sanitetsregimentet til 2000 og var forlagt på Lahaugmoen. Kampvåpenets utdannings- og kompetansesenter. Kampvåpenets Utdanning og Kompetansesenter (forkortet KampUKS) var forlagt på Rena leir og Terningmoen. Oppgaver. Deres hovedoppgave var å produsere kompetanse (innenfor infanteri, kavaleri, ingeniør og artilleri) til enheter i den norske hæren. Lars Sponheim. Lars Sponheim (født 23. mai 1957 i Halden i Østfold) er en norsk politiker og tidligere leder av partiet Venstre, tidligere stortingsrepresentant for Hordaland, og tidligere nærings- og handelsminister og landbruksminister i Bondeviks to regjeringer. Han er fra 1. juni 2010 fylkesmann i Hordaland. Politisk karriere. I mars 2010 ble han utnevnt til fylkesmann i Hordaland for en åremålsperiode på seks år. Han tiltro stillingen 1. juni 2010 og erstattet da Svein Alsaker. Stortingsrepresentant. Da Lars Sponheim i 1993 ble valgt inn på Stortinget hadde partiet Venstre vært uten representasjon i åtte år, og han ble av mange derfor sett på som Venstres redningsmann. Han gjorde seg bemerket ved å love å spasere fra Ulvik i Hardanger til Stortinget i Oslo dersom han ble valgt inn, noe han også gjennomførte i stor grad. Sponheim var Venstres parlamentariske leder 1993–1997 og igjen fra 2005. Sponheim ble ikke gjenvalgt til Stortinget ved valget i september 2009, og varslet i etterkant sin avgang som partileder på landsmøtet i 2010. Statsråd. Ved koalisjonsdannelsen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i 1997 (Kjell Magne Bondeviks første regjering), trådte Sponheim i 17. oktober inn som statsråd i nærings- og handelsdepartementet og beholdt denne posten til regjeringen måtte gå av 17. mars 2000 etter å ha fått stortingsflertallet mot seg i et kabinettspørsmål. Regjeringen ville her ikke følge Arbeiderpartiet og Høyres krav om å endre forurensningsloven dersom dette viste seg nødvendig for å kunne utbygge gasskraftverk basert på allerede eksisterende teknologi. Etter Stortingsvalget 2001 overtok Sponheim vervet som landbruksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering, en koalisjon mellom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, og avgikk etter Stortingsvalget i 2005. Partileder. Lars Sponheim ble valgt som leder på Venstres landsmøte i Drammen i 1996. Han gjorde det klart allerede før valgkomiteens innstilling var ferdig at han ønsket ledervervet, og at han om nødvendig ville stille til kampvotering mot daværende leder Odd Einar Dørum. Dørum valgte å frasi seg gjenvalget, og valgkomiteen innstilte enstemmig på Sponheim, som på det tidspunktet var partiets eneste stortingsrepresentant. Som leder av Venstre forfektet Sponheim partiets sosialliberale politiske linje. Noen av Sponheims hjertesaker var typiske kjernesaker for partiet som personvern, miljøvern, småbedrifter og et enklere Norge. Etter et dårlig resultat for Venstre under Stortingsvalget 2009 kunngjorde han at han er ferdig som partileder, og gikk av som leder av partiet på landsmøtet i april 2010. Kritikk. Innad i Venstre har Sponheim til tider vært en omstridt leder. Folk er splittet i synet på hans arbeid. På Venstres landsmøte i 2002 prøvde motstandere av Sponheim å lansere Trine Skei Grande som motkandidat. Skei Grande gjorde det imidlertid klart at hun ikke ønsket vervet som partileder, og fikk dermed bare en håndfull stemmer. Det ble i tillegg avlagt noen få blanke stemmer. I 2004 gjorde deler av partiet et nytt forsøk på å skifte ut Sponheim. Olaf Henning Thommessen var et relativt nytt sentralstyremedlem av Venstre og uten særlig politisk erfaring. Han lanserte seg som lederkandidat, uten å få støtte i valgkomiteen. Sponheim ble dermed gjenvalgt som leder frem til 2006, mens Thommessen fortsatte som 2. nestleder. Etter valgsuksessen i 2005 med 5,9% oppslutning og ti stortingsrepresentanter fra Venstre, ble Sponheims stilling i partiet styrket. Sponheim ble gjenvalgt på landsmøtet i Oslo i 2006 for to nye år, denne gang uten motkandidat eller blanke stemmer. Sponheim er en person mange folk har meninger om. Ett eksempel er Sponheims harry- utsagn i et intervju i Dag og Tid, der han fikk spørsmål om han noen gang reiste til Sverige for å handle mat. Han svarte: «Det kunne ikkje falle meg inn; eg synest det er harry». Som landbruksminister fikk han fra en FrP- representant et spørsmål i Stortingets spørretime om hvordan han hadde tenkt å håndtere en mulig eggmangel i forbindelse med den forestående påskehøytiden. Sponheim innledet sitt svar med «Hvis hver mann hadde sin høne, ville dette problemet kanskje vært løst». Avgang. Sponheim annonserte sin avgang som partileder i Venstre på valgnatta 14. september 2009, etter at partiet nok en gang hadde havnet under sperregrensen. Han gikk formelt av som partileder på landsmøtet i Sarpsborg 17. april 2010. Samme vår fikk han to biografier utgitt om seg, en autorisert og en uautorisert. Privat. Sponheim bor sammen med sin kone Mette og tre barn på gården Sponheim i Ulvik, Hordaland. Sponheim er utdannet landbruksøkonom ved Norges landbrukshøgskole (det nåværende Universitetet for miljø- og biovitenskap) på Ås. Han drev som bonde ved siden av politikken. Sitat. «"Visjonen er å skape et liberalt, åpent, tolerant og sosialt rettferdig samfunn der hver og en av oss opplever at nye teknologiske muligheter og samfunnsforandringer gjør det lettere å nå våre egne og høyst forskjellige oppfatninger om hva som er det gode liv. Stort mer krevende kan det vel ikke bli for et lite parti. Men jeg synes også små partier skal tenke store tanker."» Utmerkelser. I 2004 åpnet Slottet for at statsråder etter 4 års tjenestetid ble tildelt St. Olavs Orden. Lars Sponheim ble da kommandør av St. Olavs Orden. I 2003 ble Lars Sponheim tildelt Dagligvareprisen for arbeidet sitt for å fremme større vareutvalg i butikkene, trygg mat og nisjeprodukter, og for engasjementet mot grensehandelen. Odd Einar Dørum. Odd Einar Dørum er kjent som en engasjert taler. Odd Einar Dørum (født 12. oktober 1943 i Oslo) er en norsk politiker (V). Han er utdannet sosionom og har tidligere vært leder i partiet Venstre. Dørum satt fire perioder på Stortinget, og han har også vært samferdselsminister og justisminister i regjeringene til Kjell Magne Bondevik. Høsten 2010 ble han nominert som Oslo Venstres ordførerkandidat foran bystyrevalget 2011. Foreldre og oppvekst. Dørums far, Odd Werge Dørum, var på 1930-tallet utdannet støperiingeniør i Aachen i Tyskland, hvor han møtte Dørums mor, Edith Donner. Han tok henne med seg til Norge i 1940, og de giftet seg like etterpå. Tyske myndigheter var ikke klar over at hans mor var adoptivbarn og hadde en jødisk biologisk mor. De første årene etter krigen bodde de hos Dørums besteforeldre, Sara og Einar Dørum, ikke langt fra Sagene kirke. Dørum beskriver selv hjemmet som «en borgerlig enklave i arbeiderstrøket på Sagene». Bestefaren var gullsmed og høyremann. Fra han var tre til han var seks år gammel bodde han på Laksevåg (som nå hører til Bergen) hvor faren hadde arbeid. De bodde så et halvt år i Oslo før familien flyttet til Trondheim i 1950, hvor hans far ble ansatt på Ila Støperi. Hans far prøvde å starte sin egen bedrift uten at det ble noen suksess, og familien slet hardt økonomisk. Som liten var han meget glad i å lese både bøker og tegneserier. Han er blant annet en ihuga Tolkien-fan. Han var interessert i idrett og favorittlaget hans var Manchester United. Han var flink på skolen og trivdes meget bra. Især har han gitt sin tidligere lærer og barnebokforfatter Emil Herje mye av æren for at en stor del av klassen hans tok høyere utdanning. Etter 7. klasse begynte han på realskolen ved Trondheim katedralskole (1957–1962). Unge Venstre og studentlivet. Det var i miljøet på Trondheim katedralskole at Dørum først ble kjent med partiet Venstre. I oppvekstmiljøet var det stort sett enten Arbeiderpartiet eller Høyre. Etter å først ha deltatt på en studiesirkel for Unge Høyre, hvor han mislikte retorikken, kom han inn i Trondheim Unge Venstre, som også var aktive i miljøet ved skolen. Det var en forelskelse som drev ham inn i ungdomspartiet, men da det var klart at den ikke førte noe sted, var han allerede så godt inni partiet at han har blitt værende der siden. I 1962 ble han valgt som leder for Sør-Trøndelag Unge Venstre. Tidlig på 1960-tallet var han også med i heimevernet, selv om han senere skulle endre sitt personlige syn, og i 1965 søkte om overføring til siviltjeneste. Siviltjeneste skal ikke forveksles med nekting av verneplikt. Dørum har et tydelig ståsted når det gjelder allmenn verneplikt. Under Unge Venstres sommerleir 2003 forsvarte han dette med at vi trenger «vanlige» folk i forsvaret, og ikke bare forsvarsentusiaster. Etter at Dørum tok examen artium, begynte han på historie-studier ved Norges Lærerhøgskole (nå NTNU). I studietiden deltok han aktivt i Studentersamfundet i Trondhjem. Høsten 1963 ble han redaktør for studentavisen "Under Dusken". Dørum prøvde å kjøre et dobbelt løp med både studier og politikk, noe som til dels gikk utover studiene. Politikken i Norge hadde endret seg etter at Sosialistisk Folkeparti ble dannet og Det norske Arbeiderparti mistet sitt rene flertall på Stortinget. Under Kings Bay-debatten på Stortinget var Dørum til stede i Oslo og snek seg inn for å overhøre debatten. Våren 1964 ble han valgt til nestformann i Norges Unge Venstre og planen videre var at han skulle flytte til Oslo og fortsette sine studier der. Arbeidspresset av studier, politikk, jobb og sosialt liv ble til slutt for mye for Dørum, og etter en kollaps endte han på psykiatrisk avdeling på Haukåsen sykehus i Trondheim. Våren 1965 avla han endelig mellomfagseksamen i historie. Høsten etter begynte han å studere pedagogikk, men uten noen særlig glød for faget. Det som skulle bli viktigst for ham var hans nye kjæreste, Randi Gerd Øverland, som siden skulle bli hans kone. Våren 1967 søkte han seg inn på Sosialskolen i Trondheim. Høsten samme år ble han valgt inn i bystyret i Trondheim, og fikk samtidig plass i sosialstyret. April 1968 giftet han seg med sin utkårede Randi, og reiste på bryllupsreise til Venstres landsmøte på Fagernes. De bodde så tre forskjellige steder i Trondheim før de omsider flyttet til Oslo sommeren 1970. Like før han flyttet til Oslo deltok han i Mardøla-aksjonen. På Stortinget og i regjeringen. Dørum satt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1977–81. Han var da medlem av kommunal- og miljøvernkomiteen. Seinere satt han tre perioder fra Oslo fra 1997 til 2009, men hadde statsrådsposter i rundt seks og et halvt år denne tida. Når han møtte på Stortinget, var han medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Han var samferdselsminister fra oktober 1997 til mars 1999, da han gikk over til Justis- og politidepartementet. Denne posten hadde han først ett år og så fire år fra oktober 2001. Utmerkelser. I 2004 åpnet Slottet for at statsråder etter 4 års tjenestetid ble tildelt St. Olavs Orden. Odd Einar Dørum ble da kommandør av St. Olavs Orden. I 2001 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel. Curriculum vitae. En curriculum vitae (CV; staves også curriculum vitæ; flertallsform: "curricula vitae" el. "curricula vitæ") er et sammendrag av studier og yrkeskarriere og hva man har oppnådd så langt i sitt liv. Det er vanlig å legge ved en CV når en søker en jobb for å vise hvilke kvalifikasjoner og relevant erfaring en har. CV-en skal vise hvilken arbeidspraksis og utdannelse man har og mer nøyaktig hva man har gjort, kan og har lært til nå. Curriculum vitae er latin for «livsløp» eller mer presist «livets løp». Versaillestraktaten. Forsiden på den engelske utgaven av Versaillestraktaten Woodrow Wilson med de amerikanske fredskommisjonærene Versaillestraktaten av 1919 er fredsavtalen som ble skapt etter den seks måneders lange fredskonferansen i Paris i 1919, som førte til den offisielle slutten på første verdenskrig. Traktaten ble ratifisert 10. januar 1920 og krevde at Tyskland tok på seg ansvaret for krigen og dermed var pliktig til å betale store beløp i krigserstatninger. I likhet med mange andre traktater, er den oppkalt etter stedet der den ble undertegnet: I Speilsalen i Versaillespalasset. 18. januar 1919 åpnet en fredskonferanse i Versailles i Frankrike som arbeidet med denne traktaten. Versaillestraktaten er den mest kjente av en serie traktater mellom seierherrene og de beseirede, som alle bar navn etter den forstad til Paris de ble fremforhandlet i, eller der de ble undertegnet. Av de øvrige kan Sèvres-traktaten med Tyrkia og Trianon-traktaten med Ungarn nevnes. Sistnevnte erklærte Østerrike-Ungarn oppløst, noe som betraktelig økte antallet suverene stater i Europa. Ferdinand Fochs dom over Versaillestraktaten viste seg å bli meget presis: «Dette er ingen fred! Dette er tjue års våpenhvile!» utbrøt han. Traktaten førte til dannelsen av Folkeforbundet, en viktig målsetning for den amerikanske presidenten Woodrow Wilson. Formålet med organisasjonen var å mekle i konflikter mellom nasjoner før de gikk til krig. De forente stater ratifiserte aldri traktaten. Valgene i 1918 ga republikanerne kontrollen i Senatet, og de blokkerte ratifiseringen to ganger (den andre gangen var 19. mars 1920). Enkelte foretrakk isolasjonisme og gikk imot Folkeforbundet, andre klagde på de enorme kostnadene. USA gikk derfor aldri inn i Folkeforbundet, men forhandlet i stedet frem en separat fredsavtale med Tyskland: Berlin-traktaten av 1921, som bekreftet skadeserstatningene og andre deler av Versaillestraktaten, med eksplisitt ekskludering av alle artikler relatert til Folkeforbundet. Traktatens innhold. Versaillestraktaten signeres i speilhallen.Oljemaleri av William Orpen Det ble satt opp et Ambassadørråd som skulle se til at traktatens bestemmelser ble gjennomført. I tillegg til krav om krigserstatninger hadde traktaten en rekke bestemmelser. Erstatningsbetalinger. Kart over Tyskland etter Versailles-traktaten Størrelsen av erstatningen var ikke fastslått i traktaten, det ble overlatt til "Den allierte erstatningskommisjonen" å fastsette den senere. Foreløpig ble det bestemt at Tyskland fram til mai 1921 skulle betale 1 milliard pund sterling. Betalingen skjedde delvis i form av vareleveranser, mest kull. Det viste seg at leveransene ikke var store nok, og at det ville bli umulig for Tyskland å oppfylle sine forpliktelser. I 1921 okkuperte de allierte byene Düsseldorf, Duisburg og Ruhrort øst for Rhinen. Økonomen John Maynard Keynes, som hadde vært med i den britiske delegasjonen i Versailles, trakk seg i protest over de harde betingelsene, og utgav etterpå en bok der han påpekte at så omfattende skadeserstatninger ville bli ødeleggende for hele Europas økonomi. Like etter ble erstatningene Tyskland skulle betale fastsatt til 6,6 milliarder pund sterling. Av dette skulle 4 milliarder betales engang i fremtiden, mens resten skulle betales med 100 millioner om året pluss 25% av verdien av Tysklands eksport. Disse ble overrakt den tyske regjering i form av et ultimatum. Hvis den ikke betalte innen 12.mai 1921, ville allierte tropper okkupere Ruhr, hvor mer enn 80% av landets kull, jern og stål ble produsert. Etter en regjeringskrise aksepterte Tyskland. Skadeserstatningen var satt til 138 milliarder gullmark i avdrag og renter frem til 1963, men beløpet var rent fiktivt – kravets reelle innhold var bestemte årlige ytelser som tilsvarte 5-6% av Tysklands nasjonalprodukt. Også Storbritannia og Frankrike slet med gjeld i form av enorme krigslån de hadde tatt opp fra USA, og håpet å få ettergitt. De tyske avdragene var – ikke urimelig – ment å skulle dekke vestmaktenes gjeld til USA. Tidlig i 1920-årene ble Tyskland rammet av en sterk inflasjon som førte økonomien inn i en krise, og gjorde det umulig for tyskerne å betale erstatningene. Britene foreslo betalingsutsettelse, mens Frankrike stod hardt på ultimatumet fra 1921, og 11. januar 1923 marsjerte belgiske og franske tropper inn i Ruhr, (se Ruhrokkupasjonen). Den tyske regjeringen proklamerte "passiv motstand", og franskmennene svarte med å isolere det okkuperte området fra resten av Tyskland, etter at de forgjeves hadde forsøkt å få britene til å møte tyskernes betalingsnekt med begrensete økonomiske sanksjoner. Franskmennene gjorde aldri noe forsøk på å stanse generalstreiken, noe de lett kunne gjort ved å stanse tilførselen av matvarer. I september måtte den tyske regjeringen gi opp den passive motstanden. Ruhr-okkupasjonen gav marken dødsstøtet, ettersom den tyske regjering hadde garantert for de streikendes lønninger og latt seddelpressene gå. I 1918 var kursen fire mark til en dollar, i juli 1923 var den steget til 160 000 mark og i november var kursen 130 000 millioner. Pengeverdiens samenbrudd fjernet arbeider- og middelklassens oppsparte midler og underminerte troen på systemet. Adolf Hitler prøvde å utnytte situasjonen i det såkalte Ølkjellerkuppet 8. november 1923. Senere i november ble marken erstattet med Rentenmarken, og sammen med innstramninger i den økonomiske politikken fikk Tyskland inflasjonen under kontroll. I 1924 etablerte de allierte "Daweskomitéen" for å få økonomien på bena igjen. Tyskerne skulle nå betale et årlig beløp fra 50-125 millioner pund. Nytt var at Tyskland skulle få låne penger i utlandet til å betale erstatningen. Utover 20-tallet lånte Tyskland veldige summer, særlig fra USA, og fikk en økonomisk blomstringsperiode. I denne perioden styrket republikken seg, og nazistene hadde liten oppslutning. Dawesplanen var bare en midlertidig løsning, og etterhvert som forholdet mellom Tyskland og Frankrike bedret seg, ble det bestemt at saken skulle taes opp på nytt. I 1929 startet en komité ledet av amerikaneren Owen D. Young arbeidet med å fastsette bestemte regler for erstatningen. Ifølge den nye planen skulle Tyskland betale 100 millioner pund årlig i 37 år, og senere 80-85 millioner pund i 22 år. Youngplanen trådte i kraft 17. mai 1930, og seks uker senere forlot de siste allierte tropper tysk jord. Samtidig med at 'Youngplanen ble utarbeidet, skjedde Det store krakket i USA som påvirket hele verden. Tilgangen på amerikansk lånekapital stoppet opp, og Tyskland kunne ikke betale erstatningene. Den økonomiske krisen ga Hitler en ny sjanse til å gripe makten. Rikskansler Brüning erklærte i 1931 at Tyskland under ingen omstendigheter hadde tenkt å betale. De allierte fant seg i dette, om enn ikke formelt. På en konferanse i Lausanne sommeren 1932 bestemte de allierte at alle krav mot Tyskland skulle avskrives så snart landet hadde betalt 150 millioner pund. Men dermed stanset også vestmaktene sin tilbakebetaling til USA. Disse ble senere gjenopptatt. Så sent som i 1965 gikk 1% av britenes skatteinntekter til nedbetaling av krigslån opptatt i USA femti år tidligere. Erstatningsspørsmålet var nå ute av verden, men det hadde vært med på å føre Tyskland inn i en krise som førte til slutten på Weimar-republikken og fremveksten av Hitlers diktatur, som til slutt endte med andre verdenskrig. Traktaten brytes. Endringene i Tysklands grenser var det minst iøynefallende resultatet. Riktignok mistet Tyskland sine få kolonier, men de européiske land-avståelsene omfattet 10% av befolkningen, 13% av landområdene og 15% av produksjonen. Det var ingen høy pris for en tapt storkrig – riket var fremdeles intakt. Men Versaillestraktaten begrenset størrelsen på Tysklands militære styrke. Det var innebygd i traktaten at det skulle arrangeres en stor "nedrustningskonferanse" for å begrense rustningen hos alle nasjoner. Denne konferansen startet i 1932, etter at det internasjonale samfunnet hadde vært ute av stand til å svare på brudd på Folkeforbundets regler og diverse andre avtaler. Nasjonalsosialistene var også i ferd med å feste grepet i Tyskland. Konferansen var resultatløs, inntil den tyske delegaten meddelte at Tyskland ikke ville være med før konferansen vedtok at alle nasjoner hadde samme rett til å ruste opp. Dette betydde at Tyskland ikke lenger interesserte seg så mye for de andre landenes nedrustning som sin egen opprustning. I oktober 1933 trakk Tyskland seg fra nedrustningskonferansen og meldte seg ut av Folkeforbundet. I november arrangerte tyskerne folkeavstemning med 96 % oppmøte hvor 95 % av stemmene støttet Hitlers politikk. De andre landenes ettergivenhet skulle vise seg å danne et mønster som Hitler flere ganger benyttet seg av. Etter Hitlers maktovertagelse startet han en massiv opprustning, og det var klart at han ikke respekterte Versaillestraktaten, men han ventet til Saarområdet hadde gjennomført en traktatbestemt folkeavstemning i januar 1935 som brakte området tilbake til Tyskland. I mars samme år kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens militære bestemmelser. Frankrike reagerte sterkt på bruddet, mens britene tok det mer med ro. I juni samme år inngikk Storbritannia og Tyskland en flåteoverenkomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke som tilsvarte 35 % av britenes og 100 % når det gjaldt ubåter. I praksis aksepterte britene Tysklands opprustning. Den 7. mars 1936 marsjerte tyske tropper inn i Rhinland. Dette medførte ikke andre konkrete reaksjoner enn at Folkeforbundets råd kom sammen og konstaterte av tyskerne hadde brutt Versaillestraktaten. Hitler arrangerte folkeavstemning og fikk massiv støtte for sin politikk hos folket. Veien til en tysk maktekspansjon lå åpen. Traktaten - et kompromiss. De «Fire Store» bestod av statsminister David Lloyd George fra Storbritannia, statsminister Georges Clemenceau fra Frankrike, President Woodrow Wilson fra USA og statsminister Vittorio Orlando fra Italia. Under Versailles-traktaten var det vanskelig å komme til en felles løsning, siden hvert land hadde blitt forskjellig behandlet av Tyskland i løpet av krigen. På grunn av dette ble det sagt at det ble et kompromiss, som ingen likte. Frankrike hadde lidd størst tap i løpet av krigen, og en stor del av den hadde foregått på fransk jord. Landet var i ruiner, med mye skade påført historiske og viktige bygninger og ressurser. Georges Clemenceau ønsket skadeserstatning fra Tyskland til å bygge opp igjen og reparere skadene påført dem av tyskerne. I alt hadde 750 000 hus og 23 000 fabrikker blitt ødelagt, og franskmennene krevde penger til å gjenoppbygge et land i ruiner. I 1871 var Frankrike og Tyskland også i krig, og Tyskland hadde overtatt det overveiende tysktalende området i Frankrike, Alsace-Lorraine. Clemenceau ønsket også å forsikre seg mot at et angrep fra Tyskland noensinne skulle skje igjen, og forlangte en demilitarisering av tysk Rhinland, og at ententens styrker patruljerte området. Dette ble kalt en «territoriell sikkerhetssone». Han ønsket også en drastisk reduksjon i antall soldater i den tyske hæren til et nivå som kunne kontrolleres. Som en del av skadeserstatningene ønsket Frankrike å få kontroll over mange av Tysklands fabrikker. Ikke bare ønsket Frankrike å straffe Tyskland hardt, de ønsket også å vedlikeholde sitt store imperium og sine kolonier. Mens USA frontet en tro på nasjonal og etnisk «selvbestemmelse», ønsket Frankrike og Storbritannia å beholde sine verdifulle imperier. Clemenceau representerte i hovedsak det franske folk med sitt ønske om hevn over den tyske nasjonen. Clemenceau ønsket også å beskytte hemmelige traktater og tillate sjøblokader rundt Tyskland, slik at Frankrike kunne kontrollere handel ut og inn fra den tapende part. Han var det radikale medlemmet av de Tre Store, og ble av den grunn kalt "le Tigre" – «tigeren». Storbritannia hadde spilt en tilbakeholden rolle, ettersom landet selv aldri ble invadert. Mange britiske soldater døde ved fronten i Frankrike, så det britiske folk ønsket like mye hevn som franskmennene. Statsminister Lloyd George ønsket fremdeles store skadeserstatninger, men i mindre grad enn franskmennene. Lloyd George var klar over at om kravene fra Frankrike gikk gjennom, ville Frankrike bli meget mektig i Sentral-Europa, og maktbalansen forskyves. Selv om han ikke ønsket at dette skulle skje, ønsket han at Tyskland skulle betale. Lloyd George var også bekymret for Woodrow Wilsons forslag om «selvbestemmelse», og i likhet med franskmennene ønsket han å bevare det britiske imperiet. Denne posisjonen utgjorde en del av konkurransen mellom to av verdens største imperier og deres kamp for å beholde dem. I likhet med franskmennene støttet også Lloyd George ønsket om sjøblokader og hemmelige traktater. På den annen side hadde Woodrow Wilson et ganske annet syn på hvordan man skulle straffe Tyskland. Han foreslo sine 14 punkter før krigen sluttet, som var mindre harde enn hva franskmennene og britene ønsket. Siden det amerikanske folk bare hadde vært med i krigen siden april 1917, følte de at de burde komme seg ut av den europeiske smørjen så fort som mulig. Like fullt ønsket president Wilson å innføre en internasjonal ordning som sikret freden. For å bevare freden ble det første forsøket på å danne en verdensrett skapt – Folkeforbundet. Tanken bak var at dersom svakere og mer skrøpelige nasjoner ble angrepet, skulle andre garantere dem beskyttelse mot den aggressive part. På toppen av dette promoterte Wilson «selvbestemmelse» som oppfordret nasjonene (eller etniske grupper) til å tenke, regjere & styre seg selv. Begrepet selvbestemmelse fremkalte en økt patriotisk følelse i mange land som var eller hadde vært under kontroll av de gamle imperiene, og det fikk også mye støtte i imperienes hjemland. Selvbestemmelse var og er en kilde til gnisninger mellom ulike etniske grupper rundt i verden, ettersom hver gruppe prøver å definere og forbedre sin stilling. Tilslutningen av mange folk til idéen om selvbestemmelse ble begynnelsen på slutten for imperiene, inkludert det britiske og franske. Ønsket om selvbestemmelse er delvis grunnen til at så mange nye land er dannet i Øst-Europa; Wilson var ikke villig til å øke Frankrikea, Italias eller Storbritannias areal. Det var også kamper i de østlige provinsene av Tyskland, som ønsket å være lojale mot keiseren, men ikke ville bli del av republikken: det store polske opprøret i Posen-provinsen og tre schlesiske opprør i Oberschlesien. Territorielle tilpasninger ble gjort med det mål å gruppere sammen etniske minoriteter i sine egne stater, frie fra dominans fra de engang mektige imperiene, særlig keiserdømmet Østerrike-Ungarn og Det osmanske rike. Hemmelige traktater skulle unngås, og Frankrike og Storbritannia godtok motvillig at alle nasjoner skulle nedruste, dette for å redusere muligheten for sjøblokader. Da Versailles-traktaten var vedtatt, ble Tyskland tvunget til å betale ententen 6 600 000 000 britiske pund; overgi alle sine kolonier; godta all skyld for krigen; redusere størrelsen på sine væpnede styrker (seks krigsskip, 100 000 infanterister og intet flyvåpen); og avstå land til en rekke land, inkludert Danmark, Belgia, Frankrike og Polen. De tre Store var ikke kommet til enighet om hvordan de ville straffe Tyskland. Frankrike ønsket hevn, Storbritannia ønsket et relativt sterkt økonomisk produktivt Tyskland som en motvekt til den franske dominansen av det kontinentale Europa, og USA ønsket å skape varig fred så raskt så mulig, og ødelegge de gamle imperiene. Resultatet var et kompromiss der ingen var fornøyd. Tyskland var hverken knust eller fornøyd, noe som ikke førte noe bra med seg verken for Tysklands, Europas eller verdens fremtid. Betydning for utvikling av diplomati. De to nye ruvende statsaktørene på den diplomatiske arena, Sovjetrussland og USA, proklamerte begge en åpen diplomatisk praksis som var revolusjonerende. ”Alt som må gjøres, er å publisere de hemmelige overenskomstene. Deretter vil jeg stenge butikken,” sa Trotskij ifølge tradisjonen, da han overtok det som hadde vært det tsaristiske diplomatiske korps. Han mente at den nye sosialistiske orden, etter å ha satt Europa i brann med propaganda og deretter bekjempet de gamle makthavere, ikke lenger ville trenge kansellier og diplomater til å formidle mellom verdensrevolusjonens makthavere. Sovjetisk diplomati utviklet seg raskt langs tre spor: I tillegg til det gamle stat-til-stat diplomatiet kom diplomatiet innen den tredje internasjonale, og det såkalte folkediplomatiet, altså appeller fra Sovjet-staten over hodet på kapitalistiske stater, rettet direkte til de kapitalistiske staters arbeidende masser. Og Woodrow Wilson fulgte opp. I sine berømte 14 punkter inngikk det ett som sto i direkte motstrid til gjeldende diplomatisk praksis, nemlig at freden, og for den slags skyld forholdet mellom stater generelt, skulle bygge på ”open covenants […] openly arrived at”. At hemmelige overenskomster ikke lenger skulle være tillatt, var nå én ting. Men tanken om at saksgangen som skulle lede frem til avtaler og overenskomster skulle være offentlig, var revolusjonerende, og kan vel fortsatt få det til å gå kaldt nedover ryggen på både diplomater og politikere. Som første amerikanske president noensinne hadde Wilson bestemt seg for å forlate landet i sin tjenestetid for å reise til Paris. Avgjørelsen er viktig fordi den markerer at USA var på vei inn i verdenspolitikken. At statsoverhoder selv møttes, var ikke helt nytt. Europas kongehus var og er beslektet og besvogret på kryss og tvers, slik at regenter ofte møttes "en famille" i forbindelse med sommerbesøk etc. Man hadde også tidligere hatt enkeltmøter, for eksempel det mellom tsar Alexander I av Russland og Napoleon ved Tilsit i 1807. Ikke desto mindre peker Wilsons reise frem mot et fenomen som Winston Churchill senere skulle gi navnet "summit meetings" – toppmøter. Under Den kalde krigen skulle toppmøtediplomati, spesielt mellom statsoverhodene i Sovjetunionen og USA, bli sentrale diplomatiske begivenheter. Forberedelsene er ofte svært grundige og ressurskrevende, medieoppbudet omkring selve møtene er enormt, og effekten på det løpende arbeidet kan være betydelige. Hva aktører angikk, var det nye med det 20. århundrets diplomati at folkene fikk en oppgradert stilling, både som legitimerende innmat i de stater som fortsatt førte diplomatiet, og som mottagere av statlig politikk. De ble tilskuere ikke bare til det som skulle bli hetende toppmøter, men også til Folkeforbundets arbeid, og de fikk via offentligheten og det hensyn politikere måtte ta til dem, en stadig viktigere indirekte tilstedeværelse i de diplomatiske overlegninger. For Sovjetunionen og USA var folkene altså også direkte mottagere av diplomatiske fremstøt. Dette var nasjonalismens og folkesuverenitetens virkelige inntreden i diplomatisk praksis, drøye hundre år etter at de begynte å vokse frem som politiske hovedprinsipper i kjølvannet av tysk romantikk, fransk revolusjon og Napoleonskriger. Gjennombruddet ble altså i siste fase muliggjort av at det gammeldagse, aristokratiske diplomatiet ble tillagt mye av ansvaret for utbruddet av Første verdenskrig. For datidens diplomater, som var oppdratt i dette gammeldagse diplomatiet, var overgangen meget smertefull. Dette gjaldt også dem som tenkte på seg selv som progressive representanter for yrket. Paul Cambon gav for eksempel i 1919 uttrykk for at han daglig angret på at han hdde latt sin sønn velge en «døende karriere». Man trøstet seg med at diplomatisk praksis måtte ta etter sosial praksis generelt for å ivareta sine funksjoner, og at dette tross alt var en logisk utvikling i «folkets tidsalder». En av grunnene til skepsisen var at kongress- og konferansediplomatiet truet med å bli en permanent del av diplomatisk praksis, og dermed forandret det kvalitativt. Det viktigste som skjedde i Paris, var nettopp at man opprettet Folkeforbundet, og dermed skapte en permanent organisasjon som arena for diplomati. Når man snakker om «nytt diplomati» i samme åndedrett som Paris 1919, tenker man på borgerlige utøvere (snarere enn aristokratiske), offentlige traktater (snarere enn hemmelige avtaler) og multilateralt diplomati (snarere enn bilateralt). Det var imidlertid et svært dårlig tegn for moderne diplomati at dets kanskje mest høyrøstede tilhenger, president Woodrow Wilson, ikke greide å overtale Senatet til å melde inn USA i det nyopprettede Folkeforbundet. Krigserstatning. Krigserstatninger er en kompensasjon og/eller betaling, som etter en krig gis til en seirende stat eller koalisjon fra en tapende stat eller koalisjon. Kompensasjonen er ment til å dekke skade eller tap oppstått i løpet av krigen. For et spesifikt eksempel, se Versailles-traktaten. 4. mai-bevegelsen. Studenter i Beijing under 4. mai-bevegelsen. 4. mai-bevegelsen (kinesisk: 五四运动 pinyin: "Wǔ-sì Yùndòng") var en av de mer kjente anti-utlendinger-bevegelsene i Kina. Enkelte akademikere kaller det «Den kinesiske opplysning». Den fant sted 4. mai 1919 og markerte begynnelsen på fremveksten av nasjonalfølelse med meningsfylt samhold mellom patriotiske kinesere i alle samfunnslag. Bevegelsen vokste frem etter misnøye med Versailles-traktaten og effekten av den «Nye Kulturelle Bevegelsen». Den 4. mai 1919 samlet mer enn 3000 studenter fra 13 høyskoler og universiteter i Beijing seg på Tiananmen-plassen for å demonstrere. Ettersom nyhetene spredde seg fikk de et ekko i andre byer med demonstrasjoner fulgt opp med streiker og boikott av japanske varer. Disse aktivitetene ble satt i gang for å protestere mot den japanske aggresjonen. Bevegelsen er blitt gjenstand for en del tolkende ideologisering innen kinesisk historieskrivning, som særlig etter kommunismens seier i 1949 har villet fremheve de elementer som kunne få begivenhetene til å passe med marxistisk historisk analyse, og dempe andre aspekter. Fjerde mai-plassen (Wusi Guangchang) i storbyen Qingdao er til minne om 4. mai-bevegelsen. Bakgrunn. Xinhairevolusjonen i 1911 hadde ført til Qing-dynastiets fall. Dette ble sluttet på mange århundrers sterke keiserlig styre, og i teorien skulle dette innvarsle en ny era der folkeviljen skulle bestemme politikken. Men realiteten var at Kina ble et fragmentert land domenert av krigsherrer, og de var mer opptatt av egen politisk makt og sine privathærer enn av nasjonens beste. Beiyangregjeringen var opptatt av sine indre problemer og gjorde lite for å stå imot den innflytelse som ble utøvet av imperialistiske fremmede makter. Beiyangregjeringen kom med en rekke ettergifter overfor utlendingene en for å vinne deres pengestøtte og militære hjelp mot dens rivaler i Kina. Dette, sammen med de stadige kriger krigsherrene imellom, førte til store lidelser for folk. På samme tid fremmet utviklingen av Ny kultur-bevegelsen til at årtusengamle kinesiske verdier ble utfordret. Fremmedmaktenes fremstøt og interessesfærer bidro samtidig til å oppflamme kinesisk nasjonalisme. Følgene av Kinas misnøye. Kina gikk optimistisk inn i første verdenskrig i et forsøk på å gå imot Japans aggresjon. Kina forlangte å få tilbake de tidligere tyske herredømmet i Shandong og bli kvitt urettferdige traktater slik som de 21 krav. Men som et resultat av Versailles-traktaten ble det tyske herredømmet sør og øst i Shandong (Jiaozhou) formelt overført til Japan. Avgjørelsen til Fredskonferansen i Paris i 1919 førte til en stor misnøye og sinne blant deler av den kinesiske elite med en økning i sterke nasjonalistiske og anti-japanske følelser. Dette førte til slutt til 4. mai-bevegelsen i 1919. Faktisk ønsket ikke vestlige makter å gi fra sine herredømmer i Kina. Videre, på slutten av krigen hadde de inngått hemmelige avtaler med Japan hvor de lovte å støtte Japans krav på Shandong i bytte mot Japans fortsatt støtte til de Alliertes sak. Således gikk de vestlige maktene mot Kinas krav under fredskonferansen i Paris og Shandong-privilegiene ble gitt til Japan. I tillegg hadde anti-japanske sympatier økt i Kina siden de ble tvunget til å inngå de 21 krav i 1915. Skuffelsen i 1919 økte videre den nasjonalistiske følelsen mot Japan. Som et resultat ble anti-japanske demonstrasjoner og boikottaksjoner satt i gang 4. mai 1919, og markerte begynnelsen på 4. mai-bevegelsen. Selve demonstrasjonene den 4. mai utsprang ikke av noen spontan misnøye i folkemassene, men var metodisk planlagte av aktivister, blant annet tilknyttet Pekinguniversitetet. Forbildet var tidligere bevegelser, kanskje særlig i Korea. Selv om 4. mai-bevegelsen ble organisert i det kinesiske folks navn, var det ikke noen bevegelse som hadde særlig masseappell. Bevegelsens ledere tok dermed mer på seg en rolle som lærere og formanere av folket slik at det skulle utvikle de nye tenkemåter. Virkningen av Ny kultur-bevegelsen. "Nye kultur-bevegelsen" som startet i den tidlige republikanske epoke hjalp mange kinesiske intellektuelle til å jobbe mot fremtiden. Bevegelsen siktet på å introdusere vestlige konsepter i Kina, som demokrati, likhet og frihet; og i tillegg en ny skrivemåte så vel som den nyeste vitenskapen og teknologien på den tiden. Den fikk etterhvert gjennomdrevet at skrevet kinesisk kom å basere seg på samtidens talespråk ("baihua") og ikke som tidigere på klassisk kinesisk ("wenyan"). De mest kjente lederne for bevegelsen var Chen Duxiu, Cai Yuanpei og Hu Shi. Deres tanker påvirket mange kinesiske studenter som samlet seg for å protestere mot Japans aggresjon. Det var i denne intellektuelle atmosfæren at misnøyen med avgjørelsen i Paris førte til protestaksjonene den 4. mai 1919. Effekten av Kinas misnøye og Den nye kulturelle bevegelse kan sies å ha vært like betydningsfulle for 4. mai-bevegelsen. På grunn av Kinas utilfredshet, vokste nasjonalismen og anti-Japan-stemningen blant kineserene. De ønsket å bekjempe utenlandsk styre og aggresjon, og å styrke seg selv. Den Nye Kulturelle Bevegelsen førte de kinesiske intellektuelle mot fremtiden. Denne bevegelsen sørget for den intellektuelle bakgrunnen som gjorde det mulig for misnøyen med Paris-avtalen til å utvikle seg til nasjonal motstand mot utenlandsk styre i landet. Etter offentlig press, måtte myndighetene slippe fri de arresterte studentene. Cao Rulin, Zhang Zongxiang og Lu Zongyu ble fjernet fra sine poster. 28. juni 1919 nektet de kinesiske representantene å signere fredsavtalen fordi den ikke etterkom Kinas krav. De ga i virkeligheten kineserne en intellektuell bakgrunn for de av dem som elsket sitt land. Det økte deres nasjonalistiske følelse for å forarve sitt land. Endelig kunne de bli en suksess. 4. mai-bevegelsen signaliserte begynnelsen på den kinesiske nasjonalismen. Det var første gang mennesker fra forskjellige samfunnslag og -klasser gikk sammen om å uttrykke sin motstand mot fremmed aggresjon. I de påfølgende tiår fortsatte denne bevegelsen å kjempe for å fjerne alle urettferdige avtaler. 4. mai-bevegelsen fungerte også som en intellektuell revolusjon i Kina. Noen intellektuelle ble interessert i vestlig tenkning som hjelp for å stå i mot fremmed imperialisme, andre som var svært skuffet over fredsavtalen fra Paris begynte å se på marxistisk teori som et alternativ for å løse Kinas problemer. Det var i denne perioden at kommunismen ble studert seriøst av noen kinesiske intellektuelle, slik som Chen Duxiu og Li Dazhao. De 21 krav. De 21 krav (1915) var et sett med hemmelige krav fra Japan overfor Kina. Utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 og Japans rolle som alliert ga Japan mulighet for å kreve større innflytelse i Kina, og 18. januar 1915 konfronterte Japan Kina med 21 krav, som innebar en vidtgående utvidelse av japanske særrettigheter i Kina. Bak dette ulitimatumet lå også trusselen om å gå til krig mot Kina. 26. april sendte Japan en revidert utgave av kravene, og et siste krav om at Kina godtok dem ble sendt 7. mai. Kina skjønte at de ikke kunne vinne en krig mot Japan, og godtok kravene. Effekten av kravene ble annullert ved Washington-konferansen 1921–22, slik at Kina gjenvant sin selvstendighet. Marvel-universet. Marvel-universet er en fiktiv setting hvor de fleste av tegneseriene til Marvel Comics foregår. Mesteparten av tegneseriene finner sted på jorda, og fortrinnsvis i USA. Marvel-universet har også en rik, kosmisk historie. Det er befolket av en rekke utenomjordiske raser og flere skapninger med tilnærmet guddommelig makt. Blant de mest kjente beboerne i Marvel-universet finner man Spider-Man, Hulk, Fantastic Four, X-Men og Daredevil. En mer utførlig liste finnes i artikkelen Marvel Comics. Utdannings- og kompetansesenter for Hærens logistikkvåpen. Utdannings- og kompetansesenter for Hærens logistikkvåpen (forkortet LOGUKS) var tidligere en avdeling i den norske Hæren, lokalisert på Sessvollmoen i Akershus. LOGUKS ble nedlagt 22. oktober 2004 og erstattet av Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte (FKLOG). Historie. LOGUKS ble opprettet i 2000 etter sammenslåing av Våpenteknisk regiment og Trenregimentet. Oppgaver. LOGUKS hadde som oppgave å produsere logistikkkompetanse for alle enhetene i Hæren, deriblant utdanning av personell med ansvar for ammunisjon og kjøretøy. Dessuten hørte militærpolitiet inn under Logistikkvåpenet. Kolsås leir. Kolsås leir ligger i Bærum kommune i Rødskiferveien, og er for tiden standkvarter for Akershus kommandantskap, IKT, samt deler av Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Cyberforsvaret. Akershus kommandantskap endret fra 1. januar 2006 navn til FLO P Base Viken RSF (Forsvarets logistikkorganisasjon produksjon/personell base Viken regional støttefunksjon). Kolsås har et bra velferdstilbud for soldatene, blant annet et av de største idrettsanleggene som finnes i norske militærleirer. Historie. Den første byggingen på Kolsås leir startet i 1950-årene. Den ble tatt i bruk av NATOs nordkommando, Allied Forces Northern Europe, i 1954, som før dette hadde hatt tilholdssted i Oslo siden 1951. Nordkommandoen flyttet i 1994 sine fasiliteter til Jåttå utenfor Stavanger, og Akershus kommandantskap tok da over leiren. Forsvarets tele- og datatjeneste (FTD) flyttet til leiren i 2000. I 1994 åpnet ny kantine og velferdsbygg. Fremtid. Det forelegger ingen planer om nedleggelse av Kolsås leir, men Akershus kommandantskap skal mest sannsynlig flytte ut mesteparten av sitt personell. Candidatus magisterii. Candidatus magisterii, eller candidata magisterii for kvinner, forkortet cand.mag. og også kalt skoleembedseksamen, er en akademisk grad brukt i Danmark og tidligere også i Norge og Island. Graden krever i dag fem års studier og oversettes til engelsk som "Master of Arts" (som i USA som regel er en fireårig utdannelse). I Norge krevde graden mellom 3,5 og 4,5 års studier. I skoleverket i Danmark og Norge kvalifiserer graden til tittelen adjunkt. I Norge kreves nå i tillegg praktisk-pedagogisk utdanning. Historikk. Graden candidatus magisterii ble opprettet ved Københavns Universitet i 1883, og ble da kalt skoleembedseksamen, ettersom den var en forutsetning for ansettelse i latinskolen og latinskolens avløser, gymnasiet. I Norge ble graden, etter dansk mønster, innført i 1959, da den erstattet den tidligere adjunkteksamenen fra 1920 ved historisk-filosofisk og matematisk-naturvitenskapelig embedseksamen. I 1966 ble graden også innført ved samfunnsvitenskapelig embedseksamen. I 1963 innførte Universitetet i Oslo i tillegg en interfakultær cand.mag.-grad, og i 1981 ble det innført en nasjonal eller regional cand.mag.-grad som kunne tildeles av regionale høyskoler. I Norge ble cand.mag.-graden oppnådd ved bestått eksamen etter mellom 3,5 og 4,5 års studier. I matematisk-naturvitenskapelige fag var kravet minst 3,5 år, mens 4 år var vanligst innen humaniora og samfunnsvitenskap. Ved noen læresteder (bl.a. Universitetet i Tromsø) krevdes 4,5 års studier i noen fag for å bli cand.mag. Bestått ex.phil. var obligatorisk før man kunne motta en cand.mag.-grad. I humaniora og samfunnsvitenskaper ble det etterhvert vanlig å ta cand.mag.-grad før man gikk videre til hovedfag, som var beregnet til to års ytterligere studier. Evt. kunne man ta en mer omfattende magistergrad i stedet for hovedfag. Opprinnelig var imidlertid cand. mag. tenkt som en avsluttende eksamen beregnet på en karriere i skoleverket, og cand. mag. var ikke noen forutsetning for å ta hovedfag/magistergrad så lenge man hadde de nødvendige grunn- og mellomfag. I Danmark utgjorde graden tradisjonelt normalt 5,5 års studier. Fra 1968 fikk kandidater i naturvitenskapelige fag tittelen cand.scient. i stedet for cand.mag. Etter gjennomføringen av Bolognaprosessen ble cand.mag. en femårig grad, som oversettes til engelsk som "Master of Arts". De første tre studieårene fører da frem til en bachelorgrad. Norge avskaffet graden i forbindelse med Bolognaprosessen; innen fagene cand. mag. var brukt i, er det etter studieåret 2003–2004 bare mulig å ta treårig bachelorgrad og femårig mastergrad. Cand.mag.-graden ligger dermed nivåmessig midt i mellom disse; korte cand.mag.-grader på 3,5 år ligger nærmest bachelorgraden, mens lange cand.mag.-grader på 4,5 år ligger nærmere mastergraden. Graden cand.mag. må ikke forveksles med magistergraden, som i moderne tid som regel var en 7–8-årig utdannelse med stor vekt på den vitenskapelige avhandlingen, og som nærmest tilsvarer dagens ph.d. Vietnam. Vietnam, offisielt Den sosialistiske republikk Vietnam (vietnamesisk: Cộng hòa Xã hội Chủ nghĩa Việt Nam), er et land i Sørøst-Asia ut mot Sørkinahavet. Det grenser til Kina i nord, Laos i nordvest og Kambodsja i sørvest. Vietnam er med sin befolkning på over 90 millioner det 13. mest folkerike landet i verden. Hovedstaden er Hanoi, som ligger i den nordre delen av landet, mens den største byen er Ho Chi Minh-byen i sør. Den vestre delen av landet er kuppert og bebos i stor grad av minoritetsgrupper mens de kystnære områdene er flatere og består for det meste av dyrket mark som brukes av etniske vietnamesere. Landet er en ettpartistat der bare kommunistpartiet er tillatt og presse- og ytringsfriheten er begrenset. Landet var i store deler av 1900-tallet involvert i forskjellige kriger, noe som førte med seg økonomisk tilbakegang og isolasjon. Landet har vært et av verdens fattigste, men etter at landet åpnet seg mot omverdenen har turismen økt og mange utenlandske foretak har etablert seg. Historie. De eneste sikre kildene indikerer at vietnamesernes historie startet for rundt 2700 år siden. I nesten hele perioden mellom 207 f.Kr. og tidlig i det 10. århundre var det under direkte styre av kinesiske dynastier. Vietnam ble uavhengig i 939 etter et væpnet opprør, og fullstendig autonomi et århundre senere. Vietnam beseiret tre mongolske forsøk på invasjon under Yuan-dynastiet på 1200-tallet, og i denne perioden ekspanderte vietnameserne sitt territorium sørover. Den uavhengige perioden tok slutt midt på 1800-tallet da landet ble kolonisert av Frankrike. Under andre verdenskrig okkuperte Japan Vietnam. Etter krigen forsøkte Frankrike å gjenetablere sin kontroll, men tapte en krig som varte fra 1945 til 1954. Genève-avtalen delte landet i to med løfte om valg for å gjenforene landet. Det lovede valget fant aldri sted. Da bestemte Nord-Vietnam, under ledelse av Hồ Chí Minh, seg for å samle Vietnam gjennom krig. Han ble støttet av sørvietnamesiske kommunister. Under Vietnamkrigen var Nord-Vietnam støttet av Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen, mens Sør-Vietnam var støttet av USA. Etter at millioner av vietnamesere var døde, sluttet krigen med at amerikanerne trakk seg ut av Vietnam i mars 1973 og Nord-Vietnams erobring av Saigon i april 1975. De neste ti årene med uavhengighet i Vietnam var preget av fattigdom, politisk undertrykkelse og økonomisk isolasjon. I tillegg ble det ført flere kriger mot naboland, først mot Kambodsja for å avsette Pol Pot, og deretter mot Folkerepublikken Kina, som forsøkte å invadere dem i 1979. I 1986 forandret kommunistpartiet sin økonomiske politikk og begynte å innføre kapitalisme, Đổi mới. Dette førte til en kraftig økonomisk vekst, en voksende middelklasse og gradvis mindre politisk undertrykkelse. Geografi. Vietnam ligger på den østlige Indokinahalvøya og dekker et areal på ca km², unntatt øyene Hoang Sa og Truong Sa, noe som gjør det nesten på størrelse med Tyskland. Den samlede lengden av landets grenser er km, og kystlinjen er km lang. Terrenget er stort sett kuppert med tett skog, flatt land utgjør ikke mer enn 20%. Fjell står for 40% av landets areal, og tropiske skoger dekker rundt 42%. Den nordlige delen av landet består hovedsakelig av høylandet og Rødeelvsdeltaet. Fansipan, som ligger i provinsen Lao Cai, er det høyeste fjellet i Vietnam med 3143 m. Det sørlige Vietnam er delt inn i det kystnære lavlandet, Trường Sơn-fjellene og vidstrakte skoger. Høylandet, som består av fem relativt flate platåer av basalt jord, står for 16% av landets dyrkbare jord og 22% av den totale skogen i landet. Jordsmonnet i mye av det sørlige Vietnam er relativt fattig på næringsstoffer. Klima. Vietnam strekker seg fra 8° til 24° nordlig bredde, og med en markert variasjon i topografisk relieff varierer klimaet betydelig fra sted til sted. I løpet av vinteren, eller den tørre sesongen, som strekker seg omtrent fra november til april, blåser vanligvis monsunvind fra nordøst langs den kinesiske kysten og over Tonkinbukten og tar med seg en betydelig fuktighet underveis. Følgelig kan vintersesongen i de fleste deler av landet bare regnes som tørr ved sammenligning med regn- eller sommersesongen. Årlig nedbørsmengde er betydelig i alle regioner og dramatisk i noen, alt fra 1200 til 3000 millimeter kan forventes. Nesten 90% av nedbøren faller i løpet av sommeren. Den gjennomsnittlige årlige temperaturen er generelt høyere på slettene enn i fjellene, og høyere i sør enn i nord. Temperaturene varierer mindre i de sørlige slettene rundt Ho Chi Minh-byen og Mekongdeltaet hvor de ligger mellom 21 og 28°C i løpet av året. Sesongvariasjoner i fjellene og platåene og i nord er mye mer dramatisk, her varierer temperaturene fra 5°C i desember og januar til 37°C i juli og august. Flora og fauna. Vietnam har to naturarvsteder - Hạ Long-bukten og Phong Nha-Ke Bang nasjonalpark - og seks biosfærereservater. Ifølge "National Environmental Present Condition Report" fra 2005 er Vietnam ett av tjuefem land som anses å ha et unikt høyt nivå av biologisk mangfold. Det er rangert på 16. plass i verden i biologisk mangfold og er hjem for ca 16% av verdens arter. arter av flora har blitt identifisert i landet, hvorav 10% er endemiske, mens Vietnams fauna inkluderer 307 nematodearter, 200 arter av fåbørstemakk, 145 middarter, 113 arter av spretthale, 7750 insektarter, 260 reptilarter, 120 arter av amfibier, 840 fuglearter og 310 arter av pattedyr, hvorav 100 fugler og 78 pattedyr er endemiske. Vietnam er videre hjem til 1438 arter av ferskvannsmikroalger, som utgjør 9,6% av alle mikroalgearter i verden, samt 794 vannlevende virvelløse dyr og 2458 arter av fisk. I de senere årene har 13 slekter, 222 arter, og 30 biologiske grupper av flora blitt beskrevet i Vietnam. Seks nye pattedyrarter, blant annet saola og kjempemuntjak, har også blitt oppdaget, sammen med en ny fugleart, den truede Edwardfasanen. I slutten av 1980 ble en liten bestand av javaneshorn funnet i Cat Tien nasjonalpark. Det siste individet av denne arten i Vietnam ble angivelig skutt i 2010. I det genetiske mangfoldet innen jordbruk er Vietnam et av verdens tolv opprinnelige kultivarområder. Vietnams nasjonale kultivargenbank oppbevarer eksemplarer av 115 kultivarer. Den vietnamesiske regjeringen brukte over 49 millioner dollar på bevaring av biologisk mangfold bare i 2004, og har etablert 126 verneområder, hvorav 28 er nasjonalparker. Politikk og administrasjon. Vietnam er en ettpartistat som styres av Det vietnamesiske kommunistparti ("Đảng Cộng sản Việt Nam"). Dets viktigste organ er politbyrået som i sin tur velges av en sentralkomité. Det er ikke tillatt å være medlem i andre politiske partier. I nasjonalforsamlingen tas de offisielle beslutningene, selv om det ofte handler om å godkjenne det som kommunistpartiet har besluttet. Statsoverhodet i Vietnam er også president. Landet har i tillegg en statsminister som leder statsrådets 15 medlemmer som velges av nasjonalforsamlingen. Administrativ inndeling. Vietnam har syv administrative enheter, som noenlunde faller innenfor grensene til de tre tradisjonelle landsdelene Tonkin, Annam og Cochinkina. De syv enhetene er i sin tur inndelt i 49 provinser og fem byprovinser (inklusive hovedstaden). Vietnam har opplevd stadige endringer av den administrative struktur, provinsenes antall og grenser, med mer. Vietnams hovedstad er Hanoi, som har sin egen lokalregjering. Det er også fire andre byområder som er organisert administrativt ekvivalent med provinsnivå. Disse er Can Tho, Da Nang, Haiphong og Ho Chi Minh-byen. Norrøn mytologi. a> og andre skikkelser fra gudelæra. Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordiske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene. Bakgrunn. Den norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom. Den norrøne mytologien inneholdt innslag fra såvel keltisk mytologi som samisk eller snarere finsk-ugrisk mytologi, som strakk seg ned til søndre Sverige. For tiden finnes det imidlertid ingen kunnskap om kulter (bjørnekult, laksekult e.l.) og jaktguder som kjennetegnes som spesielt samiske. Den norrøne mytologien var aldri basert på noe religiøst samfunn, og ble ikke utviklet fra et sammenhengende religiøst system. Den var altså aldri noen enhetlig religion i moderne henseende. Den norrøne mytologien ble istedet utviklet fra en etnisk religion. Dette betyr at den heller fungerte som en slags teoretisk plattform for kulten og at den egentlig hadde lite å gjøre med tro og mer med handling. Tilhengerne etterlot seg dessuten få skrevne kilder — om de nedtegnet noe i det hele tatt, var det i form av runer risset i tre, som ikke er bevart, smidd i metall eller hugget i stein, som ikke tillot lengre innskrifter. Den informasjonen vi har i dag kommer istedet i hovedsak fra romerske og kristne lærde, og ofte dreier det seg da hverken om førstehåndsopplysninger eller nøytrale gjenfortellinger. Under vikingtiden kom kristendommen til å erstatte den norrøne troen. Arkeologiske kilder. Antydninger om religiøse forestillinger finnes allerede blant steinalderens fornminner: skålformede fordypninger på steinene i blant annet steindysser vitner om offer til de døde som skulle bo i graven. Fornminner som ikke har hørt hjemme i graver er påtruffet i en slik mengde og har vært anordnet på en slik måte at det tyder på at de har vært ofret. Et innrisset hjul med fire eiker er et symbol på solen tyder på at soldyrkelse har forekommet allerede under bronsealderen. Bilder av miniatyrøkser som har blitt funnet viser at lynet trolig har vært tenkt som en øks som ble slengt mot mørkets makter. Øksene, symbol for lynet, forekommer ofte parvis. Trundholmsvognen, en 57 cm lang modell i bronse som er datert til ca. 1500-1300 f.Kr., bærer en gullbelagt skive som forestiller solen som dras av en hest. Forbildet for denne modellen var trolig en vogn i naturlig størrelse som ble brukt i sammenheng med soldyrkelse. Det er uvisst om gudene ble ansett som personlige vesen. Muligens ble Solen, lynet, trærne, steiner, Jorden og vannet tilbedt og ble oppfattet som levende. Personlige guder kan imidlertid ha oppstått allerede under bronsealderen, om de ikke har eksistert før, for enkelte helleristningsfigurer og bronsebilder som kan forestille slike. Små båter av gull har blitt funnet i stort antall, liksom andre samlinger av gjenstander, som har blitt brukt som offer. Til og med offerkar har blitt funnet. Noen av disse har vært festet på vogner, noe som tyder på at de har blitt brukt i forbindelse med offer til den germanske moder- og fruktbarhetsgudinnen Nerthus. I bronsealderens andre periode, etter midten av det andre årtusenet f.Kr., forekom det likbrenning, som kan ha innebåret at man ville frigjøre sjelen fra kroppen for at den skulle leve sitt liv i en annen verden. Gravfunn fra denne tiden er sparsomme, men i stedet påtreffes ofte nedgravde skatter eller depotfunn, som trolig skulle brukes etter døden. Noen forandring i hensikt til tro kan også ha skjedd ved inngangen til jernalderen, da graver både med ubrente og med brente lik forekommer, ulike i ulike områder, ofte med leirkar for føde til de døde. I folkevandringstiden oppstod blant befolkningen i de norske og svenske områdene en skikk som fortsatte langt inn i vikingtiden, nemlig at de døde, både kvinner og menn ble begravd eller brent i fartøy. Tolkningen av dette er at de døde skulle reise med skipet til dødsriket. Denne tolkning støttes av at det i funn fra 300-tallet har blitt funnet mynter i den dødes munn, noe som tilsvarer de antikke menneskenes Charonspenge. Allerede i den romerske jernalderen finnes det våpen i gravene som har blitt ødelagt med vilje. Man finner også smykker og klær. Offergaver i form av hester vitner om skikken blant de germanske og keltiske folkene der fienden og alt som tilhørte denne skulle ofres til krigens eller dødens gud. Skapelsesmyten. Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme. På den ene siden, i nord, lå Nivlheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim, et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig troll. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd. Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – en diger ku; Audhumbla. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. Bure het han – og fra ham stammer gudene, de vi kjenner som æser. Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Thrudgelmir, far til Bergelme. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene. De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – Vilje og Ve – opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen – og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen Bergelme og hans kone. Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla – den første kua – må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne. Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner. Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre. Menneskene blir til. Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylfaginning av den hedenske mytologien, ble de to første menneskene skapt ved at gudene, Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer så alle de mennesker som bor i Midgard. Eddakvadet Voluspå forteller imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene. Sannsynligvis er denne versjonen i større samsvar med de skapelsesmytene som gjaldt i hedensk tid enn den fortellingen som Snorre gir til beste. Verdensbilde. Verden i den norrøne mytologien er rund som en skive. I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem – fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard – for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt – bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard – en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen. Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå. Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle. Slutten på verden heter Ragnarok. Norrøn litteratur som kilde til kunnskap om førkristen mytologi og historie. Vanligvis betraktes diktsamlingen Den eldre Edda, Snorre Sturlusons framstillinger, sagaer etc., å gjengi førkristne myter på en så autentisk måte at dette materialet danner et troverdig grunnlag for å beskrive det førkristne verdensbildet, og til dels også førkristen kult. Men synet på den norrøne litteraturen som autentisk kilde til kunnskap om den førkristne nordiske mytologien og historiske forhold i førkristen tid, er nyansert. En teori som oppstod på 1800-tallet var at guden Odin hadde eksistert som menneske og høvding, og at han ble jaget ut av området Azov mellom Russland og Ukraina av romerne. Odin og hans folk flyktet deretter til Skandinavia hvor de senere ble tilbedt som guder. Blant de som blåste liv i denne gamle teorien på slutten av 1990-tallet var forfatterne Thor Heyerdahl og Per Lillieström. Teorien er i hovedsak basert på nyere skriftlige kilder og at stedsnavnet Azov høres likt ut som det norrøne navnet på æsene. Teorien kritiseres av språkforskere for ikke å holde en høy nok vitenskapelig standard, og den er stort sett ansett for å være et tilfelle av pseudovitenskap. Oppfatningen om at det har skjedd en slik innvandring fra Asia en gang i fortiden, bygger på opplysninger som Snorre Sturlason gir i sin samling av sagaer om de norske kongene, betegnet som Heimskringla etter innledningsordene i den første av sagaene, Ynglingesagaen. Snorre Sturlason forteller her om Vanaheim i Asia, med et Åsaland østenfor dette, hvor hovedborgen og blotstedet Åsgard lå, og fortsetter med en redegjørelse for hvordan den hedenske guden Odin egentlig var det alminnelige mennesket og store blotmannen Odin i denne borgen før han innvandret til Norden, og etterhånden fikk seg og sin slekt guddommeliggjort av det folket de regjerte over. Fordi Snorre i sin deltaljerte framstilling om innvandringen og det riket som ble etablert i Sverige, også refererer til forskjellige episoder hentet fra den hedenske mytologien og tidligkristne sagn om nordiske småkonger, kan hans framstilling om det asiatiske opphavet se tillitsvekkende ut for dem som tror det alltid ligger en kjerne av historisk sannhet i slike myter. Men opplysningene om det asiatiske opphavet er på ingen måte noen gjengivelse av autentiske førkristne myter av det slaget som skulle kunne inneholder en slik kjerne, ettersom det er så åpenbart at disse utelukkende er en frukt av middelalderens krav til sann, kristen historieframstilling. Fordi middelalderens eget kristne verdensbilde representerte den eneste sannheten for middelalderens kristne elite, måtte den nordiske hedenske fortidens tro, kult, samfunnsordning og historiske forløp innpasses i deres eget kristne verdensbilde på en måte som ikke bare forklarte hedendommens opphav og langvarige eksistens, men også pekte framover mot kristendommens allerede gjennomførte seier over hedendommen. Middelalderenes lærde har sett på den hedenske fortiden som et av de mange fenomene i den verdenen som ingen annen guddom eller makt enn kristendommens Gud hadde skapt. Som følge av at den opprørske engelen Lucifer hadde falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden, slik det blant annet redegjøres for i middelalderskriftet Kongespeilet, og som mange motiver på norske stavkirkeportaler refererer seg til, hadde også onde krefter inntatt sin plass i denne verden, der ingen andre enn Adam og Eva var de første menneskene, skapt av den kristne Gud. Folket her i nord var selvfølgelig etterkommere etter dem, ikke etter den nordiske hedenske mytologiens første menneskepar, mannen Ask og kvinnen Embla, som var fiktive mennesker i menneskeskapte myter. Dermed nedstammet de nordiske folkene fra noen av de menneskene som ble spredt utover jorda ved Guds egen inngripen under deres arbeid med å bygge Babels tårn, og i samsvar med dette måtte Snorre la det opprinnelige Åsgard ligge i Asia, og la Odin vandre derfra til Norden som en menneskelig erobrerkonge og stor blotsmann. Årsaken til at hedendommen i det hele tatt hadde oppstått blant menneskene i den verden som Gud hadde skapt, må for middelalderens lærde, inklusive Snorre Sturlason, altså ha vært at den opprørske Lucifer falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden. Det påfølgende syndefallet i Edens hage, som de onde kreftene stod bak, og den arvesynden som menneskeslektene ble befengt med som resultat av dette syndefallet, førte til at menneskene ble offer for den typen vrangforestillinger som blant annet dannet opphavet til den nordiske hedendommen. For å poengtere dette, var det rett og slett en dyd av kristen nødvendig for Snorre å la sin historie om de norske kongene begynne i Asia, og han måtte flette dette sammen med nordisk mytologi på en måte som gjorde det troverdig at hedendommen var et produkt av menneskers oppspinn. Dermed gjorde han det klart for folk at den hedendommen som mange i middelalderen kan ha vært fristet til å ty til i visse sammenhenger, var en vranglære som mennesker kunne finne behag i på grunn av den arvesynden som lå nedlagt i dem. Den hedenske mytologien og kulten brennemerkes som et djevelsk vrengebilde av de kristne sannhetene og de kristne sakramentene. Det er ikke bare Snorre Sturlusons skrifter, som med rette regnes som viktige kilder til førkristen mytologi og førkristne forhold, som ikke er eldre enn fra middelalderen, men også de øvrige skriftene av nordisk (islandsk) opphav som betraktes som nærmest autentiske kilder til førkristen tro og kult, som Den eldre Edda, Volsungesagaen etc. Middelalderens lærde framla dette materialet for å fremme kristne interesser i sin samtid, ikke for å overlevere egen og kommende generasjoner et autentiske hedensk materiale i mest mulig uforandret utgave. Alle disse framstillingene er derfor redigert slik at de er gjennomsyret av middelalderens oppfatning av forholdet mellom hedendom og kristendom. Fortolkninger av de skriftlige middelalderkildene som om de skulle representere en slags forsinket skriftkultur fra førkristen tid, gir av den grunn ikke den rette oppfatningen av førkristen mytologi og kult. Det førkristne verdensbildet må rekonstrueres på en måte som harmonerer med de vitnesbyrd som, med større eller mindre sikkerhet, kan leses ut av det arkeologiske materialet, ettersom det arkeologiske materialet er det eneste autentiske som foreligger fra den førkristne tiden. Følgelig må det arkeologiske materialet tillegges en egenverdi og forrang som kilde i langt større grad i forhold til det skriftlige materialet enn det som hittil har vært vanlig i de fleste sammenhenger. Også noe av det som er bevart av middelalderens kirkekunst kan kaste lys over hedenske forhold. I flere tilfeller refererer middelalderkirkenes motiv seg til hedensk tro og kult på forskjellige måter, enten ved å framstille det hedenske som djevelsk, ved å bruke hedenske forestillinger for å redegjøre for kristen lære, eller ved å videreføre det som vi i våre dager regner som kristnete hedenske forestillinger, men som i middelalderen mer eller mindre ubevisst ble ansett for å være uforfalsket, opprinnelig kristendom. Nivlheim. Nivlheim er i den Norrøne mytologien nordsiden av verden, før alt liv fikk sin begynnelse. Her var det kun frost og tåke. Sammen med ildlandet Muspelheim i sør dannet Nivlheim grunnlaget for liv ved at kjempen Yme ble skapt i Ginnungagap, tomrommet mellom de to ytterpunktene. Muspelheim. a> (Surtr) som vokter Muspellsheimen med ildsverd framstilt i en britisk bokillustrasjon 1909. Muspellheim eller Muspellsheim (på norrønt "Múspellsheimr") er i henhold til norrøn mytologi sørsiden av verden, sør for Ginnungagap, før alt liv fikk sin begynnelse. Muspelheim var den første verden som fantes, og her var kun lys, ild og glødende hete. Denne verden voktes av ildjotunen Surt. Her bor også Ildtussene og Muspelfolket. Ginnungagap. Ginnungagap (det vidåpne gap) er i den norrøne mytologien den dype kløften som strekker seg mellom Nivlheim og Muspelheim. I samspillet mellom kulde og varme starter her skapelsen av alt liv ved kjempen Yme og urkuen Audhumbla. En av de 11 elvene som renner ut i Ginnungagap heter Elivåger Yme. Yme er urjotnen i den Norrøne mytologien. I Snorres edda kalles han Aurgjelme. Andre navn på ham er Ymer, Ym, Aurgelme, Aurgelmir, Fornjot og Blåin. Fra ham oppstod alle rimtussene. Odin, Vilje og Ve drepte ham og skapte den synlige verden av hans kropp. Bure. Bure er stamfaren til æsene i den norrøne mytologien. Audhumbla slikket ham fram fra de salte steinene i Ginnungagap. Bure skal være vakker å se på, stor og kraftfull. Bure dør av alderdom, fordi Iduns ungdomsepler ikke har vokst fram ennå. Bures sønn Bor fikk sønnene Odin, Vilje og Ve med Bestla, datteren til jotnen Boltorn. Surt. a> med ildsverd framstilt i en britisk bokillustrasjon 1909. Surt er i den norrøne mytologien en ildjette som vokter Muspelheim. Han er ildens hersker. Under Ragnarok skal han drepe Frøy, som er den første guden som dør. Surt ender også Ragnarok ved å sette fyr på alle de 9 verdener. Gungne. Gungne er spydet til Odin i den Norrøne mytologien. Det treffer alt han sikter på, og returnerer alltid til hånden hans. Spydet ble laget av sønnene til mestersmeden Ivalde, to dvergebrødre som hjalp Loke da han hadde klippet av håret til Siv, Tors kone. Gungne var én av tre gaver Loke bragte tilbake til Åsgard, og del i veddemålet han hadde gjort med dvergene Brokk og Sindre om hvem som kunne skaffe de flotteste gavene til gudene. Albania. Albania (albansk: "Shqipëri"), offisielt Republikken Albania (albansk: "Republika e Shqipërisë") er et middelhavsland på Balkan-halvøya i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst, Montenegro i nordvest, Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Naturgeografi. Albania er både et kupert fjellandskap og en slettemark. De dinariske alper strekker seg fra nord av Balkan og ned til Nord-Albania der de fordømte fjellene ligger. I sør ligger fjellandskapet Pindos som skiller Albania topografisk fra Hellas. Mye av fjellandskapet er relativt utilgjengelig og er delvis ubebodd. Albanias sentrale myndighet hadde ikke legitim eller de facto makt over de indre fjellområdene før 1945 da tradisjonelle stammehøvdinger regjerte i området. Blodhevn og giftemål for jenter under 15 år var vanlig. Korab i distriktet Dibër på 2 753 m er landets høyeste fjell. Utover mot kysten går fjellene over i sletteland. Mye er gammelt sumpland som for en eller to generasjoner siden var infisert av malaria, men disse områdene er nå drenert og stort sett flatt jordbrukslandskap. I disse flatere områdene bor også majoriteten av den albanske befolkningen blant annet i hovedstaden Tirana og havnebyen Durrës. Andre store byer, noen av dem inne i landet og i områder med mer blandet terreng, er Elbasan, Shkodër, Vlorë og Korçë. Landet har et temperert klima med kalde vintre og varme somre. Demografi. Mesteparten av befolkningen (95 %) er albanere. Landet har også en gresk minoritet. Språket er albansk, men også gresk er en del brukt, hovedsakelig i den greske minoriteten. Det fins også små nasjonale mindretall av makedonere, vlacher og romanifolk. I Kosovo er det også et flertall av kosovo-albanere. Før de albanske områdene ble erobret av osmanerne var albanerne romersk-katolske eller ortodokse kristne. Flertallet av albanerne ble omvendt til islam, mens et mindretall holdt fast ved kristendommen. Det finnes ingen oppdatert statistikk over religionstilhørighet, men før andre verdenskrig var ca.20 % muslimer, 40 % ortodokse kristne, og 40 % romersk-katolske. Religion var forbudt i Albania fra slutten av 1960-tallet fram til folkerepublikkens sammenbrudd. Ifølge CIA World Factbook 2007" er islam fortsatt det dominerende religion i Albania, 45-55 % er muslimer. a> i Durrës En stor albansk minoritet fins også i Makedonia, og større eller mindre minoriteter i alle nabostater: Montenegro, Serbia og Hellas. For 200 år siden var mye av området rundt Akropolis i sentrale Athen albansktalende, og det fins fortsatt landsbyer som bruker albansk nær Athen. Det finnes albansktalende landsbyer i Tyrkia og tradisjonelle innslag av albanere i flere andre land i området. Italia har en minoritet med sin egen versjon av albansk, Arberësh, som stammer fra 300 000 albanere som kom på 1400-tallet og 1500-tallet. De første kom som leiesoldater til italienske allierte av Gjergj Kastriot Skanderbeg, seinere fulgte andre som flyktninger da Skanderbegs albanske rike brøyt sammen mot tyrkerne. Religion. Det finnes ingen offisiell statistikk over religiøs tilknytning i Albania. "The World Factbook" har gitt en spredning av 70 prosent muslimer, 20 prosent ortodokse kristne og 10 prosent katolikker. Amerikanske Pew Research Center har gjort en demografisk undersøkelse som ble utgitt i 2009 og som beregner antallet muslimer i Albania til 79.9 prosent. Denne beregningen står i opposisjon til World Christian Encyclopedia som har beregnet antallet løselig til 38 prosent muslimer, og 36 prosent til kristne. Albanere dukker første gang opp i historiske nedtegnelser i bysantinske kilder på slutten av 1000-tallet. Ved dette tidspunkt er landet kristnet. Kristendommen ble senere overmannet av islam. Den første dokumenterte albanske protestant var Said Toptani som etter å ha reist rundt i Europa slo seg ned i Tirana i 1853 og preket sin religion. Han ble arrestert og fengslet av de muslimske myndighetene i 1864. Etter uavhengigheten i 1912 fra det osmanske rike fulgte de påfølgende albanske republikanske, monarkiske og til sist kommunistiske styrene en systematisk politikk som skilte religion fra statlige og offisielle funksjoner og kulturlivet. Albania hadde aldri en offisiell statsreligion verken som republikk eller monarki. På 1900-tallet ble presteskapet under alle trosformer svekket, og til sist fjernet i løpet 1940- og 1950-tallet under den statlige politikken med fjerne all organisert religion. Kommunistregimet som tok kontrollen med Albania etter den andre verdenskrig forfulgte og undertrykte alle religiøs praksiser og institusjoner og til sist forbød all religion i den grad at Albania ble offisielt erklært som verdens første ateistiske stat. Religionsfrihet kom tilbake ved regimeskiftet i 1992. Den albanske muslimske befolkningen er funnet over hele landet, men ortodokse kristne er konsentrert nord i landet og katolikker i sør. I henhold til det amerikanske utenriksdepartementet er graden av deltagelse i religiøse tjenester beregnet til mellom 25 og 40 prosent. Historie. a> var en albansk folkehelt som reiste sine landsmenn i et vellykket opprør mot sterke osmanske stridskrefter. Den vanligste oppfatningen av albanerne er at de nedstammer fra antikkens illyrere. De var et folk som bebodde mesteparten av østkysten av Adriaterhavet noen århundrer før år 0, og de hadde kolonier blant annet på Sicilia. Albania har vært del av en rekke greske kolonier, etterfulgt av en periode som del av den romerske provins Illyricum. Albania kom første gang under Det osmanske riket i 1385. I 1444 gjorde Albanias nasjonalhelt Gjergj Kastriot Skanderbeg opprør, og skapte en selvstendig albansk stat. Skanderbegs Albania fikk stor betydning for Europa fordi det bremset det osmanske rikets frammarsj, og Skanderbeg ble en berømt statsleder. Hans stat overlevde hans død med ti år, men brøt sammen mot den osmanske overmakten fra 1478. Etter Skanderbegs død, døde også den tidlige albanske kulturen – og den tradisjonelle kristne befolkningen ble påtvunget en osmansk form for islam. Flere hundre år etter var Albania fortsatt preget av osmanenes voldsomme ødeleggelser da de tok hevn over Skanderbeg. Den albanske politiske og kulturelle renessansen på 1800-tallet hadde sterke røtter i Kosovo (albansk Kosova). Ønsket om et forent Albania tvers over det albanerne ser som den kunstige grensen mellom Albania og Kosovo har fra da av hele tiden vært en sterk faktor i albansk politikk. Etter den første balkankrigen erklærte Albania seg i 1912 uavhengig av Det osmanske riket. Landet var fremdeles preget av indre uro. Under andre verdenskrig var landet okkupert av Italia. En kommunistisk motstandsbevegelse under Enver Hoxha overtok makten da først italienerne og deretter tyskerne trakk seg ut av landet. Albanias utenrikspolitikk etter at folkerepublikken ble proklamert 29. november 1944 var i stor grad styrt av motsetningen til den store naboen og hovedfienden, Jugoslavia. Opp til bruddet med Stalin i 1948 regnet Tito med at Albania kom til å inngå i Jugoslavia som egen provins. Da bruddet kom, allierte Enver Hoxha seg nært med Sovjetunionen mot Jugoslavia, og holdt på denne alliansen helt til Jugoslavia og Sovjet tilnærmet seg hverandre etter 1956. Fra da av kom Hoxhas regime i stadig skarpere motsetning til Sovjet, og allierte seg i stedet med Kina, som på denne tiden var skarpt kritisk mot Jugoslavia. I noen år ble Albania sett som Kinas nærmeste internasjonale allierte, og Mao Zedong kalte Albania "sosialismens fyrtårn i Europa". Men da Kina og Jugoslavia fikk et bedre forhold på 1970-tallet, begynte Albania fra 1976 å kritisere Kina skarpt. Etter dette og frem til folkerepublikkens sammenbrudd i 1990 var Albania en meget isolert stat. Fra da av har Albania orientert seg mot EU, særlig mot Italia, og mot USA. Men den gamle motsetningen til Jugoslavia og spesielt Serbia har blitt skjerpet av krisene i Kosovo. Albania mottok en veldig flyktningestrøm fra Kosovo før og under krigen i 1999, og stilte opp som base for NATO og USA mot Rest-Jugoslavia. Et brutalt maktapparat og altomfattende hemmelig politi, kombinert med en intens patriotisk propaganda som vakte gjenklang i et lite, sterkt nasjonalistisk folk som nesten aldri hadde vært selvstendig, bidro til politisk stabilitet. På slutten av 80-tallet gikk økonomien stadig dårligere. Isolasjonen bidro til at Albania manglet kapital til å modernisere industrien. Utenlandske storebrødre som var villige til å betale for store investeringer fantes ikke lenger. Teknologisk sakket Albania stadig lengre etter, og eksporten ga stadig mindre hard valuta. Samtidig skapte store sosialbudsjetter som regjeringen ikke våget å skjære ned på, og en dyr militær opprustning, til at det reelle statlige underskuddet bare vokste. Da folkerepublikken brøt sammen i 1990 førte det også til en voldsom krise i det økonomiske og sosiale systemet. Mesteparten av storindustrien ble lagt ned, og i byene ble det brått massearbeidsløshet. I jordbruket, som var blitt kollektivisert i stadig større, mer topptunge enheter, tok bøndene over jord og tok med kveg, maskineri osv. hjem til sine små jordlapper. Resultatet var at vanningsanlegg og annen infrastruktur forsvant, ingen fikk råd til å bruke landbruksmaskiner lenger, og etter et par år lå mesteparten av jorda brakk. Skoler og andre sosiale institusjoner som var knyttet til de oppløste kollektivbrukene forsvant mange steder, og dermed hadde også mange barn på landbygda ikke lenger skolegang. Resultatet ble sosialt kaos, omfattende hærverk mot offentlige bygninger, skoler osv. over hele landet, og massekriminalitet. Den berømte episoden da unge arbeidsløse (mange av dem fra landsbygda) kapret et skip for å seile til Italia (blant annet kjent fra bildene til Benneton), fikk den italienske regjeringen til å gripe inn for å hindre at Albania brøt helt sammen, og at en mye større flom av desperate økonomiske flyktninger dermed skulle velte over Adriaterhavet. Italienske militære distribuerte mel over hele landet, og ble en garantist for at det ikke skulle bryte ut akutt sult. En ny regjering under president Sali Berisha støttet blant annet en økonomisk pyramide, antakelig i samarbeid med mafiaen i Italia. Pyramiden fristet med løfter om eventyrlige profitter. På denne tiden hadde mange yngre albanere fått jobb i utlandet, særlig i Hellas og Italia, og sendte store pengebeløp hjem til familien. De økonomisk naive albanerne var ikke vant til noen form for frie markeder, og mange lot seg lure til å investere alt de hadde. Da pyramidesvindelen brøt sammen i 1996 ble resultatet en periode med anarki og borgerkrig. Senere har situasjonen i Albania relativt sett stabilisert seg, men store uløste problemer etter sammenbruddet i 1990, borgerkrigen i 1996 og krigen i Jugoslavia/Kosovo 1999 med den påfølgende veldige flyktningestrømmen, har satt dype arr i det albanske samfunnet og blant annet ført til store problemer med kriminalitet og korrupsjon. a> lot bygge hundretusenvis av bunkere over hele Albania for at forsvare landet mot et eventuelt fremtidig militært angrep fra vesten. Politikk og administrasjon. Statsoverhodet er presidenten, som velges av "Kuvendi Popullor", eller folkets forsamling. Den vesentligste del av forsamlingens 155 medlemmer velges ved valg hvert 5. år. Presidenten har en regjering av ministere, som utnevnes av presidenten. Administrativ inndeling. Albania er delt opp i 12 regioner (Albansk: "qarku") som videre er delt opp i 36 distrikter (Albansk: "rrethe"). Distriktene er igjen oppdelt i 374 administrative enheter. 309 rurale kommuner (Albansk: "komuna") og 65 bykommuner (Albansk: "bashkia"). Utenrikspolitikk. Albania innledet samarbeid med NATO i 1994 og ble i 1994 med i NATOs partnerskap for fred-program. Fra 2003 har Albania medvirket med soldater til ISAF-styrken i Afghanistan og har per 13. september 2008 135 soldater i republikken. Albania har bidratt til den NATO-ledete styrken i Bosnia-Hercegovina siden 1996 og har fremdeles sin bistand under EUs ledelse siden 2007. Albania har per 13. september 2008 69 personer i Bosnia-Hercegovina. Albania spilte en viktig rolle i å støtte NATOs innsats i Kosovo og bidro med støtte til alliansens operasjoner i Makedonia 2001–2003. Albania bidrar også til NATOs maritime antiterror operasjon, Operation Active Endeavour i Middelhavet. I april 2008 mottok Albania NATO-invitasjon. Albania ble endelig medlem av alliansen 1. april 2009. Næringsliv. Halvparten av befolkningen er gårdbrukere, og en femtedel av befolkningen arbeider utenfor landets grenser. Landet har høy arbeidsløshet. Korrupsjon og organisert kriminalitet har vært et problem siden Albania ble demokratisk, og nådde et foreløpig høydepunkt under de borgerkrigsliknende tilstandene etter sammenbruddet i landets pyramidespill 1996-98. NATOs krigføring i Kosovo og Serbia 1998-2001 medførte en sterk opprusting av albansk infrastruktur, og gryende internasjonale investeringer. I nyere tid har landet oppnådd mindre konfliktvekst og sterkere økonomisk vekst, knyttet til blant annet turisme langs kysten.. En stor del av albanerne som jobber i utlandet, hovedsakelig Hellas og Italia, og sender betydelige pengesummer til familiene sine i Albania. Kultur. Albanias mest kjente forfattere er Fan Noli og Ismail Kadaré. Kosovoalbanskfødte Doruntina Disha, (født i 1988), som vokste opp i Oslo, har hatt stor suksess som plateartist i Albania. Reklame. a>r slåss om oppmerksomheten hos de forbipasserende. Reklame (av latinske "reclamare" for "å rope igjen og igjen") betegner kommersielle budskap via massemedier for å gjøre et produkt, et varemerke eller en tjeneste kjent for potensielle kunder. Reklame kan defineres som «betalt kommunikasjon av et budskap i et massemedium med identifiserbar sender i den hensikt å forberede en økonomisk transaksjon». Juridisk avgrenses reklame i "Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår" («Markedsføringsloven») fra 16. juni 1972 slik at den bare kommer til anvendelse overfor virksomheter som driver næring. For den enkelte virksomhet, er reklame ett av flere virkemidler i den samlede markedsføringen, dvs alle de aktivitetene som påvirker utvekslingen av varer og tjenester mellom produsent og kjøper/bruker. Reklamens vesen gjør at den ofte er den mest synlige delen av virksomhetenes utadrettede aktiviteter. Men dimensjoneringen og kvaliteten på andre markedsføringsdisipliner som markedsanalyse, produktutvikling, prissetting, distribusjon, selgerarbeid og PR kan ha like stor betydning for at et produkt lykkes eller flopper. Reklame skiller seg fra redaksjonelt stoff i massemedier ved at den er plassert, betalt og styrt av et firma som driver kommersiell virksomhet – og ikke av redaksjonen. Det er "ett" viktig kjennetegn. Et annet er at det endelige mål for reklamen er kjøpsatferd. Reklamen bruker virkemidler som er relevante og som har påvirkningskraft i forhold til målgruppen. Den er derfor i sin natur ensidig og subjektiv. Kommersiell reklame og «meningsreklame» (propaganda/informasjon). Det kommersielle aspektet er et viktig kjennetegn og særtrekk for den egentlige reklamen. Det gjør at «meningsreklame», offentlige informasjonstiltak, såkalte holdningskampanjer, politiske budskap, synspunkter fra interesseorganisasjoner, ytringer fra religiøse samfunn og meninger fra ikke-kommersielle foretak defineres og utarbeides etter noe andre prinsipper enn «vanlig», kommersiell reklame. Massekommunikasjon for meninger, og som ofte bruker mange av de samme virkemidlene som kommersiell reklame, kalles gjerne informasjon eller propaganda. Målene for slike tiltak kan være meningspåvirkning, atferdsmodulering, sympatisørverving, medlemsrekruttering eller økonomisk støtte. I Norge har betalt, politisk propaganda i TV vært forbudt, men 11. desember 2008 slo menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fast at norske myndigheter ikke kan særbehandle denne mediakanalen. Kanaler og reklameformer. Alle typer massemedia brukes til reklame, inkludert TV, radio, kino, magasiner, aviser, dataspill, internett og plakater. Den verbale og visuelle utformingen og produksjonen av reklamebudskapene for store annonsører og produkter utføres som hovedregel av reklamebyråer. Men reklame utformes også av f.eks annonseavdelinger i aviser, av annonsøren selv (inhouse) eller av trykkerier og andre. Avhengig av mediet kan budskapene ha form av annonseer i aviser, blader eller på internettet, som plakater, skilt og boards, løpesedler, brosjyrer, klistremerker eller reklameaviser som deles ut eller sendes i post, e-post eller som vedlegg til aviser, som reklamefilmer eller «spots» på TV og kino som radioreklame, dekor på plastposer, T-skjorter, penner og andre varer og forbruksartikler. Fellesnevneren er at budskapet er masseprodusert og distribueres i en standardisert form til alle mottakere gjennom den aktuelle mediekanalen. Mål for reklamen. En variant av dette er AIDAS hvor tilfredsstillelse (satisfaction) er tilføyd. Virkemidler. Reklamen tyr ofte til retoriske virkemidler som troper og figurer. I reklamen er retorikk mer ikonisk enn i den klassiske, verbale retorikken. Det vil si at reklamen oftere domineres av bildet, i motsetning til den klassiske retorikkens verbale fremføring. Reklamen benytter også kjente virkebilder innen komposisjon, som det gylne snitt. Kommunikasjonsmodeller. Moderne reklame henvender seg til rasjonell forbruker som trenger hjelp i å orientere seg i markedet. Postmoderne reklame henvender seg til medie- og reklamebevisst forbruker som oppfatter budskapet uten innprenting. Omstridt. Reklame som fenomen er blitt sterkt kritisert. Mange hevder at reklamen formidler uheldige holdninger som bare fremmer produsentenes økonomiske interesser, at den bekrefter og forsterker forenklinger, stereotypier og fordommer og lurer kjøperne med falske løfter. Reklame- og vareindustrien er også blitt kritisert for å skape et voldsomt kjøpepress og en usunn forbrukskultur som fremmer en materialistisk livsstil og et ressursødeleggende overforbruk. Reklamen er i tillegg beskyldt for å gjennomkommerialisere samfunnet, forsøple offentlige rom og fellesarealer i byer og andre steder og for å forstyrre kulturuttrykk som filmer på kommersielle TV-kanaler. Reklame forsvares gjerne med at den formidler nødvendig produktinformasjon. Reklamen reduserer også den tiden det tar fra et nytt produkt blir lansert, og til det når ut til store grupper av forbrukere. Reklame er kostnadseffektivt idet man når svært mange med et budskap med relativt lave kostnader. På den måten er det større sjanse for at kapitalkrevende investeringer i produktutvikling og faste anlegg for masseproduksjon (som forutsetter massesalg), vil bli lønnsomme for avsender. Reklamen fører til større salg som igjen kan føre til bedre og billigere produkter. Det hevdes derfor at reklame som salgsfremmende verktøy i seg selv ikke er samfunnsødeleggende, men at enkeltprodukter, overdrevent forbruk og ressurssløsing er det. Det blir også sagt at reklamen ikke skaper nye behov, bare vekker behov og ønsker som allerede er der. Reklame fremmer heller ikke nødvendigvis større forbruk, bare forskyver ulike markedsandeler mellom konkurrerende produkter i et totalmarked av en fast størrelse. Den fremmer salg som kan føre til økt velstand med billigere og bedre produkter, men også til kjøpepress og ressurssløsing. I 2004 ble det ifølge FN brukt rundt 3 350 milliarder kroner på reklame i verden. Lovgivning. Kommersiell reklame regnes i Norge vanligvis ikke som en «ytring» og reguleres ikke konkret av Grunnlovens bestemmelse om ytringsfrihet. Grunnloven gir likevel rammer for hva som kan tillates av ytringer, noe som også reklame må forholde seg til. På samme måte må også reklame holde seg innenfor andre deler av regelverket, for eksempel straffelovens bestemmelser om rasistiske ytringer og pornografi. Reklame og markedsføring reguleres i første rekke av "Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår" («Markedsføringsloven») fra 16. juni 1972. For å beskytte og frigjøre forbrukerne er det en rekke begrensinger for hva som er lovlig reklame i Norge. Det er forbud mot villedende og usann reklame, TV-reklame rettet mot barn, politisk reklame på TV og reklame for skadelige produkter som alkohol og tobakk. Det er også forbudt med reklame som bryter prinsippet om likestilling mellom kjønnene. Det er heller ikke lov med reklame på skolene. Belgia. Belgia (nederlandsk: "België", fransk: "la Belgique", tysk: "Belgien"), offisielt Kongeriket Belgia (nederlandsk: "Koninkrijk België", fransk: "Royaume de Belgique", tysk: "Königreich Belgien") er et land i Vest-Europa. Det grenser til Nederland, Tyskland, Luxembourg og Frankrike, og det har dessuten en liten kystlinje mot Nordsjøen (65 km). Naturgeografi. Belgia ligger i Vest-Europa mellom Nordsjøen, Frankrike og Nederland. Belgia har et areal på 33 990 kvadratkilometer og er delt inn i tre geografiske regioner: Kystsletten i nordvest, det sentrale platået og Ardennene i sørøst. Kystsletten består hovedsakelig av sanddyner og dikelandskap. Dikelandskapet er landområder nær eller under havnivå, der havet holdes ute ved hjelp av diker, eller sletter som er drenert ved hjelp av kanaler. Det sentrale platået er et jevnt område som sakte stiger innover i landet, og har mange fruktbare daler og er irrigert av mange vannveier. Her finnes også mer kuperte områder, inkludert grotter og små gjel. I sørøst ligger Ardennene, som er mer kupert enn resten av landet. Det er et tett og kupert skogsområde, som ikke egner seg så godt til jordbruk. Området strekker seg inn i de nordlige delene av Frankrike og inn i Tyskland, der området heter Eifel. Det er her man finner det meste av dyrelivet i Belgia. Det høyeste punktet i Belgia, Signal de Botrange med 694 meter, ligger også i dette området. Belgia har relativt få naturlige innsjøer, og ingen av dem er store. Belgia deler grenser med Frankrike (620 km), Tyskland (167 km), Luxembourg (148 km) og Nederland (450 km). Den totale landegrensen er 1 482 km, i tillegg til 73,1 km med kystlinje. Belgia er tilnærmet det geografiske midtpunktet i Vest-Europa, og alle de store hovedstedene i Vest-Europa ligger innenfor 1 000 km fra Brussel, som er hovedsetet for både EU og NATO. Fra sørøst til nordvest er landet 280 km langt, og fra nordøst til sørvest 222 km. Demografi. Befolkningstettheten på 336/km² er en av Europas høyeste etter Nederland og småstater som Monaco. Belgia har tre offisielle språk: nederlandsk, fransk og tysk. Mer enn halvparten av befolkningen snakker nederlandsk (55 %), fransk er det nest største språket (44 %). Til sist kommer tysk som snakkes av en liten minoritet (under 1 %). Belgias hovedreligion er romersk-katolsk kristendom; 65 prosent bekjenner seg til denne. Resten tilhører andre religioner som luthersk kristendom, islam og jødedom. Religion var en av hovedgrunnene til at Belgia rev seg løs fra det protestantiske Nederland. Historie. Geografisk og kulturelt har Belgia alltid ligget i sentrum av Europa. Flere store kulturer og folkeslag som romere, tyskere, franskmenn, nederlendere, spanjoler og østerrikere har påvirket Belgia opp igjennom de siste 2000 år. Den første større demografiske påvirkningen vi har god dokumentasjon på er da den romerske republikken okkuperte området i det første århundret før Kristus. De ble etterfulgt av frankerne på 400-tallet. Frankerne etablerte det merovingske kongedømmet, som ble til Frankerriket på 700-tallet. I middelalderen ble statene i området delt i mange små føydalstater. De fleste av disse ble forent av burgunderne på 1300- og 1400-tallet. Disse statene ble til en viss grad selvstendige på 1400-tallet og ble kalt De sytten nederlandske provinsene. Området ble senere assosiert med Nederland. Under hundreårskrigen kom området under burgundisk styre og senere under spansk overherredømme inntil de nordlige provinsene (dagens Nederland) fikk sin selvstendighet. Etter dette fulgte østerriksk styre under Huset Habsburg. De sørlige deler av Nederlandene var ettertraktet av forskjellige franske erobrere og ble skueplass for flere kriger mellom Frankrike og enten Spania eller Østerrike på 1600- og 1700-tallet. I 1794 kom området under Napoleon. Etter Napoleons fall i 1815 ble Belgia gjenforent med Nederland frem til den belgiske revolusjonen i 1830. Belgia ble da et suverent kongerike, og tronen ble tilbudt den tyske hertug Leopold av Sachsen-Coburg. Belgia var katolsk og hadde et demokratisk parlament i tillegg til kongen. Mellom løsrivelsen og andre verdenskrig utviklet det belgiske demokratiet seg fra et oligarki dominert av de to hovedpartiene, "katolikkene" og "liberalerne", til et system med allmenn stemmerett og et tredje parti, "arbeiderpartiet", og en sterk stilling for fagbevegelsen. Under Berlin-konferansen i 1885 ble Kongo overdratt til Leopolds sønn Leopold II som privat eiendom. I 1908 overtok staten Belgia landet som en koloni, kjent som Belgisk Kongo. Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror. Kolonien løsrev seg imidlertid fra Belgisk styre i 1960. Frem til på slutten av 1970-årene var samtlige dokumenter om Leopold og massemordet på millioner av mennesker hemmeligstemplet og trygt forvart bak solide murer i belgiske arkiver. Etter å ha blitt invadert to ganger i løpet av 1900-tallet, under første og andre verdenskrig, begge gangene på tross av belgisk nøytralitet, forlot Belgia sin langvarige nøytralitetspolitikk og sluttet seg til NATO etter andre verdenskrig. Belgia er et av de grunnleggende medlemslandene i EU og regnes til det såkalte Kjerne-Europa. Belgia er i dag vertskap for NATOs hovedkvarter og en stor del av EUs institusjoner og administrasjon, blant annet Europaparlamentet. Politikk og administrasjon. Belgia er et føderalt, konstitusjonelt monarki delt inn i både tre "regioner" og tre "samfunn" (se avsnittet «Administrativ inndeling»). Regionene og samfunnene har et utstrakt selvstyre, og springer ut av språklige skillelinjer. Den belgiske grunnloven av 1831 etablerte opprinnelig landet som en sentralstyrt enhetsstat, men siden 1970-tallet har utviklingen gått i stadig mer føderativ retning. Den siste større revisjonen av grunnloven kom i 1993. Statsoverhode og føderal regjering. Den belgiske monarken er landets statsoverhode. Den regjerende monarken er Kong Albert II, som etterfulgte broren Baudouin I i 1993. Neste person i arvefølgen er Philippe, hertug av Brabant. Kongens offisielle tittel er «belgiernes konge». Kongen har i hovedsak en seremoniell rolle i belgisk politikk, men har det formelle ansvaret for å utpeke regjeringen og undertegne nye lover. Kongen er også øverstkommanderende for de væpnede styrker. Den utøvende makt på føderalt nivå ligger hos den belgiske regjeringen, som ledes av en statsminister. Statsministeren utpekes av monarken etter råd fra en såkalt "informateur", en kongelig utpekt politiker som har som oppgave å sondere det politiske landskapet etter et valg for å finne et styringsdyktig flertall. Selv om grunnloven legger opp til at kongen også har ansvaret for å utpeke regjeringsmedlemmene er dette noe som i praksis gjøres av den nye statsministeren. Regjeringen kan maksimalt ha 15 medlemmer, og grunnloven krever at halvparten skal være franskspråklige og halvparten nederlandskspråklige. Belgia praktiserer såkalt positiv parlamentarisme, noe som vil si at den nyutnevnte regjeringen trenger parlamentets tillit før den kan tiltre. Yves Leterme (CD&V) hadde stillingen som statsminister frem til valget i 2010. Valget i juni 2010 endte med at det ikke sto igjen noen klar vinner, hvilket førte til politisk kaos i det belgiske parlamentet, og at landet stod uten regjering. Den 6. desember 2011 ble Elio Di Rupo satt inn som Belgias statsminister etter at regjeringsforhandlingene hadde vart i 540 dager. Føderalt parlament. Det belgiske føderale parlamentet har to kamre. Det belgiske underhuset kalles representantkammeret, og har 150 direkte valgte medlemmer. Representantene velges fra elleve valgdistrikter hvert fjerde år med mindre det blir holdt nyvalg tidligere. Antallet representanter fra hvert valgdistrikt er proporsjonalt med valgdistriktets innbyggertall, og valgdistriktene følger med unntak av i Flamsk Brabant provinsgrensene. Sperregrensen er på fem prosent og regnes pr. valgdistrikt, med unntak av i tre valgdistrikter som ikke har noen slik grense. Fordelingen av representanter følger D'Hondts metode. Representantene i underhuset deles i to grupper etter språktilhørighet, og mange typer lovforslag krever flertall i begge disse gruppene før de kan vedtas. Etter 2007-valget hører 88 av representantene til den nederlandskspråklige gruppen, mens 62 tilhører den franskspråklige. Sistnevnte gruppe har også ett tyskspråklig medlem. Overhuset kalles Senatet, og består av 71 senatorer. 40 av disse velges i direkte valg med de tre regionene som valgkretser, og disse valgene avholdes samtidig som representantkammer-valgene. 21 av senatorene velges i indirekte valg i de tre samfunns-parlamentene (10 i Det flamske parlamentet, 10 i Det franske samfunns parlament og 1 i Det tyskspråklige samfunns parlament). De siste 10 senatorene velges av resten av Senatet, der seks går til den nederlandskspråklige gruppen og fire til den franskspråklige. Myndige barn og barnebarn av monarken har også plass i Senatet, men deltar av sedvane ikke i avstemninger. Generelt sett har Representantkammeret mer makt enn Senatet, selv om ting som grunnlovsendringer må ha flertall i begge kamre. Politiske partier. Belgia har et flerpartisystem der de politiske partiene nesten uten unntak følger de språklige skillelinjene i landet. Etter valget i 2007 ble valgalliansen mellom de to høyreorienterte flamske partiene Christen Democratisch en Vlaams og Nieuw-Vlaamse Alliantie representantkammerets største gruppering med 18,51 % av stemmene og 30 mandater, og førstnevnte er statsminister Yves Letermes parti. Nest størst ble Mouvement Réformateur, et franskspråklig, liberalkonservativt parti med 12,52 % og 23 mandater. De to sosialdemokratiske partiene Parti Socialiste (franskspråklig) og Socialisten en Progressieven Anders (nederlandskspråklig) fikk begge like over ti prosent og henholdsvis 20 og 14 mandater. De sentrum-høyre-orienterte, nederlandskspråklige Vlaamse Liberalen en Democraten fikk 11,83 % og 18 mandater. Av partiene utenfor regjeringen er høyreradikale Vlaams Belang det største, med 12 % og 17 mandater. De franskspråklige kristendemokratene i Centre démocrate humaniste fikk 6 % og 10 mandater. De fire mindre partiene Ecolo, Lijst Dedecker, Groen! og Front National er også representert i representantkammeret. Det politiske livet i Belgia er preget av et langt større konfliktnivå enn i de fleste andre EU-land. Flere av de største flamske partiene har gått inn for en fredelig oppløsning av landet, en trend som startet allerede med partiet Volksunie på 1960-tallet. Den flamske separatismen ble videreført av Vlaams Blok på 1980- og 90-tallet, før dette partiet i 2004 gikk over i Vlaams Belang etter at Vlaams Blok var blitt dømt for å spre rasisme. De store politiske skillelinjene i landet har gjort at det ved flere anledninger har vært svært vanskelig å danne en regjering med det nødvendige flertallet i parlamentet. Blant annet gikk det i 2007 over et halvt år uten at Belgia hadde en vedtaksdyktig regjering, før Guy Verhofstadt endelig fikk dannet en midlertidig regjering like før jul. Administrativ inndeling. Belgias deles inn i tre "regioner". Belgia har en uvanlig administrativ inndeling der landet er delt inn i både tre "regioner" og tre "samfunn". Disse administrative strukturene har egne politiske institusjoner og et utstrakt indre selvstyre og overlapper også til en viss grad geografisk. Belgias tre "regioner" er det nederlandsktalende Flandern, det hovedsakelig fransktalende Vallonia, og den tospråklige fransk-nederlandske hovedstadsregionen Brussel. Hver region har etter grunnloven sin egen regionale regjering og parlament, selv om disse rettighetene i Flandern er overdratt til det flamske "samfunnet". De tre belgiske "samfunnene" er det flamske samfunnet, det franske samfunnet og det tyskspråklige samfunnet. Det flamske samfunnet omfatter det nederlandskspråklige Flandern og hovedstadsregionen Brussel, det franske samfunnet omfatter de franskspråklige delene av Vallonia og hovedstadsregionen Brussel, og det tyskspråklige samfunnet omfatter de tyskspråklige delene av Vallionia. Brussel er således en del av både det flamske og franske samfunnet. Også samfunnene har egne parlamenter og regjeringer. For det flamske samfunnets del er parlamentet og regjeringen det samme som for "regionen" Flandern, mens man i det franske samfunnet og Vallonia skiller mellom "Parlement de la Communauté française" («Det franske samfunns parlament») og "Parlement wallon" («Det vallonske parlament») og tilsvarende mellom "Gouvernement de la Communauté française" («Det franske samfunns regjering») og "Gouvernement wallon" («Den vallonske regjering»). Regionene Flandern og Vallonia er delt inn i til sammen ti provinser. Provinsene deles igjen inn i totalt 589 kommuner, og mange av kommunene er igjen delt inn i delkommuner. Brussel er ikke delt inn i provinser, og har heller ikke selv status som provins. Næringsliv. Belgia befinner seg midt i et av den moderne verdens mest industrialiserte områder (Ruhr-London). Historisk sett var Belgia det første landet på kontinentet som gjennomførte den industrielle revolusjon, og det første land som bygget en jernbane på kontinentet. Albert II av Belgia. Albert II (Albert Félix Humbert Théodore Christian Eugène Marie; født 6. juni 1934), er belgiernes regjerende konge. Han er den yngre sønnen av Kong Leopold III (1901 – 1983) og hans første kone, Prinsesse Astrid av Sverige (1905 – 1935). Han tilhører det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha. Albert II er fetter av kong Harald da deres mødre var søstre. Han etterfulgte sin eldre bror Baudouin som belgisk konge. Før det var han kjent som prins av Liège. Han giftet seg 2. juli 1959 med Donna Paola Margherita Maria Antonia Consiglia dei Principi Ruffo di Calabria Blant hans ordener er storkorset med kjede av St. Olavs Orden. Albert mottok i 1999 Den hvite ørns orden fra Polens president. Baudouin I av Belgia. Kong Baudouin I, "Baudouin/Boudewijn Albert Charles Leopold Axel Marie Gustave" (født 7. september 1930, død 31. juli 1993) regjerte som belgiernes konge fra 1951 til 1993. Han var Kong Leopold IIIs (1901–1983) eldste sønn. Hans mor var prinsesse Astrid av Sverige. Boudewijn er hans nederlandske navn, mens Baudouin er hans franske navn, som er mest brukt utenfor Belgia. Han ble konge da faren abdiserte den 16. juli 1951. Han giftet seg 15. desember 1960 med Doña Fabiola Fernanda Maria de las Victorias Antonia Adelaïda Mora y Aragon, en tidligere sykepleier og barnebokforfatter. Han og dronningen fikk ingen barn. Kong Baudouin var en meget religiøs mann. Da det belgiske parlamentet vedtok en lov for abort, nektet han å skrive under (den kongelige underskriften er egentlig regnet som en formalitet). Det endte med at regjeringen den 4. april 1990 erklærte ham uegnet til å styre, og alle regjeringsmedlemmene undertegnet loven. Dagen etter erklærte de ham egnet til å styre. Kong Baudouin I ble etterfulgt av sin yngre bror Albert II Baudouin ble i 1960 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Halden. Halden er en by og storkommune i Østfold. Storkommunen Halden grenser til Rakkestad i nord, Aremark i øst, til Sverige i øst, sør og vest og til Sarpsborg i nordvest. Kommunen består av de tidligere herredene Berg og Idd samt bykommunen Halden. Berg og Idd er typiske landbruksområder, mens Halden er Norges eldste industriby. Byen og kommunen deles i to av elva Tista som utgjør siste etappe i Haldenvassdraget. Den øvre delen av Tista renner gjennom det tidligere tettstedet Tistedal. Halden er den eneste norske byen som er nevnt i den norske nasjonalsangen. Navnet Halden kommer fra det norrøne "hallr" el. "hǫll" som betyr bakke eller skråning. Byen er omgitt av et landskap som "heller" innover mot sentrum. D-en har kommet til fra dansk påvirkning. Fra 1665 til 1928 het byen offisielt Fredrikshald eller Frederikshald. Klima. Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Halden fra 1884. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 32,0 grader 8. august 1975 på Prestebakke og −33,7 grader 15. januar 1893 på Krappeto. Halden har norgesrekorden for varmeste tropenatt. 9. juli 1933 målte Halden værstasjon 25,5 grader i minimumstemperatur. Historie. Halden med Fredriksten festning i et foto fra 1890-årene. Ladestedet Halden vokste fram på femtenhundretallet som utskipningshavn for trelast til Holland og England. Byen fikk militær betydning da områdene sør for Iddefjorden ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde, 1658. Etter å ha motstått flere svenske angrep ble stedet tilkjent kjøpstadsprivilegier og døpt "Fredrikshald" (etter 1665 Frederik III) i 1665. I 1716 tente borgerne fyr på byen for å avverge et nytt svensk angrep ledet av Karl XII. To år senere falt den samme kongen under beleiringen av Fredriksten festning, noe som bidro til å avslutte den store nordiske krig. I 1808 var det harde kamper i Enningdal mellom norske og svenske styrker. Fra 1814 til 1905 var Fredrikshald det kommersielle sentrum for et stort omland både i Norge og Sverige. Byens borgere bidro økonomisk til byggingen av Dalslandsbanen. I 1813 grunnla Mads Wiel Bomuldspinneriet i Tistedalen (i drift fra 1815), den første mekaniske industribedriften i Norge. Saugbrugsforeningen, i dag Norske Skog Saugbrugs, ble etablert som treforedlingsbedrift i Fredrikshald fra 1859. Fredrikshald ble en betydelig sjøfartsby, med 133 skip og en samlet besetning på 1200 mann i 1875. Etter dette fikk Halden færre seilskuter, men flere industribedrifter. Langs Iddefjorden ble det tatt ut Iddefjordsgranitt i en rekke stenbrudd. Stenindustrien gikk over ende etter hvert som billigere bygningsmaterialer vant terreng. Etter unionsoppløsningen i Karlstad, 1905 ble området demilitarisert og byen tapte samtidig mye av sitt kommersielle omland. I 1928 tok byen tilbake sitt opprinnelige navn. Haldens tid som skotøyhovedstad. Halden har fra 1892 til 1998 hatt ialt 17 skofabrikker. På 1950-tallet produserte byens 800 skotøyarbeidere årlig 800 000 par sko. Hver femte sko i Norge ble da produsert i Halden, som fram til 1960-tallet ble regnet som Norges skotøyhovedstad. En rekke av fagarbeiderne kom fra Örebro, Sveriges skotøysentrum. Befolkning. Tettstedet Halden har innbyggere per 1. januar. Skolehistorie. Halden har med sine mange skoler og lærere vært en viktig utdanningsplass – for Østfold, Norge og nordre Bohuslän i Sverige. Forskning. Institutt for energiteknikk i Halden er vertsorganisajon for Haldenprosjektet, som er det største internasjonale forskningsprosjekt i Norge, med deltagere fra ca. 20 OECD land. Prosjektet har pågatt siden 1958. Skole og utdanning. Halden er hovedbasen for Høgskolen i Østfold. Høgskolesenteret i Halden samler til daglig 2.500 personer – disse fordelt på høgskolens ledelse samt avdelingene for lærerutdanning, informasjonsteknologi (data), økonomi-, språk- og samfunnsfag. HiØ huser også Østfold fylkes største fagbibliotek og Fremmedspråksenteret i Norge. Turisme. Svinesund og Fredriksten festning er de to stedene i Halden som er mest besøkt av turister. I 2005 ble 100-årsjubileumet for unionsoppløsningen feiret, blant annet med åpningen av ny bru på Svinesund. Fra 2007 har også det TV-sendte «Allsang på Grensen» fra Fredriksten Festning bidratt til flere turister i Halden. Det er kanskje blitt en av de største opplevelsene Halden har å by på i sommerhalvåret, sammen med mat- og trebåtfestivalen som finner sted i slutten av juni. Politikk. Kommunevalget høsten 2011 tok et borgerlig flertall makten med Thor Edquist fra Høyre som ordfører. Flertallet består nå av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Historie. I industribyen Halden kunne Arbeiderpartiet styre med rent flertall i flere tiår etter den 2. verdenskrig. LO regjerte på de mange industriarbeidsplassene. Arbeiderpartiet regjerte i kommunestyret, også lenge etter at Berg, Idd og Halden ble slått sammen til Halden kommune i 1967. Den 25. september 1972 sa 8316 haldensere ja til norsk medlemskap i et Europeisk Fellesskap ‑ EF (nå EU), det vil si 58 prosent av de avgitte stemmene. Den politiske stemningen da, i Norge generelt og Halden spesielt, er skildret av Dag Solstad i romanen 25. septemberplassen. Etter kommunevalget i 1995 tok et borgerlig flertall makten med Carsten Dybevig fra Høyre som ordfører til han i 2001 kom på Stortinget. En kombinasjon av at Arbeiderpartiet i Halden førte en sterk opposisjonspolitikk, og av at det borgerlige samarbeidet i byen slo sprekker, førte til at Halden ble rikskjent. Stadig krangling i kommunestyret – også kringkastet minutt for minutt via lokalfjernsyn (TV Halden), bidro heller ikke til at de økonomiske problemene i Halden kommune ble løst på slutten av 1990-tallet. Etter valget i 2003 fikk Halden ordfører Per Kristian Dahl fra Arbeiderpartiet, varaordfører Eirik Milde fra Høyre og Fremskrittspartiet som støttespiller. Før jul 2006 trakk Fremskrittspartiet seg ut av dette samarbeidet. Kommunevalget høsten 2007 gav Per Kristian Dahl 4 nye år som ordfører i Halden, hvor Arbeiderpartiet økte sin oppslutning med 19,9 prosent og antall mandater i kommunestyret fra 11 til 21. Flertallet bestod av Ap(21),KrF(4),SV(4),Pp(1). Opposisjonen bestod av FrP(8),H(5),V(2),Sp(2),RV(1),MDG(1) Arkitektur. Byen er gjentatte ganger herjet av brann. Etter den siste store bybrannen i 1826, ble mesteparten av sentrum bygget opp på nytt i løpet av ganske kort tid. Dette har gitt byen et enhetlig arkitektonisk preg; Halden er den norske empirebyen. De tre G-ene i norsk arkitekthistorie, Garben, Grosch og Gedde, virket alle i Halden i denne tiden. Musikk. De mange årene som garnisonsby har også satt spor. Da "Forsvarets Distriktsmusikkkorps Østlandet", populært kalt "Divisjonsmusikken", ble nedlagt i 2002, oppsto straks en arvtaker i form av det sivile korpset "Det Norske Blåseensemble anno 1734". Ensemblet viderefører tradisjonen fra komponistene Reissiger og Borg. Byen har også et aktivt bandmiljø. Kommunen stiller øvingslokaler til rådighet i et eget "rockehus". Populærmusikere som Trond Holter, Henning Kvitnes, Ole Evenrud og Geir Sundstøl har sin bakgrunn i dette miljøet. Teater. Halden har et rikt teaterliv som har sine historiske røtter i det 18. århundre. I tillegg til Fredrikshalds teater fra 1838 finner man Norges eldste teatersal og en moderne studioscene, i Konservativen. I Fredrikshalds teater har skoleelever fremført forestillinger siden 1872, som Brageteateret fra 1879 til dags dato. Halden var vertskap for Verdens amatørteaterfestival i 1991 og Østfold Teaterverksted da det ble etablert. Aktive på byens scener og i bybildet de senere årene er dramalinjens elever og lærere fra Halden videregående skole, Avdeling Risum - som blant annet har arrangert Bom Kræsj Bang-Festivalen i flere år. Barne- og ungdomsskolene har et eget tilbud gjennom Veslefrikk kultur- og teaterverksted Idrett. Venås skistue fra 1933 er et av de sentrale, betjente sportsstedene i marka nord for Halden. På grunn av mildt klima og snøfattige vintre, er området dårlig egnet for skisport. Halden skiklubb konsentrerer seg derfor om orientering, noe som passer godt i det skogrike omlandet. Byen har både fostret og tiltrukket flere dyktige orienteringsløpere. Som de fleste andre steder i Norge, er fotball den mest populære idretten i Halden. Kommunen har flere fotballag, bl.a. Berg IL, IDD SK, TTIF og det største av dem, Kvik Halden, spiller pr. 2011 i 2. divisjon. Den lokale volleyballklubben Halden volleyballklubb, og Comet, ishockeylaget, har begge spilt tidligere i eliteserien. I tillegg holder Halden Basketballklubb, TTIF's håndballherrer, HK Haldens damer og Halden Tennisklubb høyt nivå. I Halden ligger også et av Norges få curlinganlegg, i tilknytning til Halden Ishall. Flere lag fra Halden Curling Club har vunnet norgesmesterskap. Sykkelrittet Grenserittet har hvert år målgang i Halden. Studentliv. Studentene ved Høgskolen i Østfold er organisert i foreningen Halden Studentsamfund og har eget studenthus i det som var Halden Arbeidersamfund og nå bærer navnet Samfundet i Halden. I tillegg til å arrangere mange kulturarrangment for Østfolds publikum generelt, er dette et studenthus for konserter og arrangement i regi av studentenes foreninger for band, teater, radio, UKA, revy, foto, poker- og andre spillgrupper. Bade- og turområder. I Halden finnes det mange turområder og badesteder. Eskeviken på sydvestsiden av byen gir bademuligheter i en fjord som nå er ren nok til bading. For dem som ønsker ferskvannsbad finnes gode muligheter ovenfor byen, ved Vanninga i Femsjøen, og i Store Ertevann. Krusæter like ved er et offentlig badested som er populært blant familier. Aviser. Halden har lokalavisen Halden Arbeiderblad. Gratisavisa Halden Dagblad ble utgitt i 10 år, men måtte kaste inn håndkledet våren 2009. TV og radiostasjoner. Haldens egen kanal for lokalfjernsyn er TV Halden. Halden har også to lokale radiostasjoner Radio Prime Halden og Halden Nærradio, som deler på FM 107.5 Radio Prime Halden har faste programmer fra 06:30-09:03, 13:00-17:03 og musikk på kveldstid. Halden Nærradio (religiøs stasjon) har varierte innslag når Radio Prime Halden ikke sender. Studentene ved høgskolen i Halden driver i perioder Radio Samhald som er en nettradio, spesielt i forhold til studentenes årlige UKA-arrangement på Samfundet – hvor de har Norges minste radiostudio. Annet. Brygga Kultursal Halden ble innviet i desember 2008. Hovedsalen har plass til inntil 700 personer, samt kontor og øvingslokaler for Det Norske Blåseensemble. Vennskapsbyer. 1. januar 2009 ble Vammala slått sammen med Mouhijärvi og Äetsä og ble til Sastamala. Annet. Halden er også navnet på et prestegjeld i Sarpsborg prosti i Den norske kirke som har sognene "Halden", "Berg" og "Rokke". Merverdiavgift. Merverdiavgift (mva.) tidligere kalt moms (merverdiomsetningsavgift), i engelskspråklige områder kalt value added tax (VAT), er en generell forbruksavgift (skatt) på verdien som blir lagt til varer eller tjenester (avanse) i hvert produksjons- eller handelsledd i innenlandsk omsetning. For hvert ledd varen passerer i handelskjeden blir en verdi (produksjonskostnader + fortjeneste = avanse) lagt til varen. Denne tillagte verdien er ikke bare et uttrykk for at selger ønsker avanse for å bearbeide varen. Den er også et uttrykk for at varen er tilført en faktisk verdi, f.eks. gjennom bearbeiding/foredling av varen eller gjennom transport av varen fra et sted hvor det ikke finnes noe marked for den, til et sted hvor det finnes et marked. Følgelig skal merverdiavgiften (i motsetning til sisteleddsavgifter) beregnes og betales i alle omsetningsledd. Dette skjer på den måten at kjøper betaler merverdiavgift av hele det beløpet varen koster (eks. mva.) minus den merverdiavgift som kjøper selv krever inn når kjøper videreselger den bearbeidete varen til en ny kjøper. Sluttproduktets forbruker har ikke noen å selge produktet til. Når derfor sluttproduktets forbruker betaler merverdiavgift av hele produktets verdi (eks. mva.) til forhandleren (utgående merverdiavgift), så trekker forhandleren fra all merverdiavgift som han har betalt tidligere for å kjøpe og bearbeide varen (inngående merverdiavgift), før han sender differansen til staten. Men selv om hvert enkelt salgsledd har innkrevet merverdiavgift av kjøpeleddet, og innbetalt differansen mellom utgående merverdiavgift og inngående merverdiavgifter til staten, så er det sluttbrukeren, dvs. forbrukeren, som faktisk betaler hele merverdiavgiften. Den endelige størrelsen på merverdiavgiften utgjøres av summen av de avgiftene som blir beregnet fra alle de suksessive verdiøkningene (avansene). Derfor er merverdiavgiften en forbrukeravgift, dvs. en flat skatt på forbruk av alt fra mat til persontransport. Næringsdrivende med en årlig omsetning over en minstegrense er registreringspliktige i merverdiavgiftsmanntallet og skal beregne merverdiavgift av sin omsetning (utgående avgift), men har rett til fradrag for merverdiavgift som er påløpt ved kjøp av varer og tjenester til bruk i virksomheten (inngående avgift). Retten til å fradragsføre all inngående merverdiavgift, selv om den er større enn utgående merverdiavgift, medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden. Merverdiavgift i Norge. I Norge i 2012 er den generelle satsen for merverdiavgift 25 %, for næringsmidler 15 %, og for bl.a. persontransport, hotellovernattinger og kinobilletter 8 %. Merverdiavgiften utgjør en betydelig del av den norske statens inntekter. I 2009 utgjør merverdiavgiften 21 % av det offentliges totale skatteinntekter og 7,8% av BNP. I Norge vedtas merverdiavgiften, på samme måte som de øvrige skattene til statskassen, av Stortinget i medhold av Grunnlovens § 75 a. Dette skjer gjennom det årlige stortingsvedtaket om merverdiavgift. I vedtaket fastsettes satsene for merverdiavgiften. De nærmere reglene for merverdiavgiften er gitt i merverdiavgiftsloven av 19. juli 2009 og i merverdiavgiftsforskriften av 16. desember 2009. Næringsdrivende og offentlig virksomhet skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret når omsetning og uttak som er omfattet av loven til sammen har oversteget 50 000 kroner i en periode på tolv måneder. For veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner er beløpsgrensen 140.000 kroner. Det skal i utgangspunktet beregnes merverdiavgift ved omsetning av alle varer og tjenester. En rekke tjenester er imidlertid eksplisitt unntatt for merverdiavgift. Dette gjelder bl.a. helsetjenester, sosiale tjenester, undervisningstjenester, finansielle tjenester og offentlig myndighetsutøvelse. Tjenester på kultur- og idrettsområdet og omsetning som skjer av frivillige organisasjoner er også unntatt for merverdiavgift. Hvis selger krever inn mindre merverdiavgift fra kjøper (utgående merverdiavgift) enn det han betaler ut når han kjøper inn nødvendige varer (inngående merverdiavgift), så får han allikevel fullt fradrag for den inngående merverdiavgiften. Unntak fra avgiftsplikt er omsetning som faller helt utenfor merverdiavgiftsloven (LOV 2009-06-19 nr 58: Lov om merverdiavgift). Virksomheter som bare har slik omsetning, skal ikke registreres i Merverdiavgiftsregisteret, og har ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift. Fritak for avgiftsplikt er omsetning som faller innenfor merverdiavgiftsloven, men hvor det i loven er fastsatt at det ikke skal beregnes utgående merverdiavgift, såkalt nullsats. Et typisk eksempel på slik omsetning er salg av varer og tjenester til utlandet. Ved slik omsetning gjelder merverdiavgiftslovens regler fullt ut, blant annet reglene om fradrag for inngående merverdiavgift. Varer og tjenester som etter loven kan omsettes uten beregning av utgående merverdiavgift, kalles "omsetning som er fritatt for merverdiavgift." Det finnes en rekke fritak for merverdiavgift. Dette gjelder bl.a. aviser, tidsskrift, bøker, elektrisk kraft til husholdningsbruk i Nord-Norge og El-biler. Denne type varer og tjenester registreres med såkalt nullsats. Nærmere om ulike merverdiavgiftssatser. Det skal beregnes merverdiavgift med alminnelig sats (25 % i 2012), med mindre omsetningen eller uttaket er fritatt for merverdiavgift eller det ikke skal beregnes merverdiavgift ved innførselen. Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (15 % i 2012) ved omsetning, uttak og innførsel av næringsmidler. Det skal likevel beregnes merverdiavgift med alminnelig sats for næringsmidler som omsettes som del av en serveringstjeneste. Den reduserte satsen for næringsmidler går ofte under betegnelsen "matmoms". Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (8 %) ved omsetning og uttak av tjenester som gjelder Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (11,11 %) ved fiskeres omsetning til eller gjennom fiskesalgslag som er opprettet i medhold av råfiskloven. Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats ved fiskesalgslagets formidling eller godkjenning av slik omsetning. Historikk. Den alminnelige omsetningsavgiften ble innført fra 1. juli 1935 under betegnelsen "midlertidig omsetningsavgift til kriseformål". Avgiften var kumulativ og ble fastlagt til 1 % på hvert omsetningsledd. Satsene ble i første halvdel av 1940 økt, først til 2 % og deretter til 3 %. Fra september 1940 gikk en over til et system hvor avgiften ble lagt på siste ledd i omsetningen av varer. Avgiftssatsen ble forhøyet til 10 %. Fra 1. juli til 1. august 1947 ble det anvendt to avgiftssatser med 10 % på jordbruksvarer og 6,25 % på øvrige varer. Problemene med å praktisere to forskjellige avgiftssatser førte til at man fra 1. august samme år satte avgiftssatsen til 6,25 % for alle varer. Satsen ble hevet til 10 % igjen fra april 1951. 1. desember 1964 ble avgiftssatsen hevet til 12 % (13,64 % eksklusive avgiftsbeløpet). Denne avgiftssatsen ble beholdt fram til 1970, da sisteleddssystemet ble opphevet. Merverdiavgiften ble innført 1. januar 1970. Avgiftsplikten omfattet i prinsippet alle slags varer, mens tjenester falt inn under avgiftsplikten i den utstrekning de var eksplisitt nevnt i loven. Avgiftssatsen ble satt til 20 % (mot 13,64 % i omsetningsavgiften). Hovedbegrunnelsen for omleggingen var et ønske om en overgang til mindre direkte beskatning og mer indirekte beskatning. Den 1. januar 1993 ble avgiftssatsen hevet til 22 %. Dette var et ledd i en krisepakke som bl.a. innebar en senkning av arbeidsgiveravgiften. Avgiftssatsen ble ytterligere hevet til 23 % fra 1. januar 1995, 24 % fra 1. januar 2001 og 25 % fra 1. januar 2005. Fra 1. juli 2001 ble det innført generell merverdiavgiftsplikt også ved omsetning av tjenester, med mindre de er eksplisitt unntatt i loven. Som et ledd i denne reformen ble det innført en redusert sats på mat- og drikkevarer, og det er senere vedtatt lavere sats på flere områder. Fra 1. mars 2004 ble persontransport avgiftspliktig, men med lav sats. Omsetning av infrastrukturtjenester knyttet til bruk av lufthavner og jernbane ble avgiftspliktig fra 1. januar 2005 med ordinær sats, og det samme skjedde for omsetning av infrastrukturtjenester knyttet til bruk av offentlige havner fra 1. januar 2007. Utleie av rom i hotellvirksomhet mv., herunder formidling av slik utleie, ble avgiftspliktig fra 1. september 2006 med lav sats. Med virkning fra 1. januar 2008 er det videre innført merverdiavgift med lav sats på næringsmessig utleie av fritidseiendom. Merverdiavgift i andre land. EUs felles regelverk for merverdiavgift er fastsatt i direktiv 2006/112/EF. Direktivet fastsetter bl.a. at ingen medlemsland kan sette den generelle satsen i merverdiavgiften lavere enn 15 % (artikkel 97). Direktivet åpner for at medlemslandene kan benytte inntil to reduserte satser for enkelte nærmere bestemte varer og tjenester (artikkel 98), men de reduserte satsene ikke kan settes lavere enn 5 % (artikkel 99). Det er kun Kypros og Luxembourg som utnytter direktivets mulighet til å ha en generell merverdiavgiftssats på 15 %. Den høyeste generelle merverdiavgiftssatsen i EU har Danmark, Sverige og Ungarn som alle har 25 %. I OECD har alle land unntatt USA innført merverdiavgift. Den generelle satsen varierer imidlertid fra 5 % i Canada og Japan til 25 % i Danmark, Norge, Sverige og Ungarn. Merverdiavgiften har så langt blitt innført i om lag 150 land og utgjør ofte om lag 20 % av skatteinntektene. San Marino. San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: "Repubblica di San Marino") er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Det europeiske råd, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk. Naturgeografi. Republikken San Marino befinner seg i den østlige delen av fjellkjeden Apenninene på Den apenniniske halvøy. Landet består derfor for det meste av fjell – bare 17 % av arealet er dyrkbar jord. San Marinos høyeste punkt, Monte Titano, strekker seg 756 meter over havet, mens landets laveste punkt er Torrente Ausa, 55 meter over havet. To større elver, Ausa og Fiumicello, har også sitt utspring i landet. Med et areal på om lag 61 km² er det tredje minste landet i Europa målt etter areal, kun større enn Monaco og Vatikanstaten. San Marino har middelhavsklima, men det er noe kjølig som følge av at landets beliggenhet nær kysten. Om sommeren ligger temperaturen vanligvis mellom 20 °C og 30 °C; varme somre kan imidlertid føre til temperaturer opp mot 35 °C. På vinterstid ligger temperaturen mellom -2 °C og 10 °C, men kan stundom falle ned til -5 °C og føre til snøfall de høyeste toppene, slik som Monte Titano. Det regner jevnt igjennom hele året, totalt rundt 550 millimeter per år. Monte Titanos bratte skråninger, samt resten av fjellandskapet rundt fjellmassivet er for det meste dekket av skog og annen typisk middelhavsvegetasjon. Her finnes løvskog med lønn og alm, men også eviggrønn skog med ulike eik- og furutrær. I den eviggrønne buskskogen i landet finner vi arter som macchie, laurbær, myrt, lavendel, jordbær- og oliventrær. Demografi. Den største religionen er katolisismen. Historie. San Marino hevder å være verdens eldste republikk, grunnlagt i 301 av St. Marinus. Den lille nasjonen ble anerkjent av Napoleon i 1797, og av de andre europeiske landene under Wienerkongressen i 1815. Selv om San Marino er en selvstendig stat, er den svært avhengig av Italia som har omsluttet landet helt siden Italias samling på 1800-tallet. Politikk og administrasjon. "Consiglio Grande e General" eller storrådet blir valgt av folket hvert fjerde år. De utnevner igjen to av sine medlemmer til å være kapteinregenter i et halvt år. Kapteinregentene utfyller den utøvende makt. Rådet utnevner også "Consiglio dei XII" (de tolvs råd), som fungerer som den lovgivende makt under hele rådsperioden. Administrativ inndeling. San Marino er delt inn i ni kommuner ("castelli") Næringsliv. Selv om San Marino ikke er en del av Eurosamarbeidet har de fått lov til å bruke Euroen som valuta, etter egen avtale med EU. San Marino preger også sine egne euromynter. Før euroen brukte de sanmarinske lire, som var bundet til den italienske liren. De sanmarinske euromyntene (på samme måte som de gamle liremyntene) er av spesiell interesse for myntsamlere. Turistsektoren dominerer San Marinos BNP med 50 %, flere enn 2,1 millioner turister besøkte San Marino i 2006. Hovedindustriene er bank, elektronikk og keramikk. De viktigste jordbruksproduktene er vin og ost. San Marinos frimerker (bare gyldige innenfor landets grenser) er også en inntektskilde for landet. Levestandarden er på omtrent samme nivå som i Italia. San Marino er den tredje minste staten i Europa. San Marinos forsvar. San Marino har en av verdens minste militære forsvar. De forskjellige delene av forsvaret tar seg av sermonielle oppdrag, grenseovervåkning, vaktoppdrag ved regjeringsbygg og hjelper politiet i kriminalsaker. Forsvaret har også et Gendarmeri. Forsvaret er basert på profesjonelle soldater og reservestyrker ("Corpi Militari Volontari"). Forsvar mot utenlandske makter er Italias ansvar. Guardia di Rocca. Soldater fra Guardia di Rocca på parade. Guardia di Rocca er hovedavdelingen i San Marinos forsvar. De har ansvar for grensekontroll, og å stå vakt ved Palazzo Pubblico i San Marino by. Det er i denne rollen avdelingen er best kjent blant turister, blant annet gjennom vaktskifteseremonier. Guardia di Rocca bærer rød/grønne uniformer med svart kepi. Under sermonielle oppdrag benytter avdelingen Karabiner 98k. Avdelingen har også et kompani av reserven ("Compagnia di Artiglieria") som utfører salutter ved Palazzo Pubblico. Gendarmeri. En Subaru utenfor en gendarmeristasjon. Gendarmeriet ("Corpo della Gendarmeria della Repubblica di San Marino") ble etablert i 1842 og er en militær politimyndighet under utenriksministeren. Enheten består av profesjonelle soldater og har ansvaret for å holde lov og orden. Transport i San Marino. Det finnes ingen jernbane i San Marino, men det er en 1,5 km taubane mellom San Marino by og Borgo Maggiore. Det finnes 220 km med veier i landet, ingen havner eller flyplasser. Bokmål. a> (1918) argumenterer han for at norsk skriftspråk bør vende tilbake til sin danske opprinnelse og utvikle seg derfra på egenhånd. Bokmål er den mest utbredte av de to norske offisielle målformene, den andre er nynorsk. Bokmål, eller det næridentiske riksmål, skrives av cirka 85 % av befolkningen uavhengig av dialekt og er den målform som vanligvis læres av utenlandske studenter. Offisielt brukes navnet "bokmål" bare om skriftspråket og det skriftbundne språket i mediene, på teaterscenen og lignende, men i realiteten har det et levende talemålsgrunnlag. Det finnes ikke noe allment akseptert fellesnavn på skrevet og talt bokmål, men denne artikkelen omhandler også talemålet. Det er ikke undersøkt hvor mange som har bokmål som sitt morsmål, men Kjell Venås har løslig anslått at det kan være mer enn 20 % av befolkningen, det vil si rundt én million mennesker. Ordet "bokamál" ble i gammelnorsk brukt om latin og kirkespråk. Fra 1850-tallet ble "bogmaal" og "bogsprog" brukt som benevnelse på skriftspråk generelt i motsetning talespråk og dialekter, men også om dansk skriftspråk i motsetning til nynorsk. I § 73 i landsskoleloven av 1889 heter det at «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal». Denne navnepraksisen ble for bokmålets del videreført i forbindelse endringer i lærerskoleloven i 1929 etter at forslag om å bruke "riksmål" eller "dansk-norsk" falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet. Skriftspråket bokmål i den moderne forståelsen av ordet ble innført ved rettskrivningen av 1907 under navnet "riksmål". Dette skjedde ved kongelig resolusjon, dvs. uten stortingsbehandling, etter at kirkedepartementet hadde arbeidet med saken siden 1897. Rettskrivningen var en tilpasning av dansk skriftspråk, som hadde vært i alminnelig bruk siden unionen med Danmark, til det dansk-norske koinéspråket den norske byeliten talte (den gang ofte omtalt som «dannet dagligtale»). Da Aftenposten innførte 1907-rettskrivingen i 1923, markerte det slutten for dansk skriftspråk i Norge. Til talt bokmål hører det urbane middelklassespråket på Østlandet som vanligvis kalles "standard østnorsk", men også den høyere sosiolekten i flere byer, for eksempel «fintrønder» og «penbergensk». I dagligtale kalles standard østnorsk noen ganger for «oslodialekten», men dette er misvisende, siden standard østnorsk ikke er avgrenset til Oslo, og siden den tradisjonelle oslodialekten er forskjellig fra standard østnorsk (se avsnittet forskjeller fra den tradisjonelle oslodialekten under). Den tradisjonelle oslodialekten er både påvirket av og stedvis helt eller delvis erstattet av standard østnorsk, men den er fremdeles i bruk, hovedsakelig i Oslo øst. Bakgrunn. Frem til 1300-tallet var det norske skriftspråket gammelnorsk så å si identisk med gammelislandsk, men i tale utviklet det seg gradvis ulike dialekter. Så lenge Norge var et uavhengig kongerike, var skriftspråket relativt stabilt. Fra omkring 1385 var det ingen uavhengig norsk konge, og i 1397 brakte kalmarunionen Norge, Sverige og Danmark inn i en personalunion under Margrete I av Danmark. Sverige gjorde opprør i 1521 og etablerte uavhengighet i 1523. Norge ble den gradvis svakere part av Danmark-Norge inntil 1814. Med reformasjonen i 1536 og boktrykkerkunsten økte betydningen av skriftspråket, og mange av Europas skriftspråk fikk sin moderne form i forbindelse med bibeloversettelsene på denne tiden. I Skandinavia fikk vi to standardskriftspråk, et svensk basert på dialektene i og omkring Stockholm og et dansk basert på dialekten i København. I Norge befestet dansk seg fordi bibelen ikke ble oversatt til norsk, og dansk ble språk for liturugi, salmesang og religionsundervisning. København var setet for rikenes sentraladministrasjon og det eneste sted for høyere undervisning. Fremveksten av dansk-norsk talemål. På 1600-tallet utviklet det seg et "høytidsspråk" i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å "knote", med «hand har lært at knote» som eksempel. "Klokkerdansk" er også brukt om dette talespråket. Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte "dannede dagligtale". Dagligtalen vant i siste halvdel av 1800-tallet frem på bekostning av høytidsspråket, men til gjengjeld tok dagligtalen opp i seg stadig mer av høytidsspråket. Den dannede dagligtalen var således på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette økte til 5 % i 1900. Dansk-norsken kan kalles et koinéspråk, dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men "transplantert" inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av retroflekser og tykk l, og i noen grad bløte konsonanter. En viktig strid om den dannede dagligtalen sto i teatrene rundt midten av 1800-tallet. Da Norges første offentlige teater, Christiania Theater, åpnet dørene i 1827, forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra «de mindre dannede Samfundslag». Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 der Bjørnstjerne Bjørnson og Åsmund Olavson Vinje sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser. Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket etter 1907. Fornorsking av skriftspråket. Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk var et eget språk på linje med dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, var det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk ble klart uttrykt. Det begynte med Henrik Wergeland, som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst i Det Norske Studentersamfund, der Johan Sebastian Welhaven og Peter Andreas Munch var Wergelands fremste motstandere. Mens Wergeland begrenset seg til en leksikalsk fornorsking, tok først Ludvig Kristensen Daa og senere særlig Knud Knudsen til orde for ortofone eller "lydrette" rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stum "e" (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus), "c", "ch" og "q" for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), og "ph" for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet. Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på "den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund", med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P. A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhver "planlagt" språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på «systematisk at "foregribe" og "fremskynde" Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen». Knudsen fikk ikke selv se sine ideer realisert. Den første rettskrivingen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor ofte "bokmålets far". 1900-tallet og språkreformene. Bjørnstjerne Bjørnson introduserte "rigsmaal" som navn på den norske varianten av dansk skriftspråk så vel som talt dansk-norsk i 1899 etter mønster fra Danmark, der det var brukt om skrevet og talt riksdansk. Samme år ble riksmålsbevegelsen organisert etter hans initiativ for å slåss mot den fremvoksende nynorsken, men Bjørnson hadde ingen formell posisjon før stiftelsen av Riksmålsforbundet i 1907. Da ble han Riksmålsforbundets første leder inntil helsen sviktet før hans død i 1910. 1917-reformen introduserte former fra norske dialekter og nynorsk som alternativer til tradisjonelle dansk-norske former. Dette var en del av den offisielle samnorskpolitikken for å utjevne forskjellene mellom de to skriftspråkene med tanke på en fremtidig sammensmelting. Dette møtte sterk motstand fra riksmålsbevegelsen, og Riksmålsvernet ble stiftet i 1919 som et direkte tilsvar på denne reformen. 1938-reformen introduserte flere former fra dialekter og nynorsk. Til og med en rekke rent oppkonstruerte og "fornorskede" ord kom inn, og ikke minst, mange tradisjonelle dansk-norske former ble ekskludert. Dette såkalte "radikale" bokmål eller "samnorsk" møtte enda sterkere motstand fra Riksmålsbevegelsen. Det kulminerte på 1950-tallet under ledelse av Arnulf Øverland. Riksmålsforbundet organiserte Foreldreaksjonen mot samnorsk i 1951, og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur ble grunnlagt i 1953. På grunn av den sterke motstanden ble 1959-reformen mer forsiktig, og 1938-reformen ble delvis reversert i 1981 og 2005. Nå for tiden brukes "riksmål" om den tradisjonelle varianten av bokmål som ikke har fulgt de offisielle rettskrivingsendringene fra 1938, men nå normeres av Det Norske Akademi. Den er fremdeles i bruk og fremmes av Riksmålsforbundet. Riksmålet har gått gjennom noen rettskrivingsendringer, men ikke så omfattende som de som har formet offisielt bokmål. En riksmålsordbok ble publisert i fire bind i perioden 1937 til 1957 av Riksmålsvernet, og to supplementsbind ble publisert i 1995 av Det Norske Akademi. Ellers har Riksmålsvernet, senere Riksmålsforbundet, ved jevne mellomrom utgitt en riksmålsordliste, nyeste utgave kom ut høsten 2007. Etter 2005-reformen i bokmålet og 2007-reformen i riksmålet er det bare et fåtall riksmålsformer som ikke er tillatt i offisielt bokmål, men Det Norske Akademi opprettholder fremdeles sin egen standard. I perioden 1938 til 1981 var skillet mellom riksmål og offisielt bokmål betydelig større enn det er i dag. I bokmål het det eksempelvis "vatn" (innsjø), "ramn", "fram" og "botn" (dalbotn) som eneste former, mens det het "vann", "ravn", "frem" og "bunn" på riksmål. På den annen side var "nu", "efter" og "sprog" eneformer i riksmål til 1986. I praksis skrev nok mange som ikke var bundet av offisiell rettskrivning en blanding av de to normene. Aftenposten er den største publikasjonen som holdt seg til riksmål gjennom hele perioden. Prosodi. Prosodien eller språkmelodien følger stort sett de lokale dialektene. Det vil si at standard østnorsk har samme tonefall som østlandsdialektene, "penbergensk" har samme tonefall som den folkelige bergensdialekten og så videre. Dette er den viktigste grunnen til at penbergensk i stor grad "høres ut" som annen bergensk og at standard østnorsk i stor grad "høres ut" som annen østlandsk. Et unntak for standard østnorsk og "fintrønder" er fremmedord som "latin", "militær", "sivil" og "prosti". Her skiller de seg fra østnorske dialekter ved at de har trykket på siste staving. Dialektene har tradisjonelt hatt trykket på første staving. Fonologi. Fonologien eller lydsystemet følger også dialektene i stor grad, men tradisjonelt har det vært større forskjeller, særlig i østnorsk. Knud Knudsen slo i 1856 fast at «den tykke "l" [...] regnes for 'simpel' Udtale». Dette gjelder til en viss grad ennå, men i dagens standard østnorsk er tykk "l" likevel akseptert der skriftspråket har "l". Dialektene har også tradisjonelt tykk "l" der skriftspråket har "rd", men dette høres sjelden i bokmålsnært talemål. Ved siden av den regelmessige bruken av tykk "l", har bruken av diftonger mest markant skilt allmuespråket fra den dannede dagligtalen i Kristiania. Om diftongene "ei" og "au" (for "e" og "ø" i skriftspråket) skrev Knudsen at de «for Tiden udelukkende hører til Almuesproget». Det samme gjaldt uttale med "g" i ord som "Have", "lave", "save", "Skov" og "Plov": «Denne "g" findes stadig hos vor Almue,» men i «det norske Talesprog» er uttalen skriftrett "v". Ett spørsmål Knudsen var mye opptatt av, var uttalen av velarer ("g" og "k") foran høye vokaler, og i konsonantgrupper som "skj–". Et hovedpunkt i artikkelen «Om Norskhed i vor Tale og Skrift» fra 1850 var nettopp «hard» eller «blød» uttale av "g" og "k". Her påstår han at «de Norske udtaler ikke "ge–" [...], men i Stedet derfor altid "je–" [...]». Han hevder videre at uttalen "Skin", "Sky", "Ske", "Kilde", "Kys", "gift", "forgyldt", "begynde" hører til høytidsspråket, mens den dannede dagligtalen har "Sjin", "Sjy", "Sje", "Kjilde" ("Kjille"), "Kjys", "jift", "forjyldt", "bejynne". Knudsen fikk rett, men den gang var han nok mer normativ enn deskriptiv. Den store interessen hans for spørsmålet kom av at dagligtalen begynte å ta opp uttalen fra høytidsspråket. I Bergen i 1855 måtte man nesten regne det «som et Kriterium paa et dannet Menneske, at dette Menneske siger "gylden" istf. "jylden", osv.» (Bergensposten). Jakob Løkke hevdet i 1855 at foran "i" og "y" «lyder i det høiere Foredrag Ganelyden ("g" og "k") ren», som i "kige", "kind", "kylling", "kyndig", "give", "gydelig", "gynge". Men der "j" var med i skriftbildet, skulle uttalen være «blød», som i "kjær", "kjende", "gjøre", og ikke «hard» som i dansk tale. Vingling var det også i uttalen av konsonantene "b"/"p", "d"/"t" og "g"/"k". Knudsen skrev at "bløt" (stemt) uttale var vanlig i høytidsspråket og "hard" (ustemt) var vanlig i dagligtalen. Eksemplene hans er "tabe" og "løbe" mot "tape", "løpe"; "liden" og "Rod" mot "liten" og "Rot", og "Lagen" og "bruge" mot "Laken" og "bruke". Et annet viktig skille mellom dagligtale og høytidsspråk var uttalen av stumme konsonanter, både de "etymologiske" og de "falske". Knudsen skriver at en nå ikke «i en Samtale [kan] sige "sende", "holde" for "senne", "holle", uden at ansees for Pedant.» Man hører heller ikke skriftrett uttale av "vidste", "sidste", "Bædste", "lædske", selv ikke av «den mest loyale Bogtræl». Et annet skille var pronomen, der høytidsspråket hadde "mig", "dig", "sig", mens dagligtalen hadde "mej", "dej", "sej". Derimot var uttaleformer som "Lidelse", "Berider", "Tilblivelse" vanlige i dagligtalen selv om man ellers ser "lie", "rie", "bli" for skriftformene "lide", "ride", "blive". Morfologi. De største forskjellene mellom dialektene og bokmål i skrift og tale er i morfologien eller bøyingsverket. Jonas Anton Hielm mente på 1800-tallet at tre kjønn var karakteristisk for «norsk Kjøbstedtale», mens P. A. Munch slo fast at «det platte, aldeles pøbelagtige "a"» ble brukt «konseqvent hos den laveste Pøbel i de mere fordærvede Egne» I 1887 skrev Knudsen han at «vår landsgyldige, 'dannede' uttale [...] ikke vedkjænner sig enten tvilyderne, "aerne, eller et særskilt hunkjøn». I dag er a-endelser vanlig i mange hunkjønnsord. I bokmål følges likevel ikke alltid systemet i dialektene, for eksempel er "jenta" vanligere enn "kvinna", selv om begge er hunkjønn i dialektene. A-endelsene står sterkest i ord som har tilknytning til natur og folkeliv, for eksempel "elva", "gata", "hytta" og "bygda", men brukes også mye i noen frekvente ord som "boka". Denne bøyingsformen innebærer imidlertid i seg selv ikke noe egentlig hunkjønn, siden kjennetegnet på grammatisk kjønn er at andre ord samsvarsbøyes med substantivet. Formelt sett har bokmål tre kjønn i denne forstanden, men hankjønnsformene av adjektiver og determinativer er tillatt i hunkjønn slik at det i praksis kan skrives med to kjønn som riksmål: felleskjønn og intetkjønn. I tokjønnssystemet, som altså tillater a-endelser, heter det både "en liten roman, den lille romanen" og "en liten bok, den lille boka" i motsetning til "et lite eventyr, det lille eventyret". Dette til forskjell fra radikalt bokmål, nynorsk og de fleste dialekter der et hunkjønnsord styrer bøyingen av andre ord slik: "ei lita bok". Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystem a-endelsene konsekvent fører med seg, er når determinativet "min", "din" eller "sin" kommer etter substantivet: det heter "kua mi", ikke "*kua min", selv om det heter "se kua, den er min". Endelsen "-a" i preteritum av svake verb var sjelden, om formen i det hele fantes i den dannede dagligtalen. Den vanlige endelsen var norsk uttale av danske bøyingsformer, som "kastet" og "fisket" for dansk "kastede", "fiskede". I dag er endelsene "-et" og "-a" sidestilte, men det er den dansk-norske endelsen "-et" som dominerer i både skrevet og talt bokmål. Flertallsformer av verb holdt seg i høytidsspråket, men var ikke i bruk i dagligtalen på 1800-tallet, og det brukes derfor heller ikke i dagens bokmål. Syntaks. Syntaktisk har den dannede dagligtalen i det store og hele rettet seg etter dialektene og ikke etter høytidsspråket eller skriftspråket på de punktene det var forskjell. Det het for eksempel "den beste måten" og "midt på lyse dagen" med overbestemt substantiv, "båten min" med etterstilt determinativ, og "de tok stolene sine" (dansk: deres). Forskjeller fra den tradisjonelle oslodialekten. Den tradisjonelle oslodialekten, også kalt "oslomål", "vikamål", " Oslo Øst-mål", "folkelig oslomål" eller "Oslo bymål" klassifiseres i norsk dialektforsking som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord. Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer som "gutta" og "båta" der vikværsk har "guttane" og "båtane", fra vikværsk har den fortidsformer som "kasta" og "hoppa" der midtøstlandsk har "kaste" og "hoppe". Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former som "guttene", "båtene", "kastet" og "hoppet". Den følgende tabellen viser noen viktige tilfeller hvor tradisjonelt bokmål og standard østnorsk har fulgt dansk heller enn de eldre østlandsdialektene. Det er også ført opp radikale bokmålsformer, men former som er lite brukt står i parentes. Forskjeller fra dansk. Den følgende tabellen viser noen viktige forskjeller mellom bokmål og dansk. Nynorsk. Nynorsk, før 1929 kalt "landsmål", er siden likestillingsvedtaket av 12. mai 1885 en av de to offisielle målformene av norsk; den andre er bokmål. Nynorsk skrives i dag av 10–15 % av befolkningen. Skriftnormalen har to nivåer: hovedformer som skal brukes i lærebøker og av det offentlige (læreboknormalen), og sideformer som tillates i elevarbeider og offisielt regnes som korrekte. Skriftspråket er basert på nynorsk "talemål", det vil si de moderne norske dialekter til forskjell fra gammelnorsk og mellomnorsk. Nærmere 80 % av befolkningen snakker dialekt, de øvrige norsktalende snakker "standard østnorsk" eller en annen varietet av standardspråket bokmål. Når man sier at noen snakker nynorsk, mener man helst at de snakker normaltalemål. De færreste dialekttalende nordmenn vil si at de snakker nynorsk, men det er ikke uvanlig i nynorskens kjerneområder. Dette reflekteres i målrørslas slagord siden 1970-tallet: «Snakk dialekt – skriv nynorsk!» Nynorske dialekter tales over hele landet, men det er bare på Vestlandet utenom de største byene og i de østlandske fjellbygdene at skriftspråket står sterkt. Det vil si at de fleste dialekttalere har bokmål som sitt primære skriftspråk. En iøynefallende forskjell mellom nynorsk standardspråk og nynorske dialekter er at standardspråket tradisjonelt er preget av "purisme" i ordforrådet med avgrensing mot ord av dansk og nedertysk opprinnelse, selv om disse ordene kan være utbredt i dialektene. Skriftspråket har derfor helst brukt ord som kan føres tilbake til gammelnorsk der slike kunne finnes i en levende dialekt. Formelt er denne purismen nå stort sett avskaffet, men mange tradisjonelle nynorskord er godt innarbeidet og preger det moderne skriftspråket. Nynorsk normaltalemål er lite utbredt utenfor situasjoner hvor man er bundet av manus, som nyhetsopplesere og skuespillere. Dette gjør at barn kjenner det nynorske standardspråket langt dårligere enn bokmål før de lærer å lese, slik at det i større grad må læres på skolen. Bokmålets dominans gjør også at de som primært skriver nynorsk, både leser og skriver mer bokmål enn bokmålsbrukere leser og skriver nynorsk. De nasjonale mediene, inkludert TV, radio, aviser, tegneserier og bøker, er de samme over hele landet, så det er først og fremst gjennom regionale TV- og radiosendinger, region- og lokalaviser, skole, yrkesliv (avhengig av yrke) og privat kommunikasjon at nynorsken står sterkere i nynorskområdene enn i resten av landet. Siden det nynorske standardspråket er mindre utbredt enn bokmål i skrift og tale, er nynorsk markert mens bokmål er umarkert. Det vil si at nynorskbrukere oftere må forklare og forsvare sitt språkvalg. Dette har nynorsk felles med mange minoritetsspråk, og det kan forklare hvorfor negative holdninger til språket er utbredt. Fra gammelnorsk til nynorsk. I perioden fra svartedauden til reformasjonen i 1536 gikk norsk språk gjennom en periode med store forandringer og forenklinger. En viktig drivkraft i språkendringene i denne perioden var den utstrakte kontakten med hanseatiske handelsmenn, det vil si nordtyskere, og deres nedertyske språk. Ikke minst gjelder det ordforrådet, som i stor grad ble byttet ut. Skandinaver og nordtyskere kunne således lettere forstå hverandre, men med det resultat at avstanden til de øynordiske språkene islandsk og færøysk økte, og det nordiske språkområdet ble definitivt delt. Mens det gammelnorske språket var relativt enskaplig med små dialektforskjeller, var og er avstanden mellom dialektene i nynorsk mye større. Utviklingen av dialektene hadde likevel gått mye i parallell, for eksempel er kasussystemet sterkt svekket i alle dialekter, selv om enkelte har bevart skillet mellom nominativ og dativ. Ivar Aasen og landsmålet. Den første systematiske granskning av det nynorske språket ble utført av Ivar Aasen, grunnleggeren av norsk språkvitenskap. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han "Det norske Folkesprogs Grammatik" og i 1850 kom "Ordbog over det norske Folkesprog". Den første skissen av en normal kom i 1853 med "Prøver af Landsmaalet i Norge". Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringen av "Norsk Grammatik" i 1864 og "Norsk Ordbog" i 1873. Den språkvitenskapelige følge av teorien var at Aasen så det som sin oppgave å abstrahere enheten i et foreliggende mangfold av dialekter. Da behøvde han et grunnleggende kriterium i vurderingen av de mange ulike formene, og dette fant han i begrepet «den fuldkomneste Form», som ble et av de mest sentrale begreper i språkteorien hans. I 1846 definerte han begrepet slik: «Som fuldkomneste Form ansees den, der stemmer mest overeens med de beslægtede Ord, med andre Ord af samme Slags, og med Formerne i det gamle Sprog. Saaledes er f. Ex "djup" fuldkomnere end "jup", "Morgon" fuldkomnere end "Morgaa", "Moron" og "Maaro", "etla" fuldkomnere end "esle" og "elsje".» Ingen enkelt dialekt hadde alle de fullkomne formene: «Overalt tjener den ene Dialekt til at oplyse den anden; den fuldkomneste Form findes snart i Agershuus, snart i Bergens, snart i Kristiansands Stift». Gjennom en slik systematisk sammenligning kunne man komme frem til et samlende uttrykk for alle norske dialekter, det Aasen selv kalte "grunndialekten" og som Einar Haugen har kalt "protonorsk". Ut fra oppfatningen om et protonorsk rangerte så Aasen dialektene som mer eller mindre «ægte». Det var flere motpoler til begrepene «norsk», «fullkommen» og «ægte», men de to vanligste var «Bysprog» og «uægte». Ut fra denne rangeringen kom dialektene i Hardanger, Voss og Sogn øverst sammen med noen midlandske, som hallingmålet. Dialektene på det sentrale Østlandet og særlig bydialektene endte i andre enden av skalaen som de mest «uægte». Tanken om at granskningen skulle ende opp i et nytt skriftspråk, preget arbeidet hans fra første stund. En grunntanke for Aasen var at det skriftlige normalmålet – "grunndialekten" – skulle være nynorsk, ikke gammelnorsk. Han tok derfor ikke med grammatiske kategorier som ikke lenger fantes i det levende talemålet. Men samtidig skulle også de kategoriene som var arvet fra gammelnorsk og fremdeles fantes i talemålet, komme til uttrykk i skrift. Det har blitt sagt at Aasen bygde på dialektene og brukte gammelnorsk som appellinstans der han var i tvil om hva som var den fullkomne form. Siden Aasen avviste at man fant alle grunndialektens fullkomne former i en enkelt dialekt, måtte landsmålsnormalen bygge på en sammenligning mellom alle dialektene, der en tok ut det beste fra hver av dem. Haugen har tatt i bruk ordet "rekonstruksjon" fremfor "konstruksjon", i og med at Aasen gikk ut fra et levende talemålsgrunnlag. Han skrev i 1965: «Aasen meinte han hadde funne eit språk, medan andre sa han hadde funne opp eitt. Eg meiner vi no kan identifisere det som ein "rekonstruert", "klassisk" standard for dei norske dialektane.» I motsetning til de fleste andre som gikk med tanker om et landsmål i 1840-årene, så Aasen for seg et nytt bruksspråk som skulle fungere i praksis, og ikke et språk som bare skulle være til stas og brukes til vitenskapelige formål, som nedskriving av folkediktning. Derfor ville Aasen at det som ble skrevet på landsmål skulle være mest mulig enhetlig. Jo mer enhetlig det var, jo mer gjenkjennelig og lettlært ble språket, og desto større respekt ville det få. Aasen var en ihuga anti-ortofonist. Han hadde tatt på seg den vanskelige oppgave å gjøre et skriftspråk av et mangfoldig talemålsgrunnlag, og en streng gjennomføring av prinsippet om samsvar mellom tale og skrift ville i utgangspunktet gjort oppgaven meningsløs. Det pedagogiske for Aasen lå i den stabile normen og den indre sammenhengen i språket. Det var hovedgrunnen til at han la så mye inn på å motarbeide variasjon i språkbruken og endringer i landsmålsnormen helt fra 1850-årene til han døde. I tillegg til de praktiske hensyn la Aasen vekt på at språket skulle ha en respektabel form. Dersom det skulle være konkurransedyktig med dansk, måtte det ha en viss historisitet og trekk som folk var vant med fra skriftspråkene i dansk og svensk. Begge hensyn virket inn da han fulgte skriftsystemet i nabospråkene, og når han valgte de mest historiserende dialektformene. 1900-tallet og språkreformene. Helt fra begynnelsen var det forskjellige syn blant målfolk på hvordan skriftnormalen skulle være. Ivar Aasen var naturligvis en autoritet, men tidlige målfolk som Aasmund Olavson Vinje, Arne Garborg og Olaus Fjørtoft utviklet alle hver sin variant. Lengst fra Aasen sto Fjørtoft som argumenterte for direkte samsvar mellom skrift og dagligtale, selv skrev han på sin sunnmørsdialekt. Den første offisielle landsmålsrettskrivningen fra 1901 var likevel stort sett i samsvar med Aasens landsmål. Det var først med samnorskpolitikken at normeringen av landsmålet tok en annen retning. Tanken var ved gradvise endringer i de to skriftspråkene å samle seg om én samnorsk normal. Den første reformen i denne retningen var rettskrivningen av 1907 for riksmål. Dette var riktignok hovedsakelig en reform av dansk skriftspråk i retning av det dansk-norske talemålet, men hovedarkitekten bak denne reformen, Moltke Moe, så selv dette som det første skritt på veien mot samnorsk. Deretter fulgte 1910-rettskrivningen i landsmålet og 1917-rettskrivningene i både landsmål og riksmål. Alle disse reformene var relativt forsiktige i forhold til det som skulle komme, ikke minst fordi de mest radikale endringene var valgfrie. Den moderne formen av nynorsk ble til gjennom rettskrivningsendringene av 1938 og 1959. Den mest markante endringen er at skrivemåten av en hel rekke ord er endret. Mest oppmerksomhet har nok likevel det at det såkalte i-målet er fjernet fra læreboknormalen fått. Både endringen av skrivemåter og bøyingsmønster er stort sett gjort for å komme i samsvar med enten tradisjonelt bokmål eller nye samnorskformer i bokmål. Som en konsekvens av disse reformene hadde nynorsknormalen et stort antall alternative skrivemåter og bøyingsmønster for mange ord. I utgangspunktet ble dette gjort for å kunne få til en gradvis overgang til de nye formene, men etter hvert så mange på valgfriheten i seg selv som et gode, fordi det gav mulighet til å velge former som ligger nærmere sitt eget talemål, ikke ulikt Fjørtofts syn. Mot dette har andre videreført Aasens syn på enhet, kontinuitet og indre struktur. Språkrådet og departementet har de siste årene jobbet for å stramme inn og rydde opp i rettskrivningen, og gikk i gang med arbeidet i november 2009. Etter en åpen prosess ble en ny norm uten sideformer innført fra 1. august 2012. Ordformer. Det man ofte først tenker på når man sammenligner nynorsk og bokmål er iøynefallende forskjeller som ordformene "eg" og "ikkje" kontra "jeg" og "ikke". Som mange slike frekvente ord finnes disse i mange varianter i dialektene, for eksempel "e(g)"/"æ(g)", "(e)i", "je" og "ikkje", "inte"/"ente", "itt(e)". Forskjellen mellom bokmål og nynorsk er at mens bokmål hovedsakelig har hentet formene fra det danske skriftspråket eller det dansk-norske talemålet, er det nynorske standardspråkets former hentet fra Aasens (re)konstruerte grunndialekt, og således ment å representere de forskjellige dialektformene. Et eksempel er formene "hovud" og "hode" som i dialektene også kan hete "håve", "hau(d)", "høvv", "huvvu", "huggu", "hue" og flere. D-en er for det meste stum, bortsett fra i sunnmørsformen "haud". Vokalen "o" har ofte en åpen uttale, det vil si "å" eller "ø", og dette finner vi i formene den sørvestlandske "håve" og det trondheimske "høvv". En slik åpen "o" kan også bli til kort vokal som i "høvv", "huvvu" og "huggu". De to siste formene har beholdt endevokalen "u" og denne har påvirket o-en ved "jamning". Ellers kan trykklette endevokaler svekkes til "e" som i "håve" og østlandsformen "hue", eller forsvinne helt (apokope) som i "høvv". Videre er lang "v" i noen dialekter herdet til "g" som i "huggu", mens v-en i andre tilfeller er falt bort som i den sammentrekte formen "hau(d)". Bokmålsformen "hode" kommer på sin side direkte fra det dansk-norske koinéspråket, trolig som et kompromiss mellom det danske "hoved" og det norske "hue". En annen side av saken er at både "hode" og andre former fra vårt største standardspråk nå sprer seg i dialektene, trolig på grunn av bokmålets dominans og prestisje. Et annet eksempel er formene "hol" og "hull". Igjen har vi en åpen "o" som forklarer dialektformene "hål", "høl" og "håll". Bokmålsformen kommer på sin side fra den danske skriftformen (med den forskjellen at man i dansk rettskrivning forenkler doble konsonanter i slutten av ord: "hullet", men "et hul"). Tre kjønn. Med unntak av bergensk, har dialektene og det nynorske standardspråket tre forskjellige kjønn. Kjønnene er inherente kategorier hos substantivene, som har egne bøyingsmønster for hvert kjønn. I bokmål er hunkjønn valgfritt, alle hunkjønnsord kan også være hankjønn og bøyes deretter. Noen av disse er vanligst med hunkjønnsbøying, for eksempel "jenta" og "kua", men de fleste er vanligere med hankjønnsbøying, for eksempel "kvinnen" og "dronningen". Noen ord er vanlige i begge former, for eksempel "boka" eller "boken". I bokmål skilles hankjønn og hunkjønn bare i bestemt form entall, for eksempel "reven" og "løva". Nynorsk skiller også i flertall: "revar"/"revane" og "løver"/"løvene". Dette skillet uttrykkes på forskjellige måter i dialektene, for eksempel "reva"/"revan(e)" og "løve"/"løven(e)", "revær"/"revane" og "løver"/"løvene" eller "rever"/"reva" og "løver"/"løvene". Det som karakteriserer et grammatisk kjønn er imidlertid ikke substantivbøyingen, for hvert kjønn kan ha flere bøyingsmønster. Det avgjørende er at kjønnet styrer bøyingen av andre ord som "kongruerer" eller "samsvarsbøyes" med substantivet. Dette gjelder "determinativer" og "adjektiver". For eksempel determinativene "ein", "eigen" og "min" og adjektivet "liten": "ein liten rev, min eigen rev" men "ei lita løve, mi eiga løve". Igjen kan det nøyaktige uttrykket være forskjellig fra dialekt til dialekt, for eksempel "en liten rev, min egen rev" men "e lita løve, mi ega løve" eller "ein liten rev, min eigen rev" men "ei liti løve, mi eigi løve". I bokmål brukes oftest hankjønnsformene av determinativer og adjektiver også i hunkjønn, slik at man i praksis har to kjønn som i riksmål og dansk. Det vil si at selv om man bruker a-endelse i "løva", er det vanligst å skrive "en liten løve, min egen løve". Det eneste unntaket er når "min", "din" eller "sin" kommer etter et substantiv med a-endelse, det heter alltid "løva mi", ikke "*løva min". Ellers er hunkjønnsformer som "ei", "lita", "mi" og "eiga" blant de fremste kjennetegn på såkalt radikalt bokmål. Stumme t-er. Perfektum partisipp og preteritum i noen verbklasser ender på bokmål på "-et". Aasen hadde opprinnelig med denne t-en i landsmålsnormalen, men siden den er stum i dialektene, var den strøket alt i den første offisielle rettskrivningen fra 1901. Eksempler er bokmålsformene "skrevet" og "hoppet" som i nynorsk skriftspråk heter "skrive" eller "skrivi" og "hoppa" (landsmål: "skrivet", "hoppat"). Den siste formen er også tillatt i bokmål. Skriftspråkets stilling. Etter å ha blitt introdusert i de første skolekretsene på slutten av 1800-tallet, fikk nynorsken stadig større oppslutning gjennom første halvdel av 1900-tallet. Det var oftest i forbindelse med språkreformer, som gav nye rettskrivninger i bokmål eller nynorsk, at sistnevnte målform øket sin utbredelse. Da måtte skolene likevel bytte ut flere av lærebøkene, og mange benyttet anledningen til å gå over til nynorsk. Viktige år i så måte er 1907, 1917 og 1938, som alle medførte betydelige hopp i antallet nynorskkretser. I toppåret 1943 hadde halvparten av landets skolekretser innført nynorsk, noe som omfattet over en tredjedel av skoleelevene. Fra sitt kjerneområde på Vestlandet hadde da nynorsk bredt seg til de fleste fjell- og dalstrøk på Østlandet (fra Hedmark til Telemark), ut til kystkommuner på Agder og til store deler av Trøndelag, Nordland og Troms. Bokmålet holdt kun stand på lavlandet og kysten av Østlandet, i byene langs kysten og enkelte industristeder inne i landet i Telemark, Agder og Vestlandet, samt deler av Trøndelag, Nordland og Troms og hele Finnmark. Etter krigen ble utviklingen reversert og nynorsk opplevde i stedet en kraftig tilbakegang gjennom hele 1950- og 60-tallet. Den var noe mindre frem mot midten av 70-tallet, da nynorskandelen stabiliserte seg på 17% og endog hadde en viss økning. Fra midt på 90-tallet har det derimot vært en jevn tilbakegang, og pr 1. oktober 2011 hadde 12,9% av grunnskoleelevene med norsk som morsmål nynorsk som hovedmål. Nedgangen skyldes delvis at nynorsken forsvant fra skolekretser i Trøndelag og Nord-Norge før den fikk rotfeste, delvis demografiske endringer med sterk folkevekst i byene, som hovedsakelig bruker bokmål. Det er ikke kjent hvor stor del av befolkningen som helhet som brukte nynorsk da skolemålsprosenten var på topp i etterkrigstiden. I nynorskens kjerneområder er nå alle generasjoner nynorskbrukere, mens steder der nynorsken kom inn og gikk ut i løpet av et tiår eller to, har nynorskbrukerne alltid vært i mindretall. En undersøkelse foretatt av TNS Gallup på oppdrag fra Riksmålsforbundet i 2005 viser at 7,5 % av Norges befolkning bruker bare nynorsk når de skriver, og at 5,5 % bruker begge målformer, det vil si 13 % som bruker nynorsk regelmessig. Gruppen av tospråklige utgjøres antakelig for det meste av opprinnelige nynorskbrukere som av ulike årsaker også bruker bokmål, siden overgang fra bokmål til nynorsk er mye sjeldnere enn omvendt. Blant fylkene i Norge har Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland nynorsk som administrasjonsmål og et flertall av nynorskkommuner. I 2007 hadde 27 % av kommunene (som tilsammen utgjør 12 % av befolkningen) nynorsk som vedtatt målform versus 37 % bokmål, 36 % var nøytrale i forhold til målform. Om man ser på antallet elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål så er de fleste av disse (88,6 %) lokalisert til de fire vestlandsfylkene. Men selv på Vestlandet er nynorskelevene i mindretall: 41,6 % bruker nynorsk – og 58,4 % bruker bokmål. (Dette skyldes det store antallet bokmålselever i Bergen, Stavanger og de andre vestlandsbyene.) I Nord-Norge og Trøndelag finnes det praktisk talt ingen nynorskelever – og på Østlandet og Sørlandet er de lokalisert til følgende regioner: Nord-Gudbrandsdalen, nordlige Valdres, øvre Hallingdal, Vest-Telemark og Setesdalen – samt de øvrige innerste bygdene i Agderfylkene. Hvis en ordner landsdelene og fylkene etter prosentvise andeler nynorskelever, ender en opp med følgende tall: Vestlandet (41,6 %), Sørlandet (4,1 %), Østlandet (2,5 %), Trøndelag (0,07 %), Nord-Norge (0,04 %) – Sogn og Fjordane (97,3 %), Møre og Romsdal (52,1 %), Hordaland (39,3 %), Rogaland (24,3 %), Oppland (18,7 %), Telemark (11,0 %), Aust-Agder (5,6 %), Vest-Agder (3,3 %), Buskerud (2,9 %). Hvis en derimot rangerer fylkene etter antallet nynorskelever (i absolutte tall), blir rekkefølgen vesentlig endret: Hordaland (24 347), Møre og Romsdal (17 254), Rogaland (14 227), Sogn og Fjordane (14 006), Oppland (4163), Telemark (2224), Buskerud (950), Aust-Agder (795), Vest-Agder (753). (Alle tall for skoleåret 2011/2012 > www.wis.no/gsi.) Siden år 2000 er det kun Riksmålsforbundet som har utført undersøkelser av antallet nynorskbrukere utover elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål. Språkrådet bestilte en slik undersøkelse sist i 1995. Av norskspråklige utgivelser i Norge var 9 % på nynorsk i 2003.. 10–11 % av norske rekrutter oppgir nynorsk som målform, og 11 % får selvangivelsen på nynorsk. 8,46 % av Postbankens kunder oppgir nynorsk som målform. Bruk av skriftmål i det offentlige er regulert av «Lov om målbruk i offentleg teneste» vedtatt i 1980. Statlige organer har plikt til å utarbeide minimum 25 % av all skriftlig informasjon på nynorsk. Alle har i tillegg rett til å få svar på skriftlig kommunikasjon med det offentlige på sitt eget hovedmål. Statlige medier (NRK på TV og radio) har også plikt til å bruke et minimum av 25 % nynorsk i tekst og som normaltalemål, vedtatt av Stortinget i 1970. Dette blir for en stor del oppfylt ved at nyhetssendinger blir formidla på nynorsk normaltalemål. Nynorsk er svakt representert i de fleste riksdekkende avisene i Norge. Journalister i Aftenposten, VG og Dagbladet må alle skrive på bokmål (riksmål for Aftenpostens del) siden dette er avisenes redaksjonelle målform, men kronikker og leserinnlegg kan være på nynorsk. Det har med jevne mellomrom dukket opp saker der elever i videregående skoler i nynorsk-dominerte områder har fått pensumbøker på nynorsk mye senere enn de tilsvarende bøkene på bokmål har kommet til bokhandlene, i en del tilfeller lenge etter at skoleåret har startet. Studenter som har registrert nynorsk som eksamensmålform ved universiteter og høyskoler har opplevd å blitt anmodet om å skifte til bokmål som eksamensmålform for at foreleser eller administrasjon skal slippe å oversette eksamen til nynorsk. Dette er imidlertid å regne som et klart brudd på målloven. Andorra. Fyrstedømmet Andorra (katalansk: "Principat d'Andorra") er et lite land som ligger mellom Frankrike og Spania i den østlige delen av fjellkjeden Pyreneene. Gjennom århundrer har Andorra vært et fyrstedømme med to samfyrster som statsoverhoder: biskopen av Urgell og Frankrikes statsoverhode. Ordningen med to samfyrster ble traktatfestet i 1278. Først i 1993 ble landet en suveren stat etter å ha inngått avtale om dette med Frankrike og Spania. Dermed ble Andorra et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn og ble opptatt som medlem i FN, Europarådet og en rekke andre internasjonale mellomstatlige organisasjoner. Andorras politiske system har gjennomgått en reformprosess der grunnloven av 1993 har gjort landet til et parlamentarisk demokrati. Det tidligere fattige og isolerte landet opplevde fra 1950-tallet og utover en økonomisk oppgangsperiode. Landet har gjennomgått utviklingen til en moderne selvstendig stat, og har i denne prosessen opprettet nasjonale institusjoner på mange felt innen samfunns- og kulturlivet. Turisme og handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling har vært de viktigste sektorene i økonomien. Samtidig fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for Andorras økonomi har endret seg på grunn av EUs indre marked, der nabolandene Spania og Frankrike er med. Internasjonal bekjempelse av skatteparadiser har medført skjerpede krav for bank- og finanssektoren i landet. Etymologi. Navnet Andorra kommer fra navarrisk baskisk "andurrial", som betyr «buskdekket land». En annen forklaring gir navnet opphav fra maurerene og det arabiske "al-Gandura", som betyr «lettsindig kvinne». Naturgeografi. Andorra ligger mellom Spania og Frankrike i den østre delen av fjellkjeden Pyreneene. Det meste av territoriet ligger på sørsiden av fjellkjeden. Unntaket er Solana d'Andorra i nordøst. Landet deler grenser på 63,7 km med Spania og 56,6 km med Frankrike. Landskapet består hovedsakelig av fjell med en gjennomsnittlig høyde på 1996 m. Fjellene er høyest ved grensen mot Frankrike og den sørøstre delen av grensen mot Spania. Det høyeste fjellet er Comapedrosa, som ligger nordvest i landet og når en høyde på 2 942 moh. Flere av landets fjelltopper når over 2 500 meters høyde. Landskapet er formet av isbreene under siste istid og erosjon etter dette. Fjellandskapet deles i tre daler i et Y-mønster ved at elvene Valira d'Orient og Valira del Nord møtes og danner Gran Valira. Dalene åpner seg i retning sør mot Catalonia. Hovedelven Gran Valira er Andorras største elv og renner sørover gjennom hovedstaden Andorra la Vella. Elven renner inn i Spania på Andorras laveste punkt, 870 m over havet. Den største innsjøen i Andorra er Juclar, 0,29 km² stor. En annen viktig innsjø er Engolasters. Andorras klima er likt nabolandenes, men grunnet høyden er det mer snø om vinteren og litt kaldere somre. Desember til februar er kaldeste måneder, mens juli er varmeste sommermåned. Det er vanlig med mellom 70 og 110 cm snø om vintrene. Snøfall i et landskap dominert av fjell og bratte dalsider gjør Andorra utsatt for snøskred. I høyden er det gressmark med svingel ("Festuca") og skog med bartrær som furu ("Pinus sylvestris"), fjellfuru ("Pinus mungo") og vanlig edelgran ("Abies alba"). Over 70 % av arealet er dekket av denne type vegetasjon. Over 1650 meters høyde finnes rhododendron, gullregn ("Laburnum") og einer ("Juniperus"). Løvfellende skog domineres av duneik ("Quercus pubescens"), vintereik ("Quercus petraea"), hengebjørk ("Betula pendula") og ask ("Fraxinus excelsior"). I solsidene av Valiradalen finnes det også steineik ("Quercus ilex") og kermeseik ("Quercus coccifera"). Andorra har en rik flora med over 1150 registrerte arter. Vegetasjonen ble før holdt nede av beitedyr. I tidligere tider ble det i de sørvendte dalsidene drevet terrassejordbruk. Når det gjelder fauna, har fjellene i Andorra gemse, muflon, villsvin og murmeldyr. I lavereliggende områder finnes arter som rev, mår, hare og ekorn. I elver og innsjøer er det godt med ørret. Demografi. Folketallet i Andorra var lenge lavt og ble holdt nede av de begrensede jordbruksmulighetene. Befolkningsvekst ble regulert ved utvandring. Lenge lå befolkningen på omkring 3000, men steg framover mot 1800-tallet til 5–6000. Mot slutten av 1800-tallet nærmet folketallet seg 6000, men falt igjen de første tiårene av 1900-tallet. Fra 1860 og fram til 1930-tallet fant det sted betydelig utvandring, først ved at andorranere søkte sesongarbeid i Spania og Frankrike, senere med utflytting på permanent basis. Andorra var nøytral under Den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig, noe som gjorde landet til et mål for flyktninger. Befolkningsveksten skyldes i stor grad innvandring, særlig fra Spania og i senere tid også fra Portugal og i noen grad Frankrike. Det er også grupper av arbeidsinnvandrere fra land som Argentina, Marokko, Filippinene og andre land. En annen innvandrergruppe består av velstående personer fra europeiske land som Storbritannia, Tyskland, Nederland og andre som tiltrekkes av Andorras lave skattenivå. Utviklingen har medført at andorranerne er i mindretall i eget land, bare omkring en tredel av landets innbyggere har andorransk statsborgerskap. I 2010 utgjorde spanjoler 31,4 % av befolkningen, franskmenn 15 % og portugisere 6 %. Befolkningen i Andorra har den høyeste gjennomsnittslevealderen i verden. Den sammenslåtte gjennomsnittslevealderen for menn og kvinner er 82,43 år. Noe over en firedel av befolkningen bor i hovedstaden Andorra la Vella og ytterligere en firedel i nabokommunen Escaldes-Engordany, som hovedstaden er sammenvokst med. Språk. Katalansk er offisielt språk ifølge grunnloven. Dette språket brukes i områdene Andorra grenser til, særlig i den spanske autonome regionen Catalonia, som Andorra på mange måter har forbindelse med, og i Roussillon i Frankrike. I Andorra er det dialekten vestkatalansk som tales. Bortsett fra katalansk tales det også spansk (kastiljansk) og fransk, ikke minst fordi skolevesenet er tredelt med undervisning på katalansk, spansk og fransk. På grunn av arbeidsinnvandring taler mange innbyggere i Andorra også portugisisk. Selv om katalansk er landets offisielle språk, har det vært presset som følge av spansk og fransk skolevesen, mediepåvirkning og innvandring. Utbygging av den andorranske skolen, voksenopplæring og etablering av det offentlig språkrådet "Servei de Política Lingüística" er gjort med tanke på å styrke det katalanske språk i landet. Undervisning i katalansk er påbudt i det franske og spanske skolevesenet. I en spørreundersøkelse gjennomført av "Centre de Recerca Sociològica" ved "Institut d'Estudis Andorrans" i 2005 svarte 38,8 % at de hadde katalansk som morsmål, mens 35,4 % svarte at det var spansk. 15 % rapporterte portugisisk som morsmål, 5,4 % fransk og 5,5 % andre språk. Religion. 92,4 % av befolkningen er kristne, de fleste av disse tilhører den katolske kirke. På grunn av arbeidsinnvandring finnes det også mindre grupper av muslimer og hinduer, men begge grupper utgjør under 1 % av befolkningen. Den katolske kirken i Andorra er en del av bispedømmet Urgell. Biskopen, som også er samfyrste av Andorra, har sete i byen La Seu d’Urgell i den nordvestlige delen av Catalonia. Konfesjonelle skoler i det spanske skolevesenet for Andorra er tilknyttet kirken. Om lag to tredel av elevene i den spanske skoledelen sogner til de konfesjonelle skolene. Grunnloven garanterer religionsfrihet. Andorra har ingen offisiell religion eller statskirke, men den katolske kirke er nevnt spesielt i grunnloven og dens virksomhet og tradisjonelle rolle i forhold til staten er nedfelt i grunnlovens paragraf 11. Historie. a>" inntil en ny parlamentsbygning ble tatt i bruk i 2011 Arkeologiske utgravninger ved La Margineda har avdekket funn datert til epipaleolitisk tid, omkring år f.Kr. Dette er de eldste spor etter menneskelig bosetning i Andorra. Lite er imidlertid kjent om landets historie inntil de første bevarte skrevne kilder fra 800-tallet. Andorra er den siste selvstendige staten i Marca Hispanica, og det fortelles at Andorra fikk sin frihet av Karl den store i bytte mot deres innsats i krigen imot maurerne. Karl I av Burgund ga i 843 greven av Urgell overherredømme over området. I 1133 tilfalt det biskopen av bispedømmet Urgell. Biskopen av Urgell søkte beskyttelse av herren av Cabó. Ved ekteskap gikk denne adelsfamiliens rettigheter i 1208 over til greven av Foix, som holdt til på nordsiden av Pyreneene. Dette skapte en konflikt om hvem som hadde overhøyhet over Andorra. I 1278 ble konflikten løst ved en "paretage" (traktat) der man delte overherredømmet av Andorra mellom greven av Foix og biskopen av Urgell. Traktaten ble bekreftet i 1288 og herfra finnes opphavet til den delte overhøyheten over Andorra, med like rettigheter for de to samfyrstene, en ordning som har vart fram til vår tid. I 1589 ble Henrik av Navarra konge av Frankrike. Han var også greve av Foix og i 1606 overførte han sine suverene rettigheter til Andorra til den franske krone. Etter den franske revolusjon erklærte Napoléon i 1806 at Frankrike overtok kongens tidligere rolle. Republikken Frankrikes president er nå samfyrste av Andorra. Grunnet Andorras isolerte beliggenhet har landet befunnet seg utenfor de viktige begivenhetene i europeisk historie. Andorras internasjonale status forble uavklart og på 1950-tallet utviklet det seg uenighet mellom de to samfyrstene om hvem som hadde rett til å representere Andorra internasjonalt. Frankrike hevdet enerett til dette, noe som ble bestridt av biskopen av Urgell. Først i 1993 ble landets status avklart ved "Traktaten om godt naboskap, vennskap og samarbeid" mellom Andorra og de to nabolandene. I traktaten anerkjenner Frankrike og Spania Andorras suverenitet, noe som ryddet av veien uklarheter om landets internasjonale status. Anerkjennelse fra flere andre stater fulgte og Andorra kunne bli medlem av internasjonale mellomstatlige organisasjoner. Andorra ble medlem av FN i 1993. Medlemskap i Europarådet fulgte i 1994 og i OSSE i 1996. Ordningen med to samfyrster er fremdeles der, men fra 1993 er de to samfyrstene symbolske statsoverhoder. Suvereniteten utgår fra det andorranske folk. I tillegg til medlemskapet i FN og mange av særorganisasjonene i FN-systemet, er Andorra medlem av en rekke andre internasjonale organisasjoner, som eksempelvis La Francophonie. Landet er ikke medlem av EU, men er en del av EUs tollunion. Andorra har hatt representative institusjoner siden middelalderen. I 1419 ble "Consell de la Terra" opprettet, der de mektigste familiene valgte representanter rådet. Mellom 1866 og 1868 ble landets politiske system reformert og demokratisert gjennom "Nova Reforma". Overhodene i hver husholdning fikk stemmerett, rådet skiftet navn til "Consell General" og med en valgperiode på fire år. I 1933 ble det innført stemmerett for menn. Kvinner fikk stemmerett i 1970. I 1981 kom det til enighet om reform av landets politiske system og fra 1982 av fikk Andorra en regjering valgt av det folkevalgte generalrådet. Selv om det da ble innført parlamentarisme, forble maktfordelingen mellom samfyrstene og de valgte organene uavklart. En grunnlovsprosess ble igangsatt i 1990 og en ny grunnlov ble i 1994 godkjent i folkeavstemning. Folket er etter denne representert ved en folkevalgt forsamling og den utøvende makt ligger i regjeringen valgt av parlamentet. Samfyrstenes makt som statsoverhoder er i stor grad symbolsk. Politikk og administrasjon. Andorras statsrettslige stilling inntil landet fikk egen grunnlov og ble anerkjent som suveren stat, er nevnt som eksempel på et kondominium. Andorra moderniserte mot slutten av 1900-tallet sitt politiske system, samtidig med at landet oppnådde suverenitet og internasjonal anerkjennelse som stat. Samtidig er ordningen med to samfyrster opprettholdt. Landets tradisjonelle inndeling i prestegjeld er bevart og er grunnlag for kommunalforvaltningen, men en ny kommune ble skilt ut fra hovedstaden i 1978. Inntil 1993 hadde ikke Andorras politiske system et klart skille mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt. Etter 1993 ble Andorra et parlamentarisk demokrati, med fyrstene som statsoverhoder, mens den utøvende makten er hos regjeringen ledet av statsministeren (regjeringssjefen). Statsoverhoder. Inngangen til "Casa de la Vall", der nasjonalforsamlingen holdt til inntil 2011 Fyrstenes rolle er etter grunnloven av 1993 i stor grad symbolsk. Fyrstene har like fullmakter. De må underskrive lover vedtatt av parlamentet. Fyrstene har ikke vetorett, men kan bringe vedtak inn for grunnlovstribunalet. Som statsoverhoder er det samfyrstene som mottar akkreditiver fra andre lands diplomater. Samfyrstene oppnevner personlige representanter, som residerer i La Seu d'Urgell og Paris, og er videre begge representert med kontorer i Andorra la Vella. Regjering. Statsministeren, "cap de Govern", utpekes av "Consell General", basert på prinsippet om parlamentarisme. De øvrige medlemmer av regjeringen, "Govern", blir utnevnt av statsministeren. Regjeringen utformer innenriks- og utenrikspolitikk for Andorra. Regjeringsmedlemmer kan ikke samtidig være medlem av nasjonalforsamlingen eller inneha andre offentlige verv. Regjeringssjefen kan maksimalt sitte i to sammenhengende perioder. Parlamentet. Andorras lovgivende makt er "Consell General", et parlament med ett kammer bestående av 28 representanter. Medlemmene blir valgt ved direkte valg, 14 fra hele landet og to fra hver av de sju prestegjeldene. Valgperioden er fire år. Det er universell stemmerett for alle borgere over 18 år. Samme aldersgrense gjelder for valgbarhet. "Consell General" vedtar lover, fastsetter statsbudsjettet og utøver kontroll med regjeringens virksomhet. Nasjonalforsamlingen ledes av en "síndic general". Lovforslag kan komme fra medlemmer av nasjonalforsamlingen eller regjeringen. I tillegg kan tre kommuner gå sammen om å presentere lovforslag. Andorra har også borgerinitiativ, slik at lovforslag må legges fram for parlamentet dersom det støttes av minst 10 prosent av de stemmeberettigede. Lover vedtatt av nasjonalforsamlingen framlegges for samfyrstene av "síndic general" og publiseres deretter i "Butlletí Ofical del Principat d'Andorra", der også forskrifter og andre offentlige vedtak offentliggjøres. Partisystem. Andorra har et flerpartisystem dominert av høyre-venstreaksen. Tradisjonelt har høyresiden vært representert ved "Partit Liberal d'Andorra" og venstresiden ved "Partit Socialdemòcrata". Ved valgene i 2009 og 2011 stilte de liberale i samarbeidslister med andre, under navnene "Coalició Reformista" og "Demòcrates per Andorra". Det finnes flere partier, blant dem miljøpartiet "Verds d'Andorra" og det konservative lokalpartiet "Unió Laurediana" i Sant Julià de Lòria. Regjeringsmakten har stort sett vært holdt av høyresiden, med unntak av perioden juni 2009 til mai 2011, da sosialdemokratene dannet regjering. I valget 3. april 2011 vant partiet "Demòcrates per Andorra" 55,2 % av stemmene og 20 mandater. "Partit Socialdemòcrata" ble nest største parti med 34,8 % av stemmene og 6 seter. "Andorra pel Canvi" oppnådde en oppslutning på 6,7 % og "Verds d'Andorra" fikk 3,4 %, men ingen av disse vant mandater. Det gjorde derimot lokallisten "Unió Laurediana", som fikk to mandater. "Demòcrates per Andorra" kunne dermed danne regjering under ledelse av statsminister Antoni Martí. Administrativ inndeling. Andorra er delt inn i sju prestegjeld. Dette fungerer også som administrativ inndeling for kommunalforvaltningen. Inndelingen er tradisjonell, men den nyeste kommunen, Escaldes-Engordany, ble skilt ut fra Andorra la Vella i 1978. Prestegjeldene Ordino, La Massana og Sant Julià de Lòria er inndelt i "quarts" (fjerdinger), mens Canillo er inndelt i "veïnats". Disse underdelene er representert i kommunestyrene. Kommunene har inntekter fra koppskatt ("foc i lloc", «hjerte og hjem»), forskjellige eiendomsskatter, skatt på forretningsdrift og avgifter på kommunale tjenester. Koppskatten betales av alle innbyggere mellom 18 og 65 år. Størrelsen bestemmes av kommunene og varierer fra 5 til 50 euro per år. Utenriksrelasjoner. Siden etableringen av suverenitet med ratifiseringen av grunnloven i 1993, har Andorra arbeidet for å bli et aktivt medlem av det internasjonale samfunnet. I juli 1993 etablerte Andorra sin første diplomatiske utenriksstasjon i FN. Mellom 1994 og 1998 etablerte Andorra diplomatiske forbindelser med over 80 stater. Tidlig i 1995 etablerte USA og Andorra formelle diplomatiske forbindelser. Andorra er fullverdig medlem av De forente nasjoner, Europarådet og OSSE og har en spesialavtale med EU. Utenriksrelasjonene er administrert av Utenriksdepartementet (katalansk: "Ministeri d'Afers Exteriors"). Andorra har åtte ambassader. Disse ligger i Østerrike (Wien), Belgia (Brussel), Frankrike (Paris og Strasbourg), Spania (Madrid), Portugal (Lisboa), Sveits (Bern) og USA (i New York). Fyrstedømmets permanente utenriksstasjon til de Forente Nasjoner i New York tjenestegjør også som ambassade for USA, Canada og Mexico. Frankrike, Spania og Portugal har ambassader i Andorra. Sveits har en generalkonsul i landet. Norge har diplomatiske forbindelser med Andorra. Norges ambassade i Madrid dekker også Andorra og ambassadøren i Spania har sideakkreditering til Andorra. Andorras ambassadør i Norge er hjemmeresiderende i Andorra la Vella. Det transpyreneiske regionale samarbeidsorganet "Communauté de travail des Pyrénées", der de franske regionene Languedoc-Roussillon, Midi-Pyrénées og Aquitaine og de spanske autonome regionene Catalonia, Aragón, Navarra og Baskerland deltar sammen med Andorra, er av betydning for utvikling av infrastruktur innen transport, energi og en rekke andre sektorer. Samarbeidet ble startet i 1983. Forsvar og politivesen. Landet har historisk vært nøytralt og har holdt seg utenfor de store konfliktene i Europa. Andorra har ingen militære styrker. I henhold til traktaten mellom Andorra, Frankrike og Spania fra 1993 har Frankrike og Spania ansvaret for militært forsvar av Andorra i tilfelle landets suverenitet og territorielle integritet er truet, men bare etter konsultasjoner med Andorras regjering. I tidligere tider hadde husholdningene plikt til å stille med en væpnet mann hver til "sometent", en milits med ordensvern og forsvar som oppgaver. Ettersom Andorra aldri kom i krig hadde denne ingen militære oppgaver. En egen politistyrke, "Servei d'Ordre", ble opprettet i 1931. Indre lov og orden opprettholdes nå av "El Cos de Policia d'Andorra", som også rår over enheter med ansvar for ekstraordinære situasjoner og ivaretagelse av grensekontroll. Rettsvesen. Andorra har både grunnlovsdomstol og en egen høyesterett. De to er institusjonelt uavhengige av hverandre. Grunnlovsdomstolen, "Tribunal Constitucional", har lovprøvingsrett og avgjør om lover og forskrifter er i overensstemmelse med grunnloven. Den består på fire dommere. Samfyrstene utnevner én dommer hver, mens nasjonalforsamlingen utpeker to. Høyesterett, "Tribunal Superior de Justícia", består av åtte dommere og en president og er høyeste ordinære rettsinstans. Domstolene er ellers inndelt i en sivil del, en strafferettsdel og en forvaltningsdel. Sivile og politiske rettigheter, statsborgerskap. Andorra vurderes av Freedom House til å være et fritt land, som respekterer sivile og politiske rettigheter. Grunnloven av 1993 inneholder en serie artikler som garanterer grunnleggende menneskerettigheter. Med oppnåelsen av suverenitet kunne Andorra som selvstendig stat også slutte seg til Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske menneskerettsdomstol. Andorra har også sluttet seg til Den internasjonale straffedomstolen. Statsborgerskap beror i hovedsak på at den ene av foreldrene har andorransk statsborgerskap. Andorra har strenge statsborgerskapslover med høye krav for å bli naturalisert. Den som er født i Andorra uten statsborgerskap kan, på visse vilkår, få statsborgerskap. Videre kan statsborgerskap tildeles på bakgrunn av lang botid i landet. Det kreves 20 års botid, dog slik at denne reduseres til 15 år om man har besteforeldre fra Andorra og til 10 år om man har sin skolegang og utdanning fra landet. Statens inntekter. Den andorranske stat hadde i 2009 inntekter på 650 millioner euro. Staten får det meste av sine skatteinntekter fra indirekte beskatning. I 2009 utgjorde indirekte skatter 90 % av statsinntektene, direkte skatter under 1 %. Det er ikke inntektsbeskatning av ordinær lønnsinntekt. Etter press fra EU er det innført beskatning av renteinntekter på bankinnskudd foretatt av personer som bor i andre land. Disse skatteinntektene deles mellom den andorranske stat og landene der innskyterne bor. Statistikkorganer. Nasjonaløkonomisk statistikk har lenge manglet i Andorra. Det statlige statistikkorganet i "Departament d'Estadística" er etablert for å bøte på dette. I november 2010 offentliggjorde "Departament d'Estadística" for første gang tall for Andorras BNP i perioden 2000 til 2009. Det skal også utarbeide offisielle arbeidsledighetstall. I henhold til beslutning fra 2010 skal statistikkproduksjonen profesjonaliseres og utvides og "Institut Nacional d’Estadística" skal etableres i 2012. Nasjonalsymboler og utmerkelser. Andorras flagg er en trikolor i fargene blått, gult og rødt. Det er likt flaggene til Moldova, Romania og Tsjad, så for å skille dem ad benytter Andorra sitt riksvåpen i midten. Andorras riksvåpen har fire felter som inneholder en mitra og bispestav for biskopen av Urgell, samt våpenmerkene for Foix, Catalonia og Béarn, noe som gjenspeiler landets historiske katalansk-franske tilknytning. Nasjonalsangen "El Gran Carlemany", innført i 1914, har tekst av samfyrste og biskop Juan Bautista Benlloch y Vivó til melodi av Enric Marfany. Pinselilje (botanisk navn "Narcissus poeticus", katalansk "grandalla") vokser vilt og regnes som nasjonalblomst. Blomstene har seks kronblader og i dette har man sett antallet opprinnelige prestegjeld i landet. I 2007 innstiftet regjeringen Karl den stores orden, sammen med Karl den stores pris for katalansk litteratur, Karl den stores pris for litteratur, Karl den stores pris for kunst, Karl den stores pris for vitenskap og Karl den stores pris for humanitært virke. Økonomi og næringsliv. Salg av tobakk og alkohol fra butikk i Ransol Andorra var lenge et land der det ble drevet pastoralt landbruk på begrensede arealer. Kraftutbyggingen fra 1930-tallet medførte varige endringer i landet, både med hensyn til økonomi og kommunikasjoner. Landet opplevde en økonomisk oppgangsperiode fra 1950-tallet. Her har reiseliv, handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling vært de viktigste sektorene. Med dette fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for Andorras økonomi har imidlertid endret seg gjennom utviklingen av EUs indre marked, der begge nabolandene er med, og skjerpede internasjonale krav med hensyn til bank- og finanssektoren. Sysselsettingen er konsentrert til tjenesteytende næringer. I 2009 var 80 % av arbeidsstyrken sysselsatt i tjenesteytende næringer, 13,2 % i bygg- og anleggsvirksomhet, 4,7 % i industri og 0,4 % i landbruk. Utenrikshandel. Importen til Andorra overgår i verdi langt eksporten. Spania er Andorras største og viktigste handelspartner, etterfulgt av Frankrike. Verdien av eksporten fra Andorra var i 2010 på euro, mens importen var langt større og hadde en verdi på euro. Tallene for eksport regner imidlertid ikke med turistenes utførsel av varer de kjøper ved besøk i Andorra, varer som er importert for videresalg. I 2010 kom 60,4 % av importen regnet i verdi fra Spania, 17,7 % fra Frankrike, 4,5 % fra Tyskland, 4,2 % fra Kina og 2,8 % fra Italia. I 2010 gikk 63,1 % av eksporten regnet i verdi til Spania, mens 20,7 % gikk til Frankrike og 7,8 % til Sveits. Andorra er ikke en del av EU, men nyter godt av særavtaler med organisasjonen. I 1990 ble det inngått avtale om tollunion og denne trådte i kraft året etter. Etter avtalen er det ikke toll på varer mellom EU og Andorra. Andorra benytter EUs tollsatser for handel med tredjeland. Avtalen gjelder ikke landbruksprodukter, men produkter med sertifisert andorransk opphav pålegges likevel ikke importavgifter ved eksport til EU. I 2004 undertegnet Andorra og EU en omfattende samarbeidsavtale. Som et ledd i tiltakene for å bekjempe skatteunndragelse, inngikk EU samme år en avtale med Andorra om skattlegging av bankinnskudd på sparekontoer i landet. Valuta. Andorra har ikke egen valuta. Man har benyttet valutaen til nabolandene, som før 1999 var fransk franc og spansk peseta. Disse har blitt erstattet av euro. I motsetning til andre små europeiske land, har ikke Andorra utgitt sine egne euromynter. I 2011 undertegnet EU og Andorra imidlertid en avtale som tillater utgivelse av andorranske euromynter. Andorra kan etter dette i 2013 slå mynt til en verdi av 2,3 millioner euro. Det har tidligere vært utgitt andorranske «mynter» med pålydende i "diner" (katalansk for "penger") beregnet på samlere, men disse har ikke vært lovlig betalingsmiddel i landet. Under den spanske borgerkrig utstedte "Consell General" i 1936 nødpengesedler i pesetas. Turisme og handel. Turisme er Andorras viktigste næringsvei. I vintersesongen trekker alpinanleggene besøkende Turister tiltrekkes av Andorras lave avgiftsnivå og mulighetene for avgiftsfri handel. I 2009 kom 57 % av de tilreisende fra Spania, mens 40 % var franskmenn. Tax-freeturisme var av særlig stor betydning før Spania ble medlem i EU i 1986, men fortsatt kan besøkende som vender tilbake til Frankrike og Spania bringe med seg en avgiftsfri kvote av tobakksprodukter, alkohol, parfyme, matvarer og industriprodukter (særlig småelektronikk), som er større enn for mange land utenfor EU. Dette medfører at handelssektoren er stor i Andorra, både når det gjelder sysselsetting og omsetning. De fleste tilreisende, omkring 80 %, er dagsreisende fra Spania og Frankrike. Landet har likevel flere hundre hoteller og overnattingssteder, og det fantes i 2009 720 bedrifter i hotell- og restaurantnæringen. I 2009 hadde Andorra over 1,8 millioner overnattingsgjester. Reiselivsnæringen er av betydning både i sommer- og vintersesongen. Andorra er den største vintersportsdestinasjon i Pyreneene. Bank- og finansnæring. Crèdit Andorrà er en av bankene i Andorra Bank- og finansvirksomhet har vært en viktig næringsvei og er den nest viktigste sektoren i Andorras næringsliv. Finanssektoren består av fem bankgrupper, som eier landets seks banker. "Grup Crèdit Andorrà" er den største i banknæringen. Sektoren består ellers av selskaper innen forsikring og formuesforvaltning. Andorra har ikke noen sentralbank og sektoren reguleres derfor av myndighetsorganet "Institut Nacional Andorrà de Finances". Andorras første bank åpnet i 1930 og særlig fra 1950-tallet utviklet sektoren seg raskt. Banksektoren nøt godt av få reguleringer og hemmelighold av kundeinformasjon. Spesielt i tidligere tider var nummerkonto populært. Inntil 1993 fungerte bankforeningen "Associació de bancs Andorrans" (ABA) som samordningsorgan, men sektoren var helt uten offentlig regulering til "Institut Nacional Andorrà de Finances" ble etablert. På grunn av dette, og det lave skattenivået, har Andorra vært regnet som et skatteparadis. Større internasjonal oppmerksomhet om skatteunndragelser og økt internasjonalt press for å få land til å slutte seg til internasjonale skattestandarder, forplikte seg til åpenhet i banksektoren, samt dele informasjon med andre land i skattesaker, har medført endringer i Andorras finansnæring. I 2009 ble Andorra, sammen med Liechtenstein og Monaco, fjernet fra OECDs liste over skatteparadiser som ikke samarbeider med andre land i finans- og skattesaker. Andorra hadde da erklært sin tilslutning til OECDs standarder for åpenhet i finanssektoren og erklært seg villig til å dele informasjon med andre stater. Etter dette har Andorra inngått avtaler om utveksling av skatteopplysninger med en rekke land, deriblant Norge i februar 2010. I henhold til det norske Skattedirektoratets skatteforskrift anses Andorra fortsatt som et lavskattland i norske skattesaker. Landbruk og øvrige næringer. Det er minimalt med jordbruk, siden bare 2 % av landet er dyrkbar jord. Mesteparten av maten blir importert. Det er sauehold på et par tusen voksne dyr og omkring 1500 kyr og okser i Andorra. Landbruket sysselsetter under 150 personer. Andorras industri produserer sigaretter, sigarer og møbler. Tobakksindustrien har avtatt i betydning. Tidligere ble det dyrket en god del tobakk i Andorra og denne ble foredlet av landets tobakksindustri. Avlingene nådde et høydepunkt i 1997, da det ble høstet 1047 tonn tobakk, men har senere avtatt. I 2009 var høsten nede i 261 tonn. Dette skyldes at mye av tobakksproduktene ble smuglet til Frankrike og Spania. I 1997 satte spanske myndigheter inn tiltak mot dette og Andorra skjerpet sin kontroll med næringen. Dermed har tobakksnæringen blitt mindre attraktiv. Energi. Andorra genererer en del elektrisitet selv, men produksjonen er ikke tilstrekkelig til å dekke forbruket og landet må importere energi. I tillegg til elektrisitet, må petroleumsprodukter også importeres. Vannkraftutbyggingen i landet startet i 1931, etter at "Forces Hidroelèctriques d'Andorra", med spanske og franske eierinteresser, i 1929 hadde fått konsesjon fra "Consell General" i bytte mot å anlegge veier. Anlegget i Encamp ble satt i drift i 1934. Elektrisiteten ble eksportert til Spania og Frankrike. Etter hvert som det innenlandske forbruket har økt, er landets egen produksjon av elektrisitet ikke i stand til å dekke etterspørselen. Innenlands produksjon av elektrisitet, hvorav 85 % stammer fra vannkraft, utgjorde i 2009 MWh, mens importen var på MWh. Andorras egen elektrisitetsproduksjon dekker 17 % av forbruket. Kraftselskapet ble i 1988 overtatt av den andorranske stat og omdannet til "Forces Elèctriques Andorra", som nå står for både produksjon og distribusjon av elektrisitet i landet. Samferdsel. Topografiske forhold har historisk lettet samferdselen med Catalonia, men vanskeliggjort ferdsel til Frankrike. Først i 1933 kom det veg over Envalirapasset til Frankrike. Det finnes ikke jernbane i Andorra, og togreisende må benytte nærmeste stasjon som ligger 2 km inne på fransk område. Landet har heller ikke havn eller flyplass. Det finnes tre helikopterplasser i landet, i henholdsvis Arinsal, La Massana og Escaldes-Engordany. Disse trafikkeres av kommersielle selskaper. Av veier er det totalt 269 km, hvorav 198 km er asfaltert og 71 km mangler fast dekke (1994 overslag). Hovedferdselsåren gjennom Andorra går fra grensen til Frankrike i øst til grensen til Spania i sørvest. Forbindelsen over Envalirapasset nær grensen til Frankrike er siden 2002 lettet ved åpningen av den 2860 meter lange Envaliratunnelen. Fra den franske grense til Escaldes-Engordany bærer den 32,1 km lange strekningen betegnelsen CG 2, så skifter den til CS 100 på den 4,5 km lange delen fra Escaldes-Engordany gjennom Andorra la Vella til Santa Coloma, der de resterende 11,2 km fram til grensen til Spania får betegnelsen CG 1. CG 1 går på spansk side over til N-145. CG 2 går i Frankrike over til N320, som er forbundet med N20. Den 21 km lange strekningen CG 3 forbinder Andorra la Vella med La Massana og Ordino. CG står for "carretera general", mens CS betyr "carretera secundaria". En tredje, mindre veiforbindelse til utlandet går til Spania går over fjellpasset Port de Cabús i kommunen La Massana vest i landet. Mye av trafikken går gjennom Andorra la Vella. I 2006 åpnet den meter lange Pont Pla-tunnelen, som forbinder La Massana med hovedstaden Andorra la Vella. Den hadde i 2008 en trafikk på kjøretøy i døgnet. Dos Valires-tunnelen, som er under bygging, vil forbinde kommunene La Massana og Encamp, uten at trafikantene må ta veien om hovedstaden. Prosjektet er en del av infrastrukturutbyggingen i landet. Kollektivtrafikk besørges i hovedsak av busstransport, både internt i Andorra og til utlandet. Det kjøres per juni 2011 seks ruter mellom forskjellige steder i Andorra. I tillegg kommer lokalruter i kommunene. Utenlandsruter, som også betjener nærmeste jernbanestasjoner og lufthavner, går til Spania og Frankrike. I tillegg er det bussruter til Portugal. Til Spania finnes det per juni 2011 bussruter til Barcelona (også til Barcelona internasjonale lufthavn), Girona (også til Girona-Costa Brava lufthavn), La Seu d'Urgell, Lleida (med stasjon for AVEs høyhastighetstog Madrid-Barcelona), L'Hospitalet de l'Infant, Reus, Salamanca og Tui. Til Frankrike er det bussruter til to byer, den ene til Toulouse, den andre til L'Hospitalet-près-l'Andorre. Til Toulouse går rutene til SNCFs jernbanestasjon og også til Toulouse-Blagnac lufthavn. Det finnes to bussruter til Portugal, med endestasjon i henholdsvis Porto og Arcos de Valdevez. Lufthavnen i La Seu d'Urgell, "Aeroport Pirineus-la Seu d'Urgell", åpnet igjen i juni 2010 etter å ha vært stengt i 16 år. Den ligger om lag 12 km sør for grensen og 24 km fra Andorra la Vella, er dermed nærmeste lufthavn for Andorra og kalles uoffisielt for "Aeroport Pirineus-Andorra". Per juni 2011 har flyplassen ikke ruteflyginger. Telekommunikasjon. Andorras eneste telekommunikasjonsselskap er det statlige "Servei de Telecomunicacions d'Andorra", etablert i 1975. Det opererer i markedet som "Andorra Telecom" og med merkevarenavnet "Som". Selskapet tilbyr fast- og mobiltelefoni, samt internettilknytning. Det forvalter Andorras toppnivådomene, som er .ad. "Andorra Telecom" formidler også fjernsynskanaler fra det spanske selskapet Digital+. "Andorra Telecom" hadde per juni 2011 50 053 fasttelefonabonnementer, 65 525 mobilabonnenter og 24 947 bredbåndskunder. 71 % av landets husholdninger er knyttet til bredbånd og 81 % av befolkningen benytter internett. Innenlands er det et moderne telefonsystem med mikrobølgeradiosendere og til utlandet går det fast landkabel til Frankrike og Spania. Postvesen. Andorra har ikke eget postvesen, men betjenes i stedet av postverkene i Frankrike og Spania. Inntil 1928 benyttet Andorra også disse landenes frimerker. Deretter begynte landet å benytte spanske frimerker med overtrykk inntil 1931, da både Frankrike og Spania startet frimerkeutgivelser spesifikt for Andorra. Disse hadde pålydende i spanske pesetas og franske franc. Etter innføring av euro har franske "La Poste" og spanske "Correos" fortsatt sine separate frimerkeutgivelser for Andorra. Begge er nå utstyrt med tekst på katalansk. Frimerkene benyttes bare for utenlandspost, da det er gratis å sende brev innenlands. De to postverkene har blitt enig om et felles postnummersystem for Andorra. Dette består av bokstavene AD kombinert med tre sifre som indikerer prestegjeld (kommune). Samfunn. Selv om de sentrale politiske institusjonene i Andorra har århundrelange røtter, er mange andre nasjonale institusjoner i samfunns- og kulturlivet av nyere dato. Helligdager. Andorras nasjonaldag er 8. september, dagen til minne om Vår Frue av Meritxell ("Mare de Déu de Meritxell"). 14. mars feires som grunnlovsdag. Videre er første nyttårsdag og 1. mai offentlige høytidsdager. Kalenderen over helligdager er preget av religiøse høytidsdager: Helligtrekongersdag, karneval (fasten), langfredag, 2. påskedag, 2. pinsedag, jomfru Marias himmelfart, allehelgensdag, den ubesmittede unnfangelse, 1. og 2. juledag er offentlige fridager. Utdanning. Andorra har tre skolesystemer: Et andorransk, et fransk og et spansk. Systemene omfatter både grunnskole og videregående skole. Den andorranske skolen er den yngste delen av skolevesenet og er opprettet for å styrke katalansk språk. Det er underlagt landets eget utdanningsdepartement. Undervisningen foregår på katalansk, med innslag av fransk og spansk (kastiljansk). De franske skolene er underlagt Frankrike, med læreplaner fastsatt av det franske undervisningsdepartementet og med fransk som skolespråk. Den spanske delen av skolen i Andorra har en sekulær del, der skolene følger læreplaner fastsatt av undervisningsdepartementet i Madrid og der kastiljansk er skolespråk, og en konfesjonsbundet del, der spanske læreplaner følges, men der undervisningen foregår på katalansk. I skoleåret 2005–2006 var elevene i skolepliktig alder fordelt med omkring en tredel i hvert av utdanningssystemene. Foreldrene kan velge hvilket av de tre systemene de vil sende sine barn til. Andorraneres utdanning på universitetsnivå foregikk lenge utelukkende i utlandet. I 1997 ble "Universitat d’Andorra" (UdA) grunnlagt. Universitetet tilbyr bachelorgradsutdanninger i sykepleie, bedriftsledelse, pedagogikk og informatikk. Innenfor andre fag fungerer UdA som et senter for fjernundervisning i samarbeid med utenlandske læresteder, i særdeleshet Universitat Oberta de Catalunya. Den private institusjonen "Universitat de les Valls" i Andorra la Vella ble godkjent i 2008 og skal starte utdanning av tannleger i september 2011. I november 2010 godkjente myndighetene etableringen av "Universitat Oberta de la Salle - Andorra", et privat lærested tilhørende den katolske "Fundació La Salle" som planlegger å tilby fjernundervisning hovedsakelig på engelsk og for studenter fra hele verden. Fortsatt studerer mange andorranere i Spania og noen også i Frankrike. Gjennom Polybiusprogrammet tilbys andorransk ungdom muligheten til å studere ved universiteter i USA og Canada. Forskning. "Institut d'Estudis Andorrans" ble grunnlagt i 1976 for å bistå utviklingen av det andorranske skolevesenet, i særdeleshet når det gjaldt læremidler og utdannelse av lærere. Instituttet har etablert sentre i Barcelona og Toulouse (tidligere i Perpignan). Oppgavene ble i 1998 utvidet til å gjelde forskning generelt. IEA har to sentre, ett for samfunnsforskning og ett for forskning på snø- og fjellforhold. Det har hovedkvarter i Sant Julià de Lòria. Instituttet utgir vitenskapelige monografier og magasinet "Revista Ciutadans", som omhandler andorranske samfunnsforhold. Massemedier. I en periode hadde Andorra internasjonale radiostasjoner som sendte programmer rettet mot nabolandene, særlig Frankrike, uten at det fantes stasjoner for landets eget publikum. Den første av disse internasjonale radiostasjonene var "Radio Andorra", etablert i 1939. I 1958 fikk Radio Andorra konkurranse av "Radio des Vallées", eid av det franske selskapet "Société financière de radiodiffusion" (Sofirad), som da var majoritetseid av den franske stat. "Radio des Vallées" skiftet i 1966 navn til "Sud Radio". Etter en strid mellom samfyrstene og Andorras egne myndigheter om disposisjonen over frekvensene Andorra rådet over, nektet Andorra å fornye "Radio Andorras" og "Sud Radios" lisenser og begge ble i 1981 stengt. Etter dette har Andorra etablert en nasjonal radiokanal og startet fjernsynssendinger. "Ràdio i Televisió d'Andorra" er et statlig allmennkringkastingsselskap, som står bak radiokanalen "Ràdio Nacional d'Andorra" (RNA) og fjernsynskanalen "Andorra Televisió" (ATV). Kringkastingsspråket er katalansk. Virksomheten er forholdsvis ny; den ble grunnlagt i 1989. I tillegg til RNA finnes det kommersielle radiokanaler, som "Andorra 7 Radio" og "Radio Valira". Den katolske stasjonen "Ràdio Principat" drives av bispedømmet Urgell og sender på begge sider av grensen. Det var lenge vanskelig å få etablert en regulær dagspresse i Andorra. Publikasjonen "Valls d'Andorra" i 1919 fikk mange, men kortvarige etterfølgere. Landets første dagsavis, "El Poble Andorrà", ble startet i 1974 og utkom som dagsavis inntil den i 1977 gikk over til ukentlige utgivelser. De to viktigste dagsavisene er nå: "Diari d'Andorra" utgitt i hovedstaden, samt "El Periòdic d'Andorra" utgitt i Escaldes-Engordany. Videre finnes "Bon Dia" og "Més Andorra". Nyhetsbyrået "Agència de Notícies Andorrana" (ANA) startet opp i desember 2008. Velferd. Statlige velferdsordninger er organisert gjennom "Caixa Andorrana de Seguretat Social" (CASS), etablert i 1966. Lønnsmottagere er forpliktet til å være med i helse- og pensjonsforsikringsordningene gjennom CASS. Offentlig velferd dekker 100 % av utgiftene i forbindelse med yrkesskader og i andre tilfeller 90 % av sykehusutgifter og 75 % av polikliniske utgifter. Det finnes ett sykehus i landet, "Hospital Nostra Senyora de Meritxell" i Escaldes-Engordany. Videre er det elleve helsesentre. Andorra samarbeider med "Generalitat de Catalunya", om helsetjenester. Ved ordningen "Borsa d’Habitatge d’Andorra" disponerer staten boliger som ellers ville stått tomme, og leier dem ut til under markedspris, men mot vederlag til eierne. Staten har bostøtteordninger for ungdom, eldre og andre grupper med særlige behov. Den gir også støtte til rehabilitering av boliger. Staten yter behovsprøvd utdanningsstøtte og har etablert låneordning for høyere utdanning. Det gis ulike former for støtte for studier i utlandet. Gjennom Den nasjonale studieprisen tildeles årlig stipender til beste elev i hvert av de tre grunnskolesystemene, med dekning av skolepenger, kost og losji og studiemateriell, for å fullføre første og andre syklus av høyere utdanning. Staten har studieboliger i Toulouse og Paris. Sivilsamfunn. Logo for "Associació per a la Defensa de la Natura" Fagforeningsvirksomhet er noe forholdsvis nytt i Andorra. "Unió Sindical d'Andorra" ble etablert i 2001. Miljøvernorganisasjonen "Associació per a la Defensa de la Natura" ble grunnlagt i 1986 og arbeider for å fremme naturvern og kunnskap om miljøspørsmål. Kultur. Andorra er en del av det katalanske språkområdet og har nære kulturelle forbindelser til Catalonia. Det offisielle og historiske språket er katalansk. Escaldes-Engordany er i 2011 "Capital de la Cultura Catalana", et eksempel på andorransk deltagelse i katalansk kulturelt samarbeid. Fra 1980-tallet er det iverksatt tiltak for å bygge ut den kulturelle infrastrukturen. Litteratur og skriftkultur. Advokaten Antoni Fiter i Rossell (født 1706) regnes som den første andorranske forfatter. Han var biskoppelig fogd og utga i 1748 verket "Manual Digest" om Andorras historie, tradisjoner og lover. Presten Antoni Puig utga i 1763 en redigert kortversjon av dette verket kalt "Politar Andorrà". Begge verk regnes som viktige. I 1987 innstiftet den andorranske regjeringen en litteraturpris kalt "Premi Fiter i Rossell de novel·la". En egen andorransk skjønnlitteratur vokste først fram i andre halvdel av 1900-tallet. Blant forfatterne finner vi Antoni Morell (født 1941), som har utgitt romaner, i tillegg til sakprosa, Robert Pastor i Castillo (født 1945), som har utgitt lyrikk og essays på katalansk, men også flere bøker på kastiljansk, lyrikeren Josep Enric Dallerès (født 1949) og Albert Salvadó (født 1951). Blant forfattere av yngre generasjoner finnes romanforfatteren Joan Peruga Guerrero (født 1954), romanforfatteren og essayisten Albert Villaró (født 1964), lyrikeren Manel Gibert Vallès (født 1966) forfatteren og diplomaten Juli Minoves Triquell (født 1969), samt lyrikeren Teresa Colom (født 1973). Morell, Salvadó og Villaró har vunnet den andorranske prisen "Premi Carlemany" for katalansk litteratur. Folklore. Andorra er hjemstedet til folkedanser som "contrapàs" og "marratxa", som har overlevd spesielt i Sant Julià de Lòria. Andorransk folkemusikk har likheter med musikken i naboregionene, men er katalansk i sin karakter, spesielt når det gjelder danser slik som "sardana". Andre andorranske folkedanser er "contrapàs" i Andorra la Vella og "Sankta Annes dans" i Escaldes-Engordany. Tradisjonelle festdager er Sankt Georgs dag ("diada de Sant Jordi"), Sankthans ("nit de Sant Joan"), som feires med bålbrenning, Sankt Stefanus' dag og Luciadagen. Byggekunst, museer og verdensarv. Andorra har en rik arkitektonisk arv av kirkebygg i romansk stil, særlig fra det 11. og 12. århundre. Kirkene er bygget i stein med takkonstruksjon i tre og har typisk rektangulære skip med og halvsirkelformet korrunding og klokketårn i lombardisk stil. Det finnes et førtitall kirker og kapeller i romansk stil i landet, blant andre Santa Coloma i Andorra la Vella, Sant Miquel d'Engolasters i Escaldes-Engordany, Sant Joan de Caselles i Canillo, Sant Romà de les Bons i Encamp, Sant Martí de la Cortinada i Ordino, Sant Climent de Pal i La Massana og Sant Serni de Nagol i Sant Julià de Lòria. En del steinbroer i romansk stil er også bevart, sammen med eksempler på fortifikasjoner, som "Castell de Sant Vicenç d'Enclar" "Castell de les Bons". Et av de tidlige modernistiske byggverk er "Casa dels Russos" i Santa Coloma. Bygningen er fra 1916 og er tegnet av den katalanske arkitekten Cèsar Martinell i Brunet. En annen katalansk arkitekt, Josep Puig i Cadafalch, har tegnet "Casa la Cruz" fra 1930-tallet. Fra 1930-årene og utover begynte også byggingen av større hoteller. Etter at en brann i 1972 ødela kirken viet Santa Maria de Meritxell i Canillo ble den katalonske arkitekten Ricardo Bofill gitt i oppgave å tegne en ny. Resultatet ble en helligdom, innviet i 1976, som blander et utall stilarter. Kirken Sant Jaume dels Cortals i Encamp er en annen sakral bygning i moderne arkitektonisk utforming. Kirken åpnet i 1999 og er integrert i skogslandskapet. Av moderne sekulær arkitektur finnes kringkastingsanlegget til "Sud Radio" i Encamp, reist i 1964, som er oppført på listen over Andorras nasjonale kulturarv. Det finnes en rekke museer som bevarer og formidler kunnskap om Andorras historie og kulturarv. I landsbyen Pal i La Massana er det etablert et museum som formidler kunnskap om romansk kunst og landets kulturarv i form av blant annet kirkekunst og broer. Andre museer er organisert rundt næringslivshistorie. Jernverket "Farga Rossell" i La Massana, som ble påbegynt i 1842 og var i drift til 1876, som et av de to siste verkene i landet, er bevart som museum. I firmaet Reigs tidligere lokaler i Sant Julià de Lòria er det nå et tobakksmuseum. Parfymemuseet i Escaldes-Engordany knytter an til landets status som mål for tax-freeturisme. Aspekter av samferdselsvirksomhet kan oppleves i postmuseet i Ordino, bilmuseet i Encamp og motorsykkelmuseet i Canillo. "Museu Casa d’Areny-Plandolit" i Ordino, "Museu Casa Rull" i Sispony og "Casa Cristo" i Encamp består av bevarte bygninger med interiører som viser hvordan andorranere fra forskjellige sosiale lag bodde før i tiden. I 2004 ble dallandskapet Madriu-Perafita-Claror satt på UNESCOs verdensarvliste. Dette kulturlandskapet er et eksempel på måten mennesker over årtusener har tilpasset seg miljø og ressurser i Pyreneene. Teater, musikkliv og kunst. I 2007 ble den nasjonale institusjonen "Escena Nacional d'Andorra" etablert. Denne produserer egne teateroppsetninger og har også ansvar for å lage film. Kommunene og Andorra la Vella og Sant Julià de Lòria arrangerer sammen en serie av teateroppsetninger i begge byer. "Comú d'Andorra la Vella" opprustet i 1992 det tidligere kinolokalet "Teatre Comunal d'Andorra la Vella" slik at det også kan benyttes til teateroppsetninger. Det er siden benyttet til teater- og danseforestillinger, så vel som konserter. Lokalet er også stedet der filmklubben "Cineclub de les Valls" holder sine visninger. Kultursenteret "Centre cultural La Llacuna" i hovedstaden har kulturaktiviteter for barn og ungdom innen drama og kunst, huser kulturbibliotek og musikkskole, og har lokaler for utstillinger og konferanser. Kammerorkesteret "Orquestra Nacional Clàssica d'Andorra" ble etablert i 1992 og skiftet navn til "Orquestra Nacional Clàssica d'Andorra" i 2006. Orkesteret ledes av fiolinisten Gerard Claret i Serra. Hans bror Lluís Claret er cellist. Begge har virket utenlands, særlig i Catalonia og har mottatt Sankt Georgskorset, Catalonias høyeste utmerkelse. Andorra har et nasjonalt guttekor, "Cor Nacional Dels Petits Cantors d'Andorra", grunnlagt i 1991. Årlig arrangeres det en internasjonal jazzfestival i Escaldes-Engordany. Andorra var første gang med i Eurovisjonens musikkonkurranse i 2004. Dette var første gang katalansk språk ble benyttet i konkurransen. Landets beste plassering er tolvteplass i semifinalen i 2007. Det nasjonale kringkastingsselskapet RTVA bestemte seg for ikke å delta i 2010 og 2011. Artister fra Danmark, Nederland og Spania har tidligere også representert Andorra i konkurransen. Den katalanske skulptøren Josep Viladomat (1899–1989) bosatte seg i Andorra av politiske grunner. Flere av hans verk i marmor og bronse er utstilt i "Centre d'Art d'Escaldes-Engordany". En annen andorransk billedkunstner av katalansk oppgav er Sergi Mas. Biblioteks- og arkivvesen. Kommunene har sine lokale biblioteker. "Biblioteca Nacional d'Andorra" skriver sin historie tilbake til 1930, da landets første bibliotek ble etablert. Et nytt nasjonalbibliotek ble åpnet i 1974. Fra 1980 er nasjonalbiblioteket depot for pliktavleverte andorranske bøker. I 2009 ble det avlevert 767 titler. Andorras nasjonalarkiv, "Arxiu Nacional d'Andorra", ble grunnlagt i 1975. Mat og drikke. Det andorranske kjøkken er særlig påvirket av katalanske matlagingstradisjoner, samt spansk og fransk kjøkken. Den tradisjonelle tavernaen, kalt "tasques", har fått følge av moderne spisesteder med retter fra fransk, spansk og internasjonalt kjøkken på menyen. Katalanske mattradisjoner viser seg i retter som bakverket "coca", kjøtt- og grønnsaksgryten "escudella" eller panneretten "trinxat" med kål, poteter og flesk. Tilberedning av "escudella" skjer i en "cassola", en glasert leirgryte. Kraften kan serveres separat som suppe. En annen spesialitet er "allioli", bestående av olivenolje og hvitløk. Lokale ingredienser som vilt, hare og kanin, lammekjøtt, ørret, sopp, samt ost av geit- og sauemelk, benyttes i tradisjonelle retter. Bladene av planten "xicoira", eller radiccio ("Cichorium intybus"), benyttes også i matlaging. Kokken Maria Montanyà har samlet tradisjonsrike oppskrifter i kokeboken "La cuina de casa meva". Idrett. Andorras olympiske komité, "Comitè Olímpic Andorrà", ble etablert i 1971 og fikk i 1975 anerkjennelse av Den internasjonale olympiske komite. Idrettsfolk fra landet deltok for første gang under sommer-OL i Montréal i og vinter-OL i Innsbruck i 1976. Det er etablert en rekke anlegg for skisport i landet. Videre er det bygd anlegg for skytesport, tennis, svømming, i tillegg til diverse lag- og innendørsidretter. Andorra var vertskap for De europeiske småstatslekene i 1991 og 2005. Etapper i sykkelløpet Tour de France var lagt innom Andorra i 1964, 1993, 1997 og 2009. Basketballklubben BC Andorra spiller i LEBs katalanske sølvliga. Fotball. Fotballforbundet i Andorra, "Federació Andorrana de Fútbol", ble stiftet i 1994 og er fra 1996 medlemmer i FIFA og UEFA. Andorras herrelandslag i fotball, som spiller sine hjemmekamper på Estadi Comunal d'Aixovall, stilte for første gang til kamp internasjonalt i 1996. Copa Constitució er den nasjonale fotballcupen i Andorra, spilt siden 1990. Den øverste fotballigaen i Andorra er Primera Divisió, stiftet i 1995. Lagene i Primera Divisió er ikke helprofesjonelle. Klubben FC Santa Coloma er mestvinnende med seks titler (per 2011). Vinneren av Primera Divisió får muligheten til å kvalifisere seg til UEFA Champions League. En av de større fotballklubbene i Andorra, FC Andorra fra Andorra la Vella, spiller derimot i det spanske seriesystemet, i den katalanske tredjedivisjonsavdelingen, som utgjør nivå sju i Spania. Norsk Målungdom. Norsk Målungdom (NMU) er en norsk ungdomsorganisasjon som kjemper for å forsvare og fremme det nynorske skriftspråket og de norske dialektene. Organisasjonen ble stiftet i 1961, og het da Noregs Student- og Elevmållag (NSEM). Dette navnet reflekterte organisasjonsstrukturen på 1960- og 1970-tallet, da Norsk Målungdom for det meste bestod av såkalte student- og elevmållag ved gymnas, høyskoler og universitet. I 1972 skiftet organisasjonen navn til Norsk Målungdom (NMU). Norsk Målungdom har i dag om lag 1 300 medlemmer; av disse er rundt 1 000 betalende medlemmer under 26 år. Norsk Målungdom er datterorganisasjonen til Noregs Mållag, og samarbeidet mellom de to organisasjonene er regulert gjennom en samarbeidsavtale som ble inngått i 1969. Siden 2001 har Norsk Målungdom delt ut Dialektprisen. Historie. Selv om Noregs Elev- og Studentmållag ikke ble stiftet før i 1961, hadde det vært forsøk på organisert målarbeid for ungdom i mange tiår allerede flere steder i landet. Målvinarlaget (målvenn-) ved lærerskolen på Stord, som ble stiftet i 1877, kan regnes som det første eksemplet på organisert målarbeid blant ungdom. I tiden som fulgte ble det stiftet lag ved en rekke andre lærerskoler, blant annet i Troms og Elverum. Tanken på å forene disse enkeltlagene i en nasjonal ungdomsorganisasjon, ble likevel ikke aktuell før langt ut på 1900-tallet. Dette er en klar parallell til arbeidet med å samle de enkelte mållagene til Noregs Mållag, som også var vanskelig på grunn av den historiske motviljen mot sentralisme lokale enheter i målrørsla tradisjonelt har fremvist. Norsk Målungdom har aldri kunnet skilte med den samme kontinuiteten i lederskapet og medlemsmassen som Noregs Mållag har hatt, og det at organisasjonen som regel inntar mer radikale eller kontroversielle standpunkt i mål- og allmennpolitiske spørsmål, har gjort at det til tider har vært vanskelig for de to organisasjonene å samarbeide godt. Uenighet om hva og hvorfor målreisinga skal være, om og hvordan målrørsla bør stille seg til spørsmål som faller utenfor det vi umiddelbart kan regne som «målsak» – for eksempel EF – og turbulens innad i NSEM/NMU, har ført til at forholdet i perioder har vært direkte fiendtlig. 1961–1970 – Etablering. Stiftelsesmøtet i Noregs Student- og Elevmållag (NSEM) ble avholdt på Vinstra 3. august 1961, torsdagen før landsmøtet i Noregs Mållag begynte. NSEM ble ønsket velkomne i Noregs Mållag. Forholdet til Noregs Mållag ble først formelt avklart i 1964. De første årene var kjennetegnet av svak samordning lagene imellom. Fra 1967/68 fikk NSEM egne årsmøter. Frem til 1968 var Studentmållaget i Oslo det ledende laget, og sentralstyret holdt til i Oslo. I 1968 ble ledelsen flyttet til Studentmållaget i Bergen, for så å vende tilbake til SmiO i 1970. NSEM ble aldri noen sterk organisasjon, og ble først og fremst sett på som et samordningsorgan. 1970–1980 – EF, m-l og AFSRIS bak speilet. I 1972 ble ledelsen igjen flyttet fra Oslo til Bergen, der den ble værende frem til høsten 1977. Da flyttet sentralstyret til Oslo, og fikk permanent skrivarstove ("sekretariat") og en fast ansatt skrivar (generalsekretær). Kampen mot norsk EF-medlemskap spilte en viktig rolle på den første halvdelen av 1970-tallet. Det var svært få ja-folk i målrørsla, og da den tok avstand fra norsk EF-medlemskap, vakte det stor harme blant ja-folket i Dag og Tid og Gula Tidend. Da Aftenposten oppsummerte tapet, la avisen mye av skylden på målfolket. Deretter var det duket for intern strid mellom tilhengere av de "nasjonale" og "sosiale" linjene i norsk målreising da tufta (prinsipprogrammet) var oppe til diskusjon fra 1974 til 1976. Striden bar preg av dominans fra AKP(m-l) på den nasjonale siden og SV på den sosiale siden, men var også en strid mellom sentralstyret, som hadde sete i Bergen, og som stod på den nasjonale linjen og ville at formålet skulle være «nynorsk som einaste riksmål», og Studentmållaget i Oslo, som stod fast på folkemålslinjen. "Ettspråkslinjen" vant frem, men selve formuleringen ble et kompromiss der det het at «NMU arbeider for full språkleg frigjering for heile det norske folket, i tale som i skrift». 1970-årene var også tiden for de største skolestreikene i norsk historie. I 1971 streiket 30 000 elever ved 112 skoler for å få lovfestet rett til lærebøker. Aksjonene ble etter hvert samordnet av "Aksjonsnemnda for språkleg rettferd i skulen" (AFSRIS). Med "Lov om vidaregåande opplæring" (1974) ble denne retten lovfestet, men loven viste seg å være lite verd i praksis. I 1976 fulgte nye læremiddelaksjoner, og problemet ble emne i valgkampen i 1977. I 1975 gikk de første dialektaksjonene av stabelen. Fra 1977 til 1983 ble dialektaksjonene samordnet mellom Noregs Ungdomslag, Noregs Mållag og Norsk Målungdom. Innad i organisasjonen var det uenighet om i hvor stor grad man skulle tone ned nynorsk og bare fokusere på dialekt. Målorganisasjonene holdt fast på tilknytningen til nynorsk og målreisinga, og gjorde det vanskelig å bygge en bredere allianse. I 1983-1984 flatet dialektbølgen ut. 1980–1990 – Konflikt. Mellom 1985 og 1987 blusset tuftdiskusjonen opp igjen. Organisasjonen landet på et langt mer offensivt standpunkt med bakgrunn i "ettspråkslinjen". Det førte til splid mellom studentmållagene i Bergen og Oslo og resten av organisasjonen, og Studentmållaget i Bergen meldte seg ut av Norsk Målungdom og inn i Noregs Mållag. Dette førte til at Norsk Målungdom brøt samarbeidet med Noregs Mållag frem til den nye samarbeidsavtalen var på plass i 1993. 1990–2000 – Ny EU-kamp. I første halvdel av 1990-tallet ble spørsmålet om hvordan Norge skulle knytte seg til det europeiske fellesskapet reaktualisert, og Norsk Målungdom var blant andre sentrale i stiftelsen av ungdomsorganisasjonen på nei-siden, Ungdom mot EU. 2000–2010 – Medlemsjuks, trange kår og ny fremgang. I 2002 kom det frem at organisasjonen hadde drevet systematisk medlemsjuks i flere år. Flere tillitsvalgte måtte i fengsel og betale erstatning, og organisasjonen ble pålagt å betale tilbake uberettigede tilskudd. Dette kom til å prege arbeidet fremover. På 2000-tallet fikk organisasjonen blant annet gjennomslag for nynorsk teksting på kino og ekstrabevilgninger til nynorske læremidler. Nynorsk programvare var også et arbeidsområde på dette tidspunktet, og ble tema for "Aksjon for språkleg rettferd i skulen". 1. august 2006 tok kravet om språklige parallellutgaver i alle fag utenom norsk til å gjelde for programvare så vel som lærebøker. Målpolitikk. Norsk Målungdom kjemper for at «alle skal velja å skriva nynorsk i staden for bokmål». Denne formuleringen i formålsparagrafen har vært gjenstand for lange og vonde diskusjoner på mangt et NMU-landsmøte, og vitner om aktiv stillingstagen til et grunnleggende spørsmål i den moderne målrørsla – hva vil man med målreisinga? Har bokmålet en plass i et språklig ideelt samfunn? Spørsmålet har vært oppe til diskusjon i mange ulike former. På 1970- og 1980-tallet dominerte spenningene mellom de som regnet seg til den "sosiale" og den "nasjonale" linjen. Tilhengerne av den sosiale linjen mente at nynorsken var verd å kjempe for først og fremst fordi den var et uttrykk for "folkemålet", og det var ikke tilfeldig at venstresidekreftene som etter hvert fant veien inn i organisasjonen, gjerne sognet til denne forståelsen av målstriden. Tilhengerne av den nasjonale linjen mente at nynorsken fant sin verdi i at den var "norsk", og at den burde odles frem på selvstendig grunnlag. Disse ulike forståelsene av målstriden resulterte ofte også i ulike tilnærminger til rettskrivning, normering og samnorsk. Fra 80-tallet og utover har disse skillelinjene blitt mindre viktige, og spørsmålet om organisasjonen fremdeles skal gå inn for at nynorsk skal bli "einaste riksmål" – som formulert i formålsparagrafen – har vært det viktigste prinsipielle ordskiftet. Kritikere mener at denne tanken, som gjerne blir kalt "ettspråkslinjen" (til forskjell fra "tospråkslinjen"), gir uttrykk for ideologisk sneversyn, er virkelighetsfjern i et samfunn der nynorsken stadig må kjempe for å overleve og står i kontrast til det arbeidet organisasjonen gir seg ut for å gjøre for språklig mangfold. Tilhengere mener at det nettopp er nynorsken som er uttrykket for språklig mangfold på norsk, og at bokmålet derfor på et vis blir «overflødig»; at det danske "kolonispråket" ikke bør ha noen plass i et fritt Norge; og at det er et tankekors å arbeide for mer nynorsk dersom man ikke ønsker at "alle" skal bruke språket. Allmennpolitikk. Norsk Målungdom har aktivt kastet seg inn i kampen mot norsk medlemskap i EF (1972) og EU (1994). Dette bunner i en programfestet overbevisning i organisasjonen om nasjonens rett til å råde over seg selv og nasjonalstaten som det best egnede organet til å bygge et godt folkestyre. Enkelte har også pekt på at den historiske venstresidedominansen i organisasjonen kan ha bidratt til å knesette dette nei-standpunktet, og at det således ikke bare dreier seg om nasjonal selvråderett, men også kan være farget av politiske sympatier i styret. Forhold til Noregs Mållag. Norsk Målungdom er ungdomsorganisasjonen til Noregs Mållag, og har status som et fylkeslag i Noregs Mållag. Organisasjonene har per 2010 samlokalisert sekretariatet, og samarbeider tett. Samarbeidet er formalisert i en samarbeidsavtale som ble inngått i 1969. Avtalen ble revidert i 1974 og 1993, og presisert i 1998. Norsk Målungdom har en fast representant i styret, valgkomiteen og landsrådet til Noregs Mållag. Riksmålsforbundet. Riksmålsforbundet er en norsk språkpolitisk organisasjon som særlig arbeider for å hevde riksmålets posisjon som offisielt skriftspråk og kulturspråk i Norge. Ifølge forbundet er riksmål «den moderne norske normalformen av det skriftspråk som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjonen på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det.» Riksmålsforbundet har konsekvent motarbeidet myndighetenes samnorskpolitikk og den obligatoriske sidemålsopplæringen. I forbundets sentralstyre sitter i dag advokat Trond Vernegg som formann, førsteamanuensis Tor Guttu som 1. viseformann og redaktør Sverre M. Gunnerud som 2. viseformann. Historikk og aktiviteter. Riksmålforbundet ble stiftet 7. april 1907 av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson i "Fæstningens Gymnastiksal". Det organiserte riksmålsarbeidet går tilbake til 1899, og kom som svar på at landsmålsfolk organiserte seg for å gjøre landsmålet til «einaste mål i landet». Riksmålsforbundet arbeider fortsatt for å bevare og dyrke riksmål som det tradisjonelle standardskriftspråket i Norge. Markante medlemmer av riksmålsbevegelsen har blant andre vært forfatteren Jens Bjørneboe, hans fetter André Bjerke, Terje Stigen, Carl Keilhau, Agnar Mykle, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Johan Bernhard Hjort, Knut Wigert, Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert. Blant uorganiserte talspersoner for riksmålssaken finner man blant annet forfatterne Claes Gill, Nils Kjær, Knut Hamsun, Gabriel Scott og Henrik Ibsen. De senere års språkreformer, særlig av 1981 og 2005, innebærer at mange av forbundets mål er oppnådd: Samnorskpolitikken er offisielt forlatt, og offisielt bokmål tillater de aller fleste moderne riksmålsformene. I tillegg er det nå politisk flertall for å avvikle obligatorisk sidemål i Oslo. Forbundet har en rekke lokallag, det største er Bergens Riksmålsforening, og datterorganisasjoner, blant annet Studentenes Riksmålsforening. Riksmålsforbundet utgir tidsskriftet Ordet, mens avisen Frisprog ble utgitt av Foreldreaksjonen mot samnorsk. Andorras flagg. Andorras flagg ble innført i 1866. Det erstattet et tidligere tofarget flagg i rødt og gult. Det nåværende flagget blir av en del attribuert til Napoleon III av Frankrike. Flagget består av en vertikalt delt trikolor med blått felt mot stangen, gult i midten og rødt ytterst, med riksvåpenet i sentrum. Det beror på tilfeldigheter at Andorras flagg er mer eller mindre identisk flaggene til Moldova, Romania og Tsjad. Knirkestemme. Knirkestemme eller laryngalisering er en form for fonasjon (måte å bruke stemmebåndene på) der pyramidebruskene i strupehodet dras tettere sammen enn normalt og stemmeleppene strammes ekstra opp. Det gjør at luftgjennomstrømmingen blir lavere og vibrasjonsfrekvensen går ned til omkring 20–50 pulser per sekund. Samtidig blir trykket under strupehodet høyere, slik at energien i hver stemmeleppeåpning er høyere enn normalt. Resultatet blir en «knirkende», saglignende lyd i stemmen. Knirkestemme kan brukes ekstralingvistisk, det vil si i tillegg til vanlige ord og tegn, for eksempel for å signalisere at man er trøtt og sliten, eller det kan ha en betydningsskillende funksjon. Den blir også brukt av sangere ved oppvarming av stemmen. Stemmekvaliteten er karakteristiske trekk ved en persons tale, og en lettere anstrengt knirkestemme kan fortelle noe om personlighet, alder og helse. Noen norske språkforskere har påpekt at unge voksne menn med høyere teoretisk utdannelse, særlig sivilingeniører fra Norges tekniske høgskole i Trondheim, tidligere påfallende ofte tilla seg knirkestemme, kanskje for å virke eldre, mer nøkterne og klokere, eller fordi stemmebruken var en ubevisst del av en slags fagatferd. Marshall (Texas). Marshall er en by i den nordøstlige delen av delstaten Texas i USA, med 23 935 innbyggere (2000). Den ble grunnlagt i 1841 i den daværende Republikken Texas. Marshall er hovedbyen i regionen Harrison. Lege. En lege er en person som utøver faget medisin, eller mer spesifikt humanmedisin, det vil si har som yrke å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer hos mennesker. Det norske ordet lege er avledet av verbet "å lege", det vil si helbrede. I dagligtale kan en lege også omtales som doktor, men dette er kun en riktig betegnelse dersom legen har tatt doktorgrad. Lege er et av verdens eldste yrker og finnes i forskjellige former i nær sagt alle kulturer. Medisinfaget slik man kjenner det idag har utviklet seg gradvis siden oldtiden. De siste århundrene har legeyrket blitt svært spesialisert. I det meste av verden er tittelen lege beskyttet, og forbeholdt personer med offentlig godkjennelse som har fullført et lengre universitetsstudium i medisin samt oppfyller visse andre betingelser. I Norge er tittelen lege forbeholdt personer som har autorisasjon eller midlertidig lisens. Det kreves utdannelse tilsvarende cand.med. samt fullført turnustjeneste (på 1½ år) for å få autorisasjon i Norge. Autorisasjon. I Norge er det Statens autorisasjonskontor for helsepersonell som utsteder autorisasjon for leger og annet helsepersonell. Leger kan få autorisasjon etter avlagt medisinsk embedseksamen og godkjent turnustjeneste. En midlertidig lisens kan utstedes dersom kravene til autorisasjon ikke er oppfylt. Den kan gis til medisinstudenter med inntil ett år igjen av studiet, eller til utenlandske leger som ennå ikke har fullført norsk tilleggskurs og/eller turnustjeneste. Lisensen setter konkrete begrensninger for yrkesutøvelsen. Den midlertidige lisensen til en turnuslege vil for eksempel forutsette at legen arbeider under veiledning. Etter hvert som legedekningen er blitt bedre, er kravene til veiledning og erfaren lege som bakvakt skjerpet. Det er for eksempel innskjerpet at innehaveren av midlertidig lisens ikke kan reise i selvstendige sykebesøk. Utdannelse. I Norge tilbys utdannelse innen medisin ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Tromsø. Utdannelsen har i Norge en normert studietid på 6 eller 6 og et halvt år, og fører frem til den akademiske tittelen "Candidata/candidatus medicinae" ("cand. med."). Turnustjeneste. Etter bestått embedseksamen kreves det ett år turnustjeneste på sykehus og et halvt år turnustjeneste i allmennpraksis. Det er et begrenset antall turnusplasser som fordeles ved loddtrekning. De siste årene har det vært for få turnusplasser i forhold til nyutdannede turnusleger, noe som har ført til ventetid for endel turnusleger. Sykehusturnustjeneste er vanlig i de fleste land. Turnustjeneste i 6 måneder i distrikt/allmennpraksis er en særnorsk ordning som ble innført på 60-tallet for å bedre legedekningen i utkantene av landet som fortsatt hadde lav legedekning. Til å begynne med var det ikke sjelden at turnuslegen var alene lege i store distrikter og også hadde plikter som offentlig lege (helserådsordfører). Historisk utvikling i Norge. I 1603 ble den danske prestesønnen Villads Nielsen (1564–1616) utnevnt av kong Christian IV som den første, offentlige lege i Norge (ordinario medico) og begynte sitt arbeid som stadsmedicus i Bergen samme år. Denne begivenheten er også valgt som bakgrunn for at det offentlige helsevesen i Norge feiret 400 års jubileum i 2003. Men leger med universitetsutdannelse hadde hatt kongebrev for å drive legepraksis i Norge før Villads Nielsen. Disse var ikke embetsmenn. På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det ikke mer enn 5 embetsleger i hele landet og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet; Nordland hadde f.eks. 2 leger. Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge. Utdannelsen var svært annerledes enn i dag. I Danmark var det to forskjellige utdannelsesveier til legearbeid. Kirurgene, som tok seg av sår, skader, hudsykdommer osv, var utdannet og organisert som håndverkere. De gikk i lære hos en erfaren kirurg og var organisert i laug i likhet med andre håndverkere. Leger, som gjennomførte akademiske studier ved Universitetet, fikk i alt vesentlig boklig kunnskap, og i det praktiske arbeidet var det mest innvortes sykdommer de beskjeftiget seg med. På slutten av 1700-tallet ble kirurgi og medisin til ett fag, forvaltet av universitetet. Fra 1814 kunne leger få sin utdannelse i Norge, ved Det kongelige Frederiks Universitet. Norge første professor i medisin, Michael Skjelderup (1769–1852), var prestesønn fra Hof i Vestfold. Han hadde utdannelse fra Det kongelige kirurgiske akademi i København og var blitt professor ved Københavns Universitet i 1805. I det første kullet av medisinstudenter i Norge, var det tre studenter. I 1827 var antallet leger økt til 120 i hele landet. 80 hadde praksis i byene. Leger og medisinstudenter organiserer seg i Den norske legeforening som per 11. mars 2009 har 22 226 leger og 3 732 medisinstudenter som medlemmer, totalt 25 958. Autorisasjon/lisens. Autorisasjonen utstedes av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell etter godkjent embedseksamen og turnustjeneste. Medisinsk utdannelse fra EØS-området (EU- og EFTA-landene) er automatisk godkjent i Norge. Medisinere med utdannelse fra andre land må gjennomgå en test av sine medisinske kunnskaper og eventuelt tilleggskurs før utdannelsen deres kan godkjennes. Det var lenge Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere som hadde ansvaret for spørsmål vedrørende utenlandsmedisinere (personer med medisinutdannelse fra utlandet). Karrieremuligheter. De fleste leger arbeider ved sykehus. Etter å ha gjennomført turnustjeneste og fått legeautorisasjon, kan man bli ansatt som assistentlege, som er en tidsbegrenset utdannelsesstilling. Nå blir alle faste legestillinger ved sykehusene betegnet overlege. For administrativ overlegestilling og seksjonsoverlegestilling ble det tradisjonelt krevet doktorgrad (dr. med.), men det er ikke noe absolutt krav idag, selv om det foretrekkes, i hvert fall ved universitetssykehus. Avdelingsoverleger har administrativt ansvar for avdelinger og seksjonsoverleger for seksjoner. Det er vanlig å først bli overlege når man har fullført en spesialistutdannelse, eller i hvert fall det vesentlige av den. Tidligere fantes stillingen som reservelege og assisterende overlege. Leger som tar doktorgrad og arbeider ved et universitetssykehus hvor de fortsetter å engasjere seg i forskning når toppen av sin akademiske karrière med å bli professor. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II (i 20 % stilling ved et av landets universiteter) kombinert med stilling som overlege (80 % ved et universitetssykehus). Bare et fåtall er ansatt i professor I-stillinger (100 %). Andre leger med undervisningsplikter og med plikt til forskning kan ha akademiske deltidstillinger ved et av universitetene, som dosent, amanuensis eller universitetslektor i tillegg til legestilling ved sykehus eller som allmennpraktiker. Privatpraktiserende spesialister. Den Norske Lægeforening utformer spesialistregler som setter kravene til videreutdannelse for hver enkelt spesialitet, og foreningen godkjenner spesialister når legen har gjennomgått utdannelse og har erfaring i henhold til kravene. Leger med en spesialitet (ikke allmennmedisin) kan inngå avtale med fylket om spesialistpraksis som gir et driftstilskudd som fylket betaler til spesialisten. Det er vanlig at en eller flere spesialister driver ett spesialistlegesenter. Primærleger. Primærleger er leger som er ansatt som kommuneleger eller privatpraktiserende leger. Etter innføring av fastlegeordningen i 2001 får leger med avtale med kommunen utbetalt et percapitatilskudd for hver innbygger legen har på sin fastlegeliste. Med fastlegeavtalen kan legen pålegges inntil 7 timer/uke med kommunalt arbeide som sykehjemslege, tilsynslege ved andre helseinstitusjoner, helsestasjonslege, eller til legearbeide med miljørettet helsevern eller andre administrative, kommunale oppgaver. Fastlegeavtalen gir også legene plikt til å delta i kommunalt organisert legevakt. Tidligere var det vanligst med en lege i hvilende vakt for en eller to kommuner. Da kunne legen være hjemme, eller legen tok imot pasienter på eget legekontor eller reiste i sykebesøk til pasientene. Det er blitt stadig vanligere med tilstedevakt på legevaktsentral i en interkommunal legevakt for mange kommuner. Dette gir mindre mulighet for sykebesøk til pasientene. Samtidig med innføring av fastlegeordningen ble det også innført henvisningsplikt, det vil si at pasienter som skal til innleggelse ved sykehus eller til undersøkelse hos legespesialist eller ved sykehuspoliklinikk vanligvis må ha henvisning fra en primærlege, helst fra fastlegen. Mange primærleger er spesialist i allmennmedisin etter å ha gjennomgått et omfattende undervisningsprogram med blant annet ett års arbeide på sykehus. Spesialiteten i allmennmedisin må fornyes hvert femte år med krav til praksis, kurs, praksisbesøk eller andre kompetansegivende aktiviteter. Vanligvis leier primærleger kontor og ansetter og lønner legesekretærer, sykepleiere eller annet hjelpepersonell ved legekontorene. Det er erfaring for at kontorer med tre eller fire leger fungerer bedre enn kontorer med en, to eller fem leger. Én årsak til dette er fordelen med at kontoret fungerer selv om en eller to leger eller en eller to hjelpepersonell ikke er tilstede. Andre legestillinger. Noen leger er ansatt ved privatklinikker. Enkelte av disse har driftsavtaler med helseforetakene, men noen driver helt privat, kun med direkte betaling fra pasientene. Endel leger arbeider som bedriftsleger som skal ha spesiell oppmerksomhet på forebyggende tiltak i en bedrift. Et mindre antall leger er ansatt i farmasøytiske selskaper (legemiddelfirmaer) og forsikringsselskaper. Offentlige legestillinger er stadsfysikus, kommuneoverlege, fylkeslege, helsedirektør, direktør i helsetilsynet og legestillinger i departementene. Spesialiteter. Medisinfaget er svært vidtfavnende og høyt spesialisert. En lege som utdanner seg i en spesialitet kalles spesialist. Ikke alle leger blir spesialister i et fag, men i dag er det blitt vanlig. Det kreves vanligvis at man er spesialist for å bli overlege, men personer som har kommet langt i en spesialistutdannelse blir ofte konstituert i slike stillinger. Innholdet i spesialistutdannelsen varierer fra land til land, men vanligvis kreves en kombinasjon av erfaring, dvs. at man har jobbet på en relevant sykehusavdeling i et visst antall år, kurs og evt. forskning. I Norge tar en spesialistutdannelse minst 5 år etter at man er autorisert som lege. Hver spesialitet har en spesialitetskomité bestående av fem medlemmer, oppnevnt av Den norske lægeforenings sentralstyre, med ansvar for å definere kravene til godkjennelse som spesialist innen spesialiteten. Riksdansk. Riksdansk (dansk: "rigsdansk") er det standardiserte danske talespråket. Tidligere var det den eneste variant av dansk som var tillatt brukt i radio og TV. Siden 1970-tallet er riksdansk svekket, samtidig med at de danske dialektene i stigende grad har nærmet seg riksdansk. Historisk betraktet er riksdansk den dialekten som ble talt av borgerskapet i København og Malmö, og det er en dialekt som primært er basert på sjællandsk og (til 1658) skånsk Der er en voksende forskjell på dansk rettskriving og den aktuelle uttalen av språket. Rettskrivingen ble fastlagt på 1800-tallet (med mindre revisjoner i løpet av 1900-tallet), men den er basert på den praksis som har vært noenlunde konstant siden 1500-tallet. Tonelag. Tonelag eller tonem er en betydningsdifferensierende intonasjonsforskjell i uttalen av visse ord. For eksempel er ordene "landet" (bestemt form av "et land") og "lande", slik de uttales i sørøstnorsk, bygd opp av den samme rekken av fonemer, men forskjellen mellom dem utgjøres av tonegangen. "Landet" har tonem én (også kalt enstavelsestone), mens "lande" er tonem to (også kalt tostavelsestone). Tonelag skiller seg fra tone ved at det bare blir realisert der ordet har hovedtrykk. Ved bitrykk eller trykkløshet blir forskjellen nøytralisert. F.eks. blir ordene "potetlandet" og "(å) potetlande" (dvs. "å lande som en potet") uttalt på samme måte, trass i at orda "landet" og "lande" blir uttalt forskjellig når de ikke opptrer som andreledd i sammensetninger. Termene "tonelag" og "tonem" er synonyme, det første er tradisjonelt brukt innen norsk dialektologi, det siste innen strukturalistisk fonologi. I og med at strukturalismen har gått av moten, er termen "tonelag" vanligere i bruk i dag. I Sverige brukes termene "akut accent" og "grav accent" om henholdsvis tonelag én og to. Den engelske termen er "pitch accent". I Europa forekommer dette fonologiske fenomenet bare i norsk, svensk, litauisk og serbo-kroatiske språk. Det finnes også et tilsvarende fenomen i japansk, der ord kan ha et fall i tone ved ulike stavelser. Tonespråk finnes det langt flere av, særlig i Sørøst-Asia og Afrika. Siden tonelag to bare kan realiseres over to stavelser, ser tonelag ut til å være knyttet til foten. Å (bokstav). Bokstaven Å er den 29. bokstaven i det norsk-danske alfabetet, den 27. i det svenske, den 35. i det skoltesamiske og den tredje bokstaven i alfabetet i språket chamorro. "Å" brukes også i vallonsk, men ansees for å være en annen utgave av "a", og alfabetiseres som "a". Den ble i Norge tidligere skrevet som "aa", fordi den representerte lang a i norrønt. Denne lyden utviklet seg til [:] eller [:] (se IPA), og det ble etter hvert klart at den var upraktisk. Dette gjaldt spesielt i landsmål der den kunne stå helt inntil en a –­ skulle "sjaaande" leses som «sjåande» eller «sjaånde»? Bolle-å avløste aa offisielt i norsk rettskrivning som rekommendasjon i 1917 og obligatorisk fra 1938, og i dansk i 1948. På skoltesamisk har den samme verdi som på norsk, nemlig. Bokstaven kalles også "bolle-å" fordi den lille ringen over a-en kalles en "bolle" av typografer. Tegnet har oppstått ved at den andre a-en i bokstavparet "aa" ble satt over den første. Den øverste a-en er med tiden redusert til en ring. I Sverige ble bokstaven tidlig vanlig etter at den ble brukt i bøkene "Olavus Petri's katekisme" og i "Nya testamentet", som begge ble utgitt i 1526. Den ble offisielt innført etter et forslag fra rettskrivningsmøtet i Stockholm 1869. Før den ble offisielt innført i Norge ble den derfor ofte kalt «svensk» å. I Danmark ble bokstaven innført for alle ord unntatt personnavn ved rettskrivningsreformen fra 1948. I oktober 2010 besluttet imidlertid byrådet i Århus at bynavnet skulle skrives med Aa i fremtiden. På vallonsk kom bokstaven i bruk i de østlige dialektene, etter påvirkning fra dansk. Den representerer der enten [:], [:] eller [:], alt etter lokal uttale. Bokstaven "å" er derfor nyttig for å få en felles rettskrivning der dialektene kan ha forskjellig uttale. Til forskjell fra norsk representerer bokstaven her ikke korte vokaler. På chamorro er "å" den tredje bokstaven, mellom a og b. (Den første bokstaven i alfabetet er ', som representerer en glottal plosiv.) "å" representerer lyden [ɑ]. Olaf Thommessen (1966). Olaf Henning Thommessen (født 1. august 1966) er en norsk politiker (Venstre), siviløkonom og næringslivsgründer. Han var nestleder i Venstre fra 2004 til 2008. Thommessen er fra oktober 2007 medlem av Oslo bystyre og sitter i finanskomiteen. Thommessen er sønn av fransk-ættede Annette Thommessen som stiftet NOAS (Norsk Organisasjon for Flyktninger og Asylsøkere), og bror av Christian Thommessen. Thommessen er separert fra supermodellen Vendela Kirsebom etter elleve års ekteskap og har to barn. Han bor på Vinderen i Oslo. Han ble i 2004 forsøkt lansert som motkandidat mot Lars Sponheim som leder i Venstre, men fikk ikke særlig støtte for sitt kandidatur og endte derfor opp med å trekke seg før avstemningen på landsmøtet. Hans foreslåtte kandidatur var allikevel opphavet til kortvarig lederstrid i Venstre. Thomessen ga i 2007 ut den selvbiografiske boka "På innsiden utenfor", hvor han blant annet omtaler denne striden. Han fikk hjerneblødning i september 2005 og var ute av politikken en periode, fram til han i november 2007 igjen forsøkte seg som politiker, denne gangen som 5. kandidat til bystyret for Oslo Venstre. Han gjorde det imidlertid klart at han ikke ønsket å stilte til gjenvalg som nestleder i Venstre. Thommessen ble ikke renominert til bystyrelisten ved valget i 2011. Thommessen har vært mye profilert i norsk media, og har blant annet deltatt på en rekke TV-programmer som Grosvold og Rikets Røst. Thommessen gikk på Ullern gymnas i Oslo, og var russepresident i 1985. Han tok så et ekstra år på privatgymnaset Bjørknes. Deretter gikk han ved Handelshøyskolen BI, før han tok mastergrad på International Institute for Management Development, IMD i Lausanne, Sveits og ett år med politiske studier på Science Po i Paris. I yrkeskarrieren har han vært innom Eksportrådet, Orkla, Nera, Storebrand og han hadde siden en jobb i New York. I tillegg til å sitte i bystyret i Oslo jobber han i dag i sitt eget konsultentfirma, Etheco, som spesialiserer seg på etikk og samfunnsansvar. Thommessen har i tillegg til sitt norske statsborgerskap også fransk statsborgerskap. Bybrannen i Ålesund 1904. Oversiktsbilde av Ålesund fra årene før bybrannen. Aspøy i bakgrunnen Bybrannen i Ålesund fant sted lørdag 23. januar 1904 og var en av de største i Norge. Den ødela ca. 850 hus (ca. 230 hus ble spart). Minst 10 000 mennesker ble husville (flere kilder oppgir 12 000); de fleste mistet alt de eide. Brannen krevde ett menneskeliv, en 76-årig kvinnelig nabo til brannstasjonen. Det blåste sterk storm med orkanbyger), dvs. vind som kan blåse av hustak, og hvor det er vanskelig å stå oppreist. Da brannen brøt ut, kom vinden fra sørvest, men dreide senere vestlig og nordvestlig. Dette er en vanlig værutvikling på Nordvestlandet når kraftige lavtrykk går inn i Norskehavet og videre mot nordøst. Forløpet. Brannen startet på Aspøya i lokalene til Aalesund Preserving Co., i en stor trebygning som lå på tomta til dagens Nedre Strandgate 39. Den brøt ut ved totiden om natten. Kl. 0215 ble den meldt fra minst tre steder, og det ble avfyrt to brannskudd. Flere meter høye flammer slo allerede ut av bygningen. Brannvesenet rykket ut straks, men ble møtt av veldige røykmasser og gnistregn som gjorde at hestene steilet og måtte piskes frem. Fabrikken stod allerede i lys lue. Ilden og røyken gjorde at brannvesenet snart måtte rømme Nedre Strandgate. Knyttnevestore gnister føk gjennom luften. Brannen spredte seg i rasende fart. Dette skyldtes både den voldsomme vinden, trehusbebyggelsen og at de buete taksteinene på mange av husene fungerte som gnistfangere. I Ålesund pleier sørvestlig vind å gi regn, og med nordvesten følger ofte bygevær. Også nå fulgte regnbyger med den kraftige stormen, men utviklingen av brannen tyder på at de ikke klarte å dempe ilden nevneverdig. Normalt ville fjorden danne en naturlig branngate mot spredning videre til Nørvøya. Ikke denne gang. Allerede en halvtime etter at den første brannen ble meldt, ble det meldt brann i H. W. Friis’ sjøbod på Nørvøya bak fjellet. Denne brannen møttes med den andre. Brannen lot seg ikke stanse av de nord–sør-gående gatene, og på Nørvøya spredte den seg både mot øst og nordøst. Utpå ettermiddagen nådde brannen helt øst til Borgundvegen og åt seg videre mot det som nå kalles Brusdalshagen, dvs. Borgundvegen 39. Der ble den stanset. Da var mesteparten av byens trehusbebyggelse brant ned. Bare ett hus stod igjen. Da brannvesenet fikk kontroll over ilden, hadde brannen rast i 16 timer. Etterslukkingen tok flere dager, samtidig som brannvesenet måtte få i stand eller erstatte tapt og skadet materiell for å være forberedt på nye branner eller at en ny vindøkning kunne få den gamle til å blusse opp. Det siste og østligste huset som brant, sto der Borgundvegen 37 står i dag. Brannårsaken. Som de fleste store bybranner ble også denne etterfulgt av omfattende etterforskning og rettslige avhør. Et 40-talls vitner ble avhørt. Interessen rettet seg mot Aalesunds Preserving & Co, der brannen startet. En maskinist ble en sentral figur. Han ble mistenkeliggjort av flere vitner, og siktet for «Forbrydelse mod Straffelovens §20.» Senere på året skapte nye opplysninger mistanke om ildpåsettelse og forsikringssvindel.. Men ingen ble dømt, og brannen ble ikke oppklart. Uforsiktighet med ild regnes likevel som sannsynlig brannårsak, selv om vintertordenvær med lynnedslag ikke er uvanlig i denne delen av landet (en lignende bybrann i Molde januar 1916 ble utløst av et lynnedslag). Men den grunnleggende årsaken til katastrofen var at en bygget en by av trehus i et område hvor storm er ganske vanlig. Hjelpearbeidet og gjenreisningen. Etter brannen fikk ålesunderne hjelp fra hele landet – og også fra utlandet, med særlig omfattende hjelp fra Tysklands keiser Wilhelm II. I juli besøkte han byen. Bykjernen ble gjenreist i form av murbygg i jugendstil. Det ble ikke brukt standardtegninger, slik at hvert nye bygg fikk en individuell utforming. Arbeidet tok ca. 3 år. Og i 1910 ble det reist en statue av keiseren. Traksjon. Traksjon er et fremdriftsprinsipp som går ut på direkte kontakt mellom det som beveger seg og underlaget. En utnytter den eksisterende friksjonen ved å la bevegelsens resultantkraft bevege seg langs det som er mothold. Eksempler på dette er gående mennesker eller dyr, biler, jernbane, og taubaner. Motholdet kan være tilnærmet loddrett som i visse former for fjellklatring. Begrepet finnes igjen i "traktor", som betyr trekkraft, drakraft. Norsk Organisasjon for Asylsøkere. Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) er en uavhengig organisasjon som arbeider for en solidarisk, rettsikker og respektfull behandling av asylsøkere i Norge og Europa. NOAS’ virksomhet består av bistand til asylsøkere i form av informasjon, rådgivning og rettshjelp; påvirkning av beslutningstakere og opinion; innsamling og formidling av kunnskap om asylrelevante emner, samt deltakelse i forskjellige samarbeidsprosjekter og støtte til annet asylrelatert engasjement. NOAS ble grunnlagt i 1984 av blant andre Annette Thommessen, som ledet organisasjonen frem til 1994. NOAS er medlem i den europeiske paraplyorganisasjonen European Council on Refugees and Exiles (ECRE). NOAS består i dag av 18 ansatte og har kontor i Torggata i Oslo og ved transittmottakene på Tanum i Bærum, Torshov i Oslo og Hvalstad i Asker. Generalsekretær siden 2010 er Ann-Magrit Austenå. Per Ditlev-Simonsen. Per Ditlev-Simonsen (født 12. juni 1932 i Oslo) er en norsk skipsreder og politiker (H). Han var stortingsrepresentant 1981–1985, forsvarsminister 1989–1990 og Oslos ordfører 1995–2007. Ditlev-Simonsen var i en årrekke partner i rederiet Sverre Ditlev-Simonsen & Co (SDS), og har hatt en rekke ulike toppstillinger i SDS/Eidsiva-familien av selskaper. Han var fra midten av 1970-tallet aktiv i en rekke ulike verv for Oslo Høyre, og avsluttet en lang politisk karrière med å inneha ordførervervet i en tolvårsperiode fra 1995. Ditlev-Simonsen ble presset til å gå av som ordfører og trekke seg ut av norsk politikk i 2007 etter at avisen "Dagens Næringsliv" avslørte at han hadde unndratt beskatning ved bruk av en hemmelig bankkonto i Sveits. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Per Ditlev-Simonsen, kalt «Diffen» blant venner, er sønn av skipsreder Sverre Ditlev-Simonsen og Lily Kaurin. Han er dermed sønnesønn av Olaf Ditlev-Simonsen og brorsønn av Olaf Christian Ditlev-Simonsen. Ditlev-Simonsen har altså skipsfartsbakgrunn på farssiden og embetsmannsbakgrunn på morssiden. Farfaren, faren og to onkler var skipsredere, mens morfaren nedstammet fra en lang rad av prester. Barndomshjemmet var preget av sterk familiefølelse, kombinert med samfunnsengasjement og interesse for kunst og kultur. Han gikk på den private folkeskolen Riis gymnas, tok examen artium på realfagslinjen i 1950, og året etter studentfaglinjen ved Oslo Handelsgymnasium. Den videre utdannelsen gjenspeilet hans tidlig utstakede karrierevei – han skulle gå inn i familierederiet. Han avtjente verneplikten i Hans Majestet Kongens Garde, hvor han tok et befalsskurs, og studerte ved Stanford University i California, hvor han ble uteksaminert med Bachelor of Arts i økonomi og historie i 1955. Han studerte også språk i Frankrike, og arbeidet en tid innen sjøforsikring og skipsmegling ved Willies, Faber & Dumasi i London. Per Ditlev-Simonsen var fra 1955 til 1993 kompanjong i farens rederi Sverre Ditlev-Simonsen & Co (SDS). Han var administrerende direktør i SDS Drilling A/S fra 1974 til 1984, og dets arbeidende styreformann fra 1984 til 1989. Administrerende direktør i Skipsaksjeselskapet Eidsiva fra 1990 til 1992, samt arbeidende styreformann også her fra 1993 til 1999. Han har også vært styreformann i Sea Goddes Cruises Ltd. 1982–1999, Labogas VIII KS 1991–1996, Labogas XVI KS 1991–1994, SDS Shipping og Offshore A/S 1991–1993, Christiania Bank og Kredittkasse 1991–1996, Norske Liv 1993–1999, og K-Fondsforsikring A/S 1997–1999. Styremedlem i Christiania forsikring 1999–2001. I sine ungdomsår spilte han bandy i sportsklubben Ready, og er bokført med to ungdomslandskamper mot Sverige. Han var senere klubbens formann 1962–1963. Han har også vært engasjert innen styret for Ski-VM 2011, hvor han har vært medlem siden 2007. Ditlev-Simonsens store lidenskap er bøker, med biografier og historiebøker som klare favoritter. Fra 1984 til 1999 eide han Trolltun i Vågå, et anlegg med gamle laftede hus, som ble omhyggelig satt i stand. Politisk arbeid. Det var Oslo Høyres Rolf Stranger som brakte Ditlev-Simonsen inn i politikken. Rekrutteringen innen Høyre kom på den tiden vesentlig fra ungdomsorganisasjonene Unge Høyre og Den Konservative Studenterforening, og Stranger var opptatt av at partiet også måtte få nye medlemmer fra næringslivet. Ved stortingsvalget 1973 ble Ditlev-Simonsen innvalgt på Stortinget som 3. vararepresentant fra Oslo, og senere gjenvalgt i 1977 som 1. vararepresentant. Særlig i den andre perioden møtte han hyppig, og ved stortingsvalget 1981 kom han inn som fast representant, og var medlem av Stortingets finanskomité og delegasjonen til Den interparlamentariske union (IPU). I 1985 ønsket han ikke å stille til gjenvalg, til skuffelse for mange innen partiet. Ditlev-Simonsen kom inn i Oslo bystyre og formannskap ved kommunevalget i 1975, og ble sittende i to perioder. Han var medlem av helserådet og Helse- og sykehusutvalget (varaformann 1976–1979), i en tid hvor de kommunale sykehusene i Oslo gjennomgikk en omfattende utbygging og modernisering. I 1982 etterfulgte han Jan P. Syse som formann i Oslo Høyre, og satt i denne posisjonen inntil 1988. Han satt også i Høyres sentralstyre fra 1982 til 1991, de første årene i kraft av formannsvervet i Oslo Høyre. Etter stortingsvalget 1989 ble Jan P. Syses regjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet dannet, og fra 16. oktober 1989 var Ditlev-Simonsen statsråd i Forsvarsdepartementet. Ditlev-Simonsen hadde vært opptatt av Forsvaret siden ungdommen, og var sterk tilhenger av det transatlantiske samarbeidet i sikkerhetspolitikken. Hans tid som forsvarsminister ble preget av Berlinmurens fall og Tysklands gjenforening. Dette krevde nytenkning om Forsvarets utvikling, og Ditlev-Simonsen tok initiativet til å opprette en forsvarskommisjon med Kåre Willoch som formann. Jan P. Syses regjering gikk av den 3. november 1990. Ved kommunevalget i 1995 ble Ditlev-Simonsen nominert til toppkandidat på Oslo Høyres liste. Ved bystyrets konstituering i oktober samme år ble han valgt til byens ordfører, og han satt i tre perioder frem til 2007. Avgang. Ditlev-Simonsen forklarer seg i forretningsutvalget I august 2007 avslørte avisen "Dagens Næringsliv" at Ditlev-Simonsen på 1990-tallet hadde en bankkonto i den sveitsiske banken som da het Schweizerische Kreditanstalt. Dette hadde han ikke oppgitt til norske skattemyndigheter, og Ditlev-Simonsen erkjente dette samme dag. Kontoen ble ifølge ham selv avsluttet før han ble ordfører i Oslo. Han ble av Høyres leder Erna Solberg oppfordret til å trekke seg fra Oslo Høyres valgkamp fram mot kommunestyrevalget 10. september 2007, fordi saken øket fokuset på hans private økonomi og skattejuks og ikke på partiets politikk. Som følge av medieoppmerksomheten annonserte Ditlev-Simonsen sin avgang fra ordførervervet 22. august. Ditlev-Simonsens avskjedssak ble behandlet og innvilget på møte i Oslo bystyre 29. august 2007. Per Ditlev-Simonsen er far til Cecilie Ditlev-Simonsen, tidligere informasjonsdirektør i Norsk Hydro, og Sverre Ditlev-Simonsen. De innrømmet begge 20. august 2007 at de også har hatt hemmelige konti i Sveits, hver på 750 000 kroner. Utmerkelser. Ditlev-Simonsen ble i 1997 utnevnt til storridder av Den islandske falkeorden. Kasus. Kasus (av lat. casus) kan oversettes med tilfelle. I grammatikken er det en morfosyntaktisk kategori som er markert på nomen, og forteller hvilken funksjon de har i setningen, for eksempel subjekt eller direkte objekt. Alle språk markerer kasus på en eller annen måte, men det er bare vanlig å si at et språk har kasus når dette er markert i morfologien til språkets nomen – det vil si når de endrer form for å markere sin kasus – og ikke ellers. I språk med få (men flere enn to) kasus subkategoriserer pre- eller postposisjonene ett bestemt kasus på nomenet de står til. Dette kalles "styring". Språk med kasus har som regel en mindre fast ordstilling enn f.eks. norsk. Kasus i dagens norsk. Fortsatt bøyes personlige pronomen i nominativ og akkusativ, selv om vi oftest kaller det «subjektsform» og «objektsform». Eksempelvis heter det "Jeg spør deg" og "Du spør meg". Imidlertid er dette muligens også forsvinnende; det er ikke lenger en selvfølge å bruke «ham», «henne» og «dem» som akkusativform av «han», «hun» og «de». Norsk har også genitiv med –s som ending, som i «hans» eller «landets». (Eieform kan også uttrykkes på norsk ved hjelp av preposisjonsuttrykk eller garpegenitiv.) Enkelte dialekter praktiserer fortsatt bruk av dativ. Ellers finnes det mange gamle kasusuttrykk som har overlevd i frosset tilstand, som preposisjonsuttrykk med «til» (genitiv) eller «av» (dativ): "Til sjøs", "Gå mann av huse", "Tatt av dage". Ifølge språkeksperten Per Egil Hegge finnes det også en frossen vokativform (tiltaleform) i norsk, nemlig «folkens», f.eks. «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale. Kasus i andre språk. Norrønt hadde fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Tysk, islandsk og færøysk har de samme. Japansk har ikke kasus i det hele tatt, men markerer nomenenes funksjon i setningen ved hjelp av postposisjoner. Ungarsk har 20 kasus og finsk har 15 (16 i noen østlige dialekter). Disse har, som andre språk med så mange kasus, få eller ingen pre- eller postposisjoner. Finsk har i tillegg til mange kasus også en relativt utbredt bruk av postposisjoner og preposisjoner. Latin har seks kasus (i tillegg til de fire som norrønt hadde: vokativ og ablativ). Vanlige kasus. Vanlige kasus er nominativ (subjekt), akkusativ (direkte objekt), dativ (indirekte objekt) og genitiv (tilhørighet). Andre kasus som er brukt i andre språk er vokativ (tiltale), lokativ (sted) og instrumentalis (middel). Latinsk ablativ er slått sammen av lokativ, instrumentalis og det «opprinnelige» ablativet (fra-kasus). I ergativspråk finner man ergativ og absolutiv. Kasus i medisin. I forbindelse med f.eks. medisinsk litteratur kan kasus også være en pasient eller dennes sykdomshistorie. Innenfor andre fag, f.eks. sosiologien, brukes nå gjerne også det engelske ordet "case" når man studerer et bestemt tilfelle. Pusur. Pusur eller Garfield er en tegneserie av Jim Davis. Serien er en humoristisk avisserie som utgis som dagsstriper og søndagssider. Jim Davis (født 1945) startet serien om denne feite, late, selvgode og selvopptatte katten 19. juni 1978, og hans offisielle fødselsdag har – i tråd med kattens selvgode og selvsentrerte personlighet – blitt feiret i serien hvert år. På originalspråket ble Garfield oppkalt etter Jims bestefar James Garfield Davis. De viktigste bifigurene er den nerdete taperen av en eier Jon (til å begynne med en tegneserietegner) og den dumme, men godhjertede hunden Jølle (opprinnelig eid av Jons romkamerat Lyman, som forsvant ut av serien i 1983). Av andre figurer er Jons familie på gården, Garfields potensielle kjæreste Arlene, kosebamsen Teddy, den oversøte kattungen Nermal, postmannen som Garfield terroriserer og veterinæren Liz Wilson, som Jon var på knærne etter helt siden han møtte henne første gang i 1979. Etter mange års desperat beiling fra Jon ble for øvrig Liz endelig kjæresten hans den 28. juni 2006, som passende nok også er Jons bursdag. I dag står Garfield i Guinness Rekordbok som verdens mest brukte avistegneserie (2 570 aviser daglig), den har også hatt mange andre utgivelser rundt om i verden, også her til lands: 18 avlange bøker i hefteform 1982-1991 (basert på et bokformat Jim Davis selv valgte for å samle serien i USA), spesialhefter i samme format basert på TV-spesialer, eget serieblad i Norge 1984–2004, julehefte siden 1984 (med unntak av en manglende utgivelse i 1988), diverse større bøker både i heftet og innbundet form gjennom 80-tallet, skoledagbok siden 1989 og tre seriealbum på begynnelsen av 90-tallet. I dag utkommer den imidlertid kun som julehefte og skoledagbok i Norge (utenom noen aviser), mens salgene av bøker og spesialutgivelser ennå er store i mange andre deler av verden, ikke minst i hjemlandet USA. Seriens suksess kommer nok i stor grad av at den gjør narr av dårlige menneskelige egenskaper uten å moralisere. Opphavsmannen Jim Davis mener at Garfield sier og gjør det vi gjerne skulle sagt og gjort hvis vi kunne kommet unna med det. Et av de mest ikoniske Garfield-sitatene (på amerikansk) er denne berømte livsbetraktelsen: «Big fat hairy deal». Albanias flagg. Det albanske nasjonalflagget har rød grunnfarge med en svart to-hodet ørn (dobbeltørn)i midten. Det stammer fra våpenskjoldet til Gjergj Kastriot Skanderbeg, en albaner som på 1500-tallet ledet Albania i et suksessfullt opprør mot Det osmanske riket. Dette resulterte i en kort periode av albansk selvstendighet fra 1443 til 1478. Det nåværende flagget ble innført 7. april 1992. Tidligere albanske stater, som det albanske kongedømmet og det kommunistiske Albania, har hatt flagg som i grunnform har vært det samme. Kongedømmet førte flagget med ørnen som nasjonalflagg, mens statsflagget hadde tillegg av Albanias spesielle krone, den såkalte "Skanderbegs hjelm", en hjelm som på toppen har et hode av en hornet geit. Under kommunismen ble en rød stjerne med gult omriss plassert over ørnen. Stjernen ble fjernet i 1992. Andre flagg. Albanias nasjonalflagg føres på land også av statlige myndigheter og forsvaret. Til sjøs er det et statsflagg, det vil si i bruk av statlige fartøyer. Sivile fører til sjøs et handelsflagg som har en svart stripe i rød duk. Orlogsflagget har den svarte dobbeltørnen på hvit duk med en rød stripe under. For skip tilhørende reserven er stripen blå, mens kystvaktens skip fører flagg der stripen er grønn. Belgias flagg. Belgias flagg inneholder tre like brede vertikale striper, sort (venstre), gult (midten) og rødt (høyre). Det er inspirert av det franske flagget. Fargene er hentet fra fargene (tinkturene) i grevskapet Brabants våpenskjold, som har svart skjold med en opprett gull løve med rød tunge og røde klør. Nasjonalflagget, slik det brukes på land, har størrelsesforholdet 13:15. Opphavet til det uvanlige størrelsesforholdet, tilnærmet kvadratisk, er ukjent. Flagg i størrelsesforholdet 2:3 er i utstrakt bruk. Flagget ble innført 23. januar 1831, ikke lenge etter at belgierne fikk sin uavhengighet fra Nederland. Flagget hadde spilt en stor rolle under uavhengighetskrigen, siden et eldre flagg med horisontale striper ble brukt under tidligere opprør i 1789, da imot Østerrike, som kontrollerte Belgia på den tiden. Rekkefølgen på fargene var da rødt over svart over gult. Handelsflagg. Belgias handelsflagg har de samme farger som nasjonalflagget, men i et mer ordinært størrelsesforhold, 2:3. I praksis benyttes ofte flagg i samme størrelsesforhold på land i stedet for flagget med de offisielle, men uvanlige målene. Orlogsflagg. Orlogsflagget skiller seg helt fra nasjonalflagget og handelsflagget. Det består av en hvit duk med de belgiske fargene disponert som et diagonalkors, såkalt andreaskors, som i Belgisk sammenheng er bedre kjent som Burgund-korset og stammer fra tiden da Belgia hørte under hertugene av Burgund. I den øvre trekanten er det plassert korslagte kanoner med en krone over, alt i svart. I den nedre trekanten finnes et svart anker. Den hvite duken symboliserer at Belgias marine etter den andre verdenskrig ble dannet av skip tilhørende den britiske marinen. Den britiske marinens orlogsflagg kalles white ensign. Orlogsflagget ble innført 23. februar 1950 og ble heist første 2. mars samme år. Orlogsflagget er i størrelsesforholdet 2:3. Den belgiske marinen fører en kvadratisk utgave av nasjonalflagget som orlogsgjøs. Statsflagg. Belgia har et særlig flagg for statsskip. Dette statsflagget er som handelsflagget, men med tillegg av en løve med kongekrone over, det hele i svart. Kongeflagg. Belgias konge fører en purpurfarget duk med Belgias kongelig kronede riksvåpen i midten og med kongens monogram i flaggets fire hjørner. Flagget er kvadratisk. Monaco. Fyrstedømmet Monaco ("Munegu" på monegaskisk) er verdens nest minste land, ligger på kysten av Frankrike og Middelhavet på den franske rivieraen ("Cote d'Azur"). Landet består hovedsakelig av byområde, og Monaco er et av verdens mest folketette land. Hovedstad er byen Monaco. Rundt 90% av befolkningen tilhører den romersk-katolske kirke. Resten av befolkningen tilhører for det meste den reformerte og den anglikanske kirke. Historie. Grunnlagt som en genovesisk koloni i 1215. Monaco har blitt styrt av ætten Grimaldi siden 1297, da François Grimaldi inntok festningen som beskyttet byen, forkledd som en munk. Det eneste unntaket var i perioden 1789–1814, da Monaco var under fransk kontroll. Etter Wienkongressen ble Monaco protektorat av Sardinia frem til 1860. Monacos suverenitet ble anerkjent av den fransk-monegaskiske traktaten av 1861. Fyrsten var eneveldig frem til grunnloven ble undertegnet i 1911. I juli 1918 ble det undertegnet en avtale som gav Frankrike et begrenset ansvar for å beskytte Monaco. Avtalen innebar at Monacos politikk måtte være koordinert med franske politikere, militære og økonomiske interesser. En ny grunnlov ble undertegnet i 1962 som fjernet dødsstraff, sikret kvinner stemmerett og etablerte en høyesterett for å sikre rettssikkerheten. I 1993 ble Monaco offisielt medlem av FN. I 2002 ble det underskrevet en ny kontrakt mellom Frankrike og Monaco som sikret Monacos selvstendighet selv hvis det ikke er noen arving til tronen. Politikk. Siden 1911 har Monaco blitt styrt som et konstitusjonelt monarki med fyrsten som statsoverhode. Statsministeren er den utøvende makt, han styrer en regjering på 4 personer. Statsministeren er en fransk statsborger utnevnt av Fyrsten blant kandidater foreslått av de franske myndigheter. Etter 1962 grunnloven deler fyrsten sin makt med det tokammerede nasjonalrådet, som blir valgt for 5 år av gangen. Byen Monaco blir styrt av kommunestyret med 15 valgte representanter ledet av borgermesteren. Geografi. Monaco er verdens nest minste land, verdens minste land er Vatikanstaten. Monaco ligger ved Middelhavet, nær den italienske grensen og er omringet av Frankrike på tre sider. Monaco består nesten bare av byområde. Monaco er delt inn i fire seksjoner ("quartiers"), Monaco-Ville (gamlebyen), La Condamine (havneområdet), Monte Carlo (viktigste boligområde og casinoet) og Fontvieille (nybygd). Det høyeste punktet i Monaco (140 moh.) ligger i sydskråningen av Mont Agel. "Quartiers". "Areal og folkemengde (ved folketellingen 23. juli 2000)" Hele Monaco: 1,948 km² – 32 020 Foreldreaksjonen mot samnorsk. Foreldreaksjonen mot samnorsk ble organisert av Riksmålsforbundet i 1951 for å motarbeide myndighetenes samnorskpolitikk. Den utgav blant annet avisen Frisprog, som kom ut to ganger i måneden, med Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert som de første redaktørene, og samlet inn nesten 400 000 underskrifter mot samnorsk. Foreldreaksjonen mot samnorsk sies å ha medvirket i stor grad til at myndighetene etter hvert ga opp samnorskpolitikken. Fridtjof Nansen. Fridtjof Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, død 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum) var en norsk polfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig. Privatmann. Nansen ble født på Store Frøen gard i Vestre Aker rett utenfor Christiania (Oslo). Faren hans var sakfører Baldur Fridtjof Nansen. Hans mor Adelaide Johanne Thekla Isidore var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg. Hun var først gift med løytnant Bøling. Nansen hadde seks halvsøsken og en bror. Han gikk på skole i Kristiania og interesserte seg allerede her for naturfagene. Etter skolegangen ønsket han å bli offiser i marinen, men etter råd fra faren begynte han i stedet å studere zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i perioden 1880–1882. I 1882 fikk han en stilling som 2. konservator ved Bergens Museum, der han skrev avhandlingen om slimålens nervesystem, som resulterte i en doktorgrad i 1888. Mens han arbeidet i Bergen, fikk han sjansen til å bli med en selfangstskute til Nordishavet og Grønland, hvor han fikk sin første arktiske erfaring og ideen til skiferden over Grønlands innlandsis. I 1884 gikk Nansen den legendariske skituren over fjellet mellom Bergen og Kristiania (Oslo), beretningen ble trykket i Aftenposten som føljetong. Han tok først toget til Voss, videre til fots eller på ski til Gudvangen, med dampbåt til Lærdal, til fots gjennom Lærdal og over Hemsedalsfjellet, videre ned Hemsedal og Hallingdal til Krøderen. Nansen brukte fem dager fra Voss til Krøderen der han kunne ta tog det siste stykket til Kristiania. Tilbaketuren gikk samme vei med unntak av at han gikk fra Hol over Geitryggen og Hallingskeid til Voss. I Kristiania deltok han i Husebyrennet (niende plass) før han returnerte til Bergen. Nansen giftet seg 11. august 1889 med konsertsangerinnen Eva Nansen (født Sars). Hun døde 9. desember 1907. Sammen hadde de fem barn. Nansen giftet seg på nytt i 1919 med Sigrun Munthe. I 1929 holdt Brenda Ueland et intervju med Fridtjof Nansen. Hun gjorde et sterkt inntrykk på den 30 år eldre Nansen. De fikk et nært forhold og brevvekslet jevnlig frem til Nansens død året etter. Brevene fra Nansen er bevart blant Brenda Uelands etterlatte papirer. Nansen skrev inngående om sine sterke følelser for henne. De utvekslet også bilder, og i ett av brevene sendte den 67 år gamle Nansen flere nakenbilder til Brenda Ueland. Brevene og bildene blir publisert i boken Nansens siste kjærlighet. Boken gis ut av Eric Utne, Uelands stebarnebarn som sitter på rettighetene til brevene. Nansen døde 68 år gammel 13. mai 1930 og ble bisatt på 17. mai. Gravferden fra Universitetets aula ble en nasjonal begivenhet med to minutters stillhet og flagg på halv stang over hele landet. Urnen ble satt ned i hagen ved hans hjem Polhøgda ved Lysaker i Bærum. Nansen var ateist og fikk en borgerlig gravferd på statens regning. Fra 1958 er Polhøgda en forskningsstiftelse som driver forsking knyttet til Nansens arbeidsfelt gjennom Fridtjof Nansens Institutt. Pionér i nevrovitenskap, zoolog og oseanograf. Nansen utdannet seg innenfor medisin og biologi i Bergen, og ble 2. konservator ved Bergen Museum i 1882 under 1. konservator Johan Koren som han forøvrig etterfulgte som 1. konservator i 1885. Der der han sorterte havprøver av planter og dyr som ble innsamlet ved Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78. Under dette arbeidet bestemte han seg for å spesialisere seg i nevroanatomi, i første rekke hos laverestående virveldyr som leddorm (virvelløst dyr), slimål og lansettfisk. Dette førte til banebrytende arbeid i beskrivelsen av nervecellenes kontaktpunkter (synapser), og han vant «Joachim Frieles Guldmedaille», selv om arbeidet i ettertid har forblitt lite sitert. Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, "Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi". I 1886 fulgte avhandlingen "Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa", som var et forarbeid til hans doktoravhandling; "The structure and combination of the histological elements of the central nervous system". Avhandlingen var et viktig bidrag til den begynnende nevrovitenskapen, og ringvirkningene fra dette arbeidet er kanskje hans største bidrag til menneskeheten. Nansen var med å utforme nevronteorien, som hans kollega Santiago Ramón y Cajal fikk nobelprisen for i 1906. Teorien om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre og danner nevrale nettverk har vært grunnleggende i forståelsen av hvordan hjernen virker. Nansen var professor i zoologi 1897–1908 og i oseanografi 1908–1930 ved Det Kongelige Frederiks Universitet (senere kjent som Universitetet i Oslo). På ski over Grønland 1888. Nansen ønsket å utforske det indre av Grønland. Tidligere ekspedisjoner, blant andre Adolf Erik Nordenskiöld hadde forsøkt å gå fra den bebodde vestkysten til den ubebodde østkysten. Nansen bestemte seg i stedet for å gå fra øst mot vest. Forskjellige autoriteter angrep ham for dette, men han trosset advarslene. Til å være med på ferden valgte 26 år gamle Nansen Otto Sverdrup (33), Samuel Balto (27), Oluf Dietrichson (32), Ole Nilsen Ravna (46) og Kristian Kristiansen (23). På grunn av isforholdene lyktes det ikke Nansen og hans menn å komme i land da ekspedisjonen ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason». De drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den første dokumenterte kryssingen av Grønland. 3. oktober ankom de Godthåb (Nuuk), men måtte overvintre der fordi den siste båten før vinteren hadde dratt. I denne perioden studerte Nansen inuittene og lærte mye om kajakker, roing og overlevelse i ekstreme forhold. Etter turen skrev han også to bøker; "Paa ski over Grønland" (1890) og "Eskimoliv" (1891). Nansen mente selv i ettertid at det viktigste med ferden var at den dannet innledningen til den rekke norske polarferder av større rekkevidde, som senere ble utført. Kryssingen av Polhavet med «Fram». Nansens idé om å drive med en skute til Nordpolen ble til da han i 1884 leste en avisartikkel i Morgenbladet av professor Henrik Mohn om en transpolar strøm i det arktiske hav. Artikkelen viste til at det var funnet vrakgods ved Grønlandskysten fra skuta «Jeanette» som var skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene i 1881. Termometre brukt av Nansen på Fram-ekspedisjonen. Teknisk Museum, Oslo. Fra 1893 ledet Nansen en ekspedisjon med den spesialbygde polarskuta «Fram». Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing, lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; Bernhard Nordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann. «Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893, seilte østover Nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37′ grader øst. 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Dette var planlagt. Hensikten med dette var at «Fram» skulle drive med isen over polpunktet, slik at ekspedisjonen skulle bli den første som kom til Nordpolen. Nansen visste at det var funnet tre fra Sibir på Grønlands østkyst, så alt tydet på at hele Nordpolområdet var hav. Ekspedisjonen foretok mange vitenskapelige observasjoner og målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi. På ski mot Nordpolen. Planen til Nansen om å la «Fram» drive over polpunktet slo feil. «Fram» hadde ikke rukket å komme langt nok øst før den frøs fast i isen nord for Sibir. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, 14. mars 1895, skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann, tre kjelker og 27 hunder. Det var −40 °C på avreisedagen. «Fram» var da 600 km fra Nordpolen. 7. april snudde de på 86° 14′ nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14′ var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04′. Det var uansett det nordligste punkt hvor det til da var registrert at noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også både strabasiøs og farlig. En farlig episode inntraff da en isbjørn plutselig dukket opp og kastet seg over Johansen. Nansen hadde lagt fra seg geværet og kunne ikke nå det. Johansen som lå under bjørnen ropte da over til kameraten: «Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent». Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. De bygde hytta av stein med primitive redskaper: En avskåret kjelkemeie var spett, et hvalrosskulderblad var spade, og en skistav og en hvalrosstann ble brukt som hakker. Hytta var tre meter lang og to meter bred innvendig, og høyden var slik at Nansen nesten kunne stå oppreist. Den var bygd av stein, tettet med mose og skinnrester og isolert med is og snø. Hyttetaket var kledt med hvalrosskinn, hadde en rekvedstokk som mønsås. De overlevde på tran, hvalrosspekk og isbjørnkjøtt, og spekket ble også brukt til brensel. Julaften 1895 skriver Nansen at han vasket seg i en kvart kopp vann. Dagene ble lange inni den lille hytta, den eneste avveksling var at de to var kokk annenhver uke. Sommeren 1896 fortsatte de, delvis over land og delvis i de selvbygde kajakkene. En gang holdt det på å gå galt: De to kajakkene, som var surret sammen som en katamaran, drev av mens Nansen og Johansen var oppe på land. Nansen rakte uret til Johansen, kastet av seg noe av klærne, la på svøm ut i isvannet og fikk berget kajakkene. På Kapp Flora, lenger sør på Frans Josefs Land, møtte de en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Nansen hadde møtt Jackson fire år tidligere i London. Men Jackson kjente ikke igjen denne villmannen som plutselig sto der foran ham. Det er to versjoner av hva som ble sagt da Jackson og Nansen tilfeldig møttes på Kapp Flora. Britens forløsende ord var: «How do you do?» eller de var: «Doctor Nansen, I presume?» Nansen og Johansen fikk skyss med den britiske forsyningsskuta «Windward» til Nord-Norge, og de ankom til Vardø 13. august 1896. Én uke senere ankom «Fram» under ledelse av Otto Sverdrup til Skjervøy og de kunne gjenforenes i Tromsø. Deretter fulgte en triumfferd langs hele kysten til Oslo der de kom fram 9. september. Overalt ble de feiret som nasjonalhelter. Gjennom Sibir. Nansen skrev boka "Gjennom Sibir" om ferden sin ned Jenisej til Krasnojarsk i 1913. I dag er han en av Krasnojarsk største helter og fortsatt høyst levende i folks minne. Nansens medhjelper, Jonas Lied, grunnla den gang et sagbruk i Lesosibirsk ved Jenisej, som sies å være verdens største. Lied og Nansen fikk i gang en handelsrute ned Jenisej og rundt Kola og norskekysten til Europa som sibirjaker i dag drømmer om å gjenopprette. Forskningspriser. Flere priser for vitenskapelig innsats er knyttet til Nansens navn. Den fremste av disse er Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, med den tilknyttede Nansenmedaljen for fremragende forskning, som tildeles for innsats innen humaniora og samfunnsfag, samt realfag og medisin. Framkomiteens Nansenbelønning tildeles for utforskning av polarområdene innen fagfeltene biologi, geografi, geofysikk, geologi eller oseanografi. Politiker og diplomat. Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen aktivt i uavhengighetsprosessen i mot unionsoppløsningen i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norske synet på unionen. Hjemme ble han en viktig opinionsdanner med sine foredrag, sine fem appeller i Verdens Gang om vilje og mannsmot, og kampskriftet "Norge og Foreningen med Sverige". Statsminister Christian Michelsen sendte ham som uoffisiell diplomat til London og Berlin, og hans innlegg i The Times 25. mars skal ha bidratt til å underbygge Norges stilling i unionsstriden. Nansens tale på Festningsplassen 17. mai 1905 bidro sterkt til den folkelige oppslutningen om regjeringens arbeid for unionsoppløsning. I likhet med de ledende politikerne i Michelsens regjering var han opprinnelig en markert republikaner. Dette standpunktet delte han med personligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Etter diskusjoner, særlig med Sigurd Ibsen, endret disse tre standpunkt til å støtte et monarki med den danske prins Carl som norsk konge. Dette ut fra en tenkning om at det ville kunne skape nærmere bånd til Storbritannia. Nansen deltok aktivt på monarkistenes side i valgkampen før folkeavstemningen 12. og 13. november 1905. Han bidro aktivt til å overtale prins Carl og prinsesse Maud til å takke ja til å bli kongepar i Norge. Nansen ble senere en fortrolig og nær venn av kongeparet, og han lærte dem å gå på ski. Nansen ble utnevnt til Norges første ambassadør i London 1906–08 og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. I London oppnådde han å få britiske garantier for norsk territoriell suverenitet. I 1909 var Nansen med på å stifte partiet Frisinnede Venstre. I 1915 ble han, til tross for sitt arbeid for nedrusting, president i Norges forsvarsforening, NFF. Som en motkraft til Arbeiderpartiets stadige vekst, ble Nansen lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, men dette forsøket falt sammen. I 1918 ble Nansen den første formann i Den norske forening for Nationernes Liga, en forening som skulle bidra til opprettelsen av en fredsliga mellom nasjonene etter første verdenskrig (tilsvarende den engelske League of Nations Union). I 1925 deltok han i stiftelsen av Fedrelandslaget. Nansen ble leder i Pan-Europa-bevegelsen. Humanitært arbeid. Etter første verdenskrig arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. Under vestmaktenes blokade av det revolusjonære regimet i Sovjetunionen forsøkte han å få nødhjelp igjennom til den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen. Nansen fikk ansvaret fra Folkeforbundet og Røde Kors å lede utvekslingen av krigsfanger etter første verdenskrig. I løpet av kort tid ble 427.886 fanger fra 26 land skysset til sine hjemland. Dette var en av de få suksessene i Folkeforbundets historie I 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Samme år organiserte han nødhjelpen til de millioner av russere som var rammet av hungersnød. I dette prosjektet hadde han Vidkun Quisling som medarbeider. Etter krigen mellom Tyrkia og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Tyrkia var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene. For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922. Nansenmedaljen, opprettet i 1954 som en internasjonal hedersbevisning for fortjenstfull innsats for flyktninger, er oppkalt etter ham. Denne er siden 2001 knyttet til Nansenprisen, som også omfatter en pengebelønning. Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, på Lillehammer fikk tillatelse til å bruke Nansens navn av hans familie for å bære videre hans humanitære engasjement. Hedersbevisninger. a> ved utdelingen av Nobels Fredspris i 1922 Nansen mottok en rekke norske og utenlandske utmerkelser i tillegg til Nobels Fredspris. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1889, fikk storkorset av samme orden i 1896 og storkorset med kjede i 1925. Blant hans mange utenlandske ordener var Dannebrogordenen (ridder), den britiske Viktoriaordenen (storkors) og den franske Æreslegionen (kommandør). Nansen ble også hedret med storkors av den bayerske Sankt Mikaels fortjenstorden, og ble utnevnt til storkors av Italias kroneorden, storoffiser av den italienske Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, ridder av 1. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen og storkors av den østerrikske Frans Josef-ordenen. Nansen ble i 1897 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone. Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, og medlem av en rekke akademier og selskaper, inkludert Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Norge. Etter hans død ble den store samlingen av ordener han etterlot seg skjenket til Universitetes Myntkabinett, nå Myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum. Her er den fremdeles en av de viktigste samlingene. Arven etter Nansen. Idrettslaget Nansen i Dalsbygda i Os i Østerdalen, stiftet 1899, har navn etter Nansen. Det samme har Nansen Ski Club i Berlin, New Hampshire i USA. En rekke geografiske navn er gitt til minne om Nansen: Nansenbassenget i Polhavet, Nansenryggen som avgrenser Polhavet fra Grønlandshavet, Nansenøya i Karahavet, Nansenøya i Franz Josefs land, Nansenøya i Antarktis, Cape Nansen i Nunavut, Kap Nansen på Grønland, Fridtjof Nansenfjellet i Antarktis, Nansenfjellet i Kirgisistan, Nansentoppen på Svalbard. Både på månen og på Mars finnes et krater oppkalt etter Nansen, og asteroiden Nansenia er oppkalt etter Nansen. Fridtjof Nansens plass finnes i Tromsø, Oslo og København. Veier eller gater med Nansens navn finnes i Askim, Bergen, Bodø, Drammen, Egersund, Fredrikstad, Høyanger, Kirkenes, Kopervik, Kristiansund, Larvik, Mandal, Mo i Rana, Molde, Moss, Namsos, Narvik, Oslo, Porsgrunn, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Vardø, Øvre Årdal og Ålesund og på Andenes, Bryne, Fjellhamar, Gardermoen, Gjøvik, Hamar, Kongsberg, Lillestrøm, Lysaker og Notodden. I Storbritannia finnes de i Ardwick, Bembridge, Belfast, Blackburn, Clacton-on-Sea, Consett, Corby, Daventry, Farsley, Fleetwood, Gatley, Glasgow, Gravesend, Ipswich, Leeds, Leicester, Liverpool, Manchester, Newcastle, Poole, Rochford, Rothwell, Salford, Saltley, Scarborough, Stretford og Warrington. I Tyskland finnes de i Berlin, Bonn, Delmenhorst, Essen, Frechen, Lübeck-Brandenbaum og Stieghorst. Ellers finnes de i Asserbo, Horsens, København, Lundby, Løkken-Vrå, Odense, Slagelse, Svaneke og Århus i Danmark; Västerås i Sverige; Kosovo Polje i Kosovo; Spittal an der Drau i Østerrike; Gouda i Nederland; Jerevan i Armenia; Zürich i Sveits; Amnéville og Rouen i Frankrike; Sofia i Bulgaria; Anderlecht i Belgia; Cape Town i Sør-Afrika samt i Flushing og Forest Hills i Queens, New York; i Cincinnati, Ohio; i Gloucester City, New Jersey; i Orlando, Florida og i San Diego, California i USA. Utenom de norske kongene er Fridtjof Nansen den person som er avbildet på flest norske frimerker (14 stk.). I tillegg er han avbildet på en lang rekke utenlandske frimerker. Nansen var avbildet på den blå norske femkroneseddelen som ble utgitt 1955–1963 og på den blå tikroneseddelen som ble utgitt 1972–1984. I Oslo ble det den 10. oktober 1936 stiftet en Odd Fellow loge som fikk navnet Loge nr. 20 Fridtjof Nansen. KNM «Fridtjof Nansen», hovedskipet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Nansen. Nansen var tidligere avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på LN-KKF, en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300, og er nå avbildet på LN-DYF, en Boeing 737-800. Sparken "Nansen-sparken" som ble produsert av "Nansen Produkter" på Vegårshei var ifølge firmaet selv det eneste produkt som Fridtjof Nansen personlig gav tillatelse til å bære hans navn. Nansen-sparken produseres nå av Norax AS på Tynset. Åsnes Ski produserer fjellski med modellbetegnelsen Nansen. Skiene er prydet med bilder av Fridtjof Nansen og «Fram». Dessuten har Nansen fått oppkalt en konjakk etter seg, Nansen Cognac. I 2007 fikk også Nansen en akevitt oppkalt etter seg, Nansen Aquavit. Nansens minneforelesning ble opprettet i forbindelse med feiringen av Fridtjof Nansens 100-årsdag i 1961. Minneforelesningen har siden den gang vært et årlig arrangement ved Det Norske Videnskaps-Akademi. Frisprog. Frisprog var en avis som ble utgitt av Foreldreaksjonen mot samnorsk og senere uavhengig fra 1953 til 1986. De første redaktører var Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert, og senere ble "Frisprog" overtatt av Arne Bonde, André Savik og Stig Michaelsen. Avisen var innledningsvis først og fremst et kamporgan, men utviklet seg etterhvert til et organisatorisk uavhengig kulturorgan med hovedvekt på litteratur og annen kunst. Første nummer kom ut i mai 1953. Våren 1954 flyttet "Frisprog" inn i den gamle stallen i bakgården til Universitetsgaten 14. Stallen hadde tilhørt Francis Bulls far, Edvard Bull, som var huslege for Ibsen og Bjørnson, og ble tegnet om av arkitekt Arnstein Arneberg mens fru Wigert spadde ut hestemøkk som lå igjen. Det første året stod Øistein Parmann for redaksjonen, på permisjon fra "Morgenbladet." Etter at Jan E. Hansen var redaktør 1976-80 ble den i 1981 avisen solgt til Arne Bonde, og var deretter ikke lenger Foreldreaksjonens avis. Da Bonde ble sjef for NRK P2, lå avisen nede et halvt års tid, før den gjenoppstod under Media Invests eierskap høsten 1984. I april 1986 ble den lagt ned. Norrøn. Norrøn er i Norge idag betegnelsen på folket som hørte til i den gamle vestnordiske kulturen i Norge og på Island og deres kultur og språk, i tidlig middelalder, fra år 700 til 1350. Tida før vikingtida ca. år 800 kan også kalles "norrøn oldtid" eller "sagatida". Men norrøn kan iblant bety det samme som gammelnordisk. På islandsk betegner "norræn" nordisk kultur (også svensk og dansk) og ikke bare vestnordisk. Også på det gamle norrøne målet selv betegner "norræn", nordisk og ikke bare norsk og islandsk. Norrøn mytologi er gudetroen blant nordiske folk i førkristen tid. Språk- og litteraturmessig deles den norrøne tiden inn i "eldre norrøn tid" (700 til 1050) og "yngre norrøn tid" (1050 til 1350)- også kalt klassisk norrønt. Norrøn-gælisk, "norrøn-skotsk" eller "norrøn-irsk" brukes for å beskrive folk med nordisk avstamning som bosatte seg på Irland og Skottland i tidlig middelalder (Vikingtida). Bestla. Bestla er i den norrøne mytologien ei gyger som er hustru til Bor, og mor til Odin, Vilje og Ve. Hun omtales som datter til Bolthorn og søster til Mime. Sleipner. Sleipner (Sleipne) er i den norrøne mytologien hesten til guden Odin. Sleipner har åtte bein, og er den raskeste hesten i verden. Den løper like godt over vann som på land og i lufta. Det er bare Odin som kan ri Sleipner. Sleipner er barn av hingsten Svadilfare og Loke. Den mangfoldige, tvekjønnede skikkelsen Loke gjorde seg da om til en hoppe. Bergelme. Bergelme (norr. "Bergelmir") er i norrøn mytologi den eneste jotnen som overlever den flodbølgen av blod som skyller over verden når Odin og brødrene hans, Vilje og Ve, dreper Yme. Bergelme og hans kone kommer seg unna i en båt, og rømmer inn i tåkeheimen. Æsene fikk dermed ikke gjort helt slutt på jotnene. Bergelme er sønnesønn til Yme (Aurgelmir), og sønn av Thrudgelmir. Vilje og Ve. Vilje og Ve (norrønt "Vile og Vé") er i den norrøne mytologien brødrene til Odin. Bestla er deres mor og Bor er deres far. De tre søsknene skapte de to første menneskene (Ask og Embla) av to trestokker som kom drivende. Vilje ga dem forstand og bevegelse. Ve ga dem form, tale, hørsel og syn. Vilje og Ve styrte riket når Odin var borte. Snorres "Ynglingesaga" i Heimskringla forteller at en gang Odin var borte så lenge at æsene ikke trodde han skulle komme tilbake, giftet de begge seg med Odins kone, Frigg, og delte arven seg imellom. Odin kom imidlertid hjem, og tok Frigg tilbake. Eddakvadet Voluspå sier imidlertid at det var Odin, Høne og Lodur som skapte Ask og Embla. Ve kan derfor være synonymt med "Honr", "Høn" eller "Høne", som Vilje kanskje er det med "Lodur", "Loke" og "Mundilfore". Estland. Republikken Estland ("Eesti Vabariik", Fristaten Estland) er et land i det nordøstlige Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. Det grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og Russland i øst. Estland består av en flat halvøy, og i Østersjøen finner man de to store øyene Saaremaa og Hiiumaa. Grensen mot Russland domineres av innsjøen Peipus. Estlands hovedstad og største by er Tallinn med 411 196 innbyggere (1. september 2010). Før annen verdenskrig var 90 % av befolkningen estere, men på grunn av deportasjoner og innflytting av russere er deres andel sunket til 68,8 %. Den resterende sammensetningen er 25,6 % russere, 2,1 % ukrainere, 1,2 % hviterussere, 0,8 % finner og 1,5 % som er av andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 64 år og for kvinner er den 75 år. Estland ble medlem av FN i 1991, av NATO i 2004 og av EU i 2004. Den 1. januar 2011 gikk landet over til euro som valuta. Naturgeografi. Estland ligger på østkysten av Østersjøen med Finskebukta i nord, Russland i øst og Latvia sør. Landet er flatt og den gjennomsnittlige høyden er ikke høyere enn 50 meter, og det høyeste punktet i landet, Suur Munamägi, ligger i sørøst med 318 meter. Oljeskifer (eller kukersite) og kalkstein, sammen med skogområdene som dekker 47 % av landet, spiller en viktig økonomisk rolle i Estland, som ellers har få naturressurser. Estland har over 1 400 innsjøer. De fleste er svært små, men den største, Peipus ("Peipsi" på estisk), er med 3 555 km² en av de største innsjøene i Europa. Den danner det meste av grensa mellom Estland og Russland. Det renner også mange elver gjennom landet, de lengste av Estlands elver er Võhandu (162 km), Pärnu (144 km) og Põltsamaa (135 km). Estland har også mange myrområder, og en kystlinje som er 3 794 km lang med mange bukter, sund og viker. Tallet på øyer og holmer er estimert til omtrent 1 500, og de to største er Saaremaa og Hiiumaa, som begge er egne fylker. Klima. Estland har et temperert klima som ligner på klimaet i Skandinavia. Østersjøen medvirker i stor grad til dette, og fører til kjølig og fuktig vær året rundt, og vintertemperaturene er relativt høye sammenlignet med andre områder på samme breddegraden. De nordlige kystområdene kan derimot få kraftig vind innimellom som gir ganske sure forhold, i tillegg til den kalde østavinden fra Russland. Lett snøfall er vanlig over hele landet om vinteren, men smelteperioder som kommer med jevne mellomrom hindrer snødekket i å bli for dypt. Om sommeren har man regn og regnbyger omtrent hver andre eller tredje dag. Mai og juni er de tørreste månedene på året. Tallinn har en normal årsnedbør på 585 mm. Klimaet er gjennomgående kjølig, en følge av at landet ligger så langt mot nord. Vind fra Østersjøen gjør vintrene fuktige, men fører samtidig til at landet blir spart for de betydelig kaldere luftmassene fra øst. Selv om over halvparten av Estland er oppdyrket eller blir brukt som beitemark, er det fortsatt veldig mye igjen av den naturlige vegetasjonen. Den omfatter blant annet skog, først og fremst gran og en del furu. I lavlandet er det store myrstrekninger. Det finnes et rikt dyreliv, med blant annet hjortedyr, ulv og gaupe. Språk. Estisk språk er et østersjøfinsk språk nært beslektet med finsk. Det er verken beslektet med de baltiske språkene latvisk eller litauisk eller med russisk, men derimot med det nylig utdødde livisk, som ble snakket på Livlands odde. Befolkning. TFR (Total Fertility rate) i Estland er 1.45, noe som er for lavt til at det nåværende befolkningstallet skal kunne opprettholdes, og det er derfor ventet en økende andel eldre og en sterkt synkende befolkning. Fra 2000 til 2010 ble befolkningen i Estland redusert med ca. 30.000 mennesker og det er ventet at de folketallet synker ytterligere i de kommende årene. Estland er et relativt heterogent samfunn, og landet har en stor russisk minoritet som utgjør 25 % av totalbefolkningen. Historie. Estland har vært befolket av finsk-ugriske stammer siden forhistorisk tid. De ble kristnet etter langvarige "korstog" som endte i 1227 da Danmark hadde erobret nordre del av landet og den tyske "Sverdbrødrenes ridderorden" søndre del. Danmark beholdt nordre Estland til 1346. Tysk herredømme over nordre Estland varte til Sverige erobret landsdelen i 1561. Russiske invasjoner i 1481 og 1558 ble slått tilbake. Søndre del, Livland, var under tysk styre til Polen-Litauen erobret provinsen i 1580-årene. På 13- og 1400-tallet vokste hovedstaden Tallinn (tysk: Reval) sterkt, og den ble en hansaby i Hansaforbundet. Navnet er en sammentrekning av Taani og Linn, som betyr «dansk by» eller «av danskene». Den vanlige betegnelsen på Tallinn er derfor «Danskeborgen». Estland ble protestantisk i 1524. Danmarks historiske tilknytning til Estland er bakgrunnen for myten om opphavet til det danske flagget Dannebrog. Ifølge myten skal Dannebrog ha dalt fra himmelen under slaget ved "Felin" i Estland under korstoget som kong Valdemar II ledet mot de hedenske esterne. Danskene var nær ved å lide nederlag da flagget mirakuløst dalte ned og ga dem nytt mot og seier. Forskjellig versjoner tidfester hendelsen enten til 1207 eller til 1219, og slagstedet sies også å være "Lyndanisse". I 1625 kom hele fastlands-Estland under svensk herredømme. Svenskene beholdt den administrative inndelingen i to provinser. Estland var betegnelsen på kyststripen i nord langs Finskebukta, mens Livland i sør også omfattet deler av det nåværende Latvia. Denne inndelingen besto til inn på 1900-tallet. Kong Gustav II Adolf tvang den tyske adelen til å gi bøndene større frihet, og opprettet et trykkeri og et (tyskspråklig) universitet i Tartu (tidligere "Dorpat") i 1632. Under den store nordiske krig ble Sverige knekket som stormakt da Russland erobret Estland og Livland i 1710, en erobring som ble bekreftet ved freden i Nystad i 1721. Men godseierne og byborgere forble overveiende tysktalende så lenge det russiske styret varte, og estisk språk ble stort sett bare talt av de livegne bøndene. De fikk bedre kår da Russland opphevet livegenskapet i Estland i 1816 og i Livland i 1818. Etter det russiske keiserrikets sammenbrudd under Oktoberrevolusjonen erklærte Estland seg uavhengig 24. februar 1918. Sovjetunionen tvang Estland til å tillate opprettelsen av militærbaser i oktober 1939 som følge av de hemmelige tilleggene til Molotov-Ribbentrop-pakten med Tyskland. I juni 1940 ble landet fullstendig okkupert, og Sovjetunionen tok full kontroll over styret. Ved «valget» samme år fikk kommunistene flertall i Riksdagen, som anmodet om at landet måtte bli opptatt i Sovjetunionen som Estiske SSR. Det skjedde formelt i august 1940, men anneksjonen ble ikke anerkjent av andre stater enn Tyskland og dets allierte. Mange politikere, militære og intellektuelle ble henrettet eller deportert. I 1941 kom Estland under tysk okkupasjon da Tyskland angrep Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gjenerobret landet i 1944. Terrorpolitikken ble gjenopptatt med deportasjoner og tvangskollektivisering. Forholdene bedret seg gradvis etter Stalins død. Takket være naboskapet til Finland og adgangen til å ta inn finsk fjernsyn ble Estland den av sovjetrepublikkenen som ble sterkest påvirket av vestlige verdier og vestlig kultur. Under det sovjetiske «tøværet» med glasnost og perestrojka vokste det fram en politisk bevegelse for nasjonal selvstendighet. Sovjetunionens sammenbrudd gjorde løsrivelsen mulig. Den sovjetiske okkupasjonen av Estland varte til 20. august 1991. De siste tidligere sovjetiske troppene forlot Estland 31. august 1994. Estland ble medlem i EU 1. mai 2004. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 67 prosent ja. Det er det fjerde minste EU-landet. Estland ble medlem av NATO i 2004. I 2010 ble landet medlem av OECD. Politikk og administrasjon. Estland er et konstitusjonelt demokrati med en president valgt av parlamentet for fem år av gangen og et ettkamret parlament. Den utøvende makt ligger hos statsministeren, nominert av presidenten. Regjeringen er oppnevnt av presidenten etter parlamentets godkjenning. Den sittende presidenten, Toomas Hendrik Ilves, ble tatt i ed i oktober 2006. Han er landets formelle overhode, hans oppgaver i hovedsak er representative og seremonielle. Statsministeren Andrus Ansip er den første sittende statsminister som har blitt gjenvalgt etter at landet brøt med Sovjetunionen i 1991. Han er tidligere ordfører i Tartu og ble først statsminister i april 2005 og siden i mars 2007. Lovgivende makt ligger hos parlamentet ("Riigikogu") med 101 representanter. Representantene blir valgt for fem år av gangen. Den dømmende makt er høyesterett ("Riigikohus") med 17 representanter hvis formann er utnevnt på livstid av presidenten. Administrativ inndeling. Estland er delt inn i 15 fylker ("maakonnad", entall – "maakond") Fylkene er videre inndelt i bykommuner ("linn") og landkommuner/herreder ("vald"), uten at det er noen administrativ forskjell på disse. Totalt har Estland 227 kommuner (per mars 2008), 33 bykommuner og 194 landkommuner. Noen av bykommunene, slik som Tallinn er videre inndelt i bydeler/distrikter ("linnaosad"). Kommunene varierer i størrelse fra Tallinn på 400 000 innbyggere til Ruhnu med 60 innbyggere. Næringsliv. Etter 1991 har Estland raskt utviklet en velfungerende markedsøkonomi. Hovedårsakene til dette var en stabil valuta, omfattende privatisering og gode forhold for handel og utenlandske investeringer. De siste årene er Estland et av de landene i Øst-Europa som har opplevd sterkest økonomisk vekst, mellom 7 og 11 % fra 2000 til 2007. Eksport bidrar til mer enn 50 % av BNP, hvorav 80 % av Estlands handel er med EU. Handelen mellom Norge og Estland beløp seg i 2004 til om lag 2 milliarder kroner. I tillegg har norsk næringsliv investert tungt i Estland. Over 300 norske selskaper (for eksempel Glamox, Rimi, Norfolier, Orkla, Schibsted, Statoil, Vardar, Larvik Cell AS, Expert, Selvaag Gruppen, Linstow og polimoon) er i dag etablert i Estland, sammen med flere andre utenlandske bedrifter. Ved uavhengigheten i 1991 og de påfølgende årene ble en rekke statsselskaper privatisert. Det statlige televirksomheten ble omdannet ved grunnleggelsen av Eesti Telekom AS i 1991, et selskap som innen får år ble delprivatisert til svensk-finske TeliaSonera, og børsnotert. Selskapet tilbyr et bredt spekter av moderne mobil-, internett- og TV-tilbud. I 2007 var inflasjonen steget til 6,7 %, etter å ha ligget vesentlig lavere fra 1999 til 2006. De viktigste årsakene til inflasjon i Estland var oljeprisen, rask økonomisk vekst og sterkt økende priser i eiendomsmarkedet. Den planlagte innføringen av euro ble utsatt fra 2007 til perioden 2011–13 på grunn av den høye inflasjonen. Bedriftsskatten i Estland ligger på 21 %. Turisme. Det har i de senere årene vært økende interesse for turisme til Estland på grunn av billig mat, korte avstander innenlands, shopping og mange severdigheter. I tillegg er det mulig å få både hotell og lavprisfly (kun 75 minutters flytur fra Oslo) til en billig penge. Landet er også kjent feriereiser med spaopphold. Det primære reisemålet i Estland er Tallinn som folder seg ut rundt Raekoja-plattformene, det gotiske rådhuset og travle kafeer. Gamlebyen i Tallinn er inkludert på UNESCOs liste over verdens kulturarv, og består av noen av de best bevarte middelalderske kvartalene i Europa. Om sommeren lokker lange vakre sandstrender og båtturen til øyene, i tillegg til friluftsmuseet Rocca al Mare og den 725 km² store nasjonalparken Lahemaa 50 kilometer øst for hovedstaden. Massemedia. Etter at Estland ble uavhengig, vokste det raskt frem en rekke aviser og fjernsynsstasjoner under hard konkurranse. Medieindustrien har i tillegg tiltrukket seg en rekke utenlandske aktører. De to største kommersielle fjernsynsstasjonene eies av henholdsvis et norsk og et svensk konsern. Allmennkringkasting er drevet av Eesti Televisioon (ETV) og Eesti Raadio (ER). Utbredelsen av kabel-TV er stor og det er mulig å ta inn finsk, svensk, russisk og latvisk fjernsyn. Blant landets store russiske minoritet, er russisk fjernsyn – produsert og kringkastet fra Russland – ofte hovedkilden til nyheter og informasjon. Estland har godt utbygd internettdekning, og var tidlig opptatt av mulighetene i teknologien. I juni 2007 brukte 768 000 (65 % av befolkningen) internett, og samme år avholdt landet verdens første elektroniske parlamentsvalg. Avisene Posttimees og Eesti Paevaleht kommer ut daglig, sammen med nærlingslivsavisen Aripaev. SL Ohtuleht er en tabloid kveldsavis, mens Maaleht kommer ut ukentlig. Vesti Dnya er en russiskspråklig avis. I tillegg til allmennkringkasteren ETV er de to største fjernsynsstasjonene TV3 (privat) og Kanal 2 (privat). Eesti Raadio opererer med fire nettverk inkludert flaggskipet Vikerradio. I tillegg har landet den private musikkbaserte radiokanalen Raadio Elmar og den første private radiostasjonen Kuku Radio. Delfi er en nyhetsportal på internett på både estisk og russisk. Musikk, dans og drama. Folkesangtradisjonen står sterk i Estland, og er tett knyttet opp mot den estiske identiteten og den nasjonale oppvåkningen i kjølvannet av selvstendigheten. Det finnes en stor kanon sanger, og mange estlenderne regner seg som en syngende folk. Nasjonens viktigste samlingspunkt er den estiske sangfestivalen, som arrangeres hvert femte år, og musikkens rolle for frigjøringen fra Sovjetunionen er dokumentert i den amerikanske dokumentarfilmen The Singing Revolution. Dans har også en svært viktig posisjon, og store dansefestivaler arrangeres jevnlig. Litteratur og skriftkultur. Estlands nasjonalepos Kalevipoeg har samme røtter som det finske Kalevala. Kalevipoeg ble utgitt 1857-61 av Friedrich Reinhold Kreutzwald. Estland holder litteratur svært høyt, noe som gjenspeiles i munnhellet «99 % av estlendere kan lese og skrive – av disse er 98 % forfattere». Fra det 20. århundre er forfatterne Jaan Kross, Jaan Kaplinski, Anton Hansen Tammsaare, Oskar Luts og Viivi Luik blant de fremste, mens forfattere som Andrus Kivirähk og Tõnu Õnnepalu har hatt stor suksess etter Sovjetunionens oppløsning. Blant de nye forfatterstemmene regnes i særdeleshet finsk-estiske Sofi Oksanen som viktig. Oksanen er født og bosatt i Finland, men er av estisk herkomst, og bøkene hennes dreier seg i hovedsak om tematikk relatert til Estland. I 2010 ble hun tildelt Nordisk råds Litteraturpris for romanen Utrenskning. Billedkunst, byggekunst og museer. Estland har en rikere kunsthistorie enn landets beskjedne størrelse skulle tilsi. Nybygde og påkostede Kumu kunstmuseum i Tallinn ble i 2008 kåret til Årets museum i Europa av Det europeiske museumsforum. Tallinn har ellers en rekke museer, de fleste ligger innenfor de middelalderske bymurene. Estlands nasjonalmuseum ligger i landets nest største by, Tartu; der ligger også Estlands litteraturmuseum. Estlands friluftsmuseum, 8 km vest for Tallinn, er en rekonstruert 1700-talls landsby fra Estlandkysten. Mat og drikke. Estlands nasjonalkjøkken er et bondekjøkken, der mesteparten av kosten baserer seg på svin, fisk, meieriprodukter, poteter og andre vanlige grønnsaker. En av landets gastronomiske spesialiteter er stekt bjørnekjøtt med tilbehør. Estlands flagg. Det estiske flagget inneholder tre like horisontale striper med blå, sort og hvitt. Estlands flagg er en trikolor og inneholder tre like horisontale striper med fargene svart, blå og hvit. Flaggets størrelsesforhold er 7:11. Fargene. Forklaringen av flaggets farger har variert over tid. En av de mest utbredte tolkningene ser i den blå fargen himmelen og folkets tro på en lysere framtid, samtidig som blått også står for enhet og vennskap. Svart tolkes da som et symbol for den vanskelige historien det estiske folk har gjennomlevd, samtidig som fargen også representerer jorden og folkedraktenes svarte farge. Hvitt uttrykker håp, ærlighet og søken etter åndelig opplysning. Flaggets tilblivelse. Flagget ble til i 1881 og ble først brukt som flagget til den estiske studentforeningen "Vironia" ved Universitetet i Tartu. Flagget ble første gang brukt 29. september 1881 da "Vironia" vedtok fargene som sine. Etter påtrykk fra tyske studentforeninger ble både "Vironia" og flagget nektet anerkjennelse. Flagget ble deretter overtatt av den estiske universitetsstudentforening og antatt som deres flagg i Otepää 4. juli 1884. Denne datoen anses for det estiske nasjonalflaggets fødselsdag. Flagget ble etterhvert assosiert med estisk nasjonalisme og ble benyttet av estere i selve Estland, men også i Russland og i utvandrermiljøer i USA. Nasjonalflagg for det selvstendige Estland 1918–1940. Etter at Estland ble selvstendig 24. februar 1918 ble flagget offisielt gjort til nasjonalflagg. Beslutningen kom 21. november 1918, og 12. desember 1918 ble flagget for første gang offisielt heist som Estlands nasjonalflagg over tårnet Pikk Hermann i Tallinn. Flagget ble senere regulert i flaggloven av 21. juni 1922. I tillegg til å fastsette nasjonalflaggets størrelsesforhold til 7:11, ble det da også gjort bestemmelser om presidentflagget. Dette fikk riksvåpenet i midten. Flaggloven ga videre anledning til å danne andre flagg ved tillegg av emblemer i nasjonalflagget. Dette ble gjort for postflagget, tollflagget og grensevaktens flagg. Krig og okkupasjon, 1940–1990. Etter den sovjetiske invasjonen i juni 1940 ble flagget forbudt. Under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig (1941–1944) ble flagget akseptert som estlendernes etniske flagg, men ikke som nasjonalflagg. Da tyskerne forlot landet i september 1944 ble flagget igjen benyttet i en kort tid før det igjen forsvant som følge av Sovjetunionens okkupasjonen av Estland og innlemmelsen av landet i unionen som sovjetrepublikk. Den estiske sovjetrepublikken fikk sitt eget flagg etter sovjetisk mønster: Rødt med kommunismens stjerne, hammer og sigd i kantonen. Som særlig merke for den estiske sovjetrepublikken fikk flagget et maritimt mønster i blått og hvitt i nedre del av flaggduken. Ny selvstendighet. Den estiske trikoloren i blått, svart og hvitt ble ikke benyttet igjen før i slutten av 1980-tallet, da den syngende revolusjonen i de tre baltiske landene innvarslet Sovjetunionens sammenbrudd og ny selvstendighet for de tre landene. Under den syngende revolusjonen ble de tre landenes flagg hentet fram igjen og benyttet under demonstrasjoner for demokrati og selvstendighet. Et eksempel på denne formen for symbolsk bruk av flagget fikk i politisk sammenheng på denne tiden er de fire skolebarna som på den estiske republikkens 71-årsdag, 24. februar 1989, heiste Estlands flagg over tårnet Pikk Hermann i Tallinn. Denne slags symbolsk gjenopprettelse av den første republikkens symboler fikk sin rettslige oppfølging 8. mai 1990 da Estlands Øverste sovjet vedtok å avskaffe Sovjetrepublikken Estlands navn, riksvåpen og flagg, for i stedet å gjeninnføre lovbestemmelsene om navn, våpen og flagg fra Estlands konstitusjon av 1938. Prosessen ble fullført med vedtakelsen av loven om nasjonalflagget og riksvåpenet av 7. august 1990, kort tid før Estland fikk full uavhengighet. I praksis har dette medført at Estland har gjeninnført så godt som hele flaggsystemet fra selvstendighetsperioden i mellomkrigstiden. Andre flagg. I tillegg til nasjonalflagget, som også gjør tjeneste som handelsflagg, fører Estland en rekke andre flagg. Orlogsflagget har splitt og tunge og riksvåpenet i luten utgave (bare våpenskjoldet) i midten. Orlogsgjøsen har hvit duk med et blått kors over et svart andreaskors. Presidentflagget har landets store riksvåpen (med eikegrener omkring skjoldet), til sjøs også med splitt og tunge. Postflagget har et gult posthorn i den svarte stripen. Tollflagget har et rødt felt i kantonen hvorpå står en svart merkurstav og bokstaven T i hvitt. Grensestyrkenes flagg har en gulkantet grønn trekant med bokstavene PV (for Piirivalve) basert på flaggets stangside. Litteratur. "Eesti lipp", Eesti Vabariigi Riigikantslei, 1990 Ordet. Ordet er et tidsskrift som utgis fire ganger i året av Riksmålsforbundet. Riksmålsforbundet kaller selv tidsskriftet for en kulturavis. "Ordet" utkommer i fullt avisformat. Historie. Ordet var opprinnelig et månedsskrift og utkom første gang i mars 1950, med undertittelen «Tidsskrift for fri sprogutvikling». Her ble Riksmålsforbundets språkpolitikk tydelig proklamert. Den første redaktøren var André Bjerke. Med seg hadde han Arnulf Øverland og Sigurd Hoel som flittige bidragsytere. Første nummer av Ordet åpnet med en artikkel av Arnulf Øverland hvor han gikk hardt ut mot «språkmakerne», de som «vil kjøre nynorsk og riksmål gjennem kjøttkvernen idag, for de vil ha sproglapskaus til middag». Fotballklubben Mjølner. Fotballklubben Mjølner (stiftet i 1932) er en fotballklubb i Narvik, kjent som første lag fra Nord-Norge som spilte i øverste divisjon. Klubben hadde da vunnet en rekke Nord-Norgesmesterskap og var en av landsdelens dominerende, sammen med Glimt og Harstad IL. Med 1. divisjon fotball for herrer 1989 innehar klubben en 47. plass blant toppserielagene. Den har senere befunnet seg i 2. divisjon fotball for herrer (2006) og 3. divisjon fotball for herrer (2005, 2008) under trener Ivar Morten Nordmark, som sammen med Dagfinn Rognmo har tatt over etter Hans Herman Henriksen. Hans Herman Henriksen har nå ansvaret for junior og rekruttlaget til Mjølner. Mjølner hadde sin storhetstid på 1970-80-tallet da de rykket opp i førstedivisjon. Da var laget preget av spillere som Ivar Morten Nordmark, Elling Bernsten, Svein Arne Henriksen, Steinar Andorsen, Jan Viktor Nilsen, Roger Nicolaisen, Rune Pettersen, Halvar Nilssen, Roy Holm, Tor Andre Grenersen, Thomas Evjen og hans bror Andreas Evjen. Klubbens damelag spilte i 2. divisjon fotball for kvinner og trenes av Norvald Johannessen. Tidligere var de i 1. divisjon, trent av Rognmo. Klubben har ingen nåværende damelag. Klubben ble stiftet i 1932 ved at fotballklubbene King og Støa ble slått sammen. Med Nor dannet klubben Narvik FK den 23. oktober 1997. Navnet ble dog skiftet tilbake til FK Mjølner i ekstraordinært årsmøte i april 2005, etter et initiativ fra næringslivet i byen. Med navneskiftet kom etterhvert en engasjert supporterklubb ved navn Malmberget. Loke. a> hvor den ble brukt til å beskytte blåsebelgen mot varmen. Loke og Idunns livsepler. Tegning av John Bauer, 1911 Loke (norrønt: "Loki") opptrer i norrøn mytologi som en av æsene selv om han også er av jotneætt. Loke bor i Åsgard og ble i utgangspunktet respektert ettersom han hadde blandet blod med Odin selv. Loke er en eldre norrøn og særegen guddom som skiller seg ut i både kvalitet og i egenskaper, og er av stor betydning ved at han er knyttet opp til hovedgudene Tor og Odin. Hans forhold til de andre gudene varierer fra myte til myte: i noen hjelper han dem mens i andre opptrer han som enten tvilsom eller som direkte motstander. Hans mytologiske funksjon er som en luringgud, på engelsk karakterisert som «trickster». Lokes navn er ennå ikke, til tross for mange forsøk, blitt tilfredsstillende etymologisk forklart. På samme vis som det i forskningen er blitt framsatt flere ulike teorier om Lokes utvikling og opprinnelse, betydningen av den mytologien som omgir ham, den mulige forbindelsen mellom ham og luften eller ilden. Lokes betydning må hovedsakelig bli forstått i en kosmologisk sammenheng som gudenes totale avhengighet av jotnene, det vil si at Loke var en symbolsk representasjon av menneskenes avhengighet av naturens krefter og at disse sto i gjensidig likevekt med hverandre. Loke og mytologien som omga ham kjennes hovedsakelig fra mytene som er gjengitt i "Den eldre Edda" og som ble samlet sammen og nedskrevet på 1200-tallet, men mytologien bygger på eldre materiale. I tillegg finnes kilder som "Den yngre Edda" og "Heimskringla", også samlet i samme tidsrom av islendingen Snorre Sturlason; runedikt fra Norge; fra skaldekvad; samt yngre overleveringer fra nordisk folkeminne. Kilder fra førkristen tid er langt mer usikre. Loke er antagelig avbildet med sammensydd munn på en stein i Snaptun i Danmark, to steinrelieffer i England; Kirkby Stephen-steinen og Gosforthkorset, og tilsvarende, men ingen stedsnavn eller kultsteder kjennes med hans navn. Lokes slekt. Loke er sønn av jotnen Fårbaute («den som slår heftig») og (muligens åsynja) Lauvøy (eller Nål). Clunies Ross mener at hun var æsneætt. Loke er bror av jotnene Byleist og Helblinde. Opphavsmyter knyttes til kulturoverskridelser, og Loke er sammen med jotnekvinnen Angerboda far til de tre største monstrene i den norrøne mytologien: Midgardsormen, Fenrisulven og Hel. Samtlige av de tre har framtredende funksjoner ved Ragnarok og hvor de alle slår i hjel noen av de mektigste gudene. Med hustruen Sigyn er Loke far til sønnene Narve og Vale. Som norrøn luring framviser Loke tilsvarende fleksibilitet i oppvisning av kjønnsoverskridelser (noe også Odin gjør) og blir ved ett tilfelle også gravid som hoppe med hingsten Svadilfare og føder Sleipner, Odins åttebeinte hest. Etymologi. Etymologien eller navnfortolkningen av «Loke» har ennå ikke blitt løst. Det kan være beslektet med norrøne "lúka" i betydningen «lukket», muligens ved å peke på Lokes rolle ved Ragnarok. I ulike kvad i "Den eldre Edda" (vers 2 av "Loketretten", vers 41 av "Hyndluljod", og vers 26 av "Fjolsvinnsmål"), og seksjoner av "Den yngre Edda" (kapittel 32 av "Gylvaginning", vers 8 av "Haustlong", og vers 1 av "Torsdråpa") er Loke alternativt referert til som Lope ("Loptr"), noe som er generelt blitt betraktet som avleder fra norrønt som "lopt" i betydningen «luft» og derfor peker mot en assosiasjon med luften. I kjenninger opptrer han som «Lauvøys sønn», blant annet i "Trymskvadet" og "Loketretten"; og som «Ulvens far», en referanse til ham som far til kaosmonsteret Fenrisulven. Mytologiske karaktertrekk. «Atter en gang kom en surrende flue flyende inn gjennom vinduet», tegning av Arthur Rackham (1901). I "Skaldskaparmål" er det beskrevet hvordan Loke i form av en flue forstyrret dvergen Brokk. Forgrunnen dvergens bror Sindre som gjorde hammeren Mjølner. Loke er jotne ved sin far Fårbaute, men han var samtidig Odins fosterbror. Den norske religionshistorikeren Gro Steinsland mener at han karakteriserte et bindeledd mellom æsene og jotnenes slekter, og hans funksjon understreket i hvilken grad gudene var avhengig av og ikke kunne eksistere uten jotnenes krefter. Denne tvetydighet understrekes også av hans evner som formskifter. I ulike fortellinger opptrer han blant annet som en hoppe, sel, laks og flue. Lokes bakgrunn rommer derfor en stor del av forklaringen på hans handlinger i mytene, og hvorfor han i noen tilfeller hjelper gudene samtidig som han bærer en stor del av skylden for Ragnarok. I kildene beskrives han som vakker av utseende, mens samtidig som den mest lumske av gudene. Som mytologisk figur er han psykologisk bortimot like komplisert som Odin, men Loke er ikke entydig ond; i noen av mytene opptrer han som gudenes medhjelper og med hans råd hjelper han dem ut av en plutselig krise; eksempelvis ved Tors brudeferd hvor han redder Tor ut av farlige situasjoner, og i myten om Tjatse greier han å få Idunns livsepler (som ga evig liv) tilbake til Åsgard. Men i andre situasjoner er Loke gudenes hovedmotstander og den som til sist fører til deres fall. Sammen med Tor og Odin er han den av gudene som oftest opptrer i mytene, og det må bety at han har hatt en avgjørende betydning i det mytologiske systemet. Den australske religionsforsker Margaret Clunies Ross mener at mytene skal forstås i en overordnet kronologisk ramme. I den første tid er han gudenes fortrolige medhjelper mot de destruktive jotnekreftene og redder dem fra adskillige kriser. Etterhvert utvikler han seg til gudenes motstander i takt med hans egen ætt jotnene snytes og blir bedratt av gudene. Derfor får han blinde Hod til å skyte den pil, som var gjort av misteltein ettersom Loke visste at det var det eneste som kunne skade Balder. Slik setter Loke i gang de begivenheter som fører fram til verdens undergang i Ragnarok. Grunnen til at Loke stiller seg i spissen for jotnene ved Ragnarok var hevn for egen ætt. I perioden fram til den endelige undergangen står han bundet fast og blir pint, ikke ulikt sitt eget avkom Fenrisulven. Luring. Loke slik han blir framstilt i et islandsk manuskript fra 1700-tallet Forskningen av norrøn mytologi har problemer med å sette Loke i bås og karakterisere ham. Han er vanskelig å forstå i hans todelte rolle. Han er blitt beskrevet som «bisarr, burlesk, infam og lumsk». Han er også «intelligent, leken, full av spillopper» og en «ulykkesfugl». Snorre Sturlason har beskrevet ham som blant annet «ond av sinnelag, og svært ustadig i sitt vesen. Han er foran andre i den klokskap som kalles sluhet og han bruker list til alle ting.» Det har vært fremmet at Snorres beskrivelse kan være farget av et kristent sinnelag, noe religionsforskeren Anne Holtsmark har argumentert for, og påpeker at det ordvalg som Snorre benytter stemmer overens med middelalderens beskrivelser av djevelen. Lettest er det å forstå ham som hverken god eller ond, men som begge deler. Han har en mellomposisjon som luring eller «kulturbringer», noe som er en mytologisk figur som ved sin sluhet lurer andre og eventuelt dummer ut seg selv. Som hovedfigur fungerer luringen som en form for antihelt. Luringguder bryter reglene til gudene eller naturen, stundom av ondskapsfullhet, men vanligvis, om enn utilsiktet, med til sist positive effekter. I en del kulturer er det dualistiske myter som innebærer to demiurger (verdensskapere) som skaper verden, eller to kulturhelter som ordner verden – på et komplementært vis. Dualistiske kosmologier er til stede i mytologier på alle kontinenter og viser stort mangfold og forskjeller. Loke er kanskje ingen utpreget kulturbringer. Det eneste kulturgodset han har frambrakt er fiskegarnet. Han er heller knyttet til krisesituasjoner – som han løser etter selv ha utløst dem. Georges Dumézil mente å ha funnet et indoeuropeisk opphav til Loke i Kaukasus hvor helten Syrdon i "Nartsagnene" ble drept på lignende vis som Balder. Dumézil mente at svikeren i fortellingen personifiserer en karaktertype som med sin raske og impulsive intelligens ledes på avveier. Strukturalistiske mytetolkere anser at Loke som type er et mellomledd som formidler av motsatte poler i de rådende maktenes verden, gudene og jotnene. Eksempelvis har Jens Peter Schjødt pekt på at Lokes handlinger følger en logisk og kosmisk tidsplan; fra å være gudenes hjelper til å bli stadig mer destruktiv. Han representerer den farligste kraften i den norrøne mytologien: skjebnen, i og med at Ragnarok er spådd og uunngåelig. Retrospektiv metode har vært benyttet for å se figuren Askeladden i Asbjørnsen og Moes eventyr som et førkristent uttrykk og overlevning, og leser således Askeladden og Loke som varianter av den samme idéen. Bruken av seint kildemateriale og retrospektiv metode er ikke uproblematisk, og mange kultur- og religionshistorikere er skeptiske til at metoden kan brukes til å forstå førkristen kultur. Balders død. Det gode forholdet som Loke har til gudene sluttet brått da det ble klart at Loke var skyld i Balders død. Balder synes å ha vært en representant for den stabile verdensorden hvor gudene kunne kontrollere kreftene i verden. Begivenhetene omkring drapet er kjent fra flere tekster, blant annet "Voluspå", noe som avspeiler en utbredt tradisjon i Norden for betydningen av denne myten. Historien, som kan sammenfattes fra flere kilder, er i hovedtrekk at Balder drømmer om sin egen død, og Frigg, hans mor, tar deretter alle ting og gjenstander i verden i ed på at de ikke vil skade Balder. Hun glemmer dog mistelteinen. For å feire at Balders tilsynelatende usårbarhet skyter gudene på ham med pil og bue. Den blinde Hod ønsker å være med på leken og Loke i kvinneskikkelse gir ham en pil gjort av misteltein. Pilen treffer Balder og han faller død om. Etter Balders ferd til dødsriket oppsøker Hermod, en annen sønn av Frigg og Odin, Hel for å forsøke å få Balder tilbake. Hel krever at da må alle og alt i verden gråte for Balders død. Ei gammel trollkjerring ved navn Tokk eller Takk (norrønt Þokk, «takk, behag») nekter å sørge over Balder. Gudene forstår at det er Loke i forkledning, fanger ham og tenker ut en passende straff. Diktet "Balders drømmer" handler om Odins reise til dødsrike for å spørre ei volve om betydningen av Balders drøm. Odins hensikt er at med volvens kunnskap kan det uavvendelige endres for å få innflytelse på de framtidige begivenheter. Selv om Loke ikke direkte opptrer som figur i diktet mener den svenske litteraturprofessoren Mats Malm at Loke er vesentlig for hele temaet i diktet ved at han implisitt må være tilstede i diktets avslutning, selv om det ikke nevnes. Diktets form er spesiell da det både inneholder elementer av gåtelek og av forhånelse (norrønt "senna", «trette», «kjekling»). Liksom andre volver ble hun vekket fra sin grav og ga kun fra seg svar motvillig, men diktet avsluttes med en livlig utveksling av hånsord. Tolkningen av diktet har lenge gitt problemer, men Malm foreslår at dets tema er mer knyttet til makt enn viten, tilsvarende som med det lange diktet "Voluspå" ("Volvens spådom"). Malm foreslår flere mulige identiteter for volven: hun kan kanskje være Angerboda, mor til de tre nevnte monstre, eller Takk, hun som ved sin verging muliggjør Ragnarok og som igjen kan være Loke i forkledning. Diktet kan være en avspeiling av en eldre tradisjon, om Balder skulle begråtes ut av underverden Hel, hvilket forhindres av Takk som Odin tilsynelatende har møtt forut. I virkeligheten kan volven assosieres med både Angerboda og Takk selv om de rent logisk utelukker hverandre fra de øvrige beskrivelser som er kjent om dem. Men Malm påpeker at ulogiske relasjoner er ikke ualminnelige i forbindelse med myter; mytologier er ikke nødvendigvis konsistente hele vegen igjennom. I følge Malm er det Loke som knytter de to figurene sammen og han er selv relatert til Ragnarok. At Loke omtales som mor og ikke far til tre monstre er antagelig gjort for å håne ham. I "Gylvaginning" kler Loke seg to ganger ut som kvinne for å kunne få Balder drept. Balders drømmer kan være en avspeiling av parallell myte hvor Loke og Hod opptrer som dobbeltmordere (Loke tilrettelegger slik at Hod kan utføre udåden). Malm må dog konkludere at dette ikke kan avgjøres med sikkerhet, om volven er Angerboda, Takk, eller Loke, eller kun en volve, men alle figurer løper sammen i den situasjon som diktet skildrer: At Ragnarok er uavvendelig ettersom den gamle verdensorden hvor æsene kan kontrollere jotnene brytes i løpet av diktet. Det som begynte som lek med gåter (som gudene alltid har seiret over jotnene i) ender som en «senna» – det viser at Odins makt er brutt. Lokes straff. a>s marmorskulptur «Lokes straff» i parken ved Stockholms stadshus, 1923. Når fordømmelsen av Loke først kommer, både for ærekrenkelsene i Æges hall, og særlig for drapet på Balder, kom den med all den tyngde som gudene kunne pålegge ham. Straffen ble omtalt i "Voluspå", i ledsagerteksten i prosa til "Loketretten", i "Hyndluljod" samt i "Gylvaginning". Årsaken til at han ble grusomt straffet framgår direkte av både "Hyndluljod" og "Gylvaginning" hvor den refereres i umiddelbar forlengelse av at Vale har hevnet Balder. I "Loketretten" innrømmet Loke sin skyld, men det er mer uklart i "Gylvaginning". Den mest fyldige beskrivelsen er i "Gylvaginning" hvor straffen er brutal: Gudene lenker ham til en grotte i Jotunheimen. Han skal stå med en kvernstein om halsen, maven og knærne slik at han ikke kan røre seg. Han skal leve uten vått eller tørt. For å sikre seg at han ikke brøt lenkene ble han bundet med tarmene fra sin sønn Narve. Æsene ville ikke gjøre seg skyldige i mord og forvandlet Narves bror Vale til en ulv og ventet så på at brødrene skulle begynne å krangle slik brødre stadig gjør. Som ulv rev Vale sin bror i småbiter og æsene kunne da ta tarmene hans. Skade, som ikke hadde tilgitt Loke for drapet på faren sin, Tjatse, kom med ideen om å legge en stor orm over Loke. Ormen dryppet gift og galle ned på Lokes hode. Det var så pinefullt at Loke ristet og skalv, og når det skjer ristet hele fjellet han sto festet til. Lokes hustru Sigyn elsket ham så høyt at hun fulgte ham inn i grotten. Før Ragnarok står hun og holder et kar for å samle opp giften før den drypper ned på Loke. Når karet er fylt må hun tømme det, og da skjelver Loke i smerte igjen og fjellet med. Det er av den grunn det skjer jordskjelv i Norge. Ragnarok. Når Ragnarok begynner bryter Loke seg fri fra sitt fangenskap, og går i spissen for hæren som slåss mot gudene. Illustrasjon av Hamilton Wright Mabie, 1908. Som Fenrisulven og «helveteshunden» Garm skal Loke være fanget inntil Ragnarok begynner. Da vil han slippes fri og stille seg i spissen for «kaosmaktene». I den avsluttende krigen vil Loke møte Heimdall i tvekamp. Heimdall hogger hodet av Loke, men dør selv. Margaret Clunies Ross har beskrevet Balders død og Lokes straff som avslutningen på den mystiske perioden i den norrøne kosmologi. Hun mener at disse begivenheter som beseglet gudenes skjebne og som satte i gang den årsakskjede som uunngåelig førte fram til Ragnarok. I "Voluspå" fulgte Ragnarok umiddelbart etter begivenhetene ved Balders død og gudenes straff av Loke. Begivenhetene beskrives som en gradvis nedbrytning av den hinsidige verdensorden innen den totale ødeleggelsen finner sted. I flere av tekstene som handler om Ragnarok er det Loke som er hovedmotstanderen og som anfører for gudenes fiender. Skriftlige omtaler av Loke. Nedenfor følger en beskrivelse av de avsnitt fra middelalderens tekster hvor Loke direkte blir nevnt, enten ved hans eget navn eller ved hans tilnavn. "Den eldre Edda". I Den eldre Edda Loke opptrer Loke (eller refereres til) i følgende dikt: "Voluspå", "Loketretten", "Trymskvadet", "Reginsmål", "Balders drømmer" og Hyndluljod. "Voluspå". I vers 53 faller Odin, og deretter blir han hevnet av sin sønn Vidar, og Fenrisulven blir omtalt som «Kvedrungs avkom». Kvedrung er Loke. "Loketretten". «Loke håner Brage» (1908) av W. G. Collingwood. Først når Tor kommer til og truer med å slå Loke ihjel med hammeren flykter Loke til skogs. Som nevnt over er dette også Lokes straff, ikke bare for fornærmelsene i Æges ølhall, men for drapet på Balder. Gro Steinsland nevner at alderen på "Loketretten" har vært omdiskutert, og en holdning hevder at det må ha blitt komponert opp mot kristen tid grunnet den rå og respektløse utskjellingen av gudene. Andre har ment at latteren er et velkjent virkemiddel i norrøn hedendom, noe som gjør at diktet er genuint hedensk. "Trymskvadet". «Loke flyr til Jotunheimen» (1908), illustrasjon ved W. G. Collingwood. I det muntre og burleske diktet "Trymskvadet" har Loke en betydelig rolle, ikke som skyld i krisen, men som gudenes medhjelper. "Trymskvadet" forteller om da Tor våknet og oppdaget at hammeren Mjølner var blitt borte. Han forteller Loke om tyveriet, og Loke forstår hvem som har tatt den. Han låner en fugleham av Frøya og flyr til Utgard i Jotunheimen for å besøke jotnen Trym som innrømmer at han har den, men ikke vil gi den fra seg før han har ektet Frøya. Den stjålne hammeren blir et forhandlingskort. Gudene kan ikke gi fra seg Frøya, og Frøya blir rasende over å bli sendt som brud. Heimdall kommer opp med løsningen: Tor blir kledd ut som brud, og Loke blir med som brudepike. "Trymskvadets" popularitet hviler mye på den komiske og nærmeste absurde effekten av den maskuline Tor utkledd som brud, skjult bak et brudeslør. At Loke ble kledd som brudepike er mindre grenseoverstigende da en del av hans karakter er ham- og kjønnsskifte. I Utgard overdrives Tors mandighet ved at han spiser og drikker som det verste troll, blant annet en hel okse og mengder med øl. Da Trym ble mistenksom er det den listige Loke som reddet bedraget ved å si at bruden ikke har spist på åtte dager da hun lengtet slik etter å fare til Jotunheimen. Når Trym løftet på brudesløret stirret Tor så kvast på jotnen han skvatt tilbake, og igjen er det Loke som berget situasjonen ved å si at bruden ikke hadde sovet på åtte dager da hun lengtet slik etter å fare til Jotunheimen. Da Mjølner ble lagt i brudens fang som brudegave griper Tor den og slo Trym og jotnene i hjel. "Reginsmål". "Reginsmål" ("Reginsmál") er et av eddadiktene i "Den eldre Edda". Det er både usammenhengende og fragmentarisk. Loke opptrer i den første halvdelen av diktet mens den andre halvparten handler om Sigurd Fåvnesbane. Odin, Høne, og Loke er på reise og ved en foss kaster Loke en stein på en oter og dreper den. Han flår den og tar den med til Reidmar. Han gjenkjenner oteren som sin sønn i oterham og krever bot for drapet. Loke blir sendt ut etter gull og han tar til fange Andevare, en annen av Reidmars sønner, i form av ei gjedde i et garn fra Ran. For å berge livet må Andevare gi fra seg gullet og ringen sin. Før han forsvinner forbanner han gullets framtidige eiere. Loke vendte så tilbake til Reidmar med boten. Oterskinnet ble dekket av gullet, bortsett fra et enkelt følehår. Derfor måtte Loke også gi fra seg ringen. Loke fortalte da at gullet var forbannet og vil føre til døden for både Reidmar og sønnene hans. Her avsluttes Lokes andel i diktet. "Balders drømmer". Den svenske religionsforsker Mats Malm har foreslått, at volven muligvis er identisk med eller nært tilknyttet Loke (se ovenfor for utdypende forklaring). "Hyndluljod". Loke spiser kvinnehjertet, illustrasjon av John Bauer (1911). Den overnaturlige unnfangelse som skjer i vers 41 hvor Loke blir «mor» til en volve etter å ha spist en kvinnes hjerte er ikke kjent fra andre mytetekster og det er derfor gått tapt for oss hvilket hjerte Loke spiser og hvem den slemme møya er. Kanskje kan denne strofen som en mulig tolkning kan kobles til myten om Gullveig som er kjent fra "Voluspå" (den lange utgaven), men også her er det vanskelig å tolke da den er overlevert i en kortfattet eller fragmentarisk form. I ovennevnte vers blir Loke for øvrig benevnt som Lopt. "Fjolsvinnsmål". Idun gir Loke et eple. Illustrasjon av Fiona F. Hart (1914). Den Høyes innledning. I et eget kapittel blir Loke presentert. Først listes hans ætt, og deretter hans barn, de tre monstrene Fernrisulven, Jormungadn (Midgardsormen) og Hel. Det nevnes at disse ville føre med seg mye ulykke, «på morssida hadde dei ein låk arv, og endå verre på farsida». Mest interessante i denne sammenhengen er beskrivelsen: "«Loke er ven og fager å sjå til, men vond i huglynde og svært vinglut i åtferd. Meir enn andre menn hadde han den evna som er kalla sløgskap, listige knep til alle føremål. Jamt førte han æsene opp i store vanskar, og ofte løyste han dei ut med sløge rådgjerder.»" Hvordan Sleipner ble til. "Loke og Svadilfare", illustrasjon av Dorothy Hardy (1909). Høye forteller senere historie som skjedde i gudenes første tid, den mytologiske urtiden da Midgard og Valhall var nettopp bygget. Da dukket det opp en navnløs håndverker opp og tilbød å oppføre en festning omkring hele Åsgård så sterk at ingen fjellriser eller rimtusser ville kunne trenge igjennom den. Det ville han gjøre på et halvannet år, men betalingen han krevde var Frøya, Sol og Måne. Gudene holdt råd og sa at han skulle få det han krevde om han gjorde arbeidet ferdig i løpet av en vinter, men om det manglet en stein om våren ville han ikke få noe. Håndverkeren sa at han bare ville bruke hesten sin, Svadilfare, og Loke sa at det var i orden. Til sin overraskelse oppdaget gudene at de ikke hadde vært så lure som de trodde. Hesten til håndverkeren var i stand til slepe med seg hele fjell og kunne gjøre dobbelt arbeid for sin eier. Sammen gjorde de store framskritt at tre dager før fristen var gått ut var muren om Åsgård nesten ferdig. Gudene samlet seg hastig til et nytt råd og slo fast at «Loke Lauvøysson» hadde skylden for uføret. De sa at han ville få en pinefull død om han ikke fant på en utveg. Da ble Loke redd og samme kveld kom en hoppe ut av skogen og da hingsten oppdaget hoppen ble den vill og slet seg fri og flydde etter hoppen inn i skogen. Nå kunne ikke lenger håndverkeren gjøre ferdig muren. Han ble rasende og gudene så da at han var en jotne. Tor kom og slo ham ihjel med hammeren. I mellomtiden hadde Loke blitt drektig med Svadilfare og en tid etter fødte han et føll som var grå i fargen og hadde åtte bein. Det ble hesten til Odin og kalt Sleipner. Tors ferd til Utgard. «Jeg er kjempen Skryme», illustrasjon av Elmer Boyd Smith (1902). Siden fortalte Tredje historien om en reise Loke gjorde sammen med Tor til Utgard i Jotunheimen. En kveld overnattet de ved gården til en bonde. Til kveldsmat slaktet Tor den ene av geitene sine som trakk vogna. Neste dag ville han gjenopplive geita. Han inviterte bonden og familien til å spise sammen med dem. Det var én betingelse, "ingen" måtte bryte beina på geitesteiken. Til tross for advarselen brøt bondens sønn et lårbein for å få tak i margen. Neste dag oppdaget Tor at den ene geita var blitt halt. Som bot ble bondens barn, Tjalve og Roskva, med som Tors tjenere. Følget dro østover til de nådde fram til Utgards-Lokes borg bak Jotunheimens store skoger. Underveis møtte de kjempen Skryme, men det er i virkeligheten Utgards-Loke som har kledd seg ut. Det er innledningen til det blendverk som Tor og hans følge utsettes for. Da de kom fram til borgen til Utgards-Loke kommer han og byr dem velkommen. Han krever at de må ha en evne som overgår noen annen i hans hall. Loke trår inn sist og sier at han kan en kunst som han kan vise fram: ingen kan spise maten sin fortere enn ham. Utgards-Loke ber ham konkurrere med en som heter Loge: «Båe åt så snøgt dei kunne, og møttest midt i trauet. Då hadde Loke eti alt kjøtet av beina. Loge hadde óg eti alt kjøtet men dessutan beina og trauet med. Og det var klårt for alle at Loke hadde tapt i tevlinga.» De øvrige mannlige medlemmene av reiseselskapet deltok i lignende konkurranser som de alle taper mot folkene til Utgards-Loke. Da Tor og følget skal forlate borgen neste dag følger Utgards-Loke dem ut og forklarer at de har tapt for et synsbedrag. Den som Loke hadde tevlet mot var ilden som brente opp kjøttet og trauet. Tor ble rasende og slo etter kjempen med hammeren, men traff ingenting. Da han så seg rundt var også borgen til Utgards-Loke borte. Skaldedikt. Den norske skalden Tjodolv fra Kvine diktet på begynnelsen av 900-tallet "Haustlong" som er delvis bevart i "Den yngre Edda", nedskrevet av Snorre Sturlason. Diktet er et av de eldste skriftlige kildene til Loke. Diktet, et såkalt skjolddikt, beskrev mytologisk scener som var malt eller dekorert på et skjold som ble gitt til skalden. Motivet på skjoldet hadde utgangspunkt i myten om at jotnen Tjatse hadde tatt Loke til fange for å tvinge ham til å bortføre Idunn og de livgivende gulleplene hennes. Loke bortførte Idunn, og førte henne til Jotunheimen. Uten eplene begynte gudene å sykne hen og eldes, og da det ble klart at det var Loke som sto bak måtte han føre Idunn tilbake eller bøte med livet. Ved hjelp av Frøyas falkeham fløy han til jotnenes bolig, forvandlet Idunn til en nøtt og fløy tilbake til Åsheim. Tjatse forvandlet seg til en ørn og det var bare med nød og neppe at Loke kom seg innenfor gudenes murer med Idunn. Et annet mytologisk kvad, "Husdråpa", diktet av Ulv Uggesson en gang rundt 980, beskrev i kvadet mytologiske hendelser som var malt eller gravert inn i kjøkkenpaneler, derav den huslige tittelen. De versene som er blitt bevart beskriver tre hendelser; Tors fisketur hvor han kjempet mot Midgardsormen; Balders begravelse; og en strid mellom Loke og Heimdall som kjempet om Frøyas smykke Brisingamen. Norske runedikt. Loke er nevnt i vers 13 av de norske runedikt i forbindelse med den yngre futharken, runealfabet med 16 tegn, med henvisning til "Bjarkan", runetegnet for ᛒ, i betydningen «bjørk». «Lokes svik» kan være Lokes ansvar for Balders død. Loke i arkeologiske funn. Avbildningen på Snaptunsteinen er identifisert som Loke. Den tjorete figuren på Kirkby Stephen-steinen. «Den tjorete Loke», illustrasjon av W. G. Collingwood, inspirert av Gosforth-korset (1908). Snaptunsteinen. I løpet av våren 1950 ble en halvrund og flat stein avdekket på stranden i nærheten av Snaptun i Danmark. Risset inn i steinen var det et relieff av et mannshode med snodde mustasjer og en munn som besto av et hull som gikk gjennom steinen. Rundt munnen var det risset inn arr eller tråder. Steinen var en talkstein som opprinnelig må ha kommet fra Norge eller Sverige, og som har blitt datert til rundt år 1000. Figuren i relieffet er blitt identifisert som en avbildning av Loke på grunn av merkene rundt munnen. Disse refererer antagelig til en myte som er gjengitt i "Skaldskaparmål" hvor dvergen Brokk, den ene av Ivaldesønnene, sydde igjen leppene på Loke som hevn. Hensikten med steinen var å bruke den ved den åpne ilden i ei smie. Nesen på en blåsebelg ble stukket gjennom hullet som var Lokes munn, og selve belgen ble beskyttet av steinen. Dvergene var som kjent assosiert som smeder, og denne steinen knytter en forbindelse med Loke og metallkunsten, eller kanskje heller selve ilden. I dag er steinen stilt ut på Horsens Museum i Oldtidsudstillingen. Kirkby Stephen-stenen og Gosforthkorset. En delvis ødelagt steinplate av sandstein fra slutten av 800-tallet ble oppdaget i 1870 og er i dag plassert i fasaden på kirken i landsbyen Kirkby Stephen i det nordlige England. Avbildningen på steinens relieff viser en bundet figur med horn. Det er blitt foreslått at figuren forestiller Loke. Et bilde av en lignende figur med horn og runde skuldre er blitt funnet i landsbyen Gainford i grevskapet Durham i England. Den blir i dag oppbevart i biblioteket i Durhamkatedralen. Gosforthkorset, et norrønt og angelsaksisk steinkors som står høyreist blant gravsteinene på kirkegården ved Saint Mary-kirken i landsbyen Gosforth i det nordvestlige Cumbria i England, er fra midten av 1000-tallet. Figurene på korset er blitt tolket ulikt, i likhet med Kirkby Stephen-steinen. Den nederste seksjonen av korsets vestside viser en langhåret kvinneskikkelse som knelende holder et objekt over hodet på en annen bundet figur. Overfor disse er det en sammenrullet slange. Dette bildet tolkes som Sigyn som sørger for at Loke ikke får slangens gift på seg. Kypros. Kypros (gresk: Κύπρος, "Kýpros"; tyrkisk: "Kıbrıs"; offisielt Republikken Kypros (gresk: Κυπριακή Δημοκρατία, "Kypriakī́ Dīmokratía") er en øy i den østlige delen av Middelhavet, øst for Hellas, sør for Tyrkia, vest for Syria, Libanon, nordvest for Israel og nord for Egypt. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og republikken Kypros er en medlemsstat i Den europeiske union. Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter blant annet den relativt godt bevarte neolittisk steinalderlandsbyen Khirokitia som UNESCO har erklært som et en del av Verdensarven med status «forsterket beskyttelse» i tilfelle bevæpnet konflikt, sammen med de arkeologiske stedene Pafos og De malte kirkene i regionen Troodos. Kypros har også blant de eldste brønnene i verden. Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Som et strategisk lokalitet i Midtøsten, ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundret og ble plassert under britisk administrasjon i 1878 inntil det ble gitt uavhengighet i 1960, og ble medlem av det britiske Samveldet det neste året. I 1974 som følge av vold mellom kypriotiske samfunn bestående greskkyprioter og tyrkiske kyprioter, skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister og elementer fra den greske militærjuntaen med det mål å oppnå "enosis" (forening av Kypros med Hellas). 1955. Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200 000 greskkyprioter måtte flytte fra sør til nord mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord, og etableringen av en adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist. Republikken Kypros har "de jure" statshøyhet over øya Kypros og vannområdene rundt, unntatt for de britiske militærbasene i Akrotiri og Dhekelia. Republikken Kypros er "de facto" delt i to hoveddeler: området under effektiv kontroll av republikken Kypros, omtrentlig 59 prosent av øyas landområde, og den tyrkiskkontrollerte delen i nord, som kaller seg selv for «Republikken Nord-Kypros» og er anerkjent av kun Tyrkia. Det dekker omtrent 36 prosent av øyas område. Kypros er den tredje mest befolkningsrike øya i Middelhavet og en av de mest populære turistmålene. En avansert, høyinntektsøkonomi med en meget høy Indeks for menneskelig utvikling, ble republikken Kypros en av de grunnleggende medlemmene av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner inntil landet ble medlem av Den europeiske unionen den 1. mai 2004. Den 1. januar 2008 ble Kypros medlem av Eurosonen. Påvirkningen fra Storbritannia merkes. Kypriotene snakker bra engelsk og kjører på venstre side av veien. Utenrikshandelen består av import av olje, mat og diverse tekstiler. Varer det blir eksportert mye av er klær og sko, frukt og grønnsaker. Handelspartnere er særlig Italia, Storbritannia og USA. Etymologi. I oldtiden kalte de innfødte Kypros for Alashiya. I Mari, en storby ved Eufrats høyre bredd i våre dagers Syria, dreier alle leirtavler om Alashiya seg om import av metall: Enten kobber (sumerisk "urudu" - akkadisk "eru") eller bronse (sumerisk "zabar" - akkadisk "siparru"). Romerrikets viktigste forekomst av kobber lå på Kypros, og det opprinnelige latinske ordet for «kobber», "cyprium", senere forenklet til "cuprum", kommer av det greske navnet på øyen, Kypros. Kypriotene begynte å bearbeide kobber i det tredje årtusen f.Kr, da de laget redskaper av lokalt forekommende, rent kobber, som flere steder lå synlig på jordoverflaten. Andre foreslåtte etymologier for «Kypros» er det greske ordet for sypresstreet ("cupressus sempervirens", κυπάρισσος/"kypárissos"), og det greske navnet på henna-planten ("Lawsonia alba"), κύπρος/"kypros". Innbyggernavn på folk fra Kypros er «kyprioter»; eventuelt spesifisert som «gresk-kyprioter» eller «tyrkisk-kyprioter». Historie. Catherine Cornaro, Dronningen av Kypros. Kypros har vært bebodd av mennesker i rundt 10 000 år. De eldste spor etter bosetting finnes ved Kalavassos, rundt 30 km øst for Lemesos (Limassol) og er fra rundt 5000 f.Kr. Det finnes levinger etter beboere antaglig fra Anatolia. Mellom 1100 og 1000 f.Kr. var det betydelige folkevandringer i det østlige Middelhavet, hovedsakelig fra Achea, Pellopones og Kreta til Lilleasia og til Kypros. Den gresktalende delen av befolkningen på Kypros regner seg selv som etterkommere av disse, og mener derfor å ha bodd på Kypros i 3000 år. Mellom 1000 f.Kr. og 58 f.Kr. var Kypros behersket skiftevis av fønikere, persere, assyrere og egyptere, også erobret av Aleksander den store. Etter ham kom ptolemeerne, inntil romerriket tok over i 58 f.K. Ved Romerrikets deling fulgte Kypros med i det Østromerriket, som etterhvert ble til det bysantinske riket. Kypros' bysantinske tid varte i rundt 800 år, men preget av stadige invasjoner og kamper mot arabere fra Nord-Afrika. Under korstogene ble øya erobret av Rikard I av England i 1191. Tempelridderne solgte øya til Guy av Lusignan året etter, og hans etterkommere hersket i 300 år, etterfulgt av bystaten Republikken Venezia som erobret øya i 1489. Øya ble erobret av det osmanske riket i 1571. I 1878 inngikk Storbritannia en leieavtale med Tyrkia (osmanerne), hvor øya ble leid for 90 000 pund i året. Kypros tilhørte fortsatt det osmanske riket, men Storbritannia tok over all administrasjon og besatte øya militært. Da Tyrkia gikk sammen med Tyskland og Østerrike i den første verdenskrigen, annekterte Storbritannia øya som kronkoloni. Moderne tid. Tiden fra britenes ankomst til Kypros og fram til 1950-tallet må ses i sammenheng med Hellas' langvarige frigjøringskamp fra 1850-tallet av mot tyrkisk undertrykkelse. Den kypriotiske Enosis-bevegelsen (union med Hellas) har sin bakgrunn i dette. Valget av Makarios III til erkebiskop for Kypros' (selvstendige) kirke var startskuddet for en heftig motstandsbevegelse. Frigjøringsmilitsen EOKA ble dannet med Enosis som mål. EOKA utførte aksjoner mot britene gjennom fire år, hvilket endte i Kypros selvstendighet 1 1960 – uten Enosis. Storbritannia fikk beholde Suverene Baseterritorium på øya bestående av til sammen 256,4 km². Kypriotene hadde helst sett Enosis med Hellas, men det var uspiselig for det tyrkisk-kypriotiske mindretallet som slett ikke ønsket å bli styrt fra Hellas. Britene så at selvstendighet var den beste måten å ivareta både Storbritannias egne interesser og de tyrkiske interessene. Landet fikk en gresk-kypriotisk president (erkebiskop Makarios III) og en tyrkisk-kypriotisk visepresident med Facil Kutcuk. Situasjonen fra 1960 utviklet seg svært negativt. Den nye konstitusjonen forfordelte den tyrkiske minoriteten på en rekke områder og skapte vondt blod. Blant annet var det umulig å få opprettet et forsvar. De to etniske gruppene organiserte seg etter hvert militært med private væpnete militser. Det hele toppet seg da Makarios i november 1963 ønsket å forandre konstitusjonen i tyrkisk disfavør. Den 23. desember 1963 kom det til skyting og aksjoner mellom de to partene. Britiske styrker fra militærbasene fulgte en anmodning fra FN og fikk stoppet de verste kampene etter noen dager da flere hundre var drept. Etter hvert ble britene avløst av FN-styrker (UNFICYP) fra Canada og Finland, etter hvert også fra Sverige. Skyting og mord fortsatte imidlertid, og den tyrkiske minoriteten ble gradvis drevet inn i befestete landsbyer og i en bydel i Nikosia. Tyrkisk-kypriotene trakk seg fra landets offisielle styrende organer. Tidlig i 1964 sendte Hellas styrker til Kypros for å støtte Makarios – på det meste hadde Hellas 15 000 mann på Kypros. Kamper forekom kontinuerlig helt til 1968. I 1968 truet Tyrkia med invasjon, og Hellas ble tvunget til å trekke sine styrker tilbake. Makarios ønsket å arbeide videre for en forhandlet løsning fremfor Enosis, og hadde stor støtte blant gresk-kypriotene for sitt syn. Makarios var en populær leder blant gresk-kypriotene og med Hellas under militærstyre var ønsket om å bli styrt fra Hellas blitt upopulært blant folk flest. Likevel ble EOKA-B dannet i 1971 av en liten gruppe greske ultranasjonalister med støtte fra Hellas, og igjen var målet Enosis. Gruppens plan var å styrte Makarios og ta kontroll over øya med militærhjelp fra Hellas. Etter et gresk (EOKA-B) kuppforsøk mot regjeringen til president Makarios i 1974 ble den nordlige tredjedelen av Kypros okkupert av Tyrkia gjennom en omfattende invasjon. Kuppforsøket ble mislykket, men de tyrkiske styrkene ble igjen på øya for å beskytte den tyrkiske minoriteten. Resultatet av invasjonen ble at 160 000 gresk-kyprioter ble drevet på flukt sørover, mens 60 000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover. Kun myndighetene i den sørlige delen av øya er anerkjent av FN og andre internasjonale organisasjoner, og har internasjonalt anerkjent suverenitet over hele øya, til tross for at de i praksis kun kontrollerer de to sørlige tredjedelene. En interessant følge av dette er at man ikke kan adressere post direkte til Nord-Kypros, men må sende det til Nord-Kypros via et postnummer i Tyrkia. En mer alvorlig følge er at Nord-Kypros har vært økonomisk isolert pga forbud mot direkte handel med Sør-Kypros. Det har vært mange forhandlinger om å gjenforene øya siden 1974, uten større hell. Forhandlinger er spesielt vanskelige fordi tyrkisk-kypriotene er i mindretall og gresk-kypriotene godtar ikke at innflyttere fra Tyrkia (siden 1974) skal anses som kypriotiske statsborgere. Tyrkisk-kypriotene frykter å igjen bli dominert av gresk-kypriotene dersom grunnloven fra 1960 skulle bli lagt til grunn uten endringer, og ønsker heller en løs forening mellom en gresk- og en tyrkisk-kypriotisk stat. De to områdene blir ofte omtalt som «den greske delen» og «den tyrkiske delen» av Kypros. Historisk kart over Kypros laget av Piri Reis. I 1983 erklærte den nordlige delen av øya seg selvstendig under navnet Nord-Kypros (KKTC), men den selverklærte staten ble straks erklært ulovlig av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 541 (med 14 stemmer mot 1). Den anerkjennes kun av Tyrkia. Situasjonen i 1983 oppstod etter at lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar de la Guerra, fikk gjennom en resolusjon i mai 1983 som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrker måtte forlate Kypros. Dette likte tyrkisk-kypriotene svært dårlig, og de truet med å erklære Nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet løsning i august 1983 som begge sider godtok. I november 1983 ble Nord-Kypros erklært selvstendig. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderalt. Samtalene ble gjenopptatt i 1984, uten at man kom til enighet. I 2004 stemte øyas befolkning over en gjenforeningsplan utarbeidet av FN (Annan-planen) basert på en løs føderasjon mellom to stater. Under folkeavstemningen sa 64,9 % av innbyggerne i nord JA til planen, mens 75,83 % av innbyggerne i sør sa NEI. Ønsket om å avslutte den økonomiske isolasjonen i nord resulterte i et klart flertall for i nord, til tross for motstand fra den politiske ledelsen og usikkerhet om rettighetene til innflyttere fra Tyrkia. Kypriotene i sør reagerte først og fremst på restriksjoner på tilbakeføring av eiendommer i nord og systemet for utbetaling av kompensasjon for eksproprierte eiendommer, som de mente var urimelige, samt restriksjoner i politisk og økonomisk innflytelse i nord. Kypros ble medlem av EU i mai 2004, men det er i praksis kun den sørlige delen av øya som får delta i EU inntil videre. Kypros er fra før medlem i Samveldet av tidligere britiske territorier. Under konflikten mellom Israel og Hezbollah i Libanon sommeren 2006 ble den sørlige delen av Kypros brukt til evakuering av flyktninger fra krigshandlingene. Geografi. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet (etter de italienske øyene Sicilia og Sardinia) og er verdens 81. største. Den måler 240 kilometer fra ende til ende og er 100 km bred på det bredeste, med Tyrkia 75 km mot nord. Andre nærliggende områder inkluderer Syria og Libanon i øst (henholdsvis 105 km og 108 km), Israel (200 km mot sørøst), Egypt (380 km mot sør), og Hellas i vest-nordvest (280 km til den lille Dodekanesiske øya Kastellórizo, 400 km til Rhodos, og 800 km til det greske fastlandet). Det er to fjellkjeder på øya, Troodos og den mindre, Kyreniafjellene. Det høyeste fjellet, Olympos er 1 952 høyt og er en del av Troodos. Kyreniafjellene er lavere og her er det høyeste punktet 1 024 moh. Mesaoria er flatt sletteland mellom disse to fjellkjedene og det er her den delte hovedstaden Nikosia ligger. Troodos er den største fjellkjeden og dekker nesten halvparten av øya, mens Kyreniafjellene dekker en lang stripe langs nordkysten. Viktige naturressurser er kobber, svovelkis, asbest, gips, tømmer, salt, marmor og leire. Geopolitisk er 59,74% av øya under Kypriotisk styre, mens 34,85% er den Tyrkiske Republikken Nord-Kypros som bare er akseptert av Tyrkia. Den delen som er okkupert av Tyrkia anser mange som den vakreste delen av øya. Den grønne linjen mellom disse to delene, utgjør 2,67% av arealet og er under de Forente Nasjoners kontroll. To britiske baser – Akrotiri og Dhkelia – utgjør 2,74%. Klima. Kypros har et middelhavsklima som trekker mange turister til øya. Kypros er kjent som en veldig varm øy med lange, varme somrer året rundt. Det er derfor en del turister som reiser dit om vinteren når temparturen er omtrent som en Norsk sommer. Det regner gjerne en del mellom Desember og Februar og det er mulig med snø om vinteren i Troodos fjellene. Kypros har et klima som kan minne mye om Perth i Australia eller Madrid i Spania om sommeren, men er en del varmere om vinteren enn disse plassene. Flora og fauna. a> finnes i to ulike sorter og kommer i land hver sommer for å legge egg. Plantelivet er ikke likt det som en finner ellers langs Middelhavet. Det skyldes Kypros sin isolerte posisjon i Middelhavet. Det finnes 2000 ulike plantearter på øya. 120 av disse finnes bare på Kypros. I Troodosfjellene vokser sedertre, pinje, einer, dvergeik og sypresser. Før i tiden var hele øya dekket med trær. Nå er bare 19% av Kypros dekket av skog. Hogst, beiting og gressbrann har vært med på å redusere skogbestanden på øya opp i gjennom historien. Blomstringssesongen er i februar-mars. Kypros har 38 ulike orkidearter. Muflonsauen lever i Troodosfjellene. Denne sauen er fredet i og med at den holdt på å bli utryddet på tredvetallet. På nordvestkysten kommer to ulike sorter havskilpadder i land hver sommer for å legge egg. I de store saltsjøene ved Larnaka og Limassol kan man om vinteren se store flokker flamingoer. De kommer i november–desember og forlater øya igjen ved påsketider. Mange vadefugler trekker over Kypros. Det kan være heirer, regnspover og ender. En del sangfugler gjester øya om sommeren eller om vinteren. I fjellene kan man komme over gribber og falker. Av krypdyr finnes det kameleoner, gekkoer og åtte ulike slangearter. Det finnes mange fiskearter i farvannet rundt øya. Sverdfisken kommer på besøk til øya i perioden mai til juli. Distrikter. Republikken Kypros er delt inn i 6 distrikter: Nikosia, Famagusta, Kyrenia, Larnaka, Limassol and Paphos. Kommuner. Kypros blir delt inn i 33 kommuner, mellom 3 og 10 i hvert distrikt. Valuta. Den offisielle myntenheten på Kypros var tidligere kypriotisk pund. I juli 2007 ble det kjent at landet hadde fått godkjennelse fra EU om å ta i bruk den europeiske fellesvalutaen euro, noe det også gjorde fra 1. januar 2008. Parlamentarisme. Parlamentarisme er en politisk styreform der regjeringen (den utøvende makt) utgår fra et flertall i den lovgivende forsamling (parlamentet). På den måten er den utøvende og lovgivende makt «vokst sammen» og samlet i parlamentet. Dette bryter dermed med Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Norsk parlamentarisme er i samsvar med det såkalte folkesuverenitetsprinsippet, noe styreformen i unionstiden 1814–1905 ikke var. Grunnen til det var at den folkelige makten via Stortinget ble avbalansert med en kongemakt uten demokratisk legitimitet. Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent under begrepet investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Sverige, Finland, Ungarn og Spania. Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering. I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot. I realiteten er det svenske investitur et så «svakt» at landet ikke kan sies å ha en form for positiv parlamentarisme. Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme. Westminster-modellen er en utbredt form for parlamentarisme. Storting/regjering. I Norge ble parlamentarismen gradvis «innført av Venstre» fra 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ- til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i 2008 av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932. Parlamentarismen ble en reell del av styresettet allerede i 1884, men mange vil si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble «innført» senere. I Tidsskrift for Rettsvidenskap 1918 s 258 flg argumenterer Frede Castberg for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell sedvanerett, hvor han på s 291 konkluderer: "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for Regjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes med Stortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme. Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet. Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov. To regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken). Likedan er det bare to eksempler på at regjeringer, i samråd med kongen, ikke har tatt mistillitsvotum til følge. Det skjedde på 1890-tallet, i helt spesielle situasjoner. Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme. Oslo innførte kommunal parlamentarisme allerede i 1986 med et unntak i kommuneloven. Andre kommuner fikk ikke lov til dette før den nye kommuneloven ble innført i 1992 som gav kommunene større mulighet til å bestemme styreform selv, dette innebar at også andre kommuner (og fylker) kunne innføre parlamentarisme. Nordland (1999) var den første fylkeskommunen som da innførte parlamentarisme. Siden har Bergen (2000) innført byråd og en rekke fylker har innført fylkesråd. Byrådet og fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering og utgår av bystyrets eller fylkeskommunestyrets flertall. Ty. Ty er i den norrøne mytologien krigsguden – han som rår over hvem som skal vinne i strid. I Snorres Edda leser vi at da æsene skulle binde Fenrisulven, krevde ulven at noen la hånden sin i munnen dens. Kun Ty hadde mot til dette. Han la høyre hånden i ulvens gap. Men lenken holdt, og æsene nektet å slippe ham fri, og Ty var etter dette enhendt. Ty var også kjent for å være den eneste som torde å mate Fenrisulven fordi den var så stor og sterk. Ty dør under Ragnarok, da han slåss mot Garm, og de to dreper hverandre. Ty var også gud for kyrne, og muligvis for rettferdighet og tinget. Ty opptrer dessuten i gudediktet Hymeskvadet i Den eldre Edda, der han hjelper Tor med å skaffe et bryggekar som er stort nok til at det kan brygges øl til alle gudene på én gang. I følge Snorre og Den yngre Edda er Ty sønnen til Odin, mens han i Hymeskvadet er sønnen til jotnen Hyme. Tyr og Tor kan også være det tvillingparet som opptrer med store økser på danske helleristninger og som i fellesskap het Øl. Navn. Det nordiske gudenavnet Ty stammer opprinnelig fra det indoeuropeiske ordet "*deyewos", som er relatert til den indoeuropeiske himmelgudes navn "*Dyews", og er det samme ordet som ordet "Dyaus" i Sanskrit og det greske "Zevs". Zevs er det eneste gudenavnet i gresk mytologi vi vet med sikkerhet har en indoeuropeisk rot, nemlig "*Dyews", også "*Dyews pHter", som kan sammenliknes med "Dyaus Pitar" på sanskrit, og "Jup(p)iter", opprinnelig "Deus Pater", «Himmelfaren» eller «Gudefaren» på latin. Ty het "Týr" på norrønt, og navnet kom fra det germanske "*Tiwaz" og det indoeuropeiske "*Dyews". Ty er det eneste norrøne gudenavnet som representerer et opprinnelig indoeuropeisk grunnord som kan bety «dag» eller «himmel». Ty er derfor sannsynligvis en yngre variant av indoeuropeisk himmelgud, selv om mange av hans funksjoner og betydning ble overtatt av Tor (Þórr), som tordengud, og Odin, som fryktinngytende krigsgud, i jernalderen. Ty har beholdt den norrøne formen "Tyr" både på svensk og dansk. Det islandske "týr" (i flertall "tívar") brukes også som fellesnavn for «gudevesen». Ty, foruten å være den nordiske krigsgud, også var ett felles navn for æsene Tirsdag. Ty har ellers gitt navn til den andre dagen i uka, tirsdag, som heter "tisdag" på svensk og "tysdag" på nynorsk. Ty var krigsgud i germansk og norrøn mytologi, og da germanerne oversatte det latinske navnet på tirsdag, "Martis dies", krigsguden Mars' dag, ble denne dagen til det norrøne "Týs-dagr". Liste over norske aviser etter målform. Bokmål. "Aviser m.v. som redigeres på bokmål og følger bokmålsnormalen fastsatt av Norsk språkråd" Nynorsk. "Aviser som redigeres på nynorsk og følger nynorsknormalen fastsatt av Norsk språkråd" Riksmål. "Aviser som redigeres på riksmål og følger riksmålsnormalen fastsatt av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur" Ingen målpreferanse. "Aviser som ikke har noen bestemt målpreferanse, men anvender flere målformer i redaksjonelle artikler" Uklassifisert. Målform Fenrisulven. Fenrisulven (norrønt: "Fenrisúlfr" eller "Fenrir") er et mytisk dyr fra Norrøn mytologi. Beskrivelse. Fenrisulven er en diger ulv, sønn av Loke og Angerboda, fra den norrøne mytologien. Den har to søsken, Hel og Midgardsormen, og to halvsøsken, Nare og Vale. Da Fenrisulven skulle bindes, prøvde de først med lenken "Løding", men denne holdt ikke. Deretter prøvde de med lenken "Drome", som var dobbelt så kraftig. Det gikk like dårlig. Da sendte Odin Skirne til noen dverger i Svartalvheimen for å få dem til å lage en lenke som var sterk nok. Lenken "Gleipne" ble laget av seks ting som ingen kan finne: fiskens åndedrett, kvinneskjegg, fuglens spytt, fjellets røtter, lyden av kattepoter og bjørnens sener. Derfor finnes ikke disse tingene den dag i dag. Gleipne var tynn og myk som et silkesnøre, men sterkere enn alle andre lenker. Nok en gang måtte æsene lure Fenris. De lokker ulven med seg ut på den lille øya Lyngve i sjøen Åmsvartne, og sa at dersom han ikke greide å ødelegge denne lenken, var han så svak at æsene ikke hadde noen grunn til å frykte ham, og de ville i så fall slippe ham fri. Fenris hadde mistanke om at de forsøkte å lure ham, og krevde at noen holdt hånden i kjeften hans, som pant. Bare Ty torde dette. Han la høyrehånden i kjeften til Fenris. Fenris forsøkte å riste seg løs, men lenken ble bare strammere, og slet ikke. Slik mistet Ty armen sin. Fenris glefset etter dem, men da stakk de et sverd inn i kjeften hans, med spissen opp slik at han ikke kunne bite. Siklet hans ble til elven Vån. Det sies at når Ragnarok begynner, kommer Fenrisulven seg løs. Da vil Fenrisulven sluke Odin hel, og deretter dreper Vidar (sønnen til Odin) ulven, ved å sette foten i ulvens underkjeve. Med begge hender griper han overkjeven på ulven og sliter munnen i stykker. Andre opplysninger. I Dronning Maud Land i Antarktis ligger fjellkjeden Fenriskjeften. Den høyeste toppen heter Ulvetanna (2931 moh.). Angerboda. Angerboda (norrønt "Angrboða", «sorgvarsleren») er i norrøn mytologi en jotunkvinne fra Jernskogen, og var mor til Lokes barn eller avkom: Fenrisulven, Midgardsormen, og dødsgudinnen Hel. Navnet hennes kommer trolig fra det faktum at hennes avkom, Fenrisulven og Midgardsormen, drepte Odin og Tor under Ragnarok. Odin blir slukt av Fenrisulven, og Tor og Midgardsormen dreper hverandre. Den eneste mor til tre monstre som er kjent i den norrøne mytologien er Angerboda. Massekommunikasjon. Massekommunikasjon er kommunikasjon fra en sender til flere mottagere gjennom et medium. Målet for all massekommunikasjon er at flere mottakere, på forskjellig geografisk standpunkt, skal motta budskapet senderen ønsker å formidle. Malta. Malta er en republikk i Middelhavet sør for Sicilia. Øygruppen Malta består av seks øyer. De tre store øyene Malta, Gozo og Comino er alle bebodde, mens de tre små øyene Cominotto, Filfla og St.Paul er ubebodde. Malta er den størst av øyene, ca. 27 km lang og ca. 14 km på det bredeste, Gozo er tilsvarende 14 km lang og 7 km bred, Comino er bare 2,6 kvadratkilometer. Etymologi. Opprinnelsen til ordet Malta er usikkert, og tilsvarende med dagens moderne varianter som er avledet fra maltesisk språk. Den etymologien som oftest nevnes er at ordet Malta er avledet fra det gresk ordet μέλι ("meli"), «honning». Antikkens grekere kalte øya for Μελίτη ("Melitē") i betydningen «honningsøt» (hvilket også var navnet på en nereidene, i gresk mytologi en gruppe havnymfer), muligens grunnet Maltas særegne produksjon av honning ved en stedegen art bier på øya, noe som da ga øya tilnavnet «honninglandet». Romerne fortsatte med å kalle øya "Melita", noe som er en latinisering av det greske ordet Μελίτη. En annen teori antyder at ordet Malta kommer fra fønikiske ordet "Malet" i betydning «tilfluktssted» eller «trygg havn», i referanse til Maltas mange bukter og viker. Historie. Malta har vært bebodd siden ca. 5200 f.Kr. En betydelig neolittisk kultur utviklet seg på øyene før pyramidene i Egypt ble bygd, og tallrike minnesmerker fra denne kulturen finnes rundt omkring i landskapet. Fønikerne koloniserte øyene ca. 1000 f.Kr., og brukte dem som utgangspunkt for videre ekspansjon i det vestlige Middelhavet. Kartago, Roma og arabere. Seinere kom øyene under byen Kartagos kontroll, ca. 400 f.Kr., og som følge av de puniske kriger overtok romerne i 218 f.Kr. Øyene blomstret under romersk herredømme, noe tallrike minnesmerker vitner om. I år 60 led apostelen Paulus skipbrudd i St. Paul's Bay, og siden har kristendommen hatt fotfeste på Malta. Da Romerriket ble delt i 395 i Vestromerriket og Østromerriket, fulgte Malta med i det østromerske, eller bysantinske riket. Trolig ble øyene også plyndret av de germanske vandalene en gang på 400-tallet. I 870 ble øyene erobret av araberne. Araberne tolererte den kristne religionen, og innførte nytteplanter som sitrusfrukter og bomull. Det mest varige de etterlot, er imidlertid språket maltesisk, som er basert på arabisk språk. Normannere, spanjoler og tyrkere. I 1090 erobret de sicilianske normannerne øyene, og så fulgte de franske angevinerne, det tyske Hohenstaufen-huset og fra 1287 kongeriket Aragon. De 32 maltesiske adelsfamiliene fører sin opprinnelse tilbake til denne perioden, de eldste «baronene av Djar il Bniet og Buqana» fører sin slekt tilbake til 1090. Mot slutten av 1400-tallet og på 1500-tallet ble Malta utsatt for stadig flere piratangrep fra tyrkere og fra Nord-Afrika, og en stor del av befolkningen ble solgt til slaveri i den muslimske verden. I 1551 ble samtlige innbyggere på den mindre øya Gozo, opp mot 6000 mennesker, ført til slaveri til Libya. Johannitterordenen. I 1530 ble øyene gitt av Spania (Aragón og Kastilla ble forent til Spania i 1469) til Johanitterordenen som evig leie. Denne kristne, militære ridderordenen hadde blitt kastet ut av det hellige land på 1200-tallet, og så fra Rhodos i 1522. I 1565 motsto de en full beleiring av den tyrkiske armeen, og beleiringen av Malta var et av vendepunktene i tyrkernes forsøk på å erobre Europa. Som følge av erfaringene fra denne beleiringen ble de store befestningene i og rundt den nye hovedstaden Valletta bygd. Fransk og britisk styre. Johannitterordenen ble avløst av franskmennene, da Napoleon I erobret øyene på vei til sin felttog mot Egypt. Napoleon ba om nødhavn for å få forsyninger, men da han kom inn i havna i Valletta, rettet han kanonene sine mot sine verter. Stormesteren Ferdinand von Hompesch zu Bolheim kapitulerte, og Napoleon ble værende noen dager på Malta, og sørget da for å ta med seg alt flyttbart løsøre Ordenen eide. Han etablerte også en fransk administrasjon for Malta, voktet av en betydelig militær enhet. Napoleon innførte religionsfrihet for den jødiske og muslimske minoriteten på øya. Imidlertid syntes ikke malteserne noe særlig om de religionsfiendtlige franskmennene, og gjorde opprør. Franskmennene måtte da forskanse seg bak murene i Valletta. Storbritannia sendte så ammunisjon og hjelp til opprørerne, og etter hvert også sin flåte for å blokkere øyene. Etter to år kapitulerte så franskmennene i 1800, og øyene ble et britisk protektorat. I 1814, som en del av Freden i Paris, ble Malta offisielt en del av det britiske imperium. Malta var en viktig forsyningshavn og flåtehovedkvarter. Åpningen av Suezkanalen i 1869 økte Maltas betydning, og øyene ble et viktig stoppested på veien mellom Storbritannia og India. På 1930-tallet ble imidlertid den britiske middelhavsflåten flyttet til Alexandria i Egypt, siden Malta ligger så nært det da fascistiske Italia. Andre verdenskrig. I perioden 1940-43 lå Malta svært utsatt til. Mussolinis Italia gjorde krav på Malta, og aksemaktene sikret seg etter hvert kontroll over Fransk Nord-Afrika og Balkan-halvøya. Dette gjorde at de nærmeste britiske basene lå i Gibraltar og i Egypt, tusenvis av kilometer borte. Malta ble utsatt for en nådeløs bombing, Valletta ble Europas mest bombede by. Befolkningen utviste imidlertid en enestående utholdenhet, og ble i et brev fra Kong George VI datert 15 april 1942 til øyas guvernør generalløytnant Sir William Dobbie tildelt George Cross (Georgskorset) for sin innsats. Dette korset gjenfinnes i dag på Maltas flagg. Selvstendighet. Etter krigen, og etter en kort periode av politisk ustabilitet, ble Malta selvstendig 21. september 1964. Ifølge grunnloven av 1964 ble den britiske monarken statsoverhode, og en generalguvernør var i dennes sted. 13. desember 1974 ble imidlertid Malta en republikk i det Samveldet av nasjoner med en president som statsoverhode. 31. mars 1979 ble de britiske militære styrkene trukket ut etter at militærpakten mellom Storbritannia og Malta gikk ut. 1. mai 2004 gikk Malta med i Den europeiske union, og fra 1. januar 2008 ble Malta knyttet til Eurosonen. Landet har adoptert, men ikke knyttet seg til Schengen-traktaten. Personer fra EU- og EØS-området trenger ikke visum, og selv et utgått pass kan bli akseptert. Kultur. Malta er et av de mest tradisjonelt katolske landene i Europa, og kirken og de katolske verdiene står sterkt i befolkningen. Offisielle språk er maltesisk og engelsk. Maltesisk er en vestarabisk dialekt iblandet rikelige mengder italienske ord. Malta er det eneste stedet man skriver arabisk med latinske bokstaver. I tillegg er engelskkunnskapene svært utbredt i befolkningen, og da først og fremst som annetspråk. På Malta feirer hver landsby sin skytshelgens dag, og dette er foranledningen til en "festa", med musikk, dans, fyrverkeri og god mat og drikke. Isle of MTV er en endags musikkfestival produsert og kringkastet av MTV på årlig basis. Siden 2007 har festivalen hatt sitt hjem på kornlagerplassen Granaries i Floriana, en åpen plass like utenfor bymuren til Valletta med rom til omtrent 50 000 tilskuere. The Malta International Fireworks Festival er en årlig festival arrangert i Grand Harbur-området utenfor Valletta siden 2003. Festivalen besøkes av fyrverkeriprodusenter fra Malta, Italia og flere andre land. Festivalen arrangeres normalt siste uke i April hvert år. Festivalen er en av de største turistattraksjonene på øya. Geografi. Malta er en øygruppe i den sentrale delen av Middelhavet, ca. 93 kilometer sør for Sicilia. De tre største øyene er bebodd, Malta, Gozo (stavet Għawdex på maltesisk) og Comino (Kemmuna) er bebodd, bare en håndfull bor på Comino. Langs den forrevne kysten ligger det en rekke gode havner. Landskapet er preget av lave åser med terrassejordbruk. Det høyeste punktet, Ta' Dmejrek på Malta, er 253 meter høyt. Malta-kanalen i nord skiller Malta fra den italienske øya Sicilia. Klimaet er et typisk middelhavsklima med milde, regnfulle vintre og hete, tørre somre. Vekstsesongen blir egentlig aldri avbrutt, selv om uvanlig kaldt vær om vinteren av og til setter veksten tilbake midlertidig. Mye vegetasjon tørker også inn om sommeren. Vannforsyning er et problem for Malta, siden sommeren er helt tørr, akkurat når vannforbruket er høyest. Vinterregnet faller også ofte som kraftige byger, og vannet renner da ut i havet i stedet for å gjennomtrekke jorda. I motsetning til hva mange tror, er ikke sørspissen av Malta Europas sørligste punkt. Punta de Tarifa i Spania, Kypros og den greske øya Gavdos sør for Kreta ligger alle sør for Malta. Siden 1993 har Malta vært delt inn i 68 kommuner. Det finnes intet nivå mellom kommunene og staten. Valuta. Den offisielle myntenheten på Malta var tidligere maltesisk lire. I juli 2007 ble det kjent at landet hadde fått godkjennelse fra EU om å ta i bruk den europeiske fellesvalutaen euro, noe som ble iverksatt fra 1. januar 2008. Liechtenstein. Fyrstedømmet Liechtenstein er et lite land i fjellkjeden Alpene i Sentral-Europa mellom Sveits og Østerrike. Med sin fjelldominerte geografi, er Liechtenstein en feriedestinasjon for mange som driver med vinteridrett, selv om det kanskje er mest kjent som et skatteparadis. Tross dette, er ikke landet veldig urbanisert, det finnes enda mange, små, karakteristiske åkrer og gårder. Liechtenstein er det minste tyskspråklige landet i verden. Historie. "Utdypende artikkel: Liechtensteins historie" Fyrstedømmet er utgått fra Liechtenstein-slektens ervervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712). Den tyske keiser Karl VI opphøyet grevskapet og liechtensteinerne i riksfyrstestanden. Navnet Liechtenstein stammer fra Borgen Liechtenstein ved Mödling. Da det tysk-romerske rike ble oppløst trådte fyrstedømmet Liechtenstein som suveren stat inn i Rhinkonføderasjonen og fra 1815 i det tyske forbund. Da dette ble oppløst 1866 forble det en uavhengig tysk stat, og var en av få tyske stater som ikke ble en del av den føderale staten kalt Det tyske rike i 1871. Inntil første verdenskrig var Liechtenstein sterkt forbundet med dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter at dette ble oppløst knyttet Liechtenstein seg sterkere til Sveits, tok i bruk deres valuta og inngikk en tollunion. Landet ble spart for annen verdenskrig på grunn av sin politiske nøytralitet. Landet har siden opplevet stor næringsmessig vekst. Politikk. "Utdypende artikkel: Liechtensteins politikk" Liechtenstein er et konstitusjonelt monarki, styrt av en fyrste. Den nåværende fyrsten, Hans Adam II, etterfulgte sin far i 1989. I 2004 overlot han regjeringen av landet til sin sønn Alois, fyrstetittelen får Alois imidlertid først etter farens død. Landets parlament kalles landdagen, og består av 25 representanter valgt av folket (15 fra Oberland og ti fra Unterland). Regjeringen består av fem medlemmer. I en folkeavstemning 1. juli 1984 gav Liechtensteins mannlige velgere med knepent flertall kvinner stemmerett i nasjonale (men ikke lokale) valg. 2370 stemte for (51.3 %), mens 2251 stemte mot. På kommunenivå fikk kvinnene stemmerett mellom 1976 til 1986, som det siste landet i Europa. De tre siste kommunene, Balzers, Triesen og Triesenberg gav kvinnene stemmerett i 1986. I motsetning til de fleste andre konstitusjonelle monarkier, har fyrsten betydelig makt, noe som har vært gjenstand for debatt i senere år. En folkeavstemning om ny forfatning i mars 2003 gav fyrsten enda større fullmakter. Hans Adam, som bor i et stort slott på en knaus over hovedstaden Vaduz, hadde truet med at han og fyrstefamilien ville flytte sin residens til Wien (der fyrstefamilien bodde frem til 1938) hvis folket ikke stemte ja til den nye forfatningen. Avstemningen gav et stort flertall for, og bekreftet fyrstefamiliens brede popularitet i Liechtenstein. Utenrikspolitikk. Liechtenstein ble medlem av FN i 1990, og er sammen med Sveits, Norge og Island et av de fire medlemmene i EFTA. Landet er også tilsluttet EØS. Nåværende utenriksminister er Rita Kieber-Beck. Det er en konflikt mellom Liechtenstein på den ene siden og Den tsjekkiske republikk og Slovakia på den andre siden. Konflikten vedrører konfiskasjon av jord- og skogeiendommer på rundt 1600 km², slottseiendommer, kunstsamlinger og andre verdier tilhørende fyrstefamilien og rundt 30 andre liechtensteinere av daværende Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig som følge av Beneš-dekretene. Som følge av at Liechtenstein var nøytral under andre verdenskrig, har Liechtenstein alltid hevdet denne konfiskeringen som rettsstridig. Beneš-dekretene er fra et folkerettslig synspunkt også ugyldige. For å hindre at Liechtenstein søker erstatning som følge av forholdet, har ikke Tsjekkia og Slovakia ønsket å gi en anerkjennelse av Liechtenstein som suveren stat med tilbakevirkende kraft. Liechtenstein anerkjenner derfor heller ikke de to andre statene, noe som skapte problemer i forbindelse med EØS-utvidelsen. Tvistesaken vedrørende konfiskeringen forberedes nå, ifølge liechtensteinske myndigheter, for en behandling i Den internasjonale domstolen. Kommuner. Liechtenstein består av to landskap ("Landschaften") – Oberland og Unterland – som igjen er delt inn i elleve kommuner ("Gemeinden"). Oberland har totalt 22 454 innbyggere, mens Unterland har 11 409 totalt (til sammen 33 863). Geografi og klima. "Utdypende artikkel: Liechtensteins geografi" Liechtenstein består for det meste av fjellandskap (Alpene), men det er også noe lavland der. Til tross for at landet er et fjelland, er klimaet i landet forholdsvis mildt og tilsvarer omtrent klimaet i Sør-Norge. Fønvinden fører til tidlig vår og lang høst. Om sommeren ligger temperaturene gjerne mellom 20 og 28 grader, mens om vinteren går de sjelden under 15 minusgrader. Liechtenstein er sammen med Usbekistan de eneste landene i verden som verken grenser til hav eller grenser til land som grenser til hav. Økonomi. "Utdypende artikkel: Liechtensteins økonomi" Fyrsten av Liechtenstein er blant verdens rikeste statsoverhoder, og befolkningen i landet har en av de høyeste levestandarder i verden. Liechtenstein har en viktig finanssektor. De fem største liechtensteinske bankene har omkring 1 400 ansatte, og mange internasjonale banker har også etablert seg i Liechtenstein. LGT Bank eies av fyrstefamilien. Som i Sveits beskytter landets lover bankenes rett til ikke å utlevere informasjon om sine kunder. Mange selskaper er registrert i landet av skattemessige årsaker. Faktisk er det flere selskaper i Liechtenstein, enn mennesker. Landets industri produserer en stor del dyre spesialprodukter. Liechtenstein benytter sveitsiske franc, men preger også egne mynter ved særlige anledninger. Liechtenstein er et skatteparadis, hvor det hersker full taushetsplikt om samtlige bankinnskudd samt skatteforhold. Demografi. "Utdypende artikkel: Liechtensteins demografi" Mindre enn to tredjedeler av befolkningen (65,8 %) er liechtensteinske statsborgere. Den utenlandske befolkningen er med 20,1 % overveiende tyskspråklig (10,8 % sveitsere, 5,9 % østerrikere, 3,4 % rikstyskere). Andre folkegrupper inkluderer italienere (3,3 %), innbyggere fra det tidligere Jugoslavia (3,3 %), Tyrkia (2,6 %), og andre utgjør 4,8 %. 75,7 % (2003) er katolikker, 10,9 % har ingen religiøs tilhørighet, 7,0 % er protestanter og 4,2 % er muslimer. Fra 1997 eksisterer det katolske erkebispedømmet Vaduz, som utgjør hele Liechtenstein. Kultur. "Utdypende artikkel: Liechtensteins kultur" Til å være et så lite land har Liechtenstein et imponerende antall kunstneriske og kulturelle aktiviteter, og en blomstrende ungdomskultur. I tillegg til forskjellige kulturorganisasjoner finnes det et nytt landsmuseum, åpnet i november 2003. Det finnes også kunstmuseum, skimuseum, postmuseum, flere lokalmuseer, og i Schaan "Theater am Kirchplatz". I oktober 2003 ble "Kleintheater Schlösslekeller" (småteateret Slottskjelleren) åpnet i Vaduz. Bandet Elis kommer fra Liechtenstein. Forsvar. Liechtenstein avskaffet militæret i 1868, men har likevel en allmenn verneplikt i sin grunnlov (§ 44). I katastrofer er militæret av Øst-Sveits (Territorialregion 4) ansvarlig. Ludvig Holberg. Ludvig Holberg (født i Bergen, død 28. januar 1754 i København) var en norsk-dansk forfatter og historiker som levde mesteparten av sitt voksne liv i Danmark. Holberg var preget av humanismen, opplysningstiden og barokken. Han var filosof og historiker, men det er hans skjønnlitterære forfatterskap som ruver høyest. Han skrev satirer, blant parodien på antikkens og renessansens helteepos i "Peder Paars", en utopisk roman i "Nils Klims underjordiske reise" som gjorde ham berømt. Men hovedvekten ligger på hans komedier, 26 stykker i alt, som kan deles i to grupper; "intrigekomedier" i en eller tre akter, og "de store komediene" i fem akter hvor hovedvekten ligger på satiren, som "Den politiske Kandestøper", "Den stundesløse" og "Erasmus Montanus". Han var en forfatter av europeisk format, større enn både Danmark og Norge, og hans verker ble oversatt til flere europeiske språk. Oppvekst og utdanning. Ludvig Holberg ble født i Bergen som sønn av en oberstløytnant av bondeslekt, Christian Nielsen Holberg. Moren, Karen Lem, var datterdatter av biskop Ludvig Munthe. Han ble døpt i Nykirken. Ettersom Nykirkens ministerialbøker mangler for perioden 1677-1700, var man frem til 1862 ukjent med fødselsdatoen. Holberg selv visste ikke engang hvilket år han var født, før han som eldre mann fikk det undersøkt: «Jeg haver selv paa et Haar ikke vidst det rette Datum, men alleeneste sat det Aar 1685, hvorudi jeg meenede at være kommen til Verden. Men da jeg for kort Tid siden lod mig tilskikke Udskrift af Kirke-Bogen i Bergen udi Norge, merkede jeg Vildfarelse, og fandt at jeg er fød Ao. 1684, saa at jeg nu ikke er langt fra 70 Aar.» Welhavens bok om Holberg, som ble utgitt i 1854, hevdet at han var født i juli. Begge foreldrene døde i løpet av barndommen hans; først faren, som etterlot seg en betydelig formue, og da Holberg var ti år gammel mistet han også moren. Før morens død hadde familien også mistet store rikdommer i en brann som herjet flere bygninger i Bergen, men moren etterlot seg allikevel en liten formue til sine seks barn. I 1695 flyttet Holberg inn hos sin onkel, Peter Lem, som sendte ham på latinskolen (Katedralskolen), og forberedte ham på et yrke som soldat. Men like etter dette ble han adoptert av sin fetter Otto Munthe i Gudbrandsdalen. a>». Minneplaten kan skimtes på muren i bildet over. Ludvigs store kunnskapstørst brakte ham snart tilbake til onkelen i Bergen, hvor han ble værende, og han studerte flittig ved katedralskolen fra 1695 til byen brant ned i 1702. Han ble da sendt til Københavns Universitet. Men han brukte raskt opp sine midler, og uten noe å leve av var han glad for å komme seg raskt tilbake til Norge, hvor han tok imot en stilling som huslærer hos en prost på Voss. Han reiste snart tilbake til København, hvor han i 1704 tok teologisk embedseksamen, og samtidig lærte seg engelsk, fransk og italiensk. Men han måtte ha noe å leve av, så han tok igjen imot en huslærerstilling, denne gangen hos Smith i Bergen. Videre studier og undervisning. Smiths samling av reiseskildringer og notater fra reiser vekket en reiselyst hos unge Holberg. På slutten av året 1704 gikk han med ytterst små midler om bord på et skip som skulle til Nederland. Han kom så langt som til Aachen, hvor han fikk en febersykdom, og led så mye av svakhet og fattigdom at han på egen hånd spaserte til Amsterdam og reiste tilbake til Norge. Flau over å måtte returnere så raskt til Bergen, stanset han i Christianssand, hvor han bodde gjennom vinteren og levde av å undervise i fransk. Våren 1706 reiste han sammen med en student som het Brix, via London til Oxford, hvor han studerte i to år og tjente til livets opphold ved å undervise i fiolin- og fløytespill. Han nevner takknemlig de verdifulle bibliotekene i Oxford, og det var der det først gikk opp for ham, som han sier: "«hvor utmerket og strålende ville det ikke vært å ta plass blant disse forfatterne»." Via London og Helsingør reiste han omsider til København for tredje gang, og han begynte å forelese ved universitetet. Folk møtte opp på hans forelesninger, men han fikk ingen betaling. De første arbeidene. I 1709 ble Holberg spurt om å følge en rik ung mann til Dresden, og på hjemreisen foreleste han i Leipzig, Halle og Hamburg. I København begynte han å skrive og i 1711 kom hans første arbeid; "En introduksjon til historien til Europas nasjoner". Han fikk tillatelse til å presentere to essaymanuskripter for kong Fredrik IV — om Kristian IV og Fredrik III. Kongen utnevnte ham like etter til professor, og han mottok dessuten et reisestipend. I 1714 besøkte Holberg flere land i Europa, og han tilbakela store avstander til fots. Han lånte passet til sin venn Mikkel Røg, og reiste under navnet Michel Recco. Fra Amsterdam gikk han gjennom Rotterdam til Antwerpen, tok en båt til Brussel, gikk videre til fots til Paris, Marseille, og tok så sjøveien til Genova. På den siste turen fikk han et alvorlig feberanfall. Under rekonvalesensen reiste han videre til Civita Vecchia og Roma. Inspirert av Romas syv høyder, ble han den første som snakket om «Bergens syv fjell». Da våren kom, var han fortsatt svært fattig og ved dårlig helse, men han tok fatt på hjemreisen til fots via Firenze, Bologna, Parma, Piacenza, Torino, over Alpene, gjennom Savoia og Dauphiné til Lyon, og til slutt til Paris, hvor han ankom med utmerket helse. Etter å ha tilbrakt en måned i Paris, gikk han til Amsterdam, seilte til Hamburg, og kom så tilbake til Danmark i 1716. Han tilbrakte de neste to årene i ekstrem fattigdom, og i 1716 utga han sin "Introduction Til Naturens- Og Folke-Rettens Kundskab". I ettertidens øyne er dette verket blitt vurdert ikke å ha nådd noen stor vitenskapelig dybde. Likevel ble denne boken meget populær og kom i 1763 i sin sjette utgave. Gjennom mange år var dette verket det viktigste faglitterære hjelpemidlet en dommer hadde. I 1717 ble Holberg utnevnt til professor i metafysikk og logik ved Universitetet i København, i 1720 i latinsk litteratur, i 1730-36 i historie og geografi. I 1737-51 var han også universitetets kvæstor (leder av den økonomiske administasjonen). I 1720 fikk han det attraktive vervet som folkets talerør i kirkerådet. Dette gjorde at tiden med pengeproblemer deretter var over. «Den poetiske raptus», 1722–1727. Hittil hadde Holberg kun skrevet om rettsvitenskap, historie og filologi, men i en krangel med juristen Anders Højer fra Flensborg viste han sine satiriske evner. Fram til 1728 lagde han verk som var en ny stil av humoristisk litteratur, under pseudonymet Hans Mikkelsen. Det komisk-episke diktet "Peder Paars", den første av de dansk-norske klassikerne, kom i 1719. Dette diktet var en briljant satire på datidens manerer, og det nøt en uovertruffen suksess. Men det fornærmet flere mektige mennesker som truet ham på livet, og om ikke grev Danneskjold hadde fortalt kongen om ham, er det mulig Holbergs karriere kunne blitt kortvarig. De neste to årene skrev han fem kortere satirer som alle ble vel mottatt av publikum. Den store begivenheten i 1722 var opprettelsen av Danmarks første offentlige teater i Grønnegade i København. Holberg ble teaterets første husdikter. Enkeltstående verk, som for eksempel "Karrig Niding" av Hieronymus Justesen Ranch forekommer, men i hovedsak kjente danskene teateret gjennom kontinentale teatertrupper som spilte på fransk eller tysk. Holberg bestemte seg for å bruke sitt talent til å bygge opp en egen dansk komedie. Det første av stykkene hans som ble framført, var "Den politiske Kandestøber". Han skrev nå komedier i et rasende tempo, og før utgangen av 1722 hadde teateret med stor suksess oppført bl.a. "Den Vægelsindede", "Jean de France", "Jeppe paa Bierget" og "Gert Westphaler". I løpet av 1723 fulgte så "Barselstuen", "Den ellevte Juli", "Jacob von Thyboe", "Den Stundesløse", "Erasmus Montanus", "Don Ranudo", "Ulysses av Ithaca", "Uden Hoved eller Hale" og flere. Det mest kjente stykket fra 1724 er "Henrik og Pernille". Men til tross for denne uovertrufne oppblomstringen av dramatisk genialitet, havnet teateret i økonomiske vanskeligheter og måtte stenge. Kraftanstrengelsen hadde også tatt på Holbergs helse, og han la ut på en ny utenlandstur. Han vandret gjennom Belgia til Paris, hvor han tilbrakte vinteren. Våren 1726 vendte han tilbake til København, legemlig og åndelig restituert. Den store bybrannen i København i 1728 tok ikke bare Holbergs hus og det meste av hans eiendeler, men den førte også landet ut i en nasjonal fattigdom og depresjon. En følge av krisen var at pietismen vant fotfeste ved hoffet og også i folket. Pietistene var naturlig nok lite sympatisk innstilt til komedier, og han fant det best å avslutte sin poetiske raptus. Det gjorde han med en samleutgave av sine dramatiske verk i 1731, med et tillegg av fem stykker som aldri ble oppført i hans levetid. «Den historiske raptus», 1730–1745. I de følgende femten årene henga Holberg seg så til verker av historisk, filosofisk og statistisk art. I denne perioden publiserte han en politisk satire kalt "Metamorphosis" (1726), en "Beskrivelse af Danmark og Norge" (1729), "Danmarks Historie", en kirkehistorie, biografier om berømte menn, "Moralske Tanker", en "Beskrivelse af Bergen" (1737), en "Jødenes Historie", og andre lærde og tidkrevende arbeider. Holbergs eneste skjønnlitterære verk fra denne perioden var "Nicolai Klimii iter subterraneum" (1741), senere oversatt av Baggesen til "Niels Klims underjordiske Rejse". Etter Kristian VIs død i 1747 tapte pietismen fotfeste ved hoffet, og teateret ble gjenåpnet med Holberg som direktør, men han trakk seg snart tilbake fra stillingen. Hans siste verk er fem bind med Epistler, det siste utgitt posthumt i 1754. I 1747 ble han utnevnt til "Baron af Holberg". Om somrene levde han ofte tilbaketrukket på godset sitt Tersløsegård på Sjælland, og døde i København den 28. januar 1754, i sitt syttiende år. Han er gravlagt i Sorø klosterkirke. Filosofene som Holberg fremhevet betydningen av fornuften, sansen og forstanden. Han har blant annet sagt om forstanden at: «Når lykken vil favorisere forstanden, kan man gjøre store ting med liten kunst!» Mange mener at han har fått disse idéene fra den greske filosofen Aristoteles. Våpenskjold. Før utnevnelsen til baron brukte Holberg segl med blant annet en fjelltopp (berg) som figur. Komponeringen av våpenskjoldet han ble tildelt som baron skal han selv ha hatt en viss innflytelse på. Våpenet har skjoldet firedelt av sølv og rødt, med et grønt grantre i 1. og 4. felt (symbol for norsk opprinnelse) og en lyre under en stjerne i 2. og 3. felt (symbol for diktning), begge av gull. Midt på er det et blått hjerteskjold med et sølv fjell med åpent rom midt på (symbol for navnet, «hult berg»). Våpenet har to hjelmer hver med en rangkrone for friherre, den 1. har hjelmtegn med et grønt grantre, og den 2. med lyren under stjernen, begge gull. Som en form for skjoldholdere er det på hver side av skjoldet en framkommende og liggende sølv sfinx. Våpenet er et såkalt talende våpen, der figuren i hjerteskjoldet henspiller på navnet. Forfatterskap. Holbergs reiser var til stor nytte i det senere forfatterskapet – de mange inntrykkene modnet ham også kunstnerisk og moralsk. Holberg lot seg inspirere av de gamle latinske komediene og franske komedier han hadde sett i Paris. Forfatterskapet kan deles opp i tre perioder; den historiske, den poetisk/komiske og den filosofiske. Den poetiske raptus var da han i samtiden satte produksjonsrekord med de komiske dramaene. De er samtidig også det han i ettertiden er blitt mest kjent for. Det er forøvrig også viktig å notere seg at han i en av de siste bøkene han skrev om livet sitt, innrømmet at han var sjalu og svært redd for at det andre skrev, skulle være bedre enn det han selv skapte. Dette kan være en kilde til å forstå forfatterskapet hans – hans irritasjon til dels over samfunnet, og til dels over andre lektorer og universitetet, gjorde ham skarp. Dette var en gjennomgående drivkraft i Holbergs forfatterskap. Ideologi – opplysningstidas mann. Portrett av Holberg fra Wiedewelts gravmonument, trolig med en dødsmaske som forlegg. Holberg traff under et opphold i Paris den danske vitenskapsmannen Jacob Winsløw, som var katolikk. Winsløw prøvde å omvende Holberg, men dette resulterte bare i at Holberg ble antikatolikk og bevarte denne holdningen for all ettertid. Det er dermed ikke sagt at Holberg var hedning eller ikke-troende, han tilhørte den lutherske tro. Holberg kritiserte skolenes undervisning i kristendom: "«Børn maa giøres til Mennesker, førend de blive Christne»" og "«hvis een lærer Theologie, førend han lærer at blive Menneske, bliver han aldrig Menneske»". Holberg trodde på fornuftens guddommelige lys i vårt indre, og for ham var undervisningens første mål at elevene lærte å bruke sine sanser og sin forstand, i stedet for nytteløs terping av ei lærebok. Dette var en ny, moderne oppfatning av religionsspørsmålet, og den kjennetegner Holberg som en mann av sin tid, opplysningstiden. Holberg var for øvrig interessert i fornuften fordi han mente at det var denne som bandt samfunnet sammen. Dessuten undret det Holberg at det kunne finnes så mye ondskap i samtiden, når man jo bare kunne la fornuften råde i stedet. Man kan altså si at han beveget seg vekk fra en religiøs forklaring på ondskap hen imot en rasjonalistisk /empirisk tenkemåte. Holberg hadde en positiv holdning til bibelkritikken, han ble heller ikke foruroliget av det nye heliosentriske verdensbilde, som står i kontrast til Bibelens omtale av jorda som ubevegelig, han skrev i en av sine epistler om dette: "«de hellige Bøger ere ikke skrevne for at oplyse Mennesker udi Astronomie, men for at veyvise dem udi Saligheds Sager.»" Holbergs religiøsitet representerte i det store og hele det man kaller deisme. Han forholdt seg kritisk til forestillingen om arvesynden, og nærte tillit til menneskets frie vilje. Holbergs erklærte hensikt med sin forfattervirksomhet var for øvrig å spre opplysning til gagn for allmennheten og til nytte for samfunnet. Dette stemmer overens med bildet av Holberg som framskrittets og opplysningstidens mann. Det er verdt å notere seg at Holberg fant seg best til rette i storbyer med stor kultur, småbyer og natur interesserte ham ikke, naturen fant han heslig. Innflytelse på vitenskapen. Før Holbergs tid hadde vitenskapen vært underlagt teologien, og dens forestillinger, for eksempel om verdensbildet, var uangripelige. 1700-tallets opplysning betydde at vitenskapen ble gjort mer folkelig, og var et framskritt for den erfaringsbaserte undersøkelsen, empirismen, som ikke minst ga vitenskapen nytt grunnlag og nye muligheter. Holberg bidro prinsipielt til denne utviklinga. Holbergs ideal for vitenskap var at den skulle gå induktivt (det vil si erfaring bygd på observasjoner) fram og være til praktisk nytte, noe vi ser et morsomt eksempel på i hans "Betænkning over den nu regierende Qvæg-Syge" (1745), hvor han resonnerte seg fram til at smitten mest sannsynlig stammer fra mikroorganismer. Komedier. Holbergs professorbolig i Fiolstræde. Etter et maleri i Oldnordisk Museum. Illustrasjon i Oluf Nielsen (1838–1896), "Kjøbenhavn paa Holbergs Tid" (København, 1884) Dagbladet. "Dagbladet" er en norsk dagsavis, grunnlagt i 1869, i mange år kjent som den fremste, norske radikale kulturavis. Den utkommer i Oslo og har tilhold i Havnelageret (Langkaia 1) ved den nye Operaen i Oslo. Ansvarlig redaktør er John Arne Markussen. Avisen gikk over til tabloidformat i 1983. "Dagbladet" var i mange år Norges tredje største avis målt etter opplag, etter "Aftenposten"s morgenutgave" og VG". I 2009 gikk Aftenpostens aftenutgave også forbi Dagbladet. På tross av at de to avisene har forskjellig profil på enkelte områder, ansees i dag "VG" for å være "Dagbladet"s hovedkonkurrent. Nettutgave. Dagbladet.no ble den første rikdekkende nyhetsavisen som lanserte egen nettutgave, 8. mars 1995. Det er blant Norges største nettsteder, med 3,6 millioner unike brukere i måneden. Historie. Historisk sett var avisen hovedorgan for partiet Venstre fra 1884. En større uavhengighet kom gradvis fra begynnelsen av 1970-tallet, før det endelige bruddet fra tilværelsen som partiorgan fulgte i 1977. Med ansettelsen av John Arne Markussen i 2011 som den sjette redaktøren fra egne rekker siden 2000, markerte avisen en fortsettelse av den redaksjonelle linjen som bremset det store opplagsfallet og den dramatiske inntektsvikten det siste tiåret. Den stø kursen som beviselig har nyttet er en fortsatt satsing på en rendyrket tabloidavis med nyheter, underholdning og nyttestoff («Dagbladet hjelper deg»). Fornyelser skal være forsiktige, og håpes settes på digital betaling på nettplater og lignende. "Dagbladet" under andre verdenskrig. "Dagbladet" har en todelt okkupasjonshistorie under andre verdenskrig. Avisen ble utgitt frem til april 1943 mens trykkeriet og teknisk avdeling var intakt helt til krigens slutt. "Dagbladet" hadde i årene før krigen vært frittalende og tydelig i sitt språk mot Hitler-Tyskland og det fascistiske Italia. Under okkupasjonen ble avisen og dens skribenter utsatt for nidkjær overvåking, sensur, pålegg, bøter og trusler. "Dagbladets" redaksjon ønsket å vise at de ikke hadde endret grunnleggende holdninger selv om en politisk profilering for Venstre nå var forbudt. Avisen og dens medarbeidere dyrket derfor antydningens kunst, slik mange aviser gjorde i disse årene. Mellom linjene kunne en lese hva meningen var; f.eks. hadde Johan Borgens petiter i "Dagbladet", under signaturen Mumle Gåsegg, et velutviklet kodespråk. Sjefredaktør Einar Skavlan prøvde å motstå påbudte formuleringer i lederspalter, men ble overprøvet. Fire fra styret og en rekke medarbeidere fra redaksjonen ble arrestert, noen ble satt på Grini og andre ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Avisen ble forsøkt stoppet av styret flere ganger, og da det nazistiske Pressedirektoratet ville slå sammen avisene "Dagbladet", "Morgenbladet" og "Norges Handels- og Sjøfartstidende" til én avis, lyktes de. Dette utløste kraftige protester. "Morgenbladet" og "Dagbladet" måtte gå inn i april 1943, og "Sjøfarten" fortsatte som selvstendig ukeavis. "Dagbladet" hadde stiftet A/S Avistrykkeriet, og dette holdt avisens tekniske avdeling i gang fra april 1943 til 7. mai 1945. Dette selskapet utførte store trykkeoppdrag for okkupasjonsmakten, noe som skulle vise seg som en vanskelig dobbeltrolle da rettsoppgjøret kom. Siden avisens produksjonsutstyr var intakt, kunne avisen på ny gå i trykken allerede 14. mai 1945. De personlige og sivile omkostninger som denne trykkeberedskap medførte under rettsoppgjøret, for dem hadde hatt i oppdrag å holde trykkeriet parat for Dagbladets redaksjon, omtaler Arne Skouen i sine memoarer "En journalists erindringer" som et av de mindre stolte øyeblikk i "Dagbladets" historie. "Magasinet". "Dagbladet" var den første av de store norske aviser som lanserte et eget "feature"-bilag. Dette skjedde med lørdagsbilaget "Magasinet" i 1999, og senere har en rekke andre større og mindre aviser fulgt etter. Blant de viktigste er "VG Helg" og "Aftenposten"s relansering av "A-magasinet" (som i virkeligheten var det første, norske feature-bilag gjennom et utall år, til det ble nedlagt som utidsmessig, kun få år før Dagbladet lanserte sitt "Magasinet"). Lørdagsutgaven av "Dagbladet", med "Magasinet", er den utgaven i uka som har høyest salgstall for avisen. "Fredag". "Fredag" var et ungdomsmagasin som kom ut hver fredag som et bilag til Dagbladet. Målgruppen var unge mellom 15 og 35 år. De viktigste stoffområdene var musikk, uteliv, film, reiseliv, mote, teknologi, spill, sex og ungdomskultur. Siste redaksjonelle leder i bilaget var Pål Nordseth. "Fredag" gjennomgikk en totalomfattende redesign i mars 2009, og kom med sin siste utgave fredag 30. mars 2012. Søndagsavisen. Dagbladet overrasket andre aviser da de 26. august 1990 lanserte avisutgave på søndager og dermed kom ut på alle ukens dager. Søndag 6. desember 2009 la Dagbladet om formatet på nyhetsdelen av søndagsavisen til å være det samme som magasindelen. Tore Tønne-saken. Særlig Dagbladet ble etter Tore Tønnes selvmord i 2002 kritisert av Norsk Presseforbunds granskningskommisjon for at avisens journalistikk var for overdimensjonert, personfokusert og delvis preget av manglende presisjon og nøyaktighet. Dagbladets egen granskningskommisjon i Tønne-saken konkluderte med at «mengde, presentasjon, billedbruk og typografi var i overensstemmelse med slik Dagbladet ønsker å fremstå i en løpende nyhetssak». Schjenken-saken. I 2011 ble ambulansesjåfør Erik Schjenken tilkjent en oppreisning på en million kroner av Oslo tingrett. Dommen konkluderer med at Dagbladet trykket flere rettsstridige ærekrenkelser. Bakgrunnen for dommen er flere utsagn som sto på trykk i Dagbladet i 2007 i forbindelse med den såkalte ambulansesaken der Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken og ikke fikk transport i ambulanse fra stedet. Carsten Thomassen. Dagblad-journalisten Carsten Thomassen var en av flere norske journalister og fotografer som var med på den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støres besøk i Afghanistan i januar 2008. Thomassen og en ansatt i Utenriksdepartementet ble skutt på av en terrorist kledd i politiuniform da de kom ut av heisen på hotellet. De to norske ble fraktet videre til et tsjekkisk ISAF-feltsykehus i Kabul, der Thomassen døde senere på operasjonsbordet, som følge av skuddskadene han fikk. Flytting til Havnelageret. Dagbladet.no flyttet 2. mai 2008 ut av Akersgata 49, til Havnelageret i Oslo, der nettavisens redaksjon og papirutgavens redaksjon ble samlokalisert. Resten av avisas avdelinger flyttet 13. mai 2008. Cappelen Damm overtok lokalene i Akersgata 49 i mars 2009. Politikk. I Dagbladets leder 10. september 2011, slo avisen fast sin holdning mot Fremskrittspartiet: «Helt siden Anders Langes Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.» Opplag. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Liste over tyske kulturpersonligheter. Liste over tyske kulturpersonligheter. Med tysk forstås ikke her nødvendigvis borgere av den nåværende tyske staten, som først ble dannet i 1871, men personer som tilhørte det tyskspråklige området, som også inkluderer f.eks. Østerrike. Se også. Tyske kulturpersonligheter Bybranner i Bergen. __notoc__ Bybranner i Bergen er en oversikt over de mange storbranner som har herjet Bergen opp gjennom historien siden Olav Kyrre grunnla byen i 1070. Her følger en kronologisk oversikt over de mest ødeleggende. 1170. Den første kjente store bybrannen inntreffer på Bryggen. 1198. Baglerne brenner ned hele Bryggesiden som hevn etter et mislykket forsøk på å ta Sverresborg fra Birkebeinerne. 1248. Storbrann som rammer Bergenhus, Sverresborg, Bryggen, Vågsbunnen og 11 kirker. 1393. Tyske sjørøvere (Vitalinerne) plyndrer byen og setter fyr på engelskmennenes handelsgårder i Vågsbunnen, og 23 av engelskmennenes hus brenner ned. 1413. Byen rammes av en ny storbrann langs Øvregaten som blant annet ødelegger 14 kirker. 1429. Vitalinerne setter fyr på kongsgården og bispegården etter å ha beseiret Norges siste leidangsflåte og plyndret byen. 1455. Hanseatene i byen stormer og brenner ned Munkeliv kloster og dreper både høvedsmann og biskop. 1476. En brann som la Bryggen i aske. Den startet hos en full kjøpmann i gården Vetrliden. 1489. Hele området mellom Skostredet i Vågsbunnen og Munkeliv kloster på Strandsiden rammes av en storbrann. 1527. Flere av de nordligste handelsgårdene på Bryggen brenner ned. Nok en gang var det berusede personer, denne gangen i Gullskoggården. 1561. Hele området mellom Rådstuen og Murallmenningen brenner ned, blant annet 86 gårder og handelshus i Strandgaten. Brannen oppstod etter at en jente skulle varme seg mat. 1582. Vågsbunnen og Strandsiden brant. Det var en ung og beruset prest som hadde kastet et brennende lys etter tjenestepiken sin. 1589. Storbrann i området mellom Murallmenningen og Erkebispegården ved Nykirkeallmenningen på Strandsiden. Vågen var frosset, så folk kunne sette sine verdisaker ut på isen. 1623. Storbrann langs hele Strandsiden og i Vågsbunnen, fra Nordnes til Bergen domkirke i Vågsbunnen. Tyskerne på Bryggen tok inn mange husløse etter brannen. 1640. Storbrann rammer hele området mellom Murallmenningen og Vetrlidsallmenningen og sørover til St. Jørgen hospital i Marken, etter at to gutter drev med pistolskyting. 1660. Området mellom Murallmenningen og Nykirkeallmenningen på Strandsiden helt opp til Klosteret herjes av storbrann. 1675. 104 bygninger brenner ned i Øvregaten. 1686. Storbrann på Strandsiden som ødelegger 231 bygårder og 218 sjøboder mellom Murallmenningen og Nykirkeallmenningen. Et gjenglemt lys forårsaket brannen. 1702. Den aller største bybrannen i Bergens historie legger 7/8 av byen i aske. Brannen startet 19. mai 1702 i nærheten av Manufakturhuset ved Lille Lungegårdsvannet og kom ut av kontroll. Den spredte seg i retning av Vågen og ødela bebyggelsen helt ut til Holbergsallmenningen på Strandsiden og til Mariakirken på østsiden av Vågen, og sørover i Marken. Ilden brant i 12-13 timer. Blant annet Ludvig Holbergs familie tapte mange penger på brannen. Petter Dass beskrev brannen slik: «"Om morgenen var du som svanen saa hvid om aftenen sorter’ end ravne"». Det hevdes at folk stjal mer enn det som ble reddet. Det ble nå innført nye reguleringsplaner hvor allmenningene ble utvidet, nye anlagt og krav om at alle hus langs allmenninger og hovedgater skulle bygges i mur. 1751. Storbrann i Vågsbunnen, men denne spres ikke videre på grunn av allmenningene rundt. 1756. Storbrann på Strandsiden ødelegger 1 500 bygninger fra Torget til Nordnes. Etter dette ble Tollbodallmenningen anlagt. 1771. Ny storbrann på Strandsiden mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen. 1780. 40 hus brenner ned i Strangehagen på Verftet. En gatevekter mistenkes og dømmes for brannstiftelse. 1795. 50 bygninger mellom Nykirkesmuget og Holbergsallmenningen på Strandsiden går tapt i brann. 1800. Nykirken og 23 omliggende bygninger herjes av brann. Nykirken gjenreises med innsamlede midler. 1830. Hele området mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen brenner. Byen innfører da en egen bygningslov. 1855. 182 bygninger brenner ned mellom Torget og Lille Lungegårdsvannet. En ny reguleringsplan anlegger blant annet Byparken, Olav Kyrres gate og Christies gate. 1901. De gamle sjøbodene av tre mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen brenner ned, og erstattes av forretningsgårder oppført i mur. C. Sundts gate anlegges. 1916. Brannen 15. januar 1916 brøt ut i Berstads sjøgård ved Murallmenningen. Den spredte seg raskt sørover, og la hele området fra Vågen til Engen, og fra Murallmenningen til Rådhuset i aske. Brannen brøt ut kl. 17.15 og varte hele natten. 380 bygninger, med 612 leiligheter, 388 butikker, 242 verksteder, 42 fabrikker, 219 kontorer og 288 lagerrom gikk tapt. Brannen rammet 3 aviser, 4 hoteller, 6 forsikringsselskaper og 2 skoler, og ca. 1000 arbeidsplasser gikk tapt. Rundt 2700 mennesker ble husløse. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse om regulering av brannstrøket, og bybildet ble sterkt forandret. Smørsallmenningen forsvant, det samme gjorde en rekke andre gater og smug. Strandgaten ble rettet ut og utvidet, og nye gater ble anlagt, som Christian Michelsens gate. Fra bybrannen i 1916 er det bevart filmopptak som bl.a. er utgitt på DVD. 1925. «Langfredagsbrannen» 10. april brøt ut i Tonninggården på Strandsiden, og det meste av bebyggelsen på nedsiden av Strandgaten mellom Nykirkeallmenningen og Tollbodallmenningen ble ødelagt. I alt ble 20 familier husløse. Lite ble gjenreist før krigen. 1930. Den 16. mai oppsto det brann i noen boder på Nøstet, og brannen bredte seg østover til kvartalene rundt Skottegaten. 60 bygninger gikk tapt og 188 familier ble husløse. Reguleringsplanen ønsket å rasere store deler av den gamle trebebyggelsen langs Nøstegaten og Skottegaten. Dette ble bare delvis gjennomført, og det meste ble beholdt som før. I brannområdet kom det opp en del funksjonalistiske bygninger. 1940. Et bombenedslag natt til 15. juni i Nagelgården like ved Tollboden førte til en brann som ødela en rekke gårder på Nordnes. Det brant både i Sparres gate, Nordnesgaten, Nagelgaten og Tollbodallmenningen. 108 hus og sjøboder ble ødelagt. I etterkant ble det utlyst en reguleringskonkurranse, men ingenting ble gjort under krigen 1944. Eksplosjonen på Vågen: Tidlig om morgenen den 20. april eksploderte det nederlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» (i tysk tjeneste) ved Festningskaien. I tillegg til de mange skadene eksplosjonen gjorde over store deler av sentrum, oppsto det også en rekke branner som ødela et stort område i Dreggen, samt store deler av den gamle bebyggelsen mellom Nykirkeallmenningen og Tollbodallmenningen på Nordnes. Det ble også påført store skader på Bergenhus festning. Personskadene var store. Omtrent 100 mennesker omkom, mens mange tusen ble skadet. 29. oktober samme år brøt det ut brann etter bombeeksplosjoner på Nøstet, og en rekke hus i Baneveien, Komediebakken og omkringliggende smug ble ødelagt, deriblant Komediehuset på Engen. 42 mennesker omkom. I 1946 ble det utarbeidet en reguleringsplan for østre Nordnes, i 1948 for vestre Nordnes og Nøstet. Den vedtatte planen tok sikte på å rive det meste av den gamle bebyggelsen, men ble aldri gjennomført i sin helhet. Det nedbrente området ble gjenreist i 1950- og 60-årene. 1955. Mandag 4. juli brøt det ut brann i Søstergården på Bryggen. De fem nordligste gårdene ble totalskadet. Brannen førte til store diskusjoner om hva som skulle skje med området. Til slutt ble det vedtatt å bevare den gjenstående delen av Bryggen, og bygge ut brannområdet. Dette førte til nye diskusjoner om hva som skulle bygges der. I 1970-årene ble det til slutt bestemt å bygge et hotell på tomten, der de gamle fasadene mot Vågen ble bygget opp igjen. De arkeologiske utgravningene førte til en rekke interessante funn som ga ny viten om Bergens historie. I 1976 ble Bryggens Museum åpnet i nordre del av branntomten. Liste over tyske herskere. Denne artikkelen inneholder en liste over tyske herskere. Tor Åge Bringsværd. Tor Åge Bringsværd (født 16. november 1939 i Skien) er en norsk forfatter kjent for romaner og fabelprosa, og som i samarbeid med Jon Bing også er kjent for en rekke sciencefictionbøker og tv-produksjoner under det kollektive forfatternavnet Bing og Bringsværd. __TOC__ Bringsværd har jobbet mye sammen med Jon Bing. Sammen er Bing & Bringsværd opphavsmenn til ordet "fabelprosa", som han bruker om skjønnlitteraturen han skriver. Begrepet innbefatter både science fiction og fantastiske fortellinger. I 1967 debuterte de begge med "Rundt solen i ring". Året etter kom Bringsværd ut med "Probok", sin egen samling sciencefictionnoveller. Samlingen markerte i større grad den samfunnskritiske siden ved ham enn hva han fikk frem i "Rundt solen i ring", selv om den helt klart var til stede der også. At han gav den ut alene kan nok bety at dette er noveller som Bringsværd personlig syntes han kunne stå mye sterkere for. Men Bing har helt klart innvirket mye i skriveprosessen. I starten av boken står det «Til Jon – Selvfølgelig». De har arbeidet mye sammen, eller som Bringsværd skriver på sine nettsider «Jon Bing og jeg har lekt sammen (nesten) hver tirsdag siden 1966.» Bringsværd regner seg som anarkist, og det er kanskje ikke uten grunn at han har valgt science fiction som sin sjanger. Mange av bøkene hans har et kritisk blikk på bioteknologi og måten vi forvalter naturen vår på. Han ser på seg selv som en fargerik personlighet, noe som nok i stor grad er riktig. Han går stadig i regnbuefargede bukseseler. Bringsværd har en spesiell skrivestil. I flere noveller hopper han vekk fra historien og beskriver noe som tilsynelatende ikke har noe med resten av historien. Plutselig kan han finne på å hoppe inn i et radioprogram eller et oppslag i et leksikon. Bøkene hans inkluderer titler som; "Bazar", "Bløtkakemannen", "Apachepiken", "Pudder? Pudder!" og de fem bøkene i "Gobi"-serien. I tillegg har han vært aktiv i den norske Brumm-foreningen. Han er også en av tre generalsekretærer i Norsk Kartozoologisk Forening. Fjernsynsproduksjoner. Innen tv er han og makkeren Jon Bing mest kjent som skaperne av Norges første sciencefictionproduksjon for TV, miniserien "Blindpassasjer", som var en blanding av thriller og science fiction. De har også skrevet to av miniseriene, samt tre episoder om etterforskerne "Helmer & Sigurdson" som gikk på NRK 1975–1981. I 1982 var de aktuelle med sciencefictionserien "Ta den ring", som i motsetning til "Blindpassasjer" foregikk på jorden. Annet. Han er også aktiv som oversetter, og har blant annet oversatt Albert Åberg-bøkene til norsk. Bringsværd er siden 1990 bosatt i Hølen sammen med sin kone, forfatterinnen Else Færden. Skuespill. "Den himmelske stresskoffert" var NRKs bidrag til Prix Italia i 1990 og fikk samme år den norsk-nordiske hørespillprisen. Nils Nordberg reiste også til Budapest for å instruere stykket for ungarsk radio. Oversettelser. Bringsværd har helt siden debuten med den religionshistoriske tekstantologien "Det står skrevet" i 1966 gjort en betydelig innsats som oversetter, antologiredaktør og formidler. Dette arbeidet omfatter blant annet oversettelse av Albert Åbergbøkene og nyoversettelse av "Ole Brumm" og "Huset på Bjørnehjørnet" sammen med Marianne Koch Knudsen. Som redaktør har han hatt medansvar for blant annet seriene "Barnas første", "Det store barnebokverket Hugin og Munin", fem bind med "Lanterne science fiction" med serietittelen «Nazar» på 1970-tallet, tre sciencefictionantologier for Bokklubben ("Østenfor sol", "Vestenfor måne" og "Stella Polaris", 1969-1982) "Brummboken" på 1990-tallet og Verdens Hellige Skrifter fra 2000. I den siste serien har han bidratt til en nyoversettelse av "Gilgamesh" sammen med Jens Braarvig og redigert antologien "I begynnelsen" og "Jorden – vår mor". Jon Bing. Jon Bing (født 30. april 1944 i Tønsberg) er en norsk forfatter, dr. juris og professor ved Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Bing regnes som en foregangsmann innenfor internasjonal rettsinformatikk. Han er æresdoktor ved Stockholms universitet og Københavns Universitet, og Visiting Professor ved King's College, University of London. Bing var leder av Personvernnemnda frem til 2009. Han har vært formann i Norsk filmråd 1979–81, formann i Europarådets Committee on Legal Data Processing 1981–82, formann i Norsk kassettavgiftsfond 1983–85 og leder av Norsk kulturråd 1993–2000. Sammen med Tor Åge Bringsværd og noen andre studenter ved universitetet i Oslo startet Jon Bing opp foreningen Aniara, en klubb for sciencefiction-interesserte, og var ofte ute i media med utspill om science fiction. Han har gitt ut flere bøker, både skjønnlitterære og faglitterære. Han dobbeltdebuterte sammen med Bringsværd i 1967 med novellesamlingen "Rundt solen i ring". Disse har siden samarbeidet om flere skjønnlitterære bøker og antologier og gjort fabelprosa og «Bing & Bringsværd» til kjente begreper i norsk litteratur. I nyere tid har Jon Bing vært engasjert i samfunnsdebatten på en rekke områder. Man kan se ham på TV når det er jubileum for den første personlige datamaskinen i Norge, lese hans svar på spørsmål om opphavsrett vedrørende digitale media, og selvfølgelig støte på ham på den årlige sciencefiction-festivalen ShadowCon i Oslo. Han uttaler seg ofte i media i saker som omhandler etikk når det gjelder teknologi, opphavsrett, og fremtiden generelt. Bing er nok en av datanerdene i den voksne generasjon. Han er også kjent for sin omfattende samling av elefant-relaterte produkter. 6. november 2006 ble Jon Bing innvalgt som medlem i ICANNs råd for globale toppnivå-domener (GNSO Council). Litterært holder Bing en rolig, kanskje til tider drømmende skrivestil. Han skriver om mennesker som står utenfor det vanlige samfunnet, men som likevel klarer det umulige. I novellen "Riestopher Josef" fra "Rundt solen i ring" skriver han om en gutt som på grunn av en hudsykdom ikke kan gå utenfor huset. Novellen handler om Riestopher som bygger seg et romskip og drar til solen for å fange en solstråle. Fjernsynsproduksjoner. Innen tv er han og makkeren "Tor Åge Bringsværd" mest kjent som skaperne av Norges første sciencefictionproduksjon for TV, miniserien "Blindpassasjer", som var en blanding av thriller og science fiction. De har også skrevet to av miniseriene, samt tre episoder om etterforskerne "Helmer & Sigurdson" som gikk på NRK 1975–1981. I 1982 var de aktuelle med sciencefictionserien "Ta den ring", som i motsetning til "Blindpassasjer" foregikk på jorden. Philip Newth. Philip Newth (født 20. januar 1939 i Worcester, England) er en engelsk forfatter og illustratør som har skrevet mer enn 50 barne- og ungdomsbøker. Han har også skrevet flere hørespill. Newth debuterte med billedboken "Den aller største kanonen" i 1969, og mange lesere vil forbinde ham med serien av barnebøker om roboten Matilda. Newth er vinner av en rekke priser og utmerkelser, blant annet Skolebibliotekarforeningens litteraturpris og fyrstedømmet Monacos ærespris. Newth er bosatt på Rykkinn i Bærum kommune. Han er gift med forfatteren Mette Newth, som han også har samarbeidet med om en rekke prosjekter. Forfatteren Eirik Newth er Mette og Philip Newths sønn. Science fiction. Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener. Definisjon. "«SCIENCE FICTION: Fantasirike romaner og historier sentrert om en eller annen påstått, ofte utrolig, vitenskapelig nyvinning»." Tidligere hadde Gernsback introdusert begrepet «scientifiction» (1926), som han beskrev som «(...) historier som de Jules Verne, H. G. Wells og Edgar Allan Poe skrev... sjarmerende fortellinger blandet med vitenskapelige fakta og profetiske visjoner (...)». Gernsback og andre mente i senere år at begrepet science fiction var blitt utvannet ved at det ble brukt også om historier som inneholdt pseudovitenskap og fantasi. Dette førte til en lang og resultatløs debatt om avgrensningen mellom science fiction og fantasy og forsøk på å introdusere nye begreper som «speculative fiction», «science fantasy», «fabelprosa» og så videre. Forløpere. Den egentlige "science fiction" kunne først oppstå med utviklingen i vitenskap og teknikk. I alle kulturer har det eksistert sagaer, eventyr og fantastiske overleveringer. Med disse som bakgrunn oppsto det i Europa under opplysningstiden litterære verker som fritt spekulerte omkring hvilken ny viten, hvilke oppdagelser mennesker kunne komme til å gjøre på jorden eller i himmelrommet, hvilke nye samfunnsformer som kunne finnes i fjerne strøk eller tenkes i fremtiden. Etter at teleskopet ble oppfunnet, ble det kjent at månen er et utstrakt himmellegeme, og i oppdagelsesreisenes tidsalder drømte man derfor straks om å reise dit. De nærligende mulighetene for satire over forhold i samtiden som lå i slike fantasier ble naturligvis også utnyttet. Tidlige verk. Mary Shelley betraktes av mange som grunnleggeren av science fiction. Hennes roman "Frankenstein" (1818) hevdes av genrekritikere som Brian Aldiss å være den første spekulative roman som ikke kunne ha eksistert uten den industrielle revolusjon og vitenskapelig metode som underlag. Fra midten av det 19. århundre finnes det elementer fra science fiction også for eksempel hos Edgar Allan Poe, Fitz-James O'Brien og E.T.A. Hoffmann. I siste halvdel av århundredet oppsto den egentlige science fiction som genre. Jules Verne begynte fra 1860-tallet å publisere sine vitenskapelig-romantiske eventyrromaner. H. G. Wells publiserte fra 1890-årene det han kalte «vitenskapelige romanser», teknisk-samfunnskritiske verk. Rundt århudreskiftet var verden i omveltning, ikke bare teknologisk men også sosialt. Uroen som skulle føre til den russiske revolusjon og truende stormaktskonflikter satte sitt preg også på litteraturen om fremtiden. Advarende romaner om fryktelige truende kriger florerte. I 1907 publiserte Jack London sin krasse dystopi "The Iron Heel" om en kommende konflikt mellom kapitalister og arbeidere i USA. Karel Čapek introduserte i 1920 ordet robot i sitt skuespill "R.U.R.", hvor menneskene skaper en underklasse av mekaniske arbeidere som senere reiser seg og utrydder dem. Parallelt med at science fiction utviklet seg som verktøy for samfunnskommentar, ble den også for alvor et medium for eskapisme. Edgar Rice Burroughs publiserte i 1912 "A Princess of Mars", fremdeles av mange regnet som den ultimate dagdrømsromanen med sine fantastiske landskaper, lettkledde (oviparøse!) prinsesser i fare, sverdsvingende helter og skumle marsboere. Science fiction som triviallitteratur. I 1926 startet amerikaneren Hugo Gernsback publisering av science fiction i magasinform med sitt "Amazing Stories". Dette var det amerikanerne kaller et «pulp» eller «billig»-magasin – etter den dårlige papirkvaliteten, ansett som et kjennetegn på at innholdet var masseprodusert og av dårlig kvalitet. Publiseringsformatet sammen med "Amazing Stories" og dets etterfølgeres suksess gjorde at science fiction snart ble assosiert med «dårlig litteratur», og har helt til i dag medvirket til at det er vanskelig for genren å bli akseptert som seriøs kunst. USAs "Golden Age". SF ble oppgradert da John W. Campbell, Jr. ble utgiver av "Astounding Science Fiction". Han gav ut noveller av forfattere (Isaac Asimov, Arthur C. Clarke, Robert Heinlein) som senere ble verdenskjente. Alt i alt har genren sterk innflytelse fra amerikanske forfattere fra denne tiden. En hel rekke forfattere som egentlig ikke tilhørte science fiction gjorde også forsøk med genren og ga på den måten SF et mer seriøst image (Karel Čapek, Aldous Huxley, Karin Boye, Clive Staples Lewis, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut, George Orwell, Gore Vidal, Doris Lessing, Margaret Atwood). Den nye bølgen. Begrepet "new wave" ble fra slutten av 60-tallet brukt av litteraturkritikere som en fellesnevner for en «bølge» av sciencefictionforfattere som søkte bort fra idélitteraturen i retning skjønnlitteratur. Den nye bølgen ble kjennetegnet av litterære eksperimenter og en affinitet med 70-årenes «motkultur». Bøker assosiert med denne retningen befatter seg gjerne med den nære framtid, er dystopiske, har et disillusjonert menneskesyn, men er ikke sjelden gjennomført med adskillig fandenivoldskhet. Den nye bølgen ble en parentes i science fictions historie, men førte til at genren fikk en viss positiv oppmerksomhet fra skjønnlitterære miljøer. Den hadde også en fornyende effekt på genren, som ved midten av 60-tallet hadde vist tegn til å stivne i form så vel som ide. Noen forfattere som gjerne assosieres med denne perioden – med eller mot eget ønske – er J.G. Ballard, Frank Herbert, Michael Moorcock, Thomas M. Dish, Harlan Ellison, Samuel R. Delany, Joanna Russ og Norman Spinrad. I Norge var særlig Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på 70-tallet entusiastiske eksponenter for den nye retningen. Science fiction i Norge. Det har alltid vært noe oversatt science fiction på det norske markedet. H. G. Wells, Jules Verne og Edgar Rice Burroughs fantasier ble alle tidlig oversatt – "Den Hemmelighedsfulde Ø" (1876), "Den usynlige Mand" (1901) og "Prinsessen av Mars" (1924) – og har etter alle solemerker hatt gode salgstall. Allers Familieblad publiserte føljetonger om bl.a. kunsten å reise i ballong til månen på sider man kunne ta ut og selv binde inn til bøker omkring samme perioden. Det har imidlertid vært påfallende liten interesse for science fiction eller «fremtidsromaner» som sjanger. Dette til tross for at science fiction utgjør en meget vesentlig andel av salget av fremmedspråklig litteratur solgt i Norge. I våre naboland Sverige og Danmark er forholdet et helt annet, med et betydelig antall oversettelser hvert år foruten innenlandsk produksjon. I første halvdel av femtitallet var det et blaff av forlagsmessig interesse for sjangeren. En del science fiction ble utgitt som guttebøker for alder 12 – 16 år, mellom dem noen av Robert Heinleins «juveniles». Gyldendal startet i 1954 pocketbokserien "Gyldendals fremtidsromaner" som introduserte Heinlein, Isaac Asimov, A. E. van Vogt, og John Wyndham for mer voksne lesere. Serien ble lagt ned etter fem utgivelser, men er i ettertid blitt ettertraktet blant nostalgiske samlere. Fire år etter, i 1958, prøvde billigbokforlaget Romanforlaget seg med serien "Science Fiction". For sikkerhets skyld med forklarende lydskrift på baksiden («uttales saiens fiksjen»). Kjente science fiction-forfattere som Poul Anderson og Arthur C. Clarke ble presentert. Men igjen – etter tre utgivelser var det slutt. Samme forlag hadde forøvrig tidligere utgitt to romaner av A. E. van Vogt i en mer generelt innsiktet billigbokserie (Kronebøkene, 1954). Utover dette har det stort sett vært tale om spredte utgivelser som ikke først og fremst henvendte seg til sjanger-publikumet i annonsering eller innpakning. Falken Forlag gjorde for eksempel på 1980-tallet en prisverdig innsats ved å oversette bøker av Strugatskij-brødrene og Ivan Jefremov, men da ut fra det perspektiv at dette var sovjetiske forfattere. Men med unntak av en kort periode fra siste halvdel av 1960-årene og ut i 1970-årene har det sjelden vært noe som kan minne om en bevisst forlagssatsning på science fiction som sjanger i Norge. Aventura prøvde seg med to titler av Asimov: "Keiserrikets fall (Foundation)"i 1985, oversatt av Arne Treholt og 34 år etter den amerikanske utgaven. Erobreren (Foundation and Empire) kom året etter – men tredje bind i trilogien lar fortsatt vente på aeg. Våren 1965 ble studentenes science fiction-forening, Aniara stiftet på Universitetet i Oslo. På dette stiftelsesmøtet møttes Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som skulle vise seg å bli noen av de viktigste personlighetene innen norsk science fiction. "B&B" greide kunststykket å introdusere science fiction på bred front for det norske publikumet på slutten av 60-tallet til starten av 70-tallet. De fikk utgitt en rikt utstyrt og mye omtalt tre-binds antologi/innføring i genren i «kaffebord-format» på Den norske Bokklubben ("Østenfor sol, Vestenfor måne og Stella Polaris"). De fulgte opp med en serie lange temaprogrammer om science fiction i beste sendetid lørdag kveld på NRK tv. Disse programmene omfattet også dramatiseringer av klassiske noveller. Bing & Bringsværd debuterte som dramatikere på Det Norske Teateret med et sciencefictionskuespill, "Å miste et romskip". De tok også initiativet til en rekke oversettelser i Gyldendals serie "Lanterne science fiction". Denne billigbokserien introduserte også nye, norske forfattere som Ingar Knudtsen og Åsmund Forfang. Noen mindre forlag hadde i mellomtiden kastet seg på med utgivelser av mer tradisjonell science fiction. Billigbokforlaget Fredhøis Forlag utga i perioden 1971–1974 hele 41 science fiction-bøker. Utvalget var hummer og kanari, men omfattet også klassiskere som Ray Bradbury og Robert Bloch samt oversettelser av relativt ferske romaner fra f.eks. Poul Anderson, Philip K. Dick, Harlan Ellison og svensken Sam Lundwall. Også en ny norsk forfatter, Dag Ove Johansen, fikk slippe til. Fan-forlaget STOWA utga bøker av nye norske skribenter, blant dem Øyvind Myhre og Per G. Olsen som senere fikk slippe til på Cappelen og Gyldendal. I en kort periode var interessen for science fiction påtagelig blant litteraturinteresserte nordmenn, men det hele dabbet av utover 70-tallet. For det store publikum ble science fiction i denne perioden synonymt med Bing & Bringsværd og den såkalte "Nye bølgen" i britisk/amerikansk science fiction. Denne vinklingen var trolig i lengden ikke nok til å holde på en bred interesse. Bing og Bringsværd har selv vært produktive som forfattere av noveller, romaner, hørespill og tv-serier innen SF-genren – sammen og hver for seg. Totalt sett er det imidlertid gitt ut forholdsvis lite norsk science fiction. Blant unntakene er nevnte Øyvind Myhre, Ingar Knudtsen og Dag Ove Johansen. Disse tre forfatterne har alle omfattende forfatterskap bak seg, og deler en bakgrunn i SF-magasinet "Nova" på 70-tallet. En del forfattere har gitt ut noen få lovende bøker, i de fleste tilfellene novellesamlinger med både science fiction og annen fantastisk litteratur. Her kan Trond Buland, Einar Gjærevold, Reidar Jensen og Erik Braathen nevnes. Flere av disse debuterte på enmannsforlaget Bok og Magasinforlaget, som mot alle odds holdt det gående fra slutten av 1970-tallet inntil eieren Terje Wanberg døde i 2006. En del "mainstream"-forfattere med mer eller mindre uttalt interesse for science fiction har også hatt gjestespill innen genren, som Axel Jensen, Elin Brodin og Eirik Austey (Tron Øgrim). Liste over tyske universiteter. Liste over tyske universiteter og høyskoler V-Z. Tyske universiteter Jotne. a> med ildsverd framstilt i en britisk bokillustrasjon 1909. Jotne eller jotun (flertall "jotner"), også kalt turse, rimturse, jutul, jøtul og gyger (kvinnelig jotne), er en kjempemessig skapning i norrøn mytologi som holder til i Utgard og Jotunheim. Jotnene er i noen sammenhenger æsenes fiender, i andre sammenhenger æsenes seksualpartnere. Mange jotner er i besittelse av stor visdom, det gjelder for eksempel Vavtrudne, som kappes med selve hovedguden Odin i kløkt. Kampen mellom jotnene og Tor, jotnenes farligste motstander blant æsene, er et hovedmotiv i de norrøne myter. Overnaturlige vesener som jotner, riser, tusser og gyger, og siden også troll, har dessuten lange tradisjoner i seinere tiders nordiske folketro. Der beskrives de gjerne som kjempestore, onde og gjerne dumme skapninger som lever i fjell og er fiendtlig innstilt mot menneskene. Betegnelser i norrøn tid og i seinere folkeminne. På norrønt ble jotnene omtalt som "jǫtunn" (flertall "jǫtnar"), "risi" eller "bergrisi" ("rise", flertall "risar" eller "bergriser") og "þurs" eller "rimþurs" (tusse, flertall "þursar", "turser", "rimturser" eller "tusser"). Kvinnelige jotner ble også kalt "gýgr" eller "gyger" (entall og flertall), mens betegnelsen "jotunkvinne" er mer akdemisk. I Sverige og Danmark finner vi termen "jätte" og "jætte" i vanlig bruk. I norske folkeminne lever forestillingene om jotner videre under dialektiske betegnelsene som "jutul" eller "jøtul", ord som er direkte avledet fra "jǫtunn". Det engelske ordet "ent" er i slekt med det norske "jotun". Betegnelsen "jotun" har ellers gitt navn til blant annet Jotunheimen, et høyfjellparti i Sør-Norge som første gang ble kalt dette av Åsmund Olavson Vinje i 1862 etter tidligere også å ha blitt omtalt som Jotunfjeldene. Jotun er også navn på en malingprodusent i Sandefjord. Æge. Æge (Ægir) er i den norrøne mytologien en jotun som rår over havet. Han er gift med Rån (Ran) og har ni døtre som er bølgene. Ran fisker druknede sjømenn i garnet sitt. Æge kalles også Hlér og Gyme ("Gymir"). Æge er bror av Vinden og Ilden. Æge har to tjenere; Fimafeng og Elde. Boligen hans lyses ikke opp med vanlig ild, men av skinnende gull. Lys stråler også fra mjøden, som for øvrig bar seg selv rundt til gjestene. Æge ber hvert år æsene sammen til ete- og drikkegilde. Ved en anledning har ikke Tor kommet enda, han er ute i østerveg. Æsene skryter veldig av tjenernes innsats. Loke blir så misunnelig av at andre får skryt, og plutselig slår han Fimafeng ihjel. Æsene blir rasende, og jager Loke langt til skogs. Loke føler seg urettferdig behandlet, siden han hadde blitt jagd på grunn av en ussel tjener. Han vil tilbake til festen, men blir stanset i døren av Æges andre tjener, Elde. Han råder Loke til ikke å gå inn, siden æsene er så sinte på ham, men Loke baner seg vei inn. Æsene sier at han ikke er velkommen, men listige Loke minner (som mange ganger tidligere) Odin på at de er blodsbrødre, og at han har lovet å alltid stå på Lokes side. Odin befaler derfor at de skal gi plass til Loke. Loke setter seg og drikker, og fornærmer æsene en etter en. Æges hall er et fredlyst sted, så æsene vil ikke la seg hisse opp av det han sier. Men når Tor endelig kommer, og hører Loke, finner han seg ikke i dette, og ble så sint at Loke finner det best å stikke av. Han drar til Jotunheimen, og bygger seg der en hytte med fire dører slik at han kan stikke av alle veier. Ofte skaper han seg om til en laks, og gjemmer seg i elven. Æsene greier likevel å fange ham, og tvinger ham til å gå inn i sin vanlige kropp. De tar med seg Loke og hans sønner, Vale og Narve, til en hule. Vale føler seg fanget, så han gjør seg om til en ulv, angriper Narve og river over strupen hans før han rømmer. Æsene tar så Narves tarmer og binder Loke med dem. De blir øyeblikkelig til kaldt og hardt jern. Lokes hustru Sigyn fortviler over mannens skjebne, men får ingen nåde. Skade henger en orm over hodet til Loke slik at giftig eiter (gift eller syre) drypper ned på ham. Sigyn finner en skål som hun holder under ormens hode, men hver gang hun må tømme den, drypper eiteren på Loke, og da vrenger Loke slik på seg at det blir jordskjelv. Slik skal Loke ligge helt til Ragnarok. Mineralet ægirin er oppkalt etter Æge. Narve. Narve (Nare) er i den norrøne mytologien sønn av Loke og Sigyn. Loke og Sigyn fikk to sønner, Narve og Vale. Narve blir drept av Vale når æsene fanger de to og Loke for å straffe Loke. Æsene bruker da hans tarmer for å binde Loke. Se Æge. Navnet betyr 'smal, trang' trolig 'en som bor i en trang dal, eller ved et smalt sund', andre forslag er 'det var en trang fødsel, vanskelig fødsel'. Vale. Vale (norrønt "Váli") er i den norrøne mytologien sønn av Loke og Sigyn. Loke og Sigyn får to sønner, Vale og Narve. Vale blir fanget sammen med Narve og Loke når æsene tar dem med til en hule for å straffe Loke. Vale vil ikke at Loke skal straffes og forvandler seg til en ulv. Senere dreper Vale sin bror Narve. Det er en annen Åle i den norrøne mytologien, det er Odins sønn som ble avlet med jotnekvinnen Rind for å hevne Balder ved å drepe Hod. Sigyn. Sigyn er i den Norrøne mytologien gift med Loke. Sammen får de sønnene Narve og Vale. Som straff for Balders død, samt at han fornærmet alle gudene på Æges fest, straffer æsene Loke ved å binde ham til en stein med en eiterorm over hodet, slik at etsende gift drypper ned på hodet hans. Sigyn forsøker da å samle opp giften i et beger, men hver gang hun må tømme begeret, drypper det gift i hodet på Loke. Da vrir han seg i smerte og rykker i lenkene som binder ham. Slik forklarer den norrøne mytologien fenomenet jordskjelv. Frigg (gudinne). Frigg (Frigga) er i norrøn mytologi Odins kone. Hun er datter av Fjòrgyn. Frigg var svært vakker og den mektigste av gudinnene. Hun er kjærlighets- og skjebnegudinnen. Bakgrunn. Sammen med Odin får Frigg sønnen Balder, som blir drept når Loke lurer Hod til å skyte en misteltein på ham etter at Loke får nyss om at mistelteinen er den eneste skapningen på jorda som kan skade Balder. Frigg får veldig skyldfølelse etter denne hendelsen, siden hun ikke ba mistelteinen om å love å aldri skade Balder. Frigg var svært vakker og den mektigste av gudinnene. Hun er kjærlighets- og skjebnegudinnen. Hun kjenner menneskers skjebne like godt som Odin selv. Hun er også gudinne over ekteskapet. Hun har sin egen hall, Fensalir («Vannhallen»). Hun blandes ofte sammen med Frøya. Hennes sendebud er åsynjen Gna (Gnå), som rir over himmelen på hesten Hofvarpnir. Andre åsynjer Frigg knyttes til er Hlin, som verner alle mennesker som Frigg ønsker å gi beskyttelse, og Fulla, som bærer Friggs eske, passer hennes sko, og kjenner alle hennes hemmeligheter. I Snorres "Ynglingesaga" blir Frigg kjent for blant annet å ha vært utro mot Odin, med hans brødre Vilje og Ve, en gang Odin var på reise så lenge at de trodde han var død. De tre stjernene i Orions belte i stjernebildet Orion ble i norrøn mytologi kalt «Friggs rokk». Fjorgyn. Fjorgyn eller "Fjorgvin" (norrønt "Fjörgyn", «jord») er beskrevet i "Voluspå" og "Hårbardsljod" som mor av guden Tor, sønn av Odin. Tor blir også nevnt som sønn av Lodyn ("Hlóðyn") og av Jord ("Jörð"). Filologene har som regel tolket dette som at Fjorgyn og Lodyn er andre navn på Jord. Men mytologi er sjelden konsekvent og ikke alltid sammenhengende: I "Loketretten" blir Frigg, Odins hustru nevnt som «Fjörgyns mær», noe som kan tolkes som både «datter» og «møy». Snorre Sturlason nevner at Frigg er Fjorgyns datter, men dette kan være en misforståelse. Fjorgyn er et hunkjønnsnavn, men det finnes også et hankjønnsnavn, Fjorgynn (eller Fjorgvin). Om disse er bror og søster (tilsvarende Frøy og Frøya), eller ektefeller, eller begge deler, er dog usikkert og har gitt store diskusjoner i forskningsverden. De opptrer uansett tidvis som mor til Frigg. En annen tolkning er at Fjorgyn også er et annet navn på Odin. En tredje tolkning at Fjorgyn og Lodyn (og kanskje også Jord) er et annet navn på Frigg. Om fellesnevneren er Jord ("Jörð") opptrer hun som en gudinne, åsynje, og i henhold til Snorre som både datter av og gift med Odin, og nevnes flere steder også som mor til Tor. Navnet gir assosiasjon til en fruktbarhetsgudinne som personifiseringen av jorden og den fruktbare jorden, og er kanskje svært gammel og går tilbake til en kult rundt modergudinnen. Skriftlige kilder. Fjorgyn er attestert i "Den eldre Edda" og i Eddadiktet "Hårbardsljod", vers 56, og i "Voluspå", vers 56. I "Loketretten" i vers 26 er også nevnt. Hun nevnes også i "Gylvaginning" (kapittel 9) og "Skaldskaparmål" (kapittel 19) i "Den yngre Edda". I kvadene nevnes Fjorgyn tidvis som kjenning for «jord» eller «land». Guddommelig par. Hilda Ellis Davidson har teoretisert at Fjorgyn og Fjorgynn kan ha representert et guddommelig par hvor lite informasjon har blitt bevart for ettertiden, tilsvarende med andre mytologiske figurer som Ull og (teoretiserte) Ullin, Njord og Nerthus, og attesterte Frøy og Frøya. Fjorgyn og Jord. Rudolf Simek har hevdet at Fjorgyn er ganske enkelt et annet navn for Jord ettersom hun ikke opptrer i "Den yngre Edda" som en særskilt gudinne. At hun heller ikke opptrer andre steder i skaldekvadene «som vil være forventet som et rent litterært alternativ til Jord kan man merke seg.» Indoeuropeisk opprinnelse. Det har blitt fremmet teorier om at Fjorgyn kan representere en forlengelse av en tidligere ureuropeisk gud/gudinne for torden eller regn grunnet indoeuropeiske lingvistisk forbindelse mellom norrøne Fjorgyn, den hinduistiske regnguden Parjanya, den litauisk guden Perkūnas, og den slaviske guden Perun. Magne (norrøn mytologi). Magne (Magni) er i den norrøne mytologien sønn av Tor og jotunkvinnen Jernsaksa. Da han var tre dager gammel reddet han livet til Tor ved å fjerne Rungnes fot fra Tors hals. Som takk for dette fikk Magne Rungnes hest, Gullfakse (Gullmane) etter at Rungne ble drept i kamp mot Tor. Både Magne og broren Mode overlevde Ragnarok og tok etter dette med seg Mjølner til Idavollen der de overlevende skal samles. Meile. Meile er i den norrøne mytologien en av Odins seks sønner og bror av Tor. Meile nevnes i "Hårbardsljod" der Tor kvad: «Eg er Odins son og bror til Meile». Siden Odin hadde seks sønner og Tor spesifikt bare nevnte Meile, kan man kanskje gå ut ifra at de også hadde samme mor, nemlig Fjorgyn. Åsgard. Åsgard (norr. "Ásgarðr") er i norrøn mytologi plassen som æsene bygget til seg selv, midt i Midgard, for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt. Her bodde også åsynjer. Åsgard er en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuebroen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen. Midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå. Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle. Åsynjer. Åsynjer er i den norrøne mytologien gudinner, det vil si kvinnelige æser. De bodde i Åsgard sammen de andre æsene. Norrøn stavemåte i parentes. Såga. Såga (norrønt "Sága", «hun som ser alt») er en av de mange gudinnene eller åsynjer som er nevnt i "Den yngre Edda" og hvor hun står nest etter Frigg. Hennes hus er Søkkvabekk (fra "søkkr" eller "søkkvi", «en tilstand av tungsinn» som i talemåten "liggja í søkk" eller "í søkkva", skjønt som stedsnavn peker nok navnet på vann eller bekk under bakken). Svalende bølger stryker over hennes hus. Etter sigende, slik det er nevnt i Eddakvadet "Grimnismål" skal hun bo der sammen med Odin, og tilfreds drikke av gullbegre. Søkkvabekk nevnes også som et annet navn på Friggs bolig Fensal (eller i flertall "Fensaler", «myrsalene») noe som kan tyde på at Såga opprinnelig er Frigg selv. Som selvstendig gudinne er Såga dog ubetydelig i kildene og det er heller ingen egen myte knyttet til hennes navn. Etymologi. På 1800-tallet ble Såga oppfattet "Saga" og derav oppfattet som en gudinne for historieskrivningen, se sagalitteratur, men det er nå sikkert at hennes navn er "Såga" ("Sága") med en lang vokal. Navnet kan være dannet fra en et rotord som er funnet i "sjá", urgermansk "saihwan", og således har meningen «den som ser» – og vet – alle ting. Det er således et fellestrekk med Odin. Navnet kan likeledes bety at hun ble oppfattet som en form for profet, «seersken», og ettersom Frigg blir referert til som en seerske i diktet "Loketretten" har denne etymologien også understøttet teorien at Såga er identisk med Frigg. Skriftlige kilder. I "Det første kvadet om Helge Hundingsbane", som også finnes i "Den eldre Edda", referer helten Sinfjotle til Såga i et stedsnavn funnet i et vers hvor Sinfjotle flyter med Gudmund. Stedsnavnet har blitt ulikt oversatt som «Sågas odde», «Sågas nes», Deler av verset mangler og på grunn av det har en del redaktører slått det sammen med verset som kom forut. Såga er nevnt en gang i "Gylvaginning" og "Skaldskaparmål", også finnes i "Den eldre Edda", mens Søkkvabekk er nevnt kun en gang mer i "Gylvaginning". I kapittelet om «Åsynjene» forteller Den høye (Odin) til Ganglere (kong Gylve i forkledning) om åsynjene. Den høye følger en beskrivelse av Frigg og hennes bolig Fensal med "«Den andre er Såga. Ho bur på Søkkvabekk; det er óg ein stor gard.»" I "Skaldskaparmål" er Såga i enkelte utgaver nevnt i en liste på 27 åsynjer, men det finnes ingen ytterligere informasjon om henne. Teorier. John Lindow mener at grunnet likhetene mellom Søkkvabekk og Fensal, og «Odin som åpent drikker med Såga», og den mulige etymologiske grunnlag for Såga som seerske «har ført til at de fleste forskere forstår Såga som et annet navn for Frigg». Stephan Grundy har hevdet at ordene Såga og Søkkvabekk kan være henholdsvis biformer av Frigg og Fensal, benyttet som litterære virkemiddel når skalden har komponere stavrim. Britt-Mari Näsström har grublet på om «Friggs rolle som fruktbarhetsgudinne er avslørt i navnet på hennes bolig, Fensal [...]», at Frigg er identisk med Såga, og at begge navnene Fensal og Søkkvabekk «innebærer en gudinne som lever i vann og er et minne om fruktbarhetsgudinnen Nerthus». Näsström legger til at «Søkkvabekk, underjordiske vann, gir hentydninger til Urdarbrønnen», («Skjebnebrønnen») som ligger skjult under røttene til Yggdrasil og har en ktonisk funksjon, «er et manifestasjon av Frøyas karakter». Rudolf Simek mener at Såga bør bli betraktet som «en av de ikke nærmere definerte åsynjer» sammen med Lin, Sjovn, Vår, og Vor, og at de «burde bli betraktet som kvinnelige skytsgudinner». Simek legger til at «disse gudinnene var alle ansvarlige for særskilte områder i den private sfære og likevel ble det skilt klart mellom dem slik at de på mange måter tilsvarer matronguddommer.» Den tyske filologen fra 1800-tallet, Jacob Grimm, har kommentert at «gudene deler deres makt og innflytelse med gudinnene, heltene og prestene med kloke kvinner». Grimm merker seg at Søkkvabekk er «beskrevet som et sted hvor kaldt vann renner» og at Odin og Såga «daglig drikker gladlynte fra gullkopper». Nederland. Nederland er et land i Vest-Europa som ligger mellom Nordsjøen i vest og nord, Belgia i sør og Tyskland i øst. I landets grunnlov er Amsterdam fastlagt som hovedstad, mens Haag huser regjeringen og parlamentet. Andre viktige byer er Rotterdam med en av verdens største havner og Utrecht sentralt i landet, som er byen de fleste jernbanelinjer og motorveier passerer gjennom eller langs. I den nordlige delen av landet spiller Groningen en viktig rolle mens Eindhoven i sør er landets femte største by, og blant annet huser Philips. Kommunen med flest innbyggere er Amsterdam. Nederland er som Aruba, Curaçao og Sint Maarten, en delstat i Kongeriket Nederlandene ("Koninkrijk der Nederlanden"). Forholdene mellom disse statene vær fastlagt i "Statutter for Kongeriket Nederlandene" ("Statuut voor het Koninkrijk der Nederlanden") til 10. oktober 2010. Tidligere ble landet kalt Holland, men dette er egentlig kun navnet på provinsene Noord- og Zuid-Holland, som ligger i området ved kysten mellom IJsselmeer og Zeeland. Disse var i en periode det dominerende området i de nordlige Nederlandene. Nederland er et av de tettest befolkede og geografisk lavestliggende land i verden og er kjent for sine diker, vindmøller, tulipaner, tresko, epler, Gouda- og Edamerost og sin sosiale toleranse. Nederlenderne er også den høyeste befolkningen i verden, med en gjennomsnittshøyde på 1,85 meter. Mye av landet ligger under havoverflaten, og ettersom landet var bare halvparten så stort for 300 år siden, har polderlandskap blitt laget ved å demme opp havområder og fjerne sjøvannet. I Haag ligger Den internasjonale domstolen. Naturgeografi. Nederland er et særdeles flatt land der bare de sørøstligste områdene, som strekker seg sørover langs grensen mellom Belgia og Tyskland mot Ardennene, har åser høyere enn 100 meter. Nederlands høyeste punkt på 322,7 meter over havet er ved Vaalserberg, på grensen mot Tyskland og Belgia ("Drielandenpunt", trelandspunktet). Den vestlige halvdelen av landet ligger i gjennomsnitt én meter over havet. Mange områder ligger under havnivå og er vernet av diker langs kysten og langs de mange elvene og kanalene. En rekke elver renner gjennom Nederland til sitt utløp i Nordsjøen. De største av disse er Waal (hovedløpet til Rhinen) og Maas. Begge disse har sitt utløp ved Rotterdam. En annen arm av Rhinen, IJssel, renner nordover ut i IJsselmeer. Elvene, kanalene og det flate landskapet kan sies å utgjøre hoveddelen av naturgeografien i Nederland. Historie. Under den tysk-romerske keiseren og spanske kongen Karl V var området en del av De sytten nederlandske provinsene, der også mesteparten av dagens Belgia var med. 23. januar 1579, etter at åttiårskrigen hadde holdt på i ti år, inngikk fem av de nordlige provinsene overenskomsten som ble kalt unionen i Utrecht. Senere samme år sluttet tre andre provinser og åtte byer til seg til unionen. Av mange betraktes dette som grunnlaget for det moderne landet Nederland, noe som ikke er helt korrekt. Unionen i Utrecht la grunnlaget for republikken de forente Nederlandene, som ikke ble en enhetsstat før den bataviske republikk oppstod to hundre år senere. Filip II, Karls sønn, hadde ikke tenkt å la landet slippe så lett, og Spania godkjente ikke nederlandsk selvstendighet før Filip IV gjorde dette i 1648. Etter hvert vokste landet til å bli en av de største maktene innen sjøfart og handel i det 17. århundre. Landet etablerte kolonier og handelsstasjoner over hele verden i denne perioden, som blir kalt den nederlandske gullalderen. I noen år var Nederland en del av Napoleons franske keiserdømme, men i 1815 ble Kongeriket Nederlandene, som inneholdt alle de tre Benelux-landene, dannet. Belgia gjorde opprør og fikk selvstendighet i 1830, mens Luxembourg trakk seg ut da Wilhelmina II ble dronning i 1890, på grunn av ulike tronarvelover. Nederland hadde flere kolonier, som Nederlands Oostindië (det moderne Indonesia), det som i dag kalles de Nederlandske Antiller og Surinam. Innvandrere fra disse landene har satt sitt preg på landet, blant annet med spisesteder som serverer europeisert mat fra hjemlandet deres i de fleste nederlandske byer og landsbyer. Under den første verdenskrig var Nederland nøytralt, mens det under den andre verdenskrig var okkupert av Tyskland fra 15. mai 1940 frem til den tyske kapitulasjonen 5. mai 1945. Under det tyske angrepet på Nederland, ble Rotterdam bombet. Byens sentrum ble da nesten helt ødelagt. Under det tyske styret ble mer enn 100 000 nederlandske jøder drept. Etter krigen begynte gjenoppbyggingen av landet, med hjelp av Marshallhjelpen fra USA. Dette ga velferd og gjorde Nederland til et moderne, industrialisert land. Samtidig med dette ble Nederlands epoke som kolonimakt langsomt avsluttet. I 1951 var landet et av landene som opprettet det europeiske kull- og stålfellesskap, som vokste til den europeiske union. Landet ble i 1953 truffet av en katastrofe som ble hetende watersnood. Store deler av Zeeland og Nordsjøkysten ble ramponert av springflo og ekstremt høyvann. For å forhindre en gjentagelse av dette ble Deltaprosjektet satt i gang. Dette ble ferdigstilt da Maeslantkeringen ble åpnet i 1997. I 2002 ble gylden, Nederlands egen valuta, byttet ut mot den nye europeiske valutaen euro samtidig som de fleste andre EU-landene gjorde det samme. Politikk og administrasjon. Nederland er et konstitusjonelt monarki. Det politiske systemet har i hovedsak sin opprinnelse i grunnloven av 1815, da landet igjen ble selvstendig i kjølvannet av Napoleonskrigene. Landet har hatt et demokratisk system siden 1848, da revolusjonene i Europa tvang kongen til å gjøre ministerne ansvarlige overfor et folkevalgt parlament. Nederland er en desentralisert enhetsstat, men er samtidig også en del av føderasjonen Kongeriket Nederlandene (sammen med De nederlandske Antillene og Aruba). De tre medlemslandene i føderasjonen deler statsoverhode og overordnede statutter, og Nederlands grunnlov er underordnet statuttene i føderasjonen. Statsoverhode og regjering. Nederland har vært et monarki siden 1815, og har i hele denne tiden hatt en monark fra Huset Oranien-Nassau. Siden 1980 har Dronning Beatrix vært monark og dermed landets statsoverhode. Monarken har i hovedsak en seremoniell rolle, og deltar blant annet i statsråd og undertegner nye lover. Den nederlandske regjeringen kalles «ministerrådet» ("Ministerraad") og ledes av en ministerpresident ("Minister-president", vanligvis omtalt som «statsminister» på norsk). Statsministeren utpekes formelt sett av monarken, men vervet går typisk til lederen for det største partiet i parlamentet. Nederland har negativ parlamentarisme, selv det eksisterer en sterk uformell norm om at regjeringer bør ha flertall bak seg i parlamentet. Siden 2010 har Mark Rutte (VVD) vært Nederlands statsminister. Parlament. Parlamentet består av "Eerste Kamer" og "Tweede Kamer" som sammen kalles "De Staten-Generaal". Generelt sett har Staten-Generaal kun ett møte i året, i forbindelse med prinsjesdag som finner sted tredje tirsdag i september. Unntaket som bekrefter denne regelen er dersom et medlem av kongehuset søker tillatelse til å gifte seg, da samles også Staten-Generaal for å vedta en lov som tillater dette. "Tweede Kamer" vedtar lover og kontrollerer regjeringen, mens "Eerste Kamer" foretar en ekstra kontroll av vedtak gjort av Regjeringen og "Tweede Kamer". 150 folkevalgte representanter møter i Tweede Kamer. Ved valget den 9. juni 2010 ble det konservative partiet VVD (Volkspartij voor Vrijheid en Democratie) størst, med 31 seter. Administrativ inndeling. Nederland er delt inn i 12 provinser. De fleste av disse har sin opprinnelse i grevskap eller hertugdømmer fra middelalderen, og de syv provinsene som dannet republikken De forente Nederlandene i 1581 eksisterer fortsatt. Hver provins har sitt eget valgte provinsråd, kalt "Provinciale Staten". Disse sitter i fireårsperioder. Fra hvert provinsråd velges det en provinsregjering, kalt "Gedeputeerde Staten". Denne står for den utøvende makten på regionalnivå, og ledes av en kommissær utpekt av monarken ("Commissaris van de Koningin"). I Limburg kalles Dronningens kommissær for guvernøren. Provinsene deles igjen inn i kommuner, og pr. 1. januar 2010 har landet totalt 431 av disse. Også kommunene har et visst selvstyre, blant annet med valgte kommunestyrer ("Gemeenteraad"). Hver kommune ledes av en borgermester ("Burgemeester"), som enten velges direkte eller utpekes sentralt på anbefaling fra kommunestyret. Provinser. Kommunene Saba, Sint Eustatius og Bonaire tilhører ikke noen provins, men er spesielle kommuner i Nederland. Disse øyene har totalt omtrent innbyggere. Næringsliv. På 1960- og 1970-tallet hadde den nederlandske stat betraktelige inntekter fra petroleumsforekomster ved kysten utenfor Nederland. Det som i dag heter det nederlandske pensjonsfondet, er et fond som er lagt til grunn for olje- og naturgassinntekter. Fondet er i dag verdt rundt 1500 milliarder NOK, og hjelper Nederland til å holde på den godt utbygde velferdsstaten. Sosialomsorgen er godt utbygd. Landet har et statlig finansiert helsevesen. Tross dette har ikke Nederland like bra offentlige velferdsordninger som de skandinaviske landene. Kultur. Nederland har en historie med mange fremstående malere. På 1600-tallet var den nederlandske republikken på sitt mektigste, og i denne perioden virket de "hollandske mesterne" som Rembrandt van Rijn, Johannes Vermeer, Jan Steen og mange andre. Blant berømte nederlandske malere på 1800-tallet og 1900-tallet finner vi Vincent van Gogh og Piet Mondriaan. M.C. Escher er en velkjent grafisk kunstner. Nederland er hjemlandet til filosofene Erasmus av Rotterdam og Baruch Spinoza, og hovedarbeidene til René Descartes ble utført der. Under storhetstiden blomstret også nederlandsk litteratur, med Joost van den Vondel og P.C. Hooft som de mest kjente navnene. På 1800-tallet skrev Multatuli om de innfødtes dårlige forhold i den nederlandske koloniene. Viktige 1900-talls forfattere er Harry Mulisch, Jan Wolkers, Simon Vestdijk, Cees Nooteboom, Gerard van het Reve og Willem Frederik Hermans. Anne Franks dagbok ble skrevet under nazistenes okkupasjon av Nederland. Replikaer av nederlandske bygninger finnes i Huis ten Bosch, Nagasaki, Japan. En lignende nederlandsk by finnes i Shenyang, Kina. Nederlands landskode for telefoni er 31. Stereofoni. Stereofoni, eller bare stereo er en lydgjengivelse som har to eller flere lydkanaler som er ment å avspilles samtidig gjennom separate høyttalere. I populært bruk tas stereo som å bety «to kanaler», men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Ved bruk av stereo tilføres lydbildet "dybde" og mulighet til å retningsbestemme hvor lyden kommer fra. Gere og Freke. Gere og Freke er i den norrøne mytologien Odins to ulver. Ulvene får all mat som Odin serveres i Valhall, siden han lever av vin alene. Odin sender dem ut i verden for å hente nytt til ham. Ja, vi elsker dette landet. «Ja, vi elsker dette landet» er en patriotisk sang skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og tonesatt av Rikard Nordraak (1842–66), som fra midten av 1860-tallet til begynnelsen av 1900-tallet gradvis overtok som den mest anerkjente norske nasjonalsangen. Sangen har likevel ikke noen offisiell stilling som nasjonalsang. Første versjon av teksten ble trykt anonymt i "Aftenbladet" 1. oktober 1859 under overskriften «Norsk Fædrelandssang». Den var tilegnet kong Carl 15. i anledning Stortingets åpning. I 1863 ble en omarbeidet versjon trykt i "Illustreret Nyhedsblad". Da er den signert og kong Carl ute av bildet både i tilegnelsen og i selve diktet. Den utforming diktet fikk i Bjørnsons diktsamling "Digte og Sange" fra 1870, er blitt stående som den endelige. Den har da åtte strofer og heter rett og slett «Ja, vi elsker». Bjørnstjerne Bjørnsons fetter Rikard Nordraak tonesatte «Ja, vi elsker» for mannskor, 21 år gammel. Melodien ble antakelig til høsten 1863 mens Nordraak studerte i Berlin. Den 17. mai 1864 ble sangen sunget offentlig for første gang av 24 mannsangere på Eidsvoll i forbindelse med grunnlovens 50-årsjubileum: 12 sangere fra Norges eldste kor, Den norske Studentersangforening, 8 fra Handelsstandens Sangforening og 4 fra Kristiania Haandverker Sangforening. Senere samme dag ble den gjentatt i Christiania av et mannskor på vel 200 sangere. Dermed var tradisjonen med korsang fra hovedtrappa foran universitetet i hovedstaden på 17. mai innledet. Konserten skal ha hatt flere tusen tilhørere. Som nasjonalsang. Sangen ble så populær at den etterhvert overtok den uformelle funksjonen som «nasjonalsang» som både «Sønner av Norge» og «Norges Skaal» hadde hatt. Tidligere var «Sønner av Norge» den mest anerkjente nasjonalsangen. Frem til tidlig på 1900-tallet ble både «Sønner av Norge» og «Ja, vi elsker dette landet» brukt som nasjonalsang, men «Sønner av Norge» ble brukt i offisielle sammenhenger. En ny utvikling skjedde i 2011, da sangen «Mitt lille land» fikk den mest sentrale funksjonen ved minnemarkeringene etter terrorangrepene i Norge og ble omtalt som «den nye nasjonalhymnen». På 17. mai i 2012 åpnet NRK sin sending med «Mitt lille land». Historikk. a> i Bergen til minne om at Bjørnstjerne Bjørnson skrev "Ja, vi elsker" her. Bjørnstjerne Bjørnsons fedrelandsdikt ble til i flere trinn, i takt med utviklingen av norsk nasjonal- og selvstendighetsfølelse i løpet av 1800-tallet. Den tidligste versjonen av diktet fra 1859, sprang ut av en krise i forholdet mellom Norge og unionspartneren Sverige. Det rådet usikkerhet rundt den norsk-svenske kong Carl 15.s utnevning av ny stattholder for Norge. Nordmennene ønsket ikke noe slikt embete, som de mente understreket Norges underlegenhet i unionen. Bjørnson var på denne tid politisk redaktør av den liberale avisen Aftenbladet. Da unionskongen Carl 15. høsten 1859 kom til hovedstaden Christiania for å åpne det nyvalgte Stortinget, publiserte Bjørnson anonymt 1. oktober på avisens første side diktet «Norsk Fædrelandssang tilegnet Norges Konge Hans Majestæt Kong Karl». Han sier altså ikke Norges og Sveriges konge, noe som understreket dikterens syn på fedrelandets selvstendighet. I denne form inneholdt diktet en strofe der Bjørnson bad kongen om å verne norsk selvstendighet innenfor unionen. Få år senere blusset den gamle konflikten mellom Danmark og Tyskland om de danske hertugdømmene Slesvig og Holsten opp på ny. Bjørnson omarbeidet nå diktet og gjorde det til et innlegg i striden. Han fjernet blant annet strofen om Kong Carl, endret tittelen til «Fædrelandssang» og la til to nye strofer om betydningen av skandinavisk samhold, forlik og forsoning. Diktet ble 20. desember 1863 trykt i Illustreret Nyhedsblad, der man kunne lese at «nu vi staa tre Brødre sammen / og skal saadan staa!» Med det siktet Bjørnson til at de tre skandinaviske land måtte stå samlet og støtte hverandre. Manuskriptet som ligger til grunn for denne versjonen, er det eneste vi kjenner til vår nasjonalsang. Det tilhører i dag Gunnerusbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Trondheim. Enda en gang omarbeidet dikteren sin fedrelandshyllest. I løpet av 1860-årene hadde konflikten innenfor den norsk-svenske unionen blusset opp på ny, knyttet til både svenske og norske forsøk på revisjon av den norske grunnloven i mer unionsvennlig retning. Bjørnsons protest mot slike tendenser kom blant annet i diktets form. Da han i 1870 utgav sin eneste diktsamling Digte og Sange, inneholdt boken også det tidligere fedrelandsdiktet i ny versjon, nå under tittelen «Sang for Norge». Her understreker Bjørnson på ny nordmennenes vilje til forsvar av landets fred og frihet, samtidig som han sier at «vi heller landet brænte, / end det kom til fald». Det er denne tredje hovedversjon av diktet, med åtte strofer, som er blitt stående som Norges nasjonalsang. Moderne perspektiver på teksten. Teksten handler om norsk historie frem til 1864, nærmere bestemt om norske konger, slag og krig. I følge førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap Roger Lockertsen formidler teksten «et gammeldags innhold med et totalt utdatert kvinnesyn, og syn på krig og fred». Han bruker bl.a. som eksempel uttrykket «også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir», som «handler om å lage en militærleir. Det høres fredelig ut, men er det ikke». Som eksempel på sangens kvinnesyn trekker han frem linjene «alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett» og «kvinner selv sto opp og strede som de var menn». Lockertsen peker på at sangen i dag svært sjelden synges i sin helhet, og uttaler at «jeg tror ikke folk vet hva sangen handler om». Bjørnsons program i et nøtteskall. Gerhard Gran skriver: «Dette digt, som er blevet den norske nationalsang, indeholder i sterk forkortning hele Bjørnsons politiske og nationale program, hans ømme kjærlighed til fædrelandet, hans beundring for landets historie – et helt lidet 'anegalleri' til patriotismens opbyggelse, hans frihetsbegeistring, ja endogsaa hans skandinavisme er med.» Nordraaks komposisjon. Teksten ble tonesatt for mannskor av Bjørnsons 21-årige fetter, Rikard Nordraak. Nordraaks renskrevne manuskript tilhører Nasjonalbiblioteket og stammer trolig fra høsten 1863. Komponisten har brukt den opprinnelige tekstversjonen fra 1859 som grunnlag. Sangen lød første gang offentlig 17. mai 1864 ved femtiårsjubileet for den norske grunnloven av 1814. 24 sangere fra hovedstadens tre største og eldste mannskor, Den norske Studentersangforening, Kristiania Haandverker Sangforening og Handelsstandens Sangforening, fremførte den på Eidsvoll hvor grunnloven var undertegnet. Senere på dagen lød sangen i reprise i Christiania fra et utvidet kor på 200 sangere, nå også fra turnernes sangforening. Sangen slo straks an og ble allerede fra høsten 1864 av brukt ved offentlige markeringer og omtalt som selve fedrelandssangen. Både dikt og melodi kom raskt inn i allsangbøker og skolesanghefter. Da de første lydopptak ble gjort tidlig på 1900-tallet, ble sangen spilt inn, både her til lands og i utlandet. Utgitt som mannskorsang i 1864. Mannskordirigenten Johan Diederich Behrens har eid musikkmanuskriptet og har notert i det både med penn og blyant. I andre halvdel av 1800-tallet ga Behrens ut serier med mannskorsanger, de fleste publisert i hans Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger. «Ja, vi elsker» (med tittelen Fædrelandssang) var den første av Nordraaks mannskorsanger som ble trykt i denne samlingen, som utkom heftevis. Det skjedde høsten 1864. Behrens la Nordraaks manuskript til grunn, tok delvis hensyn til Bjørnsons tekstrevisjon fra 1863 og lot endringer han selv innførte i manuskriptets notebilde, komme med i den trykte utgaven. Nordraak har ikke gitt «Ja, vi elsker» noen tempo- eller karakterbetegnelse. Det var Behrens som la inn anvisning om et marsjpreg i Nordraaks manuskript og i den første trykte versjon av melodien. Bjørnson selv kalte sin fedrelandssang en hymne, og skal flere ganger ha protestert mot en hurtig fremføring. De små retningslinjer vi har fra Nordraak selv om foredraget, tyder på at han ønsket at sangen ikke skulle synges for hurtig og bastant. Det kan tyde på at komponisten har villet understreke ettertanke snarere enn selvhevdelse. Tekst. Bjørnson skrev diktet med datidens norsk som fortsatt var påvirket av dansk. Moderne versjoner vil derfor være en avveining av å følge Bjørnsons stavemåte og rim og rytme i diktet eller å gjøre det om til nåtidens bokmål og vår tids "normale" uttale. Typesettingen varierer også litt mellom de forskjellige utgivelsene, hovedsakelig bruken av tankestrek, komma og punktum. Samlet betyr dette at det finnes mange "forskjellige" versjoner av diktet, spesielt vers 1, 7 og 8 som blir sunget og reprodusert mest. Ved synging gjentas de to siste linjene, og ved andre repetisjon gjentas også ett eller to av ordene. Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson, melodi: Rikard Nordraak. Bjørnsons første versjon av diktet inneholdt, som tidligere nevnt, seks vers: de fem ovenstående vers 1-4 og 7. Det sjette verset som Bjørnson senere fjernet kom mellom ovenstående vers 4 og 7. Valaskjalv. Valaskjalv er er i den Norrøne mytologien Odins bolig i Åsgard. Det er den øverste gården i Åsgard. Her sitter Odin i sitt høysete, Lidskjalv. Herfra ser Odin ut over hele verden. har trukket dens Saler med Sølv Lidskjalv. Lidskjalv (også skrevet "Hlidskjalv" og "Hliðskjálf") er i den norrøne mytologien Odins høysete i borgen sin Valaskjalv i Åsgard. Herfra ser Odin ut over hele verden, og vet hva hver mann gjør. Snorre Sturlason skriver i Edda: "«Þar er einn staðr, er Hliðskjálf heitir, ok þá er Óðinn settist þar í hásæti, þá sá hann of alla heima ok hvers manns athæfi ok vissi alla hluti þá er hann sá.» Solen. Solen () er stjernen i sentrum av solsystemet som Jorden og andre objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt. Diameteren er ca.  km (ca. 109 ganger jordens). Massen er ca. 2 kg (ca. ganger jordens) og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. 73,46 % av massen er hydrogen; helium utgjør 24,85 %, mens 1,69 % (tilsvarende jordmasser) er tyngre grunnstoff, inkludert oksygen, karbon, neon og jern, blant andre. Solens hvite farge fremstår som gul sett fra jordoverflaten på grunn av atmosfærisk spredning av blått lys. Overflatetemperaturen er omtrent  K ( °C). Solen er en hovedseriestjerne som genererer energi ved kjernefysisk fusjon av atomkjerner av hydrogen til helium. I kjernen fusjoneres 620 millioner tonn hydrogen per sekund. Solens absolutte størrelsesklasse er +4,83; som nærmeste stjerne er imidlertid solen det lyseste objektet på himmelen med en tilsynelatende størrelsesklasse på –26,74. Solens varme korona danner solvind, en strøm av ladde partikler som strekker seg utover til heliopausen ved ca. 100 AE. Boblen som dannes i den interstellare materien, kalles heliosfæren og er den største kontinuerlige strukturen i solsystemet. Gjennomsnittsavstanden fra jorden er ca. 149,6 millioner kilometer (1 AE), hvor lyset bruker 8 minutter og 19 sekunder på å nå jorden. Avstanden varierer mellom jordens perihelium i januar og aphelium i juli. Energien fra sollyset gir støtte til nesten alt liv på jorden ved hjelp av fotosyntese, og driver jordens klima og vær. Etymologi. Det norske navnet "Sol" er avledet av norrønt "sunna", og synes å være beslektet med ordet "sør". Kognater er gammelengelsk "sunne" (ca 725 e.Kr. i Beowulf), moderne engelsk "sun", gammelfrisisk "sunne", "sonne", gammesaksisk "sunna", middelnedertysk "sonne", moderne nederlandsk "zon", gammelhøytysk "sunna", moderne tysk "Sonne" og gotisk "sunnō". Alle germanske navn for solen stammer fra protogermansk *"sunnōn". I germansk religion er solen personifisert som gudinnen Sunna, og representerer muligens fortsettelsen av en eldre proto-indoeuropeisk solgud med indoeuropeiske språkforbindelser mellom norrønt "Sól", sanskrit "Surya", Gallisk "Sulis", litauisk "Saulė" og slavisk "Solntse". Ukedagen søndag (gammelengelsk "Sunnandæg" før 700) er en germansk tolkning av latin "dies solis", som i seg selv er en oversettelse av gresk "heméra helíou". Det latinske navnet på stjerne, "Sol", tilsvarer det norske navnet på solen, og brukes også i adjektivformen "solar". Benevnelsen "sol" bruk også av astronomer for å referere til en soltid på en annen planet. Egenskaper. Solen er en hovedseriestjerne av klasse G og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. Den er nesten perfekt sfærisk med en estimert flattrykthet på ca. én 9 milliondel. Det vil si at forskjellen på diameteren mellom polene og diameteren ved ekvator er bare rundt 10 km. Solen består av plasma og er ikke et fast legeme. Den har en differensiell rotasjon (roterer raskere ved ekvator enn ved polene), som skyldes at konveksjon i massen beveges av bratte temperaturgradienter fra kjernen og utover. Massen frakter en del av vinkelmomentet mot klokken, sett fra den ekliptiske nordpolen, og omfordeler dermed vinkelhastigheten. Perioden til denne "faktiske rotasjonen" er ca. 25,6 dager ved ekvator og 33,5 dager ved polene. Fordi vårt utsiktspunkt går i bane rundt solen, er den "tilsynelatende rotasjonen" ved ekvator ca. 28 dager. Rotasjonens sentrifugaleffekt er èn 18 milliondel av overflategravitasjonen ved ekvator og påvirker ikke formen på solen nevneverdig. Tidevannseffekten fra planetene er enda svakere. Solen er en stjerne av typen populasjon I. Det vil si at den er relativt ung og relativt rik på tunge grunnstoffer. Dannelsen av solen kan ha blitt utløst av sjokkbølger fra en eller flere nærliggende supernovaer. Et tegn på dette er den store forekomsten av tyngre grunnstoffer, slik som gull og uran, i solsystemet vårt sett i forhold til ved stjerner av typen populasjon II, som er eldre og fattige på disse stoffene. Dette kan skyldes endergone reaksjoner fra en supernova. Det kan også skyldes overgang fra et grunnstoff til et annet og tyngre på gunn av nøytronabsorpsjon i en massiv andregenerasjons stjerne. Solen har ingen klar grense slik steinplanetene har, og tettheten av gassen faller eksponentielt med økende avstand fra sentrum. Likevel har solen en veldefinert indre struktur. Dens radius måles fra sentrum til kanten av fotosfæren. I dette laget er gassene for kjølige eller tynne til å stråle noen betydelig mengde lys, og er derfor overflaten som er lettest synlig for det blotte øye. Solens indre er ikke direkte observerbar og kan ikke fotograferes med elektromagnetisk stråling. Liksom seismologi bruker bølger generert av jordskjelv for å avsløre jordens indre strukturer, bruker helioseismologien trykkbølger (infralyd) som går gjennom solens indre for å måle og visualisere stjernens indre struktur. Datamodellering blir også brukt som et verktøy på de dypere lagene. Kjerne. Tverrsnitt av en sol-lignende stjerne Kjernen antas å strekke seg fra sentrum til ca. 20–25 % av solens radius utover, har en tetthet opp mot 150 g/cm³ (ca. 150 ganger tettheten av vann) og temperaturer opp mot 15,7 millioner kelvin (K). Til sammenligning er overflatetemperaturen omtrent  K. Analyser av data fra romfartøyet SOHO bekrefter en raskere rotasjonshastighet i kjernen enn i resten av strålingssonen. Gjennom det meste av solens liv produseres det energi gjennom kjernefysisk fusjon gjennom proton-protonkjeden; en prosess som omdanner hydrogen til helium. Kun 0,8 % av energien genereres i CNO-syklusen. Kjernen produserer en betydelig mengde termisk energi gjennom fusjon; 99 % av energien blir generert innenfor 24 % av solens radius, og før man kommer til 30 % av radiusen, har fusjonen nesten stoppet opp. Resten av stjernen varmes opp av energi som føres utover fra kjernen og lagene like utenfor. Energien som produseres av fusjon i kjernen, ferdes gjennom mange påfølgende lag ut til fotosfæren, før den forsvinner ut i rommet som sollys eller kinetisk energi av partikler. Proton-proton-kjeden oppstår ca. 9,2 ganger per sekund i kjernen. Reaksjonen bruker fire frie protoner (hydrogenkjerner), og konverterer ca. 3,7 protoner til alfapartikler (heliumkjerner) hvert sekund (av totalt ~8,9 frie protoner i solen), eller ca. 6,2 kg per sekund. Siden fusjon av hydrogen til helium frigjør ca. 0,7 % av den fusjonerte massen som energi, frigjør solen energi med en masseenergi-konverteringsfrekvens på 4,26 millioner tonn per sekund, 384,6 yottawatt (3,846 W, eller 9,192 megatonn TNT per sekund. Denne massen blir ikke ødelagt gjennom at energi dannes. En kan heller si at den transporteres bort i den utstrålte energien, slik det beskrives i masseenergiloven. Energiproduksjonen varierer med avstanden fra sentrum. I sentrum anslår modeller at det er ca. 276,5 watt/m³, en tetthet av energiproduksjon som tilnærmer seg mer reptil metabolisme enn en kjernefysisk bombe. Maksimal energiproduksjon blir sammenlignet med volumetrisk varme som genereres i en aktiv komposthaug. Det enorme mengden energi som sendes ut, skyldes ikke høy effekt per volum, men den enorme størrelsen. Fusjonshastigheten i kjernen er i en selvkorrigerende likevekt; en noe høyere fusjonshastighet vil gjøre at kjernen varmes ytterligere opp og ekspanderer noe mot vekten av de ytre lagene. Dette reduserer fusjonshastigheten og korrigerer perturbasjonen. En liten senking i hastigheten vil avkjøle og krympe kjernen, slik at fusjonshastigheten revertseres. Gammastrålingen (høyenergi-fotoner) fra fusjonsreaksjoner absorberes i bare et par millimeter av solplasma og blir utstrålet igjen i vilkårlige retninger ved noe lavere energi. Derfor tar det lang tid før strålingen når solens overflate. Estimater av ferdstiden for fotonene varierer fra til  år. Til sammenligning tar det 2,3 sekunder for nøytrinoene, som står for ca. 2 % av energiproduksjonen, å nå overflaten. Siden energitransporten involverer fotoner i termodynamisk likevekt med materie, er tidsskalaen for energitransport i solen lengre – i størrelsesorden  år. Dette er også tiden solen bruker på å gå tilbake til en stabil fase hvis hastigheten på energigenereringen i kjernen plutselig endres. Etter en siste ferd gjennom det konvektive ytre laget til den gjennomsiktige overflaten av fotosfæren, flykter fotonene som synlig lys. Hver gammastråling i kjernen konverteres til flere millioner fotoner av synlig lys før de forsvinner ut i rommet. Nøytrinoer frigjøres også av fusjonsreaksjonene i kjernen, men i motsetning til fotoner vekselvirker de sjeldent med materie, så nesten alle er i stand til å flykte fra solen umiddelbart. I mange år var nøytrinomålingene lavere enn teorier forutsa, med en faktor på 3. Avviket ble løst i 2001 gjennom oppdagelsen av effekten av nøytrinosvingninger: Solen stråler antallet nøytrinoer forutsagt av teorien, men nøytrinodetektorer manglet 2/3 av dem fordi nøytrinoer endret arom innen de ble oppdaget. Strålingssone. Fra ca. 0,25 til ca. 0,7 solradier er materialet tilstrekkelig varmt og tett til at varmestrålingen er høy nok til å overføre den intense varmen i kjernen utover. Denne sonen er fri for varmekonveksjon; mens materialet avkjøles fra 7 til ca. 2 millioner kelvin med økende høyde, er denne temperaturgradienten mindre enn verdien til den adiabatiske temperaturendringen og kan derfor ikke drive konveksjon. Energi overføres fra stråling – ioner av hydrogen og helium avgir fotoner som ferdes kun en kort avstand før de absorberes på nytt av andre ioner. Tettheten faller til en hundredel (fra 20 g/cm³ til 0,20 g/cm³) fra bunnen til toppen av strålingssonen. Strålingssonen og konveksjonene danner et overgangslag, tachocline. Dette er en region hvor det skarpe regimet endres mellom den jevne rotasjonen og den differensielle rotasjonen til konveksjonssonen fører til et stort skjær – et forhold hvor påfølgende horisontale lag glir forbi hverandre. Væskebevegelsene som finnes i konveksjonssonen over, forsvinner sakte nedover fra toppen av dette laget og tilpasser seg den rolige strålingssonen på bunnen. For tiden er det en hypotese om at en magnetisk dynamo i dette laget genererer solens magnetfelt. Konveksjonssone. I solens ytre lag, fra overflaten og ned til ca.  km (eller 70 % av solens radius), er ikke solens plasma tilstrekkelig tett eller varm til å overføre varmeenergi fra det indre og utover gjennom stråling; med andre ord er den tilstrekkelig ugjennomsiktig. Dermed oppstår varmekonveksjon som varmekolonner som frakter varmt materiale til overflaten (fotosfæren). Så fort materialet avkjøles ved overflaten, faller det ned til bunnen av konveksjonssonen for å motta mer varme fra toppen av strålingssonen. På den synlige overflaten har temperaturen sunket til  K og tettheten til bare 0,2 g/cm³ (ca. av tettheten til luft ved havnivå). Varmekolonnene i konveksjonssonen danner et avtrykk på overflaten som solgranulasjon og supergranulasjon. Den turbulente konveksjonen i denne ytre delen av solens indre forårsaker en liten dynamo som produserer magnetiske nord- og sørpoler over hele solens overflate. Solens varmekolonner er Bénard-celler og tenderer derfor mot å være sekskantede prismer. Fotosfære. a>-temperaturen, for solen ( K) er temperaturen et sort legeme av samme størrelse må ha for å gi samme utstrålende energi. Den synlige overflaten – fotosfæren – er laget under hvor solen blir opakt for synlig lys. Over fotosfæren er sollyset fritt til å forplante seg ut i rommet, og energien forsvinner fullstendig fra solen. Endringen i opasitet skyldes økende mengde H−-ioner som lett absorberer synlig lys. Motsatt dannes det synlige lyset når elektroner reagerer med hydrogenatomer og produserer H−-ioner. Fotosfæren er flere titalls til hundrevis av kilometer tykk og er noe mindre ugjennomsiktig enn luft på jorden. Siden den øvre delen er kjøligere enn den nedre, fremstår et bilde av solen lysere i sentrum enn ved ytterkantene av solskiven (kantformørkelse). Sollys har omtrent et spektrum som et sort legeme som indikerer at temperaturen er  K, ispedd med atomiske absorpsjonslinjer fra tynne lag over fotosfæren. Fotosfæren har en partikkeltetthet på ~1023 m−3 (ca. 0,37 % av partikkelantallet per volum i jordens atmosfære ved havnivå; partikler i fotosfæren er imidlertid elektroner og protoner, så den gjennomsnittlige partikkelen i luft er 58 ganger tyngre). Tidlige studier av det optiske spekteret av fotosfæren avdekket absorpsjonslinjer som ikke samsvarte med kjente grunnstoffer. I 1868 utarbeidet Norman Lockyer en hypotese om at de skyldtes et grunnstoff som han kalte "helium", etter den greske solguden Helios. 25 år senere ble helium isolert på jorden. Atmosfære. a> ses med det blotte øye under den korte perioden med totalitet. Over fotosfæren ligger "solens atmosfære". Den kan ses med teleskoper som opererer på tvers av det elektromagnetiske spekteret, fra radiobølger via synlig lys til gammastråler, og består av fem soner: "Minimumstemperaturens region", kromosfæren, overgangsregionen, koronaen og heliosfæren. Kromosfæren, overgangsregionen og koronaen er mye varmere enn overflaten. Årsaken er ikke kjent; bevis antyder at Alfvénbølger har tilstrekkelig energi til å varme opp koronaen. Heliosfæren strekker seg utover forbi banen til Pluto til heliopausen hvor den danner en skarp sjokkfrontgrense med den interstellare materien. Temperaturminimumsregionen ca. 500 km over fotosfæren, med en temperatur på ca.  K, er kjølig nok til å støtte enkle molekyler som karbonmonoksid og vann, som kan oppdages av absorpsjonsspektrene. Over denne er et ca.  km tykt lag dominert av et spektrum av stråling av absorpsjonslinjer. Dette kalles "kromosfæren" fra den greske roten "chroma", som betyr farge, fordi kromosfæren er synlig som et farget glimt ved begynnelsen og slutten av totale solformørkelser Temperaturen øker gradvis med høyden, og strekker seg opp til ca.  K nær toppen. I den øvre delen av kromosfæren blir helium delvis ionisert. Bilde av solen som avslører den glødende naturen av plasmaforbindende regionene ved ulike magnetiske polariteter. Over kromosfæren, i en ca. 200 km overgangsregion, stiger temperaturen raskt fra ca.  K i den øvre kromosfæren til koronatemperaturer nærmere  K. Temperaturøkningen lettes av den fulle ioniseringen av helium i overgangsregionen, som reduserer strålingskjølingen av plasma betydelig. Overgangsregionen oppstår ikke ved noen veldefinerte høyder, men danner en nimbus rundt kromosfæriske formasjoner som spikuler og glødetråder, og er i konstant kaotisk bevegelse. Den er ikke lett synlig fra jorden, men kan observeres fra rommet med instrumenter sensitive for ekstreme ultrafiolette deler av spekteret. Koronaen er den utvidede ytre atmosfæren, som er mye større i volum enn selve solen. Koronaen utvider seg kontinuerlig ut i rommet og danner solvinden som fyller hele solsystemet. Den lave koronaen, nær overflaten, har en partikkeltetthet på ca. 1015–1016 m−3. Gjennomsnittstemperaturen i koronaen og solvinden er ca.  K; i de varmeste regionene er det imidlertid  K. Det finnes per tid ingen komplett teori som gjør rede for temperaturen, men noe av varmen kommer fra magnetisk omkobling. Heliosfæren – rommet som er fylt med solvindens plasma, strekker seg fra ca. 20 solradier (0,1 AE) til de ytre utkantene av solsystemet. Den starter der hvor strømmen av solvinden blir "superalfvénisk" – raskere enn hastigheten til Alfvénbølger. Heliosfærens turbulens og dynamiske krefter kan ikke påvirke koronaen, som kun formes ved hastigheter tilsvarende Alfvénbølger. Solvinden ferdes kontinuerlig utover gjennom heliosfæren, og gir magnetfeltet en sprialform før den treffer heliopausen mer enn 50 AE fra solen. I desember 2004 passerte Voyager 1-sonden gjennom sjokkfronten som antas å være en del av heliopausen. Begge Voyager-sondene registrerte høyere nivåer av energipartikler da de nærmet seg grensen. Magnetfelt. Solen er magnetisk aktiv. Magnetfeltets retning reverseres omtrent hvert ellevte år rundt solmaksimum, og fører til solaktivitet, inkludert solflekker på overflaten, solstormer og variasjoner i solvinden som frakter materialer gjennom solsystemet. Dette har flere effekter på jorden, blant annet polarlys ved moderat til høye breddegrader, og forstyrrelser av radiokommunikasjoner og elektrisk kraft. Solaktiviteten antas å ha spilt en stor rolle i solsystemets opprinnelse og utvikling. Solaktivitet endrer strukturen til jordens ytre atmosfære. Alt materiale i solen er i gass- eller plasmaform, og gjør det mulig for solen å rotere raskere ved ekvator (ca. 25 dager) enn ved høyere breddegrader (ca. 35 dager nær polene). Differensiell rotasjon mellom breddegradene vrir magnetfeltlinjene sammen over tid, og forårsaker at magnetfelt-looper skytes ut fra solens overflate og trigger dannelsen av solflekker og fakler (se magnetisk omkobling). Denne vridningen danner soldynamoen og en elleveårig solsyklus med magnetisk aktivitet mellom hver gang solens magnetfelt blir reversert. Magnetfeltet strekker seg godt utenfor solen. Den magnetiserte solvindplasmaen frakter magnetfeltet ut i rommet og danner det interplanetariske magnetfeltet. Siden plasmaen kun kan bevege seg langs magnetfeltlinjene, er det interplanetariske magnetfeltet i utgangspunktet strukket radialt bort fra solen. Fordi feltene over og under ekvator har ulike polariteter som peker bort fra solen, finnes det et tynt lag i ekvatorplanet som kalles det heliosfæriske strømningssjiktet. Ved større avstander vrir rotasjonen magnetfeltlinjene og strømningssjiktet inn i arkimediske spiraler som kalles Parkerspiraler. Det interplanetariske magnetfeltet er mye sterkere enn den dipole komponenten i solens magnetfelt. Solens magnetiske dipolfelt på 50–400 μT (i fotosfæren) reduseres med tredje potens av avstanden til ca. 0,1 nT ved avstanden av jorden. I følge observasjoner med romfartøy er imidlertid det interplanetariske feltet ved jordens plassering omtrent 100 ganger større ved ca. 5 nT. Kjemisk sammensetning. Grunnstoffene hydrogen og helium utgjør henholdsvis 74,9 % og 23,8 % av massen i fotosfæren. Alle tyngre grunnstoffer, i astronomien kalt "metaller", utgjør mindre enn 2 % av massen. De mest rikelige metallene er oksygen (omtrent 1 %), karbon (0,3 %), neon (0,2 %) og jern (0,2 %). Solen arvet den kjemiske sammensetningen fra den interstellare materien som den er dannet fra: hydrogenet og heliumet ble dannet av Big Bang-nukleosyntese. Metallene ble produsert av stjernenukleosynteser i generasjoner av stjerner som fullførte stjerneutviklingen og returnerte materialet til det interstellare materiet før dannelsen av solen. Den kjemiske sammensetningen av fotosfæren blir vanligvis ansett som representativ for sammensetningen av det opprinnelige solsystemet. Siden solens dannelse har noe av heliumet og de tyngre grunnstoffer forflyttet seg ut av fotosfæren. Derfor inneholder fotosfæren noe mindre helium og kun 84 % av de tyngre grunnstoffene som solen hadde som protostjerne – 71,1 % hydrogen, 27,4 % helium og 1,5 % metaller. I den indre delen har kjernefysisk fusjon endret sammensetningen ved å konvertere hydrogen til helium, så den innerste delen består nå av omtrent 60 % helium, mens metallforekomsten er uendret. Siden det indre av solen er strålingspådrevet og ikke konvektiv (se egenskaper over), har ingen av fusjonsproduktene fra kjernen steget til fotosfæren. Mengden av tunge grunnstoffer måles vanligvis både ved bruk av spektroskopi av fotosfæren og ved måling av mengde i meteoritter som aldri har vært oppvarmet til smeltetemperaturer. Disse meteorittene antas å ha beholdt sammensetningen til solen fra den var en protostjerne og er dermed ikke påvirket av nye tunge grunnstoffer. Målingene fra de to metodene stemmer generelt sett overens. Enkeltioniserte jerngruppeelementer. På 1970-tallet fokuserte forskningen på mengden av jerngruppeelementer i solen. Det ble gjennomført betydelige undersøkelser, men å fastsette mengden av noen jerngruppeelementer (for eksempel kobolt og mangan) var vanskelig før 1978 på grunn av de hyperfine strukturene. Den første i hovedsak komplette oscillatorstyrken for enkeltioniserte jerngruppeelementer ble tilgjengelig på 1960-tallet, og forbedrede oscillatorstyrker ble kalkulert i 1976. I 1978 ble mengden av enkeltioniserte elementer i jerngruppen avledet. Solens og planetenes massefordelingsforhold. Ulike forfattere har vurdert et massefraksjoneringsforhold mellom den isotopiske sammensetningen av solens og planetenes edelgasser, for eksempel sammenhenger mellom isotopiske sammensetninger av neon og xenon for solen og planetene. Troen på at hele solen hadde samme sammensetning som atmosfæren, var likevel utbredt frem til 1983. I 1983 ble det hevdet at det var fraksjonering i solen selv som forårsaket fraksjoneringsforholdet mellom den isotopiske sammensetningen av planetare og solare edelgassene brakt dit av solvinden. Solflekker og solflekksyklus. Variasjoner i solsyklusen fra 1975 til 2005. Ved observasjon av solen med riktig filtrering er solflekkene vanligvis de mest umiddelbare synlige formasjonene. De er veldefinerte flater som fremstår mørkere enn omgivelsene grunnet lavere temperaturer, og er områder med intens magnetisk aktivitet hvor konveksjon hemmes av sterke magnetfelt som reduserer energioverføringen fra det varme indre til overflaten. De magnetiske feltene oppvarmer koronaen og danner aktive regioner som er kilden til intense solstormer og koronamasseutbrudd. De største solflekkene kan være titusenvis av kilometer på tvers. Antall synlige solflekker varierer med en syklus på elleve år (solflekksyklusen). Ved et solminimum er det få eller ingen synlige solflekker. De som viser seg befinner seg ved høye breddegrader. Når solflekksyklusen utvikler seg, øker antallet og beveger seg nærmere ekvator, et fenomen beskrevet av Spörers lov. Solflekkene eksisterer vanligvis i par med motsatt magnetisk polaritet. Den magnetiske polariteten til den ledende solflekken veksler; den er magnetisk nordpol i én solsyklus og magnetisk sørpol i den neste. Antall observerte solflekker de siste 250 år viser den elleveårige solflekksyklusen. Solflekksyklusen påvirker romvær og solens klima siden luminositet har direkte sammenheng med magnetisk aktivitet. Solens aktivitetsminimum synes å være korrelert med lavere temperaturer, og lengre enn gjennomsnittlige solflekksykluser synes å være korrelert med høyere temperaturer. På 1800-tallet så det ut som om solflekksyklusen stoppet i flere tiår; få solflekker ble observert i denne perioden. Under denne æraen, kjent som Maunder Minimum eller den lille istid, opplevde Europa uvanlig lave temperaturer. Tidligere utvidede minimum har blitt oppdaget gjennom analyser av treringer og synes å ha sammenfalt med globalt lavere temperaturer enn gjennomsnittet. Mulig langtidssyklus. En nyere teori hevder at tre magnetiske ustabiliteter i solens kjerne forårsaker svingninger med perioder på enten eller  år. Disse kan gi en bedre forklaring på istidene enn Milanković-syklusene. Protostjerne. Solen ble dannet for ca. 4,57 milliarder år siden fra kollapsen av en del av en gigantisk molekylsky som for det meste bestod av hydrogen og helium og som sannsynligvis ga grunnlag for mange andre stjerner. Alderen er estimert av datasimulering av stjerneutviklingen og nukleokosmokronologi. Det eldste materialet i solsystemet er radiometrisk datert til 4,567 milliarder år gammelt. Studier av meteoritter avslørte spor av stabile datterkjerner av kortlevde isotoper, deriblant jern-60, som kun dannes i eksploderende kortlevde stjerner. Dette indikerer at en eller flere supernovaer har funnet sted nær stedet hvor solen ble dannet. En sjokkbølge fra en nærliggende supernova utløste dannelsen av solen ved komprimering av gasser i molekylskyen og forårsaket at visse regioner kollapset under sin egen gravitasjon. Da en del av skyen kollapset, begynte den også å rotere på grunn av bevaring av drivmoment og ble varmet opp med et økende trykk. Mye av massen ble samlet i sentrum mens det resterende flatet ut til en skive som ble planeter og andre solsystemlegemer. Gravitasjon og trykk i kjernen av skyen genererte varme når den samlet mer gass fra den omkringliggende skiven. Til slutt ble kjernefysisk fusjon satt i gang og vår sol ble født. Hovedseriestjerne. Solen er om lag halvveis i sin hovedserieutvikling hvor kjernefysiske fusjonsreaksjoner i kjernen fusjonerer hydrogen til helium. Hvert sekund omdannes mer enn fire millioner tonn materie til energi i kjernen, og produserer nøytrinooer og solstråling. Med denne hastigheten har solen så langt omgjort omkring 100 jordmasser med materie til energi, og vil tilbringe ca. 10 milliarder år som en hovedseriestjerne. Rød dverg. Solen har ikke nok masse til å eksplodere som en supernova, men vil om ca. fem milliarder år bli en rød dverg. Når hydrogenet i kjernen er oppbrukt, vil de ytre lagene utvides og kjernen trekke seg sammen og varmes ytterligere opp. Hydrogenfusjonen vil fortsette langs et skall som omgir en kjerne av helium som vil utvide seg jevnt og trutt etter hvert som mer helium produseres. Når kjernetemperaturen når ca. 100 millioner kelvin, vil heliumfusjonen i kjernen begynne å produsere karbon, og solen vil gå inn i en "AGB"-fase. Planetarisk tåke. Etter den røde dvergfasen vil intense varmepulseringer gjøre at solen kaster de ytre lagene og danner en planetarisk tåke. Det eneste som vil være igjen etter at de ytre lagene er kastet, vil være den ekstremt varme kjernen som sakte vil kjøles ned og falme som en hvit dverg over flere milliarder år. Dette stjerneutviklingsscenarioet er typisk for stjerner med liten til middels stor masse. Jordens skjebne. Som rød kjempe vil solen ha en maksimal radius utenfor jordens nåværende bane, 1 AE ( m), 250 ganger sin nåværende radius. Innen den blir en "AGB"-stjerne, vil den miste omtrent 30 % av sin nåværende masse på grunn av stjernevinden, så banene til planetene vil ha forflyttet seg utover. Hvis det bare var for dette, ville jorden bli spart, men nyere forskning antyder at jorden vil svelges av solen på grunn av tidevannskrefter. Selv om jorden skulle unnslippe forbrenning, vil alt vann koke bort og det meste av atmosfæren vil forsvinne ut i rommet. Selv under sin nåværende fase i hovedserien blir solen gradvis mer lyssterk (ca. 10 % for hver milliard år), og overflatetemperaturen stiger sakte. Solen var svakere i fortiden, noe som muligvis er grunnen til at jorden kun har eksistert på land i ca. 1 milliard år. Økningen i solens temperatur er slik at om ca. ytterligere én millard år vil overflaten på jorden sannsynligvis bli for varm til at det kan forekomme flytende vann, noe som vil bety slutten for alt jordisk liv. Solens livssyklus; størrelsene er ikke i skala Sollys. Sollys er jordens primærkilde til energi. Solkonstanten er den mengden energi som solen utgjør per enhet areal som er direkte utsatt for sollys, og tilsvarer omtrent  W/m² ved en avstand på én astronomisk enhet (AE) fra solen (på eller nær jorden). Sollyset på jordens overflate dempes av jordens atmosfære slik at mindre effekt treffer overflaten – nærmere  W/m² ved klar himmel når solen er nær senit. Solenergien brukes til mange naturlige og syntetiske prosesser. Fotosyntese i planter gjør den om til oksygen og reduserer karbonsammensetningen. Direkte oppvarminger eller elektrisk konvertering ved solceller brukes av solkraftutstyr for å generere elektrisitet eller utføre annet nyttig arbeid, for eksempel konsentrert solkraft. Energien i petroleum og andre fossile brensler ble omgjort fra sollys av fotosyntesen i en fjern fortid. Bevegelse og beliggenhet i galaksen. a> i solsystemet relativt til solen Solen ligger nær den indre kanten av Melkeveigalaksens Orion-arm i det lokale dunet eller Gould-beltet i en hypotetisk avstand på 7,5–8,4 kpc ( lysår fra det galaktiske sentrum, beliggende i den lokale boblen, et glissent område med varm gass, muligvis produsert av supernovaresten Geminga. Avstanden mellom den lokale armen og den neste armen ut, Persevs-armen, er på ca.  lysår. Solen, og dermed solsystemet, ligger i en galaktisk beboelig sone. Retningen som solen ferdes i gjennom rommet i Melkeveien relativt til andre nærliggende stjerner (Solapex), er mot stjernen Vega i stjernebildet Lyren. Den holder en vinkel på ca. 60 grader mot retningen til det galaktiske sentrumet. Banen rundt galaksen forventes å være grovt elliptisk med tillegg av perturbasjoner på grunn av de galaktiske spiralarmene og ikke-ensrettede massefordelinger. I tillegg oscillerer solen opp og ned relativt til det galaktiske planet ca. 2,7 ganger per bane. Det har blitt argumentert med at solens passering gjennom spiralarmene med høyere tetthet ofte sammenfaller med masseutryddelser på jorden, muligvis på grunn av økte nedslag. Solsystemet bruker mellom 225 og 250 millioner år på en bane rundt galaksen (et "galaktisk år"), og det antas dermed at solen vil fullføre 20–25 omløp i løpet av sin levetid. Omløpshastigheten rundt det galaktiske senteret er 251 km/s, og solsystemet bruker omkring  år på å ferdes ett lysår, eller syv dager på å ferdes én AE. Solens bevegelse om massefellespunktet i solsystemet kompliseres av perturbasjoner fra planeter. Hvert par hundre år bytter bevegelsen mellom prograd og retrograd. Solnøytrinoene. I mange år ble antallet elektronnøytrinoer fra solen oppdaget på jorden, – av antallet forutsagt av standard solmodellen. Avviket ble kalt solnøytrinoproblemet. Teorier forsøkte å redusere temperaturen i solens indre for å forklare den lavere nøytrinofluksen, eller hevde at elektronnøytrinoer kunne oscillere – forandres til ikke-sporbare tau og myonnøytrino på vei fra solen til jorden. Flere nøytrinoobservatorier ble bygget på 1980-tallet for å måle fluksen fra solnøytrinoene så nøyaktig som mulig, deriblant Sudbury Neutrino Observatory i Canada og Kamiokande-laboratoriet i Japan. Observasjonene førte til oppdagelsen av at nøytrinoer har en svært lav hvilemasse og at de oscillerer. Sudbury Neutrino Observatory oppdaget i 2001 alle tre typene av nøytrinoer direkte, og fant at solens "totale" nøytrinoutstråling stemte overens med den standard solmodellen. Avhengig av nøytrinoenergien er bare en tredjedel av nøytrinoene sett på jorden av elektrontypen. Andelen er forutsagt av Mikheyev–Smirnov–Wolfenstein-effekten (materieeffekten) som beskriver nøytrinooscillasjon i materie, og anses som et løst problem. Oppvarmingen av koronaen. Den optiske overflaten (fotosfæren) har en temperatur på omtrent  K. Over den ligger koronaen, hvor temperaturen stiger opp til  K. Koronaens høye temperatur viser at den varmes opp av noe annet enn direkte varmekonduksjon fra fotosfæren. Energien som varmer opp koronaen, antas å komme fra turbulent bevegelse i konveksjonssonen under fotosfæren, og to mekanismer kan forklare oppvarmingen av koronaen. Den første er bølgeoppvarming, hvor lyd-, gravitasjonelle eller magnetohydrodynamiske bølger dannes av turbulens i konveksjonssonen, forflytter seg oppover og spres i koronaen hvor de overfører energien til den omkringliggende gassen i form av varme. Den andre er magnetisk oppvarming, hvor den magnetiske energien kontinuerlig bygges opp av fotosfærens bevegelser og frigjøres gjennom magnetisk omkobling i form av store solstormer og utallige lignende, men mindre hendelser – nanostormer. Det er uklart om bølger er en effektiv oppvarmingsmekanisme. Alle bølger untatt Alfvénbølger spres eller brytes opp før de når koronaen, og Alfvénbølger spres ikke lett i koronaen. Dagens forskning fokuserer på stormer som varmemekanismer. Den svake unge solen. Modeller antyder at solen for 3,8–2,5 milliarder år siden, under den arkeiske perioden, bare var ca. 75 % så lyssterk som i dag. En så svak stjerne ville ikke kunne holde flytende vann på jordens overflate, og dermed skulle ikke liv kunne utvikle seg. Geologiske registreringer viser imidlertid at jorden har opprettholdt en relativt konstant temperatur gjennom hele sin historie, og at den unge jorden endog var noe varmere enn i dag. Atmosfæren til den unge jorden inneholdt en mye større mengde drivhusgasser (som karbondioksid, metan og/eller ammoniakk) enn i dag. De fanget tilstrekkelig varme for å kompensere for den mindre mengden solenergi som nådde planeten. Nåværende anomalier. Solen oppfører seg for tiden unormalt på en rekke måter. Tidlig forståelse. Solen har vært gjenstand for ærefrykt i mange kulturer. Menneskehetens mest grunnleggende forståelse av solen er som en lyssterk skive på himmelen, hvis tilstedeværelse over horisonten utgjør dagen og fraværet utgjør natten. I mange forhistoriske og gamle kulturer var solen tenkt å være en solar guddom eller annet overnaturlig fenomen. Dyrkningen av solen var sentral i sivilisasjoner som Inkariket i Sør-Amerika og blant azterkerne i det som nå er Mexico. Mange fornminner ble konstruert med solfenomener i tankene; deriblant markerte megalittiske monumenter av stein sommer- og vintersolverv nøyaktig (noen av monumentene ligger i Nabta Playa, Egypt, Mnajdra, Malta, og ved Stonehenge, England); Newgrange, et forhistorisk menneskebygd fjell i Irland, ble utformet for å oppdage vintersolverv; den mayiske pyramiden El Castillo i Chichén Itzá i Mexico er utformet for å kaste skygger i form av slanger som kveiler seg nedover pyramiden ved vår- og høstjevndøgn. I det sene romerriket ble solens fødselsdag feiret som Sol Invictus («ubeseiret sol») rett etter vintersolverv, noe som kan ha vært en forløper til julen. I forhold til fiksstjernene ser solen sett fra jorden ut til å rotere én gang per år langs ekliptikken langs Dyrekretsen, og greske astronomer betraktet den som en av de syv planetene (gresk "planetes", «vandrere»), hvoretter de syv ukedagene har fått navn i noen språk. Vitenskapelig forståelse. Siden Galileos oppdagelse av solflekker i 1609 har mennesket fortsatt å studere solen Tidlig i det første årtusen f.Kr. observerte babylonske astronomer at solens bevegelse langs ekliptikken ikke var uniform. I dag vet vi at dette skyldes jordens elliptiske bane rundt solen, der jorden beveger seg raskere når den er nær solen ved perihel og langsommere når den er lengre unna ved aphel. Den greske filosofen Anaxagoras resonnerte at solen var en gigantisk flammende ball av metaller, til og med større enn Peloponnesus snarere enn Helios' vogn, og at månen reflekterte solens lys. Han ble fengslet og dømt til døden for sin heresi, men ble løslatt etter intervensjon fra Perikles. Eratosthenes anslo avstanden mellom jorden og solen i det tredje århundre f.Kr. som «av stadier myriader 400 og 80000». En oversettelse kan implisere  stadia ( km) eller  stadia (148–153 millioner kilometer, eller 0,99–1,02 AE); sistnevnte verdi er riktig innenfor noen få prosent. I det første århundret e.Kr. anslo Ptolemaios avstanden til  ganger jordens radius, omtrent 7,71 millioner kilometer (0,0515 AE). Teorien om at solen var sentrum som planetene beveget seg rundt (heliosentrisme), ble foreslått av greske Aristarkhos av Samos i det tredje århundre f.Kr., og senere adoptert av Selevkos av Seleukia. Den ble utviklet til en fullt prediktiv matematisk modell om et heliosentrisk system i det 16. århundre av Nikolaus Kopernikus. Tidlig på 1600-tallet gjorde teleskopet det mulig for Thomas Harriot, Galileo Galilei og andre astronomer å observere solflekker i detalj. Galilei hevdet at de befant seg på solens overflate, snarere enn at de var små objekter som passerte mellom jorden og solen. Solflekker ble også observert siden Han-dynastiet (206 f.Kr – 220 e.Kr.) av kinesiske astronomer som vedlikeholdt registreringer av disse observasjonene i århundrer. På 1100-tallet ga den spansk-marokkanske filosofen Averroës en beskrivelse av solflekker. Arabiske astronomiske bidrag omfatter blant annet Al-Battanis oppdagelse av at retningen til solens eksentrisitet endres, og Ibn Yunus' observasjon av mer enn  oppføringer av solens posisjon over mange år ved bruk av store astrolabium Venuspassasjen ble først observert i 1032 av den persiske astronomen og universalgeniet Avicenna, som konkluderte med at Venus er nærmere jorden enn solen. En Merkurpassasje ble observert av Ibn Bajjah i det 12. århundre. I 1672 fastsatte Giovanni Cassini og Jean Richer avstanden til Mars og var dermed i stand til å kalkulere avstanden til solen. Isaac Newton observerte solens lys ved bruk av prisme og viste at det bestod av lys i mange farger, mens William Herschel oppdaget infrarød stråling forbi den røde delen av solens spektrum i 1800. På 1800-tallet ble det gjort stor fremgang i spektroskopiske studier av solen; Joseph von Fraunhofer registrerte mer enn 600 absorpsjonslinjer i spektrumet, og de sterkeste av disse refereres ofte til som Fraunhoferlinjer. I de tidlige årene av den moderne vitenskapelige æraen var kilden til solens energi et betydelig puslespill. William Thomson Kelvin foreslo at solen var et gradvis avkjølende flytende legeme som strålte ut et indre lager av varme. Kelvin og Hermann von Helmholtz foreslo en gravitasjonsammentrekningsmekanisme for å forklare energiproduksjonen. Dessverre ble det resultatet et aldersestimat på bare 20 millioner år, mye kortere enn tidsrommet på minst 300 millioner år som geologiske oppdagelser antydet. I 1890 foreslo Joseph Norman Lockyer, som oppdaget helium i solens spektrum, en meteorittisk hypotese for solens dannelse og utvikling. I 1904 foreslo Ernest Rutherford at solens produksjon kunne opprettholdes med radioaktivitet som en indre kilde til varme. Albert Einstein ga essensielle ledetråder til solens energiproduksjon med masse-energi-ekvivalensrelasjonen. I 1920 foreslo Arthur Eddington at trykket og temperaturen i solens kjerne kunne produsere kjernefysiske fusjonsreaksjoner som slo sammen hydrogener (protoner) til heliumkjerner, og dermed produsere energi ut av nettoendringen i massen. Overvekten av hydrogen i solen ble bekreftet av Cecilia Payne i 1925. Det teoretiske konseptet med fusjon ble utviklet i 1930-årene av astrofysikerene Subramanyan Chandrasekhar og Hans Bethe. Hans Bethe kalkulerte detaljene for de to viktigste energiproduserende kjernefysiske reaksjonene som driver solen. En artikkel fra 1957 av Margaret Burbidge med tittelen "«Synthesis of the Elements in Stars»" demonstrerte at det meste av grunnstoffene i universet hadde blitt syntetisert av kjernefysiske reaksjoner i stjerner, som vår sol. Romfartsoppdrag. De første satellittene som ble bygget for å observere solen, var NASAs Pioneer 5, 6, 7, 8 og 9, som ble skutt opp mellom 1959 og 1968. Sondene gikk i bane rundt solen i omtrent samme avstand som jorden, og utførte de første detaljerte målingene av solvinden og solens magnetfelt. Pioneer 9 overførte data frem til mai 1983. På 1970-tallet ga to Helios-sonder og Skylabs Apollo Telescope Mount betydelige nye data om solvinden og solens korona. Helios 1 og 2-sondene var et samarbeid mellom USA og Tyskland som studerte solvinden fra en bane som ved perihelium førte sondene på innsiden av banen til Merkur. Romstasjonen Skylab, som ble skutt opp av NASA i 1973, hadde en solar observatoriemodul ("Apollo Telescope Mount") som ble operert av astronauter bosatt på stasjonen. Skylab utførte de første tidsbestemte observasjonene av solens overføringsregion og av ultrafiolette utslipp fra solens korona. Dette ga blant annet de første observasjonene av koronamasse-utbrudd («koronatransienter») og av koronahull, nå kjent å være direkte tilknyttet solvinden. I 1980 ble Solar Maximum Mission sendt opp av NASA. Romfartøyet var konstruert for å observere gammastråling, røntgenstråling og ultrafiolett stråling fra solstormer i løpet av en periode med høy aktivitet og høy lysstyrke fra solen. Bare et par måneder etter oppskytning førte en elektronikkfeil til at sonden gikk inn i hvilemodus, og de neste tre årene forble den inaktiv. I 1984 hentet Challenger-oppdraget sonden og reparerte feilen før den ble sendt tilbake i bane. Solar Maximum Mission tok senere tusenvis av bilder av solens korona før den gikk inn i jordens atmosfære igjen i juni 1989. I 1991 observerte Japans Yohkoh ("Solstråle") solstormer ved røntgenbølgelengder. Sonden identifiserte flere typer stormer, og viste at koronaen i områder hvor aktiviteten ikke var på topp var mye mer dynamisk og aktiv enn tidligere antatt. Yohkoh observerte hele solsyklusen, men gikk inn i hvilemodus da en ringformet formørkelse i 2001 gjorde at den mistet låsingen mot solen. Sonden ble ødelagt da den gikk inn i atmosfæren igjen i 2005. Solar and Heliospheric Observatory (SOHO) ble skutt opp 2. desember 1995 som et fellesprosjekt mellom den europeiske romfartsorganisasjon og NASA, og ble operativ i mai 1996. Opprinnelig var oppdraget planlagt å vare i to år, men sonden har vært operativ i 15 år. I 2009 godkjente man en forlengelse til ut desember 2012. SOHO befinner seg ved Lagrange-punktet mellom solen og jorden (hvor tyngdekraften er lik fra begge), og har dermed gitt en konstant visning av solen ved mange ulike bølgelengder. Ved siden av solobservasjonen har SOHO oppdaget en rekke kometer, hovedsakelig små kometer som passerer så nær solen at de brenner opp. Sonden Solar Dynamics Observatory (SDO) ble skutt opp 11. februar 2010. Alle disse satellittene observerte ekvatoriale regioner i detalj fra ekliptikken. Ulysses-sonden ble skutt opp 6. oktober 1990 for å studere polområdene. Sonden dro først til Jupiter for å «slynge» seg rundt planeten og inn i en bane som ville ta den høyt over ekliptikken. Den var godt plassert for å observere kollisjonen mellom kometen Shoemaker-Levy 9 og Jupiter i 1994. Så snart Ulysses gikk inn i den planlagte banen, begynte den å observere solvinden og styrken på magnetfeltet fra høye breddegrader. Den fant at solvinden ved høye breddegrader beveget seg med ca. 750 km/s – lavere enn forventet, og at store magnetiske bølger slapp ut fra høyere breddegrader og spredte galaktisk kosmisk stråling. NASAs WIND ble skutt opp 1. november 1994 for å studere radio og plasma i solvinden og i jordens magnetosfære før solvinden når jorden. Sonden har kretset rundt solen i Lagrange-punktet L1 siden 2004, og gjør dette fortsatt per november 2011. NASAs Advanced Composition Explorer (ACE) ble oppskutt 25. august 1997 for å studere energipartikler fra solvindene, interplanetarisk materie og andre kilder. Romsonden har nok drivstoff til å være aktiv frem til 2024. Sanntidsdata fra ACE brukes av Space Weather Prediction Center for å forbedre varser og advarsler om solstormer. NASAs romteleskop TRACE (Transition Region and Coronal Explorer) ble skutt opp 2. april 1998 for å undersøke forbindelser mellom finskalede magnetfelt og plasmastrukturer ved å observere fotosfæren og overgangsregion til koronaen. Sonden returnerte sitt siste vitenskapelige bilde den 21. juni 2010. Mengden av grunnstoffer i fotosfæren er godt kjent fra spektroskopiske studier, men sammensetningen av solens indre er dårligere forstått. Genesis-sonden, som skulle samle prøver av solvinden, var konstruert for å måle sammensetningene av metallene direkte. Den ble sendt opp 3. august 2001 og returnerte til jorden i 2004, men ble skadet da fallskjermen feilet under åpning da sonden gikk inn i jordatmosfæren igjen. Enkelte brukbare data ble likevel hentet ut fra sonden for analyser. Reuven Ramaty High Energy Solar Spectroscopic Imager ble skutt opp av NASA 5. februar 2002, og studerer hovedsakelig de fysiske egenskapene til partikkelakselrasjon og eksplosive energiutløsninger i solstormene. Solar Terrestrial Relations Observatory (STEREO) ble skutt opp i oktober 2006. To identiske romsonder ble skutt opp i bane, hvilket gjorde at de (henholdsvis) dras lengre foran og faller gradvis bak jorden. Dette gjør det mulig å stereografisk fotografere solen og fenomener på solen, som for eksempel koronamasseutbrudd. Hinode (japansk: ひので, «soloppgang») ble skutt opp 22. oktober 2006 som et fellesprosjekt mellom Japan Aerospace Exploration Agency, USA og Storbritannia, og den tok sine første bilder 28. oktober 2006. Dataene lastes ned til Svalbard satellittstasjon, som styres av Kongsberg Gruppen vest for Longyearbyen på Svalbard. Derifra overføres dataene med fiberoptikk til Harstad og videre til resten av verden. Oppdraget er å studere magnetosfæren og interaksjonen mellom magnetfeltet og koronaen med optiske instrumenter i områdene ekstremt ultrafiolett og røngten, for å øke vår forståelse av mekanismene bak atmosfæren og solens plasmautbrudd. ESAs Solar Monitoring Observatory ble skutt opp i februar 2008 og har som oppgave å studere solens irradians. Den russiske satelitten PICARD ble skutt opp 15. juni 2010 for å måle solens irradians, diameter og form, samt solens indre ved bruk av helioseismologi. Målingene vil kunne brukes til å studere variasjonene deres som en funksjon av solaktiviteten. Indian Space Research Organisation har planlagt en oppskytning av en 100 kg tung satellitt kalt Aditya-1. Satellitten skytes opp i 2012 og vil studere den dynamiske koronaen på solen. NASAs Interface Region Imaging Spectrograph (IRIS) er planlagt oppskutt 1. desember 2012 og skal studere de fysiske egenskapene ved solen, spesielt kromosfæren. Solar Orbiter er en planlagt satelitt fra ESA som har til formål å utføre detaljerte målinger av den indre heliosfæren, påbegynnende solvinder og polområdene for å besvare spørsmål om hvordan solen skaper og regulerer heliosfæren. Sonden er forventet oppskutt i januar 2017. Solar Probe Plus er en planlagt NASA-sonde som forventes oppskutt i 2018, og som vil nærme seg solen innenfor 8,5 solradier for å studere solens fotosfære. Solar Sentinels er en serie på seks romsonder som skal studere solen under dens solmaksimum. Målsetningen er å øke forståelsen av akselrasjonen og transitten til solens energetiske partikler, koronamasseutbrudd og interplanetariske energisjokk i den nedre heliosfæren. Foreslåtte oppskytningsdatoer har vært 2012, 2014, 2015 og 2017. Observasjon og medisinske virkninger. Sollyset er så sterkt at det kan forårsake smerter hvis man ser direkte på den med det blotte øye, selv om det vanligvis ikke er skadelig for pupiller som allerede er tilpasset et skarpt lys å se på den i en kort periode. Å se direkte på solen kan forårsake fosfene synsforstyrrelser, temporært også delvis blindhet. Den gir også ca. 4 milliwatt med sollys til netthinnen, som varmes opp noe, og kan skade øyne som ikke reagerer skikkelig på lysstyrke. Ultrafiolett stråling gjør øynenes linser gradvis gulere over en periode på år og antas å bidra til dannelsen av grå stær, men dette avhenger av generell eksponering for ultrafiolett stråling og ikke om man ser direkte på solen. Å se direkte på solen med det blotte øye over lengre tid kan forårsake UV-indusert solbrenhet-lignende skader på netthinnen etter ca. 100 sekunder, spesielt hvis UV-lyset fra solen er intenst og godt fokusert; forholdene forverrer seg av unge øyer eller nye linseimplantater (som tar mer UV enn aldrende øyner), solvinkler nær senit, og observasjoner fra større høyder. Å se på solen gjennom lyskonsentrerende optikk som kikkerter kan føre til permanent skade på netthinnen uten et filter som blokkerer ultrafiolett stråling og demper sollyset tilstrekkelig. Et nøytralt tetthetsfilter vil muligens ikke filtrere ultrafiolett stråling, og kan fremdeles være farlig. Dempefiltre bør være spesielt designet: Noen improviserte filtre slipper gjennom ultrafiolett og infrarød stråling som kan skade øyet ved høye lysstyrker. Kikkerter uten filter kan gi over 500 ganger så mye energi til netthinnen enn ved bruk av det blotte øye, og kan drepe netthinnecellene nesten umiddelbart. Midt på dagen kan selv korte blikk mot solen gjennom en uflitrert kikkert forårsake permanent blindhet. Delvis solformørkelse er skadelig å se på fordi øyets pupill ikke er tilpasset den høye visuelle kontrasten: pupillen utvides i forhold til den totale mengden lys i synsfeltet, "ikke" etter det lyseste objektet i feltet. Under partielle solformørkelser blokkeres det meste av sollyset av månen som passerer foran solen, men de udekte delene av fotosfæren har samme overflatelysstyrke som under en normal dag. I det totale mørket utvides pupillene fra ~2 mm til ~6 mm, og hver netthinnecelle som utsettes for sollyset mottar om lag ti ganger mer lys enn den ville gjøre ved å se på en ikke-formørket sol. Dette kan skade eller ødelegge cellene og føre til små permanente blindflekker. Faren for uerfarne observatører og barn er at det ikke er noen oppfatning av smerte; det er ikke umiddelbart opplagt at ens syn er blitt ødelagt. Sollyset spres og dempes under soloppgang og solnedgang (og på høye breddegrader) siden lyset da har en lengre vei gjennom atmosfæren (Rayleigh-spredningen og Mie-spredningen). Solen er noen ganger svak nok til å kunne ses trygt på med det blotte øyet eller med optikk (gitt at ikke skarpt sollys plutselig dukker opp mellom skyer). Dis, atmosfærisk støv og høy luftfuktighet bidrar til atmosfærisk demping. Grønne flekker er et sjeldent optisk fenomen, som kan oppstå like etter solnedgang eller før soloppgang. De skyldes at lyset fra solen like under horisonten bøyes (vanligvis gjennom en temperaturinversjon) mot observatøren. Lys med kortere bølgelengder (fiolett, blått, grønt) bøyes mer enn de med lengre bølgelengder (gult, oransje, rødt), men fiolett og blått lys spres mer slik at lyset oppfattes som grønt. Ultrafiolett lys fra solen har antiseptiske egenskaper som kan desinfisere redskaper og vann. Det fører også til solbrenthet, og har andre medisinske virkninger, som produksjon av vitamin D. Det ultrafiolette lyset svekkes betydelig av ozonlaget. Derfor varierer UV-lys sterkt med breddegradene og har delvis forårsaket mange biologiske tilpasninger, deriblant variasjoner i menneskets hudfarge i ulike regioner på jorden. Sola. Sola er en kommune i Rogaland med innbyggere, og av disse bor i Solas andel av tettstedet Sandnes (som totalt har innbyggere). Øvrige tettsteder er Tananger (), Hålandsmarka () og Stenebyen (). Det er syv valgkretser i Sola kommune: Tananger, Sola, Håland, Dysjaland, Stangeland, Røyneberg og Grannes. __TOC__ Navnet. Navnet Sola har trolig samme opphav som Solund. Navnet har neppe noe med solen eller skosåle å gjøre, men menes å stamme fra det gamle ordet "sólh" (= fure, fordypning), i slekt med angelsaksisk "sulh" (= plog, plogfure). Det bakkete landskapet på Sola kan ha blitt oppfattet som furer. Natur og geografi. Hovedsakelig dekkes kommunen av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum. Kommunen grenser bare helt i sørøst mot det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, med "gotisk", 1 800 - 1 550 millioner år gammel. granittisk til diorittisk gneis. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Sola kommune ligger nord på Jæren, ved Hafrsfjord. Kommunen grenser til Klepp i sør, Sandnes i øst og Stavanger i øst og nord. I vest grenser kommunen til Nordsjøen som har skapt livsgrunnlag for utallige generasjoner. I Sola finnes mange fine sandstrender, blant annet Solastranden. Strendene er en del av landskapsvernsområdet Jærstrendene, og de strekker seg fra Kolnes i nord via Solastranden, Ølbergstranden, Vigdelstranden, Hellestøstranden, Bybergstranden og til grensen mot Klepp kommune i sør. Kommunens høyeste punkt er Kjerrberget Sola er en ganske liten kommune i areal, arealet er bare Størstedelen er fruktbart sletteland. Jordbruksarealet er Øya Rott er kjent for sitt fugleliv. Her lå tidligere Norges sørligste fuglevær. NRK vurderte å spille inn serien Himmelblå på Rott. I dag har øyriket Kjørholmane, litt lenger sør-vest, overtatt denne tittelen. Kjørholmane er et sjøfuglreservat. Dette er det sørligste området i landet for arter som blant annet lundefugl og krykkje, og området har også den største toppskarvkolonien i Norge sør for Runde. Sola sentrum kalles for Solakrossen, som ligger litt vest for kommunens midtpunkt. Det er her det meste av kommuens handelssand holder til og flere bedrifter har etablert seg i området rund Solakrossen, særlig i sør og øst for Solakrossen mellom denne og Flyplassen. I Solakrossen er kommunesentrum og her ligger Rådhuset, Lensmannskontoret, kulturhuset og Sola Handelslag. Historie. Sola kommune er rik på spor etter menneskers virksomhet, fra steinalder via bronsealder, vikingtid og frem til i dag. Rike gravfunn, mange fornminner og spor etter store gårder forteller om en storhetstid helt tilbake til bronsealderen. Gravhaugene på Rege er det rikeste gravfunnet i Norge fra bronsealderen. Kjente navn fra vikingtiden er Harald Hårfagre (ca 865 – ca 933) og Erling Skjalgsson (født ca 975). Begge ruver som markante skikkelser i Norgeshistorien. Sistnevnte er også kalt Rygekongen eller Rygenes konge. En kald ettermiddag før jul i 1028 ble han felt av Aslak Fitjaskalles stridsøks i et slag oppe ved Bokn, hvor Erlings styrker ble slått av Olav Haraldsson og hans folk. Samlingen av Norge til ett rike skjedde trolig rett ved Ytraberget i Sola kommune. En bautastein med Kong Olavs signatur ble reist nær toppen av Ytraberget ved 1100-årsjubileet i 1972. Monumentet «Sverd i fjell» av kunstneren Fritz Røed ble avduket i 1983. Det ligger i Møllebukta (ved den delen av Hafrsfjord som tilhører Stavanger kommune). Det første herredsstyret i Håland (daværende skrivemåte Haaland) ble kalt sammen i 1837 og valgte losoldermann Gabriel Monsen som sin første ordfører. Dagens Sola kommune tilsvarer det som fra 1840 het Sola sogn i Håland herred. Den tidligere kommunen Håland ble i 1930 delt mellom Sola og daværende Madla kommune (som i 1965 ble sammenslått med Stavanger). Ved inngangen til 1980 var folkemengden i kommunen. Kultur. Sola kulturhus ligger i Solakrossen, og har konsertsal, bibliotek og kulturskole. 15. mai 2007 valgte fylkeskommunen å legge ned Vigdel skytebane, en bane som ble brukt av militæret og til feltstevne to ganger i året. Forsvaret valgte å gi området tilbake til grunneierne. Stedet er verneverdig. Kirker i Sola. Kristendommen kom tidlig til Rogaland og Sola. Det er funnet relativt få hedenske gravhauger fra 900-tallet i området, noe som kan tyde på at de gamle seder og skikker måtte vike for kristendommen. Flere store steinkors fra denne perioden står ennå, blant annet to kors på Tjora, hvor det største er 2,2 meter høyt. Disse ble antakeligvis satt opp på 900-tallet. Erling Skjalgsson, som var herse fra Lindesnes til Stadt, måtte konvertere for å få gifte seg med Astrid Tryggvesdatter, søster til Olav Tryggvason. Ifølge sagaen skal Olav ha lyst til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt ett ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum, og den siste så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Så ble alle på tinget døpt før de dro sin vei. Skjalgsson skal ha oppført en egen kirke på slutten av 900-tallet, som man antar ble bygget der hvor Sola Ruinkirke ligger i dag. Selv ble Erling drept under et slag i Soknasundet mellom ham og Olav den hellige i 1028. Alt på 1200-tallet var Sola delt i tre sogn med hver sin kirke, en på Håland, en på Sola og en på Tjora. Det var disse tre sognene som i 1842 ble slått sammen til ett. Sola Ruinkirke fra 1120–1150 er restaurert og ble gjenåpnet i 1995. Det er også spor etter Tjora gamle kirkegård som hadde en stavkirke ved siden av seg frem til 1842. Tjora gamle kirkegård er kanskje best kjent for sine store steinkors. I tidlig kristen tid, 1000- og 1100-årene, ble det reist fire store steinkors på Tjora, men i dag er det kun to igjen på Tjora, mens de andre to ble fraktet til Bergen. De mange steinkors, kirker og kirkegårder i Sola-bygda vitner ikke bare om tett bosetning og om storfolk som kunne samle befolkningen til fellestiltak, men også om rikdommen i dette området – både det flotte jordbrukslandet, og ikke minst beliggenheten til Nordsjøen og handel og vikingtokt med kontinentet. Nåværende Sola Kirke ble bygget i 1955. Arkitekt var Gustav Helland. Kommunevåpen. Kommunevåpenet til Sola blir fra riksarkivhold betegnet som et sjeldent heraldisk motiv. Det er tegnet av kunstneren Roald Kyllingstad og ble godkjent i statsråd 12. februar 1982. Fargene er i blått og sølv. Det har en enkel formgivning med god symbolikk. Blåfargen er hovedelement i motivet og illustrerer havet og Hafrsfjord, mens sølvfargen symboliserer Solas mange strender. Næringsliv. Stavanger lufthavn ligger på Sola. Antall passasjerer var i 2007. Også Hovedredningssentralen Sør-Norge er lokalisert her, med 330 skvadron (137 Luftving avdeling Sola). Norwegian Air Shuttle har sin tekniske base på Sola, som de overtok etter at Braathens S·A·F·E i sin tid hadde sin tekniske hovedbase her. I Risavika ved Tananger ligger et av Nord-Jærens største næringsområder, med regionens største havneanlegg, Risavika havn. Havnen er en betydelig base for aktivitet i Nordsjøen, og sør i vika bygges det per 2008 nytt havneavsnitt som bl.a vil utgjøre en av landets største containerhavner. Lyse har en terminal i Risavika for naturgass som kommer fra Kårstø. Flere oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Tananger, blant annet Schlumberger, ConocoPhillips og A/S Norske Shell. Flere selskaper med tilknytning til leverandør- og offshoreindustrien er også lokalisert i Sola kommune. Sola er en viktig jordbrukskommune, med produksjon av blant annet meieriprodukter, kjøtt, grønnsaker, korn, jordbær og agurker. TINE Meieriet Sør har sitt hovedkontor i Sola. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kulturhusparken. I tillegg valgte kommunen Tananger kirke, også kalt Nordsjøkatedralen, til tusenårsbygg. Det ble også plantet en rekke tusenårstrær ved institusjoner i kommunen, som alle er utstyrt med skilt som forteller at de er tusenårstrær. Delområder og grunnkretser. Sola er inndelt i 6 delområder og 26 grunnkretser. Månen. Månen er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden, og er den femte største satellitten i solsystemet. Sett i forhold til størrelsen på sitt primæregeme er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen. Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskratrene. Månen er det lyseste objektet på himmelen etter solen, selv om overflaten faktisk er svært mørk med en refleksjon tilsvarende kull. Prominensen på himmelen og de regelmessige fasesyklusene har siden antikkens tid gjort månen til en viktig kulturell innflytelse på språk, kalendere, kunst og mytologi. Månens gravitasjonelle påvirkning fører til tidevann og minuttforlengelsen av dagen. Månens nåværende baneavstand – som er ca. tretti ganger diameteren til jorden – gjør at den på himmelen ser ut til å ha nesten samme størrelse som solen. Dette gjør det mulig at månen dekker nesten hele solen i fullstendige solformørkelser. Månen er det eneste himmellegemet annet enn jorden som mennesker har satt sin fot på. Det sovjetiske Luna-programmet var det første til å nå månen med et ubemannet romfartøy i 1959. NASA er de eneste til dags dato med bemannede ferder til månen. De begynte med Apollo 8 i 1968 etterfulgt av seks bemannede månelandinger mellom 1969 og 1972 – der Apollo 11 var den første. Disse ferdene returnerte over 380 kg månestein som har blitt brukt til å utvikle en geologiks forståelse av månens opprinnelse, dannelsen av den indre strukturen og forhistorie. Det antas at månen ble dannet for ca. 4,5 milliarder år siden. En av teoriene for hvordan den ble dannet er et gigantisk nedslag som involverte jorden. Det ble imidlertid stilt spørsmål ved denne teorien i 2012 etter nye analyser av prøver fra Apollo-programmet. Etter Apollo 17-oppdraget i 1972 har månen bare blitt besøkt av ubemannede romfartøyer, deriblant den siste sovjetiske Lunokhod-roveren. Siden 2004 har både Japan, Kina, India, USA og Den europeiske romfartsorganisasjon sendt banesonder til månen. Disse sondene har bidratt til å bekrefte oppdafgelsen av vannis på månen i kratere ved polene som er i permanent skygge og er bundet til regolitten på månen. Fremtidige bemannede ekspedisjoner er under planlegging, både med støtte fra myndigheter og det private. I henhold til traktaten for det ytre rom forblir månen fri for alle nasjoner å utforske for fredelige formål. Månens utvikling og en tur til månen. Dannelse. Utforsk hva oppdagelsene av dalene på månen forteller oss om månens utvikling. Flere mekanismer har blitt foreslått å ha ført til dannelsen av månen for år siden, omtrent 30–50 millioner år etter solsystemets opprinnelse. Disse inkluderer fisjonen av månen fra jordens skorpe gjennom sentrifugalkraft, som ville kreve et for stort opprinnelig spinn for jorden, den gravitasjonelle innfangingen av en pre-formet måne, som ville kreve en utvidet atmosfære for jorden som ville være umulig for å spre energien til den passerende månen, og dannelsen av jorden og månen samtidig i den opprinnelige akkresjonsskiven, noe som ikke forklarer uttømmingen av metallisk jern i månen. Disse hypotesene kan heller ikke gjøre rede for det høye drivmomentet til jorden-månen-systemet. Den rådende hypotesen i dag er at jorden-månen-systemet ble dannet som et resultat av et gigantisk nedslag: et legeme på størrelse med Mars treffer den nylig dannede protojorden, materialer blir blåst ut i bane rundt den og disse blir akkrert til å danne månen. Gigantiske nedslag antas å ha vært vanlig i det tidlige solsystemet. Datasimuleringer som modellerer et gigantisk nedslag er konsistent med målinger av drivmomentet til jorden-månen-systemet og den lille størrelsen på månekjernen; de viser også at det meste av månen kom fra nedslagsobjektet og ikke fra protojorden. Nyere tester antyder at mer av månen kom fra jorden og ikke nedslagsobjektet. Meteoritter viser at andre objekter i det indre solsystemet – slik som Mars og – har svært ulike isotopiske sammensetninger av oksygen og wolfram sammenlignet med jorden, mens jorden og månen har nesten identiske isotopiske sammensetninger. Senere nedslag som blandet de fordampede materialene mellom den dannende jorden og månen kan ha utlignet de isotopiske sammensetningene, selv om dette er debattert. Den store mengden energi som ble frigjordt i det gigantiske nedslaget og de etterfølgende reaksjonene av materialer i jordens bane ville ha smeltet det ytre skallet på jorden og dannet et magmahav. Den nylig dannede månen ville også hatt sitt eget magmahav; estimater for dybden varierer mellom 500 km og hele radiusen av månen. En analyse av titaniumisotoper i prøver fra Apollo i 2012 viste at månen har den samme sammensetningen som jorden, noe som stemmer dårlig med nedslagshypotesen som dannelse. Månen og himmelkulen. I forhold til fiksstjernehimmelen foretar månen et fullt omløp på omkring fire uker – dette kalles månens sideriske omløpstid. I løpet av en time flytter månen seg et stykke på himmelen svarende til dens vinkelutstrekning sett fra jorden på omkring 0,5°. Månen forblir alltid innenfor et bånd som kalles Dyrekretsen, som strekker seg omkring 8º på begge sider av ekliptikken. Månen krysser ekliptikken omtrent annenhver uke, dette skjer i månebanens såkalte knutepunkter. En betingelse for at sol- eller måneformørkelse kan inntreffe, er at månen befinner seg i nærheten av et knutepunkt. Tiden som forløper mellom to påfølgende passasjer av det oppstigende knutepunktet, kalles månens drakoniske omløpstid. Formørkelser. Formørkelser kan bare skje når solen, jorden og månen står på rett linje. Solformørkelser inntreffer nær en nymåne, når månen er mellom solen og jorden. Måneformørkelser inntreffer nær en fullmåne, når jorden er mellom solen og månen. Fordi månens bane rundt jorden heller omtrent 5° i forhold til jordens bane rundt solen, oppstår det ikke formørkelser ved hver fullmåne og nymåne. For at en formørkelse skal oppstå, må månen være nær skjæringen mellom de to baneplanene. Ved de nymånene det ikke oppstår solformørkelse, passerer månen sett fra jorden over eller under solen. På samme måte blir det ikke måneformørkelse ved hver fullmåne fordi månen kan passere over eller under jordskyggen. Periodisiteten og gjentagelsen av solformørkelser og måneformørkelser beskrives av saros-syklusen, som har en periode på omtrent 6 585,3 dager (18 år 11 dager 8 timer). Månen og solens vinkeldiametre sett fra jorden varierer, og variasjonsområdene deres overlapper hverandre, så både totale og ringformede solformørkelser er mulige. Under en total formørkelse dekker månen solskiven fullstendig, og koronaen blir synlig for det blotte øye. Siden avstanden mellom månen og jorden øker meget svakt over tid, er månens vinkeldiameter avtagende. Dette betyr at for hundrevis av millioner av år siden kunne månen alltid dekke solen fullstendig ved formørkelser slik at ingen ringformede formørkelser var mulige. På samme måte vil månen om omtrent 600 millioner år fra nå (under forutsetning av at solens vinkeldiameter ikke endrer seg) ikke lenger dekke solen fullstendig, og bare ringformede formørkelser vil oppstå. En begivenhet som er beslektet med formørkelse, er okkultasjon. Månen blokkerer utsikten vår mot himmelen med et 1/2 grad stort sirkelformet område. Når en klar stjerne eller planet "passerer bak" månen, blir den "okkultert" eller skjult. En solformørkelse er en okkultasjon av solen. Fordi månen er nær jorden er ikke okkultasjoner av stjerner synlige overalt, og fra forskjellige steder er de heller ikke synlige til samme tid. På grunn av månebanens presesjon blir forskjellige stjerner okkultert hvert år. Månens to sider. Månen har bundet rotasjon og vender alltid samme side mot jorden. Den siden som kan ses fra jorden kalles «forsiden», mens den siden som vender bort kalles «baksiden». På grunn av små variasjoner i banen rundt jorden vil månen likevel vri seg litt frem og tilbake; dette kalles månens "librasjon". Derfor kan ca. 59 % av månens overflate ses fra jorden. Den resterende delen av månens bakside var ikke sett før den ble fotografert for første gang av en russisk satellitt i 1959. Overflaten. Et iøynefallende trekk på månens forside er de store mørke slettene. De kalles "maria" (entallsform: "mare"), som er latin og betyr «hav», siden man en gang tenkte seg at de virkelig var hav. Den dag i dag omtaler man dem gjerne som «Månehavene», og er langt mer dominerende en månekratrene. Disse slettene utgjør den viktigste delen av måneoverflatens utseende sett med det blotte øyet. Månehavene er blitt navngitt på latin av selenografene. Man finner navn som Mare Imbrium («Regnets hav»), Mare Tranquillitatis («Stillhetens hav»), Oceanus Procellarum («Stormenes osean»), Mare Serenitatis («Sinnsroens hav»), Mare Fecunditatis («Fruktbarhetens hav»), Mare Australe («Det sørlige hav»), Mare Crisium («Det farefulle hav» eller «Dommens hav») og Lacus Somniorum («Drømmenes sjø»). Månens bakside er på mange måter annerledes. Den består stort sett av lyse områder og har et ujevnt terreng med mange flere kratere. Bare noen områder er mørke, som Mare Moscoviense og Mare Orientale. Baksidens høydeforskjeller er mindre enn høydeforskjellene på forsiden. Månens overflate er dekket av omkring 50 000 kratere med en diameter på over 1,6 kilometer. Månens største krater, og det største kjente krater i hele solsystemet, er Sydpol-Aitkenbassenget. Dette krateret ligger på baksiden, nær Månens sydpol, og er omtrent 2240 km i diameter og 13 km dypt. Mange av forsidens overflatetrekk ble navngitt på 1600-tallet av jesuitten Giovanni Battista Riccioli. Mange av månekraterne er oppkalt etter astronomer og andre vitenskapsmenn, blant annet kraterne Copernicus og Ptolemaeus. I annen halvdel av 1900-tallet godkjente International Astronomical Union en rekke navn på formasjoner på Månens bakside. Av kraterne på baksiden er flere navngitt etter russere. Men man finner også blant annet Nansens og Amundsens navn. Hva vi vet om månen. I oldtiden var det i mange kulturer alminnelig å tro at månen døde hver natt og steg ned i underverdenen. I andre kulturer trodde man at månen jaget solen og omvendt. I middelalderen mente noen at den var en «perfekt kule», og andre at det var hav på månen. Så sent som på 1200-tallet mente man at månen hadde en atmosfære, i det minste i populære science fiction-fortellinger. Som paralleller til betegnelsene geografi og geologi for studiet og beskrivelsen av jorden, snakker man om månens selenografi og selenologi (dannet av Selene, den greske månegudinnen). Astronomi fra månen. I mange år har månen blitt anerkjent som et utmerket sted for teleskoper. Den ligger relativt nær, seeing er ikke noen bekymring, visse kratere nær polene er permanent mørke og kalde og dermed spesielt nyttige for infrarøde teleskoper, og radioteleskoper på baksiden kunne være beskyttet fra radiostøyen fra jorden. Månejorden kan, selv om den er et potensielt problem for alle bevegelige deler på teleskopene, blandes med karbonnanorør og epoxyer i konstruksjonen av speil opp mot 50 m i diameter. Et senit-teleskop kan konstrueres billig ved bruk av ionevæske. Rettslig status. Selv om "Luna"-landere spredte sovjetiske vimpler på månen, og amerikanske flagg symbolsk ble planeten på månen ved landingsstedene av Apollo-astronautene, hevder ingen land noe eierskap over noen deler av månens overflate. Russland og USA er parter i romtraktaten som definerer månen og det ytre rom som «provinsen for allmennheten». Denne traktaten begrenser bruken av månen til fredelige formål, og forbyr eksplisitt militærinstallasjoner og masseødeleggelsesvåpen. Månetraktaten i 1979 ble opprettet for å begrense utnyttelsen av månens ressurser av en enkelt nasjon, men den har ikke blitt undertegnet av noen av de romfarende nasjonene. Flere enkeltpersone rhar gjort krav på månen, enten i sin helhet eller deler av den, men ingen av disse anses troverdige. Myter. Kilder: "SPACE.com, NASA og Illustrert Vitenskap" Særimne. Særimne (norrønt "Sæhrímnir", «sotet sjødyr») er i norrøn mytologi den galten som hver dag spises i Valhall, når Odin ber sammen til etegilde. "Andhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn" Andrimne. Andrimne (Andrimner) er i den norrøne mytologien kokken som hver dag koker galten Særimne i gryta Eldrimne, når det er etegilde i Valhall. Endhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn (Andrimne heter kokken, og Eldrimne kjelen). Tsjekkoslovakia. Tsjekkoslovakia (tsjekkisk: "Československo", slovakisk: "Československo", tysk: "Tschechoslowakei") er en uavhengig historisk stat i Europa som eksisterte fra oktober 1918, da det erklærte sin uavhengighet til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, og til 1992. Fra 1939 og til 1945 eksisterte ikke staten da den ble tvunget delt og delvis lagt inn under Nazi-Tyskland, men den tsjekkoslavkiske regjeringen fortsatte å eksistere i hele denne perioden. I 1945 ble den østlige delen av Karpato-Ruthenia tatt av Sovjetunionen. Den 1. januar 1993 ble Tsjekkoslovakia fredelig delt i de nåværende statene Tsjekkia og Slovakia. Topografi. Landet som utgjorde Tsjekkoslovakia var generelt av ujevnt terreng og svært forskjellig i de østlige og vestlige områdene. Den vestlige delen var en del av de nordlige og midtre europeiske opplandene mens de østlige delene besto av de nordlige områdene av fjellkjeden Karpatene og de fruktbare områdene langs elven Donau. Opprinnelse. Området tilhørte lenge det østerriksk-ungarske rike inntil dette riket kollapset ved slutten av den første verdenskrig. Den nye staten ble grunnlagt av Tomáš Garrigue Masaryk (1850–1937), som tjenestegjorde som det nye landets første president fra 14. november 1918 og fram til 14. desember 1935. Han ble etterfulgt av sin nære alliert Edvard Beneš (1884–1948). Røttene til tsjekkisk nasjonalisme går tilbake til 1800-tallet da filologer og skolefolk, påvirket av romantikken, fremmet tsjekkisk språk og stolthet i det tsjekkiske folk. Nasjonalisme ble en massebevegelse som vart fram til midten av århundret. Ved å dra fordel av mulighetene for begrenset deltagelse i det politiske liv som var tillatt under det østerrikske styret, grunnla tsjekkiske ledere som historikeren František Palacký (1798–1876) mange patriotiske selvhjelporganisasjoner som ga en sjanse til mange av deres tilhengere og landsmenn å delta i det kommunale liv i tiden forut uavhengigheten. I begynnelsen støttet Palacký austroslavismen og arbeidet for å omforme det slavisk dominerte østerriksk-ungarske rike til å beskytte de slaviske folkene mot trusler fra Tyskland og Russland. Da revolusjonene i 1848 feilet, gikk også alle hans håp for den slaviske politikken tapt. Som en talsmann for demokratiske reformer og tsjekkisk selvstyre innenfor Østerrike-Ungarn ble Masaryk valgt to ganger til Reichsrat (det østerrikske parlamentet), første gangen fra 1891 til 1893 i Det unge tsjekkiske partiet, og på nytt fra 1907 til 1914 for Tsjekkisk realistpartiet, som han selv hadde opprettet i 1889 sammen med Karel Kramář og Josef Kaizl. Med utbruddet av den første verdenskrig begynte Masaryk igjen å arbeide for tsjekkisk uavhengighet i union med Slovakia. Sammen med Edvard Beneš og Milan Rastislav Štefánik, besøkte Masaryk en rekke vesteuropeiske land og fikk støtte fra innflytelsesrike skribenter. Böhmen og Mähren, som var under østerriksk styre, var tsjekkisktalende industrielle sentra mens Slovakia, som var en den av Ungarn, var hovedsakelig et eldre jordbrukssamfunn. Forholdene var langt bedre for å utvikle en nasjonal bevegelse på tsjekkiske områder enn i slovakiske. Uansett ble de to regionene forent og opprettet som en ny nasjon i Europa. Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet den 28. oktober 1918 av Tomáš Garrigue Masaryk som en konsekvens etter den første verdenskrigen og oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra Østerrike (de historiske østerrikske landskapene Böhmen og Mähren, foruten en liten del av Schlesien kjent som Østerriksk Schlesien) og fra Ungarn (området som utgjør dagens Slovakia, samt Rutenia som i dag er en del av Ukraina). De sudettyske områdene av Böhmen, som overveiende hadde tysk befolkning, ønsket å fortsette å være en del av Østerrike, men ble besatt av tsjekkoslovakiske tropper i 1918, selv om tyskerne enkelte steder gjorde militær motstand. Etnisitet. Lingvistisk kart over Tsjekkoslovakia i 1930 Det nye landet var etnisk og lingvistisk mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (51 prosent), slovakere (16 prosent), tyskere (22 prosent), ungarere (5 prosent) og rutere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent). Imidlertid mente mange av tyskerne, ungarerne, østslaverne og polakkene og en del slovakere seg undertrykket ettersom den politiske elite ikke ga politisk selvstyre for etniske grupper. Denne politikken, kombinert med en økende nazistisk propaganda, særlig i det industrialiserte, tysktalende Sudetenland, ført til uro blant den ikke-tsjekkiske befolkningen. Det levet også en polsk minoritet sammen med tyskerne i Sudetenland som utgjorde en total befolkningsandel på 0,7 prosent. Den sørlige delen av Slovakia hadde delvis ungarsk majoritet. Ungarerne utgjorde 4,9 prosent av Tsjekkoslovakias befolkning. I de østlige Karpatene levet ruterne, særlig i den delen som i 1938 ble avstått til dagens Ukraina. Den etniske rensningen – som skjedde i samsvar med Beneš-dekretene – av de tyske og ungarske minoritetsbefolkningene etter andre verdenskrig førte til at store områder ble tømt for sine befolkninger og etterhvert tvangskolonisert av tsjekkere. Dette fikk nokså varige demografiske og sosiale virkninger. Statspropagandaen proklamerte uansett en offisiell ideologi om at det ikke eksisterte noen tsjekkere eller slovakere, men en nasjon med tsjekkoslovakere, noe som ikke ble tatt godt imot av slovakere og andre etniske grupper. Straks et forent Tsjekkoslovakia var forent etter den andre verdenskrigen (etter at landet hadde blitt delt under krigen) kom motsetningen mellom tsjekkere og slovakere til overflaten igjen. I 1938 ble de sudettyske områdene innlemmet i Tyskland som følge av Münchenavtalen. Enkelte mindre områder ble dessuten innlemmet i Polen og Ungarn. Fra 1939 til slutten av annen verdenskrig utgjorde den historisk østerrikske delen av området det tyske protektoratet Böhmen-Mähren, mens Slovakia ble en suveren stat. I 1945 ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia ble avgitt til Sovjetunionen. Så å si alle sudettyskerne (omkring 2,5 millioner) og de fleste ungarerne ble fordrevet som følge av de såkalte Beneš-dekretene. Tsjekkoslovakia var den eneste demokratiske staten i sentral- og Øst-Europa gjennom mellomkrigstiden. Også det første valget etter andre verdenskrig var demokratisk. Kommunistpartiet ble det klart største partiet i dette valget, mye takket være partiets aktive motstandskamp mot tyskerne under krigen. I 1948 grep kommunistene makten i landet fullt og helt etter at sosialdemokratene ble presset til å akseptere en sammenslåing av de to partiene. Tsjekkoslovakia ble erklært å være en sosialistisk republikk, og de øvrige partiene måtte akseptere å underordne seg kommunistpartiets lederskap i en "Nasjonal Front" som stilte felles liste ved alle senere valg fram til 1989. Tsjekkoslovakia ble på denne måten reelt sett en ettpartistat og en del av Østblokken under Sovjetunionens ledelse. Landet ble medlem av Warszawapakten da denne ble opprettet i 1955. Fra midten av 1960-tallet slo Tsjekkoslovakia under ledelse av Alexander Dubček, inn på en politisk reformkurs som fikk navnet Prahavåren. Dette ble ikke positivt mottatt av Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev som fryktet at Tsjekkoslovakia ville gli ut av Sovjetunionens kontroll. I august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av andre Warszawapaktland. Dubček ble avsatt og de politiske reformene ble reversert. I den såkalte fløyelsrevolusjonen fra 16. november til 29. desember 1989 ble det kommunistiske styret tvunget til å gå av etter fredelige massedemonstrasjoner, og Václav Havel ble valgt til president. Demokratiske valg ble avholdt i 1990. Valgene viste imidlertid en splittelse mellom den tsjekkiske og den slovakiske delen av landet, og 1. januar 1993 ble Tsjekkoslovakia oppløst og delt mellom den nye staten Tsjekkia og det gjenopprettede Slovakia. Delingen av Tsjekkoslovakia er ofte blitt kalt en «fredelig skilsmisse» fordi begge parter var enige om delingen. Hovedstaden i Tsjekkoslovakia var Praha og myntenheten var tsjekkoslovakisk koruna. Mette-Marit av Norge. Mette-Marit (født "Mette-Marit Tjessem Høiby" 19. august 1973 i Kristiansand) er Norges kronprinsesse. Hun er datter av journalist Sven Olaf Bjarte Høiby (1936–2007) og bankfunksjonær Marit Tjessem (f. 1937). Mette-Marit ble gift med kronprins Haakon 25. august 2001. Kronprinsessen har tre barn, Marius Borg Høiby, født 1997, HKH prinsesse Ingrid Alexandra, født 2004, og prins Sverre Magnus, født 2005. Oppvekst. Under oppveksten tilbrakte hun mange helger og ferier i Setesdalen og ved kysten, hvor hun lærte å seile. I tenårene var hun aktiv i den lokale ungdomsklubben "Slettheia", hvor hun var aktivitetsleder. Som tenåring spilte hun volleyball, og var kvalifisert som dommer og trener. Hun danset også ballett, sang i jentekoret Benedictus, var speider og gikk på søndagsskole. Da hun var elleve år ble hennes foreldre skilt, og Mette-Marit ble boende hos sin mor. Utdannelse. Etter å ha påbegynt videregående skole ved Oddernes videregående skole i 1989, tilbragte hun seks måneder ved Wangaratta High School i Australia som utvekslingselev. Senere var hun elev ved Kristiansand katedralskole, hvor hun fullførte videregående skole i 1994. Som deltidsstudent brukte hun lengre tid på dette enn et normert studieløp tilsier. Etter et avbrudd fra skolegang gikk hun et år som elev ved Bjørknes Privatskole i Oslo, deretter avla hun examen philosophicum og eksamener i kjemi og IKT ved Høgskolen i Agder (nå Universitetet i Agder). I 2000-2002 fulgte kronprinsessen fag på Universitetet i Oslo der hun tok eksamen i Livssyn og Etikk og Anvendt etikk. Hun avla i 2002 og 2003 eksamener innen bistands- og utviklingsspørsmål ved School of Oriental and African Studies ved University of London. Hun ble også tatt opp som hospitant i Norad hvor «undringskompetanse og evnen til å se fordomsfritt» ble anført av Norad som hennes fremste kompetanse. Kronprinsessen deltok ikke i Norad-traineenes opplærings- og arbeidsprogram, men hospiterte to dager per uke høsten 2003. Høsten 2008 startet Kronprinsessen med deltidsstudier på BI. Der har hun gått på kursene Ledelse, makt og mening (2008/2009) og Consulting (2009/2010) og ”Teamledelse og lederteam" (2010/2011). Forlovelse og ekteskap. Den 13. januar 1997 fikk hun sitt første barn, Marius, med Morten Borg. I 1999 møtte hun kronprinsen på en konsert på Quart-festivalen i Kristiansand. Et år senere ble paret samboere, og 1. desember 2000 ble paret forlovet. I denne perioden hadde hun en kortvarig sommerjobb i en klesbutikk i Oslo. Paret ble gift 25. august 2001 i Oslo domkirke. Hun har selv sagt at hun tidligere hadde levd et «utagerende liv». På denne bakgrunn ble det en del debatt i mediene da det var klart at hun skulle forloves med kronprinsen. Enkelte mente at Mette-Marits bakgrunn og omgangskrets gjorde henne uegnet som kronprinsesse, og politiet foretok en rutinemessig vurdering om hennes omgangskrets var en sikkerhetsrisiko for de kongelige. I forbindelse med vielsen ble hun også tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Offisielle oppgaver. Kronprinsessen har mange offisielle oppdrag, alene eller i følge med kronprins Haakon, i inn- og utland. Hun har engasjert seg spesielt i spørsmål som gjelder barn og ungdom, rusomsorg, inkludering og arbeid mot HIV og AIDS. I 2006 ble Kronprinsessen utnevnt til spesialutsending for FNs organisasjon for arbeid med HIV og AIDS – UNAIDS – og har foretatt AIDS-relaterte reiser til for eksempel Nicaragua og Ukraina. Hun har særlig jobbet med behovet for ungt lederskap i arbeidet mot spredningen av HIV og AIDS. I desember 2007 ble Mette-Marit styremedlem i Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo. 16. februar 2008 ble hun tildelt Fredrikkeprisen 2008, som er Norske Kvinners Sanitetsforenings hederspris. Generalsekretær Anne-Karin Nygård i Norske Kvinners Sanitetsforening mente kronprinsessen har vært en pådriver for åpenhet, inkludering og toleranse, med evne til å mennesker i en sårbar livssituasjon. Prisen på 100 000 kr. ble gitt til Kronprinsparets humanitære fond. Dette fondet ble opprettet av kronprinsparet da de giftet seg den 25. august 2001. Januar 2010 ble Kronprinsessen utnevnt til Young Global Leader av World Economic Forum. Kronprisessen er opptatt av kultur, i særlig grad design. Den 28. februar 2008 ble albumet "Sorgen - og gleden - H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marits utvalgte salmer" utgitt av Kirkelig Kulturverksted. Albumet inneholdt salmer som hadde betydd mye for henne, og hun hadde selv valgt ut salmene og artistene som fremførte dem. Kronprinsessen leste også inn tekst på albumets siste spor "Gud signe vårt dyre fedreland". Hun mottok 7. mars 2008 gullplate for 16 000 solgte eksemplarer i løpet av én uke og ble nominert til Spellemannprisen 2008 i åpen klasse for albumet. Overskuddet av salget går til Kirkens Bymisjon. Beskytterskap. Det finnes også midlertidige beskytterskap, og der har kronprinsessen vært beskytter for TV-aksjonen Hjerterom i 2004, Hamsunåret i 2009 og The Tall Ships' Races i Kristiansand i 2010. Marius Borg Høiby. Marius Borg Høiby (født 13. januar 1997) er sønn av kronprinsesse Mette-Marit og Morten Borg. Marius er en del av kronprinsfamilien og bor sammen med kronprinsparet, prinsesse Ingrid Alexandra og prins Sverre Magnus på Skaugum i Asker. Han er elev ved Jansløkka skole i Asker. Marius er sju år eldre enn sin halvsøster. Han har ikke arverett til tronen. Marius ble konfirmert søndag 2. september 2012 i Asker kirke. Dekorasjoner. Kronprinsessen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner. Georg-August-Universität Göttingen. Nybygget til det niedersachsiske statsbiblioteketGeorg-August-Universität ligger i Göttingen, og ble grunnlagt 1734 av Georg II, kurfyrste av Hannover og konge av Storbritannia. Det fikk fort en ledende posisjon, startet med fire fakulteter og ble et av de største og mest populære universitetene i Europa etter studenttall. 1738 ble Theatrum Anatomicum bygget, 1739 ble dets botaniske hager anlagt og 1751 ble det første stjerneobservatoriet åpnet. Kjente forskere som har hatt sitt virke ved universitetet i Göttingen inkluderer fysikeren Lichtenberg, antropologen Blumenbach og matematikeren Carl Friedrich Gauss, oppfinneren av den såkalte Gausskurven (normalfordeling) som nå brukes som modell for fordeling av karakterer ved norske universiteter. Ingrid Alexandra av Norge. Ingrid Alexandra, Prinsesse av Norge (født 21. januar 2004) er det første felles barnet til kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Kronprinsessen har fra før en sønn, Marius Borg Høiby, født i et tidligere forhold. Hun ble døpt 17. april 2004 i Slottskapellet, og ble båret til dåpen av sin farfar kong Harald V. De øvrige fadderne var kronprins Frederik av Danmark, kronprinsesse Victoria av Sverige, Felipe, fyrste av Asturias, prinsesse Märtha Louise og Marit Tjessem. I anledning dåpen laget Posten et spesielt jubileumsfrimerke. Prinsessen er nummer to til den norske tronen etter kronprinsen, og er den første kvinnen som er født med arverett til tronen. Forutsatt at monarkiet består vil Ingrid Alexandra etter all sannsynlighet bli den første regjerende dronning av Norge siden Margrete I. 19. august 2010 begynte hun på Jansløkka barneskole i Asker. Draupne. Draupne (Draupnir, Drypner) er i den norrøne mytologien ringen til Odin. Ringen er smidd av dvergen Sindre og hans bror Brokk. Hver niende natt drypper den åtte like praktfulle ringer. Den ble gitt som én av tre gaver til gudene den gangen Loke hadde veddet hodet sitt på at Sindre ikke greide å smi like prektige gaver som han hadde. Loke hadde klippet av håret til Siv, Tors kone, og for å bøte på dette hadde han fått sønnene til mestersmeden Ivalde og fått dem til å lage tre gaver. Lokes gaver var magisk gullhår til Siv (og Tor), båten Skibladner til Frøy og spydet Gungne til Odin. Sindre og Brokk lagde Draupne til Odin, grisen Gyllenbuste til Frøy og hammeren Mjølner til Tor, og med disse gavene vant de veddemålet. I Gylfaginning kan vi lese om Balders død. Under Balders bålferd la Odin Draupne på bålet. Hermod dro til Hel for å hente Balder tilbake, og da han dro tilbake for å undersøke om alt og alle i hele verden sørget over Balder, tok han Draupne med seg tilbake, og ga den til Odin. I Skirnesmål tilbyr Skirne (Frøys tjener) Draupne til Gerd Gymesdatter for å få Gerd til å gifte seg med Frøy. Frøy hadde sett Gerd, og hadde stor hjertesorg fordi han trodde han ikke kunne få henne. Skirne får Gerd til slutt til å gi Frøy «noen ømme favntak»... Draupne er også navnet på en dverg som nevnes i Voluspå (Volvens fortelling om fortid og framtid). Napoléon Bonaparte. Napoléon Bonaparte "Napoléon Bonaparte, malt av Evert A. Duykinc" 15. august 1769 Ajaccio, Korsika, Frankrike 22px 5. mai 1821 St Helena, Atlanterhavet Joséphine de Beauharnais Napoleon II Carlo Buonaparte Letizia Ramolino Franskmennenes keiser Konge av Italia Beskytter av Rhinforbundet Meklingsmann av Sveits 20. mars 1804 – 6. april 1814 1. mars 1815 – 22. juni 1815 a> av Napoléon som krysser Sankt Bernhard. Napoléon Bonaparte (født 15. august 1769 i Ajaccio på Korsika i Frankrike, død 5. mai 1821 på St. Helena i Søratlanteren) var en fransk militær kommandant og politisk leder som steg opp til prominens i løpet av de siste stadier av den franske revolusjon. Han var Frankrikes keiser under navnet Napoléon I fra 18. mai 1804 til 6. april 1814. Hans juridiske reform, "Code civil des français" eller populært "Code Napoléon", har hatt en betydelig innflytelse på mange sivile juridiske lovgivninger verden over, men han er best husket for sin rolle i de kriger som ble ledet mot Frankrike av en rekke forbund hvor særlig Storbritannia sto sentralt, de såkalte Napoleonskrigene. Han etablerte sitt hegemoni over det meste kontinentale Europa og søkte å spre idealene til den franske revolusjon samtidig som han konsoliderte et keiserlig monarki med restaurerte aspekter av "Ancien Régime". Grunnet hans suksess i disse krigene, ofte mot tallmessige overlegne motstandere, er han generelt ansett som en av de største militære kommandanter gjennom alle tider, og hans militære kampanjer er studert ved militærakademier over det meste av verden. Napoléon ble født på Korsika og hans foreldre nedstammet fra genuesisk adel. Han var opplært som artillerioffiser på det franske fastlandet. Han kom seg opp og fram under den første franske republikk og ledet suksessfulle hærtog mot den første og andre koalisjonskrigene mot Frankrike. Han ledet med suksess en invasjon mot den italienske halvøya. I 1799 ledet han et statskupp og installerte seg selv som førstekonsul. Fem år senere erklærte det franske senatet ham som keiser. I det første tiåret av 1800-tallet var Frankrike under Napoléon engasjert i en rekke med konflikter — Napoleonskrigene — som involverte nær sagt alle statsmakter i Europa. Etter en rekke militære seire sikret Frankrike seg en dominerende posisjon på det europeiske fastlandet og Napoléon opprettholdt fransk sfære av innflytelse gjennom en rekke omfattende allianser og ved å utnevne venner og familiemedlemmer til å styre andre europeiske stater som franske klientstater. Den spanske selvstendighetskrigen og den franske invasjonen av Russland i 1812 ble vendepunktet for Napoléon. Hans "La grande armée" ble hardt skadet i felttoget mot Russland og den russiske vinteren og kom seg aldri helt. I 1813 beseiret den sjette koalisjonen hans styrker ved Leipzig; det påfølgende året invaderte koalisjonen Frankrike og tvang Napoléon til å abdisere. Han ble sendt i landsforvisning på øya Elba 20 km utenfor Toscana i Italia. Mindre enn et år senere rømte han fra Elba og grep makten på nytt i Frankrike, men han ble beseiret i slaget ved Waterloo i juni 1815. Napoleon tilbrakte de neste seks årene av sitt liv i fangenskap av britene på øya St. Helena sør i Atlanterhavet. En obduksjon konkluderte med at han døde av magekreft, men det har vært debatt om hans død, blant annet har det vært hevdet at han var offer for en bevisst arsenikkforgiftning. Få personer i historien er blitt mer omtalt og forsket på enn Napoléon. Hans historiske betydning er stadig omdiskutert, de ulike syn på ham har ofte skapt debatt og uenighet. I Frankrike regnes han av mange som en nasjonalhelt. Han fremheves først og fremst som en dyktig feltherre og militær strateg, andre ser på ham mer som en politiker og samfunnsreformator. Av andre blir han betraktet som en stor despot, tyrann eller usurpator. Oppvekst, utdannelse og tidlig militær karriere. Napoleon ble født 15. august 1769, den andre av åtte barn, på families gods Casa Buonaparte, lokalisert i byen Ajaccio på Korsika. Foreldrene skulle til sammen få 13 barn, men bare åtte av dem overlevde de første barneårene. Dette var året etter at øya ble overført til Frankrike av republikken Genova. Han ble døpt "Napoleone di Buonaparte", antagelig oppkalt etter en onkel (en elder bror som døde som barn, var den første av sønnene som ble kalt Napoleone). Da han kom i tyveårene, tilpasset han seg til en mer franskklingende utgave av navnet som Napoléon Bonaparte. Før den tid kunne hans navn også bli stavet som "Nabulione", "Nabulio", "Napolionne", og "Napulione". De korsikanske Buonaparte nedstammet fra lavere italiensk adel av langobardisk opprinnelse, som hadde kommet til Korsika fra Liguria, en kystregion i nordvestlige Italia, en gang på 1500-tallet. DNA-prøver som ble gjort i 2012 av en del av familiens etterkommere pekte eldre nedstamming fra Kaukasia. Forskningen fant haplogruppe type E1b1c1*, som hadde sin opprinnelse tilbake til Nord-Afrika en gang rundt 1200 f.Kr. hos et folk som utvandret til Kaukasia og inn i Europa. Napoleons far, "Nobile" Carlo di Buonaparte, var en advokat og hadde avlagt en doktorgrad i jus ved i Pisa og fikk stilling som "assesor" (dommer) i Ajaccio. I 1776 var Carlo di Buonaparte blant de tre korsikanske adelsmenn som reiste til Versailles for å erklære troskap til den nye kongen Ludvig VXI. Han ble senere valgt til Korsikas representant til generalstendene i Versailles og var borte to år. Han var nå begynt å kalle seg Charles di Bunoaparte. Tidligere hadde Carlo di Buonaparte vært involvert i en korsikanske motstandsbevegelsen, men skjønte at karrieremulighetene lå i å bli en del av den franske administrasjonen. Den dominerende innflytelse i Napoleons barndom var hans mor, Letizia Ramolino, og hennes faste og bestemte disiplin sørget for å begrense et aktivt og larmende barn. I britisk presse skulle Napoleon senere beskrives som kortvokst. I virkeligheten var han 1,7 meter høy, noe som var normal høyde på den tid. Bortsett fra den rene propagandahensikten fra britene ved å fremstille ham som en liten mann, kan det også ha vært misforståelse gående med den franske måleenhet "pouce" som var litt lengre enn den britiske "inch" — henholdsvis 2,71 og 2,54 cm. Napoleons adelige, moderat velstående bakgrunn og familieforbindelser gjorde det lettere for ham å studere enn hva som var tilgjengelig for en typisk korsikaner på denne tiden. I desember 1778 ble både Nabullione og Guiseppe di Buonaparte sendt til Frankrike for utdannelse, blant annet for å lære fransk. De ble skrevet inn på skolen i Autun i januar 1779. Fornavnene ble endret til Napoleon og Joseph, men det italienske etternavnet ble beholdt. Allerede i april ble imidlertid Napoleon sendt videre til militærskolen i Brienne-le-Château. Han snakket fransk med en markant korsikansk aksent og lærte seg aldri å stave skikkelig. Han ble ertet av de andre studentene for sin måte å snakke på, men en eksaminator merket seg at Napoleon «hadde alltid utmerket seg for sin matematikk. Han var rimelig godt kjent med historie og geografi... Denne gutten kunne bli en utmerket sjømann.» Da han hadde fullført sine studier ved Brienne i 1784 kom han inn på militærakademiet "École Militaire" i Paris, landets fremste krigsskole. Det fikk han til å oppgi en karriere til havs, noe som hadde fått ham til vurdere en søknad til britiske Royal Navy. Han trente for å bli en artillerioffiser, og da hans inntekter sank ved farens død, ble han tvunget til å gjennomføre to års skolegang i løpet av et år. Han var dessuten den første fra Korsika som tok eksamen ved École Militaire. Han hadde blitt prøvd av den berømte vitenskapsmannen Pierre-Simon Laplace som Napoleon senere utpekte til senatet. Løytnant ved artilleriet. I 1785 ble han sekondløytnant i et kongelig artilleriregiment og begynte med det sin praktiske militære karriere. På grunn av hans forholdsvis lave byrd var imidlertid hans utsikter til forfremmelse i hæren heller begrenset. Derfor viet han seg mer og mer til forfatterskap. Jean-Jacques Rousseau var hans store forbilde. Han hadde dårlig råd, og måtte dessuten bidra til å forsørge sin bror, Louis. I revolusjonens tjeneste. Etter at den franske revolusjonen startet i 1789, vendte Napoléon tilbake til Korsika, der det brøt ut et nasjonalistisk opprør mot Frankrike. Det ble borgerkrig, og Napoléons familie flyktet i 1793 over til det franske fastlandet. Napoléon støttet revolusjonen, og steg raskt i gradene. I 1793 var han med på å kjempe fri Toulon fra rojalistene og fra de britiske styrkene som støttet dem. Til alt hell for Bonaparte var det i Toulon en mann med stor innflytelse som visste å rapportere til Paris om Napoleons bragder. Det var Augustin Robespierre, bror av revolusjonslederen Maximilien Robespierre. Resultatet lot ikke vente lenge på seg: 22.desember 1793 fikk Napoléon Bonaparte brigadegenerals rang. Etter at Robespierre ble styrtet og henrettet 27.–28. juli 1794, falt Napoleon i unåde, og ble for en kort tid arrestert som «robespierrianer». Men noe senere ble han kommandør for vestarmeen mot rojalistene i Normandie. I oktober 1795 slo han på oppdrag av direktoriet og den nye revolusjonslederen Paul Barras ned et rojalistisk opprør i Paris. I den forbindelse satte han for første gang inn artilleri inne i selve byen. Felttoget i Nord-Italia. Det var i 1796 at Napoleon for alvor ble en aktør i første koalisjonskrig. Da fikk han kommandoen over de franske styrkene i Nord-Italia, og i 1796 – 97 seiret «den lille korporalen», som han ble kalt, med dårlig utrustede franske styrker over Kirkestatens og Østerrikes hærer ved flere sammenstøt. Mantua kapitulerte raskt. I Tolentino ble pave Pius VI med Kirkestaten i februar 1797 nødt til å undertegne fredsavtale på franske premisser. Østerrikerne måtte under erkehertug Karls lederskap inngå en ufordelaktig fredsavtale ved Campo-Formio i oktober 1797. Østerrikerne måtte gå med på å avstå alle besittelser vest for Rhinen (områder på 63 000 km² og med 3,5 mill. innbyggere). For tapet av Belgia og Milano fikk Østerrike overta Republikken Venezia, og slik gikk denne over tusen år gamle republikken under. Av de erobrede områdene i Italia dannet franskmennene datterrepublikker. I "Den cisalpinske republikk" inngikk store deler av Lombardia med Milano, og dessuten blant annet Modena og Bologna. Også "Den liguriske republikk" ble opprettet i (Liguria med Genova). I 1802 ble Napoleons italienske republikk ved at Den cisalpinske republikk endret konstitusjon slik at Napoleon ble president. Noe av seieren må absolutt tilskrives Napoleons bruk av det nye kommunikasjonssystemet klaffetelegrafen, som få år tidligere var blitt oppfunnet av Claude Chappe. «Bidrag» fra «de befridde italienere» støttet det nær bankerotte revolusjonære "Directoire", og fremmet fremveksten av «Napoleon-myten». Italienske kunstskatter ble bragt til Louvre-museet. Innledende oversikt over koalisjonskrigene. Napoleon ble fra denne tiden mer og mer engasjert i det som skulle komme til å bli betegnet som "koalisjonskrigene", en serie på seks kriger mellom Frankrike (og allierte) og koalisjoner av vekslende sammensetning. Med unntak av den første, som brøt ut før Napoleon var kommet til makt, blir disse krigene også gjerne kalt "napoleonskrigene". Napoleon bortfører paven. Under et forsøk på å revolusjonere Roma ble den franske general Duphot skutt og drept i byen sent i 1797. Dette benyttet franskmennene som foranledning til å innta Roma den 10. februar 1798. Fem dager etter proklamerte de "Den romerske republikk." Fordi pave Pius VI nektet å underkaste seg, ble han den 20. februar tatt med makt og ført til Siena og deretter til Firenze. Mot slutten av mars 1799 ble han trass i alvorlig sykdom så ført til Parma, Piacenza, Torino, over Alpene til Briançon og Grenoble, og til slutt til Valence, der sykdommen seiret den 29. august. Paven ble begravet der, og levningene kunne ikke bringes til Roma før i 1802. Felttoget mot Egypt. a>. Det har siden oppstått en skrøne om at sfinxen mangler nese fordi Napoléon beordret sine tropper til å bruke den i skyteøvelser. Imens hadde en rekke europeiske land i løpet av 1798 slått seg sammen i en ny koalisjon mot Frankrike, og kamphandlinger brutt ut (begynnelsen på annen koalisjonskrig'"). Men det var til å begynne med ikke verre på kontinentet enn at Napoleon begav seg ut på et dristig vågestykke. De franske flåtestyrker på sin side ble nesten fullstendig knust av den britiske flåte under admiral Horatio Nelson i sjøslaget ved Abukir (1.-2. august 1798), også kalt slaget ved Nilen. Bare to av de 15 franske skipene kom seg unna, og kunne ikke lenger støtte Napoleon med beskyttelse av hans troppetransportskip. Britene fikk på nytt kontrollen over Middelhavet, og gjenerobret Malta. Nå var de franske invasjonsstyrkene henvist til fremrykning kun over land. Et fremstøt mot Syria slo feil ved Akko, og ettersom det også var brutt ut pest blant troppene (mai 1799) måtte Napoleon retirere til Egypt. Russland og Det ottomanske rike allierte seg nå mot franskmennene. I Egypt gjenvant Napoleon ved slaget ved Abukir den 25. juli 1799 mye av Frankrikes tapte ære. Imens hadde kamphandlingene blitt heftigere på det europeiske kontinent. I Frankrike hadde samtidig rojalistene vokst seg sterkere. Da bestemte Napoleon seg for å vende tilbake til Paris, i 1799 – uten sine styrker. Bonaparte overlot kommandoen til general Kléber. Denne arméen kapitulerte til slutt den 31. august 1801 etter å ha lidd store tap – 13 500 døde, for det meste på grunn av en sykdomsepidemi. Tross den forholdsvis korte tiden Napoleon hadde kontrollen i Egypt, rakk han å gjennomføre en rekke reformer i landet. Han grunnla Egypts første postvesen, opprettet et eget egyptisk myntverk, fikk bygget møller til å male korn og pumpe vann, innførte renovasjon i byene, installerte Kairos første gatebelysning, påbegynte et sykehus for fattige, fikk trykket de første bøkene på arabisk i Egypt (småskrifter om hvordan beskytte seg mot pest), og igangsatte karttegning av Kairo og resten av landet. Han grunnla også en vitenskapelig publikasjon, "La Decáde Égyptienne", og dagsavisen "Le Courrier de l’Égypte". Det ble åpnet handelskontorer i alle de store egyptiske byene, etablert en offentlig instans for registrering av jordeiendommer og et folkeregister. Napoleon fikk påbudt at egyptiske forretninger, restauranter og kaféer måtte ha bevilling. Videre fikk han opprettet politistasjoner og lot bygge veier og kanaler. Napoleon var lidenskapelig opptatt av Egypts rike fortid. På denne tiden var den i stor grad uutforsket. Napoleons planmessige kartlegging av Egypts fornminner gjør at han i ettertid fremstår som grunnleggeren av egyptologien. Han etablerte Det egyptiske institutt etter fransk forbilde med avdelinger for matematikk, fysikk, politisk økonomi, litteratur og kunst. Dette instituttet gjennomførte flere banebrytende vitenskapelige undersøkelser, blant annet matematiske beregninger av pyramidene og Nilens oversvømmelser. Franskmennene lokaliserte dessuten restene etter faraoenes forsøk på bygging av en Suezkanal. Napoleons vitenskapsmenn beskrev, tegnet og undersøkte det de kom over av templer og ruinbyer. Det mest spektakulære funnet de gjorde var Rosettasteinen som ble gravd frem i 1799. Innskriften på steinen inneholdt koden for å kunne lese gammelegyptisk (hieroglyfer) og gjorde det senere mulig for forskeren Jean-François Champollion å begynne den første inngående forståelsen av gammelegyptisk historie og kultur. Det egyptiske instituttets samlede arbeide var så omfattende at det tok 20 år før alt var publisert i verket "Description de l’Égypte" (en beskrivelse av Egypt) som kom i 28 bind. Førstekonsul. Første siden av «Code Napoléon» tatt fra originalversjonen fra 1804. Ved et statskupp i 1799, "18 brumaire-kuppet" (18. brumaire tilsvarer den 9. november), opprettet han en ny styreform for Frankrike, «Konsulatet» "(Le Consulat)", med ham selv som førstekonsul og to andre konsuler som i praksis hadde liten makt. Den nye forfatningen ble lagt ut til folkeavstemning og fikk overveldende flertall (omtrent 3 millioner ja mot 1 562 nei). Bonaparte ble valgt til førstekonsul for en periode på 10 år. Forfatningen trådte offisielt i kraft 14. desember 1799. Napoleon var i praksis blitt tilnærmet enerådig. "«Code Napoléon»". Han gjennomførte raskt flere varige reformer innen utdannelsesvesenet, forvaltningen og i retts- og finansvesenet. Hans lovsamling, redigert av Jean-Jacques Régis de Cambacérès (annenkonsul fra 1799 til 1804) og kalt "Code civil" eller "Code Napoléon" (1804), har den dag i dag en viss betydning i en rekke land. "Code civil" garanterte personlig frihet, likhet for loven, retten til privat eiendom, sivil ekteskapsinngåelse, og skilsmisse på visse betingelser som var betydelig lettere for menn enn for kvinner. Den siste rettigheten skulle Napoleon selv benytte seg av i 1809; hans hustru hadde ikke født ham noen etterkommere. Østerrike betvinges, fred med Storbritannia. I 1800 dro Napoleon med sin hær over Alpene og slo den østerrikske hæren igjen, særlig ettertrykkelig den 14. juni 1800 i slaget ved Marengo. Deretter undertegnet også britene en fredsavtale. Konkordatet med Pavestolen. Etter lange forhandlinger undertegnet Frankrike og Pavestolen et konkordat den 15. juli 1801, som bragte den franske kamp mot den katolske kirke til opphør. Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistlighet til å godkjenne en sivilkonstitusjon som ville ha gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjering forsøkte å ta kontrollen med å utnevne egne biskoper. De pavetro biskoper flyktet i eksil. Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen og erklærte katolisismen som den religion som det store flertall av alle franskmenn tilhørte (men ikke som statens religion, som tidligere). Biskopene skulle utnevnes av Bonaparte, men vigslet av paven. Prestene ble statslønnede tjenestemenn. Salget av Louisiana til Amerikas forente stater. I 1802 var den amerikanske president Thomas Jefferson beredt til å kjøpe Nouvelle-Orléans fra Frankrike. Napoleon hadde kort tid før ervervet Louisiana (som var et område vesentlig større en dagens amerikanske delstat av samme navn) fra Spania. Jefferson sendte James Monroe til Paris for at forhandlingene skulle gå bedre. Napoleon visste at det ikke var til å unngå at krigen mot Storbritannia ville blusse opp igjen. Frankrike hadde nettopp lidd et tungt nederlag da hans hær hadde forsøkt å erobre Santo Domingo på øya Hispaniola i Vestindia. En kombinasjon av gulsott og slavenes frihetskjemper Toussaint L'Ouverture gjorde at Frankrike mislyktes. Napoleon forstod at hans svekkede styrker ikke ville makte å forsvare Louisiana, og bestemte seg for å selge det til amerikanerne. De amerikanske forhandlerne var forbløffet over at deres tilbud på 2 mill. dollar for New Orleans ikke bare ble godtatt, men at de for under 15 mill. dollar dessuten fikk på kjøpet et langt større område enn det de opprinnelig hadde vært ute etter – de fikk hele området langs Mexicogulfen opp til Canada i hele bredden mellom Mississippi-floden og Rocky Mountains. Dette var et kjøp som fordoblet USAs størrelse. Dette salget kom sjokkerende på Jean Baptiste Bernadotte som i utgangspunktet var lovt en plass i Napoleons styre i Amerika. Storbritannia erklærer krig. Uenighet om øya Malta i Middelhavet ga Storbritannia foranledning til å trekke seg fra fredstraktaten i Amiens og erklære Frankrike krig 18. mai 1803. Engelskmennene hadde aldri betraktet fredstraktaten som annet enn en midlertidig våpenhvile og var grunnleggende skeptisk til den økende franske innflytelsen på kontinentet. På samme tid begynte franske rojalister som hadde hovedbase i London å sende agenter med planer om å medvirke til å drepe Napoloen mot Paris. Britene hjalp til med overfarten Mange av agentene ble oppdaget og drept av fransk politi allerede på kanalstrendene, andre ble tatt i Paris. Fransk politi fikk gjennom avhør vite at den legendariske opprørslederen fra Bretagne George Cadoudal og general Charles Pichegru var blant konspiratørene som befant seg i Frankrike. Charles Pichegru ble tatt vinteren 1804 og døde senere på cella. George Cadoual ble også arrestert og henrettet ved giljotin i juni 1804. Under avhør hadde Cadoul fortalt at han hadde ordre om å vente på en bourbonsk prins. Napoleon og hans politifolk falt etterhvert ned på at denne prinsen måtte være Louis Antoine, hertug av Enghien som holdt til i Baden, Tyskland, like ved den franske grense. Han ble pågrepet av franske spesialstyrker og ført til Paris hvor han ble dømt og skutt. Henrettelsen vakte indignasjon i utlandet, men mange franskmenn støttet den. De rojalistiske agentene hadde ikke hatt folkelig støtte og avsløringen av attentatplanene bidro til å styrke Napoleons stilling og mervirket til at Frankrike 18. mai 1804 vedtok Frankrike en lov om at Napoleon skulle bli «franskmennenes keiser». En folkeavstemning ble avholdt i november. Over 3,5 millioner stemte ja til loven og under 3 000 stemte nei. Keiserkroning i Paris og kongekroning i Milano. a> under sin egen keiserkroning 1804Napoleon opprettet nå det franske arvekeiserdømme, og kronte seg selv til keiser den 2. desember 1804 i Notre-Dame-katedralen i Paris. Han satte så keiserinnekronen på sin hustru Josephines hode. Pave Pius VII var til stede, men ikke selvvalgt. Han hadde til og med undertegnet en betinget abdikasjon fra pavestolen som kardinalene skulle offentliggjøre dersom Napoleon nektet å la ham vende tilbake til Roma. Noen måneder senere, den 26. mai 1805 i Milano, lot Napoleon seg krone med den lombardiske jernkrone til konge av Italia. Tredje koalisjonskrig. På det europeiske kontinent ble det nå organisert en ny koalisjon mot Napoleon. Koalisjonen bestod av Napoli, Russland, Storbritannia, Sverige (fra 31.oktober 1805) og Østerrike. Den krigen som så brøt ut, går under navnet tredje koalisjonskrig. Den begynte med seire for Napoleon mot østerrikerne: Den østerrikske hær ble tvunget til kapitulasjon ved Ulm den 20. oktober 1805. Den 30. oktober slo en annen fransk styrke den østerrikske sørflankens styrke i slaget ved Caldiero i Nord-Italia. Napoleons hær marsjerte inn i Wien. Slaget ved Trafalgar. Turners maleri «Slaget ved Trafalgar» På fransk side hadde samtidig nå utviklet planer om en invasjon av England. Invasjonsstyrker på 150 000 mann ble konsentrert ved Boulogne. Men for å kunne gjennomføre en trygg overfart over Den engelske kanal, måtte den britiske flåte beseires eller svekkes vesentlig. Men den franske plan om sammen med spanjolene å beseire Storbritannia til sjøs, slo feil. Den franske viseadmiral Pierre Charles de Villeneuve seilte på Napoleons befaling ut fra Cadiz for å bryte den britiske blokade. Ved slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 (dagen etter de østerrikske hovedstyrkers kapitulasjon ved Ulm) seiret britene under admiral Horatio Nelson, som imidlertid selv ble såret og døde av sine sår. Trafalgar er et kapp på den spanske sørkyst, omtrent midtveis mellom Cadiz og Gibraltarstredet. Sjøslaget ble utkjempet i Atlanterhavet vest for dette kappet. Den fransk-spanske flåten mistet 20 skip, som enten ble erobret eller senket (blant dem flaggskipet, det uforlignelige "«Santissima Trinidad»", det eneste firedekks skip som noensinne var blitt bygd, med 116 kanoner og rundt 1 000 manns besetning). Britene tapte ikke ett eneste kampskip. Britenes tap var 449 døde og 1 241 sårede; den fransk-spanske side 4 408 døde og 2 545 sårede. Nelsons seier hadde til følge at Napoleons planer om en invasjon av England ble ugjenkallelig lagt i grus. Etter dette dominerte britene verdenshavene de neste 100 år Det var ved begynnelsen av Slaget ved Trafalgar at det vidgjetne flaggsignalet "«England expects that every man will do his duty»" (England forventer at hver mann vil gjøre sin plikt) ble gitt av admiral Nelson. Dette signalet ble senere imitert av andre flåter. Napoleon forordnet kort tid etter at den franske oversettelse ble satt opp på franske farkoster, "«La France compte que chacun fera son devoir»". Krigen fortsetter mot Østerrike, Russland og Preussen. Slaget ved Austerlitz 2. desember 1805. Betegnelsen "Trekeiserslaget" er i virkeligheten misvisende; bare Aleksander I og Napoleon I var personlig nærværende, men ikke Franz II. Napoleon gikk til angrep på sine fiender på det europeiske kontinent. I det såkalte trekeiserslaget, eller slaget ved Austerlitz, vant han den 2. desember 1805 en stor seier over Østerrike og Russland. Dette slaget demonstrerte Napoleons evner som taktiker på en lysende måte. Vel var han ved hjelp av spioner blitt kjent med sine fienders hemmelige trompetsignaler slik at han selv kunne fingere deres ordregivning slik at de rykket frem på tider og steder som passet franskmennene best. Men hovedgrunnen til seieren lå i hvordan han forordnet sin høyre (sørlige) flanke til å late som om panikk hadde brutt ut blant dem og dermed lokke fienden ut i et åpent lende og inn i en felle. Napoleons 68 000 mann nedkjempet østerriksk-russiske hærs 90 000. Østerrikerne beregnet etterpå sine tap til 6 000, russerne mistet 21 000 mann, og franskmennene 1 290 døde (6 943 sårede). Resultatet ble blant annet freden i Pressburg (nå Bratislava) den 26. desember 1805 mellom Østerrike og Frankrike. Østerrike måtte avstå en rekke territorier, og med dette var den tredje koalisjonskrig over. Den fjerde koalisjonskrig fører til Preussens sammenbrudd. Napoleon hersket nå over størstedelen av det kontinentale Vest-Europa. Men igjen ble det inngått en militær koalisjon mot Frankrike, og denne gang var det Preussen og Sachsen som grep til våpen (Fjerde koalisjonskrig; russerne var også med). Den 14. oktober 1806 kom det til dobbeltslaget ved Jena og Auerstedt – egentlig to atskilte slag –, og her knuste Napoleon de prøyssisk-saksiske styrker. De franske styrkene marsjerte inn i Berlin. Preussen forble okkupert i mange år og måtte betale høye «bidrag» til Frankrike. Napoleon marsjerte også gjennom Polen, og tok opp kampen mot russerne. Slaget ved Pultusk 26. desember 1806 brakte ingen avklaring. Så fulgte slagene ved Eylau (8. februar 1807) og Heilsberg (10. juni), men det var ikke før den 14. juni 1807 at franskmennene vant noen avgjørende seier. Etter dette kunne Napoleon fremtvinge en avtale med tsar Aleksander I av Russland der de delte Europa mellom seg (freden i Tilsit, 7. juli 1807). Russerne gikk også med på den franskstyrte kontinentalblokaden som tok sikte på å utestenge Storbritannia fra all handel med det europeiske kontinent. Kontinentalblokaden. Denne blokaden, i England kalt «det kontinentale system», var en politikk Napoleon hadde slått inn på etter Trafalgar. Ettersom han ikke hadde klart å beseire Storbritannia militært, ville han ramme landet økonomisk. Men også dette sviktet – det viste seg at det kontinentale Europa selv var mer avhengig av Storbritannia, enn omvendt. Krigen i Spania. Napoleon invaderte tidlig i 1808 dernest Spania og innsatte sin bror Joseph Bonaparte som konge der. Spanjolene gjorde opprør, og Napoleon var ikke i stand til å nedkjempe opprørerne. Uttrykket «gerilja» (spansk: "guerilla", en diminutivform av "guerra", «krig») kom i bruk etter denne tid; det beskrev den kampform som spanjolene tok i bruk mot de franske tropper. Britene invaderte Spania gjennom Portugal i august 1808, og sammen med de spanske nasjonalistiske geriljastyrkene drev de sakte men sikkert franskmennene tilbake. Napoleons samtidige okkupasjon av Kirkestaten og senere behandling av pave Pius VII bidro til å styrke de katolske spanjoler i motstanden mot franskmennene. Kirkestaten innlemmes, paven bortføres igjen. Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til Savona og Pacca til Fenestrelle. Femte koalisjonskrig: Østerrike og Storbritannia går til angrep. Mens Frankrike var engasjert på den spanske halvøy, gikk Østerrike til angrep på det franskallierte/kontrollerte Tyskland. Nå led Napoleon sitt første virkelig sviende nederlag på det europeiske kontinent, ved Aspern utenfor Wien den 22. mai 1809. Men østerrikerne hadde ikke krefter til å utnytte seieren, og ble til slutt beseiret i slaget ved Wagram den 6. juli 1809. Britene vant bare noen mindre seire i den store sammenheng, blant annet i de franske kolonier. En britisk ekspedisjon mot Walcheren i 1809 slo feil. For østerrikerne ble nederlaget ved Wagram skjebnesvangert: Ved freden i Schönbrunn i oktober 1809 måtte de avstå viktige områder til Frankrikes allierte stater eller lydriker. Bayern fikk bl.a. Salzburg og Nord-Tirol; Italia fikk Sør-Tirol; Frankrike fikk de illyriske provinser (ved Adriaterhavet); hertugdømmet Warszawa fikk Vest-Galisia og Krakow, og Russland fikk Tarnopol. Striden mot kirken tiltar. Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det. Men bannbullen ble smuglet til Lyon og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, lazaristene. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene Fesch, Caprara og Maury at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia. I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bli boende i Paris. Han tvang alle de kardinaler som fremdeles var i Roma til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet Vatikanets arkiver til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal Consalvi nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter. Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Keiseren prøvde da gjennom kardinal Cambacérès til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel kardinal Fesch og andre avla meget tvilsomme vitnesbyrd ble nullitetsdom felt. Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter (de «sorte kardinaler», så kalt ettersom de gikk i vanlige presteklær). Felttoget mot Russland. Tsar Aleksander mistrodde Napoleon mer og mer, og nektet etterhvert å samarbeide med ham i blokaden mot britene. Det begynte å bane seg frem en ny antifransk koalisjon, og de stridigheter som så fulgte blir gjerne kalt den sjette koalisjonskrig'". Slaget ved Borodino 7. september 1812 Stilt overfor den nye koalisjonen, bestemte Napoleon seg for å angripe Russland. I forkant fordypet han seg i Voltaires bok om krigerkongen Karl XII som hadde invadert landet drøyt hundre år tidligere. Napoleon håpet å unngå de feil som den gangen hadde ført til at Karl XII mislyktes i å erobre Russland. Med den største hæren han noensinne hadde samlet begynte Napoleon felttoget på sensommeren 1812. Polakkene hadde advart ham om at det kunne bli et langvarig prosjekt. De foreslo at han først burde nøye seg med å gjenerobre områder russerne hadde tatt fra Polen, og så bygge opp til nytt angrep derfra. Men Napoleon hørte ikke på det. Akkurat som polakkene hadde forutsagt og Karl XII hadde opplevd det, trakk russerne seg tilbake uten at det kom til noen avgjørende slag. Napoleon fulgte etter; russerne brukte den brente jords taktikk. Nesten overalt hvor soldatene rykket frem fant de rykende ruiner. Ved Borodino utenfor Moskva den 7. september, kom det endelig til et større slag. Russerne trakk seg på nytt tilbake etterpå, og Napoleon presset på i forventningen om at den flyktende tsaren nå ville forhandle. De franske troppene rykket inn i Moskva og Napoleon innkvarterte seg i et av tsarens slott. Napoleon fryktet at byen skulle være tom for mat, men til sin forbløffelse oppdaget soldatene hans snart at det fantes store mengder mat og drikkevarer i Moskvas kjellere, selv mesteparten av tsarens eget forråd var intakt. Men så begynte byen å brenne, trolig påsatt av russiske patrioter. Etter en desperat kamp mot flammene, lyktes det franskmennene å redde såpass med bygninger at soldatene ennå hadde steder å sove. Situasjonen var imidlertid uholdbar. Lagrene av mat, brensel og ammunisjon var begrenset. Dessuten nektet tsaren å forhandle. Den enorme avstanden til Frankrike gjorde det umulig å opprettholde stabile forsynings- og kommunikasjonslinjer. Dessuten kunne Napoleon av politiske årsaker ikke bli for lenge borte fra Paris. Etter å ha nølt alt for lenge besluttet han så å trekke styrkene ut. Han trakk seg vestover, og vinteren kom. Tilbaketoget ble en katastrofe. Den tidlige vinteren kombinert med de franske soldatenes sommeruniformer, og mangel på mat og overnattingssteder, gjorde den franske hæren svak overfor stadige russiske angrep. Av de over 600 000 menn som hadde rykket inn i Russland var det færre enn 40 000 som kom seg i sikkerhet. Flesteparten av soldatene frøs ihjel eller døde som følge av skader fra stadige russiske bakholdsangrep. Mange døde av utmattelse og sult fordi mangelen på hester innebar at soldatene måtte gå. Folkeslaget ved Leipzig og abdikasjonen i Fontainebleau. Napoleon i Fontainebleau etter nederlaget Da de så hvor svekket Napoleon nå var, tok flere land på nytt til våpen mot franskmennene. I slaget ved Vitoria den 21. juni 1813 ble det franske herredømmet over Spania brutt. Franskmennene måtte trekke seg tilbake over Pyreneene. Alvorligere var nederlaget ved folkeslaget i Leipzig (16-19. oktober 1813): ca. 195 000 franskmenn mot inntil 350 000 allierte; 110 000 døde. Så fulgte slaget ved Arcis-sur-Aube 20.-21. mars. Imens angrep britene under Wellington i Sør-Frankrike. Den 31. mars 1814 inntok de allierte Paris. Napoleon abdiserte den 6. april, og mer formelt i Fontainebleau den 11. april 1814. Det siste slaget fant sted i Sør-Frankrike den 10. april (Slaget ved Toulouse); nyheten om at Napoleon i virkeligheten hadde gått av, hadde ikke nådd frem. Fangenskapet på Elba. Etter Fontainebleau tvang de allierte ham til å dra i eksil til Elba, en liten øy i Middelhavet øst for Korsika og rett utenfor Italias vestkyst. De lot ham beholde keisertittelen, men hans keiserdømme var avgrenset til denne lille øya. Napoleon forsøkte å begå selvmord med gift, men det slo feil. Mytene sier at han inntok ca. 12 ganger «anbefalt» dose for menneskelig selvmord, og kroppen hans avviste stoffet (han kastet opp) før den hadde rukket å ta til seg noe som helst av giften. Han fikk da et psykisk løft, og følte antageligvis at han ikke kunne dø, utenom i kamp. På vei til Elba ble han utsatt for et mordforsøk som mislykkes. Den eneste av hans søsken som besøkte ham på Elba, var lillesøsteren Pauline Bonaparte, hengiven og tro som alltid. I Frankrike hadde nå rojalistene overtatt, og innsatt kong Ludvig XVIII. På Elba ble Napoleon bekymret over sin kones og sin sønns skjebne – de var falt i østerrikernes hender. Den franske regjering nektet å utbetale noe for Napoleons underhold, og han snappet opp rykter om at han snart skulle forvises til en fjern øy i Atlanterhavet. Dessuten var han vel orientert om franskmennenes økende misnøye med den nyinnsatte rojalistiske regjeringen. Ludvig XVIII var ingen populær konge. Basert på sin antagelse om at folket ønsket ham tilbake, flyktet han fra Elba den 26. februar 1815 og var tilbake på fastlandet den 1. mars. Kongen sendte tropper for å stanse ham. Napoleon gikk rett og slett ut av sin vogn, gikk soldatene i møte og sa: «"Dersom noen mann skulle ønske å skyte sin keiser, la ham gjøre så"». Soldatene fulgte ham så til Fontainebleau. Her ble han den 20. mars mottatt av enorme folkemengder som hilste hans gjenkomst med begeistring. Hans triumfferd mot hovedstaden ble ledsaget av en regulær hær som var vokst til 140 000 mann og en styrke frivillige med om lag 200 000 mann. Det endelige nederlag. Han tok suverent kommandoen for de tropper som var sendt ut for å fange ham. I løpet av kort tid tok han igjen makten i Frankrike og reiste en ny hær som kunne gjenoppta en krig mot de andre landene i Europa. Ved Waterloo i Belgia led Napoleon det endelige nederlag 18. juni 1815. Napoleon hadde der angrepet britene under hertugen av Wellington, og var i grunnen i ferd med å seire da prøyssiske tropper under marskalk Blücher ankom slagmarken. Dette forandret alt: Napoleon led et ettertrykkelig nederlag, og flyktet med sin livgarde til Paris. Slaget ved Waterloo var imidlertid ikke det siste slaget under Napoleonskrigene. Samme dag begynte slaget ved Wavry, der tre franske korps kjempet mot elementer tilhørende general Blüchers styrker. Kampene fortsatte morgenen etter, den 19. juni 1815, og endte med en fransk seier. Men det var en hul seier. For prøysserne var det hele en strategisk seier fordi de ved å engasjere disse franske styrkene forhindret deres deltakelse ved Waterloo, der de kanskje kunne ha vært tungen på vektskålen og sikret Napoleon seieren. Utenfor havnen i Rochefort overgav han seg formelt den 15. juli 1815 ombord på det britiske krigsskipet "HMS Bellerophon". Nederlaget var definitivt: Han måtte gå i britisk fangenskap og ble deportert til øya St. Helena i det sørlige Atlanterhavet. Forvist til St. Helena. Longwood-huset på St. Helena, hvor Napoleon ble holdt i forvaring fram til sin død Napoleon ble fengslet og deretter forvist til den 16 km bred og 8 km lang øya St. Helena midt i Atlanterhavet, 1 870 km fra vestkysten av Afrika. I hans første to måneder her, levde han i en paviljong på Briars-eiendommen som tilhørte en William Balcombe. Napoleon kom på vennskapelig fot med familien, særlig Balcombes 14 år gamle datter Lucia Elizabeth, den eneste som snakket fransk, og som senere skrev "Recollections of the Emperor Napoleon" ("Erindringer om keiser Napoleon"). Dette vennskapet ble avsluttet i 1818 da britiske myndigheter ble mistenksomme på om Balcombe hadde fungert som mellommann mellom Napoleon og Paris, og forviste sistnevnte fra øya. Napoleon flyttet til Longwood-huset i desember. Det hadde forfalt og stedet var fuktig, forblåst og usunt. Avisen "The Times" publiserte artikler som antydet at de britiske myndighetene forsøkte å framskynde hans død, og han klagde ofte på levevilkårene i brev til guvernøren og sin oppsynsmann. Med en liten kjerne med tilhengere dikterte Napoleon sine memoarer og kritiserte sine britiske fangevoktere, særlig Lowe. Historikerne har bedømt Lowes behandling av Napoleon som dårlig, eksempelvis av Frank McLynn. Lowe forverret en vanskelig situasjon, blant annet ved å redusere Napoleons forbruk, innføre en forordning om at ingen gaver kunne bli gitt til ham om de nevnte hans keiserlige status, som et dokument hans tilhengere hadde signert som garanterte at de vil bli værende sammen med Napoleon i det uendelige. I 1818 rapporterte "The Times" et falskt rykte om at Napoleon hadde rømt og uttalte at nyheten hadde blitt møtt med spontan lyssetting i London (i henhold til en skikk hvor huseieren satte et stearinlys i vinduet ut mot gaten for å bebude gode nyheter). Det var også sympati for ham i det britiske parlamentet: Lord Holland ga en tale hvor han krevde at fangen ble behandlet uten unødvendig strenghet. Napoleon holdt seg informert om hendelsene via "The Times" og håpet på frigivelse i påvente av Holland ble statsminister. Han fikk også støtte fra lord Cochrane som var involvert i Chiles og Brasils kamp for uavhengighet og ønsket å redde Napoleon for å hjelpe ham å opprette en nytt rike i Sør-Amerika, et opplegg som ble umuliggjort ved Napoleons død i 1821. Det var også andre konspirasjoner på å redde Napoleon fra fangenskapet, inkludert et fra Texas hvor soldater i landflyktighet fra Grande Armée ønsket en form for gjenoppstandelse av Napoleons keiserrike i Amerika. Det var faktisk også en plan om redde ham ved hjelp av en primitiv ubåt. For Lord Byron var Napoleon kroneksempelet på en romantisk helt, den forfulgte, ensomme og ufullkomne geni. Nyheten om at Napoleon hadde begynt med hagearbeid ved Longwood bidro også positivt for hjemmekjære britiske følelser. Død. a>." Gravering av Louis-Julien Jacottet etter en tegning av Louis Marchand. Napoleons personlige lege, Barry O'Meara, advarte autoritetene om hans minskende helse, hovedsakelig grunnet den tøffe behandlingen han fikk ved hans fangevokter Lowe, hevdet O'Meara, og som førte til at Napoleon i månedsvis var innesperret på det fuktige og falleferdige boligen på Longwood. O'Meara holdt en hemmelig brevveksling med en sekretær ved admiralitet i London, og visste at hans brev ble lest av folk høyere oppe i systemet. Han håpet at på denne måten ville myndighetene bli alarmert, men det skjedde ikke. I februar 1821 begynte Napoleons helse raskt å svikte, og den 3. mai ble han sett til av to nylig ankomne britiske leger, men de kunne bare anordne lindrende legemidler. Han døde to dager senere etter å ha skriftet i nærvær av fader Ange Vignali. Han siste ord var «». ("«Frankrike, hær, hærens hode, Joséphine»"). Napoleons opprinnelige dødsmaske ble gjort en gang den 6. mai, skjønt det er ikke klart hvilken lege som opprettet den. I Napoleons testamente hadde han bedt om bli gravlagt ved bredden av Seinen, men den britiske guvernøren beordret at han skulle gravlegges på St. Helena. Hudson Lowe insisterte på at inskripsjonen skulle lyde «Napoleon Bonaparte»; Montholon og Bertrand ønsket den keiserlige tiltalen «Napoleon» ettersom kongelige signerte med kun deres fornavn. Som et resultat ble gravstein etterlatt uten noe som helst navn. I 1840 fikk Ludvig Filip av Frankrike tillatelse fra britene for å returnere Napoleons levninger til Frankrike. Legningene ble transportert ombord på fregatten «Belle-Poule» som var blitt malt svart for anledningen. Den 29. november kom skipet fram til Cherbourg i Frankrike. Levningene ble deretter overført til dampskipet «Normandie» som transporterte dem til Le Havre, oppover Seinen til Rouen og videre til Paris. Den 15. desember ble det holdt en statsbegravelse. Likfølget gikk fra triumfbuen, "Arc de Triomphe", nedover Champs-Élysées, over Place de la Concorde og til Esplanade des Invalides og deretter til Sankt Jérômes kapell, hvor det ble værende inntil gravkisten formgitt av Louis Visconti var fullført. I 1861 ble Napoleons levninger gravlagt i sarkofag av porfyr i krypten under kuppelen på Les Invalides. Dødsårsaken. Napoleons lege, François Carlo Antommarchi, ledet obduksjonen som slo fast at dødsårsaken var kreft i mavesekken. Antommarchi signerte imidlertid ikke den offisielle rapporten. Napoleons far hadde dødd av magekreft, skjønt det var tilsynelatende ukjent på den tiden da obduksjonen ble utført. Antommarchi fant bevis på kronisk sår i maven, og det var den mest passende forklaringen for britene ettersom de ville unngå kritikk over deres behandling av keiseren. I 1955 ble dagbøkene over Napoleons pleie utgikk. Beskrivelser av Napoleon i månedene før hans død fikk Sten Forshufvud til å fremme andre årsaker til hans død, inkludert bevist forgiftning ved arsenikk, i en artikkel i vitenskapstidsskriftet "Nature" i 1961. Arsenikk ble benyttet som en gift i den aktuelle perioden ettersom det ikke var mulig å etterspore om det ble gitt over et lengre tidsrom. Forshufvud sammen Ben Weider bemerket i en bok fra 1978 at keiserens legeme var funnet i bemerkelsesverdig god tilstand da det ble flyttet i 1840. Arsenikk har en sterk bevarende effekt, og derfor støttet dette hypotesen om forgiftning. Forshufvud og Weider observerte at Napoleon hadde forsøkt å slukke en unormal tørst ved drikke store mengder med orgeat (en søt sirup framstilt av blant annet mandel og sukker) som inneholdt forbindelser av cyanid som smakstilsetning. De opprettholdt at det kaliumtartrat som ble benyttet i hans behandling forhindret at maven fordrev disse sammensetningene og at tørst var et symptom på forgiftning. Deres hypotese var at kalomel (en kvikksølvklorid) som ble gitt til Napoleon ble en overdose som drepte ham og etterlot betydelige vevskader. En artikkel fra 2007 hevdet at denne formen for arsenikk som ble funnet i Napoleons hårrøtter var av en mineralsk type, den mest giftige, og i henhold til teksologen Patrick Kintz, støttet dette konklusjonen om at hans død var mord. Tapetet som ble brukt i Longwood inneholdt store nivåer av arsenikk som var benyttet som fargestoff av britiske fabrikanter. Limet, som var uskyldig i et kjølig britisk miljø, kan ha fått mugg i et langt mer fuktig klima og avgitt giftig arsingass. Denne teorien har dog blitt utelukket da den ikke forklarer oppsugingsmønstre av arsenikk funnet i andre analyser. Det har vært moderne analyser som har støttet den opprinnelige obduksjonen. Forskere har analysert prøver av Napoleons hår fra hele hans liv, og fra hans familie og andre samtidige. Forskningen som ble utgitt i 2008, viste at alle prøvene hadde høye nivåer av arsenikk, rundt regnet 100 ganger høyere enn nåværende gjennomsnitt. I henhold til disse forskerne var Napoleons legeme allerede meget kontaminert med arsenikk som en gutt, og den høye konsentrasjonen av arsenikk som ble avdekket i hans hår hadde ikke sin årsak i bevist forgiftning. Folk var jevnt utsatt for arsenikk fra lim og fargestoffer hele deres liv. Forskning publisert i 2007 og 2008 har avvist bevisene på arsenikkforgiftning, og bekreftet bevis på kronisk magesår og gastrisk kreft som årsaken for hans død. Napoléon som samfunnsreformator. I sine år ved makten fikk Napoléon planlagt og igangsatt en rekke reformer innen lovgivning, statsorganisering og offentlige velferdsordninger, og i tillegg en mengde byggeprosjekter. Dette gjaldt ikke bare for Frankrike, men også de land og folk som etter hvert kom under fransk kontroll. I ungdommen var Napoléon spesielt opptatt av Rousseau og Montesquieu. Hans politikk var tildels influert av deres tanker, han hadde sympati for idéene som ledet til revolusjonen i 1789. Napoléon var imidlertid skeptisk til tankene om en fullstendig demokratisering av statsmakten. Hans ideal var en hierarkisk samfunnsmodell, med et kompetent forvaltningsapparat styrt av én sterk og dyktig leder på toppen. Han innså likefullt at en statsmakt kun kan overleve i lengden hvis den har folkets sympati. Det grunnleggende prinsippet for Napoléons makt og styre kan derfor beskrives som autoritet ovenfra basert på tillit nedenfra. Statsapparat og innenrikspolitikk. Under Napoléon ble Frankrikes offentlige forvaltningssystem modernisert og sterkt sentralisert. Landet ble oppdelt i departementer (fylker). Det ble etablert en ny stilling kalt prefekt. Dette var en representant for statsmakten som fantes i hvert departement. Prefektene rådde over et generalråd; en forsamling ansvarlig for departementets budsjett, og dessuten et administrasjonsråd med 3 til 5 medlemmer. Prefektenes oppgave var så raskt som mulig å sørge for at statens lover og direktiver ble oppfulgt overalt i samfunnet. Prefektene rapporterte til Napoléon om stemningen i departementet og ute blant folk. Napoléon utnevnte selv prefektene, som ikke måtte være fra de områdene de skulle virke i. Dette for å hindre korrupsjon og forutinntatthet. I kommunene ble det innført et tilsvarende forvaltningssystem. Det fremheves ofte av Napoléons kritikere at han avslørte sine despotiske trekk ved at han begrenset trykkefrihet og møtefrihet, samt bygget opp et effektivt politi- og spionvesen for å beskytte sitt regime. Selv om dette langt på vei medfører riktighet, må det understrekes at de landene som kjempet mot Napoléon benyttet seg av minst like harde metoder. Datidens Østerrike, Preussen, Russland og Storbritannia var alle det man i våre dager ville karakterisere som politistater, hvor myndighetene styrte diktatorisk og ikke nølte med å knuse enhver politisk og sosial motstand med vold. Selv om han styrte diktatorisk, skilte Napoléon seg fra samtidens andre statsoverhoder ved at han forstod nytten han og Frankrike ville ha av å tilstrebe fred, stabilitet og indre harmoni. Han innså at den mest effektive måten å gjøre dette på ikke alene gikk gjennom voldsbruk mot fiender, men fortrinnsvis ved reformer som kunne endre folks mentalitet og emosjonelle innstilling til hans regime. Napoléon åpnet derfor for religionsfrihet, og sluttet følgelig fred med katolikkene og Paven med konkordatet av 1801. Dette bidrog sterkt til å få en slutt på geriljaen i Vest-Frankrike, og det innvarslet Napoléons amnesti i 1802 som tillot alle landsforviste, og emigrerte politiske flyktninger i utlandet å vende hjem til Frankrike uten frykt for represalier. Forutsetningen var at de lovte Napoléons regime troskap og sluttet å bekjempe det. For en angrende synder fantes det hos Napoléon nesten alltid tilgivelse. Han var åpen for å hente sine medarbeidere fra hvor som helst, enten de før hadde vært rojalister eller hebertister, eller var av rik eller fattig slekt. Det eneste kravet han stilte til dem var at de var lojale og dyktige. På denne måten dukket det etter hvert opp mange kjente navn fra revolusjonene i 1789 og 1793 i de sentrale styringsorganene, og blant de 83 prefektene som ble utnevnt i 1800. Denne politikken bidrog sterkt til å pulverisere mye av den franske opposisjonen som i utgangspunktet fantes mot Napoléon. Lovgivning (Code Napoléon). Da Napoléon kom til makten hadde ikke Frankrike noe enhetlig samlet lovverk, men isteden et utall selvstendige spesialdomstoler som dømte ut i fra 360 forskjellige lovbøker. Siden 1789 var det blitt utferdiget over 14 000 nye, tildels motstridende dekreter. I Sør-Frankrike gjaldt romerrett, i nord sedvanerett. Napoléon gav to eksperter oppgaven å utarbeide et nytt sivilrettslig lovverk som skulle gjelde hele landet. Han gransket resultatet nøye paragraf for paragraf, og ledet selv nesten halvparten av de drøyt hundre møtene som ledet frem til det endelige lovverket i 1804. Lovene ble gitt en moderne, lett forståelig språkdrakt. Lovene, som den dag i dag bærer navnet Code Napoléon, var inspirert av menneskerettighetserklæringen fra 1789, og inneholdt de juridiske rammene for økonomisk og samfunnsmessig virksomhet, avtalerett, personlig frihet, ekteskapsinngåelse og skilsmisse, familierett, og lov om arv. Avskaffelsen av rojalistenes føydale privilegiesamfunn ble fastslått en gang for alle. Privat eiendomsrett som et ukrenkelig prinsipp stod helt sentralt. Det samme gjorde religionsfrihet. Alle sønner fikk heretter lik arverett. Med enkelte begrensninger, blant annet ved at gifte kvinner ikke på egenhånd kunne inngå rettsgyldige avtaler, var nå lovene de samme for alle borgere. Riktignok ble ikke fransk adel helt avskaffet; i 1802 opprettet Napoléon ordenen Æreslegionen for borgere som hadde ytt en spesielt fortjenestefull innsats, og den keiserlige adel ble opprettet fra 1808 (generaler, marskalker og høyere embetsmenn kunne utnevnes til hertuger, baroner og grever). Men også for denne nye adelen gjaldt Code Napoléon, medlemmene hadde ikke egne rettslige privilegier slik adelen før 1789 hadde hatt. Økonomiske reformer. En viktig årsak til revolusjonen i 1789 hadde vært en feilslått økonomisk politikk som hadde gjort Frankrike nærmest bankerott. For å unngå at noe lignende skulle gjenta seg, gjaldt det å skape et fast grunnlag for økonomisk stabilitet og forutsigbarhet. Noe av det første Napoléon gjorde da han kom til makten var å effektivisere skattesystemet. I stedet for å øke inntektsskatten, fikk han innført avgifter på vin, spillekort, salt, vogner og tobakk. Salget av sistnevnte ble underlagt statsmonopol, og den dag i dag kan man i Frankrike bare få kjøpt tobakk i forretninger med spesiell bevilling. I 1800 etablertes den franske statsbanken, Banque de France, som fikk monopol på å utstede gangbare penger. Banken sørget for at revolusjonsårenes verdiløse papirvaluta ble inndratt og erstattet med gull- og sølvmynter. Napoléon påla personlig alle ministerier og statlige etater å holde budsjettene. Med sin sans for matematikk og tall gransket han på egen hånd departementenes regnskaper og påpekte nådeløst alle feil han fant. Frankrikes handelspolitikk under Napoléon var preget av en sterk grad av proteksjonisme overfor utlandet, men innenlands var holdningen mer Laissez faire. Nasjonalbankens faste finans- og pengepolitikk gjorde hverdagen mer forutsigbar for investorer og vanlige borgere. Dette bidrog til at både den private og offentlige økonomien kom på fote igjen. a>-kart fra Nice havn 1812.Den tidligere så forhatte ordningen med at privatpersoner kunne bli pålagt tvangslån til staten, ble avskaffet. Organiseringen av en mer effektiv statsadministrasjon sørget for en jevnere skatteinngang. Napoléon fikk stablet på bena Frankrikes første statistiske sentralbyrå, som i 1805 kunne rapportere at produkter som smør, ost og matolje, som før var blitt importert, nå ble eksportert. Eksporten av silkestoffer steg fra 26 millioner franc årlig til 64 millioner franc i 1812. Før revolusjonen i 1789 var det blitt importert bomull for 24 millioner, nå ble det eksportert bomull for 17 millioner. I 1802 arrangertes den første franske og internasjonal industriutstilling i Paris, og samme år påbegyntes byggingen av en ny børsbygning. Napoleon satte også igang et storstilt arbeid med registrering og kartlegging av eiendommer og eiendomsgrenser, kalt "«le Cadastre Napoleonic»", noe som også senere ble et mønster for andre land i Europa. Utdanningssystemet. Napoléon var preget av å være oppvokst i opplysningstiden. Helt fra barnsben av hadde han en enorm kunnskapstørst, og ble tidlig fortrolig med de klassiske verkene og de store tenkerne. Han var lidenskapelig opptatt av geografi, matematikk og historie. Napoléon hadde derfor fra første stund ved makten en klar oppfatning av at kunnskap og fornuftstenkning er nøkler til menneskelig velstand. Imidlertid hadde han et elitistisk syn på karriere og personlig utvikling. Hans filosofi var at et samfunns optimale velstand avhenger av at det klarer å plukke ut og forme fremtidens enere, uansett hvilket sosialt skikt de måtte komme fra. Napoléon sørget derfor for å virkeliggjøre sin idé om egne eliteskoler for spesielt evnerike elever. For å klare dette måtte han reorganisere det franske skolesystemet. Revolusjonsårene hadde ødelagt landets utdanningssystem, mange skoler var stengt. Under Napoléon kom universitetene i gang igjen, skoler ble gjenåpnet og nye kom til. Styringen av grunnskolene overlot han til kommunene, kirken og private aktører. Han grunnla lycéene som var videregående skoler der elevene skulle undervises i latin og matematikk, i tillegg til religion to timer i uken. Filosofi, med vekt på Descartes og Locke, ble obligatorisk. Slik er det fremdeles i Frankrike, uansett utdanningslinje. Det ble etablert nye, prestisjefulle høyskoler for jus og administrasjon; ’’École normale supérieur’’. Alle de statlige skolene skulle være gratis eller ikke koste mer enn at selv de fattigste barna kunne få god utdannelse. De skulle i prinsippet være åpne for alle, men bare de dyktigste elevene fikk slippe inn på høyskolene. Napoléon reformerte den franske krigsskolen ved å avskaffe det franske eneveldets tidligere tradisjon med at kun medlemmer av adelen og velstående familier hadde forrang til spesielle titler og utdanninger. Sosialpolitikk. Foruten å legge til rette for at selv de fattigste kunne komme seg frem ved å få gratis høyere utdannelse, stimulerte Napoléon vanlige folks sosiale velferd på flere områder. Dette forklarer hvorfor han helt til det siste hadde bred oppslutning blant Frankrikes fattigste. Av eksempler på hans sosialpolitikk må særlig nevnes statssubsidieringen av brødprisene. Han overvåket selv den daglige utviklingen i brødprisene og grep inn straks han merket at prisene begynte å stige. Dette forhindret at vanlige folk risikerte å sulte selv i tider med tilløp til inflasjon og uro. Han fikk satt i gang massevaksinering mot kopper (sykdom), og bygging av flere offentlige sykehus og barnehjem. Enker til falne soldater fikk rett på gunstige pensjonsordninger. I Code Napoléon kom det inn en bestemmelse som påla alle foreldre en plikt til å forsørge de av sine barn som ikke kunne forsørge seg selv, også etter at barna var blitt voksne. Infrastruktur og kommunikasjon. Napoléon igangsatte en rekke byggeprosjekter i sin regjeringstid, mange av dem ble først ferdige etter hans død. Han fikk startet bygging av nye havner, og tre store kanaler som fremdeles er i bruk. Én av dem forbinder Rhône med Rhinen. Kanalene gjorde det mulig å transportere varer fra Marseille til Amsterdam, og fra Lyon til Brest uten at fiendtlige britiske skip kunne angripe. Under Napoléon fikk Frankrike det første telegrafsystemet i Europa; en optisk telegraf som ved hjelp av signaler i klart vær og på få timer kunne sende meldinger fra kystene og grensene til Paris. Det ble anlagt veier over hele landet, blant annet over Alpene hvilket gjorde det mulig å reise landeveien mellom Frankrike, Sveits og Italia også vinterstid. Det var Napoléons personlige idé å få plantet trær langs alle offentlige veier for å gi de reisende skygge mot solen, han fant også på systemet med odde husnumre på den ene siden av gaten og like på motsatt side. Napoléon arbeidet bevisst med å gjøre Paris til en vakker by. Han sørget for å få laget bredere gater med fortau, bygde ut gatebelysningen og igangsatte oppførelsen av et utall monumentale praktbygg. Rue Rivoli, triumfbuen ved Louvre og Champs-Élysées skyldes Napoléons innflytelse. Han fikk ombygget det gamle kongeslottet Louvre til verdens kanskje største og fineste kunstmuseum, og fylte det med mengder av malerier og kunstgjenstander som de franske hærene brakte hjem til Frankrike som krigsbytte. Da Paris fikk sin første jernbanebro, ’’Pont des Arts’’, krevde Napoléon at den ble bygget i jern. Han gav byen sitt første profesjonelle brannkorps og fikk anlagt en seks mil lang kanal for å forsyne Paris med drikkevann. Napoleons kvinner og ekteskap. Ekteskap: Napoleon var gift to ganger. Eksterne lenker. Napoleon I Napoleon I Napoleon I Napoleon I Napoleonskrigene. Napoleonskrigene er betegnelsen på de konflikter som utspant seg fra 1800 til 1815 under napoleonstiden i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoleon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815. Napoleons erobringskrig 1800-1806. a>. Maleri av Joseph M. W. Turner Etter å ha kommet tilbake fra sitt felttog i Egypt grep general Napoleon Bonaparte makten i Frankrike gjennom et statskupp i 1799 og utropte seg selv til førstekonsul, som i praksis betydde militærdiktator. I 1800 marsjerte den franske hæren over alpene og inn i nord-Italia, i ryggen mot de østerrikske troppene som kjempet mot franske styrker der. Etter et blodig slag ved Marengo den 14. juni 1800 ble Østerrike tvunget til å inngå fred ved Lunéville. Det ble også inngått fredsavtale med Storbritannia i Amiens i 1802. Freden ble kortvarig, da det allerede i 1803 brøt ut en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike. Napoleon samlet en enorm invasjonsstyrke ved den engelske kanal, den såkalte La Grande Armée, den store hæren. Den 2. desember 1804 lot Napoleon seg krone til Frankrikes keiser, en handling som ble ansett som en provokasjon mot Europas etablerte stormakter. Planen om å invadere Storbritannia måtte imidlertid skrinlegges etter at både Russland og Østerrike hadde sluttet seg til den tredje koalisjon; en allianse rettet mot Frankrike. Storbritannia vant også slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 under kommando av admiral Nelson og ødela ved det store deler av den franske flåten. Den 2. desember 1805 befestet dog Napoleon sin makt på kontinentet gjennom å vinne sin mest imponerende seier ved Austerlitz i det såkalte trekeisersslaget. Russerne ble tvunget til å trekke seg tilbake østover og Østerrike innledet fredsforhandlinger. Allerede året etter, i 1806 hadde turen kommet til Preussen. Napoleon marsjerte i ilfart mot Berlin og brøt gjennom prøyssernes forsvar i dobbeltslaget ved Jena-Auerstädt den 14. oktober 1806. Den 11. desember 1806 ble det undertegnet en fredsavtale (Freden i Poznań) mellom Frankrike og preussens allierte Sachsen i byen Poznań. Europas herre 1806-1812. Fra Berlin proklamerte Napoleon kontinentalblokaden, som innebar at hele det europeiske kontinentet skulle stenges for britisk handel. På denne måten håpet den franske keiseren å tvinge britene på kne gjennom økonomisk krigføring. Opprettholdelsen av kontinentalblokaden ble fra og med nå Napoleons viktigste utenrikspolitiske mål. Russland ble tvunget til fred ved Tilsit etter krigføring i Polen 1806-1807 (slaget ved Eylau 7.-8. februar og slaget ved Friedland 14. juni 1807). Russland gikk dermed med i kontinentalblokaden og ble en av Frankrikes allierte. Samtidig planla Napoleon å inkludere Spania i sin interessesfære, og da Portugal nektet å gå med i Kontinentalblokaden, lot han franske tropper rykke inn på spansk jord for å kjempe mot portugiserne. I mars 1808 abdiserte den spanske kong Karl IV, og Napoleon ga sin egen bror, Joseph Bonaparte, den spanske kronen. Det som fulgte var en regelrett spansk folkereisning mot det franske systemet og den såkalte geriljaen tok fatt. Geriljakrigen i Spania ble utkjempet helt til 1813 og slukte store mengder franske tropper. Tallrike britiske styrker (hertugen av Wellington) steg i land i Spania for å støtte den spanske reisningen. Ansporet av geriljaen i Spania inngikk Østerrike igjen i forbund med Storbritannia og erklærte Frankrike krig. Den 6. juli 1809 lyktes Napoleon å beseire østerrikerne utenfor Wien, i slaget ved Wagram, og Østerrike ble tvunget til en ydmykende fredsavtale. I perioden 1811–1812 ble de fransk-russiske relasjonene ytterligere forverret. Russerne åpnet sine grenser for handel med engelskmennene, og dette ble startskuddet for Napoleons mobilisering. Den 24. juni 1812 gikk Napoleon over grenseelven Njemen og førte 600 000 mann store franske og allierte tropper i et felttog inn på russisk område. De russiske arméene trakk seg gradvis tilbake østover. Under Kutuzov stoppet russerne ved Borodino, der et blodig slag ble utkjempet den 7. september 1812. Napoleon inntok Moskva den 14. september. Napoleons fall 1812-1815. Etter fem ukers venting i Moskva, ble franskmennene tvunget til å trekke seg tilbake vestover. Retretten ble et av krigshistoriens største nederlag. Forfulgt av den russiske hæren tok de seg fram gjennom øde områder. I tillegg kom den russiske vinteren uvanlig tidig og ble spesielt kald og bitter. Den franske arméen ble beseiret av general vinter. Av de 600 000 mennene Napoleon førte inn i Russland sommeren 1812, vendte knapt 10 000 hjem. Til tross for katastrofen i Russland var keiseren raskt på bena igjen. En ny fransk armé ble utrustet og i 1813 kjempet den med suksess i Tyskland. Preussen sluttet seg raskt til den nye koalisjonen mot Frankrike, og Østerrike sluttet seg til senere. Den 16.-19. oktober 1813 sto folkeslaget ved Leipzig, der Napoleon tapte stort mot den voksende allierte overmakten. I 1814 ble krigen ført inn på fransk territorium. Sørfra rykket briter og spanjoler frem over Pyreneene. Utenfor Paris' porter forsvarte Napoleon seg med sin siste tropper i en desperat kamp, men ble til slutt tvunget til å se nederlaget i øynene. Den 31. mars 1814 marsjerte de allierte med Tsar Alexander i spissen inn i Paris, og den 6. april abdiserte Napoleon i Fontainebleau. Napoleon ble landsforvist til øya Elba utenfor Italias kyst. Den 1. mars 1815 steg Napoleon igjen i land i Frankrike og innledet de hundre dagene. Han tok raskt makten i Paris og utrustet en ny armé. I slaget ved Waterloo den 18. juni 1815, lyktes britene under Wellington og prøysserne under Gebhard Leberecht von Blücher å beseire Napoleon i et siste legendarisk slag. Napoleon ble tvunget til sin andre abdisering og ble sendt i fangenskap til øya St. Helena i Atlanterhavet. Av de sekundære konfliktene under napoleonkrigene hører blant annet den britisk-amerikanske 1812-krigen og den russisk-svenske krigen i 1808-1809, den såkalte finskekrigen og den siste norsk-svenske krigen i 1814. Nevnes kan også slaveopprøret på Haiti i 1802-1804, inspirert av den franske revolusjon. Göttingen. Göttingen (plattysk "Chöttingen") er en by i Regierungsbezirk Braunschweig i det sydlige Niedersachsen. Den har 130 000 innbyggere (2003). Historie. Göttingen nevnes første gang 953 under navnet "Gutingi". Omkring 1200 får stedet byprivilegier. I årene 1351 til 1572 tilhørte Göttingen Hansaforbundet. 1737 ble Georg-August-Universität åpnet, og i 1854 ble byen tilsluttet jernbanenettet. Regierungsbezirk Braunschweig. Regierungsbezirk Braunschweig er den minste av de fire regionene i delstaten Niedersachsen. Den omfatter 8 099,08 km² og har 1 664 019 (2003) millioner innbyggere. Eksterne lenker. Hannover | Lüneburg | Weser-Ems Galakse. a> i diameter og befinner seg ca. 60 millioner lysår unna jorden. En galakse er et massivt gravitasjonelt bundet system som består av stjerner og stjernerester, en interstellar materie av gass og støv, og en viktig, men dårlig forstått komponent som forsøksvis er kalt mørk materie. Galakser varierer i størrelse fra dverger med ti millioner (107) stjerner til gigantgalakser med hundre billioner (1014) stjerner, som alle går i bane rundt galaksens massesentrum. Ordet galakse kommer fra gresk "galaxias" (), bokstavelig «melkeaktig», og er en referanse til vår egen galakse Melkeveien. Galakser inneholder varierende mengder stjernesystemer, stjernehoper og typer av interstellare skyer. Mellom disse objektene er det en spredt interstellar materie av gass, støv og kosmisk stråling. Mørk materie ser ut til å utgjøre ca. 90 % av massen i de fleste av galaksene. Observasjonsdata antyder at supermassive sorte hull eksisterer i sentrum av mange, om ikke alle, galakser. De antas å være den primære drivkraften til aktive galaksekjerner i noen galakser. Melkeveien synes å inneha minst ett slikt objekt. Galakser har opp gjennom historien blitt kategorisert etter sin tilsynelatende form, vanligvis referert til som den synlige morfologien. En vanlig form er den elliptiske galaksen, som har en ellipseformet, lys profil. Spiralgalakser er skiveformede med støvete og buete armer. De med irregulære eller uvanlige former er kjent som irregulære galakser og kommer typisk av forstyrrelser fra gravitasjonskraften fra nærliggende galakser. Slike vekselvirkninger mellom nærliggende galakser, som til slutt kan resultere i en sammenslåing, forårsaker i noen tilfeller økte forekomster av stjernedannelser som fører til starburstgalakser. Mindre galakser som mangler en sammenhengende struktur, regnes som irregulære galakser. Sannsynligvis finnes det mer enn 170 milliarder () galakser i det observerbare universet. De fleste er  parsec i diameter og er vanligvis adskilt med avstander i størrelsesorden millioner av parsec (eller megaparsec). Det intergalaktiske rommet (rommet mellom galaksene) er fylt med en tynn gass med en gjennomsnittlig tetthet på mindre enn ett atom per kubikkmeter. Hoveddelen av galaksene er organisert i et hierarki med forbindelser kjent som galaksehoper, som i sin tur vanligvis danner større superhoper. Ved de største skalaene er disse forbindelsene generelt arrangert i sjikt og filamenter som er omgitt av enorme tomrom. Etymologi. Ordet "galakse" kommer fra det greske begrepet for vår egen galakse, "galaxias" ('), "«den melkeaktige»"), eller "kyklos («sirkel») galaktikos («melkeaktig»)" på grunn av dens utseende på himmelen. I gresk mytologi plasserer Zevs sin sønn født av en jordisk kvinne, spedbarnet Herakles, på Heras bryst mens hun sover slik at barnet kan drikke hennes gudommelige melk og dermed bli udødelig. Hera våkner mens hun ammer og innser da at hun pleier et ukjent barn. Hun skyver barnet unna, og en stråle av melken hennes sprutes over nattehimmelen og fører til den svake stripen av lys som kalles Melkeveien. I den astronomiske litteraturen blir ordet "Galakse" med stor forbokstav brukt til å henvise til vår galakse, Melkeveien, for å skille den fra de andre milliardene av galakser. Da William Herschel utarbeidet sin katalog over fjerne himmelobjekter i 1786, brukte han navnet "spiraltåke" for enkelte objekter, som M31. Da avstanden til disse objektene ble forstått, ble de anerkjent som enorme ansamlinger av stjerner, og fikk betegnelsen "øyuniverser". Siden "univers" betyr «eksistensens helhet» falt uttrykket ut av bruk, og objektene ble i stedet kjent som galakser. Observasjonshistorie. Erkjennelsen av at vi lever i en galakse, og at det fantes mange andre galakser, går parallelt med funn som ble gjort om Melkeveien og andre stjernetåker på nattehimmelen. Melkeveien. Den greske filosofen Demokrit (450–370 f.Kr.) foreslo at den lyse stripen på natthimmelen kjent som Melkeveien kunne bestå av fjerne stjerner. Aristoteles (384–322 f.Kr.) trodde imidlertid at Melkeveien var forårsaket av «tenningen av den brennende utpusten til noen stjerner som var store, mange og nær hverandre» og at «tenningen fant sted i den øvre delen av atmosfæren i den regionen av verden som henger sammen med de himmelske bevegelsene.» Den nyplatonistiske filosofen Olympiodoros (ca. 495–570) var vitenskapelig kritisk til dette: Hvis Melkeveien var mellom jorden og månen, ville den fremstå ulikt til ulike tider og steder på jorden, og den ville hatt en parallakse, noe den ikke har. I hans syn var Melkeveien himmelsk. Dette synet ble senere innflytelsesrikt i den islamske verden. I følge Mohani Mohamed gjorde den arabiske astronomen Alhazen (965–1037) det første forsøket på å observere og måle Melkeveiens parallakse. Han fastslo at «siden Melkeveien ikke hadde noen parallakse, befant den seg svært langt unna jorden og tilhørte ikke atmosfæren.» Den persiske astronomen Abū Rayhān al-Bīrūnī (973–1048) foreslo at Melkeveien var en «samling av utallige fragmenter fra opprinnelsen av de tåkete stjernene». Den andalusiske astronomen Ibn Bajjah («Avempace», død 1138) foreslo at Melkeveien bestod av mange stjerner som nesten berørte hverandre og fremsto som et kontinuerlig bilde på grunn av effekten med lysbrytning fra materialer mellom jorden og månen. Han siterte sine observasjoner av konjunksjonen mellom Jupiter og Mars som bevis på at dette skjer når to objekter er nær hverandre. Den syrisk-fødte Ibn Qayyim al-Jawziyyah (1292–1350) foreslo at Melkeveien var «en myriade av små stjerner pakket sammen i sfæren til fiksstjernene». Bevis for at Melkeveien består av mange stjerner kom i 1610, da Galileo Galilei studerte Melkeveien med et teleskop og observerte et stort antall svake stjerner. I 1750 spekulerte Thomas Wright i verket "An original theory or new hypothesis of the Universe" i at galaksen kunne være et roterende legeme med en stor mengde stjerner, holdt sammen av gravitasjonskrefter tilsvarende solsystemet, men i en mye større skala. Den resulterende skiven med stjerner kan sees som en stripe på himmelen fra vårt perspektiv på innsiden av skiven. I sin avhandling "Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels" fra 1755 utdypet Immanuel Kant Wrights ide om Melkeveiens struktur. Melkeveiens form slik den ble utledet fra stjernetelling av William Herschel i 1785; solsystemet ble antatt å være nær sentrum. Det første forsøket på å beskrive Melkeveiens form og plasseringen av solen i galaksen ble utført av William Herschel i 1785 ved nøye telling av antall stjerner i de ulike himmelregionene. Han utarbeidet et diagram over formen på galaksen med solsystemet nær sentrum. Ved hjelp av en forbedret tilnærming kom Kapteyn i 1920 over bildet av en liten (diameter på ca. 15 kiloparsec) ellipsoidegalakse med solen nær sentrum. En annen metode av Harlow Shapley, basert på katalogen for kulehoper, førte til et radikalt annerledes bilde: En flat skive med diameter på ca. 70 kiloparsec og solen langt fra sentrum. Ingen av analysene tok hensyn til absorpsjonen av lys av interstellart støv som finnes i det galaktiske planet. Etter at Robert Julius Trumpler kvantifiserte effekten i 1930 ved å studere åpne stjernehoper dukket det nåværende bildet av vår galakse Melkeveien opp. Forskjell fra andre tåker. a> av Lord Rosse i 1845, senere kjent som Malstrømgalaksen Den persiske astronomen Abd al-Rahman al-Sufi (903–986), kjent i vesten som "Azophi", gjorde de første registrerte observasjonene av Andromedagalaksen, og beskrev den som en «liten sky» i "Boken om fiksstjerner" (arabisk:: كتاب صور الكواكب /kitab suwar al kawakib/) i år 964. Den ble uavhengig oppdaget av Simon Marius i 1612. Al-Sufi identifiserte også den store magellanske skyen, som er synlig fra Jemen, dog ikke fra Isfahan – den ble ikke sett av europeere før Magellans ferd på 1600-tallet. Dette var de første galaksene utenom Melkeveien som ble observert fra jorden. I 1750 spekulerte Thomas Wright i sitt verk "An original theory or new hypothesis of the Universe" i at galaksen var en flat skive av stjerner, og at noe av stjernetåken som var synlig på himmelen kunne være separate Melkeveier. I 1755 brukte Immanuel Kant begrepet «øyunivers» om disse fjerne tåkene. I 1781 sammenstilte Charles Messier en katalog over de 109 mest lyssterke tåkene (himmellegemer med et tåkete utseende). Denne ble i 1786 fulgt opp med en større katalog på  tåker sammensatt av William Herschel. I 1845 konstruerte Lord Rosse et teleskop som kunne skille mellom elliptiske tåker og spiraltåker. Funnet av punktkilder i noen av stjernetåkene ga tiltro til Kants tidligere antakelser. I 1912 utførte Vesto Slipher spektrografiske studier av de mest lyssterke spiraltåkene for å fastslå om de besto av kjemikalier som kunne forventes i et planetsystem. Deres høye rødforskyvning indikerte at de beveger seg bort med hastigheter høyere enn Melkeveiens unnslipningshastighet. De var dermed ikke gravitasjonelt bundet til Melkeveien, og kunne ikke være en del av den. I 1917 observerte Heber Curtis novaen S Andromedae innenfor den «store Andromedatåken» (siden Andromedagalaksen, messierobjektet M31, var kjent). På leting etter fotografiske registreringer fant han ytterligere 11 novaer, som i snitt var 10 størrelsesklasser svakere enn de som oppstod innenfor vår galakse. Dermed lyktes han i å komme opp med et avstandsestimat på  parsec. Han ble en talsmann for hypotesen om «øyuniverset», som hevdet at spiraltåker er uavhengige galakser. I 1920 fant den «store debatten» sted mellom Harlow Shapley og Heber Curtis om Melkeveiens natur, spiraltåker og dimensjonene på universet. For å støtte sitt syn om at Andromedatåken var en ekstern galakse, bemerket Curtis forekomsten av mørke stier som minner om støvskyene i Melkeveien så vel som den betydelige dopplerforskyvningen. Saken ble avgjort tidlig på 1920-tallet. I 1922 kom astronomen Ernst Öpik opp med en fastsettelse av avstanden som støttet teorien om at Andromedatåken er et fjernt ekstragalaktisk objekt. Med det nye 100-tommers teleskopet ved Mount Wilson Observatory var Edwin Hubble i stand til å identifisere de ytre delene av noen spiraltåker som samlinger av individuelle stjerner, og han identifiserte noen kefeider. Dette gjorde det mulig å estimere avstanden til tåkene, og de var for langt unna til å være en del av Melkeveien. I 1936 utarbeidet Hubble klassifikasjonssystemet for galakser som brukes i dag. Moderne forskning. I 1944 forutsa Henrik van de Hulst mikrobølgestråling med bølgelengde på 21 cm som kom fra interstellar atomisk hydrogengass; denne strålingen ble observert i 1951. Strålingen muliggjorde forbedret studie av Melkeveien siden den ikke påvirkes av støvabsorpsjon og dopplerforskyvningen kan brukes for å kartlegge gassens bevegelse i galaksen. Disse observasjonene førte til en postulering av en roterende stavstruktur i sentrum av galaksen. Med forbedrede radioteleskop kunne hydrogengass også spores i andre galakser. På 1970-tallet ble det oppdaget i Vera Rubins studie av rotasjonshastigheten til gassen i galakser at den totale synlige massen (fra stjernene og gassen) ikke tar tilstrekkelig høyde for hastigheten til den roterende gassen. Problemet med galakserotasjonen antas å kunne forklares med tilstedeværelsen av store mengder usett mørk materie. Fra 1990 har Hubble-teleskopet gitt forbedrede observasjoner. Blant annet ble det fastslått at den manglende mørke materien i vår galakse ikke utelukkende kan bestå av iboende svake og små stjerner. Hubble Deep Field, en ekstremt lang eksponering av en relativt tom del av himmelen, ga bevis for at det finnes ca. 125 milliarder (1,25) galakser i universet. Forbedret teknologi innen påvisning av spekter usynlige for mennesker (radioteleskop, infrarøde kameraer og røntgenteleskop) tillot påvisning av andre galakser som ikke var oppdaget av Hubble. Spesielt galaksemålinger i Zone of Avoidance (regionen på nattehimmelen som blokkeres av Melkeveien) har gitt en rekke nye galakser. Typer og morfologi. Galaksetyper i følge diagrammet fra Hubble-serien. En "E" indikerer en type elliptisk galakse, en "S" indikerer en spiral og "SB" en stavsprialgalakse. Galaksene deles inn i tre hovedtyper: elliptiske, spiraler og irregulære. En noe mer utvidet beskrivelse av galaksetypene basert på utseende er gitt av Hubble-serien. Hubble-serien er utelukkende basert på den visuelle morfologitypen, og tar ikke hensyn til visse viktige egenskaper som antall stjernedannelser (i starburstgalakser) og aktivitet i kjernen (aktive galakser). Elliptiske. Hubble-serien rangerer elliptiske galakser med utgangspunkt i elliptisiteten. Skalaen går fra E0, som er nesten sfærisk, og opp til E7, som er svært langstrakt. Galaksene har en ellipsoidisk profil, noe som gir dem en elliptisk fremtoning uavhengig av hvilken vinkel man ser dem fra. Utseende viser lite strukturer og de har typisk relativt lite interstellar materie. Følgelig har disse galaksene også en lav andel av åpne stjernehoper og en redusert mengde med dannelse av nye stjerner. De domineres av generelt eldre og mer utviklede stjerner som går i bane rundt massefellespunktet i tilfeldige retninger. I denne forstand har de en viss likhet med de mye mindre kulehopene. De største galaksene er gigantiske elliptiske. Mange elliptiske galakser antas å formes på grunn av vekselvirkning mellom galakser med kollisjon og sammenslåing som resultat. De kan vokse til enorme størrelser (sammenlignet med spiralgalakser, for eksempel), og gigantiske elliptiske galakser er ofte funnet nær kjernen av store galaksehoper. Starburstgalakser er resultatet av en slik galaktisk kollisjon og kan resultere i dannelsen av en elliptisk galakse. Spiraler. a> (til venstre), et eksempel på en spiralgalakse uten stav Spiralgalakser består av en roterende skive av stjerner og interstellar materie sammen med en sentral bul av generelt eldre stjerner. Ut fra bulen strekker det seg relativt lyse armer. I Hubble-serien er spiralgalakser listet som type "S", etterfulgt av en bokstav ("a", "b", eller "c") som indikerer graden av tetthet i spiralarmene og størrelsen på den sentrale bulen. En "Sa"-galakse har tette sammenbundne og dårlig definerte armer, og har en relativt stor kjerneregion. I den andre enden har en "Sc"-galakse åpne og godt definerte armer med en liten kjerneregion. En galakse med dårlig definerte armer blir noen ganger referert til som en flokkulent spiralgalakse, i motsetning til en veldefinert spiralgalakse som har fremtredende og veldefinerte spiralarmer. I spiralgalakser har spiralarmene den omtrentlige formen til logaritmisk spiraler. Mønsteret kan skyldes en forstyrrelse i en ensartet roterende masse av stjerner. Liksom stjernene roterer spiralarmene rundt sentrum, men de gjør det med en konstant vinkelhastighet. Spiralarmene antas å bestå av materie med høy tetthet eller «tetthetsbølger». Når stjerner beveger seg gjennom en arm, endres romhastigheten for hvert stjernesystem av gravitasjonskraften av den høyere tettheten – hastigheten går tilbake til normalen når stjernene kommer til den andre siden av armen. Effekten ligner den «bølgen» av forsinkelser som beveger seg langs en motorvei full av biler i bevegelse. Armene er synlige fordi den høye tettheten forenkler stjernenes formasjon, og derfor har de mange lyssterke og unge stjerner. a>, et eksempel på en stavspiralgalakse Majoriteten av spiralgalaksene har en lineær, stavformet stripe av stjerner som strekker seg utover mot hver side av kjernen før den slår seg sammen med en spiralarmstruktur. I Hubble-serien betegnes disse med "SB" etterfulgt av en liten bokstav ("a", "b" eller "c"), som indikerer formen til spiralarmene (på samme måte som kategoriseringen av normale spiralgalakser). Staver antas å være midlertidige strukturer som kan oppstå som et resultat av tetthetsbølger som stråler utover fra kjernen, eller på grunn av tidevannspåvirkning fra en annen galakse. Mange stavspiralgalakser er aktive, muligens som et resultat av at gass blir kanalisert inn i kjernen langs armene. Vår egen galakse er en skiveformet stavspiralgalakse, ca. 30 kiloparsec i diameter og en kiloparsec i tykkelse. Den inneholder om lag to hundre milliarder (2) stjerner og har en total masse på omtrent seks hundre milliarder (6) ganger massen til solen. Andre morfologier. Særegne galakser utvikler uvanlige egenskaper på grunn av tidevannspåvirkning med andre galakser. Ringgalakser innhar en ringlignende struktur av stjerner og interstellar materie som omgir en naken kjerne. En ringgalakse antas å oppstå når en mindre galakse passerer gjennom kjernen til en spiralgalakse. En slik hendelse kan ha påvirket Andromedagalaksen ettersom dens struktur ligner på flere ringer når den ses i infrarød stråling. En linseformet galakse (Hubble-type S0) er en mellomform som har egenskapene til både elliptiske og spiralgalakser. De har dårlig definerte spiralarmer med en elliptisk halo av stjerner. (Stavlinsegalakser har Hubbleklassifiseringen SB0). Det finnes også irregulære galakser som ikke enkelt kan bli klassifisert i en elliptisk eller spiralmorfologi. En Irr-I-galakse har noen strukturer, men kan ikke plasseres helt i Hubble-serien. Irr-II galakser har ingen strukturer som passer en Hubble-klassifisering, og kan ha blitt forstyrret. Nærliggende eksempler på (dverg-)irregulære galakser inkluderer de magellanske skyer. Dverger. Til tross for at de store elliptiske og spiralgalaksene er fremtredende, ser de fleste galaksene ut til å være dverggalakser. De er relativt små sammenlignet med andre galakseformasjoner – om lag én hundredel av størrelsen til Melkeveien, og inneholder kun et par milliarder stjerner. Ultrakompakte dverggalakser som bare er 100 parsec på tvers har nylig blitt oppdaget. Mange dverggalakser kan gå i bane rundt en enkelt større galakse; Melkeveien har minst 14 slike satellitter, og det anslås at 300–500 ennå ikke er oppdaget. Dverggalakser kan også klassifiseres som elliptiske, sprialformede eller irregulære. Små elliptiske dverggalakser har få likheter med de store elliptiske galaksene, og blir ofte kalt sfæriske dverggalakser. I en studie av 27 av Melkeveiens naboer fant man ut at i alle dverggalakser var den sentrale massen ca. 10 millioner solmasser, uavhengig av om galaksen hadde tusener eller millioner av stjerner. Dette førte til en hypotese om at galakser hovedsakelig består av mørk materie, og at minimumstørrelsen kan indikere en form for varm mørk materie uten mulighet for gravitasjonell koalesens i en mindre skala. Påvirkning. Den gjennomsnittlige avstanden mellom galakser innenfor en hop er litt over en størrelsesorden større enn diameteren deres. Derfor er vekselvirkninger mellom disse galaksene relativt hyppige og spiller en viktig rolle i utviklingen av galaksene. Nesten-kollisjoner mellom galakser resulterer i forstyrrende fordreininger på grunn av tidevannskrefter og kan gi noe utveksling av gass og støv. a> gjennomgår en kollisjon som vil resultere i at de til slutt slås sammen. Kollisjoner oppstår når to galakser passerer direkte gjennom hverandre og har tilstrekkelig relativt moment til at de ikke slår seg sammen. Stjernene innenfor disse vekselvirkende galaksene vil typisk passere rett gjennom uten å kollidere. Gassen og støvet innenfor de to formene vil imidlertid vekselvirke. Dette kan føre til utbrudd av stjernedannelser når den interstellare materien blir forstyrret og komprimert. En kollisjon kan sterkt forvrenge formen til en eller begge galaksene og danne staver, ringer eller halelignende strukturer. Det ekstreme innen vekselvirkninger er galaktiske sammenslåinger. I disse tilfellene er det relative momentet til de to galaksene utilstrekkelig til at de kan passere gjennom hverandre. I stedet smelter de gradvis sammen til en større galakse. Sammenslåtte galakser kan medføre betydelige endringer i morfologien sammenlignet med de opprinnelige galaksene. I tilfeller hvor en av galaksene er veldig mye mer massiv er resultatet kjent som kanibalisme. I disse tilfellene vil den største galaksen forbli relativt uforstyrret av sammensmeltningen, mens den mindre galaksen blir revet fra hverandre. Melkeveien er i ferd med å spise opp den elliptiske dverggalaksen Skytten og dverggalaksen Store hund. Starburst. a>r sammenlignet med en «normal» galakse. Stjerner dannes innenfor galakser fra en reserve av kald gass som blir til gigantiske molekylskyer. I noen galakser er det observert eksepsjonelt hyppige stjernedannelser, kjent som "starburst". Skulle de fortsette å gjøre dette, vil de imidlertid konsumere gassreservene innenfor en tidsramme som er mindre enn livstiden til galaksen. Derfor varer vanligvis denne hyppige stjernedannelsen rundt ti millioner år, en relativt kort periode i en galakses historie. Starburstgalakser var vanligere i universets tidlige historie, og utgjør i dag anslagsvis 15 % av den totale stjernedannelsen. Starburstgalakser karakteriseres av støvete konsentrasjoner av gass og tilsynekomsten av nydannete stjerner, deriblant massive stjerner som ioniserer de omkringliggende skyene og danner H II-regioner. Disse massive stjernene fører til supernovaeksplosjoner som resulterer i utvidende rester som vekselvirker kraftig med den omkringliggende gassen. Disse utbruddene starter en kjernereaksjon av stjernedannelser som sprer seg gjennom gassregionen, og den pågår helt til den tilgjengelige gassen er konsumert eller dispergert. Starburstgalakser forbindes ofte med sammenslående eller vekselvirkende galakser. Et eksempel på en prototype av en slik vekselvirkning er M82, som gjennomgikk et nært møte med den større M81. Irregulære galakser har ofte fordelte knuter med stjernedannelsesaktivitet. Aktive kjerner. En del av galaksene klassifiseres som aktive. En betydelig del av deres totale energiproduksjon kommer fra andre kilder enn stjernene, støv og interstellar materie. Standardmodellen for en aktiv galaksekjerne er basert på en akkresjonsskive som dannes rundt et supermassivt sort hull i kjerneregionen. Strålingen fra en aktiv galaksekjerne kommer fra gravitasjonell energi av materie som faller fra skiven i retning det sorte hullet. I ca. 10 % av disse objektene sender diametrale motsatte par av energetiske jetstråler partikler ut fra kjernen i hastigheter nær lysets hastighet. Mekanismen som produserer disse jetstrålene er lite forstått. Aktive galakser som avgir høyenergetisk røntgenstråling, klassifiseres som Seyfert-galakser eller kvasarer, avhengig av luminositet. Blazarer antas å være en aktiv galakse med en relativistisk jet som peker i retning av jorden. En radiogalakse sender ut radiofrekvenser fra relativistiske jet. En enhetlig modell av disse aktive galaksetypene forklarer forskjellene basert på synsvinkelen til observatøren. LINER, fra engelsk "low-ionization nuclear emission-line region", er muligens relatert til aktive galaksekjerner (og stjernedannelsesregioner). Utstrålingen av LINER-type-galakser domineres svakt av ioniserte elementer. Omtrent en tredjedel av nærliggende galakser er klassifisert som innehavere av LINER-kjerner. Dannelse og utvikling. Studiene av galaksenes dannelse og utvikling prøver å gi svar på spørsmål om hvordan galakser ble dannet og hvordan de har utviklet seg gjennom universets historie. Noen teorier har blitt bredt aksepterte, men det er fremdeles et aktivt område innen astrofysikken. Dannelse. En kunstners fremstilling av en ung galakse som akkreterer materialer. Nåværende kosmologiske modeller av det tidlige universet bygger på Big Bang-teorien. Ca.  år etter denne hendelsen begynte atomer av hydrogen og helium å dannes i en hendelse kalt rekombinasjon. Nesten alt hydrogenet var nøytralt (ikke-ionisert) og lett absorbert, og ingen stjerner hadde til da blitt dannet. Derfor har denne perioden blitt kalt den «mørke tiden». Det var fra tetthetssvingninger (eller anisotropisk uregelmessigheter) i denne opprinnelige materien at større strukturer begynte å oppstå. Dermed startet masser fra baryonsk materie å kondensere innenfor haloer av kald mørk materie. Disse opprinnelige strukturene ble til slutt det vi i dag ser som galakser. I 2006 ble det oppdaget at galaksen IOK-1 har en rødforskyvning på 6,96, som tilsvarer 750 millioner år etter Big Bang. Den er dermed den fjerneste og eldste galaksen som har blitt observert. Noen vitenskapsmenn har hevdet at andre objekter (som Abell 1835 IR1916) har høyere rødforskyvning (og derfor ses i et tidligere stadium av universets utvikling), men IOK-1s alder og sammensetning er mer pålitelig etablert. Eksistensen av slike tidlige protogalakser antyder at de må ha vokst fram i den såkalte «mørke tiden». Den detaljerte prosessen under en slik tidlig dannelse av galakser er et stort åpent spørsmål. Teoriene kan deles inn i to kategorier: "ovenfra og ned" og "nedenfra og opp". I ovenfra og ned-teorien (slik som Eggen-Lynden-Bell-Sandage-modellen [ELS]) dannes protogalakser i en enorm kollaps som varer omtrent hundre millioner år. I nedenfra og opp-teorien (slik som Searle-Zinn-modellen [SZ]) dannes mindre strukturer som kulehoper først, og deretter akkreterer en rekke slike legemer til å bli en større galakse. Så snart protogalaksene begynte å dannes og trekke seg sammen dukket de første halo-stjernene (kalt populasjon III-stjerner) opp i dem. De var sammensatt nesten utelukkende av hydrogen og helium, og kan ha vært massive. I så fall ville disse stjernene raskt ha konsumert tilførselen av brennstoff og blitt supernovaer som frigjorde tunge grunnstoffer inn i den interstellare materien. Denne første generasjonen av stjerner re-ioniserte det omkringliggende nøytrale hydrogenet og skapte ekspansjonsbobler av rom som lys lett kunne ferdes gjennom. Utvikling. a> (nederst til venstre) minner om en nylig dannet galakse. Innen en milliard år etter en galakses dannelse begynte nøkkelstrukturer å oppstå. Kulehoper, det sentrale supermassive sorte hullet og en galaktisk bul av metallfattig populasjon II-stjerner ble dannet. Dannelsen av et supermassivt sort hull synes å spille en nøkkelrolle i aktiv regulering av galaksens vekst, ved at den begrenser den totale mengden tilleggsmaterie som blir lagt til. Under denne tidlige epoken gjennomgikk galaksene en stor økning i stjernedannelser. I løpet av de neste to milliarder år slår den akkumulerte massen seg ned i en galaktisk skive. En galakse vil fortsette å absorbere innfallende materie, hovedsakelig hydrogen og helium, fra høyhastighetsskyer og dverggalakser gjennom hele livstiden. Syklusen med stjerners fødsler og død øker sakte ved fraværet av tyngre grunnstoff, og tillater til slutt dannelsen av planeter. Utviklingen av galakser kan bli betydelig påvirket av vekselvirkninger og kollisjoner. Sammenslåing av galakser var vanlig i den tidlige epoken, og hoveddelen av galaksene var særegne i morfologi. Gitt avstanden mellom stjernene vil hoveddelen av stjernesystemene i kolliderende galakser forbli upåvirket. Gravitasjonell fjerning av interstellar gass og støv som utgjør spiralarmene produserer imidlertid et langt tog av stjerner («tidevannshaler»). Eksempler kan ses i Musegalaksene eller Antennegalaksene. Melkeveien og den nærliggende Andromedagalaksen beveger seg mot hverandre med ca. 130 s, og kan – avhengig av bevegelsen sideveis – kollidere om fem eller seks milliarder år. Melkeveien har aldri kollidert med en galakse så stor som Andromeda tidligere, men det legges stadig fram nye beviser for tidligere kollisjoner med mindre dverggalakser. Slike store vekselvirkninger er sjeldne. Etter som tiden går blir sammenslåinger av to slike systemer med like størrelser mindre vanlige. De fleste lyse galaksene har vært fundamentalt uendret de siste par milliarder år, og nettohyppigheten av stjernedannelser nådde trolig også toppen for omtrent 10 milliarder år siden. Fremtidige trender. I dag oppstår de fleste stjernedannelsene i mindre galakser hvor kald gass ikke er så utarmet. Spiralgalakser, som Melkeveien, produserer bare nye generasjoner med stjerner så lenge de har tette molekylskyer av interstellar hydrogen i spiralarmene. Elliptiske galakser er allerede i stor grad blottet for denne gassen, og danner derfor ingen nye stjerner. Tilgangen til stjernedannende materialer er endelig; så snart stjerner har konvertert tilgjengelig tilførsel av hydrogen til tyngre grunnstoffer vil dannelsen av nye stjerner ta slutt. Den nåværende æraen med stjernedannelser ventes å fortsette i opptil hundre milliarder år, og deretter vil «stjernealderen» trappe ned etter ca. ti til hundre billioner år (10–10 år) etter hvert som de minste og lengstlevende stjernene i vår astrosfære, små røde dverger, begynner å falme. Mot slutten av stjernealderen vil galakser bestå av kompakte objekter: brune dverger, hvite dverger som avkjøles, eller kalde («sorte dverger»), nøytronstjerner og sorte hull. Som et resultat av at gravitasjonen avtar vil alle stjerner enten falle inn mot det supermassive sorte hullet eller bli kastet ut i det intergalaktiske rommet på grunn av kollisjoner. Storskalastrukturer. a> er et eksempel på en kompakt galaksegruppe. Simulering av storskalastrukturen i kosmos. Bildet strekker seg 400 millioner lysår på tvers. Dypromsundersøkelser viser at galakser ofte finnes i relativt nære forbindelser med andre galakser. Ensomme galakser som ikke har vekselvirket vesentlig med en annen galakse med sammenlignbar masse de siste milliarder år er relativt sjeldne. Bare 5 % av galaksene er virkelig isolerte; de kan imidlertid ha vekselvirket og til og med slått seg sammen med andre galakser i fortiden, og mindre satellittgalakser kan fremdeles gå i bane rundt dem. Isolerte galakser kan produsere stjerner med en høyere frekvens enn normalt siden gassen i galaksen ikke fjernes av noen nærliggende galakse. I største skala er universet stadig voksende, med en gjennomsnittlig økning av avstanden mellom galaksene (Hubbles lov). Galaksekoalisjoner kan overvinne utvidelsen i en lokal skala gjennom deres felles gravitasjonstiltrekning. Koalisjonene ble dannet tidlig i universet som klumper av mørk materie som trakk sine respektive galakser sammen. Nærliggende grupper slo seg senere sammen med disse storskalaklyngene. Denne pågående fusjonsprosessen (samt en strøm av innfallende gass) varmer opp den intergalaktiske gassen innenfor en hop til svært høye temperaturer, opp mot 30–100 megakelvin. Om lag 70–80 % av massen i en hop er mørk materie, 10–30 % består av denne oppvarmede gassen og de resterende få prosentene av materien i form av galakser. De fleste galaksene er gravitasjonelt bundet til mange andre galakser. De danner fraktallignende hierarkier av samlede strukturer, hvor de minste strukturene kalles grupper. En gruppe galakser er den vanligste typen av galaksehoper, og inneholder flertallet av galaksene (i tillegg til det meste av den baryonske massen) i universet. For å forbli gravitasjonelt bundet til en gruppe, må hvert galaksemedlem ha tilstrekkelig lav hastighet for å forhindre at den flykter (se Viralteoremet). Hvis der er tilstrekkelig kinetisk energi, kan gruppen utvikle seg til et mindre antall galakser gjennom sammenslåinger. Større strukturer med flere tusen galakser pakket inn i et område noen få megaparsec på tvers, kalles klynger. Klynger domineres ofte av en enkelt gigantisk elliptisk galakse, kjent som cD-galakse, som over tid tidevannsknuser satelittgalaksene og legger deres masse til sin egen. Superhoper inneholder titusenvis av galakser som finnes i hoper, grupper og noen ganger enkeltvis. I superhopskala er galakser ordnet i sjikt og filamenter som omgir et stort tomt hullrom. Over denne skalaen synes universet å være isotropisk og homogent. Melkeveien er medlem av en koalisjon som kalles den lokale gruppen. En relativt liten gruppe galakser som har en diameter på ca. én megaparsec. Melkeveien og Andromedagalaksen er de to lyssterkeste galaksene i gruppen; mange av de andre er dverggalakser omkring disse to galaksene. Den lokale gruppen er en del av en skylignende struktur innenfor den lokale superhopen, en stor, utvidende struktur av grupper og hoper av galakser sentrert rundt Virgohopen. Multi-bølgelengdeobservasjon. a> viser utstrålingen av ordinære stjerner og lyset som reflekteres av støvet. Dette ultrafiolette bildet av Andromeda viser blå regioner som inneholder unge, massive stjerner. Etter at man fant ut at det eksisterer galakser utenom melkeveien, ble innledende observasjoner hovedsakelig utført ved bruk av synlig lys. Strålingstoppene til de fleste stjernene ligger her, og observasjon av stjernene i galakser har vært en viktig del av den optiske astronomien. Det er også en gunstig del av spektret for observasjon av ioniserte H II-regioner og for undersøkelser av fordelingen av støvarmene. Støvet i den interstellare materien er skjult i synlig lys. Det er mer gjennomsiktig for fjern-infrarød, som kan brukes til detaljobservasjon av de indre regionene av gigantiske molekylskyer og galaktiske kjerner. Infrarød brukes også til å observere fjerne, rødforskjøvne galakser som ble dannet mye tidligere i universets historie. Vanndamp og karbondioksid absorberer en rekke nyttige deler av det infrarøde spekteret, så det brukes høytliggende eller rombaserte teleskoper for infrarød astronomi. De første ikke-visuelle studiene av galakser, spesielt aktive galakser, ble utført ved bruk av radiofrekvenser. Atmosfæren er nesten transparent til radiobølger mellom 5 MHz og 30 GHz – ionosfæren blokkerer signaler under dette området. Det har blitt brukt store radiointerferometere for å kartlegge aktive jetstråler fra aktive kjerner. Radioteleskoper kan også brukes for å observere nøytralt hydrogen ("via" 21 cm stråling), inkludert den ikke-ioniserte materien i det tidlige universet som senere kollapset for å danne galakser. Ultrafiolette- og røntgenteleskoper kan observere høyenergetiske galaksefenomener. En ultrafiolett fakkel ble observert da en stjerne i en fjern galakse ble revet i stykker av tidevannskreftene fra et sort hull. Fordelingen av varm gass i galaktiske hoper kan kartlegges ved røntgen, og eksistensen av supermassive sorte hull i kjernen av galakser ble bekreftet gjennom røntgenastronomi. Andromedagalaksen. Andromedagalaksen (også kjent som Messier 31, M31 og NGC 224) er den største galaksen i Den lokale galaksehopen og den nærmeste naboen til Melkeveien. Den er en spiralgalakse i stjernebildet Andromeda. Andromedagalaksen er det fjerneste objekt en kan se med det blotte øye, ca. 2,5 millioner lysår borte. På grunn av den store avstanden vil derfor lyset bruke 2,5 millioner år før det når oss. Når vi ser på dette himmellegemet i teleskop eller med det blotte øyet, ser vi derfor 2,5 millioner år tilbake i tid. Dersom vi i teorien befant oss et sted i Andromedagalaksen og kikket tilbake på Jorden, ville vi kunne se Jorden slik den var for 2,5 millioner år siden. Det var omkring da homo erectus – som var en av forfedrene til de kjente neandertalerne – gikk rundt på Jorden. Noen forskere mener at Melkeveien en gang i fremtiden vil kollidere med denne galaksen. Man antar at de vil kollidere om 4,5 milliarder år til. Derfor er Andromedagalaksen en av de få galaksene som er blåforskjøvet (lys som sendes ut av et objekt som beveger seg fra oss, blir rødforskjøvet, mens lys som sendes ut av et objekt som beveger seg mot oss, blir blåforskjøvet. Dette kalles Doppler-effekten.). Sett fra Jorden har Andromedagalaksen en tilsynelatende størrelsesklasse på 4,m3. Åttetallsystemet. Åttetallsystemet eller det oktale tallsystemet har åtte som grunntall, slik at begynnelsen på rekken med naturlige tall skrives som 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 30... I titallsystemet (desimaltallsystemet) er grunntallet 10, og verdien et siffer representerer på dens plassering gis som et multiplum av 10. Dvs første siffer har verdien x·100, andre siffer har verdien x·101 osv, der x er et siffer mellom 0 og 9. I åttetallsystemet kan første siffer skrives som x·80, andre siffer som x·81 osv der x er et tall mellom 0 og 7. Yukienes språk i California og Pameanske språk i Mexico har åttetallssystemer. I disse språkene brukes mellomrommene mellom fingrene til å telle med, ikke fingrene selv. Oktalsystemet var tidligere mye brukt i datateknikken, etter hvert har det blitt avløst av sekstentallsystemet. Levninger av denne bruken finnes for eksempel i rettighetssystemet i UNIX. Sekstentallsystemet. Sekstentallsystemet, bedre kjent som det heksadesimale tallsystemet, forkortet hex, er et tallsystem med grunntall eller base 16. Navnet «heksadesimal» er en hybrid sammensatt av det greske "hexa" (έξι (exi)) for «seks» og "decimal" fra det latinske ordet for «ti». Tallsystemet har 16 ulike siffer: 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, A, B, C, D, E og F. Det tallsystemet vi bruker til vanlig, kalles titallsystemet eller det "desimale" system. De heksadesimale sifrene A, B, C, D, E og F representerer titallssystemets verdier 10, 11, 12, 13, 14 og 15. Når man snakker om tall i ulike tallsystemer, bruker matematikere grunntallet (tallbasen) i senket skrift (subskript) etter tallet. Forrige setning kan da skrives slik: A16 = 1010, B16 = 1110, C16 = 1210, D16 = 1310, E16 = 1410, F16 = 1510. Grunntallet kan eventuelt skrives med bokstaver, på denne formen: Ahex = 10dec. Det heksadesimale tallsystemet er meget nyttig i arbeid med datamaskiner. Årsaken er at det er nært forbundet med totallsystemet, bedre kjent som det "binære" tallsystemet, som datamaskiner er basert på. Sammenhengen er slik: Siden 16 = 24, kan ethvert "firesifret binært tall" skrives som et "ensifret heksadesimalt tall" og omvendt. Fire bit (fire binære siffer) kan altså uttrykkes ved ett enkelt heksadesimalt siffer. (Se tabellen nedenfor.) En byte som består av 8 bit kan da kompakt angis med et tosifret heksadesimalt tall. Dette er en stor fordel for mennesker, som leser f. eks. “B4” mye lettere enn byten “10110100”. Illustrasjon: Titallssystemets 0-15 i fire ulike tallsystem. Tabellen nedenfor viser titallssystemets verdier 0-15 uttrykt i henholdsvis sekstentall-, titall-, åttetall- og totallsystemet. Omregning fra heksadesimalt til desimalt. 27310 = 2·102 + 7·101 + 3·100 = 200 + 70 + 3 2D416 = (2·162 + 13·161 + 4·160)10 = 51210 + 20810 + 410 = 72410 Notasjon i ulike programmeringsspråk. Det finnes ingen enighet om en felles notasjonsstandard, så alle konvensjonene over er i bruk, noen ganger også i samme fremstillng. Forøvrig, siden det er få andre bruksområder for disse, byr dette på lite problemer. Brøker. Fordi tallbasen er kvadratisk, danner heksadesimaler oftere uløselige brøker enn titallsystemet. Repeterende desimaler oppstår når nevneren har en primfaktor som ikke finnes i telleren. I sammenheng med heksadesimale tall, gjelder dette hvis og bare hvis nevneren ikke er en toer-potens. Se tallsystemer for en oversikt over systemer med andre tallbaser. Donald Duck. Donald Fauntleroy Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen "Den kloke lille høna" ("The Wise Little Hen") den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg. I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co. Første nummer kom i desember 1948. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andre plass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge. Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også romantisk, eventyrlysten og omtenksom. Et av Donalds viktigste kjennetegn er at han nesten alltid går kledd i matrosdress. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Donalds nebb har endret seg med årene. På 1930-tallet var det noe lengre enn i dag. Dette og andre fascinerende fakta om Donalds univers ble utdypet i en meget populær bok av Jon Gisle i 1973, "Donaldismen", og som dannet grunnlaget for en delvis seriøs og munter vitenskapsgren. Fødselen på tegnebordet. Bakgrunnen for Donalds tilkomst som figur, strekker seg etter legenden tilbake til året 1931, da Disney var på jakt etter artige stemmer til tegnefilmene sine. Ved en tilfeldighet kom han over en reklame for melk, der en kvekkende stemme plutselig slo gjennom. Disney ringte radioselskapet og ble satt i forbindelse med skuespilleren Clarence Nash, som senere ga stemme til Donald. Han ble ansatt av Disney omgående, men det oppsto snart et problem fordi de ikke hadde noen figur som passet til stemmen hans. Nash var dermed ansatt et års tid uten egentlige gjøremål. Våren 1932 fant tegnerne ut at stemmen hans passet best til en and, og den første skissen til Donald skal ha kommet ned på tegnebrettet den 13. mai 1932, en dag som lenge ble regnet som Donalds fødselsdag. Arbeidet med "Den kloke lille høna" tok til snart etter, og filmen hadde premiere 9. juni 1934. Biografi. Ifølge Carl Barks' versjon av Donald Ducks familietre (senere videreutviklet av Don Rosa for forlaget Egmont), er Donalds foreldre Lillegull McDuck og Didrik Duck. Donalds søster heter Della Duck, men hverken foreldrene eller søsteren er med i tegneserien, unntatt i spesielle tilfeller, som i "Skrues liv og levnet". Ifølge Rosa er Donald og Della tvillinger. Det var ikke Carl Barks som tegnet den første skissen av Donald Duck, det var Walt Disney selv, men det var Barks som videreutviklet Donald Duck. I sine personlige notater har Don Rosa satt Donald Ducks fødsel til rundt 1920, fordi han setter historiene sine til å skje på 1950-tallet. Donald vokste opp på gården til Anna Duck, og mye tyder på at han også hadde ungdomsåra i Andeby, selv om kildene forteller lite om disse årene. Men både Carl Barks og Don Rosa forteller om Donalds forsøk på å bli med i speidergruppa Friskusene, og viser også til at de fleste av Donalds venner kommer fra og bor i Andeby, så mye tyder på at han bodde der også i denne perioden. Donald var også ute og reiste i ungdomsåra, blant annet i Latin-Amerika og Mexico hvor han var sammen med José Carioca og Panchito Pistoles. Sammen dannet disse tre vennene gruppa De tre caballeros, som det finnes både film og tegneseriehistorier om. I kortfilmen "Donald gets drafted" (1942) har han mellomnavnet "Fauntleroy". Da han senere slo seg ned i Andeby fikk Donald forsørgeransvaret for de tre nevøene sine Ole, Dole og Doffen, etter at faren deres var skadet av en kinaputt som hadde eksplodert under stolen hans. Som forsørger ble det viktig for Donald å prøve å få seg fast jobb, men det ender opp med at han tar diverse strøjobber for sin rike onkel, Skrue McDuck, og har ansettelser på Margarinfabrikken av kortere varighet. Donald Duck har ennå ikke giftet seg, men det er ingen hemmelighet at han har et godt øye til Dolly Duck og de to er ofte sett på stevnemøter sammen. Som den strake motsetning til Donalds uflaks, har du hans fetter Antons flaks, og de to sloss stadig vekk om Dollys gunst. Merkelig nok er det som regel Donald som likevel ender opp med å trekke det lengste strået når det gjelder Dolly. I Norge fikk den store interessen for Donald Duck på 70-tallet som resultat at enkelte begynte å studere Donald-bladene etter en mer intellektuell modell kalt donaldisme. Spesielt har den svært kjente historien om Donald Duck og firkantfolket vært grundig undersøkt vitenskapelig. Tegnefilmserier. Donald er best kjent fra tegnefilmseriene "Kvakkpakket" og "Disneys Musehus", men gjorde også noen få opptredener i klassikeren "Ole, Dole og Doffen på eventyr". Andre TV-serieopptredener inkluderer "Bonkers", "Mickey Mouse Works" og "Mikkes Klubbhus". Donald på andre språk. Kjørbar modell av Donald Ducks røde, runde bil med registreringsnummer 313 Slovakia. Slovakia (slovakisk: "Slovensko"), offisielt Den slovakiske republikk (slovakisk: "Slovenská republika"), er et land i Sentral-Europa. Slovakias hovedstad er Bratislava, og landet grenser til Tsjekkia i nordvest, til Polen i nord, til Ukraina i øst, til Ungarn i syd og til Østerrike i sydvest. Slovakia har omtrent 5,4 millioner innbyggere, og dekker et areal på ca. km². Slovakia er relativt ung som selvstendig stat, og ble uavhengig så sent som i 1993 da landet Tsjekkoslovakia ble oppløst. Opp igjennom historien har området stort sett vært underlagt mektigere naboriker, slik som Stormähren, Kongedømmet Ungarn og Østerrike-Ungarn. Siden uavhengigheten har Slovakia vært et stabilt demokrati med stor økonomisk vekst. Landet ble tilsluttet Den europeiske union og NATO i 2004, og og har tatt euro i bruk som sin valuta. Naturgeografi. Det slovakiske landskapet er preget av fjell, der fjellkjeden Karpatene dekker den nordlige halvdelen av landet. Karpatene inkluderer også Tatrafjellene opp imot grensen til Polen. I Tatrafjellene er landets høyeste punkt, Gerlachovský štít på 2665 meter. Landskapet her preges av daler og innsjøer, og er populære vintersportsdestinasjoner. De viktigste slovakiske elvene er Donau, Váh og Hron. Klimaet i Slovakia er en blanding av temperert og kontinentalt, med relativt varme somre og kalde, fuktige vintre. Årlige gjennomsnittstemperaturer varierer ifra 9-10 °C i lavlandet i syd til ca. 5 °C i fjellene i nord. Demografi. Majoriteten av Slovakias befolkning er slovakisk (86 %), ungarerne (10 %) er den største minoriteten, andre minoriteter er sigøynere, tsjekkere, tyskere, ukrainere og polakker. Den slovakiske grunnloven gir religionsfrihet, majoriteten (69 %) tilhører den romersk-katolske kirken, den største minoriteten er protestanter (10 %), dessuten er det 120 000 jøder. Det offisielle språket er slovakisk men i noen områder benyttes også ungarsk. Historie. Det nåværende Slovakia var en del av kongeriket Ungarn, og av det forente keiserlige og kongelige monarkiet Østerrike-Ungarn frem til 1918, da det ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia. Slovakia ble opprettet som egen stat første gang i 1939 som følge av Münchenavtalen, og landet var alliert med Tyskland under krigen. I 1945 ble landet igjen en del av det gjenopprettede Tsjekkoslovakia, som var kommunistisk styrt og under sterk innflytelse fra Sovjetunionen frem til 1989. Etter Sovjetunionens fall ble staten Slovakia gjenopprettet 1. januar 1993. Slovakia ble medlem av den europeiske union i mai 2004. Politikk og administrasjon. Slovakia er en demokratisk republikk med et parlamentarisk flerpartisystem. Det siste parlamentsvalget var i mars 2012, og siste presidentvalg i april 2009. Statsoverhode er presidenten, siden 2004 Ivan Gašparovič. Gašparovič etterfulgte Rudolf Schuster, og sitter i en femårsperiode til 2014. Gašparovič tilhører partiet Bevegelsen for demokrati. Mesteparten av den utøvende makten ligger hos lederen av regjeringen, statsministeren, vanligvis lederen for det største partiet i nasjonalforsamlingen. Statsministeren utvelges av presidenten, men trenger parlamentarisk flertall. Resten av regjeringen utnevnes av presidenten på anbefaling ifra statsministeren. Slovakias nåværende statsminister er Robert Fico, fra partiet Smer – sociálna demokracia. Den lovgivende makten ligger hos det tokammerede 150 representanter store nasjonalrådet for den slovakiske republikken ("Národná Rada Slovenskej Republiky"). Representantene velges for fireårsperioder, med et proporsjonalt valgsystem. Den dømmende makten er hos høyesterett ("Ústavný súd"), de 13 medlemmene blir valgt av presidenten etter å ha blitt nominert av nasjonalrådet. Slovakia har vært medlem av EU siden 1. mai 2004 og NATO siden 29. mars samme år. Landet er også medlem av FN, og satt i sikkerhetsrådet i perioden 2006-07. Administrativ inndeling. Slovakia er delt inn i 8 regioner eller fylker (slovakisk: "kraj", flertall "kraje"). Disse har navn etter regionens hovedsete. Regionene har siden 2002 hatt en viss grad av selvstyre. Hver av regionene er også delt opp i mange kommuner eller distrikter ("okresy", entall "okres"). Det er tilsammen 79 kommuner i Slovakia. Næringsliv. Slovakia har etter kommunismens fall gjennomført den vanskelige overgangen ifra planøkonomi til en moderne markedsøkonomi. Den store privatiseringsreformen er nesten ferdig, banksektoren er nesten utelukkende på utenlandske hender og utenlandske investeringer har økt. Slovakia har de siste årene hatt en stor økonomisk vekst. Med en vekst i BNP på 8,9 % i 2006 plasserer Slovakia seg helt i toppen i OECD. Arbeidsløsheten nådde en topp på 19,8 % i 2001, men har falt betraktelig siden 2003. I mars 2007 var den på 8,9 %. Økonomisk fremgang og eksport av arbeidskraft har bidratt til nedgangen, men den er fortsatt blant de høyere i EU. Inflasjonen har svingt kraftig på 2000-tallet, og gikk fra 12,0 % i 2000 ned til 3,3 % i 2002. Den gikk deretter noe opp og var på 3,7 % i 2005. Største byer. Bratislava (innbyggere) er Slovakias hovedstad og største by. Denne ligger sydvest i landet, ikke langt fra Wien. Deretter kommer Košice () og Prešov (), begge i det østlige Slovakia. Luxembourg. Storhertugdømmet Luxembourg (eller Luxemburg) er et lite land i det nordvestlige Europa; det grenser til Belgia i vest, til Tyskland i øst og til Frankrike i sør. Historie. Den nedskrevne historien til Luxembourg begynner med byggingen av borgen Luxembourg i middelalderen. Rundt denne borgen utviklet det seg etter hvert et bysamfunn. Dette bysamfunnet ble senere sentrum for et lite, men strategisk viktig land i skjæringspunktet mellom Tyskland, Frankrike og Belgia. Wienerkongressen i 1815 gjorde formelt Luxembourg til et selvstendig storhertugdømme, i personalunion med Nederlandene under Huset Oranien-Nassau. Luxembourg var del av Det tyske forbund fra 1815, og fra 1842 av den tyske tollunionen. Som forbundsfestning fikk storhertugdømmet en prøyssisk garnison. Da Belgia løsrev seg fra Nederland, mistet Luxembourg mer enn halvparten av sitt territorium, men fikk til gjengjeld en mer selvstendig stilling. Etter den prøyssiske seier i den østerriksk-prøyssiske krig ble Det tyske forbund oppløst i 1866. Under ledelse av Preussen ble Det nordtyske forbund grunnlagt som en forbundsstat. Selv om dette ikke omfattet Luxembourg forble prøyssiske tropper stasjonert der. Før krigen hadde den prøyssiske statsminister Otto von Bismarck signalisert overfor Napoleon III at Frankrike kunne annektere Luxembourg dersom de ikke blandet seg inn i krigen mellom Preussen og Østerrike. Etter krigen klarte han likevel å forhindre dette, da London-protokollen erklærte Luxembourg som nøytralt i 1867. Luxembourg oppnådde full uavhengighet i 1890 da den nederlandske konge Vilhelm III døde. Ettersom hans datter Wilhelmina etterfulgte ham som monark i Nederland, ble personalunionen oppløst, da kun mannlig arvefølgerett gjaldt i Luxembourg. Luxembourg var besatt av Tyskland under både første og andre verdenskrig. Dette førte til at Luxembourg forlot nøytralitetsprinsippet sitt og var en av de grunnleggende nasjonene i internasjonale og regionale organisasjoner som FN, EU og NATO. Luxembourg er et av EUs seks grunnleggende medlemsland. Politikk. Luxembourg er et konstitusjonelt monarki. Etter grunnloven fra 1868 er den utøvende makt tillagt storhertugen og hans regjering. Etter andre verdenskrig har landets sosial-kristne folkeparti vært dominerende i koalisjonsregjeringer. Hovedstaden Luxembourg var europeisk kulturhovedstad i 2007. Geografi. Luxembourg er en av de minste nasjonene i Europa. Det er rangert som land nr. 178 på listen over verdens stater etter areal. Landets areal er på ca. 2 586 km². Den nordlige delen av landet, som utgjør deler av Ardennene, består av åser og lave fjell, der Buurgplaatz ofte er ansett som det høyeste punktet med sine 559 meter. Kneiff er imidlertid høyere, med 560 meter. Resten av landet er også åslendt. Luxembourgs østre grenser formes av elvene Mosel, Sûre og Our. Hovedstaden Luxembourg er den største byen i landet. Andre viktige byer er Esch-sur-Alzette (eller ganske enkelt Esch), sørvest for hovedstaden, og Echternach, som ligger ved den tyske grensen i øst. Økonomi. "Utdypende artikkel: Luxembourgs økonomi" Luxembourgs økonomi er veldig avhengig av bank- og stål-sektorene og har verdens høyeste BNP per innbygger, ifølge IMFs oversikt for 2011. Luxembourg har også en meget avansert IKT-sektor, med hele fire GSM mobiltelefoni-nett og hovedkvarter for verdens nest største private TV- og kommunikasjonssatelittoperatør - "SES". Mellom 1970 og 1990 ble antall banker og bankansatte firedoblet. Landets finanssektor opererer verden over, med sterkt lovverk mot hvitvasking av penger, og bidrar til om lag 15 % av BNP. Luxembourgs geografiske plassering og den ivrige etablererånden til regjeringen har også tiltrukket seg investorer. Demografi. Som en liten stat er mesteparten av befolkningen i Luxembourg fra de store nabolandene. Det tales tre språk, tysk og fransk samt det lokale luxembourgsk. Luxembourgsk ble offisielt språk ved siden av fransk og høytysk i 1984. Luxembourgs befolkning er meget språkmektig. De som har fransk som morsmål lærer også flytende tysk, og omvendt. Det finnes også portugisisk- og italienskspråklige minoriteter i landet. Tysk er pressens primære språk, mens fransk tradisjonelt har blitt brukt av statsadministrasjonen. Offentlig informasjon er tilgjengelig på fransk og tysk. De fleste luxembourgere er katolikker. Tysk Østafrika. Tysk Østafrika, på tysk "Deutsch-Ostafrika", var en tysk koloni i Afrika fra 1884 til 1918. Den omfattet 958 300 km², og utgjorde det området som er dagens Tanzania, Rwanda og Burundi. Åfjord. Åfjord kommune ligger på Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag. Kommunen grenser i nord til Roan, i sør til Bjugn og Rissa, og i øst til Nord-Trøndelag fylke med Verran og Namdalseid kommuner. I havet utenfor kysten ligger øygruppa Froan med Halten fyr i Frøya kommune. Natur og geografi. Åfjord ligger ut mot kysten, og de ytre delene av kommunen er preget av fjorder med mellomliggende halvøyer, og øyer. Åfjorden, ca. 15 km lang, og Skråfjorden skjærer inn i landet mot nordøst, og innløpet av Åfjorden skiller Åfjord og Bjugn kommuner. Det meste av fjorden ligger i kommunen, som den har gitt navnet til. Skjørafjorden danner skillet mot Roan i nord. Ved kysten ligger de to store øyene Stokkøya og Linesøya, begge ca. 17 km², samt Lauvøya og en rekke mindre øyer og holmer. Kommunen strekker seg ca. 30 km innover i landet, og landet er her preget av de tre store dalene Norddalen, Stordalen og Sørdalen, med omkringliggende fjell og heier. Åfjord har to større lakseelver: Norddalselva og Stordalselva. Det finnes også fisk i mer enn tusen vann og innsjøer, totalt er det 57 km² ferskvann i kommunen. De største innsjøene er Stordalsvatnet i Stordalen og Storvatnet i Sørdalen. Geologi. Berggrunnen er hovedsakelig gneis, med striper av kambrosiluriske bergarter som følger Åfjorden og dalene Stordalen og Norddalen nordøst. Også lenger øst er det nordøstgående striper med kambrosiluriske bergarter som dels følger Sørdalen, samt en stripe med dioritt. Verneområder. Disse er vernet etter naturvernloven. Kommuneblomst. I mai 2000 vedtok kommunestyret at bekkeblom er Åfjords kommuneblomst. Kommunenavnet er sammensatt av to naturnavn å (elv) og fjord og det ble da naturlig å velge en plante med tilknytning til vassdrag eller strand. Samfunn. Størstedelen av Åfjords befolkning bor i tettstedene Årnes og Refsnes som har dannet seg ved trafikk-knutepunktene for henholdsvis vei- og sjøtrafikk. Bebodde øyer er Stokkøya, Linesøya og Lauvøya, andre grender er Amunddal, Sørdalen, Stordalen, Stoksund og Momyr. Åfjord videregående skole tilbyr utdanning i allmenne, økonomiske og administrative fag, elektrofag, byggfag, tømrerfag, betongfag, hotell- og næringsmiddelfag, helse- og sosialfag, barne- og ungdomsarbeiderfag. Næringslivet i kommunen har gitt bidrag til å etablere egen linje for utdanning som anleggsmaskinfører. Samferdsel. Åfjord er knyttet til det norske veinettet gjennom fylkesvei 715 som forbinder kommunen med Trondheim og med Namdalseid. Fylkesvei 723 forbinder kommunesentret med Stoksund. Fylkesvei 55 går mellom Mørreaunet og Verran og forbinder beboelsen i Sørdalen med kommunesenteret, fylkesvei 51 mellom Mørre og Kroken, fylkesvei 52 mellom Årnes og Stjern med sideveier til Uggdalen og Rømma, fylkesvei 50 mellom Vassnes og Langstrand, fylkesvei 59 mellom Eide og Rånes, fylkesvei 58 mellom Humstad og Dragseid, fylkesvei 56 mellom Morkamoen og Ratvika og videre til Tårnes og Grøttingen, fylkesvei 32 mellom Revsnes og Harbakk, på Stokkøya fylkesvei 34 mellom Stokkneset og Speilbakkan på Linesøya, og på Linesøya også fylkesvei 35 mellom Moen og Tørrvika. Det er bussforbindelse til Trondheim to ganger daglig og til Osen én gang daglig. Nærmeste større lufthavn er Trondheim lufthavn, Værnes, dessuten er det direkte fly mellom Ørland lufthavn og Oslo lufthavn daglig unntatt lørdag. Nærmeste jernbanestasjon er Trondheim sentralstasjon. Næringsliv. Åfjords næringsliv er preget av flere store entreprenørbedrifter, med mange oppdrag utenfor kommunen. Andre næringer er landbruk, skogbruk, fiskeri og tjenester (inkl. transport). Tidligere var bygging av Åfjordsbåten et viktig håndverk, ved siden av annen snekkervirksomhet. Ved 1900-tallet ble det bygd bortimot 1 000 båter i året. Tusenårssted. Norges største samling av gravhauger og bautasteiner fra folkevandringstiden, 400–600 e.Kr., ligger på Dragseid, Åfjords tusenårssted. Stedet har informasjonstavle om gravfeltet, åfjordsbåten og klippfiskarbeidet. Colombia. Republikken Colombia (spansk: "República de Colombia") er et land nordvest i Sør-Amerika. Colombia grenser mot Panama i nordvest, mot Det karibiske hav i nord, mot Venezuela i øst, mot Brasil, Peru og Ecuador i sør og mot Stillehavet i vest. Hovedstaden er Bogotá. Med rundt 48 millioner innbyggere er Colombia Amerikas fjerde mest befolkede land. Det har stort kulturelt og etnisk mangfold. Colombia er det eneste landet i Sør-Amerika som grenser til både Stillehavet og Det karibiske hav. Det totale arealet er på 1 141 748 km², hvilket gjør det til det fjerde største landet i Sør-Amerika og det 26. største i verden. Det er det landet i verden med nest størst biologisk mangfold, etter Brasil. Colombia er en av verdens viktigste eksportører av kaffe, blomster, smaragder, kull og petroleum. Det foregår også mye ulovlig eksport av kokain og marihuana. Etymologi. Navnet "Colombia" kommer fra oppdageren Christofer Columbus. Det ble brukt av den venezuelanske revolusjonære Francisco de Miranda som referanse til hele Den nye verden, men særlig til de områdene under spansk og portugisisk styre. Navnet ble seinere tatt i bruk som navn på Republikken Colombia (i dag omtalt som Gran Colombia), som ble grunnlagt 1819. Da Venezuela og Ecuador løsrev seg i 1835, ble det gjenværende området et nytt lan: Republikken Ny-Granada. I 1858 endra det offisielt navn til Den granadinske konføderasjonen, og igjen i 1863 til Colombias forente stater, før det i 1886 fikk navnet det har i dag, Republikken Colombia. Landets regjering benytter navna "Colombia" og "República de Colombia". Naturgeografi. Colombia har kyst både mot Atlanterhavet og Stillehavet. Río Magdalena er den viktigste elva og renner sør-nord i den vestlige delen av landet. Pico Cristóbal Colón og Pico Simón Bolívar er de to høyeste fjellene og ligger nordøst i Colombia. Historie. Før Spanias kolonisering av Colombia var området for det meste bebodd av indianere som da hadde en befolkning på mellom tre og fire millioner fordelt på flere hundre forskjellige stammer. Mange av disse indianerne drev med jordbruk, var jegere og levde som nomader. Columbias karibiske nordkyst ble besøkt og utforsket av en spansk ekspedisjon ledet av Rodrigo de Bastidas i år 1500. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt i 1525 av den samme Rodrigo de Bastidas. Dette var den første permanente spanske bosetningen i Colombia. Fram til da hadde en rekke forsøk på å etablere en koloni langs Colombias nordkyst mislyktes pga. indianernes fiendtlighet og styrke. Spesielt i området rundt Turbaco, der det lå en stor indianerby, var indianernes motstandsevne sterk, og en hel spansk slave-ekspedisjon ble nærmest utslettet i 1509. Dette fikk alvorlige konsekvenser for innbyggerne, da en spansk straffe-ekspedisjon vendte tilbake allerede året etter og nærmest utryddet befolkningen. Den samme skjebnen led resten av urbefolkningen over tid gjennom spanjolenes herjinger, sykdommer og tvangsarbeid, først langs den karibiske kysten, senere også langs Stillehavskysten og innover i landet. På 1600- og 1700-tallet var Latin-Amerika hovedsakelig spanske kolonier. Colombia var en sentral del av Visekongedømmet Ny-Granada, som også besto av Venezuela og Ecuador. Den spanske dominansen i Latin-Amerika gikk mot sin slutt da Símon Bolívar og andre startet en frigjøringskamp i Venezuela i 1811. En kongress i Cartagena erklærte Colombia som selvstendig 11. november samme år,men forsøket ble begge steder stanset av spanske tropper. Bolivar kom sterkere tilbake i de påfølgende årene. Han frigjorde først provinsen Venezuela, før han gikk over fjellene og frigjorde resten av Ny-Granada, hvoretter han proklamerte det frie Gran Colombia i 1819. Provinsene Venezuela og Ecuador brøt ut, straks etter Bolívars død, i 1831. Landet fikk sitt nåværende navn i 1863. Colombias historie gjennom det 19. århundre var preget av en rekke voldelige konflikter mellom de konservative og de liberale, som i vekslet med å ha makten. I 1886, mens de konservative regjerte i Colombia, ble det formelt vedtatt en lov om at Colombia skulle styres mer sentralt fra hovedstaden Bogotá. Den tre år lange borgerkrigen fra 1899 til 1902 var et uttrykk for den politiske rivaliseringen som har fortsatt fram til i dag. Konflikten har ført til en ekstremt voldelig kultur, og det er fortsatt vanskelig å få til en konstruktiv utvikling i Colombia. I 1903 støttet USA meget aktivt opp om et opprør som førte til at Panama rev seg løs fra Colombia og ble selvstendig. Som takk for støtten fikk USA lov til å bygge og ha full kontroll over Panamá-kanalen. USA fortsatte sitt militære samarbeid med Colombia for å beholde et vennskapelig forhold til Panamakanalens sterkeste nabo. Det var først på 1900-tallet at Colombia fikk igang sin egen industri med eksport av banan, kaffe og sukker. På 1920-tallet var det flere streiker og opprør, og et parti bestående av sosialister og kommunister vokste frem. I 1948 brøt det ut borgerkrig mellom det liberale bondesamfunnet og de mer konservative jordeierne. I 1953 grep militæret makten. General Gustavo Rojas Pinilla klarte til en viss grad å bringe den blodige borgerkrigen under kontroll ved hjelp av militær makt. Men i 1957 hadde de konservative og liberale politikerne inngått en avtale som gikk ut på at de skulle bytte på å inneha presidentembetet, og alle de viktige stillingene i regjeringen skulle fordeles helt likt mellom dem. Hæren ble ansett som en uavhengig maktfaktor og flere militære ledere fikk fremtredende maktstillinger i forsvarsdepartementet. Ved valget i 1974 stilte de konservative og liberale partiene igjen opp mot hverandre på nesten tjue år, og den liberale Alfonso López Michelsen vant overlegent over de konservative, og han tok deretter over som Colombias president. Men han fikk ingen fredelig president-periode, og han måtte ved flere anledninger kreve unntakstilstand. Narkotikasmugling, korrupsjonsskandaler og gerilja spilte en stadige større og viktigre rolle. Belisario Betancur var en konservativ politiker som ble valgt til president i 1982. Han satte seg som hovedmål å skape fredelige tilstander i Colombia igjen. Han tok blant annet initiativet til omfattende fredsforhandlinger med geriljaen. Han fikk istand en avtale med geriljaen, men flere av gerilja-grupperingene trakk seg fra fredsavtalen etter få år. Demografi. Om lag 92 % av den colombianske befolkningen består av katolikker. Det finnes også mindre grupper av blant annet jøder, muslimer, anglikanere og protestanter. Politikk. a> er setet til landets nasjonalforsamling. I likhet med mange latinamerikanske land har colombiansk politikk blitt dominert av to partier: De liberale parti og det konservative parti. Disse to partiene delte makten mellom seg, noe som til og med var nedfelt i grunnloven. Til tross for dette historiske hegemoniet er tidligere president Alvaro Uribe ansett som partipolitisk uavhengig. Uansett kan landet politisk sett anses som å ha meget sterke oligarkiske trekk, hvor et lite mindretall besitter nesten all politisk makt. Landet er videre en av USAs største støttespillere i regionen (de mottar betydelig militær hjelp fra dem) og er kjent for å ha en lang voldelig politisk historie. Disse voldsomhetene fortsetter med flere venstreradikale geriljagrupper som slåss mot både regjeringsstyrker og høyremilits. Regjeringen blir beskyldt for å ha tette forbindelser med denne høyremilitsen. Næringsliv. Colombia preges av et stramt offentlig budsjett og store innenrikskonflikter. Andre økonomiske problemer er høy arbeidsledighet og en stor andel av fattige. Colombias største offisielle eksportvarer er olje og kaffe, i tillegg kommer en betydelig mengde ulovlig eksport av narkotika. Turisme har også blitt en viktig inntektskilde de siste åra. President Álvaro Uribe Vélez har gjennomført en rekke økonomiske reformer. Flere internasjonalle finansinstitusjoner har ikke stilt seg positive til disse reformene. Bancolombia er landets største bank. Liste over tidligere tyske kolonier. Tyske kolonier omfattet flere kolonier som Tyskland som europeisk stormakt skaffet seg i den tredje verden fra 1880-tallet. Ved Berlin-konferansen i 1884 ble landområdene i Afrika fordelt mellom europeiske nasjoner, og landegrensene, som fremdeles gjelder for dagens afrikanske stater, ble tegnet opp. Tyskland kom sent inn i kappløpet, og måtte nøye seg med færre og mindre kolonier enn Storbritannia og Frankrike. Tysklands viktigste kolonier lå likevel i Afrika, mens de øvrige, blant annet i Stillehavet, var av mindre størrelse. Tyskland mistet koloniene sine etter nederlaget i første verdenskrig i 1918. I fredsavtalen etter krigen, Versailles-traktaten, ble de tyske koloniene delt mellom seierherrene som mandatområder under tilsyn av Folkeforbundet. Under andre verdenskrig kjempet Tyskland og Storbritannia om herredømmet i deler av Nord-Afrika. De tyske styrkene ble mottatt som befriere av mange arabere, særlig i den daværende britiske kolonien Egypt. Ingen nordafrikanske områder fikk imidlertid status som tyske kolonier i den tiden de var under tysk kontroll. Tyske kolonier. Av Det tyske rikets flateinnhold utgjorde det egentlige Tyskland i Europa bare 17 %, mens koloniene stod for de prosenttall som angis i parentes. Hellas. Hellas (gresk: "Ελλάδα" (Elláda) eller "Ἑλλάς" (Ellás)), også kalt Grekenland (særlig historisk), offisielt Den hellenske republikk er en republikk i Sørøst-Europa på den sørlige enden av Balkan. Landet grenser til Albania, Republikken Makedonia og Bulgaria i nord, Tyrkia i nordøst, Egeerhavet i øst, det joniske hav i vest, og Middelhavet i sør. Hellas består foruten fastlandet av rundt 1 400 øyer og har dermed verdens 12. lengste kystlinje. De fleste øyene er delt inn i øygrupper, men den største, Kreta, ligger ikke i en øygruppe. Kypros er er delt i to, hvor den sørlige delen, som er anerkjent internasjonalt, er hovedsaklig bosatt av greak-kyprioter og med tette bånd til Hellas, mens den nordlige delen, bosatt av hovedsaklig tyrkisk-kyprioter med tette bånd til Tyrkia, kun er anerkjent av Tyrkia. Hellas har vært medlem av den europeiske union siden 1981, NATO siden 1952, OECD siden 1961 og ESA siden 2005. Ifølge Det internasjonale pengefondet var gjennomsnittlig inntekt i Hellas for året 2007 $35 166, tilsvarende NOK 245 458. Dette tilsvarer omtrent den gjennomsnittlige inntekt i Tyskland, Frankrike eller Italia. Forøvrig har landet de siste årene var sterk rammet av økonomiske problemer. Athen er hovedstad; Thessaloniki, Pireus, Patras, Iraklio, Larisa, Volos, Ioannina, Kavala, Rhodos og Serres er noen av landets større byer. Naturgeografi. Hellas grenser til Albania, Republikken Makedonia, Bulgaria og Tyrkia. Fastlands-Hellas består av den sørligste delen av Balkan, (også kalt det greske fastlandet) og halvøya Peloponnes. Hellas' to største byer, Athen og Thessaloniki, ligger her. I tillegg består Hellas av 1425 store og små øyer, hvorav 166 er bebodd. Øyene er delt inn i øygrupper slik som Kykladene, Dodekanesene, Sporadene, de joniske øyer, de nordøstlige egeiske øyer og de saroniske øyer. Øya Kreta ligger ikke i noen øygruppe. Det gjør heller ikke Kypros, som er nært knyttet til den greske interessesfæren, men som er eget land og geografisk ligger nærmere Tyrkia. Klima. Klimaet i Hellas er et typisk middelhavsklima. I Nord-Hellas kan vinteren sammenlignes med norske vinterforhold. Det kan være kalde vinterdager, og det hender ofte at temperaturen kryper under minus på gradestokken. Det er heller ikke uvanlig at det er større mengder snø i fjellene. Dette er noe som gjør denne delen av landet populært for skientusiaster. Det forekommer også av og til snø i lavlandet, men den blir bare liggende i kortere perioder. Men størstedelen av landet har forholdsvis mild, fuktig vinter og tørr varm sommer. Gjennomsnittstemperaturen i Hellas om sommeren er 28 grader, men det er ofte mye varmere. Juli og august er såkalte «røde måneder», da er det slett ikke uvanlig at temperaturen stiger over 40 grader. Det er varmt i Hellas fra april til oktober, og det er på denne tiden at det er mest ideelt å reise dit. Det mest ustabile været i Hellas er tidlig på våren eller seint på høsten, da kan kraftig vind og regnvær holde på i flere dager. Demografi. Befolkningen i Hellas fra 1963 til 2003. 14,3 % av befolkningen er fra 0-14 år. 66,6 % av befolkningen er fra 15-64 år. 19,1 % av befolkningen er over 65 år. Levealder for kvinner er 82,21 år. Levealder for menn er 76,98 år. Religion. Den gresk-ortodokse kirken er landets offisielle religion, men det er likevel full religionsfrihet. Hellas er et av Europas mest religiøse land. 81 % av befolkningen oppgir at de tror på en Gud, som er det tredje høyeste av alle EU-land, etter Malta og Kypros. 98 % av befolkningen definerer seg som kristne (97 % gresk-ortodokse). Det er svært få ikke-ortodokse kristne i Hellas. De utgjør om lag 1 % av den totale befolkningen. Det er 50 000 registrerte katolikker, men den katolske innvandrerbefolkningen er så høy som 200 000. De protestantiske kirkene har 30 000 medlemmer, pinsevenner har 12 000 medlemmer, og Jehovas vitner har 28 243 aktive medlemmer. Andre trosretninger finnes, men utgjør svært lite av totalen: 653 mormonere, 501 adventister, og 30 metodister. 0.95 % av befolkningen sier ifølge folketellingen i 1991 at de følger islam, men totalt er det rundt 3 % av befolkningen som har muslimsk bakgrunn. Den muslimske minoriteten er hovedsakelig lokalisert helt øst i Thrace, ikke langt fra Tyrkia. Athen er det eneste EU-hovedstaden uten et særskilt gudshus (moske) og dets kriterier for den muslimske befolkning. Hellas' historiske og tradisjonelle kamp mot tyrkere, samt folke-utvekslingen mellom Hellas og Tyrkia etter første verdenskrig og de påfølgende årene, er de historiske årsakene til det lille antallet muslimer i Hellas. De siste årene har muslimene vært stadig mer utsatt for hets, angrep og forfølgelse fra høyre-ekstreme grupperinger og politiske partier, som har fått mer oppslutning siste årene http://e24.no/makro-og-politikk/hellas-hoeyreekstreme-vil-raide-sykehus/20242725. Ved valget i 2012 var oppslutningen til det mest høyre-ekstreme partiet i Hellas,Gyllent daggry, økt til 7 %. Jødedom har eksistert i Hellas i mer enn 2 000 år. I år 1900 var over halvparten av Thessalonikis befolkning jøder, eller 80 000. I dag har derimot Hellas ikke mer enn 5 500 jøder. Også marginalt er gresk nyhedendom i Hellas som "dodekateism", som er en tilbakevending til antikkens religiøse kulter. Antallet er rundt 2 000 mennesker som hevder å være praktiserende, men et større antall mennesker viser «en viss interesse». Historie. I den greske bronsealderen vokste det frem sivilisasjoner rundt Egeerhavet. Fra 3600 til 1000 f.Kr. var det rike kulturer knyttet til minoiske Kreta og det mykenske Peloponnes. Rundt 800 f.Kr. oppstod flere bystater. Polisene grunnla flere kolonier rundt Middelhavet. De stod mot flere persiske invasjonsforsøk og la grunnlaget for den hellenistiske sivilisasjonen. Aleksander den store spredte hellenismen over store deler av den da kjente verdenen. Romerriket erobret Hellas i 168 f.Kr. Gresk kultur hadde da lenge hatt innflytelse på romerne. De østlige delene av det romerske imperiet ble dominert av gresk kultur. Da det romerske riket ble delt i to, havnet Hellas i sentrum for de østlige delene. Med Konstantinopel som sentrum spredte Østromerriket gresk kultur. Konstantinopel falt i 1453, og området ble dominert av det osmanske riket. Hellas var del av det osmanske riket frem til 1820-tallet. Grekerne gjorde da opprør og etter undertegnelsen av Konstantinopel-traktaten i 1832 ble Hellas anerkjent som selvstendig stat. Etter andre verdenskrig brøt det ut borgerkrig som varte i to år. Det ble gjennomført militærkupp i 1967, og monarkiet ble avskaffet i 1973. I 1974, etter å ha stått bak et statskupp på Kypros, brøt militærjuntaen sammen. Året etter ble Hellas erklært som republikk, med et demokratisk styresett. Hellas ble medlem av EU i 1981. Utenrikshandel. Viktige varer som blir eksportert fra Hellas er mat- og drikkevarer, petroleum, stål, olivenolje og tobakk. Viktige importvarer er olje, forskjellige maskiner blant annet til industri og transport, plastprodukter. Viktige handelspartnere er Frankrike, Tyskland og Italia. Litteratur. Gresk litteratur er litteratur skrevet på gresk språk. Man skiller mellom litteraturen i antikken (inntil 300-tallet e. Kr.), i bysantinsk (300-1100-tallet) og i moderne tid (etter 1100-tallet). Gresk litteratur referer også til de litterære skrifter av innfødte i områder under gresk innflytelse, og til hele perioden hvor gresktalende mennesker har eksistert. Gresk litteratur representerer den første betydelige litteratur i Europa, og dens forfattere, verker, poetikk og sjangrer har vært dominerende for europeisk litteratur opp til moderne tid. Mat og drikke. Et eksempel på svart oliven. Det greske kjøkkenet er variert og har mye spennende å by på. Gresk salat er den mest kjente salaten fra Hellas. I denne er det oliven og fetaost, som også er kjent i Hellas. Landet produserer nærmere 2,4 millioner tonn oliven hvert år. Pita og Tarhana er gresk mat, men brukes også i Tyrkia og ellers i Midtøsten. På grunn av landets varme klima er det enkelt å få tak i middelhavsmat. Mange turister reiser hit litt på grunn av det greske kjøkkenet. Et fullstendig gresk måltid består gjerne av flere små forretter, en hovedrett med grillet lam eller geitekjøtt, gjerne i en stuing, eventuelt fisk, med grønnsaker og salat. Desserten består ofte av ost eller søte kaker gjennomtrukket med honning. Mousakka og Souvlaki er det ikke lett å unngå i Hellas. Sport. Inne på den olympiske stadion i Athen Et av de største øyeblikkene i gresk idrettshistorie kom i 2004 da Hellas mot alle odds ble europamestere i fotball. Per juli 2008 ligger de på en 18. plass på FIFAs verdensranking. Olympiakos er den mest suksessrike fotballklubben i Hellas og har 37 seriemesterskap (de resterende klubbene har 36 til sammen), 24 cuptitler, har vunnet the double 14 ganger og spiller i år (2009–2010) for sitt sjette strake seriemesterskap. Klubben hører til Pireus, og hjemmebanen Georgios Karaiskakis Stadion, som klubben selv eier, har 33.334 sitteplasser og ble rekonstruert til OL i Athen i 2004, og har siden den gang stått i sin nåværende form. AEK står for Athlitiki Enosis Konstantinoupoleos, og ble dannet i 1924 av greske flyktninger fra Istanbul, som den gang het Konstantinopel. Det er nå en av Hellas mest suksessrike fotballklubber, med 11 greske serietitler, 13 cupmesterskap og stadige opptredener i Champions League. De spiller sine hjemmekamper på 71000-seteren Olympic Stadion, hvor Champions League-finalen i 2007 ble spilt. Panathinaikos sin hjemmebane er til sammenligning en liten stadion. Den heter Apostolos Nikolaidis og tar 16620 tilskuere, men dette var i mange år det greske fotballandslagets hjemmebane. Panathinaikos har 19 seriemesterskap og 16 cuptitler å slå i bordet med, og har vært i kvartfinalen i Champions League. Panionios FC er den eldste av alle greske toppfotballklubber, og ble dannet i Izmir i Tyrkia i 1890. Sammenlignet med de andre to, har ikke Panionios vunnet stort. Men de har vært i toppserien gjennom nesten hele sin eksistens. Deres hjemmekamper er på Panionios Stadion i bydelen Nea Smyrni (Nye Izmir), som tar 11700 tilskuere. Naturlig tall. Naturlig tall er i matematikken enten et positivt heltall (1, 2, 3...) eller ikkenegativt heltall (0, 1, 2...). Den første definisjonen brukes oftest i tallteorien mens den siste brukes innenfor predikatlogikk, mengdelære og datateknologi. Harald Hårfagre. Harald Hårfagre (gammelnorsk: "Haraldr hárfagri") (født ca. 850 og død ca. 931-932) regnes som den første kongen over en større del av Norge. Han var konge over Sogn fra om lag 860 og regnes ofte som konge over Vestlandet og Trøndelag fra ca. år 872 til sin død. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger og ikke som fakta. Familie og opphav. Kildene er samstemte om at hans far var Halvdan Svarte. Ifølge Are Frode (også gjengitt av Snorre) kan Halvdan Svarte ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og farsslekten kom fra Ynglingeætten. Etter Egils saga kan Harald være fra «øst i Viken» (Østfold), siden han etter denne sagaen skal ha arvet dette området. "Fagrskinna" viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten. Diktet "Nóregs konungatal", som trolig har Sæmund Frode som kilde, slår fast at Haralds forfedre hadde styrt Sogn. Trolig kan en ikke være rimelig sikre på mer enn navnet Halvdan Svarte. Tilknytningen til Ynglingeætten og geografiske plasseringer kan være konstruert ut fra politiske motiver flere hundre år etter at han levde. Med hensyn til hvem som var mora, er kildene ikke samstemte. De som oftest anføres som hans mor, er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Ólafía Einarsdóttir mente at beretningen i "Fagrskinna" om at Ragnhild Sigurdsdatter var mora, var laget fordi kong Håkon Håkonson av utenrikspolitiske grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten. Og at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn. Ektefeller og etterkommere. Harald Hårfagre skal ha hatt mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. "Ågrip" og "Fagrskinna" gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter "Historia Norvegiæ" var Eirik Blodøks den eldste, mens Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter "Fagrskinna" var Eirik blant de eldste. "Fagrskinna" regnet Håkon den gode til å være blant de yngste. Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere til Harald Hårfagre. Følgende oversikt over Haralds barn og barnas mødre må derfor leses med stor skepsis, kanskje med unntak av barna Eirik Blodøks og Håkon Adalsteinsfostre, som regnes som sikre. Mulige, men lite sannsynlige barn med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot, Rørek Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Frode Haraldsson og Torgils Haraldsson. Mulige, men lite sannsynlige barn med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson, Halvdan Svarte Haraldsson, Halvdan Kvite Haraldsson og Sigrød Haraldsson. Sannsynlig barn med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks. Mulige, men svært usannsynlige barn med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann, Olav Haraldsson Geirstadalf og Ragnar Rykkel. Mulige barn med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson, Dag Haraldsson, Gudrød Skirja, Ingeborg Haraldsdatter og Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor) Mulige, men lite sannsynlige barn med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Sannsynlig barn med Tora Mosterstong: Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre). Bosted. Kildene gir motstridende opplysninger med hensyn til hvor Harald bodde. Årsaken kan være at kunnskapen var gått tapt fram til de første sagaene ble nedskrevet 300 år etter at Harald levde. "Fagerskinna" forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn. Verken Theodoricus monachus' "Historien om de gamle norske kongene", "Ågrip" eller "Fagerskinna" fortalte hvor Harald bodde da han var konge over et større område. "Haraldskvadet" forteller at Harald oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein». I følge "Heimskringla" og "Egils saga" styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om Snorre Sturlason baserte dette på kilder eller om det er diktning vet vi ikke. Det kan være at han en tid bodde på Gaular, og senere på Utstein, men det er svært usikkert. Tilnavn. Harald Hårfagre mener en er kjent under tilnavnene Harald Luva, Harald Hårfagre og Harald Dovrefoster. Bare Luva er kjent brukt i hans egen samtid. I "Flóamannasaga" fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt «Dovrefoster», deretter Luva og til slutt «Hårfagre». Tilnavnet «Dovrefoster» kommer av at han etter en sagntradisjon skulle ha blitt oppfostret hos et troll som het Dovre, men som kan tolkes som Odin selv. Det skal også ha vært en egen saga om Harald Dovrefoster fra 1100-tallet, men som nå er tapt. Denne skal ha gitt en rekke eventyraktige fortellinger om Harald, som blant annet "Fagrskinna" og "Heimskringla" skal ha hentet noen av sine fortellinger fra. Tilnavnet «Luva» ser en brukt i skaldediktningen omkring slaget ved Hafrsfjord, men en vet likevel ikke helt sikkert at diktet er om Harald Hårfagre. Ifølge et opphavssagn for «Hårfagre»-navnet, gjengitt blant annet i "Heimskringla", lot Harald håret gro fra han bestemte seg til å bli Norges konge til målet var nådd. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn et sagn. Konge på Vestlandet. Sagaene som vi har tilgang på gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han erobret. Han framstilles både som en vestlandskonge og en østlandskonge. "Fagrskinna" som er den eldste kongesagaen vi har tilgang på, gjør Vestlandet og Sogn til utgangspunkt. "Heimskringla" gjør Østlandet og Vestfold til utgangspunkt. Egils saga gjør «øst i Viken» (Østfold?) til utgangspunktet. "Fagrskinna" har trolig bygd på Sæmund Frode, og "Heimskringla" og "Egils saga" på Are Frode. På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge. I dag er det den helt dominerende oppfatningen, men uten at det er helt konsensus. Den mest sannsynlige begivenhetsrekken er at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar Harald Gullskjegg. Diktet "Noregs Konungstal" knytter også Harald mot Sogn, som Sognekonge, før han starter sine erobringer. Med basis i Sogn har han så erobret Hordaland og Rogaland. For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon tok over styring av Sogn etter Harald Hårfagre, mens Harald hadde de rikere områdene i Hordaland og Rogaland. Kildene er motstridende om han erobret Trøndelag, eller om det ble inngått en allianse. Trolig anerkjente jarlene Harald som overkonge. Han skal ha vunnet mange slag, men vi kjenner bare til ett. Det skal i følge Snorre Sturlasson og "Egils saga" også ha vært det mest kjente slaget: slaget i Hafrsfjord, tidfestet til omlag 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet. Ut fra navnene på motstanderne har det også vært argumentert med at det må ha vært danske soldater med i slaget. En danske var danehøvdingen Tore Haklang. I "Grettes saga" berettes det hvordan han ble angrepet av Haralds menn og falt på skipet. Noen mener at han i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike. Han var etterpå ubestridt konge for kystlandet fra Rogaland til Stadt. Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, men det er ikke i samsvar med andre kilder og dagens oppfatninger. Harald Hårfagre styrte bare deler av det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Sogn. Med grunnlag i fortellingen i "Fagrskinna", kan en også hevde at Harald ikke kontrollerte noe som helst på Østlandet, mens andre mener at han også kan hatt kontrollene over deler av Opplandene. Etter sine erobringer kontrollerte han Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Viken, Vestfold og kanskje større deler av Østlandet, var under den danske kongens styre. Han var kjent for å styre med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «overstyre», eller harde styre. Siste leveår og død. Da Harald var omlag 80 år gammel lot han sønnen Eirik Blodøks bli overkonge, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde ennå tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Med dette som kilde, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert. Etter Are Frodes kronologi døde han i 931 eller 932. Denne kronologien blir ansett som den mest pålitelige en har. Eksterne lenker. Harald 01 Irland. Irland (irsk: "Éire", engelsk: "Ireland") er et land og en republikk på øya Irland utenfor den nordvestlige kysten av Europa. Republikken dekker av øya og grenser til Nord-Irland, som er en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Naturgeografi. Øya Irland har et areal på 84 421 km², hvorav 83 % (cirka 5/6 av øya) av øya tilhører republikken Irland. Øya er avgrenset av Atlanterhavet i vest. I nordøst er øya avgrenset av North Channel og mot øst Irskesjøen. I sørøst ligger St. George's Channel og i sørvest ligger Det keltiske hav. Den vestlige kysten av Irland består mest av klipper, bakker og små fjell (det høyeste punktet er Carrauntoohil, 1 038 meter høyt). I midten av Irland er terrenget relativt flatt. Irland har en del elver som Shannon og en del store sjøer. Den største byen i Irland er hovedstaden Dublin med 1 045 769 innbyggere og ligger ved østkysten; Cork med 190 384 innbyggere ligger i den sørlige delen; Limerick med 90 757 innbyggere ligger vest i landet; Galway 72 729 med innbyggere ligger ved vestkysten, og Waterford med 49 213 ligger ved den sørøstlige kyst. Klima. Cliffs of Moher på vestkysten av Irland, et mildt, fuktig og vindfullt sted. Irland har et maritimt klima, og er kraftig påvirket av Atlanterhavet og Golfstrømmen i vest. Klimaet er ganske likt Storbritannias, men har mindre temperaturvariasjoner og over 50 % mer nedbør. Sommertemperaturen kommer normalt opp over 30ºC. Om vinteren er temperaturen av og til under frysepunktet, men det er sjeldent at temperaturen kommer under ÷6ºC. Kulda fra nord eller øst har som regel dempet seg på vei over sjøen til Irland, og det kaldeste som noen gang er målt er ÷19ºC. Om vinteren er det i snitt bare rundt én uke med snø totalt, men litt flere dager i høyereliggende strøk som i Wicklowfjella like sør for Dublin. Atlanterhavskysten har derimot så godt som ingen dager med snø. Sommeren er forholdsvis kjølig med ca. samme temperaturer som i Skottland, og i de nordligste områdene stiger temperaturen sjelden over 20ºC om sommeren. Derimot er nedbør normalt i Irland, ofte som yr. I noen områder er det målt opp til 275 regnværsdager i året. Nedbøren fordeler seg relativt jevnt over hele øya, men de vestlige områdene får likevel de største mengdene. I tillegg er områdene på vestkysten, sammen med de nordlige områdene, utsatt for kraftig vind når vinterstormene fra vest passerer. Den tørreste tida på året er sent på våren og tidlig om sommeren, spesielt i nordlige og østlige strøk. Dublin ligger i det tørreste område av Irland og har en årlig nedbørsnormal på 762 mm, mens vestkysten av Irland har rundt 1 400–1 500 mm. Det er sjeldent tordenvær i Irland. De nordvestlige områdene har tordenvær rundt ti ganger i året, oftest om vinteren. Historie. Tradisjonelt irsk kors ved Cashel kirkeruin Irlands historie begynner i førhistorisk tid, omkring 8000 f.Kr., da de første menneskene ankom til Irland fra Storbritannia og det europeiske kontinentet. Det er mulig at det på dette tidspunkt var landforbindelse til Irland, da antagelig mellom dagens Skottland og Nord-Irland hvor avstanden er kortest. Det er få spor etter de tidligste innbyggerne, men deres etterkommere og andre som ankom til øya etterlot seg store neolittiske funnsteder som Newgrange. Fra det 5. århundre e.Kr. begynte kristningen av Irland, gjennom St. Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som først inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling. Fra omkring 800 fulgte mer enn et århundre med vikinginvasjoner, som forårsaket stor skade på den monastiske kulturen og på de regionale dynastiene. Etter hvert oppstod et nytt samfunn, der nordboerne ble assimilert eller opprettet egne kongeriker. I 1169 ankom normannerne og en periode på over 800 år begynte hvor England var sterkt involvert i styret av øya. Fra 1541 tok den engelske monarken direkte kontroll, og et betydelig antall nybyggere fra England og Skottland reiste over. Dette førte til at den gamle adelen ble presset ut, og til at det oppstod en religiøs konflikt mellom de protestantiske nybyggerne og de katolske irene. Denne konflikten har siden vært et gjennomgangstema i irsk historie. Irland fikk sitt eget parlament, og hadde et begrenset selvstyre, men makten lå i anglo-irske, protestantiske hender mens den katolske majoriteten ikke hadde stemmerett. I 1801 ble øya innlemmet i Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og det irske parlamentet ble avskaffet. På begynnelsen av det 20. århundre skjøt uavhengighetskampen på ny fart, og i 1922, etter den irske uavhengighetskrig, ble øya delt i to. I nord oppstod Nord-Irland, en britisk provins som med unntak av perioden 1971–1998 har hatt begrenset selvstyre. Området har hele tiden hatt politiske og religiøse konflikter, og spesielt i perioden 1968–1997 var det omfattende voldsbruk som også spredde seg til Storbritannia og den sørlige delen av øya. I sør opprettet britene Sør-Irland, mens irene opprettet Den irske republikk. Med den anglo-irske traktat ble den sørirske staten så til Den irske fristat, som deretter ble dagens republikken. Politikk og administrasjon. Irland er en republikk med parlamentarisk regjeringssystem. Presidenten ("Uachtarán na hÉireann"), som velges for 7 år, er republikkens statssjef. Statsministeren ("Taoiseach") utnevnes av presidenten etter nominasjon fra parlamentet. Statsministeren er vanligvis lederen for det politiske partiet eller koalisjonen som vinner flest seter i parlamentsvalget. Parlamentet består av to kamre; Senatet ("Seanad Éireann") med 60 medlemmer, og Representantenes hus ("Dáil Éireann") med 166 medlemmer. Ved det siste parlamentsvalget, den 24. mai 2007 gjenvant den sittende Taoiseach, Bertie Ahern fra det liberalt-konservative parti "Fianna Fáil" sin posisjon som regjeringssjef i spissen for en koalisjonsregjering, som i tillegg til landets største parti "Fianna Fáil" omfatter partiene "Progressive Democrats" og "Green Party". Den 12. juni 2008 avholdt Irland, som det eneste landet i EU, folkeavstemning om Lisboa-traktaten. 53,4 % stemte «nei». Administrativ inndeling. Irland har tradisjonelt hatt 32 grevskap ("fylker"), hvorav 6 ligger i Nord-Irland. De blir fremdeles brukt kulturelt, historisk og i organiseringen av idrett. Etter reorganiseringer har Dublin blir splittet i 4 grevskapsdistrikter, fire andre byer har blitt selvstyrte, og Tipperary har de facto vært todelt i årtier. Totalt har Irland dermed 34 enheter på grevskapsivå. Næringsliv. Økonomien i Irland har i de siste årene utviklet seg fra å være basert på landbruk til moderne service- og teknologiindustri, avhengig av handel, industri og investering. Veksten i Irland har gjennomsnittlig fra 1995–2000 vært 10 % (relativt høyt), og fra 2001–2004 har det gjennomsnittlig ligget på 7 % per år. Industri, som svarer til 46 % av BNP, omkring 80 % eksport, og 29 % arbeidskraft, har overtatt plassen fra landbruket som landets ledende sektor. I januar 1999 skiftet Irland myntenhet fra irske pund til euro da euroen ble lansert. Det gjorde de sammen med elleve andre EU-land. Den høye økonomiske vekst fra 1995 til 2000 gjorde at mange kalte landet den keltiske tiger. I 2001 fikk den globale økonomiske nedgangsperioden innflytelse på Irlands økonomi. Spesielt rammet dette den høyteknologiske eksportsektor, hvor veksten nesten ble halvert. BNP-veksten fortsatte likevel å være relativ solid, med en gjennomsnittlig vekst på cirka 7 % fra 2001–2004. Transport. Det er tre store internasjonale lufthavner i republikken Irland: Dublin, Shannon og Cork. Det nasjonale flyselskapet er Aer Lingus, mens det største flyselskapet er lavkostflyselskapet Ryanair. Ruten mellom London og Dublin er den mest brukte internasjonale ruten i Europa, brukt av 4,5 millioner mennesker (2006). Det er spesielt gode forbindelse mellom Irland og USA, med ti byer direkte betjent fra Dublin og Shannon. Alle større amerikanske flyselskaper samt Air Canada og Aer Lingus har ruter mellom Irland og Nord-Amerika. Det statlige jernbaneselskapet er Iarnród Éireann. Dublin er senteret for nettverket, med to hovedstasjoner (Heuston og Connolly) med linjer ut til andre større byer. Enterprise er en samarbeidslinje mellom Translink i Nord-Irland og Iarnród Éireann, og binder Dublin sammen med Belfast. I tillegg til jernbaneforbindelsene er andre byer og tettsteder bundet sammen av det nasjonale busselskapet Bus Eireann, som også driver mange lokale linjer utenfor Dublin. Dublin har nylig forbedret det offentlige transportnettverket, som i dag består av forstadsjernbanen DART, trikkenettverket Luas i sør og vest, samt et godt utbygd busstilbud og et utbredt tognettverk til omkringliggende byer i nord og vest. DART-systemet er under utvidelse og oppgradering, Luas-nettverket skal utvides med flere linjer i tillegg til byggingen av en ny Metro, som inkluderer en linje til flyplassen. Alt dette foregår i regi av prosjektet Transport 21. Motorveiene og andre større veier blir styrt av National Roads Authority. Resten av veinettet blir styrt av fylkes- og kommuneråd i sine respektive områder. Det er en rekke fergeforbindelser mellom Irland og Storbritannia, samt Isle of Man i Irskesjøen og Frankrike. Kultur. "Riverdance" og "Lord of the Dance" er populære danseshow. Irland er også kjent for ølet Guinness. Irlands filmindustri får statsstøtte fra Bord Scannán na hÉireann, hvilket har hjulpet regissører som Neil Jordan og Jim Sheridan, og støttet irske filmer som John Crowleys "Intermission", Neil Jordans "Breakfast on Pluto" med flere. En politikk med skattelette og andre initiativ har også ført til at internasjonal film har kommet til Irland, blant annet Mel Gibsons "Braveheart" og Steven Spielbergs "Saving Private Ryan". Irlands viktigste bidrag til matkulturen er den verdenskjente Irish stew. Irland er også kjent for sine mange diktere. A nation of poets har landet også blitt kalt. En kjent dikter er W.B Yeats. Musikk. a>, det mest suksessfulle irske bandet gjennom tidene, og et av de største bandene internasjonalt siden 1980-årene. Irland er kjent for sin tradisjonelle musikk, men også mange andre innflytelsesrike band og artister kommer fra landet, blant andre Flogging Molly med sin blanding av Irsk folkemusikk og Punk rock, U2, Thin Lizzy, The Pogues, Andrew Strong, My Bloody Valentine, Rory Gallagher, Sinéad O'Connor, Boomtown Rats, The Corrs, Horslips, Boyzone, Ronan Keating, The Cranberries, Clannad, Niall Horan fra One Direction, Gilbert O'Sullivan, Westlife og Enya. I begynnelsen av det 21. århundre ble Damien Rice og The Thrills berømte internasjonal. The Frames er et populært band i Irland, og har også blitt kjent internasjonalt, men konkurrerer med nyere band som Bell X1 om plassen som det best likte rockebandet i Irland. Irland har vunnet Eurovision Song Contest 7 ganger. Irland er også stort innen klassisk musikk; komponister som Turlough O'Carolan, John Field Gerald Barry, Michael William Balfe, Sir Charles Villiers Stanford og Charles Wood kommer herfra. Vestre Toten. Vestre Toten er en kommune som ligger i Oppland fylkeskommune og grenser til Østre Toten, Gjøvik, Gran, Søndre Land og Hurdal. Kommunen hører til landskapet Toten. Historikk. Toten prestegjeld ble i 1826 delt i to, Østre og Vestre Toten. 1. januar 1875 ble det foretatt grensereguleringer mellom Vestre Toten og Østre Toten da «endel Gaarde» ble flyttet den ene eller andre veien. Vestre Toten kommune ble delt i tre 1. januar 1908. Da ble Eina og Kolbu skilt ut som egne kommuner. Gjenværende del av Vestre Toten hadde 4 027 innbyggere. 1. januar 1964 ble Vestre Toten med 9 113 innbyggere slått sammen med Eina kommune, et område ved sørenden av Einafjorden som tidligere tilhørte Brandbu samt Sørligrenda fra Vardal kommune til den nye Vestre Toten kommune. I 2000 måtte Vestre Toten avstå sin del av tettstedet Kolbu (som tidligere var en egen kommune) til Østre Toten etter en folkeavstemning. Areal og befolkning. Litt over halvparten av befolkningen er bosatt i kommunesenteret Raufoss. Andre tettsteder er Reinsvoll, Bøverbru og Eina. Vestre Toten er den tettest befolkede herredskommunen i Oppland, med ca 50 personer per km². Næringsveier. Vestre Toten har en variert næringsstruktur med mye industri, jordbruk og offentlig tjenestyting. Industriparken på Raufoss er en av landet største industriområder med 40 bedrifter og 3000 ansatte. Blant de største bedriftene er Hydro Aluminium og NAMMO. Industriområdet kan føre sin historie tilbake til etableringen av en fyrstikkfabrikk på stedet i 1873. Fyrstikkproduksjonen fortsatte frem til midten av 1890-tallet, da flere større branner ble denne produksjonen avviklet. Etter dette var det etableringen av en statlig patronfabrikk i 1895 som førte industritradijsonene videre. Utdanning. Kommunen har flere skoler, Bøverbru, Ihle, Thune (Eina), Reinsvoll og Raufoss samt Korta (barneskoler), to ungdomsskoler (Raufoss og Reinsvoll) og én videregående skole på Raufoss. Samferdsel. Riksvei 4 går i nordover i kommunen fra Einavoll i sør til Breiskallen i nord. Sommeren 2006 ble ny riksvei 4 åpnet mellom Reinsvoll og Hunndalen langs østsiden av kommunesenteret Raufoss. Fra Mjørlund like ved Eina kirke går riksvei 244 via Tandsætra i Østre Toten til Lena. Fra Reinsvoll går riksvei 246 via Bøverbru til Lillo. Kommunen har togforbindelse til Oslo og Gjøvik med Gjøvikbanen som har ubemannede stasjoner på Eina, Reinsvoll og Raufoss stasjon. Ragnhild Sigurdsdatter. a>Ragnhild Sigurdsdatter (Ragnhildur Sigurðardóttir) var gift med Halvdan Svarte. Hun var barn av Sigurd Hjort Helgesson (ca. 810 -) og Tyrne Haraldsdotter (ca. 822 -). Hun ble født ca. år 840, på Ringerike, død ca. 858. Sammen med Halvdan Svarte fikk hun Harald Hårfagre, ca. år 850. Kommentar: I følge Heimskringla var Ragnhild ca tjue år da da hun giftet seg, så årstallene ovenfor stemmer ikke helt. Denne drømmen tolkes av mange som et varsel om sin sønn som skulle komme. Den grønne stammen var et tegn på blomstring av hans rike, øverst var treet hvitt, noe som tydet på at han ville bli gammel og hvithåret. Mange kvister og greiner på treet varslet om at han ville få mange avkom, som ville bli spredd utover hele landet. Eirik Blodøks. Eirik Blodøks Haraldsson "Eiríkr blóðøx" (ca 885–954) var Norges konge ca. år 930–935. Han var en av de eldste sønnene av kong Harald Hårfagre. Han var den eneste av sønnene som hadde en mor av kongsætt: Ragnhild Eiriksdotter. Han vokste opp hos hersen Tore Roaldsson på Svanøy i Sogn og Fjordane. Blodøks-navnet. Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks»; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip som han fikk av faren sin. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Frisland; deretter herjet han i fire år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag. Et kvad i "Fagerskinna" forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt. «Eirik» var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her. Tilnavnet «Blodøks» kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge "Heimskringla" stod han og konen hans ansvarlige for drapene på fem av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på fem fremstod som uhyrlig. Eirik som overkonge. Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sitt rike ved en "kombinert løsning", hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som "overkonge" over dem. Eirik fikk kongsmakt sammen med faren de siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Snorre forteller at Eirik tok tidlig livet av flere av brødrene sine, blant annet Bjørn Farmann; ifølge "Heimskringla" drepte Eirik i alt fem brødre. Eirik ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag peker på at sagaene er innbyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon og rømte fra landet. Eirik i England. Kronologien rundt Eiriks liv er ikke helt nøyaktig, og hendelsene og tidspunktene i sagaene lar seg ikke helt harmonisere med angelsaksiske krøniker. Historia Norvegiæ forteller at han dro til England, hvor kongen gjorde ham til greve over Northumberland. Han ble så fordrevet av beboerne og dro til Spania hvor han ble drept. Theodricus forteller bare at han dro til England og døde der. Ågrip forteller at han til Danmark og så til England. Han ble så jarl i Northumberland. Han dro på viking flere steder i Vest-Europa og falt i England. Fagrskinna har en lengre beretning om hva som skjedde etter at han dro fra Norge. Snorre forteller at han dro til Orknøyene, var i viking i Skottland og England før han overtok styringen med Northumberland. "Den angelsaksiske krønike" versjon D omtaler først ham i 948, da Kong Eadred fordev ham fra Northumberland. Versjon E forteller at befolkningen i Northumberland i 952 tok i mot Eirik Blodøks, og at han ble fordrevet i 954. En yngre kilde forteller at Eirik falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred i 954. Avhengig av hvilke kilder en vektlegger kan hans liv i England beskrives forskjellig. Noen mener at Eirik var hersker i Jorvik ("York"), men det er ikke stadfestet i engelske kilder. Det er uvisst når han kom til England, og om han var i Northumberland i én lang periode, to perioder eller en kort periode. Fra Eiriks tid som hersker i Northumberland, er det funnet mynter med innskriften «"Eric Rex"». Familie. Han var gift med søskenbarnet Gunnhild. Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som «folkeundertrykker» og «lovbryter», og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene. Gunnhild og barna ble tvunget til å søke tilflukt hos kong Harald Blåtann i Danmark. Ifølge "Heimskringla" og "Orknøyingenes saga" dro de først til Orknøyene, hvor de tok over makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend som var blitt drept sammen med Erik. Der ble de noen vintre, og herjet derfra Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunnhild og sønnene fortsatte til Danmark. Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre Sturlason har ikke tatt den med i "Heimskringla", selv om det ellers er stor overensstemmelse mellom den og "Orknøyingenes saga". Ifølge sagaene kom Gunnhild og sønnene til Danmark mens Blåtann var konge, og det ble han i 958, fire år etter Eriks død. Med hans hjelp iverksatte erikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode. Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd Sleva ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone. Referanser. Eirik 01 Håkon den Gode Adalsteinsfostre. Håkon den Gode Adalsteinsfostre ("Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri") var Norges konge fra ca. 933 til 961. Han levde ca. år 918–961. Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd jarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag. Oppfostring i England. Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins. Da Håkon var omtrent 20 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom. Gjenoppretter kongedømmet. Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade. Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge. Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk. Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950-54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir tolket ulikt av historikerne. Noen oppfatter det som om han gikk bort fra sin kristne tro, mens andre har ment at han bevarte troen, men valgte å holde den for seg selv. Uansett var det politiske nederlaget stort. Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn "ikke" på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den "andre" kampen. Dansk aggresjon. Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Østnorge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med. Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjels år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte. Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond som ligger på Freiøya i Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden, i det som er kjent som slaget på Rastarkalv, og jage dem hjem til Danmark. I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ved Fitjar ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en "flein", en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. De klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde. Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode. Reformatoren. Håkon den Gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene. Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som i sagatekstene kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv. Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes – bortsett fra en mindre livvakt – måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys. En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan. En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen). Eksterne lenker. Håkon 01 1999. 1999 (MCMXCIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. Weimar ble valgt til Europeisk kulturhovedstad for 1999. Tysklands flagg. a> med «Enhetsflagget». Dette flagget symboliserer Tysklands gjenforening og er heist dag og natt. Tysklands flagg er en vannrett delt trikolor i fargene svart over rødt over gult. Den gule fargen omtales ofte på tysk som «gull» (i heraldisk forstand er gul og gull samme farge) og skal være en mørk gul-gylden fargetone. Flagget ble tatt i bruk som nasjonalflagg i Tyskland i 1919 og igjen i 1949. Det er i størrelsesforholdet 3:5. Statsflagg. Statsflagget har Tysklands riksvåpen, en svart ørn med rødt nebb og røde klør mot gult felt, på et skjold i duken. Flagget er i størrelsesforholdet 3:5. Statsflagget ble innført 7. juni 1950 ved en forordning som også fastsatte presidentflagget og postflagget. Det tilsvarer statsflagget som ble benyttet som statsflagg på land i mellomkrigstiden, fra 1921 til 1933. Tysklands statsflagg følger et kontinentalt mønster der nasjonalflagget benyttes som utgangspunkt, med tillegg av riksvåpenet. Østerrike og Ungarn følger samme mønster. De tyske delstatene Baden-Württemberg, Hessen, Nordrhein-Westfalen, Sachsen, Sachsen-Anhalt, Schleswig-Holstein og Thüringen har statsflagg etter samme mønster. Det samme gjelder forbundslandene i Østerrike. Denne måten skiller seg fra andre måter å lage statsflagg på, slik som i de nordiske land, der statsflaggene er splittflagg, eller den britiske modellen, der blåfargen på flaggduken indikerer statusen som statsflagg (Blue Ensign). Orlogsflagg. Tysklands orlogsflagg heist på fregatten «Niedersachsen». Orlogsflagget er basert på statsflagget, og har i tillegg splitt. Også dette flagget er i størrelsesforholdet 3:5. Tysklands orlogsflagg ble innført i 25. mai 1956. Orlogsflagget benyttes også som orlogsgjøs, da i mindre format. I offisiell sammenheng omtales det tyske orlogsflagget som «tjenesteflagg for sjøstridskreftene». Det tyske orlogsflaggets splitt føyer seg inn i rekken av flagg for sjøforsvaret i stater rundt Østersjøen. Det er der vanlig at orlogsflaggene har splitt, som i Danmarks og Polens orlogsflagg, eller både splitt og tunge, som i Sveriges, Finlands og Estlands orlogsflagg. Militære faner. Fane for avdelinger i Tysklands forsvarsstyrker. Nasjonalfargene svart, rødt og gult legges også til grunn for fanene som benyttes av Tysklands forsvarsstyrker. Fanene er utformet med stripete duk som har riksvåpenet i midten. Duken er kvadratisk (1 x 1 m), besatt med frynser og er festet til stang. Fanespydet inneholder et Jernkors i en laurbærkrans. Alle regimentsfaner er av samme modell, men avdelingenes navn påføres et bånd som festes til stangen like under fanspydet. Fanene ble innført i 1965 og ble første gang gitt til Vaktbataljonen, en avdeling som sorterer under Forsvarsdepartementet og som utfører seremonielle oppdrag og har til oppgave å beskytte sentrale personer og bygninger knyttet til Forbundsregjeringen. Senere, under forbundspresident Heinrich Lübke, fikk alle avdelinger tildelt faner. Presidentflagg. Forbundsrepublikkens president fører et kvadratisk flagg basert på Tysklands riksvåpen: Den svarte ørnen med rødt nebb og røde klør på en gul duk omgitt av røde kanter. Presidentflagget ble innført i 1950. Bortsett fra detaljer i tegningen av ørnen tilsvarer Tysklands presidentflagg av i dag det som ble benyttet i Weimar-republikken fra 1921 til 1933. Presidentflagget benyttes på presidentens residens Schloss Bellevue i Berlin og ellers for å indikere forbundspresidentens nærvær, på kjøretøyer eller i ombord i sjøforsvaret. Dets anvendelse og funksjon tilsvarer kongeflagget i monarkier. Fargenes opprinnelse. Flagg i de tyske farger, men med rekkefølgen gult, rødt, svart benyttet under Hambacher Fest i mai 1832. a> i Berlin i mars 1848. Tysklands flagg skriver seg fra tiden omkring frihetskrigen mot Frankrike under Napoleon. Flere muligheter angis som opphav til flaggets farger. En teori viser til at fargene i flagget er de samme som gjennom århundrene har vært benyttet i våpenet for Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, på gull felt en svart ørn med rødt nebb og røde klør. Dette er våpenfarger som også ble benyttet av Habsburgerne, da svart og gult. En annen teori viser til uniformsfargene til Lützower Jäger, et frikorps som ble stiftet i 1813 til kamp mot Napoleon. En tredje teori viser til at studentforeningen i Jena i 1816 fikk ny fane i fargene rødt over svart over rødt og med en gul eikekvist i midten. En nasjonal sammenslutning av studentforeninger tok den 19. oktober 1818 fargene svart, rødt og gult som sine farger. Fargekombinasjonen svart, rødt og gult ble benyttet av den liberale og radikale bevegelsen på 1800-tallet og fargene ble forbundet med kamp for demokrati og nasjonal enhet mot den konservative orden som var etablert i Europa etter Wienerkongressen. Fargene svart, rødt og gult ble også benyttet av mindre tyske stater. Fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont førte fargene i vannrette striper som sitt flagg fra 1814 til 1918, deretter ble samme flagg ført av Fristaten Waldeck-Pyrmont fra 1918 til 1929. Fram til 1918 førte også de to linjene av Fyrstedømmet Reuss flagg i fargene svart, rødt og gult, den eldre linje i vannrette striper, den yngre linje i vertikale. Fargene er i disse tilfellene avledet av hovedfargene i de respektive fyrstehusenes våpen. Det tyske forbund, 1848. Orlogsflagg for den tyske riksflåten, 1848–1852 Flagget i svart, rødt og gult ble antatt som Det tyske forbunds flagg 9. mars 1848 og ble benyttet fram til 1867. Fra 1848 og fram til 1852 ble flagget, med tillegg av en gul kanton med svart dobbeltørn, benyttet som orlogsflagg for den felles-tyske marinen. Et eget handelsflagg i fargene svart, rødt og gult, men uten kantonen med riksvåpenet, ble innført ved lov av 12. november 1848. Fordi flagget ble benyttet av den liberale og radikale bevegelsen på 1800-tallet ble det avvist av det konservative Preussen og da Det nordtyske forbund ble stiftet i 1867 fikk dette fargene svart, hvitt og rødt i flagget. Dette ble i 1871 også keiserrikets flagg. Det ble dermed etablert to konkurrerende fargetradisjoner i Tyskland, der fargekombinasjonen var knyttet til ulike politiske programmer. Svart, hvitt og rødt ble knyttet til monarki og konservatisme, mens svart, rødt og gult ble forbundet med liberale og republikanske programmer. Det nordtyske forbund 1867–1871 og Keiserriket 1871–1919. Det nordtyske forbund under ledelse av Preussen valgte i 1867 fargene svart, hvitt og rødt ("Schwarz-Weiß-Rot") for sitt flagg. Flagget var nedfelt i artikkel 55 i grunnloven for Det nordtyske forbund. Handelsflagget ble regulert ved lov av 25. oktober 1867, der størrelsesforholdet ble fastsatt til 2:3. Det er to oppfatninger av opphavet til fargekombinasjonen svart, hvitt og rødt. Den vanligste oppfatning forklarer dem som kombinasjonen av Preussens svart-hvite flagg og hansastadenes tradisjonelle røde og hvite flagg. Forbundets ledende skikkelse Bismarck forklarte imidlertid flaggfargene som en kombinasjon av Preussens svart og hvitt og Brandenburgs rødt og hvitt. Det nordtyske forbund førte et eget orlogsflagg som hadde hvit flaggduk med et svart og hvitkantet svart skandinavisk kors og en kanton i nasjonalfargene svart, hvitt og rødt besatt med et svart og hvitkantet kors med utbøyde armer. I korsmidten av hovedkorset befant det seg en svartkantet hvit skive der den svarte prøyssiske ørnen var plassert. Både hovedkorset og korset i kantonen er basert på Jernkorset, den militære utmerkelsen som ble etablert i Preussen i 1813 for å hedre innsats i den tyske frihetskrigen mot Frankrike. Korsmerket har siden i ulike epoker gått igjen i mange tyske flagg. Orlogsflagget ble innført 4. juli 1867. Det er kjent som "Reichskriegsflagge", en betegnelse som egentlig også beskriver orlogsflagg med andre utseender. Samtidig med fastsettelsen av orlogsflagget ble det også innført en serie flagg for statstjenesten, nærmere bestemt tollflagg, postflagg, losflagg og flagg for regjeringsskip tilhørende handelsdepartementet og flåtens støtteskip. Disse var alle basert på orlogsflagget og hadde et særlig tegn for den enkelte statstjeneste i det nedre feltet ved stangen. Som gjøs førte fartøyene tilhørende de ulike etatene de respektive merkene i midten av handelsflagget. Da det nordtyske forbund etter Preussens seier i den fransk-prøyssiske krig ble avløst av Det tyske keiserrike fortsatte dette bruken av svart, hvitt og rødt i sine flagg inntil 1918. Orlogsflagget ble også beholdt under keiserriket, da i noe modifisert utgave med endringer i 1892 og 1903. I 1892 fikk riksvåpenet endret utseende, mens endringen i 1903 gjorde det svarte korset betydelig bredere for å unngå forveksling med det britiske orlogsflagget. Keiserens flagg, fra "Felddienst-Ordnung", Berlin, 1900. Keiserflagget ble innført av keiser Vilhelm I 15. oktober 1871. Det besto av en kvadratisk gul duk bestrødd med ørner og keiserkroner og besatt med et Jernkors der riksvåpenet, kronet med Tysklands keiserkrone og omgitt av ordenskjeden for Den svarte ørns orden, var plassert over korset i midten av duken. På korsets armer var det prøyssiske kongehusets valgspråk «Gott mit uns» og årstallet «1870» påskrevet. Lignende flagg fantes for keiserinnen og kronprinsen. Keiserflagget var modellert etter Preussens kongeflagg, der duken var rødlig (purpur). Den gule fargen i keiserflagget går tilbake til fargen i skjoldet i riksvåpenet, og knytter derved an til den historiske tyske keiserfargen. Ved keiser Fredrik IIIs død og Vilhelm IIs tronbestigelse, ble utførelsen av Tysklands riksvåpen endret 6. desember 1888. Dette fikk også konsekvenser for keiserflagget, der den nye tegningen av riksvåpenet ble innlemmet. En serie statsflagg for ulike etater ble innført i 1882. Disse var basert på handelsflagget og hadde egne merker for hver etat i midten av den hvite stripen. Tilsvarende statsflagg, men med forbundsstatenes heraldiske merke i kantonen, ble innført for sjøfartsmyndighetene i Preussen, Mecklenburg, Oldenburg og i Hansabyene Bremen, Hamburg og Lübeck. I 1896 ble det innført et særlig handelsflagg for skip som ble ført av reserveoffiserer eller tidligere offiserer i den keiserlige marine. Dette var handelsflagget med Jernkorset ved stangsiden. Tyskland skaffet seg fra midten av 1880-tallet kolonier i Afrika, Stillehavet og Kina. Myndighetene i koloniene benyttet orlogsflagget. Guvernørene i Tysk Østafrika og Kiautschou hadde egne flagg med riksvåpenet i midten av det tyske nasjonalflagget. Tidlig i 1914 ble det utarbeidet planer om å innføre egne flagg for seks av koloniene. Flaggene var basert på nasjonalflagget i svart, hvitt og rødt og skulle ha den enkelte kolonis våpen i midten av den hvite stripen. Planene ble avbrutt av den første verdenskrig og ble aldri offisielt vedtatt. Etter keiserrikets fall ble flagget i svart, hvitt og rødt, men også orlogsflagget, brukt av konservative og monarkister, blant andre av Frikorpsene, i den politiske kampen i Tyskland i 1920-årene. Weimar-republikken 1919–1933. Etter keiserens abdikasjon ble flagget i svart, rødt og gult gjeninnført som nasjonalflagg i 1919. Flagget ble i grunnloven av 1919 omtalt under betegnelsen «riksfarger». Selv om fargene svart, rødt og gult var Tysklands nasjonalflagg i Weimar-tiden, ble de aldri enerådende da andre offisielle flagg hadde keisertidens farger. Etter keiserrikets fall og etablering av et republikansk tysk rike i 1919 maktet en ikke å etablere et entydig flaggsystem. I Weimar-republikkens forfatning av 11. august 1919 ble de liberale og radikale fargene svart, rødt og gult valgt for nasjonalflagget, mens svart, hvitt og rødt ble gjeldende for handelsflagget, dog slik at nasjonalflagget i miniatyr ble satt inn øverst ved stangen. I september 1919 ble det vedtatt en serie flagg for president og forsvarsminister, orlogsflagg, orlogsgjøs og postflagg. Presidentflagget ble bestemt til å være svart, rødt og gult med et firkantet riksvåpen i midten. Forsvarsministeren fikk et flagg i de samme farger og med Jernkorset i midten. Orlogsgjøsen skulle være svart, hvitt og rødt med riksfargene i kantonen og Jernkorset i midten. Postflagget hadde et hvitt posthorn i midten av riksfargene svart, rødt og gult. Orlogsflagget ble skapt etter modell av keisertidens orlogsflagg, hvitt med svart og hvit-kantet svart kors og med nasjonalflaggets svart, rødt, gult i kantonen belagt med et Jernkors. Selv om dette flagget ble vedtatt, kom det aldri i bruk. Situasjonen medførte vedvarende strid om nasjonalsymbolene. Det keiserlige flagget var populært blant monarkister og konservative. Det ble også benyttet av Frikorpsene og av veteranorganisasjoner som Reichskriegsflagge. Konservative krefter fikk igjennom at dette flagget skulle kunnes brukes ved siden av det andre i den tyske utenrikstjenesten. Blant liberale og radikale sto fargene svart, rødt og gult sterkt, noe som blant annet fant uttrykk i dannelsen av sammenslutningen Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold. Striden om flaggets utforming og bruk var meget bitter i Tyskland på hele 1920-tallet og ledet til flere regjeringskriser. I 1921 kom en fram til et kompromiss der nasjonalflagget ble uforandret, mens statsflagget var basert på nasjonalflagget med riksvåpenet i midten. Flaggene til bruk til sjøs ble endret og ble basert på svart, hvitt og rødt. Statsflagget til sjøs fikk riksvåpenet i midten av et flagg i fargene svart, hvitt og rødt, mens orlogsflagget hadde samme form, med tillegg av et Jernkorset i midten og nasjonalflagget i kantonen. Statsflagget på land ble svart, rødt og gult med riksvåpenet i midten. Forsvarsministerens flagg ble beholdt, men med et noe større Jernkors i midten. Posthornet i midten av postflagget skiftet farge til gult. Handelsflagget ble uforandret. Det ble samtidig innført et kvadratisk presidentflagg basert på riksvåpenet, det vil si en svart ørn på gult felt, det hele omgitt av røde kanter. Flaggene fra 1921 ble imidlertid ikke stående uforandret. I 1926 ble statsflagget til sjøs endret til fargekombinasjonen svart, hvitt og rødt, med riksfargene svart, rødt, gult i lite format i kantonen og med riksvåpenet i midten av flaggduken. Det tredje rike 1933–1945. Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse ble fargene svart over rødt over gult fortrengt. Nasjonalsosialistenes foretrakk fargene svart, hvitt og rødt, da i eget arrangement med partimerket hakekorset i svart på hvit skive i rød flaggduk. Siden 1920 hadde dette vært partiflagg for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti. Hitler hadde selv valgt hakekorset, et merke han oppfattet som særegent for den ariske rase, som symbol for partiet. Fargene ble utlagt som rødt for den nasjonalsosialistiske bevegelsen, hvitt for bevegelsens ideologi og for den ariske rases renhet, mens svart skulle stå for kampen for den ariske rase. Weimar-republikkens flagg i svart, rødt og gult ble avskaffet 12. mars 1933 og i første omgang erstattet med trikoloren i svart, hvitt og rødt som nasjonalflagg. Samtidig ble partiflagget med svastikaen innført som offisielt flagg, i første omgang til bruk parallelt med nasjonalflagget. Øvrige flagg ble i mars-april samme år endret i samme fargeoppsett. Orlogsflagget ble svart, hvitt og rødt med Jernkorset i midten. Statsflagget fikk riksørnen i midten av den hvite stripen. Orlogsgjøsen ble en kvadratisk utgave av orlogsflagget med svarte og hvite kanter. Presidentflagget ble endret slik at kantene fikk fargene svart, hvitt og rødt. Nasjonal- og orlogsflagget av 1933, som hadde keiserrikets flaggfarger som forbilde, fikk kort levetid. Hakekorsflagget ble gjort til eneste nasjonalflagg 15. september 1935 ved hjelp av en egen flagglov. Trikoloren i svart, hvitt og rødt ble da erklært som reaksjonær og forbudt. Flagg avledet av den svart-hvit-røde trikoloren ble i oktober 1935 erstattet med flagg basert på hakekorset. Hakekorsflagget ble gjort til handelsflagg til sjøs. Det ble innført et eget statsflagg med hakekorset i en annen variant enn den som er kjent fra nasjonalflagget. Dette hadde også i kantonen Tysklands nye riksvåpen, en ørn med utstrakte vinger som holder en krans med hakekorset i. Det nye orlogsflagget var rødt og hadde hakekorset i midten av et svart kors med hvite og svarte kanter. Jernkorset satt i kantonen av orlogsflagget. Hakekorsflagget er i dag forbudt i Tyskland og det er forbundet med straff å benytte det i annet enn undervisnings- og opplysningssammenheng. Det samme gjelder andre nasjonalsosialistiske symboler. Okkupasjon 1945–1949. Flagg for tysk skipsfart 1946–1949 Etter Det tredje rikes fall forbød den allierte militærregjeringen alle flagg og symboler forbundet med nasjonalsosialistene. Dette skjedde formelt ved forordning nummer 1 innført av de allierte etter den betingelsesløse kapitulasjonen 7. mai 1945, der besittelse eller framvisning av nasjonalsosialistiske symboler ble gjort straffbart. Formelt ble dette fulgt opp av det allierte kontrollrådets lov nummer 1, datert 20. september 1945, som opphevde lovene om nasjonalsymbolene fra 1933 og 1935. I en situasjon der alle flagg var avskaffet var tysk skipsfart flaggløst. Selv om det var begrenset tonnasje igjen, oppsto det behov for å identifisere tyske fartøyer. 12. november 1946 innførte derfor det allierte kontrollrådet gjennom lov nummer 39 et identifikasjonsflagg for tysk skipsfart. Dette besto av det internasjonale maritime signalflagget for "bokstav C" (for "capitulation") med splitt i flaggets frie ende. Flagget var i praksis Tysklands handelsflagg i årene 1946–1950, men skulle ikke forbindes med seremoniell eller æresbevisninger av noe slag. To tyske stater. Weimarrepublikkens flagg, med de liberale og demokratiske fargene svart, rødt og gult, ble tatt i bruk igjen da Tyskland i 1949 "de facto" ble organisert i to separate stater. Gjeninnføringen av svart, rødt og gult skjedde først i de nyorganiserte delstatene. Disse ble etablert og fikk sine forfatninger før de to tyske statene. Delstaten Rheinland-Pfalz antok et flagg med fargene svart, rødt og gult 10. mai 1948. Delstaten Württemberg-Baden, forløperen for dagens Baden-Württemberg, nedfelte flagget i svart, rødt og gult i forfatningen vedtatt 28. november 1946. Niedersachsens flagg og Saarlands flagg gjør også bruk av de tyske fargene. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble fargene svart, rødt og gult vedtatt 19. mars 1949 og nedfelt i grunnloven for Den tyske demokratiske republikk av 7. oktober samme år. Grunnlovsforsamingen i Vest-Tyskland kom raskt til enighet om at svart, rødt og gult skulle være Forbundsrepublikkens farger, men det fantes ulike oppfatninger om utformingen av flagget. Fra partiet CDU ble det framsatt forslag om et korsflagg etter skandinavisk mønster, da med gulkantet svart kors på rød duk. Flere andre forslag ble også forelagt forsamlingen, som likevel sluttet seg til tradisjonene fra 1848 og 1919 og dermed valgte å nedfelle trikoloren i svart over rødt over gult i grunnlovens paragraf 22. Da grunnloven ble undertegnet 23. mai 1949 skjedde det under en særlig utformet «Forbundsstandart» i de tyske fargene. De to tyske statene hadde da i praksis samme nasjonalflagg. Denne situasjonen vedvarte inntil 1. oktober 1959 da DDR satte sitt riksvåpen i midten av flagget. Vest-Tysklands flagg forble uforandret. Til tross for splittelsen ble det under OL i Roma i 1960 og OL i Tokyo i 1964 benyttet et felles flagg for den samlede tyske kontingenten av utøvere. Dette hadde de olympiske ringene i hvitt i den midtre stripen. Tysk enhet. I DDRs siste dager kunne man i demonstrasjoner mot kommunistregimet se landets flagg med riksvåpenet utskåret, slik at det etterlot et hull, en symbolsk parallell til oppstanden i Ungarn i 1956 og til Ceauşescus fall i Romania i julen 1989. Med gjeninnlemmelsen av territoriet til det tidligere DDR i det demokratiske Tyskland i 1990 ble flagget i svart, rødt og gult uten emblemer igjen nasjonalflagg også for områdene i øst. DDR-flagget med emblemet skåret ut ble tatt i bruk etter gjenforeningen, blant annet som symbol for den føderale Stiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur. Flaggbruk. Flaggbruk under fotball-VM i 2006, her fra Olympiaparken i München under kampen mellom Tyskland og Costa Rica. Som følge av nasjonalsosialistenes omfattende bruk av flagg og symboler i sin agitasjon og propaganda, og Øst-Tysklands tilsvarende praksis i etterkrigstiden, har flaggbruk vært sett på med en viss skepsis i Forbundsrepublikken. I etterkrigstiden har flagg derfor vært benyttet i begrenset grad i Tyskland, og da først og fremst vært i offisiell sammenheng. Dette endret seg i forbindelse med VM i fotball 2006 da tyskere i Forbundsrepublikken for første gang tok i bruk flagget i et omfang og på en måte som tilsvarer det som er kjent fra de skandinaviske land. Fra bygninger tilhørende statstjenesten i Berlin og Bonn flagges det daglig. Bannerflagg. I tillegg til vanlige rektangulære er det i Tyskland, særlig i innlandet og i sørlige deler av landet, vanlig å benytte hengende bannerflagg festet til en stang i øvre kant. Dette gjelder flagg for delstater, byer og kommuner, såvel som for nasjonalflagget. Når nasjonalflagget utformes som hengende banner, gis stripene loddrett orientering, med den svarte stripen til venstre. Slike varianter av flagget kan benyttes også i offisiell sammenheng. Også statsflagget med riksvåpenet kan utformes som hengende banner. Dette har vært offisielt godkjent og regulert siden november 1996. Når statsflagget utformes som hengende banner snus også riksvåpenet, slik at det framstår som opprett. Riksvåpenet skal i hengende bannere plasseres i øvre del av duken. Størrelsesforholdet for hengende bannerflagg kan variere, blant annet avhengig av flaggstangens lengde, men 5:2 er vanlig. Flaggforbud. Hakekorsflagget og andre nasjonalsosialistiske symboler er forbudt i Tyskland. Dette har medført at høyreekstremister og nynazister i stedet har benyttet flagg fra keiserrikets tid. I noen delstater anses derfor også bruken av keisertidens rikskrigsflagg som forstyrrelse av den offentlige ro og orden. DDRs flagg var forbudt i Vest-Tyskland frem til 1969. Flagget ble ansett både som forfatningsstridig og som forstyrrelse av offentlig ro og orden, og offentlig bruk av flagget ble forhindret av politiet. Bruk av DDRs flagg utenfor Tyskland ble møtt med offisielle protester fra den vest-tyske regjeringen, som ønsket å forhindre internasjonal anerkjennelse av DDR og dets flagg. DDRs flagg er i dag ikke forbudt i Tyskland. Militære grader i Norge. Militære grader er en ranginndeling av uniformert militært personell. Den norske versjonen følger den vestlige tradisjonen. Nåværende norske distinksjoner. Det grønne feltet dekker soldatklassen. Det blå feltet dekker offisersklassen. Offiserene er videre inndelt i kompanioffiserer (fenrik til kaptein), stabsoffiserer (major til brigader), foruten generaliteter. Fenrik het tidligere sekondløytnant, mens løytnant tidligere ble kalt premierløytnant. Tittelen brigader er uten tradisjon i det norske gradsystemet, og ble innført til erstatning for oberst I, som ble innført da Norge manglet en grad tilsvarende OF6 i NATO-systemet. Bakgrunn. Bortsett fra i navnet er det i realiteten det Norge er på vei tilbake til nå, med avdelingsbefal som tilsvarer underoffiserer (men som ikke heter det). I Norge var det allikevel en forskjell; underoffiserer måtte ha utdannelse i form av underoffisersskolen som var omtrent den eneste gratisutdannelsen i Norge. Dette var svært viktig for utdanning i bygde-Norge, det er f.eks. påpekt at de fleste ordførere i årene etter at kommunene ble innført var underoffiserer som stort sett ble rekruttert fra det litt øvre bondeskikt. I Norge var underoffisersgradene (etter 1800) sersjant, furér og kommandersersjant. Alle kommandersersjanter med mer enn 5 års tjeneste i stillingen fikk forfremmelse til fanejunker (i infanteriet, i artilleriet het det stykkjunker, i kavaleriet standardjunker, i generalstaben stabsfanejunker). Gradene oversersjant og stabssersjant (og tilsvarende i luftforsvar og sjøforsvar) ble innført etter 2. verdenskrig da man hadde sett i praksis fra krigen at det var nødvendig med erfarne underoffiserer som ble værende på forholdsvis lavt kommandonivå, en lærdom som gikk i glemmeboken omkring 1970 men som nå er tatt frem igjen. Tidligere norske militære grader. De ulike underoffisertitlene er litt forvirrende da de også må sees i sammenheng med de forskjellige hærordninger og de ulike våpenarter. Kings of Convenience. Kings of Convenience er en «folk-pop»-duo bestående av Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe fra Bergen. Historie. Øye og Bøe ble begge født i 1975, og har kjent hverandre siden de deltok i en geografikonkurranse da de var bare 10 år gamle. Da de var 16 år spilte de sammen i bandet Skog sammen med to andre venner, og utga en EP, "Tom Tids Tale", før gruppen ble oppløst. Senere dannet de to duoen Kings of Convenience. De signerte kontrakt i 1999 med det amerikanske plateselskapet Kindercore Records, etter å deltatt på europeiske festivaler den sommeren. De ga ut debutalbumet "Quiet Is The New Loud" i 2001. Albumet ble produsert av Coldplay-produsenten Ken Nelson. Albumet ble svært populært, og mottok gode kritikker. "Versus", et album med remixer av sangene fra "Quiet Is The New Loud", og kom ut kort tid etterpå. Etter gjennombruddsåret ble det ikke hørt mye fra bandet. Øye utga solo-materiell og albumet "Unrest" da han bodde i Berlin, samtidig som han hadde et sideprosjekt kalt The Whitest Boy Alive. Det var ikke før i 2004 at oppfølgeren ble utgitt, "Riot on an Empty Street". Musikkvideoen til "I'd Rather Dance With You", den andre singelen fra albumet toppet MTVs europeiske liste som den beste musikkvideo i 2004, og den vant den norske Alarmprisen 2005 for beste video. Det tredje albumet, "Declaration of Dependence", ble utgitt 20. oktober 2009. Harald Gråfell. Harald II (Eiriksson) Gråfell ("Haraldr gráfeldr") var Norges konge ca. år 961 – 970. Han var sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter, og vokste delvis opp i England hvor Eirik var underkonge, og delvis hos sin morbror, danskekongen Harald Blåtann. Harald Blåtann gjorde gjennom en årrekke krav på det norske kongedømmet, og brukte Harald og de fem andre "Eirikssønnene" som sitt redskap. Tre ganger utrustet han dem med store militære styrker og sendte dem mot Håkon den gode. Alle tre gangene ble de slått, men i det siste slaget ved Fitjar i 961, ble Håkon dødelig såret. Dermed var Harald Blåtanns plan oppfylt, for Håkon hadde ingen arving som kunne overta kongeverdigheten, og Eirikssønnene sto først i arverekkefølgen. Harald var den eldste, og kunne overta selve kongenavnet. I 961 reiste Harald Blåtann til Norge, og Harald Eiriksson erklærte seg som hans skattekonge. Dermed fikk danekongen overherredømme over landet fra Møre til grensen mot Grenland. Fra før var østlandskongene Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson hans skattekonger. Harald Blåtann kunne reise fornøyd hjem og la hugge inn en tilføyelse på innskriften på Jellingsteinen: «... den Harald som vant seg hele Danmark "og Norge"...». Og like etter dette klarte Eirikssønnene å ta livet av Sigurd ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdsson, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland, og han er den første som nevnes som "Noregs kunungr", det skjer i skalden "Geir Glumrasons" minneord "Gráfeldardrápa". Dette at kongen kontrollerte "hele den norske kystlinjen" var en viktig milepæl i rikssamlingen. Tidligere, under Harald Hårfagre og Håkon den gode, hersket kongen bare som overherre for jarlene på Møre og Lade. For første gang hadde altså kongen selv fullstendig kontroll over handelsruten langs norskekysten. Dette var etter alt å dømme selve beveggrunnen for Harald Blåtann til å engasjere seg med Norge. Handelen med nordområdene var svært viktig, og ga vesentlige inntekter. Herfra kom blant annet støttenner av hvalross, som var et like utsøkt og utrolig kostbart råstoff som elfenben. Hvalrosshud skåret i reimer og tvunnet ga dessuten det kraftigste tauverk som kunne skaffes før stålvaieren ble oppfunnet. Pelsverk var svært populært som statussymbol i Europa, og vinterskinnet av dyra i nord var det beste, samtidig som den hvite pelsen ble oppfattet som eksotisk. Det er nettopp på denne tiden at den fineste og mest kostbare varen av dem alle, vinterpelsen av røyskatt, blir så høyt verdsatt at det blir et kongelig privilegium å bære hermelinskappe. Også den grå vinterpelsen av ekorn, som trolig har gikk Harald hans tilnavn, ble langt opp i middelalderen priset svært høyt. Den såkalte finneskatten, eller eneretten til å handle med Finnmarken, hadde ligget til Ladejarlen, nå ble den lagt til kongen. Og den ble betalt nettopp i skinn. Historien om Kong Haralds reiser mot nord regnes som dokumentert i "Gráfeldardrápa". Man har tolket denne som at kongen selv reiste i Nord-Norge, og videre inn til Kvitsjøen, helt inn til munningen av Dvina, på en handelsekspedisjon ca. 965. Fra dette tidspunktet må vi regne med at inntektene til Harald økte dramatisk, og han var dermed ikke lenger fullt så økonomisk avhengig av støtte fra Harald Blåtann. Haralds interesse og behov for å være tett alliert med onkelen kan ha avtatt betraktelig. Sagaene er heretter uklare. Heimskringla forteller om et innfløkt nett av intriger, hemmelige allianser og falske avtaler. I kampen for makten i Norge dreper Kong Harald to av sine fettere, Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson, som begge var Harald Blåtanns skattkonger på Østlandet. Til sist ender det likevel sørgelig for Harald. I 970 fikk han et tilsynelatende ærlig ment bud fra onkelen om å hjelpe til i en krig mot frankerne. I en slik konflikt ville den norske og den danske kongen ha felles interesse. Harald utrustet derfor en sterk hær, han dro til Danmark, men gikk i et nøye planlagt bakhold og ble drept ved Hals i Limfjorden. De gjenlevende brødrene hans rømte etter dette fra landet. Det er ikke kjent at Harald skal ha vært gift eller hadde etterkommere. Ved Harald Gråfells død vant Harald Blåtann igjen makt over Norge, og han satte inn Ladejarlen Håkon Jarl som sin skattekonge. Harald ble kristen under sin oppvekst i England, og arbeidet ifølge sagaen for kristendommen ved å rive gudehov. Med ham gikk den siste beviselige etterkommer av Harald Hårfagre bort. Litteratur. Harald 02 Håkon Sigurdsson. Håkon Sigurdsson (Håkon jarl, Håkon Ladejarl, "Hákon jarl inn ríki") (født ca. år 935 død 995) var Norges enehersker ca. år 970 – 995. I 962 hadde Harald Gråfell og hans brødre snikmyrdet Håkons far Sigurd Ladejarl på Aglo (Skatval). Dette førte til at forholdet mellom trønderne og Eirikssønnene forverret seg betraktelig. Gråfell var den noe nedlatende betegnelsen trønderne hadde på Harald, og som henspeilte på det forhold at han tok kongsnavn men bar en fell av gråskinn, mens de i navnet lavere rangerte jarlene til sammenlikning bar hermelin (røyskattskinn). Håkon tok kampen mot kong Harald Gråfell. Håkon var i landflyktighet flere ganger, men hver gang kom han tilbake, og forhindret at Harald fikk noe stødig fotfeste i Trøndelag. Harald ble til sist fordrevet, han døde senere ved Limfjorden i Danmark. Håkon Jarl fikk så makten i Norge gjennom sin allianse med danskekongen Harald Blåtann. Kongen hadde tvunget jarlen til å la seg døpe og sendte med ham prester til Norge. Men så snart han var utenfor danskekongens rekkevidde, satte Håkon prestene på land, og sto fram som en helstøpt hedning etter tradisjonelt, norrønt mønster. I hyllingskvadet Vellekla av den islandske skalden Einar Skålaglam blir Håkon Jarl omtalt som en talsmann for den gamle religionen, og han regnes blant de siste makthavere i Norge som bekjente seg til den norrøne religionen. Jarlen skal i følge Snorre ha erklært seg som "Sæming" – det vil si en av krigerguden Odins sønner. Han skulle "aldri oppsøke striden, men heller aldri vike unna for striden". Omkring 973-974 dro han til Danmark for å hjelpe Harald Blåtann med å forsvare Danmark mot den tyske keiseren Otto II. De tapte slaget, og etter dette betalte Håkon ingen skatter til Danmark. Ladejarlen holdt imidlertid danekongen med jaktfalk (Snorre). I året 986 sendte kong Svein Tjugeskjegg av Danmark en innvasjonsstyrke til Norge for å knekke Ladejarlen, sammen med Jomsvikingene ledet av Torkjell Høge og Sigvalde jarl. Styrken til kong Svein møtte Håkon Jarls flåte på Mørekysten i slaget ved Hjørungavåg og ble der slått av nordmennene. Utfallet av slaget styrket naturlig nok Ladejarlens posisjon, som i motsetning til de engelske jarlene hadde slått danekongen i krig (Saxo). Håkon Jarl fikk tilnavnet "den mektige" og regnes etter slaget som Norges enehersker. Håkon pådro seg endel mishag hos stormennene i Trøndelag, slik at da Olav Tryggvason kom til Trøndelag nærmere bestemt til Skaun, så høstet Olav støtte fra endel bønder. Året var 995, Olav kom med en flåte på fem skip ifølge Snorre. Det kom til stridigheter på fjorden fordi Jarlen hadde sendt noen av sine skip i forsvar. Denne flåten var ledet av yngstesønnen Erlend, som ble drept i striden. Håkon hadde søkt tilflukt hos sin elskerinne Tora på gården Rimol i Melhus. Olav Tryggvason kom til Rimol og holdt en tale på tunet, mens Håkon lå i skjul i en grisebinge og hørte på talen til Olav. Det var siste kvelden Håkon var i live, fordi han ble drept der den natta av sin gode venn og trell, Tormod Kark. Da nyheten nådde Olav Trygvason, tok denne straks sete på Lade. Da Kark fremviste jarlens avskårne hode for Olav som bevis på at Jarlen var død, befalte Olav at Kark skulle halshugges for sitt svik mot sin herre. Jarlens og trellen Karks hoder ble deretter tredd på nidstang ute på Munkholmen til skrekk og advarsel. Håkon Jarls hode kan ses mellom beina på Olav Trygvason statuen på torvet i Trondheim. Håkon er en sentral person i Korsvikaspillet, som framføres på Lade i Trondheim hvert andre år. Gyda Eiriksdatter. Gyda Eiriksdotter ("Gyða Eiríksdóttir") var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun var datter av kong Eirik fra Hordaland. Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ålov Årbot, Rørek, Sigtrygg, Frode og Torgils. Gyda har fått æren for Harald Hårfagres tilnavn, «Hårfagre». Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (småkongen i Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Da han hadde greid denne oppgave, giftet de seg. Aksemaktene. Aksemaktene er betegnelsen for alliansen mellom Italia, Tyskland, Japan og en rekke andre land under andre verdenskrig. De tre store medlemmene av alliansen refererte til den som "Roma-Berlin-Tokyo-aksen", og inngikk en tremaktspakt i september 1940. Da de var på høyden hersket aksemaktene over store deler av Europa, øst og sørøst i Asia, nord i Afrika og i Stillehavet. Avslutningen av den andre verdenskrig endte i et totalt nederlag. På samme måte som alliansen mellom de allierte endret seg gjennom krigen, slik endret også alliansen av aksemakter seg. Flere nasjoner som ble med i aksemaktene tidlig i krigen, forlot alliansen senere da krigslykken endret seg. Historikk. I oktober 1936 innledet Tyskland og Italia et storpolitisk samarbeid som ble kjent som Roma-Berlin-aksen. I november inngikk Japan en avtale med Tyskland om utveksling av informasjon, med videre, om den kommunistiske internasjonalens virksomhet. Denne «anti-kommitern-pakt» var således rettet mot Tysklands og Japans felles fiende: Sovjetunionen. Like etter sluttet Italia seg til pakten. Senere i november ble begrepet "aksemaktene" brukt for første gang, av Benito Mussolini. Først 27. september 1940 ble aksemaktene virkelig fundamentert ved at Tyskland, Italia og Japan undertegnet tremaktspakten, hvor de tre landene forpliktet seg til å gi hverandre hjelp hvis ett av dem ble angrepet av en stat som ennå ikke var involvert i krigen. Dette var fra tysk side rettet mot USA, som i den senere tid hadde gitt økende støtte til Storbritannia. Japan så pakten som en politisk forutsetning for sitt planlagte angrep på og erobring av Sørøst-Asia. Tyskland og Italia vedtok at de ville anerkjenne Japans herredømme over Øst-Asia. I tillegg håpet Japan at dette ville tvinge USA til å godta Japans erobringsplaner. Sovjetunionen gjorde i november samme år forsøk på å bli med i tremaktspakten, men dette ble avvist av Tyskland, da de mente Sovjetunionen stilte for store krav. Dessuten hadde Hitler i sin ideologi bestemt seg for at «Tysklands skjebne ligger i øst» (det vil si nedkjempelsen av kommunismen og Sovjetunionen). Mindre aksemakter. Det var flere mindre nasjoner som gikk inn i krigen på aksemaktenes side av forskjellige grunner, blant annet at Tyskland virket uovervinnelig etter seieren over Frankrike i 1940. Land med felles fiende. Disse landene kjempet mot samme fiende som aksemaktene, men var aldri en del av selve aksemaktene. Sentralmaktene. Sentralmaktene er et uttrykk som brukes for å beskrive den politiske og militære alliansen mellom Tyskland (Det tyske keiserriket), Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria under første verdenskrig. Italia var også opprinnelig alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn, men involverte seg ikke militært da de mente alliansen kun skulle være defensiv. De gikk så over til den andre siden i 1915. Åsa Håkonsdatter. Åsa Håkonsdatter ("Ása Hákonardóttir") var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun var datter av Håkon Grjotgardsson Ladejarl, som levde ca. 865 – 900. De skal ha vokst opp i Trondheimen alle fire, med heder og ære. Sør-Varanger. Sør-Varanger kommune (tidligere "Sydvaranger") (nordsamisk: Mátta-Várjjaga gielda, kvensk: Etelä-Varengin komuuni'") ligger i Finnmark. Kommunen har pr. 1. januar 2006 9 464 innbyggere og et areal på omkring 3 967 km². Kommunen er geografisk beliggende i det sørøstre hjørne av fylket, og grenser til Nesseby kommune i vest, russiske Petsjenga (tidligere finske Petsamo) i Murmansk oblast i øst, og Enare kommune i Finland i sydvest. Kommunen består av Kirkenes, Hesseng, Sandnes, Bjørnevatn, Jarfjord, Svanvik, Skogfoss, Vaggetem, Neiden, Bugøyfjord og Bugøynes. Næringsliv. Kommunesenteret ligger i Kirkenes, som har omkring 3 500 innbyggere. Kirkenes fikk bystatus 01.01.1999 og endepunkt for hurtigruten og E6. Kommunen har også veiforbindelser til både Russland (E105) og Finland (Rv893). Flyplassen Høybuktmoen er hovedflyplass for Øst-Finnmark med direktefly til blant annet Oslo, Alta og Tromsø. Stedet ble bygd opp rundt gruveselskapet S Sydvaranger, som drev gruvedrift etter jernmalm i Bjørnevatn frem til 1996. I 2009 begynte arbeidet med å forberede gruvene for ny drift, og Sydvaranger Gruve er nå etablert. I den senere tid har turisme overtatt som en viktig næring i Sør-Varanger. Det råder for tiden optimisme i Kirkenes, blant annet i forbindelse med planlagt oljeutvinning i Barentshavet. Sydvaranger ble i februar 2006 solgt til Norberg Eiendom av eierne, Sør-Varanger kommune og Varanger kraft for 102 mill. kr. Nordberg Eiendom solgte midlertidig Sydvaranger videre til Tschudi Shipping 1. mai 2006. Tschudi Shipping børsnoterte Sydvaranger Gruve på den australske børsen gjennom eierselskapet Northern Iron Limited, og fikk gjennom børsnoteringen finansiert oppstart av ny gruvedrift. Arbeidet med å forberede gruveområdet for ny drift og opprusting av gammelt utstyr begynte i januar 2009 og den første utskipingen av jernmalm ble foretatt ved utgangen av det samme året. I den forbindelse er jernbanelinjen Kirkenes–Bjørnevatnbanen tatt i bruk igjen. Kirkenes ligger geografisk sentralt plassert i Barentsregionen, og er i dag et viktig knutepunkt i utvikling av næringsmessig samarbeid med det nordvestlige Russland. De viktigste næringene i Kirkenes er havnerelaterte, skipsreparasjon og -service samt ulike virksomheter rettet mot det nordvestlige Russland. Forsvaret er også en viktig arbeidsgiver for kommunen hvor Garnisonen i Sør-Varanger er den største enkeltenheten. Lokalavisen i Sør-Varanger heter Sør-Varanger Avis Russland har et generalkonsulat i Kirkenes. Det ligger også et grensekommissariat i Kirkenes som skal overvåke at grenseavtalen mellom Norge og Russland blir håndhevet. Det finnes et tilsvarende russisk grensekommissariat. For tiden er det Oberst Ivar Magne Sakserud som har posisjonen som den norske grensekommissæren. Kommunen hadde i 2009 det høyeste sykefraværet (15,1 prosent) i Finnmark. Geografi. Sør-Varanger kommune grenser til Finland i vest og Russland i øst. Kommunen grenser også til Nesseby kommune i vest, og til kommunene Vadsø og Vardø over Varangerfjorden i nord. Klimaet er subarktisk, tørt innlandsklima preget av kalde vintre og relativt varme somrer. Dette gir rom for en frodig og mangfoldig natur som strekker seg fra viddelandskap via vakre fjorder til Pasviks dype furuskog. Naturen gir i så måte mange muligheter for turliv i fantastiske variasjoner. Noen elver. Pasvikelva, Neidenelva, Grense-Jakobselv, Klokkerelva, Karpelva, Munkelva (Uvdu), Sandneselva, Braselv (Guolleveadji), Ropelva, Gallotjohka Fjorder. Varangerfjorden, Bøkfjorden, Langfjorden, Jarfjorden, Munkefjorden, Neidenfjorden, Kjøfjorden, Korsfjorden, Bugøyfjorden Vatn. Førstevannet, Andrevannet, Prestevannet og Tredjevannet i umiddelbar nærhet til Kirkenes og Hesseng. Utdanning. Kommunen har flere barneskoler, der den største er Kirkenes barne- og ungdomsskole. Sør-Varanger kommune bygger ny skole på Kirkenes, som er planlagt ferdigstilt høsten 2011. Kirkenes videregående skole ligger på Hesseng, fem kilometer utenfor Kirkenes. Skolen har byggfag, elektrofag, mekaniske fag, formgivningsfag, hotell- og næringsmiddelfag, helse- og sosialfag, studieforberedende fag og anleggsmaskinfag. Pasvik Folkehøgskole ligger også i kommunen. Forsvaret. Forsvaret har hatt en sterk tilstedeværelse i kommunen, spesielt i etterkrigstiden. Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) ligger på Høybuktmoen. GSV har som hovedoppgave å bevokte den 196 km lange grensen mot Russland. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kulturhuset Malmklang. Huset ble utsatt for en større brann i 2005 og kommunen jobber med å bygge det opp igjen til et moderne hus for scenekunst. Muséer. Grenselandmuseet er underlagt Varanger museum, og ligger på Kirkenes. Grenselandmuseet har permanente utstillinger om områdets spesielle grensehistorie, 2. verdenskrig og gruveindustrien til A/S Sydvaranger. Saviomuseet. Ragnhild Eiriksdatter. Ragnhild Eiriksdatter ("Ragnhildur Eiríksdóttir") (ca. 870 – 897) var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun kaltes Ragnhild «Den mektige» Eiriksdatter foruten også for «Den rike». Det sies at Harald Hårfagre ga slipp på ni av konene sine da han fikk Ragnhild. Hun var datter av Eirik 2. («Den mektige») Eriksson, konge av Jylland (ca. 840 – 891) og Gisela hustru (f. ca. 840). Sammen med Harald Hårfagre fikk hun sønnen Eirik Blodøks, ca. 895 – 954. Hun levde bare tre år etter at Eirik ble født, derfor kom han til oppfostring hos Tore herse Roaldsson i Fjordane. Referanser. NB. Det er også en annen Ragnhild Eiriksdatter, men dette var Eirik Blodøks' datter som ble gift tre ganger, med brødrene Arnfinn, Håvard og Ljot Torfinnsson. Svanhild Øysteinsdatter. Svanhild Øysteinsdotter ("Svanhildi Eysteinsdóttir") var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun var datter av Øystein Jarl, og sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Åshild Ringsdatter. Åshild Ringsdotter ("Áshildi Hringsdóttir") var en av Harald Hårfagres hustruer. Ifølge Snorres Harald Hårfagres saga var hun datter av Kong Ring Dagsson (Hring Dagsson) fra Ringerike. Sammen Harald Hårfagre fikk hun barna Snøfrid Svåsedatter. Snøfrid Svåsedotter ("Snæfríður Svásadóttir") var en av Harald Hårfagres hustruer og av samisk ætt. Hennes far var samen Svåse Finnekonge, f. ca. 850. Hun ble født i Tofte i Gudbrandsdalen i Oppland. Hun var ifølge beretningene den fagreste kvinnen en kunne se. Med Harald Hårfagre fikk hun barna I Orknøyingenes saga kan vi lese om Torv-Einar (Einar Jarl) som dro til Orknøyene og ble stor høvding der. Da Harald Hårfagres sønner vokste til, ble de svære voldsmenn og ugreie å ha i landet; de gikk mot kongens jarler, drepte noen, og noen jaget de bort fra eiendommene deres. Snøfridssønnene Halvdan Hålegg ("Langbein") og Gudrød Ljome, gikk imot Ragnvald jarl og drepte ham og la hans rike under seg. Da kong Harald fikk vite det, ble han meget vred, og gikk mot sønnene sine. Halvdan løp ombord på et skip og seilte vest over havet, og Gudrød ga seg over til sin far. I bot for hans far ga kong Harald Tore sin datter Ålov (Årbot) til ekte og jarlsnavn og farsarven hans. Halvdan Hålegg kom til Orknøyene, og da det ble kjent at kong Haralds sønn var kommet dit, ble folk oppskremt, og noen ble Halvdans håndgangne menn; Einar jarl rømte fra øyene opp i Skottland. Halvdan underla seg øyene og gjorde seg til konge over dem. Einar kom tilbake samme året, og han og Halvdan møtte hverandre. Det ble en hard strid, og Einar seiret. Halvdan sprang overbord i mørket om kvelden. Om morgenen da det lysnet, fór de rundt på øyene og lette etter folk, om det var noen som hadde kommet seg unna. Da tok Einar ordet og sa: «Jeg vet ikke riktig hva jeg ser borte i Rinansøy, snart står det oppreist, snart legger det seg ned, det må enten være fugl eller folk. Jeg får dra dit bort og se etter.» Der fant de Halvdan Hålegg, og Einar lot risse ørn på ryggen hans med sverd, de skar ribbeinene fra ryggraden og dro ut lungen og ga ham til Odin for å få seier. Halvdans brødre sverget hevn over Einar Jarl, og Harald Hårfagre dro senere over til Orknøyene. Einar rømte da fra øyene over til Katanes. De kom til et forlik og Harald la skatt på øyene; 60 mark i gull. Einar bød seg til å betale hele skatten alene, men tok da som sin eiendom all odel på øyene. Bøndene samtykte i det, for de rike mente at de kunne løse inn sin odel, og de fattige hadde ingen penger til skatten. Einar betalte det hele, og jarlene eide all odel siden i lang tid, inntil Sigurd jarl Lodvesson senere ga den tilbake til orknøyingene. Kong Harald vendte tilbake til Norge, og Einar Jarl rådde for Orknøyene i et langt liv og døde sottedøden. Tora Mosterstong. Tora Mosterstong ("Þóra Morsturstöng") var en av Harald Hårfagres friller. Hun kalles også Thora Mostaff. Sammen med Harald Hårfagre fikk hun Håkon den gode (Haraldsson) (Hákon Aðalsteinsfóstri), ca. 921 – 961, konge i Norge ca. 935 – 961. Han regnes som uekte barn, fordi Tora var Harald Hårfagres frille. Kongens tjenestejente. «Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med en kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstang, hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var en staut kvinne og svært vakker; hun ble regnet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå led mot den tid Tora ventet hun skulle føde barnet, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natten, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved langangen; det var en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte ham opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og lignet svært på sin far. Harald lot gutten følge moren, og de to var på kongsgårdene mens gutten var liten.» Pris og bronsestatue. En bronsestatue av henne står i Mostraparken i Mosterhamn, og det er innstiftet en egen "Tora Mostrastongpris" som deles ut i forbindelse med "Kristkongane på Moster" (Mostraspelet) som har blitt satt opp av Bømloteateret i Moster Amfi siden 1984. Æser. Æser (norr. "æsir"), entallsform Ås (norr. "áss") er betegnelsen på den ene hovedgruppen av guder i den norrøne mytologien. Troen på norrøne guddommer kalles derfor ofte Åsatro. Dette er en polyteistisk tro, det vil si at den har mange guder. Man regner med tolv hovedguder i den norrøne mytologien: Odin, Tor, Balder, Vidar, Våle, Brage, Heimdall, Ty, Njord, Frøy, Ull og Forsete, hvorav Njord og Frøy ikke var æser, men vaner bosatt i æsenes hjem Åsgard. I tillegg regnes av og til skikkelser som Æge og Loke blant æsene. De kvinnelige guddommene i norrøn mytologi kalles åsynjer. Den viktigste åsynjen er Frigg. Odin var konge over æsene, men det er trolig at Tor var den av dem som ble mest tilbedt. Det fins mange spennende og ofte morsomme fortellinger om Tor, mens Odin for det meste skildres som en vandrer på søken etter visdom og kunnskap. Æsene lå i kamp med en annen gudeslekt, vanene. Etter vanekrigen utvekslet slektene gisler for å sikre freden. Vanene Njord, Frøy og Frøya bosatte seg i Åsgard og æsene Mime og Høne dro til vanenes rike. Striden mellom æser og vaner ligner kampen mellom de olympiske gudene og titanene, ett av mange likhetstrekk mellom de to mytologiene. I Ynglingesagaen skrev Snorre at æsene var fra Asia. Eldrimne. Eldrimne er i den norrøn mytologien den evig fulle gryten som kokken Andrimne hver dag koker galten Særimne i, når det er etegilde i Valhall. Endhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn (Andrimne heter kokken, og Eldrimne kjelen). Tysk Sydvest-Afrika. Tysk Sydvest-Afrika ("Deutsch-Südwestafrika") var en av de større tyske koloniene i Afrika og den eneste som fikk en tallmessig betydelig innvandring fra Tyskland. Det tilsvarer dagens Namibia, hvor det fremdeles lever en tyskspråklig minoritet. Historie. Tyske misjonærers aktivitet i området tok til i 1840-årene. I 1883 fikk forretningsmannen A.E. Lüderitz en landkonsesjon på Angra Pequena (senere omdøpt til Lüderitz) av den tyske regjeringen. Området ble erklært som tysk protektorat i begynnelsen av 1884 og det tyske flagget ble offisielt heist i august samme året. Ved Berlin-konferansen i 1885 ble dette utvidet til å omfatte hele dagens Namibia, bortsett fra enklaven Walvis Bay, som britene hadde okkupert fra før. Koloniens hovedstad var Otjimbingwe (fra 1885), etter 1891 Windhoek (grunnlagt 1890). I 1903 hadde byen 3700 innbyggere, mens i 1910 hadde innbyggertallet steget til 13 000. Fra 1896 var Theodor Leutwein den første tyske guvernør i området. Den sparsomt befolkede kolonien tiltrakk mange tyske nybyggere, totalt rundt 13.000 frem til 1914. I 1890 fikk den tyske utenriksministeren, grev Leo von Caprivi, overdratt fra britene en landstripe langs den angolansk-bechuanske grensen, "Caprivi-stipen", for å gi Tysk Sydvest-Afrika adgang til Zambezi-elven. Forvaltningen av området var problematisk dels på grunn av afrikandere og engelskmenn som var i området, men særlig siden de innfødte Herero- og Nama-stammene kjempet aktivt og periodevis med suksess mot okkupasjonen av landet. Særlig Namaens leder, Hendrik Witbooi, viste seg å være en vanskelig motstander for tyskerne. Konfliktene eskalerte til Hererokrigen eller også Hererofolkemordet i 1904. Krigen startet med angrep på tyske farmere siden disse la beslag på stadig større deler av Hereroenes område. Hereroen var forholdsvis godt organisert og bevæpnet, og tyskerne måtte få forsterkninger fra Europa for å vinne krigen. Etter et avgjørende slag i august flyktet hererofolket mot sørøst til Omaheke-området, den vestlige delen av Kalahariørkenen og mange omkom av tørst og sykdom. Tyskerne satte ut militære styrker ved vannhull og skjøt Hereroer som nærmet seg. Av i utgangspunktet ca. 80-100.000 Herero døde sannsynligvis rundt 65.000. I oktober begynte også et opprør i Namastammen, en konflikt som fortsatte i flere år til ca. 1908. Det ble funnet diamanter i 1908. I 1915, under første verdenskrig, ble kolonien okkupert av Sør-Afrika, på vegne av Det britiske imperiet. Sør-Afrika beholdt kolonien som protektorat på mandat av folkeforbundet etter krigens slutt. Mandatet ble senere trukket tilbake, men Sør-Afrika fortsatte å okkupere området frem til selvstendigheten i 1990. De siste årene ble landet integrert inn i apartheid Sør-Afrika, da under navnet Sydvest-Afrika. Hærens uniformer. Arbeidsuniformen M-98, her båret av Gardister i sanitetstjeneste. Et eksemplar av feltuniform i den norske hæren. a> med feltuniform, stridsvest, hjelm og hvite kamuflasjebukser. a>, her med feltbukse, arbeidsjakke av typen M-98, samt kamuflert hodeplagg av ukjent type. Hærens uniformer består primært av en feltuniform til bruk i miljøer hvor et slitesterkt stoff er påkrevd, en arbeidsuniform til bruk i vanlig tjeneste, normalt innenfor og rundt leirområde, samt en permuniform til bruk under permisjonen. Det finnes også personell i spesielle tjenester hvor andre uniformer er påkrevd. Arbeidsuniform. Hæren benytter M-04 og M-2000 som arbeidsuniform. M-04 ble fram til begynnelsen av 2009 ofte kun brukt som permuniform, men har nå erstattet den gamle M-98 fullstendig. M-97 er kontoruniform med slips og brune sko (sorte for garden) i bruk i noen av forsvarets avdelinger. M-04, som for øvrig er nesten identisk med M-2000, har vært i bruk i Hæren og Heimevernets innsatsstyrker siden 2006. Feltuniform. Hæren har anvendt feltuniformen M-75 siden 1975. En kamuflasjefarget utgave av feltjakken ble innført i fredshæren i 1984. En ny membranuniform, M-02, ble innført rundt 2004. Permuniform. Hæren benytter M-04 som permisjonsuniform. Unntaket er Garden og Forsvarsstabens VIP-sjåfører som benytter M-70, som var den øvrige Hærens permuniform frem til 1985. Denne uniformen består også av skjorten og slipset M-96. Dessuten bruker en del kontorister M-97 til permisjonsantrekk. M-97 ble innført som en midlertidig arvtager for M-85 i 1997, inntil Hæren innstilte utdelingen av den tidlig i 1999. I mellomtiden hadde de fleste av hærens avdelinger ingen egen permuniform frem til sommeren 2000, da M-98 ble tatt i bruk. Permuniformen skiller seg ut fra arbeidsuniformen ved at den bærer gulldistinksjoner (med unntak av garden og krigsskolen som benytter sølvdistiksjoner). M-70 Brukes av Garden til vakt og perm. Beret og beretfarger. Med det nye uniformsreglementet er det innført "beret-flasher". Dette er merker av filt som er våpen-, troppearts eller bransjemerker. Merkene er sirkelformet og plasseres under Kongemerket (H5) som heretter er sølvfarget. Fargen på merket tilsvarer da våpen-, troppeart, eller bransje vedkommende tilhører. Dette er delvis innført i Hæren per September 2011. Alle nevnte avdelinger benytter kongemerket i gull, med unntak av HMKG og Krigsskolen som har forsølvet Kongemerke (og merker generelt). Dette er nå under utfasing – alle skal etterhvert ha merker i sølv. Snorer. Snorene indikerer avdelingstilhørighet og/eller beståtte tester. NATO. North Atlantic Treaty Organization (NATO) (fransk: "l'Organisation du Traité de l'Atlantique Nord, OTAN") er en forsvarsallianse med 28 land i Europa og Nord-Amerika som medlemmer. NATO ble opprinnelig startet grunnet frykt for kommunistisk ekspansjon, men har etter den kalde krigens slutt reformert seg for å takle det nye trusselbildet. Grunnlaget for organisasjonen er "Traktat for det nord-atlantiske område" (eng "The North Atlantic Treaty") som ble undertegnet av 12 land i 1949. Det nordatlantiske råd, som er organisasjonens øverste politiske beslutningstakende myndighet, møtes ukentlig. Begynnelsen. NATO ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av 12 vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på et NATO-land er et angrep på hele alliansen. Med opptrappingen av den kalde krigen utover på 1950-tallet og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawapakten samme år. Kald krig. I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommando fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike fra å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsetter likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at "Supreme Headquarters Allied Powers Europe" (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen. Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-tallet har en rekke nye medlemsland fra den tidligere Østblokken kommet til. Etter den kalde krigen. Etter at Warszawapakten og Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner. Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN. I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN. Etter 11. september. Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel V. Grunnlaget kan likevel bestrides, siden kaprerne kom fra alle andre land enn Afghanistan og at Bin Ladens opphold et sted ikke innebærer et angrep fra dette landet. USA valgte likevel å gå til krig mot Afghanistan på egenhånd. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, har NATO hatt kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i Afghanistan. Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt i USAs krig mot taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den nye USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang har styrkene blitt utplassert i andre områder i Nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene. NATO var ikke direkte involvert da USA sammen med en «koalisjon av villige» gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet, ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia. Tyrkia fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene under situasjonen som forelå. Etter invasjonen, har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak. Opprinnelige land ved dannelsen av NATO i 1949. Animert kart over NATO–lands kronologiske medlemskap Land som ble medlem av NATO under den kalde krigen. NATO–land markert etter det året de ble medlem a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av NATO Land som har blitt medlem av NATO etter den kalde krigen. Flere tidligere Østblokk-land og okkuperte nordeuropeiske land ble medlem av NATO etter avviklingen av den kalde krigen. Snarlige. Makedonia, ble på samme måte som Albania og Kroatia invitert på NATO-toppmøtet i București april 2008, og vil bli medlem av alliansen etter at en navnestrid med Hellas er avgjort. Georgia og Ukraina ønsker sterkt å bli MAP-medlemmer, men fikk ikke denne statusen i București 2008. Andre europeiske land som har erklært ønske om medlemskap. Andre land som også har erklært ønske om medlemskap er: Montenegro og Bosnia og Hercegovina fra Balkan. Serbia hadde også et ønske om medlemskap, men forholdet surnet til etter uenighet om Kosovos løsrivelse. Disse landene ble i desember 2006 tatt opp i "partnerskap for fred"-programmet til NATO. Utenfor Europa. Det har blitt luftet foreslag om å også invitere partner-land fra utenfor Europa/Nord-Amerika inn i NATO. Da tenker man spesielt på Australia, New Zealand, Japan, Sør-Korea og India. Disse landene har samarbeidet nært med NATO i mange situasjoner, sånn som Kosovo-konflikten og Afghanistan. Spesielt USA har ivret for å invitere disse landene, mens europeiske NATO-land har vært mer skeptiske. Oppbygging. Det nordatlantiske råd – NATOs øverste organ har møter en gang i uken. Hvert medlemsland er representert med en representant. Vanligvis møter en fast representant, men stats-, utenriks- og forsvarsministre kan også møte. Noen ganger i året holdes toppmøter hvor høyere politisk ledelse møtes for å ta viktige beslutninger. NATOs Generalsekretær – leder "NATOs Sekreteriat" og forskjellige råd. NATOs militærkomite – øverste militære organ Secure Shell. Secure shell (SSH) er både et dataprogram og en nettverksprotokoll som befinner seg på applikasjonslaget. og brukes normalt å få tilgang til en kommandolinje (shell) på en annen maskin. SSH ble designet for å ta over for telnet-, rlogin- og rsh-protokollene. Bruksområdet er stort sett det samme som for telnet, men i motsetning til telnet, som sender alt (inkludert passord) i klartekst, blir all trafikken mellom en SSH-klient og –server kryptert. SSH er i utgangspunktet en kryptert tunnel for datatrafikk, som i motsetning til VPN fungerer på applikasjonslaget. I stedet for å påvirke rutingen av nettverket kan man logge inn på en konto på en annen maskin og kjøre programmer. SSH-tjeneren oppfører seg som et hvilket som helst annet program og er bundet av rettighetene til den brukeren man logger inn som. Standard er å koble til kommandoskallet for brukeren en logger inn som, men en kan også overføre filer, opprette nettverksforbindelser (over TCP-porter) mellom klienten og tjeneren, og ellers gjøre det en vil innenfor brukerens rettigheter. SSH er derfor mer enn bare SSH-programmet, men også et rammeverk for midlertidig tilkobling til andre maskiner. En kan overføre filer med scp, sftp, rsync osv., SSH kan enkelt settes til å overføre X11-trafikk i tillegg til bare terminaldata, og det er etter hvert blitt mange programmer som bruker SSH til å overføre data. Enten det er revisjonskontroll-systemer (CVS, Subversion osv.), systemadministrastrasjonsverktøy (dsh, dcmd osv.) eller backup-systemer. SSH er godt egnet til systemadministrasjon og annet periodisk arbeid der faste forbindelser er unødvendige eller kanskje til og med uønsket. Å ha en ssh-port tilgjengelig for folk som vil jobbe utenfra er ikke regnet som noen stor sikkerhetsrisiko. Systemet er godt passet på, består av forskjellige moduler som ikke stoler på hverandres evne til å ivareta mer enn et minimum av sikkerhet, og selv teoretisk mulige risikoer blir slått opp i pressen. SSH er derfor blitt en av bærebjelkene for samarbeid over internett, spesielt innen fri programvare. Første versjon av protokollen kalt SSH-1 var skrevet og designet av Tatu Ylönen fra Finland i 1995. Han dannet etterpå selskapet SSH Communications Security for å videreføre arbeidet. Første versjon av SSH ble utgitt som fri programvare, men de opprinnelige utviklerne bestemte seg for å utgi senere versjoner som proprietær programvare. Folk i OpenBSD-miljøet fant imidlertid ut at dette var et viktig program, og videreutviklet den første versjonen under navnet OpenSSH. Dette tiltaket er spredd til de aller fleste plattformer, og det finnes derfor to parallelle utgaver av SSH, tilhørende hvert sitt paradigme. En senere versjon av protokollen ble utgitt under navnet SSH-2. Denne har blitt standardisert av IETF og brukes i begge miljøene. Utvalget av krypteringsprotokoller er litt forskjellig i de to SSH-variantene. OpenSSH bruker SSL til kryptering av data. Dette kan bety at de to variantene forhandler fram en krypteringsprotokoll som ikke er optimal for noen av dem, men en alminnelig bruker vil ikke oppdage noen samarbeidsproblemer. SSH kjører normalt på port 22. Telnet. TELNET er en protokoll-spesifikasjon i TCP/IP-standarden. Den brukes til utveksling av 8 bits informasjon begge veier mellom tjener og klient. Telnet brukes vanligvis på TCP/IP-port 23. Telnet har et begrenset antall funksjoner og ble opprinnelig brukt som et kommandolinjeverktøy, der man jobbet med eksterne terminaler koblet mot en stormaskin. Telnet er en gammel og velkjent standard og nesten alle systemer som kan bruke internett har også en Telnet-klient. Dette gjør det enkelt å jobbe mellom ulike systemer. Selve ordet Telnet stammer av ordet Telephone Networking da protokollen ofte ble brukt til å gi terminal fuksjoner over oppringte linjer. Dataene ble sendt rett fra den ene parten til den andre, man stolte på at ingen lyttet, og det ble ikke lagt inn større sikkerhetssperrer enn en minimal 8 bits kryptering. I dag brukes helst SSH og andre krypterte forbindelser til det samme. Signalene sendes gjerne over Internett, og man kan ikke sende verken passord eller annen informasjon uten å risikere at folk snapper det opp. Sikkerhet. Telnet sender informasjon ukryptert, og er svært utsatt for avlytting. Verktøyet bør kun brukes der denne faren ikke utgjør noe problem, eller dersom sikringstiltak er iverksatt. Telnet er i stor grad erstattet av andre alternativer, og brukes relativt lite i dag. En mye brukt utgave av Telnet er Microsoft TELNET. Microsoft leverer ikke SSH på systemene sine, men Telnet får du ved å starte en kommandolinje (MS-DOS ledetekst for alle versjoner av Microsoft Windows) og kjøre kommandoen 'telnet' derfra. TELNET kjører på port 23. Tjener. En tjener, også kalt en server eller sørver, er en programvare som tilbyr («serverer») en eller flere tjenester til andre datamaskiner (klienter) over et datanettverk. Begrepet "tjener/server" er også ofte brukt om maskinvaren som programmet (eller programmene) kjøres fra. For eksempel kan én og samme datamaskin tilby flere tjenester samtidig, så fremt maskinen har kapasitet til å utføre alle oppgavene. Maskinvare. Krav til servernes kapasitet og ytelse blir bestemt av arbeidsoppgavene. De fleste serverarkitekturer er også skalerbare, slik at kapasiteten foe ekmsempel kan utvides med den datamengde som til enhver tid skal behandles eller formidles. Harddisker kan settes opp i forskjellige typer RAID, som gir redundans og trygghet ved datahavari, i tillegg til backupmuligheter til DVD, Tape eller nettverksdisker. ECC-RAM benyttes for å finne og korrigere feil serverens dataminne som kan føre til krasj. Nødstrøm (UPS) gir økt stabilitet i tilfelle strømutfall. I tillegg har servere ofte batterier som kobles inn ved strømbrudd eller flere strømforsyninger (PSU). Slike løsninger benyttes der et strømforsyningshavari ville være katastrofalt. GNU/Linux. Linux er populært på grunn av det massive utvalget av serverprogramvare skrevet for operativsystem, samt operativsystemets frie og åpne natur. GNU/Linux tar med seg stabilitetsegenskapene fra UNIX. LAMP eller Apache står for ca 62% av verdens vevtjenere. Microsoft Windows. Programvare fra Microsoft er ofte kun tilgjengelig for selskapets egne operativsystemer. Microsoft IIS brukes av ca 18% av verdens vevtjenere i Mai 2011, med gode resultater fra driftssituasjoner. Microsoft Exchange er en utbredt e-postserver i mange bedrifter i SMB-segmentet. UNIX. UNIX og alle derivater er historisk populære serveroperativsystem, men også ofte underlagt noen av de samme begrensningene som Microsoft. Den største leverandøren for operativsystem for servermarkedet under UNIX er Sun med sin Solaris-suite. UNIX er kjent for å være stabilt. Port (datakommunikasjon). En port er i datakommunikasjonsprotokollene TCP og UDP et adressepunkt i en logisk forbindelse mellom to programmer som kommuniserer. Datakommunikasjon foregår ved hjelp av "pakker". En pakke inneholder data, samt metainformasjon om hvor og til hvem pakken skal. En port angis av et tall mellom 0 og 65535 i metainformasjonen, som forteller transportlaget hvilken prosess pakken er ment for. På en tjenermaskin er det typisk flere prosesser som til enhver står klar til å ta i mot forbindelser. Prosessene skaper da en socket, som identifiseres ved hjelp av kombinasjonen av en IP-adresse og et portnummer. En socket «lytter» så etter forbindelser. Transportlaget gir pakker videre til den riktige prosessen på applikasjonslaget basert på portnummeret i den innkommende forespørselen. Portnummer lavere enn 1024 følger standardiserte regler for hvilke typer tjenester som bruker dem. Dette tilordnes av Internet Assigned Numbers Authority. Etter standarden brukes alltid port 23 av telnet, port 25 av SMTP og port 80 av HTTP. Visse tjenester kan bruke flere porter; FTP bruker port 20 til datatrafikk og port 21 til kontrollmekanismer. Antroposofi. a>Antroposofi (av gresk "anthropos", «menneske» og "sophia", «visdom») er en esoterisk filosofi og bevegelse grunnlagt av Rudolf Steiner (1861–1925). Antroposofien har kommet til uttrykk på mange livsområder som f.eks. Steinerskoler, bio(logisk)-dynamisk jordbruk, medisin, bankvirksomhet osv. Steiner karakteristerte sin lære som en «åndsvitenskap», en moderne vei til utforskning av oversanselige virkelighetsområder. Tilhengerne av antroposofien mener Rudolf Steiners forskning har utvidet det de kaller naturvitenskapens reduksjonistiske og endimensjonale menneske- og verdensbilde. Antroposofien hevdes ikke å være et læresystem, men «en erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet». Organisering. Antroposofien er praksisorientert. Steiner beskrev den som «en forsøksmetode for det allmennmenneskelige og for allmenne verdensfenomener». Dermed uttalte han også hvilken holdning han forventet at antroposofien ble møtt med: den er ikke et ferdig og lukket «system», men en arbeidsmåte som bare kan eksistere ved at den er i kontinuerlig utvikling i og mellom mennesker. Antroposofien utgjør en desentralisert bevegelse bestående av et betydelig antall uavhengige organisasjoner og aktiviteter over hele verden. Antroposophische Gesellschaft – Det allmenne antroposofiske selskap – er hovedorganisasjonen og grunnlagt av Rudolf Steiner. Organisasjonen har hovedkvarter i Goetheanum, med navn etter Goethe, i Dornach i den sveitsiske kantonen Solothurn. Det allmenne antroposofiske selskap er organisert gjennom landsselskap i over 50 land i hele verden, deriblant Norge. Det er nesten 50 000 medlemmer i hele verden. I de enkelte landene slutter medlemmene seg sammen lokale og regionale arbeidsgrupper av ulik karakter. Antroposofisk Selskap i Norge er det norske landsselskapet som ble grunnlagt i 1923. Forløperen ble etablert allerede i 1911 gjennom opprettelsen av Vidarlosjen (Vidargruppen) i Kristiania. Landsselskapene har ingen direkte forbindelse til de praktiske virksomhetene som skole, bankvirksomhet, camphill-landsbyer og landbruk m.fl. Disse går gjerne under fellesbetegnelsen den antroposofiske bevegelse, og har sin oppgave i å virke ut mot samfunnet. Historie. Det allmenne antroposofiske selskap ble opprettet i 1913 etter et brudd med Teosofisk Samfunn, der Steiner hadde vært generalsekretær for den tyske seksjonen siden 1902. Rudolf Steiners ledende rolle i selskapet var ubestridt fram til hans død i 1925. Og alle skriftene etter hans virke, har satt sitt preg på bevegelsen siden. Steiner skrev et tredvetalls bøker og holdt over fem tusen foredrag. De aller fleste av disse er utgitt i bokform, på tysk og også i norsk, svensk eller dansk oversettelse. En rekke av tekstene hans er lagt ut på nettet, både bøker, foredrag og artikler, blant annet på den engelskspråklige siden The Rudolf Steiner Archive www.rsarchive.org. Antroposofien ble i det 20. århundre en avantgarde-bevegelse som hovedsakelig hadde sin oppslutning blant akademikere og kunstnere. I vår tid er antroposofien blitt mer allment kjent. Grunntrekk. Antroposofien inneholder elementer fra klassiske humanistiske og esoteriske tradisjoner som platonisme og gnostisisme. Antroposofiens verdensbilde forutsetter at mennesket og verden eksisterer på ulike plan, sju i alt, hvorav den fysiske virkelighet bare er (deler av) det laveste nivå. Den åndelige virkelighet er det primære; de høyere, overfysiske nivåene, er altså styrende for den fysiske virkelighet. Steiner beholdt hovedtrekkene i madame Blavatskys teosofi, men mente hun etter hvert hadde kommet under innflytelse fra indiske og andre østlige åndsretninger Han mente østens åndelige disipliner er uegnet for vestens mennesker. Han hentet derfor i stedet fram vestlige esoteriske tradisjoner som rosenkreutzerne. og la også større vekt på vestlig filosofisk tradisjon og ikke minst et åndsvitenskaplig beskrivelse av kristendommen gjennom en rekke foredrag (Johannesevangeliet, Jesus og Kristus, Det femte evangelium m.fl). Steiner la stor vekt på de åndelige ulikhetene mellom ulike raser og folkegrupper. Samtidig vektla han viktigheten av å ikke bedømme et menneske ut fra folke- eller rasekjennetegn. I 1909 uttalte han at «det er nødvendig at den antroposofiske bevegelse i sin grunnkarakter kvitter seg med det rasemessige, at den søker å forene mennesker av alle raser, av alle nasjoner, og dermed slå bro over avgrunnen som finnes mellom ulike menneskegrupper». Han sa videre at i vår tid (1908) må rasebegrepet forsvinne. Vi kan, hevder han, ennå tale om raser, men bare i en betydning som innebærer at det egentlige rasebegrepet mister sin mening. Antroposofien står i stor gjeld til Goethe og hans fenomenologisk orienterte naturbetraktning. Steiner utvidet det han kalte goetheanisme til å innbefatte tilværelsens åndelige side. Han tok i sin kosmologi klart avstand fra den kartesianske dualismen til fordel for en monistisk filosofi. Han begrunner dette med at "virkeligheten ikke er annet enn innholdet av våre erfaringer, og monismen vet at tenkningen har kraft til å innestå for denne virkelighet". Som hovedregel regnet Steiner med tre bestanddeler i mennesket; sjel, ånd og legeme. Menneskets åndelige kjerne overlever den fysiske død, og inkarneres etter varierende tid i nye legemer. Steiner betraktet jorden som et livsvesen som hadde utviklet seg gjennom det han karakteriserer som planetariske tilstander. Fra en ren varmesubstans skal jorden gradvis ha fortettet seg til den nåværende mineralske jord. Mennesket skal ha gjennomgått en lignende utvikling, som henger sammen med jordens planetariske tilstander. Alt som inntreffer i fortid, nåtid og framtid lagres ifølge Steiner i en universell hukommelse, "akashakrønikene". Gjennom spesielle øvelser kan mennesket erverve et "høyere klarsyn" og dermed bli istand til å lese disse krønikene. Steiner hevdet selv å være i besittelse av et slikt klarsyn, og kunne berette detaljert om universets og jordklodens utvikling og blant annet om menneskehetens tidligere eksistens på kontinenter som Lemuria og Atlantis. Den svenske idéhistorikeren Håkan Lejon mener antroposofien består av to idétradisjoner, som han kaller «bildningshumanism» og «antroposofisk esoterism», der den førstnevnte har sin idéhistoriske bakgrunn i nyhumanismen, mens esoterismen skal ses som en livsanskuelse med teosofiske røtter. Han mener den doble idétradisjonen har ført til langvarige motsetninger. Praktisk virksomhet. Rudolf Steiners livsverk er et av de mest omfattende, særegne og omstridte i nyere tid. Ved siden av det som muligens kan være verdens største litterære etterlatenskap (350 bind skrifter og foredrag, eller nærmere 90 000 boksider) omfatter det også en mengde originale kunstneriske, sosiale og faglige fornyelsesimpulser. Steiner vektla alltid selv det aktive, prosessuelle aspektet ved antroposofien mer enn det innholdsmessige: «Antroposofi er bevissthet om det menneskelige i meg», var en av karakteristikkene han ga. Gjennom sin praktiske og sosiale orientering skiller antroposofien seg fra de fleste andre spirituelle retninger i samtiden. I mer enn 100 år har den foregrepet flere gryende innsikter på en rekke områder, for eksempel økologisk landbruk, miljø- og naturforståelse, pedagogikk, terapi og samfunnstenkning, og Steiners arbeid har resultert i en rekke bevegelser. Antroposofi i Norge. Norge skiller seg ut i internasjonal sammenheng ved at antroposofien har stått usedvanlig sterkt i landets åndselite siden begynnelsen av 1900-tallet. Dette har resultert i at Norge har en rekke godt etablerte antroposofisk orienterte virksomheter, både steinerskoler, biologisk-dynamisk landbruk, bærekraftig bankvesen, arkitektur, kunst og kultur og annet. Impulsene fra bevegelsen har nådd langt ut over bevegelsen selv; dette gjelder ikke minst steinerskolene, men også andre deler av bevegelsens praktiske arbeid. Antroposofene introduserte biologisk-dynamisk landbruk i Norge allerede på 1930-tallet. Denne retningen sto lenge i motsetning til andre økologiske jordbruksmetoder, liksom antroposofien lenge var fiendtlig overfor de nye åndelige strømningene, som slo igjennom på 1970-tallet og seinere, gjerne kalt new age. Litteraturviteren Tore Rem mener Norge kan beskrives som «antroposofiens fyrtårn i Europa» utfra bevegelsens gjennomslag i forhold til folketallet. «Antroposofien representerer den viktigste alternative kulturen i Norge på 1900-tallet. Den har fremført en viktig, motkulturell modernitetskritikk», mener idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen. a> er en aktiv og engasjert formidler av antroposofi i mange sammenhenger I tiårene etter andre verdenskrig var antroposofer svært synlige i norsk kulturoffentlighet, og markerte seg som motstandere av både samnorsk-politikken, enhetsskolen, landssvikoppgjøret, den sosialdemokratiske velferdsstaten, positivismen og teknokratiet, og som tilhengere av tysk åndsliv og klassisk diktning på rim. På denne tiden var tidsskriftene "Spektrum" og "Horisont" sentrale fora for norsk antroposofi, det samme var avisen "Morgenbladet", hvor antroposofen Øistein Parmann var kulturredaktør, og tildels også "Aftenposten". Antroposofene ble stort sett regnet til den politiske høyresiden på 1950-tallet og av mange kulturradikalere oppfattet som direkte reaksjonære, men den gamle kulturradikaleren Hans Fredrik Dahl åpnet i 2009 for at antroposofene snarere var avantgardister. Dahl peker i "Norsk idéhistorie" også på at den antroposofiske bevegelsen i Norge i stor grad har vært overlappende med riksmålsbevegelsen, og at antroposofer var spesielt aktive i riksmålsbevegelsens aktivistiske fase på 1950-tallet og kampen mot samnorsk. I følge Dahl var antroposofene «ideologer for riksmålsbevegelsen. En bevegelse som var veldig sammensatt og som derfor trengte en felles ideologi. Den kunne antroposofene gi dem med sin kobling mellom mytos og språk – det sentrale var skriftspråket som var overlevert fra tidligere generasjoner i diktning og eventyr. En kan si at Steiners lære passet godt med riksmålsbevegelsens metafysiske filosofi». Tore Rem mener at «det er vanskelig å tenke seg 1950-tallets riksmålskamp uten antroposofene», men nevner at antroposofene hadde sine særegne begrunnelser for sitt engasjement (bl.a. beskrevet i Ernst Sørensens bok "Sprogstriden og dens åndelige bakgrunn"). Fetterne Jens Bjørneboe og André Bjerke var to svært synlige norske antroposofer i etterkrigstiden. Bjørneboes roman "Jonas" blir oppfattet som en av 1950-tallets mest sentrale norske tendensromaner, og er en sterk kritikk av den offentlige skolen og et forsvar for steinerskolene. Romanen setter antroposofien i sammenheng med klassiske dannelsesidealer, en kosmopolitittisk holdning og et humanistisk menneskesyn. Av tidlige antroposofer kan nevnes forfatteren Ingeborg Møller, som tok initiativ til å invitere Steiner til Norge. Andre kjente kulturpersonligheter som sluttet seg til antroposofien tidlig på 1900-tallet var dikteren Olav Aukrust, sangeren Bokken Lasson, anarkisten og teologen Ivar Mortensson-Egnund og forfatteren Alf Larsen. Til de norske pionérene hører også Christian Smit, den første presten i Kristensamfunnet. Andre sentrale personer var Ernst Sørensen, Leif Wærenskjold, Sophus Clausen, Øistein Parmann, Sam. Ledsaak og Niels Magnus Bugge. De siste årene har Cato Schiøtz, Kaj Skagen og Peter Normann Waage gjort seg til talsmenn for antroposofiske idéer i offentligheten. IRC. IRC (Internet Relay Chat) er en protokoll for nettprat (chatting) på Internett i sanntid. Det er primært utviklet for gruppekommunikasjon i fora kalt kanaler, men tillater også kommunikasjon mellom enkeltbrukere, samt fildeling. Protokollen ble utviklet av finnen Jarkko Oikarinen i 1988 og er beskrevet i RFC1459. IRC brukes i dag av millioner av mennesker og mange bruker dette som sin primære telekommunikasjonsløsning. Deler av IRC-deltakerene har formet subkulturer med egne verdier og sosiale normer. Generelt. For å bruke IRC, bruker man en IRC-klient som kobler seg mot en eller flere IRC-nettverk. Et IRC-nettverk består av én eller som oftest flere tjenere. Brukeren kan deretter koble seg på kanaler og tillater private meldinger i form av "PRIVMSG" gjennom serveren eller DCC chat direkte mellom brukerne (peer-to-peer). Nettverk. Blant de største IRC-nettverkene (flere tjenere koblet sammen) er bl.a. QuakeNet, Undernet, IRCnet, DALnet, Freenode og EFnet. Wikipedia har egne kanaler (#wikipedia-no, #wikipedia-en etc) på Freenode. Teknisk beskrivelse. IRC benytter TCP-protokollen til å koble sammen flere IRC-tjenere i nettverk. Noen tjenere fungerer som et nav som forbinder flere andre IRC-tjenere. Andre er klient-tjenere som lar IRC-klienter koble seg opp mot IRC-nettverket. Tjenester som tilbys er primært kanaler der flere brukere kan delta i forum, men klient-til-klient-kommunikasjon basert på DCC tilbys også. kanalmoduser. Enkelte nye IRC-nettverk, som bruker UnrealIRCd eller InspIRCd, og har ikke konfigurert den, har Brukermodus. Brukermodus fungerer hovedsakelig som innstillinger for den aktuelle brukeren. Ved å sette forskjellige modus, kan brukeren for eksempel velge om hun/han vil se systembeskjeder fra serveren, motta tekst fra brukere som han ikke er på samme kanal (usynlige brukere). Serveren kan bruke bruker-modus for å angi om kallenavnet er registrert eller ikke. Det er tildels stor forskjeller mellom IRC-nettverkene med tanke på utvidelser av IRC-protokollen, tillegstjenester o.l. Misbruk. IRC har vært og er en yndet arena for forskjellige former for krangler og misbruk. Dette er blant annet forårsaket av den klare forskjellen i status og rettigheter, og ved at det tidligere har vært mulig å «stjele» kanaler. IRC kan også, i likhet med annen Internett-basert kommunikasjon, føre til krangling og utagerende meningsutveksling. En rekke former for angrep har blitt benyttet; tjenestenektangrep blir misbrukt, både på tjenere, operatører og brukere. Uheldige brukere blir også forsøkt lurt til å gi fra seg passord eller informasjon ved at vanlige brukere etterligner IRC operatorer, Chanserv eller Nickserv. Mange brukere lures til å avslutte program, lukke vinduer, eller skrive kommandoer som fører til at skadelig kode blir kjørt på egen datamaskin. Kanaler. Større IRC-nettverk har ofte mange tusen kanaler. Det som kreves for å starte en kanal, er forskjellig fra nettverk til nettverk, men på de fleste trenger du bare å gå inn på en tom kanal (f.eks. med en tilfeldig bokstavkombinasjon til navn). Da får brukeren status som "operatør" (populært kalt "op"), hvilket gir henne/ham anledning til å utnevne andre operatører, sparke folk ut av kanalen, og så videre. Klienter. Den mest kjente og brukte klienten er mIRC. Klienten er enkel å bruke, men den har også mulighet for mye avansert funksjonalitet. 1998. 1998 (MCMXCVIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. Stockholm ble valgt til Europeisk kulturhovedstad for 1998. Rainer Maria Rilke. a>s portrett av Rainer Maria Rilke (1906) Rainer Maria Rilke (født 4. desember 1875 i Praha, Bøhmen, den gang en del av Østerrike-Ungarn, død 29. desember 1926 ved Montreux, Sveits) var en av de mest betydelige tyskspråklige lyrikere, kjent for sine formfullendte og estetiske dikt (f.eks «Panteren»). Han skrev også fortellinger, en roman og tekster om kunst og kultur, samt tallrike oversettelser av litteratur og lyrikk fra bl.a. fransk til tysk. Hans omfattende brevveksling er en viktig del av hans litterære verk. Liv. Allerede som gutt skrev han dikt og i 1894 ordnet han dem til sin første diktsamling, "Leben und Lieder". Senere fulgte flere, noen av de mest kjente er "Das Stunden Buch" ("Timenes bok", skrevet mellom 1899 og 1903) og "Das Buch der Bilder" ("Bildenes bok", første del 1902, andre del i 1906), "Neue Gedichte" og "Der neuen Gedichte anderer Teil" ("Nye dikt" og "Andre del av nye dikt", 1907 og 1908) og "Das Marienleben" (1912). Rilke møtte og arbeidet som sekretær for Rodin i 1905–1906, noe som ble av stor betydning for ham. Også hans møte med den franske maleren Cezannes arbeider i 1906, rett etter malerens død, var en banebrytende opplevelse for ham. Under og etter første verdenskrig gikk Rilke igjennom en krise og fikk ikke skrevet noe. Men langsomt overvant han den, og ut kom hans mest kjente diktsamling: "Duineser Elegiene" ("Duinos klagesanger"), skrevet mellom 1912 og 1923. Som et overskuddsprodukt av arbeidet med «elegiene» oppsto "Sonettene til Orfeus", som ble det siste han skrev. Rilke døde 1926 på sanatoriet Valmont i Sveits. Han hadde da alt i lengre tid vært plaget av leukemi, og da han stakk seg på en rosentorn, døde han av forgiftning som en følge av dette. Eksterne lenker. Rilke, Rainer Maria Rilke, Rainer Maria Rilke, Rainer Maria Rilke, Rainer Maria 1997. 1997 (MCMXCVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. Thessaloniki ble valgt til Europeisk kulturhovedstad for 1997. Latvia. Latvia (latvisk: "Latvija"), offisielt Republikken Latvia (latvisk: "Latvijas Republika"), tidligere omtalt på norsk som Letland er et land i det nordøstlige Europa og er en av de tre baltiske statene. Republikken grenser til Østersjøen i vest, til Estland i nord, til Russland i øst, til Hviterussland i sørøst og til Litauen i sør. Med 2,229,641 innbyggere og et territorium på 64589 km² er Latvia et av de minst befolkningsrike og minst tettest befolkede landene i den Europeiske Union. Latvias hovedstad er Riga, det offisielle språket latvisk og valutaen latvisk lats (Ls). Landet har et temperert klima. Latvierne er et baltisk folk, kulturelt relatert til estlenderne og litauerne. Sammen med livere er latvierne de innfødte folkene i Latvia. Språket er et indo-europeisk språk. Landet er også hjem til baltiske russere som utgjør en stor del (27,4 % i 2011) av befolkningen, hvor det finnes en stor andel som ikke har statsborgerskap. Latvia er historisk et protestantisk land, med unntak av regionen Latgale i sørøst som i hovedsak er katolsk. Republikken Latvias grunnleggelse var den 18. november 1918. Landet var okkupert av Sovjetunionen mellom 1940–1941 og 1945–1991 og av Tyskland i perioden 1941-1945. Latvia erklærte gjeninnføringen av sin "de facto" uavhengighet den 21. august 1991. Latvia er medlem av FN, EU, Europarådet, NATO, OSSE, IMF og WTO, og er del av Schengen-traktaten. Naturgeografi. Store deler av Latvia er skogkledt, og landet har over 12 000 små elver og over 3 000 sjøer. Lubānas er Latvias største innsjø (82 km²). Daugava er den lengste elven. Elvens totale lengde er 1 020 km, hvorav 367 km i Latvia. Mesteparten av landet består av fruktbare lavlandssletter, med noen åser øst i landet. Det høyeste punktet er Gaiziņkalns (eller Gaiziņš), som er 312 moh. I nordvest ligger Rigabukta ut mot Østersjøen. Hovedstaden Riga ligger innerst i denne bukta ved utløpet til elva Daugava (tidligere Dvina eller Dyna på norsk). Andre større byer er Daugavpils lenger opp langs elva og Liepāja på vestkysten. Klima. Latvisk klima er maritimt og temperert, med kjølige somre og moderat kalde, våte vintre. I vest, ut mot Østersjøen, har landet en lang kystlinje, mens den går i en stor bue rundt Rigabukta, med hovedstaden Riga i midten. Innlandet består av småkuperte sletter som i øst stiger til et lavt platå med en lang rekke innsjøer og myrer. Det kjølige fuktige klimaet med moderat nedbør kan vinterstid gi noen svært kalde perioder. Strekninger med furu og gran som blir brutt av beiteland og enger, dekker store områder av landet. Det rike dyrelivet omfatter både rødrev, gaupe og ekorn. Den svært sjeldne europeiske beveren er gjeninnført i mange skogområder rundt om i Latvia. Folkegrupper. Latviere er de opprinnelige innbyggerne i Latvia. Bare rundt 62 % av landets innbyggere er etniske latviere. Nesten 27 % er av russisk herkomst, og de utgjør den største minoriteten i landet. I noen byer, for eksempel Daugavpils og Rēzekne, er russere til og med i majoritet. Minoriteter fra andre land slik som Hviterussland, Ukraina, Polen og Litauen bor også i Latvia. Denne blandingen av folkeslag er stort sett et resultat av massiv innvandring under sovjettiden, hvilket reduserte andelen etniske latviere i landet fra rundt 77 % i 1935 til 52 % i 1989. Språk. Latvisk er et indoeuropeisk språk som tilhører den østbaltiske språkgruppe. Det skrives med latinske skrifttegn, men har egne diakritiske tegn som i hovedsak er hentet fra det tsjekkiske alfabetet. Språket er nærmest i slekt med samogitisk, litauisk og de nå utdødde gammelprøyssiske og seliske språkene. Religion. De største religioner i Latvia er: protestantisme, romersk-katolisisme og gresk-katolisisme. Historie. Latvia er historisk oppdelt i Livland, Latgale, Zemgalen og Kurland. Etter at den tyske biskop Albert gikk i land i 1201 og grunnla Riga, ble området dominert av Den tyske Orden fram til 1500-tallet. Etter det fikk Storhertugdømmet Polen-Litauen større innflytelse. I 1621 ble Livland erobret av den svenske kongen Gustav II Adolf, og det ble svensk i 1629. På slutten av 1600-tallet drev Kurland gruvene på Eidsvoll og Kongsberg og forpaktet Flekkerøya ved Kristiansand. Hertugdømmet Kurland forble selvstendig. Etter slaget ved Poltava i 1709 ble Livland russisk, og Kurland fulgte etter i 1795. 18. november 1918 erklærte Latvia seg selvstendig fra Russland og fikk sin frihet 11. august 1920. 17. juni 1940 ble landet okkupert av sovjetiske styrker og ble en sovjetrepublikk. 58 000 latviere ble massedeportert til Sibir i 1941 og 1949. 6. september 1991 ble Latvia selvstendig fra Sovjetunionen. I 2004 ble Latvia medlem både av EU og av NATO. Politikk og administrasjon. Latvia har en nasjonalforsamling ("Saeima") med 100 representanter som blir direkte valgt for perioder på fire år. Presidenten blir valgt av nasjonalforsamlingen for fire år. Presidenten utnevner statsministeren som utpeker sin regjering, som må bekreftes gjennom en tillitsvotering i nasjonalforsamlingen. 20. september 2003 ble det avholdt en folkeavstemning der 66,9 % av stemmene ble avgitt for at landet skulle gå inn i EU. 1. mai 2004 gikk Latvia inn i unionen. Landet har vært NATO-medlem siden 29. mars 2004. Latvias nasjonaldag er den 18. november. Administrativ inndeling. Latvia er delt inn i 26 fylker ("rajoni"). Dessuten har 7 byer en spesiell status. Næringsliv. Havnen i Riga på 1890-tallet Etter frigjøringen har Latvia avskaffet planøkonomien og gått over til privat eie av selskaper, banker og land. Staten har dog beholdt delvis eierskap i noen store selskaper. Latvia ble WTO-medlem i februar 1999 og EU-medlem i mai 2004. Overgangsøkonomien til Latvia ble hardt rammet av den russiske krisen i 1998, og etter dette har latviske myndigheter og selskaper orientert seg mer mot eksport til EU-land. Dette har minsket Latvias avhengighet av Russland. Gjenværende problemer går på budsjettunderskudd og korrupsjon. Regjeringen forsøker å effektivisere skatteinnkrevingen for å få bukt med noe av underskuddet. Bruttonasjonalproduktet var $32.4 milliarder amerikanske dollar i 2009. Kultur. Latvisk kunsthåndverk inkluderer keramikk og lintøy. Latvisk matkultur dreier seg for en stor del om enkel bondemat. Akkurat som i landene rundt, er vanlige ingredienser poteter, hvete, bygg, kål, løk, egg og svinekjøtt. Tradisjonell latvisk mat er ofte ganske fet og uten bruk av mye krydder. Eksempler på tradisjonell mat inkluderer grå erter med løk og bacon, surkål, kald rødbetsuppe og potetsalat ("rosols"). Drikke er øl eller en drikk kalt "kvass", laget på malt av bygg. Latvia har en spesiell tradisjon med små vers på fire linjer, kalt "dainas". Mange tusen av disse versene verserer fremdeles på folkemunne. Tradisjonen gjenfinnes også til en viss grad i Litauen. I 1878 bestemte en gruppe intellektuelle latviere i Moskva seg for å samle og utgi "dainas" i bokform. Oppgaven var større enn de ventet, og først 40 år senere ble det siste bindet i samlingen publisert. Den mest kjente personen fra dette prosjektet var Krišjanis Barons (født 31. oktober 1835, død 8. mars 1923). Totalt ble 217 800 vers samlet inn (inkludert varianter). Liste over Macintosh-modeller. Macintosh er en produktserie fra Apple. Serien ble introdusert i januar 1984 og erstattet da Apple II-serien. Serien er fremdeles i produksjon i dag som MacBook, PowerBook, PowerMac osv. Modeller. I tillegg til dette er mange av modellene også utgitt som "billig-modeller" under modellnavnet Performa IBook. iBook er en bærbar datamaskin produsert av Apple og rettet mot forbruker- og utdanningsmarkedet. 900 tidlig 2003iBook (tidlig 2003). Den første versjonen ble sluppet 21. juli, 1999, alle maskinene var basert på en PowerPC 750 G3-prosessor, frem til iBook G4 ble sluppet 23. oktober, 2003. Den første generasjonen fikk et rykte på seg å være hardføre maskiner. Den andre generasjonen (sluppet 1. mai, 2001) var mer designorientert. iBook ble produsert frem til mai 2006, da den ble erstattet av MacBook. Versjoner. 900 iBookInnganger på en iBookFra venstre til høyre: Kensington lås, 56k modem, Ethernet, FireWire, 2 USB, Mini-vga skjermutgang, utgang til hodetelefoner/høytalere. PowerBook. PowerBook er et merkenavn ifra Apple for deres serie med profesjonelle bærbare datamaskiner. iBook er PowerBooks "lillebror", rettet imot hjemmebrukere og studenter. Før PowerBook hadde Apple prøvd å lage en bærbar under navnet Macintosh Portable, det var en Macintosh Plus med en LCD skjerm. Den var mer kjent som "slepbar" enn bærbar. De første Powerbookene. I oktober 1991 ble de tre første PowerBookene sluppet. Den billige PowerBook 100, den mer kraftige PowerBook 140, og den kraftigste PowerBook 170. Disse maskinene lagde furore i dataindustrien siden de var kompakte, hadde en trackball og var konstruert med ergonomi i tankene. I 1992 slapp Apple en hybridmaskin (halvt bærbar, halvt stasjonær) PowerBook Duo det var en veldig lett maskin som kunne settes inn i en dockingstasjon som inneholdt mer minne, lagringskapasitet, utganger og skjermutgang. Denne modellen solgte ikke så godt som forventet, i ettertid plukket endel andre produsenter opp konseptet. De første utgavene av Powerbook var kjempesuksesser og kapret 40% av markedet for bærbare datamaskiner, noe Apple sin toppledelse ikke tok med i sine beregninger. I stedet forsvant designerne til Compaq. Arbeidet med å lage oppdaterte PowerBooks ble satt alvorlig tilbake. Flere år fremover ble nye PowerBook og PowerBook Duo maskiner lansert med små oppgraderinger. Men på midten av 90-tallet hadde Apple mistet ledelsen på markedet for bærbare datamaskiner. Apples PowerBook-produksjon gikk nedover på denne tiden. I 1994 kom PowerBook 500 serien, som var Apples bærbare datamaskiner frem til den katastrofale PowerBook 5300. PowerBook 5300 var beheftet med flere problemer. Det var knyttet store forventinger til maskinen siden den var den første PowerPC-baserte PowerBook, 5300 var uten tvil Apples dårligste produkt i 1995-1996 perioden, da hele selskapet balanserte på en knivsegg. 5300 var ikke konkurransedyktig med andre bærbare datamaskiner, mange hadde fabrikasjonsfeil. Et par av Apples egne 5300 selvantente (ingen "kundemaskiner" led denne skjebnen). På grunn av dette måtte Apple kalle tilbake alle maskinene. Apple kom seg etter fadesen med 5300 i 1996-1997 da de slapp tre nye PowerBooks: PB 1400, PB 2400 (erstatter for PowerBook Duo) og luksusmodellen PowerBook 3400 (3400 ble senere den første PowerBook G3, sent i 1997). PowerBook G3. thumb I 1998 kom de første virkelig PowerBook G3 maskinene, de ble sluppet omtrent på samme tid som iMacen. De fantes i tre varianter 12", 13" og 14" med varierende prosessor og utstyr. De hadde to rom som kunne utstyres med diskettstasjon, CD-ROM stasjon eller ekstra batterier. Maskinene var slanke, sorte og myke i formen. Dette designet fortsatte da Apple standardiserte 14" skjermer og introduserte reviderte modeller: Lombard, en slankere og lettere PowerBook med lenger levetid på batteriet og USB, og siden Pismo som innførte FireWire i denne produktlinjen. PowerBook G4 Titanium. 15 tommer PowerBook G4 (Titanium) Den midlertidige toppsjefen Steve Jobs satte fokus på redesign av PowerBook serien i 2000. Den nye maskinen fikk et helt nytt design med chassis i titan og en stor og bred 15,2" skjerm som var egnet for visning av widescreen filmer. Med kraften i PowerPC G4 prosessoren ble den nye maskinen lansert som den første bærbare supercomputeren i verden. Den var lettere enn de fleste PC baserte bærbare, og takket være PowerPC prosessorens lave strømforbruk, var batterilevetiden flere timer lenger. Maskinene fikk etter hvert kallenavnet "TiBooks" og ble en del av motebildet. Spesielt ble de populære i underholdningsindustrien og de smykker mange skrivebord i Hollywood. De har også gjort enkelte innhogg i markedet for bærbare generelt, takket være den store skjermen. Mange produsenter av bærbare fulgte etter og imiterte deler av designet, som f. eks. overflatene i sølv metallic. Titanmodellene av PowerBook kom i konfigurasjoner med hastigheter på 400, 500, 550, 667, 800 og 1000 MHz. PowerBook G4 Aluminium. I 2003 lanserte Apple Computer to bærbare modeller, den ene med den gang verdens største skjerm og den andre som den minste, komplette datamaskinen. Begge er laget av anodisert aluminium, de kan brenne DVD (tilleggsfunksjon på den minste modellen), de har Airport Extreme teknologi for trådløse nettverk, Bluetooth, og 12.1" eller 17" LCD skjermer. Modellen med 17" skjerm har en sensor innebygd i tastaturet som sørger for trinnløs bakgrunnsbelysning i tastene tilpasset lysforholdene i omgivelsene. 12" skjermen er den samme som brukes på 12" iBook, mens 17" skjermen er den samme flatskjermen som på 17" iMac. Senere i 2003 ble også PowerBook 15" redesignet og fikk nå det samme aluminiumsskallet som sine større og mindre søsken. Men i April 2006 var det slutt for PowerBooken. Etter at utviklingen på PowerPC stoppet, måtte apple skifte format. Apple valgte da å endre navnet på flere av maskinene sine, og PowerBooken var en av dem. I dag får man PowerBook som MacBook Pro, og nå med Intel Prosessor, og ikke PowerPC. Forsvarsmuseet. Forsvarsmuseet, forkortet FMU, ligger i bygg 62 på Akershus festning. Museet har gratis inngang. Tidligere het FMU Hærmuseet (enda tidligere Artillerimuseet), derfor består FMU av stort sett materiell fra hæren. FMU fungerer som hovedmuseum for Forsvarets museer. Muséets historie og hovedfokus. I tillegg kommer det i perioder spesialutstillinger. I tillegg til å fremme norsk militærhistorie (spesielt til skoleklasser), er museets oppgave å være hovedmuseum for de andre undermuséene i Forsvaret. Skoletjenesten. Formålet til Forsvarsmuseets skoletjeneste er å skape interesse og kunnskaper om historie generelt og norsk forsvarshistorie spesielt, med hovedfokus på skoleklasser. Vernepliktige. Tidligere var det vanligvis 5 menige og 1 korporal som utførte oppgaver som vakthold, administrativt, snekkerarbeid og annet museumsarbeid. De vernepliktige var underlagt Akershus Kommandantskap og «lånt» ut til Forsvarsmuseet. Nå har museet 1-2 lærlinger innenfor kontor og adm. faget som hjelper til med administrativt og museumsarbeid. Bygdøy. Fra strandlinjen med byen i bakgrunnen Bygdøy, også kalt Bygdø (før 1877 kalt Ladegaardsøen), er en halvøy i den vestlige del av Oslo, mellom Bestumkilen og Frognerkilen, og inkluderer også øyene Killingen i vest og Store og Lille Herbern i sør. Bygdøy er primært et boligstrøk – det bor 3 391 personer her (over tre roder), men har også store områder med landbruksdrift, skog og park, og er kjent for sin rike flora. Halvøya tilhørte før kommunesammenslåingen Aker kommune. Bygdøy har siden 1800-tallet vært et populært frilufts- og utfartsområde, særlig om sommeren, på grunn av de gode tur- og bademulighetene. På Bygdøy ligger Bygdø Kongsgård og Oscarshall slott. Også flere museer er beliggende på Bygdøy, Vikingskipshuset, Kon-Tiki Museet med sivbåten «Ra», Frammuseet med polarskipene «Fram» og «Gjøa», Sjøfartsmuseet og Norsk Folkemuseum. Riksantikvaren har i april 2007 varslet forslag å områdefrede en stor del av Bygdøy som kulturmiljø i henhold til kulturminneloven. Området omfatter blant annet kongsgården, Folkemuseet, Vikingskipshuset, øya Killingen og Dronningberget. Bygdøy har bussforbindelse med Oslo da buss 30 (Bygdøy – Nydalen) har sin endeholdeplass her. Lokalt (og ellers i Bydel Frogner) er navneformen Bygdø vanlig. Dette er også det offisielle navnet på kongsgården, Bygdø Kongsgård. Historie. Fram til ca 1800 var Bygdøy en øy, men landheving og utfyllinger har gjort den landfast. Øya var opprinnelig klostergods under Cistercienserne på Hovedøya men ble lagt inn under kongen som krongods ved reformasjonen. Cistercienserne hadde drevet aktiv landsbruksutvikling på Bygdøy, herunder fiskeoppdrett, og gården Bygdøy ble "ladegård", eller avlsgård, forsyningsgård for Akershus festning. Dette var opphavet til det eldre navnet på halvøya. Kongen bruke også den rike naturen på Bygdøy som jaktområde, og kong Christian IV satte opp et lite jaktslott. Det ble begynnelsen til dagens kongsgård. Gårdens hovedbygning ble oppført i 1733 som sommerresidens for stattholder Christian Rantzau. Kong Christian Frederik bodde her sommeren 1814 etter at han hadde måttet frasi seg tronen. Kongene Haakon VII og Olav V brukte huset som sommerbolig. Kongsgården på Bygdø var det første stedet i landet hvor man med sikkerhet vet at det ble avviklet en frimurerloge sommeren 1749. St. Olai loge ble på denne dagen, St. Hansaften 1749, stiftet av grev Christian Conrad Danneskiold-Laurwig. Fra 1775 ble det bygslet bort en del tomter, men kong Karl Johan kjøpte flere av dem tilbake i 1837. Han var opptatt av området og syslet med planer om et sammenhengende parkområde fra Slottet til Bygdøy. Restene av denne planen kan fremdeles ses i Gyldenløves gate i Oslo og alléen opp til Bygdøy kongsgård. Alléen var mer eller mindre sammenhengende frem til godt inn på 1920-tallet og ble brukt av både Dronning Maud og Kong Haakon til transport og rideturer. Kong Oscar I bygde lystslottet Oscarshall i perioden 1847–1852. Kong Oscar II bygget "Kongevillaene" ytterst i Kongeskogen mot Huk og brukte selv "Villa Victoria" som sommerbolig. På Kongsgården anla han i 1881 verdens første friluftsmuseum, som skulle gi et overblikk over norsk bygningshistorie ved hjelp av 8–10 tilflyttede bygninger. Bare fem hus ble fullført, med Gol stavkirke som midtpunkt. Samlingen ble i 1907 innlemmet i Norsk Folkemuseum. Stortinget innløste Karl Johans eiendommer i 1862–1863 og stilte kongsgården til disposisjon for den til enhver tid regjerende konge med familie. Resten av området ble offentlig friområde. Ytre del med gamle landstedseiendommer ble senere regulert til åpen villabebyggelse. Republikken Kina. Republikken Kina (tradisjonell kinesisk: 中華民國, forenklet kinesisk: 中华民国, pinyin: "Zhōnghuá Mínguó", også kalt "Nasjonal-Kina" eller "Nasjonalist-Kina," men som regel Taiwan) er dels den kinesiske stat som ble etablert etter at den over 2 000 år lange periode med keiserdømme i Kina ble avsluttet i 1911, da det keiserlige Qing-dynastiet falt, dels denne samme stat som fortsatte sin eksistens på øya Taiwan etter 1949. Republikken Kina mistet kontrollen over det kinesiske fastland under Den kinesiske borgerkrig, men dens regjering fortsatte å gjøre krav på å være hele Kinas lovlige regjering. I dagligtale blir landet nå ofte omtalt som Taiwan, for å skille det fra Folkerepublikken Kina, som kontrollerer fastlandet, som i dagligtale ofte kalles "Kina". Republikken Kina var blant grunnleggerne av FN, men ble utvist til fordel for Folkerepublikken Kina i 1971. I dag er Republikken Kina medlem av APEC og WTO. Avgrensningsproblematikk. Dette flagget ble brukt fra 1912 til 1928 Henvisninger til "Republikken Kina" som gjelder perioden 1912 til 1949, dreier seg om hele datidens Kina – for det meste av perioden eksklusive øya Taiwan, som var japansk frem til 1945, og eksklusive Macao og Hongkong. Etter 1949 ble republikken redusert til Taiwan og noen øyer nærmere det kinesiske fastland. Dermed er Republikken Kina i dag den stat som administrerer Taiwan, Penghu og en rekke øyer utenfor Fujian, som Quemoy og Matsu. På norsk brukes ofte navnet Taiwan synonymt med Republikken Kina, mens betegnelsen «Kina» vanligvis viser til Folkerepublikken Kina, som kontrollerer Fastlandskina, Hongkong og Macao. Republikken Kina ble opprettet etter at keiserdømmet falt i 1911, og dets nasjonalistregjering, Kuomintang-styret, beholdt kontrollen over størstedelen av Kina frem til 1949, da kommunistene under den kinesiske borgerkrigen hadde erobret det meste av landet. Kuomintang-regjeringen flyktet da til øyen Taiwan, hvor den har holdt til siden. Republikken Kina, som var en av grunnleggerne av FN, hevder aktivt å representere Kinas eneste lovlige regjering, og var internasjonalt anerkjent som sådan frem til 1971, da de mistet Kinas plass i FN og det permanente setet i FNs sikkerhetsråd til fordel for Folkerepublikken Kina. Den demokratiske Kuomintangregjeringen holder en relativt stor hærstyrke, og har tradisjonelt vært støttet av bl.a. USA. Frem til 1991 var det deres offisielle politikk å gjenerobre Kinas fastland, herunder også Tibet. I dag ansees dette ikke lenger som noe reelt mål, og forsvaret mot en invasjon fra Folkerepublikken Kina, som stadig fremsetter nye trusler mot republikken, har kommet i forgrunnen. Enkelte taiwanere innen den såkalte "pan-grønne koalisjonen" krever også en egen taiwansk stat (noe som ikke må forveksles med den "kinesiske" staten som allerede eksisterer), dette er både Republikken Kinas regjering og støttespillere, den "pan-blå koalisjonen" og Folkerepublikken Kina, som ønsker gjenforening, imot. Republikken Kinas hovedstad var Nanjing (eller Nanking) som ligger i Fastlandskina fra 1928 til 1949. Republikken Kinas Grunnlov spesifiserer ikke en offisiell hovedstad, og dermed hovedstaden i ROC har alltid vært regjerings sete etter 1947, da grunnloven trådte i kraft. Hovedstaden i dag er Taipei på Taiwan. Demografi. Befolkningen er på over 23 millioner, hvorav rundt er taiwansk urbefolkning. Om lag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen. De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer "(keija)". Andre kinesere tilkom senere, blant dem mange minnantalende, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte "taiwanske kinesere" for å skille dem fra de mange kinesere (kalt "fastlandskinesere") som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert seg der. Også Kinas nasjonalistregjering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig. Språk. Offisielt språk i Republikken Kina er mandarinkinesisk, men mange snakker også taiwansk, som er en variant av hokkien, og kanskje hakka. I likhet med Hongkong og Macao bruker Republikken Kina tradisjonell kinesisk til å skrive språket, men noen av tegnene er ikke de samme. Historie (etter 1945). Under Kairoavtalen av 1943 ble de allierte stater enige om at Taiwan etter krigsslutt måtte tilbakeføres til Kina. Som følge av Japans kapitulasjon etter annen verdenskrig skjedde det i 1945. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i 1952.) Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med hilst velkommen av den lokale taiwankinesiske befolkning. Men dets styresett vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte 28. februar-hendelsen som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaveres side, og mellom 10 000 og 30 000 døde. Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanske opposisjon. Siden 1949 har Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunistene. Kuomintangregjeringen og restene av nasjonalisthæren fra fastlandet administrerte Taiwan etter Sun Yat-sens «Folkets tre prinsipper» (三民主義, "Sānmínzhǔyì"). En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde rask økonomisk ekspansjon: En betydelig kapitalflukt fra Fastlandskina; amerikansk støtte; den avanserte infrastruktur som japanerne hadde bygd opp og etterlot seg; disiplinerte arbeidsvaner grunnlagt på konfucianismens prinsipper; en meget vellykket landreform som ble gjennomført de første få årene etter Kuomintangregjeringen kom til makt; store utviklingsprosjekter som ble entusiastisk gjennomført av store deler av arbeidsstokken; og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter, både politiske og kommersielle, og som er blitt opprettholdt selv etter Beijings diplomatiske seirer etter 1971. Både Republikken Kina (som kontrollerer øya) og Folkerepublikken Kina hevder fortsatt suverenitet over Taiwan. Geografi. I dag er områder i praksis styrt av Republikken Kina inndelt i 2 provinser, 5 bykommuner, og 14 fylker og 3 provinsielle byer på provinsnivå. De 2 provinser blitt strømlinjeformet i 1997 for å øke effektiviteten, og i dag i praksis er alle bykommuner, fylker, og provinsielle byer under direkte kontroll av staten. Alle 3 provinsielle byer og 12 av 14 fylker består Taiwan Provins (臺灣省 eller 台灣省), Kinmen og Lienchiang fylker består Fujian Provins (福建省). Bykommuner og provinsielle byer er inndelt i distrikter (區 "qū"), og fylker er inndelt i fylkebyer (縣轄市 "xiànxiáshì" eller 鎮 "zhèn" eller 鄉 "xiāng"). Statsoverhode og regjering. Republikken Kinas regjering ble etablert på Republikken Kinas Grunnlov og «Folkets tre prinsipper». Presidenten er statsoverhode og øverstkommanderende. Regjeringen består styresmakten av fem uavhengige myndigheter (yuan): utøvende yuan, lovgivende yuan, dømmende yuan, kontrollyuan (lik EUs Revisjonsretten), og undersøkelsesyuan. Presidenten utnevner utøvende yuans medlemmer som hans kabinett, inkludert en premierminister, som er president til Utøvende yuan. Parlamentet, eller lovgivende yuan, har 113 medlemmer, som velges for fire år. Forsvars- og utenrikspolitikk. Republikken Kina har for tiden fulle diplomatiske forbindelser med 23 stater: Belize, Den dominikanske republikk, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Nauru, Nicaragua, Panama, Paraguay, Saint Kitts og Nevis, Saint Vincent og Grenadinene, Burkina Faso, Gambia, São Tomé og Príncipe, Senegal, Swaziland, Kiribati, Salomonøyene, Marshalløyene, Palau, Tuvalu og Vatikanet. Landet hadde inntil nylig også diplomatisk forbindelse med Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (til 2001), Liberia (til 2003), Dominica (til 2004), Grenada (til 2005) og Malawi til januar 2008. Fordi Folkerepublikken Kina driver en blokadepolitikk mot land som anerkjenner Republikken Kina, har mange stater gitt opp sine offisielle forbindelser med Republikken Kina. Men land som USA opprettholder et tett forhold til Republikken Kina, og diplomatisk samkvem organiseres isteden i uoffisielle former og gjennom dekkorganisasjoner. Det er 21 ambassader i Taipei. Folkerepublikken Kina. Folkerepublikken Kina (hànzì: 中华人民共和国, pīnyīn: "Zhōnghuá Rénmín Gònghéguó"), vanligvis omtalt som Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land. Folkerepublikken Kina er den ene av de to kinesiske statene. Den andre er Republikken Kina (Taiwan). Folkerepublikken Kina kontrollerer hele fastlandskina, og hadde ved folketellingen i 2010 en befolkning på 1 339 724 852 innbyggere, noe som utgjør ca 20 % av verdens befolkning. Det gjennomføres folketellinger hvert tiende år; den siste tok til 1. november 2010 og resultatene ble klare i april 2011. Økonomien er kjennetegnet av en kombinasjon av en hovedsakelig fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Historie. "Utdypende artikler: Folkerepublikken Kinas historie, Kinas historie" Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949 av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet, Guómíndǎng, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i Republikken Kina etter Qīng-keiserdømmets fall i 1911, evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av partiets eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer. Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte "Det store spranget" ("Dàyuèjìn"), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» i følge landets befolkningsstatistikk. Etter "Det store spranget" begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs. I 1966 ble Kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister ("Hóng wèi bīng"), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til "Omskolering gjennom arbeid" ("Láojiào") det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere Kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at Kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand. I 1972 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans besøk til landet var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet. I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget Kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet. Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures).. Geografi. "Se også: Liste over elver i Kina" Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Østkinahavet, Formosastredet, Sørkinahavet, Vietnam, Laos, Burma, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan. Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter. Kultur. Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4 000 år siden og det er i Kina mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2 500 år og omfattet både epoker med stabilitet og med revolusjonerende forandring. Religioner. De fleste kinesere – 59 % av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker – sier selv at de ikke er religiøse. Men ritualer og religion – særlig den tradisjonelle troen på konfucianismen, taoismen og buddhismen – spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33 % av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som "tradisjonell tro" eller bare "annet". Ca. 8 % av befolkningen er buddhister. Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner. En uavhengig undersøkelse av East China Normal University kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, noe som er mye mer enn regjeringens tall, men samtidig lavere enn hva noen utenlandske observatører har kommet frem til. Offisielle tall angir at det er 20 millioner muslimer i Kina. Mat. "Utdypende artikkel": Det kinesiske kjøkken Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen. Kineserne spiser ofte ute. Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter. Det spises med pinner. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle de rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøet, men i nord er det mer basert på brød laget av korn. Fokus på maten og dens betydning for helsen er meget utbredt og kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert. Sport. Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å drive med sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden der en form for fotball først ble spilt. Andre populære sportsgrener i Kina: kampsport, bordtennis, badminton, svømming, basketball og i den senere tiden golf og rugby. Brettspill som go, xiangqi (kinesisk sjakk) og mahjong (májiàng) og i den senere tiden sjakk er populære spill i Kina. I kinesisk kultur anses det som viktig å være fysisk aktiv, og man kan se eldre trene qigong og tai chi i parker om morgenen og studenter som gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-ligaen NBA har mange unge tilhengere i Kina og Yao Ming er et stort idol for dem. Sommer-OL 2008 ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina. Valuta. Rénmínbì, RMB, (som betyr «Folkets penger») er valutaen i Folkerepublikken Kina men til daglig omtales den som kuài («spenn»). I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol. I Kina bruker en derimot forkortelsen RMB og symbolet 元. Grunnenheten av rénmínbì er yuán (元.), som deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分). Den største enheten er 100 yuán og den minste er 1 fēn. Politikk. Selv om Kina av mange eksperter i statsvitenskap blir ansett for å være sosialistisk, har det siden 1980-tallet ikke vært mulig å gi en enkel beskrivelse av Kinas politiske system. Kinas regjering er av forskjellige internasjonale observatører blitt betegnet som autoritær og sosialistisk med sterke restriksjoner på mange områder som f.eks. internett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å få barn og religionsfrihet, men sammenlignet med hvor lukket Kina var på 1970-tallet er Kina nå langt mindre restriktivt. Landet regjeres på grunnlag av forfatningen fra 1982. Kinas nåværende president er Hu Jintao og nåværende statsminister er Wen Jiabao. Utenrikspolitikk. Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den 9. mai 1950. Folkerepublikken Kina overtok i 1971 Republikken Kina (Taiwan) sin plass som representant for Kina og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Kina fører Ett-Kina-politikk, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan. Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanske politikere som Lee Teng-hui og Chen Shui-bian eller kontroversielle personer som Tenzin Gyatso (Tibets Dalai Lama) mottas offisielt av noen land. Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under 2. verdenskrig. En annen grunn er at japanske regjeringsembedsmenn med jevne mellomrom har besøkt Yasukuni-helligdommen. Forholdet mellom Kina og Japan er blitt bedre siden Shinzo Abe ble Japans statsminister den 26. september 2006. Menneskerettigheter. Bruk av sensur er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt – som det var tilfellet med Demonstrasjonene på Den Himmelske Freds Plass (1989). Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både tallmessig og relativt sett. Amnesty beregner at Kina henretter 3.700 mennesker hvert år. Mediene er aktive med hensyn til å skrive om sosiale problemer og kritikk av korrupsjon i de lavere deler av regjeringen. Det er også oftere blitt tillatt å demonstrere på grunn av lokale problemer. Hu Jintao har dog samtidig oftere slått ned på kritiske journalister, selv utenlandske. Amnesty International laget en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008. Befolkningspolitikk. "Utdypende artikkel": Den kinesiske ettbarnspolitikken Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57% er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige typer familieplanlegningspolitikk. Regjeringens mål er ett barn per familie med unntagelser for etniske minoriteter samt i tyntbefolkede områder hvor en familie må få et barn nummer to hvis første barn er handikappet eller en pike. Regjeringens mål er å stabilisere befolkningen og befolkningsveksten så tidlig som mulig i det 21. århundre, men mange nåværende prognoser estimerer en befolkning på mellom 1,4 og 1,6 milliarder i 2025. Kinas familieminister har uttalt at Kina vil fortsette ettbarnpolitikken i alle fall fram til 2018. Der er motstand mot denne politikken, særlig i landsbruksområder hvor det er bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg sønner. Folk som ikke overholder ettbarnspolitikken, lyver ofte om antall familiemedlemmer når det er folketelling. Offisiell politikk forbyr bruk av tvangsaborter eller tvangssterilisering, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger. Fordi resultater av folketellinger i Kina er blitt stadig mer upålitelige, er det vanskelig å si om politikken har hatt den ønskede effekt. Kinesiske demografers anslag over Kinas fødselsrate varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter, og det er derfor forbudt å bruke ultralyd til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre. Økonomi og næringsliv. Kina har verdens raskest voksende økonomi med 9,5 % vekst i året. I årets første fire måneder i 2007 var det kinesiske handelsoverskuddet på til sammen 63,3 milliarder dollar. Kina har verdens fjerde største økonomi med et BNP på 2 000 milliarder USD. Likevel er Kina fremdeles et fattig land, som inntil nylig har mottatt støtte gjennom FNs matvareprogram. I 2009 ble landet verdens største eksportnasjon. De eksporterte dette året varer for 1,2 billioner dollar. Tyskland eksporterte for 1,13 billioner dollar, mens USA solgte varer til utlandet for 1,06 billioner dollar. Om lag tre fjerdedeler av Kinas befolkning er fortsatt sysselsatt i jordbruket, men landet har høy arbeidsledighet på landsbygda og landbrukssektoren utgjør bare 13 % av BNP. Kina er rikt på naturressurser som bl.a. kull, olje og jernmalm. Samtidig er Kina også verdens nest største forbruker av olje. Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikalier og lettere industrivarer og våpen. De senere år har også servicenæringen vokst kraftig og utgjør 40 % av BNP. Kina ble i 2001 medlem av WTO (World Trade Organisation). Hovedstad. En hovedstad er den byen i en stat, eller en annen politisk enhet, der den politiske administrasjonen holder til. Hovedstaden er ofte, men ikke alltid, den største byen i den aktuelle enheten. Et land kan ha flere hovedsteder (som for eksempel Sør-Afrika), eller statusen som hovedstad kan gå på omgang mellom flere byer. Hovedstaden i Norge er Oslo. De ti største hovedstedene i verden. De ti største hovedstedene etter befolkningstall Areal. Areal eller flateinnhold er et mål på størrelsen på overflaten til en gjenstand. Areal kan måles med den SI-deriverte enheten kvadratmeter (m²). En kvadratkilometer (km²) tilsvarer en million m². Taiwan. Taiwan (tradisjonelle kinesiske tegn: 臺灣 eller 台灣; forenklede: 台湾; pinyin: "Táiwān"; taiwansk hokkien: Tâi-oân/Tāi-oân - historisk 大灣/台員/大員/台圓/大圓/台窩灣, tidligere kjent i Vesten som Formosa etter det portugisiske: "Ilha formosa", eller som det ble notert på latin på gamle kart: "Formosa Insula", «vakker øy») er en øy øst for det kinesiske fastland som nå utgjør størstedelen av Republikken Kina. Det tidligere navnet "Formosa" ble gitt av portugisiske sjøfarende. En person fra Taiwan kalles taiwaneser eller eventuelt formosaner. Den mandelformede øya er på 36 000 kvadratkilometer. Den vestlige delen er en bred kystslette som gradvis stiger og går over til skogdekte platåer og den fjellkjeden som strekker seg fra nord til sør langs øyas lengderetning. De høyeste fjelltoppene når opp i rundt 4 000 meters høyde. Østenfor går det bratt nedover med kløfter og strie elver og strømmer ned til Stillehavet. Befolkningen er på over 23 millioner, hvorav rundt 600 000 er taiwansk urbefolkning. Om lag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen. De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer "(kèjiā)". Andre kinesere tilkom senere, blant dem mange minnantalende, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte "Bwunshinlang" for å skille dem fra de mange kinesere (kalt "waishinlang") som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert seg der. Også Kinas nasjonalistregjering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig. Historie fra 1600. Tidlig på 1600-tallet slo handelsfolk fra Japan, Spania og Holland seg ned på forskjellige deler av øya. I 1642 ble nederlenderne enerådende, men de ble kastet ut tyve år etter av en kinesisk korsar fra Amoy, Koxinga (Zheng Changgong), som var lojal overfor det styrtede Ming-dynastiets etterfølgere som forsøkte å organisere seg til motstand og gjenerobring av det nå for det meste Qing-styrte Kina. I 1683 klarte Qing-dynastiet å overta makten, og regjerte nå Taiwan som en del av provinsen Fujian. Dette kom til opphør i 1895, da øya etter det kinesiske nederlaget under den første sino-japanske krig måtte avstå Taiwan til Japan i Shimonosekitraktaten. De nye japanske makthavere knuste løsrivelsesbevegelsen der, som hadde som mål å etablere en selvstendig taiwansk stat. Taiwan ble en japansk provins. Under Kairoavtalen av 1943 ble de allierte stater enige om at etter krigen måtte Japan gi opp kontroll av Taiwan. De sa ikke hvem som skulle få kontrollen. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i 1952.) Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med hilst velkommen av den lokale taiwankinesiske befolkning. Styresettet vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte 28. februar-hendelsen som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaverne, og minst 20 000 døde. Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanske opposisjon. I 1949 klarte kommunistene under Maos ledelse å beseire Kuomintang på fastlandet i Kina, og deres leder, Jiang Jieshi (Chiang Kai-Shek) flyktet til Taiwan. Her var han president for et nasjonalistisk styre fram til sin død. Siden 1949 har derfor Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunistene. Kuomintangregjeringen og restene av nasjonalisthæren fra fastlandet administrerte Taiwan etter Sun Yat-sens «Folkets tre prinsipper». En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde rask økonomisk ekspansjon: En betydelig kapitalflukt fra fastlandskina; amerikansk støtte; den avanserte infrastruktur som japanerne hadde bygd opp og etterlot seg; disiplinerte arbeidsvaner grunnlagt på konfucianismens prinsipper; en meget vellykket landreform som ble gjennomført de første få årene etter Kuomintangregjeringen kom til makt; store utviklingsprosjekter som ble entusiastisk gjennomført av store deler av arbeidsstokken; og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter, både politiske og kommersielle, og som er blitt opprettholdt selv etter Beijings diplomatiske seirer etter 1971. Både Republikken Kina (som kontrollerer øya) og Folkerepublikken Kina hevder suverenitet over Taiwan. Preußisches Herrenhaus. Preussisches Herrenhaus (norsk: "De prøyssiske herrers (i betydningen herskeres) hus") var fra 1855 navnet på førstekammeret i tokammersystemet til den prøyssiske landdagen. Andrekammeret ble kalt Preussisches Abgeordnetenhaus. Førstekammeret 1848 - 1854. "Førstekammeret" i det prøyssiske parlamentet besto ifølge forfatningen fra 1848 av 180 valgte medlemmer. Valgbare var alle mannlige prøyssiske statsborgere over 30 år med seks måneders botid i valgkommunen. Videre var det vilkår at kandidatene hadde betalt åtte Taler per år i skatt eller hadde inntekt på minst 500 Taler eller en formue på minst 5000 Taler. Herrenhaus 1854 - 1918. Etter en forfatningsendring i 1853 ble ingen av medlemmene til førstekammeret valgt, forøvrig etter forbildet til det britiske "House of Lords". I 1855 ble navnet "Herrenhaus" innført. Etter en kongelig forordning i 1854 skulle Herrenhaus bestå av Medlemmene av Herrenhaus blir i historisk forskning som en henvisning til overhusene i England og Frankrike også kalt "pairs". Herrenhaus ble oppløst i 1918. Bygningen Herrenhaus. Bygningen ble oppført i 1904 av Friedrich Schulze i Leipziger Strasse i Berlin. Den er idag sete for det tyske forbundsrådet. Rotes Rathaus. Rotes Rathaus ("det røde rådhuset") er det mest brukte, men uoffisielle, navnet på Berlins rådhus som offisielt heter "Berliner Rathaus". Rådhuset ligger i Rathausstraße i bydelen Mitte og er kontor for Berlins regjerende borgermester. Navnet Rotes Rathaus henviser til bygningens fasade. Rådhuset er 99,2 meter langt, 87,9 meter dypt og tårnet er 74 meter høyt. Bygningen er fredet. Historie. Bygningen ble oppført mellom 1861 og 1869 av Hermann Friedrich Waesemann. Det arkitektoniske forbildet er rådhuset i Toruń i Polen, som på det tidspunktet var en del av tyske Preussen. Det 74 meter høye tårnet er inspirert av katedralen i Laon i Frankrike. Rådhuset erstattet flere bygninger fra middelalderen og samlet administrasjonen i én bygning. Under andre verdenskrig ble omkring 50 % av bygningen ødelagt, men bygningen ble gjenoppført og ombygd i årene 1950–1958. Fra 1948 til 1991 fungerte Rotes Rathaus som rådhus for Øst-Berlin, mens Rathaus Schöneberg fungerte som rådhus for Vest-Berlin. 2. desember 1990 fant det første frie valget for det samlede Berlin sted for første gang på 44 år. CDU ble da det største partiet med 40,3 % oppslutning, og 24. januar 1991 valgte Berlins parlament Eberhard Diepgen som borgermester i det gjenforente Berlin og Rotes Rathaus ble igjen byens rådhus. Ulvik. Ulvik er en herredskommune i Hordaland. Den grenser i nord til Voss og Aurland, i øst til Hol, i sør til Eidfjord, i sørvest til Ullensvang, og i vest til Granvin. Geografi. Bygda ligger omkring Hardangerfjordens nordøstlige armer Osafjorden og Ulvikfjorden, og strekker seg langt inn på Hardangervidda, slik at det nordligste av Hardangerjøkulen, det vestligste av Hallingskarvet og Finse og Hallingskeid er innenfor kommunegrensene. Tettstedet Ulvik med Brakanes som sentrum har innbyggere per 1. januar, og ligger nesten innerst i Ulvikfjorden med trevare- og møbelindustri og 4 hoteller. Jordbruket er preget av frukt- og bærdyrking og sauehold. Riksvei 7 og riksvei 13 går gjennom Ulvik. En strekning av Bergensbanen, med banens høyest beliggende stasjon, Finse stasjon, går gjennom kommunen. Politikk. Hans Petter Thorbjørnsen (Ap) er ordfører og Stig Yngve Røkenes (H) er varaordfører. Dag og Tid. "Dag og Tid" er en nynorsk ukeavis, med utgiversted Oslo. Avisa er politisk uavhengig, men med en klar motstrøms og målpolitisk profil. Den legger vekt på stoff om kultur og politikk, og gir plass for innlegg og artikler som dekker et bredt spekter av samfunnsoppfatninger. Eierskapet er fordelt på rundt 1200 aksjonærer. Avisa kom med første prøvenummer i 1962, med den kjente NRK-profilen Arthur Klæbo som redaktør. Det skulle imidlertid gå seks år før avisa klarte å etablere stabil drift med ukentlige utgivelser. Det skjedde fra 1968. Dag og Tid hadde et oppsving i forbindelse med EF-striden og folkeavstemmingen i 1972. På siste halvdel av 1970-tallet kom avisa med to nummer i uka. Kjente navn i Dag og Tid opp gjennom historia har blant annet vært Herbjørn Sørebø, Ivar Eskeland, Per Øyvind Heradstveit, Daniel Liseth, Olav Rytter og Jon Hustad. Opplag. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:10 Sosialistisk Venstreparti. Sosialistisk Venstreparti (SV) er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU). Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt forholdet til østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 har partiet inngått som juniorpartner i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg. I stortingsvalget 2009 fikk partiet 6,2% oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,3 % oppslutning, og ordfører i tre kommuner: Gamvik, Tynset og Vinje. Audun Lysbakken er partiets leder, mens Bård Vegar Solhjell er parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, og oppfattes som mer høyreorientert enn Rødt og NKP. Politisk plattform. SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, NATO, EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen. Det er ventet at partiet vil vedta nytt prinsipprogram på landsmøtet 2011. Ifølge det eksisterende prinsipprogrammet ønsker SV å skape «et sosialistisk samfunn bygget på andre interesser og verdier og andre behov enn de kapitalismen fremmer». For å oppnå dette ønsker partiet sterkere offentlig styring av økonomien. Historie. SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO-alliansen og inngikk i den demokratiske vestblokken, som stod i motsetning til den kommunistiske østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet, og fra kretsen rundt tidsskriftet Orientering sprang en opposisjon mot Arbeiderpartiledelsens orientering i retning av USA. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble denne grupperingen ekskludert fra Arbeiderpartiet. Ettersom denne grupperingen anså Norges Kommunistiske Parti (NKP) for å være for Moskva-orientert, ga eksklusjonen startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF). SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk. EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Forsøket på å omdanne denne valgalliansen til et permanent parti endte med at flertallet i NKP ved samlingskongressen i Trondheim i 1975 gikk imot å nedlegge sitt eget parti, mens mindretallet i NKP med partileder Reidar T. Larsen i spissen valgte å gå inn i SV sammen med SF, AIK (Arbeiderpartiets nei-side) og uavhengige sosialister. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre OM. Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU. Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget. Forholdet til østblokken. Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». I tiden etter den kalde krigen, har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. Det har vært hevdet at en rekke ledende politikere i SF og det senere SV var fascinert av østeuropeiske regimer som DDR og Titos Jugoslavia. For eksempel har Bernt Hagtvet hevdet at det kunne «bikke over i ukritisk begeistring». I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i "Arbeiderhistorie" (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hånlig omtale av den sovjetiske dissidenten Andrej Sakharov, mottaker av Nobels Fredspris i 1975 i Ny Tid, og av hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977. Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer. SVs nåværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen. Jugoslavia-krigen. I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk. Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II. I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk. Ved Stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun trekker seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Sosialistisk Venstrepartis parlamentariske ledere. For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund. Folkvang. Folkvang («krigerhærens felt») er i den norrøne mytologien Frøyas bosted i Åsgard. En av salene her er den veldige salen "Sessrymne" («rik på seter»). Hit til Folkvang kommer halvparten av de krigerne som valkyriene henter når krigerne har dødd i strid. Den andre halvparten kommer til Valhall for å bli einherjer. Frøya har rett til å velge selv hvem som skal komme til henne, og de er som oftest mer ærbare og mindre blodtørstige enn de som blir ført til Valhall. Frøya (gudinne). Frøya (fra norrønt: "Freyja", avledet betydning "frue") er fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi og moderne åsatro. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. Hun hadde også makt over vekst i naturen. Hun var likevel også en krigs- og dødsgudinne. Frøya var den vakreste av åsynjene. Navnet hennes har ifølge Snorre Sturlasons "Gylvaginning" gitt opphav til hedersnavnet «Frue» som brukes om gjeve hustruer. Navnet kan bety frue eller eller i overført betydning herskerinne. Frøya er av vaneslekt og er sammen med broren Frøy barn av Njord ("Njörðr") fra Nòatun. Hun ble opptatt blant æsene som en del av fredspakten etter den store vanekrigen (krigen mellom æser og vaner). Od. Frøya var gift med Od (Óðr), tilsvarende figur eller et annet navn for Odin, og med ham fikk hun døtrene Hnoss/Noss («klenodium») og Gjerseme/Gersemi («dyrbarhet»). De var svært vakre. Derfor ble alt det som er vakkert og dyrebart kalt Hnossir (nosser). Od forlot Frøya for å reise til fremmede land, og kom ikke tilbake. Frøya gråter over dette med tårer av rødt gull. Gull ble av den grunn en kjenning som «Frøyas gråt». Folkvang. Frøyas bolig i Åsgard het Folkvang. Hit kom halvparten av de som falt i strid. Den andre halvparten kommer til Odins Valhall for å bli einherjer. Eiendeler. I en kilde er Frøya beskrevet med en vogn som blir trukket av to hannkatter. Når hun kjører rundt, er det helt lydløst. Hun har også en fjærdrakt som hun kan fly rundt i verden med. Hun eier det flotte brystsmykket Brisingamen (Brisingasmykket). Smykket er smidd av fire dvergbrødre (brisinger). Hun har i likhet med Frøy en magisk gris, som heter Hildisvina. En kilde, som Skaldskaparmål, antyder at Hildisvin er en Adils' hjelm. Hildisvin kalles her Hildigalt. "Hildi" betyr strid. Som mange guder i norrøn mytologi har Frøya mange navn. Det generelle navnet Vanadis har hun fordi hun er av vaneslekt. En gang hun reiste ut i verden for å finne Od, brukte hun flere navn; Mardoll, Hørn, Gjevn og Syr. Disse navnene gjenspeiler ulike sider av Frøya, men også at skaldediktningen krevde variasjon i påkallelsen av gudene. Frøya i tidlig kristen tid. Hun hadde en sterk posisjon i åsatroen og var sterkt mislikt av de kristne da kristningen av Norge begynte. Den islandske høvdingen Hjalte Skjeggson ble lyst fredløs og måtte rømme landet i år 999 etter at han hånet Frøya i et dikt. Frøya i "Trymskvadet". I Trymskvadet (Trymskvida) i Snorres Edda fortelles det om Tor som mister hammeren sin (Trym hadde stjålet den), og at Loke låner fjærhammen til Frøya for å fly rundt og se etter hammeren. Frøya og Frigg. Det var også forskjeller som at Frøya er av vane-ætt, mens Frigg er åsynje. Od. Od er i den norrøne mytologien gift med Frøya. Od er en skikkelse som det vites lite om, og han tolkes i mange sammenhenger som Odin selv, eller som hans dobbeltgjenger. Noe som taler imot at Frøya og Frigg er samme gudinne er at Frøya er av vane-ætt, mens Frigg er en åsynje. Rudolf Schuster. Rudolf Schuster (født 4. januar 1934) var Slovakias president fra 1999 til 2004. Schuster stammer fra en karpaten-tysk familie, og arbeidet først som ingeniør. Fra 1983-86 var han overborgermester i fødebyen Košice (tysk "Kaschau"). Da revolusjonen mot kommunistdiktaturet brøt ut i 1989 sluttet han seg til opposisjonen, og ble leder av det slovakiske nasjonalrådet (parlamentet). Fra 1990 til 1992 var han tsjekkoslovakisk ambassadør i Canada, deretter igjen overborgermester i Košice. I 1998/99 var han grunnlegger og formann for Partiet for borgerlig forståelse, og ble som kandidat for den forente opposisjonen valgt til president for en femårsperiode den 29. mai 1999. Han ble innsatt i embedet 15. juni samme år, og gikk av i 2004. Schuster mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president. Helge Seip. Helge Lunde Seip (født 5. mars 1919 i Surnadal, død 29. januar 2004) var en norsk jurist, redaktør og politiker (Venstre). Han var Norges kommunalminister i Borten-regjeringen 1965–1970 og mangeårig stortingsrepresentant for Oslo. Seip var leder av utbrytergruppen som splittet Venstre og dannet Det Nye Folkepartiet i 1972. Splittelsen førte til en sterk svekkelse av den politiske retningen Venstre stod for i Norge. Seip var Datatilsynets første direktør, og mottok i 1999 Rosingakademiets hederspris for dette. Seip mottok også en rekke andre utmerkelser for sitt virke. I 1989 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han var innehaver av Kong Haakon VIIs 100-årsmedalje og ble i 1983 tildelt Jacob Letterstedt-medaljen for å ha gjort en særskilt framtredende insats for å fremme det nordisk samarbeitet. Et dukkehjem. "Et dukkehjem" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1879. Stykket hadde premiere på Det kongelige Teater i København, 21. desember 1879. Stykket var en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i det viktorianske ekteskapet. «Et dukkehjem» skapte furore da det utkom, og i Tyskland måtte Ibsen til og med skrive en alternativ slutt, hvor Nora blir for barnas skyld. Sigurd Ibsen og hans kone Bergljot Ibsen fikk en datter i 1905. De var enige om at barnet skulle oppkalles etter Nora, men da innvendte Ibsen at Nora bare var et "kjælenavn", så barnet måtte oppkalles riktig og døpes Eleonora, selv om dette navnet aldri blir nevnt i skuespillet. Handlingen. Nora forlater sin ektemann på leting etter seg selv, etter å ha innsett at han ikke var den edle personen hun hadde trodd. Hennes rolle i ekteskapet var som en dukke, hennes hjem et dukkehjem og hennes ektemann Torvald refererer stadig til henne som hans lille «lerkefugl» eller «ekorn». Hun får ikke engang ha en nøkkel til postkassen. Når hun så blir utpresset på grunn av en forbrytelse hun gjorde for å redde sin manns liv (hun forfalsket sin fars signatur på et gjeldsbrev) vil hennes mann sende henne bort. Hans eneste bekymring er hans eget rykte, selv om det var kjærligheten til ham som drev henne til det. Når så utpresseren angrer, ville det hele vært over i et tradisjonelt viktoriansk drama. For Torvald og Nora er det for sent til å gå tilbake til slik det var. Hennes illusjoner om ekteskapet er knust, og hun bestemmer at hun må forlate ham og deres barn, forlate dukkehjemmet for å finne sitt egentlige selv. For den viktorianske verden var dette skandaløst. Ekteskapet var regnet som en av samfunnets grunnpilarer, og å portrettere det på en slik måte var fullstendig uakseptabelt. Noen teatre, spesielt i Tyskland, nektet å spille stykket, så Ibsen ble presset til å skrive en alternativ slutt som var langt mindre dyster. Dette plaget ham veldig, og han ville av og til i siste minutt gi en «rettelse» til skuespillerne på åpningsdagen. Ibsens barnebarn, Irene Ibsen Bille, fortalte til Johannes Møllehaves kone at oldefaren i sin første versjon av stykket faktisk lot Nora bli hos Helmer, etter at Helmer hadde dradd henne inn på barneværelset, vist henne de sovende barna og ropt: «Går du fra dette?» Suzannah Ibsen var imidlertid helt uenig i at dette skulle holde Nora tilbake i et så sørgelig ekteskap. «Nora går!» ropte hun. «Nora blir!» skal Ibsen ha ropt, og slik fortsatte det i to uker, til Susannah ropte: «Enten går Nora, eller så går JEG!» Og da lot Ibsen Nora forlate Helmer. Eksterne lenker. Dukkehjem Hjemmebrent. Hjemmebrent, også kalt "himkok", "hemmbrent", "heimbrent" eller "heimert", refererer i dag til brennevin som er fremstilt utenfor ordinære, lovlige produksjonsanlegg. Navnet henspiller på produksjon hjemme hos privatpersoner, men uttrykket omfatter også ulovlig profesjonell produksjon i større skala. Lovreguleringer. Frem til 1750-tallet var hjemmebrenning både tillatt og utbredt i Norge. I 1756 ble det forbudt, da kongen mente at de små kornavlingene man fikk under Den lille istid, måtte brukes til mat og ikke til drikke. Dette første forbudet gjaldt i ca 40 år, da brenning igjen ble tillatt i byer. I 1816 ble lovligheten utvidet til å omfatte alle brukere og besittere av matrikulert jord, og produksjonen økte vesentlig. Lov av 1.juli 1816 slapp hjemmebrenningen helt fri offisielt, men i praksis hadde den vært fri i årevis og oppmuntret av myndighetene, som mente den tjente til å utnytte kornproduksjonen effektivt. Til overmål vedtok Stortinget samme år importforbud for utenlandsk brennevin. I 1845 kom restriksjoner på hjemmebrenning, og antall destillasjonsanlegg falt raskt fra ca 10 000 til 40. De som drev videre, var først og fremst fabrikkanlegg. I praksis ble hjemmebrenning i småskala forbudt i Norge med lovbestemmelsene fra 1845, ettersom anleggene måtte ha en minimumsproduksjon på 200 potter (193 liter). I dag er det forbudt i de fleste land å lage brennevin uten særskilt løyve, selv til eget bruk. I Norge er dette hjemlet i "Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.", der det står at man må ha bevilling for å produsere alkoholholdig drikk. Denne loven gir imidlertid adgang til brygging av øl og vin. Årsakene til at det er straffbart å brenne hjemme ligger i myndighetenes ønske om å regulere konsumet av alkohol, samt at hjemmebrenten kan ha helseskadelige urenheter som kan fanges opp i internkontrollen til profesjonelle destillerier. Sist, men ikke minst har brennevinssalg en fiskal side. Brannfare og eksplosjonsfare er også betydelig. Hjemmebrenning brukes gjerne som et eksempel på at lovens bokstav er i konflikt med folks rettsfølelse. Mange kjenner noen som brenner hjemme. I noen få land, som New Zealand, har det vært tillatt å brenne hjemme i flere år. I Irland ble hjemmebrent, kalt "poteen", sett som en del av opprøret mot de britiske myndighetene, og fikk dermed en politisk dimensjon. Man får nå kjøpt fabrikkprodusert "poteen" på en del irske flyplasser. Selve brennevinet er av dårlig kvalitet, og det er historikken bak som gjør det til en attraktiv suvenir blant annet for mange irsk-amerikanske turister. Det engelske ordet for hjemmebrent er "moonshine" (= måneskinn), som henspiller til produksjon ute i natten, hvor en kun hadde måneskinn som belysning. Produksjon. Tradisjonelt lages hjemmebrent av "sats": råstoff som er blandet og satt til gjæring. Mange slags råvarer kan brukes i satsen, men ofte en blanding av vann, sukker og gjær. Det finnes flere spesialproduserte gjærtyper til dette formålet. Ved å bruke spesialgjær vil man kunne få sats av høyere kvalitet, og dermed også mer destillat per liter sats. Satsen destilleres, men ofte med en kvalitet som gir for store mengder fusel og brennevinet renses derfor omhyggelig med kullfilter. Ferdig korrekt hjemmebrent er nesten ren alkohol (95,6 % og lavere). Rester av fusel er forøvrig det som gir karakteristisk smak til forskjellige typer brennevin, og det å kontrollere hva som blir igjen av rester er en omfattende vitenskap. I nyere tid har hjemmebrent blitt mer raffinert, man kan fjerne mer av fusel-oljene, og dermed forbedret kvaliteten på brennevinet betydelig. Mange hjemmebrennere har lært dette så bra at de lager brennevin som har tilsvarende eller bedre kvalitet enn kommersielt produsert brennevin. Dette skyldes mer raffinerte hjemmebrentapparat som gjør renere «kutt» enn kommersielle destilleri. Hjemmebrentapparat finnes stort sett i to varianter; Pot, og Reflux. En «Pot-Still» er det minst avanserte apparatet, og består stort sett av et kokekar med en kondenseringsannordning på. Disse apparatene tar med seg store deler av smak og aroma fra satsen, og brukes til å lage konjakk, whisky og annet, smakfullt brennevin. En mer avansert modell er en «Reflux-Still», som fungerer ved at den kondenserer noe av alkoholdampen i en kolonne fylt med et materiale med stor overflate (kobber-/stålskrubber er mest brukt). Når dampen siver gjennom kolonne-fyllet tar den til seg mer etanol fra væsken som allerede er kondensert..(mange mini destillasjoner.) Dermed blir resultatet sterkere brennevin. De mest populære modellene av disse apparatene er VM og LM, Vapor Management og Liquid Management. En annen og forholdsvis ny type apparat som er introdusert på markedet er «plastbrenneren». Navnet kommer av at komponentene i apparatet består i all hovedsak av plast. Destillasjonen foregår, til forskjell fra de klassiske apparatene, etter fordampningsprinnsippet, hvor en varmer satsen opp til en temperatur mellom 45 og 50 grader. Den lave temperaturen gjør at man unngår å få med mye av fuselen som kommer med i større utstrekning ved koking av satsen. På den andre siden vil man ikke få noen skarpe skiller i forhold til det som kommer ut på de forskjellige stadier i prosessen. Alkoholdampen ledes i neste omgang fra oppvarmingsenheten og ut i en lukket beholder hvor dampen kondenseres på overflatene i beholderen, som gjerne har en lavest mulig temperatur. Dette gjør at prosessen ofte utføres utendørs, og da helst på vinterstid. Prosessen er langsom, men til gjengjeld krever den lite tilsyn med hensyn til eksplosjonsfare og diverse «cuts» som bør foretas ved destillasjon med et ordinært kolonne-apparat. I tillegg vil produksjonsmengden på et slikt system, være så begrenset at det ikke vil appellere til de som skulle ønske å tjene penger på illegal salg av sprit. Brunost. Brunost, geitost, getost (dansk også "myseost", svensk: "mesost") er en samlebetegnelse på mysoster som har en brunlig farge og som har myse som hovedbestanddel. Beskrivelse. Ettersom ost lages av ostestoff og brunost av myse, det som er igjen av melka etter at ostestoffet er brukt til hvitost, er brunost egentlig ikke en ost. Brunost blir også kalt for geitost; også det er feil, for brunost lages "både" av myse fra kumelk og geitemelk, hver for seg, eller i blanding. Velkjente typer av brunost er fløtemysost, gudbrandsdalsost og ekte geitost. Brunosten er halvfast og har smaksnyanser som sjokolade og karamell. I Sverige er ostetypen kjent som "mesost". For mange nordmenn er brunost også et nasjonalkulturelt ikon. Hos Den norske Sjømannsmisjon har brunosten vært et fast innslag på vaflene i alle sjømannskirkene rundt omkring i verden. Rundt 30 % av all ost som spises i Norge er brun mysost. Produksjon. Myse er restproduktet etter osteproduksjon, den inneholder hovedsakelig vann, myseprotein og laktose (melkesukker). Mysa kokes inn til den når et tørrstoffinnhold på omkring 80-82 %. Mot slutten på kokingen tilsettes vanligvis litt fløte. Brunfargen kommer av Maillardreaksjon. De fleste brunoster lages av myse fra en blanding av kumelk og geitemelk. Noen varianter lages kun på én av delene. Smaken av brunost er ofte både kraftigere og skarpere enn vanlig hvit eller gul ost. Brunosten er halvfast. Man lager ost ved å tilsette osteløpe i spenevarm melk (omtrent 37 °C), noe som gjør at ostemassen koagulerer og får puddingkonsistens. Når den skjæres opp, skiller mysen seg fra ostekornene. Mysen, som er et biprodukt, blir så kokt forsiktig i flere timer slik at mye av vannet fordamper. Fløte tilsettes mot slutten, og massen kokes inn til karamellaktig konsistens. Brunost er ofte svært søt, men lite proteinrik sammenlignet med hvitost. Dersom man avbryter kokingen før osten er ferdig, får man en myk, smørbar brunost som kalles prim. Bruk. Brunost er mye brukt som pålegg på brødskiver, men den kan også brukes i sauser, ofte sammen med einerbær som vil gi sausen en svak karamellsmak. Brunost brukes også som pålegg på vafler. Historie. Brunost og prim laget av innkokt myse må ha vært laget og brukt langt bakover i historien. Men det er budeia Anne Hov fra Gudbrandsdalen som får æren av produktutviklingen. Oppfinnelsen med å tilsette fløte eller rømme til avkoket av myse og dermed skapte feitost skriver seg etter sigende fra da hun var budeie på Solbråsetra i Sør-Fron kommune. Feitost ble forløperen til dagens Gudbrandsdalsost som bidro til å forbedre økonomien i 1880-tallets Gudbrandsdalen. Senere ble også geitemelk tilsatt. I 1933, da Anne Haav var 87 år, ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Allerede i 1805 skriver storelvdølen Ole Olsen Evenstad (1739–1806) sitt ostemanuskript: "Om Brug af Myse og dens Indkogning til Myssmør". Men Evenstad nevner verken geitemelk eller fløte som tilsettingssats. Går vi lengre tilbake så skrev Petter Dass allerede i 1674 «Saa gjennom Granskov og Furru/Kom jeg til en heeder Gurru/ Gav mig Møsse-Brømme...». Vi har altså kokt myse til Prim lenger før Anne Hov laget sin variant. I sin opprinnelige variant var den mere som prim, altså mindre innkokt. Ettersom mysen tradisjonelt ble kokt på gårdene i jerngryter, var brunost også en viktig jernkilde i norsk kosthold. I følge Norsk Legeforening tilsvarte det 16 mg jern per 100 g brunost. Med bruk av aluminiums- og stålkar i moderne produksjon falt jerninnholdet til under 0,5 mg jern per 100 gram. For igjen å øke befolkningens jerntilskudd ble bruosten fra 1944 beriket med jern som forebyggende medisin. Denne praksisen varte fram til den 1. september 2001 da Statens næringsmiddeltilsyn besluttet at berikingen ikke lenger var nødvendig. Capita-forbruket på Brunost har gått jevnt og trutt tilbake de siste 10 årene. Men har stabilisert seg de siste 2 årene. Dette har en sammenheng med at nordmenn spiser mindre brødmåltider, og at det er flere pålegg å velge mellom. Fiksstjerne. En fiksstjerne er nesten det samme som en stjerne. Før i tiden bruktes ordet "stjerne" ofte både om planetene og om de egentlige stjernene – fiksstjernene – som alltid står i ro i forhold til hverandre, slik at de danner visse foranderlige figurer, som kalles stjernebilleder eller «konstellasjoner». Den eneste stjernen som ikke er en fiksstjerne er solen, idet denne, sett fra Jorden, beveger seg langs en storsirkel over hele stjernehimmelen en gang i året. Denne storsirkelen heter ekliptikken. Før det heliosentriske system ble alminnelig akseptert, observerte man både stjerner og planeter bevege seg over nattehimmelen. Forskjellen bestod i at stjernenes bevegelse var helt regelmessig, mens planetenes bevegelse var uregelmessig. Derfor kaltes planetene for «vandrere». Sett fra Jorden er det jo enda slik at både stjerner og planeter går opp i øst, og ned i vest. En stjerne kulminerer imidlertid alltid i den samme høyden over horisonten i sør, mens en planets kulminasjonshøyde varierer fra dag til dag. Videre har de "ytre planetene" den egenskapen at de av og til snur, og går baklengs, eller retrograd, i forhold til den bakenforliggende fiksstjernehimmelen, der deres bevegelse stort sett følger ekliptikken. De "indre planetene" har den egenskapen at de, sett fra Jorden, alltid befinner seg mer eller mindre i nærheten av Solen, og ligger de vest for Solen så opptrer de som morgenstjerner, men ligger de øst for Solen, er de aftenstjerner. I dag vet man at «fiksstjernene» også er i bevegelse. De er imidlertid så langt borte, at selv om mange har en meget stor hastighet, blir deres vinkelhastighet sett fra jorden meget liten, slik at fiksstjernenes relative posisjon på himmelkulen, slik den ser ut for oss jordboere, forandrer seg meget lite fra år til år. Den fiksstjernen som er nærmest vårt solsystem er Alpha Centauri. Denne, vår nærmeste nabostjerne, befinner seg i en avstand av ca.4,3 lysår fra vår jord. En annen stjerne som er meget nær, er Sirius, som er kun 8,6 lysår borte, og er vår nattehimmels klareste stjerne. I Isaac Newtons himmelmekanikk tenkte man seg at det var fiksstjernene som utgjorde verdensaltets inertialsystem. Men idag, efter at det har blitt etablert at ingen fiksstjerner egentlig er i ro, har man måttet forlate denne idéen om at fiksstjernene samlet sett danner et inertialsystem. Over astronomiske avstander mener man idag også at den newtonske himmelmekanikken bør erstattes av Einsteins gravitasjonsteori, som gir en riktigere beskrivelse av tyngdekraftens virkning i verdensrommet, selv om Newtonmekanikken gir en utmerket beskrivelse av f.eks. satellittbevegelse innenfor vårt eget solsystem. Ask og Embla. Ask og Embla er i norrøn mytologi de første menneskene på jorda. Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylfaginning av den hedenske mytologien, ble de to første menneskene skapt ved at gudene, Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer så alle de mennesker som bor i Midgard. Eddakvadet Voluspå forteller imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene. Sannsynligvis er denne versjonen i større samsvar med de skapelsesmytene som gjaldt i hedensk tid enn den fortellingen som Snorre gir til beste. Den trestammen som ble til mannen, "Ask", er uten tvil stammen av et asketre, slik det framgår av ordet selv, og av at treet ask kunne benyttes i skaldekunsten som kjennetegn på mann eller på kriger, slik Snorre Sturlason gir eksempler på i Skaldskaparmål i sin «Edda». Han forteller også blant annet at menn kan kjennetegnes i skaldediktningen ved bruk av mannlige trenavn, og kvinner ved kvinnelige trenavn. Men det finnes ikke den samme forbindelsen mellom kvinnenavnet Embla og noen av de kjente treslagene, som det gjør når det gjelder mannen Ask og asketreet. Blant forskjellige forsøk på forklaringer av hva slags vekst Embla kunne ha stått for, har en slik fremmed vekst som "vinranken" vært lansert; Sophus Bugge foreslo i sin tid almetreet ut fra at ordet «Embla» og ordet «alm» kunne ha hatt et felles opphav en gang i tiden, og muligheten har også vært holdt åpen for at Embla ikke refererer seg til en reell vekst i det hele tatt. Bugges demonstrasjon av hvordan de to ordene «Embla» og «alm» kunne ha hatt en felles opprinnelse, har følgelig ikke vunnet allmenn tilslutning. Det er i det hele tatt uvisst hva slags tre som skjuler seg bak navnet Embla og har kjennetegnet den første kvinnen; almetreet er det neppe. Løsningen synes ikke å kunne finnes på et etymologisk grunnlag. Uansett må det være de tankene og ideene om verden og menneskene som hersket i hedensk tid, som ligger til grunn for forestillingene om at både mann og kvinne har opphav i trær som på en eller annen måte var kjønnet og kunne danne et par. Disse hedenske forestillingene kan rekonstrueres ved å sammenholde de nedskrevne mytologiske fortellingene med det arkeologiske funnmaterialet. På en slik bakgrunn har det vært foreslått at Embla representerer mistelteinen i sin mytiske urform. Ifølge Snorre Sturlasons relativ klare redegjørelse for mistelsteienens voksested i myten om drapet på guden Balder, har den opprinnelig vokst i jorda, ikke oppe i trær, slik den reelle mistelteinen gjør. Denne viktige opplysningen blir det gjerne sett bort fra i moderne fortolkninger av myten, som vanligvis baseres på det som er botanisk riktig. Men en myte er ingen botanisk skildring, og må fortolkes på sine egne permisser, som blant annet går ut på at den skal gi en forklaring på fenomener som har med liv, død og naturens fenomener å gjøre. Mistelteinen var den eneste veksten som det kunne lages en pil av til å drepe guden Balder med. Begrunnelsen for å se Embla som en stamme av en slik mytisk urplante som ikke finnes i naturen, men som senere manifesterer seg som den alltid grønne mistelteinen opp i trær som feller lauvet hver høst og vokner til liv igjen hver vår, baseres på at myten om drapet på guden Balder viser til en hendelse som inntraff i verdens etableringsfase, ikke som en opptakt til Ragnarok, slik den vanlige tolkningen av denne fortellingen går ut på. Myten om Balders død, som i sin opprinnelige hedenske form beskriver hvordan døden ble innført i verden og hvilken funksjon den hadde i et syklisk slektsperspektiv, har også den funksjonen å gi en skildring av hvordan mistelteinen gikk over fra å være en plante på jordoverflaten til å bli en plante som vokser oppe i trær. Peter I av Russland. Peter den store, Pjotr Aleksejevitsj Velikij eller Pjotr Aleksejevitsj Romanov (født, døde), tsar av Russland, ble født i Moskva som sønnesønn av Mikhail Romanov, tsar fra 1613. Han ble kronet til tsar av Russland den 27. april 1682, kun 10 år gammel. På grunn av politiske omstendigheter kom han til å regjere sammen med sin halvbror Ivan og under ledelse av sin halvsøster Sofia. I 1689 ble Sofia tvunget fra makten, og da Ivan døde i 1696 ble Peter enehersker. Moderniseringsbestrebelser. Han var meget oppsatt på å gjøre Russland til en europeisk stormakt og inviterte de beste ingeniører, skipsbyggere, arkitekter og håndverkere til å komme til Russland. Likeledes sendte han hundrevis av unge russere til Europa for å lære. Selv avla han flere besøk i Europa og besøkte for eksempel København i 1716. Slik la han grunnlaget for den kommende "intelligentsiaen" i landet. Han arbeidet selv i flere uker inkognito i Nederland for å lære båtbyggerfaget. Han tvangsinnførte europeisk klesdrakt, det ble forbudt å ha skjegg, med mindre man betalte skjeggskatt, han reformerte alfabetet og innførte ny kalender, riktignok Juliansk kalender. Tidligere hadde tidsregningen startet med en antatt tidspunkt for jordens skapelse. Videre sørget han for å få oversatt utenlandsk litteratur til russisk, og at landets første avis ble gitt ut i 1703. Han moderniserte militærvesenet, og sørget for at alle kunne avansere i rang, uansett sosial bakgrunn: Han holdt fast på at noen posisjoner bare kunne innehas av adelige, noe som førte til at enkelte dyktige offiserer fra «små kår» fikk adelskap. Peters sikte mål var å gjøre Russland til en europeisk stormakt, og dette forutsatte en sterk statsmakt. Hele samfunnet ble militarisert og den sivile administrasjonen fikk en tilsvarende hierarkisk oppbygging som den militære. Det ble innført en verneplikt, som innebar at hvem som helst kunne bli innkalt til 25 års militærtjeneste. Enhver motstand ble slått hardt ned, også hans egen sønn Aleksej ble ofret for statens skyld da han skulle ha deltatt i et komplott mot tronen. Peter lot ham fengsle og torturere til døde. Etter at han ble keiser i 1721, omorganiserte han hæren til Den keiserlige russiske hær. Adgang til Svartehavet. Første selvstendige skritt av den unge tsaren var et forsøk å innta festningen Azov i 1695. Denne festningen hadde en viktig betydning, ikke bare som utgang til hav, men først og fremst for å sikre Sør-Russland mot streiftog av Krim-tatarer. Den første Azovkampanjen mislyktes. Den russiske hæren klarte ikke å innta festningen. Russerne hadde ingen flåte, mens den tyrkiske garnisonen fikk forsyninger via sjø, og Peters tropper kunne ikke forhindre dette. Vinter og vår 1696 i Voronezj arrangerte Peter elveflåtebygging. Etter at flotiljen var ferdig bygget, endret Peter hærens kommando og gjentok stormen. 19 juli 1696 ga Azovs garnison opp. Bare noen dager senere ble Taganrog grunnlagt på kysten av Azovhavet. Den første borgermester i Taganrog var nordmannen Cornelius Cruys (Nils Olsen), skreddersønn fra Skagen i Stavanger. Store nordiske krig. Peters første krig var mot Tyrkia for å oppnå adgang til Svartehavet, og for første gang vant en russisk flåte et slag. Etter fredsslutning med tyrkerne 3. juli 1700 var tyrkerne og russerne enige om 30 års våpenstillstand, og Peter fikk da ryggen fri til å konsentrere seg om svenskene som blokkerte tilgangen til Østersjøen. Peters største ambisjon var å skaffe Russland adgang til Østersjøen, og i 1700 startet han den store nordiske krig mot Sverige. Krigen varte i 21 år. Da krigen mot Sverige ble avsluttet etter seieren ved Poltava, lot Peter seg utnevne til russisk keiser den 22. oktober 1721. St. Petersburg. I 1703 grunnla Peter St. Petersburg ved Neva-elvens munning på et sumpmessig og våtmarksområde som hittil hadde vært under svensk kontroll. Etter å ha jaget bort den lille svenske garnisonen, startet han et omfattende drenerings- og kanaliseringsarbeid for å gjøre det mulig å bygge en by i området. I tillegg ble det slått ned tømmer i grunnen og det ble fylt ut med jord og stein som ble fraktet fra områder lenger inn i landet. Flere titalls tusen arbeidere ble tvangsutskrevet til arbeide og mange tusen døde i arbeidet, både av utmattelse, sykdom, matmangel og kulde. Likene ble en del av fundamenteringen. Peter den store kommanderte folk fra alle samfunnslag til å flytte til byen, også adelige. Det ble forbudt å bygge i stein i andre deler av landet, slik at det bare var i den nye byen hvor det fantes arbeid for murer og steinhuggere. St. Petersburg utviklet seg hurtig til en driftig havneby, og i 1712 flyttet Peter hovedstaden hit fra Moskva. Ved Peter den stores død i 1725 hadde St. Petersburg 75 000 innbyggere. Peter den store døde 8. februar 1725 og ble begravet i Peter og Paul-domkirken i St. Petersburg. Han hadde forsømt å utnevne en etterfølger og ble derfor etterfulgt av sin hustru Katarina I. Det norske biland i Antarktis, Peter 1.s øy er oppkalt etter ham. Moskva. Moskva (russisk: "Москва́") har vært Russlands hovedstad siden 1918 (og før 1712), og har vært landets politiske, kulturelle, finansielle, utdannelsesmessige og transportmessige sentrum i mer enn 850 år. Byen er med sine 10,4 millioner innbyggere (2005) Russlands og Europas største by. Byen er en føderal by, omkranset av Moskva oblast i det Sentrale føderale distrikt i den vestlige delen av Den russiske føderasjonen. Moskva var hovedstad i Storfyrstedømmet Moskva og Tsar-Russland, før hovedstaden ble flyttet til St. Petersburg i forbindelse med etableringen av Det russiske keiserdømmet tidlig på 1700-tallet. Ved etableringen av Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk i 1917 ble hovedstaden flyttet tilbake til Moskva, og byen var også hovedstad i Sovjetunionen. Den røde plass i sentrum av Moskva er utgangspunkt for de brede gatene som går ut i alle retninger, og disse er igjen forbundet med et system av ringgater. Gjennom sentrum av byen renner Moskvaelven. Blant byens mest kjente bygninger er Vasilijkatedralen, Lenins mausoleum, Kreml og Bolsjojteateret. Moskvas metro er et av verdens travleste metro-systemer, og kjent verden over for sin punktlighet. De olympiske leker for sommeren 1980 gikk av stabelen her. Historie. De første referanser til Moskva kan dateres tilbake til 1147, da Jurij Dolgorukij oppfordret fyrsten av Republikken Novgorod til å komme til ham, da byen var en liten provinsby. Ni år senere, i 1156, beordret fyrst Jurij Dolgorukij at det skulle bygges en tremur rundt Moskva. I perioden 1237–1238 brente mongolerne ned byen og drepte innbyggerne. Moskva kom over dette og ble hovedstad i et selvstendig fyrstedømme i 1327. Byens gode plassering ved Volgaelva gjorde at byen kunne utvikle seg. Under Ivan I erstattet Moskva byen Tver som hovedstad i Vladimir-Suzdal og ble eneinnsamler av skatt for de mongolske herskerne. Ved å betale en høy tributt fikk Ivan et viktig gode fra khanen. Motsatt av andre fyrstedømmer ble Moskva ikke delt mellom hans sønner, men ble overdratt til den eldste. I 1380 ledet fyrst Dmitrij Donskoj av Moskva en forenet russisk hær til en viktig seier over mongolerne i slaget ved Kulikovo. Etter slaget fikk Moskva en ledende rolle i befrielsen av Russland fra mongolsk overherredømme. I 1480 vant Ivan III endelig frihet fra tatarernes kontroll ved Det store møte ved Ugraelva, hvilket tillot Moskva å bli sentrum for all makt i Russland. Hovedstaden i Russland, som tidligere hadde skiftet mellom Kiev og Vladimir, ble ved slutningen av hans regjeringstid endelig fastlagt til Moskva. I det 17. århundre var det mange folkeopprør som befrielsen av Moskva fra polsk invasjon (1612), Saltopprøret (1648), Kobberopprøret (1662) og Moskvaopprøret i 1682. Byen opphørte med å være Russlands hovedstad i 1712 etter grunnleggelsen av St. Petersburg ved Østersjøen av Peter den store i 1703. Da Napoléon invaderte Russland i 1812 evakuerte moskovittene byen og brente den av, da Napoléons tropper nærmet seg den 14. september. Napoléons hær, som var plaget av sult, kulde og dårlige forsyningslinjer, ble da tvunget til hurtig å trekke seg tilbake. I januar 1905 ble Alexander Adrianov utnevnt til Moskvas første offisielle borgermester. Etter Den russiske revolusjon ble Moskva den 12. mars 1918 hovedstad i Føderasjonen av russiske sosialistiske sovjetrepublikker, som mindre enn fem år senere ble til Sovjetunionen. a> til høyre. Under den store fedrelandskrigen (det russiske navnet for Østfronten under andre verdenskrig) var hovedkvarteret for forsvaret og generalstaben for Den røde armé plassert i Moskva. I 1941 ble 16 divisjoner (over 160 000 personer), 25 bataljoner (18 800 personer) og fire ingeniørregimenter dannet ut av frivillige moskovitter. I november 1941 ble den tyske Senterarmé stoppet i byens forsteder og dernest drevet ut under Slaget om Moskva. Mange fabrikker ble evakuert sammen med mye av sentraladministrasjonen, og fra den 20. oktober ble byen erklært under beleiring. De tilbakeværende innbyggerne bygde og bemannet panservernsvåpen-forsvarsverker, mens byen ble bombardert fra luften. Det er verdt å merke at Josef Stalin nektet å forlate byen, hvilket betydde at den øverste militære ledelsen også forble. Til tross for beleiringen og bombingene fortsatte byggingen av Moskvas metro, som begynte tidlig på 1930-tallet, og ved krigens slutt åpnet flere nye metrolinjer. Den 1. mai ble en medalje: "For forsvaret av Moskva" 1944 stiftet, og i 1947 ble en annen medalje innstiftet – "Til minne om Moskvas 800 års jubileum". For at feire 20 år siden seieren under andre verdenskrig ble Moskva den 8. mai 1965 sammen med elleve andre byer utnevnt til helteby. I 1991 ble Moskva rammet av et kuppforsøk fra regjeringsmedlemmer imot Mikhail Gorbatsjovs reformer. Da Sovjetunionen ble oppløst samme år fortsatte Moskva med å være hovedstad, nå i Russland. Siden da er det utviklet en markedsøkonomi som har skapt en eksplosjon i vestlige forretninger, servicetilbud, arkitektur og livsstil. Politikk og administrasjon. Moskva er hovedstaden i Den russiske føderasjon. I sentrum av byen, i den sentrale administrative okrugen, ligger Kreml, der Russlands president og store deler av statsadministrasjonen holder til. Dette inkluderer også flere militære hovedkvarter og hovedkvarteret i Moskva militære distrikt. Som alle andre hovedsteder huser også Moskva alle utenlandske ambassader og diplomater som er utplassert i Russland. Moskva har status som én av landets to føderale byer (sammen med St. Petersburg). Blant Russlands 83 føderale enheter er Moskva den minste i areal, men samtidig den største i befolkning. Moskva er også plassert i den sentrale økonomiske regionen, en av tolv spesielle økonomiske regioner i Russland. Hele byen ledes av én ordfører (Jurij Luzjkov). Byen er delt inn i ti administrative okruger og 123 distrikter. Ett av de administrative distriktene, byen Zelenograd (nummer 1 på kartet under), ligger et stykke utenfor resten av byen. Alle administrative okruger og distrikter har egne våpenskjold, flagg og valgte ledere av lokaladministrasjonen. I tillegg til distriktene har Moskva territorielle enheter med spesiell status. Disse omfatter vanligvis områder med liten eller ingen fast bosetning, som for eksempel Det allrussiske utstillingssenteret, Moskvas botaniske hage, større parker og industriområder. I de senere år har enkelte territorier blitt slått sammen med distrikter. Det er ingen spesielle etniske nabolag i Moskva. Som i de fleste andre byer er det deler av byen som anses som finere enn andre; faktorer som bestemmer dette er ofte nærhet til sentrum, nærhet til metro-stasjoner og tilgangen til grøntarealer. Moskva er det administrative senteret i Moskva oblast, selv om byens status som føderal by gjør at den har sin egen lokaladministrasjon og dermed ikke er underlagt oblasten. Arkitektur. a>s liste over bygninger i fare. Moskvas arkitektur er verdensberømt. Byen er kjent for Vasilijkatedralen med sine elegante løkkupler, i tillegg til Frelseren Kristus-katedralen og De syv søstre. Patriarken av Moskva, som holder til i Danilov-klosteret, er overhode i Den russisk-ortodokse kirke. Moskva var også vertsby for Sommer-OL 1980. I lang tid var byen dominert av ortodokse kirker. Dette endret seg i sovjettiden, spesielt under Josef Stalin, der det ble iverksatt store tiltak for å modernisere byen. Stalin introduserte mange store byggeprosjekter og fikk bygget store boulevarder (mange på mer enn ti felter), men sørget også for rivningen av mange kulturhistoriske minnesmerker. Blant annet ble Sukharev-tårnet, Kazan-katedralen og Frelseren Kristus-katedralen alle revet under Stalins tid som leder. De to sistnevnte ble imidlertid bygget opp igjen på 1990-tallet. Arkitekten Vladimir Sjukhov stod ansvarlig for byggingen av flere av Moskvas landemerker fra den tidlige sovjet-perioden. Sjukhov-tårnet, ett av mange hyperbolske tårn tegnet av Sjukhov, ble bygget mellom 1919 og 1922 som sendetårn for den russiske kringkastingen. Sjukhov etterlot seg også en varig arv til den sovjetrussiske konstruktivismen. Han designet store, langstrakte varemagasiner, der GUM i Moskva er det mest kjente. Stalin er også kjent for De syv søstre, syv katedral-lignende skyskrapere som distinkt preger byens skyline. Skyskrapernes storslagne form er påstått å være inspirert av Manhattan Municipal Building i New York, og stilen deres – med et intrikat eksteriør og et høyt, sentralt spir – kalles ofte stalinistisk gotisk arkitektur. Alle syv tårn er synlige fra store deler av byen, og de utgjør sammen med Ostankinotårnet de høyeste byggene i det sentrale Moskva. Ostankino-tårnet var da det sto ferdig i 1967 verdens høyeste frittstående byggverk, og er fortsatt tredje høyest etter Burj Khalifa i Dubai og CN Tower i Toronto. Sovjetisk boligpolitikk var preget av stor offentlig boligbygging. Den raske veksten i Moskvas befolkning i sovjet-tiden førte til en massiv utbygging av store, monotone boligblokker. Disse skiller seg fra nabolag til nabolag, og de forskjellige typene boligblokker kan inndeles etter alder, materialene som ble brukt og stilen. Flesteparten av disse kom etter Stalin-epoken, og stilartene er ofte oppkalt etter han som satt ved makten ved byggetidspunktet (Bresjnev, Khrustsjov, etc.). Mange av disse boligkompleksene er i dag nedslitt og dårlig vedlikeholdt. Byggene i Stalin-stil ligger stort sett i sentrum, og er massive konstruksjoner ofte med ornamenter med sosialist-realistiske motiver som imiterer klassiske byggverk. Moskva har imidlertid også mange mindre kirker spredt utover byen som gir innblikk i en svunnen tid. Arbat, en populær turist-gate som en gang var hjertet i et bohemsk strøk, har fått beholde flesteparten av sine bygninger fra før nittenhundretallet. Mange bygninger utenfor hovedgatene i sentrum er også eksempler på borgerlig dekadanse fra tsar-tiden. Ostankino, Kuskovo, Uzkoe og andre gods like utenfor byen tilhørte opprinnelig adelen fra før revolusjonen, og enkelte kloster, både i og utenfor byen, er åpne for både moskovitter og for turister. Det gjøres stadig forsøk på å restaurere og gjenoppbygge mange av byens eksempler på før-sovjetisk arkitektur. De nybygde og nyoppussede bygningene er lette å kjenne igjen på de lyse, nye farvene og de perfekte fasadene. Det finnes også eksempler på tidlige sovjetiske avant-garde bygninger, som for eksempel huset til arkitekten Konstantin Melnikov i Arbat-området. Mange av de gjenoppbygde bygningene har blitt kritisert for manglende tanke på autentisitet. Fasadisme er også vanlig. Senere eksempler på interessant sovjetisk arkitektur kjenner man vanligvis igjen på størrelsen og den semi-modernistiske stilen. Et eksempel på dette er Novyj Arbat-prosjktet, beryktet for sin omfattende ødeleggelse av et bevaringsverdig område i Moskva sentrum. Som i Oslo og London – bare i enda større skala – er det satt opp skilt på fasadene til mange bygninger som opplyser om kjente personer som har bodd der. Ofte gjelder skiltene berømtheter fra sovjet-perioden, og disse er ofte lite kjent utenfor Russlands grenser. Mange tidligere boliger er også gjort om til museer, dette gjelder typisk hjemmene til kjente russiske forfattere, komponister og kunstnere. Demografi. I folketellingen i 2002 hadde Moskva et innbyggertall på 10 382 754. Dette tallet tar imidlertid ikke høyde for folk som ikke er folkeregistrert i byen. Moskva har vært Russlands største by i flere hundre år. Etter Sovjetunionens fall har det gått nedover med mange byer i Sibir og andre steder i landet, så Moskvas dominans over andre russiske byer har økt de senere årene. På grunn av lave fødselstall og høy mortalitet har Russlands befolkning minket med 700 000 årlig siden Sovjetunionens fall. I 2003 oversteg antallet dødsfall antall fødsler med omtrent 49 400. De senere årene har antallet barnefødsler økt noe, men gjennomsnittsalderen på Moskvas befolkning øker stadig. Et relativt stort antall innflyttere til Moskva gjør at byens befolkning stadig øker, i motsetning til i mange andre byer i Russland der utviklingen går motsatt vei. Innflytterne tiltrekkes av Moskvas sterke økonomiske situasjon, som står i sterk kontrast til stagnasjonen mange andre steder i landet. For å regulere befolkningsveksten har Moskvas myndigheter innført et system som forbyr ikke-fastboende å oppholde seg i hovedstaden i mer enn 90 dager uten å registrere seg. Vladimir Putin. Vladimir Vladimirovitsj Putin (russisk:; født 7. oktober 1952 i Leningrad) er en russisk politiker. Han har vært Russlands statsminister siden 2008, og var også landets president i perioden 1999–2008. Putin vant presidentvalget i 2012 og overtok igjen som landets president 7. mai 2012. Gjennom hans presidentperiode og hans andre periode som statsminister har Putin oppnådd en stor popularitet blant det russiske folk. Han er kreditert med å bringe politisk stabilitet i landet og fått lov og orden i landet. Under hans åtte-årige presidentperiode har han via økonomiske tiltak, sterk effektivisering av ressursbruken, og sterk statlig satsing i oljesektoren, fått den russiske økonomien ut av krisen. Fattigdommen er blitt mer enn halvert og gjennomsnittslønnen har økt med over 150%. Økonomiske analytikere har kalt Putins reformer for imponerende. Putin har blitt kritisert for sine retningslinjer i Tsjetsjenia, den stadig økende statlige kontrollen over mediene og gjentatte brudd på menneskerettighetene. I tillegg har han blitt kritisert for sin aggressiv tilnærming overfor andre tidligere sovjetstater. Oppvekst og skolegang. Putin og hans mor Maria Ivanovna i juli 1958 Putin ble født 7. oktober 1952 i Leningrad (nå St.Petersburg). Han var sønn av Vladimir Spiridonovitsj Putin (1911–1999) og Maria Ivanovna Sjelomova (1911–1998). Faren var vernepliktig i den den sovjetiske marine og moren jobbet på fabrikk. Han hadde to eldre brødre, som begge døde tidlig. Den ene døde kun måneder etter fødselen i 1933, mens den andre døde av difteri under beleiringen av Leningrad. Putins bestefar, Spiridon Ivanovitsj Putin, (1879–1965) jobbet på Vladimir Lenins datsja i Gorkij som kokk. Etter Lenins død i 1924 fortsatte han å jobbe som kokk for Lenins enke, Nadezjda Krupskaja. Senere jobbet han som Stalins kokk i en av datsjaene hans ved Moskva. Unge Putin fikk ofte besøke sin bestefar og herfra begynte hans første møte med det politiske Russland. I Putin-biografien "Ot Pervogo Litsa" forteller Putin selv om barndomsårene i en kommunal leilighet i Leningrad. Den 1. september 1960 begynte han på den lokale skolen, kun få meter fra leiligheten. I femte klasse var han en av de få i klassen som ikke var medlem av Komsomol. I sjette klasse begynte han med sport i form av sambo og senere judo. Putin fullførte jusstudiene ved Universitetet i Leningrad i 1975, med hovedfagsoppgave i folkerett. Det var på universitetet at han ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti. Dette var et medlemskap Putin beholdt frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det var også på universitetet han møtte Anatolij Sobtsjak, en person som kom til å spille en viktig rolle i Putins senere karriere. Karrieren i KGB. Putin gikk inn i KGB i 1975 rett etter universitetet. Etter grunntreningen var han først ansatt i avdelingen for kontraspionasje, men ble senere overført til avdelingen for overvåkning av utenlandske diplomater i Leningrad. Ifølge russiske historikere jobbet også Putin med å slå ned på politiske opprørere i Sovjetunionen. Fra 1985 til 1990 hadde Putin fått et godt rykte innad i KGB og ble overført til Dresden i det daværende Øst-Tyskland. Etter at DDR-staten kollapset ble Putin tilbakekalt til hjemlandet hvor han i 1991 fikk en stilling ved Statsuniversitetet i Leningrad. Denne jobben inkluderte både det å holde øye med studentrådet og det å se etter potensielle rekrutter til KGB. På denne tiden knyttet han også vennskapsbånd til Anatolij Sobtsjak, daværende ordfører i Leningrad. Putin gikk offisielt av fra stillingen den 20. august 1991, under det KGB-støttede kuppet mot Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov. Tidlig politisk karriere. I mai 1990 oppnevnte Sobtsjak Putin som rådgiver for internasjonale hendelser. Den 28. juni 1991 ble han St. Petersburgs «utenriksminister», og fikk ansvar for å promovere byen for utenlandske turister og investeringer. Han beholdt stillingen fram til 1996. I løpet av perioden ble Putin etterforsket for korrupsjon, uten at etterforskningen kom fram til noe konkret. I 1996 tapte Anatolij Sobtsjak ordførervalget i St.Petersburg og ble etterfulgt av Vladimir Jakovlev. Putin dro da til Moskva hvor han overtok stillingen som nestsjef for avdelingen for presidentembets eiendommer. Denne stillingen hadde han frem til mars 1997, da president Boris Jeltsin forfremmet Putin til nestsjef for presidentens stab, en stilling som han hadde fram til 1998. Den 25. juli 1998 overtok Putin sjefstolen i FSB (etterfølgeren etter KGB). Putin ble fast medlem av Russlands sikkerhetsråd 1. oktober 1998 og deretter rådets sekretær fra 29. mars 1999. Putin satt i FSB-sjefsstolen frem til september 1999. Statsminister (1999). a> under sin første periode som statsminister. Den 9. august 1999 ble Putin én av Russlands tre visestatsministere. Senere samme dag ble Sergej Stepasjins regjering avsatt, og Putin ble da utnevnt til konstituert statsminister av Jeltsin. Sistnevnte uttalte også at han foretrakk Putin som sin arvtager. Den 16. august samme år godkjente statsdumaen Putin som statsminister. Den nye statsministeren trengte et simpelt flertall, normalt 226 stemmer for å godkjennes. Putin ble godkjent etter 223 stemmer for, 84 mot og 17 som frasto fra å stemme. Da han begynte embetsgjerningen ventet de fleste at han skulle sitte like kort i statsministerstolen som sine forgjengere. Putin klarte imidlertid å beholde stillingen etter at han økte sin personlige popularitet ved å kjøre en hard linje mot opprørene i Tsjetsjenia og ved å ta harde harde midler i bruk mot kriminaliteten i landet. Som statsminister besøkte blant annet Putin de russiske troppene i Tsjetsjenia. Han sendte også styrker til å beskytte delrepublikken Dagestan, som hadde blitt invadert av tsjetsjenske styrker. Selv om Putin offisielt var partiuavhengig, støttet han det da nylig etablerte partiet Forent Russland i Duma-valget i 1999. Ved valget ble dette partiet ble det største partiet i Dumaen, og Forent Russland svarte med å støtte Putin under presidentvalget året etter. Første periode (2000–2004). Til alle sin overraskelse oppnådde han presidentrollen allerede 31. desember 1999 da Boris Jeltsin trakk seg med umiddelbar virkning. Putins første embetshandling som president var å gi Jeltsin og hans familie full immunitet mot alle korrupsjonsanklager. To år senere, den 12. februar 2001, signerte han en lov som garanterte samme immunitet til alle fremtidige russiske statsoverhoder og deres familie. Motstanderne hadde regnet med et valg i juni 2000, men Jeltsins avgang førte til at valget ble fastsatt til allerede i mars. Putin vant ved første valgrunden. Den 7. mai 2000 ble Putin offisielt tatt i ed som Den russiske føderasjonens president. Putins første periode ble preget av store endringer innen den russiske administrasjonen. Blant annet endret han den føderale strukturen til 89 distrikter som igjen var en del av 7 regioner. Dumaen ga også Putin rett til å avsette guvernører i disse distriktene. Putin innførte store reformer innen rettsvesenet i landet, og særlig innen i eiendomsskatt og skatteloven. Dette var en prosess som hadde gått tregt under Jeltsin, blant annet på grunn av kommunistisk og oligarkisk motstand. Den første seriøse utfordringen Putin stod ovenfor, var Kursk-katastrofen, hvor han ble kraftig kritisert av russere for hvordan han håndterte denne krisen. I tillegg ble Putins renommé ytterligere svekket avterrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 hvor over 130 gisler ble drept. Internasjonal presse advarte da mot at Putins popularitet ville ble ødelagt av hans håndtering av krisen. Dette skjedde imidlertid ikke, snarere tvert imot. Andre periode (2004–2008). Den 14. mars 2004 ble Putin gjenvalgt som president med over 71 % av stemmene. Den første utfordringen i hans andre periode var et terrorangrep på en skole i Beslan. Tilsvarende som angrepet mot Dubrovka-teateret i 2002 ble ikke Putins popularitet svekket av utfallet av krisen, selv om mange offentlige kilder ga Putin personlig skylden for blodbadet. I mai 2006 annonserte Putin under sin årlige tale ordninger for fødselpermisjon og graviditet. Dette var et tiltak for å få bukt med synkende fødseltall, fattigdom og boligmangel. Samtidig økte han budsjettene i både helse og skolesektoren, og moderniserte utstyret i begge disse i 2007. Videre overførte han ansvaret for føderale fengsler til Justisdepartementet fra Innenriksdepartementet. Putins viktigste utfordrere var likevel de russiske oligarkene. Mikhail Khodorkovskij, YUKOS's president, ble arrestert for svindel og skatteunndragelse. Dette ble sett positivt med folkelige russiske øyne, som i stor grad så oligarkene som tyver som hadde stjålet Russlands rikdommer. I internasjonal presse ble det derimot spekulert om at Putin stilnet den politiske opposisjonen. Khodorkovskij var en kjent kritikker av Putins regime. Statsminister (2008-2012). I henhold til den russiske grunnloven kunne ikke Putin stille til gjenvalg som president etter å ha sittet i to perioder. Putins personlige popularitet gjorde at det var knyttet stor spenning til hvem han ville støtte som sin etterfølger. Det ble også spekulert i om Putin ville endre grunnloven. Putin støttet Dmitrij Medvedev fra partiet Forent Russland som kandidat til å etterfølge ham i presidentembetet. Medvedev vant valget, og ble tatt i ed som som president etter Putin i en seremoni i Kreml 7. mai 2008. Bare noen timer etter utnevnelsen og som en av sine første offisielle embetshandlinger, nominerte han Putin som kandidat til statsminister i Russland. Putin ble dagen etter valgt til ny statsminister av statsdumaen. Putin beholdt flere av sine kjente ministere i sin nye regjering: Sergej Lavrov fortsatte som utenriksminister, Aleksej Kudrin som finansminister, og Anatolij Serdjukov arbeidet videre som forsvarsminister. Igor Setsjin fikk tittelen som visestatsminister, og Putins tidligere administrasjonssjef som president, Sergej Sobjanin ble utpekt til Putins stabssjef. I august 2008 anklaget Putin USA for å provosert frem krigen i Sør-Ossetia, med begrunnelse i at amerikanske borgere var i Georgia for å påvirke presidentvalget. Den 9. juni 2009 trakk Russland seg fra forhandlinger med World Trade Organization og istedet startet uavhengige forhandlinger med Hviterussland og Kasakhstan. Putin oppga grunnen at de var lei av å vente på at Vesten skulle godta dem som medlemmer av organisasjonen. Som statsminister ble han av mange fortsatt betraktet som landets sterke mann og reelle overhode. Presidenten og statsministeren ble sett på som et tospann, der presidenten, Medvedev, som var en god venn og håndplukket av Putin til presidentvervet, var det milde, liberale ansikt utad mot omverdenen, mens Putin sto for de tøffe avgjørelser. Tredje periode som president (2012-..). I mars 2012 ble Putin valgt som president, igjen! Medvedev, som var president fra 2008 til 2012, ble straks utnevnt som statsminister. Han hadde allerde før utvelgelsen av presidentkandidat fra det statsbærende partiet erklært at han ikke var kandidat, og selv anbefalt at Putin skulle velges på ny. Kritikere av Putin-Medvedev-konstellasjonen antyder at dette var en avtale dem i mellom allerede i 2008. Både ved utvelgelsen av Putin som presidentkandidat, og ved erklæringen av Putin som seierherre ved presidentvalget, var det store folkelige protester. De store demonstrasjonene mot Putin kom som en stor overraskelse, men førte til en mengde arrestasjoner. Siden er det blitt innført en rekke strenge lover som skal hindre opposisjonell massemønstring og vanskeliggjøre protestbevegelsenes arbeid. Kritikere av regimet omtaler Putins styre som et "mykt diktatur", der Putin-opposisjonelle blir rettslig forfulgt pga. alvorlige anklager om økonomiske misligheter, eller for "hat mot kirken" (jfr. dommen mot Pussy Riot pga. deres politiske ytringer fra alteret i Moskvas største kirke). Det politiske budskap blir dermed omgått, og myndighetene kan hevde at en ikke blir forfulgt pga. politisk uenighet. Kontroverser. Putin har også vært gjenstand for mye kritikk. Flere avgjørelser gjort av Putin har blitt betegnet som udemokratisk av både uavhengige russiske medier og vestlige regjeringer. Human Rights Watch sin årlige rapport for 2008 hadde Russland som egen seksjon. Der skrev de at valgene i 2007 og 2008 var kraftig påvirket av Putins lover, hvor han nektet friheten til å samle seg fredelig og friheten til å ytre seg. I tillegg trakk de frem at grove brudd på menneskerettighetene hadde blitt gjort i Tsjetsjenia. Organisasjonen kalte Putin en diktator på linje med Robert Mugabe og daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf. Han er også anklaget for å ha stått bak mordet på Anna Politkovskaja og mordforsøket på Viktor Jusjtsjenko. Politkovskaja var kjent for å være en sterk Putin kritiker og hennes død skapte en internasjonal fordømmelse. Putin ble anklaget av Vesten å ikke ha beskyttet den frie russiske media. Putin svarte med at Anna Politkovskaja sin død var mye mer ødeleggende for Putin en hva hennes bøker var. Mange russiske journalister som har enten dekket krigen i Tsjetsjenia, avslørt korrupsjon i det offentlige eller har vært regimekritiske har blitt drept siden Putin overtok makten. Internasjonal politikk. Putin har ofte uttalt seg kritisk overfor USA og vesten, i det han har kalt vestlig aggresjon mot Russland og andre ikke vestlige stater.Særlig har han kritisert USAs utenrikspolitikk. I februar 2007 under en sikkerhetskonferanse i München anklaget han USA for å drive en utenrikspolitikk som ikke tok hensyn til allierte nasjoner. Han mente at USA brukte sin makt på en måte som gjorde at internasjonal lover ikke var effektive, og dermed var ingen trygge." Putin har uttalt at han støtter en sterkere internasjonal lovgiving og en mer demokratisk styreform. Da USA invaderte Irak i 2003, var Putin imot Washingtons beslutning om å invadere landet uten FNs støtte. Da George W. Bush ba FN fjerne restriksjonene mot Irak etter at krigen var avsluttet, støttet Putin en gradvis oppheving av restriksjonene. Han begrunnet dette med at FN måtte få tid på å lete etter masseødeleggelsesvåpen før dette skjedde. Han var imot både USAs rakettskjold-planer og militarisering av det ytre rom.Etter 11. september la Putin seg på en svært samarbeidsvillig linje ovenfor NATO og tillot baser i deres maktsfære i Sentralasia. Dette møtte motstand hos russiske nasjonalister var imot amerikanske baser på tidligere sovjetisk jord. Han foreslo for for George Bush 7. juni 2007 å bruke en tidligere sovjetisk radarbase i Aserbajdsjan istedenfor en planlagt ny base i Polen. I tillegg ville han at USA skulle legge systemet lengre sør, til Tyrkia eller Irak. 4. juni 2007 uttalte Putin at det kunne bli aktuelt å rette rette atomraketter mot vestlige land dersom eventuelle amerikanske raketter ble lagt i Tsjekkia. Selv om forholdet mellom Russland og USA var kjølig var det personlige forholdet mellom Putin og Bush ganske vennlig. Putin var imot Kosovos løsrivelse fra Serbia, og anerkjente ikke den nye statsdannelsen. Han kalte all støtte for løsrivelse «umoralsk» og ulovlig. I tillegg mente han at Kosovos løsrivelse ville slå tilbake mot Vesten. Storbritannia-Russland krisen. På slutten av 2006 ble det diplomatiske forholdet mellom Storbritannia og Russland sterk forverret. Dette skyldtes hovedsakelig den russiske innblandingen i forgiftningen av Aleksandr Litvinenko. Russland nektet å utlevere en mistenkt i forgiftningen,Andrej Lugovoj. Storbritannia svarte med å utvise fire russiske diplomater fra landet. Begrunnelsen for Putins avgjørelse var at den russiske grunnloven ikke tillot å utlevere russiske borgere til land som personen ikke har noe tilknytning til. Storbritannias utenriksminister David Miliband uttalte i henhold til saken «"this situation is not unique, and other countries have amended their constitutions, for example to give effect to the European Arrest Warrant"». I Russland ble utsagnet tolket som om britene ville endre Russlands grunnlov og stemningen ble hisset opp. Putin uttalte at saken ikke var ute av kontroll og at Russland og Storbritannia ville snart gjenoppta gamle diplomatiske bånd igjen. Likevel ble britiske diplomater utvist fra Russland kort tid etter. Privatliv og familie. Den 28. juli 1983 giftet Putin seg med Ljudmila Sjkrebneva, som på denne tiden var en student ved den spanske delen av det filologiske avdelingen på Universitetet i Leningrad. Hun hadde også tidligere vært flyvertinne for Aeroflot. Paret har to døtre. Marija Putina (født 28. april 1985 i St.Petersburg) og Jekaterina Putina (født 31. august 1986 i Dresden.) Døtrene vokste opp i Øst-Tyskland og gikk på en tysk skole i Moskva helt til Putin ble statsminister. Deretter studerte de internasjonal økonomi på finansakademiet i Moskva. Putin eier også en svart Labrador Retriever ved navn Koni. Hunden har ofte fulgt Putin på internasjonale reiser og besøk. Putin snakker flytende tysk og skal også ha tatt engelsktimer etter han ble president. Han ga en tale på flytende engelsk i Guatemala by etter at Sotsji hadde fått Vinter-OL 2014. Sitater. Putin selv har sagt: «Hvis politikerne i vesten mener at demokratiet i Russland betyr statens kollaps, sier vi at vi ikke vil ha et slikt demokrati». Kampsport. Putin har drevet med judo siden ungdomstiden, og ble i 2000 tildelt det røde og hvite beltet (sjette "dan") da han besøkte Kodokan i Tokyo. Putin startet med Sambo men byttet til judo da han var fjorten. Han har vunnet flere konkurranser i St.Petersburg og er den første statslederen som har oppnådd høyere avansement i sporten. Han har også skrevet en bok om judo som er blitt utgitt i både Russland og USA. Urd. Fil:Nornorna spinner ödets trådar vid Yggdrasil.jpg|thumb|De tre viktigste skjebnegudinnene i norrøn mytologi, nornene Urd (fortid), Verdande (nåtid) og Skuld (framtid), spinner livstråder, skjærer merker i tallstaven og måler ut menneskers skjebner ved Urds brønn ved Yggdrasiltreet. Illustrasjon fra en svensk utgave av Edda fra 1913 Urd ("Urðr") er i den Norrøne mytologien en norne, det vil si skjebnegudinne. Hun er den ene av de tre skjebnegudinnene (Urd, Skuld og Verdande) som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebnesveven, som viser skjebnen til alle mennesker og æser. Urdarbrunn er oppkalt etter Urd. Nornene er alltid til stede når et barn fødes, og bestemmer dets skjebne. Det var mange norner i den norrøne mytologien, men disse tre sto over de andre nornene. De tre skjebnegudinnene representerer henholdsvis fortid (Urd), framtid (Skuld) og nåtid (Verdande). Pattedyr. Pattedyr (Mammalia) er en delgruppe av virveldyrene som består av mer enn 5 000 arter, men verdens systematikere er langt i fra enige om hverken et eksakt antall arter eller slektskapet mellom mange grupper og arter som inngår i gruppen med pattedyr. Bedre og mer nøyaktige metoder og nye funn endrer dessuten forståelsen av mange undergrupper fra tid til annen. Man må derfor regne med endringer. Mangfold. Pattedyr varierer kolossalt i både størrelse og livsform. De minste artene kan veie ned mot 3 gram (blant annet flaggermus) og de største opp mot 160 metriske tonn (blåhval). Noen kan fly, glidefly, svømme, løpe eller klatre, andre hopper rundt eller tilbringer hele eller store deler av livet i vann. Pattedyrene deler tre særegne fysiologiske karakteristikker, ikke funnet hos andre dyr: Alle pattedyr har tre ben i mellomøret, hårvekst, og melkeproduksjon via omdannede svettekjertler kalt patter. Så vidt man vet er blåhvalen det største pattedyret som noen gang har levd på Jorden. Patterdyr lever normalt i 1-70 år, avhengig av arten. Det er kjent at grønlandshval kan bli opp mot 200 år gammel. Som en hovedregel kan man hevde at små arter lever kortere enn store arter, men det finnes også eksempler på annet, for eksempel flaggermus (Chiroptera) som kan bli mer enn 10 år gamle i vill tilstand. De land i verden som har størst mangfold av pattedyrarter er Indonesia (670 arter), Brasil (648 arter), Kina (551 arter, inkludert Hongkong og Macao), Mexico (523 arter), og Peru (467 arter). Til sammenligning har Norge 75 arter, Sverige 72 arter, Danmark 65 arter, og Finland 62 arter. Atferd. Pattedyras atferd varierer mellom de mange ulike artene. Alle pattedyrhunner har en eller annen form for brunst, der egg utvikles og klargjøres for befruktning. En fundamental komponent er dessuten hunnenes utvida omsorg for eget avkom, som følge av den påfølgende dietiden etter nedkomst. Som varmblodige dyr kan man dessuten hevde at pattedyr generelt har et større energibehov enn kalblodige dyr av samme størrelse har, herunder også som regel en betydelig mer energikrevende atferd. Delgrupper. a> "(Mus musculus)", et av de mindre pattedyrene Pattedyrenes opprinnelse ligger blant de pattedyrliknende krypdyrene tilbake i jura. Siste felles stamart mellom de nålevende pattedyrene delte seg for ca. 150 millioner år siden opp i to arter. Den ene ga opphav til "kloakkdyrene" (Monotremata), den andre til de "egentlige pattedyrene" (Theria'"). Kloakkdyrene har bevart mange av egenskapene som også pattedyrenes stamart hadde. For eksempel legger kloakkdyrene egg og er utstyrt med en kloakk, som vil si at endetarmen, urinleder og egg- eller sædleder har en felles åpning. De egentlige pattedyrene består igjen av to delgrupper, de placentale pattedyrene (med de fleste arter) og pungdyrene (med bl.a. kenguruer, koalaen osv.). Alternativ inndeling. Den videre inndelingen av både placentale pattedyr og pungdyr er fremdeles usikker. Pattedyrenes radiasjon skjedde såpass fort i slutten av krittperioden, at evolusjonære slektskapsanalyser så langt ikke har klart å besvare alle spørsmål. Bevaringsstatus. I løpet av de siste femhundre årene har minst 82 arter med pattedyr blitt utryddet. I følge IUCN er dessuten omkring 22 prosent, mer enn 1 200 arter, enten truet av utryddelse i en eller annen grad eller også utryddet på verdensbasis. Årsakene hevdes blant annet å være tap av habitat, gjennom ødeleggelser og fragmentering, introduksjon av fremmede arter og andre menneskeskapte problemer som truer pattedyrenes eksistensgrunnlag. Warszawa. Warszawa (; historisk norsk "Varsjava" og "Warschau") er hovedstaden i Polen og landets største by. Den har status som distriktsnivåby, og er et viktig senter for kultur, vitenskap, politikk og industri. Warszawa ligger ved elven Wisła, cirka 350 km sør for Østersjøen og like langt nord for Karpatene. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Warszawa-agglomerasjonen med 2 900 000 innbyggere. Byen, som også er hovedstaden i det masoviske voivodskap, er hjemstedet for blant annet 66 institusjoner for høyere utdannelse (blant annet Uniwersytet Warszawski og Politechnika Warszawska), over 30 teatre (Nasjonalteateret, Nasjonaloperaen og Nasjonalfilharmonien), samt mange industriselskaper innen blant annet stålproduksjon, elektroteknikk og bilindustri. Warszawas gamleby er skrevet inn på UNESCOS liste over verdens kulturarv. Byen er internasjonalt kjent for å ha gitt navnet til Warszawapakten, Warszawakonvensjonen og Warszawatraktaten. Historie. Navnet Warszawa kommer fra eiendomsformen til navnet "Warsz" (kortformen til navnet "Warcisław"), altså "Warszowa" eller "Warszewa". Folkeetymologi avleder derimot navnet fra fiskeren "Wars" og Wisła-sirenen "Sawa", kjent fra en populær legende. Warszawa gjør seg gjeldende blant Europas hovedsteder ikke for sin størrelse, alder eller skjønnhet, men snarere for sin uforgjengelighet. Byen sammenlignes ofte med en føniks som gang på gang har gjenoppstått fra askene. Etter å ha lidd enorm skade under krigene med Sverige og Preussen 1655–1656, ble den igjen overfalt i 1794, da den russiske armeen massakrerte bydelen Pragas befolkning. Warszawas mest bemerkelsesverdige overlevelse var allikevel gjenoppstandelsen etter nærmest fullstendig ødeleggelse under andre verdenskrig. Byen fikk byrettigheter (Magdeburg-rettigheter) i 1334. Den ble sete for hertugen av Masovia, og i 1596 ble den hovedstad for det svenske Vasa-dynastiet som hersket over Polen-Litauen. Byen har gjennom historien vært okkupert av mange naboland, deriblant Sverige, Tyskland og Russland. Under andre verdenskrig var Warszawa skueplass for Warszawaoppstanden i 1944 som varte i 63 dager, der den polske undergrunnshæren kjempet for å befri hovedstaden fra de tyske okkupantene. Den første uken gikk det hardest ut over forstedene Wola og Ochota på vestsiden av byen, enda de var uten militær betydning og bestod av boligkvarterer med innslag av fabrikker, offentlige bygg og sykehus. Under fremrykningen til SS-brigade «Dirlewanger» og Kaminski mot sentrum, gikk disse løs på sivilbefolkningen i stedet for på hjemmestyrkene som faktisk beskjøt dem. I 5-6 dager ble sivile i et antall av minst 40 000 drept – noen slept ut på gaten og stukket i hjel med bajonetter; en stor flokk ble jagd inn på en kirkegård og meid ned med maskingevær; sykehuspasientene ble drept i sengene sine; gravide kvinner buksprettet og partert; barna hakket i småbiter. Husene ble deretter brent ned. Etter massiv gjengjeldelse fra tyskerne og deres allierte tropper, mistet over 250 000 mennesker livet, hvoretter byen ble systematisk ødelagt. Den gjenlevende polske befolkning ble internert i tyske leire frem til befrielsen i den røde armés regi. Mange av de historiske gatene, bygningene og kirkene er siden blitt gjenoppbygd. Bygninger. Gamlebyen i Warszawa (polsk Stare Miasto) er det eldste historiske distriktet i den polske hovedstaden, og en av byens viktigste turistattraksjoner. Gamlebyen ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1980, som et eksempel på en nesten fullstendig gjenoppbygning av et historisk kulturminneområde, etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. De viktigste severdighetene i Gamlebyen er Slottsplassen med Kongeslottet, Sigismundsøylen og Kobbertakspalasset, Gamlebytorget med mursteinshus, Bymurene med Portfestningen, St. Johannes døperens katedral, Jesuittkirken og St. Martin kirke. Noen øvrige kirker i Warszawa er St. Florian og St. Mikael katedralbasilika, St. Anna kirke, og St. Aleksander kirke. St. Aleksander Nevskij-katedralen var en katedral som stod kun 15 år før den ble revet ned i 1924-1926. En av de rikeste magnatresidenser i Warszawa var Branicki-palasset i nærheten av Kongeslottet. Juliansk kalender. Den julianske kalenderen ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr. Kalenderen hadde 365 dager, pluss en skudårsdag hvert fjerde år, dvs. en gjennomsnittslengde på 365,25 døgn. Romerne visste at året var ca. et kvart døgn mer enn 365 dager, derfor innførte Cæsar én ekstra kalenderdag hvert fjerde år. Det var den greske astronomen og matematikeren Sosigenes som foreslo dette for Cæsar. Dette skjedde i år 47 f.Kr. Dette viste seg å bli litt komplisert i starten, og romerne hadde i en periode skuddårsdag hvert tredje år i stedet. Julius Cæsars etterfølger, Augustus, ordnet opp i dette og bestemte at det skulle hoppes over tre skuddår og at det første skuddåret skulle være i år 8 e.Kr. Romerne forholdt seg naturligvis ikke til Kristi fødsel, de regnet ut fra grunnleggelsen av Roma. De mente at dette hadde skjedd i 753 f.Kr. Augustus krevde altså at 761 skulle være skuddår og deretter skuddår hvert fjerde år. Det er bare tilfeldigheter at det ble vårt år 8, og dermed delelig med 4. Siden denne kalenderen er 0,0078 døgn lengre enn det tropiske året som årstidene følger, utgjør dette ett døgn feil i løpet av 128 år. Et tropisk år varer 365,24219878 døgn. På 128 år blir forskjellen til et helt døgn, noe pave Gregor XIII rettet på ved sin kalender i 1582 med den gregorianske kalender. I de katolske land korrigerte da man for et avvik på hele 10 døgn. Dagen etter den 4. oktober 1582 ble derved den 15. oktober 1582. Denne kalenderen brukes den dag i dag i det meste av verden. Den julianske kalenderen må ikke forveksles med den julianske dagkalenderen som er en kalender benyttet av astronomer for å tidfeste astronomiske begivenheter. I denne kalenderen, som har en syklus på 7980 år, har hver dag sitt unike nummer. 1. januar fra kl 12:00 middag (Greenwich tid) i år 4713 før Kristi fødsel blir betegnet JD 0. Neste dag er JD 1, osv. 1. januar 1900 kl 0:00 har således JD 2415020,5. Denne kalenderen ble utviklet av Joseph Justus Scaliger (1540 – 1609). Han kalte den opp etter sin sønn Julius. Den julianske kalenderen videreførte den romerske kalenders benevning av dager. Romerne benyttet seg av en heller innviklet måte å navngi dagene på. De hadde tre spesielle dager, Kalendaee, Nonae og Idus. Den første dagen i hver måned ble kalt Kalendae. På noen måneder ble den 5. dagen kalt Nonae mens den falt på den 7. i andre måneder. Tilsvarende faller Idus på den 13. eller 15. De andre dagene ble navngitt ved at en tellet ned til den neste av disse tre spesielle dagene, der dag 1 var dagen selv. I Ianuarius (Januar) faller Nonae på den 5. Den 2. januar ble da kalt "Dag IV før Nonae i Januar". (ANTE DIEM IV NONAS IANVARII) I tillegg hadde romerne dagen Pridie. Dette var dagen før de spesielle dagene Kalendaee, Nonae og Idius. Slik ble 4. januar ble kalt "Pridie Nonae i Januar" i stedet for "Dag II før Nonae i Januar." Tabellen under viser hva de enkelte dagene het. Siden romerne tellet dagene ned mot Kalenda, Nona og Idus, kunne ikke skuddårsdagen legges til siste februar, men til den sjette dag før Kalenda Martii, det vil si 25. februar. Gregoriansk kalender. Den gregorianske kalender er den internasjonalt mest brukte kalenderen. Den ble innført i Roma i 1582 av pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585). Kalenderen erstattet den julianske kalenderen som Julius Cæsar innførte i år 46 f.Kr. I Norge og Danmark ble den gregorianske kalenderen innført først i år 1700 ved at man sløyfet datoene mellom 18. februar og 1. mars. Bakgrunn. Kalenderen skulle korrigere det faktum at den julianske kalenderen var 0,0078 døgn lengre enn det tropiske året som årstidene følger, eller 11 minutter og 14 sekunder. Et tropisk år varer 365,24219878 døgn. Ved overgangen fra den julianske kalenderen i 1582 var det oppstått et avvik på omtrent 12.7 døgn. Man var klar over at det var et visst avvik mellom juliansk og gregoriansk kalender, men man hadde ikke kunnskap om den eksakte forskjellen. Ved innføringen av den nye kalenderregningen korrigerte man mesteparten av forskjellen mellom gregoriansk og juliansk kalender ved at dagen etter den 4. oktober 1582 ble den 15. oktober 1582. Med andre ord "hoppet man over" dagene fra og med 5. til og med 14. oktober 1582 i den gregorianske kalenderen. Den gregorianske kalender har derfor 365 dager, pluss skuddår hvert fjerde år, bortsett fra år som er delelige på 100. År som er delelige på 400 er likevel skuddår. Det vil si at år 1996 var skuddår, 2000 var skuddår, 2004 var skuddår, men 1900 var ikke skuddår og 2100 blir heller ikke skuddår. Dette gir en årslengde på 365,2425, noe som gir et avvik fra det tropiske året på ett døgn etter 3320 år (eller omtrent tre døgn pr. 10 000 år). Innføring. Romerkirken lot torsdag 4. oktober følges umiddelbart av fredag 15. oktober 1582. Norsk kalender for første halvår 2008, med månefaser, formørkelser og solverv I Norden. I Danmark og Norge brukte vi den julianske kalender til søndag 18. februar 1700. Da «hoppet» kalenderen til mandag 1. mars, som var første dato etter at den gregorianske kalender var innført. På Island og Færøyene ble den nye kalenderen innført noe senere, ved at lørdag 16. november ble etterfulgt av søndag 28. november. Sverige (og dermed Finland) forsøkte en gradvis overgang. Man sløyfet skuddårsdagen i år 1700 og planla å utelate skuddårsdagen i de neste førti år. Men utelatelsen av skuddårsdagen i 1704 og 1708 ble aldri gjennomført, og i 1711 besluttet kong Karl XII at man skulle gå tilbake til den julianske kalenderen. Det gjorde man ved å la februar 1712 ha tretti dager. Først i 1753 gikk Sverige over til den gregorianske kalenderen, ved å hoppe fra 17. februar til 1. mars. Mer om dette under Svensk kalender. Eiktyrne. Eiktyrne (nor. "Eikþyrnir") er i den norrøne mytologien en hjort som sammen med geita Heidrun gikk på taket av Valhall og spiste av greinene til treet Lærad. Av hornene hans dryppet det dråper ned i brønnen Kvergjelme i Nivlheim. Derfra renner en rekke elver ut i verden. Disse ramses opp i Grimnesmål. Kvergjelme. Kvergjelme er i den norrøne mytologien den brønnen som ligger under den ene av røttene til Yggdrasil. Ifølge kvadet Gylfaginning drypper det dråper fra hornene til hjorten Eiktyrne ned i brønnen, og her blir dråpene til elvene Sval, Gunntra, Fjorm, Fimbultul, Slid og Rig, Sylg og Ylg, Vid, Leipt. Ifølge kvadet Grimnismål er Kvergjelme opphavet til alt vann. I Kvergjelme kryr det av ormer, den ene er Nidhogg. Den ligger og gnager på Yggdrasils rot. Nidhogg. Nidhogg er i den norrøne mytologien den ormen som bor under den ene av røttene til verdenstreet Yggdrasil. Nidhogg er en diger orm, som forsøker ustanselig å gnage istykker roten, slik at Yggdrasil skal råtne og dø. Men hver kveld øser nornene Urd, Verdande og Skuld vann fra Urdarbrønnen over sårene på røttene etter Nidhoggs bitt, slik at treet ikke råtner. Ormen livnærer seg på «lik av daude». Men til tross for Nidhoggs stadige gnaging og bitt, og til tross for at vær og vind river i bark og grener og blader, har Yggdrasil en egen livskraft som gjør at treet gjennom all tid står oppreist og sterkt. Nanna. Nanna (Nepsdatter) er i den norrøne mytologien Balders hustru. De bodde i Breidablik, og sammen fikk de sønnen Forsete. Nanna var den mest trofaste av alle kvinner. Nanna døde av sorg da Balder døde. Hjertet brister av sorg når hun ser Balder blir lagt på båten i bålferden sin. Da ble hun lagt på båten sammen Balder. Selv om Hermod rir til Hel for å forsøke å få Balder tilbake til livet, lykkes han ikke, og Nanna og Balder må forbli i dødsriket. Den intertropiske konvergenssonen. Plasseringen til ITCZ i juli (rød) og i januar (blå). Den intertropiske konvergenssonen eller ITCZ (engelsk forkortelse for InterTropical Convergence Zone), er et lavtrykksbelte som omkranser jorda ved ekvator. Som navnet antyder, blir den dannet ved at varm, fuktig luft fra breddegradene over og under ekvator konvergerer (møtes). Luft blir dratt inn i ITCZ på grunn av Hadley-celler, en mesoklimatisk atmosfærisk egenskap som er del av planetens distribusjonsystem for varme og fuktighet. Den blir dratt opp av den konvektive effekten til tordenstormer. Regioner under ITCZ mottar nedbør mer enn 200 dager i året. Plasseringen til ITCZ varierer over tid ettersom den flytter seg fram og tilbake over akvator, etter hvor sola er i senit. Den har også en daglig syklus der cumulusskyer utvikler seg rundt middag og utvikler seg til tordenskyer fra midten til slutten av ettermiddagen. Variasjon i plasseringen av ITCZ har stor effekt på nedbøren i store områder omkring ekvator, noe som resulterer i våte og tørre årstider i stedet for varme og kalde, som er vanleg rundt høyere breddegrader. Langtidsendringer av ITCZ kan føre til alvorlig tørke eller oversvømmelse i nærliggende områder. På grunn av styrken til Hadley-cellene på hver side, kan det ikke utvikle seg værsystemer som er vanligere på høyere breddegrader. Resultatet er at det ikke utvikler seg vind. Horisontal bevegelse er bare et resultat av luft som på grunn av konveksjon stiger opp og blir erstattet, noe som er en treg prosess. Tidlige seilere kalte dette rolige beltet for "the doldrums" (engelsk for å være nedstemt, dyster, deprimert eller ha stagnert) på grunn av vindmangelen. Å befinne seg i denne regionen kunne bety døden når vind var den eneste måten å forflytte seg på. Kuomintang. Kuomintang (tradisjonell kinesisk:, forenklet kinesisk:, pinyin: "Zhōnggúo Gúomíndăng",), eller Kinas nasjonale folkeparti, er et politisk parti i Republikken Kina på Taiwan. Partiet er fundert på Folkets tre prinsipper, formulert av grunnleggeren Sun Yat-sen, men har vært dominert av skiftende ideologiske strømninger. Kuomintang regnes i dag som et høyreorientert, og har en utpreget antikommunistisk holdning. Skjønt partiet ble formelt stiftet i 1912, kan det spore sin historie tilbake til Sun Yat-sens Tongmenghui fra 1894. Partiet ble dannet like etter Xinhai-revolusjonen, som styrtet Qing-dynastiet i Kina, og kjempet mot Beiyang-krigsherrer og Det kinesiske kommunistiske parti om kontrollen over Kina før retretten til Taiwan i 1949. Chiang Kai-shek overtok som partileder etter Sun Yat-sens død i 1925, og satt frem til sin egen død i 1975. Kuomintang var det eneste partiet i Republikken Kina (Taiwan) frem til 1991, og var i mange år synonymt med republikken. Ma Ying-jeou har vært partileder siden 2009 og president siden 2008. Sammen med Folkets første parti og Det nye partiet utgjør Kuomintang en koalisjon kjent som «den pan-blå koalisjon», som streber etter gjenforening av Kina, i motsetning til «den pan-grønne koalisjon», som ønsker taiwansk uavhengighet. __NOTOC__ Historie. Partiet har sine røtter i den revolusjonære organisasjon Sun Yat-sen grunnla i 1894 for å styrte det herskende Qing-dynastiet. Den formelle etableringen som politisk parti skjedde rett før Qing-dynastiet ble styrtet av Xinhai-revolusjonen i 1911. Partiet vant det første parlamentsvalget i Kina i 1913, men republikkens første president, Yuan Shikai, oppløste parlamentet, og partiets ledere måtte leve i landflyktighet. Etter Yuans død i 1916 ble sentralregjeringen i Beijing svekket, og forskjellige krigsherrer fikk økt makt ute i provinsene. Sun Yat-sen skapte da en maktbase i Guangzhou med sovjetisk støtte, og forberedte en militærekspedisjon for å forene Kina. I 1925 døde Sun, og året etter innledet hans etterfølger, Chiang Kai-shek, den såkalte Nordekspedisjonen, som skulle ende med Kinas forening. Han samarbeidet da med Det kinesiske kommunistiske parti. I samband med at Chiang erobret Shanghai, brøt han imidlertid alliansen med kommunistene, og beordret massakre på kommunister og fagforeningsmedlemmer. I 1928 hadde han klart å konsolidere sin kontroll over det sentrale Kina, og gjorde Nanjing til landets hovedstad. Partiet ble drevet ut av landet i 1949 som følge av den kommunistiske maktovertagelsen. Over to millioner partimedlemmer flyktet til øya Taiwan, hvor Republikken Kina ble videreført, og hvor Kuomintang frem til 1991 var det eneste politiske parti. Etter Chiang Kai-sheks død i 1975 overtok sønnen Chiang Ching-kuo som statssjef og partileder, men påbegynte samtidig demokratiske reformer. Gjennom 1980- og 1990-årene slakket partiet sitt grep om makten. I valget i år 2000 tapte partiet makten for første gang, men gjenvant presidentvervet med Ma Ying-jeou i 2008. Skjønt Kuomintang har beholdt mye av sin folkelige støtte, har det vokst frem et topartisystem med Demokratisk fremskrittsparti som hovedmotstander. Ledere. Partistifter og landsfader Sun Yat-sen (1866–1925). Hu Jintao. Hu Jintao (forenklet kinesisk: 胡锦涛; tradisjonell kinesisk: 胡錦濤; pinyin: "Hú Jǐntāo", født 21. desember 1942 i Jiangyan i Taizhou i provinsen Jiangsu i Kina) ble generalsekretær i det kinesiske kommunistpartiet den 15. november 2002, og etterfulgte Jiang Zemin som Folkerepublikken Kinas president den 15. mars 2003. I 2005 ble han leder for den sentrale militærkommisjon. Bakgrunn, tidlig karriere. Hu Jintaos hjemstavn i Kina er fylket Jixi i provinsen Anhui. Hu Jintao er utdannet som hydraulisk ingeniør fra det prestisjefulle Tsinghuauniversitetet i Beijing i 1964 og ble medlem av kommunistpartiet. Politisk er han moderat og forsiktig. Han tilbrakte mesteparten av sin tidligere karriere i de fattigere provinsene, og var derfor ukjent for vestlige analytikere før han uventet ble president. Mellom 1974 og 1982 ble Hu Jintao ble sendt til Gansu-provinsen under kulturrevolusjonen og ble visepresident for provinsens konstruksjonskomité. I 1981–1982 gikk han på Den Sentrale Partiskolen, der han ble kjent med Deng Xiaopings datter. Fra 1982 til 1984 var han president i Kinas ungdomsføderasjon. Partisekretær i Guizhou, så Tibet. Fra 1985 til 1988 var han partisekretær i Guizhou-provinsen. I 1987 brøt det ut studentprotester der; de håndterte han med nennsomhet. Fra 1988 til 1992 var han partisekretær for Tibets kommunistparti. Han slo hardt ned mot demonstrasjoner og innførte unntakstilstand i 1989. Hundrevis av mennesker ble anholdt og et titalls ble drept. I 1993 ble han president for Den sentrale partiskolen. Medlem av Politbyrået. Fra 1992 var Hu medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite. I 1993 ble han leder for Sentralkomiteens partiskole. Samtidig arbeidet han i Politbyråets sekreteriat og beskjeftiget seg dermed med organets daglige virke. Han hadde særlig med offentlighetsarbeidet å gjøre, med ansvar for hvordan presidenten ble presentert i massemediene. Da medlemmene for den såkalte annen ledelsesgenerasjon innen kommunistpartiet, som for eksempel Deng Xiaoping, forberedte å overlate makten til en ny generasjon, begynte man også å rådslå om hvem som kunne forberedes til den etterfølgende ledelsesetappen også. Slik ble Hu allerede i 1992 blinket ut av Deng (på forslag av Song Ping), som partilederemne. Også Hu Yaobang var for dette, og dermed ble Gu Jintaos vei til det øverste ledelsesskikt gjort jevn. I 1998 ble Hu utnevnt til visepresident. Ettersom den daværende president Jiang Zemin ønsket at Hu skulle spille en viktigere rolle i utenrikspolitiken, ble det Hu som i 1999 uttalte seg mot den amerikanske bombingen av den kinesiske ambassade i Beograd. Hu ble den 15. november 2002 valgt til kommunistpartiets generalsekretær. Presidentskap. Den 15. mars 2003 ble Hu Jintao valgt til president for Folkerepublikken Kina av Den nasjonale folkekongress. Dermed ble han ubestridt Kinas sentrale og øverste leder. I 2004 ble Hu i tillegg leder for Folkets Frigjøringshærs sentrale militærkommisjon. I 2004 beordret Hu Jintao oppføring av «Den store muren i luften», som skulle hindre kineserne i utenlandsk radiolytting. I 2006 slo han ned på demonstrasjoner i Tibet. Han beordret kontroll av liberal presse og satte 32 journalister i fengsel. En journalist ble drept av kinesisk politi. Hu Jintao ble i 2006 den første kinesiske president som besøkte India på ti år. I en programmatisk tale i forbindelse med det kinesiske kommunistpartis 17. nasjonale partikongress den 14. oktober 2007 gikk Hu Jintao in for en en mer rettferdig velstandsfordeling og en satsing innen miljøvern. Den 15. mars 2008 ble Hu gjenvalgt til statspresident av Den 11. nasjonale folkekongress med 99,7 % av stemmene, som vanlig var det ingen motkandidater. I november 2010 rangerte Forbes Magazine ham som verdens mektigste person. Personlig. Hu er gift med Liu Yongqing, som han møtte på Tsinghuauniversitetet. De har to barn, Hu Haifeng og Hu Haiqing. Hu er den første topplederen for Folkerepublikken Kina som taler standardkinesisk uten særlig regional aksent. Han anses å ha fotografisk hukommelse, noe som ble lagt merke til under skoletiden. Mekka. Mekka er en by i Saudi-Arabia og det helligste stedet i islam. Det var her Muhammed ble født og senere sto fram som Guds sendebud. Muslimer vender seg mot Mekka i bønn, og å besøke byen er en viktig del av religionen. Under hadj kommer to til tre millioner pilegrimer til Mekka. Ikke-muslimer er derimot utestengt fra byen. I Mekka ligger Kaba, helligdommen som inneholder den svarte steinen, på den åpne plassen inne i moskéen Al-haram. Historie. Bare muslimer har adgang til Mekka Mekka ligger i Hijaz-ørkenen ikke langt fra Rødehavet. Også før Muhammeds tid var den en viktig by. Den lå langs den arabiske handelsveien for krydder og røkelse som gikk sørfra til Egypt, Jidda, Persiabukta og Mesopotamia. Muslimsk tradisjon forteller at kjøpmannen Mohammed så engelen Gabriel i ørkenen utenfor Mekka for første gang i 609. Han tok til å preke den nye religionen islam, men få av de som bodde i Mekka lot seg lokke. Til slutt måtte han flykte herfra til Medina. I 630 kom Mohammed tilbake som lederen for en muslimsk hær på omkring 10 000 mann. Byen overgav seg raskt uten kamphandlinger. Innbyggerne ble mildt behandlet, og Mohammed krevde kun at de hedenske gudebildene ved Kaba skulle fjernes. Byens tidligere leder, Abu Sufyan, valgte selv å konvertere til islam, og størstedelen av innbyggerne fulgte hans eksempel. Mekka og islam. Mekka er siden denne tiden blitt den viktigste byen i islam. Siden hendelsene i Mekka stammer fra tiden før skillet mellom sjia- og sunniislam er den hellig for begge retningene. Al-haram-moskeen blir regnet som det helligste stedet i verden. En av de fem søylene i religionen er å besøke Mekka minst én gang i livet, under hadj. Muslimer som har råd kan besøke byen årlig, men innreisen til landet er blitt begrenset de siste årene for å hindre for store folkemengder. En pilegrimsreise til Mekka utenfor hadj-måneden dhu al-hidja er også en hellig handling som blir kalt umra. De fleste som foretar reisen foretrekker å dra i løpet av Hadj. I Mekka besøker pilegrimene Kaba, regnet som Guds hus, og den hellige zamzamkilden. De drar også gjerne til landsbyen Mina og Arafatåsen i nærheten. Mekka og ikke-muslimer. Mekka blir regnet som så hellig at byen er forbudt område for ikke-muslimer. Likevel har flere slike lurt seg inn forkledd som muslimer. En av de best kjente er den engelske eventyreren Richard Burton, som tok seg inn i byen i 1835. Han fortalte senere om opplevelsene sine i "Personal Narrative of a Pilgrimage to Al Madinah and Meccah". Ettersom bilde og fjernsynsoverføringer fra byen er blitt vanlige, har flere ikke-muslimer fått innblikk i de tidligere så hemmelige ritualene. Tragedier. Flere dødsulykker har funnet sted i forbindelse med de store menneskemengdene som samler seg i Mekka under hadj. Den verste skjedde i 1990 da 1 426 ble trampet i hjel i en tunnel. Liknende ulykker i 1994, 1998 og 2004 drepte 270, 180 og 251 hver. Myndighetene i Saudi-Arabia prøver å hindre flere slike hendelser ved å sette grenser for hvor mange som får besøke landet og overvåke folkemassene under hadj. Likevel kan det stadig skje ulykker, som i 2006, da et blokkhus falt sammen og drepte 76. Mekka har også vært utsatt for terrorisme og religionspolitiske demonstrasjoner. I 1989 drepte bomber i Al-haram-moskeen én pilegrim mens sammenstøt mellom antivestlige demonstranter og saudiarabiske sikkerhetsstyrker førte til at rundt 400 døde. Kaba. Kaba er islams sentrale helligdom. Det er en enkel, firkantet steinbygning tildekket med svart klede som ligger i hovedmoskéen Masjid al Haram i Mekka i Saudi-Arabia. Kaba ble ifølge tradisjonen opprinnelig reist som et gudshus av Ibrahim (Abraham). Helligdommen er målet for den muslimske pilegrimsreisen hajj, og qibla – den retningen alle muslimer vender seg når de ber. Kaba er muslimenes viktigste helligdom sammen med al-Masjid an-Nabawi (profeten Muhammeds moské) i Medina i Saudi-Arabia og al-Aqsa-moskéen i Jerusalem. Bakgrunn og beskrivelse. a> går sju ganger rundt Kaba, deretter går de sju turer mellom "Safa" og "Marwa". Ordet kaba er arabisk "al-ka'ba" («terningen»)). Kaba er en stor, kubisk bygning med vegger av stein og tak av tre. Bygningen er 10 meter lang, 12 meter bred og 15 meter høy. Veggene er rundt én meter tykke og døren inn er to meter oppe på veggen. Det innvendige rommet er tomt, måler omkring 13 ganger 9 meter, og inneholder bare et bord og tre søyler som bærer taket. Ifølge islam skal det ha eksistert et gudshus i Mekka siden Adams tid. Dette gudshuset som kalles "bayt al-haram (det hellige hus)" eller "bayt al-atiq (det gamle hus)" ble først bygget av Adam. Det ble senere gjenreist av Ibrahim og Ismail, Muhammed deltok i en gjenoppbygging da han var 40 år gammel. Kort tid senere, i år 64 hijri (683 e.Kr.) ble bygningen revet av angrepsstyrker, og deretter gjenoppbygget. I de påfølgende årene skjedde noen endringer, men forut for den siste rekonstruksjonen i 1996 hadde bygget stått uendret i 400 år. I det sørøstre hjørnet av helligdommen finnes Den svarte steinen ("al-hajar al-aswad"). Steinen består i dag av sju fragmenter i en ramme av sølv, innmurt i veggen, 1,5 m over bakken. I følge islamsk tradisjon skal steinen ha blitt bragt til jorden av engelen Gabriel. Steinen var eid av Adam, og ble gjenfunnet av Ibrahim da han gjenreiste Kaba. Steinen ble delt i flere biter etter en brann i 683, den ble stjålet fra Mekka av den revolusjonære gruppen "qarmatene" i 930 og tilbakeført i 951. Steinen oppfattes som et symbol på evigheten og på guds enhet. Ifølge tradisjonen regnes bønner og løfter som gis ved steinen for å ha spesielt stor virkning. Islams mystiske tradisjon ser steinen som et symbol på indre fattigdom og tilintetgjørelse av "jeg'et", en forutsetning for å erfare Gud. I byggets vesthjørne et en rødlig sten murt inn: Lykkens stein ("hajar al-asad") hilses av pilegrimene, men de berører den ikke. Bygningen er dekket av "kiswa", et svart teppe av bomull og silke med den islamske trosbekjennelsen innvevd. Teppet blir skiftet ut hvert år, ved innledningen til pilegrimstiden. I forbindelse med dette blir hele kaba rituelt vasket. Stykker av det gamle teppet fordeles til pilegrimene. Under den obligatoriske pilegrimsreisen skal hver muslim gå syv ganger rundt Kaba og helst berøre eller kysse steinen. Gudshus. Gudshus er bygninger brukt til religionsutøvelse: gudstjenester, bønn, seremonier, ritualer, andaktsmøter og tilbedelse. Caligula. Gaius Julius Caesar Augustus Germanicus (født 12, død 41 e.Kr.), mest kjent som Caligula, var den tredje keiseren av Romerriket, i fire år fra 37 til 41. Ved siden av Nero (37–68 e.Kr.) er han den som oftest trekkes frem som et eksempel på «galskap» blant de romerske keisere. Tidlig liv. Caligula ble født som Gaius Julius Caesar Germanicus den 31. august, år 12 i Antium, som den tredje av de seks overlevende barna til Augustus' adopterte barnebarn, Germanicus, og Augustus' datterdatter, Agrippina den eldre. Germanicus var sønn av Nero Claudius Drusus og Antonia den yngre. Han var nevø av den senere keiser Claudius. Agrippina var datter av Marcus Vipsanius Agrippa og Julia den eldre (Augustus' eneste datter). Som liten gutt var han med sine foreldre på militærkampanjer i Germania, der han ble maskoten for farens legioner. Soldatene ble underholdt hver gang Agrippina kledte sønnen sin i miniatyrsoldatklær, og han ble tidlig tildelt navnet "Caligula", som betyr «liten (soldat)støvel», etter støvlene han brukte som en del av forkledningen. Keiser. Hans karriere og bemerkelsesverdige atferd kan kort sammenfattes slik: Han kom til makten etter Tiberius fordi han i løpet av noen uker utmanøvrerte og drepte sin rival Tiberius Gemellus. Det første året han satt ved makten var vellykket og rolig. Men i hans videre regjeringstid forekom en rekke handlinger som ble oppfattet både som latterlige, skremmende og av noen som uttrykk for galskap. Under et felttog i nordområdene opptrådte han svært kritikkløst og udisiplinert. Hans ordrer var kaotiske og motstridende. Han degraderte flere av de beste generalene uten grunn. Ved en anledning da han ikke fant motstanderens soldater der han forventet, kledde han ut noen av sine egne soldater slik at de så ut som de var fiender. Han utviklet etter hvert forestillinger om egen storhet, som ga seg uttrykk blant annet ved at han gjorde krav på guddommelig status for seg selv og sin favorittsøster Drusilla. I tillegg til dette kom i økende grad impulsive seksuelle utskeielser, incest, vanærende behandling av hellige steder og en ordre om å reise en statue av ham i templet i Jerusalem. Blant det aller mest ekstreme var hans plan om å utnevne sin egen hest Incitatus til konsul. Attentatet. Det dukket snart opp planer om å få ryddet ham av veien. Etter knapt fire år lyktes dette av en allianse mellom medlemmer av livgarden og noen senatorer. Han ble stukket ned i en korridor i palasset 28 år gammel. Arv og kontroverser. Det er flere kilder fra hans samtid som angir at han på grunn av den atferd som er referert, ble oppfattet som «gal». Blant disse er filosofen Seneca (ca. 4 f.Kr. – 40 e.Kr.) og historikeren Tacitus (ca. 56 – 120 e.Kr.) Suetonius (ca. 70 – 120), som bl.a. var sekretær for keiser Hadrian og er kjent for sine biografier om de 11 første romerske keiserne, er helt klar i sin oppfatning av at Caligula var sinnssyk. Han henviser til flere hendelser og karaktertrekk som omfatter krampeanfall, impulsiv atferd preget av ekstrem brutalitet og Caligulas eiendommelige blanding av to motsatte egenskaper. På den ene side var han overdrevent selvsikker – i andre situasjoner uhyre redd og vettskremt. Det har i ettertid vært atskillig diskusjon både om hvor «gal» Caligula egentlig var og om arten av hans galskap. Når det gjelder arten av hans mentale forstyrrelse, har det vært fremkastet flere teorier, som også inkluderer somatiske lidelser. Katz argumenterer for at Caligula hadde en overproduksjon av skjoldbruskkjertelhormon og baserer seg på beskrivelser av en konstellasjon av fysiske fenomener som ledsager denne lidelsen (utstående øyne, avmagring på tross av stor appetitt). Andre sykdommer som har vært nevnt, er epilepsi med utgangspunkt i hjernens tinninglapp. Benediktson hevder dette ut fra beskrivelsen av Caligulas krampeanfall og fordi han hadde de personlighetstrekk som noen ganger finnes som et permanent mønster hos pasienter med denne sjeldne type epilepsi. Noen har anført at beskrivelsene av hans irrasjonelle atferd er overdrevet og at de er blitt unødig fremhevet av hans fiender som ville sverte hans rykte. Men selv om man kan diskutere hvor patologisk Caligulas atferd egentlig var, er det ikke til å komme forbi at flere ulike kilder fra hans samtid var av den oppfatning at han var «gal». Det virker utvilsomt noe søkt at dette skulle være ren konstruksjon fra hans fiender. At teoriene om arten av hans «galskap» vil forbli kontroversielle, må man nok fortsatt regne med. På tross av noe usikkerhet om kildematerialet er Caligulas korte regime et klassisk eksempel på hva som kan skje når en diktator utvikler symptomer preget av vrangforestillinger om omverdenen og storhetsideer om seg selv og samtidig klarer å beholde makten. Da blir den politiske beslutningsprosess preget av irrasjonelle momenter, noe som gir undersåttene mange rasjonelle grunner til å frykte det verste. Bertolt Brecht. Bertolt Brecht (egentlig Eugen Berthold Friedrich Brecht'"; født 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956) var en av de mest innflytelsesrike tyske dramatikere og poeter i det 20. århundre. Brecht ble i ung alder en overbevist kommunist, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstner i kommunistdiktaturet. Gustaf von Platen skriver at Brecht uten tvil var «djupt kompromittert fordi han så atterhaldslaust stod fram som gallionsfigur for diktaturet i Aust-Tyskland, skreiv hyllingsdikt til statsleiarane og tok imot Stalinprisen» (1954). Liv og verk. Under første verdenskrig hadde han sterke opplevelser som mobilisert helsearbeider (Brecht studerte medisin), hans antimilitaristiske holdning hadde nær sammenheng med dette. Han avsluttet ikke medisinstudiet, interessen for dikting og teater tok fullstendig over, i 1918 skreiv han sitt første teaterstykke, Baal. I 1920 ble han dramaturg ved Kammerspiele i München. I 1922 gifter han seg med Marianne Zoff. I 1924 slo han seg ned i Berlin, samarbeidet med Piscator, Kurt Weill med mange flere. I 1928 inngår han et nytt ekteskap med skuespillerinna Helene Weigel. Brecht skrev blant annet teksten til musikalen Tolvskillingsoperaen ("Dreigroschenoper"). Han utviklet en ny teaterteknikk kalt episk teater ("Episches Theater"). I 1933 måtte han rømme landet og begynte en lang periode i eksil i Danmark, Sverige, Finland, og til slutt USA, der han i oktober 1947 blir innkalt til å møte for Komiteen for uamerikansk virksomhet. Som bevis for kommunistsympatier brukte kongressmennene utsnitt av dikt og skuespill han hadde skrevet. Brecht fant det uholdbart med et videre opphold i USA og forlot landet i november samme år. Han slo seg først ned i Zürich, men pendlet mellom Øst-Berlin og Sveits. Etter å ha skaffet seg østerriksk statsborgerskap, slo han seg ned i DDR for godt høsten 1949. I Berlin ble et helt teater stilt til hans disposisjon, og Berliner Ensemble blir grunnlagt (Åpningsforestillingen er Puntila og tjeneren hans, Matti. 8. november 1949). Brecht framholdt alltid kollektivet framfor individet, og oppstanden i 1953 førte ikke til at han brøt med DDR. 26. mai 1955 mottok han Stalins Fredspris i Moskva. Han døde av blodpropp 14. august 1956. Fremmedgjøring - Verfremdungseffekten. Brecht skrev ikke bare dramaer, men jobbet også med regissering. Han var en riktig teatermann, og hans fysiske kontakt med scenen har hatt mye å si for oppbyggingen i stykkene hans. Verfremdungseffekten, noe som nærmer seg Skjlovkijs underliggjøringsprinsipp, er et virkelmiddel han brukte for å fremme stykkenes agenda. Stykkene hans er såkalte lærestykker med politisk innhold. Brechts hensikt var å fremme det politiske budskapet ved å skape illusjonsbrudd. Hvis publikum levde seg inn i personene og lot følelsene ta over for hjernen lærte de ingenting, og derfor skapte han ulike utradisjonelle virkemidler som bryter med konvensjonene vi kjenner fra det klassiske dramaet. Tidsforløpet kunne strekke seg over ti år. Slik ble det umulig å ta med annet enn det som var ytterst nødvendig. Publikum røskes ut av illusjonen og bruker tid på å hente seg inn etter et tidshopp. Som sterkt politisk venstreorientert mann var han også opptatt av å vise at forestillingen ikke bare skjer på scenen. Han hadde åpne sceneskift der scenearbeiderne kom inn på scenen og forandret den foran tilskuernes øyne. Slik skapte han et brudd samtidig som han viste at også scenearbeidere spiller en viktig rolle i framføringen av et stykke. Leser du et Brecht-stykke, ser du at all handling i kommende scene er avslørt før den begynner. Dette er for å trekke oppmerksomheten til leseren bort fra spenningen over hva som kan komme til å hende. Slik kan han konsentrere seg om budskapet. På forestillinger løses dette ved at teksten blir vist på store plakater foran publikum. Brechts metode blir ofte kalt episk drama. Dette er en motsigelse, og blir derfor et viktig virkemiddel. Der andre dramatikere ville vist kampscenen på scenen foretrekker Brecht at en av aktørene forteller hva som har hendt i ettertid av hendelsen. Her skjer det ofte at ulike personer trer inn i rollen sin etterhvert som de blir nevnt og sier sine egne replikker som om dette skjer nå. "Asides" forekommer når en person henvender seg til publikum for å vinne deres gunst. Det er ikke alle som kan ha asides, så dette er et godt politisk virkemiddel for å vinne sympati. Et eksempel er i stykket Moren, der Pelagea Vlassova (moren) skal inn på sønnens fabrikkområde med en kurv med løpesedler og må lure seg inn forbi vakten. Hun bruker ironi og satire og håper han ikke finner løpesedlene. Brecht tar koret fra det antikke drama tilbake, men her representerer de ikke den allmenne mening. De fungerer som rådgivere. De viser at handling er viktig, og at det er mulig å forandre verden. Personene synger selv også, men ikke slik vi umiddelbart tenker. Rytmikk og driv var viktig, og sangen ble mer talesang. Hensikten var ikke å få det pent, men å fremme et budskap. Viktig var det også at publikum ikke fikk sympati med personene. Derfor havner de ofte i dumdristige situasjoner når det egentlig er blodig alvor, slik at vi kan le istedet for å gi dem gudestatus. Det er ikke personene som er fokuset, det er budskapet, og de skal ikke stjele oppmerksomheten fra det publikum skal lære. Hensikten var at publikum skulle ta til seg kunnskapen og bruke den selv i sitt liv. Forsete. Forsete er i den norrøne mytologien rettferdighetsguden. Han var sønnen til Balder og Nanna. Forsete var ugift og bodde i borgen Glitne som hadde tak av sølv og søyler av gull. Han satt ved gudenes hov og fungerte som lovgiver og dommer i vanskelige saker. Både guder og mennesker henvender seg til ham med sine rettslige problemer. Han greide som regel å skape forlik i alle vanskelige saker. Han eide også en gyllen øks. Glitne. Glitne («Den lysende») er i den Norrøne mytologien boligen til Forsete i Åsgard. Salen hadde tak av sølv og søyler av gull. Det sies at Forsete fikk den av sin far, Balder. Paris Hilton. Paris Whitney Hilton (født 17. februar 1981) er en amerikansk modell og skuespiller og er en av arvingene til Hilton-formuen. Hun vokste opp i toppetasjen på Waldorf-Astoria Hotel på Manhattan. Hun er datter av Richard Hilton og Kathy Hilton, og har blant annet en yngre søster, Nicky, født 1983. Paris Hiltons oldefar, Conrad Hilton var sønn av August Halvorson «Gus» Hilton som utvandret til USA fra slektsgården Hilton søndre ved Kløfta på Romerike i 1870. Han ble født i New Mexico i 1887 og er kjent som grunnleggeren av hotellkjeden Hilton Hotels Corporation (1946). Hun har ellers hovedsakelig tysk opprinnelse. Paris har fullført High School og begynte som modell etter dette. Sammen med Nicole Richie, datter av Lionel Richie, hadde hun reality-showet "The Simple Life". Det har også vært mye oppmerksomhet rundt en hjemmevideotape som har havnet på Internett med navnet "1 Night in Paris", hvor hun hadde sex med sin daværende kjæreste Rick Solomon. Den 5. mai 2007 ble hun idømt 45 dagers fengsel for å ha kjørt bil selv om hun allerede tidligere var blitt fradømt førerrett. Straffen ble senere redusert til 23 dager. Etter å ha sonet tre dager i fengsel ble dommen omgjort til husarrest. I ettertid har hun blitt kalt tilbake til fengselet. I tillegg er hun kjent som en som har bidratt til kjendistrenden med såkalte "teacuphunder", hunder som er så små at de får «plass i en tekopp». Først hadde hun "Tinkerbell", så kom "Bambi". Begge av miniatyrhunderasen chihuahua. Nicole Richie. Nicole Richie (født Nicole Camille Escovedo 21. september 1981) er en amerikansk skuespiller, forfatter, sanger og TV-personlighet. Hun er adoptert av soul-sangeren Lionel Richie, og er kanskje best kjent som rollen hun hadde i reality-showet "The Simple Life", sammen med kjendisvenn Paris Hilton. Hun har en datter, Harlow Winter Kate Richie Madden og en sønn Sparrow James Midnight Madden, med kjæresten Joel Madden. Eksterne lenker. Richie, Nicole Richie, Nicole Richie, Nicole Samnorsk. Samnorsk var en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk «på norsk folkemåls grunn». Den såkalte "tilnærmingspolitikken", som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra ca. 1917 til 1966. På grunn av massiv motstand, først og fremst fra riksmålssiden på Østlandet, men også fra betydelige deler av nynorsksiden, ble Vogt-komiteen opprettet i 1964. På grunnlag av innstillingen fra komiteen i 1966 ble planen om en fellesnorsk målform i praksis forlatt. Samnorsktanken holdes i dag i hevd av Landslaget for språklig samling. I 1966 lanserte de det første fullstendige forslag til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning. Ordet «samnorsk» ble først brukt av Arne Garborg i 1877, men det er tradisjonelt Moltke Moe som har blitt regnet som opphavsmann etter at han (re)introduserte ordet i en artikkel i 1909. «Samnorsk» blir også brukt nedsettende om det radikale bokmålet som ble innført ved rettskrivningsreformen av 1938, og da særlig den nynorsknære varianten som preget skolens lærebøker på 1940- og 50-tallet. Samnorsken ble offisielt oppgitt i 2002, da Odelstinget vedtok å oppheve paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd. Her het det at Språkrådet skal «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Bokmålsreformen i 2005 bekrefter dette ved at en del lite brukte tilnærmingsformer ble strøket og skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet slik at flere tradisjonelle former igjen kunne brukes i lærebøker og offentlig språk. Vespasian. Titus Flavius Vespasianus eller Vespasian (9-79 e.Kr.) var romersk keiser i perioden 69-79 e.Kr. Han ble født i Falacrina i år 9 e.Kr. som sønn av Flavius Sabinus (en vellykket skatteinnkrever og bankier) og Vespasia Polla. Vespasian kom til makten etter Neros selvmord (juni, 68 e.Kr.) og etter en kort og kaotisk borgerkrig. De øvrige deltakerne i borgerkrigen var Sulpicius Galba (68-69), Marcus Salvius Otho (69) og Aulus Vitellius (69) som også utropte seg til keisere, men som i motsetning til Vespasian manglet tilstrekkelig militær støtte og politisk velvilje i senatet. Under borgerkrigen oppholdt general Vespasian seg i Midtøsten, der de romerske legionærene i Judea og Egypt utropte ham til keiser i juli 69. Legionærene hadde stor tillit til Vespasian og oppfattet hans rival Aulus Vitellius – som også var Neros nære venn – som dekadent, umoralsk og militært udugelig. Vespasian ble ved sin post i Judea mens hans løytnant Antonius Primus invaderte Italia og erobret Roma med hjelp av tropper fra Pannonia og Balkan. Med Vespasian begynte en epoke på vel 150 år med en rekke sterke og framsynte keisere som bidro til å skape Romerrikets absolutte glansperiode. I kjølvannet etter Neros vanstyre gjenopprettet han fred og stabilitet i hele riket, og etablerte det såkalte Flaviske dynasti som eneste legitime arvtaker til keisertronen. Sammenliknet med Nero framstår Vespasian som en rasjonell og praktisk orientert leder, «skreddersydd» for et samfunn med store sosiale og økonomiske skiller, der de rike og mektige ikke ønsket vesentlige endringer i gjeldende samfunnsorden. Vespasians prinsipper som leder synes å ha vært orden, disiplin og stabilitet – noe som ikke minst kom til syne i hans håndtering av jødeopprøret (71-73 e.Kr) som truet rikets sikkerhet i øst. Til skrekk og advarsel for andre som måtte true Romerrikets orden og stabilitet, lot han i alt 6 000 av de opprørske slavene korsfeste langs veiene inn til Roma. Under de tre flaviske keiserne, Vespasian og hans to sønner, Titus (79-81) og Domitian (81-96), opplevde Roma en litterær og kulturell blomstringstid. Vespasian stanset bygningsarbeidene som Nero hadde igangsatt for å bygge et enormt keiserpalass, og bygde i stedet et amfiteater (Colosseum) med plass til 50 000 tilskuere. Colosseum ble imidlertid først fullført etter hans død og innviet av hans sønn (Titus) med 100 dagers festleker. I den flaviske perioden vokste det private skolesystemet i utbredelse og det regnes med at rundt hver tiende innbygger kunne lese og skrive, eller cirka fire millioner personer i hele imperiet, et svært høyt tall for et førmoderne samfunn. I denne sammenhengen kom det nok godt med at Vespasian innførte offentlig avlønning av lærere i latinsk og gresk retorikk. Sett i et økonomisk perspektiv er han kjent for å ha rettet opp rikets økonomi via god forvaltning og innføring av en rekke former for skattlegging. En morsom anekdote er at hans sønn Titus anklaget ham for å legge avgift på de offentlige pissoarene i Roma, hvorpå Vespasian svarte: «"Non olet"» (Penger lukter ikke). Vespasian økte antallet legioner i østre del av Middelhavet. Han fortsatte ekspansjonen av imperiet ved å erobre Wales og nordre deler av England, og ved å gjøre framstøt mot Skottland og i sørvest-Tyskland i området mellom Rhinen og Donau. Vespasian fortsatte også spredningen av latinske bosettinger utenfor Italia, særlig i Spania, der han ga «alle» innbyggere rettigheter som romerske borgere, og slik bidro til en rask «romanisering» av denne provinsen i det romerske imperiet. I motsetning til mange av sine forgjengere døde Vespasian på en udramatisk måte nær sitt fødested etter en kortvarig sykdom. På sitt dødsleie spøkte Vespasian med den guddommeliggjørelsen som Augustus ble gjenstand for etter sin død. Han bad først de tilstedeværende om å reise ham opp, så han som gammel soldat kunne dø stående. Da han merket at døden nærmet seg, sa han: «Jeg merker at jeg holder på å bli en gud!» Brage. Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. Brage var meget klok og veltalende. Han er også kjøkkenmesteren i Valhall. Brage er sønn av Odin og gift med Idunn. Han var klok og veltalende, men har en relativt anonym plass i mytologien. Dette kan tolkes dithen at Brage simpelthen er en av Odins mange skikkelser. Kanskje stammer han fra skalden Brage den Gamle (ca. 790 – 850), som var skald ved Kong Hjørs hoff? Navnet Brage er beslektet med ordet bragd. Når man planlegger en stordåd, skal man fortelle det høyt og tydelig mens mange personer er samlet til fest og man har begynt å skåle. Dette kalles å ta en Brage-skål. Faktisk er det slik at rus vekker Brages skaperånd. Loke foraktet Brage. I den utstrekning han hadde en rolle i kulten var det ved kongelige begravelser da brageløftet ble avgitt og store nye dåder ble erklært. Brage den gamle. Brage den gamle Boddason ("Bragi hinn gamli") var skald under kong Hjør, og levde ca. år 790–850. Han nevnes blant annet i "Heimskringla" – Ynglingesagaen. Brage diktet historiske kvad om Ragnar Lodbrok og andre forgangne helter. Han regnes som den første norske skalden som vi kjenner skaldekvadene til. Han hadde sitt virke i Agder og på Vestlandet. I "Edda" nevnes han også som hirdskald hos den svenske kongen Bjørn på Håga. Tore Herse (Tore Roaldsson), som oppfostret Eirik Blodøks, skal ha vært Brage den gamles dattersønn. Pisa. Det skjeve tårn i Pisa. Pisa er en by i Toscana, Italia, ved elva Arno. Den har 98 000 innbyggere. Pisa er en betydelig handels- og sjøfartsby med stor turisttrafikk, mye på grunn av det spesielle skjeve tårnet som befinner seg der. Pisa har også et svært kjent universitet, "Università di Pisa", grunnlagt 1343, som særlig har hevdet seg innen det juridiske området. Under middelalderen var Pisa en av de fire maritime republikkene (de andre var Genova, Amalfi og Venezia). Dessuten var byen et stort handelssted. Landslaget for språklig samling. Landslaget for språklig samling (stiftet 1959) er en norsk språkpolitisk organisasjon som ønsker å få ett felles norsk skriftspråk i Norge (samnorsk). Organisasjonen søker å oppnå dette målet ved å oppfordre folk til å skrive mest mulig dialektnært. Foreningen gir ut bladet "Språklig Samling" fire ganger i året. Foreningen har hatt en viss innflytelse i kraft av at den har hatt to representanter i Norsk Språkråd, én i bokmålsseksjonen og én i nynorskseksjonen. Polyteisme. Polyteisme er troen på, eller dyrkelsen av, flere guder. Ordet kommer fra de greske ordene "poly+theoi", som betyr «mange guder». Hinduisme er den mest utbredte polyteistiske religionen i dag. Mena Suvari. Mena Alexandra Suvari (født 13. februar 1979) er en amerikansk skuespillerinne av estisk herkomst, er best kjent for rollen sin i American Beauty (1999) og de første to "American Pie"-filmene. Suvari ble født i Newport i Rhode Island, og begynte i 12–13-årsalderen å stå modell og spille inn reklamefilmer. Mena giftet seg med kinematografen Robert Brinkmann 18. mars 2000. Ehud Barak. Ehud Barak () (født 12. februar 1942 i Palestina) er en israelsk politiker og yrkesmilitær som i perioden 1999-2001 var den 10. statsministeren i Israel. Han er for tiden leder i det israelske arbeiderpartiet. Barak vervet seg i den israelske hæren i 1959 og tjenestegjorde i 35 år. Da han forlot militæret hadde han graden generalløytnant (den høyeste i det israelske forsvaret). Han satset på en politisk karriere på 1990-tallet og ble i 1995 innenriksminister, og i perioden 1995-96 utenriksminister. Han ble valgt inn i Knesset i 1996 og ble medlem i utenriks- og forsvarskomiteen. Han ble samme år valgt til leder for det israelske arbeiderpartiet og den 17. mai 1999 ble han valgt til statsminister i Israel. Han forlot statsministerposten 7. mars 2001 etter å tapt valget mot Ariel Sharon. Mac OS. Mac OS er Apples operativsystem for Macintosh-datamaskiner. Mac OS var det første kommersielle suksessrike operativsystem som brukte et "grafisk brukergrensesnitt". Apple har hevdet en stund at Microsoft plagierte deres konsept da de utviklet Windows-systemet, men Apple var ikke selv de som oppfant et grafisk brukergrensesnitt. Begrepet Mac OS ble først lansert i 1996 med Mac OS 7.6. Tidligere var programvaren kjent som Mac System Software – eller for enkelte versjoner System Software eller bare System – etterfulgt av versjonnummeret, for eksempel "System 7". Forkortelsen «OS» står for «operativsystem». Det greske alfabetet. Det greske alfabetet er det alfabetet som brukes i til å skrive gresk språk. Ordet "alfabet" kommer fra de to første bokstavene det greske alfabetet, "alfa" og "beta". Det greske alfabetet ble utviklet fra et semittisk alfabet før år 700 f. Kr., riktignok med visse endringer og tilføyelser. Gresk hadde tidligere blitt skrevet med det historikere kaller minoisk skrift (Se Linear B). Trolig ble grekerne kjent med alfabetet gjennom fønikerne. For eksempel er bokstaven "alfa" hentet fra bokstaven "alef", bokstaven "beta" er hentet fra "bet", "delta" fra "dalet", og det samme gjelder flere av de andre bokstavene. På fønikisk stod imidlertid bokstaven "alef" ikke for en vokal, men for en stemmelyd. På gresk ble bokstaven brukt som vokal og stod for lyden a. Bokstavene gjennomgikk etterhvert noen endringer. Noen bokstaver som hørte til alfabetet i tidligere tider, gikk senere av bruk. Dette gjelder bokstaver som "digamma" og "qoppa". Det greske alfabetet gav senere opphav til mange andre skrifttyper, som for eksempel det latinske alfabetet og det kyrilliske alfabetet. Lydverdien til flere av bokstavene i det greske alfabetet har endret seg noe siden oldtiden. På moderne gresk gjengis noen bokstaver annerledes enn på oldtidsgresk. Mange av tegnene i det greske alfabetet brukes i dag som symboler innen matematikk og i annen sammenheng. Irrasjonalt tall. Et irrasjonalt tall er et reelt tall som ikke kan skrives som en brøk av to heltall. Et irrasjonalt tall har ingen periodisk desimalutvikling. Eksempler på slike tall er π, "e" og formula_1. For et bevis for at kvadratroten av 2 er irrasjonell, se Kvadratroten av 2 Rasjonalt tall. Et rasjonalt tall er et tall som kan skrives som en brøk hvor telleren og nevneren er heltall. Mengden av rasjonale tall noteres i matematikken som Q eller formula_1 (ty. "Quotient"). Mengden av rasjonale tall er tellbar uendelig, slik som mengden heltall er. Reelt tall. Reelle tall betegnes i matematikken R eller formula_1, og er mengden av de tall som tilsvarer alle punkter på en uendelig lang tallinje. De reelle tallene inkluderer alle rasjonale tall (formula_2) og alle irrasjonale tall. Breidablik. Breidablik er i den norrøne mytologien boligen til Balder og Nanna i Åsgard. Breidablik var alltid ren, og vakrere sted finnes ikke. Intet uhellig kan være her. Døren hit er alltid åpen, og Balder og sønnen Forsete sitter om kveldene og diskuterer, flinke med ord som de begge er. Bakterier. Bakterier (gresk βακτήριον ["bakterion"] = «liten stav») er encellede mikroorganismer. De er typisk bare noen få mikrometer lange og kan ha mange forskjellige former, eksempler på disse fasongene er stavbakterier, kokker og spiriller. Studien av bakterier er en gren av mikrobiologien. Bakterier er allestedsnærværende på jorden og kan leve i alle slags miljøer. De har blitt påvist i jordsmonn, radioaktiv væske og varme kilder for å nevne noen. Det er om lag 40 millioner bakterieceller i et gram jord og én million bakterieceller i en milliliter ferskt vann; i hele verden er det omtrent fem kvintillioner (5×1030) bakterier. Bakterier spiller en vital rolle i resirkulering av næringsstoffer, og mange prosesser er avhengige av bakterier, slik som fiksering av nitrogen fra atmosfæren. Flesteparten av disse bakteriene har imidlertid ikke blitt beskrevet, og kun halvparten av stamtreet har arter som kan bli dyrket frem i laboratoriet. Det er ca ti ganger flere bakterieceller enn menneskeceller i en menneskekropp, med høyest innhold på huden og i endetarmen. Likevel er majoriteten av disse bakteriene uskadelige, men heller fordelaktig for «naturens husholdning» og de forskjellige livsprosessene. Noen få bakterier er patogene for mennesker, eksempel på sykdommer som blir fremkalt av bakterier er kolera, syfilis, miltbrann og svartedauden. De mest fatale infeksjonssykdommene er de som hemmer åndedrettssystemet, med tuberkulose som alene dreper omtrent to millioner mennesker per år. Ukritisk bruk av antibiotika til å behandle bakterielle infeksjoner og i forskjellige jordbruksprosesser har gjort at antibiotikaresistens har blitt et stort problem, både i industrialiserte land og i utviklingsland. Restriktiv bruk av antibiotika bl.a. i Norge gjør at det her har vært et noe mindre problem. Forebygging, hygieniske tiltak og ikke-medikamentell behandling blir dermed viktigere, f.eks. vil mange bakterier hemmes eller drepes av sølv. Bakterier er også viktig i industrien, de blir blant annet benyttet til å behandle avfallsvann, produksjon av ost og yoghurt, de blir også anvendt i produksjon av antibiotika og andre kjemikalier. Bakterier er prokaryoter. Ulikt dyreceller og andre eukaryoter, inneholder bakteriecellene ingen cellekjerne og har sjelden membran-bundet organeller. Likeledes inkluderer begrepet bakterier tradisjonelt alle prokaryoter, den vitenskapelige nomenklaturen etter oppdagelsen av prokaryotisk liv består av to forskjellige typer av organismer som utviklet seg uavhengig av hverandre fra samme stamfar. Disse evolusjonære områdene blir kalt bakterier og archaea. Bakterienes plassering. Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske "Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna" opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper. Bakteriologiens historie. Antoni van Leeuwenhoek. Oppdager av bakteriene Nederlenderen Anton van Leeuwenhoek var den som først oppdaget bakteriene (1674). Louis Pasteur og Robert Koch forsket videre på bakterier, og grunnla en egen bakteriologisk vitenskap. Robert Koch var den første til å dyrke bakterier på et fast medium. Koch benyttet gelatin som løsemiddel for næringsløsningene han brukte til å dyrke frem "patogene" (skadelige) bakterier og utviklet med det en metode for å dyrke frem bakterier på en fast plate som var fri for forurensing. Han la et sylteglass eller et glass over platen for å unngå kontaminasjon. Gelatin var fantastisk for å dyrke frem bakterier i et kulturmedium. Gelatin hadde likevel sine ulemper, da gelatin er ikke i fast form ved kroppstemperatur (37°C), den optimale temperaturen for dyrking av patogene bakterier for mennesker. Det måtte finnes et mer allsidig vekstmedium, og dette viste seg å være agar. Agar er et polysakkarid som utvinnes fra røde alger. Walter Hesse var den første til å bruke agar som vekstmedium. Ideen om å bruke agar som vekstmedium kom fra Hesses kone, Fannie. Fannie Hesse brukte agar for å tilberede syltetøy og når Walter prøvde det ut som vekstmedium fungerte det utmerket. Walter skrev til Robert Koch om oppdagelsen og Koch bestemte seg raskt for å bruke agar i sine egne studier. I 1887 publiserte Julius Richard Petri en artikkel som omhandlet en modifikasjon av Kochs plate. Petris innblanding viste seg å være av stor betydning. Den nye metoden gjorde det mulig å sterilisere separat fra mediet og flytte kolonier fra en mindre plate til for eksempel to større. Den originale ideen om platen er ikke forandret den dag i dag og platen har blitt oppkalt etter Petri. En Petri plate er laget av enten glass som blir sterilisert av varme eller laget av plast som blir sterilisert av "etylenoksid". Denne nye platen hadde stor betydning for den videre forskningen på mikroorganismer. Koch oppdaget at forskjellige kolonier som hadde utviklet seg på en kontaminert plate hadde forskjellig form (farge, morfologi, størrelse). Disse forskjellene i koloniform gjorde at man klarte å skille ulike bakterier fra hverandre på platen. Man klarte også å skille forskjellige celler i mikroskopet, og ved hvilke temperaturer og næringsstoffer de trives i. Kochs oppdagelser av kulturmedium og iver etter å dyrke rene bakteriekulturer gikk langt utover hva man kunne forvente på den tiden. Verden står i stor takk til Robert Koch og hans medhjelpere for deres innsats innenfor bakteriologi og mikrobiologi. Opphav og tidlig evolusjon. Stamfaren til nåtidens bakterier var encellede mikroorganismer som var den første formen for liv på vår jord for omtrent fire milliarder år siden. For ca 3 milliarder år siden var alle organismer mikroskopisk og bakterier og archaea var den dominerende formen for liv. Det har blitt funnet fossiler av bakterier som "stromatoliter", men mangelen på morfologi gir oss liten nytte for å studere deres evolusjon eller å datere deres tidsløp. Det er mulig å bruke genteknologi til å rekonstruere deres fylogenetikk, og disse undersøkelsene tyder på at bakteriene har et opphav fra to ulike organismer, erkebakterien og eubakterien. Den siste stamfaren til bakterier og archaea var sannsynligvis en hypertermofil som levde rundt 2,5-3,2 milliarder år siden. Morfologi og stamtre. Inndeling etter utseende i mikroskop Bakterienes systematiske inndeling er fortsatt debattert. Dette kommer av at «klassiske» metoder for slektskapsrekonstruksjon, som tar utgangspunkt i morfologi, har få holdepunkt å gå etter, fordi bakterieceller er så enkelt bygd. Molekylære metoder har derfor revolusjonert bakterie-systematikken, men gir sprikende resultater. Grunnene er at bakterier kan utveksle gener mellom ulike bakteriearter, til og med mellom nokså fjernt beslektede. Blant kandidatene til den mest basale grenen i bakterienes stamtre er f.eks. både Planctomycetes, "Thermotoga maritima" og Aquificae. Delgruppene som er nevnt i boksen øverst til høyre, er basert på den nyeste kunnskapen (per 2004). Man vil likevel måtte forvente en del endringer i fremtiden, både grunnet bedre fylogenetiske analysemetoder og fordi nye arter vil bli beskrevet. Andre vanlige inndelinger er etter utseende, levevis eller celleveggens bygning, men de færreste av disse peker ut naturlige slektskapsgrupper. Inndeling etter utseende. På samme måte som ulike planter og dyr har forskjellig utseende (morfologi) har bakterier ulikt utseende, både på makroskopisk og mikroskopisk nivå. For bakteriologer/mikrobiologer er det viktig å kunne skille de ulike bakterieartene. Dette kan gjøres ved å undersøke deres koloniutseende på forskjellige vekstmedia for så å definere koloniens morfologi. I tillegg til dette har ulike bakterier forskjellig mikroskopisk utseende og deles da gjerne inn i klasser i henhold til fremtoning. En bakterie som er kuleformet eller sirkulær i utseende kalles kokk. Kokker kan igjen grupperes avhengig av om de vokser i par, kjeder eller fire og fire, eller i klaser. En avlang eller sylinderformet bakterie kalles stav. Det finnes også mer sjeldne morfologiske typer spiralformede og filamentære bakterier. Nanobakterier. Noen mikrobiologer har foreslått en type "veldig" små bakterier i naturen, celler som blir kalt for "nanobakterier" på grunnlag av svært små bakterieliknende strukturer som kan dukke opp i stein. Størrelsen på slike nanobakterier er antatt til å være under 0,1 µm for kokkeformet strukturer. Skeptikere mener nanobakterier er enkle mekanismer av kjemiske eller geokjemiske reaksjoner av ikke-levende materiale. De peker på at de minste bakteriene vi kjenner til er betydelig større enn disse antatte nanobakteriene. Et annet viktig argument er at de er for små til å inneholde essensielle biomolekyler for liv. Det er høyst usannsynlig at disse molekylene kan eksistere i et volum av 0,1 µm eller mindre. Spørsmålet om nanobakterier er liv eller geologi er ikke klarlagt, det samme gjelder spørsmålet om den nedre grensen for størrelsen på levende organismer. Blir nanobakterier påvist vil de være den minste formen for liv vi kjenner til. Cellestruktur. Bakterier kan inndeles i to hovedgrupper, "Gram-positive" (G+) og "Gram-negative" (G-). Dette kommer originalt fra en spesiell metode som kalles for gramfarging ("Gram stain"). Når denne metoden benyttes får cellene ulik farge avhengig om det er G+ eller G-. Det er forskjell i oppbygningen i celleveggen som er årsaken til dette. G- cellenes vegger har en komplisert oppbygging i flere lag, mens mens G+ har ett enkelt tykt lag av peptidoglycan. Ekstracellulær struktur. Konsentrasjonen av oppløste stoffer i bakterieceller er høy, dette gjør at det blir et høyt trykk inne i cellen. En typisk "Escherichia coli" har et trykk på 2 atm. Det er celleveggens jobb å motstå dette trykket. Prokaryoters cellevegg består hovedsakelig av peptidoglycan og er vanskelig å se i et lysmikroskop, men kan bli sett i et elektronmikroskop. Celleveggen ligger utenfor den cytoplasmatiske membranen. Stivheten og styrken til celleveggen kommer hovedsakelig av innholdet i peptidoglycan. Den er også hovedårsak til hvilken form bakterier får. Peptidoglycan blir også kalt for murein i eldre kilder. Peptidoglykan. Peptidoglykan finnes både hos Gram-positive og Gram-negative bakterier, men hos Gram-negative er det flere lag av andre stoffer utenpå dette stive laget (se bilde). Peptidoglycan består av to sukkerderivater, "N-acetylglukosamin" og "N-acetylmuraminsyre" og en liten gruppe av aminosyrer. Det finnes over 100 variasjoner av oppbygningen av peptidoglykan og de mest vanlige aminosyrene er: "L-alanin", "D-alanin", "D-glutaminsyre" og "lysin" eller "diaminopimelsyre" (DAP). Disse bestanddelene er koblet sammen i en repetert struktur som kalles for "glykan tetrapeptide". Strukturen til peptidoglykan er koblet sammen i flak hvor glykankjeder som blir dannet fra sukker blir koblet sammen av "peptid-kryssbindinger" som er dannet av aminosyrer. Glykogenet som binder sammen sukkeret i kjedene er veldig sterkt, men disse kjedene alene er ikke nok til å gi ubøyelighet/stivhet i alle retninger. Peptidoglykanets fulle styrken kommer først når det blir kryssbundett av aminosyrene. Kryssbindeingen er karakteristisk for de forskjellige bakteriene. Jo mer stiv en bakterie er jo mer kompleks krysslinking. I Gram-negative bakterier blir dette gjort ved direkte linking av aminogruppen "diaminopimelsyre" til karboksylgruppen i D-alanin. Gram-positive krysbindes av en peptidbru som varierer hos forskjellige bakteriegrupper. Hos gule stafylokokker ("Staphylococcus aureus"), en godt studert G+ bakterie, er peptidbruen koblet sammen av fem aminosyrer. Peptidoglykan er bare påvist i bakterier. Det har ikke blitt påvist i Archaea (arkebakterier eller urbakterier) eller eukaryote organismer (Eukarya). Likevel har ikke alle bakterier DAP i sitt peptidoglykan. Denne aminosyren er påvist i alle Gram-negative og i noen få Gram-positive bakterier. Kokkeformede G+ bakterier har lysin i stedet for DAP, og noen få G+ har andre aminosyrer. En annen bemerkelsesverdig ting med celleveggen er at alle aminosyrene har D-konfigurasjon (se stereoisomeri). Aminosyrer som er byggesteiner for proteiner har alltid L-konfigurasjon hos mennesker. Yttermembran til Gram-negative. Utenom peptidoglycan består Gram-negative celler et lag utenfor som består av lipopolysakkarid. Dette laget er et effektivt bilag, men består ikke utelukkende av fosforlipider, som den cytoplasmatiske membranen gjør. I stedet er den oppbygd av polysakkarider og proteiner. Lipid og polysakkaridet er inngående lenket i det ytre laget til den ytre membran, ved å danne spesifikke lipopolysakkaridstrukturer. På grunn av tilstedeværelsen av lipopolysakkarid, blir dette laget kalt for lipopolysakkarid laget, eller LPS. Et annet utbredt begrep er «den ytre membran». Hovedfunksjonen til den ytre membran er strukturen, men en viktig biologisk funksjon er at den ofte er giftig (endotoksisk) for mennesker og pattedyr. Av denne grunnen er Gram-negative bakterier patogene ovenfor mennesker og andre pattedyr. Årsaken til dette er lipopolysakkaridet som består av en bestanddel Lipid A. Noen eksempler på Gram-negative bakterier som er patogene for mennesker er "Salmonella", "Shigella" og "Escherichia" m.f. Intracellulær struktur. Bilde av en eukaryot og prokaryot Bakteriecellene er omgitt av en lipid membran, eller cellemembran som omringer innholdet av cellen og fungerer som en barrière. Næringsstoffer og andre stoffer som er viktige for cellen kan gå igjennom og på samme måte kan avfallsstoffer og andre celleprodukter gå ut. Ettersom bakterier er prokaryoter har de ikke membran-bundete organeller i cytoplasma og inneholder bare noen få intracellulære strukturer. Bakterier mangler mitokondrier, cellekjerne, kloroplast og andre organeller som eukaryotiske celler har, som for eksempel endoplasmatisk retikulum, og golgiapparatet. Mange viktige biokjemiske reaksjoner, slik som energiutvikling, skjer ved at konsentrasjonen stiger tvers over membranen og lager en potensialforandring som et batteri. DNA er ikke organisert i en cellekjerne, men cellen har i stedet et enkelt, ringformet kromosom. Ofte finner man i tillegg såkalte plasmider, dvs. DNA som ikke er organisert i kromosomer. Som alle levende organismer inneholder bakterier ribosomer for produksjon av proteiner, men strukturen til bakterie ribosomene er forskjellig fra eukaryotiske- og archaea celler. Endosporer. Bestemte typer bakterier produserer i dårlige tider spesielle strukturer som kalles for endosporer (endo: inne) i cellene (se bilde til høyre). Prosessen kalles for "sporulation". Sporer er celler som er veldig resistent mot varme. De er også resistente ovenfor sterke kjemikalier. I jord er det rikelig med bakterier som danner sporer, og en hvilken som helst jordprøve vil inneholde endosporer. Slektene "staver/bacillus" og "Clostridium" er de best studerte artene som danner sporer. Funnet av endosporer var en viktig oppdagelse fordi det er viktig å vite om varmeresistente former for bakterier ved sterilisering av utstyr. Det er ikke bare bakterier som danner sporer, men de bakterielle sporene er unik i at de tåler høye temperaturer. Foruten å tåle varme, tåler endosporene tørking, radioaktivitet, syrer og andre sterke kjemikalier. De kan være uvirksomme sporer i ekstremt lang tid. Strukturen til sporene er overveldende forskjellig fra selve cellen. Denne er mye mer kompleks i det at de har flere lag som man ikke finner i cellen. En kjemisk substans som er karakteristisk for endosporer er "dipicolinsyre" som ligger i "kjernen" av sporen. Dette finnes ikke i bakteriecellene. Dette stoffet har blitt funnet i alle endosporene som har blitt undersøkt. Sporene har også en høy konsentrasjon av kalsium ioner som er kombinert med dipicolinsyren. Denne kalsium-dipicolinsyren står for omtrent 10 % av tørrvekten til sporene. Metabolisme. Til forskjell fra høyere organismer, har bakterier en stor variasjon av metabolismer. En nøkkelfunksjon til cellene er deres mulighet til å omsette kjemiske reaksjoner og organisere molekyler til spesifikke strukturer. Bakteriene er fleksible ved at de kan skifte metabolisme avhengig av omgivelsene. Hovedproduktet av dette er vekst (replikasjon). Før dette kan skje må en rekke kjemiske reaksjoner i gang som samlet blir kalt for "metabolisme". Metaboliske reaksjoner er enten energikrevende ("katabolisk reaksjon") eller energifrigivende ("anabolisk reaksjon"). Cellene består hovedsakelig av makromolekyler (som igjen består av monomerer) og vann. Cellenes oppgave er å skaffe disse næringsstoffene til å lage monomerer. Forskjellige organismer trenger forskjellige sett med næringsstoffer og de får disse molekylene i en eller annen form. Ikke alle næringsstoffene trengs i lik grad, de som trengs i størst skala blir kalt «makronæringsstoffer» og de i minst skala «mikronæringsstoffer». Mange prokaryoter trenger organiske komponenter som deres kilde til karbon. Studier viser at bakteriene kan benytte ulike typer organiske molekyler som kilde til nytt cellemateriale. Aminosyrer, fettsyrer, organiske syrer, sukker, nitrogen baser, aromatiske komponenter og et uendelig hav av andre molekyler som blir brukt som næringsstoff av ulike bakterier. Noen typer bakterier er "autostrofer" som betyr at de klarer å bygge organiske komponenter fra karbondioksid (CO2). Energien får de fra enten lys eller uorganiske molekyler. Karbon er det viktigste grunnstoffet til bakterier, og en typisk bakteriecelle består av om lag 50 % karbon (tørrvekt). Etter karbon er nitrogen det viktigste næringsstoffet for bakterier. En typisk bakteriecelle består av ca 12 % nitrogen (tørrvekt). Nitrogen er et viktig element i proteiner, nukleinsyrer og en rekke andre komponenter i cellen. Grunnstoffet finnes i både organisk og uorganisk form i naturen. Hovedmassen av nitrogen finnes i uorganisk form som ammoniakk, nitrat eller nitrogengass. De fleste bakteriene klarer å nære seg av ammoniakk alene, men mange andre kan også bruke nitrat. En spesiell type "nitrogenfikserende bakterier" kan livnære seg på nitrogengass. Fosfor forekommer i naturen i form av organisk- og uorganiske forbindelser. Dette grunnstoffet er viktig ved syntetisering av nukleinsyre og fosforlipider. Svovel er viktig for strukturelle roller i aminosyrene cystein og metionin. Det blir også brukt i forskjellige vitaminer og "koenzym A". Hovedsakelig får cellene svovel fra sulfat (SO42-) og sulfid (HS-). Kalium er nødvendig for alle typer organismer. En stor variasjon av enzymer og spesielt de som deltar i proteinsyntesen trenger kalium. Magnesium fungerer som en stabilisator for ribosomer, cellemembran og nukleinsyrer. Det er og nødvendig for aktiviteten til enzymer. Kalsium er ikke et nødvendig næringsstoff for celler, men spiller en viktig rolle i varmestabilisering i endosporer. Vekst og reproduksjon. Kolonier av "E. coli" på en petriskål. Bakteriecellene har evnen til å kopiere seg selv. Ved denne syntetiseringen skjer det rundt 2000 forskjellige kjemiske reaksjoner av ulike slag. Noen av reaksjonene involverer transport av energi. Andre av disse reaksjonene er omforming av energi og andre involverer biosyntetisering av små molekyler (byggesteiner for makromolekyler). Før cellen kan dele seg må nytt DNA syntetiseres, etter dette må andre cellekomponenter som cytoplasmatisk membran, flageller, ribosomer etc. lages. I de fleste prokaryoter fortsetter veksten av en individuell celle til to nye celler har blitt dannet. Denne prosessen kalles for "binær fisjon" ("binær fordi én celle blir til to"). I en vekstkultur av stavformede bakterier, som for eksempel "Escherichia coli" vokser staven til det dobbelte av sin egen lengde. Etter dette deler den seg til to datterceller. Denne prosessen blir kalt for "septum" og skjer ved at den cytoplasmatiske membranen blir dratt innover til midten i cellen slik at den deles i to. Under vektsyklusen øker alle cellekomponentene slik at dattercellene får egne sett av kromosomer, makromolekyler, monomerer og uorganiske ioner for å kunne leve selvstendig. Tiden det tar før en celle deler seg er høyst variabel og avhenger av en rekke forhold, både næringsstoffer, temperatur og genetiske faktorer. Når "E.coli" har gunstige forhold klarer den å dele seg på ca 20 minutter, noen få bakterier klarer å dele seg raskere enn dette, men de fleste deler seg saktere. En rekke proteiner har blitt påvist å være viktige i celledelingen. Disse kalles for Fts proteiner. (Fts står for "filamentous temperature sensitive") FtsZ er et nøkkelprotein i gruppen og er godt undersøkt i E.coli og en rekke andre bakterier. Fts proteiner finnes i alle prokaryoter inkludert arkebakterier. Ftp-Z type proteiner har også blitt funnet i mitokondrier og kloroplast. Proteinet har og en struktur som er lik tubulin som er et viktig protein i celledelingen hos eukaryoter. Disse funnene og likhetene tyder på at eukaryoter kan stamme fra prokaryoter Ftps proteiner påvirker hverandre til å danne et deleapparat som kalles for "divisome". Dannelsen av divisomet begynner med å sette fast molekyler av FtsZ i en ring rundt cellesylinderen i midten av cellen. Her blir cellen delt i to. FtsZ molekylene polymerer og danner en intakt ring og ringen blir festet av andre fts proteiner. DNA replikasjon skjer før FtsZ ringen blir dannet og fungerer som et signal for dannelse av denne ringen. Fordelen av å være liten. Små celler har bedre tilgang til næringsstoffer enn store. Det ser vi ved at alle næringsstoffer cellen trenger må transporteres gjennom cellemembranen. Arealet av denne er proporsjonal med kvadratet av cellens diameter. Samtidig er cellens behov for næringsstoffer bestemt av volumet til cellen, som er proporsjonalt med diameteren i tredje potens. Forholdet mellom overflaten og volumet er altså "omvendt" proporsjonalt med cellens diameter. Genetikk. De fleste bakteriene har bare ett kromosom, som er sirkulært, dvs at DNAet ligger i en lukket sløyfe istedenfor en åpen «lineær» streng som hos mennesket. Dette varierer i størrelse fra 160 000 basepar i bakterien "Candidatus Carsonella ruddii", til 12 200 000 basepar i "Sorangium cellulosum". Noen bakterier, som "Borrelia" bakterien "Borrelia burgdorferi", som er årsaken til "borreliose" (lyme sykdom), inneholder ett lineært kromosom. Bakterier kan også inneholde plasmider, dette er små ekstra-kromosome DNA som kan replikere seg uavhengig av resten av DNAet i cellen. Det er kjent at disse kan overføres mellom bakterier i såkalt horisontal genoverføring. Hvis plasmidene inneholder gener for f.eks antibiotikaresistens, er det en fare for at disse genene kan spres til andre arter av bakterier. Andre typer av bakteriell DNA er integrerte viruser (bakteriefager). Mange typer av bakteriefager finnes, noen enkle smitter og ødelegger bakterien, mens andre infiserer bakteriens kromosom. En bakteriefag kan inneholde gener som kan tilføres til en bakteries fenotype. Et eksempel er evolusjonen til ' og "Clostridium botulinum". Giftgenene hos disse stammer fra en integrert bakteriefage som gjorde en ufarlig forfader-bakterie til en dødelig en. Bakterier har ikke noe kjønn, de arver identiske kopier av sine foreldres gener (dvs. de er klonet). Likevel kan bakterier ha en evolusjon, gjennom naturlig utvalg og mutasjoner, samt horisontal genoverføring. Mutasjoner varierer fra art til art og til og med fra kloner innenfor en enkelt art av bakteriene. Mutasjoner kommer enten av tilfeldig forandringer i DNAet ved deling eller «stress-styrt mutasjon», hvor genene er innblandet i en særskilt vekst-begrensning som øker sjansene for mutasjoner. Overføring av DNA mellom bakterier kan skje på tre ulike måter. Først, kan bakterier ta opp gener fra miljøet rundt, i en prosess som kalles for "transformation" (norsk: omforming). Gener kan også bli overført ved hjelp av virus, såkalt "transduction" og når integreringen av en bakteriefag introduserer fremmed DNA til kromosomene. Den tredje og siste måten er genoverføring ved bakteriell konjugasjon, hvor DNA blir overført med direkte kontakt. Denne genoverføringen fra en bakterie eller fra miljøet rundt blir kalt for horisontal genoverføring og kan være vanlig under naturlige omstendigheter. Bevegelse. Mange prokaryotiske celler kan bevege seg. Dette gjøres ved hjelp av en spesiell struktur i eller utenfor cellen. Bestemte celler kan bevege seg på faste overflater ved "gliding" og bestemte vannlevende mikroorganismer kan bevege seg i vann ved hjelp av gass-blærer. Den vanligste måten å bevege seg på er ved hjelp av flageller. Bevegelse gjør at cellen kan nå andre regioner i miljøet sitt. I kampen for å overleve er dette viktig ved at bakterien kan forflytte seg til et nytt område med nye ressurser og muligheter. Bakteriene beveger seg ved at motoren til flagellen roterer og kan nå flere 100 Hz, slik at bakteriecellene kan bevege seg flere kroppslengder per sekund. Dette er en ressurskrevende prosess. Bakterieflageller. Bakterieflagellen er en lang og tynn tilføyelse til bakteriecellen. Den er så tynn (ca 20 nm) at man ikke kan se den direkte i lysmikroskop. Ved å tilsette en spesiell farge klarer man å øke diameteren til flagellen slik at den kan sees i lysmikroskop. Flageller er arrangert forskjellig avhengig av type bakterie. I polar flagellisjon er flageller bundet til en eller begge endelsene (bilde: figur A og C) til bakterien. Av og til kan flagellene bli arrangert som en «gruppe» på enden til cellen (bilde: figur B), dette kalles for lofotrikk ("lopho" betyr «gruppe», "thrix" «hår»). Peritrikk flagellisjon ("peri" betyr «rundt») er flagellene festet forskjellige steder rundt bakterien (bilde: figur D). Type flagell brukes i klassifikasjonen av bakterier. Flagellstruktur. Bakterieflagellene er en av de mest komplekse organellene i bakterien. Prosessen av transkripsjon og montering er ikke fullstendig forstått. Flagellen er ikke rett, men spiralformet. Når de ligger flatt vises en konstant avstand fra omkringliggende kurver som kalles for "bølgelengde". Denne bølgelengden er konstant for en bestemt organisme. Fiberet i flagellen består av subenheter av et protein kalt for "flagellin". Basisstrukturen til flagellene varierer lite fra de ulike typene av bakterier. Fundamentet er forskjellig fra fiberet i flagellen. Det er et bredere område på fundamentet som kalles for «kroken». Kroken består av et enkelt protein og funksjonen er å koble sammen «motoren» til fiberet. Motoren er festet til den cytoplasmatiske membran og celleveggen, motoren består av en liten sentral stang som passerer gjennom et system av ringer. I Gram-negative bakterier er en ytre ring forankret i lipopolysakkaridlaget og en annen i peptidoglycanlaget av celleveggen. En annen ring er og lokalisert inne i det cytoplasmatiske membranen. Gram-positive bakterier (som mangler lipopolysakkaridlaget) inneholder bare et par ringer som er festet i den cytoplasmatiske membranen. Der hvor disse ringene omkranser den indre ringen er et par av proteiner som kalles for "Mot". Disse proteinene fungerer som vridningsmoment for motoren og gjør at fiberet roterer. Et siste protein som kalles for "Fli" virker som en avbryter og reverserer rotasjonen av flagellen fra intracelluare signaler. Flageller fra en unik gruppe av bakterier, spirochaetes, er funnet mellom to membraner i det periplasmiske rommet. Samspill med andre organismer. Til tross for sin tilsynelatende enkelhet kan bakterier ha komplekse samspill med andre organismer. Denne symbiotiske foreningen kan bli delt inn i parasittisme, mutualisme og kommensialisme På grunn av deres lille størrelse, lever bakteriene på samme måte på dyr og planter som på hvilken som helst overflate. Likevel kan deres vekst påvirkes av varme og svette. Store populasjoner av disse organismene på mennesker forårsaker svettelukt. Mutualisme. "Salmonella enterica", en bakterie som forårsaker tarminfeksjon. Bestemte bakterier danner nære romlige bånd mellom hverandre, som er absolutt nødvendig for deres overlevelse. Ett eksempel på et slikt mutualistisk bånd kalles for «interart hydrogen transport». Dette oppstår mellom klynger med anaerobe bakterier som konsumerer organiske syrer som smørsyre og propansyre og danner hydrogen, og de metanfikserende Aechaea som konsumerer hydrogen. De anaerobe bakteriene greier ikke å forbruke de organiske syrene på grunn av dette reaksjonen danner hydrogen som hoper seg opp i miljøet rundt. Hydrogen-konsumerende Archaea holder konsentrasjonen av hydrogen lav og slik klarer bakteriene å leve og å dele seg. I den delen av jordsmonnet som kalles rhizosfæren, (en sone i jordvolumet som blir påvirket av planterotens tilstedeværelse) holder det til nitrogen-fikserende bakterier som konverterer nitrogen til nitrogenholdige komponenter. Dette tilfører mange planter en lett absorberbar form av nitrogen som de ikke klarer å lage selv. Mange andre bakterier lever i symbiose med mennesket og andre organismer. For eksempel lever over 1 000 bakteriearter i normalfloraen i tarmen og kan bidra til immunitet, syntetisering av vitaminer som folsyre, vitamin K og biotin, konvertering av melkeproteiner til melkesyre, og til å gjære komplekse ufordøybare karbohydrater. Tilstedeværelsen av denne normalfloraen forhindrer også vekst av potensielle patogene bakterier (hovedsakelig gjennom «å ta opp plass» i vevet) og disse gunstige bakteriene blir solgt som probiotika, kosttilskudd av bakterier. Patogener. Et fargelagt bilde fra et elektronmikroskop der "Salmonella typhimurium" (farget rød) invaderer menneskeceller. Hvis en bakterie har et parasittisk samspill med andre organismer, klassifiseres de som patogener. Patogene bakterier er en stor årsak til menneskedød og sykdom og forårsaker infeksjoner slik som tetanus, tyfoidfeber, difteri, syfilis, kolera, matforgiftning, spedalskhet og tuberkulose. En patogenisk årsak til en kjent sykdom kan bli oppdaget mange år etter kontaminering av bakterien, et eksempel på en slik hendelse er Helicobacter pylori og magesår. Sykdommer forårsaket av bakterier er også viktig innen jordbruk med bakterier som årsak av pærebrann, wilt (en sykdom som får planter til å visne), bladflekksyke, og Johnes sykdom, brystkjertel infeksjon, salmonella og miltbrann i husholdningsdyr. Hver art av patogener har sin egen karakteristikke spektrum av interaksjoner hos sin vert. Noen organismer, som "Staphylococcus" eller "Streptococcus", kan gi årsak til hudinfeksjoner, lungebetennelse, hjernehinnebetennelse (meningitt) og blodforgiftning, en systematisk inflammatorisk respons som forårsaker sjokk, feber og en massiv vasodilatasjon og død. Likevel er disse organismene en del av normalfloraen og lever vanligvis på huden eller i nesen uten å gi årsak til sykdom. Andre organismer forårsaker alltid sykdommer hos mennesket, slik som Rickettsia, som infiserer cellen og kan kun vokse og reprodusere seg innen celler hos andre organismer. En art av Rickettsia forårsaker tyfoidfeber, mens andre er årsak til flekkfeber (eng, «Rocky Mountain spotted fever»). Klamydia, en annen rekke som infiserer andre celler, inneholder arter som er årsak til lungebetennelse, urinveisinfeksjon og kan være en årsak til koronar hjertesykdom. Noen bakterier som "Pseudomonas aeruginosa", "Burkholderia cenocepacia", og "Mycobacterium avium" er opportunistiske patogener, som betyr at de forårsaker sykdom kun når immunforsvaret er svekket eller ved cystisk fibrose. Bakterielle infeksjoner kan bli behandlet med antibiotika, som er klassifisert som baktericid når de dreper bakterier, eller bakteriostatisk hvis de forhindrer vekst. De ulike typene antibiotika forhindrer forskjellige mekanismer hos de ulike patogene bakteriene. Et eksempel på hvordan antibiotika produserer selektiv toksisitet er kloramfenikol og puromycin, som forhindrer bakterielle ribosomers arbeid, men påvirker ikke det strukturelt ulike eukaryotiske ribosomet. Antibiotika blir benyttet til å behandle sykdom både hos mennesker og dyr. Overforbruk av antibiotika er en årsak til at bakterier blir resistente overfor det. Infeksjoner forhindres ved å bruke antiseptiske metoder som sterilisering av huden ved bruk av sprøyter og til å rense sår. Kirurgisk- og tannlegeutstyr blir også sterilisert for å unngå forurensing og infeksjon av bakterier. Desinfeksjon av overflater blir benyttet til å drepe bakterier og andre patogener for å redusere risikoen for infeksjon. Bakterier i industri. Bakterier, ofte "Lactobacillus" i kombinasjon med mugg- og gjærsopp har blitt brukt i over tusen år til fremstilling av gjæret mat som ost, soyasaus, surkål, eddik og yoghurt. Bakterier blir brukt til å bryte ned avfall på grunn av deres ferdighet til å bryte ned en stor variasjon av organisk materiale. Bakteriene har også den muligheten at de kan bryte ned hydrokarboner i petroleumsprodukter og blir ofte benyttet til å rydde opp i oljesøl. Kunstgjødsel ble brukt på strender i Prince William-sundet i et forsøk på å påskynde vekst av en naturlig voksende bakterie etter det beryktede "Exxon Valdez"-oljesølet i 1989. Dette var effektivt på de strendene som ikke var for tilsølet med olje. Bakterier blir også brukt til å bryte ned andre farlige kjemikalier. De er også viktig innen kjemisk industri i produksjon av rene kjemikalier som blir brukt innen legemidler eller kjemikalier brukt i landbruket. Ofte blir bakterier benyttet i pesticid i biologisk kontroll av skadedyr. "Bacillus thuringiensis" (også kalt BT) er mest vanlig, som er en Gram-positive bakterie som er vanlig i jord. Delarterr av denne bakterien blir brukt som et sommerfugl-spesifiskt insektmiddel under forskjellige varemerker som for eksempel Dipel og Thuricide. På grunn av deres spesifikke egenskap, er disse pesticidene ikke sett på som skadelig på miljøet og med liten eller ingen effekt på mennesker, dyr eller fordelaktige insekter. Bakteriene er arbeidshestene i områdene mikrobiologi, genetikk og biokjemi på grunn av deres enkle oppbygning og evnen til å vokse raskt. Ved å lage mutasjoner i bakterienes DNA og ved å undersøke de resulterende fenotyper, kan forskere avgjøre funksjoner av gener, enzymer og metabolske gangstier, og for så å anvende denne kunnskapen på høyere organismer. Gramfarging. Gramfarging av "Bacillus coagulans", en grampositiv (!) bakterie. En annen inndeling av bakteriene er mellom grampositive og gramnegative bakterier. Denne baserer seg på en fargeteknikk som kalles gramfarging og som indikerer forskjeller i celleveggens oppbygning. Denne metoden ble oppkalt etter dansken Hans Christian Gram. Gram oppfant metoden i slutten av forrige århundre der han jobbet med å utvikle en prosedyre for å identifisere bakterieinfiserte dyreceller. Gramfarging utføres i flere trinn med forskjellige fargevæsker. Etter prosedyren blir bakteriene enten røde eller blå. Grampositive blir blåfiolette og gramnegative blir røde/rosa. Irlands historie. Irlands historie begynner i førhistorisk tid, omkring 8000 f.Kr., da de første menneskene ankom til Irland fra Storbritannia og det europeiske kontinentet. Det er mulig at det på dette tidspunkt var landforbindelse til Irland, da antagelig mellom dagens Skottland og Nord-Irland hvor avstanden er kortest. Det er få spor etter de tidligste innbyggerne, men deres etterkommere og andre som ankom til øya etterlot seg store neolittiske funnsteder som Newgrange. Fra det 5. århundre e.Kr. begynte kristningen av Irland, gjennom St. Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen år 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som først inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling. Fra omkring 800 fulgte mer enn et århundre med vikinginvasjoner, som forårsaket stor skade på den monastiske kulturen og på de regionale dynastiene. Etterhvert oppstod et nytt samfunn, der nordboerne ble assimilert eller opprettet egne kongeriker. I 1169 ankom normannerne og en periode på over 800 år begynte hvor England var sterkt involvert i styret av øya. Fra 1541 tok den engelske monarken direkte kontroll, og et betydelig antall nybyggere fra England og Skottland reiste over. Dette førte til at den gamle adelen ble presset ut, og til at det oppstod en religiøs konflikt mellom de protestantiske nybyggerne og de katolske irene. Denne konflikten har siden vært et gjennomgangstema i irsk historie. Irland fikk sitt eget parlament, og hadde et begrenset selvstyre, men makten lå i anglo-irske, protestantiske hender mens den katolske majoriteten ikke hadde stemmerett. I 1801 ble øya innlemmet i Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og det irske parlamentet ble avskaffet. På begynnelsen av det 20. århundre skjøt uavhengighetskampen på ny fart, og i 1922, etter den irske uavhengighetskrig, ble øya delt i to. I nord oppstod Nord-Irland, en britisk provins som med unntak av perioden 1971–1998 har hatt begrenset selvstyre. Området har hele tiden hatt politiske og religiøse konflikter, og spesielt i perioden 1968–1997 var det omfattende voldsbruk som også spredde seg til Storbritannia og den sørlige delen av øya. I sør opprettet britene Sør-Irland, mens irene opprettet Den irske republikk. Med den anglo-irske traktat ble den sørirske staten så til Den irske fristat, som deretter ble dagens Republikken Irland. Tidlig historie. Det lille som er kjent om det førkristne Irland kommer fra referanser i romerske skrifter, irsk poesi og mytologi som har blitt muntlig overlevert, og arkeologi. De tidligste innbyggerne kom omkring 8000 f.Kr., i mesolittisk tid, da klimaet hadde blitt varmere ettersom isen hadde trukket seg tilbake. De var jegere og sankere. Omkring tre eller fire årtusener senere ble jordbruket introdusert, og dermed oppstod en bofast, neolittisk kultur. De har etterlatt seg en rekke monumenter, hvorav flere viser astronomisk innsikt. Kulturen vokste seg sterk, og øya ble tettere befolket. Med bronsealderen kom bruken av metall til å lage våpen og ornamenter, men det fant ikke sted noen større samfunnsomveltning. Jernalderen begynte omkring 600 f.Kr. Historisk tid regnes for å begynne fra 431. Da hadde flere kongedømmer fått en dominerende status i forskjellige regioner, som In Tuisceart, Airgíalla, Ulaid, Míde, Laigin, Mumhain og Cóiced Ol nEchmacht. Til tross for stadig strid blomstret det opp en rik kultur, dominert av druider, prester som også virket som utdannere, leger, poeter, spåmenn, historikere og lovens voktere. Man mente fra det 17. århundre at disse folkene talte goideliske språk, en gren av de keltiske språk. Nyere forskning gav et noe annet bilde, og det kan se ut til at keltiske språk kom gjennom innvandring fra det europeiske kontinentet, og ble overtatt av de opprinnelige innbyggerne. Det finnes lite arkeologiske bevis for en så omfattende innvandring, og genetisk forskning kan tyde på at opptaket av keltiske språk og skikker begynte allerede mot slutten av bronsealderen. Romerne kjente øya som "Hibernia". Klaudios Ptolemaios skrev omkring år 100 om Irlands geografi og folk. Hibernia ble aldri en del av det romerske imperiet, men man finner en rekke spor av romersk innflytelse. Tacitus forteller om en irsk prins som levde i eksil hos Agricola i Britannia, og som så reiste tilbake for å ta makten i Irland. Noen historikere har presentert hypoteser om at romerne sponset en invasjon omkring år 100, og at de kanskje også sendte med egne styrker, men dette er ikke bevist. Tidlig kristen tid. Fra midten av det første årtusen e.Kr. skjedde store endringer i det irske samfunnet. Niall Noigiallach (død omkring 400) la grunnlaget for Uí Néill-dynastiets hegemoni over de vestlige, nordlige og sentrale delene av øya. Den tidligere stammetilknytningen ble innen det 8. århundre erstattet av patrilineære og dynastiske systemer, og mange av de tidligere kongedømmene forsvant. Irske sjørøvere begynte å angripe vestkysten av Storbritannia, på samme måte som vikinger senere angrep Irland. Noen av dem grunnla irske kongedømmer i pikterne rike, Wales og Cornwall. Krigere fra attacottistammen i det sørlige Leinster lot seg også verve til romerske legioner. Det er usikkert når den første misjonæren kom til Irland. Tradisjonelt har man regnet St. Patrick som den første, men det er tegn til at andre hadde kommet før ham. De kom antagelig som handelsmenn eller slaver fra Storbritannia og Gallia, og fant et folk som var åpent for å motta den nye troen. St. Patrick kom ifølge tradisjonen i 432, og omvendte øya. Ifølge Prosper av Akvitanien hadde Palladius blitt sendt til Irland av paven året før, som den første biskop der, og det skal da allerede ha vært kristne på øya. Palladius ser ut til å ha virket som biskop for de som allerede var kristne i kongerikene Leinster og Meath, mens Patrick mest virket som misjonær hos hedningene i Ulster og Connacht. "Book of Kells" er et prakteksempel på illuminasjonskunsten som blomstret i irske klostre De gamle sosiale strukturene ble i stor grad bevart gjennom kristningsprosessen. St. Patrick skal, igjen ifølge tradisjonen, ha kodifisert muntlig lov, og endret bare de deler av den som kom i strid med kristendommen. Han skal også ha innført det latinske alfabet, som åpnet for å bevare muntlig overlevert litteratur; det eldre keltiske alfabetet ogham var bare egnet til kortere tekster. Det er åpenbart at Patrick ikke alene kan ha stått for alt som blir tilskrevet ham, men man kan se ham som en personifikasjon av kristendommens innføring i Irland. Den druidiske tradisjonen kollapset. Den ble først svekket av den nye troen, og fikk nådestøtet da det etter klimaforandringer 535–536 oppstod hungersnød. Dermed ble de som tidligere ville blitt druider ofte trukket til klosterlivet, og Irland fikk en av de rikeste monastiske tradisjoner i Europa. Klostrene tiltrakk seg også dyktige forskere fra andre land som hadde hørt hvordan læring og skriving blomstret på øya. Ikke minst ble klostrene kjent for illuminerte manuskripter, som "Book of Kells. Tidlig middelalder. Det første kjente vikingraidet mot Irland fant sted i 795, da norske vikinger plyndret øya Lambay utenfor Dublin. De tidligste raidene var små og raske. De avbrøt den gylne tidsalder for den irske kristne kulturen gjennom plyndring av klostrene og ved at det i de neste 200 årene til stadig var krigstilstand. Innen 840-årene hadde vikinger gått over fra små raid til å etablere bosetninger langs kysten slik at de kunne overvintre. Blant steder hvor de slo seg ned finner man Limerick, Waterford, Wexford og Dublin. Skriftlige kilder fra perioden viser at de begynte å angripe mål lenger inn i landet, gjerne ved å seile opp elver som Shannon, og at de så trakk seg tilbake til bosetningene ved kysten. I 852 steg Ivar Beinlause og Olav Kvite i land i Dublinbukten og grunnla en festning på stedet hvor Dublin by ble reist. Olav var kongssønn, og utropte seg til konge av Dublin. Etter flere generasjoner oppstod en gruppe av blandet etnisk bakgrunn, kjent som "Gall-Gaels"; "gall" er irsk for «fremmede». Etterkommerne av Ivar beinløse grunnla et dynasti som lenge styrte Dublin, og derfra dominerte store deler av øya. Dette ble til slutt brakt til ende av Máel Sechnaill mac Domnaill av Mide og Brian Boru i slaget ved Clontarf i 1014. Irland hadde i tidlig middelalder en uvanlig styreform. Øya var delt inn i en rekke små kongedømmer, kalt "tuaithe". Hver tuath hadde en konge som ble valgt av og blant alle frie menn i området. Kongedømmene kan dermed sees som forbund mellom personer som var frivillig tilsluttet, med et territorium som tilsvarte summen av medlemmenes eiedommer. Til enhver tid var det omkring 80 til 100 tuaithe. Over disse kom provinsielle kongedømmer, som organiserte flere tuaithe. Over disse igjen var den en overkonge. Normannernes ankomst 1167–1185. Normannerne reiste hundrevis av tårnhus, små festninger, for å kontrollere Irland Irland hadde blitt delt inn i en rekke småkongedømmer, som inngikk i storkongedømmer styrt av noen få regionale dynastier. En av kongene, Diarmait Mac Murchada av Leinster, ble tvunget ut med makt fra sitt rike av overkongen Ruaidri mac Tairrdelbach Ua Conchobair. Han flyktet til Akvitanien, hvor han sikret seg Henrik II av Englands støtte til å bruke normanniske styrker til å gjenerobre sitt kongedømme. De første normannerne kom i 1167, mens hovedstyrken kom til Wexford i 1169 og var ledet av Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, kjent som «Strongbow». Med seg hadde de også walisere og flamlendere. I løpet av kort tid tok de Leinster tilbake. Diarmait kontrollerte dermed Waterford, Wexford og Dublin. Strongbow var hans svigersønn, og ble utnevnt til arving. Dette forskrekket Henrik II, som så for seg at det kom til å bli opprettet en rivaliseringene normannisk stat i Irland, og han bestemte seg derfor for å understreke sin myndighet. Med støtte i den pavelige bullen "Laudabiliter" fra Hadrian IV steg Henrik II i land i Waterford med en stor styrke i 1171. Han ble dermed den første engelske konge som satte sine ben på irsk jord. Han gav sine irske territorier til sin yngste sønn Johan, med tittelen Dominus Hiberniae, "Herre over Irland". Ettersom Johan overraskende etterfulgte sin bror som konge kom dermed Irland direkte under kronen. Irland var nominelt et «"Lordship"», hvor den engelske konge også hadde tittelen "Lord av Irland" fram til 1541. Irlands Lordship 1185–1254. Normannerne kontrollerte fra begynnelsen av hele østkysten, fra Waterford til det østlige Ulster, og noen områder vestover til Galway og Mayo. De hiberno-normanniske jarledømmene ble de største maktfaktorene i Irland, da de kontrollerte enorme områder som var praktisk talt uavhengige i Dublin eller London. Kong Johan besøkte Irland i 1185 og 1210 for å hjelpe til med å konsolidere det normanniske territoriet, og han sørget samtidig for å sikre seg troskapsed fra de irske kongene. Det hiberno-normanniske samfunnet fikk etterhvert en rekke problemer som førte til at de ikke lenger var i stand til å ta kontroll over nye områder, og de ble etterhvert trukket lenger og lenger inn i det gæliske Irland. Gælisk gjenoppvåkning fra 1254. I 1315 invaderte skotten Edward Bruce Irland. Han sikret seg støtte fra mange gæliske adelsmenn i kampen mot engelskmennene. Bruce ble tilslutt beseiret, men krigen hadde forårsaket store ødeleggelser, spesielt rundt Dublin. I denne kaotiske situasjon benyttet irene mulighetene til å ta tilbake store områder som deres slekter hadde mistet etter normannernes invasjon. Med svartedauen, som nådde Irland i 1348, ble store deler av de hiberno-normanniske bosetningene desimert. De ble langt hardere rammet enn gælerne, fordi de levde i byer og landsbyer, mens gælerne for det meste levde på isolerte gårder. Etter at pesten var over begynte gælisk språk og skikk igjen å dominere på øya, og det engelskkontrollerte området ble redusert til "The Pale", et befestet område rundt Dublin. Utenfor The Pale begynte de gjenlevende hiberno-normanniske adelsmennene å ta opp irsk språk og irske skikker, og en samtidig engelsk kommentator skrev at de «ble mer irske enn irene selv». I de følgende århundrene sto de generelt på irenes side i konflikter, og de forble katolske etter reformasjonen. Myndighetene i The Pale var så engstelige for denne gælifiseringen at de vedtok spesielle lover, Kilkennystatuttene etter parlamentet i Kilkenny som vedtok dem, som forbød personer av engelsk opphav å snakke irsk, å bære irske klær eller å gifte seg med irer. Ettersom myndighetene hadde liten rekkevidde utenfor The Pale fikk lovene liten effekt. Innen slutten av det 15. århundre var det knapt noen engelsk sentraladministrasjon igjen i Irland. Engelskmennenes oppmerksomhet hadde blitt avledet av Rosekrigene, og den mektige jarlen av Kildare var lord av Irland. De gæliske og gælifiserte adelsmennene økte stadig sin makt og innflytelse på bekostning av de engelske myndighetene i Dublin. Reformasjon og borgerkrig 1536–1691. I 1536 fant reformasjonen i England sted. Henrik VIII brøt med Roma, og hans sønn Edvard VI videreførte reformasjonen. Mens engelskmennene, waliserne og skottene aksepterte den nye troen, forble irene katolske. Dette var bestemmende for deres forhold til britene de neste 400 årene, ettersom reformasjonen falt samtidig som England gjorde en innsats for å gjenerobre og kolonisere Irland. Det religiøse skillet betød at irene, og de katolske etterkommerne av hiberno-normannerne, også kjent som "the Old English", ble ekskluderte fra å ha politisk makt. Gjenerobring og opprør. Henrik VIII bestemte seg i 1536 for å gjenerobre Irland og legge øya under kronen. I det 15. århundre hadde jarlen av Kildare blitt øyas "de facto" hersker, og jarlene var ikke Tudormonarkenes mest sikre allierte. De hadde blant annet invitert burgundiske tropper til Dublin for å krone pretendenten Lambert Simnel som konge av England i 1497. Den utløsende årsak til Henrik VIIIs beslutning om å gjenerobre øya var jarl Silken Thomas Fitzgerald av Kildares opprør mot kronen i 1536. Selv om kongen ikke ville miste mye territorium om han mistet Irland, fryktet han at øya kunne bli brukt som base for invasjoner av England dersom England ikke lenger kontrollerte noe av den. I 1541 proklamerte Henrik VIII opprettelsen av kongedømmet Irland, med ham selv som monark. Dette ble gjort under et møte i det irske parlamentet, det første der også de gæliske og hiberno-normanniske adelsmennene var invitert. Etter å ha etablert monarkiet begynte han gjenerobringen, som skulle ta nesten et århundre med kamper og forhandlinger. Under Elizabeth og Jakob I ble gjenerobringen fullført. I mellomtiden hadde det funnet sted flere blodige konflikter, som Desmondopprørene 1569– 1573 og 1579–1583 og niårskrigen 1594–1603. England klarte for første gang å etablere reell kontroll over Irland, og det ble opprettet en sentralregjering i Dublin. Det de ikke lyktes med, var å konvertere irene til den anglikanske tro. Videre hadde de brutale metodene de brukte i konfliktene skapt et dypt hat mot det engelske styret. Fra midten av det 16. århundre og inn i det 17. århundre ble det ført en koloniseringspolitikk kjent som "Plantations", bosetningene. Skotske og engelske protestanter ble oppfordret til å kolonisere Munster, Ulster, Laois og Offaly. Disse utgjorde en herskende klasse, og de fremtidige britiske administrasjonene i England ble dannet med deres etterkommere. Det ble også innført lover, "Penal Laws", som diskriminerte mot alle andre kirkesamfunn enn den anglikanske irske kirke. Disse lovene rammet særlig katolikkene, og senere også presbyterianerne. Borgerkrigene. Det 17. århundre var muligens det blodigste i Irlands historie. To perioder med borgerkrig, 1641–1653 og 1689–1691 forårsaket store tap av menneskeliv, og førte til at den siste rest av det irske aristokratiet mistet sine eiendommer. Den første krigen, som skulle vare i elleve år, begynte med opprøret i 1641, da irske katolikker gjorde opprør mot engelsk, protestantisk styre, det såkalte Protestant Ascendancy. Flere tusen protestantiske nybyggere ble massakrert. I årene 1642–1649 styrte de katolske jordeierne landet som Den irske konføderasjon mens de tre kongerikers kriger raste. 1649–1653 gjenopprettet Oliver Cromwell engelsk kontroll, i det som var krigens mest brutale fase. Opp mot en tredjedel av befolkningen døde eller måtte gå i eksil, og det meste av jorden som var på irske, katolske hender før 1641 ble beslaglagt og gitt til nybyggere. Flere hundre av de gjenværende irske jordeiere ble tvangsflyttet til Connacht. Etter den ærerike revolusjon i 1688, da den katolske Jakob II av England ble erstattet av den protestantiske Vilhelm III, brøt det igjen ut krig i Irland. De mer velstående irske katolikkene, som hadde bygget seg opp igjen etter Cromwells tid, støttet Jakob i et forsøk på å få ham til å oppheve "Penal Laws" og å reversere beslagleggingen av jord, mens protestantene støttet Vilhelm. De to monarkene kjempet om kontroll over Irland i Vilhelmskrigen. I 1690 ble Jakob mindretallige styrker slått i slaget ved Boyne. Jakobittisk motstand fortsatte inntil juli 1691, da de ble beseiret igjen i slaget ved Aughrim. "Penal Laws", som hadde blitt mildnet noe etter restaurasjonen, ble igjen strammet opp, slik at den katolske befolkningen skulle få mindre mulighet til å organisere et nytt opprør. Kolonitiden. Irsk antagonisme mot Storbritannia ble i det 18. århundre forsterket av den økonomiske situasjonen på øya. Mange av de største jordeierne bodde ikke der, og deres gods ble dårlig styrt. Maten som ble produsert ble også for en stor grad eksportert fremfor å selges på det irske markedet, ettersom det var større profitt å hente andre steder. På grunn av to kalde vintre ble det hungersnød i 1740–1741, og omkring 400 000 mennesker døde som følge av dette. Også de som produserte varer for eksport var misfornøyd med situasjonen; det hadde i 1660-årene blitt innført toll på irske varer som ble sendt til England gjennom "Navigation Acts", men det var ingen slik toll på varer som gikk den andre veien. En del irske katolikker var trofaste mot jakobittene sak inntil Jakob II døde i 1766. Etter hans død uttalte paven at huset Hannover var rikets rettmessige herskere, og motstanden la seg. Det 18. århundre var nokså fredelig i forhold til de foregående to århundrer, og til tross for hungersnøden som drepte mange ble befolkningstallet doblet, til over fire millioner. Mot slutten av det 18. århundre hadde en ny faktor kommet inn i irsk politikk. Mange fra den protestantiske eliten hadde begynt å se på Irland som sitt hjemland, og ønsket større selvstendighet og en mer jevnbyrdig status med England i handelsspørsmål. Slike reformer stoppet opp fordi man også inkluderte spørsmålet om å gi katolikker innflytelse. I 1793 ble det innført stemmerett for katolikker, men denne var kraftig begrenset av to grunner: Stemmerett var, for alle i samfunnet, knyttet til hvor mye jord man eide, og ettersom den katolske delen av befolkningen jevnt over var fattigere enn den protestantiske var det en liten del av dem som fikk stemmerett. Videre var katolikkene selv ikke valgbare, ettersom folkevalgte måtte avlegge en troskapsed som var formulert slik at bare anglikanere kunne avlegge den; de var således begrenset til å stemme på de forskjellige protestantiske kandidatene. Den franske revolusjon i 1789 og den idealer om frihet, likhet og brorskap inspirerte en del til handling. Society of United Irishmen ble opprettet, i den hensikt å styrte det britiske styret, og opprette en ikke-sekterisk republikk. I 1798 brøt et omfattende opprør ut, og dette ble brutalt slått ned. Som en konsekvens av utviklingen, og spesielt opprøret, valgte britene å innlemme Irland i Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Dermed ble det irske parlamentet oppløst, og det britiske parlamentet i Westminster ble også irenes nasjonalforsamling. Unionstiden 1801–1922. I 1800 ble "Act of Union" vedtatt, først av det britiske parlamentet og deretter av det irske. Dermed ble Irland og Storbritannia slått sammen til et forent kongerike. Noe av bakgrunnen for at irene så villig gikk med på dette var et løfte om katolsk emansipasjon; i tillegg foregikk det utstrakt korrupsjon i det irske parlamentet, hvor britene kjøpte stemmer for å få gjennom unionsloven. Lovendringen som ville gitt katolsk emansipasjon ble raskt etter blokkert av Georg III, som mente det ville stride mot hans kroningsed å skrive under på loven. I 1823 startet den katolske advokaten Daniel O'Connell en kampanje for katolsk emansipasjon, noe som ble gjennomført i 1829. Han forsøkte senere også å få omstøtt unionsloven, uten å lykkes med dette. Den andre av det store hungersnødene i irsk historie, hungersnøden 1845–1849, ble utløst av sykdom på potetene, som var en av de viktigste matvarene på øya. Dette førte til massesult og stor utvandring. Befolkningen var før hungersnøden på over åtte millioner, og ved folketellingen i 1911 var den nede på 4,4 millioner. De fleste irske bøndene var leilendinger som måtte selge kjøtt og korn til England for å ha råd til jordleien. Derfor var de sårbare for potetpesten siden poteten var dominerende som næringsmiddel for befolkningen. Matvareeksporten til England ble lite påvirket av hungersnøden. Dette er en av grunnene til at mange irer følte hat mot engelskmennene. Irsk gælisk, som tidligere var hele øyas talespråk, falt ut av bruk i det 19. århundre. Hungersnøden rammet mange irsktalende, og deretter ble et nytt utdanningssystem, National School, innført med bare engelsk som undervisningsspråk. Elever som snakket irsk ble slått og ofte kneblet. Bare i mindre samfunn på landsbygda og blant en del intellektuelle ble språket bevart. Det var i løpet av århundret tre store opprør: opprøret i 1803 under Robert Emmets ledelse, Young Irelanders-opprøret i 1848 ledet av Thomas Francis Meagher og andre Young Irelanders, og Fenian-opprøret i 1867 ledet av Irish Republican Brotherhood. Alle de tre slo feil, men væpnet kamp hadde festet seg som en akseptabel metode hos mange nasjonalister. Mot slutten av det 19. århundre kom flere jordreformer, presset igjennom av Land League under ledelse av Michael Davitt. Fra 1870 kom det flere lover som splittet opp store gods og gav leietagere rett til en rettferdig og fastsatt leie. Irsk selvstyre ble i 1870-årene en viktig sak. Det var særlig Charles Steward Parnell og Home Rule League som satte dette på dagsorden. Den britiske premierministeren William Ewart Gladstone forsøkte to ganger å introdusere home rule, i 1886 og 1893. Parnell måtte forlate politikken da han ble involvert i en skilsmisseskandale. Debatten om begrenset selvstyre førte til spenninger mellom nasjonalister og unionister, som ønsket å fortsatt være en del av Det forente kongerike. Det meste av øya var hovedsakelig katolsk, nasjonalistisk og agrar, men i nordøst var samfunnet overveiende protestantisk, unionistisk og i langt større grad industrialisert. Påskeopprøret og uavhengighetskrigen. a> ble opprettelsen av en irsk republikk proklamert Perioden 1916–1922 var preget av politisk vold og store endringer, og endte med delingen av Irland og opprettelsen av en selvstendig stat i 26 av de 32 grevskapene. I september 1914 vedtok det britiske parlamentet "Third Home Rule Act", som gav begrenset selvstyre til Irland. Den hadde to ganger tidligere blitt stoppet av House of Lords, men etter lovendringer hadde overhuset mistet sin vetorett. På grunn av utbruddet av første verdenskrig ble loven suspendert inntil videre. Den ble forsøkt innført i 1916 og 1917, men på grunn av uenighet om hvordan den skulle innføres i Ulster måtte man vente til krigen var slutt for å unngå å få en større konflikt i Irland samtidig som kampene foregikk på vestfronten. I april 1916 brøt påskeopprøret ut, og opprørerne proklamerte opprettelsen av en selvstendig irsk republikk. Opprøret ble slått ned etter en uke, og hadde i begynnelsen lite støtte i befolkningen. Men henrettelsen av seksten republikanske ledere førte til en holdningsendring hos mange irer. I 1918 kom en ny politisk krise, da det ble vurdert å innføre verneplikt i Irland for å skaffe flere soldater til vestfronten. Dette førte til enorm motstand i Irland, og i parlamentsvalget i desember 1918 vant det nasjonalistiske partiet Sinn Féin, som til da hadde vært en marginal gruppering, et klart flertall av setene. Partiets representanter boikottet det britiske parlamentet, og opprettet i stedet Dáil Éireann, som proklamerte opprettelsen av Den irske republikk. Dáil ville ikke gå med på mindre enn full uavhengighet fra Storbritannia. Irish Volunteers og andre grupper ble definert som republikkens hær under navnet Irish Republican Army, og fra 1919 til 1921 kjempet de en geriljakrig mot britiske styrker. Mens krigen ble utkjempet vedtok det britiske parlamentet "Government of Ireland Act 1920". I denne loven ble øya delt i to, Nord-Irland og Sør-Irland. Dette var ikke nok for republikanerne, og krigen fortsatte til sommeren 1921, da britene innførte en våpenhvile. Man startet forhandlinger, som i desember 1921 endte opp i den anglo-irske traktat. Gjennom traktaten ville den sørlige delen av øya, 26 av de 32 grevskapene, bli en "dominion" i det britiske imperiet under navnet Den irske fristaten, mens Nord-Irland kunne velge sin tilhørighet – det var gitt på forhånd at man der ville velge å fortsatt være en del av Det forente kongerike. Begge parlamenter, det britiske og det sørirske ratifiserte traktaten i 1922, og 6. desember 1922 ble Fristaten opprettet. Republikken Irland. Den anglo-irske traktat førte til opprettelsen av en selvstyrt irsk stat, men mange mente dette ikke var nok ettersom den hadde status som "dominion", ikke som et selvstendig land. Irene ble splittet i to leire, traktattilhengere og traktatmotstandere, og i 1922–1923 utkjempet de den irske borgerkrig, der Fristatens hær stod mot traktatmotstandere i IRA. Dette spørsmålet har siden farget irsk politikk, spesielt i forholdet mellom de to største partiene, Fianna Fáil og Fine Gael. Fristaten eksisterte i en tid hvor diktaturet spredde seg på kontinentet, men til tross for de voldelige konfliktene helt frem til opprettelsen av staten klarte den å forbli et demokrati. Et sterkt signal om dette kom i 1932, da Éamon de Valera og hans parti Fianna Fáil, som i stor grad representerte den tapende side i borgerkrigen, tok makten på fredelig vis gjennom en valgseier. For mange irer ble dette regjeringsskiftet signalet om at Fristaten faktisk var selvstyrt og ikke bare en britisk koloni. Takket være offentlig sparing klarte Fristaten seg rimelig godt gjennom 1930-årenes økonomiske kriser, men prisen var høy arbeidsledighet og nye bølger av utvandring. I 1961 hadde befolkningstallet falt helt ned til 2,7 millioner. Den nye staten var sterkt påvirket av Den katolske kirke, noe som ble reflektert i lovene. For eksempel var skilsmisse, selvbestemt abort og pornografi forbudt, og bøker og filmer ble sensurert. Kirken eide også mange av sykehusene og skolene i landet, og kunne dermed påvirke helse- og skolepolitikken. Ved delingen av Irland i 1922 var 92,6% av befolkningen i Fristaten katolikker, mens 7,4% var protestanter. Innen 1960-årene hadde andelen protestanter blitt halvert. Mange av dem hadde forlatt landet i 1920-årene, enten fordi de ikke følte seg velkomne, eller fordi de fryktet angrep fra republikanere under borgerkrigen. Den katolske kirke krevde at barn av blandede ekteskap skulle oppdras som katolikker, irsk gælisk hadde blitt obligatorisk fag i skolene og enhver rest av privilegier hadde forsvunnet. Etter 1945 falt utvandringsraten for protestanter, og etterhvert ble det mindre sannsynlig at en protestant skulle emigrere enn at en katolikk gjorde det. Den katolske kirkes forrang har siden blitt sterkt svekket, og det er svært lite konflikter mellom de to gruppene i den sørlige delen av Irland. I 1937 ble det vedtatt en ny grunnlov, og landets navn ble endret til Éire. Den britiske monarken var fortsatt formelt sett statsoverhode, ettersom landet tilhørte Samveldet, men alle praktiske konsekvenser av dette ble fjernet. Under andre verdenskrig var Irland nøytralt. Det måtte innføres rasjonering av mat, kull og andre varer, men landet ble spart for krigens gru. Det har senere kommet frem at det foregikk utstrakt samkvem med de allierte under krigen, men Irland var det eneste medlem av Samveldet som nektet å støtte britene. For Winston Churchill, som hadde håpet at Royal Navy igjen skulle få tilgang til irske Atlanterhavshavner, fortonte dette seg som rent forræderi. I 1939-40 stod IRA bak en serie bombeeksplosjoner i Storbritannia. Følgen var at Eamon de Valera av frykt for en britisk invasjon erklærte permanent unntakstilstand og lot britene benytte irsk luftrom og irsk territorialfarvann ved behov, og slik fikk Irland være i fred. I 1949 ble Republikken Irland formelt opprettet, da landet forlot Samveldet etter å i tolv år ha fungert som republikk i praksis. Irland gjennomgikk en større økonomisk omveltning under taoiseach Seán Lemass i 1960-årene. Man innførte gratis videregående utdanning i 1968. Republikken ønsket også å gå inn i EEC, men fordi 90% av eksporten gikk til Storbritannia måtte man vente til britene gikk inn i 1973. I 1970-årene kom en økonomisk nedgangstid under Jack Lynch, etter en serie feilslåtte politiske grep. Det irske pundets valutakurs var knyttet til det britiske, men i 1979 ble dette båndet kuttet slik at man kunne devaluere. Mot slutten av 1980-årene ble trenden snudd, og Irland opplevde en sterkt økonomisk vekst utover i 1990-årene. Denne perioden ble kjent som den keltiske tiger, og ble brukt som modell for økonomisk vekst i østblokklandene da de begynte å komme inn i EU. Det har foregått en liberalisering av en rekke lover, slik at skilsmisse har blitt tillat, homofili har blitt dekriminalisert og det er gitt en svært begrenset adgang til selvbestemt abort. Store skandaler i Den katolske kirke, både av seksuelle og økonomisk art, har ført til en halvering av deltagelsen i messen. «Den protestantiske staten» 1921–1971. Fra 1921 til 1971 ble Nord-Irland styrt av en regjering utgått fra Ulster Unionist Party og Nord-Irlands parlament i Stormont. Den første premierministeren, James Craig, erklærte at Nord-Irland skulle være «en protestantisk stat for et protestantisk folk». Den katolske minoriteten ble sterkt diskriminert, og i 1960-årene begynte de, med borgerrettsbevegelsen i USA som forbilde, å organisere seg for å kreve like rettigheter. Dette førte til voldsomme sammenstøt med Royal Ulster Constabulary (RUC) og unionister. For å gjenopprette ro og orden ble British Army satt inn i 1969. I 1971 ble Stormontparlamentet suspendert, og i 1972 ble det oppløst til fordel for direkte styre fra Westminster. Etter den første kaotiske tiden med sammenstøt hadde paramilitære grupper som Den provisoriske IRA, Den offisielle IRA, INLA, Ulster Defence Association og Ulster Volunteer Force begynt sine terrorkampanjer. Dette har resultert i mer enn 3000 dødsfall, hvorav mange sivile. Volden spredde seg også til Republikken Irland og Storbritannia. Direkte styre 1971–1998. I 27 år var Nord-Irland underlagt direkte styre fra Westminster, med en minister for Nord-Irland i den britiske regjeringen som den utøvende myndighet i provinsen. Større lover ble behandlet i det britiske parlamentet, men mindre saker ble behandlet i regjeringen uten særlig innsyn fra parlamentet. Målet var å gjenopprette selvstyre, men flere forsøk på dette slo feil. Gjennom hele denne perioden var de paramilitære gruppene aktive, med Den provisoriske IRA (PIRA) som den som gjorde seg mest bemerket. Britene satset på å slå ned dette med militære midler, gjennom militarisering av RUC og bruk av regulære styrker fra British Army og reserveneheter fra Ulster Defence Regiment. Mange katolikker som ikke støttet PIRA eller andre terrororganisasjoner var uvillige til å gi sin støtte til en stat som så ut til å ville fortsette med sekterisk diskriminering, og det ble klart at man måtte bruke andre midler enn militær makt for å kunne få et fungerende lokalt styre. I 1986 signerte Republikken Irland og Storbritannia den anglo-irske avtale. Dette var en formell overenskomst som forpliktet begge land til å søke en politisk løsning på konflikten. Den økonomiske nedgangen, med høy arbeidsledighet, som Nord-Irland opplevde i 1970- og 1980-årene hadde ikke bidratt til å skape et klima for fred, men i 1990-årene begynte det igjen å lysne. Befolkningen hadde også gått gjennom en endring, da andelen katolikker hadde kommet opp i 40%; dermed var det ikke lenger mulig å snakke om «en protestantisk stat for et protestantisk folk». Fredsprosessen fra 1998. Den 10. april 1998 ble Belfastavtalen signert. Dermed ble det gjeninnført begrenset selvstyre i Nord-Irland gjennom den nordirske forsamling og et utøvende råd utgått fra alle partier. Både det utøvende rådet og forsamlingen ble suspendert i oktober 2002 etter at tilliten mellom partene brøt sammen. Valgresultatene har ikke gjort prosessen lettere, da de mer moderate partiene Ulster Unionist Party og Social Democratic and Labour Party har mistet støtte til fordel for de mer radikale Democratic Unionist Party og Sinn Féin. Den 28. juli 2005 annonserte PIRA at dens våpenhvile, som hadde vart siden 1998, nå ble erstattet av en forpliktelse til å ikke mer bruke vold. Den 25. september samme år ble organisasjonen avvæpnet under oppsyn fra internasjonale våpeninspektører. Det at PIRAs våpenhvile ikke var gjort permanent gjennom avvæpning var et av de store hindrene for videre utvikling av fredsprosessen, og det er håp om at den med denne handlingen kan komme i gang igjen. Referanser. * Nils Aas. Nils Sigurd Aas (født 21. april 1933 på Inderøy, død 9. februar 2004 i Oslo) var en norsk billedhugger. Han er mest kjent for sin statue av Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo, og regnes som en av de mest allsidige billedhuggere i norsk kunsthistorie. Han dobbeldebuterte på Høstutstillingen i 1964, med en byste av "Johan Falkberget", og den halvfigurative jernskulpturen "Torso". Han har designet flere av våre mynter, blant andre 10- og 20-kronemynten. Biografi. Aas vokste opp i Inderøy i Nord-Trøndelag, i en familie av fremstående møbelsnekkere. Farfaren Nils Aas (1874-1927) etablerte snekkerverksted og vanndrevet sagbruk på Straumen. Faren Ivar Aas (1904-1988) overtok snekkerverkstedet ved sin fars død i 1927, og vant etterhvert priser for sine møbelarbeider. Han var timelærer i sløyd på Sund Folkehøgskole 1933-73, i kombinasjon med verkstedet. Moren Inga Lie (1903-1951) fra Telemark hadde kommet til bygda i 1928 som tjenestepike hos den nye presten. Ivar og Inga giftet seg samme året, og fikk etterhvert fem barn: Marit (1929), Signe (1930), Nils (1933), Aslaug (1935) og Arne (1941). I ungdommen var Nils aktiv som skihopper og friidrettsutøver. Nils lærte tidlig å arbeide i tre, og hans tidligst bevarte arbeid er en treskulptur av biskop Arne Fjellbu, laget da han var 16 år gammel. Skulpturen utmerker seg fremdeles ved sin beherskelse av materialet og kunstnerens evne til å formidle et portrett og et uttrykk. Etter framhaldsskole, realskole og militærtjeneste var han 21 år gammel da han i 1954 søkte og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, på Reklamelinjen. Den eldre søsteren Marit hadde to år tidligere begynt på tekstillinjen. Da han reiste til Oslo for å begynne på en kunstutdannelse, var faren negativ, eller i det minste betenkt. Likevel laget faren en koffert i tre som avskjedsgave til sønnen. Kofferten finnes nå i den biografiske utstillingen i Nils Aas' kunstverksted. Han fikk sin utdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1954–58 under Arne Bruland og Ivar Bell. Han studerte kalligrafi hos Arne Bruland, og det var en kommentar fra Bruland - «"jeg tror du er tredimensjonal"» - som fikk ham til å søke seg til skulpturklassen ved Statens kunstakademi. Han kom ikke inn på akademiet ved første gangs søknad, og han studerte 1958–59 som elev hos billedhoggeren Nils Flakstad. Året etter kom han inn, og var 1959–62 elev hos Per Palle Storm. Som student hadde han ulike sommerjobber. Én sommer på reklamebyrå, og en annen sommer som assistent på arkitektkontor i Steinkjer. Reklame tiltalte ham ikke, mens arkitekturfaget fristet med sin bevissthet om rom og dimensjonering. Andre deltidsjobber i studietida var på bensinstasjon og som bryggesjauer. Han var 1959–1978 gift med Tonje Strøm Aas, som han møtte på Kunst- og håndverksskolen. Paret fikk to sønner. I 1996 giftet han seg med håndverker Christine Reintz, født 1957. Parallelt med studiene arbeidet han som avistegner i Arbeiderbladet 1957-1964. Den siste våren på akademiet, og ytterligere to år (1962–64) arbeidet han som assistent hos Arnold Haukeland. Den tretten år eldre Haukeland besøkte skulpturklassen på jakt etter assistent, og Aas fikk jobben. Den første tiden arbeidet han på ettermiddagene i Haukelands atelier på Valler, fra sommeren 1962 arbeidet han fulltid. Samarbeidet fortsatte i mindre omfang 1964-1966. Fra januar 1967 knyttet Haukeland til seg en annen assistent. Hos Haukeland ble Aas introdusert for et abstrakt formspråk. Han deltok spesielt i arbeidet med Haukelands to skulpturer: "Elementene" fontenen ved Bærum rådhus og "Dynamikk" på Strandpromenaden ved Sjølyst, Oslo. Det var i Haukelands atelier at han laget debutarbeidet "Torso" til Høstutstillingen. I 1967 fikk familien bolig og han atelier i kunstnerkolonien Ekely. Han hadde også atelier i Oslo Rådhus 1967-72 mens han arbeidet med statuen av Haakon VII. Kunst. a> sykehus, med Aas' skulptur ved hovedinngangen a> rådhus, med Aas' skulptur utenfor a>, Notodden, med Aas' skulptur "Bile" fra 1980 Nils Aas har arbeidet med de fleste materialer som billedhugger, i tillegg til sin virksomhet som tegner. Hans mest kjente arbeid, statuen av Kong Haakon, er utført i leire og gips, og støpt i bronse. Statuen av Henrik Ibsen i Bergen er utført i granitt, mens flere dekorative arbeider er utført i tre. Den 10 tonn tunge veggdekorasjonen "Nordisk Lys" i Europarådets ministerrådssal i Strasbourg er utført i laminert gran. Den er 16 meter bred og 6 meter høy. Han har også gjort flere arbeider i ståltråd, con amore. En miniatyr rytterstatue i ståltråd eies av Nasjonalgalleriet, mens en silhuett av Charlie Chaplin i ståltråd på kobberplate er i privat eie. Små statuer utført tredimensjonalt i papir er godt representert i bøkene om ham, og "Fiolinkongen" i papir er en del av Nils Aas Kunstverksteds permanente utstilling. Arbeider i tre spenner fra de store vedstablene og veggdekorasjoner, via grove, ekspressive arbeider til presist utformede miniatyrer med portrettlikhet og psykologisk uttrykk. De grunnleggende håndverkerferdighetene vises også i et «"livshjul"» som er en del av den faste biografiske utstillingen i Nils Aas kunstverksted. Kunst i kontekst - fortid og samtid. Det kan virke fortegnet å framheve Aas' bakgrunn i et håndverkermiljø med snekker-far. Det er kjent at han hadde lest bredt, også om kunst, da han i 1954 begynte studiene på SHKS. Samtidig virker den håndverksfaglige, praktiske orienteringen uten store kunstneriske programerklæringer som noe av et bevisst "antiprogram" fra hans side. Gjennom et langt kunstliv arbeidet Aas med ulike forbilder. Læreåret hos Nils Flakstad og studiene på kunstakademiet gjorde ham kjent med et naturalistisk formspråk, "«selv om hans egne skulpturidealer gikk mer i retning av organisk-vitalistiske billedhuggere som Marino Marini, Giacomo Manzù, Henry Moore og stiliseringskunstneren Constantin Brancusi. Dessuten fatter Aas stor interesse for Alberto Giacomettis personlige stil»", ifølge Erik Mørstad. Tiden som Arnold Haukelands assistent bragte ham i kontakt med et abstrakt uttrykk. Like viktig var nok dessuten de impulsene han fikk når det gjelder bruk av stål og sveiseteknikk i skulptur. Sveiseteknikk var introdusert i skulpturkunsten førti år tidligere av spanske Julio Gonzales, og Nils Aas arbeidet sammen med Haukeland på monumentalarbeidene "Elementene" (Bærum rådhus) og "Dynamikk"(Sjølyst, Oslo). Erfaringer fra dette samarbeidet var avgjørende impulser for Aas to første offentlige arbeider: "Fugl" på Lambertseter (1966–67) og "Soloppgang" i Inderøy samfunnshus (1967) (eller 1965?). Senere arbeider viser andre impulser. Skulpturen "Bile" (Notodden, 1980) viser et øksehode, plassert i en huggestabbe. Skulpturen er ca 3-4 m høy. Her «nærmet han seg Claes Oldenburgs bruk av trivielle gjenstander fra dagliglivet», samtidig som huggestabben som er en del av skulpturen kan sees som en honnør til barndomsmiljøet. Både "Bile" og den Möbiusinspirerte stålskulpturen "Knute" ("En ny utfordring") (OBOS, 1979) kan også oppfattes som "minimalistiske", hvor det «gjelder å få uttrykt mest mulig med minst mulig midler», ifølge kunsthistorikeren Erik Dæhlin. Haakon VII-statuen. Nils Aas' skulptur av Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo ble avduket på 100-årsdagen for kongens fødsel, og regnes som et hovedverk i norsk skulptur i etterkrigstiden. Den relativt unge billedhuggeren Aas beseiret flere av sine eldre kolleger i priskonkurransen om oppgaven, og konkurransen fikk med dette preg av å utgjøre et generasjonsskifte. Statuen var det første større arbeid fra Aas, og regnes fremdeles som et hovedverk fra hans side. Med sin balanse mellom det naturalistisk presise, og det personlig sansede inntrykk av kongens sinn og personlighet, er statuen et karakteristisk uttrykk for Aas’ stil og metode. Selv om denne statuen tydelig er et uttrykk for Aas' "egen metode", har den også mer enn de fleste av hans arbeider klare inspirasjonskilder. Forbilder som ikke hadde mange andre etterfølgere i Norge på den tiden. «"Formelt kan man i kongens hode spore innflytelse fra Marino Marinis portrett av "Igor Stravinskij" (1951), mens kroppens slanke strekk, nesten som en gallionsfigur, bærer preg av Giacometti-studier"». Tegneren. Aas arbeidet i syv år som avistegner. I desember 1957 vant han en tegnekonkurranse i Arbeiderbladet. Uteksaminert fra SKHS i 1957 fikk han tilbud om fast jobb som tegner i avisen. Som tegner arbeidet han både med portretter, reportasjetegninger og friere stemningsillustrasjoner. Hans arbeid i avisen falt sammen med perioden da avisen gikk over fra blysats med streng spalteuttegning, til en offsetbasert, friere sidedesign – og Aas deltok aktivt i arbeidet med uttegning av slike friere sider, i første omgang av lørdagsstoff. Fra hans sporadiske arbeid som bokillustratør kan nevnes Alf Prøysens samling fortellinger "Alle tiders gullhøne" (1959), Lampedusas "Leoparden" (Bokklubben, 1975) og to samlinger med «dikt og viser» av Erik Bye: "Fløyterens hjerte" (1993) og "Tilbake til sangene" (1994). Hans omslag til Ivar Lo-Johanssons roman "Lykken" (1963), med en liggende kvinne-akt, vakte forfatterens misnøye, og Tiden forlag måtte trekke tilbake omslaget fordi Lo-Johansson mente det var uanstendig. Saken forårsaket en liten kulturdebatt i flere medier. Allerede i 1959 var hans tegninger grunnlag for frimerker til Norges Landbrukshøgskoles 100-årsjubileum. Hans portrettegninger av Johan Borgen og Nordahl Grieg var grunnlag for to frimerker utgitt i 2002. Portrettene. Aas’ arbeid med portretter sprang ut fra hans arbeid i Arbeiderbladet. I 1963 hadde fremdeles den da 83 år gamle Martin Tranmæl kontor i avisen. Aas tok omsider mot til seg om ba om å få modellere ham. Mens han arbeidet med dette kom Falkberget på besøk til Tranmæl, og Aas fikk anledning til å modellere ytterligere en trønder. Gjennom disse tidligere arbeidene fikk Aas innpass som «huskunstner» i Arbeiderbevegelsen, og han har siden laget skulpturer og portrettbyster av Gerhardsen, Bratteli, Tranmæl, Jens Chr. Hauge og Uppdal. Myntene. 1970 vant Aas en konkurranse om utforming av minnemedalje til 1100-årsjubileet for Norges samling. Fem år senere utformet han like godt to nye medaljer i løpet av ett år. Til 150-årsminnet for norsk utvandring til Amerika laget han en medalje hvor forsiden viser lokkelsen, en bugnende kornåker, mens baksiden viser hva utvandrerne forlot: gråsteinsura. Svalbardmedaljen i 1975 markerte 50 år med norsk suverenitet over Svalbard. Her laget Aas en medalje hvor baksiden viser fire smale, metemarkaktige ganger i berget, med en liten mannsperson innerst i den nederste av gangene. På medaljens forside har han fokusert inn mot den liggende gruvearbeideren som borer seg innover i berget. Da Aas i 1976 laget en fontene i granitt på øya Bornholm, var fire relieff eller medaljer – hver av dem en halv meter i diameter – en del av verket. De fire medaljene gjengir motiv som karakteriserer de fire Østersjøøyene Bornholm, Öland, Gotland og Åland. I 1993 vant han Norges Banks konkurranse om utforming av ny myntrekke, og gjeldende 10- og 20 kr mynter er laget av ham. Forsiden viser Kong Harald Vs portrett, mens baksiden viser henholdsvis spontaket på en stavkirke og forstavnen på et vikingskip. Vedskulpturene. Ved flere anledninger har Aas bygget temporære skulpturer av hugget og kløvd ved. I Nils Aas’ Kunstverksted finnes "Bauta" som han laget til innvielsen i 1996. Den er av bjørk og or, 4 meter høy, rund, konkav og minner i form om en atommile (kjernekraftreaktor). Ved siden av milen står en huggestabbe med øks i, og på en plakett har han gravert inn «En takk til håndverkere og fiskere på Strømmen». En tilsvarende montasje ble i 1985 laget til en kollektivutstilling på Galleri F15 i Moss. Denne har blitt karakterisert som «"karakteristisk for Aas’ skapende fantasi og originalitet, hans blikk, handlag, form- og materialfølelse. Spesielt for hans forhold til tre, med dets struktur, følsomhet, stofflighet, lukt. Et materiale som lever."» Eller med andre ord: et bevis på hvordan Aas lyktes med å forene bygdebakgrunn, snekkerhåndverk og kunstnerens blikk for form og linjer. Under en utstilling på Hässelby slott, Stockholm i 2001, bygget Aas på samme måte ei "bjørkebru", en vegg og portal av ved inne i galleriet. Brua holder sitt spenn, og bærer seg selv uten forskaling. Sjakkbrettet og Konge/Arvingen. Til utstillingen i Trondhjems kunstforening/Trøndelag kunstmuseum i 1987 hadde Aas laget et overdimensjonert sjakkbrett hvor alle brikkene var grovt utskåret i tre. Brettet er nå i privat eie. En av brikkene – Hvit konge – fikk senere et nytt liv alene, da den deltok på utstillingen Konger gjennom 1000 år i Sakshaug gamle kirke på Inderøy i 1997. Her hadde figuren skiftet navn til Arvingen. Hele skulpturen er 65 cm høy, og det meste av den er grovt tilhugget, med unntak av personen som er fint utskåret. Personen – en liten gutt – sitter på en kubbestolaktig trone. Gutten er ca 10 cm høy, mot selve stolens høyde på ca 26 cm. Ca 17 cm over stolen «henger»en kongekrone som er ca 8 cm høy. Uavhengig av symbolsk forståelse gjør figuren inntrykk med sin veksling mellom håndverksferdigheter, grove materialer og innlevd psykologi i barneportrettet. Uttrykket hos den unge gutten som skal vokse til å fylle en ferdiglagt gjerning kan like gjerne være snekkersønnens selvbiografi som en studie av kronprinsen(e)s psykologi. Tolv fortellinger – en årstidssyklus i tre. I 2000 laget Nils Aas en samling på 12 miniatyrer, skåret ut i bjørkeblokker. Biografen Sverre Krüger skriver at de tolv figurene representerer «"En tidebok i skulptural form, med bjørk som materiale, og med en fortelling for hver av årets tolv måneder. Skarpsynte tilbakeblikk på egen barndom, selvbiografiske, men også universelle. Enkel fortellinger, men like fullt billedrike og breddfulle av historier. En vandring rundt grunntemaer i barndommen, angst, inderlighet, undring.. og et morsfang å gjemme seg i."» Kunstneren selv sier at stoffet er selvbiografisk: "«Mainn må jo gå ut fra sitt eget da. Og det e ting æ ha opplevd ganske nært. Æ ha liksom kjent lukta av … det må æ innrømm.»" Skulpturgruppen vakte begeistring da den ble stilt ut, og har blitt sammenlignet med den svenske treskjæreren Døderhultarn, og med klassiske tidebokillustrasjoner som brødrene Limbourgs illuminasjoner for hertugen av Berry fra 1400-tallet, og Peter Breughels månedsbeskrivelse fra 1600-tallet. Nils Aas' arbeider. a> ved inngangen til Hamar bibliotek, avduket i 1995. Nils Aas Kunstverksted. Nils Aas Kunstverksted på Straumen i Inderøy, eier og disponerer en fast samling av hans arbeider. Utover den museale funksjonen finnes det skiftende kunstutstillinger, et verksted for kunstundervisning og en museumsbutikk. Kunstverkstedet ble åpnet 3. september 1996, som et senter for skulptur i regionen. Daglig leder fra 2009 er Henning Lystad. Muustrøparken. Muustrøparken er Inderøy kommunes tusenårssted, en skulpturpark som ble til med mange timers dugnadsinnsats. Nils Aas har donert åtte skulpturer til parken, her finnes 6 mindre og 2 store skulpturer. Skulpturen «"Flyndre"» ble fra 3.september 2006, på 10-års dagen for Nils Aas Kunstverksted, supplert med en "lydinstallasjon" av komponist Øyvind Brandtsegg. Lyden vil være ved skulpturen i 10 år fremover og endres bl.a. med flo og fjære, lys og mørke. Lydinntrykket kan også høres på et eget nettsted, flyndresang.no. Opprinnelig var det Aas’ idé å lage en hvalskulptur som inneholdt dumphuske og svinghuske, men de nye sikkerhetsforskriftene for lekeapparat satte en stopper for denne planen. Stavhopperen som ble avduket i 2003 var den siste skulpturen. Stavhopperen ble utført av metallarbeidere fra Aker Kværner Verdal, og har en tvilling på fabrikkområdet. Nordisk råd. Kartskissse over de land og områder som inngår i Nordisk Råd. Nordisk Råd ble dannet i 1952, og består av medlemmer fra parlamentene i de nordiske land. Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland har hver som helhet 20 medlemmer, men de lokale parlamentene i de danske selvstyrte områdene Færøyene og Grønland og det finske selvstyrte området Åland velger hver to representanter innenfor disse tall. Island har syv medlemmer. Nordisk Råd møtes en gang hvert år i plenum om høsten. Sekretariatet har sitt sete i København. Foruten plenumsmøtet har parlamentarikerne temamøter. Svalbard er i en spesiell stilling, det er under norsk jurisdiksjon etter internasjonal overenskomst, men er også med under området for Nordisk Råd. I 1971 ble Nordisk Ministerråd dannet. Dette er regjeringenes samarbeidsorgan for de nordiske landene. Den nordiske kulturkommisjonen som ble etablert i 1947, ble underlagt Nordisk Råd da dette ble opprettet. Kommisjonen ble i 1971 erstattet av en embetsmannskomité for nordisk kulturelt samarbeid, med tilhørende sekretariat. Komiteen er organisert under Nordisk Ministerråd og holder til i København. __NOTOC__ Sergej Eisenstein. Sergej Eisenstein (Сергей Михайлович Эйзенштейн, "Sergej Mikhajlovitsj Ejzensjtejn"; født i Riga i Det russiske keiserdømmet – nå Latvia, død 11. februar 1948 i Moskva) var en russisk regissør. Han er mest kjent for filmene "Panserkrysseren Potemkin", "Alexandr Nevskij" og "Oktober", som alle er basert på sanne historier og presentert på en «realistisk» måte. Disse filmene har hatt stor innflytelse på tidlige regissører av dokumentarfilmer. Han var en pionér når det gjelder redigering, og i motsetning til samtidige regissører mente han at man kunne fremskaffe følelser hos publikum med den rette redigeringen av filmen. Hans bøker om temaet har hatt stor innflytelse på flere store regissører. Han mente musikken kunne forsterke bildets emosjonelle innhold. Dette ble særlig brukt i den kjente "Panserkrysseren Potemkin". Han var også den første til å antyde at stemninger ikke kan fremkomme i bildet alene. Teori. 1. Metrisk montasje. Klippelengen i tid. Lengden avgjøres etter et metrisk mønster lagt oppå sekvensen. To scener klippes i hverandre eller lengden endres gradvis. Ansett som en mekanisk og primitiv metode. 2. Rytmisk. Rytmen i bevegelsen er avgjørende for klippelengden. 3. Tonal. Klippets følelsesmessige tone er grunnleggende for klippingen. 4. Overtonal. Syntese mellom metode 1-3. Det overdominante er ikke umiddelbart iakttagbart. Kan ha mye å si for lyden. 5. Intellektuell. Det utenfor selve bildet kan ha en ideologisk betinget tolkning. Montasjen skaper abstrakte idéer. Franz Schubert. Franz Peter Schubert (født 31. januar 1797 i Wien, Østerrike, død 19. november 1828 samme sted), var en østerriksk komponist. Han regnes som et av de største navn i musikkhistorien, men ble anerkjent først etter sin død. Hans følelsesladde musikk og korte, tragiske kunstnerliv gjør ham også til en representant for romantikken. Biografi. Schubert var sønn av en lærer og den yngste av fire brødre. Den grunnleggende musikkundervisningen fikk han hjemme. Faren lærte ham å spille fiolin, den eldste broren underviste ham i klaver. Hjemme lærte han også grunnreglene for komposisjon, og videreutviklet talentet videre med Antonio Salieri som lærer. Som elleveåring ble han korgutt i det keiserlige kapellet i Wien. Dette vekket en interesse i ham for menneskets sangstemme og tysk poesi, som han senere kom til å tonesette. 17 år gammel hadde han alt skrevet en symfoni, en opera, dessuten flere klaververker, strykekvartetter og sanger, herunder "Gretchen am Spinnrade". Schubert var fattig hele livet. Han klarte aldri å skaffe seg langvarig fast arbeid og levde på faren eller venner. I 1815 ble han lærer på samme skole der faren var rektor. Med sin innadvendte personlighet egnet han seg dårlig i yrket og gav derfor opp for å satse helt og holdent på komposisjonen. I begynnelsen skrev han mest sanger, men konsentrerte seg etterhvert stadig mer om instrumentalmusikk. Bortsett fra perioder med kortvarige sommerjobber som huslærer og musikklærer, led han økonomisk og levde mer eller mindre i konstant fattigdom. Som fri kunstner ble han del av et borgerlig miljø der man holdt huskonserter (i ettertid kalt "schubertiader"). Her opptrådte Schubert som det musikalske midtpunktet i en privat forsamling av venner og musikkelskere. Han kunne spille i timevis, ofte med stor grad av improvisasjon. Mot slutten av 1822 ble han alvorlig syk, antagelig av syfilis. Datidens behandlingsmetoder kunne ikke hjelpe ham, og den følsomme Schubert ante snart hvilken vei det bar. Dette virket sterkt inn på hans kunst. I årene 1823-1828 skrev han i et høyt tempo; det var som om han måtte skynde seg å skrive mest mulig før det var for sent. I musikken fornemmer man Schuberts desperasjon og sorg over alt han ønsker å skape, men ikke vil få tid til. I de siste årene skrev han på den symfonien som i ettertid har blitt omtalt som "Den ufullendte". Denne ble oppdaget først etter hans død. Det sterke melodiske temaet, den ypperlige instrumentasjonen og gåten om hvorfor Schubert aldri ferdigstilte et verk som begynner så vakkert, har gitt den status som et av musikkhistoriens store mysterier. Schubert døde 19. november 1828, 31 år gammel. Musikk. Schubert er først og fremst kjent som skaperen av den romantiske "Lied"; tonesatte dikt som synges til klaverakkompagnement. Her knytter melodien seg tett til teksten, og Schubert gjorde noe nytt da han selvstendiggjorde klaverakkompagnementet og utviklet det til mer enn bare en harmonisk tonebakgrunn for sangeren. Schubert skrev ca. 600 slike sanger. Av disse kan nevnes "Die Forelle", "Wanderers Nachtlied", "Der Erlkönig" og sangsyklusene "Die schöne Müllerin" og "Winterreise". Han komponerte også betydelige instrumentalverker, blant dem 8 symfonier, dessuten operaer, kirkemusikk, kammermusikk og en mengde verker for klaver og for strykere. Stilhistorisk står Schubert mellom wienerklassisisme og romantikken. Formen er stort sett wienerklassisk, men i de større verkene blir han mer stemningsbetont og beveger seg klart i retning av romantikk. Schubert brøt således med tidligere komposisjonstradisjoner og tenkte nytt når det gjaldt harmonikk og klangbehandling. Schubert utmerker seg særlig med sin rike melodiske oppfinnsomhet. Lytteren merker seg hvordan den ene distinkte melodilinjen avløser den andre, eller stadig varieres utover i verket. I den grad man kan snakke om en typisk Schubert-melodi, kan denne være både glad og trist. Ofte har den en nærmest magisk virkning på publikum; man legger straks merke til den og den kan være vanskelig å få ut av hodet. Eksterne lenker. Schubert, Franz Schubert, Franz Schubert, Franz Schubert, Franz Schubert, Franz Sunnmørsposten. "Sunnmørsposten" er en dagsavis som utgis i Ålesund. Dekningsområdet er hovedsakelig Sunnmøre. Avisa gikk over til tabloidformat i mai 2006. Formiddagsavis fra starten og fram til 1978 da den gikk over til å bli morgenavis. Nettutgaven ble etablert i 1997, og to ansatte jobber i dag eksklusivt med internett. I tillegg har enkelte journalister både i nyhetsredaksjonen og kulturredaksjonen et særskilt ansvar for å være multimediale i sitt arbeid. Sunnmørsposten soknet tidligere til partiet Venstre, men oppga i 1977 sin partipolitiske tilhørighet og erklærte seg politisk nøytral. Etter at Sunnmøre Arbeideravis gikk inn i august 1985, har ikke Sunnmørsposten hatt vedvarende konkurranse fra en nummer to-avis, med unntak av Lokalnytt Ålesund, som utkom et par måneder etter at SA gikk inn. Sunnmørsposten var lenge knyttet til familien Flem, som både eide avisen og bidro med flere av dens redaktører. I 1991 ble avisen solgt til Orkla Media som i 2006 ble solgt videre til Mecom Europe. Orkla Media endret samtidig navn til Edda Media. Sunnmørsposten ble i 2009 overtatt av Polaris Media ASA. Avisen ble etablert som "Søndmørsposten" og fikk dagens navn i 1926. Fordi redaktør Flem stammet fra Vigra, fikk avisen først tilnavnet "Vigrabibelen". Senere har avisen på folkemunne vært kjent som "sumpen" (uttales med u-lyd, som i Sunnmøre, ikke med o-lyd). Historie. Sunnmørsposten utkom første gang 30. november 1882 som Søndmørsposten, og skulle være et organ for Venstre. Venstrefolk i Ålesund følte at de hadde problemer med å komme til orde i andre aviser i byen. Det første nummeret var et prøvenummer, og utgivelsene var uregelmessige den første tiden. De første ti årene var opplaget lavt, med bare 20 abonnenenter de første årene. Det var også svært få som var interessert i å kjøpe aviser. Trykkeri. 30. mai 1989 gikk avisen over fra å være i én del til å komme i to deler. Samtidig ble avisens nye trykkeri i Breivika til 85 millioner kroner innviet, med en ny trykkpresse av typen Goss Headliner. Før dette hadde avisen hatt trykkeri i det gamle avishuset i Storgata, men den gamle pressa hadde både blitt for dårlig og hadde for liten kapasitet. I forhold til produksjonen utgjorde imidlertid flyttinga av pressa ut av avishuset svært få problemer, ettersom sidene nå ble sendt med en såkalt sidefax til trykkeriet, etter montering på setteriet i Storgata. I forkant av omleggingen til tabloidformatet ble trykkeriet utvidet med enda en presse i 2006. Dette kostet Edda Trykk 160 millioner kroner, men ga da også mulighet til å trykke med fire farger på alle sider. På dét tidspunktet var trykkerivirksomheten for lengst overdratt fra Sunnmørsposten til moderkonsernet Orkla Media/Edda Media sin trykkeridivisjon. Trykkeriet i Breivika er i dag det eneste avistrykkeriet i Møre og Romsdal, og trykker blant annet dagsavisene Romsdals Budstikke og Tidens Krav i tillegg til Sunnmørsposten. Sunnmørsposten er avisa med senest deadline av disse, 00:30 på natta før avisa kommer ut. De første avisene går til distriktet, mens avisene til Ålesundsområdet trykkes sist. Det utgis imidlertid bare én utgave for hele dekningsområdet. Seksjonering. Avisen gikk over fra fullformat til tabloidformat på våren 2006. Avisen kommer daglig ut i to deler. Nettavis. Nettutgaven smp.no ble etablert i 1997, og kjørte fram til 2008 på et system utviklet av Digikom AS. Fra 2008 ble nettavisen lagt om til å inkluderes i Edda Medias nasjonale portalsystem, som nå inkluderer de fleste av Edda Medias nettaviser. Dette er basert på det danske systemet Saxotech Online, som også er kjent som Publicus. Avishus. Sunnmørsposten flyttet i 2002 inn i et nytt avishus i Røysegata, tegnet av arkitektparet Ole Søvik og Gerd Solheim. Det nye avishuset er bygget i fire etasjer, der avisen selv disponerer primært 2. og 3. etasje, med redaksjon i 2. etasje og markedsavdeling i 3. etasje. 4. etasje er betraktelig mindre enn de tre nederste, og disse arealene leies ut, blant annet til Siv.ing. Steinar Trygstad. Første etasje inneholder Sunnmørspostens kundesenter og resepsjon, Sunnmørspostens auditorium, kafeteriaen "Konrads Kafé". Før dette holdt avisa til i Storgata, og fram til på 60-tallet holdt avisa, med trykkeri og setteri, til på Grimmerhaugen, rett over gata for «Klubben». Også Sunnmøre Arbeideravis holdt til på Grimmerhaugen i tidligere tider, før de flyttet til nye lokaler i Borgundfjordvegen før konkursen i 1985. Mohs skala. Mohs skala er en skala for å måle materialers hardhet, eller ripefasthet. Skalaen går fra 1 til 10, der 10 er mest ripefast. Et materiale med hardhet f.eks. 7 etter Mohs skala kan lage riper i et materiale med samme hardhet og lavere, men ikke i et materiale med en høyere verdi. Historie. Mohs skala har navn etter den tyske mineralogen Friedrich Mohs, som utarbeidde skalaen i 1812. Selv om det var han som utarbeide skalaen var det ikke han som oppdaget metoden for å påvise mineralers ripefasthet. Theofrastos (ca. 372 f.Kr. - 287 f.Kr.) beskrev den i sitt verk "Peri teon Litheon Biblion" i ca 300 f.Kr. Plinius den eldre, (23 e.Kr. – 25. august 79 e.Kr.), beskriver i ca 77 e.Kr hvordan falske diamanter lar seg ripe av ekte, og hvordan noen mineraler lar seg ripe av en jernfil, mens andre ikke. Identifisering av mineraler. Sammen med testing av brudd og kløv egenskaper, er Mohs skala et viktigt verktøy for å identifisere mineraler. Mohs skala er godt egnet for bruk uti felten for både geologer og steinsamlere. Den er konstruert slik man kan bruke materialer som er lett tilgjengelige for å fastslå hardheten. En fingernegl har en hardhet på 2,2, en kobbermynt har 3,2, et knivblad 5,1, en glassplate 5,5, en stålfil eller stålnål har 6,5 og en strekplate eller porselenssikring har 7,0. Ved å sammenligne med disse tingene, er det lett å gi et anslag på hvor mineralet befinner seg på skalaen. Mohs skala for ripefasthet. Mohs skala er utviklet for å finne hardheten til et mineral, ved å måle ripefastheten. Den er utviklet slik at man kan bruke godt kjente mineraler eller lett tilgjengelige materialer, for å finne fastheten til andre. Den er derfor ikke lineær og hardheten mellom nivåene på skalaen kan variere. Mellom nivå 3 og 4 er forskjellen ikke større enn ca 25%, mens forskjellen mellom nivå 9 og 10 er på drøye 300%. Det er dessuten vanskelig å teste hardheten på sprø materialer ved å ripe i dem. Derfor er Mohs skala et godt egnet verktøy å ha uti felten, men mindre praktisk til bruk i industrien, for å måle materialer som metaller og keramer. Målingene blir rett og slett ikke nøyaktige nok. Der bruker man heller et sklerometer for å måle absolutt hardhet. Man kan også bruke Vickers hardhet eller Knoop hardhet for å lage nøyaktige målinger av hardheten til mineraler. I tabellen under ser vi Mohs skala, sammenlignet med den absolutte hardheten målt med et sklerometer. Yokohama. Yokohamas plass i prefekturen Kanagawa Yokohama (横浜) er hovedstaden i prefekturen Kanagawa i Japan. Yokohama er Japans nest største by med 3,6 millioner innbyggere (2009). Med forsteder har den 4,4 millioner innbyggere. Sammen med Kawasaki og Chiba er Yokohama en del av Stortokyo. Geografi. Yokohama ligger på vestsiden av Tokyobukten omkring 30 km sør for Tokyo. Klimaet er mildt med en gjennomsnittstemperatur på 16,6 °C. Historie. Yokohama var en liten fiskelandsby inntil slutten av Edo-perioden på midten av det 19. århundre. På den tiden var Japan et meget lukket land med sparsom kontakt med omverdenen, ikke minst til Vesten. I 1850-årene kom en amerikansk krigsflåte imidlertid til landet og forlangte at Japan skulle åpne en rekke havner for handel. Flåten la da til i bukten like sør for Yokohama. Det herskende Tokugawa-shogunatet aksepterte dette forlangende i 1853, og det ble først besluttet å åpne den travle Kanagawa-juku, som lå på forbindelsesveien mellom Edo og Kyoto/Osaka. Imidlertid var shogunatet utrygt ved denne plasseringen, og derfor ble det oppført havnefasiliteter i den lille søvnige fiskelandsbyen Yokohama i stedet. Denne havnen åpnet 2. juni 1859. Kommandanten på den amerikanske flåten, Matthew Perry, og hans offiserer går i land i Yokohama i 1853 Havnen ble snart et knutepunkt for Japans utenrikshandel. Dette førte blant annet til etableringen av den første engelskspråklige avisen i Japan, "Japan Herald", som begynte å komme ut i Yokohama i 1861. Utlendingene bosatte seg i et distrikt som ble kalt «Kannai» (innenfor vollen), fordi det ble omgitt av en vollgrav. Utlendingene oppnådde diplomatisk beskyttelse såvel innenfor som utenfor vollgraven, noe som førte til en rekke praktiske problemer. Etter Meiji-restaurasjonen i 1868 ble havnen utvidet av hensyn til silkehandelen, der den viktigste handelspartneren var Storbritannia. Vestlig påvirkning nådde ofte Japan gjennom Yokohama, for eksempel Japans første dagsavis (1870) og landets første gassgatebelysning (1872). Samme år ble Japans første jernbaneforbindelse oppført mellom Yokohama og Tokyo. I 1887 oppførte briten Samuel Cocking byens første kraftverk, som var kullbasert. I første omgang var det til privat bruk, men det ble grunnlaget for byens elektrisitetsverk. Byen oppnådde selvstendige byrettigheter i 1889, og et tiår senere ble den diplomatiske beskyttelsen av utlendingene opphevet. På det tidspunktet var Yokohama den mest internasjonale byen i Japan med utstrakte områder bebodd av utlendinger. I begynnelsen av det 20. århundre var byen preget av omfattende industrialisering. En lang rekke fabrikker ble oppført, især i området mot nord i retning Kawasaki. Dette område fikk i ettertid navnet Keihin. Den voksende industrien brakte velstand til byen med en rekke velstående handelsfamilier, som bygget seg fornemme beboelseseiendommer. Men samtidig virket byen som en magnet for den fattige landbefolkningen, også fra Korea, som dro til byen for å arbeide i fabrikkene, og de bosatte seg i området Kojiki-Yato, som ble et stort slumområde. 1. september 1923 ble området rammet av et kraftig jordskjelv, og omkring 23 000 mennesker i byen omkom, og i dagene etter skjelvet oppsto det massakrer på koreanere i Kojiki-Yato som følge av rykter om sabotasje mm. Dette førte til krigsrettstilstand, som først ble opphevet 19. november samme år. Bygningsrester etter jordskjelvet ble etterpå anvendt til landgjenvinning, og det ble oppført parker på de nye landområdene, bl.a. Yamashitaparken ved havnen, som åpnet i 1930. Byen ble gjenoppbygd, innen den under annen verdenskrig ble kraftig bombet av over tretti amerikanske bombetokter. Især det store angrepet 29. mai 1945 gjorde stor skade, idet 7–8 000 mennesker omkom, og omkring 1/3 av byen ble lagt i ruiner denne dagen. I årene etter krigen, da Japan var okkupert av amerikanske styrker, fungerte Yokohama som en av de viktigste transitthavnene for forsyninger og transport av amerikansk militærpersonell. Det gjaldt ikke minst under Koreakrigen. Etter okkupasjonens opphør flyttet de fleste amerikanske flåteaktivitetene til en base i Yokosuka litt lenger sørover. De første falne amerikanske soldatene i Koreakrigen sendes hjem fra havnen i Yokohama. I 1956 oppnådde byen storbyrettigheter, og byen har siden fortsatt sin utvikling mot en moderne storby. Fra de senere år kan nevnes oppførelsen av bydelen Minato Mirai 21, som ligger på gjenvunnet land, innledet i 1983. Her ble den store "Yokohama Exotic Showcase" avholdt i 1989, hvorunder en magnetsvevebane for første gang i landets historie ble demonstrert, like som verdens daværende største pariserhjul ble tatt i bruk. I 1993 åpnet Japans høyeste bygning, Yokohama Landmark Tower, og i 2002 fant finalen i VM i fotball sted på Nissan stadion i byen. Økonomi. Byen er økonomisk velfundert med betydelig shipping-, bioteknologi- og halvlederbransjer. Nissan har meddelt at de flytter sitt hovedkvarter til Yokohama i 2010. Ledelse og administrasjion. Byen består av atten bydeler. Byrådet består av 92 medlemmer, og den sittende borgermesteren er Hiroshi Nakada pr. 11. januar 2009. Yokohama og Norge. Verdenskjente Kirin Beer er etterfølgeren etter et bryggeri som nordmannen "Johan Martinius Thoresen" (født 18. mai 1834 i Arendal, Aust Agder) startet i Yokohama i 1870. Han skiftet navn til William Copeland etter at han fikk amerikansk statsborgerskap. Symboler. Trær: Kamelia, Camellia sasanqua, Ginkgo, Japansk Zelkova, Shii-Castanopsis, Viburnum awabuki Christina Ricci. Christiana Ricci (født 12. februar 1980 i Santa Monica i California) er en amerikansk skuespiller. Barndom. Christiana er den fjerde og yngste barnet av Sarah (née Murdoch), en tidligere Ford modell og eiendomsmegler, og Ralph Ricci, advokat og psykolog. Familien flyttet til Montclair i New Jersey, hvor hun vokste opp og gikk på Edgemont Elementary School, Glenfield Middle School, Montclair High School og Morristown-Beard School. Hun gikk så på privatskolen the Professional Children's School i New York hvor blant annet Sarah Michelle Gellar, Macaulay Culkin og Jerry O'Connell har gått. Foreldrene ble separert i 1993, og barna ble hos moren. Christina begynte etter dette med selvskading. Karriere. Christina ble først kjent for sin rolle som Wednesday Addams i The Addams Family (1991), og oppfølgeren Addams Family Values (1993). Hun spilte i flere filmer, og i 1999 ble nominert for Golden Globe for filmen The Opposite of Sex. I 2006 hadde hun en gjesteopptreden i Grey's Anatomy, som hun så ble nominert til Emmy for. Hun hadde også en rolle i serien Ally McBeal 1996. 1996 (MCMXCVI) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en mandag. København ble valgt til europeiske kulturhovedsteder for 1996. James Joyce. James Augustine Aloysius Joyce (født 2. februar 1882 i Dublin, død 13. januar 1941 i Zürich) var en irsk forfatter. Joyce blir regnet som en av de mest fremtredende forfattere av det tyvende århundre. Han er mest kjent for novellesamlingen "Dublinere" (1914, med blant annet novellen «De døde») og romanene "Portrett av kunstneren som ung mann" (1916), "Ulysses" (1922) og "Finnegans Wake" (1939). Selv om Joyce tilbrakte det meste av livet utenlands, er særlig forholdet hans til Dublin vesentlig for forfatterskapet. Selv om all handling og mye av tematikken i diktningen hans dreier seg om Irland, var han allikevel en av den mest kosmopolitiske engelskspråklige forfatterne i sin generasjon. Livsløp. James Joyce ble født inn som den eldste av 10 overlevende barn i en relativt velstående katolsk familie i Dublin. Familien ble imidlertid senere ruinert og endte i fattigdom. Joyce tok avstand fra katolisismen som 16-åring og studerte senere engelsk, fransk, italiensk og filosofi ved det katolske universitetet i Dublin. Han dro til Paris i 1903 under påskudd av å skulle studere medisin og naturvitenskap, men dette ble det lite av, og han returnerte til Dublin etter få måneder da moren var blitt alvorlig kreftsyk. I løpet av Paris-oppholdet ble han kjent med symbolistisk og realistisk litteratur. Han var svært opptatt av Henrik Ibsen og forsøkte å lære seg dansk(!) for å lese ham i original. Han ble i Dublin noen måneder etter at moren døde, og skrapte sammen penger som anmelder, privatlærer og sanger mens han drakk tett. 16. juni 1904 møtte han for første gang Nora Barnackle, som han senere giftet seg med (1931). Joyce skrev denne datoen inn i litteraturhistorien ved å la handlingen i "Ulysses" foregå i løpet av denne dagen (som nå blir kalt Bloomsday etter hovedpersonen Leopold Bloom). Etter kort tid forlot de begge Irland, for kun å komme tilbake på besøk, og bodde senere hovedsakelig i Trieste, Paris og Zürich. I den første perioden tjente Joyce først og fremst til livets opphold som språklærer, både ved Berlitz-skoler og privat, men han ble også kjent for sin store evne til å låne penger. Senere ble han avhengig av økonomisk støtte, og det var særlig den engelske utgiveren Harriet Shaw Weaver som sørget for at han kunne konsentrere seg fullstendig om å skrive. Ved sin død var han på grunn av en øyelidelse nesten blind. Joyces mest berømte verk er romanen "Ulysses", som har vært banebrytende for den moderne roman. "Finnegans Wake" gjelder som et av de mest kompliserte litterære verk i det tyvende århundre. Samuel Beckett var en periode Joyces assistent og var i sitt tidlige forfatterskap sterkt påvirket av Joyce. Referanser. Joyce, James Joyce, James Joyce, James 1994. 1994 (MCMXCIV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. Garm. Garm er i den norrøne mytologien dødsgudinnen Hel sin fryktelige ulv. Den var diger, og blodig om både brystet og kjeften. Han vokter inngangen til Hel. Hel ble kastet i Nivlheim av Odin, der skulle hun styre over de ni verdener, og ta seg av de som døde av sykdom og alder. Garm har også sin rolle i Ragnarok, han skal gjø høyt utenfor Gnipahelleren. Ty (Tyr) skal sloss mot Garm, og de dreper hverandre. Al-Qaida. al-Qaida (arabisk: القاعدة; "al-Qāʿidah") er et nettverk av sunnimuslimske fundamentalister som regnes til retningen "jihad salafi" (kamp for tradisjonene). Ordet «al-Qāʿidah» er arabisk og betyr «basen». Historie. al-Qaida (nettverket) ble opprinnelig tatt i bruk som navn på en gruppe ytterliggående sunni-muslimer under ledelse av Osama bin Laden fra begynnelsen av 1980-tallet. Det opprinnelige formålet var å kjempe mot den marxistiske regjeringen og Sovjetunionen i Afghanistan. Ulike grupper av mujahedin var støttet av blant andre USA, Saudi-Arabia og Pakistan. I Norge var mujahedingrupper støttet av blant andre AKP(m-l) gjennom ulike frontorganisasjoner som Afghanistankomiteen. De utenlandske krigerne spilte en marginal rolle i Sovjetunionens nederlag, og var tildels mer opptatt av å lide martyrdøden enn å bekjempe den Røde Armé. Den sentrale skikkelsen i al-Qaida var fra første øyeblikk Osama bin Laden, som både har vært en av organisasjonens fremste teoretikere og ansvarlig for dens finansiering. Bin Laden omtales enkelte steder som milliardær, men dette er feilaktig. Hans formue i 1989 anslås av Lawrence Wright til 7 millioner dollar, mens al-Qaidas årlige utgifter før 11. september 2001 anslås til 30 millioner dollar (9/11 Commission Report:171). Bin Laden er med andre ord ikke i stand til å fullfinansiere al-Qaida av sin egen lomme, spesielt ikke i de senere år når han har mistet sitt saudiske statsborgerskap og fått alle sine konti frosset. al-Qaida tilbød i sine første år trening til sunni-muslimske frivillige fra den afghanske "Mujahedin"-bevegelsen i et antall leire i Afghanistan og Pakistan. Det ble gitt undervisning i bl.a. kampteknikk, våpenhåndtering og bruk av sprengstoff i tillegg til ideologisk skolering. Det anslås at mellom 10.000 og 20.000 personer gjennomgikk trening i disse leirene. I et intervju med al-Jazeera i 1999 hevder bin Laden at 15.000 personer hadde fått trening på det tidspunktet. I 1989 reiste bin Laden til sitt hjemland Saudi-Arabia, men hans harde kritikk av myndighetene der gjorde at han måtte flykte fra landet i 1991. Han reiste til Pakistan og senere til Sudan, hvor han oppholdt seg fram til 1996. Da slo han seg ned i Afghanistan og etablerte et nært samarbeid med det regjerende Taliban-styret, som varte inntil den amerikansk-ledede invasjonen i 2001. Det var i denne perioden al-Qaida utviklet seg til et internasjonalt terrornettverk. Mange veteraner fra al-Qaidas treningsleire har senere blitt ledere i andre terroristiske organisasjoner. al-Qaida har på denne måten tilknytning til blant annet al-Gama'at al-Islamiyya og al-Jihad i Egypt. Mange av soldatene i Mulla Krekars kurdiske geriljagruppe Ansar al-Islam hadde bakgrunn fra al-Qaida. Jordaneren Abu Musab al-Zarqawi opprettet etter den USA-ledede invasjonen i Irak en kampgruppe under navnet «al-Qaida i Irak». Mål og handlinger. Ifølge Bin Ladens egne uttalelser, akademiske utredninger samt vestlige militær- og sivil etterretningstjenesters analyse, er al-Qaidas mål å etablere et pan-islamsk kalifat (rike) basert på strenge varianter av islamsk shariarett. For å nå dette målet er det nødvendig å bekjempe korrupte regimer som har sviktet islam så vel som vestlig kulturell og økonomisk dominans, og spesielt å bekjempe USA og Israel, «korsfarer-zionist-alliansen». I februar 1998 sendte nettverket ut en oppfordring til alle muslimer om å drepe amerikanske borgere – sivile og militære – og deres allierte i hele verden. Det er slått fast at al-Qaida har stått bak en rekke angrep på spesielt amerikanske mål, med angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington DC den 11. september 2001 som høydepunkt. Til tross for dette har verken FBI eller amerikansk etterretning tatt ut siktelse mot Al Qaidas leder Osama bin Laden. al-Qaidas hensynsløse taktikk med angrep på sivile har ført til at organisasjonen har fått mye kritikk i den muslimske verden. I Irak har organisasjonen kommet i kamp med andre motstandsgrupper, på grunn av sine angrep på det sjiamuslimske flertallet i landet, men organisasjonen har også blitt hyllet som helter av islamske fundamentalister og anti-amerikanske grupper. Det er usannsynlig at al-Qaida eller bin Laden (nå død) personlig kontrollerer de mange ulike gruppene som i dag bekjenner seg til "jihad salafi" eller hevder å være tilknyttet al-Qaida. Organisasjonens navn er idag et varemerke, eller en "franchise", som brukes av personer og grupper med svært løs tilknytning til hverandre. I noen tilfeller kan organisasjonen ha bidratt til å finansiere lokale grupper og aksjoner, mens det oftere er snakk om inspirasjon. Aksjoner. al-Qaida kobles til mange terroraktiviteter, blant annet Molde Fotballklubb. Molde Fotballklubb (MFK) er en fotballklubb som spiller i Tippeligaen. Laget er hjemmehørende på Aker Stadion (tidligere Molde Stadion) i Molde. Ole Gunnar Solskjær er hovedtrener. MFK er et av to lag i Norge som har spilt i Champions League. Klubben ble seriemester i 2011, og har i tillegg syv seriesølv. Klubben har dessuten vunnet norgesmesterskapet to ganger. Tornekrattet er supporterklubb for MFK. Klubben ble stiftet i 1911 og gikk først under navnet International. I dag har organisasjonen rundt 900 medlemmer og omtrent 55 fotballag. Begynnelsen. Molde Fotballklubb ble stiftet 19. juni 1911 av en gruppe samlet på initiativ av den lokale ildsjelen Klaus Daae Andersen (født 30. september 1873, død 19. desember 1963). Valget av formann falt på Jens Ferdinand Dahl (født 7. februar 1889, død 19. mai 1971). På en generalforsamling 24. april 1912 ble det bestemt at klubben skulle hete «International». En mulig forklaring på navnevalget var at motstanderne deres som regel var besøkende fra turistskip eller handelsbåter. Andre kilder mener det var for å gi plass til de mange danskene som jobbet på motorfabrikken Gideon. 5. august samme år spilte klubben sin første ordentlige kamp. Borteoppgjøret mot Kristiansund endte 2–2. På generalforsamlingen i 1915 vedtok man å skifte navn til Molde Fotballklubb. Etablering i norgestoppen. Helt frem til begynnelsen av 1970-årene spilte klubben i lokale serier, med unntak av en gjestevisitt i øverste divisjon i 1957–58. I 1974 var Molde tilbake i toppdivisjonen etter at en rekke unge gode spillere tok steget opp til A-laget, samtidig som gamle «storheter» vendte hjem og tilførte laget nye ferdigheter. Blant andre Jan Fuglset, Åge Hareide og Harry Hestad spilte i Molde på denne tiden. Molde har siden da stort sett holdt seg i øverste divisjon og er blitt en av landets ledende klubber. Laget har hatt en jevn strøm av landslagsspillere. Molde kom svært nær seriemesterskapet i 1987 da de kun trengte uavgjort hjemme mot Moss Fotballklubb for å vinne serien. Molde hadde overtaket spillemessig, men til tross for mange store sjanser vant Moss 2–0 foran hele 14 793 tilskuere på gamle Molde Stadion (i dag kalt Molde idrettspark), og nettopp Moss ble seriemester. I 1994 klarte Molde på tredje forsøk å vinne NM med seier 3–2 over Lyn i finalen på Ullevaal Stadion. Åge Hareide var hovedtrener. Nytt stadion, nye tider. I 1998 ble klubbens nye stadion tatt i bruk. Det moderne anlegget i fjæra på Reknes kostet 212 millioner kroner, og ble reist takket være investorene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten som ga de nødvendige midlene. Førstnevnte har gjennom årene overført om lag 500 millioner til klubben. Gjeldende publikumsrekord på det nye anlegget (13 308 tilskuere) ble satt mot Rosenborg i 1998. Maksimumskapasiteten er senere redusert til 11 800 tilskuere. Et høydepunkt er Champions League-deltakelsen under Erik Brakstad i 1999 der Real Madrid, Porto og Olympiakos gjestet Molde. Brakstad ble i 2001 avløst av Gunder Bengtsson, som ledet laget til syvendeplass i samme sesong. Året etter tok laget sitt sjette eliteseriesølv. I 2003 slet Molde derimot i bunnstriden, og underveis i sesongen ble Bengtsson avskjediget og erstattet med Odd Berg, som berget plassen med laget. I 2004 ble ble laget ledet av Reidar Vågnes, tidligere assistenttrener under Erik Brakstad. I 2005, med Bosse Johansson som hovedtrener, ble Molde cupmestere for andre gang i klubbens historie etter å ha slått Lillestrøm 4–2 etter ekstraomganger i cupfinalen – en stor triumf for det nedrykkstruede laget. Bosse Johansson forlot Molde etter sitt eneste år i klubben, og julaften ble Arild Stavrum presentert som ny MFK-trener. Molde stadion skiftet 3. mai 2006 navn til Aker Stadion. Samme år rykket klubben ned i 1. divisjon etter et hardt år i Tippeligaen. Nedrykket ble klart etter at laget tapte 0-8 mot Stabæk. Trener Arild Stavrum ble sparket etter sesongen var ferdig. Sesongen 2007 rykket Molde rett opp igjen til Tippeligaen etter å ha vunnet 1. divisjon under Kjell Jonevret. Svensken beholdt hovedtrenerstillingen fram til høsten 2010, da Uwe Rösler overtok og berget det nedrykktstruede laget åtte serierunder før sesongslutt. Tyskeren gikk ubeseiret gjennom sin periode og doblet Moldes poengfangst fra 20 til 40 poeng. Foran 100-årsjubileumssesongen 2011 vendte tidligere Molde- og Manchester United-spiller og daværende reservelagstrener i United Ole Gunnar Solskjær hjem som hovedtrener for Molde. På selve jubileumsdagen 19. juni inntok klubben tabelltoppen i Eliteserien etter 2–0-seier hjemme mot Sogndal. Der ble laget liggende ut sesongen, og sikret klubbens første seriegull i tredje siste runde. Deltagelse i europacupene. Molde har spilt 49 kamper i europacupene. Av disse er det blitt 13 seirer, 13 uavgjorte og 23 tap. Tidligere spillere. Klubben har vært en av de ledende innen spillereksport, noe som har gitt klubben atskillige inntekter gjennom årene. Åge Hareide (Manchester City), Kjetil Rekdal (Borussia Mönchengladbach), Ole Gunnar Solskjær (Manchester United), Petter Rudi (Sheffield Wednesday), Trond Andersen og Andreas Lund (Wimbledon) Jo Tessem (Southampton), Rob Friend (SC Heerenveen) og Mame Biram Diouf (Manchester United) er noen av disse. Kvinnefotball. Molde hadde på begynnelsen av 1990-tallet et kvinnefotballag i toppen. Laget spilte sin eneste sesong i Toppserien i 1994-sesongen. Ettersom herrelaget hadde rykket ned, ble dermed ikke Molde det første laget som hadde et lag i den øverste divisjonen for begge kjønn samtidig. Moldes kvinnefotballag ble etter hvert en del av Sportsklubben Træff. Tysk ekspresjonisme. Tysk ekspresjonisme er en retning og periode i filmhistorien da påvirkning fra ekspresjonismen i billedkunsten gav de tyske stumfilmene et unikt visuelt uttrykk. Stilen fikk sitt gjennombrudd med "Dr. Caligaris Kabinett" i 1919 og nådde et høydepunkt i løpet av 1920-åra. Ekspresjonistisk kunst omfattet ellers særlig den modernistiske malerkunsten. Den hadde primitivistiske trekk og var populær i Tyskland, Østerrike og Skandinavia i de første tiåra på 1900-tallet. Stilretningen preget også arkitekturen, litteraturen, teateret og musikken i samme periode. «Tysk ekspresjonisme» betegner imidlertid her ekspresjonismen innen filmkunsten. Tysk filmekspresjonisme fødes. Til tross for at Tyskland var et av de største landene i Europa foregikk det lite filmproduksjon der før etter første verdenskrig. Film ble sett på som et medium tilsølt med usedelige ting som vulgære handlinger og pornografi. Under første verdenskrig ble det så godt som stopp med import av utenlandsk film, og produksjonsselskapet Universum Film AG (UFA) ble dannet. Det var under denne tidsperioden og ved hjelp av UFA at den tyske filmekspresjonismen ble født. Perioden varte gjennom 1920-tallet, men det ble ikke laget flere enn rundt tjue filmer som regnes som ekspresjonisme. Når man tenker på antallet filmer som kom ut under denne perioden i Tyskland er det egentlig rart at den fikk så stor betydning som den fikk for filmen i ettertiden. Hva kjennetegner tysk filmekspresjonisme? I Escolas ordbok blir ekspresjonismen betegnet som en “kunstretning som særlig prøver å finne uttrykk for den indre opplevelse, følelsene, og omformer naturbildet i samsvar med det.” Et godt eksempel på dette er filmen som betraktes som den første tyske filmekspresjonistiske filmen, "Dr. Caligaris Kabinett" ("Das Cabinet des dr. Caligari"), av Robert Wiene fra 1919 som handler om den onde Dr. Caligari som får en søvngjenger til å begå mord. På slutten av filmen viser det seg at Caligari egentlig er en ganske snill mann, og at det bare er hovedpersonen som har forestilt seg alt sammen inne i sitt eget hode. Det var en slutt som ikke opprinnelig stod i manus og som manusforfatterne var veldig misfornøyde med. Tysk ekspresjonisme kveles og dør. Da nazistene med Adolf Hitler i spissen kom til makten i Tyskland i 1933, flyktet mange av de tyske filmskaperne til USA, og noen av dem begynte å jobbe i Hollywood. Selv om flere av de ekspresjonistiske filmene hadde små fascistiske undertoner, i Langs "Metropolis" for eksempel er skurken jøde. Men det betydde ikke nødvendigvis det at filmskaperne var i noen grad tilhengere av Hitler og hans måte å styre på, heller tvert i mot. Lang ble faktisk spurt av nazistene om han ville være leder for det nasjonale filminstituttet, noe han takket nei til. Film Noir. I USA startet det en ny periode innen filmen; Film Noir, det som kan ses på som det amerikanske svaret på ekspresjonismen. I ettertiden er det i hovedsak Fritz Lang og Karl Freund som har fått æren for å ha tatt med seg teknikkene over Atlanteren. Hvis man ser kriminal- eller mafiafilmer fra 50- eller tidlig 60-tall, ser man fort at det er blitt brukt samme teknikk med skyggene som i de gamle tyske filmene. Bispedømme. Et bispedømme er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt "eparki". Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd. Den norske kirke. Bispedømmene er organisert i to parallelle strukturer. De består av prostier, men også av kirkelige fellesråd. Den katolske kirke i Norge. Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 var så kirken i Norge underlagt Lund i Skåne (Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet. Allerede i 1070, før landet fikk egen erkebiskop, var det opprettet tre bispedømmer med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble dette utvidet til fem. Ridván. Ridván (, «paradis», uttales "rezvan") er den viktigste høytiden i bahá'í. Den varer i tolv dager, fra 21. april (start ved solnedgang 20. april) til og med 2. mai, og er til minne om Bahá'u'lláhs forkynnelse. Det var i Ridván-hagen i Bagdad at Bahá'u'lláh i disse dagene 1863 første gang forkynte for de troende at han var en Guds budbærer for vår tid. Galba. Servius Galba (3 f.Kr. – 69 e.Kr) fungerte som romersk keiser i 7 måneder fra juni 68 til januar 69. Galba ble født nær Terracina sør for Roma og med aristrokratene Sulpicius Galba og Mummia Achaica som foreldre. Under oppveksten ble han adoptert av Livia (gift med keiser Augustus og mor til keiser Tiberius) og trolig kan mye av Galbas senere avansement i det romerske samfunn tilskrives hennes velvilje og forbindelser. De kaotiske og kompliserte begivenhetene som førte Galba på keisertronen i juni 68, synes å starte i mars samme år med opprøret til Gaius Vindex, guvernør i Gallia Lugdunensis. I kjølvannet av Neros vanstyre oppfordret Vindex i desember 67 (?) guvernørene til revolt. Galba svarte ikke på oppfordringen, men unnlot å orientere Nero. Kanskje visste han at Nero allerede hadde bestemt seg for å fjerne alle potensielle konkurrenter, og at Nero også hadde beordret at Galba skulle likvideres. Galba hadde derfor få andre muligheter enn å slutte seg til opprøret. I april 68 og fortsatt mens han befant seg i Spania, proklamerte han seg som "vir militaris", dvs. som en militær representant for senatet og Romas folk. Han tok ikke keisertittelen, men utvilsomt var det denne tittelen han var ute etter. Nå gikk det hele i raskt tempo. Øverstkommanderende for legionene i Germania, Lucius V. Rufus, angrep opprørs-guvernøren Vindex og beseiret ham i slaget ved Vesontio i Gallia. Til tross for full støtte fra egne tropper avstod imidlertid Rufus å utrope seg til keiser, og dermed oppstod en mulighet for Galbas tilhengere i Roma til å få Gaius Nymphidius Sabinus (en korrupt pretorianer-prefekt) over på sin side. Det medførte at Sabinus fikk overtalt den keiserlige livgarden (pretorianergarden) til å vende seg mot Nero med løfte om at de skulle bli belønnet når Galba ankom Roma. Dette ble slutten for Nero som for å unngå henrettelse og vanære, begikk selvmord i juni 68. Ved sin ankomst til Roma i oktober 68 kom Galba inn i en svært usikker situasjon. Byen var full av legionærer. Herunder en rekke tropper som på Neros (og Rufus) ordre hadde slått ned opprørs-guvernøren Vindex. I tillegg hadde prefekten Sabinus forsøkt seg på et kupp, men var blitt tatt av dage av pretorianergarden. Ved ankomsten til Roma tar Galba fatt på en lang rekke skjebnesvangre beslutninger. Han forfølger tilhengerne av Sabinus, kniper inn på standarden til soldatene som kjempet mot Vindex, stoler på korrupte rådgivere og lar være å belønne pretorianergarden for deres støtte til hans erobring av keisertronen. Og som om ikke dette var nok, oppnevner han en ung og fullstendig uerfaren aristokrat (Lucius Licinianus) til sin etterfølger, til tross for at denne rollen mest naturlig tilfalt Marcus Salvius Otho (guvernør av Lusitania) som i okt. 68 hadde fulgt Galba til Roma for å støtte hans overtakelse av keisertronen. Samlet bidro alle disse strategisk ukloke beslutningene til at Otho umiddelbart fikk pretorianerergardens støtte med løfte om belønning når han var blitt keiser. Den 15 jan. 69 utropte pretorianergarden ham til keiser og tok livet av Galba og hans unge «arvtaker» Lucius i full offentlighet. Omtrent samtidig som dette skjer og i forargelse over Galbas dårlige behandling av soldatene fra den germanske legionen, utroper legionærene i Øvre Germania sin leder, Aulus Vitellius til keiser. Galba framstår som en lojal, ambisiøs og tilpassingsdyktig mann som i løpet av sitt 70-årige liv inneholdt en rekke høye stillinger i tjeneste under så ulike keiserne som Tiberius, Claudius, Caligula og Nero. Under Tiberius ble han bl.a. utnevnt til guvernør i provinsen Aquitania, etterfulgt av en kort periode som konsul i 33 e.Kr. og som guvernør for Øvre Germania. Under Claudius oppnevnes han til guvernør i Nord-Afrika (45 e.Kr.) og under Nero tildeles han guvernørembetet i Hispania Tarraconensis (61 e.Kr.), den største av Spanias tre provinser. At den mistenksomme Nero utpekte han til guvernør, kan langt på vei tas som et klart tegn på at Galba var en lojal og dyktig embetsmann. På den annen side kan han også sees som en dårlig politiker eller som en hoven aristokrat med stor tiltro til egne beslutninger og særdeles liten forståelse for realpolitikk. Kanskje var det nettopp aristrokratens tro på egen ufeilbarlighet som førte til hans realpolitsk ukloke beslutninger og som i siste instans ble hans endelikt. Louis Pasteur. Louis Pasteur (født 27. desember 1822, død 28. september 1895) var en fransk kjemiker og bakteriolog. Han ble født i byen Dole. Han har hatt stor betydning for dagens mikrobiologi. Ved hjelp av enkle eksperimenter kunne Pasteur avvise Spontan generasjon og avsluttet med dette en lang debatt om hvorvidt mikroorganismer kunne oppstå av seg selv. Han var en av de første til å få sykehusene til å skifte sin praksis når det gjelder hygiene for å minimere spredningen av mikrobiologiske organismer. En annen ting han fant ut var at svake former for mikrober kunne brukes for å gjøre kroppen resistent mot sterkere former for de samme mikrobene. Ved å gi kroppen en liten dose av enkelte svake versjoner av sykdomsfrembringende mikroorganismer vil immunforsvaret utvikle antistoffer mot den spesifikke sykdommen. Han fant dermed opp vaksinen, en teknikk som har blitt viktig for å forebygge sykdommer som røde hunder og kopper. En annen ting han gjorde var å oppdage viruset da han studerte rabies, en hundesykdom som kan overføres til mennesker ved bitt. Virus er små ikke-levende mikroorganismer som går inn i kroppen og overtar kontrollen av celler, det alt i kroppen er bygd opp av. Et eksempel på en virussykdom er hiv. Det Pasteur kanskje er mest kjent for er "pasteuristeringen", en teknikk som blant annet er viktig i produksjon av melk. Pasteurisering er en teknikk for å drepe mikroorganismer uten å samtidig ødelegge selve maten. Det var Napoleon III som ba Pasteur om å finne ut av sykdommene som var et stort problem i spesielt vinindustrien. Vin er jo som kjent en viktig vare for Frankrike. Han fant ut at vinsykdommene kom av mikroorganismer. Men ved å varme opp vinen til 55°C i noen minutter døde organismene. Denne teknikken er i dag også mye brukt i øl og melk. Tool. Tool er et amerikansk progressiv metal-band dannet i 1990. Bandet består av vokalist Maynard James Keenan, gitarist Adam Jones, bassist Justin Gunnar Walte Chancellor, og trommeslager Danny Carey. Musikken kan karakteriseres som alternativ metal/prog metal/heavy metal. De har et eget spesielt lydbilde, og har alltid vært et vanskelig band å sette en bestemt sjanger på. Tool er ett av den moderne musikk-scenes mest mystiske band, og gir sjelden eller aldri intervjuer om seg selv. De spilte i Norge i både i 2006 og i 2007. Lev Vygotskij. Lev Semjonovitsj Vygotskij (russisk Лев Семёнович Выготский; født i Orsja i Det russiske rike - nå del av Hviterussland, død 11. juni 1934 i Moskva) var psykolog. Han har hatt stor betydning for utviklingspsykologi og pedagogikk. Vygotskij var en av de første psykologene som vektla mennesket som kulturvesen. Vygotskij var opptatt av den nærmeste utviklingssonen ("den proksimale utviklingssone") og la grunnlaget for et sosiokulturelt læringssyn. Det er en balansegang mellom hva barnet lærer selv og hva det lærer ved assistanse. Lev Vygotskij kategoriseres som en sosialkonstruktivist. Han var opptatt av at læringen skjer i et sosialt samspill, en interaksjon mellom individer. Vygotskij sa at menneskets levekår påvirker dets tenkemåte, og at det er felles egenskaper i omgivelsene som gir mennesker måter å tenke og forstå hverandre på. Redskaper, både teknologiske og mentale, hjelper mennesket fremover og til å forbedre levekårene. Fellesskapet handler om at vi ved å stå sammen kan nå lenger enn ved å stå alene, og forteller at de kollektive prosessene er viktige. Behaviorister vil hevde at utvikling består av styrking av S-R-bånd, mens kognitive teorier ser utvikling som et resultat av ubalanse og gjenopprettelse av balansen. Vygotskij på sin side, mente at flere ulike utviklingsprinsipper må ligge til grunn, og at ulike prinsipper gjør seg gjeldende med ulik styrke i løpet av livet. All intellektuell utvikling og all tenkning har hos Vygotskij utgangspunkt i sosial aktivitet. Det sosiale kommer først, så det individuelle. Det individuelle er et resultat av sosialt samspill. Metallica. Metallica er et Grammy-belønnet amerikansk heavy/thrash metal-band som ble stiftet i Los Angeles i USA 28. oktober 1981. Siden 1991, og den til da største salgssuksessen "Metallica" ("The Black Album"), har det kommersielt sett vært et av de mest suksessfulle bandene i heavy metal-historien. Med 57 millioner solgte album i USA (ifølge RIAA-tall) og tilnærmet det samme i resten av verden, er det totale antallet solgte album rundt 100 millioner (2007). Metallica plasseres per 2011 som nummer 7 på listen over mestselgende artister i amerikansk historie. Bandet ble rangert som nummer fem på VH1s "100 Greatest Artists of Hard Rock". I 2009 ble Metallica innvotert i Rockens æresgalleri. Etter å ha bygget opp en lojal fanbase gjennom sin rolle i utviklingen av thrash metal på 1980-tallet, fikk de et merkbart bredere publikum tidlig på 1990-tallet da de begynte å spille en moderne form for heavy metal. Som en kontrast, kom Metallicas kommersielle suksess i kjølvannet av en stilforandring som fikk mange til å beskylde dem for å «selge ut». Til tross for at de siste albumene har solgt meget godt, mente deler av fanbasen at Metallica hadde distansert seg for langt fra sine thrash metal-røtter. I tillegg ble Metallicas syn på og sentrale deltakelse i saken mot fildelingsprogrammet Napster i 2001/2002 for kontroversiell for mange fans. I 2003 ble det åttende studioalbumet, "St. Anger", utgitt. Det var en samling av de mest aggressive låtene og musikken som de hadde skrevet på lenge. Albumet splittet kritikere og fikk ikke fullt så gode salgstall sammenliknet med tidligere album. Derimot, på grunn av Metallicas suksess som startet på 80-tallet, var det meste av den påfølgende «Madly in Anger with the World»-turneen utsolgt. 12. september 2008 ble det niende studio albumet deres, Death Magnetic, utgitt i hele verden. En påfølgende turné skal starte 21. oktober i USA. Mange fans og kritikere har klaget på at miksingen på albumet er altfor høy og at det er et resultat av "the loudness war". Til tross for disse påstandene gikk albumet til topps i mange land, inkludert USA, hvor det solgte ca 500 000 kopier, selv om det ble sluppet på en fredag, istedenfor mandag som er vanlig. Tidlig historie. Metallica ble startet i Downey i California den 28. oktober 1981 av trommeslager Lars Ulrich og gitarist/vokalist James Hetfield. NWOBHM-frelste Ulrich hadde en periode prøvd å starte et band uten suksess, men etter å ha satt inn en annonse i det amerikanske bladet "The Recycler", kom han i kontakt med Hetfield. Det første møtet ble imidlertid ikke positivt. Hetfield ble ikke imponert over Lars Ulrichs ferdigheter på trommer, mye fordi cymbalen hans falt ned da han slo på den, og ble nødt til å avbryte spillingen. Lars Ulrich dro så til England i et år for å følge favorittbandet Diamond Head på turné. Da han returnerte til USA hadde han muligheten til å spille inn en sang på samlealbumet "Metal Massacre". Han hadde truffet Brian Slagel, produsenten av platen, gjennom «tape trading»-miljøet som bestod av heavy metal-fans som kopierte og byttet kassetter. Det var også via «tape trading» at Lars Ulrich oppdaget og fikk sin store lidenskap for heavy metal. Lars Ulrich tok kontakt med James Hetfield igjen og lurte på om han var interessert i å spille inn en sang på "Metal Massacre"-albumet. Med tanke på hvilke muligheter en slik innspilling kunne medbringe, svarte Hetfield ja. Navnet «Metallica». Metallica fikk navnet sitt da Lars Ulrich hjalp heavy metal-promotør Ron Quintana fra San Francisco med å velge et navn til et nytt heavy metal-magasin han hadde ansvaret for. Magasinet skulle handle om amerikansk og britisk heavy metal. Quintana hadde to navneforslag; det ene var «Metal Mania», og det andre var «Metallica». Lars Ulrich foreslo at han kunne bruke navnet «Metal Mania» og valgte så å bruke det andre navnet til bandet han og Hetfield nettopp hadde startet. Metallica formes. Lars Ulrich og James Hetfield skrev så og spilte inn den første sangen til Metallica, «Hit the Lights», som ble gitt ut på "Metal Massacre"-albumet i 1982. De hadde fått hjelp av en ekstra gitarist ved navn Lloyd Grant til å spille inn sangen. Metallica hadde brukt en del midlertidige gitarister, i tillegg til Lloyd Grant, blant annet Brad Parker og Jeff Warner. Kun Lloyd Grant var med Metallica lenge nok til å regnes som et medlem, men forsvant fort. Desperate etter en permanent sologitarist, satte Lars Ulrich inn annonser i lokale aviser i 1982. Dave Mustaine fra Huntington Beach i California, en gitarist som spilte i bandet Panic på den tiden, svarte på annonsen. Under lydprøvene ble Hetfield og Ulrich så imponerte at de spurte ham om å bli med før de rakk å teste ham. Litt senere fikk Metallica sin første bassist, Ron McGovney. Bandet begynte å skrive nye sanger og deres første demo, "No Life 'Til Leather", ble utgitt i 1982. Denne demoen ble så spredt gjennom «tape-trading»-miljøet og ble fort populær blant heavy metal-fans. Konflikter med Dave Mustaine (og resten av bandet for øvrig) førte til at bassist Ron McGovney valgte å forlate bandet. Han ble senere erstattet av Cliff Burton fra Castro Valley i California, som tidligere hadde spilt i bandet Trauma. Cliff Burton hadde gjort et så godt inntrykk på Metallica at bandet valgte å flytte til hans hjemsted for å få ham med i bandet. Da de ankom Castro Valley, bygget de raskt opp en lojal fanskare i det som ble kalt for "Bay Area thrash metal-scenen", via jungeltelegrafen og live opptredener. Metallica flyttet til New York i 1983 etter råd fra de lokale promotørene Jon og Marsha Zazula. Etter et par opptredener signerte bandet en avtale med Zazulas nye plateselskap, Megaforce Records. Kort tid etter de ankom New York, ble Mustaine sparket fordi han stadig var overberuset og skapte misnøye og konflikter i bandet. Mustaine fikk ingen sjanser til å skjerpe seg og ble erstattet av Kirk Hammett fra thrash metal-bandet Exodus. Mustaine gikk videre og etablerte senere bandet Megadeth. Som en elev av Joe Satriani tok Kirk Hammett med seg en mer progressiv stil enn det Mustaine hadde. Noen fans så på Metallica som en direkte reaksjon på den mangfoldige kommersielle heavy metal-musikken fra tidlig 80-tallet. Inspirert av band som Diamond Head, Motörhead (på plateomslaget til "Garage Inc" (1998) sammenlikner Metallica seg med de to bandene og at de har tatt det beste fra to. (Spøkefullt sier de at to hoder er bedre enn ett) Saxon, The Misfits, Venom og Discharge var Metallica fast bestemt på å ta overhånd på glam metal og annen «soft metal». "Kill 'Em All". I 1983 gikk Metallica inn i studio for første gang. Det var planlagt at dette albumet skulle hete "Metal Up Your Ass", et navn som for øvrig Lars hadde kommet på. Men navnet ble for mye for plateselskapet, og de måtte finne et nytt navn. Cliffs kommentar til dette var, «Kill 'em all, man, just kill 'em all!», og tittelen på det første Metallica-albumet var født. "Kill 'Em All" ble gitt ut i juli 1983. Albumet ble ingen umiddelbar salgssuksess, men ble meget populær i det lokale thrash metal-miljøet. Worldwide solgte Kill em all ca 60 000 ex innen utgangen av 83. "Ride the Lightning". Ett år etter "Kill 'Em All" ble "Ride the Lightning" utgitt. Metallica hadde nå forandret stilen litt. De var ikke lenger like aggressive og sangene ble lengre, inneholdt instrumentale låter og sangtekster som gikk litt dypere enn det som ble gjort tidligere. Mens debutalbumet bestod av «rett fram» thrash metal, ble andrealbumet et mer kompleks album. Det mest tydelige var låten «Fade to Black», en rolig og dyptgående sang som mange tror handler om en person som vurderer selvmord, men faktisk handler om at bandet ble frastjålet endel utstyr på turne og jobben med å komme seg videre i livet på tross av problemer. «Fade to Black» er den første av mange sanger i denne sorten. Senere eksempler er «Welcome Home (Sanitarium)» fra "Master of Puppets" og «One» fra "...And Justice for All". Disse sangene var noe av det som skilte Metallica fra de fleste andre thrash metal-bandene som Anthrax, Slayer og Megadeth på denne tiden. "Master of Puppets". Etter at Metallica fikk mer og mer oppmerksomhet og en større og større fanskare, fikk bandet signert en platekontrakt med plateselskapet Elektra Records i 1984, før de ga ut "Master of Puppets" 21. februar 1986. Dette albumet sees på av mange fans som det beste albumet noensinne laget. Til tross for at det ikke ble utgitt noen singler fra albumet, og kun «Master of Puppets» og «Welcome Home (Sanitarium)» fikk minimal tid på radio, solgte albumet til 29. plass på "Billboard Top Album Charts". Tragedie rammer Metallica. 27. september 1986 under sin Europa-turné døde bassisten Cliff Burton i Ljungby, Sverige i en bussulykke. Bussen skled på is og veltet rundt. Burton ble kastet ut av bussen, og bussen landet på ham. Det er usikkert om han var død på dette tidspunktet, for vinsjen som skulle løfte bussen røk og den falt da over ham for andre gang. Hans død var et stort slag for de gjenværende medlemmene, både personlig og musikalsk. James Hetfield har ved flere anledninger sagt at Burton hjalp ham med å utvikle seg musikalsk. Hetfield ble blant annet inspirert til å skrive låten «One» etter å ha lest boken "Johnny Got His Gun" av Dalton Trumbo som Burton ga ham. Ny bassist og EP. Til tross for den åpenbare nedturen da Burton omkom, fant de relativt fort ut at de skulle fortsette Metallica og det ble holdt auditions etter bare to uker. Blant de lovende som prøvde seg var Les Claypool, en barndomsvenn av Kirk Hammett. Bandet likte han, men mente han var litt for «funky». Les Claypool startet med tiden sitt eget band, Primus. Tre uker etter Burtons begravelse 28. oktober 1986, ble Jason Newsted offisielt medlem av Metallica. Han kom fra bandet Flotsam and Jetsam. Med Newsted fullførte Metallica turneen som de hadde startet på, deretter spilte de inn ' i juli 1987. Albumet inneholdt coverlåter av totalt ukjente britiske band (i USA). "...And Justice for All". I 1988 spilte de inn "...And Justice for All", et album som inneholder noen av de mest komplekse låtene Metallica har skrevet. Lengden på låtene var dessuten noe av det lengste og det var det første studioalbumet etter Cliff Burtons død. Han hadde vært ansvarlig for mye av bandets tidlige lyd og arrangement, noe som kunne merkes på sangen «...And Justice for All». Jason Newsted spilte bass på albumet, men han kan nesten ikke høres. Senere innrømmet de tre andre medlemmene at de hadde mikset ned bassen så mye de kunne. Det ble spekulert i at de gjorde dette som en reaksjon på Cliff Burtons bortgang. Andre sier igjen at Newsted ikke var tilstede under miksingen og derfor ikke kunne ytre sin mening. "...And Justice for All" er for mange en milepæl innen heavy metal-musikken, med lyrikken som konsentrerte seg om temaer rundt personlig kontroll og uavhengighet. Produksjonen av platen ble dog kritisert, men samtlige musikere i Metallica beviste at de hadde vokst musikalsk og mestret mer komplekse spillestiler. På grunn av lengden på enkelte sanger, sluttet Metallica å spille de fleste sangene på konserter. Ut fra dette albumet kom også Metallicas første musikkvideo, «One». Temaet var første verdenskrig og i video var det klipp fra filmen "Johnny Got His Gun" som var basert på boka ved samme navn som Hetfield hadde fått av Burton før han døde. Videoen var populær på MTV og gjorde at bandet fikk masse ekstra oppmerksomhet. Da videoen kom ut, spyttet en Metallica-fan Hetfield i ansiktet og beskyldte dem for å «selge ut». Albumet inneholder også den instrumentale låten «To Live Is to Die». Det var på en måte en hyllest til Cliff Burton da det inneholdt mange ubrukte riff som han hadde skrevet og inneholdt et dikt på slutten som han hadde skrevet. Diktet ble ikke sunget, men lest opp av James Hetfield. Metallica fortsatte som de hadde gjort tidligere og konsentrerte seg om konserter. Veldig ofte ville de bytte instrumenter under konsertene. Som regel under coversangen «Am I Evil?» spilte Hetfield trommer, Hammett bass, Newsted gitar og Ulrich sang. "Metallica" ("The Black Album"). I 1991 kom albumet "Metallica" (også kjent som "The Black Album") og med dette utvidet bandet sin horisont videre. For å få et mer kommersielt produkt ble albumet co-produsert av Bob Rock som har jobbet med band som Bon Jovi og Mötley Crüe. Mesteparten av tiden som ble brukt til å lage albumet og den påfølgende turneen ble filmet og senere utgitt som dokumentaren "A Year and a Half in the Life of Metallica". Albumet inneholdt kjente låter som «Enter Sandman», som er et godt eksempel på den store endringen etter "...And Justice for All". En annen kjent sang er «Nothing Else Matters» som var den første balladen de hadde spilt som ikke ble røffere etter hvert som sangen utviklet seg. Denne låten skapte en del misnøye blant de eldste fansene. Albumet var en massiv kommersiell hit og brakte Metallica virkelig inn i «mainstreamen». Det var med dette albumet de for alvor begynte å møte anklagene med å «selge ut». Disse anklagene ville følge Metallica stort sett gjennom hele 90-tallet. Bandet spøkte ofte med det og sa at de hadde «solgt ut», hver og eneste billett på hele turneen. Den påfølgende turneen var meget vellykket for Metallica. Mange konserter inneholdt en introduksjonsfilm/dokumentar istedenfor supportband. Introduksjonsfilmen inneholdt bilder fra innspillingen av "A Year and a Half in the Life of Metallica" som ikke kom med i selve dokumentaren. En kjent hendelse fra denne turneen var fra konserten i Montreal der Hetfield pådro seg flere andre- og tredjegrads forbrenninger på den venstre armen under fremføringen av «Fade to Black». Dette resulterte i at han ikke kunne spille gitar en god del av turneen. Tidligere Metallica-roadie og Metal Church-gitarist John Marshall steppet inn mens Hetfield fortsatte å synge. "Load" og "ReLoad". Etter en nesten treårig turné etter "Metallica" ("The Black Album"), tok Metallica en pause til sent i 1995. Da gjorde de det de liker best, å spille andres låter. 13. desember spilte de inn øvelsen for Lemmys (Motörhead) 50 års-fest, der de spilte fire Motörhead-sanger. Disse fire sangene og sangen «Hero of the Day» ble senere utgitt på en single. Etter dette brukte de rundt ett år på å skrive nye låter som resulterte i albumet "Load". På grunn av begrensninger på hvor mye man kan ha på én CD og bandets motvillighet til å utgi en dobbel-CD med originalt materiale, ble albumet "ReLoad" utgitt året etter. Noen sanger hadde forandret seg fra da de ble skrevet før Load ble utgitt og til da "ReLoad" kom. Spesielt hadde låten «Fuel» forandret seg. Sangen hadde en annerledes tekst enn fra da de turnerte etter "Load"-utgivelsen. Sangen het da «Fuel for Fire». Disse to, nesten identiske albumene, representerte en stor forandring for Metallica. Bandets kommersialisering fortsatte, og den raske thrash metal hadde blitt helt erstattet med en mer blues-aktig hard rock, full av varme gitarer, slidegitar (veldig ofte forbundet med blues), og mange andre ukjente elementer for Metallica. Hetfields vokaler fikk mer plass enn før og flere sanger viste at bandet eksperimenterte med andre lyder og sjangere. «Low Man's Lyric» og «Mama Said» er gode eksempler på dette. I «Mama Said» brukte de steelgitar, som nesten utelukkende har blitt brukt i amerikansk countrymusikk, og i «Low Man's Lyric» brukte de fiolin og dreielire. Bandet mottok veldig blandet kritikk for disse to albumene, og mange fans følte at stilen hadde endret seg for drastisk, da med tanke på hele imaget som de presenterte. Innen 1996 hadde alle i bandet klippet håret kort og klesstilen endret seg også. Mange av forandringene på disse to albumene var forutsett med tanke på hva som ble presentert i "The Black Album", men lyttere var generelt enige om at de var et vendepunkt for Metallica. Salget var lavere enn de tre foregående albumene, og mange fans som tidligere hadde anklaget dem for å «selge ut», kalte dem nå sarkastisk for «Poptallica» og «Alternica». I 1998 returnerte Metallica kort til røttene som et coverband og ga ut dobbeltalbumet "Garage Inc.". Den første CD-en inneholdt nyinnspilte coverlåter. På den andre platen hadde de samlet mange tidligere utgitte coverlåter. Albumet inneholdt mange av Metallicas åpenbare innflytelser som The Misfits, Diamond Head, Thin Lizzy, Motörhead og Black Sabbath, men også noen overraskelser i form av Nick Cave og Bob Seger. "S&M". 7. mars 1999 ble Metallica innviet i San Francisco Walk of Fame. Ordføreren i San Francisco, Willie Brown, erklærte at dagen skulle være «offisiell Metallica-dag» i San Francisco. En måned senere, 21. og 22. april, holdt de to konserter med San Francisco Symphony for anledningen med Michael Kamen. Det var han som hadde foreslått dette for Metallica. Kamen hadde skrevet symfonidelen til sanger som var med på "Ride the Lightning". Det ble skrevet to nye sanger for konserten, «-Human» og «No Leaf Clover». Opptak fra de to konsertene har blitt utgitt på konsertalbum og DVD under navnet "S&M" («Symphony & Metallica»). Newsted forlater bandet. Før de skulle i studio i 2001 for å spille inn sitt neste album, forlot Jason Newsted bandet. Newsted sa at årsaken til at han forlot bandet var «på grunn av de psykiske skadene jeg har påført meg selv mens jeg spilte den musikken jeg elsker». I ettertid, derimot, kom det frem at en stor grunn var at Newsted hadde et sideprosjekt, Echobrain, som Hetfield blankt avviste fordi han trodde det ville svekke Metallica. Det ble også klart at Newsted mislikte den nærmest diktatoriske lederstilen til Hetfield. Hetfield har selv sagt i dokumentaren "Some Kind of Monster" at det var da Newsted forlot bandet at han forstod hvilken effekt han hadde på menneskene rundt seg. Like etter Newsted forlot bandet, ble Hetfield innlagt på en avvenningsklinikk og rykter om bandets fremtid florerte. Det gamle kallenavnet «Alcoholica» dukket også opp igjen. I over ett år var fremtiden til bandet usikkert. Da Hetfield ble skrevet ut av avvenningsklinikken begynte bandet å skrive på sitt nye studioalbum, uten å skaffe seg en ny bassist. Plateprodusenten deres, Bob Rock, spilte bass på øvelsene, mens Hetfield spilte bassen som skulle høres på albumet. Robert Trujillo. I 2003 fant Metallica sin nye faste bassist, Robert Trujillo, en tidligere Ozzy Osbourne-bassist (ironisk nok ble Jason Newsted ansatt av Ozzy like etter Trujillo ble medlem av Metallica). 6. mai 2003 spilte Metallica sin første opptreden med Trujillo på "mtvICON:Metallica", som var et show for å hedre bandet. Mange band spilte sine versjoner av Metallicas låter, blant annet Sum 41 (medley av flere Metallica sanger), Staind fremførte «Nothing Else Matters», Avril Lavigne med «Fuel», Snoop Dogg fremførte «Sad but True», Korn fremførte «One» og Limp Bizkit med «Welcome Home (Sanitarium)». Showet inneholdt også flere klipp med intervjuer hvor bandmedlemmene snakket om historien bak bandet. Newsted var også med på disse intervjuene, men var ikke tilstede under selve showet. Det hele ble rundet av med at Metallica spilte en montasje av sine sanger som startet med «Hit the Lights», deretter «Enter Sandman», «Blackened», «Creeping Death» og «Battery». Etter en kort tale avsluttet de med premieren på «Frantic». "St. Anger". I juni 2003 slapp Metallica sitt åttende studioalbum, "St. Anger". De valgte navnet "St. Anger" fordi alle sammen, spesielt Lars Ulrich og James Hetfield, satt inne med mye aggresjon og ikke hadde klart å være åpne før nå, noe man også kan høre på tekstene. Albumet gikk rett inn på førsteplass på albumlistene, med rykte om å være bandets mest aggressive album på over ti år. Det kunne virke som Metallica med vilje hadde spilt inn et røft og upolert album som svar på all kritikken og de sosiale konfliktene innad i bandet. Til tross for at igjen mange fans ytret misnøye, høstet Metallica veldig god kritikk og vant også en Grammy-pris i 2004 for albumet. Dokumentaren "Some Kind of Monster" fulgte albumet, hvor vi kunne følge dagliglivet til Metallica på nært hold. Filmen fokuserte veldig på det personlige forholdet mellom medlemmene og avslørte at Metallica hadde fått hjelp av terapeuten Phil Towle (som kaller seg «performance enhancement coach») for å overkomme sine interne problemer. Spesielt fokuseres det på maktforholdet og kampen mellom Hetfield og Ulrich. Metallica dumpet Phil Towle på slutten av dokumentaren. Tiden etter St. Anger. Etter å ha turnert intenst i to år etter utgivelsen av "St. Anger", tok Metallica en pause og brukte mesteparten av 2005 blant venner og familie. 13. og 15. november 2005 spilte Metallica to konserter med The Rolling Stones i San Francisco. Metallica åpnet begge konsertene som foregikk i SBC Park, og de spilte for første gang siden Cliff Burtons begravelse «Orion» i sin fulle lengde. Den tidligere gitaristen i Metallica og gitarist/vokalist i Megadeth, Dave Mustaine, meldte at hans lange feide med bandet (spesielt James Hetfield) var over, og at han var lei av at temaet hele tiden ble tatt opp. Han har også ytret et ønske om å turnere med bandet for å vise at de ikke lenger er «fiender». Death Magnetic. James Hetfield i Wien under «sick of the Studio '07»-turneen. 16. februar 2006 annonserte Metallica at deres samarbeid over de siste 15 årene med Bob Rock var over. Rick Rubin, som tidligere har jobbet med blant annet Red Hot Chili Peppers, Weezer, Audioslave, Slipknot, System of a Down, Johnny Cash og Slayer, vil ta over som Metallicas plateprodusent. Bandet startet å gå gjennom riff-opptak og skrive nye sanger i 2006. Etter noen måneder med låtskriving valgte bandet å gjenta «Escape from the Studio»-turneen fra 1995 (denne gangen med navnet «Sick of the Studio») og begynte å turnere. Denne turneen resulterte blant annet i at Metallica spilte for første gang på det afrikanske kontinent. Deres kommende studioalbum ble som følge av turneen utsatt. I et intervju med magasinet Revolver har Lars Ulrich sagt at stemningen i Metallica er mye bedre nå og at det er samme stemning i bandet som det var på 80-tallet. Bandet har skrevet omtrent 25 nye sanger, men har plukket ut 10 sanger som skal utgjøre det nye albumet. Gitarist Kirk Hammett har uttalt at han mener det nye albumet er det beste de har lagd på 15 år, og sier det inneholder en mellomting av progressiviteten til "...And Justice For All" og de melodiske sangene på "The Black Album". Bassist Robert Trujillo har sammenlignet det med "Master of Puppets" og "The Black Album". I motsetning til "St. Anger" vil det kommende albumet inneholde flere gitarsoloer. Ifølge Lars Ulrich vil de fullføre albumet i august, og albumet vil komme i salg 12. September 2008. "Death Magnetic" er deres niende studioalbum og det første på fem år. Førstesingelen fra "Death Magnetic", "The Day That Never Comes". gikk rett til topps på de norske hitlistene. Metallica har hatt seksten singler inne på Topp 10 i Norge. Beyond Magnetic. I 2011 ga Metallica en EP på fire sanger som ikke ble med på Death Magnetic. De er spilt inn samtidig som Death Megnetic (2007) Metallica i Norge. Metallica har besøkt Norge femten ganger totalt. To av gangene spilte de to kvelder på rad. Første gangen spilte var 25. september 1986. Den gangen ble konserten holdt i Skedsmohallen. Da Metallica besøkte Valle Hovin 10. juli 2007, ble 40 000 billetter utsolgt på én time og 48 minutter. De 22 000 billettene til Metallicas konsert på Bergenshus Festning 16. juli 2008 ble utsolgt på 50 minutter. Dette var eneste konsert Metallica spilte i Skandinavia i 2008. Billettene til konserten i Spektrum i 2009 ble utsolgt på 15 minutter. Øl. Øl er en samlebetegnelse på alkoholholdige drikker brygget på korn. Ordet nedstammer fra et urindoeuropeisk ord som omtrent tilsvarer "alut". Øl er kjent fra oldtiden og det første ølet ble trolig brygget for mer enn seks tusen år siden. Også i Norge har ølbrygging lange tradisjoner, og Gulatingsloven hadde bestemmelser med strenge straffer for den som unnlot å brygge øl: «Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Om noen ikke brygger til den tid, skal han bøte 3 øre til biskopen.» I første omgang var altså boten på tre øre, dvs verdien av en halv ku. Hvis en bonde fortsatte å se bort fra plikten til ølbrygging, steg straffen, og han kunne bli dømt utlegd (altså landsforvisning) og fratatt gård og grunn om han ikke hadde brygget øl til jul de siste tre årene. Som regel ble da halvparten av eiendommen overført til kongen og den andre halvparten til biskopen. Gulatingsloven opererer også med begrepet "ølførhet": Ingen kan erklæres umyndig så lenge han har sitt vett, er hestefør og ølfør! I eldre tid ble norsk øl laget av bygg eller havre og tilsatt f.eks. bark for å gi brygget smak. Humle ble en del av oppskriften i det 12. århundret, og i dag finnes det rundt 40 sorter humle som brukes til ølbrygging. Dansk øl ble brygget med pors og malurt, inneholdt lite alkohol og smakte surt. Folk kjøpte derfor heller tysk øl om de hadde råd, siden det var brygget med humle. Norsk øl brygges i dag vanligvis på humle og malt av bygg. Enkelte ølslag bruker hvete. Noen ølsorter bruker andre eller flere tilsetninger enn humle. Humle er den dyreste ingrediensen i ølbrygging, og var avgjørende ved brygging av «India Pale Ale», som ble brygget i Storbritannia og nådde frem til salgsstedet i India ca tolv måneder senere. Det høye humleinnholdet gjorde smaken overveldende bitter i ferskt øl, men når det kom frem etter å ha krysset ekvator to ganger, var smaken mildnet til noe som av flere beskrives som «hvitvin». I Norge er det tradisjon for lokale bryggerier, selv om større selskaper i stor grad har tatt over. Det største norske bryggeriet er i dag Ringnes, som i sin tur er eid av danske Carlsberg. Andre store bryggerier er Hansa og Aass. Mesteparten av ølet som blir solgt i Norge er norskbrygget pilsnerøl. Begrepet fatøl blir idag ofte brukt om øl som er lagret på tanker. Tradisjonelt sett brukes denne betegnelsen om et øl som har vært lagret på eikefat. Denne lagringen gjorde at ølet fikk en noe dypere farge enn pils og en mer utpreget smak. Renhetsloven. I 136 år var norsk ølbrygging underlagt «Renhetsloven» av 12. oktober 1857. Den norske loven hadde sin opprinnelse i det tyske «Reinheitsgebot» fra 1516. Begge disse lovene sier at det ikke må brukes andre råstoffer til fremstilling av øl enn de klassiske: Byggmalt, humle og vann. Senere er gjær kommet med. Den norske bestemmelsen ble bekreftet i «Lov om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl» av 1912. Renhetsloven er ofte misforstått som et middel for å sikre ølets kvalitet, dette stemmer ikke. Renhetsloven var mer et politisk pressmiddel for å sikre at hveten og andre kornslag var forbeholdt til matvarer. 12. mars 1987 besluttet Den europeiske unions domstol at den tyske renhetsloven ikke skulle gjelde for internasjonal handel av øl. I Norge ble den opphevet i 1994, men fremdeles (2005) brygger de fleste norske bryggerier sitt øl kun på de fire klassiske ingrediensene. Enkelte har tatt i bruk billigere ingredienser som ris, mais eller sukker til erstatning for noe av maltet. Se også norsk øl og norsk bryggerinæring. Overgjæret og undergjæret øl. Det aller meste av ølet som produseres er undergjæret øl. Produksjonsmetoden for undergjæret øl ble funnet opp av Emil Hansen ved Carlsberg bryggeri i Danmark i 1840, og gjorde så vel produksjonen som lagringen mye enklere. Undergjæret øl. Undergjæret øl gjærer langsomt (typisk 2-5 uker) ved lav temperatur (5-10 grader), og lagres oftest i store tanker på bryggeriet. Gjæren faller til bunns i tankene. Tankene er derfor typisk koniske i bunnen, hvilket gjør det enkelt å fjerne gjæren. Overgjæret øl. Overgjæret øl gjærer hurtig (typisk 5-12 døgn) ved omkring 18-22 grader. Det kalles overgjæret fordi under gjæringen ligger gjæret som et lag på toppen av ølet. I motsetning til undergjæret hvor gjæret fermenterer fra bunn til topp. Ølet ferdigmodnes oftest på flaske eller fat. Overgjæret øl har som regel en sterkere aroma grunnet den varme gjæringen og særlige gjærstammer. Verdens sterkeste øl. Per 2011 har to bryggerier brygget øl på over 40 %; Det skotske ølbryggeriet BrewDog som har produsert en øltype med navnet "Sink the Bismarck, som har en alkoholstyrke på 41 prosent, og bryggeriet Schorschbraeu som har et øl med navnet "Schorschbock" på 40 prosent. Disse er ikke brygget til så høy styrke men destillert ved hjelp av nedfrysing og opptining, en prosess som gjør at en ikke ender opp med kun sprit men også store deler av det opprinnelige ølet, for eksempel karbohydrater av forskjellig slag og ikke minst humle Tor. a> i Sverige fra omkring år 1100 Tor (Þórr, Thórr) er i den norrøne mytologien Odins yngste sønn, og den nest mektigste guden, etter Odin. Han var tordenguden, og rår over været. Hans mor var åsynjen Fjordgyn (Jord). Bakgrunn, personlighet og rolle. Tor var gift med åsynjen Siv, som var nesten like fager som Frøya, som var den vakreste. De fikk sønnen Mode og datteren Trud. Tor fikk også barn med en del andre kvinner bl.a. fikk han Magne med jotunkvinnen Jernsaksa. Tor og Siv sin bolig i Åsgard heter Bilskirne som ligger i Trudvang (Tors rike i Åsgard, Trudvang betyr «Styrkens bolig»). Som mange andre av æsene hadde han flere roller. Han hadde også rollen som fruktbarhetsgud og krigsgud. Krigsguder var det mange av, bl.a. Odin selv, og andre kjente fruktbarhetsguder var Njord, Frøy og Frøya. Som sedvanlig når man er fruktbarhetsgud, rår han også over jordbruket. Hans humør er kjent for å svinge veldig. Han skal også være brå, sta og korttenkt. Tor kjempet stadig mot jotnene, som var kjemper som bodde forskjellige steder, både i fjellene og i ødemarken, i skogen og i havet. Som våpen hadde han hammeren Mjølner, smidd av dvergen Sindre, som traff alt han siktet på, og kom alltid tilbake til hånden hans. Den kunne også gjøres stor eller liten, alt etter hva Tor hadde bruk for. Han brukte også en jernhanske for å holde Mjølner, og han hadde et styrkebelte (Megingjord) rundt livet. Tor hadde en vogn som ble dratt av to bukker; Tanngnjost (den tanngnissende) og Tanngrisne (åpne mellomrom mellom tennene). Bukkene kunne han spise, men de var like levende neste dag, så lenge han samlet alle beinene i hudene etterpå. Når han kjørte over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig, dette kaltes Tor-drønn (torden). Jotnene var redde for Tor, så de gjemte seg når de hørte ham. Tjenerne til Tor het Tjalve (Þjálfi) og Roskva. De var mennesker, av fattig bondeslekt. Tor fikk de to søsknene av bonden etter at en av Tors bukker blir halt, etter et ubetenksomt kveldsmåltid hjemme hos dem. Som den nest mektigste æsen, finnes det mange historier om Tor. Nedenfor følger noen. Tors fisketur. En gang ba Tor jotnen Hyme ta ham med ut å fiske. Han forkledde seg som en jotne-unge og derfor ville ikke Hyme ta ham med. Hyme ga seg til slutt, på betingelsen at gutten skaffet sitt eget agn; Tor rev hodet av Hymes største okse. Tor ble satt til å ro, og satte opp en veldig fart. Hyme begynte å bli urolig da gutten rodde forbi, og lenger enn alle hans vanlige fiskeplasser. Ute på åpent hav stoppet Tor og trev oksehodet. Han brukte et anker som krok. Det gikk kort tid før noe bet på. Etterhvert som gutten ikke klarte å dra den opp, og båten skalv, ble Hyme virkelig redd. Tor reiste seg i båten, strammet inn styrkebeltet til full gudestyrke, båten revnet rundt ham mens han stevnet beina mot havbunnen. Mens tordenen samlet seg i himmelen, viste Midgardsormen sin eter-pustende kjeft, og Tor brølte i triumf. Idet han hevet Mjølner til slag fikk Hyme nok og kappet fiskesnøret; Tor drepte Hyme rasende, og vasset i land. Samme kveld ble Norden rammet av en forferdelig storm. Tor får Roskva og Tjalve. En natt Tor var ute og red med bukkene sine ble det så sent at han og Loke måtte ta inn på en gård for kvelden. Her bodde det en fattig bonde og hans kone, datteren Roskva og sønnen Tjalve, som gav dem husly. På gården slaktet Tor bukkene sine for å ete dem sammen med familien. Etter måltidet ga Tor beskjed om at alle beina måtte kastes på bukkeskinnene. Men Tjalve gjorde ikke som Tor sa, og knakk et lårbein for å spise margen! Neste morgen oppdaget Tor at den ene bukken var halt, og skjønte at bondefamilien ikke gjorde som han hadde sagt.. Da Tor blir sint, tilbyr bonden ham alt han eier. Tor svarer ved å frata ham Roskva og Tjalve, og siden den dag har de fulgt ham. Tor hos Utgards-Loke. Etter at Tor hadde tatt Roskva og Tjalve fra bonden, lot han bukkene stå igjen, og red videre mot Jotunheimen. Tjalve var rask til beins, og bar nistepakken til Tor. Da kvelden kom, fant de seg et herberge, med svære rom, og de la seg til å sove i det ene rommet. Midt på natten våknet de av et jordskjelv, og hele huset ristet. De trakk inn i et av de andre rommene, mens Tor holdt vakt ved inngangen, sammen Mjølner. Da de våknet, så de en kjempe som lå ved siden av herberget, og herberget var hansken hans! Så stor var han. Kjempen het Skryme. De ble enige om å dra videre sammen. Skryme bandt sammen maten deres med sin, og bar den på ryggen. Neste natt kom, og Skryme la seg til å sove, mens de andre ville spise kveldsmat. Men Tor fikk ikke knyttet opp nisteposen! Til slutt ble han så sint at han slo Skryme i hodet med Mjølner så hardt han kunne. Kjempen våket til, og spurte om det hadde falt ned et løvblad i hodet sitt... Senere på natten våknet Tor av snorkingen til kjempen igjen, og slo ham i hodet igjen. Kjempen våknet, og lurte på om det hadde falt en eikenøtt i hodet sitt. Tor ble frustrert over dette, og kunne nesten ikke vente til kjempen hadde sovnet igjen, da skulle han slå ham ihjel. Kjempen sovnet nok en gang, og Tor slo det han maktet i tinningen til kjempen. Han våknet, men lurte bare på om det hadde falt ned rusk og rask fra treet over seg, og truffet ham i hodet. Her skiltes deres veier, kjempen skulle videre opp i fjellene, mens Tor og følget hans skulle til Utgard. De var glade de var kvitt kjempen. Endelig kom de fram til borgen til Utgard-Loke. Her var det mange kjemper som satt inne i salen. Da de kom inn, sa Utgard-Loke at her måtte alle kunne en kunst, som ingen andre var like flink i! Han spurte Tor og følget hans hva de kunne. Loke svarte at ingen kunne ete like fort som ham. Utgard-Loke ba derfor Loge komme fram på gulvet for å kappspise med Loke. De kappåt i samme trauet, og møttes på midten, men siden Loke bare spiste kjøttet, mens Loge spiste beina og trauet med, så tapte Loke. Utgard-Loke spurte så hva Tjalve kunne, og fikk vite at Tjalve gjerne ville kappløpe med en derfra. Han fikk Huge til å kappes. I første løp kom Huge så lenge før Tjalve til mål at han kunne snu seg mot Tjalve før han kom i mål. Andre løpet gikk likedan. Tredje gang hadde ikke Tjalve kommet halvveis engang, da Huge var kommet i mål. Utgard-Loke spurte så Tor hva han kunne. Tor ville drikke om kapp med en. Utgard-Loke ba sin skutilsvein finne det store hornet som hirdmennene ble dømt til å drikke av dersom de hadde forbrutt seg. De sa til Tor at han burde greie hele hornet i en slurk, for det var få som trengte to slurker, og nesten ingen som trengte tre. Men, selv etter tre slurker, hadde ikke hornet blitt særlig tommere. Da utfordret Utgard-Loke Tor i nok en lek – å løfte katten hans fra gulvet. Det pleide ungguttene i Utgard å leke seg med, så det burde Tor greie. Men samme hvor høyt Tor strakk seg for å løfte katten, letten den bare såvidt på en fot. Tor ble sint, og utfordret da en eller annen til å komme å ta i seg, så skulle de kjenne hvor sterk han var. Utgard-Loke ropte på sin gamle fostermor Elle, som kom inn og tok tak med Tor. Men samme hvor mye Tor tok i, sto Elle like fast. Det gikk ikke bedre enn at Elle brukte triks mot Tor, og fikk ham i kne. De lå over til neste dag, og nøt all mulig gjestmildhet. Neste morgen, da Tor og følget skulle dra, spurte Utgard-Loke hva Tor syntes om oppholdet sitt der. Tor svarte at han hadde ingen ære av oppholdet, og gremtes over at de så på ham som en usling. Utgard-Loke innrømte da overfor Tor at siden Tor var så sterk, vil han aldre få komme inn i borgen, for han ville bare bringe dem i ulykke! Han fortalte så Tor at de hadde vært lurt av et synsbedrag, for det var Utgard-Loke som var kjempen Skryme, og han hadde holdt et fjell imellom seg og hammeren til Tor, ellers ville Tor ha drept ham! Og konkurransene – Loge var ilden, som kunne fortære både kjøtt og trau. Huge var Utgard-Lokes tanke. Og i andre enden av hornet som Tor drakk av, lå selveste havet, og selv havet hadde sunket da Tor drakk! Da Tor løftet katten, ble de alle redde, for det var Midgardsormen! Tor hadde løftet den så høyt at kun hodet og halen rørte bakken. Og til sist, den gamle Elle som Tor hadde tatt tak med, var alderdommen selv! Aldri har det vært, og aldri kommer det til å bli noen som ikke faller for alderdommen. Utgard-Loke håpet at Tor aldri kom dit igjen, for da måtte han finne på lignende kunster. Tor hevet hammeren og ville slå Utgard-Loke, men plutselig var han borte! Borgen var også borte, og Tor vendte seg om og dro tilbake til Trudvang. Tor og fergemannen. Tor hadde vært og kjempet mot troll, slik han ofte var. På vei hjem måtte han over et sund, men fergemannen som sto på andre siden ville ikke ta Tor over. Han kalte ham rekefant, og hånet Tor fordi han var barbeint og lurvete, og minte ham på den gangen han hadde gjemt seg i Skrymes hanske (se over). Tor fikk vite at fergemannen het Hårbard, men visste ikke at det var Odin som hadde forkledd seg. Samme hvilke bragder Tor skrøt av, fikk han bare hån tilbake. Når Tor spurte Hårbard hvor han hadde lært å egle slik, fikk han til svar at han hadde lært det av de gamle gubbene som bor i heimehaugene. Han sa også at Tor burde pelle seg hjem til Siv, for hun hadde en elsker på besøk. Tor ga til slutt opp, og dro derfra, men lovet å hevne seg neste gang de møttes. Trym stjeler Tors hammer. Historien forteller at Tor en gang mistet Mjølner. Loke fant ut at det var den onde jotnen Trym som hadde stjålet den, og nektet å gi den tilbake før han fikk gifte seg med den vakreste av alle gudinnene, Frøya.Heimdall foreslo at Tor kledde seg ut som Frøya, med to steiner som bryster, og Loke kledde seg ut som brudepike. Trym la merke til at bruden spiste usedvanlig mye for en dame, Loke forklarte da at hun ikke hadde spist noe på 8 dager fordi hun ventet spent på å gifte seg. Så spurte Trym hvorfor hun hadde så onde øyne, Loke forklarte derpå at hun heller ikke hadde sovet på 8 dager, fordi hun gledet seg så mye til giftemålet. De får da hammeren av søsteren til Trym, hvorpå Tor knuser alle jotnene med hammeren, og reiser hjem. Etter dette passer jotnene på å aldri begå samme feil. Tor redder Loke fra jotunen Geirrød. Jotunen Geirrød hadde en gang tatt Loke til fange. Loke blir tvunget til å lure Tor dit uten hammeren og styrkebeltet sitt. På vei dit møter Tor et par jernhansker, et annet styrkebelte, og mystiske Grid-staven. Når Tor kommer fram til Geirrød, dreper han først de to døtrene hans, ved å knekke ryggen på dem. Geirrød blir sint, og kaster en glødende jernstang etter Tor. Tor tar stangen, og kaster den gjennom en jernsøyle, videre gjennom Geirrød, og ned i bakken utenfor. Slik døde Geirrød. Tors kamp mot Rungne og Mokkurkalve. Tor hadde vært ute og drept troll, samtidig som Odin red på Sleipner til Jotunheimen. Der kom Odin til jotunen Rungne. Rungne lurte på hvem Odin var, og kommenterte både hjelmen og den fine hesten til Odin. Odin ga til svar at raskere hest finnes ikke! Men Rungne hadde hesten Gullfakse, som han mente var raskere. Odin red mye raskere enn Rungne, og Rungne ble så sint at han glemte hvor han red, og endte opp i Åsgard. Der ble han buden inn på drikke, og Tors skåler ble budt ham. Han tømte dem etter tur. Rungne ble full, og begynte å skryte. Han skulle løfte opp hele Valhall og flytte den til Jotunheimen! Han skulle også senke hele Åsgard, og drepe alle unntatt Frøya og Siv, de skulle han ta med seg, for de var så vakre. Æsene ble litt redd ham, og begynte å snakke om Tor, akkurat da kom Tor inn, med løftet hammer. Han var sint fordi Rungne satt der, han var jo ingen ås, men en jotun! De kranglet litt, og Rungne utfordret Tor til holmgang på Grjotunagard. Da de kom dit, hadde Rungne fått laget en ni mil høy leiremann som het Mokkurkalve, som han sto ved siden av. Tjalve løp fram til Rungne og fortalte at Tor hadde sett ham, og planla å komme opp av bakken under ham. Rungne la derfor skjoldet sitt under seg. Tor sprang imot Rungne og svingte Mjølner. Rungne kastet slipesteinen sin mot Tor, men Tor slo den i to biter i lufta. Den ene delen traff panna til Tor så han datt overende, den andre falt i bakken. Mjølner traff Rungne i panna så hodet sprakk. Tjalve felte Mokkurkalve med en pil, så foten falt over halsen til Tor, slik at Tor ikke fikk rikket seg. Tors sønn Magne kom og fikk flyttet foten, enda han var bare tre dager gammel. Magne fikk da Gullfakse som takk. Volven Groa sang galder for å få brynesteinen ut av panna til Tor, men da Tor fortalte om hvordan han en gang hadde reddet mannen hennes, Aurvandil, ble hun så glad at hun glemte galdrene. Brynesteinen ble derfor sittende. Tors død. Det sies at Tor skal møte Midgardsormen ved Ragnarok, og der skal de drepe hverandre. Etter at Tor dreper ormen, orker han bare ni skritt, før han segner om og dør på grunn av all giften som ormen har sprutet på ham. Personnavn. Siden Tor var en populær gud over hele det germanske området, ble navnet hans benyttet som forledd i mange personnavn som stadig er i bruk. Rundt hvert fjerde navn i Landnåmabok begynner med "Tor-". I et register over de 110 høvdingene på Island i årene 930-1030, hadde rundt seksti navn som viste til gudene, f.eks Åsbjørn eller Torbjørn, mens rundt femti av disse begynte med "Tor-". Om samtlige var viet til Tor, vet vi ikke, men mye taler for at sønner som var tilegnet Tor, ble foretrukket fremfor eldre eller yngre brødre. I vikingtid og tidlig middelalder var det viktigste for en høvding at den best egnete av sønnene hans overtok maktstillingen, ikke om gutten var eldst eller født i ekteskap. Groa. Groa er i den norrøne mytologien en volve som har helbredende evner. Hun er gift med den skallede Aurvandil. Når Tor og Tjalve nedkjemper Rungne og Mokkurkalve får Tor halve slipebrynjen til Rungne i panna. Groa får i oppgave å synge galder for å få ut slipebrynjen, men Tor forteller henne da om den gangen Tor bar Aurvandil på ryggen. Aurvandil forfrøs den ene tåa si. Tor måtte bryte den av og kastet den så på himmlen. Der lyser den i dag som en stjerne, som heter Aurvandils tå. Tor fortalte også Groa at Aurvandil snart kom hjem. Da ble hun så glad at hun glemte galdrene sine, og Tor ble sittende med slipebrynjen i panna. Groa opptrer i flere dikt, deriblant diktet "Grógaldr". Aurvandil. Aurvandil ("den skallede") er i den Norrøne mytologien gift med volven Groa. I verket Gesta Danorum, «Danskenes historie», skrevet av Saxo Grammaticus, beskrives Agil Aurvandil som far til den norrøne guden Ull. Hans far var Geirvandil. Saxo bruker andre navn enn Snorre, men analogiene er relativt klare. Her har Roller (Ull) en bror, Erik Svipdag. De er sønner av Groa og Egil Aurvandil. Egil er den midterste sønnen til alven Ivaldi og jotnekvinnen Greip. Greip er datter til Geirrød. Aurvandil var en gang på tur sammen med Tor til Jotunheimen, og på vei tilbake måtte de krysse den iskalde, giftige elven Elivigar. Tor bar Aurvandil på ryggen, men Aurvandil forfrøs en tå. Tor brøt den av og kastet den på himmelen, der ble den til stjernen Aurvandils tå. Etter at Tor og Tjalve nedkjempet Rungne og Mokkurkalve fikk Tor halve slipebrynjen til Rungne i panna. Groa fikk i oppgave å synge galder for å få ut slipebrynjen, men Tor fortalte henne da om turen Tor hadde med Aurvandil. Tor fortalte også Groa at Aurvandil snart kom hjem. Da ble hun så glad at hun glemte galdrene sine, og Tor ble sittende med slipebrynjen i panna. Andre navn på Aurvandil: Orvandil, Orvandil-Egil. Elivåger. Elivåger ("Elivigar, Élivágar") er i den norrøne mytologien navnet på de elleve elvene som renner mot syd, fra kilden Hvergelme under den ene roten til Yggdrasil i Nivlheim, og ut i Ginnungagap slik at Ginnungagap ble fylt av rimfrost, snø og is. Lingvistikk. Delemner. a> gjerne skader i disse områdene. Hovedmålet ved autonom teoretisk lingvistikk er å karakterisere egenskapene ved menneskers språkevne, eller deres språklige kunnskap. Man ønsker å forklare hva det er et individ kan når dette individet snakker et språk, hvordan denne kunnskapen oppsto, og hvordan slik kunnskap interagerer med andre kognitive systemer. Alle mennesker (dersom man ser bort fra patologiske tilfeller) tilegner seg sitt morsmål, det språket som anvendes rundt dem i deres oppvekstmiljø, om dette er et talespråk eller et tegnspråk. Dessuten oppnår de slik kunnskap uten systematisk opplæring eller instruksjon. Dyrearter det er nærliggende å sammenligne oss med, har ikke denne evnen. Det må derfor eksistere en artsspesifikk genetisk forskjell mellom mennesker og disse dyreartene, og denne forskjellen må ligge til grunn for menneskers evne til å tilegne seg språk. Dette er faktisk ukontroversielt. Det er mye mer kontroversielt om denne artspesifikke, nedarvede egenskapen bør tenkes på som en spesialisert "modul" av vår kognitive utrustning som "kun" har med språk å gjøre, altså en "språkspesifikk" modul. Vi vet imidlertid at det finnes områder av hjernen som er vitale for vår evne til å ha språk, nemlig Brocas område og Wernickes område. Siden barn tilegner seg forskjellige språk dersom de vokser opp i forskjellige språkmiljøer, er det naturligvis ingen genetisk basis for forskjellene mellom et språk og et annet. Det er noen ganger et kontroversielt spørsmål hvilke av disse kategoriene som er uavhengige av alle de andre, og om noen av dem bør slås sammen. De fleste lingvister ville si seg enige i at det er gråsoner mellom alle disse kategoriene. Variasjon. En stor del av den forskningen som blir utført innen lingvistikken går på forskjeller og likheter mellom verdens språk. Det er veldig viktig å forstå egenskapene ved språklig variasjon, dersom man skal forstå menneskers språkevne mer generelt: Hvis språkevnen er styrt i detalj av menneskeartens biologiske egenskaper, burde verdens språk være relativt like. Hvis artens biologiske egenskaper har mindre relevans for språkevnen, burde verdens språk være svært forskjellige fra hverandre. Det finnes forskjellige måter å tolke likheter mellom språk. For eksempel latin, slik det ble snakket av romerne, utviklet seg til dagens spansk, italiensk, fransk, rumensk osv. Mange av likhetene mellom disse språkene kan derfor forklares med at de har utviklet seg fra samme urspråk. Liketer mellom to språk kan derfor i prinsippet enten komme av at de to språkene stammer fra samme urspråk, eller av en artsspesifikk egenskap ved den menneskelige språkevnen. I mange tilfeller kan man utelukke utvikling fra samme urspråk som en mulig forklaring. Naturlige språk har sannsynligvis eksistert helt siden det moderne menneske oppsto for omtrent femti tusen år siden. Målinger av språkforandring over tid (for eksempel målinger av forskjeller mellom språkene i antikke skriftkilder og deres moderne datterspråk) viser at språk forandrer seg raskt nok til at det er fullstendig umulig å rekonstruere de språkene som ble snakket for så lenge siden. Det er derfor ikke vanlig å bruke likheter mellom språk i forskjellige deler av verden som bevis for utvikling fra samme urspråk (språkslektskap). Det er kanskje enda mer slående at det finnes dokumenterte tilfeller av tegnspråk som utviklet seg i samfunnn av arvelig døve barn som ikke hadde tilegnet seg noe annet språk (for eksempel Al-Sayyid-beduintegnspråk), og som derfor ikke kunne ha vært utsatt for talespråk. Slike tegnspråk har vist seg å dele mange av de egenskapene som kjennetegner forskjellige talespråk. Dette støtter opp under hypotesen om at slike språklige likheter bør forklares ut fra menneskers artsspesifikke biologiske utrustning, snarere en språkslektskap. Et eksempel på en universell generalisering om språk er at det finnes en rekke språk som systematisk plasserer verbet på nest første plass i hovedsetninger, for eksempel norsk og tysk. Dette kalles vanligvis for V2, og nedenfor er det gitt et eksempel på dette med verbet i uthevet skrift. Det finnes derimot "ingen" språk som "systematisk" plasserer verbet på nest siste plass. Et annet eksempel kan finnes i organiseringen av stavelser. Norsk tillater stavelser som består av en konsonant (forkortet som «K»), etterfulgt av en vokal (forkortet som «V»), som igjen følges av en konsonant (eksempel: "mat"; KVK). Det finnes språk som "utelukkende" har KV-stavelser (eksempel: "ta"). De tillater ikke stavelser som ender på en konsonant (KVK eller VK). Men det finnes "ingen" språk som "utelukkende" tillater VK-stavelser, stavelser som består av en vokal etterfulgt av en konsonant, altså et språk som ikke tillater stavelser som "begynner" på en konsonant (KVK eller KV). Norsk "tillater" VK-stavelser ("ut"), men også KV-stavelser ("på"). Det ser altså ut til at det er umulig for den menneskelige språkevnen å tilegne seg språk som systematisk plasserer verbene på nest siste plass i hovedsetninger, eller språk som systematisk forbyr stavelser som begynner på en konsonant, mens de omvendte systemene (verbet på nest første plass, eller forbud mot VK-stavelser) er relativt vanlige. Grovt sagt kan ansamlingen av slike universelle generaliseringer kalles den universelle grammatikken (eller UG). Dette temaet er imidlertid kontroversielt, og termen brukes på mange forskjellige måter. Universelle språklige egenskaper (språklige universalier) kan delvis forklares som resultater av universelle egenskaper ved menneskers dagligliv. For eksempel vil alle mennesker være i jevnlig kontakt med vann, så det er ingen stor overraskelse at alle verdens språk har et ord for vann. Når man prøver å finne ut hvilke språklige universalier som stammer fra artens biologiske utrustning må man altså kontrollere for dette. Men daglige erfaringer er ikke tilstrekkelig for språktilegning, siden dyr som lever rundt mennesker ikke tilegner seg menneskespråk. Dyr "kan" tilegne seg eller forstå et begrenset vokabular, men forsøk med sjimpanser og andre relativt intelligente dyrearter har vist at de i beste fall er "svært" begrenset med hensyn til tilegning av grammatiske regler. Skyldes egenskaper ved UG "generelle" egenskaper ved menneskelig kognisjon, eller egenskaper ved menneskelig kognisjon som er "språkspesifikke"? I dag vet vi for lite om kognisjon til å kunne stille dette spørsmålet på en presis måte. Derfor formuleres lingvistiske generaliseringer ofte uten å ta stilling til dette. Egenskaper ved naturlige språk. a>» på grunn av emballasjeillustrasjonen for et nederlandsk kakaomerke fra 1904. Antikkens grekere og indere forsto allerede at naturlige språk organiserer seg rundt grammatiske kategorier, som substantiver og verb, nominativ og akkusativ, eller presens og preteritum. I tillegg til å bruke slike grammatiske kategorier har naturlige språk den viktige egenskapen at de organiserer elementer i rekursive strukturer. En substantivfrase kan inneholde en annen substantivfrase, og en bisetning kan inneholde en annen bisetning. Substantivfrasen "kongen av Danmarks sønns favorittsjokolade" er et eksempel på dette. Rekursjon var kjent i lingvistikken tidligere (for eksempel gjennom Jespersen), men det var først etter publiseringen av Noam Chomskys bok "Syntactic structures" i 1957 at man forsto rekkevidden av dette aspektet ved naturlige språk. Chomsky brukte en kontekstfri grammatikk med tillegg av "transformasjoner" til å skrive en formell grammatikk for et fragment av engelsk. Siden har kontekstfrie grammatikker blitt skrevet for store fragmenter av forskjellige språk (for eksempel GPSG for engelsk), men det finnes nå matematiske beviser for at kontekstfrie grammatikker ikke kan takle fenomener som kryss-serielle avhengigheter, og disse finnes i naturlige språk. Dette viser altså at man trenger kraftigere mekanismer, for eksempel "transformasjoner." Poenget er at substantivfrasene foran verbklyngen ("Jan, Piet, de kinderen") avhenger av verbene i verbklyngen ("zag, helpen, zwemmen") i tur og orden fra venstre til høyre. Dette betyr at formalismer for grammatikker for naturlige språk må være relativt kraftige med hensyn til hva slags strukturer og avhengigheter de kan generere. De modellene vi har for grammatiske strukturer (LFG, HPSG og minimalisme) er derfor "for kraftige" til at man kan implementere dem i dagens datamaskiner. Komputasjonelle implementeringer er derfor nødt til å forenkle modellene. Kulturell lingvistikk. Kulturell lingvistikk omfatter studiet av lingvistikk i interaksjon med andre akademiske disipliner. Sosiolingvistikk, antropologisk lingvistikk, og lingvistisk antropologi er samfunnsvitenskaper som betrakter interaksjonen mellom språk og samfunn. Diskursanalyse er et område hvor retorikk og filosofi interagerer med lingvistikken. Psykolingvistikk og nevrolingvistikk kombinerer medisin og lingvistikk. Andre interdisiplinære områder av lingvistikken omfatter språktilegnelse, evolusjonær lingvistikk, datalingvistikk og kognitiv vitenskap. Anvendt lingvistikk. Mens teoretisk lingvistikk går ut på å finne og beskrive fenomener som kjennetegner den menneskelige språkevnen, både ved å undersøke spesifikke språk og ved å sammenligne forskjellige språk, representerer anvendt lingvistikk forsøk på å bruke slike funn til å løse problemer i andre områder. Man bruker ofte termen "anvendt lingvistikk" om anvendelse av lingvistikk til undervisningsformål, men resultater av lingvistisk forskning benyttes i mange andre sammenhenger også. I mange områder av anvendt lingvistikk brukes i dag datamaskiner. Talesyntese og talegjenkjenning benytter seg av fonetisk og fonologisk kunnskap for å sette datamaskiner istand til å interagere med mennesker ved hjelp av tale. Applikasjoner av komputasjonell lingvistikk til maskinoversetting og naturlig språkprosessering er også veldig fruktbare områder innenfor anvendt lingvistikk som har blitt mer viktige i de senere år på grunn av kraftigere datamaskiner (datalingvistikk). Dette har påvirket teorier om syntaks og semantikk, siden modellering av slike teorier på datamaskiner begrenser valget av mulige syntaktiske og semantiske teorier til de som kun benytter seg av "komputable" operasjoner og har grundig matematematisk fundament. Diakron lingvistikk. Hoveddelen av teoretisk lingvistikk interesserer seg for språksystemer som modellerer et språk på et bestemt tidspunkt (vanligvis samtiden). Dette kalles "synkron lingvistikk." "Diakron lingvistikk", også kalt "historisk lingvistikk", interesserer seg for hvordan språk forandrer seg over tid. Diakron lingvistikk har en rik historie. Selve studiet av lingvistikk som akademisk disiplin, vokste ut av diakron forskning på språkforandring. Dermed finnes det også et godt teoretisk fundament for studiet av språkforandring. Viktige historiske perspektiver på lingvistikk inkluderer historisk-komparativ lingvistikk og etymologi. Preskriptiv vs. deskriptiv lingvistikk: «Forflatning» av språket. I dag er nesten all lingvistisk forskning "deskriptiv": man ønsker å undersøke naturlige språks egenskaper uten å bedømme dem eller prøve å «forbedre» dem. Det finnes likevel mange profesjonelle og amatører som liker å «rette på» andres språkbruk og å foreskrive regler som de vil andre skal følge. Preskriptivister finnes faktisk mest blant språklærere og journalister, og ikke blant akademikere som forsker på lingvistikk. De fastholder et skarpt skille mellom «rett» og «galt» og er ofte selvoppnevnte spesialister på dette. De ser det gjerne som en hovedoppgave å forhindre «språklig forfall». Hva som bedømmes som «forfall» kan variere fra preskriptivist til preskriptivist, men det inkluderer ofte slike ting som "lånord", som kan føles truende for et språks integritet, og nærmest enhver forandring et språk går igjennom, siden disse ofte blir sett på som forenklinger av det gamle, «riktige» systemet. Et eksempel på en forandring som har skjedd eller er iferd med å skje i norsk, er skillet mellom "da" og "når." En gammel regel sier at "da" brukes om spesifikke tidspunkter i fortiden, mens "når" kan brukes om "uspesifikke" tidspunkter, som ikke nødvendigvis ligger i fortiden. Dette blir ofte oppsummert i regelen «Den gang "da", hver gang "når"». I veldig mange moderne dialekter av norsk kan "når" også brukes om spesifikke tidspunkter. Skillet mellom "da" og "når" er ikke helt utslettet, selv i disse dialektene, for veldig få ville bruke "da" om uspesifikke tidspunkter: De to setningene nedenfor kan ikke bety det samme. For de fleste er den siste enten uakseptabel, eller den kan bare brukes til å bety at "ettersom noen blir alvorlig syke, kan man ringe ambulanse". Den forandringen som har skjedd er altså at "når" har fått litt utvidet bruksområde og preskriptivister forsøker fortsatt å snu denne og mange andre forandringer norsk er iferd med å gå igjennom. Deskriptivister aksepterer ikke preskriptivistenes begrep om «feil språkbruk». De vil kanskje heller kalle det relevante fenomenet for idiosynkratisk, eller også oppdage at det nye fenomenet følger regler som simpelthen er annerledes enn de gamle. Her er et eksempel på det: En preskriptiv regel for norsk sier at man ikke skal bruke infinitivsmerket "å" etter modale hjelpeverb. Men en rekke norske dialekter og sosiolekter benytter systematisk infinitivsmerket etter modaler som refererer til "ferdigheter", men aldri etter andre modaler. I disse dialektene, kan følgende setning bare bety at Jens har de nødvendige "ferdighetene" som skal til for å sykle. Den kan "ikke" bety at han "får lov" til å sykle, eller at det "kan hende" at Jens sykler. Hvis man ønsker å formidle en av de to andre betydningene, må man droppe infinitivsmerket, selv i disse dialektene. Dialekter som følger den relevante preskriptive reglen (aldri infinitivsmerke etter modale hjelpeverb) er altså ikke istand til å gjøre skille mellom ferdighetsbetydningen og de andre betydningene på samme måte. Det er altså vanskelig å forsvare standpunktet at de dialektene som "bryter" regelen er «mindreverdige» på noen måte, sammenlignet med de dialektene som «følger» den. I deskriptiv lingvistikk ønsker man altså å beskrive språk på en vitenskapelig måte. Verdivurderinger har ingen plass i slik forskning. Talespråk og skriftspråk. De fleste lingvister er av den oppfatningen at talespråk er mer fundamentalt, og derfor viktigere å studere, enn skriftspråk. Lingvister bruker selvsagt skriftspråklig kildemateriale i sin forskning, og dette anses som viktig og verdifullt. I korpuslingvistikk og datalingvistikk er skriftspråk mye enklere å bruke hvis man er interessert i å prosessere store mengder av språklige data. Store korpora med talespråk er vanskelige å lage, og når man lager slike blir ofte materialet "transkribert" og skrevet ned. Studiet av skriftsystemer blir uansett ansett som en del av lingvistikken. Lingvistikkens historie. Gammelindiske vediske tekster ("Rig Veda" 1:164:45; 4:58:3; 10:125) antyder en struktur for språk: Setninger er kombinasjoner av ord som har to distinkte former for eksistens (vokal form, ordet, og persepsjonell form, betydningen). Disse ordene anerkjennes for det meste som verb, som representerer handlinger i den virkelige verden, og substantiver som kan ta sju forskjellige kasus (avhengig av hvilke måte de deltar i handlinger i den virkelige verden). Antallet kasus er ikke viktig her: Idéen er at substantiver bøyes for å indikere deres deltagelsesmåte i de relevante handlingene. Sanskritgrammatikeren (ca. 520 til 460 f.Kr.) er den første kjente lingvisten og anerkjennes som grunnleggeren av lingvistikk. Han er mest berømt for å formulere de 3959 reglene for sanskrit i teksten ', som fortsatt er i bruk. grammatikk for sanskrit er svært systematisk og teknisk. Han benyttet seg av konsepter som fonemer, morfemer og røtter, begreper som først ble gjenoppdaget mer en to tusen år etter hans tid. Hans grammatikk er veldig kortfattet, og er derfor kontraintuitiv og vanskelig å lese, sammenlignbart med dagens maskinspråk (i motsetning til mer leselige programmeringsspråk). Hans sofistikerte logiske regler og teknikker har vært veldig innflytelsesrike i gammeldags og moderne lingvistikk. Den sørindiske lingvisten Tolkāppiyar (omtrent det tredje århundre f.Kr) skrev teksten "Tolkāppiyam", grammatikken for tamilsk, som også fortsatt er i bruk. Bhartrihari (450–510) var en annen viktig indisk lingvist. Han foreslo teorier som sa at talehandlinger består av fire stadier: Først "konseptualisering" av en idé; så "verbalisering" av denne idéen; deretter formidling av "tale" i luften; og til slutt tolkning av talesignalet av tilhøreren. og Bhartriharis arbeider hadde stor innflytelse på mange av de grunnleggende idéene som mye senere ble foreslått av sanskritprofessoren Ferdinand de Saussure, som blir ansett som den moderne lingvistikkens opphavsmann. I det monumentale verket "Al-kitab fi al-nahw" (الكتاب في النحو, "Boken om grammatikk" 760 e.Kr.) beskrev den persiske lingvisten Sibawayh klassisk arabisk med stor presisjon. I dette verket ble fonetikk skilt fra fonologi. Chomsky forblir den aller mest innflytelsesrike lingvisten i dag. Lingvister som arbeider i forskningsparadigmer som HPSG eller LFG understreker gjerne betydningen av formalisering og matematisk presisjon i lingvistiske teorier, og tar en viss avstand fra Chomskys senere arbeider, men identifiserer seg mer med Chomskys tidligere arbeider. Lingvister som arbeider med optimalitetsteori uttrykker generaliseringer ved hjelp av regler som kan krenkes, noe som utgjør et større avvik fra hovedstrømningene innenfor moderne lingvistikk. Lingvister som arbeider innenfor forskjellige typer funksjonalistisk lingvistikk og kognitiv lingvistikk mener at lingvistisk kunnskap ikke er en autonom del av menneskets kognitive utrustning, og betviler påstander om at lingvistiske generaliseringer er universelle. Kaffe. Brente kaffebønner av typen "Coffea arabica" Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanten. Både skall og fruktkjøtt fjernes, og bare kjernen (steinen), det vi kaller bønnene, blir tørket, brent og malt. Finheten på kaffepulveret varierer etter hvordan kaffen skal tilberedes. Kaffen blandes på forskjellige måter med vann, og drikkes i de fleste tilfeller varm. Historie. Kaffearbeider med en kurv kaffebønner i Etiopia. Etiopia. Det eldste sporet vi finner etter kaffe er en 1500 år gammel historie fra Etiopia om gjeteren Kaldi. Kaldi oppdaget at geitene oppførte seg merkelig etter at de spiste en plante med røde bær. Geitene fikk ikke sove om kvelden. Han fortalte det til en munk, som straks fattet interesse for fenomenet og helte varmt vann over bærene. Munkene hadde tidligere hatt problemer med å holde seg våkne under bønnestundene, men ikke nå lenger. Forklaringen er i beste fall en vandrehistorie. De første kaffehusene. Det vi vet helt sikkert er at det begynte å dukke opp diverse kaffehus i Jemen, ikke langt unna Etiopia, og andre steder på Den arabiske halvøy for minst 700 år siden. Dette området var på denne tiden dominert av islam, og folk kunne derfor ikke åpent nyte vin eller annen type alkohol lenger. Selv ordet kaffe er dokumentert fra 1598 på italiensk, "caffe", igjen fra tyrkisk "kahve", som igjen er avledet fra det arabiske ordet "qahwah" (kaffe). Det siste skal etter sigende bety vin, men mer sannsynlig er nok forklaringen at ordet har sin opprinnelse i den etiopiske regionen Kaffa, et tradisjonelt område for kaffeproduksjon. Kaffe er forøvrig kalt "buno" i Etiopia. Disse kaffehusene utviklet seg etterhvert til å bli samlingsplasser der folk kunne komme for å spille sjakk, diskutere, og høre på musikk. Etterhvert spredte skikken seg videre til Europa, og i 1647 fikk Venezia sitt kaffehus. Men det var først hos britene at utbredelsen av kaffehus virkelig begynte å ta av i Europa. I 1715 hadde London over 3 000 kaffehus. Der var det den britiske adelen og de intellektuelle møttes for å slå av en prat om viktige emner. Medisinsk bruk. På 1700-tallet ble kaffe gitt til munker og prester i den katolske kirke som antipotensmiddel. Kaffen hadde et rykte på seg for å motvirke erotiske følelser og gjøre menn impotente. Dette er ikke noe som er vitenskapelig forankret. I tillegg var det vanlig å selge kaffe på apoteker som avføringsmiddel. kaffe var å betrakte som et universalmiddel. De fysiologiske egenskaper og virkninger man mente å finne i kaffen kan virke forbausende i dag: «kaffe hjelper mot luft i tarmene, den styrker leveren og gallen, lindrer vatersott, renser blodet, beroliger maven, skjerper appetitten, men kan også dempe den, holder én våken, men kan også virke søvndyssende, den roer ned hissige temperament, og motsatt heter opp kjølig natur». Bruk av kaffe i Norge. Vi regner med at kaffe ble introdusert i Norge på slutten av 1600-tallet, men den var dyr og var lenge forbeholdt er sjikt av velstående borgere. Det første dokumenterte spor etter kaffe i Christiania finner vi i et skifte etter overtollbetjent Nicolay Flygl fra 1694. Her nevnes: "1 kofi potte og kiel av blich, verds 2 ort." Overklassen har nok drukket en god del kaffe utover på 1700-tallet, men den store utbredelsen av kaffe her i landet kommer nok først på 1800-tallet. Sommeren 1821 gikk professor Christopher Hansteen til fots fra Christiania til Bergen, og da han kom til Uvdal øverst i Numedal, fortteller han: "Te og kaffe kjenner man i det høyeste av navn, og om enn de reisende medbringer samme, kan man ikke få dem tillavet av mangel på melk og fløte og av mangel på koke- og drikkekar (når Hansteen ikke kunne få melk, må dette skyldes at buskapen var på setra). Utover på bygdene ble det neppe drukket noe særlig kaffe før omkring 1840-50, og mange steder tok det enda lengre tid før kaffen ble hverdagsdrikk. I vår tid. I dag regnes kaffe som en sosial drikk, men med svært forskjellige anvendelsesmåter fra land til land og i forskjellige kulturer. Noen inviterer venner for å ta en prat over en kopp kaffe. For mange er kaffe en viktig del av hverdagen. Mange starter dagen med en kopp eller to til frokost på grunn av dens oppkvikkende effekt. Vi går stadig oftere på kafeer og kaffebarer, og variasjoner av den italienske tilberedingsmåten espresso blir stadig vanligere, spesielt i sørlige Europa som Italia, Frankrike, Portugal og Spania, men er også populært i Argentina, Brasil og Cuba. I Australia og New Zealand står espresso for nær all kommersiell kaffe. Det er små kaffebarer som har gjort kaffe til del av en moderne livsstilog som introdusert espresso-baserte kaffedrikker i stadig flere land. Mest kjent internasjonalt er kanskje den Seattle-baserte Starbuckskjeden som i 1971 laget en standard merkevare av kaffe og kaffebarer for massemarkedet, og i dag har virksomhet i 49 land. En verden av kaffe. Omtrent ti millioner mennesker jobber lavtlønnet (relativt sett) på kaffeplantasjer i kaffeproduksjonens kjerneland. En enkelt kaffeplukker kan plukke omtrent 50–100 kg frukt hver dag, noe som tilsvarer 10–20 kg rå kaffe. Avlinger fra Brasil og Colombia utgjør omtrent 40% av kaffeproduksjonen på verdensbasis. I 1998 var all verdens kaffeproduksjon totalt oppe i 100 millioner sekker kaffe. USA er verdens største marked for kaffe, mens Tyskland ligger på andre plass. Finland er det landet der man konsumerer mest kaffe per innbygger (12,0 kg), etterfulgt av Norge (9,9 kg) og Island (9,0 kg) (Disse tallene er fra 2006-2008.) Seneste års statistiskikker over konsum plasserer gjerne alle de nordiske landene blant de 6-7 første, med Finland og Norge oftest på topp. Både i Nord-Amerika og Europa er kaffe og kaffevarianter så populært at mange barer og kafeer spesialiserer seg på kaffe. Dette er en videreføring av de gamle kaffehusene. De fleste kaffehus selger andre produkter ved siden av, som for eksempel te, kakao, pai, kaker, rundstykker og andre enkle matretter. Kaffe kan være vanedannende, men den fysiske avhengigheten er svak, og eventuell abstinens gir seg etter et par dager. Noen vanlige, norske vaner når det gjelder kaffe er morgenkaffe og kaffepause. Dyrking. Den tradisjonelle metoden for å plante kaffe er å sette 20 frø i hvert hull i begynnelsen av regntiden, rundt halvparten av disse elimineres naturlig. En mer effektiv metode for å dyrke kaffe, som brukes i Brasil, er å dyrke fram frøplanter i gartnerier som deretter plantet utenfor etter seks til tolv måneder. Kaffe plantes ofte sammen med andre matvekster, for eksempel mais, bønner, eller ris i løpet av de første årene. Av de to viktigste artene er arabica kaffe (fra" C. arabica") generelt mer anerkjent enn robusta kaffe (fra" C. canephora"), robusta er gjerne litt mer bitter og har mindre smak, men bedre fylde enn arabica. På grunn av dette er omtrent tre fjerdedeler av kaffen som dyrkes over hele verden " C. Arabica". Robustabønnene inneholder også om lag 40-50 % mer koffein enn arabica. På grunn av dette brukes de som en billig erstatning for arabica i mange kommersielle kaffeblandinger. Høykvalitets robusta bønner blir brukt i noen espressoblandinger for å gi en fyldig smak, et bedre skumlag (kjent som "Crema"), og for å senke kostnadene. "Coffea canephora" er mindre utsatt for sykdom enn "Coffea arabica" og kan dyrkes i lavere høyder og varmere klima der arabica ikke vil trives. Robustastammen ble første gang samlet i 1890 fra Lomamielva, en sideelv til Kongo-elva, og ble formidlet fra Zaire til Brussel til Java rundt 1900. Fra Java ble planten spredt over større deler av verden, og i dag dyrkes robusta spesielt i vest- og sentral-Afrika. Over 900 arter av insekter har blitt registrert som skadelige for kaffeavlinger over hele verden. Av disse er over en tredel er biller, og over en fjerdedel er nebbmunner. Rundt 20 arter av nematoder, 9 arter av midd og flere sneglearter angriper også kaffeavlinger. Fugler og gnagere kan spise kaffebærene, men skadene deres er små sammenlignet med virvelløse dyr Generelt er "Arabica" mer følsomme for angrep av virvelløse dyr. Hver del av kaffeplanten blir angrepet av forskjellige dyr. Nematoder angriper røttene, og biller borer seg ned i røtter og treaktig materiale, bladverket angripes av over 100 arter av larvene til sommerfugler og møll. Dyrking på verdensbasis. I 2009 var Brasil verdensledende innen produksjon av grønn kaffe, etterfulgt av Vietnam, Indonesia og Colombia. Arabicabønner dyrkes i Latin-Amerika, Øst-Afrika, Arabia, eller Asia og Robustabønnene i Vest-og Sentral-Afrika, gjennom sørøst-Asia, og til en viss grad i Brasil. Bønner fra ulike land eller regioner kan vanligvis være preget av forskjeller i smak, aroma, fylde og surhetsgrad Disse smaksegenskapene er avhengige ikke bare av regionen hvor kaffen dyrkes, men også av genetiske underart og prosessering. Underartene deler vanligvis navn med regionen de er dyrket i, for eksempel colombiansk kaffe, Javakaffe og Konakaffe. Økologiske effekter. Et blomstrende "Coffea arabica"-tre i en Brasiliansk plantasje Opprinnelig ble kaffedyrkingen gjort i skyggen av trær som ga en habitat for mange dyr og insekter. Eksisterende trær ble brukt til dette formålet, men mange arter har også blitt plantet i tillegg. Denne metoden er ofte referert til som den tradisjonelle skyggemetoden, eller "skygge-vokst". Siden 1970-tallet har mange bønder byttet produksjonsmetode til soldyrking, der kaffe dyrkes i rader under full sol med lite eller ingen skygge. Dette fører til at bærene modnes raskere og buskene gir høyere avkastning, men det krever rydding av trær og økt bruk av gjødsel og plantevernmidler, som skader miljøet og kan forårsake helseproblemer. Til syvende og sist gir soldyrket kaffe i kombinasjon med bruk av gjødsel de rikeste kaffeavlingene, selv om ugjødslede skyggevokste avlinger generelt gir høyere utbytte enn ugjødslede soldyrkede avlinger. Effekten av gjødsel er mye større i full sol. Selv om tradisjonell kaffeproduksjon fører til at bærene modnes saktere og gir lavere avkastning, er kvaliteten på kaffen angivelig overlegen. I tillegg gir den tradisjonelle skyggelagte metoden hjem til mange ville dyrearter. Tilhengere av skyggedyrking sier miljøproblemer som avskoging, forurensning av plantevernmidler, habitatødeleggelse og jord- og vannforringelse er bivirkningene av soldyrking. Kaffeproduksjon er også en svært vannkrevende prosess. Ifølge "New Scientist" går det i det industrielle jordbruket med omtrent 140 liter vann for å dyrke kaffebønnene som trengs for å produsere én kopp kaffe, og kaffen er ofte dyrket i land der det er vannmangel, for eksempel Etiopia. Ved å bruke bærekraftige landbruksmetoder kan vannforbruket reduseres dramatisk samtidig som den sammenlignbare avkastningen opprettholdes. Starbucks sjef for bærekraft Jim Hanna har advart om at klimaendringene kan eliminere kaffeproduksjon innen noen få tiår. I tillegg øker etterspørselen etter kaffe på verdensbasis, og det anslås at produksjonen må økes med 25-30 millioner kaffesekker for å dekke etterspørselen i 2020. Med dagens produksjonsnivå vil dette kunne kreve en million hektar land mer. Internasjonalt. Etter olje er kaffe den største, lovlig omsatte råvaren på verdensmarkedet. Man regner med at omtrent 100 millioner mennesker er involvert i kaffeproduksjon og handel totalt. Kaffe produseres av mange småbønder (familiebruk), men også på større plantasjer. Brasil er et av landene som har kommet langt i en industrialisering av kaffeproduksjonen. Kaffe handles på råvarebørser i blant annet London og New York. Der handler man med futures. En future er en avtale om kjøp av et parti av en vare til en bestemt pris til et bestemt tidspunkt i fremtiden. Prisen på kaffe blir avgjort ved kjøp og salg av futures på råvarebørsene. Prisen svinger etter tilbud og etterspørsel; for eksempel har tørke i Brasil fått prisen til å stige kraftig i perioder. Fram til 1989 ble prisen forsøkt regulert av International Coffee Organization (ICO), en internasjonal organisasjon med både kaffeeksportører og kaffeimportører som medlemmer. Gjennom avtaler ble det delt ut kvoter til de kaffeproduserende landene, som sørget for at produksjonen sto i forhold til etterspørselen. Dette samarbeidet brøt sammen i 1989. Etter 1989 falt prisene på kaffe dramatisk. Dette har ført til opprettelsen av flere organisasjoner som arbeider for etisk / rettferdig handel (engelsk "fair trade"). I Norge har organisasjonen Max Havelaar gjort dette siden juni i 1997. Rettferdig handel. Et utvalg Fair Trade-merkede kaffeposer tilgjengelig i norske dagligvarebutikker Merkingen «Rettferdig handel», som garanterer at kaffedyrkere mottar en pris forhandlet fram før høsting, begynte med Stichting Max Havelaars program for merking av matvarer i Nederland. I 2004 var tonn kaffe (av produsert på verdensbasis) merket rettferdig handel, i 2005 av tonn, en økning fra 0,34% til 0,51%. En rekke konsekvensutredninger har vist at rettferdig handel av kaffe har en positiv innvirkning på de samfunnene som dyrker den. Kaffe ble innlemmet i rettferdig handel-bevegelsen i 1988, da Max Havelaar-merket ble innført i Nederland. Den aller første fair-trade kaffen var et forsøk på å importere en guatemalansk kaffe inn i Europa som "Indio Solidaritet Coffee". Siden opprettelsen av organisasjoner som European Fair Trade Association (1987), har produksjon og forbruk av rettferdig handel-merket kaffe vokst ettersom lokale og nasjonale kaffekjeder har begynt å tilby fair trade-alternativer. I april 2000, etter en et år lang kampanje igangsatt av menneskerettighetsorganisasjonen Global Exchange, besluttet Starbucks å tilby fair-trade kaffe i sine utsalg, og siden september 2009 har alle Starbucks Espresso-drikker i Storbritannia og Irland vært laget med Fair trade-sertifisert kaffe. En studie gjort i Belgia i 2005 konkluderte med at forbrukernes kjøpsatferd ikke samsvarer med deres positive holdning til etiske produkter. I gjennomsnitt 46% av europeiske forbrukere hevdet å være villig til å betale vesentlig mer for etiske produkter, inkludert fair-trade-produkter som kaffe. Studien fant at flertallet av respondentene ikke var villige til å betale det faktiske pristillegget på 27% for rettferdig handel-kaffe. Kaffehus i Norge. Norge har fire store kaffebrennerier: Kaffehuset Friele (Bergen), Joh. Johannson Kaffe (Oslo), Coop Norge Handel Kaffe (Oslo) og Kjeldsberg Kaffebrenneri (Trondheim). Disse står for størstedelen av kaffen som selges i dagligvarehandelen. I tillegg finnes noen mindre kaffebrennerier som leverer til kaffebarer, kaffeautomater og kantiner. Disse mindre kaffebrenneriene importeres stort sett kaffe som ofte defineres som. Kaffesorter. Det finnes mange forskjellige sorter kaffe, men de tre vanligste er Coffea arabica, som er dyrest å produsere og utgjør 75 % av all kaffeproduksjon i verden, Coffea robusta, som utgjør 25 % av verdens kaffeproduksjon og har en kraftigere smak enn hva arabica har. Den brukes derfor ofte i espressoblandinger for å gi en kraftigere smak. Den tredje er Coffea liberica, som også er kraftig i smaken. Denne er i dag nesten ubetydelig i handelssammenheng ved kun 1%. I Norge er nesten all kaffe som selges av arten Arabica, også i butikk. Kun 2% av all import er Robusta, som bare brukes i de aller, aller billigste blandingene. Noen av verdens dyreste kaffesorter er såkalte Blue Mountain-sorter, en kaffe som bl.a. vokser i høyden på øyene Jamaica, Java, Kona og Tanzanian Peaberry. 1 kg Jamaica Blue Mountain koster gjerne 800-1 000 kroner. Skal kaffen falle inn i kategorien Blue Mountain, må kaffebuskene vokse innen et definert, geografisk område og bestå kvalitetskravene til The Coffee Board. Godkjent kaffe får et sertifikat som bekrefter at dette er ren og ekte vare. Den dyreste kaffen er trolig Kopi luwak, som koster over 1 000 USD pr. kg. Kaffen kommer fra de tre indonesiske øyene Sumatra, Java og Sulawesi. Der denne kaffeplanten vokser blir de beste bærene spist av Palmesivetten (også kalt desmerkatt, et mår-lignende dyr), og kommer ut gjennom dens avføring. Deretter blir kaffebønnen plukket opp, vasket og ristet som vanlig kaffe. Den årlige produksjonen av Kopi luwak estimeres til ca. 250 kg. I USA koster en kopp Kopi luwak-kaffe ca. 60 kroner. Bearbeidelse. Etter at kaffebærene er plukket fra trærne blir fruktkjøttet og hinnen fjernet, slik at selve kaffebønnen kommer frem. Denne prosessen kan foregå på to måter – tørr og våt. Tørr bearbeidelse. Ved «"den tørre metoden"» blir bærene renset for blad, kvister, stein og jordklumper. Dette skjer i smale skyllerenner med rennende vann hvor det tunge smusset synker til bunns, mens løv og kvister flyter ovenpå. Kaffebærene samles i en avløpssilo. Kaffebærene spres så ut på en steinlagt tørkeplass, der de snus flere ganger om dagen for at sol og vind skal tørke fruktene jevnt. Om natten blir kaffefruktene samlet i store hauger og dekket med presenninger for å holde fuktigheten ute. Etter 1-3 uker er fruktkjøttet helt inntørket. Da blir fruktkjøttet og pergamenthinnen fjernet og kaffebønnene blir renset og sortert etter størrelse. Våt bearbeidelse. «"Den våte metoden"» er mer komplisert enn den tørre metoden. Kaffebærene føres fra kanaler med rennende vann eller fra rensebassenger til en såkalt pulper. Dette er en maskin som fjerner fruktkjøttet. Fra pulperen føres bønnene ut i vaskekanaler. Ødelagte bønner flyter opp og ledes ut i spesielle beholdere. De gode bønnene transporteres videre til tanker hvor de skal ligge og gjære i 12-16 timer. Det skjer en kjemisk forandring som virker inn på kaffens smak. Bærene må ikke gjære for lenge da det kan skade kvaliteten. Etter gjæringsprosessen skylles kaffebønnene i rennende vann til de blir helt rene, før de blir tørket i 4-5 dager på tørkeplassen. Når vanninnholdet er nede på ca. 12 % fjernes pergament og sølvhinnen i et treskeverk. Kaffesorter som er behandlet på denne måten kalles vaskede kaffesorter. Brygging. Kaffe kan brygges på flere forskjellige måter, som man kan dele opp i fire hovedgrupper etter hvordan vannet møter kaffepulveret. Kaffe lages uansett metode med malte kaffebønner og varmt vann. Den malte kaffen blir enten liggende igjen eller filtrert ut av koppen eller kannen etter det som er oppløselig i vann er borte. Finhetsgraden på kaffepulveret varierer etter hvilken type kaffe man tenker å lage. Elektroniske kaffemaskiner koker vann og brygger kaffe uten større hjelp fra mennesker og i blant etter en tidsinnstilt klokke. De fleste kaffeentusiaster foretrekker likevel nykvernede bønner og tradisjonelle bryggemåter. Oppfinnelser. "Kaffekokeren" ble oppfunnet av franskmannen og apotekeren Descroisilles i 1802, og bestod av to beholdere, med et filter i midten. Kort tid etterpå laget kjemikeren Antoine Cadet-De-Vaux en i porselen. "Kaffefilteret" ble i sin moderne utgave oppfunnet av tyskeren Melitta Bentz i 1908. Hun borret små hull i beholderen, klippet ut en rund bit av papp og plasserte den i bunnen av beholderen og satte beholderen på kaffekannen. Dette fikk navnet Melittafilteret. En eldre versjon ble oppfunnet av den franske katolske geistlige Jean-Baptist de Belloy-Morangle. "Espressomaskin", slik vi kjenner den i dag, ble først konstruert i Frankrike i 1822. I 1933 oppfant Ernest Illy den første automatiske espressomaskin, men den moderne maskin slik vi kjenner den i dag ble oppfunnet av italieneren Achilles Gaggia i 1946, og hans firma, Gaggia, er i dag en ledende produsent. Kjemi. Kaffe består av store mengder vann (H2O) og koffein (C8H10N4O2), men inneholder også over 800 andre komponenter. Det viktigste fysiologiske aktive stoffet i kaffe er koffein. En vanlig kopp med kaffe kan inneholde mellom 90 og 150 mg koffein, avhengig av forholdet mellom kaffepulver og vann, tilberedelsesmåte og kaffetype. Helse. Det er usikkert om kaffe er skadelig for helsen. Forskerne er stort sett enige om at et moderat inntak av kaffe ikke er skadelig, men kan ha en effekt mot kreft. "Moderat inntak" er normalt å se på som rundt 500-600 mg koffein per dag, noe som tilsvarer omtrent 6-7 kopper. Det har blitt påvist at kaffe kan føre til høyt kolesterol. Det er de kjemiske stoffene cafestol og kaweol som er grunnen til det. Ved kaffe som er tilberedt med kaffetrakter eller håndfiltrert er ikke dette noe problem, siden stoffene blir liggende igjen i filteret. Av positive helsemessige faktorer er blant annet et høyt innhold av antioksidanter. Det har blitt forsket en del på kaffe og helse, siden det er et felt man vet heller lite om og som varierer mye fra person til person. Det man har funnet ut er at kaffe kan ha både positive og negative effekter på helsen, men man vet lite om hvor mye det har å si eller om det gjelder for alle. Det har blitt påvist at et jevnt kaffeinntak over en lengre periode motvirker diabetes 2, og da i større grad hos menn enn hos kvinner. I 2003 påviste en dansk studie av 18 478 kvinner at et unormalt høyt inntak av kaffe under graviditet øker sjansen for dødfødthet. Den norske syklisten Anita Valen ble utestengt fra et løp fordi hun hadde drukket så mye kaffe at det ga utslag på dopingtesten. Den norske idrettslegenden Egil Danielsen skal ha drukket en kopp kaffe før sitt rekordlange spydkast i OL i Melbourne i 1956. Ord. Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom. Begrepet "ord" kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster. Definisjoner. Hvor enkelt eller vanskelig det er å tyde et ord avhenger av språket. Ordbøker kategoriserer et språks leksikon (dvs. dets ordforråd) i lemmata. Disse kan tas som en indikasjon på hva som utgjør et «ord» i oppfatningen til brukerne av dette språket. Semantisk definisjon. Leonard Bloomfield introduserte begrepet "minimale frie former" i 1926. Ord blir tenkt på som den minste meningsfulle enhet av tale som kan stå av seg selv. Dette korrelerer fonemer (enheter av lyd) til leksemer (enheter av betydning). Men noen skrevne ord er ikke minimale frie former da de gir ingen mening for seg selv (for eksempel "the" og "of" i engelsk). Trekk. Innen den minimalistiske skolen av teoretisk syntaks, ses ord (også kalt "leksikalske elementer" i litteraturen) som "bunter" av språklige funksjoner som er forent i en struktur med form og mening. For eksempel har ordet "bjørner" semantiske egenskaper (det betegner virkelige objekter, bjørner), kategorifunksjoner (det er et substantiv), tallfunksjon (det er flertall, og må samsvare med pronomen og demonstrativer i sitt domene), fonologiske funksjoner (det blir uttalt en bestemt måte), etc. Ortografi. I språk med en litterære tradisjoner, det er samspillet mellom rettskrivning og spørsmålet om hva som regnes ett enkelt ord. Orddelere (typisk mellomrom) er vanlig i moderne rettskriving i språk som benytter alfabetskrift, men disse er (med unntak av isolerte tilfeller) en relativt moderne utvikling. I engelsk rettskrivning kan sammensatte uttrykk inneholde mellomrom. Eksempler er "ice cream" (iskrem) og "air raid" (luftangrep)), disse må derfor anses som mer enn ett ord. Vietnamesisk rettskrivning setter grensen ved enstavelsesmorfemer, ikke ord. Østasiatisk ortografi (språk som bruker piktografiske tegn) har også en tendens til å avgrense stavelser (som er tilfelle med kinesiske tegn) eller moraer (som er tilfelle med kana) i stedet for fulle ord. Hangul, det koreanske alfabetet, grenser både mellom stavelser og ord, ved å gruppere grafemer i stavelsesblokker, men legger også til mellomrom mellom ord. Omvendt kombinerer syntetiske språk ofte mange leksikalske morfemer inn enkle ord, noe som gjør det vanskelig å koke dem ned til den tradisjonelle oppfatning av ord funnet i analytiske språk; dette er spesielt vanskelig for polysyntetiske språk, for eksempel inuktitut og ubykhisk, hvor hele setninger kan bestå av ett enkelt ord. Røtter og affikser. Et ord som ikke kan deles i mindre deler med egen betydning – for eksempel «mann» – kalles "rotord". En kombinasjon av to eller flere rotord – for eksempel «sjømann» – kalles en "sammensetning". Når en rot kombineres med et element som i seg selv ikke er et eget ord (et "affiks") – for eksempel «mannlig» – dannes en "avledning". Affikser som står foran roten, kalles "prefiks". Affikser som står etter roten, kalles "suffiks". En spesiell type suffiks er "bøyningsendelsene". En ordform uten bøyningsendelser, men med ev. avledningsaffiks, kalles ordets "stamme". Når et avledningsaffiks settes til et ord, dannes en ny stamme; når en bøyningsendelse settes til, er stammen fortsatt den samme. Noen ord bøyes ved at endelsen legges til ulike stammer: «gammel – eld-re – eld-st». Dette kalles suppletivbøying. Inndeling. Det er vanlig å dele ordene i et språk i "leksikalske ord", "grammatiske ord" og "pro-ord". Leksikalske ord refererer til forhold utenfor kommunikasjonssituasjonen, for eksempel «mann», «kjøre». Pro-ord refererer til forhold i kommunikasjonen, for eksempel «dette», «der», «nå». Grammatiske ord får sin betydning kun i forhold til andre ord i teksten, for eksempel «som», «og». Pro-ord og grammatiske ord skiftes sjelden ut i et språk; de utgjør "lukkede klasser". De leksikalske ordene er en "åpen klasse", der ord går ut av bruk, nye ord importeres eller eksisterende ord danner nye sammensetninger. Ordklasser. Ordene i et språk grupperes videre i et antall ordklasser etter form eller funksjon. Flere ordtyper og beslektede begreper. Det er en mengde begreper i språkvitenskapene og ellers for forskjellige slags ord. Listen viser noen fagbetegnelser fra forskjellige felt som beskriver ordets form eller funksjon. Andre uttrykk, begreper og navn. Det er også mange begreper for forskjellige slags velformulerte uttrykk eller fyndord, for eksempel ordtak, ordspråk, visdomsord, aforismer, sentenser, sitater og epitafer (minneord på gravstein). Floskler og klisjéer er utbrukte ordsammenlikninger som har mistet sin opprinnelige kraft. Det er i norsk i tillegg svært mange sammsatte begreper der «ord» inngår som en del av begrepet, Det kan være alt fra banneord, tabuord (fyord) og noaord til passord, kodeord, stikkord og nøkkelord. Andre eksempler er forord, etterord, rimord, honnørord, minneord, slagord, æresord, trylleord, minusord, sjømannsord og kjæleord, men også begreper som ordbilde (mentalt bilde eller konkret skriftbilde), ordfører og ordstyrer. «Ord» inngår dessuten i mange egennavn på organisasjoner og annet, Eksempler er Fritt Ord, de kristne Livets Ord, Levende Ord, Ordet og Israel, Ordets liturgi, tidsskriftet Ordet, Ord & Bilde, Svevende ord bibelsenter, Ordknappen, De skjulte ord og bandet Gode Ord Dør Sist. Ordmagi. Alt språk er i vid forstand ordmagi, det vil si bruk av ord for å kontrollere omgivelsene eller å få ting til å skje. Når en setter ord på det en har rundt seg og definerer begreper, bestemmer en samtidig hvordan en skal se på verden og hva som er viktig. Språket blir dermed et hjelpemiddel for å håndtere og forstå tilværelsen. Språk er også et maktmiddel i kommunikasjonen mellom mennesker, der det gjelder å beherske den andres språk for å bli fortstått og oppnå det en vil, enten det gjelder fremmedspråk, fagsjargong eller herskerspråk i en maktelite eller sosial gruppe. Ord er altså instrumenter eller redskap i all muntlig og skriftlig kommunikasjon, og det er et uttall eksempler på bruk av språk som nærmer seg ordmagi. Krangler og diskusjoner er kamper om ord der enkeltformuleringer kan få avgjørende betydning for utfallet. Kraften i ord blir spesielt synlig i språkstrider der visse ordformer blir betraktet som riktigere og bedre enn andre. I tillegg til den konkrete betydningen rommer også ord et assosiasjonsinnhold og en psykologisk ladning som skaper indre bilder og påvirker folks opplevelser og følelser. Dette utnyttes særlig tydelig i poesi og annen skjønnlitteratur, i reklame, propaganda og politisk debatt. Det kan derfor betraktes som moderne ordmagi når våpenprodusentene kaller opp sin drapsteknologi etter gresk mytologi, reklamebyråer gir varer og tjenester internasjonale betegnelser for å fremme salget i et globalt marked, eller politikere pakker inn ordninger og avgjørelser i forskjønnende omskrivninger. Enkelte anser sogar politikk kun som en kamp om ord for å kunne styre folks meninger i bestemte retninger. Tradisjonelle trollformler er derimot ikke like utbredt som før, men lever videre som rester etter gamle skikker og folketro. Det kan for eksempel være forskjellige hilsener og lykkeønskninger som må uttrykkes på et bestemt vis, eller faste bønner og rituelle formuleringer i gudstjenester og andre formelle sammenhenger. Troen på ordmagi viser seg også i respekten for banning, tabuord og kallenavn. Dessuten brukes fortsatt varianter av gamle trylleord i populærkulturen og av tryllekunstnere, ord som abrakadabra, hokus pokus, simsalabim og sesam sesam. Oppfatningen av ordet som en grunnleggende størrelse med magisk kraft kommer til uttrykk blant annet i Bibelen, der Evangeliet etter Johannes begynner med følgende skapelsesberetning: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Pertinax. Publius Helvius Pertinax var romersk keiser 87 dager i år 193. Han levde fra 1. august 126 til 28. mars 193. Han kom fra enkle kår selv, og kjempet seg til tronen, men satt der kun 3 måneder. Hans periode markerer begynnelsen av flere år med borgerkrig, som ble utløst av drapet på Commodus. Pertinax ble født 1. august år 126, i byen Alba Pompeia (i dag: Alba), som ligger 56 km sørøst for Torino i det nordvestlige Italia. Hans far, Helvius Successus, var en frigitt trell, og Pertinax fikk fotfeste i samfunnet gjennom utdanning og kunnskap. Han studerte i Roma, hos grammatikeren Sulpicius Apollinaris, og ble også selv lærer innen grammatikk. Da han var i midten av 30-årene, bestemte han seg for å skifte karriere, og vervet seg til hæren som lavere offiser med ansvar for en liten gruppe. Han gjorde det godt her og avanserte i gradene. Han fikk også etterhvert gode administrative stillinger i det sivile liv. Syreren Sulpicius Apollinaris var hans beskytter, en mann som senere giftet seg inn i keiserfamilien, gjennom ekteskap med Lucilla, datter av keiser Marcus Aurelius, etter at Lucillas første mann døde. Dette var medkeiser Lucius Verus. Dette var i midten av 170-årene. I denne perioden fikk Pertinax plass i senatet, som kommandør over en legion. I 175 ble han konsul. Han holdt også den prestisjetunge tittelen Prokonsul av Africa, før han ble valgt av Commodus til å styre Roma by, i år 189. Commodus' styre begynte etterhvert å bli svært uberegnelig. Høsten 192 var både hans kammerherre Ectectus og hans prefekt Laetus redde for at han skulle henrette dem. De begynte å planlegge å drepe ham, noe de fikk gjennomført 31. desember år 192. De hadde trolig sett seg ut Pertinax som etterfølger, selv om han ikke var av høytstående ætt. Han hadde nemlig et bra omdømme blant senatorene, og hadde til og med tittelen princeps senatus (senatspresident). Pertinax hadde en sønn og en datter. Disse fikk alle hans personlige eiendeler da de var nesten voksne, men han lot dem aldri bo i keiserpalasset. De bodde heller hos sin bestefar, Flavius Sulpicianus. Selv om Pertinax ble sammenlignet med (og i mange sammenhenger forsøkte å etterligne) Nerva, fikk han ingen fredfull død slik som Nerva. Han var en klok og varsom leder, og han fant ut at statskassen ikke hadde nok penger til å betale soldatene det de pleide å få. Soldatene følte dette som et hån, noe som ikke ble bedre av at hans forsøkte å forsvare nedgangen i betaling. Noen soldater fra den Pretoriske garden forsøkte å innsette konsulen Sosius Falco som keiser mens Pertinax var i Ostia for å overvåke en forsyning med korn, men han fikk høre om kuppforsøket og skyndte seg tilbake til Roma. En krangel mellom Pertinax og Laetus gjorde at den militære disiplinen falt sammen, og 28. mars 193 gjorde en gruppe av hans soldater opprør og inntok keiserpalasset. Pertinax begikk så en taktisk bommert. Han valgte selv å konfrontere troppene og ble drept i forsøket på å roe gemyttene. Han regjerte i 87 dager og er husket som en respektert og ærbar keiser. Syntaks. Syntaks er læren om hvordan ord settes sammen til større enheter, det vil si setninger og fraser. Forskjellige språk har forskjellige regler for hvordan dette skjer, både med hensyn til ordstilling og syntaktiske avhengigheter som samsvarsbøyning (kongruens) og kasustilordning. Ordstilling, setningsleddenes oppbygning og funksjon, setningers struktur, markering av relasjoner mellom setningsledd (ved eksempelvis partikler eller kasus) og hvordan enkelte setningstyper kan avledes av andre (slik som passivsetninger av aktivsetninger), er viktige emner innen syntaksen. I tillegg til å gjelde naturlige språk kan begrepet syntaks også referere til reglene for matematiske systemer som logikk og programmeringsspråk. I et språkfilosofisk eller informasjonsteoretisk perspektiv kan man snakke om sammenhengen mellom syntaks, semantikk og pragmatikk. Filologi. Filologi (gr. φιλολογία, «kjærlighet til tale») er studiet av språk og litteratur, og da gjerne gamle litterære dokumenter og verker. Først brukte de alexandrinske lærde ordet om beskjeftigelse med fortidens litteratur. I renessansetiden ble det den spesielle betegnelse for vitenskapelig studium av det greske og romerske åndsliv, de «klassiske» litteraturene og språkene, og inntil nyere tid ble det utelukkende brukt i denne betydningen. Fra 1800-tallet blir ordet derimot tillagt flere betydninger. For det første bruker man det om lingvistikk (språkvitenskap), slik at for eksempel «komparativ filologi» betegner det samme som sammenlignende språkvitenskap. For det andre brukes det om det historiske studium av litteratur (særlig eldre litteratur). Filologien har da som hovedoppgaver dels ved kritisk behandling av verkene å bringe dem tilbake til deres opprinnelige skikkelse, dels å belyse deres innhold ved fortolkning (hermeneutikk). Studiet av språket, alminnelig historie, samfunnsordninger, mytologi, kunst, litteraturhistorie m.m. betraktes da som hjelpemidler til rett forståelse av tekstene. I følge en tredje oppfattelse er filologi det samme som oldtidskunnskap, og er da ikke begrenset til å angå grekerne eller romerne, da det også finnes en indisk, semittisk, slavisk, germansk, nordisk, romansk, osv., filologi. Siv (mytologi). Dette bildet fra 1893 viser Siv med det sitt lange, blonde hår, mens hun holder et drikkehorn. Siv (fra norrønt "Sif", «slektskap») er en åsynje i norrøn mytologi. Siv bor med sin ektemann Tor i Bilskirne, som ligger i Trudvang. Trudvang ("Þrúðvangr") betyr «styrkens bolig», og er Tors rike i Åsgard. Siv har datteren Trud sammen med Tor. Siv er også mor til den tilsynelatende engang betydningsfulle guden Ull, men faren er ukjent. Det spekuleres hvorvidt Siv er mor til Tors sønn Mode, men det finnes ikke kilder som kan bekrefte dette. Siv er "ikke" mor til Magne, han er sønn av Tor og Jernsaksa. Siv ble regnet for å være svært vakker, på lik linje med Frigg og Frøya, blant annet for håret sitt som ble sammenlignet med gull. Loke kutter håret av Siv I den femte seksjonen av "Skaldskaparmål" nevnes en fortelling hvor Loke kutter av Sivs hår som en ondskapsfull spøk. Da Tor oppdaget dette, tvang han Loke til å love at han skal erstatte Sivs tapte lokker med et nytt hår av gull. Loke holder løftet ved å få noen dverger kalt "Ivaldis sønner" til å smi et magisk hår av gull. Det har den egenskapen at det fester seg til hodet med en gang, og oppfører seg som hår skal. I tillegg til gullhåret, lagde dvergene Odins spyd, Gugne. Etterhvert som historien fortsetter, fører denne hendelsen til skapelsen av skipet Skidbladne og Frøys galte Gullinbursti, Odins magiske ring Draupnir, og Mjølner, den mektige hammeren til Tor. Siv var så godt kjent for håret sitt at «Sivs hår» er beskrevet som en kjenning for gull i delen "Skaldskaparmål" i Snorre-Edda. Jernsaksa. Jernsaksa er i den norrøne mytologien en jotunkvinne (jotne) som sammen med Tor fikk den kjempesterke sønnen Magne, som tre dager gammel redder Tor i kampen mot Rungne. Trudvang. Trudvang ("Þrúðvangar") er i den norrøne mytologien Tors rike i Åsgard. Her ligger Bilskirne (Bílskírnir), som er Tor og Siv sin bolig. Denne boligen er den største som finnes, og har 540 rom. Bilskirne. Bilskirne (norrønt: "Bílskírnir") er i norrøn mytologi guden Tors bolig. Bilskirne ligger (i følge "Gylfaginning" og "Ynglinga saga") i Trudvang (norrønt: "Þrúðheimr" eller "Þrúðvangar"), som er Tors rike i Åsgard. I følge Grimnismål er det den største boligen som finnes, og har 540 rom. Boligen er den største i Åsgard – større enn Valhall, men den har ikke en gildesal i midten som Valhall har. Tor bor her sammen med sin kone Siv, sin datter Trud og sin sønn Modi. Når de ikke er hos sine foreldre bor også Tjalve og Roskva her. Ifølge enkelte versjoner sies det også at Høner bor i de innerste gemakker og aldri viser seg. Stargate. Bilskirne var inspirasjonen til navnet "Beliskner", et romskip i TV-serien Stargate SG-1. Trud. Trud ("Þrúðr") er i den Norrøne mytologien datter til Tor og Siv, og søster til Mode. Trud er halvsøster til bueskytteren Ull, som Siv fikk med en annen enn Tor, og til Magne, som Tor fikk med Jernsaksa. Mode. Mode ("Modhi") er i den norrøne mytologien sønn av Tor og Siv og bror til Trud. Mode er halvbror til bueskytteren Ull, som Siv fikk med en annen enn Tor, og til Magne, som Tor fikk med Jernsaksa. Mode skal ved Ragnarok arve Mjølner sammen med halvbroren Magne. De overlever begge Ragnarok. Magne skal så bringe Mjølner til den smaragdgrønne Idasletten (Idavang), der de overlevende skal samles etter Ragnarok. Alaska. Generalmajor Jefferson C. Davis var den første kommandant over Alaska Alaska er USAs største delstat i areal og ligger i det nordvestligeNord-Amerika, adskilt fra resten av USA. Den grenser bare til Canada. Det er den 49. delstaten som ble opprettet i USA. Området ble kjøpt fra russiske interesser 30. mars 1867. Den 3. januar 1959 ble området opptatt som egen delstat. Navnet Alaska kommer sannsynligvis fra aleut "Alyeska", som betyr «stort land» eller «fastland». Historie. Alaska ble først bebodd av mennesker som kom over Beringstredet. Over tid ble Alaska befolket av de eskimostammer som kalles for inupiaq, inuit og yupik, foruten en rekke indianerstammer. All befolkning i Nord- og Sør-Amerika fra før Christofer Columbus nedstammer fra befolkningsgrupper som vandret inn i kontinentet over Beringstredet og videre sørover. Den første skrevne opptegnelsen som indikerer at de første europeere nådde Alaska kom fra Russland. Vitus Bering seilte østover og så St. Elias-fjellet. Et russisk-amerikansk selskap jaktet på sjøoter for pelsen skyld. Kolonien var aldri spesielt innbringende på grunn av kostnadene ved transport. Offisiell russisk-ortodoks misjonering startet i Alaska i 1794 og besto av åtte munker og to nonner, samt ti døpte fra urbefolkningen i Alaska. Misjonsstasjonen ble etablert på Kodiak Island hvor den første russisk-ortodokse kirken ble bygd. En del av urbefolkningen var allerede blitt døpt av russiske legmenn da den offisielle misjoneringen startet. En senere misjonær, Ioann Veniaminov, som blant annet bidro til byggingen av en russisk-ortodoks kirke i Sitka, ble i 1841 den første russisk-ortodokse biskopen i Alaska under navnet Innocent. Etter påtrykk fra William Seward besluttet det amerikanske senatet å kjøpe Alaska fra Russland for $7,2 millioner, noe som tilsvarer $134 millioner i dagens kurs, justert for inflasjon, den 9. april 1867. Før dette var området kjent som Russisk Amerika eller Russisk Alaska og styrt av ledelsen for Det russisk-amerikanske kompani. Det amerikanske flagget ble reist den 18. oktober samme år, nå kalles dagen for Alaska-dagen. I henhold til det nye eierskapet ble datolinjen flyttet vestover og Alaska skiftet fra å følge den julianske kalender til den gregorianske kalender. På grunn av dette ble det to fredager på rad for innbyggerne da fredag 6. oktober 1867 ble etterfulgt av fredag 18. oktober 1867. Den første amerikanske administrator for Alaska skal ha vært den polske immigranten og oberst i unionstyrkene under Den amerikanske borgerkrigen, Włodzimierz Krzyżanowski, men dette har ikke latt seg dokumentere. Overtagelsen fra Russland var ikke like populær i alle deler av USA hvor de nedsettende henviste til Alaska som «Sewards tåpskap» ("Seward's Folly") og «Sewards kjøleskap» ("Seward's Icebox"). Alaska feirer overtagelsen hvert år på den siste mandagen i mars måned og kaller den for «Sewards dag». Etter overtagelsen av Alaska mellom 1867 og 1884 ble navnet endret til Department of Alaska. Mellom 1884 og 1912 ble det kalt for District of Alaska. Etter 1912 og fram til området ble en delstat i USA i 1959, het det Territoriet Alaska. Disse ulike benevnelsene har sammenheng med graden av selvstyre og som følge av befolkningsvekst. Territoriet Yukon mellom Alaska og Canada ble åsted for et gullrush på sluttet av 1800-tallet og forble et betydelig kilde for gruvedrift inntil gullreservene ebbet ut. Gullrushet startet i byen Juneau, som senere ble Alaskas hovedstad. I 1897 ble det oppdaget gull ved Klondike River i Yukon Territory i Canada. gullgravere var på vei. I 1898 ble det funnet gull på strendene nær byen Nome nordvest i Alaska. To år senere var nærmere gullgravere på plass. Alaska ble kjent verden over. President Dwight D. Eisenhower signerte "Alaska Statehood Act" den 7. juli 1954 som brola vegen for Alaskas inntog i den amerikanske unionen den 3. januar 1959 og Alaska ble offisielt USAs 49. stat. Alaska led under det verste jordskjelvet som opptegnet i Nord-Amerikas historie på langfredagen 1964. I 1976 endret innbyggerne i Alaska på delstatens lover og etablerte Alaska Permanent Fund. Fondet investerer deler av statens mineraloverskudd, inkludert overskudd fra Trans-Alaskan Pipeline System, til fordel for alle generasjoner i Alaska. I mars 2005 var fondets verdi på nesten $40 milliarder. Demografi. The United States Census Bureau anslår at befolkningens størrelse 1. juli 2011 var 722 718, en økning på 1,76 % siden folketellingen i 2010. I 2010 var Alaska nr. 47 av USAs delstater når det gjaldt befolkningsstørrelse, foran Nord-Dakota, Vermont og Wyoming. Alaska er den amerikanske delstaten som har lavest befolkningstetthet. Målt utfra inntekt pr. innbygger er Alaska den tiende rikeste delstaten. I juni 2012 var arbeidsledigheten 7,3 %. Rase/etnisitet. Ifølge folketellingen fra 2010 var fordelingen når det gjaldt rase/etnisitet følgende: 66,7 % hvite (64,1 hvite uten bakgrunn fra Latin-Amerika), 19,1 % indianere eller urbefolkning fra Alaska, 7,1 % asiater, 4,7 % svarte eller afrikansk-amerikanske, 1,6 % urbefolkning fra Hawaii eller andre stillehavsøyer, 1,6 % fra andre raser og 7,3 % tilhørte to eller flere raser. Personer med bakgrunn fra Latin-Amerika av forskjellige raser utgjorde 5,5 % av befolkningen. Språk. I følge en undersøkelse fra 2005-2007 foretatt av American Community Survey snakket 84,7 % av befolkningen over 5 år utelukkende engelsk hjemme. Omtrent 3,5 % snakket spansk hjemme. Omtrent 2,2% snakket et annet indo-europeisk språk hjemme og rundt 4,3 % snakket et asiatisk språk. Rundt 5,3 % snakket andre språk. 5,2 % av Alaskas befolkning snakker ett av statens 22 urbefokningsspråk. Disse språkene tilhører to forskjellige språkfamilier: Eskimoisk-aleutiske språk og Na-Dene. Religion. Ifølge flere undersøkelser er Alaska blant de minst religiøse statene i USA.. Ifølge en undersøkelse fra Pew Research Center oppgir 22 % av befolkningen i Alaska at de ukentlig deltar på religiøse tilstelninger, mot et nasjonalt gjennomsnitt på 39 %. Statistikk fra 2000 viste at de største religiøse grupperingene var evangelisk-protestanter (78 070), katolikker (54 359) tradisjonelle protestanter (37 156), ortodokse (21 256) og andre (24 382). Fylker. Alaska er delt inn i 16 fylker. Fylkene i Alaska blir, ulikt resten av USA, kalla "boroughs", og dekker ikke hele staten. Resten av staten er delt inn i folketellingsområder. Økonomi. Trans-Atlanta oljeledning, 1 300 km lang Andre viktige industrier: tømmer, gruvedrift, jordbruk Som i resten av verden oppstår konflikter der naturressurser utvinnes. Alaska er en betydelig fiskeristat i USA, og har også en betydelig turisme og treforedlingsindustri. To tredjedeler av den beskjedne kraftproduksjonen skjer ved varmekraft, først og fremst gass- og oljefyrt men også mye kullfyrt. Vannkraften står for en tredjedel av energiproduksjonen med 1,4 mrd kWh i 2006. Statens fremste næringsvei er likevel den store oljeproduksjonen i nord, ikke minst i Prudhoe Bay ved Nordishavet. Føringen av oljerørledning over land til Stillehavet har vakt protester fra miljøvernhold. Utførselshavnen Valdez ved Stillehavet er USAs syttende travleste havn. Det produseres også mye mineraler i Alaska, ikke minst sink, gull og bly. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Veier. Alaska har få veiforbindelser sammenlignet med resten av USA. Delstatens veisystem dekker en forholdsvis liten del av staten; det binder sammen sentrale befolkningssentra med Alaska Highway, hovedveien ut av delstaten gjennom Canada. Delstatshovedstaten Juneau har ikke veiforbindelse og nås ved ferje, noe som har ledet til flere diskusjoner om å flytte hovedstaden til et by med veiforbindelse eller bygge en veiforbindelse til Haines. De vestlige delene av Alaska har ikke veiforbindelse med resten av Alaska. Jernbane. The Alaska Railroad (ARR) som frakter både personer og gods ble bygget rundt 1915 og spilte en nøkkelrolle i utviklingen av Alaska i det nittende århundre gjennom å frakte gods innover i Alaska og ta med seg naturressurser sørover. Den starter i Seward og går via Anchorage nord til litt forbi Fairbanks. Den passerer også gjennom Eklutna, Wasilla, Talkeetna, Denali og har sidelinjer til Whittier, Palmer og North Pole. Disse byene og tettstedene omtales gjerne som jernbanebeltet. I de senere år har jernbanen fått mindre betydning på grunn av bedre veier. Om sommeren benyttes jernbanen også til turisttrafikk. Styresett og politikk. Alaska State Capitol, som huser både guvernøren og den lovgivende forsamling Styresett. Som alle andre amerikanske delstater er Alaska styrt som en republikk med en tredelt maktfordeling: en utøvende makt som består av guvernøren i Alaska og andre personer valgt til utøvende verv, en lovgivende forsamling som består av Alaska Representantes hus og Alaskas delstatssenat og en dømmende makt som består av Alaskas høyesterett og lavere rettsinstanser. Delstaten Alaska har omtrent 15 000 ansatte. Den lovgivende forsamlingen i Alaska består av Representantenes hus som har 40 medlemmer som velges for en 2 års periode og Senatet i Alaska som består av 40 valgte senatorer som velges for en 4 års periode. Det avholdes valg til halvparten av Senatets plasser hvert andre år. Alaskas rettssystem har fire instanser: distriktsdomstoler, høyere retter, appellretten og Høyesterett. Delstatspolitikk. Alaska ble med i de forente stater som en demokratisk stat men har siden tidlig på 1970-tallet vært regnet som en stat som heller republikansk. Seks republikanere og fire demokrater har hatt vervet som guvernør i Alaska. Nåværende guvernør er republikanske Sean Parnell som var vise-guvernør under Sarah Palin og overtok da hun trakk seg i 2009. I 2010 vant han guvernørvalget. Lokalpolitikk har ofte vært fokusert rundt utvikling av land, fiskeri, turisme og individuelle rettigheter. Urbefolkningen er i tillegg til å være engasjert i sine lokalsamfunn også ofte medlemmer i egne institusjoner som har eierskap til store landområder. Det er tillatt å oppbevare små mengder av marijuana hjemme under delstatslovgivningen selv om den føderale lovgivningen gjelder. Finansiering av offentlige utgifter ser i stor grad gjennom oljeinntekter og føderale subsidier. Dette gjør at Alaska har det laveste skattetrykket på enkeltpersoner i USA og er en av bare få stater som ikke har omsetningsavgift på delstatsnivå. Flere kommuner (municipalities) har imidlertid egen omsetningsavgift på mellom 1 og 7,5 %. Staten har en uavhengighetsbevegelse som ønsker uavhengighet fra USA og er organisert i Alaskan Independence Party. Føderal politikk. I presidentvalg har Alaska stemt for den republikanske kandidaten hvert eneste år etter de ble opptatt som stat, med unntak av 1964 (Lyndon B. Johnson). Fra 1970-tallet og framover har republikanerne stort sett vunnet med klar margin. I 2008 vant John McCain staten med 59.49 % mot 37.83 % til Barack Obama. McCains visepresidentkandidat var daværende guvernør Sarah Palin, daværende guvernør i Alaska og den første personen fra Alaska som var nominert til president/visepresident for ett av de store partiene. På grunn av det lave folketallet sammenlignet med de fleste andre stater i USA har Alaska bare ett medlem i Representantenes hus. Det setet holdes av republikaneren Don Young som har sittet siden 1973. De to føderale senatorene for Alaska er demokraten Mark Begich og republikaneren Lisa Murkowski. Begich vant over den lengesittende republikanske senatoren Ted Stevens i 2008 etter Stevens var blitt anklaget for korrupsjon. Lisa Murkowski som har sittet siden 2002 overtok etter sin far Frank Murkowski. Hawaii. Hawaii (Sandwich-øyene) er USAs 50. delstat, tiltrådt unionen i 1959, og består av en rekke bratte vulkanske øyer beliggende i Stillehavet ca. 3 700 km sørvest for kysten av California. Det er den sydligst beliggende staten i USA, og har tilnavnet "Aloha State". Øyene er omgitt av korallrev, og verdens største mengde vulkansk materiale er å finne her. Det er den eneste av USAs stater som er omkranset av vann og sammen med Alaska den eneste som ikke har landegrense mot noen annen av USAs delstater. Klima og naturskjønnheten gjør turisme og matvareproduksjon til viktige næringer. Turismen står for over 10 milliarder dollar av årlig inntekt. Skandinaver som slaver på Hawaii. En folketelling i 2000 viste at over 9 000 av Hawaiis 1,2 millioner innbyggere har norske røtter. En liten gruppe nordmenn gjorde det godt som plantasjeeiere på Hawaii, blant dem kaptein Christian L'Orange fra Halden. Som agent for immigrasjonskontoret på Hawaii reiste han i 1880 til Drammen for selv å plukke ut egnede arbeidsfolk. Annonser i "Drammens Tidende" fristet med gratis reise og fri kost om bord, dog mot å underskrive en kontrakt om tre års pliktarbeid på øyene. I de tre årene skulle immigrantene få gratis kost og losji, samt en månedslønn på ni dollar for menn over tyve år, og fire dollar for kvinner. Det var noe mindre enn andre på Hawaii tjente, så i virkeligheten betalte immigrantene reisen selv. Men på slutten av 1870-tallet var det nedgangstider for skipsfart og trelasthandel, med stor arbeidsledighet og fattigdom som konsekvens. Folk så seg fortvilt om etter en utvei til en bedre tilværelse. 27. oktober 1880 forlot det første skipet med utvandrere Drammens havn. Om bord på barken «Beta» var det 327 voksne og 69 barn. De fleste kom fra Drammens-distriktet og det sentrale Østlandet, men det var også folk fra Sverige og Danmark. De fleste var mellom 20 og 30 år. Som proviant medbrakte de brød, kjeks, mel og vann, levende griser og høns. Slekt og venner tok avskjed med salmer og tårer i Bragernes bedehus. Det ble også siste gang de så de reisende, for ingen av dem kom noen gang tilbake. Julaften 1880 rundet «Beta» Kapp Horn. Dagen ble feiret forhåpningsfullt med pakker og god mat, men dermed tok det også slutt med hellet. Flere vannfat sprang lekk, maten ble bedervet, og der var for lite av den. I løpet af reisens fire måneder døde ni av barna, og en mann brøt sammen og måtte holdes innesperret i et bur på dekk. Dengang var Panama-kanalen ikke bygd ennå, og reisen til Hawaii var dermed fire ganger så lang som til New York, og medførte i tillegg to krysninger av ekvator. 18. februar 1881 ankret «Beta» opp i en vik på Maui-øyen. To måneder senere ankom søsterskipet «Musca» med ytterligere 200 emigranter. Velkomsten var barsk. Samtlige fikk et papir festet til brystet. Deretter ble de forkomne skandinavene fraktet til arbeidsstedene i oksekjerrer. For å unngå opprør sørget immigrasjonskontoret for å spre dem. Ektepar og ugifte menn endte på møller og sukkerplantasjer. Ugifte kvinner ble hushjelper i Honolulu. Arbeidsgiverne kunne ifølge kontrakten om pliktarbeid kjøpe og selge dem. I realiteten var de altså slaver. Riktignok fikk de gratis kost og losji, men losjiet var rene brakker, og kosten så spartansk at de var nødt til å kjøpe ekstra mat for egne penger. Kom de fem minutter for sent, ble de trukket en halv dollar av den lille lønnen de fikk. Ved sykdom var de henvist til leger som ble lønnet av plantasjeeierne for å erklære dem friske, selv om de var syke, og også gravide kvinner måtte arbeide hardt frem til nedkomsten. Arbeidet de ikke raskt nok, slo arbeidsformannen dem med en stokk. Det endte med streik og påfølgende rettssak, som immigrantene tapte. 57 menn måtte i fengsel. Ingen av de 600 kom tilbake til Europa. Noen gikk til grunne i fattigdom, andre skapte seg etterhvert en tålelig tilværelse, noen ved å flytte til USAs fastland. I Drammen ble det sagt at de utvandrede drammensere gikk under navnet «akameier» på Hawaii, fordi de sukket tungt over sin tilværelse på Sydhavsøyene, og sa «Akkameg!» som et uttrykk for det. Imidlertid betyr "akamei" "oppvakt, intelligent" på hawaiiansk. Skandinaviske navn fikk et polynesisk preg. Disse navnene går i dag i arv blant skandinavenes etterkommere: Alfred – "Alapai", Arthur – "Aka", Ernst – "Eleneki", Erik – "Elika", Thomas – "Koma", Markus – "Maleko", Normann – "Nomana", Robert – "Lopaka", Elisabeth – "Elikapeka", Hilde – "Hileka", Ingrid – "Inakika", Josefine – "Lokapine", Olga – "Oleka", Marie – "Malia". En av Hawaiis mest anerkjente hula-dansere heter Malia Ann Kawailanamalie Petersen – det siste etter sin norske bestefar. Geografi. Kart over øygruppen, som strekker seg 2.400 km i nordvestlig retning fra det sydligste punktet på hovedøyen Hawaii. Øyene. I tillegg til de åtte hovedøyene finnes det mange andre. De nordvestlige øyene er en serie av ni små eldre masser øst for Kauai som strekker seg fra Nihoa til Kure. Dette er rester av noe som en gang var et stort vulkansk fjell. I tillegg finnes det mer enn hundre små holmer og skjær, for eksempel Molokini. Til sammen er det registrert omlag 130 småøyer rundt på øygruppen. Bildegalleri: de største øyene. Bildegalleri: flyfoto av de største øyene på Hawaii Topografi. alt=World map with Hawaiian islands in the middle Øygruppen ligger 3 200 km sørvest for det nordamerikanske fastlandet. Hawaii er den sørligste staten i USA og av alle statene er det kun Alaska som ligger lenger vest enn Hawaii. Alaska og Hawaii er også de to eneste statene i USA som ikke deler grense med enn annen stat. Hawaii er den eneste staten i USA som ikke er lokalisert geografisk i Nord-Amerika. I tillegg er Hawaii den eneste som dyrker kaffe, er helt omgitt av vann, er et arkipel, har royale palasser og ikke har noen rett linje i statsgrensen. Fjell. Hawaiis største fjell, Mauna Kea, har en høyde på 4 205 meter over havet. men er i realiteten høyere enn Mount Everest hvis man måler fra bunnen av fjellet. Bunnen av Mauna Kea ligger på havbunnen av Stillehavet, slik at fjellet i realiteten er omlag 10 200 meter høyt. Geologi. Samtlige av Hawaiis øyer er skapt av vulkaner som har heist seg fra havbunnen, se teorien om varme flekker; søylestrømmer. Mantelen under Hawaii er ekstra varm. Det er den tektoniske platen under Stillehavet som beveger seg mot nordvest, mens den varme flekken holder seg stille, noe som sakte skaper nye vulkaner. Det siste vulkanutbruddet utenfor hovedøya Hawaii inntraff ved Haleakala på Maui sent på 1700-tallet. Ettersom øyene er skapt på vulkanisk vis, antar man at øyenes opprinnelige dyreliv har kommet dit gjennom vinden (båret gjennom luften), bølger (flytet på havet) og vinger (blant annet fugler). Hawaiis isolerte plassering har ført til at det finnes et stort antall endemiske arter på øyene. Klima. Hawaii har et typisk tropisk klima, bortsett fra at temperaturen og luftfuktigheten tenderer å være noe mindre ekstrem sammenlignet med andre tropiske områder. Dette skyldes de konstante østvindene. Temperaturene er varme gjennom hele året og det er små forskjeller mellom månedene. På sommeren når temperaturen ofte rundt 31 °C på dagen og 24 °C på natten. På vinteren ligger temperaturen på dagen rundt 28 °C og 18 °C på natten. Oppe i høyden, i særdeleshet på Mauna Kea og Mauna Loa kan det forekomme snøfall om vinteren. Mount Waialeale på øya Kauai er kjent for sitt regn, og fjellet har verdens nest høyeste årsgjennomsnitt i nedbør på omkring 11 meter. Klimaet varierer stort mellom de ulike øyene. Grovt sett kan de deles inn i lovarts- og leområder basert på hvordan de ligger i forhold til de høye fjellene. Det faller langt mer regn i lovartsområdene enn i leområdene, som er tørrere og har mer sol. Turistindustrien er stort sett basert på leområdene. Tsunamier. Siden andre verdenskrig har det forekommet fem tsunamier i staten Hawaii. Befolkning. Bureau of the Census har anslått at befolkningen i Hawaii var 1 374 810 per 1. juli 2011, med 1,07 % økning siden folketellingen i USA i 2010. I 2005 hadde Hawaii en estimert befolkning på, en økning på 13 070 (1 %) fra året før, og en økning på 63 657 (5,3 %) siden 2000. Dette inkluderer en naturlig befolkningstilvekstøkning på 48 111 personer (96 028 fødsler minus 47 917 døde), og en økning på grunn av netto migrasjon av 16 956 personer til staten. Innvandring fra land utenfor USA resulterte i en netto økning på 30 068 mennesker, og migrasjon i landet resulterte i et netto tap på 13 112 personer. Sentrum av befolkningen på Hawaii ligger mellom de to øyene Oahu og Molokai. I realiteten har Hawaii langt større befolkning, fordi det til enhver tid er mange turister i staten. Forventet levetid for de som er født på Hawaii var i 2000 79,8 år (77,1 for menn og 82,5 for kvinner), noe som er lenger enn noen annen amerikansk stat. Økonomiske nøkkeltall. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Helse. Staten Hawaii har et eget helsesystem som forsikrer 92 % av innbyggerne (2009). Systemet har Hawaii hatt helt siden 1974 da Chapter 393 Prepaid Health Care Act ble vedtatt. Staten pålegger virksomheter å yte forsikring til ansatte som arbeider mer enn 20 timer per uke. Det er også iverksatt klare reguleringer mot forsikringsselskapene som medvirker til at kostnadene ved ansatte ikke blir så høy. Som en følge av den store preventive satsningen på helse, benytter innbyggerne på Hawaii seg sjeldnere av sjukehus enn resten av USA. Samtidig er de totale kostnadene ved helsevesenet vesentlig lavere. Tilhengere av universelle helsetjenester andre steder i USA bruker Hawaii som en modell for foreslåtte statlige og føderale planer for helsetjenesten. Religion. Den kristne kirken på Makiki, 1958 Den største trosretningen ut fra antall tilhørere var iht. en statlig gjennomgang i år 2000 Den Katolske kirke med 240 813 medlemmer. Ho'oponopono. På Hawaii er det flere som tilhører den gamle filosofien Ho'oponopono, som kjennetegnes ved forsoning og tilgivelse. Surfing. Hawaii er kjent som surfingens vugge. Hawaii er fortsatt et av de mest besøkte stedene for å surfe og har mange kjente strender som tiltrekker seg surfentusiaster fra hele verden. De mest kjente strendene er North Shore på Oahu, Waikiki beach på Honolulu, Waimea Bay, Sunset Beach på Oahu, Banzai Pipeline og rundt hele øya Maui. Stort sett er det størst bølger på nordsiden av øyene om vinteren og på sørsiden om sommeren. Kjente personer fra Hawaii. a> bakgrunn, og er født og vokst opp på Hawaii. Massachusetts. Massachusetts er en delstat i USA, i regionen New England. Boston er hovedstaden. Massachusetts er også kalt "Utdannelsestaten", siden flere av verdens beste universiteter, blant annet Harvard og MIT, ligger der. Delstaten har en rik historie, siden det var her de første immigrantene fra «Mayflower» kom og at «The Boston Tea Party» fant sted her. Historie. Forskjellige algonkinske stammer slo seg ned i området før de europeiske bosetningene. I Massachusetts Bay-området bodde Massachusettene. Området nær Vermont og New Hampshire-grensene og i Merrimack-elvens dal var det tradisjonelle hjemmet til Pennacook-stammen. Cape Cod, Nantucket, Marthas Vineyard og det sørøstlige Massachusetts var hjemmet til Wampanoag som pilegrimene møtte. Helt i enden av Cape Cod bodde den nært beslektede Nauset-stammen. Mye av de sentrale delene og Connecticut-elvens dal var hjemmet til de løst organiserte Nipmuc-folkene. Berkshires var hjemmet til både Pocomtuc og Mahican-stammene. Utflyttede Narragansett og Mohegan fra henholdsvis Rhode Island og Connecticut var også tilstede. Massachusetts Bay-kolonien ble oppkalt etter den innfødte befolkningen, Massachusettene, hvis navn betyr «et stort fjellsted» i referanse til et lite fjell som i dag er kjent som «Blue Hill» (lokalisert på grensen til Milton og Canton, rett sør for Boston). Massachusettene ble alle utryddet av en epidemi kort tid etter ankomsten til kaptein John Smith i 1614. Pilegrimene fra Humber-regionen i England etablerte sin bosetning ved Plymouth i 1620, da de ankom på Mayflower. Frem til 1691 da de ble slått sammen, var Massachusetts Bay-kolonien og kolonien Plymouth separate kolonier. Massachusetts Bay Colony-perioden (1629–1686). Pilegrimene ble snart fulgt av puritanere fra Themsen-regionen i England som etablerte Massachusetts Bay-kolonien. Selv om puritanerne kom til Massachusetts i leting etter religiøs frihet, var de ikke tolerante for andre religioner enn deres egen. Folk som Anne Hutchinson, Roger Williams og Thomas Hooker forlot Massachusetts og reiste sørover på grunn av puritanernes manglende religiøse toleranse. Williams endte opp med å grunnlegge kolonien Rhode Island og Hooker grunnla Connecticut. Kong Filips krig (1675–1676), den blodigste indianerkrigen i den tidlige kolonitiden, inkluderte betydelige kampanjer i Pioneer Valley og Plymouth-kolonien. Det tok mange år for koloniene i det sørlige New England å komme seg fra krigens ettervirkninger. Provinsen New England (1686–1692). I mai 1686 ble Massachusetts Bay-kolonien oppløst, da Joseph Dudley ble president av New England under en kommisjon etablert av kong Jakob II. Dudley etablerte sin autoritet senere i New Hampshire og King's Province (del av dagens Rhode Island), og beholdt denne posisjonen til sir Edmund Andros ankom for å bli den kongelige guvernøren i New England Dominion. Dudley fortsatte som medlem av guvernør Andros sitt råd. Boston-kolonistene gjorde opprør da nyhetene om tronsbestigelsen til William og Maria ankom. Andros og hans embetsmenn ble holdt fanget på Castle Island og så sendt tilbake til England som fanger. Andros ble renvasket og ble guvernør i Virginia (1692–98). Den kongelige kolonien Massachusetts (1692–1774). Betydelige guvernører i denne perioden var Thomas Hutchinson, sir Francis Bernard og Thomas Gage. Gage var den siste britiske guvernøren i Massachusetts. Revolusjonstidens Massachusetts (1760–1780-årene). Massachusetts var den første kolonien som gjorde opprør mot britenes styre og satte dermed i gang den amerikanske revolusjon. 9. februar 1775 erklærte det britiske parlamentet Massachusetts for å være i opprør og sendte tropper for å gjenopprette orden i kolonien. 5. mars 1770 ble afro-amerikaneren Crispus Attucks fra Framingham drept (sammen med fire andre amerikanske kolonister) i en hendelse som ble kjent som Boston-massakren. Attucks er ofte regnet som det første omkomne i den amerikanske revolusjonen. Flere tidlige revolusjonsslag fant sted i Massachusetts, inkludert slagene ved Lexington og Concord (hvor det berømte "skuddet som ble hørt verden rundt" ble avfyrt), slaget ved Bunker Hill og beleiringen av Boston. Commonwealth of Massachusetts (1780–"i dag"). En konstitusjonell konvensjon trakk opp en konstitusjon som ble skrevet hovedsakelig av John Adams, og folket ratifiserte den 15. juni 1780. I dag er grunnloven den eldste fungerende i verden. John Hancock ble den første guvernøren i Commonwealth of Massachusetts. 6. februar 1788 ble Massachusetts den sjette staten som ratifiserte Amerikas forente staters konstitusjon. 15. mars 1820 ble området Maine utskilt fra Massachussets som en følge av Missouri-kompromisset og ble den 23. staten i Amerikas forente stater. I løpet av attenhundretallet ble Massachusetts ledende i den industrielle revolusjonen i USA. Bedrifter rundt Boston produserte tekstiler og sko og bedrifter rundt Springfield produserte verktøy og papir. Økonomien gikk fra å være en hovedsakelig landbruksøkonomi til å bli en industriøkonomi, først ved hjelp av vannkraft og senere dampmaskiner som forsynte bedriftene, kanaldriften og senere jernbanedriften med energi. I begynnelsen ble de nye industriarbeiderne hentet fra omliggende jordbruksstrøk, men senere besto de i stor grad av innvandrede grupper, først fra Irland, senere også fra land som Canada (Quebec), Polen, Italia osv. I årene som ledet opp til den amerikanske borgerkrigen var Massachusetts et senter for progressive idéer og kampen for avskaffelse av slaveriet. Horace Mann gjorde Massachusetts skolesystem ti l en modell for hele USA. Henry David Thoreau og Ralph Waldo Emerson ga store bidrag til amerikansk tekning. Industrien i Massachusetts kom inn i en nedgang på begynnelsen av nittenhundretallet da mange bedrifter flyttet ut. På 1920-tallet hadde konkurranse fra sørstatene og midt-vesten sammen med den store depresjonen ført til kraftig nedgang i de tre store industrigrenene i Massachusetts: tekstil, sko og mekanisert transport. Nedgangen fortsatte til siste halvdel av århundret. Mellom 1950 og 1979 falt antallet personer i Massachusetts som var ansatt i tekstilindustrien fra 264 000 til 63 000. Dette ledet til en stor flukt av gode jobber fra den vestlige delen av Massachusetts som ble sterkt rammet av de-industrialiseringen også på slutten av nittenhundretallet. I den østlige delen av Massachusetts ble økonomien etter 2. verdenskrig omformet fra tungindustri til en service- og høyteknologisk basert økonomi. Offentlige kontrakter, private investeringer og forskningssentra ledet til en bedret situasjon for næringslivet med redusert arbeidsledighet og økte inntekter. Forstadsbebyggelse bredte om seg og på 1970-tallet den såkalte Route 128 korridoren full av høyteknologiselskaper som rekrutterte ferdigutdannede fra områdets mange eliteinstitusjoner innen høyere utdanning. Styresett og politikk. Styret av Massachusetts er som hos de andre delstatene delt inn i tre avdelinger: den utøvende, den lovgivende og den dømmende. Massachusetts har en lang politisk historie; tidlige politiske strukturer var blant annet Mayflower Compact fra 1620, de to adskilte Massachusetts Bay og Plymouth koloniene og den samlede kolonien Province of Massachusetts. Massachusetts grunnlov som ble utformet av John Adams ble vedtatt i 1780 da den amerikanske uavhengighetskrigen var i gang, fire år etter konføderasjonsartiklene var utformet og åtte år før USAs nåværende grunnlov ble vedtatt i 1788. Det er den eldste grunnlovene i verden som fortsatt er i bruk. Politikk. Massachusetts er blant de mer liberale statene i USA. Begge plassene i senatet og alle de ti plassene i representantenes hus besittes av demokrater. Senator John Kerry fra Massachusetts stilte til presidentvalget i 2004. Den andre senatoren, Ted Kennedy, bror av tidligere president John F. Kennedy, døde 25. august 2009 og til allmenn overraskende vant Scott Brown fra Republikanerne det suppleringsvalget som ble avholdt over Kennedys senatsplass. Dermed tok republikanerne tilbake noe av demokratenes hegemoni i delstaten, og sikret seg det 41. mandatet og dermed negativt flertall (filubustermandat) i Senatet. Ved valget i 2006 gjenerobret demokratene guvernørembetet, som hadde vært republikansk de siste 16 årene. Tidligere statsadvokat Deval Patrick er delstatens første svarte guvernør. Demokratene har stort flertall i begge kammer av delstatsforsamlingen; 35-5 i førstekammeret og 141-19 i andrekammeret. Fylker. Massachusetts har 14 fylker (counties). Befolkning. Bureau of the Census estimerte at befolkningstallet i Massachusetts var den 1. juli 2011, en økning på 0,61% fra folketellingen i 2010. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Utdannelse. Massachusetts var med Massachusetts Education Law of 1647 den første delstaten som krevde at kommunene skulle ansette en lærer eller etablere skole. Horace Mann, grunnlegger av Westfield State University, arbeidet på attenhundretallet for reformer som kom til å legge grunnlaget for mye av dagens offentlige skolesystem. Massachusetts er delstaten med USAs eldste grunnskole (The Mather School, 1693), den eldste videregående skolen ((Boston Latin School, 1635), den eldste internatskolen (The Governor's Academy, 1763), det eldste universitetet (Harvard University, 1636) og det eldste universitetet for kvinner ((Mount Holyoke College, 1837). I 1852 ble Massachusetts den første delstaten til å innføre obligatorisk skolegang. Massachussets er blant de delstatene som bevilger mest til den offentlige skolen, målt per elev. På nasjonale prøver i USA ligger Massachusetts ofte helt på toppen eller nær toppen. Massaschusetts har 121 institusjoner innen høyere utdanning. Harvard University og Massachusetts Institute of Technology som begge ligger i Cambridge rangeres blant de aller beste universitetene i verden. I tillegg til disse er flere institusjoner rangert blant de 40 beste på nasjonalt nivå: Tufts University, Boston College og Brandeis University. Når det gjelder såkalte Liberal arts college (spesialiserte på lavere studier innen klassiske fag) har Massachusetts også flere som er rangert helt i toppen på nasjonalt plan: Williams College, Amherst College og Wellesley College. Andre som plasserer seg blant de 40 beste er Smith College, College of the Holy Cross og Mount Holyoke College. Det offentlige University of Massachusetts (UMass) har fem campuser i delstaten, og den største, Amherst, har over 25 0000 studenter. Tidssone. a> er delt inn i 24 tidssoner. En tidssone er et område på Jorden med samme normaltid, såkalt «sonetid». Fordi jorden roterer rundt sin egen akse, vil det aldri være den samme klokketid eller soltid over hele kloden. Lokaltiden er bare felles for de stedene som ligger på samme meridian. Steder som ligger lengre øst og lengre vest har lokaltid som ligger henholdsvis foran og etter. Måten man har løst dette på, er å dele Jorden inn i 24 tidssoner. For eksempel er klokken ett i Oslo når den er tolv i London. Tidssonene følger grovt sett hver 15. meridian. Hvert land benytter ofte bare én tidssone. Unntak er land som Australia, Canada, Russland, og USA, som har interne soneinndelinger. I Europa har Asorene (Portugal) og Kanariøyene (Spania) andre tidssoner enn fastlandet. Hadde man fulgt de rette strekene på kartet slavisk, hadde det norske Vestlandet vært i den britiske tidssonen, og Finnmark i samme tidssone som Finland. Universell tid UTC (Coordinated Universal Time) brukes gjerne som referanse når man definerer tidssoner. Kina er det største landet som ligger i flere tidssoner, men kun benytter én for hele landet (UTC+ 8). Det nest største landet med kun én tidssone er India (UTC + 5:30). Disse er også verdens to mest folkerike stater. Der den norske, finske og russiske grensen møtes, møtes også hele tre tidssoner. Area 51. Kart som viser Area 51´s beliggenhet Area 51 er et område i det sørlige Nevada kontrollert av det amerikanske militæret. Området er angivelig et hemmelig område for testing av fly og andre luftfartøy. Området går også under navnene Watertown, Dreamland, Paradise Ranch, The Farm, The Box, og "The Directorate for Development Plans Area", samt Groom Lake. Området er gjennom mange år blitt gjenstand for en rekke konspirasjonsteorier som går ut på at det befinner seg ikke-jordiske romfartøy og utenomjordiske vesener der. Det er bekreftet at spionflyene Oxcart og etterkommeren SR-71 ble utviklet på dette området. Det ble også gjennomført diverse øvelser i forbindelse med Apollo-programmet på området, mange tror at dette er opphavet til konspirasjonsteoriene angående månelandingen. George W. Bush. a>, røde for George W Bush, som seiret med 271 valgmannstemmer, mot 266 for Gore. a>, røde for George W Bush, som seiret med 286 valgmannstemmer, mot 251 for Kerry. George Walker Bush (født 6. juli 1946 i New Haven i Connecticut i USA) var USAs 43. president, fra Det republikanske partiet. Bush ble innsatt som president i 2001 etter å ha blitt erklært vinner over demokratenes kandidat Al Gore i et av de jevneste og mest kontroversielle valgene i amerikansk historie. Bush ble gjenvalgt i 2004 etter igjen å ha vunnet en kontroversiell seier over demokratenes John Kerry, nå med relativt klar margin, til tross for at mange rapporterte problemer, i særdeleshet fra valgkretser i Ohio og svarte valgkretser i flere av USAs største valgkretser. Den 20. januar 2009 gikk George W. Bush av som president, og ble etterfulgt av Barack Obama fra Det demokratiske parti. Bush var tidligere guvernør i Texas, og er sønn av tidligere president George Bush og bror av Floridas guvernør i år 2000 Jeb Bush og bror til tidligere styremedlem for sikkerheten ved World Trade Center Marvin Bush. George W. Bush er den andre amerikanske presidenten gjennom tidene som er sønn av en tidligere president. Bakgrunn. Bush ble født i Connecticut, og vokste opp i Texas. Som ungdom gikk han på den private kostskolen Phillips Academy i Andover Massachusetts, samme skole som faren i sin tid hadde gått på. I 1968 tok Bush en bachelorgrad i historie fra Yale University. Bush tok graden Master of Business Administration (MBA) ved Harvard University. Samtidig som han ble ferdig på Yale, gikk Bush inn i Texas Air National Guard. Her ble han fenrik, og i 1970 ble han godkjent som jagerflypilot. Han fløy da Convair F-102 Delta Dagger. I 1972 ble han satt på bakken etter å ha unnlatt å møte til en helsesjekk, og året etter gikk han ut av forsvaret. Bush forlot militæret 8 måneder for tidlig, for å begynne på Harvard University. Bushs militære karriere ble et tema i valgkampen både i 2000 og 2004. Etter utdannelsen flyttet Bush tilbake til Texas der han gikk inn i oljebransjen og startet i 1976 sitt eget oljeselskap som han ga navnet «Arbusto», som er spansk for «Bush». Sammen med andre forretningsmenn kjøpte Bush baseball-laget Texas Rangers. Bush solgte seg ut i 1998 med en fortjeneste på 15 millioner dollar. I 1978 vant Bush det republikanske primærvalget, men tapte valget til Representantenes Hus for Demokraten Kent Hance i Texas' 19. distrikt. Han vurderte å stille som kandidat til guvernør i Texas i 1990, men ble sterkt frarådet av foreldrene som mente en guvernørstilling kunne komme i konflikt med farens presidentgjerning. Etter farens valgnederlag i 1992 stod George W. Bush fritt til å sikte mot guvernørstillingen på nytt. Med Karl Rove som leder av valgkampen vant han i 1994 guvernørvalget i Texas mot demokrat og sittende guvernør Ann Richards. Bush ble gjenvalgt som guvernør i 1998. Bush er gift med Laura Bush, bibliotekar og lærer. De har to døtre, Jenna og Barbara. Presidentvalget i 2000. Bush vant presidentvalget i 2000 mot den demokratiske kandidaten Al Gore. Opptellingen av stemmene og utregningen av valgmenn viste seg å være så jevn at den kandidaten som vant Florida ville få flest valgmenn i valgmannskollegiet og dermed vinne presidentvalget. Resultatet etter første opptelling i Florida var så jevnt og stemmedifferansen så liten at ingen med sikkerhet kunne bli utropt til vinner av delstaten. Striden om opptelling av stemmene i Florida endte til slutt i USAs høyesterett. Høyesterett besluttet, over en måned etter valget, at Floridas høyesterett hadde gått utover sine fullmakter ved å bestemme hvordan valgmennene fra Florida skulle velges, og at den uttrukne kontroll-tellingen av stemmene ikke kunne følge en konsistent standard. Høyesterettsdommernes votering, 5-4, korresponderte til det partiet presidenten som utnevnte dem, hadde tilhørt. Det endelige valgresultatet i Florida ga Bush 537 flere stemmer enn Gore. Denne forskjellen tilsvarte 0,009 prosent av stemmene. Bush fikk en halv million færre stemmer enn motkandidaten Al Gore, tilsvarende 0,6 prosent av stemmene i landet. Han fikk likevel flest valgmenn, med 271 valgmenn mot Gores 266 (en valgmann i Washington D.C. avstod fra å stemme på Gore). Første periode som president (2001-2005). Bush undertegner «No Child Left Behind»-loven. Bush har hatt et stort fokus på å ruste opp skolesystemet i presidentperiodene sine. Tidlig i presidentkarrieren satte Bush igang omfattende skattelettelser, som lovet i valgkampen. Dette inneholdt nedsetting av den laveste skatteprosenten fra 15% til 10%, og fjerning av den samordnede inntektsskatten for ektepar som gjorde at de hadde høyere skatt. Kritikere mente at skattelettelsene var mest til gagn for de rike, og at det medførte store budsjettunderskudd. Forsvarere av denne skattepolitikken hevder at den ikke førte til en omfordeling fra fattige til rike, spesielt ettersom dette er nesten umulig når de nederste 43 millioner skattebetalere ikke betaler føderal inntektsskatt. Det er også blitt påpekt at en omfattende undersøkelse viste at 90% av underskuddet kommer fra økt forbruk, mens kun 10% kommer fra lavere skatteinntekter. I tillegg har flere kommentert hvordan underskuddet og statsgjelden ikke var særlig oppsiktsvekkende i en historisk sammenheng. Skattelettene ble også forsvart med at de ville stimulere økonomien og skape flere jobber. Eksempelvis så førte halveringen av utbytteskatten til en dobling av skatteinntekten. I mai 2001 mistet republikanerne sitt knappe flertall i senatet da Vermont-senatoren James Jeffords forlot det republikanske parti og erklærte seg som uavhengig. Republikanerne vant flertallet tilbake i mellomvalget i november 2002. Terrorangrepet 11. september 2001 var Bushs første store krise. Som en direkte følge av angrepet på USA fulgte en NATO-støttet invasjon av Afghanistan som startet 7. oktober 2001, der de fjernet Taliban-regimet og innsatte en regjering ledet av Hamid Karzai. Bush er kjent for uttrykket «Axis of evil». Dette begrepet ble først brukt i en tale 29. januar 2002 for å beskrive «regimer som støtter terror». Landene som Bush trakk frem var Irak, Iran og Nord-Korea. Bush igangsatte også en invasjon i Irak som startet 20. mars 2003, som felte Saddam Husseins diktatur. Den offisielle begrunnelsen for invasjonen var trusselen som Iraks angivelige masseødeleggelsesvåpen utgjorde, men per 2008 har ingen masseødeleggelsesvåpen blitt funnet. Store deler av det internasjonale samfunnet, inkludert FN, Frankrike, Russland og FNs våpeninspektører, trodde før krigen at Irak hadde slike våpen. Lederen av våpeninspektørene, Hans Blix, uttalte at man måtte anta at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. 1. mai 2003, ombord på hangarskipet USS Abraham Lincoln, erklærte Bush at de viktigste krigshandlingene i Irak var avsluttet. Men krigen i Irak ble etterhvert langt vanskeligere enn Bush-administrasjonen hadde antatt på forhånd. Blant annet ble det avslørt at amerikanske soldater torturerte irakiske fanger i Abu Ghraib-fengslet. Innenrikspolitisk hadde USA under George W. Bushs første administrasjon påført landet et moderat budsjettunderskudd, arbeidsledigheten hadde steget noe, og oppnådde et makspunkt på 6,2%, men sank igjen senere i perioden. Økonomien var til tross for dette sterk, Wall Street-børsen satte flere rekorder, og veksten i BNP var den største på 20 år. Enron-skandalen ble også en innenrikspolitisk skandale for Bush. 9. januar 2003 annonserer det amerikanske justisdepartementet en etterforskning av Enron. Enron var USAs største energiselskap og en betydelig politisk maktfaktor med nære bånd til president George W. Bush før selskapet gikk konkurs i desember 2001. Flere av sjefene i Enron ble dømt til lange fengselsstraffer i 2004–2005. Bush ble gjenvalgt over den demokratiske utfordreren John Kerry i 2004. Det var spesielt i sydstatene (som Alabama og Georgia), fjellstatene (som Idaho og Wyoming) og slettestatene (som Nebraska og Kansas) at Bush vant. I nordøst (Massachusetts, med flere) vant imidlertid ikke Bush en eneste stat i 2004. Dette var imidlertid ikke uventet da demokratene tradisjonelt står meget sterkt i nordøst. Presidentvalget i 2004. 2004-valgkampen mellom Bush og John Kerry ble bitter, ikke minst da Bushs rådgiver Karl Rove tidlig bestemte seg for å angripe Kerrys sterkeste punkt – hans heltedåder i Vietnamkrigen. Disse ble effektivt angrepet og stilt i tvil gjennom kampanjen «Swift-boat Veterans for Truth», hvor angivelige objektive og upartiske medsoldater stilte spørsmålstegn ved Kerrys egentlige bragder. Reklamene angrep også Kerrys vitnemål mot tidligere soldaters overgrep i Vietnamkrigen. Sterkest effekt fikk derimot en improvisert reklame som harsellerte med Kerrys personlighet – han drev den «europeiske» sporten windsurfing og dette visste Bush-kampanjen å gjenta for at Kerry skulle framstå som en uamerikansk, elitistisk vinglepetter fjernt fra vanlige amerikaneres liv. Reklamen «kerry flip-flop» ble en stor suksess, mens «Wolves Ad» også slo hardt mot Kerry. Andre periode som president (2005–2009). I sin andre periode måtte Bush forklare og avvise påstandene om amerikansk tortur ved Guantanamo. Bush-administrasjonen måtte også forsvare at amerikanerne holdt store mengder fanger, uten hverken tiltale eller rettssak, ved marinebasen. Organisasjoner som FN og Amnesty International kritiserte USA for gjentatte brudd på Folkeretten og Menneskerettene. I 2005 ble visepresident Dick Cheneys stabssjef «Scooter» Libby tiltalt for å ha avslørt CIA-agenten Valerie Plames identitet i et forsøk på å ramme hennes mann som hadde avslørt at president Bush snakket usant om at Irak hadde kjøpt uran i Niger. 29. august 2005 ble New Orleans rammet av Orkanen Katrina. Diket som omringer byen brast og store områder av byen ble lagt under vann, noe som førte til store materielle ødeleggelser og flere dødsfall i byen. President Bush ble utsatt for massiv kritikk på grunn av manglende føderal redningsinnsats. Bush ble også sterkt kritisert for å ha rost FEMAs sjef, Michael D. Brown; «Brownie, du gjør en helsikes god jobb». Brown trakk seg noe senere pga. kritikken. I januar 2006 uttalte Arlen Specter, republikansk leder av Senatets justiskomite at president George W. Bush kunne bli stilt for riksrett for å ha spionert på amerikanske innbyggere. Dette ble gjentatt av Al Gore 16. januar 2006. Avlyttings-skandalen ble et faktum før jul 2005 da Bush innrømmet at han ved rekke anledninger har gitt NSA tillatelse til å avlytte internasjonale telefonsamtaler og e-post-trafikk uten å få godkjennelse fra en rettslig instans. I hans andre periode fortsatte motstanden mot Irak-krigen å vokse. Amerikanske soldater ble mistenkt for å massakrere sivile irakere som hevn for militære aksjoner mot dem og torturen i Abu Ghraib-fengselet økte. I mai 2006 ble det kjent gjennom artikler i USA Today at etterretningsorganisasjonen NSA blant annet har samlet inn flere titall millioner telefonregistre. Presidenten måtte forsvare det som enkelte mener er ulovlig overvåking av amerikanske borgere. En ny undersøkelse utført ved Quinnipiac universitet publisert 1. juni 2006 viste at Bush er USAs minst likte president siden annen verdenskrig. I en radiotale 3. juni 2006 oppfordret Bush Senatet til å vedta en endring av grunnloven og dermed forby homofilt ekteskap. Forslaget om en grunnlovsendring skulle behandles i Senatet innen 10. juni og ville etter presidentens plan beskytte ekteskapet fra å bli omdefinert. Forslaget kom som et resultat av at noen delstater tillater homofile ekteskap. Senatet avviste dette forslaget i en avstemning 7. juni. Popularitet. I USA fikk Bush de høyeste popularitetsmålingene av noen president noensinne etter terrorangrepene 11. september. Økonomiske problemer, og invasjonen i Irak trakk imidlertid ned på populariteten selv om Bush vant et flertall av stemmene i 2004. Responsen på orkanen Katrina i 2005 førte til at populariteten falt videre. I 2006 vant demokratene kontroll over kongressen, og Bushs lave anseelse straffet republikanerne. Før presidentvalget i 2008 var Bush den minst populære presidenten noensinne. I Europa har Bush blitt kritisert for alenegang, og upopulær for hans utenrikspolitikk inkludert avvisning av Kyoto-avtalen og bygging av rakettforsvar. I Afrika er Bush blant de mest populære presidentene noensinne, og langt mer respektert enn Clinton hvis ettermæle er skjemmet av unnfallenhet i Somalia og massakeren i Rwanda. Bushs innsats mot AIDS og malaria, og økning av u-hjelpen er høyt respektert, og har blant annet tiltrukket ros av Bob Geldof. Bush nyter også stor popularitet i Georgia, Kosovo, den kurdiske delen av Irak og Israel. Birmingham. Birmingham er Englands nest største by, med rundt 1,1 millioner innbyggere. Den ligger i det seremonielle grevskapet West Midlands, og er administrasjonsby for regionen Vest-Midlands. Byen er en enhetlig myndighet. Tar man med omkringliggende byer, som i praksis er forsteder til Birmingham (Birmingham Metropolitan Area), er befolkningen rundt 3,6 millioner. Byen går ofte under kallenavnet "Brum", og dialekten som snakkes der kalles "Brummie". Et eldre, lokalt navn på byen er "Brummagem". Birmingham har en av de mest etnisk og kulturelt blandede befolkninger i Storbritannia. Det er store grupper fra Vestindia og India, og en stor gruppe fra Irland, samt betydelig innslag av mennesker fra andre deler av verden. Byens parade på St. Patricks dag er den tredje største i verden, etter New York og Dublin. Det er omkring 60 km med kanaler innenfor bygrensen, og det meste av dem er fortsatt farbare. Kanalene var sentrale i byens vekst under den industrielle revolusjon. Det nevnes ofte at Birmingham faktisk har flere kilometer med kanaler enn Venezia; det er korrekt, men en urettferdig sammenligning da Birmingham er en svært mye større by. Historie. Området var bebodd i romersk tid, og det gikk flere romerske veier dit. Den var da først og fremst en militærgarnison. I angelsaksisk tid var Birmingham en liten landsby. Den første skriftlige kilde som nevner den er "Domesday Book" (1086). I det 12. århundre ble landsbyen et markedssted, og innen det 17. århundre hadde den blitt et viktig produksjonssted. Den var særlig kjent for produksjon av håndvåpen. Mye av våpnene til Oliver Cromwells styrker under borgerkrigen ble laget i Birmingham. Under den industrielle revolusjon nøt byen godt av kull- og jernforekomster i nærheten, samt at det allerede fantes mye god arbeidskraft. Den kunne derfor vokse til et stort indudstrisenter. I begynnelsen av det 19. århundre ble Birmingham sentrum i det britiske kanalnettverket, og senere i jernbanenettverket. I viktoriansk tid vokste befolkningen til over en halv million, og byen ble dermed den nest største i Storbritannia. Den fikk status som "city" i 1889. Under andre verdenskrig ble byen kraftig bombet, og sentrum måtte derfor renoveres og gjenoppbygges i 1950- og 1960-årene. Birmingham ble etter dette ofte beskrevet som en «betongjungel», og ble jevnt over omtalt som en stygg by. I senere år har sentrum blitt grundig renovert, blant annet med små grønne lunger, restaurering av gamle gater, bygninger og kanaler, og fjerning av upopulære fotgjengerunderganger. Douglas Adams. Douglas Noël Adams (født 11. mars 1952, død 11. mai 2001) var en innflytelsesrik engelsk science fiction-forfatter, mest kjent for sitt arbeid med "Doctor Who", "Haikerens guide til galaksen" og romanene om den holistiske detektiven Dirk Gently. Samtlige bøker er gjennomsyret av ordspill, talentfull lek med språket og en til tider obskur humor. Adams har også produsert en rekke teksteventyrspill. Douglas Adams var en miljøvernsaktivist og beskrev seg selv som en «radikal ateist». Den kjente biologen, forfatteren og venn Richard Dawkins møtte sin kone gjennom bekjentskap med ham og han dedikerte boken "Gud – en vrangforestilling" til Adams, og beskrev i boken hvordan Adams hadde kommet til sin forståelse av evolusjon. Douglas Adams var en teknologisk entusiast, og skrev om fenomener som e-post og Usenet før de ble allment kjent. Siste delen av livet var han en ettertraktet foreleser om temaer som teknologi og miljø. Til minne om Adams feires håndkledagen hver 25. mai. Haikerens guide til galaksen. Trilogien (som på morsomt vis består av 5 bøker) ble opprinnelig skrevet som et radiomanus for BBC, og finnes også som TV-serie. Et kjennetegn ved de forskjellige versjonene er at innholdet varierer sterkt fra format til format. En spillefilm og TV-serie er også produsert. Teheran. Teheran (persisk: تهران) er hovedstaden i Iran. Teheran har et innbyggertall på ca 8,4 millioner 1. januar 2004). Nord for byen ligger Midtøstens høyeste fjell, Damavand, som er over 5600 meter høyt. Byen har 50 universiteter, flere museer og moskeer og er Irans handels- og industrisentrum med mer enn halvparten av landets industri. Byen ligger på et høyfjellsplatå, gjennomsnittlig høyde er 1200 moh. Byen har to internasjonale flyplasser, de heter Teheran/Mehrabad og Imam Khomeini International Airport, begge ligger et stykke utenfor byen. Byen har også det sjette høyeste tårnet i verden Bordche Milad. Byen har også den fjerde største fotballstadion i verden som har plass til 100 000 til 120 000 tilskuere, Azadi stadion (frihetens stadion). I 1999 startet byggingen av et nytt undergrunns transportsystem med 3 linjer (åpnet i 2001). Planleggingen av undergrunnssystemet har foregått siden 1970-årene, men ble stoppet som følge av den islamske revolusjon og krigen mot Irak. Teheran er ofte dekket av smog, på grunn av all forurensningen. Omtrent syv personer dør hver dag på grunn av sykdommer i forbindelse med dårlig luft. Etymologi. Det knytter seg forskjellige teorier til opprinnelsen av navnet "Teheran". Teherans offisielle hjemmeside skriver at "Teheran" kommer av det persiske ordet «Tah», som betyr ende eller bunn, og «Ran», som betyr fjellskråning. Teherans geografiske plassering tatt i betraktning, ved bunnen av Elburzfjellenes skråning, virker denne forklaringen som den mest sannsynlige for opprinnelsen av byens navn (دامنه ی بین دو کوه). En annen teori bygger på at ordet "Teheran" stammer fra "Tiran/Tirgan", «Boligen til Tir» (Tir er guden i zoroastrismen som svarer til den romerske Merkur). Den eldgamle partiske byen Tiran var nabo til byen Mehran («Boligen til Mehr/Mithra», zarathustrianismens solgud). De var begge bare landsbyer i forstedene til den store byen Rayy. Mehran eksisterer fortsatt og utgjør et boligområde i Teheran. Det samme gjelder Rayy, som i dag er en forstad til Teheran i sør. Den tredje teorien er at Teheran betyr «et varmt sted», motsatt «et kaldt sted» (eksempelvis Shemiran- et kjøligere distrikt i det nordlige Teheran. Noen tekster omkring dette emnet hevder at Teheran på persisk betyr «varm fjellskråning» (دامنه گرم). Historie. Mohammed Khan Qajar som gjorde Teheran til hovedstad i sitt rike Arkeologiske utgravninger indikerer at mennesker har bebodd området som nå er Teheran fra minst 5-6000 år før Kristus. På 800-tallet er Teheran kjent som en landsby, men mye mindre enn nabobyen Rayy. Hamdallah Mustawfi nevner i sitt skrift Nuz'hat al-Qulub (1240) Teheran som en berømt landsby. På det tidspunktet hadde antagelig en del beboere fra Rayy flyttet over til Teheran etter mongolenes herjinger i Ravy på ellevehundretallet. Den første europeeren vi kjenner som skrev om Teheran er den spanske diplomaten Ruy González de Clavijo som besøkte byen i 1404. Han beskriver stedet som behagelig og vel forsørget med mange slags produkter. Det fantes en kongelig residens (posada) der diplomaten var innkvartert og minst to andre betydelige bygninger, hvorav den ene var bebodd av Timurs svigersønn. Timurid-palasset var i følge Clavijo plassert rundt 8 kilomenter fra Ravy, som han hevder på det tidspunktet var forlatt (agora deshabitada). På slutten av femtenhundretallet vendte den safavidiske shahen Tahmasp I sin oppmerksomhet mot landsbyen Teheran og konstruerte en bymur rundt dem. Fra da av var Teheran å regne som en by og den befolkningen begynte å vokse. I 1796 flyttet Agha Mohammad Khan Qajar hovedstaden i riket fra Sari i hans hjemprovinse Mazandaran til Teheran. Han var den første persisiske hersker som gjorde Teheran, etterfølgeren av den gamle, store byen Rayy til hovedstad, selv om safavidene og Zand-dystastiet hadde utvidet byen og bygd palasser der. Argen, en persisk citadell som var bygget under safadidene og Zand-dynastiet ble nå sengrum for det kongelige hoff. Argen inkluderte Golastan palasset (blomesterpalasset, rosepalasset). Naturgitte forhold og klima. Teheran ligger i det iranske høylandet, omtrent ved 1200 meter høyde og omtrent 10 mil sør for det kaspiske hav. Nord for Teheran ligger Elburzfjellene og elvene Karaj og Jajrood renner fra fjellene og ut ved siden av Teheran. Klimaet i Teheran er påvirket av høyden, nærheten til Elburzfjellene i nord og ørken i sør. Det kategoriseres som et steppeklima med svært lite regn. Det lille regnet kommer mellom november og mai, og kan komme i form av snø mellom desember og februar. Somrene er svært varme og vintrene kan bli kalde. Klimaet kan variere noe mellom de ulike delene av Teheran grunnet høydeforskjell og nærhet til fjellene. Sport. I 1974 var Teheran den første byen i Midtøsten som ble vert for Asialekene. Arrangementet hadde deltagere fra 25 stater. Azadi er Teherans største stadion med plass til opp mot tilskuere, men det har hendt at enda fler har kommet Det har oversteget tilskuere. Azadi er hjemmebanen til Irans herrelandslag i fotball og for klubbene Persepolis FC Teheran og FC Esteghlal Teheran som spiller i landets høyeste liga. Flest meriter har Persepolis, som hittil har blitt landets mestre åtte ganger. Dessuten finnes fire andre fotballag i byen. Andre viktige idrettsgrener er bryting og vektløfting. Teheran var i 1959, 1973, 1998 og 2002 vert for verdensmesterskapet i bryting. Ikke langt fra byen, i fjellområdet Elburz, er det muligheter for vintersport. Helge Jordal. Helge Jordal (født 17. februar 1946) er en norsk skuespiller som er kanskje best kjent for sine tolkninger av "Jeppe på Bjerget". Jordal har hatt roller i flere spillefilmer, deriblant "Orions belte" fra 1985. For sin rolle i denne filmen vant han en Amanda-pris. Kong Harald V utnevnte den 8. juni 2006 Helge Jordal til ridder av St. Olavs Orden. Jordal fikk utmerkelsen for sin lange og omfattende karriere som skuespiller. Selve overrekkelsen av dekorasjonen fant sted 20. juni 2006 i Den Nationale Scene i skuespillerens hjemby Bergen. I 2009 fikk han Amandakomiteens ærespris på tildelingen 21. august. I januar 2011 fikk han Ivar Medaas-prisen. Komiteens begrunnelse var som følger: «"komitéen mener Jordal er en artist som virker i Ivar Medaas sin ånd. Medaas var en mann som tok den lokale kulturen på alvor, og spesielt Nordhordlandskulturen og strilakulturen."» «Jordal har brukt det bergenske i uttrykkene sine, og på den måten gjort bergenskulturen en stor tjeneste», sier Berentsen. Utah. Utah er en delstat i USA. Den ligger i den vestlige delen av landet og grenser mot Idaho i nord, Wyoming i nordøst, Colorado i øst, New Mexico i sørøst (men bare i et punkt, hvor delstatsgrenser møtes i et kryss), Arizona i sør, og mot Nevada i vest. Hovedstaden er Salt Lake City. Det bor en anselig andel mormonere i Utah. Navn. Navnet Utah henger sammen med indianerstammen utene, hvis navn kommer fra “sollandet” på deres språk; men selve navnet “Utah” skal bety «folket fra fjellhøydene». Geografi. Landskapet er i store deler goldt og ugjestmildt, men det er slikt fortrefflig sceneri som har blitt meget anvendt til Western filmer, som Monument Valley og Zion Nasjonalpark. I øst er det høyland med kløfter og daler, men Wasatch-fjellkjeden slynger seg fra nord til sør, og vrir væte fra luftstrømmen som lar land irrigeres for gardsbruk, og mot nordøst strekker Uinta-fjellene seg, som er nordamerikas eneste vest-østliggende fjellkjede. Begge kjeder har skoger med furu, gran, og osp trær, snøen bier ofte i høyere strøk året rundt, og det er flere store skiløpssentrer, som Alta og Sundance, i delstaten. I vest ligger Great Basin som en gang var innsjø (Lake Bonneville) og som nå er en stor slette som delvis er ørken. Kings Peak, som ligger i Summit County nordvest i Utah, i Uintakjeden, er med sine 4 123 moh delstatens høyeste fjell. Innsjøen Great Salt Lake, som er en saltvannsjø levning av Lake Bonneville, er også delstatens største innsjø med sine om lag 4 000 kvadratkilometer, og vestfra den er den berømte Bonneville Salt Flats, saltsletta hvor mange bilfartsrekorder har blitt satt. Fordi delstaten er i Great Basin, fører nesten alle delstatens vassdrag enten til Great Salt Lake, eller andre endorheiske sjøer som Sevier Lake. Med salt utnyttes andre fordampningsmineraler her, blant annet de som inneholder magnesium. Sørfra Great Salt Lake er Utah Lake, hvorfra løper Jordanelva nord til den forrige. Til sørvest skifter landet til lavere med røde sandsteinsformasjoner, mot Mojaveørkenen. Det er mange små nord-sørliggende små fjellkjeder i delstaten: Det har vært nokså mye gruve-aktivitet, samt kobber, sølv, gull, og uran funn, og det forskes med utvinning av petroleum fra oljeholdig leirskifer og sand. Utah's midtvestlige del mot Nevada er nesten som Mars, unntatt noen bittelille ørkenbyer er det ubebodd fordi det er nesten intet vann å finnes. Det er tre store motorveier gjennom delstaten: I-15 strekker seg fra California S – N til Idaho langs Wasatch-kjeden, og følges av tog; I-80 krysser I-15 i Salt Lake Ø-V i nord fra Wyoming til Nevada med tog langs seg også, samt line vest fra Ogden; og I-70 kommer i midten fra Colorado i øst, og knyttes til I-15. Salt Lake har en stor, modern, internasjonal flyplass. Vær. Skjønt at delstaten har mye ørken; som sagt, da Wasatchfjellkjeden rager opp i midten, løfter den opp luftstrømmen fra Stillehavet vestfra slik at det er bra væte i fjellstrøk og nær dem. I nord kommer snø ofte om vinteren og tidlig om våren, som legges i fjellene og tiner senere. Vintertemperaturer i nordens fjellstrøk kan bli så lave som -20°C eller kaldere. Reservoirer har blitt bygd som lagrer avrennet, som brukes til irrigasjon for gårder, men gårdsdrift er ikke lenger slik en stor industri som det var. Flere store føderale vannprosjekter har bygget digre reservoirer syd i delstaten, den største Lake Powell dannet av Glen Canyon Dam. Til syd i delstaten er det mye mindre nedbør, og hetere om sommeren — om lag 40°C om dagen. På grunn av ørkenslettene kan det komme kraftige Scirocco-aktige stormer. Historie. Utah var til å begynne med bosatt av omvankende indianerstammer: først de forsvundne Anasazi, så slike som sjosjonene, utene, gosutene og paiutene (og navahoene i sørøst), som livnæret seg ved jakt og primitiv jordbruk. De første europeerne som kom til området var spanske oppdagere og misjonærer til indianerne, på 1700-tallet. I 1847 førte mormonlederen Brigham Young (1801–1877), et vogntog mormonere til Great Salt Lake Valley fra Illinois og Missouri, som ble etterfulgt av en lang serie slike, til og med flere som kom med håndkjerrer til fots helt fra Iowa. Det var anselig brøkdel av alle disse som var fra Skandinavia — samt noen fra Norge, etter flittig men bespottet mormonsk misjonærarbeide i Norden. Mormonerne hadde blitt forfulgt på grunn sin livsførsel, blant annet at de tillot flerkoneri. I 1848 annekterte USA området fra Mexico. Rundt 1890 hadde mormonerne gjennom hardt arbeid og irrigasjon lært av indianerne klart å opprette et stabilt jordbrukssamfunn med små kooperative foretak. Utah ble av den amerikanske kongressen flere ganger nektet å få status som delstat. Men etter mormonerne offisielt avskaffet flerkoneriet i 1890, ble Utah USAs 45. delstat i 1896. Religion og kultur. Ca 80 % av innbyggerne var til nylig Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (som er riktig navn til “mormon” kirken, av og til forkortet som SDH), eller tilsvarende mormonske undergrupper. Disse undergruppene er fundamentalistiske samfunn som nektet å godkjenne mangegiftesavskaffelsen, og har intet med SDH kirken å gjøre. Innvandring har forminket mormonflertallet i Salt Lake City og andre store byer til nord, og det er fritt miljø for alle trossamfunn i delstaten. Utah har, i likhet med Norge, men i motsetning til USAs delstater for øvrig, en statlig kontroll over alkoholholdige drikker. Det er ikke lov til å reklamere for alkoholholdige produkter, og enkelte av dem er rett og slett forbudt, blant annet søte alkoholdrikker, utenfor offentlig salg, unntatt øl, som kan kjøpes overalt av de eldre enn 18. Dette har sammenheng med mormonkirkens forbud mot bruk av alkohol, også tobakk. Flerkoneri (polygami el. mangegifte) praktiseres fremdeles på ikke-offisielt grunnlag av fundamentalistiske sekter som ikke godkjennes eller beskyttes av SDH kirken. Giftemål til flere kvinner skjer utenfor dens regi, og har ikke noen statlig juridisk funksjon heller som aksepteres av myndighetene, og er i grunn mot loven, men er oftest ikke saksøkt for. Monogame ekteskap er den vanlige og offentlig støttet familieordning, men samboerskap finnes. Fleste innbyggere er av eurokakasoid nedstamning, men det er også sterkt voksende hispansk befolkning, og mongoloide (mange av som er etterkommere til det 19. århundres jernbanebyggere), samt indianerfolket. Det er veldig få svarte i Utah. Fordi av mormonske innflytelsen har familiestørrelsen vært gjennomsnittlig større, og fødselstatistikken hyppigere, da kirken fremte dette. Mormonkirken også fremte skolering og kultur fra begynnelsen av, med to universiteter, orkestre, kor, osv. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Texas. Texas (engelsk: "the State of Texas") er en delstat i de sentralsørlige delene av USA. Texas er den nest største delstaten i både areal (etter Alaska) og folketall (etter California), med et totalt folketall på 24,32 millioner mennesker fordelt på 696,200 km². Houston er den største byen og den fjerde største byen i USA. Andre store og viktige byer er San Antonio, El Paso, Dallas, Forth Worth og delstatshovedstaden Austin. Texas har en rekke ulike landskap og er en del av både Deep South og den ørkenaktige sørvestlige delen av USA. På en reise fra øst til vest får man se store nåleskoger og en rekke eikeskoger, store sletter og prærier og det store ørkenområdet rundt Big Bend. Uttrykket «alt er større i Texas» refererer til den enorme størrelsen delstaten har. Texas er større enn Tyskland, England, Irland, Nederland og Belgia til sammen. Delstaten har lenge vært midtpunkt for USAs tamfeindustri. Dette har som tiden har gått, utviklet seg til det cowboyinntrykket mange har av delstaten. Både historisk og kulturelt har Texas alltid blitt regnet som hovedlandet i Sørstatene og det sørlige USA. Det kjente uttrykket «six flags over Texas», kommer ifra alle flaggene Texas har brukt opp igjennom tiden. Spania var det første landet som hevdet suverenitet over delstaten. Senere har både Frankrike, Mexico og USA gjort det samme. I 1836 frigjorde Texas seg fra Mexico, og Texas ble en selvstendig nasjon. Republikken Texas varte i 9 år, til Texas ble annektert i Amerikas forente stater og ble USAs 28. delstat 29. desember 1845. Texas var også en del av Amerikas konfødererte stater under Den amerikanske borgerkrigen. Ved funnet av olje på begynnelsen av 1900-tallet fikk delstaten en kolossal økonomisk oppgang. Etter dette har Texas vært blant USAs rikeste stater. I løpet av det første tiåret av det tjueførste århundret gikk Texas forbi New York og ble den nest største økonomien i USA. Spesielt har veksten innen høyteknologi, høyere utdannelse og biomedisinsk forskning vært sterk de siste tiårene. Historie. Indianerstammer som en gang bodde innenfor grensene til dagens Texas inkluderer apasje, atakapan, bidai, caddo, comanche, cherokee, kiowa, tonkawa, wichita og karankawa. I dag er det tre føderalt anerkjente indianerstammer med tilhørighet i Texas: "Alabama-Coushatta Tribe of Texas", "Kickapoo Traditional Tribe of Texas" og "Ysleta Del Sur Pueblo of Texas". I 1543 oppdaget Luis de Moscoso olje det området som siden 1845 er kjent som Texas. Da de første spanske oppdagerne ankom var området bare tynt befolket av ulike indianerstammer. I årene 1720–22 ble det okkupert av Markis de Aguayo på grunn av Spanias frykt for at Frankrike skulle legge beslag på territoriet. I 1803 gjorde USA krav på området i forbindelse med Louisiana-kjøpet, men området forble spansk. I 1820-årene begynte området å bli befolket av amerikanske farmere som bosatte seg der, og i 1833 gjorde teksanerne opprør og erklærte seg uavhengige. I mars 1836 stormet meksikanske styrker under ledelse av Antonio López de Santa Anna fortet Alamo og nesten 200 amerikanere mistet livet. Blant de drepte var oberst Jim Bowie og kongressmannen Davy Crockett. I april samme år beseiret Sam Houston mexikanerne i Slaget ved San Jacinto og Antonio López de Santa Anna ble tatt som krigsfange. Dette førte til at en egen uavhengig stat, Republikken Texas ble opprettet, som kom til å bestå i nesten ti år. Den 12. oktober 1838 trakk Republikken Texas sin søknad om å bli en del av USA. 12. april 1844 ble Texas et amerikansk territorium og 23. juni 1845 godkjente Texas USAs annektering hvilket førte til et spent forhold til Mexico. I desember 1845 ble Texas USAs 28. delstat. USA og Mexico undertegnet Guadalupe Hidalgo-traktaten i 1848 som innebar at Mexico måtte avstå alt land nord for Rio Grande. Mexico fikk 18 millioner dollar og erkjente Texas som en del av USA. I januar 1861 trådte Texas ut av Unionen og gikk inn i Amerikas konfødererte stater og i 1870 ble de gjenopptatt i Unionen. I 1870- og 1880-årene ble indianerstammene drevet ut med makt og utbyggingen av jernbanen banet vei for nybyggerne. Kvegdriften fikk et oppsving og skapte myten om Texas som den virkelige «Vill vest»-staten. I begynnelsen av 1900-tallet fikk oljen stor betydning og Houston og Dallas ble på den tiden regnet som to av de mest velstående byene i verden. President John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas 22. november 1963. USAs tidligere president George W. Bush var guvernør i Texas i årene 1994–2000. Geografi. Texas er USAs nest største delstat både i areal (etter Alaska) og i folketall (etter California). Texas er også hjem til en rekke av Nord-Amerika- og USAs største byer. Dette inkluderer byer som Houston, Dallas, San Antonio, Forth Worth og El Paso. Austin er delstatshovedstad, fylkeshovedstad i Travis County og den 4. største byen i staten. Texas er større enn Tyskland, England, Irland, Nederland og Belgia til sammen. Staten er lokalisert i de sørlige delene av Great Plains, som ender ved Østlige Sierra Madre i det nordlige Mexico. Det er i den sentralsørlige delen av USA. Delstatens store størrelse og unike historie har gjort Texas til en av de viktigste delstatene i USA. Staten kan sies og ligge i både sørlige- og sørvestlige deler av USA. Delstatens enorme areal, økonomi og kultur er lett gjenkjennelig. Østlige, sentrale og nordlige deler av delstaten har større likheter med det sørlige USA enn det sørvestlige USA. Vest-Texas og Sør-Texas derimot har betydelig større likheter og kan lettere assosieres med det sørlige USA. Texas har en stor variasjon i de geografiske forholdene, som følge av den kolossale størrelsen. Her finnes både store fjellkjeder og fruktbare sletter. Klimaet varierer mellom årstidene. De fleste steder er det kjølige vintere og brennende varme sommere. En rekke orkaner og tornadoer rammer Texas regelmessig. Rio Grande, Red River og Sabine River utgjør naturlige statsgrenser til Oklahoma i nord, Louisiana og Arkansas i øst og de meksikanske delstatene Chihuahua, Nuevo León og Tamaulipas i sør. Texas Panhandle (den kvadrat-formede toppen av Nord-Texas) har en østlig grense med Oklahoma på 100° V, en nordlig grense med Oklahoma på 36°30 N og en vestlig grense med delstaten New Mexico på 103° V. Storbyen El Paso ligger på det vestligste punktet i delstaten, på 32° N inntil Rio Grande. Texas utgjør til sammen 7 prosent av USAs totale land- og vannarealer. Delstaten er den nest største i USA, etter Alaska, og er den sørligst liggende delstaten. Delstatshovedstaden, Austin, er den sørligste delstatshovedstaden av de 48 fastlandsstatene i USA. Kun overgått av Honolulu, San Juan og Hagåtña i hele unionen. Av innbyggerne deles staten normalt inn i fem regioner – Nord-Texas, Øst-Texas, Sentral-Texas, Sør-Texas og Vest-Texas. Enkelte ganger kalles også Panhandle for en egen region. Men ifølge den offisielle oppdelingen deles staten inn i følgende fire regioner – Gulf Coastal Plains, Interior Lowlands, Great Plains og Basin and Range Province. Bakgrunnen til den ulike oppdelingen, er forskjellen mellom politisk geografi og den fysiske geografien. Texas har et totalt areal på 696,241 km². Den lengste rette statsgrensen er fra det nordvestlige hjørnet av Panhandle til Rio Grande sør for Brownsville. Texas er så stor at den vestilige byen El Paso, er nærmere San Diego, California enn Beaumont i den østlige delen av staten. Beaumont på den andre siden, er nærmere Jacksonville, Florida, enn den er El Paso. Texarkana, som ligger i det nordøstlige hjørnet av delstaten, har samme avstand til Chicago, Illinois som til El Paso. Dalhart, i det nordvestlige hjørnet av Texas, er nærmere delstatshovedstedene i Kansas, Colorado, New Mexico, Oklahoma og Wyoming enn sin egen delstatshovedstad. Delstatens geografiske midtpunkt er 24 km nordøst for Brady i McCulloch County i Sentral-Texas. Guadalupe Peak, på 2 667 m over havet, er det høyeste punktet i Texas. Det laveste punktet, er der Texas møter Mexicogulfen. Texas har fem statsskogsområder og 120 delstatsparker på til sammen over 2 450 km². Det er 3 700 elver og 15 store elvesystemer på et areal større enn 307 385 km². Texas har 254 fylker, 10 klimasoner, 14 jordregioner og 11 økologiske regioner. Delstaten deles inn etter geologi, topografi, politiske bestemmelser, dyre- og planteliv og regnavfall. Fylker. Texas har 254 fylker, mer enn noen annen amerikansk delstat. Staten var historisk inndelt i bykommuner under lokale myndigheter, som igjen var styrt av spanske og meksikanske myndigheter. Da Texas ble et selvstendig land i 1836, var staten delt inn i 23 fylker. Disse ble senere, som følge av uenigheter og krav om lokalmyndigheter, delt inn i flere og mindre fylker. Det yngste av fylkene, er Kenedy County som ble opprettet i 1921. Hvert fylke er styrt av en kommisjonær rett bestående av fire valgte kommisjonærer og en fylkesdommer valgt av landets stemmer. I de mindre fylkene har fylkesdommeren oppgaven med å utføre juridisk arbeid, mens i de større fylkene har dommeren kun ansvar for og styre retten. Sheriffer og skatteinnkrevere er valgt ved stemmevalg. Alle fylkesvalgene er partiavhengige. I Texas har, i motsetning til mesteparten av de andre delstatene, byene større myndighet enn fylkene. Byer. Listen under viser de 20 største byene i Texas etter innbyggertall. Klima. Det store arealet og plasseringen av det gjør at Texas havner innen flere klimasoner som gir staten veldig variable værforhold. Panhandle har kaldere vintere enn Nord-Texas, mens Gulfkysten har milde vintere. Texas har store nedbørsvariasjoner. El Paso, på det vestligste punktet i delstaten, har så lite som 200 mm årlig regnfall. Houston, i den sørøstlige delen av Texas, har mer enn 1400 mm nedbør årlig. Dallas i Nord-Texas har en årlig nedbørsmengde på 940 mm. Snø finnes hver vinter i Panhandle og i det store fjellandskapet i Vest-Texas. Nord-Texas og Øst-Texas har snø ca hvert annethvert år, mens San Antonio og kystområdene ikke har snø ved normale værforhold. Under snøstormen 2004 Christmas Eve Snowstorm snødde det for første gang i Houston. Sommertemperaturene varierer for det meste mellom 26 °C i fjellandskapet i vest og på Galveston Island ved kysten i sørøst, til temperaturer rundt 40 °C i Rio Grande Valley i Sør-Texas. Gjennomsnittstemperaturen for hele Texas ligger på 32 °C. Nattemperaturene om sommeren er noe kaldere og varierer fra 14 °C i Vest-Texas til 27 °C i Galveston i Øst-Texas. Tordenvær rammer Texas ofte, spesielt i de østlige og nordlige delene av staten. Nesten hele Nord-Texas er en del av Tornado Alley, som er et område med mye tornadoer i USA. Texas har flest tornadoer i hele unionen inkludert biland som Guam og Puerto Rico. Det gjennomsnittelige antallet tornadoer per år er 139. Tornadoene rammer som regel hardest i Panhandle og Nord-Texas og kommer som regel i april, mai eller juni måned. De mest ødeleggende tropiske syklonene som har rammet USA opp igjennom tiden, har rammet Texas. Over 400 mennesker i Indianola ble drept av en syklon i 1875, fulgt av en i 1886 som utslettet byen fullstendig. Under Galveston-orkanen 1900 omkom muligens over 12 000 mennesker bosatt i Galveston-området. Dette er den dødeligste naturkatastrofen som har rammet USA noen gang. Andre store orkaner har vært Orkanen Audrey i 1957, Orkanen Carla i 1961, Orkanen Beulah i 1967, Orkanen Alica i 1983, Orkanen Rita i 2005 og Orkanen Ike i 2008. Texas sender ut mer drivhusgass enn noen annen amerikansk delstat. Staten slipper ut mer enn 680 milliarder kilo av karbondioksid årlig. Som en selvstendig nasjon, ville Texas havnet på 7. plass i verden over utslippere av CO2. Grunner til de store utslippene er store fabrikker og produksjonsindustri. Geologi. Texas er den sørligste av de amerikanske delstatene, og utgjør den nederste delen av Great Plains. De eldste steinene i Texas kan dateres til mesoproterozoikum og er ca 1,600 millioner år gamle. Disse steinene kan for eksempel bli funnet i Llano, Van Horn og i Franklin Mountains ved El Paso i Vest-Texas. Mellom 14 og 19 km av sedimenter er i dag under Texas, og stor produksjon av olje finner sted ved disse områdene. Oligocenske vulkanske steiner er stort sett funnet rundt Big Bend i Vest-Texas. Ettersom delstaten befinner seg langt fra aktive platetektonikkgrenser, finnes det ingen vulkaner og få jordskjelv i staten. Politikk. Som en delstat i det sørlige USA, står Det republikanske parti sterkt i staten. Derimot før Den amerikanske borgerkrigen dominerte Det demokratiske parti delstatspolitikken. Da president Lyndon Johnson (D) (som forøvrig var fra Texas) undertegnet Civil Rights Act i 1964, sa presidenten: «vi har mistet Sørstatene for denne generasjonen». Staten har siden det, vært sterkt preget av en konservativ skattepolitikk og et konservativt kristent verdisyn. Siden 1980 har mesteparten av innbyggerne støttet Det republikanske parti ved samtlige valg. I både 2000 og ved gjenvalget i 2004, vant George W. Bush (R) overlegent i delstaten. Dette som følge av en stor popularitet på hjemmebane etter og ha vært guvernør i delstaten. John McCain (R) vant også presidentvalget i 2008. I samtlige valg stemmer området rundt Austin demokratisk. Storbyene Houston og Dallas er delt 50/50, mens andre mindre byer over hele Texas stemmer republikansk i flertall. I 2008 var en overlegen majoritet av delstatens politikere republikanere. Det inkluderte blant annet Representantenes hus og antall senatorer fra staten. Av de 32 kongressmedlemmene, representerer 20 av dem Det republikanske parti. De demokratiske velgerne i delstaten består for det meste av minoriteter i storbyene, i tillegg til folk flest rundt hovedstadsområdet. Texas er den delstaten som benytter seg mest av dødsstraff i USA. Dødsstraff har vært i bruk siden 1819, og 1153 mennesker har sonet dødsstraff siden den gang. Tidligere ble dødsstraff gitt ved hard vold, landssvik, desertering og voldtekt. I dag brukes straffen hovedsakelig ved drap og seksuelt misbruk av barn. En undersøkelse foretatt av "Houston Chronicle" i 2002 viste at 70 % av innbyggerne støttet fortsatt bruk av dødsstraff. Dette er en betydelig nedgang siden 1998, da 86 % støttet fortsatt bruk av dødsstraff. Rick Perry (R) ble guvernør ved George W. Bush sin avgang i 2000, og har blitt gjenvalgt ved hvert valg siden. Økonomi. Texas' høye innbyggertall, overflod av naturressurser og store variasjon i både geografi og innbyggere, har gitt Texas en stor og variert økonomi. Siden olje ble funnet, har staten ofte blitt kallet «parafinindustriens stat». Statens kolossale vekst i økonomi har gitt Texas en sterk urbanisering. I 2005 var byene hjem til to tredjedeler av innbyggerne i Texas. Delstaten er kjent for å være en stat med lave skatter og et lite offentlig tjenestetilbud. Ifølge Tax Foundation har Texas blant de laveste skattene i USA, og havner på en 7. laveste plass blant delstatene i USA. Site Selection Magazine kåret Texas i 2004 som USAs mest business-vennlige delstat. Texas er den nest rikeste delstaten i USA, med en GSP på 1,09 billioner amerikanske dollar. Som en selvstendig nasjon, ville Texas kommet på en 7. plass i verden rangert etter GDP. Texas er også USAs største eksportør, og sender årlig varer for over 100 milliarder amerikanske dollar til land utenfor USA. Texas har den nest største arbeidskraften i USA, med over 11 millioner mennesker i arbeid. De lave skattene og en positiv holdning til private selskaper, har ført til en enorm positiv utvikling i både folketallet og økonomien. Økonomisk utvikling for fremtiden har siden 2003 vært en av guvernørens hovedsatsning. Mye av de økonomiske forholdene er regionbasert. For eksempel er tømmerindustri den viktigste økonomien i Øst-Texas, mens den ikke en gang er aktiv andre deler av delstaten. Biomedisinsk forskning, skipsfart og flygning står for mesteparten av økonomien i Houston. Økonomien i Dallas derimot er dominert av forsvarsproduksjon og utvikling av informasjonsteknologi. Vest-Texas og Panhandle har petroleumsindustri og gårdsbruk som sin viktigste inntektskilde. Den enorme økonomiske veksten i Texas er et resultat av ledig arbeidskraft, billig hus, lave skatter, store utdannelsestilbud, tiltrekkende vær- og klimaforhold, og en økonomisk politikk basert på få regulasjoner fra myndighetenes side. Olje- og gassfunnene er også en viktig bakgrunn for den økonomiske veksten. Det er for tiden bosatt 33 milliardærer i delstaten. Elleve av dem er bosatt i Dallas, flere enn i noen annen by i Texas. Texas har flere gårdsbruk enn noen annen delstat i USA, og har den høyeste husdyrbestanden i Amerika. Kveg er statens viktigste jordbruksvare og Texas produserer flere sau- og geiteprodukter enn noen annen amerikansk stat. Texas leder også nasjonalt i bomulls- og brødkornsproduksjon. Fiskeindustri og mineralressurser er etter hvert også blitt en stor inntektskilde. Texas leder også på nasjonalt nivå i produsering av sement, slipt stein, kalk, salt, sand og singel. Siden oljefunnet ved Spindletop i Beaumont i fylket Jefferson County, har energi vært viktig for alle SPØK-forholdene (sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt). I tillegg har disse arbeidssektorene vært dominerende siden funnet. Ifølge Energy Information Administration, bruker Texas mer energi enn noen annen delstat i USA. Til tross for elektrisitetskrisen i California 2000-2001, har Texas enda en deregulert elektrisitet. Railroad Commission of Texas har ansvaret for olje- og gassindustrien, gassutnyttingen, trygging av oljerør, petroleumsindustrien og kull- og urangruvedriften. Texas har lenge vært kjente for sitt enorme petroleumsdepositum på over 790 000 000 m³. Petroleumsdepositumet utgjør til sammen en fjerdedel av USAs totale reservat. Baytown Refinery i Houston har det største raffineri i hele Nord-Amerika. Texas produserer også en fjerdedel av USAs naturgassforbruk, mer enn noen annen stat. Mange av de største petroleumsselskapene i USA, har hovedkvarter i Texas. Det inkluderer selskaper som ConocoPhillips, Exxon Mobil, Halliburton, Valero og Marathon Oil. Texas leder også i USAs utvikling av fornybare ressurser, og produserer mest vindkraft i Amerika. Verdens største vindmølleparker ligger i Taylor- og Nolan County i Texas. Det enorme landbruket og tømmerhogsten gir Texas et enormt biomassepotensial. Staten har også det største potensial for solenergi i Nord-Amerika. En rekke høyteknologiske selskaper og industrier finner sted i Texas. Mange av verdens største teknologiselskaper holder til i staten, deriblant Dell, Texas Instruments, Perot Systems, At&T og Electronic Data Systems (EDS). Delstaten er også et viktig romfartsområde i USA, og er blant annet hjem til NASAs Lyndon B. Johnson Space Center, som ligger i det sørøstlige Houston. I Forth Worth ligger blant annet Lockheed Martin’s Aeronautics division og Bell Helicopter Textron. Lockheed i Forth Worth har blant annet utviklet suksessrike F-16 Fighting Falcon og oppfølgeren F-35 Lightning II. Sterke økonomiske sektorer i de nyere dager er hovedsakelig basert på forretningsvirksomhet. Grossist og bank- og forsikringsvirksomhet har etter hvert spilt viktige økonomiske roller i staten. Dallas-Forth Worth området var hjemstedet til USAs andre kjøpesenter, Highland Park Village. I dag har området flere kjøpesenter enn noe annet sted i Amerika. Mexico er statens viktigste handelspartner, og importerer mer enn en tredjedel av delstatens totale eksport. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Befolkning. Befolkningssenteret i Texas er lokalisert i byen Holland i fylket Bell County. I 2005 nådde innbyggertallet 22,8 millioner. Dette var en økning på 388 419 (eller 1,7 %) siden året før, og en vekst på over 2 millioner (9,6 %) siden år 2000. I samtlige befolkningskategorier – naturlig (antall fødsler minus antall dødsfall), nettoinnvandring og nettoimmigrasjon – har Texas sett en økning. Denne naturlige økningen var på 1 155 182 mennesker (1.948.398 fødsler minus 793 216 dødsfall). Immigrasjon fra områder utenfor USA resulterte i en økning på 663 161 mennesker, og immigrasjon fra områder innenfor USA i 218 722 mennesker. På 1990-tallet ble Texas ble den nest mest befolkningsrike delstaten i USA. I 2004 utgjorde mennesker som er født i utlandet, over 3,5 millioner mennesker. Noe som utgjorde 15,6 % av statens totale befolkning. Det er også antatt at over 1,2 millioner ulovlig immigranter er bosatt i staten, hovedsakelig fra Mexico. Ulovlig innvandrere utgjør mer enn 1/3 av den utenlandsfødte befolkning og står for 5,4 % av statens totale befolkning. 7,8 % av innbyggerne er under 5 år gamle, 28,2 % er under 18 år og 9,9 % er over 64 år. Kvinner utgjør 50,4 % av befolkningen. Tall fra år 2000, viste at 68,76 % hadde engelsk som morsmål. 27,00 % hadde spansk som morsmål. Andre språk som snakkes etter vietnamesisk (0,63 %), kinesisk (0,48 %), tysk (0,42 %) og fransk (0,32 %). Tysk inkluderer texastysk og fransk inkluderer cajunfransk-talende minoriteter. I 2006 så den etniske befolkningsoppdelingen slik ut: 71,5 % hvite amerikanere, 11,6 % afroamerikanere, 3,3 amerikanske asiater, 0,6 % amerikanske indianere og 13 % andre. Andre utgjør hovedsakelig mestisere fra Latin-Amerika. 25,3 % av befolkningen stammer fra Mexico, 10,9 % fra Tyskland, 10,5 % fra Afrika, 7,2 % fra England og 7,2 % fra Skottland eller Irland. Det meste av Øst-Texas, Sentral-Texas og Nord-Texas er bebodd av hvite protestanter, som hovedsakelig stammer ifra Storbritannia. Store deler av både Sentral-Texas og de sørøstlig-sentrale områdene av delstaten er bebodd av hvite som stammer ifra Tyskland. Afroamerikanerne har historisk bodd flest i Øst-Texas. Dette var historisk hovedområdet for bomullproduksjon og slavearbeid. Andre store befolkningsgrupper i Texas, består av mange ulike grupper blandet. Nord-Texas ble bebodd av tyskere, hovedsakelig i områdene rundt Fredericksburg og New Braunfels. Etter Den europeiske revolusjonen i 1848, kom tusenvis av immigranter fra Europa. Disse var hovedsakelig fra Nederland, Tyskland og Sveits, i tillegg til mindre grupper fra Østerrike, Polen, Russland, Skandinavia, Tsjekkia, Slovakia og Italia. En kolossal innvandring fra Frankrike og de fransk-talende områdene i Canada, varte inntil starten på Første verdenskrig. Innflytelsen fra de europeiske innvandrerne, har enda en stor påvirking på samfunnet i Texas. Hovedsakelig i forhold til musikksjangre, stedsnavn, kunst og mat. I fylket Lavaca County er befolkningen dominert av innvandrere fra Tsjekkia, mens Nederland er dominert av nederlendere. Mer enn en tredjedel av innbyggerne er fra land i Latin-Amerika. Mesteparten av dem er innflyttere fra Mexico, Sentral- og Sør-Amerika, mens mesteparten har forfedre som flyttet til område før Texas fikk sin selvstendighet i 1836. Latinamerikanere utgjør den største delen av befolkningen i fylker som Duval County og Bexar County. San Antonio i Bexar County, har over 1 million bosatte latinamerikanere. Den latinamerikanske befolkningsveksten er også den sterkeste befolkningsveksten i delstaten. Dette skjer for det meste igjennom immigrasjon fra Mexico i sør, og inkluderer den etter hvert store ulovlige innvandringen som finner sted ved Texas-Mexico grensen. Texas har den nest største andelen latinamerikanere i USA, kun overgått av California. Latinamerikanere dominerer folketallet i sør, de sørlige sentrale delene og ikke minst i Vest-Texas. Det finnes også store antall meksikanere i storbyer som Dallas, Houston og Austin. Den enorme innvandringen, er grunnen til at den gjennomsnittelige alderen i Texas er noe lavere enn i resten av USA. Afroamerikanere utgjorde en gang 1/3 av innbyggertallet i Texas. Disse var bosatt hovedsakelig i de østlige delene og kom i løpet av det 19. århundre. Afroamerikanere utgjør 20 % av befolkningen i Forth Worth og ca 10 % av befolkningen i San Antonio. Afroamerikanere utgjør til sammen 11,5 % av dagens befolkning i Texas. I de senere årene har også den asiatiske befolkningen økt kraftig. Dette har spesielt skjedd i områdene rundt Houston, hvor de har utviklet sin egen Chinatown. Også en rekke bydeler i vestlige og nordlige Dallas har en stor andel asiatere. Av asiatene i Texas stammer de fleste ifra Vietnam, Pakistan, Kina, Filippinene, Korea og Japan. Områdene rundt Gulfkysten har det største antallet asiatere i staten. Bakgrunnen til det, er fiskeindustrien som har trukket til seg titusener fra land som Vietnam, Filippinene og Kina på 1970- og 1980-tallet. Bosatte indianere i Texas i dag består av blant annet alabama, apache, atakapan, bidai, caddo, cherokee, chickasaw, choctaw, comanche, coushatta, hueco, karankawa, kiowa, lipan, muscogee, natchez, quapaw, seminole, tonkawa, wichita og en rekke andre. Indianerne utgjør omtrent 0,5 % av statens totale innbyggertall. Religion. Texas er en del av det sterke konservative evangelistisk-protestantiske Bibelbeltet i USA. Texas har også den største prosentandelen kristne i USA. Dallas og Fort Worth er hjem til tre evangeliske seminarer og flere av Amerika og verdens største megakirker. Dette inkluderer blant annet pastor T.D. Jakes sitt Potter’s House og pastor Jack Grahams sin Prestonwood Baptist. Houston er hjem til USA- og verdens største kirke, Lakewood Church som styres av pastor Joel Osteen. Lubbock County i det nordvestlige Texas, har USAs fleste kirker i forhold til innbyggertallet. De kirkene med flest medlemmer i år 2000 var Catholic Church med 4 368 969 medlemmer, Southern Baptist Convention med 3 519 459 medlemmer og United Methodist Church med 1 022 342 medlemmer. Evangelisk kristendom har en sterk påvirkning på både de sosiale, kulturelle og politiske forholdene i staten. Delstatshovedstaden Austin med området rundt, regnes av mange som betydelig mer sekulært enn resten av Texas. I tillegg til de store antall kristne, finnes det også en rekke andre trossamfunn i Texas. Blant annet har staten en rekke jøder med en unik Texas-historie. Over 120 000 jøder er bosatt i Dallas og Houston. Til sammen finnes det også over 400 000 muslimer i staten, som hovedsakelig har innvandret i nyere tid. Texas har den laveste andelen ateister i USA. Kultur. Kulturen i Texas har lenge vært en blanding mellom Dixie- og meksikansk kultur. Et bokstavelig resultat av denne blandingen er Texmex-mat, som etter hvert har blitt et kjennetegn for delstaten. Moderne nordamerikansk popkultur har et betydelig større preg i storbyene enn i de mindre byene rundt om. Kulturen ellers er mye preget av den store andelen meksikanere og andre latinamerikanere som påvirker deres kultur med sørstatskulturen. Ellers har Texas, spesielt områdene langs Gulfkysten, blitt betydelig internasjonale i kulturen. Dette er for det meste et resultat av mange utenlandske arbeidere i den etter hvert store oljeindustrien. Kulturen har også blitt påvirket i stor grad fra Midtvesten som følge av en omfattende hjerneflukt til Texas. Titusener har flyttet fra Kansas, Oklahoma, Missouri, Nebraska og Nord- og Sør Dakota, som følge av oljeindustrien, utdannelsesmuligheter og ledig arbeidsplasser. Delstatshovedstaden har flere livekonserter enn noen annen amerikansk by, i forhold til antall innbyggere i byen. Dette har gitt byen det mye brukte kallenavnet ”The Live Music Capital of the World”. Kulturen ellers i hovedstadsområdet er preget av nattklubbkultur på 6th Street, filmmusikk og den årlige multimediafestivalen South by Southwest. Det mest sendte konsert TV-programmet i amerikansk historie, Austin City Limits, er også spilt inn på University of Texas at Austin i hovedstaden. Austin City Limites og Waterloo Records driver også den årlige musikkfestivalen Austin City Limits Music Festival i Zilker Park. Denne festivalen har i gjennomsnitt 65 000 besøkende hver dag den er i gang, og har ofte over 130 opptredener per gang. Musikkliv, teater og konserter. Houston Theater District – et område med 17 høyblokker i hjertet av Downtown Houston – har det område i USA med nest flest teater (etter New York City). Området har 12.948 sitteplasser. Det kulturelle Houston er blant annet også kjent for Houston Grand Opera, Houston Symphony Orchestra, Houston Ballet og Alley Theatre. Dallas og Fort Worth er hjem til Nord-Texas’ fleste museum. The Modern (tidligere kjent som "Modern Art Museum of Forth Worth") er det eldste museum i Texas, bygget i 1892. Fort Worth er også hjem til Kimbell Art Museum, Amon Carter Museum, National Cowgirl Museum and Hall of Fame, Will Rogers Memorial Center og Bass Performance Hall. Art District i Dallas er hjem til en rekke kulturelle severdigheter. Blant annet Dallas Museum of Art, Morton H. Meyerson Symphony Center, The Trammel & Margaret Crow Collection of Asian Art og Nasher Sculpture Center. Texas har lenge vært et verdenssenter for musikkinnovasjon. En rekke musikksjangre har sitt opphav i Texas. Det inkluderer blant annet Tex-Mex-musikk, punk rock, mariachi, countrymusikk og blues. Noen av verdens mest kjente musikere er ifra delstaten. Det inkluderer blant annet Waylon Jennings, Willie Nelson, Buck Owens, Buddy Holly, Roy Orbison, Hank Thompson, Ray Price, Stevie Ray Vaughan, Pantera, Selena Quintanilla og ZZ Top. De fleste av dem er countryartister. Idrett. Texas er godt kjent på nasjonalt nivå for sin lidenskap for amerikansk fotball. Texas har flere high school og college fotballag enn noen annen delstat. Skoledistriktene blir ofte kritisert for det beløpet de bruker på sportsprogram og fotball. Staten er også hjem til to National Football League fotballag, Dallas Cowboys og Houston Texans. Baseball er den nest mest populære sporten (etter amerikansk fotball). I Major League Baseball, er blant annet Texas Ranger Division og Houston Astros populære baseballag. Mens innbyggerne i Vest-Texas og Panhandle som regel er fan av Texas Ranger Division, er Sentral-Texas, Sør-Texas og det sørøstlige Texas dominert av Houston Astros fans. En rekke mindre baseballag finnes også. Andre populære idretter inkluderer golf (som spilles året rundt pga det milde klimaet), basketball (statens tre National Basketball Association lag: Houston Rockets, San Antonio Spurs og Dallas Mavericks), fiske og racing. Lacrosse, fotball og hockey er mindre idretter som også er populære i staten. Hockey fikk sitt gjennombrudd etter Minnesota North Stars ble Dallas Stars i 1993. Mindre hockeylag har også blitt populært den siste tiden. Texas er hjem til åtte av de sytten Central Hockey League (CHL) hockeylagene. Texas er også hjem til blant annet Houston Aeros og San Antonio Rampage i American Hockey League og Texas Wildcatters i East Coast Hockey League (ECHL). Filmer. Mange kjente filmer er spilt inn i delstaten. Det inkluderer blant annet Forhekset, Dr. T og kvinnene, Any Given Sunday, Volver, Friday Night Lights og Arlington Road. TV-serier som, Reba, COPS og The Benefactor er også innspilt i staten. En mengde sanger finner sted i staten, deriblant ”El Paso City” (Marty Robbins), ”Is Anybody Goin’ To San Antone” (Charley Pride), ”Houston” (Dean Martin), ”All My Ex’s Live In Texas” (George Strait), ”I’ve Got Texas In My Heart” (Loretta Lynn), ”God Blessed Texas” (Little Texas), ”Northeast Texas Women” (Alan Jackson), ”Beautiful Texas” (Willie Nelson) og ”You Can’t Get The Hell Out Of Texas” (George Jones). Utdannelse. Texas har høyere gjennomsnittlige karakterer enn andre delstater i fag som matematikk, men lavere i leseforståelse. Texas Eductation Agency (TEA) administrerer samtlige offentlige skolesystemer i staten. Texas har over tusen skoledistrikter – alle av dem, med unntak av Stafford Municipal School District, er uavhengig av fylkesstyret og drives på tvers av flere forskjellige by- og fylkesgrenser. Ved flere av de offentlige skolene koster det penger å utdanne seg. Texas Education Agency har ingen autoritet over den store andelen private skoler eller hjemmeskoleutdannelse. Studenter i Texas tar en rekke tester i løpet av utdannelsen. Det inkluderer blant annet standartester for hele USA og Texas Assessment of Knowledge and Skills (TAKS). Disse tas både på barne- og ungdomsskolen og tester elevenes kunnskaper i lesing, skriving, matematikk, naturfag og samfunnsfag. Flere av testene er lovbestemt av George W. Bush (R) etter No Child Left Behind Act. Det finnes 181 college, universiteter og et dusin av andre skoleinstitusjoner i Texas. De fleste av skolene er medlem i de fem største skolesystemene: University of Houston, University of North Texas, University of Texas, Texas A&M University og Texas State University. Texas Tech University, The University of Texas at Austin, Texas A&M University, University of Hoston og University of North Texas er Texas' største skoler ved doktorgradsutdannelser, med et årlig antall beståtte på hele 165 000 elever. Staten har også en rekke private universiteter. Rice University – en av USAs ledende skoler innen forskning – ble ranket som den 17. beste skolen i USA av U.S. News & World Report. Det eldste universitetet i de sørlige delene av USA, Southwestern University, ble bygget mens Texas var en selvstendig republikk. Texas er den delstaten med minst restriksjoner av hjemmeskoler. Hverken det lokale skoledistriktet, myndighetene eller Texas Education Agency har autoriteten til å regulere hjemmeskoleaktiviteter. Det finnes heller ikke noe minimum antall timer eller dager eleven må ha, eller noe reglement som tilsier hvilke aktiviteter som skal finne sted. USA er landet i verden med flest hjemmeskoleutdannete, over en million mennesker, og Texas har delstaten med flest. Den liberale holdningen er hovedsakelig et resultat av delstatspolitikken som styres av Det republikanske parti. Den andre presidenten i Republikken Texas, Mirabeau B. Lamar, kalles ofte for ”the Father of Texas Education”. Under Lamars presidentperiode ble det satt til side 50 landområder for bygging av offentlige skoler. Denne politikken førte etter hvert til dagens vidstrakte offentlige skolesystem i Texas. De største universitetssystemene, University of Texas og Texas A&M University System, har i stor grad hatt en sterk vekst som følge av oljefunnet og enkelte viktige mineralfunn. Ifølge Texas House Bill 588 får de 10 % beste elevene i hver klasse ved videregående skoler, gratis tilgang til offentlige universiteter innenfor delstaten. Denne loven er svært kontroversiell og mange politikere, spesielt fra det mindre demokratiske partiet, har forsøkt å få fjernet denne loven. Dette har ikke lykkes, og et flertall av befolkningen støtter loven som følge av gode skoleresultater. Rice University i Houston, Texas Christian University i Fort Worth, Southern Methodist University i University Park og Trinity University i San Antonio er de eldste skolene i staten. Texas har for øyeblikket to presidentbiblioteker: George Bush Presidental Library på Texas A&M University og Lyndon Baines Johnson Library and Museum på University of Texas. Det tredje presidentbiblioteket, George W. Bush Presidental Library, skal bygges på Southern Methodist University i Dallas County. Dogmefilm. Dogmefilm er et konsept som ble introdusert under Cannes filmfestival i 1995 av et dansk kollektiv av filmregissører som kalte seg Dogme 95. Kollektivet ble startet av Lars von Trier og Thomas Vinterberg for å være en motvekt mot kommersialiseringen av filmen og det store fokuset på effektmakeri. Dogme 95 ønsket å flytte fokuset over på den gode fortelling ved å utfordre den etablerte måten å tenke filmproduksjon på. Derfor laget de et kyskhetsløfte som regissørene måtte skrive under på. Noen synes disse filmene ser svært dårlige ut, og at de later til å være laget av amatører med svært dårlig utstyr; på den annen side mener andre at filmene er blitt mesterverker. De har også vunnet svært mange internasjonale priser. De mest kjente dogmefilmene er "Festen" (Vinterberg) og "Idiotene" (Trier). Furuset Ishockey. Furuset Ishockey (stiftet 1934) er en norsk ishockeyklubb fra Furuset i Oslo. Klubben er en del av Furuset Idrettsforening og er populært kalt «FIF», også kalt «Ulvene fra Groruddalen». Klubbens hjemmekamper spilles i Furuset Forum, som har en tilskuerkapasitet på 1 200. Klubben befinner seg i dag i 1. divisjon, de rykket ned fra GET-ligaen 2008/09 sesongen. Trener er Peter Sundberg. Klubben har fostret hockeyspillere som Ketil Aurstad, Bjørn «Botta» Skaare, Ole Eskild Dahlstrøm, Pål Dahlstrøm, Petter Sæther, Petter Salsten og Leif Solheim. Historie. Gjennom flere epoker har Furuset laget sitt navn som en av de største hockeyklubber i Norge. Som en av grunnleggerne av norske ishockey, hadde de et forsprang på mange motstandere. 40 og 50-tallet storhetstiden. Furuset vant sitt første av sju norske mesterskap i 1949 og startet med det den første gylne epoke i klubbens historie. Ledet av den legendariske Leif Solheim hentet klubben ytterligere tre mesterskap i løpet av femtitallet. 70-tallet opp og nedrykk. Klubben klarte ikke å erstatte de sentrale spillerne og ble langsomt oppløst. Furuset ble snart forbigått av andre Oslo- klubber, og til slutt falt de ned i de lavere divisjonene. 80-tallet ny storhetstid. Det var ikke før tidlig på åttitallet at Furuset gjenoppsto som en storhet. Etter å ha klart opprykk til den øverste ligaen på slutten av syttitallet, vokste en fin gruppe med unge spillere som blomstret i rampelyset i eliteserien. Ingen av dem større enn Bjørn Skaare, den første norske til å spille i NHL. Han ledet laget til det norske mesterskapet i 1980. Den bragden ble gjentatt i 1983, med nok en stor generasjon av spillere på gang. Sesongen 1989/90 inngikk Manglerud Star og Furuset Ishockey et samarbeid på A-lagsnivå som ble kalt "Oslo hockey". Dette ble en sportslig suksess, hvor elitelaget Furuset ble Norgesmestre og farmerlaget MS fikk bedre tabellplassering enn på mange år, Samarbeidet med Manglerud Star varte bare en sesong. 90-tallet slutten på storhetstiden. Furusets siste mesterskap kom i 1990 med spillere som Petter Salsten, Ole Eskild Dahlstrøm og Steve Allman som de ledende spillerne. Etter suksess tidlig på nittitallet, som kuliminerte med en opptreden som endte med tap i finalen mot Vålerenga i 1993, sto Furuset overfor en økonomisk krise. De fleste av de beste spillere dro videre til større klubber, og nedrykk lå igjen i kortene. Den 2. september 1998 ble Furuset Forum åpnet. 2000-tallet økonomisk problemer. Tilbrakt det meste av på slutten av nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet som en heisa- klubb mellom de to øverste ligaene. I desember 2008 annonserte klubben at de var på randen av konkurs, at de hadde informert alle spillerne om at de ikke lenger kontraktsmessig var forpliktet til å bli i klubben og at utstedelse av lønn var i fare. Furuset rykket ned fra GET-ligaen 2008/09 med bare seks poeng på 45 kamper etter å ha fått ti poeng i trekk for økonomisk rot. Det palestinske folk. Det palestinske folk (Arabisk: الشعب الفلسطيني, "ash-sha`b al-filasTīni"), palestinerne (Arabisk: الفلسطينيون, "al-filasTīnīyyūn"), eller palestinske arabere (Arabisk: العرب الفلسطينيون, "al-`arab al-filasTīnīyyūn") refererer til arabisk-talende folk med opphav i Palestina. Den samlede palestinske befolkningen i verden anslås å være mellom 10 og 11 millioner, hvorav over halvparten er statsløse, dvs. ikke har statsborgerskap i noen land. Palestinenerne er fortrinnsvis sunni-muslimer, selv om det også finnes et kristent mindretall, samt andre mindre trosretninger. Den første gangen betegnelsen palestinere ble brukt i større utstrekning, som et endonym for å referere til et nasjonalt konsept, var før utbruddet av første verdenskrig og det første kravet om nasjonal uavhengighet ble framsatt av den syrisk-palestinske kongress den 21. september 1921. Etter den palestinske fordrivningen i 1948, og i enda større grad etter den palestinske fordrivningen i 1967, ble uttrykket utvidet fra å bare vise til opprinnelsesstedet, men også til en følelse av felles fortid og fremtid, i form av en palestinsk nasjonalstat. Rundt halvparten av alle palestinere lever fortsatt i Israel, Vestbredden,Gaza-stripen og Øst-Jerusalem. Den andre halvparten, hvorav mange er flyktninger, bor andre steder, i forskjellige deler av verden. (Se den palestinske diaspora) Det palestinske folket under ett er representert i det internasjonale samfunnet ved Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) Den palestinske selvstyremyndigheten, offisielt etablert som resultat av Oslo-avtalen, er en midlertidig administrativ enhet som er nominelt ansvarlig for regjeringsutøvelsen i de palestinske befolkningssentrene på Vestbredden og i Gaza-stripen. Etymologi. Fil:Medieval Arab Palestine.jpg|thumb|200px|left|Et kart over Palestina, med navn satt av arabiske geografer i middelalderen, med Jund Filastin Det greske toponymet "Palaistinê" (Παλαιστίνη), som det arabiske "Filastin" (فلسطين) er beslektet med, forekommer første gang i den ioniske dikteren Herodots verker fra midten av det 5. århundre før Kristus, hvor det refererer til kystlandet fra Fønikia ned til Egypt. Herodotus beskriver omfanget i "Fifth Satrapy of the Perthians" som følgende: «Fra Posidiums by, [...] på grensen mellom Kilikia og Syria, så langt som Egypt, utenom de arabiske områdene, som var fritatt for skatt, kom 350 talenter. Denne provinsen består av hele Fønikia og den delen av Syria som blir kalt Palestina, og Kypros. Dette er den femte satrapi.» Herodot bruker også uttrykket for hele folkeslaget, som når han taler om «syrerne fra Palestina» eller «palestinsk-syrere», en etnisk amorf gruppe han skjelner fra fønikerne. Ordet kan sammenlignes med et veld av navn på folkeslaget som brukes i semittiske språk, old-egyptisk "Prst", Assyrisk "Palastu", og det gammelhebraiske "Plishtim", hvor det sistnevnte også brukes i Bibelen for å beskrive filisterne. Romerne populariserte ordet "Palestina" etter den tredje jødisk-romerske krig, da majoriteten av den jødiske overklassen ble tvangsflyttet fra landet efter den romerske seiren. Provinsen ble deretter omdøpt fra Iudaea til "Syria Palaestina" og Jerusalem til "Aelia Capitolina". Dette var et forsøk på å fjerne den jødiske forbindelsen til landet, både av navn og av gavn. Det arabiske ordet "Filastin" har for det meste blitt brukt for å referere til områdene, helt siden arabiske geografer i middelalderen adopterte dette navnet. "Filastini" (فلسطيني), avledet av den latiniserte grekske betegnelsen "Palaestina" (Παλαιστίνη), ser ut til å ha blitt brukt som et adjektivisk navneord i regionen så tidlig som i det 7. århundre. Under den britiske mandatperioden, ble ordet «palestinerne» brukt til å referere til alle folk som bodde i området, uavhengig av deres religion og etniske opprinnelse, og de som fikk statsborgerskap av mandat-myndighetene, ble tildelt «palestinsk statsborgerskap». Etter etableringen i 1948 av et nasjonalt hjemland for det jødiske folk, er ordene «Palestina» og «palestiner» om palestinske jøder stort sett gått ut av bruk. For eksempel endret den engelskspråklige avisen "The Palestine Post" navnet til "The Jerusalem Post" i 1950. Jøder i Israel og på Vestbredden identifiserer seg i dag generelt som israelere. Arabiske innbyggere i Israel identifiserer seg som israelere og/eller palestinere og/eller arabere. Palestinsk språk. Palestinsk-arabisk er en arabisk dialekt som er spesiell for palestinerne, og det er en undergruppe av den bredere levantinske arabiske dialekten. Den har tre primære sub-variasjoner, og for å skjelne mellom dem, brukes uttalen av "qāf" som en shibboleth. I de fleste byene er det et guteralt stopp; i mindre landsbygder og på landet er det et pharyngealiseret "k" (en karakteristikk unik for palestinsk-arabisk); og i de aller sørligste områdene er det en "g", som f.eks. hos beduinene. I flere landsbyer i Galilea (f.eks. Maghār), og spesielt, men ikke bare, hos drusere uttales "qāf" faktisk som i klassisk arabisk. I følge Barbara McKean Parmenter har araberne i Palestina bevart de opprinnelige semittiske stedsnavnene som er nevnt i Bibelen for de stedene som ble dokumentert av den amerikanske arkeologien Edward Robinson i begynnelsen av det 20. århundre. Fugo. Fugo-bombene var Japans hemmelige våpen under andre verdenskrig. Den bestod av en hydrogenballong med en antipersonellbombe under. Den var beregnet slik at gassen skulle antenne og ballongen brenne opp ved vestkysten av USA. Japanerne bygget rundt 15 000 slike fugoer under krigen, men de sendte bare i vei 9 300. Man er ikke helt sikre men man regner med at rundt 300 kom frem i USA og Canada. De eneste ofrene for fugoene var en kvinne og fem barn som var på piknik. Når amerikanerne først hørte om bombene trodde de ikke på det. Den oppfatningen skiftet fort når de begynte å finne et par brukte eksemplarer. Men det var ikke antipersonellbomber amerikanerne var redde for, men derimot muligheten for å bruke ballongene til bakteriologisk og kjemisk krigføring. Ballongene var omtrent 32 meter i diameter og inneholdt 5791 m³ hydrogen. Man regner med at flesteparten av UFO-observasjonene i USA i siste halvdel av 1940-årene var Fugoer. Kvadratkilometer. Kvadratkilometer er en SI-enhet for måling av areal. Kvadratkilometer brukes i forbindelse med areal av store områder, land og sjøer. Ull (norrøn mytologi). Illustrasjon fra ett Islandsk manuskript fra 18. århundre viser Ullr på ski med bue. Ull ("Ullr") er i den norrøn mytologi sønn av Siv, tordenguden Tors hustru. Siv fikk Ull med en annen, før hun ble gift med Tor, som tok Ull som sin fostersønn. Hans far "kan" ha vært Egil Orvandill (Aurvandil), som var bueskytter og smed. Ull betyr «den ærerike». Andre navn på Ull er Ullr, Ullin, Uller, Vuldr og Oller. Ull giftet seg med Skade, datteren til jotnen Tjatse, etter at hun skilte seg fra Njord (vane). Skade er i likhet med Ull en dyktig skiløper og bueskytter (ref. "Gylfaginning"). Hun omtales som «ondurgud», det vil si skigudinne. Ulls bolig i Åsgard het Ydalar («Barlind-dalen»). Den ligger i utkanten av Åsgard. Barlind ble mye brukt til buer (eksempelvis hadde ismannen Ötzi en bue av barlind). Ull, som er sterk og fager, er en god bueskytter og så flink til å gå på ski at ingen kan kappes med ham. Han kalles noen ganger skiguden, bueguden, jaktguden og skjoldguden. Han var også sterkt knyttet til tvekamp. Han brukte et par snøsko (skiene hans?) som var lagd av bein. Det var heller ingen, ikke mange i alle fall, som slo Ull i Holmgang. Hans fremste våpen er buen sin. Han er en dyktig kriger, og påkalles ofte i strid. Han har også en ring som det kan legges ed på, noe som gjelder mange guder, og Ull hadde neppe enerett på rett og edsavleggelser. Skaldene brukte noen ganger Ulls navn, for eksempel kunne de kalle skjold for «Ulls skip». I "Edda" står det at «Ullr àtti skip that, er Skjöldr hét» – «Ull eier et skip som heter Skjold». Det finnes mange stedsnavn oppkalt etter Ull. Blant dem finnes fortsatt Ullensaker kommune rundt de tre gårdene Ullern, «det gamle tempelsted» (til Ull) (jf. "Ullensaker, En bygdebok", bind II, s. 107). Ullern gårder finnes også i Oslo, Ullern bydel, og i Sør-Odal, i Ullern sogn. Ullershov ligger i Ullensakers nabokommune Nes på Romerike. I Hardanger er Ullensvang, med nabogården Frøynes. Ulland ligger i Hordaland, samt andre steder. Det tyder på at disse stedene må ha vært kultsteder for Ull. Det tyder også på at Ull tidlig har vært en svært betydningsfull gud, og i bronsealderen, som solgud, kanskje den aller viktigste, men at Odin etter hvert overtok hans posisjon. Ull omtales også ofte i sammenhengen «Ull og gudene hans», noe som bekrefter han svært sentrale rolle tidlig. Nok en bekreftelse på dette ser vi i "Grimnismål", der gudenes boliger ramses opp; her nevnes først Tors Trudvang, deretter Ulls bolig, Ydalir. Med Egil Orvandil som far (tilnavnet Orvandil fikk han fordi han var så flink bueskytter) var Ull av vaneætt. Han skal ha regjert i Åsgard samtidig med Odin, særlig på vinterstid. I tillegg innsatte vanene Ull som leder av Åsgard etter vanekrigen, der vanene vant over æsene, og æsene var forvist fra Åsgard for en periode. I nesten 10 år styrte Ull (Ollerus) Åsgard. Dette nevnes i historieverket "Gesta Danorum", "Danskenes historie". Ydalar. Ull med skøyter har stoppet på på isen av en innsjø, omgitt av bartrær og en bygning, og strammer buen. Illustrasjon Friedrich Wilhelm Heine (1882). Ydalar eller Ydaler (norrønt "Ýdalir", «Yr» er det norrøne ordet for barlind, det beste emne for buer) i betydningen «idegran-dalen» eller «barlind-dalen», er i henhold til norrøn mytologi det sted i utkanten av Åsgard hvor guden Ull har sin bolig. Navnet har sammenheng med Ulls rolle som gud for blant annet bueskyting. Barlind ble mye brukt til buer (til og med ismannen Ötzi hadde bue av barlind). Ydalar er attestert i "Den eldre Edda" som ble satt sammen på 1200-tallet fra eldre tradisjoner. Teorier. I sin diskusjon av Ydalar kommenterte Henry Adams Bellows at «treet til barlind ble brukt for buer i Norden, akkurat som det ble gjort lenge etter i England.» Rudolf Simek mener at «denne forbindelsen av gud med barlind, av det tre som buer ble gjort av (sammenlign ýbogi med [engelske] 'yew bow' har ført til at Ull ble sett på som en gud av buen.» Mens Valhall «er velkjent ettersom det spiller en slik andel i billedgjøringen av krig og død,» i henhold til Hilda Ellis Davidson, har betydningen av andre haller i norrøn mytologi, som Ydalar, og gudinnen Frøyas bolig Folkvang, gått tapt. 1946. 1946 (MCMXLVI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. Fjerde kvartal. Sju tiltalte, mellom dem Rudolf Hess og Albert Speer, får fengselsstraff. Tre frikjennes. Musikk. 16. mai – Urpremiere på Irving Berlins musical Annie Get Your Gun i New York Minibank. a> eller et kredittkort, oppgir kontosaldo og siste posteringer. En minibank er en maskin som lar brukere som identifiserer seg med et personlig bankkort og tilhørende PIN-kode ta ut kontanter og sjekke saldo på sine konti til enhver tid. Mange minibanker tar også mot kontanter eller sjekker, og lar folk kjøpe frimerker og ladekort for mobilabonnement basert på forhåndsbetaling. På den ene side må kunden gi seg selv service i stedet for at bankansatte utfører tjenestene. På den annen side er minibanken alltid tilgjengelig. Verdens første minibank ble installert i Enfield Town i London 21. juni 1967 av Barclays Bank. I moderne minibanker identifiserer kundene seg med et plastkort med en magnetisk stripe som inneholder kundens kontonummer og andre data, og ved å taste inn et numerisk passord kalt PIN (personlig identifikasjonsnummer). Vanligvis, hvis denne koden blir slått inn feil for mange ganger, vil minibanken beholde kortet som en sikkerhetsprosedyre for å forhindre at kortet blir brukt av feil bruker. Minibank er et begrep som bare finnes i norsk språk. På svensk kalles slike maskiner "bankomat", på dansk "pengeautomat" og på engelsk "ATM" (Automated teller machine). Anette Sagen. Anette Sagen (født 10. januar 1985 i Mosjøen) er en norsk skihopper. Hun er en av verdens mest meritterte kvinnelige skihoppere, og har blant annet vunnet kvinnenes kontinentalcup fem ganger og Hoppuka for kvinner fire ganger. I det første VM-rennet for kvinner i 2009 tok hun bronsemedalje. Hun har også vunnet en rekke norske mesterskap. Hun har av enkelte grupper blitt fremstilt som en kvinneforkjemper. Dette kom særlig til uttrykk etter hun og flere andre jenter ble nektet på være prøvehoppere i Vikersund i 2004. Anette Sagen representerer Remma Idrettslag i Vefsn. Hoppuka. Anette Sagen deltok første gang i Hoppuka for kvinner i 2000, og ble da nummer 10 sammenlagt. Hun fikk samme plassering i 2001, før hun i 2002 ble nummer 2. Hun vant hoppuka for første gang i 2003, og vant igjen året etter. I 2005 ble hun bare nummer 19 sammenlagt, etter at det norske landslaget prioriterte NM normalbakke foran det andre av de fire individuelle rennene i hoppuka. Hun ble nummer 3 i det første hoppukerennet og vant de to siste. Hun vant hoppuka igjen i 2006. I 2007 lå hun på andreplass etter de tre første individuelle rennene, men landslaget prioriterte NM stor bakke, og hun gikk glipp av det siste rennet og falt ned til 20. plass sammenlagt. NM-rennet i Holmenkollen ble for øvrig avlyst på grunn av tåke og vind. Anette Sagen vant hoppuka for fjerde gang i 2008. Etter at hoppuka ble avlyst i 2009, ble hun nummer 2 sammenlagt i 2010. Kontinentalcupen. Kontinentalcupen for kvinner startet opp sommeren 2004. Anette Sagen vant de fire første kontinentalcupsesongene, og vant i den perioden 34 enkeltrenn. Fra og med sommeren 2008 ble det arrangert separat sommer- og vinter-kontinentalcup. Sagen vant vintercupen 2008/09 og ble nummer 3 i 2009/10. Det norske landslaget har i noe mindre grad satset på sommerrennene. Anette Sagen ble nummer 4 i sommercupen 2008, 11 i 2009 og 34 i 2010. Til sammen har hun vunnet 42 renn i kontinentalcupen, inkludert rennseiere i hoppuka, som inngår i kontinentalcupen. Hun har vært på pallen i 86 renn. (Pr. oktober 2010.) VM. Anette Sagen tok bronsemedalje i det første offisielle senior-VM for kvinner, etter Lindsey Van (USA) og Ulrike Gräßler (Tyskland). VM-rennet gikk i normalbakken i Liberec i Tsjekkia. Under VM på ski 2011 i Holmenkollen kom hun på 22. plass i normalbakke. Daniela Iraschko vant dette rennet, foran Elena Runggaldier og Coline Mattel. NM. Siden NM for kvinner ble innført i 2003 har Anette Sagen vunnet 12 mesterskap og tatt én sølvmedalje på snø. I NM på plast (kvinneklasse innført fra 2002) har hun 3 norgesmesterskap og 3 sølvmedaljer. (Pr. oktober 2010.) Skiflygingsrekord. Med 174,5 meter har Anette Sagen sammen med Helena Olsson Smeby det tredje lengste skihoppet som er gjort av en kvinne. Bare østerrikske Daniela Iraschko har hoppet lengre. Sagen og Smebys hopp er de lengste som er gjort av kvinner i Norge. Sagen gjorde sitt rekordhopp i Vikersundbakken 6. mars 2004. Svenske Helena Olsson, som senere giftet seg med en nordmann og ble norsk statsborger, hoppet like langt dagen etter. 13. mars 2009 falt Anette Sagen på et hopp på 177 meter i Vikersundbakken. Strid og kontroverser. Offisiell jenteklasse i hopp under junior-VM ble først innført i 2006. Under junior-VM i Stryn i 2004 vant Anette Sagen jenteklassen, men fikk verken medalje eller nasjonalsangen spilt, fordi jenteklassen ikke hadde offisiell status. Foran mennenes kontinentalcuprenn i skiflyging i Vikersund i 2004 fikk de beste kvinnelige hopperne tilbud om å være prøvehoppere. Lederen i FIS' hoppkomité, Torbjørn Yggeseth, nektet imidlertid kvinnene å hoppe, fordi han mente det ville være for farlig for dem. Etter mye diskusjon fikk til slutt fire jenter hoppe, deriblant Anette Sagen og Helena Olsson, som satte nasjonale rekorder. (Se over.) Saken vakte stor oppsikt i mediene og Sagen ble av enkelte grupper fremstilt som et forbilde for feminismen. Foran mennenes verdenscuprenn i skiflyging i Vikersund i mars 2009 ble det igjen strid, da rennjuryen stoppet et uttakingsrenn for prøvehoppere til verdenscuprennet, der også flere kvinnelige hoppere skulle delta, blant dem Anette Sagen. Da uttakingsrennet ble gjennomført dagen etter, fikk imidlertid både de kvinnelige og de mannlige hopperne være med. Skihopping for kvinner sto ikke på programmet under OL i Vancouver i 2010. Anette Sagen var blant 15 kvinnelige skihoppere som gikk til sak mot organisasjonskomitéen for OL, med krav om at det enten måtte arrangeres OL-hopprenn både for kvinner og menn, eller at også mennenes renn måtte avlyses dersom det ikke ble arrangert renn for kvinner. Kravet ble avvist av både Høyesterett i provinsen British Columbia og av Canadas Høyesterett. Åpningen av Holmenkollbakken. Etter en kampanje der publikum kunne sende inn forslag til kandidater, plukket Oslo kommune ut Anette Sagen til å foreta åpningshoppet i den nyombygde Holmenkollbakken 3. mars 2010. Dagen før den offisielle åpningen testhoppet imidlertid Bjørn Einar Romøren og elleve andre hoppere i bakken. Saken skapte mye engasjement blant publikum, men Anette Sagen gjorde det offisielle åpningshoppet som planlagt 3. mars. Landslagsledelsen reagerte med å utelate Romøren fra de to neste verdenscuprennene, mens Norges Skiforbund ila styreleder i Kollenhopp Roar Gaustad og rennleder i Holmenkollbakken Torgeir Nordby en irettesettelse. Priser og filmrolle. Anette Sagen hadde i 2007 en liten rolle i Bent Hamers spillefilm "O' Horten". Hun spilte den skihoppende moren til filmens hovedrollefigur Odd Horten. Hun ble i 2008 tildelt Damenes skiklubbs pris Årets Ski. Prisen ble utdelt av dronning Sonja. I 2009 ble hun tildelt prisen Årets Trollkjerring under Trolldagene på Tynset. Anette Sagen ble i 2010 tildelt arbeidstakerorganisasjonen YS' likestillingspris. Ordfører. En ordfører er den fremste tillitsmann blant de folkevalgte i en kommune og møteleder for kommunestyret. Ordføreren velges fra og av de folkevalgte, dog hadde en del kommuner direkte ordførervalg i lokalvalgene fra 1999 til 2007. Den tilsvarende rolle i en fylkeskommune kalles fylkesordfører. Ordføreren er kommunens øverste politiske leder, i motsetning til en rådmann som er kommunens administrative leder. Uttrykket "ordfører" benyttes i norsk språkbruk ofte også som betegnelse på tilsvarende funksjoner i andre land, som alternativ til en ordrett oversettelse eller direkte gjengivelse av den utenlandske tittelen. Namsen. a>ene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.) Namsen (sørsamisk "Nååmesje") er en elv i Nord-Trøndelag, 229 km lang og med drøyt 6000 kvadratkilometer nedbørsfelt. Den starter i Store Namsvatnet, Røyrvik kommune, og har sitt utløp i byen Namsos. Viktige elver som renner ut i Namsen er Myrelva, Bjøra og Sanddøla. Underveis gjennom Namdalen er elven regulert med flere dammer, bl.a. ved utløpet av Namsvatnet og i kommunen Grong (Åsmulfoss, Aunfoss, Øvre og Nedre Fiskumfoss). Av fiskeslag kan nevnes ørret og laks, samt laksearten namsblank. Det er observert ørekyte i Namsvatn og man frykter konskvensene for laks- og ørretfisket når denne sprer seg nedover vassdraget. Elven regnes som en av Norges beste lakseelver, og årlig kommer mange fiskere fra hele Europa for å fiske. Særlig kommer folk fra Sverige, Danmark og Tyskland for å delta i det årlige fisket som for øvrig er anslått til å gi mellom 20 og 35 tonn. I løpet av sesongen arrangeres Grong laksefestival. I Harran, ved Fiskumfoss, finner en Norsk Lakseakvarium. I 1959 gikk to store leirras i elvens nedre løp, i kommunen Overhalla; en million m³ ved Vibstad, den 22. februar, og 3 million m³ ved Furre, den 14. april. Ispropper og oversvømmelser den 31. januar 2006 gav den største flommen siden NVE startet flommåling i området for 90 år siden. I løpet av tre døgn falt det 150-300 mm nedbør som regn over området og snøsmeltingen bidro med 10-50 mm. Gjøvik. Gjøvik er en kommune i Oppland og den mest folkerike bykommunen i region Innlandet. Den grenser i nord til Lillehammer, i sør til Østre Toten og Vestre Toten, og i vest til Søndre Land og Nordre Land. Over Mjøsa i øst ligger Ringsaker kommune. Samfunn. Størstedelen av innbyggerne i kommunen bor i Gjøvik by, som er geografisk plassert helt i sørenden av kommunen med samme navn. Tettstedet Gjøvik har innbyggere per 1. januar. I tillegg til byen består Gjøvik kommune av bygdene Vardal, Snertingdal og Biri. I Vardal ligger også tettstedet Bybrua. I Biri ligger tettstedet «Biristrand». Den nåværende Gjøvik kommune oppsto i 1964, da landkommunene Vardal, Biri og Snertingdal ble slått sammen med den gamle bykommunen. Før 1821 var Redalen en del av Ringsaker prestegjeld på andre siden av Mjøsa. Gjøvik kirkekommune omfatter sju menigheter, mens Gjøvik prestegjeld har to sogn: Gjøvik og Engehaugen. I Gjøvik menighet finnes foruten Gjøvik kirke også Hunn kirke og Engehaugen kirke. I de øvrige prestegjeld i Gjøvik er det en rekke andre kirker. Gjøvik-regionen. Gjøvik inngår i et regionalt samarbeid med de to Land-kommunene samt Østre og Vestre Toten. Regionen har fått navnet Gjøvik-regionen etter den største byen, Gjøvik. Fra 2005 har det også vært diskutert kommunesammenslåing mellom Gjøvik, Vestre Toten og Søndre Land. Bydeler. Gjøvik by kan deles i flere bydeler/boligområder som i stor grad følger Hunnselvas løp. Sosialt og geografisk er det imidlertid tre hoveddeler av byen som utmerker seg, men som i og for seg også inneholder flere geografiske og særegne byområder. Hovedområdene av byen deles ofte i Nordbyen (nord for Hunnselva) som består av de viktigste områdene i Gjøvik sentrum i tillegg til villaområdene ved bystrøkene Hunn og Tranberg. Denne bydelen har tradisjonelt huset borgerskapet i de sentrumsnære områdene nord for bysentrum. Sørbyen har tradisjonelt vært tilhold for arbeiderfamiliene som var sysselsatt i de mange store industribedriftene i og omkring Gjøvik. Dette er boområder ved Tongjordet, Kallerud og Kopperud. I Sørbyen, like ved sentrum, ligger også kulturinstitusjonen Gjøvik gård. Hunndalen er en forstad som vokste opp rundt Mustad Fabrikker og Totens cellulosefabrikk – og etter hvert har vokst sammen med Gjøvik og blitt en vesentlig del av byen. Befolkningssammensetningen i bydelene har i stor grad forandret seg de siste tiårene – og det tradisjonelle bosettingsmønsteret er betydelig endret. Historie. I eldre tid var Gjøvik en gård i Vardal prestegjeld, og i 1801 bodde det på Øvre og Nedre Gjøvig gård til sammen nitten personer. Gjøvik by vokste så fram rundt Gjøvik Glassverk som ble grunnlagt av Caspar Kauffeldt i 1807. Byen fikk status som kjøpstad fra 1. januar 1861. I dag er gamle Gjøvik gård fremdeles et viktig kultursenter for byen. I 1931 ble Gjøvik rammet av en tyfusepidemi, som førte til at 19 mennesker mistet livet. Næringsliv. Byen er forretningssentrum for Toten og store deler av Vestoppland, og har sykehus og høgskole. Mustad fabrikker, HOFF Norske Potetindustrier og Hunton Fiber holder til i Gjøvik. Viktige industrigrener er særlig jern- og metallindustri og trevarer. Mustad er i dag kjent som verdens største fiskekrokprodusent. Den lokale avisen heter Oppland Arbeiderblad. Denne avisa har hatt monopol i Gjøvik siden Velgeren gikk inn i 1998. I 2002 ble Gjøviks Blad etablert som gratisavis i kommunen. Samferdsel. Gjøvik er knutepunkt og samferdselssentrum for et befolkningsområde som teller drøyt 100 000 mennesker. Innpendlingsområdet gjelder i første rekke Søndre og Nordre Land kommuner i tillegg til Østre og Vestre Toten. I tillegg er Gjøvik nærmeste by og kommunikasjonssentrum for befolkningen i Hadeland (Gran, Jevnaker og Lunner) og Valdres. Flere samferdselsårer går gjennom byen. Riksvei 33 forbinder Gjøvik med E6 ved Minnesund. Riksvei 4 går gjennom byen og møtes av E6 midt i kommunen mellom Redalen og Biri. I sørlig retning knytter veien Gjøvik til Raufoss (Vestre Toten) og Gran (i Hadeland). Gjøvikbanen har sin endestasjon midt i Gjøvik sentrum. Grunnlaget for fergeforbindelsen Gjøvik-Mengshol ble borte etter at Mjøsbrua ble åpnet. Utdanning. Gjøvik videregående skole ble etablert 1. januar 2005 som en sammenslutning av Tranberg vgs. (Allmennfag og musikk, dans, drama), Gjøvik vgs. (Yrkesfag) og Bondelia vgs. (Helse og sosialfag, hudpleiefag og medier og kommunikasjon). I august 2007 ble de tre skolene samlokalisert i et nytt, moderne bygg like ved Gjøvik sykehus (i kvartalet mellom Ludvig Skattumsgt., Austeens vei og Gravlundveien.) Høgskolen i Gjøvik (HiG) ligger på Kallerud sørvest for Gjøvik sentrum. HiG tilbyr høyere- og laveregradsstudier innen helse og teknologi. Kjente gjøvikensere. "Se utdypende artikkel Liste over kjente personer fra Gjøvik" Namsos rockfestival. Namsos rockfestival er en festival som ble arrangert første gang i 2001 med drahjelp fra rundt hundre, lokale frivillige. Byen har fostret artister som Åge Aleksandersen, Terje Tysland og DDE og har mange yngre musikere som ennå ikke har rukket å slå an. Bandene på festivalen er en blanding av lokale band og band som er aktuelle nasjonalt. I 2003 hadde festivalen over 1000 besøkende i løpet av den helgen den foregår. Festivalen er et samarbeidsprosjekt mellom Namdal Musikerlag, Lagre`Ungdomsklubb og Laviken Rock- og RusleClub, og skal lage liv og røre i lokalmiljøet. Festivalen er et viktig skritt på veien mot å realisere Namsos som Rock City. Noen av bandene som har spilt på Namsos rockfestival er: Askil Holm, Nullskattesnylterne, Quintrophenia, Supervixen, Bjørn Berge, Gåte, Johndoe, J. R. Ewing, Span Dadafon, Doktor Batt Band og Amulet. Alfa. Alfa (Α, α) er den første bokstaven i det greske alfabetet. Bokstaven alfa blir brukt i mange sammenhenger den dag i dag, ofte i betydningen «den første». Alfabetet er satt sammen av de to første bokstavene i det greske alfabetet, alfa og beta. Brukes i diverse uttrykk, som «alfa og omega» ("det første og det siste")*I astronomien er alfa et stjernetegns lyseste stjerne (for eksempel Alfa Centauri; hovedstjernen i det nærmeste stjernesystemet vårt, ca. 4,3 lysår unna). I atferdsbiologien brukes alfa i begrepet «Alfa-hann/-hunn», som det ledende individet i en flokk. I fysikken er alfa et mål på de elektromagnetiske kreftene som holder de grunnleggende byggesteinene i materien sammen. Befolkning. En befolkning er en mengde mennesker, eller organismer av en særskilt art, innen et spesielt avgrenset område og/eller en sosialt eller etnisk definert gruppe. Begrepet «befolkning» kan brukes i forbindelse med stedets eller gruppens størrelse (se folketall), sammensetning/identitet (se etnisitet) eller økonomiske/sosiale forhold (se sosiologi). Demografi er studiet av befolkningen og dens utvikling. Selve ordet demografi kommer fra det greske ordet "demos" (folk) og "grafi" (skrive) og betyr befolkningsbeskrivelse. Norsk befolkningsstatistikk. Ved den første fullstendige folketellingen i Norge 1769 hadde landet 723 618 innbyggere. Folkemengden viste svært liten vekst frem til 1814, men deretter fulgte en tiårsperiode med mer enn 1,7 % årlig vekst, den sterkeste vekst i landets historie. Folkemengden ble praktisk talt fordoblet 1815–65; den første millionen ble passert 1822, den neste 1890. Veksten ble vesentlig redusert fra 1860-årene, i første rekke som følge av utvandringen til Amerika. 1942 passerte folkemengden 3 millioner, i 1975 4 millioner og i oktober 2000 passerte folkemengden 4,5 millioner, og ved inngangen til 2005 hadde landet 4 606 363 innb. Fra 2005 til 2010 er befolknigen økt til 4 676 305 det vil si en vekst på ca. 70 000 I 1970-årene ble folketilveksten betydelig lavere enn tidligere, 0,5 % årlig mot 0,9 % og 0,8 % i hhv. 1950- og 1960-årene. Den årlige tilveksten ble ytterligere redusert i 1980-årene og var i perioden 1980–90 som helhet 0,4 % årlig. Lavest var tilveksten i 1984 (0,28 %). Siden har befolkningsveksten igjen økt, men den er noe varierende, i første rekke som følge av svingninger i nettoinnflyttingen fra utlandet. I årene 1986–90 økte folketallet med gjennomsnittlig 0,43 % årlig, og veksten økte i de to følgende femårsperiodene til 0,56 % årlig 1991–95 og 0,60 % 1996–2000. De fire årene 2001–04 økte så landets folketall med gjennomsnittlig 0,57 % årlig. Stasjonær befolkning. Når befolkningstallets vekst har stabilisert seg, og veksten i befolkningen er lik null, har vi en stasjonær befolkning. Det er forventet at verdens befolkning blir stasjonær på slutten av vårt århundre, eller på starten av neste århundre. Verdens mest befolkede by. Tokyo er verdens største by med en befolkning på 12 millioner i selve byen og 34 millioner når forstedene regnes med. Asia er den mest befolkede verdensdelen. Antarktis er minst befolket. Liste over kjente ulver. Liste over kjente ulver inneholder både virkelige ulver (arter), ulvehistorier fra virkeligheten og historier fra fantasien. C. C er den tredje bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller konsonanter. På norsk finner vi C kun i lånord og navn, og selv i lånord blir den ofte erstattet med s eller k. Bokstaven stammer fra latin, og opprinnelig ble C alltid uttalt som «k», som i circa, Cicero og Cæsar (/kaisar/, opprinnelsen til ordet keiser). Den moderne bokstaven "c" uttales [s] foran "e", "i", "æ" og "ø", og "k" foran "a", "o" og "u". Fransk og portugisisk bruker cedille for å markere at "c" uttales [s] når den står foran enten "a", "o" og "u": Dette er ofte i forbindelse med grammatiske endelser der disse vokalene inngår, mens roten slutter på en "c" som vanligvis uttales [s] – en uttale som skal beholdes i den videre bøyningen. I tyrkiske språk representerer "c" alltid lyden [ʒ], mens den på indonesisk og malay allitd uttales tsj. Biometri. Biometri er måling av biologiske mønstre. Biologiske mønstre kan være fysiologiske karaktertrekk (for eksempel fingeravtrykk) eller adferdsmønstre (for eksempel ganglag). Bruksmåter. Biometri kan ved hjelp av elektronikk brukes på to måter. Den første er identifikasjon ("hvem er dette individet?"), hvor et individs identitet fastslåes ved å sammenligne målte biologiske mønstre mot en database – en én-til-flere-sammenligning. Den andre er verifikasjon ("er denne personen den han hevder å være?"), som innebærer en én-til-én-sammenligning mellom målte biologiske mønstre og lagrede biologiske mønstre. Alle biometrisystemer kan brukes til verifikasjon, men de forskjellige biometrisystemer varierer i den grad de kan brukes til identifikasjon. Naturlig biometri. En av de eldste formene for biometri er den vi bruker mest – måling (gjenkjennelse) av ansikter. Ansiktsbiometri, som er lett og naturlig for mennesker, er imidlertid vanskelig for datamaskiner. Julenissen. Julenissen, ofte omtalt som nissen, er en fantasiskikkelse som er blitt et symbol for julen i vestlig populærkultur, med røtter i gamle europeiske tradisjoner og folketro. Julenissen opptrer i forbindelse med julen, i Skandinavia særlig på julaften. Skikkelsen blir gjerne framstilt som en eldre vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, ofte kledd i enten lang rød kappe eller en kort rød jakke. Han bærer også gjerne store støvler og rød nisselue. Den moderne Julenissen kommer med gaver til barna, gaver han gjerne bærer i en sekk på ryggen eller har i en slede trukket av reinsdyr. Bakgrunnen for disse elementene er beskrevet allerede i 1673 av Johannes Schefferus som i «Lapponia» beskriver de hedenske kulturer på Nordkalotten. Blant flere refererer Schefferius til fjellbygda Korvatunturi som den hedenske Necklas siste bosted – en tradisjon man bygger på i finske Rovaniemi hvor man har bygd et internasjonalt anlagt «Sant Necklas Centre». Julenissen er i dag blitt en personifisering av jula og det mest utbredte verdslige julesymbolet i tida før og i julehøytida. Ifølge norske og skandinaviske juleskikker deler julenissen ut julegaver på julaften. Under juleselskapet får mange barnefamilier besøk av en person som har kledt seg ut som julenissen og har med seg gaver. Den amerikanske julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet "A Visit from St. Nicholas" fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger for Coca-Cola på 1930-tallet. Den amerikanske "Santa Claus"-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur. Julenissens opprinnelse. Julenissen stammer fra den før-kristne fedredyrkelse som ble forbudt etter kristningen på 1000-tallet. Tradisjonens folkelige markering fortsatte likevel i det private, og på 1200-tallet ble han adoptert av kirken og knyttet til legendene om den kristne helgenen St. Nikolas. Denne Nikolas skal ha vært biskop i havnebyen Myra på 300-tallet hvor han regnes som vernehelgen for sjøfolk – også. I helgenlegendene fremstår Nikolas gjerne som den usette velgjøreren. På 1200-tallet ble den store barnefesten i Frankrike lagt til minnedagen for St. Nikolas den 6. desember, som tisvarer Nilsmesse i den gamle norske kirkekalenderen og Necklas-dagen i de svensk-finske navnedager. Festen spredte seg etter hvert til andre land i Europa. Skikken bestod blant annet i å gi små gaver, såkalte Nikolas-gaver, og ofte kom Nikolas selv med gavene. Ved siden av den kirkelige Nikolas-festen oppstod det etter reformasjonen på 1500-tallet en tilsvarende tradisjon der Nikolas kom med gaver i hjemmene. Selv om det har vært flere gavegivere enn St. Nikolas opp gjennom historien, er det likevel en klar forbindelse mellom ham og Julenissen. På grunn av tvilen om det kristne opphavet har den protestantiske kirken sett på Julenissen som en konkurrent til julebudskapet i kristen forstand og til Jesus-barnet. Julenissen i Norge. Julefiguren, som oppstod på grunnlag av legendene om Sankt Nikolas, har ingenting å gjøre med den norske fjøsnissen, som er en østlandsk variant av den norrøne gardvorden, en vette som passet på gården. Julenissen og fjøsnissen har således opprinnelig kun betegnelsen som "nisse" felles, en betegnelse som kan henføres til mannsnavnet Nils, som er en nordisk kortform av mannsnavnet Nikolas eller Nikolaus. Den norske julenissen er nok allikevel en sammensmeltning av den europeiske Julemannen, som kom til Norge via Danmark og Tyskland helt mot slutten av 1800-tallet, ofte kledt i vandringskappe eller bispedrakt, og den vesle fjøsnissen med rød lue. Det tok imidlertid et par-tre tiår før Julenissen kan sies å ha blitt populær og vanlig i Norge. Julenissetradisjonen er derfor noe yngre enn juletretradisjonen her i landet. Julenissen ble først populær i Oslo-området og i byene på Østlandet, og først noe senere utover på bygdene og i de andre landsdelene. På begynnelsen av 1900-tallet ble julekorttradisjonen mer og mer vanlig i Norge, og den vesle gårdsnissen ble etter hvert også en slags «julenisse» gjennom bildeframstillinger på julekort. Julenissen har i nyere tid fått trekk fra den kommersielle, amerikanske julenissen. Gaveutdeleren i Norge har derfor langt, lyst skjegg, rød lue, lang (rød) kappe og nikkers, samt strømper og vest i grov ull, men han har ikke bispestav og er ikke nødvendigvis tjukk. I Norge har det siden mellomkrigsåra vært tradisjon at en voksen kler seg ut som Julenissen og kommer for å dele ut julegaver til de minste barna på julaften, den 24. desember. Det er da vanlig at Julenissen hilser selskapet med ordene «Er det noen snille barn her?». En Julenisse med smågaver er også fast innslag på juletrefester som arrangeres av barnehager, skoler og andre i romjula eller etter nyttår. Det er en betydelig diskusjon om hvilket sted som med rette kan kalles julenissens hjemsted. En sterk norsk, aktør gjennom lang tid er Drøbak, men også Longyearbyen på Svalbard mener seg berettiget til å være hans hjemsted i tillegg til Oslo som i lang tid svarte på post merket «Til Julenissen, Nordpolen». Andre byer og steder som har markert seg i konkurranser om å være nissebyen fremfor noen er Røros og Egersund. En markedsundersøkelse gjennomført i 2009 viste at 400.000  nordmenn setter ut en skål grøt til nissen i forbindelse med julen. Dette viser at en 1000-årig tradisjon ennå praktiseres av ca 9 % av befolkningen. Julenissen i Norden. Når klokkekim og hymnesang varsler julens komme forbereder folk over hele den nordlige halvkule seg til årets høytid. I pakt med eldgamle skikker holdes julens tradisjoner fortsatt levende, og når lys og juletre tennes venter barn fra alle verdenshjørner spent på besøk eller pakker fra den gamle, godhjertede herre med rød topplue og langt, hvitt skjegg. I tråd med Disneys fortryllende juleklassikere kjenner alle verdens fjernsynsseere til «historien om Santa Claus». Og som ethvert barn av vår tid vet; fest blir det først når «vår mann» får spent sine åtte bukker for sleden og taxet ut til årets flight over polarnattens klare stjernehimmel... Kledd i de karakteristiske rød-hvite gevanter og utstyrt med korn, horn, bjeller, stav og gavesekk har den moderne «Father Christmas» blitt vår tids fremste bærer av julens tradisjoner og dens høytidelige festlighet. Utgangspunktet for dagens Disneyversjon var forøvrig Coca Colas berømte reklameplakat fra 1932, der den gamle «Julegubben» lærte barna å drikke brus. Figuren ble skapt av den svenskættede illustratøren Haddon Sundblom, på basis av gamle svenske beskrivelser og postkort. Supplert med folkesagn fra nord-europeiske immigranter formet så Disney en moderne versjon av gamle symboler og tradisjoner. Klare kjennetegn som julegran, julenek, kongler, dompaper, reinsdyr og andre detaljer, forteller også at dagens internasjonale «Santa Necklas» har sitt opphav i Skandinavia. I de senere år har kulturhistorikere og andre forskere fattet en seriøs interesse for den godmodige arketypen, som i vår tids sentrale høytid fremstår som en overnasjonal «Pater Grand Familias». Blant flere publikasjoner fremstår her nederlenderen Tony Van Renterghems spenstige men høyst seriøse gjennomgang; «When Santa was a Shaman» (Llewllyn Publications 1996). I 1996 kom også Finlands Ior Bock, med en høyst tankevekkende utgave av Väinmöinen mytologien, der Sant Neoklas settes i en historisk sammenheng. Begge forfatter trekker klare tråder tilbake til den nordiske urbefolkningen, samtidig som man påpeker parallelle forhold i tidlig romersk, gresk og indo-europeisk kultur. Så endelig har man begynt å finne svar på barnas evige spørsmål om julenissens herkomst og tilhørighet. Forfatterne av de omtalte publikasjoner trekker trådene flere tusen år tilbake i tid, til Europas opprinnelige, naturfilosofiske kulturform. I pakt med den arktiske årssyklus ble solens vendepunkt (feiret 24/12) markert med en lysfest, der «kjærlighetens tre» (furugrana) utstyres med en levende flamme (stearinlys), naturkreftenes symboler og livets gaver (ringer). Gangen og sangen rundt treet markerer altså solens geburtsdag og dermed starten på det neste årets tider, solens sirkel krans og livshjulets gang. Derav navnet jul, simpelthen. Her feiret man også naturens rikdom, menneskehetens tilblivelse, samt ætten og sitt eget opphav, symbolisert ved, ja nettopp, julgubben, eller julemannen også kalt Allfader («Oden»), Nec-Klas eller nissen. I den nordiske almanakken finner vi også fortsatt spor etter de gamle riter. Fortsatt kalles 6. desember NecKlas dagen, da den gamle dro med sitt bukkespann. På en uke skulle ættefaren besøke egnens barnekjære kvinner, som natten mellom 12. og 13. desember skulle granske sin sjel og sitt sinn, hvorvidt de ville la seg trolove (Lucia) kommende midsommernatt. 24. desember presenterte kvinnene så sine valg for mennene, som så anordnet en ukes fest-i-val hvor kvinnenes valg (Val-ky-rie) ble feiret. Derfor kalles ennå 25. desember for den gode Stavens fanedag, Staffansdagen. Det er således ingen tilfeldighet at de fleste granskere viser til de norrøne Asene og «guden Odin» som opphavet til vår tids julenisse. Asene og deres «Allfader» («Odin») hadde som kjent bodd i Norden «siden opphavs tid» og «alle folk i norderlanda regnet sin ætt etter dem» (Snorre Edda). Under det strengt katolske regime (ca. 1050-1550) ble disse gamle idealer bannlyst og årets merkedager ble tillagt latinsk opprinnelse og betydning. Først etter reformasjonen finner vi igjen «livshjulets tre» og den gamle «Øttefar» - Nec-Klas gjengitt i tekst og bilde. Som maske og rollefigur tillates «Gamle Hvitskjegg» benyttet først på 1800-tallets begynnelse, da den engelske «Father Christmas», nederlandske «Sinterklaas» og den danske «julemand» igjen er å finne i det offentlige rom. Julenissen kom i følge den nåværende og «offisielle historien» til Norden på slutten av 1800-tallet og fikk etter hvert omtrent samme rolle som gaveutdeler på julaften i alle de nordiske landene. I Sverige kalles han «Jultomten» og i Danmark «Julemanden». På Færøyene er imidlertid den danske nissen innført som «Jólamaðurin» først de siste tretti åra. I Island er tradisjonen at det i tillegg deles ut en førjulsgave hver dag fra og med 12. desember fram til julaften av tretten skremselsvetter eller såkalte julesveiner, kalt jólasveinar på Island. Disse stammer opprinnelig fra norrøne forestillinger der de blir beskrevet som ungene til den skrekkelige trollkjerringa Grýla, men som nå er blitt til en slags store smånisser. Julenissen i USA og Storbritannia. a>. Sundbloms nisse bidro til å befeste bildet av julenissen som en tykk, blid mann i rød drakt med pelskant. Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet «A Visit from St. Nicholas» fra 1823. Den moderne julenissen som en tjukk mann med kritthvitt skjegg, rød drakt med hvite pelskanter og flygende reinsdyr ble gradvis introdusert i USA gjennom dikt, tegninger og barnebøker, med merkeår i 1809, 1823 og 1863. På slutten av 1800-tallet flyttet flere samiske familier fra indre Finnmark til Alaska sammen med 500 reinsdyr for å lære inuitter å drive reindrift. Det norsk-amerikanske selskapet Lomen Company brukte flere av samene og reinsdyra i en reklamekampanje for reinkjøtt. I kampanjen ble det brukt et opptog hvor reinene blir leid av samer og i sleden som hver av reinene trakk satt det en julenisse i en haug av gaver. Den amerikanske, kommersielle julemyten med Santa Claus, Rudolf og reisen fra Nordpolen var født. Den kommersielle myten ble senere rendyrket gjennom den svensk/ålandsk-amerikanske illustratøren Haddon Sundbloms reklameplakater for The Coca-Cola Company i USA fra 1931. Tidligere hadde julenissen blitt avbildet på litt forskjellig måte, hos oss ofte i tysk-dansk versjon som en gammel mann med lang kappe, gjerne grønn, og gaver i en sekk på ryggen. Den kommersielle cola-nissen har imidlertid siden spredt seg sammen med amerikansk populærkultur til store deler av verden, også til Norge. Dette skyldes også Walt Disneys to tegnefilmer «Santa's Workshop» og «The Night before Christmas» fra 1932, der publikum får presentert en nissefigur som ligner Sundbloms, og som dermed befester bildet av en rødkledd og tykk julenisse. Ifølge moderne, amerikansk tradisjon framstilt i bøker og filmer bor Julenissen på Nordpolen der han lager gaver sammen med små hjelpere eller gnomer. Natta før juledagen, altså natt til den 25. desember, tar nissen av sted med reinsdyr og slede og reiser rundt i hele verden med pakker og gaver som han slipper ned gjennom skorsteinspiper eller legger i julestrømper opphengt på peishylla eller ved sengeenden. Første juledag er derfor den store gavedagen i den engelskspråklige verden. De opprinnelige åtte reinsdyrene som angivelig trekker nissens slede ble navngitt i diktet "A Visit from St. Nicholas": Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen. «Donner und Blitzen» er tysk for torden og lyn. Senere ble det niende reinsdyret introdusert i fortellingen om "Reinsdyret Rudolf," som ble skrevet i 1939 og presentert i en sang i 1949. Julenissen har ni reinsdyr. Julenissen kalles ofte «Father Christmas» i Storbritannia, mens han i USA har fått navnet "Santa Claus", en anglifisering av det nederlandske "Sinterklaas", altså Sankt Nikolas. Julenissen i Russland. I den gamle russiskortodokse kirken var St. Nikolas den helligste av alle helgener og brakte også der gaver. Ifølge russisk folketradisjon er det imidlertid Ded Moroz (Дед Мороз), det vil si «Bestefar Frost» eller «Fader Frost». som har samme rolle som julenissen hos oss. Han bærer en magisk stav og kommer med gaver til barna under Nyttårsfeiringa, ofte sammen med barnebarnet sitt Snegurochka (Снегурочка) eller «Snøjomfrua». Bestefar Frost forekommer også i tysk tradisjon under navnet «Väterchen Frost». Under kommunisttida i Øst-Europa ble Ded Moroz først bannlyst, men senere blant annet brukt i den kulturpolitiske propagandaen som et motstykke til den dekadente, vestlige Julenissen, og opptrådte da nesten alltid i blå kappe. Julenissen i verden. I moderne julefeiring er julenissen for lengst blitt kommersialisert. Han brukes som salgsfremmende figur i hele den vestlige verden, men også i Latin-Amerika og ikke-kristne kulturer som Japan og deler av Øst-Asia, blant annet på Taiwan. Julenissen kan derfor sees i de fleste stormagasiner før jul, blant annet i form av utkledde personer som hilser på kunder og barn. Hvor Julenissen bor varierer imidlertid med de nasjonale tradisjonene. Hjemstedet hans kan være Nordpolen, Alaska, nord i Canada, på Grønland, i Korvatunturi i finsk Lappland, i Dalarna i Sverige eller i Norge. De som ser på Julenissen som helgenen Sankt Basil, mener det ligger i den tyrkiske oldtidsbyen Caesarea. Den nederlandske nissen Sinterklaas bor i Spania. Julenissens kommersielle potensial har ført til at enkelte lokalsamfunn og steder satser på ham som bærende forretningside. Særlig har den finske byen Rovaniemi satset stort på å lansere seg internasjonalt som julenissens hjemsted. I langt mindre skala har tettstedet Drøbak sør for Oslo gjort det samme, der det er helårs julebutikk og «Julenissens postkontor» med eget poststempel. I Savalen i Hedmark ligger «Julenissens gård» som små og store kan besøke og sende post og ønskelister til. I mange år tok også Oslo kommune imot post fra hele verden adressert til «Julenissen på Nordpolen». a>. De har siden vært særlig populære i Tyskland. Julenissen i bøker, filmer og sanger. Det har blitt laget en enorm mengde bøker, filmer og sanger om og med Julenissen, særlig historier for barn. E-post. E-post, forkortelse for elektronisk post, også kalt e-mail eller mail etter engelsk, er en elektronisk posttjeneste der dokumenter og meldinger blir sendt fra en datamaskin til en annen over et datanettverk. E-post sendes mellom brukere via e-posttjenere, såkalte SMTP-tjenere, på Internettet og er en av de mest brukte tjenestene der. Applikasjonen ble først utviklet av Ray Tomlinson, en programmerer for BBN, i juli 1970 (M. Castells, 2001). Den første e-postmeldingen lød «qwertyuiop», som er den øverste bokstavrekken på et amerikansk QWERTY-tastatur. Det var også Tomlinson som fant på å bruke @ i e-postadresser. En e-postadresse er en identifikator som identifiserer en bruker på et domene. Eksempel: per@eksempel.no, som identifiserer brukeren Per på domenet eksempel.no. Senere har det også blitt utviklet metoder for å sende filer med e-post, samt signere og kryptere e-post (med vanlig e-post er det forholdsvis enkelt å forfalske avsender). Det er hovedsakelig to måter å bruke e-post på, enten via et vevgrensesnitt som hentes opp i nettleseren, eller ved hjelp av et e-postprogram. Populære e-postklienter er Microsoft Office Outlook, Evolution, Thunderbird, Outlook Express, Lotus, Eudora og KMail. På Macintosh-maskiner brukes gjerne Apples eget e-postprogram Mail. De to hovedstandardene for henting av e-post er POP3 (Post Office Protocol versjon 3) og IMAP (Internet Message Access Protocol). Den vanligste standarden for sending av e-post heter SMTP (Simple Mail Transfer Protocol). Spam. Spam, også kjent som søppelpost eller "useriøs e-post", er hovedsakelig i form av uønskede reklamemeldinger og noen ganger svindelforsøk, har økt i takt med nettbrukens utbredelse. De fleste e-post-tjenester og -programmer har nå et innebygget filter som forsøker å skille den uønskede posten fra legitime e-postmeldinger. Deutsche Luftwaffe. "Denne artikkelen er om Tysklands flyvåpen. For Sveits' flyvåpen, se Schweizer Luftwaffe." Deutsche Luftwaffe er Tysklands flyvåpen. Forgjengeren under første verdenskrig. "Keiserens Flytropper" ble grunnlagt i 1910, før første verdenskrig. Flytroppene gjorde det skarpt, blant annet med flyveresset «Den Røde Baron» Manfred von Richthofen, men kunne ikke hindre at Tyskland tapte krigen. Mellomkrigstiden og andre verdenskrig. Militær flyvning ble stoppet etter krigen som følge av Versailles-traktaten. 26. februar 1935, til tross for at traktaten fortsatt var i kraft, ble flyveresset Hermann Göring fra første verdenskrig beordret av Adolf Hitler til å opprette Luftwaffe. Mange av de første flyverne i Luftwaffe ble hentet fra Nationalsozialistisches Flieger-Korps (NSFK), en organisasjon underlagt NSDAP. Korpset var blitt opprettet for at man til tross for forbudet mot et flyvåpen, skulle kunne gi militær trening til medlemmer av partiet. Ettersom denne kjernen i Luftwaffe var partimedlemmer, fikk den nye våpengrenen en sterkere nasjonalsosialistisk profil enn Hæren og Marinen, som fortsatt var dominert av offiserer hentet fra den tyske adelen. Innen utbruddet av andre verdenskrig i 1939 var Luftwaffe blitt det mektigste flyvåpenet i verden. Det spilte således en avgjørende rolle i Tysklands suksesser tidlig i krigen. Luftwaffe hadde monopol på all tysk militærflygning, herunder små speiderfly, skipsbaserte sjøfly – selv fallskjermjegere. Luftwaffe drev også enkelte panserdivisjoner, radarstasjoner og bemannet mye antiluftskyts. Luftwaffe var det første flyvåpen som ble utstyrt med operative jetfly. Messerschmitt Me 262 ble introdusert i april 1944, et par måneder før det britiske Gloster Meteor. Tyskland hadde stor mangel på bensin, mens jetbrennstoff kunne produseres av hjemlig brunkull. Luftwaffe ble nedlagt i 1945 som følge av Tysklands tap av andre verdenskrig. I Vest-Tyskland. Luftwaffe ble gjenopprettet 9. januar 1956 av tyske Bundeswehr. Luftwaffe ble utstyrt med amerikansk-designet materiell produsert på lisens i Tyskland. Siden 1970-tallet har Tyskland igjen vært en pådriver for utvikling av europeiske kampfly i konkurranse med de amerikanske, som Panavia Tornado og, mer nylig, Eurofighter Typhoon. Etter gjenforeningen overtok Luftwaffe også endel sovjetiskprodusert utstyr fra det tidligere DDR, blant annet MiG-29 fly, men dette materiellet er i hovedsak blitt faset ut eller solgt til østeuropeiske land. I DDR. Luftwaffes andre historiske etterkommer, Luftstreitkräfte der NVA, ble opprettet i DDR i 1956 og eksisterte frem til 1990 da DDR opphørte å eksistere. I 1957 ble luftstyrkene slått sammen med Luftverteidigung, som hadde til oppgave å styre bakke-til-luft-missiler og radar. Tjenestens fulle navn var Luftstreitkräfte/Luftverteidigung, eller LSK/LV. Navnet Luftstreitkräfte ble valgt fordi det hadde blitt brukt av det tyske riket mellom 1910 og slutten av den første verdenskrig. Luftstreitkräfte fløy primært sovjetiske fly, deriblant Sukhoi Su-22 jagerbomber og seks generasjoner av Mikoyan-Gurevich (MiG) taktiske jagere. De hadde også sovjetbygde helikoptre. De østtyske luftstyrkene var unike i Warszawapakten i det at tjenesten var satt opp med de mest avanserte sovjetiske jagerne i stedet for nedgraderte eksportmodeller. Som en forlengelse av den sovjetiske 16. armee var Luftstreitkräfte forventet å spille en frontlinje i en eventuell krig med NATO. Som et resultat av dette var styrken under kraftigere sovjetisk kontroll enn luftstyrkene i noe annet Warszawapaktland. Fremtidsplaner. Innføringen av Eurofighteren vil føre til at alle F-4 Phantom II blir fjernet fullstendig, mens antall Tornado blir nedjustert til 85. Ralf Dahrendorf. Ralf Gustav Dahrendorf, baron Dahrendorf av Clare Market (født 1. mai 1929 i Hamburg, død 17. juni 2009 i Köln) var en tysk og britisk liberal politiker, sosiolog og filosof. Liv. Han ble født i Hamburg som sønn av den sosialdemokratiske riksdagsmannen Gustav Dahrendorf og Lina Dahrendorf. Faren ble arrestert av nazimyndighetene og sendt i konsentrasjonsleir, og som 15-åring ble også Ralf sendt i konsentrasjonsleir på grunn av sine antinazistiske aktiviteter. Etter krigen studerte han filosofi og klassisk filologi i hjembyen, hvor han tok den filosofiske doktorgraden i 1952 med avhandlingen "Begriff des Gerechten im Denken von Karl Marx". Deretter tok han enda en doktorgrad ved "London School of Economics", med tittelen "Unskilled Labour in British Industry", og ble senere professor i sosiologi i blant annet Hamburg, Tübingen og Konstanz. Han var først medlem av det sosialdemokratiske partiet SPD, men gikk senere over til det liberale Freie Demokratische Partei. 1968–1969 var han medlem av parlamentet i delstaten Baden-Württemberg, og 1969–1970 var han medlem av det tyske parlamentet, Forbundsdagen, samtidig som var han parlamentarisk statssekretær i Auswärtiges Amt, det tyske utenriksdepartementet. I 1970 ble utnevnt til Europakommissær med ansvar for utenrikshandel og EECs utenrikspolitiske forbindelser (1970–1972), og deretter for utdannelse, forskning og vitenskap (1973–1974). Som akademiker er Dahrendorf kjent som en av de store ekspertene på sosial klasse. Han etterfulgte Theodor Adorno som leder for Deutsche Gesellschaft für Soziologie i 1967 og hadde dette vervet til 1970. I 1974 ble han rektor ved "London School of Economics", en posisjon han beholdt i ti år. Deretter var han professor i sosiologi ved universitetet i Konstanz 1984-1986, og underviste ved "Russell Sage Foundation" i New York 1986-1987. Samtidig var han fra 1982 til 1987 styreformann for den FDP-nære stiftelsen Friedrich-Naumann-Stiftung i Tyskland. I perioden 1987-1997 var han så "Warden" ved St Antony's College ved Universitetet i Oxford, og fra 1991-1997 prorektor ved Universitetet i Oxford. Fra 2005 og til sin død var han forskningsprofessor ved Wissenschaftszentrum Berlin für Sozialforschung. I 1988, samme år som han ble britisk statsborger (han hadde deretter dobbelt tysk/britisk statsborgerskap), ble han også medlem av det liberaldemokratiske partiet i Storbritannia. Han ble utnevnt til "Knight Commander" av Order of the British Empire i 1982, en verdighet som for britiske borgere er forbundet med retten til å føre tiltaleformen "Sir". Etter at han ble britisk borger ble han dermed kjent som Sir Ralf Dahrendorf. I 1993 ble han utnevnt til life peer som "baron Dahrendorf av Clare Market in the City of Westminster" av dronning Elizabeth II, og ble dermed medlem av det britiske Overhuset og kjent i Storbritannia som "Lord Dahrendorf". Han satt i Overhuset som partipolitisk uavhengig ("crossbencher"). Clare Market i adelstittelen er selvvalgt, slik vanlig praksis er ved adlinger, og er en plass i nærheten av London School of Economics som blant annet brukes som parkeringsplass for LSE. Dahrendorf valgte å hedre LSE på denne måten, samtidig som tittelen er et uttrykk for den liberale humoren ved LSE. Dahrendorf bodde etter at han ble pensjonert delvis i London og delvis i Bonndorf. Han døde av kreft i Köln. Han var gift tre ganger. Med sin første kone Vera, en medstudent ved LSE som han giftet seg med i 1954, hadde han tre døtre: Alexandra, Nicola og Daphne Dahrendorf. Hans andre kone var historikeren Ellen Dahrendorf. Hans tredje kone, Christiane Dahrendorf, som han giftet seg med i 2004, er en lege fra Köln. 1919. 1919 (MCMXIX) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. Liste over norske filmer. Dette er en liste over norske filmer etter år. Sovjetisk montasjefilm. Den sovjetiske montasjefilmen hadde sin glanstid i perioden fra 1920 til 1932. I denne perioden utviklet de sovjetiske filmskaperne et nytt nivå med sin særegne interesse for filmens montasje eller klipping. Den største av de sovjetiske filmskaperne var Sergej Eisenstein. Sammen med andre filmskapere som Lev Kulesjov og Vsevolod Pudovkins brukte han den nye kunnskapen i sine filmer. Grunnlaget de bygde på kom fra en annen stor filmskaper som holdt til i USA, David W. Griffith (1875–1948). Det var særlig David W. Griffith og Edwin S. Porter som laget store filmer i denne tiden. Porter lagde i 1903 fiksjonsfilmen "Det store togrøveriet", mens Griffith lagde sine to største filmer noen år etter. Det var "The Birth of a Nation" i 1915 og "Intolerance" i 1916. Det var særlig "Intolerance" som skulle få stor betydning i utviklingen av den sovjetiske montasjefilmen. Revolusjonen. Den største historiske hendelsen bak den sovjetiske montasjefilmen, er uten tvil den russiske revolusjonen som fant sted i 1917. Det var i denne perioden "Intolerance" ble smuglet gjennom de russiske blokadene og inn i landet. Bakgrunnen for revolusjonen kom med første verdenskrig. Dette var ingen god krig for Russland. De led store tap i denne krigen, og det satte sine spor i hele landet, ikke minst i befolkningen. Revolusjonen førte til at Tsardynastiet ble avviklet og et nytt styre skulle innføres. De nye lederne ville bruke filmen for å fremme politisk propaganda. Russland var knust etter revolusjonen og montasjen skulle sette sammen bitene til noe nytt og bedre. Folk ville ha noe nytt og filmen var jo en helt ny kunstart uten røtter i gammelrussland eller rørt av det korrupte tsar-styret. Lenin kom til makten i 1917 etter revolusjonen og fikk se Griffiths "Intolerance". Han likte filmen så godt at han beordret at den skulle bli vist i hele Sovjet! Lenin ville nå bruke filmen for alt det den var god for og han har uttalt at «Filmen er den viktigste av alle kunstarter!» Myndighetene åpnet i 1919 en filmskole som skulle fostre de store navene Sergej Eisenstein og Lev Kulesjov som etter hvert utviklet montasjefilmen. I og etter borgerkrigstiden ble det gjerne laget korte dramatiske fiksjonsfilmer, med en klar og tydelig moral. Montasjen blir oppfunnet. Montasje betyr å sette sammen, som i filmens syn blir klipping. Griffiths filmer ble nøye studert av de unge filmskaperne som interesserte seg spesielt for klippingen. Filmene ble brukt som studiemateriale ved den nye skolen. Det filmskaperne oppdaget var at ved ulik klipping kunne materialet få ulik betydning. Kulesjovs eksperiment med å klippe det uttrykksløse ansiktet til den kjente skuespilleren Ivan Mosjoukines, sammen med blant annet. en tallerken suppe og en død kvinne, viste at Mosjoukines ansikt ga uttrykk for varierende følelsesuttrykk avhengig av hvordan filmen ble klippet. Forskjellige montasjer skapte forskjellige uttrykk, forskjellig fra fotografiets fysiske virkelighet. Kulesjov ble den første som teoretiserte dette, selv om Griffith hadde benyttet seg av dette i sine filmer. Følgen ble at redigeringsprosessen ble betraktet som den mest kreative prosessen i filmskaping, i motsetning til de tyske ekspresjonistene som la vekt på kameraets muligheter til å fange inn det kreativt konstruerte handlingsrommet. Pudovkin holdt seg nærmere Griffith og lagde filmer der han brukte montasjen til å sammenkoble bilder og sekvenser i usynlige klipp. På en slags tilnærmet klassisk stil og fortellermåte. Eisenstein ønsket å se på montasjen som bilder står i kontrast eller i konflikt til hverandre. Bildene skulle kollidere, ikke kjedes sammen. Pudovkin bruker forøvrig også en større grad av melodramatiske elementer enn Eisenstein. Pudovkin skulle appellere til identifikasjon ved hjelp av den usynlige montasjen for å få en kontinuerlig handlingskjede som bygger bro mellom bildene. Slik sett kan vi si at Pudovkin er bindeleddet mellom to poler representert med den klassiske filmen på den ene siden og Eisenstein med sin kollisjonsmontasje på den andre siden. Men tematisk sett kan vi se på sovjetfilmen som en egen sammensveiset stil. Filmskaperne så på filmene som bidrag i den politiske kampen for å realisere den sosialistiske sovjetstaten. Attraksjonsmontasje. Den tyske ekspresjonismen legger vekt på bildets plastiske egenskaper (iscenesettelsen), mens sovjetfilmen legger vekt på montasjen og redigeringen som det sentrale. Det som er felles er at interessen er forskjøvet fra kameraets mulige virkelighetsgivende kraft til en konsentrasjon om filmbildets fiksjonelle muligheter. Dette kommer til uttrykk hos Eisenstein gjennom attraksjonsmontasjen. I attraksjonsmontasjen bruker man en attraksjon/et element for å gi assosiasjoner til den idémessige delen av en handling. Det vil si at meningen i et bilde kan underbygges ved å klippe over til et annet bilde som nødvendigvis ikke tilhører samme handling. Eksempel på dette er i "Streik" (1924) da streikende arbeidere blir massakrert av tsarens politi, som klippes sammen med kveg som slaktes i et slakteri. Attraksjonsmontasjen brukes som en knyttneve for å gi en sjokkeffekt. De sosiale motsetningene ble tydeliggjort og tilskuerne ble gjennom attraksjonsmontasjen oppfordret til å ta standpunkt. Montasjeelementene er på en måte frigjort fra fiksjonsuniverset og fremstår som tydelige innsnitt/brudd. De mente at montasjen og filmklippingen gjorde handlingen mulig. De delte opp bilder og sekvenser i mindre enheter, slik at de kunne legge til andre bilder og sekvenser for å gi nye muligheter og ny mening. De uthevet de detaljer som var viktige for handlingen. Tidsforløpet kunne endres drastisk begge veier. Både med tidshopp eller ved å forlenge øyeblikket. Panserkrysseren Potemkin. Det trekket som mest særpreger denne perioden er likevel klippingens mulighet for å dra inn nye bilder for å gi andre eller forsterkende assosiasjoner til scenen. Sterke eksempler på dette finner vi i de store filmene fra denne tiden. I Sergej Eisensteins mest kjente film, og gjerne ansiktet til den sovjetiske montasjefilmen, "Panserkrysseren Potemkin" fra 1925 kan vi se eksempler på alt dette. Verdens mest kjente filmscene finnes i denne filmen, trappescenen i Odessa, der Eisenstein systematisk har klippet sammen sekvensene med utgangspunkt i bevegelsene i bildet. «Først ser vi nærbilder av menneskelige skikkelser i en kaotisk bevegelse. Deretter totalbilder av samme scene. Den kaotiske bevegelsen blir deretter avløst av innstillinger som viser soldatenes føtter som marsjerer rytmisk nedover trappen. Tempoet øker. Rytmen akselereres. Og så, idet nedover-bevegelsen når sitt høydepunkt, blir bevegelsen plutselig reversert: istedenfor massenes hodestupse flukt nedover trappen, ser vi en enslig skikkelse, en mor som bærer sin døde sønn sakte, høytidelig, oppover trappen». Metrisk montasje. Her er det motsetningene som altså er utgangspunktet for montasjen, de ulike bevegelsene i bildet. En bevegelse bygges opp, øker i hastighet og brytes tvert av en motgående bevegelse. Eisenstein mente selv at gjennom metrisk montasje kan filmskaperen lage en grunnrytme. Lengden på hver sekvens er avgjørende og de settes sammen etter et bestemt mønster. Enkle former for metrisk montasje kan være valsetakt (3/4) eller marsjtakt (2/4), og vil gi en pulserende effekt. Mer avanserte former (16/17 eller 22/57) kan ikke oppdages uten at man på forhånd vet hvilket mønster som følges, og slike overkomplekse metriske rytmer lager et følelsesmessig kaos framfor å formidle en bestemt emosjonell tilstand. Den intellektuelle montasjen. Panserkrysseren Potemkin er en av de store filmene i filmhistorien og har i enormt stor grad vært med på å prege utviklingen. Men Eisenstein gav seg ikke med dette. Han gikk lenge med planer om å filmatisere et verk av Karl Marx, "Kapitalen", og etter hans død ble notater til et manusutkast publisert. Her har han kommet til det femte og foreløpig siste nivået i sine montasjeteorier: den intellektuelle montasjen, som skulle være i stand til å formidle abstrakte begreper og ideer. Eisenstein er mest kjent for sine store filmer "Streik" (1924), "Panserkrysseren Potemkin" (1925), "Oktober" (1927) og "Generallinjen" (1928), men han jobbet også med teater, som dekoratør og regissør, og han har skrevet en rekke essayer og artikler om film og teater. Slutten. Verden fikk virkelig opp øynene for film under denne perioden som satte sitt preg på alle verdens senere filmers klipping. Lenin, montasjens forkjemper, døde i 1924. Stalin tok over makten og den sovjetiske montasjen møtte veggen i 1932 da han innførte «den sosialistiske realismen». Dermed stoppet utviklingen av montasjefilmen. Moss. Moss er en by og kommune i Østfold. Den grenser i nord til Vestby, i øst til Våler og i sør til Rygge. Moss har et mangfoldig industri- og handelsmiljø, kunstgallerier, variert fjord- og innlandsnatur med Jeløya, Mossemarka og Vansjø. Moss ligger sentralt ved Oslofjordens østside midtvegs mellom Oslo og Sverige og har blant annet fergeforbindelse over Oslofjorden til Horten og Vestfold, samt direkte flyforbindelser til byer i Norge og Europa via Moss Lufthavn, Rygge. I Moss ligger også Statens Hus med Fylkesmannen og de fleste av statens øvrige virksomheter for Østfold. Byen er et viktig handels- og servicesenter for et oppland. I de fleste sammenhenger innbefatter Mosseregionen kommunene Moss, Rygge, Råde og Våler. Noen ganger regnes også Hobøl og Vestby til omlandet rundt Moss. Moss har to videregående skoler, Kirkparken vgs og Malakoff vgs som drives av Østfold fylkeskommune. Kirkeparken har nylig fått bygget nye lokaler for skolen. Grunnlaget for byen Moss er å finne i en kombinasjonen av gode kommunikasjoner og vannkraft. Mossefossen, med et vannfall på ca 25 meter, la grunnlaget for et mangesidig næringsliv med sager og møller. Mossesundet bød på en god havn, til tross for en lang adkomst nord om Jeløya. Et alternativt ankringssted var Værlebukta, som ligger utsatt til for sydlige og vestlige vinder. Klima. Det ble drevet meteorologiske målinger i regi av met.no på Jeløya i perioden 1960 − 1995. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 32,8 grader 3. august 1982 og −25,8 grader 16. februar 1970. Historie. Moss fikk sin bystatus i 1720, og ble dermed Norges 12. by. Navnet Moss. Den eldste formen er "Mors", som var navnet på Mosseelva nedenfor Vansjø og Hobølelva ovenfor Vansjø. Det kommer muligens fra den indoeuropeiske roten 'mer-', som betyr «dele» eller «splitte», en referanse til den oppdelte dalen elven renner gjennom. Omkring 1400 finner man en referanse til et sted «vid Mos». «Mos» finnes også på Jakob Zieglers fra 1529. Moss kommunes grenser. I utgangspunktet gikk grensene om Moss tett på bebyggelsen som lå i bakkene fra Mossesundet og opp til Vansjø, og ned til Værlesanden. Grensene har blitt endret flere ganger, og byens område utvidet. Ved siste grenseregulering i 1946 ble Jeløya kommune, som også omfattet Mossemarka, Kambo og Krapfoss, slått sammen med Moss kommune. Kommunens våpen. "Kråka" synes å ha kommet flyvende inn i byens liv og segl som resultat av det som beveget seg på folkemunne. Et tidligere byvåpen hadde et kirkemotiv med fugler flyvende rundt tårnet. Det skal ha vært duer som varslet brann. På folkemunne ble duene til kråker, og i 1954 ble kråkas plass i byens nye våpen beseglet ved lov. Zoologer har beskrevet kråka som en intelligent fugl med næringsvett. Mossekonvensjonen. Konvensjonsgården, Moss Jernverks gamle kontorbygg Moss er kjent for Mossekonvensjonen, som har fått navn etter avtalen mellom Sverige og Norge, som ble undertegnet i Moss den 14. august 1814. Isolert sett var konvensjonen en våpenhvile mellom Sverige og Norge, som satte stopp for krigen mellom nabolandene som hadde startet fjorten dager tidligere. Gjennom Mossekonvensjonen erkjente imidlertid Karl Johan Stortingets plass i norsk samfunnsliv. Dette var sentralt for den senere politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet, og sikret i siste instans at Norge hadde selvstendige politiske institusjoner i 1905. 14. august er offisiell flaggdag i Moss og markerer samtidig feiringen av Mossefossens dag. Industri. Mossefossen; et gammelt symbol på industrien i Moss Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til 1990-årene var Moss en typisk norsk industriby, hvor særlig mølleindustri, papirindustri, emballasjeindustri, og verftsindustri stod sterkt. Industrien i Moss forsynte det norske markedet med merker som Moss maltextract, regnklær fra Helly-Hansen, kjøkkentøy fra Il-O-Van, Persill såpe, Ballangrud lengdeløpsskøyter, og Ving nøkler. Fra 1930-årene var sentrum av Moss preget av 15-25 industribedrifter i alle størrelser, som kan ha gitt arbeid til 4000-5000 mennesker. Tradisjonen for produksjon og endog en viss type industri går likevel lenger tilbake. Byen ble dannet rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet, hvor sagbruk og møller ble anlagt fra 1300-tallet av. I løpet av 1700-tallet ble det etablert større og mindre håndverksbedrifter i byen. I første halvdel av 1800-tallet var byen særlig preget av brennevinsproduksjon. I 1705 ble Moss Jernverk etablert, og var i virksomhet til om lag 1870. Et av de store firmaene innen brennevinsproduksjon ble fra 1850-årene sentrale i etableringen av mølleindustrien i byen, H. Gerner & Søn. I takt med utbyggingen av mølleindustrien ble det bygd nye drifts- og lagerbygninger ved Mossefossen. Dette gjorde Moss til en av de sentrale møllebyene i landet. Mølledrift var såkalt kapitalintensiv industri, med store krav til en moderne maskinpark, men ikke videre arbeidsintensiv. Selv om Moss var en mølleby var det ikke mange møllearbeidere i byen, sammenlignet med arbeidere fra andre bransjer. I dag er de gamle møllebygningene i teglstein kjernen i Møllebyen i Moss, mens møllekonsernet Lantmännen driver møllene som nå ligger direkte ved havnen i Mossesundet. I 1801 ble firmaet Peterson & Søn etablert som krambod. Etterhvert gikk firmaet inn i sagbruksdrift og rederivirksomhet. 1883 etablerte selskapet,som den største aksjonær, Moss Cellulolsefabrik på tomta etter Moss Jernverk. Cellulosefabrikken, som etter 1908 har hatt navnet M. Peterson & Søn, er ennå i drift. Fra 1960-årene fikk selskapet M. Peterson & Søn kontroll over andre bedrifter innenfor papirbasert emballasjeindustri i Norge og Norden. I løpet av 1970-årene var M. Peterson & Søn utviklet til et industrikonsern. I 2006 solgte eierne, etterkommere etter Momme Peterson, som hadde etablert firmaet i 1801, konsernet. Lenge var fabrikken en av Moss største arbeidsplasser, med en arbeidsstyrke på rundt regnet 800-1000 ansatte på det meste i perioden 1950-1970. Moss Værft & Dokk var lenge byens største industriarbeidsplass, med nær 1000 ansatte i perioder. Verftet lå på Jeløya. Etter flere omlegginger og omstruktureringer ble firmaet Moss Verft & Dokk etablert. På begynnelsen av 1970-årene ble verftet slått sammen med Rosenberg Verft i Stavanger, da under Kværners paraply og med navnet Moss-Rosenberg Verft. 1970-årene var den store tiden for produksjon av gasstankere, LNG-skip, som ble utviklet i Moss. Utviklingsavdelingen lå i Moss, mens de store gasstankskipene ble bygd i Stavanger. I Moss ble det bygd mindre gasstankere. I 1980-årene var det over, og det siste skipet ble levert i 1985. I 1898 ble produksjonen ved Moss Glassverk startet. Svenske glassverks- og norske bryggeriinteresser eide verket, som raskt ble en masseprodusent av glassemballasje til det norske markedet. Fram til 1927 foregikk produksjonen for en stod del for hånd, men ble fra da av utført maskinelt. Etter en ekspansjon fram til 1970-årene ble bedriften flere ganger utsatt for omlegginger, innskrenkinger og salg til nye eiere. Under eierskap av PLM ble Moss Glassverk avviklet i løpet av 1999. Regntøyprodusenten Helly-Hansen ble etablert i Moss i 1870-årene. Fram til 1980-årene lå hoveddelen av produksjonsanlegget på Høyenhald rett ved sentrum i byen. I siste halvdel av 1980-årene ble produksjonen flyttet til nye lokaler på Solgård skog, utenfor byen. På grunn av en stor finansiell krise, som nær knekket konsernet, ble så å si all produksjon avviklet i Moss og flyttet ut av landet. Helly-Hansen hadde allerede flyttet store deler av produksjonen til lavkostland, men enn så lenge var noe beholdt i Moss. Omstillingen på begynnelsen av 1990-årene reddet selskapet, men ikke industriarbeidsplassene i Moss. Konsernet har ennå (2007) hovedsete i byen. Det generelle bildet er at industriproduksjonen har forsvunnet i økende grad siden 1980-årene. I takt med omlegginger, nedleggelser og utflytinger kan ikke Moss idag sies å være en industriby, men en handels-, tjeneste- og serviceby. Andelen pendlere er også stor, og har økt jevnt i takt med at det er blitt færre arbeidsplasser i byen. Byens største arbeidsgiver er i dag kommunen. Likevel setter industrien sitt preg på byen. I nord sees ennå røyken fra pipa på Peterson & Søn, i sør dampen fra Rockwool, som produserer mineral-basert isolasjon. På området til verftet driver blant Aker Kværner en anlegg for produksjon av kabler til off-shore industrien. På Høyden ved grensen til Rygge kommune produserer Ving nøkler og nøklekortet, eller Vingcard. Ellers er Moss og dels Rygge hjem til en rekke industribedrifter, hvor flere er direkte arvtagere til bedrifter som ble etablert i regionen enten rundt 1914 eller etter 1945. «Mosselukta» er et kjent begrep som beskriver celluloselukten fra fabrikken til Peterson Linerboard i sentrum av byen. Installasjon av moderne renseteknologi har redusert styrken og frekvensen på utslippene, men begrepet lever i beste velgående. Det er en vanlig misforståelse at «Mosselukta» konstant henger over byen. Tusenårssted. Fra «Møllebyen» i Moss, med kino og bibliotek Kommunens tusenårssted er Mossefossen og Konventionsgården. Dette var det tusenårsstedet i Norge som fikk flest stemmer, og i den forbindelse mottok Mossefossens Venner både sjekk og hederlig omtale fra Miljøverndepartementet. Konventionsgården står på Riksantikvarens fredningsliste, og er den gamle hovedbygningen på Moss Jernverk. Mens Konventionsgården ligger på nordsiden av Mossefossen, ligger den såkalte Møllebyen på sørsiden. Helt fram til 1990-årene var det et levende industrimiljø langs Mossefossen, med møller og bryggeri. Moss Bryggeri ble lagt ned på slutten av 1990-årene, og satte dermed en stopp for bydelens industrielle historie. Helt siden 1970-årene ble det forsøkt blåst nytt liv i bydelen, men først på begynnelsen av 2000-tallet ble planene konkretisert. I Central Pakkhus ligger Moss bibliotek og kino, mens Moss by- og industrimuseum er lokalisert i nabobygget. Ellers finnes flere kontorer og serveringssteder i bydelen. I 2003 mottok Møllebyen Statens byggeskikkpris. Kulturliv. Parkteatret er byens storstue. Her fra musikalen HAIR med A.P.P.L.A.U.S. Moss har et svært aktivt lokalt kulturliv på høyt nivå, både i form av amatører og profesjonelle. Byens hovedscene er Parkteatret i Moss, men også scener som Tivoli amfi, Arena m.v. benyttes flittig. Kulturskolen i Moss, Rygge og Våler er kraftsentrum for det lokale kulturlivet, og musikkteatergruppa A.P.P.L.A.U.S. er skolens flaggskip. Byen har flere korps, kor og teatergrupper både innenfor og utenfor kulturskolen. Teaterkråkene er en teatergruppe for barn og unge. Lech Wałęsa. Lech Wałęsa ((IPA: født 29. september 1943 i Popowo i Polen) var president i Polen i perioden 1990–1995. Bakgrunn, familie. Lech Wałęsa stammer fra landsbyen Popowo. Han er fra en fattig familie, og fikk en tradisjonell katolsk polsk oppdragelse. Han gikk på grunnskole og elektroteknisk yrkesskole, og ble ansett som gjennomsnittlig begavet. Mellom 1961 og 1965 forsøkte han seg som bilmekaniker. Etter at begge foreldrene døde flyttet han i 1967 til Gdańsk og jobbet der som elektriker ved Leninverftet i byen. I 1968 giftet han seg med "Mirosława Danuta Gołoś". Paret fikk åtte barn, tre jenter og fem gutter. Fagforeningsaktivist. I 1970 var Lech Wałęsa medlem av den illegale streikekomiteen ved Leninverftet. Etter at streiken var blitt blodig slått ned av politiet – over 80 arbeidere ble drept av dem – ble han arrestert og dømt til ett års fengsel for "antisosial opptreden". I 1976 mistet Wałęsa arbeidet fordi han hadde samlet inn underskrifter til et bønneskriv om opprettelsen av et minnesmerke for de drepte arbeiderne. Han havnet på en uformell svarteliste og klarte etterpå ikke å finne nytt arbeid noen steder, og måtte leve av hjelp fra sine venner. Det var forholdsvis harde levekår for familien hans fordi han hadde kone og da sju barn å forsørge. I 1978 organiserte han sammen med Andrzej Gwiazda og Aleksander Hall den illegale undergrunnsforeningen "Wolne Związki Zawodowe Wybrzeża" (= Pommerns frie fagforening). I 1979 ble han gjentatte ganger arrestert for engasjement i en "antistatlig" organisasjon, men han ble frifunnet av rettsvesenet. Tidlig 1980 ble han løslatt, og fikk lov til å gå tilbake til sitt tidligere arbeid ved Leninverftet. Etter at streik brøt ut ved Leninverftet og arbeiderne okkuperte verftsområdet, klatret Wałęsa etter eget utsagn den 14. august 1980 over verftsmuren og ble streikens leder. Over hele Polen fulgte arbeidere spontant eksemplet fra Gdansk og la "ut av solidaritet ned arbeidet på sine egne arbeidsplasser. Lech Wałęsa gjennomkjempet etter noen dager en avtale med verftet og erklærte streiken for avsluttet. Men Anna Walentynowicz stoppet de arbeiderne som begynte å forlate verftsområdet og overbeviste dem om å danne en streikekoordinasjonskomite (polsk: "Międzyzakładowy Komitet Strajkowy") som skulle anføre og støtte generalstreikene over hele landet. I september samme år undertegnet den kommunistiske regjering en avtale med streikekoordinasjonskomiteen som legaliserte frie fagforeninger. Streikekoordinasjonskomiteen legaliserte seg som "Den nasjonale koordinasjonskomite for den frie fagforening Solidaritet" (polsk: "Solidarność"). Wałęsa ble valgt til formann. Solidaritet fikk etterhvert 10 millioner medlemmer. Han forble i dette embedet til desember 1981 da statsminister Wojciech Jaruzelski utropte krigstilstand i Polen. Wałęsa ble frem til 14. november 1982 internert i det sørøstlige Polen, nær grensen til Sovjetunionen. Det amerikanske nyhetsmagasinet "Time" kåret ham til "Man of the Year". Den svenske avisen "Dagens Nyheter" og den danske "Politiken" tildelte ham en frihetspris på 50 000 svenske kroner i 1982, for Wałęsas kamp for rettferdighet, frihet og sannhet. I 1983 bad han om å få vende tilbake til Leninverftet som elektriker. Selv om han offisielt skulle behandles som en helt vanlig arbeider, var han faktisk under husarrest frem til 1987. Før Lech Wałęsa fikk Nobelprisen, ble han i juli 1983 tildelt den tyske menneskerettighetsprisen Shalom-Preis. I 1983 fikk han Nobels fredspris, men kona måtte hente prisen fordi han var redd for at myndighetene ville stenge ham ute fra landet dersom han reiste ut. Nobelprisen ble av mange sett på som en anerkjennelse av det polske folks ikke-voldelige kamp mot kommunistregimet. Prispengene gav Wałęsa til utvikling av Polens jordbruk, og medaljen gav han til Polens nasjonalhelligdom, Jasna Góra-klosteret. Fra 1987 til 1990 organiserte Wałęsa den halvlegale provisoriske eksekutivkomite for fagforeningen Solidarność. I 1988 organiserte han nok en okkupasjonsstreik ved skipsverftet i Gdansk, og krevde at fagforeningen ble fullt ut legalisert. I bedrifter over hele Polen ble eksempelet fra Gdansk fulgt; landet ble plaget av en rekke streikebølger. På fjernsynet diskuterte Wałęsa på direkten med lederen for det statlige fagforeningsforbundet OPZZ, Miodowicz, og seiret med sitt humør og sin slagferdighet. Etter åtti dager og mange samtaler mellom innenriksminister general Kiszczak og Wałęsa gikk regjeringen med på en rundebordssamtale. Den begynte den 6. februar 1989 i Warszawa. Wałęsa fungerte som talsmann for ikke-regjeringssiden. Under samtalene undertegnet regjeringen en avtale om gjenopprettelsen av fagforeningen Solidarność og om forberedelsen av «halvfrie» valg til det polske parlament. Partipolitiker. I 1989 organiserte og ledet Wałęsa "Borgerkomiteen for lederen av fagforeningen Solidarność". Formelt dreide det seg om et rådgivningsorgan, men i virkeligheten var den et slags politisk parti. Det vant parlamentsvalgene det samme år. Opposisjonen vant med 99 % av alle avlagte stemmer 160 av de 161 taburettene som stod til rådighet i Sejmen. Ifølge rundebordsavtalen var dette det delegatstall som skulle bestemmes ved de direkte valg; 65 % av det totale antallet plasser skulle fremdeles automatisk tilfalle Det polske kommunistparti og deres allierte. Slik betød den knusente valgseieren likevel kun 35 % av parlamentstaburettene. Denne vektingen bortfalt ved de neste og helt fri valgene, som fulgte i 1991. I det nydannede Senatet, der det ikke var innført en slik valgordning, oppnådde opposisjonen allerede i 1989 hele 99 av de i alt 100 senatstaburettene. Wałęsa inntok nå en nøkkelrolle i polsk politikk. Mot slutten av 1989 fikk han overbevist alle de polske blokkpartier om å danne en ikke-kommunistisk koalisjonsregjering. Det ble den første ikke-kommunistiske regjering i Østblokken. Til det polske kommunistpartis store overraskelse valgte parlamentet Tadeusz Mazowiecki til statsminister. Selv om Polen formelt forble et kommunistisk land, begynte dets økonomi å bli omgestaltet til et fritt markedssystem. President. Den 9. desember 1990 ble Lech Wałęsa valgt til Polens president for en periode på fem år. Den geopolitiske situasjon var nå helt endret, og Sovjetunionen gikk i oppløsning. Under presidentskapsperioden utløste han det som ble stadige utskiftninger på politikkens toppnivå, med nye regjeringer så å si hvert år. Hans ledelsesstil ble kritisert av så å si alle partier. Mot slutten av 1995 hadde han tapt den oppslutning han til å begynne med hadde nytt i befolkningen. Det var likevel særlig under hans presidentperiode at Polen forvandlet seg fra et sosialistisk system til et markedsorientert. Wałęsa ble etterfulgt av Aleksander Kwaśniewski i neste valg. Wałęsa ble i 1995 tildelt storkors av St. Olavs orden. Bø. Bø er innmark på og omkring en gård. En bø er gjerne en inngjerdet åker eller eng, og er oftest dekket av gress. Det er et vanlig steds- og etternavn i Norge. Ordet forekommer ofte i sammensetninger eksempelvis Husabø og Sørebø. Som etternavn er skriveformen Bøe vanligere. Etymologi. Bø kommer av gammalnorsk "bœr", genitiv; "bœjar" eller "bjár", flertall; "bœir". Ordet betyr gård og forkommer også i formen "by" i betydningen bebygget område. Norges fylker. a> fylke), går fylkesnummerne opp til 20. Et fylke i Norge er et undernasjonalt, geografisk område mellom staten og kommunene. Foruten særstatusområdene Svalbard og Jan Mayen er Norge inndelt i 19 fylker. Myndigheter i et fylke er fylkeskommunen, fylkesmannen og fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Bakgrunn. Norge var før og i vikingtiden og middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet "fylki", avledet fra ordet "folk". Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i. De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1600-tallet også ble deler av større amter, en benevnelse som i 1919 ble erstattet av ordet fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser. Fylkeskommunen. En fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke. Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov. Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975. Neste valg skal avholdes i 2015. Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting ("kommunestyre"), fylkesutvalg ("formannskap") og fylkesordfører ("ordfører"). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå og har dermed fylkesråd. Blant fylkeskommunenes oppgaver er anlegg og vedlikehold av fylkesveier, planlegging av og støtte til kollektivtrafikk, videregående opplæring, folkehelse, tannpleie, kulturminnevern, kulturarbeid, regional utvikling og arealforvaltning. Fylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning. Forgjengeren til fylkeskommunen, Amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 – da spesielt på 1970-tallet – ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom fylkesmann og fylkeskommune. Fylkesmannen er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene. I 1984 får fylkeskommunene ansvar for spesialisthelsetjenester utenfor institusjonene, kommunene får ett klart ansvar for primære helsetjenster. 1986 tilbakeføres sykehjemmene til kommunene fordi sammenhengen til de primære helse- og sosialtjenester og kommunale botilbud til eldre anses viktigere enn sammenhengen til sykehusene. 1992 legges HVPU-institusjoner ned, og ansvaret for omsorgen overføres til kommunene. Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten (Sykehusene, psykiatri og habiliteringstilbud) flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak, og i 2004 ble ansvar innen barnevern, familievern og rusomsorg ble overført til staten. I årene 2005–2009 pågikk et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærekommunene, mellom fylkeskommune og fylkesmann, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner. Det ble ingen sammenslåing av fylker, i stedet ble ansvaret for 17 200 km riksvei og 78 ferjesamband overført til fylkene. Fylkesmannen. En fylkesmann er en embetsmann utnevnt i statsråd og fungerer som statens representant i sitt fylke. Fylkesmannen utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene og fører tilsyn med kommunenes virksomhet. Fylkesmannen er også klageinstans for mange typer kommunale vedtak. Andre fylkesmyndigheter. I fylkene finnes også Fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker. Det er tolv av disse, da flere av disse er felles for to fylker. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er statlige organer som blant annet fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, og fratakelse av foreldreansvar. Fylkeslandbruksstyrene var tidligere statlige myndigheter i hvert fylke. Disse behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Mange av fylkeslandbruksstyrenes oppgaver ble etter hvert overført til kommunene. De gjenværende oppgaver ble overført til fylkesmannen fra 1. januar 2010, og fylkeslandbruksstyrene ble nedlagt. Nasjonale valg. Hvert fylke fungerer også som et valgdistrikt for Stortinget, hvor fylkets størrelse (både befolkning og areal) bestemmer hvor mange representanter fylket har i parlamentet, og hvor representantene blir valgt gjennom forholdstallsvalg-ordningen. I Stortinget sitter representantene sortert etter hvilket fylke de representerer, ikke hvilket parti de tilhører. Ordningen om at fylkene fungerer som valgdistrikter er det nærmest unison enighet om i Norge, og lignende ordninger er også vanlige internasjonalt: Blant vestlige land som har parlamentarisme og forholdstallsvalg er det bare Nederland og Israel som har nasjonale valglister, alle andre land stiller med valgdistrikter som kan sammenlignes med norsk fylkesnivå. Norges fylker. Sysselmannsembedet er administrativt underlagt Justisdepartementet og hverken tilhører eller utgjør et fylke. Fylkesnummeret eies av Statistisk sentralbyrå, og er en del av den internasjonale standarden ISO 3166, spesifikt. Forbundsdagen. Forbundsdagen (tysk: "Deutscher Bundestag") er Tysklands folkevalgte parlament og holder til i Riksdagsbygningen i Berlin. Representantene er valgt av borgerne for fire år av gangen. Forbundsdagspresident er Norbert Lammert fra CDU. Historie. Forbundsdagen hadde fra 1949 til 1999 sete i Bonn. Etter den tyske gjenforeningen i 1990 ble det bestemt å flytte parlamentet tilbake til Berlin. Parlamentsbygningen fra 1894 (Riksdagsbygningen) var blitt skadet under brannen i 1933 og ytterligere skadet under andre verdenskrig. Før innflyttingen i 1999 gjennomgikk bygningen derfor en meget omfattende renovering. Arbeidet ble ledet av den britiske arkitekten Sir Norman Foster. Valgordningen. Skisse av valgordningenForbundsdagen skal ha minst 598 representanter. Den ene halvparten av disse velges direkte fra valgkretsene og den andre halvparten fra delstatslistene. Ved valg til Forbundsdagen får velgerne derfor to stemmer. Den ene ("førstestemmen") brukes til å velge en representant fra valgkretsen. Den andre ("andrestemmen") brukes til å velge parti. Det er "andrestemmen" som skal avgjøre partienes styrkeforhold blant utsendingene til Forbundsdagen fra den enkelte delstat. "* Se hovedartikkel om Tysklands valg" Forbundsdagens oppgaver. Forbundsdagen vedtar føderale lover for Forbundsrepublikken Tyskland og endrer konstitusjonen kalt Grundgesetz. Forbundsdagen deler den lovgivende makten med Forbundsrådet. Forbundsdagen ratifiserer avtaler med andre stater og organisasjoner og vedtar budsjettet. Videre velger den kansleren som er regjeringens sjef og medvirker til valget av Tysklands president, rikets øverste dommere og andre viktige organer. Forbundsdagen utøver parlamentarisk kontroll med regjeringen og med forsvaret. Historisk oversikt over mandatfordelingen i Forbundsdagen. 1 1983 til og med 1990 Die Grünen, 1990 til 1994 Bündnis 90, fra 1994 Die Grünen 2 1990 til 2007 Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS) henholdsvis Linkspartei.PDS, fra 2007 Die Linke 3 BP 17, KPD 15, WAV 12, Zentrum 10, DKP-DRP 5, SSW 1, Uavhengige 3 4 GB-BHE 27, Zentrum 3 Sveriges riksdag. Sveriges riksdag, "Riksdagen" er Sveriges lovgivende forsamling. De på riksnivå folkevalgte representantene, "riksdagsmedlemmene" (svensk "riksdagsledamöterna"), samles i riksdagen, som består av 349 medlemmer og ledes av en ordfører. Det er riksdagsvalg i Sverige hvert fjerde år, på andre søndag i september. Riksmötets öppnande er den formelle starten på riksdagens arbeidsår, og er tredje tirsdagen september, med unntak av i valgår, da dette skjer på et senere tidspunkt. For at et parti skal kunne få plass i riksdagen, kreves det en oppslutning på minst fire prosent av stemmene, eller tolv prosent i minst en valgkrets. Mandatfordeling skjer ved Sainte-Laguës metode med innslag av utjevningmandater. Historisk sett har ordet riksdag hatt tre betydninger: det utøvende og politiske organet, den tidsperioden i løpet av året at riksdagsarbeid pågår (siden 1975 formelt kalt «Riksmöte»), og selve bygningen. Sveriges riksdag holder til i Riksdagshuset i Stockholm. Historie. Allerede i 1435 ble det innkalt til et møte i Arboga for å diskutere og bestemme om rikets ulike saker. Møtet i Arboga har derfor iblant blitt kalt Sveriges første riksdag. Men først ved Gustav Vasas to riksmøter i Västerås i 1527 og 1544 kan man tale om en riksdag med representasjon fra de fire gruppene (stendene); adel, prester, borgere og bønder. Selve betegnelsen riksdag kom i bruk på 1540-tallet. På 1600-tallet ble det skapt fastere regler for riksdagen. Komiteer vokste frem. Bestemmelser ble innført om hvem som skulle innkalles til riksdagen og ved hvilke anledninger riksdagen skulle innkalles. Det karolinske eneveldet, som ble innført i samråd med riksdagen, svekket riksdagens stilling. Riksdagen ble et lydig redskap i kongens hender. Frihetstiden. Desto større dominans fikk riksdagen under frihetstiden på 1700-tallet, da det meste av makten lå hos stendene. Et partisystem, hatter og luer – og en parlamentarisme som hadde visse likheter med dagens, vokste frem. Tradisjonene i nåtidens riksdag, spesielt innen komiteene, går tilbake til denne tiden. Dette styre av stendene, tilsist svekket av økonomiske kriser, interne motsetninger og korrupsjon falt da Gustav III gjennomførte sitt ublodige statskupp i 1772. Makten gled deretter gjennom forfatningen av 1772 tilbake til kongen. Forfatningen av 1809. I 1809 fikk Sverige ny forfatning. Den bestemte at makten skulle deles mellom kongen og riksdagen, som fortsatt besto av de fire stendene. Domstoler og myndigheter fikk en selvstendig stilling og ordningen med justisombudsmann og konstitusjonskomité ble innført. Læren om maktfordeling, som skiller mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt, hadde stor innflytelse på den nye forfatningen. Med endel viktige endringer var forfatningen av 1809 i kraft til 1974. Riksdagsordningen ble gjennomført i 1810. Tokammersystemet. I årene 1809–1974 ble det gjort en rekke endringer i forfatningen for at de fremvoksende klassene skulle bli representert i riksdagen. I 1865 ble rekrutteringen til riksdagen etter stender avskaffet og erstattet med et tokammersystem. Det første kammeret ble valgt direkte gjennom landstingene og de største byenes kommunale forsamlinger. Det ble ansett å representere «bildningen och förmögenheten». Hver representant var valgbar på grunnlag av alder, inntekt og formue. Ved valget til andrekammeret på 1800-tallet var stemmeretten begrenset til menn og for å kunne stemme måtte man ha fast eiendom, eller betalt skatt på en årlig inntekt. Valgbare var de som hadde stemmerett og var fylt 25 år, hvilket innebar at kun 21 prosent av alle svenske menn over 21 år hadde stemmerett til andrekammeret. Allmenn stemmerett. Spørsmålet om stemmerett ble debattert ivrig fra 1860-tallet, da et krav om noe som i praksis betydde allmenn stemmerett ble lagt frem. Allmenn stemmerett for menn ved valg til andrekammeret ble innført i 1909. I 1918 ble allmenn og lik stemmerett for menn innført, og i 1921 fikk også kvinner stemmerett, først da kan en si at riksdagen fullt ut representerte hele folket. Etterhvert ble også stemmerettsalderen senket, til valget av andrekammer i 1944 var stemmerettsalderen for eksempel 23 år. Samtidig med at stemmeretten ble utvidet ble også parlamentarismen praksis; at regjeringens eksistens er avhengig av riksdagens tillit. Ettkammersystem. I 1970 avviklet en tokammersystemet og en samlet riksdag med 350 representanter ble innført. Samtidig endret en på komitesystemet. Ordningen med forskjellige komiteer for lover og budsjettspørsmål ble fjernet og i stedet fikk en totalt 16 komiteer for ulike fagområder. Tre år senere, i 1974, fikk Sverige en ny forfatning. Parlamentarismens prinsipper ble formelt nedtegnet og talmannen ble gitt en sentral rolle ved dannelsen av regjering. «Lottoriksdag». Det viste seg snart at det var lite heldig med et likt antall representanter til riksdagen. Ved riksdagsvalget i 1973 fikk de sosialistiske og de borgerlige 175 representanter hver seg. Det førte til at flere avstemninger i riksdagen måtte avgjøres ved loddtrekning. Den 10. januar 1975 hadde riksdagen sitt høytidelige åpningsmøte i det provisoriske riksdagshuset ved Sergels torg. Riksdagens samling for 1975 omfattet kun vårsesjonen, da arbeidsåret ble endret fra tidligere å ha omfattet en vår- og en høstsesjon til å være en høst- og vårsesjon. Den 15. oktober 1975 ble således riksdagen for 1975/1976 åpnet, og fra og med riksdagen 1976/1977 er det totalt 349 representanter i Riksdaagen. Fireårig valgperiode. I 1994 bestemte riksdagen at valgperioden skulle forlenges fra tre til fire år, og at budsjettarbeidet skulle effektiviseres. Det siste innebærer at budsjettåret følger kalenderåret og at budsjettproposisjonene legges frem og behandles om høsten. Eksterne lenker. Riksdagen Asker. Asker er en kommune i Akershus, Akershus Vest. Den er en forstadskommune til Oslo, og en stor del av befolkningen pendler dit. Den ligger i Oslo bispedømme. Asker er et knutepunkt for tog, i og med at stasjonen er endestasjon for Spikkestadbanen og flytoget til Gardermoen stopper på stasjonen. Asker stasjon er Norges femte største målt i antall reisende. Askerbanen er dobbeltsporet. Kronprinsfamilien bor på Skaugum i Asker. Asker har grense mot kommunene Bærum, Røyken og Lier. Det opprinnelige navnet Askar kommer av flertallsformen av treslaget ask. Klima. Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av Meteorologisk institutt i Asker siden 1913. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i Asker er henholdsvis 33,0 grader 11. juli 1941 på Sem og −36,5 grader 19. januar 1941 på Dikemark. Geologi. Asker tilhører Oslofeltet. Åser av basaltiske lavabergarter preger landskapet og med kambrosilurske avsetningsbergarter som danner lavlandet med jordbruk og strandområder ned mot Oslofjorden. Delområder. Asker er inndelt i 16 delområder og 98 grunnkretser. Historie. Askers historie kan føres tilbake til lenge før vikingtiden. Spor etter den tidligste bosetningen finnes i området omkring Asker kirke og både nedover mot Oslofjorden og oppover mot Skaugumsåsen og høydene omkring. Asker museum. Asker museum befinner seg i Asker kommune. Idrett og friluftsliv. Asker har et rikt idretts- og friluftsliv. Bygda har Frisk Asker som spiller i GET-ligaen i ishockey. Aurskog-Høland. Aurskog-Høland er en kommune i Akershus fylke. Det er den største kommunen i Akershus fylke målt i areal. Den grenser til Nes i nord, Eidskog, Sverige og Rømskog i øst, Marker, Eidsberg og Trøgstad i sør og Fet og Sørum i vest. Aurskog-Høland er den eneste norske kommunen som grenser mot to fylker og en annen stat. Geografi og klima. De viktigste stedene i kommunen er Aurskog, Bjørkelangen (administrasjonssenter), Fosser, Hemnes, Lierfoss, Løken, Momoen og Setskog. De største innsjøene er Setten, Mjermen, Bjørkelangen, Øgderen, Tunnsjøen, Floen og Mangen. I kommunens innsjøer finnes 36 øyer over 5 dekar. De høyeste punktene er Runddelen (393 moh.), Elgheia og Busåsen. Kommunens laveste punkt er Skulerudsjøen (118,52 moh.). Det finnes elleve verneområder som er fredet etter naturvernloven i kommunen. Historikk. Både Aurskog og Høland var selvstendige, administrative enheter fra 1837. Aurskog ble delt i to 1. juli 1919 da Blaker ble skilt ut som egen kommune. Aurskog hadde 3 102 innbyggere etter fradelingen. Høland ble delt 1. januar 1905 da Setskog ble skilt ut som egen kommune. Høland hadde 4 928 innbyggere etter delingen. 1. juli 1924 ble kommunen igjen delt i to i det Søndre og Nordre Høland ble etablert som selvstendige kommuner. Søndre Høland hadde 2 106 innbyggere, Nordre Høland 3 188. 1. januar 1966 ble så dagens kommune dannet ved at Aurskog, Nordre Høland, Setskog og Søndre Høland kommuner ble slått sammen til dagens Aurskog-Høland kommune. Næringsliv. De viktigste næringveiene i kommunen er jordbruk, skogbruk og lokal industri innen plast. Spesielt for kommunen er mengden torvutvinning, som er gjort mulig av store lett tilgjenglige myrer. Europas mest solgte småbåtmerke, nemlig Pioner Blir produsert i denne kommunen. Tusenårsparken. Kommunens tusenårspark er en park i sentrum av Bjørkelangen. Den lille parken har en sittegruppe, stein og blomsterbed. Tusenårsparken står pr. 2011 foran en endring da deler av området skal bli et nytt torg, noe som betyr at tusenårsparken vil bli flyttet noen meter. Dette gjøres for å gjøre området mer publikumsvennlig. Eidsvoll. Eidsvoll er en kommune i Akershus. Administrasjonssenteret i kommunen kalles også Eidsvoll eller Sundet. Kommunen grenser i nord til Østre Toten og Stange, i øst til Nord-Odal, i sørøst til Nes, i sør til Ullensaker, og i vest til Nannestad og Hurdal. Eidsvoll er i dag mest kjent for Grunnloven av 1814 som ble underskrevet i Carsten Ankers bolig, Eidsvollsbygningen den 17. mai 1814. Geografi. Vinter på Bøn i Eidsvoll Eidsvoll er en industri- og landbrukskommune (skogbruk og jordbruk). Helt siden sammenslåingen mellom Eidsvoll og Feiring kommuner i 1964 har Skreikampen vært den høyeste toppen med sine 698 moh. Kommunen ligger ved E6 og Dovrebanen like nord for Oslo lufthavn på Gardermoen. Hurdalsjøen ligger i kommunen. Norges største innsjø, Mjøsa, ligger i nord og elva Vorma renner sørover gjennom kommunen. Kommunesenteret ligger ved Vorma nær Eidsvoll stasjon og kalles "Sundet" eller Eidsvoll sentrum. Elstad landskapsvernområde har såkalte grytehullsjøer. Landskapet på Romerike er preget av løsmasser etter siste istid med morener, raviner og dødisgroper. Elver, vann og vassdrag. Det er en rekke tjern, småvann og elver i kommunen hvor det er gode fiskemuligheter mot innløsing av fiskekort. Delområder. "Se også" Grunnkretser i Eidsvoll kommune. Samferdsel. Norkring fikk i 1999 konsesjon til å drive prøvesendinger med digitalt bakkebasert fjernsyn. I desember 2006 pågikk det prøvesendinger fra Tryvannstårnet, Ulriken og Mistberget, med DVB-T-standarden og MPEG-2-komprimering. Det er ventet at prøvesendingene vil gå over til MPEG-4 i begynnelsen av 2007, og at forsøk med HDTV vil skje noe senere. Lokalhistorie. Eidsvoll lokalhistorie er detaljert beskrevet i litteraturen. Historikeren Andreas Holmsen gav på 1950-tallet ut et verk om bygdehistorien. Mye lokalhistorisk informasjon gikk imidlertid tapt da Eidsvoll kirke og kirkebøkene brant på slutten av 1800-tallet. Grunnloven av 1814. Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 bestod av utpekte representanter fra hele landet, som hadde til oppgave å utarbeide Norges grunnlov. Representantene blir populært kalt "Eidsvollsmennene". Forsamlingen hadde sine møter i Carsten Ankers bolig, "Eidsvollsbygningen", der de vedtok Grunnloven og valgte konge den 17. mai – senere Norges nasjonaldag. Grunnloven ble underskrevet og datert den 18. mai 1814. Hovedbanen. I 1854 åpnet Hovedbanen mellom Eidsvoll og Christiania, og ble dermed den første toglinjen i Norge. Hovedbanen var viktig for transport til innlandet, som sammen med dampbåten Skibladner fraktet passasjerer og gods til Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Kultur og kirke. Eidsvoll prestegjeld tilhører Øvre Romerike prosti i Borg bispedømme og har kirkene Eidsvoll kirke, Feiring kirke, Langset kirke og Råholt kirke. Eidsvoll hadde i nyere tid lenge prostesetet i Øvre Romerike prosti, men etter Torgeir Havgars berettigede kritikk om manglende økonomisk støtte til denne administrative funksjonen, ble setet på 1980-tallet flyttet til nabokommunen Ullensaker. Betel Dal ble stiftet i april 1931, og er en frikirkelig menighet på Dal, tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Politikk. For valgperioden 2007–2011 er det Terje Teslo fra Senterpartiet som er ordfører i Eidsvoll, varaordfører er Bjørn Erik Hjorth fra Arbeiderpartiet. Etter valget krevde Fremskrittspartiet å få ordføreren i Eidsvoll fordi de er det største borgerlige partiet, men det ville ikke de andre borgerlige partiene. Derfor brøt Fremskrittspartiet ut av forhandlingene, og sikret de rødgrønne makta. Eidsvoll Demokratiske Bygdeliste, som opprinnelig sikret de borgerlige flertall, forhandlet fram et rødgrønt styre sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Utdanning. Eidsvoll kommune har 2 454 elever på grunnskoletrinnet (2005) fordelt på syv barneskoler, to ungdomsskoler og en kombinert skole. I løpet av de siste årene og de neste, vil Eidsvoll kommune investere flere hundre millioner kroner på skolene. Råholt, Vilberg, Eidsvoll Verk, og Ås skoler samt Vilberg ungdomsskole er delvis oppgradert, Dal skole har fått full rehabilitering, og i januar 2005 ble ny ungdomsskole på Råholt tatt i bruk. Kommunen vil etter hvert rehabilitere gamle Råholt ungdomsskole og etablere en fjerde barneskole i sørbygda. Skolen skal hete Bønsmoen skole, og det er meningen at den bl.a. skal bli et senter for kunnskap om funksjonshemmede barn og unge. Eidsvoll videregående skole er kommunens eneste videregående skole og har 670 elever og 110 ansatte (2006) og tilbyr syv forskjellige studieretningsfag. I 1996 bevilget kommunestyret 75 000 kr til bruk for Barnas kommunestyre. Hvert år arbeider hver skole, gjennom sine klasseråd og elevråd, fram ett eller flere forslag til tiltak i sitt nærmiljø. Barnas kommunestyre er et ledd i demokratiopplæringen. Eidsvoll kommune har 23 barnehager med plass til ca 1200 barn. Museer og turistattraksjoner. a> ved Dampskibsbryggen og Eidsvold Hotell. Eidsvollbygningen er kommunens viktigste turistattraksjon. Ellers går hjuldamperen Skibladner, Norges eldste skip i jevnlig drift, bygd i 1854–1856, i rutefart på Mjøsa, med utgangspunkt fra Gjøvik til de andre Mjøsbyene, Hamar, Lillehammer og Eidsvoll. Turstier. I området rundt Eidsvoll kirke går det en kulturhistorisk sti. Samtidig som den går i et flott kulturlandskap med innlagte utsiktspunkt, er det informasjonsplakater underveis, slik at turen blir både spennende og lærerik. Andre historiske stier er Industrihistorisk sti, Rondanestien og Pilegrimsleden, som går gjennom hele kommunen fra sør til nord. Disse går for det meste i samme trasé. Begge stier er merket og skiltet. En av kommunens vakreste turer går til Skreikampen i nord-Feiring. Turen starter i Øverbygda og går til toppen på det kanskje mest typiske fjellet i fylket, med åpent lynglandskap og høye steinvarder. På toppen er det fantstisk utsikt over Mjøsa og Hedemarken. Den bratte fjellveggen ned mot Mjøsa, gjør at man kan få øye på store flokker med trekkfugler "under" seg, i høstsesongen. Idrett. Eidsvoll har ett av Europas topplag i Amerikansk fotball, Eidsvoll 1814s. Eidsvold Turn Fotball har et i 2. divisjon, avdeling 1 som for tiden gjør det ganske bra, og har som målsetning å rykke opp til 1. divisjon innen klubbens hundreårsjubileum i 2010. Klubben spiller sine hjemmekamper på Myhrer stadion. Eidsvoll brannvesen. John Arne Karlsen, brannsjef ved Eidsvoll- og Hurdal brannvesen Eidsvoll brannvesen er et deltidsbrannvesen med helkontinuerlig vaktordning, bestående av 24 mannskaper og befal fordelt på 4 vaktlag. Det er inngått en samarbeidsavtale med nabokommunen Hurdal om felles brannsjef, felles avdelingsledelse, felles tilsynspersonell og felles overordnet vakt. Eidsvoll brann -og feiervesen har besøksadresse på Myhrer. Fet. Fet er en kommune i Akershus. Den grenser i nordvest mot Skedsmo og Sørum i nord, i øst mot Aurskog-Høland, i sør mot Trøgstad og i vest mot Enebakk og Rælingen på veststiden av Øyeren. Kommunesenteret er Fetsund. I tillegg har kommunen tettstedene Åkrene og Fjellsrud. Her finnes også bygda Gan. Den sørligste delen av kommunen, Enebakkneset var før 1962 en del av Enebakk kommune. Enebakkneset hadde 379 innbyggere da det ble del av Fet. Kommunen ble delt i 1929 da Rælingen ble fradelt som selvstendig kommune. Rælingen hadde ved etableringen 1 835 innbyggere. Fortsatt (2010) er det et nært samarbeide mellom disse kommunene med blant annet Fet og Rælingen lensmannskontor og felles IKT-løsninger for administrasjon og skole. De viktigste næringsveiene i kommunen er jordbruk, skogbruk og industri. Svært mange av kommunens arbeidstagere har sitt arbeid utenfor kommunen. Ved Glommas utløp i Øyeren ligger Fetsund Lenser. Her ble tømmer fra Østerdalen og Gudbrandsdalen buntet sammen, «soppet», og slept til de mange sagbrukene langs Øyeren og i Lillestrøm. I de siste årene før nedleggelsen i 1985, var det utelukkende slep fra Fetsund til «sleppetangen» ved Mørkfoss for videre fløting nedover Glomma. Anlegget er bevart som museum, og framstår i dag som et enestående kulturminne og turområde. __TOC__ Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er et flommerke ved Fetsund Lenser plassert utenfor arbeiderboligen «Vinkelen». Merket er en ca. 7 meter høy stein med merker som viser vannstanden under de største flommene i Glomma. Merket ble ferdigstilt våren 2007. Frogn. Frogn er en kommune i Akershus som ligger i regionen Follo. Frogn grenser til Nesodden i nord, Ås i øst og Vestby i sør. Bosetning. Ingen vet hvor langt tilbake i tiden Frogn har vært bebodd, men steinøkser, gravhauger, offersteder med skålgroper, steinrøyser etter bygdeborger og varder forteller at besetningen må være gammel. Storgården Froen har gitt navnet til bygda. Den gammelnorske formen "Fraun" gikk senere over til Frogn. Fraun betyr antagelig fruktbar, gjødslet jord og vitner om eldgammel jordbrukskultur i området. Nord for Frogn kirke har arkeologer funnet mange skålgroper og en helleristning som de har fastslått å symbolisere et vikingskip. I det samme området er det også funnet flere gravhauger og rester av en grunnmur som arkeologene mener kan være en del av et lite kapell. Navn forteller at bl.a. gårdene Horgen, Haver, Ullerud, Elle, Heer m.fl. er meget gamle. På noen av disse gårdene er det blitt gjort oldfunn. Senkingen av Blücher. 9. april 1940 kom det store tyske krigsskipet Blücher inn Oslofjorden, på vei til Oslo. Blücher ble angrepet med kanonene Moses og Aron, og to torpedoer fra Oscarsborg Festning, og sank etter en rekke treff som førte til store branner og eksplosjoner. Vraket har lekket olje, noe som utgjør en miljøtrussel for Drøbaksundet og det biologiske mangfoldet. Skroget inneholdt frem til 1994 anslagsvis 1500 m3 brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut, men det er fortsatt rester. Senkingen av Blücher gav blant annet kongen og regjeringen tid til å rømme fra Oslo. Skole og utdanning. Frogn videregående skole er den nyeste skolen i Frogn kommune i nærheten av Heer. I tillegg til denne, er det Heer barneskole, Dal barneskole, Sogsti barneskole, Montessori barne- og ungdomsskole, Dyrløkkeåsen barne- og ungdomsskole og Drøbak barneskole og Seiersten ungdomsskole som ligger sentralt i Drøbak. Fritidstilbud. I Frogn kommune er det er bredt kulturtilbud for barn og unge. Kulturskolen har tilhold på Dyrløkkeåsen skole, der det foregår aktiviteter som dans, sang, musikk og teater. Kommunen har også mange fritidsklubber i kommunen. Underhuset fritidsklubb, som holder til i kjelleren i Frognhallen, dette er en klubb for ungdom fra 8. klasse og opp til 18 år. Åpningstider: Tirsdag kl. 18.00-21.30, Klubbkveld 13-18 år. Fredag kl. 19.00-23.00 (24.00) Diskotek Dessuten er det Ungdomshuset, som holder til på Kinoen i Drøbak, de har åpent Mandag og Onsdag kl. 18-21, og Lørdag kl 19- 24, dette er et tilbud for ungdom mellom 15 og 18 år. Ungdomskafèen på Dyrløkkeåsen skole, er åpent Mandag og onsdag fra 18 til 21. Tilbudet er for ungdommer i alderen 13 til 18. Idrettsliv. Idrettslaget Frogn hører til i Drøbak. Under dette finnes blant annet en fotballgruppe, skigruppe, orienteringsgruppe, friidrett, sykkelgruppe, håndballgruppe og mer. Leder i DFI er Ian Parker. Det er også en seilklubb, tennisklubb, golfklubb og sykkelklubb. I Nordre Frogn holder Skaubygda IL til, med hovedbase på Dalbanen nær Brevik. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Badeparken, valgt av tusenårskomiteen på bakgrunn av forslag innkommet fra kommunens innbyggere. Stedet ble valgt på grunn av sin unike beliggenhet, at det knytter kommunen til det maritime, at det er en naturlig møte-, samlings- og arrangementsplass for hele kommunen og at det kunne gjøres mye for å legge forholdene bedre tilrette i parken. Turistinformasjon. Det finnes finnes mange severdigheter i Frogn kommune. Dette kan være severdigheter som Follo Museum, Oscarsborg, Drøbak Akvarium, Julehuset i Drøbak, Drøbak Golfklubb og Drøbak Lutefiskmuseum. Disse ligger sentralt i Drøbak by. Gjerdrum. Gjerdrum er en kommune i Akershus. Beliggenhet. I nord grenser den til Nannestad, i øst til Ullensaker, i sørøst til Sørum, i sør til Skedsmo og i vest til Nittedal. Dagens kommune. I Gjerdrum bor det rundt 6000 mennesker (2011). Kommunen er blant de raskest voksende i Norge, noe som skyldes beliggenheten mellom Oslo og Oslo lufthavn, Gardermoen. Utbyggingen har i hovedsak foregått i skogkanten mot Romeriksåsen, stort sett eneboliger, men fra 1990-tallet har det blitt bygget en del leiligheter i kommunesenteret Ask. Bakgrunn/navn. a> (1686) på årets siste dag i 2008 Gjerdrum ble formannskapsdistrikt allerede 1. januar 1838. Den har som sognet navn fra Gamle Gjerdrum gård (norrønt: "Gerðarvin"), hvor første leddet er genitiv av elvenavnet "Gerð" som igjen kommer fra "garðr" og betyr grense eller skille, og det siste leddet "vin" betyr slette eller eng. Navnet skulle da bety grenseelven, "gjerdeelven" eller elven som skille eiendommene/markene. Kommunevåpenet viser en stilisert skigard. Gjerdrum kirke er korskirke i tre fra 1686. Tusenårssted. En gammel turbin fra Gjermåa pryder tusenårsstedet utenfor Gjerdrum kulturhus. Kraftproduksjonen i Horka kraftstasjon var noe av den første industrien som fantes i Gjerdrum. Kraftproduksjonen ble stanset i 1954. Kommunens tusenårssted er plassen utenfor kulturhuset. Det er det montert en turbin fra Gjærmåa el-verk med vann rundt som fungerer som en skulptur. Det er skiltet ved plassen om at dette er kommunes tusenårssted. Skole. Gjerdrum innehar for øyeblikket tre skoler, to barneskoler [Gjerdrum barneskole og Veståsen barneskole] og Gjerdrum ungdomsskole. Gjerdrum ungdomsskole vant Statens Byggeskikkpris 2010 for "Skolen er et arkitektonisk forbilde fordi den danner sted, har en utforming som peker inn i fremtiden og er godt planlagt." Hurdal. Hurdal er en kommune i Akershus. Den grenser i nord til Vestre Toten og Østre Toten i Oppland fylke, i øst mot Eidsvoll, i sør mot Nannestad og i vest mot Gran. Geografi. Fjellsjøkampen (812 moh.) i Hurdal er den høyeste åsen i Akershus fylke. Samfunn. Normisjons misjonsskole Gå Ut Senteret ligger i Hurdal, sørøst for kommunesenteret. I Hurdal, på Gjøding gård (tidligere Hurdal prestegård), finnes Hurdalsjøen Økologiske Landsby BA. Lørenskog. Blokkene på Skåreråsen, sett fra Olavskilden, et dominerende element i landskapsbildet på Lørenskog; synlig på mange kilometers avstand er de ofte til god hjelp om man har mistet retningen under en spasertur. Lørenskog er en kommune i Akershus. Den grenser i nord til Skedsmo, i øst til Rælingen, i sør til Enebakk og i vest til Oslo. De mest tettbebygde områdene i Lørenskog er en del av tettstedet Oslo. Navnet Lørenskog betyr "leirete skog". Kommunen ble utskilt fra Skedsmo som en egen kommune i 1908. På den tida var Lørenskog mest kjent for sin store tater-bosetning og som hytteområde for Oslo-folket. Kommunens areal er på 71 km². Store deler av kommunen (sørdelen) utgjøres av lørenskogdelen av den utbyggingsvernede Østmarka, som omkranses av Oslos andel av skogsarealene. De aller fleste innbyggerne bor derfor nord i kommunen. Gårder og åkrer tar opp plassen imellom. Kommunen har de siste 30 årene gått fra å være en jordbrukskommune til å bli en urban forstad til Oslo. Tendensen skjøt fart på 1980-tallet, da kommunen fikk bygget både dagens Lørenskog Storsenter (tidligere kalt Triaden) og Metro-senteret som i dag tiltrekker seg kunder fra hele Oslo og Romerike-distriktet og gjør Lørenskog selvforsynt med butikker og arbeidsplasser. Næringsliv. Akershus universitetssykehus (Ahus, tidligere SiA) har vært en hjørnesteinsbedrift i kommunen i flere tiår. Icopal har vært en av de sentrale bedriftene i kommunen i flere generasjoner (tidligere Fjellhamar bruk). Coca-Cola har etablert fabrikk i kommunen, SATS sitt hovedkontor ligger i Lørenskog, Norcargo har lager i kommunen, Elkjøp og Apotek1 har hovedkontor. Postens østlandsterminal ble åpnet på Robsrud i januar, 2010. Per 2012 har kommunen i overkant av 18 000 arbeidsplasser. Tusenårssted. Lørenskog hus er en av storsatsnigene i Lørenskog knyttet til kultur, og ble ferdigstilt i 2011 Kommunens tusenårssted er torget i Lørenskog nye sentrum. Dette er under bygging og planlagt ferdigstilt 1. mars 2011. Kommunen baserte sitt valg av Tusenårsstedet på noe som ville peke mot framtida i stedet for fortida. Nannestad. Nannestad består i stor grad av jordbruksområder Nannestad er en kommune i Akershus. Den grenser i nord mot Gran og Hurdal, i øst mot Eidsvoll og Ullensaker, i sør mot Gjerdrum, og i vest mot Nittedal og Lunner. Nes (Akershus). a> i Nes ble bygd i 1862 a> er et gårdsmuseum i Nes kommune Nes er en kommune i Akershus. Den grenser i nord til Eidsvoll og Nord-Odal, i øst til Sør-Odal og Eidskog, i sør til Aurskog-Høland og Sørum, og i vest til Ullensaker. Klima. Nes innehar kulderekorden for Akershus fylke. På Vormsund ble det målt −37,5 grader 9. februar 1966. Historie. Tettstedet Vormsund var det opprinnelige kommunesenteret i Nes herred, men stasjonsbyen Årnes overtok gradvis etter at Kongsvingerbanen ble bygget. I dag finner en rådhus og kommunesentrum i Årnes, som opprinnelig var kapellani under det daværende hovedsognet Nes med sentrum ved Vormsund. I dag er Årnes prostesete for prosten i Østre Romerike prosti. Kampå i Fenstad, Brårud, Opakermoen og Skogrand i Skogbygda (Ingeborgrud) er mindre tettsteder i nordre og østre del av kommunen og i sør og i øst finner vi de større tettstedene Auli, Haga, Tomteråsen og Neskollen. Svanfossen som regulerer Norges største innsjø Mjøsa ligger i Fenstad. Årnes kjennetegnes fortsatt i dag som en stasjonsby fra det 19. århundre, mens Nes hovedsogn utpreges av monumentalbygninger i og omkring Vormsund, bl.a Nes kirkeruiner, Nes kirke, Ullershov og Disen gårder. Kommunevåpen. Kommunevåpenet symboliserer landbruket med det grønne, skogbruket med trestokker i gult, og møtet mellom elvene Glomma og Vorma med trestokkenes Y-form. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Nes kirkeruiner på Disen i nærheten av Vormsund, hvor elvene Glomma og Vorma møtes. Kirken ble bygget på 1100-tallet som en av tre fylkeskirker på Romerike. Kirkeruinene ligger i et svært rasutsatt område. Leirmassene har gjentatte ganger rast ut og tatt med seg deler av den tilhørende kirkegården. Det er beskrevet et ras som tok med seg kister ut i Glomma slik at de senere ble funnet flere mil lenger sør. Under sjuårskrigen mot Sverige, i 1567, ble den gamle Nes kirke satt i brann. Den ble gjenreist, og i 1697 utvidet til korskirke. I 1854 slo lynet ned, kirken brant og ble ikke gjenoppbygd. Ruinene benyttes idag til gudstjenester, bryllup og som konsertarena. Riksantikvaren har beordret utbedring av ruinene da det stadig faller ned deler av dem. Media. Raumnes, lokalavisen for Nes på Romerike, kommer ut tre ganger i uken. I tillegg har Romerikes Blad og Glåmdalen avdelingskontorer. Severdigheter. Auli Mølle ved Auli i Nes Nes samlinger Nesodden. Nesodden er en kommune i Akershus med over 17 500 innbyggere. Nesodden kommune ligger på en halvøy med Oslofjorden på vestsiden og Bunnefjorden i øst. Sjøgrenser mot Oslo i nord, Asker, Bærum og Røyken i vest, og Oppegård i øst. I sør grenser kommunen til Frogn. Historie. For ca. 8 000 år siden kom de første menneskene til Nesodden. Det er funnet en steinalderboplass ved Granholt, 1 km fra Tangen brygge. Den gangen stod vannet 60 meter høyere og Nesodden var to øyer i fjorden. De første forsøkene på å dyrke jorda i bygda ble gjort i yngre steinalder, mens de første gårdene i bygda ble bygget i eldre jernalder, dette er Røer, Berger og Hasle. Ikke lenge etter ble gårdene Flateby, Grøstad, Løes og Nøkleby til. I siste del av jernalderen ble gårdene Skoklefall, Sandaker, Solberg, Krange, Hokholt, Svestad, Rud, Funningrud og Myklerud ryddet. I norrøn tid lå Nesoddens gudehov på Løes, der det også var bygdeting. Da Norge ble kristnet ble Nesodden kirke bygget. På 1400-tallet eide kirken deler av 22 gårder. Munker kom seilende inn Oslofjorden i 1147, de slo seg ned på Hovedøya der de bygget Hovedøya kloster. Disse munkene var spesielt godt kjent på Nesodden, og flere mennesker testamenterte jord til munkene for å få pleie. Munkene ryddet Munkerud, og eide ni gårder. Blant disse var antageligvis Krange og Funningsrud og videre eide de mesteparten av Kuås og Røer. Nesodden kirke er fra middelalderen, den eldste delen er oppført på 1100 – 1200-tallet. Kirken er bygd i stein og tre. I mange hundre år var dette den eneste kirken i sognet, som den gangen også omfattet Oppegård. Det er bevart kirkebøker tilbake til 1709. Nesodden og Oppegård var frem til 1915 én kommune, men dårlige muligheter for kommunikasjon mellom de to områdene, som ligger på hver sin side av Bunnefjorden, fremtvang en deling. Næringsliv. Jord- og skogbruk, samt fiske var tidligere de vanligste næringene på Nesodden. Det finnes også rester av mange gamle husmannsplasser i skogen og ved kysten. I tillegg drev man med saltbrenning og isdrift. Saltbrenning betyr innkoking av sjøvann, og grunnlaget for dette lå dels i at vannet i Bunnefjorden hadde høyt saltinnhold; dels at tilgangen på ved og torv til brensel var god. Produksjon av sopelimer ble en viktig "attåtnæring", Christiania ble for eksempel forsynt med sopelimer fra Nesodden, noe som ga bygden omdømme som "Sopelimebygda". Skogbruket kom snart igang på Nesodden og det gikk fort da en vannsag kom i gang på 1500-tallet. Det ble eksportert mye tømmer til dagens Nederland. Skuter kom med ballastsand og losset denne på daværende Grisebu, (Fagerstrand). Dette er grunnen til at det er fin sandstrand på Fagerstrand. På 1700-tallet var det gjestgiveri og krovirksomhet ved Fagerstrand, Alværn, Ildjernet, Nesoddtangen og Kirkevika, og på 1800-tallet var det båtbyggerier på Ildjernet, Hellvik, Blylaget og Sørbystrand. Det ble drevet omfattende isdrift på Nesodden mellom 1850 og 1925. Det ble anlagt flere kunstige dammer og tjern rundt Svestad og Spro. Krystalldammen på Blylaget stammer også fra denne virksomheten. Fra omkring 1850 skar man is fra tjern og kunstig oppbygde dammer vinterstid. Isen ble eksportert til England, men eksporten kulminerte omkring forrige århundreskifte. I årene fra 1895 til 1905 lå den årlige produksjonen på hele 45 000 tonn. Fra 1893 ble det anlagt oljeimporthavner på Steilene, ved Svestad, på Fagerstrand og på Kavringen. Starten var import av petroleum fra Russland (Baku) og USA. Den ble brukt til belysning. Restene av Essos tidligere anlegg på Steilene er en interessant del av Steilene kystkultursenter, og er et populært friområde i dag. Anlegget på Kavringen huser et fritidsbåtsenter, mens anlegget på Fagerstrand er nedlagt, bortsett fra en smøreoljefabrikk som drives av Statoil. Det har også funnet sted utvinning av feltspat i Spro-gruvene.a> brygge. Utsikt mot Oslo og Bunnefjorden. Nesoddbåten kan skimtes på fjorden. Mens det er om lag 45 km fra Nesoddtangen til Oslo langs landeveien, er det bare drøyt 5 km sjøveien. I alle år har derfor fjorden vært den viktigste ferdselsåren inn til Oslo. S Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap (NBDS), og dette selskapets forgjengere, har – inntil juli 2009 – hatt rutetilbud både på øst- og vestsiden av Nesodden i langt over 100 år. De fleste steder der det fantes grunnlag for passasjertrafikk lot man brygger bli anlagt, og det ble snart mange bygdelag som fikk lett adgang til hovedstaden. I 1940-årene begynte man å utvide transporttilbudet med enkelte bussruter i delvis korrespondanse med båtene. Etter 1970-årene er trafikken over de aller fleste bryggene opphørt, til fordel for busstrafikk som ender i en sentralisert buss- og fergeterminal på Nesoddtangen / Tangen brygge. Fra 1. juli 2009 har Tide overtatt driften av Nesoddbåtene, og tatt i bruk verdens første gassdrevne passasjerferger Trivia. Nesoddens første telefonkiosk er ca. 100 år gammel og ligger i Krangeveien nær Haslekrysset. Elektrisk strøm ble lagt ut i området 19. august 1917. Nesoddens første gamlehjem lå på Gulstad. Geografi. Kommunen er liten i areal; bare 17 norske kommuner er mindre. Rundt ¾ av arealet er skog og utmark og innbyggerne har derfor et godt tilbud av friluftsområder både på land og ved sjøen. 86 % av innbyggerne bor i tettbebyggelse. Det er også mange fritidseiendommer og hytter i kommunen. På Nesodden er det områder med eikeskog, som er betraktet som den nordligste naturlige eikeskogen i Norge og antagelig også i Europa. Dette fenomenet reflekteres i lokale navn som Eklund og Ekelund. Nesodden inneholder fire tettsteder etter Statistisk sentralbyrås definisjon: Nesoddtangen, Torvik, Fjellstrand og Fagerstrand. Nesoddtangen og Tangen er to navnebegrep som over de siste 70 år er blandet godt sammen. Den opprinnelige "Tangen gård" lå (og hovedbygningen ligger ennå) helt nord på halvøya, ved Tangen brygge, det "egentlige" Nesoddtangen. Det er nesten to kilometer opp til kollen "Tangenåsen" der det i etterkrigstiden ble bygget et vanntårn for fordeling av vann til byggefeltene som nå grodde opp som paddehatter fra 1949 og fremover. Byggefeltene som hovedsakelig kom i lia fra Oksval og opp mot Tangenåsen, og etterhvert på feltet "Skogen" mellom Tangenåsen og Flaskebekk, ble en tid omtalt som "Tangenbyen". Et butikksenter, Tangen Sentrum, ble rundt 1960 oppført nær toppen av Tangenåsen. Det lokale postkontoret ble flyttet hit fra Oksval, og ble omdøpt til Nesoddtangen. Stedsnavnet Nesoddtangen ble dermed flyttet fra bryggestedet og opp til det som en stund hadde vært kalt Tangenbyen. Tangenåsen (også kalt "Tangen" på folkemunne) er stadig sentrum for den mest tettbefolkede, nordlige delen av kommunen, som også omfatter (listet fra sørvest til sørøst med klokken) Alværn, Bjørnemyr, Flaskebekk, Tangen (bryggestedet), Oksval, Ursvik, Hellvik, Skoklefall, Berger, og hytteområdene på Fjordvangen. Statistisk sentralbyrå betrakter disse områdene som ett sammenhengene tettsted – Nesoddtangen. Her ligger også Varden (i åsen mellom Bjørnemyr og Flaskebekk) der bl.a. brannstasjonen og kommuneadministrasjonen befinner seg, nær to av indre Oslofjords fineste utsiktspunkter. På den bratte vestsiden av odden, med utsikt over Oslofjorden, finnes Bjørnemyr og Alværn, som er vokst sammen med tettstedet Nesoddtangen. Videre finnes Fjellstrand, Svestad, Spro og Fagerstrand, samt diverse mindre bryggesteder. Av disse er Fagerstrand og Fjellstrand definert som tettsteder. Det er ventet at tettstedet Nesoddtangen på sikt også vil inkludere Fjellstrand – det er i dag (pr. 2010) bare 600 meter mellom disse tettstedene, og åsryggen imellom dem har en stund vært vurdert som utbyggingsområde for boligtomter med fjordutsikt. På den mindre bratte østsiden av odden, med utsikt over Bunnefjorden, Oslo, og kystkommunene øst for Bunnefjorden, er det nesten sammenhengende bebyggelse fra Tangen via Oksval, Ursvik, Hellvik, Berger, Torvik, Torget, og Presteskjær. Alle de nordligste av disse strøkene er nå vokst sammen med tettstedet Nesoddtangen, mens Torvik (inkludert Torget og Presteskjær) er definert som eget tettsted. Videre sørover langs Bunnefjorden finnes også Bomansvik, Jaer og Blylaget. Her finnes ennå endel jordbruksland som begrenser mulighetene for at disse vokser helt sammen til et nytt tettsted. Nesodden har endel mindre vann og tjern. Det største er det oppdemmede magasinet Bleksli- og Bråtetjern nord for Fjellstrand, som sikrer nesoddingene drikkevannsforsyning (riktignok med tilskudd fra fjernvannanlegg og rør fra Bærum). Ellers er Skoklefalltjernet og Flaskebekktjernet av de største vannene. Fra tiden med isdrift ble det anlagt en mengde mindre dammer og kunstige tjern på begge sider av Nesodden. Nesodden har ingen elver i egentlig forstand. Det lengste bekkedraget, med en lengde på ca 7,6 km, begynner mellom Granerud og Svestad gård, renner først sørover, deretter vestover, og har utløp på Fagerstrand. Bekkens navn er ikke fastlagt, et stykke av den kalles Agnorbekken. Stykkevis utgjør bekken kommunegrense mot Frogn. Nesoddens høyeste topper er Gaupefjell på 215 meter (nær Fjell mellom Nesodden kirke og Fjellstrand, og Toåsen på 208 meter litt lenger nord. Sammen med Enebakk, Frogn, Oppegård, Ski, Vestby og Ås utgjør Nesodden det området i Akershus som er kjent som Follo. Geologi. Nesoddens historie er mer enn tusen millioner år gammel. Halvøya er bygget opp av bergarter fra jordas urtid. Urtida var de første 3 1/2 milliarder årene av jordas historie. Nesodden består av grunnfjell. Mange steder kan vi se at grunnfjellet består av mørke og lyse lag (særlig langs strendene). De lyse lagene er gneis, og det er den vanligste bergarten på halvøya. Grunnfjellets lyse lag er altså gneis, de mørke kalles amfibolitt. Den lyse bergarten i fjellet mot Oslofjorden fra Varden og sørover er granitt. Vi ser ofte at lagene i bergartene ligger i folder. Disse foldene stammer fra en over tusen millioner år gammel fjellkjedefolding. Disse foldingene ble til ved at jordskorpa ble klemt kraftig sammen slik at den foldet seg. For omtrent 600 millioner år siden, i jordas oldtid, ble Sørøst-Norge dekket av vann. Nesodden ble da havbunn og dekket av mange lag med leire og slam av kalk. For litt over 200 millioner år siden, mot slutten av jordas oldtid, var det store jordskjelv og vulkanutbrudd her på Østlandet. Jorda slo store sprekker og noen steder begynte jorda å synke. Oslofjorden og Bunnefjorden sank, og Nesodden ble stående igjen som en lang rygg. Det var på denne tida det geologisk interessante Oslofeltet ble dannet. Så fulgte ca. 200 millioner år der fjellet på Nesodden ble slitt ned. Skifer- og kalkbergartene ble fjernet og grunnfjellet kom fram i dagen. Senere kom det flere istider. Da var hele landet dekket av tykk is. Isen beveget seg hele tiden mot havet og slipte mot underlaget. De bergartene som ikke var så harde, ble slipt bort, og etterhvert fikk Nesodden den formen den har i dag. Den tunge isen presset landet ned, men landet hevet seg igjen da isen ble borte. Toåsen og Gaupefjell stakk opp som øyer i havet for 10 000 år siden. For 6-7 000 år siden stod vannet 60 m høyere enn det gjør idag. Da var Nesodden ei øy fordi det gikk et trangt sund tvers over landet mellom Oslofjorden og Bunnefjorden, like nord for Drøbak. Området heter Havsjødalen nå. Politikk. Nesodden kommune hadde fra 2003 Christian Hintze Holm som en av landets ni ordførere fra Sosialistisk Venstreparti i samarbeid med Høyre som hadde varaordføreren. Ved valget i 2011 ble det parallelt avholdt en rådgivende folkeavstemning om direkte ordførervalg. Christian Hintze Holm var igjen den av kandidatene som fikk flest personlige stemmer, men flere andre partier gikk sammen om å tilsidesette dette ønsket fra befolkningen. Ny ordfører ble istedet Nina Sandberg fra Arbeiderpartiet. Ny varaordfører ble Kjell G. Gudmundsen fra Høyre. Samferdsel. Kommunens samferdselsknutepunkt befinner seg på Nesoddtangen, der fylkesvei 156 ender ved kollektivknutepunktet Nesoddtangen brygge, som består av busstasjonen og en fergeterminal. Fergeterminalen betjener forbindelser til Oslo, Lysaker (i Bærum), Drøbak, Son, og en rekke steder og øyer på Nesoddens vestside. Busstasjonen betjener ruter til de fleste steder på Nesodden, samt enkelte ruter til omkringliggende kommuner, og nattbuss fra Oslo. Fylkesvei 156 (Tangenveien) møter fylkesvei 157 (Vestveien) ved Granholt, ca. 1,5 kilometer fra Nesoddtangen. Disse veiene var inntil 2010 Nesoddens eneste to riksveier, og utgjør kommunens hovedferdselsårer. Tidligere Rv 156 var gradert som klasse A av Vegvesenet – den riksveikategorien som har høyest trafikkbelastning. NBDS sto i en årrekke for passasjerfergene mellom Nesodden og Oslo, også under operatørselskapet Ruter (tidligere Stor-Oslo Lokaltrafikk), som driver sambandene til og fra Nesoddtangen brygge. Forbindelsen fra Nesoddtangen til Aker Brygge i Oslo er Norges største fergerute målt i antall passasjerer, med ca. 2,4 millioner reisende i året. Etter anbudsutsettelse i 2007 ble trafikken fra 1. juli 2009 overtatt av Tide Sjø. Busstrafikken på Nesodden (som i generasjoner ble besørget av Johns Treider Bilcentral A/S) ble samtidig overtatt av Connex, senere av Nobina, også på oppdrag fra Ruter. Økonomi. Selv om Nesodden tradisjonelt var en jordbrukskommune, er det i dag bare 0,6 % av befolkningen som driver i primærnæringer. En minimal andel jobber i industri, mens hele 87 % jobber i tertiærnæringer. Så store deler av befolkningen pendler til Oslo for å jobbe at mange betrakter Nesodden mer som et forsted til Oslo. Mangelen på lokalt næringsliv kombinert med et relativt lavt antall innbyggere i arbeidsfør alder (kontra unge og eldre) gjør at kommunen har store økonomiske utfordringer, og ofte nevnes som en av landets fattigste kommuner. Dette på tross av at gjennomsnittsinntekten til arbeidende innbyggere er relativt god. Kultur og friluftsliv. Kommunens tusenårssted var Galleri Vanntårnet og området rundt. Området er blitt ryddet, det er satt ut benker og gangveien opp ble laget og ble døpt «Tårnstien». Tusenårsfeiringen foregikk på dette området og det ble gjort ballongslipp, hvori det ble lagt lapper. Svar kom helt fra Sverige, hvor noen ballonger ble funnet. Det kulturelle livet på Nesodden er aktivt og det gjennomføres stadig nye opplegg, spesielt for å få ungdom interessert i kultur. Nesodden har flere musikkverksted og holder også sin egen ungdommens kulturmønstring der ungdom opp til 20 år kan delta med kulturelle innslag. Nesodden er kjent for å satse på kultur, og har fostret kulturelle kjendiser som søsknene David og Julie Coucheron, sangartisten Trine Rein, popgruppen Fra Lippo Lippi, og Alexander Rybak (vinner av Kjempesjansen 2006 og Melodi Grand Prix 2009), samt medlemmer i andre kjente musikkgrupper som deLillos, Foggy Boys, Turboneger og Satyricon. Det er også et aktivt billedkunst- og brukskunst-miljø (for en stor del organisert av Nesodden Kunstforening), med en rekke (både permanente og ikke-permanente) utstillinger og utsalg. Nesodden har fine friluftsområder både i skogen og ved sjøen. Mange nesoddinger er ivrige friluftsfolk. Turorientering er meget populært. Nesodden har også en aktiv gruppe av o-løpere som deltar i løp og arrangerer orienteringskurs. Nesodden har også bl.a. skiløyper (med og uten lys), skytebane, flere fotballbaner (hvorav én i kunstgress), tennisbaner, en rekke kampsporttilbud, håndballag, fotballag (fra 2011 i 2. divisjon), ATV-bane, trial-bane, badmingtonklubb, seilforening, samt skøytebaner om vinteren. Kjente personer med tilknytning til Nesodden. Nesodden er ofte omtalt som kunstnerkommunen. Det synes som kunstnere av alle slag, såsom musikere, malere, forfattere, skuespillere og andre scenekunstnere er betydelig overrepresentert på halvøya. Men også politikere, professorer, idrettsutøvere og folk fra det offentlige og fra næringslivet bor eller har bodd på Nesodden. Nittedal. Nittedal er en kommune i Akershus. Nittedal har et innbyggertall på 20 939 innbyggere. Den grenser i nord til Lunner og til Nannestad, i øst til Gjerdrum, i sørøst til Skedsmo, og i sør og vest til Oslo. Bosetting. "Tall og fakta hentet fra SSB ".Nittedal kommune har ikke ett stort befolkningssentrum, men mange mindre. Hagan med Gjelleråsen, Skillebekk og Holumskog er det største av disse og ligger i sør like ved bygrensen til Oslo. Dette er ikke et eget tettsted, men del av tettstedet Oslo, med sine innbyggere. Denne delen av kommunen er ikke dekket av Gjøvikbanen. I den midtre del av kommunen ligger tettstedet Rotnes (innbyggere) som er administrasjonssenter med en stasjon som har fått navnet Nittedal stasjon. I den nordre del, som også kalles Hakadal, ligger tettstedene Åneby (innbyggere), Grønvoll (innbyggere) og Løstad (Løvstad) (innbyggere). Ca 75 % av befolkningen bor i den sydlige halvdelen av kommunen. Geografi. Nittedal er et dalføre fra Nordmarka i nord til Skedsmo i sør. Nitelva renner gjennom dalen. Varingskollen er den mest kjente toppen på 546 moh. og huser bygdas skisenter. Høyeste punkt er Blekketjernshøgda på 613 moh. Geologi. Nittedal tilhører Oslofeltet. Spesielt kjent er Nittedalskalderaen som er restene etter vulkansk aktivitet i slutten av permtiden. I tidligpermtiden sprakk jordskorpa opp og lava strømmet ut over området. Krokskogen-Kolsås-Nittedal lavaprovins ble dannet i riftstadie seks. Dette utgjorde slutten på riftstadiet som startet i sør og endte lengst mot nord. Den innledende riftingen kulminerte med strømmer av rombeporfyrlava som dekket to tredjedeler av Oslofeltet. Samferdel. Gjøvikbanen har hatt stor innflytelse på Nittedal, og har flere stoppesteder her, bl.a. Nittedal stasjon og på Åneby, Varingskollen og Hakadal. Folk som reiser til/fra Nittedal er blant dem som bruker Gjøvikbanen mest. I tillegg går Riksvei 4 som er hovedåre mellom Oslo og Gjøvik rett gjennom kommunen (se bilde til venstre). Oppegård. Oppegård er en kommune i regionen Follo i Akershus. Kommunen ligger på østsiden av Oslofjorden, og grenser i nord til Oslo, i øst til Ski og i syd til Ås. Kommunens administrative sentrum er Kolbotn. Bebyggelsen i kommunen er hovedsakelig eneboliger og leiligheter med innslag av rekkehus fra 70 og 80-tallet. Geografi. Terrenget i Oppegård er stort sett skogkledd. Kommunen er delt i to av Gjersjøen. I vest ligger Svartskog som er tynt befolket, men blant annet inneholder Oppegård kirke og Roald Amundsens hjem. Tidligere kommuneinndeling. Oppegård og Nesodden var en felles kommune frem til 1915. Inntil 1946 var Fløysbonn en del av Aker kommune. Politikk. Oppegård har vært styrt av ordførere fra Høyre siden 1968. I de 30 foregående år var kommunen styrt av Ap-ordførere. Flere kjente rikspolitikere som Jan Petersen og Rolf Presthus, har vært ordførere i Oppegård. Vennskapskommuner. Oppegårds vennskapskommuner er Hvidovre kommune i Danmark, Sollentuna kommune i Sverige og Tusby (Tuusula) kommune i Finland. Samtlige kommuner er nabokommuner til landets hovedstad. Samferdsel. I tillegg til jernbanen er også buss et viktig transportmiddel i nordre del av Oppegård. Det er to hovedlinjer som betjener området, nemlig 81 Greverud – Prinsdal – Nationaltheatret og 83 Tårnåsen – Mastemyr – Nationaltheatret. I rushtidene kjøres det også to ekspresslinjer. Disse er 82E Tårnåsen – Sønsterudveien – Nationaltheatret og 84E Myrvoll – Sofiemyr – Nationaltheatret. Kirker. Kommunen har fire kirker: Arbeidskirkene Sofiemyr og Greverud, og de to eldre kirkene Oppegård og Kolbotn. Næringsliv. Det er lite jorddekke i kommunen, så næringslivet er preget av industri fremfor jordbruk. Flere store bedrifter har etablert seg i kommunen, hvor IBM, Robert Bosch, Norgesbuss, Samlerhuset, Stabburet, Ellos, Volvo, Ford, DSV Transport og Jernia er av de største. Tusenårssted. Tusenårsstedet i Oppegård er Østre Greverud gård. Skedsmo. a>et. Grønne og mørkegrønne områder angir andre selvstendige tettsteder med sentrumssoner i 2012. Grønn stiplet linje viser grensene til Lillestrøm kommune (1908-1961), her var det 4 373 innbyggere i 1910 og i 1961. Hvit prikket linje er byutviklingsområdet i kommuneplanen «Lillestrøm-Strømmen-Kjeller-triangelet». Skedsmo er en kommune i Akershus fylke. Den grenser i nord mot Nittedal og Gjerdrum, i øst mot Sørum og Fet, i sør mot Rælingen og Lørenskog, og i vest mot Oslo. I Skedsmo finner man byen Lillestrøm, som fikk bystatus i desember 1997. De øvrige større stedene i kommunen er Skjetten, Strømmen, Skedsmokorset og Kjeller, som sammen med Lillestrøm alle er en del av tettstedet Oslo. Her finner du også hoveddelen av tettstedet Leirsund, som strekker seg inn i nabokommunen Sørum. Avstand til Oslo sentrum er 18 km og man kommer seg dit på 12 minutter med tog eller 20 minutter med bil. Gardermoen nås på 9 minutter med tog og ca. 20 min med bil. Kommunen har 48 752 innbyggere (pr 1. januar 2011) og om lag 24 000 arbeidsplasser. Skedsmo er en av landets aller raskest voksende kommuner med en befolkningsvekst på 3,8 % i 2007. Geologi. I geologiparken i Skedsmo ligger grunnfjellet blottet. Her er det gneis og amfibolitt i store folder. I grunnfjellet kan vi også se en granittisk dypbergartsgang fra et belte med størkningsbergarter som blir kalt "det transskandinaviske intrusivbelte". Politikk. Skedsmo har vært styrt av ordførere fra Arbeiderpartiet sammenhengende siden 1910. Siden 2007 har Skedsmo vært styrt på grunnlag av en samarbeidsavtale mellom partiene Ap, SV, KrF, Sp og V. Disse partiene fikk samlet sett fortsatt flertall ved valget i 2011, og en ny avtale for perioden 2011-2015 ble undertegnet etter valget. Se også Skedsmo kommunestyre 2011-2015 Kommunens formannskap består av totalt 13 medlemmer fra partiene FrP, Venstre, Arbeiderpartiet, SV, KrF og Høyre. Se også Liste over sentrale politikere i Skedsmo 2007-2011. Industri. Lillestrøm og Strømmen har vært viktig for den industrielle utviklingen i Norge. Flyplassen på Kjeller ligger rett nord for Lillestrøm. Kjeller er Norges første flyplass. Den første flyturen fra Kjeller fant sted 21. september 1912. Einar Sem-Jacobsen var flypionéren på Kjeller. Flyplassen eies og drives av Luftforsvaret samtidig som det er den største basen for småfly i Norge. Kommunehistorikk. Skedsmo kommune ble 1. januar 1908 delt i Lørenskog, Lillestrøm og Skedsmo kommuner. 1. januar 1962 slo Lillestrøm og Skedsmo kommuner seg sammen igjen. Skedsmo kommunes rådhus lå på Strømmen inntil nytt rådhus for den sammenslåtte kommunen stod ferdig på Lillestrøm. Næringsliv. Kommunen har et bredt sammensatt næringsliv og er en av Østlandets største handelssteder med Strømmen storsenter, som et av Norges største butikksenter, i spissen. På Kjeller ligger et stort forskningsmiljø som inneholder noen av landets eldste og fremste institutter. Disse, sammen med en rekke utdanningsinstitusjoner som Høgskolen i Akershus, universitetsstudiene og en rekke næringslivsbedrifter, utgjør "Kunnskapsbyen Lillestrøm" som er etablert for å fremme vekst og utvikling rundt det teknologiske miljøet i området. Etableringen av Norges Varemesse i Lillestrøm, sammen med Exporama på Hellerudsletta, gjør også Skedsmo til Norges messekommune. Kommunevåpen. Kommunevåpenet til Skedsmo består av 3 hester i kappløp. Dette skal henspille på opprinnelsen til navnet Skedsmo, "skeid", som betyr skille (jfr. ski, skilt m.fl.) og mo som betyr flat slette. Etter sigende ble det avholdt hesteveddeløp på "skeidet" nærmere bestemt der Skedsmo kirke ligger i dag. Kommunevåpenet er laget av Finn Fagerli fra Lillestrøm, som vant konkurransen om å lage Skedsmos kommunevåpen i konkurranse med andre kunstnere. Samferdsel. Lillestrøm kollektivterminal har landets tredje mest trafikkerte jernbanestasjon, og er et knutepunkt for flytoget. Jernbanen deler seg ved Lillestrøm stasjon, mot henholdsvis Gardermoen og Jessheim i nord og Kongsvinger i øst. I vestlig retning, går det direktetog til Oslo gjennom Romeriksporten, samt lokaltog over bakken på Hovedbanen gjennom Groruddalen. Lillestrøm kollektivterminal er også det største bussknutepunktet på Romerike. Det er to firefelts motorveier i kommuen. E6, som forbinder kommunen med Oslo og Gardermoen, passerer Skjetten og Skedsmokorset. Riksvei 159 forbinder Strømmen og Lillestrøm med Oslo. Lillestrøm er godt tilrettelagt for syklister, og ble i både 2008 og 2010 av Syklistenes Landsforening kåret til Norges beste sykkelby. Skedsmo har et veldig godt sammenhengende sykkelveinett, og promoterer dette blant annet gjennom et eget sykkelkart og tilbud om sykkelruter for nedlasting til GPS. For å bedre syklistenes fremkommelighet, har kommunen også innført egne unntak for syklister på enkelte enveiskjørte veier. Kultur. Kommunens tusenårssted er Sagparken, et parkområde sentralt i Lillestrøm mellom Skedsmo Rådhus og Nitelva. Parken inneholder en rekke historiske bygninger som har stått sentralt i Lillestrøms historie som trelastby. Det er også plantet et tusenårstre på området – en ask som er plantet ved Lurka-huset. Nytt hovedbibliotek i Støperivn. 28 på Strømmen ble åpnet 1. september 2005. I tillegg er det en bibliotekfilial på Skedsmokorset. Biblioteket har en variert samling for barn og voksne av bøker, lydbøker, video/DVD, cd-plater, tidsskrifter og aviser. Bibliotekfilialen på Skedsmokorset ligger i annen etasje i Skedsmo Senter vegg i vegg med helsestasjonen. Lillestrøm er en levende by med et mangfoldig og rikt kulturliv. Lillestrøm Kultursenter er en sentral arena både for det frivillige kulturlivet og for profesjonelle aktører. Akershus Teater har sete i byen, og har produsert en rekke forestillinger. Mange kjente artister fra inn- og utland besøker byen jevnlig, og flere og flere velger å legge premierer for nye forestillinger til nettopp Lillestrøm. Byen har også en rekke kunstgallerier. Den privateide Lillestrøm kino hadde i 2009 over 300.000 besøkende, og er med det landets niende mest besøkte kino. Idrett og friluftsliv. Skedsmo har flere idrettsklubber som har vært med på å sette kommunen på kartet. Den klubben som har utmerket seg mest, er Lillestrøm SK, som har vunnet fem seriegull og fem cupgull i herrefotball. Også naboklubben, Strømmen IF, har flere sesonger bak seg i øverste divisjon. I damefotball, har LSK Kvinner (tidligere Setskog/Høland og Team Strømmen) vært i toppdivisjonen helt fra starten av, og er et av tre lag som aldri har rykket ned. I friidrett, har Lillestrøm-klubben Minerva lange tradisjoner. Skedsmo er omkranset av små og større grønne lunger. Langs elvene Sagelva og Nitelva er det etablert populære turstier. Om sommeren er Nebbursvollen friluftsbad i Lillestrøm et populært aktivitetstilbud. Om vinteren, byr Skedsmomarka på gode skimuligheter, og det er også slalommuligheter i Nylendlia. På Lillestrøm Torv legges det is om vinteren, slik at man kan stå på skøyter midt i sentrum. Sørum. Loco No. 7 Prydz på den gamle Urskog-Hølandsbanen Sørum er en kommune i Akershus med innbyggere. Den grenser i nord til Ullensaker, i øst til Nes og Aurskog-Høland, i sør til Fet og i vest til Skedsmo og Gjerdrum. Kommunesenteret er Sørumsand. Historikk. Sørum ble etablert som Sørum formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1908 ble en ubebodd del av Sørum overført til Ullensaker kommune. 1. januar 1962 ble Sørum, som da hadde 4 348 innbyggere, slått sammen med Blaker kommune med 2 345 innbyggere til den nye Sørum kommune. Kommunevåpen. Våpenets beskrivelse (blasonering) er: "På gull bunn en rød, fembladet rose." Denne rosen er opprinnelig det gamle adelsvåpenet til Sudreimsætten, en av Norges mest fremtredende og mektigste ætter i middelalderen. Ætten eide til tider landets største jordegods og hadde stamsete på Sudreimr, i en periode Romerikes eneste baroni. Sudreimr lå i nåværende Sørum kommune, og navnet har også senere blitt til Sørum. Kommunevåpenet ble vedtatt av kommunestyret 6. november 1980 og godkjent i statsråd 26. juni 1981. Kultur. Kommunens tusenårssted er Urskog–Hølandsbanen. Ved middelalderkirken Sørum kirke står et hjulkors fra 1100-årene. Næringsliv. Jord- og skogbruk har tradisjonelt vært hovednæringen. Dessuten lå det langs Glomma en del sagbruk, kvernbruk, handverksbedrifter. Fra slutten av 1800-tallet kom det etter hvert andre næringer innen handel, industri, transport og samferdsel, administrasjon, undervisning. Tettsteder i Sørum kommune. 78,8 % bor i tettsteder i kommunen. 3,9 % av arealet i kommunen er tettsteder. Kommunen har to sentrumssoner: Sørumsand og Frogner. Ullensaker. Ullensaker er en kommune i Akershus med 31 194 innbyggere (per 1. april 2012). Den grenser i nord til Eidsvoll, øst til Nes, i sør til Sørum, og i vest til Gjerdrum og Nannestad. Kommunen huser Norges hovedflyplass, Oslo Lufthavn Gardermoen (OSL). Samfunn. Ullensaker har hatt en svært kraftig befolkningsvekst de siste årene. Fra år 2000 til 2012 steg innbyggertallet med over 11 000 personer. Ullensaker er landets 26. største kommune mht folketall. Norges hovedflyplass, Oslo lufthavn, Gardermoen ligger på Gardermoen i Ullensaker kommune. Ullensaker har to større tettsteder, Kløfta og kommunesenteret Jessheim. Jessheim tettsted hadde 16 769 innbyggere pr 01.01.2011 og er derved landets 29. største tettsted. Politikk. Ullensaker var ved siste valg en av landets sterkeste FrP-kommuner. Fremskrittspartiet fikk hele 41.4% av stemmene ved kommunevalget i 2007. Dette var også bakgrunnen til at FrP avholdt sitt landsmøte i mai 2009 i kommunen. Historie. Ullensaker ble først bosatt for 6000 år siden. Navnet er sammensatt av Ull fra norrøn mytologi og "aker" som betyr åker. Ull var en gud for jakt og idrett. Stedet der Ullensaker kirke ligger i dag var tidligere Ullinshov – hovet til Ulls ære. Ullensaker var i et område med tidlig samfunnsdannelse. Den gotiske historikeren Jordanes skrev om et «Raumariciae» mellom Mjøsa og Øyeren. Nordeuropas største gravhaug, Raknehaugen, tyder også på at Ullensaker var et sentralt område. Det er over 90 gravfunn i kommunen som stammer fra vikingtiden. Kommunevåpen. Ullensaker har ikke noe godkjent kommunevåpenet, men bruker i stedet et ikke-heraldisk merke som er fra nyere tid, og forestiller guden Ull fra Norrøn mytologi. Ås (kommune). Ås er en kommune i Follo i Akershus. Kommunen grenser til Vestby, Frogn, Oppegård og Ski i Akershus og Hobøl i Østfold. Administrasjonssentrum for kommunen er Ås. Ås kommune er også hjemkommunen til Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), tidligere Norges landbrukshøgskole (NLH). I kommunen ligger også en av Norges mest kjente fornøyelsesparker, Tusenfryd. I Ås ligger stedene Nordby, Vinterbro og Kroer. Ås er en leirjordsbygd med relativt store gårdsbruk og betydelig korndyrking. Kommunen har relativt lite industri, og arbeidsplasser ellers domineres av Universitetet for miljø- og biovitenskap. Store deler av Ås er dyrket mark og skog. De fleste innbyggerne i Ås bor i Ås sentrum, Vinterbro og Nordby. Demografiske fakta. Ås kommune har innbyggere pr. 1. januar 2010. Kommunen har 144,2 innbyggere per km², mot 103,5 innbyggere per km² i Akershus fylke. 84 % av kommunens befolkning bor i tettbygde strøk, mot 89 % på fylkesbasis. Andel barn og unge i kommunen (0-17 år) er 26,1 %, mot 25,4 på fylkesbasis. Politikk. Johan Alnes er ordfører i Ås, og representerer Arbeiderpartiet. Ås kommune styres fra rådhuset i Ås. Tabellen nedenfor gir informasjon om prosentandel stemmer på de forskjellige politiske partier ved kommunestyrevalget 2007. Alle tall er i prosent. Ås sentrum. Tettstedene Ski og Ås, slik SSB avgrenser dem, i 2005 Ås sentrum er et lite område med Rådhuset i sentrum. Ved siden av rådhuset, ligger kulturhuset med kino og bibliotek. Ås Kino ble nedlagt i 2004, men i 2008 ble stiftet og har siden da arrangert filmvisninger. Rådhusplassen i Ås har et stort basseng som er i bruk om sommeren. De siste årene har det ikke vært vann der siden bassenget ikke er tett. Det er også problemer med at hele plassen synker sammen. Det finnes også en musikkpaviljong på plenen som brukes ved forskjellige kulturarrangementer. Ås sentrum dekker de grunnleggende behovene som matvarebutikker, banktjenester og frisørsalonger. Ås sentrum har også døgnåpen bensinstasjon, kiosker, kulturskole, treningssentre, tennisbaner, fotballbaner, friidrettsbaner, volleyballbane, skøytebaner og svømmehall. Bygging i Ås sentrum. Det planlegges ca 800 nye boliger i Ås sentrum. Ved tidligere Åsheim ble det bygget 65 leiligheter (26 selveierleiligheter og 39 i borettslag) som sto ferdig i 2007. I tillegg ble flere butikker flyttet hit som Mestergull, Krogh optikk, Spydeberg Sparebank og Helios og Ås sentrum fikk sin femte matbutikk Kiwi her. I hele sentrumsområdet vil det bygges 280 nye boliger. Et helt nytt boligfelt på Søndre Moer skal bygges, med 200 boenheter. På grunn av usikkerhet rundt hvorvidt byggeforskrifter var fulgt, ble arbeidet med å bygge i sentrum stoppet, men 10. mai 2007 ble det annonsert at arbeidet vil gjenopptas innen en uke. Det har vært bekymring hos Fylkesmannen for den økonomiske utviklingen i Ås da Ås kommune allerede har investert penger de regner med å tjene inn som en følge av befolkningsvekst som et resultat av byggingen. Det bygges også boligblokk på tomten der den tidligere brannstasjonen lå. Her er arbeidet godt igang. Sentrumsgården i Ås, som ligger imellom Kiwi og brannstasjontomten, blir nå revet og snart vil det bli nye, moderne leiligheter med butikker i de nederste etasjene. Ås stasjon og kollektivtrafikk i Ås. Ås stasjon er en stasjon på Østfoldbanen på NSBs linje 550 mellom Moss og Spikkestad samt for ett tog hver kveld på linje 01 Oslo – Halden – Göteborg. Jernbanestasjonen er lokalisert midt i Ås sentrum, et par hundre meter nedenfor Rådhusplassen. Jernbanestasjonen ble åpnet i 1879. Tidligere var det billettsalg på stasjonen som ble lagt ned av NSB våren 2006. Lokalene til det tidligere billettutsalget og stasjonsventeområdet er nå kafé og butikk, drevet som arbeidstreningsarena av arbeidsmarkedsbedriften Follo Futura. Tog til Oslo og Spikkestad samt tog til Moss går fra Ås stasjon hver time på hverdager (med unntak av helgene hvor det kjøres annenhver time lørdag kveld og søndag formiddag). Toget til Halden og Göteborg kjører fra Oslo S 23:59 (et minutt tidligere enn normalt pga. ekstra stans) og stopper på Ås stasjon klokken 00.26 hver dag fordi toget fra Spikkestad klokken 23.01 stopper på Oslo S klokken 23:46 uten å fortsette videre mot Ås og Moss. Toget til Halden og Göteborg trafikkerer Østfoldbanen, men passerer normalt Ås stasjon uten stans. Ås har en hovedbusslinje og flere skolelinjer som forbinder kommunen med nabokommunene Frogn (Drøbak), Ski og Bøleråsen med buss 906 Drøbak – Ås – Ski – Bøleråsen som går hvert 15. minutt mellom 06.00 og 18.00. Deretter er det timesavganger resten av kvelden og avganger annenhver time etter klokken 00.00. Tidligere ble ruten trafikkert av rute 914, som nå har blitt redusert til en åpen skolerute, men som før gikk i rute mellom Drøbak, Ski, Ås og Vinterbro. I 2006 utvidet SL (Stor-Oslo Lokaltrafikk) rutetilbudet i helgene fra å gå annenhver time på lørdager og et par avganger på søndag, til tilnærmet full drift på lørdag og annenhver time på søndag. Dessuten ble rutetilbudet økt på kvelden, spesielt i helgene. Fra Ås stasjon går også flere skolelinjer; til Nesodden ved rute 951 Nesodden – Ås – Ski m/retur, til Dyster/Eldor (boligområde sør for Ås sentrum) ved rute 915 Ås – Dyster/Eldor – Ås og en skolelinje mellom Drøbak, Ås og Ski ved rute 914 (tidligere hovedlinje mellom kommunene). I tillegg går det nattbuss til Ås stasjon ved linje 519 Nattbuss: Oslo – Ski – Ås – Vestby – Drøbak. Det er ingen direkte forbindelse mellom Ås sentrum og Nordby, man må via Ski. Nordby. Nordby er det nordligste sognet i Ås kommune. Det bor ca. 5000 personer i og rundt stedet. Nordby har tre skoler på små- og mellomtrinnet (Sjøskogen skole, Solberg skole og Nordby skole) og en skole på ungdomstrinnet (Nordbytun ungdomsskole). Vinterbro. Vinterbro er et tettsted nord i Ås kommune. Her ligger Tusenfryd og Steen & Strøm Vinterbro Handelspark med 82 butikker, som er kommunens kjøpesenter. Vinterbro forbindes med Oslo gjennom bussruten 541 Drøbak/Oslo, som har avganger hver halve time i det normale bussdriftdøgnet (05-01). Kroer. Kroer er et sogn sør-øst i Ås kommune. Kroer har egen kirke og egen skole]. Det kollektive rutetilbudet til Kroer er usedvanlig begrenset, og betjenes av linje 913 Ås – Kroer – Ås med ca. 4 avganger i døgnet. Det er også en egen linje for pendlere mellom Kroer og Oslo som har 2 avganger på ettermiddagen. Tusenfryd. Tusenfryd er en fornøyelsespark i Ås kommune ca. 20 kilometer sør for Oslo, like ved E6 og E18. Parken ble grunnlagt 11. juni 1988 av Åse Kleveland, og tok 18 måneder å bygge. I dag er Bjørn Håvard Solli administrerende direktør. Parken har kun åpent om sommeren. Parken har om lag 400 000 besøkende hvert år, og omsatte i 2004 for 137 millioner norske kroner. Det er opprettet egen busslinje som kalles Tusenfrydbussen som går hver time fra Oslo Bussterminal i sesongen. Nøstvetfunnene. Nøstvet er navnet på et sted i Ås som har gitt navn til en øksetype fra den eldre steinalderen, Nøstvet-øksa. Denne øksetypen har igjen gitt navn til Nøstvetkulturen. Den første forskeren som postulerte at det her var snakk om en egen fase var Andreas M. Hansen i 1904. Boplasser med visse ledetyper omtales som Nøstvet-boplasser. Ledetypene er blant annet Nøstvet-øksa, prikkhugde bergartsøkser og mikroflekker. Nøstvetfunnene er grunnlaget for Ås' våpenskjold, hvor det er er avbildet tre økser på rød bakgrunn, hvor hver av de tre øksene symboliserer kirkesognene i Ås: Kroer, Nordby og Ås. Leonardo Da Vinci-broen. Leonardo da Vinci-broen i Ås I Nygårdskrysset i Ås kommune over Europavei E18 ligger den 108 meter lange Leonardo Da Vinci-broen som er et prosjekt av maleren og kunstneren Vebjørn Sand som en del i hans Da Vinci-prosjekt. Vebjørn Sand så tegningene av broen første gang i 1985. Senere i 1995 så han en modell av broen utstilt i Stockholm, og fikk ideen om å bygge broen i full størrelse. Broen ble åpnet i oktober 2001. Broen har fått solid mediedekning i Norge og i resten av verden. I USA har broen blitt omtalt i CNN, Washington Post, New York Times og Time Magazine. Leonardo Da Vinci la fram en miniatyrmodell av broen i 1502 som opprinnelig var tegnet til den tyrkiske sultanen Bayezid_II og ment til å krysse "Det gylne horn" ved Bosporos-stredet. Broen skulle opprinnelig være 240 meter lang. Parken på UMB. Parken på Universitetet for miljø- og biovitenskap er et av de største og mest gjennomførte nyklassisistiske parkaanlegg i Norge. Slik parken framstår i dag er den et resultat av dosent Olav L. Moens planer fra rundt 1924. Parken er lokalisert på riksvei 152 mot Drøbak, ca. 1 kilometer fra Ås sentrum. Hele parkområdet er på cirka 600 dekar og benyttes både til rekreasjon og undervisning. Parken inneholder 800 forskjellige typer busker og trær, undervisningsfelt for stauder med i overkant av 200 staudeslag og et rosarium, som ble grunnlagt i 1965. Planteslagene er samlet familie- og slektsvis. Mesteparten av plantene er ettikert sånn at det er mulig for planteinteresserte å orientere seg i plantesamlingen. Parken brukes mye til omvisning for skoler, som parkområde og som rekreasjonsområde. Parken er en integrert del av UMB. Universitetet for miljø- og biovitenskap. Mange av Ås' innbyggere er studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Universitetet ligger i Ås sentrum. Norges landbrukshøyskole, UMB's forgjenger, ble opprettet i 1859 men 1. januar 2005 skiftet den navn til Universitetet for miljø- og biovitenskap. Grunnen til navnebyttet var å gjøre oppmerksom på at universitetet driver med mer enn landbruk, her gjøres blant annet mye forskning på biologi, mat, naturressursforvaltning og genforskning. Universitetet har 2 800 studenter hvor ca. 150 er fra andre land enn Norge. Hvert år immatrikuleres ca. 800 studenter ved universitetet, og kvinneandelen ligger på ca. 50%. Universitetet har ca. 870 ansatte hvorav 440 jobber i vitenskapelige stillinger. Steinerskolen i Ås. Steinerskolen i Ås er en 10-årig grunnskole. Skolen startet i 1992 på Bjørnebekk i Kroer, men flyttet senere til Holstad, hvor den holder til i dag. Holstad ligger på riksvei 152 mellom Ås og Ski. Det er bygget en ny barnehage ved siden av skolen på Holstad, Haugtussa Steinerbarnehage. Videregående skoler. Ås videregående skole Årungen. Årungen er en innsjø i Ås sentrum. Innsjøen ligger 33 meter over havet, og er i snitt 8,1 meter dyp. Årungen var tidligere ekstremt forurenset grunnet at 107 gårdsbruk (herav 23 med husdyr) slapp silosaft rett ned i Årungen. I tillegg var det en potetchipsfabrikk som slapp potetskrell ned i innsjøen i 1989. Sanert kloakk fra Ski og NLH (tidligere navn på Universitetet for miljø- og biovitenskap) ble også dumpet i innsjøen tidlig på 80-tallet. Denne aktiviteten har nå opphørt, men Årungen er fortsatt forurenset. Årungen brukes i dag som rostadion og var stedet for NM i roing i 2005. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted ble etter en utlyst konkurranse valgt til å være Rådhuskvartalet. Her har det blant annet kommunens offisielle tusenårstre blitt plantet, i tillegg til 10 – 15 lokale tusenårstrær på utvalgte steder i kommunen. Aremark. Aremark er en kommune i Østfold, og grenser mot Sverige i øst. Ellers omgis den av de norske kommunene Marker i nord, Rakkestad i nordvest og Halden i vest/sørvest. Haldenvassdraget strekker seg gjennom kommunen. Det er rundt 600 hytter i kommunen. Folkeetymologien kobler navnet til den ene av to søstre, "Ida" og "Ara", som stelte i stand hver sin bygd i grenseskogene. Trolig stammer navnet fra sammenkoblingen av navnet på sjøen "Are" og "Mark" som betyr skog. Kommunen har sin egen idrettsforening, Aremark IF. De to mest populære sportene foreningen tilbyr er fotball og friidrett. Fotballseksjonen har fire hovedlag: A-Lag, G 98, J 96 og et Old Boys-lag. Kommunen har også egen svømmehall, som befinner seg i Furulund-anlegget. Dessuten tilbys BMX-bane, treningsbane med kastebur og to fotballannlegg, ett ved Furulund i sentrum, og ett i Bjørkebekk. Det finnes idrettstilbud for alle aldre. Historikk. Aremark ble opprettet som eget formannskapsdistrikt i 1837. 1. juli 1903 ble kommunen delt, da Øymark ble skilt ut som selvstendig kommune. Aremark hadde 1 881 innbyggere etter delingen, mens Øymark hadde 1 832. Tusenårssted. Aremarks tusenårssted er Furulund. Furulundområdet har samfunnshus med kafé, møterom og festsal, svømmehall og utendørs idrettsanlegg. Med umiddelbar nærhet til turløype, skole og sentrum blir stedet en naturlig møteplass for bygdefolket ved alle anledninger. På stedet er det reist en Tusenårsportal i granitt, etter idé av Dag Due. Denne har inskripsjonen «I dag vil bli i går i morgen». Kommunens tusenårstre ble plantet ved Aremark kirke. Kommunestyrevalget 2007. Fremmøteprosenten i dette valget var 68,6%. Askim. Askim er en by og en kommune i Østfold. Den grenser i vest og nord til Spydeberg, i øst til Trøgstad og Eidsberg og i sør til Skiptvet. Askim fikk bystatus i 1996, og i Askim by bor det personer per 1. januar. Byen har et aktivt kulturhus, som er bygget i funkisstil, og som ble renovert for noen år siden. Askim har to kinosaler, der den ene er en sertifisert THX-kino. Badelandet Østfoldbadet befinner seg sentralt i byen, og inngangspartiet er koblet sammen med Kulturhuset i et stiltilpasset nybygg. Kulturfestivalen Kraftfestivalen samler hver augustmåned deltakere fra fjern og nær, en tradisjon i den anledning er åpningskonserten i den gamle turbinhallen i Kraftverket ved Kykkelsrud. Viking-Askim var inntil nedleggelsen i 1992 hjørnesteinsbedriften i det lille samfunnet, som siden i stor grad har utviklet servicenæringene. Glava er nå hjørnesteinsbedrifen i Askim. Glomma danner en naturlig kommunegrense i vest, og fosser har blitt utnyttet til kraftproduksjon. Askim har derfor tre store kraftverk innenfor sine grenser (Solbergfoss, Kykkelsrud og Vamma). Avisen Smaalenenes Avis utgis i byen og dekker også de omkringliggende kommuner. Etymologi. Navnet "Askim" er satt sammen av trenavnet "Ask" og ordet "Heim". Før ca. 1400 het bygda "Eid". Dette ordet betegnet blant annet landet langs en elv som ikke er farbar med båt, slik at folk måtte gå. Gjennom Askim dro folk båter mellom Øyeren og Glomma nedenfor Vammafossen. Historie. Utsikt over det som var en slagmark nedenfor Langnes skanse i 1814. Mange gravhauger og gravfunn vitner om at det har bodd folk i Askim i tusenvis av år. I 2003 ble det funnet en samling av ikke mindre enn 17 groptufter fra mesolittisk tid på Sandholmen i Askim kommune, en liten tange ved østbredden av Glomma mellom Solbergfoss og Øyeren. I Romsåsen ved Kykkelsrud er det funnet rester etter en bygdeborg fra folkevandringstiden. Man regner med at Olav den Hellige kristnet Askims innbyggere etter å ha grunnlagt Sarpsborg i 1016. En steinkirke ble bygget på slutten av 1100-tallet, men denne ble revet i 1877. I krigstid har elven Glomma fungert som en naturlig forsvarslinje. Under de mange krigene med svenskene fra 1400-tallet frem til 1814 fikk også Askim kjenne krigens herjinger. Svenskekongen Karl XII krysset Glomma ved Onstadsund i mai 1716 etter å ha oppgitt beleiringen av Akershus festning. Askim var åsted for det siste store slaget mellom norske og svenske styrker i 1814: Slaget ved Langnes skanse. Dette var også det siste gang tusener av menn fra skandinaviske land sto mot hverandre med våpen i hånd på 1800-tallet. Slaget markerte slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion. Seks norske soldater mistet livet, mens 9 eller 10 ble såret. Trolig ble over 100 svenske soldater drept i kampene. Det fant også sted krigshandlinger i Askim under Andre verdenskrig. Tyske styrker gikk til angrep ved Langnes, Fossum og Kykkelsrud 12. april 1940. De tyske styrkene besto av 1500 til 2000 mann og feltartilleri. På norsk side sto 400 mann støttet av feltbatterier. En stund greide de norske styrkene å stanse tyskernes fremrykking, men forsvaret ble til slutt brutt om morgenen 13. april. Norske styrker forsøkte å gå til motangrep ved Hurrahølet, men ble igjen slått tilbake. 20 norske soldater og 12 sivile omkom under trefningene. Tapene på tysk side var ikke sikre. Det har vært nevnt både 100 og 200 falne, mens ifølge tyske kilder var antallet under 20. Politikk. Thor Hals (H) har vært ordfører i Askim siden 2011. Idrett. Askim stadion er fotballstadionet til Askim FK. Det er tribune med 500 sitteplasser. Askim Fotballklubb har to lag med i seriesystemet på seniornivå. Korsgård IF har også to lag med i seriesystemet på seniornivå, i tillegg til flere aldersbestemte lag. Askim Idrettsforening har idretter som innebandy, friidrett, ski, basketball, håndball og svømming. Askim har også bl.a. rideklubb, skytterlag og flyklubb. I 2007 arrangerte Askim IF NM i friidrett på Askim stadion, med én norsk rekord og 22 banerekorder. Kjente askiminger. Bjørn Erik Thon, jurist og forfatter Eidsberg. Eidsberg er en kommune i Østfold. Kommunen grenser til Askim, Trøgstad, Marker, Rakkestad, og Skiptvet kommuner i Østfold og Aurskog-Høland i Akershus. Europavei 18 går gjennom kommunen, og administrasjonssentrumet Mysen er stasjon på Østfoldbanens østre linje. Eidsberg kommunes mest kjente attraksjon er Momarken travbane, som er en av landets mest aktive travbaner med rundt 50 løpsdager i året. I tillegg er Momarken bilbane utbedret for å kunne ha EM-runder i Rallycross, sist men ikke minst er det her Momarkedet avholdes årlig. En viktig attraksjon er også Høytorp fort, som i 2001 ble overdratt av Forsvaret ti Eidsberg kommune. Området er nå friområde, og deler av de gamle festningsanleggene er skiltet med fyldig informasjon. Her er det omvisning hver søndag i sommermånedene. Navn. Opprinnelig var navnet "Heggin" og innbyggerne gikk under navnet "hegnir". Navnet "Eidsberg" blir brukt om bygden etter det 15. århundre (har tidligere enn dette blitt brukt om sognet), og har da sin opprinnelse fra gården Eidsberg, som 3. mars 1503 blir gjort til prestegård. Det finnes flere forklaringer på navnets opprinnelse. Enkelte mener at en bergknaus sør for prestegården, hvor lagrettesmenn skal ha avla deres ed på et tingsted, er mest sannsynlig. Mens andre, deriblant Oluf Rygh mener at ordet "eið", som viser til et sted hvor man ikke lenger kan følge vannveien og dermed må forsette ferden på land et stykke, er den riktige. Navnet "Eidsberg" har hatt blitt skrevet på flere forskjellige måter oppgjennom tiden. "Eiðsberg", "Æidsbergh", "Eidzberg", "Esber" og "Edsberg" (brukt offentlig lenge). På de lokale dialektene har navnet blitt uttalt "«Essbær»" Geografi. Eidsberg kommune ligger i Indre Østfold og grenser mot Rakkestad i sør, mot Skiptvet langs Glomma i vest, mot Askim nordvest, mot Trøgstad i nord og mot Marker i øst. På tvers er Eidsberg på lengste 20 km, mens den er 17 km på langs på det lengste. Landskapet i kommunen er for det meste åpent, med store fruktbare områder som bidrar til at Eidsberg blir en landbrukskommune (33% av kommunearealet er jorbruksområde). I øst går derimot landskapet over i store tur -og skogsområder som (i Eidsberg) går under navnet: Trømborgfjella. Nord, på grensen mot Trøgstad, ligger det store grus -og sandtak fra Istiden (Monaryggen), i tillegg er det mindre moreneområder ved Folkenborg og Trømborg kirke. Det har i tiden vært vanlig å dele kommunen inn i fire deler: Hovedsognet Eidsberg, som dekker de sørlige og vestlige områdene, Mysen, by og administrasjonssenter midt i/nord i kommunen, Trømborg sørøst, og Hærland nordøst. Hovedsognet Eidsberg utgjør 92 km², Hærland sogn 81 km², Trømborg sogn 57 km², mens Mysen utgjør ca. 1,5 km². Av elver i kommunen er Glomma, som utgjør grensen mot Skiptvet i vest, den største. Av elver som renner "gjennom" er Hæraelva (Mysenelva) den mest kjente. Elva renner inn fra Trøgstad og danner flere fossefall (bla. Spinnerifossen) før den munner ut i Glomma, ved Lekum. Den mest kjente innsjøen i kommunen er Lundebyvannet. Vest i kommunen er det så å si ingen vann eller tjern, men i Trømborgfjella, øst i kommunen, finnes det hundrevis av små vann og tjern. Klima. Det ble utført kontinuerlige meteorologiske målinger i regi av met.no i Eidsberg i perioden 1928 − 1984. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 33,0 grader 10. august 1975, tangert 3. august 1982 og −30,0 grader 9. februar 1966. Historikk. Tidligere tilhørte Eidsberg Heggen og Frøland fogderi og området var involvert i en amtsdeling innen Akershus 7. februar 1685 som også omfattet Christiania, Røyken, Lier og Hurum samt Sandsvær og Numedal. I 1768 ble Heggen og Frøland (som omfattet Trøgstad, Askim og Eidsberg) overført fra Akershus amt til Smaalenene amt. Eidsberg formannskapsdistrikt, som ble etablert som en egen administrativ enhet i 1837, ble delt i to 1. juli 1920 da Mysen ble fradelt som egen kommune med 1545 innbyggere. Gjenværende Eidsberg hadde 5325 innbyggere. 1. januar 1961 ble Eidsberg og Mysen kommuner slått sammen til den nye Eidsberg kommune. Eidsberg hadde ved sammenslåingen 6195 innbyggere, Mysen 2523. Politikk. "Se også Ordførerliste fra Eidsberg og Ordførerliste fra Mysen" Kommunestyret i Eidsberg for 2011 består av 35 representanter: 15 fra Høyre, 2 fra Krf, 2 fra Venstre, 5 fra Sp, 7 fra Ap, 1 fra FrP (to av representantene har erklært seg uavhengige), 1 fra SV, og to uavhengige. Ved formannskapet i kommunen stiller Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti fellesliste. Dette samme gjør Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Høyre har tre representanter, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet to. Mens Venstre og Senterpartiet har én representant hver. Erik Unaas (Høyre) ble valgt til ordfører, mens Maren Hersleth Holsen (Venstre) ble varaordfører. Kommunestyret i Eidsberg for 2007 bestod av 35 representanter: 8 fra Sp, 8 fra Ap, 7 fra FrP, 4 fra Høyre, 3 fra Krf, 3 fra Venstre, mens SV hadde 2 representanter. Ved formannskapet i kommunen stilte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fellesliste. Det samme gjorde Kristelig Folkeparti og Venstre. Senterpartiet hadde to representanter, det samme hadde Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Høyre og Sosialistisk Venstreparti hadde én representant, det samme hadde Venstre (med bakgrunn i felleslista). Knut J. Herland (Senterpartiet) ble ved direktevalg valgt til ordfører, mens Einar Antonsen (Arbeiderpartiet) ble varaordfører. Tusenårssted. Tusenårsstedet er nordre del av miljøgaten David Blidsgate i Mysen. Dette er markert med en skulptur, laget av Bjørn Sørvang Hansen, og består av en spillende bjørn og en glad jente. Bjørnen står for historien og bakgrunnen for bjørnehodet i kommunevåpnet, mens jenten symboliserer fremtiden. Kjente eidsberginger. Se også artikkel om byen Mysen, som er administrasjonssentrum i Eidsberg, der det er opplistet kjente personer fra byen. Fredrikstad. Fredrikstad er en kommune i Østfold, med 75 583 innbyggere pr. 1. april 2012. Den er således Østfolds største og Norges sjette største kommune målt i antall innbyggere. Fredrikstad ble i 1964 slått sammen med Glemmen kommune. 1. januar 1994 ble de fem kommunene Fredrikstad, Borge, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy slått sammen til storkommunen Fredrikstad. Byen Fredrikstad ligger ved Glommas utløp. Det var her kong Olav den Hellige seilte oppover langs Glomma til han kom frem til Sarpefossen og grunnla byen Borg (fra 1839 kalt Sarpsborg) i 1016. Fredrikstad kommunes areal er 290 kvadratkilometer. Den grenser i nord til Råde, i øst til Sarpsborg og i sør til Hvaler. Bysamfunnet Fredrikstad og bysamfunnet Sarpsborg regnes sammen som tettstedet og dobbeltbyen Sarpsborg, som har innbyggere per 1. januar. av disse bor i den delen av Fredrikstad kommune som er byområde. Historie. Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 av Frederik II, som en gjenoppbygging av Sarpsborg. I 1569 ble det nye navnet «Fredriksstad» tatt i bruk etter det gamle «Sarpsborg». Derfor kan grunnleggelsen av Fredrikstad sees som en gjenreisning av Sarpsborg, som ligger 15 km lenger opp i Glommas løp, og som hadde blitt brent av svenskene i forbindelse med krigen mellom Danmark-Norge og Sverige. Under Den store nordiske krig (1700–1721) hadde skjærgårdsflåten base i Fredrikstad fra 1709. Den stod under kommando av admiral Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720). Fra Gamlebyen i Fredrikstad, det grunnmurede provianthus Til tross for byens betydning som forsvarsverk, holdt folketallet seg lavt, rundt 2000 innbyggere, frem til svenskenes invasjon og okkupasjon i (1814–1815). Avskaffelsen av sagbruksprivilegier i 1860 førte til Fredrikstads viktigste vekstperiode. På relativt kort tid ble den lille handels- og sjøfartsbyen forvandlet til en av landets mest betydelige industribyer med industri knyttet til sagbruk og teglverk som de viktigste industrier. På grunn av dette fikk Fredrikstad tilnavnet «Plankebyen». Senere fikk også steinindustri og mekaniske verksteder stor betydning for Fredrikstads vekst. Byens folketall ble fordoblet, og bymessig bebyggelse spredte seg til tilgrensende strøk i nabokommunene. Dagens sentrum ligger på vestsiden av Glomma. Det historiske sentrum, "Gamlebyen", ligger på østsiden, og blir i dag regnet som Nord-Europas best bevarte festningsby. Fredrikstad i nyere tid. Forbindelsen til havet har alltid spilt en helt sentral rolle for Fredrikstad, med dens gunstige plassering i forhold til kontinentet. Før oljealderen var Fredrikstad også en foregangsby når det gjaldt produksjon og utvikling av forbruksartikler, med en rekke fabrikker. Skipsindustri og båtproduksjon har også satt spor etter seg, med Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV) som et prominent eksempel. I Fredrikstad finner man også stedet der det elektriske lyset første gang ble tent i Norge (på Lisleby brug i 1877). Da oljealderen satte inn i Norge på 1970-tallet, betød det en nedgang i den tradisjonelle industrisysselsettingen i Norge generelt og Østfold spesielt. Potensialet for videre fremtidig industriutvikling i Fredrikstad er imidlertid meget stort. De fleste er ansatt i privat sektor, for eksempel Norsk Teknisk Porselen (NTP) og Brynildsens fabrikker (produksjon av sukkertøy og sjokolade), noe som skyldes få statlige arbeidsplasser i byen. Et unntak er Medietilsynet, som holder til i Fredrikstad sentrum. Når det gjelder infrastruktur er den lite utbygd rundt Fredrikstad. Dette skyldes relativt lave statlige bevilgninger til veiformål gjennom flere år. Relatert til trafikkmengden er veistandarden lav på riksveiene. Trafikken i bykjernen står daglig i flere flaskehalser; først og fremst Fredrikstadbrua og ved brannstasjonen. Europavei 6 går såvidt gjennom kommunen fra Sandesundbrua og ca to km sørover. Moderniseringen av Østfoldbanen har medført en positiv utvikling, og kommunikasjonen til Oslo, som ligger ca 100 km unna, blir stadig bedre. Kultur. Østre Fredrikstad kirke, i Gamlebyen. Østfold fylkesbibliotek er lokalisert ved elvemunningen i bydelen Cicignon. Tradisjonen for teater-, film- og revyvirksomhet er også stolt. Fredrikstads ledende Barne- og ungdomsteater er Vindeleka, og FBUT. Vindeleka Barne- og Ungdomsteater ble startet i 1994 med utgangspunkt i Røde Mølle. Vindeleka er et frittstående teater som drives av foreldrene. Teaterets formål er å gi et helårstilbud til barn og ungdom i Fredrikstad. Målsetningen er å sette opp en stor oppsetting hvert år i høstsemesteret. Vindeleka Barne- og Ungdomsteater ønsker å gi barn og ungdom mulighet til egenutvikling og personlig vekst, derfor får alle aktørene aktive roller i Vindelekas teateroppsetninger. Fylkeskommunens virksomhet Delta K, som produserer og formidler profesjonelle musikkopplevelser, er lokalisert i Gamlebyen. Fotballmuseet avd. Fredrikstad er en avdeling av det nasjonale Fotballmuseet, og ligger i tribuneanlegget til Fredrikstad Stadion. Forsvaret. Tidligere holdt Østfold regiment til i Gamlebyen. Historisk sett har byen spilt en helt sentral rolle i forsvaret av Norge. Det fantes også et fort på Kjøkøy som ble forvaltet av sjøheimevernet. Kjøkøy fort ble bygget av tyskerne under 2. verdenskrig for å beskytte innseilingen til Fredrikstad via Østerelva. Det er nå museum. Tilsvarende fort – Torgauten fort – ble bygget noe innenfor Strømtangen fyr for å beskytte Fredrikstad via Vesterelva. Torgauten ble påbegynt av tyskerne i 1941. Etter krigen brukt av det norske forsvar frem til ca 1985 da det ble museum. Det norske forsvaret påbegynte et tidligere fort noe nord for Torgauten ca 1933. Arbeidet kom ikke særlig langt. I dag finner en to påbegynte kanonstandplasser for to 30,5 cm haubitz kanoner og en påbegynt festningstunnel. Dette ligger mellom buktene Helleskilen og Dypeklo. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted ligger i parken ved siden av rådhuset. Stedet er markert med en skulpturell utforming, og det er lagt ned et skrin med forskjellige gjenstander. Tettsteder i Fredrikstad kommune. Glosli har innbyggere per 1. januar, Alshus innbyggere, Øyenkilen, Slevik, Lervik, Rostadneset. Tettstedet Skivika ligger hovedsakelig i Fredrikstad kommune, dels i Sarpsborg kommune. Skivika har totalt innbyggere, hvorav bor i Fredrikstad kommune. Tettstedet Spetalen ligger dels i Fredrikstad, dels i Råde kommune, og har tilsammen innbyggere, hvorav bor i Fredrikstad kommune. Litteratur. Western, August:"Fredrikstad 1814-1914", Centraltrykkeriet Fredrikstad 1914 Hobøl. Hobøl er en kommune i Østfold. Kommunen grenser til Spydeberg og Våler kommuner i Østfold og Enebakk, Ski, Ås og Vestby i Akershus. De viktigste tettstedene i kommunen er Tomter, Knapstad og Ringvoll. Europavei 18 går gjennom kommunen, og Tomter og Knapstad er stasjoner på Østfoldbanens østre linje. Mange av innbyggerne i Hobøl arbeider i Oslo og Akershus. Reisetiden til Oslo er ca. 40 minutter med tog, buss eller bil. Ski, Askim og Moss er de byene som ligger aller nærmest. Tettsteder i Hobøl kommune. Hobøls kommunehus ligger på Elvestad, selv om dette ikke er et tettsted. Øst-vest-forbindelsen E18 passerer gjennom Hobøl på Elvestad, det samme gjør Fylkesvei 120 mellom Moss og Hurdal. Fylkesvei 120 passerer også tettstedene Ringvoll og Tomter. Hobøl kommune har tre barneskoler (Tomter, Knapstad og Ringvoll), en ungdomsskole (Knapstad), seks barnehager og full barnehagedekning. Byggeaktivitet er stor, med mange spennende utbyggingsprosjekter på gang. Hobøl er en kommune i sterk vekst.. Faktaopplysninger. Hobøls totale areal er på 144 km², fordelt på 35 km² jordbruksareal, 100 km² skogbruks areal og 9 km² annet areal. (bl.a. byggeområder) De store skogsområdene gir gode muligheter for friluftsliv, jakt, fiske og lokalhistoriske opplevelser. Det bor 4 822 personer i Hobøl kommune pr. 1. januar 2011. Historie. I eldre tider ble Hobølelva kalt "Mors", betydningen er ikke kjent idag, men det har sannsynligvis sammenheng med navnet Mjær, innsjøen elven har sitt opphav fra. Etter elven ble dalføret opprinnelig kalt "Morsardalr", og i yngre form Mossedal. Hvaler kommune. Hvaler er en øykommune beliggende sørvest i Østfold, ytterst i Oslofjorden, på østsiden av fjorden, syd for Fredrikstad. Kommunen består av 833 øyer, holmer og skjær over 20 m². Største tettsted er kommunesenteret Skjærhalden, som ligger på Kirkeøy. Fra Skjærhalden til Fredrikstad er det ca. 28 km. Kommunen passerte 4000 innbyggere i 2011. Om sommeren mangedobles innbyggerantallet hvis en medregner alle hyttegjestene. Man regner at det er cirka personer i kommunen i den mest aktive ferieperioden. Den største primærnæringen er fiske (i 1990 var av yrkesaktive innen fiske). Største havn på Hvaler er Utgårdskilen, som er den største fiskehavnen øst for Lindesnes. Kommunen har riksvegsamband (riksvei 108) til Fredrikstad. Sambandet, som kalles Fastlandsveien, stod ferdig i 1971. Det går over fyllinger i sjøen og via bruer fra Kråkerøy og Kjøkøy i Fredrikstad kommune til Vesterøy, Spjærøy og Asmaløy. Hvalertunnelen under Løperen til Kirkeøy ble åpnet 2. oktober 1989. Det er båt- og fergesamband fra Skjærhalden til Nordre Sandøy, Søndre Sandøy, Herføl og Lauer, og rutebåt til Strömstad i Sverige. Under den svenske invasjonen i 1814 ble Hvalerøyene okkupert av de svenske styrkene. Klima. Hvaler er blant de steder i Norge som kan skilte med flest soltimer. Marker. Marker er en kommune i Østfold. Kommunen har grenser mot Aremark, Rakkestad, Eidsberg og Rømskog i Østfold, Aurskog-Høland i Akershus, og mot Sverige. Europavei 18 går gjennom kommunen. Landskapet domineres av de langstrakte innsjøene Rødenessjøen og Øymarksjøen. Ørjeelva mellom de to sjøene ble kanalisert i 1860. De største attraksjonene i kommunen er Ørje fort, Basmo festning og Haldenkanalen med Kanalmuseet på Ørje Brug. Her er også et levende dampbåtmiljø drevet av stiftelsen DS Engebret Soot. Marker ble opprettet 1. januar 1964 ved sammenslåing av Rødenes og Øymark kommuner. Rødenes hadde ved sammenslåingen 1 314 innbyggere, Øymark hadde 2 091. Rakkestad. thumb Rakkestad er en kommune i Østfold. Den grenser i vest mot Sarpsborg og Skiptvet, i nord mot Eidsberg, i øst mot Marker og Aremark, og i sør mot Halden. Høyeste punkt i kommunen er "Linnekleppen", 325 moh. Kommunen er en av de store landbrukskommunene i Norge. Rakkestad sentrum er omkranset av store skoger og flere fiskevann for de store naturopplevelsene. I tettstedet Rakkestad bor det personer per 1. januar. Sentrum inneholder flere butikker, blant annet vinmonopol, skobutikk og sportsbutikk. På "Høgnipen" i Degernes i Rakkestad har man gjort noen av Norges eldste funn fra steinalderen. Blant annet har man her funnet redskaper som kan dateres 9 600 år tilbake i tid. Geografi og klima. Bioforsk / Meteorologisk institutt har drevet en automatisk værstasjon i kommunen siden 1991. Høyeste og laveste temperatur for målestasjonen er henholdsvis 31,1 grader 8. juni 2007 og −32,3 grader 31. desember 2002. Samfunn. I 1964 ble Degernes og Rakkestad kommuner slått sammen til Rakkestad kommune. Kommuneadministrasjonen ligger i rådhuset i Rakkestad sentrum. Kommunen har tre barneskoler: Bergenhus i sentrum, Kirkeng skole i Degernes og Os. I sentrum finnes også Rakkestad Ungdomsskole. Det går i underkant av 1000 elever i grunnskolen i Rakkestad. For videregående utdanning må ungdommen til en av nabokommunene, mange går på Mysen videregående skole. Kommunen har 5 kommunale og 5 private barnehager. Det er 3 kirker i kommunen, Rakkestad kirke, Degernes kirke og Os kirke. Næringsliv og kommunikasjon. Næringslivet er preget av at Rakkestad er en av Norges største landbrukskommuner. Det er mye korndyrking, gris, fjørfe og noe melkeproduksjon. I sentrum finnes det et godt utvalg av butikker, og det er endel industribedrifter i kommunen, bl.a. har Nortura (tidligere Prior) et fjørfeslakteri i bygda. Østfoldbanens Østre linje går gjennom kommunen og fra Rakkestad stasjon kan man ta tog til Oslo. Rakkestad stasjon ligger 103 moh, og ble åpnet i 1882 da Østfoldbanens Østre linje (Ski-Mysen-Sarpsborg) ble ferdig. I Rakkestad finner vi også Rudskogen Motorsenter, hvor blant annet bilfestivalen Gatebil arrangeres 2 ganger i året. Motorsenteret drives av Harald Huysman. Banen ligger ved Riksvei 111 mellom Rakkestad og Sarpsborg. Det er en lokalavis i kommunen, Rakkestad Avis, og bygda er hovedsete for. Fra Rakkestad sentrum kan man ta Riksvei 22 enten nordover mot Mysen, eller sørover via Degernes til Halden. Vestover går Riksvei 111 til Sarpsborg og Fredrikstad, østover går Riksvei 124 mot Aremark, eller nordvest mot Askim. Rygge. Rygge er en kommune i Østfold. Den grenser i vest mot Oslofjorden, i nord mot Moss, i nord-øst mot Våler, og i øst og sør mot Råde. Høyeste punkt er "Vardeåsen", ikke mer enn 88 moh. Tidligere het bygden Ryggiof, og dette navnet var i bruk opp til rundt slutten av middelalderen. Flere forskjellige skrivemåter har vært brukt, blant annet: Ryggiof, Rydiof, Ryghia, Røyghe, Ryggaa, Rygge. (For en mulig tolkning av navnet se under Rygjarbit.) I Rygge kommune ligger Moss lufthavn, Rygge. Klima. Henholdsvis høyeste og laveste registrerte temperaturer på Rygge målestasjon er 34,2 grader 3. august 1982 og −31,5 grader 10. februar 1985. Førstnevnte er også varmerekorden for Østfold fylke. Rømskog. Rømskog er en kommune i Østfold. Den grenser i vest og nord til Aurskog-Høland, i øst og sør-øst til Sverige og i sør til Marker. Kommunen ble i 1902 skilt ut fra Rødenes som egen kommune. Rømskog er med sine rundt 700 innbyggere den minste kommunen på Østlandet og blant de minste på landsbasis. Rømskog har vært bebodd siden før tidlig steinalder. De første gårdene ble bygget ca. 500 f.Kr., men husdyrhold antas å ha vært drevet allerede for 4000-5000 år siden. Gårdene Flaten og Bøen er trolig blant de eldste i bygda og mange av dagens gårder stammer fra vikingtiden. De fleste av vassdragene i Rømskog munner ut i svenske farvann. Den økende sagbruksvirksomheten i Halden på 15-1600-tallet og fløtingen av tømmer på Haldenvassdraget spredte seg fra år 1700 også til å omfatte Rømskog. Fløtingen i Rømsjøen, Langvannet og videre gjennom Sverige og derfra over til Haldenvassdraget igjen ved Otteid, tok lang tid og kunne tidvis forårsake både praktiske og politiske vanskeligheter. Rømskog kirke ligger i kommunen. Geografi og klima. Rømskog ligger i det øverste hjørnet av Østfold, lengst unna kysten. Landskapet er derfor noe høyere enn ellers i Østfold, og de tre høyeste toppene i fylket ligger i Rømskog. Foruten Slavasshøgda 336 moh. som det høyeste, er det Haukenesfjellet og Røvasshøgda, begge 333 moh. Sentralt i kommunen ligger Rømsjøen 137 moh. Friluftsliv. Kommunen har over 100 sjøer og tjern med rike fiskemuligheter, og jaktmuligheter på blant annet elg og gaupe. Det finnes merkede turstier og det er muligheter for turorientering i sommerhalvåret. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet med tømmersaksa henspiller på den viktigste næringsveien i kommunen, skogen. Kommunen har 129 000 dekar produktiv skog. Kultur. Kommunen har et rikt kulturliv, med over 30 lag og foreninger som innbefatter alt fra musikkorps og kor til 4H, idrettslag og jeger- og fiskeforening. Rømskog har fått start på A-laget også, mer informasjon på [www.romskogfotball.com] Sandemskolen. Sandemskolen ble bygget i 1922 og er idag kunstgalleri som drives av billedkunstneren og kunsthåndverkeren Arne Lindaas og Guri Lindaas. Galleriet har blant annet en permanent samling malerier av Waldemar Lindaas, som var Arne Lindaas' far. Trosterud skolemuseum. Denne skolestuen ble bygget på 1860-tallet, etter Skoleloven av 1860 som påla kommunene å bygge og drive faste skoler. Skolen hadde to rom, skolestue og kjøkken med sovealkove, og hadde fast lærer som bodde i skolestua. Skolen var i drift frem til 1940 og i 1977 ble bygningen satt i stand som skolemuseum. Flaten. Denne gården er en av de eldste gårdene i bygda. Det er en gård til på Flaten, Bråten. Bråtenstua er over 100 år, og han flytta nordflatenstua til Bråten for å få mer plass. Nordflatenstua er over 210 år gammel. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er gården Kurøen, som er et kombinert bygdetun og kultursenter. Haukenesfjellet brannvakttårn. Østfold Skogselskap bygget det første Haukenesfjellet brannvakttårn i 1909 for å hindre større skogbranner. Tårnet ligger 348 moh og er høyest i Østfold. Brannvakttjenesten opphørte fra midten av 1970-tallet, og tårnet er idag et fint utsikttårn, hvor man på klare dager har utsikt til Sverige, Marker og Aurskog-Høland. Næringsliv. Kommunens viktigste hjørnesteinsbedrift er Normeka. "Zen Resort & Spa" ved innsjøen Vortungen ble åpnet høsten 2008. Spa-hotellet ble bygget for 140 millioner kroner.Utbyggingen er av de største investeringer som er gjort i Rømskog kommune. Konseptet fungerte ikke og hotellet gikk konkurs. I januar 2011 ble det solgt for 38 millioner kroner. De nye eierne vil etablere et opplevelsestilbud til konferanse- og privatmarkedet. Det nye hotellet åpnet den 13. mars 2011. Råde. Råde er en kommune i Østfold. Den grenser i sør-vest mot Oslofjorden, i vest mot Rygge, i nord mot Våler, i øst mot Sarpsborg og i sør mot Fredrikstad. Høyeste punkt er Danserfjella, 129 moh. Råde kirke er fra 1185, mens stasjonsbyen Karlshus er administrasjonssenter og vokste fram ved åpningen av Østfoldbanen i 1882. Råde er delt opp i mange deler Missingmyr, Karlshus, Grimstad, Oven, Tomb og Saltnes. Råde kommune er posisjonert som et sentralt trafikknutepunkt i Østfold, med enkel tilgang til bil, tog, buss- og fly. Geografi og klima. Det ble drevet kontinuerlige meteorologiske målinger i regi av met.no i Råde i perioden 1933 − 1971. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 31,0 grader 21. juni 1970 og −34,7 grader 20. januar 1941. Organisasjon. Råde kommune er organisert etter Hovedutvalgsmodellen med fagområdene oppvekst- og kultur, omsorg og teknikk. Administrativt er kommunens drift og forvaltning inndelt i 9 virksomheter og rådmannskontoret. Det er rådmannen som er den øverst administrative lederen i kommunen. Tjenester. I Råde er det totalt 7 barnehager, 2 kommunale og 5 private. Det er samordnet opptak, og frist for hovedopptaket er 1. mars. Barnehageplass kan søkes hele året og tildeles fortløpende. Vennskapskommune. Forshaga kommun i Sverige er Råde kommunes vennskapskommune. Skiptvet. Skiptvet (uttales "Skjettve" på lokal dialekt) er en landbrukskommune som ligger midt i Østfold fylke, ca 70 km fra Oslo. Kommunens areal er 101,6 km², der 33 km² er jordbruksareal og 42 km² er produktiv skog. Kommunen grenser mot Våler i vest, Spydeberg og Askim i nord, Eidsberg og Rakkestad i øst, og Sarpsborg i sør. Høyeste punkt er "Jonsrudåsen", 225 moh. Tettstedet Skiptvet har innbyggere per 1. januar. Kommunevåpenet forestiller en linnorm. Historie. Man tror at de første menneskene slo seg ned i Skiptvet for rundt åtte tusen år siden, spesielt i Glommaområdene der det var gode leveforhold. I middelalderen var Skiptvet en del av Vingulmork, som senere ble kjent som Østfold. Vembe skipreide omfattet Skiptvet og Spydeberg. Da Norge ble inndelt i fogderier, tilhørte Skiptvet Rakkestad fogderi. Det antas at navnet "Skiptvet" er en sammensetning av to ord. Første delen kan være "Skagi", som er gammelnorsk for «noe som rager opp i landskapet» (eller muligens mannsnavnet "Skeggi", «mann med skjegg»). Siste delen av navnet er "-ptveit", er vanlig i gårdsnavn fra vikingtiden, og betyr «et lite jordstykke». Det har ikke vært mye industri i Skiptvet, men den første bedriften som ble opprettet het "Skiptvet meieri". Rundt dette meieriet grodde det opp en liten tettbebyggelse, som i dag er kommunens sentrum og heter Meieribyen. Skoler. I Skiptvet er det to skoler, Vestgård skole er barneskolen, for 1. til 4. klasse, og Kirkelund skole er ungdomsskolen, for 5. til 10. klasse. Kirkelund er delt i to deler, mellomtrinnet og ungdomsskolen. Skolefritidsordningen er lagt til Vestgård skole. Kommunevåpenets historie. Skiptvets kommunevåpen stammer fra et sagn om bygdas kirke. Det sies at hver morgen kom en drage flygende og la seg rundt kirkens spir, og hver kveld fløy den til Karterudåsen. Dragen sies å ha hatt man og lugg som en hest, og så ellers ut som en slange med vinger. Når dragen lå på kirken hadde man selvsagt ikke gudstjeneste i kirken, så etter hvert ble dragen skutt ned med en forgiftet jernpil. Det sies at den falt ned og døde i en dam øst for kirken, som nå alltid har brunt og grumset vann, og den dag i dag kalles for Dragehullet. Selve kommunevåpenet ble godkjent 27. november 1981, og er tegnet av Truls Nygaard. Kommunestyre. Nåværende ordfører Svein Olav Agnalt (Ap) har sittet siden 2. oktober 2007. Varaordfører Dag Walter Søby (Krf) har sittet siden 2. oktober 2007. Valgresultat 2007. I parentes er oppgitt eventuell forskjell fra forrige valg. Barn og unges kommunestyre. Siden 2001 har Skiptvet hatt et kommunestyre for barn og unge, der de kan ta opp saker som angår dem. I barn og unges kommunestyre er det 25 representanter; to fra hver forening med unge under 18 år, med unntak av idrettslagets tre deler (skigruppa, fotballgruppa og håndballgruppa) som får én representant per del (fra 2005). En gang i året skal også barn og unges kommunestyre dele ut penger, 40 000 kr hvert år. En tredel av dette blir fordelt likt mellom alle foreningene etter nøkkel, mens resten skal deles mellom de forskjellige foreningene etter forslag fra medlemmene. Trøgstad. Trøgstad er en kommune i Østfold. Den grenser til Enebakk, Fet, Aurskog-Høland, Eidsberg, Askim og Spydeberg. Kommunesenteret er Skjønhaug. Geografi. Øyeren og Sandstangen, sett fra Mørkfoss. Kommunen avgrenses av innsjøene Øyeren i vest og Hemnessjøen (Øgderen) i øst. Kommunens høyeste punkt er Viktjernåsen 330 moh. i nordøstre del av kommunen. I sørøst finnes et tilsvarende høydedrag med Oppskott 302 moh. som høyeste punkt. I sør danner løsmasseavsetningen Monaryggen kommunegrensen mot Eidsberg. Fra Øyeren på 101 moh. stiger det bratt og det meste av kommunen ligger over 150 moh. Sandstangen er en 300 m lang tange av morenegrus på østsiden av Øyeren og er en ypperlig badeplass. De delene av kommunen som grenser til Øyeren er et utpreget ravinelandskap. I kommunen er det store avsetninger av kvikkleire. I 1967 gikk det et stort ras i boligfeltet Nordby like nord for Skjønhaug, hvor 12 hus ble tatt av raset og 4 mennesker omkom. I 1974 gikk det et større ras i Båstad nord i kommunen, men uten at mennesker kom til skade. De viktigste ferdselsårene i kommunenen er Riksvei 22, Riksvei 115, og Riksvei 123. Etter utbyggingen av Europavei 18 i 2007 passerer denne også så vidt gjennom kommunens sydligste deler. Klima. Det ble drevet meteorologiske målinger i regi av met.no på Båstad i perioden 1961 − 1971. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 30,3 grader 20. juni 1970 og −34,9 grader 9. februar 1966. Sistnevnte er kulderekorden for Østfold fylke. Tettsteder i Trøgstad. Trøgstad kommune har i dag tre tettsteder. Tidligere ble også grenda Tosebygda regnet som en av kommunens tettsteder. Historie. Det finnes ca. 6000 år gamle spor etter bosetninger ved Stikla nord i kommunen. Nær Havnås ligger de to tvillingborgene Festningsåsen og Bæljeråsen, med rester av forsvarsverker fra jernalderen (300 til 600 e.Kr). Trøgstad kirke (Skjønhaug kirke) er en romansk steinkirke fra midten av 1200-tallet, opprinnelig viet til Olav den hellige. Trøgstad Fort er en del av Glommalinjen og ble bygget i perioden 1912-1917. Fra 1959 til 1991 var fortet en del av Nikebataljonen. Samfunn. Senterpartiet er Trøgstads største parti, og det hadde hatt ordføreren i 85 år før valget i 2007. I perioden 2007-2011 sørget en «regnbue-koalisjon» bestående av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet for å gi kommunen sin første ordfører fra Arbeiderpartiet. Ved valget i 2011 vant imidlertid Senterpartiet tilbake ordføreren, selv om både Arbeiderpartiet og Høyre også fikk økt oppslutning. Kommunevalget 2011. Kommunestyret ble i forbindelse med valget 2007 redusert fra 25 til 21 plasser. Musikk. Kulturskolen ble opprettet i 1998 og hadde i 2007 140 elever med hovedvekt på sang/musikk. Kommunen har tre skolekorps, samt et ungdomskorps. Sport. Det finnes et rikt idrettsliv i bygda med flere kommunale og private anlegg, bl.a. Trøgstadhallen som primært benyttes til håndball, Trøgstad Stadion, Turnlåven, Båstad kunstis (400 meter hurtigløpsbane), Furukollen skihoppanlegg, to skytebaner, Trøgstad Motorsenter med gocart-bane. Museer. "Trøgstad Bygdemuseum" er et av fylkets eldste bygdetun. Det ble innviet 29. juli 1928, på stedet der Christian August og hans soldater hvilte før kampene i 1808. Museet har 14 bygninger. De eldste er fra 1700-tallet. "Norsk Transporthistorisk Museum" ble startet i 1997. Foruten en samling lastebiler, busser og brannbiler huser museet også noen veteran-personbiler, samt mange av Johan Kallaks oppfinnelser, deriblant hans hydraulisk drevne traktor. Næringsliv. Største arbeidsgiver i bygda, nest etter kommunen selv, er Trøgstad Kretsfengsel og Krageviken bo- og utviklingssenter. For øvrig preges næringslivet i kommunen av landbruk med vekt på kornproduksjon og fjørfeproduksjon. Bl.a. har Livèche-kylling fra Trøgstad fått en del oppmerksomhet. Kommunen har også mange småbedrifter. En betydelig andel av disse har tilknytning til bil eller motorsport. Våler (Østfold). Våler er en kommune i Østfold. Kommunen er en av flere som grenser til Morsa-vassdraget med blant annet Vansjø og Hobølelva. Kommunesenteret heter Kirkebygden hvor man også finner herredshuset, idrettshallen Vålerhallen og ungdomsskolen. De to andre sentrene i kommunen er Våk/Sperrebotn og Svinndal. Kommunen grenser til kommunene Moss, Rygge, Råde, Sarpsborg, Skiptvet, Spydeberg, Hobøl og Vestby. Sammen med Hobøl, Marker og Rømskog er Våler kjent som en av ulvekommunene i Østfold. Det blir til stadighet rapportert om observasjoner av ulv og avisoppslag minner innbyggerne på ulvens tilstedeværelse i ny og ne. Våler har også mye elg, og er kjent for sin hvite albinoelg Albin. Våler kirke. Våler kirke ligger i Kirkebygden, og er en middelalderkirke fra slutten av 1100-tallet. Tusenårssted. Kirkebygden er Våler kommunes tusenårssted. Andebu. Utsikt over Andebu fra Dalaåsen. Andebu er mest skog og vann Andebu er en kommune i Vestfold. Den grenser i nord mot Lardal og Re, i øst mot Stokke, i sør mot Sandefjord og i vest mot Larvik. Kommunevåpenet speiler de tre sognene Andebu, Kodal og Høyjord. Andebu er først og fremst en jord- og skogbrukskommune, men det finnes også mange industribedrifter. Med sine fine skogsområder passer Andebu særlig for friluftsinteresserte. Tettstedet Andebu har innbyggere per 1. januar. Historie. Norges eldste bevarte kirkebok er fra Andebu prestegjeld. Den er ført av forskjellige prester fra 1623 til 1738 og inneholder opptegnelser over døpte, vigde og døde. Boka ble etablert av sogneprest Peder Jenssøn Skabo, og oppbevares ved Statsarkivet i Kongsberg. Bare en håndfull prestegjeld i Norge har kirkebøker som er eldre enn 1650. Kirker. Alle de tre kirkene i Andebu er fra middelalderen Kultur. Andebu har et stort kulturtilbud for barn og ungdom. Kommunen har et korps som består av litt over ti musikere og flere frivillige. Andeburevyen er en lang tradisjon i Andebu, og har blitt satt opp et titalls ganger. Det er også satt igang tiltak til kulturprosjekter i skolevesenet i Andebu kommune. Tusenårssted. Kommunestyret i Andebu vedtok i 2000 at «Tusenårsstedet i Andebu vil for fremtiden være opparbeidelse av parkanlegg med for eksempel paviljong og fontene på jordet i sentrum innenfor avsatte midler.» Kommunen hadde på begynnelsen av 2000-tallet et stort prosjekt som het «Utvikling av Andebu sentrum», som var et samarbeid mellom kommunen og private. I dette prosjektet ble det opparbeidet parkanlegg, fontene, rutebilstasjon, gangveier med mer i Andebu sentrum. Det statlige tilskuddet inngikk i dette. Annet. Navnet uttales "annebu". Preposisjonen er 'i', «i Andebu». En person fra Andebu (særlig fra hovedsoknet) kalles «andebusokning». Nasjonaliseringen av private teleselskap ble avsluttet i 1974 da Televerket overtok det siste norske privateide telefonselskapet som da lå i Andebu sentrum (Askjemveien 21). Bygningen står der ennå. Hof. Hof er en kommune i Vestfold. Den grenser i nord mot Drammen, Nedre Eiker og Øvre Eiker, i øst mot Sande og Holmestrand, i sør mot Re og Lardal og i vest mot Kongsberg. Tettstedene er Hof med innbyggere per 1. januar, Sundbyfoss og Eidsfoss med det nedlagte jernverket Eidsfos Jernverk bestående av industribygninger og arbeiderboliger med museum og levende kulturliv. Næringsliv og sysselsetting. Hof er en typisk jord- og skogbrukskommune, som av sitt samlede areal på 164 km², har 17,9 km² jordbruksareal og 125,1 km² skogareal. Kommunens viktigste industriarbeidsplass er sagbruket Haslestad Bruk. I 1990 hadde kommunen 1 357 yrkesaktive, og de fleste var sysselsatt innenfor områdene offentlig, sosial og privat tjenesteyting. Den samme statistikken viste at ca. 57 % av de yrkesaktive hadde sitt arbeide i kommunen, mens de øvrige arbeidet i andre kommuner. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted heter Solvang og ligger i Hof sentrum. Dette var et tidligere forsamlingslokale, men er nå revet. På stedet hvor lokalet lå er det opparbeidet en park, og er blitt en fin plass som bygdas innbyggere fritt kan benytte. I juli 2006 ble det også oppført en paviljong på stedet. Vannforsyning. 22. september 2005 ble Eidsfoss vannverk åpnet. Vannverket skal forsyne medlemskommunene i Vestfold Interkommunale Vannverk med drikkevann fra januar 2006. Drikkevannet hentes fra Eikeren, Hofs største innsjø. Eikeren er et næringsfattig vann, og har svært god vannkvalitet. Drikkevannet fra Eikeren vil sammen med drikkevann fra Farris sørge for stabil og trygg vannforsyning til hele Vestfold. Jakt og fiske. Hofs store skogareal har gode bestander av elg, samt småvilt som hare og rådyr. De senere år har også en hjortestamme etablert seg i kommunen. Elgjakten i Hof representerer en betydelig økonomisk verdi, og er en viktig tradisjon. Det gode ørretfiske i Eikeren er kjent, og eksemplarer på opp mot ni kilo har blitt fanget der. Holmestrand. Holmestrand er både en kommune og en by i Vestfold. Kommunen grenser i øst til Oslofjorden, i nord til Sande, i vest til Hof og i sør til Re kommune. Tettstedet Holmestrand har innbyggere per 1. januar. Historie. Historien til Holmestrand, «Byen under fjellet», er særlig knyttet til trelasthandel, seilskuter og aluminiumsindustri. Holmestrand utgjorde en naturlig havn ved Oslofjorden der nederlenderne hentet tømmer allerede fra rundt 1550. I 1663 ble eksporthavnen tollsted underlagt Tønsberg og i 1713 ladested. I 1752 fikk Holmestrand byprivilegier og ble kjøpstad. Våren 1801 ble det anlagt et batteri med kanoner på odden "Gaasetange" for å beskytte byen. Batteriet ble bygd opp igjen og forsterket i 1808 og 1814, men forfalt etter 1815. I 1880 hadde Holmestrand 40 fartøyer på tilsammen 10 292 tonn og med 341 manns besetning, men etter økonomisk nedgang og vanskeligere tider, ble næringslivet svekket mot slutten av århundret. Byen opplevde også en ødeleggende bybrann i 1884 da søndre del ble lagt i aske. I 1905 bestod byens handelsflåte av 15 fartøyer på 3431 bruttotonn, deriblant tre dampskip på 1064 tonn. I 1927 var flåten på fem dampskip på tilsammen 672 bruttotonn. Byens innbyggertall falt også svakt fra 2535 innbyggere i 1900 til 2204 i 1920 og 2146 i 1928. Holmestrands plassering ved fjorden og nærhet til Oslo, samt byens frodige hager og utsikt fra fjellet, sørget også for sommerturisme med ferie- og badeliv. Som tredje by i Norge fikk Holmestrand sitt første kurbad i 1840, og hadde både varme og kalde havbad inn på 1900-tallet. I 1881 ble Holmestrand stasjon åpnet med togforbindelse til Drammen og Oslo over "Jarlsbergbanen", seinere kalt Vestfoldbanen. Fra 1902 til 1938 var stasjonen også en del av Holmestrand-Vittingfossbanen som fraktet tremasse fra Hvittingsfoss til utskipning i Holmestrand. I 1899 stod Holmestrand offentlige skole for døve ferdig. Den startet opprinnelig som en privat taleskole for døve i Oslo i 1881. Skolen er i dag en del av Nedre Gausen kompetansesenter. I 1899 fikk byen også et presteseminar som ble flyttet fra Asker. Fra før hadde byen den ærverdige latinskolen Den Tordenskioldske Borgerskole, opprettet av Johan Henrik Tordenskiold (1757–1820), i slekt med sjøkrigshelten Peter Wessel Tordenskjold som lå i havn og oppholdt seg en del i byen. Den tordenskjolske skolen ble seinere realskole og gymnas. Den ble lagt ned i 1971. Etter andre verdenskrig opplevde byen igjen vekst, både i folketallet og næringslivet. En fabrikk for videreforedling av aluminium ble bygd rett sør for byen allerede i 1919. Bedriften ble i 1967 en del av Årdal og Sunndal Verk (ÅSV), for siden å bli kjøpt opp av Norsk Hydro i 1986. Fabrikken lagde aluminiumsprodukter, blant annet under det kjente varemerket "HØYANG", med aluminium fra Høyanger. Råstoffet er i dag returmateriale. Dagens kommune ble dannet i 1964 da Botne kommune og Holmestrand ble slått sammen. Geologi. Holmestrand har en todelt berggrunn av avsetningsbergarter og størkningsbergarter. Eldst er avsetningsbergartene sandstein, skifer og konglomerat. Sandstein fra Silurtida ligger som ei smal stripe langs kysten, og under bysentrum, og ble til for 420 millioner år siden av elvesand fra fjellkjeden Kaledonidene i vest. Oppå denne ligger skiferlag og konglomerat fra karbontida for 300 millioner år siden. Disse lagene er for det meste skjult under ur og leiremasse, langs foten av brattskrenten. De inneholder fossiler av planter som levde på frodige elvesletter. Dette livet ble utslettet av basaltlavaer som kom opp fra revner i jordskorpa, og som bygde Holmestrandsfjellet og litt av platået inn til linja Solumås-Gjøklep-Vollsås-Brannåsen. Derfra og vestover ligger de litt yngre lagene av rombeporfyrlavaer som ble til under vulkanismens høydepunkt i Oslofeltet. Brattskrenten fra Falkenstein til Sande er en erosjonskant som ble til ved at de bløte skiferlagene under lavafjellet ble gravd ut av elver og isbreer slik at det oppsto svære overheng som raste ned i store blokker(Paven feks). Prosessen fortsatte så lenge rasmassene ble fjernet av elver eller breer, helt til skrenten ble slik vi ser den nå. I Hillestad fins rester etter eksplosjonsartet vulkanisme i området Hillestadvannet-Eplerød. Trolig var det en vulkan der, en gang for 250-300 millioner år siden. Næringsliv. Næringslivet i kommunen er preget av jordbruk og byens industri, særlig Hydros fabrikk for aluminiumsforedling, som på folkemunne kalles "Nordisk". Ellers pendler mange til arbeid i Tønsberg, Drammen og Oslo. Samferdsel. a> og ligger rett nord for bysenteret under fjellet. Holmestrand stasjon rett nord for bysenteret ble anlagt i 1881 som en jernbanestasjon på Vestfoldbanen. En ny stasjon er under bygging i tunnel inne i fjellet. E 18, som er hovedfartsåre for biltrafikken gjennom Vestfold sørover fra Oslo, gikk tidligere rett gjennom byen. Den ble imidlertid lagt i tunnel utenom bykjernen i 1983. I 2001 ble E18 flyttet vest i kommunen, og den 1862 meter lange Holmestrandtunnelen ble en del av Riksvei 313 som går langs fjorden. Kultur. Forfatteren Olav Duun bodde i Holmestrand fra 1908 til sin død i 1939, og Olav og Emma Duuns hus er nå museum. Byen er ellers kjent for kunstnersøstrene Harriet Backer og Agathe Backer Grøndahl, forfatteren Nils Kjær og maleren Søren Onsager. Tusenårssted. I forbindelse med opprettelse av tusenårssted ble aksjonen «Prosjekt 1000-års-sted» satt igang. Aksjonen var et initiativ tatt av Holmestrand Rotaryklubb. I samarbeid med kommunen har de skapt plassen «Nysgjerrig» som ligger sentralt på bryggen i Holmestrand sentrum. Plassen er skapt som en forlengelse av Dr. Graaruds plass og sammen utgjør disse tusenårsstedet i kommunen. I sentrum for plassen står en statue med samme navn, som ble kjøpt inn til kommunens 250-årsjubileum. Tusenårsstedet er opprettet på bakgrunn av ønsket om å profilere Holmestrand på en positiv måte, da kommunen og byen har opplevd mange år med negativ omtale i pressen i forbindelse med de utfordringenen kommunen står ovenfor. Parkeringsplassene på området er fjernet, og den har blitt hellelagt. Statuen er blitt belyst på en fin måte. Bryggefronten er forbedret, og deler av bryggen har fått trapper ned til vannet – som et amfi. Det er blitt god utsikt utover sjøen. Det vil ikke lengre være opplagsplass for båter om vinteren utenfor denne delen av bryggen. Planene for plassen er laget av landskapsarkitekt Gullik Gulliksen AS i samarbeid med kunstneren Asbjørn Høglund. Prosjektet er kostnadsberegnet til ca. 2,5 millioner kroner. Av dette har kommunen bevilget 1,5 millioner. «Aksjon 1000-års-sted» hadde som mål å samle inn de resterende en million kroner, og i forbindelse med avdukingen av statuen «Nysgjerrig» den 7. juni 2005 overleverte de 1 047 503 kroner til daværende ordfører Gerd Monsen. Det er opprettet en egen hjemmeside for tusenårsstedet;. Kjente personer med tilknytning til Holmestrand. Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår Lardal. Lardal er en landbruks- og skogskommune i indre Vestfold. Den grenser i nord mot kommunene Kongsberg i Buskerud og Hof, i øst mot Re og Andebu, i sør mot Larvik, og i vest mot Siljan i Telemark. Administrasjonssentrum er Svarstad, kommunens eneste tettsted. Geografi og natur. Gjennom kommunen, fra nord til sør, renner den brede Numedalslågen, lokalt bare kalt Lågen, og kommunen utgjør øvre del av Lågendalen. Lågen byr på et rikt laksefiske. Elva renner ut ved Larvik. Høyeste punkt i kommunen er Vindfjell ved grensa til Telemark. Det ligger på 622 moh. Riksveiene 32 og 40 går gjennom kommunen. Lardal innngår som en del av Gea Norvegica Geopark, et område med geologisk mangfold som er enestående i europeisk målestokk. Idrett. Alpinanlegget Svarstad skisenter har sju traseer og er åpent i vintersesongen. Idrettsforeningen Svarstad IL vant konkurransen «Klubben i mitt hjerte» i november 2006. Pinåsløpet blir arrangert i kommunen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kjærrabrua i Kjærra Fossepark. Trebrua er ei fotgjengerbru som er bygget over Lågen, i den hensikt å utvikle et unikt vassdragsmiljø for allmennheten. Prosjektet ble påbegynt høsten 2000 og brua ble åpnet 5. juli 2001. Severdigheter. I 2004 satset kommunen stort på å bygge opp Gråtasstunet, en familiepark basert på barnefilmfiguren Den lille traktoren Gråtass og vennene hans. Gråtasstunet viste publikum bondegårdstradisjoner og husdyr, samt et et sommerteater hovedsakelig beregnet på barn. Gråtasstunet gikk konkurs allerede etter sommersesongen i 2006. Lardals eget vikingskip, Arjun Sniglar, kan oppleves ved Else Dulpen og sommeren 2011 i Stavern. Nordgardsetra. Nordgardsetra 4H-seter er Vestfolds eneste seter i drift. Den er et levende kulturminne. Setra er både ei besøksseter, som er åpen for alle, og ei kursseter for 4H-medlemmer. Nordgardsetra ligger cirka to kilometer fra Vindfjelltunet. Egentlig har åtte gårder hatt seter der. Setra er drøyt 110 år gammel i 2008. Seterdriften opphørte i 1961, men gjenstartet i1990. I 2007 hadde setra om lag 8 000 besøkende, og cirka åtti ungdommer medvirket på en ukes kurs i seterstell. Den er innehaver av Olavsrosa, som er norsk kulturarvs høyeste utmerkelse for kulturbevaring. Daglig leder er Marit Steinsholt Kristiansen. Lågendalspakkeriet. Lågendalspakkeriet er landets nest største potetpakkeri, og er lokalisert på Berganmoen i Lardal. Skjerfheim kollektivet. Skjerfheim kollektivet ligger ved Damtjernveien på Skjerven i Lardal Kommune. Damtjernveien går over til Re Kommune og på samme strekning finner man Vivestad Kollektivet. Larvik. Larvik er en by og kommune i Vestfold. Larvik er etter den store kommunesammenslåingen i 1988 den kommunen som har størst areal i fylket. Den grenser i nord mot Lardal, i øst mot Andebu og Sandefjord, og i vest mot Porsgrunn og Siljan kommuner i Telemark fylke. Topografi. Larvik er en kystkommune, som også omfatter store gode jordbruksarealer, samt skog og fjell. I nord-syd retning har kommunen en utstrekning på ca. 40 km. Det høyeste punktet er Vettakollene 453 moh. som ligger nordligst i kommunen. Rakkebåene og innseilingsfyret Svenner er kjente landemerker i skjærgården utenfor byen. Larviksfjorden fører fra Skagerrak inn til byen. Farrisvannet er 20,5 km langt og har en dybde på 131 meter. Topografisk er Farrisvannet en fortsettelse av Larviksfjorden. Vannet demmes opp av raet ved Farriseidet, slik at fjorden blir en innsjø. Fallet på 22 meter fra innsjøen til havet ble utnyttet til ulike typer industrivirksomhet. På yttersiden av raet kommer det fram en naturlig kilde, som stadig gir vann til produksjon av Farris på flasker. Innsjøen Farris leverer også drikkevann til store deler av Vestfold fylke. Hallevannet er en annen større innsjø, beliggende sydvest i Larvik kommune. På grensen mot Sandefjord i vest ligger Goksjø. En av landets største elver, Numedalslågen, med utspring på Hardangervidda, har sitt utløp i sjøen øst for byen. Nedre del av Lågendalen, tidligere Hedrum kommune, er en del av Larvik. Geologi. Berggrunnen i hele kommunen er larvikitt, en blå, krystallisk dypbergart. Bergarten har sitt navn etter byen Larvik, og i hele søndre del av Vestfold ligger på denne bergarten, som også betyr mye økonomisk. Kvartærgeologisk preges Larvik av den store endemorenen, raet, som dominerer store deler av landskapet i Østfold og Vestfold. Raet ligger under vann fra Jomfruland til Mølen, helt sørligst i Larvik kommune, deretter danner det en diagonal tvers over Brunlanes til Farriseidet før det fortsetter gjennom nabokommunene i retning mot SØ. Raet demmer opp innsjøer, har betydning for transportsystemet og er grunnlaget for jordbruk. Larvik inngår som en del av Gea Norvegica Geopark. Klima. Larvik har et moderat kystklima, med relativt milde vintere og varmt sommervær. Botanikk. Bøkeskogen er Larviks fremste symbol, og var motivet i byens gamle kommunevåpen. Bøkeskogen ligger som en stor park på toppen av raet bak byen. Treslaget bøk finnes i Norge hovedsakelig bare på Skagerakkysten. Verneområder. Fritzøeparken med Fritzøehus er vernet som landskapsvernområde. Det er flere naturreservater innen Larvik kommune. Tettsteder i Larvik kommune. SSB definerer i alt seks tettsteder i kommunen. Det største er byen Larvik med innbyggere per 1. januar. Tettstedet Stavern har på ny tatt bynavn, og har innbyggere. Helgeroa og Nevlunghavn er vokst sammen til tettstedet Nevlunghamn, og har innbyggere. Viksjord har innbyggere, Kvelde i Lågendalen har innbyggere og Verningen ved gamle Sørlandske hovedvei øst for Lågen innbyggere. I tillegg har Sandefjord vokst inn i Larvik slik at av innbyggerne i Sandefjord bor i Larvik kommune. Kommunikasjoner. a> denne ruten, men da fra et nytt kaianlegg rett utenfor bykjernen. Helt siden oldtiden må Farriseidet ved Larvik vært strategisk viktig for samferdselen i området. Dette eidet er eneste mulighet for å passere på land mellom innsjøen Farris og Larviksfjorden. Over Farriseidet går motortrafikkveien med E18 i viadukt, mens den gamle hovedveien og jernbanen ligger under. E18 følger i hovedtrekkene raet der det kommer inn i Larvik østfra, og krysser Lågen ved Bommestad bru. Fra Bommestad går riksvei 40 gjennom Lågendalen til Kongsberg. Vestfoldbanen går gjennom Larvik, og mange tog på banen bruker Larvik som endestasjon. Hver time er det forbindelse til og fra Oslo. Larvik har fergeforbindelse til Danmark og er en av de viktigste havnebyene i Norge. Color Line har sitt utspring i Larvik gjennom det tidligere Larvik-Frederikshavnferjen (senere Larvik Line). Fra april 2006 har byen mistet sin ferjeforbindelse til vennskapsbyen Frederikshavn, «Peter Wessel» skiftet bortehavn til Hirtshals april 2006. Etter at MS Peter Wessel ble solgt, opererte fergen MS Christian IV mellom Larvik og Danmark før MS Superspeed 2 ble satt inn fra 20 juni 2008. Den nye fergen har fått en ny fergeterminal som ligger på Revet i Larvik, noe utenfor selve bykjernen. Næringsliv. a> på flaske er de mest kjente produkter fra Larvik. Larvik er også kjent for familiebedriften Treschow-Fritzøe, en tidligere industrigigant innenfor trelast og tresliperier, jernverk, mølle m.v. I dag utgjøres firmaet av store skogeiendommer og betydelige arealer rundt Farriselven. Fritzøe Brygge, et kompleks med leiligheter, kontorer og butikker sto ferdig i 2003. I Larvik ligger også Farris-fabrikken med Kong Haakons og Kong Olavs kilder. Dypbergarten larvikitt har sitt navn etter byen Larvik. Omkring byen er store steinbrudd der larvikitt utvinnes. Larvik Museum har en interessant utstilling om alle aspekter ved larvikitt. Larvik er også en betydelig jordbrukskommune. Store deler av Tjølling og Brunlanes har morenejord. Brunlanes er kjent for jordbærdyrking. Historie. Nye arkeologiske undersøkelser i forbindelse med den nye traseen for motorveien vest for Farris har de seneste årene avdekket flere steinalderboplasser i Larvik kommune. Den eldste, som ligger mer enn 127 moh. dateres til å være om lag 10200 år gammel; kanskje isbreen til og med var synlig da det var folk på stedet som nå har fått navnet Pauler I. I vikingtiden vokste antakelig det første urbane samfunn, i det som i dag er Norge, frem i Kaupang ved Viksfjorden, nær stedet der Larvik by nå ligger. Stedet Tjodalyng ved Tjølling kirke synes å ha vært maktsenteret i området. De siste utgravingene av Kaupang setter hele området i et nytt og interessant historisk lys. Mye tyder på at Kaupang var en by i det danske kongeriket, og at Kaupang og Hedeby var handelssteder som lå i hver sin ytterkant av dette riket. I middelalderen ble det bygd en rekke kirker av stein innen det som i dag er Larvik kommune. Premonstratenserordenen som hadde et mektig kloster i Tønsberg, hadde før reformasjonen kvern i Farriselva. Eiendommene til klosteret tilfalt kongemakten etter reformasjonen. Områdene som i dag utgjør Larvik by besto i middelalderen av flere gårdsbruk. På dagens Torstrand lå gården Fjellsnes og i Larvik sentrum lå gårdene Dragenes, Nanset og Fresje. Disse gårdene som lå mellom Lågens munning og Farriselvas utløp ved Langestrand, var en del av Hedrum hovedsogn. På Langestrand lå gårdene Jordfalden og Damsbakken, som hørte inn under Brunla len. Navnet Larvik er i seg selv eldre enn byen. I tidligste tider ble det uttalt "Lagarvik", som betød Lågens vik, altså viken ved Lågens utløp på østsiden av Larviksfjorden. Det vokste etter hvert fram et strandsted innerst i fjorden, som ble hetende Lagarvik. Navnet Lagarvik ble senere "fordansket" til "Laurvigen", og fjorden ble også hetende "Laurvigsfjorden". Et strandsted var et lite tettsted langs kysten som ikke hadde formelle handelsrettigheter eller andre privilegier. De fleste strandsteder kunne ikke anses som byer siden de manglet en flersidige sentralfunksjoner som økonomisk sentralsted, styringsentrum, sentrum for religiøs kultus og en alminnelig kulturell sentralfunksjon. Men enkelte ble etter hvert ladesteder og noen også kjøpsteder. Larvik kan nok ikke betegnes som en by så lenge det var et strandsted, siden det manglet disse sentralfunksjonene. På gårdene bodde det bønder, og det er mulig at det også fantes noen fiskere og strandsittere som bodde langs strendene. Første gang en møter navnet Larvik/Laghervik er i 1512, da en Osloborger, Haakon Eskildssøn, skulle til Amsterdam, men fikk motvind og måtte gå inn i havnen som han omtaler som "Laghervik". På denne tiden finnes det ikke et strandsted, og det er bare fjorden som kalles Laghervik. På begynnelsen av 1500-tallet kom flere hollandske skuter til Vestfold for å hente trelast. De kjøpte tømmer og sagbord direkte fra bøndene i fjordene. For å finne de viktigste havnene tegnet de kart, og dette kartet er av L. J.Waghenaers fra 1584-85. Haerwijck er nok en skrivefeil for Laerwijck. I 1603 ser man i et kongebrev at en borger i København har sendt et skip med varer til Peder Ivarssøn som bor i Laurvigen. I årene 1530-1630 bosatte det seg mange danske adelsfamilier i Vestfold. I Brunla len kom det til et stort gods, som Iver Jernskjegg og Peder Iversen Jernskjegg sto bak. De satte opp sagbruk og kverner ved Farriselva, og makeskiftet til seg gårdene Fresje og Nanset. Siden kjøpte de gårdene Damsbakken, Jordefalden, Dragenes og Fjellsnes. Peder Iversen Jernskjegg anla sannsynligvis ei jernhytte rundt 1600, og han bygde også Fritsø herregård. I tillegg var han lensherre i Brunla len i perioden 1585-1616. Lange-familien kjøpte godset etter Jernskjeggenes død i 1623, og kjøpte senere flere eiendommer og utvidet størrelsen på godset. I tillegg ble jernverket som Peder Iversen Jernskjegg hadde påbegynt ved Farriselva, bygd ut og fikk navnet Fritsø jernverk. Dette ble dervet med malm fra gruver i Arendal og trekull fra skogene i Larviksområdet. I perioden 1643-52 var Nils Lange lensherre over Brunla len, som var en nær medarbeider av stattholder Hannibal Sehested, og da han ble styrtet rammet dette Lange som selv fikk økonomiske problemer. I tillegg ble Fresje-borgen, sagbruket og jernverket ved Farris ødelagt av en flom i 1653. Lange-familiene måtte selge resten av godset, som da gikk til Ulrik Frederik Gyldenløve i 1670. I 1633 ble Larvik et tollsted, og tollboden lå sannsynligvis en kilometer oppe i Lågen ovenfor Yttersø. Det var en sterk vekst i tollinntektene for Larvik i perioden 1633-1671 som nok skyldes både en utvidelse av Fritsøbedriften, men også borgerskapets utvikling innen den økende handelen. Borgerskapet vokste sterkt som følge av trelasthandelen. De opererte som mellommenn mellom bøndene i innlandet og utenlandske kjøpmenn som kom til Larvik med sine skip for å kjøpe trelast. I tillegg drev borgerne med krambodhandel i Larvik, slik at bønder, håndverkere og andre borgere kunne få tak i de varene de trengte. I 1665 ble Larvik ladested under kjøpstaden Tønsberg. Ladestedene var byer som kjøpstadene, men av en lavere orden, og underordnet disse. Dette betød at alle som ville bli kjøpmenn eller håndverker i Larvik måtte søke om og avlegge borgerskapsed i Tønsberg og betale skatt til denne byen. Tidligere hadde Skien også vært en by hvor Larviksbeboerne kunne avlegge borgerskapsed, men dette var ikke lenger mulig. Larvik fikk en byfogd og en byskriver som skulle fungere som dommer og kreve inn kongens skatter, og Larvik skulle betale 1/3 av hva Tønsberg betalte i skatt. Et ladested var en havn hvor varer ble utskipet, og da spesielt trelast for Larviks del. Et slikt sted hadde ikke lov til å importere varer direkte fra utlandet, men måtte innføre disse via nærmeste kjøpstad, her altså Tønsberg. Men det ser ikke ut til at ladestedet Larvik fungerte helt slik. Borgerne i Larvik har sannsynligvis importert andre varer selv, siden de drev krambodhandel i byen, noe som også skulle være helt reservert til kjøpstedene. 1660-årene var en oppgangstid for borgerne, i forhold til handel, trelast, skipsfart og skipsbygging, og en periode hvor Fritsø-bedriften sto svakt på grunn av Lange-familiens økonomiske problemer, så borgerskapet kunne utfolde seg ganske fritt og uhindret av Fritsø. Borgerskapet fikk av privilegiene i 1662 enerett til å drive trelasthandel. Dette betød at bøndene ikke lenger kunne selge trelast direkte til utenlandske oppkjøpere, eller bedrive annen handel. Men egentlig var det bare for kjøpsteder disse privilegiene gjaldt, og selv om Tønsberg hadde en cirkumferens som gjaldt Larvik og slik kunne hindre ladestedets handel, så fortsatte larviksborgerne sin virksomhet. I denne perioden hadde Larvik ca. 500-600 innbyggere, og kan nok regnes som en by reelt sett, siden folketallet kan regnes som stort nok, bebyggelse var tett og det var handel og håndverk på stedet. Og spesielt også siden Larviks omsetning og velstand gikk forbi Tønsbergs i denne tiden. I 1671 fikk Larvik status som kjøpstad med tilhørende handelsprivilegier, slik at byen nå lovlig kunne inn- og utføre alle varer og borgerne drive handel. Men Larvik ble samtidig et grevskap under Ulrik Frederik Gyldenløve og ble en integrert del av dette, og fikk dermed ikke alle de privilegiene som andre kjøpsteder oppnådde. Gyldenløve hadde kjøpt opp resten av Lange-godset i Brunla amt i 1670 og hadde rett til innløse det som hadde blitt pantet bort. I 1671 ble han så forlenet med hele Brunla amt som da utgjorde grevskapet. Gyldenløve eide dermed hele bygrunnen i Larvik, slik at beboerne der måtte betale grunnleie til greven. Byen hadde nå ulike strukturer som kjennetegnet en kjøpstad. Den fysiske strukturen oppfylte kravet med tett bebyggelse. Den økonomiske strukturen hadde spesialisering innen handel med trelast og krambodvarer og spesialisering innen håndverk som skipsbygging, gullsmedarbeid, glassmester, veving og så videre. Disse spesialistene bodde også i konsentrerte områder i byen, som for eksempel håndverkere på Stenene. Larvik hadde oppnådd egne privilegier og lå ikke lenger under Tønsberg. Men byen var en del av grevskapets jurisdiksjon, slik at greven hadde stor makt. Det var blant annet greven som innsatte byens øvrighet som i 1671 besto av et bystyre med en borgermester og to rådmenn. I 1881 var Vestfoldbanen ferdig bygget fram til Larvik. Polarskuta «Fram» ble sjøsatt i Larvik i 1892. På 1900-tallet har utdriving av dypbergarten larvikitt i blokker blitt kommunens verdifulle eksportartikkel. Grensejusteringer 1855–1986. En rekke grensejusteringer har funnet sted mellom Larvik kommune og de tidligere kommunene Brunlanes og Hedrum. Den 1. januar 1855 ble et område med 100 innbyggere tilhørende enten Brunlanes eller Hedrum, innlemmet i Larvik. Den 1. januar 1875 ble deretter et område med 4 innbyggere i Brunlanes, og et område med 46 innbyggere i Hedrum, innlemmet i Larvik. I 1937 og 1948 ble to områder med henholdsvis 69 og 296 innbyggere overført fra Hedrum til Larvik. Den 1. januar 1974 ble eiendommen Tagtvedt overført fra Hedrum til Larvik, og den 1. januar 1986 ble deler av eiendommen Åsveien 3 i Hedrum kommune innlemmet i Larvik. Det har også skjedd en rekke grensejusteringer for kommuner som i 1988 ble innlemmet i Larvik. Den 23. juni 1883 ble et område i Fredriksvern i Brunlanes med 22 innbyggere innlemmet i Stavern gjennom en kongelig resolusjon. Andre flyttinger av områder mellom Brunlanes og Stavern fant sted i 1938 (28 innbyggere i området Fredriksvern), i 1949 (13 innbyggere), og den 1. januar 1969 (4 innbyggere). Under kommunesammenslåingen den 1. januar 1964, ble brukene Enigheten, Høyberg og Skavåsen overført fra Brunlanes til storkommunen Porsgrunn. Den 1. januar 1878 ble en del av Hedrum med 61 innbyggere innlemmet i Andebu. Den 1. januar 1891 ble et område med 11 innbyggere overført fra Tjølling til Hedrum. Under kommunesammenslåingen den 1. januar 1964, ble Bakke krets (75 innbyggere) i Hedrum innlemmet i den nye storkommunen Porsgrunn. Samtidig ble et område i Hedrum med 16 innbyggere innlemmet i Siljan. Den 1. januar 1968 ble deretter eiendommen Svartangen i Siljan overført til Hedrum. Den 1. januar 1983 ble Berganområdet i Hedrum overført til Lardal, og den 9. januar 1987 ble gnr. 116 bnr. 1 og 2 overført fra Hedrum til Lardal. Kommunesammenslåingen i 1988. Den 15. desember 1986 besluttet Stortinget å gjennomføre en kommunesammenslåing. Den 1. januar 1988 ble de tidligere kommunene Brunlanes (8 138 innbyggere), Hedrum (10 449 innbyggere), Stavern (2 538 innbyggere) og Tjølling (7 878 innbyggere) slått sammen med den daværende Larvik kommune (8 045 innbyggere) til den nye storkommunen Larvik med 37 048 innbyggere. Kommunen har navn etter byen Larvik som er kommunens naturlige sentrum. Den 28. september 1988 vedtok det nye kommunestyret å innføre et flagg og et våpen, og den 20. januar 1989 ble dette godkjent av kommunal- og arbeidsdepartementet. Kommunevåpenet viser en sølvfarget mast med tre seil på blå bakgrunn. Kulturminner. I Larvik finnes en rekke fornminner fra steinalder, bronsealder og jernalder. Rullesteinsrøysene fra bronsealderen på Mølen fremheves spesielt. Ved Kaupangkilen har man for noen år siden gravd fram spor etter landets eldste bysamfunn, Kaupang. Innen kommunegrensene finner man ikke mindre enn fire middelalderkirker av stein. I Stavern er interessante kulturminner fra tiden som marineby. I Larvik sentrum, Stavern, Nevlunghavn, Helgeroa, Ula og Kjerringvik er det interessant gammel trehusbebyggelse. Hammerdalen er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren. Kulturhuset Bølgen. Kulturhuset Bølgen åpnet 10. oktober 2009. Severdigheter. Bøkeskogen med sin spesielle grønnfarge tidlig på våren er et kjennemerke for Larvik. Bøkeskogen ligger på en høyde med sitt grønne tak over byen. Her finner man restaurant, musikkpaviljong og en mengde tur- og trimstier. Et annet populært turområde er Vestmarka, som ligger mellom Larvik by og Farrisvannet. Besøkende i Larvik bør blant annet se Larvik Museums utstilling "Berget det blå" om larvikitt, kommunens store eksportprodukt. Herregården der grev Ulrik Fredrik Gyldenløve hadde sin residens tilhører også museet. I fjellveggen i Herregårdsbakken finner man en rekke inskripsjoner med hilsener fra tidligere kongebesøk. Larvik kirke er også et besøk verd, her finner man bl.a. et unikt bilde malt av Lucas Cranach. Byens avis heter Østlands-Posten og kommer ut hver dag i et opplag på ca 14 500 eksemplarer. Stavern er en populær turistdestinasjon i Larvik kommune. Hver sommer mangedobles innbyggertallet i Vestfolds største kommune. Svenner fyr på en øy utenfor Larvik er også en severdighet. I Larvik kommune ligger også tettstedet Nevlunghavn. «Havna» har en befolkning på ca 700 fastboende, men i sommermånedene ganges dette tallet med 10. Havna er et gammelt lossted, og i begynnelsen var det bare loser og deres familier som bodde der. Ettersom folk begynte med fiske, vokste havna frem til det attraktive tettstedet Nevlunghavn utgjør i dag. Havna blir også nevnt på FN sine lister over bevaringsverdige steder, og ca 120 av husene er fredet. Syd-øst for Larvik ligger tettstedet Ula. Ula har ca. 200 fastboende, men dette mangedobles i sommerhalvåret. Ula har flotte svaberg, badestrender, campingplass, hytter og gjestebrygge for båt-turister. Ulabrand har fått et monument plassert med utsikt over Skagerrak. Fergeterminalen i Larvik som ligger på Revet, sør for den gamle arbeiderbyen Torstrand, utgjør et av de mest moderne terminalanlegg i Europa. Det er tegnet av arkitekt Einar Lunøe. Krigsminnesmerker. Det befinner seg totalt seks krigsminnesmerker i kommunen, oppført til minne om cirka 200 personer i Larvik og distriktet som satte livet til under den andre verdenskrig. Dessuten har den Minnehallen og krigsminnesmerket ved Halle Mølle over ti nedskutte amerikanere. Det ble avduket i juli 2006 og blir bekranset 21. april, som er datoen da flyet deres ble nedskutt. De andre blir bekranset 8. mai. Ved Lovisenlund idrettsplass oppførte man i 1946 en bauta over femten navngitte klubbmedlemmer av Larvik Turn, deriblant syv medlemmer av Sachnowitz-familien, som døde i konsentrasjonsleire under den andre verdenskrig. Ved Larvik kirke ble Arne N. Vigelands minnesmerke i granitt over krigens 72 falne i Larvik avduket i 1952. Ved Bommestad bru ble Hans Holmens minnesmerke over de 28 fra Hedrum som falt under krigen oppført i 1950. Det blir nå lagretpå Øya, ettersom det stod iveien for nye E18. En rekke alternative plasseringer har vært på tale, blant annet ved Hedrum kirke, Hedrum bygdetun i Kvelde samt i august 2008 Hvidsteens Hage i Kvelde. Utenfor søndre utgang til Tjølling kirkegård ble Gunnar Jansons monument over Tjøllings 48 krigsofre reist i 1950. Ørnulf Basts minnesmerke over tretten falne sjøfolk fra Stavern ble avduket foran Stavern kirke i 1951. I Brunlanes ble de falne fra hvert av sognene i 1950 æret med minneplater i kirkene. Minneplaten i Berg trekirke, hvor ti navn er innrisset, ble montert på en bauta utenfor kirken i 1996. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Indre havn. Utflytterdagen. Utflytterdagen ble avholdt for første gang i 1953 og er et tradisjonsrikt arrangement i Bøkeskogen hver pinsemorgen, hvor utflyttede larvikinger møtes til nostalgisk fellesskap omkring gamle larviksminner. Et fast innslag er tale for dagen av en kjent utflytter. Larvik Barne- og Ungdomsfestival. Festivalen blir avholdt av Larvik kommune og har flere festivaler innunder paraplyen. Både Ungdomsrådets festival og Mestivalen er inludert i Larvik Barne- og Ungdomsfestival. Årets festival ble avholdt i Bøkeskogen 12.–16. juni 2008. Larvik Barokk. Vestfold Festspillene har gjennom en rekke år laget en egen festival med navnet Larvik Barokk. Årets festivalvil bli konsentrert fra 2. juli til 6. juli 2008. Flere års musikalsk leder av Larvik Barokk er fiolinisten Bjarte Eike, som er bosatt i København. Tema for årets festival er Venezia. Komposisjoner om Larvik. Innspilt på LP-platen "Jubileumsplaten Larvik 300 år" (LAR 101) av Thorbjørn Lindhjem (vokalist), Reidar Thommessen (klaver) og Sture Rogne (elektronisk trekkspill) i 1971. Nøtterøy. a>. Tjøme sees på bildet på høyre side av brua, Nøtterøy til venstre, med tettstedet Kjøpmannsskjær i bakgrunnen. a>slandskap sør for Borgheim, sentralt på Nøtterøy. En stor del av Nøtterøy er dyrket mark, og mye brukes i dag til grønnsakproduksjon. a> ligger sørøst på Nøtterøy. Selve tettstedet ligger på Nøtterøy-siden, til høyre på dette bildet. a> er kommunens største. Den ligger ved Kirkeveien på Borgheim midt på øya. a> tilhører Torød sokn, det ene av i alt tre på Nøtterøy. a>en ligger i jordbruksområdet langs Kirkeveien like sør for administrasjonssenteret Borgheim. Bensinstasjonen er ikke i drift. Nøtterøy er en kommune og en øy i Vestfold. Kommunen består hovedsakelig av øyene Nøtterøy, Veierland og Føynland, i tillegg til ca. 175 mindre øyer. Hoveddelen av befolkningen er bosatt på Teie og resten av den nordlige delen av øya. Kommunen grenser mot Tønsberg kommune i nord, Oslofjorden i øst, Tjøme kommune i sør og Stokke kommune og Tønsbergfjorden i vest. Historie. De første menneskene kom til Nøtterøy for flere tusen år siden. Flere steder sør på Nøtterøy, samt på Bolærne, Hvaløy, Skjellerøy, Hui, Ormøy og Søndre Årøy, er det store gravrøyser som er datert til bronsealderen. De første bosetningene på øya lå nede ved sjøen, på steder som på grunn av landhevinga ikke er ved sjøen i dag. Steder som "Gipøy" (Gipø) og "Kjóløy" (Kjøle) var på den tida øyer. Blant de første gårdene på Nøtterøy var "Niotarvin" (Nøtterø), "Sandvin" (Sande), "Skerfheimr" (Skjerve), "Sæheimr" (Sem) og "Midheimr" (Meum). Alle disse lå i området rundt det som i dag er Borgheim, kommunens administrasjonssentrum. I Søndre Hella, som ligger vest på Nøtterøy, er det et stort gravfelt som man regner med stammer fra yngre jernalder. Feltet består av over tjue graver, hvorav flere er forholdsvis store gravhauger. Ingen av gravene er gravd ut arkeologisk, men det fins flere spor etter plyndring. Man tror også at det kan finnes mindre graver i området som stammer helt fra eldre jernalder. Flere stedsnavn fra Nøtterøy er nevnt i sagaene, framfor alt "Rossanes" og "Ramberg". Erling Skakke lå gjemt her før han skulle angripe Håkon Herdebrei inne i Tønsberg med flåten sin. Høsten 1188 kalles «Ramberghøsten». Denne høsten ble Ramberg og Rosanes flere ganger brukt som tilholdssted for flåtene som skulle angripe byen. Vrengen nevnes også i sagaene, som den naturlige passasjen mellom øst og vest for flåtene. I 1224 skulle Håkon Håkonsson gifte seg i Bergen med hertug Skules datter. Han måtte overvintre i Tønsberg på grunn av den tjukke havisen. 3. april 1225 dro de båtene over isen utenfor "Skjeljastein" og ut i "Hundsund", mellom Nøtterøy og Føynland, og kom seg til slutt til Bergen. Til tross for den store trafikken i havet rundt Nøtterøy på denne tida, var øya et forholdsvis fredelig sted å bo, og det berettes ikke om noen dramatiske hendelser på øya. I Håkon Håkonssons saga blir Årøysund nevnt. Det heter at skip la til i sundet i 1221 på grunn av uvær. Fem år seinere måtte kongen gjøre det samme. Nøtterøy var en viktig del av kysttelegrafien under sjuårskrigen mellom Sverige og Storbritannia fra 1807 til 1814, da tre telegrafstasjoner befant seg i kommunen, på Ormøy, på Vardås og på Vetan. Festningen på Håøya ble brukt som forsvar både rundt 1905 og under første verdenskrig, men det kom aldri noe angrep. I 1940 ble festningen overgitt til tyskerne. Tyskerne planla tre kanonstillinger på Vardås, som skulle ha en rekkevidde på 48 km. Bare én av kanonene ble bygd ferdig før frigjøringa i 1945. Forsvaret bygde et kystfort på Bolærne på 1930-tallet. Det ble brukt av tyskerne under andre verdenskrig, og de bygde også en fangeleir på øyene. Østre og Mellom Bolærne ble avmilitarisert i 2005, og er nå åpne for fri ferdsel. Nøtterøy kommune ble opprettet som Nøterø formannskapsdistrikt i 1837. En del av Nøtterøy med 102 innbyggere ble overført til Tønsberg 1. januar 1877, slik at nordre del av øya Nøtterøy i dag ligger i Tønsberg kommune. 1. januar 1901 ble Håøya i Stokke kommune med 70 innbyggere overført til Nøtterøy. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med 12 innbyggere overført til Sem. 1. januar 1964 ble øya Veierland med 165 innbyggere overført fra Stokke til Nøtterøy. Den seneste grensereguleringen skjedde 1. januar 1980 da en ubebodd del av Nøtterøy ble overført til Tønsberg. Den viktigste grunnen for utvidelsen av Tønsberg i 1877 var økonomisk, ettersom det var store skatteinntekter å hente fra dette området. De var også redde for konkurransen fra andre kjøpstader. Nøtterøy kommune mista dermed både viktige skatteinntekter og et industriområde som var i vekst. Navnet. Navnet på øya var opprinnelig "Njót", og bygdenavnet hadde allerede i norrøn tid blitt til "Njótarøy". "Njót" må være avleda av det gammalnorske ordet "njóta", som betyr «nyte / bruke / ha fordel av». Uttalen på lokalmålet er "nøttere", nesten mot "nøttre". Tidligere sa gamle folk "nøttlann". Navnevariasjoner i skrift. Dette gjelder bare kommunenavnet og soknenavnet "Nøtterøy" og ikke gardsnavnet "Nøtterøy" som har en annen opprinnelse, eller øynavnet "Nøtterøy" som blei vedtatt av kartverket i 1992. Geografi. Nøtterøy kommune har et areal på 60,5 km². Nøtterøy er sammen med Tjøme kommune kjent for sin vakre skjærgård. Nøtterøys skjærgård består av over 100 øyer, som har et samla areal på cirka 15 km². Hvis man regner med alle øyene, har Nøtterøy kommune en kystlinje på 150 km. De to øyene Nøtterøy og Føynland har til sammen ca. 14 km² dyrka mark, 10 km² produktiv skog og 10 km² bebygd areal. Produktiv jord utgjør ca. 20 % av arealet, mens produktiv skog utgjør ca. 25 %. Kommunens høyeste punkt er Vetan med sine 99 moh. Det nest høyeste punktet er Vardås, like ved Oserød. Nøtterøys største innsjø er Strengsdalsvannet. Klima. Nøtterøy har et typisk østnorsk kystklima, med tørre somre og milde vintre. Været preges av vindene fra sør og nord. Med sønnavinden kommer det ofte regn, mens nordavinden bringer kaldt vær. De nærmeste værobservasjonsplassene er på Færder fyr og på Melsom i Stokke. Hvis man går ut fra at målingene fra Melsom er representative, er den årlige middeltemperaturen på 6 grader. Fra desember til mars ligger gjennomsnittstemperaturen på 2,5 kuldegrader, mens den i årets varmeste måned, juli, ligger på 16,9. Den gjennomsnittlige nedbørsmengden på Melsom er på 1029 mm i året. Tørken, som vanligvis kommer tidlig på sommeren, fører til vanningsrestriksjoner fra Vestfold Interkommunale Vannverk. Demografi. Nøtterøy kommune har 20 279 innbyggere. Av disse er 23,8 % 17 år eller yngre, og 4,9 % er 80 år eller eldre. 2,5 % av befolkninga er innvandrere med vestlig bakgrunn, og 5,1 % er innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Befolkningstettheten er 335,4 pers./km², med 91 % av befolkninga bosatt i tettbygde strøk. Alle tallene er fra 2007. Størsteparten av befolkninga er bosatt nord i kommunen. Arbeidsledigheten var i 2006 på 2,3 %. Samme år arbeida 4280 av Nøtterøys innbyggere i en annen kommune. Man har regna ut at folketallet på Nøtterøy var på ca. 600 i 1645. Dette var omtrent det samme tallet som i 1350, rett før Svartedauden. I 1801 var det en folketelling som viste at Nøtterøys befolkning da hadde kommet opp i 2089. Hundre år seinere hadde tallet steget til 5670. Administrasjon og tettsteder. Borgheim er Nøtterøy kommunes administrasjonssentrum. Her ligger kommune- og kirkeadministrasjonen, Nøtterøy kulturhus, Wilhelmsenhallen, Borgheim postkontor og flere butikker, samt en brannstasjon som er underliggende Vestfold Interkommunale Brannvesen. Nøtterøy videregående skole ligger også på Borgheim, rett ved siden av den ene av kommunens to ungdomsskoler, Borgheim ungdomsskole. Borgheim er også sentrum for all busstrafikken på øya. Teie er forstad til byen Tønsberg, med et eget forretningssenter. På Teie er blant annet Vinmonopolet og Nøtterø Sparebank lokalisert. Her finner vi den andre ungdomsskolen på øya, Teigar ungdomsskole. Tettsteder. Det meste av tettbebyggelse på Nøtterøy, helt sør til Borgheim, er en del av tettstedet Tønsberg, slik det er definert av SSB. Av tettstedet Tønsbergs vel 47 000 innbyggere bor cirka en tredjedel (16 246) i Nøtterøy kommune. Steder som Teie, Kaldnes, Hjemseng, Føynland, Nesbrygga, Borgheim og Vestskogen ligger alle innenfor tettstedet Tønsberg. Ifølge SSB er det to andre tettsteder på Nøtterøy. Disse er Årøysund med 2052 innbyggere og Glomstein med 415 (tall fra 2009). Tettstedet Årøysund omfatter blant annet Årøysund, Torød, Strengsdal, Kjøpmannskjær og Tenvik, mens tettstedet Glomstein omfatter Tømmerholt og deler av Brattås. Statistiske delområder. Kommunen er delt inn i sju statistiske delområder. Disse er Teie, Rosanes, Borgheim, Føynland, Bergan, Torød og Brattås. Delområdene deles i sin tur inn i til sammen 33 statistiske grunnkretser, hvorav Vestskogen er den mest folkerike, med i underkant av 1500 innbyggere. Utdanning. I Nøtterøy kommune er det i alt ni offentlige barneskoler, to ungdomsskoler og én videregående skole. I tillegg ligger Rudolf Steinerskolen i Vestfold i kommunen. Mange nøttlendinger går på videregående skole i en annen kommune, enten i Tønsberg eller andre steder i Vestfold. På Nøtterøy ligger det også en privat fagskole for design og kommunikasjon ved navn Idéfagskolen. Medier. Lokalavisen Øyene er en lokalavis for Nøtterøy og Tjøme kommuner, og kommer ut én gang i uka. Den ble kåra til landets beste lokalavis både i 2006 og 2007. Tønsbergs Blad dekker også Nøtterøy kommune. Kultur. Nøtterøy kulturhus ligger på Borgheim, og ble åpna 18. november 1994. Det har etablert seg som et av de fremste kulturhusene i landet, og arrangerer selv rundt 100 forestillinger i året. I tillegg leies lokalene ut til andre arrangører. Skjærgården kulturskole er en interkommunal kulturskole for Nøtterøy og Tjøme som driver undervisning i en rekke ulike disipliner innen kunst for skoleelever etter vanlig skoletid. På musikkfronten er det mange tilbud. Nøtterøy musikkorps og Nøtterøy skolekorps er kommunens to musikkorps, mens Skjærgårdskoret og Kirkens korskole er to korgrupper. Tønsberg og Nøtterøy bibliotek ble oppretta i 1909, og ligger i dag i sentrum av Tønsberg. Idrett. Det er fire idrettsforeninger i Nøtterøy kommune: Nøtterøy IF, Teie IF, Tømmerholt IL og Husøy og Foynland IF. Den sistnevnte er bare delvis fra Nøtterøy kommune, ettersom Føynland tilhører Nøtterøy, mens Husøy tilhører Tønsberg. I tillegg til disse finnes Nøtterø Skytterlag og Tjøme og Nøtterøy Dykkeklubb. Nøtterøy golfklubb ble stifta i 2003, da Nøtterøy golfbane ble åpna i Hella, like ved Borgheim. Hårkollhallen og Wilhelmsenhallen er navnet på de to idrettshallene i kommunen. I 1998 ble Torød nærmiljøanlegg kåra til Norges fineste nærmiljøanlegg av Norges Idrettsforbund. Anlegget er bygd for både sommer- og vinteraktiviteter. Det er også nærmiljøanlegg på Kjøpmannskjær, på Vestskogen skole, i Vestliveien i Munkerekka og på Herstad skole. Kirken. Nøtterøy prestegjeld består av tre sokn: Torød, Teie og Nøtterøy. Det finnes totalt fire kirker i kommunen. Torød kirke, Nøtterøy kirke (ved Borgheim), Veierland kirke og Teie kirke. Nøtterøy kirke er hovedkirke i prestegjeldet på øya. Den ble bygd rundt år 1100, i gråstein i romansk stil, og har blitt bygd på ved to anledninger. Den var opprinnelig via til Jomfru Maria. Forfatterne Jens Bjørneboe og Aasmund Brynildsen er begravd på kirkegården til Veierland kirke. Veierland kirke ble reist i 1905, mens Torød kapell ble bygd fem år seinere. Teie kirke er en såkalt arbeidskirke. Re. Typisk landskap i Re kommune. Kommunehuset på Revetal, med kjøpesenteret til høyre Re er en kommune i Vestfold, med Revetal som sentrum. Re kommune består av de fem bygdene Vivestad, Undrumsdal, Fon, Våle og Ramnes. Kommunen grenser i nord til Hof og Holmestrand, i øst til Horten, i sør til Tønsberg og Stokke, og i vest til Andebu og Lardal. Kirker i Re kommune. I Re er det tre middelalderkirker av stein. De ble bygd i romansk stil (rundbuestil) på 1100-tallet. Samfunn. Gratisavisen ReAvisa ble etablert i 2008. I tillegg til Re videregående skole og Revetal ungdomsskole har kommunen fire offentlige barneskoler fordelt på seks skolekretser: Kirkevoll, Røråstoppen, Ramnes og Solerød skoler. Fon skole ble nedlagt sommeren 2009. Elever fra Vivestad skolekrets går på skole i nabokommunen Andebu. Den private grunnskolen Bjerkely skole drives av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn. Tusenårssted. Kommunen er dannet av de tidligere Våle og Ramnes kommuner, og har to tusenårssteder. I gamle Ramnes kommune er Mølledammen og områdene omkring tusenårssted. Området er under regulering. Kulturtjenesten vil i løpet av våren 2006 sette opp to minnetavler over slaget på Re ved kirken. De er tenkt å inngå i tusenårsstedet ved Mølledammen og kan eventuelt flyttes dit senere. Gamle Våle kommunes tusenårssted er Våle prestegård. Sande (Vestfold). Sande er en kommune nord i Vestfold fylke. Den grenser i nord til Drammen, i øst til Svelvik, i sør til Holmestrand, og i vest mot Hof. Høyeste punkt er "Presteslettås", 563 moh. Her er gjort tallrike funn fra forhistorisk tid, blant annet fra Nøstvetkulturen i steinalderen. Tettstedet Sande har innbyggere per 1. januar. Skoler. Kommunen har fire barneskoler: Haga skole nær Sande ungdomsskole i Sande sentrum, Galleberg skole på Galleberg, Selvik skole ved Sandebukta og Kjeldås skole nord i kommunen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Sande torg som er anlagt på den opprinnelige plassen foran jernbanestasjonen i Sande sentrum. Sandefjord. a> sett fra Mokollen i nord. Sandefjord er en by og en kommune i Vestfold. Sandefjord sentrum ligger ved enden av Sandefjordsfjorden. Med halvøyene Østerøya og Vesterøya har kommunen en kystlinje på hele 146 km, som sammen med alle strendene samt hytte- og campingturistene gjør Sandefjord til en sommerby. Sandefjord kommune er etter folketall den største kommunen i Vestfold ved starten av år 2009. Kommunen grenser i nord til Stokke, i vest til Andebu, i sørvest til Larvik og i øst til Tønsbergfjorden og Tjøme. Sandefjord har en liten eksklave, Himberg, som ligger omsluttet av Larvik like ved kommunegrensen. Tettstedet Sandefjord har innbyggere per 1. januar. Historie. Sandefjord er kjent for sjøfart og kjemisk industri. Historie fra skipsbygging og hvalfangst ble gjenspeilet i det lokale næringslivet med blant annet Jahres olje- og fettindustri, Framnæs Mekaniske Værksted og Jotun malingfabrikk. Jotun er i dag den største bedriften i Sandefjord. Gokstadskipet ble funnet nær byen i 1880, og er nå i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Både Gokstadskip-kopien «Gaia» og hvalbåten «Southern Actor» har Sandefjord som hjemmehavn. Fullriggeren «Christian Radich» ble bygget ved Framnæs Mekaniske Værksted i byen. Her ble også Ernest Shackletons ekspedisjonsskip «Endurance» bygget i 1912. Sandar kommune ble slått sammen med Sandefjord i 1968. Frem til bystatus (1845). I 1845 bodde det 749 personer på ladestedet Sandefjord. Stedets sentrum hadde en landlig karakter, og bestod i hovedsak av to gater med bebyggelse under Oddefjell (Preståsen). Kurbadtiden. I det egentlige Sandefjord var det ikke så mye liv og røre før stedet ble ble utviklet som kurbad. Det var endel tømmerfløting ned fra Kodal til ladestedet, men mye av den indre del av fjorden var myrlendt og ubebodd. Men i 1837 etablerte privatlegen dr. Heinrich A. Thaulow et sjøbad der. Han hadde bodd i byen siden 1833. Kort tid etter oppdaget han en svovelholdig kilde som ble brukt i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry. Selv om det å ligge ved badet var en sosial begivenhet, var badet først og fremst en medisinsk institusjon, med behandling av reumatiske lidelser som det viktigste. Kurmidlene omfattet blant annet svovelvann, gytje, bad i tang og bad i brennmaneter, og kurgjestene drakk sine glass svovelvann ved svovelbrønnen hver morgen. Både kongehus, statsminister og ledende kulturpersonligheter kom på kur hit. Myrlendt var det fortsatt, og for å komme fra den storslåtte sveitservillaen og til bygningene med badekulpene måtte man gå på lemmer over myra. Musikkpaviljonger ble satt opp langsetter, og andre steder, til underholdning av folk på vei over lemmene til sin vederkvegelse. Det antas at omtrent 50.000 mennesker gjestet badet i perioden 1837 til 1939. Det store flertall av gjestene var nordmenn, men også dansker, svensker, tyskere, briter, amerikanere og russere var gjester her. Fra Tyskland via Sverige ble det satt opp egne direkte båter inn i fjorden. Kurbadets renommé gjorde hele distriktet til et populært feriemål. Badet holdt åpent i tidsrommet 1. mai til 1. september. Mange innbyggere leiet ut rom til badegjestene hvert år. Badets gjester hadde liten kontakt med lokalbefolkningen, men badets konserter og teatertableauer var åpne for innbyggerne. 1939 var badets siste sesong. Badebygningen er senere blitt restaurert og blir brukt som kulturhus og aktivitetssenter. Hvalfangsttiden. Allerede fra 1850 drev en del skuter fra Sandefjord selfangst og hvalfangst i Nordishavet og Finnmarkskysten. Dette var heller virksomhet i det små; den norske hvalfangst i nord var mer en beskjeftigelse for folk langs landets vestvendte kyster. Men i 1905 begynte den pelagiske hvalfangst; da sendte Chr. Christensen den første hvalfangstekspedisjonen fra Sandefjord til Sørishavet. I årene 1905 til 1914 ble det startet 25 hvalfangstselskaper i Sandefjord. Byen opplevde en voldsom økonomisk oppgangsperiode. På slutten av 1920-årene hadde Sandefjord en flåte på 15 kokerier og over 90 hvalbåter. Da virksomheten var på sitt høyeste tidlig i 1950-årene, var det en hektisk aktivitet i havnen om sommeren når hele flåten var hjemme. Foruten mekaniske verksteder og andre produksjonsbedrifter, hadde også forretningsstanden gode kunder i de hjemvendte hvalfangerne. Over 2800 mann i området hadde hyre på hvalfangst i 1954. Fra midten av 1950-tallet ble hvalfangsten gradvis nedtrappet. Hvalforekomstene ved Antarktis hadde minket dramatisk og verneinteressene ble stadig sterkere. En gradvis omlegging til tankfart, vitner om at også næringen selv forsto at hvalfangsteventyret gikk mot slutten. Utover på 1960-tallet gikk stadig færre ekspedisjoner sydover, og sesongen 1967/68 ble den siste for Sandefjords del. I dag holdes minnene fra denne viktige epoken i byens historie vedlike gjennom hvalfangstmuseet og den restaurerte hvalfangstskuta «Southern Actor», som ligger på museumsbrygga. Samferdsel. Sandefjord lufthavn, Torp har forbindelser til nasjonale og internasjonale destinasjoner, og har vokst stort pga. flyselskapene Ryanair, Wizzair, KLM og Widerøe sin satsning der. Flyplassen er i dag Norges nest største på internasjonal trafikk. Fergeselskapet Color Line driver en fergerute til Strömstad i Sverige. Både Vestfoldbanen (med togstopp på Sandefjord stasjon og Torp stasjon) og Europavei 18 går igjennom kommunen. Til Oslo kjører man på ca 1 1/2 time (117 km). Severdigheter og rekreasjon. Sandefjord er nok først og fremst kjent som en sommerby, men har flere gode muligheter for rekreasjon hele året. Hjertås, beliggende nord-øst for sentrum er et friluftsområde med mange turmuligheter. Sandefjord kommune kjøpte i 2007 Anders Jahres gamle bolig Midtåsen. Den herskapelige boligen er nå åpen for allmennheten, og hver måned er det gratis omvisning. Her har også mesterkokken Solvold startet en restaurant. På Midtåsen har Sandefjord kommune planer om en skulpturpark, som vil ligge rett ved siden av herskapshuset. Rett nord for E18 har idrettsforeningen Runar lysløyper med snøkanonanlegg hvor det er muligheter for å gå på ski flere kilometer, blant annet rundt innsjøen Goksjø. Sport. Sandefjord Fotball spilte i eliteserien fra 2006 (Den første sesongen kom de på 9. plass i serien og spilte seg fram til NM-finalen mot Fredrikstad). Rykket ned til Adeccoligaen i 2007 etter sin andre sesong, for så å rykke opp igjen etter å ha kommet på andre plass i Adeccoligaen i 2008. Er nå i 2011 tilbake igjen i Adeccoligaen etter en svak 2010-sesong i Tippeligaen. Sandefjord har også to av Norges beste håndball-lag for herrer, Sandefjord Turn og Idrettsforening Håndball og Runar. Lagene har vunnet en rekke serie- cup- og sluttspilltitler. Sandarcupen arrangeres i uke 32 hver sommer i Sandefjord og er er Norges største helgeturnering med deltagere fra hele Norden og Brasil. Sandarcupen er en internasjonal fotballturnering for gutter og jenter i alderen 11 – 19 år. I tillegg til håndball og fotball, har Sandefjord også Norges beste Karateklubb (Sandefjord tradisjonelle karateklubb). Sandefjord Badmintonklubb har også vært dominerende i sin idrett i en årrekke, først og fremst med Hans Sperre og Hans Sperre Jr.. Sandefjord Golfklubb har bygget en golfbane på Marum noen få kilometer utenfor byen. Her er det en 18-hulls golfbane som åpnet sommeren 2008. I tillegg er det kort vei til andre kjente golfbaner i Vestfold, blant annet i Larvik, Stokke og Nøtterøy. Sandefjord er et eldorado for vannsport, og har flere klubber. Sandefjord Brettseilerklubb, med sin base på Langeby på Vesterøya er en aktiv klubb med godt miljø. Skøyteløperen Roger Strøm er fra kommunen. Av lokale idrettslag kan nevnes GØIF (Gjekstad Østerøya Idrettsforening) som holder til på Østerøya og Sandar IL som er knyttet til Vesterøya. Basketklubben som trener i hallen på Store Bergan ungdomsskole kaller seg for STIF Whalers. Fahrenheit-festivalen. Fahrenheit-festivalen er en musikkfestival i Sandefjord. Seksten artister, deriblant Samantha Fox, Jonas Fjeld samt TNT, opptrådte i løpet av de fem dagene fra 30. juli 2008 til 3. august 2008. Sandefjord Jazz. Sandefjord Jazz er en fast musikalsk søyle i Vestfold Festspillene. Næringsliv. Fra å være en kommune preget av skipsfart og industri, har næringslivet i byen ekspandert, og trukket til seg flere kunnskapsbedrifter innen IT, logistikk og distribusjon, elektronikk, handel, legemidler og engineering. Byen har flere områder med industri og næringsliv, blant annet Vindal, Pindsle og Kullerød. På Kullerød industriområde, like ved Torp Flyplass finnes et av landets tyngdepunkt innen både netthandel og engineering. Den norske kirke. Størstedelen av Sandefjords befolkning tilhører Den norske kirke, som har fire sognekirker i kommunen. Det er Sandefjord kirke, Sandar kirke, Bugården kirke og Vesterøy kirke. Andre trossamfunn. Blant andre trossamfunn i byen kan nevnes pinsemenigheten Salem, det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, metodistene, baptistene, den katolske kirke, Smiths venner, adventistene, Jehovas Vitner. Utdanning. Sandefjord videregående skole har flere tilbud i tillegg til tradisjonell videregående utdanning, med både internasjonal baccalaureate linje og toppidrettslinje. BI har en skole i Sandefjord, med videreutdanningstilbud for næringslivet. I Sandefjord finnes det en internasjonal skole, med utdanning både på grunnskole- og videregående nivå: Skagerak Primary and Middle School og Skagerak International School. Stokke. Stokke er en kommune og et tettsted i Vestfold. Kommunen grenser i vest mot Andebu, i nord mot Re, i øst mot Tønsberg og Nøtterøy, og i sør mot Sandefjord. Høyeste punkt er "Høgståsen" (171 moh.). I Stokke kommune ligger tettstedene Stokke, Fossnes, Storevar, Melsomvik og Vear. Tettstedet Stokke har innbyggere per 1. januar. Stokke stasjon er en stasjon på Vestfoldbanen. Kommunen ble stiftet 1. januar 1838. På denne tida tilhørte øyene Håøya og Veierland Stokke, men de har senere blitt overført til Nøtterøy kommune i henholdsvis 1901 og 1964. Bokemoa landskapsvernområde er et av åtte verneområder i Vestfold der ulike utforminger av bøkeskog er en viktig del av verneformålet. Her finnes også en rik soppflora med over 100 registrerte arter, blant annet sjeldne sopper som porselenshatt og bøkekreftkjuke. Stokke kommune har to videregående skoler, Gjennestad Gartnerskole og Melsom videregående skole. Barneskolen Bokemoa skole og Stokke ungdomsskole ligger i Stokke sentrum. Navnet. Kommunen, som opprinnelig var et sogn, har fått sitt navn fra gården Stokke (på gammelnorsk Stokkar), og har blitt kalt dette siden den første kirken ble bygd på stedet. Navnet er flertall av «stokkr» ("stamme"), og refererer antakelig til noen lange og små åser i nærheten av tettstedet. Svelvik. Svelvik er en norsk kommune, et tettsted og en by helt nordøst i Vestfold, ved munningen av Drammensfjorden. Svelvik kommune grenser i nord til Drammen og i vest til Sande. Øst for Drammensfjorden ligger Røyken og Hurum. Tettstedet Svelvik ligger ved Svelvikstrømmen, et smalt og stridt sund på 200 meter mellom indre og ytre del av Drammensfjorden, som er nesten stengt av Svelvik-morenen på tvers av fjorden. Bosetninga i kommunen er samlet om kystområdene, særlig tettstedene Svelvik, med 3923 innbyggere i 2006, og Berger, med 1114 innbyggere. Innenfor er det jordbruksområder og skogkledde åser. Strømm og Svelvik hørte til Hurum prestegjeld til 2. mars 1861. Svelvik ble ladested i 1845 som seilskuteby og vinterhavn for Drammen. Svelvik kommune vedtok i 1998 at "tettstedet" Svelvik kan bruke betegnelsen "by". Tjøme. Tjøme er en øykommune i Vestfold, og er den største øya i kommunen. Kommunen ligger ytterst på vestsida av Oslofjorden, og grenser i øst mot denne fjorden. I vest ligger Tønsbergfjorden og danner grense mot Sandefjord, i nord er det grense mot Nøtterøy i Vrengensundet, og i sør grenser kommunen mot Skagerrak. Tjøme kommune består av de langstrakte øyene Tjøme (12 km lang, 24,5 km²) i nord, videre Brøtsø (eller Brøtsøy) (1,9 km²) og Hvasser (3,6 km²) i sørøst. Disse tre øyene har fast bosetning og bruforbindelse. I tillegg er det 475 andre større og mindre øyer og holmer uten helårs bosetning. Noen av dem har vært bebodd tidligere, som f.eks. Sandø (eller Sandøy) (1,1 km²), feriekoloniøya Hudøy (Hudø eller Hui) og Ildverket. Lengst ut mot Oslofjorden ligger Leistein og viser seilingsleden inn mot Vrengensundet. Lengst sør ligger Tristein-øyene med Færder fyr. Det regnes som Oslofjordens sørlige endepunkt. Naturforhold. Landskapet er kupert med tydelige knauser, kløfter og svaberg. Høyeste punkt ifølge Statens Kartverk er Holtekjæråsen på 78,90 moh., mens Herkelås som er det mest karakteristiske fjellet, måler 78,34 moh. Tjøme har strender, våtmarker, skoger og kulturlandskap med en rik vegetasjon og flere sjeldne arter. Skogene er små, men omfatter flere typer fra vernskog ved kysten som verner innenforliggende skog, via løvskog til mørke granskogsområder. Planter og svaberg i strandsonen er utsatt for stor slitasje fra det omfattende friluftslivet på øyene. På nordre del av øya ligger innsjøen Kynna (dette er korrekt skrivemåte), ett vann som er rikt på dyreliv og som i gamle dager ble brukt som drivkraft for en mølle. I nord og sør har Kynna rike våtmarksbiotoper. Den fredede rødlistearten blodigle finnes her. Geologi. Berggrunnen består av dypbergarten larvikitt. Løsmassene består av morene-, sand- og leirejord. Tjøme ligger utenfor det store raet som går gjennom Vestfold, men en eldre morene som av naturgeografer kalles Tjøme-Hvaler-trinnet krysser Tjøme og kan sees blant annet i Moutmarka og på Sandø. Tidligere kaltes denne morenen Tjøme-raet. I strandkanten er det lett å finne fossiler i løsblokker som er transportert av isen. Fugleliv. Tjøme-naturen inneholder mange sjeldne fuglearter, som blant annet rørsanger, sivsanger og sothøne. Andre arter er nattergal, fuglekonge, gjerdesmett, spurveugle, flaggspett, grønnspett, svartspett og hønsehauk. Gravand, Norges største and, hekker i våtmarksområdet Kolabekkilen og kan observeres i stort antall. Der hekker også gråhegre. Andre sjøfugler er blant annet tjeld og ærfugl. Det er ellers en stor mengde måker og andre, vanlige arter. Dyreliv. Av ville dyr på Tjøme finnes blant annet elg, rådyr, rev, grevling og ekorn. Dessuten kan mink sees både i skogen og på holmer og skjær. Også gaupe har blitt observert vinterstid. Tjøme er også kjent for et usedvanlig rikt insekt-liv – svært mange arter er funnet for første gang i Norge her og mange er fortsatt bare kjent fra Tjøme. Innenfor et lite område i det søndre delen av kommunen ble rundt to tredjedeler av alle arter av sommerfugler kjent fra Norge funnet, og Tjøme er også rik på biller og tovinger. Særlig Sandø, Hvasser og utmarksområdet Moutmarka i den søndre enden av Tjøme er kjent for sin rike insektfauna. Friarealer. I samarbeid med Oslofjordens Friluftsråd har Tjøme kommune sikret 4 km² (omtrent 12 % av kommunens areal) som friarealer. Dette er friluftsområder åpne for alle. Det gjelder populære utfartssteder som Moutmarka, Mostranda og Verdens ende med det karakteristiske vippefyret helt sør på Tjøme, flere fine strender på Hvasser (bant annet Lilleskagen, Fynsletta og Sydstranda) samt ei rekke øyer, for eksempel Ildverket. Det er også en rekke områder og øyer i privat eie der folk er velkomne, f.eks. på Sandø utenfor Sandøsund ved Hvasser. Forsvarets tidligere eiendom Tjønneberget på Hvasser ble i 2010 åpnet for publikum til friluftsformål. Naturvern. Eiendommen Dirhue ved Tjøme sentrum har vært fredet etter lov om naturvern fra 1940-årene, mens øya Sandø ble fredet etter samme lov i 1950-årene. Seinere er det opprettet landskapsvernområder for planter og dyr og naturreservat for sjøfugl på mange holmer og skjær. Storemyr - Fagerbakken landskapsvernområde på Hvasser er et av de største. På Lindhøy er flere gamle lindetrær fredet. En stor del av skjærgården øst for Tjøme og Nøtterøy er vernet og ligger innen Ormø-Færder landskapsvernområde. Historie. Da den opptil 3000 meter tjukke iskappa ble borte etter siste istid for ti tusen år siden, begynte Tjømelandet å reise fra havet. Havet stod derfor 50 meter høyere for 5-6000 år siden enn det gjør nå, og 10 meter høyere omkring år 2000 f.Kr.. Fra denne tida er det spredte steinalderfunn på Tjøme, høyst sannsynnlig fra fiskere. Det er likevel ingen sikre bevis på fast bosetning før vikingtida. Snorre forteller i sine kongesagaer at Kong Sverre rodde gjennom Grindholmasundet nord på Tjøme på jakt etter baglerne i 1201. I 1718 var Tordenskiold i Sandøsund på Hvasser med orlogskipet "Lolland". Herfra seilte han videre til danskekongen med beskjed om at den svenske Karl XII hadde falt. Tjøme hørte på 16- og 1700-tallet til Laurvigen grevskap. Bøndene på Tjøme var fritatt for å levere trekull til jernverket i Larvik fordi det var lite skog på Tjøme. Skipsfart, selfangst, hvalfangst, losing og fiske gjorde Tjøme mer velstående enn de fattige jordbruksbygdene ellers i Vestfold. På 1700-tallet vokste dessuten skipsbyggeriene i øysamfunnet og det oppstod etterhvert rederier med seilskip. Bøndene på Tjøme hadde fra 1600-tallet et spesielt privilegium for å drive med sjøfart. De var også fritatt for plikt til å levere trekull til jernverket Fritzøe verk i Larvik. Tjøme hadde, som en rekke andre bygder og byer ved Skagerrakkysten, en gunstig utvikling av næringslivet i seilskutetiden, og detmedførte sterk økning i folketall, ikke minst på grunn av innflyttere fra Sverige. Et sted i kommunen gikk lenge under navnet "Lille Sverige". Tjømes første landhandel ble etablert på gården Nordre Sundene ved Vrengensundet midt på 1800-tallet. Omkring år 1900 var Tjøme i ferd med å bli et populært utfartssted for såkalte "badegjester" fra hovedstaden. De losjerte hos private, det ble etablert en rekke pensjonater og hoteller, og de skaffet seg egne fritidsboliger. På Tjøme var det fremdeles for hundre år siden skikken å flytte i bryggerhuset om sommeren, slik at det ble ledig plass i kjøkken og stue. Den ledige plassen ble ofte leid ut til badegjester. Tjøme ble egen kommune ved innføringen av formannskapsloven i 1837. Tjøme var fra gammelt et anneks til Nøtterøy, men ble eget prestegjeld i 1872. Tjøme var en del av Jarlsberg og Larvik amt fram til 1919 da amtet skiftet navn til Vestfold fylke. Etter at skoleloven ble innført i 1739, var det omgangsskole på Tjøme og Hvasser. Faste skoleordninger med egne bygninger kom på 1860-tallet da den nye skoleloven krevde det. Kommunen har siden hatt i alt åtte faste skoler, hvorav tre er i bruk i dag. Tjøme ungdomsskole like nord for Tjøme sentrum er den nyeste. Den ble tatt i bruk i 1990 og får elever fra kommunens to barneskoler: Lindhøy skole, som ble bygd sør for sentrum i 1952, og den vesle Hvasser skole, opprinnelig fra 1886. Tidligere var ungdomsskolen en del av Lindhøy skole. Kulturminner. Det er få fornminner bevart på Tjøme, men både på Holtekjæråsen og Herkelås er det gravrøyser. Disse er fra bronsealder eller jernalder. Tjøme kirke med bevart inventar fra middelalderkirken som sto på samme sted er et av kommunens viktigste kulturminner. Det er fredet flere hus fra etterreformatorisk tid på Tjøme, blant annet ei steinstue nær Verdens Ende. Befolkning. Det bodde 4 582 innbyggere i kommunen 1. januar 2005. Befolkningstettheten var 123,1 per km². Tettsteder i Tjøme kommune. Tettsteder i Tjøme kommune ligger på Tjøme og Hvasser Statisisk sentralbyrå regner at Tjøme kommune har to tettsteder, det ene med navn Tjøme og et folketall på 2325, det andre med navn Hvasser og et folketall på 483 (pr.1.1.2006). 61,5% av befolkningen i kommunen bor innenfor ett av disse tettstedene. Administrativt. Tjøme kommune tilsvarer Tjøme og Hvasser sogn i Tjøme prestegjeld i Tønsberg domprosti i Tunsberg bispedømme. Tjøme lensmannsdistrikt tilhører Tønsberg politidistrikt, og Tjøme hører inn under Tønsberg domssogn. Nærings- og arbeidsliv. Mange på Tjøme lever indirekte av sommerturismen, og kommunen har flere småbedrifter og mindre håndverksfirmaer, blant annet båtverksteder, snekkerfirmaer og liknende, og større service- og handelssektor enn folketallet skulle tilsi. En ikke ubetydelig del av innbyggerne har imidlertid arbeid utenfor kommunen, og pendler blant annet til Nøtterøy, Tønsberg og Oslo, eller jobber frilans som selvstendig næringsdrivende i frie yrker. På halvøya Mågerø nordøst på Tjøme ligger radarstasjonen CRC Mågerø. Det er Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon for Østlandet og Tjømes største arbeidsplass etter kommunen. Jordbruk og fiske spiller i dag en liten rolle for Tjømes næringsliv. Samferdsel. I nord ligger det krokete Vrengensundet som et skille mellom Tjøme og Nøtterøy. Tidligere gikk det en pram som en enkel ferje mellom Nøtterøy og Tjøme. Ferjeleiene var fra 1886 Kjøpmannskjær på Nøtterøy og Fergeodden på Tjømesida. Rundt 1900 ble det anlagt en liten kabelferje. Ferja ble seinere motorisert. Tjøme var et populært utfartssted med stadig økende trafikk. På en fin juli-søndag i 1926 ble det fraktet hele 144 biler med den vesle motorferja, som bare tok ganske få biler av gangen, over Vrengensundet. Det ble derfor bestemt å bygge ei bru over sundet, og i 1932 sto hengebrua Vrengen bro ferdig. Den gav øya fast veiforbindelse til Nøtterøy og Tønsberg (nåværende riksvei 308). I 1981 ble det bygd ei breiere betongbru med en høyde på 27 meter og en lengde på 465 meter. Vrengenferja fortsatte for øvrig i Røssesund, men i 1952 overtok den 14 meter høye Røssesundbrua mellom Tjøme og Brøtsø. Fra Tjøme var det fra slutten av 1800-tallet dampskipforbindelse til Tønsberg, Oslo og Sandefjord. De lange rutene mellom Vestfoldbyene og Oslo ble supplert av lokale rutebåter. Det var i alt elleve faste anløpssteder for slike båter på Tjøme, de fleste på østsida. Turen til Tønsberg tok tre, seinere to, timer og gikk også innom Nøtterøy. Båtene gikk fram til 1950-tallet. Om sommeren brakte de i helgene med seg arbeidende fedre til deres ferierende familier på Tjøme, og disse båtene ble derfor ofte kalt «Pappabåten». I 1990-årene har Fergeodden på Tjøme vært anløpssted for hurtigbåtrute i sommersesongen mellom Arendal og Oslo. Fra ca. 1920 ble det rutebilforbindelse til Tønsberg, og busselskapet Øybuss trafikkerte øyene fra 1941 til 1996. I dag kjører Unibuss bussruter mellom Tønsberg og Sandøsund og Verdens Ende på oppdrag fra Vestviken kollektivtrafikk, og Nettbuss Travel kjører timekspress mellom Tjøme og Oslo. Det 43 meter høye Færder fyr på Tristein er et av hovedmerkene for skip og båter som går ut og inn av Oslofjorden. På Hvasser er det losstasjon for Ytre Oslofjord. Ved Torås fort sør på Tjøme ligger kystradiostasjonen Tjøme radio. Den har ansvar for båttrafikken fra svenskegrensa til Farsund og på Mjøsa. Medier. Regionalt er Tjøme en del av Tønsbergregionen. Tønsbergs Blad er den dagsavisen som har størst dekning, mens Øyene er en lokalavis som kun utkommer en gang i uken og kun satser på å dekke lokalstoff for øykommunene Nøtterøy og Tjøme. Sommerturisme. På grunn av behagelig klima, idyllisk natur og nærhet til flere byer på Østlandet, kommer det hver sommer en stor mengde feriegjester og hyttefolk til Tjøme. Det gjelder særlig rike familier fra området rundt Oslo, som ligger drøyt halvannen times biltur unna. Tjømlingene kaller vanligvis disse feriegjestene fra hovedstaden for «badegjester». Da øker folketallet på øyene fra rundt 4 500 til om lag 40 000, noe kommunens handelsbedrifter og håndverkere lever godt av. Samtidig utgjør ferietrafikken et press på lokalsamfunnet med lange køer i butikkene og tett med biler på de smale veiene. Private hytter. Tjøme kommune har flere private fritidsboliger (ca. 2 600) enn helårsboliger (ca. 1 800). Hyttene ligger ofte innimellom vanlige hus, og eiendommene beslaglegger store strandområder. Gjennomsnittlig pris for de 52 hyttene som ble solgt i 2004 var 3,4 millioner kroner, deriblant Vestfolds dyreste fritidseiendom til 20 millioner kroner. Tjøme er dermed den dyreste hyttekommunen i landet. For å unngå tomme hus utenfor sommersesongen, er det boplikt ved kjøp av helårsbolig i kommunen. Det er imidlertid stor politisk uenighet om hytte- og strandsonepolitikken. En helårsbolig som passer til hytte, vil øke sterkt i verdi dersom den kan selges som det. Ulempen er at grender kan legges øde om vinteren og at unge, utflyttede tjømlinger ikke har råd til å vende hjem. Den norske kongefamilien har privat feriested på Mågerø. Av sikkerhetsmessige grunner ligger det på militært område. Andre turist- og feriesteder. Tjøme har også Havna hotell, hytteutleie, campingplasser, pensjonater og restauranter. I Tjøme sentrum er det en liten, men idyllisk golfbane med ni hull anlagt i 1991. På øya Hudøy (eller Hudø eller Hui) rett vest for Tjøme er det dessuten feriekoloni for barn fra Oslo. Feriekoloniene ble tidligere drevet av Oslo kommune, men kommunen samarbeider i dag med Kirkens bymisjon i Oslo. Ellers driver Norges Røde kors kurs- og aktivitetssenter på Eidene hele året. Eidene senter har lange tradisjoner, blant annet som hjem for «nervøse barn» før krigen. Senteret er i dag åpent for alle, men eldre og funksjonshemmede prioriteres. Navnet Tjøme. Navnet "Tjøme" uttales "Kjømme" av lokalkjente. Vokalen ø skal uttales kort. "Tjømø" var lenge den offisielle stavemåte; denne formen oppsto under unionstiden med Danmark. Under fornorskingsprosessen på begynnelsen av 1900-tallet ble det diskutert hvordan kommunenavnet burde bokstaveres. Språkforskere hadde da klarlagt at øynavnet antakelig stammet fra det norrøne "Tjúma" som kan være avledet fra «taumr», det vil si tau, og henger kanskje sammen med øyas langstrakte form. Formen "Tjøme" ble valgt selv om den ikke var helt i overensstemmelse med lokal uttale. En person fra Tjøme omtales som en "tjømling" og en fra Hvasser omtales som en "hvasslending". Kirkebygg og monumenter. I Tjøme sentrum ligger Tjøme kirke, en steinkirke av larvikitt fra 1867. Den inneholder utstyr fra en eldre middelaldersk kirke som ble revet, middelaldersk krusifiks, barokk altertavle og prekestol. På Hvasser ligger den vesle Hvasser kirke fra 1902. 100 meter øst for Rød gård står Finn-Henrik Bodvins eiketre-monument over Tjøme-dikteren Alf Larsen, reist i 1985 og inspirert av Larsens dikt om øyas eikeskog som ikke lenger fins. Ikke langt fra vippefyret på Verdens Ende sees den omstridte skulpturen "Sjømannshustruen" fra 2004 av Nina Nesje, og i Sandøsund står Ståle Kalviks "Brottet" fra 2005. Av andre monumenter kan nevnes bautaen ved Tjøme kirke over øyas falne under krigen og ordførerbystene ved bruene over Vrengen og Røssesund. Bygdebokarbeid. I 1920 fikk Tjøme kommune sin bygdebok. Den er forfattet/redigert av landets pioner på lokalhistorie, Lorens Berg. Tittelen er "Tjømø – en bygdebok". Boka var del av en serie bygdebøker for Vestfold-bygdene. Tjømeboka inneholder artikler om mange ulike emner: Geologi og landformer, botanikk, byggeskikk, sjøfarts- og kirkehistorie, samt en omfattende gårds- og slektshistorie. Alt er skrevet av de beste fagpersoner på området, mange av dem ansatt ved Universitetet i Oslo. Boken kom i faksimileutgave i 1980-årene. Tjømeboka var et banebrytende arbeid i norsk lokalhistorie. Tusenårssted. a> fotografert under en friluftsgudstjeneste i august 2006. Tjøme kommunes tusenårssted er en enkel, sirkelformet plass på Verdens ende, et sted med historisk forankring og et av fylkets mest populære turområder. Selve plassen er formet som en sirkel, belagt med steinheller og innringet av bjelker i heltre som er forankret i steinblokker og fungerer som benker. Naturen rundt er beholdt med en forsiktig forskjønning, stien fra parkeringsplassen er opparbeidet til «et naturlig sted for utforskning, lek og opplevelse», og plassen er blitt «en ny arena for kunst, kultur og folkelige arrangementer». Planene for tusenårstedet ble utarbeidet av sivilagronom Marianne Leisner og omfattet også å meisle inn korte, poetiske tekster på steinhellene som moderne helleristninger og uttrykk for «respekt for fortiden og tro på fremtiden». Gamle Ormelet. Av andre kultursteder på sommerøya må nevnes Gamle Ormelet, også kalt Tjøme kunst- og kultursenter. Det er et populært galleri og konsertsted som holder åpent i sommermånedene for tilreisende, hyttefolk og fastboende. Gamle Ormelet åpnet i 1991, men helt siden 1923 har det vært pensjonat, og seinere danselokale, på stedet. Eier og leder er Dorte Endresen. Tjøme-sangen. Dikteren og tjømlingen Alf Larsen har skrevet «Tjømø-sangen». Den synges fremdeles som øyas «nasjonalsang». Melodien er av Åge Myklegård, domorganist i Tønsberg. Kjente personer med tilknytning til Tjøme. For enkelte er en «ekte tjømling» bare den som har nær familie som har bodd på Tjøme i minst tre generasjoner. I nyere tid er det imidlertid en lang rekke kjente personer som har en løsere tilknytning til øysamfunnet, både hyttebeboere og tilflyttede. Bø (Telemark). Bø er en kommune i Telemark. Den grenser i nord til Notodden, i øst til Sauherad, i sør til Nome, og i vest til Kviteseid og Seljord. Høyeste punkt er Jøronnatten (1275 moh.). Riksveg 36 og Sørlandsbanen er hovedferdselsårene gjennom kommunen. Kommunens næringsgrunnlag er hovedsakelig jord- og skogbruk, offentlige kontorer, skoler: Bø vidaregående skule og Høgskolen i Telemark samt turisme. Turistattrakasjoner er bl.a. Bø Sommarland og Lifjell. I juli hvert år arrangeres «Telemarksfestivalen» med hovedvekt på folkemusikk. Bø er også kjent for sine rike kulturtradisjoner innen folkemusikk, sølvsmedkunst og felebygging. Utviklingen av hardingfelen har hatt sitt hovedsete her gjennom bla. felemakerslekten Helland/Steintjønndalen som teller 14 felemakere gjennom nesten to århundrer. Dette siste har gitt Bø betegnelsen «Nordens Cremona». Gullbring kulturanlegg er beliggende i Bø i Telemark, det er et regionalt kulturanlegg for Midt-Telemark. Bø er også vert for en av norges største idrettsarrangementer, Sommarlandcup i fotball. Arrangementet går av stabelen i starten av juni hvert år, og innbefatter godt over 100 fotballag. Idrettslaget i Bø heter Skarphedin. Bygda er spesielt kjent for sin rånekultur, som blant annet er beskrevet av band som Ni Liv (tidl. Bygdabilly Band) med sanger som «Bø te Lonne på 7,20» og E-76 med «Bøgata opp og Bøgata ned». Mediebildet i Bø er prega av lokalavisa Bø Blad som nesten enhver husstand abonnerer på. Samtidig er også Radio Midt-Telemark en synlig aktør med sin Bilbingo og spørreprogrammet «Heilt borti nåtta». Fra Bø. Sisjord med Lifjell bak. Bø har også den tradisjonsrike rockescenen Kroa i Bø, som i hovedsak drives på frivillig basis av studenter ved Høgskolen i Telemark. Scenen ble i 2006 kåret til «Årets Konsertarrangør 2005» av medlemmene i Norsk Rockforbund og er en av landets mest respekterte konsertscener. Band som Surferosa og Rebolt oppsto forøvrig i scenens miljø. Andre lokalt kjente skjenkesteder er «The Bull Inn» / «PizzaFjoset», «Den Gode Nabo» og «Vertshuset». Hver sommer arrangeres den Internasjonale folkemusikkfestivalen Telemarkfestivalen. Politikk. I kommunestyret (tidligere herredsstyret) ble Venstre det største partiet i 2011, etter en lang periode med Arbeiderpartiordførere. Tidligere var også Venstre det dominerende partiet i kommunen, et parti med lokale stortingsrepresentanter som fikk lokalisert både gymnas og høyskole til bygda. Tusenårssted. Kvennøya er Bø kommunes tusenårssted. Øya er en del av Bø Museum og et populært friluftsområde. Tusenårsstedet ble markert med åpning av en ny gangbro over til Kvennøya og opparbeiding av friområdet og mølleplassen. Drangedal. Drangedal er en skogskommune i Telemark. Kommunen, som består av bygdene Tørdal og Drangedal, ligger omkring innsjøen Toke og dens tilløp. Næringsgrunnlaget består for det meste av jord- og skogbruk, småindustri, turisme og transportselskaper. Kommuneadministrasjonen ligger i kommunesenteret Prestestranda. Kommunevåpenet illustrerer to furukongler, og Drangedals «kommuneblomst» er tyttebærblomsten. Høyeste punkt er "Fagerliheia", 911 moh. Rådmann er Jørn Christian Schøth Knudsen fra Porsgrunn. Drangedal grenser i sør-vest mot Gjerstad (i Aust-Agder), i vest mot Nissedal, i nord mot Kviteseid, i nord-øst mot Nome, i øst mot Skien og i sør mot Bamble og Kragerø. Vintersportstedet Gautefall ligger vest i kommunen, og er godt kjent for folk fra Telemark og Sørlandet. Her er det etablert et unikt helårsanlegg for skiskyting; Gautefall Biathlon. Om sommeren er innsjøen Toke et svært ettertraktet rekreasjonsområde, der den med sine mange øyer og avstikkere strekker seg fra Prestestranda og helt ned til Kragerø og Bamble. Lokalavisa, Drangedalsposten, gis ut en gang pr. uke. Drangedal kan skilte med å være en av de aller første kommunene i Norge med full bredbåndsdekning, som gjennom Drangedal everks «access nett» (DEAN) har bygget ut eget stamnett for kommunen, og oppgradert alle telefonsentraler i kommunen for bredbåndstilbud. Natur og geografi. Denne vestlige delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både gabbro, amfibolitt, samt granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I vest er det et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt som dominerer de øverst strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning, dreiende til nordlig. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted ligger mellom de gamle buene og det gamle bakeriet nede ved Toke, der det bl.a. er opparbeidet en ny sandstrand. Fyresdal. Fyresdal er en av de vestligste kommunene i Telemark fylke. Fyresdal grenser til kommunene Tokke, Kviteseid og Nissedal i Telemark, og også til kommunene Åmli, Bygland og Valle i Aust-Agder fylke. Fyresdal (som inntil 1879 ble kalt Moland) ble etablert som en kommune 1. januar 1838 (se Formannskapsdistrikt). De viktigste næringsveiene er jordbruk, skogbruk, handel og turisme samt kraftproduksjon. Fyresdal er kjent for sine mange funn fra vikingtiden, blant annet gravhauger og rester etter slag. Nord for sentrum, i Hegglandsgrend, lå i tidlig kristen tid en pilegrimskirke. Navnet. Den norrøne formen av navnet ble Fyrisdalr. Det første elementet er genitiv av navnet på sjøen *Fyrir (nå Fyresvatn). Det siste elementet er dalr (dal). Navnet på innsjøen er utledet fra trenavnet furu. Natur og geografi. Denne vestlige delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både gabbro, amfibolitt, samt granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I vest er det et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt som dominerer de øverst strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning, dreiende til nordlig. Til tross for at kommunen har store skoger og utstrakt skogbruk, må Fyresdal regnes som en fjellkommune; minst to tredeler av kommunen ligger mer enn 600 meter over havet. Sentralt i kommunen ligger Fyresvatn, nummer 22 på listen over Norges største innsjøer, med normalvannstand omkring 279-280 moh. Det laveste punktet i Fyresdal ligger på ca. 238 moh. der Fyresdalsåni (utløpet fra Fyresvatn til Arendalsvassdraget) krysser grensen til nabokommunen Nissedal. Det høyeste punktet ligger 1284 moh. på fjellet Napuren helt nordvest i kommunen, der grensemerket mellom Fyresdal, Tokke og Valle kommune i Aust-Agder står. I denne topografiske variasjonen som dekker mer enn 1000 høydemetre finnes som nevnt 70% fjell- og myrheier. Ellers finnes furu- og blandingsbarskog i dalbunnen og liene opp fra denne, og i de fleste av sidedalene. Flate sandmoer, som delvis er oppdyrket jordbruksland finnes særlig i hoveddalføret nordover fra Fyresvatn. Ellers drives jordbruk også i sidedalene og i liene der slikt er mulig. Hele kommunen drenerer til Arendalsvassdraget; det meste gjennom Fyresvatn og Fyresdalsåni, men noe vann i sydvest renner fra Nesvatn gjennom Gjøvdal til Åmli, og noe vann i nord- og nordvest drenerer via Vråvatn og Nisser. Endel av skog- og myrheiene på østsiden av dalen drenerer også til Nisser, noe direkte, men det meste sørøstover til Nisser via Napevatnet. I tillegg til Fyresvatn er Fyresdals største vann Nesvatn, Birtevatn og Grøssæ i sørvest, Ramsvatn, Gausvatn, Øysævatn og Øyuvsvatn i vest, Skredvatn i nord, og Rolleivstadvatn og Napevatnet i øst. Fauna. Dyrelivet i Fyresdal omfatter storvilt som elg, hjort og rein. Fyresdal vesthei var lenge regnet som østlig grense for villreinens område, men det finnes nå også en reinstamme i Fyresdals austheier. Hjorten har tidligere også vært som streifdyr å regne, men lokal oppdrett har økt mulighetene for en fast lokal stamme. Elgbestanden i området har vært stor og stabil. Av annet dyreliv kan nevnes rådyr, bever og gaupe. Streifende bjørn har tidvis hatt vinterhi i kommunen. Samfunn og næringsliv. Fyresdal består av flere små grender, med et kommunalt sentrum, Moland, i nordenden av Fyresvatn. Her finnes den kommunale administrasjonen, skole, samfunnshus, barnehager, eldrehjem, Moland kirke (en av Fyresdals to kirker), Fyresdal prestegård (der Vidkun Quisling ble født), samt mange av de kommersielle foretakene i kommunen. I rimelig nærhet av sentrum finner en også flyplassen Vest-Telemark lufthavn, Fyresdal og et hotell. I sentrum ligger også Folkestadbyen, som er et handels og håndverkssentrum. I denne delen av sentrum finner en blant annet Fyresdal Bed and Breakfast (en bygning fra 1890 bygd i sveitserstil) og Fyresdal Bygdemuseum som ligger i "Øyskogen", en samling fredede kjempefuruer. Folkestadbyen ble i 2003 tildelt tettstedsprisen for Telemark. I "Klokkarhamaren", et lite fjell/halvøy i nærhet til sentrum, finner man en hule kalt "Munkhola". Det antas at munker søkte tilflukt i denne hulen i middelalderen. Nord for sentrum, langs fylkesvei 355 som går gjennom kommunen fra nord til sør, kommer en til grendene Hegglandsgrend, Veum og Hauggrend. I Hegglandsgrend lå, som nevnt, en pilegrimskirke, Heggland kyrkje. Folk reiste til denne kirken fra hele Norge, og også fra Kontinentet. Det ble sagt at strømmen i elven bak kirken hadde helbredende krefter. Idag finnes bare rester av den gamle kirkegården og litt av kirkemuren bevart. Et par kilometer sør for området der Heggland kyrkje en gang stod, nær flyplassen på Molandsmoen, kan en i dag finne "Skeidsteinen", en runestein med påskrifter. Dette er en påminnelse fra vikingtiden da hesteskeid ble holdt der.På Veum ligger den andre av Fyresdals to kirker, " Veum kyrkje ". Opp fra Hauggrend ligger det mest markante fjellet i Fyresdal, Roan, med toppunkt på 1192 meter over havet. Nord for sentrum, på den vestlige siden av fylkesveien ligger grendene Kleivgrend, Åslandsgrend og Fjellgardane. I Kleivgrend finner vi Bispevegen, den gamle veien mellom Kleivgrend, gjennom heiedalføret Finndalen og til Tveitebø i Valle. Hvert år arrangeres det organisert turmarsj, Bispevegmarsjen, langs denne veien. I Fjellgardane drev tyske bergmenn gruvedrift på 1500-tallet på Moisesberg, etter oppdrag fra den dansk-norske kongen i København. På den vestlige siden av Fyresvatn, sørvest for sentrum, ligger grendene Fardal, Breivik og Birtedalen. Rett vest over vannet fra Moland finner en en gammel og interessant bautastein kalt Røykjenessteinen. I 2005 ble det også funnet noen pilspisser i dette området, som man mener kan være 4 000-4 500 år gamle. Birtedalen er også et populært hytteområde. Sør for sentrum, langs den sørlige delen av fylkesvei 355, over Våmur, ligger grenda Kilegrend nær sørenden av Fyresvatn. I gamle dager var det ingen vei som gikk mellom Kilegrend og Moland, så trafikk mellom disse delene av bygda måtte foregå med båt. I Kilegrend finner en "Trollholene", huler som ble formet mot slutten av istiden, da landet begynte å heve seg. I disse hulene ble det fra 1911 avholdt gudstjenester. Etter en pause har gudstjenestene fra 1988 Kommunikasjon. Fyresdal ligger sentralt plassert i sør-Norge. Med bil er avstanden fra Oslo ca. 26 mil, fra Bergen ca. 35 mil, og fra Kristiansand ca. 18 mil. Fra Stavanger er det ca. 35 mil etter helårsåpen vei, men om sommeren, når Suleskarveien mellom Sirdal og Brokke i Setesdal er åpen, kan avstanden forkortes med nær ti mil. I begynnelsen av forrige århundre vurderte man en tid å forlenge lokaljernbanen fra Arendal oppover helt til Fyresdal, men det ble med tanken; Treungenbanen fikk endestasjon i Nissedal. Fyresvann var tidligere, før hovedveien sørover over Våmur ble åpnet, en viktig ferdselsåre; med hest og slede over isen om vinteren, eller med rutebåt i sommerhalvåret. Dampbåtene «Fyresdølen» og «Teisner» (oppkalt etter Iver Teisner, prest i Fyresdal for 150 år siden) hadde trafikk mellom sentrum og Kilegrend. "Fyresdølen" kantret til slutt og sank, og deler av vraket stikker opp av vannet i Kilegrend. "Teisner" står på land ved brygga i sentrum av Fyresdal. En av hovedrutene for reisende fra det sentrale østland var inntil 1960-tallet jernbane til Skien eller Lunde, derfra rutebåt på Telemarkskanalen til Bandaksli eller Dalen i Tokke kommune, med videre bussforbindelse til Fyresdal. Flytrafikk ble muliggjort med åpningen av Fyresdal flyplass i 1967, men passasjergrunnlaget (blant annet fra Geiteryggen flyplass i Skien) ble for magert. Konsesjonene ble ikke fornyet etter et par år med tap. Kollektivtransporten besørges derfor av buss. Det er daglige lokalforbindelser sørover til Kilegrend og vestover til Birtedalen. Fyresdal har også busskommunikasjon mot Seljord. Herfra er det forbindelsesruter til Bø, hvor det er overgang til NSB Sørlandsbanen), og til byene Skien og Porsgrunn i Telemark. Fra Seljord går det også buss til Bergen og Odda i Hordaland, Haugesund i Rogaland, og til Oslo. Fra Vrådal (Eidstod), eller Tjønnefoss, er det forbindelse til Arendal i Aust-Agder. Det er også bussrute mellom Fyresdal og Dalen (skolesenter og kommunalt sentrum i Tokke kommune) hver skoledag i året. Hjartdal. Hjartdal er en bygdekommune i Telemark fylke. Den grenser i sørvest mot Seljord, i nord mot Tinn og i sørøst mot Notodden, og er en del av Kongsbergregionen. Kommunens administrative sentrum ligger i Sauland. Kommunen består av tre bygder; Sauland, Hjartdal og Tuddal. Kommunen livnærer seg hovedsakelig på skog- og jordbruk. Mange pendler fra denne kommunen til Notodden, som er nærmeste by for de fleste hjartdøler. Elven Hjartdøla renner igjennom bygdene Hjartdal, og Sauland. Den skifter senere navn, renner med andre elver ut i Heddalsvatnet, og ender opp i Skien/Porsgrunn. De nærmeste byene er Rjukan og Notodden. Det er tre barnehager og tre skoler, en i hver bygd. Ungdomsskolen ligger i Sauland, og den er kombinert med den ene barneskolen. Noe som må sies å være unikt for denne kommunen er «Slåttefestivalen», en festival som dreier seg om å slå gress med ljå. Festivalen holdes i begynnelsen av sommerferien, og det var i 2005 en landskamp mellom Norge og Sverige. Kommunen har store naturområder, og vidder med reinsdyr. Over 2000 hytter er blitt bygd i løpet av årene. Høyeste punkt er Gaustaråen, 1 615 moh. Alle bygdene i Hjartdal har hatt stavkirker. Sauland stavkirke ble revet i 1860, men portalen ble berget, og står nå utstilt på Historisk museum i Oslo. Det var denne som avgjorde takhøyden da utstillingshallen ble bygd. Folk, hus og landskap har også gjennom tidene inspirert mange kjente kunstnere utenfra. Adolph Tidemand tegnet og malte folk han møtte her, mens Hans Gude malte Omnesfossen. Henrik Sørensen, Asta Hansteen og Harald KihIe er andre kjente navn i denne sammenhengen. Hjartdal har siden mai 2008 vært med i Regionrådet for Kongsbergregionen. Bondeopprøret i 1540. I 1540 samlet bøndene i Øvre Telemark seg til opprør mot sakserne som var satt til å hente ut sølv i fjellet i Seljord og Fyresdal, henholdsvis Gullnes og Moisberg. Den tyske kolonien hadde underkastet seg, dels fordrevet landherrene i området rundt Seljord. Bergmesteren Hans Glaser hadde på oppdrag fra Kong Christian III i 1538 funnet Jernmalm i Gulsetmarka utenfor Scheen, som byen ble hetende som følge av det tysk-danske overherredømmet. Christian III, fra det Oldenburgske dynastiet, hadde kommet til makten i 1537, etter at den protestantiske siden gikk seirende ut av grevefeiden. Det bør nevnes at mye sto på spill. Fossum Jernverk ble Norges ledende Kanonstøperi gjennom 1600-tallet, i en periode Kongeriket var sterkt preget av stadige militære kampanjer, i tilleg til sterk delaktighet i kolonialiseringen som løp parallelt med den ulmende industrialiseringen i Europa. Bondeopprøret i 1540 må sies å være den mest dramatiske hendelsen i Norge som reaksjon på Reformasjonen og den økende tilstedeværelsen av dansk-tysk embedsmakt. Hans Glaser sto bak visjonen om å gjøre Skien til Bergverkssenter, og startet produksjon av den legendariske sølvmynten Gimsøydaleren på Klosterøya. Kong Christian III erklærte formelt krig, og ga bergverksmester Glaser militær myndighet til å slå ned på opprøret. Bøndene i den trange Ambjørndalen på grensa mot Svartdal i Seljord. Bakgrunnen var foruten misnøye med høye skatter, først og fremst at Hans Glaser benyttet «Gengerds»-retten også til fordel for "tyskerfanten" som de i samtidige kilder fra området ble kallt. Dette tynte bøndene for mat og andre varer, samt at de ble nektet selge til andre. Dette innebar at de omkring 100 saksiske bergverksmennene (med familier) kunne kreve av bøndene det samme som Kongen og hans representanter hadde rett på når de var på gjennomfart; være seg hus, mat eller skuss, som det het. Dette skapte stort misnøye, det ble fylket til motstand fra samtlige bygder i Vest'Telemark, samt tre bygder nær Skien. Bøndene klarte få 50 eller 80 gruveslusk fra Gullnes-gruva på flukt helt til Skien. Bøndene krevde rettferdighet ovenfor Futen og voldet ingen hevn på saxerne. Bøndende krevde at maksimalt tolv tyske bergverksfolk fikk tilhold ved gruvene, samt at de ikke skulle bære våpen. Kong Christians reaksjon ble klargjøring for full hærfylking fra både Bergenshus og Lista len. Høvudsmennene på Akershus og Bohus ved Svenskegrensa ble bedt om å gå inn i Telemark med full krigsmakt. Kongens her anført av Hans van Dreysel, trolig fra Nederlendene, møtte bondehæren som hadde forskanset seg i Ambjørndalen mellom Svartdal og Hjartdal. Der overrasket de soldatene i et bakholdsangrep. Det ble sendt bud til telene at dersom de la ned våpnene, skulle de få forhandle om fred. Bøndene la da ned våpnene der det i dag heter Bogalia. Da de kom soldatene i møte, ble de straks omringet, tatt til fange og ført til Hjartdal prestegård. Anførerne for bondehæren ble hugget ned, flere avrettet ved dom, andre måtte betale store bøter. Ikke minst måtte de skrive under på en erklæring om at de heretter skulle være fredelige og lydige undersåtter «under Fortabelse af deres Ære, Formue, Liv og OdelsRet». Minnesmerke om Bondeopprøret ble reist i 1990 ved Hjartdal kyrkje. Selve steinen er henta lenger oppe i Hjartdal'. Relieffet på minnesteinen er laga av bildekunstneren Kari Buen fra Tuddal, og fundamenteringa er utført av Gullik Gjerjordet fra Hjartdal. Kragerø. Kragerø er en bykommune i Telemark. Den grenser i sørvest til Risør, i vest til Gjerstad, i nordvest til Drangedal og i nordøst til Bamble. Kragerø by har per 1. januar ialt innbyggere, mens kommunen har nesten 11 000. Kragerø er omtalt som «Perlen blant kystbyene» av Edvard Munch. «Denne byen burde males!» sa Christian Krohg da han var på besøk i Kragerø. Kragerø har 495 øyer, holmer og skjær og 4 000 fritidsboliger. Det er også 190 ferskvann innenfor kommunens grenser. Kragerø vokste frem på trelasteksport som ladested under Skien, men fikk kjøpstadsprivilegier i 1666. Byen var i seilskutetiden en av Norges største sjøfartsbyer. Den eldste bebyggelsen lå på begge sider av Bysundet mellom fastlandet og en øy som nå bare heter Øya, men tidligere må ha blitt kalt Kragerø og har gitt navn til byen. Dette navnet er mest sannsynlig en dansk skrivemåte for Kråkerøy, etter fuglearten kråke. I 1960 ble Kragerø slått sammen med Skåtøy i øst og Sannidal i vest. De fremste tettstedene er foruten Kragerø, tettstedene Sannidal og Helle. Natur og geografi. Denne delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Opp igjenom årene har det vært omfattende gruvedrift i og rundt områdene i Kragerø. Den kanskje mest kjente er Rutilgruva på Storkollen hvor det ble utvunnet rutil. Turisme og næringsliv. Kragerø er Telemarks sørligste kommune, og om sommeren mangedobler innbyggertallet seg på grunn av turisttilstrømningen. Blant de viktigste turistmålene er Jomfruland og Kragerø by, mens Bærøy (Bærø) like nordøst for sentrum har hatt betydelig utbygging og er et mye brukt sted for leirskoler og sommerleirer for organisasjoner. Av lokalt næringsliv kan nevnes Kragerø Sparebank, og avisen Kragerø Blad Vestmar. Videre er det produksjonsanlegg for Weifa, Naper Informasjonsindustri, Den Norske Høyttalerfabrikk, Kjættingfabriken A/S, og Vafos Brug. Kultur og religion. Kragerø inngår som en del av "Gea Norvegica Geopark". Kragerø har også egen kino – Kragerø Biograf. Kragerø har både egen sognekirke (Kragerø kirke), egen metodistkirke, og en menighet av pinsemenigheten («Elim»). Maleren og tegneren Theodor Kittelsen ble født i Kragerø i 1857 og vokste opp der. I Kittelsenhuset er det en fast utstilling om hans liv og kunstneriske virke, eksemplifisert med skiftende utstillinger av originale Kittelsen-arbeider. Kittelsenhuset er en del av Berg-Kragerø museum, et kulturhistorisk museum med vekt på lokal byhistorie, kystkultur og landstedsliv med utgangspunkt i lystgården Berg fra tidlig 1800-tall. Som et ledd i den såkalte Museumsreformen er Berg-Kragerø Museum fra 2007 innlemmet i Telemark Museum. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Strandpromenaden langs Blindtarmen. Stedet ligger langs havnebassenget. Kviteseid. Kviteseid («Hvitesjø», eldre navn Hvidesø og Hvidesøe, også skrevet Hviteseid) er en kommune i Telemark. Den grenser i nordøst til Seljord, i øst mot Nome, i sør mot Drangedal, Nissedal og Fyresdal, og i vest mot Tokke. Høyeste punkt er "Sveinsheia" (1 141 moh.). Kommunesenteret i Kviteseid blir kalt Kviteseidbyen. Det var åpningen av Telemarkskanalen i 1892 som førte til at den lille "byen" rundt Kviteseid brygge vokste frem. Viktige næringsveier er handel og service, skogsdrift, jordbruk, turisme og vannkraft. Kviteseid omkranser Kviteseidvatnet. Kviteseidvatnet er tilknyttet Telemarkskanalen (Bandak-Nordsjøkanalen) med sluseforbindelse helt ned til Skien. Natur og geografi. Denne vestlige delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Overflatelag av sure strukturer med gabbro, amfibolitt, samt granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I vest er det et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt som dominerer de øverst strukturene. I nord og øst finnes det også større lag med kvartsitt og amfibolitt, som strekker seg nordover og inn i Buskerud. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning, dreiende til nordlig. Kviteseidbyen. Kviteseidbyen er kommunesenteret i Kviteseid kommune. Tettstedet ligger ved fjordarmen Sundkilen, som er en del av Telemarksvassdraget. Kviteseid sentrum har blitt kalt Kviteseidbyen siden 1890-talet. Det var åpningen av Telemarkskanalen, med sterkt økendede trafikk av folk og gods langs vassdraget som resultat, som førte til at det vesle tettstedet med bypreg ved Kviteseid brygge vokste frem. Byen fungerte som trafikknutepunkt for en større del av Vest-Telemarkregionen. Her kom flere hoteller, skysstasjoner, krambuer og håndverkere. Etter hvert kom det til flere regionale funksjoner som f.eks. apotek, dyrlege og sorenskriver, i tillegg til kommunale kontorer og tjenestefunksjoner. De strukturelle endringene innen samferdselen i andre halvdel av 1900-talet, der turisttrafikken sommerstid ble Telemarkskanalens eneste funksjon, skapte utviklingstrekk som trafikkmessig ikke var til Kviteseidbyens fordel. Utfordringene for kommunen og næringslivet i byen ble snudd fra å betjene en voksende trafikkstrøm vannveien, til å kompensere for trafikksvikten på kanalen med trafikk via det fremvoksende landeveistrafikken i Telemark. Andre halvdel av 1900-tallet ga Kviteseidbyen nye etableringer innen regional administrasjon og offentlig, regional tjenesteyting. Etableringene bidro til å forsterke Kviteseidbyens funksjon som regionalt administrasjonssenter i Vest-Telemark. Ringvirkningene av disse etableringene dempet konsekvensene av reduksjon og bortfall i kanaltrafikken. Bygder. Morgedal – skisportens vugge – ligger i Kviteseid. Morgedal har et museum etter skipioneren Sondre Norheim og sydpolfarer Olav Bjaaland. Kviteseid har flere vintersportssteder, blant annet Vrådal. Den olympiske ild til vinterlekene i Oslo 1952, Squaw Valley 1960 og Lillehammer 1994 ble tent i Morgedal. Andre bygder er Brunkeberg, Fjågesund, Åsgrend, Ordal, Dalane, Vråliosen og Skreosen. Skoler. Kommunen har kombinert barne- og ungdomsskole i sentrum. Brunkeberg oppvekstsenter og Straumsnes oppvekstsenter er kombinerte barnehager og barneskoler. I Kviteseid ligger Kvitsund Gymnas, en kristen, privatdrevet videregående skole eid av Norsk Luthersk Misjonssamband. Kviteseid Folkebibliotek. Kviteseid Folkebibliotek er grunnlagt i 1895, og holder til i den gamle bankbygningen fra 1911 som ligger ved siden av kommunehuset i Kviteseid sentrum. Nissedal. Nissedal er en kommune i Telemark. Den grenser i nord til Kviteseid, i øst til Drangedal og Gjerstad, i sør til Vegårshei og Åmli, og i vest til Fyresdal. Høyeste punkt er "Førheinutane", 1 049 moh. Kommunen omkranser innsjøen Nisser. Bygda har 1 750 større og mindre vann og innsjøer. Levebrødet i Nissedal er industri, kraft og småbruk. Treungen er administrasjonsstedet i kommunen, og har ca. 500 innbyggere. Ellers har grenda Felle om lag 100 innbyggere. Navnet Nissedal burde nok vært skrevet Nisserdal, og spesielt er kommunevåpnet en populistisk tilsnikelse. Kommunen er navngitt etter innsjøen Nisser, og sjøens navn kommer fra gammelnorsk «Niðsær», der første del «Nið» har betydningen «brusende», mens annen del «sær» betyr «sjø». Natur og geografi. Denne vestlige delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både gabbro, amfibolitt, samt granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I vest er det et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt som dominerer de øverst strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning, dreiende til nordlig. Nome. Nome er en kommune i Telemark med kommunesenter på Ulefoss. Den grenser i nord til Sauherad og Bø, i øst og sør til Skien, i sør til Drangedal og i vest til Kviteseid. Høyeste punkt er "Knarren", 748 moh. Nome er et resultat av kommunesammenslåingen mellom Lunde og Holla i 1964. Kommunen ligger på vestsiden av Norsjø. Tettstedene er Ulefoss og Lunde. Ulefoss er et av landets eldste industristeder med sagbruk fra 1500-tallet og gruvedrift fra 1600-tallet. Her finnes blant annet nedlagte Søve gruver. Ulefos Jærnverk, som fortsatt er i drift, ble grunnlagt i 1657. Det eies av en gren av familien Cappelen som fra 1835 har holdt til på Ulefoss, i det store huset Holden hovedgård, og som også eier Holla gård, kraftverk og skogeiendommer. På en høyde nord for Ulefoss sluse ligger Ulefos Hovedgaard, Norges fremste arkitektoniske verk fra napoleonstiden. Eiendommen har fra 1700-tallet vært eid av en gren av familien Aall. Ulefoss er et av de få steder i Norge med to familier som eier hver sin herregård ganske nær hverandre. Nome inngår som en del av "Gea Norvegica Geopark". Natur og geografi. Denne vestlige delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. I sør og vest dominerer strukturer med 1 250 - 1 000 mill år gammel granitt og granodioritt, stedvis også granittisk gneis og gabbro, amfibolitt. Helt i vest er det et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt. I nord og øst finnes det større lag med kvartsitt og amfibolitt, som strekker seg nordover og inn i Buskerud. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i nordvest-sørøst retning. Fensfeltet med drivverdige og økonomisk interessante gruveforekomster rundt Ulefoss skriver seg fra Fenvulkanen, noe så sjeldent som en kalksteinsvulkan av 580 millioner års alder. Vulkanen var en av flere som oppstod da Baltika og tilstøtende kontinenterble brukk opp. Bare et tverrsnitt av en tilførselsgang til vulkanen er synlig, det meste av strukturene er erodert bort. Den norske geologen W. C. Brøgger forsto allerede i 1921 at magmatisk kalkstein var en geologisk mulighet, og fant en rekke ukjente bergarter i Fensfeltet. Etter gårdene Søve, Melteig, Vipeto og Damtjern oppkalte han søvitt, melteigitt, vipetoitt og damtjernitt, sistnevnte med struktur av store flak av glimmer. Gjennom eksplosiv oppstigning av magmatiske kalksteinsarter (karbonatitter) ble gammel gneis i høyere lag omdannet, til en bergartsgruppe som Brøgger kalte fenitt etter området. Ialt foregikk «fenittiseringen» ved at ulike lag av lava helt fra jordas mantel på 100 km dyp, trengte oppover og dannet mange metamorfe bergarter. Ved slutten av vulkanperioden seg vann inn i karbonatittene og oksiderte jerninnholdet til rød hematitt. Dette såkalte rødberget har Norges største forekomst av thorium (Th), samt stoffene lantan (La) og niob (Nb). Det ble brutt jern i Fensfeltet fra 1650-årene til 1927, og leveransen gikk til Ulefos Jernverk. Fra 1950-tallet ble det også brutt søvitt for raffinering av niob på Herøya. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Nomestranda. Dette er et bade- og friområde som ligger «midt» i kommunen og er en del av vassdraget Notodden. Notodden er en by og en kommune i Telemark, 120 km sørvest for Oslo. Kommunen ligger ved Heddalsvannet og ved østløpet av Telemarkskanalen. Kommunen grenser til Seljord og Hjartdal i vest, Tinn i nord, Flesberg og Kongsberg i øst, og Sauherad og Bø i sør. Høyeste punkt er "Tverrgrønut", 1 306 moh. Nabobyene er Rjukan og Kongsberg. Navnet Notodden kommer opprinnelig fra husmannsplassen Notodden (som tilhørte Tinne gård) ved munningen av Tinnelva ved Heddalsvatnet. En person fra Notodden kalles en notodding. Notodden ble skilt ut av Heddal som egen by i 1913, og feirer 100-årsjubileum i 2013. Sine nåværende kommunegrenser fikk byen i 1964 da kommunene Heddal og Gransherad (unntatt Jondalen), samt en del av Hovin ble en del av Notodden kommune. Kommunen er den tettest befolkede i Aust-Telemark og er hovedsete for Aust-Telemark tingrett, som ligger under Agder lagdømme. Notodden politistasjon ligger under Telemark politidistrikt og kommunen er også med i Kongsbergregionen. Notodden by, som er kommunens administrasjonssentrum, har innbyggere per 1. januar. Geografi. Selve byen Notodden ligger ved utløpet av Tinnelva i Heddalsvatnet, som igjen er en del av Skiensvassdraget. Bybebyggelsen ligger i platåer fra vannet og oppover. I sørøst ligger østløpet av Telemarkskanalen ned mot Norsjø. I andre retningen ligger det opprinnelige Heddal, og selve dalføret strekker seg ca. 10 kilometer mot vest. Mot sør ligger fjellkjeden Lifjell, som deles mellom Notodden og nabokommunene Bø, Seljord og Hjartdal. I nordvest ligger Tinnsjå og området som grenser mot Tinn kommune er dominert av skog. Klima. Notodden har et temperert klima, med relativt kalde vintre og relativt varme somre. Siden statistikken for temperaturmåling startet i 1878 har Notodden tre år vært det varmeste stedet i landet. Det skjedde i 1929, 2005 og 2007. a>, ei bygd i Notodden kommune. Tettsteder i Notodden kommune. Historisk sett består det som i dag er Notodden kommune likevel av flere forskjellig bygder, de fleste av dem tilhørte de tidligere kommunene Heddal og Gransherad. Heddal har sammenhengende bebyggelse fra utløpet av Heddøla til Nordbygda i vest. Mot grensen til Sauherad kommune ligger Tinnegrend, og rett nord for bykjernen ligger Lisleherad og Høgås. Langs Tinnelva nordover mot Tinnsjå ligger Gransherad og Tinnoset. Før industrien. Så sent som i 1865 bodde det bare ca. 350 mennesker i det som i dag er Notodden by. Området var da en del av jordbruksbygda Heddal, men på selve stedet Notodden var det kun et dusin store gårder, med mange husmannsplasser under seg. Etter hvert viste det seg at stedets strategiske plassering – øverst i Skiensvassdraget, og med kort avstand til Kongsberg i øst – gjorde at Notodden utviklet seg til et kommunikasjonssentrum for Aust-Telemark. Viktige begivenheter var den nye veien til Kongsberg i 1839, samt åpningen av Telemarkskanalen i 1861. På denne tiden gikk det allerede dampskip over Heddalsvannet og Norsjø, men med kanalen ble det også forbindelse til Grenland og havet. I 1872 startet togdriften mellom Kongsberg og Oslo, og dermed var ikke veien lang fra Notodden til hovedstaden. Notodden fikk også merke den gryende turisttrafikken i andre halvdel av 1800-tallet. Rjukanfossen var en magnet for mange reisende, og Notodden ble en mellomstasjon – med kort reisevei til både Oslo og Skien. Eventyret begynner. Utbyggingen av kommunikasjonene var en betingelse for industriens framvekst. De store fossene med potensiell vannkraft langs Tinnelva, kombinert med en massiv tilgang på skog førte til økt interesse fra bedriftsledere i Grenlandsområdet. Tinfos sliperi ble stiftet i 1873, og de påfølgende år ble det også startet papp- og papirproduksjon. Etter et par tiår med varierende økonomisk suksess ble Tinfos tatt over av Ole.H.Holta, en trelasthandler fra nabokommunen Sauherad. Med denne overtakelsen etablerte Holta et konsern (Tinfos) som eksisterer den dag i dag. Industribyen Notodden. I år 1900 var Notodden blitt det naturlige sentrum i Heddal, og ved hjelp av industri, handel og kommunikasjon nærmet befolkningen seg 1000 innbyggere i kommunen. Ingeniøren og gründeren Sam Eyde hadde en tid kjøpt opp flere fossefallrettigheter, og nå var han på jakt etter nye metoder for å utnytte vannkraften sin. Et tilfeldig møte med professor Kristian Birkeland førte til en patent på anvendelse av en elektrisk flamme til fremstilling av kvelstofforbindelser. Kort sagt hadde Birkeland funnet opp en metode for å lage kunstgjødsel,(Birkeland-Eyde-prosessen) og ved hjelp av Eyde, Eydes franske bankforbindelser, samt den svenske storinvestoren Marcus Wallenberg, ble Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab dannet i 1905. Notodden blir egen by. Med Norsk Hydro og Tinfos som lokomotiver startet en storstilt industriutbygging på Notodden, og i et meget høyt tempo. Byens innbyggertall gikk fra ca. 1000 til ca. 5000 innbyggere på ti år, og det ble raskt klart at infrastrukturen i bykjernen ikke klarte å følge utviklingen. Husmangelen var prekær, og ropene om moderne anlegg for vann,kloakk og brannvesen ble stadig høyere. I disse årene vokste det fram et ønske fra byboerne om at Notodden skulle bli en egen by, og dermed skilles ut fra Heddal kommune. Partene kunne derimot ikke bli enige om hvordan grensene skulle trekkes, så saken måtte til slutt avgjøres av Stortinget. Der ble det bestemt at Notodden skulle få bystatus fra 1. januar 1913. Fall og vekst. I årene etter den første industriutbyggingen og nesten opp mot 2.verdenskrig opplevde byen en økonomisk stagnasjon, og etter hvert nedgang. Mye av produksjonen ble nå flyttet enten nærmere de store fossene (Rjukan), eller nærmere markedet. (Grenland og Herøya). Dessuten tok nye metoder innenfor kunstgjødsel (den mindre energikrevende Haber-Bosch-prosessen) over for Birkeland-Eyde-prosessen. Etter krigen bedret situasjonen seg, mye fordi det var bedre tider på verdensmarkedene, og fordi Norsk Hydro fant andre bruksområder for bygningsmassen sin. Blant annet ble det startet en egen sekkefabrikk, som sørget for mange arbeidsplasser i kommunen. I toppåret 1960 forsørget arbeidere fra Tinfos og Norsk Hydro 38 prosent av Notoddens befolkning. Etter industrien. Etter 77 års drift ble hjørnesteinsbedriften Tinfos Jernverk nedlagt i 1987. Da hadde allerede Norsk Hydro i et par tiår rasjonalisert bort, eller flyttet arbeidsplasser fra byen. Dette betydde slutten på Notodden som en tradisjonell industriby. Byen har siden den gang etablert seg som en handels- og serviceby for Aust-Telemark og områdene rundt. De siste årene har det derimot blitt etablert en del nye industribedrifter, og da særlig innenfor høyteknologi, offshore og forsvarsindustri. Notoddens unike industrihistorie har også begynt å få mer oppmerksomhet, spesielt i forhold til turisme og vern av kulturminner. I 2009 ble Notodden oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste, sammen med Rjukan, Odda og Tyssedal. Næringsveier. De senere år har det skjedd en utvikling i retning av flere industribedrifter på Notodden, spesielt innenfor teknologi og offshore. Rett utenfor sentrum er ligger Telemark Teknologipark, der flere ulike teknologi- og industribedrifter har etablert seg. Noen av bedriftene som skaper optimisme i byen er Simpro defence, Berget AS, Sperre AS og Norwegian Coating Technology. Uavhengig av industrien har Notodden i over hundre år fungert som handels- og serviceby for resten av Aust-Telemark, og også en del av Vest-Telemark. I dag er Tuvensenteret det største kjøpesenteret i regionen, og bilbransjen på Notodden er også dominerende i regionen. Media. Telen er Notoddens eneste avis og kommer ut seks ganger i uken. Den dekker også nabokommunene Sauherad og Hjartdal, og har eksistert siden 1928. Fylkesavisene Telemarksavisa og Varden har lokalkontorer på Notodden. Telens grunnlegger Ola Storeng startet også Teledølen i 1905, som var Telens hovedkonkurrent fram til den ble nedlagt i 1973. I avisenes glanstid på 1910-tallet og 1920-tallet var det flere publikasjoner som kom ut på Notodden, deriblant Freden, Telemarkposten, Telemarkfylke, Notodden blad og Notoddens nyheds- og avertissements-blad. Radio P5 Telemark sender i dag på lokalradiofrekvensen i Notodden, men dekker også kommunene Bø, Nome og Sauherad. Det samme gjør Bø-baserte Radio Midt-Telemark. Tidligere nærradiokanaler i byen inkluderer Radio Øst-Telemark, Radio 5 og Radio Notodden. Turisme. For de fleste er Notodden mest kjent for å arrangere Notodden Blues Festival, en av Europas største bluesfestivaler. Fra sin spede begynnelse i 1988 trekker nå festivalen titusenvis av mennesker til byen hvert år den første helgen i august. Høsten 2013 åpnes Bok- og Blueshuset på Notodden, byens nye kulturhus og signalbygg. I tillegg til bibliotek, kino, konsertscene og kafè, vil det også inneholde bluesmuseum og kontorene til Norsk bluesunion og Notodden Blues Festival. Noen få kilometer fra sentrum ligger Heddal stavkirke. Dette er Norges største stavkirke, og kanskje Notoddens største turistattraksjon. Den ble bygd allerede på 1200-tallet. Like i nærheten ligger Heddal Bygdetun, som har samlet mange bygninger fra middelalderen og fram mot vår tid, og som dessuten har eksempler på rosemalerkunst og bunader fra Øst-Telemark. I området rundt Heddal stavkirke og Heddal Bygdetun ligger også Kulturstigen, som er en historisk og litterær vandring med innlagte lytteposter. Notodden kirke sto ferdig i 1938, i anledning Notoddens 25-årsjubileum. Kirken var en gave fra Tinfos-direktør Ole. H. Holta. Musikk. Bluesmusikken har satt sitt preg på Notodden siden 1970-tallet, godt hjulpet av artister som Kåre Virud og Notodden Blues Band. Senere har blant andre The R&B Express og Spoonful of Blues kommet til, og oppstarten av Notodden Blues Festival i 1988 har ikke lagt en demper på rekrutteringen. Rett før festivalen hvert år arrangereres et bluessemninar for ungdom, og her har kjente bluesartister som Kid Andersen deltatt i begynnelsen av sin karriere. Den internasjonalt kjente komponisten Klaus Egge ble født i Gransherad i 1906 og døde i Oslo i 1979. Egge regnes som en av Norges førende symfonikere. Han hadde en rekke høye tillitsverv innen norsk musikkliv og var også en toneangivende musikkritiker. Det som først og fremst lever etter han, er musikkverkene han skapte, bl.a. fem symfonier, tre klaverkonserter, en fiolinkonsert og en cellokonsert. I 1972 fikk Egge Norsk Kulturråds Ærespris Notodden har også et stort metal-miljø, og store artister/band som Emperor, Mortiis, og Zyklon har sine utspring fra Notodden. Artist og produsent Vegard Sverre Tveitan har vært sentral i dette miljøet. Av andre musikkfestivaler (både nåværende og tidligere] kan nevnes Motstøyfestivalen, Metal Heart Festival, Notodden Musikkfestival og den årlige Landskappleiken i bluesgitar. Litteratur. Følgende forfattere fra Notodden har oppnådd medlemskap i Den norske Forfatterforening: Ingebjørg Mælandsmo, Olav Kaste, Hans Herbjørnsrud, Håvard Rem og Tor-Arne Moen. Kaste og Rem er lyrikere; de øvrige er prosaforfattere. Forfatterskapet til Hans Herbjørnsrud blir høyt vurdert både her til lands og i utlandet. I 1999 ble Herbjørnsrud nominert til den europeiske Aristeion-prisen, og han er to ganger blitt innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. I tillegg har han mottatt en rekke høythengende priser i Norge. Novellene hans er oversatt til flere asiatiske og europeiske språk. Herbjørnsrud blir gjerne betraktet som den betydeligste telemarksforfatteren i generasjonen etter Tarjei Vesaas. Forfatteren bor på slektsgården Herbjørnsrud i Heddal, og denne gården med landskapet omkring danner scenen for handlingen i noen av hans mest kjente tekster, slik som i "Blinddøra", "På Gamletun i Europa" og "Vi vet så mye". Sport. Byens stolthet er Notodden Fotballklubb (NFK), som i sesongen 2012 spiller i Adeccoligaen.Klubben rykket opp første gang i Adeccoligaen i 2006, men måtte ned i 2.divisjon i 2010 og 2011. NFK ble stiftet i 1999 som et samarbeidsprosjekt mellom Sportsklubben Snøgg og Heddal, og spiller sine hjemmekampper i Idrettsparken. Både herrelaget og damelaget til Notodden Håndballag (NHL) spiller i 3. divisjon, og dette er også moderklubben til landslagsspiller Joakim Hykkerud. Heddal bordtennisklubb har et av landets beste elitelag, og tapte sluttspillfinalen både i 2011 og 2012. a> som har flere avdelinger på Notodden. Sportsklubben Snøgg er et idrettslag som i dag driver med aldersbestemt fotball, bryting og friidrett, men Snøgg Fotball hadde i 1951/1952 et fotballag på det øverste nivået i Norge. Snøgg-bryteren Aage Eriksen vant OL-sølv i 1948. Høyskolen. Det har lenge vært lærerutdanning på Notodden, men i 1994 ble skolen en avdeling av Høgskolen i Telemark. Avdelingene i Notodden og Rauland kalles fakultet for estetiske fag, folkekultur og lærarutdanning. I dag er det ca. 1650 studenter ved høyskolen på Notodden. Dialektforhold. Historisk ligger Notodden kommune i området for øst-telemarksdialekten ("aust-telemålet" i faglitteraturen), men siden byen Notodden vokste fram, har det vært et skille mellom et tradisjonelt mål i bygdene og et innflytterprega mål i bysenteret. Når det gjelder bymålet, så er det en vanlig oppfatning at det ligner en del på målå i byene i Grenland og Vestfold, noe som tyder på at det kan regnes som et vikværsk bymål (sjøl om mange notoddinger nok opplever for eksempel grenlandsmålet som "breiere" enn sitt eget talemål). Vikværske trekk i bymålet finnes blant annet i bøyingssystemet. For eksempel kan en høre endinger som -ær og -ane i flertall av hannkjønnsord ("bilær", "bilane"), -ær(e) og -ast i komparativ og superlativ av adjektiv ("finær(e)", "finast") og -ær i presens av ("kastær", "tutær", "rullær"). Et annet fenomen bymålet har til felles med deler av det vikværske området, er preposisjonen "mellom" brukt synonymt med "gjennom" (for eksempel i setninger som "Saken gikk ikke mellom i bystyret" eller "[Bank]kortet gikk ikke mellom, prøv å dra igjen!"). Som i grenlandsmålet blir dessuten "oss" gjerne uttalt "vårs". Det er imidlertid mye talemålsvariasjon i byen, og en del vil ikke ha (alle) disse trekka i talen sin, men heller snakke en mer bokmålsnær. Mange i lokalbefolkninga oppfatter det slik at talemålet i Notodden har endra seg relativt mye i seinere år. For det første synes trekk fra bymålet å ha bredt om seg i bygdene. For det andre har bruken av vikværske bøyingsformer nok gått noe tilbake i bymålet. Det kan altså se ut til at Notodden, som mange andre områder på Østlandet, opplever at både bygdemålet og bymålet går i retning av en fellesøstlandsk dialekt. I en slik situasjon er det vanskelig å slå fast om endringene i bygdemålet først og fremst kommer av påvirkning fra målet i Notodden by eller fra fellesøstlandsken. Styrende organ. Notoddens øverste politiske organ er kommunestyret, som består av 41 representanter. Formannskapet har 11 medlemmer. I tillegg sitter alle politikerne med unntak av ordføreren i ett av kommunestyrets følgende utvalg, som behandler sakene før de blir tatt opp i Kommunevalget 2011. Kommunevalget på Notodden endte opp å bli det jevneste valget i byens historie. Før valget hadde Høyre, Kristelig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet bestemt seg for å samarbeide, og dermed utfordre den regjerende koalisjonen med Arbeiderpartiet og Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse (forkortet SOL), som hadde støtte fra Senterpartiet. Ap, Høyre og Venstre hadde stor framgang ved valget, mens KrF og Senterpartiet endte på nesten samme resultatet som i 2007. De store taperne ble Fremskrittspartiet og ikke minst SOL, som gikk tilbake med 14,3 prosent. Etter omtelling viste det seg at KrF hadde tatt et mandat fra Senterpartiet med en overvekt på 41 listestemmer. Rent valgteknisk er dette det samme som en eneste partistemme. Etter forhandlinger mellom de borgerlige partiene ble det bestemt at Sveinung Hesjedal (H) skulle bli ordfører, men han trakk seg av helsemessige årsaker. Til slutt ble Jørn Christensen (H) valgt til ordfører i Notodden kommune for perioden 2011-2015. Kommunikasjon. Notodden lufthavn ligger 2 kilometer utenfor sentrum, og er mest kjent som seilflyplass. Likevel er det daglige flygninger til og fra Bergen. E134 kommer fra Oslo, går gjennom hele kommunen fra Meheia i øst til Ørvella i vest, og avslutter i Haugesund over tretti mil senere. Notodden har bussavganger hver time, hele døgnet, hele året til og fra Oslo, og også daglige bussavganger til Skien, Bø og Haugesund. Notodden jernbanestasjon er siste stoppested på Bratsbergbanen før toget går tilbake sørover til Skien/Porsgrunn, med forbindelse til Sørlandsbanen ved Nordagutu. Vennskapsbyer. I 2008 besluttet Notodden kommunestyre å avslutte sine vennskapsavtaler med Idensalmi, Nyköping og Stelle. Disse tre ble erstattet av en ny vennskapsby, Suwałki. Porsgrunn. Porsgrunn er en by og en kommune i Grenland i Telemark fylke. Kommunen omfatter de tidligere bykommunene Brevik og Porsgrunn og landkommunen Eidanger. Porsgrunn grenser i nord til Skien og Siljan, i øst mot Larvik i Vestfold, og i vest mot Bamble. Høyeste punkt er Fjerdingen, 360 moh. Kommunen er en del av det området som kalles Grenland. I selve bykjernen bor det rundt 13 000 innbyggere. Porsgrunn by ligger ved utløpet av Telemarksvassdraget og er en viktig industriby. Den har fått navn etter en grunne i elva som var bevokst med "pors" ("Myrica gale"). Porsgrunn inngår som en del av Gea Norvegica Geopark. Av næringsvirksomhet i Porsgrunn er prosessindustrien som en kan si dominerer, tidligere var denne virksomheten en del av Norsk Hydro. I dag er det Yara og Ineos som driver prosessanleggene for kunstgjørsel og Polymer og er Porsgrunns største industri-arbeidsgiver. Yara en av verdens største kunstgjødsel-fabrikker, er lokalisert her. BIS Production Partner AS, Porsgrunds Porselænsfabrik, Isola as, BEHA, Eramet, REC og Norcem er andre viktige industrielle aktører i Porsgrunn. Historie. Det har blitt hevdet at Porsgrunn opprinnelig var navnet på en av tre små øyer som lå der hvor kjøpesenteret Down Town ligger i dag. Selv om det synes riktig at en av disse øyene har blitt omtalt som «Postgrund», er det trolig, som Tønnesen hevder i byhistorien, at navnet opprinnelig er blitt brukt om Vestsida. I middelalderen var dette et sumpområde hvor pors-planten vokste villig, og planten ble sanket her av nonnene fra Gimsøy kloster. Det er overveiende sannsynlig at disse ga det navnet til stedet som ordrett betyr «grunn hvor det vokser pors». Allé med gamle eiketrær i Porsgrunn Porsgrunn er nevnt første gang i litteraturen av Peder Clausøn Friis i boka «Norrigis Beschrifuelse» som utkom i 1613, i en passasje som trolig er skrevet i 1576 da Friis besøkte Skien: «2½ Mile ind fra Haffuit kommer Skiene-Elff ud i den Fiord, oc kaldis det Sted Porsgrund». Uten at man skal tolke for mye inn i dette utsagnet, er det ganske klart at navnet allerede da betegnet et større område rundt utløpet av elva. Porsgrunn vokste for alvor fram som havneby for trelast på 1600-tallet, da elva oppover til Skien dels var fylt opp av sagflis, og dels var blitt grunnere som en følge av leirras langs elvebreddene mot Skien. Da tollboden ble flyttet fra Skien til Porsgrunn i 1653, førte det til ytterligere oppblomstring av havna. Byen utviklet seg etter hvert til et ladested med stadig økende handels- og håndverksvirksomhet. I 1764 ble stedet utskilt fra de omkringliggende landherredene Eidanger, Solum og Gjerpen som eget prestegjeld. Da hadde innvånerne allerede bygd seg kirke på begge sider av elva. Østsida kirke sto ferdig i 1760, og Vestsida kirke i 1758. I 1807 fikk Porsgrunn kjøpstadsrettigheter, og i 1842 ble den egen bykommune. På 1700-tallet ble en rekke skipsverft opprettet og etterhvert fikk de store trelasthandlerne som dominerte byens næringsliv en betydelig seilskipsflåte. Fra 1850-årene det fart i industrialiseringen med skipsbyggerier og sagbruksvirksomhet. Seilskipsfarten var på hell mot slutten av århundredet og flere redere satset på land og omstillingen i næringslivet førte bl. a. til etablering av Norrøna Fabrikker (bryne- og slipesteiner)1884 og Porsgrunds Porselænsfabrik A/S, med sin første produksjon i 1887. Noen redere satset på store, gamle seilskuter som var blitt erstattet av dampbåter i utlandet. Dermed ble Porsgrunn Norges største seilskuteby tidlig på 1900-tallet. Etter 1. verdenskrig var den tid forbi. Da hadde allerede industrien med elektro-, jern- og metallindustri blitt de dominerende arbeidsplasser. I 1929 anla Norsk Hydro sitt betydelige fabrikkanlegg på Herøya for produksjon av kunstgjødsel. Porsgrunn ble i 1964 slått sammen med kommunene Eidanger og Brevik. Porsgrunn har utviklet seg som utdanningsby de siste årene. Teknisk utdannelse startet med Skiensfjordens Tekniske Fagskole i 1884. I dag er Høgskolen i Telemark etablert i Porsgrunn, også med sivilingeniørutdanning og doktorgrad. Sykepleieutdanning og helsesøsterutdanning er også etablert ved Høgskolens avdeling i Porsgrunn. Handelshøyskolen BI er også etablert i Porsgrunn samt BEHA Fabrikker og BEHA Elektro som er en betydelig aktør innen produksjon av komfyrer og varmeovner i Norge. Tettstedet Skien/Porsgrunn. Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer en stor sammenhengende tettbebyggelse gjennom kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble som ett tettsted. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere per 1. januar 2009 (Skien 45 253, Porsgrunn 31 711, Bamble 9 959). Statistisk sentralbyrå betrakter Porsgrunn som landets 7. største tettsted. Sentrum. Her er det mange gågater, med forskjellige butikker, restauranter, kafeer og ulike kontorer. Her ligger også Telemarks største kjøpesenter som heter Down Town. Porsgrunn er også kjent for Winterfestival, Ølfestival, Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival og mer. Flåtten / Grønli / Rønningen. Her ligger stort sett bare Flåtten Supermarked og Grønli Skole. Rønningen barnehage holder også til i dette området, og ved siden av denne barnehagen ligger et gammelt posthus, som var et viktig møtested før det ble lagt ned. Mesteparten av bebyggelsen i området er eneboliger, tomannsboliger, rekkehus og lavblokker. Boligområdene ble hovedsakelig bygd ut på begynnelsen av 60-tallet for den voksende befolkningen i området som følge av den industrielle ekspansjonen på Herøya. Mange av boligene i dette området ble bygd for Hydro-ingeniørene, spesielt på Grønli og Rønningen. En stor del av eneboligene og tomannsboligene er arkitekt-tegnede boliger som har blitt masse-produsert for formålet. Området har ellers mye naturlig skogsterreng å by på, blant annet nærhet til "Sykehusskogen", Bjørntvedtbruddet og Flåtten-jordet med Stridsklev / Urædd-løypa som er et yndet sted for skigåere på vinteren. Hovet/Stridsklev. Hovet og Stridsklev var opprinnelig to separate boligområder ca 5 km sør for og 80-100 m høyere enn Porsgrunn sentrum. I dag er områdene så utbygget og sammenvokst at de må sees på som ett område. I dette området, som kan betegnes som en drabantby, bor det i dag (2008) ca 5 300 mennesker. På Stridsklev finnes Stridsklev barne- og ungdomsskole, Stridsklevsenteret med dagligvarehandel, post i butikk, frisør og storkiosk, Stridsklevhallen med blant annet nyrenovert tidsmessig svømme-/badeavdeling, og Stridsklev kirke. På Hovet ligger Hovet barneskole, Hovettunet barnehage og en dagligvarehandel. Området er, med sin balanserte blanding av lavblokker, rekkehus og eneboliger, et attraktivt boområde. Her finnes også enkel tilgang til friluftsaktiviteter, som turløyper, lysløype om vinteren, samt gangavstand til flere bade- og fiskemuligheter i Eidangerfjorden. Hovenga. Både sentrumsnært og naturnært. Det er flere boligprosjekter under utvikling og oppføring, med vekt på boliger for unge kjøpere. Lilleelva, eller Leirkup, bukter seg gjennom området. Området har ny skole og mange barnehager, noe som har tiltrukket mange barnefamilier. Porsgrunn Vest («Vessia»). På vestsiden ligger PP-Senteret og Porsgrunds porselensfabrikk. «Vessia» er et klassisk arbeiderstrøk, med rundt 3 000 innbyggere. Med sin flotte natur, og sentrale beliggenhet, er «Vessia» i våre dager et av byens mest attraktive boligområder. Det ble i 2006 bygget helt ny skole, og bydelens idrettsklubb, IF Pors, sørger for et bredt og godt fritidstilbud til barn og unge, både fra «Vessia» og andre deler av grenlandsområdet. Pors holder til langt nord i bydelen, på Pors Stadion. Pors Stadion huser også byens beste fotballag,Pors Grenland, som spiller i 2. divisjon idag, men har spilt i toppdivisjon og 1. divisjon tidligere. Herøya. På Herøya finner man Herøya industripark, hvor om lag 40 industri- og servicebedrifter holder til. Kjølnes. På Kjølnes finner du Høgskolen i Telemark, Porsgrunn videregående skole og Kjølnes ungdomsskole. I området ligger også en svømmehall, tennishallen og idrettens hus med legesentral. Her finnes det også en mengde fotballbaner på grass og en på kunstgrass. I august 2010 åpnet også det nye skateanlegget på Kjølnes. Det nye skateanlegget er lokalisert i forbindelse med idrettsanlegget på Kjølnes. Porsgrunn kommune har investert 5,5 millioner i en betongpark på Kjølnes i Porsgrunn, som består av en stor "bowl" og en 66 meter lang "street". Bergsbygda/Lillegården/Døvika/Bjønnes. Med sin flotte beliggenhet og strandområder, er Bergsbygda et populært sted om sommeren. Kjente landområder er «Steinalderslottet» (egentlig en bygdeborg) på Bjønnes/Leerstang som er et forhistorisk område med gravplasser m.m. Her finner du også Bergsbygda skole som har eksistert helt siden 1881. Tusenårssted. a>" ble avduket i 1985 og står nå på Strandpromenaden. Kommunens tusenårssted er området mellom rådhuset og Porsgrunnselva med den nåværende Rådhusplassen og deler av Østre brygge. Området ligger strategisk til med stor grad av offentlige servicekontorer, rådhuset med teatersal, kino, bibliotek og Gamle-Posten kulturhus, og står sentralt i satsingen på «kreativ byutvikling». Rådhusplassen, som den mest offentlige plassen i byens sentrum, har lange tradisjoner som møteplass, sted for torghandel, og som kulturarena. Plassen er sentral som festplass, møteplass, og som arena for større byarrangementer. Tusenårsstedet stod ferdig til Porsgrunns byjubileum 3. juli 2007, da byen feiret sine 200 år som kjøpstad. Prosjektet fikk navnet «Rådhusamfiet», og planen var at det skulle åpne for kontakten med elva, både visuelt og fysisk. Alle skolene i kommunen fikk i 2000 et eget tusenårstre som de kunne plante på skoleområdet, og dette er også i stor grad utført. Kultur og samfunn. Porsgrunn huser en årlig teaterfestival – Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival – med skuespillere og gjøglere fra hele verden en uke i juni. Kommunen feirer årlig Barnas Dag, med kostymeparade, tivoli, leker og underholdning. Porsgrunn har gjennom en pågående storoffensiv tiltrukket seg en rekke nye virksomheter etter at Norsk Hydro trakk seg ut. Den ble etablert som pilotkommune for Miljøverndepartementet og har fått 3,5 millioner kroner for å forme ny kollektivterminal. Gjennom prosjektet «Bo i Grenland» jakter kommunen og næringslivet aktivt på flere unge til ledige jobber. Porsgrunn har via brukerundersøkelser sett en markant økning i folks trivsel og tilhørighetsfølelse. Kommunen har en høyere prosentvis økning i handel og omsetning på utesteder enn i resten av landet. Porsgrunn er ifølge en rapport fra Transportøkonomisk institutt foregangskommune når det gjelder å få et yrende liv tilbake til sentrum av byen. Sauherad. Sauherad er en kommune i Telemark. Kommunen grenser til Nome i sør-vest, Bø i vest, Notodden i nord, Kongsberg i øst og Skien i sør-øst. Høyeste punkt er Vardefjell, 815 moh. Kommunesenteret er Akkerhaugen, andre tettsteder i kommunen er Nordagutu, Gvarv, Hjuksebø og Hørte. Ved Nordagutu stasjon stopper togene på Sørlandsbanen mellom Oslo og Kristiansand/Stavanger, samt togene på Bratsbergbanen mellom Porsgrunn/Skien og Notodden. I Sauherad kommune finner man også museumssamlingen Evju bygdetun, som siden begynnelsen av 2000-tallet har vært en enhet tilhørende organisasjonen Telemark Museum. Jordbruk er en viktig del av kommunenes område og rundt halvparten (50%) av Norges spiste epler kommer derfra. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Patmos, en skulpturpark ved Sauarselvas utløp i Norsjø ved Akkerhaugen. Seljord. Seljord er en kommune i Telemark. Den grenser i nord til Tinn, i øst til Hjartdal, Notodden og Bø, i sør til Kviteseid, og i vest til Tokke og Vinje. Høyeste punkt er Brattefjell, 1 541 moh. Seljord sentrum ligger ved foten av Skorve, 1 370 moh. Seljord ligger ved Seljordsvannet og har en betydelig turisttrafikk om sommeren på grunn av den kjente sjøormen Seljordsormen, Dansebandfestivalen, Countryfestivalen, Seljordspelet og ikke minst landbruksmessa Dyrsku'n, som har bestått siden 1866. Andre helga i september kommer det hvert år 60 000-80 000 til dette arrangementet. Tettstedet Seljord hadde 1. januar 2007 1 260 innbyggere. Kommunikasjon. Telemark Bilruter har hovedbase i Seljord. Selskapet driver et vidt forgrenet rutenett i hele Telemark og inn i Aust-Agder til Arendal. Siljan. Siljan er en kommune i Telemark. Den grenser i nord til Kongsberg, i øst mot Lardal, i sørøst mot Larvik, i sør mot Porsgrunn og i vest mot Skien, og er en del av det som heter Grenland. Høyeste punkt er "Rådmannen", 646 moh. Folketallet pr 1. januar 2012 i Siljan tettsted var 1148 innbyggere. Siljan hadde i 2011 størst prosentmessig vekst av alle tettsteder i Norge, med 26% økning i folketallet. Mer enn halvparten av arbeidstagerne i Siljan jobber i nabokommunene Skien, Porsgrunn og Larvik. Siljan inngår som en del av "Gea Norvegica Geopark". Siljan har flere ganger blitt kåret til Telemarks beste bokommune. I kommunebarometeret 2012 var Siljan neste beste kommune i landet og på topp i Telemark. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kullkjelleren ved Moholt jernverk. «Kølakjeller'n» som stedet kalles for lokalt, var et stort kull-lager på 1700-tallet. Jernproduksjon krevde enorme mengder trekull, og derfor var det en nødvendighet med en stor kullkjeller. Idag benyttes kullkjelleren blant annet til konserter og teateroppsetninger. «Siljanspelet» har blitt arrangert siden 2000. «Maren Gulliksdatter» ble arrangert i 2000, 2002 og 2005, i 2008 ble «Slemdals bankende hjerte» arrangert. Skien. Skien sentrum sett fra Bryggevannet. Skien er en by og en kommune i Telemark. Skien grenser i nord til Sauherad og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome, og er en del av det området som kalles Grenland. Byen er en av Norges eldste, og tettstedet ble til rundt år 1000. Den er den eneste middelalderbyen i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Det har foregått industrivirksomhet i byen helt fra 1500-tallet, men i dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien. Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte "Idrætsforeningen Odd". Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odd Grenland, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har to store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-tallet og Festiviteten som stod ferdig i 1891. Kommunen og byen er Norges 11. største, med 52 077 innbyggere per 1. januar 2011. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Skien er det syvende største i landet med 88 335 innbyggere pr 1. januar 2011 (herav i Skien 45 978, i Porsgrunn 32 484 og i Bamble 9 873). Geografi. Skien sett fra vest mot øst. Vealøs i horisonten. Skien sentrum sett fra Kleiva. Topografi. Skien kommune omfatter 778 km², hvorav ca. 479 km² er skogareal, 46 km² jordbruksareal og 57 km² ferskvann. Resterende 197 km² er byområder, boligområder og industriområder. Skien inngår som en del av Gea Norvegica Geopark. Landskapet i Skien er preget av tettbebyggelse fra sentrum og sørover langs Skienselva mot Porsgrunn, rike jordbruksområder i Gjerpen øst for sentrum, og i nord og vest store skogkledde åser unntatt i drabantbyen Gulset. De høyeste punktene i kommunen er Skårråfjellet (814 moh), og Ørnenuten (811 moh). Begge disse fjelltoppene ligger nord i kommunen, nær grensa mot Sauherad. Nærmere sentrum er Vealøs (491 moh), Skrehelle (553 moh), Geitebuvarden (525 moh) og Ulvskollen (405 moh) populære turmål. Innsjøen Norsjø, som er hoveddrikkevannskilden i Skien, ligger på grensa mellom Skien og Nome kommune. Norsjø er en sentral del av Norsjø–Skienkanalen, med Løveid sluse på Skotfoss. Geologi. Skien har en variert geologi. I nord og vest består berggrunnen av gneis og kvartsitt. Gjennom sentrum og bydelen Gjerpen går det et kambrosilurbelte. Etter den siste istida lå dette området under vann i flere tusen år, og havavsetningene har gjort området til et svært produktivt jordbruksareal. I øst er det vulkanske bergarter, og i nordøst består berggrunnen av larvikitt og granitt. Klima. Skien har et moderat kystklima, med relativt milde vintre og varmt sommervær. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Sentrum. Selve byen er anlagt ved Bryggevannet innerst i Skienselva, og Hjellevannet som ligger nederst i Telemarksvassdraget. Mellom disse to vanna var det opprinnelig fire fosser: "Klosterfoss", "Langfoss", "Bollefoss" og "Damfoss". Skienselva gir innseilingsmulighet fra havet, noe som antakelig har vært avgjørende for byens beliggenhet. Bryggevannet har gjennom årenes løp blitt fylt ut en del. Tidligere har dette vannet gått helt opp til der hvor dagens rådhus ligger. I Hjellevannet har det også vært betydelig utfylling, senest på 1970-tallet. I tillegg er det gamle bydelsnavn som ikke er i bruk lenger, fordi geografien i sentrum har endret seg mye. Eksempler på slike bydelsnavn er "Lille-helvete" og "Mudringen". En bekk som løp gjennom sentrum, "Lortebekk", er lagt i rør og eksisterer dermed heller ikke lenger. Omegn. Falkum er et villastrøk som ligger vest for sentrum, mellom Lundedalen og Falkumelva. Bydelene i sentrum, samt Falkum og Mæla, utgjør "Lunde lokalutvalgsområde". Bratsberg ligger på høyden mellom sentrum/Skienselva og Gjerpensdalen. Hovedveien mellom Bratsberg og sentrum har tradisjonelt vært Snipetorp, som leder opp til bydelen Bratsbergkleiva. I området finner man også de gamle gårdene Frogner, Brekke og Bratsberg gård. Nedover Skienselva er det tettbygd strøk langs hele strekningen mellom Skien og Porsgrunn sentrum. På vestsida finner man blant annet bydelene Gimsøy, Gråten, Kjørbekk og Nenset, og på østsida ligger Follestad, Bøle, Menstad og Borgestad. Øst for sentrum finner man Gjerpen, med rikt jordbruk i Gjerpensdalen. Enda lenger øst er det store skogkledde åser, og her finner man det store kommunikasjonstårnet på Vealøs. Vest for sentrum ligger Gulset. Her bor det om lag 12 000 innbyggere, og Gulset er Skiens største bydel med hensyn til innbyggertall. Området nord for Gulset kalles vestmarka, og her finner man mange gruver fra 1500-tallet. Åfoss og Skotfoss ligger også i vest, ved utløpet av innsjøen Norsjø. Sør for sentrum ligger Solum. Området strekker seg fra Farelva og Hjellevannet i nord, til Frierfjorden i sør. Her ligger blant annet bydelene Klyve og Gimsøy, og ved Skienselvas utløp i Frierfjorden ligger Flakvarp. I sørvest finner man store skogområder rundt Kilebygda og Mælum. Nord i kommunen ligger Valebø, Luksefjell og Sauheradsfjella. Det er lite bebyggelse i disse områdene. Naturvern. I Skien er det åtte naturreservater. Børsesjø (1165 daa), som ligger i Gjerpensdalen, er en av landets rikeste fuglebiotoper. Det er registrert over 230 fuglearter i området rundt innsjøen. De andre naturreservatene er "Gunnborgdalen" (97 daa), "Heggemyr" (49 daa), "Lagmannskjær" (17 daa), "Orrhanemyr" (72 daa), "Orsjømyra" (354 daa), "Skrim-Sauheradfjella" (123643 daa, men ligger bare delvis i Skien) og "Svartefjell" (60 daa). Navn. Kart over Skien fra 1681. Bemerk skrivemåten «Scheen» Byens navn har ingenting med framkomstmiddelet ski å gjøre, selv om det har felles opprinnelse med ordet «ski» som betyr kløyvd stokk (jamfør skigard). Ordet «ski» er avledet av å skille, og navnet Skiða var nok opprinnelig et elvenavn, trolig med betydningen den som skiller (elvenavna var oftest aktive). I folkevandringstida kom "grenene" til området. De opprettet et eget stammerike ved Norsjø, hvor Solum var en viktig del. Vassdraget markerte da skillet mellom grenene, på Solumsida, og den delen av områdets befolkning i Gjerpen og Eidanger som hadde kulturelt og handelsmessig fellesskap med Vestfold. Navnet Skiða er trolig så gammelt, fra en tid da det ikke var noe vannskille i Skien. Dengang fløt nåværende Bryggevannet og Hjellevannet sammen. På 900-tallet begynte brynesteinshandlere å legge seg til ved Skiða, og slik har elvenavnet gradvis festa seg ved det som i løpet av kort tid ble en viktig handelsplass. (Skrivemåte fram til 1814 var Scheen. Navnet uttales «Skjeen» (IPA:). Byens egne innbyggere uttaler byens navn slik det tidligere ble skrevet, det vil si med to e-er, og ikke med noen i-lyd. Lyden i navnet Skiða var kort, og ble svekket til. Dette bekreftes også i gamle tekster og kart, hvor bynavnet skrives «Scheen». Denne rettskrivinga må ha hatt basis i lang tids fastsatt uttale. Historie. Skiensdyret, reproduksjon av utskjæring fra 1000-tallet. Allerede rundt 1500 f.Kr. begynte det å vokse fram et bondesamfunn i Grenland. Etter hvert som nye jernredskaper ble vanlig i jordbruket, økte også behovet for brynesteiner. Eidsborgbryner ble en viktig handelsvare, og stedet der fallet fra Hjellevannet danner et hinder for skipsfart på Skienselva ble en naturlig handelsplass. Fra tettsted til kjøpstad. Fra rundt år 1000 var det en så omfattende bosetting i Skien sentrum at det kan defineres som et tettsted. Dette ble fastslått gjennom de arkeologiske utgravingene som ble ledet av Siri Myrvoll på slutten av 1970-tallet. Dag Eilivsson er en av de første personene man kjenner til i Skiens historie. Han var lendmann på Bratsberg, og far til den senere så mektige Gregorius Dagsson. I siste halvdel av 1000-tallet etablerte Dagsætta seg som handelshøvdinger i området, og i år 1102 vet man at Dag Eilivsson og hans menn fra Bratsberg reiste med Magnus Berrføtt på hærtog til Irland. Rundt år 1110 ble kirken på Kapitelberget bygget, og dette er den eldste steinkirken man kjenner til i distriktet. Noen år senere, rundt 1150, ble Gjerpen kirke reist. Da hadde benedikterklosteret Gimsøy kloster allerede blitt grunnlagt på Klosterøya, man antar at dette skjedde rundt år 1115. Klosteret ble raskt en viktig maktfaktor i distriktet, og Dags datter Baugeid var klosterets første abbedisse. Midt på 1100-tallet vet man at det foregikk en regulering av bebyggelsen i sentrum. Det ble laget en trebrobelagt gate, og lafta tømmerbygninger ble reist. Beboerene var handelsmenn, håndverkere og fiskere. Tidlig på 1200-tallet ble sysselinndelingen innført, og Skiensyssel omfattet Grenland, Telemark og Numedal. Dermed ble Skien både et økonomisk og administrativt sentrum. Utover på 1200-tallet ble Gimsøy kloster en stadig sterkere maktfaktor i området. Samtidig utviklet Skien seg til å bli en by, med yrende liv og bebyggelse rundt havna og Mariakirken som lå midt i byen. Tidlig på 1300-tallet ble havna utvidet, og mange Hanseater, engelske og hollandske kjøpmenn seilte opp Skienselva. I 1358 ble Skiens eldste privilegiebrev utstedt av kong Håkon VI Magnusson, og byen ble offisielt en kjøpstad. Privilegiebrevet var i alle fall delvis et resultat av en maktkamp mellom Skiens handelsmenn og klosteret, og senere utstedte privilegiebrev bekrefter at det var en slik konflikt. Men det var antakelig flere motiver for utstedelsen av det første privilegiebrevet. Ettervirkninger av svartedauen og innbyrdes stridigheter mellom norske byer har sannsynligvis også vært medvirkende årsaker til utstedelsen av brevet. På 1400-tallet ble bysamfunnet bedre organisert. Skien fikk et borgerstyre som besto av 12 rådmenn, og én eller to av disse ble utpekt som borgermester. På denne tiden foregikk det en utstrakt handel med hollendere, og flere av disse slo seg ned i byen. Samtidig sto den katolske kirke sterkt, og Gimsøy kloster forvaltet store landområder. Men med reformasjonen i 1536 var det slutt. Gimsøy kloster tilfalt kongen, som nå ble den største eiendomsbesitteren i Skien og omegn. I 1546 brant klosteret ned, og alle spor forsvant. Noen år senere, i 1583, inntraff det som skulle hjemsøke byen mange ganger senere. Byen brant, og tre fjerdedeler av middelalderbyen (deriblant kirka og rådstua) gikk tapt. Tidlig industriutbygging. Kart over Skien fra rundt år 1700. Sagbruk og renner mellom Hjellevannet og Bryggevannet vises tydelig. a>s "Norge fremstillet i billeder" (1848). Skien før brannen i 1886. Industriutbygginga i Skien tok til på 1500-tallet. I 1539 startet driften av Fossum Jernverk, det eldste jernverket i Norge. Jernmalmen ble hentet fra Glasergruva, som ligger i vestmarka nord for Gulset. I 1625 ble den første masovnen bygget på jernverket. I sentrum ble det startet opp sagbruk som utnytta fossefallet. Tømmerfløting på elva kom i gang på 1600-tallet, og Skien ble landets ledende trelastsentrum. Byen var en viktig eksporthavn for tømmer og plank, og importhavn for korn. Landheving og utvikling i skipsfarten hadde etter hvert gjort byen lite tilgjengelig for handelsskip, og ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund vokste etter gradvis fram. 1663 ble et merkeår for Skiensborgerene. Kong Frederik 3 hadde havnet i bunnløs gjeld, og Jørgen Bjelke var en av de største kreditorene. Bjelke var på den tiden lensherre på Bratsberg, og kongen betalte gjelden ved å gi fra seg eiendommene i Skien. I den forbindelsen overtok Skiensborgerene eiendomsretten til 39 sager i byen, for 400 riksdaler per sag. På 1670-tallet var det en kraftig økning i eksport av trevarer til England og Nederland, noe som førte til en høykonjunktur uten sidestykke i byens historie. På begynnelsen av 1600-tallet er det anslått at det bodde om lag 1000 mennesker i Skien sentrum. Til sammenlikning bodde det rundt 2000–3000 mennesker i Christiania på samme tid. I 1835 hadde byen 2158 innbyggere, og i 1885 hadde dette steget til 7538. Utvidelser av bygrensa er noe av forklaringa på denne kraftige økninga. Også på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av mange branner. Det var bybranner i 1652, 1671 og 1682. I brannen i 1671 gikk 90 bygårder tapt. På 1700-tallet var det også en rekke katastrofale branner, og store deler av byen brant ned i 1732 og i 1766, hvor alle byens viktigste dokumenter gikk tapt. I 1777 brant det på nytt, og denne gangen brant 172 bygårder, 32 sager og 2 vannmøller ned. På 1700-tallet slo en rekke kjente handelsslekter seg ned i Skien. Slekter som Løvenskiold, Wesseltoft, Ording og Cappelen eksisterer i byen den dag i dag. Utover 1700-tallet opplevde byen tilbakegang mens ladestedene vokste. Senere skulle byen oppleve ny fremgang som industriby, kommunikasjonsknutepunkt og fylkets administrative senter. Opptur og katastrofe. 1800-tallet var preget av store forandringer og rivende utvikling, men endte i en fryktelig katastrofe. Byen hadde fortsatt en viktig posisjon som handels- og industriby, og i 1836 opprettet Norges Bank en avdeling i Skien. Det var mange teknologiske nyvinninger på denne tiden, og i Skien var man tidlig ute på mange områder. I 1862 ble Skien-Norsjøkanalen åpnet. To år senere, i 1864, ble det åpnet et gassverk som forsynte Skiens beboere med gass og varme. I 1882 kom Vestfoldbanen til Skien. Og Norges første elektrisitetsverk som leverte strøm til abonnenter, Laugstol Bruk, startet opp i Skien i 1885. I 1856 ble områdene Banejordet, "Brekkejordet", Bratsbergkleiva, Follestad og "Klosterhaugene" lagt under Skien. Dette skjedde til protester fra Skiens innbyggere, da bebyggerene i disse områdene stort sett var arbeidere og fattigfolk. Det skjedde også endringer i industrien i byen. I 1867 ble Fossum Jernverk lagt ned, etter mer enn 300 års drift. Men ny industri kom til, når Benjamin Sewell grunnla Union Bruk i 1873. I 1881 var det en stor brann ved Union, men det var allikevel bare en forsmak på det som skulle komme. I 1885 kom et nytt forvarsel, når Cappelens residens på Gjemsø kloster brant ned. Og så, i 1886, brant byen igjen. Den var den største i byens historie, og hele 244 bygårder brant ned til grunnen. Sentrum var fullstendig rasert. På 1890-tallet ble sentrum på nytt bygget opp. Det ble laget en ny byplan, og det ble innført murtvang i hele sentrum. Mot vår tid. På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygget nye boligområder rundt bykjernen. Brekkeby, Brekkejordet, Gimsøy, Falkum og andre steder er villastrøk som ble bygget den gangen. På 1970-tallet var det utbygging av nye bydeler på Gulset og Klyve, og det vokste opp tidstypisk blokkbebyggelse. Det ble også bygget mer jernbane, og i 1920 ble jernbanestrekningen Bratsbergbanen åpnet. Men mellomkrigstida var også preget av konflikter, og i 1931 sto det store Menstadslaget i Skien. Da sendte forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig er gravlagt i Skien, soldater mot arbeiderne. I 1940 ble Skien okkupert av tyskerne, og byen hadde nazi-styre frem til 1945. I 1964 ble Skien by slått sammen med herredene Solum, Gjerpen og Valebø krets i Holla kommune til storkommunen Skien. I tillegg var det en grensejustering i 1968, som førte til at 3 554 personer ble overført fra Skien til Porsgrunn. Etter dette har kommunens grenser ligget fast. Kommunesammenslåinger og grensejusteringer på 1960-tallet ga store utslag på folketallet, og i 1968 bodde det 44 300 mennesker i Skien kommune. Med unntak for et lite fall i folketilveksten på begynnelsen av 1980-tallet, har folketallet økt jevnt opp til 51 359 i 2009. I 2008 var 7,8 % av befolkningen personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og 1,8 % var personer med vestlig innvandrerbakgrunn. I Skien bor 89 % av befolkningen i tettbygd strøk. I 1968 sto Skienshallen ferdig, og der ble EM i turn arrangert i 1975. På 1970-tallet var det flere viktige kulturelle begivenheter i byen. I 1973 ble Skiens nye kulturhus Ibsenhuset åpnet. I 1978 ble det opprettet et eget regionteater, "Telemark teater" (nå Teater Ibsen). I 1986 kom et nytt signal på skiftende tider. Da ble "Skotfoss bruk", papirfabrikken på Skotfoss, lagt ned. Tyve år senere, i 2006, ble også Norske Skog Union på Klosterøya nedlagt. Samfunn. Rolf Erling Andersen, ordfører 2003-2011. Tettsteder. Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer Porsgrunn som ett tettsted, til bruk i sine statistikker. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere pr 1. januar 2009.. I tillegg opererer SSB med to andre tettsteder i Skien, det er Hoppestad og Sneltvedt. Politikk. Bystyret i Skien består av 55 representanter. Ved kommunevalget i 2007 var det 39 470 stemmeberettigede, og stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor. Offentlige etater. Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark. Skien er sete for både Nedre Telemark tingrett og Agder lagmannsrett, med rettslokaler i Statens Hus på Nylende. Her har også fylkesmannen sitt tilhold. Telemark politidistrikt har hovedsete på Myren, sammen med Grenland politistasjon. Skien brannvesen holder også til i dette området. Skien fengsel ligger på Rødmyr. Byens største helseinstitusjon er Sykehuset Telemark, som eies av helseforetaket Helse Sør-Øst. I Skien har sykehuset avdelinger for somatikk og psykiatri. Legevakta i Skien er samlokalisert med sykehusets akuttmottak på Moflata. Kommunen driver også syv botilbud med heldøgns omsorgstjenester. Administrasjonen til Telemark fylkeskommune holder også til i Skien. Fylkeshuset ligger på Lagmannshøgda, hvor både politisk og administrativ ledelse er lokalisert. Fylkeskommunen har ansvaret for videregående utdanning og tannhelsetjenester, og driver blant annet en spesialtannklinikk som er samlokalisert med Sykehuset Telemark. Grunnskoler. Det ble gjort en del omstrukturering med nedleggelser av mindre grunnskoler i Skien i årene 2008–2010. I skoleåret 2012-2013 er det 14 barneskoler og 6 ungdomsskoler i Skien kommune. I tillegg har kommunen to spesialskoler, et pedagogisk senter og spesialpedagogiske tjenester. Skien kommune har også noen private skoler. Videregående skoler. Telemark fylkeskommune eier og driver tre videregående skoler i Skien, disse er Skien videregående skole, Hjalmar Johansen videregående skole og Skogmo videregående skole. Høyere utdannelse. Høyere utdanning tilbys på Høgskolen i Telemark, med avdelinger i Porsgrunn, Bø, Notodden og Rauland. Høgskolen tilbyr både bachelor- og mastergrader, yrkesutdanninger og etterutdanningstilbud. Samferdsel. Vei – Den viktigste inn- og utfartsåren til Skien er riksvei 36, som starter fra E18 i Porsgrunn. Veien fortsetter videre til E134 i Seljord, og er den viktigste veien i nord/syd-retning i Telemark. En annen mye brukt innfartsvei til Skien er riksvei 32, som går fra E18 ved Holmestrand til Skien. Tog – Skien er endestasjon for jernbanestrekningen Vestfoldbanen, som sto ferdig i 1882. NSB har daglige avganger mellom Skien og Lillehammer. I tillegg går det tog på Bratsbergbanen, mellom Eidanger og Notodden. Fly – Skien lufthavn, Geiteryggen betjener flyselskapene Widerøe og Danish Air Transport, som har daglige avganger til Bergen og Stavanger. Flyplassen ble åpnet i 1952. Buss – Telemark Kollektivtrafikk opererer rutebusstrafikken i Skien, med Metrobusser som dekker hele Grenlandsområdet. I tillegg har Grenlandsekspressen fast rute mellom Skien og Oslo, og Telemarksekspressen går mellom Seljord og Tønsberg via Skien. Båt – Skien er en havneby, med adkomst fra Frierfjorden opp gjennom Skienselva. I tillegg er Skien sluse den første slusa i Norsjø–Skienkanalen, noe som gir mulighet for å reise vannveien til Dalen og Kviteseidbyen via Telemarkskanalen. Skien havneterminal ligger på Vold ved Frierfjorden. Hoteller og utesteder. I sentrum av Skien finner man tre hoteller. "Hotell Høyer" ligger ved Rådhusplassen, og har 100 rom. "Hotel Bryggeparken" ligger på Langbryggene, og har 103 rom. Begge disse hotellene har også konferanselokaler. "Dag Bondeheim og Kaffistove" ligger ved Ibsenhuset, og har 41 rom. Utenfor sentrum finner man "Sportellet" (tidligere Hotell Herkules), som er en del av Skien Fritidspark. Om sommeren brukes en del av Sportellet som vandrerhjem. De fleste restauranter og andre utesteder i sentrum, ligger på Langbryggene og i Hjellen. Det ligger også noen utesteder og restauranter i Kongens gate og i Kverndalsgata. Religiøse forhold. Skien prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke, og prosten har sete i Skien. Skien prosti omfatter Skien, Siljan og Porsgrunn fellesråd. Skien kirkelige fellesråd har følgende menigheter: "Borgestad", "Gimsøy og Nenset", "Gjerpen", "Gulset", "Kilebygda", "Melum", "Skien", "Skotfoss" og "Solum". I Skien er det mange frikirkesamfunn. Skien Misjonskirke er den eldste frikirken i Norge, og ble stiftet i 1856 av presten Gustav Adolph Lammers da han brøt med statskirken. Skien Baptistmenighet ble stiftet i 1860 og er landets eldste og største baptistmenighet. Pinsekirken Tabernaklet i Skien var den første pinsemenighet i Norge, og ble grunnlagt i 1908. I tillegg finnes det en rekke andre frikirkesamfunn i byen. Den første menigheten til Jehovas vitner i Norge ble ca. 1900 grunnlagt i Skiensområdet. Det er også tre muslimske foreninger i Skien: "Telemark Islamsk Trossamfunn" (657 medlemmer i 2006), "Telemark Islamsk Forening i Skien" (356 medlemmer i 2006) og A"l-Ghadir Islamske Kulturforening" (146 medlemmer i 2006). Human-Etisk Forbund har lokallag i Telemark, med kontor i Skien. Interkommunalt samarbeid. Grenlandskommunene er tett integrert, og driver et utstrakt interkommunalt samarbeid. Dette omfatter blant annet "Miljørettet helsevern i Grenland ", "Barnevernsvakta i Grenland", "Grenland Landbrukskontor", "Krisesenteret i Telemark" og "Renovasjon i Grenland". Næringsliv. Rive- og oppussingsarbeid på Klosterøya. Historiske trekk. Skien har svært lange tradisjoner som handel og industriby, først og fremst gjennom virksomheten på Klosterøya. På begynnelsen av 1000-tallet var Skien en liten handelsplass, med hovedvekt på eksport av brynestein. Handelsvirksomheten økte utover på 1100-tallet, og ble kontrollert av klosteret på øya. På 1500-tallet var det en rivende utvikling av industrien i Skien, med jernverk på Fossum og bygging av sagbruk på Bruene. Ved hjelp av fyrsetting ble det sprengt ut en rekke renner, slik at sagene kunne utnytte fallhøyda mellom Hjellevannet og Bryggevannet. I dag utnyttes dette fallet av to kraftverk: Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk. Senere var det en lang periode med cellulose- og papirproduksjon, før epoken med bearbeiding av trevarer tok slutt da Norske Skog la ned driften av Union Bruk i 2006. I dag er det en oppblomstring av ny næringsvirksomhet på øya, med overvekt av IKT-, engineering- og bioteknologibedrifter. Dagens situasjon. ABB er den største private arbeidsgiveren i Skien, med sitt store anlegg for produksjon av kraftprodukter på Nylende. På Klosterøya er bedriftene eZ Systems og Bionor Immuno blant de viktigste selskapene. På Bruene, rett ved Klosterøya, har Norgesmøllene en stor mølle. I tillegg til Klosterøya og Nylende, har kommunen større næringsområder på Kjørbekk, Rødmyr og Vold. Her er det en rekke mindre produksjons-, service- og handelsbedrifter. Skien kommune er kommunens og Telemark fylkes største arbeidsplass, med 3255 årsverk i 2008. Skien har relativt få ansatte i privat næringsliv, og det er et underskudd på arbeidsplasser i Skien. Det viktigste arbeidsmarkedet for innbyggerne i Skien er Porsgrunn, hvor det er overskudd på arbeidsplasser i privat næring. Men arbeidmarkedet i Grenland er tett integrert, og det er også mange som pendler fra Porsgrunn til Skien. Jordbruk. Jordbrukssektoren er også viktig i Skien. Gjerpensdalen er et av Telemarks kjerneområder for landbruk, og Skien er Telemarks viktigste jordbrukskommune. Dog er det ikke mange som er sysselsatt i jordbruket i Skien. Av kommunens arbeidsaktive befolkning i 2004 var 1,4 % sysselsatt i primærnæringene jordbruk/skogbruk/fiske, 18,2 % var ansatt i sekundærnæringer, mens 80,0 % arbeidet i tertiærnæringer. Byvåpenet. Dagens byvåpen er et resultat av en lang utvikling som sannsynligvis går tilbake til middelalderen. Det er trolig bare noen av motivene i våpenet som er så gamle. Fra 1609 kjennes et bysegl med de to skiene, men i stedet for skistavene var det et likearmet og smalt gresk kors. Seglet fra 1609 har spisser i korsvinklene og blomsterornamenter på hver side av sentralmotivet. Allerede på slutten av 1600-tallet forekommer bysegl med en stav mellom skiene i stedet for korset. Begge disse versjonene ble brukt inntil godt ut på 1800-tallet – da også med to furutrær i stedet for blomstene. De to skistavene og fargesettingen rødt/gult (heraldisk gull) ble tatt i bruk inn på 1800-tallet, da det ble mer vanlig å bruke dette som byens våpenskjold. Det vannrett avdelte lille feltet nederst, «skjoldfoten», er en stilisering av den naturalistiske gressbakken som blomstene/trærne vokser fra i tidligere versjoner av byvåpenet og i seglet fra 1609. Skjoldfoten og dagens mest brukte utgave av byvåpenet stammer fra 1930-årene, da Hallvard Trætteberg tegnet våpenet i en form for stram funkisstil. Kommunen bruker våpenet med en såkalt murkrone på skjoldets øverste kant. Kulturliv. Henrik Ibsen ble født i Stockmanngården i 1828, og bodde i Skiensområdet til han var 16 år. Dette preger kommunen, som anser Ibsen som byens fremste merkevare. Den store dikteren har blant annet gitt navn til byens kulturhus, Ibsenhuset. Her arrangeres det kunstutstillinger og konserter, og i Ibsenhuset finner man også byens bibliotek. I tillegg til kunstutstillinger på Ibsenhuset, er det også utstillinger på Galleri Løveid og Galleri Falkum. Sistnevnte arrangerer i tillegg en stor skulpturutstilling i Skien sentrum hver sommer. Kommunen har i en årrekke arrangert ulike Ibsen-festivaler, og i 2008 ble Skien internasjonale Ibsenkonferanse arrangert for første gang. På dette arrangementet holder vinneren av Den internasjonale Ibsenprisen foredrag. Skien kommune deler også ut Ibsenprisen, og kommunen har en særskilt satsing på Ibsenformidling til barn og unge som kalles StøpeSkien. Teater Ibsen er regionteater for Telemark og Vestfold, og har sitt hovedkvarter på Festiviteten i Skien. Teatret ble etablert i 1975 under navnet Telemark Teater, men fikk sitt nåværende navn i 1991. Teatret har som målsetning å være et byteater for Skien og Tønsberg, samtidig som de turnerer i Telemark og Vestfold. Festivalen Viser ved kanalen arrangeres i juni, med konserter ved Løveid sluse. I slutten av august arrangeres festivalen Mersmak i Skien. Festivalen tilbyr nye smaker, fargerik mat, lokal mat, konkurranser, folkeliv, kulturinnslag og mer. Siste uka i august arrangeres også det tradisjonsrike Handelsstevnet på Stevneplassen i Skien. I tillegg til salgsutstillinger, byr stevnet på konserter med kjente norske artister hver dag hele uka. Museer og parker. Telemark museum er det kulturhistoriske museet for Telemark fylke. De holder til i Brekkeparken, hvor det er en stor samling av gamle bondestuer, løer, loft og bur fra hele Telemark. I tillegg har museet en stor samling folkekunst fra hele Telemark, og et stort utvalgt av gjenstander fra 1700-tallet og 1800-tallet. Søndre Brekke gård er også en del av anlegget til Telemark museum, som holder åpent fra begynnelsen av mai til slutten av august. Henrik Ibsen Museum på Venstøp er også en del av Telemark museum. Museet ligger i bygningen som var Henrik Ibsens barndomshjem, og fokuserer på barnet i Ibsens liv og dikt. På Venstøp finner man blant annet «mørkeloftet», som er maken til det Ibsen søriver om i Vildanden. Museet er åpent hver dag fra midten av april til slutten av august. I tillegg til Brekkeparken, er det flere andre store parker nær sentrum. Bakkestranda ligger langs den nordre bredden av Hjellevannet. Her er det bademuligheter, og man kan se skulpturen Rottejomfruen. Lundedalen ligger rett vest for sentrum, og her står Wilhelm Rasmussens statue av Hjalmar Johansen. Flere statuer av Rasmussen kan man se på Stevneplassen, som ligger nordvest for Lundedalen. I sentrum er det også en rekke mindre parker, som for eksempel "Ibsenparken". Her kan man se en stor Ibsen-statue, og en mindre statue med motiv fra Lille Eyolf og Vildanden. De fleste andre mindre parkene har også statuer, blant annet laget av kunstneren Dyre Vaa. Tusenårssted. Skien kommunes tusenårssted er kirken på Kapitelberget. Kapitelberget ble opp ført som privat kapell til Bratsberg gård på begynnelsen av 1100-tallet. Kirken er en kryptkirke, som det bare finnes fire av i Norge. I dag er kirken en ruin, men det er utført omfattende arbeid for å bevare og konservere ruinen. Skiens vannfront er valgt som Telemarks tusenårssted. Det er markert gjennom prosjektet «Morild», som består i lyssetting/-fontener i og ved Skienselva. I Bryggevannet er det satt fem lysfontener, i tillegg til at flere severdigheter og vakre bygninger er lyssatt, deriblant Skien kirke. Arkitektur. Snipetorp er det eldste boligkvarter som overlevde bybrannen i 1886. Her er det sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Også Skien prestegård ble spart i den siste bybrannen. Prestegården ligger på Lundetoppen, og er fra ca. 1778. I de eldste villastrøkene rundt sentrum, for eksempel på Falkum, kan man finne flere fine innslag av funkis. Utenfor sentrum er Gjerpen kirke en av de mest severdige bygningene. Dette er en korskirke av stein, bygget rundt år 1150. Sport. Det finnes om lag 50 ulike idrettslag i Skien, med et bredt utvalg av aktiviteter. Flere av idrettslagene har lange tradisjoner, og den eldste av disse er "Idrætsforeningen Odd". Polfareren Hjalmar Johansen var en aktiv turner, og var med på å stifte denne foreningen i 1885. Odds turnforening driver nå denne tradisjonen videre. Odd Grenland er også en del av "Idrætsforeningen Odd". Klubben ble stifta i Skien i 1894, og er landets eldste fotballklubb. Frem til 1937 dominerte de norsk fotball, og vant til sammen 11 norgesmesterskap. Klubben var også i norgestoppen helt frem til slutten av 1960-åra, men spilte så i lavere divisjoner i 1970-åra og 1980-åra. På midten av 1990-åra begynte en ny sterk periode for klubben. Laget har spilt i eliteserien siden 1999, men unntak av et år i divisjonen under, i 2008. Odd Grenland spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena, som ligger på Falkum. IF Ørn ble stifta i 1896, og er fortsatt aktiv innen vinteridrettene langrenn, kombinert, hopp og skiskyting. En annen gammel klubb er IF Storm, som ble stifta i 1902. Klubben har mange medlemmer, og er organisert i Storms Ballklubb og Storms Turngruppe. IF Borg ble sitfta i 1914, og driver også med fotball og turn. Skotfoss Turn & Idrettsforening er også en gammel forening som fortsatt er aktiv. Det har også vært tradisjon for håndball i kommunen. Tidligere var Skiens Ballklubb og Herkules store navn i herrehåndball, mens Gjerpen fortsatt gjør det bra på damesiden. Håndballkampene blir spilt i Skienshallen, som nå er en del av det store fritidsanlegget Skien fritidspark. I september 2010 ble bilcross- og rallycross-banen på Grenland Motorsportsenter åpnet. Motorsportsenteret ligger på Eikornrød, ca 12 km nord for Skien sentrum. Banen er bygget og blir drevet av NMK Grenland. NMK Grenland har også bane for Gokart på Geiteryggen Motorstadion i Skien I byens største bydel er Gulset Idrettsforening en viktig klubb. Aktiviteten der er organisert i undergruppene fotball, håndball, ski, turmarsj og turn. Ellers finnes det en rekke andre større og mindre idrettslag i byen, med aktiviteter som hundekjøring, sykling, svømming, skøyteløp, alpint, orientering, bryting, ridning, bordtennis, ishockey og mer. Travsport foregår på Klosterskogen Travbane. Medier. Det utgis to aviser i Skien. Varden, som ble grunnlagt i 1874, er den eldste av de to avisene. I 2008 hadde avisa et opplagstall på 26 091. Telemarksavisa, som ble grunnlagt i 1921, hadde et opplagstall på 22 282 i 2008. Telemarksavisa driver også lokal-TV-kanalen TV Telemark, som har sendinger hver hele time fra kl. 17.30 til 24.00 på ukedager. Radio Grenland er distriktets eneste lokalradio, og eies av Jærradiogruppen. Dialekt. Folk fra Skien bor "i Skien", og snakker vikværsk. De bruker endelsen -a på hunkjønnsord i bestemt form entall, eksempler på dette er "brua" og "åpna". I flertallsendelsene -ene og -er brukes også -a, men denne svekkes til en -æ i ubestemt form. Skiensfolk sier "bilær og båtær" i ubestemt form, og "bilane og båtane" i bestemt form. I dialekta brukes også tjukk l. Vennskapsbyer. Skien kommune har en rekke vennskapsbyer, både i og utenfor Europa. Tinn (kommune). Austbygde fra sørsiden av Tinnsjå Tinn er en kommune i Telemark. Den grenser i nord mot Nore og Uvdal, i øst mot Rollag og Flesberg, i sør mot Notodden, Hjartdal og Seljord, og i vest mot Vinje. Geografi. Tinn kommune strekker seg langt inn på Hardangervidda. Tinns mest kjente sted er Gaustatoppen Årlig går mennesker til toppen av fjellet. På klare dager kan man se 1/8 av Norge fra toppen. I 2004 begynte også en storstilt utbygging ved Gaustatoppen til et av Norges største vintersportsteder. Kommuneadministrasjonen holder til i byen Rjukan som har i underkant av innbyggere. Krossobanen er Nord-Europas første taubane. Den ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro. Andre tettsteder i kommunen er Miland, Mæl, Atrå, Tinn Austbygd og Hovin, der Tinn Austbygd er det største med hensyn til handel og innbyggere. Tinn-vassdraget er Møsvatnet, Kalhovdfjorden, Tinnsjø og Heddalsvatnet. Tinn er den nest største kommunen i Telemark og den 28. største i Norge. Den største utstrekningen fra Nord mot sør er ca. 46 km og fra vest til øst ca. 70 km. Tinn er utpreget høytliggende fjelldistrikt med en høydeforskjell fra 188 moh. (Tinnsjøen) til oppunder tregrensa, det er lite åker og eng, men mye fjell og skog og mange elver, fosser og innsjøer i alt (375) innsjøer. Norsk Industriarbeidermuseum. Rjukanfossen ga grunnlaget for Vemork, verdens største kraftstasjon i 1911. Stasjonen har nå blitt et museum hvor man kan oppleve det fantastiske energieventyret og se utstillinger av industriutviklingen i Norge og på Rjukan. Museet er kanskje mest kjent for sin presentasjon av Rjukans krigshistorie. Vemork var åstedet for en av de viktigste sabotasjeaksjoner under 2. verdenskrig, da norske sabotører hindret tyskerne i å utvikle atomvåpen av tungtvannet som ble produsert her. Utstillingen «Atomkappløpet» gir en spennende og innsiktsfull presentasjon av de fire tungtvannsaksjonene og de alliertes bestrebelser på å utvikle en atombombe. I filmrommet vises filmen "If Hitler had the bomb" – en dokumentar om tungtvannssabotasjen. Vemork kraftstasjon er kommunens tusenårssted. Dialekt. I Tinn kommune er originalspråket Tinndøl. Tinndøl er i dag en utdøende dialekt, som nå for det meste kun snakkes av eldre personer (ca. 30år+). Men fremdeles er det noen få ungdommer som fortsetter å prate Tinndøl, selv om dette er stort sett er et fenomen i bygdene Atrå, Tinn Austbygd, Hovin og Tessungdalen. Grunnen til at en av Tinns største kulturarver er i ferd med å forsvinne, er sentralisering av skoler og at ungdom har mer påvirkning fra tv og andre ungdommar utenbygds og -bys. Det er i mellomtiden gjort svært lite fra kommunens side for å bevare tinndølen, men Svein Gollo ga i 1997 ut et hefte om tinndølen, der han hadde samlet inn gamle ord og uttrykk fra slik de gamle tinndølane snakket. «Ho gamle Anne budeie ha siti på stauln i åver førrogtjuge samra. Ho gløå seg gvar vår, te o fekk bukjøyre te stauls mæ kreture. Som regel so hadde o kring tjuge naut og nokon fønåskrotta. Jeita vilde o kje ha, fe dæ æ noko forskrekjele tyras, sa o. Dæ æ narle mykjy å hengje fingan i når n sit på stauln. Har n månge vårbæru, so bli dæ mykjy mjolking og da æ ålaje å fæle se mæ forsakte. Når n ha fæla sem æ dæ æ dæ værste jort, sa o. Me kom no i slik ei kryssju her i såmår da julingen blei so krimsjuk at n måtte vørå inne nokon dågå. Dæ ha vorte reine vesole viss e ikkje ha hatt noko kamfærbrennevin ståndån på våråstyre. Dæ æ umåtele godt te å kurere krimsjukdom mæ måtru.» I dag snakkes i tillegg rjukandialekt i byen Rjukan. Dialekten er en naturlig sammensetning av den voldsomme innflyttingen til Vestfjorddalen gjennom de siste 100 år. Rjukandialekta høres ut som en Oslo-øst variant med tjukke l'er som i tinndøl, og med influenser fra østlandet for øvrig. Helt spesielt for rjukandialekta er blant annet f.eks. å si "træra" og "tæra" istedet for "trærne" og "tærne". Kultur. Kultur og idrett har vært et satsingsområde i Tinn kommune i en årrekke, og tilgodesees med gode bevilginger. Idrett. Tinn kommune har satset tungt på breddeidrett i en årrekke, og har innført gratis bruk av idrettsanlegg. For dette, og idrettsanleggendes tilstand og tilgjengelighet ble Tinn kommune kåret til "Årets idrettskommune", som den aller første som fikk denne æresbevisningen, under den store idrettsgallaen i januar 2002. Tokke. a> er et av de mest markante kulturminnene i Tokke Tokke er en kommune i Telemark. Tokke ligger i vest-Telemark og grenser til kommunene Vinje, Kviteseid, Seljord, Fyresdal, Valle og Bykle. Høyeste punkt er "Kvannfjell", 1 537 moh. Kommunen ligger i enden av Telemarkskanalen. Tokke har lange tradisjoner med eksport av brynestein helt tilbake til vikingtiden. Bygden er fra gammelt av et bjørneområde, derfor inneholder kommunevåpenet bilde av en bjørn. Gruvedrift ble drevet på Åmdals Verk frem til 1945. Gruvedrift i området startet alt i 1540, og pågikk i over 400 år. Koppermalmgangene på Åmdals Verk ble funnet i 1689. Kommunen har fire tettsteder: Dalen, Høydalsmo, Lårdal og Åmdals Verk. Natur og geografi. Denne nordvestlige delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I kommunen er det ca 1 000 millioner år gammel svekonorvegisk granitt, samt et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt som dominerer de øverst strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning hvor det går en stor forkastningslinje. De største innsjøene i kommunen er Bandak, Borsæ, Botnedalsvatn, Byrtevatn, Folurdvatnet og Skredvatn. Vinje. Vinje er en kommune i Telemark. Den grenser i nord til Nore og Uvdal, i øst til Tinn og Seljord, i sør mot Tokke og Bykle, og i vest mot Suldal, Odda og Ullensvang. Vinje er den eneste norske kommunen med grense mot fire fylker. Høyeste punkt er "Nupsegga", 1 674 moh. Kommunen er den nest største i utstrekning i Sør-Norge (etter Rendalen), og har større areal enn Vestfold fylke. Befolkningstettheten er lav, 1,2 innbyggere per kvadratkilometer, mot landsgjennomsnittet på 14,1. 15% av innbyggerne bor i tettbygde strøk. Kommunesenteret er Åmot. (565 innbyggere) Natur og geografi. Denne nordvestlige delen av Telemark tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I kommunen er det ca 1 000 millioner år gammel svekonorvegisk granitt, samt et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt som dominerer de øverst strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning hvor det går en stor forkastningslinje. Samfunn og næringsliv. Kommunen har i mange år hatt god økonomi. I 2002 var frie inntekter per innbygger 33 478 kr, mot landsgjennomsnittet på 24 771 kr. Dette skyldes i stor grad kraftinntekter fra Tokke-utbyggingene på 60- og 70-tallet. Kommunens innbyggere nyter fortsatt godt av dette gjennom lave strømpriser. På den andre siden er store fjellområder mot Hardangervidda utbygd av damprosjekter som Songavatn og Møsvatn. Den største arbeidsgiveren i Vinje er kommunen. Attføringssenteret i Rauland er den største private arbeidsgiveren. 39,4% av de sysselsatte jobber i offentlig administrasjon. Skoler: "Edland skule", "Rauland skule", "Vinje oppvekstsenter", "Øyfjell oppvekstsenter", "Åmot skule". Av andre viktige arbeidsgivere kan Nemek nevnes. Vinje kommune ligger øverst i Telemark og strekker seg langt inn i Hardangervidda nasjonalpark. Kommunen har en ca. 90 000 daa stor eiendom i nasjonalparken, Berunuten Vest, med seks hytter til bruk for alle som måtte komme forbi. Eiendommen ble kjøpt fra brukseier Treschow i Larvik i 1979. Kjente vintersportsteder Rauland og Haukelifjell ligger i Vinje og trekker til seg mange turister om vinteren. De nærmeste byene er Rjukan og Odda. Birkenes. Sørlandsk skogsterreng ved Topdalsheia i Birkenes kommune. Birkenes er en kommune i Aust-Agder. I 1837 var Birkenes et annekssogn til Tveit prestegjeld. Men siden det var adskilt fra sitt hovedsogn av en fylkesgrense (Birkenes tilhørte Aust-Agder, mens Tveit hovedsogn lå i Vest-Agder) måtte det opprettes som et eget formannskapsdistrikt. (For samme problem se også Bakke, Bindal, Røldal, Strømm og Åseral – samt Hemne.) Nåværende Birkenes kommune har bestått siden 1. januar 1967, da kommunene Birkenes, Herefoss og Vegusdal ble slått sammen til én. Kommunen grenser til Kristiansand og Vennesla i Vest-Agder og Iveland, Evje og Hornnes, Froland, Grimstad og Lillesand i eget fylke. Sørlandsbanen går gjennom kommunen over en strekning på 40 kilometer, blant annet forbi Herefoss stasjon. Birkeland er kommunesentrum og ca halvparten av innbyggerne i kommunen bor her. Birkeland ligger ved riksvei 41, 30 km fra Kristiansand og 13 km fra Lillesand. Tovdalselva renner forbi Birkeland, og Teinefossen er en velkjent badeplass. Jord- og skogbruk er viktige næringer, men kommunen har også en del industri med om lag 400 arbeidsplasser. Den største bedriften er 3B Fiberglass Norway (tidl. Owens Corning) med cirka 180 ansatte. Andre større bedrifter inkluderer Uldal Vinduer og Dører, Foss Bad, Scanflex, KOAB Industrier, Birkeland Trykkeri, m.fl. Lokalavisa i Birkenes heter Birkenes-Avisa og kommer ut hver onsdag. Birkenes har også et utkikkspunkt der en kan se helt ned til havet ved Kristiansand på klare dager. Stedet heter Liraasen og ligger mellom Steinsland og Rosseland. Byen Kristiansand, danskebåten, fyrtårn, fly som letter og lander er noe av det en kan se med over 2 mils utkikk i luftlinje. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner: Et underlag av Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Den største forkastningen er Kristiansand-Porsgrunn-forkastningen hvor Riksvei 41 («Telemarksvegen») og Sørlandsbanen følger grabenen som i nedre løp rommer Tovdalselva ned til Kristiansand ved Kjevik like sør for kommunen. Målestasjon. Norsk institutt for luftforskning (NILU) drifter en målestasjon ved Birkenes som er en av de viktigste stasjonene i Europa for måling av grenseoverskridende luftforurensninger. Stasjonen ble betydelig oppgradert høsten 2009, og måler nå også CO2 på fastlandet i Norge. Utvidelsen vil også gjøre observatoriet til et av de mest sentrale for å forstå trender i utslipp av klimagasser og klimapådrivere i Europa. Kultur og turisme. På Tveide sør for Birkeland tettsted ligger Birkenes Bygdemuseum og landets eneste torvstrømuseum (Myhre torvstrøfabrik). Sørvest for Birkeland ligger Birkenes kirke, som er en stor korsformet trekirke i bysantinsk-romansk stil med 650 sitteplasser. Kirken ble vigslet i 1858, og er bygget på området Birkenes gamle kirke stod. I vest (Vegusdal) er det eget bygdemuseum i samarbeid med nabokommunen – Iveland og Vegusdal bygdemuseum. Nord i kommunen (Herefoss) ligger tettstedet Herefoss med opprinnelig stasjonsbygning, og her går både Sørlandsbanen og den gamle ferdselsåren Telemarksvegen (RV 41) sammen langs Tovdalselva i Kristiansand-Porsgrunn-forkastningen. Fra 1896 til 1953 hadde Birkeland lokal jernbane (Lillesand-Flaksvandbanen). Birkenes kommune har store tur- og rekreasjonsområder som er tilgjengelige viaTelemarksvegen som kommer inn fra nord via Tovdalselva. Det er gode padlemuligheter i innsjøen Ogge med sine 365 øyer og holmer. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Tobias' jorde som ligger midt i Birkeland sentrum. Det er en grønn lunge/park. Det er anlagt en sti rundt hele jordet og beplantet. Bygland. Kommunesenteret Bygland med bygda Jordalsbø i bakgrunnen. Bygland er en kommune i Aust-Agder. Den grenser i nord mot Valle, i øst mot Fyresdal og Åmli, i sør mot Froland og Evje og Hornnes, og i vest mot Åseral, Kvinesdal og Sirdal i Vest-Agder. Bygland er også navnet på tettstedet som er senter i Bygland kommune. Det ligger ved riksvei 9. Bygland er Aust-Agders nest største kommune i utstrekning. Kommunen har 7 500 da jordbruksareal og 250 000 da produktiv skog. Skoggrensa går på 650 til 700 moh. Ca 80 % av kommunens totalareal utgjøres av fjell, myr, vann, beite og uproduktiv skog. Størstedelen av kommunen ligger over 700 moh. De laveste områdene ligger langs Byglandsfjorden og Otra på ca. 200 moh. Det høyeste punktet er Røynelifjellet på 1 162 m. Bosetningen i kommunen strekker seg i hovedsak over en strekning på 6 mil i dalbunnen fra kommunegrensa mot Evje og Hornnes i sør til Valle kommune i nord. Natur og geografi. Denne nordlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I kommunen er det ca 1 000 millioner år gammel granitt som dominerer. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning hvor det går en stor forkastningslinje. Tettsteder. I tillegg til kommunesenteret Bygland, er Byglandsfjord og Ose viktige. Ose er til tross for sine 5 innbyggere, kjent for sine mange festivaler og arrangementer. Bl.a. Matfestivalen, Ose Countryfestival og Ose Blueslaurdag. Av andre grender kan Lauvdal, Grendi, Jordalsbø og Åraksbø nevnes. Byglandsfjord har de største bedriftene og alle vanlige servicefunksjoner for innbyggerne i den søndre delen av kommunen. Bygland er utgiversted for bygdeavisen Setesdølen som kommer ut to ganger per uke. Historie. Langerak kraftverk var det første elektrisitetsverket i Setesdal, og det ble bygd i tilknytning til Landeskogen tuberkulosesanatorium, som var det første av en serie statlige behandlingshjem for tuberkulose på begynnelsen av 1900-tallet. Tusenårssted. Tusenårsstedet for kommunen er Byglandsfjord stasjon. Riksantikvaren har fredet stasjonsbygningen på den tidligere endestasjonen for Setesdalsbanen. Tusenårsstedet omfatter stasjonsbygningen med diverse tilhørende bygninger og anlegg. Setesdalsbanen var en smalsporet damp-jernbane som gikk mellom Grovane i Vennesla og Byglandsfjord. Videre transport opp Setesdalen gikk med dampbåtene Bjoren og Dølen til Ose. Bleka. I Byglandsfjorden har den sjeldne laksefisken bleke tilhold. Denne fisken finnes kun her. Den ble gjenværende etter istiden da landhevingen hindret den i å nå ut til sjøen. Navnet uttales "blike" i Bygland. Gaupa. Bygland er, som kommunevåpenet viser, en gaupekommune. De senere årene har det blitt felt mange gauper her, og det blir jaktet gaupe jevnlig når direktoratet (DN) har gitt fellingstillatelse. Gaupa forårsaker store tap på sauebesetningene som går i kommunens vide fjellområder. Slik sett har den vært lite velkommen blant kommunens sauebønder. Bykle. Bykle er den nordligste kommunen i Aust-Agder. Den grenser i nord til Vinje, i øst til Tokke, i sør til Valle, Sirdal og Forsand, og i vest til Hjelmeland og Suldal. Bykle har av to jevnstore bygdesentra, Hovden og Bykle kyrkjebygd; begge defineres som tettsteder ifølge SSB. Tettstedet Hovden har innbyggere, mens tettstedet Bykle har per 1. januar. I tillegg er det bosetning i mindre grender langs Riksvei 9. Grendene er (fra nord til sør): Bjåen, Breive, Ørnefjødd, Geiskeli, Dalen, Berdalen, Hoslemo, Glidbjørg, Stavenes, Trydal, Grasbrokke og Bjørnarå. Hovden er det største vintersportssted sør for Hardangervidda. Viktigste næringer i Bykle er vannkraft og turisme. Det er i overkant av 2000 fritidsboliger i Bykle, i all hovedsak konsentrert rundt Hovden. Kommuneblomsten for Bykle er søterot. Natur og geografi. Denne nordlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I kommunen er det ca 1 000 millioner år gammel granitt som dominerer. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning hvor det går en stor forkastningslinje. Elver. Hovedvassdraget i Bykle og Setesdal forøvrig er Otra. Størstedelen av kommunen, med unntak av et lite område på grensa mot Tokke i øst og et noe større område i sørvest dreneres i Otra. Fjell. Bykle Kommune er preget av store høyfjellsområder både på øst- og vestsiden av hoveddalføret. Terrenget er stort sett mellom 1000 og 1200 moh., og innehar mange avrundete fjell. Mot vannskillet i øst og vest strekker de høyeste toppene seg mot 1500 moh. Det er ingen isbreer i Bykle, men det finnes snøfonner i området ved Svartepodd i nordvest som kun forsvinner i meget varme somre. Vann. Den småkuperte topografien gjør at det i Bykle finnes hundrevis av vann. Nord for Vatnedalsvatn er grunnen kalkrik, slik at fiskebestanden er god, til tross for sur nedbør i tidligere tider. Ørret er eneste naturlige fiskeslag. Kultur. I Kulturminneåret 1997 ble Byklestigen valgt til Bykle kommunes kulturminne. Tusenårssted. Opprinnelig ble Hovden sentrum valgt til Bykle kommunes tusenårssted, og en skulptur med en tusen år gammel myrmalmklump skulle markere stedet. Senere ble stedet flyttet til Hegni på Hovden, hvor en skulptur markerer stedet i Hegni Friluftområde. Målform. Bykle kommunestyre skal avgjøre om kommunens målform skal endres til nøytral, ettersom mange av kommunens ansatte er mer komfortable med å skrive bokmål, og at det er lettere å rekruttere sentrale nøkkelpersoner hvis det ikke er krav om må skrive nynorsk. Evje og Hornnes. Evje og Hornnes er en kommune i Aust-Agder. Den grenser i nord mot Bygland, i øst mot Froland og Birkenes, i sør mot Iveland, Vennesla og Marnardal, og i vest mot Audnedal og Åseral. Historikk. Evje og Hornnes ble slått sammen til en kommune 1. januar 1960. Ved sammenslåingen hadde Evje 1 646 innbyggere. Flaat gruve, tidligere Nord-Europas største nikkelgruve. ligger i området. 1. januar 1986 ble området Lislevand (g nr 125) i Birkenes tillagt Evje og Hornnes. Natur og landskap. Kommunen har et areal på 561km² med variert natur og biologisk mangfold. Terrenget veksler mellom flate furumoer og jordbrukslandskap til bratte, skogkledte lier og snaufjell. Tre store vassdrag berører kommunen: Otravassdraget, Mandalsvassdraget og Tovdalsvassdraget. Furu og bjørk er hovedtreslagene i kommunen, men noen steder finner en også gran, og varmekjære arter som lind, alm og barlind. Kommunen er rik på gamle kulturlandskap og har flere særegne kulturminner etter gruvedrift og den smalsporede Setesdalsbanen. Klima og fauna. Lokale terrengforhold gjør at klimaet varierer og er det en kaller «lokalklimadominert». Normalt har er det kalde vintre (÷10° til ÷20° C) og varme, tørre somre (+20° til +30° C). Hele kommunen er vanligvis snødekt om vinteren. På Byglandsfjord (i Bygland, nær kommunens nordre grense) er normalnedbøren 1205 mm i året og middeltemperaturen målt til 5,7° C. Det vekslende terrenget gir gode forhold for dyre- og fuglelivet. Kommunen har en stor elgbestand, og mye hjort og rådyr. Beveren er tallrik langs vann og vassdrag, og gaupa har formert seg i området i de siste år. Det finnes rype og skogsfugl som tiur og orrhane i heiene. De mange våtmarksområdene i kommunen er hekke- og trekkområder for en mengde arter av ande- og vadefugl, mens den sjeldne fiskeørna hekker på to-tre steder i Otra. Flora. Det er flere steder med sjeldne planter og steder med store ulike antall plantearter. I Dåsvannsdalen finnes et område med den sjeldne kråkefotplanten grannjamne. Her finner en også Sørlandets eldste og største barlindskog, og den vernede Linddalen med 110 dekar edellauvskog. I den østre delen av kommunen ligger Røyrtveit verneområde med urørt barskog, og i den sør-vestre delen Storslåtta myrreservat. Geologi. Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Gjennom den østre delen av kommunen strekker det seg et område med amfibolitt, ca. 35 km langt og 10-15 km bredt, med en mengde pegmatittganger. Pegmatitten er internasjonalt kjent for et høyt innhold av ulike mineraler, ofte i store krystaller. Flere steder i amfibolitten finnes også malmsoner med sulfider av jern, kobber og nikkel. Topografi. Otradalføret preger topografien i kommunens sentrale deler. Landskapet er utforma av glasiale prosesser under siste istid, som har gitt dalføret en markert U-forma tverrprofil. 74 % av kommunearealet ligger mellom 300 og 600 moh, 4 % er over 600 moh og 22 % er fra 150 til 300 m. Under isavsmeltinga ble store mengder sand og grus transportert og avsatt i dalførene. Disse løsmassene finner en som sidemorener i liene og som markerte elveterasser med furumoer i dalbunnen langs Otra og Dåsåna. På disse finsedimentære sandjordterassene finner en de beste jord- og skogbruksarealene i kommunen. Her finner en spor av bosetning og jordbruk helt fra yngre jernalder. Mange av smeltevannsavsetningene i Dåsvannsdalen er svært typiske og godt bevarte formasjoner, og er derfor svært verneverdige. Friluftsliv. I Setesdal fins et variert tilbud av friluftsaktiviteter. Fjellheiene på begge sider av dalen utgjør et variert turterreng. I Vestheiene kan en gå fra hytte til hytte ved å følge turistforeningens løypenett. Rutene er merka med røde T-er. De mest brukte turområdene i kommunen er Senumsmarka og Gautestad. Det er skiløyper med lysanlegg på Evjemoen og i Dåsnes. I Flåt i Flatebygd er det skiarena med løypenett og skiskytebane, mens en hoppbakke er under bygging. Om sommeren brukes løypenettet i Flåt som Evje Mineralsti. Stien knytter sammen seks pegmatittgruver (Landsverkgruvene), tilrettelagt for mineralsamling, og den nedlagte Flåt nikkelgruve. Hovedgruva Landsverk I inneholder over 60 ulike mineraler. Setesdal Mineralpark gir også et godt innblikk i kommunens spesielle mineralforekomster. Elvelandskapet i kommunen gir gode muligheter for rekreasjon og friluftsliv. Langs elver og vann er det mange fine badeplasser og muligheter for kanopadling. De som ønsker større utfordringer kan rafte eller padle i de mange stryka i Otra. Særlig er Syrtveitfossen mye brukt til slike aktiviteter. Fra Evje og Byglandsfjord blir det organisert elvepadling, rafting, fjellklatring, terrengsykling og elg- og beversafari. Jakt og fiske. Kommunen er en av de største «elgkommunene» på Sørlandet. I 1999 ble grunneierne samlet tildelt 280 elg, 14 hjort og 140 rådyr. Enkelte grunneiere driver jaktutleie for både hjortevilt og småvilt. I deler av Otra, i Byglandsfjord og i en rekke av heivatna er det tilrettelagt for fiske. Både i Otra og i flere vann på heiene er det aure. Nedenfor Fennefossen i Otra er det også abbor (kalt «sjebbe» lokalt) og kanadisk bekkerøye (utsatt i sidevassdrag). I Byglandsfjorden finnes en særegen, relikt innlandslaks «bleke». Næringsliv og sysselsetting.. Evje og Hornnes kommune ligger sentralt i indre Agder og er handelssenter og skolesenter for regionen. Kommunen har relativt god infrastruktur, og er tilrettelagt for næringslivsetablering. I 1998 var det 1 186 arbeidsplasser i kommunen, med kommunen, statlig tjenesteyting, varehandel og bygg/anlegg som de største. Varehandelen er den nest største næringen med 243 ansatte. Forsvaret var lenge en av de aller største arbeidsgiverne i kommunen med base på Evjemoen. Det aller meste av Forsvarets aktivitet ble lagt ned i 2002, og ca 220 arbeidsplasser forsvant. Kommunen arbeider fortløpende med næringsutvikling, og deltar i Setesdals Næringsfond. Sammen med virkemidler fra stat og fylke legger dette grunnlag for utvikling av nye arbeidsplasser. Kommunen ligger i et område hvor det gis distriktspolitiske virkemidler gjennom Innovasjon Norge. I de senere år har reiseliv og turisme vært et satsningsområde i kommunen. På grunn av kommunens naturgitte forhold – mineralrik berggrunn og natur – er mineralturisme og opplevelser i forbindelse friluftsliv viktige i kommunen. Båtbygging har lange tradisjoner i Aust-Agder. Spesielt for Evje er det industrielle miljøet for bygging av plastbåter, en industri som sysselsetter ca 40 arbeidere og har en årlig produksjon på ca 300 båter. Tusenårssted. Evje og Hornnes har to tusenårssteder, fordi kommunen er slått sammen av to tidligere kommuner. Det ene tusenårsstedet er ved Hornnes hjelpefengsel i Hornnes og det andre er på Verksmoen i Evje. Froland. Froland er en kommune i Aust-Agder. Den grenser i nord mot Åmli, i øst mot Tvedestrand, i sør mot Arendal, Grimstad og Birkenes, og i vest mot Evje og Hornnes og Bygland. Kommunesenteret ligger i Osedalen, som er en del av tettstedet Blakstad. Dagens kommune ble til ved sammenslåing av tidligere Froland og Mykland kommuner i 1967. Kommunevåpenet ble godkjent i 1986. Det viser et sølvfarget ekorn mot en grønn bakgrunn, som symbol på skog og skogsdrift. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Froland er en kommune som domineres av store skogsarealer som gjennomskjæres av to store vassdrag, Nidelva og Tovdalselva. Froland sin høyeste fjeltopp er Befjell på 658 moh. Mange tror at det er Himmelsyna som er høyest, men dette fjellet er kun 645 moh. og er Birkenes sin høyeste fjelltopp. Kommunikasjon. Samferdselslinjen gjennom Froland kommune fra øst mot vest er riksvei 42 som forbinder Arendal og Evje. Riksveien krysser Nidelva og Arendalsbanen ved Blakstad, og her har kommunesenteret i Froland vokst fram. Via riksvei 408 har Froland forbindelse i retning Rykene og Grimstad. Riksvei 41 eller Telemarksveien følger Tovdalselva fra Hynneklev mot Topedalsfjorden og Kristiansand, og i motsatt vei mot Åmli og Treungen og Nissedal i Vest-Telemark. Arendalsbanen eller Arendalslinjen, også kalt Nelaugbanen, (tidligere Treungenbanen), som er bindeledd mellom Sørlandsbanen og Arendal, går gjennom Froland kommune og har holdeplasser ved Froland kirke og Blakstad. Næringsliv. Skogbruk og jordbruk har lenge vært viktige næringer i Froland. Energiselskapet Arendals Fossekompani, grunnlagt 1896, driver tre kraftstasjoner i Froland og Åmli og har sin administrasjon på Bøylefoss i Froland. Skoler. Blakstad videregående skole er en av Aust-Agders største videregående skoler innen yrkesfaglig studieretning. Historikk. Frolands verk ble grunnlagt som jernverk i 1763 og drevet slik fram til 1867. Etter hvert tok skogsdrift og sagbruk over. I dag er hovedbygningen fra 1791 fredet, og den gamle stallen brukes som kultursenter. Skogbrannen i Froland 2008 er en av historiens verste skogbranner i Norge. Over 10 000 dekar skog brant og ble bekjempet av om lag 300 mann fra brannvesenet, heimevernet, sivilforsvaret og Røde Kors, i tillegg til flere helikoptre. Mykland sentrum var truet av brannen fra tre sider. Flere hytter ble flammenes rov, men ingen bebodde bolighus ble rammet. Røyklukten kunne kjennes helt til Thisted i Danmark Gjerstad. Gjerstad er en kommune og et tettsted i Aust-Agder. Kommunen ligger inn i landet fra Risør ved grensen til Telemark. Kommunen grenser i nord mot Nissedal og Drangedal, i øst mot Kragerø, i sør mot Risør, og i sørvest mot Vegårshei. Størsteparten av bebyggelsen ligger rundt Gjerstad-vassdraget. Tettbebyggelser er administrasjonssenteret og tettstedet Gjerstad med innbyggere per 1. januar, samt Fiane og Sunde. Gjerstad kommune har et innbyggertall på ca 2 500 personer. Kommunens areal er på 323 kvadratkilometer. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner: Et underlag av 1 450 - 1 600 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 000 - 1 250 mill år gammelt, og stedvis 1 480 - 1 550 millioner år gammelt). Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går hovedsakelig i sørvest-nordøst retning, med avvik fra dette i indre strøk. Mesteparten av landskapet i Gjerstad består av skogdekkede åser, som er høyest i den nordvestlige delen av kommunen. Høyeste punkt er Marishei, 572 moh. Gjerstad-vassdraget er sentralt i kommunen. Jordbruksarealet ligger omkring vassdraget og på Trydal i nord. Samfunn. Gjerstad har 3 skoler, Gjerstad skole (1.-7. kl.) Fiane barneskole (1.-7.kl) og Abel ungdomsskole (8.-10.kl). Ungdomsskolen ble offisielt åpnet 02.09.10 av HKH kronprins Haakon i forbindelse med kronprinsparets fylkesbesøk til Aust-Agder høsten 2010. Den nye skolen er oppkalt etter en av verdens største matematikere, Niels Henrik Abel, som vokste opp på prestegården i Gjerstad. Bebyggelse. Gjertstad kommune har to tettsteder i følge SSBs definisjoner. Det ene er det gamle kommunesenteret i Øvre Gjerstad, tettstedet Gjerstad, med Gjerstad kirke i sentrum. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Det andre er tettstedet Eikeland, med sin eldste del omkring Egeland jernverk, og en nyere del omkring stedet Fiane ved gamle E18. Eikeland har innbyggere per 1. januar. Brokelandsheia er i ferd med å utvikle seg til et nytt livskraftig senter i kommunen med både boliger og næringsvirksomhet. Politisk ledelse. Kjell Trygve Grunnsvoll (SP) er ordfører i Gjerstad kommune (2011–) og Inger Haldis Løite er varaordfører (AP). Ap og Sp representerer posisjonen, med 11 av 21 kommunestyrerepresentanter. Gjerstad kommune styres etter den såkalte 2-nivåmodellen, uten hovedutvalg. Kommunen har likevel et administrasjonsutvalg (lovpålagt) og et næringsutvalg. Planutvalget er lagt til formannskapet. Øvrige saker er delegert rådmannen. Næringsliv. De fleste sysselsatte i Gjerstad kommune arbeider i småindustri, servicenæringer, transport og jord- og skogbruk. Skogsdrift er en betydelig næring i Gjerstad, og av treindustri det er bl.a. trevarefabrikk. Tradisjonene fra Egeland verk holdes stadig i hevd; i kommunen er det flere mekaniske verksteder og en kjettingfabrikk. På Brokelandsheia ved den nye E18 er det bygget et næringsområde. Her har det de siste 15 årene vært en rivende utvikling, og i dag er det både industri, handel og boliger her. De årlige Brokelandsheia-dagene, som arrangeres den første helgen i september, er på få år vokst til å bli Sørlandets største handelsmesse med 200 utstillere (2010) og ca 25.000 besøkende. Kommunikasjon. E18 går gjennom kommunen og hele strekningen er i dag motortrafikkvei. Gjerstad er også stasjon på Sørlandsbanen. En fremtidig, planlagt forbindelse mellom Sørlandsbanen og Vestfoldbanen kan få jernbanestasjon for østre deler av Aust-Agder på Brokelandsheia. Historie. •På stedet Fiane i tettstedet Eikeland var Egeland jernverk i drift i perioden 1706-1884. Boliger fra driften ligger fremdeles her, og flere er restaurert og i bruk som ferieboliger. •Holmen gård var en av de store skogsgårdene i bygda, og anses i dag som et viktig regionalt og nasjonalt kulturminne. De første delene av innhuset på gården ble bygget i 1807, og senere utvidet. Tidlig på 1900-tallet ble også hovedhuset forlenget med Bjorvasstua, et bygg datert til 1721. Stedet var frem til 2012 et nasjonalt husflidssenter, med overnattings- og selskapsmuligheter og servering. Kirke og prestegjeld. Gjerstad kirke er en bindingsverkskirke fra 1848. I prestegårdshagen er det en minnestein over matematikeren Niels Henrik Abel, som vokste opp her som prestesønn. Sokneprest i Gjerstad prestegjeld er Olav Hofsli, Annette Spilling er kapellan. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er et område med Almuestaua og menighetssal, Gjerstad kirke og kirkegården. Her finner man også bysten av Niels Henrik Abel, samt kunstverket "Paraskat-ellipse" laget til det planlagte Abelsenteret. Grimstad. Grimstad er en kystkommune i Aust-Agder fylke. Kommunen grenser til Arendal i øst, Froland og Birkenes i nord og Lillesand i vest. Grimstad fikk bystatus i 1816. I 1971 ble de tidligere kommunene Landvik og Fjære slått sammen med Grimstad. Grimstad har 20 957 innbyggere per 1. juli 2011. Befolkningen er relativ ung; 25% av innbyggerne er under 18 år, mens 4% er 80 år eller eldre. Grimstad har i alt 9 071 boliger (2009), derav ca 77% er eneboliger. 10 018 sysselsatte (2009) har Grimstad som bosted, mens det samtidig er 8 275 som har arbeidssted i Grimstad, det vil si at en andel arbeidstakere jobber utenfor kommunen. Selve tettstedet har innbyggere per 1. januar. Byen er blant annet kjent for sitt teater, sitt fruktvinfirma og sine skipsrederier. Grimstad er blitt målt til byen med flest soldager i året i Norge. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Grimstad sentrum er omgitt av fem «fjell»: Binabben (med utsikt over byen), Kirkeheia, Knibeheia, Møllerheia og Vardeheia. Kommunen har også en skjærgård med mange små og store øyer og holmer. Den mest kjente er kanskje Hesnesøya. Grimstad byselskap har kjøpt opp mange av disse øyene og holmene og lagt dem ut som friområder, slik som Maløyene og Hampholmen. Om sommeren er det et yrende båtliv her. Det ytterste skjæret i skjærgården kalles for Brægen. Grimstad er den norske byen som ligger nærmest Danmark (Hirtshals) med en avstand på 62,5 nautiske mil. Grimstad har flere vernede naturområder. På Hasseltangen vest for Fevik ligger Hasseltangen landskapsvernområde og Søm-Ruakerkilen naturreservat. Samfunn. Byens avis heter Grimstad Adressetidende og kommer ut tre ganger i uka. En av avisens tidligere redaktører, Bjarne Berg, var sammen med blant andre Herbert Waarum og Bjørn Olav Karlsen med på å starte byens nærradio, Radio Grimstad, i 1985. Næringsliv. Grimstad er Aust-Agder fylkes skipsfartsby med rederiene til familiene Ugland, Bergshaven og Tønnevold. Ved Vikkilen er det fortsatt skipsverft (Nymo). I 1953 ble Norges første plastbåt produsert og sjøsatt av Herbert Waarum (plastbåtens far), senere Herwa plast, fra Grimstad. Distriktets første vinkjeller ble bygget i Grimstad i 1906 av Grimstad Gartneri, da bestemor Fuhr hadde et lite overskuddslager av vin. Vinkjelleren var på 6 000 m² og kunne romme ca. to millioner liter vin og brennevin (hovedsakelig brygget på rabarbra). Fuhrs vinkjeller ble nedlagt i 2001 og skal rives i nær fremtid. I 2002 ble mikrobryggeriet Nøgne Ø stiftet, og bryggeriet har mottatt en rekke priser for sitt øl. Nøgne Ø blir eksportert til Danmark og USA, og etterspørselen er så stor at bryggeriet i senere tid har utvidet. Skatteetaten har sitt regionskontor og IT-avdeling i Grimstad. Kultur. Byen har en teaterscene i et steinbrudd i Fjæreheia, drevet av Agder teater (åpnet i 1993). Her er over 1 000 sitteplasser. Hver sommer arrangeres Nytelsesfestivalen og Kortfilmfestivalen i juni og kortfilmfestivalen har hatt fast tilhold i Grimstad siden 1988. Historie. Grimstad by, opprinnelige grenser fra 1816 og byutvidelsene i 1878 og 1960 I området innenfor Grimstad sentrum (på raet fra Dømmesmoen til Vik) er det funnet mange fornminner fra folkevandringstiden og vikingtiden, og det er derfor antatt at det lå en kaupang innerst i Vikkilen. Grimstad vokste fram som en fiskerlandsby i middelalderen. Byen er nevnt i 1528, og skal være avmerket på hollandske kart tidlig på 1600-tallet. I 1791 ble Grimstad ladested. Grimstad fikk bystatus 10. august 1816, og arealet omfattet da bare 217 da. 1. januar 1878 ble det foretatt en byutvidelse, slik at arealet nå ble 668 da. På 1920-tallet meldte behovet for en ny byutvidelse seg, og etter 2. verdenskrig ble behovet for nye tomter så stort at kommunen gikk til innkjøp av tilgrensende arealer i Fjære kommune "(«Fjære byggebelte»)". Fradelte tomter ble innlemmet i Grimstad kommune. 1. januar 1960 ble det så foretatt en ny byutvidelse, og arealet ble nå ca. 1 910 da, og innbyggertallet økte fra 2 254 til 2 625. 1. januar 1971 ble så Fjære kommune og Landvik kommune innlemmet i Grimstad ved en kommunesammenslåing, og folketallet økte fra 2 788 til 11 764. Idag preges Grimstad sentrum av gammel trehusbebyggelse og trange, brosteinsbelagte gater fra før bilismens tid. Grimstad hadde tidligere jernbanestasjon (der busstasjonen ligger nå). Grimstadbanen gikk fra Grimstad til Rise stasjon, (hvor den var koblet sammen med Treungenbanen) og ble åpnet i 1907. I 1961 ble banen nedlagt. Tusenårssted. Fjære kirke, kjent fra Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen Kommunens tusenårssted er Fjære kirkested, som er plassen foran Fjære kirke. Dette som knutepunkt mellom Agder Universitet, Fjære kirke og Agder teater Fjæreheia amfi. Forfattere som har bodd i byen. Kart over Grimstad kommune, med gamle kommunegrenser for Fjære, Landvik og Eide inntegnet. (Kartgrunnlag fra 2000 - Ekv.=20m). Lillesand. Lillesand er en kommune og en by i Aust-Agder. Kommunen grenser i vest mot Kristiansand, i nord mot Birkenes, og i nordøst mot Grimstad. I Lillesand kommune bor det drøyt 9 000 mennesker, men folketallet øker sterkt sommerstid. Tettstedet Lillesand har innbyggere per 1. januar. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Historie. Tettstedet Lillesand har opprinnelse i et ladested og en by med samme navn. Før Kristiansands grunnleggelse het stedet Sand eller Sanden. Dette var grunnet ladestedets beliggenhet ved Sandselvas utløp. Det nåværende navnet ble innført for å skille mellom disse to naboene. I middelalderbrev nevnes Sands skipreide på Agder; ei skipreide var et område som gikk sammen for å utstyre ett leidangsskip i ufredstider. Stedsnavn som Vardåsen og Vardeheia vitner om leidangsordningens tilstedeværelse. Trolig har Sands skipreide bestått mer eller mindre av det som i dag er Lillesand kommune. Sommeren 2011 ble det utført marinarkeologiske undersøkelser på et vrakfunn i Ulvøysund i Høvåg, helt vest i kommunen. C14-datering av et tilskåret reinsdyrgevir funnet under en stabel kvernsteiner viser at dette har vært et handelsskip fra perioden 1020-1030. Dette viser klart og tydelig at handelsruten langs kysten har gått innom Blindleia, også i svært gammel tid. Biskop Håkon Erlingsson av Bergen lå værfast i Ulvøysund fra 24. august 1339, det skrev han i et brev til landets mektigste og rikeste adelsmann, herr Erling Vidkunsson 28. august samme år. Biskopen og følget hans var på vei til kong Magnus Eriksson på Østlandet. Siden biskopen sendte brev til herr Erling og spurte om råd angående videre reise, er det sannsynlig at bispefølget lå i Ulvøysund flere dager. I samme området finnes flere kompassroser innhogget i fjellet, de eldste fra 1400-tallet. Ulvøysund er også nevnt på gamle nederlandske kart fra andre halvdel av 1500-tallet, da i formen "Wolfsondt". På de samme kartene står "Olde Hil Sont" og "Zanden", henholdsvis Gamle Hellesund og Sanden. Sistnevnte er der Lillesand sentrum ligger idag. De fleste gårdsnavnene i Lillesand kommune er fra middelalderen eller før, og blant de som nevnes fra gammelt av er Møglestu, Moland (nå bare kalt Prestegården), Flørenes og Skalle. Steinkirken ved Møglestu gård var senter for Vestre Moland kirkesogn, som Sand var en del av. Kirken er sannsynligvis fra slutten av 1100-tallet, og ble seinere påbygd. I 1962 ble Lillesand og nabokommunene Høvåg og Vestre Moland slått sammen. Byen er bortsett fra turismen mest kjent for sin rike maritime historie. På 1700-tallet begynte man å bygge seilskip her, men det var på 1800-tallet at det virkelig tok av. Trelasthandelen var en svært viktig faktor, og det eksisterte flere rederier og mange verft i byen og omlandet. By- og Sjøfartsmuseet er en gammel skipsredergård, som på et tidspunkt tilhørte rederen Carl Knudsen. Mellom Lillesand og Flakksvann i Birkenes kommune ble det i 1895 bygget en privatdrevet, smalsporet jernbane, Lillesand–Flaksvandbanen med to damplokomotiver, tre passasjervogner og 34 godsvogner (se også Jernbanen i Norge). Denne banen hadde fire bemannede stasjoner (sørfra og nord: Lillesand, Tveide, Birkeland og Flakksvann) og fraktet hovedsakelig tømmer, torvstrø fra Myhre torvstrøfabrikk på Tveide og annet gods. Banen gikk i de fleste år med underskudd, og ble til slutt nedlagt i 1953. Alle stasjonene bortsett fra Birkeland står ennå. Under den tyske invasjonen av Norge i 1940 ble det tyske troppetransportskipet «Rio de Janeiro» torpedert utenfor Lillesand. Dette skjedde 8. april, altså dagen før selve invasjonen. Skipet ble senket av den polske ubåten Orzel, som senere ble senket av tyske fly. Lokale fiskere bidro med å redde tyske soldater og mannskap. Etter motorisert skipsfart, først med damp og siden forbrenningsmotor, tok over markedet, mistet Lillesand mye av den rikdommen som hadde blitt opparbeidet. Tilveksten tok slutt, og stedet forble slik det var. Det som skulle sette fart i Lillesand igjen, var fabrikken Norton, som produserte silisiumkarbid. Denne fabrikken er fortsatt i drift, nå under navnet Saint-Gobain. Kultur og idrett. Lillesands Idrettslag (LIL) har mange aktiviteter og arrangerer blant annet Sørlandscupen hver sommer. LIL disponerer fotballanlegget Holta som har hovedbane, kunstgressbane, ballbinge, grusbane og et stort treningsfelt. Meritterte Tony Knapp har lenge vært trener for klubben, men i mai 2008 tok Willie Irvine over. I 2009 ble Lillesand Fotballklubb (LFK) stiftet. Klubben har kun to seniorlag på herresiden. A-laget rykket opp til 5.divisjon i 2011. LFK disponerer i likhet med LIL fotballanlegget Holta som eies av Lillesand kommune. Lillesand har to korps; Lillesand Skolekorps for de unge og Lillesand Hornmusikk for de voksne. Flere forskjellige kor er aktive, bl.a. Storegabet og shantykoret Hermanos. For de unge har Lillesand og Birkenes Rockeklubb et øvingslokale med utstyr til disposisjon mot en beskjeden medlemsavgift. I 1978 ble Sommerfestivalen arrangert for første gang i Lillesand; i dag heter den Lillesandsdaene, og finner sted i slutten av juni hvert år. I 2005 ble Sanden Revyteater etablert for å ta opp en gammel tradisjon med lokalrevy, men også sette opp teaterstykker. Næringsliv. Orkla valgte Lillesand da de etablerte sitt nye bakeri Bakers. Dette ble lagt til Gaupemyr næringsfelt og sto ferdig sommeren 2006. En av sørlandets største næringsetableringer har blitt lagt til Lillesand. IKEA har valgt Lillesands del i Sørlandsparken som sin tomt og planlegger å ha bygget klart i oktober 2010. Friluftsliv og turisme. Skjærgården er Lillesands største attraksjon. Byen kan lokke med en høy andel glattslipte svaberg, spennende holmer, lune laguner (f eks "Nilen") og trange sund. En attraksjon er Blindleia, som er båtenes smale riksvei fra Lillesand og vestover til Ulvøysund. Uthavnene på Justøy og Ågerøy er også attraktive turistmål innenfor kommunegrensene. Lillesand har mange fine turløyper og stier, og det er mange utkikkspunkter, som bl.a. Kniben, Skifjell, Olashei, Vardeheia, Vardåsen og Fløresteinen. En del av utkikkspunktene har utplassert bøker fra Lillesand og Omegn Turforening (LOT). Der kan man skrive seg opp og bli med i en trekning om turutstyr. Diverse. I området rundt Hisåsen, som ligger nær grensa til Grimstad kommune, ligger flere gamle klebersteinsbrudd som har vært i bruk fra vikingtid og framover. Ingen av dem er lenger i bruk, og bruddene er fredete kulturminner. Ved Kaldvell lå det et tresliperi og kartongfabrikk. Lokalavisen i Lillesand heter Lillesands-Posten og kommer ut hver tirsdag og fredag. Høvåg-avisa dekker tidligere Høvåg kommune, som har vært en del av Lillesand kommune siden 1962. Lokalradioene for Lillesand og Birkeland er Radio P5 Lillesand og Radio L. Radio L sender fra sine studioer på Svåbekk. Radioen har holdt på siden 80-tallet, på dugnadsbasis. Radio P5 Lillesand startet opp med sendinger februar 2009. De deler frekvens, slik at P5 går på lufta når Radio L ikke har sending. Post- og teletilsynets hovedkvarter ble ferdigstilt mai 2007, nærmere bestemt på Nygårds jorde midt mellom sentrum og Tingsaker camping. Den nye 4-felts E-18 åpnet høsten 2009, nord for byen. I Høvåg, vest for sentrum ligger Bronseplassen, som viser levesett fra Bronsealderen og Vikingtiden, og like over grensen, i Kristiansand ligger Kristiansand Dyrepark, en av Norges best besøkte turistattraksjoner. Generelt sett er Lillesand kommune en kommune i vekst, både når det gjelder befolkningstall og etableringen av nye bedrifter og boligområder. Risør. Batteriet på Holmen, Risør var også landstasjon for kanonbåtdivisjonen thumb Risør kommune ligger i Aust-Agder fylke. Den ligger mot Skagerrak og grenser i sørvest mot Tvedestrand, i nordvest mot Vegårshei og Gjerstad og i nordøst mot Kragerø. Tettstedet Risør har innbyggere per 1. januar. I 1964 ble bykommunen Risør slått sammen med Søndeled kommune. Risør ble navnet på den nye kommunen. Geografi og natur. Det meste av gamle Søndeled kommune (Nå Risør kommune) er preget av et sterkt kupert terreng med skogdekte åser og knauser. Kommunen har tre store fjorder, Nordfjorden, Sørfjorden og Sandnesfjorden, markerer seg i landskapet. Innerst i Søndeledfjorden munner Gjerstadvassdraget ut og bygda Søndeled ligger også der inne innerst i Søndeledfjorden. Risør ligger lunt bak beskyttende holmer og skjær noen stenkast fra åpent hav, på den store halvøya som dannes mellom de to fjordene. Geologi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Tettstedet Risør. Tettstedet Risør består av Risør "byen" og bygda Randvik. I tettstedet Risør, med Randvik bor det 4 535 innenfor det området SSB definerer som tettstedet Risør Tettstedet Søndeled. Søndeled er et lite tettsted innerst i Søndeledfjorden Befolkning. Pr. 1.1. 2012 var 6.899 mennesker hjemmehørende i Risør kommune. Folketallet i 2012 viser en økning på 28, mens tendensen i det siste 10-året har vært en svak tilbakegang i folketall. En stor del av kommunens befolkning bor innenfor tettstedet Risør. Pr. 1.1.2011 bodde 4 535 innenfor det området SSB definerer som tettstedet Risør. Politikk. Risør ble i 2007 åsted for landets første valg av en ordfører fra partiet RV/Rødt, da Knut Henning Thygesen ble direktevalgt. Ved neste valg i 2011 ble han valgt til varaordfører, mens Per Kristian Lunden (Arbeiderpartiet) ble valgt til ordfører. Bystyret 2011-15 består av 11 medlemmer fra Arbeiderpartiet, 5 fra Høyre, 4 fra Venstre, 4 fra Rødt, 2 fra Fremskrittspartiet, 2 fra Kristelig Folkeparti og 1 fra Senterpartiet. Baptist kirken. Risør baptistkirke - Risør baptistkirke er fra 1884, mens mens menigheten ble stiftet i 1867. Baptistkirka er Risør og Søndeled eneste trosamfunn uten for Den Norske kirke og Frikirken. Den ligger midt i Risør, i bunnen av Storgata. Tor L. Rønneberg er pastor i Risør baptistkirke. Lokalavisa. Risør og Søndeleds lokalavis heter Aust Agder Blad, hvor Rolf Røisland er ansvarlig redaktør. Før ham var Oddvar Mykland, Erik Myklands far, redaktør i avisa. Kommunikasjon. Risørs historie går tilbake til en uthavn ved Skagerrak, som Øster-Risøer havn på Randviks grunn. Risør var en av landets største seilskutebyer. Søndeled hadde mange trebåtbyggerier, og hadde noen av de beste i landet. E18 går gjennom gamle Søndeled kommune (nå Risør kommune). Før gikk E18 gjennom Søndeled, kjent som 50-sona på E18. På begynnelsen av 2000-tallet, ble E18 lagt om bygda, så nå går den inn i skogen, mellom Akland i Søndeled og Brokelandsheia i Gjerstad. Gamle Søndeled kommune (nå Risør kommune) har bussforbindelse med fylkeshovedstaden Arendal flere ganger hver dag. Kommunens bussknutepunkt er Vinterkjær som ligger i Søndeled, med vei ned til Risør (Risørveien). På Vinterkjær er det bussplass, med buss til og fra Risør. Her kan man også ta buss på strekningen Kristiansand - Oslo. Fra Risør er det bilferge over Søndeledfjorden til bygda Øisang, som ligger i Søndeled. Søndeled. Søndeled er den østligste bygda og kommunen i Aust-Agder fylke. Søndeleds historie kommer først med Søndeled kirke, som er fra 1150 til 1200-tallet. Søndeled kirke var hovedkirke i sognet for Søndeled, Gjerstad og deler av Vegårshei, men ble av en eller annen grunn flyttet opp til Gjerstad på 1600-tallet. I 1879 fikk de ytre delene av Søndeled kommune, egen kirke, Frydendal kirke. Det var etter at folk fra Ytre Søndeled ikke ville reise helt inn til Søndeled på gudstjenste. I 1723 ble Øster-Risøer havn egen by, men ble liggende på gården Randviks grunn. Søndeled er ikke noe typisk landbrukskommune, men en stor skogbruksbygd. Søndeled kommune ble opprettet i ved formannskapsloven av 1837 og første store endring i kommunen, var i 1864, da Gjeving, Lyngør og Risøya ble lagt til Dypvåg kommune. I 1901 ble Buvika, Krana (Korstveit) og Urheia lagt til Risør og i 1964 ble Søndeled kommune slått sammen med Risør. På begynelsen av 1970-tallet ble store deler av Randvikskogen og Randvikheia på Randvik bebygd og en bygd ble til. Bygda er i følge SSB en del av tettstedet Risør. SSS-veien fra Søndeled sentrum til Sevik ble fullført i 1953, var befolkningen på Øisang, Sevik og Gjernes avhengig av båt for å komme til og fra Søndeled. På den tiden var det derfor fergeanløp både fra Kjødvik og Sevik. I dag er det kun Øysang som anløpes på en standsmessig måte av landets eldste bilferge i tre, M/F Øisang. Ferja ble bygget på Moen i 1950 og er et klenodium i seg selv. Feriga går fra Øisang i Søndeled til Risør. Risør. Risør år 1800, fra "Boydell's picturesque scenery of Norway" Risør er en av Sørlandets eldste byer og hollendernes tømmerfart fra 1400- og 1500-tallet gjorde den til ladested under Skien i 1630. Da Kristiansand ble grunnlagt fikk Risørs borgere ordre om å flytte dit, men henstillingen ble ikke fulgt. I begynnelsen av 1700-tallet hadde Risør større tollinntekter enn Kristiansand. Dette førte til at byen i 1723 fikk kjøpstadsrettigheter. I krigstiden 1808–1814 utviklet byen en livlig a>art. På 1800-tallet var et betydelig antall seilskip hjemmehørende i Risør, men ved overgang til dampskip gikk registrert tonnasje sterkt tilbake. I den store bybrannen i 1861 forsvant hele 248 bygninger, mens befolkningen lyktes å redde 81 bygninger i områdene rundt Vollen, Kamperhaug og Tangen. Bybrannen kom på et «gunstig» tidspunkt ettersom skipsfarten var inne i en gullalder, folk hadde forsikringer og økonomi til å bygge nye standsmessige hus. Etter brannen ble Risør regulert på nytt. Byens hovedgate er oppkalt etter ingeniøren som avsluttet dette arbeide: Løytnant Krag, Derav navnet Krags gate. Bybrannen i 1861 medførte at byen skulle gjennomgå store forandringer, også med hensyn til selve byplanen. Det daværende rådhuset i Tollbodgaten var en av mange bygninger som ble offer for flammenes rov. Øvregaten, som før brannen het Smalgaten, var 436 alen lang og 3 til 6 alen bred. I Raadhusgaten lå byens avholdslokaler «Knipetrappe». Gamle torvet lå der hvor Carstensens gate ligger i dag. Dette var 72 alen langt og 34 alen bred og var tidligere en hage tilhørende N. Steen og N. Houge. På nordsiden lå en kanal som ble kalt Bommen. Denne gikk fra Tjenna eller tjernet. På torvets syd side under Kirkeberget lå Øvre Bommens gate. Bybrannen medførte at de gamle smau og stræder ble erstattet med dagens gatenett, men uten at byen mistet sin umiskjennelige intimitet og sjarme av den grunn. Da byen ble så godt som totalskadd ved brannen i 1861 og de nye bygningene stod ferdig ønsket man å gi et inntrykk av velstand. Hvitt var den desidert dyreste malingfargen og følgelig valgte man hvitt. Det var aldri tale om et kommunalt pålegg, men snarere et spørsmål om «den gode smak». Før brannen var de fleste hus i byen enten umalte eller ubestemmelig grå. Nå skrapet de fleste sammen nok til ihvertfall å male de synlige delene av fasadene skinnende hvite. Den dag i dag kan man gå rundt i byen og observere at baksider av hus, skur, uthus etc er enten røde eller okerfarget. Det har ikke skjedd mye i Risør sentrum etter 1870–1880 årene. På grunn av dårlig økonomi i 1960 og 1970-årene, ble Risør skånet for det meste av 1960-tallets betongvandalisme. Kommunens meget strenge reguleringsplan har vært en avgjørende faktor for å beholde byen slik man ønsket at den skulle være. Risør er derfor idag en av Norges få helhetlig bevarte trehusbyer. Den andre verdenskrig rammet Risør på samme måte som andre sjøfartsbyer; den norske handelsflåtens innsats kostet mange sjøfolk livet, og mange som overlevde fikk senskader, psykiske problemer senere i livet. Etter bl.a. Erik Bye hadde tatt opp krigsseilernes situasjon i 1960-årene ble konvoibyen i Risør bygd, med rimelige leiligheter øremerket til tidligere krigsseilere. Risør. Byen er en av nordens best bevarte trehusbyer. Søndeled. Søndeled ligger helt innerst i Søndeledfjorden, langs gamle E18. På Søndeled finner man "Søndeledtona", med butikker, frisører og Cafe. Du finner også Søndeled kirke, Søndeled skole og fotballbane (et lite stykke på oppsiden av Søndeled). Kronprinsparet. I mai 2008 kjøpte Kronprinsparet en hytte på den idylliske øya Flatholmen, for rundt 9 millioner kr. Det er ikke innlagt strøm eller vann, og det er ikke planer om å endre på dette. Risør Akvarium. Akvariet på dampskipsbrygga åpnet i 1996 og er Sørlandets eneste saltvannsakvarium. Risørflekken. Over byen ligger Risørflekken, som er en hvitkalket fjellknaus 45 m over havna og kan sees 12 nautiske mil (22 km) til havs. Risørflekken brukes fortsatt som sjømerke og kalkes jevnlig. Stangholmen. Ved innseilingen fra vest ligger Stangholmen, Risørs innseilingsfyr, som er fra 1855. Fyret er nå elektrifisert og ubemannet. Området er overdratt Risør kommune. Om sommeren drives det restaurant der. Baksiden av Stangholmen er også en meget brukbar badeplass. Kunst & kulturbyen Risør. Risør by er idag mest kjent for sitt yrende kunst og kulturliv. Kunsthåndverkgruppen «Villvin» etablerte seg i Risør by på 70-tallet og med god hjelp av byens målrettede og langsiktige satsing på kunst og kultur kan byen idag med rettferdighet kalle seg regionens kulturelle hovedstad. Forfatteren Aksel Sandemose flyttet med sin familie til gården Kjørkelvik i daværende Søndeled kommune rett etter krigen og levde her nesten fram til sin død i 1965. Han var en kjent person i bybildet og gikk nok ikke av veien for å handle på krita når det var påkrevet. Mulige kommunesammenslåinger. I Risør kommune snakkest det om å slå sammen Risør og Gjerstad kommuner, til en kommune. Navnet kan enten være Visedal kommune eller nye "Stor Risør kommune". Det snakkes også om at Risør, Gjerstad, Kragerø og Drangedal skal slåst sammen til en kommune. Ellers snakkest det om at Risør, Gjerstad, Tvedestrand, Vegårshei og Åmli skal slåst sammen til en kommune. Tvedestrand. Tvedestrand er en by og kommune i Aust-Agder. Kommunen ligger mellom Arendal i vest og Risør i øst. Kommunen grenser også til Froland, Åmli og Vegårshei. Kommunen fikk sine nåværende grenser i 1960, ved sammenslåing av tidligere Dypvåg og Holt kommuner, og ladestedet Tvedestrand. Tvedestrand er ofte referert til som Sørlandets smilehull. Navnet Tvedestrand. Ladestedet Tvedestrand ligger på grunn som tilhørte gårdene Berge, Gliddi og Myklebostad, men det er gården Tveite som har gitt stedet navn. Navnet betyr ganske enkelt stranda til gården Tveite. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Kommunen ligger omkring nedre del av Vegårsvassdraget (Storelva) og Oksefjorden, og omfatter videre kysten og øyene øst for fjorden. Terrenget i området er småknauset og sterkt kupert med skogkledde åser. Kommunens høyeste punkt er Ansmyrheia, 243 meter over havet. Berggrunnen består overveiende av grunnfjell og hører til Bamblefeltet. Bosetning. Folketallet i kommunen avtok frem til 1970, men har vist økning siden den tid. Tettstedet og administrasjonssenteret Tvedestrand har innbyggere per 1. januar, og ligger innerst i Oksefjorden, i en trang gryte. Fra kaiene fører to gater opp til forretningsstrøket med den idylliske Tjenna. Bosetningen er spredt innover landet, med mange tettbebyggelser langs kysten: Sagesund, Dypvåg, Gjeving på fastlandet og Lyngør, Sandøy og Borøy. Flere øyer har ennå fast bosetning. I hele kommunen bor det rundt 6 000 innbyggere. Næringsliv. Tvedestrand ble ladested i 1836 og var utskipningssted for Næs Jernværk. Tremassefabrikkene på Fostvedt, Gjeving og Songe har spilt en betydelig rolle for Tvedestrand. Det foregikk stor eksport over havnen, som har 200 meter offentlig kai. Verkstedindustrien dominerer, men det er ellers mange små bedrifter innenfor en lang rekke bransjer. Tvedestrand har noen av Aust-Agders beste jord- og hagebruksbygder, med stort husdyrhold, bær- og fruktavl. Tvedestrand er et av de mest søkte turistdistrikter på Sørlandet med en praktfull skjærgård, flere pensjonater og mange hytter. I byen finner vi også Norges andre, men største bokby; Bokbyen ved Skagerrak. I flg Levekårsstatistikken til Helsedirektoratet og Statistisk sentralbyrå (SSB) som kom ut høsten 2008, går 31 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Tvedestrand på ulike stønader. Historikk og kultur. Kommunevåpenet, som ble godkjent i 1986, viser en oppflygende terne i sølv mot en blå bakgrunn. Dette skal symbolisere kyst og fugleliv. Lokalavisa Tvedestrandsposten ble grunnlagt av Arne Garborg i 1872. Lokalradioen for Tvedestrand er Radio P5. I Tvedestrand ligger også Strykejernet som blir ansett som Norges smaleste hus. Dette huset har også inngang fra gateplan i både 1., 2. og 3. etasje. Skoler. Kommunen har seks barneskoler: Dypvaag skole, Holt skole, Gjeving skole, Vestre Sandøya skole, Songe skole og Tvedestrand skole (i Tvedestrand sentrum). I Tvedestrand by finnes også kommunens ungdomsskole, Lyngmyr skole og en av de tre avdelingene til Tvedestrand og Åmli videregående skole. De to andre avdelingene er lokalisert i Holt. Risøy Folkehøyskole ligger på Risøya nær grensa til Risør. Bårdar Akademiet Tvedestrand ligger midt i Tvedestrand by, et ettårig utdanningstilbud for dans og musikal. Endringer av kommunegrensene. Dagens Tvedestrand kommune omfatter hovedsakelig et område som før 1960 var fordelt på tre kommuner: Gamle Tvedestrand, Holt og Dypvåg. 1. januar 1858 ble det gjennomført en grensejustering som berørte 70 innbyggere i Tvedestrand kommune. En ubebodd del av Søndeled kommune ble overført til Dypvåg 1. januar 1867. En del av Holt, med 52 innbyggere, ble overført til Dypvåg 1. januar 1881. 1. januar 1902 ble Flosta kommune utskilt fra Dypvåg. Etter delingen hadde Flosta 1892 innbyggere og den gjenværende delen av Dypvåg 3235 innbyggere. En del av Holt, med 14 innbyggere, ble overført til Austre Moland kommune 1. juli 1919. Tvedestrand, Holt og Dypvåg kommuner, med henholdsvis 868, 3759 og 1805 innbyggere, ble slått sammen til nye Tvedestrand kommune 1. januar 1960. 1. januar 1962 ble Strengereid krets i Tvedestrand, med 375 innbyggere, slått sammen med Flosta, Stokken og Austre Moland kommuner til nye Moland kommune. Holtegården i Moland, med 5 innbyggere, ble overført til Tvedestrand 1. januar 1964. 1. januar 1984 ble et ubebodd område ved Folevann i Tvedestrand overført til Risør kommune. Valle. Valle er en innlandskommune i Aust-Agder fylke. Valle ligger i Setesdal, og grensene i dalen går i sør mot Bygland og i nord mot Bykle. I nord og øst grenser Valle mot telemarkskommunene Tokke og Fyresdal, og i vest mot Sirdal i Vest-Agder. Grensene mot Telemark og Vest-Agder går i høyfjellet. Nåværende kommune ble etablert 1. januar 1962 ved at to mindre kommuner, Valle og Hylestad, ble slått sammen. Valle kommune er en del av Setesdalsregionen. Natur og geografi. Denne nordlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). I kommunen er det ca 1 000 millioner år gammel svekonorvegisk granitt, samt et 1 270 - 1 000 millioner år gammelst lag av sandstein, konglomerat, ryolitt og basalt helt i øst, som dominerer de øverst strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning hvor det går en stor forkastningslinje. Setesdal med elva Otra og riksvei 9 danner en hovedakse i retning nord sør gjennom Valle kommune. Langs denne aksen ligger den eldre gårdsbebyggelsen og de to bebyggelsessentrene Valle og Rysstad. På begge sider av dalen ligger store fjellvidder, Setesdal Vesthei og Setesdal Østhei med bla. fjelltoppen Svarvarnuten. Naturvern. Den vestlige delen av kommunen er en del av Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane Landskapsvernområde, hvor Europas sørligste villreinstamme holder til. Bebyggelsessentre. Det er to sentrer i kommunen, Valle og Rysstad, med kommuneadministrasjonen lokalisert i Valle. Begge steder er det butikker og kirker, og på Rysstad holder Setesdalsmuseet til. Likevel har hverken Valle sentrum eller Rysstad befolkning stor nok til å tilfredsstille SSBs formelle krav til et tettsted; etter SSBs lister er det pr. 2006 ingen tettsteder i Valle kommune. Bebyggelse. Det aller meste av bebyggelsen i kommunen ligger i dalføret som Otra renner gjennom. Den fordeler seg på flere grender og gårder. Fra sør mot nord ligger Besteland, Hedde, Rysstad, Nomeland, Brokke og Uppstad på vestsiden av elva og Straume, Bjørgum og Hovet på østsiden. Alle disse grendene ligger i den gamle Hylestad. I Valle er Sandnes, Kveste, Tveiten, Valle, Tveitebø, Homme, Flateland og Rygnestad på østsiden av elva, mens Bø, Åmlid, Nomeland, Øyne, Dale, Løyland og Røysland ligger på vestsiden. I kommunen er det etablert to større hytteområder. Det ene ligger ved Bjørnevatn på østsiden av dalføret, ved Riksvei 45 på veien mot Dalen. Det andre ligger ved Furustøyl på vestsiden av dalføret, i området Setesdal Vesthei, ved veien til Sirdal. Rygnestadtunet er et fredet gårdstun hvor våningshuset har tømmer fra 1200-tallet og hvor Rygnestadloftet fra 1590 utmerker seg som bygning. Anlegget er en del av Setesdalsmuseet og et mye besøkt turistmål om sommeren. Flere andre gårder har svært gamle hus, men mange bygninger er også solgt ut av dalen til oppkjøpere. Bygninger fra Valle er også å finne på Folkemuseet i Oslo. Vannkraft. Vannkraft er en viktig inntektskilde for kommunene Valle og Bykle. Utbygginga av kraftverk i Valle startet på 60-tallet. Otra Kraft, som holder til ved Brokke kraftverk på Nomeland, driver flere kraftstasjoner i Setesdal. Det første kraftverket småkraftverkselskapet Småkraft bygget, var Bjørgum kraftverk. Historie. Valle er, som resten av Setesdal, kjent for sin særpregede folkekultur, og mye av særpreget skyldes at dalen var vanskelig tilgjengelig. Ferdselsveiene gikk tidligere i fjellet, østover til Skagerrak gjennom Åmli, og vestover til Ryfylke. Det var først etterat Setesdalsbanen ble bygd til Evje at Valle fikk en naturlig forbindelse til Kristiansand. Dialekt. Valle er kjerneområde for setesdalsdialekten. Folkedrakt. Drakttradisjonen knyttet til Setesdal har også sitt kjerneområde i Valle kommune. Setesdalsdrakten er en tradisjon som har gått direkte fra folkedrakt til bunad, og det betyr at det finnes god dokumentasjon av denne draktskikken. Folkemusikk. Stev og kveding har tradisjoner i Valle, og i nyere tid er disse videreført bl.a. av Kirsten Bråten Berg. Munnharpe er et viktig instrument i tradisjonen fra Valle, sammen med felespill. Felespilltradisjonene føres videre, bl.a. av Gunnar Stubseid. Sølvsmedhandverk. Sølvsmedhandverket har spesielle tradisjoner i Valle, og kommunens videregående skole har lenge vært den eneste skolen i landet med egen sølvsmedlinje. Kulturminner. Valle er rik på faste kulturminner, både arkeologiske kulturminner og bygninger. Her er gravhauger fra jernalder og vikingtid og gårdsbebyggelse fra middelalderen til vår egen tid. Når det gjelder løse kulturminner fra bondekulturen er Valle (og Setesdal) godt representert i nasjonale samlinger, f.eks. på Norsk Folkemuseum. Setesdal i nasjonal kultur. Som et resultat av nasjonalromantikken kom mange kunstnere til å kaste sitt blikk mot Valle og Setesdal og la seg inspirere til ny kunstnerisk produksjon. Dette gjaldt bl.a. maleren Carl Sundt-Hansen og dikteren Hans Henrik Holm. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er skoleområdet; Valle vgs, Valle skule, barnehagen og idrettshallen. Verdens største munnharpe er kommunens tusenårsmonument. Kjente personer med tilknytning til Valle. Personer fra Valle kalles ofte valldøler, personer fra Hylestad kalles ofte hylstringer. Vegårshei. Vegårshei er en kommune i Aust-Agder. Den grenser i nord mot Nissedal og Gjerstad, i øst mot Risør, i sør mot Tvedestrand og i vest mot Åmli. Vegårshei har 1962 innbyggere per juli 2012. Vegårshei ble opprettet som egent formannskaps distrikt i 1838. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Vegårshei er en kommune med mye skog og vann. Vegårvassdraget med innsjøen Vegår må nevnes. Samfunn. Vegårshei kommune har ett tettsted, Myra, hvor også kommunens administrasjon ligger. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Myraparken og ligger i sentrum av kommunens hovedstad Myra. Parken ligger mellom Riksvei 414 og et lite rødt hus, «Jordmorboligen». Parken består av plen og bjørketrær og om sommeren settes det ut kommunale benker, under Vegårsheidagene (i slutten av august) er det ved Myraparken utstillinger, marked og det settes opp en liten scene for musikalske innslag. Åmli. a> over Nidelva i Åmli sentrum. Åmli er en kommune og et tettsted i Aust-Agder. Kommunen grenser i nord mot Fyresdal og Nissedal, i øst mot Vegårshei og Tvedestrand, i sør mot Froland og i vest mot Bygland. Kommunesenteret er tettstedet Åmli, med innbyggere per 1. januar. Tettstedet vokste opp omkring jernbanestasjonen på Treungenbanen, banen mellom Arendal og Treungen. Åmli kirke ligger i kommunesenteret. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Åmli er ei skogsbygd, beliggende mellom kysten og fjellbygdene. Nidelva og Tovdalselva renner gjennom kommunen. I Åmli kommune er også opptatt de tidligere kommunene Gjøvdal og Tovdal. Disse tre kommunene hadde «treriksrøys» ved Hadstein, som er det tidligere nordvestre hjørnet i opprinnelige Åmli og ytterste del av «Jaktslottet» Kallingsheims område. Samfunn. Åmli formannskapsdistrikt ble fra 1. januar 1908 delt i tre selvstendige kommuner: Tovdal, Gjøvdal og Åmli. Gjøvdal og Åmli kommuner ble slått sammen igjen 1960. Nåværende grenser er fra 1967, da Tovdal kommune ble lagt til. I 2008 fikk Åmli en egen lokalavis, ÅmliAvisa. Mange som er bosatt i Åmli kommune har sitt daglige arbeid i andre kommuner, som Arendal og Tvedestrand. Målstrid. Etter lengre tids målstrid ble det 3. mai 2010 holdt en folkeavstemning om hovedmål på skolen og administrasjonsspråk i kommunen. Foranledningen var sammenslåing av skolekretser og at sentrumskretsen i flere år hadde hatt språkdeling. Valgdeltakelsen var på kun 49 prosent. Folkeavstemningen gav klart flertall for at administrasjonsspråket skulle bli bokmål, samtidig ønsket flertallet av de som avga stemme å beholde nynorsk som skolemål, med 52 prosent for nynorsk ved Åmli skole og 63 prosent for nynorsk ved Dølemo oppvekstsenter. Kommunestyret trosset senere samme år folkeavstemningen ang målform i skolen, og innførte bokmål med ni mot åtte stemmer. Kultur. Elvarheim Museum har en stor samling utstoppede dyr. Museet holder til nær kraftstasjonen på vestsiden av elva. Museet er også kommunens tusenårssted. Samferdsel. Gjennom Åmli går riksvei 41, den såkalte Telemarksveien som går fra Kristiansand til Brunkeberg i Telemark. Fra Åmli går Fylkesvei 415 til E18 ved Fianesvingen i Tvedestrand kommune. Fra Åmli er det flere ganger daglig bussforbindelse til fylkeshovedstaden Arendal og til Seljord i Telemark. Grenda Nelaug er bygd opp omkring Nelaug stasjon, et jernbaneknutepunkt der Arendalsbanen og Sørlandsbanen møtes. Tidligere gikk det også jernbane fra Nelaug til Treungen i Nissedal. Næringsliv. Åmli er en stor skogbrukskommune og har et stort sagbruk (Bergene Holm). I forhold til innbyggertallet er det også mye handel i Åmli og denne er økende. Det samme gjelder hyttebygging og turisme. Multicom er blant Norges eldste nettbutikker og er den nest største private arbeidsplassen i Åmli kommune. Flesberg. Flesberg er en kommune sør-vest i Numedal i Buskerud. Kommunen grenser mot Kongsberg, Øvre Eiker, Rollag og Sigdal i Buskerud og Notodden og Tinn i Telemark. Kommunevåpenets offisielle beskrivelse er «To sølv tømmerklaver, rygg mot rygg, mot grønn bakgrunn». Våpenet symboliserer tømmerdrift og skogbruk og ble godkjent i 1989. I tillegg til skogen er jordbruk en viktig næringsvei. Det samme er fjellområdene med hyttefelt og vinteraktiviteter. Moelven Treindustri og Norske Fjellhus er de største bedriftene i kommunen. Areal og befolkning. De fleste innbyggerene bor i tettstedene Lampeland, Svene, Flesberg og Lyngdal.1. januar 2011 var folketallet i kommunen 2592. Kommunens høyeste punkt er Flesebekkble (1270 moh.), som ligger på Blefjell. Tusenårssted. Stevningsmogen fritidspark på Lampeland er valgt til Flesberg kommunes tusenårssted. Stevningsmogen fritidspark er et fritids- og idrettsanlegg. Anlegget har en moderne skiskytter- og langrennsarena, 6 km lysløype, fotballbane og friidrettsanlegg. Det har også område for skileik og en 2 km asfaltløype for funksjonshemmede og rulleskiløpere. I tilknytning til området er det et grende- og aktivitetshus som også inneholder innendørs skytebane. Flå. thumb Flå er en kommune i Buskerud. Den grenser i nord til Sør-Aurdal, i øst til Ringerike, i sør til Krødsherad og Sigdal, i vest til Nore og Uvdal, og i nordvest til Nes. Flå er den sydligste kommunen i Hallingdal, i nordenden av innsjøen Krøderen, og danner innfallsporten til Hallingdal fra syd. Bygden består av grunnkretsene Stavn, Åvestrud, Vold vestre, Vold østre, Gulsvik, Medbøen, Sørbøt og Nautskarfjella, Dagali/Veneli og Gråfjell ("se grunnkretser i Flå kommune"). I sentrum ligger kommuneadministrasjonen, barnehagen, barne- og ungdomsskolen med svømmehall, Flå kirke, nytt kjøpesenter, overnattingsbedrift, selskapslokale, spisested, bensinstasjon og et nytt eldresenter. Flå stasjon på Bergensbanen ligger her og riksvei 7 går gjennom kommunen. Reisende sørfra kommer igjennom Hallingporten, som ligger i Flå. Vassfaret er en skog- og fjelldal som for store deler ligger i Flå. I tilknytning til området er det tilrettelagt skog, natur og kulturstier med informative plakater og det er utarbeidet tur- og fritidskart for Flå som viser andre turområder m.m. Flere norske TV-seere fikk se deler av naturen i Flå da TV-serien Farmen Norge fra Rime gård ble vist tidlig på 2000-tallet. Bjørneparken. Den store attraksjonen i Flå er Bjørneparken, tidligere Vassfaret Bjørnepark, som ligger på Vikberget i Flå sentrum. Parken er åpen hele året og har bjørner, elg, rådyr, ulv, rev, gaupe og flere dyr som barn kan klappe, samt flere eldre hus fra setrer og plasser i Flå. Vassfaret. Vassfaret er en skog- og fjelldal mellom Hallingdal og Valdres. Den er tre mil lang med store vann, elver og bekker, bratte dalsider med snaufjell, setrer og rester etter mange boplasser og fløtingsanlegg. Fra Veneli går det turstier inn i området. I Vassfaret er det merket flere stier, og Vassfaret natursti og Veneli fjellskog- og kultursti har informasjonsplakater. Informasjonshefte over skogstiene i Flå samt eget turkart for Flå selges i forretningene, bensinstasjonene og på informasjonskontoret. Fritidsaktiviteter. Vinterstid kjøres det vanligvis opp skiløyper Blåfjell-Veneli-Sørbølseter, Sørstølen-Øyvatn og fra Flenten-Gråfjell-Høgevarde. Løypene er tilknyttet Eventyrløypene, de sammenhengende skiløypene langs hele Hallingdal. Lysløypa, med start på idrettsplassen, er et annet alternativ. Fiskemulighetene er gode og det er mange fine badeplasser langs Krøderen, Hallingdalselva og i fjellvannene. Bygden har to campingsplasser Stavn Camping og Stavn Campingsenter, Stavn Gård Hytteutleie og Hofmannsmoen Gård med overnatting og feriehus. Sykkelstamveien Geilo-Noresund går gjennom bygden. Gerds Kanoutleie, på Grøslandsmoen nord for Flå har variert opplegg på Hallingdalselva. Gulsvikskogen Skytebane, ca. 5 km sør for Flå, er fylkesanlegg i Buskerud for leirdueskyting. En av landets beste leirdueskyttere, Harald Jensen, holder skyteskole for grupper etter avtale. Jord- og skogbruk. Landbruket er den viktigste næringen i Flå. Flå er den største og mest aktive skogkommunen i Hallingdal. Hovedproduksjonen på gårdene er skog og korn, ofte i kombinasjon med sau, ja endog lama. Utmarksnæring. I Flå kommune er det ca. 1050 hytter. Flå har mange ledige hyttetomter i felt – spesielt er Skarsdalen, Veneli, Gulsvikfjellet og Flenten/Trøgaset attraktive områder. Jakt på elg og hjort blir stort sett tatt hånd om av skogeierne, mens jakt på rein, rådyr og småvilt oftest leies ut. Fiske er godt organisert i flere områder bl.a. Hallingdalselven og Flå Østre Grunneierlag. Fiskekort selges på de fleste bensinstasjoner og campingplasser, mens for jaktkort må grunneier /-lag kontaktes. Handel og service. I kommunen er det flere spisesteder, forretninger, bensinstasjoner m/storkiosk, blomsterutsalg, røkeri, IT-bedrift, kjøkkenprodusent, bilverksted og regnskapskontor. Det blir laget steinsmykker og diverse treprodukter, og det finnes flere flinke rosemalere og dekormalere. I sentrum ligger også bank, post, lensmann, kommuneadministrasjon, statlige kontorer, el-installasjon m.m. Flå IT-senter har samlet flere bedrifter, innen flere forskjellige bransjer: programvareutvikling, oppmålingstjenester, datasupport. Bygden har turbuss, varetransport og taxi. Mai 2010 Ferdigstilles Kjøpesenter på 7500 m2 med hotell, Dette bygges av Olav Thon Industri, bygg og anlegg. Flå kommune kjøpte industriarealene Elvemo og Roppemoen i 1970. Her er det etablert flere bedrifter, bl.a. Flå bygg A/S (BYGGER'N), Novema A/S og Flå Bil og Traktor A/S. I Flå er det flere firmaer som driver graving, transport og skogsdrift. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Grønvold, hjemmet til skuespiller Kolbjørn Buøen. Gol. Gol er en kommune i Buskerud som grenser mot Nes i sør, Ål i vest og Hemsedal i nordvest, og til Opplandskommunene Nord-Aurdal i nord og Sør-Aurdal i øst. Administrasjonssenteret, som også heter Gol, har innbyggere per 1. januar. Gol stasjon, som ligger lengst nede i det langstrakte tettstedet på 207,4 m.o.h. er tilknyttet Bergensbanen. Natur. Det er mange turmuligheter oppover fjellsidene. Terrenget er til dels bratt, men utsikten flott. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Gol samfunnshus, inklusive uteområdet vest for Gol ungdomsskule og Sentrumsparken. Bakgrunnen for dette valget er en formulering i kommunens handlingsprogram for perioden 2000–2003 som sier at «Aktivitetar må samlast og skapast i og rundt Gol samfunnshus, slik at dette blir ein kultur- og aktivitetsdynamo i bygda». Videre står det i saksfremmlegget for kommunestyret at «Sentrums-parken og samfunnshuset kan knyttast saman gjennom parkmessig opparbeiding av delar av parkeringsplassen vest for ungdomsskulen. Som heilheit vil dette området gi rom for rekreasjon, leik, idrett og kulturelle opplevingar og inspirere og invitere til samhandling.» Parkeringsplassen er opparbeidet til aktivitetsområde for ungdom for aktiviteter som skateboard og sandvolleyball samt grøntområde. Pr. 2010 gjenstår det fortsatt et område mellom Sentrumsparken og aktivitetsområdet med legging av heller. Severdigheter. a>" med Dugurdsnatten i bakgrunnen til høyre. Hemsedal. Hemsedal er et dalføre og en kommune som ligger lengst nord i Hallingdalen, i Buskerud fylke. Kommunen grenser til Gol og Ål i Buskerud, Vang, Vestre Slidre og Nord-Aurdal i Oppland, og til Lærdal i Sogn og Fjordane. Fakta. Hemsedal er eget kirkesogn i Gol og Hemsedal prestegjeld som ligger i Hallingdal prosti. Administrasjonssentret i bygda ligger på Trøym, som også er det største tettstedet. Tettstedet Hemsedal har innbyggere per 1. januar. Topografi. Hemsedal er et dalføre og ei fjellbygd som strekker seg nordvestover fra Gol i Hallingdal. Dalen er omkranset av høyfjell på begge sider. Fra Gol stiger dalbunnen raskt til omkring 600 meter. I bunnen av dalføret renner elva Hemsil, som lokalt kalles "Åné". Ved Tuv deler dalen seg i Mørkedalen mot vest og Grøndalen mot nordvest. Her renner også de to fjellelvene Mørkedøla og Grøndøla sammen og danner Hemsil, som siden renner ut i Hallingdalselva ved Gol. Tidlig historie. Hvor lenge det har vært bosetting i Hemsedal er uklart, men de eldste gårdene er trolig svært gamle av opprinnelse. Trekull som er funnet mange steder i dalen vitner om jernutvinning. Det eldste trekullet som er funnet har blitt datert til ca. år 200-300 etter Kristus. Trolig har de første bosetterne livnært seg som jegere og sankere, og området har nok hatt en stor stamme av villrein i tidligere tider. Sophus Bugge mente at navnet kunne stamme fra det gammalnorske uttryket "hemsa", "hefnsa" eller "hofn", i betydningen "hamnegang". Mange mener også at navnet kan ha et opphav fra navnet på elva i dalen, men det har aldri blitt trukket noen sikre konklusjoner omkring dette. Det synes imidlertid klart at navnet har en viss sammenheng med betydningen av ordet hems. Tidlig på 1200-tallet fikk bygda kirke, Hemsedal stavkirke som trolig ble bygget omkring 1207-1224. Kirken nevnes første gang i de pavelige nuntiers (sendebuds) regnskaps- og dagbøker som ble ført under oppkrevingen av tienden for Norden i perioden 1282–1324, da som «"Ecclesia Aamsodal"». Kirken nevnes også under navnet «"Skodvinar Kirkja i Hemsudali"» i 1327, og det er kanskje ikke så merkelig, når man vet at gården Kyrkjebøen, der kirken sto tidligere, het "Skodvin" og "Skadengård". Stavkirken ble imidlertid revet i 1882 og erstattet av en ny og større kirke, Hemsedal kirke. Folk som opprinnelig hører hjemme i bygda kalles "hemsedøler". De taler en dialekt som ligger i overgangen mellom østnorsk og vestnorsk, et mål som har dype røtter i gammelnorsk. Dalen har tradisjonelt bestått av små og mellomstore gårdsbruk som ligger spredt i dalbunnen, på begge sider av elva og opp langs dalsidene. På grunn av den høye beliggenheten i landskapet har gårdsdriften for det meste dreid seg om bufe og melkeproduksjon. Støling har i så måte vært viktig for driften av gårdsbrukene, som ikke kunne klare seg på det beitelandet som fantes nede i bygda. De fleste gårdene har derfor hatt støler på fjellet, dit buskapen ble flyttet på sommerstid. I skattematrikkelen fra 1647 var det kun én fullgård i bygda, som ellers besto av 24 halvgårder og 15-16 skyldsatte ødegårder. I tillegg fantes et antall bruk som ikke var skyldsatt. Folketallet var da anslagvis omkring 400 mennesker (det nøyaktige antallet er ikke kjent). Fram mot midten av 1800-tallet steg folketallet i Hemsedal jevnt. I 1845 var det 1 775 personer i bygda, men i de neste 75 årene sank folketallet igjen, trolig som følge av utvandring til Nord-Amerika. I 1920 var folketallet nede i 1 358 personer, før det på nytt begynte å stige. Moderne historie. Hemsedals moderne historie kan sies å starte i tiden like etter 1900, da Skogstad Hotell sto klart som det første hotellet i bygda i 1905. Forut for dette, i siste halvdel av 1800-tallet, var ferdelsåra gjennom bygda blitt utbygd, i det håp at den nye veien skulle bli stamvei til Vestlandet. Da Bergensbanen ble åpnet i 1909, ble imidlertid dette dramatisk endret. Hemsedal ble på nytt en sidedal, mens øvre Hallingdal tok over som den viktigste ferdselsåra. Etter 1915 begynte imidlertid den første hyttebyggingen i området. Utenbygdsfolk kjøpte opp hallingstuer og flyttet dem til fjells, først til hyttetomter som var anskaffet ved Lykkja, som ligger ved Storevatn og Tisleifjorden og nær Skogshorn. Den gang var det imidlertid den friske fjelluften og jakt og fiske byfolk kom for å nyte, ikke vintersport. Etter andre verdenskrig dukket det opp nye overnattingssteder i dalen. Vangen Pensjonat på Tuv (1947) og Lykkjaheim Pensjonat (1953) var to av dem. Hemsedal Turisttrafikklag, som ble stiftet i 1939, luftet alt i 1952 tanken om å bygge et skitrekk i bygda, men det skulle gå noen flere år før det skjedde. I 1959 åpnet imidlertid "Tottenheisen". Det var et 350 meter langt skitrekk som ble satt opp av Fossheim Pensjonat i bakkene bak pensjonatet på Ulsåk. Skitrekket ble imidlertid revet igjen allerede i 1961. Tottenheisen kan godt sies å være begynnelsen på bygdas «gullalder». Noen få år senere startet planleggingen av det som etter hvert skulle føre fram til at Hemsedal fikk tilnavnet «Skandinavias alper». Frem mot 1980 var bygdas utvikling mot turisme kontrollert og forsiktig, men i de fem neste årene var veksten så betydelig at en rekke nye turistbedrifter ble etablert. Fra 1980 til i dag har turistnæringen bare blitt mer og mer betydningsfull for bygda, som nå (2011) har omkring 500 000 gjestedøgn fordelt på 6 500 utleiesenger i løpet av vinterhalvåret. Over halvparten av gjestene er utenlandske. I dag er imidlertid Hemsedal også populært i sommerhalvåret, takket være gode fiskemuligheter, fjellvandring, fjellklatring, sykling, golfbaner og en rekke andre aktiviteter og gode overnattingsmuligheter. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Klokkarsteinen, en stein som ligger halvveis ut i elva ved Fossheim på Ulsåk. Tre ulike sagn forteller om hvordan steinene havner der. Hol. Hol er en kommune i Buskerud. Den grenser i nord til Lærdal, i nord og øst til Ål, i sør til Nore og Uvdal, og i vest til Eidfjord, Ulvik og Aurland. Areal og befolkning. De fleste innbyggerene bor i tettstedene Hol () og Geilo (), samt stedene Hovet, Ustaoset og Haugastøl. Hol er en typisk fjellkommune der 91 % av arealet ligger over 900 moh. Hallingskarvet (1 933 moh.) er høyeste punkt i kommunen. Laveste punkt ligger på omkring 445 meter over havet. Kommer du sørfra langs Rv40 møter du bygda Dagali, som har Buskeruds eneste flyplass, Dagali lufthavn. Videre oppover passerer du Skurdalen og Kikut før du kommer opp til Geilo, som er den mest kjente bygda og et av Norges mest populære vintersportssteder. Rv7 går videre vestover i kommunen, fordi andre kjente steder som Ustaoset og Haugastøl før den fortsetter over Hardangervidda ned mot Vestlandet. Østover fra Geilo, går Rv7 gjennom Kvisla, før den når knutepunktet Hagafoss. Fra Hagafoss går Rv50 vestover og passerer kommunesenteret Hol, videre forbi Hovet før den kommer til Sudndalen og Strandavatn, som er siste før høgfjellet. Fra Hagafoss kan du også fortsette østover ned Mogrenda, før du kommer til Kleivi, som er på grensa til Ål. I Kleivi ligger også kommunens eneste næringspark. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Hallingskarvet. I forbindelse med markeringen av dette arrangerte kommunen en utstilling med lokale utstillere, deriblant Hol fotoklubb. Musikkverket «Hallingskarvet», komponert av Lars Inge Tverberg og tilegnet tusenårsstedet, ble fremført, og Arne Næss, som hadde hytte på Hallingskarvet, holdt et foredrag. Hole. Hole er en kommune i Buskerud. Den grenser i nord til Ringerike, i øst til Bærum og i sør til Lier. Sør i Tyrifjorden grenser kommunen også til Modum. Navn. Navnet stammer fra gammelnorsk "Hólar", av "hóll", «høyde», og var antagelig opprinnelig navnet på prestegården i Hole sogn. Areal og befolkning. Hole kommune har omkring 6300 innbyggere. De fleste bor enten i tilknytning til de to små tettstedene Sundvollen og kommunesentrumet Vik, eller i boligområder på Røyse, Sollihøgda, Steinsåsen og Kroksund. Kommunens totalareal utgjør 195 km², hvorav ca. 96,5 km² er skog (88 km² er produktiv), 67 km² ferskvann (for det meste Tyrifjorden) og 22,5 km² utgjør dyrka mark. Skogen som sådan fordeler seg på ca. 83% gran, 15% furu og 2% løvskog. Historie. Tidligere var Hole kommune mye større enn i dag. Fra 1837 til 1. juli 1916 lå nemlig også Tyristrand og Nakkerud under Hole herredskommune. Da ble imidlertid dette distriktet skilt ut som egen kommune, under navnet Tyristrand. Fra årsskiftet 1963/1964 ble Hole innlemmet i den nye storkommunen Ringerike, sammen med landkommunene Tyristrand, Norderhov, Ådal og bykommunen Hønefoss. I 1977 forlot imidlertid Hole kommunesammenslutningen og ble egen kommune igjen, noe den har vært siden. Hole har vært eget prestegjeld siden middelalderen, men etter svartedauden i 1349 ble Hole kirke annekskirke under Norderhov kirke. I tiden like før 1600 ble imidlertid Hole prestegjeld gjenopprettet. Fra 1868 til innpå 2000-tallet var Forsvaret sterkt representert i Hole, ved Helgelandsmoen leir på Helgelandsmoen. Den ble imidlertid vedtatt nedlagt 13. juni 2001, og leiren er siden solgt til lokale investorer. Den 22. juli 2011 fant de største enmannsutførte massedrapene i Norges historie sted i Hole kommune, på Utøya i Tyrifjorden. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted ble av Tusenårskomiteen den 30. august 1999 bestemt skulle være Vik torg. Vik torg ble valgt som en del av et større prosjekt for utvikling av Vik sentrum. Tidsperspektivet var innen noen få år avhengig av utbygging og økonomi. Torget er ment som en grønn lunge med beplantning og benker som skal skape en hyggelig møteplass i Vik sentrum. «Torvet» er nå stort sett ferdig. Severdigheter. Bønsnes kirke, Hole kirke, Helleristningene på Sundvollen, Helleristningene på Berget, Helleristningene på Nes i Hole, Helleristningene på Klokkehaugen, Tyrifjord Golf klubb, Ringeriksbadet, Krokskogen, Helleristinger (Sundvolden og Neslandet), Gravhaugene på Frøshaugåsen, Ringerikes Museum, Halvdanshaugen på Stein, Bjørke gård, Mo gård, Gammelklokkergården Hunstad, Storøen gård, Hole Artcenter, Mørkgonga, Pipersteinen, Tyrifjorden, Steinsfjorden Overnatting og camping. Frøhaug gård, General Hotell, Kleivstua, Sundvolden Hotell, Sundøya Fjordhotell (under bygging), Onsakervika camping, Rørvik camping, Utvika camping Geologi. Hole ligger i en del av Oslofeltet som for ca 280 millioner år siden sank ned i jordskorpen. Dette førte til at mange avsetningsbergarter fra perioden 570-400 millioner år siden ble preservert og forhindret fra å erodere bort. Rester av datidens dyre- og planteliv gjør seg gjeldende i fossile avsetninger. Et viktig fossilt funn er den store sjøskorpionen Mixopterus Kiæri. Det finnes også flere eksempler på vulkansk aktivitet i kommunen som rombeporfyren i skråningene mot Krokskogen samt de synlige gangbergartene i Kjellerberget. Hurum. Hurum er en kommune i Buskerud. Den grenser i nord til Røyken kommune, og ligger ellers mot Oslofjorden, Breiangen og Drammensfjorden. Over Drammensfjorden i vest er Svelvik kommune. Høyeste punkt er Stikkvannskollen (361 moh.). Administrasjonssenter er Klokkarstua. Areal og befolkning. Kyststien går langs hele Hurumkysten. De fleste innbyggerene bor i Sætre, Tofte, Holmsbu, Klokkarstua, Filtvet eller Verket. Mindre tettsteder omfatter Storsand, Kana og Rødtangen. Viktige feriesteder er Holmsbu, Rødtangen, Knatvold og Ersvika. Samfunnsliv. Næringslivet i Hurum domineres sterkt av industrien i Tofte, samt av landbruk og en del turisme langs kysten rundt Holmsbu. De største bedriftene er Södra Cell Tofte, Daimyo Hurum Fabrikker, og Maxbo Thorstvedt på Kana. Det er kirker i Sætre, Holmsbu, Klokkarstua og Filtvet, men ikke i tettstedet Tofte. I Tofte ligger derimot Hurums kirkekontor og menighetsråd. Det er et lokalhistorisk museum på Tronstad Gård 3 km vest for Tofte, drevet av Hurum historielag. Museet har søndagsåpent og gjenstander. Natur. Naturen i Hurum er svært variert, og inneholder varmekjære arter, ikke minst den svært sjeldne misteltein. Kyststien i Hurum er en blå-merket led langs kysten fra Slemmestad til Holmsbu, som gir flotte naturopplevelser av plante- og fugleliv. Det er mange områder med mye fossiler i øst og nordøst, og i sør langs Breiangen er det områder med kalksteinsfjell hvor plantelivet er svært variert. Tofteholmen og Ranvikholmen i sørøst er blant de varmeste og botanisk mest varierte områdene i hele Norge. Øya Mølen helt i sør er også naturvernområde, og svært variert botanisk. Flora og fauna. Hurum har kystbarskog, og innimellom åker- og kulturlandskap i indre strøk er det blandingsskog med løvtrær og mye gran. Av sjeldnere arter kan nevnes misteltein (i sør), vårmarihånd og vårkorsknapp. Faunaen domineres av den sørøstnorske lauvskogens habitater, med rådyr, noe elg, hare, grevling og ulike gnagere. Fuglelivet har tatt seg opp. Det hekker blant annet hegre, knoppsvane, ærfugl, strandsnipe og gråspett i Hurum. Det er også noe ål, knurr samt sjøørret i havet langs kysten. Kongsberg. Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune i Buskerud, sydligst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Hof, i sør mot Skien, Siljan og Lardal, og i vest mot Notodden og Sauherad kommuner. Kongsberg har innbyggere (pr. 1. januar 2011). Nybrua over Numedalslågen forbinder Kongsbergs to bydeler.Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen. Med sine sølvgruver og fortid som landets største bergverkssamfunn, er Kongsberg Norges eldste industriby. Med tradisjoner fra Kongsberg Våpenfabrikk har byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Blant Kongsberg-bedriftene kan nevnes Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive. Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vessia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden. Østsiden har et mer moderne sentrumspreg. Til tross for sin industri kjennetegnes Kongsberg av store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året. Areal og befolkning. Vestsiden med Numedalslågen og kirken I 1964 ble Kongsberg, Øvre Sandsvær, Ytre Sandsvær, Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Kommunen har et areal på 792,0 km², og 1. april 2010 var det innbyggere. De fleste innbyggerene bor i tilknytning til bykjernen, eller i de omkringliggende områdene Heistadmoen, Skollenborg, Saggrenda, Hvittingfoss og Passebekk. Kongsberg er Norges 4. største innlandsby, det vil si uten kystlinje. Den er som innlandsby kun forbigått av Lillehammer, Hamar og Gjøvik hva gjelder folketall. De største boligområdene i Kongsberg er Gamlegrendåsen, Madsebakken/Hindtåsen og Raumyr. Tettstedet Kongsberg har innbyggere og et areal på km² per 1. januar. Gater og veier. "Se utdypende artikkel Liste over Kongsbergs gater" Historie. a> for å inspisere sølvfunnene. Han deltok aktivt i planleggingen av byen og sølvverket og beordret bl.a. bygging av en egen kongebolig. Alle norske konger som har besøkt Kongsberg har sine monogrammer meislet inn i fjellveggen, "Kronene i Håvet". Kongsberg ble grunnlagt av kong Christian IV i 1624 etter at det var blitt funnet sølv der året før. Bergstaden Konningsberg og kongelig sølvverk ble anlagt året etter. Den offisielle historien vil ha det til at det var de to gjeterbarna Jacob Grosvold og Helga Værp som oppdaget sølvet en sommerdag i 1623. Senere forskning har funnet indikasjoner på at det også før dette var lokal kjennskap til eksistensen av edle metaller i traktene. Til Kongsberg Sølvverk hentet kongen tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz. I tillegg kom det tyskere fra andre gruver i Norge. Før 1623 var området der byen nå ligger utmark for gårder i storbygda Sandsvær. Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ennå tyskere. Nordmenn fikk etterhvert innpass i arbeidsstokken, og ble ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 150 tyskere og 240 nordmenn. Eierskapet til gruvene varierte de første årene, i andre halvdel av 1600-tallet drev for eksempel hertugdømmet Kurland i dagens Latvia gruver på Kongsberg og Eidsvoll. I 1683 ble Sølvverket statens eiendom for godt. Rask utbygging gjorde at antallet arbeidere mot slutten av 1600-tallet steg betraktelig. Andelen nordmenn i arbeidsstokken økte, men funksjonærstillingene fortsatte lenge å være tyskdominerte. Kongsberg ble nærmest et lite stykke Tyskland i Norge: Gruvene fikk tyske navn, gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på dansk. På Kongsberg rettet man seg dessuten etter den tyske bergrettsordningen. Juridisk innebar dette at byen ble styrt etter forordninger som delvis fristilte bergverkssamfunnet fra landets øvrige lovgivning. Tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning ("Knappschaft") med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Det ga status å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør ("Oberberghauptmann") ledet verket i dets storhetstid. Han hadde opprinnelig et norsk navn, men da han som ung dro på dannelsesreise til tyske bergverk, forandret han sitt egentlige navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen. Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det er blitt hevdet at Danmark-Norge i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot Sverige med sølv fra Kongsberg. Det edle metallet ble dessuten stadig viktigere i den dansk-norske statens valutaproduksjon. For å komme nærmere råvarekilden ble derfor Den Kongelige Mynt i 1686 flyttet fra Akershus til Kongsberg. Under den store nordiske krig var byen i 1716 et hovedmål for Karl XIIs felttog som ble stanset ved Norderhov. Kongsberg var ved Folketellingen 1769 Norges nest største by etter Bergen, og i 1770 sysselsatte Sølvverket 4200 mann. Byen var i denne perioden et tydelig sosialt hierarki: majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg innbefattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med borgerskap og den dansk-norske statens embetsmenn. Formet etter Christian IVs ordre om kvartalform fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av Numedalslågen. Her lå arbeiderboliger, staselige patrisierhus, smelteverk og Den Kongelige Mynt. En latinskole ble opprettet i 1719 og i 1757 ble Bergseminaret etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon. I 1802 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter. Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre Kongsberg kirke, innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby. Men tidene endret seg. Begynnelsen av 1800-tallet ble spesielt vanskelig for Kongsberg. Sølvverkets fallende produksjon og stigende driftsunderskudd kombinert med Danmark-Norges alvorlige økonomiske og politiske problemer på denne tiden, gjorde situasjonen prekær. I 1805 ble verket nedlagt og mesteparten av gruvedriften innstilt. Krisen forverret seg ytterligere da en stor bybrann i 1810 la mye av bergstaden i aske. Det ble stor nød, folketallet falt drastisk. I 1814 ble Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt for å bøte på arbeidsløsheten og gjøre den nyetablerte norske staten selvforsynt med våpen. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt. I tiårene som fulgte fant man uventet store sølvforekomster i det såkalte Overberget. I 1830-årene finansierte inntektene fra Kongsbergs gruvedrift omlag 10% av Norges statsbudsjett. Produksjonen nådde en topp med 10-12 tonn sølv pr år, men utover på 1900-tallet bar det nedover med lønnsomheten. Da Sølvverket ble endelig nedlagt i 1958 var det totalt blitt hentet ut 1350 tonn rent sølv. I dag er det ennå sølv i fjellene rundt Kongsberg, men metallprisene på verdensmarkedet og det norske kostnadsnivået, gjør foreløpig ikke forekomstene drivverdige. Gruveåsen har dessuten status som fredet kulturminne. I 2011/2012 ble det imidlertid meldt om ny interesse for gamle felt som ligger mot Flesberg. Kongsberg har også andre verdifulle mineraler. Berget inneholder bl.a. kobberkis, kobolt og blyglans. Det har nylig vært på tale å starte opp igjen utvinning av flusspat. 1. januar 1964 ble Kongsberg bykommune, Øvre og Ytre Sandsvær herredskommuner sammen med enkelte andre arealer slått sammen til én bykommune., Etter andre verdenskrig utviklet Kongsberg Våpenfabrikk seg til å bli et internasjonalt industrikonsern. I tillegg til våpenproduksjonen utviklet og leverte KV datasystemer, gassturbiner, utstyr til oljeindustrien, navigasjonsutstyr samt fly- og bildeler. På midten av 1980-tallet opplevde selskapet en dramatisk finansiell krise og var i teknisk forstand konkurs. Samtidig ble det anklaget for brudd på CoCom-reglene ved salg av sensitiv teknologi til Østblokken. I 1987 ble fabrikken som en konsekvens delt opp og dels solgt til private investorer, dels omorganisert under statlig eierskap. I dag lever store deler av virksomheten videre, og utgjør en sentral høyteknologisk industriklynge i Norge. Kongsberg Gruppen og Kongsberg Automotive er børsnoterte selskap. Næring. Næringslivet på Kongsberg var opprinnelig basert på sølvgruvedrift. Etter at denne ble lagt ned har annen industri tatt over. Den mest kjente er KV (Kongsberg våpenfabrikk) som etterhvert utviklet seg til Kongsberggruppen og KDA (Kongsberg Defence and Aerospace.) Kongsberggruppen består av flere store, internasjonale bedrifter inkludert KDA. I dag er det et blomstrende næringsliv i Kongsberg der million- og milliardkontrakter kommer rullende inn. Blant det som lages og/eller utvikles på Kongsberg kan nevnes raketteknologi, avanserte smartmissiler som NSM, NASAMS2 og Penguin, våpensystermer som CROWS, deler til F-35 (JSF), robotteknologi, jetmotorproduksjon, bildeler, offshore-teknologi (FMC Technologies) og mye annet. De mange høyteknologiske bedriftene gir byen et teknologipreg. Byen omtaler ofte seg selv som teknologibyen Kongsberg. Ordførere. "Se utdypende artikkel, Liste over ordførere i Kongsberg" Kart. 500px Kultur. Byen er kjent for sine skitradisjoner, sine yrende teknologinæringer og den internasjonale Kongsberg Jazzfestival, som har blitt arrangert hvert år siden 1964. Flere nye festivaler har også blitt startet på Kongsberg de seneste årene, nærmere bestemt Glogerfestspillene og Kongsberg Krim. Musikkhuset EnergiMølla er Kongsbergs musikk- og kulturscene. Her arrangerer flere av byens kulturforeninger forestillinger året rundt. Kongsbergmarken har vært en sentral kulturbegivenhet i byens liv siden 1633. Her har norske folkemusikere møtt hverandre jevnlig siden 1700-tallet. Kongsberg har også et stort motorsportmiljø på Basserudåsen Motorsenter, som ligger på veg mot Kongsberg fra Drammen før man kjører ned mot byen. Der er det blant annet anlegg for bilcross, motocross, gokart, supermotard og speedway. Det er NMK Kongsberg som driver senteret. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kirketorget, som ligger sentralt på Vestsida. Torget ble opprustet og «reåpnet» i 2003 og er idag kommunal storstue. Undervisning. Kongsberg har 11 barneskoler (hvorav en er privat og en er barne- og ungdomsskole), tre ungdomsskoler samt videregående skole og høgskole. "Se her for oversikt over skolene i Kongsberg". Videregående skoler. Alle de fire videregående skolene i Kongsberg er slått sammen til en. "Se utdypende artikkel om Kongsberg videregående skole" Høyskoler. Bergseminaret på Kongsberg, som ble opprettet 19. september 1757, regnes som Norges første høyskole. Det var også Europas første undervisningsanstalt for høyere utdanning innen bergvitenskap. I dag holder tre av instituttene på Høgskolen i Buskerud til i byen. Skolen tilbyr blant annet landets eneste utdanning innen optometri. Det spekuleres nå i om denne høgskolen også skal åpne en linje med 3D programmering o.l. Forsvaret. Forsvaret opprettholder aktivitet på Heistadmoen, men aktiviteten har blitt trappet kraftig ned de siste årene. Krødsherad. Krødsherad er en kommune i Buskerud fylke som omgir den sørlige delen av innsjøen Krøderen ved avslutningen av Hallingdalen, og grenser til kommunene Ringerike, Flå, Sigdal og Modum. Kommunen ligger 10 mil fra Oslo, og med strandlinje til Krøderen og høyfjell som Norefjell byr kommunen på både sjø, fjell og fin natur ikke så langt fra hovedstaden. Dette har skapt en sterk turistnæring i kommunen. Geografi. De fleste innbyggerne bor i de to tettstedene Krøderen og Noresund. En som kommer fra Krødsherad kalles for krylling. Samfunn. Etter nærmere 70 år med sammenhengende arbeiderpartistyre ble Olav Skinnes fra en tverrpolitisk bygdeliste ordfører etter valget i 2003. Ved valget i 2007 fikk den tverrpolitiske bygdelista 56,3% av stemmene og rent flertall i kommunestyret. Kunst og kultur. Kommunen markedsføres sammen med nabokommunene Modum og Sigdal under navnet «Kunstnerdalen». Dette spiller først og fremst på den vakre naturen som trakk flere ledende kunstnere til området på for mer enn hundre år siden. Men også i dag har flere anerkjente kunstnere sitt virke i kommunen. Blant dem er forfatteren Oddmund Hagen og bildekunstnerne Anders Kjær og Kristin Lindberg. Det er fra gammelt av en rik folkemusikktradisjon i kommunen, med spelemannen Truls Ørpen (1880–1958) som den mest kjente tradisjonsbæreren. Kommunen har tre kirkebygg. Midt i bygda ved kommunesenteret Noresund ligger Olberg kirke fra 1859. Den erstattet en stavkirke på samme sted fra svært gammel tid. Senere ble Glesne kapell (1909) bygget sør i bygda ved Krøderen og Veikåker kapell (1934) nord i bygda. Jernbanen kom til bygda i 1872 da Krøderbanen ble åpnet fra Vikersund i Modum til Krøderen. Den er i dag Norges lengste museum med dampdrevet veterantog hver helg om sommeren. I Noresund, den 11. november 1968, satte Arne Tvervaag norsk rekord i stille lengde med 3,71. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Bjørøya, hvor Eventyrmuseet Villa Fridheim ligger. Lier. Lier er en kommune i Buskerud. Den grenser i nord til Modum og Hole, i øst til Bærum, Asker og Røyken, i sør og vest til Drammen, og i vest også til Nedre Eiker og Øvre Eiker. Noen kjenner Lier som jordbærbygda, mens andre tenker på epler og grønnsaker. Videre gir landskapet gode turmuligheter både sommer og vinterstid. Lier har fått tilnavnet «Den grønne lungen mellom Oslo og Drammen». Geografi. De fleste innbyggerne bor på tettstedene Tranby, Nøste, Gullaug, Lierskogen, Sylling eller Lierbyen. Andre tettsteder er Reistad, Meren, Sjåstad og Egge. Lier råder over cirka en tredjedel av Finnemarka, et meget anerkjent skogsområde med gode tur-, fiske- og bademuligheter. Størstedelen av den resterende marken befinner seg i de nordlige nabokommunene Øvre Eiker og Modum, men også Drammen og Nedre Eiker har mindre deler innenfor sine grenser. En fjordarm av en av Norges største innsjøer, Tyrifjorden, heter Holsfjorden som ligger i kommunen. Dette er drikkevannskilde for Asker og Bærum. Den har sitt innerste punkt i Svangstrand like nedenfor Sylling. Det finnes også nevneverdige tjern som Nykjua, Garsjø, Asdøltjern og Damtjern. Landbruk og industri. Lier har et stort mangfold av landbruk, med hovedvekt på frukt og grønnsaksdyrking. Epler og jordbær er særlig dominerende. Landbruket har gitt grunnlag for stor arbeidsimport i sommerhalvåret. Videre holder også flere solide bedrifter til i Lier: Kværner Eureka, Kiwi Minipris AS, Protan AS, Mester Grønn AS, ASKO Drammen, Scanox AS, Star Maling, Jacobsen Elektro, Tomra Systems ASA og Liergrønt. Handel. Lier er representert med de fleste handelskategorier. Fra døgnåpne bensinstsasjoner på Kjellstad til store byggevarehus. På Lierskogen ligger Liertoppen kjøpesenter med sine 100 butikker. Øst for Liertoppen ligger det store tyske byggevarehuset Bauhaus. På Lierstranda er det flere andre byggevarekjeder, deriblant Maxbo og Byggmaker. Her er det også større spesialutsalg for maling og fliser. Den tyske matkjeden Lidl etablerte en av sine første butikker i landet på Lierstranda. Utover dette er det lokalisert matforetninger i tilknytning til alle de større stedene i kommunene. I nedre Lier har er det også flere bilforhandlere på grunn av nærheten til Drammen Havn. Kulturarrangementer. Annethvert år arrangeres Lierdagene i regi av kommunen. En feiring av Lierbygdas folkelige og varierte kultur og samfunnsliv, hvor mange forskjellige virksomheter deltar med markedsboder, underholdning og diverse aktiviter. Dagene feiret i 2005 10-års jubileum. Familiearrangementet Eplefestivalen er et årlig arrangement og har til nå blitt holdt ved Lier Videregående Skole i regi av Landbrukets Fagsenter Østlandet, Frukt- og Bærring. En årlig begivenhet (siden 2003) av sportslig natur er sykkelrittet Lier Rundt. På Gilhusodden i Lier holdes annenhvert år, for første gang i 2000, et utespill «Hallvards valg» om legenden om St. Hallvard. Idrett i Lier. Det finnes mange idrettslag og foreninger i Lier som driver med en rekke forskjellige øvelser. Håndballklubben Reistad IL holder til i St. Hallvardhallen på Stoppen. Opprinnelig drev klubben med flere idretter som håndball, fotball, friidrett og skihopp. I de senere årene har klubben hovedsakelig konsentrert seg om håndball og har ca 300 medlemmer pr 2010. Bygda har også mange fotballag som fungerer som breddeidrettsklubber for barn i alle aldre og voksne i Old Boys og Veteran-klassen, skytterlag, volleyball, innebandy, etc. Vennskapsbyer. Mellom disse byene arrangerer Foreningen Norden ungdomsutveksling hver sommer. Modum. Modum er en kommune i Buskerud fylke. Den grenser i nord til Krødsherad og Ringerike, i øst til Hole og Lier, i sør til Øvre Eiker, og i vest til Sigdal. Areal og befolkning. Modum kommune dekker 517 km² og hadde pr. 1. januar 2009 12 872 innbyggere. Kommunen har tre tettsteder, Åmot, Geithus og administrasjonssenteret Vikersund, samt flere bygder, blant annet Sysle og Snarum. Kommunesenteret Vikersund ligger ved bredden av Tyrifjorden, Norges femte største innsjø. Ved Geithus dannes Drammenselva. Historie. Modum er en betydelig jord- og skogbrukskommune, og mye tyder på at folk tidlig ble oppmerksomme på mulighetene som fantes i denne bygda. Helleristningsfeltene i katfos,Geithus er ca. 6000 år gamle, og vitner om tidlig bosetting. Gjennom 17-, 18- og 1900-tallet gikk Modum stadig mer i retning av å bli en industrikommune. Blaafarveværket var en stor bergverksbedrift med ca. 1900 ansatte rundt år 1840. Geithus og katfos har hatt en betydelig papir og celluloseindustri i mange år. i 1868 var randsfjordbanen ferdig fra hokksund til vikersund, og ligger der den dag i dag. fra vikersund kan man ta krøderbanen, norges lengste museumsjernbane. randsfjordbanen blir ofte kalt bergensbanen, men bergensbanen går via hønefoss-roa linja. toget går alikevel til bergen og oslo fra vikersund, komunens eneste operative jernbanestasjon. Kommunen har dessuten mange fossefall, noe som har gitt muligheten til utbygging av en rekke kraftstasjoner. Næringsliv. Den største arbeidsgiveren i Modum er kommunen, som sysselsetter i alt 818 årsverk. Entreprenøren Albert Kr. Hæhre følger så med sine 206 årsverk. Deretter kommer Modum Bad, som gir nesten 200 årsverk (2009). Den største industribedriften i kommunen er Elko AS med 130 årsverk. Natur. Kommunen har mye skog, og tre elver (snarumselva, simoa og drammenselva) og tyrifjorden, norges femte største innsjø. Det er også flere tjern, det flest vet om er nok sysletjern(syslekjenn på modum-mål). Institusjoner. Modum Bad er en landsdekkende institusjon for behandling av psykiske lidelser. Tv. lokal-tv kanalen modum tv sendes i modum til alle med en spesiell tv-leverandør. Nedre Eiker. Nedre Eiker er en kommune sør i Buskerud. Den grenser mot Lier, Modum, Drammen, Hof og Øvre Eiker. Kommunen er delt av Drammenselva og strekker seg nordover i Finnemarka til Glitrevatn og sørover til åsene øst for Eikeren. Topografi. Nedre Eiker ligger i et dalføre med Drammenselva som renner gjennom hele kommunen. Etter slutten av forrige istid fikk dalen sin nåværende form, og etter 10 000 år med landhevinger, har mer av dalbunnen blitt frigjort. Åsene når 607 moh. i nord (Trettekollen). Drammensdalen er åpen og flat, særlig er den åpen i vest. I øst er dalsidene brattere. Dalbunnen er dekket av marin leire. En fjerdedel av arealet ligger under 160 moh. Geologi. Nedre Eiker ligger i Oslofeltet som er av stor geologisk interesse. I oslofeltet har det vært mange vulkaner og vi finner tydelige rester etter vulkaner i åsene over Årbogen. Det går et belte av kambrosilurisk skifer og kalkstein øst–vest i kommunen. Dette omfatter dalbunnen og åsene nærmest på sørsiden i vest, men begrenser seg til Konneruddalen i øst. Over disse avsetningene ligger harde, magmatiske bergarter fra permtiden som granitt, syenitt og porfyr i Finnemarka i nord og i åsene helt i sør. Det er utvunnet jernmalm fra Narverudgruvene i Dahleråsen. Den eldste gruva er trolig fra 1697. Narverudgruvene ble nedlag i 1913 på grunn av for dårlig lønnsomhet. Samfunn. 1. Juli 1885 ble Nedre Eiker egen kommune da Eker kommune ble delt i Øvre- og Nedre Eiker. Befolkningen øker med ca 1% årlig og per var det innbyggere i kommunen. Kommunen er Norges 44. største kommune målt etter folketall. () innbyggere bor i kommunen. Tettsteder. Mjøndalen, Krokstadelva, Solbergelva og Steinberg er de viktigste bebyggelsestyngdepunktene i kommunen. Mjøndalen er det største og er kommunesenter med ca 8000 innbyggere. Nedre Eiker grenser til Kommunen Drammen. Politikk. Ordfører i Nedre Eiker etter kommunevalget i 2011 er Bent Inge Bye (Arbeiderpartiet). Han ble valgt inn i kommunestyret første gang ved valget i 2007. Offentlige tjenester. Nedre Eiker Eiker har seks barneskoler; Krokstad skole, Mjøndalen skole, Solberg skole, Steinberg skole, Stenseth skole og Åsen skole. Det er 4 ungdomsskoler i kommunen; Killingrud skole, Eknes skole, Veiavangen skole og Sagstedbrua skole. Kommunen drifter to sykehjem, Solberglia bo-og aktivitetssenter og Bråta bo-og aktivitetssenter. I tillegg har kommunen Spinnerisletta botilbud for demente. Samferdsel. E 134 går gjennom kommunen sør for elva og Rv 283 går gjennom kommunen nord for elva. Elva kan krysses på to steder, Mjøndalsbrua fra 1912 og Nybrua fra 1986. Jernbanen går langs sørsiden av Drammenselva og har stoppested i Mjøndalen og på Steinberg. Her stopper lokaltoget Eidsvoll-Oslo-Kongsberg. Nettbuss har følgende lokalruter i kommunen: "51 Drammen-Mjøndalen o/Solbergelva", "52 Drammen-Mjøndalen o/Ytterkollen", "53 Mjøndalen-Åsen" og "54 Mjøndalen-Hovjordet". Nettbuss kjører også ekspressrutene "101 Drammen-Vikersund-Hønefoss" og "102 Drammen-Hokksund-Ormåsen" med flere stoppesteder i kommunen. Timeekspressen "rute 1 Oslo-Drammen-Kongsberg-Notodden" har stoppested i Mjøndalen, og Timeekspressen "rute 10 Oslo-Drammen-Vikersund-(Hønefoss)" har stoppested i Krokstadelva og Solbergelva. Sport. Det er flere idrettslag i kommunen, blant annet IF Birkebeineren, Mjøndalen IF, Steinberg IF og Solberg Sportsklubb. I 2012 spiller Mjøndalen i fotballens 1.divisjon og i 2.divisjon. Birkebeineren er nyopprykket og har aldri spilt så høyt i divisjonssystemet. I bandy har alltid Nedre Eiker-klubbene vært i toppen. Solberg har ni seriemesterskap og er også norgesmestere hele åtte ganger. Mjøndalen er også flere ganger seriemestere og har ti NM-gull. Næringsliv. Nedre Eiker var tidligere en industrikommune, hvor papir og cellulose utgjorde de store arbeidsplassene. Andre viktige industriarbeidsplasser har vært Solberg Spinderi, Trelleborg Viking, Krokstad Spikerfabrikk og Aaserud teglverk. Det var også flere møller og sagbruk i kommunen. Nå har Nedre Eiker utviklet seg til å bli en handels-kommune. Buskerud Storsenter og Krokstad Senter har til nå vært førende i denne utviklingen. På Mjøndalen industriområde er det nå etablert flere store handelsbedrifter Kultur. En person fra Eiker kalles "eikværing" eller "eikerværing". Da det ikke finnes noe ord for personer fra Nedre Eiker, brukes ofte tettstedsnavnet, som "solbergælving", "krokstadælving" og "mjøndøling" Dialekta i Nedre Eiker er en brei østlandsdialekt. Enkelte ganger brukes tykk "l" og "e" går over til "æ". Dialekta sitt særpreg er lange vokaler som blir gjort korte og skaper trykk på den påfølgende konsonanten. Nedre Eiker har to kirker, Nedre Eiker kirke og Mjøndalen kirke. Kommunen har også en kulturskole som ligger i sentralt i Krokstadelva. Dikteren Herman Wildenvey er født på Portåsen i Mjøndalen 1885, som i dag er et kultursted i kommunen. Kommunen har en rekke lag og foreninger. Kommunevåpenet (godkjent 1970) har tre gull eikeblad, stilt to over ett, mot rød bakgrunn. Motivet gjenspeiler navnet Eiker, som kommer av trenavnet "eik" Nore og Uvdal. Nore og Uvdal er en kommune øverst i Numedal i Buskerud. Den grenser i nord til Hol, Ål og Nes, i øst til Flå og Sigdal, i sør til Rollag, Tinn og Vinje, og i vest til Eidfjord. Store deler av Hardangervidda ligger innenfor kommunens grenser. 1. januar 1962 ble Nore Kommune og Uvdal kommune slått sammen til en kommune. Nore hadde ved sammenslåingen 1975 innbyggere. Uvdal hadde ved sammenslåingen 1213 innbyggere. Kommunens høyeste punkt er Borgsjåbrotet (1 485 moh.), på grensen til Tinn kommune i Telemark. Areal og befolkning. Målt i areal er Nore og Uvdal med sine 2502 kvadratkilometer den største kommunen i Buskerud fylke, og den fjerde største kommunen på Østlandet. Bare Rendalen, Vinje og Trysil er større i areal. Dette tilsier også at kommunen er større i areal enn Vestfold fylke. Innbyggerne har derfor veldig god plass, 1 kvadratkilometer hver, mot landsgjennomsnittet på 0,08 kvadratkilometer hver. Ingen andre kommuner i Norge sør for Mjøsa har bedre plass pr. innbygger enn Nore og Uvdal. Nore og Uvdal er en langstrakt kommune med bygdene Tunhovd, Nore, Rødberg og Uvdal. Bare Rødberg er definert som tettsted av SSB; stedet har ca. 500 innbyggere. Rødberg er også kommunesenteret. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er plassen mellom Nore kraftverk og Rødberg jernbanestasjon, som er endestasjon for Numedalsbanen. Et kraftsentrum på historisk grunn. Det ble offisielt åpnet i 2005 i anledning hundreårsjubileet for unionsoppløsningen. Arrangement. Numedalsrally arrangeres av NMK Nore og Uvdal første helg i mars. Severdigheter. Uvdal kirke er en langkirke fra 1893. Kirken er bygd i dragestil og har 350 plasser. Uvdal kirke må ikke forveksles med Uvdal stavkirke. Nes (Buskerud). Nes er en kommune i Buskerud. Den grenser i nord mot Gol, i øst til Sør-Aurdal, i sørøst til Flå, i sørvest til Nore og Uvdal, og i vest til Ål. Nes kommune er en betydelig turistkommune. På begge sider av dalen er det veier som fører inn til fjellområder med setre og betydelig hyttebebyggelse. Eksempler er: Imle, Mythe, Fekjan, Saupeset, Liaset, Nystølen, Myking, Ranten, Grønhovd, Liemarka, Thoenmarka, Langevann/Buvannsområdet. Mest kjent er imidlertid Natten-området, med alpinanlegg, golfbane og en voldsom ekspansjon i antall hytter de siste årene. Det er også mange campingplasser i kommunen: Sjong, Sutøya, Nesbyen camping, Liodden camping, Fekjan setercamping og Bromma (Norsentret). I sentrum finner vi Thoen hotell. Tidligere var både Østenfor og Svenkerund store hotell på Nesbyen. De er begge lagt ned og bygd om til asykmottak og leiligheter. Nord i kommunen ligger Smedsgården hotell, og i Myking-området ligger Ranten hotell og Fagerhøy hotell. Det drives også aktivt jord- og skogbruk i kommunen, men de fleste brukene er små, og mange har jobb ved siden av primærnæringen, eller bruket drives i kombinasjon med turisme. Det er også et betydelig handelssentrum i Nesbyen. Av bedrifter kan nevnes Defa og Protan. Areal og befolkning. De fleste innbyggerne bor i Nesbyen, Rukkedalen, Sjong, Børtnes, Bromma (Øygardene), Svenkerud og på Liodden (Liagardene). Kommunesenteret ligger i Nesbyen. Natur. Nes kommune kan ikke skilte med de aller høyeste fjellene, men har likevel veldig gode turmuligheter i attraktive fjellområder. Høyeste fjell er Hallingnatten (1314 moh.) Om vinteren er det mange mil med svært godt preparerte løyper nesten i alle retninger. Historie. Tidligere sto Nes stavkirke i Nesbyen. Den ble revet i 1864· Rollag. Rollag er en kommune i Numedal i Buskerud. Den grenser i nord til Nore og Uvdal, i øst mot Sigdal, i sør mot Flesberg og i vest mot Tinn. Kommunevåpenets offisielle beskrivelse er «to oppstigende gullspisser, møtende i øvre skjoldrand, mot rød bakgrunn». Våpenet viser stilisert en varde og er fra 1993. Areal og befolkning. Noen av innbyggerne bor i Veggli, som er en del av kommunen. Kommunens høyeste punkt er Storegrønut (1289 moh.), som ligger på Vegglifjell. Tusenårssted. Rollag stavkirke og området rundt er tusenårssted i kommunen. Røyken. a>kledde åser. Bildet viser Østre Grini i Røyken. Røyken er en kommune i Buskerud og ligger på halvøya Hurumlandet. Røyken grenser i nord til Lier og Asker og i sør til Hurum. Vest for Røyken ligger Drammensfjorden og Svelvik kommune, og i øst ligger Oslofjorden som sjøgrense til kommunene Nesodden og Frogn. Areal og befolkning. Av mindre steder som ikke regnes som tettsted kan Hallenskog nevnes. Ifølge O. Rygh er den gammelnorske formen av navnet "Hraukvin", en sammensetning av "vin" og" (h)raukr)", det vil si en kjegleformet stabel eller dynge (for eksempel av torv). Oslo Kontrollsentral. Oslo Kontrollsentral, som har ansvar for det kontrollerte luftrommet over Øst-Norge, ligger i Røyken. Aktiviteter. Det er mulighet for å ta seg et bad på Høvikvollen som ligger rett ved Båtstø. Flere turmuligheter bla. Herstadhei i Røyken. Sigdal. Sigdal er en kommune i Buskerud. Den grenser i nord mot Flå, i øst mot Krødsherad, i sørøst mot Modum, i sør mot Øvre Eiker og Flesberg og i vest mot Rollag og Nore og Uvdal. Areal og befolkning. De fleste innbyggerne bor i tettstedene Nerstad, Prestfoss, Nedre Eggedal og Eggedal. Solumsmoen er også et sted i Sigdal hvor man finner Solumsmoen kapell. Kommunen preges av høyfjell og daler. Omtrent 72 % av kommunen er dekket av skog, 20% er fjell – vesentlig lavalpin sone. 4% av arealet er dyrket og ca. 4% er vann og vassdrag. Tilsammen 842 km². Innbyggerne lever hovedsakelig av jord- og skogbruk og turisme. Historie. Under andre verdenskrig holdt Milorgstyrker fra Base Elg til i deler av Sigdal. Flydropp ble foretatt i fjellene. Mot slutten av okkupasjonen kom det til kamp mellom Hjemmestyrkene og tyske politisoldater av norsk og tysk herkomst ved Haglebuvannet, kalt Haglebuslaget. 14 mennesker ble drept. Også to medlemmer av Hirden blir skutt samme dag i nærheten av vannet. Andersnatten. Dette kjente landemerket er både spennende og sagnomsust. Det karakteristiske fjellet har gitt liv til både sagn og eventyr. Den kjente kunstneren Theodor Kittelsen bodde like ved, og han brukte fjellet som inspirasjon til sine mest kjente trolltegninger. I dag er Andersnatten et yndet valfartssted for eventyrlystne fjellklatrere, og den bratte veggen betegnes som et fjellklatrereldorado. Th. Kittelsens hjem Lauvlia. Theodor Kittelsen er kjent for sine stemningsfulle malerier og eventyrtegninger av troll, dyr og landskap. Han bodde sammen med familien i Lauvlia som ligger vakkert beliggende ved Soneren i Sigdal. Det var den vakre utsikten som ga han inspirasjon til sine malerier og tegninger. Christian Skredsvigs hjem Hagan. Her bodde og arbeidet den kjente kunstneren Christian Skredsvig (bl.a. kjent for maleriet «Gutten med seljefløyten») store deler av sitt liv. Stedet har fantastisk utsikt over hele dalen, som med sin vakre natur har inspirert mange kunstnere opp gjennom årene. Selve huset bærer preg av å være et kunstnerhjem. Her står alle møbler og malerier intakt som da kunstneren selv levde der. Her kan man oppleve det særpreg og den sjarm som ga ham inspirasjon til sine malerier og bøker. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Sigdal Museum, som er Folkemusikksenteret i Buskerud. Kommunens tusenårsprosjekt var oppføring av en gammel bygning, Plassanebygningen, på museumsområdet. Kommunen plantet også en rekke tusenårstrær på ulike steder i kommunen: Ved kommunehuset på Prestfoss, ved museet, Sigdal ungdomsskole, Nerstad barnehage/skole/idrettsanlegg, Eggedal skole, sentrum i Eggedal samt barnehagen i Nedre Eggedal. Øvre Eiker. a> ligger i Øver Eiker kommune Øvre Eiker er en kommune i Buskerud. Den grenser mot Kongsberg, Flesberg, Sigdal, Modum, Lier, Nedre Eiker og Hof. Befolkning,geografi og klima. Omtrent halvparten av kommunens innbyggere bor i kommunesenteret Hokksund, mens resten i hovedsak er bosatt i tettstedene Vestfossen, Skotselv, Ormåsen og Darbu. En innbygger kalles eikværing, som også betegner dialekten i området. Sammen med Nedre Eiker er kommunen en del av landskapet Eiker, som er et dalføre langs Drammenselva. Langs åssidene er skog og åkre fremtredende. Klimaet i Øvre Eiker er preget av varme sommere og kalde vintere. Ekstremer kan variere ifra +33 til -30. I 1991 satt Bioforsk opp en værstasjon i Hokksund, denne målte -29,5 grader i 1994, men uoffesielt har det vært betydelig kaldere før stasjonen ble opprettet. Høyeste punkt er Myrhogget, 707 moh. I sør renner Eikernvassdraget, som domineres av de sammenhengende innsjøene Eikern og Fiskumvannet. Størsteparten av innsjøen Eikern ligger i Øvre Eiker, resten i Hof i Vestfold. Offentlige tjenester. Kommunen har seks barneskoler og tre ungdomsskoler, og er del av det interkommunale renovasjonssamarbeidet i Drammensregionen. Sykehjemmet Eikertun har 93 plasser, inkludert den spesielle avdelingen for lindrende behandling. Kommunen har felles brannvesen med Nedre Eiker. Hokksund likningskontor betjener kommunene Øvre Eiker, Nedre Eiker, Modum og Sigdal. Eiker, Modum og Sigdal tingrett har sete i Hokksund, og Eiker videregående skole ligger også her. Buskerud folkehøgskole holder til på Darbu. Samferdsel. Sørlandsbanen og Bergensbanen skiller lag ved Hokksund, og lokaltogene Oslo-Kongsberg stopper på tre stasjoner i kommunen. Timekspressens linjer 1 (Notodden-Oslo) og 10 (Vikersund-Oslo) stopper flere steder gjennom kommunen. Begrenset lokal busstrafikk kjøres av Nettbuss. Europavei 134 krysser på tvers gjennom kommunen fra øst til sør-vest og Rv35 går på langs fra nord til sør. Livssyn. I kommunen utgjør sognene Fiskum, Haug og Bakke Eiker prestegjeld, som er en del av Eiker prosti i Tunsberg bispedømme (Den norske Kirke). Mange pinsevenner og adventister holder også til i kommunen, og Human-Etisk Forbund har rundt 400 medlemmer. Næringsliv. Det privateide rehabliteringssenteret Hokksund Kurbad tar seg av pasienter etter avtale med Helse Sør. Hellefoss AS produserer kvalitetspapir for bøker, bedriften har mer enn 100 ansatte. Eiker Gårdsysteri produserer håndlaget kvalitetsost basert på moderne teknologi og naturlig råvareproduksjon. Bergans ble etablert her i 1908, firmaet har dermed lengst erfaring i Norge med masseproduksjon av ryggsekker. Historie. 1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Kultur. Kommunen har et aktivt kulturliv, med mange foreninger, teatergrupper, kor og korps. Severdigheter. Fossesholm Herregård i Vestfossen er vel verd et besøk, like i nærheten finnes også Morten Viskums Vestfossen Kunstlaboratorium som høster gode kritikker for sine kunstutstillinger. Ved Fiskumvannet i sør er et vernet fuglereservat med fuglekikkertårn. Der ligger også en av Norges minste middelalderkirker, Fiskum gamle kirke. Tusenårssted. Øvre Eikers tusenårssted ligger i Hokksund, på østsiden av Drammenselva, på den gamle sorenskrivertomta mellom «Hokksund Båt og Camping» og brua. Tusenårsstedet ble offisielt åpnet den 11. juni 2005, samtidig med en stor markering av hundreårsjubileet for unionsoppløsningen. På stedet er det blant annet etablert en egen skulpturpark der alle skoler i kommunen har laget hver sin skulptur. Her er det også et museum om Nøstetangen glassverk, og et glassblåseri som har tatt opp igjen arven fra det opprinnelige glassverket. Kommunevalget 2003. Tallene er hentet fra Øvre Eiker kommunes nettsider. Kommunestyrerepresentant Ole Martin Moen meldte i november 2004 overgang fra Frp til DLF.I desember 2005 meldte han flytting, og ny kommunestyrerepresentant ble Snorre Rogstad (Frp) Ål. Ål – Ål fra en av fjellsidene Ål er både en kommune og et tettsted i Hallingdal i Buskerud. Den grenser i nord til Lærdal og Hemsedal, i øst til Gol og Nes, i sør til Nore og Uvdal, og i vest til Hol. Gjennom Ål stasjon er stedet tilknyttet Bergensbanen. Ål har et sterkt fokus på kultur og helse. Areal og befolkning. Per 1. januar 2011 var det 4 713 innbyggere i Ål kommune, en liten oppgang fra året før. Stedet med Ål sentrum heter Sundre, og de små forstedene rundt er Hago, Vestlia og Granhagen. Tettstedet Ål har innbyggere per 1. januar. Bygdene ellers i kommunen er Torpo, Opheim, Votndalen, Leveld, Vats og Breie. Ål er en tradisjonell landbruksbygd og største husdyrkommunen i Buskerud. Hallingdal sjukestugu er en sentral arbeidsplass og gir kommunen mye helseekspertise og helsepersonell. Kommunen har seks grunnskoler, samt Ål videregående skole, Lien Landbruksskole og Ål Folkehøgskule og kurssenter for døve. Ål som hyttekommune. Ål kommune har ca. 2670 fritidsboliger, både frittstående hytter, leiligheter og gamle seterhus. De mest kjente hytteområdene i Ål er Bergsjø, Skarslia, Votndalsåsen, Liatoppen, Torpoåsen, Sangefjell og Øvre-Ålsåsen. Beliggenhet og transport. Ål ligger midt i mellom Oslo og Bergen og hovedfartsårene er RV7 og Bergensbanen. Attraksjoner i Ål. Ål har et vidt spekter av attraksjoner og severdigheter bl.a Torpo stavkirke. Ål kulturhus ligger midt i Ål sentrum og rommer bl.a Nesch-museet som er verdens største permanente utstilling av hans verker. Der finnes også rosemalingsutstillingen Hallingrosa og Galleri Syningen med sine skiftende utstillinger. Ål kirke er rikt utsmykket og mest kjent er altertavle, prekestol og takmaleriene. Ål Bygdamuseum er bygd opp rundt et unikt, fredet gårdstun fra 1600-tallet. Museet er supplert med andre bygninger som kunne høre den gamle gården til, deriblant en husmannsplass og en støl med steinbu. I dag står 30 hus på museet. Aktivitetstilbud i Ål. Sommeraktiviteter: Blant annet vandring, sykling, fisking, riding og klatring. Her finnes også levende støler med dyr og seterkost. Vinteraktiviteter: Her finnes 400 km med GPS oppkjørte langrennsløyper, Liatoppen Skisenter med internasjonalt godkjente løyper for langrenn og skiskyting, to alpinanlegg, en av landets lengste kjelkeakebakker og muligheter for isfiske/ pilking, kiting og hundekjøring. Bergsjøområdet i Ål er spesielt godt tilrettelagt for utendørs aktiviteter både sommer, høst og vinter. Gjennom Ål kommune sitt turprosjekt Ål52 er det ryddet og merket en rekke nye vandreturer i hele kommunen i 2009/2010. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Hallingtunet i Ål folkepark/Ål utstillingen. Hallingtunet inneholder terrengamfi, amfi i tre, scenebygg, dansegulv og hytter/boder. Anlegget er utført i naturmateriale som stein og tre og utnytter eksisterende terreng slik at det omtrent ikke ble nye terrenginngrep. Ål kommune har en vennskapskommune i den guatemalske kommunen Sololá og som en del av vedtaket om tusenårssted ble det vedtatt å øremerke 10 % av det statlige tilskuddet til etablering av Sololá folkepark. Dette er en park Sololá ønsket å etablere i nærheten av markedsplassen i Sololá sentrum. Dette var en mulighet for kommunen å gi tusenårsstedet en dypere mening og gi vennskapsbåndene mellom Ål og Sololá et synlig innhold. Pr. 2011 er denne parken ikke realisert. Alta. Alta (nordsamisk: "Álaheadju gielda", kvensk: "Alattion komuuni") er en kommune i det vestlige Finnmark, med bystatus siden 2000. Den grenser i nord mot Hasvik, Hammerfest, Loppa og Kvalsund, i øst mot Porsanger, i sør mot Kautokeino og Karasjok, og i vest mot Kvænangen og Loppa. Alta er også navnet på tettstedet som er kommunens administrasjonssenter. Det har vært lansert flere tolkninger av stedsnavnet Alta. Oluf Rygh satte det i forbindelse med gammelnorsk "alpt" ("svane"). Just Qvigstad mente første leddet var det finske "ala-", som i alamaa ("lavland"). Jens Petter Nielsen har pekt på det samiske "alda" ("offerplass"). Topografi. Alta kommune omfatter grovt sett landet rundt Altafjorden. Denne fjorden har mange sidefjorder og bukter, men relativt få øyer. Fjorden avgrenses imidlertid av de to store øyene Stjernøya og Seiland, som begge bare delvis ligger innen kommunens grenser. Mellom Stjernøya og fastlandet finner vi Stjernsundet, mellom Seiland og fastlandet Vargsundet, og mellom de to øyene Rognsundet. Disse tre sundene forbinder Altafjorden med havet. Mot vest skyter den lange og smale Langfjorden inn. Lenger inn i selve Altafjorden finner vi først Isnestoften så Talvik, og lengst inne i sørvest Kåfjorden. På østsiden av fjorden ligger flere mindre fjorder. De viktigste er, regnet fra nord, Lille og Store Lerresfjord, Komagfjord, Korsfjord, Skillefjord, Leirbotn og helt i sørøst, Rafsbotn. Årøya er eneste øy av betydning inne i fjorden, og ligger mellom Skillefjord og Leirbotn, atskilt fra fastlandet av Årøysundet. Mellom Kåfjorden og Rafsbotn lengst inne i fjorden stikker landet litt ut, og her renner Altaelva ut i fjorden. Altaelva danner Altadalen eller Storelvdalen, og den betydelige sideelva Eibyelva danner Eibydalen. Litt lenger øst finner vi Tverrelva, som danner Tverrelvdalen, og Transfarelva som danner Transfarelvdalen. Vest for Altadalen renner Mathiselva gjennom Mathisdalen og munner ut i Kåfjorden. Lenger ute i fjorden på vestsiden er Vassbotndalen innenfor Talvik verd å nevne. Midt i dalen ligger Storvatnet. I bunnen av Langfjorden finner vi Bognelvdalen med Bognelva, som skyter rett sørover. Forøvrig munner det ut ei lita elv i bunnen av hver av de små fjordene på østsiden av Altafjorden. De høyeste fjellene i Alta ligger på vestsida av fjorden. Aller høyest er Haldde ved Kåfjord (1149 moh.). Fjelltopper over 900 meter finnes det mange av, til og med på Seiland (1079 moh.) og Stjernøya (914 moh.). Fjellene på østsida er ikke så høye, sjelden 700 moh., og mot sørøst flater landet av inn mot Finnmarksvidda. Her ligger innsjøen x0161;jávri 390 moh., som er delt mellom Alta, Kautokeino og Karasjok kommuner. Det aller meste av Altas 3 849 km² er fjell og vidder, 223 km² (5,7%) er skog og 20 km² (0,5%) er jordbruksareal. Klima. Klimaet i Alta er noe midt imellom kyst- og innlandsklima. Om vinteren blir det en sjelden gang under −25° C, og om sommeren sjelden over 25° C. Somrene kan være uvanlig varme for steder så langt nord, og noen dager i månedsskiftet juli-august er det gjennomsnittlig varmere i Alta enn i Trondheim. I forhold til steder lenger sør er det særlig våren som er kald og kommer sent. Middeltemperatur for januar er −8,7° C, for juli 13,4° C, og for hele året 1,3° C på Alta lufthavn. Det faller 400 mm nedbør i et normalt år, altså litt over halvparten så mye som i Oslo. Samfunn. Kommunens nåværende utstrekning er et resultat av gjenforeningen med Talvik, som var en separat kommune 1863–1964. Grender og tettsteder. I Langfjorden finner vi Tappeluft, Langfjordbotn og Storsandnes. Videre langs vestsida av Altafjorden Isnestoften og Talvik. Langs østsida av fjorden finner vi Kviby, Storekorsnes og Nyvoll, og nord for ferjeforbindelsen Korsfjord, Komagfjord og Store og Lille Lerresfjord. Årøya må også regnes til østsida. Ute på Seiland finner vi Hakkstabben og Altneset, og på Stjernøya ligger Kvalfjord. De nevnte grendene utgjorde tidligere Talvik kommune. I fjordbunnen (tidligere Alta kommune) ligger Kåfjord, Mathisdalen, Kvenvik vest for kommunesenteret, Transfarelv, Tverrelvdalen, Rafsbotn og Russeluft i øst, og Øvre Alta og Eiby oppover i Altadalen. Befolkning. Folketallet har steget jevnt og trutt de siste hundre årene, fra 4 995 i 1910 til 18 680 i 2010, en årlig vekstrate for hele perioden på 1,3%, uten store sprang eller lange stagnasjoner. Denne utviklingen skjuler imidlertid en dramatisk sentralisering. I tidligere Talvik kommune bor det nå under 1 200 mennesker, ned fra 3 266 ved sammenslåingen i 1964. Kommunesenteret er Finnmarks største tettsted med innbyggere i. Det ligger innerst i Altafjorden og nederst i Altadalen, og var opprinnelig grendene Bossekop og Elvebakken, som ligger omtrent 6 km fra hverandre. Dagens Alta domineres mer og mer av det nyere Alta Sentrum som ligger mellom disse, selv om de to eldre sentrene fremdeles er viktige. Foruten Alta regnes Rafsbotn med og Tverrelvdalen med innbyggere som tettsteder. Begge disse ligger omtrent 15 km fra kommunesenteret. Politikk. Alta har tradisjonelt vært en bastion for venstresida i politikken, og har siden krigen stort sett hatt ordfører fra Arbeiderpartiet. Ved valget 2011 oppnådde en koalisjon bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kystpartiet og Venstre en samlet oppslutning på 56% og 21 av 35 kommunestyrerepresentanter. Valgresultatet ble delvis forklart med motstand mot bompengefinansiering av E6 gjennom Alta. Skole og utdanning. Alta er utdanningssenteret i Finnmark, med Alta videregående skole som Finnmarks største videregående skole. Høgskolen i Finnmark befinner seg også i Alta, som har nær 2000 studenter fordelt på lokale studier og desentraliserte studier i Hammerfest, Finnmark forøvrig, og i Murmansk, Russland. Forsvaret. Tidligere holdt Alta Bataljon til i Alta. Etter at forsvaret la ned sin drift ved Altagård, flyttet Heimevernets avdeling HV-17 Alta inn i lokalene. De ble her til 2005 da de ble flyttet til Porsanger. Altagård ble opprinnelig bygget som amtmannsbolig i 1740 og senere brukt som sykehus. Fra 1856 ble det tatt i bruk som katolsk kirke, og forsvaret overtok bygget i ca 1900. Idag eies bygget av Alta Kommune, og er tatt i bruk som kontor. Samferdsel. Alta har gode kommunikasjoner. Alta Havn KF med havneanløp beliggende i sentral-Alta, og er i tillegg et veiknutepunkt, idet E6 passerer Alta på veien fra Narvik til Kirkenes, og Riksvei 93 fører sørover til Kautokeino og grensen mot Finland. Det går passasjerferge (katamaran) mellom Alta og Hammerfest. Tidligere anløp også Hurtigruten til Alta. Alta lufthavn trafikkeres av SAS Norge (Oslo, Tromsø), Norwegian (Oslo) og Widerøe (Tromsø, Hammerfest, Vadsø, Kirkenes, Berlevåg og Båtsfjord). Alta havn er Finnmarks største stykkgodshavn, og cruisebåt-trafikken er økende. Det går også daglige buss-avganger mellom Alta og Tromsø,og videre ned til Narvik og Bodø. Næringsliv. Tradisjonelt har dette vært et samfunn med småbrukere og skiferdrivere. Dvs. Mange har livnært seg av en kombinasjon av småbruk med melkekyr og sauer, hvor mennene jobbet hjemme på gården om sommeren og i skiferfjellet om vinteren. Selfangst på Ishavet har også vært en viktig næring i Alta, og flere kjente ishavskippere kommer fra Alta bl.a. Karl Wirkola og Nils Thomassen fra Elvebakken. Altasamfunnet preges i dag av mange selvstendig næringsdrivende og store entreprenørselskaper innen bygg og anlegg. Horisontene utvides stadig, og Statoils gassterminal på Melkøya har også tilført næringslivet arbeidsoppgaver. Store kjøpesentre i sentrum av Alta har også ført til at byen er blitt et handelssenter i Vest-Finnmark. Bergverk. I skiferfjellet ble kvartsskifer (Altaskifer) brutt ut i store flak, og klipt til takstein. Store deler av den eldre bebyggelsen i Alta har skifer som taktekke. Alta er omgitt av store forekomster av denne bergarten, som er verdenskjent for sin hardhet, og som nå brytes ut på industialisert vis og eksporteres til hele verden. På Stjernøya ute i Altafjorden produseres nefelinsyenitt, en bergart som brukes i glassproduksjon. Turisme. Alta har arrangert Finnmarksløpet hvert år siden 1981, og har fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av det. Fornminner. Helleristninger fra AltaAlta er berømt for helleristningene som ble oppdaget i 1973 og står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Disse funnene er noen av de eldste funn i Norges historie, datert til 4000 til 1700 f.kr. Det mest kjente funnet er «Pippi i steinen», som i 1969 ble funnet på Isnestoften og var det første funnet av bergkunst (veidekultur) i Alta kommune. Byen er også kjent for steinalderfunnene nær fjellet Komsa, som har gitt navn til Komsakulturen. Før 1700. Alta nevnes for første gang i skriftlige kilder i 1520, og er på det tidspunktet etter alt å dømme et distrikt bebodd av et par hundre sjøsamer som levde av jakt, fiske og husdyrhold. Området var felles skattland for Danmark-Norge, Sverige og Russland. Mot slutten av 1500-tallet var det stadige konflikter mellom Sverige og Danmark om retten til å beskatte laksefisket i Altaelva, og i 1611 anla danskekongen en festning på Årøya for å holde svenskene unna. Først ved Freden i Knærød (1613) ble det slått fast at Alta og de andre fjordstrøkene nordpå tilhørte Danmark-Norge. På denne tiden hadde de første nordmennene begynt å bosette seg inne i Altafjorden, særlig på vestsiden av fjorden og på Årøya. 1700-tallet. Alta hørte til Sørvær prestegjeld, men etter hvert som fiskeriene sviktet og folketallet på kysten sank, samtidig som Alta opplevde en viss vekst, flyttet tyngdepunktet i prestegjeldet seg innover. I 1692-94 ble Altafjordens første kirke bygget på Årøya, men flyttet til tingstedet Talvik i 1705, og Alta ble nå hovedsognet. I Talvik var også handelsanlegget Alten Handel etablert noen år tidligere. Rundt 1700 begynte den kvenske innvandringen til Alta for alvor, på grunn av krig og hungersnød i Finland. Kvenene bragte med seg både korndyrking og forbedrede elvefiskemetoder, og slo seg hovedsakelig ned ved Altaelva fra Elvebakken og opp til Øvre Alta. I 1738 flyttet amtmannen fra Vardø til Alta, og bygget Altagård som residens. Stedet var amtmannssete frem til 1815. Handelsmonopolet ble opphevet i Finmarkens amt i 1789, og det ble ganske snart opprettet handelssteder i Bossekop, Djupvik i Leirbotn, Rivarbukt, Sopnes og Komagfjord. I løpet av 1700-tallet hadde folketallet i Alta økt fra 350 til nærmere 2000. I 1801 var 54% samer, 29% nordmenn og 18% kvener. 1800-tallet. I 1826 startet det engelske selskapet Alten Copper Mines opp gruvedrift i Kåfjord. Mange gruvearbeidere kom til Kåfjord fra Finland, Sverige og gruvemiljøer i Sør-Norge som Røros og Folldal. Under gruvetiden var Kåfjord en stund det folkerikeste stedet i Finnmark. Gruvesamfunnet var en smeltedigel av forskjellige kulturer; her var det blant annet hotell, vertshus, skole, teater, store arbeiderbrakker og direktørbolig. Kåfjord kirke (1837), som ikke ble brent under krigen, bærer tydelig preg av sin engelske arkitektur fra gruvetiden. Fra 1837 var det også gruvedrift i Raipas, men i 1878 ble drifta nedlagt begge steder. Det svenskeide Altens Kobbergruber gjenopptok virksomheten i årene 1896-1908 før de også ga opp. Mange av gruvearbeiderne reiste videre til USA, men andre begynte allerede fra 1830-tallet å kombinere gruvearbeidet med gårdsdrift. På denne måten ble etterhvert de store dalførene i indre Alta – Mathisdalen, Storelvdalen, Eiby og Tverrelvdalen – dyrket opp. En annen næring som vokste frem etter at det var slutt i Kåfjord, var skiferen. Utover på 1800-tallet ble pomorhandelen viktig for de ytre fjordstrøkene i Alta. Norsk fisk ble byttet mot russisk korn, og forsynte kystbefolkningen i store deler av Nord-Norge. Denne handelen ble stadig viktigere frem til det var brått slutt etter den russiske revolusjon i 1917. I 1857 ble prestegjeldet delt i Alta og Talvik, og i 1862 skjedde det samme med kommunen. Kåfjord hadde da vært eget kapellsogn siden 1837. Den katolske Nordpolmisjonen hadde sitt hovedkvarter på Altagård 1856-65, og det var katolsk menighet i Alta frem til 1902. Større fremgang hadde den læstadianske vekkelsen, særlig fra 1865 og utover, og spesielt blant kvenene på Elvebakken. Andre verdenskrig. Alta og fjorden Kåfjord er også kjent for forsøket på å senke det tyske slagskipet «Tirpitz», hvor skipet fikk så store skader at det måtte forlate fjorden. Skipet gikk til Tromsø hvor det fikk sin endelikt. Alta ble nedbrent av tyskerne høsten 1944 og den eneste bygningen som ikke ble brent var Alta kirke. Befolkningen ble evakuert sørover og ble tatt i mot av vertsfamilier i ulike deler av landet. Etter frigjøringen av Norge vendte befolkningen tilbake, noen allerede våren 1945. De som kom tilbake, bodde sommeren 1945 i telt og gammer, mens de bygde opp husene igjen på de gamle tomter. Mange hus ble bygd av planker som de fant på Alta flyplass. Flyplassen var blitt bygd av tyskerne under krigen. Flystripa var blitt bygd av planker ca. 148 mm x 48 mm og 4 meter lange. Men disse plankene var gjennomboret med hull for å drenere bort vann fra flystripa. Det ble spikket plugger og satt i hullene og hus ble tømret opp. Det var ulovlig å hente planker, men mer og mer forsvant fra flystripa. Man kan ennå i dag se enkelte gamle stuer som er bygd opp av disse karakteristiske gjennomborrede plankene som er tettet med treplugger. Altasaken. Alta ble kjent for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, hvor flere tusen demonstranter lenket seg fast i Stilla. Til tross for dette ble Altademingen bygd i Alta- Kautokeinovassdraget. Altaelva er kjent for å være en av Europas flotteste lakseelver. Severdigheter. Bilde av Kvenvik, ni kilometer vest for Alta. Hovedutvalget for oppvekst, utdanning og kultur bestemte 7. september 2005 at Kvenvik skal hete Covošluovta, Talvik – Dálbmeluovta, Store Lerresfjord – Stoura Liidnavuonna og Bossekop – Bossogohppi. Kjente altaværinger. Bilde fra Alta sentrum Berlevåg. Berlevåg kommune (nordsamisk: "Bearalvági gielda") ligger i det nordøstlige Finnmark. Kommunen grenser til Tana i sør og Båtsfjord i øst, og møter Vadsø i ett punkt i sørøst. Kommunens 1100 innbyggere bor i fiskerihavnen, kommunesenteret Berlevåg og i fiskeværet Kongsfjord. Tettstedet Berlevåg har innbyggere per 1. januar. Stedet anløpes av Hurtigruten. Berlevåg lufthavn har daglige avganger til Hammerfest og Tromsø, samt Vadsø og Kirkenes. De viktigste næringsveier er fiske, fiskeforedling, handel, samt offentlig og privat service. Fra 1913 til 1975 ble det bygget hele fire moloer for å beskytte havna mot bølgene fra Nordishavet. Etter en storstorm i 1959 som raserte halvparten av "Svartoksenmoloen" ble det tatt i bruk tetrapoder som ytterdekke på de to ytterste lange moloene. Da tyskerne trakk seg tilbake på slutten av 2. verdenskrig (fra september 1944 til februar 1945) brukte de den brente jords taktikk og all bebyggelse i Berlevåg ble brent ned. Berlevåg ble landskjent da filmen "Heftig og begeistret" som handler om Berlevåg mannssangforening, fikk stor suksess i 2001. Berlevåg er også kjent fra Karen Blixens roman Babettes gjestebud. I kommunen er det to elver som er lakseførende. Storelva ligger i Berlevåg og har hovedsakelig oppgang av sjørøye. Kongsfjordelva har en 12 km lakseførende strekning og har også oppgang av sjørøye. Elva forpaktes av Berlevåg Jeger og Fiskeforening. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet (også kalt landskapsvåpen) ble godkjent i 1988 og skal symbolisere kommunens avhengighet av havet. Selve motivet viser havet og bølger mot stranden. De fem bølgene skal symbolisere de fem stedene som det til forskjellige tider har hatt faste bosetninger innad i kommunen. Disse stedene er Berlevåg, Kongsfjord, Gulgo, Kvitnes og Store Molvik. Krigen kommer til Berlevåg. 1942. Bilde fra Deutsches Bundesarchiv. Den brente jords taktikk. Da det gikk opp for tyskerne at Den røde arme var på vei mot Norge, iverksatte de tvangsevakuering av innbyggerne og tok i bruk brent jords taktikk. Berlevåg var det første stedet i Finnmark hvor tyskerne benyttet seg av denne taktikken og dermed tok de seg veldig god tid og gjorde en grundig jobb. Etter nedbrenningen var det meget få bygninger som stod igjen. Så å si alt som fantes av hus, fjøs og låver, fiskebruk, kaianlegg og andre bygninger ble satt i brann av tyskere på retrett. Tvangsevakueringen førte til at mange berlevåginger ble sendt bort i fra Berlevåg med båt, men det var mange som klarte å stikke seg unna og holde seg skjult for tyskerne. Etter at nedbrenningen var et faktum og tyskerne hadde dratt, kom de fleste ut fra sine huler og og andre gjemmesteder i bl.a. Storelvdalen. Synet som møtte dem var grusomt, nedbrente ruiner og knapt et eneste sted de kunne søke ly. Et alternativ mange benyttet seg av var å snu båter, som ikke var blitt brent, opp ned og bruke disse som et provisorisk krypinn. Berlevåg kirke. Det første forsamlingshus i Berlevåg var et bedehus. Den 12. september 1868 ble det på Stortingets budsjett for 1869 ført opp en bevilgning på 1200 spesidaler til bygging av bedehus i Berlevåg. Den 19. september 1877 ble det fattet et enstemmig vedtak i Tana herredstyre om å søke om å få omdannet Berlevåg bedehus til Berlevåg kirke. Det første initiativet til å få kirke i Berlevåg var kommet fra noen av stedets innbyggere. Sokneprest Solem anbefalte saken. Han kunne opplyse at de 240 faste innbyggerne i Berlevåg, hadde en lang lang og besværlig reise med dampskip til Vardø kirke. Restaureringen av den andre kirken ble påbegynt i juli 1939 av byggmester I. M. Sandmo. Innvielsen av den nye kirken fant sted 7. april 1940 og ble foretatt av biskop Wollert Krohn Hansen. Med bakgrunn i det som skjedde under andre verdenskrig, ble det 28. mai 1955 gitt løyve til bygging av en ny Berlevåg kirke etter tegninger av arkitekt Hans Magnus. Den nye kirken var kostnadsberegnet til ca. en halv million kroner. Den fikk sin plassering på Granbakken, like ved kirkegården og på samme sted som det etter krigen ble reist et stolpetårn for en midlertidig kirkeklokke. Sivilforsvaret ble pålagt å innrede et større tilfluktsrom i kjelleren. Like før jul i 1960 stod den nye kirken ferdig til vigsling, noe som ble foretatt av biskop Wiig 11. desember samme år. Den nye, hvitkalkete kirken var en vanlig, lang kirke med ca. 300 sitteplasser og et orgelgalleri med plass for sangkoret. Tårnet med kirkespiret er ca. 10 meter høyt, hovedinngangen er i østre røstvegg som sammen med tårnet danner fasaden mot den øvrige bebyggelsen og havnen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er en park ved bautaen over falne under krigen. Sangkraft Berlevåg. Sangkraft Berlevåg (Arctic Centre of Music Theatre)(tidl. Sangfest Berlevåg) er en stiftelse som har vokst fram de siste par årene og har som mål å sette Berlevåg på kartet og skape økt vokal aktivitet i landsdelen. Etablering av operakor, formidling av konserter og opplæring til sangere og dirigenter er noen av målsettingene. Stiftelsen har et eget styre, en daglig leder, et kunstnerisk råd (for å ivareta musikkfaglig kvalitet) og en overordnet styringsgruppe (for å sikre at stiftelsen drives i overensstemmelse med etiske prinsipper og stiftelsesloven). De har knyttet til seg lokale, nasjonale og internasjonale krefter, bl.a. Ragnar Rasmussen og Sergej Osadchuk Kulturminneløype. Tema for kommunens kulturminneløype 2009 var moloutbygginga som foregikk i Berlevåg i perioden mellom 1913 og 1974. Sommeren 2010 ble det satt opp skilt i terrenget med bilder og fortellinger fra den lange perioden med havneutbygging. Ansvarlig for kulturminneløypa er Berlevåg havnemuseum. I 2010 var temaet hvordan ulike forretningsbygg har har forskjellig driftsgrunnlag siden gjenreisningen. Båtsfjord. Båtsfjord kommune (nordsamisk: "Báhcavuona gielda") Tidligere Vardø Herred fra 1869 til 1955, da navnet ble endret til Båtsfjord. I 1964 ble østlige deler av Båtsfjord kommune overført til Vardø kommune. Befolkning. Båtsfjord har 2122 innbyggere per 1. juli 2012, en økning på 57 fra samme kvartal i 2011. All bosetning og administrasjon er samlet i det store fiskeværet innerst i den 13 km lange Båtsfjorden. Geografi. Båtsfjord er en kommune i Øst-Finnmark som ligger på Varangerhalvøya ut mot Barentshavet, og grenser i sørøst mot Vardø, i sør mot Vadsø og i vest mot Berlevåg, samt møter Tana i ett punkt i vest. Fuglefjell. Fuglefjellet Stauran er et av norges største. Det er verdenskjent for sitt store mangfold av hekkende sjøfugl og havørner. Geologi. Landskapet i Båtsfjord kommune er geologisk sett svært gammelt i Skandinavisk målestokk, og i stor grad formet før istidene. Innlandsis fra de siste istidene lå fastfrosset over store deler av varangerhalvøya og endret dermed i liten grad landskapet. De store blokkmarksområdene antas å være svært gamle, fra før siste istid. Isen har imidlertid lagt igjen et stort antall (flere tusen) særegne ringformete formasjoner, formasjoner som ellers er kjent fra bare et fåtall andre steder i verden. Området utmerker seg også med mange, lange og til dels kryssende spylerenner, som forteller mye om isens avsmelting og bevegelser. Kommunevåpen. Godkjent ved kongelig resolusjon den 19. april 1985 og er tegnet av. Viser en fiskekrok i sølv på blå bakgrunn. I flagg en hvit fiskekrok på blå bakgrunn. Fiskekroken er utformet etter funn fra steinalderen av fiskekroker laget av ben i kommunen. Gamvik. thumb Gamvik kommune (nordsamisk: Gáŋgaviikka gielda) ligger i Finnmark. Kommunen består av Mehamn, Skjånes, Langfjordnes, Nervei og Gamvik. Kommunen grenser mot nabokommunene Lebesby i vest og Tana i sør. I øst avgrenses kommunen av Tanafjorden. Administrasjonssentrum er Mehamn, hvor også Mehamn lufthavn ligger. Den første flystripen i kommunen var dog i fiskeværet Gamvik. Denne ble etablert i samarbeid mellom Røde Kors Hjelpekorps og A/S Varangfly, senere Norving, som ambulanse- og taxiflystripe i 1971. I kommunen ligger Kinnarodden, som er det nordligste fastlandspunktet i Europa. Gamvik kommune har hatt en stor fraflyttning de seinere år og må kunne sies være en typisk fraflyttningskommune. I en analyse over indikatorer knyttet til norske kommuner vekstkraft, kommer Gamvik kommune ut som den nest dårligste i landet. Befolkning. Etter 1920-tallet har folketallet i Gamvik ligget mellom 1600 og 1700 innbyggere. Men i de senere år, særlig i 1980- og 1990-årene har folketallet i det meste av Finnmark gått en del ned. Grunnen til at det er blitt færre innbyggerne er fordi noe av fiskeindustrien er blitt redusert. De aller fleste av innbyggerne i kommunen jobbet i fiskeværene. Hasvik. Hasvik kommune (nordsamisk: Ákŋoluovtta gielda, kvensk: Hasviikan komuuni) kommunen ligger i Finnmark. Den grenser i øst mot Hammerfest kommune, og i sør mot Alta og Loppa. Kommunen består av Hasvik, Breivikbotn og Sørvær. Hasvik kommune består av den vestlige delen av Sørøya og en del av Stjernøya. De fleste innbyggerne lever langs vestkysten av Sørøya, hovedsakelig i tettstedet Hasvik med innbyggere, Breivikbotn med innbyggere per og Sørvær med ca 200 innbyggere. Hasvik lufthavn har gode forbindelse med resten av landet. Widerøe flyr til Tromsø og Hammerfest. Fra Tromsø er det korresponderende avganger til resten av landet. En gjennomgående flyreise til Oslo tar litt over 3 timer. Det er bilferge til Øksfjord på fastlandet, og hurtigbåtforbindelse til Alta og Hammerfest. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Sandvika, et friluftsområde som ligger mellom Breivikbotn og Breivik. Navnet har stedet fått på grunn av den storslagne sandstranden som er om lag 350 meter lang i bunnen. Det er ingen fastboende i Sandvika, men det var tidligere et aktivt samfunn. Fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet var Sandvika et fiskevær med både handel og fiskekjøp. Det var fem familier som da bodde i Sandvika. Disse drev med jordbruk i tillegg til fiske. Fiskere fra hovedsakelig Lyngen og Skjervøy-distriktet hadde rorbuer her, og bodde i disse når de kom for å delta i fisket i Breivikfjorden. Fra ca. 1910 begynte aktiviteten i Sandvika å dabbe av, og omkring 1916 var det helt slutt. Alle fremmede fiskere flyttet til Breivikbotn for å ro fiske. Der var det etablert fiskekjøp og havneforholdene var bedre enn i Sandvika. Under andre verdenskrig ble all bebyggelse i Sandvika brent av tyskerne. Karasjok. Karasjok kommune (nordsamisk: Kárášjoga gielda, finsk: "Kaarasjoki") er en kommune i Norge. Den er landets nest største kommune i utstrekning med et areal på 5464 km². Kommunen har grenser til nabokommunene Kautokeino i vest, Alta i nordvest og Porsanger og Tana i nord. I øst og sørøst grenser kommunen til Utsjok og Enare kommuner i Finland. Kommunens administrasjonssted er Karasjok tettsted (også kalt Kirkestedet). Norges største sammenhengende villmarksområde, Sørøstre Finnmarksvidda (4417 kvadratkilometer), deles av Karasjok og Kautokeino kommuner. Viktige næringer er bl.a. reindrift og jordbruk med tillegg av utmarksnæringer som jakt og fiske. I dag er det kvartiærnæringen (offentlig forvaltning, tjenesteyting m.v.) som sysselsetter flest arbeidstakere i kommunen. Rundt 80 % av kommunens innbyggere er samisktalende, og samisk og norsk er likestilte som forvaltningsspråk. Kárášjohka/Karasjok har fått navnet etter elva som renner gjennom kommunen, Kárášjohka. Navnet johka er samisk og betyr elv. Navnet karas kommer trolig fra samisk og betyr trefat, eller fra finsk (kara) som betyr buktende - den buktende elva. Bygda vokste fram fra den gamle vinterleiren Ávjuvárri, som lå ca 4 mil fra det som idag er Karasjok sentrum. Tettstedet Kárášjohka Karasjok har innbyggere på arealet km². Foruten vakre og spennende omgivelser er Karasjok i dag et av flere kulturelle og sosiale arenaer for samer i Norge. Viktige samiske institusjoner er lagt hit som f.eks Sámediggi/Sametinget, NRK Sápmi, det nasjonale museet De Samiske Samlinger, Samisk spesialistlegesenter, Samisk kunstnersenter, Indre Finnmark prosti, Samisk spesialbibliotek, Indre-Finnmark rettshjelpskontor og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. (kilde: Karasjok kommune) De tre bålene i kommunevåpnet symboliserer tre stammers fredelige møte: Samer, finner og nordmenn. Et slakteri som ble åpnet i juni 2003 for rein, storfe, småfe og gris er det eneste slakteriet i verden som slakter disse fire dyreslagene under samme tak. Slakteriet eies av Karasjok Slakteeiendom AS (Nortura 2/3 og firma Aage Pedersen AS 1/3) og drives av Nortura BA. Klima. Klimaet på Finnmarksvidda er mer kontinentalt og tørt enn ved kysten. Karasjok har en laveste målte temperaturen i Norge, −51,4 °C, målt 1. januar 1886. Høyeste temperatur som er målt i Karasjok er 32,4 °C. Forskjellen mellom høyeste målte og lavest målte temperatur er altså 83,8 °C, og det er en største forskjellen på noe sted i Norge. Kautokeino har imidlertid den høyest målte temperaturen i Nord-Norge på 34,3 °C den 23. juni 1920. Tusenårssted. Oalgevárri ble 3. november 1999 av Formannskapet valgt som symbol for tusenårsmarkeringen. Det ble også vedtatt at Oalgevárri skulle tilrettelegges for kulturaktiviteter og formidling. I tillegg er også Karasjok gamle kirke, Finnmarks eldste trekirke, valgt som tusenårssted. Kautokeino. Kautokeino (nordsamisk: Guovdageaidnu, kvensk Koutokeino) er et tettsted og en kommune i Finnmark. Kommunen ligger lengst sør på Finnmarksvidda, og grenser til Alta i nord, Karasjok i øst, Troms fylke (Nordreisa og Kvænangen kommuner) i vest og Finland (Enontekis og Enare kommuner) i sør og vest. Kautokeino er landets største kommune i areal. Opprinnelsen til det norske navnet "Kautokeino" er det samiske navnet Guovdageaidnu. Det er flere teorier om betydningen av navnet, en av dem er midtveis, en annen er et sted der det vokser sennagrass. Hverken det finske navnet Koutokeino eller det norske Kautokeino har noen mening, men er nok det enkelte språks spesielle uttalse av det samiske navnet. Både det samiske og norske navnet er likestilte, og brukes likestilt både blant samer og i den offentlige forvaltning. Kautokeino regnes som det kulturelle hovedsetet for det nordsamiske området, og rundt 90 % av innbyggerne har nordsamisk som morsmål. Kautokeino var den første og lenge den eneste kommunen i Norge som likestilte samisk med norsk i offentlig forvaltning. Kommunevåpenet er en gullavvu med blå bakgrunn. Innbyggerantallet i Kautokeino kommune var 2 935 i 2011, og det bor mennesker i Kautokeino tettsted per 1. januar. I Masi som er mellom Kautokeino og Alta bor det nærmere 400 mennesker. Kommunens innbygere har ca 90 % samiskspråkelige. Det er 763 mennesker som er mellom 0-19 år. Kautokeino er kjent for blant annet Kautokeinoopprøret i 1852, Alta-Kautokeino utbyggingen og som opprørsprestene Ludvig Nessa og Olav Berg Lyngmo gjorde kjent gjennom opprettelsen av Strandebarm prosti. I Kautokeino finner man institusjoner som Det samiske nasjonalteateret Beaivvas, Samisk høgskole, Sametinget (opplæringsavdelinga), Samisk Arkiv, Samisk institutt, NRK Sámi Radio, Kautokeino film, Samisk filmsenter, Kautokeino bygdetun, Regionkontoret for Mattilsynet, Duodjeinstituhtta (Duodji=Samisk håndverk, instituhtta = institutt), Samisk videregående skole og Reindriftsskole (den eneste i landet), og den samiskspråklige avisa "Avvir". I tillegg lokalradioen GLR, Sami Grand Prix (en del av musikkfestivalen som arrangeres årlig i Kautokeino) Påskefestivalen, som er den største samiske kulturmønstringa, Samisk Film Festival og Sami Ski Race (90 km langløp, ski) og VM i Reinkappkjøring. Lavvoprodusenten Venor startet opp her, og har sin fabrikk i Kautokeino. Biedjovagge gruver var lenge en av Nord-Europas største gullgruver. I dag foregår gruvedrift kun i Naranas. Geografi. Kautokeino grenser i nord mot Kvænangen og Alta, i øst mot Karasjok og i vest mot Nordreisa. Mot sør grenser kommuner mot Enontekis og Enare kommuner i Finland. Kommunen består av Kautokeino (Guovdageaidnu), Masi (Maze), Stornes og Sjuosjavri, Lahppoluoppal, Siebe, Aidejavri, Soahttefielbma. Det finnes ca 10 000 fiskevann innenfor kommunegrensene. Kommunen er Norges største i utstrekning, og er nesten dobbelt så stor som Norges nest største kommune, Karasjok. Med sine nærmere 10 000 kvadratkilometer er Kautokeino større enn sju av landets fylker. Demografi. Kommunen er Norges største samekommune og største reindriftskommune. Majoriteten av de knapt 3 000 innbyggerne (ca. 90 %) har nordsamisk som morsmål. Kommunen blir regnet som det kulturelle hovedsenteret i det nordsamiske området. I påsken arrangeres det Samisk Filmfestival, Samisk Grand Prix (sistnevnte i regi av Stiftelsen Samisk Musikk Festival). Reinkappkjøring og scootercross er også noen av aktivitetene på denne årstiden når turister strømmer til samebygda på Finnmarksvidda. Navn. Kommunen hører til forvaltningsområdet for samisk språk og heter offisielt "Kautokeino kommune" på norsk og "Guovdageainnu suohkan" på nordsamisk. Det samiske navnet Guovdageaidnu kan bety «midt på vegen/midtvegs», og kan komme av at det er like langt fra Kautokeino til Alta (gammel markedsplass) til Karesuando i Sverige, til Nordreisa i Troms og til Karasjok. Historie. På 1800-tallet utgjorde Kautokeino sammen med Kjelvik (Nordkapp), Karasjok og Porsanger én kommune med navn Kistrand. I 1851 ble Kautokeino, i 1861 Kjelvik og i 1873 Karasjok utskilt som egne kommuner. Kautokeinoopprøret i 1852 fant sted her. Kultur. I 2005 kom Kautokeino på UNESCOs verdensarvliste, med Struves meridianbue, to av målepunktene ligger i kommunen. «Farmen»-vinner 2007 Mikkel Isak Eira og «71 grader nord»-vinner (2002) Johan Mathis Buljo er fra Kautokeino. Den samiske rapgruppen Duolva Duottar er også fra Kautokeino, kjent fra «Norske Talenter» på TV2. Lokalisert til Guovdageaidnu/Kautokeino finner vi bl.a. det samiske nasjonalteateret Beaivváš Sámi Teahter, den samiske friteatergruppen Guovssu Teahter, Samisk høgskole, Samisk Institutt (underlagt Samisk høgskole i 2005), Samisk videregående skole og Reindriftsskole, Samisk Filmsenter, Sametinget (opplæringsavd), Verdens Reindriftsfolks Organisasjons hovedsete, Norske Samers Riksforbunds hovedsete, den samiske avisa Avvir og Samisk Arkiv (Sami Arkiiva). Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er fjellet Durkkihanvárri. Til dette fjellet er det knyttet et sagn om landskapet i området. Kvalsund. "For tettstedet Kvalsund i Herøy på Sunnmøre, se Kvalsund (Herøy)." Kvalsund kommune (nordsamisk: Fálesnuori gielda, kvensk: Valasnuoran komuuni) ligger i Finnmark, sørøst av Hammerfest, mellom Alta i sørvest og Måsøy nordøst, og med østgrense mot Porsanger. Tettsteder. Kvalsund sentrum, Stállugárgu i bakgrunnen De største befolkningssentraene i kommunen er Kvalsund tettsted (Ráhkkerávju, også fra gammelt av kalt Finnbyen), Stállugárgu, Neverfjord (Návvuotna), Revneshamn (Áhpenjárga), Skáidi og Kokelv (Guoikejohka). Størstedelen av kommunen ligger på fastlandet, men deler av øyene Kvaløya (Fálá) og Seiland (Sievju) tilhører også kommunen. Kvaløya har fastlandsforbindelse over Kvalsundbrua. Beliggenhet og landskap. Kvalsund ligger vest for Porsanger, sør for Måsøy, nordøst for Alta og sørøst for Hammerfest. Hoveddelen av bebyggelsen ligger ved Repparfjorden (Riehppovuotna), hvor veien mellom Alta og Hammerfest går. Bussforbindelsen mellom disse byene har stoppested i Kvalsund bygd, og busskifte på Skáidi. Nordvestdelen av kommunen er prega av store fjorder og sund, samt to store øyer - Kvaløya (Fálá) og Seiland (Sievju). På sistnevnte ligger Kvalsunds høyeste fjell, topp 985 over Seilandsjøkelen (Nuortegeašjiehkki). De kystvendte fjellpartiene i nordvest har fint turterreng med store og små fiskevann, skjønt de høyeste partiene ofte er karakterisert av rášša (steinørken). I sørøst finner man fjordbotn med frodig skog og gode lakseelver som er attraktive for både turister langveisfra og hyttefolket fra de mer tettbebygde strøk i nærheten. Innlandet bak fjordene er i stor grad vidde og våtmark - deriblant den store høylandsvidda Sennalandet (Suoidneleakši) hvor E6 mellom Hammerfest og Alta går. Helt sørøst i kommunen, i skogdalen Bastinvuopmi, begynner den naturskjønne Stabbursdalen nasjonalpark som strekker seg langt inn i Porsanger. Næringsliv. Kommunen domineres av primærnæringer, men har også noe servicenæringer. Folketallet er svakt synkende. Holdingselskapet "Nussir ASA" har planer om å begynne gruvedrift øst av Steinfjellet (Nussirvárri). Opprinnelig kultur. Kvalsund var lenge et utelukkende sjøsamisk område, men snart førte norsk og kvensk innvandring til at området ble flerkulturelt. Under fornorskinga (den hardeste perioden var ca. 1850-1960) forsvant mye av den opprinnelige kulturen, deriblant den særegne kvalsunddialekten av samisk. Koftetradisjonen har likevel i en viss målestokk blitt bevart – kvalsundkofta er svært særegen, med flekker og tagger på krave (menn) og ermer (kvinner). Det er et sjøsamisk museum i Kokelv. Fægståkk. Det avholdes en årlig rockefestival i Fægfjord (Veaigesvuotna), som har økende publikum. Hyttekultur. Kvalsund er en av Finnmarks største hyttekommuner, spesielt i området rundt Skáidi er det store «kolonier» av hyttebygg som særlig brukes av folk med adresse i Hammerfest. I Repparfjordelva (Riehppovuonjohka) som passerer Skáidi er det særs godt laksefiske, og det er meget gode turmuligheter i fjellene mellom Sennalandet (Suoidnelakšu) i sørøst, og Vargsundet og Kvalsundet i nordvest. Lebesby. Lebesby kommune (nordsamisk: "Davvesiidda gielda", kvensk: "Lebespyyn komuuni") ligger i Finnmark. Den grenser i nordvest mot Nordkapp, i nordøst mot Gamvik, i øst og sør mot Tana og i vest mot Porsanger. Kommunen består av Bekkarfjord, Veidnesklubben, Lebesby, Kunes, Dyfjord, Nordmannset, Ifjord og Kjøllefjord. Administrasjonssenteret er Kjøllefjord. Nærmeste flyplass er Mehamn lufthavn i nabokommunen Gamvik. Kommunen må betraktes som en fraflyttingskommune. Kommunen har hatt en netto utflytting på om lag 300 personer siden 1998. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kunes. Kunes er av fylkesmannen i Finnmark er utpekt til et av fem kreative sentre i fylket. Kunes, som ligger ca 120 km fra kommunesentret Kjøllefjord, var også med i kampen om å bli Finnmark fylkes tusenårssted, men endte til slutt på andreplass. Loppa. Loppa kommune (nordsamisk: Láhpi suohkan, kvensk: Lappean komuuni) ligger i Finnmark. Den grenser mot Hasvik i nord, Alta i øst og sør, og Kvænangen i sør. Kommunen består av Øksfjord, Bergsfjord, Nuvsvåg, Langfjordhamn, Sør-Tverrfjord, Sandland, øya Loppa og Skavnakk. Måsøy. Måsøy kommune (nordsamisk: Muosátsullo gielda, kvensk: Moseijan komuuni) ligger i Finnmark. Kommunen består av Ingøya, Rolvsøya, Hjelmsøya, Måsøya og Havøya, der kommunesenteret Havøysund ligger, og fastlandssiden med bygdene Snefjord, Slotten og Lillefjord. Kommunen grenser mot Kvalsund, Porsanger og Nordkapp. Kommunen har 1 267 innbyggere (1. januar 2010). Måsøy kommune har bussforbindelse fra Havøysund til Olderfjord, med korresponderende forbindelse til Lakselv, Karasjok, Honningsvåg, Alta og Hammerfest. Hurtigruten har daglige anløp i Havøysund. Nærmeste flyplass er Lakselv lufthavn, Banak. I januar 2009 ble Aina Borch tilsatt som rådmann. Historie. Under sitt eksil oppholdt Ludvig Filip av Frankrike her sommeren 1795. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Havøysund torg, som har blitt opprustet som en del av et større opprustingsprosjekt i Havøysund. Prosjektet har for øvrig vært svært omstridt. I hovedsak på grunn av prislappen, om lag 30 millioner kroner, en sum som er sjelden kost i en kommune med så få innbyggere. Nesseby. Nesseby kommune (nordsamisk: Unjárgga gielda, kvensk: "Uuniemen komuuni", finsk: "Uuniemen kunta") ligger i Øst-Finnmark. Kommunen grenser i nord og vest mot Tana, og i øst mot Vadsø og Sør-Varanger. Kommunen har også en kort grense mot Finland i sør. Det offisielle navnet på kommunen har siden 26. april 1989 vært Unjárga-Nesseby da kommunen som den 2. kommunen i Norge fikk et samisk navn. Kommunen er en tospråklig kommune der samisk og norsk bokmål er likestilt. Kommunen hører til forvaltningsområdet for samisk språk. Viktige næringer er reindrift, fiske samt jordbruk. Nesseby er den kommunen, hvor det blir anvendt mest penger per innbygger på tipping, lotto samt andre spill. Nesseby kommune er også den nest største pendlerkommunen i Finnmark. E6 og E75 går gjennom kommunen, og møtes i kommunesenteret Varangerbotn. Nordkapp. a>, det mest kjente stedet i Nordkapp kommune Nordkapp kommune (nordsamisk: Davvinjárgga gielda, kvensk: Kappan komuuni) ligger i Finnmark. Den grenser i sørvest mot Måsøy, i sør mot Porsanger, og i sørøst mot Lebesby kommune. Kommunen er både nasjonalt og internasjonalt mest kjent for Nordkapplatået som er et mål for mange turister i Norge. Honningsvåg er administrativt senter i kommunen. Fiskeri. Innen fiskeri er Nordkapp en av de største i Finnmark. Statistikken fra Fiskeridirektoratet viser at Nordkapp har 167 fartøy registrert i merkeregisteret. Bosettingen på Magerøya, med fem livskraftige bygder i tillegg til kommunesentret Honningsvåg, er et resultat av en klar avhengighet til de ressursene som finnes i havet. Nordkapp ligger derfor også på toppen når det gjelder statistikken som viser antallet fiskere som har fiske som sitt hovedyrke. Fiskerifondet til kommunen er på 2 millioner og yter lån og tilskudd til fiskere som ønsker å investere i fiskefartøy over 10 meter. Fondet er benyttet i 2004 og disponible midler er brukt opp. På grunn av kommunens økonomiske situasjon er det ikke tilført friske midler for 2005. Fiskerimottak. I kommunen finnes det fem fiskemottak, hvor to er lokaleide. Totalt sysselsetter mottaksanleggene 100 mennesker. På grunn av Magerøyas strategiske plassering i forhold til ressursene i havet er det tilflytting av fiskere fra fylker lenger sør i landet. På grunn av marginal drift for næringa de senere år er en del av infrastrukturen, i form av egnebuer og serviceanlegg, av eldre årgang og ikke renovert. Cruisetrafikk. Nordkapp har med Nordkapplatået en av de viktigste turistmagnetene i Norge. Med sin beliggenhet får platået trafikk gjennom hele Norge, både på land og sjøsiden. Med 110 cruiseanløp er Honningsvåg Havn den nest største cruisehavnen i Norge, og kapasiteten er sprengt, anløp må avlyses fordi man ikke har god nok infrastruktur til å ta imot flere fartøy samtidig. Helårsturisme. Total reiselivsomsetning i Nordkapp ligger på ca. 180 millioner i året (Proconor Bedriftsutvikling 2003). Dette fører til en sysselsetting på 408, noe som tilsvarer 156 årsverk. Lavere flypriser innenlands fører også flere turister til Finnmark og Nordkapp på vinterstid. Honningsvåg lufthavn, Valan har gode forbindelser med resten av landet, og en gjennomgående reise til Oslo tar kun ca 3,5 timer. Nordkapps første turist. Den katolske presten Francesco Negri fra Ravenna i Italia hørte til den litterært interesserte kretsen rundt dronning Kristina av Sverige i Roma. Negri må regnes som Nordkapps første turist. I 1664 vandret han gjennom Skandinavia til han nådde Nordkapp. Turen beskrev han i åtte brev, utgitt i bokform etter hans død, med tittelen "Viaggio settentrionale". Det ene brevet var adressert til rikskansler Ove Bjelke på Austråt, der Negri hadde vært gjest i noen dager. Kultur. Innen kultur er Nordkapp kommune kjent for blant annet "Honningsvågrevyen" og Knut Erik Jensens film om revylivet på Magerøya "På hau i havet". Dette er en revytradisjon som strekker seg tilbake fra 1929, kun avbrutt av andre verdenskrig. Dette har satt etablering av Finnmark Revy – og teaterverksted i fokus, lokalisert til Magerøya. Nordkapp kino er aktiv skolekino og ble i 2008, fjerde år på rad, kåret som Årets skolekino under Den store skolekinodagen. Radio Nordkapp er en av Nordkapps viktigste kulturformidlere og har daglige sendinger. Lokalradioen ble etablert på permanent basis i 1985. Havbruk og oppdrett. Nordkapp kommune har seks laksekonsesjoner knyttet til gode lokaliteter og eies av Grieg Salmon ASA. Storbukt. Storbukt har flest innbyggere av småplassene rundt Honningsvåg. Storbukt er en forstad for Honningsvåg. Kommunestyrevalget 2007. Et valgteknisk og politisk samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet gav Arbeiderpartiet ordføreren i perioden 2007–2011. Fatima. Den 15. juni 1999 åpnet den bompengefinansierte fastlandsforbindelsen FATIMA (Fastlandsforbindelse til Magerøy) på europavei 69 med totalt 28,6 kilometer ny vei. Sambandet omfatter også tre tunneler, den undersjøiske Nordkapptunnelen (6,9 km), Honningsvågtunnelen (4,4 km) og Sarnestunnelen (195 meter), samt Veidnesbrua (520 meter). Porsanger. Porsanger (nordsamisk: Porsáŋgu; kvensk: Porsanki) er en kommune i Finnmark. Den grenser i nordvest mot Kvalsund og Måsøy, nord mot Nordkapp, i øst mot Lebesby, i sør mot Karasjok, og i vest mot Alta. Porsanger er Norges tredje største kommune i areal. Største tettsted og kommunesenter er Lakselv, som ligger innerst i fjorden Porsangen, eller Porsangerfjorden. På vestiden av fjorden finner vi Indre Billefjord, Kistrand, Olderfjord/Russenes. På østiden av fjorden finner vi Børselv. I innlandet, langs E6 mot nabokommunen Karasjok finner man Porsangmoen, med Garnisonen i Porsanger, og Skoganvarre. Porsanger kommune het Kistrand helt til årsskiftet 1963 – 64. På 1800-tallet utgjorde Porsanger sammen med Kjelvik (Nordkapp), Karasjok og Kautokeino én kommune med navn Kistrand. I 1851 ble Kautokeino, i 1861 Kjelvik og i 1873 Karasjok utskilt som egne kommuner. Porsanger er den eneste offisielt definerte trespråklige og trekulturelle kommunen i Norge, med norsk, kvensk, og samisk som offisielle språk. Kommunen hører til forvaltningsområdet for samisk språk. Næringslivet i Porsanger er preget av en stor andel av sysselsatte i offentlig sektor (46 %), der forsvaret bidrar vesentlig, og mange sysselsatte innenfor handel og service. Primærnæringene (5 %) og bergverk og industri (2 %) sysselsetter en liten del av kommunens sysselsatte. Antall enheter i jordbruk og fiske er vesentlig redusert i løpet av de siste 10 årene. I Lakselv har Finnmarkseiendommen (FeFo) hovedkontor. FeFo forvalter 96 % av grunnen i Finnmark. Lokalaviser er "Finnmark Dagblad" og "Ságat". Geografi. Porsanger kommune dekker 4873 km² og har 3968 innbyggere. Kommunen omkranser Porsangerfjorden, som er Norges fjerde lengste med sine 123 km. Store Tamsøy ytterst i fjorden og Reinøya sør for Børselv er de to største øyene i Porsangerfjorden. Videre innover finner vi et mylder av små øyer, holmer og skjær i et område med rikt fugleliv, i det som blir kalt verdens nordligste skjærgård. I Porsanger finnes også hundrevis av innsjøer som hovedsakelig inneholder ørret og røye. Porsanger kommune har 3 store lakseelver, Stabburselva, Lakselva og Børselva. Stabburselva ligger omkranset av verdens nordligste furuskog i Stabbursdalen Nasjonalpark. Lakselva har en rik gråolderskog langs nedre deler og Børselva med sitt klare vann skjærer seg gjennom Silfar canyon. På vestsiden av fjorden ligger Stabbursdalen nasjonalpark. Stabbursnes naturreservat innehar et av Nordens største trekkfuglområder med mange sjeldne fuglearter. Reinøya naturreservat er vernet for sin spesielle flora og geologiske formasjoner. Skoganvarre naturreservat har sin gamle furuskog. Børselvosen og Viekker naturreservat er vernet for sitt unike våtmarksområde. Strandlinjene, med merker etter bølgeslag, det såkalte ytre Porsangertrinnet, oppstod da isen begynte å trekke seg tilbake for ca 8–9000 år siden. Det er få plasser man kan se landhevingen så klart som ved Roddines. Denne severdigheten er i dag vernet. En annen kjent turistattraksjon er Trollholmsund med «trollformasjoner» i dolomitt. Denne Porsangerdolomitten er en over 200 meter tykk lagpakke som forekommer omkring indre Porsangerfjord. Det høyeste fjellet er Čohkarášša med 1139 moh. Særegent for Porsanger er kommunens mange «gáissáer». Porsanger har mange fjelltopper på over 1000 meter. Dalbunnene i er hovedsakelig sedimentære avsetninger fra elvene og spredte morenemasser fra istiden. Berggrunnen består hovedsakelig av gneis, kvartsitt, skifer, metabasalt og dolomitt. Porsangerdolomitten i Finnmark er en meget stor ressurs, men kvaliteten er for dårlig til å utvinnes som Industrimineral. I grunnfjellet er det funnet gull, platina, palladium, kobber og nikkel. Historie. De aller første spor etter mennesker finner man fra 8000 f.Kr. Dette er i perioden eldre steinalder, også kalt komsakulturen (9000–4000 år f.Kr.). Det er funnet 10 «komsaboplasser» langs Porsangerfjorden. Arkeologene har av ulike årsaker vært tilbakeholdne med å knytte steinaldersamfunnene i Finnmark til samisk etnisitet. Funnmateriale fra om lag Kristi fødsel og utover, kan likevel med stor grad av sikkerhet sies å være av samisk opprinnelse. Samene drev med jakt, fiske og handel. Det arkeologiske funnmaterialet fra samisk jernalder, fra år 0 til 1500 e.Kr, peker i retning av at samene hovedsakelig var bærere av en veidekultur. Porsanger var rikt på ressurser. Det var rike beitemarker for reinsdyra på vidda og i dalene. Det var også mengder av rype. I Stabbursdalen og øverst i Lakselvdalen landet fantes tømmer til båter og jekter. På øyene, da særlig Store Tamsøy, var det store mengder multebær, egg og dun. I elvene og innsjøene var det rikelig med fisk som laks, ørret og røye. Porsangersamenes flyttinger baserte seg på at de om våren fulgte fjordtorsken utover mot kysten, hvor de samtidig kunne utnytte den torsken som vandra inn mot land fra Barentshavet. I Porsangerfjorden var spesielt sel og nise viktige jaktobjekter. Pomorhandelen fra 1740–1917, var av stor betydning for tilgang på blant annet mel vinterstid for befolkningen. Melet ble byttet mot fisk, særlig Sei. Tre stammer møtes. Fram til 1750 var området nesten utelukkende et samisk område. Enkelte samiske navn, som f.eks Máhkarávju (Magerøya), kan være innlån fra urnordisk, det vil si fra tida før ca. år 700. Porsanger, som er et nordisk ord, består av to ledd: Pors og angr. Finnmarkspors er en lyngplante det vokser rikelig av i Porsanger. Angr ble brukt om fjord generelt. Forleddet kan også være utledet fra lån fra samisk "borsi" som betyr "strøm". Det er likevel grunn til å tro at 13- og 1400-tallet representerer en periode med moderat norsk koloniseringsvirksomhet i Finnmark, selv om dette ikke skjedde innenfor grensene til dagens Porsanger. Den kvenske befolkningen kom til Porsangerfjorden hovedsakelig fra Tornedalen i Sverige på 1750-tallet og frem til begynnelsen av 1800-tallet, selv om det i området har vært bosatt kvener også før 1700-tallet. Spesielt enslige kvenske mannfolk bosatt seg i området etter at de giftet seg med samiske jenter. Giftemålet over landegrenser har vært vanlig på Nordkalotten. Nykommerne på 1700-tallet var nybrottsmenn som bosatte seg i området for å dyrke jord. Noen innvandrere kan betraktes som flyktninger fra krig og sult. I språk og skikker holdt kvenene seg mye til sjøsamene. De kvenske innflyttere fikk innpass i de samiske bruks- og ressursområdene gjennom inngifte, og ved å framstå med en tilnærmet sjøsamisk kulturell profil. En av grunnene til at kvenene ble ønsket velkommen, var at de ikke slo seg i lag med nordmennene, men i samiske miljøer hvor folk betalte skatt til kongen. Dette var Finneskatten, som innflyttede nordmenn ble fritatt fra. Porsanger har hovedsakelig vært en kvensk og samisk kommune, selv om den samiske befolkningen har vært i flertall helt fra gamle tider. Likevel var disse befolkningene bosatt i hver sine områder. Vestlige deler av Porsanger har vært preget av samisk kultur og språk, mens Ytre Billefjord og Børselv har vært kvenske bygder. I tillegg har de fleste i Lakselv og Brennelv hatt kvensk opprinnelse. Folketellingen fra 1865 forteller at i Børselv bodde 152 kvener, 18 samer og 2 nordmenn, mens i Lakselv bodde 165 kvener, 38 samer og 8 nordmenn. Av hele kommunens 1048 innbyggerne var 37,4 % kvener. I de første tiårene av 1900-tallet begynte den norske befolkningen å vokse i kommunen. Den fremste årsaken til dette er at flere av de kvensk- og samiskættede begynte å beskrive seg som norske. For det andre trengte bygda embetsmenn, lærere, prester, leger, handelsmenn, veioppsyn, skogsoppsyn og andre som hadde viktige stillinger i kommunen, og med få unntak var disse nordmenn. Dermed utgjorde de også den største innflyttingen i kommunen. Folketellingen i 1930 forteller at i Porsanger var 42,5 % samer, 31,5 % kvener og 26,0 % nordmenn. Den andre verdenskrigen fikk voldsomme innvirkninger på kommunen og dens innbyggere. Under krigsårene i andre verdenskrig var på det meste 70 000 mann i Porsanger. Dette var både tyske soldater og russiske krigsfanger. I løpet av krigen bygde tyskerne ut store festningsverker. De anla også flyplassen der den ligger i dag. Enda finner man rester av bunkere rundt om i kommunen. I 1944 ble Finnmarks befolkning tvangsevakuert til sør-norge, og nesten hele bebyggelsen i Porsangerområdet brent av nazistene i påvente av en russisk invasjon. Finnmark ble gjenoppbygd etter krigen med god hjelp av den amerikanske Marshallplanen. Ifølge historikeren Arvid Petterson var det forholdsvis mange i kommunen som mistet livet under krigen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Børselv med Kvæntunet. Statstilskuddet ble vedtatt brukt til skilting og forskjønning av det ytre rom. Børselv er den eneste offisielt erklærte kvænske bygda i Norge. Bygda hadde på dette tidspunktet fått en ny «giv», bl.a. gjennom en kulturreisningen som er gjort på stedet. Litteratur. Hanssen, Einar Richter: Porsanger bygdebok – Bind 1 – Småfolk og drivkrefter Arvid Petterson: Porsanger bygdebok – Bind 2 – Småfolk og drivkrefter Tana. thumb Tana kommune (nordsamisk: Deanu gielda, kvensk: Tenon / Taanan komuuni) Kommunen er et geografisk og kommunikasjonsmessig knutepunkt i Øst-Finnmark. Den grenser i nord til Gamvik og Berlevåg samt møter Båtsfjord i ett punkt, i øst til Nesseby og Vadsø, i sør til Karasjok og Utsjok i Finland, og i vest til Porsanger og Lebesby. Kommunen hører til forvaltningsområdet for samisk språk. Med sine 330 km er elva Tana Norges 3. lengste elv og danner riksgrense mellom Norge og Finland. Tana er en trespråklig kommune, det snakkes norsk, samisk og finsk. På motsatt side av Tanaelva ligger kommunen Utsjok i Finland. De viktigste næringene i Tana er jordbruk, reindrift, bergverk, bygg/anlegg og tjenesteyting. Grensepassering til/fra Finland skjer ved Polmak og over Samelandsbrua ved Utsjok. Tana bru ble bygd i 1948 og har et hovedspenn på 195 meter. Den er Norges lengste myke hengebru. E75 og E6 går gjennom kommunen. Fordeling av areal. Dyrket mark 1%, ferskvann 4%, annet areal 95%. Fordeling av yrkesbefolkning. Primærnæringer 21% (9%), sjøfart og samferdsel 7% (7%), industri/bergverk og bygg/anlegg 24% (29%), tjenesteyting 48% (55%). (Landsgjennomsnitt i parentes). Fjelloverganger. Ifjordfjellet 370 moh, Båtsfjordfjellet 400 moh, Seidafjellet 150 moh. Vadsø. Vadsø kommune (nordsamisk Čáhcesuolu gielda, kvensk Vesisaaren komuuni) ligger i det østlige Finnmark. Den grenser i nord til Båtsfjord, i nordøst til Vardø og i vest til Tana og Nesseby, og møter Berlevåg i ett punkt i nordvest. Sør for Varangerfjorden ligger Sør-Varanger kommune. Foruten byen Vadsø, dekker kommunen tettstedet Vestre Jakobselv samt Kariel i vest, og Kiby, Golnes, Ekkerøy, Krampenes og Skallelv i øst. Vadsø har hatt bystatus siden 1833, og er administrasjonssentrum i Finnmark. Det bor innbyggere i byen og vel 1 000 spredt i stedene øst og vest for byen hvor tettstedet Vestre Jakobselv er det største med innbyggere per 1. januar. Byen har hatt betydelig innvandring fra Finland på 1800-tallet, og datidens innvandring kan tydelig sees idag gjennom den finske kultur og en rekke finske etternavn blant innbyggerne. På grunn av den betydelige innvandringen fra Finland, betegner mange Vadsø som «kvenhovedstaden». Byen er sete for NRK Finnmark. Avisa Finnmarken kommer ut i Vadsø seks dager i uka. Ukeavisa Varangeren kommer ut i Vadsø hver onsdag. Vadsø kommune ligger på Varangerhalvøya hvor man har lett tilgang til godt rypeterreng og fiske etter laks og ørret. Varangerfjorden er rik på fiskeslag som torsk, sei, hyse, steinbit og laks, og dessuten på kongekrabbe. Reisemuligheter. Vadsø har hurtigruteanløp. Den ankommer Vadsø syv dager i uken stort sett hele året. Vadsø lufthavn ligger i Kiby, like øst for byen. Widerøe flyr til Tromsø, Alta og Kirkenes hvor Widerøe korresponderer med SAS. I tillegg er daglige avganger til Båtsfjord, Berlevåg, Mehamn, Honningsvåg og Hammerfest. I sentrum av Vadsø, på Store Vadsøya, 250 m fra hurtigrutekaia ligger hotellet Vadsø Fjordhotell Vardø. Vardø "(av varg + øy – «ulveøya»)," nordsamisk Várggát, kvensk Vuorea, finsk Vuoreija, er en bykommune som ligger i Finnmark og som grenser mot nabokommunene Vadsø i vest, og Båtsfjord i nordvest. Per 1. januar 2011 bodde det 2 111 innbyggere i kommunen. I tettstedet som ligger på den 3,7 km² store Vardøya bor innbyggere per 1. januar. Det nest største tettstedet er Kiberg. Hammerfest og Vardø er de eldste byene i Nord-Norge ettersom de fikk bystatus samtidig i 1789. Vardø by er Finnmark fylkes tusenårssted. Vardø er Finnmarks eldste fiskevær. Vardø er kjent som Pomorhovedstaden da byen på 1800 tallet var et sentrum for handel med Russland. Østgrense. I 1307 etablerte kong Håkon V Magnusson Vardøhus festning, og skjøv dermed Norges østgrense helt hit. Det finnes ingen spor etter denne festningen, men en ny festning ble anlagt på 1400-tallet. Hekseprosessene. Tidlig på 1600-tallet utgjorde Vardø et tyngdepunkt for hekseprosessene. Fjellet Domen vest for det 1,7 km brede Bussesundet som skiller Vardøya fra fastlandet, var et kjent heksefjell på 1600-tallet. De lærde mente at nedgangen til helvete var i heksehulen nedenfor fjellet Domen. Hekseprosessene i Finnmark var ekstreme, sammenlignet med resten av Norge og Europa. Her bodde 0,8 prosent av befolkning, rundt 3000 innbyggere. Av disse ble 91 mennesker henrettet for trolldom på 1600-tallet. 77 kvinner og 14 menn ble drept, mange dømt til ild og bål på Vardøhus.I 2011 åpnet dronning Sonja et minnesmonument over ofrene for hekseprosessene i Finnmark. En del av monumentet er laget av den verdensberømte kunstneren Louise Bourgeoi, og er en brennende stol med sju speil rundt. Arkitekt Peter Zumthor står bak en minnehall på over 100 meter, der alle 91 ofrene har fått et vindu med lys og en minnesplate over hvert offer. Minnesmonumenetet er en del av prosjektet Nasjonale Turistveger og er satt opp på Stegelneset i Vardø. Ny festning. I 1734-37 ble den nåværende festningen bygd, en mer moderne, stjerneformet skanse som skulle sikre Norges østgrense. Venuspassasjen i 1769 ble også observert fra Valen, eidet som binder vestre og østre del av Vardøya sammen, og var viktig for beregningen av avstanden mellom Jorden og Solen. Bygrunnleggelse. I 1789 fikk Vardø bystatus, og er sammen med Hammerfest den eldste byen i Nord-Norge. Pomorhandelen dannet mye av grunnlaget for byens vekst, og utover 1800-tallet utvidet byen sine handelsforbindelser med Russland, først og fremst med handelsbyen Arkhangelsk. Norges største fiskevær. Fiske har lenge vært hovedinntekten til Vardøsamfunnet. I etterkrigstiden betydde Forsvarets tilstedeværelse også mye for kommunen som på det meste i 1968–1969 hadde over 4 200 innbyggere. Byen er nå under omstilling, og sivil overvåking av havområdene utenfor ser ut til å bli et nytt satsningsområde i tillegg til utvikling av turismen. Vardø er meget attraktivt reisemål blant fuglekikkere. Byen er viden kjent for sitt rike sang og musikkliv, og har i alle år vært kjent som den «Muntre by ved Bussesund» Som seg hør og bør har også Vardø sanger tiltenkt byen, hele tre forskjellige er laget. «Vardøvær» «Vardøsangen» og «Århundredes Sagasky». Vardø har i alle år hatt en rikt revyliv, og kultur har alltid vært i høysete også på det idrettslige plan. Beliggenhet. Kibergneset ved Vardø er det østligste punktet på fastlandet i Norge. Her ligger rester av et tysk kystfort fra Andre verdenskrig. Vardø er den østligste byen i Norge og hele Vest-Europa. Byen ligger lenger øst enn St.Petersburg, Kiev, Odessa og de vestlige forstedene i Kairo. Det er bare en liten del av Sibir som ligger lenger nord enn Vardø. Vardø er i samme tidssone som resten av Norge. Plasseringen nesten 20 grader øst for Oslo tilsier en tidsforskjell på 1 time og 20 minutter. Når klokka er 15 i Oslo burde den være 16.20 i Vardø. Samferdsel og kommunikasjon. Vardøya er tilknyttet Europavei 75 gjennom den 2892 meter lange Vardøtunnelen under Bussesundet. Tunnelen som ble tatt i bruk 22. desember 1983 og offisielt åpnet av kong Olav V den 16. august 1984, var den første undersjøiske tunnelen i Norge. På fastlandssiden av Bussesundet, på Svartnes, er det bygget ei ny og moderne havn. Her ligger også Vardø lufthavn, Svartnes. Vardø er anløpshavn for hurtigruten. På Vardøya ligger kystradiostasjonen Vardø radio. Næringsliv. Byen er bygget opp omkring fiske og fiskeforedling, og nedgangen i fiskerinæringen har medført at folketallet i kommunen har blitt nesten halvert de siste 40 årene (Vardø hadde 4 187 innbyggere i 1970, og 2 124 innbyggere i 2010). De siste årene har Lønnsgarantifondet og Kontoret for voldsoffererstatning () blitt flyttet til byen som kompensasjon for tap av andre statlige arbeidsplasser. Vardø er for tiden en omstillingskommune, med som hovedorgan for omstillingen. Hovedsatsningsområdene er blant annet sjømat og. Utdanning. I Vardø kommune er det tre skoler på grunnskoletrinnet: Vardø skole avdeling Vårberget, Vardø skole avdeling Engelsvika og Kiberg skole. Skoleåret 2010/2011 var elevantallet på de tre skolene hhv. 95, 127 og 0. Forsvaret. Kommandantboligen på Vardøhus Festning. Rognebuskene kan ses på hver side av trappen. Tidligere lå Luftforsvarets stasjon Vardø her, men den ble nedlagt og videreført under Luftforsvarets stasjon Sørreisa. Etterretningstjenesten har en stasjon på Vårberget i Vardø, FSTV, der den omstridte Globus II-radaren står. Det er fremdeles et mindre, militært kommandantskap på Vardøhus festning. Det er Norges østligste og verdens nordligste festning; og ble bygget av kong Håkon V Magnusson omkring år 1300. Vardøhus har også en aktiv venneforening som bistår med guiding i turistsesongen, og spesielt for hurtigrutens passasjerer som kommer fra alle kanter av verden. Vardøhus Festningens venner har også tilført festningen over mange år ekstra tiltrengte midler til forskjønnelse. Venneforeningen har støttemedlemmer rundt omkring i hele verden, og har eksistert i over 20 år. Overtro. Mange omtaler Vardø som Nordens Mekka da det er en pågående strøm av pilegrimer som besøker stedet fordi man tror at stedet er hellig og man kan finne indre rikdom ved å besøke plassen. Det sies at byen ligger på et av jordas energipunkt og at både positive og negative energier er vesentlig sterkere på dette stedet. En gruppe tyske kanaliserere har bygget en steinsirkel på Barvikmyra for å markere senteret av dette punktet som regnes for å være et av jordens chakra. Alvdal. Alvdal sentrum med Glåma, utsikt fra Sten Alvdal er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser i nord mot Tynset, i øst og sør mot Rendalen, i sør mot Stor-Elvdal, og i vest mot Folldal. Bygda er kanskje mest kjent for multikunstneren Kjell Aukrust, som la handlingen i flere av sine bøker til sin hjembygd. Aukrusts tegninger og fortellinger står sentralt i den faste utstillingen i Aukrustsenteret. Øst for Rv 3, mellom Alvdal og Tylldal ligger Tron el. Tronfjellet (1 666 moh.) som var bosted for den indiske filosofen Swami Sri Ananda Acharya. Navnet "Alvdal" er fastsatt som bygdas navn ved kongelig resolusjon av 3. november 1917. Den eldste navneformen er "Elfuerdale øfra" (Øvre Elvedalen) som er nevnt i et kjøpebrev for Steien datert 1. juli 1381. På 1500-, 1600- og 1700-tallet benevnes bygda som Elvedalen eller Lille Elvedalen med ulike skrivemåter ("Elffudalen" (1578), "Ellffuedallen" (1624), "Lille Ellffuedahlen" (1652)). Alvdal ble eget herred i 1864 under navnet Lilleelvedalen. Alvdal sentrum ligger 23 km sør for regionsenteret Tynset. Riksvei 3 går midt gjennom kommunen fra nord til sør. Rørosbanen går gjennom kommunen parallelt med Rv 3. Fra Alvdal går Riksvei 29 vestover gjennom Folldal til Europavei 6 ved Hjerkinn. Glåma (Glomma) renner parallelt med Rv 3, og elva Folla parallelt med Rv 29. Alvdal har 2 399 innbyggere (1. januar 2009) og et areal på 918,9 km², det vil si ca. 2,6 innb/km², for Hedmark er tallet nesten 7 og for landet ca. 14. Kommunevåpenet er et par ski i sølv på blå bakgrunn. Det ble vedtatt av kommunestyret i 1988 og skal symbolisere skiløpingens betydning i området. Skiene henspiller også på funnet av en Norges eldste ski - datert til 600-tallet e.Kr. - som er gjort nettopp i Alvdal. Geografi. Størstedelen av Alvdals areal utgjøres av fjellområdet Vestfjella som avgrenses av Østerdalen i øst, Folldal i nord og Atndalen i vest og sør. Fra Breisjøen vest i fjellområdet renner elva Sølna mot nordøst og ut i elva Folla like før Folla renner ut i Glåma. Sølna kraftverk ligger ved utløpet av Sølna. Sideelva Veslesølna renner fra Veslesølnsjøen. Lenger sørvest renner Auma ut i Glåma. Fjellområdet har en villreinstamme som regnes for å være av de få stammer i Norge som ikke er oppblandet med tamrein. Sølnkletten villreinområde er ca 1 500 km² og hadde i 1992 en villreinbestand på ca 740 dyr. Høyeste fjelltopper i området er Store Sølnkletten (1 827 moh.) som er Alvdals høyeste fjell, Veslsølnkletten (1 456 moh.), Gravskardhøgda (i Folldal, 1 767 moh.), Skjellåkinna (1 706 moh.), Kyrkjekletten (1 545 moh.), Korsberghøa (1 429 moh.), Fjøshøa (1 382 moh.), Øykjekletten (1 265 moh.). Det er en betjent turisthytte i området, Breisjøseter Turisthytte, som har samarbeidsavtale med Den Norske Turistforening. I tillegg er det to ubetjente DNT-hytter – Korsberghytta og Storgrytdalsseter. DNT har dessuten planer om å reise en ny hytte ved Follandsvangen. Det drives fortsatt aktiv setervirksomhet på Follandsvangen. Geologi. I Alvdal er det grunnfjellforekomst sør i kommunen, det sk. Atnesjøvinduet, som består av rød, grovkornet granitt og gabbro. Over grunnfjellet ligger en sparagmittformasjon fra pre-kambrisk periode. Over dette igjen finner en en silurformasjon, jevnt over lenger nord i kommunen. Tronfjellet og Høgåsen er vulkanske fjell med vesentlig gabbro. Landskapet er preget av isskuring og bresjøer fra istiden. I tillegg til Jutulhogget mellom Østerdalen og Rendalen må også gjelet Hestespranget i elva Folla nevnes. Sør i kommunen, mellom Østerdalen og Rendalen, ligger Jutulhogget. Den regnes som Norges og Nord-Europas nest største canyon (etter Sautso i Altaelva) med en dybde 100-250 meter og en lengde på ca 2,5 km. Klima. Alvdal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, relativt varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Demografi. Av kommunens ca. 2 400 innbyggere bor i tettstedet Alvdal (tettsted)Alvdal (som i dagligtale kalles Steia), dvs. området rundt jernbanestasjonen. Området Plassen 4–5 km fra Steia er det andre større befolkningsområdet. Grender ellers er Strømmen og Brandvoll nord i kommunen, Strålsjøåsen i nordvest og Strand/Barkald i sør. Historie. Funn av dyregraver og jernblæsterplasser viser at det har vært menneskelig aktivitet i området siden eldre steinalder (før 4000 f.Kr.) og også i jernalderen (fra 400 f.Kr.). Alvdølene Halldor Nyeggen og Erling Flaten har i nyere tid registrert rundt 4 000 kulturminnefunn i utmarka i Alvdal. Pr. 2002 skriver Nyeggen at antall funn er: 813 dyregraver, 139 jernblestrer, 44 kølgroper, 37 tjurumiler, 2 156 kølbotner, 1 017 kojetufter, 8 gruver, 2 klebersteinsbrott, 2 kalksteinsbrott, 1 skiferbrott og flere hellebrott (gråstein). Kulturminnene er tegnet inn på kart. Ved opprettelsen av herredskommunene i 1837 var Alvdal et anneks under Tynset prestegjeld. Alvdal ble eget herred under navnet Lilleelvedalen fra 1. januar 1864. Størstedelen av området var utskilt fra Tynset (Tønset) herred. I tillegg omfattet herredet Nedre Foldalen. Dette området ble senere skilt fra Lilleelvedalen (1. januar 1914) da Folldal ble egen kommune. I 1917 skiftet kommunen navn til Alvdal. Gjennom 2010 og 2011 fikk Alvdal betydelig medieoppmerksomhet på grunn av påstander om flere grove overgrep mot barn. Gruvedrift. Det har vært gruvedrift i Alvdal fra ca 1656 da de første funn av kobbermalm ble gjort i Baugsberget rett vest/nordvest for det som i dag er Steia (Alvdal sentrum). I forbindelse med gruvedriften ble det bygget en smeltehytte nedenfor Sølnfossen, der hvor Sølna renner ut i Folla. Gruvedriften var ikke særlig lønnsom med den tids utvinningsmetoder, og driften ble innstilt midt på 1680-tallet. På 1720-tallet ble det ny gruvevirksomhet i Fådalen (nå i Tynset kommune) og det ble bygd en smeltehytte – Strøms hytte – i det som i dag er grenda Strømmen i 1722. I 1745 ble det gjort kobberfunn i Folldal, i det området som i dag heter Verket. Gruvedriften i Folldal ble drevet av Frederiks Gaves Verk som etter hvert kom i forretningsmessige stridigheter med Røros Kobberverk, blant annet om tilgangen til trevirke som det krevdes store mengder av i forbindelse med gruvedriften. På grunn av lite tilgang til trevirke i Folldal ble det i 1747 bygd en ny smeltehytte der den gamle hadde ligget ved Sølnfossen. Denne smeltehytta fikk navnet Lovise Hytte. Det var mindre ressurskrevende å frakte malmen nedover til Alvdal enn å frakte trevirke oppover til Folldal. I 1751 ble det også gjort malmfunn i Rødalen, i nåværende Folldal kommune. Gruva fikk navnet Joachims Gruve etter bergverksmester Joachim Hagerup. Malmen fra denne gruva ble kjørt til Strøms Hytte. Bosettingen i Strålsjøåsen kom opprinnelig på bakgrunn av gruvedriften i Rødalen. I 1776 ble det også gjort malmfunn i Tronfjellet. Størst aktivitet og omsetning hadde gruvedriften i Alvdal på 1760-tallet. Under storflommen i 1789 ble Rødalsgruva fylt med vann og driften ble innstilt. Strøms Hytte ble tatt av flommen. Generelle nedgangstider, mindre skog og mindre malmfunn førte til at gruvedriften omtrent stoppet helt opp rundt 1826. Fra 1905 ble det ny drift i Folldal og dette ga grunnlag for taubane fra Folldal til Alvdal for å frakte malm. Taubanen, som var 34 km lang, var i drift fra 1907 til 1970. Kommunevalget 2007. Ved direkte ordførervalg fikk Olov Grøtting (Sp) 485 førstestemmer og 68 andrestemmer, tilsammen 553. Næringsliv/industri/sysselsetting. Største private bedrift i Alvdal er Synnøve Finden Meierier ASA som i 2008 sysselsetter ca. 160 personer. Tall for øvrig fra 2002 viser 178 sysselsatte i jordbruk, 88 i bygg/anlegg (største bedrift er Br. Gjermundshaug Anlegg A/S), 71 i trelast/treindustri (største bedrifter er A/L Alvdal Skurlag og S Malmlaft), 63 i varehandel, 53 i hotell og restaurant (største bedrift er Taverna Alvdal AS) og 31 i transport (største bedrift er Espeland Transport). 287 var sysselsatt i kommunal tjenesteyting, og Alvdal kommune er største arbeidsgiver. Alvdal har kraftinntekter fra fallrettigheter i Savalen kraftverk og Sølna kraftverk. Oppvekst/utdanning/skolevesen. Storsteigen Videregående Skole, tidl. landbruksskole Det første som er nevnt om skolevesenet i Alvdal er at herr Rasmus Larsen Næsteby benevnes som skoleholder i 1739. Dette er to år før den kongelige forordning av 1741 om skolevesenet på landet. I 1760 kommer Lovise Hyttes skole i gang som den første faste skole i regionen. I 1840-åra er det skoler ved Lovise Hytte (Plassen), Strømmen, Kveberg, Baugen og Egnund (Nedre Folldal). Etter delingen av Tynset herred (1864) var det seks faste skoler i Alvdal: Egnund skole (oppført 1863), Steien skole (oppført 1869), Strand skole (oppført 1869), Strømmen skole (opprinnelig oppført 1850 på Basmoen), Kveberg skole (1850), Plassen skole (daværende bygning oppført 1790 el. 1808). Senere på 1800-tallet var det også skoler på Barkald (1894) og Brandvoll (1896). Framhaldsskole ble startet i Alvdal i 1901. Realskole fra 1939. I 1960 var det bare 2 barneskoler igjen i kommunen. Alvdal Ungdomsskole ble bygd i 1964 til erstatning for den gamle realskolen. I dag (2008) har Steigen skole ca. 120 elever og Plassen skole ca. 100 elever. Ungdomsskolen har ca. 100 elever, og Storsteigen Videregående skole (tidl. Storsteigen Landbruksskole) har ca. 70 elever. Kommunen har tre barnehager, Øwretun barnehage (tre avdelinger), Plassen barnehage (tre avdelinger) og Strømmen barnehage (en avdeling). Idrett. Alvdal Idrettslag ble stiftet 21. desember 1902. Det første skirennet i klubbens historie ble avholdt i januar 1904. Samme år ble også det første hopprenn i Sandeggbakken avholdt med et lengstehopp på 20 ½ meter. Skiløpere fra Alvdal hevdet seg godt på nasjonalt og internasjonalt nivå i 1930-åra. Per Sætermyrmoen og Per Samuelshaug har seire i Holmenkollens 50-kilometer, Magne Gjermundshaug hevdet seg i kombinert før 2. verdenskrig, og etter krigen dominerte brødrene Ottar, Magne og Olav Gjermundshaug. Også senere har alvdøler hevdet seg i skisporet. Navn som kan nevnes er Erling Bjørn, Torgeir Bjørn og Jan Erik Bjørn, Anne Berit Gjermundshaug og Astrid Dæhlie. I herrefotball spilte laget seg opp til 2. divisjon i 1985-sesongen. Kvinnefotball ble organisert i distriktet på midten av 1970-tallet, og Alvdal vant det første kretsmesterskapet i 1977. Kvinnelaget spilte i 1. divisjon fra 1981 til 1986. Alvdal Skytterlag – stifta 1877 som Lilleelvedalen Skytterlag. Skytterlaget eier og driver skytebanen på Stormoen. Ingvar Brohaug fra Alvdal Skytterlag ble skytterkonge i 1999. Idrettslagets hovedarena ligger på Steimoegga. Anlegget har oppvarmet kunstgressbane fra 2008. Vinterstid har anlegget lysløype og skiskytterarena. Hoppbakken Sandeggbakken ble bygd i 1903 rett ved Glomma øst for Baugsberget. Bakken har blitt udødeliggjort gjennom Kjell Aukrusts novelle ”Halv meter for kort” som ble gjengitt i boka ”Simen” fra 1958. Aukrust beretter her levende om sin hoppkarriere i 1930-åra som kulminerte med et hopp på 29 ½ meter i Sandeggbakken – eller ”til den øverste Nationen” som hans far som var lengdemåler uttrykte det. Sandeggbakken er senere – i 1997 – bygd ut til to bakker med k-punkt 52 meter og 40 meter. Solan Gundersens Vinterleker, det uoffisielle NM i hopp og kombinert for barn i alderen 12-14 år, arrangeres årlig i bakken. Alvdal Turforening ble stiftet 31. januar 1981 og har stor oppslutning og høyt aktivitetsnivå. Det arrangeres turer sommer og vinter, og vinterstid kjøres det totalt 120 km løyper i kommunen. Turforeningen driver skihytta Allmannstua. Tusenårssted. Aukrustsenteret er kommunens tusenårssted. Kulturbygg. Alvdals kulturelle storstue, Aukrustsenteret, ble innviet av kong Harald V i 1996. Bygget er tegnet av arkitekten Sverre Fehn. Aukrustsenteret er viet ulike sider av kunstneren Kjell Aukrust og har fast utstilling av en rekke av hans tegninger, malerier og oppfinnelser. Det vises dessuten enkelte separatutstillinger av andre kunstnere. Bygget inneholder også kinosal (Flåklypasalen) med 120 sitteplasser. Bygdemuseet Husantunet består av et unikt bygdetun med 17 bygninger som står i sitt opprinnelige miljø fra 1700-tallet. Museet er i dag en del av Nordøsterdalsmuseet som har hovedkontor på Ramsmoen museumssenter i Tynset og er et av museene i Hedmark fylkesmuseum. Den første kirka man har kjennskap til i Alvdal var St. Nicolai kirke som ble innviet av biskop Ole Bårdsen Dopp i 1639, men det antas at det har vært kirke i bygda siden 11-1200-tallet. Dagens kirke er en trekirke som ble tegnet av arkitekten Christian H. Grosch og innviet 12. oktober 1861. Altertavla er malt i 1883 av nordmannen Carl Fridtjof Smith i München. Den har to klokker som er støpt henholdsvis i 1740 og 1778. Musikk. Alvdal har rike folkemusikktradisjoner, først og fremst representert ved spellemannen Malena-Knut (Knut Torsplass 1843 – 1928). I nyere tid er musikktradisjonen videreført, bl.a. av felespilleren Olav Kjernmoen. Forfattere. Alvdal har også hatt flere kjente diktere og forfattere. Presten, anarkisten og dikteren Ivar Mortensson-Egnund arbeidet en del sammen Arne Garborg den perioden Garborg bodde ved Savalen i Alvdal. Kjell Aukrust er sannsynligvis den mest kjente alvdølen med en stor produksjon av bøker. Nevnes må også forfatteren Ola Jonsmoen som har gitt ut en rekke bøker fra 1959 og utover. Mange av bøkene hans er illustrert av hans kone Unni-Lise Jonsmoen. Forfatteren og historikeren Einar Steimoeggen ga ut Alvdal Bygdebok i tre bind fra 1966-1973. Bygdeboka er under revisjon av bygdebokforfatteren Alf Eggset, og en ny utgave forventes om få år. Forfatteren og skolemannen Leif Braseth har gitt ut flere bøker med stoff fra Alvdals historie. Eidskog. Eidskog er en kommune i Hedmark. Den grenser i nord mot Kongsvinger og Sør-Odal, i vest mot Aurskog-Høland og Nes. Eidskog er ellers en grensekommune mot Sverige (mot øst og sør). Klima. Eidskog har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor. Det ble (med noen avbrudd) drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Eidskog i perioden 1890 − 2005. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 34,2 grader 6. august 1975 på Skotterud og −37,5 grader 14. januar 1918 på Åbogen. Historie. Navnet "Eidskog" er gammelt og ble brukt om området mellom dagens Kongsvinger i Norge og Arvika i Sverige. Eskoleia, veien gjennom Eidskog, var (og er forsåvidt fortsatt i form av riksvei 2) en av de viktigste ferdselsårene mellom Norge og Sverige. Den nevnes allerede i sagatiden og ble etter kanoniseringen av Olav den hellige del av en viktig pilegrimsvei fra Europa til Nidaros. Ved Midtskog, i dag kalt Matrand, ble en stavkirke reist på 1100-tallet. Dagens Eidskog kirke er bygd på samme sted og er fra 1665. Veien gjennom Eidskog har også vært viktig militært sett og flere ganger opp gjennom historien har svenske styrker rykket inn i Eidskog. For å forsøke å stoppe dem ble det bygget flere forsvarsverk i området, blant annet ved Magnor og Matrand, men hovedforsvaret var ved Kongsvinger festning. Siste gang svenskene angrep gjennom Eidskog var i 1814 da generalmajor Carl Pontus Gahn 31. juli krysset grensen og marsjert mot Kongsvinger. Han ble stoppet ved Lier skanse nær Kongsvinger den 2. august av oberstløytnant Krebs og trakk seg tilbake til Eidskog. Den 4. august rykket Krebs etter for å drive svenske helt ut av landet. De to styrkene møttes i slaget ved Matrand, som var den blodigste trefningen under hele krigen og endte med norsk seier. Senere på året havnet Norge i union med Sverige og fiendtlighetene ved grensen opphørte for denne gang. At veien gjennom Eidskog var en viktig forbindelsesrute mellom de to landene ble ytterligere understreket ved åpningen av Grensebanen i 1865, som knyttet Christiania til Stockholm. Eidskog ble en selvstendig kommune i 1864 ved utskilling fra Vinger kommune. Den nye kommunen hadde da 6 920 innbyggere. I 2001 ble Eidskog kjent for sin behandlingsgaranti. Ordfører Ivar Skulstad lovet da at kommunen ville sørge for at innbyggerne ikke trengte vente mer enn seks uker på en operasjon. Andre garantier kommunen ga var for barnehageplass, tomt, ved og sommerjobb. Få år senere, i 2008, var kommunen i så stort økonomisk uføre at fylkesmannens kontor aldri hadde sett liknende i nyere tid. Kommunen hadde da et driftsunderskudd på 42 millioner kroner og en samlet gjeld på 500 millioner, den høyeste per innbygger i Hedmark. Næringsliv. Eidskogs viktigste bedrifter er sentrert rundt glass og aluminium: Hydro Aluminium, H-Vinduet og Magnor Glassverk. Alle disse tre holder til ved Magnor. Utover dette finnes det noen små mekaniske verksteder og snekkerbedrifter. Mange av innbyggerne i arbeidsfør alder pendler til Kongsvinger og Oslo for å opprettholde normal lønnsinntekt. Kommunen er den største arbeidsgiveren i Eidskog. I tillegg settes det stadig igang ulike prosjekter med statlig finansiering for å bidra til lokal sysselsetting. Et eksempel på dette er etableringen av Magnor Næringshage AS høsten 2006 som et samarbeid mellom lokalt næringsliv, kommune og SIVA. Eskoleia Møbel var en del av firmaet Eskoleia, og er lokalisert må Magnor. De er Norges eneste sofaprodusent på innlandet og får mye oppmerksomhet på designsofaene deres Hea, Blester og Spon. E.skoleia Møbel ble sommeren 2007 solgt til Gulberg Produktdesign og drives nå under navnet BG Norge I Magnor sentrum finner vi også Hedmarks eneste designkontor, Gulberg Produktdesign. Firmaet ble etablert i 2003, og består av designerne Ida Gulbrandsen og Teresa Bergerud. De designer blant annet sofaer for tidligere Eskoleia Møbel og nå sin egen bedrift BG Norge. Kommunale tjenester. Kommunen har to barnehager, to oppvekstsentre, to barneskoler, én ungdomsskole og én kulturskole. Eidskog Montessoriskole ble opprettet i 2008 etter at Vestmarka skole ble nedlagt. Eidskog har samme sosiale og økonomiske struktur som Oslo indre øst. Dette gjør det nødvendig med en slik sterk satsing på tiltak for barn og unge. Kommunens framtid ligger i at de yngste får utdanning og arbeid utenfor kommunen. Eidskog kommune har organisert enkelte tekniske tjenester i egne kommunale foretak (KF). Elverum. Elverum er en kommune i Østerdalen i Hedmark som fikk bystatus i 1996. Elverum grenser mot kommunene Åmot i nord, Trysil i nordøst, Våler i sør og Løten i vest. Elverum kommune dekker 1229 km² og store deler av dette er dekket av skog. Det bor 19 665 innbyggere i Elverum kommune, hvorav bor i tettstedet Elverum per 1. januar. Kommunen har hatt en jevn vekst i innbyggertallet gjennom hele etterkrigstiden. Folkeveksten skyldes i særlig grad økt offentlig tjenesteyting, særlig gjennom Sykehuset Innlandet, Høgskolen i Hedmark og Forsvaret. Geografi. Elverum ligger i Sør-Østerdal i Østerdalen som deles av elven Glåma. Kommunen består av mye skog, men det er også større flater og kulturlandskap med jordbruksområder i Heradsbygd og Jømna sør for tettstedet Elverum. Dyrket areal er i stor grad lagt på elveavsetninger langs Glåma. Lenger øst er det mange flotte berg og store skogsområder med et rikt dyreliv som brukes som turområder og til jakt og fiske. Boligfelta i tettstedet Elverum er Hanstad, Mastmoen, Fjeldsetlia, Bryggeriberget, Leiret, Øverleiret, Vestad, Løvbergsmoen, Søbakken, Strandstykket og Strandmoen. Bygdene ellers i Elverum er Jømna, Melåsberget, Sørskogbygda, Hernes, Nordskogbygda, Heradsbygd og Strandbygda. Klima. Elverum har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Samfunn. Elvarheim, som er rådhuset i Elverum. Utdanning. Kommunen har 11 barneskoler, hvorav én er barne- og ungdomsskole, og én er sentral ungdomsskole. Elverum videregående skole, "ELVIS" er en av Hedmarks største videregående skoler med 750 elever fordelt på 7 studieretningsfag. Skolen ble bygget i 1975, på tomten som tidligere ble brukt av "Elverum kommunale høyere allmennskole, "EKHAS". Høgskolen i Hedmark (HiHm) har sentraladministasjon og en avdeling på Campus Elverum, plassert i det nye Terningen Arena. Avdeling for folkehelsefag ligger her, med ca 110 ansatte og 1300 studenter. Studieretninger er bl.a. sykepleiefag, psykisk helse, idrett og friluftsliv. Tidligere har lærerutdanningen ligget ved Torvet siden 1892, men er nå flyttet til Campus Hamar. Elverum folkehøgskule har 125 elevplasser og ligger langs Strandbygdvegen. Skolen har 9 ulike linjevalg og 30 valgfag. Forsvaret. I Elverum ligger militærleiren Terningmoen, som sammen med Rena leir utgjør Østerdal Garnison. Terningmoen var tidligere standkvarter for bl.a. Skyte- og vinterskolen, Oppland Regiment og Infanteriinspektoratet. I dag huser Terningmoen blant annet Gardeskolen (Rekruttskolen for HMKG), deler av Hærens våpenskole (deriblant Forsvarets Vinterskole), Krigsskolen (førsteårskullet for gjennomgående), Heimevernet, AFA-kontoret med mer. Terningen Arena (ved Terningmoen) er et militært/sivilt samarbeidsprosjekt om et flerbruksanlegg for blant andre Forsvaret, Høgskolen, kommunen og Hjelpemiddelsentralen. Næringsliv. Kommunen er "skoghovedstaden" på Østlandet, med flere mindre treindustribedrifter, her er hovedkontor for Glommen skogeierforening og regionkontor for Norsk skogbruksforening. Kommunen har to glassforedlingsbedrifter, næringsmiddelindustri, produksjon av legemidler/kosmetikk og sagbruk. Metallstøperi, betongbedrifter og grustak finnes også. I sentrum er det to kjøpesenter og på Vestad finnes bil-, maskin-, møbel- og byggevaresalg. Historie. Grunnen til Elverum sentrums («Leiret») beliggenhet, er Christianfjeld festning. Soldater kom dit for å bosette seg, og etterhvert som det kom flere, kom det også kremmere og salgsmenn. Dette dannet grunnlaget for befolkningsveksten som kommunen nyter godt av i dag. Elverum er den kommunen i Hedmark som har størst prosentvis befolkningsvekst i Hedmark. På 16- og 1700-tallet ble det anlagt flere festningsverk rundt omkring i Elverum. På Elverum folkehøgskole den 9. april 1940, samme dag som Tyskland invaderte Norge i Den andre verdenskrig sa kong Haakon sitt berømte nei til den tyske sendemannen Bräuer. Og det var her – og på Hamar – at stortingspresident C. J. Hambro holdt de to siste stortingsmøtene i frihet samme dag etter at tyskerne hadde hærtatt Oslo. Møtet munnet ut i Elverumsfullmakten. Bare halvannet døgn etter, den 11. april, utslettet 19 tyske bombefly det meste av bydelen Leiret. 41 mennesker omkom. Konge og regjering flyktet videre til Nybergsund i Trysil som også ble bombet. Elverum erklærte seg som by 30. september 1996. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Rådhusplassen, som ble restaurert i 2007. I den tilliggende Elvarheimparken ble Tusenårstreet plantet, et asketre. Museer. Det nasjonale Norsk Skogmuseum og distriktsmuseet Glomdalsmuseet ligger på hver sin side av Glomma ved Elverum sentrum, heholdsvis i Leiret og på Vestad. Museene er knyttet sammen med bruer til museumsøya Prestøya som eies av Skogmuseet, hvor det er en større samling koier, staller, ljørkoier og andre skoghusvær. I begynnelsen av august arrangeres de årlige Nordiske jakt- og fiskedager. Glomdalsmuseet har utstilt en vesentlig bygningsmasse fra Østerdalen og Glåmdalen med tradisjonsbygg. Glomdalsmuseet har også nasjonal utstilling om taternes kultur og historie, Latjo Drom. Uteområdene på begge museene er velegnet til fotturer, i tillegg til mer kulturhistorisk orienterte aktiviteter. Festivaler og aktiviteter. Grundsetmartn første uke i mars er et av landets eldste markeder, nevnt allerede i Færøyingasaga. Tradisjonelt var dette et møtested hvor hester, korn fra flatbygdene og kolonialvarer fra det sentrale østlandet ble solgt eller byttet mot skinn og andre handelsvarer fra dalene (Østerdalen og Gudbrandsdalen). I dag er det i stadig større grad et marked som alle andre, selv om det fremdeles omsettes skinn og landbruksmaskiner. Festspillene i Elverum arrangeres årlig i begynnelsen av august. Ungdomssymfonikerne er et fast innslag i festspillene. Volumfestivalen avholdes årlig i Elvarheimsparken og på diverse klubbscener i byen. Den ble i 2011 arrangert for sjette gang. Starmoen Fritidspark øst for sentrum rommer Nordens største utendørs go-kartsenter, 18-hulls golfbane, travbane, motorcrossanlegg, småflyplass, Rikssenteret for seilfly i Norge, hyttelandsby, med mer. Engerdal. Utsikt mot Femunden fra Engerdal Østfjell Engerdal er en kommune i Østerdalen i Hedmark. I sør grenser Engerdal til Trysil, i vest Rendalen og i nord til Tolga, Os og Røros. I øst har kommunen lang grense mot Sverige. Kommunen ble opprettet i 1911, etter at det ble utskilt områder fra Tolga, Trysil og Ytre og Øvre Rendal. Den største delen av innsjøen Femunden og rundt halvparten av Femundsmarka nasjonalpark ligger i Engerdal. Gutulia nasjonalpark ligger i sin helhet i Engerdal. Femunden trafikkeres i sommerhalvåret av rutebåten MS «Fæmund II». De største tettstedene er Engerdal og Drevsjø, men bosettinga er preget av store avstander og spredt bebyggelse. Kommunesenteret er Engerdal hvor også kommuneadministrasjonen ligger. Andre grender i kommunen er Elvdal, Femundsundet, Hylleråsen, Heggeriset, Sømådalen og Elgå. Næringslivet er preget av primærnæringer: Jordbruk, skogbruk og ferskvannsfiske, men turismen har de senere årene fått større betydning. I Engerdal finnes også Norges sørligste, samiske reindrift, og reinen kan ofte sees i den nordre halvdelen av kommunen. Kommunens største, årlige begivenhet er Engerdalsdagene. Arrangementet har blitt avviklet første helgen i august hvert år siden 1985. Engerdalsdagene har hatt et besøk på ca 15 000 de siste år. I tillegg blir Sportsfiskefestivalen.no arrangert i Elvdal den første helga i juli hvert år. Engerdal har to alpinbakker, Sølen Alpinsenter og Engerdal Østfjell. Sølen har 3 nedfarter, mens Østfjellet har 2. Klima. Engerdal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, relativt varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Engerdal innehar kulderekorden for Hedmark fylke. På Drevsjø ble det målt −47,0 grader 10. januar 1987. Folldal. Folldal er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser i nord til Oppdal og Tynset, i øst mot Alvdal, i sør mot Stor-Elvdal, Sør-Fron og Sel, og i vest mot Dovre. Gruvedriften ved Folldal Gruver hadde avgjørende betydning for Folldals utvikling fra 1700-tallet og fram til den siste gruva stengte i 1993. Tettstedet og administrasjonssenteret Folldal har innbyggere per 1. januar. Geografi. Folldal kommune har landets høyest beliggende kommunesenter (712,5 meter over havet) og preges av storslått natur med fjell og vakre seterdaler. Bygda ligger ved foten av Rondane og Snøhetta. Området har også mange interessante spor etter siste istid, så vel som fra de første fangstkulturene. Innen kommunen finnes Norges lengste seterdal (55 kilometer), Einunndalen. I Einunndalen er det fortsatt aktiv setring om sommeren på setere bygd allerede på 1700-tallet. Nesten halvparten av kommunens areal er vernet gjennom landskapsvernområder og nasjonalparker. Deler av Rondane nasjonalpark og Dovre nasjonalpark ligger i Folldal. Klima. Folldal har stabilt innlandsklima med lite nedbør (blant de tørreste i Norge), kalde vintrer og relativt kjølige somrer grunnet kommunens høyde over havet. Det er betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. I januar 2010 ble det uoffisielt målt −45,6 °C på Grimsbu i Folldal. På samme sted ble det målt 52 kuldegrader nyttårsdagen i 1979. Sistnevnte ville vært Norgesrekord dersom målingen var offisiell. Samfunn. Folldal kommunestyre består av 17 medlemmer og er kommunens øverste politiske organ. Arbeiderpartiet har åtte representanter, Senterpartiet har fem representanter, Sosialistisk Venstreparti har to representanter og Frie Velgere har to representanter. Ordfører Eva Tørhaug representerer Arbeiderpartiet og er Folldals første kvinnelige ordfører. Tidligere varaordfører Thomas Breen er Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og sitter i Justiskomiteen. Folldals Marked er Folldals lokalavis. Det er tre kirker i Folldal. Folldal kirke ble først oppført i 1751. Før det måtte folldølene reise til Dovre eller Lilleelvedalen (Alvdal) for å få utført kirkelige handlinger. Kirken var en korskirke med tårn over midtpartiet. Denne ble revet i 1881, og erstattet av en langkirke som fortsatt er i bruk. Kirkens altertavle er fra den første kirken, men skal opprinnelig ha tilhørt en gammel kirke i Fron. Dalen kyrkje ligger nord i bygda og ble bygget i 1935 etter initiativ av Dalen og Slåens kvinneforening. Egnund kapell ble bygget i 1975 som en gave gitt til Egnund krets av Magne Mortensson. Denne ligger sør i Folldal, i rolige omgivelser i skogen. Næringsliv. Næringslivet i Folldal var frem til nedleggelsen av gruvedriften i 1993 dominert av bergverk og primærnæringene jord- og skogbruk. Landbruket står fortsatt sterkt og utgjør i dag 20 % av sysselsettingen. Jordbruksarealet består hovedsakelig av eng og beite, og inntektene på gardene kommer derfor fra husdyrhold. Rike fjellbeiter og gode seterbilveier gjør at seterbruket har stor betydning. Klimaet gjør at skogbruket er av relativt lite omfang, men malmfuru danner grunnlag for en utstrakt trebearbeidings-virksomhet, blant annet innen lafting. Folldal kommune er den største arbeidsgiveren i bygda. Historie. Arbeidet i gruva - gjengitt med tillatelse fra Stiftelsen Folldal GruverLenge før det ble fast bosetting i Folldal ble området ofte besøkt av fangstmenn som jaktet på rein. Det finnes nærmere 1000 dyregraver i Folldal og rester av et større massefangstanlegg er datert til 1200-tallet. Også andre steder i Rondane er det massefangstanlegg og dyregraver som vitner om omfattende fangst av rein. En fangstgrop sør i bygda er utgravd og datert til 900-tallet. I følge lokale sagn var den første folldøl en mann som var lyst fredløs; Torkjell Barfrost. Et boplassfunn fra slutten av 900-tallet knyttes til sagnet. Ifølge Færøyingesaga skal Sigmundur Brestisson og fetteren Tóri Beinisson ha gått seg vill i en snøstorm på Dovrefjell da de var på vei for å møte Håkon Jarl av Norge. De skal da ha møtt Torkjell Barfrost og ble boende hos ham, kona Ragnhild og dattera Turid i seks år før de dro videre. Sigmundur Brestisson og Tóri Beinisson skal senere ha talt Torkjells sak på Frostatinget slik at Torkjell ble frikjent og ble sysselmann i Orkdal. Torkjells datter Turid giftet seg med Sigmundur Brestisson og flyttet med ham tilbake til Færøyene. Gruvedrift har hatt avgjørende betydning for Folldals utvikling fra 1700-tallet og fram til i dag. Folldal hovedgruve, Gammelgruva, startet formelt opp i 1748. I perioder sysselsatte gruva opptil 550 personer. I tiden fram til 1878 ble malmen fraktet med hest til Lovise smeltehytte i Alvdal. Fra 1878 til 1906 var det et opphold i driften. Ved oppstartingen igjen i 1906 ble malmen fraktet med taubane den samme strekningen. Den 34 km lange taubanen var Nord-Europas lengste. Hovedgruva ble nedlagt i 1941 da den var tom. Virksomheten ble drevet på flere andre forekomster i området frem til 1968. Da ble gruvedrift og oppredning flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 30 km fra Folldal sentrum. Virksomheten der ble nedlagt i 1993. Kultur/aktiviteter. Det er rik anledning til å utøve jakt (elg, rein og rype), fiske og friluftliv for alle innbyggere. Om vinteren finnes det et vidstrakt løypenett for skiaktiviteter. Folldal byr også på aktiviteter som elvepadling, ridning, hundekjøring, isklatring, juving og moskusfesafari. Idrettslaget Folldal IF har aktive grupper innen fotball, håndball, skiskyting, langrenn, hopp og orientering. I Folldal finnes også en motorcrossbane hvor det er mulighet til å leie crossykkel på treningsdagene. Folldalsdagene arrangeres hvert år siste helg i juli, med blant annet hundeutstilling og konserter. Tusenårssted. Vinter i Folldal. Bildet gjengitt med tillatelse fra Stiftelsen Folldal Gruver Folldalssongen. Tog med turister på vei inn i gruva. Gjengitt med tillatelse fra Stiftelsen Folldal Gruver Folldal flyplass. Folldal har egen småflyplass, Grimsmoen flyplass, Folldal, med ICAO-kode: ENGN, grusbane 1 000 m lang, høyde over havet: 2 263 fot, rullebaneretning 07–25, radiofrekvens 123,500 MHz. Plassen ligger på Grimsmoen. På grunn av fjellbølger som dannes av nærliggende fjellpartier, brukes plassen en del til seilflyging. Grue. Grue er en kommune i Hedmark. Den ligger midt i Solør, og grenser i øst til finnskogene og Sverige. I nord ligger Åsnes kommune. I vest grenser Grue til Nord- og Sør-Odal kommuner og i sør til Kongsvinger kommune. Det har vært mange gravhauger, og det er gjort mange funn fra vikingtiden i Grue, samt flere steinredskaper og flintfunn som er ca. 4000 år gamle. Grue er det mest funnrike området i distriktet. Kirkenær er administrasjonssentret i Grue, med ny miljøgate i 2005. Det er to kirker i kommunen; Grue kirke og Grue Finnskog kirke. Ei fellesliste mellom Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre vant kommunevalget i 2003. Grue Finnskog er en del av Finnskogen. Svullrya er et sted i Grue Finnskog. Geografi og klima. Grue har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kirkenær sentrum, og dette ble markert med en seremoni 1. januar 2000. Fra våren 2003 har Kirkenær sentrum gjennomgått en stedsutvikling som har foregått i flere byggetrinn, hvor det blant annet er bygget en ny miljøgate. Det skal anlegges en park i det området hvor plaketten for tusenårsstedet skal settes opp, og dette arbeidet vil etter planen bli avsluttet høsten 2006. Kommunens tusenårstrær er plantet ved alle skolene, 5 barneskoler og 1 ungdomsskole, ved aldershjemmet og ved begge kirkene i kommunen. Hamar. er en by og kommune i Hedmark. Den grenser i vest til Ringsaker, i nordøst til Åmot, i øst til Løten, og i sør til Stange. Nærmere 223 km², eller ca. 64 %, av kommunen eies av Vang Almenning. Hamar er den største byen i Hedmark, og det største tettstedet i region Innlandet med innbyggere per 1. januar. Byen er fylkesadministrasjonssete for Hedmark fylke. Norsk Tipping har sitt hovedkvarter på Hamar. Byen var en av vertsbyene under OL på Lillehammer i 1994. Skøyteløpene ble avholdt i Vikingskipet, mens grenene kortbaneløp og kunstløp foregikk i Hamar OL-Amfi, også kjent som Nordlyshallen. Ishockeylaget Storhamar Dragons, fotballaget HamKam og håndballaget Storhamar kommer fra Hamar Geografi og klima. Av Hamars areal på 351 km² var i 2011 163 km² skogbruksareal, 104 km² var myr og snaufjell. Jordbruksarealet var på 46 km², 14 km² var vann og 12 km² var tettsteder. Historie. "Hovedartikkel: Hamars historie" Hamars bosetningshistorie går nærmere fire tusen år tilbake i tid. Fra 400-tallet var storgården Åker i Vang et maktsentrum og tingsted, Heidsævistinget (Eidsivating) hvor lov og dom for hele mjøsregionen ble satt. En del stedsnavn (Torshov, Vidarshov) tyder også på religiøs makt. Hedemarken var et av de siste områdene Olav den Hellige klarte å kristne. Han overrumplet fem småkonger under ledelse av kong Rørek som hadde samlet seg i Ringsaker for å slåss. Hamar er omtalt som kaupang under Harald Hardrådes regjeringstid. I 1152 ble Hamar bispesete opprettet av den pavelige utsendingen Nikolaus Breakspere, som senere ble valgt til pave. Med dette fulgte domkirke, kloster, skole og rådestue. Dermed vokste også handel og kultur frem. I 400 år var Hamar en av landets 4–5 sentrale byer, på grunn av posisjonen som bispesete og religiøst senter. Biskop Mogens var den siste katolske biskopen som måtte gi opp, etter at den danske hærføreren Truid Ulfstand kom til Hamar i 1537. Domkirken og bispeborgen fikk navnet Hamarhus Slott. Domkirken ble i 1567 ødelagt av den svenske kong Eriks hærfører, Johan Siggeson. Etter dette ble byen forlatt og befolkningstallet gikk ned. I 1587 ble markedet etter kongelig forordning stengt, etter press fra Osloborgere (som følte konkurransen). Hamar mistet bystatusen, og området ble overtatt av Storhamar gård. I 1849 ble kjøpstaden Hamar opprettet etter kongelig resolusjon, på 400 mål jord fra Storhamar gård mot Åkersvika. Byen skulle være et administrativt og økonomisk sentrum for innlandet, med omsetning av landbruksvarer som hovednæringsvei. Landets andre jernbanestrekning ble åpnet fra Hamar til Grundset. I 1871 ble Hamar rammet av en tyfusepidemi som holdt på i ti år. Den berodde på at kloakken ble sluppet ut for nær vanninntaket. Hamar vokste sterkt som by mot slutten av det nittende århundret, godt hjulpet av næringsmiddelindustrien og verkstedindustri tilknyttet det viktige landbruket i distriktet. Byen ble utvidet i 1878, 1946, 1947, 1965 og tilslutt i 1992. Byen fikk sine nåværende grenser i 1992 da kommunene Hamar og Vang ble slått sammen med deler av Ringsaker kommune til storkommunen Hamar. Kommunen økte fra 18 km² til 351 km². Innbyggerne i Vang var sterkt kritiske til dette, og i en folkeavstemning stemte 95% mot sammenslåing. Forsteder og tettsteder. "Utdypende artikkel: Bydeler i Hamar" Ifølge Statistisk sentralbyrå har tettstedet og byen Hamar innbyggere. av disse bor i Stavsbergsområdet i Ringsaker kommune, mens bor i Ottestad i Stange kommune. Andre forsteder er Hjellum, Ridabu og Smeby og Solvang. Tettstedene i kommunen er Ingeberg, med innbyggere, og Slemsrud, med innbyggere – begge disse ligger opp mot Øvre Vang. Boligfeltene Vangli og Grubhol ligger langs riksvei 25 mot Løten. En liten del av tettstedet Ilseng strekker seg også inn i Hamar kommune. Politikk. "Utdypende artikkel: Politikk i Hamar" Einar Busterud driver valgkamp i Hamar 1. september 2007. Hamars ordfører er Einar Busterud, som var valgt som representant for By- og bygdelista. Varaordfører er Christel G. Meyer, som var valgt som representant for By- og bygdelista. Einar Busterud hadde støtte fra Høyre, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Pensjonistpartiet, da han ble valgt til ordfører på det første kommunestyremøtet i perioden: den 25. oktober 2007. Før BBL kom til makta i 1999, hadde Hamar vært styrt av Arbeiderpartiet siden 1927. De største politiske sakene de siste årene har vært utbygging og planlegging av strandsonen langs Mjøsa, bygging av videregående storskole og utbygging av Briskeby gressbane. I tiden fremover kommer bygging av kulturhus og utbygging av Hamar stadion til å være viktige saker i Hamar-politikken. Pr. 2005 var situasjonen denne: Ordfører var Einar Busterud, som var valgt som representant for By- og bygdelista. BBL hadde fått flertall i kommunestyret sammen med Sosialistisk Venstreparti, Pensjonistpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og én uavhengig representant, Hans Arnseth. Varaordfører var Terje Selnes, som var valgt som representant for Sosialistisk Venstreparti. Etter valget i 1999 var egentlig alt klart for fire nye år med Ap-ordfører, etter at SV hadde forhandlet fram en avtale med dem. Partiet innkalte til medlemsmøte, og der ble det, med åtte stemmer mot sju stemmer, bestemt at partiet i stedet skulle støtte By- og bygdelista. Et partimedlem som støttet samarbeid med Ap måtte gå før voteringen begynte. Hadde hun kunnet delta ved avstemningen ville partiet ha støttet Ap, ettersom leder har dobbeltstemme. Det var likevel ikke nok for å få ordføreren. De trengte fortsatt én stemme. Hjelpen kom fra Hans Arnseth. Han ble valgt inn i kommunestyret for Fremskrittspartiet, men meldte seg ut av partiet under forhandlingene for å støtte Einar Busterud (Frp ville ikke støtte noen liste). Arnseth var uavhengig de fire neste årene. Foran valget i 2003, ble han tatt inn i varmen i Fremskrittspartiet igjen, og sto på tredjeplass på lista. Arnseth ble valgt inn på ny. Frp hadde satset på samarbeid med Høyre og Kristelig Folkeparti, men de fikk altfor få stemmer til å få noen betydning. Da valget av ordfører ble gjort, meldte Arnseth seg ut av Frp og støttet Busterud, og ble nok en gang tungen på vektskåla – akkurat som fire år tidligere. I 2011 ble Unge Venstres 72. ordinære landsmøte avholdt i Hamar. Presse. a> ved Stortorget i Hamar sentrum Klokketårnet utenfor Skibladnerbrygga, med Koigen og Koigen-øya i bakgrunnen. "Hamar Arbeiderblad" gis ut seks dager i uken. Den kom første gang ut i 1925 og var som navnet forteller opprinnelig en Arbeiderparti-avis. Partibindingen har etterhvert opphørt, selv om navnet er beholdt. Avisa er den største i Hedmark. Den mye mindre avisen "Hamar Dagblad", som ble startet i 1971, var også en dagsavis, men kom etter hvert ut kun tre ganger i uken, og fra sommeren 2005 utkommer den som en ukentlig gratisavis. "Dagbladet Hedmark", "Demokraten", "Hamar Adressetidende", "Hamar Stiftstidende", "Hamars Budstikke", "Hedemarken Amtstidende" og "Oplandenes avis" har alle tidligere vært gitt ut i Hamar, men er nå lagt ned. Kirker og menigheter. Hamar var sete for et bispedømme i katolsk tid. Fra 1864, kort tid etter at byen fikk bystatus igjen ble den sete for Hamar bispedømme i den norske kirke, som omfatter fylkene Hedmark og Oppland. Hamar Indremisjonsforening ble stiftet i 1888 tilsluttet Normisjon, tidligere Det norske lutherske Indremisjonsselskap. Metodistmenigheten organisterte seg i 1868, og fikk bygd en kirke i 1884. Den katolske menighet ble dannet i 1923, året etter ble St. Torfinns kirke innviet. Hamar Frikirke ble grunnlagt og bygget i 1894. I 1924 ble Hamar bapistmenighet grunnlagt, mens pinsemenigheten Filadelfia Hamar, fulgte seks år senere. På "Hedmarktoppen" bygde pinsevennene et stevnested og senere Hedmarktoppen folkehøyskole. Frelsesarmeen ble organisert i 1895. De fikk eget hus i 1913. Mange av menighetene i Hamar har lokaler langs "Grønnegata"-"Skolegata", mellom Hamar Domkirke og Høgskolen. Utdanning. Nybygget, med gamle Ajer VGS øverst til venstre og gamle «katta» til høyre. Hamar katedralskole ble opprettet samtidig som kirken ble bygd, i 1153, og det var sammenhengende skoledrift på Domkirkeodden fram til 1584, da kongen bestemte at skolen skulle flyttes til Vang. Denne skolen ble noe senere flyttet til Oslo og slått sammen med Oslo katedralskole. Etter at Hamar fikk bystatus ble katedralskolen gjenopprettet. Dessuten ble landets første folkehøgskole, Sagatun Folkehøyskole, bygget. Andre tidlige skoler var Hamar Seminarium, Den Katolske Kirkes Gutteskole og Døveskolen. Samferdsel. I dag er byen knutepunkt mellom jernbanen, Riksvei 25 og Europavei 6. Byen har til alle tider vært et viktig trafikknutepunkt i Innlandet og historisk sett ble Hamar betegnet som en gjennomreisningsby for både mennesker og gods på vei mot Nord-Norge eller Kristiania og resten av Europa. Jernbanen. Tradisjonelt er Hamar kjent som jernbanebyen og det er her Rørosbanen og Eidsvold-Hamarbanen samt Dovrebanen møtes. Fra slutten av 1800-tallet valgte industriselskapene å lokalisere seg ved jernbanen og tilhørende sidespor i tilknytning til transportnettverket til NSB. Disse selskapene har i nyere tid forsvunnet på grunn av større krav til effektivisering, høye transportkostnader og begrensede ekspansjonsmuligheter. Fra andre verdenskrig og mange år fremover sto NSB i en særstilling som statsinstitusjon i byen. Jernbanedistriktet var stort og sysselsatte mange folk helt opp til nyere tid. I dag er det fortsatt betydelig trafikk med både passasjerer og frakt på Dovrebanen, mens passasjertrafikken på Rørosbanen har sunket noe i konkurranse med buss. Det foreligger også planer om å utvide Eidsvold-Hamarbanen til dobbeltspor sammen med utbygging av ny Europavei 6. Havnen. Den første havnen i byen lå nær jernbanestasjonen der politihuset i dag ligger og var et viktig samferdselsknutepunkt mellom jernbane og gårder rundt Mjøsa. Tversgående ferdsel på Hamar over Mjøsa var betydelig. Korn og melk ble transportert ved hjelp av dampbåter, så lenge det ikke var is, til henholdsvis Hamar Kornsilo og Hamar Melkefabrikk. Det meste av året gikk det føringsbåter til byen med ved, sand og teglstein samt råsprit til destillasjonsanlegget på Storhamar. Den 26. mai 1951 ble det også opprettet en fergeforbindelse til Kapp. Man hadde forhåpninger om at denne fergen skulle bli brua mellom Stockholm og Bergen, men denne tanken hadde ikke rot i virkeligheten da fergen etter flere havari og vinteropplag gjorde at den ble tatt ut av drift i 1979. I dag blir havnen brukt av privatbåter og begrenset rutetrafikk av DS Skibladner i sommermånedene. Kultur. Hamars frimurerloger har hatt tilhold i Østregate fra 1921. Sin første frimurerloge fikk byen allerede i 1891 med logen "St.Halvard til den flammende Stjerne", som ble reorganisert i 1908 og har vært aktiv siden. Logefelleskapet "Hamar Frimurerloger" består i dag av to St. Johannesloger, én St. Andreasloge og én Stewardloge. Kommunevåpen. Kommunevåpenet består av en orrhane i et tre. Våpenet ble laget før byens 50-årsjubileum i 1899, og godkjent i 1993. I Hamarkrøniken, skrevet ca. 1550, står det: "«Hammers vaaben det var en vhrhane med udslagen vinger vdi toppen paa it grönt furutræ.»" Også Hamarkameratene har dette i logoen sin. Severdigheter. Formannskapet i Hamar deler hvert år ut kulturprisen Hamarprisen på kr. 10 000. Idrett. a> – første verdensmester på Hamar Skøytebyen Hamar. Hamar er mest kjent som skøyteby. Det er usikkert når den første skøyteklubben ble stiftet, men det er sikkert at Hamar Skøiteklub eksisterte i 1865. I 1894 hadde Hamar Idrætsforening ansvaret for EM på skøyter for amatører, og året etter arrangerte de verdensmesterskap. For å bli verdensmester måtte man vinne tre av fire løp (500m, 1500m, 5 000m og 10 000m), noe Jaap Eden klarte. I 1949 ble Hamar stadion rustet opp, og i 1952 ble det på ny holdt VM der. Over 20 000 tilskuere overvar det to dager lange stevnet som ble vunnet av Hjalmar "Hjallis" Andersen. En måned før dette hadde Hjallis satt ny verdensrekord på 10 000 meter med 16.32,6 på samme stadion, under en skøytelandskamp mellom Norge og resten av verden. Da var det over 30 000 tilskuere på stadion, noe som er tilskuerrekorden for et idrettsarrangement i Hamar. I 1985 ble Hamar Stadion brukt som VM-arena for siste gang. Nederlenderen Hein Vergeer ble verdensmester. Etter at Vikingskipet ble bygd i 1992, arrangerte Hamar Idrettslag VM i 1993, 1999 og 2004. Nederlenderne Falko Zandstra og Rintje Ritsma vant de to første gangene, mens amerikaneren Chad Hedrick vant i 2004. I 1996 ble VM for enkeltdistanser holdt i byen. Skøyteløpere fra Hamar. Dag Fornæss vant NM, EM og VM i 1969. I VM i 1999 ble trønderen Eskil Ervik, bosatt i Hamar siden 1994, nummer tre. Ervik har dessuten vunnet en rekke enkeltdistanser i allround-EM. I 2005 ble Even Wetten verdensmester på 1000 meter. Amund Sjøbrend ble verdensmester i allround i 1981. Alle fire var medlem av Hamar Idrettslag. Det samme var 2/3 av Hadelandstrioen, Michael Staksrud og Hans Engnestangen gjennom store deler av karrieren. Nevnes må også Peter Sinnerud. Sinnerud var en lovende løper på 1890-tallet, men reiste til Amerika. I 1904 vendte han hjem, og vant både NM og VM med fire distanseseire. Da det ble kjent at han hadde deltatt i profesjonelle løp i USA, ble han fratatt titlene. I følge enkelte kilder ble avgjørelsen senere omgjort, men såvidt vites fikk Sinnerud aldri tilbake titlene offisielt. Sinnerud – som ble over 90 år gammel – ble siden en respektert størrelse i Hamars skøytemiljø, og en viktig hjelper for nederlandske løpere. Lagidretter. Hamar har fire klubber på det øverste serienivået i Norge. Ishockeyklubben Storhamar Dragons spiller i Get-ligaen og har Hamar OL-Amfi som hjemmearena, og damelaget til Storhamar håndball spiller i Gildeserien. Hamarkameratene spiller i 1. divisjon fotball for herrer 2011, og damelaget til Fotballaget Fart spiller i 1. divisjon. Hamar Idrettslags bandylag spiller i den nest øverste divisjonen. Hamar Ruins spiller i 2. divisjon i amerikansk fotball, og ligger midt på treet der mens ungdomslagene til Ruins derimot har vunnet seriemesterskap og NM-gull. Hver sommer arrangeres for øvrig Junioreliteturneringa (JET) i Hamar. Dette er en fotballturnering mellom de fremste juniorlagene i landet, samt flere fra utlandet. Finalen spilles på Briskeby gressbane. Individuelt. I 1993 ble Vikingskipet brukt som sykkel-velodrom da Oslo arrangerte VM på sykkel. Jan Frode Andersen var en av Norges beste tennisspillere, mens Jan Egil Andresen er på herrelandslaget i langrenn. Vang Skiløperforening har arrangert NM i langrenn seks ganger. Disse har gått på Gåsbu. I kommunen finner man også Lierberget alpinsenter, som ligger i Vangsåsen ca. ti kilometer fra sentrum. Bakken har én heis og seks traseer, med en høydeforskjell på ca. 100 meter og bakkelengde på ca. 350 meter. Hamar kommune har også motorsportarena. Vendkvern Motorbane som er kombinert grus og asfalt bane, hvor det blir kjørt både rallcross samt bilcrossløp. Banen blir driftet av Løten. Løten er en kommune i Hedmark. Kommunen grenser til Hamar i vest, Åmot i nord, Elverum i øst, Våler i sørøst og Stange i sørvest. Navnet kommer fra gammelnorsk "Lautin". Ordet er en kombinasjon av "laut" og "vin", hvor "laut" betyr en fordypning i bakken og "vin" betyr eng. Navnet ble skrevet "Løten" fra begynnelsen av 1800-tallet. Geografi og klima. Løten har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Næringsliv. Løiten brænderi, som ble opprettet i 1855, har bidratt til å gjøre Løten kjent. Akevitt-produksjonen ble overtatt av Vinmonopolet i 1927, men råspritproduksjonen fortsatte fram til 1990-årene. Den tradisjonsrike Løiten-akevitten produseres i dag av Arcus AS. Historie. Løten var det østligste av de opprinnelige tettstedene på Hedmarken, og har vært en gjennomfartsåre for trafikk mellom øst og vest i uminnelige tider. Det gamle kommunesenteret lå ved Løten kirke, som er fra det 13. århundre. Da jernbanen ble åpnet i 1862 ble Løten stasjon det nye senteret for handel og administrasjon. Sammenslåing med Hamar. I desember 1989 foreslo Buvik-utvalget at Løten skulle slås sammen med Hamar, Vang i Hedmark og en del av Ringsaker. I en folkeavstemning avholdt i april 1990 sa 97,4% av de fremmøtte nei til storkommune. 72% av kommunens innbyggere møtte opp. I et folkemøte 8. januar 1991 med Stortingets kommunalkomite i Løtenhallen møtte 3 000 opp for å si sin mening. Det var tilslutt Stortinget som avgjorde. Det var en stor intern drakamp i Høyre, som endte med at partiet fristilte sine representanter. 14. februar 1991 ble det klart at Løten ikke ble inkludert i storkommunen, med 72 stemmer mot 70. 20 av Høyres representanter stemte mot regjeringens forslag. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Arena Løten. Nord-Odal. Nord-Odal er en kommune i Hedmark. Kommunen består av sogna Sand og Mo og grenser i nord til Stange, i øst til Åsnes og Grue, i sør til Sør-Odal og Nes, og i vest til Eidsvoll. Tettstedet Sand er kommunesenteret i kommunen. Personer fra Nord-Odal og Sør-Odal kalles odølinger. Geografi og klima. Nord-Odal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor. Historie. Oldfunn og gårdsnavn peker ut Sand og Kongshov i nordvest, Fjell og Mo i nordøst, Austvatn og Berg i øst som de første gardene i Nord-Odal. I senere tid (eldre jernalder) ble bebyggelsen mer spredd og det ble hus og garder på Føsker, Haug, Linder, Holt, Nordre Berg og Eier. Ved slutten av eldre jernalder var det rundt femti garder og bruk i hele Odalen. I jernalderen var Nord-Odal underlagt et hovedting ute på Romerike. Det var mange vanskelige og mange gode år på 1600-tallet, med pest i 1603 og 1654, men det var en helt annen bygd i 1660: Sagbruk, skogsdrift, tømmerfløting og tømmersalg som skapte pengefortjeneste og nye impulser som rusket kraftig opp. Gyldenløvefeiden fra 1675 til 1679 rammet Nord-Odal hardt. Mange garder ble plyndret og ødelagt av svenskene. I krigstiden ble levering av korn, høy og matvarer ble påbudt til Kongsvinger festning, og bøndene ble stadig utskrevet til transportkjøring. På 1600-tallet, og enda mer i hundreåret etter, solgte de tømmer til både Christiania, Fredrikstad og Halden. I ca 1670 var det økonomisk så dårlig at flere måtte gå fra gardene sine. Tingbøkene har ved disse tider lange lister over gjeld som odalsbøndene hadde til byborgerne. På 1700- og 1800-tallet var Nord-Odal også en bergverkskommune. På flere steder i bygda finnes nedlagte gruver både for kobberkis og jernmalm. Til og med i Storsjøen fantes det rike jernmalmsforekomster som en kort periode ble utvunnet. Nord-Odal og Sør-Odal var en kommune (Odalen kommune) frem til 1819. Gjennom mange mannsaldrer har nordodølingene reist ut til skogs- og bygningsarbeid. På 1930-tallet ble mange tømmerhoggere tvunget til å reise til Russland for å få engasjement. Arbeids- og næringsliv. Nord-Odal er en typisk innlandskommune der jordbruk og skogbruk har dominert næringslivet. Korn- og grønnsakdyrking, husdyrhold og seterdrift, tømmerhogging og -fløting, eller rester av slik virksomhet, preger kulturlandskapet i bygda. Der er registrert 79 sætervanger i Nord-Odal. Korbølsætra er den største sætergrenda i Odalen med bygninger fra 1700-tallet. Pendling og søking etter arbeid utenfor kommunens grenser er, og har vært, tradisjon i Nord-Odal. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Sandsfossen, som er et gammelt industriområde. Det har satt opp en tavle med informasjon om stedets historie. Politikk. Ordfører er Lise Selnes (Ap), mens Lasse Juliussen (Ap) er varaordfører. Os (Hedmark). Os er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser i nord til Midtre Gauldal og Holtålen, i nordøst til Røros, i sørøst til Engerdal, i sørvest til Tolga og i vest til Tynset. Geografi. Kommunesenteret ligger på Os, ved Rørosbanen, Glåma og riksvei 30. Tettstedet Os har innbyggere per 1. januar. Nordover fortsetter veg og bane til Røros og Gauldalen. De østlige grendene i Os er Narjordet, Narbuvoll og. Vestover fra Os kommer en til Dalsbygda. Veien gjennom Dalsbygda fører til de fine natur og seterområdene i Kjurrudalen, Vangrøftdalen, Falken og Forollhogna. Forollhogna nasjonalpark ligger delvis i kommunen. Arealet er 1039 km², av dette er 63 % fjell. De høyeste fjelltoppene i kommunen er Sålåkinna med 1594 moh og Gråhøgda, høyeste toppen på Hummelfjellet, med 1543 moh. Glåma renner gjennom kommunen, og i Røstefoss kraftverk produserer Røros Elektrisitetsverk strøm. Det er to større sideelver til Glåma. Vangrøfta kommer fra Vangrøfdalen, renner gjennom Dalsbygda, og møter Glåma ved Oseng. Nøra renner ut i Glåma ved Nøra, og samler vann fra dalføret østover fra Os. Klima. Os har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer og relativt kjølige somrer grunnet kommunens høyde over havet. Det er betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Samfunn. Om lag halvparten av kommunens innbyggere bor i kommunesenteret Os. Landbruk, med hovedvekt på melk og kjøttproduksjon, har historisk sett vært den dominerende næringsveien i kommunen. Fortsatt er ca 25 % prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket. Av større bedrifter kan Os ID (Skandinavias største produsent av husdyrmerker), Norshield og Os trekultur nevnes. Det er flere kirkebygg i kommunen. Os kirke ligger høyt og fritt ved Osgardene. I tillegg er det Narbuvoll kirke, Dalsbygda kirke og Tufsingdal kapell. Historikk. Os var del av Tolga formannskapsdistrikt fra 1837. I 1926 ble Os skilt ut fra Tolga som egen kommune. Etter delingen hadde Os 1 936 innbyggere. 1. januar 1966 ble Tolga og Os kommuner slått sammen til den nye Tolga-Os kommune. Os hadde ved sammenslåingen 2 015 innbyggere. 1. januar 1976 ble Tolga-Os igjen delt i Tolga og Os kommuner. Os hadde et innbyggertall på 1 859 ved delingen. Trefningen ved Os ble utkjempet mellom norske soldater, skytterlagskarer og svenske og finske frivillige og tyske styrker den 2. mai 1940. Det var den siste trefningen i Glåmdalføret og er en av de få kamphandlingene hvor svenske og finske frivillige deltok aktivt i kampene mot invasjonsstyrkene i 1940. Tyskerne brente til sammen åtte garder som represalier etter trefningen. Et større antall sivile menn ble også arrestert, men ble satt fri etter kort tid. Represaliene ble gjennomført fordi tyskerne mente det var irregulære styrker involvert i kampene. Det har vært en viss diskusjon om hvor mange tyskere som falt, det er sikker informasjon om at fem ble drept. Mange har ment at tallet var vesentlig større, blant annet på grunn av en innførsel i kirkeboka som angir et høyere tall. Os museum. Os museum ble opprettet i 1983 og er et kulturhistorisk museum hvor objektene er bevart på sin opprinnelige plass. Museet eies og drives av Os kommune, og inngår i ansvarsområdet til Nordøsterdalsmuseet. Oddentunet er hovedanlegget til Os museum, et godt bevart gardsanlegg som ligger på sitt opprinnelige sted i Narjordet. Brofoss elektrisitetsverk ligger på Mosengen og utnytter et vannfall i Vangrøfta. Anlegget ble bygget av et interesseselskap, og ble tatt i bruk i 1916. Anlegget yder 30 000 kWh i året. Anlegget er ikke i drift, men er restaurert og drives av Nord-Østerdal kraftlag, men disponeres av Os museum. Håmmålvoll stoppested er bygd i sveitserstil og ble reist i 1915. Kvernhuset ved Røbekken i Narjordet er det eneste bevarte i kommunen. Huset ble satt opp i 1850-åra og ble benyttet av flere garder i Narjordet. Narbuvoll skole ble bygd i 1876 og var i bruk fram til 1955. I dag står skolestua restaurert og innredet som et skolemuseum i nærheten av kirka på Narbuvoll. Rendalen. Rendalen er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser i nordvest mot Alvdal og Tynset, i nord mot Tolga, i øst mot Engerdal, i sør mot Trysil og Åmot, og i vest mot Stor-Elvdal. Rendalen kommune omfatter det meste av Rendalen, en sidedal til Østerdalen. Kommunen omfatter dessuten den nordlige delen av Storsjøen, store fjellområder øst for Rendalen og en mindre del av selve Østerdalen. Naturen er karrig med mye sandgrunn og furuskog. Kommunen er 3 174 km² stor, og er dermed Sør-Norges største i utstrekning. Nærmeste større kommuner er Røros i nord og Elverum i sør. Hovednæringer er jordbruk og skogbruk, men også turistnæringen begynner å bli betydelig. På Renåfjellet er det raskt voksende hyttefelter og alpinanlegg. Severdigheter i Rendalen er blant annet Jutulhogget, Bull-museet, Fiskevollen og Sølen. Klima. Rendalen har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Samfunn. Kommunen har tre store grender/tettsteder: Bergset, Otnes og Åkrestrømmen. Mindre grender omfatter Hanestad (ved Glomma), Østagrenda, Haugset, Unset, Elvål, Finstad, Hornset, Åkre, Sjølisand. Berger skole, barneskole (1.-7.) på Bergset i Øvre Rendal og Fagertun skole (1.-10.) på Åkre mellom Otnes og Åkrestrømmen. Kommunen svarer til Rendalen prestegjeld. Det er fire kirker i kommunen: Hanestad kirke, Øvre Rendal (på Bergset), Ytre Rendal (på Otnes) og Sjøli kirke. Historie. Utsikt over Otnes og Lomnessjøen Kommunen ble stiftet med navnet Rendal formannskapsdistrikt i 1837. I 1880 hadde Rendal en befolkning på 3 529. Samme år ble Rendal delt i to, til Ytre- og Øvre Rendal. De to kommunene ble slått sammen igjen 1. januar 1965 og fikk navnet Rendalen. Kultur. Amatørorkesteret Ytre Rendal Symfoniorkester er Norges nest eldste symfoniorkester. Stiftet i 1878, kun Bergen filharmoniske orkester er eldre. Orkesteret feiret 130 års jubileum i 2008, med Aage Kvalbein som solist. Dialekt. På grunn av sin isolerte beliggenhet utviklet rendølene en særegen dialekt som var så godt som uforståelig for alle andre enn rendølene selv. Dialekten hadde flere hundre særegne ord og uttrykk, kasusbøyning, flere vokaler enn i vanlig norsk og et klart fonetisk skille mellom tynn, tykk og palatalisert "L" (sistnevnte skrevet med bokstaven "Ł" og "ł"). Det er også et skille mellom dentallabial og palatalisert "T". Ordlister og manuskripter skrevet på denne dialekten er bevart, men som talespråk ble den nesten utdødd før 2. verdenskrig til fordel for en mer moderert østerdalsdialekt. Eksempler på ord fra den originale dialekta er karauen (kæräuen) og hojnjeten (höjngjeten) som betyr henholdsvis kranglevoren/gjenstridig og jålete. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er «Pilegrimsteinen» eller «Åkresteinen» som den heter, ved Fagertun skole i grenda Åkre. Åkresteinen er to meter høy og et av de håndfaste minnene kommunen har om pilegrimene. Etter tradisjonen skal korset som er risset inn være fremkommet ved at den enkelte vandrer tegnet med vandrestaven, som var forsynt med jernpigg. Handlingen skulle bringe lykke på ferden. Steinen har også en innskrift, «ML», som har usikker betydning. Den har vært tolket som årstallet 1050, det vil si kun 19 år etter at Olav Haraldsson ble erklært hellig. Andre mener bokstavene betyr «midleidis» – midtveis, i den betydning at Åkre ligger omtrent midt mellom Oslo og Trondheim. Opprinnelig skal det ha vært fire slike steiner. Ringsaker. Ringsaker er en kommune i Hedmark fylke. Den grenser i nordvest mot Lillehammer, i nord mot Øyer, Stor-Elvdal og Åmot, i øst mot Hamar, i sør mot Stange og Østre Toten og i vest mot Gjøvik kommune. Ringsaker er den mest befolkningsrike blant kommunene i Hedmark og Oppland. Lokalavisen Ringsaker Blad utgis i Moelv. Geografi. Området ligger på Mjøsas østbredd, mellom bykommunene Hamar og Lillehammer, og strekker seg fra Helgøya og Nes i sør og østover mot Hedmarksvidda. De to største befolkningssentra er Brumunddal og Moelv, som også huser det meste av kommunale tjenester og styringsorganer. Brummunddal ligger til Furnesfjorden, som er en østlig gren av Mjøsa. Den innerste bukta av Furnesfjorden kalles Botsenden, men har også vært kalt "Bundefjorden". På den andre siden av Rudshøgda ligger Moelv ved Mjøsas hovedgren. Her går Europavei 6 over Mjøsbrua til Biri i Gjøvik kommune. Dovrebanen går på Mjøsas østside gjennom hele kommunen. Etter folketallet å regne er Ringsaker den største kommunene i Hedmark og Oppland. Ringsaker er også Norges største jordbrukskommune. Samlet areal er 1 281 km², med ca 100 km strandlinje mot Mjøsa. Sørlige deler mot Mjøsa er forholdsvis flate og frodige jordbruksområder. Her ligger også Norges største innlandsøy, Helgøya, som har bruforbindelse med Nes. Terrenget stiger gjennom store skogsområder mot nord, og her finner man Ringsakerfjellet med kommunens høyeste punkt, Tuva (1090 moh.) Bosetning. Kommunen har to tettsteder med bystatus fra 1. januar 2010. Dette er administrasjonssenteret Brumunddal med innbyggere og Moelv med innbyggere per 1. januar. Nydal, Kvål, Mesnali, Kylstad, Stavsjø, Nes, Brøttum, Furnes, Rudshøgda, Næroset, Åsmarka, Lismarka og Sjusjøen er tettsteder/bygder som hører til kommunen. Sjusjøen og Ljøsheim er hyttefelt tilknyttet omfattende langrennsløyper, som delvis benyttes under det årlige. Rudshøgda og Nydal er i tillegg store områder for næringsvirksomhet. Geologi. Ringsaker tilhører den geologiske regionen som kalles Oslofeltet. Spesielt kjent i dette området er den såkalte Brumunddalssandsteinen og Moelv-tilliten. "Vangsåsformasjonen" på Ringsaker er datert til tidlig kambriumtiden. Dette er sand som ble avsatt langs strandlinjen da havet trengte innover det subkambriske peneplanet. Videre finnes den såkalte "Ringsakerinversjonen", som kan sees i Steinsodden naturreservat. Klima. Ringsaker har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Næringsliv. Kommunen er preget av utstrakt jord- og skogbruk, og det meste av industri er bygd opp rundt dette, gjennom foredlingsindustri, sagbruk og ferdighusproduksjon. Det er betydelig produksjon av korn, bær og grønnsaker. Allerede i 1843 begynte man å bruke poteter til spritproduksjon ved Strand Brænderi i Moelv. Ringsaker er også Norges største jordbærkommune der Neshalvøya står for det meste av dyrkingen. Husdyrproduksjonen er også betydelig stor på gris, ammekyr og kyllingproduksjon. Nortura Rudshøgda er Ringsakers største enkeltbedriften med over 600 ansatte. Spis som i 2006 fusjonerte med Grilstad holder til i Brumunddal. TINE mottar over 60 millioner liter melk i året. Skogbruket er også betydelig og det meste av tømmeret går til sagbruk og trevareindustri. I 2004 ble det avvirket 137 500 m³, i hovedsak gran. Moelven ASA og RingAlm Tre er store sagbruks- og foredlingsbedrifter. Kommunen har også en stor mekanisk industri, i tillegg til mange små og mellomstore bedrifter med spesialkompetanse. Service og handelsnæringen er en virksomhet som har hatt stor vekst de siste årene. Flere av innlandets største butikker innen sin kjede eller virksomhet ligger her. Engrosvirksomheter som Asko, Gilberg og Nestles sentrallager i Norge finnes her. Blant de kjente bedriftene er Moelven Industrier, Gaupen-Henger, TINE, Gunnar Hippe as, Nortura (Gilde Hed Opp), Spis (Grilstad), Strand Brænderi, Asko, Sealed Air Norge AS, Bama, Evry, Nestlé, Møller Bil, RingAlm Tre. Historie. Ringsaker har vært bebodd siden eldre steinalderen, og spesielt områdene rundt Mjøsa og Neshalvøya. Det er gjort funn av helleristninger på Stein gård i Moelv. Hele 16 figurer er identifiserbare og de ble laget i eldre steinalder, 2-3000 år f. Kr. De fleste av disse er ristninger av elg, noe som var veldig vanlig i hele Nord-Skandinavia. På Mo gård ved Moelv er det funnet steinøkser som kan dateres til 2000 år f. Kr. På Smestadsletta nord for Moelv er det et kultsted fra eldre steinalder med en stor steinkrets. I tillegg til Steinsholmen er det funnet gravrøyser fra bronsealder (1800–400 f. Kr.) både på Helgøya og i Furnes, ellers mange gravfelter og -hauger fra jernalder og vikingtid i store deler av Ringsaker. Ved Stein gård er det to bygdeborganlegg fra folkevandringstiden. Rester av bygdeborger er det også ved Steinseng i Veldre, på Furuberget i Furnes, på Trostberget på Nes og på Hølberget i Åsmarka. Ringsaker kirke, bygd i 1170, er en vakker steinkirke beliggende i Moelv ved Mjøsas bredde, med et velkjent alterskap fra middelalderen. Rester av borgmurer og gamle gravplasser vitner også om en rik kultur med røtter langt tilbake i tid. På gården Baldishol i Nes lå tidligere Baldisholkirken der den eldste bevarte vevnaden i Norge ble funnet. Baldisholteppet er fra ca. år 1200. Nes kirke er fra slutten av 1200-tallet. På Steinsholmen i Mjøsa er det rester av Mjøskastellet, som ble bygd av Håkon Håkonsson i 1230-årene. Veldre kirke fra 1726 brant ned til grunnen 1996. Gårdsnavn og utgravinger viser at det var tidlig bosetning på flatbygdene, der jorda var lett å dyrke. Det er etter norske forhold store bruk med mange historisk kjente storgårder, f.eks. Mo, Skapal, Vea, Kise, Berg, Samsal, Stein, Skredshol, Tjerne, Grefsheim, Hol, Hovinsholm og Hovelsrud. Etter hvert som gårdene vokste kom også husmannsplassene. Allerede i seinmiddelalder dukker de første husmannsplassene opp. Disse var det mange av i Ringsaker, og ved Simenstad var det en hel grend med husmannsplasser. Brumunddal og Moelv vokste frem som tettsteder etter at jernbanen åpnet fra Hamar til Tretten i 1894. Kommunevåpen. Ringsakers kommunevåpen ble godkjent i kgl. res 1. februar 1985 og er tegnet av Arne Løvstad. Motivet har utgangspunkt i helleristninger av elg på en flyttblokk på Steinsholmen ved Stein gård i Ringsaker. Elgjakt har vært viktig helt siden forhistorisk tid, men helleristningen kunne ikke gjengis i kommunevåpnet. Så derfor fikk den en mer tidløs stilisering. Fargene er valgt av rent estetiske grunner, med det kjølige sølv mot det varme røde. Kultur. Dikteren Tryggve Andersen, lensmannssønn, født på Ringsaker 1866, var en betydelig dikter som utnyttet lokalhistorisk stoff fra Mjøsbygdene i sitt hovedverk "I Cancelliraadens dage" (1897). Boka består av fortellinger som til sammen utgjør en helhet. Den er ansett som et mesterverk og har en viktig plass i norsk litteraturhistorie. Alf Prøysen og grafiker Johan Nordhagen, har med sin bruk av lokale motiver også bidratt til å gjøre flatbygdene kjent langt ut over kommunegrensene. Stange. Stange er en kommune liggende på østsiden av Mjøsa i Hedmark. I nord grenser den mot Hamar og Løten, i øst mot Våler og Åsnes, i sør mot Nord-Odal og Eidsvoll. I Mjøsa grenser Stange mot Ringsaker, Østre Toten og Eidsvoll. Stange er den største jordbrukskommunen i Hedmark. Av fjorten gårder i fylket med over tusen mål jord, ligger elleve i Stange. Norges eldste landbruksskole, Jønsberg videregående skole, ligger her. Geografi og klima. Stange har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Stange har norgesrekorden for høyeste målte temperatur i august. På Staur forsøksgård ble det målt 35,0 grader 6. august 1975. Dette er også den absolutte varmerekorden for Hedmark fylke. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Stange kirke, den lille bygdas eneste middelalderbygg, fra ca. 1250. Kultur. Stange har en ganske utbrett kultur, av det mest kjente er Kvennstuguteatret og Vællsetrevyen. Stor-Elvdal. Stor-Elvdal er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser i nord mot Folldal og Alvdal, i øst mot Rendalen, i sør mot Åmot og Ringsaker, i vest mot Øyer og Ringebu, og i nordvest mot Sør-Fron. Ordfører Sigmund Vestad representerer lokalpartiet Bygdelista i Stor-Elvdal. Geografi og klima. Total lengde fra kommunens sørgrense ved elva Hovda og til kommunenes nordgrense mot Folldal ved Straumbu er ca 130 kilometer. Riksvei 3 følger Glåma fra Hovda i sør og opp mot Hanestad i Rendalen i nord, nærmere 90 km. Fra riksvei 3 ved Atna tar riksvei 219 av opp igjennom Atndalen. Ved Enden i Sollia kommer du inn på riksvei 27 som følger deg mot vest til Ringebu og mot nord til Folldalen. Andre viktige veier er riksvei 30 fra Koppang til Rendalen, riksvei 27 fra Enden i Sollia til Ringebu i Gudbrandsdalen (helårsvei), Birkebeinerveien fra Messelt til Lillehammer (bomvei), Vinjevegen (bomvei) fra Trønnes til Friisveien mot Ringebu og Friisveien fra Hirmoen i Atndalen også til Ringebu i Gudbrandsdalen. To elver deler kommunen i to, øst og vest for elva. Glåma er klart den største og renner i hoveddalsføret. I øvre deler av kommunen er elva Atna den dominerende. Tilførselselver til Glåma er Hovda (fra vest), Søkkunda (fra vest), Neta (fra øst), Imsa med sideelvene nordre og søndre Eldåa (fra vest), Trya (fra vest), Kjemåa (fra øst), Tresa (fra øst) og søndre og nordre Bjøråa (fra vest). Tilførselselver til Atna er Storgryta, Veslegryta og Setninga. Største delen av arealet i Stor-Elvdal består av fjell og skog. Kommunen består av 1000 km² med skog og 1000 km² med fjell. Største fjellområdet er på Glåmas vestside og strekker seg fra elva Hovda i sør og helt opp til grensa mot Folldal i nord. Østkjølen av kommunen starter nord for Rena Leir, området mellom elvene Rena og Glåma. Her ligger Furusethseter og Evenstadsetra og Skånskjøen før en kommer ned til et lite dalføre ved Kjemsjøen, rett ovenfor Koppang. Fra Kjemsjøen går det bomvei til Evenstad. På denne strekningen er Søndre Hovden høyeste topp med sine 869 moh. Nord for Kjemsjøen ligger Mora og Koppangskjølen, som var seterområde for gårdene i Koppangsområdet. Hele området er naturlig skogkledt. Høyeste topp er Grønkampen med 927 moh. Andre markante topper er Månseterkletten med sine 884 moh. Vestkjølen ligger høyere enn Østkjølen og danner skillet mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen. I Stor-Elvdal starter dette området ved treriksrøysa mellom kommunene Åmot, Ringsaker og Stor-Elvdal. Herifra stiger terrenget jevnt, du passerer Søkkundsjøene, Myklebysjøen, krysser Birkebeinerveien til Lillehammer, Nordre Gråvola på 1141 moh, krysser Imsdalen, de tre Fampene med 1320 moh på det høyeste, krysser Trya vassdraget, Hirkjølen og inn i gamle Sollia kommune, hvor Storvola rager 1435 moh – for til slutt å ende opp ved kommunens høyeste fjell. Høyeste fjell er Gravskardhøgda med sine 1767 moh. og ligger rett nord for Atnbrua. Største sjø er Atnsjøen, selv om den ligger i tre kommuner, den klart største delen i Stor-Elvdal. Andre store sjøer er Setningssjøen, Myklebysjøen og Søkkundsjøene. Tettbebygde steder i Stor Elvdal er fra sør: Steinvik, Strand, Opphus, Rasta, Evenstad, Mykleby, Imsroa, Stai, Trønnes, Koppang, Øverengsmoen, Bjørånes, Atna, Mogrenda, Sollia, Enden og Atnbrua. Koppang er kommunens administrasjonssenter og eneste tettsted. Stor-Elvdal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Kultur. Som kommunens navn sier er landskapet preget av den store elva som renner gjennom dalen, Glåma. Bjørnstjerne Bjørnson karakteriserte Stor-Elvdal som Norges «Rhin dal». Mest kjente landskap er «Koppangsøyene», et øylandskap som strekker seg fra Sundflobrua i nord (bru mellom Koppang og Trønnes) og Stai i sør. Som det står i Stor-Elvdalssangen: «Der Glåma bryter bred og mektig frem». Et annet mektig landskapsbilde er Atnsjøen mot Rondane, et bilde som er udødeliggjort av maleren Harald Sohlberg. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Koppang sentrum. I triangelen mellom hotellet, kjøpesenteret Coop og kjøpesenteret Øyen-senteret står tusenårsstedet markert med en skulptur laget av kunstneren Øivin Storbækken. Den forestiller tre reinsdyr som kommer ut og ned fra en fjellside. Steinen er Tolgagranitt og reinsdyrene i kobber. Skoler. Høgskolen i Hedmark, avdeling for anvendt økologi og landbruk, ligger på Evenstad. Sør-Odal. Sør-Odal er en kommune i Odalen i Hedmark. Kommunen grenser i nord mot Nord-Odal og Grue, i øst mot Kongsvinger, i sør mot Eidskog og i vest mot Nes. Kommunen er delt inn i 102 matrikkelgarder fordelt på de tre sogna Strøm, Ullern og Oppstad. Bygdenavnet uttales "o´daɳ". En person fra Odalen kalles en "odøling". Geografi. Sør-Odal ligger i Glåmas dal mellom Vinger og Romerike. Glåma, ofte bare kalt «elva» lokalt, renner først i nordvestlig retning gjennom bygda Strøm. Ved Os gjør elva en skarp sving og fortsetter å renne gjennom bygda Ullern sørvestover mot Akershus. På Os renner også Oppstadåa ut i Glåma. Oppstadåa, som også kalles ved det eldre navnet Osa, kommer fra Storsjøen og kan renne begge veier gjennom bygda Oppstad. Det meste av bebyggelsen i Sør-Odal er konsentrert langs Glåma og Oppstadåa og rundt Storsjøen. Viktige sideelver til Glåma med nærliggende bebyggelse er Sageråa, Sloa, Oppstadåa, Dysta, Skyrudbekken, Mellandsåa, Manga, Hørrjua og Sæteråa. I tillegg er det bebyggelse langs Størja og Kugga som renner ut i Storsjøen og rundt Dølisjøen som er kilden til elveløpet Sloa. Sør-Odals høyeste punkt er Granberget som ligger 526 meter over havet. Kommunens største innsjø er Storsjøen. Riksvei 2 langs nordsida av Glåma og jernbanestrekningen Kongsvingerbanen langs sørsida er kommunens viktigste transportruter. Viktige naturområder i kommunen er Engene, Nygardsmyrene, Hølmyra og Ånerudmyra. Trua rødlistearter som finnes er knottblom, huldrestry, myrstjerneblom, småmyrull, pastellkjuke og blomsterkjuke. Gjennom kommunen vandrer dyrearter som elg, bever, bjørn, ulv og gaupe. Klima. Sør-Odal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor. Samfunn. Kommunen er delt inn i de tre sogna Strøm, Ullern og Oppstad. Strøm er hovedsognet og den største delen av kommunen. Administrasjonssentrumet i Sør-Odal er Skarnes. Kommunen har travbane på Sandnes og skytefelt ved sjøen Storbørja. Barneskoler. Sør-Odal ungdomsskole på Korsmo er den eneste ungdomsskolen i kommunen. Skarnes videregående skole er den eneste videregående skolen og ligger på samme sted. Solbakken folkehøgskole ligger på Os og har spesialiserte studieretninger innen drama- og teaterfag. Næringsliv. En stor andel av kommunens næringsliv består av landbruk. Omtrent 12 prosent av kommunens areal er dyrka mark, mens 70 prosent er produktiv skog. Jordbruket består hovedsakelig av korn-, potet- og grovforproduksjon, men det produseres også grønnsaker, frukt og bær. Historie. De eldste faste boplassene i Sør-Odal antas å være Strøm, Os og Hamar. Litt senere kom Røyser i Ullern og Øyen i Oppstad opp som tidlige boplasser. De eldste plassene ble bosatt noen århundrer før Kristi fødsel. Mange stedsnavn i Odalen bærer arv fra den norrøne mytologien. Eksempler på dette er Fresvoll (Frøys slette), Skøyen (Skades havnegang), Øyen (tidligere Ullarøy, Ulls øy), Disen (disas havnegang) og Jelsnes (erilens/erulens nes). Da Norge ble kristna ble de seks kirkene i Odalen bygd. Disse var Strøm, Ullern, Oppstad, Øyset, Sand og Mo. De to siste ligger i Nord-Odal og Øyset kirke ble borte like etter reformasjonen og hører til Vinger. Både Strøm og Ullern kirker ble viet til Sankt Olav, mens Oppstad ble viet til Sankt Hallvard. Sognepresten har bodd på Strøm (Sør-Odal prestegard), og den residerende kapellanen har i nyere tid holdt til på Nordre Nust (kalt Prestegarden) i Oppstad. I hundreåra fram til svartedauden dukka det opp spredte gardsbruk langs hele Glåma, Oppstadåa, Storsjøen og Dølisjøen, og flere av de gamle gardene ble delt i mindre parter. I disse tider hørte Odalen til Øvre Romerike under Oslo stift. I 1349 slo svartedauden til i Odalen og rundt to tredeler av odølingene døde. Mange garder ble lagt øde og brukt som jorder for nabogarder. På 1600-tallet hadde befolkningen igjen nådd den samme mengden som før pesta. I perioden 1350 til 1600 ble derfor nesten ingen nye boplasser rydda. Noen av de nedlagte ødegardene var de første til å bli tatt i bruk igjen. Seinere, særlig på 1700- og 1800-tallet vokste befolkningen kraftigere enn før og mengden gardsbruk og husmannsplasser økte enormt. Gardene ble delt i stadig mindre deler og klasseskillene ble tydeligere. I begynnelsen av 1700-tallet ble Odalens jernverk, eller Odals Verk som det nå heter, grunnlagt. Dette jernverket kjøpte opp flere av de store gardene i Taulbygda med store områder tilhørende skog. Verket danna en stor oppgangstid for kommunen og skapte grunnlaget for mange arbeidsplasser. Denne virksomheta var grunnen til at blant annet Kjaberg skole og Sander bru ble bygd. På 1800-tallet ble gruvedrifta nedlagt, men Verket var i 1950 fortsatt den høyest skyldsatte eiendommen i kommunen. I 1862 kom jernbanen til Sør-Odal. Flere stasjoner ble bygd på sørsida av elva. Disse var Disenå stasjon, Skarnes stasjon, Mangbakken stasjon, Sander stasjon, Mellandsmoen stasjon og Galterud stasjon. Skarnes var tidligere et naturlig knutepunkt for båttransporten som foregikk langs Glåma til Kongsvinger og Akershus og Oslo og langt Oppstadåa og Storsjøen til Sand og Mo. Etter at jernbanestasjonen ble bygd på Skarnes vokste det fram et tettsted der som tok over mye av sentrumsoppgavene som området ved Strøm kirke tidligere hadde hatt. Midt på 1900-tallet vokste tettstedet seg også utover Tronbøl i sør og Korsmo på andre sida av elva. I dag befinner blant annet skoler, barnehager, lensmannskontor, butikker og et kjøpesenter seg i administrasjonssentret. Skoler har i det siste hundreåret blitt satt opp blant annet på Nordset (Slåstad skole), Sander, Skøyen (Disenå og Ullern skoler) og Korsmo og har skapt nye kretser som delvis har erstatta de gamle kirkesogna og tradisjonelle bygdene i kommunen. Navnet. Navnet på landskapet har i mange hundre år vært "Odal" eller "Odalen". I et oldbrev datert 1386 dukker formen "i Odali" opp. Etter preposisjoner som "i" og "på" bruktes dativ på gammalnorsk. "Odali" representerer nominativformen "Ódalr". Navnet betyr "å-dalen" og er gitt området fordi dalen med den mektige elva (åa) begynte her, ifølge de gamle romerikingene. I de eldste tidene var det nemlig ingen bebyggelse i Solør og oppover Østerdalen. Opprinnelig hører navnet "Odalen" til den sørligste av de to Odals-kommunene, men siden de to hørte sammen helt til 1819 fortsatte også den nordre delen å benytte landskapsnavnet i sitt kommunenavn. "Odal" er et av de få landskapsnavna som har overlevd på kommunenivå i Norge. De fleste andre kommuner har et kirkenavn som kommunenavn. "Odal" har likevel ikke vært i bruk som kommunenavn før kommuneinndelinga på attenhundretallet. Tidligere het kommunen (dengang prestegjeldet) "Strøm" etter hovedsognet, som de fleste kommuner. Helt til kommunedelinga 10. april 1819 fungerte Odalen som en enhet. Etter delinga av Odalen fikk de to nyskapte kommunene navnene "Søndre" og "Nordre Odalen". I ettertid har skrivemåten "Søndre Odalen" blitt byttet ut med "Sør-Odal". Det er fortsatt vanlig å kalle kommunen "Odalen" i bestemt form og med tykk l. Blant odølinger høres også formen "sinnre odarn" (egentlig "Syndre Odalen") for å skille fra "nørdre odarn" ("Nørdre Odalen"). Kultur. I kommunens innsjøer og i Glåma er det muligheter for båtliv, fiske og bading. Sør-Odal har også idretts- og aktivitetspark, tur- og skiløyper, idrettshall, svømmehall, kulturskole, ungdomshus, bibliotek, flere grende- og kulturhus, gamle kirker og prestegard. Av severdigheter finnes Oppstad kirke, Odals Verk, Maarud Gaard, Odalstunet og Galleri Lyshuset. Kommunens tusenårssted er Galleri Lyshuset som er en permanent utstilling av kunstneren Kåre Tveters originalarbeider. Kommunevåpenet. Sør-Odals kommunevåpen består av tre gullnøkler stilt i trepass på rød bunn. Våpenet ble vedtatt av kommunestyret 7. mai 1991 og godkjent ved kongelig resolusjon 10. januar 1992. Nøklene har dobbel symbolikk og representerer både de tre sogna kommunen består av og de tre vannveiene; Glåma, Oppstadåa og Storsjøen. Nøkkelen er også et symbol som åpner, stenger, binder og løser og kan representere rettferdighet, kunnskap og noe positivt. Motivet ble tidligere benyttet av både historielaget og realskolen før det ble valgt som offisielt kommunevåpen. Om våpenet ikke kan trykkes eller produseres med de riktige fargene skal det alltid gjengis som hvite nøkler på svart bakgrunn. Som rektangulært flagg, når kommunestyret har møter, kan de samme nøklene benyttes i gul farge i samme mønster på varmrød bakgrunn. Til dekorativ bruk kan våpenet brukes som tverrskårede bordflagg, vimpler og hengende bannere. Som med andre kommunevåpen er våpenet i utgangspunktet reservert til bruk av den sentrale administrasjonen og kommunale institusjoner. Navnet på en kommunal etat eller institusjon kan innskrives i en ring langs kanten i stedet for å bruke skjoldinnfatningen. Tolga. Tolga er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser i nord og øst til Os, i sør til Engerdal og Rendalen, i vest til Tynset. Kommunen er over 1100 km² i utstrekning, men har færre enn 1700 innbyggere. Bare 2,4 % av arealet er dyrket mark, mens 2/3 av arealet er snaufjell. Største arbeidsgiver er Tolga kommune, og over 25 % av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene. Befolkningen er svakt synkende. Nærmere 20 % av arealet i kommunen er vernet, og Forollhogna nasjonalpark, som delvis ligger i kommunen er størst og mest kjent. Kommunen samarbeider med de andre kommunene i Fjellregionen, som består av Alvdal, Folldal, Rendalen, Tynset, Os, Røros og Holtålen. Geografi. Tolga ligger langs Glåma, som renner gjennom kommunens hoveddalføre. Kulturlandskapet i landbruksbygda Vingelen nordvest for Glåma er bemerkelsesverdig. Grendene sørøst for Glåma ligger langs Holavassdraget som renner ut i Trysilelva via Isteren. Klima. Tolga har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer og relativt kjølige somrer grunnet kommunens høyde over havet. Det er betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Samfunn. De fleste "tolgingene" bor i "stasjonsbyen" Tolga sentrum, (eller «"på Tolga"»). Den nest største grenda er Vingelen, som fremdeles har barneskole. Grendene langs Hola er Hodalen, Kåsa, Holøyen og Øversjødalen. Tolga prestegjeld har samme utstrekning som kommunen, og tilhører Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme. Kirker i Tolga sentrum, Vingelen, Hodalen og Holøydalen. Kommunen har utstrakt interkommunalt samarbeid med Os, og deltar også i samarbeidet i Fjellregionen, sammen med Alvdal, Folldal, Rendalen, Tynset, Os, Røros og Holtålen. I 2011 ble boka "Tolga og Os gjennom tidene. Fra steinalder til om lag 1840" av Jon Ola Gjermundsen, Amund Haugen Steinbakken og Thea Sørensen utgitt av Tolga kommune og Os kommune. Næringsliv og kommunikasjon. Næringslivet er i hovedsak orientert rundt landbruk. Tradisjonelt har landbruket i kommunen vært dominert av melkeku og sau, og det er fortsatt ca. 90 leverandører av kumelk i kommunen. Kyllingproduksjon har fått et stort oppsving den senere tid, og det er nå ca. 10 kyllingprodusenter i kommunen. Det blir også bygd flere hus for rugeggproduksjon. Tolga-Os Sparebank er fylkets eneste lokalbank. Banken har hovedkontor på Tolga, avdelinger på Os, Tynset og Elverum. Filialene i Vingelen og Dalsbygda ble lagt ned i 2008. TINE Meieriet Øst hadde et av sine meierianlegg like sør for sentrum. Produksjonen var bl.a. smør, fløteblanding for iskrem, syrekasein og løpekasein. Meieribygget er moderne, og ble bygget så sent som på 90-tallet, men allikevel bestemte TINE i 2008 seg for å legge ned meieriet. Etter hvert ble det da bestemt at Staur foods, som produserer mat for REMA 1000, skulle overta lokalene. Avisa Arbeidets Rett, som kommer ut på Røros, og Østlendingen som gis ut i Elverum har begge god dekning av begivenheter i Tolga. Rørosbanen går gjennom kommunen, og Tolga stasjon ligger midt i sentrum. Jernbanen går på østsiden av Glåma. På vestsiden av Glåma går Riksvei 30, kjører du sørover kommer du til Tynset, og nordover til Os og Røros. I Tolga sentrum går Riksvei 26 sørøstover gjennom Hodalen og Øversjødalen mot Femunden, Engerdal og Trysil. Historikk. Tolga ble opprettet som Tolga formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1911 ble det gjennomført grensejusteringer i Tolga, Trysil, Ytre- og Øvre Rendal kommuner for å opprette Engerdal kommune. Et område med 201 innbyggere fra Tolga ble overført til den nye kommunen. I 1926 ble Tolga delt og Os skilt ut som egen kommune. Etter delingen hadde Tolga 1 917 innbyggere. 1. januar 1966 ble Tolga og Os kommuner slått sammen til den nye Tolga-Os kommune. Tolga hadde ved sammenslåingen 1 944 innbyggere. 1. januar 1976 ble Tolga-Os igjen delt i Tolga og Os. Tolga kommune hadde et innbyggertall på 1 865 etter delingen. Kultur. Tolgamålet er en av de få norske dialektene med kasusformer. Kommunevåpenet er beskrevet slik: "Tolga kommunes våpen blir: I rødt ei gull klokke. Tolga kommunes flagg blir: I rødt ei gul klokke." Motivet er klokka fra den gamle smelthytta på Tolga, og det er tegnet av Jarle Skuseth og ble godkjent i 1989. Museer. I sentrum finner vi Dølmotunet gardsmuseum, et komplett gammelt gårdsbruk med mange bygninger som er fylt med aktiviteter, dyr og budeier på sommerstid. Sætersgårds Samlinger ligger i Tolga Skoles lokaler, og inneholder lokale gjenstander fra steinalder til 1800-tallet. I Rausjødalen, sørøst i kommunen ligger Rausjødalen Setermeieri fra 1856 som var Norges første samvirkemeieri. I Vingelen ligger Vingelen kirke- og skolemuseum, med vekt på skole- og kirkehistorie. Det ligger også en gammel Østerdalsstue ved museet. Den er fra 1697, og har sist vært brukt som dikterstue for Eystein Eggen. Hangar 10 (H-10) i sentrum har en stor utstilling av gjenstander/fragmenter som viser fly og militærhistorie i Østerdalen/Fjellregionen. Flere sjeldne gjenstander. Mere info på www.nofmf.org Idrett. I Tolga kommune finner man flere idrettslag, det største er Tolga Idrettslag. Turskirennet "Ekebergrennet" går i påsken. På Tolga er det sjekkpunkt for Femundløpet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Tolgen Hytteplass. Røros Kobberverk anla i 1660-åra ei smeltehytte her, Tolgen smeltehytte, som var i drift fram til 1. januar 1871. Trysil. Trysil er en kommune i Østerdalen i Hedmark med omkring 7000 innbyggere. Den grenser i nord til Engerdal og Rendalen, i vest til Åmot, og i sørvest mot Elverum og Våler. Den østre delen av kommunen er en norsk utbulning mot Sverige, slik at Sverige omgir kommunen både i nord, øst og sør. Kommunen har to tettsteder – Innbygda i nord og Nybergsund lengre sør, begge ved Trysilelva. Innbygda har rådhus, kulturhus, ungdomsskole og videregående skole. Jord- og skogbruk er tradisjonelt de viktigste næringene, og kommunene har flere treforedlings-bedrifter. Trysilelva var en av de siste elvene i Norge med tømmerfløting, men denne virksomheten ble nedlagt i 1991. Fortsatt ligger Moelven Trysil (Trysil Skog) med stort sagbruk ved elva nord i tettstedet Innbygda, og like ved har Coop et byggevaremarked. Trysil er ellers Norges, med felte elg i 2004. Vinterturisme er en vekstnæring i kommunen, og Trysil har Norges største skianlegg, Trysilfjellet. Anlegget var fra starten et andelslag med berørte grunneiere, og ble i 2005 solgt til det svenske selskapet Skistar for 241 millioner kroner. Skistar eier både hyttegrender, heisanlegg og overnattingssteder under Trysilfjellet, og kan på den måten kryssubsidiere tjenestene og sikre høyt belegg i turistsesongene på en måte som tidligere eiere ikke maktet. Det er et 31 skiheiser ved Trysilfjellet (1132 m.o.h.), inklusive seks barneheiser. De sørste hyttegrendene er Håvi og Trysilfjell sør for fjellet, og Fageråsen nord for Trysilffjellet. Trysil er kjent for sine forfattere (Einar Skjæraasen) og skiløpere (Trysil-Knut). Trysilgutten, stiftet 1861 er verdens eldste skiklubb, og verdens første offisielle, sivile skirenn ble arrangert her i 1855. Kommunens motto er «Stavtaket foran». I sentrumsstedet Innbygda (innbyggere), ligger ett av landets eldste bygdemuseum, Trysil bygdetun, stiftet i 1901. Museet omfatter i dag våningshus, driftsbygninger og utmarksbebyggelse - i alt 21 bygninger som viser hvordan folk i Trysil levde på 1700 og 1800- tallet. Den eldste bygningen er fra ca. 1650. Bygdetunet er en del av Engerdal museum. Trysil/Engerdal museum er en stiftelse, opprettet i 1994 av Trysil kommune, Engerdal kommune, Trysil Historie- og Museumslag, og Engerdal Museum. Trysil hadde direkte ordførervalg i 2003. Ole Martin Norderhaug (Ap) fikk 59,9% av stemmene. Norderhaug ble gjenvalgt ved valget i 2007. Tettstedet Nybergsund (innbyggere) ble bombet av tyske fly under angrepet på Norge 11. april 1940, da Kong Haakon VII og kronprins Olav oppholdt seg her. Geografi. Trysil består av grunnfjell fra jordens urtid, tilhørende Det sveko-norvegiske grunnfjellsskjoldet. Øst for Mjøsa finnes granitter og vulkanske bergarter fra proterozoikumtiden som tilhører "det transskandinaviske intrusivbeltet" (TIB). Bergarten "trikolorgranitt" er en variant av "trysilgranitten" med rød alkalifeltspat, grønnlig plagioklas og blålig kvarts. Den er knapt 1700 millioner år gammel. Sandavsetninger med innslag av vulkansk materiale kalles "Trysilsandstein". Tilsvarende avsetninger i Sverige kalles "Dalasandsteinen". Alderen på formasjonen er mellom 1500 og 1300 millioner år. Den kjent for sine godt bevarte bølgeslagsmerker. Landskapet er preget av slage åser dekket med furu- og granskog, med bare kommunens aller høyeste topper over tregrensen. Elveslettene er generelt smale med begrensede avsetninger. En av de største moene, nord i Innbygda, er lokasjon for Moelven Trysil sagbruksanlegg. Dyrelivet omfatter tidvis både ulv og bjørn, og store mengder elg. Det er også vanlig skogsfauna som bever, tiur, orrfugl, osv. Klima. Trysil har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Presse. Østlendingen, Hamar Arbeiderblad og Lokalavisa Sør-Østerdal dekker nyheter og politikk med lokale journalister. Hver uke utkommer en kommeriell annonseavis, Trysil-Posten, i A4 format. Trysil-Posten utgis av Eltrykk. Tynset. Tynset (dialekt: "Tønset") er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser mot nord til Rennebu og Midtre Gauldal, i nordøst mot Os, i øst mot Tolga, i sør mot Rendalen og Alvdal, og i vest mot Folldal og Oppdal. Tettstedet Tynset har innbyggere per 1. januar. Kommunen omfatter nå det aller meste av gamle Kvikne kommune. Der ble Kvikne kobberverk igangsatt omtrent år 1630 som landets første kobberverk av betydning. Det var under drift for kongelig regning som landets største kobberverk. Verket ble endelig offisielt nedlagt i 1812, men sporadisk drift foregikk fram til 1912. Tynset flyplass ligger på østsiden av Glomma, ca seks kilometer sørvest for Tynset sentrum. Geografi. Forollhogna nasjonalpark ligger delvis i kommunen. Klima. Tynset har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintre, relativt varme somre og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. I januar har Tynset den laveste middeltemperaturen i Norge med unntak av stasjonene inne på Finnmarksvidda. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Henholdsvis laveste og høyeste offisielt registrerte temperatur på Tynset er −46,6 °C 1. februar 1912 og 31,3 °C 27. juli 2008. Samfunn. Kommunen består av følgende grender: Aaen, Brydalen, Tylldal, Auma, Fåset, Savalen, Kvikne, Telneset, foruten sentrum. Kommunen tilsvarer Tynset prestegjeld, og er sentrum i Nord-Østerdalen prosti og Nord-Østerdal tingrett. Med sine 5400 innbyggere er Tynset regionsenteret i Nord-Østerdal. Primærnæringen er fortsatt en viktig del av næringslivet, men i Tynset sentrum er det offentlig sektor og tjenesteytende næring som dominerer. I sentrum finnes et moderne og variert tilbud av bedrifter og forretninger, blant annet innen handel, data, jus, økonomi, og bygg og anlegg. Som regionsenter har Tynset også et godt skolesenter, med blant annet grunnskole og videregående skole. Historie. Tynset er første gang direkte nevnt i 1211 da erkebispen av Nidaros vigslet den nye stavkirken. På Kvikne og i Tylldalen er det bevart mange fine minner fra katolsk tid. Fem år før kirkevigslingen er kommunen indirekte beskrevet i Håkon Håkonssons saga som et område som støttet de antikirkelige birkebeinerne, før de i 1206 kom ned av fjellet i Ålen øverst i Gauldalen i Sør-Trøndelag. Første gård som nevnes i Nord-Østerdal er Sørgård i Tylldalen. Det er i et skinnbrev skrevet «på gildevangen» i Ålen sommeren 1381. I jordeboka for Ålen i 1638 sies Røros gård å ligge «på tynsetskogen», da var det ennå ikke bergverk på Røros, kun på Kvikne. Kultur. Spark-skulpturen på Tynset, med vanlig spark i forgrunnen I Tynset sentrum står verdens største spark. Den er 5,4 meter høy, 12 meter lang og veier 2 tonn og ble vist fram første gang 7. mai 2011. Femundløpet har sjekkpunkt på Tynset. Tynset rådhus (også kalt «brunosten») ble i 2010 kåret til landets styggeste rådhus. Våler (Hedmark). Våler er en kommune i Solør i Hedmark. Den grenser i nord mot Elverum, i øst mot Trysil og Sverige, i sør mot Åsnes og i vest mot kommunene Stange og Løten. Etter innførelsen av formannskapsloven i Norge, i 1837, var Våler en del av storkommunen Hof. I 1848 ble Åsnes utskilt som egen kommune, med Våler som en del av denne. Videre ble Våler en selvstendig kommune i 1854, etter sterk innsats fra blant annet stortingsmann Christian Svenkerud. Kommunen ligger lengst nord i distriktet Solør, og kalles derfor ofte Våler i Solør. Solør omfatter området mellom byene Kongsvinger og Elverum, bestående av kommunene Våler, Åsnes og Grue, og er en del av Glåma-dalføret. Området øst i Solør, i grensetraktene mot Sverige, er kjent som en del av Finnskogen. Denne delen av kommunen refereres da også til som Våler Finnskog. Geografi. Våler kommune er preget av store skoger og jordbruksarealer, og jord- og skobruk er de viktigste næringsveiene. Våler er blant landets store skogkommuner og nær 90% av kommunens samlede areal er dekket av skog. Klima. Våler har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Steinalderen. Man vet ikke med sikkerhet når de første mennesker bosatte seg i Våler, men man regner med at det først skjedde mot slutten av yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.). Man har funnet redskaper av flintstein, som er datert til ca 2000 f.Kr. Flintstein er ikke naturlig forekommende i området, og må derfor ha fulgt handelsveiene sørfra. De første menneskene som streifet rundt i skogene i Våler levde hovedsakelig av jakt og fiske. Selv om folk i bygdene rundt Mjøsa allerede hadde husdyr og dyrket korn, tok det noe lenger tid før folk ble fastboende her. Førkristen tid. Et rikt antall dyregraver, gravhauger og rydningsrøyser vitner om menneskelig aktivitet og bosetninger i Våler fra ca 1000 f.Kr. Men det var først med vikingtiden, fra ca 700 til 1000 e.Kr at Våler utviklet seg til mer enn bare noen spredte bosetninger. En stund i historien var Solør et mektig kongerike. Navnet Våler kommer av ordet «vål», som betyr rydning eller haug med grener og trestubber fra ryddet mark. Et sagn forteller om da Olav den Hellige dro gjennom Solør for å kristne folket her i 1022. Da han nådde Våler stoppet han ved stedets gudehov for å holde ting. Han møtte først en del motstand blant de lokale bøndene, men med sin overlegne makt fikk han til slutt overtalt folket til å konvertere til kristendommen, som han også gjorde så mange andre steder. Han bestemte at det skulle bygges en kirke, men det oppsto en uenighet om plasseringen. Dette avgjorde kongen på enkelt vis, ved å ta sin bue og skyte en pil opp mot himmelen og erklærte at der pilen landet, skulle kirken bygges. Pilen falt ned i et «vål» nede ved Glåmas bredd. Dette gav navnet til både stedet og kirka. (Selv om kirken senere ble kalt "Mariakirken"). Vålers kommunevåpen illustrerer Olav den Helliges pil. Middelalderen. I middelalderen var Solør i stor grad bare en utpost som lå langt fra de vanlige ferdselsårene. De få som fant veien dit var stort sett omstreifere og pilegrimer som skulle til Olav den Helliges grav i Nidaros. En pilegrimsrute for svenske pilegrimer gikk gjennom Eidskog, Solør og Elverum; Adam av Bremen nevner denne ruten så tidlig som i 1070. Langs denne ruten stoppet pilegrimene ofte ved Olavskilden i Våler, der legenden forteller at Olav den Hellige gav hesten sin vann. Kilden skal visstnok ha hatt legende egenskaper. Svartedauen kom til Norge i årene 1348 – 1350. Hvor hardt Våler ble rammet vet man ikke med sikkerhet, men sagnet forteller at det kun overlevde én gutt og ei jente. På 1600-tallet var det et relativt stort husdyrhold i Våler, og etter hvert som bruken av oppgangssaga ble mer kjent, begynte skogbruket å bli viktigere og viktigere i de skogrike traktene langs de mange vassdragene i området. Finneinnvandringen. En viktig del av Våler og Solørs historie er innvandringen og bosetningen av finner i de til da folketomme skogområdene mellom Solør og Värmland som startet på slutten av 1500-tallet. På denne tiden var de skogene som var langt fra bygdene nærmest verdiløse og det ble derfor lite konflikt med befolkningen i Våler. Den finske innvandringen skyldtes at det på denne tiden var hungersnød og krig i Finland, samt at den svenske kongen, Gustav Vasa, ønsket innvandrerne velkommen for å dyrke opp de enorme ubrukte skogarealene i grensetraktene, for på sikt å øke skatteinntektene til Sverige. Finnene brakte med seg sin spesielle kultur og sitt levesett, blant annet sin spesielle form for jordbruk, kalt svedjebruk. Denne metoden innebar å sette fyr på skogen og dyrke det nedbrente området som på grunn av asken var veldig fruktbart. Første året dyrket de rug, andre og tredje året kål eller turnips. Så kunne husdyra gresse på området noen år før skogen fikk vokse seg til igjen. Slik flyttet de rundt og svidde av og dyrket nye områder. Finnene brakte også med seg sitt språk, som setter sitt preg på området fremdeles, i form av stedsnavn og en del finske ord og uttrykk i dialektene på stedet. Området blir fremdeles kalt Finnskogen. Kirkehistorie. De eldste opplysningene man har om "Mariakirken" er fra 1600-tallet. Det var en stavkirke, som i 1686 var i meget dårlig stand. 800 år etter Olav den Hellige var det neppe den samme kirkebygningen som ble bygget der på hans tid. Antakeligvis var den blitt revet og bygget på nytt minst én gang, men den må likevel ha vært flere hundre år gammel. Den ble restaurert sent på 1600-tallet, og varte i enda et århundre. I 1804 sendte folket i Våler et brev til kongen i København, med spørsmål om man kunne få lov til å rive den gamle kirken og bygge en ny. På ny var den gamle stavkirken i dårlig stand, og den var dessuten alt for liten for det voksende bygdesamfunnet. Kongen ga lov til dette, og byggingen startet senere samme året. Kirkespiret er datert 1805, og den nye kirken ble vigslet 26. juni 1806. Den gamle kirken ble revet, og det står i dag et monument der den i sin tid sto. Den nye kirken brant ned til grunnen etter en påsatt brann 29. mai 2009. Blant kirkens gamle ornamenter, er antakeligvis døpefonten i kleberstein den eldste. Den er fra 1100-tallet, og er fremdeles i bruk. Den er i romansk stil med flettverksmønstre og akantusranke. Den er antakeligvis hugget ved et av steinbruddene i Gudbrandsdalen. Den praktfulle alterkalken i gotisk stil, er fra 1200-tallet, men restaurert i 1717. Et smijernsbeslag, også fra 1200-tallet, opprinnelig har prydet inngangsdøren til den gamle stavkirken er nå gjenbrukt i en dør fra 1600-tallet og plassert i en av kirkens sideinnganger. Den likevel antakelig eldste skatten fra kirken er den såkalte "Olavsspenningen". Det er en jernspenning som er smidd for å se ut som en vidjespenning, og skal i følge sagnet ha sittet i hestebisselet til Olav den hellige da han avgjorde kirkens plassering. Spenningen skal ha falt av, og deretter blitt gitt i gave som minne om begivenheten. "Olavsspenningen" blir i dag oppbevart på Historisk Museum i Oslo. Det gamle alterert ble laget i 1697 av Johannes Skraastad (1648–1700) fra Vang i Hedmark og hang i nordre tverrskip. Det nye alteret fra 1806, ble modernisert rundt 1860, og restaurert tilbake til sin opprinnelige form i 1916. Kultur. Våler Nærradio Forsvaret. Frem til 2003 holdt Befalsskolen for Artilleriet til ved Haslemoen, men virksomheten her er blitt flyttet til Rena leir og Haslemoen har blitt lagt ned. Tusenårssted. Kommunen opprettet i forbindelse med opprustningen av sentrum sør et tusenårssted. Stedet er lokalisert utenfor Sparebanken Hedmark sine lokaler, og er primært en møteplass med benker og belysning. Sentralt på tusenårsstedet er det plassert en treskulptur inspirert av formen på Vålers kommunevåpen. Åmot. Åmot er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser i nord til Rendalen, i øst til Trysil, i sør til Elverum, i sørvest til Løten, Hamar og Ringsaker, og i vest til Stor-Elvdal. Kommunen har fått navnet Åmot («åmøte») fordi de to elvene Glåma og Rena møtes her. Åmot har 4 skoler: Åmot ungdomsskole og Rena Barneskole som ligger på kommunesenteret Rena samt Deset Oppvekstsenter og Osen Oppvekstsenter som ligger henholdsvis på Deset og Osen. Klima. Åmot har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Det har (med enkelte avbrudd) blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Åmot fra 1873. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 34,0 grader 19. juni 1970 på Haugedalen målestasjon og −41,9 grader 23. desember 1915 på Rena. Politikk. Etter kommunevalget i 2003 har Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet samarbeidet. De fikk ni av de 17 kommunestyrerepresentantene, og dette har gitt Senterpartiet ordføreren og SV varaordføreren. Fra 1999 til 2003 var det Arbeiderpartiet og Høyre som hadde flest representanter, men disse fikk bare åtte representanter ved det siste valget. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Nesvangen, ei slette hvor Renaelva og Glåma møtes, åmøtet. Åmøtet er opprinnelsen til navnet på kommunen. Det var et naturlig valg med bakgrunn i stedets betydning som trafikknutepunkt opp gjennom historien, med Pilegrimsskjæret som et viktig landemerke. Det er også mulig at vangen kan ha vært en samlingsplass og kultsted i førkristen tid, og er idag en samlingsplass for formelle og uformelle anledninger. I tillegg til planting av tusenårstre på Nesvangen ble det gravet ned et metallskrin på Kulturminnedagen i 2000 som inneholdt blant annet kommuneplanen, aviser, mynter, tegninger fra barn på skolene og programmet fra 2000-årshelgen. Skrinet ble laget av Ragnar Pedersen og Yngve Halvorsens bilverksted på Rena Karton. Det ble også plantet tusenårstrær ved Skysstasjonen på Rena og i hagen på Sans Souci som den gang huset Frivillighetssentralen på Rena. I tillegg ble det plantet tusenårstrær i tettstedene Osen og Deset. Åsnes. Åsnes er en kommune i Solør i Hedmark. Den grenser i nord mot Våler, i sør mot Grue, og i vest mot Nord-Odal og Stange. Mot øst er riksgrensen mot Sverige. Flisa er det største tettstedet i kommunen. Geografi. Geografisk sett deles Åsnes kommune av elva Glåma. Østover strekker Finnskogen seg, ca. 30 km mot Sverige, og vestover fra Glåma er det skog og fjell ca.15 km mot Stange og Nord-Odal kommuner. Både Glåmdalen og nedre del av Flisa-dalføret er vide og flate. Bosetningen i Åsnes er konsentrert langs Glåma og i nedre del av Flisaelva. Klima. Åsnes har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Det har (med enkelte avbrudd) blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Åsnes fra 1895. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 32,9 grader 19. juni 1970 på Flisa og −39,5 grader 9. februar 1966 på Sønsterud. Historie. Åsnes kommune ble i 1964 slått sammen med Hof kommune. Funn fra steinalderen viser at de første bosetningene har funnet sted på Glåmas vestside for ca. 1500 år siden. Navn som Hov, Borg og Tinghaug forteller oss litt om et organisert samfunn med et religiøst liv, lovverk og forsvar. Fra Snorre har vi navnet til den første høvdingen som satte i gang rydding av det som senere ble Solørbygdene. Solve het han og han var en av forfedrene til Halvdan Svarte. Kristendommen nådde Solør på 1100-tallet og kommunenavnet ble Hof, som omfattet nåværende Våler og Åsnes. I 1848 ble kommunen delt i tre – Hof, Åsnes og Våler. De to sistnevnte danner i dag – sammen med Grue kommune – Solørregionen. Kommunevåpenet. Åsnes' kommunevåpen består av tre 3 fløterhaker mot gull bakgrunn. Dette symboliserer skogbruk og fløting i Flisa, Kynnavassdraget og Glåma. Tømmeret har vært skogens gull, derfor gull i bakgrunn. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er «Utsikten» parkanlegg som ligger sør i hovedgaten Kaffegata i Flisa sentrum. Fra Utsikten er det flott utsikt mot vest, herifra ses Glåma, vestsiden av Glåmdalen, Hovelsåsberget og videre innover i Vestmarka. "Utsikten er en av de få grønne lunger i Flisa sentrum. Det er et usjenert, vakkert sted. Åpent og med en flott utsikt. Vi tror det er sant at «kvaliteten på omgivelser er et uttrykk for samfunnets syn på seg selv» (et av kriteriene for statens føringer ved valg av tusenårssted) – vi ønsker å synliggjøre at vi verdsetter kultur og grønne omgivelser i kommunen vår. Utsikten er allerede «innarbeidet» som et sted for konserter og gudstjenester. Og fordi vi trenger et sted for kultur, trenger vi et stille sted, en fredet plett i sentrum. Og hele Kaffegata hører med til «sentrum».Vi ser det som en fordel at ikke alt skjer i rundkjøringens umiddelbare nærhet. Med paviljongen og de andre planene som foreligger for Utsikten, vil bruken utvides til teater, opplesning og utemøter. Om vi også får «Skjoldmøya» dit, blir to bautaer og ei infoplate en fin utvidelse av Utsikten som kultursted! Utsikten er et åpent offentlig rom. Vi vil tro det er lav terskel for å komme til et arrangement der. Ingen «eier» stedet. Ingen har flere «aksjer» der enn andre.Vi er fullt klar over at et av motargumentene mot Utsikten er manglende parkeringsplasser i umiddelbar nærhet. Vi mener at de 100-150 meterne å gå fra parkeringsplasser ved det gamle posthuset og langs Kaffegata, bør vi klare å gå. For de bevegelseshemmede, tror vi det vil bli funnet gode løsninger." Den ønskede utviklingen av stedet er ikke gjennomført. Askøy. Askøy er en øy, et prestegjeld, et tettsted og en kommune i Hordaland. Øyen er helt omgitt av fjorder; i nord ligger Radøy, i nordøst Meland, i sørøst Bergen, i sørvest Fjell, og i nordvest Øygarden. Kommunen. Kommunesentrum er Kleppestø. Fra Kleppestø går det hurtigbåt som tar 10 minutter inn til Bergen sentrum. I 1992 åpnet Askøybroen, som nå er hovedforbindelsen til Bergen. Det er to riksveier som går igjennom Askøy. På vestsiden er det riksvei 562 og på østsiden er det riksvei 563. I tillegg til dette er det mange fylkesveier i kommunen. Navnet "Askøy" stammer fra gården Ask, på østsiden av øya. I sin tur har gården navn fra treslaget ask. Et gammelt navn på Askøy er "Fenring", et navn som går igjen i sagalitteraturen. Askøy kommune hadde pr 1. juli 2012 et innbyggertall på 26 529 og er derved Hordalands nest største og landets 34. største kommune. Tettstedet Askøy har innbyggere per 1. januar. Tettstedet Askøy er i praksis mange tidligere tettsteder som har vokst sammen. Tettstedet er nå landets 25. største, men vil ut fra nåværende befolkningsutvikling snart kunne bli blant de 20 største. Askøy tettsted er landets største tettsted som ikke er by. Ramsøy var regnet som tettsted tidligere, men har nå falt under SSB`s minimumsgrense for tettsteder på 200 innbyggere. Kommunen omfatter i tillegg til selve Askøy øyene Herdla, Hanøy, Ramsøy og Horsøy. I tillegg kommer en rekke mindre øyer. Øyas høyeste fjelltopp heter Kolbeinsvarden. Lokalavisa Askøyværingen dekker Askøy kommune. Askøy Fotballklubb er kommunens største frivillige organisasjon, med omtrent 1000 medlemmer. Askøy lå helt ved enden av isbreen under siste istid, og derfor har mye jord nå i våre dager blitt liggende helt på nordspissen av Askøy, nemlig Herdla. Herdla var brukt av tyskerne til å bygge flyplass på og en mengde bunkere og skyttergraver, og mange av bygningene står ennå. Næringsliv. Askøy er kjent for de velsmakende jordbærene fra Ask (Lokalt kjent som «Askebær» eller «Askøybær»). Fiskeforedelingsindustrien er også godt etablert på Askøy. I tillegg har Askøy kommune flere båtfabrikanter; mest kjent er Viksund Båt AS i Strusshamn og Viknes i Bakarvågen. Andre er NB Marine på Herdla og Dolvik Båt i Marikoven. Askøy har også store industriområder som Hanøytangen, Mjølkeviksvarden, Horsøy og Storebotn næringspark. Politikk. Siv Høgtun (H) er ordfører og Roald Steinseide (Frp) er varaordfører. Historie. Navnet "Fenring" nevnes i sagalitteraturen for første gang i Gautreks saga, og handlingene er tidfestet til midten av 600-tallet. Hertjov av Hordaland hadde hirdmannen "Grane" boende på Ask på Fenring. Her ble også Hertjov drept av "Vikar" og "Starkad". Om sistnevnte finner man mye omtale i sagalitteraturen der han trekkes frem som en ualminnelig sterk og våpenfør mann. Til minne om ham ble mosjonsløpet Starkadløpet gjennomført i mange år på Askøy. Senere kom Egil Skallagrimsson fra Island til Ask for å føre en arvesak på Gulating i 934. Med sine arge fiender Eirik Blodøks og Gunhild Kongemor til stede, led Egil nederlag i Gulating. I raseri vendte han tilbake til Ask hvor han drepte gårdseieren "Berg-Onund" og hans brødre, og brente ned gården. I tillegg til Ask nevnes også Florvåg gjentatte ganger i sagalitteraturen. Under Birkebeinerkrigene ble Slaget ved Florvåg utkjempet i 1194 hvor Kong Sverre beseiret øyskjeggene. Imidlertid var Askøy et tilholdssted for baglerne, og baglerkongen Filippus Simonsson var bosatt på Herdla. Ved Filippus' død i 1217 la baglerne kom det endelige forliket mellom baglerne og birkebeinerne, og i 1247 holdt den nye kongen Håkon Håkonsson gjestebud i Florvåg. På 1500-tallet bodde den siste katolske biskop i Bjørgvin Olav Torkjellson på Ask, hvor han i spann med erkebiskopen i Nidaros motsatte seg den lutherske lære. Han måtte etter hvert gi tapt for danske Kong Christian, med det resultat at kirkene både på Ask og Herdla ble brent. I 1837 ble Askøy gjort til ett herad, og frem til 1918 var Laksevåg, Loddefjord og Alvøy på fastlandet en del av Askøy kommune. Ved grensereguleringer i 1964 fikk Askøy kommune overført deler av gamle Herdla herad, i tillegg til de delene av Meland kommune som lå på Askøy. Askøystrilen. De rodde fiske i gamledager – Askøystrilene. Slitets og arbeidets adelsmenn- og kvinner, rodde bokstavelig tatt for livet. Først husfaren sjøl til havs mellom øyer, holmer og skjær for å hente fisken fra fiskeplassene i all slags vær. Deretter hjem igjen med fiskekistene på slep – stappfull av havets gave til bymann og stril... Levende fisk, som husmor så overtok ved naustet og rodde til fisketorget med, der prutesjuke bergensfruer motvillig åpnet pengepungen for en toskemiddag; "me´ håvve å ´lever, takk..." Fiskesalget gjorde ikke strilene rik, men var nødvendig for å holde armodet borte. Når husmor rodde til torgs for å selge, måtte gubben sjøl gjøre klar for neste havsferd etter ny forsyning. I tillegg var det et og annet tungarbeid å gjøre på det lille gårdsbruket eller på den vesle husmannsplassen, før noen få timers søvn kunne inntas. Dette er kanskje det dagliglivsbildet som er mest kjent fra askøyværingenes og strilenes historie. Også i moderne tid har fiske vært av stor betydning for askøyværingene. Nå med moderne skip og utstyr. Velstanden på Askøy i dag, kan i stor grad takkes de mange fiskerne som opp gjennom årene har hentet hjem sine fangster. Etter lange og magre år, har en del av fiskerne også gjort seg særdeles velstående på fangstene sine. I dag er Askøy en av de største fiskerikommunene i landet, regnet ut fra antall tonn fisk som leveres til kommunen. Foredling av fisk og fiskematproduksjon har vært viktige næringsveier i kjølvannet av denne utviklingen. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet viser på en bakgrunn av sølv et grønt asketre. 28. september 1961 ble det godkjent av Askøy kommunestyre. Våpenet er tegnet av Magnus Hardeland. Motivet forestiller et asketre som står på ei øy eller kolle med sjø foran. Tusenårssted. Tusenårsstedet i Askøy er Kulturfabrikken i Hetlevik. Et skilt montert på veggen i Kulturfabrikken markerer dette. I forbindelse med tusenårsmarkeringen ble det tent en Tusenårsild på Kleppestø. Grunnkretser med innbyggertall (2012). a> ligger noen av Norges beste badestrender med hvit skjellsand og grønne gressplener. Austrheim. a>, det vestligste punktet på fastlands-Norge, ligger i Austrheim kommune. Austrheim er en kommune i Hordaland. Den består av en rekke øyer ute mot Nordsjøen, samt nordvestspissen av Lindåshalvøya. Austrheim består av elleve grunnkretser. Norges vestligste fastlandspunkt Vardetangen ligger i Austrheim. I nord ligger Gulen kommune, i øst Lindås, i sør Radøy, og i vest Fedje. Tusenårssted. Austrheim kommunestyre gjorde vedtak den 1. desember 1999 om at en miljøgate i Åråsområdet og området rundt idrettshallen skulle være tusenårssted i kommunen i forbindelse med markeringen av tusenårsskiftet. Den 18. august 2004 ble det gjort et nytt vedtak om videreføring av arbeidet med miljøgaten i tillegg til at området sør og vest for kommunens nye kommunehus skulle inngå som en del av tusenårsstedet. Målsetningen var på den tiden at området ved kommunehuset skulle stå ferdig/delvis ferdig til forsommeren 2005, i forbindelse med markeringen av 100-årsjubileet for unionsoppløsningen. Politikk. Per Lerøy (Ap) er ordfører og Helge Dyrkolbotn (KrF) er varaordfører. Bømlo. Bømlo er en øykommune sør i Hordaland med over 11000 innbyggere, og omfatter siden. 1. januar 1963 de tidligere kommunene Moster, Bremnes og Bømlo. Kommunen består av flere øyer og holmer. Øyene i kommunen er bundet sammen av flere broer, f.eks. Bømlabrua. Øyene i nord og i øst tilhører kommunene Austevoll, Fitjar og Stord. Fastlandsområdene på andre siden av Bømlafjorden i sørøst tilhører Sveio kommune. Øyene. Den største øya i Bømlo kommune er Bømlo. Den er 171 km² stor. Kulleseidkanalen deler øya i en nordlig del med store nakne myrer og en sørlig del som er frodigere. På Bømlo ligger tettstedene Svortland, Rubbestadneset, Foldrøyhamn, Langevåg og Melandsvågen og den nedlagte fergekaien Siggjarvåg. Broer knytter øya sammen med andre øyer i kommunen, som Moster, Goddo, Hiskjo, Aga og Spissøy. Tettsteder. De største tettstedene i kommunen er Svortland (tidligere kalt Bremnes), Langevåg, Mosterhamn og Rubbestadneset. Bremnes er fellesbetegnelsen på midtre Bømlo. Svortland er administrasjons- og handelssentret i kommunen og ligger ved Storavatnet. Her finnes et svært godt utvalg i butikker og service, bensin og flere kafeterier. Attraksjoner og utfartsområder. Øysamfunnet er gjennomskåret av to kanaler: Røyksundkanalen og Kulleseidkanalen, begge bygd midt på 1800-tallet for å gjøre det lettere for dem som drev med vårsildfisket. Begge kanalene benyttes av småbåttrafikken og i Røyksundkanalen ligger et Badeland og Feriesenter. Det høyeste fjellet på Bømlo er Siggjo (474 moh), hvor det går sti helt til toppen. Andre attraksjoner er Mosterhamn med Moster gamle kirke, Moster amfi og Mostraparken, Rubbestadneset med Wichmannsmia, veistrekningen med en rekke broer til Goddo og Brandasund, Katla skulemuseum på Skinnhueneset, det gamle handelsstedet Brandasund med Såto, Skjeret Landhandel og Slåtterøy fyr, Finnås og Kulleseidkanalen, Gullgruvene på Lykling, øysamfunnet Espevær med Baadehuset, kabelferge, Hummerparken og UFO-ring. Vest på øyen går veien forbi de gamle handelsstedene Øklandsvågen, Sønstabøvågen med Hiskjo på enden av veien. Bømlafjordtunnelen som er Europas lengste og nest dypeste undersjøiske tunnel. Kommunikasjon. Trekantsambandet (åpnet 30. april 2001) gir Bømlo vegforbindelse til øya Stord og Sveio på fastlandet. Langevåg på sørspissen av Bømlo har ferjeforbindelse til Buavåg i Sveio. Det er Hurtigbåtforbindelse til Bergen, Haugesund og Stavanger fra Rubbestadneset og Mosterhamn. Politikk. Odd Harald Hovland (Ap) er ordfører og Arnfinn Halderaker Husby (KrF) er varaordfører. Kultur. Bømlo er kjent for å ha et rikt kulturliv. Mostraspelet er trivialnavnet på «Kristkongane på Moster», et sagaspill i 3 akter, skrevet av Johannes Heggland, med musikk av Kjell Habbestad. Mostraspelet hadde urpremiere i Moster Amfi i 1984. Handlingen foregår i Mosterhamn på øyen Moster i Sunnhordland i årene 995, 997 og 1024 og omhandler innføringen av kristendommen i Norge. Spillet settes opp hvert år siste helgen i mai eller første helgen i juni. De fleste medvirkende er amatører og kun i de største rollene blir profesjonelle skuespillere brukt. Deler av sagaspillet er også gitt ut som tegneseriehefte, med deler av Hegglands tekst og tegninger av Jarl Hugo Låstad, som også har laget noen malerier med emner derfra. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Moster Amfi og kyrkjehistoriske senter. Amfiet er en gammel kalkgruve fra middelalderen og ble drevet som gruve frem til slutten av 1960-tallet. I 1984 ble Moster Amfi åpnet som teater- og konsertarena. Det statlige tilskuddet kommunene fikk i forbindelse med tusenårsstedene ble brukt på oppgradering av disse stedene. Historikk. I 1706 ble "Lillienscholdske Marmorverk" etablert ved "Mosterhavn" for levering av blokkstein til Bergen etter bybrannen i 1702. Marmorbruddet leverte stein til Christiansborg slott i København. Aviser. Lokalavis for Bømlo er Bømlo-nytt og Sunnhordland. Regionavisene Bergens Tidende og Haugesunds Avis har til tider nyheter fra Bømlo. På nittitalet ble det etablert en annen avis i direkte konkurranse med Bømlo Nytt som het «Bømlo i tekst og bilete», forkortet til BTB. Denne avisen klarte ikke å konkurrere mer enn i noen få år, et arkiv av utgivelsene finner du på Bømlo Bibliotek. Eidfjord. a>, den innerste delen av Eidfjorden og Hardangerfjorden, ligger nedenfor Eidfjord er en kommune i Hardanger i Hordaland. Den grenser i nord til Ulvik, i øst til Hol og Nore og Uvdal, og i sør og vest til Ullensvang. Eidfjord ble atskilt fra Ulvik 1. mai 1891. (Eidfjord ble fusjonert med Ullensvang fra 1. januar 1964 til 1. januar 1977.) Lokalavisen Hardanger Folkeblad dekker Eidfjord. Regionavisen Bergens Tidende har også noe stoff fra kommunen. Eidfjord er den østligste kommunen i Hordaland. Tettstedet Eidfjord er kommunens administrasjonssenter, og har innbyggere per 1. januar. Kommunen. Folketallet i Eidfjord gikk opp med 18 personer i 2008, en folketallsvekst som er nest høyest i Hardanger. Litt av grunnen til økningen kan være at Hardangerrådet, som jobber med kommunene i Hardanger for å få folketallet til øke, fristet 50 tyskere, belgiere og nederlendere til å flytte til Hardanger i 2008. 19 av dem bosatte seg i Eidfjord. I 2009 håper en å få enda flere til å flytte til Hardanger, og at folketallet i Eidfjord vil fortsette å øke. Eidfjord tilhørte Hallingdal prosti i Stavanger bispedømme fra 1126 til 1631. Årsaken var at biskopen bare kunne skrive ut skyssmannskap i sitt eget bispedømme. I 1125 ble Valdres og Hallingdal utskilt fra Selja bispedømme og lagt under Stavanger bispedømme i stedet, der de forble til de kom under Oslo i 1631. Når Stavanger-bispen trengte skyss for å besøke Valdres og Hallingdal, var det kortest vei for ham over fjellet fra Eidfjord. Først i 1636, da Stavanger-bispen ikke trengte skyss østover lenger, ble Eidfjord formelt tilbakeført til Bergen. Geografi. Eidfjord har to tettsteder, Eidfjord og Øvre Eidfjord. Eidfjord er kommunesenteret som ligger ved Eidfjorden. Her finner en kommunehuset, ulike servicefunksjoner og en dypvannskai som blir brukt i cruisetrafikken. Eidfjord har severdigheter som Sima kraftverk, Norges nest største vannkraftverk, Vøringsfossen med et fritt fall på 182 m, gården Kjeåsen, 600 moh., som tidligere var Norges mest isolerte gård og store deler av Europas største høyfjellsplatå, Hardangervidda. I Øvre Eidfjord er Hardangervidda Natursenter, nasjonalparksenter for Hardangervidda nasjonalpark. Størstedelen av Hardangerjøkulen ligger i Eidfjord kommune, i grensetraktene mot Ulvik herad. Transport. Gjennom kommunen går med fergesambandet Bruravik-Brimnes som skal erstattes av Hardangerbrua når den blir ferdigstilt. Fergesambandet betjenes av Tide med fergen MF «Melderskin» med inntil tre avganger i timen. Overfarten tar 10 minutter. går også gjennom kommunen. Deler av er nasjonal turistvei. På ligger den kjente veistrekningen Måbødalen, der Måbødalulykken fant sted i 1988. 16 personer fra Sverige omkom i ulykken. Politikk. Anved Johan Tveit (Sp) er ordfører og Aslak Lægreid (H) er varaordfører. Navnet. Kommunen er oppkalt etter Eidfjorden (norrønt Eiðafjörðr). Første del var genitiv av navnet på gården Eiðar, det gamle kirkeområdet. Navnet på gården kom av Eið, som viste til eidet mellom fjorden og Eidfjordvatnet. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet er fra moderne tid. De ble offentliggjort 13. juli 1984. Våpenet viser et hvitt reinsdyrsgevir på blå bunn. De første kjente bosetterne i dette området var jegere som jaktet på reinsdyr. Reinen har vært viktig for befolkningen her i mange århundrer. Kommunevåpenet symboliserer også elvene som går fra fjell til fjord. Etne. Etne kommune ligger helt syd i Hordaland fylke og grenser til kommunene Kvinnherad, Odda, Sauda, Suldal og Vindafjord; de tre sistnevnte i Rogaland. De to største tettstedene er henholdsvis Etnesjøen med 1 081 innbyggere og Skånevik med 600 innbyggere per 1. januar 2011. Nabokommunene Ølen og Vindafjord slo seg sammen til Vindafjord kommune fra 1. januar 2006. Etne ble invitert til å være med i sammenslutningen, men kommunen står fortsatt utenfor sammenslåingen. Hovedårsaken til at Etne ikke vil være med i den nye storkommunen, er frykt for å miste sentrumsfunksjoner til nabobygda Ølen. Etter at Vindafjord og Ølen ble slått sammen ble flere funksjoner som post, politi og vinmonopol for Vindafjord og Etne sentralisert til Ølen. Kommunen ligger i et område med vekst, og står sterkt sammen med Ølen som en kommende industriregion. Geografi. Etne har et varierende landskap, men med mange typiske trekk for Hordaland. Fra kommunesenteret Etnesjøen strekker landskapet seg som en skjærgård ut Etnefjorden sør til Ølensfjorden og Nord til Skåneviksfjorden. I nordøst skjærer Åkrafjorden gjennom et karrig og sterkt erodert fjellandskap mot Folgefonna, hvor man finner kommunens høyeste punkt, 1638 moh. Gjennom Litledalen og Stordalen går landskapet, som for det meste er dyrket eller ryddet mark, over til store fjellkjeder med bratte skråninger og høye topper. Det ligger mange innsjøer og elver i kommunens østre deler. Halvøya mellom Skånevik og Etnesjøen ligger i lavlandet og preges av lyng og bjørkeskog. Landskapet går i høyden enkelte steder med Håfjellet (937 moh.) som høyeste punkt. Naturen er mange steder unik og verneverdig, som i de tre naturreservatene Brattholmen, Skåno og Langebudalen samt landskaspvernsområdet Sævareidberget. Tre vassdrag, deriblant Vaulavassdraget med turistattraksjonen Langfoss er vernet mot vannkraftutbygging. 14. mai 2005 ble noen av de nordlige delene av Etne lagt inn under Folgefonna nasjonalpark. Lundal og Mosdal ble fredet helt ned til Åkrafjorden, ved Mosnes. Det er den eneste delen av nasjonalparken som strekker seg til havet. Befolkning. Noe under halvparten av befolkningen i kommunen er konsentrert til tettstedene Etnesjøen og Skånevik, mens den resterende bosettingen er spredt innover mot Litledalen og Stordalen og til grendene Håland, Kyrping, Frette og Fjæra. Mesteparten av befolkningen er bosatt på sør- og østsiden av Åkrafjorden som skjærer gjennom kommunen. De fleste sentrumsfunksjonene ligger i dag i Ølen i nabokommunen Vindafjord. Politikk. Sigve Sørheim (Sp) er ordfører og Siri Klokkerstuen (Ap) varaordfører. Religion. "Kyrkja i Etne og Skånevik" ligger under "Etne sokn" i Sunnhordland prosti. Liste over kirker i Etne kommune Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er gården og kirkestedet på Stødle. Kommunen har valgt mottoet «Stødle – heilagstad og hovdingsete» for sitt valg. På Etne kulturhus har kommunen etablert et tusenårssenter, og det er bare ett av delmålene i prosjektet «Tusenårsstaden på Stødleterrassen». Dette senteret er et formidlingssenter som kommunen ønsker skal bli en bærebjelke i kulturhuset, for å gi det økt regionale aktiviteter og potensielt økt turisme. Kommunen har hatt lokale arbeidsgrupper som de siste årene har utarbeidet et formidlingsprosjekt knyttet til historien på Stødle og Etnebygda ellers. Basert på dette grunnarbeidet ble det laget et forprosjekt for tusenårsstedet ved AsplanViak i 2003. Fedje. Fedje er en øy-kommune nord i Hordaland. Kommunen består av en hovedøy (Fedje) og over 100 småøyer og holmer, og det bor ca. 600 mennesker der. Nabokommunene er Gulen i nord, Austrheim og Radøy i øst, og Øygarden i sør. Tettstedet Fedje har innbyggere per 1. januar. Naturen på Fedje kjennetegnes av lite skog og forblåst landskap. Hovednæringen har historisk sett vært fiskeri. Kommunen har ikke bro-tilknytning til fastlandet, og man er avhengig av ferge for å komme seg dit. Utenfor Fedje ligger siden andre verdenskrig en sunken tysk ubåt, «U 864». Ubåten inneholder store mengder flytende kvikksølv. Politikk. Kristin Handeland (Ap) er ordfører og Roy Asle Tungland (KrF) er varaordfører. Fusa. Fusa er en kommune i Hordaland som grenser i nord mot Samnanger, i øst mot Kvam og i sør mot Kvinnherad. I vest er Bjørnafjorden og Fusafjorden, og på andre siden ligger kommunene Tysnes og Os. Fusa kommune har en rik historie. Fusa var i perioden fra 1837 til 1854 en del av Ous herad sammen med Samnanger og Os. Fusa ble delt fra Ous og ble egen kommune og eget prestegjeld i1855. I perioden 1903 til 1963 var Fusa igjen delt i tre kommuner etter sognegrensene. Fusa, Strandvik og Hålandsdal. Deretter ble kommunen igjen samla til ett «rike». Kommunesenteret i den nye Fusa kommune ble Eikelandsosen. Kongedømmet Fusa. 21. juni 2003 ble Fusa kommune erklært som egen stat. Kunstneren Morten Holmefjord ble av formannen i eldrerådet kronet til visekonge. Kommunen ble dermed til Kongedømmet Fusa. 21. juni 2004 ga Fusa Sentralbank ut den nye valutaen «fusisk krune» (FSK). En fusisk krune er like mye verd som hundre norske kroner. Høsten 2005 gikk visekongen på et sviende nederlag i folkeavstemminga om Fusa skulle fortsette som egen stat, eller gå tilbake inn i union med Norge. Visekongen abdiserte ved årsskiftet 2005/2006 og gikk i eksil. De to årene i eksil tilbringer han i Uruguay. Politikk. Hans S. Vindenes (Sp) er ordfører og Atle Kvåle (Ap) er varaordfører. Tusenårssted. Kommunens Tusenårssted er det nye sentrumsområdet Leiro i kommunesenteret Eikelandsosen. Området er definert i en ny reguleringsplan i kommunen og er tenkt å bli en park/et torg mellom det gamle og det nye sentrumsområdet. Næringsliv. Eikelandsosen kraftverk ligger i fallet mellom Botnavatnet og Eikelandsfjorden. Frank Mohn (Framo, produsent av pumper for offshore og shipping) er en stor arbeidsgiver. Granvin. Granvin er en kommune i Hordaland. Den grenser i øst mot Ulvik, i sør mot Ullensvang, Kvam i vest og i nord mot Voss. Geografi. Granvinfjorden skjærer seg inn mot nordøst. Granvinvatnet ligger 24 m.o.h. Espelandsdalen følger østover til Ulvik. Granvinelva danner den 120 m høye Skjervefossen. Tettstedet Granvin har innbyggere per 1. januar. Historie. Granvin ble egen kommune i 1891, da kommunen ble utskilt fra Ulvik kommune. Det første navnet var Graven kommune, men i 1898 ble navnet endret til Granvin. Politikk. Ingebjørg Winjum (V) er ordfører og Lars Bjarte Røynstrand (H) er varaordfører. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er ungdomshuset Trudvang i Granvin sentrum. Huset har siden det sto ferdig i 1931 vært et sentralt samlingssted for innbyggere i Granvin. Ungdomslaget har bl.a. drevet lagsarbeid, fest, dans, kino, leikaring, skuespill. Huset brukes i forbindelse med 17. mai-feiringen og andre store hendelser i kommunen. Trudvang eies av Granvin ungdomslag. Laget ble grunnlagt 10. desember 1893, og holdt de første årene til i herredshuset på Eide. På 1920-tallet meldte kravet om større plass seg, og i 1921 ble det valgt ei nemnd som skulle se etter en passende tomt. I 1927 ble det valgt ei byggenemnd, og det første denne gjorde var å skaffe lovnader om gratisarbeid fra innbyggere i grendene. Tilsammen ble det gitt tilsagn på nærmere 700 dagsverk, mens andre ga sin støtte gjennom materialer eller pengetilskudd. Arkitekt Alvsåker fikk i oppdrag å lage tegninger for huset, og på et møte i ungdomslaget 12. januar 1930 ble det vedtatt å sette igang med byggingen. Det startet våren 1930 og i desember 1931 ble huset tatt i bruk. Vigselstalen ble holdt av fungerende sokneprest Nils Eide. Huset kostet 40 000 kroner, og laget måtte låne 8 000 kroner. Granvin ungdomslag har stått for vedlikeholdet av huset siden. Det var derfor naturlig for heradsstyret å velge Trudvang til kommunens tusenårssted. Jondal. Jondal er en kommune langs Hardangerfjorden i Hordaland. Den grenser i øst mot Ullensvang og i sør mot Kvinnherad. Over fjorden ligger Kvam kommune. Kommunevåpenet for Jondal viser tre skråstilte båtshaker, i gull på rød bunn. Båtshakene skal vise frem og samtidig vise hvor viktig båten var for arbeid og transport i Jondal. Utsyn mot vest over Jondal sentrum Areal og befolkning. De fleste innbyggerene bor i Kysnesstrand, Torsnes, Solesnes, Svåsand, Jondal og Herand. Innover mot Folgefonna ligger bygdene Nedre og Øvre Krossdalen. Deler av isbreen Folgefonna ligger i kommunen. Folgefonn sommerskisenter har vintersportstilbud mesteparten av året. Politikk. Jon Larsgard (Sp) er ordfører og Angunn Handegard Trå (Sp) er varaordfører. Næringsliv. Jondal stål er en av de største bedriftene i Jondal, og den som har vært lengst i sammenhengende funksjon. Metallbedriften ble etablert i 1938 og drives nå av tredje generasjon i familien. Akvakultur har blitt en viktig næringsveg de siste årene. Aqua Farms bygde i 1986 smoltanlegg i Herand. Det sysselsatte 12-15 personar i 2006 med produksjon av 1,3 millioner smolt og på et tilhørende matfiskanlegg. Eidesfossen kraftverk ligger i kommunen, mellom Espelandsvatnet og Eidesvatn. Kommunikasjoner. Der er ferjeforbindelse til Tørvikbygd på nordsida av Hardangerfjorden. Riksveg 550 går til Odda via Utne (ferje til Kvanndal og Kinsarvik. Fra Jondal fortsetter R 550 som fylkesvei 107 ut fjorden til Hesvik eller du kan kjøre Jondalstunnelen fra Torsnes til Nordrepollen og videre gjennom Folgefonntunnelen til Odda. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Hereiane som er et natur-/fjellområde mellom Herand og Jondal. Naturen her er svært særegen og er tilrettelagt med stoppested og bord og benker. Severdigheter. Jondal i seg selv er en severdighet. Fantastisk natur med høye fjell og fjord; muligheter for turer i vakker natur, bading og fiske. Isbreen gjør det mulig å gå på ski hele sommerhalvåret. Kvam. Kvam er en kommune i Hordaland. Den grenser i nord mot Vaksdal og Voss, i øst mot Granvin, i sør mot Kvinnherad, og i vest mot Fusa og Samnanger. Over Hardangerfjorden ligger Ullensvang herad og Jondal kommune. Kommunesenteret er Norheimsund, andre tettsteder er Øystese, Strandebarm og Ålvik. Kvam er en av kommunene som benytter betegnelsen «herad» i stedet for «kommune». En person som kommer fra Kvam herad, blir gjerne kalt en «kvemming». Politikk. Asbjørn Tolo (H) er ordfører og Atle Naterstad (Ap) er varaordfører. Tusenårssted. Tusenårsstedet i Kvam er Hardanger Fartøyvernsenter. Kvinnherad. a> med den berømte rosehagen i forgrunnen. Kvinnherad er en kommune i Hordaland. Den har Hardangerfjorden og Husnesfjorden mot vest og Skånevikfjorden mot sør. En liten flik av Kvinnherad ligger på vestsiden av fjorden, og grenser der til Kvam og Fusa kommuner. Øst for fjorden grenser den til Jondal og Ullensvang i nord, og Odda og Etne i øst. Over fjorden ligger Vindafjord, Stord og Tysnes kommuner. Areal og landformer. Kommunenes totale areal er 1 558,69 km². Av dette er 1 135 km² fastland og øyer. Kommunen har 47,49 km² innsjøer, 0,86 km² er elver, 9,27 km² består av myr, 411,47 km² er skogkledd, 25,64 km² er dyrket mark, 3,37 km² er by- og tettbebyggelse, 0,42 km² er industriområder, og 0,41 km² annet (veier etc.). Kvinnherad er en stor jordbrukskommune, særlig innen husdyrhold. Husnes. Husnes er handels- og skolesenter i kommunen, og har den største befolkningstettheten. Her ligger SØRAL (Sør-Norge Aluminium A/S) som er en stor arbeidsplass. Bedriften har også Nord-Europas lengste bygning. Halsnøy. Halsnøy er den mest folkerike øya i kommunen. Den var tidligere den mest folkerike øya på Vestlandet uten fastlandsforbindelse. Halsnøy har flere attraksjoner, som Halsnøy kloster (Sunnhordland museum) som man kjører forbi på vei til Ranavik. I dag har øya fastlandsforbindelse via den undersjøiske Halsnøytunnelen. Hatlestrand. Det er rundt 450 innbyggere på Hatlestrand og hovednæringer er jordbruk, fiskeoppdrett, turisme og industri. Hatlestrand ligger mellom bygdene Ølve, Mundheim og Varaldsøy. Hatlestrand er inngangsporten til Kvinnherad. Ferja fra Gjermundshamn går til Årsnes på fastlandsida. Det er nettopp kommet ny gang og sykkelsti ved Hatlestrand. Mauranger. Mauranger er et stort område i Kvinnherad som ligger rundt Maurangerfjorden. Her ligger den kjente Furebergfossen. Riksvei 551 går via Mauranger og fortsetter inn i en av Norges lengste tunneler, Folgefonntunnelen mot byen Odda. Det er også tunnelarbeid på veien til Jondal fra Nordrepollen, men denne er ikke åpnet ennå. Rosendal. Rosendal er administrasjonssenter i kommunen, og har også en sentral rolle i turistsammenheng. Her ligger Baroniet Rosendal, Folgefonna nasjonalparksenter, skipsbyggingsmuseum og steinpark. Det avholdes årlig forskjellige tilstelninger som musikkfestival, matfestival, fjellstreif, med flere. Varaldsøy. Varaldsøy er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke. Fra 1837 var Varaldsøy en del av Strandebarm formannskapsdistrikt. Varaldsøy er den største øya i Hardangerfjorden med 45,4 kvadratkilometer. Fylkesvei 126 (Hordaland) går fra ferjekaia til Gjuvsland. På veien kan en svinge nord til Øyarhavn. Der er det rester fra gammel gruvedrift, mens det nå er oppdretsnæringa som rår i Øyarhavn. Vestsida har vei fra ferjekaia via Trå til Sandvik. Øya har fergesamband til Årsnes i sør og Gjermundshamn i vest. Ølve. I Ølve og på Seimsfoss ligger S, som er en av verdens ledende livbåtprodusenter til handelsflåten og til cruiseskip. Fabrikkene er en viktig arbeidsgiver for befolkningen i området. Valen. Valen ligger ved sundet som dannes mellom Halsnøy og fastlandet. Valeøya, som er ei halvøy, danner ei god havn. Tidlig på 1900-tallet ble det besluttet å bygge «Asyl», det nåværende Valen sjukehus. Naturen rundt bygda er i dag attraktiv som rekreasjonsområde. I dalen over bygda ligger det flere kunstige dammer som ble bygget i sammenheng med «Asylet» for strømproduksjon. Oppe på fjellet er det utsikt over Sunnhordland. Folgefonna. Folgefonna er Norges tredje største isbre og ligger på Folgefonnhalvøya i Hardanger og dekker områder i Jondal, Ullensvang, Odda, Etne og Kvinnherad kommuner. Isbreen er den sørligste i Norge. Breen har et samlet areal på 214 km². Breområdet er tredelt med Nordre Folgefonna (25 km²), Midtre Folgefonna (9 km²) og Søndre Folgefonna (180 km²). Breen har flere utløpere ned mot omliggende dalfører. De mest kjente er Bondhusbreen, Buerbreen og Blomsterskardsbreen. Høyeste punkt er 1644 moh. Istykkelsen er opptil 500 m. Folgefonna nasjonalpark ble opprettet i 2005, og omfatter et område på 720 km². Fem elver med nedbørsfelt er allerede varig vernet: Æneselva, Furebergselva, Hattebergselva, Mosneselva og Opo. Historie. Kvinnherad kommune er et resultat av en stor kommunesammenslåing i Sunnhordland i 1964. Kvinnherad består i dag av de tidligere kommunene Eid, Fjelberg, Kvinnherad, Skånevik og Varaldsøy. Mange av disse eksisterte ikke lenger på begynnelsen av 1900-tallet. I 1964 ble Kvinnherad slått sammen med tre kommuner, der disse kommunene var et resultat av en tidligere kommunesammenslåing på midten av 1800-tallet. Kommunen har stor turisttrafikk, og langs Hardangerfjorden finnes flere hoteller, hytteanlegg og det drives gårdsturisme. I fjellet er det særlig Folgefonna og de tilstøtende fjellområdene som er mye besøkt, med utgangspunkt i Mauranger. Hovedkirken i Kvinnherad prestegjeld i Rosendal er fra ca. 1250, Ænes kirke i nord er fra ca. 1200. Begge kirkene er bygd i stein. Baroniet Rosendal i nærheten av hovedkirken var omkring 1870 et av landets største jordegods. De fleste bruk er nå frasolgt. Hovedbygningen fra 1660-årene og en stor prydhage eies av Universitetet i Oslo. Halsnøy kloster, grunnlagt i 1164 av Erling Skakke, med middelalderruiner, hageanlegg og gårdshus i bygdeempire, bygd av stein fra kirkeruinen; avdeling av Sunnhordland Folkemuseum. Eiendommen er et av de største gårdsbruk i fylket. I nærheten ligger Sunnhordland folkehøgskole. Rosendal har et skipsbyggingsmuseum og i Uskedalen ligger Rød bygdetun. Mindre bygdetun finst også på Gjerde i Mauranger samt i Omvikdalen og på Kirkhus. Navnet. "Se også: Krødsherad og Sauherad" Samfunn. a> i Kvinnherad kommune som del av. Nesten hele Kvinnherads befolkning har fastlandsforbindelse. Halsnøy har fått fastlandsforbindelse med Halsnøysambandet. Og i 2008 åpnet Halsnøytunnelen. Fjelbergøy og Borgundøy ønsker også å få fastlandsforbindelse via Halsnøy med Fjelbergsambandet og det samme med Varaldsøy. Fra Kvinnherad går det mange fergesamband, men de viktigste er fergene til Skånevik og Stord. Den kjente Jondalstunnelen vil gå gjennom Mauranger i Kvinnherad. Kvinnherad deltar i Samarbeidsrådet for Sunnhordland. Innbyggere og talemål. Kvinnherad er med sine 13 112 innbyggere 1. januar 2009 den 20. største kommunen på Vestlandet og den 8. største kommunen i Hordaland. Kvinnherad har et befolkningstall som vokser, men ikke særlig sterkt. I 2008 økte folketallet med 49 personer. Året før økte det med 31 personer. 24,5 av befolkningen er 0-17 år, noe som er 1,5 % mer enn landsgjennomsnittet. 5,4 % av befolkningen er eldre enn 80 år. I Kvinnherad er det varierte dialekter. Fra Rosendal og sørover er det Sunnhordlandsk som dominerer. På andre siden av Hardangerfjorden og fra Rosendal og nordover er dialekten mer påvirket av Hardangermål. Det er også områder med bergensk bydialekt, men disse ligger helst helt nordvest i kommunen. Politikk. Synnøve Solbakken (Ap) er ordfører og Elisabeth Eide Tharaldsen (Frp) er varaordfører. Ordførere i Kvinnherad. 2007 – 2015 = Synøve Solbakken (Arbeiderpartiet) 2003 – 2007 = Bjarne Berge (Tverrpolitisk samlingsliste) 1995 – 2003 = Aksel Kloster (Arbeiderpartiet) Religion. Kvinnherad prestegjeld er et prestegjeld i Sunnhordland prosti i Bjørgvin bispedømme. Det omfatter den nordøstre del av Kvinnherad kommune, og består av sognene Kvinnherad, Åkra, Ænes, Hatlestrand, Ølve, Uskedalen og Varaldsøy. Hatlestrand sogn ble utskilt fra Kvinnherad sogn i 1885. Det nåværende Husnes prestegjeld var en del av prestegjeldet som Husnes sogn inntil 1968. Det er 12 kirker i Kvinnherad. Alle har kirkegård. Aviser. Det utgis to lokalaviser, Grenda (Rosendal) og Kvinnheringen (Husnes). Begge avisene redigeres på nynorsk. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er tettstedene Rosendal og Husnes. Det var en politisk beslutning og Kvinnherad Sparebank ga midler til utsmykning for å markere tusenårsstedene i disse bygdene. Skulpturer er satt opp på Bankplassen i Rosendal og på Solplassen i Husnes. Lindås. a> hvor E39 fortsetter mot Bergen. Lindås er en kommune i Hordaland. Den grenser i nord mot Masfjorden og Modalen, og i vest mot Radøy og Austrheim. Over fjorder eller trange sund omgis Lindås også av kommunene Gulen i nord, Vaksdal og Osterøy i øst, Bergen i sør, og Meland i vest. Deler av Mongstad ligger i Lindås Kommune. Kommunesenteret er Knarvik som ligger sørvest i kommunen. Tettstedet hadde innbyggere per 1. januar. Lenger nord i kommunen ligger tettstedet Lindås, som var tidligere kommunesenter og har innbyggere per 1. januar. Lokalaviser. Lokalaviser som dekker Lindås kommune er Strilen og Nordhordland. Regionavisene Bergens Tidende og Bergensavisen har noe stoff fra kommunen. Kultur. Lyngheisenteret på Lygra er et kulturlandskapsmuseum for Nordhordland og lyngheiområdet langs kysten av Vestlandet. Senteret er etablert som et resultat av Lindåsprosjektets arbeid i 1970-årene da lyngheikulturen ble dokumentert. Man kan også nevne Lindås Ungdomslag, som har fått flere priser for sitt arbeid med teater og scenekunst. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kongshøyen på Seim, som også kalles Håkonshaugen. Politikk. Astrid Aarhus Byrknes (KrF) er ordfører og May Eva Sandvik (H) er varaordfører. Idrett. Mange av bygdene har sitt eget idrettslag, og noen av bygdene har også skytterlag. Idrettslagene Alvidra, Knarvik IL og Seim IL har inngått samarbeid om friidrett i FIL AKS-77. AKS-77 har siden 1983 arrangert Knarvikmila. Nordhordland Ballklubb er et samarbeid om fotball i høyere årsklasser mellom Alvidra, Knarvik og Seim, mens de lokale idrettslagene har egne lag i yngre årsklasser. Lindås Skytterlag, fotballgruppa, håndballgruppa og trimmkarusellen er noe av idretten i kommunen. Seniorlaget til Austrheim/Lindås fotball er i 2009 med i kampen om opprykk til 4. divisjon. Idrettslaget har planer om å bygge både flerbrukshall, svømmebasseng, bowlinghall, garderober, tribuner og kunstgress på grusbanen sin. Fremst i planene ligger flerbrukshallen, som kan komme til gode for både håndballgruppa og for yngre fotballårganger. Masfjorden. Masfjorden er en kommune i Hordaland. Den grenser i nordvest mot Gulen, i nordøst mot Høyanger, i øst mot Modalen og i sør mot Lindås. Kommunen ligger rundt Masfjorden som nesten deler kommunen i to. En kabelferge går over fjorden. Kommuneadministrasjonen ligger på Masfjordnes, på sørsiden av fjorden. Kommunen er tredelt med egne skoler på Masfjordnes (Sørsida), Hosteland (Nordbygda) og Matre (Indrefjorden). Politikk. Karstein Totland (H) er ordfører og Marit Steinestø (KrF) er varaordfører. Meland. Meland er en kyst- og øykommune nord for Bergen kommune i Hordaland fylke, i Nordhordland. Nord for Meland ligger Radøy kommune. Mellom Meland og Radøy går Mangerfjorden og Radfjorden. Mot øst ligger Lindås kommune, og mot sørvest ligger Askøy kommune. Mellom Askøy og Meland går Herdlefjorden. Kommunesenteret Frekhaug ligger sør på øya Holsnøy. Øya utgjør hoveddelen av kommunen. I tillegg kommer Flatøy, Ypsøy og flere små øyer. Nordhordlandsbrua fra Bergen kommune kommer i land på Flatøy. går videre nordover gjennom Lindås kommune. Meland kommune har navn etter gården Meland på Holsnøy. Her er det også kirke (Meland kirke). Meland er den hurtigst voksende kommunen i Hordaland og den syvende hurtigst voksende kommunen i Norge. I 2008 økte folketallet med 245 mennesker, noe som tilsvarer en økning på + 3,9 %. Kommune fra 1923. Meland sokn var fra 1885 en del av Alversund prestegjeld og kommune. Meland ble egen kommune i 1923. En del av Holsnøy og litt av Askøy fikk navnet Meland kommune. Ved kommuneendringer i 1964 overtok Meland Flatøy fra gamle Hamre kommune. Gamle Herdla kommunes områder nord på Holsnøy ble også overtatt. Områdene på Askøy ble overført til Askøy kommune. Politikk. Nils Marton Aadland (H) er ordfører og Lars Barstad (V) er varaordfører. Aviser. Avisene "Strilen" og "Nordhordland" har nyheter fra Meland. Regionavisa "Bergens Tidende" skriver også mye om hendelser i Meland. I tillegg har "Bergensavisen" en viss dekning fra kommunen. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet til Meland er på rød grunn en sølvfarget navarspiss som vender nedover. Navarsmiing har lange tradisjonar i Meland. En navar er et trebor. Kommunevåpenet ble valgt av kommunestyret i oktober 1986. Man hadde da hatt en motivkonkuranse der det kom inn 51 forslag til kommunevåpen. I mai 1987 ble det vedtatt i statsråd at «Meland kommunes våpen skal vera: På raud grunn ein sølv navar-spiss som vender nedover. Meland kommunes flagg skal vera: På raud grunn ein kvit navar-spiss som vender nedover.» Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er en hestekastanje, er plantet ved innfallsporten til Frekhaug Torg. Modalen. Modalen er en kommune i Hordaland. Den grenser i nord mot Høyanger, i øst mot Vik, i sør mot Vaksdal og i vest mot Lindås og Masfjorden. Modalen er Norges nest minste kommune målt i antall innbyggere, kun Utsira har færre. Kommunen har store inntekter fra vannkraft og er også en stor eksportør av sand fra de mange sandtakene i dalen. Dalen fikk veiforbindelse først i 1976, da det i forbindelse med BKKs store vannkraftutbygging ble bygget tunnel fra Eksingedalen. Siden er dalen blitt veifast også mot nabokommunen Lindås. DS «Oster», kjent fra Ivar Medaas' «Dar kjem dampen», ble bygget for å komme gjennom isen på Mofjorden og inn til kommunesenteret Mo vinterstid. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Mo kyrkje og området den ligger på, hvor det har stått kirker tilbake til rundt 1150-1200. Kirken som står der idag ble bygget i 1883. Politikk. Modalen har i mange år vært den eneste kommunen i Norge som praktiserer flertallsvalg (kapittel 12 i valgloven). Ved kommunevalget i 2003 ble det imidlertid stilt tre bygdelister: Solrenningslista, Vandringslista og Samlingslista for Modalen. Solrenningslista fikk fem mandater, Samlingslista fikk åtte og Vandringslista ingen. Ved kommunevalget i 2007 ble det bare stilt to bygdelister: Solrenningslista og Samlingslista for Modalen. Denne gangen fikk Solrenningslista åtte mandater mens Samlingslista fikk fem. Ved kommunevalget i 2011 fikk Samlingslista syv mandater og Solrenningslista seks mandater. Valgdeltagelsen har vist en markant økning etter overgangen til listevalg. Knut Moe fra Samlingslista har vært ordfører siden 2003. Odda. Odda er en kommune og by i Hordaland. Den grenser i nord mot Ullensvang, i øst mot Vinje, i sør mot Suldal og Sauda, og i vest mot Etne og Kvinnherad. Tettsteder i Odda kommune er blant andre Tyssedal, Røldal og Skare. Administrasjonssted og sentrum er byen Odda med innbyggere per 1. januar, som ligger innerst i Sørfjorden i Hardanger. Odda ble i 2009 oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste, sammen med Rjukan, Notodden og Tyssedal. Historie. I 1913 ble Odda egen kommune, skilt ut fra Ullensvang herad. I 1964 ble Odda slått sammen med Røldal kommune. Det har vært flere forsøk på å vekke til liv ideen om at Odda og Ullensvang eller Odda og Kvinnherad (eller andre nærliggende kommuner) bør slå seg sammen. Dette har raskt blitt karakterisert som vanskelig å gjennomføre, og folkeviljen til dette er svært lav. Politikk. John Opdal (H) er ordfører og Elisabeth Wesenlund Hauge (Nye Odda) er varaordfører. Rådhus. Odda kommune sitt rådhus ligger i byen Odda. Dette rådhuset sto ferdig i 1957. Bygningen er i tillegg til å være rådhus byens bibliotek og kino. Kunsten som smykker rådhuset er utført av Herborg Kiberg, Ragnar Grønsdal,Olav Holm, Arne Breidvik og Kristi Meland. Næringsliv. Odda er kjent som en industrikommune, med bedrifter som Odda Smelteverk, Boliden Odda (tidl. "Norzink") og Tinfos Titan & Iron (TTI). Våren 2003 gikk Odda Smelteverk konkurs, og kommunen er inne i en omstillingsperiode for å skape ny sysselsetting. Det var ved Odda Smelteverk at Oddaprosessen ble utviklet. Befolkning. Folketallet i Odda kommune er på vei nedover. Blant alle de 122 kommuner i de fire vestlandsfylkene Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, mistet Odda flest innbyggere i 2006, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Odda, som hadde 10 481 innbyggere i 1965, og som har mistet over 1 000 innbyggere bare de siste 12 årene, fortsetter «stø kurs» nedover også i 2006 med et minus på 110. Det er et tap på 1,51 prosent av innbyggerne på ett år. Tettstedet Odda har et folketall på 5 059 per 1. januar 2011. Turisme. Odda har mye vakker natur. Låtefossen, Hardangervidda og Folgefonna er fine attraksjoner som mange besøker. Kulturliv. Tyssedalkoret og Odda Songlag er to kor som kommer fra Odda kommune.Vasskraft og industrihistoria til området her ble dokumentert i forestillingen og DVD`en «Arven», fremført av Tyssedalkoret med band og solister høsten 2004 og utgitt på DVD i jula 2005. I tillegg til disse to korene har man korpsene Odda Musikklag, Odda Skolekorps og Røldal Skolemusikklag. Blueslaget Lokst Utøve har 272 medlemmer. Blueslaget fikk kulturprisen for 2009 for sitt store arbeid som konsert/festivalarrangører, dugnadsarbeidere og inspiratorer for band og solister. Solister og band er det mange av i odda, og dette er med på å skape et variert og livlig lokalsamfunn. Odda har en stor og rik rocke-historie, og denne jobbes nå med å få dokumentert i bokform. På det nedlagte smelteverket (2001) er det gamle «Lindehuset» blitt brukt til teater og konsertvirksomhet. Teaterstykket «Bikebubesong», bygd på romanen med samme navn (av oddingen Frode Grytten), ble fremført i dette lokalet i 2003 med stor suksess. Stykkets fremføring i Oslo har vært det mest sette samtidsdrama i norsk historie. Det er planlagt en totalrestaurering av Lindehuset, med tanke på et nytt kulturbygg i Odda, men dette er uavklart pr. november 2009. «Oddakonsertene» ved arrangør og sanger Gunn Gravdal Elton arrangerte tre fulle hus i Lindehuset i mai 2006 under headingen «Samla Kraft», og satte fokus på Oddabyen gjennom å ære hjembyen vår med sang og musikk. Oddakonsertene startet konsertserien med tre julekonserter i Odda Kyrkje i desember 2005/2006. Odda/Lofthus/Utne/Røldal kyrkjer i 2007 og Odda Kino/Røldal Kyrkje i 2008. Dette ble sagt å være siste konserten fra Oddakonsertene sin side. Flere av konsertene ble spilt inn og redigerte utgaver blir å finne på CD/DVD. Oddakonsertene lå i dvale en stund, men julen 2011 er gjengen bak de opprinnelige konsertene i 2005 tilbake med julekonserter i begynnelsen av desember. Litteratursymposiet hver høst er blitt en god tradisjon og har utviklet seg mye siden starten. Kjente forfattere med og uten tilknytning til Odda og Hardanger setter hverandre i stevne og debatterer ulike tema, profilerer bokutgivelser og bidrar med skole- og bedriftsbesøk i distriktet. Hvert år er det «Bikubegang» med Frode Grytten der han forteller om historien bak boka «Bikubesong», mens han vandrer rundt i Odda. Litteratursymposiet har også konserter, gjerne med tilknytning til en forfatter/musiker eller individuelle artister. Marit Eikemo er festivalsjef fra 2009. Under Litteratursymposiet 2011 åpnet Sentralbadet Litteraturhus i det gamle badet på det nedlagte Smelteverket, og dette vil bli hovedkvarter for fremtidige symposier, samt et permanent hus for litteraturarrangementer året rundt. Det er Marit Eikemo og Frode Grytten som står i bresjen for dette arbeidet. Det arbeides for tiden (april 2010) aktivt med en plan for rehabilitering/ombygging av Lindehuset, slik at den får en oppgradert standard til konsertbruk/teater m.m. Odda er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren. Tusenårssted. Odda sentrum i februar 2004. Smelteverksområdet til høyre i bildet. Kommunens tusenårssted er Tyssedal kraftanlegg og kraftstasjonen ble kåret som «Århundrets byggverk 1905–2005» av folk i Hordaland og Sogn og Fjordane. Stasjonen ble oppført mellom 1906 og 1918 og er idag fredet. Os (Hordaland). Os er en kommune i Hordaland. Osøyro er kommunesenteret. Den grenser i nord til Bergen og Samnanger. I øst, på den andre siden av Fusafjorden, er Fusa kommune, og sør for Bjørnafjorden er Tysnes kommune. Mot vest ligger øykommunen Austevoll. Os kommune ble opprettet i 1838. Fra Os ble Fusa skilt ut som egen kommune i 1856, Samnanger i 1906. Folketallet har steget jevnt hele det siste hundreåret, som i de andre kommunene nærmest Bergen. Over halvparten bor i Osøyro, og elles ligger de største bostedene på Søfteland, Søre Neset, Nore Neset, Søre Øyane og i Lysefjorden. Robåttypen oselvar er symbolisert i kommunevåpenet og har fått navn etter båtbyggeriene som det i eldre tider var svært mange av i kommunen, deriblant ved utløpet av Oselva, på Osøyro. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kyrkjeflaten, folkeparken i Os sentrum. Flaten var opprinnelig åker og beiteområde og var tidligere mye brukt til fesjå. Det var lenge et ønske i kommunen om å få denne fine flaten ved siden av kirken til å bli noe mer for folk, og utviklingen av flaten til en vakker og bruksvennlig folkepark ble gjort på slutten av 1990-tallet. Ønsket ble realisert blant annet etter en stor donasjon fra Per og Elna Grieg. Parken er både nyttig for rekreasjon og praktisk bruk, og har blant annet blitt det nye stedet kommunen har den sentrale 17. maifeiringen sin. Os i dag og i framtiden. Os er den 3. hurtigst voksende kommunen i Hordaland, og blant de hurtigst voksende i Norge. I 2007 økte befolkningen med 460 personer, noe som tilsvarer en økning på 2,5 % og 3 % hvert år. I 2008 var veksten på 2,3 %. Os er også blant de tre kommunene i Hordaland som innbyggerene tjener minst i, men likevel har kommunen høye skatteinntekter. Kommunen har i dag et badeland, med navn Osbadet og en treningssal, med navn, Oshallen. Kommunen venter nå også på Svegatjørn-Rådal, et veiprosjekt mellom Rådal i Bergen, og Svegatjørn ved Osøyro som står ferdig i 2018. Politikk. Terje Søviknes (Frp) er ordfører og Marie Elisabeth Lunde Bruarøy (H) er varaordfører. Osterøy. a> fra Osterøy's første bro over Kallestadsundet Kossdalsvatnet på Osterøy. Markakunstløypa med brudevogn etter sagnet om brudefølget som gikk gjennom isen på vei til Hosanger kirke Osterøy er en kommune i Hordaland. Osterøy kommune ligger på øya Osterøy, som er delt mellom kommunene Osterøy og Vaksdal. De viktige tettstedene og bygdene i Osterøy kommune er kommunesenteret Lonevåg, samt Haus, Valestrandsfossen, Hamre, Fotlandsvåg, Tyssebotnen, Bruvik, Hjellvik og Hosanger. Osterøy kommune har både bro (Osterøybrua) og ferjeforbindelse (Valestrandsfossen-Breistein) med Bergen kommune. Det er tolv barneskoler og én ungdomsskole i kommunen. Osterøy har i dag en allsidig og livskraftig småindustri innen mekanisk, møbel, garveri, tekstil og næringsmiddelindustri. Fiskeoppdrett/-foredling er og en viktig næring. Landbruk sysselsetter rundt 300 personer og tømreryrket står fremdeles høyt i kurs på Osterøy. Kommunen har i en årrekke hatt store minus i budsjettene, og i 2005 ble kommunen satt under administrasjon av Hordaland fylkeskommune. Kommunesammenslåingen. Ved kommunesammenslåingen i 1964 ble deler av de tidligere kommunene Hamre, Haus, Hosanger og Bruvik slått sammen til Osterøy kommune. Den nye fastlandskommunen Vaksdal skulle likevel ha et areal på Osterøy (74 km²). I de gamle kommunene var administrasjonene delvis på «Osterøysiden» og delvis på «fastlandet». Hosanger kommune holdt til i nybygget kommunehus i Mjøsdalen, mens Hamre kommune på Hamre og Bruvik kommune hadde administrasjonen på Dale. Haus kommune hadde sin administrasjon i Indre Arna. I den første tiden var administrasjonen i Osterøy kommune delt, der formannskapskontor, teknikk og landbruk var i Haus, økonomi i Hosanger og skule, sosial og elforsyning på Valestrandsfossen. Etter intense drøftinger ble det til slutt vedtatt at Lonevåg skulle bli kommunesenter med bygging av eget administrasjonsbygg. Og i 1978 stod Osterøy rådhus ferdig og administrasjonen var samlet. Utvikling. Med de sentrale byggene rådhus og ungdomsskole på plass, ble det fart i byggeaktiviteten i kommunen. I Lonevåg ble det bygget sykehjem (1984), og et nybygg for elforsyningen ble også bygget. Senere kom det verneboliger etter HVPU-reformen, og det ble også bygget et sentralidrettsanlegg med fotballbane, friidrettsbane og klubbhus. I 2000 ble det også bygget en flerbrukshall. Kommunen har også et historisk hotell fra 1851, kalt Fjordslottet Hotell. Kultur. Havråtunet er et klyngetun, med bolighus i midten og løer med florer i ytterkant. Havråtunet er et av de best bevarte fellestunene på Vestlandet. Tunet ligger mellom Osterøybrua og Bruvik. Tunet er i privat eie og ble fredet som kulturmiljø 1999. Stiftingen Havråtunet driver tre av gårdsbrukene her. Osterøy museum ved Gjerstad kirke har ti bygninger og ca 1992 000 gjenstander fra Osterøy. Osterøy Garverimuseum er et lite garverimuseum på Valestrandsfossen. Bullahuset på Valestrandsfossen var Ole Bull-familiens landsted. Huset ble restaurert høsten 2005, åpent for omvisning i sommerhalvåret. Hosanger Treskofabrikk er et lite tresko-museum på Hosanger. Galleri Mjøsvågen er et lite kunstgalleri på Hosanger. Kossdalsvegen er en vei av kulturhistorisk verdi, restaurert i 1990. Innerst i Kossdalen ligger de 17 Kossdalssvingane som er Norges bratteste vei med gjennomsnittlig 27% stigning, fredet. Markakunstløypa fra Hosanger sentrum og til innerst i Kossdalen er en årlig kunstutstilling ute i Osterøy-natur. Tusenårssted. Kommunen valgte to tusenårssteder i forbindelse med markeringen av tusenårsskiftet. Disse er Hamre kyrkjestad og området rundt rådhuset og idrettshallen i Lonevåg. Hamre blir brukt i offisielle sammenhenger, som f.eks. ved kulturprisutdelinger og kulturukeåpninger. Kommunens tusenårstre står også plantet på Hamre. På Valestrandsfossen har lokalbefolkningen plantet et tusenårstre foran gamleskolen. Politikk. Kari Foseid Aakre (Ap) er ordfører og Jarle Skeidsvoll (KrF) er varaordfører. Radøy. Radøy er en øykommune i Hordaland. Den grenser i øst til Lindås kommune, over fjordene som ellers omgir Radøy, ligger Meland i sør, Askøy, Øygarden og Fedje i vest og Austrheim i nord. Politikk. Jon Askeland (Sp) er ordfører og Ann Christin Hoen (Ap) er varaordfører. Kommunevåpenet. Motivet på kommunevåpenet symboliserer båtfunnet på Mangersnes, ett av de eldste funnene av småbåter i Norge, og er to svarte keiper på gul bunn. Kommunevåpenet er tegnet av Even Jarl Skoglund og ble godkjent ved kongeleg resolusjon 14. juni 1991. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kulturlandskapet rundt Solendfjellet, Nøttveitveten og Morkenfjellet. Samnanger. Samnanger er en kommune i Hordaland. Den grenser i nord til Vaksdal, i øst mot Kvam, i sør mot Fusa og Os, og i vest mot Bergen. Kommunen ligger ved Samnangerfjorden. Tysse er blant annet kjent for Sætervika leirsted rett ved. Det er én ungdomsskole og én barneskole i kommunen. Lokalavisa Samningen har kontorer på Årland. Politikk. Marit A. Aase (KrF) er ordfører og Brigt Olav Gåsdal (Ap) er varaordfører. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Tysse, og i forbindelse med dette valget er det etablert en kultur- og aktivitetssti på stedet. Der kan man blant annet se tyskerhulene. Stord. Stord er en bykommune i Hordaland. Også navn på øya Stord, hvis sørlige halvdel dekkes av Stord kommune, og den nordlige av Fitjar. Navnet Stord kommer av norrønt, den høgreiste. Kommunen Stord omfatter et 144 km² stort areal på de bebodde øyene Stord, Huglo og Føyno. I tillegg kommer flere mindre øyer og holmer. Stord fikk bystatus i 1997 og er verdens største by med nynorsk som skriftspråk. Kommunesenteret heter Leirvik, som på folkemunne blir kalt «Vikjo». Her bor ca. 11 000 innbyggere. Sagvåg er nest største tettsted med ca. 3000 innbyggere. Stord kommune har et samlet innbyggertall på 18 000. Største hovednæring er leverandørindustrien innen olje og gass – hovedsakelig feltutvikling men òg teknologiutvikling, drift, vedlikehold og modifikasjoner. Kværner, Wärtsilä og Apply Leirvik har samlet over 3000 ansatte. Aker Stord (nå Kværner Stord) sammen med partnere, gjennomførte i perioden 2005–2007 Ormen Lange-prosjektet for Norsk Hydro på Aukra, hvor Aker Stord hadde rundt 10 000 mennesker i rotasjon for seg. Børtveit kraftverk ligger på Stord. Det gjør også Stord lufthavn, Sørstokken. Kommunestyrevalget 2007. Etter 16 år med Arbeiderpartiets Magne Rommetveit som ordfører, ble det borgerlig styre med Liv Kari Eskeland (H) og Leif-Steinar Alfsvåg (KrF) som henholdsvis ordfører og varaordfører etter kommunestyrevalget i 2007. Arbeiderpartiet gikk kraftig tilbake, mens Høyre, Venstre og Senterpartiet gikk mest frem. Storddøra. Når man kommer båtveien inn mot Leirvik, ser man en høy skulptur som ligner en stor dør. Den heter Storddøra og er laget av Sissel Tolaas. Sveio. Sveio er en kommune som ligger på en halvøy sør i Hordaland fylke. Den er den sydligste kommunen i fylket, og har bare fastlandsgrense til Rogaland. Kommunen grenser i sør til Haugesund og Tysvær, over fjorden i vest til Bømlo, over fjorden i nord til Stord og over Ålfjorden i øst til Vindafjord. På grunn av sin plassering ved grensen til Rogaland regnes Sveio både som en del regionene av Sunnhordland og Haugalandet. Natur og geografi. Sveio ligger på en halvøy, og har en lang kystlinje med mange små fjorder og viker, hvor de to største er Førdesfjorden og Viksefjorden. Landskapet i kommunen er nokså variert. I sør er det stort sett småkupert og skifter mellom innmark og store utmarksvidder, mens den på nordre delen av halvøya domineres av mer fjell og barskog. I nord finner man også kommunens høyeste punkt, Trollavassnipen, som strekker seg 432 meter over havet. Over hele kommunen finnes det mange ferskvann og myrområder; hele 22 kvadratkilometer av kommunen er dekket av ferskvann. Det er totalt 282 små og mellomstore vann i Sveio, med Vigdarvatnet sentralt i kommunen som det største. Historie. Området har vært bosatt siden steinalderen. Siden halvøya ligger fint til ut mot havet midtveis mellom Stavanger og Bergen, har den lenge vært viktig for reisende langs kysten. Ryvarden fyr i Sveio var åsted for «Sleipner»-forliset den 26. november 1999, hvor 16 mennesker omkom og 69 ble reddet. Det er i dag satt opp et minnesmerke over de omkomne ved fyret. Befolkning. Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde det 4 824 personer i Sveio ved inngangen til 2008, steget til 4 999 ved utgangen av 2009 og 5 150 ved utgangen av 2010. Befolkningstettheten er på 23,5 per km². På grunn av kommunens plassering mellom Haugesund og Stord er kommunen av de kraftigst voksende. Ifølge SSBs prognose vil det være 7 047 innbyggere i kommunen i 2030, et anslag som sees i lyset av den kraftige økningen kommunen har opplevd de siste årene. Politikk. Ruth Grethe Eriksen (H) er ordfører og Jarle Jacobsen (KrF) er varaordfører. Tettsteder. Statistisk sentralbyrå opererer med at det finnes to tettsteder i Sveio kommune: kommunesenteret Sveio med et innbyggertall på 1 197, og Førde i Hordaland med 438 innbyggere per 1. januar 2011. I Sveio og Førde finnes også kommunens to største grunnskoler, Sveio skule og Førde skule. Fra høsten 2012 vil det være én felles ungdomsskole lokalisert i Sveio sentrum. Sveio sentrum er handelssenteret i kommunen med blant annet to dagligvarebutikker, apotek, interiørbutikk, frisør, klesbutikk, bakeri og blomsterforretning. Kommunale tjenester er primært lagt til Sveio senter (servicesenter, helsestasjon, lege og tannlege), men noe er også lagt til Førde (lege og politi). Kommunen har ganske spredt bosetning, og utenom disse to tettstedene finnes det flere andre grender. Blant annet finnes det bosetning og barneskoler i Vikse i sør, Lid i øst, Auklandshamn i nordvest og Valestrand i nord. De siste årenes byggeaktivitet har medført en økende sentrumsdannelse i Sveio og Vikse. Samferdsel. Europavei 39, hovedveien mellom Bergen og Stavanger, går igjennom kommunen. Trekantsambandet, som omfatter en undersjøisk tunnel og flere broer, ble åpnet den 30. april 2001 og gir direkte veiforbindelse til øyene Stord og Bømlo. Trekantsambandet erstattet dermed de tidligere ferjeforbindelsene mellom fra Valevåg til Skjersholmane og Mosterhamn. Kommunen har også ferjefobindelse til Langevåg på Bømlo fra Buavåg. En annen viktig ferdselsåre i kommunen er riksvei 47, som forbinder kommunen med resten av Haugalandet. Veien går fra Bjelland i Sveio, igjennom Haugesund og helt sør til Skudeneshavn på Karmøy. Medier. Lokalavisen Vestavind utkommer én gang i uken og dekker lokalstoff fra Sveio. Av dagsaviser er det Haugesunds Avis som har størst dekning i kommunen, men avisen Sunnhordland har også en viss dekning. Navnet Sveio. Frem til 1912 ble kommunenavnet skrevet «Sveen». Kommunen er oppkalt etter gården Sveio (på gammelnorsk Sviða). Ordet "sviða" betyr «svidd mark» eller «klaring skapt ved brenning». Fartein Valen. Den anerkjente komponisten Fartein Valen bodde store deler av sitt liv i Valevåg i det nordlige Sveio. Blant annet skal komponisten ha hentet inspirasjon til sitt mest kjente verk, "Kirkegården ved havet", fra en kolerakirkegård ikke langt fra sitt hjem i Valevåg. Huset han bodde i, ofte bare kalt "Valenheimen", er åpent for publikum og er en sentral del av kommunens turistsatsing. Fartein Valen-festivalen arrangeres årlig av Sveio og Haugesund kommuner. Et konserthus som vil bære navnet til komponisten er under planlegging. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Ryvarden fyr. Da dette ble vedtatt i 1999 var planene om å kjøpe fyret fra Kystverket igang. Kjøpet ble realisert i 2000. Det statlige tilskuddet til tusenårsstedet ble brukt til anleggsmessige investeringer i området. Ryvarden Kulturfyr, som nå er namnet, er et av Hauglandets fremste utfartsområder/friluftslivsområder, og har galleri med kafé, kunstnerbolig og atelier. Ullensvang. Ullensvang er en herredskommune i Hordaland. Den grenser i nord mot Granvin og Ulvik, i øst mot Eidfjord og Vinje, i sør mot Odda, og i vest mot Kvinnherad og Jondal. Over Hardangerfjorden i nordvest ligger Kvam. Politikk. Solfrid Borge (Sp) er ordfører og Gard Hjørnevik Risan (Ap) er varaordfører. Tusenårssted. Heradsstyret gjorde vedtak om flere tusenårssteder, men en hovedplass, som er Utne sentrum. Statens vegvesen har opprustet sentrum og kaiområdet, og markeringen av tusenårsstedet, en skulptur, kan nå settes opp. Skulpturen er utformet av kunstneren Ingunn van Etten og skal stå på kaien. Den vil bli avduket sommeren 2007. Vaksdal. a> fra Osterøys første bro over Kallestadsundet Vaksdal er en kommune og et tettsted i Hordaland. Kommunen ligger mellom Bergen og Voss kommuner, øst for Osterøy kommune, men den vestligste del av Vaksdal ligger på Osterøys nordøstlige side. Tilkomst via Kallestadsundet bru over Veafjorden. I nord grenser den til Vik og Modalen, og i sør til Kvam og Samnanger. Over Romarheimsfjorden i nordvest ligger Lindås kommune. Den i sin tid svært moderne Vaksdal Mølle i tettstedet Vaksdal var et industrielt senter i kommunen, sammen med industriområdet på Dale. Klesplaggene fra Dale fabrikker er i dag det mest kjente produktet fra kommunen. Både E16 og Bergensbanen går gjennom Vaksdal og Vaksdal stasjon. Naturen i kommunen kjennetegnes av det man gjerne forbinder med typisk vestlandsnatur, slik som fjorden mot Osterøy og fjellområdene rundt Bergsdalen. Ordet "Vaksdal" kommer opprinnelig fra "våg" og "dal". Vaksdalselva, som renner ned gjennom denne dalen og ut i vågen, deler tettstedet Vaksdal i områdene Vaksdal i sør og Jamne i nord. Gravfunn viser at området har vært bebodd siden tidlig vikingtid. Med sine innbyggere per 1. januar, er tettstedet Vaksdal i dag kommunens nest største tettsted etter administrasjonssenteret Dale. Ved Vaksdal senter finnes det dagligvarebutikk, bakeriutsalg, frisør og tannlege, i tillegg til en kombinert gymnastikksal/kinosal/samfunnshus. Politikk. Eirik Haga (Ap) er ordfører og Sigmund Simmenes (Sp) er varaordfører. Elver, fjell og vann i Vaksdal. Dale, Ardal, Fosse,Kaldestad,Fossmark, Myster, Boge og Vaksdal. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Skipshelleren. Det er en 7 000 år gammel steinalderboplass. Voss. Bilde av Voss tatt fra Bordalen Voss er en kommune og et distrikt i Hordaland. I nord grenser den til Vik, i øst mot Aurland og Ulvik, i sør mot Granvin og Kvam og i vest mot Vaksdal. Voss er innlandskommune og et trafikknutepunkt, og er med sine 1 805 kvadratkilometer den største kommunen i Hordaland fylke. 91 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. På Voss ligger Bømoen leir, en norsk militærleir som i de senere år har vært vintertreningssenter for NATO-allierte. Der ligger også Voss flyplass, Bømoen, for småfly. Militærleiren ble lagt ned 2008, men flyplassen er fortsatt i bruk. Voss Fjellheisar er et populært skiheisanlegg, lokalisert rett nord for Voss sentrum. Det er Hordalands største skianlegg. Voss Fjellandsby Myrkdalen er en voksende konkurrent, og skimulighetene er store på Voss. Bergensbanen og Voss stasjon ligger ved kommunens sentrum. Kommunehistorikk. Vossedistriktet har tradisjonelt vært omtalt som "Vossaveldet" (Vǫrsaveldi). I 1838 ble Voss kommune opprettet etter innføringen av formannskapslovene året før. I 1868 ble Vossestrand kommune utskilt fra Voss, og i 1885 ble Evanger kommune utskilt fra Voss. I 1964 ble Vossestrand og Evanger gjeninnlemmet i Voss kommune, med unntak av Evangers deler av Eksingedalen og Bergsdalen som ble overført til nye Vaksdal kommune samme år. Befolkningsutvikling. Tabellen viser befolkningsutviklingen i Voss i perioden 1966-2006 og prognose for anslått folketall i 2030. Kommunestyre 2011-2015. Ap, Sp og SV utgjør flertallet med fem representanter i formannskapet (Ap 2, Sp 2, SV 1), mens opposisjonen har fire representanter (H 2, V 1, KrF 1). Hans-Erik Ringkjøb (Ap) er ordfører og Sigbjørn Hauge (Sp) er varaordfører. Geologi. Berggrunnen i store deler av kommunen er dominert av granitter, gneiser, kvartsitt og kvartsskifer. I nordlige deler av kommunen inneholder berggrunnen bl.a. den lyse bergarten anorthositt. I Tvildesåsen finnes en forekomst av bly/sølv. Flere steder har det vært drevet uttak av skifer. Sentrale deler av kommunen er preget av fyllitt med vekslende mengde kvarts og kalk. Fra ca. 9000 år siden forsvant isen i det vesentlige fra Norge. De løsavsetninger som finnes er dannet under issmeltingen og senere. Alle de store moene på Voss er dannet av breelver, og er avsatt i havet eller i store breinnsjøer. Under siste istid sto havet i Vosseområdet opptil 100 meter høyere enn nå. Klima. Voss ligger i overgangssonen mellom kyst- og innenlandsklima. På årsbasis har Vossevangen om lag 1200 mm nedbør, og i de fire sommermånedene har Vossevangen omtrent samme nedbørsmengde som Geilo og Oslo (i underkant av 300 mm). Det er store lokalklimatiske variasjoner i Voss. Som hovedregel har vestlige områder mest kystprega klima, mens østlige deler har mer preg av innlandsklima. 3000 år siden. For mer enn 3000 år siden kom fangst- og veidefolk hit og fant grøderike daler, fiskerike vann og fjellvidder med et rikt dyre- og fugleliv. Denne naturrikheten dannet grunnlaget for en rik jordbrukskultur som er levende den dag i dag. Sporene etter de forskjellige epokene kan man finne rundt omkring i bygdene, for eksempel Olavskrossen, som Olav den Hellige reiste i år 1023. Utvikling. Bygda fikk tidlig forbindelser utover: Forsvaret la eksersisplasser her (Bømoen), veier og jernbane åpnet for reiselivet og videregående skoler av mange slag gjorde bygden til en skolestad. Mot slutten av 1800-talet ble de første små industribedriftene grunnlagt. Vossevangen ble lagd i grus under bombing i 1940, men ble seinere gjenreist som en moderne småby. I dag er Voss et levende sentrum med nær 14 000 innbyggere. Steder som Voss blir den dag i dag ansett som bygder grunnet eldre norske byers historiske betydning og tradisjon som kjøpstader, selv om tettsteder som Voss, Sogndal og Bryne for lenge siden har passert mange andre byer i Norge både i folketall og infrastruktur. Næringsveier. Jorden og skogen har tradisjonelt vært det viktigste næringsgrunnlaget, men Voss har og en mangfoldig industri. Handel, turisme og dessuten ulike former tjenesteyting er likevel de næringene som gir arbeid til største delen av dem som bor i kommunen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted Vangskyrkja (Voss kirke) og det tilgrensende Prestegardslandet. Kirka er ei steinkirke fra 1277 og Prestegardslandet ved Vangsvatnet er etter tradisjonen det stedet hvor Olav den Hellige samlet vessene til ting – og overtalte dem til å gi opp åsatroen og istedenfor tro på Kvite-Krist. Som manifestering av Prestegardslandet som tusenårssted ble det bygget en friluftsscene, hvor det blant annet er blitt oppført et sagaspill som fremstiller Olav den Helliges kristning av vessene. En dal i Voss kommune, mars 2005 Kultur. Voss Kino ble bygd i 1957. Salen er i svak amfi og har 454 seter. 5. januar 2011 var siste spilledag for Voss kino. Ved Ole Bull-akademiet (1977) gis høgskole-studier i folkemusikk og folkedans. Voss har stolte tradisjoner som bastion for forvaltning av norsk bonde-og bygdekultur, som fortsatt holdes i hevd. "Smalahove" er en populær rett på Voss, og dette markeres med det årlige Smalahovesleppet. Et annet unikt årlig arrangement på Voss er Ekstremsportveko. Bygdesangen for Voss heter «På Vossevangen der vil eg bu», og den lokale dialekten kalles for "Vossamål". Vossingene hevder gjerne at «Verda er vid, men Voss er vidare». Vossabunaden kommer fra distriktet. Voss er også et meget populært vintersportssted, med skianlegg blant annet på Bavallen og i Myrkdalen, og ypperlige skiforhold i Mjølfjellsområdet. Lokalavisen Hordaland utgis på Voss med et opplag på rundt 10 000. Avisen ble grunnlagt i 1883, og dekker forutenom Voss også kommunene Granvin, Modalen, Vaksdal og Ulvik. Aukra. Aukra er en kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Det bor drøyt 3 000 mennesker i Aukra. Størstedelen av befolkningen bor på øya Gossa; ca. 600 bor på kommunens fastlandsdel, Julsundet, som grenser til Fræna og Molde kommuner. Aukra grenser også til øykommunene Midsund og Sandøy. Tettstedet Aukra har innbyggere per 1. januar. De eldste spor av mennesker i det som i dag er Norge er funnet i Aukra kommune av arkeologer fra Vitenskapsmuseet i Trondheim. Disse funnene er fra ca. 9200 år før Kristus, og stammer fra Fosnakulturen. Det foregår i dag en stor industriell utbygging på Gossa. En av Nord-Europas største gassterminaler, Nyhamna, som skal ta imot gass fra Ormen Lange-feltet, er under bygging der. Denne terminalen skal sørge for gassleveranser til store deler av Europa. Før gassen kom til Aukra, var de største skatteinntektene i kommunen hentet fra landbruk, fiskeindustri og skipsbygging. Den største industriarbeidsplassen i kommunen er skipsverftet STX Europe Aukra (tidligere Aukra Bruk) i Nerbøvika. Tidligere bruk av kommunenavnet Aukra. Aukra, tidligere skrevet «Akerø», var opprinnelig en kommune som omfattet Gossa, Otrøya, en del av Midøya, øyene i Sandøy, samt Julsundet og Mordal på Romsdalshalvøya. 1. januar 1867 ble «Sandø» (Sandøy) skilt ut som egen kommune. I 1924 ble resten av kommunen delt i Nord-Aukra, som bestod av Gossa og fastlandsdelen (hvorav en del ble avgitt til Molde i 1964), og Sør-Aukra, som bestod av Otrøya og en del av Midøya i det som nå er Midsund kommune. Aukra fikk dagens grenser ved avståelsen av Mordal til Molde i 1964 og har hett Aukra siden 1965, samme år som Sør-Aukra ble slått sammen med resten av Midøya samt Dryna fra Vatne kommune og byttet navn til Midsund. Navnet Aukra, som er unikt i Norge, kommer trolig av "Aukrin", en sammensetning av "akr" og "vin": åker og eng. Fra 1600-tallet og frem til 1917 var navnet fordansket med endelsen -ø(e): «Akerø» (Dan Børge Akerø). Økonomi. Gassterminalen for Langeled-ledningen ligger på Nyhamna på øya Gossa. Første del av ledningen ble åpnet i 2006, og i oktober 2007 ble hele ledningen satt i drift. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er en torgplass i sentrum av Falkhytta, ved kommunehuset. Torget har heller i stein, gjerde i teglstein, benker og beplantning. Kommunens tusenårstre er plantet rett utenfor kommunestyresalen. Aure. Aure er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. Den grenser til Hemne (i Sør-Trøndelag) i øst. Over fjorden ligger Kristiansund i vest, Halsa og Tingvoll i sør, mens Smøla og Hitra (i Sør-Trøndelag) ligger nord for Edøyfjorden. Fjell. Aure kommune har mange fjell, Tustnastabban som ligger på øyene Tustna og Stabblandet er kjente landemerker på nordmørskysten. Det høyeste fjellet i kommunen er Innerbergsalen med sine 908 moh, denne toppen ligger på Stabblandet. Øyer og holmer. Kommunen er rik på store og små øyer. I den vestlige delen av kommunen ligger de store øyene Tustna, Stabblandet og Ertvågsøya, i nord finner vi Skardsøya. Rundt de store øyene ligger det en skjærgård av små øyer og holmer. Solskjelsøya som ligger nord for Stabblandet er historisk kjent for det store slaget som Harald Hårfagre utkjempet ved øyen. Planteliv. Kommunen har et rikt planteliv og etter det man kjenner til, så har Aure verdensnordgrense for 3 karplantearter; blankburkne, knortestorr og kystmaigull. Av rødlistede arter i kommunen er 8 arter kjent; alm (NT), blankstorkenebb (NT), brudespore (NT), engmarihand (NT), fjellnøkleblom (NT), kvit skogfrue (NT), kystengkall (VU) og marinøkkel (NT). Som man ser er alle de rødlistede karplantene i Aure rødlistet som "nær truet" (NT), bortsett fra kystengkall. Den siste er rødlistet som sårbar (VU). Fugleliv. Kommunevåpenet til gamle Aure kommune Aure kommune ligger i et område med mye ørn, både havørn og kongeørn hekker i området. Frem til kommunesammenslåingen med Tustna kommune 1. januar 2006, var kommunevåpenet til Aure to ørnehoder som så hver sin vei. Kommunen har både fjorder og sjøområder i tillegg til fjell og skog. Dette gjør at det er et særlig variert fugleliv i kommunen. Fra storfugl og rype i fjellet til tjeld, måse og ærfugl ved kysten. I tillegg kan nevnes at alle de syv hakkespettartene i Noreg hekker i kommunen, disse er; flaggspett, hvitryggspett, dvergspett, tretåspett, gråspett, grønnspett og svartspett. Mellandsvågen og Livsneset på Skardsøya er det mest interessante fugleområdet i Aure. Dette er eit såkalt ramsarområde, og flere sjeldne og rødlistede fuglearter overvintrer der. Hjortedyr. I Aure kommune er det store stammer med både rådyr og hjort i tillegg til at det finnes en voksende stamme med elg. Aure har lenge vært en av de største hjortekommunene i Norge. Tidlig på våren og sommeren kan man se mye beitende hjort langs veiene. Det å se flokker på flere titalls dyr er ikke uvanlig. Rovdyr. Gaupe er det største bofaste rovdyret i Aure. Det har vært observert bjørn i kommunen, men dette er ikke et dyr som har fast tilhold der. Rødreven har også fast tilhold i Aure og det kan se ut som denne arten har økt i antall de siste årene. Ellers finnes det også andre rovdyr som; mår, røyskatt, grevling og mink. Samferdsel. Aure ligger godt til rette for sjøveistransport, med skipsleia som kalles Trondheimsleia rett forbi kysten. Kystekspressen mellom Kristiansund og Trondheim har stoppested på Kjørsvikbugen nord i kommunen. Båten stopper også ved øyen Ringholmen utenfor Tustna dersom det er passasjerer fra til. Fra øyen Tustna er det fergeforbindelse til Smøla med sambandet Sandvika – Edøy, og til Kristiansund med sambandet Tømmervåg – Seivika. Det er også ferge fra Nordheim på Tustna til Solskjelsøya, dette sambandet ble tatt i bruk i januar 2009. Riksvei 680 og Riksvei 682 passerer gjennom kommunen. Vandreruten Fjordruta som starter ved Kvernberget flyplass i Kristiansund går igjennom kommunen. Fire av hyttene som eies/drives av Kristiansund og Nordmøre turistforening ligger her, Trollstua og Gullsteinsvollen på Tustna, Imarbu og Nersetra på Ertvågsøya. Kirker. Aure kirkelige fellesråd består av tre sokn, det er tre kirker og ett kapell i kommunen. Aure kirkekontor holder til i Aure gamle prestegård i Aure sentrum. Næringsliv. Aure kommune har et variert næringsliv. Primærnæringene står sterkt i kommunen, i 2009 var det 140 registrerte gårdsbruk i drift, havbruk og fiskeri stod også sterkt. Statoil Tjeldbergodden sitt anlegg nord i kommunen er en stor aktør, i 2006 var det her ca 125 fast ansatte, i tillegg kom ca 200 indirekte stillinger. I bygden Mjosundet ligger skipsverftene Mjosundet Båt og Hydraulikk AS og Sletta Verft AS. Fosnakulturen. Arkeologiske funn viser at det har bodd folk i Aure allerede tidlig i steinalderen. Fosnakulturen er godt representert med flere funnsteder, ikke minst ved en stor utgraving på Tjeldbergodden før det store anleggsarbeidet med gassterminal startet opp. Arkeologiske utgravinger foregikk over lang tid, og arkeologene måtte til slutt gi opp fordi funnområdet ble for stort. Kommunesammenslåing. 1. januar 2006 ble den frivillige kommunesammenslåingen mellom Aure og Tustna gjennomført. Den nye kommunen heter Aure, mens kommunevåpenet er basert på Tustnas, med en sølvfarget (hvit) klippfisk. Aures gamle kommunevåpen var to ørnehoder. Tusenårssted. Aure kommunes tusenårssted er Aure kyrkje og kyrkjestad. Kommunen har også plantet flere tusenårstre; et ved Aure kyrkje, to ved Stemshaug kyrkje, et på Fævelen og et i Todalen og et ved alle skoler og barnehager (ni stykker). Tidligere Tustna kommune hadde Kråksundet notnaust og sjøbruksmuseum som tusenårssted. Averøy. Averøy er en øykommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. Den ligger ut mot Norskehavet og er ellers omgitt av fjordarmer. I øst er kommunen Kristiansund, i sør-øst ligger Gjemnes og i sør-vest Eide. Nærmeste byer er Kristiansund og Molde. Historie. Averøy kommune ble dannet 1. januar 1964 da Bremsnes, Kornstad og Kvernes kommuner ble slått sammen. Kommunen består av en stor øy og flere mindre. Averøya utgjør det meste av kommunen, samt flere større og mindre øyer ute ved kysten. Det man kaller «øyene» er: Sandøya, Langøya, Hasseløy, Kjønnøya/Tjønnøya (skrivemåten er omstridt), Ramsøya og Honningsøya. I tillegg har man Rangøya like ved Atlanterhavsveien og Sveggøya i Sveggesundet på nordsiden. Vi har også Ekkilsøya som også ligger på vestsida av Averøya, men nærmere hovedøya (Averøya) enn de såkallte «øyene». Den er muligens den største øya med et areal på 4,6 km². Kommunikasjon. Atlanterhavsveien er fastlandsforbindelsen mot sør, til Eide. Veien er bygd over flere øyer og bruer og er kåret til århundrets byggverk i Norge. Fra Bremsnes i nordøst var det fergeforbindelse til Kristiansund frem til den ble erstattet med Atlanterhavstunnelen 19. desember 2009. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kvernes kulturområde, markert med tusenårsmonumentet «Solur» av billedhogger Rolf Øidvin. Monumentet står ved de to kirkene på Kvernes. Det rike kulturminneområdet ligger ved fortidens «veikryss» der Kvernesfjorden, Bremsnesfjorden og Freifjorden møter hverandre. Kvernes har vært et møtested langs kysten opp gjennom tidene. Flere funn i området er sporet tilbake til eldre jernalder, bl.a gravrøyser, tingsted og fallossymboler. Mellom de to kirkene ligger en middelalderkirkegård. Trivielt. "Averøying" er måten å omtale en person fra Averøy, men i lokalmiljøet omtales personer fra Averøy som "pekaill". Historien rundt begrepet pekaill er uklar, men et par av forklaringene er de man mener er de mest sannsynlige. I følge mange er forklaringen på P-kaill at mange av bøndene som kom roende til byen Kristiansund het et eller annet på P – Peder, Paul og så videre. En annen, og visstnok den egentlig forklaringen til begrepet, er at rutebåten som gikk langs fjorden på blant annet indre Averøy hadde en gang en frekk matros om bord. Denne sto ombord i båten da den la til kai blant annet på Avset på indre Averøy. Der ropte han i land til folket som sto der – bønder som måtte få med seg den store hendelsen at rutebåten var innom – at "Står dere der nå, p-kailla?". Dette var også med bakgrunn i at gårdene på Avset var bebodd av bønder på P – Paul, Peder og Per. Matrosen måtte siden stenge seg inne i kahytten når han kom til Avset, siden karene på land var nokså irriterte på ham. Men da sto han visstnok i koøyet og ropte til dem og terget dem enda mer. Eide. Eide er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. Det bor omtrent 3 400 innbyggere i Eide. Tettstedet Eide er administrasjonssenter i kommunen, og har innbyggere per 1. januar. Kommunevåpenet viser tre svaner. Hver av svanene her sju fjær i vingene, én fjær for hver av skolekretsene eller bygdene i kommunen. Eide grenser i sørøst mot Gjemnes kommune og i sørvest mot Fræna kommune. Nord for Kornstadfjorden ligger Averøy kommune. Eide ligger sentralt plassert mellom byene Kristiansund og Molde. Historie. Eide var på 1600-tallet og utover på tidlig 1800-tallet en del av Mek tinglag før det ble en del av Kvernes kommune i 1837. På slutten av 1800-tallet begynte Kvernes å dele seg opp i en rekke mindre kommuner, og i januar 1897 ble Eide ettablert som en egen kommune. 1. januar 1964 ble Vevang krets i Kornstad kommune også overført til Eide kommune. Steinindustrien. Eide kommune har et av de største miljøene for steinindustri i Norge, med røtter over 100 år tilbake, til bl.a gjenoppbyggingen etter bybrannen i Ålesund i 1904. Steinindustrien på Eide leverer ca. 40% av alle gravmonumenter i Norge (tall fra 2006). Dette er det som fra gammelt av har gitt Eides kallenavnet «Bygden som lever av de døde». Fra steinbruddene i Eide leveres kalk som råstoffer til produksjonen hos Hustadmarmor i nabokommunen Fræna. Høyeste fjellet i kommunen er Snøtinden (1027 moh). Atlanterhavsveien. På kysten mellom Eide og Averøy fins Atlanterhavsvegen, et populært mål for norske og utenlandske bilturister. Atlanterhavsveien er kåret til århundrets byggverk 1905–2005. Trivielt. Eide-dialekten hører opprinnelig til trøndsk. Grensa mellom trøndsk og vestnorsk går i vest mellom Eide og Fræna. I dag påvirkes språket i Eide til dels av Fræna-dialekten og til dels av den normaliserte Molde-dialekten. I følge språkrådet kalles en person fra Eide for "eidser". Men vanligvis eller mer lokalt, omtales personer fra Eide kommune som "eiding", "eidemann" eller "eidekvinne". En fra Eide (kommunesenteret) omtales som en "æssær" (? "essar"), de med røtter til selve "Eideslekten" omtales "stor-æssær". Innbyggerne fra bygdene (de andre skolekretsene) har sine navn, en fra Vevang kalles "veålending", en fra Lyngstad - "løngstær", en fra Bollia - "bolliær", en fra Nås - "nåsær/nåsar", en fra Gurstad (en plass i bygda Ugelstad) - "Gurstæværing" og en fra Visnes - "visnesing". På Eide arrangeres årlig flere større arrangement, blant annet Dansegallaen. Eide Countryfestival ble også arrangert frem til 2008. Frei. Kommunevåpenet til tidligere Frei kommune. Frei er den største øya i Kristiansund kommune, med et areal på 62,5 km². Største tettsted er Rensvik med 2 118 innbyggere (2003). Høyeste punkt på øya er Freikollen, 629 moh. Øya. I Heimskringla kalles øya for "Frædi" og i Fagrskinna kalles den "Freidarey". Senere har den gått under navn som "Freidi", "Ffrede", "Ffrøøy", "Fredøy", "Free", "Freedøe" og "Fredøe". Sistnevnte ble brukt til langt innpå 1800-tallet da "Frei" ble det vanlige navnet. Idag blir øya også kalt "Freiøya". Det finnes også eksempler på at "Freiøya" ble brukt som navn på øya i tiden da hele øya tilhørte Frei kommune. Det har etter kommunesammenslåingen i 2008 pågått en debatt om navnet i lokalavisen Tidens Krav. Navnet brukt hos Statens kartverk er Frei. Frei-navnet blir også brukt om et område på sørsiden av øya. Her ligger Frei kirke og Frei gård. Innbyggernavn. En person fra Frei blir kalt for freiøying, dette henger igjen fra tiden da Frei var egen kommune. Lokalt blir også navnene "freiværing" og "freibone" brukt, sistnevnte betyr en "bonde fra Frei". I Kristiansund er innbyggernavnet kristiansunder, dette blir brukt om personer fra gamle Kristiansund kommune. Tidligere kommune. Frei var tidligere en egen kommune, men ble etter folkeavstemming slått sammen med gamle Kristiansund kommune 1. januar 2008 til en ny kommune med navnet Kristiansund. I Frei ble resultatet 1 330 ja-stemmer og 1 252 nei-stemmer. Den gamle kommunen bestod av flere øyer, der Frei var den største. Innbyggertallet i 2007 var 5 428. Kommunens administrasjonssentrum var Rensvik. Kommunegrensene har endret seg mye opp gjennom tidene. «Oversjøiske» deler av Frei kommune ble avstått til den nye Straumsnes kommune i 1864, i 1883 gikk Ranem over til Øre kommune og i 1894 ble Bergsøya overført til Gjemnes. Aspøya ble overført fra Frei kommune til Tingvoll 1. januar 1964, og på samme tid ble nordsiden av Freiøya overført til Frei kommune fra Bremsnes kommune. Fræna. Fræna er en kommune på Romsdalshalvøya, nord for Molde i Møre og Romsdal. Den ligger ut mot Atlanterhavet og Hustadvika i vest og grenser til kommunene Eide og Gjemnes i øst, Molde i sør og Aukra i sør-vest. Kommunen er et resultat av sammenslåing på 60-tallet av herredene Bud, Fræna og Hustad, og er Møre og Romsdals største jordbrukskommune. Største tettsteder er Elnesvågen som er nest største tettsted i Romsdal etter byen Molde og foran Åndalsnes. Navn. Stedet er navngitt etter Frænfjorden (gammelnorsk "Fræni"). Meningen er ukjent, men kan stamme fra "frænn" (lys, skinnende). Inntil 1918 ble navnet skrevet Frænen. I 1589 het sognet Vågøy og lå under Aukra prestegjeld. Ved kongelig resolusjon av 22. september 1859 ble sognet omgjort til Fræna prestegjeld. I 1880 ble gjeldet så delt i Ytre og Indre Fræna. Geografi og natur. Hustadvika er en av de mest værharde strekningene av vestlandskysten. Fræna er en kyst og fjordkommune der de indre delene har en rekke fjell mellom 600 og 1000 meters høyde. Blant de mest kjente fjell er Jendemsfjellet (633 moh.), Talstadhesten, Heiane, Kvannfjellet, Tusten, Skoften m.fl. Nær grensa til Eide ligger de berømte kalksteinsgrottene Trollkirka som er en av kommunens mest kjente turistattraksjoner. På fugleberget på Ergan hekker tusenvis krykkjer som ankommer hver februar og forlater Fræna til fordel for sør-Atlanteren i midten av august. Det karakteristiske Jendemsfjellet sør i Fræna Næringsliv og offentlig administrasjon. Kommunen har sine største hjørnesteinsbedrifter som produserer for eksport: Hustadmarmor produserer marmor til bygningsindustrien og slurry til papirindustrien. Dumper-produsenten Moxy ble grunnlagt av gründeren Birger Hatlebakk. Fræna kommune er Møre og Romsdals største landbrukskommune med stor kjøtt- og melkeproduksjon. Tine meierier har produksjonssted for blant annet Jarlsbergosten. I havna Harøysund ved Bud er også fiskerinæringen en viktig næring. Særlig Atlanterhavsveien, Trollkirka er attraksjoner for turistnæringen i kommunen. Sportsdykking og sportsfiske på Hustad tiltrekker seg turisme. Omkring en firedel av arbeidstakerne bosatt i Fræna pendler til Molde. Etter andre verdenskrig ble Hustad leir grunnlagt for landssvikere. Fra 1950 til 2004 var den arbeidsleir for personer som sivilt vernepliktige, dvs militærnektere fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. I 2004 ble leiren gjort om til ordinært fengsel. Tettsteder i Fræna kommune. Vest for Bud på en rekke småøyer ligger fiskeværet Bjørnsund som i 1971 ble fraflyttet etter et kommunestyrevedtak i 1968. Etter krigen hadde Bjørnsund 600 innbyggere, men i dag benyttes fiskeværet som hytteområde og leirskole. Gjemnes. Gjemnes er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. Den har grense i vest mot kommunene Eide og Fræna, i sør mot Molde, og i sørøst mot Nesset. Nord for fjordene i nord ligger kommunene Averøy, Kristiansund og Tingvoll. Størstedelen av bosetningen ligger langs Kvernes- Tingvoll- og Batnfjorden. Befolkningstettheten er størst i Batnfjordsøra, Angvik, Flemma og Torvikbukt. Det første leddet i navnet "Gjemnes" har trolig sitt opphav i det norrøne ordet "gíma", som har med en elv å gjøre og betyr 'gime' eller 'munning'. Kommunevåpenet ble godkjent i 1983. Motivet er et hode av en hjort i gull, på grønn bakgrunn. Motivvalget har trolig sammenheng med at det er et ganske stort antall hjortedyr i kommunen. Geografi. Landskapet i Gjemnes består av fjord og fjell med høyde mellom 700 og 1000 meter (moh)]. Det høyeste fjellet er Stortussen, på grensa mot Eide kommune. Lokalt blir fjellet kalt "Snøtind", høyden er 1027 meter. Foruten fjell og fjord, går det to dalfører sørvestover til de østlige områdene av Molde kommune. Det ene er Fursetfjellet, som går fra Batnfjorden til Fannefjorden. Det andre, Osmarka, går fra Tingvollfjorden. Kommunesenteret er tettstedet Batnfjordsøra innerst i Batnfjorden, et gammelt dampskipsanløpsted. Kommunesenteret har ingen kirke og sokner til Øre kirke. Bygden Gjemnes ligger på et nes, her ligger også Gjemnes kirke. Lengst nordvest i kommunen, på nordvestsiden av Gjemnes-halvøya ligger bygda Storlandet. Næringsliv. Jord- og skogbruk er de viktige næringsveiene i Gjemnes. Det er også noe industri, som maling og lakk produsenten Gjøco og Tine meieri på Høgset. Nær halvparten av arbeidstakerne pendler til nabokommunene, særlig til Molde. a> hvor det tidligere var dampskipsanløp. Kommunikasjon. Europavei 39 går gjennom kommunen. I 1992 ble kommunikasjonssystemet helt endret da Krifast ble åpnet. Gjemnessundbrua ga øya Bergsøy forbindelse med kommunesenteret. Bergsøysundbrua gjorde kommunen veifast i forhold til Tingvollhalvøya; og Freifjordtunnelen til Kristiansund. Mot sør går E39 til Molde. Norges første bussrute trafikkerte strekningen fra Batnfjorden til Molde fra 1906. Tidligere hadde det vært mulighet for hesteskyss over Fursetfjellet. Den nye bilruta inngikk i et system med jernbane og dampskip, og passasjerer som ønsket å unngå den værharde Hustadvika kunne ta et stykke av reisen over land. Den gang var den raskeste måten å reise fra hovedstaden Kristiania, til amtshovedstaden Molde, med jernbane gjennom Østerdalen til Trondheim, derfra med dampskip via Kristiansund til Batnfjordsøra og rutebil over Fursetfjellet, til Molde. Den første rutebilen er bevart på Romsdalsmuseet. Politikk. I perioden 2011-2015 er Odd Steinar Bjerkeset (KrF) ordfører og Leif-Ståle Engdahl (H) varaordfører. Kommunestyret: KrF 4, Ap 4, Sp 3, H 3, FrP 2, V 1. Formannskapet: KrF 1, H 1, FrP 1, Sp 1, Ap 1. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er rådhusplassen. Denne ligger på Batnfjordsøra, mellom kommunehuset, samfunnshuset og skolen. Halsa. Halsa er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. Den grenser til Hemne i øst, og Surnadal i sør. Vest for Halsafjorden ligger Tingvoll og nord for Korsnesfjorden ligger Aure. Spekkhoggeren Keiko holdt til i fjordene rundt Halsa. Keiko døde 12. desember 2003 og er gravlagt på land ved Taknesbukta i Arasvikfjorden. I dag er det ei stor gravrøys over gravstedet, opprinnelig satt opp av barn og unge fra Halsa, men den har blitt større etter hvert som turister har besøkt grava. I 2010 ble Halsa kåret til årets ungdomskommune i Møre og Romsdal. Navn og etymologi. Kommunenavnet kommer av den gamle "Halsa" gård (Norrønt: 'Hǫlsyinjar'), hvor den første kirken ble bygget. Det gamle norrønne navnet består av to ord: "hals", som sikter til eidet mellom Halsafjorden og Skålviksfjorden, og flertallsformen av "vin", som betyr eng. Før 1918 ble navnet skrevet som "Halse". Historie. Halsa ble etablert som et formannskapsdistrikt 1. januar 1838. 30 år senere, 1. januar 1868 ble en ubefolket del av Halsa overført til Straumsnes. 1. januar 1879 ble igjen en del av Halsa overført, denne gangen et område med 279 innbyggere til Stangvik. Året etter ble Torjulvågen, med sin befolkning på 240, overført til Tingvoll. 1. juli 1915 ble en del av Halsa med en befolkning på 114 overført til Åsskard. Nesten 50 år senere, 1. januar 1965, ble daværende Halsa kommune og fastlandsdelen av Valsøyfjord med sine 1 104 innbyggere slått sammen til den nye Halsa kommune. 1. januar 1976 ble området Aure sør for Vinjefjorden med sin befolkning på 158 overført til Halsa kommune. Halsa fikk sitt kommunevåpen 19. august 1988, med et motiv som representerer de tre fjordene i kommunen. Natur. Halsa ligger øst for Kristiansund ved Halsafjorden og Korsnes-/Areviksfjorden, og fra de sistnevnte skjærer Skålviksfjorden og Valsøyfjorden seg inn. Rundt disse fjordarmene ligger strekninger av lavt land, hvor innbyggerne i kommunen bor. Fra Skålvikfjorden går også lave eid mot nordøst og mot vest til kirkestedet Halsanaustan ved Halsafjorden. Ellers er Halsa berglendt med de høyeste toppene på grensen i sør, høyest er Hjelmen på 978 m. Berggrunnen består vesentlig av gneis. Furuskogen vokser opp til 400 m. Næringsliv. Jord- og skogbruk er de viktigste næringene i kommunen. Halsa har også flere mindre industribedrifter, hvorav Vaagland Båtbyggeri er kommunens største industriarbeidsplass med ca 40-50 ansatte. Kultur. a> møter Halsa ved dette fergeleiet. På Engan ved Valsøyfjorden ligger Geitbåtmuseet, som har om lag 40 trebåter til utstilling. Den eldste båten fra 1700-tallet. Museet har en eget båtbyggeri som bygger klinkbygde båter. Haram. Haram er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal, har ca 9000 innbyggere. Den grenser i øst mot Vestnes og i sørøst mot Skodje. Over Grytafjorden i sør ligger Ålesund kommune, og mot vest ligger øykommunen Giske. Mot nord i Harøyfjorden er kommunene Sandøy og Midsund. Kommunesenteret i Haram er Brattvåg, med 2300 innbyggere. Kommunen har mye industri, der de største bedriftene er STX Europe i Brattvåg og Søvik, og Rolls-Royce i Brattvåg, Tennfjord og på Longva. På grunn av mangel på arbeidskraft har industrien blitt nødt til å importere arbeidskraft, hovedsakelig polakker. Haram Kommune har eget ungdomsråd, som er barn og unges talerør i kommunestyret. Kommunens grenser ble vesentlig endret i 1966 da største delen av gamle Haram kommune, Nordre Borgund og størsteparten av gamle Vatne kommune ble sammenslått. Den nordligste delen som lå på Harøya ble lagt til Sandøy kommune Haram kommune hører naturlig med i Ålesundsregionen som utgjør et integrert bo- og arbeidsområde med ca 75 000 innbyggere. Klima. Vinterklimaet i Haram Feb. 2003 Samfunn. Avisa Haramsnytt som dekker kommunene Haram og Sandøy kommer ut i Brattvåg. Kommunen tilhører Sunnmøre tingrett. Samferdsel. Skipstrafikken følger skipsleia langs norskekysten over Lepsøyrevet som deler seg ved Rødholmen i en del mot Molde og Romsdalen og hovedleia videre nordover. Innløp fra havet til leia går igjennom de øst-vestgående åpne fjordene Vigrafjorden, Haramsfjorden og Nogvafjorden og Fjørtoftfjorden. Større fartøy som ikke kan gå over Lepsøyrevet bruker disse. Kirkelig inndeling. Kommunen tilhører Nordre Sunnmøre prosti og har fem sogn Brattvåg, Hamnsund, Haram, Fjørtoft og Vatne Ord og våpen. Ute på Nordøyane og Hildrestranda snakka mange eldre folk Halvemål fram til rundt 1970, og bruker "mej" som første person flertal i steden for "øss" eller "oss". I Brattvåg ligger kulturhuset Ingebrigt Davik-huset Herøy (Møre og Romsdal). Herøy er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i sørvest mot Sande, over Rovdefjorden i sør mot Vanylven og Volda, og mot Ulstein i øst. Kommunen er delt av Herøyfjorden. Herøy har Sunnmørsalpene som bakgrunn og storhavet som nærmeste nabo. Sju av de åtte øyene i kommunen er knyttet sammen med bruer. Fosnavåg er kommunesenteret i en av de største fiskerikommunene i landet. Med sin naturhavn er Fosnavåg et sted man kan oppleve et særpreget kystmiljø. Herøy, med ca. 8 700 innbyggere og et landareal på ca. 120 km², ligger sørvest for Ålesund. Fly, hurtigbåt, gode veier og daglig hurtigruteanløp i Torvik gir lett atkomst til kommunen både sjø-, luft- og landeveien. Lokalaviser er Herøynytt (nettavis) og Vestlandsnytt. Herøy har følgende tettsteder ifølge SSBs definisjoner. Innbyggertall pr. 1. januar 2012 i parentes. Kristiansund. Kristiansund (tidligere Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med innbyggere. Kommunen består av fire større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord ligger Norskehavet. Tettstedet Kristiansund ligger på tre øyer, helt ut mot havet og har innbyggere per 1. januar. Her vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet og fikk offisiell bystatus i 1742 under navnet Christianssund. Før kommunesammenslåingen med Frei i 2008 var Kristiansund kommune begrenset til disse tre øyene. Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. Navn og etymologi. De sentrale deler av byen Kristiansund var fra 1600-tallet et ladested med navnet "Lille-Fosen". Fosen eller Fosna betyr sannsynligvis et sted man finner ly eller ei god havn. Man antar Fosen kommer av det gammelnorske "folskn" (skjulested). Da ladestedet i 1742 fikk status som kjøpstad gjennom kongelig resolusjon ble det gitt navnet "Christianssund", etter den dansk-norske kongen Christian VI. På starten av 1900-tallet gikk man inn for en fornorsking av danske stedsnavn i Norge, og byens navn fikk en alternativ skrivemåte: "Kristiansund", fremfor det opprinnelige "Christianssund". Byvåpenets motiv viser at navnet Fosen ikke ble forstått i København i 1742, og byvåpenets motiv ble en foss – en språklig misforståelse dagens kristiansundere trolig har forståelse for. I 1929 ble det avholdt folkeavstemning over hvorvidt byen i stedet skulle ta tilbake sitt gamle navn, "Fosna". Av 4740 stemmer var kun 41 for navneendringen, og bystyret valgte derfor å beholde navnet Kristiansund. Steinalder og vikingtid. Det første funnet fra eldre steinalder i Norge ble gjort ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund så tidlig som i 1909 av Anders Nummedal. Fosnakulturen fikk sitt navn etter byen på Nordmøre og går helt tilbake til 8000 år f.Kr. Disse ytre distriktene var tidlig isfrie, og i havet fantes rikelig med føde, folk kan ha bodd på Nordmørskysten før istiden var slutt. Dessuten var det tilgang på flint og andre harde bergarter. I Kristiansund er det også hellere med spor etter veidefolk fra yngre steinalder. Slaget på Rastarkalv er kjent fra Snorres kongesagaer. Slagstedet fra år 955 ligger på sørsiden av øya Frei. Kong Håkon den gode kjempet mot Eirikssønnene som hadde støtte fra Danmark. Det er 15 meter lange skipsrøyser på Rastarkalv. Middelalderen. På fiskeværet Grip, som ligger 10 km utenfor Kristiansund har det i flere århundrer foregått tørrfiskproduksjon. Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra Norge i middelalderen, gjennombruddet foregikk på 1100-tallet. Fiskeværet Grip var et av produksjonsstedene. Kysten utenfor Nordmøre var et viktig gyteområde for skrei, og var naturgrunnlaget for et viktig fiskeri på seinvinteren. Det er grunn til å tro at fiskeværet på denne tiden hadde fast bosetning, og at tilreisende fiskere fra fjordene innenfor var sesongarbeidskraft i den viktigste fisketiden. I middelalderen var Grip den eneste tettbebyggelsen i det som i dag er Kristiansund kommune med blant annet erkebiskopen i Nidaros som væreier. Stavkirken er et viktig kulturminne fra denne tiden og bl.a. alterskapet forteller om handelsforbindelsene til Hansabyene i Nord-Tyskland. Men fiskeværet hadde ingen plassering som kunne utvikles til en by, og på 1500-tallet ble det stadig dårligere lønnsomhet i fiskeriene. Nå var det fjordbygdene som hadde den mest etterspurte ressurs, nemlig skog. Skipsleia og ei god havn er grunnlaget for byens eksistens, og havna i Lille-Fosen er kjent så langt tilbake som det finnes kilder. Fosna gård i Vågen regnes for å være byens vugge, men det er usikkert i hvilken grad det var fast bosetning rundt havna allerede i middelalderen. Ladestedet Lille-Fosen. På 1600-tallet utviklet det seg en liten tettbebyggelse ved havna mellom de tre øyene. Her opprettet staten tollstasjon for å kontrollere trelasthandelen på Nordmøre. Stedet fikk status som ladested underlagt Trondheim, en by med en tillatelse til å drive handel med begrenset utvalg varer. 1600-tallet kalles for hollendertiden i Kristiansunds historie. Nederlandske sjøkart fra denne tiden har mange navn langs fjordene på Nordmøre. Det var trelast nederlenderne var interessert i. Tollstedet ble først og fremst opprettet for å kontrollere trelasthandelen. De første kjøpmennene i Lille-Fosen handlet med trelast, tørrfisk og sild. I 1690-årene brakte nederlenderen Jappe Ippes med seg kunnskaper om produksjon av klippfisk til Norge. Den 11. august 1691 fikk han et kongelig privilegiebrev som gav ham tillatelse til å drive med tilvirkning og eksport av klippfisk i ladestedet Lille-Fosen og på Tustna. Etter noen år måtte han gi opp. I 1733 hadde Lille-Fosen besøk av Christian VI og dronning Sophie. Noen år senere skulle han, tross protester fra kjøpmennene i Trondheim og Bergen, gi status som kjøpstad og bynavn til ladestedet på Nordmøre. Kjøpstaden Christianssund. Kobberstikk av Kristiansund fra 1848. Den 29. juni 1742 fikk ladestedet status som kjøpstad og nytt navn, Christianssund, av kong Christian VI. Byen utviklet seg hurtig og ble en viktig by i forhold til fiskehandel. Dette trakk utlendinger til byen, spesielt briter. Skotten John Ramsay vare en av de som igjen tok til med klippfiskproduksjon, og midt på 1700-tallet utviklet dette seg til en stor virksomhet. De mest driftige av kjøpmennene i Kristiansund skaffet seg kontroll over alle ledd i klippfiskproduksjonen: De kjøpte opp fiskeværene og innførte et system som ble kalt for værtvang. De tok imot fangsten og sto for produksjonen av klippfisk, og de var eksportører. Klippfisk var på denne tiden ukjent i norsk matstell. Klippfiskproduksjonen var arbeidsintensiv, og krevde spesielt mange hender i tørkesesongen på våren og sommeren. Fisken skulle saltes og vaskes, før den skulle saltes igjen og vekselvis tørkes og presses på «fiskbergan». Milnbrygga og Milnbergan, midt i Kristiansund sentrum, er viktige kulturminner fra denne tiden. Klippfisken skulle eksporteres, og de mest velstående kjøpmennene kunne skaffe seg egne skip. I årene etter 1776 bygde byen opp en stor skipsflåte med flere skipsverft og reperbaner. Kompetanse på skipsbygging ble hentet fra København. Videre fram mot 1806 hadde næringslivet i Kristiansund en eksplosjonsartet utvikling, hvor byen ble tilført store rikdommer. I Napoleonskrigene var Danmark-Norge alliert med Frankrike, og 7. juli 1808 ble Kristiansund angrepet av engelske krigsskip, «Cygnet» og korvetten «Tartar». Angrepet ble slått tilbake fra byens kanonbatterier. Flere hus i byen fikk skader, og én ble drept. En 11 meter høy bautastein ble reist til minne om slaget i anledning hundreårsmarkeringen i 1908. Kjøpstaden sorterte under Bremsnes sogn i Kvernes til Kristiansund prestegjeld ble opprettet ved kongelig resolusjon av 20. august 1827. Spansketida. "Spansketida" kalles perioden fra 1830 og utover på 1800-tallet da spanske skip kom til Kristiansund for å kjøpe klippfisk direkte fra kjøpmennene i Kristiansund. Denne perioden var viktig for utviklingen av byens næringsliv. Det var de spanske sjøfolkene som besøkte Kristiansund som gies æren av å ha innført bacalao til byen. Midt på 1800-tallet ekspanderte klippfiskproduksjonen ut over det fiskeriene på Nordmøre, Romsdal og Trøndelag ga av råstofftilgang. Byens kjøpmenn måtte satse på oppkjøp av råfisk i Lofoten og Finnmark for å tilfredsstille etterspørselen. Byen fikk en stor flåte av små seilfartøyer, jakter og galeaser, til denne trafikken. Markedet ble også utvidet, bl.a. til Amerika. Byens klippfiskkjøpmenn tjente godt og Nicolai H. Knudtzon ble på slutten av 1800-tallet regnet som Norges rikeste mann. Navnestrid. Byens navn var en periode et stridstema; det ble tatt til orde for at det gamle norske "Fosna", byens navn som ladested, skulle erstatte "Kristiansund", et navn byen fikk i dansketiden. Allerede i midten av 1890-årene ble navnebyttet foreslått av enkelte i lokalavisene, men særlig hard ble striden etter første verdenskrig. Dette er samtidig med at mange andre norske byer og steder fikk tilbake tidligere norske navn. I Kristiansund kulminerte navnestriden i 1929 med folketog hvor halve byen befolkning deltok og til sist folkeavstemning. Resultatet var overveldende: 4699 (99,1%) stemte mot navneendring, kun 41 for. Bystyret gjorde kuvending i saken og byen beholdt navnet den hadde hatt siden 1742. I postal sammenheng ble byen hetende Kristiansund N for å skille den fra Kristiansand S. Spesielt håndskrevne adresser kunne ellers lett lage problemer dersom a eller u var slurvet skrevet. Problemet opphørte etterhvert etter innføring av postnumre. Byen før krigen. a>. Hotellet måtte gi tapt for brannen under bombingen av byen. Kristiansund var på slutten av 1800-tallet en særdeles vakker by med mange store kjøpmannsgårder og sjøboder eller brygger. Byen var likevel preget av at det ikke var noen spesiell reguleringsplan for oppføring av bygninger. Dette skulle vise seg å være upraktisk ettersom bilen nå for fult gjorde sitt inntog i bybildet. Byen bestod i hovedsak av trehus med stående panel, men utover første halvdel av 1900-tallet ble det bygget flere murhus og større bygårder. Blant nevneverdige bygg som preget Kristiansund på den tiden var Festiviteten, Norges Banks filial, Grand Hotell og Nordlandet kirke. Bombing og krigstid. I april 1940 ble Kristiansund bombet av tyske fly. Etter bombingen var store deler av byen totalskadd. Rundt 800 av byens 1300 bygninger ble helt eller delvis ødelagt, noe som tilsvarer 28 prosent av landets samlede krigsskader på bygninger under 2. verdenskrig. Under krigen startet Brente steders regulering planleggingen av gjenreisingen, men lite kunne likevel bli bygget i krigstid. De fleste innbyggerne som hadde blitt bostedsløse måtte bo i brakker til krigens slutt. Den tyske okkupasjonsmakten hadde også vesentlige anlegg i kommunen, bl.a. Kvalvik fort østligst på øya Frei. Gjenreisingen. Kaibakken var et viktig element i gjenreisningsbyen Kristiansund. Kristiansund ble etter krigen gjenreist som en by med markant gjenreisningsarkitektur i en nøktern funkisstil. De sentrale deler av Kirkelandet og Nordlandet ble totalt omregulert. Den gamle trebyen med en selvgrodd struktur på ferdselsårer og eiendomsgrenser ble erstattet av rette gateløp. Kirkelandet ble nå dominert av Kaibakken, en bred ny gate som forbinder kaiene med øvre bydel. Arkitekturens akser er rettet mot storslagne naturmotiver som Freikollen og Jørgenvågsalen i nabokommunen Aure. I sentrale boligstrøk ble enkelte hus utstyrt med klassistiske detaljer som dørportaler. I enkelte gater (Vuggaveien) ble det oppført ferdighus som ble sendt fra Sverige som nødhjelp. 1950-årene var preget av gjenreising og et rikt sildefiske om vintrene. Byen hadde på denne tiden også en trålerflåte som skaffet råstoff til klippfiskproduksjonen. Reisingen av Kirkelandet kirke i 1964 markerte at gjenreisingen var sluttført. Kommunegrensene justeres. 1. januar 1964 skjedde store endringer i kommunegrensene i Norge. Grensene ble endret som følge av overgang fra sjøveis til landeveis kommunikasjon. Mindre kommuner ble slått sammen til større enheter. Grip som da var landets minste kommune, ble innlemmet i Kristiansund. Deler av Nordlandet hadde fram til nå vært en del av daværende Bremsnes kommune, men ble nå overført til Kristiansund. Samtidig ble Bolga og Vadsteinsvik på Frei overført fra Bremsnes til Frei kommune. Kommunene Kristiansund og Frei ble 1. januar 2008 slått sammen etter folkeavstemning. I Kristiansund ble resultatet 95,5 % ja-stemmer og 4,5 % nei-stemmer, og på Frei ble resultatet 1330 ja-stemmer (51,5 %) og 1252 nei-stemmer (48,5 %). Geografi. Frei er den største øya i Kristiansund kommune, med 62,5 km². Omkring Frei er det flere mindre øyer som Flatsetøya, Husøya, Fugløya, Hansøya, Rensvikholmen, Amundøya og Brattøya. På Frei ligger kommunens høyeste punkt, Freikollen, 629 moh. Kristiansund sentrum ligger fordelt på tre øyer: Nordlandet er den største øya og tilhørende Kvernberget. Den nest største øya består av to sammenhengende «land»: Kirkelandet og Gomalandet som er geografisk adskilt ved Vågen og et dalsøkk i forlengelsen av denne. Innlandet er den minste av de tre øyene i byen Kristiansund. Innlandet og Kirkelandet er forbundet med Sørsundbrua, mens Gomalandet og Nordlandet er forbundet med Nordsundbrua. Den gamle bybebyggelsen er fordelt på alle de tre øyene, mens selve forretningssenteret ligger på Kirkelandet. Et nytt sentrum har vokst fram på Nordlandet,blant annet med Futurasenteret, et stort kjøpesenter. Omsundbrua forbinder Nordlandet med Frei. Også øya Skorpa er en del av byen, og øyas areal er faktisk større enn arealet til Innlandet. Skorpa har broforbindelse over til Gomalandet. På Skorpa planlegges stor utbygging med nye boliger. Øya Grip som ligger ute i havet, nord for byen, er også en del av Kristiansund kommune. Fiskeværet Grip hadde tettbebyggelse og kirke allerede i middelalderen. I byhistorien omtales Kristiansund som "byen på de tre øyene". En kristiansunder omtaler hjembyen som "byen med fire land": Kirkelandet, Gomalandet, Nordlandet og Innlandet. Omkring havna ligger fire markante land. At to av dem er forbundet ved et smalt eid (slik at de tilsammen utgjør en øy) forhindrer ikke at de omtales som to land. Fjorder og vann. Bremsnesfjorden ligger vest for Kristiansund kommune, i øst ligger Talgsjøen, og Freifjorden ligger i sør og sørøst. Nord for Kristiansund er det vestlige utløpet av Trondheimsleia. Bolgsvaet og Omsundet skiller øya Frei fra Innlandet og Nordlandet. De tre innløpene til Kristiansund havn går gjennom Sørsundet, Markussundet og Nordsundet. En viktig del av havneområdet i Kristiansund by var Vågen. Klima. Kristiansund kommune har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Været varierer en god del fra ytre og nordligste del av kommunen til den indre og sørligste del som ligger skjermet fra havet av høye fjell. For perioden 1960–1990 er august gjennomsnittlig den varmeste måneden med en middeltemperatur på 13,0 °C, mens januar var kaldest med 1,1 °C. September var i samme perioden den mest nedbørrike måneden med gjennomsnittlig 160 mm, mens mai var tørrest med 55 mm nedbør. Målestasjonen ligger sentralt i gamle Kristiansund kommune. Samfunn. Tettsteder i Kristiansund kommune. Utsnitt av kart fra SSB. Tettsteder. Tettbebyggelsen i byen danner tettstedet Kristiansund, og ligger fordelt på øyene Kirkelandet, Innlandet, Skorpa og Nordlandet. Dette defineres av SSB som ett sammenhengende "tettsted" med en befolkning på. På Frei er det ett større og tre mindre tettsteder. Det største, Rensvik, som tidligere var administrasjonssenter for Frei kommune, har innbyggere.. På østsiden av øya ligger Kvalvåg med innbyggere og Solsletta med, mens bor på Storbakken som ligger på sørsiden av Frei. Kirker. a> regnes som ett av de første virkelig moderne kirkebygg i Norge Grip stavkirke er kommunens eldste kirke og ligger i det tidligere fiskeværet Grip, Nordmøres eneste tettbebyggelse i middelalderen. Stavkirken er fra 1400-tallet. Kirkelandet kirke er kommunens nyeste kirke, og den er bygd sentralt på hovedøya Kirkelandet som siste brikke i gjenreisingen av byen etter ødeleggelsene under annen verdenskrig. Kirkelandet kirke er et hovedverk i moderne norsk kirkearkitektur, og den ligger plassert øverst i en akse gjennom Øverparken med Freikollen som fondmotiv. Dagen kirke på Kirkelandet er den tredje i rekken. En kirke fra 1700-tallet ble revet midt på 1800-tallet for å gi plass til en stor kirke i nygotisk stil i Øverparken. Denne brant under bombingen i 1940. Nordlandet kirke ligger på øya Nordlandet, og er en av de få bygningene i denne bydelen som ikke brant ned i aprildagene 1940. Kirken er i huggensten og er oppført 1914. Frei kirke er bygd 1897 i nygotisk stil og ligger sørligst på øya Frei. Betania Kristiansund er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Kristiansund ble stiftet 1936. St. Eystein kirke er en katolsk kirke som ligger sentralt på Kirkelandet. Den første kirka brant ned ved bombingen i 1940, mens dagens kirke ble bygd i 1958. St. Eysteins menighet ble opprettet i 1934 og dekker den katolske kirke på Nordmøre. Utdanning og media. Totalt er det ni barneskoler i Kristiansund. Allanengen barneskole og Dalabrekka barneskole ligger på Kirkelandet, Gomalandet barneskole ligger på Gomalandet, Nordlandet barneskole og Dale barneskole ligger på Nordlandet, Innlandet barneskole ligger på Innlandet, mens Rensvik skole, Frei skole og Bjerkelund barneskole ligger på Frei. Det finnes tre ungdomsskoler innenfor kommunens grenser. Nordlandet ungdomsskole og den nyere Atlanten ungdomsskole ligger begge innenfor den gamle bygrensen til Kristiansund, mens Frei ungdomsskole ligger i tettstedet Rensvik på Freiøya. Byen har to videregående skoler: Den studieforberedende Atlanten vgs. og den yrkesfaglige Kristiansund vgs.. Avisen Tidens Krav ble etablert i 1906 og er enerådende i byen etter at Romsdalsposten gikk inn på 80-tallet. Tidens Krav sender også lokal-TV med TKTV som sender på TV Nordvests frekvenser på Nordmøre. Samferdsel. a>, stamlufthavn som knytter Kristiansund sammen med flere større norske byer Havna er byens egentlige sentrum og grunnlaget for byens eksistens. Havna har tre innseilingsløp. Sundbåten driver lokal passasjertrafikk mellom de fire "landene" i byen. Kristiansund har anløp av hurtigruta to ganger hver dag. Kystekspressen trafikkerer strekningen Kristiansund-Trondheim med hurtigbåt. En undersjøisk tunnel, Atlanterhavstunnelen, forbinder Kristiansund med nabokommunen Averøy. Tunnelen gir forbindelse til Atlanterhavsveien til Hustadvika. Til nabokommunen i nordøst, Aure, går det stadig bilferge. Kristiansund hadde lenge ingen fast veiforbindelse til riksvegnettet. Tidlig i 1950-åra ble ideen om en undersjøisk tunnel lansert, og høsten 1992 kunne Krifast åpne. Kristiansund og Freis fastlandsforbindelse består av Freifjordtunnelen under fjorden fra Fladsetøya i Frei til Bergsøy i Gjemnes, derfra hengebru over fjorden til Gjemnes i retning Molde. Fra Bergsøya er det flytebru østover mot Tingvoll i retning Sunndalsøra og Trondheim. Fra Kristiansund er det bussforbindelse bl.a. til Trondheim, Sunndalsøra, Oppdal, Molde, Ålesund, Ørsta og Volda. Fra Kristiansund lufthavn, Kvernberget er det daglige flyvninger til Oslo, Bergen, Haugesund, Kristiansand, Stavanger og Trondheim. Kvernberget lufthavn har også en helikopterbase for oljevirksomheten på Haltenbanken. Første gang Kristiansund fikk flybesøk var 3. september 1919, da et sjøfly besøkte byen. Næringsliv. Industriområdet Løkkemyra ligger på Nordlandet, og har vokst fram som en ny bydel med mye industri og en større handelspark. Oljeforsyningsbasen Vestbase, som er byens største arbeidsplass er også etablert i området. Næringslivet i Kristiansund domineres i dag av olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. Oljeforsyningsbasen Vestbase er viktig i denne sammenheng, sammen med flyplass og helikopterbase. Skipsbygging, fiske, og fiskeforedling har vært viktige virksomheter i byen. Kristiansund hadde i 1980 tre store skipsverft. Klippfiskproduksjon var lenge hovednæringen i Kristiansund og det som gjorde byen kjent, ikke bare i Norge, men først og fremst i de landene som klippfisken eksporteres til. Firmaet Lorenz A. Lossius AS produserer og eksporterer fortsatt klippfisk fra Kristiansund og har produksjonslokaler og kontorer på Innlandet. Klippfisken har også inspirert byens kulturliv, og Operaen "Donna Bacalao", som ble satt opp i Kristiansund for første gang i 2008, har sitt motiv fra arbeidslivet og klassemotsetningene på klippfeskbergan. Fiskefett ga grunnlag for varig industrivirksomhet med produksjon av margarin og såpe. Goma fabrikker startet margarinproduksjon fra Vågen i 1900. I 1930 ble produksjonen lagt om til såpeprodukter. Margarinproduksjonen ble senere faset ut og i 1976 flyttet fabrikken til det nye industriområdet på Løkkemyra. Selskapet skiftet navn til Ello før det i 1995 fusjonerte med Lilleborg, og navnet er i dag "Lilleborg AS, avd. Ello". Fabrikken produserer i dag produkter som Lano og Solidox. Jonas Eriksen AS er en tradisjonsrik skipshandel og jernvareforretning i bysenteret. Politikk. a>. Arbeiderpartiet hadde den største andelen, med 46,1 % av stemmene, mens Fremskrittspartiet var nest størst med 18,6 % av stemmene. Høyre var det partiet som gikk mest tilbake, med en nedgang i antall velgere på 14,6 % Kommunestyret i den nye Kristiansund kommune har fra 2008 45 representanter. Per Kristian Øyen fra Arbeiderpartiet ble i 2007 valgt til Kristiansunds ordfører. Kristiansund var i en lengre periode midt på 1900-tallet en kommune styrt av et rent arbeiderpartiflertall. I 1990-årene ble Høyre det dominerende partiet, med et flertall for de blå partiene. Ved det første valget til den nye storkommunen i 2007 fikk Arbeiderpartiet igjen ordføreren, og over 46 % av stemmene. Ord, våpen og maskot. Byvåpenet blasoneres: I blått en kløyvd spiss over bjelker i bølgesnitt. På dette tre fisker, alt sølv. I beskrivelsen av våpenskjoldet trykt i privilegiebrevet heter det "Hvori forestilles et Vandløp af en høi Klippe, imot hvilket springer laks." Året for grunnleggelsen av kjøpstaden Christiansund (1742) er også inkludert, noe som er svært uvanlig i norske byvåpen. På byvåpenets øvre rand er det en femtindet murkrone i gull. Våpenet er laget i København, og heraldikerens manglende geografikunnskap om Kristiansund i forhold til de omlandet det er trolig forklaringen på at kommunen uten en eneste lakseførende foss har fått dette i kommunevåpenet. Byens flagg har byens våpen på en hvit flaggduk, og flagget er i størrelsesforhold 8:11. Til Kristiansunds 200-års jubileum i 1942 kunne første bind i den store byhistorien (som i dag er på seks bind) presenteres, forfattet av historikeren Arne Odd Johnsen. Jubileet for byen på de tre øyene ble ellers feiret under trøstesløse forhold. Fremdeles lå hele sentrum i ruiner etter bombingen 1940. I anledning 250-årsjubileet til Kristiansund i 1992, fikk Kristiansund sin egen maskot. Maskoten kalles klippfiskkjerringa, tegnet av grafiker Tor Johansen. En statue av klippfiskkjerringa er å finne på piren i Kristiansund sentrum på Kirkelandet. Den ble laget av billedhuggeren Tore B. Skjølsvik, og avduket av Dronning Sonja den 29. juni 1992. Kristiansund har en egen bysang, «By ved hav», skrevet av Paul Ohrvik og satt til musikk av Edvard Bræin. Kristiansunderne har lang tradisjon for matretter som bacalao, blandaball og fishan. Innbyggernes kjærlighet til blandaball har gitt byen tilnavnet "Baillsund". Operabyen. Helt siden 1928, da komponisten Edvard Bræin skapte den norske folkeoperaen i Kristiansund, har byen vært kjent for sin opera. Kristiansund hadde opera i hele 32 år før den norske opera ble etablert i Oslo. Hvert år i februar arrangeres operafestukene i Festiviteten. I 2002 mottok festivalen Reiselivsbedriftenes Landsforening i Møre og Romsdal sin heiderspris.En av byens kjente var revyforfattere var Paul Ohrvik. Etter krigen gikk haun uner oppnavnet "Puck". Festivaler. Hvert år arrangeres bacalaofestival i Norsk klippfiskmuseum, og her konkurrerer byens bacalaokokker om å by på byens beste bacalao. Tahitifestivalen er Kristiansunds musikkfestival, og arrangeres på øya Innlandet. Ildsjelen bak festivalen er Frode Alnæs, som arrangerte den for første gang sommeren 1999. Alnæs kjøpte cafeen Dødeladen på Innlandet på slutten av 1990-tallet, og ønsket i den forbindelse å skape entusiasme rundt bydelen, som tidligere ble kalt Tahiti. I 2006 var det konserter med blant andre Madrugada, Åge Aleksandersen og Sambandet, Kari Bremnes Trio, Lynni og Frode, D'Sound, Bigbang og Di Derre. "Nordic light" er en fotofestival som arrangeres i Kristiansund. Festivalen ble for første gang arrangert sommeren 2006, og inneholdt blant annet foredrag og fotoutstillinger over hele byen. Museer. Nordmøre Museum har hovedsete i Kristiansund, og er senter for den konsoliderte museumsvirksomheten på hele Nordmøre. Museet har sine røtter i Kristiansund Museum som ble opprettet 1894. Museet har flere formidlingsarenaer i Kristiansund, bl.a. Norsk klippfiskmuseum som holder til i en autentisk klippfiskbrygge fra 1700-tallet. Her vises alle sider ved byens klippfiskproduksjon. Mye av museumsvirksomheten i Kristiansund er lokalisert til det gamle havneområdet Vågen, der Mellemværftet er et bevart seilskuteskipsverft i tilknytning til klippfiskvirksomheten. Nordmøre Museum har flere bygninger omkring Vågen. Kristiansund brannmuseum er byens brannvesens eget museum, der en kjørbar brannbil er hovedatraksjonen. Viken gård er et museum som viser et tradisjonelt småbruk fra øya Frei. Gallerier. Arnulf Øverlands Galleri viser internasjonal kunst men hovedvekten ligger på salgsutstillinger med norske malere. Mellom hver utstilling vises det arbeider av, og arbeidsplassen til, Arnulf Øverland. Utvalg av separatutstillinger: Aksel Waldemar Johannessen (2007), John Andreas Savio (2008), Odd Nerdrum (2009), Reinhardt Søbye (2010). Galleriet ligger i Wirum-brygge på Innlandet, et restaurert bøkkerverksted. Sport. Kristiansund har flere klubber og foreninger innenfor idretten, sentralt står Idrettslaget Braatt fra 1914. Klubben er en av norges fremste innen bryting sendte blant annet Karl Pedersen og brødrene Arne og Robert Gaupseth til Sommer-OL i mellomkrigstiden. Kristiansund har også en lang tradisjon for svømming med flere rene svømmeklubber og svømmeaktiviteter i idrettslag som driver organisert svømming i Atlanterhavsbadet. De største lokale fotbalklubbene er Clausenengen Fotballklubb og har fosteret flere talenter som Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Øyvind Leonhardsen som senere har havnet i utlandet, samt Kristiansund Fotballklubb som har fostret spillere som Anders Giske og bronselagets Magnar Isaksen. Severdigheter. a> utenfor Kristiansund er mye besøkt om sommeren Det fraflyttede fiskeværet Grip er et mye besøkt sted for turister i Kristiansund. Sundbåtene er en passasjerferge som går i rute mellom de fire øyene/landene. Sundbåtene er nå verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift. Båten tar omkring 40 personer, og er stadig et populært transportmiddel i Kristiansund. I 1876 ble sundbåtselskapet opprettet i Kristiansund. Stormvarselet på Bjørnehaugen er Norges eneste stormvarsel i daglig drift. Det varsler om kuling eller storm for byens befolkning, og kan sees fra store deler av Kristiansund tettsted. Opprinnelig var varslet først og fremst beregnet på mannskap ombord i skip på havna. En årlig tradisjon før jul er pepperkakebyen i Kristiansund, som er en av de største i landet. Husene i byen blir da bygget av pepperkake, og i 2011 besto pepperkakebyen av cirka 300 produserte hus. I 2007 ble den satt opp i gamle Langveien ungdomsskole. De senere årene har utstillingen hatt sin faste plass i Folkets Hus i sentrum av byen. Initiativtaker er aksjeselskapet By'n oss Kristiansund, og alle som ønsker kan bidra. Barnehager og skoler er spesielt oppfordret til å komme med sine byggverk. Kulturminner. Vågen i Kristiansund er et havneområde med mange interessante kulturminner og museer fra byens store periode som fiskeriby. Her ligger bl.a. de gamle kjøpmannsgårdene Brodtkorpgården og Christiegården, bødkerverkstedet Woldbrygga og klippfiskbrygga Hjelkrembrygga; her finner du Mellemværftet og Milnbrygga med Norsk klippfiskmuseum. Bydelen Innlandet slapp bedre unna krigsherjingene i 1940 enn resten av sentrum. Derfor er det her en kan oppleve sammenhengende bymiljøer fra gamle Kristiansund. Hønebukta, Sjursvika og Lossiusgården er bebyggelse som er vernet. Gjenreisningsbyen med Kaibakken er Kristiansunds gamle sentrum og byens tusenårssted, planlagt gjenreist under 2.verdenskrig og oppført i årene etter krigen i funkisstil. Kirkelandet kirke var siste brikke i gjenoppbyggingen av byen. Atlanterhavsvegen Bud–Kristiansund er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren. Turområdet rundt Vanndamman og Varden på Kirkelandet er mye brukt. Internasjonale kontakter. Kristiansund var gjennom mange år sterkt knyttet til middelhavslandene og Sør-Amerika på grunn av den store klippfiskeksporten til disse områdene. Derfor har en rekke land hatt konsulær virksomhet i byen. Dagens kontakt med utenriksmarkedet fra Kristiansunds side er i hovedsak knyttet til olje-, gass- og logistikknæringen. Latvia og Finland opprettholder i dag begge generalkonsulat i Kristiansund. Vennskapsbyer. Samarbeidet mellom de fire nordiske byene startet i 1948, og en viktig del av samarbeidet har vært Nordiske Dager; en idrettsturnering som alternerner mellom byene. Barn og ungdommer fra de fire byene er deltakere. Turneringen hadde 60 års jubileum i 2008, og ble feiret med Nordiske Dager i Kristiansund. Midsund. Midsund er en øykommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Kommunesenteret er 6475 Midsund, beliggende på Otrøy. Tettstedet Midsund har innbyggere per 1. januar. Her finner man også Otrøy kirke (1878) og Nord-Heggdal kapell (1974). På Midøy ligger Søre Midøy kapell. Kommunen er oppkalt etter sundet som går mellom øyene Otrøy og Midøy, Midsundet (norrønt: Miðjusund). Det første elementet i navnet Miðja betyr «midten» og det andre elementet sund betyr «sundet». Midsund kommunevåpen ble vedtatt ved Kongelig resolusjon 1987 og heraldikken om motivet er følgende: «Øyer i havet» De to trekantene i våpenet symbolierer ei øy som speiler seg i havet, noe som vitner om kommunenn nære tilknytning til nettopp havet. Geografi. Kommunen består av øyene Otrøy, Midøy, Dryna, Magerøy samt øya Tautra. Øygruppa ligger ved inngangen til Romsdalsfjorden ut mot Atlanterhavet og er omgitt av kommunene Aukra mot nord, Molde i øst, Vestnes i sør, Haram i sørvest og Sandøy i nordvest. Otrøy og Midøy har utpregede fjellmassiv. Oppstadhornet er høyeste topp (737moh). Det er bygd omfattende veinett, med bru Dryna–Midøy, Midøy–Otrøy og Otrøy-Magerøy. Det er også en ferge med ruter mellom Dryna fergekai – Brattvåg fergekai (mot Sunnmøre) og Solholmen fergekai, Otrøy – Mordalsvågen fergekai, Molde. Samfunn. 1. januar 1965 ble Midsund etablert etter at den gamle kommunen Sør-Aukra ble slått sammen med sørlige del av Midøy og naboøya Dryna, som var en del av Vatne kommune. Tidligere var øyene en del av herredet Aukra, som i 1924 ble delt i Nord-Aukra og Sør-Aukra (nordlige del av Midøy samt Otrøy). Bosetting er påvist fra steinalderen, 6–8000 år f.Kr., og i nyere tid fra 1400-tallet. I perioden 26. februar 1658 til 27. mai 1660 gikk grensen mellom Danmark-Norge og Sverige over Midøy. Grensen gikk mellom gårdene Gangstad og Bjørnarem, og her ble det satt opp et steingjerde (bygd på 1800-tallet). Skillet ble brukt som grense mellom Sør-Aukra og Vatne. Misundingen snakker romsdalsdialekt og bruker «i» som førsteperson entall. Men det går et gammelt språklig skille ved det tidligere omtalte steingjerde. På sørsiden av skillet snakker storparten av befolkningen fortsatt sunnmøring og bruker «ej» som førsteperson entall. Næringsliv. Næringslivet i Midsund er preget av fiske, oppdrett, jordbruk og havrelatert mekanisk industri. Idrett. Midsund har eget idrettslag; Midsund Idrettslag og i kommunen finnes Midsund Stadion, Skeidvoll Kunstgrasbane og en moderne idrettshall med treningsstudio. Bygdheim kino. Kinoen har tilholdsted i Bygdheim forsamlingshus. Moderne kino med plass til ca. 170 personer. Midsund musikklubb. MMK er en organisasjon som jobber for levende musikk i Midsund. Har øvingslokale/studio tilgjengelig for medlemmer på Bygdheim forsamlingshus. Arrangør av den årlige Øyapop. Midsund musikkskule. Midsund kommunale musikkskule holder til på Midsund skule. Det er tilbud om undervisning på de fleste instrumenter. Musikkskulen har ca. 65 elever. Annet. Kristne organisasjonar driver ulike aktiviteter for barn, ungdom og voksne. Dessuten er det bygdalag og husstyre knyttet til fem forsamlingshus der det er bygdafester, karneval, ungdomsklubb og diskotek. Her holder også sanitetsforening, husflidslag, redningsforening og husmorlag til. I tillegg er det dansemusikkgrupper, kor, spelmannslag, slekt- og historielag, bridgeklubb, rotaryklubb, dykkarklubb, crossklubb, jeger- og fiskeforening og skyttarlag. Lokalavisa for Midsund heter Øyavis. Nesset. Nesset er en kommune i Romsdalen i Møre og Romsdal. Den grenser i nord mot Gjemnes, i øst mot Sunndal, i sør mot Lesja, i sørvest mot Rauma og i vest mot Molde. I nord ligger Tingvoll kommune nord for Sunndalsfjorden. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Nesset prestegard. Området skal utvikles i samarbeid med Opplysningsvesenets fond som eier og Romsdalsmuseet som museumsfaglig konsulent. Nesset prestegård var barndomshjemmet til Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid, før han flyttet videre til Molde. Norddal. Norddal er en kommune på indre Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i nordvest til Stordal, i nord og øst til Rauma, i sørøst til Skjåk, og i sør og vest til Stranda. a> med Norddalsfjorden og Valldal i bakgrunnen. I tillegg til kommunesenteret Sylte i Valldal ligger også bygdene Norddal (Dalsbygda), Eidsdal, Fjørå og Tafjord i kommunen. Kommunen er en av de store jordbrukskommunene på Sunnmøre. I kommunen dyrkes det i tillegg til korn både jordbær og aprikoser. Jordbærene finner man igjen i kommunevåpenet. Norddal kommune generelt, og bygda Tafjord spesielt, er kjent for mildt klima og vill og vakker natur. Tusenårssted. Norddal kommunes tusenårssted er Sylte, kommunesenteret i Valldal. Området har vært og bør være en naturlig møteplass. Området har også mange historiske minnesmerke. Rauma. Rauma er en kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til Nesset, i sørøst til Lesja, i sør til Skjåk, i sørvest til Norddal og Stordal, og i vest til Vestnes. Over fjorden til nordvest ligger Molde kommune. I kommunen ligger bygdene Vågstranda, Måndalen, Innfjorden, Isfjorden, Eidsbygda, Rødven, Åfarnes, Mittet, Medalen, Verma og kommunesenteret Åndalsnes. Rauma kommune ble opprettet 1. januar 1964 ved sammenslåing av herredene Eid, Grytten, Hen, Voll og deler av Veøy. Kommunevåpenet ble godkjent i 1983. Symbolikken skal gjenspeile Raumas topografiske forhold og viser tre stiliserte fjell, som tre oppovervendte spisser, på en blå bakgrunn. Kommunens tusenårssted er "Jernbanetorget", sentralt beliggende på Åndalsnes. Togkapellet, Rallarmonumentet, et rullebrettanlegg og en gjestehavn finnes i samme området. Kommunesenteret Åndalsnes, med fjellene (fra venstre) Nesaksla, Romsdalshorn, Trolltindane og Setnesfjellet Naturglede. I kommunestyret den 30. mai 2006, vedtok Rauma kommune en «visjon», som ledd i merkevarebyggingen av kommunen. Den lyder slik: "Vi skal bli verdens beste kommune for naturglade mennesker." Dette har medført økt bevistgjøring og bruk av naturen. Turistnæringen har hatt en bevist markedføring mot naturbaserte opplevelser, blant annet ved tilrettelegging av Romsdalseggen som tursti. Geografi. Rauma har en allsidig natur med mange ulike naturtyper. I ytre deler av kommunen, som Vågstranda og Åfarnes er naturen litt slik som ved kysten. Fjellene er lavere og liene slakkere. I indre deler av kommunen er liene brattere og mange fjell har loddrette vegger. Landskapet og naturen er en annen, med dype daler og høye fjell. Vinterstid er det vanligvis mye snø og kaldt, mens det om sommeren er varmt på grunn av soloppvarmingen mellom de bratte fjellsidene. Store deler av kommunen er fjell områder, som østover og innover platået mot Dovrefjell. Mer enn halvparten av kommunens areal er fjellområder som ligger høyere enn 900 moh. Det høyeste fjellet, Pyttegga med 1999 moh., det ligger sør i kommunen, på grensa til Norddal. Men mer kjent er nok fjellene Romsdalshorn, Trollveggen, Vengetind, Bispen, Dronninga, Kongen og Karlskråtind. Alle sammen samlet i et forholdsvis lite område nederst i Romsdalen. Kalskråtind er mye brukt av basehoppere Samferdsel. Rauma med tettstedet Åndalsnes, er knutepunktet mellom den indre delen av Romsdal og de større byene Molde og Ålesund. Gjennom Romsdalen går også Raumabanen, som er den eneste jernbanestrekning med stoppested i Møre og Romsdal. Raumabanen knytter Møre og Romsdal til Dovrebanen, som går mellom Trondheim og Oslo. E 136 gjennom Romsdalen fortsetter til Ålesund. På 1990-tallet ble det utført et omfattande sikringstiltak på E 136, mellom Åndalsnes og Måndalen ved at Innfjordtunnelen og Måndalstunnelen ble bygget. Fra Åndalsnes går Fv64 på nordsiden av Isfjorden til Molde med forbindelse til Kristiansund. Sørover, gjennom Isterdalen og over Trollstigen går Fv63 over til Valldal på Sunnmøre. Næringsliv. Jordbruk har tradisjonelt vært den viktigste næringen i Rauma, men anatall gårdsbruk er sterk redusert fra siste halvdel av 1900-tallet. Særlig i bygdene langs fjordene og lengst ned i dalene finnes de største gårdbrukene, de fleste driver med husdyrhold og/eller grasproduksjon. Det er litt produktiv skog i Rauma, med en skogavvirkning på omkring 3700 m3 i 2003. Industrien har også vært og er en betydelig næring i kommunen. Den moderne norske konfeksjonsindustrien hadde sin begynnelse i Isfjorden, men de fleste virksomheter er avviklet. Viktige industrinæringer er innen tekstil, møbel, transport, betong, plast og ulik verkstedsindustri. Kommunen har tre større kraftverk. Størst er Grytten kraftverk, som henter noe av vannet fra Mardalsfossen i Eikesdalen. Utbygningen av Grytten, ble forsøkt stoppet i Mardøla-aksjonen i 1970. Åndalsnes Avis er eneste avis, den utkommer tre ganger i uken. Radio Rauma er nærradio, med sendinger helt tilbake til 1990. Politikk. I perioden 2011-2015 er Lars Olav Hustad (H) ordfører og Oddbjørn Wærås (Ap) varaordfører. Kommunestyret: Ap 6, Sp 6, H 5, FrP 4, KrF 3, V 2, SV 1. Formannskapet: Ap 2, H 2, Sp 2, FrP 1, KrF 1, V 1. Ordførere. Skottetoget 1612Romsdalshorn og Veblungsnes Kultur. Rauma har et allsidig kulturliv. Mange naturbaserte aktiviter er knyttet opp mot fjell og tindeklatring. Tidligere var det et utbredt fiske etter laks i de større elvene, men etter at flere elver ble smittet av lakseparasitten "Gyrodactylus salaris", er laksefiske sterkt redusert. Rauma kulturhus på Åndalsnes, ble åpnet sommeren 2007 og har bibliotek, konsert- og kinosal. Innen musikk har folkemusikken lange tradisjoner, som blant annet blir tatt vare på av Rauma Spelemannslag. Trollblues finner sted i februar, årlig. Romsdalsmartnan. Martnatradisjonene i Romsdalen (Romsdalsmarkedet) er over 1 000 år gamle. Tradisjonen tro er det årlig martna på Åndalsnes, selv om innholdet i martnaen er nokså forandret. Billedkunst. Romsdalsnaturen har inspirert flere kunstnere, Johan F. Eckersberg, Adolph Tidemand og Thomas Fearnley er noen av disse. Halvard Hatlen (1899–1957) vokste opp i Isfjorden. Han har blant annet malt flere portretter i Hen kirke. Noen andre billedkunstnere med tilknytning til Rauma er Gunn Nordheim Morstøl, Britt Ragna Westhagen, Gunvor Amdam, Heidi Rødstøl og Guri Berg. Rauma Grafikkgruppe var aktiv fra 1995 til 2011, den var først og fremst et fellesverksted på Grøtta i Isfjorden. Gruppen bestod av Gunn Nordheim Morstøl, Åse Rangnes Søvik og Halvard Hatlen. Kirker. Grytten prestegjeld er prestegjeld i Rauma kommune, og underlagt Indre Romsdal prosti, i Møre bispedømme. Det er 12 kirker og kapeller i kommunen. Togkapellet er ganske unikt og er plassert i en jernbanevogn på Åndalsnes. Kors kirke i Romsdalen er en liten kirke med dramatisk natur tett innpå. Andre nevneverdige kirker er den åttekantede Grytten kirke og Hen kirke i tykke gråsteins murer. Rødven stavkirke har en lang historie, neste tusen år bakover i tid. Kjente raumaværinger. Se ', for alle personer fra Rauma med omtale på Wikipedia. Rindal. Rindal er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal som ligger 95 km fra Trondheim. Den grenser i nord mot Hemne og Orkdal, i øst mot Meldal, i sør mot Rennebu og Oppdal, og i vest mot Surnadal. Kommunesentrum er Rindal sentrum, og tettstedet ligger på Rindalsplatået (145 moh.) og har ca. 700 innb. Der ligger også den populære badeplassen Tjønna. Geografi. Rindal er den eneste kommunen i Møre og Romsdal som ikke grenser mot havet. Rindal blir ofte omtalt som «Porten til Trollheimen», og har vakker og variert natur. Nederste delen av bygda, Aune (ved grensa mot Surnadal) ligger bare 45 moh., mens grensa mot Meldal lengst opp i bygda ligger på 280 moh. Fra fylkesgrensen i øst renner elvene Lomunda gjennom Lomunddalen og Tiåa gjennom Rindalsskogen. Disse to elvene går sammen til elva Surna ved Rindalsskogen, som renner sørvestover gjennom hoveddalen. Rinna er ei sideelv til Surna, og disse møtes ved Bolme. I sør strekker kommunen seg inn i Trollheimen og det høyeste fjellet i Rindal er Trollhetta (1616 moh.). Nord for hoveddalen er fjellene mye lavere med bare en topp over 1000 moh. Samfunn. Kommunen feira 150-jubileum i 2007, etter at kommunen ble utskilt fra Surnadal i 1857. Rindal kommune søkte om overflytting til Sør-Trøndelag fylke i 1949. Området Fossdalen i Rindal ble overført til Hemne i Sør-Trøndelag 1. januar 2008. Kommunen har et tettsted, Rindal sentrum og flere små grender som Bolme og Rindalsskogen. Næringsliv. Rindal er ei jord- og skogbrukskommune, med noen industriarbeidsplasser innen trevare; Rindalshytter og T-komponent. Kultur. Rindal har to idrettslag, IL Rindøl og IK Rindals-Troll. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Rindal Bygdemuseum med nytt skimuseum. Rindal Bygdemuseum ble vedtatt opprettet i 1950, ligger sentralt i Rindal sentrum og har nå 14 ulike bygninger og en stor samling gjenstander og foto. Museet inkluderer ei skisamling, og kommunen er i arbeid med å etablere et eget skimuseum. Dette med bakgrunn i kommunens sterke skitradisjoner, spesielt innen skiproduksjon (Landsem Ski, Troll-ski, Rindal-ski m.m.). Bygda har også hatt flere løpere som har tatt OL-gull, VM-gull og NM-gull. Tanken bak å velge Rindal Bygdemuseum som tusenårsted hadde flere årsaker: Museet representerer kommunens historie på en god måte, og det vil i fremtiden dokumentere og ta vare på kommunens historiske arv, samtidig som en gammel tanke om å bygge et eget skimuseum ble satt i live. Finansieringen av museet er planlagt skal være på plass i løpet av 2007. I 2004 ble tusenårsstedet markert med en varde på tunet til bygdemuseet. Varden er i stål med inngravert teksten «Tusenårsstedet Rindal Bygdemuseum – Varde for fred». Ved overgangen til 2000 ble det gamle eldsymbolet brukt til å «varsle» fred i stedet for krig, og det var dette som var utgangspunktet for at museet ville at et slikt symbol skulle settes opp på tusenårsstedet. Varden tennes ved spesielle anledninger/arrangement som foregår på museet; enkelte kulturarrangement, barnedåp, bryllup, markeringer etc. i tillegg til at den tennes på nyttårsaften. Landets beste kommune? Rindal kommune har flere ganger i løpet av 2000-tallet blitt kåret til "Landets beste kommune å bo i", i følge Levekårsundersøkelsen av Statistisk Sentralbyrå (SSB) Siste gang i 2005. SSB kåret Rindal til landets 7. beste likestillingskommune i Norge og best i Møre og Romsdal i 2006. I tillegg ble Rindal kommune kåret til landets 3. beste kommune på service i Forbrukerrådets kommunetest i 2007. Sande (Møre og Romsdal). Sande er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den ligger ut mot havet lengst sørvest i fylket, og omfatter sørvestlige del av Gurskøya og en del mindre øyer mot vest, de største er Sandsøya (12 km²) og Kvamsøya (8 km²). Den grenser i nord og øst mot Herøy, i sør (over fjorden) mot Vanylven og over Vanylvsgapet i sørvest mot Selje. Kommunen ble skilt ut fra Herøy i 1867. Dagens grenser ble fastlagt i 1965 da Skredestranda i tidligere Rovde kommune og et mindre område av Herøy kommune ble lagt til kommunen, og den omfattet også Åram på fastlandet som fra år 2000 tilhører Vanylven. De 2588 innbyggerne (2012) fordeler seg slik på de ulike øyene: Gurskøya (2055 innb), Sandsøya (253 innb.), Kvamsøya (243 innb.) og Voksa (36 innb.). Eneste tettsted etter SSB sin definisjon er kommunesenteret Larsnes med 568 innbyggere (2012). Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er friluftsområdet «Kongsvollen» på Sandsøya. Kongsvollen ligger nært sjøen og er arena for «Spelet om Kong Arthur», som var kommunens tusenårsprosjekt. «Spelet om Kong Arthur» er et humoristisk spill som er bygget over sanget om Kong Arthur som kom til øya «Doll» (Dolsøy) som var et tidligere navn på Sandsøya. Sagaspillet er blitt en vesentlig kulturfaktor i og for Sande kommune, og har siden vært fremført hver sommer med stor publikumstilslutning. Sandøy. Sandøy er en øykommune i Romsdal i Møre og Romsdal som ligger ytterst i Romsdalsfjorden mot Norskehavet. Den grenser over vann mot kommunene Aukra i nordøst, Midsund i øst og Haram i sør. Etter planen får Harøya og Finnøya fastlandsforbindelse til Haram når Nordøyvegen åpner i 2016. Øya og fyret Ona ble landskjent gjennom Ingebrigt Steen Jensens roman ved samme navn. Øyene. Innbyggertall er pr 01.01.2012. Sæterøy, Marøy, Uksnøy og Lyngvær er fraflyttede øyer. Politikk. I perioden 2011-2015 er Hans Endre Sæterøy (H) ordfører og Eva Kristin Fjørtoft (V) er varaordfører. Kommunestyret: H 7, Ap 6, V 5, FrP 1. Formannskapet: H 2, Ap 2, V 1. Historie. Sandøy er værhardt og har tradisjonelt bestått av såkalte fiskebønder. Det var vanlig at kona tok hånd om gårdsbruket og oppfostring av barna mens mannen var ute på havet. Preget av gründeroptimismen etter løsrivelsen i 1867, fikk Sandøy etter hvert et mer mangfoldig næringsliv. På 1860-tallet vokste det fram en løsrivelsesbevegelse på det lille øysamfunnet. Under ledelse av Paul Knudsen Gaasø krevde øybefolkningen løsrivelse fra Aukra. Gaasø, som hadde tatt sitt navn fra Gåsøya, dro en sommerdag i 1866 til hoffet. Pauls medbrakte papirer, blant annet et fra soknepresten i Aukra, ble tatt godt imot. 1. januar 1867 ble Sandøy, med kongelig underskrift, endelig et eget herred. Paul Knudsen Gaasø ble kommunens første ordfører fra 1867 til 1872. I forbindelse med 140-årsmarkeringen av løsrivelsen, ble det i 2007 avduket en byste av Paul Knudsen Gaasø ved kommunsenteret i Steinshamn. Smøla. "Denne artikkelen omhandler både kommunen og øya Smøla." Smøla er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Geografi og geologi. Smøla er Møre og Romsdals nordligste kommune, og ligger tre mil nord for Kristiansund. Over Ramsøyfjorden i øst ligger øya og kommunen Hitra, og over Edøyfjorden i sør ligger Aure. Kommunen består av en stor øy (fast-Smøla) og mer enn 5000 mindre øyer, holmer og skjær, noe som gjør at kommunen har hele 1/3 av fylkets totale kystlinje. Flere øyer var tidligere bebodd, men eiendommene blir nå kun brukt som fritidseiendomer. Kjente er spesielt Brattværet, Hallarøya og Ringsøya. Berggrunnen består av sedimenter fra ordoviciumtiden som danner en vestlig del av Trondheimdekket. Lagpakken inneholder "Skjølberg kalksteinsformasjon" som er et mer enn 100 meter tykt lag av fossilførende kalk fra tidlig til midtre ordoviciumtiden. Under kalken ligger "Leirvik konglomeratformasjon", og den gjennomskjæres av kaledonske ultrabasiske til granodiorittiske intrusiver. Over kalken ligger ordoviciske basalter. Disse bergartene har blitt gjennomsatt av en serie med forskjellige dypbergarter og gangbergarter. De yngste bergartene i området er devonske konglomerater på Edøya og Kuliøya. Den tsjekkiske geologen Ferry Fediuk har laget et geologisk kart over Smøla. Den norske geologen Håvard Gautneb gjorde detaljerte geologiske studier, beskrev aldersrekkefølgen av bergartene og utførte aldersbestemmelse av dem. Helt sør i kommunen ligger Edøya som er knutepunkt for Kystekspressen og fergeforbindelse til fastlandet. Lengst nord i kommunen ligger det kjente fiskeværet Veiholmen. Høyeste punkt på fastlandssmøla er Nelvikberget med 63 meter over havet. Landskapet ellers er relativt flatt, og kan betegnes som prærieaktig. Kommunesentret er lokalisert på Hopen. Her finnes rådhus, bibliotek, politi og et handlesenter. Kommunikasjon. Kommunen har ikke fastlandsforbindelse, men bruer som forbinder Kuløy og Edøy til fastsmøla ble sluttført i 1989. Kommunens fergeleie ble da flyttet til Edøya, hvor det er ankomst for bilferga fra Sandvika fergekai på Tustna. Helårsdriften for ferge videre til Forsnes på Hitra ble lagt ned i 2007, Edøya anløpes dessuten av Kystekspressen, som går i rute mellom Kristiansund og Trondheim flere ganger daglig. Fra Kristiansund tar det vel halvannen time med bil. Kystekspressen bruker 35 minutter fra Kristiansund. Fra Trondheim til Smøla tar turen rundt 2,5 time. Næringsvirksomhet. En stor del av arealet er lyng- og myrlandskap, men en del av dette er blitt ryddet til jordbruk de senere år, særlig til gulrotproduksjon. Ca 5% av arealet er i dag jordbruksareal, og denne næringen står for 12% av sysselsettingen. Fiskeri, fiskeoppdrett, fiskeforedling og relaterte virksomheter utgjør ca 40% av den samlede sysselsettingen. Tidligere var det også stor mekanisk produksjon på «Tallmek», som produserte lastebilplan til dumpere produsert av «Moxy», Promek disponerer i dag arealene etter Tallmek og produserer store oppdrettsbåter der i dag. På vestsiden av øya har Statkraft anlagt Smøla vindpark. Da andre byggetrinn ble fullført i september 2005 var dette Europas største vindmøllepark. De totalt 68 turbinene har en planlagt årsproduksjon på 450 GWh, noe som tilsvarer normalt forbruk for 20 000 husstander. Vindmøllene er opptil 70 meter høye og har et vingespenn på inntil 80 meter. Smøla kommune er i dag en omstillingskommune. Hovedprosjektet ble iverksatt den 1.januar 2001 for en periode på inntil 6 år. I prosjektet skal en søke «handlingsretta satsing for å forsøke en intensivert og samordnet bruk av tilgjengelige virkemiddel for å gi:eksisterende næringsliv drahjelp til nødvendig omstilling/utvikling og nye næringsveier/-områder.» Turisme. Veiholmen er en av de største turistattraksjonene på Smøla Hovedsesong for turister er juni-august, men perioden blir stadig utvidet. I dag drives flere reiselivssenter på helårsbasis. Flere mindre aktører leier ut rorbuer, og det er relativt enkelt å få leid en båt. Smøla er et populært reisemål for fisketurister fra hele Europa. Jaktsesong på rype er utvidet på grunn av den rike bestanden. Smøla er godt kjent for sin store bestand av Havørn, og det er mulig å bli med kjentmann på havørnsafari. Veiholmen var det største fiskeværet sør for Lofoten. Veiholmen har eget sportsdykkersenter. Det historiske spelet «Fru Guri av Edøy» settes opp på Edøy hver sommer. På øya Kuli står en kopi av Kulisteinen, ett av de første bevisene på kristendommens inntog i Norge. Smøla Golfklubb har anlagt en 9-hulls golfbane i Dyrnesdalen på vestsiden av Smøla. Kirker. Det er flere kirker på Smøla. Tusenårssted. Fra åpningen av Gurisenteret 23. juli 2009Kommunens tusenårssted er et senter og et område på Edøy. Gurisenteret ble åpnet sommeren 2009 og inneholder blant annet utescene for det historiske spelet «Fru Guri av Edøy» som har gitt navn til senteret. Gurisenteret har egen cafe, turistinformasjon og visningssenter for vindkraft. Senteret er et samarbeid mellom Smøla kommune, Møre og Romsdal fylke og Statkraft. Fornminner på tusenårsstedet har fått nye informasjonsskilt, og stedet er også en del av «Nordsjøløypa». Stordal. Stordal er en kommune og et tettsted i Møre og Romsdal. Stordal grenser i nordvest til Ørskog, i nord mot Vestnes, i øst mot Rauma, i sørøst mot Norddal, i sør mot Stranda og i vest til Sykkylven. Tettstedet Stordal har innbyggere per 1. januar. Hovednæring i kommunen er industri. Stordal har hatt flere møbelfabrikker gjennom historien. Riksvei 650, mellom Sjøholt og Linge, går gjennom Stordal. Kultur. Blant idrettstilbud finnes fotball, alpin, langrenn, skihopp, treningsstudio etc. Musikk blir noe mindre prioritert. Kommunen har en musikkskole. Her er også et skolekorps og et korps for voksne. Stordal gamle kirke også kalt "rosekirka" på grunn av den rike rosemalingen i tak og på vegger, ligger midt i bygda. Like ved den gamle kirka ligger Løsetstova. Stranda. Stranda er et tettsted og kommunesenter for Stranda kommune i Møre og Romsdal. Den grenser i nord til Stordal, i øst til Norddal og Skjåk, i sør til Stryn og Hornindal, og i vest til Ørsta og Sykkylven. Tettstedet Stranda har innbyggere per 1. januar. I kommunen ligger bygdene Geiranger (250 innb.), Hellesylt (680 innb.), Liabygda (260 innb.) og kommunesenteret Stranda (3500 innb.). Stranda kommune ligger ved Storfjorden på Indre Sunnmøre. Arealet er 867 km². Stranda kommune har et skianlegg, og er et fra mange hold et anbefalt reisested for dem som vil stå på ski og samtidig oppleve en unik natur, blant annet Sunnmørsalpene. Storfjorden blir ved Stranda og videre sørover kalt Sunnylvsfjorden, lenger inne får den en fjordarm østover, den kjente Geirangerfjorden. Hellesylt ligger i enden av Sunnylvsfjorden, mens Geiranger ligger i enden av Geirangerfjorden. Der er det gode fiskemuligheter, og om sommeren er disse fjordene et populært bademål. Næringsliv. Kommunesenteret Stranda er mest kjent for industri, med store bedrifter som Stabburet, Grilstad, Slettvoll Møbler og inntil nylig (2009) Ekornes, som sammen med mange andre har produksjon på Stranda. Turisme er en viktig inntektskilde for kommunen, særlig i Geiranger. Tusenårssted. Kommunens fire bygdelag fikk i oppgave å velge hvert sitt tusenårssted, og de statlige midlene ble likt fordelt mellom deres valgte steder. I Stranda ble Allmenningen, som er området foran rådhuset og det da nyåpnede kulturhuset, valgt. Midlene ble brukt til innkjøp av beplantning og det ble lagt ned et skrin med tegninger og 5. klassingenes presentasjon av Stranda per år 2000. I Liabygda ble midlene brukt til opparbeiding av myldreområde ved fotball- og friidrettsbanen, mens i Geiranger er Samfunnshuset tusenårssted. I Sunnylven ble området rundt badehuset fra 1930-tallet oppgradert. Kommunen fikk trær i gave fra Landbruksdepartementet og alle skolene og barnehagene fikk sitt tusenårs-tre. I den ene barnehagen ble det plantet en «hundremeterskog». Det ble også plantet tusenårs-tre ved siden av tusenårsskrinet i Stranda og de andre tusenårsstedene i kommunen fikk også tre. Sula. Sula er en øykommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Sula kommune er omgitt av Ålesund, Giske, Hareid og Ørsta. Geografi. Med sine 58 km² er Sula en av de minste kommunene i Møre og Romsdal, samtidig er kommunen en av de mest folketette, 141 innbyggere per km². Nord for øya ligger Borgundfjorden og i sør Storfjorden. Sulafjellet med øyas høyeste punkt Vardane (776 moh) er mye brukt som turområde både for kommunenes egne innbyggere og folk fra Ålesund. Omtrent halvparten av kommunens innbyggere bor i kommunesenteret Langevåg som ligger ca. 30km fra Ålesund sentrum. Men også bygdene Mauseidvåg, Solavågen og Fiskerstrand er godt bebodd. Sula har siste åra opplevd sterk befolkningsvekst, spesielt i nærområdene til Ålesund kommune. Sula kommune hører naturlig med i Ålesundregionen som utgjør et integrert bo og arbeidsområde med ca 70 000 innbyggere. Historie. Sula var frem til 1977 en del av Borgund kommune, bortsett fra en liten del på sørvestsida som inntil 1960 hørte til Hareid kommune. De første fremstøtene for å bli en egen kommune ble allerede i 1919 fremsatt i Sunnmørsposten. På den tiden hadde Sula omtrent halvparten av innbyggerne i "Borgund herad" som det het den gangen. Fremstøtet førte ingen sted. Men da Borgund og Ålesund ble slått sammen i 1968, blusset kampen opp igjen. Innbyggerne og politikerene på Sula fryktet at øya ville bli en utkant i den nye, store kommunen Ålesund. Fra sammenslåingen med Ålesund og frem til 1977 foregikk det en heftig debatt. Utskillingen var oppe til behandling flere ganger. Da Stortinget i 1976 vedtok at Sula skulle utskilles fra Ålesund var endelig kampen over. Infrastruktur og næringsliv. Sula er et viktig trafikknutepunkt da Europavei 39 (kyststamveien) går igjennom kommunen. En bro og to fergesamband knytter øykommunen til de omliggende kommunene. Kommunen var tidligere en viktig fiskeri- og jordbrukskommune. I dag er flere næringsveier godt representert, blant annet møbel-, tekstil-, skipsbyggingsindustri, transport og fiskeforedling. Sunndal. a> er en langkirke fra 1935 i Sunndal kommune. Sunndal er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i nord mot Tingvoll og Surnadal, i øst mot Oppdal, i sør mot Lesja og i vest mot Nesset. Geografi. Sunndal kommune ligger på Indre Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Kommunen har 7 347 innbyggere (tall pr. 1. januar 2009). Av disse bor 4 240 i kommunesenteret, Sunndalsøra. Sunndal er 1 712 km² og er den største kommunen i fylket i utstrekning. Storslått natur med høye fjell, fjorder og flere dalbunner hvor Sunndalen er hoveddalføre. Kommunen består av 58 % utmark, 12 % skog og 1,3 % dyrka mark. Om lag 67 % av kommunens areal er vernet etter naturvernloven og 1/3 av Dovrefjell–Sunndalsfjella nasjonalpark ligger i Sunndal. Nord-Europas høyeste fjell rett opp fra havnivå, Storkalkinn (1 880 m), ligger i Sunndal kommune. Fjellet kan bestiges (dagstur) og på toppen er det utsikt helt ut til Grip. Storskrymten (1985 moh.) markerer grensen mellom de tre kommunene og fylkene Sunndal, Oppdal (Sør-Trøndelag) og Lesja (Oppland). Elva Driva munner ut i Sunndalsfjorden og den er en av Europas beste elver for sjøørretfiske. Kommunens ville og vakre natur gir i det hele tatt gode muligheter for friluftsliv, jakt og fiske med over 300 små og store ferskvann, flere elver med laks og ørret, to fjorder, 259 isbreer og 23 fjelltopper over 1 800 m. Næringsstruktur. Sunndal er en industri- og handelskommune hvor i underkant av 50 % er sysselsatt i sekundærnæringen (industri, kraft/vannforsyning og bygg/anlegg). Tilsvarende andel er sysselsatt i tertiærnæringen, først og fremst innen varehandel og offentlig tjenesteyting. Norsk Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra er det største i Europa, og den største arbeidsplassen i Sunndal kommune med rundt 900 ansatte. Kommunen har også et relativt stort forsknings-miljø både ved Norsk Hydro og ved NOFIMA AS, tidligere Institutt for Akvakulturforskning. Kultur. Sunndal kommune har et moderne kulturhus med kinotilbud seks dager i uka, kulturskole, pensjonistsenter, sportshall med klatrevegg, svømmehall med varmtvanns-basseng, fotballstadion, kunstgressbane og 15 gressbaner/-løkker rundt om i kommunen. I løpet av året arrangeres flere ulike kultur- og idretts-arrangement i kommunen. I juni hvert år avholdes eksempelvis Sunndal kulturfestival og Hydro Cup, regionens største fotballturnering for aldersbestemte grupper. Klima. Våren kommer relativt tidlig til Sunndal. Klimaet er relativt tørt, med gjennomsnittlig 920 mm nedbør pr. år, dvs. omtrent det samme som Oslo (763 mm) og vesentlig lavere enn Molde (1 500 mm). Laveste nedbørnormal i perioden 1961-1990 hadde Hafsås (698 moh) med 675 mm, høyest Innerdal (403 moh) med 1547 mm. Værstasjonen Sunndalsøra har flere norske varmerekorder, blant annet høyeste målte maksimumstemperatur i Norge både i februar, november og desember med temperaturer over 18 grader. Som i mange andre vestlandsdaler som Tafjord (konkurrent om varne vintertemperaturer) skyldes dette fønvind ved sør-øst og nedbør på Østlandet. Personer fra Sunndal. Se ellers: Personer fra Sunndal kommune. Surnadal. Surnadal er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. I nord grenser den mot Halsa og Hemne, i øst mot Rindal, i sør mot Oppdal, og i sørvest mot Sunndal. Over fjorden i nordvest ligger Tingvoll kommune. Administrasjonssentrumet heter Skei. Geografi. Kommunen består av flere daler der Surnadalen er hoveddalen. De mindre dalene er Bæverdalen, Settemsdalen og Todalen. Kommunen har flere fjorder, fra nord til sør, Bøfjorden og Åsskardfjorden, Hamnesfjorden, Surnadalsfjorden, Stangvikfjorden og Todalsfjorden. Surnadal kommune ligger ved foten av Trollheimen sammen med flere kommuner i området. Fra Surnadal strekker det seg flere seter- og fjelldaler langt inn i sentrum av Trollheimen. Naturen er vid med skog, fjorder og fjell. Det høyeste fjellet er Snota, 1669 moh. Elva Surna renner gjennom Surnadal fra Rindal og vestover før den renner ut i Surnadalsfjorden ved Surnadalsøra. Surna er rik på laks, som er et av bygdas trekkplaster. Historikk. Surnadal ble etablert som Surnadal formannskapsdistrikt i 1837. I 1857 ble kommunen delt da Rindal ble skilt ut som egen kommune. Surnadal hadde 3 105 innbyggere etter fradelingen. Tettsteder og grender. Kommunen har to tettsteder, Skei/Surnadalsøra og Glærem, men det fins flere grender i kommunen, blant andre Bæverfjord, Bøfjorden, Kvanne, Mo, Stangvik og Todalen. Skoler. Det er seks offentlige barneskoler og en ungdomsskole i kommunen; I tillegg ligger Surnadal videregående skole og Nordmøre Folkehøgskule i kommunen. Kirker. Stangvik og Surnadal prestegjeld hører innunder Indre Nordmøre prosti og Møre bispedømme. Næringsliv. Det milde klimaet og jordsmonnet gjør Surnadal til en god landbrukskommune. De viktigste næringsveiene i kommunen er jordbruk, skogbruk, industri og turisme. De største industribedriftene finnes innen treforedling, plastindustri og møbelindustri. Handel og service-tilbudet er godt utbygd og hovedkontoret for senterkjeden Amfi ligger i bygda. Surnadal har ferjeforbindelse med Sunndal. Fylkesvei 65 går i retning Orkanger. Surnadal har også Norges eneste musefellefabrikk (Norbørst), produksjon av småfly (Microfly Produkt) samt en av Norges ledende Wimax-tilbydere (Svorka Aksess). Kommunen hadde også slakteri og meieri. Slakteriet ble lagt ned, mens meieriet flyttet produksjonen til Rindal, og ble senere lagt ned. Både slakteriet og meieriet lå på Skei. Kultur. Surnadal kommune har et rikt kulturliv med cirka 140 lag og foreninger. I tillegg har kommunen idrettshall, svømmehall og anlegg for friidrett. Et lite stykke fra sentrum ligger Nordmarka skisenter, som har lang snøsesong. Sæterlia alpinsenter ligger like ved kommunesentert på Skei. På Skei ligger også Surnadal Kulturhus, med variert kulturtilbud presentert både fra scene og kinolerret. Kulturhuset inneholder også bibliotek og kulturskole. Surnadal er hjembygda til den nasjonalkjente dikteren Hans Hyldbakk, som har vært med å gi bygda sterke kulturtradisjoner. Årlig arrangeres kulturarrangementet «Vårsøghelga», som har fått navnet sitt etter Hyldbakk sitt mest kjente dikt, «Vårsøg». Surnadal Hotell skiftet også navn til Vårsøg Hotell i 2008. Sykkylven. Sykkylven er en kommune i Møre og Romsdal. Den grenser i øst til Stordal og Stranda og i sørvest til Ørsta. Nord for Storfjorden ligger kommunene Ålesund, Skodje og Ørskog. Næringsgrunnlag. Sykkylven sentrum, tatt mot sør. Hovednæringen i Sykkylven er industri, med hovedvekt på møbelindustri. De mest kjente fabrikkene er Ekornes, LK Hjelle og Brunstad. Industrien i Sykkylven er landskjent, og har hele verden som marked. Mest kjent er kommunen for sin store møbelproduksjon, men det finnes også andre industrigrener. Det produseres transformatorer, vifter og rister til skip og oljeinstallasjoner, emballasjeprodukter, stålkomponenter, bygningsprofiler, baderomsinnredninger, bade-/boblekar med mer. Det finnes et nettverk av underleverandører og servicebedrifter, her er design-, arkitektkontor og firma som arbeider med marknadsføring. I kommunen er også en videregående skole som utdanner fagarbeidere til industrien. Møbelbygda. Sykkylven er Norges ledende møbelkommune. I kommunen finnes noen av de største bedriftene i møbelbransjen. Det kan nevnes Ekornes, Scandinor ANS, Hjellegjerde, Brunstad og Formfin. Det finnes også nisjebedrifter som står frem med produkt med særpreget og nyskapende design, som L.K.Hjelle og Cylindra. Madrassprodusenten Stjernemadrassen er med å fylle ut bildet sammen med mer nystartede bedrifter som Rajo Møbler og Velledalen Møbler. Den 14. juni 2009 klarte Sykkylven å sette rekorden for verdens lengste sofa, som var 890,25 meter lang, og ble satt opp av møbelindustrien i bygda. Den ble satt opp på Sykkylvsbrua, og senere ble sofaen delt i mindre biter og solgt av fabrikkene. Sykkylven tok også den samme rekorden i 2008, da rekorden ble satt på 61, 5 meter, men ble senere slått av en polsk møbelprodusent, der sofaen var ca. 80 meter. Reiseliv/turisme. Sunnmørsregionen er et av de mest nyttede reisemålene i Norge. Sykkylven ligger midt i hjertet av Sunnmøre og inneholder alle de fasettene som sunnmørsnaturen kan by på. Her kan du leie båt og fiske i fjorden eller i idylliske fjellvann. Du kan gå på godt oppmerkede og lett tilgjengelige turstier, eller du kan vandre over isbreer og klatre i krevende tindeformasjoner. Ønsker du å lære bygdens historie å kjenne, finnes det møbelmuseum og informasjon om arkeologiske funn i sentrumsområdet. Kommunen huser også naturhistorisk museum, kunstgalleri og et rikt utvalg av butikker, i tillegg til småbåthavn (nyrestaurert 2007) og friluftsbad. Fergesambandet Sykkylven(Aursneset)- Magerholm er også et av Norges mest trafikkerte fergesamband. Kommunevåpen. Våpenet er laget av Norbert Hovet og Kårstein Blindheim og godkjent ved Kgl. resolusjon i 1983. Våpenet kan ikke benyttes av andre uten tillatelse fra formannskapet. Symbolikk: Snittet skaper et kileformet felt som minner om fjorden som kommunen har navnet etter. Det symboliserer også en fjelltopp som har en kjent silhuett i kommunen, fjellet Straumshornet. Tustna. Kommunevåpenet til tidligere Tustna kommune Tustna er ei øy i Aure kommune i Møre og Romsdal fylke. Den har et areal på 89 km², og grenser til Edøyfjorden i nord, Soleimsundet mot Stabblandet i øst, Vinjefjorden i sør, og Talgsjøen i vest. Tidligere kommune. Tustna var tidligere egen kommune, men ble etter folkeavstemming slått sammen med Aure kommune 1. januar 2006. Den gamle kommunen bestod av flere øyer, hvorav Tustna var den største. De største av de andre øyene var Stabblandet, Golma og Solskjel. Kommunesenteret i kommunen var Gullstein, nordøst på Tustna. En av forutsetningene for kommunesammenslåingen var fastlandsforbindelse i mellom Tustna og Aure. Imarsundforbindelsen, med bro fra Aukan på Stabblandet til Jørnøya og ny bro fra Jørnøya til Ertvågsøya ble ferdigstilt i januar 2007. Fergeleiet på Aukan ble etter dette nedlagt, og trafikken til og fra Edøya på Smøla går nå til det nye fergeleiet på Sandvika på Tustna. Nye Aure kommune har beholdt kommunevåpenet til Tustna, som er et motiv av en klippfisk. Fargen på fisken ble endret fra gul til hvit (sølv). Fjell. Fjellene på Tustna er fra gammelt et landemerke for sjøfarende, og de er fortsatt noe av det som lokker folk til Tustna. Vanylven. Vanylven er en kommune i Møre og Romsdal. Den grenser i nord (over Rovdefjorden) til Sande og Herøy, i øst mot Volda, i sør mot Eid og Vågsøy og i sørvest mot Selje. Vanylven har fått kallenavnet 'Solsikkelandet' etter at kommunen vant solsikkekonkurransen til Innovasjon Norge i 2004. Tusenårssted. Kommunen har ikke eget tusenårssted, men det ble plantet endel tusenårstrær i regi av skoler, bygdelag og 4H. Trærne er plassert rundt omkring i kommunen, for eksempel ved kommunesenteret i Fiskåbygd, ved de ulike skolene og ved noen forsamlingshus. Statstilskuddet alle kommunene mottok i forbindelse med tusenårsstedene har blitt brukt til ulike tiltak for å forskjønne det offentlige rom. Vestnes. Vestnes er en kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Den grenser i øst mot Rauma, i sør mot Stordal og Ørskog, og i vest mot Skodje og Haram. Nord for Moldefjorden ligger kommunene Midsund og Molde. Tettstedet Vestnes har innbyggere per 1. januar. Geografi. Vestnes kommune i Møre og RomsdalKommunen deles i tre av to fjorder: I øst går den sørgående Tresfjorden, med administrasjonssenteret Helland på vestsiden, bygda Sylte (oftest kalt Tresfjord) i sør, og bygdene Vikebukt, Gjermundnes og Daugstad på umiddelbar østside. Lenger vest har den sørgående Tomrefjorden bygda Øverås i øst, Tomrefjord i sør og Fiksdal og Gjelsten i vest. Siste bygd mot Haram er Rekdal. Denne geografien er vist i kommunevåpenet «I raudt to gullspissar mot venstre». Midtspissen er Vestnes, og de to gullspissene mot venstre er Tresfjorden og Tomrefjorden. Tidligere var Tresfjord egen kommune. Kommunenavnet kommer av gården som lå på det vestre nes av Tresfjorden. Bostedene er omkranset av Vestnesfjellene som i sør fortsettes av Sunnmørsalpene, deriblant Lauparen og Sandfjellet på hhv. 1434 og 1470 moh. Utstrakt nett med turstier og rustikke sætrer. I sør er Ørskogfjellet populært utfartsted for friluftsliv. Næringsliv. Arbeidslivet domineres av jordbruk, endel maritim industri, båtbyggeri, turisme og omsorg. I Tomrefjord ligger skipsverftene STX Norway Offshore – Langsten og Havyard Tomrefjord. Aas Mekaniske Verksted og Vestnes Fjordhotell ligger på Helland. På Helland finner en Båtbyggermonumentet (1992, Ola Stavseng) som viser båtbyggeren Lars Hammeraas. Skorgenes industriområde ligger ved Tresfjorden, bl.a. med Møre og Romsdal Kornsilo og Tresfjord Boats (tidligere Skorgenes Båtbyggeri). I dag er båtbyggeriet Salthammer AS i drift i Remmemsvik. Skoler. Vestnes kommune har i dag fire kommunale skoler og én privat barneskole. Helland skule ligger i kommunesentrumet Vestnes, og er en 1-10 skole med 380 elever. Også Tresfjord skule (arkitekt Kjell Kosberg 2003) og Tomrefjord skule er 1-10 skoler, mens Fiksdal skule kun har barnetrinnet. Vike Friskule (på Vikebukt) er basert på Montessoripedagogikk, og ble stiftet i 2003 etter at den kommunale skolen ble nedlagt. Kirker i Vestnes. Vestnes kirke er fra 1872, beliggende i Helland sentrum på tuftene av en tidligere kirke. På Vike finner en Vike kirke. Tresfjord Kirke (1828) er åttekantet med gammel altertavle. Fiksdal kirke (1866) er den fjerde i kommunen. Kommunikasjoner. Gamlebrua gjennom Helland er fra 1844, erstattet med Straumsbrua i 1955 og Vestnesbrua i 1998. Turister "gikk" ofte ruta over Ørskogfjellet, men kunne fra 1908 benytte landets andre bilrute Ørskog-Vestnes (Elling Larsson, 1908). I dag går Europavei 39 og Europavei 136 gjennom kommunen. E39 går fra Ørskogfjellet i sør til ferjeleiet mot Molde på Furneset, mens E136 går østover mot Åndalsnes. Fra Vestnes går Riksvei 661 vestover langs sørsida av Romsdalsfjorden. Fra Sylte går Fv65 opp Kjersemdalen og over Vaksvikfjellet til Sunnmøre. Ørskog. Ørskog er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til Vestnes, i sør til Stordal og i vest til Skodje. Over Storfjorden i sørvest ligger Sykkylven kommune. Kommunesenteret Sjøholt har 1235 innbyggere(2011). Tusenårssted. Kommunens tusenårssted heter «Lerkelunden» og ligger i nærheten av Ørskog prestegård, ikke langt fra Ørskog kirke og Sjøholt barne- og ungdomsskole. Ålesund. Ålesund sett fra byfjellet Aksla. Ålesund er en kommune og by på Sunnmøre i Møre og Romsdal fylke. Kystbyen er en av verdens største eksporthavner for klippfisk og har en travel fiskerihavn midt i sentrum med salg av fersk fisk og reker. Ålesund huser ett av fylkets to eliteserielag i fotball, Aalesunds FK. Ålesund er internasjonalt kjent for sin særpregede arkitektur i jugendstil med tårn, spir og fantasifulle ornamenter på husfasadene. Arkitekturen i sentrum av Ålesund er resultatet av den katastrofale bybrannen i 1904, da hele sentrum ble lagt øde. Arkitektene som deltok i gjenoppbygningen, var unge, norske og inspirert av datidens moderne byggestil i tillegg til nasjonale og nasjonalromantiske impulser. Derfor har byen en unik plass i norsk arkitekturhistorie og er med i et europeisk nettverk for art nouveau sammen med blant annet Glasgow, Nancy, Wien, Barcelona, Brussel og Riga. Ålesund er idag en by i vekst og forventes å passere innbyggere innen 2018. Byen er sammenvokst med nabokommunene Sula og Giske som ligger kommunikasjonsmessig veldig tett til Ålesund siden de undersjøiske tunnelene gjør at folk kan kjøre til Ålesund sentrum i løpet av 5- 15 minutter. Tettstedet Ålesund har innbyggere per 1. januar. Tettstedet er landets 11. største og det største som i sin helhet ligger på øyer. Ålesundregionen er den største byregionen mellom Bergen og Trondheim og er et kjerneområde på Sunnmøre når det gjelder næringslivsaktivitet og befolkning og fungerer som et tjeneste- og kommunikasjonsknutepunkt for hele regionen. Ålesund er også hovedby i regionrådet Sunnmøre regionråd, en region med rundt 150 000 innbyggere. Ålesund ligger omtrent midt mellom Bergen og Trondheim (Det er cirka 3 mil kortere til Bergen). Geografi. Ålesund kommune er omtrent 98 km² stor. Dette gjør Ålesund til en av landets minste bykommuner i utstrekning, noe som også gjør at de omkringliggende tettstedene har et naturlig og tett forhold til byen. Bare 8 km² er jordbruksareal. Ålesund ligger ytterst ved fjordsystemene på Sunnmøre. Kystbyen omfatter øyene Hessa (4 km²) i vest, kanskje norges tettest befolkede øy Aspøya (0,5 km²) og Nørvøya (7 km²) i midten samt halvdelen av Oksnøya (Ålesunds del 58 km²) i øst. I nord ligger den langstrakte Ellingsøya (22 km²) atskilt fra de førstnevnte øyene ved Ellingsøyfjorden. Det er tunnelforbindelse under fjorden fra byens sentrum. Av mindre befolkede øyer kan man nevne Humla og Tørla beliggende sør-øst i kommunen mot Sula kommune. Til Ålesund hører også en rekke små øyer, hvorav de fleste er ubebodde. I nord går kommunegrensen langs Grytafjorden mellom Ellingsøya og fastlandet. Valderhaugfjorden danner grensen mot øykommunen Giske i nordvest og i sør går Hessafjorden/Borgundfjorden mellom Ålesund og Sula. Øyene er langstrakte i østvest-retningen, ofte med bratte sider mot nord og vest og slakkere sider mot øst. Landskapet er kupert med til dels markerte fjelltopper som Sukkertoppen (314 moh.) på Hessa og utsiktspunktet Aksla (189 moh.) på Nørvøya. Berggrunnen består av gneis. Klima. Ålesund har et typisk varmtemperert klima der ingen måneder har gjennomsnittempratur under -3 °C. Men somrene er kjølige. Nedbørmengden er rikelig, med vel 1300 mm pr. år i gjennomsnitt, målt på Vigra. Nedbøren faller hele året; mest i september-desember. Klimaet er vindfullt, særlig om vinteren; storm er ikke uvanlig. Ålesund har med sin svært varierende geografi, store lokale temperaturvariasjoner. Der temperaturen gjerne kan variere med hele 5 grader mellom øst og vest i kommunen. Spesielt på varme skyfrie sommerdager blir forskjellene merkbare. Samfunn. Det var stor debatt i Ålesund i 2008-2009, i forkant av utbyggingen av Sydsiden Ålesund, om hvordan bydelen skal utvikles. Sydsiden ble av mange sett som en bydel med stort utviklingspotensiale. Siden Ålesund sentrum i stor grad er i jugenstil og verneverdig, fryktet mange at kommersielle utbyggere vil ta mindre hensyn til Ålesunds historie. I 2009 ble det vedtatt å lyse ut en åpen arkitektkonkurranse om hvordan området skulle bygges ut. Området var sett på som en viktig bidragsyter til å få flere av byens innbyggere til å bruke bysentrum gjennom boligutbygging i dette området. Samferdsel. Ålesund er tilknyttet Europavei 136, som går fra Dombås i Oppland, og knytter Sunnmøre sammen med E6 og Østlandet. Europavei 39 mellom Bergen og Trondheim går også gjennom byens indre bydeler. Byen er tilknyttet Ålesund lufthavn og Giske kommune med undersjøiske tunneler, som også knytter bydelen Ellingsøya sammen med resten av byen. Det diskuteres stadig å innføre en bomring for å øke byens stadig mer belastede veinett. Ålesund lufthavn er lokalisert på øya Vigra i Giske kommune utenfor Ålesund. Flyplassen har daglige ruter til Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og København, flere avganger ukentlig til både Riga og London, samt betydelig chartertrafikk. Båt og buss. Skansekaia der Hurtigruten legger til. Skateflua til høyre. Bussforbindelsene innad i Ålesund trafikkeres av Nettbuss Møre og har hovedtyngden av bussrutene mellom Ålesund sentrum og Moa. På de to stedene er det bussterminaler som forbinder bussrutene mellom bydelene og videre ut i regionen rundt byen. Gode bussforbindelser også videre mot Vestlandet, Trøndelagsfylkene og Østlandet. Utdanning. Grunnskolen i Ålesund består av 15 barneskoler- og 5 ungdomsskoler samt noen private. Ålesund har fem offentlige videregående skoler samt en privat med et ganske komplett tilbud av studieretninger: Ålesund videregående skole (Også kalt "Latinskolen"), Fagerlia videregående skole, Nørve videregående skole, Borgund videregående skole, Spjelkavik videregående skole og Akademiet Ålesund Høyere utdannelse tilbys ved Høgskolen i Ålesund og Ålesund Kunstfagskole. Media. Den eneste dagsavisen i kommunen er Sunnmørsposten. I tillegg utkommer ukeavisen Nytt i uka gratis hver onsdag. Byen har tidligere hatt flere aviser, deriblant Sunnmøre Arbeideravis. NRK Møre og Romsdal har sitt hovedkontor i Ålesund, med både tv-nyheter og radiosendinger. TV 2 har distriktskontor i byen, og i tillegg sender også TV8 Sunnmøre (tidligere TVSunnmøre) fra byen. Radio Ålesund (tidligere «Skansen Radio») er byens største lokalradiokanal. Bydeler i Ålesund. Vanligvis skiller man i Ålesund mellom indre, midtre og ytre bydel. Ytre bydel er det som er rundt Ålesund sentrum: Hessøya, Aspøy og Nørvøy. Midtre bydel er rundt Nørvasund bydel. Indre bydel er det som er rundt Spjelkavik og videre mot grensene til Sula og Skodje kommune. Ellingsøya blir regnet som en bydel ved siden av resten av byen pga sin beliggenhet. Næringsliv. Det lokale næringslivet er både lokalt, nasjonalt og ikke minst internasjonalt orientert. Ålesund er "bygd" på fiske og fangst. Fortsatt er det maritime svært viktig. Ålesund står sentralt i et svært spennende marint og maritimt område. Regionen er verdensledende innen dette området. Flere av landets største fiskebedrifter og oppdrettsselskaper holder til i byen. Ålesund er Norges største fiskerihavn, Norges tredje største containerhavn, Norges fjerde største eksporthavn og kommer som nummer tre etter registrert flåte av landets byer etter Oslo og Bergen. Ålesund er sete for Kystverket, Helse Møre og Romsdal, Sunnmøre Politidistrikt, Sunnmøre Tingrett, Nordre Sunnmøre Prosti, Sunnmøre Veidistrikt Av større bedrifter kan man nevne blant andre Rolls Royce Marine, STX Norway Offshore, Farstad Shipping, Bunker Oil, K. Sperre, Aalesund Enterprises, Hexagon, Fjordlaks, Brødr. Sunde, som er kjent for å produsere Sunpack og Sundolitt, Sparebanken Møre, Norway Pelagic, Tafjord Kraft, Nettbuss Møre, NCE Maritime, Spilka, Laader Berg, Porolon, Stokke AS. Handel. Ålesund er det største handelssentrum mellom Bergen og Trondheim, og trekker handlende fra hele Nordvestlandet. Handelen i kommunen er for det meste lagt til Ålesund sentrum og til Moa, som er et handelsområde i bydelen Spjelkavik ca 10 km fra Ålesund sentrum. Det tar ca 10-12 minutt å kjøre fra sentrum til Moa. På Moa finnes det nå ett stort kjøpesenter: Amfi Moa, som ble etablert i 2008 som følge av sammenslåingen av de tre store kjøpesentrene på Moa. Det var Stormoa, Moa syd, og Moa Gaard. Amfi Moa er pr. mars 2008 Norges tredje største kjøpesenter målt i omsetning. Innenfor Moaområdet ligger nærmere 250 butikker på et lite geografisk område. Like ved Moa ligger også Spjelkavik sentrum med et utvalg av butikker og spisesteder. I tillegg til bowlinghall og pub. Og ikke langt unna ligger også Breivika som har blitt et område med stor utbygging av større varehus for møbler, byggevarer og bilforhandlere. I Ålesund sentrum er det lange tradisjoner for handel. Før var nesten alle butikkene lokalisert på gateplan, mens det i dag er kjøpesentrene som i hovedsak rommer de mest kjente kjedebutikkene. De to store kjøpesentrene i Ålesund sentrum er Ålesund storsenter og Kremmergaarden som tilsammen har ca. 110 butikker. Totalt regner man med at det i Ålesund sentrum alene er godt over 300 butikker og spisesteder. Gågata som før var "helårsåpen" i Kongens gate er nå endret til å bare være gågate mellom 1. mai og 1. oktober. Byens "basar" er Korsatunnelen som er en fin og opplyst gangtunnel mellom Keiser Wilhelmsgate og St. Olavs Plass. Der er det i perioder innendørs markeder og utstillinger. Byens torg er Kiperviktorget. I sommerhalvåret selges det her grønnsaker, frukt, bær og blomster og mye mer. Salg av fersk fisk tilbys langs Skansekaia der lokale fiskere selger fersk fisk og reker rett fra båtene. Første lørdag hver måned er det bylørdag som betyr langåpne butikker, gratis parkering og underholdning i gatene. Servering og uteliv. Byen har et stort utvalg av spiseplasser både for forskjellige smaker og prisklasser. På 1950-tallet ble Ålesund omtalt som «Kafèbyen» på grunn av alle småkneipene som låg tett i tett i bysentrum. I dag ligger fortsatt spisestedene i sentrum tett, og varierer fra kjente kjeder til eksklusive restauranter. Spesielt innenfor fisk har Ålesund mange spennende spisesteder. Hvert år i slutten av august arrangeres Den Norske Matfestivalen i Ålesund som har et tett samarbeid med byens restaurantbransje. Ålesund sentrum har i tillegg et stort utvalg av kaffebarer, utesteder og puber. Utenfor Ålesund sentrum i bydelene er de fleste spiseplassene lagt til kjøpesentrene på Moa/Spjelkavik, eller i nærheten av sentrene, og består av blant annet flere kjente restaurantkjeder. Ålesund utelivet er kjent som både variert, intensivt og urbant og fordeler seg på over 30 utesteder. Utelivet i byen er mest aktivt på torsdag og lørdager, mens fredager er en mer vanlig pub/konsert/kulturkveld for ålesunderne. I 2003 var det bare Oslo som hadde flere skjenkestoler pr innbygger enn Ålesund. Utelivet i Ålesund er også mindre sesongbasert enn i mange andre byer, og holder stor aktivitet både på vinteren som på sommeren. Byens beliggenhet gjør at svært mange kommer fra store deler av distriktet rundt Ålesund for å ta del i utelivet. Det går derfor nattbusser til alle nabokommuner, og til de indre bydeler hver natt til søndag fra rutebilstasjonen i byen. Historie. Ålesund fikk bystatus i 1848. Museumsområdet i gamle Borgundkaupangen fra vikingtiden har gitt utallige funn ved utgravinger, som i dag er en del av utstillingen i Middelaldermuseet til Sunnmøre Museum. Borgund var det første tettstedet på Sunnmøre, og et tyngdepunkt både religiøst, kulturelt og handelsmessig. Stedet syknet hen etter Svartedauden, og først i 1793 fikk det nye bysenteret Ålesund visse handelsrettigheter. Ålesund ble ladested med cirka 300 innbyggere i 1793, og kjøpstad med cirka 1200 innbyggere i 1848. Den store ekspansjonen fikk byen i andre halvdel av 19. århundre sammen med fiskerinæringens fremvekst på Sunnmøre. Sin nåværende form fikk Ålesund etter den store bybrannen i 1904 (se lenger nede). I historien om Jomsvikingslaget, fortelles at Håkon Jarl hadde tre templer i Norge. Det mest fornemme var i Borgund. Betegnelsen «Lille London» ble under andre verdenskrig brukt på grunn av motstandsarbeidet som foregikk her. Blant annet var byen sentral i flukten til Shetland, Skottland og England. Byen ble slått sammen med Borgund kommune i 1968. Øya Sula ble utskilt som egen kommune i 1977. Ålesund skapte samferdselshistorie med undersjøisk tunnel til Ellingsøy og videre til Valderøy og Vigra (de to siste i nabokommunen Giske). Med bro til Giske og tunnel til Godøy ble hele området landfast. Ålesund feiret 150 års jubileum i 1998 med et helt år med feiring og markeringer. I 2004 ble også 100års dagen for bybrannen markert med en storstilt markering. Denne ble toppet bybrannvandringen i brannens fotspor gjennom bygatene kl 2.00 natt til 23.januar, til samme tid som brannen startet. Hele 10 000 mennesker møtte opp på denne markeringen. Ålesund var en av få byer med et fuglefjell midt i byen. Men dette ble skutt vekk for å gi plass til rådhuset og Kremmergaarden - søndre del i 1971; nordre i 1973. Bybrannen i 1904. Kvart over to om natta den 23. januar 1904 kom det første brannsignalet inn til brannstasjonen på Lihaugen. Brannen herjet utover natta, formiddagen og ettermiddagen før den ga seg. Brannen startet på Aspøya, i Aalesund Preserving Co.s fabrikk, som lå der Nedre Strandgate 39 ligger i dag. Brannen sluttet like vest for det som i dag kalles Brusdalshagen, det vil si Borgundvegen 39. Det siste og østligste huset som brente, sto der Borgundvegen 37 står i dag. Totalt gikk det med omtrent 850 hus og det var bare rundt 230 hus som stod igjen innenfor bygrensene. Bare én person omkom under brannen. Det var også en person som var fast bestemt på å sitte igjen i huset sitt. Han var kristen og sa at Gud passet på ham. Flere mennesker bar ut møblementet fra huset. Alt var ute, utenom en gyngestol og mannen selv. Han overlevde og huset står enda. Rikelig med hjelp kom til Ålesund fra fjernt og nært i Norge og fra utlandet. Mye av denne hjelpen ble imidlertid fullstendig overskygget av hjelpen som kom fra Keiser Wilhelm II, da han sendte nordover fire store skip lastet med hjelpemannskaper, mat, medisiner og annet nødvendig utstyr. Kultur. Ålesunds eldste og mest kjente kulturhus er "Arbeideren", som ble bygget i 1887. Arbeideren med plass til omtrent 350 tilskuere, har blitt brukt til både konserter, revyer og teater. Parken Kulturhus ble åpnet i 1998 og er det nyeste og største med omtrent 500 sitteplasser. Ålesund har også to kinoer. I sentrum ligger Løvenvold Kino, og på Moa ligger Moa Kinosenter. Av årlige festivaler i Ålesund er Ålesund Båtfestival, Ålesund Teaterfestival, Midtsommerjazz, Jugendfest, Den Norske Matfestivalen og Innotown. I tillegg er Giske vert for den årlige Sommerfesten. Kulturinstitusjoner i Ålesund inkluderer Barneteatret Vårt, Jugendstilsenteret, Kunstmuseet KUBE, Jugendteateret, Teaterfabrikken, Ålesund Symfoniorkester, Ålesund Kammerkor, Sunnmøre Museum, Ålesund Museum og Atlanterhavsparken. Jugendstilbyen. Gjenoppbyggingen kom i gang for fullt ut på høsten 1904, og allerede tre og et halvt år etterpå – i 1907 – var mesteparten av den utbrente bykjernen gjenreist. Over 300 hus i mur ble oppført og mange av disse med sterke innslag av tidens moderne arkitektur, art nouveau eller jugendstil. Mange av Norges beste arkitekter hadde ansvaret for gjenoppbyggingen, og mye av arkitekturen bærer preg av en søken etter en norsk variant av jugendstilen. Dette fikk ulike uttrykk, med ornamentikk og form med idealer fra norrøn mytologi, eventyr og norsk middelalder, mens en annen retning var en rendyrking av norske materialer, marmor og granitt, eller enkle pussede fasader som skulle tåle det tøffe klimaet. Alle tak ble tekket med skifer, som sto bedre mot gnistregn enn tegl, dersom det skulle oppstå nye branner. Dessverre har nesten "20%" av byens bygninger i jugendstil smuldret hen, eller blitt revet som følge av politiske avgjørelser, primært på 1960- og -70-tallet. Det har vært kontroversielle rivinger siste 15 årene også, spesielt ved oppføringen av Ålesund Storsenter i 1998, da en rekke hus i jugendstil ble helt eller delvis revet. Etableringen av Ålesund Storsenter har siden ført til at handelen i sentrum er blitt forflyttet til kjøpesentrene og bort fra de tradisjonelle handlegatene. Rammebetingelsene for bevaring av sentrum har derfor blitt forverret for eierne jugendstilhusene ved at de har fått dårligere inntjening på eiendommene. Med jevne mellomrom blusser det opp debatt rundt vernet av byens sentrum, der utviklingshensyn fort kommer i konflikt med vern. Eksempelvis i 2007 da to jugendstilbygninger ble revet på innsiden. Her tok man opp en praksis som var vanlig på 1970- og 1980- tallet, man rev bygget, men lot fasaden stå slik at man kunne bygge innsiden om til hotell uten tilsynelatende å ødelegge bybildet. Spørsmålet blir da om man tar vare et kulturminne, eller gjør byggene om til uinteressante kulisser. Ønsket er å ha gode kjøreregler som både forkjemperne for vern av byen og næringslivet kan leve med. Forutsigbare rammer har vært nedfelt i en «verne- og byformingsplan» for sentrum, men planens vernebestemmelser har i stor grad vært preget av «bør» (anbefalinger) og ikke «skal» (krav). Byens politiske flertall har også vært med å undergrave sin egen reguleringsplan ved å dispensere for tiltak i strid med planens bestemmelser. ICOMOS Norge besluttet i september 2007 at jugendstilbyen Ålesund er ett av de fem mest truede kulturminnene i Norge. Målet er en pulserende og spennende by samtidig som man verner det unike bymiljøet i Ålesund sentrum for ettertiden. Ålesund kommune arbeider nå med å lage en ny «verne- og utviklingsplan» for byen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Molja og Molovegen, valgt i 1999 i konkurranse med blant annet Borgundkaupagen og Brosundet/Ålesundet. Molovegen strekker seg fra fra Brunholmgata til Fjordgata. Den ble bebygd i den østre enden (omkring moloen) allerede i 1840- og 1850-åra. Vegen unngikk Bybrannen i 1904, og det osm står igjen i dag representerer noe av den eldste og mest særpregede bebyggelsen fra 1800-tallets siste halvdel. En av grunnene til at Molovegen ble valgt, er at den viser historiske trekk av byen før Bybrannen. Der ser man også hvordan området i perioden 1990–2010 har fått en positiv utvikling både innen det næringsmessige og innen kunst- og kulturetableringer. Molovegen var opprinnelig et område med store anlegg basert på råstoff fra havet. Både rehabiliteringer av boliger, industrianlegg og etablering av Fiskerimuseet i Holmbua med mer er viktige bidrag sammen med kunst- og kulturbedriftene. I dag fremstår hele området som en svært spennende og levende bydel midt i Ålesund sentrum. Molja er en molo bygget i 1854–1855 mellom Aspøya og Skanseholmen ved innseilingen til Ålesundet. Fyrtårn på nordspissen er fra 1850. Aalesunds Fotballklubb. Color Line Stadion og Sunnmørshallen. Aalesunds fotballklubb ble stiftet 25. juni 1914, og har hjemmebane på Color Line Stadion i Ålesund, åpnet 2005. Publikumsrekorden var i 1962 mot Brann, der det var 12 000 til stede på gamle Aksla Stadion. I sesongen 2005 mot Ham-Kam på Color Line Stadion var det 10 903 tilstede. Rekorden for flest klubbkamper har foreløpig Eivind Syversen, med hele 514 kamper. Draktene er oransje trøyer, blå bukser, med oransje strømper, og reservedraktene er blå trøyer, oransje bukser, og blå strømper. Klubben har seier i Norgesmesterskapet i 2009 som beste resultat, da de slo Molde etter 5-4 på straffekonkurranse (2-2 etter ekstraomganger). Beste serieprestasjon er nr. 4 i Tippeligaen 2010. Aalesund Skytterlag. Aalesunds Skydeselskab ble stiftet den 24. august 1860 av kjøpmann Ludvik Ibenfeldt, blikkenslager H.A.Helgesen, konsul Jens W. Møller, kontorist A. Hansen, konsul Fr. Hansen, konsul Joakim Andersen (byens ordfører), disponent K. Dahle, kemner W. Eriksen og grosserer L. Madson. Når Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug ble stiftet i 1861, meldte laget seg inn i denne med navnet Aalsund Skyttelag I 1923 fikk skytterlaget sin skytebane i Olsvika. I 1993 ble den nye bana påbegynt og hele anlegget ble flyttet ca. 200 meter østover, slik at skyteretningen ble den samme, men nå med en 200 meters- og en 100 meters bane. I 1998 ble den offisielt åpnet og etter noen få års bruk ble det anskaffet 2 stk. elektronikkskiver både på 200m. og 100m. Senere (2003) er det montert 8 elektroniske skiver på 200 meters-banen. Standplassen for 200m. er bygd slik at den også fungerer som innendørs miniatyrbane i vinterhalvåret. Aalesunds Roklub. Aalesunds Roklub ble stiftet i 1928. Klubben holder til i lokaler på Sørneset. Det er mange medlemmer og klubben har hevdet seg godt i Norge. Aalesunds Seilforening. Ålesunds Seilforening ble stiftet 12. oktober 1927. Foreningen har holdt til i Nørvevika siden 60-tallet. De ble slått sammen med Nørvevikens Båthavnforening i 1962. På 80-tallet ble småbåthavnen i Nørvevika bygget ut, og klubblokalet, også kjent som «Stabburet», stod ferdig i 1981. Ålesunds Seilforening eier også «Seilerhytta» som ligger på Gåsholmen i Borgundfjorden, ca. en nautisk mil fra Nørvevika. Hytta stod ferdig i 1931, og muligheter for vinterlagring av båter ble bygget her i 1956. Ålesund Paragliderklubb. Ålesund Hangglider Klubb ble etablert i 1975, og var den gang en ren hanggliderklubb. Paraglideren kom på slutten av 80-tallet, og flere medlemmer startet med paragliding og navnet ble endret til Ålesund Hang- og Paraglider Klubb. Pr 01.jan.2010 er det ingen aktive hanggliderpiloter i klubben. Klubben har rundt 40 medlemmer hvor ca halvparten er ganske aktive. Paragliderklubben har base i lokalene tilknyttet turheisa, og er med i drift og vedlikehold av Spjelavik turheis. Heisen tar oss opp til startområdet «vest», ca 305 moh. og ca 250m over landingsplassen, som ligger 100m øst for kunstgressbanen like ved lillevannet. Bø (Nordland). Bø (samisk: "Bievát") er en kommune i Nordland. Kommunen ligger på den vestre delen av Langøya, og regnes som en del av Vesterålen. Den har grense i øst mot Sortland og i nordøst mot Øksnes. En person fra Bø kalles bøfjerding. Bø kommune har hatt få endringer av kommunegrensene. 1. januar 1866 ble en liten del av Øksnes kommune med 40 innbyggere overført til Bø. 1. januar 1964 ble Kråkberget krets og områder på halvøya nord for Kråkberget overført fra Øksnes til Bø. Dette området hadde 271 innbyggere. Tettstedet Bø har innbyggere per 1. januar. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Bø kommune dekkes omlag 70% av gammelt arkeisk grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi i Malnes-traktene også mindre innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Det er også innslag av amfibolitt på øyene helt i nord, samt gabbro, dioritt og anortositt på nesten hele Malneset, begge inntil 2 500 millioner år gamle men ofte atskillig yngre. I sør består kommunen av paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt, for eksempel nord for Raftsundet. I havet utenfor Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Kommunevåpen. Kommunens våpen, «I svart en halv sølv båt med mast og råseil», er tenkt å illustrere den halve båten til draugen. I Bø finnes det en rekke sagn og eventyrfortellinger om Draugen. Den 7. august 1987 ble kommunevåpenet vedtatt i statsråd. Kultur. Forfatteren Regine Normann var fra Bø, likesom komponisten Ketil Vea som i 2005 bidro med bestillingsverk til de årlige Reginedagan i Normanns minne. Kommunen er deltaker i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen Mannen fra havet. Tusenårssted. Bø har tre tusenårssteder, og det er skoleområdene på de tre barneskolene i kommunen. De er forskjønnet med bruk av nærmiljømidler og midlene kommunen mottok fra «Norge 2000». Kommunen er pr. september 2005 ikke helt i mål med dette arbeidet. I tillegg har kommunen et symbolsk tusenårssted som er er fiskebanken Jennegga utenfor Hovden i Bø. Dette stedet ble også valgt av Vesterålen kulturutvalg som sitt symbolske tusenårssted for Vesterålen. I 6 år, siden starten høsten 1999, har Golfstrømmen blitt hyllet i et stort kulturløft i regionen samt i Lødingen. Golfstrømmen stryker forbi like ved Jennegga og egga der er også en kjent fiskebanke for alle som fisker langs kysten. Kommune. En kommune er et geografisk avgrenset område som utgjør en egen politisk og administrativ enhet innen en statsdannelse. En kommune har delvis selvstyre i lokale saker. Ordet "kommune" er lånt fra fransk "commun", som igjen er dannet av det latinske "communis", som betyr «felles». Norge. I Norge er kommunestyre det øverste politiske organet i kommunen, og velges ved kommune- og fylkestingsvalg hvert fjerde år. Da velger lokalbefolkningen, dvs. kommunens innbyggere, representanter til kommunestyret. Deretter velger kommunestyret "ordfører", og han eller hun kommer som oftest fra det største partiet og har kommunestyrets flertall bak seg. Kommunene har også en administrasjon med fast ansatte. Den administrative sjefen kalles "rådmann". Oslo, Bergen og Tromsø har ingen rådmann. Der er det i stedet innført parlamentarisme med et byråd. Kommunene ble innført med formannskapslovene fra 1837 og landet ble delt i 392 geografiske områder med basis i prestegjeldene. Antallet kommuner toppet seg i 1930 med 747 kommuner. I 2012 er det 429 kommuner i Norge. Harry (slang). «Harry» brukes på norsk som en nedsettende karakteristikk, avledet av det engelske fornavnet Harry. I følge "Norsk ordbok" betyr "harry" «smakløs» eller «vulgær». "Bokmålsordboka" definerer begrepet som «preget av dårlig smak» eller som «preget av mote som er passé». "Store Norske Leksikon" definerer "harry" som «preget av dårlig smak, udannet, provinsiell, usofistikert», men også som «ujålete, folkelig, jordnær». Svært ofte vil "harry" bli brukt for å betegne folkelig populærkultur eller ikke-urban kultur. En person som er harry, oppfattes ofte av andre som usofistikert, vulgær eller med dårlig smak. Utslag av dårlig smak karakteriseres også med adjektivet, for eksempel «en harry klesstil», «et harry platecover». Begrepet ble tatt i bruk tidlig på 1900-tallet i urbane og borgerlige miljøer og brukt om arbeiderklassekultur, og har etterhvert blitt en del av allmennspråket og fått flere nye mer spesifikke betydninger, eksempelvis harryhandel og harrytur. Harry kan også oppfattes som noe i retning av macho. En feminin parallell til "harry" er "doris". Historikk. Begrepet "harry" ble tatt i bruk på norsk av overklasseungdom i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet, og ble brukt om personer som tilhørte arbeiderklassen. Årsaken var at det i lavere samfunnslag, særlig i arbeiderklassen, på denne tiden var populært å gi barn engelske fornavn som Harry, hvorfra begrepet skriver seg. Middel- og overklassen foretrakk isteden skandinaviske eller tyske navn, eller mer sjeldent franske. Eliten i Norge valgte tradisjonelt konservative danske fornavn. Eksempler på bruk. Siden hva som er god og dårlig smak både er motebestemt og subjektivt, finnes det ikke noen definisjon på hva som er harry som alle kan være enige i. D.D.E., Sputnik, svenskehandel, rånerkultur og hockeysveis nevnes av mange idag. På 1970-tallet var 1960-tallets brylkrem og spisse sko harry, på 1980-tallet 1970-tallets slengbukser og kinnskjegg, og på 1990-tallet det meste som kunne assosieres med 1980-tallet. Våren 2002 betegnet den daværende landbruksminister Lars Sponheim innkjøpsturer til Sverige for å handle billig mat og alkohol som harry. Denne episoden påvirket norsk språkbruk. Siden den tid betegner begrepene harrytur og harryhandel nettopp dette: billig innkjøp, særlig av mat og alkohol, i utlandet. Liknende slanguttrykk. Også andre vanlige mannsnavn har blitt brukt i norsk ungdomsslang for å betegne noe bondsk, ukult eller uintelligent. Det gjelder særlig «Johan» og «Nils». Slanguttykkene har da gjerne vært at «han (eller det) er helt Johan (eller Nils)». Råner. En råner er en person som tilhører en motor- og bilbasert subkultur der interessen ligger heller i gleden av kjøring og endring av motordrevne kjøretøy heller enn fremkomstmiddelet. Rånerne er ofte unge, og festen rundt kjøringen kan være minst like avgjørende som interessen for motorkjøretøy. Råning blir ofte tiltenkt bygder og mindre tettsteder, men avhengig av definisjon kan også råning observeres i de fleste byer. Typiske gjøremål kan være å kjøre, helt eller delvis samlet mellom to eller flere samlingssteder, kjøre gjentatte ganger gjennom et område, ofte en bykjerne, sentrum eller bygdesentrum, eller kjøring rundt på samlingsstedet. Kjent for rånere er blant annet Lena, Notodden, Bø i Telemark, Mjøndalen, Steinkjer, Ørsta og Fana. Tyrigrava sør for Oslo og Rudskogen motorsenter utenfor Rakkestad i Østfold er kjent som treffsteder både for rånere og andre motorinteresserte. Etymologi. Betegnelsen "råner" er avledet av ordet råne, som betyr ukastrert hanngris. Rånemiljø eller rånekultur brukes også om disse sammenkomstene og begrepet brukes også som verb ("råning") Avgrensning. "Råner" er ikke presist definert. Noen ganger brukes det nedsettende, da rånerkulturen av enkelte er ansett å være lavkultur. I Sverige kalles rånere for "blöjraggare" («bleieraggere») som en nedsettende betegnelse på de som ikke er «sanne» raggare. Forskjellen er angivelig bruken av midler på utstyr og kjøretøy der raggare kjører dyrere biler, gjerne amerikanske «amcars», mens rånere benytter eldre billigere biler. Rånere er dog også kalt en europeisk utgave av raggarne, dette fordi de tilsynelatende har enkelte fellestrekk når det kommer til bilisme. «Loding» er et begrep som ofte betyr det samme som råning. Betydningen kan likevel ligge noe nærmere det engelske "cruising", altså å kjøre bare for kjøringens egen del. Loding forbindes dermed i mindre grad med å sosialisere med andre billister ved veikroer og lignende, og mindre om å vise frem bilen sin, men mer om å kjøre tur uten å ha et fastsatt mål. Loding og råning er likevel begreper som brukes om hverandre, og skillelinjene mellom betydningene er vage og skiftende. I deler av Nord-Norge brukes verbet «lode» konsekvent i stedet for «råne». Følgelig heter det også «lodestripe» og ikke «rånestripe» i disse områdene. Petter Hagen fra Steinkjer sa til NRK at «han definerer en ekte råner som en som respekterer og tar vare på bilen sin». Aktiviteter. Rånerbilen er som regel modifisert med alt fra fartstriper og terninger og Wunderbaum hengende under speilet til tunge musikkanlegg, blanke hjulkapsler og store spoilere. En typisk rånebil er senket og har brede felger. Populære merker er Volvo, Mercedes, BMW, Ford og Opel. Bakhjulsdrift er av de fleste rånere ansett som best, ettersom det muliggjør "spinning" (også kalt "burning", "spoling", "kasting" eller "sladding"). Biler er særlig godt egner til råning, men også andre kjøretøy brukes til råning. Motorsykler, trimmede mopeder, sykler og traktorer benyttes også, de to sistnevnte forholdsvis sjelden. I 1905 lot jernbane- og trikkemagnaten Henry E. Huntington St.Louis Car Company bygge en elektrisk motorvogn som han brukte til det vi i dag antagelig ville kalle å råne på sitt eget sporveissystem Pacific Electric. Vognen oppnådde en hastighet på nærmere 160 km/t og tilbakela strekningen Los Angeles – Long Beach (32 km) på et kvarter; den gikk også som trikk gjennom bygatene. Særlig i USA holdes konkurranser i «dB drag racing», en spesiell form for bilsport hvor den mest lydsterke vinner. Verdensrekorden er på over 180 dB – det vil si en lydeffekt som fra 100 mill. vinkelslipere eller motorsager på 1 m hold. Eieren av lydanlegget må utløse lyden på trygg avstand; sitter han i bilen, er lyden så voldsom at han blir drept øyeblikkelig. For øvrig kan støynivået også ved vanlig dragracing komme opp i 171 dB. Illegal oppførsel. Til de rånete aktivitetene hører noen ganger kappkjøring og kjøring side om side i meget høy fart. Enkelte steder har rånere banket opp eller trakassert innvandrere. Et kjent eksempel var «Mobilgjengen» i Brumunddal – betegnelsen "råner" er tilmed sagt å stamme derfra. Bø i Telemark har opplevd lignende episoder. Vanligvis virker både jenter og gatekjøkken tiltrekkende på rånere, men i Bø ble en somalisk jente overfalt på gaten, og en pakistansk gatekjøkkeneier flyttet grunnet hærverk og sjikane. Trafikkreglenes §16 forbyr unødig støy eller unødig utslipp av røyk eller gass i eller ved bebyggelse og er en ofte benyttet paragraf for bøtelegging av rånere. Alstahaug. Alstahaug er en kommune i Nordland med 7 296 innbyggere (2011) og et areal på 215 km². Sandnessjøen er administrasjonssentrum i kommunen, og har bystatus. Kommunen består av øya Alsten og rundt 920 øyer rundt. Alstahaug grenser til kommunene Dønna, Herøy, Leirfjord, Vefsn, Vevelstad og Vega. Fjellkjeden De syv søstre ligger i kommunen, noe som gjenspeiler seg i kommunevåpenet. Etymologi. Navnet Alstahaug [al`stahau], tidligere [æṛṣ`ṭau], norrønt "Alastarhaugr", er opprinnelig et gårdsnavn. Tidligere navneformer er Alstehoug og Alsthehoug (1567), Alstoug (1661) og Alstahoug med Plads Einangen (1723). Navnet er sammensatt av de to leddene "Alsta" og "haug". Det første leddet er genitiv av det norrøne øynavnet "Alǫst", som er opphav til øynavnet Alsten eller Alsta [al´sta], egentlig [æṛṣ´ṭa] eller [æṛṣ´ṭo]. Tolkningen er usikker. Den norske språkforskeren Magnus Bernhard Olsen forklarte det som en avleding av urgermansk "* Alvǫst", som er sammensatt av ordene ål og norrønt "vǫst", «fiskested på sjøen». Det andre leddet er tolket som opphav til gardsnavnet "Haug". I sitt verk "Norske Gaardnavne" tolket Oluf Rygh det som henvisning til en stor gravhaug nær gården ved sjøen, eller en isolert, naturlig høyde, sør for gården. Spissen på neset sør for gården kalles "Haugsneset". Kommunevåpenet. Kommunevåpenet har en utforming som henspiller på fjellrekken De syv søstre. For å få et heraldisk korrekt våpen valgte kommunen en bjelke dannet ved taggsnitt. Figuren skal illustrere fjellformasjonen med speilbilde i sjøen. Geologi. Berggrunnen i Alstahaug er dannet av ulike skyvedekker som er skjøvet over hverandre og foldet under dannelsen av den kaledonske fjellkjeden for 4-500 millioner år siden. Fjellkjedens folderetning er nordlig til nordøstlig, noe som gir grunnlaget for landskaps- og fjordformasjonene i kommunen. Gneisgranitt er den dominerende bergarten i De syv søstre med en sørlig utløper i Rosøy. I lavlandet preges kommunen av kalkspattmarmor og dolomittmarmor i veksling med kalkglimmerskifre og glimmerskifre. Duinitt/serpentinitt opptrer på Rødøya og gir fjellet sin karakteristiske farge. Bergartenes ulike hardhet har vært en vesentlig årsak til formingen av landskapet. Historie. Det er gjort funn av tufter (1949) som tilsier at her har vært bosetting siden jernalderen. Tjøttagodset var hjemstedet til Øyvind Skaldespiller, den siste store skalden i Norge. Vikingen Hårek av Tjøtta overtok gården, og sammen med gudehovet Sandnes Gård, der Torolv Kveldulvsson holdt sete, var området et maktsentrum i Hålogaland på 900-tallet. En av bygningene som inngår i Alstahaug prestegård. Petter Dass var prest på Alstahaug fra 1689 og til sin død i 1707. Historien om Petter Dass kan publikum i dag lære mer om ved Petter Dass-museet på Alstahaug-tunet. Da Nordlandene ble delt var Belsvåg Gård det første bispesete (1803), med Mathias Bonsak Krogh som første biskop og etter hvert sogneprest. Alstahaug kirke var således domkirke (1805–1828). Lenge var Søvik administrativt sentrum, men rundt 1900 ble dette flyttet til Sandnessjøen. På øya Tjøtta finnes det en krigskirkegård med bl.a. gravlagte fra Rigel-katastrofen. Administrativ historie. I 1862 ble Tjøtta herred (kommune) med 2781 innbyggere skilt ut fra Alstahaug herred. Neste deling fant sted i 1864, da Herøy herred (2438 innbyggere) ble skilt ut. Etter delingene i 1862 og 1864 hadde Alstahaug 3280 innbyggere. Den tredje delingen fant sted den 1. juli 1899, da Stamnes herred (2673 innbyggere) ble skilt ut fra Alstahaug (1650 innbyggere). Leirfjord herred med 2003 innbyggere ble utskilt fra Stamnes 1. juli 1915. Den gjenværende delen av Stamnes hadde da 1059 innbyggere, og skiftet senere navn til Sandnessjøen. 1. januar 1965 ble Tjøtta (1477 innbyggere) og Sandnessjøen (3856 innbyggere) slått sammen med Alstahaug (970 innbyggere før sammenslåingen) til nye Alstahaug kommune. Unntatt fra denne sammenslåingen var Skogsholmen skolekrets (196 innbyggere) i Tjøtta, som ble overført til Vega, og Husvær og Brasøy/Prestøy skolekretser i Alstahaug (461 innbyggere), som ble overført til Herøy. 1. januar 1971 ble øygruppa Skålvær (32 innbyggere) i Skogsholmen krets overført fra Vega til Alstahaug. 1. januar 1995 ble grunnkretsen Vestvågan/Sørnes og to matrikkelgårder i grunnkretsene Halsfjord og Bærøyvågen (til sammen 70 innbyggere) overført fra Alstahaug til Vefsn kommune. Severdigheter. Alstahaug kommune har mange severdigheter som er verdt å ta en titt på. Helgelandsbrua er en av de største skråstagbruer i verden. Den knytter Alstenøya til fastlandet og er en del av kystriksveien. Brua ble åpnet 13. juli 1991. Kommunen har en stor elgbestand og hvert år felles det mellom 50 og 60 dyr. På Horvnesåsen ved riksvei 17 finner du Skule Waksviks bronsjeskulptur av elgen. Belsvåg gård, Nord-Norges første bispegård. "Vindenes hus" er Alstahaug kommunes skulptur i prosjektet Skulpturlandskap Nordland. Skulpturen er laget av kunstneren Sissel Tolaas. Den ble avduket den 12. august 1994. Skulpturen er plassert like ved Helgelandsbrua. I 1804 ble Mathias Bonsak Krogh utnevnt til den første biskop over Nordlandene og Finnmark. I 1812 kjøpte han Belsvåg gård og bodde her til sin død i 1828. Han er gravlagt ved Alstahaug kirke. Gårdstunet har i dag fire bygninger og en fin hage. En av bygningene er fra 1600-tallet. Alstahaugs ærverdige middelalderkirke og Petter Dass-museet ligger som en kulturhistorisk oase i Alstahaugs vakre natur. Et moderne og helårsåpent museumsbygg tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta åpnet i oktober 2007. I tillegg brukes også den gamle prestegården, tunbygningene og bryggen til utstillinger og arrangementer i sommersesongen. Skålvær er et gammelt handelssted som i dag er fraflyttet. I dag er hovedeiendommen regulert som friluftsområde. Her finner du blant annet restene av handelsstedets hus, en merket kultursti, Skålvær kirke og en rik flora og fauna. I bakkanten av driftsbygningen til Alstahaug planteskole er det opparbeidet en skogssti med beskrivelse av forskjellige treslag. Stien går gjennom ca. 70 år gamle plantinger med ulike bartreslag. Krigskirkegården ligger vakkert til langs kystriksveien på nordsiden av Tjøtta. Den er gravplass og minnesmerke for over ca. 8000 russiske krigsfanger som mistet livet i tyske fangeleire i Nord-Norge under andre verdenskrig. 27. november 1944 ble fangeskipet DS «Rigel» senket av engelske fly ved Rosøya. En av verdens største krigskatastrofer var et faktum. Krigskirkegården er også gravplass og minnesmerke over de 2570 som omkom. Gravlunden ble innviet i 1970. Tjøtta gårds første eier var Norges første store skald, Øyvind Skaldespiller. Hans sønn, Hårek av Tjøtta overtok gården etter faren. Fra 1767 til 1930 var gården eid av familien Brodtkorb. I 1930 overtok staten gården, og i dag drives den av Planteforsk Tjøtta fagsenter med en rekke forsknings- og driftsoppgaver innen landbruk. Hovedbygningen er fra 1878. Kirken ble bygd i 1851. Den ligger høyt og fritt, og er med på å ramme inn det store gårdstunet. Skiløperen er den mest kjente helleristningen i Valenfeltet på Tro. Det skal være den eldste avbildningen av en skiløper i Norge – ca. 4000 år gammel. Skiløperen var modell for OL-piktogrammene som var så karakteristiske for Lillehammer-OL i 1994. Det finnes flere helleristningsfelt på Tro og Flatøya. Undervisning og barnehage. I Alstahaug kommune er det syv kommunale og fem private barnehager. Ved hovedopptaket i 2008 var det full barnehagedekning i kommunen. Kommunen har ni grunnskoler, kulturskole og voksenopplæring. Fem av skolene har skolefritidsordning. Kommunikasjon. Sandnessjøen har daglige anløp av Hurtigruten. Kommunen har egen kortbaneflyplass på Stokka. Kystriksveien går gjennom kommunen, hvor skråstagsbrua Helgelandsbrua forbinder Sandnessjøen med fastlandet. Det er også veiforbindelse til Mosjøen og til E6. Næringsliv. Alstahaug er en kommune med lange tradisjoner innen primærnæringer som landbruk og havbruk. Kommunen har et variert næringsliv bestående av verkstedindustri, skipsbygging, oljeforsyningsbase, havbruk, jordbruk, handel m.m. I tillegg kommer omfattende offentlig og privat service. På Horvnes og Strendene finner du i dag et stort antall bedrifter som har spesialisert seg på skreddersydde leveranser til produsenter av olje og gass. Mekanisk industri, logistikk og service er bare noe av det som utgjør mangfoldet her. Bioforsk Nord Tjøtta har i dag sine viktigste oppgaver knyttet til ulike områder innenfor landbruks- og miljørelatert FoU (forskning og utviklingsarbeid). Avdelingen på Tjøtta har fått et særlig ansvar for fagseksjonen "Miljø og utmark" som blant annet arbeider med forebyggende tiltak mot rovdyrskader. Forskerne ved avdelingen har også oppgaver knyttet til naturbasert reiseliv, matkvalitet, kulturlandskap og økologisk landbruk. Konsekvensvurderinger knyttet til både verneområder og utbyggingsområder er også viktige abeidsoppgaver. Distriktssenteret (Kompetansesenter for distriktsutvikling) arbeider hovedsakelig med å innhente, systematisere og formidle kunnskap og erfaringer om lokale utviklingstiltak. De støtter og rettleder lokale initiativ og aktører i kommunene. Samtidig er de også med på å styrke og bygge opp under kompetansen til fylkeskommunene og andre aktører som er støttespillere for lokal samfunnsutvikling. Senteret har også en rolle som kompetanseorgan, rådgiver og bidragsyter overfor nasjonale, regionale og lokale styresmakter. Bedriften ble etablert i 2008 for å bistå med forsyningsbasetjenester tilknyttet Skarvfeltet utenfor Helgelandskysten. Er en oljeforsyningsbase som støtter oljefeltene utenfor Helgelandskysten, hvor Nornefeltet til Statoil er det største av dem. Slipen har vært i kystens tjeneste siden den ble etablert i 1909. Verkstedet har utviklet seg til å bli et av landets mest moderne, preget av rasjonell drift og kjent for sin høye kvalitet. Bedriften er et moderne norsk verft med evne til å betjene redere i alle land. Er et regionalt eier- og forretningsnettverk med formål å koble enkeltmennesker, bedrifter og organisasjoner i faglige og forretningsmessige allianser. Sentrum Næringshage AS er idag vertskap for mer enn 70 bedrifter og organisasjoner. Helgeland Vekst As ble stiftet i 1997, og er et privat eid investeringsselskap. Selskapet investerer primært i selskap som har eksistert en tid, og som har betydelig vekst- og utviklingspotensial. Investeringsselskapet stiller kapital, kompetanse og nettverk (kompetent kapital) til rådighet i engasjementsbedriftene, og investeringene har normalt et tidsperspektiv på mellom 2-7 år. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Gamle Sandnes. Her har en stiftelse blant annet realisert et vikinghus. Petter Dass-museet på Alstahaug er Nordland fylkeskommunes tusenårssted, og er sentralt i Petter Dass-dagene som arrangeres i kommunen. Delområder og grunnkretser. Alstahaug er inndelt i to delområder og 28 grunnkretser. Andøy. Andøy (nordsamisk: "Ánddasuolu") er en kommune i Vesterålen i Nordland fylke. Kommunen består av hele Andøya og på Hinnøya. Den er den nordligste kommunen i fylket og Vesterålen og grenser i sør og sørøst (på Hinnøya) til Sortland. Over Gavlfjorden i sørvest fra Andøya ligger Øksnes kommune. Over Andfjorden i øst fra Andøya ligger Torsken og Tranøy kommuner på Senja, samt Bjarkøy og Harstad kommuner. Kommunevåpenet er tegnet av Henry Oddlo Erichsen. Natur og geografi. Kommunen ligger i hovedsak på øya Andøya, men omfatter også deler av Hinnøya, landets største øy. Sundet mellom de to øyene heter Risøysundet. Deler av sundet, Risøyrenna, er svært grunt, og omfattende mudring har vært nødvendig for å åpne opp for skipstrafikk. Geologien på deler av Andøya er spesiell, og dette er det eneste stedet i fastlands-Norge hvor det er funnet kull. I de samme lagene er det også funnet rester etter fiskeøgler og en mengde andre fossiler fra jura-/krittida. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen, med Andøya helt øverst til høyre. Andøy kommune dekkes omlag 70% av gammelt arkeisk grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, bestående av båndgneis og migmatitt vest på Andøya og øst for Risøysundet, og gabbro, dioritt og anortositt i to store felt på sentrale deler av Andøya. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavsletta i sør – vest for Risøysundet – et kystbelte av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Kommunen består ellers av omlag 20 prosent paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Disse dypbergartene sør og øst på Andøya størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og stammer fra mantelen. Magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt. I havet utenfor Vesterålen er grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Det samme er Andøya helt i nordøst med et smalt belte av sedimentære, unge sandstein, siltstein og leirskifer fra kritt-jura. Andøya har en åpen og værhard ytterside mot Atlanterhavet. Fuglefjellet på Bleiksøya er den eneste form for skjærgård. Andøya er det stedet hvor Egga, kanten av kontinentalsokkelen, ligger nærmest land. På grunn av de rike matforekomstene på egga kommer spermhvalen, kaskelotten, om sommeren for å ete blåkveite og blekksprut. Konsentrasjonen av spermhval er så stor at det sees hval på over av hvalsafariene ut fra Andenes. Myrene på den midtre delen av Andøya er kjent for sine store mengder av molte. På Hinnøya-delen finner man landets eldste påviste furutrær. Kommunikasjoner. Andøy har fergefri veiforbindelse både til fastlandet og til de øvrige øyene i Vesterålen. Andøya har via Andøybrua forbindelse med Hinnøya og den delen av kommunen som ligger der. Sommerstid er det også mulig å ta bilferge videre fra Andenes til Gryllefjord på naboøya Senja i Troms fylke. Hurtigruta anløper Risøyhamn på Andøyas sørøstside. Andenes har flyforbindelser via den sivile delen av flyplassen til Bodø og Tromsø. Næringsliv. Kommunen har en sterk tilknytning til luftfart ved at 333 skvadron i Luftforsvaret er stasjonert på Andøya flystasjon, og til romfart ved at Andøya Rakettskytefelt i Oksebåsen ved Andenes er involvert i internasjonalt samarbeid om utforskning av den polare atmosfæren og fenomenet nordlys. Fiske og fiskeindustri er likevel av sentral betydning for kommunen. Kommunesenteret Andenes er et av landets største fiskevær og havnen utgjør en av Nord-Europas største havneanlegg med nærmere med moloanlegg. Andenes er også liggehavn for en av Redningsselskapets redningsskøyter. Kommunen satser også på turisme, der hvalsafari er det desidert mest besøkte tilbudet. I rekordåret (2004) var 16 000 turister ute på hvalsafari. Atskillig flere turister reiser gjennom Andenes i løpet av sesongen som varer fra og med 25. mai til og med 15. september. Rundt om i kommunen finnes en rekke større og mindre verksteds- og håndverksbedrifter. Man finner òg hjørnesteinsbedrifter av stor betydning for lokalmiljøene. Av disse kan nevnes fiskebedriften J. M. Nilsen Holding A/S på Nordmela med 24 ansatte. Bedriften driver også dagligvarebutikk og salg av bensin/olje. S på Kvalnes har 16 ansatte og produserer veksttorv for det innenlandske marked og eksport. S på Åse startet allerede i 1938 og har oppgaver hovedsakelig innen byggebransjen. Omsetningen ligger rundt. Otto A. Haugens efterf. A/S i Risøyhamn er en gammel trelast- og byggvarebedrift som ble grunnlagt av Otto Haugen fra Haugen på Andøya. Bedriften drives nå av tredje generasjon. Familiebedriften Th. Benjaminsen i Risøyhamn ble etablert i 1902 og drives nå av fjerde generasjon. Foruten dampskipsekspedisjonen i Risøyhamn, driver man på stedet også dagligvarebutikk og salg av bensin/olje. Bedriften sysselsetter 13 personer. I Risøyhamn finner man også S. På Dragnes på Hinnøya finner man Leonhard Nilsen & Sønner A/S (LNS), som er Nord-Norges største entreprenør. Selskapet driver blant annet med bygging av tunneler, veier, masseflytting, og gruvedrift. LNS er blant de største aktørene på underjordsdrift i Norge, og var i 2007 den aller største. Selskapet er en del av LNS-gruppen, med hovedsete på Dragnes, som består av 11 bedrifter og rundt 800 ansatte. Omsetningen for hele gruppen er rundt. S, et heleid datterselskap av LNS, produserer anleggsbrakker, bygningsmoduler og bygningselementer i tre til det private og det profesjonelle markedet. Bedriften ble etablert i 2000 og er lokalisert til Strandland på Hinnøya, med underavdeling i Risøyhamn, og sysselsetter rundt 40 personer. Andøy Friluftssenter ligger i Buksnesfjorden på Hinnøya. Dette er en reiselivsbedrift som har gårdsmat av lokale råvarer på menyen. Fasilitetene er spesielle, og i sin helhet tilrettelagt for funksjonshemmede. Historie. Dagens Andøy kommune het "Dverberg" kommune fram til 1924. Den ble da delt i kommunene Andenes, Dverberg og Bjørnskinn. Fra og med 1964 ble disse kommunene slått sammen igjen og fikk navnet Andøy kommune. Anton Pettersen Medby fra Medby på Hinnøya ble den første ordføreren i den nye «storkommunen». Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er havna. Det jobbes med å få en skulptur i området. Ballangen. Ballangen (nordsamisk: "Bálak" på lokal dialekt, på standard rettskriving Bálat) er en kommune i Ofoten i Nordland. Den grenser i øst mot Narvik, i sør mot Tysfjord, i sørøst mot Sverige og over Ofotfjorden i nord mot Tjeldsund og Evenes. Navnet. Navnet Ballangen er todelt, bal og angen. Opprinnelsen kan kanskje tilskrives Bal, navnet til en ond fogd, fra 1600-tallet. Ang betyr fjord. Med andre ord kan navnet Ballangen bety Bals fjord. Eventuelt kan man det hende at «bal» kommer av det samiske navnet Bálat, som betegner et mineralrikt sted. Næringsliv. Ballangen er bergverkskommunen i Ofoten. I området rundt Ballangen finner vi de første forsøkene på gruvedrift i Nord-Norge, helt tilbake til 1600-tallet. Siden den gang har det vært flere forsøk på gruvedrift med varierende suksess. I perioden 1909 til 1964 var Bjørkåsen Gruber aktive med utvinnning av svovelkis. I 1988 startet S brudd på noritt for utvinning av nikkel, kobber, olivin og pukk. Ballangen er også den største landbrukskommunen i Ofoten. Geografi. Tettstedet Ballangen har innbyggere per 1. januar. Tusenårssted. Ballangen kommunes tusenårssted er Husvannet, som ligger i «sentrum» av Ballangen. Husvannet med sin fontene ble ansett som en kommende perle av gruppen som ble nedsatt for å finne frem til hva som skulle være kommunens tusenårssted. I arealplaner for kommunen er området satt av som «parkanlegg» med gangstier etc. fra de framtidige byggefelter i området. Vennskapskommune. Ballangen kommune er vennskapskommune med Tosno i Leningrad oblast. Beiarn. Beiarn (pitesamisk "Bájjdár") er en kommune i Salten i Nordland. Den grenser i nord mot Bodø, i øst mot Saltdal, i sør mot Rana og i vest mot Meløy og Gildeskål. Beiarn er kanskje særlig kjent på grunn av det gode laksefisket fra medio juni til september, og Beiarelva er av de beste i Nordland på både laks og sjøørret. Geografi. I nordvest går bygda langs den trange Beiarfjorden og følger østover til Beiarelvas munning ca. 5 km. Deretter fortsetter den langs Beiarelva, først omtrent 15 km østover før elva vender sørover omkring 40 km. I sør ender veien i Trollberget som er inngangsport til en av tappingstunnelene til Svartisen. Beiarelvas egentlige navn er Storåga. Langs nordsida av Beiarfjorden er det en fjellvegg som kalles Seglfjellet, på grunn av en steinformasjon som ligner et nordlandsseil. Deler av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark ligger i Beiarn. Hoveddal. Først den øverste og sørligste delen av dalen kalles Beiardalen, de nedre og midtre delene i nord har egentlig ikke noe navn unntatt de lokale grendenavnene på hver side av elva. Fjelltopper. Skjelåtind "1640 moh", Høgtind "1405 moh", Ramsgjeltind "1237 moh", Tellingen "1248 moh". Fredede områder. Arstadlia–Tverviknakkan naturreservat er et skogområde med verdens nordligst kjente almeforekomst i Arstadlia med ekstremt frodig og artsrikt planteliv, nasjonalt verneverdig kalkfuruskog i Tverviknakkan med rike orkidéforekomster samt mellomliggende kalkberg i Stihammaren med hyppig forekomst av låglandsbjørk og mange andre kravfulle planter. Et unikt strandengområde (elveør) med det naturlig tilknyttede plante- og dyreliv. Gjelder for Beiarn, Meløy, Rana, Rødøy, Saltdal og Bodø kommuner, Nordland. Et område med rike skogtyper, stor artsrikdom og mange kravfulle og sjeldne plantearter, samt den tilhørende fauna. Næringsliv. Landbruk er den viktigste næringsveien i kommunen. Kultur. The Groove Valley JazzCamp er et nystartet (2005–) konsept som foregår i begynnelsen av august og varer i en uke. Villmarksdagan foregår i slutten av august og er to lokale handelsdager med historisk preg. Den 30. november hvert år foregår Julanders, som er en slags julebukktradisjon i Salten området. Dette er en tradisjon som egentlig har ukjent opprinnelse om mulig samisk, og handlet opprinnelig om at ungdommer gikk rundt på dørene og tigget kjøtt (i dag godter). Disse ungdommene var utkledd etter styggeste oppfinnsomhet gjerne i slakteavfall og dyreskinn og skulle på denne måten ligne Julanders, som var et slags troll (eller muligens stallo etter samisk opprinnelse) som krevde enten kjøtt eller så tok han barna deres. Ble ofte brukt til å skremme barna med i oppdragelsen. Navnet «Anders» kommer trolig av St. Andreas som blir feiret den 30. november. St. Andreas var helgen for blant andre slaktere. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Beiarn bygdetun, og ble valgt til dette av kommunestyret i juni 1999. Bygdetunet ligger like ved kommunesenteret på Moldjord, og rett ved den attraktive lakseelva. Det er plassert på den gamle prestegården fra 1857, og består av 11 gårdsbygninger fra Beiarn, datert fra rundt 1700- og 1800-tallet. Tunet har utstillinger med gamle redskaper, bruksgjenstander og et gårdstun fra bygda. Jordbruk, skogsdrift, håndverk og husflid er hovedtema på museet. På bygdetunet kan du oppleve møtet mellom den gamle innlands- og kystkulturen. I sesongen drives det kafé og museumsbutikk, samt at det er muligheter til å ta med grillmat og ta en pause i rolige og vakre omgivelser. Kommunen gjennomførte et stort arrangement på bygdetunet for markering av tusenårsskiftet og tusenårsstedet på nyttårsaften 1999. Bindal. Bindal er en kommune på Helgeland i Nordland. Kommunen ligger helt sør i fylket og grenser til Nord-Trøndelag. Den grenser i nord mot Sømna og Brønnøy, i øst mot Grane, i øst og sørøst mot Namsskogan, i sør mot Høylandet og Nærøy, og i vest mot Leka. Opprinnelig tilhørte Bindal Namdalen og Trøndelag (og dialekten i Bindal regnes fortsatt som trøndermål). I 1658 ble imidlertid Trondheim len avstått til Sverige – og en endret da (uvitende for svenskene) lensgrensen slik at iallfall den nordlige delen av Bindal kunne reddes for Danmark-Norge. Selv om Trondheims len ble gitt tilbake til Danmark-Norge allerede i 1660, så ble den nye lensgrensen (fra 1661 amtsgrensen) stående. Ved opprettelsen av kommunene den 1. januar 1838 måtte Bindal prestegjeld deles i to kommuner (Nordbindalen og Sørbindalen), siden de to delene lå i hvert sitt amt (fylke). Dette var imidlertid en dårlig løsning, og i 1852 ble amtsgrensen flyttet sørover slik at hele Bindal prestegjeld ble liggende i Nordland amt. De to kommunene ble deretter slått sammen til én. Senere grenseendringer: Kretsen Lande-Tosbotn ble overført fra Bindal til Brønnøy den 1. januar 1964. Geografi. Kommunen strekker seg fra kysten og et godt stykke innover i fjellområdene mot Majavatn. Det største fjellet i kommunen er Heilhornet på 1058 meter. Berggrunnen består av den såkalte "Bindal-granitten" som er en grovt porfyrisk granitt som har intrudert prekambriske gneiser og overliggende sedimentære kaledonider. På vestsiden har intrusjonen veltet kaledonidene over til inversjon. Kaledonidene er en fortsettelse av skyvedekkene i Grongfeltet. Næringsliv. Viktige næringsveier er jord- og skogbruk. Den største bedriften i kommunen er dørprodusenten Bindalsbruket, som er en av de største dørprodusentene i Norge med ca. 130 ansatte. Bindalsbruket er en del av Trenorgruppen. Bindal har lange båtbyggertradisjoner og det bygges fortsatt Nordlandsbåter rundt om i kommunen, både store båter og små modellbåter. Det tar 1 – 2 uker å få ferdig en modellfæring. Hvis båtbyggeren var god, tok det omtrent like lang tid å bli ferdig med en færing i full størrelse. Det har vært gulleting i Bindal. Bindal Gruver AS, eid 100 prosent av svenske Gexco AB, gjennomførte prøveboringer i Bogdalen i 2005-2006. Der er det anslått å være 15 tonn gull i fjellet. Et gjennomsnitt på 3-5 g gull per tonn stein regnes som tilstrekkelig for regulær drift. Kolsvik kraftverk ligger i kommunen, og gir gode kraftinntekter. Tusenårssted. Bindal kommunes tusenårssted er Kjelleidet, et naturskjønt område geografisk sentralt i kommunen. Det ligger to gamle båtdrag i området, noe som har gjort det mulig å ferdes med båt på en sikker måte over Kjelleidet. Man slapp da den værutsatte lange vegen rundt nordsiden av Bindalshalvøya. Valget av tusenårssted ble markert med en tilstelning i juni i 2000, da det ble oppført et nyskrevet utendørs teaterstykke der, som gav glimt fra livet i kommunen i syv forskjellige tablåer gjennom historien. Det ble plantet tusenårstrær ved kommunens daværende fem skoler og ved tusenårsstedet. Annet. Det arrangeres regatta for Nordlandsbåter i kommunen. Regattaen arrangeres hvert år i kommunesenteret Terråk. Regattaen arrangeres siste helg i juni, og i 2008 var det 30-årsjubileum for Nordlandsbåtregattaen. Åbjøravassdraget som renner gjennom Åbygda har vært en av Nordlands beste sjøørret- og lakseelver. Dessverre har kraftutbyggingen i vassdraget ødelagt reproduksjonen i elva på grunn av liten vannføring og høy vanntemperatur. Dette har bl.a. medført at fiskesykdommen PKD har rammet elva. PKD dreper yngel når vanntemperaturen blir for høy. Situasjonen har medført en sterk nedgang i antall fiskere som oppsøker elva, og har dermed også gått ut over inntektsgrunnlaget for grunneiere og handelsstand. Det arbeides for å få kraftutbyggeren til å øke vannføringen og dermed senke vanntemperatuen. Brønnøy. Brønnøy er en bykommune på Helgeland i Nordland som grenser i nord mot Vega og Vevelstad, i øst mot Vefsn og Grane, og i sør mot Bindal og Sømna. Kommunesenteret er byen Brønnøysund. Et annet senter er Hommelstø i Velfjorden. Kommunen har gode kommunikasjoner med moderne flyplass (Brønnøysund lufthavn, Brønnøy) og daglige Hurtigruteanløp. Riksvei 76, populært kalt «Tosenveien», sikrer ferjefri veiforbindelse til E6 gjennom Velfjord. Kystriksveien (RV17) går gjennom kommunen. Geografi. Brønnøy har en rik og variert natur, fra øyriket i vest via frodige bygder til høyfjellet i øst. I sørvest ligger det berømte fjellet Torghatten som er kommunens mest kjente landemerke. Verdens nordligste naturlig forekommende lindeskog vokser i Brønnøy, og det er boreal regnskog i Grønlidalen naturreservat. Brønnøy byr på en vakker og spennende skjærgård med hundrevis av små og store øyer, holmer og skjær. Strandlinjen strekker seg kilometervis langs sjøen, inn bukter og viker. Det ligger en rekke særpregede fjelltopper med merkede løyper og store utsikter i kommunen. Hvert år blir ti fjell valgt som mål i den såkalte «Fjelltrimmen». Noen lett tilgjengelige fjell er Tilremshatten, Mofjellet, Ramtind, Vikerfjellet og Torghatten. Fra Torghatten er det utsikt over strandflata. Næringsliv. Kommunen er et regionalt administrasjons- og utdanningssenter. Den statlige etaten Brønnøysundregistrene bidrar til at om lag 75 % av jobbene i kommunen er innenfor tertiærnæringene. Historie. Brønnøy fikk sin nåværende størrelse i 1977, da Sømna ble skilt ut som egen kommune. Kultur. Rett utenfor byen ligger Skarsåsen, et gammelt kystfort fra Andre verdenskrig, med blant annet en kanonstilling, lyskaster, løpegraver og tunneler. Området passer bra for den som vil oppleve både historie og friluftsliv. På Tilrem, 7 km nord for sentrum ligger Hildurs Urterarium. Urterariet tilbyr gourmetmat med vekt på lokale råvarer. Kjøkkenet fokuserer på smaksopplevelser der råvaren står i sentrum. I tillegg serveres det egenprodusert vin basert på bær og urter. Senteret har en stor urtehage og tilbyr omvisning og servering for grupper. I sommersesongen har de også åpen kafé/ lunsj for individuelt besøkende og salgsutstilling med ulike kunstarter. Norsk Havbrukssenter er et besøks- og utviklingssenter for norsk havbruksnæring som ligger på Toft. På senteret kan man se et moderne oppdrettsanlegg med fóringssystem, kontrollrom, undervannskameraer, lakseoppdrett og torskeoppdrett. Senteret tar imot turister, skoleklasser og fagpersoner. Flere vitenskapelige feltforsøk har vært gjort, og pågår, i anlegget i samarbeid med blant annet Norwegian Center of Expertise Aquaculture, Plastsveis AS og Teknologisk Institutt. Brønnøy kirke, som ligger i Sørbyen, ble innviet i 1870, men stedets første kirke ble bygd så tidlig som på slutten av 1100-tallet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssteder er Brønnøy kirke og Brønnøysund gamle kirkested. Dette er valgt på bakgrunn av at i det meste av Brønnøysunds historie, fra 1200-tallet og fram til 1870, dreier mye seg om historia til kirka og beboerne i prestegården. Brønnøy kirke har fått middelalderstatus og ble i perioden 2004–2010 restaurert for 26 mill. kr. Fra midten av 1800-tallet begynner det å vokse fram et tettsted. Stimulert av offentlig service, rikt sildefiske og etter hvert Hurtigruta. Et lite tettsted begynner å ta form ved prost Kiellands bebyggelsesplan av 1887–1888. Dette området kalles idag for Sørbyen – kystby 1900; spesialområde bevaring. Det er dette området som er identisk med «Brønnøysund gamle kirkested». Det ble ikke plantet tusenårstre, men nedenfor Prestegården ble tusenårsskiltet satt på et gammelt allétre. Dønna. Dønna er en øykommune på Helgeland i Nordland. Den er i nord omgitt av kommunene Træna og Nesna, i øst Leirfjord, i sør Alstahaug og i sørvest Herøy. De tre største øyene i kommunen er Dønna, Løkta og Vandve. Kommunen har en stor skjærgård som består av øyer, holmer og skjær. Sjøen er grunn i skjærgården, noe som gjør at det tradisjonelt finnes mye fisk der. Hovedøya Dønna består av fjellformasjonen "Dønnamannen" (858 moh.). De andre øyene i kommunen er relativt lave. På nordsiden av Dønna finnes Altervatn naturreservat. Navnet Dønna. Betydninga av navnet Dønna (Dynja) er omstridt. En mulig tolkning er at navnet kommer fra norrønt "Dynja" som betyr "dønning." Men siden de fleste øyområdene som har -a i endestavelsen har sin opprinnelse i det gammelnorske navnet -eiar (øy), er det nærliggende å mene at a-en i Dønna betyr øy. Forstavelsen kan ha noe med dun å gjøre. Vi vet at det i områdene var store forekomster av gåsedun, og at Dønna og særlig Bjørn var et handelssentrum. Dønna kan derfor rett og slett bety Dunøy. Historie. Gravfeltet på Gleinsneset, med sine 21 graver, er fra jernalderen. Vardehaugen (lokalt "Valhå'jn") er en 35 m høy gravhaug fra romersk jernalder, hvorpå Nord-Europas største fallos er etablert, i sin tid for over 1600 år siden, til ære for Njord og Nerthus. På flere andre plasser, blant annet på øya Løkta (Hov), også et område med gravhauger fra vikingetiden. Området var lenge et maktsentrum på Helgeland, da en rekke av kongens menn (hirdmenn) var beboende her. Storbonden Grankjell og hans sønn Åsmund Grankjellson etablerte seg på Dønnesgodset rundt år 1000, og var ofte i strid med Hårek fra Tjøtta. I samme området, under Dønnesfjellet (127 moh), også kalt «Nordvestkapp», befinner seg Dønnes Kirke, en høglendekirke bygd på 1200-tallet av Pål Vågaskalm. Dønnesgodset var en tid regjeringssete for "Nordlandene", bebodd av amtmann Peder Christophersen Tønder, på en tid da godset var Nord-Norges største landeiendom, og besto av om lag 200 gårder fra Namdalen i sør til Salten i nord. På 1500-tallet etableredes Bjørnsmartnan, som rundt 1870 var et av landets største årlige kystmarked, avholdt på tettstedet Bjørn. Kommunens tusenårssted er Nordvik gamle handelssted, som trolig er Nord-Norges eldste bevarte handelssted. Dønna kommune ble opprettet 1/1 1962, og fikk da sitt kommunevåpen som reflekterer kommunens navn, en dønning. Fram til da var besto området av to ulike kommuner; Dønnes og Nordvik. Administrasjonssenteret er Solfjellsjøen, og tettstedet Bjørn har regelmessig hurtigbåt og ferjeforbindelse til Sandnessjøen eller Søvik. Kommunen fikk i 1999 bruforbindelse til Herøy. Mye av næringslivet fokuserer på fiske, fiskeoppdrett og fiskeforedling. Det finnes også en del landbruk, turisme samt en del offentlig tjenesteyting. Evenes. Evenes (nordsamisk: "Evenášši") er en kommune i Ofoten i Nordland. Kommunen grenser i nord mot Skånland i Troms, og mot de andre nordlandskommunene, Tjeldsund i vest og Narvik i øst. Evenes deltar i ETS-kommunesamarbeidet med Skånland og Tjeldsund. Ifølge Nav var 23 prosent av befolkningen i kommunen mellom 18 — 67 år uføremottakere per 1. desember 2008. Landsgjennomsnittet var 11 prosent. I tillegg viser tall fra SSB at Evenes har den høyeste sykefraværsprosent i landet med hele 11 prosent i 2009. Det er en 41 prosent økning siden 2007. Dermed har kommunen med sine rundt 1350 innbyggere nesten dobbel så stor sykefraværsprosent som resten av landet, som gjennomsnittlig ligger på 6 prosent. Geografi. thumb Kommunesenteret er tettstedet Bogen. Det gamle handelsstedet Liland ligger i kommunen. Det finnes gratis tomter i boligfelt både i Bogen, Evenesmark og på Liland. Kommunen består av jord- og skogområder, lange strandlinjer og fjellområder. Landskapet er hovedsakelig lavt (70 prosent er under 300 moh.). Nord og øst for Bogen finnes det større fjellområder med topper over 1000 moh. – Lilletind og Niingen. Narvik lufthavn ligger i kommunen, med flere daglige avganger til Oslo, Trondheim, Bodø og Tromsø. Flyplassen gir også arbeid til mange av innbyggerne og er den største enkeltarbeidsgiveren i kommunen. Andre næringer er jord- og skogbruk, samt jernstøperi, mekanisk- og trevareindustri i Bogen. Vest i kommunen er det flere våtmarksområder som er vernet. Tårstad- og Bogenvassdraget er rike på fiskeelver der man bl.a kan fiske sjørret. Man kan også drive sjøfiske fra svaberg på Evenestangen. Gjennom kommunen går europavei 10, også kalt «Kong Olavs vei». Kommunevåpenet. Hjulet i kommunevåpenet skal symbolisere Evenes som kommunikasjonsknutepunkt både fra langt tilbake i tida og i dagens virkelighet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Evenes kirkested med Evenes kirke og bygningene Bårstua og Stabburet samt området rundt. Fauske. Fauske (lulesamisk: "Fuossko") er en kommune i Salten i Nordland. Administrasjonssenteret med samme navn har bystatus. Tettstedet Fauske har innbyggere pr 1. januar. Beliggenhet. Fauske ligger innerst i Salten og grenser til Bodø kommune i vest, Saltdal kommune og Skjerstadfjorden i sør, Sørfold kommune i nord og mot Sverige i øst. Natur. Fauske er preget av fjord og fjell. Kommunen ligger på nord- og østsiden av Skjerstadfjorden, som går inn i landet ved Saltstraumen sør for Bodø og ender i Saltdalsfjorden i Saltdal. Langs fjorden er terrenget preget av lave åser og skog. I vest går dalførene Jordbrudalen og Fauskeeidet fra fjorden og nordover. I den østlige delen av kommunen går Sulitjelma-dalføret fra fjorden og østover mot Sverige. Dalførene er omgitt av fjell, og i øst stiger fjellene mot svenskegrensen. Høyeste topp er Suliskongen, 1907 moh. Her ligger også isbreene Blåmannsisen nord for Sulitjelma-dalføret og Sulitjelma-breen helt i øst. 14 % av kommunens areal er dekket av is og snø hele året, og 8 % er ferskvann. Våtmarksområdet Kvitblikkvatn i Fauskeeidet er fredet på grunn av sitt rike fugleliv. Bosetning. Halvparten av befolkningen bor i kommunesenteret Fauske, som ligger i Fauskevika helt i nordøst av Skjerstadfjorden, og har bystatus. Andre tettsteder er Finneid, like sør for og nå sammenvokst med Fauske by, Sulitjelma i Sulitjelma-dalføret og Valnesfjord i vest der Jordbrudalen begynner. Resten av befolkningen bor stort sett langs Skjerstadfjorden eller på Fauskeeidet, som strekker seg nordover fra Fauske by. Samfunn. Fauske har videregående skole, helsestasjon, sykehjem og aldershjem. Valnesfjord Helsesportsenter er et rehabiliteringstilbud som tar i mot brukere fra hele Nord-Norge. Kommunevåpenet har siden 1988 vært en rød båtsmannsknute mot sølv bakgrunn, og symboliserer Fauske som knutepunkt for kommunikasjon og handel. Forfatterne Dag Ove Johansen, Trine Angelsen og Karin Risvoll, så vel som operasangerne Ketil Hugaas og Ingebjørg Kosmo samt sangeren Christel Alsos, kommer fra eller bor i kommunen. Næringsliv. Fauske var tidligere forbundet med Sulitjelma gruber, men er nå kanskje mest kjent for Fauske-marmor på vestsiden av Fauskeeidet, som bl. a. har levert marmor til FN-bygningen i New York. Fauske er også en kraftkommune. I Fauske by ligger flere industribedrifter, bl. a. (1985) betong-, trevare- og metallvareindustri, mekanisk verksted og steinsliperi. Det produseres fremdeles gaveartikler av malmen fra Sulitjelma. Det er jordbruk på Fauskeeidet og Valnesfjord, med vekt på husdyrhold og melkeproduksjon. Befolkningen er sysselsatt (1990) i jord- og skogbruk (4 %), kraft- og vannforsyning (3 %), bergverk og industri (15 %), bygg og anlegg (11 %), samferdsel (8 %), forretningsdrift (18 %) og tjenesteytende næringer (41 %). Dyrket mark utgjør 2 % av kommunens areal, og produktiv skog ca. 15 % av arealet. Historie. Kommunen har sitt navn etter gården Fauske som finnes dokumentert tilbake til 1500-tallet. I følge Oluf Rygh er navnet av norrøn opprinnelse og kommer av adjektivet "fauskr" som betyr «morken ved». Fauske har imidlertid en rik samisk historie, og på Leivset er det en fredet samisk offerplass. Stedsnavn i kommunen vitner om gammel samisk bosetning. Bergverksdriften i Sulitjelma ble startet i 1880-årene, og dominerte Fauske kommune gjennom mesteparten av 1900-tallet. Det ble utvunnet kobber og svovelkis i perioden 1887–1991; Sulitjelma hadde en av Norges største kisforekomster. Det hadde vært gruvedrift på mer enn ti forskjellige steder. Kobbermalm og kobberkis ble sendt med jernbane til utskipningshavnen Finneid. Jernbanen mellom Sulitjelma og Finneid ble nedlagt i 1972. I dag finnes et i Sulitjelma hvor de besøkende kan få omvisning dypt inn i de gamle gruvegangene. I 1905 ble Fauske egen kommune ved utskillelse fra Skjerstad. Mellom 1958 og 1962 var Fauske endestasjon for Nordlandsbanen. En eventuell videreføring av Nordlandsbanen vil være fra Fauske. Fauske by. Administrasjonssenter i kommunen. Fauske by er et viktig trafikk-knutepunkt. Nordlandsbanen har stasjon her med godsterminal. E6 går gjennom byen, og Rv. 80 til Bodø tar av her. Avstanden til Bodø er ca. 60 km. Fauske blir på denne måten et knutepunkt for all sørgående og nordgående trafikk langs E6, samt trafikk som skal videre vestover til regionens hovedstad Bodø. Finneid var tidligere utskipningshavn for Sulitjelma-gruvene, og er fremdeles er en viktig havn. Fauske by er servicesenter for Indre Salten. I sentrum ligger bl. a. ungdoms- og samfunnshus, kino, bibliotek og svømmehall. Utenfor sentrum ligger Fauske kirke, idrettsanlegg og Fauske bygdemuseum, med en samling eldre hus. Fauske prestegjeld. Fauske er prestegjeld i Salten prosti, og inndelt i sognene Fauske, Sulitjelma og Valnesfjord. Flakstad. Flakstad er en kommune i Lofoten i Nordland og består av Flakstadøya og den nordlige delen av Moskenesøya. Den grenser i øst mot Vestvågøy kommune på øya av samme navn, og i sørvest mot Moskenes. Europavei 10, også kalt Kong Olavs vei, går gjennom Flakstad helt ut til Å. Fiske er viktigste næringsvei. Administrasjonssenteret er Ramberg på Flakstadøya. Største delen av bebyggelsen i Flakstad ligger på yttersiden av Lofoten, mot storhavet, bl.a. i fiskeværene Ramberg og Fredvang. Inn mot Vestfjorden ligger Sund, Skjelfjord, Nesland og Nusfjord. Tidligere het Flakstadøya Vargfot. Kommunenavnet Flakstad har uklar opprinnelse, kanskje kommer det av «flag», som betyr bergvegg, med andre ord byen ved bergveggen. Flakstad er Lofotens tredje største kommune folkemessig sett, med sine vel 1400 innbyggere. Dagens ordfører er Stein Iversen, fra Flakstad Distriktsliste. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Flakstad kommune dekkes omlag 70% av gammelt arkeisk grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Det er slike arkeiske grunnfjell i hele den vestre del av kommunen. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Det er også et stort felt av gabbro, dioritt og anortositt i hele den østlige delen av kommunen, langs hele østkysten av Flakstadøya, som er inntil 2 500 millioner år gamle men ofte atskillig yngre. Kommunen består ellers av omlag 30 prosent paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene størknet ofte raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og stammer fra mantelen hvor magma strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt. I havet utenfor Lofoten er grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. På Fredvang, som ligger på nordspissen av Moskenesøy, på Vareid og ved kirkestedet Flakstad finner man de største strandflater og jordbruksarealer i kommunen. Kommunen deles i to av Sundstraumen, som er smalest ved Straumsnes – hvor avstanden mellom Flakstadøy og Moskenesøy så vidt er tilstrekkelig til at to fiskefartøyer kan møtes i leia. Samfunn og næringsliv. I kommunesenteret Ramberg finner man blant annet bibliotk, kommuneadministrasjonen, varehus, bensinstasjon, bilverksted og her ligger også turistinformasjonen for kommunen. Forøvrig er service- og skoletilbudet godt i kommunen. Ramberg har helårs serveringstilbud, mens det om sommeren også er serveringsvirksomhet på Fredvang og i Nusfjord. Kommunens næringsliv er dominert av fiske. Fiskeflåten består hovedsakelig av mindre båter, og Lofotfisket er det dominerende fisket. Største fiskevær er Napp. Det er flere fiskeoppdrettsanlegg i kommunen. Driften i jordbruket er hovedsakelig basert på kombinasjonsbruk med sauehold foruten noen større bruk med storfehold. Primærnæringene sysselsetter i alt 35 % av arbeidstakerne, hvorav 88 % i fiske og fangst (1990). Det finnes dessuten en del industri i kommunen, nært knyttet til fisket. Det kan nevnes slipp i Skjelfjord, mekanisk verksted i Sund og fiskeribedrifter på Fredvang, Mølnarodden, Sund, Ramberg og Napp. Solbjørnvatnet nordvest på Moskenesøya er regulert, og i Solbjørnelva ligger kommunens eneste kraftverk. I Sund finnes Fiskerimuseum, med blant annet gamle båter og båtmotorer. Her er også en kunstsmie. På Vikten i nord er en glassblåserhytte. Rorbu- og sjøhuscamping finnes flere steder i kommunen, blant annet i de gamle fiskeværene Nusfjord og Fredvang. I Nusfjord er bebyggelsen fra 1800-tallet godt bevart. Flakstad kirke, nordvest for Ramberg, er en tømret korskirke fra 1780, restaurert 1938. Den antas å være bygd av russisk drivtømmer. Flakstad kommunes prosjekt i «Fotefar mot nord» er stien fra Nusfjord til Østre Nesland. Den 6 kilometer lange stien forbinder et handelsfiskevær med en fiskerbondegard. Her kan man følge fotefarene til generasjoner med lofotfiskere og fiskerbønder. Administrativ historie. Flakstad kommune er en av få såkalte skilsmissekommuner, kommuner som ble utskilt som egen kommune igjen noen år etter at de var blitt slått sammen med nabokommuner under den store kommunereformen rundt 1964. Flakstad ble utskilt fra Moskenes som egen kommune 1. juli 1916. Da hadde Flakstad kommune 1667 innbyggere. 1. januar 1964 ble kommunene slått sammen igjen, til nye Moskenes kommune. Flakstad kommune hadde ved sammenslåingen 2067 innbyggere. 1. januar 1976 ble Flakstad på nytt utskilt fra Moskenes kommune. Flakstad kommune hadde da 2007 innbyggere. Gildeskål. Gildeskål (pitesamisk: Oarjelih Bájjdár) er en kommune i Salten i Nordland. Den grenser i nord mot Bodø, i øst mot Beiarn og i sør mot Meløy. Kystriksveien passerer gjennom kommunen. Gildeskål kommune er vennskapskommune med Lodejnoje Pole i Leningrad oblast. Geografi. Gildeskål er en kystkommune og består av både fastland og en rekke øyer. De største øyene er Sandhornøya, Sør-Arnøy, Nord-Arnøy, Fugløya, Fleina og Femris samt øygruppa Fleinvær. Fastlandet består av en strandslette som går over til fjellområder øst i kommunen. Fellvatnet er et vatn i kommunen. Næringsliv. Tradisjonelt er kommunen en jordbruks- og fiskerikommune. I dag er også turisme samt private og offentlige servicetjenester viktige næringsveier. Forsvaret har en VLF-antennestasjon for kommunikasjon med ubåter i Novika. Det er steinbrudd på Mårnes. Ved Sundefjorddalselva ligger Sjøfossen kraftverk som er eid av Sjøfossen Energi. Kultur. Teologen og dikteren Elias Blix var fra Sandhornøya. Det arrangeres et Olsokstevne hvert år som blant annet hedrer Blix. I 2011 er det 175 år siden Elias Blix ble født, og i den forbindelse holder Gildeskål kommune et stort jubileum med en rekke varierte kuturarrangementer flere steder i kommunen. Kommunen er deltaker i Skulpturlandskap Nordland med kunstverket «Den glömda staden.» Tusenårssted. Gildeskål kirkested, som ligger ca 3 km fra Inndyr sentrum, har to kirker og er kommunens tusenårssted. Den nyeste kirken er fra 1881, mens Gildeskål gamle kirke er ei steinkirke fra ca 1130. Denne er omtalt som en av de viktigste steinkirkene i Nordland, blant «de fem store» fra norsk høymiddelalder (1150–1300). De andre fire finnes i Alstahaug, Herøy, Dønnes og Bodø (Bodin). Kirkestedet består også av prestegård, forpakterbolig, stall og fjøs. Grane. Grane (sørsamisk: "Gaala") er en kommune i den sørlige delen av Helgeland i Nordland fylke. Kommunen grenser i nord mot Vefsn, i øst mot Hattfjelldal, i vest mot Bindal og Brønnøy, og i sør mot Røyrvik og Namsskogan i Nord-Trøndelag. Trofors er administrasjonssted. Andre grender i kommunen er Majavatn, og Svenningdal. Kommunen ligger i det sørsamiske området og berøres av tre reinbeitedistrikt, med Bindal/Kappfjell/Kolbotn som det største distriktet. Majavatn er og har vært et sentralt sted i forbindelse med reindrift og samiske tradisjoner. Viktige næringsveier i kommunen er jordbruk,skogbruk, småindustri og treindusti, dominert av Norgesvinduet Svenningdal as. Det finnes i dag om lag ti reindriftsenheter i kommunen, og Grane er en av de viktigste reindriftskommunene i Nordland. Europavei 6 og Nordlandsbanen passerer gjennom kommunen. Veiforbindelse til Hattfjelldal og Sverige samt Tosenvegen som starter i Vasselv og fører ut til kysten av Helgeland. Geografi. Store deler av kommunen består av skog – og fjellområder. Bjortjønnlimyrene naturreservat og deler av Børgefjell nasjonalpark ligger i kommunen. Ved Trofors møtes elvene Austervefsna og Svenningdalselva og danner vassdraget Vefsna. Den største turistattraksjonen i Grane er Laksforsen i Vefsna, fossen ligger i overkant av 10 km. nord for Trofors. Historie. Grane var opprinnelig en del av Vefsn, men ble skilt ut som egen kommune i 1927. Under 2. verdenskrig ble flere personer skutt i forbindelse med Majavatn-affæren. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Grane bygdetun, som ligger på Gammelsagmaro like øst for Trofors sentrum. Bygdetunet er bygget opp av en rekke verneverdige bygninger som er hentet fra ulike deler av kommunen, og gjenreist her. Bygdetunet ble offisielt åpnet i 1998 og har en sentral plass i gjennomføringen av Granedagene, som arrangeres i midten av juni hvert år. Fra Grane bygdetun er det opparbeidet tursti til fangstanlegget på Tromoan, der du finner en rekke fangstgroper fra yngre jernalder. Hadsel. Hadsel (nordsamisk: "Válafierda" eller "Ulpi") er en kommune i Nordland fylke. Den er den sørligste kommunen i Vesterålen. Den grenser i nord og øst mot Sortland, i sørøst mot Lødingen, og i sør mot Vågan. Kommunen er spredt over fire store øyer (derav kommunevåpenet), Hadseløya, Hinnøya, Langøya og Austvågøy, og mange mindre som f.eks. Børøya. Omtrent 70% av befolkningen bor på Hadseløya. Hadseløya, Børøya og Langøya er knyttet sammen med to bruer. Stokmarknes er kommunens administrasjonssenter, mens Melbu er det andre større tettstedet i kommunen. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen, med Hadsel kommune omtrent midt i kartet. Kommunen har bare litt gammelt (arkeisk) grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder helt vest på Hadseløya, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. Helt på vestspissen av øya finner vi også et lite felt av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Det er også felt av amfibolitt, gabbro, dioritt og anortositt helt nord i kommunen på Langøya, og disse er 2 500 – 1 750 millioner år gamle. Hadsel kommune består av omlag 90 prosent paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene mange steder i området størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt, for eksempel nord for Raftsundet. Av kjente landemerker er Trollfjorden, øya Brottøya og fjellet Storheia på Hadseløya. På Hadseløya arrangeres hvert år Sommer-Melbu med 4-toppersturen til øyas fire fjelltopper Haugnyken, Motinden, Husbykollen og Storheia. Vest for Storheia ligger den krevende fjellryggen «Hestryggen», hvor det sterkt frarådes å ferdes. Opprinnelig omfattet Hadsel kommune hele Eidsfjorden, med unntak av den aller ytterste delen i vest, som tilhører Bø. 1. januar 1963 ble indre Eidsfjord overført til Sortland kommune. Området hadde 1360 innbyggere. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Richard Withs plass med Hurtigrutens Hus. Plaketten med logoen henger inne i foajeen på Hurtigrutens Hus. Ved Richard Withs plass står det gamle hurtigruteskipet «Finnmarken» fra 1956 på land, det planlegges et større bygg rundt skipet som en videreutvikling av Hurtigrutemuseet. Richard With blir profilert som Hurtigrutens far, og det var på Stokmarknes det hele startet. Hamarøy. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Hamarøy (lulesamisk "Habmer") er en kommune i Salten i Nordland. Den grenser i øst mot Tysfjord, i sør mot Sørfold, og i vest mot Steigen. Hamarøy er kjent som Knut Hamsuns hjemsted. Kommunen har litt under 2000 innbyggere. Kommunens senter ligger på Oppeid, og her finner man blant annet kommuneadministrasjonen, butikker, bank og postkontor. I statsråd 21. januar 2011 ble kommunens vedtak om samisk navn for Hamarøy kommune bekreftet. Kommunens navn på samisk er "Hábmera suohkan". Natur og geografi. Kommunen består omlag 95 prosent av paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene størknet antakelig raskt i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt, for eksempel nord for Raftsundet. Helt i nord består fjellene Tilthornet og Hatten (852 moh.) av en siste rest av øverste dekke av den kaledonske fjellkjedefoldingen, bestående av hovedsakelig glimmerskifer. Feltet opptar 15-20 km². Samferdsel. Hovedveiforbindelsen gjennom Hamarøy er E6 som går gjennom Innhavet, Ulvsvåg og Sørkil. Fra Ulvsvåg går Rv81 vestover til Skutvik der det er fergeforbindelse over Vestfjorden til Svolvær i Lofoten. Skutvik har også hurtigbåtforbindelse med Svolvær, Steigen og Bodø. Tusenårssted. Hamarøy kommunes tusenårssted er Skogheim gård som Marie og Knut Hamsun drev fra 1911 til 1917. Gården ligger på Oppeid i Hamarøy. Kommunen plantet ikke tusenårstrær. Hamsun-dagene. Litteraturfestivalen Hamsundagene har blitt arrangert på Hamarøy annenhvert år siden 1982. På Hamsundagene i 1988 ble Hamsun-Selskapet stiftet, og den første ideen til et Hamsunsenter ble lansert. Næringsliv. Hamarøy har tradisjonelt vært en jordbrukskommune, men i dag er nesten alle gardene nedlagt. En av hjørnesteinsbedriftene er lakseslakteriet Mainstream Norway, Skutvik. I Sagelvvassdraget er det bygd ut tre kraftverk, Sagfossen kraftverk, Rekvatn kraftverk og Slunkajavrre kraftverk, med en samlet årlig produksjon på 214,6 GWh. I tillegg utnyttes store deler av de indre vassdragene i Kobbelv kraftverk i Sørfold. Kirker. Hamarøy kirke er en arbeidskirke bygd i 1974 i betong med 300 plasser på Presteid. Samme sted har det tidligere ligget flere kirker. Forrige kirke ble flyttet til Karlsøy gård i Sagfjord. Altertavlen i Sagfjord kirke kommer fra forrige kirke på Presteid. Tømmernes kirke er en langkirke fra 1952 i Hamarøy kommune. Byggverket er i tre og har 80 plasser. Hattfjelldal. Hattfjelldal (sørsamisk: "Aarborte") er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser i nord mot Hemnes, i vest mot Grane og Vefsn, og i sør mot Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag. I øst ligger Sverige (kommunene Storuman og Vilhelmina i Västerbottens län). Kommunen har administrasjonssentrum i tettstedet Hattfjelldal, som har innbyggere per 1. januar. Her ligger også Sameskolen, som gir opplæring i sør-samisk språk. Skogbruk og landbruk er de viktigste næringsveiene i kommunen. Den største industribedriften er sponplatefabrikken Arbor. Kommunen har riksveiforbindelse til Sverige og til Trofors. Geografi. Store deler av kommunen består av skog- og fjellområder. Kommunen har fått navn etter fjellet «Hatten». Størsteparten av Norges nest største innsjø, Røssvatnet, ligger i kommunen. Andre innsjøer er Krutvatnet, Elsvatnet og Daningen. Verneområder. Berggrunnen tilhører "Seve-Köli-komplekset" i Sverige, som består av to grupper av skifre hvorav den underste fører marmor (Pieske kalk). Regionalt ligger dette innenfor en kaledonsk provins som dekker det meste av Nordland unntatt Lofoten. I sør går Hattfjelldal-bergartene over i skyvedekkene som tilhører Grongfeltet. Historie. Hattfjelldal var opprinnelig en del av Vefsn, men ble utskilt som egen kommune i 1862. Fjell- og skogsområdene var opprinnelig bosatt av samer. Fra midten av 1800-tallet begynte nybyggere å etablere gårdsbruk i distriktet, noe som gjorde at beiteområdene til samene ble redusert. Under 2. verdenskrig bygget tyskerne en flyplass i kommunen samt en bunker. Allerede før krigen var det flyaktivitet i Hattfjelldal da man brukte slettene ved sentrum som landingplass. Under 2. verdenskrig ble landingsforholdene forbedret og etter krigen fikk flyplassen betongdekke som gav den det utseendet den har i dag. (Se lenke til flyklubben lenger ned). Kommunen ble landskjent da de i likhet med flere andre norske kommuner, investerte i et komplisert spareprodukt i det amerikanske obligasjonsmarkedet og tapte store penger. Saken er kjent som den såkalte Terra-skandalen. Kultur. I kommunesenteret finnes det et sørsamisk kultursenter. Kommunen deltok i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «Alveborg», ferdig i 1993. I 2008 fikk sponplatefabrikken Arbor ny fasade. Fasaden er muligens Norges største kunstverk, og heter «Industrialisering i rødt, hvitt og blått». Tusenårssted. Kommunens tusenårssted var planlagt å være Fjellfolkets hus. Dette er et nybygg som ikke er blitt realisert i ettertid. Kommunens tusenårstre, en hengebjørk, ble plantet foran bo- og servicesenteret. I tillegg ble det plantet tusenårstrær ved alle kommunens tre skoler. Dette ble gjort i samarbeid med Det norske hageselskap og Fylkeslandbruksstyret. Hemnes. Hemnes er en kommune i Helgeland i Nordland. Den grenser i nord mot Rana, i sør mot Hattfjelldal og i vest mot Vefsn. Kommunen har også lang grense mot Sverige i øst. Nåværende Hemnes kommune ble dannet i 1964 ved sammenslåing av tidligere Hemnes og Korgen kommuner samt deler av Sør-Rana og Hattfjelldal. Den består av tettstedene Hemnesberget, Finneidfjord, Bjerka og Bleikvasslia samt Korgen, som er administrasjonssentrum. Kommunen er en allsidig næringskommune med hovedvekt på landbruk, kraftproduksjon, mekanisk industri, trevare og båtbygging. Kommunen hadde 4586 innbyggere per 1. april 2010. Generelt. Kommunevåpnet forestiller en båtklammer i gull mot koboltblå bakgrunn. Hemnes var en del av Terra-skandalen fra 2007. Nortura (Gilde) åpnet 23. mai 2008 en ny fabrikk på Bjerka. Hemnes har den eldste fortsatt operative lokalradioen i Norge, Radio Korgen. Kommunikasjon. Europavei 6 og Nordlandsbanen passerer gjennom kommunen. Det er også veiforbindelse til kysten av Helgeland via Leirvika, men ferjesambandet mellom Hemnesberget og Leirvika står i fare for å bli nedlagt. Veiforbindelsen fra Korgen via Bleikvasslia på vestsida av Røssvatnet til Hattfjelldalen (RV 806) er asfaltert til Bleikvasslia og videre til Tustervatn. Herøy (Nordland). Herøy er en øykommune på Helgeland i Nordland. Geografi og kommunikasjon. De største øyene i kommunen er Nord-Herøy, Sør-Herøy, Tenna, Indre Øksningan, Ytre Øksningan, Staulen og Seløy. Disse er knyttet sammen med bruer. I sør ligger Husvær og Brasøy som har ferjeforbindelse med Herøy og Alstahaug. I sørvest ligger Sandvær og i vest Gåsvær. Kommunen er omgitt av hav i alle retninger, men grenser i nordøst mot Dønna, i sørøst mot Alstahaug, i sørvest mot Vega. Kommunen har ferjeforbindelse til Søvik i Alstahaug og bruforbindelse til Dønna. Næringsliv. Hovednæringen i kommunen er fiskeoppdrett og foredlingsvirksomhet tilknyttet denne. Andre viktige næringer er landbruk, fiskeri, transport, verkstedindustri og tjenesteytende næringer som reiseliv, handel og kommunikasjon. Herøy Kirke. Herøy Kirke, også kalt "Helgelandskatedralen", er en steinkirke fra 1100-tallet. Den ble ombygd på 1700-tallet. Leirfjord. Angerneset, helt vest i Leirfjord Leirfjord er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser i øst til Hemnes, i øst og sør mot Vefsn og i sør mot Alstahaug. Utenfor kysten i vest ligger Dønna kommune, og nord for Ranfjorden ligger Nesna og Rana kommuner. Administrativ historie. Leirfjord ble utskilt som egen kommune fra den tidligere kommunen "Stamnes" den 1. juli 1915. Samtidig fikk "Stamnes" det nye navnet Sandnessjøen. Ved splittelsen hadde Leirfjord 2 003 innbyggere, mens Sandessjøen kommune hadde 1 059 innbyggere. I 1945 ble deretter en del av Nesna (26 innbyggere) innlemmet i Leirfjord. Ved kommunereformen den 1. januar 1964 ble resten av Nesnas område sør for Ranfjorden (580 innbyggere), og området på øya Alsten i Tjøtta kommune (180 innbyggere) slått sammen med Leirfjord kommune, som på dette tidspunktet hadde 1 936 innbyggere. Næringsliv. Hovednæringer er landbruk, fiskeforedling og servicenæringer. Korte avstander til Sandnessjøen, Mosjøen, Nesna og Hemnesberget gjør at mange pendler til arbeid utenfor kommunen. Kystriksveien passerer gjennom Leirfjord. Kultur. Kommunen er deltaker i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «Omkring» laget av Waltercio Caldas. Leirfjord Bygdesamlinger har samlinger flere steder i kommunen. Forfatter og lyriker Birger Jåstad (1904–1984) bidro til lokale ungdomslag og historielaget. Geografi. Leirfjord kommune strekker seg fra kysten av Helgeland og et stykke innover i landet. Den består av flere ulike grender som Fagervika, Reines, Ulvangen, Meisfjord, Hjartland, Leines, Leland, Leira, Kviting, Levang, Bardal og Sundøya. I øst danner fjellområdet Toven en naturlig grense mot Vefsn. Grunnkretser. Leirfjord er inndelt i 16 grunnkretser. Lurøy. Lurøy er en kommune på Helgeland i Nordland. Geografi. Den grenser i nordøst mot Rødøy og i øst mot Rana. Over fjordene i sør ligger Nesna og Dønna, ute i havet mot i vest er Træna. Den er beliggende tett opptil Polarsirkelen. Kommunesenteret ligger delt mellom øyene Lurøya og Onøya, sammenlenket med bru og utrustet med nytt rådhus på Onøy i 2005. Andre tettsteder er Solværøyene med fergestedet Sleneset med om lag 330 innbyggere, Lovund med om lag 300 innbyggere, Hestmona, Nesøya, Aldra, Stigen og om lag mindre øyer og skjær. Kystriksveien (Riksvei 17) passerer gjennom Lurøy, mer spesifikt tettstedet Stokkvågen. Verneområder. Lundeura naturreservat Sandværet landskapsvernområde Risværet naturreservat Grønsvik hærkystfort Historie. Ved møte på Lurøy tingsted ble det i 1775 vedtatt etablering av omgangsskole i Rødøy prestegjeld, der Lurøy var en av fire fjærdinger, og hadde sine årlige runder fra 1780 til 1891, avbrutt av nybygd fastskole på Snertneset, Onøy (1847–1860). Ny barneskole tilkom i 1965 og ungdomsskole i 1976. Lurøyskjelvet er et jordskjelv i 1819 som strakte seg fra Lurøy til svenskegrensen. Det regnes som det sterkeste jordskjelvet i Norge i historisk tid frem til jordskjelvet på Svalbard den 21. februar 2008. Lurøy ble eget prestegjeld i 1823. Kirka er et ankerfeste og kulturminne i kommunen, og kirkestedet hvor kirka er plassert, har vært det samme siden den første kirke ble satt opp her en gang på 1400-tallet. Dagens kirke er en korskirke fra 1812, den sjette eller syvende kirke på dette sted, og kommunens tusenårssted. Stormannen Mikkelborg bodde på Lurøy Gård allerede på 1500-tallet, et eierskap som har vært delt med slekten etter Petter Dass. «Gamlehagen» på Lurøy Gård utviklet seg i 1740-1900 og viser en overraskende renessansestil, som i dag utnyttes i turistøyemed. Under andre verdenskrig var motstandsmannen John Kristoffersen aktiv i den såkalte «Lurøyaffæren», som hadde sin base på nordre Onøy. Tyskerne bygde dessuten Grønsvik hærkystfort like nord for Stokkvågen, som et ledd i forsvaret av fjordinnløpet til Mo i Rana. Fiskerkommunen fikk i 1988 eget kystlag, som hver pinse arrangerer «Kystlagsdagene». Kystkvinnebautane ble reist i 1995, til minne om en viktig ressurs i et typisk fiskersamfunn. I dag er fremdeles primærnæringene sentrale. Lurøy frembrakte en av de tidligste laksefarmer, og akvakultur antas å forbli en økende næring. Næringsliv. Fiske. Kvarøy Fiskeoppdrett. Politikk. Tradisjonelt sterk Ap-kommune. Steinar Joakimsen var ordfører fra 1988 til 2007. Før dette var Johannes Bentzen (Sp) ordfører. Kommunestyret har 19 medlemmer. Demografi. Kommenen har andel barn og unge og en andel eldre og over. av innbyggerne har innvandrerbakgrunn, vestlig. Befolkning per km²: 7,7. Kjente Lurøyfjerdinger. Småskoleelever fra Onøy/Lurøy skole i Lurøy kommune, vant «Teknologi- og designprisen» i Årets Nysgjerrigper 2005, for deres forskning innen avfallshåndtering. I 2008 vant de «Energiprisen» i samme konkurranse. Denne gangen forsket de på ved og vedsorter. Lødingen. Lødingen (nordsamisk: "Lodegat", "Låtik" etter lokal skrivemåte) er et tettsted og en kommune i Nordland. Kommunen ligger sørøst på Hinnøya og grenser i nord mot Sortland og Kvæfjord, i øst mot Tjeldsund, i sørvest mot Vågan, og i vest mot Hadsel. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Lødingen hører til Hålogaland. Geografisk er kommunen en del av Ofoten, men Lødingen deltar blant annet i regionrådssamarbeid med kommunene i Vesterålen. På Nes like sørøst for tettstedet Lødingen ligger Nes fort, et kystfort fra etterkrigstiden som midt på 1980-tallet ble fornyet med Bofors 120 mm automatisk og svært moderne bestykning. Fortet voktet innseilingen til Ofoten og Narvik samt Tjeldsundet, men ble nedlagt tidlig på 2000-tallet som ledd i nedleggingen av Kystartilleriet. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Lødingen kommune omfatter sørlige Hinnøya, og geologisk dekkes den omlag 30% av gammelt arkeisk grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på vestsida av Øksfjorden og het innerst i denne noen små innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Det er også et vest-øst-gående, lite felt av amfibolitt rundt Kjellerbostind (750 moh.) som er inntil 2 500 millioner år gammelt, men antakelig atskillig yngre. Kommunen består ellers av omlag 65 prosent paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnockitt, for eksempel nord for Raftsundet. På Lødingen finnes "Løding-granitten" som intruderte Lofot-eruptivene for 1870 millioner år siden. Denne Lødingen-intrusjonen består av granitt og mangeritt. Lødingen fergested. Lødingen har fergeforbindelse til Bognes i Tysfjord (60 min., 12 turer/dag). Fra Bognes går europavei 6 sørover til Fauske. Fergetrafikken mellom Bognes, Lødingen og Lilleng nord i Tjeldsundet startet som sommerrute i 1950. Veien langs Tjeldsundet mellom Lødingen og Harstad ble knyttet sammen i oktober 1958. Siden sommeren 1960 har ferga mellom Lødingen og Bognes gått hele året. Mellom 1960 og 1976 var det også fergetrafikk mellom Lødingen og Rinøyvåg i Lødingen Vestbygd. Denne fergestrekningen ble nedlagt da Kanstadstraumen bru over Kanstadfjorden ble åpnet i 1976. Tusenårssted. Tusenårsstedet i Lødingen kommune er småbåthavna Hjertholmen. Hjertholmen er et historisk viktig sted og et populært samlingssted for innbyggere og tilreisende. En plakett hvor det står at Hjertholmen er tusenårsstedet, og er satt opp ved inngangen til Hjertholmen. Historien om stedet. Hjertholmen tilhørte i 1860 Lødingen Prestegård, i en tid hvor det stort sett bare var prestegården alt dreide seg om på Lødingen. Dette med bakgrunn i at det ikke var mange hus der. I 1855 ble det foreslått av fyrkommisjonen å bygge fyr på holmen. Fyret sto ferdig 1. september 1862. Senere kom det fyrlykt, fyrvokterbolig, kystlosbolig og vaktsted, telegrafens steinkai, merkevesenets steinkai med kran, brygge, naust, lagerplasser og opphal for merkebøyer. Loshistorien er sterkt knyttet til stedet og dagens losbåter ligger her. Hjertholmen er et kjent seilingsmerke for alle som reiser sjøveien. Den første fyrvokteren var Andreas Stoltenberg fra Trondenes. En senere fyrvokter ble beskikket som poståpner og midlertidig ansatt som tollbetjent i 1890. Dette kan ha vært starten på Lødingen som et stort tollsted. Hjertholmen idag. Stedet er populært som samlingssted og utfartsområde for barnehager, skoler, stedets innbyggere og sjø- og landeveisfarende besøkende. Stor dugnadsinnsats er nedlagt her. Det er utarbeidet en plan for forskjønning av området, og det er ønske om å etablere museum på Hjertholmen. Den offisielle markeringen av valget ble gjort 2. nyttårsdag 2000, hvor ordføreren fikk overrakt en plakett der det står at Hjertholmen er Lødingens Tusenårssted. Plaketten er satt opp på stedet på en bautastein i Lødingengranitt. Avgjørelsen ble tatt etter en avstemming blant innbyggerne i kommunen. Det ble lagt ut lister hvor folk kunne stemme på sin favoritt blant fire alternativer. Tilskuddet kommunen fikk til dette ble brukt til å la en landskapsarkitekt for å utarbeide en plan for hele Hjertholmen. I planen inngår markering av at dette er Tusenårsstedet, historien til stedet skal fram samt tilrettelegging for at det skal bli enda mer trivelig å bruke Hjertholmen. Hustad gård. Hustad gård er en historisk interessant plass. For 1000 år siden var den en stor vikingegård. 3000-4000 år før bodde det sannsynligvis steinaldermennesker på stedet. I dag har stedet gårdsmuseum som forteller historia fra dette århundret. Det er anlagt en kultursti til jernalderboplassen. Gården eier store deler av øyriket Svellingen som det er knyttet mye historisk stoff til. Lødingens bidrag til Skulpturlandskap Nordland, «Øye i stein», ligger på Hustad. Steder er altså en samling med fortidsminner og samtidskunst. Hustad gård var en av kandidatene i valget om kommunens tusenårssted. Kirkebakkene i Lødingen. Den første kirken ble sannsynligvis oppført på 1200-tallet, på samme sted som Lødingen kirke står idag. Kirkebakken var i tidligere tider sentrum, hvor folket møttes. Her var det kunngjøringer, gapestokk, handel og mye mer. Kirkebakkene var en av kandidatene i valget om kommunens tusenårssted. Meløy. Meløy er en kommune i Salten i Nordland. Den grenser i nord mot Gildeskål, i øst mot Beiarn, og i sør mot Rana og Rødøy. Kommunesentrum er Ørnes, med ca. 1900 innbyggere. Det mest kjente tettstedet er Glomfjord, som har en av Nordlands største industriparker. Glomfjord har ca. 1400 innbyggere. I havet utenfor fastlandet ligger det 755 store og små øyer. Andre tettsteder i kommunen er Neverdal, Halsa, Engavågen og Reipå. Kommunevåpen. Kommunevåpenet i Meløy ble tegnet av Rolf Tidemann etter idé av Knut Sørensen. Det ble vedtatt av Meløy kommunestyre den 31. januar 1984 og godkjent ved kongelig resolusjon den 7. desember 1984, fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Beskrivelsen lyder: «I blått en gull valmueplante». Ved Svartisen i Meløy vokser en type fjellvalmue som kalles svartisvalmue ("Papaver radicatum" ssp. "subglobosum"), som er motiv for Meløys kommunevåpen. Planten har sterk svovelgul farge og vokser like ved den blålige isen, og det er bakgrunnen for fargevalget på kommunevåpenet. Svartisvalmuen ble oppdaget for vitenskapen av geologen Johan Rekstad i 1898, da han drev undersøkelser ved Engabreen, en vestlig utløper av Svartisen. Næringsliv. Næringslivet består av industri, landbruk, fiske, fiskeoppdrett og servicenæringer. Kommunen har store vannreserver i fjellene og et av de største vannkraftverkene i Europa. En av dammene, Storglomvassdammen, er "verdens høyeste steinfyllingsdam med asfaltkjerne". Glomfjord industripark rommer Yara, som bl.a. produserer gjødsel, i tillegg til REC, som produserer henholdsvis multikrystallinske og monokrystallinske silisiumwafere for bruk i solceller. Industriparken har omtrent 600 arbeidstakere. I begynnelsen av 2008 begynte REC med å bygge en ny fabrikk for 1,3 milliarder kroner. I tillegg ble det bygd en helt ny fabrikk som skal produsere slurry til wafer-industrien. 21. mars 2012 kom beskjeden om at REC. Kultur. Kommunen har et rikt kulturliv med mange festivaler og revyer. NordNorsk Revyfestival alternerer mellom Meløy og Høylandet. Sommerdagan arrangeres hvert år i månedsskiftet juli/august. Meløy har også et rikt lokalt musikkliv. En av de mest kjente artistene er Jørgen Nordeng, best kjent under artistnavnene Jørg-1 og Joddski, tidligere medlem i hiphop-gruppa Tungtvann (1999–2007). Etter at Tungtvann ble oppløst i 2007 satset Jørgen Nordeng på solokarriere under navnet Joddski. Tusenårssted. Meløy kommunes tusenårssteder er Meløygården, Meløy kirke og minnebautaene ved kirken. På Meløygården er det satt ned en merkestein. Meløygården på Meløya regnes som setet til adelsfamilien Benkestok og er en av Nordlands mange gårdshauger fra middelalderen. Meløygården eies av Stiftelsen for vern av Meløygården, samt noen privatpersoner. Det statlige tilskuddet ble blant annet benyttet til grusing av gamle kirkevei og lysarmatur i Meløygården. Tusenårstre. Det ble plantet tusenårstre i Meløygården og ved Rådhuset. I tillegg ble det på eget felt, «tusenårsskogen», plantet trær fra alle skolekretser. Kulturverninteresser. Fondal gård i Fonndalen i Holandsfjorden er en av de eldste (ca. 1630) gårdene i Meløy kommune som fortsatt er i drift, og er fredet av riksantikvaren på bakgrunn av forskjellige forhold, bl.a. alder, byggeskikk og tidlig turisme. Denne fredningen er imidlertid utfordret, fordi bedrifter (og kommunen - skatteinntekter) ønsker tilgang til de store mengdene finkornet sand og småstein som endemorenen gården hviler på, inneholder. Denne sanden er ideell til asfalt- og betongproduksjon, og bedrifter har allerede utvunnet en del av sanden før fredningen. En endemorene er grusen som isbreer fører med seg og legger igjen når de trekker seg tilbake. Engabreen ligger bare et steinkast fra gården, og opinionen mener utvinning av denne grusen vil forringe det unike landskapet og dermed også langsiktige inntekter fra turisme. Moskenes. Moskenes er en kommune i Lofoten i Nordland og ligger på den sørlige delen av Moskenesøya. I kommunen finnes flere fiskevær som Hamnøy, Sakrisøy, Reine, Moskenes, Sørvågen, Tind og Å. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Moskenes kommune dekkes omlag 80% av gammelt arkeisk grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. Sør for grunnfjellsstrukturene finner vi et lite felt av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Det avsluttes helt sør på øya av et smalt felt av gabbro, dioritt og anortositt, inntil 2 500 millioner år gamle men ofte atskillig yngre. Moskenes har ikke noe av det paleo-proterozoiske grunnfjellet som ellers er så vanlig i Lofoten. I havet utenfor Lofoten og Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted heter «Blåøyet» og er laget av kunstneren Jan Wanggaard, og sto ferdig i 2005. Kunstneren har blant annet skrevet om prosjektet at «Blåøyet» ligger som et geografisk midtpunkt i kommunen, hvor alle innbyggerne kan møtes på «nøytral» grunn. Det er et naturlig vendepunkt for turgåere langs veien fra øst og vest i kommunen og et flott utsiktspunkt imot hav og fjell. Hensikten var å skape et sted som gir naturlig opplevelse av beskyttelse mot vind og vær, hvor den fysiske utformingen ikke er prangende men samtidig identifiserbar og skaper et egnet rom for kommunikasjon og tilfeldig samvær. Amfiløsningen er en utprøvd form og er også egnet for opptredener/taler i liten målestokk. Administrativ historie. Moskenes kommune omfattet i utgangspunktet både dagens Moskenes og Flakstad kommuner. Flakstad ble utskilt fra Moskenes som egen kommune 1. juli 1916. Gjenværende Moskenes kommune hadde da 1306 innbyggere. 1. januar 1964 ble Moskenes og Flakstad slått sammen igjen til nye Moskenes kommune. Moskenes hadde før sammenslåingen 2001 innbyggere. 1. januar 1976 ble Flakstad utskilt fra Moskenes igjen. Etter delingen hadde Moskenes 1705 innbyggere. Narvik. Narvik (nordsamisk: "Narviika" eller "Áhkánjárga") er tredje største by og kommune i Nordland – og Nord-Norges sjette største by og kommune – etter folketall. Tidligere var Narvik kjøpstad. Per 1. januar er antall innbyggere i byen, og i kommunen 18 380. Bykommunen ligger i Ofoten, og grenser i vest til Ballangen, i nordvest til Evenes og i nord til Skånland, Gratangen, Lavangen og Bardu. I øst og sør ligger Sverige. Byen har fra 1902 fungert som viktigste havn for utskiping av jernmalm fra LKABs gruver i Kiruna på grunn av helårs isfri havn (i motsetning til Bottenvika). Narvik er havnedistriktet som laster nest mest tonnasje i Norge. Sjø, vei og jernbane gjør byen til et distribusjonsknutepunkt for en rekke handelsvarer. Viktig her er Arctic Rail Express; egne godstog via Sverige. Denne jernbaneforbindelsen har også betydning for turisme – enkelt å reise landeveien til bl.a. hovedstedene i Sverige og Finland. Narvik er en skoleby og «teknologihovedstad» i landsdelen, men kommunen har en nedgang i folketallet på omkring 2 % per tiår. Byen har regional flyplass på Framnes, 2 km fra sentrum. Vegstrekningen er 77 km til stamruteflyplassen på Evenes. Natur. Narvik har en vakkert beliggende alpinbakke, Fagernesfjellet, hvor det er mulig å stå på ski fra over 1000 moh til nesten havnivå, omkranset av Ofotfjorden. Politikk. Narvik har hatt 21 ordførere siden det første kommunevalget i 1902. 15 av ordførerne kommer fra Arbeiderpartiet. Byen har vært styrt av Arbeiderpartiet kontinuerlig fra 1922 til 2011, og har vært regnet som en bastion for partiet ettersom Arbeiderpartiet i 2011 hadde hatt makten i byen i til sammen 100 år. Sverre Øvergård er ordførereren som har sittet lengst, fra 1953 til 1967. Fra 1988 til 1999 satt Odd G. Andreassen. Karen Margrethe Kuvaas var i 2007 den første kvinnelige ordføreren i Narvik. Under valget i 2011 stilte redaktøren i Fremover, Roger Bergersen som Arbeiderpartiets listetopp, men tapte valget mot en borgerlig koalisjon, med Tore Nysæter (H) som ordfører. Kommunen var en del av Terra-skandalen fra 2007, noe som har preget både kommuneøkonomien og politikken siden. Rallartiden og pionertiden. Inntil Ofotbanen ble vedtatt bygd var Narvik kun noen få gårdsbruk. Ved hjelp av britisk kapital ble det igangsatt bygging av en jernbane fra Victoriahamn (som byen ble navngitt) til gruvene i Kiruna. Selskapet rakk bare fullføre noen få kilometer bane før selskapet gikk konkurs. Arbeidet ble gjenopptatt etter et vedtak av den svenske og norske stat. Fra 1898 til åpningen 15. november 1902 var det hektisk aktivitet der flere tusen rallare (anleggsarbeidere) arbeidet hardt i fjellene for å sluttføre jernbanen. Mesteparten av anleggsarbeiderne holdt ikke til i Narvik, men i innerst i Ofotfjorden i Rombaksbotn. Ved jernbanens fullførelse, ble Rombaksbotn fraflyttet og Narvik begynte å vokse. I mellomkrigstiden steg befolkningen raskt, men byen ble hardere rammet av verdenskrisen etter 1929 enn de fleste andre byer siden den på grunn av malmeksporten var så knyttet til verdensøkonomien. Slaget om Narvik 1940. Narvik brenner under kampene i andre verdenskrig. Dato ukjent; sannsynligvis mai 1940 Jernmalmen fra Sverige gjorde Narvik til et betydningsfullt strategisk mål for de krigførende land under 2. verdenskrig. 9. april 1940 ble byen invadert av ti tyske jagere med 2000 østerrikske Gebirgsjägere om bord. De norske panserskipene «Eidsvold» og «Norge», som lå på havna, ble begge senket av tyskerne, som deretter okkuperte byen uten motstand fra norske styrker. I to sjøslag den 10. og 13. april ble hele den tyske invasjonsflåten senket av britiske sjøstridskrefter, og Narvik havn ble omgjort til landets største skipskirkegård. Deretter tok norske og allierte (britiske, franske og polske) styrker opp kampen for å drive tyskerne ut av byen. Dette lyktes i et felles angrep den 28. mai. Tyskerne ble nå presset til oppholdende strid med svenskegrensen som retrettmål, samtidig ødela tyske bombefly store deler av byen. Gjenerobringen av Narvik ble regnet som de alliertes første seier mot Tyskland og fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Utviklingen i krigen mellom Frankrike og Tyskland på kontinentet førte imidlertid til at de allierte trakk seg ut 9. juni, rett før tyskerne ville ha blitt nødt til å kapitulere eller bli drevet inn i Sverige. Da denne uventede tilbaketrekningen av de allierte styrkene skjedde, ga nordmennene opp å bekjempe tyskerne alene og kapitulerte. Narvik i etterkrigstiden. Under slaget var Narvik i sentrum for verdensnyhetene, noe som førte til at byen i de første tiårene etter krigen trolig var av Norges mest kjente byer i utlandet. Ennå i dag regnes Narvik som den i utlandet mest kjente byen i Norge nord for Trondheim, selv om byer som Tromsø og Bodø forlengst har vokst seg større. Etter krigen ble byen gjenoppbygd og Narvik nøt godt av den internasjonale høykonjunkturen og skatteinntekter fra LKAB. På 1970- og 80-tallet ble byen rammet av nedbemanninger i byens hjørnesteinsbedrifter, LKAB og NSB. I noen få år på 1950-tallet var Narvik den største byen i Nord-Norge. Kjente narvikinger. Jørn Øien, Einar Haavik, Karstein (Kassa) Hansen og Trond Sverre Hansen kjente jazzmusikere fra Narvik Nesna. Nesna er en kommune i Helgeland i Nordland. Den grenser i øst mot Rana, og over de omliggende fjorder ligger i nord Lurøy, i sør Leirfjord og i vest Dønna. Kystriksveien passerer gjennom kommunen. Høgskolen i Nesna og Kvinneuniversitetet Norden ligger i Nesna. På tettstedet ligger også en videregående skole, Kristen Videregående skole - Nordland (KVN). Nesna kommune har idag en barneskole og ungdomsskole på tettstedet Nesna. I tillegg består Nesnaøyenes oppvekstsenter av en grunnskole på Tomma. Hugla og Handnesøya. De to sistnevnte har ikke skoler i dag. Barn fra Hugla reiser til Nesna, mens de på Handesøya reiser til Tomma. Disse nedleggelsene kommer som et resultat av få barn i skolepliktig alder bor på de respektive øyene og foreldrene har ønsket at barna går på andre skoler. Likevel er ingen av skolene ikke endelig nedlagt, men mye tilsier at de ikke kommer tilbake. Nesna kommune har daglige anløp av Hurtigruten. Kommunen består av, foruten tettstedet Nesna, øyene Hugla, Handnesøya og Tomma. Ved halvøya Skogsøy ligger Helgeland Sveiseindustris produksjonslokaler. Dikterpresten Petter Dass bodde mesteparten av sitt liv på Nesna og det var her han skrev mange av sine største verk. Blant annet Nordlands trompet Ved kommunereformen i 1964 ble de delene av Nesna som lå rundt indre del av Sjona overført til den nye storkommunen Rana. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Zahlbrygga. Kommunen plantet også en rekke tusenårstrær på flere steder i kommunen, bl.a. ved Nesna kirke Rana. Rana er en kommune i landskapet Helgeland i Nordland fylke. Den grenser i nord mot Meløy, Beiarn og Saltdal, i sør mot Hemnes og Leirfjord, i vest mot Nesna, Lurøy og Rødøy, og i øst mot Sverige (Sorsele kommune og Storumans kommune i Västerbottens län, og Arjeplog kommune i Norrbottens län). Kommunen er rik på jernmalm og har en industri-historie som går tilbake til 1799. Kommunevåpenet symboliserer skogene og jordene (grønn) og kommunens rikdom på mineraler (gul). Det ble vedtatt brukt av den tidligere bykommunen Mo 29. april 1960, og ble Ranas kommunevåpen 5. mars 1965. I areal er Rana Norges fjerde største kommune (etter Karasjok, Kautokeino og Porsanger) og den største utenfor Finnmark. I areal er den også Norges største bykommune. Rana hadde 25 620 innbyggere 1. juli 2011. Rana er dermed den tredje største kommunen i Nord-Norge i innbygertall, etter Tromsø og Bodø. Administrasjonssentrum er Mo i Rana, som ligger innerst i Ranfjorden, ved utløpet av Ranelva. Navnet Rana. Statue i bronse av Rana-Niejta i sentrum av Mo i Rana Navnet Rana er enten av norrøn eller samisk opprinnelse. Det kan være avledet av det norrøne elvenavnet "Raðund". "Raðr" betyr snar, rask, snøgg, radig, og kan knyttes til Ranelva, elvenavnet "Radantia" (idag Rednitz) i Tyskland og urindoeuropeisk *rodhos, «elveløp». Rana kan også kan henvise til strømmen i ranfjorden. I 1500- og 1600-årene ble navnet skrevet Radenn, Rade, Raenn, Raen (1666) eller Ran. Ran var dativ-formen av Rana (nominativ), men ble brukt som nominativ, hvorav navnet «Ranen» oppstod (1731). Navnet Rana ble tatt i bruk av den lokale administrasjonen i 1920. Alternativt er navnet tilknyttet umesamenes legende om Sala Niejta («solens datter») og Rana Niejta («jordens datter»). Rana var i så fall sommerens grønne jord for reindriftsnæringen. På 1800-tallet ble en av «samebyene» nær Tärnaby i Sverige kalt «Ranbyen». I 1971 ble det satt opp en statue i bronse av Rana-Niejta i parken nedenfor butikken LA Meyer i Mo i Rana. Statuen ble laget av kunstneren Arne Durban, og ble finansiert av Bergens Privatbank i 1970 i forbindelse med bankens 25-års jubileum i Mo i Rana. Den ble overrakt til Rana kommune 19. november 1970. En lignende statue stod utstilt inne i det tidligere bygget til Bergens Privatbank, senere Bergen Bank og deretter Den Norske Bank (DNB) i Fridtjof Nansens gate 29. Etter at Nordlandsbanken ble et datterselskap av DNB den 4. desember 2003, ble statuen flyttet fra DNB-bygget til Nordlandsbankens filial i Nordahl Griegs gate 10 i Mo i Rana. Filialen blir heleid av DNB den 1. oktober 2012. Geologi. Størstedelen av berggrunnen i Rana er glimmerskifer og krystallinsk kalkstein i konsentriske sirkler rundt et granittmassiv som delvis dekkes av Svartisen. I Dunderlandsdalen og Langvassgrenda danner kalksteinen bratte vegger i dalsidene. Elver som har tært bort kalklag, er blitt til underjordiske elver og grotter. De mest kjente av Ranas omkring 200 grotter, er Grønligrotta og Setergrotta. I Dunderlandsdalen er det betydelige mengder jernmalm, marmor, dolomitt, hematitt og magnetitt. Et massiv med marmor i Langvassgrenda danner «marmorslottet». Vestmofjellet i Rana har store forekomster av svovelkis; i druserom flere km inne i fjellet finnes de sjeldne mineralene apofylitt og thaumasitt. Ved Alteren finnes forekomster av kleberstein. Granskog i Rana (6. oktober 2007) Spesielt rik på mineraler er Høgtuva. I tillegg til gangmineralene kvarts, kalifeltspat, albitt, biotitt, amfibol, muskovitt, kloritt, titanitt, apatitt, flusspat og kalkspat, finnes det forekomster av 25 malm-mineraler: Fenakitt, høgtuvaitt, magnetitt, zirkon, sinkblende, blyglans, molybdenglans, kobberkis, svovelkis, ilmenitt, wolframitt, cassiteritt, fluoceritt, yttrialitt, thalenitt, kainositt, euxenitt, fergusonitt, uraninitt, thoritt, pyroklor, arsenkis, genthelvin, gadolinitt og allanitt. Flora. Rana kommune er den nordligste delen av Norge hvor gran forekommer i naturlig og vill tilstand. Forekomster av granskog nord for Storvoll i Dunderlandsdalen skyldes menneskelig planting. Verneområder. Informasjon om Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark ved Polarsirkelen på Saltfjellet Vatn. Ranelva er en av Nordlands lengste elver Fjorder. Høgtuva er kjent for sin rikdom på mineraler Dunderlandsdalen har vært bebodd siden steinalderen Grønligrotta er et populært turistmål Ranen sogn. Mellom 1589 og 1738 var «Ranen» sogn en del av Alstahaug prestegjeld (Alstahaugsysla). Alstahaugsysla ble etterhvert delt inn i «fjerdinger». Ifølge Digitalarkivet omfattet «Raens fiering» blant annet Melfjordbotn i den senere Rødøy kommune under manntallet i 1666 (men ikke i 1701). Sognet omfattet også i en periode deler av det som senere ble kommunene Leirfjord og Hattfjelldal. Indre Rana og Ytre Rana (Nesna). Kongelig åpent brev av 30. mars 1731 besluttet at «Ytre Ranen» (Nesna prestegjeld og senere Nesna kommune) og «Indre Ranen» (Rana og det som senere ble Hemnes kommune) skulle skilles ut som to selvstendige prestegjeld etter magister Anders Dass' død. Delingen fant sted den 12. desember 1738. Lokalt selvstyre ble opprettet den 20. januar 1838 under navnet Sør-Ranen sogn og Nord-Ranen sogn. Den 13. mars 1839 ble Sør-Ranen sogn utskilt som Hemnes herred, mens Nord-Ranen sogn ble til Mo herred. Hemnes, Korgen, Elsfjord og Sør-Rana. Hemnes herred, i Sør-Ranen sogn, ble opprettet den 13. mars 1839. Navneformen ble i 1853 endret til Hemnes kommune. Ved kongelig resolusjon 17. april 1843 ble Sør-Ranen sogn omdannet til Hemnes prestegjeld. Den 1. juli 1918 ble Hemnes kommune delt i de to nye kommunene Korgen (1 369 innbyggere) og Hemnes (3 567 innbyggere). Den 15. april 1929 ble resten av Hemnes kommune delt i de tre nye kommunene Sør-Rana (1 708 innbyggere), Hemnes (1 077 innbyggere) og Elsfjord (765 innbyggere). Kommunen Elsfjord (920 innbyggere) ble slått sammen med Vefsn den 1. januar 1962. Den 1. januar 1964 ble kommunene Korgen (3 033 innbyggere), Hemnes (1 352 innbyggere), Sør-Rana sør før Ranfjorden (934 innbyggere) og Røvassbukta og Tustervassområdet i Hattfjelldal kommune slått sammen til den nye Hemnes kommune. Mo, Nord-Rana og Rana. Rana kommune fra 1964. Kartet viser også grensene til Nord-Rana kommune og bykommunen Mo, som ble utskilt fra Mo kommune i 1923 Mo herred, i Nord-Ranen sogn, ble opprettet den 13. mars 1839. I 1853 ble navneformen endret til Mo kommune. Den 1. januar 1923 ble Mo kommune delt i de to kommunene Mo og Nord-Rana. Det samlede folketallet før delingen var 1 305 innbyggere. Den 1. januar 1964 ble Mo kommune (9 616 innbyggere) slått sammen med Nord-Rana (11 636 innbyggere), Sør-Rana nord for Ranfjorden (697 innbyggere) og de delene av Nesna som lå rundt den indre delen av fjorden Sjona (543 innbyggere) til den nye storkommunen Rana. Mo prestegjeld ble skilt ut fra Hemnes prestegjeld den 19. april 1843. Den 24. april 1964 ble det deretter delt i Mo prestegjeld, Nord-Rana prestegjeld og Gruben prestegjeld. Mo i Rana (administrasjonssentrum). Sentrum av Mo i Rana er blitt en livlig gågate. Moholmen, Mos eldste bydel, har fortsatt en gate med de opprinnelige bygningene. Mo i Rana (sørsamisk: "Måahvie") er den fjerde største byen i Nord-Norge, etter Harstad, og den nest største byen i Nordland fylke. Per 01.01.11 var antall innbyggere 18 141. Mo i Rana, som er den største byen i landskapet Helgeland, var ladested mellom 1923 og 1964, og fikk bystatus i 1997. Byen ligger innerst i Ranfjorden, sør for Saltfjellet og Polarsirkelen. Den ble tidligere omtalt som «Jernverksbyen», etter hjørnesteinsbedriften Norsk Jernverk. Siden 1988 har byen gjennomgått en omfattende omstilling, og markedsføres nå som «Polarsirkelbyen». Langs jernbanen på sjøsiden ligger den gamle bydelen på Moholmen samt et område som på 1990-tallet ble fylt ut og bebygd med Fjordgården hotell, Statens Innkrevingssentral, TAG systems og boliger. På den andre siden av jernbanen ligger byens sentrum, med kjøpesentra, rådhus og gågater. Mo i Rana er et handelssentrum med rundt 200 handelsbedrifter. Mye av sentrum er nybygget de siste tiårene, inklusivt et oppvarmet gågatenett. Det er gode kommunikasjonsmuligheter, både moderne vegnett, jernbane og flyplass. Historie. Navnet Mo stammer opprinnelig fra en gård på stedet, kommer fra norrønt "Móar" som er flertall av "mór", og betyr sand eller gresslette, hvilket begrepet ‘en mo’ også gjør i dag. Mo i Rana er fra gammelt av et handelssentrum på Helgeland. Det har vært jordbruk siden jernalderen, selv om kysten ble ryddet og bebodd før innlandet. Bergverk og utførsel av nordlandsbåter og fangstprodukter har vært basisen for handelen. De rike fangst- og bergverkområdene rundt ga grunnlag for en sped byutvikling. Det var også et klebersteinbrudd av betydning på Alteren, vest for Ranfjorden. Fra 1730-årene var det et samemarked på Mo i Rana om sommeren. I 1770-årene ble det fast handel, og i 1860 fikk L.A. Meyer ved kongelig reskript rett til å drive landhandel. Handelen med Sverige tok seg opp. En av grunnene til den økte handelen over grensen var at det inntraff nødår i Nord-Sverige og i store deler av Nordkalotten i denne perioden, spesielt i årene 1864, 1865 og 1867. I 1880 står L.A.Meyer Skipsekspedisjon årlig for utskiping av ca. 800 båter, som i hovedsak er produsert i Rana. I mars 1924 mottok firmaet et parti på 24 000 ryper fra Tärnaområdet. Rypene gikk i hovedsak til eksport til England. Strekningen fra Mo til Umbukta ble bygd ferdig som vinterveg i 1883 mens mellomriksvegen ble ikke ferdig på svensk side før i 1939. Rana er rik på jernmalm og elektrisk energi, noe som var betydningsfullt for etableringen av industri. Gruvedrift ble etablert i Bossmo Gruber (1894–1938), Dunderland Iron Ore Company (1902–1947), Rana Gruber (1937–), Norsk Jernverk (1946–1988) og Norsk Koksverk (1964–1988). Disse var dominerende for sysselsettingen i byen, medførte etablering av «Dunderlandsbanen» og utskipingshavn. Det var ca 3200 ansatte på det meste ved Norsk Jernverk alene. Befolkningsveksten ble nærmest eksplosiv på kort tid på grunn av etableringen av tungindustrien. Det er byster av skikkelser av historisk betydning for byen i sentrum; Nordlandsbanens far, prest Ole Tobias Olsen, anleggsarbeideren og agitatoren Hans Berntsen, og «samenes apostel» Thomas von Westen, som var sentral for grunnleggingen av Mo kirke og sameskolen på Mo, utenfor Mo kirke. «Havmannen» er Ranas egen ‘lille havfrue’, en del av Skulpturlandskap Nordland, laget av Antony Gormley og avduket 6. mai 1995. Politikk. Rana kommunestyre styres etter formannskapsmodellen. Kommunestyret har siden 2003 bestått av 37 medlemmer. Formannskapet har hatt 13 medlemmer siden 1991. Rana var en del av Terra-skandalen fra 2007. Historikk. Rana er tradisjonelt en industrikommune. Etter opprettelsen av den «nye» Rana kommune i 1964, fikk Det Norske Arbeiderparti rent flertall under valgene i 1963, 1967, 1971, 1975, 1979 og 1983. Etter nedleggelsene av hjørnesteinsbedrifter som Norsk Jernverk og Norsk Koksverk, mistet partiet det rene flertallet, men beholdt likevel ordføreren. Under valgene i 1987, 1991, 1995 og 1999 hadde partiet flertall sammen med Sosialistisk Venstreparti. I 2003 ble Sosialistisk Venstreparti størst, og fikk ordføreren i et samarbeid med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som fant det nødvendig å vise at et regjerende alternativ til Det Norske Arbeiderparti var mulig. I 2007 ble Geir Waage (Det Norske Arbeiderparti) ordfører gjennom et samarbeid mellom Det Norske Arbeiderparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Valget i 2011 ble historisk ettersom et samarbeid på borgerlig side medførte at kommunen for første gang fikk en borgerlig ordfører og varaordfører. Kai Henning Henriksen fra Høyre ble ordfører, mens Allan Andreas Johansen fra Fremskrittspartiet ble ny varaordfører. Utdanning. I Rana er det 10 barneskoler, 4 ungdomsskoler og 2 tiårige skoler. De tre videregående skolene Moheia, Kongsvegen og Mjølan, ble i 2007 slått sammen til én videregående skole, Polarsirkelen videregående skole. I tillegg har Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nesna avdelinger på Mo. Samferdsel. Informasjons-skilt om «Blå vägen» (E12) på Gruben Riksvei E12 passerer blant annet forstedet Ytteren, før den møter kystriksveien Veier. E6 går gjennom Rana kommune, og binder Rana sammen med kommunene Hemnes i sør og Saltdal i nord. E12 krysser E6 i Tverrånes og går østover gjennom Sverige til Helsingfors i Finland. I dette krysset fortsetter også E12 vestover som Riksvei 12 til Utskarpen, der den møter Riksvei 17 (kystriksveien). Gjennom kystriksveien har Rana veiforbindelse til nabokommunene Nesna, Lurøy og Rødøy. Rana kommune har i tillegg 9 fylkesveier. Gjennom to av disse (Fv353 og Fv355) har Rana direkte veiforbindelse til Melfjorden i Rødøy kommune. Nordlandsbanen. Nordlandsbanen passerer gjennom Rana kommune, og gir jernbaneforbindelse til Bodø i nord og Trondheim i sør. Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i mars 1942, og dagens jernbanestasjon i byens sentrum ble åpnet 22. september 1990. På vei nordover, passerer Nordlandsbanen først langs fjorden og deler deretter byen i to. Videre nordover mot Saltfjellet ligger Skonseng stasjon (åpnet 1942), Dunderland stasjon (åpnet mai 1945) og Bolna stasjon (åpnet 10. november 1947). Idag er det ingen ordinær togstopp ved disse stasjonene. Fly. Det er daglige avganger fra Mo i Rana lufthavn, Røssvoll med Widerøe til Bodø, Mosjøen, Sandnessjøen, Rørvik, Brønnøysund og Trondheim. Ettersom Røssvoll ikke kan møte dagens krav om regularitet er det planer om å etablere en mellomstor flyplass som kan ta ned større fly som Boeing-737, som kan betjenes av flyselskaper som SAS og Norwegian. Polarsirkelen Lufthavnutvikling, som jobber frem dette prosjektet, har også en visjon om at flystripen etterhvert utvides til 3000 meter. Dette for å imøtegå behovet fra distriktets fiskeri-industri om effektiv frakt av ferskvare til markedet i Asia. Den 30. august 2010 leverte Polarsirkelen Lufthavn en konsesjonssøknad til Luftfartstilsynet om bygging av ny storflyplass. Den 1. november 2010 svarte Luftfartstilsynet at konsesjonsgodkjenningen var blitt utsatt til etter den politiske behandlingen av saken, og at tilsynet ville utsette videre behandling inntil Nasjonal Transportplan 2014-2023 foreligger. Den 16. desember 2010 hadde en delegasjon fra Rana et møte med samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa. Samferdselsministeren gjorde det klart at hun hadde bedt Luftfartstilsynet om en fortgang i behandlingen av saken. Den 14. april 2011 vedtok Nordland Fylkesting med 45 mot 6 stemmer å opprette en større flyplass for Helgeland i Rana. I sine anbefalinger til Nasjonal Transportplan 2014-2023, som ble fremlagt av Avinor AS den 29. februar 2012, gikk de inn for å bygge en ny stor flyplass i Mo i Rana (2.200 meter) Det eksisterer pr i dag intet konkurrerende prosjekt til Polarsirkelen Lufthavn. Havn. Mo i Rana har Nord-Norges nest største havn, med mer enn 1100 anløp i året, fordelt på Rana Grubers kai, Rana industriterminal (til vanlig kalt for «Jernverkskaia») og Rana havnevesens to kaier Toraneskaia og Bulkterminalen. Industri. Rana Gruber, Storforshei, sett fra E6 Rana, Mo og Nord-Rana har en lang industri-historie. Bergrettighetene til forekomstene av jernmalm i Dunderland ble i 1799 ervervet av Mostadmarkens Jernverk. I 1873 ble de utvidet til å omfatte Ørtfjellet etter anvisning fra Ole Tobias Olsen. Den første industrialiseringen skjedde i regi av Bossmo Gruber (1894–1938) og Dunderland Iron Ore Company (1902–1947). Etter andre verdenskrig ble Norsk Jernverk (1946–1988) og Norsk Koksverk (1964–1988) etablert som lokale hjørnesteinsbedrifter. Mo Industripark ble etablert i 1990 som en følge av omstillingen ved Norsk Jernverk. De største industribedriftene i dag er Celsa Armeringsstål AS, Fesil Rana Metall AS, Vale, Momek Group AS, Mo Indiustritransport AS, Miras Maintenance and Modification AS, Mo Industripark AS, Molab AS, m.fl. En annen bedrift som vokste ut av tidligere Norsk Jernverk er Rana Gruber. Mediabedrifter. Kommunens lokalavis Rana Blad utgis i Mo i Rana. Avisen utkom første gang i 1902 under navnet "Dunderlandsdølen", og skiftet navn i 1946. I årene 2005–2008 ble reportasjemagasinet Rana No distribuert gratis til alle husstander i kommunene Rana, Nesna, Hemnes, Lurøy, Rødøy og Træna. Siden 1984 har lokalradioen Radio 3 Rana vært på lufta. NRK Nordland har også et lokalkontor i Mo i Rana. Offentlige etater. Som følge av omstillingen i Rana, etter nedleggelsen av Norsk Jernverk og Norsk Koksverk i 1988, ble det fattet en politisk beslutning om å opprette en avdeling av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Avdelingen ble opprettet den 1. oktober 1989. Statens innkrevingssentral ble etablert i Mo i Rana i 1990 som en etat underlagt Justisdepartementet. I 2001 ble virksomheten underlagt Finansdepartementet. Kultur. Kulturhistorisk avdeling av Rana museum i Mo sentrum Havmanndagene. Havmanndagene er en kulturfestival som er blitt avholdt i Mo i Rana siden 2002. Festivalen markerer fødselen til skulpturen «Havmannen» som er Ranas del av Skulpturlandskap Nordland. Under festivalen utdeles årlig den litterære Havmannprisen for beste nordnorske bok. Nordland Teater og Åarjelhsaemien Teatere (Sørsamisk Teater). Siden 1979 har Nordland Teater vært Nordlands regionale teater, med tilholdssted i Mo i Rana. I 1985 ble Åarjelhsaemien Teatere (Sørsamisk Teater) etablert, for å synliggjøre sørsamisk kultur, musikk og teaterkunst. Rana Museum. Rana Museum er en avdeling av Helgeland Museum. Dets kulturhistoriske avdeling har en lokalhistorisk fotosamling med ca. 80 000 bilder, folkemusikkarkiv og minnemateriale, hovedsakelig livsløpsintervju med vekt på industri. I tillegg er det en naturtro minatyrfremstilling av byen fra 1930-tallet. Musikkfestivaler. Festivalen Sjonstock (1995–2005) var en utendørs rockefestival i Sør-Sjona med både norske band og band fra andre nordiske land. I årene 2006–2008 ble den arrangert i Gullsmedvika i Mo i Rana under navnet Vikafestivalen. Som en av Norges største festivaler, tiltrakk den seg band fra flere europeiske land og USA. I 2006 ble Ytre Rana Festivalstiftelse grunnlagt. Samme år oppstod Sjona Rockefestival som en ny utendørs musikkfestival. Siden 2005 har festivalen Smeltedigelen vært avholdt, med røtter i jazz og blues. I 2009 ble musikkfestivalen Verket avholdt for første gang. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er gammeltorvet foran Moholmen, mellom bakeribygget og tårnbygget. Kommunen plantet også tusenårstre, en «ny gammelfuru», tilnærmet på den plassen der den hellige gammelfurua sto (omtrent ved Narvesenbygget). Frivillig amatørkulturliv. Rana har et bredt tilbud innenfor amatørkulturen, med et av Nord-Norges beste amatørmusikkorps, Mo Hornmusikk, flere revygrupper, en rekke kor, storband og andre grupper innenfor de fleste utøvende kulturuttrykk. Rana-dialekten. Dialekten i Rana (ranværing) har både vestnorske og østnorske språktrekk. I motsetning til vestnorsk har tradisjonell ranværing kløyvd infinitiv, gamle jamvektsord har i ranværingsdialekt a-ending (å vara, å svara, å søva, å løva), mens overvektsord i hovedsak er apokopert (unntatt er verb med stammeending -j: å hesje, å herje, å belje). Ranværing har tjukk l for både norrøn rd og l (østnorsk språktrekk). Personlig pronomen 1. person entall er "eg", nektingsadverb "ikkje" eller "ittje" (mange unge sier "ikke"). På grunn av tett kontakt over grensen gjennom flere hundre år har flere svenske lånord funnet veien inn i ranværingsdialekten. Etter 1945 har ranværingsdialekten vært i sterk endring, særlig i Mo i Rana og i de bynære områdene, og de fleste arkaiske trekkene er forsvunnet hos unge mennesker. Sport. Rana kommune har en rekke idrettslag: Mo Idrettslag (grunnlagt 1904, fotball), Ytteren IL (grunnlagt 1908, fotball, skiskyting, langrenn, m.m.) og IL Stålkameratene (grunnlagt 1935, fotball, judo, friidrett, m.m.) er tre av de største, men de fleste bydelene har også egne lag, spesielt innenfor fotball. Også en del mindre idretter har egne lag i Rana, blant annet boksing, sprangridning og paragliding. Mo og Nord-Rana. Tallene nedenfor viser det samlede folketallet i kommunene Nord-Rana og Mo bykommune. Rana Kommune. Den dramatiske økningen i folketallet etter 1945 skyldes blant annet oppbyggingen av Norsk Jernverk. Rødøy. Rødøy er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser i nord mot Meløy, i øst mot Rana, i sør mot Lurøy, og i sørvest mot Træna. Rødøy tilhører Sør-Hålogaland bispedømme og Nord-Helgeland prosti. Rødøy er underlagt Salten politidistrikt, men ble fra 1. januar 2005 overført til Rana tingrett. Hovednæringer er jordbruk, fiske og fiskeoppdrett. Geografi. Rødøy kommune omfatter den nordvestlige delen av Helgelandskysten, og innbefatter Tjongsfjorden, Værangfjorden, Melfjorden med side-fjordene Nordfjorden og Sørfjorden. Den sørvestlige delen av Svartisen, og deler av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark ligger i kommunens østlige del. Rødøy kommune består av omkring 1000 øyer, holmer og skjær. Ytterpunktet er øya Myken, med kommunens Fotefar mot nord-plass Myken Fyr. Rødøya (8 km²) er kjent for det karakteristiske fjellet Rødøyløva (440 meter over havet). Rødøyløva består av rødlig serpentin. Sett fra skipsleia, ligner den en mektig sfinks eller løve. Andre større øyer er Gjerdøya, Rangsundøya, Sundøya, Storselsøy og Nordnesøy. To av øyene er delt mellom Rødøy og Lurøy kommuner, disse har forskjellige navn: Storselsøy/ Hestmona og Nordnesøy/ Sørnesøy. I Rødøy ligger også Esvikhatten naturreservat. Historie. Rødøy ligger midt Nordlandsleia og har en lang og begivenhetsrik historie.Raudeyar er nevnt som eget skipsrede allerede tidlig i middelalderen og var ett av tre prestegjeld på Helgeland.Senere i middelalderen var Helgeland delt i to halvfylker; Herøy og Rødøy. Nabokommunen Meløy og Rødøy var samlet administrativt inntil 1884; Tidlige referanser til Rødø herred inkluderer normalt også Meløy. Røst. Røst er en øy-kommune i Lofoten i Nordland. Røst utgjør den ytterste, og sørligste, kommunen i Lofoten, beliggende ca. 100 km vest for Bodø og 115 km nord for Polarsirkelen. Nærmeste nabo er kommunen Værøy som ligger ca 25 km mot nordøst. Røst består av 365 øyer. Dette sies å være øyer med vegetasjon, men tar man med alle andre skjær, skal antall øyer etter sigende være omkring 1000. Røstlandet er den største øya i kommunen og dens høyeste punkt hever seg ikke mer enn elleve meter over havnivå. Sør for Røstlandet reiser øyene/fjellene Vedøya, Storfjellet, Trenyken, Hærnyken og Ellevsnyken seg fra havet. Storfjellet er det høyeste, 259 moh. De fleste innbyggerne bor på hovedøya Røstlandet,noen få andre øyer er imidlertid også bebodd. Disse er knyttet til Røstlandet med veier, moloer og bruer. Et lite og effektivt fiskerisamfunn. Utsikt over en sørlige delen av Røst Røst er et samfunn som lever av fisken i havet rundt øya. Store deler av befolkningen på rundt 600 er fiskerfamilier. Men det er også mange andre som bor på Røst, uten å jobbe med fiskeri. Det er i hovedsak Lofotfisket som er den store tiden på Røst i løpet av et år. Da er det masse fisk i havet, og da kommer det mange fiskere fra andre plasser rundt omkring i landet. Det kan være opp mot 400 – 600 båter. Det er under denne perioden også en egen redningsskøyte stasjonert på Røst til å passe på fiskerne og båtene på havet. Røst har seks fiskebruk i full beredskap. Her blir fisken tatt i mot og bearbeidet, noe med maskin, men mesteparten manuelt av arbeiderne. De forskjellige fiskesortene blir så til flere forskjellige produkter som blir solgt videre. Den helt spesielle er torsken som blir til tørrfisk. Det er kanskje den Røst er mest kjent for. Fiskeriarbeidet foregår altså ikke bare om vinteren, men hele året, og sørger derfor for mange av arbeidsplassene til befolkningen. Om navnet Røst. Stedsnavnet kommer av norrønt "rost" (= virvel), trolig med tanke på den lokale malstrømmen. Pietro Querini. Øygruppa er kjent som stedet der Pietro Querini drev i land i 1432. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er det gamle handelsstedet Brygga. Klimaet og været på Røst. Klimaet på Røst er ganske stabilt og er typisk norsk kystklima. Temperaturen synker ikke så veldig lavt på vinteren og er heller ikke veldig høy om sommeren. Klimaet skyldes at øya ligger så langt til havs og blir derfor påvirket av havstrømmene, spesielt Golfstrømmen. Når det gjelder vinden er det stort sett aldri vindstille, men det er dermed ikke sagt at det ikke kan forekomme. Røst er ofte rammet av sterke vinder med opp til orkan styrke på høst- og vinterhalvåret. Det legger seg heller ikke så veldig mye snø om vinteren, men det er fremdeles nok til å ake og til å stå på ski. På sommerhalvåret er det ofte skyfri himmel og det betyr at solen viser seg hele døgnet, midnattsolen er et spektakulært syn der ute i havgapet. Våren og sommeren innebærer også noe tåke. Middnattsolen er en av mange spektakulære syn, dette fantastiske øyriket kan by på Fugler på Røst. Noen kilometer sør for Røstlandet finner vi Nord-Europas rikeste fuglefjell. Her hekker det flere tusen forskjellige sjøfugler hvert eneste år. Her får du også sett havets papegøye, nemlig lundefuglen. Mange forskjellige arter hekker her. Noen på helårsbasis, mens de fleste er sesonghekkere. Lundefestivalen på Røst. Lundefestivalen er en festival som blir arrangert ute på Røst hvert eneste år rundt St. Hans, den har blitt feiret siden 1996 og har hatt flere kjente artister som Jørn Hoel, Jenny Jensen, Steinar Albrigtsen, Hellbillies, Bjelleklang, Banana Airlines, DDE og A1 (band) i tillegg til lokale band og artister. Den lokale festen holder til i Røsts nye storstue Quirinihallen fra og med sommeren 2008. Radio Røst. Røst har en egen lokal radio på frekvensen 100,8 MHZ. Her blir det hver tirsdag arrangert radiobingo. Radioen blir også brukt ved forskjellige andre anledninger også, for eksempel under Lundefestivalen, Kreftaksjonen, Sommerradio osv. Forbindelsen med fastlandet. Røst har forbindelse med Lofoten og Bodø med fly og båt. Røst lufthavn betjenes av Widerøe med to daglige avganger til Bodø og Leknes. Bilferga «Røst» betjener sambandet Bodø – Røst – Værøy – Moskenes og anløper Røst én gang daglig, vinter-, vår- og høsthalvåret mens det er to daglige anløp i sommerhalvåret. Serien om Røst. Høsten 2006 ble det vist åtte episoder om Røst på riksdekkende norsk TV. Serien dreide seg mest om det yrende fiskelivet, og om prosessen fra fisken kommer på land til den serveres i Italia. Serien omhandlet også mye av det som skjer utenom fiskeindustrien ute i den vesle øy-kommunen. Serien var laget av og vist på NRK. Saltdal. Saltdal (nordsamisk: Sálát) er en kommune i Salten i Nordland. Kommunesenteret ligger på Rognan. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst. Historie. Saltdal var under andre verdenskrig åsted for harde kamphandlinger mellom allierte styrker og tyske invasjonsstyrker på vei nordover mot kampene i Narvik. Flere konsentrasjonsleirer for sovjetiske og serbiske fanger m.fl., var lokalisert i Saltdal under andre verdenskrig. Spesielt leiren i Botn er kjent for sin brutalitet mot de serbiske krigsfangene, og er i ettertid karakterisert som en ren tilintetgjørelsesleir. Det tjenestegjorde i leirens tidlige periode i all hovedsak norske fangevoktere, og brutaliteten ble noe redusert da tyske Wehrmacht overtok vaktholdet ved leiren i 1943. Næringsliv. Saltdals næringsliv besto inntil slutten av 70-tallet av treforedling og båtbygging ved Saltdalsverftet. I 1972 etablerte Alcatel Kabelfabrikk seg på Rognan, med produksjon av telekabel på vegne av Televerket. Fabrikken består enda, er eid av det franske konsernet Nexans og er spesialisert på fiberoptiske kabler for offshorebruk. På 90-tallet reduserte Alcatel bemanningen på hjørnestensbedriften, noe som i ettertid har ført til noen etableringer av annen høyteknologisk industri i kommunen. Biobag international er et slikt eksempel. Konsernet produserer gjennvinnbare plastposer for et internasjonalt marked og omsetter for 122 millioner NOK. Hepro AS ble etablert i 1987, og er leverandør av elektriske rullestoler til Hjelpemiddelsentralen. Selskapet omsetter for 85 millioner NOK og sysselsetter 40 personer. På Russånes ligger en av Norges største hytteprodusenter, Rusånes fabrikker AS. Produksjonen av ferdighytter sysselsetter 50-100 personer og omsetter for 149 millioner kroner (2009). Kultur. Saltdal har hatt en sterk kultur for alternativ musikk. Punkbandet Svartedauen fikk avisoverskrifter for den kontroversielle teksten til låten "Bærre på jævel" allerede i 1979. På 90-tallet/2000-tallet var det bandene Dubel Darr og Schtimm og miljøet rundt Clearpass Records som fikk oppmerksomhet. Skjerstad. Skjerstad er et geografisk område i Bodø kommune i landskapet Salten i Nordland fylke. Det ligger sør for Skjerstadfjorden, som er den midterste delen av Saltfjorden, som trenger inn fra Bodø. Skjerstadfjorden er 32 km lang og opptil 8 km bred. Fra sør trenger den 16 km lange Misværfjorden seg inn i Skjerstadfjorden. Området er svært berglendt, og Lurfjelltind når 1284 meter over havet. Lavland finnes bare på spredte odder og viker i fjorden. Berggrunnen består hovedsakelig av glimmerskifer og kalkstein, med forekomster av kalksteinkonglomerat i øst. Fjellet omkring Misværfjorden består av granitt, med innslag av gabbro. Navnet Skjerstad [şjæŗ`şţa] var opprinnelig et gardsnavn. Gardsnavnet nevnes flere steder, første gang den 7. november 1390 "(a Skinastadom i Salte)". I eldre skrifter brukes navneformen "Skirastadir". Første ledd er tolket som et elvenavn, der det norrøne adjektivet "skirr" betyr «ren» eller «klar». Andre ledd "stadir" betyr sted. Første ledd "Skira" er også blitt tolket i sammenheng med det islandske verbet "Skírn" som betyr «å døpe». I den islandske Bibelen brukes navneformene "skíra" (døpe) og "skírari" (en døper). På færøysk brukes dog navneformene "doypa" og "doypari", ettersom ordet "skíra" hadde fått betydninger på færøysk som gjorde det uegnet i bibelspråket. Navnet Skjerstad kan således tolkes som «sted med ren og klar elv», men også som «døpestedet». I katolsk tid i Norge (før 1532) var Johannes Døperen skytshelgenen i Skjerstad, og tolkningen «døpestedet» er blitt satt i sammenheng med dette. Det finnes også teorier om at Skjerstad var åstedet for Olav Tryggvasons drap på den lokale hedenske høvdingen Raud den rame. Etter dette omvendte Olav Tryggvason resten av befolkningen til kristendommen rundt år 999, ifølge Snorre Sturlasson. Tolkningen «døpestedet» er blitt satt i sammenheng med dette, og ligger til grunn for det lokale kristne sagaspillet Ragnhilds Drøm. Området er kjent for en rekke kulturminner, fra katolsk tid på 1200-tallet frem til 1890-årene. I 1999 ble det kristne sagaspillet Ragnhilds Drøm for første gang utspilt på Graddholmen i Skjerstad. Det har siden 2001 vært spilt hvert tredje år, senest i 2010. Skjerstad er dominert av primærnæringene jordbruk og fiske, og er bl.a. kjent for sitt geitehold og sin brune geitost. Misværosten ble i årene 1925–1975 laget ved Misvær Ysteri. Den er senere videreført av samvirkeforetagende TINE, og produksjonen ble senere flyttet ut av bygda. Frem til den 1. januar 2005 var Skjerstad en selvstendig kommune. Den ble en del av Bodø kommune etter en folkeavstemning i Skjerstad den 26. mai 2003, hvor det ble to stemmers overvekt for kommunesammenslåing. Kommunen hadde sitt senter i den lille bygda Misvær. Dens innbyggernavn var "skjerstadværing". Den 1. januar 2004 hadde kommunen 1 030 innbyggere. Kulturminner. Den tidligere kommunen er kjent for en rekke kulturminner, som er blitt vernet i henhold til Lov om kulturminner. I 1992 ble det stiftet et lokalt bygningsvernprosjekt for gamle bygninger. Åtte bygninger i Skjerstad er eldre enn 1650, som er grensen for automatisk fredning av norrøne bygninger. Syv av disse er eldre enn 1600. Katolsk kirke på 1200-tallet. En katolsk kirke eksisterte i Skjerstad på 1200-tallet. På Skjerstad prestegård er det funnet fire gravstøtter i granitt fra 1200-tallet. Tre av gravstøttene har kors i relieff. Tilsvarende kors andre steder i Norge dateres til 1100-tallet. Gravminnene er omtrent 1,5 meter lange, 50 cm brede og 10 cm tykke. Under bislaget på den nåværende kirken er det også funnet en altertavle i kleberstein fra katolsk middelalder. I tavlen er det innhugget en kvadratisk gjemme for relikvier. Det er også inngravert et solkors, som er det eneste i sitt slag nord for Ålesund. Denne middelalderkirken var etter alt å dømme en trekirke, ettersom det ikke finnes ytre rester av en steinkirke. Eldste stabbur nord for Trondheim (1510). Et stabbur i Misvær, bygd i 1510, er den eldste kjente trebygning nord for Trondheim. Årringeanalyse (dendrokronologi), der årringenes vekst i bygningens tømmerstokker sammenlignes med vekstkurver fra skog, forteller når tømmeret er hogd. Flere stokker i stabburet ble hogd i 1496, men mesteparten er datert til 1510. Laftemetoden (Misværlaft) er en nordlig og særegen variant av Raulandslaft, etter de eldste bevarte trebygninger i Norge. Stabburets svært tette laft (sammenføyninger), og andre spor i bygningen, tyder på at det opprinnelig var et bolighus eller eldhus. Korshus fra katolsk tid (1528). Et korshus på Mohus, som ble brukt som gudshus i katolsk tid, er datert til 1528. Rorbu (1564). I 1840 ble en rorbu fra Misværhola i Henningsvær flyttet til Misvær. I 1874 ble den flyttet til Karbøl i Skjerstad. Rorbuen er datert til 1564. Bondegård (1700-tallet). Den såkalte Olav Hansen gården i Skjerstad er tidfestet til 1700-tallet. Samisk høysjytte (1890-årene). En såkalt høysjytte (høyløe), der veggene er kledd med bjørkeris, er fredet som samisk kulturminne. Av slike bygninger er idag bare to bevart andre steder. Bygget er sannsynligvis reist av samen og reineieren Oluf Olufsson, som bosatte seg på stedet i 1890-årene. Han drev også gårdsdrift, bodde i gamme og hadde en fjøsgamme i tillegg til høysjytta. Reparasjonen av bygningen er blitt finansiert av Sametinget. Skjerstad sogn i Breivik (1390). Skjerstad sogn nevnes i et skjøte, skrevet på pergament den 7. november 1390. Skjøtet forteller at Gudleik Thorgillsön solgte til Botolf Korte «et pundsleie [en gård] i Breivik, som ligger i Skjerstad sogn i Salten» "(et pundasleigu i Breidvik, som ligher i Skirasta sokn i Salte)". I 1390 er Skjerstad omtalt som et sogn "(Skirasta sokn)," i Salten "(a Skinastadom i Salte)" med en katolsk kirke oppkalt etter gården Breivik. Selv om gården Skjerstad ikke nevnes spesifikt i Aslak Bolts jordebok fra 1430, er det lite sannsynlig at biskopen i sin opplisting av gårdene som betalte kirkeskatt rundt Saltenfjorden "(i Salta)" var ukjent med stedets katolske tradisjoner. Forklaringen kan være at kirken i Breivik var unndratt kirkeskatt. Skjerstad sogn (1589–1595). Skjerstad kirke nevnes i "Trondhjems reformats 1589". Lensherren over Trondhjem stift, Christian Friis, hadde i 1586 klaget over vanstellet av distriktenes kirker i et skriv til Kong Fredrik II. Avstandene mellom Trondheim og distriktene var lange, og prestegjeldenes areal var urimelig store med datidens kommunikasjonsmidler. Julaften 1586 ble lensherren, biskopen i Trondhjem, domkirkens sogneprest og en kannik pålagt å granske forholdene i distriktene og komme med konstruktive forslag for å bedre stellet med kirkene i Nord-norge. Etter to reiser i 1587 og 1588 ble "Reformats av 1589, Trondhjems stifts geistlige sager anliggender" forelagt kong Christian IV av Danmark og Norge. Kommisjonens rapport oppgir et manntall over bønder som soknet til de enkelte kirkene, hvor mye disse skulle gi i tiende, og hvor ofte prestene skulle preke i de enkelte kirkene i «Salten prestegjeld». Bodin kirke var på dette tidspunktet en hovedkirke som Skjerstad kirke, Rørstad kirke og Kjerringøy korshus var underlagt ("hørende inn under Bodøe"). Skjerstad menighet, som også omfattet Saltdalen, bestod i 1589 av 150 bønder (oppsittere) og 15 husmenn, og tilsvarte en folkemengde på mellom 600 og 700 mennesker. Pastoren i Bodin, Mogens Olsen, betjente Skjerstad kirke med en "domestica sacellana" (huskappelan eller personell-kapellan) frem til sin død i 1595. Residerende kapellani (1595–1770). Mellom 1595 og 1770 var sognet Skjerstad et residerende kapellani under Bodøen prestegjeld. (idag Bodø domkirke prestegjeld). Kapellaniet omfattet de østligste gårdene Mjønes, Vågan og Naurstad, i Skjerstad sogn. Skjerstad kirke hadde 12 pastorer i denne perioden. Skjerstad prestegjeld (1770–idag). Skjerstad prestegjeld ble utskilt fra Bodø prestegjeld ved kongelig reskript den 8. juni 1770. Samtidig ble Rørstad (Folda) og Saltdal utskilt som egne prestegjeld. Skjerstad kommune (1837–2005). Skjerstads kommunevåpen (1991–2005) var en hvit møllestein på en grønn åker I 1837 ble den nye herredskommunen Skjerstad etablert. Gårdene rundt Skjerstad- og Misværfjorden hadde da et folketall på omkring 2.500 innbyggere. Det første lokalvalget ble holdt på Mjønes i slutten av mai 1838. Det ble valgt fem formenn og 15 representanter. Formannsskapet avholdt sitt første møte på Skjerstad prestegård i juni 1838. Der ble sogneprestens kapellan, Johan Fredrik Lampe valgt til kommunens første ordfører. Den 1. januar 1905 ble Skjerstad kommune delt i to kommuner. Den største av disse – både i areal og folketall, ble til Fauske kommune (4 646 innbyggere), mens den minste fortsatte under navnet Skjerstad (1 709 innbyggere). I 1949 ble deretter en liten del av Skjerstad, med 10 innbyggere, slått sammen med Saltdal kommune, og 1. januar 1963 ble enda en del av Skjerstad, med 224 innbyggere, slått sammen med den tidligere kommunen Bodin. 1. januar 2005 ble Skjerstad kommune innlemmet i Bodø kommune. Kommunen hadde da et areal på 465 km², hvorav 109 km² var skog (herav 10 km² barskog), 24 km² var ferskvann og 11 km² var jordbruksareal. Sortland. Sortland (nordsamisk: "Suortta") er en kommune og en by i Vesterålen i Nordland. Kommunen omfatter områder på øyene Langøya og Hinnøya. Mellom øyene går Sortlandssundet. Kommunen grenser i nord mot Øksnes og Andøy, i øst mot Kvæfjord, i sør mot Lødingen og Hadsel, og i vest mot Bø. De viktigste næringer er handel og tjenesteyting, men også landbruk, fiske og havbruk er viktig. Kommunesenteret Sortland er også regionsenter for Vesterålen. Sortland profileres som «Den blå byen ved sundet» etter et initiativ om å male alle bygninger i nyanser av blått. Dette prosjektet er imidlertid omstridt blant innbyggerne på Sortland. I dag er det et titalls bygninger i sentrum som er blå. Sortland er den eneste kommunen i Vesterålen som har hatt stabil økning i folketallet de siste 25 årene. Historie. Sortland regnes gjerne som hjemstedet til sagaens Karle og Gunnstein, som var med på Tore Hunds bjarmelandsferd. Det er imidlertid usikkert om Karle og Gunnstein faktisk var fra Sortland. Kirka på Sortland er først nevnt i skriftlige kilder i 1370. Trondhjems reformats 1589 forteller at Sortland kirke var annekskirke under Hadsel og at den ble betjent av presten som bodde på Hadsel. Jekteskipperen Søren Mørch fra Bergen slo seg ned på Sortland og begynte med jektehandel i 1659. Med dette som utgangspunkt vil Sortland kommune i 2009 feire 350 årsjubileum for Sortland som handelssted. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved dette jubileet, siden Søren Mørch ikke var den første som drev jektehandel på Sortland. I 1610 drev Michel Baltarssønn (Baltzersen) jektehandel på Sortland. Det er også et definisjonsspørsmål om Sortland virkelig kan kalles et handelssted på denne tiden. Først i 1777 fikk Jonas Falch kongelig bevilling som privilegert gjestgiver på Sortland. Da Formannskapslovene ble vedtatt i 1837, var Sortland en del av Hadsel prestegjeld, og ble dermed en del av Hadsel formannskapsdistrikt. Sortland ble i 1841 skilt ut fra Hadsel som eget formannskapsdistrikt (senere herred, i dag kommune). Sortland kommune besto da av områdene på begge sider av Sortlandssundet; på Langøya fra Rise i sør til Bremnes i nord, og på Hinnøya fra Fiskfjorden i sør til Forfjorden i nord. I 1963 ble bygda Holm overført fra Langnes (nå Øksnes) kommune til Sortland. Samtidig ble indre Eidsfjorden overført fra Hadsel kommune til Sortland. I 2000 ble Godfjorden overført fra Kvæfjord kommune til Sortland kommune. Tettstedet Sortland med innbyggere per 1. januar har vokst jevnt og trutt siden andre verdenskrig. Handelen på stedet har økt, ikke minst hjulpet av utbyggingen av kommunikasjonene i Vesterålen. Sortland utnevnte seg selv til by i 1997, etter at reglene for bystatus i Norge ble kraftig oppmyket. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Sortland kommune dekkes omlag 70% av gammelt arkeisk grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. De største områdene med slikt gammelt grunnfjell finner vi nord for tettstedet Sortland og i øst på Hinnøya-siden. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene på Langøya innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Det er et stort felt av amfibolitt fra Sortland og vestover, samt gabbro, dioritt og anortositt helt i sørvest, begge inntil 2 500 millioner år gamle men ofte atskillig yngre. Kommunen består ellers av en flik av det paleo-proterozoiske grunnfjellet vest i kommunen ved Slåttnes, det strekker seg sørvestover på Langøya i Hadsel kommune, og er fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt. I havet utenfor Lofoten og Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Topografien i Sortland er variert. Østsiden av Eidsfjorden og Sortlandssundsida av Langøya har myke former, med jordbruksland nær sjøen, og en del myr. Det har også en del av Hinnøya langs Sortlandssundet, fra Sigerfjord og nordover. Vestsiden av Eidsfjorden og Hinnøya fra Sigerfjord og mot sør har mer knudrete topografi. Vesterålens høyeste fjell er Møysalen på Hinnøya, 1262 moh. Kommunegrensa mellom Sortland og Lødingen går over Møysalen, mens Hadsel kommune når til et stykke nedenfor toppen av Møysalen. På vestsiden av Eidsfjorden er fjellet Ræka, 607 moh. I Forfjorddalen på grensa til Andøy finnes en fredet ur-furuskog. Noen av furutrærne der er over 700 år gamle. Det finnes også litt furu spredt lenger sør på Hinnøydelen av kommunen. I store deler av kommunen, særlig på Langøya, har det de siste årene blitt plantet gran. Granplantingen er imidlertid noe omstridt, fordi plantefeltene ofte er svært tette og uframkommelige, og fordi det flere steder har blitt pløyd dype grøfter i myrene der grana har blitt plantet, slik at også myrene har blitt uframkommelige. I tillegg har det i forbindelse med granplantingen blitt bygd mange skogsveier. Sortland har midnattsol mellom 23. mai og 23. juli. Gode steder å se midnattsola i kommunen er Sortlandsbrua, Ramnflauget, Godfjorden, Holm og Skytterhaugen i Vestmarka. På Dalsand i Sigerfjord finnes ei populær badestrand. På Holm finnes også ei strand med korallsand. Osvollvatnet og Kjerringnesdalsvatnet er også populære for bading. I Godfjorden er det også fine strender på begge sider av fjorden. Stranda ved Reinstad Kirkegård i Godfjorden er også et godt egnet sted for kiting. Kommunikasjon. a> på Bygd i Sortland, mot sør Det meste av Sortland kommune er knyttet sammen med veier. Riksvei 85 (tidligere europavei 10) kommer østfra gjennom Langvassdalen i Kvæfjord til Strand. Den tidligere strekningen på E10 mellom Fiskebøl/Melbu og Sortland er i dag en del av riksvei 82. Denne riksveien fortsetter via Sortlandsbrua til Andøya. Riksvei 82 går fra Sortlandsbrua til Andøya. Riksvei 820 går fra Sortland via Vikeidet og Frøskeland til Bø. Fra Frøskeland går riksvei 821 til over Frøskelandseidet til Myre. Riksvei 822 går fra Langvassdalen via Blokken til Kaljord i Hadsel. Det går også veier inn Hognfjorden til Godfjorden (Hognfjordveien), til Bremnes og Holm, fra Storvika til Kavåsen og Smines i Øksnes, på Eidsfjordens østside fra Frøskeland til Sandnes, over skaret fra Sortland til Holmstad, og fra Reinsnes til Stamnes. Den gamle veien gjennom Sigerfjord er i dag kommunal. Det er også gammelveien mellom Kleiva og Rise, etter at hovedveien ble lagt om for en del år siden. Veien gjennom Osvolldalen til Sørfjorden er nå privat. Det går også en smal privat vei fra Sørfjorden over til Gombogen i Kvæfjord. Den eneste delen av Sortland kommune som ikke har veiforbindelse er Eidsfjordens vestside. Det området ble vurdert da veien til Bø ble bygget, men den veien ble i stedet lagt om Auenfjorden i Øksnes. Bruene er viktige for samferdselen i Vesterålen, og ikke minst i Sortland. Sortlandsbrua over Sortlandssundet mellom Langøya og Hinnøya ble åpnet i 1975. Samme år ble Kvalsaukan-brua over Hognfjorden åpnet. I 1983 åpnet Brokløysatunnelen og Djupfjordstraumen bru over Djupfjorden. Høsten 1995 åpnet Sigerfjordtunnelen og veien i Kjerringnesdalen, og tok E10 bort fra den krokete og smale veien i Sigerfjorden. Viktige for Sortland er også Andøybrua (åpnet 1974), Hadselbrua (åpnet 1978) og Ryggedalstunnelen (Bøtunnelen) (åpnet 1980), selv om disse ikke ligger i Sortland kommune. Sortland er anløpssted for Hurtigruta. Hurtigruta anløper klokka 12.30 på sørgående og klokka 03.00 på nordgående. Nærmeste flyplass for Sortland er flyplassen på Skagen ved Stokmarknes, ca 20 minutter eller 23 km fra Sortland sentrum. Noen reiser også via Narvik lufthavn, på Evenes ca 2,5 timer fra Sortland sentrum. Det går flybuss til begge flyplassene. Transportskapet Veolia har overtatt Nordtrafikk (tidligere Vesterålens Trafikklag. Nordtrafikk hadde hovedkontor på Sortland, og kjøpte opp flere andre transportselskaper mellom 1990 og 2001, deriblant Lofoten Trafikklag og Harstad Oppland Rutebil. I oktober 2006 ble Nordtrafikks buss- og ferge-/lokalbåtdivisjoner kjøpt opp av Veolia Transport. Veolia har bestemt at bussdriften i Nordland skal drives under navnet Vestfjord Buss, mens bussdriften i Troms skal drives under navnet Hålogaland Buss. Den maritime delen av selskapet i Nordland skal drives under navnet Helgelandske, et transportselskap som ble oppkjøpt av Veolia i 2005. Næringsliv og sysselsetting. Sortland er handelssenter for Vesterålen. Tettstedet har mange butikker, og handelen pr innbygger er større enn selv i Bodø og Tromsø. Tidligere fantes det nærbutikker flere steder i kommunen, men i dag er det nærbutikker igjen bare på Holmstad og i Blokken. Nortura (tidligere Gilde Norsk Kjøtt BA – Region Nord) har i mange år drevet slakteri- og nedskjæringsvirksomhet på Sortland. I oktober 2009 ble slakterivirksomheten besluttet nedlagt fra sommeren 2010. Kystvaktbasen for Nord-Norge ligger på Sortland. Den ble åpnet i 1984. Flere av skipene til Kystvakten ligger ved kai ved basen på Sortland. Turisme er også en viktig del av Sortlands næringsliv. Det finnes to hotell en campingplass og et sjøhussenter på Sortland – (tidligere Sortland Nordic Hotel), som ligger like ved Sortland sentrum og Sortland Sjøhussenter ligger like nord for Sortland. Det eksisterer planer om å bygge et nytt hotell og konferansesenter ved Hermetikkfabrikken. Sortland er en jordbrukskommune, med gårder spredt over store deler av kommunen, og særlig på Langøya. Eidsfjorden var i siste halvdel av 1800-tallet kjent som en av Norges beste sildefjorder. Det store sildefisket er for lengst historie, men det finnes fremdeles fiskere i Sortland, selv om fiske er mindre viktig for Sortland enn for de andre kommunene i Vesterålen. Tradisjonelt har fiskerbonden her som i hele Nord-Norge vært vanlig med kombinasjon av fiske og gårdsdrift. En av bedriftene som har gjort Sortland kjent er Vesteraalens Hermetikkfabrikk. Den ble stiftet den 19. april 1912 av Georg Ellingsen, en av distriktets store grundere. Fabrikken er nok mest kjent for hermetikkboksene med "Vesteraalens fiskeboller". Miljøselskapet Reno-Vest IKS er ansvarlig for søppeltømming og gjenvinning av avfall i Vesterålen og Lødingen. Selskapet har administrasjonskontor i Ramnflauget i Sortland, gjenvinningsstasjon samme sted, og en søppelplass på Bremnes. Bladet Vesterålen er den største avisa i Vesterålen, og har base på Sortland. I 2008 startet en konkurrent opp på Sortland – SortlandsAvisa. Nettavisa Vesterålen Online ble startet i Bø, men har i dag hovedbase på Sortland. Opplysningen 1881 hadde en av sine største avdelinger her, før den ble nedlagt. På Sortland finnes kommunens eneste postkontor, etter at de andre postkontorene i kommunen ble nedlagt fra ca 1990 og utover. Tidligere har det vært postkontor på Jennestad, Frøskeland, Kleiva, Maurnes, i Sigerfjorden, Blokken, Reinstad og Mehus i Godfjorden. Utdanning, sport og kultur. Sortland har videregående skole. På Kleiva ligger Kleiva landbruksskole (nå Sortland videregående skole, avdeling Kleiva). Maskinførerskolen på Vikeid ble endelig nedlagt sommeren 2005. Sortland kommune har barneskoler på Sortland (to), Jennestad, Holmstad (kombinert barne- og ungdomsskole), Holand, Strand, [Maurnes] og i [Sigerfjord]. Barne-og ungdomsskolen i Blokken ble midlertidig nedlagt i 2005, og elevene der går på skole på Hennes i Hadsel. Ungdomstrinnet har skole på Sortland, i tillegg til den kombinerte barne- og ungdomsskolen på [Holmstad]. Skolen i Godfjorden ble nedlagt i 2004 og elevene ble overført til Maurnes barneskole. Det finnes mange idrettslag og flere idrettsanlegg i Sortland. Blåbyhallen er hjemmebane for Sortland IL sammen med Sortland idrettspark, som også har løpebane for friidrett. Det finnes også fotballbaner på Folkvang sør for Sortland, og på Maurnes. Gamle Sortland stadion er en grusbane som bare blir brukt i nødstilfeller for seniorkamper. Sortland har idrettshall med svømmebasseng. På Sortland finnes også en tennisbane, bowlinghall og treningssenter. Sortland Orienteringslag har orienteringskart flere steder i kommunen. I Ånstadblåheia er Vesterålens eneste alpinanlegg. Det finnes flere lysløyper i kommunen. På Kjerringnes er Vesterålens eneste golfbane. I Sandstranddalen er en skytebane. Sortland hadde for øvrig Landsskytterstevnet i 1925, på en bane som i dag er dekket av boligfelt. På Jennestad er en treningsbane for travsport, men den er dessverre lite i bruk. Andre idrettslag i kommunen er SFK Ajaks på Kleiva, IL Holmgang i Hognfjorden, Sprint IL på Holmstad og Sigerfjord IL. Mest kjent av idrettsutøvere fra Sortland er nok Sortland Volleyballklubbs damelag, som på begynnelsen av 1980-tallet var i Norges-toppen. Dessverre satte dårlig økonomi og mangel på spillere en stopper for volleyballsatsinga på Sortland etter noen år. Det er en skjebne Sortland Volleyballklubb deler med flere andre volleyballklubber i Nord-Norge. Vesterålen Turlag arrangerer turer i hele Vesterålen. Turlaget har også ei aktiv ungdomsgruppe. Av annen kultur i Sortland finnes blant annet Galleri Vesterålen og Galleri 14 på Sortland, og Lihallen Kulturgård i Sigerfjord. Forfatteren Lars Saabye Christensen bodde i flere år på Sortland, og han har skrevet deler av flere av de mest kjente bøkene sine på stedet. Sortland har også musikkskole, og musikklinje ved Sortland Videregående Skole. Sortland Musikkforening har vært viktig for kulturen i Sortland i over 100 år. Sortland Jazz- og Viseklubb er aktiv, og klubben arrangerer Sortland Jazzweekend hvert år. Sortland Rockeklubb startet opp i 2003. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Minnelunden – den gamle kirkegårdstomten. Området er opprinnelig en kirkegård fra middelalderen, og er derfor fredet. Den gamle kirkestuen, som opprinnelig sto i gaten like ved, er flyttet hit. Kirketårnet, som hørte til gamle Sortland kirke, er plassert i inngangen til Minnelunden, og markerer hvor de første gudshusene stod. Gamlekirken ble tatt ned, da nykirken ble bygget opp i Kirkåsen i 1901. I nærheten av den gamle kirkegårdstomta ligger en trehusbebyggelse, som er rundt 100 år gammel og regulert til bevaring. Kommunen har utarbeidet skisseplan for opprusting av gateløp inn til tusenårsstedet i tillegg til tilrettelegging inne på tusenårsstedet, i form av grusganger, avdekking av gammel kirkegårdmur med mer. Området har også vært brukt ved fremføring av kirkespillet «...om en tårnene faller» og til årlige friluftsgudstjenester. Kirke. Sortland kommune har 3 kirker: Sortland kirke (fra 1901), Sigerfjord kirke (fra 1933) og Indre Eidsfjord kirke (fra 1970) på Holmstad. På Sortland finnes 3 kirkegårder. Dessuten finnes det kirkegårder på Maurnes, i Bogen, i Godfjorden (2), på Dalsand i Sigerfjord (2) og på Holmstad. Sortland, Sigerfjord og Indre Eidsfjord kirkesogn ble i 2005 slått sammen til ett sogn. Samisk aktivitet. Sortland er ikke spesielt kjent som en samisk kommune, men det har tidligere vært samisk bosetting i Vesterålen, også i Sortland. I dag (2008) driver fremdeles en samisk familie med reindrift på Kvalsaukan på Hinnøya. Tidligere var det også reindrift på Langøya, men den opphørte da reindrifta i Eidsfjorden ble nedlagt i 1972. I dagens Sortland kommune har det særlig vært samisk bosetting i fjordene på Hinnøya og i Eidsfjorden. Det antas at stedsnavn som Kjerringvika (i Eidsfjorden), Kjerringnes og Gåsfjorden/Gåsbøl kan ha samisk opphav, i tillegg til at stedsnavn med «Finn» i Sortland og ellers i distriktet vitner om samisk aktivitet. Steigen. Steigen (lulesamisk: "Stajggo") er en kommune i Salten i Nordland. Den grenser mot kommunene Hamarøy og Sørfold. Kommunen består av Nordskot, Leinesfjord, Leines, Nordfold, Bogøy og Engeløy. Kommunen har en rik natur, med fem naturreservater, og mange severdigheter. Det er om sommeren mulig å dra på hvalsafari. Det er flere gamle bebyggelser i kommunen hvor historiene er mangfoldige. Steigen kommune er vennskapskommune med Podporozje i Leningrad oblast. Elver, fjorder, fjell, breer og vatn i Steigen kommune. Helldalisen er Steigens eneste isbre, og den har sitt øverste punkt på 1 351 meters høyde. Severdigheter. Steigen har fem naturreservater; Engelvær, Brunvær, Brennvika, Hopvasslia og Prestegårdsskogen. Grøtøy gamle handelssted (stiftet 1690) var omkring 1900 Nordlands største handelssted. For alle fiskere som bodde sønnafor, var det siste stoppested før Vestfjorden. Fiskere leide utstyr og soveplass der, og betalte tilbake med fisk eller, hvis de ikke fikk stor nok fangst, gården sin. Steigen kirke er gammel steinkirke, hvor den eldste delen er fra midten av 1200-tallet. Kirken er fremdeles i bruk, og i forholdsvis god stand. I kjelleren er det gamle graver. Vollmoen-anlegget som det er i dag Bø- og Vollmoanleggene er begge forhistoriske tunanlegg, henholdsvis datert til rundt år 300 og 600. Bø-anlegget ligger under traséen til hovedveien, mens Vollmoen-anlegget ligger mellom Vollmoen Amfi og Steigen kirke. Der er det tydelige spor etter kokegroper og 16 langhus, som til sammen kunne romme rundt 600 personer. Batterie Dietl på Engeløya er fra den andre verdenskrig, og er en av Nord-Europas største kanonstillinger. Det ble bygd av russiske krigsfanger. Fra denne kanonstillingen kunne skip i Vestfjorden beskytes. Dette befestet Engeløya som ett av Norges viktigste militær-strategiske punkter. Kanonene er nå borte, og stedet er åpent for turister. Steigen sagaspill er et skuespill skrevet av Bjørn Stemland som blir satt opp annet hvert år i Steigen med hundrevis av frivillige. Det er basert på sagaen om Hagbard og Signe som av mange er knyttet til Vollmoen. Steigen bygdetun har mange gamle ting bevart, og har omvising for gjester. Tunet har husmannshus, et hovedhus (tidligere legegård), en gammel butikk og i fjøset er det utstilling av gamle landbruksredskaper. På Sørskott er det en naturlig bygdeborg. Det er en naturformasjon som er endret for å bli et tilfluktssted hvor bygdefolk kunne forsvare seg mot strandhugg fra vikingene. Ytterst i Lakså er det ett sagbruk fra 1815, av den typen som var drevet av vannkraft. Sagbruket er ikke i bruk, men like fullt intakt og kan brukes ennå. Det har nylig blitt restaurert. Det er to store huler i Steigen, "Resshola" og "Dryppsteinhola". Sistnevnte har fått sitt navn fordi den brukte å ha store forekomster av dryppstein. Nå er nesten all dryppsteinen hakket løs og ødelagt og tatt med av turister og andre turgåere. Bare ganske lite er igjen. Det finnes tre ordentlig store og rene sandstrender i Steigen; Brennvikstranden, Bøstranden og Breivikstranden. Den første er den mest populære. Sømna. Sømna er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser i nord og øst mot Brønnøy, og i sør mot Bindal. Viktige næringsveier er jordbruk, skogbruk og fiske samt offentlig tjenesteyting. Nord-Norges største meieri ligger i kommunen. RV17 Kystriksveien passerer fra Brønnøy i nord over Nordstraumen bru gjennom kommunen til Bindal i sør via fergeforbindelsen Vennesund-Holm (20 min) drevet av ruteselskapet TTS. Sømna kommune er vennskapskommune med Choczewo i Pommerske voivodskap. Geografi. Størstedelen av kommunen ligger sør på Sømnahalvøya. I tillegg består kommunen av en del mindre øyer og holmer med Sørkvaløya som den største øya. Jordsmonnet i kommunen er godt, noe som gjør at det er lett å drive jordbruk. De største bygdene i kommunen er Vik, Berg, Dalbotn og Sund. Amundsgjerdlia naturreservat og Bøpøla naturreservat ligger i kommunen. Historie. Arkeologiske utgravninger viser at Sømna har vært bosatt fra eldre jernalder og frem til i dag. På slutten av middelalderen ble Sømna (Sør-Sømn) skilt ut som egen "fjerding" under Alstahaugsysla. Etter Formannskapslovene kom i 1837 var kommunen en del av Brønnøy herred. Sømna ble skilt ut som eget herred i 1900. Frem til 1940 hadde kommunen navnet Vik. I perioden 1964 til 1977 var kommunen igjen en del av Brønnøy. Den nye Sømna kommune er ikke identisk med Sømna kommune før 1964. Kultur. Sømna Bygdetun ligger på Vik. Kommunen er med i Fotefar mot Nord og ble i 1993 også med i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «Hai-Ku-Badekar» av den irske kunstneren Dorothy Cross. Skulpturen ligger like ved Vennesund. Sørfold. Sørfold (lulesamisk: "Oarjjelij Foalda") er en kommune i Salten i Nordland. Kommunen grenser i nord mot Steigen og Hamarøy, i sør mot Fauske, og i vest mot Bodø. I øst grenser Sørfold mot Sverige. Tjeldsund. Tjeldsund (Nordsamisk: Dielddanuorri) er en kommune i Ofoten i Nordland. Administrasjonssentrum er Hol i Tjeldsund. Geografi. Tjeldsundbrua ligger i Harstad og Skånland, men bidrar til å binde sammen de delene av Tjeldsund kommune som ligger på fastlandet og på Hinnøya. Det er også båtforbindelse mellom Hov ved Hol på Tjeldøya og Smiberget ved Sæter på Hinnøysiden. Næringsliv. Tjeldsund har tre store offentlige arbeidsplasser; Ramsund orlogsstasjon, Tjeldsund kommune og Norges brannskole. Det finnes også en del småindustri, gårdsbruk, fiske, bank, transport og servering. Træna. Træna er en øy-kommune på Helgeland i Nordland med ca. 500 innbyggere (færrest blant kommunene i fylket). Majoriteten av befolkningen (ca. 430) er bosatt på Husøya, hvor også kommuneadministrasjonen holder til. Den øvrige befolkningen i kommunen er fordelt på Selvær (ca. 70), Sanna, Sørsandøya (1 person) og Nordsandøya (1 person). Det finnes også bebyggelse på Rosskjerholmen, Langskjeret, Dørværøya og Sørholmen; men det bor ikke lenger noen fastboende på disse øyene. Med sine 15,2 km² er Træna Nordlands nest minste kommune. Bare Røst er mindre. Sanna er den største øya, og på den finner man de karakteristiske Trænfjellene: Kjølen, Mjåtinden, Breidtinden og Trænstaven. Det sistnevnte er Trænas høyeste punkt, 338 moh. Hovednæringsveien i kommunen er fiske; det være seg kyst- og havfiske, oppdrett, salting/frysing og foredling. Kommunens største bedrift er Modolv Sjøset AS, som i høysesongen sysselsetter over 100 personer. Kommunen har to grunnskoler: Husøya skole (ca. 60 elever) og Selvær skole (ca. 10 elever). I tillegg har Saltdal videregående skole en filial (LOSA) på Husøya. Forsvaret er etablert med en radarstasjon på en av toppene på Sanna, og det var tidligere svært strenge regler for fotografering av fjellene på grunn av denne radaren. Tilgang til stasjonen var tidligere gjennom en taubane, men denne er nå nedlagt og erstattet med en tunnel gjennom fjellene. Træna har vært nevnt som mulig lokasjon for en signalforsterker for en fiberkabel fra Europa til Japan som planlegges lagt gjennom nordøstpassasjen. Træna er trolig mest kjent for den årlige Trænafestivalen. Den arrangeres i juli og tiltrekker seg over 2000 tilreisende hvert år. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Trænahallen. Grunnsteinen til hallen ble lagt ned i 2001 og grunnsteinsskrinet, med all informasjon om bygget, ble fremvist og innviet nyttårsaften 1999. Hallen ble innviet 9. august 2002. Den er 1 100 m², og har håndballbane, serviceanlegg (dusj, garderober og lager), skytebane, storkjøkken, vestibyle med kafè og bibliotek. I februar 2010 åpnet TRÆNingsrommet i Trænahallen. Et treningsrom som er åpent nesten døgnet rundt – folkehelse i praksis. Tysfjord. Tysfjord (lulesamisk: Divtasvuona suohkan) er en kommune omkring Tysfjorden i den sørligste delen av landskapet Ofoten i Nordland. I sør og vest grenser Tysfjord mot Hamarøy kommune i Salten, i nord mot Ballangen og i øst mot Sverige. Tysfjord er et samisk kjerneområde der befolkingen opprinnelig var norsk og sjøsamisk. I dag er Tysfjord en to-språklig kommune, norsk og samisk, og kommunen ble fra 1. januar 2006 innlemmet i Sametingets Språkforvaltningsområde. Topografi. Tysfjord kommune med fjorder, fjell og lengst i øst en isbre som er vanskelig tilgjengelig. a>, Norges nasjonalfjell, ligger i Tysfjord kommune. Landskap i Tysfjord, sett fra ferga. Tysfjord kommune preges av lange, dype fjorder og høye, bratte fjell. Det er stor variasjon i landskapet i kommunen. Fra skogkledde høydedrag til vakre sandstrender og voldsomme fjell. Kommunen har navn etter Tysfjorden, en sidefjord til Vestfjorden. Den går i retning nord-sør, og er 897 m dyp; noe som gjør den til Nord-Norges dypeste og Norges nest dypeste fjord. Fra Tysfjorden er det mindre fjorder, Grunnfjorden, Mannfjorden, Sørfjorden (Tysfjord) og Stefjorden, med grener østover mot svenskegrensen. Lengst inn går Hellemofjorden, og fra Hellemobotn til svenskegrensen er det i luftlinje 6,3 km. Her er Norge på sitt smaleste sør for Finnmark. Det finnes ingen veiforbindelse, rundt, over eller under fjorden, kun ferge. I grensetraktene og mellom fjordarmene er det fjell med topper opp til 1500 moh. Stetind, som rager 1392 moh og er den høyeste i ytre strøk, og ble høsten 2002 valgt til Norges nasjonalfjell. Tysfjords høyeste fjell er Bjørntoppen med 1520 moh. En stor isbre i grensetraktene bærer det samiske navnet Gihtsejiegŋa. Baugevatnet er den største innsjøen i kommunen. Klima. Gjennomsnittstemperaturen i vinterhalvåret er under frysepunktet litt lenger enn fire måneder, fra november til mars, med januar-gjennomsnitt på −2.7 °C. Oktober er våtest, meed gjennnomsnitt på 154 mm, og mai er tørrest med 54 mm. Tysfjord ligger nord for polarsirkelen, og det er midnattsol fra slutten av mai til midt i juli, og det er mørketid – sola under horisonten – fra begynnelsen av desember til midt i januar. Geologi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen, med Tysfjord kommune nede til høyre. Tysfjord kommune dekkes i vest omlag 40% av av paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene kan ha størknet raskt, antakelig i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt. Mot svenskegrensen domineres omlag 60% av kommunen av øvre dekker fra den kaledonske fjellkjedefolding. Vestdelen av dette brede beltet er et nord-sør-gående bånd av skifer og fyllitt, det såkalte Kölidekket. Umiddelbart innenfor dette følger et noe eldre midtre dekke av granitt og øyegneis. Nord-Europas nest dypeste grotte ligger i Tysfjord, og heter Råggejávrrerájgge på samisk. Dyreliv. Tysfjord er kjent for sine rike fiskeforekomster, og verdens største sildefiske foregår her hver vinter. Store flokker med spekkhoggere på jakt etter norsk vårgytende sild har blitt en turistattraksjon de senere årene. Verdens nordligste hummerbestand finnes i Tysfjord. Naturvern. Det er tre naturreservater i Tysfjord. Mannfjordbotn reservat Norges første naturreservat Bekkenesholmen ligger i Tysfjord. Det ble ble etablert i 1928. Kommunikasjon. Skarberget fergested, på nordsiden av Tysfjorden Bilferga MF «Tysfjord» som forbinder Tysfjord og Lødingen. E6 går gjennom Tysfjord kommune, og krysser Tysfjorden med fergeforbindelse. Dette er det eneste stedet der hovedveien på langs i Norge er avhengig av bilferge. Fergesambandet Bognes – Skarberget binder nord og sørsiden av fjorden sammen. Fra Bognes er det også fergeforbindelse over Vestfjorden til Lødingen, og dette er den naturlige forbindelsen sørfra til Harstad og Vesterålen. Det er også ferge over Tysfjorden mellom stedene Drag og Kjøpsvik litt lenger inn i Tysfjorden, og denne strekningen kan også brukes alternativt av trafikken på E6. Det er langs veien nord for Kjøpsvik en får det beste utsyn mot Stetind. Når været blir så dårlig at fergene over Tysfjorden innstilles er veitrafikken mellom sør og nord i Norge henvist til å kjøre gjennom Sverige. Fra Bognes går E6 sørover til Fauske. I tillegg til E6 er Fylkesvei 681, Fylkesvei 682, Fylkesvei 684 og Riksvei 827 viktige veier i Tysfjord. Fra Boghøgda ved Bognes går fylkesvei 681 nordover til Korsnes, Tysfjordens gamle sentralsted. Nærmeste flyplass med fly til Oslo er Evenes. Det er også en liten flyplass i Narvik. Fra Hellmobotn, helt innerst i fjorden, er det noen timers gange gjennom terrenget til Sverige. Her er det ikke fast bosetning eller veiforbindelse, men hurtigbåten har rutetrafikk om somrene. Under 2. verdenskrig var dette en rute for flyktninger for å komme seg over til Sverige pga den korte distansen. Dette ble tyskerne fort klar over, og fortsatt kan man se flere tyske bunkere langs stien opp mot svenskegrensen. Befolkning. Tysfjord kommune ligger i det lulesamiske kjerneområdet på norsk side, og følgelig er en del av befolkningen sjøsamer av lulesamisk opprinnelse. Folketallet i Tysfjord kommune minker år for år. Slik har utviklingen vært i hele tiden etter 2. verdenskrig. Kommunen kan derfor karakteriseres som en fraflyttingskommune. Tettsteder, bygder og grender. Tysfjord kommune har en tettbebyggelse med folketall og tetthet som tilfredsstiller SSBs krav til et tettsted, nemlig Kjøpsvik med omtrent 950 innbyggere. Fra å være en samisk bygd tidlig på 1800-tallet har Kjøpsvik blitt utbygd som industri- og administrasjonssenter i kommunen. Korsnes er Tysfjords historiske senter ved utløpet av fjorden. Bygdene Storjord med omtrent 250 innbyggere, Drag med omtrent 950 innbyggere og i den fraflyttingstrua bygda Musken med omtrent 35 innbyggere. Bygda Gressvik i Grunnfjorden er Norges eneste rene lulesamiske bygd. For tiden bor det to mennesker der. Hellandsberg er ei grend med småbåthavn, nedlagt dampskipskai og inntil 2009 anløp av lokalbåten to ganger daglig. Stedet er forbundet med fylkesvei 682 fra Drag (6 km). Kirken for Drag/Helland sogn ligger på Hellandsberg. Tysfjord er en kommune med mange små veiløse grender og enkeltgårder langs fjordene. Mange av disse er fraflyttet og brukes hovedsakelig som feriesteder. Den norske kirke. Den eldste kirken i Tysfjord er Korsnes kirke, en langkirke fra 1889 i bygda med samme navn. Helland kirke er en langkirke fra 1972, mens Kjøpsvik kirke, som er hovedkirke i Tysfjord, er fra 1975. Skoler. Skolene på Drag og Musken er de eneste i Norge som har undervisning på lulesamisk. Næringsliv. Norcem har en moderne sementfabrikk i Kjøpsvik, med ca. 130 ansatte. Sementfabrikken ble etablert i 1920, og driften er basert på store forekomster av kalkstein. Offentlig administrasjon, litt turisme og jordbruk er de andre hovednæringene i Tysfjord. Tidligere var næringskombinasjonen jordbruk-fiske vanlig i Tysfjord. Kultur. a> kultursenter på Drag i Tysfjord. Lulesamisk senter. Árran er det det lulesamiske senteret på Drag i Tysfjord. Det inneholder Sametingets administrasjon, museum, språk- og kulturarbeidere og en lulesamisk barnehage og arrangerer bl.a. kurs i lulesamisk. Museer. Tysfjord Museum har anlegg i Kjøpsvik og på Korsnes, og er organisert som en avdeling av Museum Nord. En stor andel av befolkningen i kommunen er samer, og dette avspeiles i museets flerkulturelle perspektiv. I Kjøpsvik har museet to bygninger, bl.a. lensmannsgården som også har vært direktørbolig for sementfabrikken. På Korsnes drifter Tysfjord Museum et eldre bygningsmiljø. Bygningsmassen består bl.a. av bårstue fra 1800-tallet, stabbur, fjøs, samt ei stor brygge fra siste del av 1800-årene. Stedets historie dreier seg om handel, kommunikasjoner og fiskeindustri. Under familien Normann fikk Korsnes en storhetstid som handelssted på slutten av 1800-tallet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Korsnes/Hierggenjárgga, Tysfjords historiske sentrum ved fjordens utløp mot Vestfjorden. Stedet ligger ved innseilingen til Tysfjord og er på en måte porten til kommunen. Her ligger Tysfjords eldste kirke og handelssted, og her var det tidligere hurtigruteanløp. Stedet lå sentralt til den gang da all viktig transport foregikk sjøveien. I området er det helleristninger som viser gammel bosetting, og Korsnes har også et aktivt og levende bygdemuseum. Korsnes har nær forbindelse med E6 og stort besøk av turister stedet har hele sommerhalvåret. En rekke store arrangementer er blitt avholdt på Korsnes, blant annet Kirkespillet i 2000. Kulturminner. Det er funnet hellerisninger på Leiknes, og motivet er jaktscener, og de eldste viser beskrivelse av en spekkhogger. Vennskapskommuner. Tysfjord kommune er vennskapskommune med Kirisji i Leningrad oblast. Vefsn. Vefsn (sørsamisk: "Vaapste") er en kommune på Helgeland i Nordland fylke. Den grenser i nordvest mot Leirfjord, i nord og øst mot Hemnes, i sørøst mot Hattfjelldal, i sør mot Grane, og i vest mot Brønnøy, Vevelstad og Alstahaug. De fleste innbyggerne bor i Mosjøen, som også er kommunens administrasjonssenter. Viktige næringsveier er handel, industri og landbruk. Historie. Den første bosetningen i Vefsn kan spores tilbake til steinalderen. Blant annet er Norges eldste ski funnet i Drevja. Vefsn dukker også opp i historien om hvordan Torolv Kveldulvsson krevde «finnskatten» i Egils soga, og den dag i dag bærer veistykket mellom Storsmedseng og Litlsmedseng ved Fustvatnet navnet «Toraveien». Dolstad har vært kirkested siden 1100-tallet hvor den første kirka var tilegnet St. Michael. Fra middelalderen var Vefsn en "fjerding" under Alstahaugsysla. Den nåværende Dolstad kirke ble bygget i 1735 og Vefsn ble eget prestegjeld i 1767. Vefsn kommune ble opprettet i sin nåværende form 1837 som et følge av de nye formannskapslovene og omfattet også det som nå er kommunene Hattfjelldal og Grane. Disse ble skilt ut som egne kommuner i 1862 og 1927. Tettstedet Mosjøen vokste gradvis frem som sentrum i regionen og fikk derfor ladestedsrettigheter i 1874 og var egen bykommune i åra 1875-1961. I 1866/1867 ble det opprettet et engelsk eid sagbruk (Engelskbruket) på Halsøy som tok ut store tømmermengder fra distriktet. Sagbruket representerte den første industrialiseringen av kommunen. Uttak av store tømmermengder gjorde også at båtbygging var en viktig næringsgren i kommunen. I årene 1903 til 1921 bygget man heldekkede seilbåter ved Skandfers baadbyggeri ved Kulstadsjøen. Under krigen var det en tysk krigsfangeleir i Drevja. Hovedsakelig ble det holdt russere i leiren. I tillegg arbeidet jugoslaviske krigsfanger på «Blodveien» over Korgfjellet. Den andre store bølgen med industrietablering kom etter 2. verdenskrig, med etableringen av Nord-Norges Salgslag i 1945 og aluminiumsverket Mosal, nå Elkem Aluminium og Mosjøen Veveri på 50-tallet. Samtidig pågikk det store vannkraftutbygginger i distriktet. Kommunen ble dannet i sin nåværende form i 1963 ved å slå sammen daværende Vefsn kommune (som omfattet den sørlige delen av dagens kommune) med kommunene Mosjøen, Drevja og Elsfjord. Kommunikasjonsmessig ble Nordlandsbanen åpnet frem til Mosjøen sommeren 1940, mens veiforbindelsen til Leirfjord og Sandnessjøen ble åpnet på 60-tallet. Før den tid var det sjøbuss-forbindelse mellom de to byene. Kommunen fikk egen kortbaneflyplass i 1987. Det er også verdt å nevne at Blodveien over Korgfjellet ble i 2005 erstattet med tunnel gjennom Korgfjellet. Korgfjelltunnelen er med sine 8555 meter lengste tunnel på E6. Det planlegges også ny E6 gjennom kommunen fra Korgfjellet til Mosjøen og ny fylkesvei 78 fra Mosjøen til Leirfjord er under bygging. Kultur. Vefsn har et rikt kulturliv, spesielt innenfor kunsthåndverk og musikk. Distriktsmusikerne i Vefsn-Ensemblet samt ansatte ved musikklinja ved den videregående skolen er viktige pådrivere innenfor musikklivet. Komponisten David Monrad Johansen (1888) er født og oppvokst i Mosjøen. Hvert år i september arrangeres det også Tiendebytte, som er et tradisjonsrikt handels- og kulturarrangement. Kippermocupen, som er en stor helgeturnering i fotball for barn og unge er også et årlig arrangement. Kommunen er deltaker i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «Tre Éldar» av den islandske kunsteneren Hulda Hákon. Målsaken står også ganske sterkt i kommunen, der Vefsn mållag er en aktiv forening. Den nyrestaurerte Byparken i Mosjøen dokumenterer og beskriver byens og parkens utvikling gjennom mer enn 130 år og kan leses som en levende historiebok. Parkelementer eller delområder fra alle tidsepokene i parkens historie er gjenskapt. Den 8,5 dekar store parken består av 4 deler som representerer fire ulike tidsepoker: 1900-parken, Paviljongen fra byplanen av 1925, 1948-parken og 2000-parken. Det er tre kirker i Vefsn Kommune. Dolstad kirke, Elsfjord kirke og Drevja kirke. Geografi. Kommunen har fått sitt navn etter elva Vefsna som renner gjennom kommunen og ut i Vefsnfjorden. To andre store vassdrag er Fusta-vassdraget og Drevja-vassdraget nord i kommunen. Fustvatnet er den største innsjøen. Andre innsjøer i Fustavassdraget er Mjåvatnet, Ømmervatnet og Luktvatnet. I Drevjavassdraget er Drevvatnet største innsjø. Store deler av kommunen består av skog og fjellområder. Det høyeste fjellet er Brurskanken på 1447 moh. Litt sør for Mosjøen finner man kalksteingrotta Øyfjellgrotta. På sørsiden av Vefsnfjorden ligger bygdene Vikdalen, Hundåla og Husvika. I nord finner man den lille bygda Elsfjord. Vefsnfjorden med Mosjøen og Vefsna-dalføret i bakgrunnen Kommunen har flere naturreservat. Drevjaleira og Herringbotn er viktige våtmarksområder, Andåsen har mye gråorskog mens Skjørlægda er et lite påvirket dalføre med relativt mye barskog. Næringsliv. "Kilde SSB 2005" Tertiærnæringene er den viktigste næringsgrenen i kommunen, hvor både handel og offentlig tjenesteyting er viktig. Innenfor sekundærnæringene er store industribedrifter som Alcoa Mosjøen, Alcoa Mosjøen Anode, ISS Industrielt vedlikehold. Andre større bedrifter er Helgeland Sparebank og HelgelandsKraft. Kommunen har relativt lite landbruk. I 2008 åpnet en ny anodefabrikk i Mosjøen. Vennskapsavtaler. Lycksele, Lappland i Sverige Volkhov, Leningrad i Russland (siden 1992) Gornji Milanovac, Moravica i Serbia (siden 1975) Vega. Vega er ei øy og en øykommune på Helgeland i Nordland. Kommunen grenser til nabokommunene Brønnøy, Vevelstad og Alstahaug. De 6500 øyene, holmene og skjærene i kommunen står på UNESCOs liste over verdensarven. Vega kommune har et samarbeid med en annen verdensarvkommune, Neringa kommune på Den kuriske landtunge i Litauen. Geografi. Foruten hovedøya Vega, har også øyene Ylvingen og Omnøy fastboende. Andre øyer er blant annet Lånan og Skogsholmen. Sørsiden av øya Vega domineres av de om lag 700 meter høye Vegtindan mens nordsiden domineres av myrlandskap. Øyene Hysvær og Søla inngår i Søla landskapsvernområde. Et annet vernet område, Eidemsliene naturreservat ble foreslått fredet alt i 1911. Innenfor verdensarvområdet på Vega finnes i tillegg tre naturreservat; Eidemsliene, Holandsosen og Kjellerhaugvatnet. Næringsliv. De viktigste næringsgrenene i kommunen er jordbruk, fiske og lokal tjenesteyting. Det finnes også en del fiskeforedling i kommunen. Historie. "Vegaøyene viser hvordan generasjoner av fiskere/bønder gjennom de siste 1500 årene har opprettholdt et livsgrunnlag i et ugjestmildt kystlandskap nær polarsirkelen, bygget på den nå unike tradisjonen med høsting av edderdun, og det feirer også bidragene som kvinnene har gitt til edderdunprosessen." Dronning Sonja foretok den offisielle åpningen av Vega som UNESCO-verdensarvområde ved en seremoni i Hysværøyan den 20. april 2005. Kultur. Kommunen var deltaker i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «En ny samtale», ferdig 1992, av den finske kunstneren Kain Tapper. Vestvågøy. Vestvågøy er ei øy og en kommune i Lofoten i Nordland. Det aller meste av kommunen utgjøres av øya Vestvågøy, som før bar navnet "Lofotr", opphavet til "Lofoten". Kommunesentret er Leknes og kommunen er Lofotens mest folkerike kommune med sine innbyggere (per 1. januar 2008). Leknes ligger geografisk midt i Lofoten, vest for Svolvær og øst for Å. Stamsund har daglige anløp av Hurtigruta. Befolkningen er konsentrert først og fremst rundt Buksnesfjorden, det vil si rundt kommunesenteret Leknes og tvillingtettstedet Fygle, Gravdal der man finner Nordlandssykehuset Lofoten, samt videre ut mot Ballstad. Den lange strekningen langs Buksnesfjordens vestside Leknes-Gravdal-Ballstad, har noe over innbyggere. Leknes er den byen/tettstedet som har hatt størst befolkningsvekst i Lofoten og Vesterålen fra år 2000 til 2008 (2008). Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Vestvågøy har bare et ørlite felt av gammelt (arkeisk) grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, like ved Borge kirke nord i kommunen. Det består av gabbro, dioritt og anortositt. Kommunen består ellers av omlag 80 prosent paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene mange steder i Lofoten og Vesterålen størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt, for eksempel nord for Raftsundet. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene et innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. I havet utenfor Lofoten er grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Vestvågøy er som Lofoten for øvrig et yndet turistmål med høye fjell, på sydsiden sjarmerende fiskevær som Ballstad og Stamsund, og på øyas vestside hvite sandstrender som på Hauklandsstranden, Viksanden, Unstad, Utakleiv og Eggum. På Eggum finnes Eggum naturreservat. Utakleiv, Eggum, Vestresand og Kvalnes er yndede steder å betrakte midnattsola. I Leknes er sola over horisonten (midnattsol) fra 26. mai til 17. juli, og om vinteren er sola under horisonten fra 9. desember til 4. januar. Utakleiv er av den britiske avisa The Times kåret til å være den den mest romantiske stranden i Europa, mens nabostranden Hauklandsand av Dagbladet er kåret til Norges beste badestrand. Samfunn og næringsliv. Øyas sentrale deler er flate og domineres av jordbruk. På Borg ligger det største hus (80 meter) fra vikingtiden som noen gang er funnet. Vikingmuseet på Borg består av en rekonstruksjon i full størrelse med unike gjenstander utstilt. Leknes er handelssentrum med Lofotens største detaljhandelomsetning, og Nord-Norges nest største kjøpesenter er under bygging her i 2008/2009 (2008). Leknes Lufthavn er en kortbaneflyplass med 7 daglige avganger mellom Leknes og Bodø i hver retning, og enkelte avganger mellom Leknes og Svolvær. Leknes er utgangspunkt for bussruter til resten av Lofoten. Leknes Havn er en av Norges viktigste og mest besøkte havner for cruiseskip med ca. 70 anløp i året. Lokalavisa for Vest-Lofoten, Lofot-Tidende, holder til på Leknes og kommer ut 2 ganger i uka. Avisa Nordlands kontor for Lofoten og Lofotpostens redaksjon for Vest-Lofoten ligger også her. Administrativ historie. Dagens Vestvågøy kommune består av fire tidligere kommuner: Buksnes, Hol, Borge og Valberg. Hol ble 1. juli 1919 utskilt fra Buksnes som egen kommune. Ved delingen hadde Hol kommune 2272 innbyggere og gjenværende Buksnes 3188 innbyggere. 1. januar 1963 ble kommunene Buksnes, Hol, Borge og Valberg slått sammen til Vestvågøy kommune. Ved sammenslåingen hadde Buksnes 4416 innbyggere, Hol 3154, Borge 4056 og Valberg 662 innbyggere. Vevelstad. Vevelstad er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser i nord mot Alstahaug, i øst mot Vefsn, i sør mot Brønnøy, og i vest over havet mot Vega. Næringsveiene er hovedsakelig jordbruk, fiske, fiskeforedling og treforedling. Kystriksveien passerer gjennom kommunen. I Vevelstad står også Vevelstad kirke som er en vakker trekirke fra 1871. Geografi. Kommunen består hovedsakelig av fastland, hvor Vistenfjorden går langt innover i kommunen. Fjorden regnes for øvrig som «Norges reneste fjord». Den største øya i kommunen er Hamnøya. Av vann i kommunen nevnes Søre Vistvatnet, og ved siden av Esøya ligger holmen Vomma. Historie. Helleristninger i Vistnesdalen viser at kommunen har vært bebodd siden steinalderen. Kultur. Kommunen var deltaker i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «Opus for himmel og jord» av Oddvar I. N. Vevelstad Bygdetun er en del av Helgeland Museum. Tusenårssted. Vevelstad kommunes Tusenårssted er bygdetunet med omliggende område. Statstilskuddet ble brukt til opprusting og markering i dette området. "Til minne om fjordbygdas 7 sønner "som gav sitt liv for Norges frihet Videre ble det reist en tusenårsstein på Tusenårsstedet med inskripsjonen «Tusenårssteinen». Steinens bakside er disponert til mindre plater med tanke på større og mindre begivenheter i årene fremover. Det ble plantet tusenårstrær i alle kretser. Værøy. Værøy er en øy-kommune i Lofoten i Nordland. De nærmeste nabokommunene er i nord Moskenes og i sørvest Røst. Værøy er den nest minste og den nest ytterste av kommunene i Lofoten. Arealet er 17,5 km², innbyggertallet rundt 750. Hele 43% av yrkesbefolkningen er sysselsatt innenfor fiskeriene. Værøy er et av landets mest produktive samfunn. Bak hver innbygger ligger en eksportverdi på ca. 600 000 kr (Oslo 10 000 kr). Klimaet på Værøy er perfekt for produksjon av tørrfisk med milde vintre og kjølige somre. Markedene for tørrfisken er først og fremst Italia. (Venezia er Værøys vennskapskommune). Sildefisket er betydelig for Værøy. Dette er en næring som i de siste årene har blomstret opp og blitt viktig for øysamfunnet. Værøy har på få år blitt en av fylkets største landingshavner for denne pelagiske fisken. Værøy har også egen sjokoladefabrikk, som ligger på nordsiden av øya i bygningsmassen på Trollhavna (tidligere Værøy Gamle Flyplass) Værøy er likevel best kjent for fuglefjellene på yttersiden av Måstadhalvøya. Her finnes store kolonier av de fleste sjøfugler. I den såkalte «lundeura» hekker tusentalls lundefugl. I eldre tid var sjøfuglen, og spesielt lundefuglen, en viktig matressurs for øyfolket. Så viktig var fuglefangsten at man holdt egne hunder kun for fangst av lundefugl, «lundehunder». I dag er det rundt 600 lundehunder i Norge. Alle har til felles at de kan spore sine aner tilbake til den vesle veiløse grenda Måstad på Værøy. Veiene på Værøy er gode, og det kan være fornuftig å ta med bil eller sykkel. Det finnes mer enn 500 registrerte kjøretøy på Værøy, men bare 22 km offentlig vei. Kommunikasjonene til Bodø er gode med daglig fergeforbindelse og Norges eneste regulære helikopterrute. Flytid til Bodø er 20 min med et svært nytt og moderne helikopter, AgustaWestland AW139, det første i sitt slag i kommersiell trafikk i Europa. I sommersesongen er fergeforbindelsen til Moskenes og Røst gode. Gamle fortellinger omtaler den beryktede malstrømmen Moskenstraumen som går mellom Værøy og Lofotodden. «Den store Male» har gjennom tidene vært et av verdens mest beryktede havområder. Her i den store Male endte Jules Verne sin fortelling om kaptein Nemo og undervannsbåten «Nautilius». («En verdensomseiling under havet»). Mange oldtidsfunn forteller om tidlig bosetting på Værøy. Hulemaleriene som ble oppdaget i 1994 er over 3 000 år gamle. Måstad. Måstad ligger sør på Værøy. Fjellet nærmest henger over den gamle og fraflyttede grenda Måstad. Fra denne uveisomme grenda stammer lundehunden. Til Måstad kommer en lettest med båt eller til fots fra Nordland. Turen tar vel 2 timer hver vei. Værøy gamle kirke. Værøy gamle kirke med sin svarte løk-kuppel er også Lofotens eldste kirke, bygd rundt 1740 og flyttet til Værøy i 1799. Alabastfigurene på altertavla er fra England ca. 1430. Nordlandshagen. Nordlandshagen er et populært utfartsområde. Nordlandshagen ligger på nordsiden av øya, ved den nedlagte flyplassen. Her kan man oppleve midnattsola fra 30. mai til 13. juli hvis været tillater det. Ørnefangst. Ørnefangst er en utrolig fangsttradisjon Værøyfolket er alene om. Man fanget ørn med hendene. Gamle fangststeder kan fortsatt sees blant annet i Rømdalen og ved flyplassen på Nordland. Mollbakken. Mollbakken (gammelt havnivå) på Nordland består av rundslipt stein. Her er det gjort en lang rekke funn fra vikingtiden. Lundehunden. Lundehunden er en av Norges syv hunderaser, og den mest sjeldne. Den har en tå mer enn andre hunder, er liten og svært smidig. Den ble kun brukt til fangst av lundefugl. Ettersom fuglefangsten var helt livsnødvendig for folket i Måstad, overlevde hunderasen på Værøy. Sanden. Sanden er en merkverdig og vakker badestrand. Til Sanden kommer du kun med båt. Under den 400 m høye fjellveggen kan det bli utrolig varmt. Turstien. Turstien er en populær rundtur som er mye brukt etter at den ble ferdig i 1999. Har godt dekke også for sykkel, barnevogn og rullestol. Heia. Heia har en nydelig utsikt over øya. Her er det flere muligheter for å komme opp. Du kan gå Bjørka, en bratt sti oppover fjellet. Eller ta veien opp i Rømdalen og følge den asfalterte veien. Her vil du se et gammelt ørnehus et stykke på veien. Breivika. Breivika ligger på veien til Nordland. Her ligger det ei nydelig strand, Skarsursanden. Vil du gå opp dalen tar du stien fra veien som er merka med et skilt. Gjerdeheia. Gjerdeheia er ganske spesielt. Det er et fjellparti som er helt flatt på toppen. Du kan gå opp fra Breivikdalen, der du tar til venstre et stykke oppi dalen. Eller du kan ta stien opp Rømdalen og til høyre et stykke oppi dalen. Der går du forbi Hornet og utover til Gjerdeheia. Nordlandsnupen. Nordlandsnupen Værøys høyeste topp. Du går opp Breivikdalen og tar til høyre et stykke opp. Fjelltoppen rager ca 456 meter over havet. Været på Værøy. Været på Værøy er alltid overraskende. Sol og regn, vind og tåke kan skifte svært raskt. Vinterklimaet er mildt og det er få dager graderstokken kryper under null. Dette gir et perfekt klima for produksjon av tørrfisk som er Værøys største eksportartikkel. Turister bør nok huske at været kan være skiftende også om sommeren. Vågan. Vågan (nordsamisk: "Vuogát") er en kommune i Nordland. Den grenser i nord til Hadsel, i øst til Lødingen, og over Sundklakkstraumen i vest til Vestvågøy. Kommunens eneste by er Svolvær med ca. 4 100 innbyggere. Svolvær–Kabelvåg er kommunens største befolkede område, med vel 6 200 innbyggere. Vågan kommune ligger i Lofoten, og omfatter nesten hele Austvågøy, Gimsøya og en rekke mindre øyer, blant andre Henningsvær og Skrova. En liten flik av Hinnøya tilhører også Vågan. Vågan kommune ligger lengst øst av de seks lofotkommunene. Kommunenavnet Vågan stammer fra det gamle navnet Vågar som var navnet på de tre vågene (buktene) Kirkevågen, Kabelvåg og Storvågan. Vågan var i middelalderen et kraftsentrum og den første organiserte byorganiseringen nord for Trondheim, les mer om Kabelvåg, Vágar i Hålogaland. Natur og geografi. Gunnar Berg "Fra Svolvær havn", 1891 Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Vågan kommune har bare et ørlite, gammelt (arkeisk) grunnfjell langt sørvest på Austvågøya ved tettstedet Hopen. Det består av gabbro, dioritt og anortositt. Kommunen består ellers av omlag 70 prosent paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene størknet ofte raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt, for eksempel nord for Raftsundet. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene rundt Kabelvåg og langs hele vestsiden av Austnesfjorden betydelige innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Helt i sør på halvøya ut mot Henningsvær finner vi Hopen-intrusjonen utenfor stedet Hopen. Det er et 1 863 millioner år gammel formasjon av granitt og mangeritt. I havet utenfor Lofoten og Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Næringsliv. Fiske er viktigste næringsvei. Vågan er Nord-Norges nest største fiskerikommune og Nord-Norges største oppdrettskommune. Verkstedindustrien i Vågan er blant den største i Nord-Norge og øvrig fiskeriservice knyttet til den er betydelig. Det maritime klusteret i Vågan er et av de største i Nord-Norge og betydelig også i nasjonal målestokk. Skarvik AS i Svolvær er den største bedriften og vant blant annet Våganavisas kåring som årets Vågan-bedrift i 2010. Skarvik har Nord-Norges største tørrdock som ble ferdigstilt i 2010 og var landets første reperasjonsverft som fikk ISO 9001 sertifisering i 2008. Som resultat av investeringen i tørrdock, har Skarvik vunnet kontrakten for vedlikehold av Kystvaktens Nordkapp-klasse fartøy. Andre betydelige bedrifter innen maritim næring i Vågan er AS Lofoten Sveiseindustri (Svolvær), Marhaug (Svolvær), Nogva Svolvær AS (Svolvær), Kabelvåg Mek Verksted AS (Kabelvåg), Hovde Maritim AS (Henningsvær). Andre viktige næringsveier er reiseliv, handel og offentlig og privat tjenesteyting. Kommunikasjoner. Daglig flyforbindelse med de andre kortbaneflyplassene i området og stamrutenettet i Bodø. (Flyplassen er utsatt for dårlig vær, så litt for ofte må man lite på Leknes Lufthavn i stedet). Svolvær anløpes daglig av Hurtigruten. Det er hurtigbåtforbindelse til Stokmarknes og Bodø, tidligere også til Narvik. Fergeforbindelse til Skutvik/E6. Mot Vesterålen er det fergesamband mellom Fiskebøl og Melbu. Gode bussforbindelser til og fra Svolvær. Bilferger til Skrova, Brettesnes og Digermulen. Øksnes. Øksnes (nordsamisk: "Ikšnášši") er en kommune i Nordland fylke og er en del av Vesterålen. Den har grense mot kommunene Sortland i sør og Bø i sørvest. Den viktigste næringsveien i kommunen er fiskeri og fiskeindustri, som utgjør 38% av sysselsettinga. Øksnes har 5000 innbyggere (pr 1. april 2012), hvorav kommunesenteret Myre har 2850. Øksnes kommune har fått navn fra stedet Øksnes, som ligger på sørsiden av Skogsøya. Der ligger Øksnes kirke. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Øksnes kommune dekkes hovedsakelig av gammelt arkeisk grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene på Skogsøya Skogsøya i vest og rundt Myre også mindre innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Det er også egne felt av amfibolitt på småøyene i sørvest, og helt nordøst på Skogsøya, formasjoner som er inntil 2 500 millioner år gamle men ofte atskillig yngre. Kommunen består ellers omkring 10% av paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene mange steder i Lofoten og Vesterålen størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, men Torset-intrusjonenved Romset og Saltberget sørvest i kommunen består av 1 780 – 1 790 millioner år gammel granitt og mangeritt. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er foruten mangeritt også noe charnoctitt. I havet utenfor Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Administrativ historie. 1. januar 1866 ble gårdene Jørland og Verhalsen på Langøya, med til sammen 40 innbyggere, overført til Bø kommune. Øksnes kommune ble 1. juli 1919 delt i to, ved at den østlige delen av kommunen ble skilt ut som Langenes kommune. Etter delingen hadde Øksnes kommune 2296 innbyggere, mens Langenes hadde 1085 innbyggere. 1. januar 1963 ble gården Holm, med 65 innbyggere, overført fra Langenes til Sortland kommune. 1. januar 1964 ble det meste av Øksnes slått sammen med Langenes igjen, til nye Øksnes kommune. Ved sammenslåingen hadde gamle Øksnes kommune 3112 innbyggere og Langenes 2037 innbyggere. Samtidig ble gårdene Sundan, Andsletta, Møkland, Kråkberget, Sommarland, Sør-Rygge og Nord-Rygge, med til sammen 271 innbyggere, overført fra Øksnes til Bø kommune. Flatanger. Flatanger er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Kommunen grenser i vest og nord direkte ut mot det beryktede havområdet Folda, landskapet karakteriseres av mindre fjorder og ialt 1 084 øyer og skjær. Kommunen grenser mot Namdalseid i øst og Osen i sørvest. I nordvest grenser den i sjøen til Namsos kommune, og i nord grenser den i sjøen til Vikna. De viktigste næringsveiene i kystkommunen Flatanger er primærnæringer som landbruk og havbruk samt turisme. Kommunen har flere anlegg for fiskeoppdrett, foruten noe fiskeforedling og metallvareindustri. Kommunen har fra 2000-tallet opplevd en betydelig vekst i antallet fritidsboliger og overnattingsdøgn, noe som har lagt grunnlaget for endel nye arbeidsplasser. Av utenlandske turister ferierer særlig mange tyskere i Flatanger. Nærmere 40 % av kommunens innbyggere for i administrasjonsenteret og det eneste tettstedet, Lauvsnes. Navn. Kommunens navn er sammensatt av norrønt "flatr", antageligvis i betydningen «grunt vann», og "angr", «fjord eller vik». Navnet er ikke funnet nevnt i gammel tid, ifølge stedsnavnsgranskeren Oluf Rygh. Navnet later til å være et fjordnavn, men det forblir uvisst hvilken av fjordene som tidligere har båret det. Med utgangspunkt i de beslektede navnene Flatvad i Sunndal og Flatval på Hitra mente Rygh at den grunne fjorden med mange øyer og skjær utenfor Vik kunne være opphavet til Flatanger-navnet. Geografi. De største øyene i kommunen er Kværnøya, Halmøya, Gladsøya og Bjørøya. De øyene som i dag har fast bosetning, er Løvøya, Gladsøya og Skingen, hvorav de to førstnevnte har broforbindelse til fastlandet. Kommunen har flere viker og fjorder som skjærer inn fra kysten, blant andre Jøssundfjorden, Bølefjorden og Knottenfjorden. Fastlandet er svært kupert med en rekke berg og fjell, hvorav Beingårdsheia (613 moh.), Rapet (571 moh.), Grønnlifjell (565 moh.) og Jøssundvarden (564 moh.) er de høyeste. Berggrunnen består i hovedsak av gneis av granittisk og migmatittisk opprinnelse. Den ytterste skjærgården har lite vegetasjon, men store deler av Flatanger er dekket av løv-, gran- eller furuskog. Her finnes også en rekke små og større vann og vassdrag, størst er Lauvsnesvatnet (2,7 km²) med Lauvsneselva. Det er dessuten endel jordbruksareal i kommunen, oftest innerst i fjordene, og jordsmonnet er forholdsvis karrig. Plantelivet i kommunen er ikke spesielt rikt, men noen sjeldne arter finnes. I skjærgården er det mye sjøfugl. Foruten administrasjonssenteret og tettstedet Lauvsnes (ca. 440 innbyggere) finnes småsteder som Utvorda, Innvorda, Oppland, Sørnesset, Vik, Kvaløysæter, Jøssund, Einvika, Hasvåg og Sitter. Samfunn. I Den norske kirke er Flatanger inndelt i Sør-Flatanger og Nord-Flatanger sogn, med henholdsvis Vik kirke og Løvøy kirke som sognekirker, i Flatanger prestegjeld, som i sin tur hører under Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Flatanger lensmannsdistrikt tilhører Nord-Trøndelag politidistrikt, mens kommunen i domstolene sorterer under Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett. Politikk. Viktige politiske saker i kommunen har vært spørsmålet om hytteutbyggingen i strandsonen, eventuell vindkraftutbygging, skolestruktur og deltagelse i interkommunalt samarbeid. Fra 2011 dannes flertallet i kommunestyret av Senterpartiet, Høyre, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mens Venstre, som hadde ordføreren i årene 2003–2011, sitter i opposisjon. Olav Jørgen Bjørkås fra Senterpartiet er ordfører, mens Knut Staven fra Høyre er varaordfører. Næringsliv. Fra gammelt av var jordbruk og fiske, ofte drevet i kombinasjon, de viktigste næringsveiene i Flatanger kommune. Med etableringen av Namdalens Træsliperi A/S i 1909 ble industrien en viktig næring. Tresliperiet ble lagt ned i 1979. På denne tida ble fiskeoppdrett introdusert i kommunen og i løpet av de neste 30 årene har denne næringen vokst til å bli den viktigste i Flatanger. Det siste tiåret har også turistnæringen ekspandert betydelig. Jordbruket, og særlig fiskeriene, har gått tilsvarende tilbake. Kultur. Av flere flotte severdigheter har man Villa fyr, som var det siste kullblussfyret som ble bygd i Norge (1839) og Utvorda kystfort, som ble anlagt av tyskerne under annen verdenskrig. Kommunens tusenårssted er møteplassen på Stranda på Lauvsnes. Stedet ble valgt ut fordi det de siste hundre årene har vært en av de største møteplassene i kommunen. Dette var fordi det lå butikk der og at det var her «Dampen» la til. Det ligger fortsatt butikk der i dag og det er både gjestehavn og småbåthavn i området, og mange turister kommer sjøvegen til Lauvsnes om sommeren. Zanzibar Inn Kro og Motell ligger ikke så mange skritt unna tusenårsstedet. Fosnes. Fosnes er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den grenser i nord mot Nærøy, i øst mot Høylandet, i sør mot Overhalla og Namsos, og i vest ligger Gjæslingan, de sydligste øyene i Vikna før Norskehavet. Fosnes kalles gjerne «Olav Duuns rike». Det er en liten kommune med få innbyggere, men den er godt kjent for sin vakre natur, som også er gjenstand for skildringer i Duuns heimstaddikting. Fosnes er en typisk kyst- og jordbrukskommune med lite tradisjonelt fiske, og oppdrettsnæringen ansees også som viktig. Etymologi. Kommunens navn kommer fra gården Fosnes, som er sammensatt av norrønt "fólgsn", «gjemmested», og «nes». Opphavet er dermed tilnærmet det samme som for Fosen, og kan sikte til en naturhavn som gir skip le for havet. En innbygger i Fosnes skal, ifølge Språkrådet, omtales som «fosnesbygg» eller «fosning». Geografi. Kommunen består av øyene Jøa og Elvalandet og fastlandet Salsnes østenfor, og administrasjonssenteret Dun ligger midt på Jøa. På Jøa ligger også Seierstad, som er kommunikasjonsmessig viktig med sin fergeforbinelse til Ølhammaren på Elvalandet. Det meste av Elvalandet tilfaller imidlertid Namsos kommune, og Fosnes ligger dermed omlag 35 km unna handelssenteret i regionen. Foruten de nevnte småstedene, som ingen kvalifiserer til tettsteder, er befolkningen rimelig spredt, og den østre delen av kommunen er nesten ubebodd. Geologisk består nesten hele kommunen utelukkende av hard gneis. Jøa er delvis skogkledd, hovedsakelig med granskog, og mens den sydlige delen av øya er flat og myrlendt, er den nordlige delen kupert med Moldvikfjellet (297 moh.) som høyeste punkt. På Jøa er det ialt 5 000 dekar med sammenhengende brenntorvmyrer. Innsjøen Salsvatnet på Salsnes er Nord-Europas nest dypeste, med sitt største dyp på 460–480 muh. Salsvatnet er opprinnelig utgravd av en isbre, og blir oppdemt av en 1 km bred morenerygg mot Foldafjorden. Norges geologiske undersøkelse kunne rapportere at 20–50 % av innbyggerne i kommunen hadde drikkevann av tilfredsstillende kvalitet i 1990, og at denne andelen hadde økt til mer enn 50 % i 1996. Samfunn. Grunnkretser i Fosnes kommune er Faksdal/Dun/Hov, Seierstad/Fosnesvågen, Nordsundet/Elvalandet og Salsnes/Salen, altså ialt fire grunnkretser. I Den norske kirke svarer kommunen til Fosnes sogn (med Dun kirke) i Fosnes prestegjeld, som igjen ligger under Namdal prosti og Nidaros bispedømme. Med hensyn til politi og rettsvesen sogner kommunen til Namsos og Fosnes lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt og Namdal tingrett. Fosnes har i de senere år slitt med befolkningsnedgang, og kommunen tilbyr i dag gratis boligtomt i kommunale boligfelt på Seierstad og Salsnes. Fosnes har også prøvd å få innvandrere til å etablere seg i kommunen, men bortsett fra noen nederlendere på Jøa har ikke prosjektet klart å snu den negative trenden. Politikk. Senterpartiet har tradisjonelt vært det største partiet i Fosnes. Bjørg Tingstad (Sp) tok over som ordfører etter Kristen Dille (Sp) etter kommunestyrevalget 2007, hvor Senterpartiet igjen stilte fellesliste sammen med Kristelig Folkeparti. Felleslisten oppnådde rent flertall, og varaordfører Jarle Elden (Sp) ble gjenvalgt for en ny periode. Kultur. Olav Duun-stemnet i Namdalen arrangeres i år som slutter på 3, 6 og 9. Olav Duun-stiftinga i Namdalen (ODIN) står som arrangør sammen med Fosnes kommune. Olav Duuns barndomshjem Øver-Dun ble åpnet for publikum i 2011. Frosta. Utsyn fra sørenden av Frosta. Trondheim kan såvidt skimtes i bakgrunnen. Frosta sett fra Hellan i nordøst. Frosta er en bygd, en halvøy og en kommune i Nord-Trøndelag. Frosta grenser til Levanger kommune i øst, og ligger sentralt i Trondheimsfjorden. Frosta er en utpreget jordbruksbygd, og industrien er i hovedsak knyttet til jordbruket med næringsmiddelindustri. En betydelig veksthusnæring og potet- og grønnsaksproduksjon har gitt Frosta kallenavnet «Trondheims kjøkkenhage». Frosta innehar en viktig rolle i Trøndelags historie, idet Norges eldste lagting, Frostatinget, hadde sitt sete her, i nærheten av middelalderkirken Logtun kirke. Vikinghavnen på Fånestangen ble funnet i 2004. Nord på den lille øya Tautra, som ligger i Trondheimsfjorden mellom Frosta og Leksvik, finnes restene av Tautra kloster, et cistercienserkloster oppført i 1207. Lengre sør på øya ble det i 1999 etablert et kloster for cisterciensernonner. Grunnsteinen for nye Tautra Mariakloster ble lagt ned av dronning Sonja i 2003, og klosteret ble tatt i bruk sommeren 2006. Kommunen opplevde frem til 1980-årene en nedgang i folketallet, men har siden ligget stabilt. Kommunen knyttes til Nordlandsbanen og Europavei 6 i Åsen av Fylkesvei 753, og ligger omlag en halvtime unna Trondheim lufthavn, Værnes. Frosta har etterhvert fått en omfattende fritidsbebyggelse i form av hytter og campingplasser, og man regner med at folketallet i kommunen fordobles i sommersesongen. Navn. Kommunenavnet uttales "fråssta". Preposisjonen er som regel «på», for eksempel «de bor på Frosta», bortsett fra når man eksplisitt omtaler Frosta som en kommune (istedenfor et sted), for eksempel «folketallet i Frosta kommune» istedenfor «folketallet på Frosta». Det foreligger ingen sikker tolkning av navnet, men det kan komme fra et ord med grunnbetydningen «lokalitet (halvøy) som består av åser, rygger» eller fra «frodig sted». Geografi. Kommunen har ikke fått sine grenser endret siden formannskapslovene ble innført i 1837. Hele den sørvestlige delen av Frosta er lavland, og 80 % av kommunens areal ligger under 150 moh. I den nordøstlige delen ligger skogkledde åser på 250–300 moh., og høyest rager Storheia (370 moh.) på grensen mot Levanger kommune. 40 % av arealet er dekket av skog, for det meste gran. Jordbruksarealet utgjør 23 km². Berggrunnen består av lagdelt skifer og kalkstein, og opp til omlag 180 moh. er disse gjerne dekket av tidligere havleire og sand. I kommunen finnes Tautra og Svaet naturreservat og fuglefredningsområde. Bebyggelsen er tettest på det beste jordbrukslandet i sør, slik som ved Sørgrenda og Nordfjæra. Åsenfjorden skiller Frosta fra Skatval i Stjørdal kommune, og ideen om en undervannstunnel har vært lansert. Øya Tautra er 1,5 km² stor og 3,5 km lang, og bredden varierer fra 200 meter på det smaleste til ca. 1 km på det bredeste. Øyas høyeste punkt er 26 moh. Tautra har siden 1979 vært forbundet med fastlandet via en 2,4 km lang molo. Moloens innvirkning på dyrelivet gjorde at den ble ombygd, slik at en bro midt på moloen slipper vannstrømmen gjennom, i 2003. Samfunn. Frosta dannet et eget kirkesogn i Den norske kirke, og har Frosta kirke som sognekirke. Ellers finnes middelalderkirken Logtun kirke og det katolske Mariakloster på Tautra. Frosta sogn og Frosta prestegjeld inngår i Sør-Innherred prosti og Nidaros bispedømme. I politiet dekkes kommunen av Frosta lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt. I domstolene dekkes Frosta kommune av Inntrøndelag tingrett i Frostating lagdømme, som har kontorsted i henholdsvis Steinkjer og Trondheim, etter at Stjør- og Verdal tingrett og Inderøy tingrett ble slått sammen i 2011. Kommunen er en del av det interkommunale samarbeidet Værnesregionen fra 2006. Frosta skole i sentrumsområdet er felles barne- og ungdomsskole for hele kommunen. På videregående nivå søker de fleste seg videre til Ole Vig videregående skole i Stjørdal eller Levanger videregående skole. Lokalavisen "Frostingen" ble etablert i 1919. Gratisavisen "Stjørdals-Nytt" inkluderer også Frosta i sitt dekningsområde. Politikk. Fra 2011 dannes flertallet i kommunestyret av Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. Johan Petter Skogseth fra Senterpartiet er ordfører, mens Ola Aursand fra Arbeiderpartiet er varaordfører. Næringsliv. Kommunens hovednæringsvei er jordbruket, og i 2009 var 28,4 % av kommunens yrkesaktive befolkning sysselsatte i primærnæringene, mot et landsgjennomsnitt på 3 %. Sammenlignet er bare 3 % sysselsatte i industrien. Frosta kjennetegnes av et mildt klima og en fruktbar jord, hvilket medfører at jordbruksproduktene fra Frosta kommer på markedet tidlig på året. Foruten svineavl og åkervekster som korn og poteter har Frosta en stor grønnsaks- og bærproduksjon, og kommunens grønnsaksareal utgjør omlag halvparten av hele fylkets. Videre er omlag 10 og 12 % sysselsatte i henholdsvis byggevirksomhet og varehandel, mens nesten 20 % jobber innen helse- og omsorgssektoren. Historie. Det har bodd mennesker på Frosta så lenge det har vært fast bosetning i Trøndelag, og det har blitt gjort mange arkeologiske funn fra oldtiden i kommunen. Det finnes mange gravhauger, og ved Lianvatnet ligger restene av en bygdeborg, antagelig fra merovingertiden. Ved gården Logtun (fra norrønt "Lagatún", «Lovtun») ligger tinghaugen hvor Frostatinget ble holdt. Frostatingsloven er en av Norges eldste lover. Et kjent sitat fra denne er «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes». Ifølge Frostatingsloven var det en kirke her allerede på slutten av 1100-tallet, men den nåværende Logtun kirke er trolig oppført omkring 1500-tallet. Logtun kirke var sognekirke på Frosta frem til den nye Frosta kirke ble tatt i bruk i 1866. Logtun kirke forfalt deretter i mange år, men ble gjeninnviet i 1950. Man tror at både Frostatingets segl og lovbok har vært oppbevart i en kiste i kirken. Kirken har en spesiell altertavle som ble utskåret i 1652 og malt i 1655. Cistercienserklosteret på Tautra ble innviet i 1207 av munker fra Lyse kloster sør for Bergen. En regional forløper til Tautra kloster er Munkeby kloster i Levanger, som trolig er oppført noen tiår før Tautra kloster. Tautra kloster opphørte som selvstendig klostersamfunn i 1532, og ble lagt under kronen ved reformasjonen i 1537. I tilknytning til klosterkirken er det i bakken spor av flere bygninger, som delvis er asymmetriske i forhold til klosterkirken/klosterruinen. Klosterruinene ble i 1846 gitt som gave til Fortidsminneforeningen, som overtok Logtun kirke i 1903. Kultur. Kommunens kulturhus, Magnushallen, ble åpnet i november 2010. I kulturhuset arrangeres det månedlig bygdekino. Ellers finnes det en rekke serverings- og møtelokaler i kommunen. Musikkfestivalen MiG Tautra arrangeres på Tautra i juli hvert år. I årene 2003–2010 ble også Frostafestivalen på Småland på fastlandet arrangert. I tillegg blir «Frostadåggån» arrangert siste helg i juni av Frosta kommune, og har som hensikt å vise frem aktiviteter og muligheter i kommunen. I kommunen finnes idrettslagene Frosta Idrettslag og Neset Fotballklubb, stiftet i henholdsvis 1881 og 1905. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet har røtter i det gamle Frostatingets segl, og symboliserer kong Magnus Lagabøte med et liljesepter i venstre hånd ved overrekkelsen av den nye Frostatingsloven til lagmannen på Frostatinget i 1274. Kommunevåpenet har derfor et gull liljesepter mot en grønn bakgrunn, og ble godkjent i 1987. Grong. Grong (sørsamisk "Kråangke") er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den ligger langs E6, 20 mil nord for Trondheim. Antall innbyggere er om lag 2 600. Gjennom kommunen renner også Namsen, en velkjent lakseelv, som munner ut i Namsos. Kommunevåpnet er tre grønne trekanter plassert oppå hverandre som symboliserer et grantre, noe kommunen har mye av. Den er en skogbrukskommune. Geografi. I sør, hvor berggrunnen er gneis, ligger flere relativt høye fjell. I nord finnes lavere skogåser av fyllitt, mens det i nordøst er et ås- og fjellandskap bygd opp av gabbro og granitt; her finner en kommunens høyeste fjell, Heimdalshaugen (1 159 moh.). Berggrunnen tilhører Grongfeltet. Grong ligger i midtre del av Namdalen, omkring elvene Namsen og Sanddøla som flyter sammen ved administrasjonssenteret Grong. Innsjøene "Tunnsjø" og "Limingen" er omgitt av ertsførende grønnskifre. I Namdalen nedenfor Namsens samløp med Sanddøla og langs de nederste 15 km av Sanddøla er dalbunnen flat med sandmoer, leirbakker og myrer med en god del oppdyrket jord. I øvre del av Namdalen er dalen trangere og elven striere. Sanddøla, som kommer fra Lierne, går i trange gjel og stryk i øvre del. I kommunen ligger Rognsmoen og Bjørgan naturreservater med mektige grusavsetninger og isranddeltaer fra siste istid. Grong har tre store fosser. Disse er Fiskumfoss, Formofossen og Tømmeråsfossen. Disse er kommunens tusenårssteder. Fiskumfoss. Fiskumfoss er en økonomisk viktig foss for kommunen. Den har kraftanlegg og er derfor regulert. Dette fører til at det til tider er lite vann i selve fossen. Fiskumfoss markerer slutten på den naturlige lakseførende strekningen i Namsen. Den har også laksetrapp, bygget delvis inni og utenfor fossen, hvor laks kan ta seg opp. Ved fossen er det bygget et «lakseakvarium», hvor turister kan spise laksemiddag med utsikt til fossen, samt få et innblikk i historien knyttet til fossen, både når det gjelder fiske, tømmerfløting og kraftproduksjon. I bygget ligger også Norges sportsfiskehistorisk museum, med en unik samling av laksesluker og annet laksefiskeutstyr. I tillegg finnes det flere flotte utsiktsplasser ved fossen. Tømmeråsfossen. Tømmeråsfossen er av mange kalt Norges mest eksotiske badeplass. Ved Tømmeråsfossen ble det for 130 år siden bygd en mølle drevet av fossekraft, som var i drift helt fram til 1948. Man kan ennå se ruinene fra mølla og fra dammer som har blitt brukt i forbindelse med fløytinga. Ved Tømmeråsfossen er det lagt til rette og ordnet flotte turstier. Formofossen. Formofossen ligger i elva Sanddøla og har et fall på 30,5 meter. I forbindelse med at Formofossen er et av kommunens tusenårssteder har det blitt bygd en utsiktsplass ved fossen. Samfunn. 43 % av kommunens av befolkning er bosatt i nedre del av dalførene langs Namsen og Sanddøla med administrasjonssenteret og tettstedet Grong (Mediå), som har innbyggere per 1. januar. I Grong ligger videregående skole, samt Namdals folkehøgskole. Grong svarer til sognene Grong og Harran i Grong prestegjeld, Namdal prosti i Nidaros bispedømme, tilhører Grong lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt og hører under Namdal tingrett. Samferdsel. Grong er samferdselssentrum med Nordlandsbanen og E6 gjennom bygda. Grong stasjon ligger her. Fra Grong går Namsosbanen til Namsos. Persontrafikken på Namsosbanen ble imidlertid nedlagt i 1978, og senere ble også godstrafikken nedlagt. Det er bussforbindelse fra Grong til Rørvik, Brønnøysund og Namsos. Ved Formofoss tar mellomriksveien Rv74 av gjennom Lierne til Sverige, og fra Grong går vei til Namsos (Rv760 og Rv17). Fra E6 nord for tettstedet fører Rv775 vestover til Høylandet og Rv764 østover til Skorovatn. Nordlandsbanen har sidebane for godstransport Grong–Namsos. Næringsliv. Næringslivet i Grong er jordbruk og skogbruk hvor ca. 12 % av yrkesbefolkningen er sysselsatt i disse næringene (2001). Gårdene er relativt store, med 69% over 100 dekar. Det dyrkes mye korn, det er også en god del melkeproduksjon. Det avvirkes årlig ca. 27000 m3 tømmer (2002), hovedsakelig gran. Industrien er knyttet til jord- og skogbruket med trevare-, næringsmiddelindustri og mekanisk verksted. Kommunen har stor fremvekst i reiselivsnæringen, spesielt basert på laksefiske/utmarksturisme samt vinterturisme. Flere fosser i Namsen er utbygd: Nedre Fiskumfoss (41 MW), Øvre Fiskumfoss (7,6 MW), Aunfoss (29 MW) og Åsmulfoss (12 MW). Grong er regionsenter for Indre Namdal med en betydelig virksomhet innen handels- og servicenæringen. Historie. Tradisjonell tømmerfløting ved Tømmeråsfossen i 1957. Kommunen innbefattet tidligere Røyrvik og Namsskogan. Disse ble, sammen med Harran egne kommuner i 1923. Senere flyttet Harran tilbake til Grong. Området rundt Fiskumfoss var ved begynnelsen av 1900-tallet et lite handelssted. Ved nærmeste gård var det meieri, butikk, gjestgiveri og postkontor. I dag er nærmeste tettsted Harran noen kilometer lenger oppe. Området rundt Fiskumfoss var i «gamle dager» et yndet sted for engelskmenn å komme til for å fiske. Fortsatt kan ruinene etter de gamle "Engelskhusene" skimtes når man tar turer langs elva. Noen av Engelskhusene finnes ennå i bygda Gartland som ligger midt mellom Grong og Harran. Der ligger også den gamle Gløshaug kirke fra 1689. I første halvdel av 1900-tallet var flere gruver i drift på kobber- og sink-forekomster. Grong Gruber drev utvinning frem til 1980. All gruvedrift i området opphørte i 1998. Kultur. På St. Hans Haugen (Værumsfeltet) finnes gravhauger og boplasser fra eldre jernalder (kultursti). I området ved naturreservatet fornminner med gravhauger, fangstanlegg for elg, hustufter og oltidsvei. Grong bygdemuseum med trønderlån fra 1830. Ved Nedre Fiskumfoss ligger Namsen Laksakvarium bl.a med sportsfiskemuseum. Ved Formofoss er det skitrekk til Geitfjellet og slalåmløyper. Grong kirke, langkirke i tre (1877), med døpefont og prekestol fra 1685. Gløshaug kirke, langkirke i tre fra 1689. Navn og våpen. Navnet kommer trolig av norrønt Granungar, mulig avledning av trenavnet 'gran'. Kommunevåpenet (godkjent 1987) har tre grønne trekanter, 1-1-1 mot en sølv bakgrunn; illuderer grantrær og skogbruk. Tusenårssted. Fossene Fiskumfoss, Formofoss og Tømmeråsfoss er kommunens tusenårssteder. Fiskumfoss ligger i elva Namsen, mens de to andre ligger langs elva Sanddøla, ei sideelv til Namsen. For Grong kommune er elvene viktig i dag og de har en sentral plass i historien til kommunen. Namsen er en av landets beste lakseelver, og trekker i dag laksefiskere til bygda, på samme måte som den gjorde allerede på 1800-tallet. Elvene har en sentral plass i fløtehistorien, all tømmer fra Indre Namdal ble fløtet nedover elvene i kommunen. Høylandet. Høylandet (lokal uttale: "Hålloin",) er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Kommunen består av et dalføre langs Søråa, som renner sørover og ut i Namsen, og Kongsmoelva, som renner nordover fra vannskillet og ut i Indre Foldafjorden. Over halvparten av kommunens befolkning bor i og rundt administrasjonssenteret Høylandet. I dag er jord- og skogbruk de viktigste næringsveiene, men tidligere var også utskipningshavnen for gruvedriften i Skorovas på Kongsmoen betydelig. Høylandet er mest kjent for å huse Norsk Revyfaglig Senter, som arrangerer Norsk revyfestival annenhvert år. Høylandet grenser i nord til Bindal, i øst til Namsskogan, i sørøst til Grong, i sørvest til Overhalla, og i vest til Fosnes og Nærøy. Navn. Navnet Høylandet kommer fra norrønt "Heylǫnd", «land hvor det vokser høy». Opphavet er dermed det samme som for eksempel Hølonda i Sør-Trøndelag og Høland i Akershus. Senere ble navnet skrevet som "Hølandet". Før dagens navneform ble tatt i bruk, ble formen "Høilandet" benyttet. Geografi. I hoveddalen består berggrunnen av glimmerskifer, og øst for dalen er det bratte og høye fjell av granitt. Vest for hoveddalen ligger jevnere fjellformer av gneis. Av fjellene er Nonsfjellet (927 moh.) på fylkesgrensen i nord det høyeste. Hoveddalen med innsjøene Eidsvatnet, Grungstadvatnet og Øyvatnet kan sies å danne restene av en fjord som strakk seg fra dagens Indre Foldafjord og til Namsenfjorden i tiden etter siste istid. De største bygdene er Kongsmoen i nord og Høylandet i sør. Tettere bebyggelse finner man i Vargeiaområdet som er et boligområde rundt Høylandet. Tettstedet Høylandet har innbyggere per 1. januar. Børstad og Vassbotnan er andre etablerte boområder. Kongsmoen er et tettbygd sted lengst nord i kommunen, og ligger i Indre Foldafjorden. Forøvrig er det spredd bebyggelse rundt omkring i kommunen. Fylkesvei 17 (Kystriksveien) passerer gjennom kommunen. Fylkesvei 775 går fra Høylandet til Gartland i Grong, hvor den møter Europavei 6, mens Fylkesvei 776 går fra Romstad i Høylandet, via Salsbruket og til Hofles i Nærøy. Samfunn. Høylandet kirke, Drageid kirke og Kongsmoen kapell, alle tilknyttet Den norske kirke, utgjør et eget sogn i Overhalla prestegjeld, som i sin tur er en del av Indre Namdal prosti i Nidaros bispedømme. I politi- og rettsvesenet dekkes Høylandet av Overhalla lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt samt Namdal tingrett i Frostating lagdømme. Den kombinerte barne- og ungdomsskolen Høylandet skole (180 elever og 33 ansatte i skoleåret 2011/2012) er eneste grunnskole i kommunen. Skolen har både idrettsbygg, basseng og bibliotek. Ellers har kommunen full barnehagedekning. I 2006 åpnet det nye rehabiliteringssenteret Namdal rehabilitering på Høylandet, som eies av 15 kommuner i Namdalen samt Bindal kommune. Kommunen har et energiforbruk på 39 874,90 kWh per innbygger i 2006. Ifølge Norges geologiske undersøkelse over 50 % av kommunens innbyggere grunnvannsforsyning i 1996, og like mange hadde tilfredsstillende drikkevannskvalitet. I 1990-årene forsynte Høylandet vannverk med sine tre fjellbrønner 650 personer. Politikk. Med unntak av noen korte avbrekk har Senterpartiet hatt ordføreren i kommunen siden andre verdenskrig. I 2011 fikk partiet rent flertall i kommunestyret, og Hege Nordheim-Viken og Ole Joar Flaat ble henholdsvis ordfører og varaordfører. Historie. Det er gjort funn fra steinalderen og eldre jernalder på Eid, Mørkved, Romstad og Øy. Bygden regnes imidlertid ikke å ha vært ryddet før i yngre jernalder, og fra denne perioden er det gjort mange funn, blant annet gravhauger. Høylandet kommune ble opprettet da Grong kommune ble delt i to den 1. januar 1901. Høylandet hadde ved opprettelsen 1 046 innbyggere. Den 1. januar 1964 ble Høylandet slått sammen med Kongsmo krets fra Foldereid kommune til den nye Høylandet kommune. Kongsmoen opplevde befolkningsøkning og oppblomstring fra 1950 som en følge av utskipningen av kobbermalm fra Skorovas Gruber i nabokommunen Namsskogan. Malmen ble skipet ut fra kai på Kongsmoen i Indre Foldafjorden, etter at den var fraktet med taubane i ca. 40 km over fjellet fra Skorovas. Årlig ble ca. 150 000 tonn kis fraktet på banen frem til den ble nedlagt i 1976. Utvinningen fra Skorovas ble avsluttet i 1984. I 1990-årene ble kalkforekomster ved Kongsmoen riktignok undersøkt for mulig utvinning i tilknytning til det gamle kaianlegget. Kultur. Høylandet er mest kjent for å huse Norsk Revyfaglig Senter, som hvert annet år arrangerer Norsk revyfestival. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er steinen «Humoristen» som ble avduket av ordfører Lars Otto Okstad i 2001. Inderøy. Inderøy sett mot kirka og tettstedet Straumen. I forgunnen Sund folkehøgskole Inderøy er en kommune i Nord-Trøndelag som ligger nord i Trondheimsfjorden. Kommunen grenser til Steinkjer og Verdal i øst, mot Leksvik i sørvest, og har sjøgrenser mot Verran i vest og Levanger i sør. Inderøy kommune dekker 365 km² og har () innbyggere. Kommunen består av tre naturgeografiske enheter: halvøya Inderøy mellom Beitstadfjorden og Borgenfjorden (Børgin), halvøya Mosvik på Fosenhalvøya vest for Skarnsundet og området på sørøstsiden av Borgenfjorden langs og øst for E6, som dels tilsvarer gamle Røra kommune. Halvøya er skilt fra den sørøstlige delen av kommunen ved tettstedet Straumen, hvor Børgin er forbundet med Trondheimsfjorden i en tidevannsstrøm. Inderøy herred ble i 1907 delt i de tre kommunene Inderøy, Røra og Hustad. Hustad skiftet i 1912 navn til Sandvollan. Røra og Sandvollan ble innlemmet i Inderøy den 1. januar 1962. Den tidligere nabokommunen Mosvik ble slått sammen med Inderøy den 1. januar 2012. Historie. Folketallsutvikling i Inderøy 1951-2010. Innbyggertallet har økt, og kommunen profitterer på kombinasjonen av landlig bomiljø og kort pendleravstand til de større nabokommunene Steinkjer og Verdal. Kommunesammenslåing 2010–2012. Mosvik kommune vedtok 16. desember 2009 å utrede sammenslåing med Inderøy. Motivene for sammenslåing kan ha vært mange, men ett av dem var at "«Fosensamarbeidet ikke hadde gitt de resultater Mosvik hadde håpa på, og samhandlingsreformen og etableringen av et distriktsmedisinsk senter på Ørlandet hadde kanskje vært siste dråpen i begeret for Mosvik»." Inderøy og Mosvik hadde også samarbeidet om felles ungdomsskole fram til 1992, og "«Skarnsundbrua fjerna avstandsulempene i stor grad. Da bompengene ble borte i 2007 ble enda et hinder fjerna»." I en rådgivende folkeavstemning 30. og 31. mai 2010 stemte 58 % av innbyggerne i Mosvik ja til forslaget om å slå sammen Mosvik og Inderøy kommuner. 76,5 % av innbyggerne deltok i avstemningen, som var åpen for alle ned til 16 år. 295 stemte ja til sammenslåing, mens 214 stemte nei. Sammenslåingen fant sted den 1. januar 2012. Den 9. mars 2011 ble det vedtatt å gi den nye kommunen navnet Inderøy med kommuneadministrasjonen liggende på Straumen i Inderøy. Kommunen fikk det nye kommunenummer 1756. Fellesnemnda for kommunesammenslåing Mosvik-Inderøy vedtok også den 9. mars 2011 at den nye kommunen beholder Inderøys gamle kommunevåpen med fire flyndrer. Våpenet ble gitt følgende begrunnelse: "«Motivet symboliserer fjordkultur fra tidligere historiske tider og fram til i dag – fra flatfisk på helleristningene i Kvennavika, til det tradisjonsrike flyndrefisket i Børgin. I tillegg symboliserer motivet de fire opprinnelige kommunene Mosvik, Inderøy, Sandvollan og Røra»". Samfunn. Inderøy omfatter fem bygder: Kjerknesvågen, Røra, Sandvollan, Sakshaug og Utøy, og kommunesenteret Straumen. Kommunen hører under Inntrøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett. Kommunen tilsvarer de fire kirkesognene Salberg (Røra), Sandvollan, Sakshaug og Mosvik/Vestvik, i Nord-Innherred prosti og Nidaros bispedømme. Administrasjonssetet og skolene ligger på Venna i Sakshaug, mens det største handelssentret ligger på Straumen, omtrent én km unna. Politikk. Kommmunestyret har fra 2011 31 medlemmer, en økning på 4 etter kommunesammenslåingen med Mosvik. Det er to politiske hovedutvalg: "Folk" og "Natur". Etter valget i 2007 fikk Senterpartiet (Sp), Høyre (H), Venstre (V), Kristelig Folkeparti (KrF) og Fremskrittspartiet (Frp) flertall i kommunestyret, og Ole Tronstad (Sp) ble valgt til ordfører og Ida Stuberg (Sp) valgt til varaordfører. Sp fikk også de to hovedutvalgslederne. Per Ørjan Hansen ble valgt til leder av Hovedutvalg Folk, mens Anita Axelsson ble valgt til leder av Hovedutvalg Natur. Samferdsel. Hovedfartsåren gjennom kommunen er som går gjennom tettstedet Røra. Andre større veger er og. I Røra munner riksvei 755 ut i E6. TrønderBilene opererer en begrenset busstjeneste gjennom kommunen, mens NSB Lokaltog stopper på Røra stasjon hver time. Straumen ligger ca 105 km fra Trondheim, ca 75 km fra Trondheim lufthavn, Værnes og ca 22 km fra fylkeshovedstaden Steinkjer. Skarnsundbrua er verdens nest lengste skråkabelbro. Den ble åpnet av Kong Harald i 1991, og forbinder Vangshylla med Mosvik og Fosenhalvøya. Skarnsundbrua var bomfinansiert fram til høsten 2007. Administrasjon. Administrasjonen for Inderøy kommune har sete på Venna på Sakshaug, og ledes av rådmann Jon Arve Hollekim. Næringsliv. Hovednæringsveien på Inderøy har tradisjonelt vært, og er fortsatt landbruk. 16% av arbeidskraften er sysselsatt i primærnæringene. Som en følge av dette er det flere viktige næringsmiddelindustrier på Inderøy, blant annet Sundnes brenneri, Røra Fabrikker og Inderøy Slakteri. I tillegg finner man en rekke mindre gårdsutsalg. I tillegg fungerer Inderøy som en soveby for arbeidstakere i andre kommuner, hovedsakelig Steinkjer, Verdal og Levanger. Utover offentlige tjenester og primærnæringer har Inderøy svært få arbeidsplasser og nesten ingen ikke-næringsmiddelbasert industri. Inderøy kommune er kommunens største arbeidsgiver. Andre større bedrifter innbefatter Franzefoss bruk på Hylla, Vangs mekaniske verksted på Tømte, Austad Maskinstasjon på Røra og Jægtvolden Fjordhotell. Kultur. Kulturhuset, Inderøy videregående skole og kommunehuset En person fra Inderøy kalles en inderøyning. Halvøya ble i tidlig middelalder kalt Eynni Idri, som betyr den indre øya. Kommunevåpenet består av fire gyldne flyndrer på rød bunn og er tegnet av Nils Aas. «Gullflyndre» fra fjordstykket Børgin er en lokal tradisjonsrett, noe som er bakgrunnen for valg av motiv. Sentrum for kulturlivet i kommunen er Inderøy Kulturhus. Kulturhuset er hjem for blant annet musikk- dans- og dramalinjen på Inderøy videregående skole. Sammen med jazzlinjen ved Sund Folkehøgskole og Musikktjenesten i Nord-Trøndelag gjør dette Inderøy til et av fylkets musikale sentre, med jazzfestivalen SoddJazz som årlig hovedpunkt. Inderøy kommune har fire voksenkorps; Laat (Sakshaug), Musikklaget Lurlåt (Sandvollan), Nordhøy Hornmusikklag (Kirknesvågen) og Røra Hornmusikklag (Røra). Våren 2008 arrangerte disse korpsene i fellesskap Inderøy Musikkfestival med 800 deltakende korpsmusikanter fra hele midt-Norge. Galleriet Nils Aas' Kunstverksted lokalt i Straumen sentrum er fanen i kunstsammenheng i kommunen. I tillegg finnes en rekke små kunstutsalg spredt rundt i bygdene. Sammen med en rekke reiselivs- og gårdsmataktører har de dannet merkevaren "den gylde omvei". Siden 1988 utdeler kommunen annethvert år Inderøy kommunes kulturpris til personer som over en lengre periode har gjort en spesiell innsats for kulturlivet i kommunen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er skulpturparken Muustrøparken. Billedhoggeren Nils Aas har skjenket åtte skupturer til parken, som bærer navnene «Flyndre», «And», «Stavhopper'n», «Ringkatta», «Lesende», «Elg», «Fisker» og «Ekorn». I tillegg er det amfi med scene og skotthyllbane, kvernbruk og lekeområde i parken. «Flyndre» er en skulptur av Inderøys kommunevåpen. Leka. Leka er en kommune i Nord-Trøndelag. Den er Namdalens og Nord-Trøndelags nordligste kommune, og lekværingene fordeler seg på hovedøyene Leka og Madsøya i tillegg til Gutvik på fastlandet. Fiskeværene Sklinna (Solsem) og Horta er også en del av kommunen. Høyeste punkt på Leka er Vattinden (418 moh.). Store deler av øya Leka består av serpentinitt og olivinstein som gir en gulrød farge og en unik flora. Et annet kjent naturmerke er Lekamøya. Samfunn. Tettbebyggelsen Leknes på Leka utgjør kommunens administrasjonssentrum. Grunnkretser i kommunen er Gutvik, Madsøy/Frøvik, Haug, Solsem/Sklinna, Kvaløy/Leknes, Skei/Husby og Hortavær. Ole Kristian Holand er lensmann på Leka siden 1980, og i 2009 ble det ikke registrert mer enn 5 straffesaker i kommunen. Skole og helse. Leka skole er kommunens eneste skole, og denne ligger på selve Leka. For elevene på fastlandet har kommunen imidlertid kjøpt skoleplasser i Bindal. Dette er en kostbar og omdiskutert ordning. Det har vært en viktig sak for lekværingene å beholde blant annet skolen, da kommunen med sine 50 arbeidsplasser er den viktigste arbeidsgiveren. Politikk. Tradisjonelt har Arbeiderpartiet og Senterpartiet vært de største partiene i Leka kommune. Borgerlige felleslister med skiftende samarbeidspartnere blant Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har imidlertid sørget for at Senterpartiet har hatt flest ordførere. Ved kommunestyrevalget 2007 ble det ikke noen borgerlig fellesliste, men Senterpartiet alene kapret en like stor andel av velgerne som de borgerlige i 2003. Per Helge Johansen fra Senterpartiet har vært ordfører siden 2011. De fremste politiske sakene dreier seg om kommunens trange økonomi og den tiltagende fraflyttingen. Historie. Leka har vært bebodd i over 10 000 år og man kan finne blant annet hulemalerier på øya. Det er registrert over 400 fornminner i kommunen. I dag er de viktigste næringsveiene landbruk og fiskeoppdrett, men disse sliter. Leka var et maktsenter på Namdalskysten i yngre jernalder og vikingtiden. Herlaugshaugen på Leka er i dag den største gravhaugen man vet det har vært begravd mennesker i. Basert på Snorre Sturlasons beretninger tror man at gravhaugen tilhører kong Herlaug, som angivelig skal ha nektet å underkaste seg Harald Hårfagre, og heller lot seg begrave levende sammen med sine treller. I senere tid har det blitt laget et spill rundt haugen, "Eit spel om kong Herlaug". Leka kirke ble oppført i 1867, men Husby hadde allerede vært kirkestedet på Leka siden 1634. Før dette var Leknes kirkested. Kirkens fremste klenodier er fem temperamalerier fra 1700-tallet og et hollandsk alterskap fra 1500-tallet. En av de mest berømte historiene fra Leka er historien om Ørnerovet på Leka. I 1932 forsvant tre og ett halvt år gamle Svanhild, og ble funnet igjen ved ett ørnereir oppe på en fjellhylle i berget, i beste velgående. Historien har både blitt bok og film. Det har likevel blitt hevdet at treåringen sannsynligvis selv har klatret opp på fjellhyllen. Denne historien kan man kjenne igjen i på kommunevåpenet. Tusenårssted. Kulturhuset og idrettshallen Herlaughallen er kommunens tusenårssted. Det er dessuten plantet tusenårstrær ved skolen, Herlaugshallen, barnehagen, helsesenteret og Lekatun. Norges geologiske nasjonalmonument. I 2010 ble Leka kommune stemt fram til Norges geologiske nasjonalmonument. Kåringen ble gjennomført av UT.no, som er et samarbeid mellom NRK og Den Norske Turistforening. Leksvik. Leksvik er en kommune i Nord-Trøndelag. Den grenser i nord mot Verran og Inderøy og i vest mot Rissa. I sør ligger Trondheimsfjorden, og øst og sør for den ligger kommunene Frosta og Trondheim. Geografi. Kommunen har et kupert landskap med flere topper opp i mot 600 meter. Det mest kuperte området finner vi mellom Leksvik og Vanvikan, hvor blant annet Kjerringklumpen med sine 602 meter ligger. I vest, mot grensen til Rissa kommune ligger Storvatnet, Fosens største innsjø. I sør stuper landskapet brått ned i Trondheimsfjorden. I nordøst, områder dekket av skog og myrer, med topper opp i mot 550 meter. Her ligger også Grønsjøen og Meltingvatnet på grensen til Inderøy kommune. Bygdene. Leksvik kommune har flere små bygder. De to kirkesognene er hovedbygda Leksvik og Vanvikan som med ca 800 innbyggere ligger sørvest for hovedsognet. Mellom disse to tettstedene ligger bygdene Seter og Hindrem, og de mindre stedene Tømmerdalen, Hoven og Aksnes. Ved Storvatnet ligger Kråkmo og Roten, mens vi finner Sollia i det nordøstlige hjørnet av kommunen, og Bergbygda i det sørøstre hjørnet, begge like ved kommunegrensa til Inderøy kommune. Leksvik kommune har to tettsteder, Leksvik med innbyggere og Vanvikan med innbyggere per 1. januar. Kommunesenteret ligger i Leksvik, hvor vi kan finne en del høyteknologisk industri og jordbruk. I sentrumsområdet finner vi et kommunehus, kultursal og et lite mangfold butikker fordelt på flere større bygninger. Tettstedet har en stor grunnskole, videregående skole, hotell og flere severdigheter, blant annet Leksvik kirke fra 1667 og utsiktspunktet Våttåhaugen med ruiner av en tysk base fra andre verdenskrig. Fra Leksvik går riksvei 755 til Vanvikan. Den 30 km lange veien som ble bygget på 1960-tallet går forbi Hindrem og Seter hvor vi finner et sports- og aktivitetssenter, ruiner av en borg, og Norges største forekomst av thulitt. Ikke langt fra Vanvikan går Nord-Europas lengste klatresti opp fjellet Munken, en klatretur på ca. 3–4 timer inkludert nedtur. Vanvikan domineres av en del industri, og har hurtigbåtforbindelse med Trondheim. Tettstedet har skole, samfunnshus og et sentrum med flere butikker. Leksvik har lenge vært ei isolert bygd på Fosen. Landbruk var hovednæringen, og geiter ble svært viktig. Etter hvert ble Leksvik kjent som geitbygda, og hadde 5 000 geiter på det meste. Etter at den første veien kom til bygda i 1960-årene ble geitene byttet med industri. Leksvik ble ei industribygd, og har i dag flere store fabrikker, basert på høyteknologisk industri. Leksvik har i dag både grunnskole og en videregående skole. Bygda har et nyutbygget sentrum med et mangfold butikker fordelt på flere bygninger rundt en sentrumsfontene. I Trøa og ved Leksvik videregående skole finnes et idrettsanlegg, med en stor gressbane, kunstgressbane og en større hall for innendørsaktiviteter. Ved havna står et gatekjøkken og et hotell med restaurant og bar. Utdanning. Leksvik kommune har to grunnskoler: Testmann Minne Skole i Leksvik har 320 elever. Skolen ligger sentralt ved Ålberg, 1,5km nord for sentrum. Vanvikan skole ligger i Vanvikan og har 150 elever. Leksvik har også en videregående skole, Leksvik videregående skole med om lag 120 elever fordelt på 11 studieretningsfag. Skolen ligger ca. 500 meter fra Leksvik sentrum og Testmann Minne Skole. Landbruk. Leksvik kommune har et skogsareal på ca. 155 000 daa og et jordbruksareal på ca. 22 700 daa. Dette utgjør ca. 40% av totalarealet i kommunen. Her finnes 82 bruk med melkeproduksjon på ca. 1 100 kyr og 24 bruk med sauehold, ca. 1 540 vinterfora sauer. Industri. Industrimiljøet i Leksvik består av ca 20 høyteknologiske industribedrifter med til sammen omkring 600 ansatte og en årlig omsetning på ca kr 700 millioner. Industrien står for hele 38 % av arbeidsplassene i kommunen, og omfatter sponfraskillende maskineringsbedrifter, plastindustri, sanitærarmatur og elektronikk. Det var Bjørn Lyng som satte industrieventyret i gang like etter andre verdenskrig, og dro etter hvert med seg mange andre i det storstilte utviklingsprosjektet. I dag huser kommunen industribedrifter som Oras Armatur AS, Elsafe International AS, Fosen Stein AS, Lycro AS, CNC Produkter AS og PTM Norway AS, samt en rekke bedrifter i Lyng Gruppen. Historie. Ljoksa. Det eldste kjente navnet på Leksvik er Ljoksa og blir nevn i kongesagaene. Hva Leksvik egentlig betyr har ingen klart å spekulere fram, fordi navnet er svært gammel og har forandret seg gradvis fra århundrer til århundrer. Navnet Leksvik ble fastsatt i 1917. Lexviken Anno 1894. En ganske omfattende beskrivelse beskriver Leksvik i 1894. Da var Leksvik kjent under navnet Lexviken, og hele kommunen var basert på primærnæringer. Leksvik sogn hadde ca. 2 000 innbyggere, mens Stranda sogn hadde ca. 1 000 innbyggere. De fleste gårdene i kommunen var ganske små, ikke over 6 skyldedaler. Kroa markerer seg som sentrum av Leksvik med et lite tettsted med 4 handelsmenn, 2 bakere, 1 smed, 2 skomakere, 1 skredder, 1 farver og over 100 andre personer. Ord og våpen. Kommunevåpenet er "i blått en innbøyd sølv spiss som ender i et kløverblad". Det ble godkjent i 1990 og er tegnet av Einar H. Skjervold. Den blå fargen symboliserer Trondheimsfjorden. De to utvendige vikene (buktene) på hver side av figuren kan sees som kommunens to sogn. Framspringet (ut i fjorden) mellom disse to buktene kan gi assosiasjon til Amborneset, minne om en båtstavn, eller illustrere vekst, natur, skog og jord. Levanger. Levanger er en by og en kommune i Nord-Trøndelag. Administrasjonssenteret Levanger fikk bystatus i 1997, men har også tidligere hatt slik status med kjøpstadsprivilegium fra 1836 til 1961. Bygrensene er ikke nærmere definert, og omfatter derfor i prinsippet hele kommmunen. Tettstedet Levanger har innbyggere per 1. januar. Kommunen er et av Trøndelags beste jordbruksdistrikter, og nær halvparten av jordbruksarealet går til kornproduksjon. Kommunen har også fylkets største melkeproduksjon og nest største svineproduksjon. Industrien er omfattende og variert, og domineres av treforedlingsfabrikken Norske Skog Skogn. Andre viktige industribransjer er verksted-, næringsmiddel-, trevare- og gummi- og plastvareindustri. I kommunen finnes også Høgskolen i Nord-Trøndelag og Sykehuset Levanger. Varehandelen er sterkt voksende, og Magneten er fylkets nest største kjøpesenter. Byen ligger sentralt med tilgang til sjøen, vei til Jämtland i Sverige og med Trondheim i sør. Levanger har derfor langt tilbake i historien vært et møtested, og Marsimartnan kan spores tilbake til middelalderen. Levanger feiret sitt tusenårsjubileum i 2011. Andre kulturminner i kommunen er fornminner som helleristninger, bygdeborger og gravhauger, middelalderkirken Alstadhaug kirke, Falstad fangeleir på Ekne samt ruinene av Munkeby kloster. Kommunen grenser til Verdal i nordøst, Stjørdal i sør og Frosta i vest. Over Trondheimsfjorden ligger Inderøy kommune. Levanger kommune består av de tidligere kommunene Levanger, Frol, Skogn, Ytterøy og Åsen, som ble slått sammen i 1960-årene, og er en del av Innherred samkommune sammen med Verdal. Geografi. Kommunen ligger sør for Trondheimsfjorden, og bygda Åsen i sørvest grenser også mot fjordarmen Åsenfjorden. Levanger by ligger ved Levangerelvas utløp i Trondheimsfjorden og det lille sundet Eidsbotn. Nord-, øst- og sørover strekker det seg opparbeidede landbruksområder med flere bygdesentra, som Mule, Okkenhaug, Markabygda, Skogn, Ekne, Ronglan og Åsen. Nær halvparten av arealet ligger under 150 moh. Øst- og sørover befinner det seg store skog- og fjellområder preget av typisk trøndersk fjellandskap med myrer, åskammer og småfjell. Midt i Trondheimsfjorden, mellom Levanger by og Skarnsundet, ligger også den omlag 28 km² store øya Ytterøy, den største øya i fjorden. Ytterøy er forbundet med Levanger by med bilferge. På grensen mot Verdal og Stjørdal ligger også innsjøen Feren og Øvre Forra naturreservat. Berggrunnen består i hovedsak av terkt omvandlede kambrosiluriske bergarter, og mye av denne er dekket av leire. Det er flere store vann, deriblant Hammervatnet, Movatnet, Hoklingen, Byavatnet og Sønningen. Levangerelva har sin kilde i Tomtvatnet (279 moh.). Kommunens høyeste punkt er Hårskallen (735 moh.), og ligger i Frolfjellet. Skole og helse. Levanger har også lange historiske tradisjoner som skoleby. Den første borgerskolen ble lagt til Levanger i 1851. Siden fikk byen en lærerhøyskole som den fortsatt har, lagt under Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT). Denne ligger på Røstad, like nord for Levanger sentrum. HiNT Levanger er det største studiestedet for (HiNT), med lærer-, sykepleier-, ingeniør- og lederutdanning. HiNT har over 2 600 studenter og 200 ansatte i Levanger. HiNT er for øvrig fordelt over fire studiesteder i fylket (Levanger, Namsos, Steinkjer og Stjørdal). På slutten av 1990-tallet gjennomgikk bygningsmassen i Levanger en omfattende renovasjon i tillegg til at nye undervisningsbygninger ble ført opp og offisielt åpnet 15. oktober 2002. Levanger videregående skole er en av Nord-Trøndelags største med ca 200 ansatte og 830 heltidselever. Den flotte barneskolen i Levanger sentrum, Levanger Byskole, ble lagt ned i 2005, etter en lang kamp fra foreldrene sin side. Levanger har forøvrig to private grunnskoler; Vårtun Kristne Grunnskole og Markabygda Montessoriskole. Politikk. Siden 2007 har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hatt flertall i kommunestyret. Ordfører siden 2007 er Robert Svarva fra Arbeiderpartiet, mens varaordfører siden 2006 er Hans Heieraas fra Senterpartiet. I opposisjon sitter Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti. Cittaslow. Levanger har også vært medlemsby i den italienske bevegelsen Cittaslow siden 2003. Siden byen ble medlem i Cittaslow har ulike tiltak som har blitt gjennomført i Levanger blitt satt i sammenheng med Cittaslows charter, herunder anleggelsen av miljøgate og tilknytningen til Bondens marked. Næringsliv. Hovednæringen i kommunen er jordbruk med sine 120 km² med jordbruksareal. Den viktigste industribedriften i Levanger kommune er Norske Skogs papirfabrikk på tettstedet Skogn som sysselsetter omtrent 520 årsverk. Gjennom 1990-tallet har det vært forsøkt å bygge et gasskraftverk i tilknytning til papirfabrikken, noe som ble godkjent av Stortinget til tross for store protester fra miljøbevegelsen. Planene ble igjen aktuelle etter at det ble lagt planer om å legge gassrørledning inn Trondheimsfjorden, noe som per i dag ennå ikke er gjennomført (2007), men som arbeides aktivt for av enkelte politiske grupperinger. På Skogn har man tre papirmaskiner, som ble oppsatt i 1966, 1967 og 1981. I 2006 ble det produsert 581 000 tonn avispapir. I løpet av de siste årene har Levanger også sett en omfattende satsing i kommunen på varehandel. Mange nye butikkjeder og dagligvarekjeder har fått etablere seg, eller er i ferd med å etablere seg i byområdene og i avlastningsområdene for bykjernen, mest tydelig i utbyggingen av kjøpesenteret Magneten utenfor bysentrum. Sykehuset Levanger har omtrent 1 000 årsverk og er derfor fylkets største enkeltbedrift. Sykehuset er underlagt helseforetaket Helse Nord-Trøndelag som i sin tur er underlagt helseforetaket Helse Midt-Norge. Sykehuset Levanger har blant annet avdelinger innenfor akuttmedisin, barne- og ungdomspsykiatri, kirurgi, psykiatri, ortopedi, pediatri og innehar også landets eneste tobakkavvenningspoliklinikk. Historie. Kart over Levanger by fra 1909. Parti av Kirkegata i Levanger. Oldtid og middelalder. Det har bodd mennesker i Levanger-området i flere tusen år. I Skogn finnes et helleristningsfelt på Holtås med over 100 figurer fra steinalderen og bronsealderen. Helleristninger og gravhauger finnes også ved Okkenhaug kapell, og gravfelt fra jernalderen finnes på blant annet Munkerøstad, Støre og Husby. I Levanger finnes det spor etter flere bygdeborger fra folkevandringstiden, hvorav Halsstein bygdeborg i Frol og Ratåsen i Markabygda er de to største. På Skånes, like utenfor Levanger by, ligger restene av Skånes skanse, som ble oppført under den såkalte Hannibalfeiden på 1600-tallet. Byen fører sin historie tilbake til Gunnlaug Ormstunge, som ifølge "Gunnlaug Ormstunges saga" ble tatt i pleie av en prest på Levanger etter å ha blitt hardt skadd i en holmgang. Hendelsen er gjerne tidfestet til mellom år 1008 og 1012, og Levanger feiret derfor sitt 1000-årsjubileum i 2011. På 1000-tallet skal det altså ha vært en mindre hussamling på stedet, og det finnes spor av handel i området helt fra jernalderen. Det utviklet seg i middelalderen et handelssted mellom Levangerelva og Eidsbotn, og markedsplassen ble et møtested mellom trøndere, jemter og nordlendinger. Markedet i Levanger foregikk i februar, da all omfattende varetransport over land måtte foregå på vinterføre med hest og slede. To uker seinere hadde jemtene sitt eget marked på Frösön, der varer ervervet i Levanger kunne videreselges. Levangermarkedet var på denne måten en viktig arena for varebytte mellom kyst- og fjorddistrikter og fjell- og innlandsbygder - de hadde ulike varer å fremby. Store mengder jern kom fra Sverige, mens tørrfisk og hester var en viktig vare den motsatte vei. Markedet er omtalt som "Levangermarkedet" og Marsimartnan. Markedet hadde sitt største volum omlag år 1750. Levanger omtales ofte som ladested under Trondheim. Lenge bestod bebyggelsen, foruten markedsplassen, av gårdene Levanger og Levangermoen, som administrativt var underlagt Skogn. Skogn var sentrum for det inntrønderske småfylket Skeynafylki, som også omfattet Ytterøy og Mosvik. Den rikt dekorerte Alstadhaug kirke på Skogn ble oppført i overgangen mellom romansk og gotisk periode i 1180, og tjente som fylkeskirke. Ifølge tradisjonen skal høvdingen Ølvir være begravd i en gravhaug ved kirken. På Frol mellom Levanger og Okkenhaug ligger Munkeby kloster, et cistercienserkloster som trolig ble tatt i bruk like før Alstadhaug kirke, og som ble nedlagt i forbindelse med oppføringen av Tautra kloster på 1200-tallet. Utviklingen av Levanger by. I 1836 fikk Levanger kjøpstadsrettigheter, og byens handelsdrivende kunne søke om borgerskap ved et eget magistratembede i Levanger. Før den tid hørte den til Trondhjems privilegieområde som kjøpstad. Året etter fikk byen eget tollkammer. Forbudet mot handel utenfor byene var både uhensiktmessig, vanskelig å håndheve og heller ikke absolutt. Levangers kjøpstadsrettigheter mistet også sin betydning med liberaliseringen av handelen ved lovendringer i 1866, 1869 og 1882. Statusen tiltrakk imidlertid endel typiske byfenomener, som var ellers var uvanlige i Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kjent som Nord-Trøndelag fylke. Til byen kom blant annet Nordre Trondhjems Amts Sygehus på Eidesøren i 1843, avisen "Nordre Trondhjems Amtstidende" i 1848, borgerskolen i 1851, Levanger offentlige lærerskole i 1892 og Levanger stasjon i 1902. Levanger kirke, en langkirke bygd i stein, ble oppført i 1902. Med formannskapslovene i 1837 ble Skogn formannskapsdistrikt opprettet, i et område som omfatter dagens Levanger kommune bortsett fra Levanger by og Åsen. Det første bystyret i Levanger ble imidlertid ikke valgt før i 1841, etter pålegg fra departementet, og banksjef Hans Nicolai Grønn ble byens første ordfører. I 1856 ble Levanger landsogn (senere Frol) skilt ut fra bykommunen som egen enhet. Byen hadde 1 017 innbyggere etter fradelingen. I 1874 ble deler av to almenninger i Skogn overført til Frol, og i 1951 ble Lillemarksbakkene med 51 innbyggere i Frol tillagt Levanger. I februar 1851 støtte fattigfolk og borgerskap sammen i Levanger, og hendelsene kalles Levangeropprøret. Dette opprøret ble drevet frem av arrestasjonen av den gjennomreisende agitatoren Christian Michelsen, en tidlig leder for Thranebevegelsen. Det tre dager lange opprøret førte til at militærtropper fra Rinnleiret ble kalt inn for å slå ned arbeiderklassens motstand. Hendelsene førte også til omtale i britiske "The Times" og i franske "Le Figaro". Torvald Sunds fortolkning av opprøret har i nyere tid blitt til teaterforestillingen "Raud vinter". På slutten av 1800-tallet slet store deler av byens befolkning med å betale bygselsavgift til byens grunneier, proprietær Hans Jelstrup på Mo gård, men ordfører Peter Følling sørget i 1885 for at kommunen kjøpte byens grunn for 65 000 kroner. Kommunens inntekter fra eiendomssalg går til et fond, som gir økonomisk bistand til de som ønsker å. I motsetning til Steinkjer og Namsos ble ikke Levanger bombet under andre verdenskrig, og mye av den gamle trehusbebyggelsen i bykjernen er således bevart. Levanger ble dog rammet av svært ødeleggende bybranner i 1846, 1865, 1877 og 1897. Fra andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. Ialt 13 forskjellige nasjonaliteter, for det meste politiske fanger, ble holdt fanget på Falstad. I 1942 var leiren også brukt som transittleir for norske jøder som ble sendt til Polen og myrdet der. Leiren var preget av hardt og meningsløst tvangsarbeid, og ydmykelser og overgrep var vanlig. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Etter frigjøringen i 1945 ble bygningen brukt som tvangsarbeidsleir og fengsel under landssvikoppgjøret, før anlegget ble brukt som spesialskole i årene 1951–1992. Bygningen er i dag Falstadsenteret, et nasjonalt senter for krigens fangehistorie og menneskerettigheter, mens Falstadskogen er nasjonalt minnested og krigsgravplass. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for den såkalte Rinnanbanden. Som følge av Schei-komiteens arbeid ble bykommunen Levanger og landkommunene Skogn, Åsen og Frol slått sammen til landkommunen Levanger den 1. januar 1962. På dette tidspunktet hadde bykommunen 1 669 innbyggere, og den nye storkommunen fikk 12 138 innbyggere. Blant skeptikerne til storkommunens fremtid var bykommunens siste ordfører, Reidar Strømsøe fra Høyre. Einar Fostad fra Senterpartiet ble valgt til storkommunens første ordfører. Den 1. januar 1964 ble Ytterøy med 772 innbyggere innlemmet i Levanger, slik at den nye kommunen fikk et samlet folketall på 13 053. I 1996 vedtok kommunestyret å gi kommunen bystatus med virkning fra 1. januar 1997, men avviste forslaget om å omdøpe seg selv til bystyre. Idrett. Levanger huser en kjent sportsklubb, Levanger Håndballklubb (LHK) spiller for tiden i Gildeserien for damer og spiller sine hjemmekamper i Levangerhallen. I mars skal klubben ta i bruk Trønderhallen som hjemmearena. Den er under oppføring i tilknytning til Høgskolen i Nord-Trøndelag sin avdeling i Levanger. "Raud vinter" ble første gang oppsatt på Levanger torg fra 9. september til 1. oktober 2006. "Raud vinter" er en historisk fortelling basert på Torvald Sunds fortolkning av Levangeropprøret, som utspant seg i februar 1851 i Levanger. Forestillingen hadde nypremière den 6. september 2007, og ble spilt frem til 20. september. Kommunevåpen. Levangers kommunevåpen er "i rødt en gull hest". Hesten skal markere hestehandelen under Marsimartnan i tidligere tider. Lierne. Lierne er en kommune i Indre Namdal i Nord-Trøndelag. Den ligger langs grensen til Sverige, og er Nord-Trøndelags største (og Norges 14. største) kommune i areal, men av de minste i folketall. Libyggene fordeler seg på flere bygder og grender, med Nordli og Sørli som de største, som ble slått sammen til dagens kommune i 1964. Kommunen grenser ellers til Snåsa, Grong og Røyrvik. Lierne er særlig kjent for brunbjørnene, og selv om kommunens brunbjørnebestand er lav i forhold til bestanden i for eksempel deler av Sverige, er bjørnene et problem for sauebøndene. Jord- og skogbruket er fortsatt de viktigste næringsveiene i Lierne. Sandvika i Nordli er kommunens administrasjonssenter. Geografi. Storparten av kommunens areal består av skog, myrer, fjellvidder og store innsjøer. Omlag en fjerdedel av arealet er dyrket mark og produktiv skog. Inntil grensedragningen mellom Norge og Sverige i 1751, var Lierne et slags ingenmannsland. Deler av kommunen ligger øst for Kjølen og hadde svenske nybyggere, men var annekssogn under Snåsa prestegjeld. Det endte med at det meste av Lierne gikk til Norge, og riksgrensen gjør derfor en bul inn i Sverige. Lierne regnes som det stedet i Norge der arten gran først ble etablert, trolig omkring år 500–400 f.Kr. Herfra spredte den seg så videre nordover og sørover til store deler av landet. Granen er i dag landets mest dominerende treslag. De største innsjøene er Limingen og Tunnsjøen. Innsjøen Tissvassklumptjønnin ble kåret til Norges morsomte stedsnavn av "Typisk norsk" i 2004. I 2004 ble nasjonalparkene Lierne nasjonalpark og Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark opprettet. Ialt finnes det svært mange innsjøer og vassdrag i kommunen, som sammen med nasjonalparkene er attraktive for jegere og fiskere. Innsjøene gjør også at Norges geologiske undersøkelse kunne rapportere at over 50 % av innbyggerne i kommunen hadde drikkevann av tilfredsstillende kvalitet i både 1990 og 1996. Avstanden til Namsos er 120 km, til Grong stasjon er 70 km, og til Trondheim lufthavn, Værnes er 220 km. Geologi. Geologisk er det mest gneis og granitt i sør, og her finner man også de høyeste fjellene i kommunen, Hestkjøltoppen (1 390 moh.), Blåfjellhatten (1 332 moh.) og Goegkemesspielte (1 333 moh.). I fjellområdet Hestkjølen, eller Hartkjølen, kan man forøvrig finne eksempler på dypbergarter som stikker opp. I utkanten av dette massivet ligger Skograudberget og Fjellraudberget, som består av olivin- og serpentinstein. Nord i Lierne er det mest glimmerskifer og få topper over 1 000 m. Nordvest er også berggrunnen svært sammensatt. Klima. Lierne har et kaldt og forholdsvis tørt klima, som fører til lange og kalde vintre. Grunnet kommunens størrelse er det mest hensiktsmessig å sammenligne normalene for målinger gjort i Nordli og Sørli. Årsnedbøren er på 630 mm i Nordli, mot 683 i Sørli. Brattvold i Nordli og Tunnsjøen har forøvrig gjennomsnitt på henholdsvis 700 mm og 773 mm. Samfunn. Lierne ble utskilt som egen kommune fra Snåsa kommune 1. januar 1874, og ble delt i Sørli og Nordli kommuner 1. juli 1915. Ved delingen hadde de to kommunene henholdsvis 739 og 863 innbyggere. 1. januar 1964 ble Sørli og Nordli kommuner slått sammen til dagens Lierne kommune, som da hadde tilsammen 2 045 innbyggere. Innbyggertallet har sunket jevnt siden dengang. Grender i Lierne kommune er, fra nord til sør: Limingen, Tunnsjøen, Ingjelsvatnet, Kvelia, Kveeidet, Nordli, Eide, Kveaunet, Sørli, Berglia, Inderdalen, Jule, Stugguneset og Austborg. Grendene ligger i all hovedsak langs de større innsjøene i kommunen, som også har gitt navn til flere av dem. Grunnkretser i Lierne kommune er Østborg/Eide, Skåle, Mebygda, Kvam, Eidet, Kveli, Sandvik, Skjellbred og Tunnsjø. Sandvika i Nordli er kommunens administrasjonssenter. Nordli og Sørli utgjør fortsatt egne sogn i Lierne prestegjeld, som igjen hører under Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Kirker i kommunen er Nordli kirke, Sørli kirke og Tunnsjø kapell. Lierne utgjør dessuten et eget lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt, og hører under Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett. Skole og helse. Kommunen har to barne- og ungdomsskoler, nemlig Stortangen skole og Sørli skole, samt Tunnsjø oppvekstsenter med barneskole. Skoleåret 2009/2010 hadde skolene henholdsvis 89, 97 og 16 elever, og 13, 16 og 5 lærere. Nærmeste videregående skole er Grong videregående skole i nabokommunen Grong. Det er barnehager i Sandvika, Sørli og Tunnsjøen. Det kombinerte syke- og aldershjemmet Lierne Helsetun har omlag 30 plasser. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag 3 (HUNT 3), besvart av 700 voksne libygg i mars 2007, viste at mer enn 33 % hadde sett bjørn, hvorav 65 % var mindre enn 100 meter unna dyret. 30 % var ganske eller svært ofte redde for rovdyr, og mer enn 50 % tenkte ofte på rovdyrproblematikken. Omlag 50 % lot rovdyrene påvirke bruken av utmark, og opplevde samtidig redusert glede av naturen grunnet dette. 60 % opplevde at rovdyrene hadde ført til dårligere livskvalitet, og 66 % svarte at rovdyr hadde påvirket trivselen. Et stort flertall svarte uansett at dette ikke hadde påvirket den fysiske helsen deres, og 29 % svarte at de var glade over å ha rovdyr i kommunen. Prosjektlederen for HUNT 3 mente dette beviste at libyggene hadde svart nøkternt på undersøkelsen, og at det derfor var grunn til å ta den på alvor. Politikk. Alf Robert Arvasli (Ap) har vært ordfører i Lierne siden 2007, da Arbeiderpartiet fikk rent flertall i kommunestyret med 8 av 15 representanter. Arvasli etterfulgte Arnodd Lillemark (Sp) som hadde vært ordfører siden 1991 og ikke stilte til gjenvalg. Sosialistisk Venstreparti mistet sitt mandat i kommunestyret i 2007, slik at partier representerte i Lierne kommunestyre i dag er Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Lierne Bygdeliste. Viktige politiske saker i kommunen er regionssamarbeidet med Strömsund kommune i Sverige, samarbeid om felles kommunale tjenester i Indre Namdal, samt rovdyrproblematikken. Kommunestyret er ellers preget av enighet omkring de fleste sakene. Næringsliv. Den største arbeidsgiveren i Lierne er Lierne kommune, med sine ca. 220 ansatte. Den største private bedriften er Lierne Bakeri med ca. 70 årsverk, et industribakeri som har spesialisert seg på utvikling av norske nisjeprodukter, især lefser og kaker. Produkter fra bakeriet selges i de fleste dagligvarebutikker i hele Norge. Den viktigste næringsveien i Lierne er allikevel jord- og skogbruket, og man finner ca. 100 gårdsbruk med husdyr i kommunen. Saueholdet har imidlertid gått svært kraftig tilbake, med noen få gjenværende sauebruk i Lierne i 2009 (16 i 2007), mot 80 sauebruk i 1980. Tilskudd til gjeting og elektriske gjerder har redusert problemet noe for enkelte av de gjenværende sauebøndene, men betydelige dyretap fører fortsatt til lav lønnsomhet. Tidligere dagpendlet mange libygg til Sverige for å jobbe, men i dag er denne utviklingen snudd, og i 2008 var eksempelvis over en tredjedel av de ansatte ved Lierne Bakeri svensker. Kultur. Liernes kommunevåpen ble vedtatt 3. februar 1984, og viser tre hvite liryper ("Lagopus lagopus") på blå bakgrunn. Lirypen er svært vanlig i området, og i eldre tider var jakt på disse svært viktig for å overleve vinteren, og man valgte derfor fuglen som symbol for kommunen. Kommunevåpen med samme motiv finnes i Sirdal og Holtålen. Kommunens tusenårssted er Sørli museum. Det har iløpet av årene siden 2000 blitt et godt utviklet anlegg med blant annet gårdstun, seter og skogshusvær. Her finnes også en utescene med plass til omlag 300 tilskuere. Totalt er det 16 bygninger på området. Dialekten som snakkes i Lierne er libygg, en namdalsk dialekt som igjen plasserer seg innenfor det trønderske dialektområdet. Libygg preges av den tette kontakten med Sverige, slik at man finner flere trekk av svensk i dialekten. På samme måte ligger dialekten på den andre siden av riksgrensen svært tett opp til trøndersk, og man snakker gjerne om et norsk-svensk blandingsspråk. Et karakteristisk trekk er at libygg mangler palatalisering, i likhet med jemtsk. Libyggene bruker «i» som førsteperson entall, og omtaler kommunen sin som «Li». Flyktningerennet er et langrennsløp som årlig går fra Lierne til Gäddede i Sverige. Det er et renn som følger løypen til flyktningene som flyktet fra Norge til Sverige under andre verdenskrig. Det første løpet ble arrangert i 1950, og fra 1964 har man også et løp for kvinnelige deltagere. En oppfølger til flyktningerennet er flyktningerittet som hadde oppstart sommeren 2009. Spjettløpet er et annet sportsarrangement i kommunen, og er et motbakkeløp arrangert årlig av Namdal Løpeklubb siden 2005. Spjettløpet går fra Storeng ved Sandvika til målgang på Spjettfjellet. Etymologi. Opphavet for stavelsen "kve", som går igjen i flere steds- og etternavn i Lierne, er det samme som for «kvener» (som har hatt ulik betydning fra middelalderen og frem til i dag), og sikter til samer. Det norrøne navnet på området var "Finnalíð", hvor også «finner» sikter til samer. Samer utgjorde lenge flertallet av innbyggerne i Lierne. Det nåværende navnet på området kommer av den eldre flertallsformen av «li» (fra norrønt "líð"), altså en skrånende fjell- eller åsside. I Trøndelag omtales derfor også kommunen ofte som «Li». Meråker. Meråker (sørsamisk: "Mearohke") er en kommune i Nord-Trøndelag. Den grenser i nord mot Verdal, i vest mot Stjørdal og i sør mot Selbu og Tydal. I øst grenser kommunen mot Sverige (Åre kommune). Meråker sentrum (eller Midtbygda) ligger 25 km fra Storlien og 48 km fra Trondheim lufthavn, Værnes. Kommunen markedsfører seg selv som en friluftskommune. Hovednæringen er industri og jordbruk. Navnet kommer fra det gamle navnet for hest, "merr", og "åker". Meråker smelteverk. I 1898 ble det startet en karbidfabrikk i Kopperå som senere ble ombygd til et silisiumsmelteverk. Hovedproduktet var Microsilica som eksempelvis brukes til tilsettingsstoff i betong, Tannkrem, og leppestifter og utallige andre produkter. Elkem Meråker er nå ikke lenger i drift, etter at det ble besluttet i 2005 at Elkem Meråker skulle slutte med produksjon av Microsilica i juni 2006. Bygningsmassen er i dag delvis revet ned. Selskapet har aldri hett Meråker smelteverk, men Meraker smelteverk. Ved nedleggelsen het firmaet Elkem Meraker. Historie. Meråker ble opprettet som egen kommune 1. januar 1874 da Øvre Stjørdal kommune ble delt i to: Hegra(i Stjørdal kommune) og Meråker. Meråker hadde ved opprettelsen 1 861 innbyggere. Bilder. Bildene er tatt 1880–90, fotograf Axel Lindahl. Fra Nasjonalbibliotekets billedsamling. Musikk. I Meråker har en lokal variant av klarinetten blitt laget i over et halvt århundre. Meråkerklarinetten er ofte etterspurt fra folkemusikk-utøvere, og er blitt eksportert til mange land. Mosvik. Mosvik sentrum sett fra øst. Sykehjem og kommunehus til venstre i bildet. Riksvei 755 midt i bildet. Bilde fra 2001. Mosvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. Den ble opprettet 1. januar 1901, da Mosvik og Verran ble delt i de to kommunene Mosvik og Verran. Fra 1. januar 2012 er Mosvik en del av Inderøy kommune. Mosvik ligger på en halvøy nordøst på Fosen med landegrense mot Leksvik i sør og land- og sjøgrense mot Verran i vest og nordvest. Den tidligere grensen mot Inderøy i øst var en sjøgrense gjennom Skarnsundet. Hovednæringene er jordbruk og skogbruk, og historisk sett har skogbruk, sagbruk og jektefart med ved og trelast vært viktig. Mange pendler ut av Mosvik. Mosvik har de senere år blitt kjent som Petter Northugs hjemsted. En av verdens største skråkabelbruer, Skarnsundbrua, går over Skarnsundet mellom Mosvik og Inderøy. Geografi. Mosvik er en halvøy nordøst på Fosenhalvøya, omgitt av Trondheimsfjorden på tre sider. Fjordarmene er Verrasundet i nordvest (mot Verran), Beitstadfjorden i nordøst (mot Verran og Steinkjer), Skarnsundet i nordøst (mot Inderøy) og Nordviksundet i sørøst (mot Ytterøy). Halvøya består av skogkledte åser med morenegrunn med stort innslag av torv og myr. To åsrygger løper i nordøstlig retning, på hver sin side av elva Mossa og riksvei 755. De høyeste toppene er Storknuken (502 moh) på den sørligste ryggen og Bjørnakammen (414 moh) på Røsheia på den nordlige ryggen. Det er bart fjell over 380 moh. De bratte liene på østsiden av halvøya består av forvitringsdekke. Marin grense er 160 moh. og marine avsetninger i Mosvik sentrum og innover mot Åringgrenda når opp til ca. 100–120 moh, mens det når opp til 160 moh i de slakeste liene i Framverran i nord. Meltingvatnet (217 moh) er regulert med Mosvik kraftverk siden 1984. Elva Mossa renner om lag 12 km nordøstover fra Meltingvatnet og ut i Trondheimsfjorden ved Mosvik sentrum. Sjøen Langen (191 moh) renner inn i Mossa ved Lille Meltingen. Elva Slira renner ca 4 km nordøstover fra drikkevannskilden Stordalsvatnet (167 moh) ut i fjorden ved Nervika sør for sentrum. I nordvest ligger innsjøene Hindbergvatnet (132 moh), Røsvatnet (146 moh) og Vennesvatnet (208 moh) som har utløp vestover til Verrasundet. I sørøst ligger Ålvatnet (240 moh) og Torsvatnet (273 moh), som begge har utløp sørover til fjorden. Kaldalselva (11 km) er det lengste vassdraget i sørøst; her har det tidligere vært fløting, til tross for det bratte terrenget. Giplingøya dyrefredningsområde i Beitstadfjorden ble opprettet i 2003 «for å ta vare på et viktig leveområde for sjøfugl i en region med stor menneskelig aktivitet», mens Torsvatnet vurderes vernet som naturreservat. Samfunn. a> nede til venstre, Mosvik skole og barnehage foran moloen. Til høyre industriområdet Nervika med Norsk Limtres fabrikklokaler. Bilde fra 2001 a> i 1991 og vedtaket om kommunesammenslåing i 2010 ble samarbeidsretningen avgjort østover. Mosbyggene bor i Mosvik sentrum, og i grendene Åsbygda, Venneshamn, Framverran og Trongsundet. I forhold til SSBs inndeling i grunnkretser i Mosvik tilsvarer "Åsbygda" grendene langs Trondheimsfjorden i sørøst, med Kaldalen, Sliper og Saltvikhamn. "Vinje" er Mosvik sentrum med Nervika og Vinjesjøen. "Nordbygda" er grendene langs og på nordsiden av riksvei 755. "Søndre Fram-Verran" er området rundt Venneshamn og Grande, mens "Vestre Fram-Verran" er området mot Verrasundet. De tre første grunnkretsene tilsvarer «gamle Mosvik kommune», mens de to siste utgjør delen som ble overført fra Verran til Mosvik i 1968. Mosvik sentrum med ca. 300 innbyggere ligger ved riksveien og Mossas utløp; her finnes butikk, kafé, frisør, kommunehus, industri, sykehjem, skole, barnehage, Vinje bruk og Mosvik kirke. Riksvei 755 går gjennom Mosvik mellom Vanvikan i Leksvik og E6 ved Røra. Skarnsundbrua over Skarnsundet ligger på denne veien. I Mosvik er Riksvei 755 tilknyttet Fylkesvei 193 fra Meltingen til Verrabotn i Verran kommune, Fylkesvei 192 sørover langs Trondheimsfjorden fra Grande til Sliper ved kommunegrensa til Leksvik og Fylkesvei 191 gjennom Framverran fra Prestvågen til Braset. Lokalavisen "Inderøyningen", som utgis på Straumen dekker Mosvik. Ellers dekkes Mosvik av NRK Trøndelag og "Trønder-Avisa". Mosvik frivilligsentral utgir det månedlige meldingsbladet "Mosvik-orientering", som inneholder offentlig informasjon og også er annonseorgan for lokale bedrifter og foreninger; bladet ble inntil 2011 utgitt av kommunen. Befolkning. Mosvik var aldri noen folkerik kommune. Etter 1950 hadde kommunen på det meste 1 207 innbyggere, i 1970. Innbyggertallet har sunket jevnt siden 1970. Per 2011 var det bosatt 19 innvandrere i Mosvik, de fleste av dem kommer fra EU / Nord-Amerika. Tall fra 2010 viste at Mosvik og Inderøy var de kommunene i Nord-Trøndelag med størst andel innbyggere som pendler ut av bygda til jobb. 26 % av arbeidstakerne hadde mer enn 45 minutter reisevei til jobb. I 4. kvartal 2010 arbeidet 217 innbyggere i Mosvik (53 % av arbeidstakerne), 49 i Leksvik, 35 i Inderøy, 30 i Steinkjer, 18 i Trondheim, 17 i Verdal og 17 i Levanger. Religion. Mosvik sogn i Den norske kirke har den samme utstrekning som kommunen hadde. Det tilhørte tidligere, og da dette ble nedlagt i 1970, ble Mosvik overført til. Sognene i Inderøy og Mosvik har felles menighetsblad, prester og kirkekontor, og hører til Nord-Innherad prosti i Nidaros bispedømme. Det er to kirker i Mosvik: Mosvik kirke fra 1884 dekker den sørlige og østlige delen av Mosvik, tilsvarende «gamle Mosvik kommune», mens Vestvik kirke fra 1905 betjener Framverran. Begge kirkene ble bygget som erstatning for tidligere kirker. Det finnes flere bedehus og en frikirkemenighet i Mosvik. Religionssosiologisk sett går det en grense gjennom Mosvik, mellom Framverran, som er preget av folkekirkelig kristentro, og «gamle Mosvik» som også er preget av pietistisk, bedehusnær og frikirkelig kristentro. Offentlige tjenester. Mosvik har fra høsten 2010 én barneskole: "Mosvik skole", som ligger i sentrum, sammen med barnehagen og folkebiblioteket. Ungdomsskoleelevene går fra høsten 2010 på "Inderøy ungdomsskole" på Straumen. Inntil 2010 hadde Mosvik to skoler: Fra 1992 til 2010 gikk 1.–4. klasse på "Framverran skole", mens 5.–10. klasse gikk på "Mosvik skole". I 1956 fantes det fire skolekretser i Mosvik: Grande, Langaunet og Sliper i «gamle Mosvik», og Framverran. Skolekretsene Markabygda og Trongsundet ble lagt ned på 1950-tallet. De nærmere videregående skolene er Leksvik videregående skole og Inderøy videregående skole. Mosvik hører til Inntrøndelag tingrett, og hørte inntil 2010 til den nå nedlagte Inderøy tingrett. Næringsliv. Hovednæringene er jordbruk og skogbruk, med Vinje bruk som den største jord- og skogeiendommen. Vinje bruk alene er på 38 000 dekar, hvorav 800 dekar dyrka mark, og Vinje er med det et av Norges største private gårdsbruk. Det drives aktivt jordbruk på ca. 60 gårdsbruk. Melkeproduksjon er den dominerende produksjon og utgjør 59 årsverk av totalt 80 årsverk. Samlet melkekvote er 2,2 millioner liter som produseres på 30 produksjonsenheter. Saueholdet utgjør ca. 13 årsverk. I tillegg drives noe kornproduksjon og svinehold på 1 gårdsbruk. 2 gårdsbruk har lagt om til økologisk landbruksdrift. Samla jordbruksareal utgjør 8200 dekar. Av dette utgjør 1000 dekar kornproduksjon, mens resten er grovfôrproduksjon for storfe. Skogavvirkningen hadde i perioden 2001–2010 en årlig bruttoverdi mellom 5 og 7,2 millioner kroner og utgjorde årlig mellom 14 300 og 21 800 m³; det meste var gran, og virket gikk med omtrent like store andeler til sagbruk og tremasse. Lorentsen Trevarefabrikk ble etablert i 1923. Den skiftet senere navn til Trelamell AS. Etter en rekke strukturelle endringer, endret selskapet navn til Nordlamell og deretter til Norsk Limtre AS. Norsk Limtre AS ble etablert i 1979 som produsent av limtre, er en av de største industribedriftene i bygda og har fabrikklokaler i Nervika nær sentrum. Nordlamell AS, som har overtatt limtrefabrikkens tidligere navn, produserer vindus- og døremner i tre, også med fabrikklokaler i Nervika. Ringstad etablerte i 1991 avdelingen Trønderprotein AS i Mosvik, med fabrikklokaler i Kvennavika ved Skarnsundet. I 1997 ble avdelingen oppkjøpt av Gilde Norsk Kjøtt, og ble fusjonert med Ringstads Farming AS og Hedmark Protein AS til den nye Norsk Protein AS. Fabrikken foredler slaktavfall til dyrefor og gjødsel. Brødrene Nervik Transport AS ble etablert i 1988 og er et transportselskap med hovedkontor i Mosvik. Anton Jenssen Transport A/S ble etablert i mars 1988, og er et selskap med utspring i Vinje bruk som driver med tømmertransport. Mosvik har noe annen småindustri og én dagligvarehandel, en Coop marked-butikk, som er en avdeling av Coop Inntrøndelag. Det har tidligere vært dagligvarehandel i Saltvikhamn (samvirkelag 1934-84), Vinjesjøen, Venneshamn og Selsetvika. Mosvik har lite eller ingen spesialvarehandel; bygda har tre serveringssteder, flere småskala reiselivsbedrifter og to campingplasser. Hyttebygging og salg av hyttetomter er økende, og reiseliv er i kommuneplanen vurdert som et satsingsområde. Leksværingen Bjørn Lyng startet Elsafe International i 1978 på industriområdet i Nervika. Virksomheten flyttet til Leksvik i 1997. Grong Sparebank har kontor i Mosvik. Det har tidligere vært to lokale sparebanker i Mosvik. Mosvik Sparebank ble stiftet i 1862 og slo seg i 1988 sammen med og til, som i dag er en del av SpareBank 1 SMN. Verran Sparebank ble etablert i 1907, og fusjonerte med Grong Sparebank i 2006. Verran Sparebank hadde lokaler i Venneshamn, men flyttet til Mosvik sentrum i 2008. Mosvik Sparebank ble stiftet 5 år før Mosvik og Verran kommune ble opprettet, mens Verran Sparebank ble stiftet seks år etter at Verran kommune ble etablert i 1901. Etablering i forbindelse med kommunedelinger er et vanlig mønster ved norske sparebanketableringer. Historie. a>, og sjøveien var eneste forbindelse. Da veien kom, ble ferjerutene lagt om. Saltvikhamn i sørøst var tidligere rutebåtanløp og handelssted. Flyfoto fra 1961 a> som åpnet i 1991 utgjør trolig den største endringen i liv og virksomhet i Mosvik Inntil 1600. Helleristningene i Kvennavika er det eldste sporet etter menneskelig liv og virksomhet i Mosvik. De tolv fiskefigurene, som alle antagelig forestiller kveite, er den største samling bergkunst med fiskemotiv i Norden. Det er flere små funn av ulike fornminner i Mosvik. «Av de funn som er gjort, kan en slutte at folk har levd og virket her i Mosvik gjennom yngre steinalder. De har livberget seg ved fiske, jakt og litt jordbruk. Folk har det også vært her i bronsealderen, med bedre livsvilkår og høyere kultur, og bygda har vært bebodd, bygd og dyrket både i eldre og yngre jernalder.» Ved utgangen av eldre jernalder fantes det «heller få gårder i Mosvik … sannsynligvis omkring ti. Noen lå ved utløpet av Mossa, men det var kanskje ikke flere enn Grande, Berg og Vinnan. I Framverran fantes i alle fall Grande og Vennes, kanskje flere». Omkring år 1000 kan det ha eksistert noe over 30 gårder i Mosvik. Mosvik er første gang nevnt i "Olav den helliges saga" kapittel 39 i Heimskringla, der det kort nevnes at Svein Jarl i 1015 gjemte seg for Olav på vei ut fjorden, tett inn under land. I 1304 kom et norsk skip ved navn «Grandebussa» fra Nidarholm kloster til Lynn i England. En busse var et middelaldersk lasteskip, og skipet kan ha hatt navn fra en av Grandegårdene i Trøndelag, mest sannsynlig Grande i Framverran, ifølge Ole Nordgaards bok "Stod i fortid og nutid". I middelalderen skal Mosvik ha vært et skipreide innenfor "Skøynafylket" sammen med Ytterøy og fire skipreider i Skogn, dette ifølge Aslak Bolts jordebok. Mosvik var en av de bygdene i Inn-Trøndelag som senest ble reetablert etter Svartedauen; mens det fantes 49 navnegårder ca. 1340, var bare 16 i drift ca 1520. Andel ødegårder omkring 1520 var 67 %, mens bygder som Inderøy (28 % ødegårder) og Verdal (32 % ødegårder) raskere ble reetablert. Mosviks eldste kirke skal ha stått i grenda Markabygda nær Meltingvatnet på grensen mellom Mosvik, Leksvik og Verran. Det var en stavkirke av ukjent alder som ble revet på 1500-tallet, hvoretter materialene fra denne ble brukt til kirkene i Mosvik og Ytterøy. Mosviks neste kirke, som ble bygget ved Vinje bruk på 1500-tallet, ble revet i forbindelse med at den nye ble bygget i 1884. Den ble beskrevet av Gerhard Schøning i 1774: «"Kirken, som staar paa Gaarden Vingan, er en vel ei stor, men smuk Træe-Bygning, anseelig høi, og opført som en af de gamle Stav-Kirker."» Det er bevart flere elementer av kirkeinventar fra middelalderen: fra ca. 1225–50, en treskulptur av Maria med barnet fra samme periode og en skulptur av St Mikael med dragen fra før 1350. Alle disse tre eies av Vitenskapsmuseet i Trondheim, men kopier finnes i Mosvik kirke. Fra 1600. Skog og jekter. Vinje bruk er den største gården i bygda, og sannsynligvis den eldste. Den omtales i Aslak Bolts jordebok i 1432. Gården har gjennom tidene drevet sagbruk, mølle, meieri og annen industri ved siden av jordbruk og skogbruk. På 1600- og 1700-tallet fantes det i alt åtte sagbruk i bygda, hvorav flere ble eid og drevet av handelsmenn i Trondheim. Produksjon av trelast og kippved for salg ved jektefarten i Trondheim var lenge den sentrale næringsveien i bygda, i tillegg til selve byggingen av jektene og salg av jekter. På 1600-tallet ble det også drevet saltbrenning fire steder i bygda. Utviklingen av sagbrukene på 1600-tallet skapte salg av trelast og økt transportbehov, og behovet for jekter vokste fram til en storhetstid på 1800-tallet, og bidro blant annet til framveksten av Steinkjer by med utgangspunkt i sagbrukene. Jektfart og jektebyggingen skjøt fart på 1700- og 1800-tallet; og "«ved hundreårsskiftet i 1800 var Inderøy og Verran de fremste jektbygdene og Verran og Mosvik var de bygder hvor det ble bygd flest fartøy.»" I femårsperioden 1856–60 ble det bygget 75 jekter i, hvorav 34 ble bygget i Ytterøy/Mosvik og Verran. "«På Stor-Grande i Mosvik ble det i 1860–1890-årene bygd om lag 40 jekter, hvorav de fleste ble solgt til Nord-Norge.»" Jektevirksomheten omfattet både båter for salg, båter til bruk i egen fraktevirksomhet, og båter som ble solgt nærmest på impuls under vanlige frakteoppdrag, dersom det fantes en kjøper. Virksomheten på Vinje bruk på 1800-tallet skapte etterspørsel etter arbeidskraft, og mange kom fra Gudbrandsdalen og bygde seg husmannsplasser i Mosvik. På 1800-tallet var det også stor utvandring til Amerika, og fra 1860 til 1920 utvandret over 700 fra Mosvik og Framverran. 1837. Kommuneinndeling. Ved innføringen av formannskapslovene i 1837 ble hele nåværende Mosvik kommune en del av Ytterøy kommune. Dette var i samsvar med den eksisterende inndelingen i kirkesogn, som er kjent tilbake til 1500-tallet. I 1867 ble Mosvik og Verran kommune opprettet, og den eksisterte fram til 1901, da den ble delt i de to kommunene Mosvik kommune og Verran kommune. Kommunegrensen fra 1901 gikk gjennom den nåværende kommunen, slik at Framverran hørte til Verran kommune. Verran kommune ble utvidet i 1964 ved en sammenslåing med Malm kommune, og fikk en avskalling i 1968 da Framverran ble overført til Mosvik. Endringen var i tråd med den gjennomgående tenkningen ved kommunesammenslåingene på 1960-tallet: overgang fra sjøveis kommunikasjon til veier. Ytterøy prestegjeld ble nedlagt i 1970. Ytterøy sokn ble da overført til Levanger prestegjeld og Mosvik sokn til Inderøy prestegjeld. Inntil 1979 utgjorde Mosvik og Ytterøy ett lensmannsdistrikt. Fra 1979 til 2011 hadde Mosvik felles lensmann med Leksvik. Fra 1924 utgjorde Mosvik og daværende Verran ett distriktslegeområde. Senere hadde Mosvik blant annet samarbeid med Leksvik om kommunelege. Anno 1900. Jektefarten var imidlertid på nedtur omkring 1900. I 1905 ble jernbanen ført fram til Steinkjer / Sunnan, og med det var fjorden i ferd med å tape sin betydning som transportvei og ferdselsåre. Det er mye folkeminne om rovdyr i Mosvik. Sist gang det ble skutt en bjørn i Mosvik var i 1907, men i 1917 ble det igjen vedtatt skuddpremie på ulv – uten resultat. Mot nåtid – kraft og kommunikasjon. Vinje bruk etablerte et privat kraftverk i Mossa tidlig på 1900-tallet. Det ble nedlagt i 1923 da Follafoss kraftverk startet og kunne forsyne deler av Mosvik med strøm. Mosvik kraftverk ble bygget fra 1981 og kom i drift i 1984. I 1900 ble det tatt i bruk en rikstelefonlinje mellom Mosvik og Leksvik, via Markabygd, med en sentral ved Vinjesjøen. Telefonlinja utover Åsbygda ble finansiert med basarer, i første rekke til Saltvikhamn. I 1912 ble linjen deretter utbygd til Skavlen, Trosed nedre og Slipet. Telefonen ble automatisert på midten av 1900-tallet, og Mosvik telefonsentral ble samtidig nedlagt. Kommunen kjøpte sitt første administrasjonsbygg nær Vinjesjøen kai i 1924. Her var det lokaler for sykepleier, lege, folkebibliotek og kommunestyremøter. Det gikk rutebåter langs Trondheimsfjorden fra 1850 til 1974, med anløp i Venneshamn, Vinjesjøen (Mosvik sentrum) og Saltvikhamn. De første rutebåtene var dampskip, og området ble bl.a. trafikkert av dampskipene DS «Nidelven», DS «Erik Jarl» og DS Indherred. "Mosvigen" poståpneri ble opprettet ved kongelig resolusjoner av 1. september og 22. desember 1858, underlagt Trondhjem, med virksomhet fra 1. mars 1859. I 1859 ble posten til og fra bygda befordret med dampskipene DS «Nordcap», DS «Gler» og DS «Prinds Gustav». Hver åttende dag gikk disse skipene også i rute med hovedposten Trondhjem og Hammerfest. Den 1. september 1858 ble det også opprettet en ukentlig bipostrute mellom poståpneriene "Mosvigen" og "Ytterøen". I poststedsfortegnelsen fra 1889 var navneformen endret til "Mosviken", og den 1. oktober 1921 til "Mosvik". Den 1. oktober 1961 ble poståpneriet lagt under Levanger postkontor, og fra 1. mai 1971 ble det en del av Steinkjer postområde. Poståpneriet fikk status som underpostkontor den 1. november 1973, og postkontor C den 10. desember 1976. Det ble nedlagt og erstattet av Post i butikk hos Coop Marked Mosvik i mars 2001 (uke 13). Med etableringen av Innherredsferja i 1957 ble det mulig å frakte biler over fjorden. Bilvei mellom Mosvik og Leksvik ble åpnet omkring 1960, og i 1964 kom det vei mellom Kjerringvik og Venneshamn som knyttet Mosvik sammen med Framverran. Omkring 1970 kom det bilvei mellom Meltingen og Verrabotn. Ideen om Skarnsundbrua oppsto i 1972, og byggingen av brua ble gjennomført av et eget aksjeselskap og finansiert med bompenger. Brua åpnet 19. desember 1991, og var nedbetalt i 2007. Kommunesammenslåing 2010–2012. Mosvik deltok i interkommunalt samarbeid gjennom Fosen regionråd fra 1988 til 2010, og hadde også flere interkommunale tjenester med nabokommunene Leksvik og Inderøy: Legetjenesten har vært drevet i samarbeid med Leksvik; PPT ble drevet i samarbeid med Leksvik og Inderøy; brannvesen i samarbeid med Inderøy og Steinkjer, og kulturskole i samarbeid med Inderøy. Samarbeidet i Fosen regionråd omfattet samfunnsutvikling, utviklingssamarbeid, hjemmeside og drift av indre tjenester: lønn, regnskap, skatteinnkreving og inkasso. Kommunens ledelse vurderte at kommunen etterhvert ble for liten til å kunne tilby innbyggerne stabile og gode offentlige tjenester. Den 16. desember 2009 vedtok den å utrede sammenslåing med Inderøy. Motivene kan ha vært mange, men ét av dem var at "«Fosensamarbeidet ikke hadde gitt de resultater Mosvik hadde håpa på, og samhandlingsreformen og etableringen av et distriktsmedisinsk senter på Ørlandet hadde kanskje vært siste dråpen i begeret for Mosvik»." Inderøy og Mosvik hadde også samarbeidet om felles ungdomsskole fram til 1992, og "«Skarnsundbrua fjerna avstandsulempene i stor grad. Da bompengene ble borte i 2007 ble enda et hinder fjerna»." I en rådgivende folkeavstemning 30. og 31. mai 2010 stemte 58 % av innbyggerne i Mosvik ja til forslaget om å slå sammen Mosvik og Inderøy kommuner. 76,5 % av innbyggerne deltok i avstemningen, som var åpen for alle ned til 16 år. 295 stemte ja til sammenslåing, mens 214 stemte nei. Sammenslåingen fant sted den 1. januar 2012. Den 9. mars 2011 ble det vedtatt å gi den nye kommunen navnet Inderøy med kommuneadministrasjonen liggende på Straumen i Inderøy. Kommunen fikk det nye kommunenummer 1756. Et servicekontor for Mosvik blir liggende i Mosvik skole. Fellesnemnda for kommunesammenslåing Mosvik-Inderøy vedtok også den 9. mars 2011 at den nye kommunen beholder Inderøys gamle kommunevåpen med fire flyndrer. Våpenet ble gitt følgende begrunnelse: "«Motivet symboliserer fjordkultur fra tidligere historiske tider og fram til i dag – fra flatfisk på helleristningene i Kvennavika, til det tradisjonsrike flyndrefisket i Børgin. I tillegg symboliserer motivet de fire opprinnelige kommunene Mosvik, Inderøy, Sandvollan og Røra»". Ord og våpen. Mosvik er et gammelt bygdenavn, og ikke et gardsnavn. Navnet kommer fra elva Mossa [mos`sa], som renner gjennom bygda. Elvenavnet forklares vanligvis som avledet av «"mose, myr"». En mulig rekonstruksjon på urnordisk er "*Mǫs", femininum genitiv "Masar". Navnet ble i Heimskringla skrevet "Masarvik" og i Aslak Bolts jordebok fra 1432 som "Mosawijk". På 1500-tallet var navneformen "Mussuicken" og "Mossuigenn", og endog "Moszevickenn" omkring 1550. På 1800-tallet var det vanligvis skrevet "Mosvigen", og etter 1917 ble "Mosvik" den offisielle skrivemåten. Bygdenavnet uttales som ["må'ssvíka"], og innbyggerne kalles "mosbygg" ["må'ssbygg" eller "må'ssbøgg"]. Kommunevåpenet var "i sølv to grønne spisser". Våpenet ble godkjent den 13. juli 1984 og er tegnet av. Spissene symboliserer skogbruket, samtidig som man kan lese en M – kommunens initial – i snittet. Etter at Skarnsundbrua ble åpnet i 1991 har man også tolket bruas to tårn inn i våpenet. Tusenårssted. Helleristningene i Kvennavika er Mosviks tusenårssted. Denne samlingen av ristninger på gården Kvennavika ved Skarnsundet består av tolv fiskefigurer, som alle antagelig forestiller kveite. Det er den største samling bergkunst med fiskemotiv i Norden. Museer og kulturvern. Mosvik bygdemuseum ligger ved riksveien, nær sentrum. Museet består av gamle Grande skole, som var brukt som skolestue fra 1866 til 1964; husmannsplassen Nedre Nesset, som kommunen kjøpte i 1985 og som ble flyttet til museumsområdet i 2008; og Kaldalstua, som ble flyttet fra Kaldalen i forbindelse med utbygging av Mosvik kraftverk i 1984. Kaldalstua eies og drives av et eget andelslag som allaktivitetshus. Mosvik historielag ble stiftet i 1979 og har siden 1985 utgitt en årbok. Laget utgir også kalender med gamle bilder, og arrangerer foredragskvelder. Bygdebok for Mosvik er planlagt i 4 bind. Første bind utkom i 2010 og andre bind i 2011. Boka utgis av en kommunal bygdeboknemnd som har arbeidet siden 1977. Aktiviteter. Mosvik har to idrettslag. Mosvik Idrettslag (stiftet 1924) driver ski, friidrett, fotball, orientering, volleyball, trim og barneidrett. Laget har lysløype og turløypenett, sandvolleyballbane, sentralidrettsbane og har utgitt flere o-kart. Fotballaget, som i 2011 spilte i femte divisjon, spiller under navnet MILF, og har med Petter Northugs hjelp fått sponsoravtale med "Vi Menn". Framverran idrettslag (stiftet 1922) driver med ski og trim. Laget har lysløype, trimløyper og skihytte på Røssheia. Bygda har også to skytterlag, jeger- og fiskerforening og flere andre organisasjoner og forsamlingshus. På Jekta fjordstue åpnet det bowlinghall i 2010. Utmarka er godt tilrettelagt for fritidsaktiviteter. Det er årlig turorientering, flere åpne koier og hytter og merkede stier både i Røssheia og mot Storknuken. Fiskeplassen ved Liatjønna ved riksveien litt nord for Meltingsvatnet er tilrettelagt for bevegelseshemmede, og ble i 2001 kåret til årets friluftsområde i Nord-Trøndelag. Den gamle bygdeveien fra Åstun til Hamnasetra er tilrettelagt; fra Hamnasetra er det utsikt over Trondheimsfjorden. Sang og scene. Mosvik har et blandakor, "Kor 2000", som ble stiftet i 2000. Det finnes også et barnekor tilknyttet menigheten. Ingen aktive korps, men musikere som deltar på nasjonaldagen. Mosviksangen ble skrevet av Odd Tangstad i 1990. Mosvik teaterlag ble etablert i 1970, og spiller både revy og komedier. Det arbeides med planer om årlige oppsetninger basert på materiale fra bøkene om Martin Kvennavika. Kulturpris. a> fikk kulturstipend fra hjemkommunen i 2002, 16 år gammel Prisen har ikke blitt utdelt hvert år. Kommunen har siden 1999 også delt ut et kulturstipend til ungdom, som ofte har gått til idrettsutøvere. Namdalseid. Namdalseid er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den grenser i nordøst mot Namsos, i sør mot Steinkjer, Verran og Åfjord, og i vest mot Roan, Osen og Flatanger. Namdalseid ble opprettet som et eget formannskapsdistrikt den 1. januar 1838, men det ble slått sammen med Beitstad allerede i 1846. Namdalseid ble igjen skilt ut som egen kommune den 1. januar 1904. Den 1. januar 1964 ble en del av Otterøy kommune (området sør for Namsenfjorden, unntatt Hoddøy) tillagt Namdalseid. Kommunen feiret sitt 100-årsjubileum i 2004. Geografi. Namdalseid har store fjell- og kystområder, og er en yndet kommune for friluftsliv. En av Norges beste smålakselver, Årgårdselva, gjør Namdalseid til en populær destinasjon for hobbyfiskere. Namdalseid har også gode jaktmuligheter, med en stor stamme elg og rådyr, og er en populær hyttekommune. I kommunen ligger Finnvollvatnet. Samfunn. Namdalseid er et sokn i Beitstad prestegjeld i Nord-Innherad prosti i Nidaros bispedømme. Namdalseid er med i Midtre Namdal Regionråd. Tettstedet Namdalseid har innbyggere per 1. januar. Næringsliv. Namdalseid er i hovedsak en landbrukskommune, med primærnæringen som hovednæring. Det finnes også noe industri: Namdal Plast AS, Nye Pelsberederiet og Hundseth Mølle (Norgesfòr) er av de største aktørene. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Sjøåsen friluftsområde. Her er det også plantet seks tusenårstrær av sortene lønn, ask og poppel. Bakgrunn. Tidlig på 1970-tallet kjøpte Namdalseid kommune arealet som ligger i veikrysset mellom riksvei 17 og 766 nord for Åsnesset bru og langs munningen av Årgårdsvassdraget. Deler av arealet ble senere solgt til tomt for Sjøåsen hotell, mens om lag 7600 m2 mellom hotelltomta og strandlinjen ved elvemunningen ble regulert til friluftsområde. Strandlinjen var et forholdsvis flatt sumpig område hvor vannstanden var påvirket av flo og fjære med en høydeforskjell på om lag 1,5 m. For å gjøre området mer tjenlig til formålet, ble det oppfylt med overskuddsmasse fra anleggsvirksomhet i nærområdet. Den estetiske oppgraderingen startet etter etableringen av Sjøåsen vel i 1995. I 1997ndash;1998 ble det laget en regulerings- og beplantningsplan for friluftsområdet hvor de private tomteeierne og næringsdrivende oppgraderte sine arealer, mens et tverrfaglig arbeidsutvalg i hovedsak tok seg av utbyggingen av friluftsområdet. Hovedelementene i planen var planer og profilering av området, stier og veier, parkeringsplasser, fiskebrygge, gapahuk på fiskeplassen, toalettanlegg, grillplasser, sitte- og spiseplasser, grøntanlegg, informasjonstavle, belysning og friluftsscene med amfi. Alt tilpasset handikappede. Gjennomføringen ble gjort mulig ved hjelp av tilskudd fra Nord-Trøndelag fylkes miljøvernavdeling, BU-midler, tilskudd fra kommunens næringsfond, spillemidler, økonomisk søtte fra det lokale handikaplaget, næringslivet i nærområdet, velvillig bistand fra Statens vegvesen, egeninnsats fra velforeningen i Sjøåsen og innsats fra. Alt, forutenom friluftsscenen, ble gjennomført. Nord-Trøndelag teater utarbeidet plan for friluftsscenen med amfi, men det lyktes ikke å skaffe de økonomiske midlene til å bygge dette. Sjøåsen friluftsområde ble foreslått som tusenårssted, og dette ble vedtatt i kommunestyremøte 11. november 2009. Det statlige tilskuddet ble brukt til å bygge scenen med amfi. Tusenårssted. En stein er satt opp på en forhøyning i området, hvor det er montert en skiferplate med inskripsjonen Denne ble avduket av ordfører Per Arve Lie på nyttårsaften 1999. Tusenårstrær. Gjennom Landbruksdepartementets treplantingsaksjon i år 2000 fikk kommunen tildelt en rekke trær av forskjellige sorter. Etter vedtak ble seks av disse plantet på tusenårsstedet, mens de fleste ble plantet på skolene, barnehagen og idrettsanlegget. Trærne på tusenårsstedet ble plantet av seks tidligere ordførere i en seremoni 25. mai 2000. Trygve Silset (f. 1908) plantet hovedtreet, en lønn, ved tusenårssteinen. Silset var ordfører i perioden 1948–1951. Inge Kaldahl (f. 1924), som var ordfører i periodene 1952–1959 og 1968–1971, plantet en ask på grøntanlegget. Einar Furre (f. 1918), plantet også en ask på grøntanlegget. Han var ordfører i 12 år i perioden 1972–1984. Per Arve Lie (f. 1946) plantet en poppel ved grillanlegget. Han var ordfører i perioden 1984–1987, samt ved tusenårsskiftet. Bjørn Hagen (f. 1938) plantet også en poppel. Denne ved «Jasteinen». Ordførerperioden hans var fra 1988 til 1995. Hetty Vårdal (f. 1952) var den første kvinnelige ordfører i kommunen, og var det i perioden 1996–1999. Hun plantet en poppel ved utegrillen. Historie. Navnet Namdalseid har en maritim opprinnelse. Tidligere pleide sjøfarere å seile opp Trondheimsfjorden, inn i Beitstadfjorden og derfra dra båtene sine gjennom Namdalseid til Lyngenfjorden ved å bruke vannforbindelsene som eksisterer i kommunen. Dermed slapp man å krysse Follahavet. Namsskogan. Namsskogan er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den har grenser til Røyrvik i øst, Høylandet i vest og Grong i sør, samt Bindal og Grane i Nordland. En person fra Namsskogan kalles namsskoging. Geografi. Namsskogan ligger i Namdalen og er omgitt av fjell i øst og vest, og Namsen renner gjennom kommunen og går nesten parallelt med E6. Namsskogan ligger på Grongfeltet som medfører at det er forekomster av malm, og som har gitt gruvedrift i Skorovas. Samfunn. Kommunen består av de fire tettstedene "Namsskogan", "Brekkvasselv", "Skorovatn" og "Trones". Namsen renner rett gjennom kommunen og det finnes store naturområder, kommunen er derfor ett attraktivt mål for villmarksturisme. Kommunen har valgt å markedsføre seg med slagordet «toppen i namdalen!». Og det blir utgitt et lokal-blad, «Namsin», ca 9 ganger i året. Vinteren 2003 fikk ordfører Knut Berger mye oppmerksomhet i media da han uttalte at han syntes folk så for mye på TV, og at han gjerne kunne tenkt seg å lage en TV-lov for kommunen. Tettstedet Namsskogan har stasjon på Nordlandsbanen. Fra Trones kapellsogn til Namsskogan herred. Dagens Namsskogan kommune var i starten et kapellsogn av Grong herred. Trones kapellsogn hadde rundt 1900, ca 596 innbyggere. Den 13. mars 1919, ble det flertall i Grong herredstyre enig om å sette ned en delingskomite, grunnen til dette var bl.a. avstanden. Representantene for Trones kapellsogn hadde 7mils reise hver vei når herredstyret ble avviklet, og her fantes det ikke noe vei, så på sommer halvåret måtte de gå gjennom myr og vanskelig terreng, og på vinterhalvåret ble skiene tatt i bruk, så reisen tok ofte 3-4 dager hver vei. En annen grunn var at det også ganske ofte var forskjellige interesser fra de forskjellige kapellsognene. Folkebestanden i Trones kapellsogn var liten, og dette var man også oppmerksom på før delingen, men man var sikker på at befolkningen ville stige med byggingen av Nordlandsbanen, og når det ble drift i Gjersvik og Skorovas Gruber. I tillegg var formue og inntekt større her enn i mange andre herreder i fylket, for Trones kapellsogn var gjennomsnittsformuen for 1916-1921 5687kroner og inntekten 686 kroner. Den 13. februar 1922 ble delingskomiteens forslag lagt fram. Representantene fra Trones kapellsogn stemte mot, men forslaget gikk gjennom, og fra 1. januar 1923 ble Trones kapellsogn eget herred, ved navnet Namsskogan herred. Første valg og herredstyremøte. Det første valget i Namsskogan ble holdt på Finvolden gård den 14. mars 1923, på dette møtet ble også Namsskogan delt i 5 ligningskretser, 1. krets: fra Lassemo til og med Trones, 2. krets: Flaatedal til og med Fossmo og Brekka, 3 krets: Bjørhusdal med Namstad, 4. krets: Findvollan til og med Sandmo, og 5. krets: Haabnes til fylkesgrensa. Disse kretsene gjaldt også for fattigvesenet. Det første herredstyremøtet for Namsskogan ble avholdt 19. mars 1923 på «stedet Trones». På dette møtet ble det valgt formanskap, ordfører ligningsnevnd, overligningsnevnd, og medlemmer til forskjellige styrer og råd, bl.a. skolestyre, fattigstyre, skogoppsyn, skogbrandmenn. På dette møtet ble også det første budsjettet for kommunen satt opp. Første post var fattigvesen, her var sluttsummen 5800kr, skolevesenet ble først opp med utgift/inntekt på 7450kr, vegvesenet fikk 1400kr, og posten til kommunevesenet var på kroner 16 120. ("Se tabell") Vegbygging. Porten til Nord-Norge på Nordlandsgrensen. Saker om vegbygging dominerte sakslistene til kommunestyret i 1920-årene. I 1923 var det vegforbindelse både nordover og sørover, og Nordlandsvegen ble åpnet 6. august 1924, men lokale veger var det dårlig med. Under byggingen av siste fase av vegstrekningen Trones – Nordlandsgrensen, ble det misnøye ved arbeids-tildelingen, og bygdas folk mente at vegoppsynsmannen tok inn fremmede folk framfor bygdas egne. Det er usikkert om det ble gjort noe med dette, men etter hvert begynte byggingen av lokale veger, og det ble mest sannsynlig en lettere arbeidssituasjon. I 1950-årene kom det store endringer i det lokale vegnettet. Skogfirmaer bygde ut veiene til skogsbilveger, og nye veier ble bygd i forbindelse med kraftutbygging. Først etter krigen, i 1945, sto bruen over Namsen ved Lassemo ferdig. I 1951 sto bru over Namsen ved Lindsetmoen klar, i 1954 ved Bjørnstad, og i 1960, da det ble bygget ut bru over Namsen ved Bjørhusdalen. Det siste veg-prosjektet med betydning er bru over jernbaneovergangen ved Flåtådal (1997). Jernbanebygging og Nordlandsbanen. Da Stortinget i 1923 vedtok at det skulle bygges Nordlandsbane, gjaldt ikke dette i første omgang Namsskogan, men jernbaneanlegg skulle vise seg å få stor innvirkning på kommunen. I 1926 ble planene for strekningen Grong – Nordlandsgrensa vedtatt av Stortinget, og i 1927 var det 470 mann som jobbet på strekningen Grong – Mosjøen, og senere var det opptil 1500 mann som jobbet i sommer halvåret. Byggingen av jernbanen startet i 1932, men allerede i 1931 forelå det flere søknader om bevilling til kafé og hotelldrift, noe som tydet på at man ventet innrykk. Skorovas og gruvedrift. Fra århundreskiftet og frem til 1940 ble det drevet undersøkelser i Skorovasområdet som etterlot kishauger, åpne stoller og blotninger i kisforekomsten. Driften på svovelkis ved Skorovas Gruber startet i 1952 og fortsatte frem til 1984. Kultur. En av kommunens attraksjoner er Namsskogan Familiepark som ligger på Trones. Parken inneholder en rekke av de mest kjente nordiske dyrene som bjørn, ulv og elg. Nærøy. Nærøy er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den grenser i nordvest til Leka og i nord til Bindal i Nordland fylke, i øst til Høylandet, i sør til Fosnes og i vest til Vikna. Samfunn. Nærøy er kanskje kjent for byen Kolvereid som er Norges minste by. Andre tettsteder er Abelvær, Foldereid, Ottersøya, Måneset og Gravvik. Kommunen kan nås med hurtigbåt fra Namsos. Val landbruksskole ligger i Nærøy. Næringsliv. Viktige næringer er fiskerinæring, landbruk samt endel båtbyggerindustri (f. eks Moen slip). Kultur. Fingalshula, som har Norges største samling av hulemalerier, ligger i Gravvik, Nærøy. Nærøya gård er et kjent kultsted. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er øya Nærøya, med Nærøya gamle kirke fra middelalderen som hovedattraksjon. Det er i tillegg etablert en kultur- og natursti på øya, som også er kommunens bidrag til Fotefar mot Nord. Nærøya, eller Njords øy, var religiøst og administrativt senter fra den eldre jernalder og fram til midten av 1800-tallet. Øya er i privat eie, og er kun tilgjengelig med båt. Det kommunale tusenårstreet, en ask, er plantet utenfor Kulturhuset i Nærøy, i kommunesenteret Kolvereid. I tillegg ble det plantet tusenårstrær i disse grendene i kommunen; Abelvær (ved Abelvær Vel), Naustbukta (ved Gravvik hagelag), Foldereid (ved Foldereid hagelag), Ottersøy (ved Ottersøy hagelag), Indre Nærøy (ved Fikkan og omegn Vel), Lund (ved Lund grendelag), Salsbruket (ved Opløfjord Vel) og i Marøya (ved Smevikaunet Vel). I tillegg fikk disse skolene tildelt hundremeterskog: Kolvereid skole (en lerk og en lønn), Værum skole, Måneset (en lerk og to lønn), Abelvær skole (to lerk og 1 lønn), Nærøy ungdomsskole (tre lerk og to lønn) og Fikkan skole (en lerk og en lønn). Overhalla. Parti av Namsen ved Kvatningen i Overhalla. Overhalla er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Lakseelven Namsen, samt den nesten like kjente sideelven Bjøra, renner gjennom kommunen. Tettsteder i Overhalla er administrasjonssenteret Ranemsletta, Skage, Skogmo og Øysletta. Med unntak av 1970- og 1980-årene har innbyggertallet sunket siden 1950, men kommunen er likefullt blant Namdalens største. Kommunen er godt egnet for jord- og skogbruk, og den gjennomsnittlige bruksstørrelsen er den største i fylket. Driften har hovedvekt på korndyrking og storfehold. Det finnes også noe industri med vekt på trevareindustri, produksjon av mineralske produkter og kjemisk industri. Mange av kommunens yrkesaktive jobber i nabokommunen Namsos. Overhalla grenser i nord mot Fosnes og Høylandet, i øst mot Grong, i sør mot Snåsa og Steinkjer, og i vest mot Namsos. Navn. Selve navnet "Overhalla" kommer fra norrønt "œfri halfa", «øvre halvdel». Dette skriver seg fra inndelingen etter rikssamlingen, da Namdalen ble delt i to sysler, og det opprinnelige Overhalla betegnet derfor hele Indre Namdal. Dette ble senere brukt som navn i den kirkelige inndelingen, hvor Ranem kirke i dagens Overhalla ble hovedkirke i sitt prestegjeld. Dagens skrivemåte ble fastsatt ved kongelig resolusjon i 1917, etter at "Overhalden" og "Overhallen" lenge hadde blitt brukt. Geografi. Kommunen ligger nederst i Namdalen, øst for Namsos. Hoveddalen, hvor Namsen har sitt løp, er forholdsvis tett bebygd. Dalen er ellers dekket av marine avsetninger og har store myrområder. Langs elven finnes derfor flere pukkverk. Namsen faller slakt og graver i leir- og sandavsetningene langs bredden. På begge sider av hoveddalen er det et kupert og skogkledt landskap. Det høyeste punktet i kommunen er Reinsjøfjellet (726 moh.), som ligger i den sørlige delen av kommunen. I all hovedsak består berggrunnen av eldre gneisbergarter. Både Fylkesvei 17 (Kystriksveien) og den nedlagte Namsosbanen passerer gjennom kommunen. Samfunn. Tettsteder i Overhalla er Ranemsletta, Skage, Skogmo og Øysletta. Kommunen er fra 2009 en del av Midtre Namdal samkommune, som ellers omfatter Namsos, Fosnes og Namdalseid. Ranem kirke og Skage kirke, begge tilknyttet Den norske kirke, ligger i Overhalla prestegjeld, som i sin tur er en del av Indre Namdal prosti i Nidaros bispedømme. I politi- og rettsvesenet dekkes Overhalla av Overhalla lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt samt Namdal tingrett i Frostating lagdømme. Grunnskoler i kommunen er Overhalla barne- og ungdomsskole, Øysletta skole og Hunn skole. Overhalla videregående skole ble i 2002 slått sammen med Namsos videregående skole til den nye Olav Duun videregående skole, som ligger i Namsos. Kommunen har et lavt energiforbruk med 34 955,62 kWh per innbygger i 2006, og bruken av fornybare energikilder er høy. Ifølge Norges geologiske undersøkelse hadde 5–20 % av kommunens innbyggere grunnvannsforsyning i 1996, og over halvparten hadde tilfredsstillende drikkevannskvalitet. Politikk. Bortsett fra noen korte avbrekk har Senterpartiet, gjerne i samarbeid med Venstre, hatt ordføreren i kommunen siden 1920-årene. I 2011 inngikk Senterpartiet og Arbeiderpartiet et samarbeid, slik at Per Olav Tyldum fra Senterpartiet og Ragnar Prestvik fra Arbeiderpartiet er henholdsvis ordfører og varaordfører. Næringsliv. Nesten en fjerdedel av kommunens yrkesaktive jobber innen jordbruk, skogbruk og fiske, hvilket er langt over landsgjennomsnittet. Jordbruket har hovedvekt på korndyrking og storfehold. I 2004 ble det avvirket 13 000 m³ tømmer i kommunen, og her finnes også Namdal skogselskaps planteskole. Det finnes også noe industri med vekt på trevareindustri, produksjon av mineralske produkter og kjemisk industri, og litt over en femtedel av de sysselsatte jobber innen industri og byggebransjen. Hovedtyngden av industriarbeidsplassene ligger på Skogmo. Omlag en femtedel av de sysselsatte jobber innen helse- og sosialsektoren. Mange av kommunens yrkesaktive jobber i nabokommunen Namsos, og i 2001 gjaldt dette 25 % av Overhallas sysselsatte. Historie. Ranem kirke er oppført i 1187 og er kommunens tusenårssted. Det er gjort funn fra steinalderen i det som i dag er Overhalla, blant annet i form av skiferkniver. Ved Bertnum gård ligger tre store gravhauger fra merovingertiden, og ellers er 800 gravhauger registrert i kommunen. Bertnum var et høvdingsete i Namdalen under Ynglingeætten. Det er gjort funn av hustufter i nærheten av Bertnemshaugene, de eldste av disse langhus på 40 × 8 m fra 150–200 år e.Kr. Overhalla er første gang nevnt skriftlig i et middelalderdiplom fra 5. april 1309, som omhandler et hæroppbud mot Jämtland fra «æfra haulfu j Naumadale». Kommunens tusenårssted er Ranem kirke, en rundbuet langkirke i romansk stil. Kirken ble bygd i 1187 og restaurert ved sitt 800-årsjubileum i 1987. Byggematerialet er gråstein på marmorsokkel, mens taket og tårnet er bygd i tre. Altertavlen fra 1678 er kirkens klenodium, og dette var også det eneste man klarte å redde ut da kirken brant i 1899. På Melen under Hallvardmo ved Namsen har det trolig vært marked langt tilbake i tid, men sikre bevis har man ikke før fra 1600-tallet. Her ble det i oktober holdt marked, hvor man byttet ulike landbruks- og tekstilvarer, fisk og tran. Markedet ble besøkt av bønder fra hele Namdalen. Rundt 1930 tok selskapet Ny Jord initiativ til et bureisningsfelt på Tramyra. Kommunen ble opprettet som et formannskapsdistrikt den 1. januar 1838 og har siden hatt mer eller mindre uendrede grenser, bortsett fra innlemmelsen av Sævik i 1846 samt Galguften og Hauknes i Høylandet i 1964. Kultur. Kulturelt er kommunen særlig kjent for å ha fostret rockeband som D.D.E. og Podium. Musikkfestivalen Råttistock arrangeres årlig på Tramyra. Røyrvik. Røyrvik (sørsamisk: "Raavrevijhke") er en fjell-kommune i Indre Namdal, Nord-Trøndelag. Kommunen grenser til Namsskogan i vest, Lierne i sør, Nordland i nord (Grane og Hattfjelldal kommuner) og Sverige i øst. Røyrvik er en av fire kommuner hvor Børgefjell nasjonalpark ligger. Stedet må ikke forveksles med Rørvik i Vikna, ute ved kysten vest for Røyrvik. Geografi. Kommunesenteret med Sæterfjellet i bakgrunnen. Nord-Trøndelags høyeste fjell, Jetnamsklompen (1 521 moh.), ligger i nasjonalparken. Innsjøene Limingen og Tunnsjøen er blant de ti største i landet. Disse ble (sammen med Vektaren og Namsvatnet) regulert i 1959. Andre vann er Austre Sipmeksjøen, Storgollomsvatnet, Hudningsvatnet, Samfunn. Bosettingen er i dag spredt på grendene i Namsvatnet, Huddingsdalen, Gjersvika, Nyvika og Tunnsjørøyrvik. Kommunesenteret med skole, kirke, administrasjonen ligger i tettstedet Røyrvik, som har innbyggere per 1. januar. Kommunevalget 2003. "Samarbeidslista i Røyrvik" er ei fellesliste mellom "frie velgere", H, Krf, Sp og V. Næringsliv. Basisnæringene var tradisjonelt jordbruk og reindrift, jakt, fiske og fangst. Produksjon av vannkraft, samt den engang dominerende gruvedriften ved Grong Gruber, har gitt kommunen anseelige konsesjonsinntekter og kraftig administrasjon. Turistvirksomhet og friluftsliv har blitt stadig viktigere næringsveier, samt Historie. Opprinnelig var det samisk bosetting. Etter 1800 kom enkelte nybyggere over fra Lierne. Samisk kombinasjonsbruk ble etablert på Nyvikmoen i 1910. Egen kommune i 1923 da Grong kommune ble delt. Første ordfører var lappefogd Jens Ingvald Ornæs. I over 30 år var så Petter Vekterli ordfører, bortsett fra krigsårene. Senere har Johan Ole Vekterli, Magnar Namsvatn, Inge Staldvik, Ragnar Ingulfsvann og Marianne Ornæs hatt vervet. For å unngå forvirring med det noe større Rørvik er postadressen 7898 Limingen, endret fra det tidligere 7894 Limingen i 2001. Fram til 1973 var adressen 7895 Nordre Grong (kontor i Røyrvik) og 7894 Limingen (kontor i Gjersvik). Sentralbordet i Gjersvika var inntil 1977 viktig. Nå skapes også teletjenestene helt automatisk. Veinettet er helasfaltert, bortsett fra veien mellom Nyvik og Lierne, og når en kommer til Sverige. Ved etableringen av gruvedrift i Gjersvika ble det i 1910 laget vei over Steinfjellet. Veien ble i 1971 ble komplettert med en 2600 m lang tunnel. Kultur. Kommunen er opprinnelig samisk, noe som relekteres i kommunevåpenet, det tradisjonelle solkorset «Bjijje» som symboliserer de fire himmelretninger. Kommunevåpenet er laget av kunstneren Alfhild Vekterli, som er fra Røyrvik. Gudfjelløya i Tunnsjøen er kjent som gammelt offersted. Røyrvik Bygdatun har egen utstilling med sørsamisk kultur. Sommerboplassen Johkegaske med restaurert Stabbur (ved Namsvatnet) er vernet. Misjonæren Thomas von Westen var ved sine reiser innom og prekte for samene, bl.a. ved "Preikstolstein". Røyrvik kirke ble innviet i 1828, anført av presten Hans Peter Schnitler Krag. Inntil sin død var Ella Holm Bull (1929–2006) i gang med verket "Den samiske historien i Røyrvik og omegn". Av "annet" kulturliv kan nevnes det nå nedlagte Røyrvik Hornmusikklag under ledelse av Asbjørn Elstad. Fjellspretten Gammeldansklubb og koret Fjelljom (leder John Ornæs) har siden 1982 hatt faste treningstider i gymsalen på kommunehuset, Røyrvik Idrettsforening ble opprettet 1927 og Limingen IF, som i perioden 1975–1985 hadde flere gode sesonger i 6. og 7. divisjon seniorfotball. Røyrvik Sanitetsforening har siden 1992 hatt allaktivitetshus i første etasje av "Kråa", den tidligere lærerbolig ved brua, som også De kjente Bærflækkdagan har siden 1989 vært et årlig arrangement. Kommunen har egen ukentlig nyhetsavis «Hi du Hørd». Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er forsamlingshusene Gudøyvangen Grendehus og Samfunnshuset i Røyrvik. Snåsa. Snåsa (sørsamisk: Snåase) er en kommune i Nord-Trøndelag. Den grenser i nord til Overhalla og Grong, i øst til Lierne, i sør til Sverige og Verdal, og i vest til Steinkjer. Snåsa er et kjerneområde for sørsamisk språk, og 1. januar 2008 ble kommunen, som den første i det sørsamiske området, offisielt tospråklig. Joralf Gjerstad, populært kalt «Snåsamannen», er i dag den mest kjente innbyggeren fra kommunen. Tettstedet Snåsa har innbyggere per 1. januar. Geografi. Snåsa er geografisk knyttet til Innherred. Snåsavatnet renner sørvestover gjennom Byaelva og Ogna, og renner ut i Trondheimsfjorden ved Steinkjer. Snåsa er rik på naturressurser, og utnyttelse av disse er grunnlaget for sysselsetting og bosetting. Viktige næringer er jord- og skogbruk, reindrift, trebearbeidende industri, steinindustri og torvindustri. 2,3 mill. Skog og fjell gir Snåsa noe av landets beste terreng for storvilt- og småviltjakt samt andre naturopplevelser, og med 2 000 vann gir Snåsa-området et variert tilbud til sportsfiskeinteresserte. Flere plantearter har sitt nordligste voksested på Snåsa, som for eksempel svartor og myrkongle. Bergsåsen har et kalkrikt jordsmonn, og det vokser derfor flere steder store populasjoner av den største og mest praktfulle av de nordiske orkideene, marisko (Cypripedium calceolus). Det er også påvist ytterligere 15 forskjellige orkidéarter i Bergsåsen. Snåsas kommunevåpen viser denne orkidéen forgylt med blå bakgrunn. Det er registrert 17 orkidéarter i hele Snåsa. Også i Finsåsmarka – vest i kommunen – er det et godt orkidéområde med rike forekomster av marisko. Orkidéen marisko ble registrert i Snåsa allerede i 1769 av biskop Johan Ernst Gunnerus. I Snåsa kalles blomsten i dagligtale for fruesko, og er en midtsommer-attraksjon som kommunens innbyggere er stolte av å kunne vise fram til besøkende. Den fremste kjenneren av plantelivet i Bergsåsen og Finsåsmarka, professor Olav Gjærevoll, brukte i en årrekke disse områdene som eksursjonsmål for botanikerstudenter på grunn av den unike floraen. Alt planteliv i Bergsåsen og alle forekomster av marisko i kommunen er fredet. Nesten halvparten av kommunen er lagt ut som nasjonalparken Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Snåsa ligger nær det geografiske midtpunktet i Norge. Samfunn. Omtrent halvparten av innbyggerne bor i kommunesenteret Snåsa, som ligger ved den nordøstre enden av Snåsavatnet, den sjette største innsjøen i Norge. Andre tettsteder er Jørstad og Agle. De tre tettstedene Snåsa, Jørstad og Agle var tidligere egne skolekretser, men Agle har nå blitt slått sammen med Snåsa. Av mindre grender kan nevnes Rendseth, Holem, Horjem, Dravland, Moum, Viosen, Berg, Nagelhus, Bomo, Mona, Belbu, Engum, Ålmo, Heimveg, Våg, Brenna, Vinje, Sandnes, Gran, Parnas, Brønstad, Mediås, Kleiv, Gifstad, Kjenstad og Imsdalen. Både E6 og Nordlandsbanen går gjennom kommunen. Jernbanestasjonen i Snåsa ble åpnet i 1926, og på samme tid opphørte persontrafikken med dampskip på Snåsavatnet. Grønnøra flyplass ligger på østsiden av Snåsavatnet 15 kilometer sør for Snåsa sentrum Snåsa kommune samarbeider med Grong, Høylandet, Lierne, Namsskogan og Røyrvik kommuner i Indre Namdal regionråd. Administrativt er imidlertid Snåsa på flere områder knyttet sørover mot Innherred. Inderøy tingrett er førsteinstansdomstol, noe som også tilsvarer det historiske Inderøy fogderi. Religiøst er Snåsa administrativt tilknyttet Nord-Innherred prosti. Næringsliv. Hovednæringsvei er jordbruk og skogbruk. Den industrien som er utviklet er basert på naturens egne produkter, tømmer og stein. Historie. Snåsa var del fra "Sparbyggjafylki" og hørte til Frostuþing. Fra formannskapslovene av 1837 omfattet Snåsa formannskapsdistrikt også Lierne. Snåsa ble delt og Lierne skilt ut som egen, selvstendig kommune 1. januar 1874. Snåsa hadde på dette tidspunktet 2 235 innbyggere. Snåsa var en enmannskrets ved stortingsvalg 1906–1921, og Snaasen krets omfattet valgsognene Egge, Beitstad, Namdalseid, Stod, Snåsa, Lierne, Grong, Høylandet, Overhalla og Steinkjer. Kretsens eneste representant var Ivar Aavatsmark (V). Kultur. Snåsa har et rikt kulturtilbud for både barn, ungdom og voksne. Bygda er spesielt kjent for sitt musikk- og idrettsliv, men har også aktive 4H-klubber, teaterlag, bridgeklubb, Røde Kors, jeger- og fiskeforening, Snåsa mikroflyklubb og et meget aktivt skytterlag. Innenfor musikk kan nevnes: Snåsa orkesterforening, Snåsa janitsjar, Snåsa blandakor og Snåsa musikkorps. Innenfor idrett er spesielt volleyball, ski, skiskyting, fotball og friidrett populære idrettsgrener. Det er også faste trimkvelder i vinterhalvåret flere steder i bygda. Snåsatråkk A/S eier og driver tråkkemaskin som kjører opp lysløyper og mange kilometer med trimløyper rundt omkring i bygda på vinterstid. Alpinbakke finnes i nabokommunen Grong, og bakken ligger på Bjørgan ca 20 km fra Snåsa sentrum. Severdigheter. thumb Stjørdal. Stjørdal (lokal uttale:,) er en by og en kommune i Nord-Trøndelag. Stjørdal har vært fylkets mest folkerike kommune siden 2008. Likevel er det bare Stjørdalshalsen med over 11 000 innbyggere som kan kalles et byområde i kommunen, og dette tettstedet fikk bystatus den 1. juni 1997. Kommunen er den raskest voksende i fylket. Stjørdal er et betydelig industri- og servicesentrum med blant annet kjøpesentre, maskinindustri, produksjon av mineralske produkter, plastvareindustri og næringsmiddelindustri. Statoils driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger på Stjørdalshalsen. Stjørdal kommune er også et betydelig landbruksdistrikt med omfattende korn- og potetdyrking, storfe- og hønsehold samt skogbruk. Stjørdal er et trafikknutepunkt hvor Europavei 14 tar av fra Europavei 6, jernbanestrekningene Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes på Hell, Fylkesvei 705 går fra Stjørdal til Selbu, Tydal og Brekken, og Trondheim lufthavn, Værnes er lokalisert her. Stjørdal havn ligger ved Stjørdalsfjorden. Kommunen har mange fornminner, og var særlig i førkristen tid å regne som et maktsentrum i Trøndelag. Steinvikholm slott, den katolske kirkens siste skanse i Norge, er et av de fremste symbolene på Stjørdal, og Hegra festning og helleristningene i Hegra og Lånke er også godt besøkt. Over 900 år gamle Værnes kirke er Norges eldste bygning som fremdeles er i bruk, og mange utenlandske turister besøker Hell stasjon. Fra Forbordsfjellet er det milevis utsikt i alle retninger utover Trøndelag. Laksefisket i Stjørdalselva har lange tradisjoner. Kommunen grenser til Malvik og Selbu i Sør-Trøndelag samt til Meråker, Levanger og (over Åsenfjorden) til Frosta. Kommunen omslutter to enklaver av Malvik kommune, Jøsåsgårdene. Stjørdal kommune består av de tidligere kommunene Skatval, Hegra, Lånke og Stjørdal (med Stjørdalshalsen), som ble slått sammen den 1. januar 1962. Navn. Værnes og Stjørdalshalsen sett nordfra i 1999. Stjørdalshalsen med omkringliggende bygder sett fra Forbordsfjellet på Skatval. Stjørdal havn med Langøra, Halsøen og Stjørdalshalsen i bakgrunnen, sett mot sørøst. Kommunen har sitt navn fra dalføret og distriktet Stjørdalen. Opphavet til navnet Stjørdal er noe omstridt, med varierende teorier. Den kanskje mest fremtredne teorien tar utgangspunkt i Stjørdalselvas gamle navn, "Stjóri" eller "Stjóra", som kan være norrønt for «styre» eller «styreredskap». Dette kan bety at dalens form gav assosiasjoner til en åre, og at navnet Stjørdal slik sett betyr «dalen som styrer elva ut i fjorden». Nedtegnelser om Stjørdal fra tiden før Svartedauden bruker navneformen "Stjoradal", hvor innbyggerne blir omtalt som "stjørdølir". Dansk ble enerådende skriftspråk fra 1400-tallet, og embedsmennene benyttet en rekke forskjellige skrivemåter, deriblant "Støwredal" (1464), "Styerdall" (ca. 1530), "Schørdall" (1632) og "Steurdall" (1665). Etterhvert ble "Størdalen" og "Stjørdalen", som bare sporadisk forekom i ubestemt form, enerådende, og "Stjørdalen" ble dominerende fra 1880-årene. Samtidig med delingen av Nedre Stjørdalen herred den 1. januar 1902 ble navnet ved vedtak i statsråd endret fra bestemt til ubestemt form, "Stjørdal", til lokalbefolkningens store harme dengang. En senere søknad fra herredsstyret om å gi kommunen dens gamle navn tilbake, ble avslått. Et mindretall i herredsstyret ønsket "Værnes" som tettsteds- og herredsnavn. På sørsamisk heter kommunen "Skierde". Geografi. Kommunen består grovt sett av den nedre delen av distriktet og dalføret Stjørdalen i tillegg til bygda Skatval, som naturgeografisk sett ikke hører til dalføret. Andre store bygder i kommunen er Lånke, Skjelstadmark og Hegra. Kommunen rommer deler av naturvernområdene Skarvan og Roltdalen nasjonalpark og Øvre Forra naturreservat. Kommunen består av 45 % myr og fjell, 40 % produktiv skog, 10 % dyrket mark, 3 % bygge- og trafikkareal og 2 % vann. 2 % (19 km²) av arealet ligger minst 5 km unna tyngre tekniske inngrep, og ca. 6,5 % (60 km²) er vernet. En femtedel av kommunens areal ligger under 150 meter over havet. I nord og sør når åsene opp i 600 moh., på grensen mot Meråker i øst når fjelltoppene opp i vel 900 moh., og i sørøst helt opp 1 171 moh. med kommunens høyeste fjell, Storskarven. Flertallet av kommunens innbyggere bor allikevel på Stjørdalshalsen. Tettstedet kalles ofte bare Stjørdal eller Halsen, herav det opprinnelige innbyggernavnet «halsbygg». Stjørdalshalsen ligger der hvor Stjørdalen møter Stjørdalsfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. I Stjørdalsfjorden har både Gråelva og Stjørdalselva sine utløp, og det er nettopp plasseringen mellom disse to elveløpene som har gitt stedet navnet Halsen. Stjørdalselvas utløp har senere blitt omlagt med et kunstig utløp gjennom Langøras sørlige parti. Det gamle elveløpet sperres av flystripen i sør, og sammen med Langøras nordlige parti utgjør dette i dag våtmarksområdet Halsøen, et grunt mudderområde med rikt fugleliv. Samtidig med innføringen av bystatus i 1997, bestemte kommunestyret at tettstedets navn skulle være Stjørdal, skjønt det opprinnelige navnet fortsatt brukes av mange for å skille tettstedet fra kommunen. Geologi. Stjørdal inngår i Trondheimsfeltet, en geologisk provins av kambrosilurske og sterkt omdannede skyvedekker av havbunnsskorpe som ble foldet opp og lagt over grunnfjellet under den kaledonske fjellkjedefolding for omlag 420 millioner år siden. Det nederste (eldste) og østre dekket (Meråkerdekket) karakteriseres av kaledonske bergarter som ble betydelig omdannet under fjellfoldingen. Dekkene fortsetter inn via Meråker og videre inn i Sverige med større innslag av skifer og sandstein, inntil det finnosvekiske grunnfjellet overtar. Grunnforholdene og bergartene i kommunen er svært sammensatte, og aller mest variert på Skatval. Mye av berggrunnen består av fyllitt, som i lavlandet for det meste er dekket av leire og sand. Stjørdalelvas ulike løp gjennom tidene har gjort at grunnforholdene på Stjørdalshalsen og langs ved elva opp gjennom Hegra er mer ensartet enn andre steder i kommunen. Elva har skåret seg ned i løsmassene og dannet leirterrasser og sandmoer. Det er flere felter med kvikkleire i kommunen. De aller mest utsatte områdene finner man i Skjelstadmark, hvor flere store leirskred har formet landskapet i store deler av bygda. Det siste store skredet gikk i 1962. I nabobygda Hegra har leirskred gitt steds- og gårdsnavn som Leirfall eller Lerfald. Det finnes forøvrig felter med kvikkleire i de andre av kommunedelene også, men disse utgjør ikke noen større trussel med tanke på skredsikkerhet. Klima. De indre strøkene av kommunen er skjermet av fjell, og har innlandsklima med moderat nedbør og kalde vintre, mens ytre strøk er påvirket av Norskehavet, og har kystklima. Fosenhalvøyas høydedrag skjermer imidlertid lavere strøk lengre øst, og Trondheimsfjorden demper både vinterkulde og sommervarme. Kommunen har to målestasjoner for både temperatur og nedbør: Værnes og Kvithammer. Disse ligger henholdsvis sør og nord for Stjørdalshalsen, og henholdsvis 12 og 40 meter over havet. Gjennomsnittet av målinger foretatt 1961–1990 viser at det er liten forskjell på de to målestasjonene, både hva angår temperatur og nedbør. Gjennomsnittstemperaturen ved begge målestasjoner var 5,0 °C, mens gjennomsnittlig årsnedbør lå på 892 mm på Værnes og 900 mm på Kvithamar. Samfunn. Statistisk sentralbyrås definerte tettsteder i kommunen. Kommunen består av kommunesenteret og tettstedet Stjørdalshalsen, samt bygdene Skatval, Lånke og Hegra. I tillegg kommer Skjelstadmark og mindre steder som Hell, Langstein, Vassbygda, Flora, Sona og Forradal. Stjørdal har høy grad av dagpendling fra Steinkjer i nord til Trondheim i sør. Kommunen er sentrum for administrasjonen i Værnesregionen, som dessuten omfatter Frosta, Meråker, Malvik, Tydal, Selbu. Kommunen er også en del av det interkommunale samarbeidet Trondheimsregionen. Stjørdalshalsen (Værnes), Skatval, Lånke, Elvran, Skjelstadmark, Flora og Hegra danner egne kirkesogn i Den norske kirke, førstnevnte med Værnes kirke som sognekirke. I tillegg kommer Værnes kapell i utenlandsterminalen på Værnes lufthavn. Av bedehus eksisterer Misjonskirken og Stjørdal bedehus på Stjørdalshalsen, begge organiserte utenfor Den norske kirke. Bortsett fra Human-Etisk Forbund er ingen ikke-kristne tros- eller livssynssamfunn organisert i kommunen, men er gjerne knyttet til avdelinger og institusjoner i for eksempel Trondheim. I domstolene dekkes Stjørdal kommune av Inntrøndelag tingrett i Frostating lagdømme, som har kontorsted i henholdsvis Steinkjer og Trondheim, etter at Stjør- og Verdal tingrett og Inderøy tingrett ble slått sammen i 2011. Stjørdal lensmannskontor er landets største lensmannskontor. Demografi. Stjørdal er Nord-Trøndelags største kommune i innbyggertall siden den gikk forbi Steinkjer i 2008, men Steinkjer by er fortsatt det største tettstedet, etterfulgt av Stjørdalshalsen. Stjørdal har hatt sterk tilvekst de siste tyve årene, og dette må nok ses i sammenheng med at Stjørdal ligger kun omtrent tre mil unna Trondheim, og mange flytter derfor ut til Stjørdal for å bo og pendler inn til Trondheim. I tillegg har Stjørdal tilvekst i form av flyplassen og som et trafikknutepunkt for sitt område i Trøndelag og store deler av kommunene i umiddelbar nærhet. Demografisk sett har Stjørdal en ung snittalder på sin befolkning. 25,5 % av innbyggerne er under 18 år, og 4,1 % er 80 år eller eldre. Andelen vestlige innvandrere var 0,8 %, og ikke-vestlig 2,8 %. De fleste innbyggerne bor i eneboliger i tettsteder, byggefelt, mer landlige strøk eller på gårdsbruk. I 2001 var 1,9 % av innbyggerne bosatt i blokker eller bygårder, mens 73,1 % var bosatt i boliger bygd etter 1961. I 2008 var 68 % bosatt i tettbygde strøk. Stjørdal kommune har følgende tettsteder: Stjørdalshalsen (med innbyggere), Hegra (), Skatval (), Hell (), Kvithammer () og Prestmoen () (per). Samferdsel. Stjørdal er kjent som et trafikknutepunkt i Midt-Norge, ettersom både Europavei 6 og Europavei 14 samt Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes ved Hell stasjon. Stjørdalshalsen betjenes av Stjørdal stasjon. Stasjonsbygningene i Stjørdal er tegnet av Paul Due og oppført i sveitserstil. Det er flere omfattende samferdselsprosjekter under planlegging eller utbygging i kommunen, deriblant firefelts motorvei både nord og sør for Stjørdalshalsen. 4,4 km lange Gevingåsen tunnel ble åpnet i 2011, og den reduserte reisetiden for tog mellom Nord-Trøndelag og Trondheim med 4–5 minutter. Nesten parallelt med Gevingåsen tunnel går den 3,9 km lange veitunnelen Helltunnelen, som ble åpnet i 1995. Trondheim lufthavn, Værnes i Stjørdal er landsdelens hovedflyplass og siden 2006 landets fjerde mest trafikkerte flyplass. De første tre permanente flyene ble stasjonert på Værnes i 1919, men den virkelige utviklingen til dagens flyplass kom med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Dagens to terminaler ble åpnet i henholdsvis 1982 og 1994. Flyplassen har et eget stoppested på Nordlandsbanen. I nærheten av næringsarealene på Sutterø ved Stjørdalshalsen ligger Stjørdal havn, som drives av det interkommunale selskapet Trondheimsfjorden Interkommunale Havn. Selskapet har foreslått etablering av et logistikknutepunkt med havne-, vei- og jernbaneforbindelse ved Hell, og at Stjørdal havn kan omgjøres til et rekreasjonsområde, men andre lokaliseringer er også foreslått. Skole og helse. Høgskolen i Nord-Trøndelag har en avdeling på Stjørdalshalsen,med studier i trafikkpedagogikk (tidligere Statens trafikklærerskole) og vernepleie (nytt fra januar 2011). Samlokalisert med Trondheim lufthavn, Værnes finnes Heimevernets hovedbase for Trøndelag, tidligere Luftforsvarets Skolesenter Værnes (LFS) og Værnes Flystasjon. Heimevernets utdanningssenter Værnes (HVUV) lå tidligere på Værnes, men ble nedlagt i 2008. På Stjørdalshalsen ligger Ole Vig videregående skole, en av Nord-Trøndelags største skoler, med over 1 200 elever. Blå Kors driver privatskolen Aglo videregående skole på Skatval, hvor man også finner den private grunnskolen Fagerhaug Kristne Skole. Offentlige grunnskoler i kommunen er Elvran skole, Flormo skole, Forradal skole, Fosslia skole, Halsen skole, Halsen ungdomsskole, Haraldreina skole, Hegra barneskole, Hegra ungdomsskole, Kvislabakken skole, Lånke skole, Skatval skole, Skjelstadmark skole og Stokkan ungdomsskole. Målt i grunnskolepoeng har resultatene i grunnskolen blitt forbedret fra 2008 til 2009, og omlag 99 % av elevene begynner på videregående opplæring samme år som de fullfører grunnskolen. Kommunen har full barnehagedekning. I 2011 hadde 24,6 % av kommunens innbyggere universitets- eller høyskoleutdannelse, mot 19,3 % i Trøndelag og 29 % i Norge som helhet. Administrasjonen i Helse Midt-Norge har tilhold i kommunen. Kommunen huser dessuten et distriktsmedisinsk senter (DMS), flere helsestasjoner tilknyttet kommunehelsetjenesten, samt flere legekontor tilknyttet fastlegeordningen. Nærmeste sykehus er St. Olavs hospital i Trondheim og Sykehuset Levanger. Stjørdal har også sykehjem og flere aldershjem. I helse- og omsorgssektoren har eneromsdekningen forholdt seg stabil på omlag 91 % i årene 2008–2009, men her er det varslet flere dobbeltrom. Fritt brukervalg innen omsorgstjenester ble vedtatt i 2010. Politikk. Ordfører i kommunen siden 1999 er Johan Arnt Elverum fra Senterpartiet, mens varaordfører siden 2011 er Ole Hermod Sandvik fra Høyre. Et borgerlig samarbeid mellom Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har hatt flertall i kommunestyret siden 1999. Opposisjonen utgjøres av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. En av Arbeiderpartiets representanter meldte kort tid etter valget overgang til Miljøpartiet De Grønne, men trakk seg sommeren 2012. Det borgerlige samarbeidet forenes blant annet gjennom felles motstand mot eiendomsskatt, som stadig er blant de største politiske stridsemnene i kommunen. Kommuneøkonomi og offentlig tjenesteyting har første prioritet i valgkampene. Skolestrukturen har vært diskutert, men det er flertall på tvers av blokkene for å beholde dagens struktur. Kommunen stod på ROBEK-listen i periodene 2006–2007 og 2008–2009, men har siden hatt budsjettbalanse. KOSTRA-tallene for 2009 viste et netto driftsresultat på 7,7 % for kommunen, hvilket skyldtes målrettet arbeid og betydelige investeringer med påfølgende momskompensasjon, ifølge fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Graden av langsiktig gjeld har vært stabil, mens kommunens frie inntekter ligger under landsgjennomsnittet. Foruten alle partiene representert i kommunestyret, har også Rødt en egen lokalforening i kommunen. Av partienes ungdomsorganisasjoner finnes fungerende lokalforeninger av Arbeidernes ungdomsfylking, Senterungdommen, Unge Venstre, Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom. Media. "Stjørdalens Blad" og bilaget "Næring i Stjørdal". "Stjørdalens Blad" ble etablert i 1892. Den gis ut i Stjørdal, og dekker kommunene Stjørdal og Meråker. Avisen var først et radikalt Venstre-organ, senere mer orientert mot Arbeiderpartiet, men er i dag erklært partipolitisk uavhengig. Gratisavisen "Stjørdals-Nytt" ble etablert i 1984. Den dekker Stjørdal, Meråker, Åsen og Frosta i Nord-Trøndelag, og Malvik, Selbu og Tydal i Sør-Trøndelag. Avisens forløper var det borgerlige organet "Stjørdalingen", som utkom fra 1924 til 1985. Stjørdal dekkes av NRK Trøndelags lokalkontorer i Trondheim og Steinkjer. "Adresseavisen" og "Trønder-Avisa" har også egne lokalkontorer på Stjørdalshalsen. En lokal fjernsynsstasjon kalt Stjørdal NærTV eksisterte frem til 1990-årene. I 2005–2006 utkom også en lokal utgave av gratisavisen "Byavisa", nemlig "Byavisa Stjørdal". Næringsliv. Kjøpmannsgata, Stjørdals handle- og gågate, i retning mot torget. Hellsenteret, det nest største av kommunens kjøpesentre. Kommunen har siden 1960-årene vokst frem til et betydelig industri- og servicesentrum i regionen med kjøpesentre, maskinindustri, produksjon av mineralske produkter, plastvareindustri og næringsmiddelindustri. Sammen med Levanger og Verdal utgjør Stjørdal de viktigste industrityngdepunktene i Nord-Trøndelag, men Stjørdal har den mest varierte industriproduksjonen. Det er over 2 000 bedrifter og næringsdrivende i Stjørdal som sysselsetter vel 8 000 arbeidstagere. Kommunen selv har 1 250 årsverk og 1 600 ansatte. 74,2 % av sysselsettingen er i privat sektor, og den registrerte arbeidsledigheten er på 2,7 %. Ifølge NHO skyldes mye av dette ringvirkninger av aktiviteten på Værnes. I 2009 var 17,6 % av arbeidsplassene i kommunen knyttet til industri eller oljenæring, betydelig over landsgjennomsnittet. I 2004 hadde verkstedindustrien nesten halvparten av industriens sysselsatte i kommunen, og viktige bedrifter innen bransjen inkluderer blant andre Glen Dimplex Nordic og Microplast. 18 % i industrien var sysselsatt i produksjon av mineralske produkter, med for eksempel Norsk Leca og Glava, mens 17 % var sysselsatt i gummi- og plastvareindustri som Norplasta. Konsentrasjonen av industribedrifter på Sutterø skyldes den forhenværende teglprodusenten Tangen bruk, som i sin tid var kommunens dominerende industriarbeidsplass. På Tangen ved Sutterø ligger også Statoils driftsadministrasjon for region midt, som inkluderer feltene Åsgard, Mikkel, Heidrun, Kristin og Njord. En stor andel av kommunens sysselsatte dagpendler, flesteparten til Trondheim, noen færre til Innherred. Stjørdal kommune er også et betydelig jordbruksdistrikt med omfattende korn- og potetdyrking, i likhet med andre flatbygder ved Trondheimsfjorden, men jordbruket er ikke begrenset til de sjønære områdene. Det finnes også et betydelig storfe- og hønsehold. Stjørdal er også en av fylkets største skogbrukskommuner; i 2004 hadde man en årlig avvirkning på 40 700 m³. Sysselsettingen i jord- og skogbruket er på 3,5 %, litt over landsgjennomsnittet. Det mest varierte utvalget av butikker finnes i kjøpesentre som Torgkvartalet i sentrum og Hellsenteret på Sandfærhus, mens flere bygnings- og interiørforretninger er samlet i Sjøsiden kjøpesenter på Sutterø. Kommunens eldste kjøpesenter er Domus i Kjøpmannsgata. Reiselivsbransjen har vært i stadig vekst i kommunen, og i dag har Stjørdal en betydelig del av fylkets samlede overnattingskapasitet. Sysselsettingen i hotell- og restaurantbransjen ligger også endel over landsgjennomsnittet. Rica Hell Hotel på Sandfærhus er et av landets største konferansehoteller utenfor Oslo. Andre hoteller inkluderer Quality Hotel Airport Værnes i sentrum og Radisson Blu Hotel, Trondheim Airport på flyplassen. Handelsstanden og industrien er organisert i Stjørdal Næringsforum. Historie. Den gamle Hellbroen over Stjørdalselva ved ferdigstillelsen i 1856, sett fra Hell. Gårdsinteriør fra Hegra ved Trøndelagsutstillingen 1930. Helleristninger og arkeologiske funn tyder på at det har vært menneskelig bosetning i Stjørdal fra et tidlig stadium. Særlig er helleristningene i Hegra velkjente, men det finnes helleristningsfelt fra steinalderen i alle de fire kommunedelene, Stjørdal, Lånke, Hegra, og Skatval. Maktsentrene i dalføret ser ut til å ha etablert i jernalderen, og Værnes ble sentrum for det uttrønderske fylket Stiordølafylki, hvor Stjørdalen, Neadalen og Klæbu inngikk. I den forbindelse ble også Værnes kirke anlagt her. Sigurd Håkonsson Ladejarl var kommet over fra Lade til Oglo, det daværende navnet på Skatval, på gjestebud i november 962. Huset ble så omringet av Eirikssønnenes menn, som så satte fyr på lokalet, og Sigurd brant inne. Det er omdiskutert hvorvidt ladejarlen brant inne på Fløan eller Auran. Det er ikke foretatt noen arkeologiske undersøkelser som kan bevise hvor jarlen ble innebrent. Byggingen av Steinvikholm slott ble tidligst påbegynt sommeren 1524, og det hersker temmelig stor enighet om at slottet stod ferdig i 1532. I samtiden var slottet den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder. Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for byggherren, erkebiskop Olav Engelbrektsson, og det fungerte som den katolske kirkens siste skanse i Norge før erkebiskopen ble tvunget i landflyktighet ved reformasjonen i 1537. I perioden 1532–1556 bodde også lensherren fast på Steinvikholm, og Trondhjems len bar da navnet Steinvikholm len. Aktiviteten opphørte i 1575, og slottet forfalt. Slottet er senere utgravd og delvis rekonstruert. Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Som et tidligere uttrøndersk fylke skulle Stjørdal tilfalle Søndre Trondhjems amt, men kong Frederik VI flyttet grensen for å skape en jevnere befolkningsmessig fordeling amtene imellom. Senere har Stjørdal i økende grad blitt omtalt som en del av Inntrøndelag. Fremveksten av småbyen på Stjørdalshalsen skjøt fart på 1800-tallet. Hjørnesteinsbedriften på stedet kom til å bli teglverket Tangen bruk, som fikk sin glanstid ved flyttingen til Tangen i 1824. Bedriften drev også med tømmerfløting og pottemaking, og keramikk og andre produkter ble spredt helt til Nordland og Jämtland. Tangen bruk ble først nedlagt i 1960-årene. Løken-familien etablerte flere industriforetak i Stjørdal, hvorav brenneriet på By var det største. Her ble det primært produsert potetbrennevin. Stjørdal hadde aldri kjøpstadsrettigheter, og man fikk derfor ikke et borgerskap av handels- og embedsmenn på samme måte som i Trondheim eller Levanger. Bortsett fra en handelsstand av begrenset størrelse, forble Stjørdal i all hovedsak et bonde-, arbeider- og håndverkersamfunn. Ved innføringen av formannskapslovene i 1837 ble Stjørdalens formannskapsdistrikt, som bestod av dagens Stjørdal og Meråker kommuner, opprettet. Formannskapsdistriktet ble i 1850 delt i Nedre og Øvre Stjørdal formannskapsdistrikt. Stjørdalen hadde ved delingen 11 643 innbyggere, hvorav 6 543 ble boende i Nedre Stjørdal. I 1874 ble Øvre Stjørdal delt i Hegra og Meråker herreder. Den militære tilstedeværelsen på Værnes fra 1887 var en viktig betingelse for kommunens vekst på 1900-tallet. I 1902 ble Nedre Stjørdal delt i Lånke, Skatval og Stjørdal herreder. Hegra festning ble anlagt med tanke på eventuelle angrep fra svensk side etter unionsoppløsningen i 1905. I april og mai 1940 kjempet 284 norske soldater og én kvinne, «Lotta fra Hegra», Anne Margrethe Strømsheim, under major Hans Reidar Holtermanns kommando mot de tyske okkupantene i 23 døgn. De norske styrkene overgav seg som de siste i Sør-Norge. Synet på Stjørdal som et vekstsentrum i regionen ble avgjørende da Stjørdal, Lånke, Hegra og Skatval ble slått sammen til storkommunen Stjørdal ved nyttår 1962. Kultur. Et kulturhus er planlagt oppført på Husbyjordet, sentralt på Stjørdalshalsen, og dette skal omfatte blant annet bibliotek, kino, ungdomshus, konsertsal og kirke. Kulturhuset skal omgis av en bypark. I dag er Stjørdal kino samlokalisert med rådhuset, mens Ungdommens hus og Stjørdal folkebibliotek ligger i umiddelbar nærhet til denne. Kulturhuset kan være ferdigstilt i 2013 eller våren 2014. Kommunen har fleridrettslagene Flora, Forra, Hegra, Nybrott, Dalebrand, Fram, Lånke, Remyra, Skjelstadmark, Stjørdals-Blink og Tangmoen. Av disse er Stjørdals-Blink størst, og dets herrelag i fotball ligger i 3. divisjon, men har vært så langt oppe som den daværende 1. divisjon, men rykket ned til 2. divisjon i 1994. Dessuten finnes en rekke særidretts- og motorsportslag, barne- og ungdomslag, kor- og korpslag, historielag, velforeninger, hjelpeorganisasjoner og interesseorganisasjoner. Det finnes en rekke idrettsanlegg i kommunen, hvorav den 10 000 m² store flerbrukshallen Stjørdalshallen, åpnet i 2012, og stadionet Øverlands Minde er de mest omfattende. Til kommunens mest besøkte attraksjoner regnes oftest Steinvikholm slott, Hegra festning, Værnes kirke og Hell stasjon. På Steinvikholm har midnattsoperaen «Olav Engelbrektsson» blitt spilt av Steinvikholm Musikkteater hver sommer siden 1993, frem til 1996 som musikkdramaet «Lucie». Ved Hell stasjon har Blues in Hell (tidligere Hell Blues Festival og Hell Music Festival) blitt arrangert siden 1992. Friluftsmuseet Stjørdal Museum rommer Værnes gamle prestegård med bevarte hus og prestegårdshage, naturhistorisk samling, gravhaug og Værnes kirke. Tredjehvert år blir den største landbruksmesse nordenfjells, Agrisjå, avviklet i Stjørdal. I 2011 ble messen besøkt av 30 000 personer i løpet av de fire dagene. På messen er det både landbruksfaglige og kulturelle arrangementer i tillegg til ordinært salg. Stjørdals tusenårssted er torget, sentralt beliggende mellom Kjøpmannsgata og Torgkvartalet på Stjørdalshalsen. Kommunevåpen. «I rødt en liggende gull lindorm.» Våpenet ble godkjent i statsråd den 25. november 1983. Da Stjørdal skulle velge kommunevåpen i 1983, var det temmelig stor enighet om å velge et motiv fra det gamle Stiordølafylkis segl fra 1344. Dette nærmere 650 år gamle seglet viste Margareta av Antiokia, «det godes» representant, som hadde tatt livet av en linnorm, symbolet på djevelen. Riksarkivets førstearkivar, heraldiker Hallvard Trætteberg, skulle godkjenne valget, og var også kommunens konsulent i saken. Trætteberg mente at det ble for mange elementer i våpenet, og at det ikke skulle være menneskeskikkelser i et kommunevåpen. Han foreslo derfor linnormen alene på rød bunn. Trættebergs påstander om elementer har senere blitt tilbakevist av andre eksperter. Arne Stuberg, medlem av kommunestyret for Senterpartiet, foreslo et ølkrus på rød bunn, som et symbol på stjørdalsølet. Trættebergs forslag ble vedtatt i kommunestyret den 29. september 1983 og godkjent i statsråd den 25. november samme år. I en meningsmåling i etterkant var 80 % av de spurte imot å ha linnormen som kommunevåpen. Dialekt. Stjørdalsdialekten tilhører de inntrønderske dialektenes sørlige gruppe, som tradisjonelt har hatt full utjevning i likevektsord som viktigste kjennetegn. Dette er særlig tydelig i verb: "vårrå" (, «være»), "låvvå" (, «love»), "våttå" (, «vite») og "gråvvå" (, «grave»). I andre verb forekommer apokope. Det er apokope i svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel "oks" (, «okse»), "bakk" (, «bakke»), "ung" (, «unge») og "stælp" (, «stolpe»). I dialekter nord for Verdal ender disse ordene på "i", og i bygdene vest og sør for Stjørdal den mer typiske "e". I tradisjonelt bøyningsmønster i stjørdalsdialekten har de nevnte substantivene fått "i"-en tilbake i bestemt form entall, for eksempel "oksin" (, «oksen») og "ungin" (, «ungen»). I svake hunkjønnsord med overvekt har dialekten bare tilsvarende utjevning med "u", som i "stuggu" («stue»), mens dialekter nordenfor har både "u" og "o". Palatalisering forekommer kun i trykksterke stavelser. Tradisjonelt har man i dialekten hatt én vokallyd mer enn i normert norsk, en såkalt dyp "ø" (œ), en mellomlyd mellom "æ" og "ø". Det fantes betydningsforskjeller, slik som "sjæl" («skille») og "sjœl" («skylle»). At denne lyden har falt bort hos de fleste dialektbrukerne, har beviselig skjedd etter 1920, og begynte trolig i Hegra og Meråker. I Stjørdal fikk lyden et sammenfall med "æ", mens den i dialektene nordenfor fikk det med "ø". Derfor har stjørdalsdialekten former som "dær" («dør») og "smær" («smør») i dag. Dialekten har også hatt cirkumflekstonelag, eller totoppet stavelse, og har derfor hatt en distinksjon mellom eksempelvis "sup" («sup») og "sûp" («suppe»). Det finnes rester av dativ i stjørdalsdialekten, men den har vært lang mer utbredt tidligere, og i 1970-årene kunne man også konstatere en klar tilbakegang over få generasjoner. Dativ var dengang bevart av endel dialektbrukere i substantiver styrt av preposisjoner, slik som "i skoja" («i skogen»), "på låfti" («på loftet») og "på gålom" («på gårdene»), og ved indirekte objekt, som i "æ ga mat åt guta" («jeg gav mat til gutten»). Dativsbøyde substantiver i entall ender på "-a" i hankjønn, "-n" i hunkjønn og "-i" i intetkjønn. Sistnevnte gir uttalen også et annet tonelag. Substantiver i flertall ender på "-om". Det finnes også rester av dativ, akkusativ og genitiv i andre ordklasser. Økende innflytting, kombinert med tiltagende regionalisering av norske dialekter generelt, gjør at stjørdalsdialekten nærmer seg mer og mer dialekten i Trondheim-området, hvilket gjelder både vokabular og grammatikk. Blant merkeordene i trondheimsdialekten er spørreordene "korr" (, «hvor»), "korrdan" (, «hvordan») og "koffår" (, «hvorfor»), mens tilsvarende i stjørdalsdialekten er henholdsvis "hænn" (), "kålles" () og "kåffer" (). I stjørdalsdialekten uttales ikke kommunenavnet bokstavrett, men nærmere bestemt som «Sjørdarn» (), og utelater dermed "t"-en. En innbygger kalles en «stjørdaling», og dette uttales dermed lokalt som. Dette innbyggernavnet brukes stort sett i dag også for Stjørdalshalsen, hvor den opprinnelige formen er «halsbygg» (). De ulike kommunedelene har imidlertid egne innbyggernavn med endelsen "-bygg" () eller "-ing" (). Formen «skatvaling» har forøvrig dukket opp som benevnelse på innbyggere i kommunedelen Skatval, men den normerte formen er «skatvalsbygg». Kjente personer fra Stjørdal. Ole Vig fra Stjørdal regnes som den norske folkehøyskolens far. Verran. Verran er en kommune i Nord-Trøndelag som ligger langs fjordarmen Beistadfjorden innerst i Trondheimsfjorden. Den grenser i nord mot Steinkjer og Namdalseid, i sør mot Inderøy, Leksvik og Rissa, og i vest mot Åfjord. Geografi. Kommunen er lang og smal. Total strandlinje er omtrent 80 km. Kommunens høyeste fjell er Sandvassheia 655 moh. Største tettsted er kommunesenteret Malm, der ca. 1 600 av kommunens totalt ca. 2 600 innbyggere bor. Andre tettsteder er Follafoss, Verrastranda og Verrabotn. Samferdsel. Fylkesvei 720 går gjennom kommunen. Småsamfunnsprosjektet. I 2006 bevilget regjeringen tre millioner kroner til småsamfunnsprosjektet i Verran. Det var et pilotprosjektet over fem år med en ramme på seks millioner kroner, finansiert i fellesskap av Kommunal- og regionaldepartementet, fylkeskommunen og kommunen. Målet var å stabilisere folketallet, sette fokus på trivsel og øke antall robuste arbeidsplasser i kommunen. Næringsliv. Hovednæringen i kommunen er industri, en sektor hvor rundt halvparten av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt. Andre store sektorer er handel- og servicenæringen, og jordbruksnæringen. Jernmalmgruvene i Malm ble drevet fra 1906 til 1997. Tremassefabrikken Södra Cell Folla er største arbeidsplass i Follafoss. Historikk. Verran inngikk fra 1837 i Ytterøy kommune. Ytterøy ble delt i to 1. januar 1867 da Mosvik og Verran ble skilt ut som egen kommune med 2 949 innbyggere. Verran ble så opprettet som egen, selvstendig kommune med 1 456 innbyggere da Mosvik og Verran ble delt 1. januar 1901. 1. januar 1964 ble Malm kommune slått sammen med Verran til dagens Verran kommune. Verran hadde 1 803 innbyggere ved sammenslåingen. En del av Verran (Fram-Verran) med 395 innbyggere ble 1. januar 1968 overført til Mosvik kommune ved en grenseregulering. Kommunevåpenet. Jekta i kommunevåpenet symboliserer kommunens nære tilknytning til fjorden, den tidligere jektefarten og byggingen av jekter. Vikna. Vikna er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag som består av i underkant av 6000 øyer, holmer og skjær. Administrasjonssenteret ligger i Rørvik. Kommunen grenser mot Leka i nord, Flatanger i syd og Nærøy i øst. Geografi. Vikna er en øykommune nord på namdalskysten. Den er delt inn i Indre-Vikna, Mellom-Vikna og Ytre-Vikna. Det største tettstedet Rørvik ligger på Indre-Vikna. Det høyeste fjellet i kommunen er Vattafjellet, 173 meter over havet. Vikna har Norges lengste kystlinje på 2460 km. Samfunn. Ytre Namdal videregående skole ligger i Rørvik og er den viktigste skolen i fylket i opplæring i sjørelaterte næringer som fiske og sjøfart. Man kan ankomme bygda både med båt, fly til Rørvik lufthavn og langs Riksvei 17. Næringsliv. Fiskerinæringen er den viktigste næringen i kommunen, posisjonen ute ved havet gjør Vikna til Nord-Trøndelags største fiskerikommune. Kultur. Høsten 2004 ble senter for kystkultur og kystnæring, Norveg åpnet av Kong Harald og Dronning Sonja. Bygget, som er tegnet av Guðmundur Jónsson, ble i 2005 nominert til Mies van der Rohe-prisen, som er en av de viktigste prisene for arkitektur i Europa. Dovre. Dovre i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Oppdal, i øst til Folldal, i sør til Sel og Vågå, og i vest til Lesja. Store deler av kommunen ligger høyt over havet og inkluderer Snøhetta og nordlige deler av Rondane. De fleste innbyggerne bor på Dovre, Dombås, Hjerkinn og på Dovreskogen. På trafikknutepunktet Dombås, møtes Dovrebanen og Raumabanen. Geografi. Kommunen er kjent for et rikt plante- og dyreliv, kanskje spesielt moskusen som også er avbildet i kommunevåpenet. Det er også bestander av villrein og jerv i kommunen. Deler av kommunen inngår i tre nasjonalparker: Dovrefjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark, Rondane Nasjonalpark og Dovre Nasjonalpark. Klima. Dovre har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer og relativt kjølige somrer grunnet kommunens høyde over havet. Det er betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Dovre har norgesrekorden for laveste registrerte årsnedbør. På Hjerkinn ble det bare målt 65 mm i 1914. Kommunevåpen. Moskusen er et sentralt symbol for kommunen, og inngår i kommunevåpenet. Den representerer styrke, stolthet og stahet, som også kjennertegner en dovring. Severdigheter. Dovre kommune har mange severdigheter, blant annet fjellområdet Snøhetta, ferdselsvegene Pilegrimsleden og Vårstigen, og Tofte kongsgård, et tidligere vertshus og skysstasjon rundt 10 km sørøst for Dombås. Utsiktspaviljongen «Viewpoint Snøhetta» på Hjerkinn er tegnet av Snøhetta arkitektkontor. Kommunens tusenårssted er Dombås Kino og Kulturhus. Etnedal. Utsikten fra Tonsåsen over Etnedal og Bruflat. Til venstre ligger Fjellsbygden. Etnedal er en kommune i Oppland fylke. Den grenser i øst mot Nordre Land, i sør mot Sør-Aurdal, og mot vest og nord mot Nord-Aurdal. Kommunen er den østligste i landskapet Valdres og ble opprettet 1894 da Bruflat sokn i Sør-Aurdal og Nord-Etnedal sokn i Nord-Aurdal ble slått sammen til nye Etnedal herredskommune. Etter mange år med befolkningsnedgang, har kommunen de siste ti årene klart å stabilisere folketallet. Geografi. Elva Etna renner fra innsjøen Etnsenn nord i kommunen, forbi Bruflat, før den passerer Lunde bru, Høljerast bru og helleristningene ved Møllerstufossen og renner ut nord i Randsfjorden. Elva er ikke regulert. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kommunesenteret Bruflat. Her er det anlagt en park ved omsorgsboligene, og kommunen skal etterhvert forsøke å få oppført et lite bygdetun med gamle hus for aktiviteter. Gausdal. Utsikt fra Segalstad bru med hjørnesteinsbedriften Gausdal Bruk i forgrunnen, og fjellet Vardkampen midt i bildet. Det er 150 km skiløyper rundt Skeikampen, som er et av fylkets ledende vintersportssteder og hyttefelt lengst oppe i Gausdalen. Gausdal i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Sør-Fron, i nordøst til Ringebu, i øst til Øyer, i syd til Lillehammer og Nordre Land, og i sydvest til Nord-Aurdal og Øystre Slidre. Kommunens område følger grovt sett de to dalførene rundt elva Gausa, med basis i Gausdalen fra Skeikampen øverst i dalføret til Fåberg nederst, hvor dalføret fortsetter inn i Lillehammer kommune. Det vestlige dalføret dannes av sideelva Jøra – som renner ut i Gausa ved Segalstad bru – dette omfatter sognet Vestre Gausdal fra Øvre Svatsum øverst til Auggedalen nederst i dalen. Areal og befolkning. De fleste innbyggerene bor i området rundt administrasjonssenteret Segalstad bru, i Follebu og Forset, men også i Østre og Vestre Gausdal, Svingvoll, Svatsum og Espedalen. Gausdal er kjent for mye fin utsikt, spesielt i Lishøgda øverst i Østre Gausdal med utsikt utover hele dalen og ned til Lillehammer. Det er bygd ut et stort vintersportssted med hoteller, alpinalnegg, stolheis og hyttefelt på Skeikampen øverst i Gausdalen. Historie. Gausdal herred ble opprettet i 1838 og omfattet samme område som dagens kommune. Herredet ble 1879 delt i Vestre og Østre Gausdal som hadde hhv. 2362 og 2847 innbyggere (folketelling 1875). 1.1.1962 ble dagens kommune dannet ved at Vestre Gaudal og Østre Gausdal igjen ble slått sammen, de hadde da hhv. 2590 og 3942 innbyggere. Geografi. Rausjøen er den største innsjøen i Gausdal. Den ligger vest for Bjørga. Langsua nasjonalpark ligger i Gausdal og i fem andre kommuner. Kultur. Like nord for Follebu ligger dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsons gård Aulestad. Kommunens tusenårssted er Gausdal kulturhus, som er et samfunnhus og samlingssted for kulturell aktivitet i kommunen. Dette ble valgt av formannskapet på innstilling fra administrasjonen etter forslag fra tusenårskomiteen. Komiteen begrunnet sitt forslag med at kulturhuset er en «storstue», en samlingsplass som er åpen og tilgjengelig for alle. Kulturhuset ble satt opp på midten av 1960-tallet. Det ble da bygget som et ordinært samfunnshus, men er restaurert og har nå amfi med 170 sitteplasser samt garderober i henhold til riksteaterets krav. Det statlige tilskuddet gitt i forbindelse med de kommunale tusenårsstedene ble brukt til oppussing av bygningen. Det ble ikke plantet tusenårstrær. Gran kommune. Gran kommune ligger i Oppland fylke, rundt 7 mil nord for Oslo. Kommunen grenser i nord til Søndre Land og Vestre Toten, i øst til Hurdal og Nannestad, i sør til Lunner og Jevnaker, og i vest til Ringerike. Det er heller ikke langt til Sør-Aurdal og Valdres fra den nordvestre delen av kommunen. Gran kommune er del av Hadeland, et tidligere sentralt småkongerike på Østlandet. Stedsnavnet kan enten stamme fra trenavnet "gran" og "vin" som betyr eng, den keltiske guden Granum eller det latinske ordet "granula" som betyr korn. Areal og befolkning. Arealet er delt i to av Randsfjorden (ca. 134 moh.), der den vestre delen utgjør den minste arealdelen av kommunen. Veldig sentral i den østlige delen av kommunen er Viggadalen med den lille elva Vigga som renner ca. 15 km fra sør mot nord gjennom kommunen fra Lunner kommune. Jordbrukslandskapet ligger stort sett fra 135 moh. til 500 moh. De fleste innbyggerne bor i tettstedene Gran (også kalt Vassenden – i den søndre enden av Jarenvannet), Brandbu og Jaren og en del i Grymyr. Bjoneroa er det eneste tettstedet på vestsiden av Randsfjorden. Gran har mange bondegårder, noen helt tilbake fra før Kristus fødsel, med stor arealdyrking av korn, poteter, grønnsaker, frukt o.l. sammen med et stort dyrehold. Bl.a. var kommunen lenge størst i landet innen svinehold. Det må også nevnes at Gran (sammen med de 2 andre Hadelandskommunene) er ei kjent hestebygd, særlig innen travsporten, med massevis av gode travhester som f.eks. Alm Svarten. Grendene i Gran er mange, utenom tettstedene kan det nevnes Granavollen, Granåsen, Vestre Gran, Tingelstad, Søndre Ål (nå også kalt SÅS etter sportsklubbens navn), Nordre Ål/Ringstad (med Skjervumsfeltet), Jarenstranda, Moen, Røykenvika, Bleiken, Hennung, Gullerudvika/Elvestua (også kalt Suppedalen), Stranda/Gjervika, Bjonskogen og Vestre Brandbu. Aktiviteter. Gran har flere topper over 700 moh., mange over 600 m og enda flere over og rett under 500 m. Høyest er Lushaugen 812 moh. (på grensen til Hurdal i Akershus). Fiskevann er det hundrevis av, foruten Randsfjorden som har bra forekomst av bl.a. sik, ørret, gjedde og abbor. Det finnes flere plasser hvor leirliv og hytteliv kan leves, for eksempel ved Randsfjorden, Fjorda, Skjerva (delvis i Lunner), Sagvollen, Åstjern, Lygna med fler. Vinterstid er det et flott løypenett av skiløyper rundt omkring på åsene i hele kommunen og disse henger sammen med nabokommunenes løypenett. Hadeland Folkemuseum ligger i Tingelstad nær Tingelstad gamle kirke og inneholder bl.a. gamle bygninger og utstyr fra tidligere tider. Granavollen er et eldgammelt sentrum, muligens fra lenge før vikingtiden og trolig en av de mest sentrale i hele landet i hundrevis av år. I Granåsen ved Buhammeren finnes det et gammelt nedlagt marmorbrudd hvor marmor skal ha blitt levert til Oslo rådhus, Fredrikstad rådhus m.m. Marmoren med fargene rød, hvit, grå og blå er meget vakker, men dessverre altfor sprø til å brytes og brukes nå, så et pukkverk er nå den eneste steinindustrien i området. Gamle Bergenske Hovedveg (også kalt Kongevegen) fra Oslo til Bergen og Pilegrimsleden fra Oslo til Nidaros skjærer gjennom kommunen fra sørvest og sør mot nord og nordøst, begge med hvilested på Granavollen. Økonomi. Kommunens økonomi for 2002 var 24 098 kr i frie inntekter pr. innbygger, og nettogjeld pr. innbygger var 41 835 kr. (også kommunens). Pleie- og omsorgsbudsjettet representerer en tredjedel av kommunens utgifter, noe som er 7,5% høyere enn landsgjennomsnittet. 5,1% er ansatt i primærnæringer, landsgjennomsnittet er 9%. Politisk ledelse. Gran kommune har ordfører fra Arbeiderpartiet og varaordfører fra Senterpartiet. I kommunestyret har Arbeiderpartiet 10 av 27 representanter og danner flertall sammen med Senterpartiet (3 representanter) og SV (1 representant). I tillegg har Gran bygdeliste (GBL)5 representanter, Høyre 5 representanter, Frp (2 representanter), og Venstre 1 representant i kommunestyret. Gran kommunes politiske inndeling består av kommunestyre og de to "likestilte" utvalgene formannskap og fast utvalg for plansaker. Formannskapet har ni medlemmer. Fast utvalg for plansaker har som formannskapet ni medlemmer. Tusenårssted. Søsterkirkene på Gran, Mariakirken (t.v.) og Nikolaikirken Kommunens tusenårssted er det eldgamle historiske senteret Granavollen, som er området rundt Søsterkirkene og Steinhuset i Gran, antagelig et senter på Østlandet i rundt 2000 år eller mer. Granavollen består dessuten av mer enn 300 år gamle Granavoldens Gjæstgiveri, Grans gamle kommunehus, de gamle stallene, enkesetet Sjo gård hvor Åsmund Olavsson Vinje døde (han ligger gravlagt ved Søsterkirkene), Sanne skole og noen andre bygninger med kunst, kultur og historie. Dessuten er det flere hoteller og pensjonater i området. En travbane er også anlagt i området. På Granavollen har man utsikt over de fruktbare flatbygdene på Hadeland og til åsene rundt Hadeland, men bare nesten til den fiskerike Randsfjorden som man kan ane i vest. Også Oppland fylkes tusenårstre er plantet her. Granavollen er utgangspunkt for fotturer rundt i "kulturlandskapet" og opp på topper (f.eks. Sølvsberget) og opp til Granåsen. Søsterkirkene er to steinkirker fra middelalderen som er bygd side ved side. Den minste og eldste er Mariakirken, en enskipet romansk kirke, mens Nikolaikirken er en treskipet basilika, sannsynligvis inspirerert av byggingen av Halvardskirken i Oslo. Ifølge sagnet ble kirkene bygd av to søstre, men en bedre forklaring er at Mariakirken er bygd for den lokale menigheten, mens Nikolaikirken er en hovedkirke for Hadeland som den gang var et meget betydelig større område enn det er i dag. Jevnaker. Jevnaker er en kommune på Hadeland i Oppland fylke. Den grenser i nord til kommunen Gran, i øst til Lunner, og i sørvest til Ringerike i Buskerud fylke. Jevnaker er den minste av kommunene i Oppland, regnet etter areal, men er den tettest befolkede. Jevnaker har sterk befolkningsvekst med 1,9 prosent i 2011. Administrasjon. Kommunen er en del av regionen Hadeland og en del av regionen Ringerike. Jevnaker kommune ligger ved sørenden av Randsfjorden. Administrasjonssenteret ligger på Nesbakken, som er sentrum i Jevnaker. Kommunevåpen. Jevnaker kommunes kommunevåpen med tre sølvpokaler på rød bunn viser til århundrelang tradisjon med glassblåsing, både på Hadeland Glassverk og det tidligere Randsfjord Glassverk. Tegneren, Kari Ruud Flem, har selv begrunnet valg av motiv med følgende: - Glassverkene i bygda har gjennom tidene hatt stor betydning for kunst og kultur. Pokalen er et gammelt heraldisk motiv som symboliserer overskudd og glede. Den røde fargen passer til, den gir uttrykk for varme og fest. Boliger og næringsliv. Bygda er langstrakt og delt i tre; vest for Randsfjorden/Randselva ligger barne- og ungdomsskoler, sykehjem, butikk, bilverksted, idrettshall, fotball- og skøytestadion m.m. pluss store boligområder som Samsmoen, Bergermoen, Nordhagen m.fl. Handelssenteret Nesbakken ligger i midten. Øst for Hadeland Glassverk ligger Toso med trevarebedrifter, stasjon, skole, hoteller, restaurant, legesenter, forsamlingslokale, bensinstasjon og noe mindre næringsvirksomhet, pluss store boligområder som Prestmoen, Toso, Nybygget m.fl. På Bergermoen (Jevnakersiden av Eggemoen), vest for Randselva, er det industripark med mange forskjellige bedrifter som f.eks. Andritz Hydro – Norges ledende installatør av vannkraftturbiner, Jan F. Andersen – ledende leverandør av veterinærutstyr og medisiner, Osnes tavlefabrikk, Hytteplan og en rekke andre bedrifter. Jevnaker har kjente hoteller som Thorbjørnrud (der regjeringen avholder sin årlige budsjettkonferanse) og Randsvangen ("grønt hotell"). Badeplasser. Det er flere flotte badeplasser på Jevnaker, som Nordbytangen og Nøklebytangen på vestsiden av Randsfjorden, og Haugerstranda og Rønnerudstranda på østsiden. Sløvika på østsiden av Randsfjorden har bade- og campingplass. Badeplassen Verkevika ligger sentralt plassert, like ved Hadeland Glassverk. Grønntjern er nær Bergergrinda og Eggemoen. Det er også bademuligheter i Nordmarka, ved Tverrsjøen. Nøklebytangen badeplass er tilrettelagt for funksjonshemmede. Tverrsjøen har fiskeplass som er tilrettelagt for funksjonshemmede. Kunst og kultur. I Jevnaker finnes en av Norges mest besøkte turistattraksjoner Hadeland Glassverk, som også var kommunens tusenårssted Hadeland Glassverk ble etablert i 1762 og markerte 250-års jubileum med besøk av H.M.Kong Harald i 2012. Jevnaker har også Kistefos-Museet med Nord-Europas største skulturpark, tresliperimuseum og skiftende utstillinger. Jevnaker har et populært konsertsted for rock som heter Glassheim (tidligere var forsamlingslokale under Hadeland Glassverk og også tettstedets kino). Her arrangerer Untouchables Hard Rock Club jevnlige konserter med nasjonale og internasjonale artister. Jevnaker kultursenter ligger på Nesbakken. Senteret inneholder bibliotek, kulturskole, øvingslokaler for musikk/dans/teater etc. og ungdomskafe. I løpet av høsten 2012 skal Frivillighetssentralen og Frisklivssentralen inn samme sted. Jevnaker har egne årlige kulturdager i juni, kalt "Liv og røre". Idrett. Jevnaker er kjent som ei veldig god idrettsbygd/tettsted (vedr. skøyter, bordtennis, motocross/ATV, fotball (3. divisjon), langrenn m.v.). Jevnaker stadion er en topp moderne idrettspark med gressbane, helårsåpen kunstgressbane, skøytebane og ballsletter og Jevnakerhallen, base for turn, håndball, klatring, fotball, svømming og pistolskyting. I september 2012 åpner anlegget Møteplassen ved Jevnaker skole, som bl.a. rommer skatepark i betong, håndballbinge med syntetisk spesialdekke og fotballbinge med kunstgress. I desember 2012 åpner kunstisbane på Jevnaker stadion. Kirker. Jevnaker kirke (1834) Åttekantet og Hadelands største kirke. Bygget i tre. Randsfjord kirke (1916). Bygget i tre. Geografi og transport. Jevnaker ligger en drøy mil nord for byen Hønefoss, drøyt to mil sørvest for tettstedet Gran og har byer som Oslo og Gjøvik innen en times kjøring med bil. På sørsida av Jevnaker er Eggemoen med fylkes- og kommunegrense til Buskerud og Ringerike, i øst ligger Nordmarka (kalt Øståsen i Jevnaker) som i stor grad brukes av tur- og naturinteresserte. Nordmarkas høyeste punkt, Svarttjernhøgda (717 m.o.h.) ligger i Jevnaker kommune. Nordmarka har et stort nettverk av stier/skogsveier på sommeren og skiløyper på vinteren. Det er gode muligheter for den som vil sykle eller gå på ski til Oslo. På nordsida av Jevnaker strekker Randsfjorden seg 8 mil oppover til Dokka, og man finner en del tettsteder som Gran, Lunner og Brandbu i den retningen. I vest finner man stort sett bare skogsområder, eller kalt Veståsen, som går parallelt med Randsfjorden nordover og ender vestover mot Ådal (Ringerike). Riksvei 35 går tvers igjennom Jevnaker, fra sør til nord, og er en stamvei. Den knytter Ringerike og omegn, samt deler av Vestlandet sammen med Gardermoen flyplass. Fra høsten 2012 omklassifiseres veien til E16, og vil knytte Norge og Sverige sammen på strekningen Bergen- Gardermoen - Gävle. Jevnaker ligger omtrent en time med bil fra Oslo. Det er to mulige veier til hovedstaden; den ene går opp Olumslinna, ned til Roa og riksvei 4 videre gjennom Nittedal, den andre veien går via Ringerike, Sollihøgda og gjennom Sandvika. Turistinformasjon. Jevnakers Turistinformasjon finner du på Hadeland Glassverk. Her finnes digitale informasjonsstasjoner som orienterer deg om arrangementer, overnattingsmuligheter og attraksjoner i Jevnaker, og hele Hadeland- og Ringeriksregionen. Lesja. Lesja ligger øverst i Gudbrandsdalen og er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Nesset, Sunndal og Oppdal, i øst til Dovre, i sør til Vågå og Lom, i sør og vest til Skjåk, og i vest til Rauma. Geografi. De fleste innbyggerene bor i Lesja, Lora, Lesjaverk, Lesjaskog og på Bjorli. Størsteparten (82 %) av kommunen ligger over 900 moh. Bebyggelsen ligger i hovedsak på 500 til 650 meters høyde langs Raumabanen og E136. Kommunens hovednæring er landbruk. Nær 30 % av de yrkesaktive i kommunen jobber innen jordbruk. Klima. Lesja har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer, relativt varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Lesja innehar kulderekorden for Oppland fylke. På Lesjaskog ble det målt −45,0 grader 6. januar 1982. Tusenårssted. Lesja jernverks hovedgård anno 1752. Eier Hans Holmboe d.y. Kommunens tusenårssted er Tunstugu som ligger på Lesja Bygdemuseum. Stuen rommer kafé og utstillingslokaler for museet. I mange sammenhenger er dette bygdas storstue, som blir brukt til bryllup, begravelser, store arrangementer osv. Vennskapskommuner. Lesja kommune inngikk den 29. oktober 2006 en vennskapsavtale med Marijampole kommune i Litauen. Lom. Lom i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland fylke. Den grenser i nordvest til Skjåk, i nord til Lesja, i øst og sørøst til Vågå, i sør til Vang og i sørvest til Luster. Navnet kommer av sletteområdet "Loar" ved det som i dag heter Lom stavkirke. Geografi. Kommunesenteret Fossbergom er et moderne bygdesenter der de fleste har sitt arbeid i reiseliv, handel og servicenæringer. Andre bosetningssentre i kommunen er Garmo og Bøverdalen. Riksvei 15 går gjennom kommunen, og fylkesvei 55 over Sognefjellet starter på Fossbergom. De høyeste fjelltoppene i Norge, Galdhøpiggen og Glittertind, finnes her, og mer enn halvparten av Jotunheimen nasjonalpark ligger i Lom. Klima. Lom har innlandsklima med svært lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Høyfjellsområdene har alpint klima. Grensen for permafrost ligger på ca. 1450 moh. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Lunner. Lunner er både en kommune og et tettsted i Oppland fylke. Administrasjonssenteret, Roa, ligger 55 km nord for Oslo, 67 km sør for Gjøvik og 35 km vest for Gardermoen. Kommunen grenser i nord til Gran, i øst til Nannestad, i sør til Nittedal og Oslo, og i vest til Ringerike og Jevnaker. Gjøvikbanen og Bergensbanen går gjennom kommunen med sentralt knutepunkt på Roa. Areal og befolkning. Lunner kommune er den sydligste av kommunene i Oppland fylke og tilhører regionen Hadeland, som består av kommunene Gran, Jevnaker og Lunner. Fram til for drøyt hundre år siden var Lunner en del av Jevnaker kommune. Rundt 77 % av arealet er dekket av skog, 9% er dyrket mark og kornarealet utgjør ca. 71% av dyrket areal. Resten er tettsteder, utmark og vann. De største arbeidsplassene i Lunner er Lunner kommune med ca. 460 årsverk og Solhaugen Miljøhjem Non Profit AS med ca. 80 ansatte. Lunner Almenning med datterselskaper har ca. 25 ansatte. Lunner Almenning eier ca. 1/3 av kommunens areal. De fleste innbyggerene i Lunner kommune bor i tettstedene Harestua, Grua, Roa og Lunner. Andre, mindre steder er Stryken, Bjørgeseter, Oppdalen, og Grindvoll. Det har i de seinere år vært mye prat om å slå sammen kommunen med Gran til en storkommune (med navn Hadeland) på over 28.000 innbyggere, men foreløpig er begge egne kommuner. Jevnaker har foreløpig holdt seg utenfor diskusjonen om sammenslåing, men ønsker ikke at Lunner og Gran skal ta navnet "Hadeland kommune" om deres sammenslåing blir en realitet, antagelig mye fordi de har bedrifter og enheter som har navnet Hadeland også i Jevnaker, sånn som f.eks. Hadeland Glassverk. Terreng og geologi. Lunner kommune ligger innenfor det geologisk kjente Oslo-feltet. Terrenget er kupert med forholdsvis høytliggende åslandskap. Det meste av kommunens areal ligger i en høgde over havet på 400-550 m. De laveste partiene ligger ved Harestuvatnet på 234 moh., og de høyeste åsene strekker seg til 600-670 moh. Fjellgrunnen består hovedsakelig av vulkanske bergarter som syenitt, granitt og rombeporfyr. I Sveadistriktet, finnes sedimentære bergarter på grensen mot det store silurområdet på Hadeland. I Piper-traktene, øst for Harestua, er det påvist store forekomster av rombeporfyr. De løse jordlagene består av moreneavleiringer som er mer eller mindre blandet med stein, grus og sand. I de bratteste liene er det en god del skred- og forvitringsjord. I kommunens nordvestre område er jordlaget iblandet en del steddannede forvitringsjordarter. På åsryggene stikker granittfjellet helt fram i dagen og er bare dekket av grunne jordrygger, eller har bare et dekke av stein og mose. Lunner kommune huser også de to naturreservatene Skotjernfjell og Rinnilhaugen. Historie. Det store Vestbyfunnet fra yngre bronsealder ble funnet ved gården Vestby på Grindvoll i Lunner kommune. Dette er i dag utstilt i Historisk museum i Oslo. Funnet er i dag blitt gjenstand for et spel fra sen bronsealder – 500 år f.kr, Bronsebukkene, som oppføres om sommeren på Midtre Olimb gård i Østre Jevnaker ikke langt fra funnstedet, med stor publikumsdeltagelse. En hederspris er også blitt etablert, Årets Bronsebukk, som for 2008 går til Kåre Willoch. På 1500-tallet ble jernmalm brutt ut av fjellet i Gruaområdet. Blymalm ble brutt på 1600-tallet fram til midten av 1800-tallet. Sinkforekomster er brutt fra 1880-tallet fram til nedleggelsen av all gruvevirksomhet i 1927. Spor etter den tidligere gruvevirksomheten er vernet som naturminne i Muttagruven, Muttatjern og Skjerpemyr like vest for Grua tettsted. Nyseter gruver øst for Grua, tjener i dag som omvisningsobjekter for Hadeland Bergverksmuseum. Mellom 14. og 17. april 1940 var det harde kamper mellom norske og tyske styrker ved Stryken, Harestua, Bjørgeseter og Grua. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Frøystad skoleanlegg. Her har blant annet FAU (Foreldrenes ArbeidsUtvalg) ved Frøystad Ungdomsskole fått opparbeidet nordsiden av den indre skoleplassen i tråd med Tusenårsstedets planer ved hjelp av offentlige midler. Sport og idrett. Lunner IL's håndballag var i mange år blant de beste damehåndballagene i Norge. De vant noen serie- og sluttspillmedaljer og sølv i cupen etter tap 15-20 for Byåsen. Laget hadde mange landslagsspillere som Kjersti Grini, Catrine Svendsen og ca. 10-12 andre som fikk prøvd seg på landslaget. Lunner IL's fotballag var oppe noen ganger i gamle 3.divisjon, det som nå er 2. divisjon og var i flere perioder Hadelands beste lag, selv om Jevnaker IF over tid har vært bedre. Ski, skøyter, hundekjøring, rallycross, motocross og flere andre idretter har Lunner hatt topp nasjonale og enkelte bra internasjonale utøvere i. Nord-Aurdal. Nord-Aurdal er en kommune i Oppland. Den grenser i nordøst til Gausdal og Nordre Land, i øst til Etnedal, i sørøst til Sør-Aurdal, i sørvest til Gol, i vest til Hemsedal, og i nordvest til Vestre Slidre og Øystre Slidre. Kommunen er også et prestegjeld i Valdres prosti av Hamar bispedømme. Kommunen ligger i Valdres i det sentrale Sør-Norge, mellom Hallingdalen, Gudbrandsdalen og nordre del av Land. Utsyn over Strandefjorden, med Fagernes til høyre Areal og befolkning. De fleste nordaurdøler bor i byen Fagernes (administrativt sentrum), Leira, Aurdal, Skrautvål, Ulnes, Vestringsbygda og i Tisleidalen. Tettstedet Aurdal var administrativt sentrum for den tidligere "Aurdal kommune". Geografi. Kommunens våpenskjold viser en stilisert snøsøte ("Gentiana nivalis"). De største innsjøene er Tisleifjorden, Ølsjøen, Strondafjorden (delt med Vestre Slidre), Aurdalsfjorden og Steinsetfjorden (delt med Etnedal). Elva Tisleia kommer fra Tisleifjorden og renner inn i Ølsjøen, mens ut av denne renner Åbjøra (regulert) til Aurdalsfjorden. Valdres danner kildene til Begnavassdraget, og elva Begna renner gjennom store deler av dalen. Den fører hoveddelen av tilsiget til Strondafjorden og har utløp fra denne og til Aurdalsfjorden. Fra denne renner elva sydøstover til Sperillen. Høyeste punkt i kommunen er Djuptjernkampen med en høyde på 1325 meter over havet. Omtrent 50% av kommunen ligger over 900 meter over havet. Kommunens laveste punkt er 307 meter over havet med fullt magasin i Aurdalsfjorden. Fagernes ligger rett ovenfor Strondafjorden som ved normalvannstand er på 355 meter over havet. Nord-Aurdal måler 52.4 km på nord-sør aksen og 43.3 km på øst-vest aksen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Skiferplassen på Fagernes. Nord-Fron. Nord-Fron i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Sel, i øst og sør til Sør-Fron, i sørvest til Øystre Slidre og i vest til Vågå. Klima. Nord-Fron har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Nord-Fron fra 1919. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 33,6 grader 19. juni 1970 og −35,9 grader 1. januar 1979, begge rekorder satt på Vinstra målestasjon. Dagens målestasjon ligger på Skåbu. Samfunn. De fleste innbyggerene bor i Vinstra, Kvam og Skåbu, sistnevnte er Norges høyest beliggende (870 m o.h.) bygdelag med fast bosetning. Historie. Kommunen ble opprettet i 1857 gjennom deling av tidligere Fron kommune til Sør- og Nord-Fron. Kommunene ble siden slått sammen fra 1966 og skilt på ny i 1977. Tusenårssted. Vinstra skysstasjon ble i 2000 valgt som kommunens tusenårssted. Bakgrunnen for dette var at Vinstra skysstasjon, eller jernbanestasjon, som ble åpnet i 1896, er grunnlag for framveksten av Vinstra som tettsted. Vinstra er det klart viktigste tettstedet i Nord-Fron kommune og er også kommunesenter. I 1999–2000 ble Vinstra skysstasjon fornyet gjennom et stort felles prosjekt der NSB, Jernbaneverket, Statens vegvesen, Oppland fylkeskommune og Nord-Fron kommune deltok med midler. Gjennom dette prosjektet ble stasjonsbygningene moderniserte og utvida. Samtidig ble opprinnelige bygg og arkitektur tillagt stor vekt. Også uteområda ble vesentlig forbedret, med små parkareal og parkeringsareal, bl.a. for busstrafikk og taxi. Det ble også oppført en liten statue av «Peer Gynt». Dette med bakgrunn i at Vinstra hvert år siden 1968 har vært sentrum for Peer Gynt-stevnet, der bl.a. Ibsens "Peer Gynt" blir framført ved 8 – 10 forestillinger. På stasjonsområdet ble det også planta et tusenårstre, en flott lønn, som i 2011 har vokst seg stor og kraftig og særlig om høsten har vakre kraftige farger til glede for fastbonde og reisende på tog, buss, drosje og privatbil. Det statlige tilskuddet til tusenårsstedet ble brukt til innkjøp av tusenårstreet og til betaling av deler av «Peer Gynt»-statuen. Nordre Land. Nordre Land er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Nord-Aurdal og Gausdal, i nordøst mot Lillehammer, i øst mot Gjøvik, i sør mot Søndre Land, i sørvest mot Sør-Aurdal, og i vest mot Etnedal. Kommunen hører til landskapet Land. __NOTOC__ Areal og befolkning. Per 2007 var 41 % av innbyggerene bosatt i tettbygde strøk. De fleste nordrelendinger bor i og rundt kommunesenteret Dokka (ca. 3000 av kommunens innbyggere). Ellers spredt bebyggelse i Vest-Torpa, Nord-Torpa og Aust-Torpa. Nordre Land kommune svarer til området for Nordre Land prestegjeld, i Hamar bispedømme. Åmot kirke (Torpa i Nordre Land) Historie. Fra 1837 lå Nordre Land i Land formannskapsdistrikt. I 1847 ble dette delt i Nordre og Søndre Land formannskapsdistrikt. Land hadde 9199 innbyggere da distriktet ble delt. 1. januar 1914 ble Nordre Land delt ved at Torpa ble skilt ut som egen kommune. 1. januar 1962 ble Torpa og Nordre Land kommuner, samt Tranlia krets og eiendommen Store Røen fra gamle Fluberg kommune (tilsammen 196 innbyggere i Fluberg-områdene) slått sammen til dagens Nordre Land kommune. Geografi. Innsjøene Randsfjorden, Dokkfløyvatnet og Akksjøen ligger i kommunen. Elva Dokka renner fra Dokkfløyvatnet i nord og ned gjennom Torpa og mot tettstedet Dokka, og videre ut i Randsfjorden. Denne elva er regulert. Elva Etna renner fra nabokommunen Etnedal i vest, gjennom Nordsinni, før denne også renner ut i Randsfjorden. Denne elva er ikke regulert. Kommunevåpen. Kommunevåpenet ble vedtatt i 1986. Det viser to gule tømmerfløterhaker på blå bakgrunn. Valget av redskapen som symbol på kommunevåpenet speiler den lange historien med tømmerfløting i Randsfjordsvassdraget. Grafiker Dag Magne Staurheim tegnet motivet. Politikk. Kommunestyret i Nordre Land har 27 plasser. Ved kommunevalget i 2007 beholdt Arbeiderpartiet og sittende ordfører makten. Vennskapskommuner. Nordre Land kommune har vennskapskommuner i Sverige, Danmark og Finland. Ringebu. Ringebu i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland. Den grenser i nord og øst til Stor-Elvdal, i sør mot Øyer og Gausdal, og i vest mot Sør-Fron. De to største tettstedene i kommunen er Vålebrua (admininistrasjonssenter) og Fåvang. Ved de olympiske leker i 1994 ble utfor arrangert i Kvitfjell alpinanlegg. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Ringebu stavkirke sammen med området rundt, Ringebu Prestegard og Gildesvolden. Historie. Den store stavkirken fra ca år 1220 er landets nest største etter Heddal stavkirke i Telemark, og den eneste som er bevart i Gudbrandsdalen i tillegg til kirken i Lom, og den gjenreiste Garmo stavkirke som står på Maihaugen på Lillehammer. Jehans Nordbu fra Venabygd var trolig den første Gudbrandsdøl som emigrerte til Amerika. Da Jehans og familien reiste i 1832 var han 64 år gammel. Skoler. Kommunen har tre barneskoler, hvorav én er en Montessoriskole. Ringebu skole og Fåvang skole er kommunale barneskoler med tradisjonell undervisning, mens Venabygd montessoriskole og -barnehage er montessoriskole. Kommunens ungdomsskole er Ringebu ungdomsskole. Kommunen har ingen videregående skoler, men har en folkehøyskole; Ringebu Folkehøgskule. Trafikk. E6 som er den viktigste nord-syd veiforbindelsen i denne delen av landet går gjennom tettstedet. Friisvegen går fra sørøstlige delen av sentrum over Ringebufjellet til Atna i Østerdalen. Denne er vinterstengt. Vest-nordvest for tettstedet ligger industriområdet Frya med småflyplass, Frya flyplass, meieri og travbane. Siden det er høyt terreng øst for flyplassen har det ikke vært mulig å starte ruteflyging ved flyplassen. Ved Frya starter RV 27 som går over Venabygdsfjellet og videre til Folldal. Dette er korteste veien mellom Ringebu og Hjerkinn, og er et godt alternativ til E6 når det er mye trafikk der. Sel (kommune). Sel er en kommune nord i Gudbrandsdalen i Oppland. Den grenser i nord til Dovre og Folldal, i nordøst til Sør-Fron, i øst og sør til Nord-Fron, og i vest til Vågå. Navnet uttales "Sell", med kort "e", og kommer av gammelnorsk Sil, som betyr «stillerennende vann i elv eller bekk». Klima. Sel har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Samfunn. De fleste innbyggerene bor på Otta, Nord-Sel, Høvringen, Mysusæter, Heidal, Nedre Heidal og Sjoa. Otta er kommunesenteret. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet viser «kvinne i gull på blå bunn» og symboliserer Pillarguri. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Stasjonsparken. Kommunen plantet et tusenårstre, en lerk, i parken. Pengebruk. Sel kommune er forøvrig den kommunen i Gudbransdalen inkl. Lillehammer, som brukte minst penger på skole i 2007. Sel brukte 78 168 kroner pr. elev. Lesja brukte mest med 101 782 kroner pr. elev. Skjåk. Skjåk i Gudbrandsdalen er en kommune og fjellbygd i Oppland. Kommunen ligger lengst vest i Ottadalen. Den grenser i nord til Norddal, Rauma og Lesja, i øst og sørøst til Lom, sør til Luster og i vest til Stryn og Stranda. Breheimen og Reinheimen ligger begge i Skjåk. Skjåk har et areal på 2140.45 km2, av dette er 75 km2 vann, 19 km2 landbruksareal, 129 km2 produktivt skogareal og 1917 km2 annet landareal. Skjåk er den kommunen i landet som har størst prosentvis verna område, p.t. er 79% av kommunens areal verna etter Naturvernlova. Skjåk kommune ble opprettet 1. januar 1866 som selvstendig administrativ enhet. Før dette var Skjåk en del av Lom kommune. Skjåk hadde ved etableringen 2 691 innbyggere. Navnet Skjåk har sin opprinnelse i gammelnorsk, Skidakr eller Skeidakr. Bygda ligger langs en av de viktigste ferdselsårene mellom Stryn og Nordfjord, Geiranger og Sunnmøre og de andre Ottadalskommunene i øst, Vågå og Lom. Landbruksbygda med mange gårder ligger i et bredt dalføre med høye fjell på begge sider, furumoer og bratte lier og i dalbunnen elva Otta. Kommer du fra Stryn eller fra Geiranger, vil du kjøre forbi Grotliområdet og Billingsdalen med høyfjell og mange vassdrag før du etter hvert kommer til bygdesenteret Bismo. Bismo er et moderne bygdesenter der de fleste har sitt arbeid i industri, handel og tjenesteyting. Kommunen består ellers av Ånstad (Skjåk), Nordberg, Ramstadstrond, Bråtå og Grotli. Næringsliv. Skjåk har et aktivt landbruk med gode tradisjoner innen griseavl. De siste årene har det blitt etablert samdriftsfjøs i Skjåk både med griseavl og storfeproduksjon. I kommunesenteret Bismo finnes det mye industri. Her blir det produsert alt fra møbler og mat, til utstyr til offshoreindustrien. Skjåk har en sterk mattradisjon, noe som fører til mange lokale matprodusenter. Reiselivet er viktig i Skjåk, med flere campingplasser, raftingselskaper, ubetjente og betjente hytter i fjellet, spisesteder og et hotell. Historie. Etter siste istid fulgte reinen etter isbreen etter hvert som den trakk seg tilbake. Reinen trenger et svalt klima, og levekårene langs iskanten er derfor ideelle. Reinen var grunnlaget for at det kunne leve mennesker i innlandet i Norge, etter hvert som isen ble borte. Skjåk ligger midt i den sentrale trekkruta for den interskandinaviske reinsstammen. De store fangstannleggene i fjellet og spor etter boplasser vitner om at jakt og fangst har stått sentralt i Skjåk helt fra istida og frem til i dag. Dalføret ligger øst-vest, noe som gjør at sola får godt tak i fjellsidene. Siden det er lite nedbør i Skjåk måtte man bygge demningsannlegg i fjellet, dette kan du lese mer om under Geografi. Korndyrking ble dermed mulig. Samtidig med jordbruket vokste det frem sterke håndverktradisjoner. Største ulykken i Skjåk i nyere historie: Rasulykken i Skjåk i 1913 Hellig Olav så utover bygda Lom/Skjåk(som heilt fram til midten av 1800-talet låg under bygda Lom) under sin kristningsferd og sa følgende: «Det er synd å brenne så fager ei bygd», i Skjåk ville de ikke på denne tiden legge seg under kristen tro. Geografi. Berggrunnen i Skjåk er av fire typer. Ottadalskomplekset som for det meste består av gammelt grunnfjell. TGL-komplekset (d.e. Tafjord-Grotli-Lesjaskog), sterkt omdanna skifrige bergarter og rødberga. Granitter som du bl.a. finner på Hestbrepiggen og avsetningsbergarter som ble omdannet til fylitt. Forvitret fylitt er kalkrik og gir næring til en kravstor og variert flora. I Skjåk ser en tydelige spor etter hvordan mektige naturkrefter har forma geologien og naturen slik vi kjenner den i dag. Hoveddalførene og sidedalene i Skjåk er såkalte U-daler. U-dalene, sammen med botner, trau og senkinger der det i dag ligger tjern og vatn er uthulet av isen. Løsmasseavsetningene i Skjåk er i all hovedsak et produkt av siste istid og avsmeltingen etterpå. I dalbotnen er botnmorenen mange steder mer enn 10 m tjukk og ofte svært hard pga. trykket fra innlandsisen. Mye av den dyrka marka i Skjåk ligger på breelv og bresjøavetningar. Vi kan fremdeles se hvordan breelvene legger igjen løsmasser mange steder i Skjåk. Mange elvestrekninger i Skjåk renner i dype gjel. Sidedalene til hoveddalføret er hengedaler. For å komme på nivå med hoveddalføret, har elvene de siste 10 000 årene mange steder gravd seg dypt ned i berggrunnen. De første menneskene i Skjåk var jegare og sankere med reinen som viktigste byttedyr. Fangsten var ikke bare til lokalt bruk, for blant annet gevir og skinn ble eksportert ut av bygda. Fangstøkonomien krevde mye folk og stor grad av sosial organisering. De store fangstanleggene for rein er spredt rundt i fjellene i Skjåk. Dette vitner om hvor viktig reinsfangsten var i den tidlige historien til Skjåk. Klima. Skjåk har innlandsklima med svært lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Skjåkbygda ligger i regnskygge. Skjåk har de tørreste områdene i landet med en middel årsnedbør på mindre enn 300 mm. Tilgangen på vann har derfor alltid vært en minimumsfaktor for jordbruk og særlig åkerbruket. Åkervanning i Skjåk er således kanskje jevngammel med korndyrkinga. Spesielt etter svartedauden, da folketallet begynte å stige igjen, ble det en hovedoppgave å skaffe fram vann fra fjellet til åkrene i bygda. Kilometerlange veiter ble gravd ut inne på fjellet – såkalte vassveger – for å føre vann fram til de tørre åkrene i bygda. Demninger med forskjellige typer tappemekanismer ble bygd flere steder, og vassdelinger ble forhandlet fram mellom gårder og grender. Disse vannrettighetene står fremdeles sterkt i bygda. For jordbruket i Skjåk er kunstig vanning fremdeles viktig. På varme sommerdager er ikke dette til å ta feil av, når vannsprederne går for fullt. Mange av de gamle veitene som fører vannet fram fra fjellet er fremdeles i bruk. Det samme gjelder demningene som samler opp vann på forsommeren til bruk senere i veksttida. Det er flere merkede turer i bygda som gjør det lett å se vanningsanleggene. Se også. Skjåk Almenning Søndre Land. Søndre Land kommune ligger i Oppland. Den grenser i nord til Nordre Land, i nordøst til Gjøvik, i øst til Vestre Toten, i syd til Gran, i sydvest til Ringerike og i vest til Sør-Aurdal. Kommunen hører til landskapet Land. Topografi. Kommunen omfatter områdene på øst- og vestsiden av den nordre del av Randsfjorden, som ligger på 134 m. o. h.. Herfra stiger landet bratt til skogkledte åser på begge sider av sjøen, slik at mesteparten av kommunen ligger mellom 300 og 600 m. o. h. Det høyeste punktet er Vesle Skjellingshovde (860 m. o. h.). Ved breddene av Randsfjorden finnes en del dyrket mark, mens resten av kommunen for det meste består av skog og myr. Av kommunens areal på 728 km² er omtrent 9% ferskvann, 8% myr, 76% skog og 4% jordbruksareal. Foruten Randsfjorden finnes det også en del mindre sjøer; de viktigste er Landåsvatnet og Trevatna. De viktigste elvene er Landåselva, Lomsdalselva og Fallselva, som alle renner ut i Randsfjorden. Det meste av kommunen tilhører Randsfjordvassdraget, men mindre områder i øst har avløp mot Mjøsa, og områdene lengst i vest tilhører Begnavassdraget. Geologi. Omkring 76% av kommunen består av gneis. Denne bergarten finnes i hele den sydligste delen av kommunen, og på begge sider av Randsfjorden helt nord til grensen mot Nordre Land. I åsene nord i kommunen finnes bergarter som tilhører sparagmitt-formasjonen. Langs Randsfjorden finnes utfylninger, særlig av sand. Naturforhold. I grenseområdet mellom Sør-Aurdal, Søndre Land og Nordre Land har det i de siste årene vært brunbjørn. Både bjørn og gaupe har voldt en del skade på husdyr. Kommunen har en av fylkets største bestander av elg. Samfunn. Kommunen har navn etter landskapet Land, og oppsto da den oppsto da det gamle Land herred ble delt i Nordre og Søndre Land 1. januar 1848. 1. januar 1914 ble Fluberg utskilt som egen kommune, men ved kommunesammenslutningen av 1. januar 1962 ble to kommunene igjen samlet under navnet Søndre Land, bortsett fra den nordligste delen av Fluberg, Tranlia, som ble overført til Nordre Land kommune. I 2006 lot kommunestyret utrede en kommunesammenslutning mellom Søndre Land, Vestre Toten og Gjøvik, men mange av kommunens innbyggere mener det ville være mer naturlig at kommunen slo seg sammen med Nordre Land. Bosetning og befolkning. Det meste av bosetningen i kommunen ligger langs østsiden av Randsfjorden. De mest sentrale tettstedene er Hov og Fall, andre tettsteder er Odnes og Fluberg. På vestsiden av Randsfjorden finnes bare bosetning i en smal stripe langs sjøen, men i åsene øst for sjøen finnes en del spredte grender: Umiddelbart over Randsfjorden ligger grendene Lausgarda, Bergegarda og Vestrumsbygda, og lenger inn i åsene ligger Landåsbygda ved Landåsvatnet og Østbygda ved Trevatna. Befolkningstettheten i kommunen er 8.3/km², og 35% av innbyggerne bor i tettbygde strøk. I de siste tiårene har Søndre Land hatt negativ befolkningsvekst. Kommunen har en relativt stor andel eldre innbyggere (6.0% av innbyggerne er over 80 år, mot 4.6% for resten av landet), og relativt færre innbyggere i alderen 20–35 år. 2.0% av befolkningen er ikke-vestlige innvandrere. Offentlige tjenester. I Søndre Land finnes tre barneskoler (Fryal, Odnes, Vestsida) og én ungdomsskole (Søndre Land ungdomsskole). Den fjerde barneskolen i kommunen, Landås skole i Landåsbygda, har nå blitt Montessoriskole. Kommunens sykehjem og eldresenter ligger på Hovli ved Hov. I Landåsbygda ligger Landåsen rehabiliteringssenter, som spesielt retter seg mot pasienter med tinnitus, og på Hov Avdeling for rusrelatert psykiatri Hov, Sykehuset Innlandet. Syd for Fall lå Halmrast skole (åpnet 1952), en statsskole for talelidende. I 1994 ble denne skolen flyttet til Grimebakken ved Enger lenger syd i kommunen, men den ble nedlagt 2000. Her anlegges nå den private behandlingsinstitusjonen Enger Miljøhjem. Samferdsel. Tidligere gikk en stor del av trafikken mellom Kristiania og Bergen over Randsfjorden, hvor det var dampskipstrafikk med endepunkt i Odnes. Siden ble Søndre Land knyttet til Fagernes og Eina ved Valdresbanen, men denne ble endelig nedlagt i 1999. I dag har kommunen forbindelse til Gjøvik og Fagernes langs riksvei 33. På østsiden av Randsfjorden går riksvei 34 ned til Hadeland, og på vestsiden går riksvei 245. Disse veiene forbindes ved Flubergbroen over Randsfjorden ved Fluberg. Riksvei 247 forbinder Hov med riksvei 33; ellers er det forbindelse fra Fall over til Toten langs fylkesvei 114. Politikk. Kommunepolitikken i Søndre Land ble lenge dominert av Arbeiderpartiet, som frem til kommunevalget i 1995 gjerne fikk mer enn 50 eller 60% av stemmene ved kommunevalgene. I 1995 ble det dannet en bygdeliste, som ved de tre siste kommunevalgene har fått mer enn 30% av stemmene. Kommunens nåværende ordfører (2007) representerer denne listen. Kommunestyret har 25 medlemmer, formannskapet 7. Fra 2003 er kommunestyret organisert etter en komitemodell. Søndre Land er en av kommunene som skal forsøke direkte ordførervalg ved kommunevalget 2007. Inndelinger. Kirkelig utgjør Søndre Land et eget prestegjeld i Hamar bispedømme, Søndre Land prestegjeld, som er inndelt i sognene Søndre Land (Søndre Land kirke), Skute sogn (Skute kirke) og Fluberg (Fluberg kirke). I rettslig henseende hører kommunen hjemme under Hadeland og Land tingrett og i politisammenheng under Vestoppland politidistrikt. Næringsliv. Kommunen har en sysselsettingsprosent på 63%, som er en del lavere enn landsgjennomsnittet (69%). Arbeidsledighetsprosenten er lav, 2.1%. Den gjennomsnittlige bruttoinntekten ligger også en del under landsgjennomsnittet (262 800 kr.), og er på 212 300 kr. En stor del av befolkningen (8.7%) arbeider i primærnæringene, mot 15.3% i sekundærnæringene og 76.0% i tertiærnæringene. En stor andel, omtrent halvparten (49.8%), arbeider i offentlig sektor. Mange av innbyggerne pendler ellers til arbeidsplasser utenfor kommunen, på Gjøvik eller Raufoss. Den første industrien i Søndre Land var knyttet til trelastnæringen. Randsfjorden var en viktig fløtningsled, og det ble også fløtet tømmer i Lomsdalsvassdraget på vestsiden og Fallselva på østsiden av sjøen. Industrianleggene ble anlagt ved trafikknutepunktet Odnes og ved fossefallene i Fallselva. I begynnelsen av 1900-tallet fantes det således en rekke sag- og møllebruk, to tresliperier (Skrankefos træsliperi og Land træsliperi) og en ullvarefabrikk. Blant de større bedriftene i kommunen i dag finner man Hov Dokka, Land Sag, Berthas Bakerier og et gartneri. Fra 1966 har det ellers foregått kraftproduksjon i VOKKS' kraftverk Skrankefoss ved Fallselva. Her planlegger man å bygge et nytt og større kraftverk, Fall kraftverk. Jordbruk, skogbruk, jakt og fiske. Søndre Land er blant de kommunene i Oppland hvor det avvirkes mest tømmer. I 2005 ble det således avvirket omkring 123 000 m³ gran og 6 700 m³ furu. Det ble også produsert en del ved. I jordbruket ble antall driftsenhet redusert fra 133 i 1989 til 89 i 1999, samtidig som jordbruksarealet ble redusert med omkring 1000 daa. Brukenes gjennomsnittsareal øket til 128.0 daa. (1999), men ingen av dem er på mer enn 300 daa. Det meste av jorden (12 700 daa.) brukes til korndyrkning, og nesten like mye (11 315 daa.) til eng og innmarksbeite. En del (957 daa.) brukes til fôrvekster. Av korn dyrkes det for det meste bygg (50 000 daa.); mindre hvete (12 000 daa.) og havre (5 000 daa.). Husdyrhold er mindre viktig her enn lenger nord i fylket; det finnes 1 500 storfe, 5 700 sau, 807 svin og 6 500 høns. Det foregår en del jakt etter elg, rådyr og i mindre grad hjort, foruten småvilt. Fiske foregår både i Randsfjorden (abbor, ørret, røye, gjedde), i Trevatna, Landåsvatnet og i en rekke mindre fiskevann. Historie. For eldre historie, se også Land. En viktig hendelse i nyere tid var Randsfjordkonflikten, en arbeidskonflikt på 1930-tallet. Kultur. Kommunen har offentlige biblioteker på Odnes og Hov, og en kommunal kino i rådhuset. Like ved Hov ligger gården Skje eller Ske; herfra kom Bjørnstjerne Bjørnsons farsslekt. Bjørnsons fetter Rikard Nordraaks etternavn stammer fra en husmannsplass under gården Nordråk på den andre siden av Randsfjorden. Idrett. De største lokale idrettslagene er (stiftet 1906) og Fluberg IL (stiftet 1902, delt i Fluberg skiklubb og Fluberg fotballklubb 2006), Trevann Idrettslag, Randsfjorden Golfklubb, og tre skytterlag. Blant idrettsanleggene i kommunen finner man flere skytebaner og stadion, idrettshallen Søndre Land-hallen, og ved Halmrast syd for Fall har en 18 hulls bane (åpnet 1994). I åsene på begge sider av fjorden er det skiløyper, med forgreninger til nabokommunene, og ved Odnes ligger et skisenter. Dette er Odnesbakkene, en tradisjonsrik hoppbakke hvor Birger Ruud satte verdensrekord i 1931 med et hopp på 76,5 meter. Det ble arrangert norgesmesterskap her så sent som i 2002, men bakken skal nå rives. Turisme. Området omkring Randsfjorden var lenge mye besøkt av sommergjester. Det fantes hoteller på Odnes og i Landåsbygda. Det siste, Landaasen hotell, var bygget i 1914 og blir fra 1950-årene brukt som kurbad og rehabiliteringssenter. I dag finnes det i hele kommunen omtrent 1000 hytter eller fritidshus. Den største samlingen av slike ligger ved Vassenden i nordenden av Trevatna. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Fallselva. Langs elven er det mange industri- og kulturhistoriske minner. Det arbeides med å lage en kultursti langs hele elven, som står delvis ferdig. Elven blir nå ytterligere regulert til bruk for energi, og vil således ha manglende vannføring store deler av året. Kommunen plantet også ett eller flere trær ved alle skolene i kommunen i forbindelse med tusenårsfeiringen. Sør-Aurdal. Sør-Aurdal er en kommune i Oppland fylke. Den grenser i nord mot Nord-Aurdal og Etnedal, i nordøst mot Nordre Land, i øst mot Søndre Land, i sør mot Ringerike og Flå, og i vest mot Nes og Gol. Den er også et prestegjeld i Valdres prosti av Hamar bispedømme. Kommunen ligger i landskapet Valdres i det sentrale Sør-Norge, mellom landskapene Hallingdalen og nordre del av Land og Ringerike. Befolkning. Folketallet (3 194 innb.) har vært synkende siden den andre verdenskrig, da kommunen hadde nesten 4 200 innbyggere. Sør-Aurdal er oppdelt i fem sokn: Bagn (1 534 innb.), Reinli (433 innb.), Leirskogen (174 innb.), Begnadalen (526 innb.) og Hedalen (751 innb.), i alt 3 418 innbyggere. Folk fra disse bygdene kalles henholdsvis "begninger", "reinlinger", "skoginger", "begnadøler" og "hedøler" eller "hedølinger". Eneste tettsted og kommunesenter er Bagn (609 innb.). Språk. Fra gammelt av går det en tydelig språkgrense mellom de nordlige og sørlige bygdene i Sør-Aurdal: I Bagn og Reinli snakkes det valdresmål, og i hovedsak også på Leirskogen, og i kirken og skolen er målformen nynorsk. I Hedalen og Begnadalen derimot snakkes det en dialekt som likner mer på ringeriksmål og andre flatbygdemål, og der blir bokmål brukt i kirke og skole. I tradisjonell dialekt sies det i nordre del av kommunen "e, mø, boke, gutatn, jentutn, bjødn, ikkji", mens det i den sørlige delen heter "je, vi, boka, guta, jent'n, bjønn, itte" (jeg, vi, boka, guttene, jentene, ikke). Men språket i den ytre delen (og delvis Nes i Ådal) har også trekk som skiller det fra Ytre Ådal og Ringerike: I Hedalen og Begnadalen heter det (i tradisjonell dialekt) "kjemm, søv, stuggu, ho, kvit, veg", mens det i ringeriksmålet heter "kommer, sover, stue, hu, vit, vei". Geografi. Det ligger flere store innsjøer i kommunen, de største er Aurdalsfjorden (delt med Flå), Nevlingen (delt med Flå) og Strøen (delt med Nes) i Vassfaret, Hølervatnet og Høvren (delt med Nes og Gol) i Vassfaret og Søre Buvatnet i Buvassfaret. Fra Aurdalsfjorden renner Aurdøla ned i Urula som kommer ned bygda Hedalen. Urula renner ut i Sperillen. Fra Hølervatnet renner Hølera ned til Begna ved tettstedet Hølera. Litt lenger mot nordøst i kommunen renner Reina (elv) ned i Begna nord for Bagn. Elva Hølera, og dalførene Vassfaret og Buvassfaret er varig vernet mot kraftutbygging. Kommunen og grunneierne ønsker å bygge ut Hølera og NVA har sagt ja til utbygging av den vernede elva uten konsesjonsbehandling. Historikk. 1805 ble Aurdal prestegjeld oppdelt på Nord-Aurdal og Sør-Aurdal. Da Norge ble inndelt i kommuner i 1837 kom grensene for kommuner og prestegjeld oftest å bli identiske, og så var det også i Valdres. 1894 ble Etnedal oppretta som prestegjeld og kommune ved fradeling av Bruflat sokn fra Sør-Aurdal og Nord-Etnedal sokn fra Nord-Aurdal. Fra da av har grensene vært stort sett uendra, men i 1984 blei en ubebodd del av Sør-Aurdal (Makalausfjellet) overført til Nord-Aurdal. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Bagnsmoen med Vangen og Ulekjørketomta. Bagnsmoen ligger i nærheten av Bagn kirke og Begna elv. På Bagnsmoen er det en intakt butikk fra 1881, som i sin tid skal ha vært den største forretningen i Valdres. Denne butikken er åpen i sommerferien og før jul. I første etasje er det peisestue, kjøkken og historielagsrommet. I andre etasje finnes husflidslagsrommet og blårommet, i tillegg til et galleri. Sør-Fron. Sør-Fron er en kommune i Oppland og ligger i Gudbrandsdalen ca. 70 kilometer nord for Lillehammer. Den grenser i vest mot Nord-Fron, i nord mot Sel, Folldal og Stor-Elvdal, i øst mot Ringebu, i sør mot Gausdal og i sørvest mot Øystre Slidre. Areal og befolkning. De fleste innbyggerene bor rundt kommunesenteret, Hundorp, Harpefoss, og Gålå. På sørsida av Lågen ligger tettstedet Lia der en stor del av industrien også ligger. Kommunesenteret har ikke noe innarbeidet navn. Det er blitt foreslått å kalle det Hundorp, men både historielaget og bygdafolket har protestert mot dette og hevdet at Hundorp er gården som ligger et par kilometer lenger øst. Der ligger også den nedlagte Hundorp stasjon. Bussholdeplassen i kommunesenteret blir nå kalt «Kommunelokalet Hundorp». Næring. Dei vikigste næringsveiene er landbruk, industri og turisme. Historie. Kommunen ble opprettet i 1857 gjennom deling av tidligere Fron kommune til Nord- og Sør-Fron. Kommunene ble siden slått sammen fra 1966 og skilt på ny i 1977. Fron Historielag gir ut en lokalhistorisk årbok som heter "Fronsbygdin". Skole. Sør-Fron kommune har tre kommunale oppvekstsentre med barnehage og skole. Disse er Liene oppvekstsenter, Harpefoss oppvekstsenter og Midtbygda oppvekstsenter. I tillegg har kommunen en ungdomsskole, Sør-Fron ungdomsskule og Fagerhøi leirskole. Severdigheter. Sør-Fron kirke ligger nær kommunesenteret. Rundt Hundorp, Dale-Gudbrands gard ligger en rekke gravhauger. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Hundorp, Dale-Gudbrands gard. Stedet ble også valgt til Oppland fylkes tusenårssted. Ifølge Snorre Sturlasons kongesagaer, fant det i 1021 sted et møte mellom kong Olav Haraldsson og hersen Dale-Gudbrand på Hundorp. Dette møtet representerer et vendepunkt i kristningen av Norge. Hundorp gard var på 1800-tallet sorenskrivergard, og på 1900-tallet Gudbrandsdal folkehøgskole. Vang (Oppland). Vang er en kommune i Valdres i Oppland. Den grenser i nord til Luster, Lom og Vågå, i øst til Øystre Slidre, i sørøst til Vestre Slidre, i sør til Hemsedal, og i vest til Lærdal og Årdal. Vang i Valdres. Det karakteristiske Grindafjellet i bakgrunnen Areal og befolkning. De fleste vangsgjeldinger bor i Ryfoss, Vang, Øye og på Tyinkrysset. Vang har 3 barneskoler: Vang (Grindaheim), Høre og Øye. Det er en ungdomsskole på Grindaheim. Liste over gårder i Vang. Geografi. a> med tettstedet tilbake langs fjorden til høyre i bildet Fjellområdet Filefjell ligger i vest og fjellområdet Jotunheimen i nord. Det høyeste punktet i kommunen er Vestre Kalvehøgde på 2208 meter over havet. En annen høy topp i kommunen er Rasletind med 2105 meter. Begge to ligger på grensa mot kommunen Vågå i Gudbrandsdalen. En annen kjent fjelltopp er Bitihorn (1607 moh.) som ligger på grensa mot Øystre Slidre. Toppen Ranastongi (Ranastønge) på 1900 moh. er en av tre topper sør for Jotunheimen som er 1900 m eller høyere Det ligger flere store innsjøer i kommunen, med største innsjøer Tyin, Sulevatnet, Nørdre Syndin, Vangsmjøse, Øyangen (delt med Vestre Slidre og Øystre Slidre), Bygdin, Helin, Vinstre, Steinbusjøen og Fleinsendin. Kommunen måler 56 km på nord-sør aksen og 47.3 km på øst-vest aksen. 88 prosent av kommunen er over 900 meter over havet. 13 prosent av arealet er dekket av vann. Laveste punkt er 363 meter over havet, hvor Begna (Storåne) renner ut i Slidrefjorden. Historie. Vang, som resten av Valdres, ble opprinnelig befolket med immigranter fra Vestlandet. I 1153 ble Valdres av denne grunn inkludert av Cardinal Breakspear i bispedømmet i Stavanger. På den gamle tingvollen der Vang stavkirke en gang stod holdt Håkon VI ting i 1368. Da ble en grensetvist løst med en grensestein som står til denne dag. Høyt oppe på Filefjell står Nystuen Høyfjellshotell, hvor reisende en gang fant ly når de skulle over til Vestlandet. Her oppholdt de kjente bjørnene Pekka og Liisa seg på 1950- og 60-tallet. På andre siden av den trange dalen som snor seg over fjellet ligger Maristua, satt opp etter påbud av Dronning Margrete rundt 1390. Selv om Nystua først er nevnt i 1627 er den med stor sannsynlighet mye eldre. Begge disse skysstasjonene ble vedlikeholdt av staten inntil 1830. I "Smeddalen" rett vest for Nystua stod for flere århundrer siden en kirke, St. Tomaskirken på Filefjell. Det var en stavkirke som er omtalt første gang i 1615, men antakeligvis var den mye eldre. På grunn av martnan som var mellom sogninger og valdriser, og som tidvis var ganske voldelige, ble kirken besluttet revet. Det var så ille at det ble sagt at «når kjerringe sende maan sin på martnan so sende ho med håna ein likkjortel». I 1808 var kirken borte men martnan fortsatte. Vestre Slidre. Vestre Slidre er en kommune i Oppland. Den grenser i nordvest til Vang, i nordøst til Øystre Slidre, i øst til Nord-Aurdal og i sørvest Hemsedal. Kommunen ligger i Valdres i det sentrale Sør-Norge, mellom Hallingdalen og Gudbrandsdalen. Utsyn over Lomen fra Garbergfeltet, med Vang noe mot venstre og Jotunheimen i bakgrunnen. Nede ved fjorden er Lomen til høyre. Areal og befolkning. Vestre Slidre kommune er en av de 6 Valdreskommunene i Oppland fylke. Slidrefjorden og Strandefjorden, som er en del av Begnavassdraget, deler kommunen i to. På østsida stiger terrenget opp mot de høyeste barskogkledde områda i Norge. I vest går dalsidene over i slakke og vide fjellvidder med store samanhengende stølsområde der en ennå finner aktiv stølsdrift. Lengst mot vest nær grensa til Hemsedal finn en fjelltoppar på over 1600 meter. Kommunen har ca 2 200 innbyggere fordelt på 464 km2. De aller fleste er bosatt langs vassdraget og E16 som går gjennom kommunen. Kommunen har tre tettsteder; kommunesentret Slidre, handelssentret Røn/Fosheim og bygdesentret Lomen. Kommunen har også et satsingsområde for reiseliv på Vaset. Historie. Mye er kjent om disse bygdene fra sagatiden, og før den tid også. Av de mest dominerende minnene som fortsatt påtreffes er Einangsteinen fra år 300. Fra sagaene kan en lese at Harald Hårfagre var den første konge (872 – 930) av Norge. I 866 gikk han til den første av en serie kriger mot små kongeriker. En av disse var kampen med Skallagrim Kveldulvssøn i Vestre Slidre. Senere i 872, etter å ha vunnet slaget i Hafrsfjord nær Stavanger, ble han konge av hele landet. Snorri Sturluson forteller i Heimskringla at Hellig Olav i 1023 kom uten varsel fra Sogn. Dette var under hans kristningsferd i Norge. I Slidre var bøndene uforberedt og han klarte å ta alle båtene deres. Som løsepenger for å få båtene tilbake måtte de akseptere hans kristendom. Det ble i 2000 funnet samiske gammetufter ved Rennsennvatnet og dette er det sørligste funnet av samiske bosetninger. Disse ble utredet i 2006. I alt er det tre gammer og en flyttstein med tre skålgroper på det fredete feltet. I september 2009 skal feltet graves ut av Kulturhistorisk museum. Vågå. Vågå i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Lesja, i øst til Dovre og Sel, i sørøst til Nord-Fron, i sør til Øystre Slidre og Vang og i vest til Lom. De fleste innbyggerne bor i Vågåmo, Lalm og Tessanden. Av andre bygder i kommunen kan nevnes Nordherad, Skogbygda og Skårvangen. Klima. Vågå har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Grunnkretser. Kommunen er oppdelt i de følgende Grunnkretser i V%C3%A5g%C3%A5 kommune. Severdigheter. Vågå kirke regnes av og til også som ei «moderne» stavkirke fra 1600-tallet, men er vel egentlig ikke det. Kirken står i Vågå i Gudbrandsdalen og ble bygd i 1625–1627, trolig av materialer fra en tidligere stavkirke på samme sted. De eldste delene kan stamme tidlig på 1100-tallet. Prekestolen er særdeles fargerik. I Vågåmo kan man også besøke Jutulporten, kjent fra eventyrene til Asbjørnsen og Moe og Jutulheimen med sin samling av tradisjonelle hus. Sommerstid kan man kjøre opp til Blåhø på den tredje høyeste bilveien i Norge. Her får man på fine dager et unikt utsyn mot Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell og sjansen er stor for at man blir overflydd av hangglidere eller paraglidere som besøker rikssenteret for luftsport. Vågåmo var det nordligste vendepunktet for skogbrannovervåkningen med småfly i Oppland fram til 2008. Fra 2009 går ruta til Lesja kirke. Vågå er et av stedene i landet med minst regn. I fjellsiden ovenfor gårdene er det et gammelt kanalsystem som benytter vannet fra elver og bekker til vanning av jordene. Barne- og Ungdomskommune 2006. Vågå kommune ble barne- og ungdomskommune året 2006. Øyer. Øyer i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Ringebu, i øst til Stor-Elvdal, i sør til Ringsaker og Lillehammer, og i vest til Gausdal. Kommunen består av to sogn, Øyer og Tretten. Totalarealet er ca. 640 km² hvorav ca. 20 km² er vann. Næringsliv. Øyer har tradisjonelt vært en jord- og skogbrukskommune. Jordbruksarealet er ca. 30 000 daa hvorav ca. 25 000 daa er fulldyrket. Det produktive skogarealet er ca. 164 000 daa mens utmarksarealet utgjør ca. 390 000 daa. Det er ca. 180 gardsbruk i drift, 1200 melkekyr, 350 ammekyr og ca. 8000 sau og lam på beite om sommeren. Noe svineproduksjon er det også i kommunen og Øyer har nav i en purkering og en teststasjon for storfe. Spesielt for Øyer er den store betydningen fjellet har. På 1960-tallet ble det dyrket store arealer på fjellet. Det medførte at ca. 1/3 av all dyrka mark ligger på fjellet. Spesielt for Øyer er også at en så stor del av kommunen er statsalmenning, store deler av fjellet på østsiden omfattes av almenningen. Det er staten som er grunneier, mens fjellstyret administrerer det meste av bruken av almenninga. I forbindelse med OL på Lillehammer i 1994 tok reiselivsutbygginga av for fullt. Hafjell alpinanlegg har lagt grunnlaget for en storstilt utbygging av både «varme og kalde» senger i den sørlige delen av bygda. Øyer Gjestegård var den første etableringa i den senere tids reiselivsutbygging i kommunen. Senere har hoteller, leiligheter, storhytter og mange private hytter kommet til. Det er ca 8000 kommersielle og 5500 private senger. Hunderfossen Familiepark – som riktignok ligger i Lillehammer kommune – setter Øyer i en spesiell situasjon med både en stor vinter- og sommerattraksjon. Aktivitetstilbud. Kommunen har mange ulike aktivitetstilbud både knyttet opp mot reiselivet og mot kommunens egne innbyggere. Det er idrettsanlegg både i Øyer og på Tretten, idrettshall finnes på Tretten. Det er fire lysløyper i kommunen, ved Tretten idrettshall, i Musdal som også er skiskytterløype, på Granrudmoen og på Lisetra. Navneetymologi. Bygdenavnet Øyer er første gangen belagt i 1323, men det er trolig mye eldre. I norrønt er det kun belagt i oblike former (Øyja), og dette viser helst til en (ikke belagt) nominativsform *Øyi. Navnet må være avledet av det norrøne ordet øy f 'øy' – og da i betydningen 'flatt landområde langsved vann eller elv'. (Bortsett fra noen små og ubetydelige holmer i Lågen, og i noen av fjellvannene, finnes det ingen øyer i Øyer.) Større elvesjøer kan ha egne navn (dette gjelder f.eks Losna i Lågen noen mil lenger nord mellom Tretten og Fåvang), og siden et innsjønavn Øyi(r) finnes andre steder i Norge er det ikke urimelig å anta at *Øyi opprinnelig var navnet på den elvesjøen som Lågen danner nedenfor Midtbygda i Øyer. Den nederste delen av Midtbygda kalles Flata ("Flaten" 1775), og her ligger også en gammel storgård med navnet Jemne (av norrønt *jafna f 'jevn slette'). (Og den aktuelle elvesjøen har i dag navnet Jemnefjorden etter denne gården.) Det opprinnelige (elve)sjønavnet *Øyi er i så fall sekundært blitt tatt i bruk som bygdenavn. (At opprinnelige fjordnavn og sjønavn er blitt tatt i bruk som bygdenavn finnes det mange sikre og sannsynlige parallelleksempler på – f.eks Hardanger, Sogn, Gulen, Ølen; Eina, Tinn, Vinger og Jølster.) Skriftformen Øyer med r er uetymologisk – den dukker først opp på slutten av 1400-tallet og skyldes trolig at utenbygds (danske?) skrivere misforsto navnet som flertall av ordet øy. I 1917 var det avstemning i kommunestyret om hvilken skriftform kommunenavnet skulle ha – og dette ga følgende resultat: "Øyer" 16 stemmer, "Øier" 5 stemmer og "Øye" 3 stemmer. Den eldre skriftformen "Øier" ble deretter endret til "Øyer" den 1.1.1918. Helt opp til moderne tid har den genuine bygdeuttalen av navnet vært /"øye/ (uten r!). Men i dag har denne gått helt ut av bruk i bygda, og blitt erstattet av den normerte uttalen /"øyer/ (med r). (I Nord-Gudbrandsdalen finnes det imidlertid fortsatt eldre mennesker som bruker den 'ekte' uttaleformen /"øye/.) En person fra Øyer kalles en øyværing. Kultur. Stiftelsen Årets budeie har sete i Øyer kommune, og prisen Årets budeie utdeles på et arrangement i kommunen hver sommer. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Stav, det gamle sentrumet ved tettstedet Tretten. Stav er kjent for Norges eldste hestemarked og er fortsatt et aktivt markedssted. Området ble også kjent for den norske befolkningen tilbake i 1995, da flommen raserte flere hus. Etter dette ble Moksa Kunstpark opprettet, og denne ligger også i tilknytning til tusenårsstedet. Bjerkreim. Bjerkreim er en kommune i Rogaland. Den grenser i nord til Gjesdal, i øst til Sirdal, i sør til Eigersund, og i vest til Hå og Time. Natur og geografi. Dalane tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det 1 050 millioner år gammel granitt og granittisk øyegneis som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Hele sørøstre Rogaland innenfor Dalane tilhører den 1 700 km² store Rogaland anortosittprovins, tidligere kjent som «Egersundfeltet». Dette er en magmatittisk formasjon av dypbergarter som også fortsetter utover i Nordsjøen i et tilsvarende stort område. De vanligste bergartene, er de lyse størkningsbergartene anortositt, gabbro-typene noritt og jotunitt, videre de økonomisk interessante apatitt, magnetitt og ilmenitt, samt dypbergarten mangeritt. Apatitt-feltene er rike på fosfor og kjennes på en ekstra frodig vegetasjon. Mot slutten av dannelsen av det svekonorvegiske grunnfjellskjoldet for 932 millioner år siden, steg masser fra mantelen opp fra inntil 8 km dybde. De eldre, svekonorvegiske gneis- og granittfeltene omkring anortosittformasjonen ble smeltet ned og omdannet under sterk varmepåvirkning til blant annet osumilitt i en 15-30 kilometer bred sone. Egersund-Ogna-anortositten omkring Egersund består mest av anortositt, og litt noritt i øst. I de mer østlige hovedkroppene med Helleren-anortositten og Åna-Sira-anortositten er forholdet omvendt - lys noritt dominerer over anortiositt. Den todelte Bjerkreim-Sokndal-intrusjonen i nordøst er den yngste, med lag av dypbergarter fra 1 - 7 km opprinnelig dybde, og forekomster av jotunitt, apatitt, magnetitt og ilmenitt (FeTiO3) både i den nordlige Bjerkreim-delen og den sørlige Sokndal-delen. I sistnevnte utvinner Titania AS ilmenitt til produksjon av titan (Ti). Gruvedriften i Rogaland antrosittprovins har røtter tilbake til 1700-tallet. Landformer. Bjerkreim kommune ligger mellom det flate Jæren i sør og Setesdal og Ryfylkeheiene i nord. I sør er heiene lave og jorden godt egnet til landbruksdrift. I nord er det fjell og daler, og lengst i nord strekker fjelltoppene seg over 900 meter. De høyeste toppene er Vinjakula på 907 meter og Skykula på 906 meter. I de sørlige og lavereliggende delene av kommunen er det store arealer dyrket mark. Dalførene ligger i nordøstlig retning. De største dalførene er Ørsdalen og Austrumdalen. Disse dalene er preget av store vann og høye fjell. Det største vannet Ørsdalsvatnet er 18 km langt. I nordvest er Gloppedalsuren, den største steinuren i Nord-Europa. I Bjerkreim ligger Bjerkreimsvassdraget. De fleste vann, bekker og elver som finnes i kommunen hører til dette vassdraget, som munner ut i havet ved Egersund. Historie. Funn fra steinalderen dokumenterer at det har vært bosettinger i Bjerkreim så langt tilbake som 5000–6000 år. Uadalsområdet på Storrsheia, 2–3 km nord for Vikeså Sentrum ved E39, er et eksempel på gammel gårdsdrift og bosetting hvor folk har bodd fra år 350 og fram til Svartedauden i 1349. I samme område ligger Auglend med tydelige merker etter langhus. Disse anleggene viser at folk var bønder som dyrket korn og levde av jakt, fiske og enkelt jordbruk. På 1800-tallet var bygda bosatt på gårdsbruk som ble fraflyttet og nedlagt på slutten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Alle disse brukene er nå fraflyttet. I krigsårene 1940–45 var Bjerkreim arena for flere krigshendelser. Slaget i Gloppedalsuren i aprildagene i 1940 står som symbol på den norske motstandkraften, hvor flere tyskere mistet livet. Flere Bjerkreimbuer engasjerte seg i motstandsarbeidet, og høsten 1944 gikk tyskerne til angrep på Gjedrem der flere norske flyktninger var i skjul. Senere er denne hendelsen blitt kalt Slaget på Gjedrem. Om lag 100 bjerkreimbuer ble tatt til tyske krigsfanger, men alle kom hjem igjen. Næring. Næringslivet i Bjerkreim har alltid vært preget av bønder, og særskilt sauehold har vært en sentral næring. Bjerkreim kommune er den 2. største sauekommunen i Norge med 18812 vinterfora dyr (Oppdal kommune hadde per 01.01.2006 19037 dyr). Men ifølge en artikkel i Stavanger Aftenblad om VM i saueklipping 2008 som arrangeres på Vikeså i Bjerkreim 2. til 5. oktober har kommunen godt over 19 000 sauer, hele 19.621 ifølge ordfører Marthon Skårland. Bygda har endret seg mye, særlig de siste 40 årene. Sentrene Vikeså og Bjerkreim har utviklet seg til små «bygdebyer» med egne boligområder. Folketallet har økt fra vel innbyggere til i dag (2012) nærmere. I denne perioden har skoler, barnehager, sykehjem(1982) og kommunehus(1977) blitt reist, og bygda har fått et helt annet tjenestetilbud enn tidligere. Det har i tillegg til de arbeidsplassane som ble skapt av offentlig sektor, også blitt skapt mange nye arbeidsplasser innen industri og service. Jordbruket har også hatt en positiv utvikling og framstår i dag som en moderne næring på høyde med andre distrikter i Rogaland. Bjerkreim er ikke lenger en bygd med ensidig næringsliv knyttet til jordbruket, selv om denne næringen fremdeles betyr mye for mange. Politikk. Bjerkreim har som politisk/organisatorisk enhet vært omtrent uendret siden formannskapslovene ble innført i 1837. I 1960-årene var det en grenseregulering og Maudal ble overført fra Bjerkreim til Gjesdal. Bygda har hatt et levende folkestyre og ordførere som har markert kommunen og bygda godt. Så langt en kjenner til er det bare Tollef Gjedrem som har blitt valgt direkte inn på Stortinget. Han satt på tinget i perioden 1906–1921. Kultur. Kulturen har også hatt en positiv utvikling i denne perioden, med nye bygg og stor aktivitet i frivillige lag og organisasjonar. Bygda har fått en idrettshall med Bjerkreimshallen. Gode kommunikasjoner som ble bygget for 30–40 år siden med E39 som livsnerve gjennom bygda, har gjort det lettere for folket både når det gjelder arbeid, utdanning og fritid. Kommunen har valgt en plass i Bjerkreim sentrum som sitt tusenårssted. Denne ligger ved avkjøringen til skolen og kirken, vis-à-vis gamle Bjerkreim Varesenter. Nå er det en fiskebutikk der. Der er lagt opp en fin steinmur, lagt belegningsstein, beplantet pent og plassen har benker til å sitte på. Kirke/Religion. I Bjerkreim er det tre kirker/kapell. Bjerkreimskirken ble reist i 1835 og er en Linstovkirke. Senere ble det reist kapell på Ivesdal og i 1977 kombinert skole og kapell i Ørsdalen. Likevel ble ikke Bjerkreim eget prestegjeld før i 1988, og egen prestebolig oppført i Røyslandsdalen. I mange år var Bjerkreim og Helleland felles prestegjeld og sognepresten var bosatt på Helleland. I bygda har det vært sterke religiøse og kristne tradisjoner. Knud Spødervold, var født i bygda og levde lenge her. Salmedikteren Trygve Bjerkrheim var også født i bygda, men familien flyttet til Østlandet når han var bare 7–8 år. Flere misjonærer har og denne bygda som hjemsted. Eigersund. Eigersund er en kommune i Rogaland, på sørvestlandet. Den grenser i vest til Hå kommune, i nord til Bjerkreim, Sirdal (Vest-Agder) og Lund, og i øst til Sokndal. Området den ligger i heter Dalane. Navnet Eigersund kommer fra norrønt "Eikundarsund", sundet mellom eiketrær. Administrasjonssenteret i kommunen heter Egersund, byen har en befolkning på tett oppmot 10 000. Egersund er kjent som «okka by». Den er også kjent som sørlandsbyen på vestlandet, da den ikke bare er den sydligste byen i Rogaland, men også har gamle trehus og nær tilknytning til sørlandet. Det var en avstemning i begynnelsen av 2000-tallet om kommunen skulle skifte navn til det samme som byen Egersund, og det var kun 29,1% valgdeltakelse, og kommunestyret valgte derfor å se bort fra avstemningen og byttet derfor ikke navn på kommunen. Lokalavis for Eigersund og kommunene Bjerkreim, Lund og Sokndal gis ut i Egersund og heter Dalane Tidende. Det var tidligere en avis som het Egersundsposten, som var Rogalands eldste avis, men den ble nedlagt i 1940. Natur og geografi. Hele sørøstre Rogaland innenfor Dalane tilhører den 1 700 km² store Rogaland anortosittprovins, tidligere kjent som «Egersundfeltet». Dette er en magmatittisk formasjon av dypbergarter som også fortsetter utover i Nordsjøen i et tilsvarende stort område. De vanligste bergartene, er de lyse størkningsbergartene anortositt, gabbro-typene noritt og jotunitt, videre de økonomisk interessante apatitt, magnetitt og ilmenitt, samt dypbergarten mangeritt. Apatitt-feltene er rike på fosfor og kjennes på en ekstra frodig vegetasjon. Mot slutten av dannelsen av det svekonorvegiske grunnfjellskjoldet for 932 millioner år siden, steg masser fra mantelen opp fra inntil 8 km dybde. De eldre, svekonorvegiske gneis- og granittfeltene omkring anortosittformasjonen ble smeltet ned og omdannet under sterk varmepåvirkning til blant annet osumilitt i en 15-30 kilometer bred sone. Egersund-Ogna-anortositten omkring Egersund består mest av anortositt, og litt noritt i øst. I de mer østlige hovedkroppene med Helleren-anortositten og Åna-Sira-anortositten er forholdet omvendt – lys noritt dominerer over anortiositt. Den todelte Bjerkreim-Sokndal-intrusjonen i nordøst er den yngste, med lag av dypbergarter fra 1 – 7 km opprinnelig dybde, og forekomster av jotunitt, apatitt, magnetitt og ilmenitt (FeTiO3) både i den nordlige Bjerkreim-delen og den sørlige Sokndal-delen. I sistnevnte utvinner Titania AS ilmenitt til produksjon av titan (Ti). Gruvedriften i Rogaland antrosittprovins har røtter tilbake til 1700-tallet. Landformer. Eigersund kommune består av fastlandet og den bebodde øya Eigerøy. Kommunen fikk sine nåværende grenser 1. jan 1965 etter kommunesammenslåingen av Egersund, Eigersund, Helleland og deler av Heskestad. Eigersund strekker seg langs kysten fra Hå til Sokndal og innover i landet, helt til fylkesgrensen med Vest-Agder. Landarealet er 429,6 km², og kommunen har en kystlinje på 107 km. Kommunen består ved kysten av lavland med barskurte og avrundete berg og lite vegetasjon, utenom rundt Egersund og tettstedene Hellvik og Helleland, hvor Egersund treplantingsselskap har drevet og plantet trær i over 100 år. I innlandet er landskapet bratt. I nordøst finnes høyder på 650–850 moh., men i sørvest er toppene lavere, og ligger på ca 250–350 moh. Høyeste fjell i kommunen er Store Skykula (906 m) nord for Gyadalen. I området rundt Egersund derimot ligger høydene på rundt 100 moh. Ute ved kysten og et par mil innover, finnes det store forekomster av steinsorten anortositt. Området utgjør sammen med et område i Canada de største områdene på jorden. Større områder finnes på månen. De største innsjøene er Eiavatnet, Grøsfjellvatnet, Nodlandsvatnet og Teksevatnet. Næringsliv. Egersund er kjent for fajanse og fiske. Fajansefabrikken ble nedlagt i 1979, men Egersund er fremdeles stor innen fiske og sildolje. De første næringsveiene i kommunen var knyttet til sjøen, jordbruk og fedrift. I vikingtiden var handelsvirksomhet viktig for kommunen. Hele tiden har fiske vært svært viktig for kommunen. Hele kystbefolkningens eksistens var lenge svært avhengig av fiske. Av størst betydning var vårsildfiske, men silden har vært lunefull. Silden forsvant i perioder helt fra gyteplassene og skapte nedgangstider for kommunen. Nå er Egersund Norges største fiskerihavn, målt i ilandført kvantum. Egersund tar imot mest fisk av alle norske havner. Egersunds næringsliv som ikke relaterer seg direkte til fiske er allikevel i stor grad relatert til sjø og båt. Det maritime industrimiljøet inkluderer lokalt drevne internasjonalt kjente bedrifter som Simrad (produsent av autopiloter og lignende, tidligere kjent som Robertson), Jeppesen Marine(tidligere C-Map, produsent av elektroniske sjøkart), Egersund Trål og en del andre trålverksteder, sildoljefabrikker og lignende. Bedrifter utenfor har også etablert seg her, bl.a. Aker Solutions. På grunn av klimaet og jordsmonnet i Eigersund dyrkes det nesten ikke korn. Sauehold og melkeproduksjon er viktig, mens det dyrkes noe frukt og bær. Samlet jordbruksareal i drift i dag er 47 km². Kommunikasjoner. Veiforbindelse østover til Vest-Agder via E39 som også går videre nordover i Rogaland. Riksvei 44 går nordover gjennom Jæren til Sandnes og Stavanger, og sørover gjennom Sokndal og Jøssingfjord til Flekkefjord. Egersund ligger bare en times kjørsel fra Sola lufthavn. Vestlandets første jernbane, togforbindelsen mellom Egersund og Stavanger (Jærbanen) åpnet 27. februar 1878. Egersund hadde ferjeforbindelse til Hanstholm i Danmark, som ble drevet av Fjord Line. Denne ble flyttet til Stavanger i oktober 2008. Før denne var det ferjeforbindelse med Hirtshals i Danmark, som ble drevet av Fred-Olsen Line(nåværende Color Line). Finnøy. Finnøy er en øykommune i Rogaland, sentralt i Ryfylke, i Boknafjorden. Den grenser til Hjelmeland, Tysvær, Suldal, Strand, Rennesøy, og Bokn. Kommunen består av i alt 15 bebodde øyer, der rundt halvparten av folket bor på selve Finnøy. Andre bebodde øyer er Sør-Talgje, Fogn, Byre, Sør-Bokn, Måløy, Halsnøy og øygruppen Sjernarøyane som omfatter de bebodde øyene Aubø, Bjergøy, Helgøy, Kyrkjøy, Nord-Hidle, Nord-Talgje og Tjul. Den største, men sparsomt befolkede, øya, Ombo, er delt mellom kommunene Finnøy og Hjelmeland. Fastlandsforbindelsen Finnfast med den undersjøiske Talgjefjordtunnelen til Rennesøy ble åpnet høsten 2009. Hovednæringene i Finnøy er jordbruk, havbruk og turisme, og kommunen er særlig kjent for sin tomatproduksjon. Kommunen er tilrettelagt for sykkelturisme. Det er funnet mange fornminner i Finnøy kommune. Det eldste funnet er et isbjørnskjelett funnet på Judaberg, datert ca. 10 600 år tilbake. Fra omtrent samme tid er det funnet rester av en grønlandshval på Fogn. Den eldste boplassen på Bjergøy i Sjernarøyane er ca. 5 – 6 000 år gammel. Av ni middelalderkirker i Rogaland er to i Finnøy kommune: Talgje kirke fra ca. 1140 og Hesby kirke på Finnøy fra ca. 1200. I tillegg har Finnøy kommune ei renessansekirke fra 1637, Sjernarøy kirke på Kyrkjøy. Naturforhold. Det meste av Finnøy kommune har et rikt jordsmonn med berggrunn med mye fyllitt, som gjør at øyene har en frodig vegetasjon. I bratte områder står det ofte edelløvskog dominert av ask. En del holmer og skjær er dekket av kystlynghei. Siden de ligger på kysten er klimaet typisk kystklima, med milde, men våte vintre og forholdsvis kjølige somre. Det meste av kommunen, bortsett fra områder på Ombo, blir brukt til jordbruksformål, og lite menneskepåvirkede områder er sjeldne. Likevel har Finnøy et forholdsvis rikt fugleliv, og mange holmer og skjær er vernet som fuglereservater. Et par våtmarksområder med næringsrike vann er også vernet. Av pattedyr finnes rådyr på de fleste av øyene og mange steder også hjort. Elg finnes bare på Ombo. Steinkobbe og nise sees ofte i sjøen rundt øyene, og mink er vanlig langs strandkanten. Oteren var tidligere nokså vanlig men er nå trolig utryddet, mår og rødrev finnes på flere av øyene. Ellers har noen av øyene ganske store bestander av piggsvin og flere arter av flaggermus. På Finnøy finnes det nå store mengder damfrosker ("Rana lessonae") etter en innførsel fra Polen for noen år tilbake. Insektlivet er forholdsvis rikt. Næringsliv. Næringslivet i Finnøy er sterkt preget av primærnæringene. Tradisjonelt har det blitt drevet småskala jordbruk kombinert med noe fiske. I dag er gårdsbrukene større og de fleste drives nokså rasjonelt. Kommunen har en betydelig produksjon av melk, egg og fjærfe, svinekjøtt og oppdrettsfisk. Siden 1930-tallet har det blitt drevet dyrking av tomater i drivhus. I dag står kommunen for en betydelig del av denne produksjonen i Norge. En periode hadde de fleste gårdsbrukene drivhus, nå er produksjonen konsentrert om færre og større enheter. Tidligere var det et meieri på Finnøy men dette er nå nedlagd. Øyene har noen verksteder og noen bedrifter innen bygg og anlegg, småindustri (blant annet landbruksutstyr-bedriften Agromiljø) og noe småskala satsing på turisme. Det finnes en videregående skole, Rygjabø vidaregåande skule, på Judaberg med utdanninger innen havbruk og fiskerifag. Rederiet L. Rødne og Sønner har sitt hovedkvarter på Kyrkjøy i Sjernarøyane. Kultur. Kommunen har i nyere tid vært sterkt preget av bedehuskulturen. Dette miljøet er beskrevet i flere av bøkene til Alfred Hauge. Kristent arbeid har fortsatt en sterk stilling her sammenlignet med mange andre steder, men bedehusets påvirking på samfunnet er i dag betydelig svekket. Ellers skjer det meste av kulturvirksomhet i kommunen på frivillig basis. Det finnes et aktivt miljø innen bildende kunst. Tomatfestivalen arrangeres hvert år i august og samler flere tusen mennesker til ulike arrangementer. Flere av øyene har aktive idrettslag med vekt på fotball. Tusenårssted. Finnøys tusenårssted er Teigen amfi, planlagt av Heidi K. Urtegård, offisielt åpnet 5. juni 2005. Det ligger i Teigen friluftsområde, og er et 90 dekar stort skogsområde med turstier og variert vegetasjon. Amfiet benyttes til kulturelle arrangement. Selve friluftsområdet ble opparbeidet i 1993. Det har turstier tilrettelagt for alle, fornminner, variert fugleliv og en storslått utsikt fra Bergevarden. Forsand. Forsand er en kommune i Ryfylke i Rogaland. Den grenser i nord mot Hjelmeland og Strand, i vest mot Sandnes over Høgsfjorden, i sør mot Gjesdal og i øst mot fylkene Vest-Agder og Aust-Agder med kommunegrenser med Bykle og Sirdal kommune. Kommunesenteret heter Forsand, og har innbyggere per 1. januar. Kommunens areal er 780 km², og innbyggertallet er 1 166 per 1. januar 2011. Jordbruk, turisme, sanduttak og kraftproduksjon er viktige næringsveier. Natur og geografi. Denne sørøstlige delen av Ryfylke tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det 1 050 millioner år gammel granittisk øyegneis som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Forsand kommune består hovedsakelig av fjell, daler og fjorder. Fjellandskapet i kommunen består av store heier i den landstrakte kommunen. På grunn av fjordene blir kommunen som en halvøy. Det er tre fjorder som går gjennom kommunen. Lysefjorden er den lengste, så kommer Høgsfjord og til slutt Frafjord. De fleste som bor i kommunen bor i den sør-vestlige delen rundt kommunesenteret samt oppover Espedalen. Kommunesenteret Forsand ligger i kryssningspunktet mellom Lysefjorden og Høgsfjorden. Tidligere var det også flere bosetninger langs Lysefjorden og flere i Lysebotn. Severdigheter. Av severdigheter i Forsand kommune kan særlig nevnes fjellformasjonen Preikestolen, som er et fjellplatå ca. 600 m over Lysefjorden. Det lokale navnet er Hyvlatånnå. Lysefjorden er lang og smal med steile sider, og ble i sin tid beskrevet av Victor Hugo (i boken Havets arbeidere, 1866) som særlig fryktinngytende. Navnet har den etter den lyse granitten i fjellsidene. Ellers er fjellmassivet Kjerag nær Lysebotn et meget populært sted for basehoppere og fjellklatrere fra mange land, med sine 1000 m nesten loddrett i Lysefjorden. Her ligger Kjeragbolten, en rund stein 3–4 m stor, som er kilt i en fjellsprekk ytterst på Kjeragplatået. På Fossanmoen er det funnet rester etter en landsby fra slutten av eldre jernalder, og det er bygget et besøkssenter, kalt Landa, med kopier av hus fra jernalder og bronsealder. Man mener det har bodd folk her fra ca. 1500 f.Kr. til ca. 600 e.Kr. Et par kilometer fra Landa ligger en endemorene i sørenden av Haukalidvatnet. Det var denne morenen som ca. år 1823 inspirerte bergprofessor Jens Esmark til å fremsette teorien om at hele Skandinavia hadde vært dekket av is. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er plassen foran Forsand kulturhus. Den består av blomsterbed, sitteplasser og en mini Kjeragbolt med vann rundt. Plassen var tidligere en parkeringsplass som ble bygget om til å inkludere tusenårsstedet samt ny parkeringsplass. Idrett. Forsand IL (FIL) er kommunens eneste idrettslag. Innenfor idrettslaget ble det bedrevet med fotball, håndball og noen mindre aktiviteter. Fotballkamper for A-laget spilles som regel på gressbane på Byrkjeland i Espedalen mens fotballtreninger ofte blir avholdt på grusbane ved Forsand skole eller i idrettshallen på Forsand kulturhus. På kulturhuset blir det også spilt håndballkamper samt avholdt cuper for fotball og håndball. Gjesdal. Gjesdal er en kommune i Rogaland fylke. Den grenser i nordvest mot Sandnes, i nord mot Forsand, i øst mot Sirdal i Vest-Agder, i sør mot Bjerkreim, og i vest mot Time. Gjesdal er regnet som en del av Høg-Jæren. Gjesdal kommune er en fjell- og innlandsbygd som ligger i overgangen mellom Jæren, Dalane og Ryfylke, ca. 30 km sørøst for Stavanger. Arealfordeling: jordbruk: 6 %, produktiv skog: 5 %, ferskvann: 8 %, annet areal: 81 %. Kommunesenteret Ålgård ligger ved E39, 15 km fra Sandnes. Ca. 75 % av innbyggerne bor her. 35 % av kommunens innbyggere er under 18 år, noe som gir kommunen den yngste befolkningen i Norge. Den ukentlige lokalavisen for Gjesdal er Gjesdalbuen. «Gjesdalbu» er en betegnelse på en som kommer fra Gjesdal kommune. Historie. Gjestal skipreide ble opprettet i 1634. Før dette hørte området til Gand skipreide. Vanligvis hadde hvert skipreide egen lensmann, men i en periode fra 1787 til 1851 hadde Gjestal lensmann sammen med Gand, følgelig var Sandved tingstedet for Gjestal en tid. Den mest lokale delen av rettsapparatet var forlikskommisjonen som Gjestal delte med Time frem til 1842. Folk i Gjestal måtte derfor til Lye for å få sine saker behandlet. Gjestal formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837. Fremmøtet på høst- og skattetinget for Gjestal på Sanved 21. november 1837 var stort da det første kommunevalget skulle gjennomføres. Det var ingen selvsagt ting at Gjesdal skulle ha eget formannskap siden det var et sogn under Lye prestegjeld, men dette ble vedtatt enstemmig ved valg på dette tinget på Sandved. Det første formannskapsmøtet ble avholdt på gården Nese på andre siden av Edlandsvatnet fra Ålgård. Formannskapet hadde tre medlemmer og hadde på dette møtet kun en oppgave: Å velge ordfører og varaordfører. Jesper Tjølson Ravndal som var en av to valgmenn fra Gjestal som skulle velge utsendinger til Eidsvoll i 1814, ble ordfører og Lars Svendson Oftedal ble varaordfører, begge med to stemmer. Kommunevalg ble deretter holdt annethvert år, og halvparten av kommunestyret skulle skiftes ut hver gang. I det andre valget ble det derfor holdt loddtrekning for å bestemme hvem som skulle gå ut av styret. I 1851 ble tingstedet flyttet til Mossige og Norheim i Time etter at tinglaga ble innført og siden Gjestal tilhørte Time tinglag. «Den lange veien til tingstedet i Time» førte til lav valgdeltagelse. a>Veien fra Sandnes til Ålgård ble forbedret i 1866 – 69, og dette la et viktig grunnlag for industri på Ålgård. Ole Nielsen lette etter et sted han kunne flytte sitt spinneri, og den utbedrede veien sammen med kraftkilden som fossen på Ålgård kunne være og tilgangen på ull, gjorde at han flyttet produksjonen i 1870 og grunnla Aalgaards Uldspinderi som var grunnlaget for De Forenede Ullvarefabrikker. Et industrieventyr fulgte og Ålgård vokste raskt. Noe av det samme skjedde i Oltedal, og der skjøt utviklingen fart da Oltedal kraftverk ble satt i drift i 1909 og etterhvert Oltesvik kraftverk. Flere spinneri startet opp, men etterhvert var det Svanedal Ullvarefabrikk som ble enerådende i Oltedal frem til Gjestal Spinneri ble etablert på 1930-tallet. Veiene mellom Ålgård og Oltedal før 1920-tallet var elendige, men Oltedal hadde utskipningshavn i Oltesvik. Krigen i Rogaland sør for Boknafjorden gikk hovedsakelig for seg i Gjestal. I Weserübung var det to angrepsmål i Rogaland, Stavanger og Egersund. Men det var den militære planleggingen på norsk side som skulle legge krigen til Gjestal. 9. april 1940 innså oberst Spørck raskt at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen allerede samme dag flyttet til Oltedal. Oberst Spørck startet overføringen av styrkene til Setesdal da veien via Helleland var sperret av fremrykkende tyskere fra Egersund. Major Brandt tok med seg en del av styrken, mot oberstens ordrer, og rykket frem til Ålgård, Figgjo og Bråstein. Dirdal sett fra vest med Høgsfjorden i forgrunnen. I mellomtiden hadde oberst Spørck fått beskjed om at styrkene i Setesdal hadde kapitulert. Derfor vendte han tilbake, og var i Dirdal 17. april, samme dag som «slaget om Ålgård» pågikk. Tyskerene rykket frem på begge sider av elven og rykket frem til Risfjellet klokka 14.00, og derfra fikk de godt tak på de norske stillingene. To timer senere hadde tyskerene tatt Ålgård. En norsk soldat mistet livet ved Figgjo. 17. og 18. april satte oberst Spørck kraftstasjonene i Oltedal, Oltesvik og Maudal ut av drift. Dette avskar tilgangen til elektrisitet over store deler av Jæren og Stavangerområdet. I begynnelsen hadde ikke de norske styrkene trukket seg lenger vekk enn til Vaulekleiva, Bollestad skole og Fiskebekk, men gradvis trakk de seg innover i dalene, og den 20. april ble Oltedal gitt opp. Nordmennene forskanset seg nå i Dirdal og ved Gloppedalsura hvor tyskerene skulle få alvorlige problemer. Tyskerene forsøkte å kjempe seg ned Røyrdalen mot Dirdal den 21. april, men ble stoppet i en sving rett før handelslaget. Tyskerene forsøkte også å ta seg over Gloppedalsura, men den ruten viste seg også å være helt umulig. Kvelden dagen etter tok tyskerene seg over fjellet og falt styrkene i ryggen. Major Brandt ble skutt, overgav seg og døde et par dager senere. Oberst Spørck kapitulerte samme kveld. 1. januar 1965 ble Gjestal slått sammen med deler av Bjerkreim, Forsand og Høle kommuner samtidig som navnet ble endret til Gjesdal kommune. 1. januar 1970 ble en ubebodd del av Time kommune overført til Gjesdal. 1. januar 1989 ble gnr 32 bnr 13 i Time kommune overført til Gjesdal. Natur og geografi. Denne sørøstlige delen av Ryfylke tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det 1 050 millioner år gammel granittisk øyegneis som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Gjesdal preges av to typer naturlandskap. I vest ligger Gjesdal helt i utkanten av Jæren med kupert terreng. Sør og sørøst for Ålgård ligger det flere innsjøer som Limavatnet og Edlandsvatnet. Begge disse har tilsig fra andre mindre vann og Limavatnet renner ut i Edlandsvatnet ved Vaula Bru. I den sørlige enden av Edlandsvatnet ligger Langevatn hvor Langevannsverket forsyner nordjæren inkludert Sandnes og Stavanger med vann fra vannkilder i Gjesdal og Bjerkreim kommune. Elva Figgjo renner ut av Edlandsvatnet og renner først nordover før den bøyer vest og ut på Jæren. En skal ikke langt østover i kommunen før jærlandskapet erstattes av fjell og daler. Dalen i Oltedal går fra vest mot øst før den bøyer nordover og ut i Høgsfjord. Oltedalsvatnet er magasin for Oltedal kraftverk og lenger nede Oltesvik kraftverk. I den østlige delen av Oltedalsvatnet renner elven fra Madland ut i vannet ved Ravndal. Øst for Oltedal ligger Dirdal og Gilja som ligger i en dal som strekker seg via Byrkjedal og Øvstabø til Hunnedalen. Ved Byrkjedal ligger Gloppedalsura, Nord-Europas største steinur. Elva renner her fra Hunnedalen til Høgsfjorden ved Dirdal. Rett nord for denne dalen ligger Frafjord som nå er forbundet med tunnel. Øverst i dalen munner Måndalen og Brådlandsdalen ut, og Månafossen, Rogalands høyeste foss, ligger ved Eikeskog. Frafjordselva renner i likhet med Dirdalselva og Oltedalselva også ut i Høgsfjorden. Frafjordheiene er vernet som landskapsvernområde. Næringsliv. I dag er det bare Gjestal Spinneri på Oltedal som er igjen av ullvareindustrien som tettstedene Ålgård og Oltedal har vokst opp rundt. På Gilja ligger Gilje Tre som produserer vinduer og ytterdører. Jæder holder til på Ålgård og Styro har drevet på Oltedal siden 1983. Områdets geografi gjør at vann er en viktig råvare ved siden av ull. Langevannsverket leverer drikkevann, mens Oltedal Kraftverk, Oltesvik Kraftverk og Maudal kraftverk leverer strøm. I tillegg er det bygget inn turbiner i Langevannsverket og i DFUs anlegg. Ullindustrien og kraftindustrien var sammen med landbruket i mange år hovednæringene i Gjesdal, og det var trangt om plassen for ny industri. Etter at området langs Figgjoelva ved Kongeparken var fylt opp, stod Gjesdal lenge uten muligheter for å tilby næringstomter. Dette toppet seg da Goman skulle etablere bakeri i området. Fra Goman sin side var det svært ønskelig å legge anlegget til Gjesdal, men etter at tiden gikk og ingenting ordnet seg, endte anlegget i Sandnes kommune. Bygget ligger på grensen i Sandnes. Saken utløste diskusjoner rundt næringslivets fremtid i Gjesdal, og kommunen vedtok i 2002 å bygge et nytt industriområde på Skurve rundt tre kilometer sør for Ålgård. Planene ble utvidet etter at Asko Rogaland hadde kjøpt en 30 000 m² stor tomt slik at hele anlegget blir på 200 mål. Så langt er det kjent at også AS Betong flytter dit. Asko skal etter planen flytte inn høsten 2008. Bilister som kjørte på E–39 langs industriområdet stilte spørsmål ved sikkerheten i jordvollen som ble bygget opp langs veien. 30. oktober 2006 gikk kommunen ut i Stavanger Aftenblad og forsikret om at området var trygt. Dagen etter gikk et ras i 20 meters bredde og sperret veibanen. Veien var etter dette stengt frem til 24. november. Gjesdal har noen av de mest besøkte turistmålene i Rogaland i Kongeparken, Byrkjedalstunet og Månafossen. I tillegg ligger friluftsområdet Brekko her. Brekko (uttales med å) blir særlig brukt mye om vinteren da det er lysløype, varmestue, friluftskapell og fra vinteren 2006 snøkanon her. I tillegg har anlegget standplass for skiskyting. Samferdsel. Ålgård stasjon som nå er nedlagt, brukes nå i tilknytning til kirken. Den indre armen av den vestlandske hovedveien ble i 1866 – 1869 ført frem til Ålgård. Før dette var det en komplisert sak å ta seg til Ålgård fra Sandnes. I en oppfordring til staten fra kommunestyret i mars 1922, oppfordret de til en oppjustering av Oltedalsveien mellom Vaula Bru og Oltesvik, omtalt som «denne elendige veien». Veien fikk etterhvert høyeste prioritet og kommunen forskutterte penger til å sette i gang med arbeidet. Dette arbeidet fortsatte til ut i 1930-årene. To større veier går i dag gjennom Gjesdal kommune. Europavei 39 går fra nord til sør, mens fylkesvei 45 går fra vest mot øst. Europaveien knytter Ålgård til Sandnes og Stavanger i nord, mens sørover går den mot Kristiansand. Riksveien starter ved E39 ved Vaula Bru rett sør for Ålgård og går via Lima, Lomeland, Oltedal, Dirdal, Gilja, Byrkjedal, Øvstebø og forlater Gjesdal i Hunnedalen. fylkesvei 506 går fra E39 til Bryne. Bussforbindelsene mellom Sandnes og Ålgård er bra med stort sett avganger hver halvtime av Kolumbus, mens buss innover mot Oltedal og Gilja krever mer planlegging. Bjerkreim Buss kjører også via Ålgård mot Vikeså, og Ålgård er også stoppested for ekspressbusser på vei fra Stavanger sørover til Egersund og Kristiansand og østover til Oslo. Ålgård har ingen busstasjon. Tidligere hadde Ålgård jernbaneforbindelse til Ganddal og Sandnes, Ålgårdbanen er ikke nedlagt det er driften som er innstilt, brukes delvis som tungtrafikk ved nordre del,ellers til dresin og museumstog. Foreningen Ålgårdbanens venner vil ha drift på banen. Idrett. Gjesdal har fire fotballklubber. Ålgård FK er en av de største fotballklubbene i Rogaland i antall medlemmer. Laget spiller i 2. divisjon, men har Ålgård 2 i 4. divisjon. Oltedal FK spiller i 5. divisjon, mens Dirdal IL spiller i 6. divisjon. Gjesdal IL har grupper innen friidrett, volleyball, langrenn og triathlon. Mest kjent er idrettslaget for sine deltakelser i Holmenkollstafetten hvor stafettlaget ble nummer tre og beste norske lag i eliteklassen i 2002 og 2003. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Veveritorget, som er parkeringsplassen ved Veveriet som også skal benyttes som torgplass og festplass. Ved markeringen av Veveritorget som tusenårssted ble det installert en lykt. Denne ble designet av Sigrun Kotthaus hos CCD industridesign og laget av Bjarne Aase, mens kuppelen ble støpt hos Bryne plast. Tusenårskomiteen var klar på at det må bygges en paviljong på torget. I tillegg mente de at det burde lages en adkomst til fossen. I tillegg foreslo de at det ble satt opp to statuer i tilknytning til kanalen med referanser til veveri. Det ble montert 6 store blomsterkasser som henger på muren langs sykkelstien. Disse beplantes av Kommunen plantet et tusenårstre, men det er pr. 2011 usikkert om det lever. Iflg. rapporten fra tusenårsskiftet skulle dette plantes på Veveritorget. Flere skoler og barnehager plantet egne tusenårstrær og tilsammen 2000 tulipaner. Tusenårsmarkeringen. Alle husstandene i kommunen fikk hvert sitt stearinlys med 31 streker, for å brenne ned de siste 31 dagene før tusenårsskiftet. På nyttårsaften ble det arrangert felles rakettoppskyting fra Perlå hvor folket deltok i et fakkeltog i regi av vellagene på Ålgård. 1. januar 2000 var det et stort arrangement på bygdehuset hvor det ble fremført et bestillingsverk av de lokale kunstnerne Øystein Nybøe og Eivor Time. Styrende organ. Gjesdals øverste politiske organ er kommunestyret. Kommunestyret har 25 medlemmer, plan – og økonomiutvalget (formannskapet) har 11 medlemmer. Kommunevalget 2007. Karl Edvard Aksnes signaliserte tidlig at han ikke ville stille til gjenvalg i kommunestyret etter åtte år som ordfører. KrF beholdt ordførersetet da Olaug Vervik Bollestad ble valgt, mens varaordfører gikk fra Ap til Sp. Haugesund. Haugesund er en by og en kommune i Rogaland på vestkysten av Norge. Den grenser i nord til Sveio, i vest til Bømlo, i øst til Tysvær og i sør til Karmøy. Haugesunds største fjell er "Klauv" på 246 moh., som ligger nord i kommunen, nærmeste tettsted fra fjellet er Halseid. Byen. Haugesund er en liten kommune, kun 72 km². Selve byen (tettstedsbebyggelsen) ligger på fastlandssiden av Smedasundet samt på øyene Hasseløy og Risøy. Deler av stedet Norheim hører også til tettstedet, men ligger i Karmøy kommune. Sett på bakgrunn av kommunens beskjedne flateinnhold, og et folketall på ca 35 000, er det en tett befolket bykommune. Den sammenhengende tettstedsbebyggelsen i de to kommunene Haugesund og Karmøy defineres av Statistisk Sentralbyrå som Norges 12. største tettsted per 2011. Tettstedet Haugesund har innbyggere per 1. januar. Byen fungerer som regionsenter for i overkant av 108 000 mennesker på Haugalandet. Byen ligger åpent til ved Nordsjøen, men mesteparten ligger skjermet av øya Karmøy (Karmøy kommune), samt øysamfunnet Røvær (Haugesund kommune) i vest. Mellom Karmøy og Haugesund går skipsleden Karmsundet. Mellom Karmsundet og søre deler av Bømlo (Bømlo kommune) ligger det værharde havstykket Sletta. Tettstedet Haugesund, slik SSB avgrenser det, grønnfarget, i 2005 Haugesund sentrum er preget av sitt kvadratur (rutenett), basert på reguleringsplan som ble utarbeidet ifm byens etablering i 1854. Sentrum strekker seg langs Smedasundet, og over Smedasundet går broer til øyene Risøy (Risøynå) og Hasseløy (Bakarøynå), som har det samme rutenettet av gater. Byen har et meget variert tilbud av utesteder som kafeer, diskotek og restauranter, som besøkes av gjester både fra byen og nabokommunene. Haugesund er en by for store arrangement. Siden 1973 har Haugesund vært vert for Filmfestivalen, vurdert som en av de to viktigste i Skandinavia. Filmfestivalen avholdes ultimo august. Den mest populære festivalen er utvilsomt Sildajazzen, som kan betegnes som en folkefest. Sildajazzen avholdes medio august, og foruten tusener av haugesundere, trekker festivalen til seg mange tilreisende, spesielt fra Rogaland og Hordaland. Mange tilreisende kommer i fritidsbåter, som legger til ved Indre kai, så de opptar halve Smedasundet, akkurat som sildebåtene gjorde det da sildefisket var en viktig næring for byen. Foruten disse festivalene, er byen vertskap for ulike musikkfestivaler og landsmøter. Nord for sentrum finner vi riksmonumentet Haraldshaugen, reist i 1872, til minne om Harald Hårfagres samling av Norge i 872. Navnet Harald finnes også i Haraldsgata (byens hovedgate) og Haraldshallen (idretts- og svømmehall). Ystad har en gate oppkalt etter seg i Haugesund, i søndre bydel. Som det naturlige sentrum for et omland på rundt 100 000 mennesker blir det sagt at Haugesund er småbyen med storbyens kvaliteter og utfordringer. Byen har gjennom flere tiår hatt et tungt narkotikamiljø, og har flere år toppet statistikken over overdosedødsfall i forhold til innbyggertallet. I toppåret 2000 opplevde byen 14 overdosedødsfall. Også trafikkmessig har byen utfordringer. Pressområdene i veinettet gjelder både tilførselsveier og gjennomfartsveier i byen, men også veiene sørover over Karmøy og østover gjennom Tysvær. På hovedgjennomfartsåren Karmsundsgata, som er en vanlig tofeltsvei, passerte det ved uoffisielle tellinger i 2005 nær 28 000 biler per døgn. Historie. Haugesund ble skilt ut fra Torvastad kommune og gitt status som ladested i 1854. Kommunen feiret således sitt 150 års-jubileum i 2004. Haugesund ble gitt status som kjøpstad i 1866, og vokste kraftig som følge av rike forekomster av sild i havområdene utenfor. Frem til dette var det liten bebyggelse i området, og de viktigste tettstedene mellom Stavanger og Bergen var Skudeneshavn på sydspissen av Karmøy og Karmøys nåværende adm.sentrum – Kopervik. På tross av sin relativt nye historie har Haugesund likevel en sterk tilknytning til vikingtiden, da Harald Hårfagres kongsgård på Avaldsnes ligger på Karmøysiden av Karmsundet litt sør for byen. Harald Hårfagre ble etter sin død hauglagt på Haug ved Karmsund, et område som senere gav navn til byen og kommunen Haugesund. Litt nord for byen står riksmonumentet Haraldsstøtten på det stedet man tror at Harald ligger begravd. Byens værmessig beskyttede beliggenhet på innsiden av Karmøy, samt de gode havneforholdene i Smedasundet mellom fastlandet og øyene Risøy og Hasseløy, ga byen fortrinn som voksende fiskerihavn. Skipsfartsmessig lå byen sentralt til, all den tid det meste av skipstrafikken langs Vestlandet valgte den beskyttede leia gjennom Karmsundet fremfor å gå på utsiden av Karmøy. Den dag i dag er Karmsundet en av landets mest trafikkerte skipsleder. Sammen med sildefisket (og i en viss grad hvalfangst) fulgte flere andre næringer i Haugesund. Byen har tradisjon som viktig verfts-, skipsbyggings- og rederby, og hadde på et tidspunkt den tredje største handelsflåten i Norge. Haugesund, Karmøy og Bømlo (i Sunnhordland) har tradisjonelt hatt mye sjøfolk, som dro på fiske, i kystfart eller i utenriksfart. De viktigste skipsbyggeriene var Haugesund Mekaniske Verksted AS (HMV), AS Haugesund Slip og Brødrene Lothe AS Flytedokken. I dag eksisterer kun førstnevnte, som nå heter Aibel. Det er samtidig byens største arbeidsplass. Av rederier kan nevnes Knut Knutsen O.A.S., H.M. Wrangell, Chr. Haaland og Stolt-Nielsen. Knutsen OAS er fremdeles blant byens rederier. Byens særpregede rosa rådhus ble skjenket byen av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. og hans frue Elisabeth, og innviet i 1931. Det vitner om en av flere velformuende redere, som skjenket byen rike gaver. Smedasundet i Haugesund i mars 1934. Den kraftige veksten gjorde at byen ble utvidet i flere omganger. 1. januar 1911 ble byen utvidet med deler av den omkringliggende Skåre kommune, deler som i noen grad allerede var en del av den bymessige bebyggelsen. 1. januar 1958 fulgte resten av Skåre med, og ble en del av Haugesund kommune. Byen vokser geografisk kraftig også i dag, om enn folketallet har vokst mer forsiktig de siste tiårene. I dag vokser byen østover med store boligområder i Skåredalen, og det er på 70-, 80- og 90-tallet også bygget ut store områder nordover, blant annet er Bleikemyr tettbygd. Sørover strekker tettstedet Haugesund seg inn i fastlandsdelen av Karmøy kommune, og det har ved flere anledninger vært forsøkt reist forslag om flytting av kommunegrensen. Gradvis overtok industri og handel for fiskeriene, og da silda ble borte – først i perioder og så for godt – hadde byen så stor næringsvirksomhet og så mange innbyggere at byen fortsatte å vokse. Byen hadde flere skipsbyggerier og annen mekanisk industri. Byens største industriarbeidsplass er Aibel (tidl. Haugesund Mekaniske Verksted, Umoe, ABB og Vetco Aibel), i en årrekke engasjert med skipsbygging, i dag engasjert med bygging og vedlikehold innen oljerelatert industri. I dag er den viktigste næringen i byen servicenæringen, først og fremst handel og service/helse/utdanning for resten av Haugalandet. Haugesund ble i meget liten grad påvirket av andre verdenskrig. Byen var ikke strategisk viktig, utover at området har sin del av festningsverk og bunkere som ble bygget langs hele kysten. Det var således få allierte bombeangrep på byen, noe som gjør at en til dels meget vakker, eldre trehusbebyggelse fremdeles er intakt. Heller ikke etter krigen har byen spilt noen militærstrategisk rolle, og har ikke hatt militær aktivitet utover hjemmevern-nivå. Politikk. Ordfører i Haugesund er Petter Steen jr. fra Høyre. Høyre fikk 30,0 % av stemmene i 2003, etter valget inngikk FrP (med 25,0 %) og Høyre et forpliktende samarbeid. Høyre fikk ordføreren mens FrP fikk varaordføren (Jostein Havnerås) som den første som kom i posisjon for Fremskrittspartiet i Haugesund. Fra 2006 ble KrF tatt med i budsjettforhandlingene. Valget i 2007 gav Høyre 39,9 %, FrP 13,8 % og KrF 5,7 %. De tre partiene gikk sammen i et politisk og valgteknisk samarbeide der Høyre igjen fikk ordføreren (Petter Steen jr) og FrP fikk varaordføreren (Sven Olsen). Kommunen var en del av Terra-skandalen fra 2007. Se også egen Liste over ordførere i Haugesund. Næringsliv. Mange arbeidsplasser i Haugesund er tilknyttet den maritime sektoren innen skipsbygging, rederi og udanning. Eksempler på viktige aktører i bransjen er Haugesund, Aibel, Sjøfartsdirektoratet og Kystverket. Kystverket i Haugesund er også vert for North Atlantic Information Management Centre som er 1 av 5 informasjonssentra i EU. Senteret overvåker og koordinerer all skipstrafikk i Norge, Island, Danmark, Grønland, Færøyene og Storbritannia. I 2011 arrangerers Haugesundskonferansen, en av norges viktigste maritime konferanser, for 18. gang. Varehandel er også en viktig næring i Haugesund, og det store utvalget av butikker og varehus tiltrekker kunder fra store deler av Haugalandet. Byen var i 2009 Rogalands største og Norges fjerde største handelsby med en gjennomsnittlig omsetning på 126.443 kr pr. innbybgger. Til sammenligning var den gjennomsnittelige omsetningen i Norske kommuner på 51.992 kroner per innbygger. Tabellen viser omsetning (detaljhandel) per innbygger eksklusiv motorvogner og drivstoff (i 2009 kroner). Kommunikasjon. Haugesund lufthavn, Karmøy har forbindelse til Oslo, (SAS og Norwegian), Bergen, Kristiansund (SAS), London, Bremen, Alicante og Malaga (Ryanair). Det flys og direkte til en rekke Sydendestinasjoner. Flyplassens rullebane ble utvidet i forkant med Ryanairs engasjement, og er nå på 2000 m (2.150 m inkl asfalterte sikkerhetsoner). Det går flere daglige hurtigbåtavganger (Flaggruten) til Stavanger og Bergen. Fra Haugesund går det ferge til Utsira, rutebåt til Røvær og til Feøy. Fra Skudeneshavn sør på Karmøy går det ferje til Mekjarvik (Randaberg) nord for Stavanger, og fra Arsvågen på Bokn går det ferje til Mortavik på Rennesøy. Dersom du reiser med buss, går Kystbussen til Bergen og Stavanger, og vil du østover, går Haukeliekspressen, med endestasjon Oslo. Den lokale busstransporten på Haugalandet utføres av busselskapet Kolumbus. Jernbane finnes ikke i Haugesund. Nærmeste stasjoner er i Stavanger og Bergen. Avstandene er beregnet vha. Via Michelin (www.viamichelin.com) Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er riksmonumentet Haraldshaugen som ble reist i 1872 til minne om Harald Hårfagres samling av Norge i 872. Dette er stedet hvor man mener Harald Hårfagre ble gravlagt. Hjelmeland. Hjelmeland er en kommune i Ryfylke i Rogaland. Den grenser i nord mot Suldal, i øst mot Bykle, i sør mot Forsand og Strand, og i vest mot Finnøy. Kommunen fikk sine nåværende grenser ved kommunesammenslåingen 1. januar 1965 da Hjelmeland ble slått sammen med Årdal og mesteparten av Fister kommune. Bygder i Hjelmeland kommune er Randøy, Fister, Årdal, Nessa, Jøsenfjorden, Skiftun, Ombo, Helgøy og Hjelmeland. Årdal var fra 1859 til 1965 egen kommune, mens Fister var egen kommune fra 1884 til 1965. Hjelmeland kommune har mange hyttefelt både på Randøy, Ombo og Fister. Navnet Hjelmeland kommer av den karakteristiske åsen Hjelmen som ligger like ved kommunesenteret - den er godt synlig på bildet nedenfor som er tatt fra fergesambandet fra Nesvik. Næringsliv. Tradisjonelt har landbruk og fruktdyrking vært de viktigste næringsveier i kommunen, men det er også en del annen virksomhet. I Årdal driver firmaet Norstone et stort sanduttak med eksport til flere land. Det hentes sand fra flere steder i bygda, og den sorteres og renses ved et eget anlegg på Svadberg før den lastes på skip og eksporteres. Sandtak av mindre dimensjoner finnes i Tøtlandsvik og Jøsenfjorden. På Hundsnes har Marine Harvest et lakseslakteri og det går daglig en rekke trailere med fersk laks herfra til markedene i Europa. Marine Harvest har også lyktes med kommersielt kveiteoppdrett i Jøsenfjorden like ved. Og på Jøsneset driver Mikals Laks røyking av laks. De tradisjonelle jærstolene kommer også fra Hjelmeland – navnet skyldes at man tidligere flettet setene av siv fra Jæren. De to eneste produsenter av disse stolene – Slåke Trevarefabrikk og Aksel Hansson AS – finnes begge i Hjelmelandsvågen. På Randøy var det tidligere (ca. 1900) et stort skiferhellebrudd og fra dette tas det fortsatt ut noe byggestein, men i mindre omfang. Samferdsel. Den viktigste samferdselsåre er Riksveg 13 som går gjennom det meste av kommunen fra kommunegrensen til Strand i sør og til Suldal i nord. De fleste bygdene i Hjelmeland har tilknytning til denne vegen som gir forbindelse til Stavanger gjennom fergesamband fra Tau og det er planer om at dette skal erstattes med en 24 kilometer lang tunnel – Ryfast. Riksveg 13 krysser Jøsenfjorden med ferge og det foreligger planer om tunnel også her (Jøsenfast), men et slikt prosjekt ligger mange år frem i tid. En rekke av de gamle rutebåtkaiene er fortsatt i bruk til passasjertrafikk med hurtigbåter fra Stavanger. Ellers er noen daglige bussforbindelser mellom Hjelmelandsvågen og Tau det eneste kollektivtilbudet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er en utescene på tunet i Hjelmelandsvågen. Da kommunen mottok den statlige støtten, ble de øremerket Vågenområdet. Utescene var et savn i Hjelmelandsvågen, hvor blant annet Frukt- og laksefesten arrangeres hvert år. Scenen er tegnet av Knut Fosså, og steinen som er brukt kommer fra Randøy. Hå. Hå er en kommune i Rogaland og dekker den sørligste del av Jæren. Hå grenser i nord til Klepp og Time, i øst til Bjerkreim og i sør til Eigersund. Navnet Hå. Navnet Hå er knyttet til prestegården Hå og elva Håelva. Prestegården er gjort om til kultursenteret Hå Gamle Prestegard. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet viser en "steinbukk", denne ble mye brukt på Jæren for å rydde stein før gravemaskinene sin tid. De tre føttene til steinbukken kan symbolisere de tre tidligere kommunene. Historikk. Hå ble opprettet som Hå formannskapsdistrikt i 1837, og ble Hå kommune i 1853. I 1894 forsvant Hå kommune ut av historien – midlertidig. Den hadde da 3 607 innbyggere og ble delt i to praktisk talt jevnstore kommuner: Nærbø og Varhaug. Hå kommune gjenoppstod i 1964 ved at kommunene Nærbø, Varhaug og Ogna ble slått sammen til én. Dagens kommune dekker et areal på 254 km², og har 14 883 innbyggere (1. januar 2006). Jærbanen ble anlagt gjennom kommunen i 1870-årene og det vokste opp tettsteder rundt stasjonene som ble bygd. Geografi. Kommunen har en 40 km lang rett kystlinje med sand- og rullesteinstrender. Havet er langgrunt og det er lave morenerygger flere steder. Obrestad fyr ligger på en slik morenerygg. Ved Ogna slutter sandstrendene og naturen er her knausete og danner en naturlig havn ved Sirevåg. Hele strandsona er del av Jærstrendene landskapsvernområde. Det er et rikt fugle- og planteliv i dette området av sørvestlandet. I øst stiger landskapet i slake bølger opp til Høg-Jæren på 120 moh med lyng- og moseheier. Det har blitt oppdaget noen unike grunnvannslag i Hå kommune som man ikke har sett maken til ellers her i landet. Ved en undersøkelse boret man seg 126 meter ned i jorden og «200 000 år tilbake i tiden» for å få mer kunnskaper om Jærens jordhistorie. På veien ned støtte boret på to vannførende lag. Det ene grunnvannsmagasinet lå 3-12 meter under overflaten mens det største laget lå hele 40 til 80 meter under bakken. De ligger oppå hverandre, men er helt atskilt fra hverandre. Det underste laget er fritt for landbruksforurensninger og salt fra havet. Slikt grunnvann kan være aktuelt å bruke som drikkevann når man skal forsyne mindre tettsteder i kommunene eller som reservevannkilder. Ref Næring. Den viktigste næringsveien i Hå er jordbruk (50%). Jorda på Jæren er svært næringsrik, og klimaet er mildt og vått. Landskapet er flatt jordbruksland og det drives intensivt jordbruk med vesentlig melkeproduksjon. Hå er Rogalands største jordbrukskommune. Kommunen har også industriproduksjon av jordbruksredskaper, samt servicenæringer. Attraksjoner. Den største turistattraksjonen i kommunen er strandsona med sitt rike fugle- og planteliv, strender og havbølger som bryter, høg himmel og et skiftende lys. Det er opparbeidet gangsti som følger den gamle Kongeveien langs sjøen. Ved Varhaug lå det på 1200-tallet en kirke, men den er borte. Kirkegården ligger der ennå. Ved utløpet av Håelva er det flere graver fra jernalderen og der ligger også Hå Gamle Prestegard som idag benyttes til utstillinger. Ved Nærbø ligger også Jærmuseet. Karmøy. Karmøy er en kommune og ei øy i Rogaland. Øya er fylkets største. Kommunen Karmøy har landegrense i nord til Haugesund og i nordøst til Tysvær. Til havs er nabokommunene i sørøst øykommunen Bokn, i sør Kvitsøy og vest til havs Utsira kommune. Karmøy er den eneste norske kommunen med tre byer. Administrasjonssentrum og den største av kommunens tre byer er Kopervik, som ligger som et naturlig sentrum midt på øya. Geografi. Kommunen har mange naturområder, fjell, åser, sandstrender og hauger i terrenget. Åkrasanden og Sandvesanden er to av de beste strendene på Karmøy. Kommunen har også andre strender, som Stavasanden, Sandvesanden og Mjølhussanden. Høyeste topp på øya Karmøy er Sålefjell, 132 moh. Berggrunnen består vesentlig av kaledonske grønnsteiner som tidligere er utnyttet ved Visnes kisgruve. I sør finnes Skudeneset-gruppen med umetamorfe, fossilførende sedimenter som er av stor geologisk interesse. Fossilene daterer sedimentene til slutten av ordoviciumtiden, og kontakten med grønnsteinene og en kaledonsk, intrusiv granittisk øyegneis dokumenterer et komplett ofiolittkompleks. Tilsvarende fase av ofiolittkomplekser finnes igjen i Bergenområdet og Finnmark. Området bestod tidligere av sju kommuner som i 1965 ble slått sammen til Karmøy kommune. Kommunene som ble innlemmet i den nye storkommunen, var Torvastad, Avaldsnes, Stangaland, Kopervik, Åkra, Skudenes og Skudeneshavn. Byer. Karmøy har tre mindre byer, Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn. Åkrehamn (hvis medregnet Sævelandsvik og Vedavågen) er den største. Kopervik og Skudeneshavn hadde bystatus også før kommunesammenslåingen, og begge fikk denne statusen midt på 1800-tallet. Åkrehamn fikk bystatus i 2002. Kommunen har bevisst satset på en desentralisert utbygging, basert på barneskolekretsene. Av større tettsteder i tillegg til Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn, kan nevnes Vedavågen, Norheim og Vormedal, de to sistnevnte på fastlandsiden i kommunen. Det er i dag en tendens til større boligbygging og konsentrasjon rundt tettstedene. På sydspissen av Karmøy ligger Skudeneshavn, med en særegen og vakker trehusbebyggelse fra 1800-tallet. Den første helgen i juli arrangeres Norges største kystkulturfestival i Skudeneshavn, «Skudefestivalen», med mer enn 600 båter og 35 000 besøkende. På Visnes, nordvest på øya, ligger de gamle koppergruvene som i sin tid leverte kobber til Frihetsgudinnen i New York. I dag framstår stedet som et interessant museums- og rekreasjonsområde. Politikk. Høyre er det største partiet. De fikk 25,9 % ved kommunevalget i 2011. KrF har tradisjonelt hatt meget stor oppslutning på Karmøy, men de har etter millenniumskiftet mistet en del av sine velgere til andre partier. Historie. Karmøy kommune som egen kommunal enhet er ung av år. Kommunen ble til i 1965 ved en sammenslutning av de syv tidligere kommunene Torvastad, Avaldsnes, Stangaland, Kopervik, Åkra, Skudenes og Skudeneshavn. Disse kommunene hadde imidlertid hver for seg sine egne tradisjoner, og går man utover det rent kommunalhistoriske, finner man snart at Karmøy er knyttet til store og dramatiske hendelser i vårt land. Professor Magnus Olsen går da også så langt at han karakteriserer Avaldsnes som Norges første hovedstad. Karmøy, med Karmsundet innenfor, har en rikt dokumentert historie. Ved Avaldsnes lå Norges første kongesete. Her hadde Harald Hårfagre sin hovedkongsgård. Avaldsnes er omtalt flere steder i Snorres kongesagaer. Særlig kjent er historien om Asbjørn Selsbane i Olav den Helliges saga. Det ble et dramatisk møte mellom kongen og solahøvdingen Erling Skjalgson. På Avaldsnes står i dag Avaldsnes kirke, eller Olavskirken som kong Håkon Håkonson lot bygge i 1250. Like inntil kirkeveggen mot nord og hellende inn mot veggen står Norges høyeste bautastein, kjent som Jomfru Marias Synål. Sagnet forteller at den dagen toppen av steinen berører kirkeveggen, inntreffer dommedag. Kanskje er det en snev av sannhet i påstanden om at munkene i senmiddelalderen hogg toppen av bautasteinen? Karmøy har svært mange fornminner som viser at området har vært sentralt i mange tusen år. Store gravhauger fra bronsealderen, bautasteiner, og mange andre fornminner viser dette med all tydelighet. Det er også funnet to skipsgraver fra yngre jernalder her, i Grønhaug ved Bø i Avaldsnes og Storhaugfunnet i Torvastad. Kommunikasjon. Karmøy kommune er en del av Haugalandet, som i dag er en region i sterk utvikling og ekspansjon. Det er store investeringsplaner i næringslivet, ikke minst innen de tre «lokomotivene» i regionen, StatoilHydro på Kårstø, Hydro Aluminium Karmøy og Aibel, Haugesund. Regionen har vært tilgodesett med noen større samferdselsprosjekt de senere årene, som for eksempel Åkrafjordvegen som en del av Haukelivegen (E-134) til Drammen/Oslo og Trekantsambandet som gjorde Bømlo og Stord landfaste. Sistnevnte er en del av prosjektet med å knytte Vestlandet bedre sammen, i aksen fra Kristiansand til Trondheim (E-39). Fremover er følgende større prosjekter prioritert: Rogfast, som skal gjøre turen mellom Karmøy og Stavanger ferjefri, og T-forbindelsen som skal knytte Karmøy sammen med øya Fosen og fastlandet i Tysvær kommune. T-forbindelsen blir en tunnelløsning under Karmsundet og Førresfjorden. Når prosjektet er realisert, vil det gjøre Karmøy mindre sårbar kommunikasjonsmessig. I dag er det den gamle Karmsund Bru fra 1955 og ferjeforbindelsen Skudeneshavn-Kvitsøy-Mekjarvik (Randaberg utenfor Stavanger) som er de eneste forbindelsene til øya, samt Flaggruten (hurtigbåtrute mellom Stavanger, Kopervik, Haugesund, Stord og Bergen). I tillegg har øya Haugesund lufthavn, Karmøy, stamflyplassen med flere daglige avganger til Oslo, Bergen og Kristiansand, samt flere avganger ukentlig til London, Bremen og Alicante, og charterturer til Spania (Kanariøyene), Hellas (Kreta), Tyrkia og Bulgaria. Turisme. Karmøy har gode rekreasjonsmuligheter. Mest attraktiv for turister er kanskje fiske fra småbåt, med utgangspunkt i de mange utleiehyttene. Dette er en aktivitet som har tiltrukket turister fra blant annet Tyskland. Seiling er også en utbredt aktivitet, enten det gjelder tur- og regattaseiling i større eller mindre båter, eller vind- og bølgesurfing på brett. Ellers gir de lyngkledde Karmøyheiene rikelig anledning til mosjon og rekreasjon. Langs Sørvest-Karmøy er det flotte sandstrender som er vel verdt et besøk året rundt. For de reisende som ikke er her for å se naturen, så finnes også en rekke historiske steder en kan besøke. Mest kjent er Avaldsnes kirke, eller Olavskirken på Avaldsnes. Her ligger det også et museum som er dedikert til den beboelsen som fantes her i middelalderen. På en liten øy som ligger like nedenfor kirken og museumet, Bukkøy, har man bygget en vikinggård som er konstruert i tidlig middelalderstil, og med middelaldermetoder. I tillegg til dette så er Skudeneshavn en by som byr på idylliske omgivelser. Turismen i Karmøy er aller best om sommeren eller i finvær. Allikevel så finnes det alternativer for allslags vær, og som kan dekke flere interesser, hobbyer, og fasinasjoner. Skudeneshavn ble i 2004 kåret til "Norges Sommerby" i en kåring på NRKs Sommeråpent. I Åkrehamn arrangeres også hvert år Karmøy Gospelfestival Økonomi. Næringslivet på Karmøy er tradisjonelt knyttet til jordbruk og fiske. Karmøy er og har vært en av de stor fiskerikommunene i Norge. Nylig er det etablert en ny stor fiskerihavn, Karmsund Fiskerihavn, som er en av de største og mest moderne i landet. Likevel er det industri- og servicenæringene som betyr mest for sysselsettingen i dag. Hydro Aluminium Karmøy på Håvik (samt flere søsterbedrifter i Norsk Hydro-konsernet) er den største bedriften med ca 1.500 ansatte. Ellers har kommunen en betydelig mekanisk industri, særlig rettet mot maritim virksomhet og oljevirksomheten. Karmøy har landets eneste gassdistribusjonsselskap med lavtrykksnett for naturgass. Den er i ferd med å erstatte tungolje som energibærer i industrien. Når det gjelder gasstrømmen i de store rørgatesystemene i Nordsjøen mot Kontinentet, så styres dette fra Gasscos kontrollsenter på Bygnes i Kopervik, via avanserte satellitter og datamaskiner. Karmøy kommune består av 7 tidligere kommuner som i 1965 ble slått sammen. Folketallet har steget med ca 50% siden kommunesammenslåingen og er i dag på ca 40 000, ca 30 000 på øysida og ca 10 000 på fastlandsida. Øy og fastland knyttes sammen av Karmsundbrua som ble åpnet i 1955. Det arbeides nå med en ny forbindelse mellom øy og fastland, den såkalte T-forbindelse, som er et tunnel- og vegsystem som knytter sammen kommunene Karmøy, Haugesund og Tysvær og som knytter Karmøy og Haugesund direkte til stamvegen mellom Bergen og Stavanger. Politikk. "Utdypende artikkel: Politikk i Karmøy" Aase Simonsen er ordfører og representerer Karmøy Høyre. Dialekt. Karmøydialekten har klare likheter med haugesundsk og resten av Rogaland. Karmøy er ikke noen stor kommune, men det er likevel klare variasjoner i dialekt, spesielt på selve øya Karmøy. Her begynner også overgangen fra "ptk" til "bdg", "de bløde konsonantene", som vi ellers finner i dialekter sørover til og med sørlandet. Bdg begynner omtrent ved Ferkingstad, og mønsteret forsterkes sørover øya. I Skudeneshavn sier man "noge" (for nåke/noe), "kaga" (for kaka/kake), veda (for veta/vite) og "piba" (pipa/pipe). Også tonefallet varierer, fra haugesundsk i nord, til mer syngende i sør (som Ryfylke og Stavanger/Jæren). Kvitsøy. Kvitsøy er en øy og en kommune i Rogaland. Den omgis av de ytre deler av Boknafjorden; mot nord ligger Karmøy og Bokn, og mot øst Rennesøy og Randaberg. Kvitsøy er landet minste kommune målt i areal, med kun 6,17 km². Det blir gitt ut ei lokalavis på Kvitsøy; Kvitsøypatrioten, som blir gitt ut 4 ganger i året, utgiver er Kvitsøy Idrettslag (KIL). På Kvitsøy finner man et 3,9 m høyt steinkors fra kristendommens første dager i Norge. Det skal være Norges største og best bevarte steinkors. I tillegg til å være et kristent symbol ble det også benyttet som seilingsmerke. Like ved steinkorset ligger ruinene av St. Clemenskirken. Denne ble etter sagnet revet i 1270. Døpefonten fra St. Clemenskirken er funnet og fungerer som døpefont i dagens kirke, som ble bygget i 1600. I kommunen ligger det en stor radiosender, et sendeanlegg for sendinger på kortbølge- og mellombølge. Radiosenderen blir omtalt som «Kvitsøysenderen» eller som «Kvitsøy kringkaster». Kvitsøy trafikksentral er kontrollsentral for skipstrafikken mellom Jærens rev og Bømlafjorden. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er en modell av et vippefyr ved siden av nåværende fyr, Kvitsøy Fyr. Modellen er av vippefyret som ble reist i ca. 1700. Fastlandsforbindelse. Det er utarbeidet konsekvensutredning og fylkesdelplan for prosjektet Rogfast som vil gi Kvitsøy fastlandsforbindelse via undersjøisk tunnel. Tunnelen skal krysse Boknafjorden fra Harestad i Randaberg kommune til Arsvågen i Bokn kommune, og i tillegg ha et tverrslag til Kvitsøy. Lund (Rogaland). Lund er en kommune i Rogaland med i overkant av innbyggere. Kommunen ble opprettet i 1837 og ble i 1965 slått sammen med Heskestad kommune. Kommunesenteret er Moi. Kommunen ligger sør i Rogaland, midtveis mellom Kristiansand og Stavanger, og grenser til Sirdal, Flekkefjord, Sokndal og Eigersund. Lund er kjent som en industrikommune hvor det foregår produksjon av alt fra tresko, bjøller, gyngestoler og vinduer, og andelen industrisysselansatte er blant de høyeste i landet.Største bedrift i Lund er Nor Dan. I tillegg er det en aktivt landbruksnæring i kommunen. Natur og geografi. Dalane tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det 1 050 millioner år gammel granitt og granittisk øyegneis som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Sørvestre deler av kommunen tilhører den 1 700 km² store Rogaland anortosittprovins, tidligere kjent som «Egersundfeltet». Dette er en magmatittisk formasjon av dypbergarter som også fortsetter utover i Nordsjøen i et tilsvarende stort område. De vanligste bergartene, er de lyse størkningsbergartene anortositt, gabbro-typene noritt og jotunitt, videre de økonomisk interessante apatitt, magnetitt og ilmenitt, samt dypbergarten mangeritt. Apatitt-feltene er rike på fosfor og kjennes på en ekstra frodig vegetasjon. Mot slutten av dannelsen av det svekonorvegiske grunnfjellskjoldet for 932 millioner år siden, steg masser fra mantelen opp fra inntil 8 km dybde. De eldre, svekonorvegiske gneis- og granittfeltene omkring anortosittformasjonen ble smeltet ned og omdannet under sterk varmepåvirkning til blant annet osumilitt i en 15-30 kilometer bred sone. Egersund-Ogna-anortositten omkring Egersund består mest av anortositt, og litt noritt i øst. I de mer østlige hovedkroppene med Helleren-anortositten og Åna-Sira-anortositten er forholdet omvendt – lys noritt dominerer over anortiositt. Den todelte Bjerkreim-Sokndal-intrusjonen i nordøst er den yngste, med lag av dypbergarter fra 1 – 7 km opprinnelig dybde, og forekomster av jotunitt, apatitt, magnetitt og ilmenitt (FeTiO3) både i den nordlige Bjerkreim-delen og den sørlige Sokndal-delen. I sistnevnte utvinner Titania AS ilmenitt til produksjon av titan (Ti). Gruvedriften i Rogaland antrosittprovins har røtter tilbake til 1700-tallet. Kommunevåpen. Kommunevåpenet er tre eikenøtter som symboliserer de tre kommunesentrene Moi, Hovsherad og Ualand/Heskestad. Kommunevåpenet ble tegnet av Svein Arild Berntsen i 1983. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Moi stasjon. Dette er en restaurert bygning fra den gamle Flekkefjordbanen som var ferdig i 1904. Moi stasjon er en staselig bygning som nå er stoppested og stasjonsbygning for Sørlandsbanen. Randaberg. Randaberg er en kommune i Rogaland. Kommunen ligger som Jærens nordre spiss, med byen Stavanger som nærmeste nabo. Kommunen grenser også mot Sola kommune i sørvest (i sjø), Rennesøy kommune i nordøst og Kvitsøy kommune i nordvest. Ellers grenser Randaberg mot Nordsjøen og Boknafjorden. 1. juli 1922 ble Randaberg utskilt fra Hetland som egen kommune. Natur og geografi. Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt vest i Randaberg. Skole. Det er tre skoler i kommunen: Harestad skole, Grødem skole og Goa skole. De er alle fra 1. til 10. klassetrinn. Det er en skolefaglig ansvarlig i kommunen, Jenny Elisabeth Nilssen, ellers er skolene selvdrevet. Harestad skole har et driftsstyre, mens Goa og Grødem skole har samarbeidsutvalg (SU). Randaberg har også en videregående skole, Randaberg videregående skole, som ligger på østsiden av Randaberg, rett ved grensen til Stavanger. Skolen har studiespesialisering og yrkesfag, samt Medier og kommunikasjon. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er sentrum, med torget og området rundt. Kommunen valgte også et tusenårsbygg, som er Grødem kirke. Der ble også tusenårstrærne plantet. Historie. Historien til Randaberg strekker seg 13 000 år tilbake i tid. Rennesøy. Rennesøy er en kommune i Rogaland. Kommunen ligger i Boknafjorden og består av de bebodde øyene Rennesøy, Mosterøy, Fjøløy, Sokn, Bru, Vestre Åmøy, Klosterøy og Brimse, samt en rekke ubebodde øyer. Rennesøy grenser til Stavanger, Randaberg, Kvitsøy, Finnøy og Bokn kommune. Åmøy er delt mellom to kommuner og Austre Åmøy tilhører Stavanger kommune. Kommuneadministrasjonen holder til i Vikevåg, som også er kommunens største tettsted. Rennesøy kommune fikk sine nåværende grenser kommunesammenslåingen i 1965 da de tidligere kommunene Mosterøy og Rennesøy ble slått sammen. Kommunen hadde 4 447 innbyggere 1. april 2012. Rennesøy har i de senere år vært en av de kommunene i landet som har hatt høyest prosentvis befolkningsvekst. Dette kan i stor grad knyttes til fastlandsforbindelsen i 1992 og til slutten på bompengeinnkrevingen i 2006. På Klosterøy finner man Utstein kloster, som mest sannsynlig er bygd på stedet der Harald Hårfagres kongsgård sto, det er nevnt i Heimskringla som en av hans fem kongsgårder på Vestlandet. Klosteret var ferdig bygd omkring 1260, men med en historie som strekker seg tilbake til 800-tallet. På Mosterøy finner man også Utstein Kloster Hotell. Veiforbindelsen er E39 som gjennom en undersjøisk tunnel, Rennfast, knytter Rennesøy til Randaberg og Stavanger. Alle de bebodde øyene i kommunen utenom Brimse er knyttet sammen med broer og undersjøiske tunneler. Arkeologisk er Rennesøy kjent for Galtafunnene. Tusenårssted. Rennesøy kommunes tusenårssted ligger i tilknytning til et gravsted nær Vikevåg sentrum. Det er et opparbeid areal som også bebyggelsen i nærområdet har glede og nytte av. Sandnes. Sandnes er en by og en kommune i Rogaland. Den grenser til Gjesdal, Time, Stavanger, Klepp og Sola. Sandnes kommune er med sine 68 853 innbyggere Norges 9. største kommune og 8. største by. Folkemengden den 1. januar 1980 var 36 228, mot 60 000 i oktober 2006. Sandnes regnes som landets hurtigst voksende by. I 1.halvår 2012 vokste innbyggertallet med 1 039. Med nåværende utvikling vil Sandnes passere Tromsø og bli landets 7. største by en gang i løpet av 2013. Om man regner med den sammenhengende tettstedsbebyggelsen som går på tvers av kommunegrensen, som omfatter bebyggelse i kommunene Randaberg, Stavanger og Sola, er Stavanger det tredje største byområdet i landet med 197 852 innbyggere (per 1. januar 2011). Fil:Bilde 2.png|thumb|250px|Tettstedet Sandnes definert av Statistisk sentralbyrå Natur og geografi. Kommunen tilhører i øst det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det granitt som dominerer de øverste strukturene. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. I vest tilhører kommunen nedre og midtre skyvedekker av den kaledonske fjellkjedefoldingen, som starter her og strekker seg nordover. Nedre dekke består av glimmerskifer og fyllitt, mens det midtre dekket llengst vest langs kysten består av granitt og øyegneis fra midtre og nyere proterozoikum. Sandnes ligger innerst i Gandsfjorden – bysenteret ligger like vest for fjordenden Vågen og tettbebyggelsen omkranser fjorden og dalen i fortsettelsen, Ganddal, med hovedtyngden på vestsiden, mens kommunen har størst areal på østsiden. Topografisk utgjør Gandsfjorden og Ganddalen et markert skille mellom slettelandskapet Lav-Jæren i vest og det kuperte heilandskapet mot Høgsfjorden og Høg-Jæren i øst. Kommunens høyeste punkt er Bynuten (671 moh.). Historie. Sandnes fra Sentrum mot nord. Sandnes sin bosetningshistorie kan spores tilbake hele 6 000–7 000 år. Fra 1300-tallet er det mulig å finne konkrete registeringer av den gang Gond kirke, nå Høyland kirke, samt Høyland prestegard. Fra 1400-tallet omtales aktivitet ved sentrumsnære Hana og Austrått, mens ved strandstedet, som nå er Sandnes sentrum, er det ikke dokumentert bebyggelse før i 1664. I matrikkelen av 1668 nevnes åtte strandsittere under gården Nedre Trones, som driver fiske og båtskyss over fjorden. I matrikkelen av 1723 har stedet fått navnet "Sandnæs", etter et nes ved fjorden. Stedet vokste fram på Norestraen, og det var også her byens grunnlag ble lagt, da Christian VII i 1782 signerte privilegiet som tillatte etableringen av Sandnes Teglværk (Gamlaværket). I 1860 ble Sandnes skilt ut av Høyland og fikk status som ladested og egen bykommune, og feirer med det 150-årsjubileum i 2010. I 1965 ble Sandnes kommune utvidet med deler av gamle Hetland kommune, dette gjaldt Riska sokn og Dale krets. Resten av Hetland kommune gikk inn i Stavanger. Hele gamle Høyland og det meste av Høle kommuner (unntatt Oltesvik krets) gikk òg inn i Sandnes. Sandnes var mest kjent for sin teglverk- og pottemakerindustri. Byen ligger innerst i Gandsfjorden, og leirgrunn finnes overalt i byen, med de største forekomstene på byens østside. Bedrifter som har drevet med teglstein og pottemakeri helt opp til den nyere tid er Gann, Graveren og Simonsen-familien. I den senere tid har produksjon av tekstilprodukter og sykler vært viktigere. Bedrifter som Øglænd og Pioneer satte sitt preg på byen. Kleskjeden Cubus og pizzakjeden Dolly Dimples ble også startet i Sandnes. Jonas Øglænd etablerte i 1892 Øglænd Cyklelager, som ble forløperen til Den Beste Sykkel (DBS). Lenge var DBS-sykkelen Sandnes mest kjente eksportvare. Konkurransen på markedet ble etterhvert hardere, og selv med modernisering og ny teknologi blir produksjonen flyttet bort. Det er i dag ingen sykkelproduksjon i Sandnes, men det er fortsatt produktutvikling, markedsføring, salg og logistikk i Sandnes. Med den sterke tilknytningen til sykkel har byen blitt regnet som Norges sykkelby. Det ble tilrettelagt for egne sykkelfelt (såkalte «røde løpere»), sykkelturer ble merket og man introduserte en utleieordning for sykkel (bysykkelen). I dag er det olje, forskning, data, handel og et aktivt forretningsmiljø som preger byen. Politikk. Stanley Wirak (Arbeiderpartiet) har vært ordfører siden 25. oktober 2011, og Pål Morten Borgli (Frp) er varaordfører. Byen styres gjennom et valgteknisk samarbeid bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Pensjonistpartiet. Kommunen har 13 bydelsutvalg som bl.a. fungerer som høringsorgan. Sandnes har vennskapsbyforbindelse med Dubrovnik (Kroatia), Mariestad (Sverige), Nyborg (Danmark) og Bjärnå (Finland). Kultur. Sandnes var partner i Stavanger2008 sammen med Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune da Stavangerregionen hadde status som Europeisk kulturhovedstad i 2008. I 2001 fikk Sandnes utmerkelsen «Årets kulturkommune i Rogaland» for offensiv satsning innenfor kulturområdet. Kommunen var tidlig ute med etablering av musikkskole, og har lenge hatt et bredt frivillig kulturliv. Ved tusenårsskiftet ble Sandnes kulturhus åpnet. Sandnes museum er en del av Jærmuséet, og fikk i 2008 et nytt regionalt vitensenter, Vitenfabrikken. Etablering av nytt bibliotek og ny kino er andre nye tilskudd til kulturlivet i Sandnes. Rådhusteateret bygges om til en formidlingsinstitusjon for bildende kunst og film og åpnes våren 2009 Byens sentrale fotballag er Sandnes Ulf, som spiller i eliteserien fra 2012. Laget spiller sine hjemmekamper på Sandnes idrettspark. Klubben har også den største barne- og ungdomsavdelingen i kommunen. I 2002 og 2010 ble friidretts-NM arrangert i Sandnes, Sandnes Idrettslag stod som arrangør. Medier. Stavanger Aftenblad har kontor i byen og dekker Sandnes på lik linje med Stavanger. Avisens trykkeri ligger også i Sandnes kommune. Sandnesposten er byens lokalavis og kommer ut to ganger i uken. Sandnesavisen er en gratis byavis med et opplag på 20 000, og dekker hele Sandnes kommune. Også Rogalands Avis dekker nyheter i Sandnes. TV Vest er lokal tv-kanal for Sør-Rogaland. Radio Sandnes drives av JærRadioGruppen AS, som er Norges største lokalradiokonsern og har hovedkontor i Sandnes. Sandnesgauken. Byvåpenet er en sølvfarget Sandnesgauk på grønn bakgrunn. En sandnesgauk er en leirgauk, som kan brukes som et instrument eller bare til pynt. Ved å blåse i en sandnesgauk kan en lage fire forskjellige toner, og gaukegalen er særskilt lett å få til. Spesielt for Sandnesgauken er at den holder hodet under vingen. Gaukene ble brukt som reklameprodukt for å skape blest om Sandnes' leirproduksjon. Dagens byvåpen ble vedtatt i bystyret i 1972 og godkjent ved kongelig resolusjon i 1974. Fra 1951 og fram til da ble et uoffisielt våpen med den samme leirgauken stående inne i et tannhjul brukt. Regler for bruk av byvåpen og byflagg ble vedtatt av bystyret i 1977. Byvåpenet er utformet av Johannes Haukland. En person som er fra Sandnes blir ofte omtalt som en sandnesgauk. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er plaketten «Tusenårslogoen» på jernbanestasjonen og Tusenårsparken, som er Sandvedparken sør. «Tusenårslogoen» er laget av Stein Emanuel Simonsen og ble avduket 1. januar 2000. Logoen fremstillinger dans og fyrverkeri rundt Sandnesgauken. Motivet er også brukt som logo på ulikt materiell fra kommunen i forbindelse med jubileet. Samferdsel. Sandnes er «porten til Jæren» og ligger sentralt i knutepunktet mellom Nord-Jæren, Jæren og Høg-Jæren, i tillegg til fjorden som gir god tilgang til havet. Jobbreiser har en stor bilandel og dette kombinert med den sentrale beliggenheten og underdimensjonert veinett skaper ineffektiv transportflyt. I tillegg til jernbane- og busstilbudet legges det planer for bybane på eksisterende jernbanespor og på spor i eksisterende og nye kollektivtraséer i Stavanger/Sandnes. Begge kommunene har ambisjoner om lavere bilandel og har også startet planlegging for en «sykkelmotorvei» mellom byene. Sjøfart. Skipsfarten i Sandnes startet rundt 1800 og innebar det første halve århundret for det meste sildefiske. I 1875 fikk Sandnes sin første havnekommisjon og havnedistriktet ble fastlagt. Grensen gikk ved «en ret Linje trukken ud fra Ladestedets nordligste Grænse ved Somanæsset over Fjorden til den nordligste Kant af Kostøet ved Laberget paa Østsiden af Fjorden». I 1878 fikk byen sin første sjøalmenning og denne ble utvidet frem til 1890 da den første kommunale kai åpnet. I 1894 ble havnekommisjonen omgjort til havnestyre. Før årehundreskiftet toppet seilskipaktiviteten seg med flere titalls skip, og dampskipsselskapene begynte å ta over. Ruteselskaper med passasjertrafikk, hovedsakelig til Bergen, ble opprettet. I 1896 ble det bygget kai lengre inne i Vågen, ved dagens Havnegata og jernbanen. Kaiene forble oppdelt og uten evne til å ta imot store skip frem til 1927, da kommunen eksproprierte ni eiendommer og bygget tre større kaier av stein og tre. Disse ble opparbeidet med jernbanespor og svingkraner. I femtiårene skjøt utbyggingen fart og i 1960 startet utfyllingen av strandområdene fra Jernbanekaien til vågsbunnen innerst i byen. Sammen med en utvidelse i 1974 skapte dette en sammenhengende kai fra den første ved Nordre Sjøalmenning til Indre Vågen, som da kunne benyttes til oljeindustri. Utover 70- og 80-årene ble havnen kontinuerlig utvidet med kraner, bygg og lager. Mot slutten av 80-årene ble det bygget gjestehavn for småbåter innerst i Vågen samtidig som Norestraen og Luravika ble bygget ut til offentlig havn, hvorav nordre del småbåthavn. De siste tiår har havnen vært i stadig vekst, og gjentatte forsøk på en samlet interkommunal havn for Nord-Jæren har feilet. Per 2007 er havnen i en prosess med å flytte all aktivitet ut av Sentrum og til havna på Norestraen for å spare bykjernen for industri og trafikk, og begrenset seilingshøyde i Indre Havn ved en fremtidig Gandsfjord bru. Områdene skal bygges om til friareal, kontor-, bolig- og offentlige bygg samt sjøpromenade langs hele Vågen. Vei. a> på veg inn mot byen. Europavei 39 går gjennom byen som motorvei og motortrafikkvei, nordover til Stavanger og sørover til Gjesdal. Riksvei 44 går vest for byen som firefelts avkjørselsfri landevei og motorvei, og gjennom næringsområdet Lura som bygate nordover til Stavanger. Sørover fra tettbebyggelsen ved Skjæveland er den tofelts landevei til Klepp. Riksvei 505 går fra rv. 44 ved Lura, sørover gjennom byens sentrum til Ganddal, der den dreier sør-østover mot Orstad i Klepp. Riksvei 509 går fra Sandnes sentrum via Sola flyplass til Stavanger. Riksvei 13 forlater E39 ved Hove og er avkjørselsfri med planskilte kryss ut av tettbebyggelsen hvor den fortsetter til fergekai i Lauvik ved Høle med ferge på Høgsfjordsambandet til Forsand og Ryfylke. Hovedtrasé fra Hana til Høle følger fylkesvei 316 og riksvei 508 da riksvei 13 er svært smal over flere strekninger. Veinettet i Sandnes er sterkt overbelastet i perioder av døgnet og blant vedtak og planer for å lette på problemene finnes forskjellige planer og vedtak, som sykkelsatsing, utbygging av kollektivtraseer, og utvidelse og utbygging av dobbelt ringveinett. Luftfart. Stavanger lufthavn, Sola og Sola Heliport ligger omtrent 12 km fra Sandnes sentrum. Rutebusser og hotellekspresser trafikkerer strekninger mellom flyplassen, sentrale hoteller og byen. Den nå nedlagte Forus flyplass lå delvis i kommunen. Jernbane. Jærbanen går tvers gjennom byen og dens sentrum på fylling og viadukt. Stasjonen Sandnes sentrum ligger midt i byen og ved Rutebilstasjonen, knutepunktet for busstrafikk. Stasjoner som bare har lokaltrafikk er Ganddal stasjon på Ganddal, og Sandnes holdeplass sør i sentrum. Sistnevnte er gammel hovedstasjon og ligger ved godsterminalen Brueland som tidligere var byens godsterminal. Dagens godsterminal ligger ved Ganddal. I november 2009 var dobbeltsporet til Stavanger ferdigstilt og det har gitt hyppigere avganger (hvert kvarter) med lokaltog mellom de to byene, men ikke kortere reisetid. Buss. Bybusser under merkenavnet Kolumbus trafikkerer sentrum og bydeler samt hele byområdet Stavanger/Sandnes. Det går også ruter sørover til Ålgård og Jæren. Ekspressbusser til Bergen, Egersund og Kristiansand og skibusser til Sirdalsområdet. Handel og næringsliv. Byen har fra starten av vært kjent for gode handlemuligheter, og vokste frem som havn og handelssted for Jæren. På grunn av vanskelige veiforhold mellom Jæren og Stavanger ble det på tross av manglende privilegier i økende grad valgt å drive handel og transport fra Sandnes fra 1600- og 1700-tallet. Store leirforekomster gjorde at teglverksindustri vokste frem fra slutten av 1700-tallet og la grunnlaget for byens vekst gjennom 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet ble betydelig ullvare-, trevare og mølleindustri og dampskipsrederier etablert, og i første halvdel av 1900-tallet sykkelproduksjon og hermetikkindustri. Videre gjennom 1900-tallet vokste industrien og flere Sandnes-bedrifter ble blant de ledende i sine bransjer, bl.a. Sandnes Uldvarefabrik (ullvare), Figgjo Fajanse (keramikk), Øglænd (sykler) og bedriftsmiljøer innen trevare/ferdighus og havremøller. Ved kommunesammenslåingen med Høyland, Høle og Riska i Hetland i 1965 fikk byen store jordbruksområder innenfor sine grenser. Fra 1970-årene har petroleumsaktiviteten i Nordsjøen hatt stadig økende innflytelse på byens økonomi, med sin etterspørsel av mekanisk industri, havnetjenester og administrative og økonomiske tjenester. En annen trend som startet samme tiår var at den tradisjonelle industrien la ned eller flyttet ut av bysenteret, og det ble etablert kjøpesentre i fabrikkbygningene. Det ble etablert nye industriområder på Kvål, Foss-Eikeland, Lura og Stokka. I og nær bysenteret opplevde Sandnes en bølge av nye kjøpesentre i 1980-årene, som bidro til å underbygge byens funksjon og rykte som viktig handels- og servicesenter på Jæren. Spesielt kjent er Sandnes for både Norges lengste gågate, Langgata, og det som lenge var Norges største kjøpesenter, Kvadrat. I 2000-årene er de viktigste næringsområdene varehandel, hotell og restaurantvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting og eiendomsdrift, bygge- og anleggsvirksomhet, industri og bergverksdrift (spesielt verkstedindustri) og offentlig forvaltning og tjenesteyting. Bedriftene med høyest omsetning i 2007 og forretningsadresse i Sandnes var Esso Norge (50,3 mrd.), Eni Norge (17,6 mrd.), Sandnes Sparebank (2,2 mrd.), Gaz de France Norge (1,7 mrd.) og BIS Industrier (1,5 mrd.). Blant andre viktige bedrifter er Statoil, som ikke har forretningsadresse i Sandnes. Flere av Statoils kontorlokaliteter ligger i Sandnes og bedriften er en viktig arbeidsgiver for innbyggerne i Sandnes. Videregående skole. Sandnes har fire offentlige videregående skoler samt en privat. Høyere utdanning. Norges Veterinærhøgskole (avdeling Sandnes), Diakonhjemmet Høgskole Rogaland og Den sosialpedagogiske høgskolen holder til i Sandnes. Sauda. Sauda er en kommune i Rogaland som består av Sauda by og omland rundt Saudafjorden i Ryfylke. Kommunen grenser i vest mot Etne, i nord-øst mot Odda og i sør mot Suldal. I nord løper fylkesgrensen mot Hordaland, og Sauda er Rogalands nordligste kommune. Saudas næringsliv er, i likhet med andre industristeder på Vestlandet, primært sett basert på metallforedling. I motsetning til de fleste rogalandskommunene, er ikke Sauda preget av jordbruk. I 2010 fikk 82 jordbrukere statlig tilskudd. Til sammenligning fikk 77 jordbrukere i Stavanger, som er en arealmessig langt mindre og tettere befolket kommune, tilskudd. I 1998 fikk Sauda bystatus, etter et kommunevedtak. Største tettsted i kommunen er Sauda med innbyggere per 1. januar, som inkluderer stedet Saudasjøen. Øvrige tettbebygde steder er Svandalen og Hellandsbygda. Saudas befolkning er konsentrert rundt tettstedet i enden av fjorden, som har en bymessig infrastruktur. Sentrum, Fløgstad og Åbøbyen har gateløp som er lagt opp av byplanleggere. Geografi. Landskapet i Sauda er preget av fjord og fjell. Byen nederst til venstre. Kommunen ligger i den nordligste delen av Rogaland, og har et typisk innlandsklima i motsetning til kystklimaet som er vanlig i resten fylket. Bratte fjellvegger ender i bunnen av en fjordarmen som ble dannet mot slutten av den siste istiden. På det meste ned til 400 muh. Kommunen består av øde fjellandskap og høye fjelltopper som går opp til 1602 moh (Kyrkjenuten). Høyfjellet består av vidder, med et mangfoldig dyreliv som elg, reinsdyr, jerv og bjørn. Viddene brukes som jaktområder om sommeren. Klima. Sauda bærer preg av typisk vestlandsklima, men med mer markante skiller mellom årstidene. Høst og vinter gir nedbørsmengder over landsnormalen, mens vår og sommer kan være varm og tørr. Kommunen er utsatt for mye vind fra sør-vest, som ledes av fjorden som en trakt mot dalførene nord i kommunen. Den vestlige delen av kommunen rammes ofte av mindre og noen ganger større jordskjelv, med episentre fra Sauda- og Etne-fjellene til Stord. Den høyeste temperaturen målt i Sauda siden målingene startet i 1928 var 32,7 °C den 27. juni 1988. Året før ble kulderekorden satt den 11. januar 1987 med -24,8 °C Formasjon av landskapet. Åbødalen, fjellandskap nord for byen. Isen som gled nedover fra Saudafjellene under siste istid kolliderte med en møtende isbre fra Suldalsheiene som dannet Hylsfjorden. Det resulterte i at enden av Saudafjorden møter Sandsfjorden som består av trange og kurvede sund (kalt «Pølsesvingene» på folkemunne). De trange sundene gjør det vanskelig for lasteskip over 65 000 tonn å anløpe havnen i Sauda, og var hovedårsaken til at tyskerne planla å bygge en kanal mellom Saudafjorden og Vindafjorden over Ropeidhalvøya under andre verdenskrig. I fjordenden er landskapet flatt, og går i platåer oppover to daler. Platåene er også dannet av isbreer fra den siste istiden for ca. 10 000 år siden. Nordelva og Storelva renner ut i fjorden fra nord-øst og nord-vest, og har gjennom tusenvis av år dannet et delta som på tradisjonelt norsk kalles for «øyr». Dette har gitt navn til sentrumsområdet, som kalles "Øyra". Berggrunnens bestanddeler. Berggrunnen er sammensatt av tre hovedgrupper bergarter. Tredelingen i grunnen kommer flere steder frem som en tredeling av landskapet. Nederst ligger grunnfjellbergartene som er gneis og granitt. Frem til for 600–700 millioner år siden ble disse bergartene slitt ned til en jevn landoverflate. For om lag 600 millioner år siden ble det flate landskapet oversvømmet av havet og det ble avsatt sedimentære bergarter som sandstein og leire og enkelte steder vulkanske bergarter. Sedimentene er nå delvis omvandlede leirskifere, fyllitt. Over fyllittformasjonen ligger gamle bergarter som for det meste er gneiser som ble kilt over leirskiferne i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen for om lag 400 millioner år siden. Kommunen er fattig på løsmasser. Under marin grense, det vil si om lag 200 moh., er det enkelte deltaavsetninger. På det største ligger Sauda sentrum. Dette deltaet strekker seg fra "Lona" («Verdens Ende» på folkemunne) og ned til fjorden – en strekning på om lag 4,5 km. Vegetasjon. Variasjon i berggrunnen gir også variasjon i vegetasjonen. Den klare tredelingen i berggrunnen finner en igjen i vegetasjonen alt etter om den vokser i grunnfjell-, fyllitt- eller skyvedekkesonen. Vegetasjonen veksler derfor mellom rike og fattige vegetasjonstyper. Dette er godt synlig flere steder i kommunen. Høyfjellet i kommunen er karrig, med lite vegetasjon. Skog dominer landksapet med mye furu langs fjord- og dalsidene, men også med en del bjørk. Det er flere lokaliteter av edelløvskog der denne har fått anledning til å utvikle seg. Samfunn. Panoramautsikt over det nederste trekket i "Sauda Skisenter", "Saudasjøen", båthavna og "Sauda" sentrum. Folketallsutviklingen har vært negativ siden toppen i 1962 med 6 283 innbyggere. Siden starten av 2000-tallet har folketallet sunket kraftig, med et par oppganger mot slutten av tiårett. Av kommunens totale areal på 546 km², er 89 % av befolkningen konsentrert innenfor et byområde innerst i fjordenden på 4,54 km². Den overveiende delen av befolkningen bor i byen Sauda (4 290 innbyggere), som består av de to sammenvokste tettstedene Sauda og Saudasjøen. Sauda er delt opp i de fire bydelene Fløgstad, Åbøbyen, Austareim og Børkjeland, mens tettstedet Saudasjøen regnes som én bydel. Utvikling i folketallet siste 200 år. På 1800-tallet steg befolkningen betraktelig, men sank mot slutten av samme århundre og frem mot 1915. Fødselsoverskuddet lå i gjennomsnitt på 80 personer i året, men fraflyttning til de større byene var markant. Særlig utvandret mange til Amerika, på det meste 41 mennesker på ett eneste år. Mange av disse kom tilbake senere, etter å ha tjent penger i USA. Mange ble værende der i en syvårsperiode for å tjene penger slik at de kunne kjøpe seg en gård hjemme i Sauda. Etter industrialiseringen i 1915 var befolkningsveksten enorm, og Sauda trakk mange innflyttere fra nabobygder og også storbyer som Haugesund og Stavanger. Denne veksten fortsatte frem til 1960-årene, da effektivisering av industrien tok til. Navnet. Kommunenavnet «Sauda», uttalt "sau`a" og normert også "sau`da", har opphav i gårdsnavnet, og det gamle kirkestedet, «Sauda», som antas å stamme fra gammelnorsk "Sauðar". Dette er flertall av hankjønnsordet "sauðr", som igjen er dannet av ordet "sjóða" med betydningen «koke» eller «fosse». Eldre skrivemåter av stedsnavnet har blant annet vært "Saudar" (1467), "Sowde" (ca. 1533), "Seuffde" (1602), "Søuffde" (1606 og 1610), "Søffde" (1661), "Søfde" (1723), "Saude" og "Saua". Bygden har også blitt kalt "sau`sokken", skrevet "Sauda sókn" (1494) og "Søu Sokn" (ca. 1575). En person fra Sauda kalles en «saudabu». I 1864 ble Sauda kirke flyttet fra det opprinnelige Sauda til dagens plass på Fløgstad. Navnet på kirken, og dermed også bygdenavnet, ble beholdt etter flyttingen. Gården har også gitt navn til Saudafjorden og Saudasjøen. Dialekten. a>, musiker fra Sauda som synger på Sauda-dialekt. Saudadialekten, også kalt "Sausisk", skiller seg ut i forhold til andre vestlandsdialekter. I dialekten praktisert av enkelte grupper brukes det en del ord fra Østlandet, blandet med Stavanger-dialekten. Dialekten har fått et særegent preg i forhold til nabokummunene. Den har delt seg i to forskjellige grener gjennom siste hundre år, henholdsvis den nye østlandsdialekten og den gamle haugalandsdialekten. Dette må ikke forveksles med penttalende borgere som i Bergen og Stavanger, da bokmålsdialekten i Sauda er en naturlig språkevolusjon påvirket av «smeltedigelfenomenet» kontra kunstige borgermål i storbyene. Den unge bygenerasjonen i Sauda sier ofte «ikke» istedenfor «ikkje» Årsaken til disse spesielle dialektformene i Sauda kan skyldes den massive innflyttingen fra Norge og Sverige på kort tid, og man har sett det samme skje i Årdal og Odda. Den gamle dialekten brukes av mennesker som har lange røtter i Sauda, gjerne mer enn 4 generasjoner tilbake, mens den nye dialekten høres igjen hos etterkommerne av innflyttere. Man fikk en smeltedigel av dialekter som relativt raskt blandet seg inn med den lokale dialekten. Enkelte saudabuer snakker rent bokmål, et fenomen som først oppsto i en gate i Åbøbyen og som senere spredte seg. Ren bokmålstale er i dag utdøende blant lokalbefolkingen. Infrastruktur. Sentrum består av murbygninger og trehus, mens tettstedet generelt sett består av trehus og lavblokker i boligområder samt fire industriområder og noe spredt småindustri. 90 % av kommunens befolkning bor i tettsted, og det ligger få hus utenfor byen. Halvveis til Røldal, ca 400 moh, ligger Hellandsbygda. Dette er en liten bygd som ligger ved enden av et fjellvann, og tettstedet består av et fåtall bolighus, en liten skole, et kapell og et kraftverk. Et par kilometer vest for Saudasjøen ligger Svandalen, hvor det finnes gårdsbruk, bolig- og hyttefelt. Hovedsakelig drives det med småfehold i dette området. Hytteutbygging startet på 2000-tallet, og i Svandalen var det ca. 300 hytter i april 2007. Sauda kommune har ikke innført boplikt, hvilket fører til at mange av tettstedets hus brukes som ferieboliger. a> med låta «Siste dans på Folkets Hus». Sauda er delt opp i delområdene Saudasjøen, Fløgstad, Åbø, Austareim og Børkjeland. Sauda sentrum, som fra gammelt av gikk under navnet "Øyra", går under Fløgstad. Navnet Øyra brukes også i dag av enkelte butikker i sentrum, som «Øyra bakeri». Sentrum ligger innenfor den gamle bygrensen som strekker seg fra "Saudasjøveien" i vest, oppover «Kyrkjegata» i nord, langs "Fløgstadveien" østover mot "Skulegata" og ned langs "Rådhusgata" hvor grensen igjen møter Saudasjøveien. Selve sentrum – hvor handelsstanden holder til – består av Rådhusgata, Skulegata, "Torggata", "Mogata" og "Brugata" samt "Rådhusplassen". I tillegg er det eget sentrum i Saudasjøen, et område som er svekket de senere år til fordel for de store kjedebutikkene i Sauda. Tjenester. Tettstedet Sauda har tre barneskoler, en ungdomsskole (Sauda ungdomsskole) og to av de tre avdelingene som ligger under Sauda Videregående Skole. Sauda lensmannsdistrikt dekker kommunene Sauda og Suldal, med hovedkontor i Sauda sentrum. Det er én brannstasjon og ett sykehus på stedet, i tillegg til smelteverkets egen utrykningsstasjon. Sauda hørte tidligere til Ryfylke tingrett, men ble flyttet til Karmsund tingrett (som senere er blitt Haugaland tingrett) da Ryfylke ble nedlagt 30. juni 2007. Når tingretten holder hovedforhandling i Sauda skjer det i Rådhuset. Sauda fungerer som offentlig tjenestesenter for Indre Ryfylke, og har en godt utviklet helsetjeneste innenfor akutt beredskap, kirurgi og eldreomsorg. I tidligere Sauda Sykehus' lokaler ligger Fylkessjukehuset i Haugesund avdeling Sauda. Krisesenter for kvinner i Ryfylke, barnevern og boligkomplekser for vanskeligstilte/utviklingshemmede er andre tjenestene kommunen kan tilby. Religion. Sauda sokn ligger i "Nordre Ryfylke prosti" som omfatter innbyggerne i Vindafjord, Sauda og Suldal, under Stavanger bispedømme. Soknet omfatter Sauda kirke, Saudasjøen kapell (arbeidskirke), Solbrekk kapell og Hellandsbygd kapell. Før norske prestegjeld ble utfaset var Sauda sokn en del av "Sand prestegjeld" før et eget prestegjeld, Sauda prestegjeld, ble dannet. Av prostiets 6 sokn, er kun ett i Sauda som dekker området innenfor kommunegrensen. Soknet har en sokneprest, en prest og en prost. En og samme person har oppgaver både som prest og prost. I kommunen er det to bedehus som henholdsvis driftes av de frivillige kristne organisasjonene "Pinsemenigheten Salem" og "St. Josephs Menighet". Frelsesarmeen har møtelokale og driver veldedig arbeid i byen. Frimurerlosjen, under dekknavnet "Skaulen", og den kvinnelige "Rebekkalosjen" er andre eksempler på kristne organiseringer i kommunen. Samferdsel. Det er to innfartsveier til stedet, Riksvei 520 fra E134 i Vindafjord, og fjellovergangen fra E134 i Odda via Røldal. Sistnevnte er vinterstengt. Det er bussforbindelser til Haugesund, Leirvik, Odda, Bergen og Oslo via Ølen. Sjøveien går det en hurtigbåtrute med tre daglige avganger til Stavanger, kalt Sand-Sauda-ruten. Mye av næringen i Sauda er avhengig av sjøtransport, og det er daglige anløp av container-båter og lasteskip i den indre havna og på industrikaien i Saudasjøen. Politikk. Sauda er, som andre typiske industristeder, preget av å være en AP-styrt kommune, et parti som ved hvert kommune- og stortingsvalg har fått over halvparten av innbyggernes stemmer. Andre partier som stiller til valg i kommunen er: SV, Venstre, SP, Høyre, FRP og KRF. Næringsliv. Skipene ligger ved importkaien til Eramet Norways havnebasseng. Næringsvirksomhet i Sauda er fordelt på tre hovedområder: metallurgisk industri, kraftproduksjon og annen materialproduksjon som trevirke og glass. Hovedsentral for Statkraft region sør, er lokalisert på Vangsnes utenfor Sauda sentrum. Herfra styres alle Statkrafts kraftverk på sørvestlandet. Kraftverket Sauda II bygges i 2006–2007 om til Dalvatn kraftverk, og to nye kraftverk er under bygging. Elkem Saudefaldene fikk tillatelse fra staten til å bygge ut vannkraftanleggene i Sauda. Søknaden som lå inne til høring la til grunn en utbygging og oppgradering av eksisterende anlegg tilsvarende 800 GWh mer i årlig produksjon, men staten fattet vedtak om 489 GWh. Sauda Smelteverk er kommunens nest største arbeidsgiver – bare kommunen har flere ansatte. Smelteverket drives av firmaet Eramet (børsnotert i Frankrike). I Saudasjøen finner man en rekke små og store bedrifter fordelt på to industriområder. Saint Gobain Bøckman as, avdeling Sauda, som produserer vindusruter og skuddsikre glass, er den største. I og rundt tettstedet Sauda ligger det en rekke industriområder, hvor det største er Sauda Næringspark. Annen næringsvirksomhet i Sauda er møbel-, treforedlings-, mekanisk- og tjenesteytende industri samt produksjon av elektrisk kraft. Drift av butikker/forretninger i Sauda sentrum, har foregått siden 1800-tallet. Historie. Saudas historie går tilbake til slutten av siste istid da de første menneskene vandret opp til Skandinavia og bosatte seg i sørlige deler av Norge. Funn viser aktivitet i Sauda fra vikingtiden og middelalderen, med produksjon og eksport av tømmer som en viktig handelsperiode for utvikling av lokalsamfunnet frem til slutten av 1700-tallet, gruvedrift på 1800-tallet og industrialiseringen og det store hamskiftet på 1900-tallet som skapte dagens bysamfunn. Første bosetning. Det er gjort arkeologiske funn i Saudasjøen som viser at området har vært bosatt siden den siste istiden. Et kjent problem for lokalhistorikerne er å finne dokumentasjon på mye av det som hendte i Sauda før det store hamskiftet, og det skyldes industrialiseringens betydning for samfunnet som overskygger det gamle bondesamfunnet. Jordbruk og gruvedrift. Etter middelalderen startet blomstringen i Sauda, som eller i landet. Langs fjorden ble det oppført sagbruk som hentet drivkraften av fossekraft, noe som var typisk for småsteder langs vestlandsfjorder. Storproduksjon av tømmer ble satt igang, og seilskip fra andre steder i verden seilet inn fjorden for å hente varer. Våren 2005 ble en gammel og nedsunket kai oppdaget under vann like ved Sagfossen i Sønnahavn. Ved siden av kaien lå en stor haug med ballaststein som skipene hadde kvittet seg med. Sauda ble skilt ut fra Suldal kommune i 1842, og fikk først navnet "Saude" i en tid hvor stedsnavn i Norge ble «forfinet». Kommunestyret byttet senere navnet til Sauda. På 1800-tallet startet et lite eventyr med gruvedrift i Allmannajuvet. Der ble det tatt ut sink mellom 1881 og 1899. På den smale gruveveien ble malmen fraktet ned til Sauda, hvor produktene ble skipet videre ut fjorden. Gruvedriften var starten på industrialiseringen som skulle forvandle den lille vestlandsbygden for alltid. I årevis har Sauda kommune arbeidet for å bringe nytt liv i det historiske gruvemiljøet. Allmannajuvet er nå velplassert i prosjektet «Norges Nasjonale Turistveier», og en del av de gamle bygningen som sto der skal gjenreises. Andre virksomheter som saudabuen drev med på denne tiden, var salg av isblokker som ble skåret ut av "Rødstjødna" på vinterstid og tidlig på våren. Den 3. desember 1900 ble det foretatt en omfattende folketelling i Norge. Denne tellingen viste at det bodde 1580 mennesker i Sauda, og disse var fordelt på fire hovedtyper hushold. Den første var "gårdsbrukshushold". Det vil si hushold der menneskene bodde og arbeidet på "matrikulert jord" på et gårdsbruk. I disse husholdningene fant man et ektepar med barn og gjerne noen tjenere. I Sauda var disse ekteparene som regel selveiende bønder. Den andre gruppen var "folkehushold". Det var små hushold hvor det ofte bare bodde en eller to personer som tidligere hadde drevet med jordbruk. Disse hadde gitt fra seg gården på visse grunnlag, og overlevde på ytelser fra den nye gårdeieren. Det kan kalles datidens form for pensjon. Den tredje gruppen var husmenn, en underklasse av samfunnet på den tiden. Dette var folk som fikk leie et lite stykke jord av en gårdbruker, og de levde av det stykket. Dette var fattige mennesker som måtte spe på med mye ekstraarbeid rundt om kring for å klare seg. Den fjerde og siste gruppen ble kalt "andre husholdninger". Dette var en forholdsvis stor gruppe som utgjorde nær 13 % av innbyggerne, noe høyere enn landsgjennomsnittet. De bodde i vanlige hus og tjente penger ved å jobbe for andre. Slik var samfunnet i Sauda før industrien gjorde sitt inntog i 1915, og det som i dag er sentrum besto den gangen for det meste av husmannslapper. Men allerede på 1800-tallet var det mange hotelleiere og handelsmenn som hadde etablert seg der. På det som i dag omtales som «smelteverksområdet» fantes det også etablerte kjøpmenn og gårdsbruk. Industrialiseringen. Den første fasen av utbyggingen på "Klubben". Tross både tømmer- og gruvedrift, startet ikke den virkelige industrialiseringen i Sauda før ut på 1900-tallet, da byggingen av Sauda Smelteverk tok til. Det var amerikanerne som så muligheten for å investere stort i Norge grunnet de enorme kraftresursene landet kunne by på. Den gang måtte prosessindustrien ligge nær kraftverkene, av den grunn at kraften smelteovnene brukte ikke kunne fraktes over for lang avstand uten store tap. Pengesterke og høytstående menn fra Stavanger besøkte bønder over hele kommunen og kjøpte opp fallrettigheten deres. Det er i etterkant hevdet at bøndene ble lurt, og at de skrev fra seg store verdier. De viktigste forhandlingene ble gjennomført i «Lensmann Tengesdals» hus i Toppadalen. Dette huset, som var av stor historisk verdi for lokalsamfunnet, ble revet av kommunen i 2005. I 1915 startet Union Carbide Corp. anleggsdrift på området som gikk under navnet "Klubben", like bortenfor "Øyra" (sentrum). I 1923 startet prøvedriften, og skeptiske tilskuere fra "Glanahaugen" ga uttrykk for sin tvil om hvorvidt dette ville lykkes. To lasteskip, henholdsvis med 1000 tonn malm fra en norsk gruve, og kull fra England, leverte de første råstoffene som behøvdes for å fyre opp «Ovn 2» og «Ovn 3». «Ovn 1» ble bygget ett år senere. I starten produserte ovnene ferrosilisium, og fabrikken hadde 80 ansatte. Etter kort tid i produksjon ble ovnene bygget om til å produsere ferromangan, for det var en legering som solgte bedre på det globale markedet. Antall ansatte økte betraktelig på få år, og en større kraftutbygging tok til for å kunne forsyne smelteverket med energi. I løpet av årene ble land fylt ut for å imøtekomme økt arealbehov, eksempelvis da «Sinterverket» (som skulle produsere sinter, en del av råstoffene som ble brukt i smelteprosessen) ble reist vest for ovnshallene. Sinterverket ble revet i 2007 for å gjøre plass til lagring av råstoffer, og dagens eiere kjøper sinter av utenlandske produsenter. Andre verdenskrig. a>. Kun en av de mange opprinnelige bygningene står igjen, mens nyere industribygninger idag dominerer området. Under andre verdenskrig bygget tyske Nordag, i regi av Hermann Göring, et stort aluminiumsverk i Saudasjøen. Produksjonen kom ikke igang før i 1945, like før krigen var over. Grunnet tyskernes aktiviteter i Sauda, Årdal og andre steder i Norge, fryktet saudabuen engelske bombefly. Nordaganleggene var taktiske mål i krigføringskampen mot nazistene. Da krigen var over, ble produksjonen flyttet til nordaganlegget i Årdal. Industribygningene og jernbanesporet mellom Sauda og Saudasjøen ble senere revet av Sauda kommune fordi det ikke var økonomisk forsvarlig å ha det stående. I Årdal investerte staten i anlegget tyskerne hadde bygget, og der fortsatte industrieventyret. Sauda gikk glipp av denne muligheten. Moderne industri. Det har vært 33 ovner i drift ved smelteverket gjennom årene, men i dag er det bare ovn 11 og 12 som er i drift. Ovn 11 ble bygget om fra å produsere ferrosilisium til ferromangan i 2004. Samme år ble den eldste ovnen som fortsatt var i drift, ovn 1, utfaset. Spor og ruiner av gamle åpne ovner er fortsatt å finne i det ene ovnshuset, men ingenting på området er vernet. Siden 2004 har Eramet Norway revet betydelige mengder av de gamle konstruksjonene som ikke er i bruk, eksempelvis kabelvognbanen som fraktet malm fra lossekaien til lagerstedene frem til 1992. Viktige spor fra norsk industrihistorie kan anses som tapt, men smelteverket har først og fremst utvikling og fremtidsplaner i tankene. Eramet Norway samarbeider tett med norske myndigheter, byene og lokalbefolkningen i Sauda og Porsgrunn. De har som mål å være en viktig og naturlig del av lokalsamfunnet. De er opptatt av å bidra til å bygge robuste industriregioner på Vestlandet ved å utvikle arenaer som bidrar til samfunnsbygging der de er etablert. Byutvikling. Sauda Smelteverk er Nord-Europas største smelteverk. Bildet er tatt i midtre del, sørvest for verket. Fremst i bildet er Haakonsgaten Åbøbyen. Demninger ble murt opp, rør ble lagt, tunneler og fjellhaller ble sprengt ut. Store industrihaller ble reist, og tettstedet utviklet seg i samme takt. I løpet av 1930-årene var Sauda blitt en by med alle tenkelige butikker og tjenester. Eierne av smelteverket lot det dryppe på lokalsamfunnet i form av at de bygde veier, bydeler og samfunnshus som «Sauda Klubb»(http://www.kulturscenen.net) og «Folkets Hus». "Sauda klubb" var funksjonærene på smelteverket sin egen storstue. Ble i 1999 solgt ut til privat eier. Bygget er laget som et stort teater/flerbrukssal med plass til 200 gjester. Huset er, som mange av husene i Åbøbyen,tegenet av arkitekten Gustav Helland. En byplanlegger fra Stavanger ble leid inn for å stikke opp ruter for nye gater, kloakkrør og strømstolper. Optimismen var stor, og ut i fra tegningene kan man se at kommunen forventet at Sauda skulle utvikle seg til en mye større by enn den faktisk ble. Blant annet var det tegnet inn en bred promenadegate fra sentrum til Fløgstad, noe som forble en drøm på papiret. På Folkets Hus i Skulegata, er det malt opp malerier på veggene av et Sauda med skyskrapere og storindustri som aldri så dagens lys. Men mange av gatene og bygningene ble oppført, og bygårder ble bygget inn i kvartalene. Teknisk etat ved kommunen jobber fortsatt ut i fra disse planene, og utviklingen av sentrumsplanet har ikke stagnert. Tvert imot er Sauda endret mer fra 1980 til 2008 en noen gang tidligere, et fellestrekk med mange steder i Rogaland. Nedgangstidene. Smelteverket i Sauda gikk derimot godt, og i 1960-årene var det over 1.300 ansatte der. Tettstedet nådde samtidig en befolkningstopp på ca. 6.700 innbyggere. Siden den tid har folketallet sunket, en kurve som over tid peker nedover. Kommuneøkonomien, som tidligere har gått i minus, har derimot steget betraktelig i verdi de siste årene. Potensialet for at Sauda vil få flere innbyggere de kommende årene er tilstede, og 2007 var et år med befolkningsøkning. Problemet for Sauda har ikke vært at folk flytter, slik det er naturlig å tro, men at flere mennesker dør enn det blir født. Kommunen har et negatvit fødseslunderskudd, og et positivt innflytningsoverskudd. I 2007 hadde kommunen 147 tilflyttere og 133 utflyttere. Kultur. a>. Byen kan skimtes i bakgrunnen midt i bildet. Et av "Wapz"-laga fra Sauda har vunnet NM. De kan dermed regne seg selv som Norges beste Cheerleadere. Sauda kommunestyre har vedtatt å arbeide ut fra en visjon om å bli nummer en på fritid hele året, og har blant annet Rogalands største skisenter (Sauda Skisenter), skytebane, langrennsarenaer, hoppbakker, crossbane, stadion med en grusbane og en gressbane, ballbinger, haller for fotball, håndball, turn og andre idrettsarrangementer, svømmehall og sommeråpent utebasseng. I første halvdel av 1900-tallet sto turn veldig sterkt i byen, og flere mesterskap ble arrangert på "Sauda Turnhall". På 1920-tallet kom hoppsporten til Sauda, og da fikk byen også sin første hoppbakke. I 1919 hoppet 16-åringen Reidar Carr 22 meter i Brattebakken, på samme tid som man hoppet 29 meter i Holmenkollen. Også tennissporten har stått sterkt i Sauda, og tettstedet har flere utendørs tennisbaner. I nyere tid har svømming, friidrett, cheerleading, fotball, håndball, innebandy og styrkeløft vært blant idrettene som har fostret topputøvere. Stedet har lange tradisjoner med sport gjennom to idrettslag, henholdsvis Sauda Idrettslag (SIL) og Ny-Von. Nihulls golfbane på Grønsdal i Saudasjøen. Kommunevåpen. Saudas kommunevåpen er på blå grunn, med tre hvite sikksakk-striper som indikerer et fossefall. Kommunen har lange tradisjoner med utnyttelse av kraft fra fosser og stryk i området, fra sagbruk og møller i middelalderen til moderne og kraftkrevende industri. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Rådhusplassen lokalisert foran Rådhuset i Sauda sentrum. Det er ikke tatt noen beslutninger fra kommunens side om hva som skal settes opp på tusenårsplassen, men den offisielle planen er å reise en 20 meter høy skulptur som skal symbolisere et fossefall i tråd med motivet på kommunevåpenet og den naturresursen som både har gitt navn på og liv til byen siden 1600-tallet. Sokndal. Sokndal er den sørligste kommunen i Rogaland og grenser mot Vest-Agder. Kommunen grenser i vest mot Eigersund, i nord og mot Lund kommune, i sørøst mot Flekkefjord. Administrasjonssenteret i Sokndal heter Hauge i Dalane, og Sogndalstrand regnes som en del av dette tettstedet. Sokndal kommune har fire store severdigheter: Sogndalstrand, Ruggesteinen, Blåfjellgruvene og Jøssingfjord. Sistnevnte er opphav til ordet Jøssing, som ble verdenskjent under andre verdenskrig. Sokndal kommune er Norges første medlem av Cittaslow. Hjørnesteinsbedriften er S, som henter ut titanmalm fra et dagbrudd på Hauge. Titan finnes i mineralet ilmenitt, og denne ilmenittforekomsten er blant de største i Europa. Malmen videreforedles ved "Kronos Titan" i Fredrikstad. Natur og geografi. Hele sørøstre Rogaland innenfor Dalane tilhører den 1 700 km² store Rogaland anortosittprovins, tidligere kjent som «Egersundfeltet». Dette er en magmatittisk formasjon av dypbergarter som også fortsetter utover i Nordsjøen i et tilsvarende stort område. De vanligste bergartene, er de lyse størkningsbergartene anortositt, gabbro-typene noritt og jotunitt, videre de økonomisk interessante apatitt, magnetitt og ilmenitt, samt dypbergarten mangeritt. Apatitt-feltene er rike på fosfor og kjennes på en ekstra frodig vegetasjon. Mot slutten av dannelsen av det svekonorvegiske grunnfjellskjoldet for 932 millioner år siden, steg masser fra mantelen opp fra inntil 8 km dybde. De eldre, svekonorvegiske gneis- og granittfeltene omkring anortosittformasjonen ble smeltet ned og omdannet under sterk varmepåvirkning til blant annet osumilitt i en 15-30 kilometer bred sone. Egersund-Ogna-anortositten omkring Egersund består mest av anortositt, og litt noritt i øst. I de mer østlige hovedkroppene med Helleren-anortositten og Åna-Sira-anortositten er forholdet omvendt – lys noritt dominerer over anortiositt. Den todelte Bjerkreim-Sokndal-intrusjonen i nordøst er den yngste, med lag av dypbergarter fra 1 – 7 km opprinnelig dybde, og forekomster av jotunitt, apatitt, magnetitt og ilmenitt (FeTiO3) både i den nordlige Bjerkreim-delen og den sørlige Sokndal-delen. I sistnevnte utvinner Titania AS ilmenitt til produksjon av titan (Ti). Gruvedriften i Rogaland antrosittprovins har røtter tilbake til 1700-tallet. De viktigste innsjøene i kommunen er Eiavatnet, Grøsfjellvatnet og Åna. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kultursenteret Hauge gamle skole. Hauge gamle skole ble realitet i 2000 og blir brukt av en rekke forskjellige lag og foreninger, med mange og varierte aktiviteter. Strand (kommune). Strand er en kommune i Ryfylke, Rogaland som grenser til Hjelmeland og Forsand. Over fjorden ligger Sandnes, Stavanger, Rennesøy og Finnøy. Kommunen kan skilte med to hovedsentre, Jørpeland, som er administrasjonssenter, og Tau. Jørpeland ble by i 1998, og har cirka 5 900 innbygere mens Tau har 2 700. Kommunen regnes ellers som et utkantstrøk. Sport. Det finnes tre idrettslag i Strand kommune. Disse tre lagene er Fiskå Idrettsforening (FIF) som trener på Fiskå, Midtbygden Idrettslag (MIL) som trener på Tau og IL Staal Jørpeland som hører til på Jørpeland. Jørpeland tilbyr også svømmetrening, og kommunen har egen karateklubb Skoler. Det er skoler flere plasser i kommunen. Både Jørpeland og Tau har egne barneskoler og ungdomsskoler. I tillegg kommer den videregående skolen på Tau, nemlig Strand videregående skole som kom i gang høsten 1969. Kulturskolen. Kulturskolen i Strand har undervisning både på Jørpeland, Tau og Fiskå. Her tilbys blant annet opplæring på piano, slagverk, gitar, sang, fløyte, fiolin, dans og egne opplegg for babyer. Verdt å nevne, er at tidligere Melodi Grand Prix-finalist Silje Vige er en av sanginstruktørene. Elver, fjorder, fjell og vann i Strand. Preikestolen er et populært turistmål i Ryfylke, men selv om Preikestolhytta og adkomstveien dit ligger i Strand kommune, så ligger selve Preikestolen i nabokommunen Forsand (man går til fots over kommunegrensa). På samme måte starter stien til Regnaknuten (fjelltopp i Hjelmeland kommune) i Strand kommune. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er en park som ligger på Jørpeland, i Grahamshagen. Parken skal knyttes sammen med en ny strandpromenade. Suldal. Suldal er en kommune i Ryfylke, nordøst i Rogaland. Den grenser i nord mot Sauda, Etne og Odda, i øst mot Vinje og Bykle, i sør mot Hjelmeland, og i vest mot Vindafjord. Over fjorden ligger Finnøy og Tysvær kommuner. Kommunen har 3 820 innbyggere, hvorav 1 174 bor i tettsteder. Den er med sine 1 736 km² den største kommunen i Rogaland sett i forhold til utstrekning, og landskapet strekker seg fra kyst- og fjordlandskap til dalfører, skoger og uberørte fjellområder. Suldal er en av de store kraftkommunene i Norge. Utbyggingene begynte på 1960-tallet da nedbørsfeltet til Suldalsvatnet ble gjenstand for omfattende regulering. Først kom Røldal-Suldal og senere Ulla-Førre. Omtrent 8 % av den samlete kraftproduksjonen i Norge foregår i kommunen, hvor Blåsjø er det største damanlegget. Reguleringen har ført til store inngrep i naturen, men også inntekter for kommunen. Den kjente Ungkarsfestivalen blir hvert år arrangert på Suldalsosen. Kommunesenteret Sand er et trafikknutepunkt, handels- og skolesenter. Suldal er også vertskommune for Topp Volley Norge og har som mål å utdanne topp volleyballspillere. Sauda vidaregåande skule avd. Sand har fostret mange volleyballtalenter opp gjennom årene. Tysvær. Tysvær er en kommune i Rogaland. Den grenser i nord mot Sveio og Vindafjord og i vest mot Karmøy og Haugesund. I Boknafjorden er det kort vei østover til Suldal kommune og sørover til Finnøy og Bokn. Det høyeste fjellet i kommunen er Lammenuten som er 631 meter over havet. Tysvær kommune ligger sentralt plassert på Haugalandet. Kommunesenteret Aksdal er bare 13 km sør-øst for Haugesund. Aksdal er et sentralt kommunikasjonsknutepunkt som knytter helårsveien E 134 over Haukeli til Oslo og E 39, kyststamveien mellom Stavanger og Bergen, sammen. Kommunen er kjent for sine mange fjorder som river opp landskapet og for sin naturprakt med mange idyller. Her finner du 220 km. med kystlinje med vekslende natur som svaberg, lyngheier, fjell og åser, dype fjorder og velholdt kulturlandskap. Det dårlige jordsmonnet i ytre deler av kommunen var en av grunnene til at den store utvandringen startet fra Tysvær, med Cleng Peerson som reiste til Amerika og fant nytt land. Det samme landskapet inspirerte og trollbandt en av våre største kunstmalere, Lars Hertervig. På den eneste øyen med fastboende, Borgøy, ble kunstmaleren født. Næringsliv. Statoil Kårstø er den største private bedriften i Tysvær med over 500 arbeidsplasser. Tysvær er også en stor landbrukskommune i Rogaland. Over 150 melkeprodusenter er hoveddelen av næringen, i tillegg er det mange gårder som driver med sauedrift. Det finnes over 330 gårder med et samlet jordbruksareal på cirka 50 000 dekar. Kommunens fødsel. Tysvær besto av flere småkommuner før de store kommunesammenslåingene 1. januar 1965. Førre ved Førresfjorden, Frakkagjerd, Aksdal, Gismarvik, Stegaberg og Høie låg i Avaldsnes kommune, som ble fordelt mellom Tysvær og Karmøy ved sammenslåingen omkring år 1965. Espevik, Muslandvåg, Hindervåg, Amdal og Nedstrand låg i Nedstrand (Nerstrand) kommune, som før omkring år 1881 bar navnet Hinderaa. Sjernarøy var før omkring år 1868 også en del av Hinderaa kommune. Straumen (Skjoldastraumen) ved Skjoldafjorden, Stakland, Grinde ved Grindefjorden, Våg og Sundfør lå i Skjold kommune, som ble oppløst i 1964 og fordelt mellom Vindafjord, Nedstrand og gamle Tysvær kommune, som besto av Førland, Tysværvåg, Slåttevik, Falkeid, Kårstø ved Boknafjorden og Hervik ved Hervikfjorden. Gamle Tysvær oppsto omkring år 1849 da det ble skilt ut fra Skjold kommune, som da var mye større. I dag er Tysvær en selvstendig kommune, som trekker sterkt mot Haugesund. Selv om Tysvær er blant regionens minst befolkede kommuner, er kommunen rik på industri, som f.eks Kårstø. Dette gjør kommunen til regionens rikeste kommune i forhold til befolkningen Utsira. Utsira er en øy og en kommune i Rogaland. Den ligger ute i Nordsjøen, utenfor Karmøy, 18 km vest for Haugesund. Kommunen er Norges minste målt i folketall, og nest minste i areal (etter Kvitsøy). Samferdsel. Det går båt til øya fra fastlandet, denne turen tar litt over en time. Det er to fergeleier på øya; Sørevågen på sørsiden og Nordevågen i nord. Mellom fergeleiene går Fylkesvei 911, som er 2,9 km lang utenom fergestrekningen. Vind-hydrogenanlegg. I 2004 installerte Norsk Hydro en kombinert vindkraft- og hydrogenkraftstasjon på Utsira. Det er et fullskalaprosjekt for å oppnå selvforsyning for et fjerntliggende samfunn. I perioder der det er overskudd av energi, brukes overskuddsenergien til å generere hydrogen ved elektrolyse. Hydrogenet blir lagret og er tilgjengelig for å produsere strøm når det er lite vind. Anlegget består av to vindturbiner på 600 kW hver. De ti nærmeste husstander på Austrheim får elektrisk kraft levert fra vind eller hydrogen avhengig av værforhold. Overskuddskraft går inn på nett til Haugaland Kraft. Fugl. Utsira er kjent som det mest attraktive fuglestedet i Norge med lang ornitologisk historie fra James Lawrence Chaworth-Musters Hans Thomas Lange Schaanning Anders Bernhoft-Osa og Viggo Ree. Det har blitt registrert 319 forskjellige fuglearter, hvorav 23 utgjør førstegangsfunn for Norge. Utsira Fuglestasjon har siden stiftelsen i 1992 arrangert Bombeuka på Utsira. Utsira fyr. På Utsira ligger Norges høyest beliggende fyrlys på hele 78,2 meter over havet Strålene fra fyret når over høyeste punkt ved Araseto på Utsira som ligger 70,7 meter over havet. Utsira kirke. Kirken på Utsira er fra 1785. Det er også funnet at det har vært bosetninger på Utsira i steinalderen. Vindafjord. Vindafjord er en kommune på halvøya Haugalandet, nord i Rogaland fylke. Den grenser i sørvest mot Tysvær, i sørøst mot Suldal og i øst mot Etne i Hordaland. Fra sjøsiden grenser Vindafjord mot Sveio i vest, Stord i nordvest og Kvinnherad i nordøst, alle tre kommuner i Hordaland. Kommunen har fått sitt navn fra Vindafjorden, fjorden som danner den sørlige grensen mot Suldal. Historie. Fra 1. januar 2006 ble de to tidligere kommunene Vindafjord og Ølen slått sammen til nye Vindafjord kommune. Folkeavstemning om sammenslåing ble gjennomført 17. februar 2003, med positivt flertall i begge kommuner, mens ekstraordinært valg til nytt kommunestyre ble avholdt i forbindelse med stortingsvalget i 2005. Ølen hørte tidligere til Hordaland fylke, men ble innlemmet i Rogaland fra 2002. Vindafjord kommune ble første gang opprettet som egen kommune 1. januar 1965 da tidligere Sandeid kommune med 876 innbyggere ble slått sammen med det meste av Vats og Vikedal kommuner med hhv. 1 128 og 978 innbyggere, skolekretsene Liarheim og Langeland i Skjold kommune med 1 262 innbyggere, og området nord for Vindafjorden i Imsland kommune med 372 innbyggere. (Imsland og Sandeid hadde tidligere vært del av Vikedal formannskapsdistrikt, men ble skilt ut som egne kommuner i 1923.) Ølen kommune ble opprettet som selvstendig kommune med 1 715 innbyggere ved deling av tidligere Fjelberg kommune 1. januar 1916. 1. januar 1964 ble kretsene Veastad, Vik og Aarvik med 578 innbyggere fra tidligere Vikebygd kommune innlemmet i Ølen kommune. Ølen fikk da et samlet innbyggertall på 2 727. Da Ølen og Vindafjord skulle slå seg sammen ble det en diskusjon rundt navn på den nye kommunen, lokalisering av sentrumsfunksjoner og kommunevåpen. Kompromisset ble at Ølen fikk sentrumsfunksjonene, mens Vindafjord beholdt navnet. Kommunevåpenet er en videreføring av det tidligere kommunevåpenet til Ølen (grønt og sølv), men i Vindafjord sine farger (rødt og sølv). Kommunevåpenet er designet/tegnet av Espen Skålnes fra Ølensvåg. Geografi. Vindafjord kommune har 8 343 innbyggere og et flateinnhold på 628 km². Kommuneadministrasjonen ligger i Ølensjøen. Kommunen har et svært sammensatt næringsliv, hovedsakelig basert på industri, landbruk og tjenesteytende næring. I Ølensjøen ligger kommunesenteret og kommuneadministrasjonen. Der ligger Ølen videregående skole, bibliotek, idrettshall, svømmehall og landets største privateide slakteri, Fatland Slakteri. I Ølensjøen ble det for et par år siden satt opp et lite kjøpesenter som blant annet inneholder apotek og postkontor for kommunene Etne og Vindafjord. De to kommunene Etne og Vindafjord har også felles lensmannsdistrikt med kontor i Ølensjøen. Regionsenteret Ølensjøen har en rik og mangfoldig flora av butikker med blant annet et stort møbelsenter, mange klesforetninger, urmaker og flere frisørsalonger. Det største industriområdet i kommunen, målt i antall virksomheter, er uten tvil i bygda Ølensvåg. Bedriftene Westcon, Ølen Betong, Omega, Sandfrakt, Granberg Garveri og Berge Sag & Trelast er lokalisert her. Oljevirksomheten har de siste årene også satt sitt preg på Ølensvåg, hvor oljeplattformer ofte er inne for service og overhaling. I Ølensvåg ligger også Lundeneset vidaregåande skole, en privat internatskole som Norsk Luthersk Misjonssamband eier. På Bjoa (Innbjoa og Utbjoa) ligger de største delene av kommunens kulturminner, med både helleristninger og en gammel kolerakirkegård. De siste årene er disse blitt godt tilrettelagt for besøk. Fra Utbjoa var det tidligere ferjeforbindelse til Stord. Dette ble nedlagt da Trekantsambandet, mellom Stord, Bømlo og Sveio, ble åpnet. Nå er det kun ferjeforbindelse til Fjelbergøyene og Halsnøy i Kvinnherad kommune. Bjoa har de siste årene opplevd en positiv vekst etter et arbeid bygdeutviklingslaget har satt i gang. I Vikebygd ligger Dommersnes industriområde, stedet hvor verneveggen til Ekofisktanken i Nordsjøen ble bygget på slutten av 1980-tallet. I dag er det lite aktivitet i denne delen av kommunen. Romsaøyene nord i kommunen består av 3 store og 6 mindre øyer i Bjoafjorden. Her har det bodd folk i minst 2000 år. Det er i dag ikke lenger noen fastboende på øyene. Nå er det i stedet båtfolket som gjør nytte og glede av de lune og fine havnene. Romsa har den største fredede kristornskogen i landet. Ellers har Romsa en stor barskog, fine områder for både bading og for bærplukking, merkede turstier til fraflyttede hus og gårdstun, og svært gode kaianlegg som de lokale båtlagene og friluftsråd har satt i stand. I Sandeid ligger en gammel militærleir som nå blir brukt til fengsel (arbeidsleir), med åpen soning. I Vats er et av de to sykehjemmene i kommunen lokalisert, og bygdene har i tillegg litt industri lokalisert til området på Raunes I Åmsosen er Hatteland Display lokalisert. Ølensjøen er det sentrale tettstedet med i overkant av 1 600 innbyggere. Topp fem høyeste fjell i Vindafjord kommune. Alle de høyeste toppene ligger i indre del av kommunen, i gamle Vikedal og Imsland kommuner. Politikk. Av kommunestyrets representanter er ni representanter valgt til formannskapet og de restende representantene valgt til tre saksforberedende utvalg (åtte representanter pr utvalg). Ordfører Arne Bergsvåg (Sp) ble i 2005 valgt til første ordfører i nye Vindafjord kommune, i direktevalg for toårsperioden 2005–2007. Ordfører Bergsvåg var tidligere ordfører i Ølen kommune og har vært leder i felleskomiteen for kommunesammenslutning mellom Ølen og Vindafjord kommuner. Den tidligere prosjektlederen for sammenslutningsprosjektet er ansatt som rådmann i kommunen. Tusenårssted. Tidligere Vindafjord kommunes tusenårssted er et parkanlegg med skulptur og amfi ved rådhuset på Sandeid (nå kommunehus). Tidligere Ølen kommunens tusenårssted er parken «Joa-Kari» i sentrum av Ølen. Navnet er etter ei kone som bodde der i eldre tider. Den nye kommunen har valgt Ølen kommunes tusenårssted i Ølen som den nye kommunens tusenårssted. Ølen. Ølen er et tettsted og tidligere kommune i Rogaland og Hordaland. Fra 1. januar 2006 gikk den sammen med tidligere Vindafjord kommune og dannet "nye Vindafjord" kommune. Tettstedet ligger på halvøya Haugalandet helt nord i Rogaland, og grenser mot Etne i øst. 1. januar 2002 ble Ølen kommune overført fra Hordaland til Rogaland. Det har vært gjennomført egne folkeavstemminger i kommunen om både fylkesskifte og kommunesammenslutning. Ølen (Ølensjøen) er nå kommunesenter i nye Vindafjord kommune. Historikk. Det opprinnelige bygdenavnet var Aalund (Ålund) og dette var i bruk frem til slutten av 1800-tallet. Navnet på tettstedet som en i dag ofte betegner som Ølensjøen stammer fra «Landhandlerstedet Aalundssøen». Like ovenfor Ølensjøen ligger bygdemuseet Nerheimstunet, på den gamle og sentrale gården Nerheim. Dette navnet ble skrevet som Niarðhæim i 1326 og kommer av guden Njord fra norrøn mytologi. Sannsynligvis var det her et gudehov til ære for Njord. Senere kan det ha blitt vigslet til kirkested. Kirken stod hvertfall her i den første kristne tiden og frem til 1874. Da den nye kirken ble bygget i 1874 ble denne plassert lenger nede ved sjøen, blant annet for at den ikke skulle stå så værhardt til, og for å være lettere tilgjengelig for de som kom sjøveien. Ølen ble opprettet som selvstendig kommune med 1 715 innbyggere ved deling av tidligere Fjelberg kommune 1. januar 1916. 1. januar 1964 ble kretsene Veastad, Vik og Aarvik med 578 innbyggere fra tidligere Vikebygd kommune innlemmet i Ølen kommune. Ølen fikk da et samlet innbyggertall på 2 727. Geografi. Ølen kommune var 184 km², og regionsenter for indre deler av Haugalandshalvøyen. Kommunen har hatt et svært variert og sammensatt næringsliv, hovedsakelig basert på landbruk, industri og tjenesteytende næring. Kommunen hadde fire bygder, med Ølensjøen som det sentrale tettstedet med ca. 1 600 innbyggere. De andre tettstedene er bygdene Ølensvåg (800 innbyggere), Bjoa (500 innbyggere) og Vikebygd (550 innbyggere). I Ølensjøen har kommunesenteret og kommuneadministrasjonen vært lokalisert. Her ligger også Ølen videregående skole, idrettshall, svømmehall og landets største privateide slakteri, Fatland Slakteri. I Ølensjøen ble det også nylig satt opp et større kjøpesenter som blant annet inneholder bokhandel, apotek og vinmonopol. Postkontoret for for kommunene Ølen, Etne og Vindafjord var også lokalisert her, men det ble omgjort til post i butikk i 2010. Regionsenteret Ølensjøen har en rik og mangfoldig flora av butikker. Her finnes blant annet et stort møbelsenter, en håndfull klesforretninger, urmaker og flere frisørsalonger. Det største industriområdet, målt i antall virksomheter, er uten tvil i bygda Ølensvåg. Bedriftene Westcon, Ølen Betong, Omega AS, Sandfrakt, Granberg Garveri og Berge Sag & Trelast er lokalisert her. Oljevirksomheten har de siste årene også satt sitt preg på Ølensvåg, hvor oljeplattformer ofte er inne for service og overhaling. I Ølensvåg ligger også Lundeneset videregående skole, en privat internatskole som Norsk Luthersk Misjonssamband eier. På Bjoa (Innbjoa og Utbjoa) ligger de største delene av kommunens kulturminner, med både helleristninger og en gammel kolerakirkegård. De siste årene er disse blitt godt tilrettelagt for besøk. Fra Utbjoa var det tidligere ferjeforbindelse til Stord. Dette ble nedlagt da Trekantsambandet, mellom Stord, Bømlo og Sveio, ble åpnet. Nå er det kun ferjeforbindelse til Fjelbergøyene og Halsnøy i Kvinnherad kommune. I Vikebygd ligger Dommersnes industriområde, stedet hvor verneveggen til Ekofisktanken i Nordsjøen ble bygget på slutten av 1980-tallet. Vikebygd er i dag en skygge av seg selv. Romsaøyene nord i den tidligere kommunen består av tre store og seks mindre øyer i Bjoafjorden. Her har det bodd folk i minst 2000 år. Det er i dag ikke lenger noen fastboende på øyene. Nå er det i stedet båtfolket som har nytte og glede av de lune og fine havnene. Romsa har den største fredede kristtornskogen i landet. Ellers har Romsa en stor barskog, fine områder for både bading og for bærplukking, merkede turstier til fraflyttede hus og gårdstun, og svært gode kaianlegg som de lokale båtlagene og friluftsråd har satt i stand. Økland er den høyestliggende gården i Ølen. Den ligger ca 300 meter over havet i den sydøstre delen av tidligere Ølen kommune, ved den gamle fylkesgrensen mellom Hordaland og Rogaland. Gården har kommunal vei, Øklandsveien, som tar av fra riksveien mellom Sandeid og Ølen, ca 2,5 km sør for Ølensjøen. Men fortsatt eksisterer den tidligere mye brukte kjerreveien, over nabogarden Frøland, til Sandeid. Politikk. Kommunestyret i Ølen har hatt 21 representanter, siste periode var de fordelt på Senterpartiet (4), Vikebygd bygdeliste (4), Arbeiderpartiet (3), Fremskrittspartiet (3), Bjoa Bygdeliste (3), Høyre (3) og Kristelig Folkeparti (1). Opprinnelig hadde Høyre og KrF to representanter hver, men den ene representanten til KrF meldte overgang til Høyre. Formannskapet besto av syv representanter, hvorav fem valgt blant kommunestyrets medlemmer. Ordfører og varaordfører var i siste periode direktevalgte til formannskapet. Ordfører Arne Bergsvåg (Sp) ble i 2003 valgt til sin andre periode som ordfører, i direktevalg for toårsperioden 2003–2005 i listesamarbeid med Høyre og Kristelig Folkeparti. Peder O. Lothe (H) var varaordfører. Ordfører Bergsvåg ledet også felleskomiteen for kommunesammenslutning mellom Ølen og Vindafjord kommuner, med ordfører Reidar Håvås fra Vindafjord som nestleder. Det ble tilsatt en egen prosjektleder for sammenslutningsprosjektet, han overtok som rådmann i den nye kommunen fra 1. januar 2006. I forbindelse med stortingsvalget 2005 ble det arrangert felles kommunevalg for nye Vindafjord kommune, for toårsperioden 2005–2007. Det var samtidig direktevalg på ordfører til den nye kommunen, hvor 5 partier stilte med ordførerliste. Kandidatene til ordførervalget i den nye kommunen var daværende ordfører i Ølen, Arne Bergsvåg (Sp), daværende ordfører i Vindafjord, Reidar Håvås (Ap), Dagfinn Torstveit (H), Oddvar Haugland (KrF) og Terje Halleland (Frp). Ordfører Bergsvåg vant andre runde av ordførervalget, og ordfører Håvås ble i konstituerende kommunestyre valgt som ny varaordfører for Vindafjord kommune. Tusenårssted. Den tidligere kommunens tusenårssted er parken «Joa-Kari» i sentrum av Ølen. Navnet er etter ei kone som bodde der i eldre tider. «Joa-Kari» er også tusenårssted i nye Vindafjord kommune. Askvoll. Askvoll på begynnelsen av 1900-tallet Askvoll er en kommune i Sogn og Fjordane, og ligger ut mot Nordsjøen. Kommunen grenser mot Førde og Gaular i øst. Over fjorden i nord ligger Flora og Naustdal, og Fjaler i sør. Aurland. Aurland er en kommune i Sogn og Fjordane. Den ligger ved Sognefjordens sørlige fjordarmer Aurlandsfjorden og Nærøyfjorden. Kommunen grenser i nord til Vik, i nord og øst til Lærdal, i øst til Hol, i sør til Ulvik, og i vest til Voss. Utsyn over Aurlandsfjorden, Aurlandsvangen og Flåm Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er plassen hvor den gamle stavkirken sto, på Rygg. Dette ligger sentralt sentralt i Aurlandsvangen. Et sentralt landskapselement er i Aurlandsdalen er Aurlandselva som er en berømt sjøaureelv, spesielt pga stor gjennomsnittlig fangstvekt. Samferdsel. Stamvegen mellom Oslo og Bergen går gjennom kommunen. Verdens lengste vegtunnel Lærdalstunnelen ble åpnet av Kong Harald V 27. november 2000 og går mellom Aurland og Lærdal. Kjente aurlendinger. Nils Gregoriussen Tveranger (født 14. februar 1874 i Solund, død 13. juli 1953 i Aurland) var en skomaker i Aurland. Tidlig på 1900 tallet ankom han Aurland etter en reise til USA. Han kom hjem med kunnskap om hvordan en laget mokasiner, og startet med skoproduksjon på basis av den amerikanske modellen, som her hjemme går under navnet Aurlandsko. Tveranger hadde 15 mann i arbeid i verkstaden. På det meste ga produksjonen av den spesielle skoen arbeid til 90 personer i Aurland. Balestrand. Balestrand er en kommune i Sogn og Fjordane. Den ligger nord for den midtre delen av Sognefjorden. Den grenser i nord til Førde, i øst til Sogndal og Leikanger, i sør til Vik (sør for Sognefjorden), og i vest til Høyanger og Gaular. Tettstedet Balestrand er kommunens administrasjonssenter, og har innbyggere per 1. januar. Fra Balestrand kan du om sommeren ta ekspressbåten til Bergen m.m. Offentlige tilbud. I Balestrand er det en kino, Friberg Kino. Her finnes det en moderne kunstgressbane med flomlys. Sognefjord Akvarium viser livet i Sognefjorden. Idrett. Balestrand har eit herrelag i 4. divisjon, og andrelaget rykka i 2012 opp i 5. divisjon. Jentelaget vann i 2011 Norway Cup. Skoler. Skolene i kommunen heter Sagatun (sentrum), Nesse (Nessane) og Fjordtun. Sygna vidaregåande skule, som er en privat, kristen skole ligger også i kommunen. Den gamle kirken i Balestrand, St. Olafs kirke. Bilde tatt i sept. 2002 Næringsliv. For om lag 40 år siden var det brusfabrikk i Balestrand. Den ble etablert ved Skåsheimselva i bygget etter et nedlagt snekkerverksted som Alf Ålhus drev. Han overtok senere brusfabrikken og drev den en del år. Fabrikken produserte blant annet Asina, en brus som liknet Solo. Tusenårssted. Tusenårsstedet til kommunen er Balehaugen, hvor det en gang i tiden fantes flere vikinggraver. Statuen av Kong Bele er plassert på den ene haugen. Balehaugen er kommunens festplass og det blir brukt midler til oppgradering av området med beplanting, steinheller med mere. Kirker. Kirkene heter Tjugum (Dragsvik), St. Olafs kirke eller Engelskkyrkja(sentrum), Kvamsøy gamle kyrkje (Kvamsøy) og Sæle kyrkje (Sæle). Kuturarrangementer. Årlig arrangeres Balejazz, en jazz-festival som går over én helg i mai. Festivalen ble etablert i 1990. Bremanger. Bremanger er en kommune ute ved kysten i Sogn og Fjordane. Den grenser i øst til Gloppen og i sør til Flora. Nord for Nordfjord og Fåfjorden ligger Vågsøy og Eid kommune. Kommunesenter og største tettsted er Svelgen, mens tettstedet Bremanger har innbyggere per 1. januar. Bremanger er blant annet kjent for Hornelen, Nord-Europas høyeste sjøklippe og Vingenfeltet, et av Nord-Europas største helleristningsfelt. Kommunen var en del av Terra-skandalen fra 2007. Geografi. Bremanger kommune blir til vanlig delt inn i en indre og en ytre del. Den ytre delen består hovedsakelig av øyene Bremangerlandet og Frøya, mens den indre delen består av kommunens fastlandsområde. I dag er Bremangerlandet og resten av kommunen knyttet sammen via den undersjøiske Skatestraumtunnelen, til daglig kalt fastlandsforbindelsen. Bremanger kommune er delt mellom Nordfjord og Sunnfjord. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Gloføyke i Skatestraumen. I nyere tid er det funnet flere boplasser her, som vise rat sundet har vært et viktig senter i steinalderen. Funnene viser blant annet at folket som bodde her har hatt handelskontakt med områdene ved Østersjøen/Baltikum. Boplassen på Gloføyke ble derfor kommunens tusenårssted, og det er satt opp informasjonstavler her om om boplassane. Eid. Eid er en kommune i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Den grenser i nord til Vanylven og Volda, i øst til Hornindal og Stryn, i sør (sør for fjorden) til Gloppen og Bremanger, og i vest til Vågsøy. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er den gamle ekserserplassen på Nordfjordeid. I dagligtale kalles den «Plassen» eller «Malakoff». Delområder og grunnkretser. Eid er inndelt i 3 delområder og 24 grunnkretser. Frivillige organisasjoner. Eid er kjent som en kommune med sterkt frivillig engasjement. Dette er en drivkraft bak Malakoff Rockfestival og Opera Nordfjord. Fjaler. Fjaler er en kommune i Sogn og Fjordane, på sørsiden av Dalsfjorden. Kommunen grenser i øst mot Gaular, og i sør mot Høyanger og Hyllestad. Over fjorden ligger Solund i vest og Askvoll i nord. Næringsliv. I Fjaler kommune finner man RCNUWC (Red Cross Nordic United World College) med 200 elever fra 80 land, ett av verdens tretten UWC, nkd – Nordisk Kunstnarsenter Dalsåsen en institusjon under Nordisk Ministerråd som jobber med visuell kultur (samtidskunst, design og arkitektur), Åsnes Skifabrikk, Jarl Skofabrikk og Transplant drevet av Birgitta Ralston og Alexandre Bau. Kulturminner. Fjaler kommune er rik på kulturminner. Et eksempel på dette er bygda Tysselandet. Her ligger godset Lillingston heimen, gravstaden Fredensborg. Eksempel på klyngetun ligger i Tyssedalen. Tunet på Larsbakken er også et flott kulturminne. På Jensbua holder stiftelsen Jensbua til. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Tusenårsparken i Klokkargarden. Valget, som ble gjort av kommunestyret, ble gjort med utgangspunkt i de historieske bygningene Klokkargarden, det gamle kommunehuset, den gamle skolen og gamle Badet som ligger i sentrum av Dale. Tusenårsstedet er ment å være en park og et møtested for alle, en samlingsplass ved ulike arrangement og et utvidet skoleområdet. Med de historiske og verneverdige bygningene som ramme rundt parken, har kommunen fått frem satsingen på estetikk, arkitektur, bygningsmiljø og samspill mellom natur- og kulturlandskapskvaliteter. Klokkargarden eies av Jakob Sande stiftinga. Flora. Flora er den nest største kommunen i Sogn og Fjordane fylke når det gjelder folketall, men arealmessig ligger den på ellevteplass. Kommunen ligger helt ute ved kysten av fylket, og grenser i nord mot Bremanger og i øst mot Gloppen og Naustdal. Sør for Førdefjorden ligger Askvoll. Geografi. Flora er den nest folkerikeste kommunen i fylket, etter Førde. Kommunen strekker seg fra Ålfotbreen i øst til havet i vest. Her er en skjærgård med et mylder av små og store øyer og et innland med brusende elver, vakre fjelltopper og stille vann. Kommunen er et eldorado for naturopplevelser, båtliv, jakt og fiske. Byer. Byen Florø ble grunnlagt i 1860 på nordvestsiden av Brandsøya. Den vestre delen av øya, med byen inkludert, ble imidlertid på kunstig vis skilt fra den østre ved utgravingen av Kanalen allerede på 1800-tallet (1872–1873). De mest karakteristiske geografiske særtrekk vestenfor Kanalen er de to åsene; Store- og Lille-Åsen, samt to små innsjøer; Store- og Lillevannet. I dag ligger både åsene og sjøene så å si midt i byen, og utgjør et idyllisk rekreasjonsområde (herunder også Idrettsparken). Havna i Florø fikk et viktig løft allerede i 1895 da moloen fra fastlandet til Fugleskjæret ble utbygget. Havnebassenget ble dermed i stor utstrekning skjermet mot havets eksponering. Fjell. Alle de høyeste toppene reiser seg lengst nordøst i Flora kommune. Starter man i Sunndalen eller Grøndalen kan man i prinsippet følge høydedragene nordover til Blåbrebu. Deretter må turen gå vestover nord ved kommunegrensa, og komme ned igjen ved Norddal. Da har man fått med seg de 14 høyeste toppene. Lenger sør i kommunen ligger Håsteinsmassivet og Skålefjell. Disse danner slutten på et sammenhengende fjellområde som strekker seg helt fra Jotunheimen. Mindre men mye besøkte topper i kommunen: Hatlesetnipa, Strandanipa, Skålefjell, Brandsøyåsen. Kultur. Flora kommune fikk i 2006 tittelen "Internasjonal kommune" av Kommunenes Sentralforbund og Fredskorpset. Flora fikk tittelen for sitt brede internasjonale engasjement bl.a. i Nkhotakota, Malawi og Kelme i Litauen. Kronprins Haakon overrakte prisen til ordføreren 5. september i Flora samfunnshus under arrangementet "Der mennesker møtes". Kronprinsessen deltok også på arrangementet. Det brede engasjementet med Kelme og Nkhotakota involverer ikke bare kommunen som organisasjon, men også lag og institusjoner som Florø Rotary, elevrådet ved Flora videregående skole, flere FK-arbeidsplasser m.m. Rådmannen i kommunen, Fredrik W. Gulbranson har erfaring fra NORAD og er en drivkraft bak arbeidet. Næringsliv. I et halvt hundreår var det store skipsverftet bærebjelken i Flora-samfunnet. Fra midten av 1980-talet har Florø vært «oljebyen» med fylkets eneste oljebase. Florø by ble grunnlagt i 1860, og var senter for de eventyrlige sildefiskeriene. I de siste årene har Florø fått en sentral plass i norsk oppdrettsnæring. Bjørn Hollevik er leder av Flora Industri- og Næringsforening og er en markant person i den næringspolitiske debatten i Flora. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er det nye torget. Kommunen arrangerte først en markering 1. januar 2000 og hadde en ny stor torgfest med åpning av det nye torget 14. mai 2005. Torget er i bruk ved en rekke små og store arrangementer. Stakaldneset. Diabasgruvene er trolig Norges eldste industrisamfunn. På halvøya som stikker ut mellom Eikefjorden og Høydalsfjorden ligger Stakaldeneset. Du ser neset fra riksvei 5, like vest for Sundefjelltunnelen. Her oppdaget amatørarkeologen Svein Brandsøy i 1978 eit steinbrudd fra steinalderen. I ei dyp renne som går tvers over neset i 600 meters lengde, fant han rester etter gruvedrift på den grågrøne steinarten diabas, som ble benyttet til redskap av steinalderfolket. Både i selve gruva, ved stranda og i andre lokale verksteder m.a. i Brandsøy har en funnet mengder av steinavslag og rester etter vraka redskapsemner. Virksomheten har hatt stort omfang, og kan med rette kalles Norges første og avgjort lengstlevende industrisamfunn. Før dette funnet, regnet en med at bosetterne langs norskekysten fikk grønsteinsemnene sine bare fra et steinbrudd på Bømlo. Nå viste det seg at diabastypen fra bruddet på Stakaldeneset hadde vært i omsetning langs hele Vestlands- og Trøndelagskysten for 8-9000 år siden og fram til ca. 2000 år f.Kr. For at han oppdaget steinaldergruva fikk Svein Brandsøy Fylkeskulturprisen i 1985. Ausevika. Ausevika helleristningsfelt ligger på sydsiden av Høydalsfjorden. Førde. Førde er en bykommune i Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Det er den mest folkerike kommunen i fylket. Kommunen grenser i nord til Naustdal, i øst til Jølster, Sogndal og Balestrand, i sør til Gaular og i vest til Askvoll. Innbyggerne blir kalt "førdianere". Førde tok bystatus i 1997. Topografi. Førde er i likhet med andre kommuner i Sogn og Fjordane preget av fjell. Det høyeste punktet i kommunen ligger er Grovabreen 1636 moh. Førde har bebyggelse innerst langs Førdefjorden på begge sider av fjorden. Byen Førde ligger i enden av Førdefjorden og videre deler landskapet seg inn i mindre dalfører. Holsavatnet og Movatnet er vann i kommunen. Førde by er delt i to av elva Jølstra. Klima. Førde har et forholdsvis vått klima, med snø om vinteren og mye regn om sommeren. Temperaturnormaler (celsius), nedbør (mm) i Førde by. Bosetning. a> langs innerste deler av vannet. Befolkningsmønster. Førde har hatt kraftig befolkningsvekst de siste 40 årene. Etter at Førde i 1965 ble utpekt som vekstsenter ble det lagt ned store ressurser innen næringslivet. Befolkningen bor hovedsakelig i byen Førde og kommunen har hatt en eksplosiv vekst sett i forhold til andre kommuner i Sogn og Fjordane. Tettstedet Førde har innbyggere per 1. januar. Sunde er på vei til å vokse sammen med byen og utbygging på Vie har skapt etterspørsel etter boliger enda lenger borte fra bykjernen. Bydelene er sentrum, Haugum, Øyrane, Hafstad, Flatene, Halbrend, Slåttebakkane, Vie, Slåtten, Tefre og Bruland. Legekontor. Det er et legekontor ved Røde Kors-bygget i sentrum. Annen medisinsk hjelp kan mottas på Sentralsjukehuset. Sykehus. Sentralsjukehuset ligger på Vie og er fylkets største arbeidsplass. Sykehuset er av mange ansett som grunnen til Førdes store vekst i forhold til andre kommuner på 80-tallet Apotek. Det er apotek på Handelshuset i sentrum, et på Sentralsjukehuset og et apotek i Røde Kors-bygget. Sykehjem. Førde har et sykehjem i enden av Langebruvegen. Andre tjenester/etater. Lotteritilsynet etablerte seg i Førde 2001, og skal i 2011 flytte inn i nye lokaler i Storehagen. Fjordane tingrett har sine lokaler i Sentrum Sør. Samferdsel. Førde har et bra kollektivtilbud med bussruter som går Bergen-Trondheim, Førde-Oslo og ruter lokalt i Sogn og Fjordane. Førde-Florø går nesten en gang i timen. Firda Billag har hovedkontor i Førde. Det er 16 km til nærmeste flyplass, Førde Lufthamn Bringeland. Bussene går hovedsakelig fra Førde rutebilstasjon. Bybussen. Førde har tilgang til bybuss som går i skytteltrafikk fra Førde rutebilstasjon og ut til bydelene. I helgene går det òg nattbusser, ellers opphører rutene klokken 23 på hverdager. Næringsliv i Førde. Næringslivet i Førde er dominert av service- og handelsnæringer. Disse står for i overkant av 75 % av totalen. Sparebanken Sogn og Fjordane har hovedkontor i Førde i likhet med mange av fylkets bedrifter. Sentralsjukehuset er byens største arbeidsplass. Nynorsk mediesenter holder også til her. Kultur. Hver høst blir Førderevyen satt opp i Viking. Førderevyen er inne i det tolvte året med revyen Rombe-Feiden i 2006. Pianofestivalen i Førde startet i 2005, kunstnerisk leder siden starten er Elena Shalneva. Dialekt. I Førde snakkes det en form for Sunnfjordsdialekt. Dialekten i Førde kan oppfattes som litt "penere" i forhold til dialektene rundt Førde. I Førde rulles det hovedsakelig på r-en. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er et område i byparken, den tidligere fest- og utstillingsplassen. Området ligger i Sentrum og er avgrenset mot elven Jølstra i sør og Angedalsvegen i nord. Videre fra Tangen i vest og Laksen i øst. Inkludert i planområdet er plassering av en gangbru fra Langebruvegen til Tangen og over Jølstra. Tidligere ble området benyttet til idrettsbane og utstillingsplass for dyremønstringer, sirkus og tivoli. Det er utarbeidet et forprosjekt for utbedring av hele området, og tusenårsstedet skal markeres med en varde, bål-/grillplass og stenbenker. I tillegg skal det bygges en utescene med amfi. Ifølge kommunens fremdriftsplan skal utbygging av tusenårsstedet starte i 2007. Gaular. Gaular er en kommune i Sogn og Fjordane. Den grenser i nord til Askvoll og Førde, i øst til Balestrand, i sør til Høyanger, og i vest til Fjaler. 1. juli 2008 hadde Gaular 2 719 innbyggere, som bodde fordelt utover mesteparten av kommunen, men særlig konsentrert rundt de tre befolkningssentrumene i kommunen, Sande, Bygstad og Vikja i Viksdalen. Det at Gaular er en utpreget landbrukskommune gjør at befolkningen bor relativt spredt. Det er derfor mange små bygder i kommunen, og tilsammen vil mesteparten av befolkningen bo utenfor de tre største bygdene. Geografi/Natur. Gaular er kjennetegnet av et variert naturlandskap. Gaularvassdraget med alle sine fosser og stryk, innsjøer og brede elveløp, renner igjennom kommunen fra øst til vest. Rundt elven ligger grender og gårder, og et kupert fjellandskap. Siden landbruk er en så viktig næringsvei som det er i Gaular, preger dette landskapet i stor grad. Langs Gaula, hvor de fleste bor, er landskapet stort sett kulturlandskap. Det veksler mellom beitemark, jorder som blir brukt til å dyrke fôr til dyr og ett og annet plantefelt. Bebyggelsen er spredt, noe som gjør at kommunen fremstår «landlig», uten urbane områder. Fjell. Kommunen har mange fjell, de høyeste er Skarfjellet og Geitebotsfjellet i Viksdalen. Begge fjellene er 1 354 moh. De mest kjente fjellene i Gaular er Kvamshesten (eller "Storehesten" som den også blir kalt.) på 1 209 meter og fjellområdet Gaularfjell. Kvamshesten ligger i Bygstad, mens Gaularfjellet ligger i området som grenser mot Balestrand og Førde. Gaularfjellet er et mye brukt tur- og hytteområde. Et annet tur- og hytteområde er Langeland som ligger i fjellområdet mellom Sande og Førde. I dette fjellområdet ligger bygden Skilbrei, flyplassen Førde lufthavn Bringeland, og fjellet Kvamshesten. Gaularvassdraget. Gaular er kjent for Gaularvassdraget, eller Gaula som hovedelven heter, med alle sine fosser, det er også mange større og mindre innsjøer i kommunen. De største er Haukedalsvatnet, Viksdalsvatnet og Hestadfjorden. Fossene i Gaular er av varemerkene til kommunen. Kommunen markedsfører seg selv som «Fosselandet» på grunn av de 28 fossene som er i kommunen. De mange, og ofte spektakulære, fossene har blitt gjort mer tilgjenglige for turister gjennom etableringen av den såkalte Fossestien, en 22 kilometer lang løype som går forbi 22 fosser. Det er mange kjente fossefall i elven, fra Kviteforkledet på Gaularfjellet og Vallestadfossen i Råheimsdalen til Osfossen som er den siste fossen før elven renner ut i Dalsfjorden. I denne fossen finner man Norges eldste laksetrapp. Denne ble bygd i 1870. Bygder i Gaular. Kommunen kan deles i tre større krinser/bygder. Alle krinsene har sin hovedbygd, men befolkningen er spredd over et stort område i alle krinsene. I Bygstad fra Bjørvikstranda og Hestad på hver sin side av Dalsforden og opp til Skilbrei mot Førde. I Sande fra Lunde, nesten på Skilbrei, til Hestad ved Viksdalsvannet på den ene siden og forbi Årbergsdalen, mot Vadheim på den andre siden. I Viksdalen fra Hestad og opp på Gaularfjellet mot Balestrand i det sørlige dalføret, og mot Førde ved Haukedalsvatnet i det nordlige dalføret. Sande. Sande ligger midt i kommunen, og er kommunesenteret i Gaular. Her er det viktige institusjoner som lege, skole, idrettsbane, kirke og sykehjem. Rundt Sande ligger også flere grender som sokner til Sande. Næringsliv. Gaular er en typisk landbrukskommune, og det er ikke noen industri i stor skala i kommunen. Ca 20% av befolkningen er sysselsatt i primærnæringer. De største bedriftene er Sunnfjord sag i Bygstad og transportselskapene Nistad transport på Sande og Kårstad transport i Bygstad. Selskapet Airlift har sin hovedbase i Gaular, nærmere bestemt på Bringeland. Selskapet er blant Nordens største helikopterselskap, og har 80 ansatte i Norge. De største arbeidsplassene i kommunen er offentlig sektor, med Gaular bygde- og sjukeheim som største arbeidsplass, og landbruk. Omtrent 25% av de yrkesaktive jobber innen offentlig sektor. Omtrent 500 mennesker pendler til arbeid i andre kommuner. Mange jobber i tungindustrien i Høyanger og mange jobber i ulike bransjer i regionsenteret Førde. Kultur og opplevelser. Gaular har et levende kulturliv med idrettslag, historisk skuespill, et aktivt folkemusikkmiljø, jakt- og fiske, aktive menigheter og andre aktiviteter. Det er og enkelte severdigheter i kommunen, både i naturen, og kulturminner som Hestad kapell. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Osen gard. Garden ble valgt på bakgrunn av de store kulturelle verdiene som ligger på stedet. Arkeologiske utgravninger har vist at det har bodd folk her i over 4000 år. Stedet har vært et knutepunkt i kommunen, både for handel, tingsete og bosted for embetsfolk. Severdigheter. a> på Hestad mellom Sande og Viksdalen. Religion. Det overveldende flertallet av Gaulars innbyggere er med i Den norske kirke. Ingen andre trossamfunn har jevnlige møter i kommunen, men Den katolske kirke holder enkelte gudstjenester i Hestad kapell. Utdanning. Kommunen har tre skoler, der Bygstad skule er den eneste som bare er barneskole. Sande skule og Viksdalen skule har 1. til 10. klasse. Elevene fra Bygstad går på ungdomsskole på Sande. Kommunen har ingen videregående skoler, og de fleste går på videregående enten i Førde eller i Dale. Det er tre barnehager i kommunen. Kommunale i Bygstad og Viksdalen, og en privat barnehage på Sande. Gloppen. Noen av Gloppens kjente landemerker. Gloppen er en kommune i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Gloppen Kommune dekker 1 040 km², og grenser til seks andre kommuner. I nord til Eid (over Nordfjord), i øst til Stryn, i sør til Jølster og Naustdal og i vest til Flora og Bremanger. Gloppen Kommune har ca. 5 800 innbyggere. I overkant av 2000 av disse bor i og ved kommunesenteret Sandane. Kommunen er naturlig delt i tre, med Sandane og områdene rundt Gloppefjorden, og bygdene Breim og Hyen. Kommunen består likevel av fem bygdesentra utenom Sandane: Byrkjelo og Reed i Breim, Vereide og Rygg på hver sin side av Gloppefjorden og Hyen bak fjella mot sør. Gloppen er Sogn og Fjordanes største landbrukskommune, og står for 10 % av fylkets melkeproduksjon. På Byrkjelo ligger Tine Meieriet Vest BA, som er en av kommunens største arbeidsplasser. Kommunen er en markant kraftkommune og har hovedkontor for Sogn og Fjordane Energi AS. Ytterligere hjørnestensbedrifter er båtbyggeriet Brødrene Aa, glass- og entreprenørvirksomheten Bolseth Glass AS og den nettbaserte fotobutikken Eurofoto AS. Blant kommunens kjente severdigheter er Vestlandets største menneskebygde tinghaug, kalt Karnilshaugen. Haugen har unike astronomiske forhold. Videre er Holvikejekta en del av samlingene til Nordfjord Folkemuseum, og representerer de historiske båtbyggertradisjoner i kommunen. Etymologi. Gloppen kommer av norrønt "Gloppi", som var det opprinnelige navnet på Gloppefjorden, og har trolig betydningen «smal åpning». Dette er en god beskrivelse av Gloppefjordens fjordåpning mot Nordfjord i vest, der den smalner inn mellom Anda og Hestenesøyra. Lokalt uttales navnet "gløppinn" (med palatal n) og i dativ "gløppa". En person fra kommunen er en "gloppar" eller "gløppar". Geografi. Gloppen ligger på sørsiden av fjorden Nordfjord, med to fjordarmer; Gloppefjorden, og Hyefjorden. Kommunen grenser til Bremanger ved Øksenelvane, Flora ved Krokstadvatnet, Naustdal ved Gjengedalsmarka, Jølster i Våtedalen og Stryn på Utvikfjellet. Gloppenfjorden ligger med fjordåpningen mot Nordfjord i nordvest og fjordbunnen mot sørøst. Her ligger kommunesenteret Sandane. Hyefjorden ligger sør for Gloppefjorden og er smalere med bratte fjell som stuper i fjorden. Ved fjordbunnen ligger bygdesenteret Hyen. Mot øst deles kommunen av det store Breimsvatnet, og her ligger dalføret Breim, som lokalt kalles Breimsbygda og var i mange år egen kommune. Sandane. "Sandane sett fra «Utsikten» i Fjellbygda" Kommunesenteret Sandane ligger sentralt i den vidstrakte kommunen. Sentrum er forholdsvis moderne, sentrert rundt tusenårsstedet Heradsplassen. Noen historiske bygg står igjen. Heradshuset med et fireveis klokketårn er sentralt plassert, og Gloppen Hotell er regnet blant landets «historiske hoteller». Utover dette er stedet preget av flere nye bygg, der handelshuset «Sandane senter» er det største. Det tidligere landsgymnaset Firda videregående skole ligger innerst i Firdavegen. Skolen ble utbygget med tilbygget Trivselshagen i 2008. I området ligger idrettsanleggene Sandane stadion, med gressbane og friidrettsstadion, grusbane og Firdahallen, en håndballhall med svømmebasseng. Gloppen ungdomsskole, og barneskolen, Sandane skole ligger også i dette området. Like ved, mot øst, ligger Nordfjord Folkemuseum i et lunt område kalt "Jølet". Museet har en stor samling med gamle hus og gjenstander fra hele Nordfjord. Boligbebyggelsen i Sandane er sentrert om området "Åsen", sør for sentrum, og "Leirbrekka" mot nordvest. Nordstranda. Ved fjordåpningen på østsiden ligger Anda, et nes med fergekai og fergetransport over Nordfjord til Lote i Eid kommune. Sandane lufthavn, Anda ligger her, på garden Hjelmeset. Østsiden fra fjordåpning til Sandane innerst i fjorden kalles "Nordstranda". Her ligger gårdene på rekke og rad, området er solrikt og landbruket er preget av melkeproduksjon, frukt og bær. Noen gardsnavn er Andenes, Apalset, Vereide, Føleide, Tystad, Gloppestad, Hauge og Austrheim. Øverst på Nordstranda ligger ei fjellbygd, delt i "ytre" og "indre" "Fjellbygda". Her dominerer pelsdyrdrift, melkeproduksjon og sauedrift. Fjellbygda har gode stølsveger som gjør støler og fjell godt tilgjengelige. "Nordstrandas" høyeste fjell, "Skarshammeren" ligger i en samling med blant annet det særpregede "Svinestranda" (1000 moh). Vereide. Utgravinger av store gravhauger vitner om at Vereide har være en storgård, med høvdinger fra helt tilbake til 300-tallet. Vereide er den største gården langs nordsida av fjorden. Gården har siden middelalder vært prestegård, men er siden utskilt i en rekke større og mindre bruk. Prestegården ligger på platået som kalles "Øvre Vereide". Området har flere gravhauger og har stor arkeologisk interesse. Vereide ligger på en morenerygg. E39 krysser platået, og det ble påkrevd mye utgraving i forbindelse med bygging av denne. Vereide har et dalføre mot nordøst til Føleide som ligger mot Nordfjord. Nordfjord folkehøgskule grenser til prestegårdens vestside, mens Vereide skole, som ble nedlagt i 2009, ligger like ved til øst. Ved fjorden ligger Vereide kirke, en steinkirke fra 1200-tallet. I dette området har lokale virksomheter som "Vereide bakeri" med butikkutsalg, "Vereide gartneri" og slakteriet "Vereide kjøtt" sine tilholdssteder. Hauge. "Karnilshaugen bak gårdstunet, med Fitjeskaret i bakgrunnen" Gården Hauge er mest kjent for Vestlandets største Tinghaug, kalt "Karnilshaugen" (etter Kornelius). Haugen ruver godt i terrenget og har utsikt over hele Gloppefjorden. Den er 7 meter høy, med en diameter på 50 meter. Haugen er trolig ikke en gravhaug, men et astronomisk merke. Haugen er det siste punktet som får sol ved vintersolverv, da solen skinner gjennom er skar i fjellet i sør. Det samme skjer ved sommersolverv da toppen av haugen står i sol mens områdene rundt er skyggelagt av fjellene. Det er ikke kjent at det finnes lignende steder med tilknytning til solfenomen ved solverv i Norden. På gardstunet («Karnilstunet») står flere verneverdige bygg, og hele tunet er overtatt av «stiftelsen Karnilstunet». På tunet står også «Karnilsgrana», en forholdsvis stor gran som belyses hver jul. Julegrana på Hauge er et landemerke i Gloppen i desember måned. Austrheim. Austrheim er den gården på Nordstranda som ligger nærmest Sandane. Navnet betyr østgården, og kommer trolig av at det er gården lengst mot øst på denne siden av fjorden. Gården har et kjent fornminne, en bautastein med en skipsfigur. Gården hadde i høymellomalderen egen kirke, Austrheim kirke. Med så kort avstand til Vereide kirke, kan det antas at gården har vært et viktig samlingssted, siden den hadde egen kirke. Austrheim er også tilholdssted for Nordstranda skole. Til skolekretsen hørte gårdene i Fjellbygda, Gloppestad, Hauge og områdene Øyrane og Leirbrekka som ligger mot Sandane. Fra 2009 ble elever fra Vereide krets også flyttet hit. Rygg. På vestsiden av fjoråpningen ligger Hestenesøyra. Området på vestsiden av fjorden fra Hestenesøyra til Sandane kalles "Sørstranda". I strekningen ytterst er fjordsiden lite fremkommelig, og gården Devik ligger bratt og alene her. Lenger innover ligger «Ivahola», et avfallsdeponi for hele Nordfjord. Dette er nå et sorteringsanlegg for avfall til gjenvinning. I fjellet bak "Ivahola", i en ur finnes ei steinhule, "Russehola" hvor lokalbefolkningen skjulte tre russiske flyktninger under 2. verdenskrig. Sørstranda videre mot Sandane er et godt landbruksområde. Det ligger i nordvendt, og er mindre egnet til fruktproduksjon enn Nordstranda, så landbruket er hovedsakelig melkeproduksjon og pelsdyrdrift. Til området tilhører to kirker. Severdigheten Gimmestad gamle kirke, ligger på platåkanten mot øst for Rygg, mens den nyere Gimmestad kirke ligger ved fjorden. Området er delt med garder ved fjorden og garder på platået ovenfor. Navn på noen gårder er Sande, Rauset, Ravnestad, Rygg, Gimmestad, Grov og Arnestad. Hyen. "Skjerdalsbotnen, idyll og vill natur" Hyefjorden ligger med fjordåpningen mot nord og fjordbunnen mot sør. Hyefjorden er smal, med høye, bratte fjellstup rett i fjorden. Vestsiden av fjorden er nærmest ufremkommelig, og oppe på fjellplatåen på denne siden ligger Ålfotbreen, som danner grensen mot Bremanger. Ytterst på vestsiden ligger fire mindre garder, avhengige av båttransport, med "Skjerdal" som den største og eneste helårs bebodde gard. Det går en smal, meget idyllisk dal sørsørvest fra Skjerdalen, inn under Ålfotbreen. Fiskeoppdrett finnes flere steder i Hyefjorden. På østsiden av Hyefjorden ligger fjellene som skiller Hyen fra resten av kommunen, her går vegen rundt Hestenesøyra til Sandane. Ved fjordbunnen ligger bygdesenteret Hyen, med båtbyggeriet Brødrene Aa som er en av kommunens hjørnestensbedrifter. Hyen har egen kombinert barne- og ungdomsskole, med ca 65 elever. Her finnes også overnattingsstedene "Columbus Center" og "Vågen Motell og Camping". Hyen deler seg i to dalfører, et mot vest, kalt "Vestredalen" (også Vestre Hyen) som grenser mot Flora, og et mot øst, kalt "Austredalen" (også Østre Hyen) som har grense mot Naustdal i fjellene mot øst. Begge dalførene i Hyen har en rekke støler, og er populære hytteområder for tur-, jakt- og fiskeinteresserte. Forholdsvis store fjellområder er knyttet til Hyen og det finnes flere gode fiskevann i området. Breim. Breim er et dalføre fra Jostedalsbreen i øst til Breimsvatnet i vest, og omtales i dag som ei bygd – «Breimsbygda». Bygda var tidligere en selvstendig kommune. Breim deles naturlig etter skolekretsene og bygdesentrene Reed mot vest og Byrkjelo mot øst. Mot nord ligger Utvikfjellet som holder på kommunegrensa mellom Gloppen kommune og Stryn kommune. Mot vest, forbi Breimsvatnet ligger kommunesenteret Sandane og Gloppefjorden. Mot sør ligger grensene mot Jøster kommune i enden av Våtedalen og til Naustdal kommune i fjellterreng. Sokn og kretser. Gloppen er inndelt i 3 sokn (delområder) og 25 grunnkretser. Politikk. Etter innføringen av formannskapsloven i 1837 hadde Gloppen kommune omtrent samme kommunegrenser som i dag. I 1886 ble Breim skilt ut som egen kommune og forble det til 1964, da Breim igjen ble del av Gloppen kommune. Kommunens første ordfører var bonden Christoffer Nielsen Scherdahlen. Han satt som ordfører det første året fra 1837 til 1838 og ble deretter varaordfører. De første kommunestyremøtene ble holdt i et privat hus på Vereide. Kommunestyrets første store oppgave kom med overtakelsen av kirkene på Vereide og Gimmestad. Kirkene måtte kjøpes fra stiftamtmann Hagerup i Bergen. Kjøpet kom i orden i 1841. I 1886 ble Breim skilt ut fra Gloppen etter krav fra bygdefolket. Jakob J. Myklebust gikk av som ordfører for Gloppen, og tok over som den første ørdfører i den nye Breim kommune. Han satt med vervet der i 27 år. I Gloppen kommune tok Ole J. Hestenes over en redusert kommune. Allerede i 1821 ble Gloppen kommune representert på Stortinget av Absalon Olsen Wereide. Siden har kommunen vært representert med en rekke stortingsrepresentanter, se egen liste over stortingsrepresentanter fra Gloppen kommune. Fra 1913 ble et enslig gårdsbruk, Mettenes, beliggende på neset mellom Hyefjorden og Ålfoten, fradelt fra datidens Davik kommune og ført over til Gloppen kommune. Under kommunereguleringen i 1965 gikk Breim inn i Gloppen kommuen. Olav B. Bø ble den siste ordfører i Breim, gikk inn som varaordførar i den sammenslåtte storkommunen. Prost Johnny Bakke fra venstre ble den første ordfører etter kommunesammenslåingen. Sandane ble kommunens senter. Der var det bygget heradshus med et karakteristisk klokketårn i 1956 og dette har siden huset kommuneadministrasjon. Kultur. Kommunens kultur er tett knyttet til de mange grendahusene i bygdene. En rekke spellemenn har gjort seg bemerket innen folkemusikk og gammeldans. Austrheim Musikklag er den mest kjente nåværende folkemusikkgruppen. Sigrid Moldestad er en av de mest profilerte folkemusikere fra Gloppen, og vant blant annet Spellemannprisen i 2007. Kommunens rike kulturarv er videreført gjennom kjente årlige musikkfestivaler som countryfestivalen Norsk Country Treff og rockefestivalen Glopperock. Steinar Engelbrektson i dansebandet Steinar Engelbrektson Band er også bosatt i kommunen. Den lokale musikklubben, "Fjæra Bluesklubb" arrangerer blueskvelder i samarbeid med Gloppen Hotell, et av "De Historiske Hotel og Spisesteder" i Norge. Firda videregående skole med utdanningsprogrammene Musikk, dans og drama og Idrettsfag bidrar til å sette kultur og idrett i høysetet. I 2008 fikk skolen nybygget "Trivselshagen". Her har fylkets første musikkskole, Gloppen kulturskole, flyttet inn. Trivselshagen inneholder også kultursal, Gloppen kino, Gloppen folkebibliotek, kafé, dramasal, med black box og dansesaler i tillegg til undervisningsrom og kontorer. Sport. Kommunens eldste idrettslag er "Skilaget Fjellhug", stiftet i 1899, som i 1966 ble slått sammen med "Vereide Idrettslag" (stiftet i 1922) og dannet Vereide IL. Sandane Turn og Idrettslag (STIL) er kommunenes største idrettslag. Det ble stiftet i 1900, og har lang historie innen turn, friidrett og fotball. Idrettslaget bygde idrettsplassen på Sandane ved Firda Gymnas i 1926. I 1933 bygde de "Turnhallen" på Sandane, mens den fylkeskommunale Firdahallen ble bygget i 1965. Turnhallen ble senere rivet og erstattet med klubbhuset «Stilstova», med utstyrslager og garderobeanlegg. Flere mindre idrettslag har vært etablert, men etter hvert lagt ned og gått inn i STIL. I Breim var "Breim Idrætsforening" etablert i 1900, men det er ukjent hvor lenge laget eksisterte. I 1911 ble Indre Breim Idrettslag stiftet på Byrkjelo, og i 1916 kom Breim Idrettslag på Reed. I 1989 slo lagene seg sammen til Breimsbygda Idrettslag. På 1920-tallet ble "Eggedalen Idrettslag" stiftet, men laget gikk senere inn i Indre Breim IL. På Hestenesøyra ble "Nesstrand Idrettslag" stiftet i 1902. Det er ukjent hvor lenge laget hadde aktivitet, men beboerne på Hestenesøyra sognet senere til Brodd Idrettslag, som ble stiftet på Rygg i 1919. I Hyen stiftet de Hyen Idrettslag i 1906, og bygde senere eget idrettsstadion i forbindelse med Hyen skole. På 2000-tallet slo langrennsgruppa i Hyen IL seg sammen med Fjellhug/Vereide IL til "Fjellhug/Vereide Hyen IL". Laget har stilt stafettlag under NM, og på den måten utnyttet ferdighetene til både Odd-Bjørn Hjelmeset og Roger Aa Djupvik, med gode plasseringer som resultat. På 1980-tallet slo håndballen i idrettslagene rundt Gloppefjorden seg sammen til Gloppen Håndballklubb (GHK). Aldersbestemt håndball fortsatte i moderlaga. I 1990 valgte friidretten i kommunen en tilsvarende løsning som GHK, og skipet Gloppen Friidrettslag (GFIL). Etter sammeslåingen har klubben vært en markant medaljevinner under NM for junior og senior. På slutten av 1990-tallet ble det iverksatt bygging av en sekshulls golfbane på gården Eide, i området ved Gloppeelva. Fra bana er det direkte utsikt til den kaskaderende Eidsfossen. I 1999 stod banen klar, og Sandane Golfklubb ble stiftet. I 2008 ble banen utvidet til en nihullsbane. Klubben har per 2009 500 medlemmer. Skytesport. Indre Gloppen Skyttarlag ble trolig etablert i årene 1870-1880, mens 1893 er det formelle stiftelsesåret. Lagets navn var da "Rifleringen Skytterlag". Nesjane Skyttarlag (stiftet 1885) og Gimmestad Skyttarlag (stiftet ca 1886) gikk senere inn i Indre Gloppen Skytterlag. Mye tyder på at det også var et skytterlag i Breim etablert på 1870-1880-tallet. Rundt århundreskiftet ble skytterlagene i østre og vestre Hyen etablert. Hyen skyttarlag ble etablert få år senere, i 1907. De to andre lagene har samlet seg i Hyen skyttarlag, og er det laget i kommunen som har flest skytterer som har hevdet seg i landstoppen. I Breim er fortsatt Indre Breim Skyttarlag aktivt. Sandane Pistolklubb er i senere tid etablert, og er den fjerde aktive skytterklubben i kommunen. Skihopp. På 1920-tallet gikk "Skilaget Fjellhug" og STIL sammen om å bygge skihoppbakke på Alme i Fjellbygda. "Skilaget Fjellhug" bygde skihoppbakken "Liabakken" på Vereide, med mulighet for hopp over 60 meter. Det ble arrangert renn i Liabakken med deltakere fra hele distriktet. STIL hadde også en mindre 45 metersbakke i Jølet, ved Nordfjord Folkemuseum. Hoppinteressen forsvant mot slutten av 1960-tallet, og alle bakkene savnet bruk og vedlikehold og ble etter hvert borte. Severdighet Severdigheter i Gloppen kommune. a> er et symbol på kraftkommunen. I "Fjellbygda" nord for sentrum ligger "Utsikten", et utkikkssted med god oversikt over Sandane, Sørstranda og Gloppefjorden. Utsikten er regnet som en av kommunens severdigheter, selv om den er dårlig skiltet og kun er tilgjengelig gjennom en privat bomveg fra "Engeset" i Fjellbygda. Andre severdigheter i Gloppen er Tusenårssted. "Heradsplassen sett fra Firdavegen mot vest" Kommunens tusenårssted er "Heradsplassen" mellom Gloppen Heradshus og Sparebanken Sogn og Fjordane. Heradsplassen er brosteinsbelagt og bilfritt område. Midt på plassen står monumentet «Tankeringen». Det er en forstørret variant av en tregjenstand som ble funnet i graven til storbonden på gården Eide, kalt «Eidehøvdingen» og er fra 400-tallet. Gjenstanden har i ettertid fått navnet ”Tankeringen” og er skåret fra et stykke bjørk. Den er dynamisk, og kan trekkes til å endre form og ulike geometriske figurer, samt legges sammen til et rektangel. Tankeringen er dekorert med linjer, geometriske mønstre og figurer. Den originale tankeringe oppbevares på Historisk Museum i Bergen. Dette er den eneste treutskjæring av denne typen som er funnet i Norge. De eneste gjenstander som ligner er to som er funnet i Iran og Afghanistan. Ingen vet hva «tankeringene» var til. Noen mener de var «magiske» symboler til spådom. Heradsplassen har også en fontene, og mot banken står en statue av en fjordhest, eller «fjording», som også er kommunesymbolet, og gjengitt i kommunevåpenet. Plassen er beplantet med trær og blomster, og utplasserte benker gjør plassen til et naturlig og fredelig møtested. Kjente gloppere. Odd Bjørn Hjelmeset, verdensmester fra Gloppen Følgende er et utvalg av kjente personer fra kommunen, se også liste over kjente personer fra Gloppen kommune. Gulen. Gulen er en kommune i Ytre Sogn i Sogn og Fjordane, som ligger ved innløpet til Sognefjorden. Kommunegrensene i nord går i Sognesjøen mot Solund lengst vest, via Hyllestad og Høyanger lengst øst. Sør for Sognefjorden grenser kommunen mot Høyanger i øst og Masfjorden i sørøst. I sør går grensene i Fensfjorden mot Lindås, Austrheim og Fedje. Kommunen består av 1 500 øyer, holmer og skjær i tillegg til fastlandet. Administrasjonssenteret er Eivindvik, som også er en av fire skolekretser. De andre tre er Brekke, Dalsøyra og Byrknes (Byrknesøya). Landbruksbygdene Eivindvik og Brekke og handelsstedet Byrknes har rike bosettingstradisjoner siden vikingtida og bakover. Gulatinget, en av de viktigste institusjonene fra eldre norsk historie, lå i Gulen. Fortsatt preges kommunen av primærnæringer og langsiktig nedgang i folketallet, men de siste hundre årene har det også blitt etablert en variert industri basert på maritime næring og steinressursene i kommunen. Navn. Navnet Gulen eller Gula kommer av det tidligere navnet på den fjorden som nå kalles Gulafjorden. Dette fremkommer blant annet ved at gårdene Nordgulen og Austgulen ligger ved hver sin fjordarm. Oluf Rygh antar at navnet opprinnelig var "Guli", en avledning av ordet "gul"/"gol" som betyr kuling eller vindkast. En annen mulig forklaring på ordet er fra germansk "geul", norrønt "gjól", som betyr kløft. Navnet ble først sogne-, prestegjelds- og herredsnavn ved resolusjon av 17. mai 1890; tidligere var navnet Evenvik. Geografi og naturforhold. Gulen består av 1 500 øyer, holmer, skjær og mange små kryssende dalfører på fastlandet. Kommunen omfatter dels småkupert og trefattige strandflater, dels av fjordlandskap med mer fruktbart morenejordbruk og fjell innenfor. Kommunen er avgrenset av Sognefjorden i nord, Nordsjøen i vest, Fensfjorden i sør og fjellene i Stølsheimen i øst. Det høyeste punktet er Svadfjell 878 moh. De største øyene er Sandøya, Hisarøya, Byrknesøya, Mjømna og Hille. Det er fem lengre fjorder i kommunen: Risnefjorden (arm av Sognefjorden), Gulafjorden som deler seg i Nordgulfjorden, Austgulfjorden og Eidsfjorden. Gulens geologi er ensformig, hele kommunen består av omlag 1,5 milliarder år gammel, proterozoisk gneis i grunnfjellskjoldet. Området ble berørt under den kaledonske fjellkjedefoldingen men ligger like utenfor den egentlige Kaledonske fjellkjeden (nabokommunene i sør og sørvest ligger innenfor). Kun helt i sørvest er det noen småøyer med kaledonsk berggrunn, blant disse finner vi Røytinga som – i likhet med Solund – er bygd opp av sandstein og konglomerat frå devontiden. Det er et gneisbrudd på Halsvik i sør som utnyttes kommersielt av "Halsvik Aggregates AS" i Sløvåg. Gneisen går for det meste til eksport til Europa. Gneis herfra har også vært levert til Ormen Lange-prosjektet. Dyrelivet er vestlandsk med blant annet hjort, rødrev, røyskatt, mår, mink, ekorn, snømus, markmus, lemen og hare. I havet kan man treffe på steinkobbe, havert, vågehval, seihval, finnhval, knølhval, nise, kvitskjeving og grindhval. Havørn har tatt seg opp også i Gulen, som så mange andre steder langs kysten. Det er store kolonier av sjøfugl i området, men sjøfuglbestanden blir sterkt negativt påvirket av fisket etter tobis i Nordsjøen. Tobisfiske har gitt lavmål i hekkebestandene både i 2004 og på ny i 2009. Blant artene finner vi flere typer måke, svartand, siland, brunnakke, ærfugl, grågås og noe mere sjeldent rødnebbterne, strandsnipe, toppskarv og unntaksvis teist og hubro. Klima, arealfordeling, vegetasjon. Typisk kystlandskap i Gulen med trefattig lynghei, selje og sjøfugl. "Vekstsesong:" Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 5 ºC. "Sommer:" Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 10 ºC. "Snø:" Tallet på dager med minst 25 cm snødekke på bakken, basert på perioden 1971–2000. Klimaet er ganske likt klimaet i Bergen, men litt kaldere jevnt over og noe mer snørikt. Det er både litt ferre sommerdager og noe kortere vekstsesong i Takle enn i Bergen. Også i Takle har vintrene blitt mildere og mer snøfattige de siste tiårene. Mens antall døgn med minst 25 cm snødybde var 13,5 døgn i trettiårsperioden 1961-1990, var dette sunket til 9,5 døgn i perioden 1971-2000. Vegetasjonen er sparsom, det er relativt lite skog og eng, men mer snaufjell og beitemark. Kommunen strekker seg ikke over tregrensa. Gulen har kystvegetasjon og relativt surt jordsmonn. Det vokser furu og einer, men ikke gran her i vest. Løvskogen domineres av bjørk helt opp i fjellet, men det er også noe edelløvskog med lind, alm, svartor, hassel, hegg og andre treslag, mens bøk stopper i nabokommunen Lindås i sør. Øygarden er kjent for strandeng, myr og lyngheier, mens edelløvskogen står rundt fjordarmene midt i kommunen. De sju verneområdene i Gulen er Grima naturreservat på 1.488 dekar med vern av myrområder (2004), fem sjøfuglreservat (Ramsbarden naturreservat, Kvernøyna naturreservat, Sogneoksen naturreservat, Guleskjeret naturreservat, Lihellene naturreservat) på ialt 2.160 dekar, samt det meget store Vassøyane naturreservat (1991) helt i sørvest med vernede våtmarksområder på 1.870 dekar landareal og totalt 6.180 dekar inklusive sjøområder. Det er foreløpig (2010) ingen landskapsverområder i Gulen. Ynnesdalsvassdraget har varig vassdragsvern gjennom Verneplan III for vassdrag. Kommuneinndeling. Gulen kommune ble gjennom formannskapslovene opprettet i 1837 som Evenvik formannskapsdistrikt, senere Evenvik kommune. 1. juli 1890 ble kommunens navn endret til Gulen. I 1850 ble Brekke, med 898 innbyggere, skilt ut som egen kommune. Evenvik hadde etter dette 3 944 innbyggere. I 1858 ble Sulen (Solund), som da het Utvær, skilt ut fra Gulen som selvstendig kommune. Innbyggertallet var nå 3 018. Navnet på kommunen ble endret fra Evenvik til Gulen i 1890. 1. januar 1964 ble øya Losna med 40 innbyggere overført til Solund kommune, samtidig med at Brekke igjen ble en del av Gulen kommune. 1. januar 1964, etter endringene, bodde det 3 250 personer i Gulen kommune. Demografi. Befolkningen har gått jevnt nedover siden siste kommunesammenslåing og fordeler seg ganske jevnt i de fire skolekretsene; Brekke, Byrknes, Dalsøyra og Eivindvik. Offentlige tjenester. Alle skolekretsene har egen barneskole og ungdomsskole. I kommunesenteret Eivindvik finner man blant annet Gulen sjukeheim, trygdekontor, lege, tannlege og lensmann. Politikk. Tradisjonelt har Venstre og senere Senterpartiet og Kristelig Folkeparti stått sterkt i Gulen. Venstre hadde mer enn 75 % oppslutning i valgene i 1882 og 1885, og fra og med 1920-tallet stod også Bondepartiet sterkt. Ved valget i 2009 fikk Senterpartiet hele 30,6 % og ble kommunens suverent største parti. Ved stortingsvalget 1930 ble Venstre litt større enn Bondepartiet Sogn og Fjordane, mens Høyre og Ap ble jevnstore. I Gulen ble Venstre klart størst med 38,6 % mot Bondepartiets 31,5 %, mens Arbeiderpartiet bare fikk 11,4 % oppslutning i Gulen mot 15 % i fylket totalt. Mellompartienes oppslutning på mer enn 70 % avspeiler 1800-tallets politiske landskap hvor Høyre aldri fikk noe sterkt fotfeste i Gulen. Ved valget i 1933 fikk Ap sitt gjennombrudd i Norge, men fortsatt var Venstre størst på Vestlandet. Igjen ble Venstre endel større enn Bondepartiet i fylket, mens Ap nå fikk 22 % og Høyre 14 %. Og i Gulen gjorde Arbeiderpartiet nå et byks framover med 21,5 % oppslutning. Fortsatt var Venstre kommunens største parti mens Bondepartiet tapte til Ap. Nasjonal Samling stilte ved dette valget lister i flere fylker, men ikke i Sogn og Fjordane. Det første valget etter andre verdenskrig ga en gjenetablering av Venstre som det ledende partiet, men i de neste tjue årene tapte partiet gradvis terreng til fordel for Senterpartiet, og KrF. Derimot maktet aldri hverken Høyre eller Ap å etablere noe sterkt fotfeste i kommunen. Ved stortingsvalget 1965 klatret KrF over 20 % oppslutning, men i de etterfølgende stortingsvalgene konkurrerte KrF hardt med Senterpartiet om de lokale velgerne. Valgene rundt EF-avstemningene i 1973 og 1994 ga sterk vekst for SP i Gulen, og ved stortingsvalget 2009 etablerte SP seg som største parti med mer enn 30 % av stemmene, mens Venstre var nede på historisk lave 2,6 % i Gulen. Kommunestyret for 2007–2011 består av 21 representanter, fordelt på Senterpartiet (6), Kristelig Folkeparti (5), Høyre (4), Arbeiderpartiet (3), og Venstre (3). Ordfører er tidligere kirkeverge Trude Brosvik (Krf), som også var Kristelig Folkepartis førstekandidat til Stortingsvalget 2009, og fylkespartileder i Sogn og Fjordane. Samferdsel. Riksveien E39 går gjennom kommunen og er hovedferdselsåre sammen med fylkesvei 57. Det finnes tre ferjesamband, Leirvåg-Sløvåg-Skipavik, Rutledal-Ryskjedalsvika-Krakhella-Losna og Oppedal-Lavik. Næringsliv. Gulen har historisk sett vært en landbruks- og fiskerikommune. Disse næringene er fortsatt viktige med ca. 170 gårdsbruk i aktiv drift. Fram til etter andre verdenskrig var det også en livskraftig krabbeindustri og hummerfiske i vest, samt tradisjonell kysthandel. De senere årene har havbruk blitt stadig viktigere vest i kommunen og Gulen er den største havbrukskommunen i Sogn og Fjordane med 20 laksekonsesjoner i drift. Det er også flere anlegg for fiskeforedling. Det er vedtatt en egen tiltaksplan for skogbruk i Gulen. Sløvåg-området sør i kommunen er utpekt som et av satsningsområdene for ny industri i Sogn og Fjordane. Området har hatt kraftig vekst de siste årene med sin sentral beliggenhet i forhold til oljeindustrien på Mongstad. De første som etablerte seg i området var Wergeland-konsernet med sin sementvareproduksjon i 1987 og behandlingsanlegg for oljeholdig avfall fra 1992. I 1994 startet de et av Nord-Europas største steinknuserverk på området (Halsvik Aggregates), som siden er solgt til bririsk-kontrollerte "Yeoman/Aggregates". Andre bedrifter som er etablert er bl.a. Baker Oil Tools, Johnny Birkeland Transport og Vest Tank. Det er også et lagringsanlegg for lavradioaktivt avfall under bygging i området. Området kom i søkelyset i mai 2007 da en eksplosjonsulykke fant sted på Vest Tank sitt anlegg. De miljømessige konsekvensene av ulykken har vært store. Resten av kommunen er preget av mange små virksomheter. Historie. a> har fått sitt moderne minnesmerke i Eivindvik. Her ved utløpet av Sognefjorden, var en sentral møteplass for hele Vestlandet, der Gulatingsloven gjaldt. Gulens betydning i eldre tider kommer av at det lå strategisk til nær både Hordaland, Nordfjord og Sunnmøre, og ikke minst tjente som utgangspunkt for seilingen inn Sognefjorden til Sogn. Det er gjort funn fra steinalderen på Flolid, Brossvik, Byrknes, Berge, Mjømna, Skjerjehamn, Vilsvik og Blidensol. Det er også funnet gravrøyser og branngraver fra bronsealderen langs kystleden, blant annet på Glenja, Høyvik, Dingja og Eivindvik. Fra jernalderen er funnene tallrike. Ved Dingenes i nordvest gikk grensa mellom Hordaland og Sogn, og her stod det et slag i 978 hvor Håkon jarl overvant kong Ragnfred, Eirik Blodøks' siste sønn. Gulen var åsted for Gulatinget og tinget ble trolig samlet skiftevis både på Eivindvik og Flolid , som er kommunens tusenårssted. Her samlet høvdinger og storbønder fra hele Vestlandet seg for å avgjøre rettstvister og hylle norske arvekonger. Tingområdet gikk på det meste fra Agder til Sunnmøre. Tinget er svært gammelt, det var forbilde for det islandske Alltinget da det ble opprettet i 930. Gulatinget forble i Gulen i omlag 400 år, gjennom borgerkrigstiden og høymiddelalderen fram til det omkring år 1300 ble flyttet til Bergen. I mellomtiden var det strategisk plasserte Gulen et viktig sentrum for kristningen av Vestlandet, noe som bevitnes av to norsk-angliske og norsk-keltiske steinkors og en døpefont i Eivindvik som begge er omlag 1 000 år gamle. Det ene av korsene var trolig satt opp som fredlysningsmerke for Gulatinget. Like ved ligger Olavskilden hvor etter sagnet Olav den hellige skal ha drukket av kilden og reist kirke. I middelalderen var det kirker både på Eivindvik (Eyvindarvikar) fra 1000-tallet og ved Brekke (Risnafjardar) nevnt fra 1300-tallet. Gulatingsloven, som ble utformet i bygda, lovfestet årets gjøremål på en måte som Gulen-bøndene naturligvis kjente siden loven ble lest opp i deres bygd. Bøndene ved kysten av Vestlandet slapp kyr og sau ut på beite i innmark i april, og deretter opp til seters i juni, og det var straff for de som unnlot dette. De la høyet i løe og satte stakk, og sanket også fôr i form av bark og løv. Stakkestauren med høy kunne en leilending eller strandsitter ta med seg om han forlot husmannsplassen. Kornet ble skåret med en lang sigd i august, deretter tørket ute og tresket på låven i oktober. Det var også slaktetida, kjøttet ble tørket eller røkt, og om man hadde salt kunne det også saltes. Skinn ble lagt i kar med knust bark for garving. Husene ble tidlig bygd i klyngetun her vest, det eldste slike tunet er fra 800-tallet i Sogn. Det er vanskelig å si hvor mange treller det var i Gulen, men det anslås at 25-50% av landets befolkning var treller i vikingtida. De kunne tjene i leidangen som kokk, men ved angrep på bygda kunne trellen få våpen og ble fri om han drap en fiende i kamp. De kjente også til grøfting og gjødsling som reguleres av loven, grøftingen hindret utvanning av jorda og holdt den tørr og porøs. Etter senmiddelalderen glemte gulingene grøftingskunsten, og måtte lære den på ny i første halvdel av 1800-tallet. Senmiddelalderen. I senmiddelalderen styrte Hansaen all handel og privilegier på Vestlandet gjennom Bergen, og fiske og annen næringsvirksomhet i Gulen ble gjennom dansketiden underlagt handelsmonopolene som borgerne i Bergen nøt. Landbruket bygget på selvforsyning og det ble derfor dyrket korn overalt hvor det var mulig. Ellers var storfeholdet sentralt. Svartedauden slo hardt til i Ytre Sogn, med mer enn 40% ødegårdsdannelse. Med større tilgjengelig dyrkiningsareal og mindre arbeidskraft etter pesten, gikk landskylden ned 20-30%, og det ble umulig for de fleste å drive arbeidskrevende korndyrking. Derfor skjedde det etter 1350 en omlegging fra korndyrking til nesten utelukkende melke- og kjøttproduksjon. Dessuten ble fisket viktigere, men mest for selvforsyning. Disse endringene ga i sum mer variert kosthold og mulighet for å bytte til seg korn fra Kontinentet via Bergen. Stigende kjøttpriser på Kontinentet ga ganske gode tider på bygdene på Vestlandet. Senmiddelalderen innledet altså en tid med redusert befolkning, og fallende jordpriser og avgiftstrykk på bøndene. I Gulen og Sunnfjord er det rimelig å anta at leidang og bondeoppbud var tyngende, på grunn av områdets nærhet til Bergen hvor det var mye rkigshandlinger i denne konfliktfylte tiden, men etter Hansaens definitive seier på Vestlandet forsvant leidangsplikten langs kysten, og fra 1429 stod bare leidangsskatten tilbake. Gulen lå helt nord i Nordhordland syssel, men etter Svartedauden og landbrukskrisen som fulgte ble det stadig vanskeligere å skape grunnlag for de 40-50 sysselmennene som oppebar lokal landskyld og inntekter. Etterhvert ble Gulen og det øvrige Vestlandet derfor del av det større Bergenhus len, et tegn på konsentrasjonsbehovet for en stadig svakere statsmakt. Bare kirken styrket seg i denne tiden, med sin prestetiende, sognetiende og bispetienden, i tillegg til inntektene fra rene kirkegods. Fra 1500-tallet satte Den lille istiden inn og varte ut 1700-tallet, men det ser ikke ut som den bremset befolkningsveksten noe særlig i landet som helhet. I Gulen derimot var inngangen til 1800-tallet preget av fattigdom, slåttemark og lyngheier ble utnyttet maksimalt og i nødsår ble dyrene fôrt med kvist, torskehoder, tang og tare. Langs Sognefjorden i nord var det innslag av semi-føydalt jordbruk med strandsittere, mens det i kystområdet var nødvendig å kombinere jordbruk, husdyrhold og fiske. Kirkebygg ble trolig tidlig reist her fordi det var tingsted. Den eldste kirken i Eivindvik skal ha vært en stavkirke, nevnt i skriftlige kilder fra 1327. Samtidig har dagens kirkesogn en lokal døpefont fra 1100-tallet. Den ble revet på 1500-tallet og mot slutten av århundret ble det bygget en laftet tømmerkirke. Etter reformasjonen i 1536 gikk Kirkens inntekter ned, både på grunn av statlig konfiskasjon av kirkegods og fordi bispetienden ble en statsskatt. Lensmann Tord Roed i Bergenhus len gikk hardt fram og plynret alle katolske gull- og bildeskatter fra de lokale kirkene. Samtidig seiret dansk som kirkespråk på denne tiden. Utover 1600-tallet skrev staten stadig oftere ut krigsskatt, festningsskatt, landskatt og sølvskatt blant bøndene i hele landet, og mindre overskudd ble igjen lokalt. Bøndene ved Sognefjorden nektet i 1532, men deretter ble skattebyrden ofte årviss. Det var mye klager, opprør og tidvis drap på omreisende futer i fylket på denne tiden. Inntektene finansierte krig og festningsbygging, mens den lokale kirkeorganisasjonen forfalt. Likevel ble landets folketall doblet 1520-1660 takket være sterk vekst i skogbruk, bergverk og fiske, men av disse vekstnæringene rakk skogen knapt nok til selvforsyning og bare fisket hadde et visst vekstpotensial i Gulen. Gårdene i kommunen var små, så folkeveksten kan derfor ha vært svakere enn i landet som helhet. Økt fiske og trelastproduksjon for eksport fikk sitt motstykke i økt kornimport fra Danmark for å brødfø den økte befolkningen. Det var lite rom for folkevekst i Gulen, siden gjødsling og grøfting var ukjent og de store kystflatene bare ga grunn for et knapt jordbruk med lav avkastning, og bygda var inne i en slags krise i alle fall tidlig på 1800-tallet. Fiske av hummer, krabbe og torsk ble noe rettet mot eksport til Bergen via handelsstedene på Børholmen og Byrknesøy. Men 1800-tallet ble magert - det var lite skog til gårdene og beitemarkene ble utnyttet og utpint maksimalt, mange utslåtter forfalt og husdyrholdet gikk tilbake fra omkring 1850. Gulen kirke var i privat eie fra 1720-tallet til 1862 da enken etter presten Daae solgte den tilbake til menigheten. Den 15. juni 1863 ble kirken solgt på tvangsauksjon og inventaret ble spredt i prestegjeldet – og nye Gulen kirke ble reist. Moderne tid. a> i vest vitner om ei tid med hardt strev og smale næringsforhold i 1800-tallets Gulen. 1800-tallet var preget av sterk folkevekst på bygdene, og i andre halvdel av århundret startet store endringer i jordbruket - kalt «det store hamskiftet» - som innledet en femtiårsperiode med svært lav økonomisk vekst. Markedsretningen av jordbruket avfolket deler av vestlandsbygdene, men Gulen var her et av relativt få unntak. Mens mange vestlendinger flyttet til Bergen eller Amerika, gjorde svært få fra Gulen det samme og kommunen hadde en moderat fertilitet. Hamskiftet i fylket forøvrig satte særlig inn fra 1890-tallet, med utskifting til større og mer selvstendige bruk frigjort fra klyngetun. Oppsvinget i fisket gjennom hele årshundret var nok viktig for at Gulen berget seg såpass godt gjennom hamskiftet, selv om store skift i sildebestanden hadde sin virkning. Den såkalte «møretorsken» som ble til klippfisk var et viktig erstatningsfiske på denne delen av Vestlandet på 1870-tallet, men fra og med 1880-tallet kom nye redskapstyper og «svenskeskøyter» i bruk i Ålesund og utkonkurrerte mye av det åpne kystfisket. Fra 1900 begynte også dampskip raskt å gjøre seg gjeldende med baser i Nordfjord. Likevel var det en årviss foreteelse at folk fra Gulen seilet inn i Indre Sogn med fisk og tran, og byttet dette mot korn og poteter. De nasjonale krisetilstandene fra omkring 1875 og to tiår deretter bidro likevel til å radikaliserte både Gulen og mange andre vestlandsbygder. Ved stortingsvalget 1882 og 1885 fikk motstrømspartiet Venstre mer enn 75 % oppslutning i Gulen, og målsak, avholdssak og andre motkulturer stod sterkt i denne delen av fylket. Derimot hørte ikke Gulen til beltet av republikanske som strakk seg langs Langfjella og fjordene, færre enn 20 % stemte for republikk i Gulen. I 1905 var realinntekten i Norge lavere enn i 1875, og det gjaldt særlig i industrifattige kommuner som Gulen. Folk her begynte med den sjølbergingsstrategien som kjennetegnes av fiskerbonden. Det vanlige var at kona drev gården mens mannen drev fiske, en arbeidsdeling som også grep om seg langs kysten nordover landet. Det vitner om et samfunn som styrte klar av mange av de dramatiske omskiftningene som fulgte med hamskiftet og industrialiseringen i nabokommunene lengre inne i Sognefjorden, hvor tilleggsnæringene var få og utvandringen til Amerika ble svært høy. Kommunen fikk egen sparebank i 1885 ved etableringen av Gulen Sparebank, én av de omtrent 250 bygde-sparebankene på denne tida. Banken skulle finansiere utbyggingene lokalt, og det ble mer enn kirkepåbygg utover århundret. Gulingen Jon Arnoldsson Kahrs etablerte Bergen Treskofabrik på Sellevåg i 1889, en bedrift som produserte fram til 1975. I nyere tid ble flere bedrifter i Gulen ble startet av Wergeland-familien, som kom fra stedet Verkland. Dette er slekten til nasjonaldikteren Henrik Wergeland. De startet Halsvik Cementstøperi i 1955, som har blitt komplettert med annen industrivirksomhet under Wergeland-Halsvik AS - kommunens største bedrift. Kultur. Steinmurte hus er et særmerke for det trefattige Gulen. Gulen har en stor mengde kulturminner fra stein- og bronsealderen ute langs kysten, og fra vikingtid i og rundt Eivindvik. Ellers er det mange fine eksempel på både steinbygde hus og klyngetun i fjordstrøkene av Gulen. På Byrknesøya ved Barvågen ligger Gulen Fiskarbondemuseum, et museum som siden 1998 viser livsmiljøet og yrkeskulturen til fiskerbøndene – kystboende som livnærte seg av fiske og gårdsdrift. Denne 100 år lange overlevelsesstrategien hvilte på en arbeidsdeling der mannen fisket og kvinnen hadde ansvar for gårdsdriften. Derfor er «fiskarbonde» en benevnelse som omfatter både mannen som var fisker og konen som var bonde. Hele Barvågen på vestsiden av Byrknesøya sørvest for Byrknes er regulert av kommunen til spesialområde for bevaring. Ellers er Børholmen og Skjerjehamn ute i øygarden verna som gamle handelssteder for krabbe- og hummerfisket i Gulen. I Brekke er den gamle sorenskrivergården "Lovisendahl" fra 1760 vernet siden 1923 av Riksantikvaren. Her har det vært drevet skole. Kommunevåpen. Kommunevåpenet for Gulen kommune er «på blå grunn to utbøygde sølv krossar». Det ble fastsatt i kongelig resolusjon av 9. februar 1990. Utformingen er ved kunstneren Even Jarl Skoglund. Motivet viser til de to steinkorsene i Eivindvik. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Gulatinget på Flolid som også er tusenårssted for Sogn og Fjordane fylke. Det ble i kommuneplanen for 1989–2000 igangsatt planlegging for Gulatingsparken og kulturformål på Flolid. Hornindal. Hornindal er en kommune i Sogn og Fjordane. Den grenser i nord til Volda og Ørsta, i øst til Stranda, i sør til Stryn og i vest til Eid. Kommunesenteret Grodås med 389 innbyggere (2012) ligger ved østenden av Hornindalsvatnet, Europas dypeste innsjø (514 m dyp). Hornindalsrokken (1529 moh.) er høyeste fjell i Hornindal. På Grodås ligger Anders Svor-museet (åpnet i 1953), som rommer en stor del av arbeidene til billedhuggeren Anders Svor (1864–1929). Hornindal blir i lokal dagligtale ofte omtalt som «Honndalen». Den 22. september 2012 ble Kvivsvegen åpnet. Avstanden til Søre Sunnmøre er dermed mye kortere enn den var før. Veien har gitt mer gjennomgangstrafikk, idet mange kjører denne veien fra Sunnmøre til Østlandet. Noen velger også Kvivsvegen fra Sunnmøre og sørover i retning Bergen, siden en sparer to ferjer i forhold til alternativet Stigedalen (Volda – Nordfjordeid). Kommunevåpenet. Kommunevåpenet til Hornindal viser tre ljåer. Hornindal har lang historie med ljå- og navarproduksjon. På 1800- og 1900-talet var det smie på omtrent hver en gard i Hornindal. Kommunehuset i Hornindal (bygd 1995) heter av dette "Smia". Tusenårssted. Kommunens tusenårssted kalles «Laurapromenaden», og omfatter arealet langs Hornindalsvatnet – fra Grodås brygge til badestranden på Kyrkjhorn. Hyllestad. Hyllestad er en kommune i Sogn og Fjordane. Kommunen grenser i nord mot Fjaler og i øst mot Høyanger. Sognefjorden danner grense mot Gulen kommune i sør mens Solund kommune ligger i sørvest. Hyllestad har blitt kjent for sin omfattende produksjon av kvernstein, en produksjon som trolig har pågått i mer enn tusen år. Topografi. Fjellet Lihesten er et landemerke på vestlandskysten og det høyeste fjellet i kommunen. Næringsliv. Industri, landbruk og sjøbruk har vore grunnlag for størsteparten av sysselsettjinga i Hyllestad. Hjørnesteinsverksemda er båtverftet Havyard Leirvik. Kommunehistorie. Hyllestad kommune ble til i 1862 ved at Hyllestad og Øn sogn ble skilt ut fra Askvoll kommune og slått sammen med Bø sokn fra Lavik kommune. Det bodde da 2475 personer i Hyllestad kommune. I 1888 ble gården Krakken med 17 innbyggere overført fra Hyllestad kommune til Solund. Kulturminner. Kvernsteinsbruddet i Hyllestad ligger på nordsiden av Åfjorden, og dekker hele 27 kvadratkilometer. Her er tydelige spor i fjellet etter uttak av kvernsteiner, samt halvhogde steiner som stadig sitter fast i fjellet, ødelagte løse stein i terrenget, det hele er et forlatt gruvelandskap, med spor etter uttak av kvernstein gjennom mange hundre år. Bruddet ligger i et belte av granatglimmerskifer. Området har vært kjent av lokalkjente, men det er først etter 1990 at kvernsteinsbruddet er blitt registrert og undersøkt. Omfanget i tid, volum og utbredelse er større enn noen har kjent til tidligere. Eksperter mener i dag at bruddene har vært i drift fra ca. 600-tallet e.Kr. Steinene er sporet blant annet til steder vikingene besøkte, som Island og Færøyane. Produksjonen stoppet opp på 1500-tallet, da en fikk bedre stein fra brudd i Selbu. Stedet ble i 2010 nominert av Norge til UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. "Kvernsteinsparken" i Hyllestad sentrum er et visningsområde knyttet til den store produksjonen av i hovedsak kvernstein som har vært i Hyllestad. Parken er et tilrettelagt turområde i den del av det store kvernsteinsbruddet som er lettest tilgjengelig. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kvernsteinsparken i Hyllestad sentrum. Høyanger. Høyanger er en kommune og tettsted i Sogn og Fjordane. Kommunen grenser i nord til Fjaler og Gaular, i øst til Balestrand og Vik, i sør til Modalen og Masfjorden, og i vest til Gulen og Hyllestad. Kommunesenteret er tettstedet Høyanger, med innbyggere per 1. januar. Tettstedet Høyanger er bygd opp rundt industri, og store arbeidsgivere er Hydro Aluminium, Fundo AS (nå nedlagt), Eras AS og Kværner-konsernet. Ved siden av aluminiumsindustrien, en del småindustri, detaljhandel og servicenæringer, er jordbruk den viktigste næringen i bygdene langs fjorden. Høyanger er for tiden inne i en omstillingsprosess. Dette skjedde i forbindelse med at Hydro Aluminium i 2004 valgte å legge ned den gamle og forurensende delen av aluminiumsproduksjonen ved aluminiumsverket i bygden. Nedleggingen av serie-C ble fullført i 2007. Den moderne aluminiumsproduksjonen i serie-A holdt frem, og er i dag et av de mest effektive aluminiumsverkene i Europa. Geografi. Sognefjorden deler kommunen. På nordsiden ligger – i tillegg til Høyanger – tettstedene Vadheim og Lavik. En mils vei vest for Høyanger sentrum ligger Kyrkjebø. På sørsiden av Sognefjorden er Bjordal det største tettstedet. Ortnevik og Ikjefjord er to andre bygder i denne delen av kommunen. Mellom Bjordal og Ortnevik går Bjordalstunnelen, som er 1552 meter lang. Elver, fjorder, fjell og vann i Høyanger. Bergsvatnet Musikk. Puben «Joss» i Høyanger har lenge hatt en funksjon som en samlende kulturscene for lokale band, i tillegg til nasjonale og internasjonale artister, hovedsakelig i blues-, rock- og metal-sjangeren. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Bytorget i Høyanger tettstad. Torget ble åpnet i april 2002 etter en omfattende byggeprosess. Arbeidermonumentet – skulpturen «Han, hun og vann» av Kristian Blystad ble satt opp i forbindelse med åpningen. Det ble ikke plantet tusenårstre i kommunen, men et hundreårstre ble plantet i Ortnevik på sørsiden av kommunen. Jølster. Jølster er en kommune i Sogn og Fjordane og ligger i Indre Sunnfjord. Det er to tettsteder i Jølster; Vassenden og Skei, hvor Skei er kommunesenteret. Det høyeste fjellet i kommunen heter Snønipa og er 1 827 meter høyt. Navnet "Jølster" kommer opprinnelig fra det norrøne uttrykket "jolmster" som betyr «bråk og larm». Kommunen grenser i nord til Gloppen og Stryn, i øst til Luster og Sogndal, i sør og i vest til Førde, og i nordvest til Naustdal. Kommunens tusenårssted er grenda Ålhus. Leikanger. Leikanger er en kommune i Sogn og Fjordane som fungerer som fylkets administrasjonssenter. Den ligger om lag halvveis inne i Sognefjorden, og grenser i vest til Balestrand og i nord og øst til Sogndal. Over fjorden i sør ligger Vik. Tusenårssted. Kommunen valgte ikke eget tusenårssted, og kommunen har benyttet statstilskuddet som ble gitt alle landets kommuner i forbindelse med dette til den nye sentrumsplassen, Borggarden. Denne ligger på Hermansverk, i tilknytning til det nye kjøpesenteret på Hermansverk, hvor blant annet Leikanger idrettshall og Leikanger bibliotek ligger. Plassen ble åpnet 26. november 2010. Plassen er utformet i kinesisk granitt. Luster. Luster er en kommune i Sogn og Fjordane. Den ligger ved Lusterfjorden innerst i Sognefjorden, og grenser i nord til Stryn og Skjåk, i øst til Lom og Vang, i sør til Årdal og i vest til Sogndal og Jølster. Urnes stavkirke, som er verdenskjent for sin arkitektur, ligger i Luster kommune. Luster har store fjellområder. Deler av Jostedalsbreen, Breheimen og Hurrungane ligger i kommunen. De kjente Skagastølstindane ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner. Det høyeste fjellet i Sogn og Fjordane og Norges tredje høyeste fjell, Storen (Store Skagastølstind) 2 405 moh., markerer kommunegrensen. Luster kommune består i dag av de gamle herredene Luster, Jostedal og Hafslo. Områder har vært bebodd i over 8 000 år. Geografi. Landskapet i Luster er i hovedsak formet i fire store istider i løpet av noen få millioner år. Denne tiden har vært den kaldeste i jordas historie, og den endte med istidene. For om lag 35 000-30 000 år siden var det en tid der isbreene var små. I en myr i Kroken er det funnet rester av organisk materiale som er fra denne tida. Pollenanalyser viser at det må ha vært en tett skog med or. For om lag 10 200 år siden ble Lustrafjorden isfri, og breen fortsatte å smelte ned. I Luster har vi flere rester etter denne breen som er omkring 9 500 år gamle. Breen kom ned både Fortunsdalen og Mørkrisdalen og møttes i Skjolden. Enkelte år og perioder ble det kaldere eller mer nedbør, og breen økte igjen. For om lag 9 300 år siden rykket breene igjen fram. Denne framrykkingen stanset for om lag 9 100 år siden. Rester av endemorenene fra denne framrykkingen finner vi på Fortun i Fortunsdalen, Meljadn i Mørkrisdalen, Høgemo i Gaupne og Kvam på Ytre Hafslo. Flere kilometer med is presset fjellet ned under den siste istiden. For om lag 10 000 år siden var vannstanden i Lustrafjorden om lag 130 m høyere enn i dag. Det vil si at det meste av Skjolden, Gaupne, Indre Hafslo og Solvorn sto under vann. Da isen forsvant minket presset på fjellet, og fjellet har hevet seg opp av vannet siden. Denne landhevingen var størst i starten og er nå bare om lag 2 mm i året. Elvene legger masser fra seg ved elveutløpet. Det er masser som er gravd ut på veien til sjøen. Om lag 50 000 tonn med løsmasser blir ført ut av Jostedalselva i løpet et år. Uten Jostedalselva ville store deler av Gaupne ha vært under vann i dag. Elva har endret løp mange ganger gjennom årene og fordelt masser over et stort område. Tilsvarende er Skjolden også i stor grad formet av elvene som har ført med seg masser. Fangst- og jegersamfunn. Erfaringer med nyere fangst- og jegersamfunn tilsier at de trenger et territorium på 25 til 100 kvadratkilometer per person. I Europa har en ofte regnet med en person per 10 km² før en fikk jordbruksdrift. Luster er på 979 kvadratkilometer og kan da ha hatt næringsgrunnlag for mellom 10 og 40 personer. De første spor etter mennesker har vi fra Styggevatn i Jostedalen om lag 1 150 m over havet Det er som reinsdyrjegere vi kan se for oss de første menneskene i fjellene i Luster, og det er som sommerboplasser vi må tolke sporene i fjellet. I en heller var det spor etter mennesker for noe over 8 000 år siden. De som besøkte helleren ved Styggevatn har båret med seg steinene opp i fjellet. I ledige stunder, mens de vente på reinen, satt de i helleren eller like utenfor og laget redskaper og våpen. Helleren har da vært en boplass, et sted en var i et lengre tidsperiode. I disse eldste lagene er det store mengder (ca. 3 600) «avslag» av stein, samt noen redskaper av stein. Det er også mange funn andre steder fra fjellene de neste tusenårene. I lavlandet i Luster er det gjort ti funn av gjenstander som er mer enn 5 000 år gamle. Det er spredte funn som kan være fra boplasser eller gravplasser, eller gjenstander mistet under jakt eller ferdsel. En kan få inntrykk av at dette er en periode der folk var svært tradisjonsbundne og de samme redskapene ble brukt i generasjon etter generasjon i flere tusen år omtrent uten noen endringer. Det er likevel ikke helt slik. Perioden har inneholdt ulike kulturer og samfunnsformer i endring over flere tusen år. Næringsgrunnlaget i Luster kan ha vært vilt, frukt, bær, hasselnøtter, røtter, urter, egg, fugler, skjell, ferskvanns- og sjøfisk. Skal en vurdere hvor det kan ha vært bosteder i lavlandet er det ut fra det vi kjenner av funn i dag: Ornes, Bolstad, Fortun, Marheim og Tang som kanskje er de fremste kandidatene. I utkanten av jordbrukssamfunnene. Det er ulike oppfatninger av om jordbruket kom i gang på Vestlandet mellom 5 000 og 4 000 år siden. Dersom det var jordbruksvirksomhet, så var den av et beskjedent omfang. Vi mangler også boplasser fra denne perioden som kan knyttes opp mot det vi i dag kaller garder og vi mangler rester etter husdyr. Pollenanalyser viser landskapsendringer som følge av menneskelig påvirkning. Vi har indikasjoner på beiting i Nedrestølen i Ormelid. Skogen har vært bevisst brent ned. Vi vet likevel ikke om det var storvilt eller husdyr som beitet der. Det er ikke mange funn vi har fra lavlandet i Luster fra denne perioden. De vi har er fra Ornes, Søfde i Fortunsoknet, Hæri, Hillestad og Venjum eller Holsete. Bøndene kommer. Kildene til denne perioden fra 4 000–3 000 år siden er som før gjenstandsfunn, og for Luster er det i stor grad flintdolker og steinøkser, - som en knytter til jordbruksvirksomhet. Pollenanalyser viser at landskapene endret form gjennom perioden. Skogene forsvinner og beitelandskaper blir framtredende. I tillegg får vi i denne perioden en ny viktig kilde – språket vårt. Det er flere enkeltfunn fra Luster enn fra tidligere perioder. Årsaken er naturlig å knytte til et høyere folketall. Funn fra denne epoken er dolker, pilspisser, økser og sigder av flint. Det er videre økser av ulike bergarter og gjenstander av bronse. Vi kjenner bare to bronsefunn fra Luster. Flintdolkene dominerer i funnbildet fra Luster. Dolkene har vært surret med lær for å lage håndtak. Dolkene har så vært brukt til mange formål, omtrent som en moderne tollekniv, og er regnet som et jordbruksredskap. De rikeste hadde et overskudd av prestisjegjenstander og store gravhauger. Store gravhauger kan markere sentra med maktfunksjoner. Vi har en gravhaug på Ornes, og mulige gravhauger på Hauge i Skjolden og på Hillestad. Det er i tillegg et statusfunn av bronse fra Flahammar og ett fra fjellet over Sørheim. Funnene kan vise til hypotetiske stamme- eller høvdingsentra på Ornes, Hauge, Flahammar og Hillestad. Ornes og Hillestad er begge blant de tre største gardene i Luster. Hauge og Flahammar er relativt mindre. Det er ikke rimelig at det var mer enn ett senter i Luster. Ornes er da trolig den største kandidaten. Skipshaugen på Ornes er trolig den største gravhaugen som noen gang er bygd i Luster. Den har en diameter på 30 m og en høyde på 1–2,5 m. Volumet i haugen er beregnet til 1 710 m³. I perioden mellom 4 300 og 3 200 år siden skjedde det en klimaendring til et klima som ikke var vesentlig forskjellig fra det vi har i dag. Endringen innebar at det ble fuktigere og kalde enn før. Endringene innebar også økt skredaktivitet. Det var likevel ikke bare ugunstig for åkerbruk i Luster, fordi en normalt har lite nedbør. Fram til en gang mellom 3 000 og 3 500 år siden kan vi se for oss bosetningsformer der folk flyttet jevnlig og bodde forskjellige plasser i en syklus. En ville da utnyttet jorda til åker uten å utarme den. Denne driftsmåten ble så avløst av en driftsform der det har vært gardsdrift eller landsbyer på et begrenset antall steder. Dersom vi kan tolke dolkene, skaftehullsøksene og pilene som tegn etter gardsdrift, har det i det minste vært bønder tilstede på Ornes, Yttri, Hauge, Berge, Talle, Engjerdalen, Hunshamar, Hillestad eller Solvi (Sætrehallene eller Modvo), Nygard på Ytre Hafslo og Venjum. Vi kan også se for oss bosetningen som landsbyer. Ut fra de funn en har i dag ha vært hypotetiske landsbyer for om lag 2 700–3 000 år siden på: Ornes, Hauge, Flahammar og Hillestad. Hvordan bosetningen faktisk var vil en ikke kunne fastslå uten omfattende undersøkelser. I Luster er det kjent en helleristning fra Åsastølen og en dekorert helle i et gravkammeret på Ornes. På Åsastølen (ved Dalsdalen) er det hogget inn en ring i fjellet som kan være mellom 3 800 år og 2 600 år gammel. Før-romersk jernalder. Fra denne perioden ikke har noen sikre gravminner fra Luster, og heller ikke fra hele Sogn. Det er ulike oppfatninger om vi skal oppfatte dette som en kriseperiode med en kraftig reduksjon av folketallet, eller om en bare skal forstå mangelen på gravfunn som en endring av gravskikkene. En forklaringsmodell er pester. Uansett er antall spor etter mennesker i Luster i denne perioden lavt. Vi har ikke tilstrekkelig med kilder til å si noe sikkert om det skjedde vesentlige endringer i folketall, bosetning eller leveformer. Romertid. Om en ser på de største gravhaugene i Luster er det bare kvinnegraver i perioden fram til år 400. En tolker ofte overvekt av kvinnegraver som en rolig periode. Kvinner har giftet seg og fått med seg medgift, og deler av medgiften ble brukt til å bygge gravminner eller lagt i gravene. I perioden 400–550 er det en overvekt av mannsgraver blant de største gravhaugene i Luster. En slik overvekt tolker en som en urolig periode – med krig. Krigerne og deres nærmeste har hatt behov for å markere sin status med store gravminner. Bygdeborgen Borgarholt mellom Barnesfjorden og Ytre Hafslo viser til ufredstid. I Luster har en funnet både sverd som er med en og to egger. Sverdene med håndtak var typisk en meter lange. På Modvo er det funnet et romersk sverd. Det er bevart lansespisser og spydspisser av jern. De var typisk 20–50 cm lange og 5 cm brede. Vi har bevart noen få rester av skjold. En har funnet fire jernøkser i Luster. Økser har også vært brukt som verktøy, og det er ikke lett å skille økser til ulike formål. Det ble i 1824 funnet et par stridsøkser i en åker i Prestegarden i Hafslo. Etter en periode med graver uten markerte sosiale skiller, får en i denne perioden flere og større graver, gravgaver og i en del tilfeller også graver med prestisjegjenstander. Endringen i gravskikkene har vært tolket som at en ny maktelite hadde tatt over, og at de brukte haugene til å markere sine sosiale og politiske maktposisjoner. Den store gravhaugen som ligger ved sjøen på Ornes ble kalt for «Ravaldshaugen». Det er også et sagn knyttet til haugen om er konge på Ornes. Det er funnet flere statusgjenstander i Luster. Det er en gullbrakteat fra Hauge i Skjolden, et berlokk fra Beheim, en gullring fra Modvo og en gullring fra Leri. Av glass kjenner en et beger av grønlig, klart glass fra Ornes og et beger av grønt glass fra Modvo. Vi kjenner til bronsekjeler fra Ornes, Hauge i Skjolden og Søfde i Dalesoknet. Funnene er godt fordelt rundt om i Luster. Store gravhauger har også vært brukt som et tegn på maktsentra. Ut fra det vi vet om alderen på gravene kan det se ut til at Nes og Eikum var maktsentra i perioden 0–200. Det ble da bygget to av de aller største haugene i Luster. De to gravhaugene er også de to største gravhaugene i Sogn og Fjordane fra denne tidsperioden. Dette er en periode hvor det ellers er få gravminner. Ornes, Modvo og Beheim kan ha vært sentra i perioden 200–400. I perioden 200–400 er det Beheim som kan ha vært bosted for de mektigste og rikeste i Luster. I perioden 400–600 er det Ornes, Kvale, Hillestad, Ugulen, Nygard og Eikum som har de største haugene. Fra undersøkinger og utgravninger i Luster er det funnet en intensiv utnytting av støler som ligger langt til fjells. Det kan tyde på at en har utnyttet alle de resursene de hadde, og at husdyrtallet kan ha vært høyt. Gardsanlegget på Modvo hadde en hustuft som var ca. 40 m lang og ca. 10 m bred. Det har trolig også vært et langhus på Beheim, men det er ikke utgravd. I Stordalen ovenfor Sanatoriet om lag 400 meter over havet er det fire tufter. Folkevandringstiden – pesten dreper. I løpet av de siste tiårene på 500-tallet forsvinner så godt som alle gravminner i Luster. Store deler av Luster ble avfolket sammen med store deler av landet. Årsaken til avfolkingen er trolig pestene som rammet Europa fra 541 til 767. Pestene var trolig av samme art som pestene som rammet landet i 1349 og utover til 1600-tallet. Det eneste gravfunnet vi har som vi kan knytte til de siste tiårene på 500-tallet er et funn på Sørheim. En kvinne ble gravlagt i en stor haug. En stor kvinnegrav tyder på en rolig periode. Den verste ufredstiden var over, men nå var det pestene som fikk herje, og ødelegge familier og samfunnet. I Luster har en også bare ett funn som er tidfestet til 600-tallet. Det er ei spenne fre Sørheim. Gårder som kan ha vært bosatt er Ornes, Kroken, Sørheim, Berge i Bergsdalen, Bolstad, Hauge, Ottum, Dale, For, Søvde, Nes, Sandvik, Bø, Røneid, Joranger, Marheim, Fet, Melheim, Hillestad, Solvi, Bedheim, Lad, Lomheim, Alme, Kvam, Solvoren og Bø i Solvoren. En må regne med at områder som Jostedalen, Fortunsdalen, Mørkrisdalen, Dalsdalen, Engjedalen, Mollandsmarki og Veitastrondi var øde omkring år 600. Vikingtiden. Ut fra gravfunn må en slutte at fra slutten av 700-talet fikk en en kraftig folkevekst i Luster. En har gravfunn fra så små gårder som Rjupheim, Veum og Kjelda fra 800-talet. Det viser at selv smågarder var bygd når kommer fram til år 900. Omkring år år 1000, kan en regne med at de fleste av de gardene en kjenner i dag ha vært bebygd – omkring et hundre navnegårder. Et overslag er sju garder på østsiden av Lustrafjorden, 14 i Fortun, 19 på vestsiden av Lustrafjorden, 11 i Gaupne, ca. 5–10 i Jostedalen, 17 på Indre Hafslo, 19 på Ytre-Hafslo og ni i Solvoren. I tillegg må en tro at flere garder vart delt opp i bruk. Funn av gull og store gravhauger regnes som tegn på maktsentra, men en har ikke mange slike i Luster. En har funn av gullringer på Lerum og Søvde. Vi har mange funn fra Luster, men fra om lag år 950 er det brått slutt på alle gravfunn. En må trolig tolke det som at kristendommen i all hovedsak hadde overtatt som religion. Tidlig middelalder. Tidlig middelalder har trolig vært en vekstperiode. Vi fikk bygget en rekke staselige kirker rundt i Luster, man bare Urnes stavkirke og Dale kirke er bevart. Dørportalene i Urneskirken har gitt navnet sitt til en stilart: Urnesstil. Bildene er ikke skåret ut i grunnmaterialet, men grunnmaterialet er skåret vekk slik at figurene er høyere enn grunnmaterialet (relieff). I kirkene finner en malerier, skulpturer og treskjæring. Hvor mye av dette som vart laga av lokale kunstnere veit en ikke. Det er bare kjent et tilfelle på skaldekunst fra Luster. Det er to versemål skrevne med runer i Urneskirken fra slutten av 1100-talet. En ser at Gaute på Ornes og sønnene hans deltok aktivt i borgerrkrigene mot Sverreætta. Tidlig på 1300-talet møter en Alf i Kroken som kongens utsending for å kreve inn skatt av motstridige islendinger. Ingen av dem var likevel noen gang regna blant de aller fremste i landet. Rike folk var det likevel mange steder i Luster, det var folk med store jordeiendommer og stor lokal makt. Senmiddelalderen. Den store mannedauden i 1349 ble på mange måter et vendepunkt i Luster, som for resten av landet. Et samfunn som hadde vært gjennom en rik vekstperiode siden 600-tallet ble nå plutselig rammet av en pest, som har fått navnet Mannedauden eller Svartedauden. Hvor mange som døde i Luster av denne første pesten er ukjent, men et sted mellom en tredel og halvparten er nok et rimelig overslag. Pesten i 1349 ble den første av pestene som kom med jevne mellomrom fram til ut på 1600-tallet. Folketallet gikk noe opp mellom hver pest for å falle igjen hver gang det var pest. Folketallet tok trolig ikke til å øke igjen før i første halvdel av 1500-tallet. Vi vet ikke sikkert hvorledes folketallet utviklet seg. Før 1349 var det om lag 200 garder som var i bruk i Luster, mens det i 1522 bare var 66 garder som fortsatt var i bruk. Pestene var en katastrofe. Da bunnen nås en gang på slutten av 1400-tallet eller i begynnelsen på 1500-tallet var jordbruksproduksjonen 10-15% av det den var før 1349. Det var store forskjeller i Luster og store områder lå øde. I 1522 var nok følgende bygder øde: Fortunsdalen, muligens med unntak av Berge og Søvde, Mørkrisdalen, Dalsdalen, Engjadalen, Jostedalen, Vigdalen, Leirdalen, Mollandsmarki og Veitastrondi. Mellom 1522 og 1563 er det en betydelig nyrydding av smågarder. Folkeøkningen kom i hovedsak i Fortunsdalen og Dalsdalen som ble bebygd igjen i denne perioden. I perioden 1563-1600 var det en stor økningen i nye garder. Årsaken var i hovedsak nyryddingen i Jostedalen. På 1500-tallet er Luster hjemstedet for flere adelsfamilier som Kruckow, Teiste og Benkestokk, med riksråden Johan Kruckow som den mest kjente enkeltpersonen. 1600-tallet. Luster ble sterkt angrepet av pester i år 1600 og 1618. Vi vet at det også senere var mange epidemier, men ingen av dem gjorde så mye skade som disse. På 1600-tallet var det en kraftig vekst i folketallet og folketallet nær fordoblet. En fikk en kraftig vekst i antall gårdsbruk, men den største økningen kom i antall husmenn. Ellers er hovedinntrykket for Luster at gjennom hundreåret ble de rike rikere og de fattige fattigere. Det var ved slutten av hundreåret vesentlig større forskjeller mellom folk enn det var ved inngangen av 1600-tallet. Ved uår levde mange av bøndene på sultegrensen. Tilstanden har vært enda verre for husmennene. Kildene forteller bare i liten grad om de laveste på stigen, men vi må gå ut fra at mange døde av sult og underernæring. Det kan fra skattelistene virke som om folk klaget mye, men mange levde på sultegrensen og små avvik fra normalen førte til store konsekvenser. De slektene i Luster som var de rikeste og mest betydningsfulle i starten av hundreåret ble utkonkurrerte av de rike borger- og embetsmannsfamiliene. Skattetrykket økte kraftig på 1600-tallet og bidro til at mange ble fattige. Årsaken til det økte skattetrykket lå ofte i utgifter ved krigføring. Mange fra Luster mistet også livet i krigshandlinger. På slutten av hundreåret ble Luster i et økende omfang utsatt for naturskader som flom, skred og at breene vokste. Skogbruksnæringen ble utover 1600-tallet en viktig næring, og flere ble rike av den. Eksportforbudet førte til en brå stans i produksjonen ved flere av sagbrukene på 1690-tallet. Vi kjenner også til dyrking av tobakk i Luster i denne perioden. Tallet på drap var høyt gjennom hele hundreåret og drapsfrekvensen var om lag en faktor fem høyere enn i Norge i dag. Voldsbruk var også langt mer utbredt enn i dag. Det viktigste kulturminnet fra denne perioden er Gaupne gamle kirke. Den lille istiden. Jostedalen hadde fra 1680-tallet til 1706 en jevn nedgang i bosetningen. Tallet på bønder var det laveste på hundre år. På samme måte var flere garder på Veitastrondi og Mollandsmarki fraflyttet. Problemene omkring 1706 omfattet hele Luster. Det kan ha vært uår hvert år i perioden 1701 til 1706. Krisen kan vi i tillegg forklare med de to alvorlige epidemier i 1701 og 1704 med mange døde. Folk flyttet fra de gårdene som lå høyest og var minst robuste mot dårlig vær. Når folk døde bød også muligheten seg for bøndene på smågarder å flytte til større og bedre garder. Dette var da en mekanisme som førte til at virkningen av uårene og epidemiene forsterket seg i Jostedalen, – og i andre deler av Luster med mange små garder. I 1707 ser en igjen at det er nye folk på nesten alle smågardene, men ikke før på 1720-tallet var det igjen like mange bønder som på 1680-tallet. Neste gang det var uår og epidemier var i årene 1740 til 1742. Nå ble barkebrødet tatt i bruk igjen i Luster. Fra januar til mars 1744 var det igjen mange døde, med mange voksne og eldre som døde. Flest gravferder var det likevel i mars 1749. Epidemien kan ha vært en barnesykdom. På tross av de mange epidemiene økte folketallet i Luster i denne perioden. Det kan vi se av at det i de aller fleste årene var et fødselsoverskudd. Det er heller ikke noe i det en vet om fraflytting som endrer på det. Værskadene kom ofte og i form av skred, flommer og breer som vokste. Perioden 1670 til 1749 er ofte kaller "den lille istiden". Fra 1670-tallet hadde nedbørsmengdene øket betydelig i forhold til tidligere. Valde i Gaupne var nedlagt i 1704 på grunn av flomskader og vinteren 1712-1713 tok elva store deler av Tandle. Stor avsmelting av breen og stor vassføring er nok grunnen til at Jostedalselva tok et nytt løp i Gaupne i 1748. Denne gangen gikk det ut over Røneid og Kalhagen. I 1701 var det et stort fjellskred på Leri som gjorde massive skader. I 1727 ble garden til Torleif på Hagenes svært skadet av skred. I 1741 var der flom og mye skade på Ormberg, i Åsen, i Elvekrok og på Mjelvær i Jostedalen. I 1743 var det flere stein- og snøskred samt flom flere steder på Hafslo. I denne tida økte Jostedalsbreen og ble større enn noen gang siden siste istid. I 1735 var breen et steinkast fra garden til Guttorm Mjelvær. På Berset ødela Tverrbreen husene i 1743. De neste årene tapte Bjørkehaug hele jorda. Omkring 1748 nådde breen sin største utbredelse og har siden ikke vært så stor. Fra omkring år 1690 til 1748 rykket Tverrbreen (Tuftebreen), fram om lag 2 km med et gjennomsnitt på om lag 35 meter i året. Etter en lov av 1739 skulle det bli skoler over hele landet. På eit møte på Vollåker i Hafslo i 1741 vart det satt opp regler for skolen og hvordan en skulle dekke utgiftene. En stund etter ble de første lærene ansatt, men det ser ikke ut til at skolene kom igang før i 1750. 1750-1800. I 1756 var det igjen uår. I årene fram til 1759 finner vi mange forarma folk og mange var på legd. I tillegg var det mange husmenn som fekk pengestøtte. I Jostedalen fortalte presten i 1759 at han hadde sådd korn i tre år, men uten å kunne høste noe. I 1770-åra var det en velstandsøkning. Tallet på fattige på legd holdt seg lavt det meste av 1770-talet. Det økte rett nok på slutten av 1770-tallet. Fram til 1780 var det endringer med større bruksenheter og tallet på bruk gikk ned. Årsaken må være handel med eiendeler. Økt formue hos bøndene har en brukt på jord. På 1700-talet økte også tallet på husmenn kraftig, og på slutten av 1700-talet hadde tallet på husmenn blitt nesten like stort som som tallet på bønder. Ser man på formuen i skifter eide husmennene i snitt under 10 % av den bøndene eide. Flere husmenn hadde ikke verdier i det heile tatt, og det var blitt et samfunn med store forskjeller mellom folk. 1800-tallet. Folketallet vokste i første halvdel av hundreåret. Det når en topp i 1855, for så å gå jevnt nedover igjen. Årsaken til nedgangen var den store utvandringen særlig til Amerika, men en del dro også til Nordland. I tida 1811-1815 fikk mange støtte fra fattigstyret, og i 1812 og 1813 var det uår. I 1847 var det uår med svikt i potethøsten. Det var hungersnød som særlig gikk ut over husmenn og folk som leide seg inn hos andre. Mange klarte ikke å betale skatt. På 1890-talet var det igjen en vanskelig tid der flere måtte selge gården, eller deler av gården, flere gikk konkurs og gårder ble solgt på tvangsauksjon. Det var fortsatt store forskjeller mellom fattig og rik. Klasseskillet fant en også i kirken. De rikeste hadde egne benkerader i kirka lengst framme. 25. september 1807 var det ei stor ulykke, da et fjellskred tok med seg husene på husmannsplassen Jelde på Røneid. Seks mennesker mistet livet i ulykken. Etter at bygg i lange tider hadde vært den viktigste veksten tok potetene over på 1800-talet. I 1835 sådde en mer poteter enn korn. I 1889 ble det dyrket tobakk i Gaupne. Det ble fortsatt drevet sagbruk flere steder i Luster, og fra slutten av 1830-talet til om lag 1847 drev Gerhard Munthe produksjon av teglstein på Tandle. 1900-tallet. Folketallet i Luster fortsatte å synke jevnt og sikkert fram til 1970-tallet. Luster var da i all hovedsak en ensidig jordbrukskommune. Ungdommene ble i bygda til de var 15-16 år gamle. Da reist de vekk for å gå på skole eller for å få seg arbeid. I 1988 svarte fortsatt to av tre ungdommer ja til om de kunne tenke seg å flytte vekk. Bare en av ti svarte nei. Fraflyttingen har ført til «forgubbing» med mange over 70 år. Siden 1970-tallet har også folketallet gått ned, men langsommere enn tidligere. I de første tiårene av 1900-tallet ble hovedveiene i Luster bygget. Den første bussruten mellom Skjolden og Sogndal kom i 1921. Stømnettet ble bygd ut og det ble vanlig med elektrisk lys. I 1915 ble kraftlinjer satt opp fra Skjolden til Gaupne. Under andre verdenskrig hadde tyskerne et faste tilholdssted på Nes. Den mest dramatiske hendelsen var nok da Ragnar Vigdal førte tolv engelske soldater fra Vigdal til Sunnfjord. De hadde vært på flukt fra Valdres. Fra Sunnfjord kom de seg over til England. Krigen førte med seg at varehandelen i stor grad gikk i stå. Folk fra fjern og nær kom til Luster for å bytte til seg matvarer som var mangelvare i byene. Det var også noen fra Luster som ble frontsoldater for tyskere i Russland. I 1963 ble kommunene Luster, Hafslo og Jostedalen slått saman. Gaupne ble valgt som senter for den nye kommunen. I 1968 kunne de flytte inn i det nye herredshuset. I 1971 kom det forslag om utbygging av Leirdøla. 19. november 1971 gikk kommunestyret imot utbygging om de ikke fikk varige arbeidsplasser. Aker-gruppa la da planer for storstilt utbygging på Gaupnegrandane med 240-330 arbeidsplasser. Kommunen var fornøyd, og Stortinget vedtok utbyggingen 6. juni 1974. 200 dekar ble fylt ut av Aker med oppmudring i fjorden og med fyllmasser fra Leirdøla. I januar 1975 la Aker sine planer først på is, for så å skrinlegge prosjektet. Kraftutbyggingen førte likevel med seg mange arbeidsplasser på anleggene. I april 1986 var det ei ulykke i et kjernekraftverk i Tjernobyl i Sovjetunionen. Etter noen dager kom det radioaktive stoffer over Luster. Regnvær gav radioaktivt nedfall. Lærdal. Lærdal er en kommune og et dalføre i Sogn og Fjordane som strekker seg fra Sognefjorden til Oppland og Buskerud fylkesgrenser på henholdsvis Filefjell og Hemsedalsfjell. Kommuneadministrasjonen ligger på Lærdalsøyri. Lærdal grenser i nord til Årdal, i øst til Vang og Hemsedal, i sørøst til Ål og Hol, i sør til Aurland, og i vest har kommunen cirka fire kilometer sjøgrenselinje mot Vik, og cirka 29 kilometer sjøgrenselinje mot Sogndal. Her har kommunen også et felles grensepunkt med Luster kommune. Lærdal er forholdsvis stor, kommunen strekker seg over 1342,2 kvadratkilometer (67. største i Norge). Av de 2224 innbyggerne i kommunen (01.01.2011) var 1333 personer bosatt i kommunesenteret Lærdalsøyri og de tilstøtende grunnkretsene Hauge og Erdal. Resten bor i grendelagene Borgund, Ljøsne, Tønjum, Vindedalen og Frønningen. Kommunevåpenet er fra 1987 og viser to dragehoder i gull på rød bunn – fra gavlene på Borgund stavkirke. Knutepunkt. Gjennom alle tider har Lærdal vært en hovedferdselsåre mellom Østlandet og Vestlandet. I dalføret står minner fra minst fem generasjoner med veganlegg som gjorde det mulig å bevege seg mellom Oslo (Christiania) og Bergen både sommerstid og vinterstid helt siden Kong Sverres tid. Blant annet gikk Filefjell Kongevegen her. Før disse vegene kom, gikk ferdselen på ulike tråkk gjennom dalen. Nå går gjennom kommunen, og slik fortsetter Lærdal sin viktige nasjonale funksjon som knutepunkt. Vegen inneholder blant annet verdens lengste vegtunnel, Lærdalstunnelen, som ble åpnet av Kong Harald V 27. november 2000. Tunnelen var siste ledd i å gi Norge en ferjefri og vintersikker helårsveg mellom landets to største byer. Årsdøgntrafikken er 2270 kjøretøyer (2010 ved Ljøsne målestasjon), og tungtrafikken utgjør 21,9 %, som defineres som høyt i landssammenheng. Arbeidet med ny veg gjennom dalføret Lærdal startet i 2001. Første byggetrinn, fra Seltun til Voldum, (7,4 km.), ble åpnet for trafikk i juli 2004. Prosjektet omfattet Seltatunnelen (1,6 km), Borgundstunnelen (3,0 km) og ny veg i dagen på 2,7 km. Andre byggetrinn, fra Voldum til Borlaug, kom i gang ved årsskiftet 2005/06 og ble åpnet av samferdselsminster Liv Signe Navarsete 3. september 2008. Prosjektet omfattet utvidelse av nåværende E16 og ny vegtrasé med bl.a. Bergsbrui (144 m) og Eråksbrui (98 m) over Lærdalselvi, samt Tuftåstunnelen (2000 m). Høsten 2009 startet arbeidet med parsellen Seltun-Stuvane (4,3 km), som sto delvis ferdig våren 2011. Høsten 2011 startet arbeidet med strekningen fra Borlaug til Brusestølen/Smedalsosen Prosjektet omfatter bl.a. ny rundkjøring ved Borlaug nordøst for dagens kryss og cirka 300 meter ny E16 mot Lærdal, cirka 400 ny riksvei 52 mot Hemsedal og tunnel fra Borloshagen til Honingane, samt utvideing og litt omlegging av dagens vei til Brusestølen. Strekningen videre, fra Brusestølen/Smedalsosen mot Oppland grense, er under planlegging. Gjennom Lærdal gikk også landets første telegraflinje mellom Oslo og Bergen. Næringsliv. Lærdal har lange tradisjoner innen jordbruk og dette sysselsetter mange. Nedre del av dalføret har et av landets beste klimatiske forhold for grønnsakdyrking. Tidligproduksjon av poteter og grønnsaker er viktig, og de siste årene er bær- og morellproduksjon kommet for fullt. Største arbeidsplassen er Lærdal sjukehus, med cirka 150 ansatte. Det er lokalsykehus for syv kommuner i Sogn. Opplysningen 1881 hadde en sentral i Lærdal med mer enn 100 ansatte, men denne ble nedlagt våren 2012. Bygda har også litt treindustri, og en betydelig mengde arbeidsplasser innen bygging av hus og hytter (byggentreprenører). Turisme er en viktig del av næringsstrukturen. Turistene kommer til Lærdal i hovedsak på grunn av den ville vestlandsnaturen. Naturinformasjonssenteret Norsk Villakssenter ligger ved Lærdalselvi sine bredder på Lærdalsøyri. Jakt og fiske. Lærdalsdalføret med sidedaler og de store fjellområdene byr på rike muligheter for jakt på hjort, reinsdyr og elg. Det kan fiskes i flere titalls fjellvann, i tillegg til Lærdalselvi og Lærdalsfjorden, en arm av Sognefjorden. Gjennom dalføret renner Lærdalselvi, populært kalt "Dronningen blant lakseelver", som er en av landets mest berømte storlakselver internasjonalt. I 1996 ble lakseparasitten Gyrodactylus Salaris oppdaget i elven, og elven ble behandlet med rotenon i 1997. Parasitten dukket opp igjen og elven ble rebehandlet med surt aluminium høsten 2005 og våren 2006. Likevel ble parasitten påvist på en lakseunge 16 kilometer opp fra elvemunningen i oktober 2007, og i april 2008 ble elva på nytt behandlet med surt aluminium. I mellomtiden har sportsfiskerne vært tilbake, en rik tradisjon som startet med engelske lorder i 1850-årene. Nedbørfeltet til Lærdalselvi er på 1183 km². Deler av nedslagsfeltet er regulert og tre kraftstasjoner produserer om lag 1 000 GWH per år. Klima. Lærdal har et svært tørt klima, med 500-600 mm. nedbør årlig i de bebodde områdene. Nedbørnormalene (1961–90) er for Moldo like øst for Lærdalsøyri 491 mm. årlig, Borgund – Lo (407 moh.) ved Borgund stavkirke 510 mm., Borlo (502 moh.) ved krysset E16-RV52 Hemsedalsfjellet 578 mm. og Øljusjø pumpekraftverk (1124 moh.) ved Rv. 52 på Hemsedalsfjellet 560 mm. Også stasjonene ved E16 opp mot Filefjell får lite nedbør: Maristova (816 moh.) 714 mm., Nedre Smeddalsvatn (914 moh.) 735 mm., Slutebrui (932 moh.) 640 mm. og Øvre Smeddalsvatn (932 moh.) 560 mm. Det tørre klimaet førte til at bøndene i Lærdal var blant de første i landet som begynte med kunstig vanning. Navnet. I norrønt språk var navnet Lærardalr. Første delen av navnet regner man med er genitiv av det gammelnorske ordet "Lærr" som betød elv. Siste delen viser selvsagt til at området er en dal. Navnet er av noen tolket som "elv som flyter langsomt gjennom beiteland". Historie. Dalføret Lærdal var bosatt og brukt av mennesker alt for 6000 år siden (4000 f.Kr.). I Lærdal finner vi i tillegg de første sporene etter mennesker i fjellområder i Norge. Lærdal har gjennom alle tider vært hovedferdselsåre mellom øst og vest i Sør-Norge. Fra de tidligste tider gikk ferdselen langs tråkk, mens den første organiserte veien trolig var den offentlige postruta som kom over Filefjell og gjennom Lærdal i 1647. På 1780- og 90-talet ble Kongevegen bygget over Filefjell og gjennom Lærdal, og i 1840-årene ble den opprustet til Den Bergenske Hovedvei som også tok nye traseer noen steder. I 1860-årene, sammen med innførselen av dynamitt, kom enda nye traseer, denne gang ble det sprengt vei langs Lærdalselva flere steder. Derfor går det minst fem generasjoner veianlegg gjennom Lærdal i dag. Mange titalls kilometer av disse veiene er fremdeles intakt. Flere strekninger ble i 2009 fredet av Riksantikvaren. Fra middelalderen vokste strandsitterstaden nederst i dalføret (dagens Lærdalsøyri) fram som en naturlig markedsplass, som trolig tok over etter vikingenes Lusakaupang på Kaupanger i Sogndal kommune. Lærdalsøyri voks så kraftig at Stortinget hadde byplaner klare i 1841. Da formannskapslovene trådte i kraft 1. januar 1838 ble Lærdal etablert som en kommune som favnet om Lærdal, Borgund og Årdal, samme utstrekning som Lærdal prestegjeld. I 1860 ble Årdal skilt ut som egen kommune, og fire år senere ble også Borgund egen kommune. 1. januar 1964 ble Borgund gjenforent med Lærdal, samtidig som deler av sjøbygda Strendene som tilhørte Årdal, kom tilbake til Lærdal. I 1992 ble Frønningen skilt fra Leikanger og tillagt Lærdal. Kulturminner. Lærdal er svært rik på kulturminner og kulturlandskap, noe som skyldes bosettingen fra år 4000 før Kristus, samt dalførets historiske funksjon som transportåre mellom øst og vest. De meste kjente kulturminnene er Borgund stavkyrkje fra cirka 1182, det prisbelønte og vernede trehusmiljøet Gamle Lærdalsøyri fra 17- og 1800-tallet med 161 bygninger i blant annet sveitserstil, og de historiske vegtraseene gjennom dalen – blant annet Vindhella fra 1840-årene og vegen forbi Galdane fra 1793. Det meste av lærdalsdalføret preges av ulike kulturlandskap, noen til dels historisk unike. Kulturlandskapet i Galdane kan nevnes: en typisk vestlandsk husmannsplass som klamrer seg fast i en bratt fjellside. Bosetning fra midten av 1600-tallet og til 1947. I juli og august 2009 avdekket arkeologer det som trolig er en gård og en kaupang fra cirka år 800. Funnet på Nordre Bjørkum er det rikeste funnet fra tidlig vikingtid i Norge. Det omfattet 30 hustufter, deriblant en årestue som er svært sjelden fordi tuften er så intakt. Videre ble det funnet 100 000 til 150 000 dyreben, ti ganger mer ben enn i alle vikingfunn i Norge til sammen, og annet svært godt bevart organisk materiale. Arkeologer uttalte at funnet blir en sentral referanse for fremtidige vikingstudier. Funnet var av slik nasjonal betydning at utgravingsperioden ble forlenget og utvidet med 10 arkeologer. I mai 2010 ble en utstilling med kopier av funnene åpnet i Norsk Stavkyrkjemuseum i Borgund, få kilometer fra funnstedet. Unesco. Sammen med kjente attraksjoner som pyramidene i Egypt, Colosseum i Roma og Frithetsgudinnen i New York står også deler av Lærdal på UNESCOs verdensarvliste. I Norge har syv steder/områder fått plass på den eksklusive listen. Lærdal er med som en del av Vestnorsk fjordlandskap, blant annet med Bleia Naturreservat. Vennskapskommune. Lærdal er vennskapskommune med Jeriko bykommune i Palestina. Den første kontakten mellom de to høyst ulike kommunene ble gjort i 1997. Under Lærdalsmarknaden i 1998 ble avtalen undertegnet av ordførerne i de to kommunene Abed Al-Karim Sidr og Hans A. Tønjum. Til stede var også Fathi Arafat, bror til Yasser Arafat. Jeriko har hedret sin vennskapskommune med «Laerdal street» og «Laerdal Park» sentralt i byen. Sistnevnte er en barnepark bygget med økomomisk støtte blant annet fra innsamlinger i Lærdal. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Gamle Lærdalsøyri, som er et vernet bygningsmiljø fra 17-1800-tallet med 161 utvendig vernede bygninger. Tusenårstreet ble plantet på plenen foran rådhuset på Lærdalsøyri, like ved det gamle bygningsmiljøet. Naustdal. Naustdal sentrum og Førdefjorden sett fra Øyraholten Naustdal er en kommune i Sogn og Fjordane. Den grenser i nord til Gloppen, i øst til Jølster, i vest til bykommunen Flora og i sørøst til bykommunen Førde. Over Førdefjorden i sørvest ligger Askvoll. Naustdal er først og fremst en jordbrukskommune, kanskje mest kjent for elva Nausta. Selve tettstedet Naustdal har innbyggere per 1. januar. I Naustdal treffer kystnatur innlandsnatur, og Hellefjellet med isbreen Blåfonna kan sees fra sentrum. Innbyggerne kalles naustedøler. Geografi. Norges største rutilforekomst finnes på Engebøfjellet ved Førdefjorden. Minst 400 millioner tonns eklogittforekomst med mineralene rutil og granat. I Naustdal ligger blant andre fjellene Blånipa, Kletten, Sandfjellet, Skaflestadfjellet og Vindkjegla. Det er to større vann, Jonstadvatnet og Vonavatnet, samt de to elvene Bærelva og Nausta. Klima. Klimaet i Naustdal er vått temperert med korte somre og milde vintre. Naustdal har en årlig nedbør på 2 335 mm. Klimaet er forskjellig fra ytterst i fjorden til innerst i dalen. Ytterst i fjorden ligger snøen nesten aldri lenger enn en uke. I dalen kommer første snøen i oktober og ligger til april/mai, med en vanlig tykkelse på 1–2 meter snø. Kultur ==. Naustdal har et idrettslag, Tambarskjelvar IL, samt tre ungdomslag: Rampen ungdomsklubb, som ble startet i 1995 og holder til i gamle meieriet i sentrum, Naustdal Ungdomslag og Vårbod Ungdomslag. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er friluftsbadeanlegget Sanden laget av fyllmasse fra Naustdalstunnelen. På Sanden arrangeres den årlige aktivitetsdagen Sanden-Søndag. Selje (kommune). Selje er en kommune i Sogn og Fjordane, ute ved Stadhavet helt nordvest i fylket. Den grenser i øst til Vanylven og i sør til Vågsøy. Over Vanylvsgapet i nord ligger Sande. Lengst vest i kommunen ligg bygdesenteret Flatraket. Atlantic Cod Farms er en bedrift med hovedkontor i Selje kommune som ble etablert i 2003 for å bygge verdens største settefiskanlegg for torsk. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Selje kloster. Sogndal. Sogndal er en kommune og et tettsted i Sogn og Fjordane. Kommunen ligger langt inne i Sognefjorden og grenser i nord til Jølster, i øst til Luster, i sør til Lærdal og Vik (sør for fjorden), i sørvest til Leikanger og i vest til Balestrand og Førde. Innbyggertallet er fordelt på Sogndal (ca. 7000) og Kaupanger (ca. 825). I tillegg til å være ei fotballbygd (SIL) blir Sogndal kalt «saftbygda», mye på grunn av Lerum Konserves AS, som har avdelinger både i Sogndal og på Kaupanger. 30. mars 2007 ble Stedjebergstunnelen (2,1 km) åpnet av Samferdselsminister Liv Signe Navarsete. Kaupanger stavkirke er en av Norges eldste stavkirker. Sogndal er vennskapskommune med kommunen Eshowe i Sør-Afrika. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kulturhusplassen, som er den åpne plassen foran Sogndal kulturhus. Plassen er tenkt som et rom for kunst, men er ennå ikke ferdig utviklet. Kommunen plantet ikke noen tusenårstrær. Solund. Solund i midten av bildet, sett fra nord, med den indre øya Store Sula nærmest og Lille (Ytre) Sula i bakgrunnen. Til venstre munner Sognefjorden ut i havet sør for øygruppen. Solund er en øy-kommune i Sogn og Fjordane. Den ligger ytterst i Sognefjorden mot Nordsjøen. Med sine mange øyer, holmer og skjær er dette den vestligste kommunen i landet, og den eneste rene øykommunen i Sogn og Fjordane. Mot nord ligger kommunene Askvoll og Fjaler, mot øst ligger Hyllestad og mot sør Gulen. Den største øya i Solund er Sula (116 kvadratkilometer). Andre større øyer er Ytre Sula, Losna, Nesøyna, Ospa, Rånøyna, Færøyna (to steder), Lågøyna og Hågøyna. Ytterst i vest (på ca 4º 30') ligger Utvær med Utvær fyr. Solund er knytta til riksvegnettet ved ferge mellom Rutledal i Gulen kommune og Krakhella på Sula. Herfra går riksveg 606. Det er tre skoler i kommunen, en i Ytre Solund, og to på kommunesenteret; Hardbakke. Hardbakke Barneskule og Solund Ungdomsskule ligger på Hardbakke. I Solund finnes sandsteiner fra devontiden. Tilsvarende rester etter avsetningene i devontiden finnes også ved Fensfjorden, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen. Tilsammen utgjør disse geologiske feltene, Devonfeltene på Vestlandet, en viktig del av Norges geologi. Navnet. Navnet Solund er kjent allerede i Egilssoga, som har handling fra 900-tallet, men først fikk sin skriftlige form på 1200-tallet. Vi har derfor ikke sikkert belegg for navneformen "Solundir" for lenger tilbake enn 1200-tallet. «Sol» har ikke noe med solen eller skosåle å gjøre, men kan stamme fra "sólh", et gammelt ord for «fure, fordypning», beslektet med angelsaksisk "sulh", som betydde «plog, plogfure». Særlig landskapet på Indre Sula er sterkt gjennomskåret av furer. Samme ordet kan være opphav til navnet Sola på Jæren. Hovedleddet "-und" har flertall i Egilssoga, men entall hos Snorre. Professor Oddvar Nes på Nordisk institutt i Bergen skal ha forklart "und"-leddet med at det er mange av det som førsteleddet beskriver (ifølge Hans S.Steinsund fra Solund). Navneforskeren Eivind Vågslid foreslo i 1974 at Solund kunne være et "hund"-navn, med "hund" i betydningen «god fiskeplass», fra det urgermanske verbet "hintan" som har gitt opphav til det engelske verbet "hunt" (= jakte) og vårt verb "hitte" (= finne). På en tid da en ennå ikke drev med havfiske, var trolig Solund en fiskeplass med rike fangstmuligheter. Grønehelleren. På Ytrøy under en heller ikke langt fra åpne havet fant man en avfallsdynge med knokkelrester, skjell og redskaper fra steinalderen. Her har vært bosetning fra eldre steinalder med redskaper lagd av grønnstein fra Hespriholmen, og så sent som i jernalderen har helleren fremdeles vært brukt av folk på fangst. Det meste av avfallet skriver seg likevel fra yngre steinalder. Da hadde skifer vunnet innpass som redskapsmateriale, selv om grønnstein fremdeles var i bruk. Keramikken avslører kontakter nordover, siden noe inneholder asbest. I de øverste lagene finner man forrustet jern. Ytrøy må ha vært skogkledd i Grønehellerfolkets tid, for her er knokler etter både villsvin, bjørn, rødrev, mår og orrfugl. Fire begravelser har funnet sted i avfallsdyngen. Tre av skjelettene er morkne og innfiltret i hverandre. Det fjerde er derimot godt bevart. Det dreier seg om en gutt i syttenårsalderen, velnært og uten tegn til å ha utført hardt arbeid. Han fikk ingen gravgaver, men var lagt i sovestilling, liggende på høyre side med bøyde knær, og siden dekket med søppel datert til yngre steinalder. Mens bondebefolkningen i Sør-Skandinavia gravla sine døde med gravgaver og markerte gravstedet, grov fangstfolket i Grønehelleren og andre heller-boplasser som Vistehulen, rett og slett ned sine døde sammen med det andre avfallet. Men det var også store forskjeller på fangstfolk innbyrdes. Kvarts som var av stor betydning for fangstfolket ved Straume på Radøy, brydde ikke Grønehellerfolket seg med i det hele tatt. Enda dette var samtidige folkegrupper, var kontrasten større enn kontakten. Stryn. Stryn er en kommune og et kommunesenter i Sogn og Fjordane innerst i Nordfjord- Kommunen grenser i nord til Hornindal og Stranda, i øst til Skjåk, i sørøst til Luster, i sørvest til Jølster, og i vest til Gloppen og Eid. Kommunesenteret har innbyggere per 1. januar. I middelalderen ble Stryn skrevet "Strjon" el. "Strion" som trolig betyr "den strømmende", med referanse til Stryneelva. Kommunevåpenet. Stryn sitt kommunevåpen ble godkjent ved Kongelig resolusjon den 11. desember 1987. Motivet er en lindekvist i gull med fire blader på grønn bunn. De fire lindebladene symboliserer bygdelagene omkring fjorden, og at linden er et treslag i Europas nordligste fredede edelløvskog som ligger i Flostranda i Stryn. Våpenet er tegnet av Heidi Heggdal. Vik. Vik er en kommune i Sogn og Fjordane. Den ligger midtfjords og på sørsiden av Sognefjorden, og grenser i øst til Aurland, i sør til Voss og Vaksdal, og i vest til Modalen og Høyanger. På den andre siden av fjorden ligger Balestrand, Leikanger, Sogndal og Lærdal. Kommunen var en del av Terra-skandalen fra 2007. Den nye basestasjonen som gir dekning på Vikafjell ble innviet i 2011. Vågsøy. Vågsøy er en kommune som ligger nordvest i Sogn og Fjordane fylke, sør for Stad. Det er også navn på den største øya i kommunen. Kommunens administrative senter er Måløy (bystatus 1997). Arealmessig er kommunen den minste i Sogn og Fjordane. Andre tettsteder i Vågsøy er: Raudeberg, Bryggja, Degnepoll, Holvik, Vågsvåg, Kvalheim, Refvik og Vedvik. Navn. Kommunen har navn etter øya Vågsøy. På gammelnorsk ble det skrevet Vágsey. Det første leddet i navnet er våg, som betyr bukt eller vik. Geografi. Kommunen består av fastland og øyer beliggende på nordsiden av Nordfjord, ved munningen av fjorden. Kommunen grenser til Selje i nord, Vanylven og Eid i øst og Bremanger i sør (over fjorden). Nordsjøen ligger i vest. Høyeste punkt i kommunen er Synnevahornet, 689 moh på fastlandet og Veten, 613 moh på Vågsøy. Natur. Berggrunnen i Vågsøy består i hovedsak av gneisbergarter av grunnfjellsalder, men med en struktur som er sterkt påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldingen. Det finnes mindre felt med olivin flere steder. Landskapet er bergfylt. Kommuneinndeling. Da formannskapslovene ble innført i 1837 var Vågsøy og Selje én kommune. Selje var både kirkested og administrasjonssenter. I 1900 ble Vågsøy skilt ut som eget kirkesogn og 1. januar 1910 ble også kommunegrensene lagt om. Selje kommune ble delt i tre: Nord-Vågsøy (innbyggertall: 1 111, administrasjonssenter Raudeberg); Sør-Vågsøy (innbyggertall: 1 517, administrasjonssenter Måløy); og Selje (innbyggertall: 3 367, administrasjonssenter Selje.)). Kommunen hadde totalt 6 962 innbyggere ved sammenslåingen. Offentlige tjenester. Kommunen har en videregående skole, Måløy vidaregåande skule. Fiskeridirektoratet har også kontor i kommunen. Kirker. Den norske kirke har tre kirker i Vågsøy. Vågsøy sogn hører til Nordfjord prosti, som igjen hører til Bjørgvin bispedømme. Ordfører. Ordfører i Vågsøy for perioden 2011-2015 er Morten Andreas Hagen fra Høyre. Varaordfører er Kristin Maurstad fra Arbeiderpartiet. Samferdsel. Øya er skilt fra fastlandet av Ulvesundet og er knytta til fastlandet med Måløybrua. Etter 5 mil langs riksvei 5 og riksvei 15 til Nordfjordeid følger veiforbindelsen sør og nordover E39 mens riksvei 15 fortsetter vestover via Stryn og møter E6 ved Otta. Hurtigruta anløper Måløy fast. Det er hurtigbåtforbindelse nordover til Selje og sørover til Florø og Bergen. Næringsliv. Hovednæringa er fiskeri, fiskeoppdrett og skipsverft. Det er mer enn 1 000 arbeidsplasser innen fiskerinæringa på sjø og land og her er et av Norges mest moderne fiskeindustrianlegg. Kommunen er den tredje største fiskerikommunen i landet målt i landet kvantum (241 098 tonn (2009)). Målt i førstehåndsverdi er den nr. 3 (etter Ålesund og Tromsø). Tre av Norges ti største fiskeriselskap har hovedkontor i kommunen: Domstein, Norway Pelagic og Coast Seafood. Kommunevåpen. Kommunevåpenet er to ror i sølv på blå bakgrunn. Symbolet er et tradisjonelt ror brukt av båter i nærområdet. Kommunevåpenet skal symbolisere styring på land og sjø. Det er tegnet av nordfjordkunstneren Inge Rotevatn og ble godkjent ved kongelig resolusjon den 27. mars 1987. Kommuneblomst. Tiriltunge er Vågsøy sin kommuneblomst. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Moldøen. Moldøen ligger under Måløybrua, og var tidligere en øy, men har nå fastlandsforbindelse med en molo. Hovedhavn for The Tall Ships' Races. Måløy var hovedhavn for The Tall Ships’ Races fra 1. til 4.august 2008. Det ble avholdt i nydelig vær og flotte omgivelser, og ble kronet klokken 00.00 til mandag 4. august med et storslagent fyrverkeri som varte i ca 20 minutter. Måløy. Måløy fikk bystatus i 1997. Byen ligger ved Ulvesundet på øya Vågsøy og er knyttet sammen med fastlandet med den 1224 meter lange Måløybrua. Kannesteinen. Gjennom tusenvis av år har havbølger og småstein formet steinen til den spesielle formen Kannesteinen har i dag. Du finner den i den vesle bygda Oppedal, ca. 10 km vest for Måløy sentrum. Hvert år kommer mange besøkende til Oppedal for å ta en nærmere titt på steinen. Vågsberget handelssted. I 1636 kom handelsmann Didrik Fester fra Bergen til Vågsberget for å åpne en handelsvirksomhet. Det var trolig handelsvirksomhet og et vertshus før lenge før Fester's ankomst, og handelsstaden på Vågsberget har skiftet eier flere ganger gjennom årene. Vågsberget er under restaurering, men kafeen og utstillingen er åpen om sommeren. Silda. Silda, en øy i Sildagapet, er et gammelt fiskevær, som i sine glansdager hadde en befolkning på 150 som levde av fiske og jordbruk. I dag er det bare 12 fastboende om vinteren, men om sommeren har flere hundre mennesker tilhold her, i feriehus og hytter. Øya har en meget spesiell restaurant, opprinnelig en gammel saltebud fra 1800-tallet som ligger på et skjær i den sørlige havnen. Det finnes også hytter til leie der. Den nordlige havna huser en stor gjestebrygge. Med unntak av et par traktorer, er øya bilfri, men den har gode sykkelveier og turløyper, stier og flott turterreng. Det går skyssbåt til og fra Måløy flere ganger om dagen. Fyr. Vågsøy kommune har fire fyr. Flere av dem har åpent og er tilgjengelig for utleie. Strender. Refviksanden er en naturlig hvit sandstrand dannet av skjellfragmenter og er omtrent 1,5 km lang. Den har flere ganger vært kåret til Norges fineste strand. I tilknytning til stranda ligger campingplass, sanitæranlegg og kiosk. Refvik ligger ca. 10 km fra Måløy. Årdal. Årdal er en kommune i Sogn og Fjordane. Kommunen ligger innerst i Sognefjorden og består av tettstedene Årdalstangen og Øvre Årdal (lokal uttale "Tangen" og "Øvre"). I tillegg sogner tynt befolkede bosetninger i tilstøtende daler til kommunen (Seimsdalen, Utladalen, Ofredal og Naddvik). Kommunen grenser i nord og vest til Luster, i øst til Vang (i Oppland) og i sør til Lærdal. Skagastølstindane ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner. Toppen av Storen (Store Skagastølstind), som er den sydligste av Skagastølstindene, markerer kommunegrensen. Politikk. Arbeiderpartiet dominerer kommunestyret i Årdal med 16 av 21 representanter (2007), og kommunen er den i landet med størst AP-oppslutning. Under siste kommunevalg fikk AP en oppslutning på rekordhøye 77,5% av stemmene i kommunen. Andre partier som er representert i kommunestyret er SP (2), H, SV og FrP med 1 mandat hver. Teknologisk knutepunkt. Årdal er i forkant av en industriell teknologisk utvikling, både nasjonalt og internasjonalt. Tradisjoner bygger videre på store og teknologiske miljø i fagfelt innen primæraluminium, solcelleproduksjon og vannkraft. Aluminiumsverket har vært hjørnestensbedriften i Årdal i over 50 år. Det var tyskerne som startet oppbyggingen av verket under andre verdenskrig. Etter at krigen var slutt tok staten over anleggene og fullførte verket som fikk navnet Årdal og Sunndal Verk (ÅSV). Senere ble ÅSV slått sammen med Norsk Hydro, og Hydro Aluminium ble dannet. Norsk Hydros aluminiumsverk har betydd mye for kommunen, og sikret arbeidsplasser og inntekter i mange år. I 2006 besluttet Hydro å legge ned den eldste produksjonsteknologien ved verket – «Søderberganlegget» – fra sommeren 2007. Vedtaket førte til usikkerhet for fremtiden til hele industrisamfunnet, og det ble debatt om den rødgrønne regjeringens industripolitikk i riksmedia. Regjeringen svarte med å gi Årdal ekstra omstillingsmidler gjennom Innovasjon Norge. Dette førte til at ny industri etablerte seg i Årdal. To nye industrietableringer var Dooria dørfabrikk og NorSun solcellefabrikk som var ment å skulle gi over 200 nye industriarbeidplasser. Særlig dørfabrikken var omstridt, blant annet fordi det ble hevdet at arbeidsplasser andre steder ville kunne bli skadelidende. Etter flere år med store underskudd, ble dørfabrikken i Årdal nedlagt i juli 2011. Livskvalitet. Kommunen har gjennom årene gjort betydelige investeringer i barnehager, skoler, eldreomsorg og idrettsanlegg. Framfor å satse på økt et kollektivtilbud og fortausbygging mellom Øvre og Tangen, har kommunepolitikerne gjennom årene gitt de to lokale tettstedene en likevekt av tilbud og fasiliteter – til tross for at kjøreavstanden mellom stedene bare er 12 km. Dette har resultert i det lokale begrepet "2 av alt", som innebærer at kommunen drifter to samfunnshus, to friluftsbad, to idrettshaller, to legekontor osv. Spillvarme fra produksjonsanleggene på Hydro brukes til oppvarming av vann til de to friluftsbad-anleggene i kommunen. Fram til sommeren 2009 har det vært gratis inngang. Nå koster det 20kr for barn og 40kr for voksne. Moderne standard gjør disse anleggene til et godt besøkt tilbud hver sommer både for lokalbefolkning og turister. Natur og miljø. Årdal er plassert innerst i verdens nest lengste (og en av de dypeste med sine 1308m) fjord, Sognefjorden. Aluminiumsoksid, som brukes som råstoff i aluminiumsproduksjonen, blir fraktet med skip inn gjennom fjorden til Årdalstangen. Fjorden brukes også som transportvei når skipene returnerer til verdensmarkedet med ferdigprodusert metall fra samme havn. Vannkraften som produseres ved Hydros egne kraftverk gir rimelig energi til både metallproduksjonen og innbyggerne. En lang industrihistorie ga i mange år store skader på vegetasjon og luftkvalitet. På slutten av 80-tallet satte Hydro inn tiltak for å minske utslippene av støv og fluor. Tiltakene ga gode resultater bare etter noen få år. I dag er avanserte renseanlegg i drift ved verket, og skadene på naturen er redusert betraktelig. Etter at den mest forurensende produksjonen ble nedlagt i 2007 er det forventet at utslippene av støv og gasser blir redusert dramatisk. Trygt lokalsamfunn. Årdal ble tidlig medlem i WHO Safe Communities. Kommunen fikk fornyet sitt medlemskap i juni 2010. Merkevaren «Årdal Tenk Tryggleik» er et samarbeid mellom politi, kommune, Hydro, LO og Norsk Folkehjelp med fokus på kontinuerlig utvikling av et trygt nærmiljø. Årdal har et moderne og levende sentrum og fikk i 2004 Bymiljøprisen for sitt arbeid med tettstedsutvikling. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er torgene på Årdalstangen og i Øvre Årdal. Agdenes. Agdenes er en kommune i Sør-Trøndelag og ligger helt ytterst i Trondheimsfjorden. Kommunen grenser over sjø mot Hitra, Ørland og Rissa, og over land mot Orkdal og Snillfjord. Den består av Ytre Agdenes (Selva, Valset og Vassbygda), Lensvik og Ingdalen. Geografi. Agdenes har vekslende natur med fjell og fjord, frodige åkrer og fuktige myrområder, skogkledte lier og nakent, værhardt landskap. Klimamessig er kommunen delt i to, og værskillet går i en fjellrygg gjennom kommunen. I ytre del av kommunen har et typisk kystklima, milde vintre og lite snø, mens indre del har mer vegetasjon, mindre vind og snørike vintre. Øyangsvatnet ligger innenfor Lensvik, i sørvestlig retning. Øysamfunnet Leksa ligger på utsiden av Agdenes, med ferje til Værnes vest for Mølnbukt. Samfunn. Agdenes kommune svarer til Agdenes prestegjeld i Den norske kirke. Kommunen har tre kirker: Agdenes kirke, Lensvik kirke og Ingdalen kapell. Kommunen deltar i flere interkommunale samarbeid i "Hamos"-regionen: Hemne, Agdenes, Meldal, Orkdal og Skaun. Næringsliv. Kommune har en industritetthet som ligger over landsgjennomsnittet. Kommunen har ca 800 fritidsboliger. Kombinasjonen av bynær beliggenhet uten ferje, og beliggenhet ved kysten, gjør at kommunen er attraktiv for hytteeiere. Primærnæringene er de som sysselsetter flest innbyggere i kommunen, innen hovedsakelig melkeproduksjon og skogsdrift. Pelsdyroppdrett og jordbærproduksjon er også viktige næringer i kommunen. Jordbærproduksjon. I over 100 år har jordbærdyrking vært en betydelig inntektskilde for mange gårdbrukere i Agdenes kommune. I 1896 startet Lars H. Selbæk jordbærdyrking i hjembygden sin og ga bort planter til gårdbrukere i hele kommunen. Pr. 2001 var det ca. 320 dekar med jordbæråkre i Agdenes, og det største arealet er i Lensvik. Det dyrkes også i Ingdalen og Mølnbukt. I Agdenes dyrkes det for det meste bær til konsum og da er hovedsorten Korona. Da jordbæra kom til Lensvik var det sorten Abundance, men på 70-tallet kom sorten Zepyr og tok over. Flere sorter ble prøvd, men Zepyr var hovedsorten frem til begynnelsen på 90-tallet. Fra da til nå (2007) dyrkes det aller meste Korona. Jordbærplukking utføres idag hovedsakelig av utenlandsk arbeidskraft, hovedsakelig fra Polen og Litauen. Tidligere var det norske ungdommer som tok jobben, men fra midten av 1970-tallet ble det mindre attraktivt for de å jobbe som jordbærplukkere. Hvert år arrangeres «Jordbærtrimmen», et løp som går rundt Utnesvatnet, til ære for jordbæret. Historie. Kong Øysteins havn nær Agdenes fyr er en viktig marinarkeologisk lokalitet. Nåværende kommune ble opprettet i 1964, da indre del av gamle Agdenes kommune, Lensvik kommune, og Ingdalen krets av Stadsbygd kommune, ble slått sammen. Før 1964 var gamle Agdenes kommune delt fra Ørland i 1896, Lensvik kommune var delt fra Rissa i 1905, mens Ingdalen tilhørte Stadsbygd kommune helt fram til 1964. I 1995 ble grenda Moldtun overført fra Agdenes til Snillfjord kommune. Grenda hadde ikke veiforbindelse før i 1994, og da veiutløsningen kom, var det mot Snillfjord. Det ble derfor naturlig at grenda, etter eget ønske, ble overført til Snillfjord. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet er beskrevet som «I hermelin et rødt skjoldhode» ble godkjent i 1991. Hermelin symboliserer at de kongelige i tidligere tider hadde tilhold i Agdenes, og det symboliserer dagens skinnproduksjon. Det røde feltet står for jordbær, hjertevarme eller blodet fra øksa til Eirik Blodøks. Kommuneblomst. Kommuneblomsten for Agdenes er jordbærplanten (Fragaria) som er slekt av rosefamilien. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er den gamle bosettingsplassen Fjølåsen. Det er bygget kulturvei opp til Fjølåsen, hvor det langs traseen blant annet er satt opp over 40 opplysningsskilt. Kommunen har også planer om å gjenoppbygge en del av den gamle bebyggelsen. Bjugn. Oversiktsbilde over Eide i retning sørøst, mot Ørland og Trondheimsfjorden. Bjugn er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord til Åfjord, i øst til Rissa og i vest til Ørland. Geografi. Grendene i Bjugn er Lysøysund, Asserøya, Olden, Teksdal, Jøssund, Vallersund, Tørrem, Oksvoll, Nes, Tarva, Klakken, Ervika, Eide, Høybakken, Stallvik, Skavdal og Elveng. Ord og våpen. Bjugns kommunevåpen er et gult ror på blå bunn. Tusenårssted. Bjugn Bygdatun Mølnargården er kommunens tusenårssted. Stedet ble valgt av kommunens tusenårskomite, bestående av representanter fra de lokale partiene, ungdomsråd, eldreråd, handelsstandsforeningen, kulturetaten, rådmann, varaordfører og ordfører, i møte 11. juni 1999. Det statlige tilskuddet gikk til tusenårsstedet og prosjektet «Ingen skal være alene – dersom de selv ikke vil det», som var parolen for nyttårsfeiringen ved tusenårsskiftet. To messingskilt markerer stedet. Det ble plantet tusenårstrær, samt gravd ned et tusenårsskrin med en del utvalgte gjenstander. Idrett. Allround-NM på skøyter 2008 ble avholdt 15. og 16. desember 2007 i den nybygde Fosenhallen i Bjugn. Frøya (kommune). Frøya (fra gammelnorsk "Frøy" der betydningen er «den fremste øya». En person fra Frøya kalles "frøyværing") er en kommune i Sør-Trøndelag og ligger vest for innløpet til Trondheimsfjorden og nord for øya og kommunen Hitra. Kommunen grenser mot Smøla i vest, Hitra i sør, og Bjugn, Åfjord, Roan og Osen i øst. Frøya består av øya Frøya, flere fiskevær i varierende størrelse i nordvest, så som de bebodde Sula, Bogøyvær og Mausundvær, samt de fraflyttede Kya, Vågsvær og Humlingsvær, samt arkipelet Froan i nordøst. Øya Frøya grenser mot Frohavet i øst, Norskehavet i nordvest, Frøyhavet i nordøst, Frøyfjorden i sør. Geografi. Husøya i fiskeværet Halten sommeren 2005. Bildet tatt fra Store Reinsøy. Landskapet på Frøya er preget av lite skog, småkupert landskap med mye myr, berg og vann. Det er plantet betydelige mengder med leskog flere steder. Frøya er relativt flat, hvor den høyeste toppen er Besselvassheia (76 moh). Frøya kommune er enorm i utstrekning dersom en regner med de enorme havområdene innenfor kommunegrensene. Dersom en bare regner landområder er øya Frøya på 147 km², mens kommunen utgjør 244 km². Kommunen består av tilsammen rundt 5 400 holmer og skjær, og har 163 fiskevann og tjern, de fleste av dem med fiskbar bestand av ørret. En del av den store hjortestammen på Hitra har utvandret til Frøya. Den har etablert seg som en liten men levedyktig stamme som det nå drives jakt på, om en i mer beskjeden målestokk enn i nabokommunen. Sularevet utenfor Frøya er en av verdens største forekomster av kaldtvannskorallrev. Froan har det største sammenhengende havområdet som er fredet som naturreservat i Norge. Froan naturreservat og landskapsvernområde ble opprettet i 1979 og omfatter 400 km² fra Vingleia fyr i sørvest til Halten i nordøst. I tillegg kommer et 80 km² område sørøst for naturresevatet fredet som landskapsvernområde. Området har et rikt fugleliv med et lavt antall hekkende arter, rundt 50, men med et enormt antall av hver art. Med et par tusen hekkende skarv huser Froan 10 prosent av bestanden i Norge, og med et par små unntak er området det sørligste området for denne artens hekkeområde. Området er dessuten kjerneområdet for selarten havert. Det er begrensninger i den frie ferdsel på land i enkelte tider av året. Bygder på Frøya. Tettstedet Sistranda ligger øst på hovedøya og er det kommunale sentrumsområdet med offentlige kontorer, skoler og et variert tilbud innenfor handels- og servicenæringene. Størstedelen av befolkningen bor langs sørøstkysten på hovedøya særlig konsentrert til strekningen fra Flatval i sør, videre østover til Hammarvika og Sistranda og nordover til Nesset. Ellers ligger bosetningen nær sjøen. Flere av fiskeværene rundt hovedøya er avfolket, som for eksempel Vågsvær, Halten og Inntian, mens andre har en svært liten befolkning som Bogøy, Sauøy og Gjæsingen, mens de største øysamfunnene Sula, Mausund og Sørburøy har en større befolkning. Øya Uttian som ligger øst for fast-Frøya, fikk bruforbindelse til hovedøya i 1973, noe som bidro til å stanse fraflytningen. Det samme gjaldt veiforbindelsen utover til Norddyrøya og Sørdyrøya. Hovedøya Frøya ble landfast da Frøyatunnelen ble åpnet i 2000 som en del av Fastlandsforbindelsen Hitra–Frøya Kommunevåpen. Frøya kommunes våpen ble vedtatt av kommunestyret 18. desember 1986 og 13. mars året etter av Kongen i statsråd. En åpen idekonkurranse utlyst i februar 1986 skaffet til veie motivet. "Beinkroker" laget av S. Hogstad, Kolsås, vant. Våpenet er tegnet av Einar Skjervold. Motivet er tre skråstilte sølv angler mot en blå bakgrunn, noe som viser til at fiskerinæringene er og har vært den viktigste næringa i kommunen. Kommunehistorie. Fra 1837 var Frøya en del av Hitra formannskapsdistrikt. Frøya skilt ut som egen kommune med 3 949 innbyggere 1. januar 1877. 1. januar 1906 ble kommunen delt i Sør- og Nord-Frøya kommuner med henholdsvis 2 091 og 3 972 innbyggere. På 30-tallet ble det vurdert å skille ut Sula, Mausund og Froan som egen kommune fra Nord-Frøya og en brukte de lange avstandene som argument for planen som ikke møtte velvilje i Kommunaldepartementet. 1. januar 1964 ble de to Frøya-kommunene igjen slått sammen. I sør var det da 2 208 innbyggere, i nord 4 348 slik at den nye storkommunen fikk et innbyggertall på totalt 6 556 ved opprettelsen. Politikk. Frøya har tradisjonelt være en sterk kommune for Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Kommunestyret har hatt vekslende flertall siden kommunesammenslåingen i 1964, selv om Arbeiderpartiet har sittet ved makten lengst. Etter kommunestyrevalget 2011 ble det etablert et samarbeid mellom Ap og Høyre, der Ap fikk ordfører og H varaordfører. Kommunestyrevalget 2011. Etter intern strid i Arbeiderpartiet i forbindelse med nominasjonsprosessen, endte partiet opp med et svært godt valg og en framgang på over 10 prosent og tre nye kommunestyrerepresentanter. De to tidligere samarbeidende partiene Sp og SV tapte begge oppslutning, men bare SV måtte avgi mandat. Kristelig folkeparti gjorde et dårlig valg, og det tidligere ordførerpartiet på Frøya, falt ut av kommunestyret. Venstre gikk mest tilbake og når Frp stod på stedet hvil ble partiet også det største opposisjonspartiet. Ap valgte å gå til Høyre med et forslag om samarbeid. H sa ja mot å få varaordførervervet. Dermed sikret de to partiene seg et flertall i kommunestyret. I siste periode manglet dette, og ordførervalget ble i 2007 avgjort ved simpelt flertall. Skoler. Oppvekstsentre inkluderer både barnehage og grunnskole. Kirkene. Sletta kirke (1990) er kommunens største og yngste kirkebygg etter en gjenoppbygging etter en brann i den gamle trekirka i 1984, mens den andre kirka er Hallaren kirke (1881). De fire kapellene er Sula kapell (1925), Titran kapell (1873), Froan kapell (1904) og Måøy kapell (1975). Medier. Tradisjonelt måtte frøyværingene lese byavisene («byen» var dels Kristiansund, dels Trondheim) for å lese om nyheter fra kommunen. Lenge fungerte også menighetsbladene som formidler av ordinære nyheter i tillegg til kirkelig stoff. Trondheimsavisene Arbeider-Avisa (inntil den gikk inn i 1996) og Adresseavisen inkluderer Frøya i sitt dekningsområde. I 1973 ble lokalavisa Frøyavisa etablert som dugnadsprosjekt med utgivelse annenhver fredag. På 80-tallet ønsket avisa i nabokommunen Hitra, Hitra-Nytt, å etablere en felles avis for regionen, men aksjonærene i Frøyaavisa avviste dette ettersom avisproduksjonen ville bli flyttet ut av kommunen. "Hitra-Nytt" endret deretter navn til "Hitra-Frøya" og inkluderte fra 1985 Frøya i dekningsområdet, foruten at utgivelsesfrekvensen økte til to utgaver i uka. I 1988 var Frøyaavisa utkonkurrert og restene ble kjøpt av Hitra-Frøya. Avisa har avdelingskontor med journalist i kommunesenteret Sistranda. Idrett. Frøya Fotballklubb spiller i sesongen 2010/2011 i 3. divisjon fotball for herrer, avdeling 19. Frøya er sammen med nabokommunen Hitra medlem av International Island Games Association. Næringsliv. Fra gammelt av var fisket viktigste næringsvei på Frøya og kombinasjonsbruk med småbruk og fiske var den vanlige levemåten. Fiske, havbruk og fiskeforedling er fremdeles den dominerende næringsveien i kommunen. Frøya Fiskeindustri var lenge en hjørnesteinsbedrift inntil foredlingsbedriften ble flagget ut til Polen i 2003. En annen bedrift i samme bransje, Salmar økte på samme tidspunkt sin foredlingsvirksomhet kraftig og overtok mange av de ansatte i Frøya Fiskeindustri. Frøya og nabokommunen Hitra står sammen for 20 prosent av all lakseslakting i landet og bidrar med over 40 prosent av eksportverdiene for Sør-Trøndelag. Oppdrettsvirksomheten i regionen har også ført med seg en omfattende leverandørvirksomhet til næringen. 1700-tallet. Sogneprest Peder Schvane Bang skriver i 1780 en omfattende beskrivelse av «Hitterens prestegjeld», et viktig historisk dokument om Hitra og Frøya (som utgjorde prestgjeldet) på denne tiden. Kommunikasjoner. MS «Mørejarl» kjører for Kystekspressen, her i båtrutas nordlige ende, Trondheim MF «Frøyaferja» betjener Fergesambandet Dyrøy–Lomsøya. Landeveis forbindelse til Frøya går langs fra Orkanger gjennom Snillfjord til Sunde og videre gjennom den undersjøiske Hitratunnelen (264 meter under havet) og Frøyatunnelen (150 meter under havet). På Frøya går fra sør til nord via Nordskag. Det er bussforbindelse til Kystekspressen, som har avgang fra Sandstad på Hitra tre ganger daglig til/fra Trondheim og Kristiansund. Redusert antall avganger i helgene. Medregnet buss Sistranda – Sandstad tar det 2 t. 35 m. til/fra Trondheim, 2 t. 40 m. til/fra Kristiansund. Det går lokalbåt til øyene Sula og Mausund flere ganger daglig, noe sjeldnere til Froan. Reisetid til Sula er vel 1 time. 3. mai 2006 åpnet fergeforbindelse fra Dyrøya på fast-Frøya til Mausund, Bogøy og Sula. Frøya kystflyplass ved Flatval er for tiden ikke operativ. Hemne. Hemne er en kystkommune som ligger i Sør-Trøndelag, 110 km. fra Trondheim og 60 km. fra Orkdal. Den grenser i øst til Snillfjord og Orkdal, i sør til Rindal og Surnadal, og i vest til Aure og Halsa. Nord for Trondheimsleia ligger Hitra. Prestegjeldet Hemne (inntil 1918 skrevet "Hevne") ble opprettet som en kommune 1. januar 1838 (se formannskapsdistrikt). Annekssognet Vinje tilhørte Møre og Romsdal fylke, mens resten av prestegjeldet tilhørte Sør-Trøndelag fylke. Det skulle derfor i utgangspunktet ha blitt opprettet som en egen kommune, siden en kommune ikke kunne tilhøre to ulike fylker. Løsningen ble imidlertid at en isteden flyttet fylkesgrensen sørover til sin nåværende posisjon. (For samme problem se Bakke, Bindal, Birkenes, Røldal, Strømm og Åseral.) 1/1 1911 ble Hemne delt i to og Heim ble etablert som egen kommune. Heim hadde da 1 533 innbyggere. 1/7 1924 ble Vinje (716 innb.) og Snillfjord skilt ut som egne kommuner. 1/1 1964 ble Vinje (576 innb.) og Hemne kommuner samt området Vestre Heim (711 innb.) i Heim kommune slått sammen til én kommune som fikk navnet Hemne kommune. Det østre delen av Heim, Austre Heim (724 innb.) ble slått sammen med Ytre Agdenes fra Agdenes kommune og Snillfjord kommune til den nye Snillfjord kommune. Området Fossdalen i Rindal kommune, Møre og Romsdal fylke ble overført til Hemne 1. januar 2008. Geografi. Høyeste fjell er Ruten med sine 1039 meter over havet, på grensen mot Rindal. Største øy er Røstøya; øya er vernet som barskogsreservat. Rovatnet, som ligger like sør for Kyrksæterøra, er største innsjø. Samfunn. En idrettshall gir mulighet for allsidig aktivitet. For øvrig har kommunen en godt utbygd helse- og sosialtjeneste. Skoler. Kommunen har 3 grunnskoler. Fire kommunale og fire private barnehager dekker stort sett etterspørselen etter barnehageplasser. I kommunen er det også lokalisert en videregående skole, Hemne Videregående skole. Næringsliv. Kommunen har et variert næringsliv. Den største industriarbeidsplassen er Wacker Holla Metall som produserer silisiummetall. Andre viktige næringer er landbruk, oppdrett av laksefisk, rogn- og smoltproduksjon, trevareproduksjon, transport og service med bl.a. handel og hotell. Nærheten til ilandføringssted for gass og Statoils metanolfabrikk på Tjeldbergodden i Aure kommune er en viktig faktor for næringslivet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Nerøra, plassen foran rådhuset på Kyrksæterøra. Navnet Nerøra blir lite brukt. Plassen er utformet som et type torg, og kommunen har også plantet tusenårsstreet sitt her, som er en eik. Hitra. Hitra (fra gammelnorsk "Hitr" eller "Hitrar" der betydningen er «splittet» fra fastlandet. En person fra Hitra kalles "hitterværing") er en kommune i Sør-Trøndelag, og ligger sør for innløpet til Trondheimsfjorden. Mot nord ligger øya og kommunen Frøya, i øst Ørland og Agdenes, i sør på fastlandet ligger Snillfjord, Hemne og Aure, mens Smøla ligger mot vest. Havområdet som skiller Hitra fra Frøya heter Frøyfjorden, Trondheimsleia skiller Hitra fra fastlandet og Ramsøyfjorden skiller Smøla fra Hitra. Geografi. Øya Hitra er Norges sjuende største (ekskl. Svalbard) og den største sør for Lofoten. Øyas landareal er 571,5 km², mens kommunens areal er 680 km². Høyeste punkt er Mørkdalstuva, 345 moh. og ligger på vestsiden av øya. Topografi, vegetasjon og dyreliv er variert. Langs kysten mot sør, vest og nord er naturen preget av værhardt kystklima med nakne lyngheier. I det indre av øya finnes furuskog, fjellterreng og store myrflater med rikt fugleliv. Hitra har omkring 7 000 vatn og tjern og mange har fiskbare bestander av ørret og røye, i tillegg til noen få lakseelver med godt fiske. Øya har også en av Nord-Europas største hjorte-stammer (den med høyest individtetthet), og grunneierne har helt siden 1800-tallet hatt gode ekstrainntekter ved utleie av jaktrettigheter. Opp mot 1000 hjort skytes hvert år. I tillegg finnes det et betydelig antall rådyr og en mindre bestand av elg. Hitra kommune består av 2 500 øyer, holmer og skjær, de fleste ubebodd. De største øyene rundt Hitra med veiforbindelse til hovedøya har tildels betydelig befolkning. Fjellværsøya er den største og fikk veiforbindelse som erstattet ferge til Fillan på fast-Hitra i 1992 da Fjellværøyforbindelsen som en del av Fastlandsforbindelsen Hitra–Frøya ble åpnet, Dolmøya i nord fikk veiforbindelse i 1961 og fergeforbindelse til Frøya. Helgebostad i Straumsfjorden, som på sørsiden bare er skilt fra fast-Hitra med noen få meter, fikk bru først i 1983. Øygruppen Bispøyan nordvest for Kvenvær og flere mindre øyer ble fraflyttet i perioden etter 1960-tallet. Bygder på Hitra. Kommunens største tettsted er Fillan, kommunesenteret i den tidligere kommunen med samme navn, og som i all hovedsak har fått sin vekst i næringsliv og folketall som følge av kommunesammenslåingen i 1964. Blant de største tettstedene for øvrig er Hestvika og Sandstad på Innhitra, Kvenvær og Forsnes i sør og vest, Melandsjøen og Dolmøya i nord og Fillan, Ansnes, Fjellvær på Fjellværøy og Knarrlagsund nord-vest. Sjøen var bygdenes forbindelsesåre fram til utbyggingen av landsverts forbindelser. Den første bilveien gikk fra Hamn på Innhitra til Hopsjø på Uthitra, og ble kalt for "Postveien". Den ble påbegynt på 1840-tallet og ferdigstilt i 1849. Opprinnelig var planen at den skulle gå der den gamle poststien gikk, men den ble etter hvert lagt om via Fillfjorden og Barmfjorden og ble til slutt 30,1 km lang. Gammelveien over Hitra er en av de lengste bevarte av de gamle fylkesveiene og ble benyttet fram til 1962, da den nye Riksvei 714 over Hitra stod ferdig. Den bevarte delen er på vel 10 km og går fra Lakselva ved Fillan til Akset på Innhitra. Den største utbygging og forbedring av bilveiene på øya skjedde særlig som nødsarbeid på 1930-tallet. Den første bilfergeforbindelsen fra fastlandet til Hitra gikk fra Kristiansund til Forsnes. I 1964 ble det etablert fergeforbindelse til Sandstad fra Storoddan ved Kyrksæterøra. Fergeforbindelsen til Sandstad ble senere omlagt til Sunde i Snillfjord etter utbyggingen av Riksvei 714 fra Orkanger til Hitra og Frøya sent på 60-tallet. Kommunevåpen. Hitra kommunes våpen ble vedtatt av kommunestyret i 1986 og 7. august året etter av Kongen i statsråd. En åpen idekonkurranse skaffe til veie motivet. Det er tegnet av Einar Skjervold etter en ide av Ketil Gylland. Den heraldiske beskrivelsen på Hitra kommunes våpen er: "I blått et sølv hjortehode". Kommuneblomst. Flekkmarihand er en vanlig blomst på Hitra og kommunestyret vedtok at den skulle være Hitras kommuneblomst i 1999. Kommunehistorie. Kommunegrensene som delte de fire Hitra-kommunene fram til 31.12.1963. Hitra formannskapsdistrikt omfattet ved opprettelsen i 1837 også Frøya. Frøya ble fradelt som egen kommune med 3 949 innbyggere den 1. januar 1877, mens Hitra hadde 4 482 innbyggere. Fillan med 2 241 innbyggere ble skilt fra Hitra den 1. januar 1886. Sandstad ble senere skilt ut fra Fillan som egen kommune 1. juli 1914 med 947 innbyggere. Kvenvær med 1 157 innbyggere ble skilt ut fra Hitra kommune 1. januar 1913. Den gjenværende Hitra hadde etter fradelingen 1 439 innbyggere og fortsatte som egen kommune, men med øyas navn. Dagens kommune ble etablert ved kommunesammenslåingen 1. januar 1964, der de tidligere kommunene Hitra, Fillan, Sandstad og Kvenvær kommuner etablerte den nye Hitra kommune. Den nye storkommunen fikk et innbyggertall på 4 611 og tettstedet Fillan ble valgt som nytt kommunesenter der det ble bygd kommuneadministrasjon, barne-, ungdoms- og sentralskole og svømmehall. Politikk. Etter kommunesammenslåingen i 1964 har Hitra vært en borgerlig styrt kommune med unntak av periodene 1983-87 og 1993-1997 der Ap hadde ordføreren. Etter kommunestyrevalget i 2007 fikk Ap fikk ordføreren i et samarbeid med Senterpartiet og SV. Etter kommunestyrevalget i 2011 beholdt Ap ordføreren, i et samarbeid med Pensjonistpartiet, som fikk varaordførervervet. Kommunestyrevalget 2011. For første gang siden kommunesammenslutningen i 1964 beholdt Ap ordførervervet etter et valg, etter at partiet gjorde sitt historisk sett beste valg i kommunen, med nær 40 prosent av stemmene. Flertallskonstellasjonen Ap+Sp+SV oppnådde ikke flertall ettersom Sp og SV halverte sin representasjon i kommunestyret og Ap gikk bare fram med ett mandat. Flertallskonstellasjonen ble sikret i det nye Pensjonistpartiet, etablert tidligere i 2011 etter en intern strid i forbindelse med nominasjonen til Frps liste. Resulatet ble at Frp mistet to av tre velgere, trolig gikk de fleste til Pensjonistpartiet som i sitt første valg fikk 17,6 prosents oppslutning og en framgang i mandater tilsvarende Frps tilbakegang. Frp hadde utpekt Hitra som fokuskommune og hadde klare ordførerambisjoner før valget. Hitra kommunes kulturpris. Margaret Berger mottok prisen i 2004. Kulturprisen deles ut av Hitra formannskap på bakgrunn av innkomne forslag. Den er utdelt siden 1982 med varierende intervaller, siden 1989 hvert år. Per 2011 er prisen pålydende 15.000 kr. Tusenårssted. Kommunenes tusenårsted er Kystmuseet i Sør-Trøndelag. Skoler og barnehager. Barne- og ungdomsskoler og barnehager er samlet i oppvekstsentre, unntatt i Fillan, der skole og barnehage er organisert som hver sin enhet. Omorganiseringen ble foretatt fra 1. august 2005. Kirkene. Det eldste kirkestedet på Hitra er Dolm kirke (opprinnelig ca. år 1000, nåværende byggverk fra 1920). Den eldste trekirka er Fillan kirke (fra 1789), Sandstad kirke (trekirke fra 1888), Nordbotn kapell (trekapell fra 1900), Kvenvær kirke (trekirke fra 1909), Hitra kirke (steinkirke fra 1927) og Forsnes kapell (trekirke fra 1935). Medier. Tradisjonelt måtte hitterværingene lese byavisene («byen» var dels Kristiansund, dels Trondheim) for å lese om nyheter fra kommunen. Lenge fungerte også menighetsbladene som formidler av ordinære nyheter i tillegg til kirkelig stoff. Kristiansund-avisene Tidens Krav og Romsdalsposten inkluderte Hitra i dekningsområdet fram til 70-tallet, sammen med Trondheimsavisene Arbeider-Avisa (inntil den gikk inn i 1996) og Adresseavisen. I 1974 ble lokalavisa "Hitra-Nytt" etablert, først som dugnadsprosjekt med utgivelse annenhver fredag. På 80-tallet ble staben utvidet og avisa forsøkte seg med et samarbeid med Frøyavisa på Frøya uten å lykkes. I 1985 skiftet avisa navn til Hitra-Frøya og inkluderte Frøya i dekningsområdet samtidig som utgivelsesfrekvensen økte til to ganger ukentlig, hver tirsdag og fredag. I 1988 var Frøyaavisa utkonkurrert og restene ble kjøpt av Hitra-Frøya. Utover 90-tallet har avisa markert seg som en av de avisene i Norge som leverer best økonomiske resultat og i 1996 kjøpte Adresseavisen 66 prosent av aksjene i avisa, med opsjon på å kjøpe seg opp til 90 prosent. Statens eierskapstilsyn fikk denne saken som sin første testsak og krevde til slutt endringer i salget der Adresseavisen måtte selge seg ned til 49 prosent. Idrett. Hitra Fotballklubb spiller i sesongen 2010/2011 i 5. divisjon fotball for herrer, avdeling 3. Hitra er sammen med nabokommunen Frøya medlem av International Island Games Association. Næringsliv. Fra gammelt av var fisket viktigste næringsvei på Hitra. Kombinasjonsbruk med småbruk og fiske var den vanlige levemåten. Fra slutten av 1500-tallet hadde Hitra dessuten stor sagbruksdrift, hvilket førte til at øya først på 1700-tallet nærmest var avskoget. Skogen har senere tatt seg opp. Mellom 1925 og 1960 var Hestnes hvalstasjon en hjørnesteinsbedrift i kommunen. I dag er havbruksnæring, fiskeforedlingsindustri og turisme viktige næringsveier. På Hitra finner en to av landets største oppdrettsvirksomheter, Marine Harvest og Lerøy Midnor. Hitra og nabokommunen Frøya står sammen for 20 prosent av all lakseslakting i landet, og bidrar med over 40 prosent av eksportverdiene for Sør-Trøndelag. Oppdrettsvirksomheten i regionen har også ført med seg en omfattende leverandørvirksomhet til næringen. Andre viktige bedrifter på Hitra er Kvernhusvik Skipsverft og verdens største krabbefabrikk, Hitramat. Høsten 2004 ble Norges til da største vindpark, Hitra vindpark på Eldsfjellet, satt i drift. Parken har 24 vindmøller hver med 2,3 MW installert effekt og har en gjennomsnittlig årsproduksjon på 150 GWh. Arkeologiske funn. Hitra har flere påviste boplasser fra både eldre og yngre steinalder, blant annet på Skaget, Tranvikan, Ansnes, Fausland, Balsnes og Hestnes ("Hestneshula"). Det eldste funnet er en over 9000 år gammel skiveøks fra Dolm. Det også gjort funn fra bronsealder og jernalder. Ved Dolmsundet er det rekonstruert et 15 meter langt langhus fra folkevandringstiden, funnet under arkeologiske utgravninger i 1998. En gravrøys fra bronsealderen er funnet på Dolm. De eldste gårdsnavna som fortsatt brukes på Hitra er trolig 2000 år gamle. Arkeologiske funn viser at det for vel 1500 år siden fantes 10-12 gårder i drift, men særlig to funn fra denne tiden utmerker seg; Runesteinen fra Øvre Sageide på Straum og perlefunnet fra Kalvøya. Runesteinen (Strømsbrynet) er muligens en liten arbeidssang eller en besvergelse innrisset i runer på en brynestein og er det eldste kjente skjønnlitterære arbeidet i Norge. Perlefunnet er en samling glassperler fra en kvinnegrav på Kalvøya ved Sandstad. Perlene er trolig fra Stillehavsområdet. Rundt år 1000 var mellom 40 og 50 gårder i drift med en antatt folkemengde på 500-600. Økt etterspørsel etter fisk gav grobunn for en vekstnæring på Trøndelagskysten. Hitra prestgjeld som omfattet dagens Hitra, Frøya, Hemne og Snillfjord blir en velstående del av regionen og erkebispen i Nidaros plasserer en av sine setesvenner på gården Ulvan, for å sikre seg sin del av inntektene ved fiskehandelen. Her blir det også bygd en stavkirke, trolig på 1200-tallet. Et sagn forteller at etter svartedauden på 1300-tallet kom det bare røyk fra skorsteinen på to Hitra-gårder: "Småg" og "Helbustad". Eldste byggverk. Eldste eksisterende bebyggelsen er Dolm kirke, trolig fra senmiddelalderen. Den erstattet en eldre og liten stavkirke fra vikingtiden, ca. år 1000, på Undås. Dolm kirke er bygget i romansk stil med rundbuer og tykke steinvegger. Den har vært brannherjet etter lynnedslag og gjenreist igjen fire ganger (1709, 1772, 1848 og 1920). Funn tyder imidlertid på at det har vært flere branner, og at minst en gang har folk brent inne i kirken. Dolm kirke er omgitt av mange legender. Blant annet har det blitt sagt at det hviler en forbannelse over den, at kirken skal brenne hvert hundrede år. Det fortelles også at det spøker på den gamle kirkegården. Da Fosen ble eget fogderi på 1500-tallet slo futen seg ned på gården Fjellvær. Hitra lå midt i leia for jektene som frakta fisk mellom Trondheim og Bergen og denne gunstige plasseringen gjorde fisket svært lønnsomt for de lokale fiskerne. Lavere priser på fisk utover 1600-tallet førte til en oppblomstring av jordbruket, men sildefisket var fortsatt en viktig binæring. Etter hvert ble også skogbruk og sagdrift utvikla. 1700-tallet. Det tradisjonelle kombinasjonsbruket der fiskerbonden både drev jordbruk om sommeren og sjøfiske (i hovedsak) om vinteren utviklet seg på 1700-tallet samtidig som øya opplevde en sterkere tilflytning. Handelshuset Parelius på Hopsjøen etablerer seg på denne tiden blir det mektigste blant de alle i regionen. Midt på 1700-tallet var det uår og sult og dødeligheten mangedobles. I 1732 kom den første skoleordningen på Hitra i stand, fire år før den første skoleloven som påla en skoleordning også på landsbygda. Sogneprest Peder Schvane Bang skrev i 1780 en omfattende beskrivelse av «Hitterens prestegjeld», et viktig historisk dokument om Hitra og Frøya (som utgjorde prestgjeldet) på denne tiden. I 1789 var det ikke revolusjonen i Frankrike som opptok hitterværingen, men ferdigstillingen og åpningen av den nye Fillan kirke. 1800-tallet. I løpet av 1800-tallet økte folketallet fra knappe 2 400 til nesten 5 000, tross harde tider. Den 13. juni 1837 velges det første kommunestyret på Hitra. I 1877 skilles Frøya ut som egen kommune, og i 1886 deles Hitra i herredene Hitra og Fillan. I 1846 blir de første almuebibliotekene startet i kirkene, i 1852 fikk Hitra sin første distriktslege og i 1873 den første jordmor. Øyas første skolebygning på Hopsjø åpnes i 1871 og flere åpnes de kommende årene. Den første offentlige vei fra Hamn på Innhitra til Hopsjøen bygges mellom 1848-50. Handelsstedet Aunøya på Innhitra får Hitras første dampskipsanløp i 1841, 20 år før handelsstedet Hopsjøen. 1900-tallet. På 1900-tallet moderniseres Hitrasamfunnet i takt med omverdenen. Driftsmetoder for fiske og jordbruk moderniseres der motor erstatter segl og nye fiskeredskaper kommer til, klyngetun og teigblanding forsvinner, så også husmannsvesenet. Fra gammelt av tok mange hitterværinger hyre som sjømenn, og i perioden 1900 – 1970 utgjør inntekter fra seilende i handelsflåten en stor andel av skatteinngangen for Hitra kommune(ne). I 1915 består Hitra av fire kommuner og alle opplever økt folketall med unntak av Kvenvær. Etter andre verdenskrig akselererer utviklingen. Folketallet i 1950 er vel 5 400 og de neste 50 årene faller dette med vel 1 500. Mye skyldes utflytting fra utkant til by i takt med stadig bedre kommunikasjoner, mye skyldes Hitras tradisjonelt ensidige næringsliv. På 70- og 80-tallet blir den gryende havbruksnæringa stadig mer dominerende i lokalt næringsliv og bidrar til å redusere fraflyttingen og stabilisere folketallet. Hitraaksjonen. I 1975 stilte bøndene på Hitra seg i spissen for en landsomfattende aksjon for å bedre landbrukets kår i Norge. Den blir kalt «Hitraaksjonen», og den har for alltid markert Hitra i norsk næringslivs historie. Aksjonistene vant fram og et nytt system for å sikre bøndenes inntektsutvikling kom på plass. Kommunikasjoner. Kystekspressen. Her ved rutens ende i Kristiansund Landeveis forbindelse til Hitra går langs fra Orkanger gjennom Snillfjord til Sunde og videre under Trondheimsleia gjennom Hitratunnelen, verdens dypeste undersjøiske tunnel (264 meter under havet) da den ble bygd. Veidistanse til Trondheim er ca 120 km. Fra Forsnes går både på sør og nord-siden av øya. Der oppstod også Hitra's første landforbindelse, med ferge til Kristiansund. Som senere ble omlagt til Aukan på Tustna. Ruta ble stengt i 2007. Og kaien solgt i 2008. Kystekspressen har avganger med hurtigbåt til/fra Trondheim og Kristiansund tre ganger daglig (redusert antall avganger i helgene). Overfarten tar 1 t. 35 m. til/fra Trondheim, 1 t. 40 m. til/fra Kristiansund. Fra Hitra er det undersjøisk veiforbindelse videre til Frøya gjennom Frøyatunnelen under Frøyfjorden. Kjente hitterværinger. Rita Ottervik fra Hitra er ordfører i Trondheim Holtålen. Holtålen er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord til Selbu, i nordøst til Tydal, i sør til Røros og Os, og i vest til Midtre Gauldal kommune. Kommuneadministrasjonen ligger i Ålen. Geografi. Forollhogna nasjonalpark ligger delvis i kommunen. Kommunen omfatter store fjellarealer. Innsjøen Gaulhåen er utgangspunktet i sør for Gaula. Gaulhåen har sitt tilsig fra Kjølifjellet (1288 moh.), som er grensefjell mellom Tydal og Holtålen. Bebyggelsen ligger stort sett nede i øvre del av Gauldalen. To fjell-daler, Aunegrenda (nord for Haltdalen) og Hessdalen (sørvest for Ålen), er eneste bygdesamfunn i Holtålen som befinner seg utenfor utenom Gauldalen. Kommunens innbyggere kalles «holtålinger». Samfunn. Holtålen ble opprettet som Holtålen formannskapsdistrikt i 1837. I 1855 ble Ålen skilt ut som egen kommune. Holtålen hadde etter delingen 809 innbyggere. I 1937 skiftet kommunen navn til Haltdalen kommune. Ved kommunesammenslåing 1. januar 1972 mellom Haltdalen (778 innb) og Ålen kommuner (1 944 innb), gjenoppstod det gamle navnet, Holtålen kommune. 21. april 1989 ble en del av Røros overført til Holtålen (gnr 1 bnr 4). Kommunen tilhører Holtålen lensmannskontor i Sør-Trøndelag politidistrikt og hører under Sør-Trøndelag tingrett. Kommunens tjenester. I Holtålen er det to skoler: Grøt skole og Hov skole. I Holtålen finnes også Holtålen helsesenter. Samferdsel. Rørosbanen og Fv30 går gjennom Holtålen. Prestegjeld. Kommunen hører inn under Haltdalen prestegjeld som tilhører Gauldal prosti i Nidaros bispedømme. Den norske kirke har tre menigheter (kirkesogn) i Haltdalen prestegjeld: Haltdalen, Ålen og Hessdalen. I Holtålen finnes Ålen kirke, Haltdalen kirke samt Hessdalen kirke. Tidligere lå også Haltdalen stavkirke i kommunen. Næringsliv. Kjøli gruve ligger i Holtålen kommune. Gruveområdet ligger øverst i Gauldalen, ca. fire mil nordøst for Røros, om lag 1070 moh. Gruven er drevet på kobberkis og ble første gang åpnet i 1766 og siste gang nedlagt i 1941. I kommunen ligger også Killingdal gruve. Den ble første gang åpnet i 1674 og siste gang nedlagt i 1986. Åpningen ligger på 902 moh, mens nederste delen av gruven ligger 544 muh. Gruva er Nord-Europas dypeste gruve. Kommunen eier 1/3 av Gauldal Energi. Historie. Sommeren 2011 ble kommunen rammet av en stor flom som forårsaket meget store skader i Ålen sentrum. Severdigheter. I kommunen ligger fjellbygda Hessdalen som er kjent for sine lys-fenomener på himmelen fra desember 1981 som ble antatt å være UFO. I kommunen ligger også Rugelråen. Det er en canyon som er ca. 6 km lang som går i gjennom øvre del av Ålen. Elven Rugla renner gjennom Rugelråen. Klæbu. Klæbu er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord til Trondheim, i øst til Selbu og i sør og vest til Melhus. På Hevillåsen, Klæbus østligste punkt, grenser kommunen også mot Malvik. Navn og kommunevåpen. Navnet "Klæbu" er en modernisering av den norrøne formen, "Kleppabú". Navnet er en sammensetning av "kleppr", som betyr haug eller ås, og "bú" som betyr bygd. Dette er beskrivende for klæbus geografi og demografi. Kommunevåpenet ble godkjent 8 juli 1983 og symboliserer Trongfossen i Nidelva. Elva har hatt stor betydning for utviklingen av jordbruk og elektrisitetsforsyning i kommunen, og valget av kommunevåpen reflekterer dette. Geografi. Klæbu har flere naturområder for utfart, Nordmarka og Brungmarka, for å nevne to. Andre utfartsområder er Vassfjellet og Vassfjellmarka. Klæbu strekker seg fra nord, og sitt laveste punkt ved Nidelva ved Nordset og grensa til Trondheim (ca. 80 moh.), opp til lengst i sør på Brungmarka, og det høyeste punktet, på Kråkfjellet (817 moh.). Det vestligste punktet ligger på Vassfjellet, og det østligste på Hevillen. Vestenden av den største, og dypeste, innsjøen i Sør-Trøndelag, Selbusjøen, ligger i Klæbu. Etter oppdemming i forbindelse med kraftutbygging på 1900-tallet ble Bjørsjøen og øverste del av Nidelva i praksis innlemmet i Selbusjøen. Den oppdemmede sjøen strekker seg i til en demning bygd ved Hyttfossen, hvor utløpet derfra utgjør det vi i dag opplever som starten Nidelva. Selbusjøen ligger ca. 160 moh. Geografisk skilles det dog fremdeles mellom Selbusjøen, Bjørsjøen og den oppdemmede delen av Nidelva. Denne delen av elva er på sitt dypeste ved Trongfossen, hvor det er 56 meter fra toppen av berget til bunnen av elva, og med det er dette norges dypeste elvegjel. Oppdemmingen har gjort at fossen ikke lenger er synlig. Samfunn. Kommunens administrasjonssenter er tettstedet Klæbu med innbyggere per 1. januar, som ligger 19 km sør for Trondheim sentrum. Ellers er bygda delt inn i flere valgkretser, og ikke minst, grender. På grunn av nokså spredt bebyggelse, er det ikke helt enkelt å eksakt avgrense grendene. Kjente grender er: Sjøbygda, Hyttfossen, Lappen, Tullusgrenda, Tanem, Lysklett, Bostadgrenda, Rønningsgrenda og Nordset. Flere av grendenavnene er egentlig gårdsnavn, men har etterhvert blitt mer eller mindre synonymt med grendanavnet. Ellers har Klæbu kommune hatt en voldsom befolkningsøkning siden 1960-tallet, og har også en meget ung befolkning sammenlignet med gjennomsnittet i Norge. I 2010 hadde Klæbu landets yngste befolkning. Malvik. Malvik er en kommune i Sør-Trøndelag. Den ligger mot Trondheimsfjorden, og grenser ellers til Stjørdal i øst, Selbu i sør og til Trondheim i vest. Malvik har to små eksklaver (Jøsåsgårdene) omsluttet av Stjørdal kommune. For tiden (2009–2010) etablerer Nortura et stort slakteri for storfe og småfe på Malvik. Samfunn. I Malvik er det én videregående skole, Malvik videregående. Skolen har i dag et bredt fagtilbud fordelt på fem forskjellige studieretninger med 343 elever. Historie. Malvik ble egen kommune i 1891 etter å ha blitt utskilt i fra Strinden herred. I mellomkrigs- og etterkrigstiden ble det populært for trondhjemmerne å få seg hytte i Malvik. Senere tok mange disse hyttene i bruk som bolighus og nye bolighus ble bygd. Malvik har i dag derfor mange trekk som kan minne om en forstadskommune. Omtrent 65% av de sysselsatte jobber utenfor kommunen (i hovedsak i Trondheim.) Konserter. Café Rampa i kommunesenteret Hommelvik er stedet der flest konserter avholdes. Caféen er forøvrig også kjent fra NRK-programmet Billetten og fra TV3-programmet Hellstrøm rydder opp. Festival. Årlig arrangeres Arbeiderfestivalen i Hommelvik. Festivalen ble startet i 2004 og har som formål "Å synliggjøre arbeiderbevegelsens historie og kultur med utgangspunkt i lokal tradisjon og historie." 2010-utgaven kan bl.a. by på Mikael Wiehe. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kirkestuen ved Malvik kirke. Nygårdsvolden. Nygårdsvolden ligger fem minutter i fra Hommelvik og var tidligere en husmannsplass. Johan Nygaardsvold ble født her, men flyttet da faren døde (1897) husene ned til Hommelvik sentrum. Mostadmark jernverk. Mostadmark jernverk ble etablert i 1653. Den første jernsmeltingen startet våren 1657 og produktene var i hovedsak krigsmateriell til festningsanlegg i Trondheimsområdet,men verket ble etterhvert hovedlevrandør av jern til kongen av Danmark. Danske kongen ble etterhvert så avhengig av jernet fra verket at han konfiskerte verket fra verkets eier svensken baronet William Davidson da det brøt ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige. Jernverket gikk konkurs i 1695, men i 1758 ble driften startet opp igjen og det ble drevet jernverk helt frem til 1872. Det ble besluttet å legge ned verket fordi jernverket i europeisk sammenheng var et lite jernverk, og det ble for dyrt å lage kull av tre i forhold til prisen på steinkull (fosiltkull) Abrahallen. Abrahallen ligger på Sveberg, ved boligfeltet Bjørnmyra. Den er norges største innendørs fotballhall, og Malvik Idrettslag arrangerer hvert år Malvikcupen, Norges største innendørs fotballcup, i hallen. I Januar 2009 kollapset deler av taket i hallen og gjorde den ubrukelig. En ny og oppgradert utgave ble reist i august samme år. Meldal. Meldal er en kommune i Sør-Trøndelag. Navnet Meldal betyr «midt i dalen» – Medal'n – og viser til beliggenheten midt i Orkladalføret i Sør-Trøndelag. Meldal grenser i nord mot Orkdal, i øst mot Melhus og Midtre Gauldal, i sør mot Rennebu og i vest mot Rindal. En person bosatt i kommunen Meldal kalles «Medaling» og «Medal'n» er den lokal uttalen av navnet Meldal. Elva Orkla, en av landets beste lakseelver, renner gjennom kommunen. Av de mest kjente severdigheten er og Thamshavnbanen. Vålåskaret ligger vest i Resdalen og er Norges første fredede setergrend. Geografi. Berggrunnen i kommunen består av kambrosiluriske bergarter (grønnskifer) sterkt omdannet med noen inntrengte dypbergarter, gabbroer. I grensesonen er det dannet drivverdig malm (kobberholdig svovelkis). I øst når de høyeste toppene vel 800 moh., i vest over 1000 moh. Høyest er Resfjellet (1161 m) som ligger i Trollheimen. Skoggrensen ligger på ca. 600 moh., og ca. 1/4 av arealet ligger høyere. Samfunn. Kommunen har fire tettsteder; Meldal, Løkken Verk, Storås og Å. Løkken Verk er det største tettstedet, mens kommunesenteret er Meldal. Meldal har gjennom alle tider hatt en viktig forbindelse vestover til Surnadalføret, med kommunene Rindal og Surnadal og mot Gauldalen i øst. En rekke kulturtrekk er, i større eller mindre grad, felles for hele dette området. Kommunevalget 2003. Arne L. Haugen var ordfører 2003-2005, men trakk seg fra vervet etter Stortingsvalget 2005; han er nå fast møtende vararepresentant mens Trond Giske er medlem av regjeringen. Næringsliv. Landbruk er en viktig næringsvei i kommunen, med store bruk i norsk målestokk. Kommunen har 31 400 dekar dyrket areal og cirka 150 bruk (2005). Produktivt skogareal er 169 500 dekar. Meldal har cirka 1 200 hytter. Resdalen ved Trollheimen, og Hulsjøområdet ved foten av Igelfjellet, er populære områder. Et yndet turmål er Resfjellet (1161 moh). Historie. Løkken Gruver ligger på Løkken Verk i Meldal kommune. Malmforekomsten på Løkken var opprinnelig på omtrent 30 millioner tonn, og var den største forekomst av kobberholdig svovelkis som er funnet i Norge til nå. Malmåra som går fra dagnivå i øst strekker seg 4 km gjennom fjellet, og går ned på 1070 meters dyp i vest. Det var gruvedrift i området fra 1654 til 1987. Gruvedriften startet i 1654 og frem til 1844 foregikk den på kobber, med røsting og smelting av kobbermalm. I 1851 ble driften omlagt til kisdrift der kisen som ble eksportert hovedsakelig var råstoff for svovelsyreproduksjon. I perioden 1931–1962 ble det produsert elementært svovel og kobbermatte etter «Orkla-prosessen» av kobberholdig kis. Denne virksomheten foregikk i smelteverket på Thamshavn. Fra 1974 og fram til nedleggelsen i 1987 ble det produsert kobber- og sink-konsentrater i gruveselskapets eget flotasjonsanlegg på Løkken Verk. Severdigheter. Thamshavnbanen fra Løkken Verk i Meldal og ned til Trondheimsfjorden i Orkdal kommune. Ordinær drift innstilt i 1974, gjenåpnet for turistene hvor 22 av 25 km trafikkeres. Vålåskaret er Norges første fredede setergrend (1967) og ligger i nordøstlige delen av Trollheimen i Resdalen. Tusenårssted. Det var ikke et ønske i kommunestyret å velge et bestemt tusenårssted i Meldal kommune. Kommunens tusenårstre ble plantet foran Rådhuset i tillegg til lokale tusenårstrær sentralt i lokalmiljøet i hver krets. Ved tusenårstrærne er det plassert en jaspisstein (kommunestein) med en messingsplate med inskripsjon om at treet er plantet til minne om tusenårsskiftet. Kommunestyret oppfordret også at tusenårstrærnes omliggende områder burde få en enhetlig utforming i de ulike kretsene. Vedr. det statlige tilskuddet, var Meldal kommune med i et rammefinansieringsforsøk i denne perioden. De opplyser at de mottok alle statlige tilskudd som ramme, ikke øremerkede tilskudd, og informerer om at «Det er derfor ikke mulig med enkle midler å identifisere hva tilkuddet gikk til». Kultur. Meldalssangen, «Me'dalen – bygda mi» skrevet av Olav Krog, er av NRK kåret til Norges lengste bygdesang, med hele 75 vers! Storåsfestivalen arrangeres på Storås i Meldal kommune. Den ble for første gang arrangert i juli 2004, med Sveinung Sundli som initiativtaker. Datatreffet Meldal-LAN arrangeres årlig av og for datainteressert ungdom. Idrett. Kløvsteinbakken ligger i Meldal, det er en K105-meters bakke hvor det er arrangert ikke mindre enn 13 Norgesmesterskap, flere E-cuprenn og ett World Cup-renn. Melhus. Melhus er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord til Trondheim, i øst til Klæbu og Selbu, i sør til Midtre Gauldal og i vest til Meldal, Orkdal og Skaun kommuner. Melhus kommune, slik den er i dag, ble til 1. januar 1964 da kommunene Horg, Flå, Hølonda og Melhus slo seg sammen. Gamle Melhus kommune (før 1964) blir i dag gjerne kalt «Nedre Melhus». Kommunenavnet kommer av det norrøne gårdsnavnet "meðalhúsar", «midtgården». Geografi. Kommunen strekker seg fra Øysand i nord til Haga bru, nord for Støren, i sør. Den nederste delen av Gauldalen er stort sett midtpunktet gjennom hele kommunen. I Gauldalen finner vi Gaulavassdraget, som er en av Norges beste lakseelver. På begge sider av Gaula finner vi oppover hele dalen store og gamle jordbruksområder. I tillegg går E6 stort sett langs Gaula hele strekningen gjennom Melhus kommune. Helt nord i kommunen ligger altså Øysand og Gaulosen, Gaulavassdragets store delta. Deler av Gaulosen er vernet som Ramsarområdet Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde. Øysand er også et av trøndelagsregionens største flatmarkområder. Under andre verdenskrig bygde tyskerne opp et stort militærområde med flyplass her. I Melhus ligger bl.a. innsjøene Benna (som er drikkevannskilde for omtrent halvparten av innbyggerne), Ånøya og Svorksjøen. Kommunens høyeste fjell er Rensfjellet (930 meter over havet), mens Vassfjellet er 710 moh. Kommuneblomst er Klåved, noe som ble vedtatt av kommunestyret 23. november 1999. Skoler. I Melhus kommune finner vi elleve skoler, hvorav åtte er barneskoler, to er ungdomsskoler og én er en kombinert 1.–10.-skole. Prestegjeld. Melhus prestegjeld tilhører Gauldal prosti i Nidaros bispedømme. Den norske kirke har fire menigheter (kirkesogn) i Melhus prestegjeld (Melhus kommune), og hver av dem har sin kirke med kirketjener, organist, klokker, renholder og hvert sitt menighetsråd. Det er Flå, Horg, Hølonda og Melhus menigheter. I Hølonda menighet står også Kolbrandstad stavkirke, som eies av et privat lag. Historie. Melhus var åsted for mange viktige hendelser i vikingtiden. Det var under grisebingen på gården Rimol i Melhus Håkon Jarl ble drept av trellen sin, Tormod Kark. Einar Tambarskjelve var fra storgården Gimsan i Melhus. Nordiske barnekulturdager. Melhus arrangerer "Nordiske barnekulturdager" sammen med sine vennskapskommuner Holmegaard i Danmark, Ockelbo i Sverige og Kurikka i Finland. Å arrangere dette går på omgang, og sist det var i Melhus var i mai 2009. Melhus arrangerte det også 20.–23. mai 2004. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Gimse/Romol/Sagastien, som er et et kjent historisk område med henvisning til begivenheter skrevet i Snorres Kongesagaer. Området er tilrettelagt med en sagasti med informasjonstavler. Tusenårsstedet ble vedtatt av kommunestyret 5. oktober 1999. Kjente melhusbygger. Det kommer flere kjente personer fra Melhus, blant annet Oddvar Brå og Martin Tranmæl. Midtre Gauldal. Midtre Gauldal er en landbrukskommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord mot Melhus og Selbu, i øst mot Holtålen, i sør mot Os og Tynset, og i vest mot Rennebu og Meldal. Midtre Gauldal er i utstrekning den tredje største kommunen i Sør-Trøndelag etter Oppdal og Røros. Geografi. Forollhogna nasjonalpark ligger delvis i kommunen. Samfunn. Kommuneadministrasjonen ligger på Støren, ca 50 km sør for Trondheim. På Støren finner man et utdanningssenter med barne- og ungdomsskole samt en videregående skole med en mengde linjer. Gjennom kommunen renner flere vassdrag, de største er Gaula, Sokna og Bua som alle er gode lakseelver. Kommunen består i hovedsak av følgende områder: Budal, Singsås, Støren og Soknedal. Næringsliv. Kyllingindustri er en stor næring i kommunenen, særlig representert ved storbedriften Norsk Kylling. Andre store bedrifter i kommunen er: Børset og Bjerkset Entreprenør, Støren Trelast og Støren Treindustri. Kommunen eier 2/3 av Gauldal Energi. Historie. Kommunen ble opprettet i 1964, ved sammenslutning av de tidligere kommunene Budal, Singsås, Soknedal og Støren. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Buosen (eller Buaneset), en friluftsscene like ved elva Gaula og er en idyllisk perle med historisk sus, omtalt i Snorres kongesagaer. Buosen ligger på Rognes ca. 1 mil sørøst for Støren i retning Røros. Oppdal. Vangslia i Oppdal i 1994. Oppdal er en kommune i Sør-Trøndelag fylke. Den grenser i nord til Surnadal og Rindal, i nordøst mot Rennebu, i øst mot Tynset, i sør mot Folldal, Dovre og Lesja og i vest mot Sunndal. Oppdal er fylkets største kommune i utstrekning. Administrasjonssenteret i kommunen er tettstedet Oppdal (lokalt "Auna"). Oppdal stasjon på Dovrebanen inneholder i tillegg til venterom også turistkontor og nasjonalparksenter for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Geologi. Fjellandskapet er dannet gjennom flere geologiske perioder. I Østfjella dominerer Kambrosilurske (Kambrium – Ordovicium – Silur) kalkrike bergarter mens Snøhetta området (Dovrefjell) og Trollheimen domineres av hardere grunnfjell (Prekambrium). Her finnes også områder med innslag av kalkrike bergarter. Bergartene i Kongsvollområdet er grønnstein, amfibolitt og andre omdannede vulkanske bergarter som ble dannet i Iapetushavet, for 480 millioner år siden. De vulkanske bergartene fortsetter fra Kongsvoll til Trondheim. Vestover fra Kongsvoll har vi bergartene glimmerskifer og glimmer gneis opprinnelig avsatt, som leire og slam, før de vulkanske bergartene i dette havet. I glimmerskiferen forekommer det også små røde granater. Bergarten kalles øyegneis og består av store øyne av kali feltspat i en mørk biotittrik gneis. Noen steder finnes hvite ringer av plagioklas feltspat rundt hvert store øye. Denne bergarten heter rapakivi øyegneis, og er en av verdens mest eiendommelige bergarter. Rapakivi bergarter var opprinnelig øye granitter som ble dannet for ca. 1600 – 1300 millioner år siden. Øyegneisen fortsetter som et tynt sammenhengende lag langt nordover. Fastfjellsblottninger av øyegneis står opp mange steder, mens mye av fjellet er dekket av løsmasser. Hele Snøhettamassivet består av feltspatrik kvartsitt). Kvartsitten inneholder nesten bare kvarts, kalifeltspat, og muskovitt og gir fjellet en lys farge. Sanden ble avsatt av forgrenete elver som fløt ut over store områder av kontinentet for ca. 900 – 600 millioner år siden. Her finnes også kvarts skifer og meta- arkose, kjent som Oppdals- skifer. Den var i utgangspunket også en elvesandstein, men hadde en annen utvikling enn sandsteinen i Snøhettamassivet etter at den ble avsatt. Opprinnelig lå den over et urkontinent som senere revnet. Svart lava fylte revnene og dannet mørke lag av amfibolitt og biotitt skifer i den lyse kvartsskiferen. Da kontinentet til slutt ble revet i to og delene drev fra hverandre oppsto en hovedrevne som fyltes av lava og utgjorde havbunnen av gamle Iapetushavet. Dette havet ble borte da de gamle kontinentene igjen nærmet seg hverandre, kolliderte og dannet det nye kontinent Pangaea. Under kollisjonen for 400 millioner år siden, ble den ene kontinentplaten delvis skjøvet over den andre og Oppdals- skiferen kom til å ligge sammen med Snøhetta- kvartsitten. Like etter denne sammenskyvningen var denne fjellkjeden like høy som Himalaya er i dag. Ved Åmotsdalshytta finnes de eldste bergartene i Dovrefjell og Trollheimen; gneis. Dette er bunngneisen, en del av det gamle kontinentet som har overlevd med små endringer helt til i dag. Mot Todalen ses stadig nye landskap formet i de samme bergartene. Konglomerat, en form for kvartsitt med større sandkorn og rullestein fra de gamle elvene er også synlige. Flere konglomerater fra jordens urtid er kjent i området, bl.a. i kvartsitten ikke langt fra turisthyttene Lønnechenbua og Vangshaugen. Den siste kvartsitten treffer man på i fjellet mellom Innerdalen og Todalen. Den skiller den ensartede Snota- gneisen fra den øvrige gneisen i Trollheimen. Geografi. Oppdal er en fjellkommune som består av tre fjellområder delt av dalformasjonene Drivdalen, Oppdalen og Nordskogen. I sør ligger Dovrefjell, i nord Trollheimen og i sørøst det som i Oppdal kalles Østfjella. I Dovreområdet ligger store deler av «Dovrefjell og Sunndalsfjella nasjonalpark» 1693 km², i Trollheimen: «Trollheimen landskapsvernområde» 1165 km². Innsjøer utgjør ca 3 % av arealet, resten er fastmark med dyrket mark og skog - 9,8 %, elver og høyfjell - 87, 2 %. Av kommunens areal på 2 207 km² ligger mindre 2 % lavere enn 500 moh. Landskapet har store høydeforskjeller med laveste punkt der grensen mellom Oppdal og Sunndal krysser Driva 225 moh, til høyeste fjelltopp; Storskrymten som ligger i Dovrefjellområdet på grensen mellom Oppdal, Sunndal og Lesja med 1985 moh. Kommunen har store utmarksområder som benyttes i sammenheng med utmarksnæringer bl.a. sauenæringen som er størst i landet med 45 000 dyr på beite. Oppdal stasjon ligger 545 moh. med Dovrefjell og Gudbrandsdalen i sør, Trondheim i nord, Østerdalen i øst og Trollheimen i vest. Store deler av Dovrefjell og Trollheimen ligger i Oppdal kommune. E6 mellom Oslo og Trondheim går tvers gjennom Oppdal sentrum, det samme gjør Dovrebanen. Oppdal har togforbindelser med både Trondheim og Oslo. Samfunn. Kommunen består av kommunesenteret Oppdal (Auna) og grendene / tettstedene Lønset, Midtbygda, Fagerhaug og Driva. Driva, Midtbygda og Lønset har skole, Driva og Lønset har egne postnummer mens Lønset i tillegg har egen butikk. Oppdal kommune har tre menigheter i Den norske kirke: Oppdal menighet, Fagerhaug menighet. og Lønset menighet. Det er tre kirkesogn i kommunen: Oppdal kirke betjener største delen av kommunen inklusiv Drivdalen, mens Lønset kapell betjener Lønset sokn og Fagerhaug kapell betjener Fagerhaug sokn. Kommunen har to frikirkemenigheter, Oppdal Kristne Senter samt Baptistkirken i Oppdal med egne forsamlingshus i kommunen. Lokalavisene Opdalingen og OPP har hovedkontor på Oppdal. Opdalingen, grunnalgt i 1934 dekker kommunene Oppdal og Rennebu og kommer ut tre ganger i uka mens OPP, som kom ut første gang 19. desember 2002 fortrinnsvis dekker Oppdal med avis hver fredag. Radio E6 er Oppdals lokalradio. Befolkning. Oppdal er netto tilflytningskommune og har økende innbyggertall. Kommunen har flere innvandrerfamilier, dvs familier hvor begge voksne er født utenfor Norge og et økende antall familier hvor en av ektefellene er født utenfor Norge. Samferdsel. Oppdal er knutepunkt for trafikken mellom Sør-Norge og Nord- Norge med togforbindelsen Dovrebanen og for tverrforbindelsen fra Møre og Romsdal med busser som delvis korresponderer med avgangene til Dovrebanen. Den direkte bussforbindelsen mellom Kristiansund og Oslo, med nattruter i begge retninger, ble nedlagt 23. august 2010. Oppdal har også et eget rutebilselskap, Nerskogruta som blant annet befordrer transporten av skoleelevene fra Oppdals side av Nerskogen. Oppdal har egen småflyplass som eies av Midtnorsk fly og luftsportssenter (MFL), et ideelt selskap som har som formål å eie og drive Fagerhaug flyplass på Oppdal, og tilrettelegge anlegget for luftsport. MFL eies av Oppdal kommune og brukerklubbene NTH Flyklubb, NTNU Fallskjermklubb, Oppdal Flyklubb, Våningshuset AS. Skole og helse. Kommunen hadde fra 'gammelt av' tretten grendaskoler som nå er samlet til fem offentlige barneskoler. I sentrum ligger den klart største, Aune barneskole med ca 380 elever som dekker sentrumsområdet (Aune), i tillegg til de tidligere kretsene mot nord, Haugen, Stølen og Fagerhaug, samt Bøasæter mot vest. Syv km vest for sentrum ligger Midtbygda skole med ca 60 elever, en fulldelt skole for de tidligere kretsene Torve og Nerskogen/Vognill. To mil vestover ligger kommunens miste skole, Lønset skole med ca 30 elever, en tredelt barneskole for tidligere Nerhol, Klevgardane og Storlidalen kretser. Vollan skole, beliggende fire km syd for sentrum, med ca 80 elever er fulldelt. Ni km sydover ligger Drivdalen skole med ca 50 elever, en fådelt skole for tidligere Rise, Engan og Drivstua kretser. Fra alle barneskolene samles ungdomsskoleelevene på Oppdal ungdomsskole med ca 270 elever. I tillegg finnes privatskolen Oppdal Kristne grunnskole (OKG) som også har ungdomsskoletrinn. Kommunens ungdom sokner til Oppdal videregående skole (Oppdal VGS) i Oppdal sentrum. Oppdalsskolen har tidvis vært gjenstand for opphetet målstrid. Som en av de siste kommunene i Sør-Trøndelag ble nynorsk innført i halvparten av skolekretsene uten vesentlig strid i 1939. Rett etter krigen ble målet innført i de resterende kretsene i 1946, til dels mot overveldende stemmeflertall for bokmål. Voteringsreglene var imidlertid anlagt slik at skolestyret oftest kunne skalte og valte etter eget forgodtbefinnende uten å ta hensyn til folkeviljen. Etter flere forsøk, ble det i 1954 bindende flertall for bokmål i Vognill som den første skolekretsen, mens den siste ditto var Drivdalen i 1966. Oppdal er spesiell i så måte at på mindre enn tretti år har først nynorsk tatt helt over som skolemål, for siden å bli kastet ut igjen. Helsetjenestene i kommunen er fordelt på Oppdal Legesenter, Auna Legesenter, og Oppdal Helsesenter, et sykehjem med 62 sykehjemsplasser drevet av Oppdal Kommune. Helsesenteret har utgangpunkt i Opdal sykehjem, ferdig i 1915 med 4 senger, senere Sanitetsforeningens syke- og fødestue. Tjenestene omfatter lege, helsesøster, jordmor, fysioterapi, ergoterapi, dialyse, røntgen, sykehjem, base for hjemmetjenester, og psykiatritjenester. I sammenheng med samhandlingsreformen har sykehjemmet også etablert og finansiert driften av et "minisykehus" for 4 - 5 pasienter som har behov for faglig krevende helsetjenester. Oppdal distriktsmedisinske senter har både Spesialistpoliklinikk og Avdeling for observasjon og etterbehandling her; avdelingen samarbeider med St. Olavs hospital, Orkdal Sjukehus samt Sykehuset Innlandet på Tynset og regnes som en forløper i utviklingen av samhandling i helsevesenet. Spesialisthelsetjenestene Øyelege, Øre-nese-hals, Ortopedi, Hudlege, Gynekologi, Generell kirurgi og Psykiatri er lokalisert til Oppdal Legsenter, Dialysesatellitten og røntgeninstituttet er å finne på Oppdal Helsesenter. Den fylkeskommunale tannklinikken er lokalisert til Oppdal Rådhus. Oppdal har også to private tannklinikker. Næringsliv. Det er registrert totalt 1344 bedrifter i kommunen. Styrken ved næringslivet er at det har mange ben å stå på, samfunnet er ikke avhengig av en næring slik mange bygder ofte er. Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting er kommunens største arbeidsplass (31,5%). Oppdal har fem store næringer i tillegg til offentlig sysselsetting. Industrien er den største næringen med høyest verdiskapning og høyest sysselsetting. Hver 5. arbeidstaker er ansatt i industrien. Skiferbedriften Minera er Oppdals største industribedrift med over 100 ansatte. Handelsvirksomheten er den nest største, tredjeplassen konkurrerer anleggsnæringen og reiselivet om når det gjelder arbeidsplasser men bygg/anlegg har større verdiskapning. Jordbruket er femte største næring med nesten samme sysselsetting som bygg/anlegg og reiseliv men med lavere verdiskapning Historie. Oppdal sentrum i gamle dager. For 125 år siden var Oppdal et rent jordbrukssamfunn, der folk produserte nesten alt det de trengte selv. Idag er jordbruket fremdeles den grunnleggende næringen, men flertallet av folket arbeider i andre yrker. Tallet på antall gårder i Oppdal har i senere tid gått ned. Industrien har vokst litt, men den største veksten har skjedd i andre næringer som f. eks helsevesen, handel og undervisning. Kultur. Oppdal kulturhus ligger ved rådhuset midt i Oppdal sentrum. Kulturhuset åpnet 17. mars 2007, med unntak av svømmebassenget som åpnet 27. juni samme år. Huset inneholder svømmehall, bibliotek, kino, storsal, kunstgalleri, allsal, fritidsklubb, konferanselokaler, kafé og kulturskole. Kommunens tusenårssted er uteområdet ved det nye kulturhuset,som ble åpnet våren 2007. Kommunens tusenårstre er plantet på samme område. Spill og dans, spesielt folkedans og folkemusikk, har lange tradisjoner i Oppdal. Songraut er en gammel tradisjonsrett som brukes i selskap og til fest. Idrett. Oppdal er mest kjent for et av Norges største alpinanlegg. Fjellbygda har i alt fire skiheisanlegg med utallige muligheter. Det har vært arrangert verdenscuprenn i slalåm i bygda. Oppdal er også et yndet utgangspunkt for fjellturer til Trollheimen, Snøhetta, Hornet, Blåhø, Blåøret og Orkelhøa. Sommerstid kan man oppleve rafting på Driva, hanggliding eller ridning. Bygda har også blitt en av de største innen vintersporten curling. Oppdal curlingklubb har blitt Norges største curlingklubb med ca. 60 ungdommer i 9–20-årsalderen. Klubben har også en bedriftsserie der 60 lag fra Oppdal og omegn spiller i fire divisjoner. Lokalhistorie. Oppdal bygdemuseum ligger i naturskjønne omgivelser sentralt i Oppdal. Museet har 30 bygninger som viser hvordan gårdsmiljøet var fra slutten av 1500-tallet til midten av 1900-tallet. Man kan se våningshus, fjøs, stabbur, badstue, smie og jaktbu. Museet inneholder også skimuseum, skolemuseum, telemuseum og en samling med jakt- og fangstredskaper. Oppdal historielag er særs aktive med å gi ut lokalhistorie. De gir ut årlige hefter Bøgda vår. Orkdal. Orkdal er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord til Snillfjord og Agdenes, i vest mot Hemne, i sør mot Rindal (i Møre og Romsdal), Meldal og i øst Melhus og Skaun. Tettsteder i Orkdal er Orkanger, Gjølme, Fannrem, Vormstad og Svorkmo. Orkanger er regionsenter for kommunene rundt. Geografi. Elva Orkla renner gjennom kommunen og ut i Orkdalsfjorden ved kommunesenteret Orkanger. Orkdalsfjorden er en sidefjord til Trondheimsfjorden. Det er mye dyrket mark i Orkdal. Denne finnes hovedsakelig i bunnen av dalen og på store, flate avsatser, et stykke opp i dalsidene. På lokal dialekt kalles en slik avsats, en «jår», og i Orkdal er det åtte «jårer»; Ustjåren, Monsetjåren, Togstadjåren, Kvålsjåren,Fossjåren, Sommervoldjåren, Berbusjåren og Asbølljåren. Samferdsel. Fannrem og Orkanger ligger ved Europavei 39, og sistnevnte er etter åpningen av en ny tunnel i 2005 omtrent 30 minutters kjøretur unna Trondheim. Sørover fra Fannrem går Fylkesvei 65 i retning Storås i Meldal kommune. Fra Svorkmo går Fylkesvei 700 mot Løkken Verk. Fra Gjølme går Fylkesvei 714 inn i Snillfjord kommune. Fylkesvei 710 går fra Bårdshaug (Orkanger) inn i Agdenes kommune. Orkdal hadde tidligere flere stasjoner på Thamshavnbanen, nedlagt 1963. Thamshavnbanen er nå museumsjernbane. Idrett. Kommunens to større idrettslag er Orkdal IL (OIL) og Orkanger IF (OIF). Disse holder til på henholdsvis Fannrem og Orkanger. Fotballgruppene i de to klubbene har siden 1998 vært sammensluttet i Orkla Fotballklubb, som spiller i 3. divisjon for menn og 1. divisjon for kvinner. Lengst sør i kommunen holder idrettslaget NOI til, mens U & IL Glimt kommer fra Gjølme. Den kjente fotballpersonligheten Nils Arne Eggen kommer fra Fannrem i Orkdal. Orkdal har i mange år hatt et sterkt hoppmiljø, og verdensmesterne Roar Ljøkelsøy og Bjørn Myrbakken kommer fra kommunen. Det er også et travmiljø rundt Orkdal Tråvpark, som fra tid til annen har rikstotoløp. Orkdal kommune og lokale lag og bedrifter eier sammen Orklahallen. Orklahallen har tre baner og 3200 kvadratmeter spilleflate, og har blitt brukt til flere offisielle landskamper, deriblant av Norges kvinnelandslag i håndball ved et par anledninger. Orklahallen brukes også som konsertarena. Helse og utdanning. Kommunen har eget sykehus, Orkdal Sjukehus, underlagt St. Olavs hospital. Det ble opprinnelig bygget på dugnad av Orkdal sanitetsforening i 1908. Kommunens sykehjem heter Orkdal Helsetun, og har 117 plasser. Orkdal vidaregåande skole ble etablert som landsgymnas i 1923. Skolen kalles på folkemunne «Follo», da den ligger der gården med dette navnet engang lå. Orkdal kommune har seks grunnskoler. Orkanger barneskole, Gjølme skole og Evjen skole er rene barneskoler, mens Årlivoll skole og Grøtte skole er 1-10-skoler. Orkanger ungdomsskole er kommunens eneste rene ungdomsskole. Torshus Folkehøgskule ligger mellom Fannrem og Vormstad. Politi og rettsvesen. Orkdal kommune betjenes av Orkdal og Agdenes lensmannskontor, som holder til på Orkanger. Lensmannskontoret er underlagt Sør-Trøndelag politidistrikt. Frem til 2003 var Orkdal tingrett førsteinstansdomstol. Denne er nå slått sammen med domstolene i Gauldal og Midt-Trøndelag til Sør-Trøndelag tingrett. Orkdal var stedet for den såkalte Nesset-saken, der sykepleieren Arnfinn Nesset i 1983 ble dømt for å ha drept 22 mennesker. Religion. Orkdal prestegjeld i Den norske kirke består av de fire menighetene Orkland, Orkdal, Orkanger og Geitastrand. Disse har hver sin kirke med Moe kirke, Orkdal kirke, Orkanger kirke og Geitastrand kirke, og Orkdal menighet har i tillegg Søvasskjølen fjellkirke. Politikk. Siden 2005 har orkdalingen Jorodd Asphjell (Ap) sittet på Stortinget. Kjente tidligere stortingsrepresentanter fra Orkdal er Kåre Gjønnes (KrF, perioden 1985–1993) og John Iversen Wolden (V, perioden 1904–1930). Kommunevalget 2007. Ved kommunevalget 2007 ble Arbeiderpartiet største parti i kommunen med 34,4 % av stemmene. Gunnar Lysholm (Orkdalslista) kunne imidlertid fortsette som ordfører etter at samarbeidet på ikke-sosialistisk side ble videreført. Næringsliv. På Orkanger er det et industriområde som heter Grønøra. Dette er et av de største industriknutepunktene ved Trondheimsfjorden. Avisa "Sør-Trøndelag" kommer ut tirsdag-lørdag. Denne har hovedkontor på Orkanger, og dekker foruten Orkdal også kommunene Skaun, Agdenes, Snillfjord, Hemne, Meldal og Rennebu i Sør-Trøndelag, samt Rindal i Møre og Romsdal. Orkdalsmålet. Orkdalsvarianten av trøndersk har flere særtrekk som ikke finnes i nabokommunene. Blant disse er tykk l for norrønt 'rð' ("hał̣" for adjektivet «hard»), godt bevarte diftonger ("støyp' " og "brøyt' " til forskjell fra nabodalførenes "støp' " og "brøt' "), palatalisering av trykklette endestavelser ("veitjonnj" [jentene], "flaskonnj" [flaskene]) og bøying av svake hunnskjønnsord som i "ei skjort' " – "skjorta" (i Hemne og Snillfjord: "ei skjort' " – "skjorto"). Dativ ("hær i bøgdn") har også holdt seg i den eldre generasjonen. Formen "me" har tradisjonelt vært mest vanlig som personlig pronomen i første person flertall, selv om formen "vi" nå er den vanligste blant yngre. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er stasjonsområdet på Fannrem. Dette inkluderer gamle Fannrem jernbanestasjon, Stasjonsparken samt den gamle brannstasjonen. I parken er det bygget musikkpaviljong, lekeapparater, bord og benker. Sentralt plassert i parkern er skulpturen «Go'foten», et håndfast bevis på Nils Arne Eggens «godfotteori». Kommunens tusenårstre er også plantet her. Tusenårsstedet er flittig brukt til ulike arrangementer gjennom året: Parkrennet, 17. mai-feiring, Stasjonsdagen, Husflidsdagen, Oktoberfestivalen, julegrantenning, veteranbilutstilling, museumsjernbane, husflid med mere. Fannrem Velforening har ansvaret for den daglige driften og vedlikehold av stedet. Severdigheter. Thamshavnbanen fra Løkken Verk i Meldal og ned til Trondheimsfjorden i Orkdal kommune er Norges første elektriske jernbane. Jernbanen er smalsporet (meterspor) og ble opprinnelig bygget for å frakte malm fra gruvene på Løkken til utskipningshavna på Tamshavn ved Orkanger. Jernbanen ble et viktig mål for flere norske sabotasjeaksjoner under krigen og i Klingliene mellom Løkken og Svorkmo står en bauta til minne om en sabotør som mistet livet i en aksjon der målet var å sprenge bort skinnene under et av de få gjenværende lokomotivene på banen. Pasasjertraffikken på banen ble nedlagt tidlig på sekstitallet og i begynnelsen av syttiårene ble også malmtransporten nedlagt. Midt på åttitallet ble en kortere strekning av banen gjenåpnet som museumsjernbane, denne strekningen er siden blitt utvidet til nå nesten hele banen er i drift igjen. Museumsjernbanen kjører faste turer i helgene i sommerhalvåret. Osen. Osen er den nordligste kommunen i Sør-Trøndelag fylke. Osen er en kystkommune på Fosenhalvøya og grenser til Flatanger i nord, Namdalseid i øst og Roan i syd, til havs grenser kommunen også til Frøya. I vest ligger norskehavet. Geografi. Naturen i Osen er mangfoldig. Areal er beregnet til 387,33 km², høyeste fjelltopp er Storheia på 601 moh. Fjorder og viker skjærer inn i landskapet fra sjøsida. Utafor ligger ei rekke øyer og holmer med et utall skjær i fallgarden ytterst, der lyset fra Kya fyr markerer det siste punktet før Island som neste. Kommunen innehar store inngrepsfrie naturområder. Lengst nord i kommunen finnes Europas sørligst største inngrepsfrie naturområde fra fjord til fjell, området strekker seg inn i nabokommunene i nord og øst. Her kan en gå i fjell og skog i dagevis uten å møte folk, om en da ikke skulle treffe på andre turgåere, jegere eller fiskere som frister lykken i naturens eget spiskammer. Kommunen har rikelig med snaufjell og fiskevatn, skogsområder og dalfører med elver og bekkefar. Svesfjorden er Osen kommunes lengste fjord og er 9 km lang. Innerst i fjorden ligger gården Sve(som er fraflyttet), som har gitt navn til fjorden. Buholmråsa er et fyr som markerer sørenden av Folda, som er et åpent havområde fra Osen i sør, til Vikna i nord. Havområdet er bare 30 Nautiske mil. Folda blir omtalt som «havets kirkegård». Mest kjent er forliset til hurtigruten Sanct Svithun 21. oktober 1962. Historie. Opprinnelig var Osen del av Bjørnør herred. 1. juni 1892 ble Osen egen kommune etter en kongelig resolusjon fra 15. januar 1892. 1960 ble veien østover til Namdalseid åpnet. 1979 ble veien sørover til Roan åpnet. Det finnes fremdeles noen offentlige tjenester som omfatter både Roan og Osen, med embetsnavnet Bjørnør: Bjørnør lensmannsdistrikt og Bjørnør prestegjeld. Rennebu. Rennebu er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord til Meldal, i øst til Midtre Gauldal, i sør til Tynset, i sørvest til Oppdal og i vest til Rindal. Tettsteder i Rennebu er Berkåk, Ulsberg, Innset, Nerskogen, Stamnan og Voll. Kommunen ligger øverst i Orkladalføret. Hovednæringsveier er jordbruk og skogbruk. Navn. Rennebu (norrønt "Rennabú") er et gammelt bygdenavn. Forleddet er trolig genitiv pluralis av "renna" f 'renn, ferd, ferdsel', sisteleddet er "bú" n 'bygd, distrikt'. Betydningen av navnet blir da 'veibygda, ferdselsbygda; bygda med mye gjennomgangstrafikk'. Hovedveien (og den gamle pilegrimsleden) fra Gudbrandsdalen til Trondheim gikk over Oppdal og Rennebu. Rennebu er en ganske spesiell bygd i den forstand at hovedtrafikken gikk på tvers av dalføret (i de fleste andre bygder fulgte en elva og hoveddalføret). Geografi. Trollheimen og Forollhogna nasjonalpark ligger delvis i kommunen og lakseelva Orkla renner igjennom kommunen. E6 mellom Oslo og Trondheim går gjennom kommunen. På Berkåk starter Rv700 som går nedover Orkladalføret og på Ulsberg starter Rv3 som går nedover Østerdalen. Rennebu har togforbindelse med både Trondheim og Oslo fra Berkåk. Grunnkretser i Rennebu kommune er delområder og grunnkretser som seksjonerer Rennebu kommune for folketellingsformål og lignende. I noen tilfeller sammenfaller de med kirkesogn, med valgkretser og med nåværende eller tidligere skolekretser. Samfunn. I 1966 ble "Innset sogn" innlemmet i kommunen, som til da hadde vært en del av Kvikne kommune. Folk fra Rennebu omtales som rennbygger. Rennebu prestegjeld tilhører Gauldal prosti i Nidaros bispedømme. Samferdsel. E6 går gjennom Rennebu. Rv3 tar av fra Ulsberg over Kvikne til Østerdalen. Rv700 tar av fra Berkåk og går ned hoveddalen til Orkanger. Dovrebanen går igjennom kommunen, og regiontogene stopper på Berkåk stasjon. Tidligere var det også togstopp på Ulsberg stasjon. Kommunevåpen. Rennebu sitt kommunevåpen symboliserer først og fremst Rennebu kirke, som har Y-formet grunnplan. Dessuten representerer den omvendte Y til en viss grad utformingen av bygda med Berkåk som sentrum og armer mot Soknedal, Oppdal og Meldal. Hengebjørk er kommuneblomsten. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er en utescene mellom Berkåk skole og Rennebuhallen. Til daglig brukes området av skolen. Ellers blir området brukt særlig i forbindelse med Rennebumartnan, men også andre større og mindre arrangementer i kommunen. Stedet ble åpnet 1. januar 2000 er designet av arkitektstudent Rannveig Landrø og består av en stor stienblokk i Rennebugranitt 8 icegreen, som også blir brukt i det nye operahuset i Oslo). Denne blokken fungerer som bakvegg. Gulvet er av kleberstein, som også er fra området. Stenen i Nidarosdomen er også hentet herifra. Tusenårstreet er plantet ved jernbanestasjonen på Berkåk. Rissa. Rissa er en kommune i Fosen i Sør-Trøndelag. Den ligger på en halvøy avgrenset i nordvest av Stjørnfjorden og i sør og sørøst av Trondheimsfjorden. Fra nordvest til sørøst grenser den til Bjugn og Åfjord i Sør-Trøndelag, og Verran og Leksvik i Nord-Trøndelag. Den grenser også mot Trondheim kommune i Trondheimsfjorden Geografi. Rissa kommune ligger på Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag fylke, og omfatter kyststrekningen nord for ytre Trondheimsfjorden til Stjørnfjorden. Rissa kommune er nabokommune til Trondheim med Trondheimsfjorden som kommunegrense. Den grenser også til Nord-Trøndelag fylke i øst. Samfunn. Kommuneadministrasjonen ligger i tettstedet og kommunesenteret Rissa, ved terskelfjorden Botn. De siste 20 årene har innbyggertallet svingt mellom 6.400 og 6530. Rissa har fem grunnskoler, hvorav to skoler fra 1. til 7. klasse og 3 fra 1. til 10. klasse. I kommunesenteret ligger også Rissa videregående skole og Fosen folkehøgskole. Det er fem kommunale og tre private barnehager, alle for aldersgruppen 0-6 år. Kommunen er inndelt i tre omsorgssoner som omfatter sykehjem, eldresenter, hjemmehjelpsordning, hjemmesykepleie samt oppfølgningstjeneste for psykisk utviklingshemmede og mennesker med psykiatriske lidelser. Rissa kommune svarer til Stadsbygd prestegjeld i Den norske kirke. Det finnes seks kirker i kommunen, Rissa Kirke, Stadsbygd kirke, Rein kirke, a>, Ramsvik kirke og a>. Reiseavstand til Trondheim er en drøy time via fergesambandet Flakk–Rørvik. Næringliv. Landbruk er den viktigste næringen i kommunen, mens Bergen Group Fosen (tidligere Fosen Mekaniske Verksteder) og ITAB (tidligere Legra) er viktige industribedrifter. Ellers finnes en relativt variert industri med næringsmiddel-, trevare og verkstedindustri. I kommunesenteret finnes kjøpesenter med godt utvalg av ulike forretninger og flere dagligvarebutikker. Historie. Det geografiske området som i dag utgjør Rissa kommune, er resultatet av kommunesammenslåingen i 1964. Deler av datidens Stadsbygd, Rissa og Stjørna ble slått sammen til en storkommune. Dagens kommunevåpen hentyder også til kommunesammenslåingen der de tre rosene symboliserer hver sin kommunedel. Vi har spor av menneskelig aktivitet fra tidlig i yngre steinalder, trolig for 5000- 5500 år siden. Helleristningene på Stykket i Stadsbygd (elgfigurer) vitner om ei tid da menneskene i Trøndelag ennå levde av fiske og fangst, foruten sanking av skjell, planter og røtter. Ved hjelp av navneforsking kan en temmelig sikkert slå fast at det har bodd folk i kommunen fra før vikingtid (yngre jernalder). Eksempler her er navn som ender på vin og heim: Grenne (Granvin), Dæli (Dalvin), Askjem og Solem. Trolig var det stor folketilvekst her i tidlig vikingtid, noe alle «-stad» navna vitner om: Vemundstad, Fenstad, Hermstad, Baustad, Denstad. Navneforskinga forteller oss at det alt i vikingtid var fast bosetting omtrent i de samme områdene det bor folk i dag, over tusen år seinere. Navnet Rissa (lokal uttale: Ressa) er ikke sikkert forklart, men kan være avledet av norrønt "Rissi", navn på bukta av Trondheimsfjorden (Botn) som går inn her, eller til norrønt "ris" – bergrygg eller verbet "risa" – stige. Sistnevnte betydning kan være bergryggen Blåheia som ris (stiger) opp fra fjorden. Noen navneforskere mener navnet kan ha et annet opphav, nemlig strømmen inn til Botn som riser opp og ned. Rissa er også kjent for naturkatastrofer. Mest kjent er Rissaraset i 1978 da et kvikkleireskred tok med seg over 20 bygninger og 1 person omkom. Det er også kjent at det gikk et leireras på Dale i 1760 hvor 17 mennesker omkom. Ord og våpen. Utgangspunktet for kommunevåpenet er hertug Skule Bårdsson (1189-1240), som eide godset og kongsgården Rein i Rissa. Ved utgraving i Erkebispegården i Trondheim ble det funnet deler av en gravstein hvor en person er avbildet med hertugkrone/ krans. Dette antas å være Skule. Det er ut ifra dette bildet på gravsteinen motivet er hentet. Den grønne bunnfargen i kommunevåpenet symboliserer at Rissa er en primærnæringskommune, og sølvfargen på ringen og kransene hentyder til det rike sildefisket i Stjørnfjorden og Råkvåg. Våpenet hentyder også til kommunesammenslåingen hvor de tre rosene symboliserer hver sin kommunedel. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er det store teateramfiet som ligger mellom Prestegårdshagen og Museet Kystens arv på Stadsbygd. Dette ble anlagt i forbindelse med at området ble valgt til tusenårssted for Rissa kommune i år 2000. De største teateroppsetningen her var dramatiseringa av Johan Bojers roman "Den siste viking" i 2001 og 2002. I en ny oppsetting i 2005 trakk forestillingen nesten 7000 tilskuere. Friluftsliv. Rissa kommune har en meget variert natur som gir muligheter for et usedvanlig rikt friluftsliv innenfor korte avstander. Fra høyfjellsområdene i Skurven til fjæra ved fjorden er det et stort spenn i årstidsvariasjon, klima og frodighet. Her finnes fine utfartsterreng for langrenn og en alpinbakke (Haugsdalen Skisenter). Det er mange gode fiskevann og to lakseelver, Nordelva og Skauga. Langs fjorden og ved en del av vatna finnes fine badeplasser. Severdigheter. Rissa har vært arena for mange historiske begivenheter, ikke minst på kongsgården og nonneklosteret på Rein. Driftige rissværinger og staværinger dro på lofotfiske med Åfjordbåter, og la grunnlaget for fylkesmuseet Kystens arv på Stadsbygda. Rundt det rike sildefisket i Stjørnfjorden vokste tettstedet Råkvåg med bryggerekka frem. I dag er det en rekke aktiviteter i Råkvåg, med museum, utstillinger, overnattingstilbud og bevertning. Roan. Roan er en kommune i Sør-Trøndelag. Den ligger ute mot Norskehavet på Fosenhalvøya, og grenser i nord mot Osen, i sør mot Åfjord og i øst mot Nord-Trøndelag fylke med Namdalseid kommune. Geografi. Roan kommune er en kystkommune som strekker seg fra grensa mot Osen kommune i nord til Skjørafjorden og grensa mot Åfjord kommune i sør. Det strekker seg noen fjorder inn i landet. De største er Brandsfjorden og Skjørafjorden. Hofstad-dalen strekker seg ca 2 mil inn i landet fra Hofstad innerst i Brandsfjorden til grensa mot Åfjord. Utenfor kysten er det flere øyer som tidligere har vært bebodd, som f.eks. Børøya, Sandøya, Været og Almenningen. Samfunn. Bessakerfjellet vindpark, som etableres i 2007 og 2008, er Norges nest største vindpark. Anlegget, som eies av TrønderEnergi, bygges på Bessakerfjellet. Historie. Den 1. juni 1892 ble Bjørnør kommune delt opp i kommunene Stoksund, Roan og Osen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Roan kirke som også kalles «Fosenkatedralen» og regnes blant regionens fineste kirker. Røros. Røros (sørsamisk "Plassje") er en kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen grenser i nord til Tydal og Holtålen, i sørvest til Os i Østerdalen, i sør til Engerdal og i øst til Härjedalen i Sverige. Grunnstenen til Rørossamfunnet var bergverksbedriften Røros Kobberverk og "byen" omtales følgelig som Bergstaden'". Det er store kulturminneinteresser i området, og hele Bergstaden står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. I Røros kommune finner du to nasjonalparker, Femundsmarka nasjonalpark og Forollhogna nasjonalpark. Røros har en kulderekord på –50,4 °C, satt 13. januar 1914, og er dermed et av de kaldeste stedene i Norge. Denne temperaturen er den laveste som er målt i Sør-Norge. Varmerekorden ble satt i juli 2008 og lyder på 30,7 grader. Innsjøer i Røros. Røros kommune ble splittet opp i fire kommuner den 1. januar 1925. Med dette nådde antall kommuner i Norge sitt høydepunkt; 747. De fire nye kommunene fikk navnene Røros (bergstaden), Røros landsogn, Glåmos og Brekken. Den 1. januar 1964 ble disse fire kommunene sammenslått til Røros herredskommune. De fleste rørosinger bor i selve bergstaden Røros. Tettstedet Røros har innbyggere per 1. januar. Folk fra Brekken og Glåmos kalles gjerne henholdsvis brekkinger og glåmosinger. Kommunevalget 2007. I 2003 var det en "Fellesliste Sp/V" som hadde 3 representanter. Næringsliv. Røros sett fra en slagghaug Gruvedrift. Det såkalte Storwartzfeltet var det viktigste for gruvedriften på Røros og omfatter en rekke større og mindre gruver. Det har gjennom tidene vært det største gruvefeltet til Røros Kobberverk, og den første virksomheten i Gamle Storwartz gruve startet i 1645. Virksomheten fortsatte med kortere avbrudd inntil Olavsgruva ble nedlagt i 1972/73. Et annet gruvefelt var "Nordgruvefeltet" med bl.a., Arvedalsgruva (senere Kongens gruve), Christianus Sextus, Rødalen gruve og Muggruva. Det var drift i Nordgruvefeltet fra rundt 1657 til 1978. Reiseliv. Reiselivsnæringen er svært viktig for Røros kommune, noe som gjenspeiles i at kommunen har over 370 hotellrom å tilby sine gjester og det er ca 3300 private hytter og fritidsboliger i kommunen. Det er beregnet at det er ca 1 million besøkende til Røros hvert år som kommer for å oppleve det sjarmerende bysentrumet som både er et historisk monument, en liten by og sentrum i et levende bygdesamfunn. Røros vant i 2011 prisen for "Beste Destinasjon" under utdelingen av "Virgin Holidays Responsible Tourism Award" under verdens nest største bransjemesse, World Travel Market i London. Rørosmartnan – et årlig vintermarked – trekker alene ca 75 000 tilreisende i løpet av 5 dager i februar. Rørosmartnan avholdes hvert år, tredje siste tirsdag i februar måned, etter kongelige resolusjon. I 2011 var det 158ende gang at vintermarkedet ble arrangert. Rørosmartnan er en levende kulturbærer og spesielt den tradisjonsrike forbondekulturen er en viktig del av martnan. Bergstadcupen er en årlig fotballturnering som foregår på Røros. Den regnes for å være blant Midt-Norges største. Vinterfestspill er en kammermusikkfestival som arrangeres i mars måned når vinteren er mild og himmelen er fargerik og vakker. Jenterittet arrangeres i juni måned og er, som navnet antyder, et sykkelritt for damer. Elden er et utendørs musikkteater som spilles hver år over en ukes tid i månedsskiftet juli/august. Elden har vokst til å bli en nasjonalt anerkjent festival gjennom årene med Marit Moum Aune i regissørstolen. Ingrid Lorentzen har i samme periode vært koreograf for stykket. Nasjonale skuespillernavn som Lena Kristin Ellingsen, Hallvard Holmen og Ole Martin Nymoen har vært skuespillere i Elden. Stykket er skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug. Julemarked på Røros arrangeres i desember måned. Markedsplassen ligger midt i den gamle trehusbebyggelsen i Røros sentrum og reiselivet på Røros har et uttalt mål om at bla. julemarkedet skal gjøre Røros til selve "julebyen" i Norge. Industri. Fortsatt i dag er industri den største sysselsettende næring i Røros kommune. Av disse er det en stor konsentrasjon av designbedrifter så som HÅG, Røros Produkter, Røros Metall og Røros-Tweed. Lokalmat. I Rørosregionen har 21 produsenter samlet seg under paraplyen Rørosmat. Rørosmat har blitt et av de mest anerkjente merkevarene innen lokalmat i Norge. Rørosmat tilbyr per 2010 over 350 ulike varelinjer i sitt sortiment. Vareutvalget er alt fra urter, fisk og vilt til oster og andre meieriprodukter. Økologisk tjukkmjølk fra Rørosmeieriet er en beskyttet geografisk betegnelse. Rørosregionen som lokalmatregion har også blitt bredt eksponert gjennom matprogram som Smaken av Norge og New Scandinavian Cooking. Historie. Røros ble helt gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679. I 1600-årene ble store deler av kron- og kirkegodsene solgt for å sanere gjeld rikene hadde opparbeidet seg etter krigene i 1650-årene da dobbeltmonarkiet Danmark-Norge tapte de danske landskap Skåne, Halland og Blekinge, og de norske landskap Jemtland, Herjedalen, Idre og Særna og Båhuslen. Flere av Kong Christian IVs kreditorer mottok gods som likvidering av tilgodehavender. Det største enkeltsalget, og det største salg av jord som noensinne har skjedd i Norden var overdragelsen av alt krongods i Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes, Senja og Troms til kreditoren, bergverksmagnaten og godseieren Joachim Irgens fra Itzehoe i Holstein. Verdien ble anslått til 100 000 riksdaler, som var tilsvarende en tønne gull. Sammen med andre av kongens tyske og hollandske kreditorer overtok også Irgens eiendomsretten til store deler av den norske bergverksdriften. I 1646 reiste Joachim (Jochim eller Jochum) Jürgens (Irgens) med Kongen til Trondheim, og ble da omtalt som en «mand der fant særdeles smag i bergverker». Etter at Kongens svigersønn, stattholder Hannibal Sehested falt i unåde hos Christian IV, ble Joachim Irgens ved Kgl.res. i Rendsborg 19. oktober 1646 også overdratt Rørosverkets privilegium. Den 4. oktober 1674 ble han adlet som baron Irgens von Westervick. Han bodde på sine gods i Danmark, Amsterdam og på de Ost-Indiske øyer, og var sjelden i Norge. Da kong Fredrik III i 1666 overdro krongodsene i Nord-Norge til Joachim Irgens så fulgte også retten til finneskatten med, og Irgens var den mektigste godseieren i Danmark-Norge. Etter Irgens oppsto det kjente Tromsøgodset, som ble overtatt av arvingene, blant annet Georg Wasmuth. I 1659 ble broren, Henning Irgens, ansatt som Joachim Irgens' personlige fullmektig for å holde øye med Rørosverkets daværende direktør Jacob Mathias Tax. Henning Irgens var candidatus juris ved universitetet i Kiel. I 1669 ble Henning Irgens direktør for Røros kobberverk. Han ble omtalt som «en vredaktig og uvillig mand» mot arbeiderne, og disse sendte flere ganger klager på ham. Men etter krigen mot Sverige tok han seg så godt av arbeiderne at de ba ham «ydmygeligen» om å bli værende. Presse. Avisa Arbeidets Rett, som dekker hele Nord-Østerdalen, kommer ut med tre ukentlige utgaver. I tillegg utgis ukeavisa Fjell-Ljom. Den tospråklige avisen «Broderfolk» (norsk og svensk) ble forsøkt igangsatt i 2007 men ble lagt ned i desember. Dessuten utkommer kulturavisen Breidablikk. I Røros finnes også en lokalradio, Nea Radio. Ord og våpen. Rørosinger snakker rørosdialekt. På grunn av stor arbeidsinnvandring i forbindelse med gruvedriften har den blitt påvirket fra flere forskjellige hold, blant annet tysk og svensk. Byen omtales av rørosinger som "Sta'a". Kommunevåpenet består av symbolet for kobber (venussymbolet) over korslagt bergjern og feisel. Bergjernet og feiselen er de klassiske gruveredskapene og symboliserer bergverk generelt. Dette våpenet var kobberverkets logo og har vært brukt på Røros gjennom mange generasjoner. Det finnes som merker i smijern på tre av sidene på kirketårnet. Merket finnes også inne i kirka og på portalen til Bergskrivergården og inngangen til direktørgården, det nåværende rådhuset i kommunen. Tusenårssted. Malmplassen er valgt til Røros kommunes tusenårssted. Femundløpet. Femundløpet har start og mål i Røros sentrum. Femundløpet ble i 2011 godkjent som VM i hundekjøring 2011. Selbu. Selbu er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord mot Malvik og Stjørdal, i øst til Meråker og Tydal, i sør til Holtålen og Midtre Gauldal, og i vest til Melhus og Klæbu kommune. Geografisk er Selbu en sidedal til Stjørdalen. I Selbu kommune ligger en del av Selbusjøen. Næringsliv. Kommunen er kjent for strikking, og mønsteret "Selburose", som gjengis i kommunevåpenet, finnes på et stort antall votter, strømper og så videre fra kommunen. Selbu er også kjent for store kvernsteinsbrudd i fjellet ved Kvernfjellvatn. Disse bruddene var i drift i nærmere 1 500 år fram til 1930-årene. Allerede i vikingetiden foregikk det eksport herfra til hele Norge, Danmark og Sør-Sverige, senere også til Russland. Selbu er en skogkommune og har Kjeldstad Sag og Trelast som hjørnestensbedrift. Sommerfestivalen i Selbu. "Se full artikkel: Sommerfestivalen i Selbu." Skaun. Skaun er en kommune i Sør-Trøndelag fylke. Kommunen grenser mot kommunen Orkdal i vest og Melhus i sør og øst. I nord har Skaun felles grense med Trondheim i Gaulosen, ei sidearm av Trondheimsfjorden der elva Gaula har sitt utløp. Skaun kommune ble dannet i 1965, da de tidligere kommunene Børsa, Buvik og Skaun ble slått sammen. Tettsteder. De største tettstedene i kommunen er Buvika, administrasjonssenteret Børsa, Venn, Viggja og Eggkleiva. Natur. Kommunen har store friluftsområde, det fins 46 fiskevatn, hovedsakelig med ørret og røye. Det er laks i elvene Børselva og Vigda i kommunen. Mellom elva Mora og fylkesvei 754 like sør for Laugen, er det opprettet Momyra naturreservat. Formålet med vernet er å bevare en av de best utformete gjenværende høgmyrene i Sør-Trøndelags indre fjordområder. Det høyeste punktet i kommunen er Ølshøgda (også kalt Elgshøgda), 537 meter over havet helt i sørvest. Toppen er grensepunkt mot Orkdal og Melhus kommuner. Skoler. Kommunen har fem barneskoler. Jåren-Råbygda skule er den eneste skolen i Sør-Trøndelag med nynorsk som opplæringsmål, og med unntak av en elev i Trondheim er disse 41 elevene de eneste i fylket med nynorsk. Skolen er forøvrig stadig truet av nedleggelse. Ungdomsskoletrinnene er samla på Skaun ungdomsskole i Børsa. I Børsa ligger også Fredly Folkehøgskole. Det fins ingen videregående skole i kommunen, de fleste går på skoler i nabokommunene, særlig i Orkdal, Meldal og Melhus, men og Trondheim. Næringsliv. De fleste innbyggerne i Skaun pendler til arbeidsplasser i nabokommunene, med unntak av de som arbeider innen landbruket og offentlig sektor. Den største bedrifta er mølla i Buvika (tilhører Norgesmøllene AS). Kultur. Kommunens tusenårssted er Husaby, som er et gårdsanlegg med gamle kirkeruiner, hvor Einar Tambarskjelve bodde. Husaby er kanskje mest kjent fra Sigrid Undsets roman om «Kristin Lavransdatter». Romanfiguren «Kristin» bodde her sammen med sin husbond «Erlend». Hvert år arrangeres kulturarrangementet "Kristin på Husaby" i Skaun, med blant annet teaterforestillinger, litteraturseminar, turmarsj, utstillinger, kirkekonserter og økumenisk gudstjeneste. Skaun kirke på Venn er ei steinkirke fra mellomalderen (ca. 1180), og pilgrimsleia går forbi kirka videre til Nidarosdomen. Kommuneblomsten til Skaun er rogn, som også er omtalt i Skaunasongen, skrevet av Bjarne Slapgard og Lars Minsaas. Snillfjord. Snillfjord er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nordøst mot Agdenes, i sørøst mot Orkdal, mot sørvest mot Hemne og over fjorden i nord mot Hitra. Geografi. Snillfjord kommune danner overgangen fra innlandet til kysten og det åpne havet. Her fins både fjell, fjorder og lange strandlinjer. Snillfjord har gode muligheter for jakt, fiske og friluftsliv. Jordbruksareal i drift utgjør 13,5 km² eller 2,8 % av totalt areal. Produktiv skogareal utgjør 90,5 km² som er 18,8 % av totalt areal. 16 km² av kommunens totalareal er ferskvann. Kommunen er delt opp av flere fjorder og fjell som skaper store avstander mellom småstedene, men som også gir mange naturskjønne områder. Snillfjord har en sterkt desentralisert struktur, hvor områdene Sunde, Krokstadøra og Ytre Snillfjord er noenlunde like store. Krokstadøra er definert som kommunens sentrum, med avstand på ca. 3,5 mil både til Ytre Snillfjord og til Sunde. Avstanden fra Krokstadøra til Trondheim er 75 km. Riksvei 714 går gjennom kommunen. Det er planlagt en utbygging av denne veien (også kalt Beinvein Heim og Lakseruta). Etter lang tids diskusjoner om trasévalg har Snillfjord kommune bestemt at det blir den såkalte «indre trasé» som blir valgt. Utbyggingen startet opp i desember 2011. Valslagstunnelen (2,6 km) er den første av tre planlagte tunneler på veien. De to andre er Fenestunnelen (1,1 km) og Bratstiåstunnelen (2,15km). Da Fastlandsforbindelsen Hitra–Frøya åpnet i 1994 knyttet dette øya Hemnskjel sammen med resten av kommunen. På Hemnskjel ligger det ene innslagspunktet for Hitratunnelen som knytter kommunen til øyene Hitra og Frøya. Kommunevåpen. Snillfjords kommunevåpen er et sølv greip på grønn bunn og betegner håndverks-, sjø- og jordbrukstradisjoner. Bakgrunnen for dette valget var at greipet i tidligere tider både i tradisjonelt jordbruk og til høsting av tang og tare samt at det er gode håndverkstradisjoner i kommunen. Greip ble i tidligere tider laget av trevirke. Kommunevåpenet ble laget etter en idékonkurranse og det valgte kommunevåpenet er laget etter en idé av Jim Bye, fra Hallset ved Trondheim og bearbeidet etter heraldiske kriterier av Einar Skjervold, Trondheim. Våpenet ble godkjent i kommunestyret i 1990, videre i Kommunaldepartementet 17. september 1990 og så bekreftet av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag i skriv av 19. september 1990. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er plassen/torget mellom Rådhuset og Coop-marked på Krokstadøra. Kunstneren Åse Liv Hauan fra Langhus i Akershus fikk oppdraget med å utforme plassen. Hun har laget en stor og en liten stenkule. Den store er laget som en fontene og den lille i et vannspeil. Begge kulene er lyssatt. Kulene ble valgt ut i fra symbolikken til et oldtidsfunn av perler som ble funnet på Selnes i Snillfjord. Historie. Arkeologiske funn har bekreftet at det har vært bosetting her i om lag 10 000 år. Tydal. Tydal er en kommune i Sør-Trøndelag. Den grenser i nord til Meråker, i vest til Selbu og Holtålen og i sør mot Røros. I øst ligger Sverige. Geografisk tilhører Tydal Neadalen, en sidedal til Stjørdalen. Geografi. Sylan ligger i naturskjønne omgivelser og er en fin destinasjon for en dagstur eller en lengre tur. Høyeste topp er Storsylen på 1762 moh. Kjølifjellet (1288 moh.) er grensefjell mellom Tydal og Holtålen kommune. Via merket turløype til Ramsjøhytta () kan du komme deg inn i Skarvan/Roltdalen nasjonalpark. Grender. Hilmo, Græsli, Aune, Ås, Østby, Løvøya, Stugudal Næringsliv. Tydal er en stor vannkraftkommune, noe som gjenspeiles i kommunevåpenets stiliserte høyspentmaster. Andre viktige næringsveier er jordbruk, og offentlig forvaltning. I tillegg produseres det trapper hos Tydal trappefabrikk (tilknyttet trapperingen) og det leveres teknologiløsninger fra Aurotech. Historie. Pilegrimsleia Romboleden gikk fra Sverige via Tydal til Trondheim. Den var kjent som Via montanarum, -fjellveien. Leia er godt merket og vedlikeholdt den dag i dag. 3000 svenske soldater (karolinere) under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt, døde i Tydalsfjella vinteren 1718/1719. Dette er en av nordens største krigstragedier. Tydal Skytterlag er Tydals eldste lag som har bestått, og fylte 100 år i 2006. Gerhard Schøning reiste gjennom Tydal i 1773, og han skriver blant annet følgende om bosettingen: "I Tydalen ere, for nærværende Tiid, kun 27 Gaardmænd eller Bønder, og 5 Huusmænd. Blandt Gaardene ere kun tvende Odels-Gaarde, nemlig Græslia og Aune, de øvrige ere Bøxel-Gaarde, som deels tilhører den Skøllerske og Angelske Familie, dels ere Kirke- eller Preste-Gods. Af Militaire ere her 10 Skiløbere. Folkemængden synes da vel at have noget tiltaget, siden Ao. 1589., da her vare kun 10 Bønder. men hvilken mangel dog paa Indbyggere, for et District, af 6 til 7 Miles Længde! det meste ligger her derfor øde og ubebodet, og her findes Gaarder, saasom Græslia især, hvis Eiendeele og marke udgiøre en Strækning af 5 Norske Mile. men at Landet har i de ældre Tiider, været langt meer beboet, det sees overalt, og det viise de mangesteds, end-ogsaa i de tykke Skove, liggende Kjæmpe-Haue, Steenrøser og Agerreene." Tydal ble egen kommune i 1901. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Brekka bygdetun. Bygdetunet ligger i kulturområdet Brekka Kistafoss og er et eldre gårdsanlegg. Det har en sentral plass i bygdas kulturliv og benyttes ofte til kulturelle arrangementer. Et historisk friluftsteater om Karolinernes felttog i Tydal oppføres her hvert andre år i permanente kulisser på våningshusets bakfasade. Otto Homlung dramatiserer og regisserer. Musikken er skrevet av Henning Sommerro. Et fantastisk samspill mellom profesjonelle skuespillere og 150 lokale aktører og 30 hester gjør dette til en uforglemmelig opplevelse. Ørland. Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag. Den grenser i øst til Bjugn kommune. Kommunen er liten i utstrekning, og overveiende flat, da 91 % av arealet ligger under; mesteparten ligger endog lavere enn Ørland hovedflystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Kommunesenteret Brekstad, som ble by i 2006, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig. Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656. Ørland har et utstrakt samarbeid med Bjugn, og kommunesammenslåing planlegges utredet. Geografi. Ørland er en fruktbar lav grusslette i form av en halvøy, og skiller seg tydelig fra nabokommunenes topografi. Det er svært lite utmark i kommunen. Det meste av arealet er brukt av forsvaret, til landbruk, som naturfredningsområder eller som bebygde områder. Det er tre bebodde øyer og flere holmer utenfor fastlandet. Av kommunens areal på 72,4 kvadratkilometer ligger bare 2 % høyere enn Høyeste fjell er Osplikammen som ligger i Rusasetområdet, et fjellområde på grensen til Bjugn kommune. Også Fosenheia, som er en sideøy til Storfosna, er et fjellområde (egentlig kystlynghei) som rager opp over det omkringliggende landskapet. Både Rusaset, Fosenheia, Gartkviga og Borgklinten består av foldingsbergarter, vesentlig gneis. Slettelandskapet er dannet av fire ulike løsmassetyper: Sidemorener fra breelver og isbreer; marine leireavsetninger; skjellsand (noe som blant annet avspeiles i gårdsnavn som "Hvitsand") og torvmyr. Øya Storfosna har noe skog, og en bemerkelsesverdig tett rådyrbestand. Det finnes noen devonske konglomerater i "Døsvika", nordøst i kommunen. Ramsarområdet "Ørland våtmarksystem" består av de fire verneområdene Grandefjæra naturreservat, Hovsfjæra dyrefredningsområde, Innstrandfjæra dyrefredningsområde og Kråkvågsvaet dyrefredningsområde, som alle er av betydning for sjøfugler, vadefugler og trekkfugler. De tre første områdene ligger henholdsvis vest, sør og nord for fastlandet; mens Kråkvågsvaet ligger i Kråkvågfjorden mellom øyene Storfosna og Kråkvåg. Også området rundt Rusasetvatnet er av betydning for fuglelivet. I tillegg er Austråttlunden landskapsvernområde fredet. Klima. Ørland har et mildt, vindfullt klima. Den dominerende vindretningen er sørvestlig, og denne drar ofte med seg noe nedbør. Årsnedbøren er på 1048 mm. (Sammenligning: Stavanger 1180 mm; Trondheim Tyholt 850 mm). På Brekstad og andre ytre deler av kommunen blir snø sjelden liggende mer enn 3-4 dager av gangen før den forsvinner i mildvær. Øst i kommunen, på Opphaug og Ottersbo, kan snøen ligge i ro lenger. Gjennomsnittstemperaturen på årsbasis er 5,8 °C. Samfunn. Kommunen består av kommunesenteret Brekstad, de bebodde øyene Garten, Storfosna og Kråkvåg; og grendene / tettstedene Beian, Grande, Uthaug, Opphaug og Ottersbo. Av disse er Opphaug, Uthaug og Storfosna de største, med butikk. Kommunen utgjør et felles bo- og arbeidsmarked sammen med nabokommunen Bjugn. Ørland kommune har utstrakt tjenestesamarbeid med Bjugn, og med seks andre Fosen-kommuner gjennom Fosen Regionråd. Ørland kommune tilsvarer Ørland menighet i Den norske kirke. Det er to kirkesogn i kommunen: Ørland kirke betjener fastlandet, mens Storfosna kirke betjener Storfosna og Kråkvåg. Ørland stasjonskapell og Austrått borgkapell er ikke sognekirker, men dekker ulike spesialiserte behov. Det er ingen frikirkemenigheter med egne forsamlingshus i kommunen. Fosen tingrett, som dekker åtte kommuner, har sete på Brekstad. Lokalavisen Fosna-Folket har hovedkontor på Brekstad; avisen utkommer tre ganger i uka, og dekker sju av kommunene på Fosenhalvøya. NRK Trøndelag har lokalkontor på Brekstad. Adresseavisen dekker kommunen gjennom lokalkontor i Bjugn. Befolkning. Ørland har flere innbyggere i barnefamilie-årskullene enn landsgjennomsnittet. Dette forklares vanligvis med alderssammensetningen blant de ansatte ved Ørland hovedflystasjon, med forholdsvis stor andel ansatte i årskull som har barn i barnehage og skole. Kommunen har få innvandrerfamilier, dvs familier hvor begge voksne er født utenfor Norge, men et økende antall familier hvor en av ektefellene er født utenfor Norge. Forsvarskommune. Ørland hovedflystasjon er en av Luftforsvarets to hovedflystasjoner, og opererer F-16 jagerfly, Sea King redningshelikoptre og er også det eneste faste landingssted i Nord-Europa for NATOs overvåkingsfly AWACS. Stasjonen er en del av NATOs beredskapsstyrke innenfor rammen av Luft (FIST-L) og et alliert treningssenter for luftstyrker fra NATO og Partnerskap for fred-landene. Som treningssenter har flystasjonen gjennomsnittlig om lag 80 000 gjestedøgn i året. Flyplassen ble anlagt av de tyske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig i årene 1941–44. Den ble nedlagt i 1945 og gjenåpnet som base for 338 skvadron i 1954. Samferdsel. Hurtigbåtforbindelsen Kystekspressen går mellom Brekstad og Trondheim seks ganger daglig. I 2008 reiste til/fra Brekstad med denne ruta. Det er også forbindelse videre til Hitra og Kristiansund. Fergesambandet Brekstad–Valset er en forbindelse over Trondheimsfjorden. Sambandet er en del av riksvei 710 fra Orkanger til Krinsvatn. Air Norway er et lite flyselskap som eies av Ørland kommune og det danske selskapet North Flying. Selskapet opererer en direkte flyrute mellom Ørland lufthavn og Oslo lufthavn, Gardermoen, ruta hadde over reisende i 2008. Øya Garten har siden 1923 vært forbundet med bro til fastlandet. Bro mellom Storfosna og Kråkvåg åpnet i 2003. Mellom Garten og Storfosna går det ferge langs Fylkesvei 242. Ferga betjener også Leksa i Agdenes kommune. Skole og helse. Kommunen har fra 2008 to offentlige barneskoler: Opphaug skole dekker grendene Opphaug, Ottersbo og Uthaug. Hårberg skole dekker Brekstad, Grande, Beian og Garten, Storfosna og Kråkvåg. Storfosna skole (som dekket øyene Storfosna og Kråkvåg) ble nedlagt sommeren 2008, Uthaug skole ble nedlagt i 2006, og Grande/Garten skole ble nedlagt i 2005. Elevene i ungdomstrinnet går på Ørland Ungdomsskole på Brekstad. Ny Ørland ungdomsskole ble tatt i bruk i 2009. Kommunens ungdom sogner til Fosen videregående skole i Botngård, Bjugn. Steinerskolen i Fosen ble etablert på Vallersund gård i Bjugn i 1996. Fra 1999 til 2010 drev skolen i lokaler på Austråttgården, og fra 2010 i lokaler etter den nedlagte Ørland videregående skole på Brekstad. Skolen har tilbud fra 1. til 10. klasse. Helsetjenestene i kommunen er samlet på Ørland Medisinske Senter på Brekstad. Senteret har utgangpunkt i Sanitetsforeningens syke- og fødestue fra 1952. Senteret omfatter lege, helsesøster, fysioterapi, militær sykestue, sykehjem, base for hjemmesykepleie, fylkeskommunal tannklinikk og psykiatritjenester. Fosen distriktsmedisinske senter har både Spesialistpoliklinikk og Avdeling for observasjon og etterbehandling her; avdelingen samarbeider med St. Olavs hospital og Orkdal Sjukehus, og regnes som en forløper i utviklingen av samhandling i helsevesenet. Politikk. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV utgjør det nødvendige flertallet på 13 og samarbeider assosiert med Venstres og KrFs representanter. Næringsliv. Norsk F-16 (MLU) over Balkan.(illustrasjonsfoto) Regionens største arbeidsplass er militærleiren Ørland hovedflystasjon. Flystasjonen sysselsetter ca 600 ansatte og 300 vernepliktige. Av de ansatte er 400 militært personell og 200 sivile. Brekstad ble erklært som by i 2006, og er handels- og servicesenter for regionen, med et variert utvalg spesialhandel. Ørland sparebank, etablert 1849, er en selvstendig sparebank tilknyttet Terra-Gruppen. Banken har ørlendinger og utflyttede ørlendinger som primærmålgrupper. Fosen privatbank ble etablert på Brekstad i 1916 og gikk konkurs i 1939. Mascot Høie, etablert 1986, er kommunens største industribedrift og produserer dyner, puter og sengetøy. Bedriften har av det norske markedet. Konsernadministrasjon og produksjon av dyner og puter ligger på Brekstad, og sysselsetter 120 personer. Grøntvedt Pelagic, etablert 1988, foredler torsk, sild og laks i anlegg på Uthaug og Kråkvåg. Selskapet er verdens største produsent av tønnemarinert sild. Landbruket sysselsetter ca. 10 % av befolkningen, og jordbruket er dominerende i landskapsbildet. De viktigste landbruksproduktene i Ørland er melk, korn og kjøtt. Ørland meieri, etablert 1878, ble nedlagt i 2011. Rorbuturisme foregår gjennom fire ulike bedrifter, mest rettet mot det tyske markedet. Ørland Kysthotell har hovedvekt på konferansemarkedet, og profitterer på gunstig beliggenhet i forhold til hurtigbåtforbindelsen til Trondheim. Hovde Gård er et konferansehotell som åpnet i mars 2009 i lokalene etter Hovde husmorskole. Historie. a> er en unik norsk herregård a> til høyre. Gården er sete for flere årvisse kulturarrangement Utgravninger - sist av flere langhus på Reksterberget, Hovde - har vist at Ørland må ha vært noe av et regionsenter allerede i jernalderen. Et av langhusene har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at det kan ha tjent et spesielt formål, som for eksempel hoff, tollbod eller tingsted. En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca. år 500) viser på samme måte til at det må ha vært noe å forsvare her. Borgen ligger på Borgklinten, øst for Ottersbo og Austrått. Med sin beliggenhet ved Trondheimsfjordens munning, må Ørland har vært et egnet sted for en som ville utøve makt, eller kontrollere handel. Herresetet Austråttborgen er kommunens fremste minnesmerke. Det har vært kongsgård / herregård på Austrått siden ca. år 1000, og flere kjente personer er knyttet til stedet. I tiden rundt slaget på Stiklestad satt Finn Arnesson på Austrått. Hans hustru Bergljot var brordatter av Olav den Hellige og Harald Hardråde. Finns datter Ingebjørg ble jarlehustru på Orknøyene. Fru Inger til Austrått (1473–1555) var i sin tid Norges fremste kvinne, der hun satt på Austrått. Gjennom arv, maktbruk og ulike andre disposisjoner økte hun rikdommene og skal ha rådd over betydelige landområder. Etter sin mann Niels Henrikssøns død hadde hun en sterk politisk og økonomisk rolle, men Henrik Ibsens romantiske versjon av henne som idealistisk frihetskjemper er mest diktning. Fru Inger og Niels kan ha påbegynt det borganlegget som Ove Bjelke fullførte. Ove Bjelke (1611–1674) bygde den Austråttborgen som står i dag – en herregård utført med sans for symmetri og maktsymboler, og med idealer bl.a. fra byggherrens tid som student i Italia. Anlegget, som ble bygget rundt en middelalderkirke, var trolig ferdigstilt ca. 1656. Borgen brant i 1916, og en restaurering var ferdigstilt i 1961. Storfosen gods har også en lang historie, og er kjent fra 1100-tallet. Her var kongsgård på 1300-tallet, og gården var siden i ca. 300 år en del av landegodset til Austråtts herskere. Blant annet bodde fru Inger her som enke. Eiendommen er fremdeles blant fylkets største gårder. På eiendommen finnes bl.a. ruiner etter et kapell fra 1300-tallet. Uthaugsgården, som fra 1829 ble eid av Lundslekten, utviklet seg gjennom 1800-tallet til å bli et fullassortert handelshus, med handel, fiskeomsetning, gjestegiveri, posthus, telegraf og dampskipsekspedisjon. Stedet er i dag museum, og er karakteristisk for å ha bevart mange rom og gjenstander intakt og i bruk. På samme tid var Ørland senter for et stort kystdistrikt, med sorenskriver og fut. Fogderiet rakk fra Hemne til Osen, med øyene utenfor. Prestegjeldet, og fra 1837 kommunen, omfattet Ørland, Bjugn og nordre del av Agdenes. Sparebanken som ble opprettet i 1849 dekket samme område. I 1853 ble Bjugn skilt ut fra Ørland som eget herred, og da Agdenes, sør for fjorden, ble eget herred i 1896 fikk kommunen dagens utstrekning. Ørlendingene har i generasjoner livnært seg som kystbønder, med veksling mellom jordbruk, heimefiske og fjernere fiskebanker. Bygda har hatt meieri siden 1878, har hatt kornmølle så langt tilbake vi finner skrift, og i senere tid også fiskeoppdrett og fiskeforedlingsindustri. Med det 20. århundre kom nye problemer – og nye muligheter. Den tyske okkupasjonen ga jobbetid, og en flyplass som i første omgang førte til en grunnleggende landskapsforandring. Flere fangeleirer, blant annet på Austrått, Uthaug og Hovde ga befolkningen sterke inntrykk, og førte i etterkrigstiden til at Fosen i sin tid var et kjerneområde for Norsk-jugoslavisk samband. Etter krigen ble flyplassen gjenåpnet som NATO-anlegg i 1954. I og med denne etableringen ble Luftforsvaret også en svært aktuell jobbmulighet og karrierevei for ørlendingene. I dag er Ørland hovedflystasjon Fosens største arbeidsplass. Militæret fører med seg godt utdannede ektefeller, og gir Ørland god dekning innenfor kvinneyrker som lærer og sykepleier. Ørland hadde meieriskole fra 1894 til 2001, husmorskole siden 1923 og yrkesskole siden 1960. De to siste skolene ble i 2000 innlemmet i Fosen videregående skole og flyttet i 2007 til skolens nye anlegg i Botngård. Utviklingen i kommunikasjon og bedret samferdsel, og endringene i Luftforsvarets arbeidsoppgaver, har gjort Ørland til en pendlerkommune, både til og fra. Kystekspressen ble i 2007 utvidet fra 4 til 6 daglige avganger hver vei, med en egen pendlerrute til/fra Trondheim. Flere forsvarsfamilier bor utenfor kommunen, mens den forsvarsansatte tjenestegjør i perioder. Mange bor i Ørland/Bjugn og dagpendler til jobb eller studier i Trondheim, og pendling til Ørland er også økende. Nabokommunene Bjugn og Ørland utgjør ett felles arbeidsmarked og en felles fritidsarena, og det er utstrakt «pendling» over kommunegrensa. Siden 1989 har interkommunalt samarbeid innenfor Fosen regionråd blitt utvidet til stadig nye områder. Samarbeidet med nabokommunen Bjugn har også blitt utvidet samtidig, på flere plan. I mars 2009 vedtok de to kommunene i et felles formannskapsmøte å søke om å få utrede sammenslåing. Den nye kommunen kan få navnet Austrått kommune. Kultur. a>. Arten finnes i Ørland i eng, på berghyller og på skjellsand a> med sin karakteristiske løkformete kuppel Ørlendingene snakker fosendialekt, men på grunn av innflytting er dialekten lite distinkt. Man bor "på Brekstad", "i Ørland" og "på Ørlandet". Kommunevåpenet er «"venstre skrådelt sølv og svart"». Det er tegnet av Hallvard Trætteberg og ble innført i 1979. Våpenet er en speilvendt versjon av Fru Inger til Austråtts og Rømerættens slektsvåpen. Ørland kultursenter åpnet i februar 2009 og ligger sammenbygget med kommunens rådhus, Ørland Kysthotell og hurtigbåtterminal. Senteret inneholder Hannah Ryggen-senteret, bibliotek, kino, scener, kulturskole, galleri og konferanselokaler. Kommunen har tre større idrettslag: Uthaug Turn- og Gymnastikklag driver med lagturn og har god oppslutning blant barn i alderen fire til ti år. Yrjar Idrettslag (etablert 1919) driver med ski, bueskyting og orientering. Ørland Ballklubb driver med håndball og fotball og ble etablert i 1990 gjennom fusjon mellom tre idrettslag – Opphaug Idrettslag, Brekstad Ballklubb (etablert 1932) og ballidrettsdelen av Yrjar. Ørland Travklubb (etablert 1896) har egen travbane. Det finnes også egne klubber for blant annet dykking og tennis. Musikklivet omfatter mannskoret Ørland sangforening (etablert 1876) og blandakorene Uthaug songlag (1926), Bel Canto (1978) og Blainnabaill (2005). Ørlandssangen «Gamle Yrjar», med tekst av Einar Berg og melodi av Sofus Hansen, ble skrevet til sangforeningen. Kommunen har to korps: Musikklaget Kornetten (1886) og Ørland barne- og ungdomskorps (1956), dessuten Ørland-Bjugn Storband. Ørland bluesklubb arrangerer årlig Bluesfestival i oktober. Brekstad kulturfestival i juli omfatter kammermusikk, jazz og billedkunst. Ørland Country & Roots festival arrangeres hvert år på Austrått i månedskiftet juni-juli. Markedsdagene Ørlandsdagene tidlig i august arrangeres av Ørland Ballklubb i tilknytning til en fotballcup. Bygdadager på Austråttgården siste helg i august inneholder hovedsakelig gårdsmat, kunst og håndverk. Et julemarked samme sted og med tilsvarende profil arrangeres årlig siste helg i november. Galleri Empati på Opphaug ble etablert i 1992. Museer og kulturvern. Austråttborgen er en herregård fra 1600-tallet. Den ble totalskadet i brann i 1916 og sto ferdig restaurert i 1961. Herregården eies av staten og forvaltes av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Den er åpen for publikum i sommermånedene. Uthaugsgården er et godt bevart gårdsanlegg med røtter i 1700-tallet og drives nå som museum. Gården var senter for handel, jordbruk, post, telegraf, skipsekspedisjon mm. Yrjar heimsbygdslag er lokalhistorielag og museumslag i kommunen. Laget eier den bevarte husmannsplassen Tinden på Uthaug, Guriannastua nær Ottersbo og Museumsnaustet i Sjøgata på Uthaug. I naustet vises en båthistorisk utstilling. Laget har arkiver og gjenstandssamlinger i kjelleren på Austråttgården, men har foreløpig ikke realisert noen egentlig kulturhistorisk utstilling. Laget utgir medlemsbladet "Møllkula" sammen med Bjugn bygdetun Mølnargården. Kystkulturgruppa Kjeungen har driftsavtale med Kystverket om forvaltning og bruk av Kjeungskjær fyr og eier dessuten Guldteigbrygga i Uthaug havn. Fyret, som ligger på en snau holme ytterst i Bjugnfjorden, nordvest for Uthaug, er et landemerke med sin åttekantede form. Austrått fort er et kystartillerianlegg fra andre verdenskrig. Fortet eies av Nasjonale Festningsverk og er åpent for publikum gjennom et samarbeide mellom kommunen og NFV. Fosen krigshistoriske samlinger er et dugnadsbasert museum i tilknytning til fortet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Austråttgården. Dette er en gårdseiendom på 1 500 mål. Gården er den siste resten av jordeiendommene som har tilhørt herresetet Austrått. Gården har huset landsleire for både Norges speiderforbund (1997) og 4H (2008). Balsfjord. Balsfjord kommune (nordsamisk: Báhccavuona suohkan, kvensk: Paatsivuonon komuuni) ligger i Troms fylke. Den grenser i nord til Tromsø, i øst til Storfjord, i sør til Målselv, og over fjordene i vest til Lenvik. Geografi. Kommunen er dominert av de to fjordene Balsfjorden og Malangen. Rundt fjordene er slake, fruktbare lier som gir gode forhold for jordbruk. De sørlige delen av kommunen, mot Målselv, har mange store vatn: Sagelvvatn, Josefvatn, Indre og Ytre Fiskelausvatn, Takvatnet og Fjellfrøsvatnet. Østover fører Balsfjordeidet over til Storfjord. Nord for dette eidet ligger de sørligste fjellene i Lyngsalpan hvor den 1505 meter høye Piggtind står på grensepunktet mellom Balsfjord, Tromsø og Storfjord kommuner. Helt i sørøst ligger Tamokdalen, omkranset av de massive fjellene som er karakteristisk for Indre Troms. Malangen i den vestlige delen av kommunen var egen kommune fram til 1964. Det høyeste fjellet i Balsfjord er Rostafjellet (1590 moh), tett etterfulgt av Vassdalsfjellet (1587 moh), Lille Russetinden (1527 moh) og Rasmustind (1224 moh). E6 og E8 går gjennom kommunen, og de to europaveiene møtes på Nordkjosbotn. Tettsteder og grender. Kommunen har to tettsteder: Nordkjosbotn, som er et viktig trafikknutepunkt med videregående skole, og kommunesenteret Storsteinnes, som blant annet huser Midt-Troms Museums naturhistoriske avdeling. Politikk. Fra 2003 til 2011 var Gunda Johansen fra Arbeiderpartiet kommunens ordfører. Hun kom til ordførerstillingen fra kommunens omsorgsavdeling der hun arbeidet som sykepleier. Etter kommunestyrevalget i 2011 ble Ole-Johan Rødvei (H) valgt som ny ordfører. Han er utdannet adjunkt og har de siste 15 årene vært fylkessekretær for Troms Høyre. Næringsliv. Balsfjord er Nord-Norges største landbrukskommune, og landbruk og tilknyttet industri er de viktigste næringene i kommunen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Fjordmuseet på Storsteinnes. Det ble plantet tusenårstrær utenfor rådhuset, ved Fjordmuseet og sykehjemmet Malangstun i Malangen. Treet utenfor rådhuset har vært skadet av gravearbeider flere ganger og skiftet ut. Storsteinnes IL, Foot 04, Nordkjosbotn IL, Laksvatn IL og Malangshalvøya BK Bardu. Bardudalen med Barduelva i retning Setermoen Bardu kommune (nordsamisk: Bearddu suohkan, kvensk: Perttulan komuuni) ligger i Troms fylke. Administrasjonssentrum er Setermoen. Kommunen grenser i nord til Sørreisa og Målselv, i vest til Salangen og Lavangen og i sør til Narvik. I sør og øst ligger Kiruna kommune i Sverige. Geografi. Kommunen utgjøres av hoveddalføret Bardudalen med sidedalene Sørdalen, Østerdalen og Skoelvdalen, og Salangsdalen som ikke er en del av hovedalføret. Store skogområder med vidstrakte furumoer i hoveddalføret og bjørkeskog i dalsidene. Vidstrakte fjellområder mot svenskegrensa. Troms fylkes største innsjø, Altevatnet ligger i kommunen. Leinavatnet strekker seg helt til Sverige, og drenerer til Altevatnet og kommunens viktigste vassdrag, Barduelva. Høyeste fjell er Rohkunborri (1659 meter over havet). Rohkunborri nasjonalpark, etablert i 2011, ligger i sin helhet i kommunen, og utgjør 21,1% av kommunens areal. Bardu er den eneste kommunen i Troms som ikke har kystlinje. Kommunen har et typisk innlandsklima, med kalde vintre og relativt varme somre. Samferdsel. E6 går gjennom hoveddalføret og Salangsdalen, og er hovedtransportåra gjennom kommunen. Bardufoss lufthavn med daglige flyforbindelser til Oslo ligger i nabokommunen Målselv, ca 25 kilometer fra kommunesenteret Setermoen. Historie. Bardu kommune ligger i flere sammenhengende dalfører mellom fjellene i Indre Troms og har nærmere 4000 innbyggere. Den administrative og politiske ledelse er i kommunesenteret som er Setermoen. Bardu er en levende bygdekommune som ble grunnlagt i 1791 av Fogd Jens Holmboe (1752–1804) i Senjens og Tromsø fogderi etter Storofsen; og storflommen foranlediget bosettingen i Bardu, først fra Østerdalen og senere fra Gudbrandsdalen på 1700- og 1800-tallet. Fogd Holmboe søkte råd hos sin fetter, Bernt Anker, når det gjaldt nyryddingen. Staten ga den flomrammede befolkningen lite eller ingen hjelp, og Holmboe ytet derfor straks økonomisk bistand til innflytterne, og mange av de som kom nordover var husmannssønner som fikk muligheten til å bli selveiere. Forsvaret har siden 1898 hatt en omfattende virksomhet her og er kommunens største arbeidsgiver. Bardu er også en vannkraftkommune med flere store kraftverk langs Barduelva. Kirker, kapeller og kirkegårder. Bardu kirke, ferdigstillet i 1829, er den eneste kirken i kommunen. Tilknyttet kirken er det et nyoppført menighetshus, som ble tatt i bruk i 1993. I tillegg er det tre kapeller i kommunen, ett i hvert dalføre; Nedre Bardu kapell, Øvre Bardu kapell og Salangsdalen kapell. I kommunen finne det åtte større og mindre kirkegårder og gravlunder. Kommunevåpenet. Kommunevåpenet viser en svart jerv på gul bunn. Jerven er et symbol på de store skogene og det rike dyrelivet i kommunen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Bardu kirke, Kirkeparken og Elveparken. Bakgrunnen for valget var forslag fra bygdas befolkning, og ble valgt av kommunens komité i forbindelse med tusenårsfeiringen med begrunnelse om at områdene egner seg godt for videreutvikling, er et naturlig treffpunkt og «felleseie», er friluftsområder og sentrumsnært. I løpet av sommeren 2006 skal kommunen ha sluttført plassering av en tusenårsstein, som skal være et slags sentrum i tusenårsstedet. Berg (kommune). Berg (nordsamisk: Birgi) er en kommune i Troms på yttersiden av Senja. Den grenser i øst mot Lenvik, i sør mot Tranøy og i sørvest mot Torsken. Grunnkretser. (*) I statistikkbanken bruker SSB de feilaktige/utdaterte navneformene "Medfjordvær" og "Strømsnes". Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Geitskartunnelen som forbinder bygdene Ersfjord og Senjehopen. Tunnelen, som ble åpnet i 2004, har forkortet reisestrekningen mellom Skaland og Senjehopen/Mefjordvær med 95 km. Bjarkøy. Bjarkøy kommune (nordsamisk: Bjarkedjo suohkan) ligger i Troms, og er den minste kommunen i fylket. Bjarkøy er ei historisk øy som er nevnt i Snorres kongesagaer. Dette var hjemstedet til Tore Hund og hans søster Sigrid Toresdatter, og kan også ha vært hjemstedet til Ottar fra Hålogaland. I dag er Bjarkøy kommunesenter for Bjarkøy kommune som også innbefatter deler av Grytøya. Den 1. januar 2013 slåes Bjarkøy kommune sammen med nabokommunen Harstad. Den nye kommunen vil få navnet Harstad kommune. Etymologi. Bjarkøy [bjark`øy] er oppkalt etter Bjarkøya [bjærk`øya], av urnordisk "Bjarkrøy" og "Bjarkar-". Navnet forekommer flere steder langs norskekysten og betyr «øy med bjørkeskog». Navnet er blitt knyttet til Bjarkøyretten ("bjarkøyréttr"). Dette er en gammel nordisk by- eller handelslov som opprinnelig skal ha hatt sitt rettssete lokalisert like nord for Björkö i den svenske innsjøen Mälaren, der den kjente handelsbyen Birka befant seg i vikingtiden. Fra Björkö har navnet spredt seg som kallenavn til andre handelssteder. Bjarkøy var et sentrum for finnehandelen, og kan ha fått kallenavnet av denne grunn. De fleste andre steder med samme navn er sannsynligvis direkte navngitt som vekststeder for bjørk. Geografi. Skjær i nærheten av Krøttøya Bjarkøy er en øykommune. Den består av 365 små øyer, holmer og skjær, i tillegg til deler av Grytøya. De største øyene er Bjarkøya, Helløya, Krøttøya og Sandsøya. I Sundsvollsundet mellom Helløya og Bjarkøya ligger det et fugleberg som primært er tilholdssted for krykkje. Man kan kan også observere at de fleste andre vanlige måsearter har tilhold i og rundt krykkjeberget, og i tillegg er det ofte både ørn, skarv, kråke, og ravn som kan observeres i sundet. Det meste av befolkingen i Bjarkøy kommune er bosatt på Bjarkøya, Sandsøya og i Skjellesvik på Grytøya, men det er også folk bosatt på de mindre øyene. Steinavær hadde fast bosetning frem til 1912, og var helt avfolket i 1914. Historie. Kommunen ble opprettet den 1. januar 1838 under navnet "Sand herred". Ved kongelig resolusjon av 6. desember 1886 ble navnet endret til Bjarkøy herred. Kommunens grenser var uendret frem til 1. januar 1964. Da ble deler av Bjarkøy kommune med 480 innbyggere som omfattet øya Lemmingvær og deler av Senja overført til Tranøy kommune. Den kirkelige historien til Bjarkøy henger sammen med Trondenes. Det var prest på Trondenes allerede i 1321. Trondhjems reformats 1589 viser at Trondenes prestegjeld på denne tiden var meget omfattende, med fjorten kirker og ni prester. Ved anordning av 28. desember 1731 ble en rekke områder skilt ut fra Trondenes som egne prestegjeld: Kvæfjord, Sand, Hillesøy, Ibestad med Tranøy, Dyrøy og Lenvik annekssokn, Torsken og Mefjord. Det nye Trondenes prestegjeld ble ved reskr. av 29. oktober 1813 slått sammen med Sand prestegjeld. Ved kongelig resolusjon av 19. juni 1875 ble Sand sokneprestembete skilt ut den 1. oktober. Sand prestegjeld skiftet navn, på samme måte som kommunen, til Bjarkøy prestegjeld ved kongelig resolusjon av 6. desember 1886. Samfunn. Næringslivet består primært av jordbruk, fiske og fiskeforedling. Turistnæringen er viktig for det lille øysamfunnet. Bjarkøy har tre spisesteder – Bjarkøy Gjestekro, Grytøy Gjestestue og Krambua, Bjarkøy, og en campingplass (Leirvåg Camping). Bjarkøy Båtforening i Nergårdshamn og Leirvåg Rom og Båtutleie leier ut båter til turister. Bjarkøy kommunale barnehage ligger på Bjarkøy. I tillegg ble det i januar 2008 åpnet en barnehage på Sandsøy. Bjarkøy skole er en kombinert barne- og ungdomsskole. Fylkesvei 867 går fra bydelen Bergseng i Harstad til Austnes i Bjarkøy. Fra Fenes til Austnes er det fergeforbindelse. Bjarkøyforbindelsen er en planlagt tunnell, som forventes påbegynt i 2013 og åpnet i 2016. Lokalavisen "Bjarkøyposten" er siden 2000 blitt utgitt av Bjarkøy kommune. Lokalavisen "Sverdslaget" er en nettavis som skrives av frivillige journalister. Vertskommune for "Farmen". Innspillingen av den andre sesongen av "Farmen", som gikk på TV 2 i 2003, foregikk i Horsevika på Grytøya i Bjarkøy kommune. Kommunevåpen. Kommunevåpenet til Bjarkøy ble vedtatt av Bjarkøy kommunestyre den 4. juli 1985. Blasoneringen lyder: «I blått en halv gull griff». Våpenskjoldet ble godkjent av Kommunal- og arbeidsdepartementet gjennom kongelig resolusjon av 11. april 1986. Griff er et gammelt fabeldyr som fremstilles som en krysning mellom en løve og en ørn. Motivet henspiller på Bjarkøyættens våpen, og brukes også i våpenskjoldet til Troms fylke. Kommunesammenslåing med Harstad. Den 1. januar 2013 blir Bjarkøy slått sammen med Harstad kommune. Sammenslåingen ble vedtatt i kommunestyrene i Bjarkøy og Harstad 10. oktober 2002 og 19. desember 2002, og stadfestet 28. oktober 2010 og 14. oktober 2010. Beslutningen ble vedtatt av Kommunal- og regionaldepartementet gjennom kongelig resolusjon av 24. juni 2011. Den nye kommunen vil få navnet Harstad kommune, etter at navneforslaget "Trondenes" ble forkastet av begge kommuner den 21. januar 2011. Det nye kommunestyret får 35 medlemmer, og vil fra 1. januar 2013 frem til kommunestyrevalget i september 2015 bestå av representanter fra «gamle Harstad» kommune og to representanter fra kommunestyret i Bjarkøy. De øvrige representantene fra Bjarkøy får derfor en forkortet funksjonstid. I perioden 2013–2015 vil formannskapet i Bjarkøy kommune omdannes til bygdeutvalg for Bjarkøy. Fellesnemnda vil bestå av formannskapene i dagens kommuner – ni representanter fra «gamle» Harstad og fem fra Bjarkøy. Etter kommunevalget 2011 ble formannskapet i Harstad redusert til syv medlemmer. Fra sammenslåingstidspunktet til et nytt kirkelig fellesråd velges på ordinær måte med virkning fra 1. januar 2016, skal fellesnemnda velge kommunal representant. Dyrøy. Dyrøy kommune (nordsamisk: Divrráid suohkan) ligger i Troms. Den grenser i nordøst mot Sørreisa, og i sør mot Salangen. Over Tranøyfjorden og Solbergfjorden i nordøst ligger Senja med Tranøy kommune. Næringsliv. Den største private arbeidsplassen er Demas AS. Idrett. Brøstadbotn Idrettslag er særlig kjent for sitt topplag i volleyball for menn og sterke rekrutteringsarbeid i denne idretten. Laget spilte en rekke år i den øverste divisjonen, spilte fem cupfinaler og ble norgesmestre i 1991, 1993 og 2001. I 2002 ble elitelisensen overtatt av BK Tromsø. Idrettslaget har også avdeling for fotball. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Elvetun, med grunnskole, kultursal og idrettshall samt nærmiljøanlegg rundt Elvetun. Gratangen. Gratangen (nordsamisk: Rivttáid) er en kommune i Troms. Den grenser i nord og øst mot Lavangen, i sør mot Narvik, og i vest mot Skånland. Over Astafjorden i nordvest ligger Ibestad. Kommuneadministrasjonen ligger på Årstein. Det er ingen sentrum i kommunen, men ved siden av Årstein er Gratangsbotn innerst i fjorden og Foldvik på fjordens sørside kommunenes største bygder. Historie. Siden 1837 var Gratangen del av Ibestad herred før den ble skilt i fire kommuner i 1926. Den gangen økte Gratangen kommunens folketall og nådde en topp i 1946 med 2281 innbyggere. Siden det har den gått nedover og ligger i 2010 ved 1150. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig har flere viktige hendelser skjedd i Gratangen. Gratangen var en av de første slagmarkene i 1940 mellom den tyske fjelljegerbataljonen i det 19. bayerske infanteriregiment under Eduard Dietls kommando og den norske 6. divisjon under Carl Gustav Fleischers etter den tyske invasjonen den 9. april 1940 (Slaget om Narvik). Det var i Gratangen tyskerne for første gang måtte trekke seg tilbake på deres tokt gjennom Norge. Minnestener finnes flere steder. Senkingen av hurtigruteskipet «Dronning Maud» av tyske fly i 1940 skjedde ved tettsteded Foldvik. Kultur. Utsikt fra Hærens Amfibiesenter, Gratangsbotn er et av Nord-Norges største kulturarrangement og går hver tredje helg i august. Den er en blanding av et tradisjonelt marked med ulike kulturelle innslag om kvelden som en videreføring av gammelt kystkultur. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er tilbygg av menighetssal til Gratangen kirke. Dette ble vedtatt i kommunestyret høsten 2000 etter innspill fra kommunens innbyggere. Bygget ble innviet 30. april 2006. Tilbygget inneholder en sal med rundt 90 sitteplasser, et lite kjøkken, HC-toalett og foaje. Gratangen kommune finansierte bygget med egne midler og tilskudd fra staten, og tilsammen kom det på ca. 2 millioner kr. Alt av innredning og løsøre til en verdi av ca 310 000 kr ble innkjøpt av pengegaver og innsamlede midler i regi av Gratangen menighetsråd. Et spleiselag har investert i piano. Bygget er tilgjengelig for allmennheten og er ikke vigslet til kirkelige formål. Harstad. Harstad (nordsamisk: "Háštá") er nest største by og kommune i Troms, etter folketall. Byen – som er Nord-Norges tredje største – var ladested fra 1904. Per 1. januar 2011 har tettstedet Harstad innbyggere, og kommunen 23 423. Bykommunen omfatter den nordøstlige delen av Hinnøya og den sørvestlige delen, 53 km², av Grytøya, som ligger rett nord for Hinnøya. Harstad grenser til Bjarkøy i nord, Kvæfjord i vest og Tjeldsund (i Nordland fylke) i sør. I sørøst forbinder Tjeldsundbrua Hinnøya med Skånland og fastlandet over Tjeldsundet, og i øst finner vi Vågsfjorden hvor Harstad grenser til Ibestad. Kommunen har en vekst i folketallet på omkring 2 % per tiår, og selve byen ligger nordøst på Hinnøya. Her møtes den nord- og sørgående Hurtigruten hver morgen. Fra bysentrum til stamruteflyplassen på Evenes er det 44 km veistrekning. Harstad, som er eneste by på Norges største øy, omtales gjerne som "Vågsfjordens perle". Fra 1.1.2013 slås Harstad sammen med Bjarkøy til en ny kommune med navn Harstad. Generelt. Harstad kommune omfatter også mange småøyer, bl.a. Arnøya, Gressholman, Kjeøya, Kjøtta, Kjøttakalven, Måga, Rogla og Åkerøya. Høyeste fjell er Sætertinden med sine 1094 meter over havet, og på Grytøya strekker Nona seg 1012 meter i høyden. Harstad har midnattsol fra 22. mai til 18. juli og mørketid fra 30. november til 12. januar. Byen er et viktig trafikknutepunkt og administrasjons- og skolesenter i Sør-Troms. Rikard Kaarbø regnes som byens grunnlegger på grunn av sitt maritime og politiske engasjement. Han anla Harstad Mekaniske Verksted i 1895, og siden da har verftsindustrien hatt stor betydning for byens utvikling. Den 1. januar 2013 innlemmes nabokommunen Bjarkøy i Harstad, navnet på den nye kommunen vil fortsatt være Harstad. Harstads byvåpen, som er laget av kunstmaler Jardar Lunde, har to bølgende sølvbjelker på blå bunn, og i toppen en krone med tre borger. Det blå i byvåpenet symboliserer havet, og det sølvfargede (byflagg: hvitt) symboliserer bølger. Byen og omlandet har lokalavisen "Harstad Tidende" (1887–). Tidligere utkom avisene "Haalogaland" (1902–1954), "Folkeviljen" (1917–1956), "Dagens Nyheter" (1924–1931) og "Bladet Harstad" (1996–2000). Kultur. Harstad kalles ofte for kulturbyen i nord, og er fast vertskap for "Festspillene i Nord-Norge", som siden 1965 er arrangert hvert år rundt Sankthans. Harstad kulturhus stod ferdig i 1992. Tusenårssted. Trondenes er kommunens tusenårssted, vedtatt i kommunestyremøte 29. april 1999. Området har bygninger fra gammel og ny tid, og fornminner av forskjellige slag; stedet utgjør dermed blant annet en samling kulturminner med et mangfold av materiale fra vår nære og fjerne historie. Severdigheter. Severdighetene i distriktet er sentrert omkring arkitektur og militærhistorie. Flere eksempler på den gamle trehusbebyggelsen er bevart og i daglig bruk, bl.a. Røkenes Gård og Sandtorgholmen. Harstad er også kjent for sine turområder, spesielt sentrumsnære Folkeparken. Der finner en milevis med turstier og lysløyper, alle oppkjørt om vinteren til skibruk. Idylliske Grunnvannet er et populært turmål, hvor man kan bade i rimelige temperaturer når godværet har stått på en stund om sommeren. Forsvaret. Harstad er tidligere forsvarsby, og i Trondenes leir finner man den severdige Adolfkanonen fra andre verdenskrig. Kong Haakon VII avduket den 20. juli 1950 en statue av generalmajor Carl Gustav Fleischer i Generalhagen i Harstad. General Fleischer hadde vært sjef for 6. divisjon, som hadde standkvarter i byen. Politikk. Harstad hadde i 2009 høyest sykefravær (14,7 %) av kommunene i Troms. Lokale områder. a> retning vest fotografert fra Hurtigruten Nordlige del av Harstad sentrum med Samaåsen i bakgrunnen. Under kommunereformen i 1964 ble Harstad slått sammen med de to tidligere kommunene Trondenes og Sandtorg. Omlandet omkring byen er et tradisjonelt bondeland med god jordkvalitet. Det finnes fremdeles en del bondegårder i kommunen, men de fleste yrkesaktive innbyggerne arbeider nå i byområdet. Aune, Grøtavær, Lundenes, Alvestad, Kjøtta, Kasfjord, Stornes, Årnes, Røkenes, Undlandet, Ervik, Gamnes,Vika, Mustaparta, Hagan, Kilhus, Tennvassåsen, Tømmeråsen, Steinnes, Storvassbotn og Sørlia. Bergseng, Trondenes, Sama, Harstadåsen, Eineberget, Skaret, Sentrum, Heggen, Seljestad, Harstadbotn, Grønnebakkan, Gangsås, Stangnes, Åsby, Kanebogen, Medkila, Holtet, Breivika, Ruggevik og Kilbotn. Nordvik, Melvik, Sørvik, Halsebø, Brokvik, Fauskevåg, Gausvik, Haukebø og Sandtorg. Kommunikasjon. Hver morgen møtes den nord- og sørgående Hurtigruten i Harstad. Fra bysentrum til stamruteflyplassen på Evenes er det 44 km veistrekning. Hurtigbåter går mellom Harstad og Tromsø, Finnsnes, Senja m.fl. I distriktet går det dessuten flere ferger og busser, og i Harstad fins lokale busser. Det ledende helikopter-selskapet i Nord-Norge, Heli-Team, er lokalisert i Harstad. Utdanning. Kommunen har 15 grunnskoler, hvorav 12 barneskoler (1.–7. trinn) og 6 ungdomsskoler (8.–10. trinn). I tillegg er Harstad vertskommune for 4 videregående skoler og 1 høgskole. Alvestad skole, Bergseng barneskole, Ervik skole, Gausvik skole, Hagebyen skole (1.–10. trinn), Harstad barneskole, Harstad ungdomsskole, Kanebogen skole, Kila skole (1.–10. trinn), Lundenes skole (1.–10. trinn), Medkila skole, Seljestad barneskole, Seljestad ungdomsskole og Sørvik skole (1.–10. trinn). Harstad tekniske fagskole, Heggen videregående skole, Stangnes videregående skole og Academy of Commerce. Høgskolen i Harstad, Trondarnes Folkehøgskole og Spesialpedagogisk senter. Aun skole, Fauskevåg skole, Kasfjord skole og Stangnes barneskole. Ibestad. Ibestad kommune (nordsamisk: Ivvárstáđiid suohkan) ligger i Troms, og består av de to øyene Rolla og Andørja. Over fjordene som omgir de to øyene er kommunen omgitt i nord av Tranøy og Dyrøy, i nordøst av Salangen, i øst av Lavangen og Gratangen, i sør av Skånland og i vest av Harstad. Øyene er bundet sammen med hverandre med en undersjøisk tunnel, Ibestadtunnelen. Kommunen har 1 409 innbyggere pr. 1. juli 2009, hvorav 423 i kommunesenteret Hamnvik. Geografi. De to øyene ligger mellom Vågsfjorden i vest og Astafjorden med fjordarmene Gratangen, Lavangen og Salangen i sør og øst. Sundet mellom Rolla og Andørja kalles Bygda. Andørja har Skandinavias høyeste fjell på ei øy, Langlitinden på 1 277 moh., i tillegg til 13 andre topper over 1 000 moh. Riksvei 848 er hovedferdselsåren i kommunen. Den går med ferge fra Stangnes ved Harstad, over Vågsfjorden til Sørrollnes på Rolla. Veien følger sørsida av den trekantformede øya, langs Astafjorden, til Hamnvik, hvor den går under sundet til Andørja i den undersjøiske Ibestadtunnelen. Etter å ha gått langs sørøstsida av Andørja passerer veien Mjøsundet over Mjøsundbrua, og kommer der til Salangen kommune. I tillegg går fylkesvei 131 fra Hamnvik langs sundet Bygda til endepunktet Nordrollnes. fylkesvei 132 går fra tunnelutløpet i Sørvik på Andørja, på andre sida av sundet, via Engenes til Årbostad. Hurtigbåten mellom Harstad, Finnsnes og Tromsø anløper Engenes på enkelte avganger. Klima. Begge øyene er har et mildt klima og en frodig natur der det vokser en rekke planter som man vanligvis ikke finner så langt nord. Delområder. Ibestad kommune består av to statistiske delområder, identiske med de to øyene Rolla og Andørja. Delområdet på Rolla heter Ibestad. Innbyggertall for 2012 i parentes. Historie. Ibestad har en lang historie. De første tegn på bosetning er ca 8000 år gamle redskapsfunn på Sørrollnes. Disse ble påvist i undersøkelser i 2011. Området har også hatt aktivitet i yngre steinaler, bronsealder og jernalder. Bosetningen i jernalder omfatter blant annet langhuset "Båten" og flere gravanlegg, både gravrøyser og flatmarksgraver. Av andre spennende levninger i kommunen fra steinalder kan helleristningene på Vik nevnes. Her der det risset inn minst figurer av elg, men også en geometrisk figur. Disse ristningene er ca 5500 år gamle, og er blant de eldste i Norge. Utenom Sørollnes finnes det yngre steinalderfunn fra Hamnvik,Bolla, Selvågan, Igeland, Engenes, Straumen, Åndervåg. Kommuneinndelingen. Fra opprettelsen i 1837 omfattet Ibestad formannskapsdistrikt i tillegg til dagens Ibestad kommune Bardu, Salangen, Lavangen, Gratangen og en del av Skånland (Astafjord-området) kommuner, bortsett fra et område på Rolla som tilhørte Trondenes (senere Skånland) kommune. I 1854 ble Bardu utskilt som egen kommune. Ved delingen hadde den gjenværende delen av Ibestad 4 741 innbyggere, mens Bardu hadde 757 innbyggere. 1. januar 1871 ble Salangen utskilt som egen kommune. Ved delingen hadde den gjenværende delen av Ibestad 4 301 innbyggere, mens Salangen hadde 1 384 innbyggere. 1. januar 1907 ble Lavangen utskilt som egen kommune. Ved delingen hadde den gjenværende delen av Ibestad 5 709 innbyggere, mens Lavangen hadde 1 536 innbyggere. I 1926 ble Andørja, Astafjord og Gratangen utskilt som egne kommuner. Ved delingen hadde den gjenværende delen av Ibestad 1 768 innbyggere, Andørja 1 420, Astafjord 1 018 og Gratangen 1 967 innbyggere. Etter denne delingen besto Ibestad kommune kun av Rolla, med unntak av et område på øya som tilhørte Skånland kommune. (Skånland ble utskilt fra Trondenes kommune på samme tidspunkt.) 1. januar 1964 ble Ibestad og Andørja kommuner slått sammen, og området på Rolla som hadde tilhørt Skånland kommune ble overført til nye Ibestad kommune. Ved sammenslåingen hadde Andørja kommune 1 330 innbyggere, gamle Ibestad 1 821, og den tidligere delen av Skånland på Rolla 143 innbyggere. Navn. Frem til 1918 ble navnet skrevet Ibbestad. Kommunevåpenet. Da Ibestad kirke ble restaurert i 1967, ble det funnet en sarkofagstein under gulvet. Steinen kan ha blitt hugget ut på 1200- eller 1300-tallet, og har et hjulkors som relieffmotiv. Dette motivet ble senere til Ibestads kommunevåpen, med sølvfarge på blå bunn. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Ibestad kirkested som omfatter Ibestad kirke, prestegården og Gamle Ibestad kirkegård. Karlsøy. Karlsøy. Merk at den søndre delen av Reinøy nå er en del av Karlsøy kommune. Karlsøy kommune (nordsamisk: Gálssa suohkan'") ligger i Troms fylke. Geografi. Karlsøy kommune består utelukkende av øyer og deler av øyer, ca 600 øyer i alt. Kommunens landareal er på 1 003 km². Arealfordelingen viser at 7 % er jordbruksarealer, ca 10 % er skog, og de resterende 83 % er uproduktive områder. De største øyene er Vanna (eller Vannøya), Karlsøya, Helgøya, Nord-Kvaløya, Nord-Fugløy, Reinøya, Rebbenesøya og Ringvassøya. Kommunen har mot sør en landgrense mot Tromsø kommune, og over fjordene i øst ligger kommunene Lyngen og Skjervøy. Karlsøy hører til regionen Nord-Troms. Øyene. På Nord-Fugløy, et av Norges mest kjente fuglefjell, finnes en av Europas største havørnbestander, og her hekker også store mengder av lundefugl og alker. På fjellet i 600 m høyde er det også rikt med multer om høsten. Grunneierne sanker multer og egg fra klippene i sesongen. Selve Karlsøya, som kommunen har fått navnet sitt fra, har et lite tettsted med en kirke fra 1800-tallet. Innbyggerne her er en blanding av den opprinnelige befolkningen, «hippier» og norske muslimer. Karlsøya har også en rik og spesiell flora. Helgøya, med kirkestedet Helgøy, var tidligere kommunesenter for Helgøy kommune, som ble slått sammen med Karlsøy kommune i 1964. Helgøy kommune bestod av den vestlige delen av dagens Karlsøy kommune. Helgøya er i dag fraflyttet, men kirken blir fremdeles brukt ved spesielle anledninger. Da settes det opp ferge til Helgøy for passasjertrafikk. Vanna har flere små tettsteder, med Vannvåg og Vannareid som de største. I Burøysund er det et bygdemuseum, og i Torsvåg er det flott utsikt over Atlanterhavet fra Torsvåg fyr. Kommunesenteret Hansnes ligger på nordøstsiden av Ringvassøy, ytterst i Langsundet. Hansnes er et tettsted med butikker, overnatting, legesenter, kirke, skole, barnehage og sykehjem. Ringvassøy har fastlandsforbindelse via Kvalsundtunnelen på Fv863, som går fra Kvaløysletta i Tromsø kommune. Fra Hansnes er det fergeforbindelse med Vanna, Reinøya og Karlsøya. Mikkelvik på nordsiden av Ringvassøy har fergeforbindelse med Rebbenesøya. Finnkroken på Reinøya og Vannvåg på Vanna har også hurtigbåtforbindelse med Tromsø. Midt på Ringvassøy ligger Skogsfjordvannet, som er Norges største innsjø på en øy. Skogsfjordvannet har gode fiskemuligheter, og er omgitt av frodig, subarktisk skog. Næringsliv. I nord og vest grenser kommunen mot havet. Fiskeri er hovednæringen i Karlsøy kommune, både når det gjelder arbeidsplasser og omsetning. Fiskeindustrien er hovedsakelig lokalisert til Vannavalen, Kristoffervalen, Vannvåg og Torsvåg og Dåfjord og Dyrsfjord på Ringvassøy. I tillegg til tradisjonelle fiskebruk, drives det med fiskeoppdrett og klippfisk. Karlsøy er blant verdens viktigste eksportører av saltfisk, med Portugal, Spania og Brasil som primærmarked. Turisme er en næring i vekst i Karlsøy. Mange har funnet veien ut til havgapet for å prøve fiskelykken. Vannøya Sjøcamping, Vannøy Sport og Torsvåg Havfiske er spesielt populær blant tyske turister. Skole. Karlsøy kommune har fire skolekretser; Vannareid Oppvekstsenter"(50 elever 2004)" og Vannvåg barne- og ungdomsskole "(65 elever 2004)" på Vanna, Hansnes barne- og ungdomsskole på Ringvassøy "(158 elever 2004)", Stakkvik oppvekstsenter på Reinøya "(barneskole – 26 elever 2004)". Kommunen har et rikt fugle- og dyreliv med spesielt store havørnkolonier. Øyene har gode forhold for jakt, fiske og friluftsliv. Naturen spenner fra karrig kystlandskap med bratte fjell ytterst i kommunen til skogkledte daler og fiskerike elver lenger inn mot fastlandet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted ligger ved fergeleiet i kommunesenteret Hansnes. Tusenårsstedet er todelt, med et torg øverst og park med sitteplasser nederst. Fra fergeleiet går det en gang og sykkelsti inn til tusenårsstedet. Her finnes turistinfo, tilgang til vann og strøm, en byste av Alfred Eriksen (prest og grunnlegger av «Nordlys») og rikt beplantet. Kvæfjord. Utsikt mot Kvæfjorden og Kveøya. Gullesfjorden i bakgrunnen. Rydningsrøyser på et jorde på Dale i Kvæfjord Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuotna) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya. Kvæfjord har et innbyggertall på 3 018 pr 1. januar 2011, hvorav 1 524 i kommunesenteret Borkenes (tall for 2009). Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake» Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske. Navn. Det finnes mange gamle varianter av navnet på bygda. De første som nevnes er Quidiafiorde og forskjellige stavemåter av dette, senere er det blitt forenklet til blant annet Quidefiord, Quefiord og i 1723 Qvæfiord. Ifølge Oluf Rygh, i hans verk "Norske Gaardnavne", må dette komme av Kviðjafjordr, hvor Kviðja betegner øya som i dag heter Kveøya og ligger midt i fjorden. Kviðja kan bety buk eller mage ("kviðr"), og henviser i så fall til øyas buede form. Andre muligheter for navneopprinnelsen er "kvidugr", altså fruktsommelig, eller "kvi", "kvia" som kan bety oppdyrka og innhegna jordstykke i utmark, eller en samlingsplass for husdyr ("kve"). Det samiske fjordnavnet "Giehtavuotna" betyr «håndfjorden» og henspiller muligens på fjordens form – ei hånd med flere fingrer (sidefjorder). Dette navnet kan også være bakgrunn for det norske. Både Kvefjord og Kvedfjord var lenge korrekte offisielle skrivemåter i tillegg til Kvæfjord. Geografi. Kommunen ligger rundt fjordene Kvæfjorden og Gullesfjorden, samt Gullesfjordens sidefjord Austerfjorden. Kvæfjorden deles i to sund av Kveøya. Sundet på nordsida kalles Bygdesundet, og på sørsida Øysundet. Ytterst i fjorden ligger Gapøya og Gapøyholman. Tidligere omfattet kommunen også Godfjorden, som ble overført til Sortland kommune 1. januar 2000. Rundt Gullesfjorden, i den sørvestre delen av kommunen, er det høye og spisse fjell med bratte lier. Det høyeste punktet i Kvæfjord, 1 116 moh., er på fjellet Reinspælen, som ligger vest for Gullesfjorden. I nord og øst er det mer avrundede fjell, bredere daler og mer viddelandskap, som på Melåheia. De fleste vassdragene i kommunen er små og næringsfattige. Bortsett fra i området Straumsbotn–Storjord, ligger det aller meste av bebyggelsen som et smalt belte langs kystlinja. Riksvei 83 går fra Harstad og inn i Kvæfjord kommune over Kvæfjordeidet, og den tre km lange riksvei 849 går fra Gåra og inn til kommunesenteret Borkenes. Riksvei 83 går så forbi de innerste gårdene i Kvæfjorden, langs Øysundet og Gullesfjorden, og krysser den med fergesambandet Refsnes–Flesnes. I Langvassbukt møter veien riksvei 85, som går fra europavei 10 i Gullesfjordbotn og mot Sortland. Europavei 10 fra Lødingen mot Lofoten går gjennom den sørligste delen av kommunen. Kvæfjord kommune har en, i samarbeid med kommunene Evenes og Tjeldsund. Klima. Kvæfjord har et typisk subarktisk maritimt klima, og er beskyttet av høye fjell. Jordbruket drar dessuten nytte av sørvendte lier og lyse netter i midnattssol. Kald nordavind kan stå rett inn i fjorden fra Nordishavet, og etter perioder med varme sommerdager ta med seg havtåke som legger seg i fjorden. Det er veldig stor forskjell på nedbørmengden i de forskjellige delene av kommunen, i nord er det lite nedbør sammenlignet med relativt mye i sør. Denne nedbørsgradienten er en av de største i Norge. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Kvæfjord innehar fylkesrekorden for største årsnedbør i Troms fylke. På Eidet i Gullesfjorden ble det målt 2 622 mm i 2003. Geologi. Bergartene i området domineres av eldre, relativt tungt forvitrelige grunnfjellsbergarter, i hovedsak granitt. Vest og sør for Gullesfjorden er det gneis som har en alder på mer enn 2,5 milliarder år. Det finnes smale belter av kalkspatmarmor i området, som gir viktig kalktilskudd til vegetasjonen. På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort forsøk med bergverksdrift ved Kjengsnes i Austerfjorden, og på Skår på Kveøya (jernmalm), i Straumsfjellet og på Berg (kobber), men dette var ulønnsomt, og driften opphørte etter kort tid. Den mest vellykkede lokaliteten var Skår, hvor det ble utvunnet noen tusen tonn jernmalm. Istider har lagt igjen mye morene. Det må ha vært tungt arbeid å rydde stein fra jordene, ettersom det er så mye bunnmorene i området, men resultatet ble svært godt. Naturvern. Tre områder i kommunen er vernet som naturreservater: Gapøy naturreservat, Gapøyholman naturreservat og Gullesfjordbotn naturreservat. Kvæfjord kommune har fått utarbeidet en egen database for kartlegging av verdifulle naturtyper og rødlistede arter. Alle de sju naturtypene som Direktoratet for naturforvaltning regner som verdifulle med tanke på det biologiske mangfoldet, er registrert i Kvæfjord. Det er også igangsatt kartlegging av det marine biologiske mangfoldet. Feltarbeidet til dette prosjektet skal være ferdig i 2010. Kommunen har fått i spesielt oppdrag å ta vare på den rødlistede arten snøsoleie. Samfunn. Befolkningstettheten er størst på nordsiden av Kvæfjorden. Grendene Vikeland, Gåra, Strand, Trastad og Dale inngår i tillegg til tettstedet Borkenes i dette området med sammenhengende bebyggelse og innmark. Utenfor Dale ligger grendene Utstrand, Elde og Bremnes, og innenfor ligger Vik, Straumen og Storjord. I Gullesfjorden ligger Hemmestad, Refsnes, Flesnes og Langvassbukt. Kveøya har grendene Hundstad og Vebostad. Det er tre postnummer knyttet til kommunen: 9475 Borkenes, 9476 Borkenes (postbokser) og 8409 Gullesfjord. Politikk. Tabellen viser resultatene for kommunevalget i 2011. Gjennom samarbeid har Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet flertallet i kommunestyret og formannsskapet. Kvæfjord kommune prøvde ved kommunevalgene i 1999, 2003 og 2007 ut ordningen med direkte ordførervalg. Dette førte i valget i 2007 til at Lillian Hessen ble ordfører fra partiet Venstre, selv om samarbeidet mellom partiene Ap, SV og Sp hadde flertallet i kommunestyret og formannskapet. Skoler og barnehager. Borkenes skole. Barneskolen til venstre og ungdomsskolen til høyre. Kommunen har to barne- og ungdomsskoler, Borkenes skole og Flesnes skole. I tillegg har én skole, Vik skole, bare 1.–7. trinn. Elevene herfra går videre på Borkenes ungdomsskole. De tre skolene har SFO-tilbud. Kommunen driver også barnehager på Borkenes, Elde og i Vik. Rå videregående skole tilbyr undervisning i idrettsfag, restaurant- og matfag, naturbruk, helse- og sosialfag og blomsterdekoratør, i tillegg til tilrettelagt undervisning i forskjellige studieretninger. Skolen blir drevet av Troms fylkeskommune. Grendene innerst i Gullesfjorden benytter skole- og barnehagetjenester i Lødingen kommune. Beboerne på asylmottaket går på voksenopplæring i Harstad. Helse. Det er kommunale legekontorer og helsestasjon på Trastad, og den fylkeskommunale tannklinikken ligger like ved. Kommunen har en felles legevaktsordning med Harstad, slik at legevakta befinner seg på UNN Harstad (Harstad sykehus), utenfor legesenterets åpningstider. Media. Harstad Tidende er lokalavis for kommunen, som dessuten ligger innenfor dekningsområdet til Bladet Vesterålen. UL Fram gir ut bygdemagasinet Kveaalen, som skriver om kultur, lokalhistorie og UL Frams aktiviteter. Kirker. Kommunen tilsvarer Kvæfjord menighet og sogn. Sognet har to kirker, hovedkirken Kvæfjord kirke på Rå ved Borkenes og Langvassbukt kirke i Gullesfjord. Det er en gravlund ved Kvæfjord kirke og en på Flesnes. Det er en baptistmenighet på Borkenes. Administrative inndelinger. Kvæfjord var tidligere en del av Senja fogderi. Sysselsetting og næringsliv. De fleste arbeidsplassene i Kvæfjord hører til offentlig forvaltning. Borkenes og grendene rundt deler i stor grad arbeidsplasser med Harstad. Dagpendling til Sortland og Lødingen er vanlig i Gullesfjorden. Jordbruk. Kommunen har tradisjonelt vært et jordbruksområde, på grunn av godt jordsmonn og gode klimaforhold. Dagens jordbruk konsentrerer seg om husdyrhold. I 2009 var det 73 gårdsbruk som søkte produksjonstilskudd. Som det framgår av tabellen under er det sauehold og melke- og kjøttproduksjon av tamfe som er viktigst, men også hønsehold for eggproduksjon og svinehold er av betydning. Dyrka granskog og kulturbeitemark i lia over Borkenes I tillegg til gress til fôr dyrkes det poteter, kommunen har en stor jordbær- og bringebærprodusent og en grønnsaksprodusent. To gartnerier drives med helårsproduksjon, og Rå videregående skole har sitt eget gartneri. Jordbæra har til og med fått plass i kommunevåpenet. Det er også dyrket mye granskog i kommunen, men skogbruket er ikke produktivt ennå. Havbruk. I likhet med jordbruk har fiske også vært viktig. «Fiskerbonden» er et velbrukt begrep i kulturhistoria. Fiske er imidlertid en næringsvei i tilbakegang. I en periode over ti år fra 1999 har antallet yrkesfiskere i Kvæfjord gått ned med over 60 %. I 2008 var det registrert 11 fulltidsfiskere og 11 deltidsfiskere i kommunen. Tidligere var det en sildoljefabrikk på Borkenes, og det har også blitt eksperimentert med oppdrett av blåskjell. I Gullesfjorden driver Nordlaks Oppdrett AS oppdrett av laks. Industri. Takstolfabrikken AS i Gåra har hele regionen som marked. Ellers har industrien i Kvæfjord vært begrenset til den nå nedlagte sildoljefabrikken, samt Borkenes mekaniske verksted, som flyttet ut av sine lokaler på Borkenes og i Straumen og til Stangnes i Harstad i 2007. Turisme. Gullesfjordbotn camping er stort sett den eneste etableringen innenfor turistnæring. Omsorgstjenester. Stiftelsen Nord-Norges Åndssvakehjem med sentralinstitusjonen Trastad Gård ble opprettet i 1954. Institusjonen har betydd mye for kommunen, også etter at den ble lagt ned i 1991. Institusjonen var omsorgs- og utdanningsinstitusjon for psykisk utviklingshemmede fra hele landsdelen. Siden HVPU-reformen i 1991, som ga ansvaret for omsorg til hver enkelt kommune, har Kvæfjord fortsatt hatt en stor omsorgstjeneste. I 2005 ble den private institusjonen Kvæfjord Opplevelse og Avlastning (KOA) opprettet. KOA tilbyr tilrettelagte botilbud for voksne, avlastningstjenester for barn og unge og barneverntjenester. Kvæfjord Eiendom, det kommunale eiendomsselskapet som overtok bygningsmassene på Trastad Gård, driver Borkenes mottak, et asylmottak for voksne asylsøkere. Tidligere har det også vært asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere (EMA-mottak) i kommunen, og dette ble drevet av KOA. Jernalder og vikingtid. Gravhauger, bautaer og utgravninger forteller at det har vært faste bosetninger i Kvæfjord siden jernalderen, og på gården Vebostad på Kveøya er det spor som viser at gården har vært bebodd siden ca. 300 f.Kr. I forbindelse med bygginga av Kveøyforbindelsen foretok Tromsø Museum utgravninger på Hundstad, nabogården til Vebostad. Det ble da funnet ti gravrøyser, stolpehull, ildsteder etter to eller tre hus, samt ardspor. Dette viser at det var sørsiden av Kveøya som var det første stedet i Kvæfjord som ble bebodd. De fleste av gjenstandene funnet her tilhører nå Tromsø Museum. Man finner gravhauger også på Øynes på Kveøya, og på Strand og Gåra på Borkenes-sida. Andre spor fra jernalder og vikingtid er gårdsnavnene. Vebostad kommer av det norrøne ordet "vé", helligdom, og bosted, så det har tydeligvis vært et hov eller en offerplass på denne gården. Det samme gjelder for Strand, i gammel form "Véstrónd", som er nabogården til Rå, dagens kirkested, som kanskje også har vært et hedensk hov. Gårdsnavnet Hundstad kan vise en sammenheng med vikinghøvdingen Tore Hund, men dette er ikke dokumentert. I fjellet Melåaksla over Austerfjorden er det bygget opp 30 skyteskjul i steinur ved en utilgjengelig fjellsti som reinen bruker som trekkvei. Dette fangstanlegget ligger sentralt på Hinnøya, og villrein kan ha blitt jaget fra Lødingen-området og Jonsheimen mot fangstanlegget, hvor så mange som 40–50 mennesker kan ha vært engasjert i villreinjakta. Alderen på anlegget er vanskelig å fastslå, men det ble sannsynligvis bygget før den lille istiden forandret fangstforholdene, og på grunn av mangelen på omtale i skriflige kilder kan det ha vært brukt allerede før år 1000. Det kan være at Ottar fra Hålogaland brukte Melåaksla som sitt fangstanlegg. Kirkehistorie. Bautasteinen Pila utenfor Kvæfjord kirke inngår i et sagn Kirkehistoria gir kilder til hvordan Kvæfjord var som sogn i middelalderen og framover. I Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo finnes det et utskåret alterskap fra 1520 som opprinnelig tilhørte datidens Kvæfjord kirke. Midtfiguren viser Olav den hellige som står på en drage med St. Olavs eget ansikt. Kirkekunsten forteller om datidens velstående kirke og samfunn, Kvæfjord hadde gode avlinger og bøndene betalte derfor store tiender. Kvæfjord var et annekssogn under Trondenes helt fram til 1731, men ble da et eget sogn. Bispevisitasprotokollene i perioden 1734–1775 forteller om varierende forhold i bygda. 1742 var et år med sult og fattigdom, og det var i hele perioden vanskelig å få tak i gode skolemestere – det ble ikke noen fast skikk på skolevesenet i Kvæfjord før på 1800-tallet. Likevel forteller biskopene i noen av protokollene at allmuen er vel opplyst. Samisk bosetning i Kvæfjord. Fram til 1775 forteller protokollene også hvor mange samiske familier det var i Kvæfjord. Bakgrunnen for dette var at denne opptellingen gav bakgrunn for å skulle skaffe samisk lærer. En kan derfor være skeptisk til den påståtte fordoblingen av antallet samiske familier, fra 12 i 1759 til 25 i 1767. Registreringen av samiske familier i bispevisitasprotokollene fra Kvæfjord opphørte fra 1775, da språkpolitikken var lagt om og samene skulle få undervisning på norsk. I 1720-årene ble det opprettet fem sameskoler i Sør-Troms, en av disse lå på Kjengsnes i Austerfjorden. Det har vært sjøsamiske gårder i Austerfjorden, i indre Gullesfjord, på Ytre Aspenes og i Molvik. En avhandling fra 2001 påpeker at den samiske befolkningen er underregistrert både i kirkelige og skattemessige kilder. Antallet samiske familier i Kvæfjord er stipulert til å ha økt fra 12 i 1701 til 28 i 1763. En årsak til underregistreringen er at samene bodde utenfor matrikulert jord, på rydninger som ikke ble omfattet av skattereglene. Senere, på 1800-tallet, oppstod det mange norsk-samiske familier grunnet ekteskap mellom folkegruppene, mens antallet kvæfjærdinger med samiske røtter økte. Ved folketellingen i 1930 oppga «forbausende mange» at de behersket samisk språk. Språkforskeren Just Qvigstad beskrev en gammel sjøsamisk dialekt i Kvæfjord, beslektet med en utdødd sjøsamisk dialekt fra Vesterålen. På Storjord finnes det gammetufter og andre spor av samisk bosetning. På et 400 ganger 600 meter stort område er det rundt 30 kulturminner som viser et helhetlig bilde av bosetningsformen fra 17- og 1800-tallet. Det har ligget potet- og kornåkre her, 200 meter over havet, i bratte sørvendte skråninger for å utnytte sola, og med oppbygde nedkanter for å ta vare på jordsmonnet. Gammene har blitt brukt av både jordbrukssamer, reindriftssamer og sommerstid også av sjøsamer. Plasseringen av gammene var strategisk, plassert på forhøyninger i terrenget for å drenere, på porøs berggrunn. Nede ved innsjøene på Storjorda kan vintertemperaturen være 12–15 grader lavere enn på høydene der gammene ble plassert. Handelssentra. Det naturlige sentrum i Kvæfjord var opprinnelig Vebostad, og det var her Johanne Nilsdatter, den siste kvinnen i Norge dømt for trolldomskunst, satt fanget før hun ble henrettet på bålet i 1695. Men på denne tiden begynte også Borkenes og Øynes å bli viktige grender, på grunn av handelen. På 1800-tallet var det Hemmestad som var handelssenteret, før Borkenes igjen tok over og begynte utviklingen fram mot tettstedet det er i dag. Kvæfjord under andre verdenskrig. Under slaget om Narvik var Harstad en viktig havn for de allierte. For å komme unna tyske flyangrep i byen bodde soldatene i hus og låver på Strand og Gåra før de dro til felten. Også kvæfjærdinger og hester fra Kvæfjord ble mobilisert, og reiste til Setermoen hvor de forberedte seg til felten. Om morgenen den 13. april 1940 kom to tyske fly over området, og ble beskutt av luftvernskyts over Harstad. De ble truffet og måtte nødlande på isen i Gullesfjordbotn. For å forsvare Harstad mot et eventuelt britisk angrep over Kvæfjordeidet, bygget tyskerne maskingeværstillinger og bunkere på Gåra og i Straumen. Et område ved Gårakrysset, hvor veien går opp mot eidet, ble minelagt. På Bremnes var det også en tysk leir, med en fangeleir for russiske fanger. Kultur. Foreningslivet står sterkt i Kvæfjord, og har en viktig tradisjon gjennom ungdomslagene, som finnes i flere av grendene. De største er UL Fram på Borkenes og UL Varden i Vik. Det er ofte disse foreningene som står bak samfunns- og grendehusene i kommunen. UL Frams hus «Fram» på Borkenes er mye brukt til basarer, kafeer og dugnadsarbeid. Revyselskapet Framifrå, stiftet 2002, er et amatørteaterlag som har tilknytning til UL Fram, og som årlig setter opp «Kvæfjordrevyen». Revylaget har sammen med kommunen fått gjort Sosialbygget, det tidligere kapellet og forsamlingslokalet på Trastad Gård, mer egnet til kulturarrangementer som revyer og konserter. Revyselskapet Framifrå vant Harstad Sparebanks kulturpris for 2008. Borkenes skolekorps samarbeider med den kommunale kulturskolen, og har dirigent og flere instruktører fra Forsvarets Musikkorps Nord-Norge i Harstad. Bygda har et tradisjonsrikt mannskor, Kvæfjord Mannskor, og Kvæfjord Blainnakor bidrar også til amatørmusikklivet. Fårebygget er et galleri og atelier som er en ombygd fjøs, og her foregår det utstillinger, konserter, malekurs og julemesser. Kvæfjord idrettslag har mange aldersbestemte lag innenfor både fotball og handball, men er aktivt på mange andre måter også. Laget arrangerer blant annet terrengløp, gateløp, skikaruseller, turorientering og treningsløp i orientering. Kvæfjordløyper A/L vedlikeholder skiløypenettet fra Kvæfjordeidet, gjennom Borkenesmarka og til Trastadmarka, som blir godt brukt av kvæfjerdinger og harstadværinger. I tillegg har Kvæfjord en svømmeklubb, et skytterlag og en pistolklubb. Kommunen eier og driver en idrettshall med gymsal og svømmehall, Kvæfjordhallen, som ligger like ved Borkenes stadion, en fotballbane med krøllgress. Hallen og banen brukes både av Borkenes skole, Rå videregående skole – spesielt av idrettslinja, og Kvæfjord idrettslag. Kommunens 17. mai-arrangement foregår vanligvis i Kvæfjordhallen, og arrangeres på dugnad av et lag eller ei forening på oppdrag fra kommunen. Kvæfjord kommunes kulturpris og miljøpris blir delt ut årlig. Miljøprisen gis til noen som bygger eller restaurerer en bygning med tanke på opprinnelig utforming, lokal tilpasning og stedlig byggeskikk. Prisene består av en sjekk på henholdsvis 8 000 kroner (kulturprisen) og 4 000 kroner (miljøprisen) og et kunstnerisk utformet diplom, laget av Anne Semb. Museer og severdigheter. Det regionale museet Sør-Troms museum har ansvaret for kulturminnearbeidet i Kvæfjord. Museumsinstitusjonen driver museumsanleggene i kommunen. På Trastad Samlinger vises kunst laget av psykisk utviklingshemmede. Kunsten stammer både fra tida da Trastad Gård var en institusjon for psykisk utviklingshemmede, og fra galleriets nåværende internasjonale kontakter. Museet har også ei utstilling som viser institusjonens historie og dagligliv. På Hemmestad brygge, det tidligere handelsstedet, er det utstillinger som viser kulturhistorie fra Kvæfjord. På Borkenes finnes et bygdetun hvor det står et gammelt skolehus, et stabbur og to møller. Kommunen har et rikt kulturlandskap med både gamle og nye kulturminner. Det går en kultursti fra Skallan ved Gåra til Rå hvor man kan se rester av anlegg som skulle forsvare Harstad under andre verdenskrig, gravhauger, sommerfjøs og annet. I tillegg er "Kulturlandskap Storjord" vernet gjennom kommunal reguleringsplan, og tilrettelagt med informasjonsskilt og brosjyre. Nupen ved Bremnes er et utsiktspunkt mot midnattssola, som blir flittig besøkt av både kvæfjerdinger, harstadværinger og turister. Stedet ble kåret til Norges mest romantiske sted i 2009 av reisemagasinet "Reiser og Ferie". Tusenårssteder. Kommunen har valgt to museer i kommunen som tusenårssteder. Disse to er henholdsvis breddeprosjektet Hemmestad brygge og søyleprosjektet Trastad Samlinger. Kvæfjordsangen. Kvæfjord har sin egen sang, «Helsing til Kvæfjord», skrevet av Jacob Norman. Sangen har seks vers og hedrer blant annet den flotte naturen og fedrenes arbeid for føda. Sangen synges på melodien til sangen «Du er landets verneskog» eller på en egen melodi skrevet av Asbjørn Edvardsen. Kvænangen. "For fjorden Kvænangen, se Kvænangen (fjord)." Kvænangen kommune (nordsamisk: Návuona suohkan, kvensk: Naavuonon komuuni) ligger i Troms. Den grenser mot Loppa i nord, Alta i øst, Kautokeino i sør, Nordreisa i sørvest, og Skjervøy i vest. Kvænangen hører til regionen Nord-Troms. Navnet Kvænangen antas å komme av "kvæn" ("kvener") som er norsk for «finsktalende folk», og "angr" som er norrønt for «fjord». Det samiske navnet Návuotna antas å være forbundet med stedsnavnene Návet og Návetvuopmi (norsk: Navetdalen) – "návet" betyr "fjøs" og "vuotna" betyr "fjord". Næringsvirksomheten i Kvænangen har lenge vært basert på primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske, men de fleste ansatte i kommunen jobber i sørvisnæringen. Nye næringer med potensial er fiskeoppdrett og turisme. Kommunesenteret i Kvænangen er Burfjord. Nærmeste flyplass er Sørkjosen lufthavn i nabokommunen Nordreisa, med flyruter til Tromsø og videre til Oslo med flybytte. Det går også flyruter til Alta som ligger 100 km fra Gargo. Mest brukte flyplass for reiser fra Kvænangen er Alta lufthavn. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er kulturlandsskapet Vapsgieddi/Noaidegieddi som har lokaliteter og tufter fra eldre og yngre steinalder, jernalder og samiske gammetufter og offerplasser fra middelalderen. Kåfjord. Kåfjord kommune (nordsamisk Gáivuona suohkan, kvensk Kaivuonon komuuni) ligger i Troms, rundt Kåfjorden, den østlige armen av Lyngenfjorden. Den grenser i nord og øst mot Nordreisa, i sør mot Storfjord, og i vest mot Lyngen. Kåfjord har i sørøst også grense mot Finland. Kommunen hører til regionen Nord-Troms. Deler av befolkningen er av samisk og kvensk avstamming. Kommunen ble 1. januar 1992 innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk. I perioden både før og etter at kommunen ble innlemmet i forvaltningsområdet, var det mange som gav uttrykk for sine meninger. Noen skrev innlegg i lokalavisen, noen skjelte ut GSR for å være sameaktivister, mens andre tok våpen i hånd da de mente at de hadde mistet sin norske identitet. Kommuneskilt ble beskutt og overmalt, men lensmannen klarte aldri å finne synderen (ne). Kulturfestivalen Riddu Riđđu arrangeres hvert år i Kåfjord, og er en urfolksfestival. Festivalen ble startet i 1991 og har 20-års jubileum i 2011. Kommunen har tre tettsteder: Manndalen, Birtavarre og kommunesenteret Olderdalen. Primærnæringene er viktige i kommunen. Dette er den mest fjellrike kommunen i Troms. Over 75 % av kommunearealet ligger mer enn 600 meter over havet. Ca. 120 km² er dekket av skog, 30 km² er ferskvann og ca. 12 km² er jordbruksareal. Kystlinjen er 8 mil lang. Ved tyskernes tilbaketog under andre verdenskrig ble hele kommunen brent og befolkninga evakuert. Kåfjord var den sørligste kommunen som ble brent. Lavangen. Lavangen kommune (nordsamisk: Loabáid suohkan) ligger i Indre Sør-Troms og har 1 004 innbyggere. Den grenser i nord mot Salangen, i øst mot Bardu, i sør mot Narvik, og i vest mot Gratangen. Spanstinden med 1456 moh er det høyeste fjellet i kommunen. Kommunen har full barnehagedekning, fulldelt skole, sykehjem, bibliotek, god legedekning og godt oppvekstmiljø. I 1999 ble kommunen kåret til landets femte beste kommune å bo i av Norsk Familieøkonomi. I Kommunal Rapport 2010 sitt kommunebarometer viser nøkkeltallene at Lavangen skole scorer høyest. Skolen er dermet kåret til landets beste grunnskole. De klimatiske forhold og friluftsmulighetene er meget gode, og flere vandrerløyper er merket. Spanstind Rundt er et skiløp som arrangeres hver skjærtorsdag, av Lavangen Idrettsforening. Kommunen har fått navnet sitt fra det gamle navnet på fjorden: Lauvangr. Kommunevåpenet er tre bjørkeløv på rød bunn, og det symboliserer tre stammers møte; finner, samer og nordmenn. Den 1. oktober 2009 innførte Lavangen kommune nordsamisk som administrasjonsspråk likestilt med norsk. Grunnkretser. (*) I statistikkbanken bruker SSB de feilaktige/utdaterte navneformene "Kjeirød" og "Aa". Lyngen. Lyngen kommune (nordsamisk: Ivggu suohkan, kvensk: Yykeän komuuni) ligger i Troms, beliggende mellom fjordene Lyngen og Ullsfjorden. Kommunen grenser i vest mot kommunene Karlsøy og Tromsø og i øst mot Skjervøy, Nordreisa, Kåfjord og Storfjord. Administrasjonssentrum er Lyngseidet, med 854 innbyggere (1. jan. 2006, SSB). Historie. De første tegn etter bosetning i Lyngen er fra yngre steinalder (fra 3000 år f.Kr. til år 0). I regionen derimot er de første tegn 6000 – 7000 år gamle, og finnes i Karlsøy og Tromsø kommune. De eldste skriftlige omtalene om befolkningen på Nordkalotten er fra den romerske historikeren Tacitus. I boka "Germania" skreve rundt år 98 e.Kr. neves et folk kalt "Fenni", som antagelig var samer eller finner. Ottar fra Hålogaland, den nordnorske høvdingen, som antagelig bodde et sted i Malangsgapet, nevner samene helt nord i landet i en beretning fra ca. år 890. Han forteller at nordafor der han selv bor er landet øde, med unntak av fiskere, fuglefangere og jegere. Utbredt salgsfiske utviklet seg på 1100-tallet og førte til etablering av fiskevær litt seinere. De rike fiskeforekomster og gode muligheter for omsetting av fisk og import av blant annet korn via hanseatenes handelsnettverk i Europa førte til framrykking av den faste norske bosetting. I Nord-Troms vokste de første fiskevær opp på 1300-tallet på Torsvåg, Kvitnes og Karlsøy. Fra 1700 fulgte også kirkebygging med denne handelsvirksomheta. I Lyngen ble den første kirke ført opp på Karnes i 1731. Da tyske styrker trakk seg tilbake fra Finnmark i 1944, etablerte de en ny forsvarslinje ved Lyngen. Geografi. Lyngen kommune utgjør meste av halvøya mellom Lyngenfjorden og Ullsfjorden i Troms. Kommunesenteret er Lyngseidet, hvor avstanden mellom fjordene bare er 3 kilometer. Landskapet domineres av fjellmassivet Lyngsalpan, som også har fylkets høyeste topp Jiehkkevárri (1833 moh). Navnet Lyngen refererer opprinnelig til Lyngenfjorden og kommer av det norrøne ordet «logn» som betyr «stille» eller «rolig». Fjorden er fylkets største og skjærer 85 km inn i landet. Den 20. februar 2004 ble Lyngsalpan landskapsvernområde opprettet i statsråd. Dette sikrer et av Nord-Norges mest storslåtte og markante fjellområder for fremtiden. Verneområdet er preget av dramatiske tinder, breer, ville og trange daler og landskap som styrter fra høyfjell og rett ned i havet. Politikk. Lyngen ligger i Nord-Troms, som sammen med Finnmark fylke har særregler for skatt og ettergivelse av studielån. Delområder. Lyngseidet er kommunesenteret i Lyngen kommune. Innbyggertallet er 1255 Lenangen består av de 5 bygdene Jægervatnet, Selnes, Lattervik, Ravik, Lenangsøyra, Sørlenangen, Nord-Lenangen og Lenangsstraumen. Før veien kom var innbyrdes forbindelse og forbindelsen med omverdenen lokalbåten. Veien har ført til at bygdene mer og mer er smeltet sammen og utgjør i dag det vi kaller for Lenangen - som igjen utgjør yttre Lyngen i den nordlige delen av kommunen. Lenangen har bussforbindelse sørover til Tromsø. Fra Nordlenangen er det hurtigbåtforbindelse nordover til skjervøy og til Tromsø. Lenangen har felles sentralskole i Sør-Lenangen fra 1. til 10. klasse og privatskole i Nordlenangen etter at den kommunale skolen i Straumen ble lagt ned. Også skolen på Lenangsøyra og Jægervatnet er lagt ned. I tilknytning til sentralskolen er det kommunalt svømmebasseng. Skolen har også egen gymsal. I området er det også kommunal turløype (1,6 km bygd på dygnad). Her finner vi også ambulansestasjon og landingsplass for helikopter. Lenangen private helsesenter ligger ca. 3 km lenger nord. I Nordlenangen finner vi eldresenteret med hjemmehjelpsbase, kjøkken, spisesal og omsorgsleiligheter. Målselv. Målselv kommune (nordsamisk: Málatvuomi suohkan) ligger i Troms. Den grenser i nord mot Lenvik, Balsfjord og Storfjord, i sør mot Bardu, og i vest mot Sørreisa. I øst løper riksgrensen mot Kiruna kommune i Sverige. Kommunen har navn etter Målselva, som renner gjennom Målselvdalen. Historie. Målselv er en levende bygdekommune som ble grunnlagt av fogd Jens Holmboe i Senjens og Tromsø fogderi. I Målselv var det ingen fastboende før 1788, og Holmboe bygget mønsterbruk og importerte nye husdyrraser fra Danmark som han ga til innflytterne. Spesielt etter Storofsen begynte befolkningstilveksten og Målselv har således i stor grad røtter i innvandring, først fra Gudbrandsdalen og senere fra Østerdalen på 1700- og 1800-tallet. Staten ga liten eller ingen hjelp etter storflommen, og fogd Holmboe søkte råd hos sin fetter Bernt Anker når det gjaldt nyryddingen av de ubebodde områdene. Holmboe og hans hustru Anna Margrethe (født Irgens) ytet også økonomisk bistand til innflytterne både i Målselv og Bardu, og mange av de som kom nordover var flomrammede husmannssønner som fikk muligheten til å bli selveiere. Geografi. Kommunen strekker seg fra grensa til Sverige i sørøst og følger Målselvvassdraget med sidedaler langs hoveddalføret til munninga av vassdraget innerst i Malangsfjorden ved Målsnes i nordvest. Målselvdalen er det største dalføret i Troms og minner om Østerdalen, med breie jorbruksbygder og vidstrakte furumoer. Store deler av kommunen utgjøres av skogs- og fjellområder. Med en høyde 1721 meter over havet er Njunis kommunens høyeste fjelltopp, og det tredje høyeste fjellet i Troms fylke. Øvre Dividal nasjonalpark ligger ved svenskegrensen, og ligger i sin helhet i Målselv kommune. Nasjonalparken utgjør 22,5% av kommunens areal. Sentrum i Målselv. Målselv er med sitt store areal, delt inn i flere små og store bygder. Samferdsel. E6 går gjennom kommunen. Fv. 86, Fv. 87, Fv. 854 og Fv. 855 møter E6 og gjør kommunen til et sentralt knutepunkt i veitrafikken i Troms fylke. Bardufoss lufthavn har daglige flyforbindelser til Oslo Gardermoen og er en av de eldste stamrutelufthavnene i Nord-Norge. Aviser og media. Lokalavisa Nye Troms har hovedredaksjon på Olsborg, og kommer ut tre ganger i uka. Lokalradiostasjonen er Radio Bardufoss. I perioden 1977 til 1993 hadde NRK Troms lokalkontor på Andselv, dette ble flyttet til Finnsnes i nabokommunen Lenvik. Vennskapskommuner. Målselv er vennskapskommune med Pajala kommun i Nord-Sverige. Nordreisa. Nordreisa kommune (nordsamisk: Ráissa suohkan, kvensk: Raisin komuuni) ligger i Troms. Den grenser i nord mot Skjervøy, i øst mot Kvænangen og Kautokeino, og i vest mot Kåfjord. I sør har kommunen også grense mot Finland. Nordreisa hører til regionen Nord-Troms. Kommunens administrasjonssenter er Storslett, som har 1500 innbyggere (1. jan. 2006, SSB). Reisaelva renner i fjorden her. Rett utenfor Storslett ligger tettstedet Sørkjosen, med 886 innbyggere (1. jan. 2006, SSB). I Sørkjosen ligger også Sørkjosen lufthavn med daglig flyforbindelse til Tromsø, Hammerfest og Kirkenes med Widerøe. Reisa nasjonalpark ligger i den sørlige delen av kommunen. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Halti kvenkultur- og nasjonalparksenter. Halti nasjonalparksenter holder til i foreløpige lokaler i Halti-bygget på Storslett, og Kvenkultursenteret skal komme i Halti, byggetrinn 2. De har også planer om nasjonalparker. Kommunen har plantet flere tusenårstrær. Ved Sonjatun omsorgssenter er et tre, og ved alle skolene i kommunen er det også plantet trær. Det er også plantet et tusenårstre ved bredden av Reisaelva, like ved Halti. Treet er en kjempepoppel. Salangen. Salangen kommune (nordsamisk: Siellága suohkan) ligger i Troms. Den grenser i nord mot Dyrøy og Sørreisa, i øst mot Bardu, i sør mot Lavangen, og over Sagfjorden i vest mot Ibestad. Kommunen har 2263 innbyggere og ligger i Indre Sør-Troms mellom de tre byene Harstad, Narvik og Tromsø. Kommunesenteret er Sjøvegan som ligger innerst i Sagfjorden. Ordfører i Salangen er Ivar B. Prestbakmo (SP). Historie. I 1964 blei Salangen og Lavangen slått sammen i én kommune under navnet Salangen. I 1977 blei de så delt igjen. Grunnkretser i Salangen kommune Kommunevåpenet. Kommunevåpenet består av en sølvgrå sel på blå bunn (Steinkobbe). Bakgrunnen for kommunevåpnet er kommunens navn som på norrønt er Selanger, med betydninga Selfjorden. Kirker og kapell. Salangen kirke ligger i kommunesentret Sjøvegan og ble tatt i bruk i 1981. Kirken er bygd av betong og tre. Elvenes kapell ligger på Elvenes 11-12 km øst for kommunesentret Sjøvegan. Natur. Naturen i Salangen kommune byr på stor variasjon fra hav til fjell. Salangselva og Løksebotnvassdraget gir muligheter til fiske. Salangselva som munner ut innerst i Sagfjorden er kjent for å være en av Norges beste sjørøyevassdrag. Det er også gode muligheter for havfiske. Gjennom titusener av år har Sagelva dannet gotter på sin vei mot havet. Sagelvas grotter gir anledning til en annerledes natur opplevelse. Kommunen består av en rekke fjell- og turområder som kan benyttes både sommer og vinter. Buss. Bussforbindelse med Tromsø, Finnsnes, Harstad og Narvik. Idrett. Salangen har tre idrettslag. Salangen idrettsforening, Øvre Salangen idrettslag og Seljeskog idrettslag. Salangsverket - malmeventyret. Salangsverket er i dag et moderne industriområde. Vegg i vegg med de moderne bedriftene ligger ruinene av et industriforetak som trakk til seg arbeidsfolk fra store deler av Nord-Norge – så lenge det varte. Fra århundreskiftet og fram til første verdenskrig ble Salangen oversvømt av utlendinger med kapital. Tiden var preget av optimisme og tro på fremtiden. Salangsverket ble bygget som et storslått malmeventyr som varte i knappe 10 hektiske år, med det nyeste innen teknologi, moderne arbeiderboliger, solidaritet mellom arbeidere og konflikter med ledelsen. Jernmalm fra Salangen ble skipet ut, og mye endte nok som kanonkuler på kontinentet. Jernmalmen ble hentet fra dagbrudd på Storhaugen 7-8 km nordøst for Salangsverket. Malmen ble transportert på taubane ned til Salangsverket til foredlingsverket og utskipping. På slutten av 1912 er det definitivt slutt på utskipinga av malm fra Storhaugen.Det er flere teorier for dette, både de vanskelige klimatiske forhold, kvalitet på malmen og de urolige politiske forholdene i Europa er nevnt. I dag preges det gamle Salangsverket av tidens tann, men produksjonsprosessen er fortsatt fattbar gjennom ruinene i landskapet og en godt tilrettelagt sti. Skjervøy. Skjervøy kommune (nordsamisk: Skiervvá suohkan, kvensk: Kieruan komuuni) ligger i Troms. Tettstedet Skjervøy, som er administrasjonssenter i kommunen, har innbyggere per 1. januar. Geografi. Den har landgrense i sørvest (på Uløya) til Nordreisa kommune, og grenser for øvrig, over de omliggende fjorder og hav, i øst mot Kvænangen og Loppa, i vest mot Lyngen og Karlsøy. Øygruppa Skjervøy kommune omfatter øyene Skjervøya, Kågen, Arnøya, Uløya, Laukøya, Haukøya, Hakkstein, Vorterøya og Follesøyene. Kommunen hører til regionen Nord-Troms. Kommunikasjon. Skjervøy har hurtigbåtforbindelse til Tromsø. Hurtigruten har også anløp her. Nærmeste flyplass er Sørkjosen lufthavn i nabokommunen Nordreisa ca 45 min kjøring fra Skjervøy. Flyplassen trafikkeres flere ganger daglig av Widerøe, med avganger til Tromsø, men også Hammerfest og Kirkenes. Tusenårssted. Det ble i 1999 gjort politisk vedtak om at Skjervøys tusenårssted skal ha en tilknytning til Leonhard Seppala, den verdenskjente hundekjøreren som vokste opp på Skjervøy. Opprinnelig så man for seg muligheten for å få etablert en musikkpaviljong i Seppalaparken som ligger nedfor rådhuset i Skjervøy sentrum. På grunn av at området er støyutsatt, ligger i en skråning og brukes som snødeponi om vinteren ble dette valgt bort. I 2008 ble det så bestemt å knytte tusenårsstedet til en butikk på Skjervøy, kalt «Midt i Værret», som ligger rett ved stedet Seppala vokste opp. Her er det planer om å skape et lite museum, med gjenstander som bilder o.l. Seppala ga fra seg da han var siste gang i Norge på 1950-tallet. Det har imidlertid drøyd med å få opp nybygget som er tenkt å huse Seppalautstillingen, men kommunen mener stedet vil være etablert iløpet av 2009. Skånland. Skånland kommune (nordsamisk: Skániid suohkan) ligger i Troms. Administrasjonssentrum i kommunen heter Evenskjer. Geografi. Kommunen grenser i øst mot Gratangen, i sør mot Tjeldsund, Evenes og Narvik (i Nordland fylke), i vest mot Norges største øy, Hinnøya og kommunene Harstad og Ibestad. Stamruteflyplassen til kommunen er Narvik lufthavn som ligger i nabokommunen Evenes. Gjennom kommunen går europavei 10, også kalt «Kong Olavs vei». Fjorder i kommunen. Kommunen er omgitt av mange fjorder; Barne - og ungdomsskole. Kommunen har 2 barneskoler og 2 kombinerte barne – og ungdomsskoler Videregående skole. Det har vært 1 videregående skole i kommunen som ble lagt ned i 2010. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er det planlagte Skånland Flerbrukshus. Dette skal bygges på Evenskjer, i nærheten av Tjeldsundbrua, og vil etter all sannsynlighet stå ferdig i 2008. Kommunen har utarbeidet plaketter på norsk og samisk som skal monteres når bygget står ferdig. Storfjord. Storfjord kommune (nordsamisk: "Omasvuona suohkan", kvensk: "Omasvuonon / Isovuonon komuuni") ligger innerst i Lyngenfjorden i Troms, og ble egen kommune i 1930 da Kåfjord og Storfjord ble skilt ut fra Lyngen kommune. Administrasjonssenter er Hatteng. Geografi og klima. Storfjord kommune ligger innerst i Lyngenfjorden i Troms. Kommunen har grense mot Enontekis kommune i Finland og Kiruna kommune i Sverige, og har veiforbindelse med Finland via E8 gjennom Skibotndalen. E6 går også gjennom kommunen, og deler delvis trasé med E8. Punktet hvor Norge, Sverige og Finland møtes kalles Treriksrøysa. Treriksrøysa ligger på 69°03'36"N 20°33'10"E og er verdens nordligste. Dette er det ene av to steder i Norge som grenser mot to andre land. På norsk side grenser Storfjord mot Lyngen og Kåfjord kommuner i nord og mot Tromsø, Balsfjord og Målselv kommuner i vest og sør. Landskapet domineres av alpine fjell, og det meste av kommunens areal er utmark. Mot Lyngen kommer fjellkjeden Lyngsalpene delvis over i Storfjord kommune. Det høyeste fjellet i kommunen er Mannfjellet (1552 meter over havet). Ellers er karakteristiske Otertind den mest kjente fjelltoppen i kommunen. Storfjord har en norsk værrekord: Skibotn, skjermet av fjellene, er det stedet i Norge som har registrert flest klarværsdager. Det er også et av Norges tørreste steder, med en gjennomsnittlig årsnedbør på bare 300 mm (). Med en julinormal på 13,5 grader er Skibotn også det varmeste stedet i Troms om sommeren – faktisk varmere enn Bardufoss. Storfjord er den sørligste kommunen i regionen Nord-Troms, som sammen med Finnmark fylke blant annet har lavere skatt og egne regler vedrørende nedskriving av studielån enn landet forøvrig. Historie. Storfjord og Kåfjord kommuner ble skilt fra Lyngen ved Kongelig resolusjon av 21. juni 1929 med virkning fra 1. juli 1930. Markedet på Skibotn. Skibotn hadde i flere århundrer det største markedet i Nord-Troms, hvor kjøpmenn fra Norge, Sverige og Finland kom med varene sine. Markedet daterer seg muligens tilbake til 1500-tallet eller tidligere. I dag drives markedet videre som en handelsmesse, men fortsatt med fokus på små utstillere, multinasjonalitet og husflidsprodukter. Nord-Troms museum har nå et av sine hovedanlegg på området hvor markedshandelen foregikk på 1800- og 1900-tallet. Plassen rommet tidligere en rekke store og små markedsbuer. To av de originale buene er bevart: Aunebua og Kjøttbua. Sammen med to rekonstruerte handelsboder danner disse museumsområdet. I tillegg til disse bodene står Rasch-gården, det gamle posthuset og Beck-butikken i nærheten, som er i privat eie. Dette området gir et unikt innblikk i markedshistorien, og de to bevarte buene er trolig de eneste bygningene som er bevart etter markedshandelen på Nordkalotten. Markedet ble valgt til kommunens tusenårssted, og for å markere dette er det bygget ei smie og en vippebrønn på stedet. Kirkehistorie og læstadianisme. Storfjord kommune er en del av Lyngen prosti. Kommunen har en kirke på Hatteng og et bedehus på Skibotn. Menighetslivet i Storfjord har lenge vært preget av læstadianisme. De første predikantene for læstadianismen kom til Skibotn i 1848, og de ble etterhvert et fast innslag på det årlige Skibotnmarkedet. Til tross for initiell skepsis hos befolkningen vokste læstadianismen kraftig, og var lenge den kraftigste retningsgivende påvirkningen på religiøst og lokalpolitisk virken. Læstadianerne rundt Lyngenfjorden er i hovedsak mer vennligstilt overfor statskirken enn andre steder, og Luthers tekster er ofte brukt i stedet for Læstadius' tekster i dette området. Kommunevåpen. Storfjords kommunevåpen er i rødt, med tre gullvalmuer stilt i tre pass. Våpenet ble godkjent 9. februar 1990, året for kommunens 60-års-jubileum. Læstadiusvalmue i våpenet representerer i hovedsak to ting; «tre stammers møte», det vil si hvor norsk, kvensk og samisk kultur møtes og blandes sammen, og at Treriksrøysa i kommunen er stedet hvor de tre landene Norge, Sverige og Finland møtes. Læstadiusvalmuen, oppkalt etter botanikeren og predikanten Lars Levi Læstadius, er gitt en spesiell tilknytning til kommunen og finnes i grenseområdene ved Treriksrøysa. Skolekretser. Skolestrukturen i Storfjord består i dag av to grunnskoler beliggende hhv. på Hatteng og Skibotn. Storfjord har ikke videregående skoler. Sørreisa. Sørreisa kommune (nordsamisk: "Ráisavuona suohkan") er en kommune i Troms fylke. Den grenser i nord til Lenvik, i øst til Målselv og Bardu, i sør til Salangen, og i vest til Dyrøy. Kommunens administrasjonssenter er tettstedet Sørreisa, som har innbyggere per 1. januar. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Kramvigbrygga, et tidligere forretningslokale i Sørreisa som idag er museum og en del av Midt-Troms Museum. Bygningen ble i 1998 overdratt vederlagsfritt fra M.A. Kramvig A/S til Sørreisa kommune, med sikte på at kommunen og regionmuseet skulle restaurere brygga. Torsken. Torsken kommune (nordsamisk: Doaskku suohkan) ligger på øya Senja i Troms. Administrasjonssentrum er Gryllefjord. Den grenser i nord og øst mot Berg, og i sør mot Tranøy. Skrivemåte. 1306: «Thoskar»; 1490: «Toskana»; 1567: «Thoskenn»; 1661: «Torschen»; 1865: «Thorsken» Politikk. Ved valget i 2011 fikk Arbeiderpartiet syv mandater, Senterpartiet fire mandater og Kystpartiet fire mandater. Det var også de tre eneste partiene som stilte lister ved valget. Ordfører ble dermed Fred Ove Flakstad fra Arbeiderpartiet. Grunnkretser. (*) I statistikkbanken bruker SSB den feilaktige/utdaterte navneformen "Flakkstadvåg". Kommunevåpenet. Kommunevåpenet er et ankerkors i gult på svart bakgrunn. Ankerkorset har særlig blitt brukt i kirker på kysten, og er et eldgammelt kristent symbol. Det symboliserer på den ene siden kampen for tilværelsen (korset) og på den annen side ei trygg havn (ankeret). Kommunevåpenet sier dermed noe om kommunens beliggenhet og om utfordringene folket står overfor i de omgivelsene de lever i. Ivar Enoksen stod bak både idé og utforming for kommunevåpenet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Grunnfarnesbotn, som er en plass med mye historie, helt tilbake fra vikingetiden og frem til i dag. I forbindelse med 100-årsmarkeringen for unionsoppløsningen ble det fremført et sagaspill på tusenårsstedet, skrevet av Ivar Enoksen. Bygda Torsken. Tettstedet Torsken fra vest, med Skipstind i bakgrunnen Fiskeværet Torsken (ca. 150 innbyggere, 2011) er bygda som kommunen har sitt navn fra. Rett ovenfor fiskeværet ligger en fjellformasjon som tidligere lignet litt på en torsk med hode og spole. Dette fjellet er i følge tradisjonen opphavet til navnet på bygda og kirkestedet, senere også kommunen. Denne formasjonen har nå rast ut. Den fiskerike fjorden med samme navn har til alle tider gitt et godt livsgrunnlag for folk her og har trukket mange fiskere til stedet. På stedet finner vi nå matfiskoppdrett (laks og ørret), lakseslakteri, fiskebruk som tar mot sild og hvitfisk og isoporkassefabrikk som leverer til Midt-Troms. Midt i bygda ligger det et grendehus. Der møtes man i spesielle anledninger som 17. mai, juletrefest og bygdefester. Det er også en en stor gymsal i dette grendehuset, hvor barn fra Torsken fra tid til annen møtes til forskjellige aktiviteter, som for eksempel fotball. Bygda hadde skole og barnehage i samme bygg, men det ble nedlagt for noen år siden. Nå har bygda familiebarnehage. Skolebarn må dra over skaret til Gryllefjord med buss. Tettstedet Torsken har også en matbutikk og en kiosk. Smutthullet Cafe & Pub og rorbuanlegget Eidebrygga tilbyr overnatting og utleie av båter. Torsken kirke. Torsken kirke har en spesiell historie. Mye tyder på at det først fantes en fiskerkirke her, reist av bygdefolk og fiskere en gang i middelalderen. Senere ble det reist en kirke som stod like bortenfor dagens kirkebygg. Denne ble revet og gjenreist i 1784. Her fins mange klenodier fra 1400-tallet og frem til vår tid. Presterekka har bestått av mange personligheter som har satt sitt preg på omgivelsene. Mest kjent er kanskje Svend Pellar, som skulle være utdannet i Wittenberg, Peter Ursin, som hadde mange beskrivelser på vers fra den tida han praktiserte, – og ikke minst Ingrid Bjerkås, landets første kvinnelige prest. Sommeren 2006 ble en sanggudstjeneste i Torsken kirke filmet. Torsken grunnkrets. Torsken grunnkrets består av området rundt Torskenfjorden, Osterfjorden, Ostervatnet, samt Torskenøya og øvre del av Kaperdalen. Grunnkretsen grenser i sør til Sifjord, Kaldfarnes og Grunnfarnes, i nord til Gryllefjord, i nordøst til Strømsnes og i sørøst til Sørli. Alle grunnkretsens innbyggere bor i selve bygda Torsken. Torsken grunnkrets dekker et areal på 60,65 km². Tranøy. Tranøy kommune (nordsamisk: Ránáidsullo suohkan) ligger i Troms. Den grenser i nord mot Torsken og Berg, og i øst mot Lenvik. Over fjorden i øst ligger også kommunen Dyrøy, mot sør Ibestad og i sørvest ligger øykommunen Bjarkøy. Kommunen ligger sør for Lakselva og Svandalen og blir derfor, som helhet, regnet å ligge på Sør-Senja. Kommunen har sine største befolkningssentra i nord og sør og man snakker derfor om Sør-Tranøy eller sørkommunen og Nord-Tranøy eller nordkommunen. I nord er det innlandsbygdene Vesterfjell og Solli, sammen med Vangsvik, som er de største bygdene. Den sørlige delen av kommunen er delt mellom Innersida, med Stonglandseidet som største bygd, og Yttersida hvor Skrolsvik og Rødsand er de største lokalsamfunna. Kommuneadministrasjonen er i Vangsvik, men helse- og sosialadministrasjonen er i Stonglandseidet. Tranøy er også kjent for sitt allsidige kulturliv. Det er tre skoler i kommunen, Stonglandet, Øverbotn og Vikstranda skoler. Universitetet i Tromsø. Universitetet i Tromsø (nordsamisk: "Romssa universitehta"; forkortet UiT, inntil 2006 forkortet UiTø) er et av Norges åtte universiteter og er med sine nesten 9000 studenter og 2500 ansatte Nord-Norges største forsknings- og utdanningsinstitusjon. Forskning og utdanning i helsefag er på flere felter tilknyttet Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). De fleste bygningene til universitetet er lokalisert ved Breiviklia, nordøst på Tromsøya. Universitetet i Tromsø ble 1. januar 2009 fusjonert med Høgskolen i Tromsø. Universitetet i Tromsø har to sentre for fremragende forskning, Senter for teoretisk lingvistikk (CASTL) og Center of Theoretical and Computational Chemistry. Historie. Ideen om å legge et universitet i Tromsø ble lansert i 1918 av Hans A. Meyer, en politiker og næringslivsmann fra Mo i Rana. Hensikten var å sikre bedre dekning av leger og prester til landsdelen. Tromsø museum (1872) og Nordlysobservatoriet (1928) drev tidlig vitenskapelig forskning i byen, noe som ble grunnstammen til universitetsetableringen. I 1962 kom opprettelsen av et universitet i Nord-Norge på dagsorden. Narvik og Tromsø var blant byene som ble diskutert. I 1968 organiserte universitetet i Oslo prøver i ex.phil i Tromsø, noe som var startskuddet for akademisk utdanning i byen. Stortinget vedtok å opprette Universitetet i Tromsø 28. mars 1968. I 1969 fikk universitetet et interimstyre, ledet av Peter F. Hjort. Kong Olav V foretok den offisielle åpningen i 1972 i Tromsø Domkirke og de første studentene begynner sine studier i leide lokaler. Fiskerikandidatstudiet ble etablert dette første året og profesjonsstudiet i medisin ble etablert året etter. De første årene var kontorer og undervisning i Tromsø sentrum, men i 1978 er det første permanente bygget på universitetsområdet i Breivika ferdig. Tomten er 1 500 mål. I løpet av de neste ti årene ble det reist bygg etter bygg, og studentene fikk tilbud om nye studier. I 2005 er hele universitetet samlokalisert i Breivika ved Kong Harald Vs åpning av Teorifagbygget. Dette varte helt til sammenslåingen med Høgskolen i Tromsø i 2009. MH-byggetJusstudiet og sivilingeniørstudiet ble etablert i 1987. Året etter ble Norges Fiskerihøgskole opprettet som permanent vitenskapelig høgskole under Universitetet i Tromsø. I 1991 sto Medisin- og Helsefagbygget (MH-bygget) ferdig. Regionsykehuset i Tromsø (RiTø, nå Universitetssykehuset i Nord-Norge, UNN), da Nord-Europas mest moderne universitetsklinikk, tas i bruk. Samme år ble profesjonsstydiet i psykologi etablert. Byggetrinn 2 for Medisin- og helsefagbygget er under prosjektering i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. I 1994 sto nytt bygg for Norges Fiskerihøgskole ferdig. Bygget er kjent på for sin rike arkitektoniske utsmykking. Bygget ser ut som et skip opp ned og ved inngangen er det bygget en brygge med vann under. Profesjonsstudiet i odontologi ble opprettet i 2004. Både universitetet og Høgskolen i Tromsø vedtok i 2007 å søke Kunnskapsdepartementet om å bli fusjonert. Regjeringen godkjente fusjonen 26. september 2008 og institusjonene ble fusjonert 1. januar 2009. Flyfoto av universitetsområdet i Breivika Organisering. Ettersom Universitetet i Tromsø ble opprettet i samfunnsvitenskapens «glanstid» på 70-tallet, hadde lenge enkelte institusjoner en annen tilknytning enn det som er vanlig ved andre universitet. Blant annet var arkeologi, historie og filosofi organisert som samfunnsfag, ikke humaniora. Økonomifag lå lenge under Norges fiskerihøgskole. Frem til universitetet vedtok ny organisasjonsstruktur og opprettelse av fakulteter i 1997, ble fakultetene kalt institutter, og instituttene seksjoner. Etter sammenslåingen mellom Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø er det vedtatt ny fakultetsstruktur som begynte å gjelde fra 1. august 2009. Rangeringer. - = Ikke rangert blant verdens beste universiteter. • = Undersøkelsen ikke utført dette året. Tromsø Akademiske Kvinnekor. er et akademisk kvinnekor ved Universitetet i Tromsø. TAKk ble stiftet 20. mars 2010 og er medlem av. TAKk er kvinnelige studenter, ansatte, og andre kvinner med akademisk tilknytning. Koret blir dirigert av Conducteur Supreme Bjarne Isaksen og ledet av abbedisse Christel M. Domaas. TAKk har mottoet: NOS ES ALIQUANTULUS MELIORIS! TAKk skal være med på Akademisk Kortreff som skal arrangeres i Tromsø i 2013. Audnedal. Audnedal er en innlandskommune i Vest-Agder. Den grenser til Åseral i nord, til Aust-Agder og Marnardal i øst, til Lindesnes i sør og til Lyngdal og Hægebostad i vest. Dagens Audnedal kommune ble opprettet i 1964 ved sammenslåing av Grindheim, Konsmo og litt av Bjelland kommune. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Elva Audna, som nå igjen byr på godt fiske etter laks og sjøørret, går fra nord til sør i kommunen. Ytre Øydnavatnet og Øvre Øydnavatnet er to vann i kommunen. Kommunikasjon. Riksvei 460 har sin trasé i elvedalen. Sørlandsbanen krysser kommunen og alle NSB regiontog stopper på Audnedal stasjon. Vest for stasjonen går banen gjennom Hægebostadtunnelen som er blant de lengste jernbanetunnelene i Norge. Befolkningsutvikling. I 1875 hadde (dagens) Audnedal 2 159 innbyggere – det høyeste som er registrert. Innbyggertallet sank jevnt frem mot andre verdenskrig. I 1930 lå tallet på 1 622. Nedgangen hadde blant annet sammenheng med at en rekke heigårder ble for tunge å drive. Minst 50 heigårder i Audnedal ble avfolka i tiden fra 1890 til 1940. Mange utvandret også til Amerika for å finne et nytt utkomme. Over 1 200 personer med «Undal» som bosted er registrert som emigranter bare i årene fra 1877 til 1907. Sannsynligvis var det omkring 2 500 personer fra Audnedalen som dro over Atlanteren permanent eller for kortere eller lengre tid frem til andre verdenskrig brøt ut. Historikk. Fra 1837 til 1843 bestod Audnedal ("Undal") formannskapsdistrikt av Vigmostad, Konsmo, Spangereid og Valle. I 1844 ble Vigmostad og Konsmo skilt ut og dannet Nord-Audnedal kommune. Samtidig ble Spangereid og Valle slått sammen til Sør-Audnedal kommune. Bjelland og Grindheim kommune som var opprettet i 1837, ble delt i 1902 i Bjelland kommune og Grindheim kommune. (Byremo) I 1910 ble Nord-Audnedal delt i Vigmostad kommune og Konsmo kommune. I 1964 ble så Konsmo kommune slått sammen med Grindheim kommune og litt av Bjelland kommune til Audnedal kommune. Audnedal var landets siste kommune til å tillate salg av alkohol. Først i 2002 ble det mulig å kjøpe alkohol i kommunen. Kultur. Barnevandrersenteret på Konsmoer viet historie om barnevandrerne. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Tusenårssted. Kommunen valgte ikke eget tusenårssted. Det statlige tilskuddet ble fordelt til de ulike grendeutvalgene i kommunen med det formål at grendeutvalgene skulle bruke de tildelte midlene til forskjønnende tiltak i kommunen. Bl.a. ble midlene som ble tildelt utvalgene i de to sentrumsområdene i kommunene brukt til å etablere grøntanlegg/liten park i sentrumsområdene. Kommunen plantet en rekke tusenårsstrær i kommunen, bl.a. ved skolene. Farsund. Farsund er en by som er lokalisert etter vannveiene. Farsund er en kommune og en by i Vest-Agder fylke. Farsund er en kystkommune med Nordsjøen i sør og i vest, og grenser mot Kvinesdal i nordvest og Lyngdal i sørøst. Kommunen har 9 490 innbyggere (2012). Dagens kommune oppsto da bykommunen Farsund i 1965 ble slått sammen med nabokommunene Lista, Herad og Spind, og den nye kommunen fikk navn etter byen med samme navn. Topografi. Farsund ligger mellom Rosfjorden i øst og Fedafjorden i vest. Mellom disse fjordene ligger et landskap som består av halvøyer, øyer, fjorder og sund. Listalandet danner den vestlige del av kommunen. Lyngdalsfjorden er sammen med Åptafjorden og sidefjorden Drangsfjorden et sentralt landskapselement. Fjorden munner ut gjennom et trangt, men seilbart sund, og her ligger byen Farsund. Sellegrodsfjorden,Helvikfjorden og Framvaren danner en vannvei nordover fra Farsund. Innerst i Framvaren er det bare et eid, Listeid, som skiller mot Eidsfjorden. Her er det mulig å transportere båter over, og slik kan småbåtfolket unngå seilas på yttersiden av Listalandet. Dette er virksomhet med historiske røtter som trolig går langt tilbake i tid. Spindfjorden ligger øst for Farsund, sentralt i gamle Spind kommune. Utenfor denne fjorden er det en stor skjærgård, og Langøy er en av mange vakre øyene. Kommunen har også milevis med sandstrender på Lista halvøyen. Geologi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Naturvern. Lista – et av de sørlgste punkter i Norge – har spesiell betydning for trekkfuglene. Lista våtmarksystem er et ramsarområde bestående av i alt ti separate naturreservat. Området omfatter blant annet grunne viker ved kysten, sanddynelandskap, myr- og sumpområder, og grunne og næringsrike innsjøer. Området har en spesiell vegetasjon, blant annet i tilknytning til sanddynene ut mot havet. Områdene har siden 1996 hatt status som ramsarområde. Tettsteder i Farsund. I Farsund kommune ligger tre tettsteder. Farsund by, Vanse og Vestbygda. "Farsund" er kommunesenter og det største tettstedet med mer enn 3100 innbyggere i 2011. Stedet ved "det farbare sundet" vokste fram som en uthavn på 15- og 1600-tallet. Her søkte utenlandske handelsskip ly eller de måtte inn og få reparert skader etter seilas i de værharde farvannene omkring Lista og Lindesnes. Etterhvert ble handel, særlig med hummer, en viktig næring. I 1795 fikk Farsund bystatus. "Vanse" er det nest største tettstedet i kommunen med om lag 1900 innbyggere, og var tidligere sentrum i Lista kommune. Vanse var et senter allerede i middelalderen, og den første kirken i Vest-Agder, Vanse kirke, ble bygget omkring år 1000. Tettstedet Vanse hadde særlig stor vekst i årene etter 2. verdenskrig. "Vestbygda" er det vestligste og sørligste tettstedet, med nærmere 1100 innbyggere. Stedet kalles også Borhaug, etter en av gardene i Vestbygda. Kartverket og kommunen bruker konsekvent tettstedsnavnet Vestbygda, mens Statens Vegvesen bruker Borhaug på stedsnavnskiltet. Samferdsel i Farsund. Så lenge sjøen var den viktigste kommunikasjonsåren fra Sørlandet til Vestlandet lå Farsund sentralt til. Lista fyr og viste skipene vei rundt det farlige Listalandet. Vestlandske hovedvei, i dag Europavei 39, ble lagt gjennom Lyngdal og Kvinesdal, og jernbanen, Sørlandsbanen, fulgte også en indre linje. Overgangen til landbasert kommunikasjon betydde at Farsund ble et mer avsides sted. Sivil luftfart på Lista flyplass oppveide for dette, men da rutetrafikken ble nedlagt i 2002, ble dette kompensert med en omfattende utbygging av veier, etter en samlet plan som kalles Listerpakken. Fylkesvei 43 er kommunens hovedveiforbindelse til Europavei 39. Fylkesvei 43 går gjennom kommunen fra Lista gjennom Farsund og videre gjennom Spind til Lyngdal og Europavei 39. Ved kommunegrensen er det bomstasjon. Fylkesvei 465 forbinder Farsund med Europavei 39 i vestlig retning. På denne veien ligger Ravneheitunnelen som er Vest-Agders lengste veitunnel med 3 340 meter. Tunnelen ble åpnet 2009 og går fra Hanesund til Kjerringdalen i Farsund kommune. Tunnelen avløste den svingete og smale veien over Ravneheia. Lista flyplass eller Farsund lufthavn, Lista var anlagt som en militær flyplass under 2.verdenskrig. Fra 1955 til 2002 ble flyplassen benyttet til sivil ruteflyging og taxitrafikk. I dag utvikles flyplassområdet som næringspark. Næringsliv. Farsund kommunes viktigste næring er i dag industri, med store bedrifter som Alcoa Norway (tidligere Elkem Aluminium) og Farsund Aluminium Casting (tidligere Alcoa). Kommunen er fylkets største jordbrukskommune. I tillegg er turisme en økende næring. Media. Farsunds Avis er lokalavisen som kommer ut seks dager i uka. Kommunen er kjent fra Andreas Viestad sin sommerserie Livet på landet i Dagbladets Magasinet, fra innslag på NRK sommeråpent og internasjonalt gjennom tv-serien New Scandinavian Cooking with Andreas Viestad som har hatt fire programmer fra området. Kultur. Hvert år, «last weekend in June», holdes det en stor festival som kalles American Festival i Vanse. Festivalen feirer det amerikanske og forholdet mellom Norge og USA. Festivalen feires den siste helgen i juni hvert år. En scene er montert i midten av Brooklyn Square, og det er et mindre tivoli satt opp like ved. Festivalen starter på en torsdag og avsluttes søndag morgen. Lørdag er det en stor utendørs gate dans til levende musikk. Det er også en stor parade tilknyttet festivalen. Festivalen het tidligere Lista festivalen men skiftet navn i 2007 Nordsjøfestivalen er en musikkfestival i Farsund. Den ble etablert i 1999 og retter fokus mot tradisjonsmusikk i landene rundt Nordsjøen, vår egen tradisjonsmusikk og folkedans og tilsvarende uttrykk fra andre land. Nordberg fort på Lista er i dag et fredet kulturminne og museum. Fortet er et kystartillerianlegg, bygd i 1942 av den tyske okkupasjonsmakt, som del av Festung Norwegen. Fortet er et av få tyske kystfort som er bevart i sin opprinnelige form. I 2009 ble et nytt museumsbygg åpnet på Nordberg fort, med kafé, butikk og utstilling. De eldre kommunale arkivkildene for Farsund kommune oppbevares i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Kirker i Farsund. Vest i kommunen, på Lista, ligger Vanse kirke. Dette er en middelalderkirke, og regionens eldste og muligens også fylkets. Lokalt har man ønsket å datere denne kirken på Lista slik at den ble eldre enn Oddernes kirke. Nyere vurderinger av bygningsarkeologer tyder på at den nåværende kirken er påbegynt på 1200-tallet, mens andre vurderinger tyder rundt 1037 Øst i kommunen ligger Spind kirke, en korskirke fra 1776, bygd i tre med 500 plasser. Frelserens kirke er en langkirke fra 1785 som ligger i Farsund by. Den er bygd av stein, og har 380 sitteplasser. Kirken er gjenoppbygd etter en brann i 1901. Herad kirke er kommunens yngste kirke, bygd 1957 som en langkirke i mur. Kommunen navn og våpen. Navnet er etter "det farbare sundet", bynavnet på kommunesenteret av samme navn. Farsund kommunes kommunevåpen viser fire lindetrær. Trærne representerer Lund-familien som grunnla Farsund by. De fire lindetrærne har nå blitt et symbol for de fire tidligere kommunene Farsund, Herad, Lista og Spind. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Farsund torv med paviljongen. Paviljongen ble gitt som en gave fra Farsund byforening til Farsund kommune. På torvet arrangeres bl.a. det årlige Kaperspillet, Båt & Matmesse, Sommerdans osv. I vinterhalvåret legges det kunstisbane på Torvet, til glede for store og små. I tillegg ble det plantet trær ved alle grunnskolene i kommunen. Kjente personer med tilknytning til Farsund kommune. Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår Flekkefjord. Flekkefjord er en kommune og by i Vest-Agder. Kommunen grenser til Sokndal og Lund i Rogaland fylke i vest, til Sirdal i nord og til Kvinesdal i øst. Flekkefjord er den vestligste av bykommunene langs Sørlandskysten. Kommunesenteret ligger nært E39, omtrent midtveis mellom Kristiansand og Stavanger. I tillegg til bysenteret omfatter Flekkefjord kommune også tettstedene Sira, Gyland, Rasvåg og Kirkehavn. Flekkefjord kommune er resultatet av kommunesammenslåing i 1965. I tillegg til Flekkefjord inkluderer dagens kommune de tidligere kommunene Nes, Hidra, Gyland og Bakke. Bykjernen preges fortsatt av trehusbebyggelse fra tidligere tider. De fleste er etter hvert blitt malt hvite, selv om de før var holdt i andre farger. Bebyggelsen i sentrumsgatene er nå i ferd med å bli modernisert. Tettstedet Flekkefjord har innbyggere per 1. januar. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det 1 050 millioner år gammel granittisk øyegneis som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Helt i sørvest strekker såvidt det 925 millioner år gamle Sokndal-beltet av antorisitt, jotunitt og mangerittseg inn i kommunen, fra Rogaland. Det er i denne strukturen det brytes ilmenitt-malm med titanproduksjon i nabokommunen Sokndal. Historie. Nesgaten med typisk bebyggelse fra eldre dager Der er nesten fire sjømil fra indre fjord til åpent hav. Indre fjordbasseng er stort nok til å romme atskillige skip og båter for anker og fritt for sterk vind eller strøm. I seilskutetiden var der mange skip i vinteropplag. Da hollenderne begynte å fylle ut sine havneområder med stein, kom de til Norge for å hente den. Flekkefjord hadde rikelig av den varen. En bydel har fått navn etter dette: Hollenderbyen. Mange unggutter fra distriktet tok hyre med disse båtene. Byen fikk kjøpstadrettigheter i 1842 etter langvarig drakamp med bl. a. Christianssand. Med kjøpstadretten fulgte nemlig diverse enerettigheter som ga gode inntekter. Byen var i sin tid endestasjon for Jærbanen, mellom Stavanger og Flekkefjord. Denne var populær fordi det ikke var særlig behagelig å ferdes til sjøs over Jærenrevet. Reisende som skulle videre østover måtte ta postbåten som gikk langs kysten til Oslo, i hvertfall videre til Kristiansand. Da Sørlandsbanen var ferdig, ble strekningen Sira – Flekkefjord et sidespor, som gradvis mistet betydning. Den gamle staselige stasjonsbygningen ble revet, noe mange angrer på i dag. Jernbanetrafikken er nå nedlagt, men det meste av sporet eksisterer fortsatt, og brukes til turer med dresin. Byen og distriktet har hatt opptil fem tønnefabrikker, hvorav den siste ble nedlagt i 1960-årene. I perioder var produksjonen stor – silda kom inn fjorden og tønnene trengtes rett utafor stuedøra. Da silda trakk vekk ble tønnene eksportert til Island. Der var et tilsvarende antall garverier, basert på at skip fra byen dro ut for å hente eikebark (quebracho) som ble brukt som garvemiddel. De siste var Dalens Garveri (sålelær) og Årnes Garveri (skinn til bl. a. ransler, damevesker m.m.) Årnes Garveri er fortsatt i drift. En stor andel av brannbilene som brukes i Norge i dag ble tidligere bygget opp i de gamle tønnefabrikklokalene, men produksjonen er nå flyttet til moderne lokaler i Nulandsvika. Av annen historisk industri kan nevnes filtfabrikk, (Fjellse), ullvarefabrikk (Loga), gamasjefabrikk, skofabrikk, konfeksjonsfabrikk og et stort antall båt- og skipsbyggerier. Etterhvert er bare Simek og Flekkefjord Slip og Maskinfabrik igjen. Etter at Halvorsens Mek. Verksted flyttet ut fra sentrum tok man opp produksjon av fyringskjeler, som i dag leveres til mange formål, mange av dem på oljeinstallasjoner og rigger. Mange av de puslespill som selges i dag blir også fremstilt i Flekkefjord. Flekkefjord kom tidlig i gang med skolevesen – både videregående, for- og fagskole (senere kalt yrkesskole) og husmorskole. I tillegg kom privatgymnas, hvor bl.a. forfatteren Jens Bjørneboe tilbragte en periode før krigen. Etter krigen ble privatgymnaset overtatt av Morten Ringard som drev realskole der. Skolen hadde ikke eksamensrett, så elevene ble eksaminert i alle fag før de fikk papir som slapp dem videre. De fleste klarte seg på to år. Mange elever fra hele landet fikk en ny sjanse der. Morten Ringard sto også fra 1939 og fram til sin død for redigeringen av «"Julehilsen fra Flekkefjord"» - et blad fullt av lokalhistorie, dikt, gamle og nyere bilder og nostalgi i uforanderlig layout. Etter hans død overtok fru Tua Ringard redaktøransvaret, som i dag innehas av sønnen Sverre Ringard. Byen feirer sankthans på sin egen måte ved at hovedbålet ligger for anker midt på fjorden. Dette kalles for "Spira", og var tidligere i en gammel båt, som sank i løpet av natten. Skikken har røtter tilbake til 1800- tallet. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Lokalavis. Agder Flekkefjords Tidende kommer ut 3 dager i uken. Redaktør er Kristen Munksgaard, mens Erik Thime er fra 1. juli 2007 redaksjonssjef. Hægebostad. Hægebostad er en innlandskommune i Vest-Agder. Den grenser til Kvinesdal i vest og nord, Åseral og Audnedal i øst og Lyngdal i sør. Hægebostad har ca 1.600 innbyggere. Det er dessuten omkring 800 hytter i kommunen. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Elva Lygna som er varig verna mot kraftutbygging renner fra nord til sør i kommunen. Elva og vannet Lygne har som følge av kalking godt fiske. Alt i alt er det 988 små og store vann i kommunen. Kommunen har et rikt dyreliv med elg, bever, rådyr, hare, rype, ørn og gaupe. Nord i kommunen er det beiteområde for landets sørligste villreinstamme. Nord i kommunen ligger Hekkfjell (705 moh). Fylkesvei 42 krysser kommunen i retning øst-vest, og fylkesvei 43 som går sørover gir forbindelse til E39. Sørlandsbanen har stoppested i Hægebostad på Snartemo stasjon. Stasjonen ligger midt mellom to av de lengste jernbanetunnelene i Norge, Kvinesheitunnelen og Hægebostadtunnelen. Meteorologisk institutt, Avinor og Statens vegvesen driver i samarbeid en stor værradar på Staksteinliknuten (631 moh) i Hægebostad. Radaren stod ferdig i 2000 og dekker sørlige deler av Norge og de nære havområdene utenfor. Historikk. Dagens Hægebostad kommune omfatter de tidligere kommunene Hægebostad og Eiken. De ble slått sammen i 1963. De to kommunene utgjorde én kommune også fra 1837 til 1915. Fra 1916 til 1962 var Hægebostad og Eiken selvstendige kommuner. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Kvinesdal. Kvinesdal er en kommune i Vest-Agder med vel 5 800 innbyggere. 46 % av dem bor i tettbygde strøk. Kommunens administrasjonssentrum heter Liknes. Her møtes de to elvene Kvina og Litleåna som renner ut i Fedafjorden. Kvinesdal har kontakt til kysten via Fedafjorden og grenser til Bygland i Aust-Agder i nord. I vest grenser den til Flekkefjord og Sirdal, i øst til Åseral og Hægebostad, i sør til Lyngdal og Farsund. De fleste innbyggerene bor på Kvinlog, Liknes, Hamrebakkene, Øyestranda, Feda, Austerdalen og Vesterdalen. Kommunen har navn etter elva Kvina. Navnet kommer av norrønt «hvín», som betyr elvebrus. Kvinesdal Kommune har i perioden 2010-2011 satt igang en rekke tiltak for at innbyggerne skal ha et best mulig nærmiljø. Etter Terra-skandalen i 2007, har Kvinesdal Kommune tatt seg rikt opp. I 2010 hadde Kvinesdal Kommune et overskudd på 33 millioner norske kroner. Kvinesdal har satt igang et omdømmeprosjekt som innebærer at Kvinesdal skal ha en sentral plass på kartet i Norge, og resten av Skandinavia. Kommunen ble tildelt Agderrådets Likestillingspris i 2011 og fikk anerkjennelsen som Vest-Agders beste servicekommune av Forbrukerrådet i perioden 2005-2011. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det 1 050 millioner år gammel granittisk øyegneis som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Nord for Liknes deler kommunen seg opp i to dalfører: Austerdalen med "Litleåna" eller "Lille-Kvina" og Vesterdalen med "Storåna" eller "Store-Kvina". Bebyggelsen og hovedvegnettet innover i landet ligger langs elvene. Sørlandsbanen går på tvers av dalene mellom Gylandstunnelen i vest og Kvinesheitunnelen i aust. Fra gammelt av var der to stasjoner: Storekvina og Sandvatn. Kommunens historie. Fra 1837 til 1840 utgjorde områdene Liknes og Feda Kvinesdal formannskapsdistrikt. I 1841 ble også Fjotland en del av dette. I 1858 ble Fjotland igjen egen kommune – og var det helt frem til 1963. Fra 1858 til 1899 utgjorde Liknes og Feda Kvinesdal kommune. Fra 1900 skilte de to kommunene lag. Fra 1900 til 1916 var navnet Liknes i bruk, men i 1917 skiftet Liknes kommune navn til Kvinesdal. Fra 1963 ble de tre kommunene igjen slått sammen til Kvinesdal kommune. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Gruvesamfunnet Knaben. Vaskeribygningen og heisbygningen ved Knaben gruver Nord i Kvinesdal ligger det nedlagte gruvesamfunnet Knaben. Molybden-gruvene var i drift fra 1885 til 1973. Molybden brukes blant annet i stållegeringer til våpenproduksjon. Under andre verdenskrig var derfor 1 000 tyske soldater satt til bevoktning av anlegget. De allierte gjennomførte bombetokt mot Knaben, men lyktes ikke i sine forsøk på å stoppe gruvedriften. Det eksisterte i 2006 planer om å starte opp driften igjen på grunn av økende priser på molybden på verdensmarkedet. Sarons Dal. Sarons Dal ved Litlåna i Kvinesdal er hovedsenteret for stiftelsen Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE), som er en misjonsorganisasjon bygd opp av evangelisten Aril Edvardsen. I Sarons Dal er det bibelskole, badeland, campinghytter og en møtehall med plass til over 4 000 mennesker. Fra senteret styres 1 000 misjonærer i mange land og 24 timer i døgnet sendes kristne programmer til seere over hele verden. Amerika-kontakt. Mange i Kvinesdal har tydelig preg av nærkontakt med USA. Man ser det på byggeskikk, på juledekorasjoner i hager, på bilparken og hører det i språklige detaljer. Bagasjerommet på bilen kaller enkelte for «trunk». Guttenavn som Andy, Stanley og Steven og jentenavn som Alice, Cindy, Gladys og Sherry er nok mer utbredt her enn gjennomsnitt for Norge. 10% av alle bosatte i Kvinesdal er amerikanske statsborgere, og hvert år avholdes Kvinesdal utvandrerfestival. Lindesnes. Lindesnes er en kystkommune i Vest-Agder. Kommunen har en kystlinje på vel 90 km. Selve Lindesnes ytterst på Lindesneshalvøya er Norges sydligste fastlandspunkt (57°58'46"N). Kommunesenteret ligger på Vigeland. Kommunen grenser til Lyngdal i vest, Audnedal i nord og Marnardal og Mandal i øst. Historikk. Ved sammenslåing av de tidligere kommunene Spangereid, Vigmostad og Sør-Audnedal i 1964 valgte man det nye navnet Lindesnes kommune. Spangereid var opprinnelig en del av Audnedal formannskapsdistrikt (fra 1837). Fra 1844 utgjorde Spangereid og Valle Sør-Audnedal kommune. Spangereid ble opprettet som egen kommune i 1897. Valle beholdt navnet Sør-Audnedal. Vigmostad kommune var fra 1837 en del av Audnedal formannskapsdistrikt. I 1844 dannet Vigmostad og Konsmo Nord-Audnedal kommune. Vigmostad ble så selvstendig kommune fra 1910. Etter at Spangereidkanalen ble offisielt åpnet 5. juli 2007, definerte Statens kartverk Lindesnes som ei øy, og dermed var ikke Lindesnes fyr det sydligste fastlandspunktet i Norge lenger. Det sydligste fastlandspunktet i Norge ble i 6 måneder Odden ved Skjernøysund i Mandal kommune. I februar 2008 revurderte Statens kartverk sin første beslutning og omgjorde denne, slik at Lindesnes igjen er å regne for Norges sydligste punkt på fastlandet. Det sydligste punktet inkludert holmer og skjær er Pysen i Mandal. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS (IKAVA). Det gjelder for eksempel protokoller fra kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre. Her er også arkiver med personopplysninger som for eksempel klientarkiver, skatteprotokoller og skoleprotokoller. Kommunesenteret Vigeland sett fra Kongskniben ved Herstøl. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Langs kysten østover mot Mandal er det en fin skjærgård med friluftsområder av nasjonal verdi og flere fredede fuglereservater. Den meteorologiske stasjonen ved Lindesnes fyr har Norges høyeste årsmiddeltemperatur. Der er også Fjeldskår vindmøllepark, eier er Agder Energi, med fem vindmøller. Landskapet er småkupert, og stiger fra havnivå til rundt 350 moh. i nord. Berggrunnen består stort sett av granitt og granittiske gneiser, og løsmasse-avsetningene er i hovedsak konsentrert til elvedalene. Vegetasjonen i de lavere delene av kommunen har varmekjære treslag, mens furu og bjørk dominerer høyere oppe. Kommunen har et hoveddalføre – Audnedalen – som strekker seg fra syd mot nord. Her renner elva Audna som var Norges første fullkalkede vassdrag. Takket være kalkingen er det nå etablert en ny og livsfrisk lakse- og sjøørretstamme i elva. Tusenårssted. Kommunens Tusenårssted er Kråkevika i Spangereid, hvor det i ettertid er bygget et teateranlegg. Anlegget består av scene, amfi og teater. Her fremføres «Spelet om Kråka» hvert andre år, som det har siden 2000. Lyngdal. Lyngdal er en kommune og by i Vest-Agder og er landets tredje sørligste kommune. Lyngdal grenser til Farsund i vest, Kvinesdal og Hægebostad i nord, og Audnedal og Lindesnes i øst. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Lyngdal strekker seg bokstavelig talt fra hav til hei. Det sørligste punktet i kommunen er Bispen helt ytterst i skjærgården, ikke langt fra Lindesnes fyr, mens det nordligste punktet er ved grensen til Hægebostad kommune. Dette er en distanse på over fire mil. I øst-vest retning strekker kommunen seg over to mil, fra Stangelifjellet ved Åptafjorden i vest til Storevatn ved Homeland i øst. Kommunen har tre tettsteder, henholdsvis Lyngdal med, Skomrak med og Svenevik med innbyggere per 1. januar. Etter sammenslåingen av de tre kommunene Lyngdal, Kvås og Austad, samt Spangereid vest for Lehnesfjorden i 1963, har kommunen et areal på 391 km². De tre opprinnelige kommunene hadde følgende utbredelser: Lyngdal kommune hadde et areal på ca. 230 km², Austad ca. 45 km² og Kvås ca. 105 km². Kommunen har en strandlinje på omtrent 75 km. Et av de mer spesielle geografiske forholdene ved Lyngdal, er de tre store fjordene i kommunen. Lyngdalsfjorden (ofte feilaktig kalt Kvavikfjorden) er delt opp i flere armer, og har en samlet lengde på 32 kilometer. Grønsfjorden, som i det trange Jåsund forbindes med Lehnesfjorden, er på det dypeste 179 meter. Det er en utbredt misforståelse at Lehnesfjorden heter Grønsfjorden, men dette skyldes trolig algene som tidvis farger Lehnesfjorden helt grønn sommertid. Begge fjordene er 12 km lange. Rosfjorden, som på grunn av sitt høye saltinnhold sjelden fryser, er 11 km lang og dermed den korteste av de tre fjordene. På sitt dypeste, i nærheten av Bærøy, er den 188 meter dyp. Dette er svært gunstig med tanke på skipsanløp og er nok en av grunnene til at havna i Holmsundet har blitt Vest-Agders nest største havn etter Kristiansand. Lyngdal sett fra en av NASAs satellitter. Agnefest ved Rosfjorden har gammelt fiskemottak og slipp, og rommer i dag Lyngdal Bibelcamp og Sørlandsbadet. Innendørsbassenget Sørlandsbadet ved Rosfjorden er en viktig attraksjon og inntektskilde. Lyngdal er ikke en kommune som kan vise til de høye fjelltoppene. Kalåsknipen er kommunens høyeste punkt, med sine 506 moh. Skyldalsheia ligger 488 moh. Homsknipen like ved Kalåsknipen er 475 moh., mens Fagerhei, helt nord i gamle Kvås kommune, når 465 moh. Skreli er Lyngdals mest kjente turområde. Det er her høgfjellet møter havet. Det er reint snaufjell, bart og slett. Det er lett å gå der. Det er tilrettelagt parkeringsplass, og det er merka tursti innover. Historie. Man regner med at det bosatte seg folk langs Sørlandskysten ganske raskt etter at isen trakk seg tilbake etter siste istid. Det er usikkert når de første menneskene kom til Lyngdal, men funn fra steinalderen viser at det har bodd mennesker mellom elvene Lygna og Litleåne da. Området, som kalles Å, ble tidlig et knutepunkt for samferdsel, og var blitt et maktsentrum på 5-600 tallet e.Kr. Bak Lyngdal kirke ligger ligger fortsatt sju store gravhauger som man regner med stammer fra eldre jernalder og vikingtid. Det ble også reist en steinkirke i dette området i middelalderen, men denne ble revet da en ny kirke skulle bygges i 1847. Det var også på den tiden at veksten i Lyngdal skjøt fart. Fram til begynnelsen av 1700-tallet hadde kommunen bare vært et jordbruksområde med noen få store og flere mindre gårder. Fra en folketelling i 1801 til den neste i 1835 hadde befolkningen vokst fra 3364 til 4249, og en foreløpig topp ble nådd i 1865 med 5046 innbyggere. Etter dette bremset utvandringen til Amerika befolkningsveksten kraftig, og det ble en negativ befolkningsutvikling. I 1930 var folketallet nede i 3684. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Samfunn. Kommunens nåværende grenser fikk den etter sammenslåingen av Lyngdal, Austad, Kvås og deler av Spangereid (vest for Lenefjorden) i 1963. Lyngdal kommune har 4 offentlige barneskoler, samt en privat, og to ungdomsskoler. Lyngdal videregående skole er i hovedsak en yrkesskole, men tilbyr også første år av den allmennfaglige studieretningen. I tillegg til denne driver Indremisjonsforbundet KVS-Lyngdal, en offentlig godkjent friskole. Lyngdal kommunestyre har 29 medlemmer. Etter valget i 2007 er fordelingen slik: H: 8, KrF: 7, FrP: 6, V: 3, Ap: 2, SP: 2, og SV: 1. Ordførervervet innehas av Høyres Ingunn Foss. Næringsliv. Lyngdal har tradisjonelt vært en landbrukskommune, og jordbruk preger fortsatt kommunen i stor grad. I tillegg har kommunen flere mellomstore industribedrifter, og har i de siste årene også blitt et handelssentrum for Listerregionen. Marnardal. Marnardal er en innlandskommune i Vest-Agder med et innbyggertall på ca. 2 150 og et areal på 396 km²;. Det er over 400 gårds- og småbruk i Marnardal. Mandalselva slynger seg gjennom kommunen. Marnardal ligger 17 km fra Mandal og 45 km fra Kristiansand. Kommunen har ikke noe entydig sentrum, men tettsteder i Øyslebø, Marnardal, Laudal og Bjelland. Kommuneadministrasjonen er lagt til Heddeland. Kommunen grenser til Lindesnes og Audnedal i vest, Evje og Hornnes i nord, Vennesla og Songdalen i øst og Søgne og Mandal i sør. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Kommunikasjon. Det er gode veiforbindelser i kommunen og mye arbeidspendling både til Mandal og Kristiansand. Sørlandsbanen går gjennom kommunen og det er togstopp på Marnardal stasjon. Historie. Dagens Marnardal kommune omfatter områder fra de tidligere kommunene Bjelland, Grindheim, Laudal og Øyslebø. Bjelland og Grindheim var én kommune fra 1837 til 1901 med navnet Bjelland og Grindheim kommune. I 1902 ble de delt i to kommuner Bjelland kommune og Grindheim kommune. I 1964 ble Grindheim og litt av Bjelland slått sammen med Konsmo til Audnedal kommune. Resten av Bjelland kommunen gikk inn i Marnardal kommune. Laudal kommune ble opprettet i 1899 ved utskillelse fra Øyslebø og Laudal kommune. I 1964 Laudal ble slått sammen med Øyslebø og det meste av Bjelland kommune samt litt av Finsland til Marnardal kommune. Resten av Finsland gikk inn i Songdalen kommune. De eldre kommunale arkivkildene for dagens kommune (og tidligere kommuner) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Høgtun kultursenter. Anlegget ble opprinnelig bygget som en folkehøgskole i 1922, og lå da i Øyslebø kommune. Det består av fire bygninger; hovedhus, verksted- og uthusbygning, festsal kombinert med gymnastikksal og styrerbolig med to leiligheter. Da skolen opplevde fall i søkertilgangen, ble anlegget tatt over av daværende Øyslebø kommune. Stedet brukes som kultursenter med lokaler for organisasjoner og utleie til private, samt lokale for kunst- og museumsutstillinger. Styrerboligen er i dag museumslokale. Anlegget ligger på en høyde med ustikt over bygda Øyslebø og elven. Sirdal. Sirdal er en innlandskommune som utgjør den nordvestlige delen av Vest-Agder fylke. Sirdal er i utstrekning fylkets største. Den grenser i vest til Lund, Bjerkreim, Gjesdal, Eigersund og Forsand i Rogaland fylke, i nord til Valle i Aust-Agder, i øst til Bygland i Aust-Agder og Kvinesdal og i sør til Flekkefjord. Kommunesenteret, Tonstad, i Sirdalsvatnets nordende, ligger 50 moh., mens Urddalsknuten, kommunens høyeste fjell, er 1 434 moh. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det 1 050 millioner år gammel granittisk øyegneis som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Samfunn og næringsliv. Sirdal kommune er en kraftkommune med god økonomi. 45 % av kommunens sysselsatte arbeider innen offentlig forvaltning. Ellers representerer Sira-Kvina Kraftselskap og turisme mange arbeidsplasser i kommunen. Mange populære turområder og hyttefelt brukes av folk fra Rogaland, som har to alternative adkomstveier over Gyadalen eller Hunnedalsveien. Der er godt med fisk i en del av vannene, og reinsdyr og elg har sine trekk i området. Sirdal er Norges sørligste høyfjellsområde og har god kommunikasjon med Kristiansand i sørøst, Stavanger i vest og Setesdal i øst. Fjellveien fra Brokke i Setesdal til Suleskard er sommeråpen fra slutten av mai til 1. november. En annen turistvennlig vei er fra Ådneram til Lysebotn innerst i Lysefjorden. De som vil drive basehopping i Kjerag bruker denne veien til og fra, men må gå noen kilometer for å komme dit. Sirdal kan skilte med idrettsgymnas, med vekt på skiidrett. Der er nylig åpnet golfbane, som påstås å være en av de høyest beliggende i Europa. Sirdalsheiene er foruten å være nedslagsfelt for vann til Sira-Kvina også et godt sauebeite. Årlig sendes noen tusen dyr på beite. Disse sankes og sorteres den første helgen i september. Å se så mange sauer på en gang er blitt en attraksjon i seg selv. Måten denne sauesankingen blir utført på, blir kritisert av Dyrebeskyttelsen og NOAH - for dyrs rettigheter. Historikk. Fra 1837 tilhørte Sirdal Bakke formannskapsdistrikt. I 1849 ble dalen skilt ut fra Bakke, og Sirdal kommune etablert for første gang. I 1905 ble kommunen delt i Tonstad og Øvre Sirdal kommuner. I 1960 ble de to kommunene igjen slått sammen til Sirdal kommune. Kommunen ble da òg tillagt bygda Haughom fra Bakke kommune. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene)finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Kulderekord. Sirdal (Tjørhom) innehar kulderekorden for Vest-Agder fylke på -33,0 grader, satt den 8. januar 1982. Songdalen. Songdalen er en landkommune i Vest-Agder som ligger vest for Kristiansand. Kommunesenteret ligger på Nodeland, hvor det også er stasjon på Sørlandsbanen. Nybygging i kommunen skjer først og fremst på Nodelandsheia. Andre boligområder er Rismyr, Volleberg og Hortemo. Kommunen grenser til Søgne i sør, til Marnardal i vest og nord og til Vennesla og Kristiansand i øst. E39 mellom Kristiansand og Stavanger går gjennom kommunen. Den gamle postveien fra 1791, Gamle Mandalsvei (eller Gamle Byvei som greipstadfolk sier), går fra Farvannet og over Groheia til Kristiansand. Riksvei 461 går gjennom hele kommunen og videre til Marnardal og Kvinesdal. Songdalselva (Sygna/Søgneelva) har sitt utspring i Songdalen. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Tidligere var Havårknuten (eller Havåsen) med 414 moh oppgitt som høyeste punkt i kommunen. I følge nye kart er imidlertid Rinnan,en ås som ligger litt lenger nord, en meter høyere (415 moh). Historikk. Dagens kommune ble etablert i 1964 da Greipstad, Finsland og en liten del av Øvrebø kommuner ble slått sammen til Songdalen kommune. Greipstadnavnet er dokumentert tilbake til 1344. Gjennom middelalderen var Greipstad ei lita bygd med 34 bruk. Greipstad ble egen kommune i 1913 etter deling fra Søgne kommune. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS(IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Galt navn? Navnet Songdalen er en bevisst forvanskning fra departementets side, begått i 1964. Navnet burde i følge Sylfest Lomheim være Sogndalen. Årsaken til at byråkrater byttet om på to bokstaver, var at man ønsket å unngå forveksling med kommunen Sogndal i Sogn og Fjordane. Næringsliv. Sørlandschips produseres i Songdalen, og selv om produktnavnet skulle tilsi noe annet, selges produktet over hele landet. Netthandelen har hele sitt hovedkontor og lageranlegg ved Mjåvann Industipark som ligger i kommunen. Søgne. Søgne (uttales "Søngne") er en kystkommune i Vest-Agder. Den grenser mot bykommunene Mandal i vest og Kristiansand i øst, samt mot Marnardal i nord og Songdalen i nordvest. Kommunesenteret ligger på Tangvall. Tettstedet Søgne har innbyggere per 1. januar. Det meste av arealet benyttes til skogbruk. Nærmere 40 % av befolkningen sysselsettes innen privat og offentlig tjenesteyting, og 20 % innen varehandel. Sysselsettingen innen jord- og skogbruk og fisking, begrenser seg til ca. 2 % av befolkningen. Søgne er kjent for sin skjærgård og den relaterte turismen til bl.a. Olavsundet og kystfortet i Ny-Hellesund. Fra Høllen havn, sør for Tangvall, går det rutebåt til de bebodde øygruppene Ny-Hellesund og Borøya. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Historikk. Søgne har vært eget formannskapsdistrikt/kommune fra 1837. Opprinnelig omfattet området også Greipstad som ble skilt ut som egen kommune med 822 innbyggere 1. juli 1913. Søgne hadde 2 609 innbyggere etter at Greipstad var fradelt. 1. januar 1964 ble Stubstadområdet i Holum med ni innbyggere og Brunvatne krets i Øyslebø med 44 innbyggere tillagt Søgne kommune. 1. januar 1965 ble Svalemyren, en ubebodd del av Mandal kommune, overført til Søgne. Søgnes administrasjonssentrum fra ca 1775 til 1974 lå på Lunde (Søgne), som ligger noe lenger vest og inn i landet i forhold til dagens sentrum beliggende på Tangvall. Ved en brygge på Hummervikholmen utenfor Søgne ble det i 1996-97 funnet skjelettrester av en kvinne, som er datert tilbake til om lag år 6500 f Kr. Skjelettet ble avdekket ved rydding av sjøbunnen på én meters dyp i et tynt mudder- og skjellag. Dette er de eldste levninger etter mennesker som er funnet i Norge. Hun har fått navnet "Sol", og omtales ofte som Søgnekvinnen. I Høllen og på Ny-Hellesund lå det tidligere båtbyggerier/verft. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Areal og sysselsetting. Ca. 2/3 av kommunens areal er produktiv skog. Bygging av boligfelt og næringsområder reduserer dette, da Søgne samtidig med utbyggingen fører en politikk for å bevare jordbruksområdene (ca. 3 %) til jordbruk. Sysselsettingen preges av nærhet til bykommuner. Ca. 40 % av befolkningen jobber i Kristiansand. Søgne gamle kirke. Søgne gamle kirke, «Gamlekjerka», fra 1640 regnes som severdighet. Sannsynligvis har det vært en kirke her også tidligere. Prest og prestegård omtales i skriftlige kilder fra 1344 og Søgne prestegjeld fikk egen sogneprest 10. juli 1604. Kirken er en langskipskirke i bindingsverk. Den har 350 sitteplasser. Kirkeskipet har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600-1700-årene. Disse ble overmalt med blågrå og hvit oljemaling i to omganger, først i 1833. Fra 1954 til 1957 ble overmalingen fjernet og dekorasjonene restaurert. Koret er bygd i 1643. Altertavlen er fra 1665. Kirken fikk galleri i 1726 og sakristi i 1743. Våpenhus og tårn er bygd 1760. Bak kirka er det reist et minne om Syvert Amundsen Eeg som representerte Søgne under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Kultur. Genius Loci er et kunstprosjekt som ble gjennomført både i 2000 og 2002. I 2002 ble det oppført kunstverk innen en rekke sjangere i Ny-Hellesund. Flere av disse er fortsatt mulig å se. Bjørnstjerne Bjørnson var på besøk på prestegården i Søgne noen ganger i de 16 årene faren var sogneprest. Vilhelm Krag hadde en eiendom i Ny-Hellesund fra 1904 til 1906. I 1917 fikk har en annen eiendom i gave av venner og bodde her store deler av året frem til sin død i 1933. Bjørnsonfamilien og Søgne. Peder Bjørnson (f. 1798) (far til Bjørnstjerne Bjørnson) ble utnevnt til sogneprest i Søgne 18. september 1852 og flyttet til prestegården i juni 1853. Han var prest i bygda frem til 1869. Prestens datter, Mathilde Bjørnson, døde i Søgne 26. juni 1865. Broren skrev da disse ordene som står å lese på gravstøtten: «Hun holdt den lange uge i sygdoms trængsel ud, gik saa en søndags morgen sin kirkegang til Gud.» Bjørnstjerne oppholdt seg flere ganger i Søgne i løpet av årene faren var sogneprest her. Fra mai til september 1855 var Bjørnstjerne formannskapssekretær for faren i prestegården. Han oppholdt seg her også i 1856. Han forlovet seg med Karoline Reimers den 16. mai 1858 og faren viet dem i sin sognekirke den 11. september 1858. Bjørnson var tilbake i Søgne i 1859, 1860, 1863 og 1867. Skuespillet «Mellem Slagene», deler av skuespillet «Halte-Hulda» og novellen «Faderen» er skrevet i Søgne, og motiver til bl.a. bondefortellingen «Arne» er hentet herfra. Vennesla. Vennesla er en innlandskommune i Vest-Agder. Den grenser til Kristiansand i sør, Songdalen og Marnardal i vest, Evje og Hornnes i nord og Iveland og Birkenes i øst. Vennesla er også det nest største tettstedet i Vest-Agder målt etter folketall, og det eneste større tettstedet på Agder som ligger i innlandet. Befolkning. Vennesla kommune hadde pr. 1. januar 2011 13 334 innbyggere, hvorav ca. 75 % er bosatt i kommunens to tettsteder, Vennesla og Skarpengland. Tettstedet Vennesla, kommunens administrasjonssentrum, har innbyggere per 1. januar, og er med dette det nest største tettstedet i Vest-Agder, og det tredje største tettstedet på Sørlandet, etter Kristiansand og Arendal. Tettstedet Skarpengland hadde på samme tidspunkt innbyggere. Til tettstedet Vennesla hører også Mosby som ligger over grensen til Kristiansand med innbyggere. Innbyggertallet i kommunen økte sterkt i årene etter 1. verdenskrig som følge av at kommunens industribedrifter hadde et stort behov for arbeidskraft. I de senere årene har veksten avtatt. I perioden 1995-2005 økte folkemengden med 6,0 %. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Historie. De første vendølene bosatte seg på Kvarstein, den sydligste bygda i kommunen, allerede i steinalderen. Siden bosatte det seg også mennesker lenger nord i kommunen. Fram til industrialiseringen på slutten av 1800-tallet, livnærte vendølene seg av jordbruk, skogbruk og laksefisking. Otra, elva som renner gjennom de sentrale delene av Vennesla på sin vei fra Hovden til Kristiansand, var grunnlaget for den etter hvert ganske betydelige tømmereksporten fra Vennesla, ved at man fra 1500-tallet tok i bruk oppgangssager til å sage opp tømmeret til planker, for deretter å fløte det langs elva til ladesteder på Lund og Kristiansand, for utskipning, i hovedsak til Holland. Venneslas bønder levde av trelasthandelen fram til 1800-tallet, hvor den moderne industrien etter hvert tok over som viktigste nærinngsvei, ved siden av jordbruket. Industrien omfattet i første rekke Hunsfos Fabrikker, og senere også aluminiumfabrikken på det tidligere sagbruket Vigeland Brug. Da Setesdalsbanen ble anlagt i 1896, ble endestasjonen i sør lagt til Grovane i Vennesla, og banen medførte økt handel som transittsted mellom Kristiansand og Setesdalen. Den største vekst i trafikk kom likevel med Sørlandsbanen som ble framført til Vennesla og Kristiansand i 1938. Jernbanen ga mulighet for å frakte papir østover i landet, eller ned til Kristiansand havn hvor det fortsatt utskipes. Laksen har også hatt betydning for Vennesla, og den trakk tidlig utlendinger til bygda for å fiske, noe den også gjør i dag. De mest kjente utenlandske laksefiskerne fra tidligere tider er den engelske adelsfamilien Hawkshaw som overtok Vigeland Hovedgård fra den sveitsiske Wild-slekten som tidligere hadde eid storgården ved Vigelandsfossen (hovedbygningen på eiendommen er en fredet sveitservilla oppført av Wild-familien en gang på 1800-tallet). Hawkshaw-familien brukte gården som sommerhus, og engelskmennene tilbrakte mang en sommer her, fram til laksen forsvant på begynnelsen av 1960-tallet som følge av at elva ble forurenset av utslipp fra Hunsfos Fabrikker. Elva ble imidlertid renset på begynnelsen av 90-tallet, og man kan nå igjen fiske laks ved Vigeland Hovedgård, men kun ved kjøp av fiskekort. Vennesla ble «storkommune» i 1964 da de tre kommunene Vennesla, Hægeland og Øvrebø ble slått sammen til én. Denne sammenslåingen er i kommunevåpenet symbolisert med en gullfarget krone over det opprinnelige våpenskjoldet. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de sammenslåtte kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Næringsliv. Elva Otra renner gjennom Vennesla og har gitt naturlige forutsetninger for en rekke industribedrifter i kommunen. Noen var opprinnelig basert på tømmeret som ble fløtet på elva, andre på elektrisk kraft. Hovednæringene i kommunen er skogbruk og industri. 77 % av arealet er dekket av skog. Huntonit (Byggma ASA) er den største arbeidsplassen i kommunen. Ellers er Reber Schindler Heis A/S, VEF Entreprenør AS, Vigeland Metal Refinery AS, CG Glass, Norgesplaster (Alpharma) og Scan Trade AS viktige arbeidsplasser. Hunsfos fabrikker har vært en av de største arbeidsplassene i Vennesla, men september 2011 ble fabrikken begjært konkurs etter 125 års drift. Kommunikasjon. Vennesla har to jernbanestasjoner tilknyttet Sørlandsbanen. Vennesla stasjon på Vikeland har fortsatt togstopp med avganger til og fra Stavanger, Kristiansand, Arendal og Oslo, men stasjonen er fjernstyrt og har ikke billettsalg. I tillegg ligger den nå nedlagte Grovane stasjon (utgangsstasjon for Setesdalsbanen) ca. 2 km nord for kommunesenteret. Stasjonene ble opprinnelig bygd til Setesdalsbanen og stod ferdige i 1895. Vennesla stasjon er kilometrert til 350,1 km fra Oslo V. (Setesdalsvegen) som forbinder Kristiansand med Setesdal går gjennom kommunen. I tillegg er det gode veiforbindelser til Kristiansand - de mest brukte er (Venneslavegen) og fylkesvei 1 (Torridalsvegen). Østover er det forbindelse til over (Ålefjærveien). Den smalsporede museumsjernbanen Setesdalsbanen er en turistattraksjon i Vennesla. Det kjøres båre ordinære tog og chartertog på den gamle traseen fra Grovane til Røyknes stasjon fra april til desember. Miljø. Mens Otra i en årrekke var sterkt forurenset og «livløs», pga. av kloakk, utslipp fra industrien oa., er elvevannet renset og elva er igjen lakseførende helt opp til Vigeland Brug i Vennesla, en strekning på ca 15 km. Åseral. Åseral er en innlands-kommune i Vest-Agder fylke med store hei- og fjellområder. Åseral grenser til Hægebostad og Kvinesdal i vest, til Bygland og Evje og Hornnes (Aust-Agder) i nord og øst og til Audnedal i sør. Historie. I 1837 var Åseral et annekssogn til Bjelland prestegjeld. Men siden det var adskilt fra sitt hovedsogn av en fylkesgrense: Åseral tilhørte Nedenes amt (fra 1919 kjent som Aust-Agder), mens Bjelland hovedsogn lå i Lister og Mandals amt (fra 1919 kjent som Vest-Agder). Det måtte derfor opprettes et eget formannskapsdistrikt (for lignende problemstillinger se også Bakke, Bindal, Birkenes, Røldal og Strømm – samt Hemne). Den 1. september 1880 ble imidlertid Åseral overført fra Aust-Agder til Vest-Agder fylke. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. Natur og geografi. Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning. Den øvre delen av Mandalsvassdraget ligger i Åseral og består her av tre hovedløp: Skjerka, Monn og Logna. Disse møtes i vatnet Øre, og fra Øres utløp er navnet Mandalselva. Gyvatn, Nåvatnet og Rundatjønn er andre vatn i kommunen. Kraftkommune og annet næringsliv. Jord- og skogbruk er viktige næringer og 23% av de sysselsatte arbeider i disse primærnæringene. Turisme er et satsingsområde i kommunen som har tre hytteområder og tre alpinsentre: Bortelid, Ljosland og Eikerapen. Disse områdene er i sterk utvikling med stor byggeaktivitet. Åseral er en kraftkommune med flere damanlegg og fem kraftverk: Håverstad, Longa, Skjerka (gammel/ny) og Smeland. De har en samlet produksjon årlig på 1 522GWh. Kultur. Åseral er ei bygd med et aktivt kulturliv. Hver sommer trekker Eikerapen Roots Festival og Bygdeutstillinga mange tilreisende. 26.juni 2010 åpnet Minne Åseral kultursenter i Kyrkjebygda i Åseral. Kulturhuset rommer faste og skiftende utstillinger, bygdemuseum, turistkontor og kafé. Aktiviteter og turisme. I Åseral er det tre alpinanlegg: Eikerapen, Ljosland og Bortelid. 1982. 1982 (MCMLXXXII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. 1979. 1979 (MCMLXXIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. 1978. 1978 (MCMXXVIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. 1976. 1976 (MLMVI) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en torsdag. Nobelprisvinnere. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene År: 1971 – 1972 – 1973 – 1974 – 1975 – 1976 – 1977 – 1978 – 1979 – 1980 – 1981 1975. 1975 (MCMLXXV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag, som startet på en onsdag. 1974. 1974 (MCMLXXIV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. 1973. 1973 (MCMLXXIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. Nobelprismottagere. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene År: 1968 – 1969 – 1970 – 1971 – 1972 – 1973 – 1974 – 1975 – 1976 – 1977 – 1978 1972. 1972 (MCMLXXII) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en lørdag. 1971. 1971 (MCMLXXI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. 1970. 1970 (MCMLXX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. Nobelprisvinnere. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene År: 1965 – 1966 – 1967 – 1968 – 1969 – 1970 – 1971 – 1972 – 1973 – 1974 – 1975 1967. 1967 (MCMLXVII)) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. Litteratur. Nordisk Råds Litteraturpris tildeles Johan Borgen for "Nye noveller" Norge. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene År: 1962 – 1963 – 1964 – 1965 – 1966 – 1967 – 1968 – 1969 – 1970 – 1971 – 1972 1966. 1966 (MCMLXVI)) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. Norge. Åse Kleveland får tredjeplass i Eurovision Song Contest med «Intet er nytt under solen». Litteratur. Nordisk Råds Litteraturpris tildeles Gunnar Ekelöf for "Diwán över Fursten av Emgión" 1965. 1965 (MCMLXV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. 1964. 1964 (MCMLXIV)) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en onsdag. 1963. 1963 (MCMLXIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. Norge. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene År: 1958 – 1959 – 1960 – 1961 – 1962 – 1963 – 1964 – 1965 – 1966 – 1967 – 1968 1962. 1962 (MCMLXII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. 1961. 1961 (MCMLXI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. Litteratur. Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene År: 1956 – 1957 – 1958 – 1959 – 1960 – 1961 – 1962 – 1963 – 1964 – 1965 – 1966 1960. 1960 (MCMLX)) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en fredag. 1959. 1959 (MCMLIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. 1958. 1958 (MCMLVIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. 1956. 1956 (MCMLVI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. 1955. 1955 (MCMLV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. 1954. 1954 (MCMLIV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. Første kvartal. a> under sine innledende prøver 20. januar 1955 1953. 1953 (MCMLIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. 1952. 1952 (MCMLII) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en tirsdag. 1951. 1951 (MCMLI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. 1950. 1950 (MCML) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. 1949. 1949 (MCMXLIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. 1948. 1948 (MCMXLVIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. 1944. 1944 (MCMXLIV) i den gregorianske kalender var et skuddår som begynte på en lørdag. 1943. 1943 (MCMXLIII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en fredag. 1942. 1942 (MCMXLII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. 1941. 1941 (MCMXLI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag og begynte på en onsdag. Mai. Bob Dylan ble født 24. mai 1941 1939. 1939 (MCMXXXIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. 1938. 1938 (MCMXXXVIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. August. 3. – Svein Erik Sogge, norsk skøyteløper 1937. 1937 (MCMXXXVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. 1936. 1936 (MCMXXXVI) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en onsdag. Nobelprisvinnere. Carl von Ossietzky ble tildelt Nobels fredspris for 1935. Det Norske Stortings Nobelkomite delte ikke ut fredspris i 1935, men reserverte den til 1936. 1935. 1935 (MCMXXXV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. 1934. 1934 (MCMXXXI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. 1933. 1933 (MCMXXXIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. 1931. 1931 (MCMXXXI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. 1930. 1930 (MCMXXX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. 1928. 1928 (MCMXXVIII) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en søndag. 1927. 1927 (MCMXXVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. 1926. 1926 (MCMXXVI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. Nobelprismottagere. Austen Chamberlain og Charles Gates Dawes den reserverte pris for 1925. 1925. 1925 (MCMXXV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. 1924. 1924 (MCMXXIV) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en tirsdag. 1923. 1923 (MCMXXIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. 1922. 1922 (MCMXXII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. 1921. 1921 (MCMXXI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. 1920. 1920 (MCMXX) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en torsdag. 1918. 1918 (MCMXVIII) var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag i den gregorianske kalender og på en onsdag i den julianske kalender. 1917. 1917 (MCMXVII) var et år uten skuddag som begynte på en mandag i den gregorianske kalender og på en tirsdag i den julianske kalender. 1916. 1916 (MCMXVI) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en lørdag. 1915. 1915 (MCMXV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag. 1914. 1914 (MCMXIV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. Kraków. Kraków () er en av de største og eldste byer i Polen. Den har status som distriktsnivåby, og er hovedstad i regionen Lille-Polen og det lillepolske voivodskap. Kraków ligger ved elven Wisła og er siden andre halvdel av 2007 befolkningsmessig Polens nest største by, med over 750 000 innbyggere. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Kraków-agglomerasjonen med 1 200 000 innbyggere. Byen regnes som en av Europas vakreste, og er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Kraków har tradisjonelt vært et av Polens ledende sentre for vitenskap, kultur og kunst, og var landets hovedstad fra middelalderen og frem til 1609, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa. Byen regnes som Polens kulturhovedstad, og trekker til seg over 7 millioner turister årlig. Tidlig historie. Legenden sier at byen ble grunnlagt over grotten til en drage av den mytiske herskeren Krak, derav navnet "Kraków". I virkeligheten er navnets opprinnelse noe mindre kongelig; det gammelslaviske "krak" (moderne polsk "kruk") betyr "ravn", og byens navn betydde derfor opprinnelig «et sted med mange ravner». Arkeologiske utgravninger viser at de eldste bosetningene i området er fra forhistorisk tid, men det var ikke før i det 8. århundre at bosetningene fikk form av en by. Før grunnleggelsen av staten Polen var Kraków hovedstad for wiślaner-stammen. Arkeologiske funn av mynt belegger at området samhandlet med Romerriket. Wiślanernes stammestat tilhørte i kort tid Stor-Mähren, og etter at sistnevnte ble erobret av ungarerne, ble Kraków innlemmet i Böhmen. Mot slutten av det 10. århundre var byen allerede et viktig handelssenter, og rundt 990 ble den inkorporert til de polske piastenes rike, av Mieszko I eller Bolesław I den modige. Det var da byen fikk sine første mursteinsbygninger, blant annet slottet på Wawel, romanske kirker, en katedral og en basilika. Samtidig ble det opprettet et bispedømme i Kraków i år 1000. Byen opptrer i historiske kilder fra det 8. århundre, mens bynavnet nevnes for første gang i skrift av en handelsreisende fra Córdoba, Ibrahim-Ibn-Iakub, i år 966 e.Kr., der Kraków omtales som et betydelig handelssenter. Krakóws periode som hovedstad i Polen. Under Kasimir I Fornyeren ble Kraków Polens hovedstad i 1039. I oppløsningstiden, da landet som følge av Bolesław IIIs arvefølgeregler ble delt i flere fyrstedømmer, ble Kraków setet til seniorhertugen – den eldste arvingen som skulle få kongetittelen. Allerede i det 12. århundre virket i Kraków et bibliotek og en katedralskole, som i sin tid ble ansett som Polens beste. Kraków ble nesten fullstendig ødelagt under en tatarsk invasjon i 1241. Bygningene ble gjenoppbygd i gotisk stil, og i 1257 fikk byen byrettigheter (Magdenburg-rettigheter). Det var på den tiden Kraków fikk et sjakkbrettmønstret byplan og sitt hovedtorg, og bebyggelsen fra den gang kan fremdeles sees i gamlebyen. Den polske oppløsningstiden endte i 1320, da kroningen av Władysław Łokietek fant sted i Wawel-katedralen. Fra den tid av og frem til 1734 var Kraków Polens kroningsby, med katedralen som begravelsesplass for de polske kongene. Regjeringstiden til Kasimir III den store, som ble kronet til Polens konge i 1333, viste seg å være svært viktig for byens utvikling. Kongen opprettet blant annet to nye byer, Kazimierz og Kleparz, som var direkte forbundet med Kraków. På denne tiden ble flere av byens viktigste severdigheter oppført eller ombygget, blant annet flere kirker, markedshallen, eller slottet på Wawel. Kasimirs største oppnåelse ble imidlertid grunnleggingen av byens universitet i 1364, som et av Europas eldste og mest renommerte. Fra Vladislav II Jagellos kroning i 1386 og frem til 1572 hersket jagellonerne over byen. Som hovedstad i et av Europas mektigste monarkier, utviklet byen seg i det 15. og særlig det 16. århundre på alle områder – både innen arkitektur, håndverk, handel, kultur og vitenskap. Det var særlig under Sigismund I den eldre og Sigismund II August at byen ble et maktsentrum i Polen. Her studerte blant annet Nikolaus Kopernikus, og den store skulptøren Veit Stoß utformet alteret i Mariakirken, mens Hans Dürer, yngre bror av Albrecht Dürer, var hoffmaler hos kong Sigismund I. I byen virket mange fremtredende humanister, vitenskapsmenn og kunstnere fra Italia, Tyskland og andre stater. Fra denne tiden stammer et stort antall renessansebygg og -kunstverker. Etter nok en ombygning i årene 1499–1536 ble slottet på Wawel en av Polens vakreste renessansebygninger, mens det nyoppførte Sigismund-kapellet i Wawel-katedralen Polens vakreste mausoleum. I 1520 kunne man derimot høre Polens største kirkeklokke – Sigismund-klokken – ringe i Kraków. På Sigismund II Augusts tid hadde byen 30 000 innbyggere. Sigismund II August døde i 1572 som den siste jagellonske kongen, og i 1596 forla Vasa-kongen Sigismund III den polske residensen til Warszawa. Nedgangstider for Kraków. Byen mistet mye av sin betydning etter at den mistet statusen som hovedstad. Katedralen på Wawel forble imidlertid kronings- og begravelsesstedet for de polske kongene. Svenske troppers beleiring og påfølgende rasering av byen i årene 1655–1657 samt et pestutbrudd, bidrog til å redusere folketallet. I det 18. århundre ble byen inntatt av prøyssiske, svenske, østerrikske og russiske styrker. 24. mars 1794 avla Tadeusz Kościuszko ed på torget i Kraków, og med det samme begynte Kościuszko-oppstanden, som skulle befri Polen fra russisk innflytelse. Mot slutten av det 18. århundre, etter at den polske staten hadde blitt delt av sine mer militariserte og politisk aktive nabostater Russland, Østerrike og Preussen, ble Kraków inntatt av østerrikske styrker. I årene 1809–1815 tilhørte byen Hertugdømmet Warszawa, og ble som følge av Wienerkongressen en fristad frem til 1846, da den ble annektert av Østerrike og innlemmet i den østerriksk-ungarske provinsen Galicia. Da det østerrikske styret var mer liberalt enn i det russisk- og prøyssiskokkuperte Polen, ble byen på ny sentret for polsk kultur og kunst og et nasjonalsymbol for polakkene. Etter første verdenskrig ble byen del av det nye selvstendige Polen i 1918. Kraków under andre verdenskrig. Jøder deporteres fra Kraków i 1943 Da Polen ble okkupert av tyske tropper under andre verdenskrig, ble byen gjort til hovedstad i Generalguvernementet, som var de delene av Polen som ikke ble innlemmet i det tyske riket. Nasjonalsosialisten Hans Frank fikk vervet som generalguvernør, og flyttet inn på Wawel. Under Franks styre ble store deler av byens intellektuelle arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer («Sonderaktion Krakau»), som Płaszów konsentrasjonsleir utenfor byen. Dette gjaldt også byens store jødiske befolkning som ble sendt videre til Auschwitz rett vest for Kraków, der flesteparten mistet livet. De tyske nasjonalsosialistene gjorde jødestrøket Kazimierz fullstendig folketomt under krigen. Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. To andre polske storbyer som ikke ble utsatt for større skader var Vilnius ("Wilno") og Lviv ("Lwów"), men disse ble annektert av Sovjetunionen etter krigen. Etterkrigstiden. Etter krigen kom Polen under sovjetisk innflytelse, og landet ble gjort om til et kommunistdiktatur i 1948. Under det kommunistiske styret ble det bygget en svær drabantby (Nowa Huta) og et stort stålverk i nærheten av Kraków. Enkelte mener at grunnene til dette var ideologiske; man ønsket å sette et «sosialistisk» preg på byen og undertrykke borgerlige og aristokratiske strømninger blant byens innbyggere. Dette forsøket på å ødelegge byens status som et kulturelt og religiøst senter ble imidlertid mislykket. I 1978 ble byens erkebiskop Karol Wojtyła valgt til pave under navnet Johannes Paul II. Den polske paven ble enormt populær i Polen, og ble et viktig symbol i motstanden mot kommunistregimet, med sistnevntes fall i 1989. I dag er Kraków blitt et av Europas mest populære reisemål. Den ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv som et av 12 objekter som havnet på den første listen i 1978. Transport. Offentlig transport er basert på et tett nettverk av trikk og bussruter drevet av et kommunalt selskap, supplert med private minibuss-aktører. Lokale tog korresponderer med enkelte undergrunnsbaner. Mesteparten av det historiske området har gågater med rickshaws og hestetransport; men trikkelinjene opererer innen en tre kvartalers radius. Togforbindelser finnes til de fleste polske byer. Tog til Warszawa går hver time. Internasjonale destinasjoner omfatter Berlin, Budapest, Praha, Hamburg, Lvov, Kiev, og Odessa (Juni–September). Kraków hovedjernbanestasjon ligger like utenfor Gamlebyen og er lett tilgjengelig med offentlig transport. Kraków flyplass, (Johannes Paul II lufthavn Kraków-Balice er 11 km vest for byen. Direkte tog dekker ruten mellom Kraków Główny togstasjon og flyplassen hvert 15. minutt. Kapasiteten på flyplassen har vært anslått til 1,3 millioner passasjerer; men i 2007 reiste mer enn 3 millioner via flyplassen, noe som ga den en andel på 15 prosent av alle flypassasjerer i Polen. Passasjerterminalen er under utbygging og blir tilpasset kravene som følger av Schengen-traktaten. Landemerker. a> (til venstre) sett fra Mariakirken Krakóws gamleby ("Stare Miasto") har en rik arkitektur, hovedsakelig fra renessansen, med noen eksempler av gotikk og barokk. Byens palasser, kirker og herregårder viser stor rikdom innen farger, arkitektoniske detaljer, kulørt glass, malerier, skulpturer og innredning. Krakóws rike kulturarv og de mange historiske minnesmerker skyldes byens lange historie og de mange funksjoner byen hadde som Polens hovedstad, og som et betydelig senter for handel, kultur og vitenskap. I tillegg viste de store krigene seg å være godhjertet mot Krakóws bebyggelse, især andre verdenskrig, da tyskerne ikke rakk å ødelegge byen ved sin retrett. I resultatet er byen ev av Europas viktigste – og vakreste – turistsentre. Blant de mest kjente av byens mange historiske bygninger er kongeslottet og katedralen på Wawel, gamlebyen fra middelalderen, universitetsbygningene, over 100 kirker, så vel som bydelen Kazimierz – det historiske sentret for Krakóws jødiske religiøse og sosiale liv. Sentralt i byen ligger det som i middelalderen var Europas største plass, "Rynek Główny" (Hovedtorget). Denne enorme plassen måler 200 meter langs hver side, og omkranses av staslige bygninger. Størst blant disse er Mariakirken, med sitt berømte alter. Dagens kirke er fra 1355, etter at den første (grunnlagt i 1222) ble ødelagt av invaderende tatarer. Sentralt på Hovedtorget ligger også den 120 meter lange markedsplassen fra 1500-tallet, "Sukiennice". Denne har fungert som midtpunkt i byens handelsvirksomhet i alle år, og er fortsatt i aktiv bruk. I den sørlige delen av Gamlebyen finnes et av Krakóws største landemerker – slottet og katedralen på Wawel. Wawel-slottet var monarkens residens mens Kraków var Polens hovedstad, og den tilhørende katedralen fortsatte å være stedet der Polens konger ble kronet og begravd også etter at hovedstaden ble flyttet til Warszawa. Wawel er derfor den polske histories naturlige midtpunkt, og besøkes av store mengder turister hvert år. Bydeler. a> renner fra vest til øst. Moskusfe. Moskusfe ("Ovibos moschatus") er et pattedyr som er bemerket for sin lange tykke gulbrune pels og hannens sterke musklignende duft. Dyrene har egentlig mer til felles med sauer og geiter enn med storfe, men hannen kalles "okse" og hunnen "ku". Begge kjønnene har lange kurvede horn. Beskrivelse. Moskusfeet er vanligvis cirka 2 meter lange, men de kan bli nærmere 2,5 meter. Skulderhøyden er normalt omkring en meter, men hannene kan i noen tilfeller bli opp mot 1,4 meter. Pelsen inkluderer langt beskyttelseshår som nesten rekker til bakken. Et voksent dyr veier vanligvis rundt 200 kg, men enkeltindivider kan bli over dobbelt så tunge. Moskusfe kan leve til de er omkring 25 år gamle. Dette er hurtige dyr med en toppfart på nærmere 60 kilometer i timen. Om sommeren lever moskusfeet i våte områder, inkludert i elvedaler. De trekker mot høyereliggende områder om vinteren for å unngå dyp snø. De er drøvtyggere og om vinteren må de grave gjennom snøen for å nå ned til maten. Moskusfe er sosiale og lever i en flokk som vanligvis er på rundt 10–20 dyr, men noen ganger over 100. Vinterflokker består av voksne av begge kjønn såvel som unge dyr. Under paringssesongen konkurrerer hannene om dominansen og en voksen okse driver de andre hannene ut av gruppen. Flokkene er kjent for å gå i forsvarsformasjon, en rund sirkel med ungene innerst, når de føler seg truet. Hunnene når kjønnsmodenhet i toårsalderen og hannene blir kjønnsmodne etter fem år. Svangerskapet varer i 8 måneder, men i enkelte tilfeller også 9. Omtrent alle svangerskap ender med en enkelt kalv. Kalven dier i ett år, men kan spise gress allerede en uke etter fødselen. Moskusfeet er opprinnelig fra Arktisk Canada, Grønland og Alaska. Den alaskiske bestanden ble utryddet på slutten av 1800-tallet eller begynnelsen 1900-tallet. Moskusfeet har siden blitt reintrodusert til Alaska. Den har også blitt importert til Nord-Europa, inkludert Norge og Russland. Til Norge kom moskusfeet i 1931 fra Grønland og har siden også blitt etterfylt. Moskusfeet var nær ved utryddelse ved et punkt, men har kommet seg igjen etter å ha blitt beskyttet mot jakt. Verdens bestand ble i 1999 estimert til å være mellom 65 000 og 85 000 og stigende. Spesielt i områder hvor arten ble introdusert i løpet av 1900-tallet. Bestanden på Dovrefjell. Moskusfe på Dovrefjell Den norske stammen på Dovrefjell består av ca. 300 dyr sommeren 2012, i 2010 var bestanden 226 dyr. Siden 1999 har bestanden stort sett vært økende, men den fikk seg imidlertid en knekk ved utbrudd av virussykdommen munnskurv sommeren 2004. 15 kalver døde som følge av denne sykdommen, og totalt 29 dyr døde i løpet av året. En del dyr drepes også som følge av togpåkjørsler på Dovrebanen. Bestanden er delt i flokker som befinner seg i Nystuguhøområdet, Kollaområdet og Hjerkinn skytefelt. Om sommeren trekker de ned mot Driva hvor det er saftige gressbeiter. Selv om moskusfe hører hjemme på tørr arktisk gresstundra, ser den ut til å klare seg godt på Dovrefjell. Beitene er imidlertid marginale med lite gress tilgjengelig om vinteren (moskusen spiser kun gress, ikke lav som reinen), og over noe tid må man regne med innavlsdepresjon i en så liten bestand med opphav i et fåtall dyr. Moskus har god ull, men er vanskelig å holde som husdyr. Universitetet i Tromsø har noen dyr på Ryøya utenfor Tromsø. Moskusfe kan oppfattes som godmodige og harmløse, men det er et ytre som lyver. Det er kjent et dødsfall som følge av at en mann ble stanget av moskus i Åmotsdalen i 1964. Turgåere anbefales å holde en avstand på minst 200 meter til disse dyrene. Naturlige dødsårsaker. Få moskusfe blir eldre enn 20 år. Oftest dør de på grunn av næringsmangel når fettlaget i kroppen ikke holder over vinteren. Andre dyr drukner når de går over isen på islagte elver og isen sprekker slik at de faller i vannet. Moskusfeet blir også offer for bjørner, ulver og isbjørner eller dør på grunn av skader som de har fått under kampene ved paringstiden. Bestand. Moskusku i Järvzoo djurpark i Järvsö, Sverige Białystok. Białystok () er den største byen i nordøstre Polen, og er hovedstad i Podlasie voivodskap. Den er en distriktsnivåby, og ligger nært grensen med Hviterussland. Den er den historiske hovedstad i Podlasie-regionen og har en befolkning på 294 399 (2009). Byens historie daterer seg tilbake til 1300-tallet. Byen har tradisjonelt vært sett på som et av de ledende sentrene for akademisk, kulturell og kunstnerisk utvikling i Podlasie, samt det økonomiske sentrum i det nordøstlige Polen. Etymologi. Direkte oversatt til norsk betyr Białystok «hvite skråninger» eller (fra gammelpolsk) «ren strøm». Byen er kjent på Hviterussisk som Беласток (translittereres som: "Biełastok"), på ukrainsk som Білосток (translittereres som: "Bilostok"), på jiddisch som ביאַליסטאָק (translittereres som: "Byalistok "eller" Bjalistok"), på russisk som Белосток (translittereres som: "Belostok") og på litauisk heter byen er Balstogė. Historie. Byen ble for første gang nevnt i skriftlige kilder fra 1437, da landområdet rundt elva Biala ble gitt til Raczko Tabutowicz av kong Kasimir IV av Polen. I 1547 gikk byen til familien Wiesiołowski, som fikk bygget en borg og en kirke i byen. Byen var da en del av Storhertugdømmet Litauen. I 1645 døde Krzysztof Wiesiołowski, den siste i familien, og Białystok kom inn under Det polsk-litauiske samveldets eiendom. I 1661 ble byen gitt til Stefan Czarniecki som lønn for hjelpen han ga under seieren over svenskene. Fire år senere kom byen inn under Branicki-familien som medgift for datteren Aleksandra. Under andre halvdel av 1700-talet ble sjefskommandør og Hetman Jan Klemens Branicki arvingen til Białystok-området. Det var han som omgjorde byen til en flott adelsby. Flere kunstnere og vitskapsmenn kom til Białystok for å utnytte de gode mulighetene som Branicki hadde gitt dem. Białystok fikk bystatus i 1749. Etter den tredje delingen av Polen av Det polsk-litauiske samveldet i 1795 hørte byen først til under Kongedømmet Preussen, og ble en del av Russland etter Tilsit-traktaten i 1807. På 1800-talet var byen et stort senter for tekstilindustrien. På grunn av den industrielle utviklingen økte folketallet fra 13 787 innbyggere i 1857, til 56 629 i 1889 og 65 781 i 1901. I denne perioden var mesteparten av innbyggerne jødiske. Under den første verdenskrig begynte bombingen av byen 20. april 1915. 13. august samme år kom det tyske soldater til Białystok. Byen ble en del av okkupasjonsområdet Ober Ost. I mars 1918 ble byen en erklært del av Den kviterussiske nasjonalrepublikken, og juli 1918 en del av Den litauiske provinsen og hovedstad i Sør-Litauen. 19. februar 1919 kom byen derimot tilbake under Polen. I 1920 ble byen en kort stund okkupert av sovjetiske styrker under den polsk-sovjetiske krigen og var da hovedkvarteret for den polske revolusjonskomiteen under ledelse av Julian Marchlewski, som prøvde å opprette Den polsk-sovjetiske sosialistrepublikken. Under tidsperioden 1920–1939 ble byen igjen en del av det selvstendige Polen. September 1939 ble Białystok okkupert av Nazi-Tyskland, men ble en del av Sovjetunionen gjennom den hemmelige Molotov-Ribbentrop-pakten og annektert inn i Hviterussiske SSR. Biełastok vobłasć med senter i Bielystok ble opprettet i 1939. 27. juni 1941 ble Białystok erobret av nazistene da de invaderte Sovjetunionen. De forfulgte og utryddet den ikke-tyske befolkningen. 56 000 jøder ble stengt inne i en getto som ble utryddet i løpet av august 1943. Allerede morgenen 27. juni 1941 fikk nazitropper fra Ordenspolitibataljon 309 ordre om å omringe byplassen ved Den store synagogen (den største tresynagogen i Øst-Europa), og tvinge innbyggerne fra hjemmene sine og ut på gatene. Rundt 800 menn, kvinner og barn ble låst inne i synagogen som deretter ble sett i brann. Alle omkom i brannen. Om lag 3000 jøder mistet livet i løpet av den dagen. I 1997 fikk byen eget universitet, Universitetet i Białystok. Det studerer omkring 300 norske medisinerstudenter der (2012). Natur. Białowieska nasjonalpark, som ble oppført på UNESCOs Verdensarvsliste i 1979 etter kriterie VII, Augustów, Knyszyń og Puszcza Kurpiowska har en unik rikdom av flora og fauna. Vegetasjonen er rik og variert, noe som bidrar til diversiteten i dyrelivet som blant annet omfatter elg, ulv, gauper og 800 Visenter i Białowieska og Knyszyń skogene. Koffein. Koffein (C8H10 N4O2) er et stimulerende stoff som blant annet finnes i kaffe, te, brus og sjokolade. Koffein finnes også i tablettform. Hovedkilden til koffein er kaffebønner, men stoffet finnes også i andre planter som teplanter, guarana og Yerba maté. Koffein er det stoffet som gjør at man føler seg opplagt og våken etter at man har drukket kaffe. Kaffebønnen Coffeea Arabica inneholder ca. 12 mg koffein pr. gram. Koffein har effektmessig mange likheter med stimulerende narkotiske midler, men regnes ikke som det, fordi det er karakterisert til å være mildere og mindre avhengighetsskapende. Koffein er det stoffet som påvirker adferd som brukes mest i verden. Virkninger. Når koffein inntas gjennom drikke, for eksempel kaffe, er konsentrasjonen av koffein i blodet på sitt høyeste etter mellom 15 minutter og to timer. Koffein er sentralstimulerende, gir raskere reaksjonstid og hindrer tretthet. Ved inntak av koffein kan man derfor holde seg våken, selv om man er trett. Koffein fører derimot ikke til at søvnbehovet blir mindre, bare til at tretthetsfølelsen forsvinner. Ved høye inntak av koffein (fra 250 til 750 mg) kan hodepine, svimmelhet, rastløshet og kvalme opptre. I tillegg kan andre ingredienser i kaffen forårsake løs mage og diaré. Om svært store doser koffein inntas, kan angstlignende tilstander opptre.Dødelig dose koffein er rundt 3 til 20 g koffein, avhengig av toleranse. Angstlignende symptomer kan også forekomme ved allergier/overfølsomhet mot stoffet. Halveringstiden på koffein er rundt fire timer, men kan variere mye fra person til person. Koffein gir svak toleranse allerede etter få dagers sammenhengende bruk, men forsvinner når man slutter å konsumere det. Koffein er avhengighetsskapende. En brå slutt av koffeininntaket kan gi abstinenser i form av hodepine, angst, tretthet og en følelse av nedsatt energi, økt irritabilitet og influensaliknende symptomer. Abstinensen starter etter 12 - 24 timer og kan vare i opptil en uke, men forsvinner vanligvis innen tre dager. Etter lang tids bruk av koffein kan abstinensplagene bli betydelige. Ren koffein er en luktfri, hvit masse med bitter smak. Tsjad. Tsjad (fransk: "Tchad", arabisk: تشاد, "Tšād" eller "Təšād"; offisielt Republikken Tsjad, på fransk "République du Tchad", på arabisk جمهوريّة تشاد, "Jumhūriyya Tšād" eller "Jumhūriyyati Təšād") er en innlandsstat i Sentral-Afrika. Den grenser mot Libya i nord, Sudan i øst, Den sentralafrikanske republikk i sør, Kamerun og Nigeria i sørvest, og Niger i vest. Den nordlige delen av Tsjad ligger i Sahara-ørkenen. Tsjad inndeles i tre større geografiske regioner: en ørkensone i nord, et tørt sahelbelte i midten og en mer fruktbar savanne i sør. Landet er oppkalt etter Tsjadsjøen, som er den største våtmarken i Tsjad og den nest største i Afrika. Tsjads høyeste fjell er Emi Koussi i Sahara, og den største byen er hovedstaden N'Djamena. Tsjad er bebodd av over 200 ulike etniske og språklige grupper. De offisielle språkene er fransk og arabisk. Islam er den mest utbredte religionen i landet. På begynnelsen av det sjuende årtusenet f.Kr. flyttet store grupper av mennesker inn i Tsjad-senkningen. Ved slutten av det første årtusenet f.Kr. kom og falt en serie stater og imperier i Tsjads sahelbelte, hvor alle var innstilt på kontroll over de transsahariske handelsrutene som passerte gjennom regionen. Frankrike erobret området i 1920 og innlemmet det i Fransk Ekvatorial-Afrika. Under ledelse av François Tombalbaye ble Tsjad selvstendig i 1960. Hans politikk vakte misnøye i den muslimske norddelen av landet, noe som kulminerte i utbruddet av en langvarig borgerkrig i 1965. I 1979 erobret opprørerne hovedstaden og gjorde slutt på hegemoniet fra sør. Rebellenes befal stred imidlertid innbyrdes inntil Hissène Habré beseiret sine rivaler. Han ble styrtet i 1990 av sin general Idriss Déby. I de senere år har Darfur-konflikten spredt seg over grensen fra Sudan og destabilisert landet. Det er mange aktive politiske partier i Tsjad, men makten ligger fast i hendene på president Déby og hans parti "Mouvement patriotique du Salut". Tsjad er fortsatt rammet av politisk motivert vold og stadige forsøk på statskupp. Det er et av de fattigste og mest korrupte landene i Afrika. De fleste tsjadere lever i fattigdom og driver jordbruk og husdyrhold til eget bruk. Den tradisjonelle bomullsindustrien var landets fremste kilde til eksportinntekter fram til 2003, da råolje tok over. Naturgeografi. Tsjad er inndelt i tre klimatiske soner, fra savannen i sør til Sahara-ørkenen i nord. Tsjad er, med sine 1 284 000 km², verdens 21. største land og det femte største i Afrika. Til sammenligning er det litt mindre enn Peru, og litt større enn Sør-Afrika. Tsjad ligger i det nordlige Sentral-Afrika, mellom 8. og 24. breddegrad nord og 14. og 24. lengdegrad øst. Tsjad grenser mot Libya i nord, Sudan i øst, Niger, Nigeria og Kamerun i vest og Den sentralafrikanske republikk i sør. Landets hovedstad er 1 600 km fra nærmeste havn. På grunn av denne avstanden til havet og at landet i stor grad har ørkenklima, blir det noen ganger referert til som «Afrikas døde hjerte». Tsjadsjøen på et satellittbilde fra 2001. Øverst vises forandringene i perioden 1973 til 1997. Som en arv fra kolonitiden sammenfaller ikke Tsjads grenser helt med det som kunne ha vært naturlige grenser. Den dominerende geologiske strukturen i landet er en større senkning som avgrenses av fjellkjeder i nord, øst og sør. Landet er oppkalt etter Tsjadsjøen, som er restene av en gigantisk innsjø som for 7000 år siden dekket et areal på 330 000 km² av Tsjad-senkningen. Selv om innsjøen nå bare er på 17 806 km², og overflatearealet gjennomgår større variasjoner med årstidene, er innsjøen Afrikas nest største våtmarksområde. Emi Koussi, en inaktiv vulkan i Tibestifjellene, er med sine 3414 meter over havet det høyeste punktet i Tsjad og i Sahara. Et værsystem kjent som den intertropiske fronten, krysser hvert år Tsjad fra sør til nord. Dette fører med seg en regnperiode som varer fra mai til oktober i sør, og fra juni til september i den nordlige delen av landet. Variasjoner i lokal nedbør gjør at det dannes tre større geografiske soner. Sahara dekker den nordlige tredjedelen av landet. Den årlige nedbørmengden der er under 50 millimeter, og Borkou er det tørreste området i Sahara. Vegetasjonen i området er knapp. Bare spredte klynger med palmer overlever, de eneste sør for Krepsens vendekrets. Sahara går over i et sahel-belte i den sentrale delen av Tsjad, hvor nedbøren varierer fra 300 til 600 mm per år. Sør i sahelbeltet er det stepper med tornebusker, for det meste akasier, og sahelbeltet går slik gradvis over i en savanne i den sørlige delen av landet. Årlig nedbørmengde i denne delen av landet er over 900 mm årlig. Det høye gresset og de utstrakte sumpområdene i området er gunstige for fugler, reptiler og store pattedyr. De største elvene i Tsjad, Chari, Logone og deres bielver, flyter gjennom savannen fra sørøst og inn i Tsjadsjøen. Demografi. Ifølge estimater fra 2005 hadde Tsjad en befolkning på 9 826 419, hvorav 25,8 % bodde i urbane områder og 74,8 % på landsbygda Forventet levealder er 47,2 år., og befolkningen er derfor ung, anslagsvis 47,3 % er under 15 år. Fødselsraten er estimert til 42,35 fødsler per 1000 personer, dødeligheten er 16,69. Barnedødeligheten ("barn opp til 5 år") er 208 pr 1000. Dette er verdens 6. høyeste barnedødelighet. Tsjads befolkning er ujevnt fordelt geografisk. Befolkningstettheten er 0,1 innbyggere per km² i Borkou-Ennedi-Tibesti-regionen i Sahara, mens den er 52,4 innbyggere per km² i Logone Occidental-regionen. I hovedstaden er den enda høyere. Omkring halvparten av landets innbyggere bor i den sørligste femtedelen av dets territorium, noe som gjør det til den tettest befolkede delen av landet. Bylivet er nesten begrenset til hovedstaden, hvor befolkningen for det meste livnærer seg med handel. Andre store byer i landet er Doba, Moundou, Sarh og Abéché, som er mindre urbaniserte, men som vokser raskt og slutter seg til hovedstaden som avgjørende faktorer for videre økonomisk vekst. Siden 2003 har 230 000 mennesker flyktet fra det krigsherjede Darfur i Sudan til det østlige Tsjad. Dette og de 172 000 tsjaderne forflyttet av borgerkrigen i øst, har bidratt til økt spenning blant befolkningsgruppene i området. Polygyni er vanlig, og 39 % av kvinnene i Tsjad lever i slike forhold. Det er godkjent i henhold til landets lover, som automatisk tillater polygami med mindre partene angir det som uakseptabelt ved ekteskapsinngåelsen. Selv om vold mot kvinner er forbudt, er vold i hjemmet vanlig. Kvinnelig omskjæring er forbudt, men praksisen er utbredt og dypt rotfestet i tradisjoner. 45 % av tsjadiske kvinner gjennomgår inngrepet, de høyeste andelene finner man blant arabere, hadjaraiere og ouaddaiere (90 % eller mer). Lavere prosentandeler finner man blant saraer (38 %) og toubouer (2 %). Kvinner har ikke samme muligheter for utdanning som menn, noe som gjør det vanskelig for dem å kunne konkurrere om de relativt få arbeidsplassene som blir utlyst. Selv om eiendomsrett og arverett, som i Tsjad er basert på fransk lovgivning, ikke diskriminerer kvinner, avgjør de fleste lokale ledere arvetvister til fordel for menn, i henhold til tradisjonell praksis. Folkegrupper. Tsjad har mer enn 200 forskjellige etniske grupper som skaper forskjellige sosiale strukturer. Kolonialadministrasjonen og styresmaktene i det uavhengige Tsjad har forsøkt å skape et nasjonalt samhold, men for tsjadere flest blir den lokale eller regionale tilhørigheten den viktigste utenfor nærmeste familie. Tsjads befolkning kan imidlertid klassifiseres etter de geografiske områdene hvor de bor. I sør bor fastboende folk, som saraene, Tsjads største etniske gruppe, hvis viktigste tilhørighet er deres herkomst. I sahel-beltet lever fastboende side om side med nomader, som araberne, som er landets nest største etniske gruppe. Nord er bebodd av nomader, for det meste toubouer. Språk. Landets offisielle språk er fransk og arabisk, men det snakkes over 100 språk og dialekter. På grunn av den innflytelse omreisende og fastboende arabiske handelsmenn har hatt for lokalsamfunn i Tsjad, har tsjadisk arabisk blitt et "Lingua franca". Religion. Ifølge en folketelling fra 1993 var 54 % av tsjaderne muslimer, 20 % katolikker, 14 % protestanter, 10 % animister og 3 % ateister. Ingen av disse religiøse tradisjonene er monolittiske. Animisme inkluderer en rekke varianter av dyrking av forfedre og steder, med høyst spesifikk utøvelse. Islam utøves, til tross for ortodokse trosoppfatninger og seremonier, på en rekke ulike måter. Kristendommen ankom Tsjad med franskmennene, og som tsjadisk islam er den til dels synkretistisk og har antatt deler av førkristne trosoppfatninger. Muslimene er hovedsakelig konsentrert til det nordlige og østlige Tsjad, mens animister og kristne først og fremst holder til i det sørlige Tsjad og i Guéra. Landets grunnlov sørger for en sekulær stat og garanterer religionsfrihet. Ulike religioner eksisterer side om side i Tsjad uten problemer. Folketellingen gir en vesentlig større prosentandel katolikker enn hva den katolske kirke selv regner med (11 % i 2005). Andelen har vært stigende. Forskjellen kan tildels skyldes at folk som er tiltrukket av kristendommen oppgir seg som katolikker uten at de i kirkelig forstand regnes som det. Den katolske kirkes tyngdepunkt er sør i landet, der bispedømmene med størst befolkningsandel katolikker er Moundou (34 %) og Goré (25 %). Historie. I det sjuende årtusenet f.Kr. var de økologiske forholdene i den nordlige halvdelen av Tsjad gunstige for bosetning, og regionen opplevde en kraftig vekst i befolkningen. Noen av de viktigste arkeologiske funnstedene i Afrika finnes i Tsjad, først og fremst i Borkou-Ennedi-Tibesti-regionen. Noen av funnstedene er fra før 2000 f.Kr. Tsjad-senkningen har i over 2000 år vært et jordbruksamfunn med faste bosetninger. Området ble en møteplass for forskjellige sivilisasjoner, hvor den første av disse var den legendariske Sao, kjent gjennom kunstgjenstander og muntlige overleveringer. a>, fjernet Frankrike en større hindring for den franske kolonialiseringen av Tsjad. Sao falt for Kanem-riket, det første og mest langvarige av rikene som hadde blitt til i Tsjads sahelbelte fram til slutten av det første årtusenet f.Kr. Både Kanem og dets etterfølgende riker baserte sin makt på kontroll over de transsahariske handelsrutene som passerte gjennom området. Disse landene, som i det minste stilltiende var muslimske, søkte aldri å utøve sin makt over de sørlige områdene, med unntak av tokt etter slaver. I middelalderen var Tsjad en møteplass for muslimske handelsfolk og mange subsahariske stammer. Frankrike gikk inn i Tsjad i 1891, og utvidelsen av den franske kolonimakten førte til at "Territoire Militaire des Pays et Protectorats du Tchad" ble dannet i 1900. I 1920 hadde Frankrike sikret seg full kontroll over det området som ble kolonien. Det franske styret i Tsjad var kjennetegnet av en politikk som var fraværende når det kom til forening av området, og av langsom modernisering. Franskmennene så primært på Tsjad som en mindre viktig kilde til ufaglærte arbeidere og ubearbeidet bomull. Frankrike innførte storskala bomullsproduksjon i 1929. Kolonialadministrasjonen i Tsjad var kritisk underbemannet, og måtte belage seg på bruk av mindre attraktive arbeidere fra den franske statsadministrasjonen. Den franske tilstedeværelsen var minimal i den nordlige og østlige delen av kolonien, bare i sør ble det utøvd et effektivt styre, en neglisjering som rammet utdanningssystemet. Etter andre verdenskrig gav Frankrike Tsjad status som "territoire d'outre mer", og dets innbyggere fikk rett til å velge representanter til Frankrikes nasjonalforsamling og en tsjadisk nasjonalforsamling. Det største politiske partiet var "Parti Progressiste Tchadien" (PPT), med base i den sørlige delen av kolonien. Tsjad oppnådde selvstendighet 11. august 1960 med PPTs leder François Tombalbaye som landets første president. To år senere forbød Tombalbaye opposisjonspartiene og dannet en ettpartistat. Tombalbayes autokratiske vanstyre førte til økt spenning mellom ulike etniske grupperinger, noe om kulminerte i 1965 da landet ble kastet ut i borgerkrig. Tombalaye ble styrtet og drept i 1975, men opprøret fortsatte. I 1979 erobret opprørerne hovedstaden, og sentralstyret i landet kollapset. Væpnede grupperinger, hvorav mange fra den nordlige delen av landet, kjempet om makten. Oppløsningen i Tsjads styre førte til at Frankrikes stilling i landet kollapset. Libya gikk inn i landet for å fylle maktvakuumet som var oppstått, og ble involvert i borgerkrigen. Invasjonen endte katastrofalt for Libya i 1987, da den franskstøttede presidenten Hissène Habré, med et forent Tsjad i ryggen, svarte med å drive Libyas hær ut av Tsjad. Habré konsoliderte sitt diktatur gjennom et maktsystem basert på korrupsjon og vold, og anslagsvis 40 000 mennesker er blitt drept under hans styre. Presidenten favoriserte sin egen etniske gruppe dazaene, og diskriminerte zaghawaene, som var hans tidligere allierte. I 1990 ble han styrtet av sin general Idriss Déby. Déby forsøkte å forsone opprørergruppene og gjeninnførte flerpartisystemet. Tsjaderne godkjente en ny grunnlov i en folkeavstemning i 1996. Samme år vant Déby med letthet et presidentvalg med flere kandidater. Fem år senere ble han gjenvalgt for en ny periode på fem år. I 2003 begynte Tsjad oljeutvinning, med det et håp om at landet til slutt skulle kunne oppnå fred og velstand. Istedet førte økte interne motsetninger til utbruddet av en ny borgerkrig. Déby gjorde en ensidig endring av grunnloven for å avskaffe begrensningen på maksimalt to mandatperioder, noe som førte til uro blant de opposisjonelle partiene og samfunnet forøvrig. I 2006 ble Déby gjenvalgt for en tredje periode gjennom et valg som ble boikottet av opposisjonen. Etnisk motivert vold har økt øst i landet, og FNs høykommissær for flyktninger har uttrykt bekymring for at et folkemord likt det i Darfur skal bryte ut i Tsjad. På bakgrunn av konflikten i Darfur i Sudan, med flyktninger og angrep fra væpnede grupper over grensen til nabolandene, utstasjonerte FN fra september 2007 til utgangen av 2010 en fredsbevarende styrke, kalt MINURCAT, i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. Norge deltok i denne fra 2009 til 2010 med et feltsykehus. EU sendte RCA. Politikk og administrasjon. Tsjads grunnlov gir den utøvende makt en sterk stilling, ledet av en president som dominerer det politiske systemet. Presidenten har myndighet til å utnevne statsminister og regjering, og har en betydelig innflytelse på utnevnelser av dommere, generaler, provinstjenestemenn og ledere av statskontrollerte selskap. Ved tilfeller av alvorlige og umiddelbare trusler kan presidenten, i samråd med nasjonalforsamlingen, erklære unntakstilstand. Presidenten blir valgt av folket gjennom direkte valg for en femårig mandatperiode. I 2005 ble den grunnlovsbestemte begrensningen på to mandatperioder opphevet. De fleste av Débys nøkkelrådgivere er fra den etniske grupperingen zaghawa, men personer fra sør og fra opposisjonen er representerte i regjeringen. Korrupsjon er utbredt på alle nivåer i samfunnet. Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2005 utpekte Tsjad som verdens mest korrupte land, med en marginal forbedring i påfølgende år. I 2007 hadde landet ifølge indeksen en score på 1,8 på en skala fra en til ti (hvor ti er minst korrupt). Bare Tonga, Usbekistan, Haiti, Irak, Myanmar og Somalia hadde lavere score. Kritikere av president Déby har beskyldt ham for kameraderi og favorisering av personer med samme etniske bakgrunn. Nasjonalforsamlingen står for lovgivningen. Den består av 155 medlemmer som blir valgt for fire år. Nasjonalforsamlingen holder fast to møter i året, og kan holde ekstraordinære møter når den blir innkalt av statsministeren. Medlemmene velger hvert andre år en president for nasjonalforsamlingen (må ikke forveksles med landets president). Nasjonalforsamlingens president må signere eller avvise nystiftede lover før det har gått 15 dager. Nasjonalforsamlingen må godkjenne statsministerens regjeringsprogram, og kan tvinge statsministeren til å gå av gjennom mistillitsforslag. Dersom nasjonalforsamlingen forkaster regjeringens program to ganger på ett år kan imidlertid presidenten oppløse forsamlingen og utlyse nyvalg. I praksis har presidenten stor innflytelse på nasjonalforsamlingen gjennom sitt parti "Mouvement patriotique du Salut" (MPS), som innehar de fleste setene i nasjonalforsamlingen. Politiske partier. Inntil legaliseringen av opposisjonspartier i 1992 var Débys MPS det eneste lovlige partiet i Tsjad. Siden den gang har 78 politiske partier blitt registrert som aktive. I 2005 støttet menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonpartier en boikott av folkeavstemningen som gav Déby rett til å stille til gjenvalg for en tredje periode, et valg som pågikk mens det ble rapportert om uregelmessigheter i stemmeregistreringen og regjeringsstyrt sensur av uavhengige medier. Korrespondenter anså presidentvalget i 2006 som en ren formalitet, da opposisjonen anså valget som en farse og boikottet det. Déby møter væpnet motstand fra grupper som er dypt splittet av motsetninger lederne imellom, men som er forente i sitt mål om å styrte ham. Disse styrkene stormet hovedstaden 13. april 2006, men ble til slutt drevet tilbake. Frankrike er det landet som har størst innflytelse på Tsjad, med 1000 soldater stående i landet. Déby stoler på fransk hjelp for å holde tilbake rebellene, og Frankrike bidrar med logistikk og etterretning til den tsjadiske hæren i frykt for at stabiliteten i regionen skal kollapse fullstendig. De fransk-tsjadiske forbindelsene ble imidlertid forsuret da tildelingen av borerettighetene for olje ble tildelt det amerikanske selskapet Exxon i 1999. Rettsvesen. Tsjads rettssystem er basert på det franske rettssystemet, med tsjadisk sedvanerett der hvor den ikke forstyrrer allmenn orden eller kommer i konflikt med grunnlovens bestemmelser. Til tross for grunnlovens garanti for et uavhengig rettssystem utnevnes innehaverne av de fleste viktige poster innenfor rettssystemet av presidenten. Landets høyeste rettslige instanser, høyesterett og forfatningsrådet, har vært fungerende siden 2000. Høyesterett består av en hoveddommer utnevnt av presidenten, samt 15 andre medlemmer som utnevnes på livstid av presidenten og nasjonalforsamlingen. Forfatningsrådet består av ni dommere som utnevnes til niårige terminer. Forfatningsrådet er bemyndiget til å gjennomgå lover, traktater og internasjonale avtaler før de antas. Administrativ inndeling. Tsjad er inndelt i 18 regioner. Dette systemet ble innført i 2003 som et ledd i en desentraliseringsprosess, da regjeringen avskaffet de tidligere 14 prefekturene. Hver region blir ledet av en guvernør utnevnt av presidenten. Innenfor regionene er det 50 departement som blir administrert av prefekter. Departementene er til sammen inndelt i 200 underprefektur, som igjen er satt sammen av 446 kantoner. Det er planlagt å erstatte kantonene med "communautés rurales", men det juridiske og planmessige rammeverket er ennå ikke på plass. Desentralisert styre er grunnlovsbestemt for at lokalbefolkningen skal spille en aktiv rolle i sin egen utvikling. Hver administrative nivå under staten skal styres av lokale, folkevalgte forsamlinger. Til nå har det ikke vært gjennomført lokale valg i Tsjad, og kommunevalgene som var planlagt gjennomført i 2005 har stadig blitt utsatt. Næringsliv. En tsjadisk fødestue. Til tross for forbedringer er Tsjads infrastruktur betydelig mindre utviklet enn dets naboer i nord. De forente nasjoners Human Development Index rangerer Tsjad som det femte fattigste landet i verden, med 80 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. BNP (KKP) per innbygger var i 2005 beregnet til 1500 USD. Tsjad er medlem av Sentralbanken for de sentralafrikanske statene (BEAC) og Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union (CEMAC). Landets valuta er CFA-franc. Årevis med borgerkrig har skremt bort utenlandske investorer. De som forlot landet i perioden 1979 til 1982 har først nylig begynt å gjenvinne tillit til landets framtid. Fra 2000 ble det gjort større utenlandske direkteinvesteringer i oljesektoren, noe som har gitt store forhåpninger til landets økonomiske vekstmuligheter. a>, hvor det er tilgang til vann fra et vanntårn. Tilgang til rent vann er ofte et problem i Tsjad. Over 80 % av Tsjads befolkning er avhengig av jordbruk og oppdrett av buskap for å overleve. Hvor avlinger blir dyrket fram, og hvor det holdes dyr, avhenger av det lokale klimaet. De mest fruktbare områdene ligger i de sørligste 10 % av landet, hvor det dyrkes fram store mengder durra og hirse. I sahel-beltet er det bare de mer hardføre variantene av hirse som dyrkes fram, og da med dårligere avlinger enn i sør. På den annen side er sahel-beltet ideelt beiteland for kommersiell drift med store flokker buskap og for geiter, sauer, esler og hester. Fra de spredte oasene i Sahara får man, om enn i mindre mengder, dadler og belgfrukter. Før oljeindustrien ble utviklet i landet, var bomullsindustri og arbeidsmarkedet knyttet til denne, ledende og sto for anslagsvis 80 % av eksportinntektene. Bomull er fortsatt en av de viktigste eksportartiklene, de eksakte tallene er ikke tilgjengelige. Rehabiliteringen av Cotontchad, et stort selskap som er rammet av prisfall for bomull i verdensmarkedet, har blitt finansiert av Frankrike, Nederland, den europeiske union og Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD). Den statlig eide delen av selskapet er forventet å bli privatisert. Petroleum. Petroleum er nå Tsjads viktigste eksportartikkel. ExxonMobil leder et konsortium av Chevron og Petronas, som har investert 3,7 milliarder dollar til utvinningen av anslagsvis en milliard fat olje i den sørlige delen av landet. Oljeproduksjonen startet i 2003 med ferdigstillelsen av en oljerørledning, delfinansiert av Verdensbanken, med forbindelse fra oljefeltene sør i landet til terminaler langs Kameruns atlanterhavskyst. Som en betingelse for sin bistand krevde verdensbanken at 80 % av inntektene fra oljeutvinningen skulle brukes på utviklingsprosjekt. Låneprogrammet ble suspendert i januar 2006, da den tsjadiske regjeringen besluttet å redusere denne andelen. 14. juli 2006 undertegnet Verdensbanken og Tsjad en erklæring hvor Tsjads regjering forplikter seg til å øremerke 70 % av sitt forbruk på programmer for fattigdomsbekjempelse. Infrastruktur. Borgerkrig lammet utviklingen av infrastruktur for transport. I 1987 hadde Tsjad bare 30 km asfalterte veier. Senere prosjekter har forbedret veinettet til å omfatte 550 km i 2004. Veinettverket har imidlertid fortsatt begrensninger, og veiene er fortsatt ubrukelige flere måneder i året. Uten egen jernbane er Tsjad svært avhengig av Kameruns jernbanenett for transport av sin eksport og import til og fra havnen i Douala. N'Djamena har en internasjonal flyplass med direkteruter til Paris og flere afrikanske byer. Landets telekommunikasjon, med det statlige SotelTchad som tilbyder av fasttelefoni, er elementær og dyr. Det er kun 14 000 fasttelefonlinjer i Tsjad, noe som gir landet en av de laveste tetthetene for telefoner i verden. Tsjads energisektor har lidd av mange års vanstyre av det statlige vann- og energiselskapet (STEE), som sørger for strøm til 15 % av hovedstadens innbyggere, og som dekker bare 1,5 % av landets innbyggere. De fleste tsjadere brenner biomasse som ved og gjødsel for energi. Byene i Tsjad står overfor store utfordringer når det gjelder kommunal infrastruktur. Bare 48 % av innbyggerne i byer har tilgang til drikkevann, og bare 2 % har tilgang til grunnleggende sanitære forhold. Landets TV-seere er begrenset til N'Djamena. Den eneste TV-stasjonen er statseide TeleTchad. Radio har større rekkevidde, med 13 private radiostasjoner. Aviser er begrenset i mengde og utbredelse, og opplagstallene er små på grunn av transportkostnader, stor andel analfabeter og fattigdom. Tsjads grunnlov forsvarer ytringsfrihet, men landets regjering har jevnlig begrenset denne rettigheten, og i slutten av 2006 ble det innført et system for forhåndssensur av mediene. Kalender og helligdager. Seks nasjonale helligdager feires gjennom året, og de bevegelige helligdagene inkluderer den kristne helligdagen andre påskedag og de muslimske helligdagene Id ul-Fitr, Id ul-Adha og Milad al-Nabi. Utdanning. Utdanningssektoren i Tsjad møter betydelige utfordringer på grunn av befolkningsspredningen og også til en viss grad på grunn av foreldres motvilje mot å sende sine barn på skolen. Til tross for at skolegang er obligatorisk, fortsetter bare 68 % av guttene etter de første få årene, og over halvparten av befolkningen er analfabeter. Høyere utdanning blir gitt ved Universitet i N'Djamena. Kultur. På grunn av sitt store mangfold av folk og språk har Tsjad en rik kulturarv. Den tsjadiske regjeringen har aktivt fremmet tsjadisk kultur og nasjonale tradisjoner gjennom åpningen av Tsjads nasjonale museum og Tsjadisk kultursenter. Musikk. Når det gjelder musikk, så spiller tsjadere musikkinstrumenter som "kinde", som er en slags bueharpe, "kakaki", som er et langt horn av metall, og "hu hu", et strengeinstrument som bruker flaskegresskar som høyttalere. Andre musikkinstrumenter og kombinasjoner av dem er mere knyttet til bestemte etniske grupper. Saraene foretrekker fløyter, balafoner, harper og "kodjo"-trommer, og kanembuene kombinerer lydene fra trommer med lyder fra fløytelignende instrumenter. En tsjadisk skredder selger tradisjonelle drakter. Musikkgruppen Chari Jazz ble dannet i 1964 og var starten for moderne musikks inntreden i Tsjad. Senere har mere kjente grupper, som African Melody og International Challal forsøkt å kombinere det moderne med det tradisjonelle. Populære grupper som Tibesti har videreført sin kulturelle arv ved å bygge sin musikk på sai, en tradisjonell type musikk fra det sørlige Tsjad. Tsjadere har vanligvis ikke verdsatt moderne musikk, men på 1990-tallet førte imidlertid økt interesse til utvikling og produksjon av CD-er og musikkassetter med tsjadiske artister. Piratkopiering og manglende opphavsrettslig beskyttelse for artistene utgjør problemer for en videre utvikling av musikkindustrien i Tsjad. Litteratur og skriftkultur. Slik som for andre land i sahel-regionen har litteraturen i Tsjad lidd under en økonomi, politikk og en åndelig tørke som har påvirket dets mest kjente forfattere. Tsjadiske forfattere har blitt tvunget til å skrive fra eksil eller som utvandret, og deres litteratur har vært dominert av tematikk rundt historie og politisk undertrykkelse. Siden 1962 har 20 forfattere skrevet et 60-talls skjønnlitterære verk. Blant de internasjonalt mest kjente forfatterne er Joseph Brahim Seïd, Baba Moustapha, Antoine Bangui og Koulsy Lamko. I 2003 publiserte Tsjads eneste litteraturkritiker, Ahmat Taboye, sin "Anthologie de la littérature tchadienne" for å spre kunnskap om Tsjads litteratur internasjonalt og blant ungdommer, og for å sette søkelyset på landets mangel på bokforlag og markedsføring. Film. Utviklingen av tsjadisk filmindustri har lidd under borgerkrigens herjinger og av mangelen på kinoer, som det bare finnes en av i hele landet. Den første tsjadiske spillefilmen, dokudramaet "Bye Bye Africa", ble produsert i 1999 av Mahamat Saleh Haroun. Hans neste film var den kritikerroste "Abouna", og hans "Daratt" vant juryens spesialpris ved den 63. filmfestivalen i Venezia. Issa Serge Coelo har regissert de to andre filmene fra Tsjad, "Daresalam" og '. Mat og drikke. Viktigste ernæringskilden i Tsjad er hirse. Det lages boller av det, som dyppes i saus. I den nordlige delen av landet er dette kjent som "alysh", i sør som "biya". Fisk er populært, og blir vanligvis behandlet og solgt som "salanga" (soltørket og lettere røkt "alestes" eller "hyrocynus") eller som "banda" (større røkt fisk). "Carcaje" er en populær, søt drikk som blir utvunnet fra hibiskusblader. Alkoholholdige drikker er nærmest fraværende i nord, men populært i sør, hvor folk drikker hirseøl kjent som "billi-billi" når det blir brygget på rød hirse og "coshate" når det blir brygget på hvit hirse. Idrett. Tsjads mest populære sport er fotball. Tsjads landslag får stor oppmerksomhet i internasjonale turneringer, og tsjadiske fotballspillere har spilt for franske lag. Basketball og fribryting har også stor utbredelse i landet, det sistnevnte i en form hvor bryterne er ikledd tradisjonelle dyrehoder og er tildekte med støv. Voivodskap. "For Polens administrative inndeling, se Polens voivodskap" Voivodskap (polsk "województwo", rumensk "voievodat", serbisk "vojvodina" (војводина), "vojvodstvo" (војводство) eller "vojvodovina" (војводовина), ungarsk "vajdaság", litauisk "vaivadija") er en geografisk administrasjonsenhet som daterer tilbake til middelalderens Polen, Romania, Serbia, Ungarn, Litauen, Latvia og Russland. Områdene ble ledet av en voivod, og dette ordet er avledet av "wojewoda", som opprinnelig betydde «hærfører». I dag brukes begrepet «voivodskap» om provinsene i Polen, og ordet gjenfinnes således i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Warta. Warta (tysk "Warthe", latin "Varta") er en elv i Polen. Og drenerer landskapet Stor-Polen. Større eller mindre deler av dette området har vært tysk. Området ble kalt Warthegau etter den tyske invasjon av Polen i 1939. Området, som hadde en blandet tysk og polsk befolkning (blandingsforholdet varierte fra region til region), ble inkorporert i Det tyske rike, og det ble gjennomført en særlig intens germanisering, etter at det i mellomkrigstiden hadde foregått polonisering i de områder som kom under polsk kontroll. Etter annen verdenskrigs avslutning ble det en omvendt prosess, slik at områdene rundt Warta nå er gjennomgående polsk. Szkev. Szkev er et kunstig språk publisert i 2003. Kunstig språk. Kunstige språk eller planspråk (engelsk forkortelse "conlang" av "constructed language") er språk som er bevisst laget av mennesker, i motsetning til naturlig utviklede språk som har utviklet seg gjennom mangeårig bruk. Noen av de mest kjente planspråkene er esperanto (som helt klart er det mest brukte) volapük, ido, interlingua, lojban, i tillegg til J.R.R. Tolkiens quenya og Star Trek-språket klingon. Grunnene til å konstruere et språk kan være mange, den vanligste årsaken har vært tanken om å skape et internasjonalt nøytralt språk som blant annet Esperanto og Interlingua er grunnlagt på. Andre grunner kan være språk- eller tankemessige eksperiment eller for bruk i fiksjonssammenheng. Hvilket språk som var det aller første planspråket er vanskelig å si, men vi vet med sikkerhet at Hildegard fra Bingen konstruerte lingua ignota i år 1150, over 700 år før volapük og esperanto. Esperanto er det planspråket som har fått flest brukere. Man regner med at noen titalls tusen snakker språket flytende, mens det hevdes at opptil to millioner mennesker kan litt esperanto. Grunner til å konstruere et språk. Man kan for det meste dele planspråk i tre forskjellige kategorier, internasjonale hjelpespråk; som er laget for å lette kommunikasjon mellom personer som i utgangspunktet ikke har noe felles språk, filosofiske språk og logiske språk; som har blitt laget for å inspirere til en bestemt type tenkning, og kunstspråk; som er laget for konstrueringen i seg selv (fiksjonsspråk faller også inn her). Internasjonale hjelpespråk er skapt for å være lette å lære og bruke til kommunikasjon over de tradisjonelle språkgrensene. De fleste konstruerte internasjonale hjelpespråk er tenkt som verdensspråk. Men noen er foreslått som fellesspråk for beslektede språk- og folkegrupper, som norsk-amerikaneren Elias Molees pangermanske Tutonish (seinere utgave Altutonish), den ghanesiske historikeren K.A. Kumi Attbrahs Afrihili (også kalt Ni Afrihili Oluga eller El-Afrihili), og flere forslag til panslaviske språk, for eksempel tsjekkeren Ladislav Podmeles Mezduslavjanski jezik. Flere vestlige tenkere har gått med tanken om å skape et språk som skulle legge grunnlaget for klarere og riktigere tenkning, også kalt et "filosofisk språk". Tidlige forkjempere for denne ideen var blant annet Descartes og Gottfried Leibniz. En av de mest berømte teoriene angående dette er Sapir-Whorf-hypotesen som sier at man ikke kan tenke noe man ikke har språk for å uttrykke. Balaibalan (eller bala-i-balan) er et språk som er laget med et religiøst formål i en muslimsk sufi-sekt på 1500-tallet, bygd på persiske, tyrkiske og arabiske røtter. Et eksempel på et moderne filosofisk språk er det minimalistiske Toki Pona som er et forsøk på å overføre konsepter fra taoistisk filosofi til språk. "Logiske språk" er språk som er oppbygd etter bestemte logiske regler. Mange av disse er laget med et ønske om å inspirere til et logisk tankemønster. De to mest kjente logiske språkene i dag er Loglan og Lojban, hvor i praksis bare det siste har aktive brukere. Et par språk blir dessuten laget som språkeksperimenter for å finne ut hvordan forskjellige språkkonsepter fungerer i praksis. Andre kunstige språk har blitt skapt som virkemidler i forbindelse med film og litteratur. Mest kjent er nok J.R.R. Tolkiens alvespråk Quenya, og Klingon som blir brukt i science fiction tv-serien Star Trek. En rekke tilhengere lærer seg disse språkene for moro skyld. Grunnlaget for planspråk. Planspråk kan være "a posteriori", altså basert på allerede eksisterende språk eller "a priori", som innebærer at en lager vokabular og grammatikk uavhengig av forbilder fra naturlige språk, som i for eksempel Ro. A posteriori-språk kan være bygd på flere forskjellige naturlige språk, som IALAs språk Interlingua fra 1951. Eller de kan bygge på forenklinger av et naturlig språk, som Giuseppe Peanos Latino Sine Flexione (Latin uten bøyinger) fra 1903 (seinere omdøpt til Interlingua), Wede, også kjent som Verdenstysk, og forenklinger av engelsk som Basic English. Planspråk er "skjematiske" hvis de bygger på strenge regler uten unntak. A priori-språk er svært ofte også skjematiske. Noen a posteriori-språk derimot tar med seg uregelmessigheter fra de naturlige språkene de bygger på, for å få det nye språket til å virke «naturalistisk». Solresol er et eksempel på et a priori-språk hvor kun stavelsene: "do","re","mi","fa","sol","la" og "ti" er med. Solresol har dermed ingen forbilder i naturlige språk. Esperanto er et a posteriori-språk der nesten alle gloser hentes fra naturlige språk, men språkreglene er skjematiske med få unntak. Interlingua er et a posteriori-språk som tar med seg uregelmessigheter i stavemåte, grammatikk osv. fra levende latinske språk i så stor grad at det ved første blikk kan virke som en dialekt av et søreuropeisk språk. Liste over kunstige språk. Året for offentliggjørelse står i parentes, dersom det er kjent. Volapük. Volapük (i blant skrevet "volapyk" på norsk) er et kunstig språk laget i 1879 av Johann Martin Schleyer, en katolsk prest i Baden i Tyskland. Schleyers språklige visjon. Schleyer ville lage et språk for internasjonal kommunikasjon som var lett å lære for mennesker i alle kulturer. Derfor forenklet han grammatikken og gjorde den helt regelrett og uten unntak. Alle bokstaver uttales alltid likt, og alle ord har samme trykk, på siste stavelse («volapyk» uttales «vola"pyk"»). Ordforrådet kommer hovedsakelig fra engelsk, men også fra fransk og tysk. Ordene er kraftig omformet for å svare til språkets grammatikalske regler. F.eks. må ingen substantiver i entall ende på «-s» fordi dette er flertallsending. Bokstaven "r" ble nesten helt unngått, fordi Schleyer mente den ville skape vansker for kinesere. Enkeltord er gjort korte fordi de skal være billige å telegrafere, noe Schleyer mente var viktig for et internasjonalt språk. Språkets navn er satt sammen av «vol», fra engelsk «world», og «pük», fra engelsk «speech», med en genitivsending «-a» imellom: «vol-a-pük». Direkte oversatt blir det altså «world-s-speech» eller «verden-s-språk». Volapyks enkelhet og regelmessighet gjør at grunnreglene er lette å lære. Tross at det seinere fikk ry for å være vanskelig, viser erfaring at det er mulig å lære volapyk mye fortere enn et nytt, naturlig fremmedspråk. For brukere av språk som henter mange røtter fra latin, er ordene ikke lette å kjenne igjen, ulikt i språk som Esperanto og Interlingua. Og sjøl for folk som snakker engelsk er de aller fleste ord med engelske røtter i volapyk ugjenkjennelige. Dette utvikla seg til å bli en hovedkritikk av språket. Volapyks internasjonale gjennombrudd. Schleyers innflytelse i katolske miljøer, bl.a som salmedikter, førte til volapyks første utbredelse i tysk-språklige områder. Men sitt virkelige internasjonale gjennombrudd fikk språket da det kom på moten i Paris midt på 1880-tallet. Derfra spredde det seg raskt til de fleste land i Europa, og til Amerika og Asia. I ledelsen for arbeidet i Frankrike sto Auguste Kerckhoffs, som var en anerkjent vitenskapsmann og hadde innflytelse blant medlemmer av Det Franske Akademi, i pressa osv. Dermed fikk volapyk innpass i kretser som var nokså forskjellige fra Scheyers første tilhengere. Kerckhoffs var en effektiv propagandist og organisator og dyktig pedagog. Han skreiv en god lærebok som ble oversatt til mange språk (bl. a. svensk) og var helt overlegen Schleyers lærebok. Kerckhoffs er den enkeltpersonen som hadde størst betydning for volapyk-bevegelsens veldige vekst på andre halvdel av 1880-tallet. Volapyk-bevegelsens høydepunkt. Det ble gjennomført verdenskongresser i 1884 i Friedrichshafen, 1887 i München og 1889 i Paris. Mange hundre bøker kom ut på volapyk. I 1889 fantes det 316 lærebøker på 25 språk, 283 volapyk-klubber I følge volapyk-propagandaen hadde bevegelsen på sitt største over 100 000 medlemmer. Det er i hvert fall sikkert at mange tusen lærte å snakke og korrespondere på volapyk, og det var over 1000 volapyk-lærere med eksamen. I Norge fantes volapyk-klubber ihvertfall i Kristiania, Bergen og Trondheim, og et felles dansk-norsk tidsskrift hadde volapyk-nyheter fra Norge. Fra det vet vi f.eks. at Bjørnstjerne Bjørnson deltok på en middag arrangert av volapykister i København. Datuvalister mot kademister. Men mot slutten av 1880-tallet, da bevegelsen var sterkest, vokste det fram store motsetninger, særlig mellom den tyske delen rundt Schleyer og en fløy rundt Kerckhoffs. Striden gjaldt både språklige og organisatoriske spørsmål. Mange volapykister så på språket som unødvendig kunstig og for ulikt vanlige europeiske språk. Retninga som fulgte Kerckhoffs mente Schleyer gjorde volapyk for vanskelig og for påvirket av tysk. Blant endringene de foreslo var gloser som liknet mer på vanlige latinske lånord. Kerckhoffs lærebok forenklet Schleyers volapyk uten å forandre de fleste reglene i språket. Kerckhoffs ignorerte regler som han mente var unødvendige, han gikk mot de tyske volapykistenes tendens til å lage svært lange ord satt sammen av mange røtter (som i tysk) og gikk inn for ikke mer enn to røtter i samme ord (mer likt fransk), osv. Schleyer organiserte volapyk-bevegelsen etter mønster av den katolske kirka, med seg sjøl i rollen som språkets intellektuelle eier og opfinner ("datuval" – stor oppfinner) og autoritære leder ("cifal" – stor sjef). Han hadde flere ganger endret språket på egen hånd. Kerckhoffs tilhengere ville at det demokratisk valgte Internasjonale volapyk-akademiet Kadem Valemik Volapüka, som var nedsatt på verdenskongressen i 1887, skulle bestemme språkutviklinga. I Paris i 1899 ble Kerckhoffs valgt til leder av Akademiet. Akademi-tilhengerne krevde språkreformer, og en åpen kamp mellom Schleyers og Kerckhoffs fløyer (Datuvalister og Kademister) brøyt ut. Splittelse og sammenbrudd. Striden førte til en stor internasjonal splittelse mellom tilhengere av Schleyer og Kadem Valemik Volapüka, fulgt av allment sammenbrudd i begge retninger. Like lynraskt som volapyk hadde vokst på 1880-tallet forsvant det nå. I 1900 var bare noen få hundre organiserte volapykister igjen. Noen oppslagsverk framstiller volapyks sammenbrudd som en følge av konkurransen fra det framvoksende språket esperanto, men dette er ikke korrekt. Esperanto fikk sitt første store gjennombrudd ved verdensutstillingen i Paris i 1900. På denne tida hadde volapyk forlengst mista all betydning. Ei lita gruppe trofaste Datuvalister, blant dem en Cifal utnevnt av Schleyer selv, fortsatte bevegelsen etter at grunnleggeren døde. Volapyk etter 1920. På 1920-tallet gjennomførte de en språkrevisjon ledet av nederlenderen Arie de Jong. Hans reformerte volapyk skiller seg i ordforråd og noen grammatikalske regler fra Schleyers. De Jong tok i bruk bokstaven r i mange ord, og erstatta en del av Schleyers mest ugjenkjennelige korte gloser med lengre ord som er forståelige for brukere av europeiske språk. Volapyk-bevegelsen som bruker de Jongs normal overlever den dag i dag, ledet av en Cifal som er den 6. i direkte rekke etter Schleyer, engelskmannen Brian Bishop. Det finnes anslagsvis noen titalls brukere av de Jongs volapyk i verden. Andre har lært tidligere former for volapyk ut fra gamle lærebøker. På Internett har volapykister lagt ut gamle og nye lærebøker og ordbøker på flere språk, de har ei diskusjonsliste, og de har begynt arbeidet med en Wikipedia, som allerede er omfattende for et språk med så få brukere, med over 100 000 artikler. Historisk vurdering av volapyk. Historisk sett er volapyk det kunstige språk som har hatt nest størst suksess. Bare esperanto har blitt lært av flere og skapt en større organisasjon. Volapyk beviste for første gang at det faktisk var mulig for mennesker raskt å lære seg å bruke et enkelt, kunstig språk til å snakke og korrespondere like godt som på et naturlig fremmedspråk. Volapyk var det første historiske eksemplet på et stort internasjonalt språksamfunn med organisasjon, litteratur og presse bygd på et kunstig språk. Disse erfaringene kom til å påvirke utviklinga av volapyks mer suksessfulle etterfølger, esperanto. Språkeksempel. O Fat obas, kel binol in süls, äs in sül, i su tal. Bodi obsik vädeliki givolös obes adelo. äs id obs aipardobs debeles obas. E no obis nindukolös in tentadi, 1898. 1898 (MDCCCXCVIII) var et år uten skuddag som begynte på en lørdag i den gregorianske kalender og på en mandag i den julianske kalender. 1885. 1885 (MDCCCLXXXV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. 1884. 1884 (MDCCCLXXXIV) var et skuddår som begynte på en tirsdag i den gregorianske kalender og et skuddår som begynte på en torsdag i den julianske kalender. Liste over tidligere norske kommuner. Liste over tidligere norske kommuner er en oversikt over tidligere norske kommuner som ikke lenger eksisterer fordi de er slått sammen, innlemmet i en annen kommune, eller delt opp. Listen gir ingen oversikt over mindre geografiske områder som har blitt overdratt fra en kommune til en annen. Nesten alle kommunene i denne tabellen forsvant ved kommunesammenslåing. Akershus. ||Innlemmet i Eidsvoll|| Eidsvoll Eksterne lenker. Norge, Tidligere kommuner Kommuner Fastetiden. Fastetiden innledes onsdag (askeonsdag) i den syvende uken før 1. påskedag, og varer i 40 dager. Tiden er til minne om Jesu 40 dagers faste i ørkenen, og 40 er også et tall som tradisjonelt er knyttet til disiplin, hengivelse og forberedelse i Bibelen. Fasten ble tidlig pålagt som en religiøs plikt, men den har senere fått mindre betydning i de protestantiske kirker. I Den katolske kirken praktiseres fasten fortsatt, i tråd med gamle tradisjoner. I mange land blir askeonsdag foravgått av fetetirsdag, som er den siste dagen i karnevalet. Stillehavet. Stillehavet er Jordens største havområde. Navnet stammer fra det latinske "Mare Pacificum", «det fredelige havet», som ble gitt av den portugisiske oppdagelsesreisende Ferdinand Magellan under hans reise i 1521, preget av rolige værforhold. Stillehavet strekker seg fra Arktis i nord til Antarktis i sør, omsluttet av Asia og Australia i vest og Amerika i øst. Med sine knappe 180 millioner kvadratkilometer (inkludert randhav) utgjør dette den største delen av verdens havområder - og dermed hydrosfæren - hvor det utgjør ca 46 % av jordens vannoverflate og 32 % av den totale jordoverflatens. Stillehavet er dermed større enn alle jordens landarealer til sammen. Ekvator deler det inn i Det nordlige stillehav og Det sydlige stillehav. Det meste av Stillehavet når dyp på over 4 000 meter, og Marianegropen i den vestlige delen av det nordlige stillehav er med sine 10 911 meter både Stillehavets og jordens dypeste punkt. Oversikt. Med et areal på 179,7 millioner kvadratkilometer dekker Stillehavet nesten en tredjedel av jordens overflate, og er betydelig større enn planetens samlede landmasse — faktisk med et landareal tilsvarende hele Afrika til gode. Havet strekker seg ca 15 500 kilometer fra Beringhavet i Arktis til iskanten av Rosshavet ved Antarktis i sør (selv om de antarktiske delene av Stillehavet tidvis omtales som Sydhavet, som går rundt hele det antarktiske kontinent). Stillehavet har sin største øst-vest bredde omtrent langs den 5. nordlige breddegrad, der det strekker seg ca 19 800 kilometer fra Indonesia til kysten av Colombia og Peru — halvveis rundt jorden, og mer enn fem ganger Månens diameter. Stillehavets vestgrense plasseres gjerne ved Malakkastredet. Jordens laveste punkt — Marianegropen — ligger på 10 911 meter under havoverflaten. Gjennomsnittlig dybde er 4280 meter. Stillehavet har rundt 25 000 øyer (mer enn alle andre verdens hav tilsammen), hvor av de fleste ligger sør for ekvator. Dersom man tar med øyer delvis dekket av vann, er tallet betydelig høyere. På grunn av platetektonikk minsker Stillehavet, mens Atlanterhavet øker i størrelse, rundt 2-3 cm i året på tre kanter, eller mer omtrent en halv kvadratkilometer i året. Langs Stillehavets ujevne vestlige deler ligger en rekke mindre havområder, hvor de største er Celebessjøen, Korallhavet, Østkinahavet, Filippinerhavet, Japanhavet, Sørkinahavet, Sulusjøen, Tasmanhavet og Gulehavet. Malakkastredet knytter sammen Stillehavet og Indiahavet i vest, mens Drakestredet og Magellanstredet knytter Stillehavet sammen med Atlanterhavet i øst. I nord knytter Beringstredet Stillehavet til Nordishavet. Ettersom Stillehavet ligger på begge sider av 180-gradersmeridianen (datolinjen), ligger det vestlige stillehav (ved Asia) på den østlige halvkule, mens det østlige stillehav (ved Amerika) ligger på den vestlige halvkule. Selv det meste av Magellans reise fra Magellanstredet til Filippinene av denne store oppdageren ble regnet som fredfull, er Stillehavet ikke alltid i godlune. Mange tropiske sykloner (Stillehavets tyfoner tilsvarer Atlanterens orkaner) farer hardt med de mange stillehavsøyene. Landområdene omkring Stillehavet har mange vulkaner og rammes ofte av jordskjelv. Tsunamier, forårsaket av jordskjelv under havoverflaten, har ødelagt mange øyer og knust hele landsbyer. Havvannet. Vanntemperaturene i Stillehavet varierer fra nær frysepunktet i polområdene, til omkring 30°C ved ekvator. Også saltinnholdet varierer avhengig av breddegrad. På grunn av store nedbørsmengder gjennom hele året, er vannet i nærheten av ekvator mindre salt enn det som finnes på midlere breddegrader. Nærmere polområdene er også saltinnholdet lavt, dette på grunn av mindre fordamping i et kaldt klima. Overflatestrømmene i Stillehavet går for det meste med klokken på den nordlige halvkule (den nordlige stillehavsstrømmen) og mot klokken på den sørlige halvkule. Den nordekvatoriale havstrømmen som går vestover langs passatvinden ved den 15. nordlige breddegrad, svinger nordover ved Filippinene og blir så den varme Japan- eller Kuroshiostrømmen. Omtrent ved den 45. nordlige breddegrad vender Kuroshirostrømmen østover og deler seg. En gren tar av mot nord og blir til den aleutiske havstrømmen, mens resten går sørover hvor den tas opp i den nordekvatorialske havstrømmen. Den aleutiske havstrømmen deler seg i det den nærmer seg Nord-Amerika, og danner basen i det som i Beringhavet blir en sirkulær havstrøm som dreier mot klokken. Den sørlige armen blir den kalde, sakte- og sørgående Californiastrømmen. Den sørekvatoriale havstrømmen, som går vestover langs ekvator, svinger sørover øst for Ny-Guinea, deretter østover omtrent ved den 50. sørlige breddegrad, og slutter seg til store vestgående havstrømmen i det sørlige Stillehavet, som også inneholder den antarktiske sirkulære havstrømmen. Idet den nærmer seg kysten av Chile deler den sørekvatirale havstrømmen seg, med en gren som fortsetter rundt Kapp Horn, mens den andre går nordover der den danner Peru- eller Humboltstrømmen. Landområder. Det største landområdet som i sin helhet ligger i Stillehavet er øya Ny-Guinea — verdens nest største øy. Bortimot samtlige av Stillehavets mindre øyer ligger mellom 30°N og 30°S, og strekker seg fra Sørøst-Asia til Påskeøya. Resten av stillehavsbassenget ligger under vann. Under siste istid var Ny-Guinea en del av Australia, så den største landmassen den gangen ville vært Borneo-Palawan. Det enorme stillehavstriangelet, som går under fellesbetegnelsen Polynesia, knytter sammen Hawaii, Påskeøya og New Zealand, omslutter Cook-øyene, Marquesasøyene, Samoa, Selskapsøyene, Tokelau, Tonga, Tuamotu, Tuvalu og Wallis og Futuna. Nord for ekvator og vest for den internasjonale datolinjen ligger øyriket Mikronesia, med bl.a. Caroline-øyene, Marshalløyene og Marianene. I det sørvestlige hjørnet av Stillehavet ligger Melanesia, som domineres av Ny-Guinea. Andre viktige øygrupper i Melanesia er Bismarckarkipelet, Fiji, Ny-Caledonia, Salomonøyene og Vanuatu. Avgrensning. Ekvator danner grense mellom det nordlige og sørlige Stillehavet. Øyer. Stillehavet har omkring 25 000 øyer. De fleste av dem er gruppert i de tre arkipelene Melanesia, Polynesia, og Mikronesia. Inndelingen i de tre gruppene følger mer kulturelle skillelinjer mellom befolkningene enn naturgeografiske skiller. Randhav og større bukter. Sørlige Stillehavet fra sør mot nord Nordlige Stillehavet fra vest mot øst Middelhavet. Satellittbilde, fra NASA World Wind, bearbeidet av Eric Gaba Middelhavet er havet mellom Europa, Afrika og Asia, med et areal på ca. 2,5 millioner km². Middelhavet er knyttet til Atlanterhavet gjennom Gibraltarstredet, til Svartehavet gjennom Bosporos og til Rødehavet gjennom Suezkanalen. Det var antikkens «motorvei» og gjorde handel og kulturell utveksling mulig mellom de forskjellige folkeslagene i regionen: Egyptere, grekere, romere og kulturene i Midtøsten (arabere/persere/semitter). Middelhavets historie er viktig for forståelsen av opprinnelsen og utviklingen av vestlig sivilisasjon. Under den siste Istid, var en stor del av vannet i havet bundet opp i isbreer. Havnivået falt dermed 2-300 meter under dagens nivå. Middelhavet var derfor trolig skilt fra Atlanterhavet, og danner en stor innsjø. Fordampning fra Middelhavet er for tiden ca. 3 ganger større enn strømmen av vann gjennom nedbør og elver som renner ut der. Uten tilførsel av vann fra Atlanterhavet, vil det bare ta ca. 2000 år for å fordampe vannet der. Det antas at Middelhavet var nesten tørket ut i mer enn 30.000 år under siste del av istiden. Uavhengig forskning bekrefter at deler av Middelhavet var tørt land i løpet av flere istider. En av bevisene ligger i de enorme saltavleiringer på bunnsedimentene etter at det saltholdige sjøvannet ble fordampet. Et annet tegn på at Middelhavet har vært tørt land, er at på Malta var det elefanter av afrikansk stamme. Dette tyder på at det har vært en fast landforbindelse mellom Malta og Afrika. Den siste istiden sluttet for ca. 11.000 år siden. Vannstand i havene begynte å stige allerede før den tid. Det antas at havnivået i Atlanterhavet ble høyere enn bunnen av Gibraltarstredet og at Middelhavet ble fylt opp igjen for ca 13.000 år siden. Navnet. Navnet "Middelhavet" kommer fra det tyske "Mittelmeer", «havet i midten». Dette er samme betydning som blir brukt i hebraiske «ha-Yam ha-Tichon» (). Middelhavet har vært kjent under et antall alternative navn gjennom historien. Det var for eksempel ofte kalt "Mare Nostrum" (latin: "vårt hav") av romerne. Bibelen henviser til det som "det store hav" eller det vestlige hav. Engelsk har hentet sitt "Mediterranean Sea" fra det latinske "mediterraneus", der "medius" betyr «midten» og terra betyr «land». Fritt oversatt blir da betydningen «i midten av landene». Tyrkisk kaller det "Akdeniz", «det hvite hav», mens det arabiske "Al-BaHr Al-Abiad Al-Muttawasit" (البحر الأبيض المتوسط) betyr «det midtre hvite hav». Geografi. Middelhavet er forbundet til Atlanterhavet gjennom Gibraltarstredet i vest og til Marmarahavet og Svartehavet gjennom henholdsvis Dardanellene og Bosporos i øst. Marmarasjøen regnes ofte som del av Middelhavet, mens Svartehavet ikke regnes med. Den menneskeskapte Suezkanalen i sørøst forbinder Middelhavet med Rødehavet. Tidevann er svært begrenset i Middelhavet på grunn av den smale forbindelsen med Atlanterhavet. Klimaet i regionen består hovedsakelig av våte vintre og varme, tørre somre. Spesielle avlinger for regionen er oliven, grapefrukt, appelsiner, mandariner og kork. Regionen har en lang sivilisasjonshistorie der blant andre Mykene, Karthago og Romerriket var sentrale sivilisasjoner. Geologi. Middelhavets geologi er kompleks og involverer oppbruddet og senere kollisjonen mellom den afrikanske og eurasiske plate. Senere oppstod den messinianske salinitetskrisen sent i miocen-perioden da Middelhavet tørket ut. Middelhavet har en gjennomsnittlig dybde på 1500 m og det dypeste målte punktet er 5267 m i Kalypsodypet i Det joniske hav. Kystlinjen er på 46 000 km. En grunn undersjøisk fjellrekke (Siciliastredet) mellom øya Sicilia og kysten til Tunisia deler sjøen inn i to regioner (som igjen deles i underregioner), det vestlige Middelhavet og det østlige Middelhavet. Det vestlige dekker et område på rundt 850 000 km² og det østlige dekker 1 650 000 km². I de siste århundrene har menneskeheten gjort mye som har endret Middelhavets geologi. Bygninger har blitt bygget langs kystlinjene, utgravninger og omledede erosjonsmønster. Mange forurensende båter reiser over havet og forstyrrer balansen av de naturlige kjemiske sammensetningene i regionen. Strender har blitt feilbehandlet, og overbruk av sjøens naturressurser fortsetter å være et problem. Dette misbruket fortsetter å akselerere. Den faktiske geografien har også blitt forandret gjennom bygging av demninger og kanaler. En antok tidligere at Middelhavet var restene av Tethyshavet. Det er nå anslått til å være et strukturelt yngre havbasseng kjent som neotethys. Neotethys ble dannet under den sene trias og tidlige jura-kløften av de afrikanske og eurasiske platene. Økologi. Et resultat av opptørkingen av havet under den messinianske saltholdighetskrisen, var at det marine livet i Middelhavet hovedsakelig kommer fra Atlanterhavet. Nord-Atlanteren er betydelig kaldere og næringsrikere enn Middelhavet, og det marine livet i Middelhavet måtte tilpasse seg dets forskjellige forhold i de fem millioner årene etter at bassenget ble fylt på nytt. Åpningen av Suezkanalen i 1869 skapte den første saltvannspassajen mellom Middelhavet og Rødehavet. Rødehavet ligger noe høyere enn det østlige Middelhavet, derfor fungerer kanalen som en saltvannsvei som tømmer vann fra Rødehavet inn i Middelhavet. Bittersjøene, som er svært salt naturlige innsjøer som er del av kanalen, blokkerte migrasjonen av arter i Rødehavet til Middelhavet i mange tiår, men ettersom saltholdigheten gradvis har blitt utjevnet med Rødehavet, ble barrieren for migrasjon fjernet. Dette førte til at planter og dyr fra Rødehavet har begynt å kolonisere det østlige Middelhavet. Rødehavet er jevnt over saltere og næringsfattigere enn Atlanterhavet, derfor hadde artene fra Rødehavet en fordel ovenfor de atlantiske artene i Middelhavet. Byggingen av Aswandammen over Nilen i 1960-årene reduserte tilførselen av ferskvann og næringsrik slam fra Nilen til det østlige Middelhavet, noe som har gjort forholdene der enda mer likt forholdene i Rødehavet. Denne utskiftningen av arter er kjent som Lessepsmigrasjonen etter Ferdinand de Lesseps, ingeniøren som ledet byggingen av kanalen. Atlanterhavet. Kart over Atlanterhavet, med inndeling i Nord- og Sør-Atlanterhavet Atlanterhavet er havet mellom Nord- og Sør-Amerika mot vest, og Europa og Afrika mot øst. Det er verdens nest største hav, og dekker nærmere en femtedel av jordens overflate. Det dekker et totalt område på 106 400 000 km³, noe som er rundt 20 prosent av jordens overflate, og 26 prosent av jordens overflate som består av vann. Den gjennomsnittlige dybden er på 3926 meter og det største dypet er på 9200 meter. Atlanterhavet ble dannet for rundt 55 millioner år siden, da den midtatlantiske ryggen begynte å åpne seg. Den midtatlantiske ryggen går også i dag midt ned igjennom Atlanterhavet fra nord til syd. Denne ryggen er en underjordisk fjellkjede som blir presset opp og til siden av den underliggende lava. Amerika og Europa/Afrika blir således skubbet vekk fra hverandre med en hastighet av ca. 2 cm i året. Av den grunn blir Atlanterhavet hele tiden større. Havets navn kommer fra gresk mytologi og er oppkalt etter titanen Atlas. Den eldste referansen til navnet er i den greske historikeren Herodots "Historie" fra rundt 450 f.Kr.: som "Atlantis thalassa" (gresk: Ἀτλαντὶς θάλασσα; norsk «Atlas’ hav»; se også Atlasfjellene). Atlantis (gresk: Ἀτλαντὶς νῆσος, «Atlas’ øy») er en legendarisk øy nevnt av Herodot som skal ligger utenfor Herkulessøylene (Gibraltarstredet). Betegnelsen Det etiopiske hav, avledet fra Etiopia, ble benyttet som navn på den sørlige delen av Atlanterhavet så sent som midten av 1800-tallet. Før europerne oppdaget andre hav ble betegnelsen «hav» i seg selv benyttet som synonym for vannene som lå bortenfor Gibraltarstredet av det som i dag kalles for Atlanterhavet. Antikkens grekere forestilte seg at dette havet var en enorm elv som sirklet om verden. Avgrensning. Ekvator deler mellom Nord-Atlanteren og Sør-Atlanteren. Havet dekker rundt 20 % av jordens overflate og bare Stillehavet er større. Med sine tilgrensende sjøområder dekker det rundt 106 400 000 km². Uten dem har det et areal på 82 400 000 km². Nedslagsfeltet for havet er fire ganger større enn Stillehavet eller Indiahavet. Volumet av Atlanterhavet med tilgrensende sjøområder er 354 700 000 km³, uten dem har havet 323 600 000 km³. Gjennomsnittsdypet med tilgrensende sjøområder er 3 332 m, uten er snittet 3 926 m. Det dypeste punktet er på 8 605 i Puerto Rico-gropen. Bredden varierer fra 2 848 km mellom Brasil og Liberia og 4 830 km mellom USA og Nord-Afrika. Randhav og større bukter. Atlanterhavet har uregelmessige kyster med et stort antall bihav og bukter. Øyer. Øyer i Atlanterhavet inkluderer Færøyene, Grønland, Island, Rockall, Storbritannia, Irland, Fernando de Noronha, Azorene, Madeira, Kanariøyene, Kapp Verde-øyene, São Tomé og Príncipe, Newfoundland, Bermuda, Vestindiske øyer, Ascension, Saint Helena, Trinidad-øyene, Martin Vaz, Tristan da Cunha, Falklandsøyene, Bouvetøya og Sør-Georgia. Havområdet mellom øyene Grønland, Island og United Kingdom kalles GIUK-gapet. Kryssinger. Nordmennene Frank Samuelsen og George Harbo var de første til å ro over Atlanterhavet i 1896. De brukte 55 dager fra The Battery i New York til Scillyøyene utenfor kysten av Cornwall i England. Benoit Lecomte er den første som har svømt over Atlanterhavet. Han brukte 72 dager på turen fra Hyannis i Massachusetts til Quiberon i Frankrike i 1998. Wisła. Kart over Wisła med bielver. Wisła (tysk: "Weichsel") er ei 1 047 kilometer lang elv i Øst-Europa, med utspring i byen med samme navn. Den går rett forbi Warszawa, og er Polens lengste elv. Elva danner et stort delta (2000 km²) i Gdanskbukta. Elva er lite brukt som transportåre. Storpolske voivodskap. Det storpolske voivodskap eller Voivodskapet Wielkopolska (polsk "Województwo wielkopolskie" eller bare "Wielkopolskie") er et voivodskap og landskap i sentralvestlige del av Polen, med et areal på 29 827 km² og 3 378 502 innbyggere (31. desember 2006). Hovedstaden er Poznań. Voivodskapet dekker områdene til den historiske regionen Stor-Polen, der polanerne skapte den første polske staten på 900-tallet. Fullstendig liste over byer. Storpolske voivodskap består av 109 byer. 5. Ostrów Wielkopolski (72,577) 11. Turek (29,302) 18. Środa Wielkopolska (21,635) 27. Nowy Tomyśl (15,225) 31. Grodzisk Wielkopolski (13,703) 38. Murowana Goślina (10,140) 50. Koźmin Wielkopolski (6,707) 51. Krzyż Wielkopolski (6,283) 59. Nowe Skalmierzyce (5,080) 78. Miejska Górka (3,128) 88. Książ Wielkopolski (2,724) 92. Borek Wielkopolski (2,486) 101. Grabów nad Prosną (1,967) 108. Dobra (1,511) Stor-Polen. Stor-Polen (polsk "Wielkopolska", latin "Polonia Maior") er en historisk region i sentralvestlige del av Polen langs elven Warta, med hovedbyene Poznań, Gniezno og Kalisz. Stor-Polen utgjorde kjernen i den unge polske middelalderstaten, og regnes derfor ofte for å være Polens vugge. Regionen omfatter store deler av områdene som dreneres av Warta og dens bielver, og kan deles opp i to geografiske hovedområder – innsjøområdet i nord og flatlandet i sør. Det historiske Stor-Polen ligger i dag i det storpolske voivodskap og deler av voivodskapene Lubusz, Kujawy-Pomorze og Łódź. Området var i begynnelsen kjent under navnet «Polonia» (Polen) – navnet «Polonia Maior» ble tatt i bruk først i det 14.-15. århundre (i motsetning til «Polonia Minor» – Lille-Polen i sør). Liste over konger av Preussen. Fram til 1772 ble kongene offisielt titulert som konge i Preussen («König in Preußen»), senere som konge av Preussen («König von Preußen»). Konger av Preussen Fredrik II av Preussen. Fredrik II, ty. "Friedrich II.", kalt Fredrik den store, ty. "Friedrich der Große", født 1712, død 1786, var konge av Preussen fra 1740 til 1786. Han var sønn av Fredrik Vilhelm I, og bror av Sveriges dronning Louisa Ulrika. Tidlige år. Han var født i Berlin og var sønn av Fredrik Vilhelm I, den såkalte «soldatkongen» som opprettet en formidabel armé og utviklet en effektiv stat. Hans mor var Sophie Dorothea av Hannover (1687–1757). I motsetning til sin mann hadde Sofia gode manérer og var godt utdannet. Hans morfar, kurfyrst Georg, var arving av dronning Anne av Storbritannia som Georg etterfulgte i 1714 som kong Georg I av Storbritannia. På den tiden da Fredrik ble født, hadde husene Brandenburg og Hannover stor velstand. Fredriks fødsel ble ønsket velkommen av hans bestefar med mer enn vanlig glede, da to av hans barnebarn døde i ung alder. Fredrik Vilhelm ønsket at hans sønner og døtre ikke skulle utdannes som prinser og prinsesser, men som barn av vanlige folk. Han hadde blitt utdannet av en fransk kvinne, madame de Montbail som senere ble madame de Rocoulle, og han ønsket at hun skulle utdanne hans barn. Fredrik ble opplært av hugenottiske guvernanter og tutorer og lærte fransk og tysk samtidig. Det ble senere gjerne sagt at han snakket fransk bedre enn tysk. Fransk var også det språket han foretrakk å tale. Som kronprins viste Fredrik lidenskapelige interesser for fransk litteratur, poesi, filosofi og italiensk musikk. Dette gjorde hans far mistenksom. Han så helst at hans sønn hadde mer «maskuline» interesser som jakt og ridning. Han kalte sin sønn en «feminin kar» og utsatte ham for blodig og ydmykende juling. Da han var 18, planla Fredrik å flykte til England med en gruppe venner, alle lavere offiserer i hæren. Men han avslørte sin flukt og ble arrestert sammen med sin venn Hans Hermann von Katte. Det ble reist en forræderianklage mot både prinsen og Katte siden de var offiserer i den prøyssiske hær og hadde forsøkt å flykte fra Preussen. Ifølge anklagen skal de til og med ha klekket ut en plan om å alliere seg med Storbritannia mot den prøyssiske kongen. Prinsen ble truet med dødsstraff og kongen utelukket ikke en henrettelse. Den stolte prinsen måtte undergi seg farens krav. Fredrik ble tvunget til å se på at hans venn Katte ble halshogd den 6. november 1730 og ble nøye overvåket i årene som fulgte. Den eneste måten som Fredrik kunne blidgjøre sin far (og få tilbake sin tittel som kronprins), var gjennom sitt ekteskap med Elisabeth Christine von Braunschweig-Bevern 12. juni 1733. Dette ufrivillige ekteskapet gav ingen barn ettersom Fredrik hovedsakelig ignorerte sin kone etter at han ble konge. Mens Voltaire antydet at Fredrik var homoseksuell, er det ingen bevis for dette. Etter denne krisen i forholdet med kongen på begynnelsen av 1730-årene, inngikk far og sønn en kjølig fred sendt på 30-tallet. Fredrik Vilhelm gav sin sønn slottet Rheinsberg nord for Berlin. I Rheinsberg samlet Fredrik et lite antall musikere, skuespillere og andre kunstnere. Han tilbrakte tiden sin med å lese, se på dramatiske skuespill, lage og lytte til musikk og han regnet denne tiden som en av de lykkeligste i hans liv. Arbeidene til Niccolò Machiavelli, som "Fyrsten", ble regnet som en rettledning til oppførselen til en fyrste på Fredriks tid. I 1739 fullførte Fredrik sin "Antimachiavel, ou Examen du Prince de Machiavel", et skrift hvor han motsatte seg Machiavelli. Det ble publisert anonymt i 1740, men ble antagelig spredt av Voltaire. Tiden som konge. Som konge hadde ikke Fredrik noen visjon for et samlet Tyskland. Dette måtte vente til Bismarck planla samlingskrigene et århundre senere. Fredrik mål var å forbedre sitt land Preussen. For å nå dette målet, utkjempet han sine kriger hovedsakelig mot Østerrike, hvis Habsburg-dynasti hersket som keisere av det tysk-romerske riket nesten kontinuerlig fra det 15. århundre til 1806. Fredrik etablerte Brandenburg-Preussen som den femte og minste stormakten i Europa ved å bruke ressursene hans far hadde gjort tilgjengelig. I 100 år gjorde den østerriksk-prøyssiske rivaliseringen et forent Tyskland umulig inntil Preussen beseiret Østerrike i 1866. Fredrik ledet de prøyssiske styrkene under den østerrikske arvefølgekrigen (1740–1748), syvårskrigen (1756–1763) og i den bayerske arvefølgekrigen (1778), ikke bare som konge, men også som militær kommandant i felten. Han hadde stor suksess på slagmarken, og blir av mange ansett som en av de mest betydelige militære ledere gjennom tidene. Blant andre Napoleon så på Fredrik som det største taktiske geniet i historien. Enda viktigere var hans operasjonelle suksesser, særlig ved å hindre samlingen av overlegne fiendehærer og ved å være til rett sted til rett tid for å holde fiendtlige hærer ute av Preussens kjerneområder. Fredrik klarte å forbedre Preussen fra å være en bakgård i Europa og gjorde landet til en økonomisk sterk og politisk reformert stat. Hans innlemmelse av Schlesien i det prøyssiske kongeriket var iscenesatt for å gi Preussens nye industrielle råmateraler, og han beskyttet disse industriene med høy toll og minimale restriksjoner på intern handel. Kanaler ble bygget, myrer ble drenert slik at de kunne bli til landbruksjord og nye avlinger, som potet og nepe, ble introdusert. Med hjelp fra franske eksperter, reorganiserte han systemet med indirekte skatt som gav staten mer inntekt enn direkte skatt. Han avskaffet tortur og gav vid religiøs frihet, selv om han selv ikke brydde seg noe særlig om religion. Han gav sin stat et moderne byråkrati, og lovene for embetsverket var basert på respekt for lov og etikk i tillegg til stolthet i ens yrke. Denne arven ble gitt videre til den moderne tyske stat og er hovedgrunnen til hvorfor han fremdeles blir sett opp til som en stor statsmann i Tyskland. Sine siste år tilbrakte han på slottet Sanssouci i Potsdam, sterkt plaget av sykdom. Uten egne barn ble Fredrik etterfulgt av sin nevø, kong Fredrik Vilhelm II. Kunstneren. Fredrik var en begavet musiker. Han spilte tverrfløyte og komponerte hundre sonater for fløyte i tillegg til fire symfonier. Hans hoffmusikere inkluderte Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Joachim Quantz og Franz Benda. Et møte med Johann Sebastian Bach i 1747 i Potsdam fikk Bach til å skrive "Musikalisches Opfer". Han ønsket også å være en filosof-konge som den romerske keiser Markus Aurelius. Han holdt seg tett opp mot den franske opplysningen og beundret fremfor alt en av dets største tenkere, Voltaire, som han ofte korresponderte med. Deres personlige vennskap kjølnet derimot etter Voltaires besøk i Berlin og Potsdam i 1750-1753. Fredrik den store inviterte Joseph-Louis Lagrange til å etterfølge Leonhard Euler ved akademiet i Berlin. I tillegg til sitt morsmål tysk, snakket han fransk, engelsk, spansk, portugisisk og italiensk. Han forstod også latin, antikk og moderne gresk og hebraisk. Senere i livet lærte han seg baskisk, slavisk og kinesisk. Arv. Fredrik fikk konstruert kjente bygninger i sin hovedresidens, Berlin, hvor nesten alt eksisterer den dag i dag, slik som Statsoperaen i Berlin, det kongelige bibliotek (idag Staatsbibliothek zu Berlin), Sankt Hedwigskathedrale, de franske og tyske domene på Gendarmenmarkt og prins Henriks slott (nå sete for Humboldt-Universität zu Berlin). Men kongen foretrakk å tilbringe sin tid i sin sommerresidens i Potsdam hvor han bygget slottet Sanssouci, den viktigste bygningen i nordtysk rokokko. Til denne dag forblir Fredrik en kontroversiell figur i Tyskland og Sentral-Europa. Han kalte seg den «fremste tjener av staten», men den østerrikske keiserinnen Maria Theresia kalte ham «den onde mannen i Sanssouci». Han var begge deler: En opplyst hersker og en hensynsløs despot. Gjennom reformer, krig og den første delingen av Polen (1772) forandret han staten Brandenburg-Preussen til en europeisk stormakt. Fredrik trodde ikke på kongers guddommelige rett og gikk ofte i gamle militære uniformer som var forskjellige fra den overdrevne franske stilen. Han mente kun at kronen var «en hatt som slapp regnet inn». Økonomi. Under styret til Fredrik II førte sjuårskrigen og annekteringen av Schlesien til store endringer i økonomien. Sirkulasjonen av devaluert valuta holdt prisene høye. For å gi "thaleren" ny verdi, ble myntvedtaket av mai 1763 foreslått. Denne stabiliserte kursen til devaluerte mynter som ble akseptert og gav muligheter for betaling i mynter i verdier fra før krigen. Dette ble i det nordlige Tyskland erstattet av "reichsthaler", verdt en fjerdedel av en konvensjonsthaler. Preussen brukte en thaler som bestod av fjorten kølnermark i sølv. Mange andre herskere fulgte snart i fotsporene til Fredrik i å reformere deres egne myntenheter, noe som førte til mangel i valuta. 1841. Illustrasjon fra "Mordene i Rue Morgue", tegnet av Aubrey Beardsley. 1804. Norge. Trøndelag ble delt i to. Nordre Trondhjems Amt (Nord-Trøndelag) og Søndre Trondhems Amt (Sør-Trøndelag). 1800. 1800 (MDCCC) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. Poznań. Rådhuset er et av byens mest kjente landemerker Poznań () er en av Polens eldste og største byer. Den ligger ved elven Warta, og er hovedstad i det storpolske voivodskap, Poznań-bispedømmet og regionen Stor-Polen. Den har status som distriktsnivåby. Byen ligger mellom Berlin og Warszawa og er et viktig transportknutepunkt, blant annet huser den en internasjonal lufthavn. Poznań regnes ofte for å være Polens vugge, og var i fortiden landets hovedstad og setet for landets konger. I dag er Poznań et viktig senter for handel, industri, kultur og utdanning. Den er hjemstedet for blant annet 26 institusjoner for høyere utdannelse (deriblant Adam Mickiewicz-universitetet, UAM) med om lag 133 000 studenter. Poznań benevnes ofte som «Polens musikkhovedstad» i reiseguider, hovedsakelig på grunn av korvirksomheten og Henryk Wieniawski Internasjonale Fiolinkonkurranse, som holdes hvert femte år i byen. Katedralen i Poznań er landets eldste, og huser gravene til de første polske herskerne: Mieszko I, Bolesław I, Mieszko II, Kasimir I, Przemysł og Przemysł II. Historie. Poznań ble grunnlagt som by av polanerne i det 8. århundre. Den kom under piastenes styre i det 10. århundre, og ble et av hovedsentrene i deres rike. Byen er en av de hypotetiske plassene der Mieszko I – polanernes første historiske hertug – kan ha blitt kristnet i år 966. I 968 ble byen sete for Polens første biskop Jordan, og ble med tiden hovedstad i Stor-Polen. Mieszkos sønn, Bolesław I den modige, ble kronet til Polens første konge i 1025, og Kongeriket Polen ble opprettet. Byen var kongerikets hovedstad frem til 1039, da den ble brent ned av den tsjekkiske hertugen Břetislav. Hovedstaden ble flyttet til Kraków, og Poznań mistet sin politiske betydning, skjønt den forble et viktig handelssenter. Katedralen i Poznań er Polens eldste Byen utviklet seg videre under den polske oppløsningstiden, da den ble hovedstad for de storpolske piaster, og fikk byrettigheter (Magdenburg-rettigheter) i 1253. De gode forholdene som fremmet byens utvikling varte frem til den andre polsk-svenske krig i 1655. Som følge av Polens andre deling kom Poznań, på tysk kalt "Posen", under prøyssisk okkupasjon i 1793. Preussens nederlag mot Napoleon og den storpolske oppstanden i 1806, der polske motstandskjempere gjorde opprør, førte til at byen ble del av Storhertugdømmet Warszawa i 1807. Etter Napoleons nederlag og den etterfølgende Wienerkongressen kom Poznań med Stor-Polen imidlertid tilbake til Preussen. Kort etter Tysklands nederlag under første verdenskrig, og den storpolske oppstand (1918–1919), ble den Andre polske republikk opprettet, med Poznań som hovedstad i Poznań-voivodskapet. Under andre verdenskrig ble Polen okkupert av Tyskland, og den polske befolkningen ble utsatt for brutale forfølgelser. Etter krigens slutt har Poznań vært det administrative senter for de omkringliggende områdene, med forandringer av distriktets omfang i 1957, 1975 og 1999. Masseprotestene i Poznań i 1956 (den såkalte Poznań-oppstanden) bidrog sterkt til å liberalisere etterkrigstidens kommunistiske regime, frem til dets endelige fall i 1989. 1792. 1792 (MDCCXCII) i den gregorianske kalender var et skuddår som begynte på en søndag. 1782. Begivenheter. Et jordskjelv i Sørkinahavet utløser en tsunami som krevde 40 000 menneskeliv. Museum of Modern Art. Museum of Modern Art (MoMA) i New York er et av verdens viktigste og mest kjente museer for moderne kunst. MoMA ble først åpnet den 27. november 1929. Museet er plassert sentralt på Manhattan, og har nylig gjennomgått en tre år lang renovering, ledet av den japanske arkitekten Yoshio Taniguchi. MoMA ansees av mange for å ha en av de beste samlinger av moderne kunst i verden. Blant de mest kjente verkene i samlingen finner vi Vincent van Goghs maleri "Stjernenatt", Pablo Picassos "Pikene fra Avignon", Claude Monets "Vannliljer" og Salvador Dalís "Minnenes Utholdenhet". Museet har også sentrale arbeider av amerikanske kunstere som Jackson Pollock, Barnett Newman, Jasper Johns, Robert Smithson og Andy Warhol. Under den kalde krigen ble museet sentralt i CIAs arbeid med å få avpolitisert kunsten for dermed å vinne propagandakrigen mot Sovjetunionen. Gull. Gull er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Au og atomnummer 79. ISO 4217 koden er XAU. Historie. Gull var et av de første metallene som ble bearbeidet av mennesker. På grunn av at det forekom i ren og naturlig form var lett å bearbeide og hadde et vakkert og holdbart utseende. Historikerne mener det var egypterne og sumererne som oppdaget gullet for ca. 7 000 år siden. I mange kulturer er metallet ansett for å ha magiske krefter og ble derfor brukt som religiøst symbol. Gull er også generelt blitt brukt som økonomisk verdimåler i forhold til både nasjoner og enkeltindividers verdi og status, gjennom tidene er gull også blitt flittig brukt til i kunstnerisk utsmykking. Omkring 5 000 år f.Kr. utformet egypterne kulturgjenstander i gull, og det eldste gullsmykket vi i dag kjenner til stammer fra gravkammeret til Farao Zer av Abydos og skriver seg fra ca. år 3 100 f.Kr. I gravkammeret til farao Menes, ca 3 100 f.Kr, er det notert at verdien av én del gull tilsvarer verdien av 2,5 deler sølv. Rundt 2 000 f.Kr var verdiforholdet mellom gull og sølv 1:6, mens forholdet mellom jern og sølv var 1:8. Gull var m a o mindre verdt enn jern. Et av de eldste daterte gullfunnene i Norge er en bronsespenne med fremside i gullfolie som ble funnet i en ødelagt gravrøys på Furutoppen ved Larkollen i 1984. Funnet er datert til å være skapt et sted mellom 900-700 f.Kr. I følge teorier kan den enten ha blitt mistet av tidlige gravrøvere eller blitt etterlatt som et gudeoffer. Gull har fascinert mennesker i tusener av år, og metallet har hatt stor innflytelse på menneskets historie. Gulljakt har ført til både geografiske oppdagelser, invasjoner og erobringer. Gullstandarder har gjennom tidene også blitt brukt som målestokk for lands og enkeltpersoners makt og status i forhold til andre. Det norske navnet på gull stammer fra indogermansk "ghel" som betyr «gulglinsende». Det kjemiske symbolet Au er en forkortelse av det latinske navnet: "aurum", som språklig betyr «skinnende morgengry». Egenskaper. Gull er et meget mykt, formbart og metallisk gult transisjonsmetall. Det kan trekkes ut i tynne tråder og bankes så tynt at det blir gjennomsiktig. Det er svært korrosjonsbestandig og regnes som edelmetall og tungmetall. Gull er uløselig i de fleste syrer; kongevann som er en blandig av salpetersyre og saltsyre er et av svært få unntak. Gull løses opp av flytende cyanidløsninger, og denne egenskapen gjør at cyanidløsninger benyttes ved kjemisk utvinning av gull. Løsninger med halogenene klor, brom eller jod løser også opp gull, og kan være et mindre giftig alternativ til cyanidløsninger. Gull har god elektrisk- og termisk ledningsevne, og lar seg lett legere med andre metaller. Rent metallisk gull er smaksløst og ikke giftig. Gull har en egenvekt på 19 300 kg/m³, og smeltepunktet er 1 063 °C. Isotoper. Naturlig forekommende gull består utelukkende av den stabile isotopen 197Au. I tillegg finnes 36 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 195Au med halveringstid 186,09 døgn, 196Au med halveringstid 6,183 døgn, 199Au med halveringstid 3,139 døgn, 198Au med halveringstid 2,69517 døgn, 198m1Au med halveringstid 2,27 døgn og 194Au med halveringstid 38,02 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-57-5 Forekomst. Gull forekommer overalt på jorden, selv havet inneholder gull. Det finnes i kvartsganger i fast fjell, i sand og grus langs elvebredder, og i bunnen av tidligere elveleier. Det er svært få steder hvor man i dag vasker ut gull ved elvebredden, slik som i «gamle dager». Nå brytes gullførende kvarts i fjellet og blir så ført til store knusemaskiner som finknuser kvartsen slik at den ser ut som fin sand. På grunn av gullets høye egenvekt vil gullet synke til bunns, mens sanden skylles vekk. Ved de store gullgruvene brukes i dag en kjemisk-elektrolytisk prosess som omdanner gullet til natriumgullcyanid, som det rene gullet så blir felt ut av. I 2007 var Australia verdens største gull-produsent med 280 tonn, fulgt av Sør-Afrika (270 tonn), Kina (250 tonn) og USA (240 tonn). Anvendelse. I ren tilstand – 1000/1000 – er gull svært mykt. For å øke metallets mekaniske styrke legeres gullet med f.eks. sølv og kobber, eller bare sølv. Disse andre metallene tilsettes i visse forhold for at gullet skal få de egenskaper og fargenyanser man ønsker. Selv om gull ikke har noen biologisk betydning, kan det brukes i mat som dekorasjon og fargestoff. Gull som mattilsetning har E-nummer E-175. Gull har vært mye brukt i tannfyllinger på grunn av sin korrosjonsbestandighet, ugiftighet og utseende. Elektronikkindustrien bruker mye gull i kretskort og mikroelektronikk, og til å forgylle kontaktpunkter. Gullsmykker. Det finnes gullsmykker i en rekke fargenyanser som rødt, hvitt, brunt, svart og grønt. Mye kobber gir en rødlig blanding, mye sølv gir en lysere blanding. For å få «hvitt gull» blandes gull med palladium, nikkel eller sølv. Hvitt gull blir ofte rhodinert (dekket med metallet Rhodium) for å få en ekstra "hvit" og skinnende overflate. Gull har en rekke kvaliteter som gjør det til et fascinerende metall og ikke minst uunnværlig i moderne teknologi og industri. Gull er ikke bare sjeldent og meget vakkert; det kan brukes om og om igjen, det verken korroderer, blekner, knuses eller brekker. Karat. Karat er måleenheten for hvor mye rent gull det finnes i en gull-legering. 1 karat betyr at gullets vekt i legeringen tilsvarer 1/24 av totalvekten. En gullbarre på 240 gram inneholder da 10 gram rent gull. Rent gull betegnes som 24 karat. Gull i språk, symbolikk og heraldikk. I språket brukes ordet "gull" om grunnstoffet gull og i sammensetninger med det, for eksempel i ord som gullgraving, gullsmed og gullbarrer. Gull brukes også om det som er gyllent eller likner på gull, for eksempel gullfisk, gullvinger og gullfaks. I kunsten og kulturen generelt har gull tradisjonelt symbolisert noe som er opphøyd eller spesielt verdifullt, for eksempel i form av gullkroner og gullmedaljer eller i begreper som gullgutt, gullalderen, og gullbryllup. Gull brukes også som farge i kunst og håndverk, enten som bladgull eller i andre stoffer/materialer som gir et synsinntrykk av gull. I heraldikken skal som regel alle våpenskjold ha gull eller sølv (heraldikkens metaller) + minst én annen farge. Gull i våpenskjold betyr derfor ikke noen spesielt opphøyd status eller lignende. Gull og sølv inngår i heraldikkens tinkturer. I avbildninger av våpen kan gull erstattes med gul farge, særlig på tekstiler, så som flagg og faner. Våpen eller flagg med bare gull og sølv, eller gult og hvitt, har i europeisk heraldikk ofte en kristen lyssymbolikk hentet fra middelalderens forestillingsverden, så som Nord-Trøndelags fylkesvåpen, Jerusalemskors, Jerusalems kristne korsfarervåpen og Vatikanstatens flagg. I heraldiske beskrivelser av våpen, såkalte blasoneringer, brukes ordet "gull" ofte som adjektiv, for eksempel på denne måten: "Gull løve på rød bunn". I engelske blasoneringer brukes ordet "Or" om gull. Gullpris. Gullprisen og kursen på US dollar fra 1960 til 2012 Gull er en råvare som handles over børs som fastsetter gullprisen. Verdens største råvarebørs er NYMEX i New York. Mange nasjoner har lager av gull som sikkerhet for sin valutabeholdning, og gullprisen svinger derfor motsatt av US dollar. Tidligere var det enkelte lands valuta ofte knyttet opp mot gullprisen, faktisk sto det på sedlene at utsteder-banken garanterte at gull tilsvarende seddelens pålydende kunne utbetales i bytte for seddelen. Gull har også vært mye brukt i mynter, og opprinnelig tilsvarte myntens gullverdi myntens pålydende. I dag har Norges Bank bare syv gullbarrer igjen. I 2004 solgte banken ut 16 tonn gullbarrer på det internasjonale gullmarkedet i London. Begrunnelsen var at gull bare utgjorde omkring en prosent av bankens internasjonale reserver, og derfor i liten grad bidro til å spre risikoen i reservene. Dessuten har gull historisk sett gitt lav avkastning. Imidlertid er 16 tonn gull verdt en milliard kroner mer i 2008 enn i 2004, noe som tilsvarer en årlig avkastning på 13 prosent. Senere har Norges Bank solgt ytterligere 17,5 tonn gull. Faste. Faste er vanlig innen ulike religioner som en tid av refleksjon, bønn, åndelig fornyelse, rensende prosess, botgjøring med mer. Fasten skjer på ulike måter, men vanligvis avstår man fra mat og evt. drikke fra soloppgang til solnedgang. Fasten har ulik lengde, innhold og ritualer. Kristendom. Fra oldkirkens tid ble kristne oppfordret til å faste, og ukedagene onsdag og fredag ble valgt for å skape avstand til jødenes faste på mandager og torsdager. Senere begrunnet man valget med at Jesus ble forrådt av Judas Iskariot på en onsdag, mens Tertullian anførte at korsfestelsen fant sted på en fredag. Snart blev fasteoppfordringene utvidet til å omfatte uken frem mot påske, dagene før dåpen, og etterhvert som botsvesenet ble satt i system, fikk fasten en fremtredende rolle. I Hermas' hyrde, skrevet i Roma mellom år 120 og 140, oppfordres det med tanke på den kommende dommedag sterkt til å gjøre bot. Man forestilte seg nemlig at det bare ble gitt syndsforlatelse én gang. På 200-tallet satte man opp en gradering av syndige handlinger. Mindre synder ble bøtet med faste, anger, bønn og almisse. Før kristendommen ble statsreligion i 380, fant dåpen normalt sted påskenatt, og man viste seg verdig til opptak i menigheten gjennom bønn, faste og nattevåk i ukene før dåpen. I de følgende århundrer ble barnedåp gradvis det vanligste. Islam. 30 dagers faste ("sawm") i fastemåneden ramadan er en av islams fem søyler. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke. Etter solnedgang gjelder fastebestemmelsene ikke. Det anbefales å spise og drikke før daggry, og å «bryte fasten» ved solnedgang med dadler og vann før man spiser et kveldsmåltid. De fleste muslimske samfunn har også utviklet spesielle mattradisjoner knyttet til fasten. Koranen resiteres i løpet av måneden, og fasten avsluttes med den store festen Id ul-Fitr. Medisin. Forskere i Russland har lenge drevet forskning på faste som behandling til diverse sykdommer og kroniske lidelser. Bergen Ishockeyklubb. Bergen Ishockeyklubb er en ishockeyklubb fra Bergen. Laget spiller per 2012-13 i 1. divisjon ishockey for herrer. Historikk. Bergen Flyers var elitesatsingen til klubben frem til 2005. Elitelagets historie gikk tilbake til ishockeylaget til Sportsklubben Djerv, som skiftet navn i tur og orden til «Bergen/Djerv» (i 1986, i et samarbeid med BIK), «Bergen Ishockeyklubb» (BIK) (etter konkurs og fullstendig sammenslåing med BIK) og til slutt «Bergen Flyers» (etter flytting av og sammenslåing med Oslo-klubben Spektrum Flyers). Djerv var i 1. divisjon noen år på midten av 1980-tallet da den legendariske ishockeyspilleren Bjørn «Botta» Skaare spilte for klubben. Bergen Flyers var tilbake i den øverste divisjonen i sesongen 2004/2005. Bergen Flyers gikk konkurs i 2005 og eksisterer ikke lenger. Bergen Ishockeyklubb har nå et lag i 1. divisjon. Bergen Ishockeyklubb holder til i Bergenshallen på Slettebakken i bydelen Årstad i Bergen. Bergenshallen har kallenavnet «Badekaret». Liste over dramatikere. En dramatiker skriver skuespill. Mange forfattere har skrevet skuespill som en del av sitt forfatterskap. Dramatikere Mikroøkonomi. Mikroøkonomi er studiet av enkeltkonsumenters og enkeltbedrifters økonomiske beslutninger og hvordan disse oppfører seg når de møtes på et marked. Mikroøkonomi deles gjerne opp i tre bolker; konsumentteori, produsentteori og markedsteori. Mikroøkonomien som vi kjenner den i dag stammer fra nyklassisk økonomisk tenkning. Konsumenteori. Konsumentteorien tar for seg enkeltkonsumentene i et økonomisk markedssystem. Konsumentteorien tar utgangspunkt i noen få fundamentale forutsetninger. To av de viktigste er at konsumenten er rasjonell, og at konsumenten er nyttemaksimerende. På bakgrunn av disse forutsetningene kan mikroøkonomer konstruere en såkalt nyttefunksjon for hver enkelt konsument. Men konsumenten har ikke ubegrenset med midler. Han er underlagt en budsjettbetingelse. Konsumentens problem blir derfor å maksimere nyttefunksjonen når budsjettbetingelsen er gitt. Konsumentteorien predikerer konsumentens valg i ulike hypotetiske situasjoner. Sentrale spørsmålsstillinger er hvordan konsumenten reagerer på endringer i prisene på de produktene han bruker, eller på lønnsnivået. Produksjonsteori. Den andre fundamentale delen av mikroøkonomien er produsentteorien. Her studerer man bedrifters økonomiske tilpasning. Man forutsetter at bedriftens teknologi kan representeres av en produktfunksjon. Bedriftens problem blir da å maksimere produksjonen når kostnadsrammen er gitt. Man kommer da fram til at det er en faktorkombinasjon som er den beste for bedriften. Man sier da at bedriften tilpasser seg substitumalt. Langs substitumalen er det en entydig sammenheng mellom produksjonsmengde og kostnader. Bedriftens tilbudsfunksjon blir dermed identisk med den substitumale kostnadsfunksjonen. Markedsteori. En tredje viktig del av mikroøkonomien er markedsteorien, likevektsteorien eller pristeori. Her kobles bedrifter og konsumenter sammen i markedet og man studerer prisdannelsen. Man studerer også konsekvensene av ulikhet i strategisk type blant bedriftene. Altså om bedriften er en monopolbedrift eller frikonkurransebedrift eller en bedrift som ligger et eller annet sted imellom disse ytterformene. Makroøkonomi. Makroøkonomi er læren som omhandler nasjonale og internasjonale økonomiske sammenhenger. Mens mikroøkonomi går inn på de enkelte aktørenes, for eksempel husholdninger og bedrifters, beslutninger i det økonomiske systemet, handler makroøkonomi om summen av disse enkeltaktørenes valg. Temaer og fenomener som tilhører makroøkonomien er økonomisk vekst, fordeling, arbeidsledighet, forsikring, risikodeling og internasjonal handel. Makroøkonomisk politikk er en samlebetegnelse på politikkområder som griper sterkt inn på de makroøkonomiske sammenhenger. I Norge har makroøkonomi vært et svært aktivt fagområde med stor oppmerksomhet innenfor politikken. Den faglige aktiviteten er blant annet grunnlag for de årlige nasjonalbudsjettene. Tre norske økonomer, Trygve Haavelmo, Finn E. Kydland og Ragnar Frisch har blitt tildelt Nobelprisen i økonomi. Sistnevnte etablerte selve begrepet «makroøkonomi» i sin tid. Økonomiske teorier. Det skilles vanligvis mellom to retninger i økonomi: Keynesiansk økonomi, som fokuserer på etterspørsel; og tilbudsside (eller nyklassisk) økonomi, som fokuserer på tilbud. Ingen av retningene står i motsetning til den andre, men de fleste skoler legger vekt på den ene eller den andre som et teoretisk grunnlag. Ragnar Frisch. Ragnar Anton Killi Frisch (født 3. mars 1895 i Oslo, død 31. januar 1973 samme sted) var en fremtredende norsk økonom, blant annet kjent for å ha grunnlagt disiplinen økonometri, og for i 1933 å ha skapt det allment brukte begrepsparet makroøkonomi/mikroøkonomi. Frisch begynte opprinnelig å gå i lære som sølvsmed som sin far, og ble lærling hos David Andersen. Ved siden av lærlingepraksisen studerte han sosialøkonomi, fordi det ifølge han selv var "korteste og letteste studiet" ved universitetet. Frisch avla embedseksamen i økonomi i 1919, og studerte i Paris og England før han tok sin doktorgrad i matematisk statistikk i 1925. Han ble utnevnt til førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo i 1925, dosent i 1928 og professor i 1931. I 1932 grunnla han Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo som var finansiert av Rockefeller-stiftelsen, og ble dets første forskningsdirektør. På Frischs tid var Alfred Marshalls "principles of economics" standardverket benyttet i all undervisning. Frisch kom med flere og flere rettelser, kommentarer, utvidelser og noter til dette verket. Til slutt var det klart at fagets innhold måtte omskrives. Han mottok Premio Feltrinelli fra Accademia Nazionale dei Lincei i 1961 og Nobelprisen i økonomi i 1969 (sammen med Jan Tinbergen) for sine analyser av økonomiske prosesser og utvikling av dynamiske økonomiske modeller. Han bidro til flere betydelige fremskritt innen økonomi, og introduserte nye ord innen feltet som "økonometri" (av fransk "économétrie"). Hans avhandling i 1926, "Sur un problème d’économie pure", om forbrukerteori hjalp for å sette opp ny-walrasiansk forskning. Han formaliserte produksjonsteori (1965). Innen økonometri arbeidet han med tidsserier (1927) og lineær regresjonsanalyse (1934). Hans arbeid fra 1933 om impuls-utbredende konjunktursykler var et av prinsippene bak den moderne realkonjunkturteori. Han spilte også en viktig rolle med å introdusere økonometrisk modellering til statlig økonomisk planlegging og regnskap. Han var en av grunnleggerne av Econometric Society og redaktør av Econometrica i mer enn 20 år. Han produserte store modeller for en hel sosialistisk økonomi og trodde Sovjetunion ville økonomisk utkonkurrere USA, dette i motsetning til en av hans studenter Trygve J. B. Hoff som mente sosialistisk planlegging umulig kunne effektivt allokere ressurser til rett bruk. I 1995 ble det gitt ut en artikkelsamling med noen av Frischs mest kjente artikler: "Troen på nøkken". Artiklene var utvalgt og hadde innledning ved Jens Chr. Andvig, Olav Bjerkholt og Tore S. Thonstad. De første kapitlene er populærvitenskaplige. I 1999 ble det samfunnsøkonomisk forskningsinstitutt, Frischsenteret oppkalt etter han. I tillegg til sin omfattende vitenskapelige virksomhet, søkte Frisch å forankre faget i politikkutforming. Han var en av strategene bak det såkalte «jerntriangelet». Han er bestefar til programlederen Nadia Hasnaoui. Handelshøyskolen BI. Stiftelsen Handelshøyskolen BI («BI» i dagligtale, tidligere "Bedriftsøkonomisk Institutt", engelsk betegnelse "BI Norwegian Business School") er Norges største private læreinstitusjon og Europas nest største handelshøyskole. BI er en privat stiftelse og eventuelt overskudd blir ikke tatt ut i utbytte, men investert i drift. BI sitt hovedsenter ligger i Nydalen i Oslo. I 2008 hadde BI omtrent 19 850 studenter, av disse var 9 000 heltidsstudenter, en faglig stab på 346, og ca. 600 timelærere. Historie. BI ble grunnlagt i 1943 av Finn Øien, og lå fram til 2005 i Sandvika i Bærum før høyskolen flyttet til nytt bygg i Oslo. Tom Colbjørnsen tiltrådte 1. august 2006 som rektor ved Handelshøyskolen BI. BI kom i 2006 for første gang bedre ut enn Norges Handelshøyskole i "Financial Times kåring av de beste europeiske handelshøyskolene, med en 46. plass. I tilsvarende rangering for 2007 har imidlertid BI falt til 52. plass, mens NHH er nummer 44. I kategorien beste MBA-program innehar BI 31. plassen, mens NHH ikke har et fulltid MBA-program. 23. mai 2008 ble BI gitt status som vitenskapelig høyskole ved kongelig resolusjon, med virkning fra 1. juni 2008. Det stiller krav til at BI har stabil forskningsvirksomhet av høy kvalitet på sine fagområder. BI har nå selvstendig rett til å tildele doktorgrad, opprette nye bachelorstudier og opprette masterstudier innen økonomiske fag og ledelse. Som første norske institusjon fikk BI kvalitetsstempelet EQUIS (European Quality Improvement System). I 2005 fikk BI fornyet sin EQUIS-akkreditering som første norske institusjon. Forskning. BIs faglige virksomhet er organisert i ni institutter, som blant annet dekker kjerneområdene for en handelshøyskole: Strategi, organisasjon, innovasjon, samfunnsøkonomi, finansiell økonomi, markedsføring, regnskap, revisjon og jus. BI har også etablert forskningssentre knyttet til instituttene for å ivareta kunnskapsutvikling innen utvalgte sektorer og/eller temaer. 24 sentre er knyttet til instituttene. Bibliotek. Handelshøyskolen BI Biblioteket ble etablert i 1970 og har sitt hovedsenter i Nydalen. BI Trondheim har eget bibliotek, mens BIs øvrige studiesteder har avtaler om bibliotektjenester med lokale bibliotek. Studietilbud. Skolen tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer: Bachelor, mastergrad, doktorgrad, etterutdanning, samt en rekke spesialstudier innen f.eks. finansiell økonomi, varehandel, og informasjonsteknologi. BI har også ca. 500 studenter i Kina i samarbeid med Fudan-universitetet i Shanghai, og er majoritetseier i International School of Management, en handelshøyskole med ca. 2000 studenter i Kaunas og Vilnius i Litauen. Studiesteder i Norge. 26. oktober 2006 vedtok BIs styre å legge ned et «betydelig antall» av skolens lokalavdelinger rundt om i Norge, og 15. desember ble det vedtatt at lokalavdelingen i Lillestrøm skulle legges ned 1. august 2007, mens lokalavdelingene i Østfold, Vestfold, Telemark, Ålesund, Tromsø og på Gjøvik skulle legges ned 1. august 2008. Imidlertid vil BI fortsatt ha et tilbud om etter- og videreutdanning ved skolene i Telemark og Vestfold. Disse vil ligge administrativt under BI Drammen. Tidligere lokalavdelinger. BI Gjøvik, BI Lillestrøm, BI Telemark (Porsgrunn), BI Tromsø, BI Vestfold (Sandefjord), BI Østfold (Grålum), BI Ålesund, BI Skedsmo (Olavsgård – til 2003). Handelshøyskolen BI samflyttet sine avdelinger i Oslo til Nydalen i 2005. Da flyttet BI fra sine lokaler i Sandvika, Bærum (hovedkontor), Schous plass, Oslo og Senter for lederutdanning – Sjømannsskolen (Ekeberg]. Studenttilbud. BI Karriereservice tilbyr studentene tjenester som kan gjøre overgangen fra studier til arbeidsmarkedet lettere. I tillegg til karriereplanlegging og jobbsøkerkurs, tilbyr BI Karriereservice mentor - og internship program. Årlig fremstiller BI Karriereservice lønn - og arbeidsmarkedstall for å kartlegge tidligere studenters arbeidssituasjon. BI Karriereservice har seks ansatte i Nydalen, og representanter ved de resterende BI-skolene. Interesseutvalg. SBIO består også av 5 større arrangementer, blant annet innrykksukene Fadderullan, 3 stabgrupper, samt politiske og faglige arbeidsgrupper. Fagdager – Det finnes mange fagdager på BI Nydalen hvor forskjellige foreninger arrangerer foredrag hvor man henter inn mennesker fra næringslivet. Den største, Næringslivsdagen, er ment for å dekke alle studenter og er desidert størst. Mindre dager omhandler gjerne spesifikke faggrener og interesser; Aksjedagen, Eiendomsdagen, den store markedsføringsdagen, og liknende. I tillegg til interesseutvalgene er SBIO også eier av Studentavisen INSIDE samt deleier i StudConsult, ett konsulentselskap drevet av studenter med tilknytning til Handelshøyskolen BI. Mount Everest. Mount Everest (sanskrit ', eller tibetansk ') er verdens høyeste fjell, 8848 moh. (målt på snødekket). Høyden på snø og is vil variere og fjellet er også blitt målt til 8850 moh. i 1999. I 2005 målte kineserne høyden til 8848 moh. på isen og 8844 moh. uten isen. Kina og Nepal ble etter det enige om at den offisielle høyden skal være 8848 moh. Mount Everest ligger i fjellkjeden Mahalangur Himal i Himalaya, på grensen mellom Tibet og Nepal. Fjellet er oppkalt etter Sir George Everest, som var leder av kartleggingen av India og Himalaya i første halvdel av 1800-tallet. Administrativt ligger Nepals del av Mount Everest i Sagaramatha nasjonalpark i den østlige delen av Solukhumbu distrikt, "Sagaramatha sone", "Østregionen". Fjellklatring. Fjellet ble først besteget av Sir Edmund Hillary og sherpa Tenzing Norgay, som nådde toppen 29. mai 1953 via Sørøst-ryggen. Dette har siden blitt den mest brukte ruta opp fjellet. En kontroversiell teori er at Mount Everest ble besteget allerede i 1924 av George Mallory og Andrew Irvine. De to ble observert svært høyt på Nordryggen, på vei mot toppen, men kom aldri ned igjen. Klatrere som kjenner denne delen av fjellet mener at de to ikke var i stand til å komme over «the second step» på 8600 meter – den siste vanskelige passasjen før toppen – med datidens utstyr og klatreferdigheter. Muligheten for at de to kom helt opp, men døde på returen, kan likevel ikke utelukkes helt. Mallorys dypfryste kropp ble funnet i 1999, 75 år etter han døde. Et stort antall ekspedisjoner besøker hvert år Mount Everest. Over 2700 personer har nådd toppen, pr. år 2008. Disse har besteget fjellet over 4100 ganger sammenlagt, hvorav 514 bestigninger ble gjort år 2007. Klatreruter. Everest har to hovedklatreruter: sørøstryggen fra Nepal, og nordøstryggen fra Tibet (Mallory-ruta), hvorav sørøstruten blir ansett som den enkleste. Bestigning av Mount Everest. Mount Everest sett fra nord ved Rongbuk-klosteret, Tibet. Helikopterlanding. År 2005 landet et Eurocopter AS 350 B3, på toppen av fjellet, uten vitner. Oppholdet varte omtrent i 4 minutter. (Landingen var en såkalt «hover landing», der piloten lar rotorene være "continually engaged". Atomnummer. Atomnummer (Z) representerer i kjemi og fysikk antall protoner i en atomkjerne, og angir dermed grunnstoffets plass i periodesystemet. Siden protonene er positivt ladet, angir atomnummeret også antallet elektroner (som er negativt ladet). Atomer med samme atomnummer tilhører samme grunnstoff og har de samme kjemiske egenskapene. Forskjellig antall nøytroner i kjernen endrer ikke atomnummeret, men endrer nukleontallet som angir kjernens totale antall protoner og nøytroner. Atomer med forskjellig antall nøytroner kalles isotoper. Historie. Atomnummeret ble innført av den russiske kjemikeren Dmitrij Mendelejev da han satte opp det første utkastet til periodesystemet i 1869. Opprinnelig var atomnummeret ganske enkelt grunnstoffets løpenummer i tabellen, som var ordnet etter atomvekt. Det ble imidlertid klart at for å få tabellen til å stemme, måtte jod og tellur bytte plass slik at de kjemiske egenskapene stemte overens med «nabostoffene». I 1913 foreslo den nederlandske hobbyfysikeren Anton van den Broek at sorteringen og atomnummeret skulle bestemmes av atomets elektriske ladning, og ikke atommasse. Dette synet ble senere bekreftet av Henry Gwyn Jeffreys Moseley som fant en sammenheng mellom atomnummeret og grunnstoffets røntgenspektrum. Dette gjorde at Moseley konkluderte med at atomnummeret har nøye sammenheng med atomkjernens beregnede elektriske ladning – det vil si antall protoner. Moseley kunne på bakgrunn av dette fastslå at den kjemiske serien lantanoidene måtte omfatte 15 grunnstoff – hverken mer eller mindre – noe som innen datidens kjemi ikke var innlysende. Proton. Et proton er en partikkel i en atomkjerne. Protonet er positivt ladd og består av to u-kvarker og en d-kvark. Antall protoner i kjernen bestemmer atomnummeret og derigjennom hvilket grunnstoff dette gjelder. Det er bare i hydrogenatomet at kjernen har akkurat ett proton, mens f. eks. helium har kjerner med to protoner. I grunnstoffer, isolert sett, er antallet protoner og elektroner like store. Disse har motsatte ladninger slik at atomet da samlet er nøytralt. Ikke isolert sett prøver atomet å oppnå oktettregelen, og gjør protontallet og elektrontallet ulikt. Protontallet er sammen med nøytrontallet, nukleontallet. Det er anslått at det finnes omkring formula_1 protoner i universet. Protoner har antipartikler. Historikk. Protonet ble oppdaget av flere fysikere, det er fordi man ofte ikke klarer å definere hva man har oppdaget, eller oppdaget det indirekte. Navn som bør nevnes er blant annet Eugen Goldstein i 1886, Wilhelm Wien i 1891 og Ernest Rutherford i 1919. Annet. Proton A/S var det tidligere navnet på Siemens A/S til 1962. Karbon. Karbon eller kullstoff er et ikke-metallisk grunnstoff med kjemisk symbol C og atomnummer 6. Fra naturens side er det tre ulike isotoper, hvor 12C og 13C er stabile, mens 14C er radioaktivt, med en halveringstid på omlag 5730 år. Karbon er et av få grunnstoffer som har vært kjent siden oldtiden. Karbon forekommer i flere ulike allotropiske tilstander, hvor de best kjente er grafitt, diamant og amorft karbon. De fysiske egenskapene for karbonet i dets ulike allotropiske tilstander er meget ulike: for eksempel er diamant i høy grad transparent, mens grafitt har høy opasitet, og er sort; diamant er et av de hardeste materialene man kjenner, grafitt er bløtt nok til å danne streker på papir (derav dets navn, som er avledet fra det greske ordet for «å skrive»); diamant har lav elektrisk ledningsevne, grafitt er en utmerket elektrisk leder. Under normale forhold har diamant den høyeste varmeledningsevnen av alle kjente materialer. Karbon er det 15. mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen, og det fjerde mest vanlige grunnstoffet i universet målt i masse, etter hydrogen, helium og oksygen. Karbon eksisterer i alle kjente livsformer, og er det grunnstoffet man finner nest mest av i menneskekroppen målt i masse (omlag 18,5 %), etter oksygen. Historie. Karbon (fra latin "carbonum" som betyr kull) har vært kjent siden de tidligste sivilisasjoner i form av sot og kull. Diamanter var trolig kjent i Kina 2 500 år før Kristi fødsel, mens trekull ble fremstilt i romertiden med samme metoder som brukes i dag. I 1722 viste René A. F. de Réaumur at jern kunne styrkes og bli til stål ved absorpsjon av et stoff, nå kjent som karbon. I 1772 kunne Antoine Lavoisier demonstrere at diamanter er en form for karbon da han brente prøver av diamant og kull, og viste at ingen av dem avga vann, og begge frigjorde samme mengde karbondioksid (CO2) pr. gram. Carl Wilhelm Scheele oppdaget at grafitt, som inntil da hadde vært ansett for å være en form for bly, i virkeligheten var en form for karbon. De franske forskerne Claude Louis Berthollet, Gaspard Monge og C. A. Vandermonde viste i 1786 at grafitt var rent karbon, og i sin rapport foreslo de navnet "«carbone»" (fra latin "carbonum") på grunnstoffet. En ny allotropisk form av karbon ble oppdaget i 1985, og ga oppdagerne Nobelprisen i kjemi i 1996. Egenskaper. Karbon er plassert i p-blokken i det periodiske system. Karbon har bemerkelsesverdige egenskaper, noen er et paradoks. De forskjellige allotropiske formene (se under) inkluderer det hardeste naturlige materialet (diamant) men også et av de mykeste (grafitt). Karbon har lett for å binde seg med andre små atomer, inkludert andre karbon-atomer, og kan danne stabile kovalente bindinger med disse atomene. På grunn av disse egenskapene er karbon til stede i nesten ti millioner forskjellige stoffer, størstedelen av de kjente kjemiske forbindelsene. Karbon er grunnleggende i alt organisk materiale. Læren om karbonets kjemi har derfor fått navnet organisk kjemi. «Hvis det ikke var for karbon, ville livet slik vi kjenner det, ikke vært mulig», skriver Paul Davies. Det er det femtende mest vanlige grunnstoffet, men karbonatomene utgjør ingen stor del av oss. Av 200 atomer i en menneskekropp, vil 126 være hydrogen, 51 vil være oksygen og bare 19 karbon. Allotroper. Mer enn 95 prosent av alle kjente stoffer inneholder karbon, dette kommer av at karbon lett inngår kjemiske forbindelser med andre grunnstoffer. Isotoper. Naturlig forekommende karbon består av 2 stabile isotoper: 12C (98,93%) og 13C (1,07%). I tillegg finnes det små mengder av den ustabile, og dermed radioaktive 14C (0.0000000001%). 14C blir dannet høyt oppe i atmosfæren. Dette skjer ved at kosmisk stråling danner nøytroner som igjen reagerer med nitrogenatomer slik at man får 14C. Reaksjonen ser slik ut. Det finnes også 12 kunstig fremstilte isotoper. Den mest stabile er 11C med halveringstid 20,39 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 20 sekunder, og de fleste kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 7440-44-0 Forekomst. Karbon er det fjerde mest utbredte grunnstoffet i universet målt i masse, etter hydrogen, helium og oksygen. Man finner karbon i solen, stjerner, kometer, samt i de fleste planeters atmosfærer. Enkelte meteoritter inneholder mikroskopiske diamanter, dannet da solsystemet enda var en protoplanetarisk skive. Mikroskopiske diamanter kan også dannes under intenst trykk og ved høye temperaturer på nedslagssteder etter meteorittnedslag. I kombinasjon med oksygen, i den kjemiske forbindelsen karbondioksid, finner man karbon i jordens atmosfære (anslagsvis 810 gigatonn med karbon) og oppløst i vann i alle typer vannlegemer, som i hav, innsjøer og elver (anslagsvis 36 000 gigatonn med karbon, omlag 1900 gigatonn karbon befinner seg i biosfæren. Hydrokarboner, som kull, olje og naturgass, inneholder også karbon. Karbon forekommer naturlig i ren form (diamant og grafitt), og finnes i mange mineraler og i utallige kjemiske forbindelser. Oksygen. Oksygen (fra gresk ὀξύς, oxys, «syre», bokstavelig «skarp», fra smaken av syrer, og -γενής, -genēs, «produsent», bokstavelig «opphav»), eldre betegnelse surstoff, er et grunnstoff med kjemisk symbol O og atomnummer 8. Historie. Oksygen ble først oppdaget sent i det sekstende århundre, av Michał Sędziwój, en polsk alkymist og filosof. Sędziwój beskrev gassen som ble utskilt fra oppvarmet kaliumnitrat (salpeter), og kalte den «livseliksiren». Oksygen ble mer kvantitativt oppdaget av den svenske farmasøyten Carl Wilhelm Scheele noen tid før 1773, men oppdagelsen ble ikke offentliggjort før etter den uavhengige oppdagelsen av Joseph Priestley den 1. august 1774. Priestley utgav sine oppdagelser i 1775 og Scheele i 1777; følgelig har Priestley fått anerkjennelsen som stoffets oppdager. Både Scheele og Priestley produserte oksygen ved å varme opp kvikksølvoksid. Scheele kalte gassen «brannluft», på grunn av at det var den eneste kjente gassen som kunne opprettholde forbrenning. Senere ble gassen kalt «vitalluft», ettersom den var og er livsviktig for eksistens. Gassen er navngitt av Antoine Laurent Lavoisier, etter Priestleys utgivelse i 1775, fra greske ὀξύς ("oxys" «skarp»), og betyr «syredanner». Navnet gjenspeiler datidens vanlige overbevisning om at alle syrer inneholder oksygen. Dette er også opprinnelsen av det tidligere norske navnet på oksygen, surstoff. I Danmark laget Hans Christian Ørsted et eget navn ilt, avledet av ordet "ild". Egenskaper. Oksygen ligger i gruppe 16 i det periodiske system. Rent oksygen (O2) opptrer som gass i naturen, og er en forutsetning for levende organismer her på Jorden. Oksygen kan også opptre i forbindelser sammen med de fleste andre grunnstoffer. På grunn av sin høye elektronegativitet danner det lett forbindelser med metaller. Isotoper. Naturlig forekommende oksygen består av 3 stabile isotoper: 16O (99,757%), 17O (0,038%), 18O (0,205%). I tillegg er 14 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 15O med halveringstid 122,24 sekunder, 14O med halveringstid 70,606 sekunder, 19O med halveringstid 26,91 sekunder, og 20O med halveringstid 13,51 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 4 sekunder. Atommassen varierer fra 12,034404895 u for 12O, til 28,05781 u for 28O. Fakta om oksygen. CAS-nummer: 7782-44-7 Forekomst. Oksygen er det vanligste grunnstoffet på jorda; nesten halvparten av jordskorpa består av oksygen. I luften finnes det rent i de to allotrope formene oksygengass (O2) og ozon (O3). Det er om lag 21 % oksygengass i atmosfæren. I tillegg finnes det store mengder bundet i vann (H2O) og i jordskorpa (særlig som SiO2). Oksygen har vanligvis oksidasjonstall -II i kjemiske forbindelser. Oksid kan bli sure, basiske eller amfotære. Viktige forbindelser. Mange grupper av organiske forbindelser, som alkoholer, karboksylsyrer og aldehyd, inneholder oksygen. Anvendelse. Isotopen 15O blir brukt i positronemisjonstomografi. Oksygen brukes i medisinsk behandling, til gassveising og -skjæring av stål, i prosessindustrien, i metallurgisk industri, i smelteverk, av fiskeoppdrettere etc. Faremomenter. Så godt som alt liv er avhengig av oksygen, og gassen opprettholder enhver forbrenning. Ved oksygenoverskudd fra for eksempel en oksygenlekkasje som øker luftens 21% oksygeninnhold til 25%, vil alt brenne raskere, tenne lettere, og være mye vanskeligere å slukke. Oksygenunderskudd kan oppstå i forskjellige arbeidssituasjoner. Arbeid i dårlig ventilerte rom, arbeid i siloer eller gjødselkjellere er typiske steder, og ikke minst der hvor det brukes gasser som fortrenger oksygen. En enkel test på om oksygeninnholdet i luften er nede på et kritisk nivå, er å tenne et stearinlys. Hvis det brenner, er sjansene for å overleve gode. Hvis det slukner, er oksygeninnholdet i luften under 10-12%, og det er stor fare for at hjernefunksjonene svekkes og at bevisstløshet vil inntreffe. Nitrogen. Nitrogen eller kvelstoff er et grunnstoff med kjemisk symbol N og atomnummer 7. Historie. Nitrogen (fra latin "nitrogenium", der "nitrum" (fra gresk nitron) betyr salpeter, og "genium" betyr «å danne») er formelt ansett for å ha blitt oppdaget av Daniel Rutherford i 1772. Det faktum at en andel av luft hindret forbrenning hadde vært kjent for kjemikere sent på 1700-tallet. Nitrogen ble også studert samtidig av Carl Wilhelm Scheele, Henry Cavendish, og Joseph Priestley som refererte til gassen som «brent luft». Nitrogen var så inert at Antoine Lavoisier kalte den «azote» fra det greske ordet αζωτος som betyr «livløst». Dette navnet brukes fortsatt på fransk. Levende dyr ble kvalt i ren nitrogengass, og det gamle norske navnet «kvelstoff» kommer fra disse egenskapene. Nitrogenforbindelser var kjent i middelalderen. Alkymistene kalte salpetersyre for "aqua fortis" (sterkt vann). De tidligste bruk av nitrogenforbindelsen inkluderer salpeter til svartkrutt, og senere til kunstgjødsel. Egenskaper. Nitrogen er et ikke-metall som har gassform ved romtemperatur, og er fargeløs og luktfri. Mange organiske og uorganiske forbindelser inneholder nitrogen. Grunnstoffet kan ha flere ulike oksidasjonstall i forbindelser. Nitrogen har en elektronegativitet på 3,0. Det har fem elektroner i sitt ytre skall og er derfor trivalent i de fleste forbindelser. Trippelbindingen i molekylært nitrogen (N2) er en av de sterkeste bindingene vi kjenner til. Molekylært nitrogen har vanskelig for å inngå i nye forbindelser, og nitrogenforbindelser har lett for å brytes ned slik at nitrogenet i forbindelsen går tilbake til nitrogen i molekylær form. Dette har hatt en dominerende innvirkning for den rolle nitrogenet spiller både i naturen og i økonomiske aktiviteter. Ved atmosfærisk trykk kondenseres molekylært nitrogen ved 77 K (-195,8 °C, og fryser ved 63 K (-210,0 °C). Flytende nitrogen, en væske som minner om vann, med med 80,8 % av dets densitet, er et vanlig kryogen. Faremomenter. Ifølge den europeiske industrigassforeningen er nitrogen den gassen som ved ulykker i Europa tar livet av flest mennesker hvert år. Den er ikke giftig, men den fortrenger luften og dermed oksygenet og forårsaker kvelning. Gassen er luktfri og er i vanlig bruk i svært mange sammenhenger. Det som gjør oksygenunderskudd så farlig er at kroppen ikke gir noen pålitelige signaler om at det er for lite oksygen. Det er CO2 (karbondioksid)-nivået i blodet som styrer åndedrettet, og ikke behovet for oksygen. Dette gjør at bevisstløshet inntreffer uten forvarsel, etterfulgt av kvelningsdød. Ved en slik ulykke må redningsmannskap ha en eller annen form for frisklufttilførsel. Det er ekstremt farlig å satse på at «jeg holder pusten og dette er fort gjort». Risikoen er da stor for at ikke bare én person omkommer, men redningsmannen også. Isotoper. Naturlig forekommende nitrogen består av to stabile isotoper 14N (99,64%) og 15N (0,36%). I tillegg er 14 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 13N med halveringstid 9,965 minutter, 16N med halveringstid 7,13 sekunder, og 17N med halveringstid 4,173 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 sekund, og de fleste kortere enn 110 ms. CAS-nummer: 7727-37-9 Forekomst. Nitrogen er den vanligste gassen i atmosfæren (ca 78%) fulgt av oksygen, men i jordskorpen er nitrogen ganske uvanlig med 25 gram per tonn. Nitrogen framstilles gjennom fraksjonert destillasjon av flytende luft. Den utgjør et biprodukt ved den teknisk viktige framstillingen av oksygen. Ren nitrogen er derfor forholdsvis billig. Nitrogenets kretsløp. Skjematisk fremstilling av nitrogenets kretsløp Planter, dyr og mennesker trenger nitrogen for oppbygning av proteiner og DNA/RNA. Nitrogen finner man også i klorofyll og en rekke andre biomolekyler. Selv om det meste av lufta består av nitrogengass N2 (78 %), må alle planter ta opp nitrogen i form av nitrat (NO3-) eller som ammonium (NH4+) fra jord og vann. Det lille kretsløpet. Når organismer dør blir de brutt ned av bakterier og sopp. Proteiner og nukleinsyrer blir spaltet til aminosyrer og nukleotider som bakteriene bruker til sin egen vekst, men det nitrogenet som blir igjen blir frigjort som ammoniakk, NH3. Det frigjør vi også gjennom avføring og ved forbrenning av proteiner. Dette tas opp av planter og kommer på den måten inn i næringskjeden igjen. Nitrifiserende bakterier. Bakterier som omdanner ammoniakk (NH3) til nitritt (NO2-) og nitrat (NO3-). Formålet er å skaffe seg energi til syntese av eget cellemateriale fra CO2 og vann. Slike bakterier kan altså leve i mørke på bare uorganiske forbindelser, og tilhører de kjemoautotrofe organismene. Denitrifiserende bakterier. Bakterier som omdanner nitrat (NO3-) til nitrogengass (N2) eller lystgass (N2O). Formålet er å skaffe seg oksygen til sin egen celleånding. Disse bakteriene kan fjerne næringsstoffene fra jordsmonnet og gjøre forholdene svært karrige etterhvert. Vi finner dem der det er lite oksygen tilstede, for eksempel i myrer. Nitrogenbindende bakterier. Bakterier som omdanner nitrogengass (N2) fra lufta til ammoniakk (NH3). Formålet er å skaffe seg nitrogenholdige forbindelser til oppbyggingen av egne celler. Til denne gruppa hører nitrogenfikserende blågrønnbakterier som vi finner bl.a. i rismarker, og i knoller på belgplanter. De nitrogenbindende bakteriene lever da i symbiose med planterøttene,- de forsyner seg selv og plantene med tilgjengelige nitrogenforbindelser, og mottar til gjengjeld energirike organiske forbindelser fra planten. At belgplanter som kløver, erter og bønner forbedrer jorda, har man visst siden oldtiden. Ved å dyrke belgplanter på åkeren med jevne mellomrom og pløye dem ned, kan man tilføre jorda nitrogenforbindelser uten å bruke kunstgjødsel. Litium. Litium er et grunnstoff med atomnummer 3 og kjemisk symbol Li. Historie. Mineralet petalitt (litium-aluminium-silikat) ble først beskrevet av den brasilianske vitenskapsmannen José Bonifácio de Andrade e Silva som oppdaget det i en jerngruve på den svenske øya Utö i Stockholms skjærgård. Det var imidlertid ikke før i 1817 at den svenske kjemikerlærlingen Johan August Arfwedson oppdaget at petalitt inneholdt et ukjent grunnstoff. Arfwedson greide ikke å isolere litium fra litiumsaltene. Litium ble isolert i 1818 av de engelske kjemikerne William Thomas Brande og Sir Humphrey Davy ved hjelp av elektrolyse av litiumoksid (Li2O). I 1855 fremstilte den tyske kjemikeren Robert Bunsen og den engelske kjemikeren Augustus Matthiessen rent litium i større mengder ved elektrolyse av litiumklorid (LiCl). Kommersiell produksjon av litium startet i 1923 av det tyske selskapet Metallgesellschaft AG (nåværende navn: GEA Group). Arfwedsons læremester Jöns Jakob Berzelius døpte det nye grunnstoffet "lithos" fra gresk λιθoς, som betyr stein. Navnet ble senere standardisert til litium. Egenskaper. Litium er et sølvgrått alkalimetall som er mykt nok til å kunne skjæres i med kniv. Det er også kjent for å være det letteste av alle metaller med en densitet på 0,535 g/cm3 (535kg/m3). I fuktig luft dannes raskt et svart overflatesjikt av litiumhydroksid (LiOH og LiOH·H2O), litium nitrid (Li3N) og litiumkarbonat (Li2CO3). I vann reagerer litium kraftig, men ikke like kraftig som de andre alkalimetallene. Det vil antennes og brenne i oksygen hvis det kommer i kontakt med vann eller vanndamp. Litium har en tetthet som er omtrent halvparten av vanns, og det flyter også i parafin. Litiums tenntemperatur er 179 °C, og det brenner med en rød flamme. Ved temperaturer under 400 μK blir litium superledende. Isotoper. Naturlig forekommende litium består av to stabile isotoper: 6Li (7,59%) og 7Li (92,41%). I tillegg finnes det 8 kjente kunstig fremstilte isotoper som alle er ustabile (og dermed radioaktive). Av disse er de mest stabile 8Li med halveringstid 840,3 ms og 9Li med halveringstid 178,3 ms. De resterende har alle halveringstider under 10 ms. CAS-nummer: 7439-93-2 Forekomst. Rent litium som flyter i parafin Litium er vanlig forekommende i naturen men på grunn av sin reaktivitet forekommer det ikke i fri form. I tråd med opprinnelsen til sitt navn, forekommer litium i nesten alle vulkanske bergarter og er også funnet i mange naturlige saltløsninger. Litium er det 31. mest vanlige elementet og forekommer spesielt i mineralene spodumen, lepidolitt, petalitt, og amblygonitt. Jordskorpa inneholder gjennomsnittlig 65 parts per million (ppm) litium. Chile er nå den ledende litiummetallprodusent i verden og deretter Argentina. Begge land utvinner metallet fra saltvannssjøer. I USA blir litium utvunnet tilsvarende fra saltsjøer i Nevada. Verdens utvinnbare litium-reserver anslås til 4,1 millioner tonn, hvorav 3 millioner tonn ligger i Chile. Li-flammefarge I tillegg er det flere andre forekomster som trolig kan legges til disse reservene. Saltsjøen Salar de Uyuni i Bolivia er antatt å kunne fordoble de utvinnbare reservene, og er antatt å kunne inneholde så mye som 5.5 millioner tonn utvinnbar litium. Utvinning. Siden slutten av den andre verdenskrig, har produksjonen av litiummetall økt kraftig. Metallet blir separert fra andre elementer i vulkanske mineraler som de som er nevnt over, og blir også utvunnet fra vannet i geysirer. Metallet blir fremstilt elektrolytisk fra en blanding av smeltet litium og kaliumklorid. I 1998 kostet det omtrent US$ 43 per pound ($95 per kg). Batterier. På grunn av det veldig negative standard potensialet til litium, så er den veldig godt egnet som anodemateriale for batterier. Det finnes mange forskjellige typer litiumbatterier, f.eks. LiCoO2 som blir brukt i batterier i bærbare PC-er. Medisinsk bruk. Litiumsalt brukes blant annet som forebyggende/terapeutisk medisin (f.eks. Lithionit© ved bipolar lidelse (tidligere manisk-depressiv lidelse og clusterhodepine). Det er liten forskjell mellom mengden litium som trengs for å få effekt og den mengden som vil gi forgiftningssymptomer (ikke det samme som bivirkninger). Derfor må serumlitium måles ofte i starten av behandlingen for å finne korrekt dosering. Ved stabilt nivå tar man ikke prøver like hyppig, men det anbefales 1 gang hver 2. eller 3. måned. Ved mistanke om forgiftning må prøve alltid tas. Bor (grunnstoff). Bor er et grunnstoff med atomnummer 5 og kjemisk symbol B. Historie. Forbindelser av Bor (Arabisk "buraq" fra Persisk "burah") har vært kjent i tusener av år. I oldtidens Egypt ble bor-forbindelser brukt i mumifiseringsprosessen, og i Romerriket ble det brukt i glassproduksjon. I Kina ble bor-forbindelser brukt til emalje på keramikk. Bor ble ikke isolert før 1808 av Sir Humphry Davy, Joseph Louis Gay-Lussac og Louis Jacques Thénard. Renheten de oppnådde var ca 50%. Ingen av dem forsto at det dreide seg om et grunnstoff. Det var den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius som identifiserte bor som et grunnstoff i 1824. Rent bor ble første gang fremstilt av den amerikanske kjemikeren W. Weintraub i 1909. Egenskaper. Bor er et trivalent (treverdig) halvmetall som finnes i flere allotrope former; Amorft bor er et gulaktig brunt pulver som selges for rundt 10 kr per gram. Krystallinsk bor er svart, sprøtt, overgås kun av diamant i hardhet, en relativt dårlig elektrisk leder og selges for rundt 30 kr per gram. Bor er lite reaktivt og ikke flyktige forbindelser er normalt ikke giftige selv når de inntas. Bor er et essensielt ultrasporstoff som er viktig for planter og dyr. Bormangel fører for eksempel ofte til at planteknopper ikke videreutvikles. Infrarød stråling stoppes ikke av bor. Isotoper. Naturlig forekommende bor består av 2 stabile isotoper, 10B (19,9%) og 11B (80,1%). I tillegg finnes 12 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav den mest stabile er 8B med halveringstid 770 ms. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 30 ms. CAS-nummer: 7440-42-8 Forekomst. Bor forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i flere oksygenholdige mineraler som boraks (Na2[B4O5(OH)4]·8H2O) og kernitt (Na2[B4O5(OH)4]·2H2O). Bor utgjør rundt 9 ppm av jordskorpen, og de største forekomstene finnes i Tyrkia. I 2007 ble det produsert 4,3 millioner tonn boroksid på verdensbasis. De største produsentlandene var Tyrkia (2,5 millioner tonn), Argentina (650 000 tonn), Chile (460 000 tonn) og Russland (400 000 tonn). Produksjonstallene fra USA er hemmeligholdt av konkurransehensyn og er derfor ikke tatt med, men USA er en betydelig produsent av boroksid. Verdens utvinnbare bor-reserver er anslått til 170 millioner tonn, hvorav 60 millioner tonn ligger i Tyrkia. Gjenvinning av bor er ubetydelig. Anvendelse. Ulike forbindelser av bor brukes for eksempel i glassfiber, flatskjermer, solceller, og som buffer i øyedråper. Rent bor er et viktig doteringsstoff i halvledere. Bor brukes som tilsetningsstoff i rakett-drivstoff. Det brukes i fyrverkeri og gir en grønn farge. Fluor. Fluor er et grunnstoff med kjemisk symbol F og atomnummer 9. Historie. Fluor i form av flusspat (ofte kalt "fluoritt" – kalsiumfluorid) ble beskrevet av Georgius Agricola i 1530 som flussmiddel (rensemiddel brukt på metalloverflater ved lodding og sveising). I 1670 oppdaget Schwanhard at glass ble etset av flusspat behandlet med syre. Carl Wilhelm Scheele og flere andre kjemikere eksperimenterte med flussyre som lett ble fremstilt ved å behandle flusspat med konsentrert svovelsyre. Etterhvert innså man at flussyre måtte inneholde et hittil ukjent grunnstoff. Det tok imidlertid mange år før fluor ble isolert, mye på grunn av stoffets reaktivitet. Det innebar at fluor bare kunne skilles ut elektrolytisk, og når det var fremstilt angrep det straks alle materialer det kom i kontakt med. I 1886, etter nesten 74 års sammenhengende anstrengelser av flere kjemikere, ble fluor til slutt isolert av den franske kjemikeren Henri Moissan. Utskillingen av fluor fra flussyre er en meget farlig prosess, og flere kjemikere omkom eller ble blinde som følge av fluoreksponering under forsøkene. Disse forskerne ble senere kalt «fluor-martyrene». Moissan fikk i 1906 Nobelprisen i kjemi for isoleringen av fluor. Produksjon av fluor i stor skala ble startet i forbindelse med «Manhattanprosjektet» – USAs atombombe-program. Heksafluorid (UF6) ble brukt i anrikingsprosessen av uran. Navnet er avledet av det latinske ordet "fluere", som betyr å flyte (utover). Egenskaper. Fluor er en gulaktig gass som er svært giftig og etsende. Den tilhører halogenene, sammen med klor, brom, jod og astat. Alle halogenene er svært reaktive, og fluor er det mest reaktive av alle, og kan til og med danne kjemiske forbindelser med enkelte edelgasser. Isotoper. Naturlig forekommende fluor består utelukkende av den stabile isotopen 19F. I tillegg er 17 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 18F med halveringstid 109,77 minutter og 17F med halveringstid 64,49 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 12 sekunder. CAS-nummer:7782-41-4 Forekomst. Fluor forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i flere mineraler og kjemiske forbindelser (fluorider). Andelen av fluor i jordskorpen er omkring 525 ppm, noe som gjør det til et relativt vanlig grunnstoff. I havet er det bare små mengder fluor, på grunn av den dårlige vannløseligheten til de fleste fluoridene. Det vanligste fluormineralet er flusspat (fluoritt) CaF2 og fluorapatitt Ca5(PO4)3F. Fluorapatitt inneholder flusspat, men fluor-konsetrasjonen er allikevel ikke mer enn 3,5%. Fluorapatitt blir derfor ikke utvunnet på grunn av fluor-innholdet, men på grunn av fosfatet det inneholder. I 2007 ble det utvunnet 5,31 millioner tonn flusspat på verdensbasis. Det største produsentlandet var Kina med 2,75 millioner tonn. Andre viktige produsentland var Mexico (900 000 tonn), Mongolia (400 000 tonn) og Sør-Afrika (295 000 tonn). Verdens flusspat-reserver er anslått til 240 millioner tonn. Noen få tusen tonn flusspat blir gjenvunnet årlig, hovedsakelig fra urananriknings-prosesser. Prisen for et tonn flusspat var i 2007 omkring 280 USD. Anvendelse. På grunn av fluors ekstreme reaktivitet (reaksjonsvillighet) og giftighet er bruken av rent fluor begrenset. Det blir hovedsakelig bearbeidet i form av fluorforbindelser (fluorider). En stor del av fluorproduksjonen brukes i anrikingsprosessen av uran (heksafluorid). Rent fluor anvendes også i fremstilling av svovelheksafluorid som brukes som dielektrikum i høyspentbrytere. Industriell anvendelse av flusspat er hovedsakelig til flussmiddel i metallindustrien og til fremstilling av fluor og flussyre. Flusspat har også en jevn brytningsindeks for de forskjellige fargene i spekteret, noe som gjør det anvendelig i linse-optikk. Krystallene til dette bruket må være store, så disse blir fremstilt kunstig. Helserisiko. Nesten alle stoffer som inneholder fluor er giftige, men benbygningen til mennesker og andre pattedyr inneholder av en liten dose fluor. For mye fluor kan lede til fluorforgiftning (fluorose) som igjen kan føre til at benbygningen og tennene blir skjøre og knoklene deformert. Drikkevann tilsettes i enkelte land fluor (i en estimert konsentrasjon på 1mg per liter), dette for å styrke tannemaljen og hindre tannråte. Neon. Neon er et grunnstoff med kjemisk symbol Ne og atomnummer 10. Historie. Neon ble oppdaget i London av den skotske kjemikeren Sir William Ramsay og den engelske kjemikeren Morris W. Travers i 1898, kort tid etter deres oppdagelse av krypton. Oppdagelsen av krypton var litt uventet, for de hadde regnet med å finne en edelgass som lå mellom helium og argon i periodesystemet. I et nytt forsøk avkjølte de argon til fast form, og varmet den langsomt opp igjen. Den første gassen som dampet av var neon, og de hadde funnet grunnstoffet de lette etter. Sir William Ramsay fikk i 1904 Nobelprisen i kjemi for sine oppdagelser av edelgassene. Navnet "neon" kommer fra det greske ordet νέος "(neos)" som betyr "ny". Egenskaper. Neon er fargeløs og luktfri, og den nest letteste edelgassen. Den er ikke reaktiv og danner derfor ikke naturlige forbindelser med andre grunnstoff (neonforbindelser har vært skapt i laboratorier). Neon gir en klar rød-orange farge når gassen blir eksitert av en elektrisk spenning. Flytende neon har en kjølekapasitet som er 40 ganger større enn helium, og 3 ganger større enn hydrogen (per volumenhet). Neon er verken giftig eller miljøskadelig, men høye konsentrasjoner av neon i lukkede rom kan føre til kvelning, siden den fortrenger oksygenet i luften. Isotoper. Naturlig forekommende neon består av 3 stabile isotoper: 20Ne (90,48%), 21Ne (0,27%) og 22Ne (9,25%). I tillegg er 16 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 24Ne med halveringstid 3,38 minutter, 23Ne med halveringstid 37,24 sekunder, og 19Ne med halveringstid 17,22 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 sekunder, og de fleste kortere enn 0,5 sekunder. CAS-nummer: 7440-01-9 Forekomst. Neon forekommer i ren form i atmosfæren i en konsentrasjon på omkring 0,0018%, noe som gjør den til et sjeldent grunnstoff på Jorden. I universet derimot, er neon det femte vanligste grunnstoffet, etter hydrogen, helium, oksygen og karbon. Neon blir fremstilt ved fraksjonert destillasjon av luft og koster mellom 3 og 5 USD per liter. Anvendelse. Neon er mest kjent for bruk i neonlys, som ofte blir brukt i reklameskilt og på fasader som skal vekke oppsikt, slik som teater, kinobygg, kasino o.l. Gassen blir ionisert ved elektrisk spenning, og blir dermed elektrisk ledende. Strømmen som flyter gjennom gassen eksiterer neon-atomene, og når de faller tilbake til grunntilstanden sender de ut synlig lys. Neon blir også brukt i gasslasere sammen med helium. Natrium. Natrium er et grunnstoff med kjemisk symbol Na og atomnummer 11. Historie. Kjemiske forbindelser der natrium inngår har vært kjent helt siden oldtiden. Likevel lærte man ikke å skille mellom natrium- og kaliumforbindelser før på 1700-tallet. Først i 1807 klarte den engelske kjemikeren Humphry Davy å framstille rent natrium og kalium. Natriums kjemiske symbol Na ble introdusert av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i hans atomsymbol-system. Navnet natrium er avledet av det egyptiske ordet for mineral-salt: "natron". I fransk og engelsk brukes betegnelsen "sodium". Egenskaper. Natrium er et sølvhvitt lettmetall som tilhører periodesystemets gruppe 1. Natrium er svært bløtt til å være et metall, og kan lett skjæres i. Natrium har ett fritt elektron i sitt ytterste skall (M-skallet). Dette elektronet er helt alene, langt fra kjernen, og det er grunnen til at natrium reagerer så godt med andre stoffer, og leder elektrisitet så godt. Når natrium kommer i kontakt med oksygen reagerer det fort, og det dannes et hvitt belegg av natriumoksid (Na2O) på metallet. Natrium brenner med en lys gul flamme. Natrium reagerer også kraftig med vann hvor Natrium (Na) reagerer med vann og danner natriumhydroksid (NaOH) og et halvt hydrogengassmolekyl (H2). Na + H2O ⇒ NaOH + 1/2 H2. 2 Na + 2 H2O ⇒ 2NaOH + H2. Dette er en redoksreaksjon som betyr at det ytterste elektronet overføres fra natrium til hydrogen, som i sin tur bruker elektronet til å lage elektronparbinding med det andre hydrogenatomet som også har fått et elektron fra natrium. Natronlut, eller lut er navnet på natriumhydroksid løst i vann. Natriumhydroksiden gjør at vannet blir basisk, det vil si at pH-verdien er større enn 7. Siden natrium reagerer så lett med andre stoffer, må det oppbevares f.eks. i krukker med petroleum eller i lufttette beholdere. Isotoper. Naturlig forekommende natrium består utelukkende av den stabile isotopen 23Na. I tillegg er 19 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 22Na med halveringstid 2,6019 år og 24Na med halveringstid 14,959 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 1 sekund. CAS-nummer:7440-23-5 Forekomst. Natrium reagerer lett med andre stoffer og finnes derfor ikke i ren form naturlig, men som en del av kjemiske forbindelser er det veldig vanlig. Jordskorpa inneholder 2,23% natrium. Det meste av dette finnes som silikater. Silikater er kjemiske forbindelser mellom silisium (Si) og andre grunnstoffer. De vanligste silikatene som inneholder natrium, er mineraler som heter feltspat. Når disse stoffene går i oppløsning, blir de ført med elvene til havet, der natrium og klor (Cl) danner koksalt (natriumklorid, NaCl). 1 liter sjøvann inneholder ca. 27 gram natriumklorid. Fremstilling av rent natrium foregår ved elektrolyse av smeltet NaCl (salt) eller NaOH (natriumhydroksid, natronlut). Anvendelse. Natrium brukes i gatebelysning i natriumdamplamper som gir et gulaktig lys. Natriumfluorid (NaF) er en kjemisk forbindelse mellom natrium og fluor. Siden fluor er et grunnstoff i hovedgruppe 7 i det periodiske system, og altså har 7 elektroner i ytterste skall, reagerer det meget lett med natrium. Natriumfluorid er giftig, men benyttes i veldig små mengder i drikkevann og i tannkrem for å styrke tannemaljen. Natrium brukes også i fyrverkeri for å få gult lys. Magnesium. Magnesium er et grunnstoff med kjemisk symbol Mg og atomnummer 12. Historie. I 1618 oppdaget en bonde ved Epsom i England at kveget nektet å drikke vann fra en bestemt brønn på grunn av den bitre smaken. Bonden merket seg imidlertid at vannet hadde en legende effekt på småsår og utslett. Stoffet i vannet var magnesiumsulfat (MgSO4), og fikk etterhvert navnet «Epsomsalt». I 1755 fastslo engelske Joseph Black at magnesium var et grunnstoff. Fordi det er et alkalisk jord-metall finnes det ikke rent i naturen. Ikke før i 1808 klarte Sir Humphry Davy å fremstille rent magnesium ved hjelp av elektrolyse. Davy foreslo navnet "magnium", men i dag blir magnesium brukt. Egenskaper. Magnesium er et lett metall som veier ca 2/3 av aluminium. Det oksiderer i luft, men oksidsjiktet som dannes er ugjennomtrengelig og beskytter mot videre korrosjon. Det er vanskelig å antenne magnesium med mindre det er skåret i strimler eller er i pulverform. Når det først er antent er det vanskelig å slokke igjen ettersom det brenner i både nitrogen og karbondioksid. Brennende magnesium gir et sterkt hvitt lys, noe som blir utnyttet av fyrverkeriindustrien. Isotoper. Naturlig forekommende magnesium består av 3 stabile isotoper: 24Mg (78,99%), 25Mg (10%) og 26Mg (11,01%). I tillegg er 19 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent, hvorav de mest stabile er 28Mg med halveringstid 20,915 timer og 27Mg med halveringstid 9,458 minutter. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 15 sekunder, og de fleste kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 7439-95-4 Forekomst. På grunn av magnesiums reaktivitet forekommer det ikke naturlig i ren form, men finnes i flere forskjellige mineraler i form av karbonat, silikat, klorid og sulfat. De viktigste mineralene er dolomitt CaMg(CO3)2, magnesitt (magnesiumkarbonat) MgCO3, olivin (Mg, Fe)2 [SiO4], enstatitt MgSiO3 og kiseritt (magnesiumsulfat) MgSO4 · H2O. Magnesium utvinnes fra sjøvann og sjøsalt ved elektrolyse, og ved reduksjon av magnesiumoksid med silisium ved høy temperatur. Tidligere var USA den største magnesium-produsenten, og så sent som i 1995 sto USA alene for 45% av verdensproduksjonen. I 2005 tok Kina over som verdens ledende produsent med 60% av verdensproduksjonen. Magnesiumfremstillingen i USA foregår hovedsakelig ved elektrolyse av sjøvann, mens Kina fremstiller nesten utelukkende ved reduksjon av magnesiumoksid med silisium ved høye temperaturer (Pidgeonprosess). I 2007 var verdensproduksjonen av rent magnesium 670 000 tonn. Kina var det største produsentlandet med 550 000 tonn, fulgt av Russland med 50 000 tonn. Produksjonstall fra USA er hemmeligholdt av konkurransehensy, og er derfor ikke med i tallmaterialet. Det ble i 2007 gjenvunnet omkring 20 000 tonn magnesium. Anvendelse. Magnesium brukes i aluminiumslegeringer for å gjøre det sterkere. Det benyttes også i fyrverkeri. I fotograferingens barndom ble magnesiumpulver brukt til å gi kunstig lys (blitz). Magnesiums lave vekt og gode elektriske egenskaper gjør at det er mye brukt i mobiltelefoner og annet bærbart elektronisk utstyr. Silisium. Silisium (tidligere kisel) er et grunnstoff med kjemisk symbol Si og atomnummer 14. Historie. Silisium ble først identifisert i 1787 av Antoine Lavoisier, og uavhengig av ham ble stoffet fremstilt av Humphry Davy som feilaktig antok at det var en kjemisk forbindelse og ikke et grunnstoff. Gay-Lussac og Thénard utvant trolig en uren amorf form for silisium i 1811, men det var først i 1823 at stoffet ble isolert og identifisert som grunnstoff av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius. Han døpte det nye grunnstoffet «silisium» etter det latinske ordet "silex" (flintstein). I 1831 ble navnet "silicon" foreslått av den skotske kjemikeren Thomas Thomson, fordi endingen "-on" viste til det kjemiske slektskapet med karbon. I engelskspråklige land kalles derfor grunnstoffet "silicon". Egenskaper. Silisium er et halvmetall og en halvleder. Silisium er i gruppe 14 og periode 3 i det periodiske systemet og er mindre reaktivt enn karbon. Silisium med homogen krystallstruktur endrer elektrisk motstand når det blir utsatt for mekanisk trykk. I rent silisium har den elektriske motstanden en negativ temperatur-koeffisient, det vil si at motstanden synker når temperaturen øker. Silisium i krystallform har en grå metallisk glans, og i likhet med glass er det sterkt og hardt, men brekker lett. Isotoper. Naturlig forekommende silisium består av tre stabile isotoper: 28Si (92,32%), 29Si (4,97%) og 30Si (3,1%). I tillegg er 20 kunstig fremstilte (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 32Si med halveringstid 150 år og 31Si med halveringstid 157,3 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 sekunder. CAS-nummer: 7440-21-3 Forekomst. Silisium er det nest vanligste grunnstoffet i jordskorpen etter oksygen og utgjør 25,7% etter vekt. Det finnes oftest sammen med oksygen som kvarts (silisiumdioksid, SiO2) eller i silikater. Disse mineralene er en hovedbestanddel i mange bergarter, både på jorden og månen, og andre terrestriske planeter, måner og asteroider. Opp imot hele 95 % av jordskorpen består av silikatmineraler. Silikatmineralene har en lavere massetetthet og kan med det stige opp mot jordskorpen, fra mantelen der tyngre mineraler har samlet seg. Anvendelse. Silisium brukes blant annet til å lage halvlederkomponenter som solceller, transistorer og integrerte kretser til bruk i datamaskiner og annen elektronikk. Innenfor metallurgisk industri bruker man silisium i legeringer og som et reduserende element. Til denne typen industri har silisium vist seg å være svært anvendbart, spesielt fordi det har et lett prosesserbart oksid som regnes som det vanligste mineralet i jordskorpen (Kvarts). Norske selskaper befinner seg blant verdens største og ledende aktører i produksjon av rå silisium (Elkem), og til produksjon av solcellesilisium og silisiumplater (wafere) for solcelleindustrien (REC). Lilleby smelteverk i Trondheim var kjent for å lage verdens reneste ferrosilisium. Norge er fremdeles en stor produsent av ferrosilisium. Dette skjer blant annet gjennom selskapene Elkem og Fesil. Fosfor. Fosfor er et grunnstoff med kjemisk symbol P og atomnummer 15. Historie. Fosfor (fra gresk phosphoros – et gammelt navn på planeten Venus) ble oppdaget av den tyske alkymisten Hennig Brand i 1669. Han forsøkte å utvinne salter ved å destillere urin, og fant et hvitt stoff som brant med lys flamme og glødet i mørket. (Begrepet «fosforescens» brukes fremdeles om dette fenomenet, som er en form for luminescens.) Fosfor ble fremstilt kommersielt (for fyrstikkindustrien) på 1800-tallet ved å destillere en blanding av oppmalte knokler, men denne prosessen ble avleggs da man i 1890-årene begynte å fremstille stoffet med en elektrisk smelteovn. Egenskaper. Fosfor er et grunnstoff som opptrer i flere forskjellige allotropiske former med forskjellige egenskaper. De vanligste er hvit fosfor og rød fosfor. Videre finnes skarlagenrød fosfor som fremstilles ved å la hvit fosfor blandet med karbondisulfid soltørke. En fjerde variant er svart fosfor som fremstilles ved å varme opp hvit fosfor under høyt trykk. Isotoper. Naturlig forekommende fosfor består utelukkende av den stabile isotopen 31P. I tillegg finnes 22 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 33P med halveringstid 23,34 døgn og 32P med halveringstid 14,262 døgn. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 5 minutter, og de fleste mindre enn 1 minutt. CAS-nummer: 7723-14-0 Forekomst. Siden fosfor lett reagerer med luft og andre oksygen-forbindelser finnes det ikke i ren form i naturen, men opptrer ofte i forskjellige mineraler- for eksempel i apatitt. Omkring 80% av verdens fosfor-forekomster finnes i Marokko og Vest-Sahara, Kina, Jordan og Sør-Afrika. Miljøeffekt. Fosfor er et viktig næringsmiddel for planter, og siden både avføring og kunstgjødsel inneholder store mengder fosfor, kan dette føre til algeoppblomstring i innsjøer og vassdrag. Minimumsfaktoren i ferskvann er nettopp fosfor, og tilføres f.eks en innsjø store mengder fosfor over tid, kan algeveksten i innsjøen bli svært stor og deler av vannoverflaten kan se ut som tykk spinatsuppe. Dette gir dårlige levevilkår for fisk (pga oksygen blir brukt opp av algene), vannet blir ubrukelig som badevann og som drikkekilde både for dyr og mennesker. I verste fall kan en slik algeoppblomstring bli giftproduserende. Det er derfor viktig at overgjødsling av landbruksarealer ikke forekommer og at fosfor blir renset fra kloakken før den slippes ut til innsjø eller vassdrag. Sikkerhet. Hvit fosfor er ekstremt giftig og en dose på 50 mg er dødelig for mennesker. Døden inntreffer 5 til 10 dager etter eksponering. Ved hudkontakt forårsaker hvit fosfor store etseskader. Hvitt fosfor er ekstremt brannfarlig og selvantenner i luft. Derfor oppbevares hvitt fosfor under vann. Stoffet reagerer med baser og hydrogen under dannelse av ekstremt giftig fosfingass. Svovel. Svovel er et grunnstoff med kjemisk symbol S og atomnummer 16. Historie. Eksistensen av svovel har vært kjent i Europa siden oldtiden. I bibelske skrifter ble lukten av svovel gitt som en beskrivelse av lukten i helvete. Forestillingen om at helvete var et sted med ild, lava og svovel har gitt opphav til begrepet svovelpredikant. I Kina var stoffet kjent i det 6. århundre før kristi fødsel. Kineserne kalte svovels naturlige form "shiliuhuang". I det 3. århundre oppdaget de at svovel kunne utvinnes fra svovelkis, og selv om interessen for brennbarheten var stor, var det til å begynne med anvendt til medisinske formål. I Song-dynastiet i 1044 ble forskjellige oppskrifter for svartkrutt beskrevet. Blandingen var av kaliumnitrat (KNO3), karbon og svovel. Tidlige alkymister ga svovel et eget symbol som var en triangel oppå et kors. I 1777 overbeviste Antoine Lavoisier vitenskapsmiljøet at svovel var et grunnstoff og ikke en kjemisk forbindelse. Det engelske navnet "sulfur" eller "sulphur" (gammel skrivemåte) er avledet av det latinske ordet "sulpur", mens det norske ordet kommer fra tysk "schwefel". Egenskaper. Ved romtemperatur er svovel et sitrongult fast stoff. Rent svovel har bare en svak duft, ikke ulikt lukten fra fyrstikker. Mange forbinder svovel med lukten av råtne egg, men denne lukten kommer av gassen hydrogensulfid (H2S) og andre organiske svovelforbindelser, og ikke fra rent svovel. Svovel brenner med en blå flamme og avgir svoveldioksid som et resultat av forbrenningen. Svovel er ikke løselig i vann. Det former imidlertid lett forbindelser med alle andre grunnstoff unntatt edelgassene. En spesiell egenskap ved svovel er at i flytende form øker viskositeten ved temperaturer over 200 °C på grunn av dannelsen av polymerer. Svovel er viktig for levende organismer og forekommer i blant annet aminosyrer og enzymer. Isotoper. Naturlig forekommende svovel består av 4 stabile isotoper: 32S (94,93%), 33S (0,76%), 34S (4,29%) og 36S (0,02%). I tillegg er 20 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 35S med halveringstid 87,32 døgn, 38S med halveringstid 170,3 minutter, og 37S med halveringstid 5,05 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 15 sekunder, og de fleste kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 7704-34-9 Forekomst. Svovel i ren form kan finnes ved varme kilder og vulkanske regioner i mange deler av verden. Gruvedrift etter slike forekomster skjer i Indonesia, Chile, Japan og Sicilia i Italia. Betydelige svovelforekomster finnes også i mineralsk form, og er antatt å være et resultat av anaerobe bakterier, spesielt i gips. Kommersiell utvinning fra slike forekomstene skjer i USA, Polen, Russland, Turkmenistan og Ukraina. Andre mineraler som inneholder svovel er sinober (kvikksølvsulfid), svovelkis (jernsulfid), blyglans (blysulfid), sinkblende (sinksulfid) og stibnitt (antimonsulfid). Anvendelse. Svovel er en bra bakteriedreper. Derfor fungerer det bra som infeksjonshindring i sår etc. Det brukes også i fremstilling av svartkrutt. Når svovel binder seg til metaller oppstår Sulfidmineraler. Klor. Klor er et grunnstoff med kjemisk symbol Cl og atomnummer 17. Historie. Klor ble første gang isolert i 1774 av den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele ved å la mangandioksid (MnO2) reagere med saltsyre (HCl). Han var overbevist om at han hadde funnet en oksygen-forbindelse, men i 1810 slo den engelske kjemikeren Humphry Davy fast at det dreide seg om et grunnstoff. Davy døpte det nye grunnstoffet "chlorine" fra gresk χλωρός "Chloros" som betyr gulgrønn. Egenskaper. Klor er et halogen som vi finner i gruppe 17 i det periodiske systemet. Ved romtemperatur er rent klor en diatomisk (Cl2) gul-grønn gass. Den er to og en halv ganger så tung som luft, har en intens ubehagelig kvelende lukt og er giftig. Klor inngår lett kjemiske forbindelser med alle andre grunnstoff bortsett fra O2, N2 og edelgassene, men brenner ikke i luft. Det er imidlertid ikke like reaktivt som fluor. Klor løses lett opp i vann. Sammen med hydrogen – i det som kalles klorknallgass – reagerer det kraftig ved oppvarming. Ren klorgass er giftig. Isotoper. Naturlig forekommende klor består av to stabile isotoper: 35Cl (75,77%) og 37Cl (24,23%). I tillegg finnes 22 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 36Cl med halveringstid 3,01 · 105 år, 39Cl med halveringstid 55,6 minutter, 38Cl med halveringstid 37,24 minutter, 34mCl med halveringstid 32 minutter og 40Cl med halveringstid 1,35 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 10 sekunder. CAS-nummer: 7782-50-5 Forekomst. Klor forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes særlig i klorid-forbindelser, siden det er et svært reaktivt (reaksjonsvillig) grunnstoff. Som bestanddel i salter (som for eksempel natriumklorid, kaliumklorid og sinkklorid) finnes det i store mengder over hele jorden. Andelen av klor i jordskorpen er omtrent 0,05%. Det finnes over 2 400 kjente naturlige klorforbindelser. Fremstilling av klor foregår ved elektrolyse av natriumklorid eller kaliumklorid. Anvendelse. Klor brukes i en rekke produkter, og brukes i tillegg til desinfisering av svømmebasseng og drikkevann. Klorgass har også vært brukt som stridsgass i krig. Kalium. Kalium eller kali (foreldet form) er et grunnstoff med kjemisk symbol K og atomnummer 19. Historie. Kalium ble oppdaget i 1807 av den britiske kjemikeren Sir Humphry Davy, og var det første metallet som ble fremstilt ved elektrolyse. Davy utvant stoffet fra pottaske (kaliumkarbonat) og kunngjorde sin oppdagelse til "The Royal Society" i London 19. november samme år. Den engelskspråklige betegnelsen «potassium» er avledet av ordet "potash". Navnet kalium ble innført i 1796 av den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth, og kommer fra arabisk "al-qali" som betyr «fra aske». Egenskaper. Kalium er et svært mykt materiale som lett kan skjæres med kniv. Ved kontakt med luft oksideres det raskt, og det oppbevares derfor ofte i parafin. Hvis det kommer i kontakt med vann reagerer det voldsomt, under dannelse av hydrogen. Ved flammetest avgir kalium en fiolett flamme. Isotoper. Naturlig forekommende kalium består av 3 isotoper, 2 stabile: 39K (93,2581%) og 41K (6,7302%) samt 1 ustabil (og dermed radioaktiv): 40K (0,0117%) med halveringstid 1,277 • 109 år. I tillegg finnes 22 kunstig fremstilte ustabile isotoper hvorav de mest stabile er 43K med halveringstid 22,3 timer, 42K med halveringstid 12,36 timer, 44K med halveringstid 22,13 minutter og 45K med halveringstid 17,3 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-09-7 Forekomst. Kalium utgjør ca 2 % av jordskorpen, og kommer derfor som nummer 8 i rekken av de vanligste grunnstoffene. Stoffet finnes imidlertid ikke naturlig i ren form på grunn av at det så lett reagerer med andre grunnstoffer. Kalium forekommer i naturen i bl.a. mineralene karnalitt, kainitt, kalifeltspat og sylvin. Anvendelse. Kaliumdamp brukes i flere typer magnetometer. Legeringen med natrium (NaK) er flytende, og brukes til å transportere varmeenergi. Kaliumsalt (kaliumklorid) brukes som erstatning for bordsalt (natriumklorid). Biologisk betydning. Kalium er viktig for alle levende celler. Natrium pumpes ut av cellene og resulterer i at kalium strømmer inn i cellene. Ved flere alvorlige sykdomstilstander fungerer natriumpumpen dårlig og det strømmer kalium ut av cellene. For høyt nivå av kalium, kalt hyperkalemi, kan være dødelig. Periodisk hypokalemisk paralyse er en sjelden genetisk sykdom som karakteriseres av at mengden kalium i blodet synker. Kalsium. Kalsium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ca og atomnummer 20. Historie. Kalsium var kjent så tidlig som i første århundre da romerne fremstilte kalk i form av kalsiumoksid. Det ble isolert og identifisert som grunnstoff av den britiske kjemikeren Sir Humphry Davy i 1808 ved at han utførte elektrolyse på en blanding av kalk og kvikksølvoksid. Navnet kommer fra det latinske ordet "calx" som betyr kalkstein. Egenskaper. Kalsium er et reaktivt sølvgrått jordalkalimetall som er hardere enn bly, men som allikevel kan skjæres i med kniv. I kontakt med luft dannes det raskt et gråhvitt sjikt av kalsiumoksid på overflaten. Det reagerer med vann og danner kalsiumhydroksid og hydrogen i prosessen, men reaksjonen er ikke kraftig nok til at den utvikler noe særlig varme. Kalsium brenner med en sterk rød flamme. Som finfordelt pulver kan kalsium selvantenne. Isotoper. Naturlig forekommende kalsium består av 6 isotoper, hvorav 5 er stabile: 40Ca (96,941%), 42Ca (0,647%), 43Ca (0,135%), 44Ca (2,086%) og 46Ca (0,004%), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 48Ca (0,187%) med halveringstid 5,39 × 1019 år. I tillegg finnes 18 kunstig fremstilte ustabile isotoper hvorav de mest stabile er 41Ca med halveringstid 1,021 × 105 år, 45Ca med halveringstid 162,61 døgn og 47Ca med halveringstid 4,536 døgn. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 10 minutter, og de fleste kortere enn 10 sekunder. CAS-nummer: 7440-70-2 Forekomst. Kalsium forekommer i naturen i kalk. Det er det 5. mest vanlige grunnstoffet på jorden – målt etter masse. Kalsium opptrer ikke i ren form naturlig, men finnes i kjemiske forbindelser, for eksempel som kalsiumkarbonat i mange bergarter og mineraler som kalkstein og marmor. Anvendelse. Kalsium i ren metallisk form har få eller ingen kommersielle bruksområder. Kalsium i form av kalk brukes i produksjon av sement og mørtel. Kalk brukes også til å redusere surheten i vann. I levende organismer er kalsium et viktig stoff for tenner og skjelett. En viktig kalsiumkilde for mennesker er melkeprodukter. 1755. Dødsfall. 10. februar – Charles Montesquieu, fransk forfatter (f. 1689) 1725. Begivenheter. Akerendam VOC-ship, en nederlandsk "austindiafarer" et frakteskip som under sin jomfrutur i 1725 kom ut av kurs og forliste utenfor Runde på Sunnmøre en stormfull natt til 8. mars. 1720. Begivenheter. 7. august – Slaget i Ledsund Historie. Moss fikk sin bystatus, og ble dermed Norges 12. by. Dødsfall. 17. november – Jack Rackham, engelsk pirat For Königsberg. For Königsberg er et borgerinitiativ i Kaliningrad (den gamle tyske byen Königsberg, tidligere hovedstad i Øst-Preussen), som arbeider for gi byen dens opprinnelige navn tilbake. Königsberg, som ble grunnlagt i 1255 av den tyske ridderorden, ble etter annen verdenskrig annektert av Sovjet og omdøpt Kaliningrad etter Sovjetunionens president Mikhail Kalinin. Borgerinitiativet ble startet av bl.a. Jurij Nusjtajev i midten av 2002 og har mange tilhengere i byen. De mener at det er lite tidsmessig å ære en av Stalins medarbeidere. De viser til at en rekke byer på 1990-tallet har fått sine opprinnelige navn tilbake etter regimets fall, f.eks. St. Petersburg og Mikhail Kalinins egen fødeby Tver, som i sovjettiden også ble kalt "Kalinin". "Kenig", den russiske kortformen for Königsberg, har allerede etablert seg som et populært (uoffisielt) lokalt navn på byen. George Washington. George Washington (født, død 14. desember 1799) var en plantasjeeier, militær leder og USAs første president. Han var av engelsk opphav og oppvokst i en velstående familie i provinsen Virginia. Washington arbeidet som oppmålingsingeniør før han arvet plantasjen Mount Vernon etter sine foreldre. Washington var en leder i den britiske hær under krigen mot franskmenn og indianere og andre konflikter, men sa senere opp sin stilling for å gifte seg med Martha Dandrigde Custis, en rik enke med to barn. Han ble medlem av Burgesse-huset og da den amerikanske revolusjonen startet, ble han en revolusjonær leder og deltok både på den første og andre kontinentale kongressen. Washington ble utnevnt til øverste leder av den kontinentale hær i den amerikanske revolusjonskrigen (1775–1783) som endte i amerikanernes seier over britene. Etter krigen tjente han som president av konstitusjonskonvensjonen i 1787. Washington var enormt populær, og ble valgt som den første presidenten i USA (1789–1797) etter at den amerikanske grunnloven trådte ikraft. De to periodene til Washington-administrasjonen var preget av etableringen av amerikanske nøkkelinstitusjoner som fortsatt eksisterer. Etter at hans andre periode var over, trakk Washington seg tilbake til Mount Vernon for resten av livet, etter at han igjen frivillig oppgav makten, selv om noen ønsket å gi ham den på livstid. På grunn av sin sentrale posisjon i grunnleggelsen av USA er Washington regnet som en av nasjonens viktigste personer gjennom tidene, og blir ofte omtalt som «landsfader». Tidlig liv. George Washington ble født 22. februar 1732 på plantasjen Pope's Creek i Westmoreland i Virginia. Washington var del av den økonomiske og kulturelle eliten av de slave-eiende plantasjeeierne i Virginia. Foreldrene Augustine Washington (1693–12. april 1743) og Mary Ball (1708–25. august 1789) var av engelsk herkomst. Han tilbrakte mye av sin barndom ved Ferry Farm i Stafford County, nær Fredericksburg og besøkte sine Washington-fettere i Chotank i King George County. Som ungdom utdannet hans seg som oppmålingsingeniør og fikk sitt vitnemål ved College of William and Mary. Han hjalp til med å måle opp Shenandoah Valley i Virginia. Han besøkte Barbados med sin syke halvbror Lawrence i 1751 og overlevde kopper, selv om han fikk arr i ansiktet etter sykdommen. Han ble tatt opp som frimurer i Fredericksburg 4. februar 1752. Da Lawrence døde i juli 1752, leide han og etterhvert arvet eiendommen Mount Vernon i Fairfax i Virginia. Krigen mot franskmenn og indianere og tiden etterpå. George Washington avfyrte noen av de første skuddene av det som skulle bli en verdenskrig da han var 22 år gammel. I 1752 begynte Frankrike den militære okkupasjonen av området Ohio, en region som også ble krevd av Virginia. I 1753 meldte Washington seg frivillig til å overlevere et ultimatum til franskmennene fra Robert Dinwiddie, guvernøren i Virginia. Franskmennene nektet å trekke seg tilbake og Dinwiddie gjorde mottrekk til den franske fremrykkningen. I 1754 ledet Washington, nå utnevnt til oberstløytnant i det første Virginia-regimentet, et oppdrag inn i Ohio. Han gjennomførte et bakholdsangrep mot en fransk-canadisk oppklaringsenhet og drepte ti, inkludert dens leder Josef Coulon de Jumonville. Washington bygde så Fort Necessity som snart viste seg å være utilstrekkelig da han ved slaget ved Great Meadows ble tvunget til å overgi seg til en større fransk og indiansk styrke. Overgivelsesvilkårene som Washington underskrev inkluderte en innrømmelse at han hadde «myrdet» Jumonville. Dokumentet var skrevet på fransk som Washington ikke kunne lese. «Jumonville-affæren» ble en internasjonal hendelse og hjalp til med å sette i gang krigen mot franskmenn og indianere, kjent utenfor USA som syvårskrigen. Washington ble løslatt av franskmennene med løfte om ikke å vende tilbake til Ohio på ett år. I 1755 deltok Washington i Braddock-ekspedisjonen, et betydelig forsøk av den britiske hær på å ta tilbake Ohio. Ekspedisjonen endte i katastrofe i slaget om Monongahela. Washington utmerket seg i spetakkelet, han fikk to hester skutt under seg og fire kuler trengte gjennom uniformen hans, og han forholdt seg kaldt under skuddveksling da han organiserte tilbaketrekningen. I Virginia ble Washington utropt til helt og han ledet det første Virginia-regimentet i flere år, selv om fokuset i krigen hadde vendt til andre steder. I 1758 deltok han i Forbes-ekspedisjonen som lyktes i å drive franskmennene vekk fra Fort Duquesne. Washingtons mål i begynnelsen av hans militære karriere hadde vært å sikre seg en tjeneste som britisk offiser, som i de britiske koloniene var et stort steg opp fra å være en enkel kolonioffiser. Forfremmelsen kom ikke, derfor sa Washington opp sin stilling i 1759 og giftet seg med Martha Dandridge Custis, en rik enke med to barn. Washington adopterte de to barna, men fikk aldri egne barn. De nygifte flyttet til Mount Vernon hvor han tok opp livet som landbruker og slave-eier. Han ble medlem av Burgesse-huset. Innen 1774 hadde Washington blitt en av kolonienes rikeste menn. Det året ble han valgt som delegat fra Virginia til den første kontinentale kongress. Selv om den amerikanske revolusjonen ikke hadde utviklet seg til åpen krigføring, fortsatte spenningen mellom koloniene og Storbritannia å stige, og Washington deltok på den andre kontinentale kongressen (1775) i militæruniform, som eneste delegat i uniform. Den amerikanske revolusjonen. Den kontinentale kongressen utnevnte Washington som øverste leder av den nylig dannede kontinentale hær 15. juni 1775. Massachusetts' delegat John Adams foreslo å utnevne ham og viste til hans «dyktighet som offiser... store talenter og universale karakter.» Han overtok kommandoen 3. juli. Washington lyktes i å drive de britiske styrkene ut av Boston den 17. mars 1776 ved å plassere artilleri på Dorchester-høydene. Den britiske hær, ledet av general William Howe, trakk seg tilbake til Halifax, Canada og Washingtons hær flyttet til New York i påvente av en britisk offensiv der. Washington tapte slaget ved Long Island 22. august men klarte å redde mesteparten av sine styrker. Men flere andre slag i området sendte Washington over New Jersey, noe som satte fremtiden til revolusjonen i usikkerhet. Natten 25. desember 1776 ledet Washington de amerikanske styrkene over Delaware-elven for å angripe hesser-styrkene i Trenton, som ikke ventet et angrep nær jul. Washington fulgte opp angrepet med et overraskelsesangrep på general Charles Cornwallis sine styrker i Princeton kvelden 2. januar 1777 og tok til slutt tilbake kolonien. De vellykkede angrepene bygde opp moralen blant kolonister som var for uavhengighet. Senere det året ledet general Howe en offensiv som hadde som mål å ta kolonihovedstaden Philadelphia. Han beseiret Washingtons styrker kraftig i slaget om Brandywine 11. september og lyktes i sitt foretak. Et forsøk på å vippe britene av pinnen, slaget om Germantown, mislyktes på grunn av tåke og forvirring og Washington ble tvunget til å trekke seg tilbake for vinteren til Valley Forge. Men Washingtons hær hentet seg inn etter nederlagene og harde vinterforhold og trente hardt gjennom våren under den tyske baron Friedrich von Steuben og forbedret jevnt og trutt sin kampevne. Senere angrep hæren den britiske hær som beveget seg fra Philadelphia til New York i slaget om Monmoouth 28. juni 1778. Mot enorme odds opprettholdt Washington sin hær gjennom revolusjonen og bandt de britiske styrkene i sentrum av landet mens generalene Horatio Gates og Benedict Arnold vant slaget om Saratoga i 1777. Etter Monmouth konsentrerte britene sine offensiver i de sørlige koloniene, og istedet for å angripe dem der, flyttet Washington sine styrker til Rhode Island hvor han kommanderte militære operasjoner til krigen sluttet. Hans evne til å forsinke britiske fremrykninger gav ham kallenavnet «den amerikanske Fabius». I 1779 beordret Washington en femtedel av hæren til å utføre Sullivan-ekspedisjonen, en offensiv mot fire av de seks nasjonene til irokeser-konføderasjonen som hadde alliert seg med britene og angrep patriotiske samfunn langs grenselandet. Minst 40 irokeserlandsbyer ble ødelagt i den massive ekspedisjonen, dette (ifølge noen kilder) fikk irokeserne til å kalle Washington «landsby-ødeleggeren». Amerikanske og franske styrker og en fransk flåte hadde general Cornwallis i en felle i 1781 ved Yorktown i Virginia. Washington rykket raskt frem sørover og sluttet seg til arméene 14. september og drev beleiringen fremover til den overgav seg. Den britiske overgivelsen der var den effektive slutten på britiske forsøk på å knuse revolusjonen. I mars 1783 fikk Washington kjennskap til en konspirasjon som ble planlagt av noen av hans offiserer som var misfornøyd med lønningen i den kontinentale hærens leir ved Newburgh, New York. Han klarte å forhindre dette komplottet. Senere i 1783 anerkjente Storbritannia gjennom Paris-traktaten, amerikansk uavhengighet. Som et resultat gav general Washington sin avskjedstale til hæren ved Rocky Hill, New Jersey, 2. november. Han tok formelt avskjed med sine offiserer i Fraunces Tavern i New York 4. desember. Aktiviteter mellom revolusjonen og presidentskapet. a>, malt i London, 1780, fra hukommelsen. 23. desember 1783 sa general George Washington opp sin stilling som øverstkommanderende av hæren ovenfor kongressen, som da var i møte i statshuset i Maryland i Annapolis. Denne hendelsen var av stor betydning for den unge nasjonen og etablerte en presedens som sa at sivilt valgte tjenestemenn, fremfor militære offiserer, hadde øverste autoritet. Washingtons stilling var så sterk at dersom han hadde ønsket å ta og beholde makten, som Julius Cæsar før ham eller Napoleon etter ham, ville han antagelig klart å gjøre det. Der var til og med noen tilhengere av ham som ønsket å gjøre Washington til en permanent hersker eller konge, men Washington, i likhet med de fleste grunnleggerne av USA, var sterkt imot tanken. Washington ledet konstitusjonskongressen i Philadelphia i 1787. For det meste deltok han ikke i debatten, men hans prestisje var stor nok til å fastholde samhold og fastholde delegatene i deres arbeid. Han tvang gjennom hemmligholdelsen som konvensjonen la på seg selv gjennom sommeren. Mange antar at presidentskapet ble skapt med Washington i tankene. Etter konvensjonen overbeviste hans støtte mange, inkludert den lovgivende forsamlingen i Virginia, til å støtte den amerikanske konstitusjonen. Washington dyrket rundt 32 km². Som mange plantasjeeiere i Virginia på den tiden hadde han ofte gjeld og hadde aldri mye penger. Faktisk hadde han lånt £600 for å flytte til New York som da var sentrumet til den amerikanske styresmakten, for å overta embetet som president. George Washington ble valgt til den første amerikanske president i 1788–9. Den første amerikanske kongressen stemte for å betale Washington en lønn på $25 000 i året, en betydelig sum i 1789. Washington, hvis formue har blitt anslått fra alt mellom $500 millioner til $1 milliard i dagens verdi, nektet å ta imot lønnen. Etter tiden som president. Etter at han gikk av som president i mars 1797 flyttet Washington tilbake til Mount Vernon med en dyp lettelse. Washington ble i 1798 utnevnt til løytnantgeneral i den amerikanske hær (den da høyeste rangen) av president John Adams. Utnevnelsen av Washington skulle være en advarsel til Frankrike som truet med krig. Washington gikk aldri ut i aktiv tjeneste og da han døde et år senere ble hans navn skrevet ned i hærens lister som pensjonert løytnantgeneral, som på den tiden ble regnet som sidestilt med hans rang som general og øverstkommanderende under revolusjonskrigen. Innen et år av utnevnelsen fikk Washington en stygg forkjølelse med feber og sår hals som utviklet seg til en akutt hals- og lungebetennelse og døde 14. desember 1799 i sitt hjem. Moderne leger tror at Washington døde av enten streptokokk-infeksjon i halsen eller, siden han ble årelatet som del av behandlingen, en kombinasjon av sjokk fra blodtapet, oksygenmangel og dehydrering. En av legene som overså årelatingen av ham var dr James Craik, en av Washingtons nærmeste venner som hadde vært med Washington ved Fort Necessity, Braddock-ekspedisjonen og gjennom revolusjonskrigen. Washington ble begravd i familiens gravplass på Mount Vernon. Kongressmannen Henry Lee, en kamerat fra revolusjonskrigen, minnet Washington som «en borger, først i krig, først i fred og først i hjertene til sine landsmenn». Med unntak av Dwight D. Eisenhower, som beholdt tjeneste på livstid som femstjerners general av hæren, er George Washington den eneste president med militær tjeneste som gikk inn i militæret igjen etter å ha avtjent sin tid som president. Selv om han hadde vært den høyeste rangerte offiseren i revolusjonskrigen og ble utnevnt til "løytnantgeneral" (nå trestjerners), virket det som alle senere fullverdige (dvs firestjerners) generaler i amerikanske historie i tillegg til femstjerners generaler hadde hatt en høyere rang enn Washington. Dette ble endret i 1976 da Washington gjennom et vedtak i kongressen ble forfremmet til general av arméene og på denne måten fikk en høyere rang enn noen tidligere, nåværende og fremtidige generaler. Det ble erklært at han alltid ville være "den" høyest rangerte militære offiseren i USA. Personlig informasjon. Beundrere av Washington satte ut en tvilsom fortelling om hans ærlighet som barn. I fortellingen ønsket han å prøve ut en ny øks, og han hogget ned farens kirsebærtre. Da han ble spurt av sin far, gav han det berømte sitatet: «Jeg kan ikke lyve. Det var jeg som hogget ned kirsebærtreet». Fortellingen dukket først opp etter Washingtons død i en naiv «inspirasjons» barnebok av Parson Weems som hadde vært den religiøse lederen i Mount Vernon. Parson Weems fabrikkerte også en berømt fortelling om Washington der han ba om hjelp på et ensomt sted i skogene nær Valley Forge. Washington var en man av stor personlig integritet, med dyp følelse for plikt, ære og patriotisme. Han var modig og fremsynt og holdt den kontinentale hæren sammen gjennom åtte harde år med krig og mangel på komfort, noen ganger på ren viljestyrke. Washington var plaget gjennom sitt voksne liv av dårlige tenner og mistet en tann i året fra han var 24. I sine senere år konsulterte han flere tannleger og brukte et antall med falske tenner (men ingen av tre). Washington røykte jevnlig marihuana for å lette smertene fra sine dårlige tenner. Washingtons egen dagbok gjenforteller, ved flere anledninger, sine forsøk på å bedre kultiveringen av sine avlinger med marijuana som han brukte til hamp-produksjon og medisin: 12.–13. mai 1765: «Sådde hamp i Muddy hole ved sumpen.» 7. august 1765: «...begynte å skille hanndelen fra hunndelen i hampen ved Do–noe for sent». Washingtons ble husket for sin ydmykhet og nøye kontrollerte ambisjoner. Han aksepterte aldri betaling under sine militærtjenester og var oppriktig nølende i å motta alle embetene som ble tilbudt ham. Da John Adams anbefalte ham for den kontinentale kongressen for posisjonen som general og øverstkommanderende av den kontinentale hær, forlot Washington rommet for å la de som var uenige fritt si sine motforestillinger. Da han senere aksepterte embetet, fortalte Washington kongressen at han var uverdig æren. Det er ofte sagt at en av Washingtons største bedrifter var å avstå fra å ta mer makt enn det han gjorde. Han var bevisst på å beholde et godt rykte ved å avstå fra politiske intriger. Han hadde ingen interesse i å favorisere slekt eller venner og avslo f.eks. en militær forfremmelse under krigen for sin fetter William Washington, som hadde fortjent nettopp det, for ikke å bli beskyldt for favorisering. Thomas Jefferson skrev: «Moderasjonen og dyden til en enkelt karakter hindret antagelig denne revolusjonen fra å bli stengt, slik mange har blitt, av en underversjon av den friheten den var ment å etablere.» Washington måtte overtales til en andre periode som president og aksepterte den svært nølende. Men han nektet å tjene en tredje periode og satte en presedens som holdt til presidentskapet til Franklin D. Roosevelt. Da John Adams ble tatt i ed, skal Washington ha gått bort til Adams etterpå og sagt: «Vel, jeg er nokså ute og du er nokså inne. Nå får vi se hvem som liker det best!» Washington avslo også å forlate rommet før Adams og den nye visepresidenten Thomas Jefferson og etablerte prinsippet om at selv den tidligere presidenten tross alt bare er en vanlig borger. Washington var en cricket-entusiast og var kjent for å ha deltatt i sporten som var særlig populær på den tiden i de britiske koloniene. Washington og slaveri. Washington eide slaver gjennom hele sitt voksne liv, i likhet med flesteparten av hans følgesvenner i aristokratiet blant plantasjeeierne i Virginia. Han skilte seg derimot ut for sin humane behandling av slavene sine og for en voksende uro for den «merkelige institusjonen». Historikeren Roger Bruns skrev: «Ettersom han ble eldre, ble han økende klar over at det var umoralsk og urettferdig. Lenge før revolusjonen hadde Washington tatt den uvanlige holdningen at han nektet å selge sine slaver eller å la slavefamilier bli separert.» Etter revolusjonen fortalte Washington en engelsk venn: «Jeg ser tydelig at bare avskaffelse av slaveriet kan opprettholde eksistensen av vår føderale union gjennom å konsolidere et felles prinsippbånd.» Han skrev til sin venn John Francis Mercer i 1786 at «jeg mener aldri...å eie en ny slave gjennom kjøp. Det er blant mine første ønsker å se plan adoptert hvor slaveriet i dette landet sakte, men sikkert kan avskaffes på uklanderlig vis.» Ti år senere skrev han til Robert Morris at «der er ingen mann i live som ønsker mer ærlig enn jeg å se en plan innført for gradvis avskaffelse av slaveriet.» Som president var Washington klar over risikoen for splittelse i den unge republikken over spørsmålet om slaveri (som faktisk skjedde i 1861). Han talte ikke for avskaffelse av slaveriet mens han var i embetet, men signerte en lov som forbød slaveri i Nordvest territoriet, og skrev da til sin gode venn Marquis de la Fayette at han regnet det som et vist tiltak. I motsetning til alle de andre slaveeiende grunnleggingsfedrene, inkluderte Washington midler i sitt testament som frigav hans slaver da han døde. Hans enke Martha frigav de som hun eide kort tid før hun døde. Religiøs tro. Washingtons religiøse syn er en sak som har skapt noe kontrovers. Der er betydelige bevis for at han (som et antall av de grunnleggende fedrene i USA) var deist, dvs at han trodde på Gud men trodde ikke på åpenbaringen eller mirakler. Før revolusjonen, da den episkopale kirken fremdeles var statsreligion i Virginia, var han aktiv i den lokale kirken. Han snakket ofte om verdien i bønn, rettferdighet og søkte og takket for «velsignelser fra himmelen». Han fulgte av og til sin kone til gudstjenester, men der er ingen nedtegnelser om at han noen gang tok del i nattverden og han forlot jevnlig gudstjenesten før nattverden sammen med andre som ikke gikk til nattverd. Da pastor dr James Abercrombie, rektor ved St. Peters episkopale kirke i Philadelphia, nevnte i en ukentlig gudstjeneste at de i opphøyde posisjoner satte et uheldig eksempel ved å forlate kirken ved nattverd, sluttet Washington å delta på gudstjenester på søndager i det hele tatt. Lenge etter at Washington døde ble Abercrombie spurt om troen til Washington. Abercrombie svarte at «sir, Washington var en deist.» Men hans adopterte datter, Eleanor Parke Custis Lewis, og flere andre sa at han var en kristen. Forskjellige bønner som er sagt å ha blitt satt sammen av ham i hans senere liv er betydelig redigert. Han ba ikke om å få snakke med prest på dødsleiet, selv om en var tilgjengelig. Hans begravelse ble utført av frimurere på ønske fra hans kone, Martha. Washington var en tidlig tilhenger av religiøs pluralisme. I 1775 beordret han sine tropper om ikke å brenne en dukke av paven på Guy Fawkes-kvelden. I 1790 skrev han til jødiske ledere at han så for seg et land «som ikke sanksjonerer avvikende tro, ikke assisterer forfølgelse... Må barna til Abraham, som bor i dette landet, fortsette å trives og nyte godt av den gode viljen til andre innbyggere, mens alle skal sitte deres egne vin og fikentre og der skal ikke være noe som gjør ham redd.» Dette brevet ble sett på av det jødiske samfunnet som svært betydningsfullt, for første gang på et millennium ville jøder nyte godt av fullverdige menneskeskelige og politiske rettigheter. Arv. Washington gav presidentskapet fredelig videre til John Adams etter å ha tjent to perioder i embetet. Bare en president siden Washington har gått ut over dette antallet, Franklin D. Roosevelt som ble valgt fire ganger, og konstitusjonen fikk senere et tillegg, det 22. tillegget, for å sette en fast grense på to perioder på fremtidige presidenter. Washington satte mange presedenser som etablerte ro rundt presidentembetet i årene som kom og han regnes vanligvis som en av de største presidentene. Han ble også utropt etter sin død som «landsfader» og regnes ofte som den viktigste av de grunnleggende fedrene. Derfor ble han husket og nevnt jevnlig. Kanskje er den mest synlige måten han blir husket på er bruken av bildet av ham på den amerikanske dollarseddelen og mynten verdt 25 cent. Bildet som blir brukt på dollarseddelen kommer fra et berømt portrett av ham malt av Gilbert Stuart, et av de mest bemerkelsesverdige arbeidene fra tidlig amerikansk kunst. Hovedstaden i USA, Washington DC, er oppkalt etter ham. District of Columbia ble opprettet gjennom et vedtak i kongressen i 1790, og Washington var dypt involvert i opprettelsen, inkludert plasseringen av det hvite hus. Washington-monumentet er et av de mest kjente landemerkene i byen og ble bygd til hans ære. George Washington University, også i DC, ble oppkalt etter ham, og det ble delvis grunnlagt med aksjer Washington gav i støtte til å skape et nasjonalt universitet i Washington. Den eneste staten som er oppkalt etter en president er staten Washington nord på Stillehavskysten. Washington valgte West Point, New York, som stedet for det amerikanske militærakademiet. Den amerikanske marine har oppkalt tre skip etter Washington. Andre eksempler inkluderer George Washington Bridge, som strekker seg mellom New York og New Jersey. Washington, George Washington, George Washington, George Washington, George Abraham Lincoln. Symbolsk trehytte, rekonstruert ved Lincolns fødested Abraham Lincoln (født 12. februar 1809, død 15. april 1865) var USAs 16. president, fra 1861 til han ble myrdet i 1865. Han ledet landet gjennom dets største interne krise noen gang, Den amerikanske borgerkrigen, bevarte unionen og avsluttet slaveriet. Lincoln ble skutt og drept i et attentat da krigen var over, bare en drøy måned etter at han var blitt gjenvalgt til president for en andre periode. Før Lincoln ble den første republikanske presidenten var han advokat, representant i Illinois' delstatsforsamling, kongressrepresentant og to ganger kandidat til senator uten å lykkes. Som en uttalt motstander mot en utvidelse av slaveriet i USA, ble Lincoln nominert som republikanernes presidentkandidat i 1860 og ble valgt til president senere samme år. Mens han var president, bidro han til å bevare Amerikas forente stater ved å bekjempe utbryterstatene som dannet Amerikas konfødererte stater (Sørstatene) under borgerkrigen. Han introduserte en politikk som resulterte i avskaffelsen av slaveriet, "Emancipationserklæringen" (som erklærte alle slaver for frie) i 1863, og det 13. grunnlovstillegg (som spesifikt forbyr slaveri) til USAs grunnlov i 1865. Motstandere av krigen (også kjent som «"Copperheads"»), kritiserte Lincoln for å nekte å inngå kompromiss i slaverisaken. På den andre siden ble han kritisert av radikale republikanere, en utbryterfraksjon fra Det republikanske partiet, for å gå for sakte frem i forhold til å forby slaveri. Selv med disse hindringene, klarte Lincoln å få folkemassene med seg gjennom taler og retorikk; Gettysburg-talen er et eksempel på dette. Han ble, som første amerikanske president, myrdet i 1865, og ble stående som en martyr for idealet om en forent nasjon. Lincoln er blitt rangert som en av de største amerikanske presidentene gjennom tidene. Barndom og utdannelse. Abraham Lincoln ble født 12. februar 1809. Foreldrene Thomas Lincoln og Nancy Hanks hadde ingen utdannelse, og Abraham ble født i en liten, ettroms tømmerhytte på Sinking Spring Farm i sørøstre Hardin County (i dag del av LaRue County) i Kentucky. Den kommende presidenten ble dermed den første som var født utenfor De tretten koloniene på østkysten. Lincolns forfader, Samuel Lincoln, emigrerte til Massachusetts fra England på 1600-tallet, men etterkommerne flyttet gradvis vestover; fra Pennsylvania til Virginia, og vestover til en av de aller ferskeste statene i vest, Kentucky. Faren, Thomas Lincoln, var en lang periode en respektert og relativt innflytelsesrik mann i sitt distrikt. Han hadde kjøpt Sinking Spring Farm i desember 1808 for 200 amerikanske dollar. Familien tilhørte en baptistkirke, men Abraham selv ble aldri med i menigheten, eller noen annen kirke, for den saks skyld. Da han var 7 år gammel flyttet familien til det som i dag er Spencer County i Indiana. Mor til Abraham, Nancy Hanks Lincoln, samt Abes onkel og tante, som bodde i nabohuset, døde i 1818. Årsaken var "melkesyke"; en av kuene hadde spist en giftig plante ("hvit hjortetrøst"), de drakk melken fra denne kua og døde. Etter å ha opplevd økonomiske problemer i Indiana, fant Abrahams far seg en ny kone, Sarah Bush Johnson. Hun hadde to barn og god økonomi, og familien flyttet til Illinois i 1830. Lincoln fikk et nærere forhold til sin stemor, som han kalte «mor» resten av livet, enn han noen gang fikk til sin far. Lincolns formelle utdannelse bestod av omtrent 18 måneders skolegang. Han var altså stort sett selvlært. Han unngikk jakt og fiske fordi han ikke likte å drepe dyr, selv for matens skyld. Han ble uvanlig høy av vekst for sin tid, 1,93 meter, og var også fysisk sterk. Tidlig politisk karrière og militærtjeneste. Skisse av en yngre Lincoln Lincoln startet sin politiske karrière i 1832, 23 år gammel, med et mislykket forsøk på å bli valgt inn i delstatsforsamling i Illinois som medlem av Whig Party. Hans hovedsak i valgkampen var å fokusere ytterligere på beskyttelse av Sangamon Rivers omland, samt opprustning av vannveiene. Han mente slike tiltak kunne trekke elvebåttrafikk til regionen, og dette ville gjøre det lettere å utvikle de tynt befolkede og fattige områdene langs elven i sør. Han ble valgt til kaptein for et militærkompani rekruttert fra New Salem under Black Hawk-krigen og skrev senere at han ikke hadde hatt «noen slik suksess i livet som gav han så mye tilfredsstillelse.» I flere måneder drev Lincoln en liten butikk i New Salem. I 1834 ble han valgt inn i delstatsforsamlingen og begynte å studere rettsvitenskap på egen hånd. Han flyttet til Springfield i 1837 og begynte å jobbe som advokat sammen med John T. Stuart. Med rykte som en formidabel sakfører under kryssforhør og i avslutningsprosedyre, ble Lincoln en suksessrik advokat. Han var representant fra Sangamon County i Illinois' delstatsforsamling (lovgivende) i fire sammenhengende perioder og ble leder av Illinois Whig Party. I 1837 protesterte han mot slaveriet for første gang i Illinois' delstatsforsamling og begrunnet standpunktet med at praksisen var «grunnlagt på urettferdighet og dårlig politikk.» Det var også dette året at Lincoln møtte Joshua Fry Speed, bonde og eiendomsinvestor, som snart ble en nær venn. Lincoln skrev en rekke anonyme brev, publisert i "Sangamon Journal" i 1842, hvor han rakket ned på den prominente demokraten James Shields. To år senere åpnet Lincoln advokatpraksis sammen med William Herdon, også han medlem av Whig Party. I 1854 meldte begge seg inn i det voksende republikanske partiet. Etter Lincolns død, samlet Herdon historier om ham og publiserte dem i "Herndon's Lincoln". Lincoln ble landskjent under senatsvalgkampen i 1858, da han ble republikanernes kandidat mot demokratenes Stephen A. Douglas (som han også skulle møte i presidentvalget to år senere). Lincoln holdt gode taler hvor han kritiserte slavehold og ble raskt anerkjent som Det republikanske partiets beste taler, selv om han tapte senatsvalget. Journalisten Noah Brooks skrev: «Ingen mann hadde noen gang tidligere satt et slikt spor etter seg.» Ekteskap og familie. Den 4. november 1842 giftet Lincoln seg med Mary Todd, datter av en kjent slaveeier fra Kentucky. Paret fikk fire sønner, men bare Robert Todd Lincoln nådde voksen alder. Han ble født i Springfield i Illinois 1. august 1843 og fikk senere utdannelse ved Phillips Exeter Academy og Harvard College. De andre av Lincolns barn ble alle født i Springfield og døde enten i barndommen eller i tenårene. Edward Baker Lincoln ble født 10. mars 1846 og døde 1. februar 1850 i Springfield. William «Willie» Wallace Lincoln ble født 21. desember 1850 og døde 20. februar 1862 i Washington, DC, i løpet av Abraham Lincolns første periode som president. Thomas «Tad» Lincoln ble født 4. april 1853 og døde 16. juli 1871 i Chicago. Presidentskap. I 1860 ble han valgt til president i USA for republikanerene. Dette var første gang partiet hadde presidenten. De fleste stemmene fikk han fra nordstatene. I kun to av 996 fylker i sørstatene fikk han stemmeflertall. Som en konsekvens av at Lincoln ble valgt, brøt syv delstater i sør ut av Unionen og dannet Amerikas konfødererte stater. Lincoln ble gjenvalgt ved presidentvalget i 1864, et valg hvor statene som var med i konføderasjonen ikke deltok. Lincoln overlevde et drapsforsøk 23. februar 1861 i Maryland. Han ble innsatt som president 4. mars samme år under et stort vakthold. Presidentvalget i 1860. Lincoln ble valgt til republikanernes presidentkandidat i 1860 av flere grunner. Hans syn på slaveriet ble ansett som mer moderat enn det rivalene William H. Seward og Salmon P. Chase uttrykte. Lincolns «vestlige» opphav appellerte til de nyere statene, da disse hadde et mer moderat syn på saken enn sørstatene. Den 9. til 10. mai 1860 ble Illinois' republikanske partis delstatsmøte avholdt i Decatur. På dette møtet fikk Lincoln sin første støtte i kampen om å bli president. Videre i valget drev ikke Lincoln noen valgkamp og holdt ingen taler. Disse oppgavene ble i stedet utført av valgkampmedarbeidere i de aktuelle statene, som brukte de nyeste valgkampteknikkene for å øke entusiasmen og dermed øke valgoppslutningen. Det ble ikke gjort mye for å sanke stemmer fra ikke-republikanere, og det var praktisk talt ikke valgkamp i sørstatene, bortsett fra i noen grensebyer, slik som St. Louis i Missouri og Wheeling i daværende Virginia. I nordstatene var det tusener av republikanske talere, tonnevis av plakater og flyveblader og svært mange avisannonser. All propagandaen fokuserte først og fremst på partiprogrammet, videre på Lincolns livshistorie, hvor hans barndoms fattigdom, pionérbakgrunn, medfødte evner og karrière ble spesielt fremhevet. Målet var å fremme idéen om «fritt arbeid», hvor en vanlig gårdsgutt kunne arbeide seg oppover med egne evner. En annen side ved valgkampen var at begge storkandidatene, Lincoln og Stephen A. Douglas, ble hånet som stygge. Douglas var i overkant av 150 cm høy, og motstanderne delte ut flyveblader med påskriften «Stephen Douglas, gutten som forsvant på vei hjem til sin mor. Han lystrer navnet ‘Lille kjempe’, snakker hele tiden, svært høyt, og alltid om seg selv.» En sørstatsavis beskrev den 193 cm høye Lincoln som «svartmusket og forbryteraktig, en blanding mellom handelsmann, hestetyv og nattmann.» Den 6. november 1860 ble Lincoln valgt til Amerikas forente staters 16. president og slo et svært splittet, demokratisk parti. Motkandidatene var, foruten de nordlige demokratenes Stephen A. Douglas, John C. Breckinridge (sørdemokratene) og John Bell fra nye Constitutional Union Party. Lincoln ble dermed den første republikanske presidenten (og dessuten den første fra Illinois) og vant utelukkende i nordstatene. Han var ikke engang kandidat i ni av sørstatene og vant bare 2 av 996 fylker der. Lincoln fikk 1 865 908 stemmer (totalt 39,9 % av stemmene) og 180 valgmannsstemmer. Douglas fikk 1 380 202 stemmer (29,5 %) og 12 valgmannsstemmer; Breckenridge fikk 848 019 stemmer (18,1 %) og 72 valgmannsstemmer; mens Bell fikk 590 901 stemmer (12,5 %) og 39 valgmannsstemmer. Det var valgsamarbeid i noen stater, men selv om alle Lincolns motstandere hadde slått seg sammen i samtlige stater, ville Lincoln hatt majoriteten av stemmene i alle statene han i utgangspunktet vant (med unntak av 2), og han ville hatt nok valgmannsstemmer til å bli valgt til president. Hjelpsom. Det er kjent en historie, hvor en sersjant står og brøler på de menige mens de sliter med å flytte et tre som sperret veien. En mann kom bort til sersjanten og spurte hvorfor han stod og brølte i stedet for å hjelpe til selv. Sersjanten sa at det ikke var hans jobb. Mannen svarte da at om ikke sersjanten ville hjelpe, skulle han hjelpe selv. Så gikk han ned og hjalp de menige, og sammen greide de å flytte treet. Etterpå tok han av seg kappen og avslørte at han var presidenten, Abraham Lincoln. Hans siste dager. Lincoln ble skutt på langfredag 14. april 1865 under oppføringen av teaterstykket "Our American cousin" av John Wilkes Booth på Fordteateret i Washington D.C. Egentlig var planen at presidenten skulle kidnappes for deretter å bytte ham mot noen konføderasjonssoldater. Men etter at Lincoln i en tale utenfor Det hvite hus formulerte at han støttet forslaget om å gi de svarte stemmerett, endret Booth planen til å drepe Lincoln. Samtidig skulle noen andre konføderasjonssympatisører ta livet av visepresident Andrew Johnson og finansminister William H. Seward. Planen var at Booth skulle skyte Lincoln under stykkets morsomste replik; han hadde håpet at latteren ville dekke lyden av skuddet. Å komme til balkongen var enklere enn planlagt, siden Lincoln hadde gitt sin faste livvakt fri. I samme sekund som en av skuespillerene kom med replikken sin og latteren brøt ut, hoppet Booths frem og skjøt Lincoln i hodet på kloss hold med en 44 kaliber Derringer. Kulen gikk inn i via Lincolns venstre øre og stoppet bak hans høyre øyeeple. Major Henry Rathbone som var med i Lincolns følge, tok øyeblikkelig tak i Booth, men ble skadet av kniven Booth hadde tatt med seg. Booth utbrøt "Sic semper tyrannis" og rømte. Lincoln ble øyeblikkelig fraktet til et hus på den andre siden av gaten hvor han lå i koma i ni timer før han døde. Etter døden. Lincoln var den første statsleder i moderne tid som ble balsamert. Det tok seksten dager fra transporten startet til han kunne gravlegges i sin hjemby. Han ble balsamert i presidentens rom i Det hvite hus av Harry Cattell. Blodet ble tappet ut, indre organer fjernet, og et kjemikalie ble brukt for å gjøre kroppen hard. Under borgerkrigen, som knapt var avsluttet, var det blitt vanlig i USA å balsamere falne når hjembyen der de skulle gravlegges, lå langt unna. Lincolns avsjelede legeme var på lit de parade i Washington, først i Det hvite hus og så i Capitol. 21. april begynte den siste ferden – en tolv dagers togreise via New York til Springfield. Underveis var det stopp i flere byer, der kisten ble fjernet fra toget for å delta i lengre seremonier. I de følgende år ble kisten flere ganger åpnet når den skulle flyttes. I 1876 avslørte politiet i Springfield en sammensvergelse for å stjele Lincolns lik og tilby det i bytte for en fengslet forfalsker. Siden har presidentens grav vært under beskyttelse av en lokal æresvakt. 1708. Begivenheter. 11. juli: Slaget ved Oudenaarde. Utfallet var avgjørende i den spanske arvefølgekrigen, og forhindret union mellom Frankrike og Spania 9. oktober: Peter den store slår svenskene under Karl XIIs general Lewenhaupt i Slaget ved Lesnaja, og hindrer videre framrykning mot Moskva. Johan Vibe etterfølger Frederik Gabel som riksstattholder i Norge Storbranner i Trondheim og i Christiania Silvio Pacitti fant opp pizzahjulet Fødsler. Kelzang Gyatso, den syvende Dalai Lama Dødsfall. 7. oktober: Gobindh Singh, den siste av de to Sikh-guruene John Wilkes Booth. John Wilkes BoothJohn Wilkes Booth (født 10. mai 1838, død 26. april 1865) var en amerikansk skuespiller som er mest kjent for å ha myrdet president Abraham Lincoln. Booth sympatiserte med Sørstatene og var misfornøyd med utviklingen i Den amerikanske borgerkrigen. Bakgrunn. Booth ble født i 1838 på en gård i nærheten av Bel Air i Harford County i delstaten Maryland. Hans foreldre, den engelske skuespilleren Junius Brutus Booth og Mary Ann Holmes, var britiske, romersk-katolske, som hadde emigrert til USA i 1821. Booth ble oppkalt etter den britiske, radikale politikeren John Wilkes, som familien Booth mente var en fjern slektning. Faren selv var oppkalt etter den romerske statsmannen Marcus Junius Brutus, en av dem som myrdet Julius Caesar. Junius Brutus Booth var en av de mest berømte skuespillerne på de amerikanske teatrene, men hadde også rykte for å være en eksentriker og drukkenbolt, til og med sinnssyk. Etter at Booth den eldre døde i 1852, skrev poeten Walt Whitman at «Der gikk den største og uten sammenligning den mest edle romer av dem alle.» Johns bror, Edwin Booth, overtok farens posisjon som feiret skuespiller og ble den mest innflytelsesrike Shakespeare-tolkeren på slutten av 1800-tallet i USA. En annen bror, Junius Brutus Booth Jr. fulgte også i farens fotspor i skuespilleryrket og ble senere gift med den australske skuespilleren, Marion Agnes Land Rookes, som tok navnet Agnes Booth. Booth synes å ha hatt en lykkelig barndom. Han ble utdannet i klassikerne og i særdeleshet i Shakespeare. I 1851 ble Booth antatt ved St. Timothy’s Military Academy i Catonsville i nærheten av Baltimore, Maryland. Her møtte han Samuel Arnold og Michael O'Laughlen, som begge ble involvert i Booths forsøk på først å kidnappe og senere å myrde president Abraham Lincoln. Teaterkarriere. Booth fikk sin scenedebut i august 1855 i en alder av 17 år da han spilte jarlen av Richmond i William Shakespeares stykke "Richard III". Etter eget ønske ble han oppført som «J.B. Wilkes», et pseudonym ment for å fjerne oppmerksomheten fra sin berømte familie. I 1858 ble han et medlem av Richmond Theatre og hans karriere begynte å ta av. I teateranmeldelser ble han referert til som «den kjekkeste mannen i Amerika». Han var 1,72 m høy, hadde beksvart hår, var slank og atletisk. Han var også en mesterlig fekter, og hans forestillinger ble ofte karakterisert av hans samtidige som akrobatisk og intenst fysiske. En skuespillerkollega husket at Booth stundom skar seg på sverdet og sov med blodige kjøttstykker som omslag for å dempe skrubbsår og blåmerker han fikk på scenen. I 1859, holdt Booth på å forberede seg til et teaterengasjement i Richmond i Virginia, noen uker forut for henrettelsen av John Brown, en berømt eller beryktet aktivist for å avskaffe slaveriet. I oktober hadde Brown angrepet et våpenlager i Harpers Ferry, Virginia (dagens Vest-Virginia) i et mislykket forsøk på å starte et opprør blant slavene i delstaten. Da Booth hørte om rettskjennelsen dro han til Charles Town, kjøpte en Richmond-grå militæruniform og holdt vakt ved galgen mens Brown ble hengt. Borgerkrigen. President Abraham LincolnDa Abraham Lincoln ble valgt til president den 6. november 1860 skrev Booth en lang tale som i klartekst fortalte hva han mente om Nordstatenes avskyelige antislaveripolitikk og ga sin krystallklare støtte til Sørstatenes sak. Den 12. april 1861 brøt borgerkrigen ut, og 11 av statene i sør brøt med unionen. Booths familie var fra Maryland, en grensestat som forble lojal til unionen gjennom hele krigen, til tross for en befolkning som holdt slaver og var sympatisk innstilt til Sørstatenes sak. Ettersom Maryland delte grense med Washington, DC, erklærte Lincoln militær unntakstilstand i delstaten. Mange mente, også Booth, at beslutningen var grunnlovsstridig og misbruk av sentral makt. Booth, som så mange i Maryland, kom fra en politisk splittet familie. De fleste i familien var sterke unionister, Booth betraktet seg selv som Sørstatsmann, men ga tidlig et løfte til sin mor om at han ikke ville la seg innrullere i den konføderate hæren. Isteden levde han utenfor krigen i Washington D.C., reiste mellom nord og sør som skuespiller og så langt vest som til Indiana. Booth fortalte åpent om sin kjærlighet til Sørstatene, og like klart om sitt hat mot Lincoln. Tidlig i 1862 ble han arrestert og ført fram for sjefen for militærpolitiet for å ha kommet med offentlige ytringer mot regjeringen. John Wilkes Booth og president Abraham Lincoln krysset hverandres veger ved flere anledninger. Lincoln var en trofast teaterbesøkende og var særlig begeistret for Shakespeare. Den 9. november 1863 så Lincoln Booth spille Raphael i Charles Selbys stykke "Marmorhjertet" ved Ford's Theatre i Washington. På et tidspunkt i forestillingen rettet Booth fingeren i retning av Lincoln mens han resiterte en setning i dialogen. Ved en senere anledning ytret Lincoln et ønske om å få møte skuespilleren etter teppefall, men ble avvist av Booth. Lincoln hadde for øvrig sittet i den samme «presidentlosjen» som han senere skulle bli myrdet i. Denne hendelsen inntraff den 18. mars 1865 da Booth spilte hertug Pescara i "Den frafalne" i det som skulle bli Booths siste forestilling. Familien Booth var venner med John T. Ford, teatereieren, og Booth gikk inn og ut av teateret så ofte i løpet av borgerkrigen at han til og med fikk posten sin levert der. Det ga Booth fullstendig adgang i Ford’s Theatre, dag og natt. Sammensvergelsen. I 1864 hadde utviklingen i borgerkrigen skiftet i favør av Nordstatene som forhalte fangeutvekslingen i et forsøk på begrense Sørstatenes hær. Booth begynte å gruble om å kidnappe president Lincoln fra hans sommerbolig ved Soldier’s Home i utkanten av Washington, smugle ham over elven Potomac og inn Richmond. Presidenten skulle deretter bli utlevert til fordel for alle Sørstatssoldater som var i fengsel i nord. Booth klarte med hell å rekruttere sine gamle venner Samuel Arnold og Michael O'Laughlin som medsammensvorne. På denne tiden drev han også spekulasjoner i olje i Pennsylvania. Mulige bånd til Sørstatene. I løpet av sommeren 1864 møtte Booth flere sympatisører med konføderasjonen ved Parker House i Boston, Massachusetts. I oktober 1864 dro han til Montreal på en reise som forskerne aldri har funnet årsaken til. Montreal var på den tid et velkjent senter for Sørstatenes hemmelige aktiviteter. Det er kjent at Booth tilbrakte ti dager i byen og i en tid bodde ved St. Lawrence Hall, et møtested for Sørstatenes hemmelige politi, og møtte i allfall en blokadesmugler der. Det er mulig at det var her han møtte sjefen for konføderasjonens hemmelige politi, James D. Bulloch, onkel til Theodore Roosevelt, foruten å møte George Nicholas Sanders, som i en periode var USAs ambassadør i England og som hadde revolusjonære sympatier og som en gang hadde beordret Frankrikes hersker Napoleon III myrdet. Det har vært mye akademisk oppmerksomhet rettet mot hvorfor Booth var i Montreal og hans hensikter der. Det finnes ingen holdbare bevis som forbinder Booths plan for å kidnappe eller myrde Lincoln med en sammensvergelse som har grener inn i Sørstatenes regjering. Muligheten er utforsket i to bøker; Nathan Millers «Spying For America» og William Tidwells «Come Retribution: the Confederate Secret Service and the Assassination of Lincoln». Til minne om sin bror skriver Asia Booth Clarke i boken «The Unlocked Book» at Booth hadde fortalt henne at han var en blokadesmugler for Sørstatene og at han også smuglet kinin over Potomac og inn i Virginia. Forsøk på kidnapping. Booth begynte å vie mer og mer av sin energi og penger til planen om å kidnappe Abraham Lincoln etter at han ble gjenvalg tidlig i november 1864. Booth samlet en tilfeldig sammensatt gjeng med sympatisører for Sørstatene, inkliudert David Herold, George Atzerodt, John Surratt, og Lewis Payne. Disse begynte å møtes regelmessig ved pensjonatet til Surratts mor, Mary Surratt. Den 25. november 1864 opptrådte John Wilkes Booth for første og eneste gang sammen med sine to brødre, Edwin og Junius, i en enkeloppsetning av "Julius Caesar" ved Winter Garden Theater i New York. Overskuddet fra forestillingen gikk til å reise en statue av William Shakespeare i Central Park som står den dag i dag. Framførelsen ble avbrutt av et mislykket forsøk av en hemmelig konføderative hærstyrke på å brenne ned flere hoteller, og samtidig også selve byen med gresk ild. Ett av hotellene lå vegg i vegg med teateret, men brannen ble hurtig slukket. Neste morgen hadde John Wilkes Booth en heftig krangel med sin bror, Edwin, om både Lincoln og borgerkrigen. Den 4. mars 1865 overvar Booth Lincolns andre innsettelse som ledsager for sin hemmelige forlovede, Lucy Hale, som var invitert. Hennes far, John P. Hale, var Lincolns minister i Spania. I mengden var også Powell, Atzerodt, og Herold. Det synes ikke som om det var noe forsøk på å kidnappe Lincoln der og da. Senere hadde derimot Booth bemerket at det hadde vært «en vidunderlig sjanse» til skyte Lincoln. Den 17. mars fikk Booth vite i siste liten at Lincoln ville overvære en forestilling av teaterstykket «Still Waters Run Deep» på et sykehus i nærheten av Soldier’s Home. Booth samlet sine medsammensvorne på vegen i et forsøk på å kidnappe presidenten mens han reiste til sykehuset, men presidenten dukket aldri opp. Booth fikk senere høre at Lincoln hadde endret planene i siste øyeblikk for å overvære en mottagelse i National Hotell i Washington. Ironisk nok var det akkurat "der" hvor Booth bodde. Mordet på presidenten. Den 10. april, etter å ha hørt nyheten om at Robert E. Lee hadde overgitt seg ved Appomattox Court House, fortalte Booth til Louis J. Weichmann, en venn av John Surratt og en pensjonær i Mary Surratts hus, at han hadde sluttet som skuespiller og at det eneste skuespill han ønsket å delta i framtiden var "Venice Preserv'd". Weichmann forsto ikke sammenhengen der og da, men dette stykket handler om en sammensvergelse for å begå et mord. Den 11. april var Booth en i mengden på utsiden av Det hvite hus da Lincoln holdt en improvisert tale fra vinduet. Da Lincoln uttalte at han var tilhenger av å gi alminnelig stemmerett til svarte og afroamerikanere snudde Booth seg til Lewis Powell og forsøkte å få ham til å skyte presidenten der og da. Powell nektet, og Booth hadde sagt at dette skulle bli den siste talen som Lincoln noensinne ville holde. På langfredags morgen, den 14. april 1865, fikk Booth høre at presidenten og presidentfruen, sammen med general Ulysses S. Grant og hans kone, ville gå i teateret for å se stykket "Our American Cousin" på Ford's Theatre. Booth bestemte seg øyeblikkelig for å gjennomføre mordplanene og finne en fluktrute. Booth informerte Powell, Herold og Atzerodt om sin beslutning. Han ga Powell i oppdrag å myrde statsråd William Seward og Atzerodt å myrde visepresident Andrew Johnson. Herold skulle hjelpe til når de flyktet inn i Sørstatsområdet. Ved å skyte presidenten og hans to konstitusjonelle etterfølgere til presidentstillingen, håpet Booth og hans medsammensvorne at Unionens regjering ville bli så ustabil at det ville skape panikk og kaos i landet. Håpet var at det ville gi Sørstatenes regjering et pusterom til å reorganisere og fortsette borgerkrigen. Booth hadde laget et kikkhull inn i losjen til presidenten tidligere på dagen for å se om presidenten hadde ankommet. Da stykket hadde fanget presidentens oppmerksomhet, snek John Wilkes Booth seg inn i losjen, rettet en 44 kaliber Deringer pistol mot presidentens bakhode og skjøt ham. Booth hoppet deretter ut av losjen og ned på scenen, og brakk tilsynelatende foten etter at den ble hektet i det amerikanske flagget i hoppet. I allefall én undersøkelse av Michael Kauffman mener derimot at Booth brakk foten senere under flukten da hesten falt over ham og at Booths såkalte dagbok hvor han påstår at han brakk foten i fallet er en typisk dramatisering av Booth. Noen vitner har sagt at han ropte «Sic semper tyrannis» ("Død over tyranner") fra scenen, mens andre mener han ropte «The South is avenged» ("Syd er hevnet"). Flukten. Booth flyktet til Dr. Samuel Mudds hus, som behandlet den brukne foten. Mudd ble senere funnet skyldig i forræderi i en militær rettssak og dømt til livstidsstraff ved Fort Jefferson i Florida, men ble frigitt tidlig for sin innsats for å stanse en epidemi med gulfeber. Booth ble forfulgt av Nordstatssoldater gjennom hele sydlige Maryland og over elvene Potomac og Rappahannock til Richard Garretts gård i nærheten av Bowling Green, Caroline County, Virginia. Tidlig om morgenen den 26. april 1865 klarte soldatene å omringe Booth. Innestengt i et tobakkslager nektet Booth å overgi seg og Everton Conger ga da ordre om å sette fyr på lagerbygningen. Sersjant Boston Corbett, skjøt, i strid mot stående ordre, mot Booth og såret ham dødelig i nakken. Booth ble dratt ut fra flammene og han døde på gårdsbygningens veranda. Han siste ord ble sagt da han stirret på hendene sine og mumlet: «Ubrukbar! Ubrukbar!» Booths lik ble fraktet til Washington Navy Yard for identifikasjon og obduksjon. Liket ble deretter begravd i en celle i det gamle fengselet ved Washington Arsenal. I 1867 ble liket gravd opp igjen, lagt i en enkel trekiste og oppbevart i fengslets lager. I 1869 ble liket igjen identifisert før det ble overgitt i familien Booths varetekt. Det ble deretter begravd på et umerket sted i familiens tomt i Greenmount kirkegård i Baltimore. Teorien om at Booth slapp unna. Noen mener at Booth klarte å flykte fra tobakkslageret på Garretts gård ved hjelp av en som lignet på ham. Dobbeltgjengeren skal ha vært en viss James William Boyd som døde i hans sted. Tilsynelatende hadde regjeringen siden gjort store anstrengelser for å dekke over tabben. Disse teoriene har aldri blitt bevist og blir ansett av de aller fleste historikere for å være myter og uten noen form for substans. Boken «The Lincoln Conspiracy» beskriver mordet på Lincoln i detalj, Boyd-konspirasjonen, og Booths flukt inn i sumpene. En annen bok, «The Curse of Cain: The Untold Story of John Wilkes Booth» gjentar påstandene om at Booth slapp unna, fikk et tilfluktssted i Japan og til slutt kom tilbake til USA hvor han døde i Enid, Oklahoma i 1903. Booth i populærkulturen. Booth er stjernen i Broadway-musikalen «Assassins» av Stephen Sondheim og John Weidman fra 1991. Stykket omhandler alle de som har forsøkt eller greid å myrde amerikanske presidenter. Booth synes å være den av snikmorderne som er fremstilt mest «sympatisk». Et populært tema i tidsreisefortellinger er å forsøke å hindre Booth i å drepe Lincoln. Et eksempel er en episode fra TV-serien "Twilight Zone (Back There)", en novelle av Robert Silverberg kalt «The Assassin», og kortspillet «Chrononauts.» Booth bli også nevnt i komediefilmen "Zoolander" som den første «skuespiller/modell» i en replikk om kjente snikmordere som en del av en pågående konspirasjon for å holde prisene på kleskolleksjonen nede. I tillegg har Booth en sentral rolle i spillefilmen "National treasure" hvor hans etterkommer prøver å renvaske ham for mordet på presidenten. Denne filmen drar også inn flere syn på Booths rolle i komplottet mot presidenten, men ender med et endelig bevis for Booths attentat mot presidenten, den gyldne by. Filmen viser bl.a. Booths flukt fra teateret, men vi får aldri se den beryktede avslutningen av flukten. Hele filmen handler om koder og gåter som Booth og hans medskyldige prøver å få dekodet ved hjelp av tippoldefaren til den beryktede historikeren Ben Gates, som blir spilt av Nicholas Cage. Flere myter blir fremsatt i den beryktede oppfølgeren av National Treasure, bl.a. presidentens bok som skal inneholde USAs utallige mysterier som f.eks drapet på Kennedy, area 51 og Booths flukt fra nordstatene. Trivia. Booths onkel, Algernon Sydney Booth, er slektning langt tilbake til Cherie Blair, hustru av den tidligere, britiske statsminister, Tony Blair. Eksterne lenker. Booth, John Wilkes Booth, John Wilkes 1700. 1700 (MDCC) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en fredag. Michigan. Michigan (uttales) er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og har grense mot Ohio og Indiana i sør, Illinois i sørvest, Wisconsin i vest og mot Canada i nord og øst. Navnet kommer fra Michigansjøen, som via fransk er avledet av anishinaabeordet "misshikama", «stor sjø». Statens tilnavn er "Wolverine State" (wolverine betyr jerv). Den største byen i Michigan er Detroit, og delstatshovedstaden er Lansing. Med over ti millioner innbyggere er Michigan USAs åttende mest folkerike stat. Geografi. Michigan ligger på to halvøyer mellom fire av de store sjøene: Eriesjøen, Huronsjøen, Michigansjøen og Øvresjøen (Lake Superior). I nord finnes store uberørte skogsområder og i sør vidstrakte og meget fruktbare landbruksarealer. Halvøyene skilles av Mackinacstredet, og forbindes av Mackinacbroen. Historie. Michigan var bebodd av flere innfødte folkegrupper før europeernes ankomst. De første europeere som bosatte seg i Michigan var franskmennene, som grunnla Detroit i 1701. Fra 1763 kom Michigan under britisk kontroll. Michigans status var omstridt etter den amerikanske uavhengighetskrigen, og de siste britiske styrkene trakk seg ikke ut av Michigan før 1847. Michigan fikk sin første regjering i 1836, men ble ikke en stat i Unionen før 1837 på grunn av en grensetvist med Ohio. Ved starten av 1900-tallet fikk økonomien i Michigan en oppsving. Henry Ford gjorde Detroit til sentrum for USAs bilindustri, noe byen fortsatt er. Fra og med 1970-tallet har det gått nedover med Michigans bilindustri, på grunn av utenlandsk konkurranse og outsourcing av jobber til utlandet. Dette har ført til høy arbeidsledighet. Michigan er en del av det såkalte Rustbeltet. Politikk. Lansing er Michigans hovedstad, og byen der guvernøren, delstatskongressen og delstatshøyesterett holder til. Øverste leder i Michigan er guvernøren, Jennifer Granholm som er demokrat. Michigans delstatsforsamling består av to kamre, representantenes hus og senatet. I førstnevnte erobret demokratene i 2006 flertallet, med 58 mot 52 medlemmer. I senatet har imidlertid republikanerne et flertall på 21 mot 17. Michigans høyesterett består av syv dommere. Michigan var den første staten i USA som avskaffet dødsstraff, i 1846. Republikanerne dominerte politisk i Michigan frem til depresjonen. I nasjonale valg har Michigan de senere år stort sett stemt for demokratene, spesielt den østre delen av staten. Vest-Michigan og til dels nord domineres av republikanerne, dominansen er spesielt sterk i rurale områder. Staten som helhet er likevel svakt demokratisk, da Detroitområdet med sine 50 % av innbyggerne er sterkt demokratisk. Begge de to føderale senatorene er demokrater, men republikanerne har ni og demokratene seks av delstatens femten medlemmer i Representantenes hus. Demografi. Michigan har 10 120 860 innbyggere (anslag, 2005). 82 % av innbyggerene er hvite, omtrent 15 % er svarte. Michigan har et relativt høyt antall innbyggere født utenlands, 688 413. Michigan har USAs største arabiske samfunn. Ca. 20 % av statens innbyggere har tysk-etnisk opprinnelse. På Michigans nedre halvøys vestre deler finnes USAs største tetthet av nederlandskættede og på den nordre halvøya finnes USAs største tetthet av finskættede. 82 % av statens innbyggere er kristne. Tre fjerdedeler av disse er protestanter, resten er katolikker. Michigan har USAs største tetthet av muslimer, disse bor hovedsakelig i Detroitområdet. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Bill Clinton. a>. Clinton seiret med 370 valgmannstemmer, mot 168 for Bush. a>. Clinton seiret med 379 valgmannstemmer, mot 159 for Dole. William Jefferson Blythe III som fireåring i 1950. Han tok stefarens etternavn Clinton som 14-åring William «Bill» Jefferson Clinton (født William Jefferson Blythe III 19. august 1946 i Hope, Arkansas) er en amerikansk politiker som var USAs 42. president fra 1993 til 2001. Clintons regjeringstid var preget av gode økonomiske tider med en sammenhengende økonomisk vekst med tilhørende budsjettoverskudd og lav arbeidsledighet. Likevel slet Clinton med at republikanerne kontrollerte Kongressen fra og med 1995, noe som blant annet gjorde at Clintons planer om en reform av helsevesenet ikke fikk flertall. Utenrikspolitisk huskes Clinton for forsøkene på å få en fredelig løsing på Midtøsten-konflikten, involveringen i det tidligere Jugoslavia, konflikten med Irak og Saddam Hussein (Operasjon Desert Fox) og den mislykkede operasjonen i Somalia i 1993. Clinton huskes også for den såkalte Lewinsky-affæren, der han som første sittende president i moderne tid ble stilt for riksrett etter at han skal ha løyet under ed. Det ble ikke flertall i Senatet for å avsette han, men saken dominerte likevel mediebildet i lang tid og ble svært belastende for Clinton. Clinton er utdannet jurist, og er gift med politikeren og nåværende utenriksminister Hillary Rodham Clinton. Tidlig politisk karriere. Mens Bill Clinton studerte på Georgetown University, arbeidet han som assistent for senatets utenrikskomité, under ledelse av senator William Fulbright. Gjennom senator Fulbright kom han i nærkontakt med amerikansk politikk og spesielt demokratenes motstand mot Vietnamkrigen. Under presidentvalgkampen i 1972 hadde Bill og Hillary Clinton ansvar for McGovern-kampanjens valgkamp i Texas. Å vinne Texas ville i seg selv være en vanskelig oppgave, men hele presidentkampanjen imploderte og Richard Nixon vant både Texas og alle andre stater utenom Massachusetts og Washington DC. I 1974 stilte Clinton, bare 28 år gammel, til valg til Representantenes hus i Arkansas tredje kongressdistrikt. Hovedmotivasjonen hans var at ingen ville utfordre den sittende republikanske kongressmannen John Paul Hammerschmidt. Distriktet er kjent som det mest konservative valgdistriktet i Arkansas og er i dag, som da, det eneste av Arkansas fire kongressvalgdistrikt representert av en republikaner. Hammerschmidt vant gjenvalg til en femte valgperiode etter å ha fått 52 prosent av stemmene. To år senere valgte Clinton å stille i statsadvokatvalget i Arkansas. Etter å ha vunnet primærvalget, vant han uten motkandidat i valget. Han tiltro 20. januar 1977 og var statsadvokat i bare to år. I 1978 bestemte seg for å stille i guvernørvalget i Arkansas. Periodene som guvernør. Han var Arkansas 50. og 52. guvernør fra 1979–1981 og fra 1983–1992. Han ble valgt til guvernør første gang i 1978 i en alder av 32 år, og ble da den yngste guvernøren i landet. Etter to turbulente år som guvernør tapte Clinton gjenvalget i 1980 mot republikaneren Frank White. Clinton selv har sagt at grunnen til at han tapte valget i 1980 var at han hadde økt bilskattene i staten. Han har kalt det den ene av sine to største politiske tabber i sin karriere. Den andre var å godta at justisdepartementet oppnevnte en uavhengig etterforsker i forbindelse med Whitewater-saken. Han stilte på nytt i 1982 og vant mot Frank White i andre forsøk. Han ble gjenvalgt til guvernør i Arkansas i 1984, 1986, 1988 og 1990. Guvernøren i Arkansas var på valg hver andre år, men før valget i 1990 fikk Clinton endret grunnloven i staten slik at guvernørperioden ble utvidet til fire år. Dette for at guvernøren skulle kunne gjøre mer kontinuerlig arbeid og ikke konstant drive valgkamp. Clinton ble i 1990 valgt til å sitte frem til 1995, men ble ikke sittende. Han gikk av som guvernør 12. desember 1992 etter å ha blitt valgt til president. Da han gikk av var han kun dager unna å gå forbi Orval Faubus som den lengstsittende guvernøren i Arkansas. Hadde han valgt å bli sittende til han ble innsatt som president 20. januar, hadde han blitt det. Men han valgte å gå av slik at Arkansas kunne ha en guvernør som kunne konsentrere seg helt og fullt om staten. Presidentvalgkamp. I september 1991 offentliggjorde han sitt kandidatur til presidentvalget. Primærvalget. Guvernør Clinon var en tidlig favoritt til å få demokratenes nominasjon til valget i 1992. Men tidlig i valgkampen møtte han på problemer. Først havnet han langt ned på lista i den første primærvalgstaten Iowa. Etter det begynte også historiene om at han hadde hatt et utenomekteskaplig forhold til Gennifer Flowers mens han var guvernør. Clinton og kona Hillary bestemte seg for å bli med i programmet 60 Minutes og benekte anklagene om utroskap. Clinton hadde ligget dårlig an på meningsmålingene i New Hampshire. Men han kom overraskende på en god andreplass i valget, etter senator Paul Tsongas fra Massachusetts. Valgnatten erklærte Clinton at han var «the Comeback Kid». Etter det gode resultatet fikk Clinton-kampanjen momentum som han brukte til å vinne de fleste valgene i sørstatene. Tidligere guvernør i California, Jerry Brown, vant en del stater i resten av landet og sådde tvil om Clinton kunne vinne valg utenfor sørstatene. Clinton satset alt på å vinne New York og gjorde det med stor margin. Presidentvalget i 1992. Clintons hovedstyrke i valgkampen mot Bush i 1992, var det gryende ønsket om forandring etter 12 år med republikansk styre, og etter at den kalde krigen var over. Clinton var fortsatt relativt ukjent og presenterte seg som kandidat, menneske og som ung fornyer. De økonomiske problemene var i fokus – og han la fram sin økonomiske kriseplan gjennom politisk TV-reklame. Mest kjent ble kanskje angrepet på Bush' brutte skatteløfte, hvor sitatet «Read my Lips» ble hyppig gjentatt av Clinton-kampanjen. I denne kampanjen bidro forøvrig milliardæren Henry Ross Perot til splittelse av de republikanske stemmene. Som visepresidentkandidat valgte han senator Al Gore fra Tennessee, som selv hadde stilt til president i 1988. Al Gore var i likhet med Clinton både ung og fra sørstatene. Valget av Gore som visepresidentkandidat gikk i mot konvensjonell visdom om at valget av visepresidentkandidat burde balansere presidentkandidaten. Tvert i mot ble Clinton-Gore sett på som et ungt og endringsvillig alternativ til den sittende Bush-administrasjonen. Etter å ha ledet gjennom hele valgkampen, vant Bill Clinton presidentvalget i 1992 mot sittende president George H.W. Bush og tredjepartikandidat Ross Perot. Presidentperiodene. Etter å ha avlagt presidenteden 20. januar 1993 begynte President Clinton arbeidet med å innfri løftene fra valgkampen. Det aller viktigste løftet var å få orden på økonomien og få kontroll over det voksende underskuddet på statsbudsjettene. Tradisjonell visdom sa at å øke skattene ville ha en negativ effekt på markedet. Men Clinton og hans administrasjon trodde at hvis de øket skattene og kuttet utgifter ville det sende et signal til markedet om at de var seriøs i målet om å få kontroll over underskuddet og vekst i økonomien. De fikk rett. Når Clinton la frem sitt budsjettforslag og fikk det vedtatt av Kongressen, ble det en positiv reaksjon i markedet. En sak som mot Clintons ønske fikk svært stor fokus i pressen var spørsmålet om homofile i militæret. Clinton mente at homofile hadde utmerket seg i hver enste krig som hadde blitt utkjempet i USAs historie. Bare noen få år tidligere under Golfkrigen ble soldater som man visste var homofile, både kvinner og menn utsatt for fare fordi det var viktig for landet deres at de utførte oppdragene. Etter at krigen var slutt, og det ikke var bruk for de homofile i det militære lenger, ble de dimittert på grunn av sin seksuelle legning. Clinton visste at det ikke var noen politisk vinnersak, men han likte ikke at han ikke klarte å overtale overkommandoen til å tilpasse seg det faktum at homofile hadde tjenestegjort, de tjenestegjør, og vil alltid tjenestegjøre i militæret. Men fordi det var så stor motstand både i Representantenes hus og senatet gikk Clinton med på et kompromiss. Det kompromisset har blitt kjent som «Don't ask, don't tell»-politikken. «Don't ask, don't tell»-politikken gikk ut på at en general ikke fikk lov til å spørre en rekrutt om han eller hun er homofil, og hvis noen spurte så er ikke rekruttene forpliktet til å svare. Men denne praksisen har ikke fungert godt. Det er fortsatt tilfeller der de som mistenkes for å være homofile blir banket opp og trakassert. Presidentvalget i 1996. Under presidentvalget i 1996 vant han en overveldende valgseier over senator Bob Dole. Her våget blant annet Clinton å foreslå våpenkontroll i en valgkamp, antakelig fordi den anstendige Dole ikke utnyttet slike liberale utspill kynisk nok. Men Clinton la igjen hovedvekten på økonomien. Militære konflikter. I Clinton-perioden var USA involvert i militære konflikter i Somalia (1993), Irak (mer eller mindre sammenhengende fra 1993 til 2000), Bosnia (1995), Afghanistan og Sudan (1998) og Kosovo (1999). Ettermæle. Bortsett fra Andrew Johnson var han den eneste sittende presidenten i USA som ble stilt for riksrett, etter at han hadde løyet om og fornektet sitt seksuelle forhold til praktikanten Monica Lewinsky (Richard Nixon gikk av i stedet for å bli stilt for riksretten). Da Bill Clinton gikk av som president, mente 65 % av befolkningen at han gjorde en god jobb. Dette er det høyeste tallet målt for en president etter 2. verdenskrig. Bill Clinton er den eneste venstrehendte presidenten i USA som er blitt valgt to ganger på rad. Helse: kampen mot AIDS, fattigdom og global oppvarming. Etter at han gikk av som president har Clinton fokusert på å bekjempe AIDS-epidemien, fattigdom og global oppvarming. Han startet "Clinton Foundation" til bekjempelse av disse problemene. Valgkamp for andre. Han har også vært aktiv for demokratene i alle store valg etter at han gikk av som president. Ved demokratenes primærvalg til presidentvalget i 2004 hjalp han kandidatene senator John Kerry, senator John Edwards og general Wesley Clark uten å støtte noen av dem offentlig. Da John Kerry ble kandidat, drev Clinton så mye valgkamp som helsen tillot. Han måtte gjennomføre en bypass hjerteoperasjon i september 2004, kun to måneder før valget. Fra sommeren 2007 var Bill Clinton aktiv i sin kones valgkamp for nominasjonen som demokratenes presidentkandidat i 2008. I januar 2008 mottok han en del kritikk for sitt til tider sterke engasjement. Flere demokrater og mediafolk begynte å spørre seg om han var en løs kanon på dekk eller om han spilte en nøye uttenkt strategisk rolle. Spekulasjonene gikk videre om han kanskje var mer opptatt av sitt eget ettermæle som president enn av å hjelpe henne inn i Det hvite hus. Kritikken mot Clinton kom etter hans mange utfall mot den demokratiske motkandidaten Barack Obama i januar. Han var imidlertid en støtte for Obama da nominasjonsprosessen var avsluttet og Obama var valgt som presidentkandidat for demokratene. Under President Barack Obamas valgkamp høsten 2012 var det Bill Clinton som formelt nominerte Obama til demokratenes presidentkandidat. Bill Clinton og Norge. Bill Clinton var den første sittende amerikanske president som besøkte Norge, i november 1999. Mens han oppholdt seg i Norge deltok han på et toppmøte i Oslo om Midtøsten med blant annet palestinernes leder Yasir Arafat og Israels statsminister Ehud Barak. Som eks-president besøkte Clinton Norge i mai 2007 på foredragsturné. Clinton besøkte Norge også våren 2001 og høsten 2003. Maine. Maine er en av USAs delstater. Den ligger på østkysten og var opprinnelig en del av Massachusetts; de to statene ble separert i 1820. Maine ansees allikevel for å være en del Ny-Englandsområdet på østkysten, men var altså ikke en av de 13 koloniene. Den grenser mot delstaten New Hampshire i vest, Canada i nordvest, nord og øst, og mot Atlanterhavet i sørøst. Den har fått tilnavnet «Pine Tree State». Over 98 % av befolkningen i Maine er hvite. Hovedstaden i Maine er Augusta. Historie. Ved europeernes ankomst til USA besto urbefokningen i dagens Maine av algonkinsktalende abanakifolk. Den første europeiske bosettingen i det som nå er Maine ble opprettet i 1604 på Saint Croix Island av Pierre Dugua, Sieur de Mons og inkluderte den kjente oppdagelsesreiseren Samuel de Champlain. De led imidlertid av kulde og mangel på mat og vann og i 1605 flyttet de gjenlevende til sørspissen av Nova Scotia. Franskmennene kalte hele området, inkludert det som nå er Maine, for Acadia. Den første engelske bosettingen ble etablert ved munningen av Kennebec elva i 1607 av George Popham og Raleigh Gilbert som tilhørte Plymouth Company. Popham som fikk kolonien oppkalt etter seg døde imidlertid i 1608 og Gilbert returnerte til England samme år. I 1613 forsøkte to franske jesuitter fra Port-Royal på Nova Scotia å etablere kolonien St. Sauveur på Mount Desert Island, men kolonien ble ødelagt av engelskmenn fra Jamestown noen uker senere. Det samme året ble Pentagouet (nåværende Castine) etablert som en handelspost av Claude de La Tour. I 1625 ble et fort oppført for å beskytte stedet, det gikk tapt til engelskmennene i 1626, men ble gjenvunnet av franskmennene i 1635. De vestlige kystområdene i Maine ble provinsen Maine i 1622 med Ferdinando Gorges som var bosatt i England som eier av landpatentet. Føderal politikk. På 1930-tallet var Maine et av svært få stater som forble republikansk. I presidentvalget i 1936 vant Franklin D. Roosevelt alle stater bortsett fra Maine og Vermont. I 1968 ble Hubert Humphrey den andre demokraten på 50 år til å vinne Maine, takket være sin visepresidentkandidat Edmund Muskie, som var senator fra Maine. Staten stemte imidlertid republikansk ved alle presidentvalgene på 1970 og 1980 tallet. Etter dette har demokratene hatt fremgang ved presidentvalgene og ved de fem siste presidentvalgene har den demokratiske kandidaten fått flertall, Bill Clinton i 1992 og 1996), Al Gore i 2000, John Kerry i 2004 og Barack Obama i 2008. Ross Perot gjorde det spesielt sterkt i Maine da han stilte til valg i 1992 og 1996. I senatet er Maine representert av republikanerne Olympia Snowe og Susan Collins som begge er regnet som moderate og i enkelte saker stemmer med demokratene. Olympia Snowe stiller ikke til gjenvalg ved senatsvalget i 2012. De tre hovedkandidatene til det ledige setet er republikaneren Charles E. Summers, Jr., demokraten Cynthia Dill og den uavhengige Angus King som er tidligere guvernør i Maine. Chellie Pingree and Mike Michaud er Maine representanter i Representantenes Hus. Befolkning. Kart over befolkningstett i Maine. United States Census Bureau anslår befolkningstallet den 1. juli 2011 i Maine til å være, en nedgang på 0,01 % fra folketellingen i 2010. Klima. Maine har et fuktig kontinentalklima (Köppens klimaklassifisering "Dfb"), med varme (men generelt ikke veldig varme), fuktige sommere. Vintrene er kalde med snø i hele staten, og spesielt kaldt i de nordlige delene av Maine. Kystområdene har mer moderate temperaturer på grunn av nærheten til Atlanterhavet. Maksimumstemperaturen på dagtid ligger omkring 24–27 °C de fleste steder i juli, med minimumstemperaturer om nettene på rundt 15 °C. Januartemperaturer er fra nær 0°C i de sydlige kystområdene til minimumstemperaturer på under −18 °C lengst i nord. Rekordnoteringen for maksimumstemperaturen i staten er 41 °C, satt i juli 1911, i North Bridgton. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Sacramento. Sacramento er hovedstaden i delstaten California i USA, selv om byene Los Angeles og San Francisco er betydelig større. Byen er lokalisert i Central Valley som er en stor og flat dal i California. Byen er også administrasjonssenteret for Sacramento County. Den har 470 956 innbyggere (2012). Sacramento er den sjette største byen i California og den trettifemte største byen i USA. Brann Stadion. Brann Stadion er Sportsklubben Branns hjemmebane. Den ligger ved Nymark i bydelen Årstad sør for Bergen sentrum. På folkemunne i bergensområdet blir anlegget gjerne kalt «Stadion», «Stadda» eller «Staddaen». Brann stadion er en del av et idrettsanlegg sammen med Haukelandshallen og Nymarksbanene. Den offisielle publikumsrekorden er på 24 800, et tall man oppnådde både i en cupkamp mot Fredrikstad i 1961 og i en cupfinale mellom Skeid og Viking i 1947. I seriesammenheng er rekorden 23 900 mot Lillestrøm i 1978. Uoffisielt var det ca 32 000 tilskuere som overvar cupkampen mot Fredrikstad i 1961. Under første hjemmekamp i 1996 var det offisielle tilskuertallet 19408, men klubben åpnet alle dører i Klokkesvingen ca. 20 min før start og anslagsvis rundt 32 000 tilskuere kom seg innenfor portene. På Sportsklubben Branns årsmøte i 2011 ble det besluttet å beskytte Stadionnavnet ved å legge inn teksten "Klubbens hjemmebane er Brann Stadion". I Tippeligaen 2007 hadde Sportsklubben Brann gjennomsnittlig 17 310 tilskuere på sine hjemmekamper, noe som er klubbrekord. Eiere. Brann stadion eies av selskapet "Brann Stadion AS", som eies av Sportsklubben Brann. Stor-Bergen Boligbyggelag solgte i 2006 sin post for en billig penge til Sportsklubben Brann for å hjelpe Brann. En omfattende ombygging av stadionanlegget ble igangsatt november 2005. Den 14. juni 2007 ble Sportsklubben Brann eneeier av stadionanlegget. 6. desember 2006 ble det inngått en intensjonsavtale om at Sportsklubben skulle overta alle aksjene etter nærmere vilkår. 14. juni 2007 ble vilkårene oppfylt. Brann stadion før første hjemmekamp mot Strømsgodset i 2007 Tribuner. Det arbeides for tiden med å bygge ut stadionanlegget. Etter at den nye klokkesvingen ble tatt i bruk 16. mai 2006, var publikumskapasiteten 19 000, men til sesongen 2009 beregnet til litt over 17 000. Dette grunnet ombygging av Frydenbøtribunen. I 2008 var kapasiteten 17 967. Før dette var kapasiteten på ca. 15 000. Den nye Sparebanken Vest-tribunen sto klar til sesongstart i 2007 og er blitt ny hovedtribune. Den gamle sittetribunen skal rives og en ny skal bygges opp, og skal etter planene stå klar til 2009. Men dette er foreløpig blitt utsatt. Egentlig skulle denne siste seksjonen av nye Brann stadion stått klar til 2008-sesongen til Branns 100-års-jubileum, men grunnet treghet i kommunen angående reguleringsplanen og naboer som klager har den alstå blitt utsatt et år. Her var planen å bygge ut til sammen 21 000 sitteplasser, men etter en stor opptur med supportere de siste 2-3 årene, har styret vurdert å bygge denne tribunen i 2 etasjer så kapasiteten kommer helt opp i 24 000. Brann mot Strømsgodset 16. april 2007, sesongåpning på Brann Stadion. Bergens Tidene-tribunen BT-tribunen. Klokkesvingen var tidligere planlagt ombygd til sittetribune, men planene ble skrinlagt på grunn av sportsklubbens dårlige økonomi. I 2004 fikk imidlertid klubben pålegg fra Norges Fotballforbund om å utvide antall sitteplasser på arenaen. Det ble derfor oppført en midlertidig stålkonstruksjon med drøyt 1 200 sitteplasser. Brann Stadion AS vedtok deretter omfattende ombygging, og i mai 2006 ble en helt ny sittetribune i klokkesvingen klar, som fikk navnet BT-tribunen. Kapasiteten på tribunen er 3897 sitteplasser. Når den nye hovedtribunen etter planen står ferdig i 2007, vil Brann stadion ha en kapasitet i underkant av 21 000 tilskuere. Utbyggingen er kostnadsberegnet til ca. 130 millioner kroner. I desember 2006 åpnet Brann en butikk i BT-tribunen for salg av supportereffekter, som sammen med FC København og Brøndby er den største av sitt slag i Skandinavia. Brann mot Strømsgodset 16.04. 2007, sesongåpning på Brann Stadion. Frydenbøtribunen Frydenbøtribunen. Hansasvingen var det tidligere navnet på den vestlige kortsidetribunen på Brann stadion. I april 2006 skiftet imidlertid tribunen navn til Frydenbøtribunen. Tribunen var frem til navneskiftet den nyeste tribunen på Brann stadion. Frydenbøtribunen ble ferdigstilt i 1998 og har en kapasitet på 4 053 tilskuere. Tribunen har kun sitteplasser og er tre etasjer høy. Tribunen inneholder møtelokaler og kontorer, både for Sportsklubben Brann og Hordaland Fotballkrets. Tribunen kostet rundt 65 millioner kroner, og en av grunnene til den høye prisen var de dårlige grunnforholdene, som også gjorde at fundamentene måtte graves ca. 50 meter ned i bakken. Fra sesongen 2007 vil Branns offisielle supporterklubb Brann Bataljonen tilbringe sine kamper her, da på de nederste feltene. Brann mot Strømsgodset 16. april 2007, sesongåpning på Brann Stadion Store stå. Store stå var supporternes tribune, og nederste del av Umbro-tribunen. Etter sesongen 2006 ble tribunen revet, for å gi plass til en ny tribune med VIP-Hvermansen-plasser, som består kun av sitteplasser. Den nye tribunen blir preget av reklame fra Sparebanken Vest etter at Brann skiftet utstyrsleverandør fra Umbro til Kappa. SPV-Tribunen (Sparebanken Vest-tribunen). Ny i 2007, og er Branns nye VIP-tribune. Det er 36 losjer på toppen, Brannbørsen og vip-almenningen under. Tribunen har plass til 4 000 tilskuere, og er Branns nye hovedtribune der garderober, mix-område og hovedkamera filmer fra. Nytt gress. Vinteren 2009 ble det lagt ned nytt gress på Brann Stadion. Dette er samme type gress som på Sør Arena. Gresset kom fra York-området i England, og ble rullet ut i midten av februar 2009. Det nye gresset inneholder 99,3 prosent sand og 0,7 prosent jord, dette for best mulige vekstforhold. Det ble også lagt ned varmekabler samtidig. Da arbeidet med å legge den nye gressmatten var godt i gang, oppdaget en ekspert at ikke alt var slik det skulle være. Det viste seg at det var skader på alle gressrullene. Selv om kun mindre deler av gresset var skadet valgte Brann å gå til det drastiske skritt å ta det opp igjen etter at en ekspert hadde tatt en vurdering av gresset. Rullene med gress skal ha blitt for varme under lagring i containere, og hadde ikke tålt å bli lagret i 13 dager. Sportsklubben Brann ble derfor nødt til å bestille nytt gress fra England, som var av topp kvalitet for at det skulle gro skikkelig. Områdene rundt gresset er asfaltert, og som den eneste norske arena ble det lagt kunstgress helt inntil krittlinjen. Dette ble gjort for å unngå gjørmete flater der assistentdommerne løper og reservene varmer opp. Flere engelske toppklubber har dette allerede på sine arenaer. Dette er ikke lov i Norge, men NFF så det som så interessant at Sportsklubben Brann fikk lov i en prøveperiode. Cupfinaler og landskamper. Det er spilt tre cupfinaler på Brann stadion, i 1922, 1930 og 1947. 17 har vært spilt på banen. Bortsett fra den første, da Norge ble slått av (1–3) i 1933, har det norske landslaget aldri tapt på Brann stadion. Siste gang Norge spilte landskamp på Brann stadion var EM-kvalifiseringskampen mot Ungarn (0–0) i 1990. Libya. Libya er et land i Nord-Afrika. Det ligger ved Middelhavets sørkyst og grenser mot Egypt i øst, Sudan i sørøst, Tsjad og Niger i sør, og Algerie og Tunisia i vest. Libya er med sine 1,8 millioner km² Afrikas fjerde største land målt i areal, og det 17. største i verden. Over 90% av dette arealet er dekket av ørken. Av Libyas 5,7 millioner innbyggere bor 1,7 millioner i hovedstaden Tripoli. Landet er tradisjonelt delt inn i regionene Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika. Libya har det tredje største BNP (KKP) per innbygger i Afrika, bare Seychellene og Sør-Afrika har høyere. En viktig årsak til dette er landets store oljereserver, kombinert med det lave befolkningstallet. Libya ble frem til sommeren 2011 ledet av Muammar al-Gaddafi, hvis utenrikspolitikk ofte hadde brakt ham i konflikt med den vestlige verden og andre afrikanske lands regjeringer. Libya gav imidlertid opp sitt atomvåpenprogram i 2003, og Libyas relasjoner til omverdenen ble i en periode mindre betent. I mars 2011 ble forholdet til omverdenen radikalt forverret, da FNs sikkerhetsråd vedtok sanksjoner mot Libya etter brutale reaksjoner mot demonstranter i landet. I løpet av sommeren og høsten samme år overtok en væpnet opprørsbevegelse herredømmet over store deler av landet, deriblant hovedstaden, og det tidligere regimet gikk i oppløsning etter tildels harde kamper.. I august 2012 ble demokratiet gjenopprettet da Libya fikk sin første valgte nasjonalforsamling siden Gaddafis statskupp i 1969. Libyas flagg var fra 1977 til lederen Gaddafi ble drept 20. oktober 2011 det eneste nasjonalflagget i verden med bare én farge og uten noen form for mønster, symboler eller andre detaljer. Under opprøret sommeren 2011 ble den gamle trikolor-versjonen av flagget fra 1951 tatt i bruk igjen. Også nasjonalsangen ble erstattet. Navn og etymologi. Statens navn på arabisk er Lībiyā; på berbisk: ⵍⵉⴱⵢⴰ); og det offisielle navnet er Den store sosialistiske folkelig libyske arabiske "jamahiriya" eller litt forenklet Den sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya (arabisk Al-Jamāhīriyyah al-`Arabiyyah al-Lībiyyah aš-Ša`biyyah al-Ištirākiyyah al-`Uẓmā). Libya er det eneste landet hvis offisielle styreform er "jamahiriya". Navnet Libya er et berbisk navn for området og blir omtalt i antikke egyptiske tekster som 100 px, "R'bw" (= "Libu"), som refererer til en av de berbiske stammene vest for Nilen. På gresk ble stammens medlemmer kalt "Libys", og deres land for "Libya". Uttrykket hadde imidlertid en videre betydning i antikkens Hellas, da det innbefattet hele Nord-Afrika vest for Egypt. Senere, på Ibn Khaldūns tid, var den samme store stammen kjent som "Lawata". Geografi. a> i nærheten av Benghazi er Libyas våteste region. Årlig gjennomsnittlig regnfall ligger på mellom 400 og 600 millimeter. Ørkenlandskap i Libya. 90 % av landet er ørken. Libya er, med sine 1 759 540 km² verdens 16. største land målt i areal. Libyas areal er like stort som Tyskland, Storbritannia og alle de fem nordiske landene tilsammen. Det grenser mot Middelhavet i nord, mot Tunisia og Algerie i vest, mot Niger i sørvest, mot Tsjad og Sudan i sør og mot Egypt i øst. Libya er, med sine 1770 km det afrikanske landet med lengst kystlinje mot Middelhavet. Middelhavet nord for Libya blir ofte referert til som Libya-havet. Klimaet i Libya er for det meste tørt og ørkenaktig. De nordligste områdene har imidlertid et mere temperert middelhavsklima. Oaser finnes spredt over hele Libya. Blant de viktigste er Ghadames og Kufra. Mer enn 90 % av landets areal er ørken eller halvørken. Libyas høyeste punkt er Bikku Bitti i Tibesti, med en høyde på 2267 meter. Landets laveste punkt er Sabkhat Ghuzayyil, en senkning som ligger 47 meter under havoverflaten. Klima. Tross sitt store areal har Libya i praksis bare to klimasoner. Kystområdene i nord har Middelhavsklima med fuktige vintre og rundt 12 °C i januar, mot 26 °C i august. Her når middelnedbøren opp i 400 mm, med regnfall i 30-35 dager i perioden november-februar. Innlandet har ørkenklima med svært store temperatursvingninger, fra under 0 °C om vinteren til over 50 °C om sommeren. Nattestid om vinteren er kuldegrader ikke uvanlig. Ekstreme dagtemperaturer går opp mot 58 °C. Det er nesten ikke nedbør i det hele tatt i de flate ørkenpartiene. Hver vår og høst blåser en varm, tørr, støvfull scirocco (i Libya kalt "gibli"), en sydlig vind som varer fra en til fire dager. I april kan den bringe med seg høye temperaturer til den ellers kjølige kystsonen, gjerne opp mot 43 °C. Sandstormer forekommer hele året. Libya-ørkenen. Den libyske ørkenen, som dekker det meste av det østlige Libya, er et av de mest karrige områdene på jorden. Enkelte steder kan det gå tiår uten regnfall, og selv i høyereliggende områder er det regnfall bare tilfeldig, en gang hvert femte til tiende år. Ved Uweinat ble siste regnfall registrert i september 1998. På samme måte kan temperaturene i den libyske ørkenen være ekstreme. I Al-Azizyah ble det i 1922 registrert 57,8 °C, som er høyeste målte naturlige lufttemperatur på jorden noen gang. Det er noen få spredte ubebodde oaser, vanligvis i forbindelse med de største senkningene, hvor man kan finne vann ved å grave noen få meter ned i bakken. Vest i ørkenen er det spredte oaser i forbindelse med ulike senkninger, kalt Kufra-gruppen, bestående av Tazerbo, Rebianae og Kufra. Litt lengre sør finner vi massivene Arkenu, Uweinat og Kissu. Disse granittfjellene er svært gamle, og ble dannet lenge før sandsteinen som omgir dem. Arkenu og det vestlige Uweinat er ringkomplekser svært like dem man finner i Aïrfjellene. Det østlige Uweinat, som også er det høyeste punktet i Libya-ørkenen, er et opphøyd sandsteinplatå som ligger med forbindelse med granittfjellene lengre vest. Sletten nord for Uweinat har spredte eroderte vulkanske formasjoner. Med oppdagelsen av olje på 1950-tallet, ble det også oppdaget store ferskvannsreservoarer under en stor del av landet. Vannet i disse reservoarene er fra før siste istid, og har vært der før dannelsen av Sahara-ørkenen. Libya er også tilholdsstedet for Arkenu-kraterne, som er to krater fra et dobbelt nedslag for mindre enn 140 millioner år siden. Flora og fauna. Kombinasjonen av lav nedbør og sterk fordamping (varme) gjør Libya til et karrig land med generelt lite vegetasjon og dyre- og fugleliv. Fjellene langs kysten har derimot middelhavsklima, med tilsvarende flora som i landene rundt Middelhavet. Lavlandet langs kysten har steppevegetasjon. Skogsarealet er økende, takket være trepleie og skogplanting. Dyrelivet omfatter typiske ørkenarter som ørkengaselle, hyene, sjakal, ørkenspringmus, ørkenrev (fenek), afrikansk villkatt, anubisbavian "(Papio anubis)", afrikansk vill-esel "(Equus asinus)" og hare. Det er en rekke amfibier, slanger og skorpioner. Fuglelivet omfatter blant annet rovfugler. Demografi. Et kart som viser sammensetningen av etniske grupper i Libya. Libya har relativt få innbyggere sammenlignet med landets areal. Befolkningstettheten er ca 3 personer pr. km² i de to nordlige regionene Tripolitania og Kyrenaika, og færre enn én person pr. km² i landet forøvrig. Libya er med dette et av de tynnest befolkede områdene i verden. 90 % av befolkningen bor på mindre enn 10 % av arealet, og da for det meste langs kysten. Mer enn halvparten av landets innbyggere bor i byer, og da først og fremst konsentrert til landets to største byer, Tripoli og Benghazi. Familieliv er viktig for libyske familier. De fleste libyske familier bor i boligblokker og andre uavhengige boligenheter, avhengig av boligbehov, inntekt og formue. Selv om libyske arabere tradisjonelt har levd som nomader i telt, har de nå bosatt seg i ulike byer. Av den grunn blir deres tradisjonelle levesett gradvis visket ut. Et ukjent, men lite antall libyere bor fortsatt i ørkenen, slik familiene deres har gjort i århundrer. Flertallet av befolkningen jobber med industri eller i tjenestebasert sektor, bare en liten del av befolkningen jobber med jordbruk. Etniske grupper og innvandring. Innfødte libyere er en blanding av de opprinnelig innfødte berberne, og senere ankomne arabere. Det er mindre grupper av tuareger og tebuer, som lever helt eller delvis i en nomadetilværelse, sør i landet. De største gruppene av utenlandske innbyggere i Libya kommer fra andre afrikanske land, og inkluderer nord-afrikanere (først og fremst egyptere og tunisiere), og subsahariske afrikanere. Ifølge CIA factbook består 97 % av innbyggerne av libyske berbere og arabere, de resterende 3 % er grekere, maltesere, italienere, egyptere, afghanere, tyrkere, indere og subsahariske afrikanere. Dette er imidlertid bare den registrerte delen av befolkningen. Libya har også en større ulovlig innvandret subsaharisk afrikansk befolkning, som ifølge enkelte kilder estimeres til så mange som en million. Språk. Libyas offisielle språk er arabisk, og det er også det mest brukte språket i landet. Tamazight, som ikke har noen offisiell status i landet, blir brukt av libyske berbere. Berbisktalende libyere er for det meste konsentrert til Jebel Nefusa-regionen (Tripolitania, og da til byen Zuwarah ved middelhavskysten, og oasebyene Ghadames, Ghat og Awjila). I tillegg snakker tuareger tamahaq, som er det eneste kjente nordlige tamasheq-språket. Italiensk og engelsk blir noen ganger brukt i de større byene. Italiensk blir imidlertid nesten utelukkende brukt av av den eldre delen av befolkningen. Religion. Den klart mest utbredte religionen i Libya er islam, og hele 97 % av befolkningen tilhører denne. De aller fleste libyske muslimer er sunnimuslimer, og sunniislam er blitt både en åndelig veileder for hver enkelt, og en hjørnestein for regjeringens politikk. En minoritet av muslimene i landet (mellom 5 og 10 %) hører til ibadismen, (en gren av kharijitismen), og så å si alle disse bor i Jebel Nefusa og i Zuwarah. a>, i nærheten av grensen mot Tunisia og Algerie. Ca 97 % av Libyas befolkning er tilhengere av islam. Inntil 1930-årene var Sanussi-bevegelsen den ledende islamske bevegelsen i Libya. Dette var en religiøs retning som var tilpasset ørkenlivet. Dens "zawaayaa" (religiøse bygninger) befant seg i Tripolitania og Fezzan, men bevegelsen sto sterkest i Kyrenaika. Sanussi-bevegelsen reddet regionen fra uroligheter og anarki, og gav stammebefolkningen i Kyrenaika en religiøs tilknytning og følelsen av enhet og mening. Denne islamske bevegelsen, som med tiden ble slått ned på og fjernet av både den italienske invasjonen, og senere Gaddafis regjering, var svært konservativ, og noe annerledes enn den islam som praktiseres i Libya i dag. Gaddafi forsikrer om at han er en hengiven muslim, og at hans regjering innehar en aktiv rolle i å støtte islamske institusjoner, og i spredningen av islam, på verdensbasis. En libysk form for sufisme er også vanlig i deler av landet. Det finnes mindre kristne grupperinger. Det er over 60 000 koptere i Libya. Denne kirken har røtter i Libya lenge før islam ble innført. Et liten gruppe anglikanere, bestående av for det meste immigrerte afrikanske arbeidere, holder til i Tripoli, og disse er en del av et egyptisk bispedømme. Det finnes også anslagsvis 40 000 katolikker i Libya, som betjenes av to biskoper, en i Tripoli (for italienere) og en i Benghazi (for maltesere). Det er relativt fredelige forhold mellom kristne og muslimer i landet, selv om det er restriksjoner på spredning av kristendom blant muslimer og kristen litteratur. Libya var inntil nylig tilholdssted for et av de eldste jødiske samfunnene i verden, som hadde holdt til der siden minst det 3. århundret f.Kr. En serie pogromer fra november 1945 og de påfølgende tre årene, sto for en dramatisk reduksjon av den jødiske befolkningen i landet. I 1948 var det ca 38 000 jøder igjen. I forbindelse med Libyas uavhengighet i 1951 flyktet mange av de gjenværende jødene landet. Etter Suezkrisen i 1956 flyktet resten av jødene bosatt i Libya, med unntak ca 100 jøder. Historie. Arkeologiske funn tyder på at sletter langs kysten av Libya var bebodd så tidlig som det åttende årtusenet f.Kr. av et neolittisk folk som hadde kunnskaper om oppdrett av storfe og kultivering av avlinger. Det området som i dag er kjent som Libya har vært underlagt en rekke ulike folkegrupper. Både fønikerne, karthagerne, grekerne, romerne, vandalene og bysantinerne har hersket over hele eller deler av området. Bortsett fra ruiner i Kyrene, Leptis Magna og Sabratha, etterlatt av henholdsvis grekerne og romerne, er det få spor av disse antikke kulturene. Den fønikiske, greske og romerske perioden. Fønikerne var de første til å etablere handelsstasjoner i Libya, da handelsreisende fra Tyr (i dagens Libanon) utviklet handelsforbindelser med berbiske stammer og gjorde avtaler med dem for å sikre seg deres samarbeid ved utvinningen av råvarer. I løpet av det 5. århundre f.Kr. hadde Karthago, den største av de fønikiske koloniene, utvidet sitt hegemoni over store deler av Nord-Afrika, hvorfra punerne framsto som en egen sivilisasjon. Puniske bosetninger langs kysten av Libya inkluderte Oea (Tripoli), Libda (Leptis Magna) og Sabratha. Alle disse var i et område som senere ble kalt Tripolis, eller «De tre byer». Libyas nåværende hovedstad Tripoli har tatt sitt navn etter dette området. Grekerne erobret det østlige Libya da emigranter fra den overbefolkede øya Thera ifølge legendene ble beordret av orakelet i Delfi å finne seg et nytt hjem i Nord-Afrika. I 631 f.Kr. grunnla de byen Kyrene. Før det var gått 200 år hadde ytterligere fire viktige greske byer blitt etablert i området: Barka (Al Marj), Euhesperides (senere kjent som Berenike, i dag Benghazi), Teuchira (senere Arsinoe, i dag Tukrah) og Apollonia (Susah), som var Kyrenes havneby. Sammen med Kyrene ble de kjent som Pentapolis (De fem byer). Etter Kartagos fall okkuperte ikke romerne Tripolitania umiddelbart, men ventet til kystbyene ba om og mottok deres beskyttelse. I år 74 f.Kr. annekterte de så regionen formelt. Romerne forente regionene i Libya, og i mere enn 400 år var Tripolitania og Kyrenaika velstående romerske provinser. Romerske ruiner, som de man finner i Leptis Magna, vitner om en levende region hvor folkerike byer og også befolkningen i mindre byer kunne nyte bylivets bekvemmeligheter. Handelsmenn og håndverkere fra mange deler av den romerske verden etablerte seg i Nord-Afrika, men byene i Tripolitania beholdte sine puniske karaktertrekk, og Kyrenaika sitt greske. Den arabiske og osmanske perioden. Under kalif Uthmans regjeringstid erobret araberne, ledet av general Abdullah ibn Saad, Libya i det 7. århundret e.Kr. De følgende århundrene tok en stor del av befolkningen i Libya ikke bare til seg islam, men også det arabiske språket og kulturen. Osmanske tyrkere erobret så landet midt på 1500-tallet, og de tre provinsene (Wilayaene) Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika (som sammen utgjør Libya) ble en del av Det osmanske rike, med unntak av en periode med selvstyre under Karamanlidynastiet. Karamanlidynastiet regjerte fra 1711 til 1835, primært i Tripolitania, men de hadde innflytelse også i Fezzan og Kyrenaika på midten av 1700-tallet. Dette utgjorde et første glimt av det gjenforente og uavhengige Libya som skulle gjenoppstå to århundrer senere. Gjenforeningen skjedde, ironisk nok, ved en invasjon (Den italiensk-tyrkiske krig, 1911-1912) og en okkupasjon fra 1911, hvor Italia samtidig omgjorde de tre regionene til kolonier. Fra italiensk koloni til selvstendig kongerike. Italia antok navnet «Libya» (brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, med unntak av Egypt) som offisielt navn på kolonien (som var satt sammen av de tre provinsene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan). Kong Idris I, Emir av Kyrenaika, ledet motstanden mot den italienske okkupasjonsmakten mellom de to verdenskrigene. I årene fra 1943 til 1951 var Tripolitania og Kyrenaika under britisk administrasjon, mens Frankrike kontrollerte Fezzan. Idris vendte tilbake fra asyl i Kairo i 1944, men avslo å bosette seg permanent i Kyrenaika inntil enhver utenlandsk kontroll ble fjernet i 1947. Ifølge betingelsene fra fredsavtalen med de allierte i 1947, gav Italia opp alle krav knyttet til Libya. a> (1858–1931) ledet det libyske opprøret mot den italienske okkupasjonen. Den 21. november 1949 antok FNs generalforsamling en resolusjon som fastslo at Libya skulle bli uavhengig før 1. januar 1952. Idris representerte Libya i de påfølgende forhandlingene med FN. 24. desember 1951 erklærte Libya sin uavhengighet som Kongeriket Libya, et konstitusjonelt, arvelig monarki under kong Idris. Oppdagelsen av betydelige oljereserver i 1959, og de påfølgende inntektene fra salg av olje gjorde at Libya gikk fra å være en av verdens fattigste nasjoner til å bli en meget velstående stat. Selv om oljen muliggjorde dramatiske økninger i regjeringens budsjetter, var det økt misnøye i befolkningen over den økte konsentrasjonen av landets rikdom som falt i hendene på kong Idris og landets elite forøvrig. Denne misnøyen bare fortsatte å øke da nasserisme og arabisk nasjonalisme spredde seg i Nord-Afrika og Midtøsten. Gaddafi-perioden. 1. september 1969 gjennomførte en liten gruppe militært befal, ledet av den 27 år gamle offiseren Muammar al-Gaddafi, et statskupp mot Kong Idris. Idris var i Tyrkia for medisinsk behandling da dette skjedde. Hans nevø, prins Sayyid Hasan ar-Rida al-Mahdi as-Sanussi, ble ny konge. Det ble raskt avklart at de revolusjonære offiserene som hadde kunngjort kong Idris avgang ikke ønsket Sayyid som ny konge, og han ble avsatt og satt i husarrest samme dag. Monarkiet ble avskaffet, og Gaddafi, som utropte Libya som den nye libyske arabiske republikk, ble frem til borgerkrigen i 2011 betegnet som «Broderlig leder og veiviser for revolusjonen» i offisielle uttalelser og presse. Gaddafi utviklet et eget politisk system som han kalte "Den tredje internasjonale teorien" som var en blanding av arabernasjonalisme, islamisme og sosialisme. Han skrev en bok som han kalte Den grønne boken for å presentere sine idéer. Gaddafi så seg selv som en revolusjonær leder og på 1970- og 1980-tallet brukte han oljepenger for å drive propaganda for sin ideologi utenfor landets grenser. Libyas militære framstøt mislyktes riktignok. Libya var innblandet i kamper i Tsjad, men ble drevet tillbake fra nordre Tsjad 1987. Libya har også støttet internasjonal terrorism som for eksempel De røde brigader og IRA, noe blant annet USA reagerte på ved å stenge sin Libyaambassade i 1981. I 1986 bombet det amerikanske militære etter ordre fra Ronald Reagan to libyske byer som gjengjeld for støtte til terrorister. I angrepene ble Gaddafis to år gamle datter drept. FN ble enige om sanksjoner i 1992, og disse ble ikke avbrutt før i april 1999 og endelig opphevet i september 2003. Opphevelsen kom etter at Gaddafi hadde erklært at han skulle delta i kampen mot fundamentalistiske islamister. USA gjenopprettet etterhvert fullstendige diplomatiske forbindelser med Libya og strøk i 2006 landet fra sin liste over stater som påstås å støtte terrorisme. Denne velvillige innstillingen til Libya og Gaddafi fra den vestlige verden ble brutt våren 2011 etter at omfattende krav fra Libyas befolkning om Gaddafis avgang ledet til at han satte inn militære styrker mot sitt eget folk. Etter diskusjoner i FN, NATO og EU engasjerte vesten seg militært ved at et en FN-bestemt flyforbudssone og et forbud mot vold mot sivile i Libya ble håndhevet av NATO. Gaddafi ble fanget og drept av libyske opprørsstyrker i Sirte 20. oktober 2011. Borgerkrig og gjenoppretting av demokrati. Borgerkrigen i Libya startet som et opprør i februar 2011, inspirert av opprørene i Tunisia og Egypt. Opprøret i Libya var rettet mot landets mangeårige diktator Muammar al-Gaddafi og hans regime. Myndighetenes svar på opprøret var en omfattende voldsbruk med en rekke døde, og i begynnelsen av mars utviklet det seg til en borgerkrig. I midten av mars ble internasjonale flystyrker fra NATO også involvert i kamphandlingene. Under borgerkrigen etablerte et overgangsråd seg under ledelse av Mustafa Abd al-Jalil, og i løpet av høsten samme år ble det anerkjent av en lang rekke stater som landets legitime regjering inntil det tidligere regimets definitive endelikt. 23. oktober 2011 feiret Libya sin «frigjøring» og Mahmud Jibril, som hadde vært "de facto" leder av landet siden 5. mars, kunngjorde at han ville lede en interimregjering fram til det kunne avholdes valg i landet. Valget ble holdt 7. juli 2012, og 8. august overlot så Det nasjonale overgangsrådet makten til en nyvalgt nasjonalforsamling, som også skal utarbeide ny grunnlov. Politikk og administrasjon. Under Gaddafi var det to statlige grener i Libya. Den «revolusjonære sektoren» besto av revolusjonslederen Gaddafi, revolusjonskomiteene og de gjenværende medlemmene av det revolusjonære kommandorådet på 12 medlemmer, som ble opprettet i 1969. Det historiske revolusjonære lederskapet var ikke valgt inn, og de kunne heller ikke velges bort, men beholdt sin makt og sine posisjoner med bakgrunn i sin rolle i revolusjonen. Mahmud Jibril var interimstatsminister i Libya fra mars 2011 Den lovgivende delen av staten besto av lokale folketing for hver av de 1500 valgkretsene man finner i byene, 32 sha'biyat-folketing for regionene, og den Nasjonale Folkekongressen. De lovgivende organene var representert med tilsvarende organ for utøvende makt (lokale folkekomiteer, folkekomiteer for sha'biyatene og den Nasjonale Folkekongressens komité/kabinett). 5. mars 2011 erklærte Det nasjonale overgangsrådet seg selv som «den eneste representant for hele Libya». Innen oktober 2011 hadde det blitt anerkjent av 100 land, deriblant store land som Frankrike, Tyskland Canada, og Russland Det ble også støttet av flere andre arabiske og europeiske land. 16. september endret FN sin offisielle anerkjennelse til overgangsrådet. Rådet dannet et midlertidig organ, hovedstyret, 23. mars 2011 med Mahmud Jibril som leder. USA overførte sin offisielle anerkjennelse fra Gaddafis regjering til overgangsrådet 15. juli 2011. Storbritannia fulgte etter 27. juli 2011 og utviste alle libyske regjeringsdiplomater fra landet før de akkrediterte en utsending fra overgangsregjeringen til den libyske ambassaden i London. 24. oktober 2011 annonserte overgangsrådets leder Mustafa Abd al-Jalil at eksisterende lover som motsa islams lære ville bli annulert, og at Sharialoven ville være grunnlaget for en ny lovgivning. al-Jalil skisserte flere endringer som skal gjøres, blant annet oppheving av restriksjoner på antall koner en mann kan ta. 1. november ble Libyas flagg heist over rettsbygningen i Benghazi, en bygning med høy symbolverdi som «revolusjonens hovedsete». Politiske partier ble forbudt i 1952, men ifølge en lov fra 1971 var det tillatt å danne ikke-statlige organisasjoner. Disse måtte imidlertid tilpasse seg revolusjonens mål, og de var få i antall sammenlignet med Libyas naboland. Fagforeninger eksisterte ikke, men en rekke fagorganisasjoner var integrert i statsstrukturen, på samme måte som folketingene og komiteene. Da libyerne gikk til valgurnene 7. juli 2012 til det første valg på nasjonalforsamling siden Gaddafis død var det registrert mer enn 100 politiske partier. Det ble dannet en midlertidig nasjonalkongress som 8. august formelt overtok makten fra overgangsrådet. Det er ennå ikke utnevnt en statsminister, men foreløpige resultater av avstemningen viser at Alliansen av nasjonale krefter, ledet av tidligere interimstatsminister Mahmud Jibril, ligger best an. Utenrikspolitikk. a>. Før opprøret i den arabiske verden i 2011 arbeidet Libyas regjering hardt for å bli en del av det internasjonale samfunnet igjen. Libyas utenrikspolitikk har gjennomgått store skiftninger og endringer siden staten ble opprettet 24. desember 1951. Som kongerike inntok Libya en provestlig holdning, men ble likevel oppfattet som en del av den konservative tradisjonelle blokken av stater tilhørende i den Arabiske Liga, hvor landet også ble medlem i 1953. Regjeringen var nært alliert både med Storbritannia og USA, og begge disse landene hadde militærbaser i Libya. Libya dannet også nære forbindelser med Frankrike, Italia og Hellas, og det ble opprettet fullstendige, diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen i 1955. Selv om regjeringen støttet det arabiske folks saker, som inkluderte uavhengighetsbevegelsene i Marokko og Algerie, tok den i liten grad del i midtøsten-konflikten eller i den turbulente interarabiske politikken som ble ført på 1950- og tidlig 1960-tallet. Kongeriket Libya var kjent for sine nære forbindelser med vesten, og det ble i all hovedsak ført en konservativ politikk på hjemmebane. Etter statskuppet i 1969 stengte Gaddafi amerikanske og britiske baser, og nasjonaliserte delvis utenlandske oljeinteresser og annen kommersiell virksomhet i Libya. Han spilte også en nøkkelrolle i å ta i bruk oljeembargo som politisk virkemiddel, i håp om at en økning i oljeprisen og embargoen i 1973 skulle kunne presse vesten, og da spesielt USA, til å gi opp støtten til Israel. Motstanden mot fredsprosessen som ledet opp til Camp David-avtalen i 1978, førte til en kort krig mot Egypt sommeren 1977. Gaddafi avviste både kommunismen fra øst, og kapitalismen fra vest, og hevdet at han valgte enn middelvei i valg av styresett for landet. På 1980-tallet distanserte Libya seg gradvis fra vesten, og ble beskyldt for å stå bak statsstøttet terrorisme i stor skala. Da det ble lagt fram bevis for libysk innblanding i diskotekbomben i Berlin i 1986 hvor to amerikanske soldater ble drept, svarte USA med gjennomføringen av et luftangrep mot mål i nærheten av Tripoli og Benghazi i april samme år. I 1991 ble det reist tiltale mot to libyske etterretningsagenter i USA og Skottland for deres roller i bombingen av Pan Am flight 103. Seks andre libyere ble stilt for retten "in absentia" for bombingen av UTA Flight 772. FNs sikkerhetsråd krevde at Libya skulle utlevere de mistenkte, samarbeide i etterforskningen av flybombingene, betale oppreisning til ofrenes familier og stanse all støtte til terrorisme. Libya nølte med å gi et svar på kravene, noe som førte til at Resolusjon 748 ble vedtatt. Denne resolusjonen betydde sanksjoner mot landet med det formål å framtvinge et svar fra Libya. Libyas fortsatte motstand førte til ytterligere FN-sanksjoner i november 1993. I 2003, mer enn et tiår etter at sanksjonene mot Libya ble innledet, endret Libya politisk kurs med henblikk på den vestlige verden, med en åpen intensjon om et bedre forhold mellom Libya og vesten. Den libyske regjeringen kunngjorde sin beslutning om å oppgi sitt program for framstilling av masseødeleggelsesvåpen, og å utbetale nesten tre milliarder amerikanske dollar i erstatning til familiene av ofrene etter flybombingene på slutten av 1980-tallet. Beslutningen ble ønsket velkommen av mange vestlige land, og ble sett på som et viktig skritt i retning av at Libya igjen kunne bli en del av det internasjonale samfunnet. Siden 2003 har landet jobbet i retning av et normalisert forhold til EU-landene og USA, og står også bak uttrykket «Libya-modellen», som er ment som et eksempel på hva som kan oppnås ved forhandlinger heller enn bruk av makt, når det blir vist vilje til det fra begge sider. USAs utenriksdepartement kunngjorde 15. mai 2006 at det ville gjenoppta sine fulle diplomatiske forbindelser med Libya dersom landet avsluttet sitt våpenprogram. Utenriksdepartementet fjernet også Libya fra sin liste over stater som støtter terrorisme, hvor Libya hadde vært i 27 år. Den 16. oktober 2007 ble Libya valgt inn i FNs sikkerhetsråd for to år, med virkning fra januar 2008. Konflikten mellom Libya og Tsjad (1978-1987). Konflikten mellom Libya og Tsjad var en tilstand med sporadisk krigføring som pågikk fra 1978 til 1987. Fire ganger disse årene ble det foretatt interversjoner fra Libysk side. Den opprinnelige hensikten til Gaddafis innblanding i Tsjad, var hans ambisjoner om å annektere Aouzoustripen, den nordligste delen mot Chad, som grenser mot Libya, med begrunnelse i en uratifisert avtale fra kolonitiden. Ifølge historikeren Mario Azevedo hadde også Gaddafi ambisjoner om å danne en «klientstat» sør for Libya, en islamsk republikk utformet på samme måte som hans jamahiriya. Etter at Libya ble drevet ut av området i 1987, har landene normalisert forholdet seg imellom, og konflikten om Aouzoustripen ble endelig avgjort av Den internasjonale domstolen i Haag 3. februar 1994. Germa Lionel-saken (1984). Våren 1984 ble det norske bulkskipet Germa Lionel tatt i arrest kort tid etter ankomst Tripoli. Skipet med et mannskap på 14, en spanjol og 13 nordmenn, ble holdt under strengt vakthold i havneområdet i 67 dager. Mannskapet ble beskyldt for spionasje, fikk ikke forlate skipet, og ble voktet av tidvis sterkt ruspåvirkede væpnede vakter. Flere av mannskapet ble tatt inn til avhør, og også utsatt for tortur. Matrosen Bjørn Pedersen ble torturert til døde, mens en annen ble fengslet. HIV-saken (1999-2007). Fem bulgarske sykepleiere og en palestinsk lege ble tiltalt for med forsett å ha smittet 426 libyske barn med HIV ved et barnesykehus i Benghazi, som en del av et påstått komplott fra vest for å destabilisere regimet. I begynnelsen var 23 bulgarere og flere libyske sykehusansatte tiltalt, men etterforskningen begrenset antallet til fem sykepleiere, to leger, en bulgarsk og en palestinsk, og flere libyske sykehusansatte. I 2004 ble den bulgarske legen, Zdravko Georgiev, frifunnet i saken, men ble funnet skyldig i ulovlige transaksjoner i utenlandsk valuta, og dømt til fire års fengsel og 600 dinarer i bot. Han ble imidlertid umiddelbart satt fri, siden han allerede hadde vært i varetekt i fem år. De gjenværende fem sykepleierne og den palestinske legen ble dømt til døden, men de anket. Etter en ny rettssak ble de i 2006 igjen dømt til døden, men også denne dommen ble anket. Dommen ble opprettholdt i libysk høyesterett. Domstolens metoder ble kritisert av flere menneskerettighetsorganisasjoner, og dommene ble fordømt av USA og EU. Den 17. juli 2007 ble imidlertid dommene endret til livsvarig fengsel. Etter lange og kompliserte forhandlinger med deltagere fra EU, Tyskland, Frankrike og flere andre, ble alle de fem bulgarske sykepleierne og den palestinske legen utlevert til Bulgaria, hvor de ble benådet. Menneskerettigheter. Ifølge USAs utenriksdepartements årlige rapport om menneskerettigheter for 2004 var Libyas autoritære regime fortsatt et av de regimene i verden som hadde mange menneskerettighetsbrudd. Noen av de mange og alvorlige overgrepene fra statlig side inkluderte dårlige fengselsforhold, vilkårlige arrestasjoner og forvaringer, fanger som blir holdt isolert, og politiske fanger som har sittet fengslet i årevis uten tiltale og rettergang. Rettssystemet er statskontrollert, og libyere som blir tiltalt, har ikke rett på en offentlig og korrekt rettergang. Libyere har ikke rett til å bytte ut sin regjering. Ytringsfrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet er begrenset, og uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner er ikke tillatt. Etniske minoriteter og minoritetsstammer blir diskriminert, og staten legger fortsatt begrensninger på utenlandske arbeideres rettigheter. Freedom House ranket i 2005 de politiske rettighetene og borgerrettighetene i Libya til 7 på en skala fra en til 7, hvor 7 er minst fri, noe som gav nasjonen ratingen «ikke fri». Administrativ inndeling. Den administrative inndelingen av Libya har vært gjennom omfattende forandringer de senere årene. Etter statsdannelsen var Libya inndelt i guvernementer (Muhafazat), men landet ble etterhvert delt inn i 25 kommuner (baladiyat). Disse ble senere igjen inndelt i 32 nye kommuner (sha'biyah). Nylig ble disse omstrukturert til 22 kommuner. Den følgende listen og kartet viser den forrige inndelingen, som avviker noe fra den nåværende inndelingen. Økonomi. Den libyske økonomien er først og fremst basert på inntekter fra landets oljeindustri, som står for praktisk talt all inntekt fra eksport og omtrent en fjerdedel av landets bruttonasjonalprodukt (BNP). Disse oljeinntektene, samt Libyas lave innbyggertall, gjør at Libya er et av de landene i Afrika med høyest BNP per innbygger, og har muliggjort at Libya kan tilby sine innbyggere et omfattende og imponerende velferdstilbud, spesielt innen bolig og utdanning. Sammenlignet med sine naboland, er fattigdommen i Libya meget liten, både absolutt og relativt. Libyske embetsmenn har de siste tre årene gjennomført økonomiske reformer som et ledd i en større kampanje for å reintegrere landet i den globale kapitalistiske økonomien. Disse tiltakene skjøt fart etter at FNs sanksjoner mot landet ble opphevet i september 2003, og da Libya oppga planene for utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Et av områdene som har dratt nytte av Libyas oljerikdommer er infrastrukturen i hovedstaden Tripoli. Libya har startet gjennomføringen av enkelte markedsorienterte reformer. Disse inkluderer søknad om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, reduserte subsidier og tilkjennegivelse av planer om privatisering. Næringsliv. Produksjonsindustri som ikke er oljebasert, og konstruksjonsindustri, som tilsammen står for ca 20 % av BNP, har blitt utvidet fra primært produksjon av jordbruksprodukter til også å inkludere produksjon av petrokjemiske produkter, jern, stål og aluminium. Det regner svært lite i Libya, og mesteparten av landet er ørken. Utbygging av industri og jordbruk medførte at vannforbruket oversted vanntilførselen på begynnelsen av 1970-tallet. Landet har imidlertid enorme underjordiske vannressurser i de nubiske sandsteinakviferene sør i landet, oppdaget under oljeleting på 1950-tallet. På 1970-tallet ble disse først tatt i bruk til irrigasjon i Kufra-området, og i 1983 ble gigantprosjektet Den store kunstige elva lansert, som i dag frakter drikkevann i rørledninger til byer langs Middelhavskysten som Tripoli, Benghazi og Sirte og omkringliggende jordbruk. I år 2000 hadde fremdeles om lag 28 % av befolkningen ikke tilgang til rent drikkevann, men videre utbygging av «elva» pågår fortsatt. Prosjektet har blitt finansiert gjennom oljeinntekter, og har tilført landet ekspertise på hydrologisk ingeniørvitenskap. Jordbruket kjøper vann fra «elva» til subsidierte priser. Libya importerer rundt 75 % av sin mat.. Under tidligere statsminister Shukri Ghanem og nåværende statsminister Baghdadi Mahmudi har Libya gjennomgått en økonomisk boom. Mange statsstyrte bedrifter har blitt privatisert, og internasjonale oljeselskaper, som Shell og ExxonMobil, har vendt tilbake til landet. Turismen i landet er på frammarsj, noe som vil lede til økt etterspørsel etter kapasitet for hoteller og flyplasser, som Tripoli International Airport. Midler til større renoveringer av landets flyplasser har nylig blitt godkjent av Libyas regjering. Libyas regjering håper å kunne øke antall turister fra dagens 130 000 til ti millioner. Muammar al-Gaddafis eldste sønn Saif al-Islam al-Gadafi er engasjert i et grønt utviklingsprosjekt med det formål å trekke turister til Kyrene og å bevare de greske ruinene i området. Utdanning. Benghazi campus ved det tidligere University of Libya (Al-Jami'a al-Libiya), som var Libyas første universitet. Libyas befolkning innbefatter 1,7 millioner studenter, hvorav 270 000 studenter tar høyere utdanning. Utdanning i Libya er gratis for alle landets innbyggere, og obligatorisk opp til gymnasnivå. Andelen analfabeter i Libya er lavest for hele Afrika; over 82 % av befolkningen kan lese og skrive. Etter at Libya ble uavhengig i 1951, ble landets første universitet opprettet i Benghazi. Studieåret 1975/76 er antallet universitetsstudenter estimert til 13 418, et tall som har økt til over 200 000 i 2004. Det raskt økende antallet studenter har gitt utslag i en økning av utdanningsinstitusjoner som tilbyr høyere utdanning. Siden 1975 har antallet universiteter vokst fra to til ni, og høyskoler og skoler for yrkesrettet utdanning er oppe i 84. Høyere utdanning blir i Libya finansiert over statsbudsjettet. I 1998 utgjorde utdanningssektoren 38,2 % av landets totale budsjett. Media. Under Gaddafi kontrollerte myndighetene både statlige og halvautonome medier. I tilfeller som brøt med «visse tabuer», ble den private pressen sensurert, selv om artikler som var kritiske mot landets politikk var etterspurte, og noen ganger med hensikt publisert av det revolusjonære lederskapet selv som et ledd i innledende reformer. Etter diktaturets fall dukket det opp en mengde nye aviser og tidsskrifter, men de fleste av disse var relativt kortlevde og det er i dag kun en håndfull dagsaviser i Libya. Rundt 20 TV-stasjoner og et dusin radiostasjoner sender fra ulike områder i Libya og Midtøsten. Det har ennå ikke blitt vedtatt en ny medielov, og det er dermed ingen klare retningslinjer som regulerer pressen eller setter etiske standarder for journalister. Under borgerkrigen spilte Facebook, Twitter og YouTube en viktig rolle som nyhetsformidler til verden utenfor Libyas grenser, og Facebook er fortsatt en av de viktigste plattformene for å lese og diskutere nyheter i landet. Kultur. Kystlinjen ved Benghazi, Libyas nest største by. Med lengst kystlinje mot Middelhavet av alle afrikanske land, er Libyas for det meste rene strender en sosial samlingsplass. Libya er kulturelt likt sine naboland i Maghreb-regionen. Libyere betrakter seg selv i stor grad som en del av et større arabisk samfunn. Den libyske staten viser at de ønsker å styrke denne følelsen ved innføringen og opprettholdelsen av arabisk som eneste offisielle språk, og ved å forby undervisning i, og til og med bruk av det berbiske språket. Libyske arabere har arvet tradisjonene knyttet til nomadiske beduiner, og assosierer dem selv med en bestemt beduinstamme. I likhet med mange andre land i den arabiske verden har Libya få teatre og kunstgallerier. I mange år var det ikke offentlige teatre i Libya, og det var bare noen få kinoer som viste utenlandske filmer. Libyas folkelige kulturtradisjoner er imidlertid levende, med grupper som spiller musikk og utfører dans ved hyppig avholdte festivaler, både innenlands og utenlands. På libysk TV blir det vesentligste av sendeflaten avholdt til framvisning av ulike retninger innen tradisjonell libysk musikk. Tuaregisk musikk og dans er populært i Ghadames og sørover. Libyske TV-programmer er for det meste på arabisk, men med 30-minutters nyhetssendinger på engelsk og fransk hver kveld. Regjeringen holder streng kontroll med alt innhold i libyske medier. Den strenge statlige fjernsynspolitikken har ført til at video og satellittfjernsyn er utbredt i landet. En analyse nylig utført av Committee to Protect Journalists viste at Libyas medier er de strengest kontrollerte i den arabiske verden. For å rette på dette, har libyske styresmakter planer om innføring av privat media. Dagsavisen "Al-Fajr al-Jadid" utkommer i Tripoli. Mange libyere benytter seg av landets strender. Landets godt bevarte arkeologiske steder, som Leptis Magna, som regnes for å være en av de best bevarte stedene fra romertiden, er også blant de populære rekreasjonsstedene som blir benyttet av libyere. Landets hovedstad Tripoli innehar mange gode museer og bibliotek. Disse inkluderer det statlige biblioteket, etnografisk museum, arkeologisk museum, nasjonalarkivet, epigrafisk museum og islamsk museum. Jamahiriya-museet, bygd i samråd med UNESCO, er kanskje landets mest berømte. Det innehar en av de beste samlingene av klassisk kunst i middelhavsområdet. Maine, Frankrike. Kart som viser Maines plassering i Frankrike. Maine var en av Frankrikes tradisjonelle provinser i før-revolusjonær tid. Delstaten Maine i USA er oppkalt etter denne provinsen. Lokalisering. Maine ligger på grensen av provinsen Anjou i sør og Normandie i nord. Maine var i sin tid et stridsemne for de tidligere grevskapet Anjou og hertugdømmet Normandie. Konflikt og strid. En gang mellom 1045 og 1047 giftet Hugo IV seg med Bertha, datter av Odo II av Blois. Angevinene (Anjou) ønsket ikke at Maine kom inn under Blois’ innflytelse og grev Geoffrey Martel invaderte Maine. Normannerne hadde ingen interesse av se Maine komme inn under Anjou, og ble trukket inn i konflikten. Den nøyaktige kronologien er uklar, men det er klart at i 1051 døde Hugo IV og borgerne i Le Mans åpnet deres port for angevinene. Til tross for at Anjou fikk effektiv kontroll over det meste av landet greide normannerne erobre flere betydningsfulle festninger langs grensen Maine-Normandie. Krevet av Normandie. Hogo IVs sønn Herbert II flyktet til det normanniske hoffet, skjønt en del historikere hevder at han var under angevinenes kontroll i noen år først, og hans død i 1062 fremmet en etterfølgerkrise i Maine. Mens landet var på angevinenes hender hadde Anjou sitt eget etterfølgerproblem. Herberts yngre søster Margarete var trolovet til hertug Robert Curthose, sønn av hertug Vilhelm av Normandie, Vilhelm krevde Maine på deres vegne. Andre krav var Herberts tante Biota, søster av Hugo IV, og hennes ektemann Walter, greve av Vexin. Normannisk invasjon og kontroll. Vilhelm invaderte Maine og tok kontroll over landet på begynnelsen av 1064. Biota og Walter ble tatt til fange da Le Mans ble erobret. De døde en gang senere i 1063, etter sigende forgiftet i følge ryktene, skjønt det er ingen harde bevis for dette. Den normanniske kontrollen av Maine sikret den sørlige grensen av Normandie mot Anjou, og det var en faktor som gjorde det mulig for Vilhelm å invadere England i 1066. Opprør. I 1069 gjorde borgerne av Le Mans opprør mot normannerne. En del av baronene i Manceaux ble med i opprøret, og normannerne ble fordrevet, og unge Hugo V av Maine ble proklamert som greve av Maine. Han var sønn av Azzo d'Este og dennes hustru Gersendis, den andre søsteren av greve Hugo IV. Azzo dro tilbake til Italia og etterlot Gersendis med ansvaret. Den virkelige makten satt en av baronene i Manceaux, Geoffrey av Mayenne. Kongedømmet Frankrike annekterte Maine i 1203. Roma. Roma (også kalt Rom) er hovedstad i Italia og i tillegg hovedstad for Den hellige stol og Malteserordenen, som begge er suverene. I antikken var Roma hovedstad i Romerriket, datidens suverent største og mektigste stat. Roma kalles «den evige stad», på latin "urbs aeterna". Dette går tilbake til den romerske elegidikteren Tibullus som levde 54-19 f.Kr. Ettersom Roma er sete for Paven kalles byen også «den hellige stad» (uttrykket brukes også om andre byer). Gjennom byen renner elven Tiber, og byen lå opprinnelig på en høyde langs denne elven, men har vokst og spredt seg utover. Roma er ingen kystby, men ligger litt inne i landet fra Middelhavet. Roma har vært hovedsete for det romerske kongedømme, den romerske republikk og det romerske imperiet. Navnet "Rom", som byen også heter på dansk og svensk, var vanligst på norsk frem til andre halvdel av det 20. århundre, og brukes fremdeles gjerne i historiske sammenhenger (f.eks. om byen som hovedstad i Romerriket) og faste uttrykk (alle veier fører til Rom). Det italienske navnet ble gradvis mest vanlig i løpet av etterkrigstiden, særlig når det refereres til den moderne byen. På bokmål er Roma normert form, mens riksmålsnormen har både Roma og Rom. Historie. "Se også: Romersk kongedømme, Den romerske republikk, Romerriket" Etter legenden ble Roma grunnlagt 21. april 753 f.Kr. av Romulus, som drepte sin tvillingbror Remus i prosessen. Denne datoen var basisen for den romerske kalender og den julianske kalender ("ab urbe condita"). Romulus og Remus var etter sigende sønner av den romerske guden Mars og prestinnen Rea Silvia, datter av Numitor, konge av Alba Longa. Som gutter ble de etterlatt for å redde dem fra hatet til Amulius, som strebet etter Alba Longas trone, og tatt vare på av en hunnulv, som fremdeles er en av symbolene på Roma. Romulus drepte senere Remus og ble den første konge av Roma. Roma ble bygget på Sol-åsen som senere ble kalt Palatine og ble utvidet til å inkludere de syv åsene, Palatinerhøyden, Aventinhøyden, Kapitolhøyden, Quirinalhøyden, Viminalhøyden, Esquilinhøyden og Celiohøyden etter Månen, Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. (Se romersk mytologi.) Roma var hovedstad for det romerske kongedømmet (753 f.Kr.-510 f.Kr.), Romerriket både under den romerske republikk og det romerske keiserdømmet som fulgte. Da Pippin III beseiret langobardene i 756 ble Roma hovedstad for «de pavelige stater» (det uttrykket som er innarbeidet på norsk er Kirkestaten). I teorien var disse områdene styrt av pavedømmet, men til å begynne med var de fleste av områdene som hadde litt avstand til Roma selvstyrte. Også i Roma hadde pavene liten innflytelse den første tiden, mens forskjellige romerske adelsfamilier og den tysk-romerske keiser derimot hadde meget de skulle ha sagt. Gjennom denne lange perioden ble Roma verdenssenteret til kristendommen og i økende grad fikk pavekirken en politisk rolle som gjorde Roma til en av de viktigste byene i Europa. Det kom også til noen republikanske opprør. Etter at republikken av 1434 var slått ned, utviklet pavedømmet et kirkelig byråkrati som styrte by og kirkestat. De påfølgende paver, gjerne kalt renessansepavene, utviklet byen til et betydelig sentrum for kunst og kultur, og utviklet også Kirkestatens politiske makt på den internasjonale arena. På kunstens område var det Firenze som ble humanismens og renessansens viktigste sentrum, men Roma ble sentrum for barokken, og arkitekturen bærer tydelig preg av det, spesielt i de sentrale områdene. Noen av de berømte skuene av Roma på 1700-tallet er kjent fra etsninger av "Giovanni Battista Piranesi". Hans store visjon av det klassiske Roma inspirerte mange til å besøke byen og utforske ruinene selv. Italia ble samlet under kongen av Sardinia i 1861, og Roma ble erklært for rikets hovedstad. Imidlertid stod de siste restene av Kirkestaten under Napoleon IIIs beskyttelse, og det var ikke før de franske troppene ble trukket ut, under den fransk-prøyssiske krig i 1870, at kong Viktor Emmanuel kunne innta Roma etter flere kamper mot pavens soldater. Forholdet mellom Italia og Vatikanet forble kjølig frem til Lateranoverenskomsten i 1929 mellom pave Pius XI og Benito Mussolinis fascistiske regjering. Kart over bykjernen i Roma slik den var i romertiden Roma gjenspeiler at den er bygget og viderebygget i flere påfølgede epoker med en historisk kjerne. Denne kjernen har fremdeles mange områder fra det forgangne Roma. Det er også mange kirker og slott i barokk stil. Noen sentrale deler ble forandret etter foreningen og noen tillegg og forandringer ble gjort i den fascistiske epoken, da man skulle gjenskape fortidens storhet og det ble bygget nye "quartieri" og Roma ble utvidet med de omkringliggende landsbyene (Labaro, Osteria del Curato, Quarto Miglio, Capannelle, Pisana, Torrevecchia, Ottavia, Casalotti). Utvidelsene var nødvendige for å absorbere den økende folkemengden som kom på grunn av sentraliseringen av den Italienske staten. Under andre verdenskrig led Roma under bombingen (spesielt San Lorenzo) og slag (Porta San Paolo, La Storta). Etter krigen fortsatte Roma å ekspandere hovedsakelig av samme grunn som tidligere med økende antall innbyggere. Denne gangen skyldtes det utviklingen av statsadministrasjonen og omleggingen av økonomien fra i hovedsak jordbruk til industri og tjenesteyting. Dette førte til opprettelsen av nye "quartieri" og forsteder. Det er anslått at det er omtrent 3,5 millioner innbyggere i Roma, og flere enn 5 millioner som arbeider der. I 1825 var det 138 000, i 1871 244 000, i 1921 692 000 og i 1961 1 600 000 innbyggere i Roma. Det er anslått at i Romerrikets storhetstid var det over en million innbyggere i Roma. Roma ble forberedt til de olympiske leker i 1940 og det ble bygget en rekke nye bydeler blant annet for å huse deltakerne til de olympiske leker, som f.eks. "Europa". Siden andre verdenskrig brøt ut ble de olympiske leker kansellert og først i 1960 fikk Roma sine første og foreløpig eneste olympiske leker. Under sommerolympiaden ble mange antikke steder, som Villa Borghese og Thermae av Caracalla, brukt som omgivelser. Mange av Romas monumenter ble restaurert av den italienske staten og av Vatikanet foran 2000-jubileet. Motorveien "Granda Raccordo Anulare", omgir mesteparten av byen og er mer enn 80 km lang. Siden Roma er Italias hovedstad huser den også alle essensielle institusjoner i nasjonen, som presidentpalasset, regjeringen, parlamentet, høyesterett og de diplomatiske ambassader. Roma huser også merkelig nok en ambassade fra Italia til Vatikanstaten på italiensk territorium. Mange internasjonale institusjoner er basert i Roma, først og fremst kulturelle og vitenskapelige eller humanitære som FNs underorganisasjon FAO (Food and Agriculture Organization). Klima. Roma har middelhavsklima. Årsmiddeltemperaturen er 15,4 °C. De varmeste månedene er juni, juli og august med månedsmiddeltemperaturer mellom 21 og 23,8 °C. Den kaldeste måneden er januar med 7,9 °C i gjennomsnitt. Når det gjelder nedbør er det i månedene oktober, november og desember det faller mest regn. Statistisk er det november som er Romas våteste måned med en gjennomsnittlig regnmengde på ca 130 mm. I gjennomsnitt regner det 11 dager i november. Til sammenligning har måneden juli i gjennomsnitt kun en regndag. Administrativ inndeling. Det historiske Roma har siden tidlig middelalder vært inndelt i såkalte "rioni". Dagens Roma er delt i 19 administrative bydeler ("municipi"). Det moderne Roma. Roma er et av de viktigste turiststedene i verden på grunn av sin store arv av arkeologiske og kunsthistoriske skatter. Blant severdighetene i Roma er Peterskirken, Spansketrappen, Pantheon, Musei Capitolini, Det Sixtinske kapell, Trevifontenen, Forum Romanum, Colosseum, Castel Sant'Angelo og Piazza Navona. Roma er alminnelig identifisert med flere symboler, som det romerske Colosseum, hunnulven "Lupa" (ofte med Remus og Romulus liggende under som babyer), den keiserlige ørn og symbolene for kristendommen. Den berømte forkortelsen S.P.Q.R. henspiller på den romerske tid og foreningen mellom det romerske senat og det romerske folk. Roma blir også kalt «urb» (byen), «caput mundi» (verdens hode), «Città Eterna» (den evige stad) og «Limen Apostolorum» (Apostlenes dørterskel/begynnelse). Byen har to farger, gul og rød. Roma har to egne helligdager: 21. april for byens grunnleggelse, og 29. juni for helgenene Peter og Paulus. Blant hundrevis av kirker har Roma fem store: "San Pietro in Vaticano" (Peterskirken) i Vatikanet, "San Paolo fuori le Mura" (St. Paulus på utsiden av murene), "Santa Maria Maggiore" (Den store Mariakirke), "San Lorenzo fuori le Mura" (St. Lorents på utsiden av murene) og "San Giovanni in Laterano" (Laterankirken), pavens domkirke og dermed den fremst katolske kirke og det spirituelle senter for hele den katolske kirke. Biskopen av Roma er Paven. Samferdsel. Roma har en moderne flyplass som formelt heter "Leonardo da Vinci internasjonale lufthavn", men mer alminnelig kalt Fiumicino etter byen den ligger i. En mindre flyplass, "Ciampino", brukes for det meste til chartertrafikk. Undergrunnsbanen (Metro) har to linjer, som sammen med et omfattende bussnett dekker byen og forstedene. Fra sentralstasjonen "Stazione Termini" er det togforbindelse til andre deler av Italia og utlandet. Panorama over Roma sett fra Peterskirken. Ordspråk om Roma. Gjennom hele Romas historie har byen alltid hatt få innfødte innbyggere, så etter tradisjonen er en «ekte» romer en som har sin familie ikke mindre enn 7 generasjoner tilbake; dette er den originale «Romano de Roma» (i "Romanesco", den lokale dialekten av italiensk.) Rom (brennevin). "Denne artikkelen omhandler brennevinet. For byen Rom (eller Roma), se Roma." Rom er et brennevin laget av biprodukter fra sukkerproduksjon, som melasse (rårørsukker) og sukkerroesaft, som er gjæret og destillert. Destillatet, en klar væske, blir lagret på eikefat. Rom lages hovedsakelig i Karibia og langs Demerara (en elv i Guyana i Sør-Amerika), men også i Australia og India. Rom er berømt for sin forbindelse med sjørøveri og den britiske marine. Det finnes mørk rom (brun rom), gyllen rom, og hvit rom (som egentlig har en klar farge). Blant de meste kjente rom-merker finnes En blanding av rom og vann (i varierende forhold) kalles "grog", etter den britiske admiralen Edward Vernon, som brukte en "grogram cloak" (kappe av et grovt stoff) i dårlig vær. Grog ble delt ut i daglige rasjoner til sjømenn i den britiske marinen. Offiserene fikk sin rom uutblandet. Historie. Rom ble til på sukkerroeplantasjene i Karibia. Slaver på plantasjene ble de første til å oppdage at biprodukter fra sukkerproduksjonen gjæret og ble til alkohol. Senere ble disse alkoholholdige biproduktene destillert for å konsentrere alkoholen og for å fjerne urenheter, noe som ble til den første ekte rom. Lenge ble rom produsert på enkelt vis og ble betraktet som en drikk for fattige og sjømenn. Senere, og ikke minst oppmuntret av spanske myndigheter, ble produksjonsteknikken for rom kraftig forbedret. To fremtredende personligheter i dette arbeidet var den cubanske grunnleggeren av Bacardi og Juan Serralles, grunnleggeren av Serralles Distillers, Inc. i Puerto Rico. Theodore Roosevelt. a>, som seiret med 336 valgmannstemmer, mot 140 for Parker. Theodore Roosevelt jr. (født 27. oktober 1858 i New York, New York, død 6. januar 1919 i Oyster Bay, New York) var USAs 26. president. Han ble valgt til visepresident i 1901, og ble president etter at William McKinley ble myrdet i september 1901. Begge tilhørte Det republikanske parti. Roosevelt satt som president til 4. mars 1909. Fra visepresident til president. Etter at president William McKinley ble skutt i 1901, ble visepresident Teddy Roosevelt innsatt i presidentembetet etter fem måneder som landets nestleder. Han var den yngste president i USAs historie, og innsettelsen skjedde i byen Buffalo nær Niagara Falls. Ved innsettelsen sverget Roosevelt hverken med hånden på Bibelen eller noen annen bok, noe som er enestående i forbindelse med presidentinnsettelser i USA. Han var den eneste amerikanske presidenten som ikke brukte ordet «I» (= jeg) i sin åpningstale. Roosevelt huskes for å ha uttalt at «vi ønsker ikke femti-prosents amerikanere. Vi ønsker hundre-prosents amerikanere!» Det var samme holdningen som lå bak slagordet "Stop the Norwegians!" i Minnesota og "Stop the Germans!" i Wisconsin. Folk skulle etter hans mening ikke danne nasjonale enklaver, men omdannes til amerikanske patrioter. Faktisk måtte det en høyesterettsdom til i 1923, "Meyer mot Nebraska", for å tillate undervisning i fremmedspråk før 8.klasse. Internasjonal agenda. Roosevelt fikk Nobels fredspris i 1906 for å ha meglet frem en fredsavtale som gjorde slutt på Den russisk-japanske krig. Han var også den første presidenten i landet som dro utenfor USAs landegrenser mens han fungerte som president. Bakgrunnen var at Roosevelt spilte en vesentlig rolle i forbindelse med byggingen av Panama-kanalen. Roosevelt er også kjent for uttrykket «Speak softly and carry a big stick». Med dette mente Roosevelt at man først skulle gå inn for fredelige forhandlinger og, dersom det ikke hjalp, måtte man bruke makt. Det progressive partiet. I 1912 forsøkte Roosevelt å bli nominert til presidentkandidat for Republikanerne, men tapte nominasjonskampen til William Howard Taft. Han stiftet da Det progressive partiet ("Progressive Party"), på grunn av partisymbolet også kjent som "Bull Moose Party" ("Elgoksepartiet"), og stilte til presidentvalg for dette. Valget ble vunnet av demokraten Woodrow Wilson, som tok 40 av de daværende 48 delstatene. Roosevelt vant seks delstater, mens den sittende president Taft bare vant to. Annet. Theodore «Teddy» Roosevelt regnes som en av de mest markante presidenter i USA, noe som er kommet til synlig uttrykk ved at hans portrett er hogd ut i fjellet Mount Rushmore i Sør-Dakota, sammen med ansiktene til George Washington, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln. Roosevelt beskrives som både som eventyrer, oppdager, historiker, jurist, krigshelt, ornitolog, forfatter og politiker. Han drev med både boksing og bryting, men etter å ha sett en demonstrasjon av judo begynte han å studere judo, og ble den første amerikaneren som fikk brunt belte (1. Kyu). Theodore Roosevelt var seksmenning til Franklin D. Roosevelt, som var USAs 32. president fra 1933 til 1945. Han var også onkelen til Franklin Roosevelts hustru, Eleanor Roosevelt. I 1910 ble Roosevelt kreert til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet (dagens Universitetet i Oslo). Roosevelt er også opphavet til kosebjørnnavnet teddybjørn. Franklin D. Roosevelt. a>. Roosevelt seiret med 472 valgmannstemmer, mot 59 for Hoover. a>. Roosevelt seiret med 523 valgmannstemmer, mot 8 for Landon. a>. Roosevelt seiret med 449 valgmannstemmer, mot 82 for Willkie. a>. Roosevelt seiret med 432 valgmannstemmer, mot 99 for Dewey. Franklin Delano Roosevelt (født 30. januar 1882, død 12. april 1945), ofte bare kalt Franklin D. Roosevelt eller simpelthen FDR, var USAs 32. president. Roosevelt var en av det 20. århundres mest sentrale figurer som USAs president i en tid sterkt preget av økonomisk krise og verdenskrig. Roosevelt satt som president fra 1933 til 1945, og er dermed den eneste amerikanske presidenten som har sittet mer enn to perioder. Franklin D. Roosevelt var seksmenning og nær venn av Theodore Roosevelt, USAs 26. president. Franklin D. Roosevelts kone, Eleanor Roosevelt, var Theodore Roosevelts foreldreløse niese. Franklin D. Roosevelt fikk diagnosen poliomyelitt i en alder av 39 år. Roosevelt døde like før krigen var over, og ble etterfulgt av visepresidenten Harry Truman. Tidlige år. Franklin Delano Roosevelt ble født inn i en rik og mektig familie i byen Hyde Park i New York 30. januar 1882. Roosevelt studerte ved Harvard og senere ved Columbia Law School, hvor han utdannet seg til advokat. I 1905 giftet han seg med Eleanor Roosevelt, som var niesen til hans seksmenning, den tidligere presidenten Theodore Roosevelt. De fikk tilsammen seks barn, fem av dem levde opp. Disse var Anna Eleanor (1906–1975), James (1907–1991), Frank Delano Jr. (mars 1909–september 1909), Frank Delano Jr. (1914–1988) og John Aspinwall (1916–1981). Tidlig politisk karriere. I 1910 ble Roosevelt valgt inn i delstatssenatet i New York. I 1912 ble Woodrow Wilson valgt til president i USA, Roosevelt fikk da en ledende sivil stilling i USAs marine. Han gjorde et forsøk på å bli demokratenes kandidat fra New York til Senatet i 1914, men tapte nominasjonsprosessen. I 1917 gikk USA inn i første verdenskrig, Roosevelt fungerte i denne perioden som administrativ leder for marinen. Han viste seg som en god administrator og dyktig til å fremme marinens sak i kongressen og departementene. I 1918 besøkte han Storbritannia og Frankrike, og møtte der Winston Churchill for første gang. Etter krigens slutt i 1918 ble han leder for demobiliseringen. I 1920 ble James M. Cox valgt til demokratenes presidentkandidat, og Roosevelt ble valgt som visepresidentkandidat. De tapte imidlertid valget for Warren Harding. Etter dette trakk Roosevelt seg tilbake som advokat i New York. Personlig nedtur og sykdom. Roosevelt var en utadvendt, karismatisk og sosialt aktiv person, hans kone Eleanor var langt mer innadvendt og mediesky. I tillegg var hun nærmest konstant gravid fra 1906 og ti år fremover. Roosevelt innledet flere forhold til andre kvinner, et av de mer kjente er forholdet til hans kones sekretær, Lucy Mercer. Eleanor oppdaget dette forholdet og krevde at Roosevelt enten avsluttet forholdet eller skilte seg fra henne. Roosevelt avsluttet forholdet, men ekteskapet gikk inn i en ny fase. Eleanor etablerte et nytt separat hjem i Hyde Park og forholdet dem imellom ble mer basert på vennskap. I august 1921 ble Roosevelt rammet av poliomyelitt, og permanent lammet fra livet og ned. Han benyttet mye av tiden de neste årene til forskjellige typer behandling. Ved hjelp av jernskinner ble han i stand til å stå oppreist, og han kunne også gå kortere strekninger. Privat benyttet han rullestol, men han viste seg sjelden offentlig i denne. De siste årene av annen verdenskrig var hans intellektuelle kapasitet redusert, trolig som følge av hjernedrypp. Guvernør og president. I 1928 hadde Roosevelt kommet såpass til hektene at han stilte til valg som guvernør i New York. Han vant dette valget og ble gjenvalgt som guvernør i 1930. Roosevelt ble valgt til demokratenes presidentkandidat ved valget i 1932. Valget var sterkt preget av den økonomiske krisen USA og Europa var i på det tidspunktet. Han gikk til valg med programmet kalt New Deal, et program for å stimulere den økonomiske veksten i landet. Roosevelt fikk 57,4% av stemmene ved valget i 1932, og hadde flertall i hele 42 av 48 stater. Da Roosevelt overtok som president i mars 1933, var depresjonen på sitt verste. Over 13 millioner var arbeidsledige, dette tilsvarte en tredjedel av arbeidsstyrken. I 1934 var det valg til Kongressen, og demokratene fikk flertall i begge kamre. Dette gjorde det mulig for Roosevelt og demokratene å få mange av reformene i New Deal-programmet gjennom. Ved presidentvalget i 1936 fikk Roosevelt 60,8% av stemmene og flertall i 46 av 48 stater, en av de største valgseirene i USA noensinne. I Roosevelts andre periode hadde landet sakte kommet seg ut av depresjonen, i 1940 var industriproduksjonen igjen på høyde med 1929. I 1939 brøt andre verdenskrig ut i Europa, og Roosevelt bestemte seg for å gå til valg for en tredje periode. Ingen president hadde gått til valg for mer enn to perioder tidligere, etter mønster fra George Washington som trakk seg tilbake etter to perioder. Grunnloven i USA ble forøvrig endret i 1951 slik at ingen president lenger kan sitte i mer enn to perioder. Roosevelt vant valget i 1940 med 54,7% av stemmene og flertall i 38 av 48 stater. Hans tredje periode ble sterkt preget av andre verdenskrig, USA gikk inn i krigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941. På grunn av krigen følte både Roosevelt selv og hans rådgivere at de måtte gå løs på en fjerde periode. Roosevelt vant også valget i 1944, med 53,4% av stemmene og flertall i 36 av 48 stater. Selv om han ikke var mer enn 63 år i 1945, var hans helse blitt stadig dårligere. Dette ble holdt skjult for omverdenen, bare hans nærmeste krets visste hvor redusert han egentlig var de siste krigsårene. Flere mindre hjernedrypp svekket hans intellektuelle kapasitet, og kan trolig forklare en del av hans unnfallenhet overfor Stalins krav i forhandlingene om Europas utforming etter krigen. Churchills gjentatte advarsler om det kommende jernteppet, gjorde knapt noe inntrykk på presidenten. Ved lunsjtider den 12. april ble Roosevelt rammet av et hjerneslag, og han ble erklært død senere på ettermiddagen. Visepresident Harry S. Truman overtok som USAs president. I tysk radio ble hans død muntert annonsert med ordene: «Jøden Roosevelt er død!» USAs forhold til Sovjetunionen under Roosevelt. Roosevelt var av den oppfatning at det ville være mulig å fortsette alliansen med Stalin også etter 2. verdenskrig. I Roosevelts øyne ville dette igjen fremholde en mer stabil og vedvarende verdensorden. Denne «ideologi» Roosevelt håndhevet var bygget på grunnsteiner som representerte en ny verdensorden formet av Washingtons krigsmål. Dette innebar oppbygningen av De Forente Nasjoner, rollene de «fire politimenn» skulle utspille, og opprettholdelsen av den frie handel. Dette representerer igjen det synes USA hadde på seg selv i verdenssammenheng. USA mente selv de fastholdt prinsipper som ikke kun var i deres interesse, men også hele verden. I denne planen var det fastholdt at Sovjetunionen ikke lenger ville virke som en propagandist for kommunisme og revolusjon. I tråd med dette var det derfor ventet at Sovjet skulle dempe seg, og bli en vanlig stormakt på lik linje med f.eks. Storbritannia. At det fremdeles ville eksistere ulikheter mellom Washington og Moskva ble sett på som sannsynlige, men like sannsynlig var det også at man kunne komme frem til en fredelig løsning på de konflikter som måtte oppstå. Målet var dermed å legge en grobunn for fredelig samarbeid mellom nasjonene, og stikkordene som fulgte med var internasjonal samarbeid, folkenes selvstyre, anti-kolonialisme og friere handel mellom nasjonene. Det kan skimtes en spirende frykt for Sovjet i USA under Roosevelt, men dette fikk muligens ikke lov til å gjøre sitt store utspring. Dette kan settes i sammenheng med Roosevelts stålkontroll over den amerikanske utenrikspolitikken. Samtidig hadde det under krigen vært en voldsom pågang fra administrasjonen for å inkorporere i det amerikanske folk et bilde av en vennligstilt og takknemlig «Sovjetunion», som også etter krigen kom til å fungere som en alliert med USA. Til tross for dette var få av politikerne ivrige etter å innrømme at en slik utvikling Roosevelt hadde lagt rammer for, med en voksene internasjonale rolle for USA, betød et permanent og direkte amerikansk engasjement i alle deler av verden, og dermed også Sovjetunionen. Nagano. Japans provinser med Nagano uthevet Nagano er en by i prefekturet ved samme navn (Nagano) i Japan, hvor den også er administrativt sentrum. Byen ligger i regionen Chubu og var vertsby for de olympiske vinterlekene i 1998. Tsjetsjenia. Tsjetsjenia er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende i den nordlige del av Kaukasus. Geografi. Tsjetsjenia ligger i nordskråningen til den store Kaukasus-fjellkjeden, og på den tilliggende tsjetsjenske sletten og lavlandet på nordsiden av elven Terek. Klimaet er temperert kontinentalt. Årlig nedbør varierer mellom 300 og 1000 mm. Republikken grenser til Georgia og de russiske enhetene Dagestan, Ingusjetia, Nord-Ossetia og Stavropol. Administrativ oppdeling er 14 distrikter, fem byer og fire tettsteder. De fem byene er Peter Shilton. Peter Leslie Shilton (født 18. september 1949 i Leicester) er en tidligere toppkeeper fra England. Han har rekorden i antall kamper spilt i engelsk ligasystem, men er likevel mest kjent for episoden i kvartfinalen under VM 1986 mot, der Diego Maradona scoret med hånden. Peter Shilton spilte sin første ligakamp for Leicester i sesongen 1965/66 som 16-åring. Han har spilt ligafotball både på 60-, 70-, 80- og 90-tallet. Han debuterte på i 1971, og spilte den siste i 1990 (bronsekampen i VM i Italia) nesten 41 år gammel. Til sammen fikk han 125 landskamper. På klubbnivå vant Shilton ligaen, ligacupen, serievinnercupen og cupvinnercupen. Karrieren startet altså i Leicester i 1965/66. I 1974 ble det overgang til Stoke, så til Nottingham Forest, Southampton, Derby County, Plymoth Argyle (spillende manager), Bolton og Leyton Orient. Pelé. Edison «Edson» Arantes do Nascimento (født 21. eller 23. oktober 1940), mer kjent som Pelé, er en pensjonert brasiliansk fotballspiller. Han er ansett blant fotballhistorikere, tidligere spillere og fans til å være en av de beste og mest suksessrike fotballspillere i spillets historie. I 1999 ble han valgt til "Football Player of the Century" av IFFHS International Federation of Football History and Statistics. Det samme året rådførte det franske ukebladet France-Football sine tidligere «Ballon D'Or» vinnere for å velge Århundrets fotballspiller. Pelé kom på første plass. I 1999 navnga International Olympic Committee Pelé som «Athlete of the Century». I løpet av sin karriere scoret han 760 offisielle mål, 541 i ligakamper, noe som gjør han til tidenes toppscorer. Totalt scoret Pelé 1281 mål i løpet av 1363 kamper. Pelé hylles som nasjonalhelt i sitt hjemland Brasil. Han er kjent for sine prestasjoner og bidrag til fotballen. Han er også anerkjent for sin vokale støtte av politikk for å bedre de sosiale forholdene for de fattige (da han scoret sitt 1000. mål viet han de til fattige barn i Brasil). I løpet av sin karriere ble han kjent som «Kongen av fotball» ("O Rei do Futebol"), «Kong Pelé» ("O Rei Pelé") eller kun «Kongen» ("O Rei"). Pelé ble oppdaget av fotballstjernen Waldemar de Brito og startet å spille for Santos i en alder av 15 og for landslaget i en alder av 16. Han vant sin første World Cup i en alder av 17. På tross av tilbud fra europeiske klubber, de økonomiske forholdene og brasilianske fotballforskrifter på tidspunktet var fordelaktive for Santos, noe som muliggjorde at de kunne beholde Pelé i nesten 20 år inntil 1974. Med Pelé i sine rekker, nådde Santos sin topp ved å vinne 1962 og 1963 Copa Libertadores, den mest prestisjetunge klubbenkonkurransen i søramerikansk fotball. Pelé spilte som en innside andre spiss, også kjent som en playmaker. Pelés teknikk og naturlige atletiske ferdigheter har blitt universelt hyllet, og i løpet av de årene han spilte var han kjent for sin gode dribling og pasninger, sitt tempo, kraftige skudd, eksepsjonelle hodespillevne og produktive målscoring. Pelé er den mestscorende spilleren på igjennom tidene og er den enste fotballspilleren som har spilt på tre vinnerlag i FIFA World Cup. I 1962 var han med på Brasils lag fra starten av VM, men på grunn av en skade han pådro seg under den andre kampen kunne han ikke spille resten av mesterskapet. I november 2007 annonserte FIFA at han ville i etterkant bli tildelt 1962 medaljen. Dette gjør han til den eneste spilleren i verden som har tre FIFA World Cup vinnermedaljer. Etter at Pelé pensjonerte seg i 1977 har han vært verdensambassadør for fotball. Han har også vært skuespiller i forskjellige roller samt deltatt i kommersielle virksomheter. Han er for tiden Æredspresident av New York Cosmos. Tidlige liv. Pelé ble født i Três Corações i Minas Gerais i Brasil, sønn til Fluminense fotballspilleren Dondinho (født João Ramos do Nascimento) og Dona Celeste Arantes. Han ble oppkalt etter den amerikanske oppfinneren Thomas Edison, hans foreldre valgte dog å fjerne bokstaven 'i' og kalte ham 'Edson', men det ble gjort en feil på fødselsattesten, som førte til at mange dokumenter viser hans navn som 'Edison', ikke 'Edson', som han i virkeligheten ble kalt. Hans opprinnelige klengenavn som familien hans gav ham var «Dico». Han fikk ikke klengenavnet «Pelé» før på skolen, da det hevdes at han fikk det på grunn av sin uttale av navnet hans favorittspiller, den lokale Vasco da Gama keeperen «Bilé», som han feilutalte, men jo mer han klaget over det jo mer permanent ble klengenavnet. I sin selvbiografi, sa Pelé han hadde ingen anelse om hva navnet betyr, ei heller ikke hans gamle venner. Bortsett fra påstanden om at navnet er avledet fra det av «Bilé», og at det er hebraisk for mirakel, har ordet ingen kjent betydning i portugisisk. Pelé vokste opp i fattigdom i Bauru i São Paulo. Han tjente ekstra penger ved å arbeide i tebutikkene som en servitør. Han lærte å spille av sin trener, men hadde ikke råd til en fotball så han spilte som regel med enten en sokk fylt med avispapir, surret sammen med hyssing eller grapefrukt. I 1954, i en alder av fjorten, ble han med i Bauru Athletic Club juniorlag i Bauru i São Paulo. Klubbkarriere. Pelé spilte for to klubber i løpet av sin profesjonelle fotballkarriere: Santos og Cosmos. Santos. I 1956 tok de Brito Pelé med til Santos, en industri- og havneby i staten São Paulo, for å prøve ut for den profesjonelle klubben Santos Futebol Clube hvor han fortalte sjefene i Santos at den 15 år gamle gutten ville blir «verdens beste forballspiller». Pelé gjorde sin debut for Santos den 7. september 1956 i en alder av 15 år og scoret ett mål i en 7-1 seier i en vennskapskamp mot Corinthians. Når 1957 sesongen startet ble Pelé gitt en fast plass på førstelaget, og i en alder av kun 16 ble han ligaens toppscorer. Kun ti måneder etter at han signerte sin proffkontrakt ble Pelé valgt ut til å spille for. Etter Verdensmesterskapet i fotball 1962 forsøkte rike europeiske klubber som Real Madrid, Juventus og Manchester United å signere kontrakt med unggutten, men Brasils regjering deklarerte Pelé en «offisiell nasjonalskatt» for å hindre ham fra å bli overført ut av landet. Pelé vant sin første store tittel med Santos i 1958 da laget vant Campeonato Paulista; Pelé fullførete turneringen som toppscorer med utrolige 58 mål, en rekord som fortsatt står. Ett år senere hjalp "O Rei" laget i å vinne deres første seier i Torneio Rio-São Paulo med en 3–0 over Vasco da Gama. Dog Santos klarte ikke å beholde Paulista tittelen. I 1960 scoret Pelé 33 mål for å hjelpe sitt lag på nytt å vinne Campeonato Paulista troféet, men tapte Rio-São Paulo turneringen etter å ha endt på en skuffende 8. plass. Nye 47 mål fra Pelé resulterte i at Santos på nytt vant Campeonato Paulista. Klubben klarte å vinne Taça Brasil det samme året, ved å knuse Bahia i finalen; Pelé ble turneringens toppscorer med ni mål. Seieren tillot Santos å delta i Copa Libertadores, den mest prestigetunge turneringen på den vestlige halvkule. Santos' mest suksessfulle klubbsesong startet i 1962; laget var seedet i gruppe 1 sammen med Cerro Porteño og Deportivo Municipal, hvor de vant alle kamper i sin gruppe med untak av en kamp (en 1–1 uavgjort bortekamp mot Cerro), hvor Pelé scoret for første gang to mål i en kamp i kampen mot Cerro. Santos vant over Universidad Católica i semifinalen og møtte regjerende mester Peñarol i finalen hvor Pelé nok en gang scoret to ganger som resulterte i den første seier for en brasiliansk klubb. Pelé endte opp som turneringens nest mest scorende spiller med 4 mål. Det samme året forsvarte Santos seg med hell i Campeonato Brasiliero (med 37 mål fra Pelé), Taça Brasil (Pelé scoret fire mål i den siste serien mot Botafogo) og vant 1962 Intercontinental Cup mot Benfica. Med sin ikoniske nummer 10 på ryggen gjorde Pelé en av sine beste kamper noen gang og scoret hat-trick i Lisboa, da Santos slo europamesterene 5–2. Som regjerende mestere kvalifiserte Santos seg automatisk til semifinalestadiet av 1963 Copa Libertadores. "Ballet blanco" klarte å beholde tittelen på en spektakulær måte etter imponerende seire over Botafogo og Boca Juniors. Pelé hjalp Santos å vinne over et Botafogo-lag som inneholdt legender som Garrincha og Jairzinho med det pinefull i siste liten målet i den første etappen av semifinalen for å bringe kampen til resultatet 1-1. I den andre etappen gjorde Pelé en av sine beste opptredner som en fotballspiller med ett hat-trick i Estádio do Maracanã da Santos knuste Botafogo 0–4 i den andre etappen. Santos startet sin andre finale serie på rad med å vinne 3-2 in den første kampen mot José Sanfilippos og Antonio Rattíns Boca Juniors og 1-2 i "La Bombonera", med et nytt mål av Pelé, for å bli det første (og så langt det eneste) brasilianske laget som kunne løfte Copa Libertadores på Argentinsk jord. Pelé avsluttet turneringen som den nest merst scorende spilleren med 5 mål. Santos tapte Campeonato Paulista etter å ha kommet på 3. plass, men gikk videre til å vinne Rio-São Paulo turneringen etter en imponerende 0–3 seier over Flamengo i finalen, hvor Pelé fikk nettkjenning en gang i kampen. Pelé hjalp også Santos med å beholde Intercontinental Cup og Taça Brasil. Santos forsøkte å forsvare tittelen igjen i 1964, men de ble grundig slått i begge kampene av semifinalen av Independiente. Santos vant igjen Campeonato Paulista, hvor Pelé fikk nettkjenning 34 ganger. Klubben delte også Rio-São Paulo tittelen med Botafogo og vant Taça Brasil for 4. år på rad. "Santistas" ville prøve å «gjenoppstå» i 1965 ved å vinne, for niende gang, Campeonato Paulista og Taça Brasil. I 1965 Copa Libertadores, Santos startet overbevisende ved å vinne hver eneste kamp i sin gruppe i første runde. I semifinalene, møtte Santos Peñarol i en rematch av 1962 finalen. Etter to legendariske kamper, måtte en playoffkamp til for å finne en vinner. I motsetning til 1962 kom Peñarol ut i front og eliminterte Santos 2–1. Pelé ble, dog, til slutt toppscorer i turneringen med åtte mål. Dette viste seg å bli starten på en nedgang da Santos ikke klarte å beholde Torneio Rio-São Paulo. Heller ikke i 1966 klarte Pelé og Santos å beholde Taça Brasil, "O Reis mål var ikke nok til å forebygge en 9–4 overkjøring av Cruzeiro (ledet av Tostão) i finaleserien. Santos vant dog Campeonato Paulista i 1967, 1968 og 1969, men Pelé ble mindre og mindre en medvirkende faktor til lave suksessfaktoren til "Santistas". Den 19. november 1969 scoret Pelé sitt 1000. mål totalt for alle kamper. Dette var et etterlengtet øyeblikk i Brasil. Målet, populært kalt "O Milésimo" (det tusende), hendte i en kamp mot Vasco da Gama, når Pelé scoret på et straffespark, på Maracanã stadioen. Pelé har uttalt at hans peneste mål ble scoret i Rua Javari stadium under en Campeonato Paulista kamp mot São Paulo-rivalen Juventus den 2. august 1959. Da det ikke er en match som ble filmet, spurte Pelé om en datamaskinanimasjon kunne bli laget av dette spesifikke målet. I mars 1961 scoret Pelé "gol de placa" (mål verdig en plakett), mot Fluminense i Maracanã. Pelé mottok ballen på grensen til sitt eget straffeområde og løp hele lengden av banen, unnvikte motstanderens spillere og skjøt balle forbi målmannen. Målet ble ansett som så spektakulær at en plakett var bestilt med en dedikasjon til "det vakreste målet i historien til Maracana". Pelés gnistrende spill og forkjærlighet for spektakulære mål gjorde ham til en stjerne rundt om i verden. Hans Santos-lag turnerte internasjonalt også for å få full uttelling for hans popularitet. I 1967 gikk de to partene i den Nigarianske innbyrdeskrigen med på en 48-timers våpenhvile slik at de kunne se på Pelé spille en vennskapskamp i Lagos. Under hans tid i Santos spilte Pelé sammen med flere gode spillere, inkludert Zito, Pepe and Coutinho; den siste samarbeidet med ham i en rekke en-to spill, angrep og mål. New York Cosmos. Etter Pelés 17. sesong for Santos (1972 sesongen) pensjonerte han seg fra brasiliansk klubbfotball. Han fortsatte dog fra tid til annen å putte på drakten for Santos i offisielle kamper. To år senere kom kan ut av sin delvispensjonering når han signerte en kontrakt med New York Cosmos i North American Soccer League (NASL) for 1975 sesongen. Selv om han var godt forbi hans storhetstid på dette tidspunktet, er Pelé kreditert med vesentlig å øke den offentlig bevisstheten og interessen for fotball i USA. Han ledet Cosmos til 1977 NASL mesterskapet i sin tredje og siste sesong med klubben. Den 1. oktober 1977 avsluttet Pelé sin legendariske karriere med en vennskapskamp mellom Cosmos og Santos. Santos ankom til New York og New Jersey etter tidligere å ha slått Seattle Sounders 2–0. Kampen ble spilt foran en fullstappet Giants Stadium og ble fjernsynsoverført i Amerikas forente stater på ABCs "Wide World of Sports" samt på andre stasjoner rundt omkring i verden. Pelés far og kone var begge tilstede på kampen, samt en rekke av hans idrettsvenner slik som Muhammad Ali og Bobby Moore. Pelé holdt en kort tale før kampen hvor han spurte folkemengden om å si ordet «love» sammen med ham tre ganger. Han spilte første halvdel for Cosmos og andre halvdel for Santos. Pelé scoret sitt siste mål på ett direkte frispark forbi den Santos' målmann som kastet seg etter ballen. I pausen etter halvspilt tid pensjonerte Cosmos Pelés nummer 10. Pelé presenterte sin skjorte til sin far, som ble eskortert ned på spillematten av Cosmos' kaptein Werner Roth. I andre halvdel, scoret Cosmos-spissen Ramon Mifflin, som hadde erstattet Pelé da han skiftet side ved pause, på en krysskudd, og Cosmos vant kampen 2-1. Etter kampen ble Pelé omfavnet av Cosmos-spillerne, inkludert hans mangeårige rival Giorgio Chinaglia, og deretter løp rundt feltet mens du holder et amerikansk flagg i venstre hånd og et brasiliansk flagg i sin høyre hånd. Pelé ble raskt løftet opp av flere Cosmos spillere og båret rundt feltet. Landslagskarriere. Pelés første landskamp var et 2–1 tap mot den 7. juli 1957 i Maracanã. I den kampen scoret han sitt første mål for i en alder av 16 år og 9 måneder som resulterte i at han ble den yngste spilleren som har scoret et må i en landskamp. VM i fotball 1958. Pelés første kamp i et verdensmesterskap var mot i den første runden av VM i fotball 1958, og mesterskapets tredje kamp, ved siden a Garrincha, Zito og Vavá. Han var den yngste spilleren i turneringen, og til da den yngste som noen gang hadde spilt i verdensmesterskapet. Han scoret sitt første VM-mål mot i kvartfinalen, kampens eneste mål, som gjorde at Brasil gikk videre til semifinalene, og som gjorde at han ble den yngste målscorer i et verdensmesterskap i en alder av 17 år og 239 dager. Mot i semifinalen, ledet Brasil ved pause 2–1, og så scoret Pelé et hat-trick og ble den yngste i verdensmesterskapets historie som har gjort dette. 19. juni 1958 ble Pelé den yngste spiller i en finale i et verdensmesterskap i en alder av 17 år og 249 dager. Han scoret to mål under finalen til VM i fotball 1958 da Brasil slo 5-2. Hans første mål, en lobb over en forsvarsspiller etterfulgt av et presist volleyskudd ble valgt som ett av de beste skuddene i verdensmesterskapet i fotballs historie. Etterfølgende Pelés andre mål, uttalte den svenske spilleren Sigvard Parling senere; «Når Pelé scoret det femte målet i den finalen, jeg må være ærlig å si at jeg følte for å klappe». Når kampen endte, besvimte Pelé på banen, og måtte bli ivaretatt av det medisinske personalet. Han kom seg igjen, og var synlig beveget av seieren. Han var i tårer da han ble gratulert av sine lagkamerater. Han avsluttet turneringen med seks mål i løpet av fire spilte kamper, delt andreplass, bak recordvinneren Just Fontaine, og ble kåret yngste spiller av turneringen.. Det var under verdensmesterskapet i fotball 1958 at Pelé startet å bruke nummer 10 på skjorten som udødeliggjorde ham. Nylig er det blitt kjent at hendelsen var et resultat av dårlig organisering: lederne sende ikke draktnummerene til spillere og det var opp til FIFA å velge nummer 10 til skjorten til Pele, som var innbytter ved anledningen. Pressen på den tiden katalogiserte Pelé som den største åpenbaring fra verdensmesterskapet i 1958. VM i fotball 1962. I løpet av den første kampen i verdensmesterskapet 1962 mot bistod Pelé ved det første målet og så scoret han det andre, etter å ha løpt forbi fire forsvarere, for å gå opp til 2-0. Han skadet seg selv mens han forsøkte et langskudd mot. Dette vil holde ham borte fra resten av turneringen, og tvang treneren Aymoré Moreira å gjøre sin eneste endring av spillerekken i turneringen. Erstatteren var Amarildo, som spilte godt for resten av turneringen. Dog det var Garrincha som tok den ledende rollen og førte Brasil til sin andre verdensmesterskapstittel. VM i fotball 1966. Verdensmesterskapet i 1966 var bemerket, blant annet, for de brutale taklingene av Pelé av bulgarske og portugisiske forsvarspiller. På dette tidspunktet var Pelé blitt den mest kjente fotballspilleren i verden og forventningene var at Brasil, i det minste, ville nå finalen. Brasil ble eliminert i første runde etter kun å ha spilt tre kamper. Pelé scoret hans første mål fra ett frispark mot, og ble den første spiller som hadde scoret mål i tre påfølgende verdensmesterskap, men på grunn av skader, et resultat av pågående taklinger av bulgarerende, spilte han ikke den andre kampen mot. Brasil tapte den kampen og Pelé, på tross av at han fortsatt var skadet fra første kampen, ble hentet tilbake til den siste viktige kampen mot. I den kampen taklet João Morais Pelé brutalt, men fikk ikke rødt kort av dommer George McCabe, av hvem det er anerkjent at han lot «portugiserne komme unna med mord». Pelé måtte bli på banen haltende resten av kampen da spillerbytte ikke var tillat på den tiden. Etter denne kampen avga han løfte på at han ikke skulle spille i Verdensmesterskapet igjen, et valg som han senere kom til å endre. VM i fotball 1970. Pelé ble innkalt til landslaget tidlig i 1969, han nektet først, men aksepterte deretter og spilte i seks VM-kvalifiseringskamper, hvor han scoret seks mål. Verdensmesterskapet i 1970 i Mexico skulle bli Pelés siste. Brasils lag for turneringen inneholdt store endringer i forhold til 1966-laget. Spillere som Garrincha, Nilton Santos, Valdir Pereira, Djalma Santos og Gilmar hadde allerede pensjonert seg, men laget, med Pelé, Rivelino, Jairzinho, Gérson, Carlos Alberto Torres, Tostão og Clodoaldo, er ofte ansett å være den beste fotballaget i historien. I den første kampen, mot, ga Pelé Brasil ledelsen 2-1, ved å håndtere Gersons lange pasning med sin brystkasse og deretter sende ballen i mål. I denne kampen forsøkte Pelé frekt å lobbe over målvakten Ivo Viktor fra midtlinjen og bare hårfint bomme på de tsjekkoslovakiske målburet. Brasil ente opp med å vinne kampen 4–1. I først omgang av kampen mot scoret nesten Pelé med en hedding som ble spektakulært reddet av Gordon Banks. I andre omgang assisterte han Jairzinho på kampens eneste mål. Mot startet Pelé med å score på et direkte frisparkmål, en hardt anslag med utsiden av hans høyre fot. Senere i kampen scoret han igjen for å øke resultatet til 3–1. Brasil vant med et sluttresultat på 3–2. I kvartfinalen mot Peru vant Brasil 4–2, hvor Pelé assisterte Tostão på Brasils tredje mål. I semifinalene møtte Brasil for første gang siden VM-kampen i 1950. Jairzinho sendte Brasil opp til ledelsen 2–1, og Pelé assisterte Rivelino for 3–1. Under den kampen gjorde Pelé en av sine mest kjente spill. Tostão ga Pelé en løpeball, og Uruguays målmann Ladislao Mazurkiewicz merket seg det. Keeperen løp bort fra sin linje for å ta ballen før Pelé kunne gjøre det, men Pelé kom frem først og lurte keeperen ved ike å røre ballen, noe som førte til at den rullet til venstre for målmannen, mens Pelé gikk til høyre. Pelé rundet målmannen og satte skuddet mens han svingte mot målet, men han svingte for mye da han skjøt slik at ballen fløy akkurat på utsiden av den borteste stolpen. Brasil spilte mot i finalen, med Pelé startet med å score med en hedding over den italienske forsvarspilleren Tarcisio Burgnich. Deretter assisterte han på Jairzinhos og Carlos Albertos mål, den siste kom etter et imponerende samarbeidsspill. Brasil vant kampen 4–1, og beholdt Jules Rimet Trofeet på ubestemt tid, og Pelé ble navngitt som turneringens beste spiller. Burgnich, som markerte Pelé i finalen, ble sitert å ha uttalt: «Jeg fortalte meg selv før kampen, "han er laget av kjøtt og blod som alle andre" – med jeg tok feil». Pelés siste landskamp var den 18. juli 1971 mot i Rio de Janeiro. Med Pelé på banen, Brasils herrelandslag i fotballs rekord var 67 seire, 14 uavgjort og 11 tap, og de vant tre Verdensmesterskap, med Pelé som den eneste spilleren i historien som har tre vinnermedaljer. Brasil aldri tapte en kamp når både Pelé og Garrincha spilte. Den eneste landslangskampen som Garrincha tapte var mot i 1966, 1–3, som Pelé ikke spilte på grunn av en skade. Copa América. Pelé spilte også i Copa América. Under Copa América 1959 var han toppscorer med åtte mål, da Brasil kom på andre plass i turneringen. Dette ble Pelés første og eneste opptreden i turneringen, og hans åtte mål er fortsatt turneringens rekord. Familie. Pelé giftet seg med Rosemeri dos Reis Cholby den 21. februar 1966. Han ar to døtre; Kelly Cristina (f. 13. januar 1967) og Jennifer (f. 1978) samt en sønn Edson («Edinho» – lille Edson, 27. august 1970). Parret skilte seg i 1978. Siden april 1994 har Pelé vært gift med psykologen og gospelsangeren Assíria Lemos Seixas, som fødte den 28. september 1996 tvillingene Joshua og Celeste ved hjelp av fertilitetsbehandling. Etter football. Prime Brands, et brasiliansk lisensselskap opprettet i 2006 og ledet av CEO José Kanner, administrerer nå merkevaren Pelé inkludert kontraktene med IMG Licensing som opptrer på vegne av Prime når det gjelder internasjonale lisenser, arbeidene med partnere slik som Pelé Sports, Kotobukiya og Art of Pelé, blant annet. Det mest notable delen av Pelés liv etter fotballen er hans ambasadørarbeid for forskjellige entiteter. I 1992 ble Pelé utnevnt til FN ambassadør for økologi og miljø. Pelé ble tildelt Brasils Gullmedaljer for fremragende tjenester til idretten i 1995, Brasils president Fernando Henrique Cardoso utnevnt ham til stillingen som «Ekstraordinær Minister for Sport», samt han ble utnevnt til UNESCO Goodwill ambassadør. I løpet av denne tiden foreslo han lover å redusere korrupsjon i brasiliansk fotball, som ble kjent som "Pelé loven". Pelé forlot sin stilling i 2001 etter at han ble anklaget for innblanding i en korrupsjonsskandale, men ingenting ble påvist og det ble også avvist av UNICEF. I 1997 mottok Pelé en æres Knight Commander av Order of the British Empire fra Queen Elizabeth II, under en seremoni i Buckingham Palace. Pelé speidet for Premier League-klubben Fulham i 2002. Han ble valgt for å trekke kvalifiseringsgruppene til finalene i VM i fotball 2006. Pelé har publisert flere selvbiografier, hovedrolle i dokumentar- og semi-dokumentarfilmer og komponerte forskjellige musikkstykker, inkludert hele soundtracket til filmen "Pelé" i 1977. Han dukket opp, sammen med andre fotballspillere i 1960- og 1970-tallet, med Michael Caine og Sylvester Stallone, i 1981 filmen "Escape to Victory", om et rømningsforsøk fra en andre verdenskrig tysk krigsfangeleir. Pelé signerte en større selvbiografisk bokavtale i 2006, som resulterte i kjempestor, 45 cm × 35 cm, 2,500 stykk begrenset utgivelse samleobjekt «Pelé», laget av britiske luksusutgivere, som den første fotball «big book». I den samme perioden mottok Pelé en «Lifetime Achievement Award» fra BBC og i juni 2006, hjalp innvie finalen til Verdensmesterskapet i fotball 2006, sammen med supermodellen Claudia Schiffer. Pelé har også laget en internasjonal reklamekampanje for farmasiselskapet Pfizer for å promtere Viagra og øke verdens bevissthet om erektil dysfunksjon. Pelé var æredsgjest ved 150. års feiringen til verdens eldste fotballklubb, Sheffield når de feiret jubileet med en kamp mot Inter Milan i november 2007. Inter vant 5–2 foran et takknemlig publikum på nesten 19 000 på Bramall Lane. Som en del av sitt besøk, åpnet Pelé en utstilling som inkluderte den første offentlige visningen på 40 år av de opprinnelige håndskrevne reglene til fotball. I 2009 samarbeidet han med Ubisoft på fotballspillet for Wii-maskiner samt også dukket opp i spillet som en trener til spillere. 1. august 2010 ble Pelé introdusert som «Honorary President» av en gjenopplivet New York Cosmos, med målet å stille et lag i Major League Soccer. Bare etter Muhammad Ali er Pelé regnet for å være verdens mest kjente idrettspersonlighet, og sammen med sin legendariske landsmann Garrincha, dannet han fotballverdenens kanskje mest suksessrike spillerpar. Pelé har et kaffemerke oppkalt etter seg; Café Pelé, som selges i mer enn 50 land, også i Skandinavia. Klubb. Santos New York Cosmos Personlig. I desember 2000, Pelé og Maradona delte priseen FIFA Player of the Century fra FIFA. Prisen var opprinnelig tiltenkt å være basert på en avstming på internett, men etter den tydligvis favoriserte Diego Maradona, mange observatører klaget på at internetts natur av meningsmålinger ville betydd en skjev demografisk fordeling av yngre fans som ville ha sett Maradona spille, men ikke Pelé. FIFA deretter opprettet en «Family of Football»-komite av FIFA-medlemmer for å bestemme vinneren av prisen. Komiteen valgte Pelé. Siden Maradona vant internettavstemningen, ble det bestemt at han og Pelé skulle dele prisen. En konsensus av media og ekspert meningsmålinger rangerer Pelé som den største fotballspiller gjennom tidene. Målscorings- og deltakelsesrekorder. a>- 1–7 i mai 1960. Pelé scoret 2 mål. Pelés målscorings rekord er ofte nevnt å være 1280 mål i 1363 kamper. Dette antallet inkluderer mål scoret av Pelé i ikke-konkurrerende klubb kamper, som for eksampel, internasjonale turneer Pelé utførte med Santos og New York Cosmos, og noen få kamper som Pelé spilte for militæret under hans førstegangstjeneste i Brasil. Tabellene nedenfor viser hvert mål Pelé scoret i store klubbkonkurranser for Santos og New York Cosmos. Under mye av Pelé spillerkarriere i Brasil var det ingen nasjonale ligamesterskap. Fra 1960 og fremover ble Brazilian Football Confederation (CBF) pålagt å gi meritokratiske deltakere for den da nye Copa Libertadores, en søramerikansk internasjonal klubbkonkurranse i hovedsak tilsvarende Mesterligaen. For Å sette dem i stand til å gjøre dette, CBF arrangert to nasjonale konkurranser: TACA de Prata og TACA Brasil. En nasjonal ligakomkuranse, Campeonato Brasileiro, ble første gang spilt i 1971, sammen med tradisjonelle statlige og mellomstatlige konkurranser som for eksempel Campeonato Paulista og Torneio Rio-São Paulo. Antallet ligamål scoret av Pelé er oppført som 589 i løpet av 605 kamper. Dette tallet er summen av målene scoret av Pelé i innenlandske liga-baserte konkurranser: Campeonato Paulista (SPS), Torneio Rio-São Paulo (RSPS), TACA de Prata og Campeonato Brasileiro. TACA Brasil var en nasjonal konkurranse organisert på knockout-basis. House. House er en musikksjanger. House begynte å vokse fra discoen fra 1970-tallet. Enkelte DJ-er begynte å forske på musikk, og house ble en populær undergrunnsmusikk på slutten av 1980-tallet. House bruker ofte samples og loops av gitarer eller andre instrumenter for å få musikken mer «funky». Navnet eller ordet «house» ble først brukt i Chicago, som er housemusikkens fødested, som et ord til å beskrive noe som var kult, hipt, fresht osv. Grunnen til at det heter «House», kan vi takke Frankie Knuckles for. Selv om han nekter for å ha funnet opp musikken, var han involvert i en stor del av fødselen. Frankie Knuckles begynte som DJ på en klubb i Chicago kalt "The Warehouse", derav navnet «House». Det er her musikken har sitt opphav fra. Klubben var mest brukt av homofile som likte musikken som ble spilt der, og musikken ble ofte omtalt som nettopp «House Music». I begynnelsen var det stort sett bare mixer og samples fra disco og funk, men etterhvert ble det brukt trommemaskiner for å utbedre og piffe opp musikken ennå et hakk, og gjøre den mer særegen. Eksempler på houseartister inkluderer Daft Punk, Basement Jaxx, Deadmau5, Eric Prydz, Justice og Armand Van Helden. Blant artister som har hentet inspirasjon fra house er Primal Scream og Clubstrophia. Se også. right Korea. Korea er betegnelsen et østasiatisk land og nasjon og er fra gammelt av kjent som "Morgenstillhetens land". Fram til slutten av den andre verdenskrig hadde Korea lenge vært et samlet rike, men i dag består Korea av to ulike stater, Sør-Korea (Republikken Korea) og Nord-Korea (Den demokratiske folkerepublikken Korea). I Norge er det mange som referer til Sør-Korea ved bruken av begrepet Korea. Korea består av en homogen etnisk folkegruppe, koreanere, som snakker et eget koreansk språk og benytter sitt eget alfabet, hangul. Den første koreanske nasjonen, Gojoseon ble ifølge legenden grunnlagt av Dangun Wanggeom i 2333 f.Kr., og riket varte til det ble erobret av Han-dynastiet i 180 f.Kr.. Arkeologiske utgravninger viser at koreanere bodde på halvøya i tidlig steinalder og bosetningene spredte seg både til dagens Kina og østre Russland. Koreas historie har vært turbulent og omskiftelig med stadig nye invasjoner fra nabolandene. Navn. Korea kalles for Hanguk (한국) i Sør-Korea og Chosŏn (조선) i Nord-Korea. Navnet «Korea» kommer fra Goryeo-perioden (Koryŏ, 고려) og er avledet av navnet på det tidligere kongedømmet Goguryeo (Koguryŏ, 고구려), og benyttes av de koreanske nasjonene i internasjonale sammenhenger. Bakgrunn. a>, nord for Seoul, er ett av de fem store palassene bygd under Kongedømmet Joseon. Etter andre verdenskrig utviklet det seg to stater på den koreanske halvøy, i hovedsak basert på de to sonene opprettet av seiersmaktene USA og Sovjetunionen, som okkuperte henholdsvis den sørlige og den nordlige delen av Korea, delt på midten av den 38. breddegrad. Sør-Korea har utviklet seg kapitalistisk og vestlig-orientert, mens Nord-Korea fram til 1990 hentet mye av sin politiske og økonomiske støtte fra Sovjetunionen, og blir beskrevet som stalinistisk og isolasjonistisk. Etter Koreakrigen (1950–1953) opplevde Nord-Korea den sterkeste økonomiske veksten av de to statene, en vekst som varte fram til 1970-tallet. Ved inngangen til 1990-tallet mistet landet sine viktigste handelspartnere i Øst-Europa og kombinasjonen med naturkatastrofer og dårlig ledelse var ødeleggende for økonomien i landet. Så mange som en tredel av befolkningen har vært avhengig av internasjonal matvarehjelp for å overleve. Hungersnøden landet opplevde mot slutten av 1990-tallet, kostet trolig en million menneskeliv. Sør-Korea opplevde stor fattigdom etter Koreakrigen og til langt inn på 1960-tallet. Autoritære og diktatoriske statsledere styrte landet med jernhånd og støtte fra USA. Storstilt satsing på de familieeide industrikonglomeratene, chaebolene, gav økonomiske resultat. Men prisen for dette var at vanlige menneskerettigheter ble satt til side, men i mindre grad enn i Nord-Korea. Den økonomiske politikken har bidratt til en rekordartet økonomisk vekst som i dag plasserer Sør-Korea som verdens 11. største økonomi, og med et politisk styre som siden 1990-tallet er mer demokratisk enn noen gang før. De to koreanske statene hevder begge at Koreansk gjenforening er sitt politiske mål. Etter et toppmøte mellom de to koreanske lederne i juni 2000 trodde mange på avspenning på den koreanske halvøy, men resultatene uteblir. De to koreanske statene har benyttet et felles, men uoffisielt, koreansk gjenforeningsflagg i internasjonale sportsbegivenheter siden 1991. Geografi. Korea ligger på den koreanske halvøy i Øst-Asia. I nordvest grenser Korea til Kina der Yalu fungerer som grenseelv og renner ut i Koreabukten. I nordøst er det en kort grense mot Russland der grenseelva heter Tumen. Koreahalvøya er omgitt av Gulehavet i vest, Sørkinahavet i sør og Japanhavet i øst. Koreanerne selv kaller Japanhavet for Østhavet og Gulehavet for Vesthavet. Koreastredet skiller Korea fra Japan. Øyer av betydning er Jejudo, Ulleungdo og Dokdo. Den sørlige og vestlige delen av halvøya er flatt jordbruksland, mens det i øst og nord er fjellrikt. Høyeste fjell er Paektufjellet (2744 moh), som også er en del av grensen til Kina. Mot sør fortsetter fjellene i høylandet Gaema Gowon som ble til i Kenozoikum og kan være opptil 66 millioner år gamle, og er delvis dekket med vulkansk materiale. Sør for Gaema Gowon ligger nye fjellmassiver som går sørover langs østkysten. Fjellkjeden kalles for Beakdudaegan, og blant de høyeste toppene er Sobaeksan (2184 moh), Baeksan (1724 moh), Geumgangsan (1638 moh), Seoraksan (1708 moh), Taebaeksan (1567 moh) og Jirisan (1915 moh). Vest for fjellkjeden ligger flere fjellkjeder innover i landet som alle er mer eller mindre parallelle med Beakdudaegan. Disse kjedene er enda eldre enn de lenger nord og ble til i Mesozoikum, for mellom 66 og 250 millioner år siden, og følger den tektoniske linjen nordvest og nordvest-vest. I motsetning til fastlandets gamle fjell, ble flere av de største øyene rundt Korea til i nyere Kenozoikum og ble til som en følge av vulkansk aktivitet. Øya Jeju sør for halvøya er Koreas største øy, med Hallafjellet (1950 moh) som høyeste punkt. Ulleung-do og Dokdo er også vulkanske øyer i havet øst for halvøya. Øyene har en tendens til å bli yngere jo lenger vest de ligger. Grunnet den enorme fjellryggen på østsiden av halvøya, har de fleste elvene en tendens til å renne vestover. De to unntakene er Nakdong og Seomjin som renner sørover. Store elver som renner vestover er Yalu, Cheongcheon, Daedong, Han, Geum og Yeongsan. Disse elvene har slamførende elvedaler noe som gir grubunn for en rik risproduksjon. Den sørlige og sørvestre kystlinje er kjent som Dadohae på koreansk. Kystlinja er i motsetning til den øvrige svært variert med halvøyer og øyer om hverandre, men gir et godt klima som sikrer gode navigasjonsforhold, fiskeressurser og havbruk. Den vestvendte kysten har et svært høyt tidevann. Forskjellen på høy- og lavvann ved Incheon som ligger omtrent midt på vestkysten, er 9 meter og lavvannet avslører store lavvannsflater både vest og sør for halvøya. Demografi. Den koreanske halvøy er befolket av en nesten eksklusiv etnisk folkegruppe, koreanere. Den eneste etniske minoriteten av betydning er kinesere som utgjør vel 20 000 (kilde:) og har sitt tilhold i Sør-Korea. Mindre minoriteter av kinesere og japanere skal eksistere i Nord-Korea (kilde:). Utenlandsk arbeidskraft i Sør-Korea er beregnet å utgjøre en halv million. Samlet befolkning på den koreanske halvøy er rundt 71 millioner. Historie. Den koreanske nasjonen ble ifølge legenden Dangun Wanggeom etablert 2333 f.Kr., i form av Gojoseon, som omfattet det nordre av dagens Korea og Mandsjuria. 108 f.Kr. falt Gojoseon-riket til det kinesiske Han-dynastiet som etablerte fire kommandanter i det nordre Korea, tre falt raskt grunnet koreansk motstand. I denne perioden var det søndre Korea først okkupert av Jin-nasjonen, og ble senere en del av en løs konføderasjon, kalt for Samhan. I nord ekspanderte kongeriket Goguryeo og ble gjenforent med Buyeo, Okjeo og Dongye på Gojoseons tidligere territorium og ødela den siste av de kinesiske kommandantene i 313. De tre kongedømmer. De tre kongedømmer; Goguryeo, Silla og Baekje (de siste to fra Samhan) konkurrerte seg imellom ettersom mindre kongedømmer falt og slo seg sammen med disse tre kongedømmene. Avanserte statsformer ble utviklet under innflytelse av konfusianisk og buddhistisk innflytelse. Goguryeo var den dominerende av de tre rikene men var i konstant krig med de kinesiske dynastiene Sui og Tang. Keiser Yang-ti av Sui ledet en million soldater i flere angrep på Goguryeo (Goguryeo-Sui-krigene), men i år 612 ledet den koreanske general Eulji Mundeok et motangrep som fikk de kinesiske styrkene til å trekke seg tilbake for godt. Sui-dynastiet falt delvis som en følge av tapet mot Goguryeo. Silla var det minst avanserte av de tre rikene, men hadde etablert en formidabel militær styrke. Silla erobret først Gaya og deretter Baekje og Goguryeo med hjelp fra det kinesiske Tang-dynastiet. Silla-krigerne ble kalt for Hwarang. Balhae og forente Silla. Silla drev til slutt Tang ut fra Goguryeos territorium, selv om det meste av det nordlige området var regruppert som Balhae. Silla («Forente Silla») kom derfor til å kontrollere det meste av den koreanske halvøy i løpet av det 8. århundre. Senere i det 9. århundre, falt Silla til den kortlivede perioden senere tre kongedømmer. Etter at Goguryeo-riket falt ledet general Dae Joyeong en gruppe til Jilin i Mandsjuria der han etablerte nasjonen Balhae (kinesisk; Bohai) som en etterfølger av Goguryeo og tok tilbake kontrollen over de tapte nordlige områdene. På det meste omfattet Balhae's territorium området fra Sungari og Amur i det nordlige Mandsjuria og sørover til dagens Korea. I det 10. århundre ble Balhae erobret av khitanerne. Goryeo. Kongedømmet Goryeo (918 – 1392) erstattet Silla som den dominerende statsmakten i Korea. Mange fra embedsstanden i Balhae samarbeidet med det nyetablerte Goryeo-dynastiet, som fastsatte Koreas grenser til et område som var litt større enn dagens Korea (se Gando-regionen som i dag er en del av Kina). I denne perioden ble lovverket etablert og en sivil administrasjon etablert. Buddhismen spredde seg raskt over hele landet. I det 10. og 11. århundre opplevde Goryeo stadige angrep fra Jurchen og Khitan langs den nordlige grense. Konflikten økte mellom militære og sivile ettersom soldatene ble degradert og dårlig betalt. Det endte med et militært opprør der noen av de ledende militære ble tvunget i eksil. I 1238 invaderte mongolene Goryeo og la kongedømmet i ruiner i en motstandskamp som varte i 30 år. Til slutt ble en avtale signert mellom de to kongedømmene der Mongolene ble innrømmet seieren. I 1340-årene ble det mongolske riket svekket som følge av intern strid. Til slutt var Korea i stand til å mønstre en politisk reform uten mongolsk innflytelse. General Yi Seong-gye utmerket seg ved å slå tilbake japanske pirater som stadig gjorde raid mot koreanske og kinesiske skip. Joseon. I 1392 etablerte Yi Seong-gye Kongedømmet Joseon og flyttet samtidig hovedstaden til Hanseong (i dag Seoul). 52 år senere innførte kong Sejong det koreanske alfabetet Hangul. På 1500-tallet forsøkte Japan to ganger å invadere Korea, uten å lykkes i det som er kalt for Imjinkrigen. Men Japan klarte å gjøre stor skade og svekket det koreanske styret. Mandsjuria invaderte Korea og tvang landet i 1627 til å anerkjenne Mandsjurias styre. I begynnelsen av 1870-årene begynte Japan å skaffe seg tilgang til vestlig teknologi og tvang Korea bort fra Kinas interessesfære. I 1895 ble Dronning Min av Korea drept av japanerere under ledelse av Miura Goro. Japan økte deretter sin kontroll over Korea som en følge av den første kinesisk-japanske krig som resulterte i at Japan klarte å fravriste kineserne kontrollen over Korea. Japan økte sin kontroll og innflytelse i området ytterligere etter den russisk-japanske krigen (1904–1905). Japansk okkupasjon. I 1910 annekterte Japan Korea. Den japanske okkupasjonen varte til slutten av den andre verdenskrig, da de allierte tvang landet til å gi fra seg alle erobrede territorier. Mange koreanere ble under tvang sendt rundt om i landet, menn som slavearbeidere, kvinner som sexslaver for hæren, kalt for «comfort women». Japanske soldater og politi slo i 1919 ned en uavhengighetsbevegelse og tok livet av 7000 koreanere. Selv om statistikken er usikker antar en at 64 000 koreanske tvangsarbeidere døde mellom 1939 og 1940 i Japan. Japanske krigsforbrytelser er blant grunnene til at det fremdeles er en sterk anti-japansk holdning i Korea. Delingen av Korea. Etter andre verdenskrig ble landet midlertidig delt mellom USA og Sovjetunionen, henholdsvis sør og nord for den 38. breddegrad. Målet var å reetablere den koreanske nasjonen. Forsøk på gjenforening i regi av Forente Nasjoner lot seg ikke gjøre og Korea ble raskt en del av den kalde krigen og den midlertidige grensen permanent. I 1948 ble de to koreanske statene proklamert. Den politiske og militære spenningen i området endte med Koreakrigen da Nord-Korea invaderte Sør-Korea i juni 1950. Krigen involverte mange land men endte med en våpenhvile i juli 1953 med grenser som lå svært nær grensen før krigen. Våpenhvilen gjelder fremdeles, og noen fredsavtale er ikke signert. Sør-Korea har utviklet seg et vestlig støttet demokratisk og kapitalistisk land med en av verdens sterkeste økonomier. Nord-Korea hentet lenge sin støtte fra Kina og Sovjetunionen, men mistet mye av denne på 1990-tallet. 1990-tallet startet også en viss opptining av det spente forholdet mellom de to koreanske nasjonene. I 2000 møtte de to landenes ledere til et toppmøte og siden har en viss tilnærming funnet sted, blant annet i forbindelse med internasjonale idrettsarrangement, flere gjenforeninger av splittede familier og turist- og industriprosjekter. Et siste toppmøte skjedde i 2007. Språk og alfabet. Koreansk er et isolert eller altaisk språk, som brukes på den koreanske halvøy, i det nordøstre Kina, samt blant koreanske minoriteter i flere land. Skriftspråket kalles hangul og ble innført av kong Sejong i 1443. Det koreanske språket er et av verdens mest vitenskapelige fonetisk skrevne språk. Filosofi. I eldre kinesiske kilder blir Korea referert til som «Elver og fjell brodert på silke» (錦繡江山) og «Østens høflige nasjon» (東方禮儀之國). I det 7. og 8. århundre knyttet handelsruter Korea sammen med omverdenen. Så tidlig som i 845 skrev arabiske handelsmenn følgende om Korea: «Over havet bortenfor Kina ligger fjellandet Silla, rikt på gull. Muslimer som tilfeldigvis skulle havne der blir så blendet av dets karakter at de blir der for alltid.» Japanske kilder viser at kinesisk kunnskap og teknologi, inkludert skrifttegn og klassikere som "Samtaler" av Konfucius, ble introdusert i Japan av koreanske lærde. I 554 sendte det koreanske kongedømmet Baekje leger, urter og spesialister på kalender og magi til Japan, og i 602 ble Baekjemunken Kwalluk sendt til Japan for å overlevere bøker om astronomi og kalender, geografi og magi. Selv om halvparten av befolkningen er ikke-religiøse har den konfucianismens tradisjonen dominert Korea sammen med Buddhisme, Taoisme og Koreansk shamanisme. Siden midten av den 20. århundre har kristendommen konkurrert med buddhismen om å være den sterkeste religiøse kraften i Sør-Korea. Vitenskap og teknologi. En av de best kjente symboler på koreansk vitenskap og teknologi er det ni meter høye observatoriet Cheomseongdae, som ble bygd i 633 og var verdens første i sitt slag. Koreanerne var tidlig ute med trykkekunsten, og brukte treblokker allerede i 751 e.Kr. Metalltyper ble oppfunnet i 1232, lenge før Johann Gutenberg presenterte sine metalltyper. Under Joseon opplevde landet en blomstrende utvikling innenfor tradisjonell kunst og håndverk. Verdens første vannur ble oppfunnet i 1434 av Chang Yong-sil, som senere utviklet en mer komplisert versjon med mer astronomisk tilleggsutstyr. Koreansk silke ble ansett av kineserne som verdens beste, mens koreansk pottemakeri laget med den grågrønne keramiske glasuren ble høyt verdsatt i Japan. I denne tidsperioden utviklet koreanske håndverkere arbeider innenfor både pottemakeri, silkearbeider og papir. Samtidig ble verdens første jernbeslåtte krigsskip, Geobukseon («Skilpaddeskipet»), produsert. Koreansk litteratur. Det koreanske skriftspråket ble fullt utviklet på 1400-tallet; før dette fantes det ingen koreanskspråklig litteratur. Det finnes imidlertid mye eldre litteratur skrevet i Korea på kinesisk. Den dominikanske republikk. Den dominikanske republikk (spansk: "República Dominicana") er et land som opptar de østlige 2/3 av øya Hispaniola, en del av De store Antillene. I vest grenser landet til Haiti. Både i utstrekning og befolkning er den Dominikanske Republikk nest størst i Karibien etter Cuba med drøyt 10 millioner innbyggere og 48442 km2. Denne delen av Hispaniola var den første spanjolene bosatte i Den nye verden etter oppdagelsen av Christofer Columbus, og landets hovedstad Santo Domingo er på listen til UNESCOs Verdensarven. Etter tre århundrer med spansk herredømme, riktignok med franske og haitiske mellomspill, ble landet uavhengig i 1821. Den Dominikanske Republikk har i hele sin historie opplevd politisk ustabilitet og konflikter. USA okkuperte landet 1916–1924 og ble etterfulgt av diktatoren Rafael Trujillo fram til 1961. Borgerkrigen i 1965 ledet til invasjon fra USA, og et senere autoritært styre fra Joaquín Balaguer i perioden 1966–1978. Etter dette har landet vært et parlamentarisk demokrati, i det store og hele ledet av Leonel Fernández etter 1996. Ny president fra august 2012 er Danilo Medina. Landets økonomi er regionens nest største. Sukker- og tobakksproduksjon har lenge vært industrier, men tjenestenæringene er nå større. Historie. Innfødte fra Sør-Amerika har befolket området siden 5000 f.Kr. Tainoene, befolkningen som dominerte på øya da de hvite ankom, slo seg ned på øya før 1000 e.Kr. I 1492 ble øya oppdaget av Christofer Columbus. Fem år senere grunnla hans bror byen Santo Domingo, som i dag er den eldste europeiske byen i Amerika. Øya ble først kolonisert av Spania, men under en kortere periode var den under fransk kontroll. Øya ble delt mellom Frankrike og Spania i 1699. Den dominikanske republikk, den vestlige spanske delen, erklærte seg uavhengig første gang i 1821, men ble invadert av Haiti i 1822 og innlemmet i den svarte slaverepublikken, som hadde revet seg løs fra Frankrike gjennom et voldsomt opprør i 1804.I 1844 lyktes det Den Dominikanske Republikk å løsrive seg fra Haiti, men siden den gang har landet vært styrt av diktatorer, bare avbrutt av korte perioder med demokrati. Landet har også sett en borgerkrig, som USA i 1965 blandet seg inn i. Under Persillemassakren i oktober 1937 ble mellom 20 000 og 30 000 haitiere som levde på den dominikanske siden av grensen, drept. I 1996 måtte president Balaguer gå av etter alvorlig valgfusk. Valgene i 2000 forløp rettferdig og velordnet. Geografi. Hispaniola er en fjellrik øy. Der ligger Karibias høyeste topp, Pico Duarte, og det laveste punktet, innsjøen Lago de Enriquillo som ligger 44 meter under havoverflaten. Mellom fjellene og i øst ligger fruktbare daler med sukkerplantasjer. Landet har store variasjoner både i temperatur og nedbør. I de lavtliggende områdene i sør og øst er det store, tørre savanner. Økonomi. Landet driver en del jordbruk, men de senere årene har det blitt satset mer på vannkraft og turisme. Den dominikanske republikk har fine strender og er blant de største turistmålene i Karibia. Sukker, kaffe, kakao, tobakk og frukt er de viktigste eksportvarene. Landet utvinner en del nikkel og gull. Befolkningen på landsbygda dyrker en del ris og mais til eget bruk. Mange arbeider på de statlig eide sukkerplantasjene. Referanser. Dominikanske republikk 1 (tall). 1 ("én" eller "ett") er det naturlige tallet som kommer etter 0 og kommer før 2. 1 er et oddetall, og er kvadrattallet av 1. Tallet okkuperer også de to første plassene i rekken av Fibonaccitall. Det neste Fibonaccitallet er 2. 2 (tall). 2 ("to") er det naturlige tallet som kommer etter 1 og før 3. 2 er også et primtall, det eneste primtallet som er et partall. Det neste primtallet er 3. I tillegg er 2 det tredje Fibonaccitallet, etter 1 og før 3. 3 (tall). 3 ("tre") er det naturlige tallet som kommer etter 2 og før 4. 3 er også et primtall, det neste primtallet er 5. Det er det fjerde Fibonaccitallet, etter 2 og før 5. 4 (tall). 4 ("fire") er det naturlige tallet som kommer etter 3 og før 5. 5 (tall). "«Fem» omdirigererer hit. For andre betydninger, se FEM." 5 ("fem") er det naturlige tallet som kommer etter 4 og før 6. 5 er et oddetall og et primtall, det neste primtallet er 7. Det er det femte fibonaccitallet, etter 3 og før 8. 6 (tall). 6 ("seks") er det naturlige tallet som kommer etter 5 og kommer før 7. 6 er et perfekt tall. 7 (tall). 7 - "sju" eller "syv" (fra norrønt "sjau") – er det naturlige tallet som kommer etter 6 og kommer før 8. 7 er også et primtall, det neste primtallet er 11. 8 (tall). 8 ("åtte") er det naturlige tallet som kommer etter 7 og kommer før 9. Det er det sjette Fibonaccitallet, etter 5 og før 13. Det er det andre kubikktallet. 9 (tall). 9 ("ni") er det naturlige tallet som kommer etter 8 og kommer før 10. Tallet har også hatt betydelig tallmystikk som blant viste seg i oldtidens egyptiske mytologi ved grupperinger av ni guder i en ennead, «de ni». Tallet 9 har også en viktig betydning i Norrøn mytologi. 10 (tall). 10 ("ti") er det naturlige tallet som kommer etter 9 og før 11. Det er et triangulært tall: 1 + 2 + 3 + 4 = 10 11 (tall). 11 ("elleve") er det naturlige tallet som kommer etter 10 og kommer før 12. 11 er et oddetall. 11 er også et primtall, det neste primtallet er 13. 12 (tall). 12 ("tolv") er det naturlige tallet som kommer etter 11 og kommer før 13. 13 (tall). 13 ("tretten") er det naturlige tallet som kommer etter 12 og kommer før 14. 13 er også et primtall, det neste primtallet er 17. Det er det syvende Fibonaccitallet, etter 8 og før 21. Tallet 13 blir også forbundet med ulykker og overtro, og mange høyhus «mangler» derfor trettende etasje og seterekke 12 i fly etterfølges direkte av 14. Ifølge etikettereglene skal en ikke invitere gjester, slik at det blir 13 til bords. Mange hoteller har ikke rom nummer 13. Det amerikanske romskipet Apollo 13, som skulle ha landet på Månen, ble skutt opp 11. april 1970 kl. 13.13 fra utskytningsrampe 13 (3 x 13). Kun 56 timer senere, det vil si 13. april, fikk Apollo 13 en eksplosjon i en oksygentank, og tvang astronautene til å gi opp ferden. Samtlige astronauter overlevde. I Frankrike og Italia blir det ikke solgt lodd i rikslotteriet med nummer 13, og på flere flyplasser finnes det ingen adgang nummer 13. 14 (tall). 14 ("fjorten") er det naturlige tallet som kommer etter 13 og før 15. 15 (tall). 15 ("femten") er det naturlige tallet som kommer etter 14 og kommer før 16. Det er et triangulært tall: 1 + 2 + 3 + 4 + 5 = 15 16 (tall). 16 ("seksten") er det naturlige tallet som kommer etter 15 og kommer før 17. Et tallsystem med 16 som grunntall kalles heksadesimalt. Det brukes mye i dataprogrammering. 17 (tall). 17 ("sytten") er det naturlige tallet som kommer etter 16 og kommer før 18. 17 er både oddetall og primtall, det neste primtallet er 19. 18 (tall). 18 ("atten") er det naturlige tallet som kommer etter 17 og kommer før 19. 19 (tall). 19 ("nitten") er det naturlige tallet som kommer etter 18 og kommer før 20. 19 er også et primtall, (oddetall) det neste primtallet er 23. 20 (tall). 20 ("tjue" eller på riksmål "tyve") er det naturlige tallet som kommer etter 19 og kommer før 21. 21 (tall). 21 ("tjueen" eller på riksmål "enogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 20 og kommer før 22. Det er det åttende Fibonaccitallet, etter 13 og før 34. Det er også et triangulært tall: 1 + 2 + 3 + 4 + 5 + 6 = 21 30 (tall). 30 ("tretti" eller på riksmål "tredve") er det naturlige tallet som kommer etter 29 og kommer før 31. 31 (tall). 31 ("trettien" eller på riksmål "enogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 30 og kommer før 32. 31 er også et primtall, det neste primtallet er 37. 40 (tall). 40 ("førti") er det naturlige tallet som kommer etter 39 og kommer før 41. 41 (tall). 41 ("førtien" eller "enogførr") er det naturlige tallet som kommer etter 40 og kommer før 42. 41 er også et primtall, det neste primtallet er 43. Primtall. Et primtall er et naturlig tall større enn 1, som bare er delbart med seg selv og 1. De første 30 primtallene () er Et naturlig tall større enn 1 som ikke er et primtall, kalles et sammensatt- eller kompositt tall. Primtall er et fundamentalt begrep innen tallteori. Ethvert positivt heltall større enn 1, kan skrives som et produkt av primtallsfaktorer på en entydig måte, såkalt primtallsfaktorisering. For eksempel er 60 = 2 × 2 × 3 × 5. Dette er kjent som aritmetikkens fundamentalteorem. Anta at det finnes et endelig antall primtall. La "N" være produktet av alle primtallene, og betrakt tallet "N"+1. Siden alle primtallene deler "N", kan det ikke finnes noe primtall som "N+1" er delelig med. Men siden "N"+1, ifølge antagelsen, er større enn alle primtall, kan det ikke selv være et primtall. Dette er en motsigelse. Konklusjonen må være at antagelsen vi gikk ut fra, nemlig at det bare finnes et endelig antall primtall, er gal. Altså finnes det et uendelig antall primtall. Det største kjente primtallet er 243 112 609-1 og har 12 978 189 siffer. Det blir kalt «M43112609» fordi det er et såkalt Mersenne-primtall, disse følger mønsteret 2n-1. Electronic Frontier Foundation har delt ut pengepremier når primtall med fler enn en million og ti millioner siffer er funnet. Premier vil også bli utdelt til de som finner primtall med mer enn hundre millioner og tusen millioner siffer. Tallsymbolikk. Tallsymbolikken i mange tradisjoner, for eksempel de store verdensreligionene, jødedom, hinduismen, kristendom, islam, bahá'í og kulturer som Egypt, indianere, pythagoreiske; der tallene er et grunnleggende og meget viktig prinsipp som hele den objektive verden oppstår av. Tallene er alle tings opprinnelse og universets underliggende harmoni. De er også grunnlaget for proporsjonene i billedhoggerkunsten og for rytmen i musikk og poesi. I en del tankesystemer og filosofiske systemer blir tallenes verden likestilt med for eksempel fornuftens verden. Det finnes eksempler på tallmystikk både hos Pythagoras, i jødisk kabbala og i Johannes' åpenbaring (dyrets tall, 666). I jødisk kabbala er tallverdien av ordet sabbat det samme som 1942, noe som gav Europas jøder forhåpninger for utfallet av året 1942. I virkeligheten ble dette året da tilintetgjørelsesleirene arbeidet for fullt. Numerologi er studiet av talls esoteriske eller skjulte betydning, og av alt som kan gjøres om til tall, for eksempel fødselsdatoer og navn. Tall har hatt betydning i alle sivilisasjoner, i religion, kunst og vitenskap. De har blitt brukt til matematikk, konstruksjon av byggverk og mystiske formål. Eksempler på talls religiøse og magiske betydning er hvordan Noahs ark og Salomos tempel beskrives med nøyaktige mål i Det gamle testamente i Bibelen, et annet hvordan middelalderens katedraler ble tegnet og konstruert etter geometriske planer med stor esoterisk betydning. Frimurerne og Rosenkorsordenen skal fortsatt kjenne til hemmeligehetene bak denne «ariktekturens magi». Null. Symboliserer ikke-eksistens; intethet; det umanifesterte; det ubegrensede; det evige; fravær av enhver egenskap eller mengde; evigheten (slangen som biter seg selv i halen). Én. Begynnelsen; enheten i urtiden; skaperen; Gud; den første beveger; summen av alle muligheter; essensen; sentrum; det udelelige; det som foreligger som frø; lederskap, jeg; individualitet. To. Dualitet; veksling; forskjell; konflikt; avhengighet; annethet; den statiske tilstanden; kontakt; parforhold; igangsettelese; åndelig kraft. Tre. Mangfold; skaperkreft; vekst; fremadretet bevegelse som overvinner dualiteten; uttrykk; syntese; kreativitet. Fire. Jording; materie; Av fire blir det første solide tallet skapt; det er rommets form i den skapte verden, det statiske i motsetning til det sirkulære og dynamiske. Det er helhet; totalitet; fullendelse; solidaritet; jorden; orden; det rasjonelle; mål; relativitet; rettferdighet. De fire årstider, de fire daler på sjelens åndelige reise; moderlighet; orden; arbeid. Fem. Menneskets fem ytterpunkter når det står med utstrakte armer og ben. Fem er også et "sirkulært" tall. Det symboliserer også meditasjon; religion; formidling; mangesidighet og de fem sansene; mennesket; sjelen; bevissthet. Seks. Likevekt; harmoni; det fullkomne tallet i dekanden: 1 + 2 + 3 = 6. Universet karakteriseres av sekstallet, for de fire himmelretningene og de to vertikale retningene blir seks; det er også seks sanser (der sinnet er den sjette); tjeneste; kjærlighet; forening av motsetninger; skjønnhet. Syv. De syv daler på sjelens reise. Universets eller makrokosmos tall. Fullstendighet; en totalitet. Sammen med himmelens og sjelens tretall og jordens og kroppens firetall er det det første tallet som inneholder både det åndelige og det verdslige; mysterieinnvielse; regnbuen; den gamle tidsalder; forbindelsen mellom himmel og jord. Syv blir også sett på som lykkens tall i mange kulturer. Åtte. Eier 7'ern; visdom; mester; Den innviedes mål etter at han har passert gjennom de sju stadiene eller himlene. Det var åtte personer som overlevde syndfloden i Noahs ark (1 Mos 6,10; 7,7; 8,15). Ni. Enhet; fullendelse; universalitet; realisasjon; suksess; begynnelse og slutt; helheten; himmelens og englenes tall; det jordiske paradiset. Ni er også omkretsens tall; derfor inndeles den i 9 x 4 = 360 grader; helhet; fullbyrdelse; regnbuen med hode i himmel og føttene på jorden; den nye tidsalder Ti. Lederskap; de 10 bud; kosmos tall; skapelsens mønster. Titallet inneholder alle tall og derfor alle ting og muligheter; det er roten til eller vendepunktet i all regning. Det står for det altinnbefattende; lov; orden; herskermakt; tilbake till utgangspunktet. Elleve. Utfordring (knivsegg); heltetallet; mesterskap; pionér; men også synd; overskridelse; fare. Tolv. Åndelig tjeneste; disippel; fullstendig syklus; kosmisk orden. Som 3 x 4 er det både den åndelige og den verdslige orden. Det er tolv tegn i Dyrekretsen og tolv måneder i året, derav seks mannlige og seks kvinnelige; dagen og natten har tolv timer; verdenstreet har tolv frukter osv. Nitten. Guddommelig enhet; fullbyrdelsens tall: 2 x 9 + 1 = 19. Tjue. Hele mennesket. Summen av fingre og tær. Washington. Washington er en delstat i det nordvestlige hjørnet av USA. Den grenser mot Idaho i øst, Oregon i sør, Canada i nord og Stillehavet i vest. Hovedstaden er Olympia og den største byen er Seattle. Delstaten har om lag 6 millioner innbyggere og et areal på 176 620 km². Washington ble delstat 11. november 1889. Navn. Washington er oppkalt etter USAs første president, George Washington, og er den eneste delstaten som er oppkalt etter en president. Staten kalles på engelsk ofte Washington state eller State of Washington for å skille den fra landets hovedstad Washington, D.C.. De fleste folk fra Washington og delstatene rundt, samt folk fra sørlige Britisk Columbia, omtaler som regel delstaten som «Washington», mens de sier «Washington, D.C.» eller bare «D.C.» når de omtaler hovedstaden. Området ble opprinnelig kalt «Columbia» etter elva Columbia, men dette ble endra til «Washington» for å unngå forveksling med District of Columbia. Geografi. Langs med kysten ligger det store, nedbørrike områder som er godt egnet for jordbruk. Lenger østover ligger den alpine fjellkjeden Kaskadefjellene som går nord-sør. Her ligger også vulkanen Mount Rainier som er et kjent landemerke i delstaten. Øst for Cascades-fjellene ligger det flate områder hvor det faller lite nedbør. Demografi. Bureau of the Census estimerte at befolkningen til Washington var på 6 830 038 den 1 juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 1,57% siden folketellingen i 2010. Befolkningen til Washington var på 6 724 540 i 2010, noe som er en befolkningsøkning på 830 419 eller 14,1% siden år 2000. På disse 10 årene hadde Washington en naturligtilvekst på 380 400(fødsler minus døde) mennesker og en netto innvandring på 450 019. Omtrent halve befolkningen til Washington bor i Seattle-Tacoma-Bellevue Metropolområde. Seattle-Tacoma-Bellevue Metropolområde har et innbyggertall på 3 439 809. 6,7% av Washingtons befolkning er under 5 år gammel, mens 25,7% av befolkningen er under 18 år og 11,2% av befolkningen er 65 år eller eldre. Kvinnene utgjør 50,2% av den totale befolkningen til Washington. 20,7% av Washingtons befolkning er av tyske herkomst. Store deler av befolkningen har også aner fra land som Irland(12,6%), England(12,3%), Mexico(8,2%), Norge(6,2%), Frankrike(3,9%), Sverige(3,8%), Italia(3,6%), Skottland(3,3%), Nederland(2,5%), Polen(1,9%). Økonomi og næringsliv. De mest kjente selskapene i delstaten er trolig Microsoft og Boeing. Deler av den amerikanske Stillehavsflåten har sine baser i delstaten. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Hispaniola. Kart over Vestindia med Hispaniola omrammet i rødt. Hispaniola eller Hispañola er med sine 76 480 km2 den nest største øya blant Antillene, beliggende øst for Cuba i karibien. Christofer Columbus ankom på øya i 1492 og grunnla den første spanske kolonien i Amerika i 1493. I dag er øya delt mellom de to statene Haiti, som besitter den vestre delen, og Den dominikanske republikk, som besitter den østre delen. Dwight D. Eisenhower. Dwight David Eisenhower (født 14. oktober 1890, død 28. mars 1969) var en yrkesoffiser og politiker i USA for Det republikanske parti. Han var landets 34. president fra 1953 til 1961. Liv og karriere. Dwight D. Eisenhower var sønn av en møller, og gjorde karriere som offiser i hæren, hvor han ble general og sjef for landets styrker i 1942. I 1944 var han øverstkommanderende (SACEUR, "Supreme Allied Commander Europe") for de alliertes krigføring på vestfronten, og hadde blant annet ansvaret for invasjonen i Normandie. Han vant presidentvalget i 1952 over demokraten Adlai Stevenson, og ble gjenvalgt i 1956. Politikk. Eisenhowers presidentperiode er kjent for en sterk økonomisk vekst enestående i amerikansk historie, samt en sterk militær opprustning. En del av styrkingen av landets forsvar var byggingen av det amerikanske motorveisystemet som ved siden av å bedre det innenlandske transportsystemet i fredstid, skulle effektivisere militær transport i krigstid. Autobahn-systemet i Tyskland var Eisenhowers inspirasjonskilde for denne satsingen i USA. I denne perioden ble mye militært utstyr gitt vekk mer eller mindre gratis til andre NATO-land, blant dem Norge, som fikk 200 jagerfly uten å betale en krone. President Dwight D. Eisenhower var den første som tok i bruk TV-reklame, i valgkampene i 1952 og 1956. I 1952 var det om å gjøre å spille på Eisenhowers fortid som krigshelt. Reklamene fra 1956 viste vanlige velgere som stilte Eisenhower politiske spørsmål, og han svarte kort og direkte i et enkelt språk. Kongressen (USA). Kongressen er den føderale lovgivende forsamlingen i USA, plassert i føderasjonens hovedstad, Washington, District of Columbia. Det består av to kamre, eller «hus»: Senatet, overhuset, har to senatorer fra hver delstat, i alt 100, mens Representantenes hus, underhuset, har 435 seter, som fordeles mellom delstatene etter folketallet. Alle de amerikanske delstatene (unntatt Nebraska) har et liknende kongress-system på delstatsnivå med to kamre. André Bjerke. Jarl André Bjerke (født 30. januar 1918 på Grefsen i Oslo, død 10. januar 1985) var en norsk forfatter, gjendikter, lyriker og sjakkspiller som ble toneangivende i etterkrigstidens norske litteratur- og språkdebatt, henholdsvis som forkjemper for tradisjonell verseform og riksmålssaken. Han var sønn av forfatteren Ejlert Bjerke og Karin Bjerke, født Svensson, og fetter av forfatteren Jens Bjørneboe. Biografi. Bjerke debuterte i 1940 med diktsamlingen "Syngende jord". Han var meget produktiv og allsidig og har skrevet dikt både for barn og voksne, kriminalromaner under pseudonymet «Bernhard Borge», essays og sakprosa, blant annet om språk. Bjerke var ivrig riksmålstilhenger, og var aktiv i Riksmålsbevegelsen i en årrekke, blant annet som redaktør av bevegelsens tidsskrift Ordet. Han har også oversatt og gjendiktet både dramatikk (av Shakespeare, Molière, Goethe og Racine, musikalen "My Fair Lady"), lyrikk (av Rudyard Kipling, Dorothy Parker og Edgar Allan Poe) og prosa (av Hermann Hesse, Heinrich Heine og Karen Blixen). Viktige tema i Bjerkes produksjon. Et viktig tema i Bjerkes produksjon, som er spesielt fremtredende i hans diktsamlinger, er hans evige lengsel etter barndommen. Dette ser man tydelig blant annet i diktet "Tapt paradis" (i diktsamlingen "Syngende jord" (1940)), som handler om hans voksne møte med sin barndoms hage. André Bjerke utga ni essaysamlinger. Forfatteren Henning Hagerup skrev i tidsskriftet "Vagant" (2007) om Bjerkes essayistikk. Hagerup kaller Bjerkes analytiske ståsted, hans etos, for radikal antroposofi. Hagerup finner at et gjennomgående tema i Bjerkes essays er kampen mot inhumaniseringen og mener at han på 1950-tallet var en av de norske skribentene som mest resolutt forfektet et humanistisk syn på samfunn, etikk og naturvitenskapelig forskning. (Hagerup, s. 75). Hagerup mener videre at Bjerke skriver i spennet mellom et dypt seriøst etisk engasjement og en munter, lekende holdning til verden. (Hagerup, s. 78). Et annet tema er humorens stilling i Norge. Hvis man brukte humor, ble man ofte sett på som mindre seriøs. Bjerkes kritikk av denne holdningen ser man bl. a. i novellen "Dikteren, rusen og alvoret" (utgitt som hørespillmanus i tidsskriftet "Ordet" nr. 10, 1953, omarbeidet til novelle i boken "Tryllestaven", 1961). Kriminalforfatter med interesse for psykoanalyse. Bjerke er en av Norges mest fremtredende kriminalforfattere gjennom tidene. Han skrev sine kriminalromaner under psevdonymet Bernhard Borge. Hans debutroman "Nattmennesket" kom i 1941 og var inspirert av psykoanalysen. Psykoanalysen var meget aktuell i Norge på 1930-tallet. Året etter (1942) kom hans mest kjente roman: "De dødes tjern". Denne ble filmatisert i 1958 under regi av Kåre Bergstrøm, og Bjerke spilte selv en av rollene i filmen. Bjerke selv ble imidlertid mer opptatt av såkalt irrasjonelle og okkulte fenomener, noe som blant annet avspeiler seg i at han i filmversjonen spiller en talsmann for overnaturlige fenomener. "Døde menn går i land" (1947) er en meget spennende kriminalgrøsser. "Skjult mønster" (1950) er en psykoanalytisk kriminalroman av høy klasse. Arbeidsliv. Han skrev også hørespill. (Bl.a. novellen "Tryllestaven" ble tilrettelagt for radio på 1960-tallet.) Bjerke har sammen med Odd Eidem skrevet komedier, hvorav "Tror du jeg spøker" ble oppført i København og Ålborg 1953. Bjerke var en ivrig foregangsmann for fjernsynet. Han var med i prøvesendinger på slutten av 1950-tallet og dukket stadig opp i fjernsynsruten i løpet av 1960- og 1970-tallet. TV-serien "Streiftog i Grenseland" (1971–72), som han lagde sammen med Harald Tusberg ble planlagt som 7 programmer, det ble til slutt 6. Serien omhandlet bl. a. parapsykologiske fenomener og alternative behandlingsmetoder av sykdom. Et program var om sjøormen i Loch Ness. Serien vakte stor oppsikt og Tusberg mener i sin bok "Litt av et liv!" at det var første gang et fjernsynsselskap noe sted tok for seg hele den gjenværende rekken med okkulte fenomener. (Tusberg, s. 218) Han var en av initiativtakerne til Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, formann i Forfatterforeningen av 1952 fra 1961 til gjenforeningen med Den Norske Forfatterforening i 1966. Bjerke overtok redaksjonen av Riksmålsordlisten efter Arnulf Øverland. I tillegg var han redaktør for tidsskriftet «Ordet» 1950–66. Han var en dreven sjakkspiller og hadde sjakkprogrammer i både radio og fjernsyn. Bjerke deltok selv i flere sjakkturneringer på 1950-tallet. Våren 1981 havnet Bjerke i rullestol etter et hjerneslag. (Parmann, s. 9). Vilde Bjerke, André Bjerkes datter (som flere av hans mest kjente barnevers er skrevet til), utgav i 2002 erindringsboken "Du visste om et land. Om min far André Bjerke". Priser og æresbevisninger. Han mottok i 1981 Svenska Deckarakademins Grand Master-diplom «för förnyelse av den nordiska detektivromanen.» Riksmålsforbundet hengte opp et bronserelieff av Bjerke utenfor Schøningsgate 25 i Oslo, hvor dikteren bodde store deler av sitt liv. Avdukingen skjedde i 1997. Boken "Spillet i mitt liv" (1968, 1975) ble i 1999 kåret til århundrets beste norske sjakkbok av "Sjakktuelt" på sjakk.no. Se øverste nyhet på denne siden: http://heim.ifi.uio.no/~runed/nyheter_99.html. I 2004, under "Bok i Sentrum", kom "De dødes tjern" på andreplass i en kåring av Norges beste kriminalroman. Jo Nesbøs "Rødstrupe" vant med Bjerke tett bak. Kilder. 1. Hagerup, Henning: "Fugler i fikserbildet - Om André Bjerkes essayistikk" i "Vagant - Tidsskrift for litteratur og kritikk", nr. 3, 2007. s. 68-78. 2. Tusberg, Harald: "André", kapittel 7 i boken "Litt av et liv!", Oslo, Dreyer, 1989. s. 205-232. 3. Parmann, Øistein (red.): i sitt forord til boken "André Bjerke – i lek og alvor", Oslo, Dreyer, 1982 s. 9-10. Bernhard Borge. Bernhard Borge er pseudonymet forfatteren André Bjerke brukte i de fleste av sine kriminalromaner og -novellesamlinger. Pseudonymet er også brukt på samarbeidsprosjekter, som "Døde menn går i land" (skrevet sammen med Bjørn Carling) og "Onkel Oscar"-bøkene (skrevet sammen med Harald Tusberg). Bernhard Borge er dessuten navnet på jeg-fortelleren i de tidlige romanene. Romanpersonen Bernhard Borge er kriminalforfatter, og presenterer seg som forfatteren av de «urkoselige» Theodor Todd-fortellingene. I virkeligheten var Theodor Todd hovedperson i André Bjerkes første forsøk som krimforfatter. En fortelling ble trykt i første nummer av Rivertonklubbens magasin "Alibi". Bøker inspirert av Bernhard Borge. Borge, Bernhard Pseudonym. Pseudonym (også: psevdonym, fra gresk ψευδώνυμο, «falsk navn») er et fiktivt navn, brukt som dekknavn av en person som et alternativ til dennes riktige navn. Begrepet blir også kalt "nom de plume" (fransk: «fjærnavn», en henvisning til at forfattere skrev med fjærpenn) når det gjelder en forfatter som ikke ønsker å bruke sitt eget navn ved publisering. Pseudonymer brukes også av skuespillere, idrettsfolk, musikere og lignende. På amerikansk engelsk brukes gjerne "nom de guerre" (fransk: «krigsnavn») om mennesker som tok et pseudonym for å skjule sitt egentlige navn i strid, for eksempel av revolusjonære som ikke ønsket at deres nærmeste skulle kunne identifiseres og slik bli straffet for de revolusjonæres kamp mot etablissementet. For musikere kan det være flere årsaker, men kanskje hovedsakelig for at et artistnavn skal være kult eller inngå i konsept, eller for å skjule etnisitet ved å velge et mer engelskklingende navn. Karakteristiske trekk. Det finnes flere sedvaner for pseudonym. Kollektivpseudonym. En variant av pseudonym er «kollektivpseudonym» eller upersonlige pseudonym. De mest kjente eies av Stratemeyer-syndikatet og ble brukt på deres seriebøker om bl.a. Hardyguttene ("Franklin W. Dixon") og Frøken Detektiv ("Carolyn Keene"), med flere forfattere som opprinnelig var pålagt anonymitet. John Donner og Helene Holst-Hammerfeldt er norske kollektivpseudonym med kjente opphavspersoner. John Donners 13 bøker i "Sommerset-serien" ble skrevet av Ragnar Hovland, Einar Økland, Per Olav Kaldestad og Sigbjørn Heie; mens de tre forfatterne May Grethe Lerum, Anne B. Ragde og Trude Brænne Larssen skrev hver sin av bøkene i serien "Emilies tid". Nom de plume er et pseudonym valgt av utgiveren. "Nom de plume" er et franskspråklig uttrykk. Artistnavn. Et lite utvalg navn blant musikere er blant annet 50 Cent, egentlig Curtis Jackson; Ace Frehley, egentlig Paul Daniel Frehley; Alice Cooper, egentlig Vincent Damon Furnier; Billie Holiday, egentlig Eleanora Fagan Gough; Bob Dylan, egentlig Robert Zimmerman; Bono, egentlig Paul Hewson; David Bowie, egentlig David Robert Jones; Elton John, egentlig Reginald Dwight. Blant skuespillere finnes Woody Allen, egentlig Allen Stewart Konigsberg; Fred Astaire, egentlig Frederick Austerlitz: Lauren Bacall, egentlig Betty Perske; Mel Brooks, egentlig Melvin Kaminsky; Mickey Rooney, egentlig Joseph Yule Jr.; Lizabeth Scott, egentlig Emma Mazzo; Martin Sheen, egentlig Ramón Gerard Antonio Estévez. Blant boksere finnes Rocky Graziano, egentlig Thomas Rocco Barbella; Muhammad Ali, egentlig Cassius Marcellus Clay Jr. Broene i Königsberg. a> tid, med de sju broene markert med grønt Broene i Königsberg er et matematisk problem innen grafteori og topologi. Den sveitsiske matematikeren Leonhard Euler viste i artikkelen "Solutio problematis ad geometriam situs pertinentis" i 1736 at problemet ikke lar seg løse. Artikkelen hans blir ofte regnet som begynnelsen på den matematiske grenen grafteori. Bakgrunn. På 1700-tallet var byen Königsberg (nåværende Kaliningrad) i daværende Østpreussen oppdelt i fire deler: den nordlige og sørlige siden av elven Pregel, som fløt gjennom byen, samt to øyer midt i elven – en mindre vestlig og en større østlig. Den minste av øyene, Kneiphof, var byens sentrum, der blant annet katedralen lå. Fra denne øya gikk det to broer til den nordlige bredden og to broer til den sørlige bredden, samt en bro til den største øya, og fra denne gikk det i sin tur en bro til den nordlige bredden og en bro til den sørlige bredden. Totalt var dermed øyene og fastlandet forbundet med hverandre ved sju broer. Det ble sagt at byens innbyggere på sine søndagsturer forsøkte å finne en måte å gå gjennom byen på en slik måte at man passerte hver bro bare en gang, og når turen var over var man tilbake til utgangspunktet. Ingen hadde dog lyktes med dette. Enkelte hevdet at det var umulig, men ingen visste dette sikkert. Problemets løsning. I denne grafen motsvarer prikkene (nodene) posisjoner på noen av øyene eller fastlandet, og linjene (kantene) broer. Euler viste at Hvis et punkt har et odde antall forbindelser må den være enten start eller sluttpunkt; ellers blir man tvunget til å gå over en bro man allerede har gått over en gang for å komme derifra siste gangen punktet besøkes. En tur kan bare ha ett start- og ett sluttpunkt. I tilfellet Königsberg har alle fire punkter et odde antall forbindelser og ingen løsning er derfor mulig i dette tilfellet. Uten å vise det konstaterte Euler at Den andre påstanden ble bevist i 1873 av den tyske matematikeren Carl Hierholzer. Han viste at det finnes en løsning uansett i hvilket punkt man starter og turen begynner og slutter i samme punkt. Til minne om Euler kaller man en slik tur som passerer alle broer eksakt en gang for en "Eulervei". Om turen begynner og slutter i samme punkt kalles den for en "Eulersirkel". Øvrig. Noter forskjellen mellom kart over Königsberg fra Eulers tid, som viser det virkelige utseendet på Königsbergs sentrale deler, og det skjematiske bildet. Forskjellen mellom disse tydeliggjør hvor topologien ser bort fra uvesentlige egenskaper hos de objektene som studeres. De sju broene hadde under den tyske tiden egne navn. Broene til den nordlige stranden het, regnet fra vest "Krämerbrücke", («Handelsmannsbroen»), "Schmiedbrücke" («Smedbroen»), og "Holzbrücke" («Trebroen»), broene til den sørlige stranden het, regnet fra vest, "Grünbrücke" («Grønne broen»), "Köttelbrücke" («Kråsbroen») og "Hohe Brücke" («Høybroen»), mens broen mellom de to øyene het "Honigbrücke" («Honningbroen»). I dagens Kaliningrad finnes det bare igjen fem broer, og av disse er bare to, "Holzbrücke" og "Hohe Brücke", igjen fra Eulers tid. "Honigbrücke" ble erstattet i 1935 av en ny bro, mens "Schmiedbrücke" og "Köttelbrücke" ble ødelagt under andre verdenskrig. De to opprinnelige vestlige broene, "Krämerbrücke" og "Grünbrücke", ble revet av russerne etter krigen og erstattet av en ny bro, noe som dermed gjorde den ønskede turen mulig. Perfekt tall. Et perfekt tall er et tall der summen av tallets alle ekte divisorer er lik tallet selv. For eksempel er 6 et perfekt tall, siden de ekte divisorene til 6 er 1, 2 og 3 og 1 + 2 + 3 = 6. Hvorvidt det finnes uendelig mange perfekte tall er ikke kjent. Det er ennå ikke funnet noen perfekte oddetall, men det er heller ikke bevist at ingen finnes. Hvorvidt det finnes noen er et av de eldste matematiske problemene som fremdeles er uløst og ble studert allerede av Euklid. Alle perfekte tall man kjenner til slutter enten på 6 eller 28 når de er skrevet i titallsystemet. De minste perfekte tallene () er 6, 28, 496 og 8128. De perfekte tallene som er kjent i dag kan alle kobles til hvert sitt Mersenne-primtall. Hvis formula_1 er et primtall, er formula_2 et perfekt tall. Rondane nasjonalpark. Rondane nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i et høyfjellsområde i Hedmark og Oppland; mellom Gudbrandsdalen og Atndalen. Parken ble opprettet i 1962 som Norges første nasjonalpark, for å «"ta vare på et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt fjellområde, ta vare på et høyfjellsøkosystem med et egenartet og variert biologisk mangfold, ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane, sikre variasjonsbredden i naturtyper som rondaneområdet omfatter, herunder innslag av høyereliggende bjørke- og barskog, bevare landskapsformer og særpregede geologiske forekomster, og ta vare på verdifulle kulturminner."». Parken ble utvidet den 24. oktober 2003 og dekker nå et område på 963 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Dovre, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron og Ringebu kommuner i Oppland, og Folldal og Stor-Elvdal kommuner i Hedmark; og den grenser opp til Grimsdalen landskapsvernområde, Dørålen landskapsvernområde, Atnsjømyrene naturreservat og Myldingi naturreservat. Den ligger også nær Flakkstjønna naturreservat, Frekmyr naturreservat og Mosætermyra naturreservat. Geografi, geologi og landskap. Rondane tilhører Det transskandinaviske intrusivbeltet som består av grunnfjell-bergarter fra prekambrium. Flora og fauna. Nasjonalparken er spesielt viktig som leveområde for en av våre siste stammer av villrein, og omfatter et variert fjellområde med frodige fjelldaler, lavdekte flyer og mektige fjelltopper. Berggrunnen er karrig og gir en fattig vegetasjon der lav og lyng dominerer. Kulturminner i nasjonalparken. Området har tallrike spor etter gammel fangstkultur. Forvaltning og bruk av området. Med kollektivtransport er nærmeste utgangspunkt Otta og Mysuseter. Andre innfallsporter til det sentrale Rondane er Høvringen i vest, Straumbu i øst og Dørålseter i nordøst. Severdigheter i Rondane og omegn omfatter blant annet Mysusæter, Høvringen, Kvitskriuprestan, Skranglehaugene, Smiubelgen, Rondslottet, Verkildalsbotnen, Jutulhogget og Ulafallene. Turisthytter i Den norske turistforenings regi omfatter blant andre Rondvassbu, Bjørnhollia, Grimsdalshytta og Eldåbu. I tillegg er det flere private turisthytter, bl.a. Dørålseter, Peer Gynt-hytta og Haverdalseter. Rondanestien, som strekker seg fra Oslo til Hjerkinn, går gjennom parken. Oddetall. 1, 3, 5, 7, 9, 21, 83, -35, -1. Ethvert oddetall kan skrives på formen formula_1 hvor m er et heltall. En praktisk regel er at alle heltall der siste siffer er et oddetall selv er et oddetall. Oddetall multiplisert med oddetall gir oddetall. Ring (matematikk). I matematikk er en ring en algebraisk struktur, med to binæroperasjoner, addisjon og multiplikasjon, som har mange av de samme egenskapene som vi finner hos heltallene. Mengden av hele tall, Z, sammen med den vanlige definisjonen av addisjon og multiplikasjon, er et eksempel på en ring. Mengden av alle matriser er et eksempel på en ikke-kommutativ ring. Definisjon. "R" sammen med binæroperasjonen + er med andre ord en abelsk gruppe. Dersom binæroperasjonen × også kommuterer, dvs for alle "a" og "b" i "R" er "a" × "b" = "b" × "a", kalles det en kommutativ ring. Abelsk gruppe. En abelsk gruppe "G" er en matematisk gruppe som er kommutativ. Det vil si at for alle "a,b" i "G", så har vi at "a" x "b" = "b" x "a", hvor x er binæroperasjonen i gruppen. Abelske grupper er oppkalt etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel. Et eksempel på en abelsk gruppe er heltallene "Z". Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris) var en norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet. Hans produksjon er meget omfattende med bondefortellinger, skuespill, poesi, romaner, artikler, taler og en enorm mengde brev. Som dikter og samfunnsaktør gikk Bjørnson inn for å ta opp arven etter Henrik Wergeland. Med sine bondefortellinger fornyet Bjørnson fortellekunsten i Norge med hensyn til form, stil og menneskeskildring. Det var også han som grunnla det moderne sagadrama og det borgerlige samtidsdrama og skrev de første realistiske problemdramaene. Bjørnson er ikke minst skattet som lyriker og mange av hans dikt er tonesatt, blant annet av Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg. Også andre nordiske komponister har tonesatt hans dikt. En av hans fedrelandssanger, Ja, vi elsker dette landet med tone av Rikard Nordraak, er blitt Norges nasjonalsang. Det er sagt at «folket selv [..] gjorde 'Ja, vi elsker' til sin nasjonalhymne: Folket identifiserer seg så sterkt med innholdet at sangens liv er uløselig forbundet med nasjonens liv.». Stortinget bevilget ham diktergasje i 1863. I 1903 ble han, som første norske dikter, tildelt Nobelprisen i litteratur. Han er også kjent som Riksmålsforbundets grunnlegger. Sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland, ble Bjørnson markedsført av Gyldendal forlag som en av de fire store norske dikterne. Barndom og ungdom. Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak, komponisten som skulle sette tone til så mange av Bjørnsons sanger, var søskenbarn. Dikterens mor Inger Elise, var født Nordraak (1808–1897) og var søster av komponistens far. Dikterens far Peder Bjørnson (1798–1871), var av storbondeslekt, men måtte i ung alder gi opp slektsgården Skje i Land. Han begynte å studere, tok teologisk embetseksamen i 1829, og fikk først kall i 1831. Han kom da til fjellbygda Kvikne, som på den tid var egen kommune. Prestegarden Bjørgan lå høyt til fjells, og det var uråd å dyrke korn der. Vintrene var kalde, lange og snørike, somrene korte. Her ble den eldste sønnen Bjørnstjern (senere Bjørnstjerne), født. Peder Bjørnson søkte seg etter hvert vekk, og i 1837 fikk han Nesset prestedømme i Romsdal. Det var i «Romsdalens stride land» Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp og kjente seg hjemme. I følge biografen Christen Collin var han som barn en vilter krabat med et stort hjerte og utpreget fortellerevne, «især var det bøndenes verden, han levet sig ind i». Også tjenestefolkene ble hans fortrolige i barndommen: «Han foretrak stadig borgstuen og de steder, der arbeidsfolkene var». At han en dyster vinterdag ikke lenge etter at han var fylt 9 år måtte overvære en henrettelse, forklarer hans engasjement mot dødsstraff senere i livet. Allerede i 11-årsalderen begynte han å skrive dikt. I fem år gikk han på middelskolen i Molde, som var den nærmeste byen. Han likte bedre å lese litteratur enn å gjøre lekser. I diktet «Gamle Heltberg» omtales middelskolen som «en liden, meget pyntelig skole» som både kirke og stat kunne stole på, men som sjelden ble smurt av «åndens talg». Og videre: «Vi "måtte" gå der, til vi blev store. / Jeg gik der også, – men læste Snorre.» Han omgikkes sagaens skikkelser, ble grepet av Henrik Wergelands diktning og engasjerte seg i verdensbegivenhetene så langt det var mulig for en skoleelev i en avsides kystby i Norge på den tid. Hans første avisartikkel var om februarrevolusjonen i Frankrike i 1848. Bård skolemester i fortellingen "En glad gut" skal ha fått enkelte trekk fra Heltberg. Bjørnson fullførte eksamen artium i 1852, men kom aldri til å begynne på noe fagstudium. I likhet med Ibsen og Vinje var også Bjørnson opptatt av Marcus Thranes arbeiderbevegelse. Han begynte å virke som journalist, skrev litteratur- og teateranmeldelser og ivret for fornorsking av scenekunsten. I sin første litteraturanmeldelse, den skarpskodde omtalen av "En Nytaarsbog", trykt i Morgenbladet 15. januar 1854, spår han om en kommende ny norsk «digterslegt», og gir innblikk i sin egen poetikk idet han etterlyser ekthet, friskhet og sannhet. Han tar avstand fra lyrikk som betjener seg av «færdiglavet poetisk Tærminologi», og advarer mot hulhet, falske følelser, motepregede måneskinnsvermerier og «den evige Lamenteren over Verdens og Tidernes pinagtighed». a> 11. september 1858. Kirken er fra 1600-tallet og er i dag fredet. I 1856 stilte han seg i spissen for et teaterslag i Christiania Theater for å markere et krav om norske skuespillere ved teateret, og ble støttet av bl.a. Jonas Lie og A. O. Vinje. I juni samme år kom han med på et studentertog til Kalmar, Uppsala og Stockholm. Samværet med andre nordiske studenter som støttet Skandinavismen, opplevelsene av inspirert talekunst og møtene med historiske minnesmerker gjorde et uutslettelig inntrykk på ham, og han kom til full klarhet over at det var dikter han ville bli. Han hadde allerede prøvd seg både som lyriker og som dramatiker, men vedkjente seg ikke sine tidligste dikteriske forsøk. Etter hjemkomsten skrev han i løpet av 14 dager skuespillet "Mellem Slagene". Deretter dro han til København der han skrev den helstøpte bondefortellingen "Synnøve Solbakken", det første verket han lot trykke. Sagadramaet "Halte Hulda", ble påbegynt i København våren 1857 og fullført samme sommer på Søgne prestegård. I november 1857 overtok han som kunstnerisk leder ved Ole Bulls teater i Bergen etter Henrik Ibsen. Bergensoppholdet, som varte i knappe to år, ble en begivenhetsrik tid, der han ikke bare gjorde seg gjeldende som teaterleder og dikter, men også som redaktør og politiker. I 1858 giftet han seg med Karoline Reimers. Bryllupet sto i Søgne der faren var sogneprest fra 1853 til 1869. Ekteskapet ble livsvarig, og Karoline Bjørnson skulle vise seg å bli en uunnværlig medarbeider og støtte for sin usedvanlig virksomme mann. Bondefortellinger. Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger inntar en plass helt for seg selv i norsk, for ikke å si nordisk, litteratur. De første mindre bondefortellingene kom på trykk anonymt i "Illustreret Folkeblad" som Bjørnson selv utga i årene 1855–57. "Thrond" (1857), en kort, underfundig kunstnernovelle, ble først trykt i København, og siden i folkebladet. I 1857 publiserte han "Synnøve Solbakken". Før fortellingen kom i bokform, hadde gått som fortsettelsesfortelling i "Illustreret Folkeblad". "Synnøve Solbakken" satte et skille i norsk litteraturhistorie og ble mottatt med ovasjoner i hele Norden. I løpet av to år ble den oversatt til svensk, engelsk, tysk og nederlandsk. Klar komposisjon og folkelig stil. Som Wergeland tidligere, hentet også Bjørnson inn ord fra talespråket, og, ikke minst viktig, han fulgte opp Asbjørnsen og Moes arbeid med å omskape syntaksen. Bjørnson hadde bl.a. tatt lærdom av den muntlige fortellestilen i eventyrene. Landstads folkevisesamling fra 1853 inspirerte ham til de innlagte sangene og visene. Kunsteventyr av H.C. Andersen og Wergelands diktning, ikke minst den for barn, hører også til forutsetningene. Den klare komposisjonen, kontrastene mellom lys og mørke, skjebne og vilje, 'vikingmentalitet' og kristendom har særlige forutsetninger i folkeeventyrenes og sagaens teknikk. Disse trekkene går også igjen i personskildringen på ulike måter. Den kompliserte Torbjørn Granlien er skjebnebestemt til å bli det sagaen kaller en "ulykkesmann". Under innflytelse av kjærligheten, vendes skjebnen, og han blir til slutt en "lykkemann". Men han må gjennom en utvikling. Med "Synnøve Solbakken" skapte Bjørnson et stilistisk forbilde som senere diktere skulle komme til å følge opp på ulike måter. Også skikkelser og tematikk har virket inspirerende på andre diktere. Det kan f.eks. neppe være tvil om at Synnøve-skikkelsen har vært en inspirasjon for Ibsens Solvejg i "Peer Gynt". "Synnøve Solbakken" ble etterfulgt av "Arne" i 1859 og i 1860 av "En glad Gut". Bjørnsons bondefortellinger tilhører den poetiske realisme, men inneholder også elementer som peker framover mot realismen og naturalismen, især "Synnøve Solbakken" og "Arne". Også "Arne" er en rik bok med mye poesi. Noe mer ujevn, kanskje, men den lodder dypt. Med sine skildringer av vold i nære relasjoner var "Arne" en radikal bok for sin tid. Første kapittel er et yndet opplesningsnummer som anslår hovedtemaet i boka. Det handler om hvordan Arne Kampen (fra plassen, senere "gården", Kampen) modnes og finner sin livsoppgave. Navnet Kampen er tvetydig, det peker mot kampene som føres i boka på ulike nivå, og den peker mot gråstein/fjell som etter hvert blir «kledd». Arne velger å sette kreftene inn – også som kunstner – for bidra til å dyrke opp og videreutvikle Kampen/Norge, i kjærlighet. "En glad gut" (1860) er også en folkekjær prosafortelling med barneskildringer som har vært gjengangere i grunnskolens lesebøker. Sangene hører til våre mest sungne. Skildringen av Bård skolemesters lærerpraksis og hans dype konflikt med broren er noe av det mest gripende i boka. Samme året kom også den mesterlig komprimerte novellen "Faderen". Karakterstudier. Bondefortellingene sett under ett er ikke først og fremst «folkelivsbilder», men «karakterstudier». De har satt dype spor og gjorde dikteren berømt, også langt utenfor Norges grenser. Det bildet Bjørnson gir av bønder og fattigfolk, er mangfoldig og slett ikke entydig idyllisk, slik noen kan ha fått inntrykk av. En skikkelse som Aslak i "Synnøve Solbakken" peker fram mot naturalismen. Liknende trekk finnes også i "Arne" som ikke viker tilbake for sterke skidringer av kompliserte mennesker og dramatiske hendelser. Tidlige sagadramaer. Bjørnson ønsket med sin diktning å gi sine landsmenn et slags anegalleri; han ville «lage en ny saga i lys av bøndene,» som han sa, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men og i nasjonale drama eller "folkestykker". Det første av disse var "Mellom slagene", en enakter der handlingen er lagt til det 12. århundre. Skuespillet ble skrevet i 1856, altså "før" "Synnøve", men oppført og trykt senere. Bjørnsons barndomshelt, kong Sverre, har viktige oppgaver i dette stykket. Ekteskapskonflikten peker fram mot skuespillet "De Nygifte" (1866). "Mellem Slagene" ble skrevet i København. Ved siden av inspirasjonen fra sagaene, tok Bjørnson på denne tid især inntrykk av Baggesen og Oehlenschläger. Stykket gjorde suksess da det ble oppført på Christiania Theater i 1857. Samme år ble det trykt. Han fulgte opp med "Halte Hulda" i 1858, som kan karakteriseres som vårt første moderne sagadrama. Det er skrevet på blankvers, men har likevel en slags sagastil, ispedd lyriske partier. Den kvinnelige hovedpersonen, Hulda, kan minne noe om Gudrun i Laksdøla saga. Det handler om blodhevn og erotikk. Teatersjef i Bergen og Christiania. Redaktør i storm. Etter invitasjon fra Ole Bull ble Bjørnson kunstnerisk leder ved "Det norske Theater" i Bergen i snaue to år, fra november 1857 til september 1859. Han spedde på økonomien med journalistarbeid. Han drev politisk kamp som redaktør av "Bergensposten" og klarte å få nye representanter inn på Stortinget. Dette førte til at han ble ønsket som redaktør i "Aftenbladet" i Christiania. Han vendte tilbake til hovedstaden i september 1859, og han ble teatersjef på "Studentersamfundets Theater" ved Det Norske Studentersamfund. Han utviklet seg til en kunnskapsrik og inspirerende regissør og instruktør. Han var ikke så lite av en skuespiller selv. Den 1. oktober 1859 sto «Norsk Fædrelandssang, tilegnet Norges Konge, Hs. M. Kong Carl» anonymt på trykk i "Aftenbladet". Det var den første versjonen av det som siden skulle bli Norges nasjonalsang, «Ja, vi elsker». Diktet var skrevet i Bergen sommeren 1859. Da ble også "Arne" fullført og "En glad Gut" påbegynt. Bjørnson ble snart medredaktør i "Aftenbladet". Han skrev politiske artikler til støtte for Reformforeningen, en forening som på den tid ble stiftet av Johan Sverdrup og Johannes Steen i allianse seg med et flertall av stortingsbøndene under Ole Gabriel Uelands førerskap. Reformforeningen arbeidet for demokratiske reformer, var opptakten til moderne partiorganisasjon etter parlamentarisk skikk og forløper for partiet Venstre. Tiden var ikke moden, og Reformforeningen møtte sterk motstand, især i Morgenbladet. Bjørnson stilte seg i første rekke i den heftige avisdebatten. Midt under stattholderstriden, inviterte Ibsen og Bjørnson den åndelige elite som på den tid oppholdt seg i Christiania, til å være med på å stifte "Det Norske Selskab". Dette ble etablert 29. november 1859, og Bjørnson ble snart den sentrale personen. Målet var å fremme nasjonale verdier. Bjørnson holdt imidlertid så høy profil i stattholderstriden, at han ble presset ut av Aftenbladet alt midt i januar 1860. Han fortsatte å ha innlegg i avisen, men av upolitisk karakter. Bl.a. gikk flere kapitler av "En glad Gut" som føljetong senhøstes 1859 og i vårhalvåret 1860. Nederlaget som redaktør var årsak til at han søkte stipendium for å komme seg utenlands. Til København og Roma. En 28 år gammel Bjørnstjerne Bjørnson Etter et opphold i Søgne hos foreldrene sammen med Karoline og den førstefødte fra midt i mai 1860, der har fullførte "En glad Gut", forlot han Norge i juni og dro utenlands, i første omgang til København. Dit kom også Karoline og Bjørn etter i september. Da stipendpengene kom i november, dro han videre til Roma. Karoline og Bjørn oppholdt seg hos familie på Als, men omsider kom også de etter til Roma. Da hadde familien vært adskilt i ca. 7 måneder. Karoline fikk barselfeber etter fødselen. Hun overlevde mirakuløst, men det tok tid å komme fullt til krefter igjen. Det oppsto også komplikasjoner i ekteskapet. Det ble imidlertid full forsoning da Karoline etter tallrike bønner fra Bjørnson, innfant seg i Roma. Ekteskapet ble tydeligvis bedre etter krisen. Jf. diktet «Til min hustru», som hun mottok på fødselsdagen 1. desember 1861, «med et sæt romerske perler». Sigurd Slembe. Mens Bjørnson var i utlendighet, gjorde han forarbeider også til "Arnljot Gelline" og skrev mye av dramaet om Maria Stuart. Dertil kom historiske dikt som «Brede Seil over Nordsjø gaar» og monologen «Bergliot», ett av høydepunktene i hans lyrikk. Tilbake i Norge i 1863. Familien var på reisefot i Europa fram til 1863. "Sigurd Slembe" bidro avgjørende til at Bjørnson, ikke minst etter pådriv fra Ole Bull, fikk dikterlønn i 1863. Bjørnson var dermed den første norske dikter som fikk en egentlig diktergasje. Først i oktober 1863, etter et nytt opphold i Søgne, bosatte familien Bjørnson seg igjen i Christiania. Bjørnsons renessansedrama. I 1863, etter hjemkomsten, fullførte han "Maria Stuart i Skottland", et drama i fem akter som er blitt karakterisert som et utpreget renessansedrama. I sentrum for handlingen står den stolte, fascinerende, begavede og omskiftelige dronningen, Maria Stuart. Hun er omgitt av menn som både er forelsket i henne, og som vil utnytte henne for egne, ærgjerrige formål, og som hun derfor aldri kan være helt trygg på. Bjørnson har tatt inntrykk både av Schillers drama "Maria Stuart" og av Shakespeares billedrike, lyriske stiltone. Handlingen hos Bjørnson er lagt lengre tilbake i Marias liv enn det som er tilfelle i Schillers drama. Akten ender med Darnleys uhyggelige død. Vårt første borgerlige samtidsskuespill. I 1865 satte Bjørnson også opp sitt eget skuespill "De Nygifte" som utkom samme år. Det var et borgerlig samtidsskuespill med ekteskapet som problem. Bjørnson satte altså ekteskapet på dagsordenen før Georg Brandes hadde lansert sitt krav om at diktningen skulle sette problemer under debatt. Skuespillet, som i og for seg er enkelt nok, virket som noe nytt og forfriskende i norsk og nordisk dramatikk og skapte atskillig debatt. En glanstid for "Christiania Theater". Bjørnson hadde fått vide fullmakter da han tiltrådte, og kastet seg med iver inn i arbeidet. Gjennom repertoarvalg, gjerne stykker oversatt og tilrettelagt av ham selv, instruksjon og rollebesetninger, høynet han det kunstneriske nivået. Da han valgte å fratre, var også teatrets økonomi god. «Den store inntekta vitnar om det enorme arbeidet Bjørnstjerne Bjørnson la ned på Christianie Theater. At han slutta, var ikkje noka ulykke for han personleg, men for norsk teater var det ei ulykke.». Det var flere grunner til at han trakk seg. Han hadde familie å ta hensyn til, og hans altoppslukende arbeid ble for stridt for Karoline. Dessuten hadde han behov for å komme vekk for å få diktet. Han var også sliten. Tross de gode arbeidsbetingelser han hadde fått, opplevde han rett som det var at det foregikk ansettelser og annet bak hans rygg. Da sesongen var slutt i juni 1867 og han satte kursen mot Søgne sammen med familien, samlet det seg folk på brygga som hyllet ham med hurrarop. Til og med "Morgenbladet" som ellers kunne være kritisk nok mot Bjørnson, beklaget hans avgang ved teatret, og det skulle vise seg senere, med god grunn. I Christiania: Liv, politikk og diktning 1868–73. Fra sommeren 1868 til sommeren 1873 var Bjørnson bosatt i Christiania. Det var en kamptid. Han var nå ivrig grundtvigianer. Han ville virke for kristendom, folkelighet, kunst, frihet, demokrati, allmenn stemmerett, nasjonal ånd, mot juristeri, byråkrati og – som alltid – mot amalgamisme, men for skandinavisme. I 1870 brøt en del skuespillere ut fra Christiania Theater, og da oppsto det såkalte «Bjørnsonske streiketeater» som holdt det gående halvannet års tid. Da skuespillerne igjen søkte tilbake til hovedscenen, hadde Bjørnson et visst håp om å komme tilbake til Christiania Theater som leder, men så skjedde ikke, og han kom aldri mer til å styre et teater. "Digte og Sange". Bjørnson nådde med sin lyrikk ut til alle samfunnslag i Norge. Hans sanger ble populære også i andre nordiske land. Årene 1868-70 var en ny blomstringstid for lyrikk, og i 1870 redigerte og publiserte han sine "Digte og Sange". Samlingen inneholdt frittstående dikt og tekster som tidligere var publisert i fortellinger og dramatikk. "Digte og Sange" kom ut i stadig nye utgaver. Og dikttilfanget økte for hver gang. Blant hans folkekjære dikt/sanger kan nevnes «Synnøves sang» («Nu tak for alt, ifra vi var små») og «Ingrids vise» («Og ræven lå under birkerod») fra "Synnøve Solbakken", «Over de høje fjælde» («Undrer mig på hva jeg får at se»), «Ingerid Sletten», «Træet» («Træet stod færdigt med blad og med knop») og «Tonen» («I skogen smågutten gik dagen lang») fra "Arne", «Øyvinds sang» («Løft dit hoved»), «Marits vise» («Holder du af mig»), «Dans, ropte felen» og «Bård skolemesters vise» («Elsk din næste») fra "En glad gut". «Det første mødets sødme» og «Jeg vil værge mitt land» er fra "Fiskerjenten". Det er nok å ta av, som «Prinsessen», «Søvnens engler» («Da barnet sov in») og «Salme II» («Ære det evige forår»). I 1870 kom også den episke syklus "Arnljot Gelline" som bl.a. inneholder det mangebunnede og fint formede diktet «Arnljots længsel mof havet». Signalfeide. Til å begynne med støttet Bjørnson offentlig Frankrike i krigen mot Preussen i 1870–71. Men etter hvert signaliserte han et skifte i sin sympati. Etter krigen ga han i 1872 uttrykk for sitt nye standpunkt under en vennefest i Danmark til minne om den nylig avdøde Grundtvig. Bjørnson var kommet til at Tyskland sto Norden nærmere enn Frankrike, og at Norden derfor burde orientere seg mot seierherren, Tyskland. Dette ble ikke forstått i Danmark, og Bjørnson kom på kant med sine grundtvigianske venner. Ibsen skrev et dikt som sluttet på denne måten. «Se opp, værhanen på fløien har skiftet signaler.» Bjørnson møtte også motbør i Norge, og fant det best å forlate landet for en tid. a>s arbeid, og uttalte at «dette er en permanent bakvaskelse!» Turnévirksomhet, medgang og motgang. Bjørnson vant et stort ry som taler, foredragsholder og oppleser. Allerede i 1869 kom han så langt nord som til Finnmark, og det tok mer og mer av. Han turnerte ikke bare i Norge, men også i nabolandene. Det gledet ham stort å erfare at hans diktning var kjent og avholdt. Men hver gang han vendte tilbake til Christiania, fornemmet han motvilje og kjølighet. Tilsynelatende var han suveren, men under overflaten var han ytterst sårbar. Han opplevde til tider direkte personforfølgelse. Dette kommer tydelig fram i diktet «Nej, hvor blir du dog af?» fra 1872. Han føler seg motarbeidet og omgitt av løgn, og fortviler over at hans «digtningens slot» blir vrangtolket, nedvurdert og gjort til et uttrykk for «selv-dyrkelsens mudder-pøl blot». Samme år døde hans «første Dagny».I dødsannonsen skrev Bjørnson: «Vor deilige lille Dagny døde igår. Karoline og Bj.Bjørnson.» Dengang var det uvanlig å ordlegge seg slik i en dødsannonse, og Bjørnson sparte hele sitt liv på et anonymt brev han etterpå mottok, der det stod at han måtte være tvers igjennom «forløyet» når affektasjonen fulgte ham helt til datterens dødsleie – man skulle jo nærmest tro hun var danserinne når det var nødvendig å fremheve hennes «deilighet»! Dette brevet såret og forarget Bjørnson umåtelig. Frivillig eksil. Fra 1874 til 1876 var han i utlandet. Blant annet oppholdt familien seg en lengre periode i Roma. Utenlandsopphold stimulerte alltid Bjørnsons skaperkraft, og han skapte de første realistiske problemdramaene i Norden, "Redaktøren" og "En Fallit", som ble fullført i 1875, de såkalte «signalrakettene». "En Fallit" setter skarpt lys på forretningsmoral, "Redaktøren" problematiserer presseetiske spørsmål. Aulestad som fast base fra 1876. I 1874 kjøpte Bjørnson Aulestad i Gausdal usett. Det kom godt med at "En Fallit" i utstrakt grad ble spilt, også i utlandet, for gården ble dyrere enn antatt. Fra 1876 var Aulestad hans faste hjem i Norge. Men det ble fortsatt mange og lange utenlandsopphold i årene som fulgte. I 1877 ga han ut en ny roman "Magnhild". Hovedpersonen lever i et uverdig ekteskap og velger å bryte ut. Bjørnsons roman kom to år før Ibsens lot sin Nora gjøre noe tilsvarende i "Et dukkehjem". Han ga uttrykk for sine republikanske tanker i det polemiske teaterstykket kalt "Kongen". I en senere utgave av dette tok han med et innledende essay «Om Åndsfrihed», som nærmere forklarte hans standpunkt. "Kaptejn Mansana", som er en episode fra den italienske frigjøringskrigen, kom i 1878. Dramaet "Leonarda" (1879), utløste full storm. Det ble imidlertid overstrålt av Ibsens "Et dukkehjem" som kom like etterpå. Det satiriske skuespillet "Det nye System", kom bare få uker etter "Leonarda". Salmer. Ole Bulls død.. På slutten av 1870-tallet var Bjørnson gjennom en religiøs utvikling. Han leste bl.a. bibelkritikk, filosofi og moderne litteratur. Dette medvirket til store omkalfatringer i hans syn på kristendommen, og det er vanlig å hevde at Bjørnson gjennomgikk en religiøs krise. Han fjernet seg fra dogmene, oppfordret til fri tenkning og kom i feide med kirke og teologer. Dette kostet ham både venner og lesere. Berømt er hans foredrag «Om at være i Sandhed» (1877). Sannheten er en frigjørende kraft, og oppfordringen lyder: «Prøv at være sande, snak helt ud hvadsomhelst, I bliver ikke værre ved det, men meget bedre, og den, I snakker til, hjelper I, selv om han forarges. Han faar Tanker, han hidtil ikke har havt, og han faar Mod.» Gerhard Gran skriver på denne måten om Bjørnsons utvikling: «hans horisont havde udvidet sig, han aandede under en høiere himmel med færre fordomme og større rettfærdighed og forstaaelse.»Da Bjørnson utga sine "Digte og sange" på nytt i 1880, var samlingen supplert med nye dikt, bl. a. de tre salmene. Bjørnson var på foredragsturne da meldingen om Ole Bulls død nådde ham i august 1880. Han avbrøt straks for å være til stede ved gravferden, der han holdt en minneverdig tale. Til Amerika. Talen ved Ole Bulls gravferd resulterte i at Bjørnson ble invitert til Amerika som gjest hos Ole Bulls enke og hennes familie i Boston. Der ble han imidlertid ikke lenge. Han dro snart ut på en større foredragsturne i Midtvesten der han fikk møte norsk-amerikanere. Han fikk innsyn i samfunnsforholdene og opplevde et religiøst trangsyn som overgikk det han kjente til hjemmefra, men han møtte også religiøs åpenhet og toleranse. Om å leve i kamp. I ett av sine dikt skrev Bjørnson: «Jeg levde mere end jeg sang» I et brev fra 1881 skrev han at han trivdes med å leve i kamp. «Uhyre morsomt! Kamp i hvær eneste ting; jeg trodde aldrig, at jeg i min tid skulde få opleve et sådant alminneligt slagsmåls-paradis». Han skriver fortellingen "Støv" som ble trykt i første hefte av "Nyt Tidsskrift", redigert av Ernst Sars og Olaf Skavlan. Men det ser ut til at han måtte ut av landet for å komme videre med dikterplanene, og høsten 1882 dro han til Paris. "En hanske". Det synes å være et mønster i Bjørnsons arbeidsform at han måtte reise utenlands for å få diktet. Hjemme var det så mye annet som opptok ham, mens ute fant han likesinnede. Han bodde i Paris i fem år, fra 1882-87. Her bodde også Jonas Lie, som han jevnlig hadde kontakt med. Somrene tilbrakte han gjerne i Schwaz i Østerrike. Bjørnson hadde mange planer, men det første arbeidet han fullførte, var et sosialrealistisk drama, "En Hanske", i 1883. Det går rett inn i tidens sedelighetsdebatt. Bjørnson problematiserer at det hersker én moral for menn og en annen for kvinner, og lar det framstå en ung kvinne, Svava, som modig forfekter at det samme renhetskrav bør gjelde for menn som for kvinner også før ekteskapet. Hun blir dypt ulykkelig da hun oppdager at hennes forlovede har en såkalt «fortid», ja, at han endog forsvarer det. Da kyler hun sin hanske i ansiktet på ham (til slutt i annen akt). Enda verre blir det da det går fullt opp for henne at heller ikke hennes far, som hun alltid har trodd så godt om, har et tvilsomt rulleblad. Slutten åpner imidlertid for forsoning. Ingen teaterdirektør ville sette opp stykket, og Bjørnson skrev de to siste aktene fullstendig om og skjerpet tendensen, samtidig som han la helheten nærmere opp til lystspillet. Hansken kastes i denne versjonen til slutt i siste akt, og ingen forsoning er å øyne. I denne form gjorde stykket lykke på scenen. Første oppførelse fant sted i Kristiania 1886. "En Hanske" ble også oppført i Bergen, København, Stockholm og Helsingfors. Den omarbeidede versjonen ble imidlertid aldri trykt i dikterens levetid. Det ble derimot den første versjonen som har mer menneskelig dybde, men som i liten grad er blitt oppført. På høyden som dramatiker. Allerede høsten 1883 utkom "Over Ævne I". Det tar opp brennbare religiøse spørsmål, og kan sies å peke fram mot det åndelige klimaet på 1890-tallet. Stykket kan leses på flere måter og reiser store spørsmål. Er det kristendommen i seg selv som er over evne? Er troen på underet forførerisk og farlig? Stykket inneholder masse sprengstoff. "Over Ævne I" har ry som Bjørnsons beste scenearbeid. Det hadde urpremiere i Stockholm i 1886, men i Norge ble det ikke spilt før i 1899. Det var dikteren selv som hadde regien på det nyåpnede Nationaltheatret, der hans sønn, skuespilleren Bjørn Bjørnson, var teatersjef og Johanne Dybwad spilte Klara Sang. Skuespillet som består av to akter, er ikke minst i slekt med den klassiske hybris-tragedie, om mennesket som av overmot/hybris vil overskride de grenser som er satt for det, altså det som gjerne kalles å ville friste Gud. Dramaet bygger seg opp til ekstatiske høyder. Troen på at den lamme og tvilende Klara Sang skal kunne reise seg og gå igjen når hennes mann, den edle presten Sang, ber inderlig om det, griper om seg og omfatter til slutt både tvilende og troende. Spenningen er åndeløs da Klara mot slutten av akt to virkelig reiser seg og går sin mann i møte, og presten omfavner sin hustru. Men katastrofen/antiklimaks inntrer umiddelbart. Som slått av lyn, rammes de begge. Det hele var en fysisk og åndelig overanstrengelse, og svaret er døden. Publikum etterlates i betagelse og fylt til bristepunktet av spørsmål. Professor Gerhard Gran som opplevde premieren, skriver: «Det er den eneste gang jeg har vært i teatret, hvor et fuldtallig publikum i sin sterke grebethed ganske glemte at løfte en haand til applaus.» "Over Ævne I" overbeviste Ibsenbeundrere som Georg Brandes og Gunnar Heiberg. Den første har uttalt: «Bjørnson har aldrig skrevet noget bedre skuespill – Ibsen heller ikke». Francis Bull skriver: «de to aktene som stykket består av rommer en menneskeviten og følelsesfylde, en tankedybde og kunstnerisk rikdom som sikrer dem rang blant det største i det 19.århundres dramatikk.» Både i samtid og ettertid har lekfolk og teologer ivrig diskutert Bjørnsons over-evne-problematikk, og teologen Jon Nome (1904–1980) har utgitt en avhandling om emnet. Den problematiske romangenren. Den omfangsrike romanen, "Det flager i byen og paa havnen" kom i 1884. Her legger han i dikterisk form fram sine tanker om nedarvede egenskaper og muligheten til å kultivere dem gjennom bevisst påvirkning, især gjennom opplæring og utdannelse. Romanen er i store partier fengende, frisk og morsom, men også ujevn. Tilbake på Aulestad. Fra 1887 og til han døde, bodde han på Aulestad i sommerhalvåret, men i vintermånedene reiste han gjerne ut en periode, til Italia, München eller Paris. I 1887-88 dro han på turne i Norden med foredraget «Engifte og mangegifte». På samme tid førte han kamp mot Arne Garborg om målsak, kom i opposisjon til Johan Sverdrup, og sammen med rektor Steen bidro han til å splitte partiet Venstre. Fra 1889 hevdet han konsekvent Norges rett til likestilling med unionspartneren, Sverige. I begynnelsen av 1890-årene var han så politisk aktiv at det ble mindre tid til diktning. "På guds veje". Noveller og skuespill. Et par år etter at han var kommet tilbake igjen til Norge, utkom den vakre og bemerkelsesverdige romanen "Paa Guds veje" (1889) som, liksom "Det flager", kommer inn på ungdom og oppdragelse. Men først og fremst handler den om religiøse motsetninger og toleranse. Allerede i kapittel en anes spørsmålet: Hva vil det i bunn og grunn si å vandre på Guds veie? Sentralt i den tette komposisjonen står en prest og en lege som har kjent hverandre fra skoledagene. Det er presten som får siste ord og formulerer toleransebudskapet: «Der bra folk går, der er guds veje!» Samme år kom den fornøyelige komedien "Geografi og kjærlighet" som fra første stund har vært en scenesuksess. I 1894 utga han en samling av noveller med overveiende didaktisk preg. Av senere arbeider for scenen kan nevnes "Over Ævne II" (1895), den politiske tragedien "Paul Lange og Tora Parsberg" (1898), "Laboremus" (1901), "På Storhove" (1902), og "Daglannet" (1904). Mot dødsstraff og for fredssak. Bjørnson var hele livet en motstander av dødsstraff, og ved begynnelsen av 1890-årene ble han mer og mer opptatt av fredssaken. Dette satte spor i lyrikk, artikler og taler. (Jf. oratoriet "Fred"). Bjørnson ble medlem av den første Nobelkomiteen, oppnevnt i 1897, og han ble gjenvalgt i 1900. Han arbeidet for internasjonale fredsavtaler og støttet undertrykte folks kamp. Kanskje mest kjent er hans imponerende engasjement for slovakerne. Han var først ute med å tale deres sak, møtte mye motstand, men hans stemme ble hørt i Europa. Og slovakerne ærer hans minne den dag i dag. Bjørnson engasjerte seg også sterkt i Dreyfus-saken, til fordel for den uskyldig dømte franske hæroffiser Alfred Dreyfus. Bjørnson opplevde, som ovenfor nevnt, selv å få en Nobelpris, men det var i litteratur, i 1903. Det er dem som mener at han burde hatt en fredspris. Åpningen av Nationaltheatret i 1899. I forbindelse med åpningen av Nationaltheatret i 1899, fikk Bjørnson stor hyllest. En sammensatt Holberg-forestilling var komponert for første aften, annen aften var det Ibsens "En folkefiende" og tredje aften sagadramaet "Sigurd Jorsalfar" av Bjørnstjerne Bjørnson med Edvard Griegs musikk som sto på programmet. Senere samme år gikk "Over Ævne I" over scenen for et grepet publikum. Bjørnson og unionsoppløsningen i 1905. I 1905, idet Norge skulle velge statsform etter unionsoppløsningen, ble den tidligere bastante republikaner overbevist om at monarki var det riktige for Norge. Først og fremst var dette viktig fordi det innebar sterkere bånd til Storbritannia, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det var på linje med statsformene i Sverige og Danmark. Bjørnson i landsmål-konflikten. Bjørnson interesserte seg sterkt for spørsmålet om hvordan norsk skriftspråk skulle utvikles. Han hadde siden tidlig ungdom arbeidet for norsk talemål på norske scener og fikk støtte av sin gamle skolekamerat fra gymnaset, A. O. Vinje. Han hadde stor sympati med Ivar Aasens innsamlingsarbeid, men han mente lenge at utviklingen måtte følge Knud Knudsens moderate linje. Senere distanserte han seg fra Knud Knudsen. En viktig grunn til hans syn i språkspørsmålet, var nok at norsk litteratur hadde et stort marked i Danmark. Han skulle komme til å bruke harde skyts mot det såkalte "maalstrævet", dvs. Aasens, Vinjes og Garborgs landsmåls-linje. Riksmålet skulle etter Bjørnsons mening være det offisielle språk i Norge. Dette var årsaken til at han grunnla den språkpolitiske organisasjonen Riksmålsforbundet, i 1907. Siste dikteriske bragder. I et ettertidsperspektiv kan det hevdes at også Bjørnson selv med sitt totale livsverk bidro til å skape vekst i det norske samfunnet. Bjørnsons død og begravelse. a> med kisten av Bjørnstjerne Bjørnson i 1910. Bjørnsons båre ombord i «Norge» Bjørnstjerne Bjørnson døde 26. april 1910 i Paris. Professor Johan Aarli ved nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, har gått inn i Bjørnsons sykehistorie, som mot slutten av livet omfattet diagnosene angina pectoris, tromboflebitt i høyre bein, vaskulært insult og venstresidig lammelse. Bjørnson ville til Paris for å få behandling, og ble fraktet dit i den danske kongens jernbanevogn. Han ble mottatt som den franske republikkens gjest, og på hotell Wagram ble det opprettet en sykestue for ham. Behandlingen han ønsket, var elektroterapi – dengang en moteretning – hos legen d'Arsonval, til tross for at Bjørnsons venn, distriktslegen hjemme, påpekte at dette var ren bløff. d'Arsonvals elektriske kur kunne da heller ikke hjelpe Bjørnson. Hans døde legeme ble hentet til København i kong Haakon VIIs salongvogn og ble fraktet hjem med panserskipet «Norge» – for Bjørnson hadde ønsket å komme «seilende til hjemlandet, med ansiktet vendt mot Norge». Han ble stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Kristiania 3. mai 1910 under enorm deltakelse. Bjørnson i samtid og ettertid. Som dikteren Henrik Ibsen og politikeren Johan Sverdrup tilhørte dikterpolitikeren Bjørnson det andre slektleddet som bygde Norge etter 1814. Han var en av dem som bidro mest aktivt til å prege utviklingen etter 1850. Edvard Beyer oppsummerer Bjørnsons betydning på denne måten i "Norges litteraturhistorie": «Han var politiker, folkelærer, redaktør og teatersjef, rådgiver og hjelper for kjente og ukjente, nasjonal samvittighet, forkjemper for internasjonal rett og fred. [...] Fra først til sist var han i pakt med store folkegrupper og dyptliggende tendenser i den historiske utvikling. Og han hadde en forgjenger i Wergeland, som hadde etterlatt seg et tomrom og skapt et forbilde Bjørnson vedkjente seg fra første ferd.» Fortsatt aktuell. Mye har forandret seg i Norge og i verden siden Bjørnsons tid, men mange av de sakene han brant for, er minst like aktuelle i dag som i hans samtid, så som fredssak, ytringsfrihet, religiøs toleranse, likeverd mellom kjønnene og menneskerettighetsspørsmål. Stilfornyer. Som skribent var Bjørnson en fornyer av prosastilen; det er kanskje ikke like lett å se i dag som i hans samtid, rett og slett fordi hans parataktiske, talemålsnære stil ble normgivende. Bondefortellingene har feilaktig fått ord på seg for å være ren idyll. Kanskje er det noe å lære av innvandrerungdom som med stor interesse leser og kjenner seg igjen i dem? Folkekjær lyriker og 'sanger'. Bjørnson var kanskje især "sangeren" blant våre lyrikere. I tillegg til nasjonalsangen skapte han mange andre sanger som folk flest har et forhold til og kan. En grunn er at Bjørnsons sanger tidlig ble innlemmet i det norske – og nordiske – standardrepertoaret gjennom skolens sangbøker. Forsømt dramatiker. Bjørnsons dramatikk ble jevnlig spilt både i Norge og i utlandet i hans levetid, men har hatt en varierende skjebne gjennom 1900-tallet. Ingen av de store institusjonsteatrene i Norge hadde hans dramatikk på spilleplanen i Bjørnsonåret 2010. I Aftenposten 30. april 2010 skriver Therese Bjørneboe at «det er vanskelig å vurdere kvaliteten og potensialet i dramatikk som ikke blir spilt». Hun henviser til Bjørnsonforskeren Arnfinn Aaslund som med utgangspunkt i nye oversettelser av Bjørnsons skuespill til italiensk, har påpekt at Bjørnson anses som en interessant dramatiker i Italia, mens norske teatre ligger under for uheldig mytedannelse. Hvert år siden 1992 avvikles den internasjonale Bjørnsonfestivalen i Molde og Nesset. Concurrent Versions System. Concurrent Versions System (CVS) er et versjonskontrollsystem som er en videreføring av RCS, og som etterhvert erstattes av Subversion. CVS var det mest brukte versjonskontrollsystemet rundt år 2000, mye fordi det er dekket av GPL-lisensen og dermed er fritt tilgjengelig. Opp gjennom årene har CVS vist seg å være meget stabilt og sikkert, selv med mange hundre utviklere som jobber parallelt med mange tusen filer. Eksempler på store prosjekter som bruker CVS er nettleseren Mozilla, webserveren kompilatoren GCC og Gnome-prosjektet. Mange prosjekter har etterhvert begynt å konvertere CVS-depotene til blant annet Subversion som er ment å være "arvtakeren til CVS". Mange av disse begrensningene er blitt forbedret i alternative versjoner av CVS, som for eksempel. Napachanie. Napachanie (tysk "Grundheim") er en landsby i Rokietnica-kommunen i Posen-fylket i Wielkopolskie-provinsen, nær Posen. Landsbyen har gymnasium og et palass fra 1879. Palasset er i stilen som blir kalt dronning Annas nordeuropeiske renessansestil. Antoni av Napachanie (1494–1561), professor og rektor ved Det jagellonske universitet, kom fra Napachanie. Saltstraumen. Saltstraumen er verdens sterkeste tidevannsstrøm og ligger mellom Knaplundsøya og Straumøya i Bodø i Nordland. Den forbinder Saltfjorden med Skjerstadfjorden. Strømmen blir til når tidevannet fyller denne. Strømmen er tre kilometer lang og på det smaleste bare 150 meter bred. Hastigheten på strømmen er omtrent 22 knop (40 km/t). Fartøyer kan passere Saltstraumen i omtrent to timer etter hver flo og fjære. Under nippflo passerer større vannmasser gjennom Saltstraumen enn gjennom Norges største elver i flomtida. I løpet av omtrent seks timer presses 372 millioner kubikkmeter sjøvann gjennom en 150 meter bred og 31 meter dyp passasje. Høydeforskjellen på havflaten mellom innersiden og yttersiden av det trange sundet kan være så mye som tre fot (én meter). I et forsøk på å jevne ut de to sidene, øker vannet sin hastighet og minner mest om et elvestryk, som renner begge veier. Saltstraumen skal etter sigende være en av verdens flotteste dykkerdestinasjoner (kåret av National Geographic), og den har et yrende fiske (rikt fiske etter sei) og planteliv. Motorsport. Motorsport er all motorisert sportsvirksomhet, det vil si bilsport, motorsykkelsport, motorbåtsport og motorflysport. I Norge. Motorsport i Norge styres av to forbund. Et for bilsport; Norges Bilsportforbund og et for resten; Norges Motorsportsforbund. Norsk bilsport har i alle disse årene vært, og er fortsatt, organisert gjennom Det internasjonale bilsportforbundet (FIA), KNAstartet dette og senere kom NAF og NMK med i 1932 MA. Nevnden for Automobilsport kom i 1932, mens man i 1984 tok man navnet Norges Bilsportforbund. KNA sammen med NAF har i dag en bemyndigelse fra FIA til å håndheve internasjonale regler for Touring delen med bil i Norge. Motorsykkelsporten staret i 1916 da Norges Motorcykleforbund ble stiftet. Dette skiftet etter hvert navn til Norsk Motor Klubb da avdelingene og ønske å bedrive bilsport. NMK søkte i 1977 om å få motorsykkelsporten inn i Idrtettsforbundet og NMK stiftet da sammen med de andre motorsykkelklubbene Norges Motorsykkel forbund. I 2001 ble Motorsykkel forbundet slått sammen med Båtsportforbundet og man fikk dagens Motorsportsforbund. Versjonskontrollsystem. Et versjonskontrollsystem er programvare som kan holde orden på de forskjellige versjonene av en eller flere datafiler. Når en fil oppdateres eller forandres, slettes ikke den gamle versjonen, men blir lagret i en database som inneholder tidligere versjoner av filene. Gamle versjoner kan hentes frem, og det er som oftest mulig å vise forskjeller mellom de forskjellige versjonene og lage utviklingsgrener fra disse versjonene. RCS. Revision Control System (RCS) er et enkelt versjonskontrollsystem, – revisjonskontrollsystem, utviklet av Walter Tichy ved Purdue University tidlig på 1980-tallet. Forløperen var kildekodekontrollsystem (SCCS). CVS er en viderutvikling av RCS. RCS blir i liten grad brukt i dag fordi det ikke har støtte for flere kataloger. Proprietær programvare. Proprietær programvare (engelsk: "proprietary software"), som regel kalt «produsenteid programvare» på norsk, er programvare der opphavsretten brukes til å beskytte produsentens eierskap. I praksis beskyttes programvaren ved å begrense bruksretten til den. Typisk må brukeren godta en lisens (avtale) for å få lov til å bruke det. I motsetning til fri programvare, har man ikke lov til å undersøke eller endre programvaren, og kildekoden er hemmelig. I tillegg kan lisensen ha begrensninger som er ment å sikre produsentens salgsinntekter, som forbud mot videreformidling. I noen tilfeller har brukeren ingen rettigheter ut over å kjøre programmet på en bestemt datamaskin låst til et bestemt produkt. Åndsverkloven og Markedsføringsloven bestemmer hvor begrenset en lisens kan være. Vanligvis har hver eneste programprodusent sin egen lisens forskjellig fra andre bedrifter. Derfor er det langt flere forskjellige ufrie lisenser enn frie lisenser. Produsenteid programvare står ofte i motsetning til programvare med brukervennlige lisenser. Det er ikke alltid produsenteid programvare har en lisens som beskytter produsentens rettigheter. Flere selskap gir betydelig mer frihet med sin produsenteide programvare enn hva som er vanlig. Selskap som Qt Software og MySQL leverer såkalt to-lisensiert programvare. Det betyr at programvaren er tilgjengelig under både en fri og en produsenteid lisens. Godt språk. Begrepet "ufri programvare" har en presis betydning som den rake motsetningen til fri programvare. Proprietær er "oversatt" med godseier i bokmålsordboka. Ordet "produsenteid" er mer nøytralt; det gir ikke negative assosiasjoner som "ufri", "proprietær" eller "godseid" gjør. "Godseid programvare" brukes av noen synonymt med "proprietær programvare" for å vise at betingelsene som følger programvaren er like dårlige som det husmenn hadde i middelalderen, fram til opplysningstidens frihetsidealer fikk gjennomslag. Bagdad. a> og de nordvestlige delene av Bagdad Bagdad (arabiskبغداد, «englegave»), er hovedstad og provins i Irak. Det er en av de største byene i Midtøsten (etter Kairo, Teheran og Istanbul) med en befolkning på 5,7 millioner (2003). Hovedflyplass er Baghdad International Airport. Historie. Byen ble grunnlagt i år 762 av Abbasid-kalifen Abou Giafar Al Mansur på plassen for en kristen by ved elven Tigris. Bagdad erstattet Damaskus som den muslimske hovedstaden i et imperium som strakte seg fra Nordafrika til Persia. Bagdad ble et ledende sentrum for utdannelse og handel. Noen kilder anslår at byen inneholdt en million innbyggere, men det er sannsynlig at det var betydelig færre. Mange eventyr i Tusen og en natt har sin bakgrunn fra denne perioden. Bahá'u'lláh forkynte sin misjon for verden i Bagdad, i Ridván-parken under perioden 21. april – 2. mai år 1863. Pilegrimsmål for bahá'íer. Gulfkrigen (1991) skadet Bagdad, spesielt transport-, kraft- og annen infrastruktur. Byen ble også tungt bombet i perioden mars-april 2003 under Irak-krigen. Etter Saddam Husseins fall ble Bagdad okkupert av amerikanske tropper, og ble setet for et interrimstyre (Coalition Provisional Authority) som er ment å styre Irak frem till valget av en ny regjering. Mutanabi-gaten. Mutanabi-gaten har blitt oppkalt etter dikteren Abul Tayyeb al-Mutanabi (915–965), som blant annet blir tillagt følgende sitat: «Når en løve viser tenner, bør du ikke tro at den smiler til deg». Bokhandlerne i Bagdad skal ha holdt til i Mutanabi-gaten fra det ottomanske riket kontrollerte Bagdad fra 1500-tallet. Foruten forretningene er det et livlig utendørs bokmarked. Gaten er dessuten kjent for kafeer hvor diskusjonene går intenst. 5. mars 2007 døde mer enn tyve personer og mer enn seksti ble såret av en selvmordsbombe i gaten. Kalif. Kalif (خليفة) var opprinnelig en tittel tatt av Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, da han tok lederskapet av "ummah" (arabisk: "folket"), eller det muslimske samfunnet i år 632. Kalifen regjerte over alle muslimer og ble sett på som det høyeste embede innen det islamske samfunnet. Kalifenes gjerning var derfor i sin storhetstid både politisk og religiøs. Dessuten så man på kalifen som en etterfølger av viktige troende i fortiden, som Noah og Abraham. Kalifen kunne oppfattes som en "islamsk pave". I den katolske kirke kombineres de tre første (åndelig, religiøs og politisk funksjon) i pavens gjerning i dag, men også Pavestolen var en gang en militærmakt. Kalifater. I begynnelsen av 1900-tallet krevde Osmanske sultaner kalif-tittelen, men etter nedleggelsen av sultanatet i 1922 fortsatte kalifatet i to år under den Osmanske prinsen Abdul Mejid II før det til slutt ble avsluttet år 1924. Etter det har det ikke vært noen kalif, og mange muslimer i dag ser ikke på det som nødvendig å ha noen, selv om mange andre gjør det. Snarere blir det i dag sett på som galt om noen skulle kreve tittelen, for de fleste muslimer vil mene at ingen leder i dag er god nok til å være en Kalif, også de som ser det nødvendig å ha en Kalif, vil tittelen Kalif være så «stort og flott» at de som krever tittelen blir sett som narsissistiske. Likevel er det blant radikale islamister et uttalt mål å samle den islamske verden under en ny kalif. Etter islamismens oppblomstring sist på 1900-tallet har også noen hevdet at en islamsk verdensstat må ha form av et kalifat. Mest kjent er gruppen Hizb al-Tahrîr, som ble grunnlagt av Taqî al-Dîn al-Nabhânî (d. 1977). Tretten-ulykken. Tretten-ulykken inntraff den 22. februar 1975 da nordgående persontog (nr. 351) fra Oslo og sørgående ekspresstog (nr. 404) fra Trondheim kolliderte en kilometer nord for Tretten stasjon i Øyer kommune sør i Gudbrandsdalen i Oppland. Med 27 omkomne og 25 sårede er dette Norgeshistoriens største jernbaneulykke i fredstid. En av de omkomne kom fra USA, resten var norske, deriblant politikeren og forleggeren Tønnes Andenæs. Det var til sammen rundt 800 passasjerer med i de to togene. Årsaken til sammenstøtet var at nordgående tog feilaktig forlot Tretten stasjon. Ulykken har noen fellestrekk med Åsta-ulykken. Strekningen hadde fjernstyring, men ikke automatisk togstopp, og den direkte årsaken var at tog i begge tilfeller angivelig passerte et stopp-signal. I juli 1969 inntraff det en ulykke etter samme type mønster ved Straumsnes på Ofotbanen. To malmtog støtte sammen, og en lokførerassistent omkom. Jim Morrison. Rue Beautreillis Nr. 17 og 19, hvor Morrison hadde sin bolig i Paris James Douglas Morrison (født 8. desember 1943 i Melbourne, Florida, død 3. juli 1971 i Paris, Frankrike) var vokalist og låtskriver i det amerikanske rockebandet The Doors. I tillegg produserte han flere diktsamlinger. Bakgrunn. Foreldrene Steve og Clara Morrison var begge ansatt i United States Navy, og dette førte til at oppveksten var preget av stadig flytting. Deler av barndommen tilbrakte Morrison i San Diego i California. I 1958 gikk han på high school i Alameda, men han tok eksamen fra George Washington High School i Alexandria i Virginia i juni 1961. Morrison bodde deretter hos sin farfar og farmor i Clearwater i Florida, hvor han fulgte studier ved St. Petersburg Junior College i St. Petersburg. I 1962 flyttet han over til Florida State University (FSU) i Tallahassee. I januar 1964 flyttet han til Los Angeles, California. Her fullførte han i 1965 første del av utdannelsen ved avdelingen for scenekunst ved filmskolen ved UCLA. Mens han var ved UCLA laget han to filmer. The Doors. Mens han gikk på UCLA, bodde han i Venice. Her levde han et bohemliv og ble etterhvert kjent med studiekollega Ray Manzarek. Morrison viste Manzarek noen av diktene han hadde skrevet, og de fant ut at de ville prøve å lage musikk sammen. Etterhvert fikk de med gitaristen Robby Krieger og trommeslageren John Densmore. De spilte først på nattklubber, men høsten 1965 fikk de anledning til å spille inn en plate med seks sanger, blant andre «Moonlight Drive», «Summer's Almost Gone» og «Break on Through (to the Other Side)». De kalte seg The Doors. Navnet ble tatt fra boken «The Doors of Perception» av Aldous Huxley, som igjen hadde hentet uttrykket fra en linje i diktet «The Marriage of Heaven and Hell» av William Blake: «If the doors of perception were cleansed every thing would appear to man as it is, infinite.» Morrison uttrykte dette som «There are things known and there are things unknown. Inbetween are the doors.» Fra 1966 spilte de jevnlig på Whisky a Go Go. The Doors utga sin første plate i januar 1967 og oppnådde etterhvert internasjonal berømmelse. Jim Morrison hadde en krevende livsstil med et utstrakt misbruk av alkohol og diverse narkotiske stoffer. Dette gjenspeilte seg i musikken, som ofte bar preg av mystikk og psykedelika. Den siste konserten The Doors spilte med Morrison i spissen, var på Isle of Wight-festivalen i 1970 hvor det var over 600 000 besøkende i løpet av hele festivalen. På Woodstock var det til gjengjeld «bare» 500 000 besøkende. Senere karriere og død. Jim Morrison forlot The Doors like etter utgivelsen av deres syvende plate, "L.A. Woman". Han flyttet i mars 1971 til Paris i Frankrike for å kunne konsentrere seg om sitt forfatterskap. Blant annet leste han inn på bånd mange av diktene han tidligere hadde skrevet, noen utgitt i bøkene "The Lords" (1967) og "The New Creatures" (1967) som den gang bare ble publisert i 100 eksemplarer hver. Andre dikt var ikke tidligere utgitt. Disse opptakene ble senere oppdaget av plateselskapet og et utvalg ble musikksatt av The Doors og gitt ut på albumet "An American Prayer". Morrison ble funnet død natten til 3. juli 1971 i en leilighet i Paris han hadde lånt av den franske modellen Elizabeth(ZoZo) Lariviere. Han ble funnet død i badekaret av kjæresten Pamela Curson. Det var i ettertid vært en del spekulasjoner omkring omstendighetene rundt hans død, men den offisielle dødsårsaken ble fastslått til hjerteinfarkt. Han ligger begravet på kirkegården Père Lachaise i Paris og graven blir jevnlig besøkt av store mengder fans og turister. Noen sitater av Jim Morrison. "I can't believe this is happening" Fra diktsamlingen "The New Creatures" (1969). Per Ulv. Per Ulv (USA: "Wile E. Coyote") er en tegnefilmfigur fra Warner Bros. Inc. Den kjennetegnes ved sine mislykkede forsøk på å fange Bippe Stankelbein (USA: "Roadrunner"). Han opptrer også i tegneserier og dataspill. Latinske navn i den amerikanske serien: Eatius Birdius, Carnivorus Vulgarus, Famishius Famishius, Eamishus Vulgarus, Evereadii Eatibus, Road-Runnerus Digestus, Eatibus Anythingus, Eatibus Almost Anythingus, Famishus Fantasticus, Eternalii Famishiis, Famishus Vulgarus, Hardheadipus Oedipus, Eternalii Famishiis, Famishius Vulgaris Ingenius, Eatius-Sloobius, Carnivorous Slobbius, Hard-Headipus Ravenus, Apetitius Giganticus, Hungrii Flea-Bagius, Overconfidentii Vulgaris, Caninus Nervous Rex, Grotesques Appetitus, Nemesis Riduclii. Det egentlige latinske navnet på Per Ulv er "Canis Latrans". Se også Liste over kjente ulver. Bippe Stankelbein. Bippe Stankelbein (engelsk: "Roadrunner") er en tegnefilmfigur fra Warner Bros. Inc. Bippe Stankelbein blir stadig jaktet på av Per Ulv. Tegnefilmene går stort sett ut på alle måtene ulven "ikke" greier å fange Bippe Stankelbein på. Acme. ACME sies å være et akronym for "A Company Making Everything" Opphav. Det egentlige vitenskapelige navnet på en «Roadrunner» er "Geococcyx californianus", som på norsk heter "storløpegjøk". Dette er en liten, rask fugl som primært lever i ørkenområdene i det sør-vestlige USA. Den løper raskt; oppimot 27 km/t. Den kan bli over 60 cm lang og 30 cm høy, kan fly men foretrekker å løpe Naturlig satellitt. En naturlig satellitt eller måne er et himmellegeme som går i bane rundt en planet, dvergplanet eller asteroide. Naturlige satellitter kalles i dagligtalen oftest måner. Denne bruken av ordet "måne" som typebetegnelse har ført til oppfattelsen om at Månen mangler et egentlig navn. Dette har ført til at det latinske ordet for måne, Luna, noen ganger blir brukt på norsk som et alternativt navn på Månen, men dette navnet har ingen formell status. Det korrekte vitenskapelige norske navnet på vår måne er Månen. Et annet ord for måne er drabant. Horst Köhler. Horst Köhler (født 22. februar 1943) er en tysk økonom og politiker (CDU). Han var Tysklands president fra 1. juli 2004 til 31. mai 2010. Før han var president hadde han gjort karriere både i det politiske liv, private næringsliv og som embedsmann, og var blant annet sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF) fra 2000 til 2004. Bakgrunn. Han ble født i Skierbieszów i det nåværende Polen av foreldre, opprinnelig rumenske statsborgere, som hadde blitt deportert fra Glückstal i Bessarabia (nå i Moldova) i 1940 av Stalin som følge av Molotov-Ribbentrop-pakten. Familien flyktet senere til Markleeberg-Zöbigker nær Leipzig, og 1953 flyktet de via Berlin (hvor det var mulig å komme seg til den vestlige delen av byen) fra DDR til Vest-Tyskland, der de slo seg ned i Ludwigsburg i Baden-Württemberg. Köhler tok sin "Abitur" i 1963, avtjente deretter verneplikten og forpliktet seg til to år ved pansergrenaderene i Ellwangen. Han forlot hæren som løytnant i reserven. Deretter studerte han økonomi og statsvitenskap ved Universität Tübingen, hvor han tok doktorgraden og var vitenskapelig forskningsassistent ved "Institut für angewandte Wirtschaftsforschung" fra 1969 til 1976, hvoretter han arbeidet i det tyske næringsdepartementet. I 1981 ble han medlem av CDU, og samme år skiftet han over til finansdepartementet. Politisk karriere. Fra 1990 til 1993 var Köhler statssekretær i det tyske finansdepartementet. Han var ansvarlig for finansielle og økonomiske forbindelser, og var dermed forhandler i forbindelse med inngåelsen av Maastricht-traktaten, og arbeidet også med å forberede G7-møter for forbundskansler Helmut Kohl. Han var deretter formann for foreningen av tyske sparebanker, "Deutscher Sparkassen- und Giroverband", frem til 1998, da han ble president for Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling med sete i London. I 2000 ble han utnevnt til direktør for Det internasjonale pengefondet, og formann for dets utøvende komité, og flyttet til Washington. Han ble foreslått av den rødgrønne regjeringen Schröder etter at deres opprinnelige kandidat Caio Koch-Weser ble avvist av USA. Han beholdt disse vervene til han trakk seg 4. mars 2004, etter at han var blitt nominert som de konservatives og FDPs kandidat til det tyske presidentvervet. Han ble valgt til Tysklands president av Forbundsforsamlingen med 604 av 1205 stemmer over den sosialdemokratiske motkandidaten Gesine Schwan den 23. mai 2004, og ble innsatt den 1. juli. Köhler trakk seg som president den 31. mai 2010 etter uttalelser om den tyske deltakelsen i krigen i Afghanistan. Familie. Köhler er gift med Eva Luise Köhler, født Bohnet, som er tysklærer og tidligere aktiv i lokalpolitikk for SPD, og har to barn, Ulrike (født 1972) og Jochen Köhler (født 1977). Som president residerte Köhler på slottet Bellevue i Tiergarten i Berlin. Utmerkelser. Høsten 2003 ble Horst Köhler utnevnt til honorær professor ved Universitetet i Tübingen. I 2005 ble Köhler tildelt Den hvite ørns orden av Polens president. Presidenten kom til Norge 13. juni 2005 i forbindelse med de tyske kulturdagene. Köhler ble i 2007 tildelt storkors av St. Olavs orden. 22 (tall). 22 ("tjueto" eller på riksmål "toogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 21 og kommer før 23. 23 (tall). 23 ("tjuetre" eller på riksmål "treogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 22 og kommer før 24. 23 er også et primtall, det neste primtallet er 29. 24 (tall). 24 ("tjuefire" eller på riksmål "fireogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 23 og kommer før 25. SI-prefikset for 1024 er yotta (Y), og for 10-24 yocto (y). Disse nummerne er de største og minste nummerne som har fått et SI-prefiks til dags dato. 25 (tall). 25 ("tjuefem" eller på riksmål "femogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 24 og kommer før 26. 26 (tall). 26 ("tjueseks" eller på riksmål "seksogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 25 og kommer før 27. 27 (tall). 27 ("tjuesju" eller på riksmål "syvogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 26 og kommer før 28. 28 (tall). 28 ("tjueåtte" eller på riksmål "åtteogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 27 og kommer før 29. Det er det nest minste perfekte tallet. 28 er satt sammen av faktorene 2, 2 og 7. 29 (tall). 29 ("tjueni" eller på riksmål "niogtyve") er det naturlige tallet som kommer etter 28 og kommer før 30. 29 er også et primtall, det neste primtallet er 31. 32 (tall). 32 ("trettito" eller på riksmål "toogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 31 og kommer før 33. 33 (tall). 33 ("trettitre" eller på riksmål "treogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 32 og kommer før 34. 34 (tall). 34 ("trettifire" eller på riksmål "fireogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 33 og kommer før 35. Det er det niende Fibonaccitallet, etter 21 og før 55. 35 (tall). 35 ("trettifem" eller på riksmål "femogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 34 og kommer før 36. 36 (tall). 36 ("trettiseks" eller på riksmål "seksogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 35 og kommer før 37. Uttalen er trettiseks etter fra 1. juli 1951. 37 (tall). 37 ("trettisju" el. "trettisyv" eller på riksmål "syvogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 36 og kommer før 38. 37 er også et primtall, det neste primtallet er 41. 38 (tall). 38 ("trettiåtte" eller på riksmål "åtteogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 37 og kommer før 39. 39 (tall). 39 ("trettini" eller på riksmål "niogtredve") er det naturlige tallet som kommer etter 38 og kommer før 40. 42 (tall). 42 ("førtito" eller "toogførti") er det naturlige tallet som kommer etter 41 og kommer før 43. Populærkultur. Svaret på Spørsmålet om livet, universet og alt mulig 42 er svaret på Spørsmålet om livet, universet og alt mulig, ifølge Douglas Adams' skjønnlitterære serier "Haikerens guide til galaksen". Dette utdypes med at for å forstå svaret, må man forstå spørsmålet, som er fryktelig mye mer konkret og komplisert enn det abstrakte «hva er svaret på livet, universet og alt mulig». Først når man virkelig forstår akkurat hva man spør om, vil svaret gi mening. I boken og hørespillet ble det videre fortalt at hvis innbyggerne i et univers fant ut av både svaret og spørsmålet, ville universet gå i oppløsning og bli erstattet av noe enda mer komplisert. Det fortelles videre at noen mener at dette allerede har skjedd. 43 (tall). 43 ("førtitre" eller på riksmål "treogførti" eller "treogførr") er det naturlige tallet som kommer etter 42 og kommer før 44. 43 er også et primtall, det neste primtallet er 47. 44 (tall). 44 ("førtifire" eller på riksmål "fireogførti" eller "fireogførr") er det naturlige tallet som kommer etter 43 og kommer før 45. 45 (tall). 45 ("førtifem" eller på riksmål "femogførti" eller "femogførr") er det naturlige tallet som kommer etter 44 og kommer før 46. 46 (tall). 46 ("førtiseks" eller på riksmål "seksogførti" eller "seksogførr") er det naturlige tallet som kommer etter 45 og kommer før 47. Maximilien de Robespierre. Maximilien François Marie Isidore de Robespierre (født 6. mai 1758, død 28. juli 1794) var en fransk revolusjonær, advokat og jurist. Han var et viktig medlem i "Comité de salut public", på norsk ofte oversatt til Velferdskomitéen, som ledet Frankrike under skrekkveldet. Robespierre trodde fast på idéene til Rousseau og revolusjonen. Likevel endte han, som så mange andre på denne tida, livet sitt i giljotinen. Da Robespierre ble halshogget i 1794, overtok 5 menn som ledere av landet (Direktoriet). Maximilien var sønn av François de Robespierre og Jacqueline Marguerite Carraut, og han var bror til Augustin de Robespierre og Charlotte Robespierre. Marius von Mayenburg. Marius von Mayenburg (født 1972 i München) er en tysk dramatiker, dramaturg, oversetter og instruktør. I 1994 begynte Mayenburg å studere dramatikk ved Hochschule der Künste i Berlin. "Haarmann", som var det første stykket han skrev, ble uroppført på Baracke, prøvescenen til Deutsches Theater i Berlin. Gjennombruddet som dramatiker kom med stykket "Flammefjes" (tysk: "Feuergesicht") skrevet i 1997. Stykket ble uroppført på Kammerspiele i München året etter. Deretter ble det oppført på Kleist Theater i Frankfurt an der Oder og på Deutsches Schauspielhaus Hamburg. Forestillingen i Hamburg er den av Mayenburgs tyske forestillinger som har gjort seg mest bemerket. Marius von Mayenburg mottok "Kleistförderpreis für junge Dramatiker" og "Preis der Frankfurter Autorenstiftung" for "Flammefjes". Verk. Mayenburg, Marius von Mayenburg, Marius von Norsk biografisk leksikon. Norsk biografisk leksikon er det største norske biografiske oppslagsverk. Verkets første utgave ("NBL1") utkom i årene 1921–1983, med i alt 19 bind og 5 102 artikler. Utgiver var Aschehoug, og verket ble utgitt med økonomisk støtte fra staten. Kunnskapsforlaget overtok rettighetene til NBL1 fra Aschehoug i 1995, og etter et forprosjekt 1996–97 begynte arbeidet med en ny utgave av verket i 1998. Prosjektet har fått økonomisk støtte fra institusjonen Fritt Ord og Kulturdepartementet, og verkets 2. utgave – NBL2 – utkom i 10 bind og 5 850 artikler i årene 1999–2005. I 2006 begynte arbeidet med en elektronisk utgave av NBL2. Dette prosjektet mottok også støtte fra Fritt Ord og Kulturdepartementet. Verket er fra 2009 en gratis nettjeneste, som en del av snl.no. Denne utgaven inneholder nesten 5840 artikler. Frem til 2005 mottok prosjektet 27 millioner kroner i støtte. Da det redaksjonelle arbeidet med ny utgave av NBL tok til i 1995, var utgangspunktet å velge ut 6000 personer fra de 11 000 som hadde artikkel i Store norske leksikon. Listen ble gjennomgått av et hundretall fagkonsulenter, før listen over biografiverdige personer ble gjennomgått av forlagsredaksjonen og redaksjonsrådet. Dessuten kom det også forslag fra verkets 1330 forfattere. Redaksjonsrådet ble ledet av Knut Helle. Av økonomiske og plassmessige hensyn ble lengden på biografiene standardisert, og denne begrensningen har internettutgaven av verket «arvet». Andelen biograferte kvinner var 4,9 % i NBL1 og 14 % i NBL2. Verdens handelsorganisasjon. Verdens handelsorganisasjon (eng. "World Trade Organization", WTO) ble etablert 1995 etter en revisjon av GATT-avtalen. Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll. WTO har 157 medlemsland per august 2012. Generaldirektør er Pascal Lamy, som avløste Supachai Panitchpakdi i mai 2005. Verdens handelsorganisasjons hovedkvarter ligger i Genève. Formål. Verdens handelsorganisasjon har som mål å øke internasjonal handel ved å søke å senke handelshindringer og å tilby mekanismer for forhandling om handel mellom land og å løse uenighet som angår handel. Medlemsland. Verdens handelsorganisasjon hadde 76 medlemsland ved stiftelsen, mens de 81 øvrige medlemmene er blitt opptatt seinere. Ikke-medlemsland som har observatørstatus. Mange av disse landene søker om medlemskap. Iran søkte første gang om WTO-medlemskap i 1996, men USA, som har beskyldt Teheran for å støtte internasjonal terrorisme, har blokkert søknaden hele 22 ganger. Russland, som søkte om medlemskap i GATT i 1993, ble ikke godkjent som medlem før i desember 2011 sammen med Montenegro, Samoa og Vanuatu. Omstridt. Verdens handelsorganisasjon har som målsetting å fremme økt frihandel mellom land. Veldig mange, deriblant fremtredende økonomer og uavhengige organisasjoner har pekt på at WTO-avtaler ofte virker urettferdige og favorisere multinasjonale selskap og rike nasjoner. Selv om medlemskap er frivillig hevder kritikerne at det å ikke tilslutte seg organisasjonen praktisk talt plasserer den ikke-deltagende nasjonen under embargo, noe som skaper et internasjonalt system med påtvungene økonomiske regler som ikke muliggjør forandringer og eksprimentering. Hvordan beslutninger blir tatt i relasjon til organisasjonen er også omstridt. De tre største medlemmene, Amerikas forente stater; Den europeiske union og Japan, har blitt beskyldt for å misbruke makt i WTO for å få innflytelse over mindre mektige medlemsland. I tillegg er det en oppfatning blant kritikerne om at medlemsland har adoptert WTO-avtaler på et udemokratisk vis eller til skade for landets innbyggere eller økologi. Store demonstrasjoner er blitt holdt med protester mot WTOs forslag og politikk ved hvert møte. Noen av de største har vært WTO demonstrasjonen i Seattle i 1999, Genova 2001, og i Hongkong 2005. Organisasjon. WTOs øverste organ er Ministerkonferansen som avholdes hvert annet år. Den første fant sted i Singapore i 1996, den neste ble kombinert med feiringen av 50-årsjubileet i 1998 og fant sted i Genève. Tredje ministerkonferanse ble avviklet i Seattle i 1999, den fjerde fant sted i Doha i Qatar i slutten av 2001 og den femte i Cancun i Mexico i september 2003. Deretter var det ministerkonferanse Hongkong i desember 2005. Den siste konferansen ble holdt i juli 2008 i Genève. Den daglige virksomhet drives av medlemslandenes representanter i Hovedrådet og dets underliggende organer (råd, komiteer og arbeidsgrupper). Medlemmene assisteres av WTO-sekretariatet som ledes av en generaldirektør. Denne stillingen innehas av EUs tidligere handelskommissær, franske Pascal Lamy, som tok over etter thailandske Supachai Panitchpakti i mai 2005. John Lennon. John Winston Lennon (endret til John Ono Lennon etter inngått ekteskap med Yoko Ono (født 9. oktober 1940 i Liverpool, drept 8. desember 1980), bedre kjent som bare John Lennon, var låtskriver, vokalist og gitarist i det verdensberømte bandet The Beatles. Blant de mest kjente sangene fra Beatles-perioden er «I Want to Hold Your Hand», «Help!», «Norwegian Wood», «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds», «Come Together» og «Across The Universe». Kjente sanger fra solokarrieren er «Give Peace a Chance», «Imagine» og «Happy Xmas (War Is Over)». Lennon gjorde seg bemerket som politisk aktivist, kunstner og forfatter. Han var først gift med Cynthia Powell, men forlot henne til fordel for den japanske avantgarde-kunstneren Yoko Ono i 1969. Etter Beatles' oppløsning i 1970 hadde han ei solokarriere med politiske og eksperimentelle album, men tok pause fra musikken i 1975 for å være mer sammen med familien. Comebacket skjedde med albumet "Double Fantasy" i 1980. John Lennon ble skutt med fire skudd av den mentalt syke Mark David Chapman utenfor sitt hjem i New York like før kl. 23.00 den 8. desember 1980. Barndom og ungdom. John Lennon ble født på kvelden den 9. oktober 1940, midt under slaget om Storbritannia. Begge foreldrene hadde musikalsk bakgrunn, men ingen av dem spilte profesjonelt. Han bodde sammen med foreldrene inntil faren, Fred Lennon, forlot familien. Moren Julia maktet ikke oppgaven som alenemor, og overlot sønnen til søsteren Mimi som bodde i nærheten. I likhet med store deler av befolkningen i Liverpool hadde Lennons slekt røtter i Irland. Bestefaren, James Lennon, ble født i Dublin i 1858, bestemoren Mary (født Maguire) var også irsk. Selv om dette hadde liten innvirkning på Lennons oppvekst, kom han til å identifisere seg med irenes sak senere i livet. Tante Mimi fikk altså jobben som barneoppdrager, mens moren ble ei «tante» som kom på besøk. Selv om hun ikke bodde sammen med John skal hun ha vært et viktig forbilde, blant annet ved at hun stimluerte musikkinteressen hans. Julia Lennon ble drept i ei trafikkulykke da John bare var 17 år, en hendelse han bearbeider i flere sanger fra slutten av Beatles-perioden: «Julia» på "The Beatles (White Album)" og «Mother» fra soloalbumet "Plastic Ono Band". I puberteten ble Lennon nærsynt og måtte gå med tykke hornbriller. Dette likte han dårlig, selv om et av idolene, Buddy Holly, også brukte briller. I begynnelsen av karrieren brukte han kontaktlinser, men disse ble i 1966 byttet ut med runde stålbriller, noe som skulle bli et kjennetegn for både Lennon andre intellektuelle på 60-tallet. Tante Mimi fikk overtalt Lennon til å begynne på kunstskole, men Lennon var en rastløs elev, og rock'n'roll tiltrakk ham mer enn å sitte ved en pult og følge instrukser. På slutten av 1950-tallet dannet han skiffle-gruppa «The Quarry Men» som senere fikk navnet «The Silver Beetles» (med henvisning til Buddy Hollys «Crickets») og tilslutt bare "The Beatles" – «Billene» («beetles» skrevet med "beat"). Beatles-tiden. Som medlem av Beatles hadde Lennon betydelig innflytelse på rockens utvikling gjennom 1960-tallet. Av komponistparet «Lennon/McCartney» skal Lennon ha blitt sett på som den skarpeste tekstforfatteren, mens McCartney var mer ærgjerrig musikalsk. Dette er likevel en forenkling, da begge stimulerte hverandre gjensidig (og som oftest komponerte hver for seg). Tekstmessig preges Lennons låter av selvbiografisk stoff, ordspill og paradokser. Tidvis glir han over i surrealisme, som i «Strawberry Fields Forever» og «I Am the Walrus» fra 1967. Tre minutters slagere om romantisk kjærlighet var nå i ferd med å gå av moten. Sammenlikning med Jesus. Lennon var ofte frittalende. I et intervju med avisen London Evening Standard sa han blant annet at «Kristendommen vil forsvinne. Den vil skrumpe inn og synke hen. Jeg trenger ikke å argumentere for det. Jeg har rett og det vil tiden vise. Vi er mer populær enn hva Jesus er nå. Jeg vet ikke hva som vil forsvinne først, rock’n’roll eller kristendommen. Jesus var en flott fyr, men hans disipler var dumme og enkle. Det er deres fordreining som har ødelagt det hele for meg.» Yoko Ono. Den 9. november 1966, rett etter at Lennon hadde avsluttet en mindre rolle i filmen "How I Won the War", besøkte han en kunstutstilling ved Indica Gallery i London med en kvinnelig kunstner fra Japan, Yoko Ono. Han ble imponert av det han så, spesielt av et verk hvor et ord var skrevet i taket med så små bokstaver at han måtte gå opp på en stige og lese det gjennom et forstørrelsesglass. Ordet var «Yes». Lennon uttalte senere at det som tiltrakk ham ved dette arbeidet var at han hadde ventet seg at det ville stå «No» eller «Fuck You» eller noe lignende negativt. Lennon og Ono gjorde et gjensidig inntrykk på hverandre og de holdt kontakten gjennom hele Sgt. Peppers-perioden. Etter at han kom tilbake fra meditasjonsturen i India i 1968 innledet han et fast forhold til Ono, fortalte det til sin hustru Cynthia som begjærte skilsmisse. Fra da av var Lennon og Ono praktisk talt uadskillige, selv under Beatles-innspillingene. Dette "fremmedelementet" skapte gnisninger mellom de fire medlemmene under innspillingen av albumet "The Beatles" i 1968. Media var lite vennlig innstilt overfor Ono, og pressen trykket en serie lite flatterende artikler om henne, én gikk så langt som å kalle henne «stygg». Ono har av mange blitt utpekt som den som var skyldig i at The Beatles gikk i oppløsning, men problemene startet allerede da manageren Brian Epstein døde i 1967. Uten manageren begynte to sterke personligheter som Lennon og McCartney å knives om gruppens retning. Lennon ble rasende på kritikk av Ono og sa offentlig at det var ingen John og Yoko, men at de var å betrakte som en person; "JohnAndYoko". Ifølge Lennon var Yoko like viktig for ham som «Paul og [Bob] Dylan tilsammen». Lennon gikk over til en vegetarisk livsstil i 1966 som han holdt fast ved, til og fra, fram til sin død. På slutten av 1969 opptrådte både Lennon og Ono som Dirty Mac på forestillingen «The Rolling Stones Rock and Roll Circus», en forestilling som var dårlig forberedt, lite gjennomtenkt og med et svakt resultat. Politisk agitator. Samtidig ble Lennons politiske engasjement mer og mer tydelig, kanskje som resultat av påvirkningen fra Ono. Han agiterte sterkt imot den amerikanske krigen i Vietnam og for fred. Han sendte tilbake den orden han hadde mottatt fra dronning Elisabeth II i protest mot Storbritannias bidrag til krigføringen i Vietnam og innblandingen i Biafra i Afrika. Lennon og Ono giftet seg den 20. mars 1969 i Gibraltar, og tilbrakte hvetebrødsdagene i sengen som en sengeliggende demonstrasjon, en såkalt «bed-in», for fred i Amsterdam. Demonstrasjonen ble gjentatt i Montreal hvor paret spilte inn sangen «Give Peace a Chance». Ikke overraskende ble paret sett på som eksentrikere, men de ga likevel fredsbevegelsen en inspirasjon. Lennon valgte å bytte ut sitt mellomnavn Winston med Ono for ytterligere å understreke sin samhørighet med Yoko. Hele denne prosessen ble beskrevet i sangen «The Ballad of John and Yoko» hvor kun Paul McCartney fra The Beatles deltok i innspillingen. Den ble likevel sluppet som en ny Beatles-singel. Oppløsningen av The Beatles. Til tross for McCartneys solidariske bidrag til sangen nevnt over ble maktkampen innad i The Beatles mer og mer markert og tilspisset. Den ble stilt til offentlig skue i dokumentarfilmen "Let It Be" på foråret 1969. Filmen var opprinnelig ment å være en dokumentar om gruppens innspilling av et album, men ble isteden en dokumentar om gruppens endelige oppløsning. Resultatet ble så skrøpelig at prosjektet ble lagt på hyllen inntil videre, og isteden samlet gruppen seg om å spille inn et siste album kalt "Abbey Road". Etter at både Lennon og Ono ble skadet sommeren 1969 i en bilulykke i Skottland fikk Lennon det arrangert slik at Ono kunne være sammen med ham hele tiden, blant annet ved å få satt inn en seng i studioet mens han jobbet med "Abbey Road"-albumet. Kunstnerisk ble likevel "Abbey Road" et mesterverk og var samtidig styrt av McCartney, men også et kompromiss. Lennon ville ha et klassisk rockealbum i forlengelsen av "The Beatles" med adskilte sanger, mens McCartney ville lage et konseptalbum i ånden til "Sgt. Pepper". Albumet ble derfor delt i to for å gjenspeile begges syn, Lennon preget første side og McCartney andre side på albumet. I ettertid kan man se at kompromisset var heldig for begge parter. Fortsatt gjensto den uferdige innspillingen fra "Let It Be". Maktkampen kulminerte med at Lennon og George Harrison insisterte på at produsenten Phil Spector skulle få fulle rettigheter til å gjennomgå opptakene. De insisterte også på en ny manager, en tøff amerikaner ved navn Alan Klein. Kravene var det samme som å dytte McCartney ufor et stup. Ikke likte han at sangene hans fikk strykere og kor og han kunne slett ikke akseptere Alan Klein. McCartney hadde derfor ikke noe valg, han som var den som mer enn noen annen i The Beatles hadde forsøkt å holde gruppen sammen, ble også den første av dem som gikk offentlig ut og meddele at han hadde brutt med The Beatles. Selv om oppløsningen først ble juridisk gyldig senere hadde det berømte samarbeidet «Lennon & McCartney» kommet til en bitter slutt. Primalskrik. Av de fire tidligere Beatles-medlemmene hadde kanskje John Lennon den mest varierte platekarrieren. Mens han fortsatt var medlem av The Beatles innspilte Lennon og Ono tre album med eksperimentell og vanskelig elektronisk musikk; "Unfinished Music No.1: Two Virgins", "Unfinished Music No.2: Life with the Lions", og "Wedding Album". Hans første soloalbum med normal musikk var den lite minneverdige "Live Peace in Toronto 1969", innspilt i september 1969 (før The Beatles var oppløst) ved en festival i Toronto med improvisert gruppe kalt The Plastic Ono Band som inkluderte Eric Clapton og Klaus Voorman, en dårlig forberedt konsert med standardnumre, delvis øvd på flyet over Atlanteren. Han spilte også inn tre singler mens han fortsatt var medlem av The Beatles; fredshymnen «Give Peace a Chance»; «Cold Turkey» (om hans anstrengelser for å kom seg fri fra sin heroinavhengighet) og «Instant Karma!». Etter oppbruddet fra The Beatles i 1970 utga han sitt første reelle soloalbum kalt "Plastic Ono Band", et rått og brutalt personlig album, tungt influert av Arthur Janovs primalterapi som Lennon hadde gjennomgått tidligere. Terapiens innflytelse, som består i å bokstavelig skrike ut sin følelsesmessige smerter, er mest åpenbar på sangen «Mother» hvor skriket går innholdsmessig ned i barndommens traumer: "Mama don’t go! Daddy come home!" Det eneste man kan tro på er seg selv: "I just believe in me, Yoko and me, And that's reality. The dream is over, What can I say?" I ettertid er det opplagt at dette albumet hadde en betydelig innflytelse på den senere hardrocken og pønkemusikken. I kjølvannet av utgivelsen av albumet fortsatte han sine anstrengelser på å demytologisere The Beatles med et langt og konfronterende intervju som ble trykket i det innflytelsesrike magasinet Rolling Stone. Deretter fulgte hans kanskje mest viktige album noensinne, "Imagine" i 1971, som alternerte mellom drømmer og raseri. På den ene siden hadde albumet den store og gripende fredshymnen «Imagine» ("som betyr å forestille seg") og som har blant annet blitt spilt på konserter for Nobels fredspris i Oslo flere ganger, og på den andre siden hadde albumet kanskje rockehistoriens mest infame og ondskapsfulle hatsang rettet mot Paul McCartney i «How Do You Sleep?». Denne perioden i Lennons utvikling ble også tilpasset hans såkalte hvite periode; hvite klær, hvitt piano, hvite rom, m.m. og sannsynligvis enda en formgivning preget av Yoko Ono. Kanskje som en reaksjon, hans neste dobbeltalbum, "Some Times in New York City", var høy og rusten, og absolutt venstreradikal utgivelse med sanger om fengselopprør, om raseforhold og seksualpolitikk, Englands rolle i konflikten i Nord-Irland, og hans egne problemer med å få oppholdstillatelse i USA. Det ble gjort konsertopptak fra den 30. august 1972 hvor Lennon og hans musikere, Elephant’s Memory gjorde to konserter i Madison Square Garden i New York, som også skulle bli hans siste komplette konsert, skjønt han var senere på scenen som gjest hos andre musikanter, blant annet for Elton John. Selve konserten ble utgitt i 1986 i albumet "John Lennon live in New York City". Dobbeltalbumet er ikke uten lytteverdige sanger, og av atskillig større verdi enn den skranglete konserten i Toronto i 1969, men mange mener likevel at det representerer et bunnivå i hans musikalske karriere med enkle sanger med overtydig og slagordpregete budskap. Lennon hadde orientert seg mot venstresiden siden slutten på 1960-tallet og hadde muligens også gitt økonomisk støtte til en engelske troskistgruppe. Det var på denne tiden at hans forbindelse til denne gruppen var på sitt tetteste og hvor FBI for alvor begynte å fylle en egen mappe om ham. I 1972 utga Lennon en antisexistisk sang, «Woman Is the Nigger of the World», som påpekte at om svarte mennesker ble diskriminert i noen land, så ble kvinner det globalt. Amerikanske radiostasjoner nektet å spille sangen, og den ble bannlyst stort over alt, unntatt i det vestlige Europa, men han fikk spilt sangen for et amerikansk publikum under sin andre opptreden hos Dick Cavetts TV-show. «En tapt helg». Lennon slo tilbake i 1973 med "Mind Games" som hadde en sterk tittelsang og noen vage hentydninger til et ‘Nutopia’, som drev satire med hans pågående sak for å bli i USA. Det samme året falt også livet hans sammen da Yoko Ono sparket ham ut av huset. Ono ga May Pang, deres personlige assistent på denne tiden, et høyst originalt tilbud. Ono mente at May Pang kunne være «en ideell ledsager» for Lennon og spurte om hun kunne «være sammen med John og hjelpe ham og se til at han fikk hva enn han ønsket». I praksis betød det at Ono flyttet ut av ektesengen og May Pang flyttet inn, utpekt av Ono selv. Lennon og Pang dro til Los Angeles og kom etterhvert tilbake til New York, og var sammen til i begynnelsen av 1975, en tid som er blitt beskrevet som «the lost weekend» (den tapte helga). I løpet av deres tid sammen oppmuntret Pang Lennon til å tilbringe tid med sin sønn Julian, oppkalt etter hans mor, og samtidig bli venner igjen med sin første hustru, Cynthia. Selv om Lennons offentlige fyllekule i denne tiden ble brettet ut i tabloidpressen i hele 1974, har Pang skrevet i sin bok om deres forhold at han var stort sett edru i den tiden han var sammen med henne og at han var kreativ og skrev mye musikk. Til tross for all festingen med dårlige venner fikk Lennon skrapt sammen et ganske godt mottatt album, "Walls and Bridges", som hadde blant et samarbeid med Elton John på den temporaske sangen «Whatever Gets You Thru the Night». En annen listetopp var den Beatles-lignende sangen «No. 9 Dream». Stort sett alle sangene på dette albumet hadde en kvalitet på et høyt nivå. Lennon avsluttet året med overraskende gjesteopptreden på en Elton John-konsert i Madison Square Garden hvor de framførte «Lucy in the Sky with Diamonds», «Whatever Gets You Thru the Night» og «I Saw Her Standing There» sammen i det som skulle bli hans aller siste konsertopptreden noensinne, bortsett fra en TV-opptreden høsten 1975. I 1975 utga Lennon sitt "Rock 'n' Roll"-album med innspillinger av gamle 50-talls rockemelodier fra hans ungdom. Prosjektet ble fullført av Phil Spector som produsent og etter flere juridiske slag, men resultatet ble overraskende negativt mottatt av anmelderne, skjønt albumet hadde iallfall en kraftfull utgave av "Stand By Me". Hjemmeværende far. John Lennon og Yoko Onos hjem i Dakota-bygningen, NYC. Samtidig kom Ono sammen med Lennon igjen og fikk skjøvet May Pang ut bakveien. Ono ble gravid med deres eneste barn sammen, og Lennon, som aldri fikk oppleve det å være far til sitt første barn, trakk seg tilbake fra sin musikalske karriere for å bli hjemmeværende far. Det ble enklere i 1976 da han endelig fikk lov til å bli i USA på permanent basis etter en lang strid som hadde begynt da Nixon-administrasjonen lot FBI starte en etterforskning på ham som betydde overvåkning, telefonavlytting og agenter som fulgte etter ham hvor enn han gikk. Lennon erklærte at overvåkningen var politisk motivert. Samme året fikk David Bowie sin første listetopp i USA med sangen «Fame» som ble skrevet sammen med John Lennon og Carlos Alomar. Lennon koret også på sangen, og han bidro også til hans egen sang «Across the universe». Lennons pensjonisttilværelse begynte med fødselen av sønn Sean i 1975 og varte til 1980 hvor Lennon første gang på fem år plukket opp gitaren igjen. I begynnelsen var han bare nysgjerrig pà om han fortsatt kunne skrive musikk, men deretter følte han ideene boble over og skrev en imponerende mengde sanger under et ferieopphold i Karibien, og begynte å tenke på et nytt album. For comebacket produserte han og Ono albumet "Double Fantasy" med sanger som handlet om forholdet deres. Navnet kom fra en blomst han så på en utstilling, og som han så som en perfekt beskrivelse av deres ekteskap. Ekteparet bidro med halvparten av sangene hver, de ble spilt annenhver gang. Tilhengere av Lennon er sjelden like begeistret for Yoko Ono, men svelget irritasjonen i gleden over å få en uforfalsket Lennon tilbake igjen. Den første sangen fra albumet, «(Just Like) Starting Over», steg på platelistene og Lennon begynte å tenke på en ny verdensturne. Han begynte også arbeidet på sitt neste album, "Milk and Honey", som han aldri fikk fullført. Mot slutten av livet uttrykte Lennon misnøye med den knappe statusen han fikk av George Harrison i hans biografiske notatsamling "I Me Mine". I følge Yoko Ono var han ikke fornøyd med at Paul McCartneys Beatles-sanger som «Yesterday», «Hey Jude» og «Let It Be» var mer populære enn hans egne bidrag. Drapet. Inngangen til Dakota-bygningen hvor Lennon ble skutt. Om kvelden den 8. desember 1980 vendte Lennon og Ono tilbake til leiligheten i Dakota-bygningen på Manhattan i New York etter å ha arbeidet på innspillingene av Onos sang "Walking On Thin Ice" til deres neste album. Ono kom ut av bilen først, fulgt av Lennon. Da Ono gikk inn i bygningen kastet Lennon et blikk på en mann som han hadde gitt autografen sin til tidligere, og gikk deretter inn i bygningen. Da Lennon passerte mannen, en sinnsforvirret fan ved navn Mark David Chapman, ropte han brått mot musikeren: «Mr. Lennon!» Da Lennon snudde seg, skjøt Chapman fem skudd mot ham. Ett bommet mens fire gikk inn i ryggen og skulderen. Yoko Ono, som sto rett ved siden av, ble ikke truffet. Lennon klarte å snuble framover og opp seks trappetrinn før han kollapset, gispende «jeg er skutt, jeg er skutt.» Etter skytingen ble Chapman stående inntil revolveren ble slått ut av hendene hans og sparket unna av en forbipasserende ved navn Jose Perdomo, som forskrekket spør: «Hva har du gjort? Hva har du gjort?» Chapman svarer: «Jeg har akkurat skutt John Lennon.» Deretter tar han rolig av seg jakka, legger den ned ved føttene og tar fram en bok, J.D. Salingers roman "The Catcher in the Rye", og leser i den til han blir plukket opp av politiet noen minutter senere. Lennon ble kjørt til Roosevelt Hospital, han hadde mistet 80% av blodet og døde av sjokk i en alder av 40 år. En forskrekket verden ble informert om dødsfallet av Dr. Stephen Lynn som kort tid før hadde gitt den nedslående nyheten til Yoko Ono. Ettermæle. Noen av John Lennons gitarer En gruppe mennesker samlet seg utenfor bygningen natten etter Lennons død. Ono ga beskjed om at syngingen deres holdt henne våken og ba dem samles i Central Park den kommende søndagen for ti minutters stillhet. Hennes bønn for en stille stund ble æret den 14. desember 1980 over hele verden. Et minnesmerke for Lennon ble oppført på samme sted med navnet Strawberry Fields Memorial. Den 9. desember 1980 hadde Bruce Springsteen konsert i Spectrum i Philadelphia og uttalte at «Det er en tung kveld å komme ut og spille, men det er ikke noe annet du kan gjøre.» En egen minneutgave av musikkmagasinet Rolling Stone ble utgitt kort etter drapet. Forsiden var et bilde tatt samme morgen som drapet fant sted av Annie Leibovitz. Bilde viste en naken, sammenrullet Lennon som klamrer seg til en fullt påkledd Ono. Elton Johns album "Jump Up!" hadde en hyllest til Lennon i sangen «Empty Garden (Hey Hey Johnny)». I 1982 ga Paul McCartney sin egen hyllest med den sentimentale «Here Today» på sitt kritikerroste album "Tug of War". Det samme året ga Queen ut "Hot Space" som hadde sangen «Life Is Real», også en hyllest til Lennon. I mars 2002 kalte hans hjemby Liverpool sin flyplass Liverpool John Lennon Airport og adopterte dens motto fra en tekstlinje i sangen Imagine: "Above us only sky" – "Over oss er kun himmelen". I 2002 kom Lennon inn på topp ti-listen over de 100 største briter i en avstemning i regi av BBC. John Lennon Park med statue ble bygget på Cuba som et minnesmerke over musikeren. I oktober 2000 ble John Lennon Museum åpnet i Onos hjemby Saitama i Japan for å bevare kunnskapen om hans liv og musikk. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Lennon er innvalgt i Rockens æresgalleri både som medlem av The Beatles (1988) og som soloartist (1994) Lennons første sønn Julian Lennon har hatt en mindre karriere innenfor musikk, men hans likhet med faren har ikke vært til hans fordel. Også Sean Lennon, Lennons sønn med Ono, har forsøkt seg uten større suksess. Beatles. "John Lennon deltok på alle innspillinger, se: The Beatles" Milliard. En milliard er det samme som det naturlige tallet 1 000 000 000, 109 eller tusen millioner. Britene har stort sett benyttet den lange formen, mens en i USA har brukt den korte. De to systemene har derfor også blitt kalt britisk og amerikansk system. I Storbritannia benyttes imidlertid nå i stadig større grad formen "billion" for en milliard. Million. En million er det samme som det naturlige tallet 1 000 000 eller 106 eller tusen ganger tusen. I SI-systemet blir en million betegnet som M (Mega). SI-systemet. Det internasjonale målesystemet SI (etter den franske definisjonen "Système International d'Unités") er det mest utbredte målesystemet i verden i dag. Et internasjonalt system, for måleenheter i fysikk og grunnleggende enheter i kjemi, som ble foreslått av CGPM i 1954 og i 1960 ble det innført under navnet SI. Norge har som ett av mange land undertegnet meterkonvensjonen. Den ble ratifisert ved kongelig resolusjon av 5. mai 1875, og Stortinget vedtok enstemmig den 26. mai samme år at Norge skulle slutte seg til meterkonvensjonen. Norge ble dermed det første land som sluttet seg til meterkonvensjonen, og Ole Jacob Broch, som hadde ivret for Norges overgang til metrisk mål og vekt, ble i 1879 direktør for det internasjonale byrå for mål og vekt i Frankrike. Det bygger på "det metriske målesystem" (fra Meterkonvensjonen av 20. mai 1875) og er en videreføring av dette. I Norge er det Justervesenet som har ansvaret for at SI-systemet blir etterfulgt. SI-systemet er basert på syv grunnenheter. Grunnenheter. De følgende enhetene er de grunnleggende. Alle andre enheter er avledet fra disse. Avledede, dimensjonsløse enheter. Følgende SI-enheter er avledet fra grunnenheter og er dimensjonsløse. Avledede enheter med spesielle navn. Grunnenheter kan settes sammen til avledede enheter som mål for andre størrelser. Noen av disse har fått egne navn. SI-prefikser. For å lettere å få oversikt, inneholder SI-systemet prefikser som forteller hvilken tierpotens man må gange måletallet med. Ampere. Illustrasjon av definisjonen på 1 ampere. Ampere (A) er SI-enheten for elektrisk strøm, tidligere kalt "strømstyrke". «To parallelle og uendelig lange, rette, tynne ledere er plassert i vakuum med innbyrdes avstand én meter. Det går samme strøm i begge lederne. Dersom de påvirker hverandre med en lineær kraft på 2 × 10−7 newton per meter leder, er strømmen én ampere». Ampere oppgis som regel i hele ampere (A) eller milliampere (mA). 1 ampere kan også defineres som 1 coulomb per sekund. 1 coulomb tilsvarer et overskudd på 6,24 × 1018 elektroner. Enheten er oppkalt etter den franske fysikeren André Ampère (1775–1836). The Beatles. The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1959/1960. Bandet bestod av James Paul McCartney, John Winston Lennon, George Harrison og Ringo Starr (Richard Starkey). De debuterte på plate i 1962 med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med gruppens andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de engelske hitlistene. Gjennombruddet i De forente stater kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand». Gruppen forble en av de fremste populærmusikkgruppene gjennom hele 1960-tallet, frem til den ble offisielt oppløst i 1970. De hadde da dominert hitlistene og musikkbransjen på begge sider av Atlanteren gjennom hele karrieren. De påvirket etterkrigstidens babyboom-generasjon i Storbritannia, De forente stater og mange andre land i 1960-årene. De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med over 1 milliard solgte plater verden over. Selv om de helt i begynnelsen var kjent for en variant av lett popmusikk som ble kalt merseybeat, ble deres senere verker mottatt med en popularitet og kritisk hyllest som kanskje overgår alt i det 20. århundre. De ble mer enn kun plateartister, og påvirket moter og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme. De oppnådde en ikonstatus som ga dem enorm påvirkningskraft. I 1988 ble The Beatles innvotert i Rockens æresgalleri. Senere har Lennon, McCartney og Harrison oppnådd det samme som soloartister. Historie. John Lennon begynte å spille gitar da han var fjorten år og startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, oppkalt etter skolen han gikk på. Skiffle er en musikksjanger som var populær på siste halvdel av 1950-tallet. Skiffle var en blues-inspirert sjanger hvor de fleste av instrumentene var hjemmelaget. Da Paul McCartney ble invitert med i bandet av Lennon, var oppsetningen som følger: John Lennon på gitar og vokal, Eric Griffiths på gitar, Len Garry på te-kiste-bass (hjemmelaget), Pete Shotton på vaskebrett og Colin Hanton på trommer. I 1958 ble den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var John Lennon, Paul McCartney og George Harrison. 1960 – The Beatles drar til Hamburg. a> opptrer på Prince's Trust Rock Gala 1987. I 1960 gjorde Allan Williams, deres daværende manager, en avtale med en klubb i Hamburg i Tyskland om faste spillejobber hver kveld for The Beatles. Mot deres foreldres vilje, avsluttet de utdannelsen og dro med båt og tog til Hamburg. Der ble de omtrent et halvt år. Medlemmene på dette tidspunktet var John Lennon (gitar og vokal), George Harrison (sologitar og bakgrunnsvokal), Pete Best (trommer), Paul McCartney (gitar og vokal) og Stuart Sutcliffe (bass). Paul var misfornøyd med at Stuart var bassist, spesielt siden han ikke kunne spille særlig bra. På grunn av dette, hadde han for vane å snu seg vekk fra publikum når bilder ble tatt, bare for å skjule at han ofte ikke engang spilte. Stuart var kun med siden han var en god venn av John. The Beatles var ikke særlig gode til å holde konserter, og det gikk dårlig i begynnelsen. Besøkstallene tok seg imidlertid kraftig opp da de innså at veien til oppmerksomhet lå i oppførsel på scenen. Etter denne åpenbaringen begynte et show på klubben som aldri tidligere var blitt sett i Hamburg. The Beatles begynte å kle seg i brune lærjakker og olabukser. En av de uendelig mange historiene om hva The Beatles fant på, er at Lennon en gang åpnet showet med å komme ut på scenen i bare underbuksa og full med en doring rundt halsen. Med all spillingen ble det liten tid til å sove, og siden de var nødt til å bo på en kino rett ved klubben, hvor det stadig var konserter og filmfremvisninger, ble det maksimum 5 timers søvn per natt, om de var heldige. Dette ble The Beatles første møte med narkotika. Både The Beatles og alle de andre bandene gikk på noen piller som var en blanding av koffein og amfetamin. Disse ble kalt «prellys», og var veldig oppkvikkende. 1961 – Brian Epstein og Ringo Starr kommer med på laget. Etter omtrent et halvt år i Hamburg, ble The Beatles utvist på grunn av at George Harrison var mindreårig. Han dro imidlertid snart tilbake til Tyskland, hvor de i løpet av ett år holdt 292 opptredener på Star Club. I 1962 døde Stuart Sutcliffe av hjerneblødning, og Paul McCartney overtok som bassist. Dødsfallet kom brått på alle, og satte dype spor etter seg. Det er også verdt å nevne at det var Stuarts tyske kjæreste som oppfant den berømte «Beatles-sveisen». Straks resten av bandet så Stuarts hår, ville de også ha det slik. Den 9. september 1961, møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Senere samme år ble Brian Epstein The Beatles' manager. Han hørte dem på en klubb i Tyskland, og skjønte at dette var noe å satse på. Han møtte bandet og gjorde en avtale. The Beatles kvitta seg med sitt noe harry lærimage og begynte å opptre i dress. Pete Best ble kastet ut på grunn av manglende dyktighet, og Ringo Starr tok over trommestikkene i bandet. De var klare for å spille inn, men ble vraket av alle plateselskap de besøkte. 1962 – Platekontrakt. Selv om gruppen hadde problemer med å få platekontrakt, gav de ikke opp. Til slutt fikk de kontrakt med Parlophone, en platemerke underlagt det store selskapet EMI. Det var produsenten George Martin (den 5. Beatle) som hadde fattet interesse for bandet; denne mannen skulle komme til å produsere alle The Beatles' senere studioalbum med unntak av albumet "Let It Be", som ble produsert av Phil Spector. I september spilte gruppen inn sitt første egne opptak, «Love Me Do». Dette ble en stor hit i Liverpool, men ikke ellers i England. Brian Epstein kjøpte 10 000 eksemplarer fordi han visste at om den solgte seg inn på topp 100-listen, ville den bli kjent i hele England. Singelen nådde 47. plass, og solgte bra etter dette. Tre måneder senere ga de ut singelen «Please Please Me», som solgte godt. Denne LPen var en sammensetning av Beatles' «hits» på Liverpool-klubben The Cavern Club. Det var her Beatles spilte flest konserter i løpet av deres karriere, og det var her Brian Epstein møtte Beatles og John Lennon. 1963 – Beatlemania. Ikke lenge etter utgivelsen av singelen «Please, Please Me», kom gruppens debutalbum med samme tittel. Albumet nådde førsteplass på hitlistene, og sikret at The Beatles nå var et kjent band i England. Gruppen gav ut singlene «From Me To You», «I Want to Hold Your Hand» og «She Loves You» i rask rekkefølge. Sistnevnte gikk rett inn på førsteplass på de britiske hitlistene. "She Loves You" var platen som startet fenomenet som ble kalt «Beatlemania». Da gruppen kom hjem fra en fem-dagers-turné i Sverige, ble de møtt på flyplassen av tusenvis av hylende fans. Dette er det de fleste regner som starten av Beatlemania. Beatlemania er rett og slett et ord som er funnet på for å beskrive den ubeskrivelige hysteriet det var på Beatles-konserter. Folk skrek til de besvimte, jentene tisset på seg, folk var helt gale. 22. november kom Beatles' andre plate: "With The Beatles". Denne ble en knallsuksess, og lå sammenhengende over et halvt år på britiske hitlister. Dette var ny rekord. Albumet inkluderer sangen «I Wanna Be Your Man», som Beatles i 1963 skrev til The Rolling Stones. Beatles spilte også for kongefamilien dette året. Brian Epstein var nervøs for at John skulle være frekk mot de kongelige, for han var ikke overdrevent beskjeden. Til Brians lettelse sa ikke John noe verre enn at «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene.» Hele året gjennom solgte Beatles forholdsvis godt i De forente stater, men da singelen «I Want To Hold Your Hand» ble utgitt, var erobringen av landet et faktum. Den gikk rett inn på 80. plass på Billboard-listen, og fortsatte å klatre. Ingen britiske artister hadde vært virkelig store i De forente stater før The Beatles. The Beatles har utrolig mange rekorder på samvittigheten, og var først ut på svært mange områder. 7. desember hadde The Beatles nr. 1, 2, 3, 4 og 5 på den offisielle britiske hitlisten. Dette er en rekord som ingen, hverken før eller siden, har vært i nærheten av å oppnå. I tillegg til dette hadde de en haug andre singler på topp 100-listen. 1964 – Beatlemania ankommer De forente stater. Ed Sullivan hadde lagt merke til den enorme oppmerksomheten The Beatles fikk i England, og var en av de første som introduserte gruppen for amerikanerne. Han inviterte dem til å spille på sitt fjernsynsprogram, Ed Sullivan Show, den 9. februar 1964. Dette var det største talkshowet i landet, og var noe alle fikk med seg. Selv om det kun var plass til 800 mennesker i lokalet, bestilte 50 000 billetter. Ed Sullivan Show var et utrolig populært program fra før, men sammen med The Beatles, som nettopp hadde slått an i De forente stater, ble dette en sending sett av nesten halve USA's befolkning. Det hevdes at på denne kvelden ble det begått færre forbrytelser enn på 50 år. The Beatles dro på en meget vellykket USA-turné, og laget sin første spillefilm: "A Hard Day's Night". Dette, sammen med opptredenen på Ed Sullivan Show, gjorde at Beatlemania ble nesten enda villere i De forente stater. Filmen gruppen spilte inn, het «A Hard Day’s Night». Samtidig som den hadde premiere, ble også en plate med samme navn sluppet. Både filmen og LP-en ble store suksesser. 1965 – "Help!" og "Rubber Soul". The Beatles laget både film, sang og album av "Help!", og samtlige ble kjempesuksesser. Med unntak av tittelsporet «Help!», handler alle tekstene på albumet om kjærlighet. Musikken spenner fra ren rock 'n' roll over country til visesang med Lennons «You've Got to Hide Your Love Away», tydelig inspirert av Bob Dylan. Senere dette året ga Beatles ut albumet "Rubber Soul". Albumet ble en milepæl i musikkhistorien, fordi de tok i bruk ny teknologi og skapte fremmede lydbilder. På sangen «Norwegian Wood» spilte George indisk Sitar, og dette var første gang orientalske instrumenter ble blandet med vestlig populærmusikk. Dette regnes av mange som albumet som egentlig startet den psykedeliske rocken. Platen er bygd opp på temaer som frykt, uro og fremmede følelser. Musikalsk og innspillingsmessig er det lagt atskillig mer arbeid i "Rubber Soul" enn i "Help!", og selv om de solgte omtrent like mye, ansees vanligvis "Rubber Soul" som et bedre og mer utfordrende album. Gruppen spilte også på Shea Stadium i New York, der mer enn 50 000 publikummere var til stede. Allerede etter tjue minutter var konserten over; fordi publikum skrek som gale, var det umulig å høre musikken. Dette var det største publikummet The Beatles hadde hatt hittil. Mange fans ser også på denne konserten som bandets beste, fulgt av Rooftop Concert. Det skjedde mye for Beatles dette året, men to ting til fortjener å nevnes. Det ene er at medlemmene ble utnevnt medlemmer av Order of the British Empire av Dronningen. Det andre er at John Lennon senere uttalte i et intervju at Beatles var mer populære enn Jesus. Kristne over hele verden ble opprørt, men mest fra USA. Enkelte tidligere fans svarte med hatbrev og Ku Klux Klan arrangerte offentlig brenning av Beatles-plater. Se POP-Revyen under kapittelet «Oppslag og innhold» for mer humoristiske, norske reaksjoner på Lennons uttalelser. Hele året gjennom holdt The Beatles konserter, og var på turné både i De forente stater, Asia og Europa. 1966 – "Revolver" blir utgitt. De første 3-4 månedene i 1966 var fri for både konserter, turneer og avtaler, og The Beatles fikk dermed slappe av og lade opp energi. Det var denne sommeren at George Harrison begynte å spille sitar, et instrument som inspirerte ham både i mange sanger han senere laget og hans gitarspill. Det var da han møtte Ravi Shankar på en fest, han oppdaget dette indiske gitar-liknende instrumentet, og han begynte senere å studere instrumentet og lære av Shankar. Senere samme år gav gruppen ut albumet "Revolver". Dette var på mange måter nok et banebrytende album, da det ble tatt i bruk utallige nye teknikker på platen. George Harrison skrev tre av sangene på "Revolver", mens resten er Lennon og McCartneys verk. Albumet er kåret til verdens mest betydningsfulle album av "Vanity Fair", og har også kommet på andre- og tredjeplass i liknende kåringer av store internasjonale tidsskrifter. I slutten av året, kolliderte Paul McCartney på motorsykkelen sin. Dette var starten på det som kalles «the Paul is dead-clue». Enkelte fans mente, og mener fortsatt, å finne mange tegn på og hint om at Paul var død. Dette kunne være alt fra refreng på kjente Beatles-låter til albumdesign. Et eksempel er på slutten av låten «All You Need Is Love». Her synger gruppen småbiter fra tidligere singler, for eksempel «Yesterday» og «She loves you», som sangen avsluttes med at McCartney synger. «Paul is dead»-tilhengere mener at Lennon sier «Yes, he’s dead» istedenfor det han egentlig sier; «yesterday». Et annet «clue» er på forsiden av "Abbey Road"-albumet, der et bilskiltet har tektsen «LMW 281F». Dette skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over et år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd. Dette bilskiltet er på den hvite folkevognbobla til venstre, som Beatles-medlemmene egentlig ville flytte før de tok cover-bildet, men ikke fikk til. 1967 – "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band". Med "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" ønsket The Beatles å skape et imaginært show med et annet band enn dem selv. Beatles hadde etter hvert sluttet å spille konserter grunnet det håpløse kaoset på opptredenene deres. Dette førte til avgjørelsen om å slutte med turneer. "Sgt. Pepper" skulle være en plate hvor The Beatles slo seg løs som et annet band. Albumet er et konseptalbum, og konseptet er enkelt og greit et show fremført av et band med navn Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band. Platen er en slags lang medley hvor sangene sklir inn i hverandre. «Showet» er fantastisk lagt opp, og regnes som bandets beste album noensinne. Det ble også en stor publikumssuksess. Gruppen hadde massevis av ville ideer til innspillingen av dette albumet. George Martin var oppgitt, og mente at mye av det ville være umulig, men Beatles sto på sitt til alt var som de ville ha det, og det ga resultater. Mange av låtene ble skrevet under påvirkning av narkotika, som ble en stadig større del av gruppens hverdag. Flere radiostasjoner nektet å spille Lennons «Lucy in the Sky with Diamonds», fordi man mente at tittelen hentydet til LSD. John Lennon har imidlertid avvist at tittelen hadde noe med LSD å gjøre. Lennons sønn Julian på 4 år kom en dag hjem fra barnehagen med en tegning han hadde laget til faren. Tegningen viste en jente, en himmel og noen stjerner, og Lennon senior spurte sønnen hva det skulle forestille. «It's Lucy In The Sky With Diamonds», svarte Julian, og fortalte at Lucy O'Donnell var en av jentene i barnehagen. Lennon syntes det var en fin tittel. På platecoveret var det bilde av The Beatles med nyanlagte barter og mange kjente personer som hadde betydd noe for Beatles gjennom tidene. Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe er noen av dem som var avbildet. Brian Epstein var en glimrende manager når det gjaldt reklame og det å gi folk riktig inntrykk, men når det gjaldt økonomi hadde han aldri hatt kontroll. Han satte alltid billettprisene til konsertene latterlig lavt, slik at ingen kunne klage på prisen. Han hadde også forhandlet frem en kontrakt med EMI som var forferdelig dårlig for bandet, selv om han selv sikret seg økonomisk ved å gi seg selv rettighetene til alle Beatles-låter mellom 1967 og 1976 ved å snike inn en liten setning nederst på en kontrakt. Han døde likevel uten å tjene mye på dette, og familien fikk ikke for mye heller, siden The Beatles ble oppløst i 1970. Epstein, som stadig var håpløst forelsket i John Lennon og led av store depresjoner, fikk begeret sitt overfullt da det oppsto en konflikt mellom ham og bandet i 1967. Han var også ødelagt på grunn av piller og alkohol, og han tok sitt eget liv ved overdose en søndagskveld i august. Det andre albumet Beatles ga ut dette året, var den doble EP-platen "Magical Mystery Tour". Denne platen var en slags oppfølger til "Sgt. Pepper", og ble gitt ut sammen med en film med samme tittel. Filmen mottok blandede kritikker grunnet manglende fast linje gjennom filmen. The Beatles tok med seg en haug skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om. Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som levde et hippieliv i USA, stadig på farten i en liknende buss som den The Beatles bruker i sin film. Den drømmeaktige filmen hadde usammenhengende innhold, og ble for mye for mange, men platen ble en hit og hadde evergreens som "I Am the Walrus" og "The Fool on the Hill". Filmen har siden fått en viss status og har bl.a. blitt brukt i undervisningsøyemed ved filmskoler. I slutten av året startet Beatles butikken Apple. Dette var en butikk hvor folk kunne bytte, selge, kjøpe og til slutt, da butikken gikk konkurs: få klær og møbler. 1968 – Økonomiske problemer. Like etter nyttår 1968 dro The Beatles til India for å studere meditasjon hos Maharishi Mahesh Yogi sammen med en del andre kunstnere og skuespillere. McCartney dro imidlertid hjem etter kort tid, og ikke lenge etter kom Ringo Starr også tilbake. Lennon og Harrison trivdes derimot godt, og ble værende en god stund. Dette ble en kreativ og lærerik periode for dem begge, og de skrev massevis med sanger og lærte nye ting om musikk. I mai måned annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Apple Corps var klesbutikk, musikkfond og plateselskap. Selskapet gav bort penger til unge og lovende musikere, og selv om mange mener at dette var et bortkastet pengesluk for gruppen, er det ikke til å stikke under en stol at mange musikere fikk muligheten de trengte til å bli noe takket være Apple Corps. Etter hvert gikk det til at Beatles brukte 30 000 pund i uka på Apple, og selskapet ble til slutt lagt ned. 1968 var også året da John møtte Yoko Ono. Han ble forelsket, og forlot kona Cynthia til fordel for Yoko. Hun betydde mye for John, og hadde stor innvirkning på ham. Han ville også ha henne med på gruppens innspillinger, men det likte ikke resten av bandet. De hadde etter hvert begynt å bli mindre samstemte, og tilbrakte liten tid sammen. De gjorde færre innspillinger sammen og på flere av låtene var det bare ett eller to av medlemmene som spilte samtidig. Uenigheten og spenningen i gruppen vokste. Beatles var et band med sterke personligheter og kampen om å være best, særlig mellom Lennon og McCartney, førte til mye krangel. Bandet hadde også kommet i et økonomisk uføre. De solgte riktig nok mer enn noen andre, men på grunn av Brian Epsteins mange dårlige avtaler og alle som prøvde å lure dem med kontraktene, havnet lite av pengene i medlemmenes egne lommer. Da Apple også viste seg å bli et stort pengesluk, gikk det dårlig med økonomien. Det var klart at bandet trengte en advokat til å gå over regninger, kontrakter og liknende, men også her var det uenighet om hvem som skulle ordne opp. The Beatles ga dette året ut et utitulert album som ble kalt "The White Album" på grunn av at hele coveret var hvitt, kun med The Beatles skrevet på med sort skrift. Mange av låtene på dette albumet ble skrevet i India. Medlemmene hadde vært kreative, særlig Harrison skrev mye mer enn før, og dette resulterte i over 30 låter som de ønsket å ha med på platen. Dette holdt i massevis til et dobbelalbum, og det var det bandet ville lage. George Martin mente at en del av låtene var svake, og ville at Beatles heller skulle ta de 14 beste på en enkelt utgivelse, men The Beatles sto på sitt og det ble et dobbeltalbum av det. I slutten av året spilte The Beatles også inn singelen «Hey Jude». Dette skulle bli bandets aller største singelsuksess noensinne, da den solgte godt over seks millioner på verdensbasis. 1969 – "Abbey Road". Både The Beatles og George Martin var lei av konfliktene og den dårlige stemningen som hadde rådet under innspillingen av "The White Album", og ingen var heller helt fornøyde med "Let It Be", et album de hadde spilt inn tidligere dette året. Paul McCartney skal ha ønsket å lage et album «akkurat som i gamle dager»; George Martin var ikke like ivrig. Men etter mye overtalelse fra McCartney fikk han det som han ville, på den betingelse at bandet oppførte seg som de gjorde i «gamle dager». Dette fungerte særdeles bra, og albumet "Abbey Road" står i dag som albumet Beatles satte sitt punktum med. Omslaget på denne LP-en er blitt veldig berømt. Forskjellige musikere har gjort utallige imitasjoner av bildet, som også gjorde Abbey Road til et ettertraktet turistmål. Daglig poserer fans i fotgjengerovergangen, uten hensyn til trafikken. Tegnefilmen «Yellow Submarine» kom også ut dette året. The Beatles selv hadde lite å gjøre med filmen annet enn at de laget musikken, deriblant låten med samme navn som filmen. Det var skuespillere som gjorde stemmene til gruppen i filmen. Handlingen går i korte trekk ut på at de fire medlemmene i bandet kommer til et hus og tar en gul undervannsbåt til et magisk sted hvor «de blå slemmingene» har frosset ned alt som er godt. Beatles redder landet ved å spille sanger og bruker instrumenter som våpen. Dette året spilte også Lennon inn sin første solosingel, «Give Peace A Chance». Den ble spilt inn med kassegitar og John, Yoko og diverse andre venner på vokal. 1970 – "Let It Be" blir utgitt og The Beatles oppløses. "Let It Be" var en samling sanger innspilt i januar 1969 til en planlagt TV-dokumentar, Get Back, som siden ble til kino-dokumentaren "Let It Be". I tillegg er sangen Across the Universe fra 1968 med, og det ble gjort noe pålegg av lyd i 1970. Albumet kan karakteriseres som en «god gammel» rock 'n' roll-plate. Den inneholder ingen sammenhengende sanger, medleyer eller liknende, slik som på "Abbey Road". Produsent for den opprinnelige platen "Get Back" var Glyn Johns, mens det endelige resultatet var blitt pusset på og remikset av Phil Spector. Gruppen spilte også inn en film med samme navn som platen. Filmen ble sluppet omtrent på samme tid, og inneholder klipp fra innspillingen av "Let It Be", samt en fire låter som ble fremført for et overrasket publikum fra taket på Applebygningen. Denne konserten er ofte omtalt som «The Rooftop Concert». Uenighetene og kranglingen i studioet viser at bandet slet med store interne stridigheter, og bruddet som ble proklamert et år senere kom ikke som noen stor overraskelse. Mer oppsiktsvekkende var det at gruppa kom sammen igjen bare et halvt år senere og samle seg om å spille inn et mesterverk som "Abbey Road". Paul McCartney gjorde det offisielt kjent at han forlot The Beatles i forbindelse med lanseringen av sitt første soloalbum, "McCartney" og utgivelsen av Let It Be, som kom parallelt med denne. Skrivet fulgte presseeksemplarene av solo-LPen og ble utformet som et intervju med McCartney. Mange mistenkte imidlertid Paul for å ha intervjuet seg selv. I slutten av 1970 hadde Beatles solgt godt over en halv milliard plater, og de fortsetter stadig å glede nye generasjoner av lyttere den dag i dag. Det hersker en allmenn oppfatning om at gruppen er tidenes største. Beatles har da også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ettermæle. The Beatles' innflytelse på populærkulturen var - og fortsetter å være - enorm. Tidligere medredaktør i bladet "Rolling Stone" sa: "Folk ser fortsatt på Picasso... på kunstnere som brøt med begrensningene i sin tid for å komme opp med noe som var unikt og originalt i formen de arbeidet i, og innen populærmusikk vil ingen noen gang være mer revolusjonerende, mer kreative og mer karakteristiske". Helt fra 1920 hadde innflytelsen fra USA dominert populærkulturen i store deler av verden, via Hollywoods filmer, jazz, Broadway og Tin Pan Alley, og senere rock and roll som først dukket opp i Memphis, Tennessee. The Beatles utløste ikke bare eb «britisk invasjon» av USA, men ble selv et globalt innflytelsesrikt fenomen. Deres musikalske nyvinninger, samt deres kommersielle suksess, inspirerte musikere verden over. Et stort antall kunstnere har fortalt om deres inspirasjon, eller har hatt store suksesser med å covre Beatles-sanger. På radio markerte Beatles sin ankomst begynnelsen på en ny æra, det gikk i noen tilfeller så langt at enkelte programredaktører forbød sine DJer å spille "pre-Beatles" musikk. The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. De var innovatører innen musikkvideo. Konserten på Shea Stadium som åpnet The Beatles' USA-turné i 1965 satte ny publikumsrekord i konserthistorien. Etterligning av klærne deres og spesielt frisyrene deres ble et symbol på opprør, de hadde en stor innvirkning på moten verden over. The Beatles forandret måten folk lyttet til popmusikk på og opplevelsen av rollen musikk spilte i deres liv. Det startet som Beatlemania og de vokste til å bli oppfattet av sine unge fans over hele den industrialiserte verden som representanter, selve inkarnasjonen, av idealer knyttet til den kulturelle transfigurasjon. Som ikoner for motkulturen på 1960-tallet ble de en katalysator for «Bohemianisme» og aktivisme i ulike sosiale og politiske arenaer, og de fyrte opp under bevegelser som kvinnefrigjøring, homofil frigjøring og miljøbevegelsen. Spesielt etter at "mer populær enn Jesus"-striden raste i 1966 følte Beatles betydelig press for å si de rette tingene og "begynte en felles innsats for å spre et budskap om visdom og høyere bevissthet". Samlinger. Platen Love ble utgitt ut av deres gamle produsent, George Martin og hans sønn Giles Martin, i samarbeid med Cirque de Soleil. Mange regner ikke dette som en offisiell Beatles-plate. Candela. Candela (latin for "stearinlys") er den grunnleggende SI-enheten for måling av lysstyrke. Én candela er lysstyrken i en gitt retning til en lyskilde som sender ut monokromatisk lys med frekvens 540 × 1012 Hz, og med strålingsstyrke i den gitte retningen lik 1/683 watt per steradian. Tidligere var 1 cd gitt ved lysstyrken fra ett stearinlys. Kelvin. Kelvin er den grunnleggende SI-enheten for måling av temperatur, og er en av de syv grunnenhetene i SI-systemet. Symbolet for kelvin er K. Skalaen er definert ut fra det det absolutte nullpunkt, slik at null kelvin svarer til denne temperatur. Forøvrig er skalaen parallel med Celsius-skalaen, slik at en temperaturdifferanse på 1 °C tilsvarer en differanse på 1 K. Skalaen er oppkalt etter den britiske fysikeren og ingeniøren William Thomson Kelvin. Symbolet for enheten kelvin er alltid K. Det benyttes ikke gradsymbol (°) som for Celsius- og Fahrenheitskalaen. Som for andre symboler brukes et lite mellomrom mellom størrelse (grunntall) og enhet, som for eksempel 280 K. Temperatur i kelvin kalles også "absolutt temperatur". I det engelske målesystemet benyttes Rankine (°R) som måleenhet for absolutt temperatur. Norges flagg. Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27. De eksakte fargene i det Norske flagget er fastsatt av Utenriksdepartementet etter Pantone-systemet. Den røde delen av flagget skal ha fargen "PMS 032U", mens den blå delen har fargen "PMS 281U". Fargene tilsvarer #EF2B2D og #002868 i RGB-systemet. Proporsjoner. Rødt: "PMS 200". Blått: "PMS 281" (Pantone) Historie. a> som politisk visjon rundt 1850. Både det norske og svenske flagget har unionsmerket. I antikken og middelalderen var det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg. Herskere og stormenn hadde derimot sine flagg, og kongens flagg var det som hans krigsfolk skulle samle seg rundt. Det er vanskelig å finne ut helt sikkert hva som var det tidligste norske flagget. Det er derimot kjent at Sankt Olav brukte et hvitt merke med en slange i under slaget ved Nesje. Før dette hadde ravnen og dragen vært i bruk. Magnus den Gode brukte det samme merket som Sankt Olav, og Harald Hardråde brukte en ravn. Kong Inge I brukte en rød løve på gyllen duk, og Sverre brukte en ørn i gull og rødt. Eirik Magnusson førte som våpen en gulløve med krone og øks på rød bunn fra 1280. Dette merket ble sannsynligvis også brukt som våpenbanner, innholdsmessig identisk med dagens norske kongeflagg. Det ble antagelig brukt av senere norske konger og ble etterhvert også brukt som skips- og festningsflagg. Den eldste sikre avbildningen er hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Løvebanneret vaiet blant annet over Akershus festning så sent som i 1698. I 1641 ble den norske løve plassert i fanene til alle norske regimenter. Det norske løvebanneret ble også brukt på skip og andre festninger, men ble gradvis faset ut på 1600- og 1700-tallet. På 1500-tallet ble det vanlig internasjonalt at skip brukte hjemlandets flagg for å signalisere hvor de kom fra, men befalingen om at Dannebrog skulle være det eneste lovlige handelsflagget kom ikke før i 1748. I Norge bruktes fra og med 1600-tallet Danmarks flagg på skip og festninger på grunn av unionen med Danmark. Den selvstendige norske stat innførte i 1814 riksvåpenets løve i øvre venstre felt av det danske flagget. Dette flagget var i bruk til 1821 i nordlige farvann. I 1815 ble det innført et unionelt svensk-norsk stats- og orlogsflagg for begge riker, det Sveriges flagg med et hvitt kryss på rød bunn i kantonen, det øvre feltet nærmest stangen. 26. oktober 1818 fikk rikene også et unionelt handelsflagg etter samme mønster, men rettskåret. Det ble brukt i fjerne farvann (sør for Kapp Finisterre) til beskyttelse mot nordafrikanske pirater, som mottok frikjøpspenger fra Sverige. Norske skip kunne også velge å seile under det rene svenske flagget i fjerne farvann. Mellom 1818 og 1821 bruktes altså tre forskjellige handelsflagg samtidig. I 1821 fremla stortingsmann Frederik Meltzer sin tegning av det norske flagget slik det brukes i dag. På grunn av den nylig avsluttede unionen med Danmark og den inngåtte unionen med Sverige tok Meltzer inn elementer fra begge disse flaggene; Danmarks røde og hvite farger med Sveriges blå farge lagt inn midt i korset. Formen fulgte den skandinaviske tradisjonen for korsflagg. Kombinasjonen rødt-hvitt-blått videreførte samtidig tradisjonen fra flere demokratiske staters flagg – det revolusjonære Frankrike, USA, Storbritannia og Nederland. Anekdoten om at Meltzers sønn hadde ideen til flagget, er blitt avvist av vexillologisk forskning. Stortinget vedtok Meltzers flaggforslag, men kong Karl Johan avslo å sanksjonere vedtaket som lov. Istedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. En ny kongelig resolusjon av 17. juli samme år bestemte at det nye trefargede flagget bare kunne brukes i nordlige farvann. Fra nå av måtte begge lands skip sør for Kapp Finisterre bruke det felles unionshandelsflagget av 1818, det svenske flagg med «norske» farger i kantonen. Etter at Frankrike i 1830 hadde erobret de nordafrikanske Barbareskstatene, opphørte Sveriges betaling av tributt til piratene. Fra norsk politisk hold ble det derfor arbeidet for å få godkjent det norske flagg for bruk også i fjerne farvann. «Flaggets frigjøring» ble gjennomført i 1838. Siden orlogsflagget i henhold til den norske Grunnloven av 4. november 1814 skulle være et unionsflagg, ble orlogsflagget av 1815 fortsatt brukt av begge land. Gjennom Karl Johans regjeringstid tiltok den norske misnøyen med et flaggsystem som markerte svensk overhøyhet i unionen. Etter forslag fra en felles svensk-norsk komité innførte Kong Oscar I i 1844 nye flagg som imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen. Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Unionsmerket gikk blant folk i begge land under navnet «Sildesalaten» fordi det minnet om en fargerik rett på begge lands frokostbord. Tilnavnet oppsto først i Sverige, hvor det var en viss motstand mot tapet av det rene svenske flagget. Unionsmerket ble derimot godt mottatt i Norge, som omsider hadde fått symbolkravene oppfylt. Unionsmerket alene ble også brukt som gjøs i baugen på marinefartøyene. Det ble dessuten brukt som et felles flagg for begge riker av landenes diplomatiske representasjoner i utlandet. Men da hadde det alltid en langstrakt form med proporsjonene 4:5 som unionsmerket i svenske flagg, og ikke den kvadratiske formen som det hadde i norske flagg. Norske unionsflagg hadde den samme mørke blåfargen både i hovedflaggets kors og i de svenske delene av unionsmerket. Det var aldri mer enn én blåfarge i unionsflagget. Det samme gjaldt for svenske unionsflagg. Blåfargen i svenske flagg på 1800-tallet var mørkere enn nå, men kunne variere noe. Svenskene brukte alltid den samme blåfargen i de norske delene av unionsmerket, selv om den var lysere enn den offisielle norske. Økende motstand mot unionen gjorde unionsmerket upopulært, og «det rene flagg» ble en merkesak for Venstre. Det ble vedtatt av Stortinget i 1892, 1895 og 1898, og ble lovfestet uten kongelig sanksjon 10. desember 1898 og innført 15. desember 1899 for handels- og nasjonalflagget. Samtidig ble det innført et "statsflagg" for bruk på statens sivile bygninger, et rent norsk flagg med splitt og tunge. Det grunnlovsfestede orlogsflagget måtte beholde unionsmerket til unionsoppløsningen i 1905. Det rene orlogsflagget uten unionsmerke ble heist 9. juni 1905, like etter at unionen med Sverige var avsluttet. Det svenske flagget beholdt unionsmerket til utgangen av 1905. Think. Think var et norsk elbilselskap grunnlagt i 1991 og begjært konkurs i 2011. Selskapet er kjent for bilen "Think City", en elbil med plastkarosseri produsert av selskapet Valmet Automotive i Nystad, Finland. Bilen hadde en toppfart på 110 km/t, en rekkevidde på 160 km, og var i produksjon fra 2008 til 2011. Historie. Firmaet ble stiftet i 1990 under navnet Pivco. Pivco hadde sin produksjon i Stanseveien, Groruddalen i Oslo. Pivco utviklet sin første prototypserie, PIV2, ferdig til OL på Lillehammer. PIV3, også kalt "City Bee", ble den neste prototypserien. Denne ble produsert i om lag 120 eksemplarer, og deltok blant annet i et "Station car" prøveprogram i nord-California. Den ble også utprøvet i omfattende omfang i Norge, og var blant annet tilgjengelig en tid som utleiebil hos Statoil. Prototypeserien PIV3 hadde en del mangler, og var ikke nok utviklet til å kunne produseres i større antall. Man satte i gang et stort utviklingsprosjekt for å utvikle en bil som oppfylte alle krav og var egnet til serieproduksjon. Dette arbeidet tok mer tid enn forventet, og kassen ble tømt. Pivco ble så kjøpt av Ford i 1999, som satset de nødvendige midler for å gjøre bilen ferdig. "Think City", som den nye modellen ble hetende, ble satt i serieproduksjon. Over 1 000 biler ble produsert, men Fords satsing stanset da California endret sine regler for biler fra "nullutslipps-" til "lavutslipps-" for å støtte biler med lavere priser og større bruksområde. Think uten Ford. Virksomheten ble derfor trappet kraftig ned, og solgt i januar 2003 til det sveitsiske selskapet Kamkorp Microelectronics, som er eiet av forretningsmannen Kamal Siddiqis. Det ble deretter arbeidet med utviklingen av en mikro-buss for bruk i byer. Prototyper ble utviklet, men kjøretøyet kom ikke i salg. Denne virksomheten ble slått konkurs 28. februar 2006. 9. mars ble boet til Think Nordic kjøpt opp for 14 millioner kroner av en gruppe norske investorer, hovedsakelig Inspire AS registrert i Høvik, men også Jan Otto Ringdal og en del ansatte i Think. I februar 2007 ble den nye Think-modellen lansert, men produksjonen kom ikke i gang på grunn av kapitalproblemer. I to emisjoner i 2007 fikk selskapet inn 520 millioner kroner i frisk kapital, noe som la grunnlaget for en internasjonal satsing. I 2008 hentet den norske elbilprodusenten inn Richard Canny som sjef i selskapet. Australieren Canny har 25 års fartstid i Ford bak seg. 20. desember 2008 ble det meldt at både Think Global og datterselskapet Think Technology ble satt under offentlig administrasjon. Selskapet hadde behov for ytterligere 200 millioner kroner og fikk det meste av det og en påfølgende lån av sin batteriprodusent Ener1. Produksjonen ble i desember 2009 flyttet fra Aurskog-Høland til Finland. 28. september 2010 tok Barry Engle over som CEO i Think. Daværende CEO Richard Canny flyttet tilbake til USA for å jobbe med Think sin oppstart av produksjonsfasiliteter i Indiana. Produksjonen av Think ble stanset i mars 2011, og i mai 2011 begjærte Think seg selv konkurs. Think har et heleid datterselskap i Michigan, USA. Den russiske entreprenøren Boris Zingarevich opplyste i juli 2011 at det skal være mulig å gjenoppta produksjonen av Think i 1. kvartal 2012. Selskapet skal da hete Electric Mobility Solutions AS. Think City 2007 med nye batterier. Think City har et Zebra-batteri som gir dobbel så lang rekkevidde som NiCd-teknologien til forgjengeren, og med halve vekten. Det er sikkert, resirkulerbart og relativt miljøvennlig sammenlignet med alternativene. Det trenger ikke vedlikehold, og har en rekkevidde på ca 160 Kilometer ved blandet kjøring. Batteriet bruker smeltet kloroaluminat (NaAlCl4) og smeltet natrium. Et Zebra-batteri trenger vanligvis å bli ladet mer eller mindre konstant for å være klar til bruk. Batteriet taper seg 10% i døgnet dersom laderen ikke er oppkoblet. Dette fører til at batteriet vil gå tomt etter 10 dager, og miste arbeidstemperaturen på 260 grader Celcius. Dersom dette skjer trenger batteriet en oppvarmingsprosess som kan ta opptil 30 timer for å restaurere temperaturen inne i batteripakken. Think City leveres nå også med et litium-ionbatteri. Batteriet har en rekkevidde på 160 kilometer, og lades på samme måte som Zebra natriumbatteriet. Litiumbatteriet sies å ha en noe lengre levetid enn Zebra, men er dog noe mer følsomt for kulde. Dersom bilen blir stående ute i minusgrader kan man risikere å miste 20 til 30% av kapasiteten. Begge batteriene til Think City kan lades på både 10 og 16 ampere. Ved å lade på 16 ampere oppnår man en noe raskere ladetid. Bilen bruker da 7,5 timer på å lade 0-80%, og 10 timer fra 0-100%. Think Citys batterier har 5 års garanti, eller 100 000 km, avhengig av hva som inntreffer først. Zebra natriumbatteriet sies å ha en levetid på 6-7 år før det må byttes. Dette koster per i dag ca. 80 000,- kroner. I 2003 vant Think miljøprisen Glassbjørnen i kategorien økodesign. Glassbjørnen deles ut av GRIP – stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk. Think vant fordi den bidrar til mindre CO2-utslipp og støy og fungerer som et godt alternativ til kollektivtransport på korte turer. Økonomi. I henhold til Europeisk Standard for El-biler har man og 70% lavere driftskostnader enn ved bruk av en bil med standard forbrenningsmotor. Dette er grunnet statlige incentiver og rimeligere forsikring og lave servicekostnader. Elektriske biler har svært få bevegelige deler som krever service. Det koster ca. 20-25 kroner å lade en Think City. Sikkerhet og design. Think er bygget med en solid stålramme som er designet for å bryte sammen ved en kollisjon, så kraften til dels blir absorbert og til dels styrt ut under bilen. Den kommer med doble kollisjonsputer foran og beltestrammere. Think City leveres med ABS-bremser. Utenpå stålrammen er det plastkarosseri. Dette er laget av gjennomfarget plast, slik at riper ikke synes. Alle skader kan lett varmebehandles, så bilen er billig og enkel å vedlikeholde. Den er laget av 16% resirkulerte materialer, og er 95% resirkulerbar. Dette gjør bilen miljøvennlig. Ford Motor Company. Ford Motor Company er en bil- og traktorprodusent som ble grunnlagt av Henry Ford i Highland Park i Michigan i 1903. Selskapets første bil var modell A, men Henry Ford laget derimot sin første bil allerede i 1896, og sin første racerbil i 1901. Den første fabrikken lå i Detroit i USA, men Ford har nå fabrikker og samarbeidspartnere i alle verdensdeler. Henry Ford ferdigproduserte sin første Ford Model T den 24. september 1908. Med "T-Forden" regnes Henry Ford som den som oppfant samlebåndet. Dette er imidlertid ikke helt korrekt, siden våpenprodusenten Colt allerede gjorde dette under den amerikanske borgerkrigen, og Oldsmobile praktiserte samlebåndteknologi sju år tidligere. Ford Tactor Operations kjøpte opp landbruksmaskinprodusenten New Holland i 1986. Det nye selskapet, Ford New Holland, ble solgt videre til Fiat i 1993. Som en del av avtalen kunne Fiat bruke Ford-navnet frem til 2000, i dag blir de tidligere landbruksdivisjonene til Ford og Fiat solgt under merkenavnet New Holland. Historie. En 1951 Ford Custom todørs Ford ble startet som et selskap for produksjon av tildekkede vogner. Startkapitalen var $28,000 i kontanter fra 12 investorer. I sine første år produserte firmaet kun noen få biler om dagen i sin fabrikk lokalisert på gaten Mack Avenue i Detroit. Grupper på to til tre mann satte sammen hver bil utfra komponenter laget på bestilling fra andre firmaer. Ford hadde på dette tidspunktet allerede prøvd seg noen ganger som bilprodusent. Selskapet han var i før dagens Ford Motor ble til, het Henry Ford Company. Ford kom i uenighet med investorene ang. pris-politikken til selskapet, noe som resulterte i at han fikk sparken. Dette selskapet skiftet så navn til mannen som grunnla byen Detroit, Cadillac. I dag ligger Cadillac under GM-paraplyen, en av Ford Motors argeste konkurrenter. I 1908 kom Ford Model T. De første bilene ble produsert ved fabrikken i Piquette, men på grunn av etterspørselen måtte produksjonen flyttes til den mye større fabrikken i Highland Park. Det var her Ford i perioden 1908 til 1913 videreutviklet grunnprinsippene for samlebånd og masseproduksjon av biler. 1. desember 1913 introduserte Ford samlebåndet. Dette resulterte i at sammensetningstiden for et chassis gikk ned fra 12 timer 30 minutter til 2 timer 40 minutter. Disse fremskrittene var dog ikke populære, og for å stoppe flukten av arbeidskraft fra de monotone arbeidsoppgavene, foretok Ford det radikale steg å doble lønnen til $5 pr dag og redusere skiftenes lengde fra 9 til 8 timer. Disse endringene var ikke populære hos konkurentene, selv om de så økningen i Fords produktivitet. De fleste fulgte imidlertid etter. På slutten av 1913 produserte Ford 50% av alle biler i USA. I 1918 var halvparten av alle biler i USA en Ford Modell T. Med referanse til T-Forden er Henry Ford referert for å ha sagt: "En kunde kan få sin bil i den fargen han ønsker, så lenge fargen er sort." Dette var fordi sort maling var den som tørket fortest, mens tidligere modeller hadde vært tilgjengelige i en rekke farger. 1. januar 1919 overtok Edsel Ford etter sin far som sjef i firmaet, men Henry Ford hadde fortsatt en finger med i ledelsen. Ford mistet markedsandeler gjennom 1920-årene på grunn av økningen i forbrukskreditt. Firmaets mål var å produsere en billig bil som en hvilken som helst arbeider hadde råd til. For å holde prisene nede tilbød Ford få tilvalgsmuligheter. General Motors og andre konkurrenter hadde begynt å tilby biler i mange farger, og med flere tilvalgsmuligheter og luksusdetaljer. De ga også utvidet kreditt slik at kundene kunne kjøpe disse litt dyrere bilene. Ford nektet å følge etter og insisterte på at slik kreditt ville skade forbrukeren og økonomien. De måtte til slutt gi opp og følge etter når Ford Model A ble lansert 2. desember 1927. T-Ford. I 1908 kom Ford ut med Model T, eller T-Ford, som den ble hetende i Norge. Fra 1909 til 1913 deltok Ford i løp med strippede T-Forder, med en førsteplass i et løp på tvers av USA i 1909 og og en hastighetsrekord på ovalbane i Detroit i 1911 som høydepunkter. I 1913 forsøkte Ford å starte med en modifisert T i Indianapolis 500, men ble fortalt at vektreglene tilsa at de måtte ha 450 kg ballast for å delta. Etter dette trakk Ford seg fra motorsport i det store og hele. Begrunnelsen var misnøye med reglene og at han måtte bruke hele sin energi på å dekke etterspørselen etter T-Forden. Etter 1913 var ikke motorsport nødvendig for å markedsføre bilen. T-Forden var allerede berømt, og mange gikk allerede på amerikanske veier. Det var dette året Henry Ford innførte samlebåndsprinsippet på fabrikkene sine, noe som gjorde et enormt løft i produksjonen mulig. Innen 1918 var halvparten av alle biler i USA T-Forder. Modellen, ivrig forfektet av Henry Ford, kom til å være i produksjon fram til 1927 (lenge etter at populariteten var borte), med et totalt produksjonstall på femten millioner kjøretøy. Dette var en rekord som sto i 45 år. Henry Ford hadde veldig bestemte tanker om sine ansatte. De skulle jobbe en åtte timers dag, og i 1913 fikk de 5 USD (cirka 30 norske kroner) per dag, noe som da var ganske mye. Betalingen gikk opp til 6 USD (nærmere 40 norske kroner) per dag mens produksjonen av Model T var på sitt høyeste i 1918. En slik sum for enkle arbeidere var på den tiden nærmest uhørt. Ford tilbød også en innovativ profittdelingsplan. Ford var også imot fagforeninger ved sine fabrikker. For å hindre arbeiderne i å organisere seg leide han inn Harry Bennett, offisielt som sjef for serviceavdelingen. Han brukte forskjellige skremselsmetoder for å hindre dannelsen av fagforeninger. En streik av United Auto Workers i 1941 fikk til slutt tvunget gjennom felles forhandlinger ved noen av Fords fabrikker, men det var ikke før Henry Ford og Harry Bennet forlot selskapet for godt i 1945 at arbeiderne ble fullstendig frie til å organisere seg. 1. januar 1919 overlot Henry Ford ledelsen av selskapet til sin sønn Edsel, selv om han fremdeles styrte bak kulissene. Få avgjørelser under Edsels ledelse ble foretatt uten Henrys godkjenning, og de som ble tatt uten ble ofte reversert av Henry senere. På denne tiden kjøpte Henry og Edsel opp alle de gjenværende aksjene fra andre investorer, og ble således eneeiere. Dette var starten på en periode med tilbakegang for selskapet, da de hadde lånt opp mye penger like før lavkonjukturen etter at krigen rammet USA. Rundt 1920 kjøpte Ford opp et stort landområde i Brasil, Fordlândia, for å dyrke gummi for dekkene til bilene sine. Dette endte som en økonomisk katastrofe, og før området ble solgt i 1945, hadde han tapt en formue. Midt på 1920-tallet begynte salget av T-Ford å gå tilbake, delvis på grunn av forbrukslån. Andre bilprodusenter tilbød en betalingsplan for kundene sine, som gjorde at de kunne ha råd til bil. Andre bilmodeller var også mer moderne både teknisk og av utseende enn T-Forden. Selv om Edsel oppfordret Henry til å legge til utstyr på T-Forden og tilby kundene kreditt, så nektet Henry, da han mente at utstyret ville drive opp prisene og at kjøp på kreditt var skadelig for økonomien. A-modellen og senere. Fallende salg av T-modellen fra 1926 overbeviste Henry Ford om at det var nødvendig å komme med en ny modell slik Edsel hadde foreslått. Den eldre Ford deltok i prosjektet med sin tekniske ekspertise i utforming av motor, ramme og annet utstyr. mens han overlot utformingen av karosseriet til sin sønn. Edsel klarte også å overbevise sin far om å introdusere et hydraulisk bremsesystem og gearkasse. Resultatet ble den meget vellykkede Ford Model A introdusert i desember 1927 og produsert ut 1931, med mer enn 4 millioner biler. Henry Ford hadde lenge interessert seg i plast utviklet fra jordbruksprodukter, spesielt soyabønner. Soyabønne-basert plast ble brukt i Ford bilene gjennom 30-årene i deler som horn, i maling osv. Dette kulminerte i 1942, da Ford den 13. januar tok ut patent på en bil, produsert av nesten bare plast, festet til en ramme av sveisede stålrør Konstruksjonen veide 30% mindre enn en vanlig bil av samme størrelse, og det ble sagt at den var istand til å motstå ytre påkjenninger ti ganger mer enn stål, men konstruksjonen fanget ingen interesse. Edsel Ford døde 26. mai 1943, og etterlot et tomrom i selskapet. Henry Ford ønsket at Harry Bennett skulle ta over. Edsels enke Eleanor, som hadde arvet Edsels stemmeberettigede aksjer, ønsket at hennes sønn Henry Ford II skulle ta over. Utfallet ble imidlertid at Henry selv, i en alder av 79, tok over som selskapets president Ford-selskapene hadde en vanskelig tid de kommende to år, med tap på 10 million dollar hver måned. President Roosevelt grep inn slik at krigstidens produksjon kunne opprettholdes. Fords flyproduksjon. Mellom 1926 og 1933 produserte Ford fly. Han lanserte sin Ford Trimotor, et høyvinget 3-motors helmetall-fly for 12-16 passasjerer. Han tapte imidlertid interesse for videre flyproduksjon da Douglas kom med sin DC-2, men tok opp flyproduksjonen under andre verdenskrig. Da bygget Ford verdens største flyfabrikk, og produserte tusenvis av B-24 Liberator for det amerikanske militæret. B-24 var ikke konstruert av Ford. Sildesalaten. «Sildesalaten» med svenske proprosjoner, brukt som felles orlogsgjøs og diplomatisk flagg 1844-1905. Norsk sildesalat, tradisjonelt dekorert med eggeplomme, eggehvite, rødbeter og persille. «Sildesalaten» er et kallenavn på unionsmerket som stod i "kantonen" eller det øverste hjørnet nærmest stangen i det norske og svenske flagget i unionstiden fra kort tid etter kong Oscar Is tiltredelse. Det ble innført ved kongelig resolusjon i felles norsk-svensk statsråd 20. juni 1844. På svensk kalles det «sillsalladen», og opphavsmannen til navnet skal ha vært "C. O. Brakel", som første gang brukte tilnavnet i nedsettende hensikt på Riddarhuset i Stockholm i 1859. Kallenavnet ble snart velkjent i begge land, og etterhvert ble det oppfattet som humoristisk mer enn negativt. Folk fant det treffende på grunn av den slående likheten med en sildesalat, en populær rett på begge lands frokostbord. Tradisjonelt ble den pyntet med radiære striper og sektorer av småhakket eggeplomme, eggehvite, sylteagurk, rødbeter og andre fargerike grønnsaker. Merket besto av de kombinerte svenske og norske flaggfarger i diagonaldelt form, de svenske på venstre og høyre side, de norske øverst og nederst. I norske flagg var merket kvadratisk. I svenske flagg var forholdet mellom lengde og høyde som 5: 4. «Sildesalaten» satt i det norske handelsflagget i perioden 1844–1899 og i orlogsflagget og kongeflagget til 1905. I alle svenske flagg, både i handelsflagget, statsflagget og orlogsflagget, satt unionsmerket i perioden 1844–1905. Unionsmerket alene, med proporsjonene 5: 4 som i svenske unionsflagg, ble fra 1844 brukt som felles orlogsgjøs og diplomatisk flagg for Sveriges og Norges utenriksstasjoner og konsulater gjennom resten av unionstiden. Kong Oscar I innførte unionsmerket som sin «morgengave» til det norske folk for å imøtekomme norske krav om statssymboler som markerte landenes likestilling innenfor unionen. Men det var også hensikten å styrke unionen og båndene mellom landene. Samtidig ble det innført et unionsvåpen for bruk i unionelle sammenhenger og som kongevåpen, slik at det enkelte lands riksvåpen alene skulle brukes internt i hvert land. «Sildesalaten» ble satt inn i begge lands flagg, begge lands flaggfarger fylte nøyaktig halvparten av merket, og Norge fikk innfridd ønsket om separate orlogsflagg. Merket ble derfor stort sett godt mottatt i Norge, men både der og i Sverige var det en viss misnøye med at man ikke lenger hadde «rene» handelsflagg. Gjennom skandinavismens tid midt på 1800-tallet var unionen relativt populær i Norge, og derfor var også unionsmerket velsett. Men etter stattholderstriden i 1859 økte den norske misnøyen med unionen. Kampen for «det rene flagg» ble en merkesak for unionsmotstanderne, og fra 1879 ble «flaggstriden» en politisk kampsak. Unionsmotstandere så da «Sildesalaten» som et «lydrikesymbol». Også plasseringen av de norske fargene i forhold til de svenske ble et politisk spørsmål, og det ble i 1879 framsatt forslag om å gi de norske fargene «hedersplassen» til høyre og venstre i merket i de norske unionsflaggene. Partiet Venstre programfestet kravet om «det rene flagg», og dette ble fremmet som lovforslag i Stortinget i 1893 og vedtatt med knapt flertall. Men kong Oscar II nektet å sanksjonere loven. Det samme gjentok seg da forslaget ble fremmet for det neste Stortinget i 1896. Men da et enstemmig Storting for tredje gang vedtok flaggloven 17. november 1898, hadde kongen brukt opp den vetorett han hadde etter Grunnloven, og loven ble til tross for kongens sanksjonsnektelse vedtatt i norsk statsråd som kongelig resolusjon 10. desember 1898. Den ble gjort gjeldende ett år etter kunngjøringsdatoen og trådte derfor i kraft 15. desember 1899. Flaggloven innførte en ny type flagg, statsflagget, idet den bestemte at flagg uten unionsmerke, men med splitt og tunge som orlogsflagget, skulle brukes på statens sivile bygninger og skip. Men orlogsflagget beholdt unionsmerket til unionsoppløsningen, ettersom det etter Grunnloven skulle være et unionsflagg. «Sildesalaten» ble fjernet fra orlogsflagget ved regjeringsbeslutning umiddelbart etter unionsoppløsningen, og «rene» orlogsflagg ble heist på alle marinefartøyer og festninger 9. juni 1905. Fotografi. Fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme komponenter som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (ensfarget, gjerne sort/hvitt) eller flerfarget. Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel en film eller en lysfølsom bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system (kamera). Det optiske systemet kan være så enkelt som et hull, en optisk linse, eller et objektiv, som er et sett av linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene. Etymologi. Ordet fotografi kommer fra gresk og består av ordene φῶς (phos) som betyr lys og γραφή (graphê) som betyr tegning. Sammen forstås de som å tegne med lys eller lystegning. Tradisjonell, fotokjemisk fotografi. En eksponert fotografisk film fremkalles gjennom en kjemisk behandling og fikseres for å avslutte prosessen og gjøre bildet langtidsstabilt. Den fremkalte og fikserte filmen er vanligvis transparent og kan gjengi bildet negativt eller positivt (lysbilde). Ved å eksponere lysfølsomt papir med avbildningen på en negativ film fremkommer et positivt «fotografi». Normalt er både film og papir «negativt», og det positive fotografiet fremkommer først gjennom en slik totrinnsprosess. Digital fotografi. Ved digital fotografering benyttes i stedet for fotografisk film en lysfølsom bildebrikke med et høyt antall små sensorer (piksler) og et minnekort. Bildebrikken omdanner lysets intensitet for hvert av de små bildepunktene elektronisk til numeriske rådata, før de lagres som en digital bildefil på et permanentlager. De fleste digitale kameraer har innebygd en datamaskin som behandler bildebrikkens rådata og danner et ferdig digitalt bilde som kan vises på en dataskjerm. En slik skjerm finnes også på de fleste digitale kameraer. Bildefilen kan overføres til en separat datamaskin, hvor bildedataene kan redigeres i et bildebehandlingsprogram, også kalt et "digitalt mørkerom". Fotografiets historie. Nicéphore Niépces tidligst overlevde fotografi, omkring 1827. Dette bildet ble fotografert med åtte timers eksponeringstid, noe som førte til at sollys var synlig på begge sider av bygningene. Fotografiet er resultatet av å kombinere flere tekniske oppdagelser. I lang tid før de første fotografier var laget, oppfant Ibn al-Haytham (Alhazen) (965-1040) camera obscura og hullkameraet, Albertus Magnus (1139–1238) oppdaget sølvnitrat, og Georges Fabricius (1516–1571) oppdaget sølvklorid. Daniel Barbaro beskrev et diafragma i 1568. Wilhelm Homberg beskrev hvordan lyset mørknet noen kjemikalier (fotokjemisk effekt) i 1694. Boken Giphantie (av den franske Thiphaigne de La Roche, 1729-1774) beskrev hva som kan bli fortolket som fotografi. Fotografiet som anvendelig prosess går tilbake til 1820-tallet, med utviklingen av kjemisk fotografi. Det første stabile fotografiet var et bilde produsert i 1826 av den franske oppfinneren Nicéphore Niépce. Bildet hadde åtte timers eksponeringstid, så han forsøkte å finne en ny prosess. Han arbeidet sammen med Louis Daguerre, de eksperimenterte med sølvforbindelser, basert på en oppdagelse av Johann Heinrich Schultz i 1724, at en sølv- og krittmikstur mørkner når den blir eksponert for lys. Niépce døde i 1833, men Daguerre fortsatte arbeidet, og nådde omsider høydepunktet med utviklingen av daguerreotypiet i 1839. Undertiden hadde Hercules Florence allerede laget en svært lik prosess i 1832, og kalte den "Photographie", og William Fox Talbot hadde tidligere oppdaget en annen måte å ordne et sølvprosessbilde, men hadde holdt det hemmelig. Etter å ha lest om Daguerres oppfinnelse, foredlet Talbot sin prosess, slik at den kunne bli rask nok til å ta fotografier av mennesker. Innen 1840 hadde Talbot oppfunnet kalotyp-prosessen, som lager negative bilder. John Herschel laget mange bidrag til de nye metoder. Han oppfant cyanotyp-prosessen, nå kjent som blåkopi. Han var den første som brukte betegnelsene «fotografi», «negativ» og «positiv». Dramaturg. En dramaturg er en person som utfører dramaturgisk (tekst)arbeide i forbindelse med en teater- eller filmproduksjon. I Norge, Danmark, Sverige og Tyskland samt en rekke andre land er det tradisjon for at teatrene har ansatt dramaturger som litterære rådgivere. I tysk teater har dramaturgen tradisjonelt en mer fremtredende kunstnerisk rolle enn i skandinavisk teater. Ved skandinaviske teatre er dramaturgen først og fremst en litterær konsulent/rådgiver for teatersjefen og regissører. Dramaturgen deltar gjerne i planlegging av repertoar, men dette er teatersjefens ansvarsområde – evt. i samråd med et kunstnerisk råd, bestående av dramaturger og representanter for teaterets kunstneriske personale. Dramaturgens oppgave er å lese dramatikk og å komme med forslag til nye og eldre dramatekster som teatret skal spille. Dramaturgen skal vurdere i hvilken grad ulike stykker passer til teatrets kunstneriske profil og intensjoner. Når man har valgt hva som skal spilles, vil det i det videre være dramaturgens ansvar å bearbeide de tekstene som skal spilles gjennom oversettelse, omskrivninger og strykninger. En dramaturg kan også bidra med historiske og andre kontekstuelle analyser av teksten. Hun kan bidra til utvikling av konseptet (tolkningen) for hvordan en tekst skal settes i scene. Hun kan også følge med i iscenesettelsesarbeidet, som rådgiver for regissøren (produksjonsdramaturg). I norsk institusjonsteater er der imidlertid lite tradisjon for at dramaturger deltar direkte i produksjon og iscenesettelse. Handler det om et nyskrevet stykke, hvor forfatteren er til stede ved innøvingen, vil dramaturgen gjerne være den som fører dialogen med forfatteren og formidler alle forslag til endringer, strykninger og omskrivninger til forfatteren. Også ved innøving av eldre tekster kan dramaturger være knyttet til produksjonsprosessen som rådgiver for regissøren, især i forbindelse med tekststrykninger eller -endringer. Et annet viktig område for dramaturgen kan være formidling til publikum gjennom programartikler og å formidle bakgrunnsmateriale om forestillinger til mediene. En dramaturg kan også planlegge og gjennomføre seminarer og debatter i forbindelse med forestillinger. En dramaturg vil ofte være akademisk utdannet (vanligvis teatervitenskap) og kan derfor noen ganger også holde forelesninger ved universitetet. En dramaturg kan fungere som et bindeledd mellom den akademiske teatervitenskapen og det praktiske teater. I Norge undervises det i dramaturgi ved de fleste drama- og teater eller dramarelaterte utdannelser ved høyskoler og universiteter. I utlandet finnes det høyere dramaturgiutdannelser ved Universitetet i Århus i Danmark og ved DAMU i Praha, Tsjekkia. Synkretisme. Synkretisme (av gresk: synkretismos – sammenblanding) er et teknisk, teologisk begrep som betyr religionsblanding. Ordet brukes innen religionsvitenskap om det å sette sammen elementer fra ulike religiøse kilder, dvs religionsblanding. Synkretisme oppstår ofte i historien når to kulturers religioner møtes og blandes. Uttrykket kan også brukes om sammenblandinger fra ulike sekulære livssynstradisjoner. Det forekommer i flere religiøse bevegelser og innen New Age. Begrepet brukes også i andre sammenhenger når man forener to ulike parter. Gen. Genet er en funksjonell enhet av arvelighet bestående av en sekvens nukleinsyrer som okkuperer et spesielt locus på et kromosom. Genet inneholder blandt annet informasjon som koder for en funksjonell enhet. Som regel er denne funksjonelle enheten en polypepid. På den måten inneholder genene informasjon om hvordan celler bygges og vedlikeholdes. De fleste organismer arver to forekomster av hvert gen: ett fra mor og ett fra far. Genene vil sammen danne et genetisk rammeverk, som vil avgjøre hvordan en organisme vil se ut, fungere, hvilke sykdommer den er disponert for og hvor mye egenskaper kan bli forbedret/trent opp. Derfor ligner avkom mye på sine foreldre, som ligner på foreldrene sine igjen. Historikk. Eksistensen av genene ble først foreslått av Gregor Mendel (1822–1884), som i 1860 studerte arv hos erteplanter og satte fram en hypotese om en faktor som formidler trekk fra foreldre til avkom. Selv om han ikke brukte begrepet «gen», forklarte han sine resultater i form av nedarvede egenskaper. Mendel var også den første som skilte mellom dominante og recessive egenskaper, oppdaget forskjellen mellom heterozygote og homozygote organismer, og forskjellen mellom det som senere skulle bli beskrevet som genotypen (arvestoffet til en organisme) og fenotypen (de synlige trekkene til en organisme). Mendels nedarvede egenskaper fikk navnet «pangen» av Hugo de Vries i 1889, "den minste partikkel [som representerer] en arvelig egenskap". Wilhelm Johannsen var det første som brukte ordet "genet" i 1909. I 1941 viste George Wells Beadle og Edward Lawrie Tatum at mutasjoner i genene forårsaket feil i konkrete steg i metabolske reaksjonsveier. Dette viste at spesifikke gener kodet for spesifikke proteiner, som førte til "ett gen, et enzym"-hypotesen. Etter oppdagelsen av at DNA inneholder genetisk informasjon og etter den molekylære strukturen til DNA ble demonstrert av James D. Watson og Francis Crick (1953), ble det sentrale dogmet i molekylærbiologi etablert. Det sier at proteiner er translatert fra RNA som er transkribert fra DNA. Det har siden blitt vist at dette dogmet har unntak, for eksempel utføres revers-transkripsjon av retrovirus. I 1972 ble den første gensekvensen bestemt og i 1977 oppdaget Richard J. Roberts og Phillip Sharp at genene kan deles inn i segmenter. De avdekket dette ved hjelp av elektronmikroskopistudier av hybrider av RNA og DNA, og ble tildelt Nobelprisen i Fysiologi eller Medisin i 1993. Genom og kromosom. Det totale settet av gener i en organisme eller celle kalles et genom. I prokaryote celler er genene vanligvis lokalisert på ett kromosom av sirkulært DNA. Eukaryota har gener på flere lineære DNA-tråder pakket inn i tett DNA-proteinkomplekser som kalles kromosomer. Noen organismer har flere kopier av genomet sitt i hver celle. Celler eller organismer som har bare ett eksemplar av hvert kromosom kalles haploide. De som har to kalles diploide og de med flere enn to er polyploide. Menneskeceller, unntatt kjønnsceller, har 2 kopier av genomet (diploid) organisert i 23 kromosomer hver. Alleler, dominant og recessiv arv. Dersom genene finnes i flere varianter, kalles disse alleler. Hver celle i menneskekroppen, unntatt kjønnscellene, inneholder et helt sett av gener fra begge foreldre (unntatt for gener på kjønnskromomene hos menn). Det betyr at hvert gen har to eksemplarer: ett fra mor og ett fra far. Gener nedarves codominant. Fenotyper (de egenskapene vi observerer hos et individ) kan arves dominant, recessivt eller kjønnsbundet. Andre, sjeldne arvemåter finnes. Dominante alleler er observerbare i fenotype. Om en organisme har ulike alleler eller varianter av et gen kalles den heterozygot for dette genet, om ikke kalles den homozygot. La oss si at Ola og Kari har to barn som heter Pål og Maia. Ola har brunt hår og Kari er blond. Faren til Ola har rødt hår og moren hans har brunt hår. Det vil si at Ola arvet et gen som koder for rødt hår fra faren sin og et som koder brunt hår fra moren sin. Genet for brunt hår er dominant og dermed har Ola brunt hår selv om han bærer en kopi som koder rødt hår også. En av Karis foreldre var også rødhåret og hun har to kopier av hårfargegenet: blondt og rødt. Blondt er dominant i forhold til rødt, så er Kari blond. Både Ola og Kari er heterozygoter. Pål, barnet til Ola og Kari, arvet to rødhårgenkopier fra begge foreldre og er rødhåret. Han er homozygot. Maia arvet en rødhårgenkopi fra faren sin og blondhårkopien fra moren sin. Derfor er hun heterozygot og hennes hår blir blondt. Dette eksempelet viser hvorfor man i noen tilfeller ikke ligner på foreldrene, men på besteforeldre eller oldeforeldre. Gen i molekylærbiologi. Struktur av et eukaryotisk gen og molekylærbiologiens grunnprinsip I molekylærbiologi er et gen en del av DNA-tråd som koder for RNA-molekyl. Sekvensen av nukleotider (altså DNA-byggeblokker eller basepar) utgjør en funksjonell enhet som ofte er spredt over et større segment av DNA. I genets DNA-segment finnes det kodende delene av genet (ekson) innimellom ikke-kodende områder (intron). Gener koder for forskjellige RNA molekyler, som rRNA, tRNA, miRNA og budbringer-RNA (eller mRNA etter engelsk messenger RNA). De som koder for mRNA er kalt protein-kodende gener. Et protein-kodende gen inneholder informasjon om hvordan et bestemt protein (eller et sett av proteiner, se alternativ spleising) i en celle skal bygges opp. For å få produsert et protein blir et gen lest av et spesielt enzym (kalt RNA polymerase) og en RNA-sekvens som tilsvarer genets DNA-sekvens blir produsert. Prosessen kalles RNA transkripsjon (eller syntese) og resulterer resulterer i et primærtranskript som kalles forløper-mRNA (precursor-mRNA eller pre-mRNA). mRNA-transkriptet (laget i cellekjernen) transporteres så til cytoplasma. Underveis blir transkriptet modifisert og gjort om til mRNA, før transkriptet havner hos ribosomet. På ribosomet produseres proteinet. Hele prosessen, altså veien fra DNA via RNA til proteiner, kalles ofte molekylærbiologiens grunnprinsipp eller dogme. Prokaryote gener er ganske enkle i forhold til eukaryotiske gener (se nedenfor). Et prokaryotisk gen koder for bare et protein og det er regulert på en enkel måte. Foran i genet sitter en promotor som signaliserer hvor transkripsjon av genet skal starte. Veldig ofte er flere prokaryotiske gener som koder for proteiner med beslektede funksjoner transkribert sammen. De er gruppert sammen langs DNA-trådene og har en felles promotor. Denne gengruppen kalles operon. Det er ikke enighet om hva et gen er. Et eksempel på en definisjon av et gen er et DNA fragment som koder for et protein. Ifølge denne definisjonen inneholder et gen bare de kodende fragmentene av DNA (altså ekson). Hvis genet defineres som en genomisk sekvens som blir representert i pre-mRNA transkriptet, hører også intron og andre ikke oversatte (men transkriberte) sekvenser til genet. Den nyeste og mest vidtfavnende definisjonen sier at genet er "en region i en genomisk sekvens som tilsvarer en enhet av arv, som er knyttet til regulatoriske regioner, transkriberte regioner, og andre funksjonelle sekvensregioner". Det vil si at alle de elementene som bidrar til genuttrykket også omfattes av definisjonen. Denne definisjonen passer også med historiske betraktninger om arv, se avsnittet Historikk. Mutasjoner. Når en celle deler seg i to, blir DNA-et kopiert til to eksemplarer – en kopi for hver celle. Prosessen kalles DNA replikasjon. Det er svært viktig at DNA replikeres nøyaktig. Spontane feil ved replikasjon oppstår veldig sjeldent. Hos prokaryoter skjer det i gjennomsnitt 7 feil per 107 (Bakteriofag M13) til hvert 1011 replikerte basepar(i soppen"Neurospora crassa"). Hos eukaryoter som har enda bedre DNA-reparasjonsmekanismer oppstår feil en gang hvert 1010-1011 basepar. Feil som oppstår under replikasjon kalles mutasjoner. Noen mutasjoner er spontane feil som skjer ved replikasjon, mens andre skyldes at DNA-et blir eksponert for mutagener som UV, stråling og mutagene kjemikalier. Mutasjoner som ikke er dødelige akkumuleres i DNA. De fører til økt genetisk variasjon. Dersom mutasjonen er gunstig, blir den beholdt i befolkningen. For eksempel kan en sommerfugl produsere avkom med nye mutasjoner. De fleste av disse mutasjonene vil ikke ha noen effekt, men dersom fargen på et av avkommene til sommerfuglen endres, kan dette gjøre det vanskeligere (eller lettere) for rovdyrene å se. Dersom fargeendringen er fordelaktig er sjansen for at denne sommerfuglen overlever og produserer sine egne avkom litt bedre – den er bedre tilpasset til miljøet. Over tid vil antall sommerfulger med denne mutasjonen øke. SO DIMM. SO DIMM er en forkortelse for "Small Outline Dual In-line Memory Module" og er en mindre utgave av DIMM Alfabet. Et alfabet er en ordnet rekke av bokstaver. Ordet kommer av de to første bokstavene i det greske alfabetet: "Alfa" og "beta". Alle vesteuropeiske språk bruker varianter av det latinske alfabetet, som er det mest brukte alfabet i verden. Den faste rekkefølgen av bokstaver muliggjør det å ordne ord og navn i alfabetisk rekkefølge, "alfabetisering", for eksempel i en ordbok. I enkelte sammenhenger brukes ordet også om tegnsett som omfatter andre skrifttegn enn bokstaver, for eksempel morsealfabetet. Kammertonen. Kammertonen er den tonen som instrumentene i en instrumentgruppe (f.eks. et orkester) blir stemt etter, nemlig enstrøken a som noteres «a'». Ved en internasjonal stemmetonekonferanse i 1939 ble tonehøyden for kammertonen fastlagt til å klinge med en frekvens på 440 Hz, dette ble senere tatt opp som standard ISO 16. Den klassiske metoden for å angi kammertonen, er ved å bruke en stemmegaffel, eller alternativt en stemmefløyte. I moderne tid vinner elektroniske stemmeapparater stadig større innpass. Historikk. Egentlige forsøk på å standardisere kammertonen kom ikke før mot slutten av 1800-tallet. Før dette var det til dels store forskjeller i tonehøyde. For eksempel har man funnet en engelsk stemmefløyte fra 1720 som spiller a' = 380 Hz, mens orglene som Johann Sebastian Bach spilte på i Hamburg, Dresden og Weimar er stemt i a' = 480 Hz, altså en ters høyere. Stemmefløyta fra 1720 ville klinge med samme frekvens som f' spilt på et av orglene til Bach. Kammertonen har heller ikke vært konstant gjennom historien. Funn av stemmegafler viser at kammertonen har steget med tiden, særlig utover på 1800-tallet. Dette kan skyldes utvikling av bedre strenger for strykeinstrumentene, noe som gjorde at strengene kunne strammes mer uten å ryke. 16. februar 1859 la den franske regjeringen fram en lov som fastsatte a' til 435 Hz. Det blir påstått at loven ble framtvunget av sangere som protesterte mot at orkestrene ble stemt stadig høyere, noe som førte til økt belastning på stemmen. Dette var det første forsøket på å standardisere tonehøyden etter en slik skala, og ble raskt en populær norm også utenfor Frankrike. En konsekvens av at kammertonen a' = 435 Hz, er at frekvensen for c blir ≈ 258,65 Hz. Nå fulgte en diskusjon rundt en «matematisk» tonehøyde som satte c til 256 Hz, dvs. 28 Hz. Dette gir a' ≈ 430,54 Hz. Denne tonehøyden vant en viss interesse på grunn av dens matematiske opplagthet; frekvensene for alle c-ene blir potenser av 2. Men den nådde ikke samme popularitet som a' = 435 Hz, og var ikke mye brukt. I 1939 ble det holdt en internasjonal konferanse som kom med anbefaling om at kammertonen a' skulle stemmes til 440 Hz. Denne standarden ble tatt opp av International Organization for Standardization (ISO) først i 1955 og igjen i 1975 som ISO 16. Dette plutselige hoppet i svingetall fra 435 Hz til 440 Hz skyldtes forvirring omkring hvilken temperatur den franske standarden skulle måles ved. Tonen ble målt til a' ≈ 439 Hz, men ble erstattet av a' = 440 Hz fordi 439 Hz var vanskelig å gjenskape i et laboratorium ettersom 439 er et primtall. Etter all denne forvirringen er a' = 440 Hz nå allment akseptert overalt. Iallfall i teorien. I praksis stemmer orkestrene gjerne etter en tone som blir gitt av oboen i stedet for etter et digitalt stemmeapparat. Derfor er det ofte en viss variasjon i den faktiske tonehøyden. Dessuten er soloinstrumenter, som orkesteret stemmer opp etter når de skal spille sammen, slett ikke alltid stemt etter a' = 440 Hz. Siden midten av det 20. århundre har orkestrene gått i retning av å stemme instrumentene stadig høyere. Men denne stigningen i tonehøyden forgår i langt mindre grad enn den gjorde tidligere. Dagens kammertone er, i store deler av Europa, nå på 442 Hz. Land med en meget konservativ orkestertradisjon, som Østerrike, har fremdeles en kammertone rundt 435 Hz. 2005. 2005 (MMV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. 2005 var Verdens fysikkår. Den irske byen Cork ble valgt til Europeisk kulturhovedstad for 2005. 2005 var også Friluftslivets år. Første kvartal. Et bilde tatt av Huygens fra Titan 14. januar Motto. Et motto er en kort setning som likner på et ordspråk og som beskriver en grunninnstilling til en oppgave. Mottoer er knyttet til personer, en sosial guppe, en organisasjon, et geografisk område eller andre enheter. Synonymer er valgspråk eller devise, slagord, parole, fyndord, leveregel og tankespråk. Motto kan også brukes om korte sitater eller arbeidstitler som beskriver hovedideen i et litterært arbeid, en bok eller et kapittel, og som kan oppgis på tittelbladet. Motto kan dessuten bety et stikkord som brukes istedenfor personnavn i kunstkonkurranser der deltakerne sender inn bidrag som skal bedømmes anonymt. Ordet motto er et lånord fra italiensk via latin der "motire" betyr å «huske» og "muttum" «mumling», ord som igjen er avledet fra "muttire", det vil si «tale», «mukke» eller «mumle». Forskjellige typer motto. Man bruker ordet «valgspråk» om et motto for en monark eller andre personer, for eksempel riddere av den danske Elefantordenen og den svenske Serafimerordenen. Noen slekter har valgspråk som de kan ha valgt selv og/eller er blitt tildelt ved adling. Enkelte ridderordener har egne valgspråk, som for eksempel den engelske Hosebåndsordenen. Samtlige norske konger etter 1905 har tatt valgspråket «Alt for Norge», mens de svenske kongene har tatt forskjellige valgspråk, blant annet "För Sverige i tiden". Mange valgspråk er skrevet på latin. Enige og tro inntil Dovre faller er den såkalte Eidsvolleden fra 1814 og har vært betegnet som Norges nasjonale motto. Et «slagord» brukes gjerne om en fotballklubb, i en reklamekampanje, mens en «parole» brukes i en politisk demonstrasjon. «Motto» er i norsk språk ofte brukt i betydningen «leveregel», det vil si et fyndord som beskriver en privatpersons genrelle syn på livet, uttrykt gjennom utsagn som for eksempel «Mitt motto er 'Smil til livet, og det smiler tilbake». Karthago. Karthago (også skrevet Kartago, fra fønikisk "Kart-Hadascht", «nybyen», skrevet uten vokaler på punisk som "Qrthdst") var en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i dagens Tunisia, etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyros i det 9. århundre f.Kr. Den skal i sin glanstid ha hatt opptil 700 000 innbyggere. Byen, som var en betydelig sjømakt, ble ødelagt av romerne etter Punerkrigene i 146 f.Kr. Julius Cæsar og Augustus lot den gjenoppbygge, og i keisertiden var byen den viktigste i Nord-Afrika ved siden av Alexandria. I 439 ble den vandalenes hovedstad, i 533 kom den under bysantinsk styre og i 697 ble den ødelagt av araberne. Grunnleggelsen av Karthago. Karthago ble grunnlagt rundt 814 f.Kr. av fønikiske bosettere fra byen Tyrus som brakte med seg byguden Melkart. Ifølge tradisjonen ble byen grunnlagt av Dido og et antall myter om grunnleggelsen har overlevd gjennom gresk og romersk litteratur. (Se Byrsa for et eksempel.) Karthagos tidlige år var preget av langvarig rivalisering mellom maritime og landeiende familier. På grunn av byens avhengighet av den maritime handelen, kontrollerte den maritime fraksjonen styret, og i løpet av det 6. århundre f.Kr. begynte Karthago å skaffe seg dominans over det vestlige Middelhavet. Handelsmenn og oppdagelsesreisende etablerte et omfattende handelsnettverk og brakte velstand og makt til bystaten. Tidlig i det 6. århundre f.Kr. skal Hanno sjøfareren ha seilt ned den afrikanske kysten helt til Nigeria, hvor flere karthagenske byer ble bygget. Imens startet Karthago en systematisk erobring av det afrikanske indre og kystlandene, under ledelse av Malkus. Karthago og Roma signerte i 509 f.Kr. en traktat som indikerte en fordeling av innflytelse og kommersiell aktivitet. Det er den første kjente kilden som indikerer at Karthago hadde skaffet seg kontroll over Sicilia og Sardinia. Innen begynnelsen av det 5. århundre f.Kr. var Karthago det kommersielle senteret i regionen, en posisjon den skulle beholde til den ble kastet av den romerske republikk. Byen hadde erobret de gamle fønikiske territoriene som Hadrumetum, Utica og Kerkouane og de libyske stammene. De hadde dermed kontroll langs hele kysten av Nord-Afrika, fra dagens Marokko til Egypts grenser. Byens innflytelse hadde også spredt seg inn i Middelhavet med kontroll over Sardinia, Malta, Balearene og den vestlige halvdelen av Sicilia. Kolonier hadde også blitt etablert i Iberia. Handel. Det tidlige handelsimperiet til Karthago var svært avhengig av handelen med Tartessos og andre byer på den iberiske halvøya. Her skaffet de seg store mengder sølv, og enda viktigere, tinnmalm, som var avgjørende for produksjon av bronse-gjenstander. Karthago fulgte handelsrutene som allerede var etablert av moderbyen Tyrus. Da Tartessos falt, gikk karthagenerne direkte til primærkildene etter tinn, i den nordvestlige seksjonen av Iberia og lenger nord, i Cornwall på de britiske øyene. Andre karthageniske skip gikk sørover langs vestkysten av Afrika og kom tilbake med gull fra Senegal. En beretning forteller om et karthagenisk handelsfartøy som utforsket Nigeria. Dette inkluderte identifisering av bestemte geografiske trekk som en vulkan ved kysten, og møte med gorillaer. (Se Hanno sjøfareren.) Handelsrelasjoner som ikke var permanente ble etablert så langt vest som Madeira og Kanariøyene, og så langt sør som det sørlige Afrika. Våre samtidige kilder om karthagenerne går gjennom episk diktning i Hellas og romerske historikere. I det greske teateret ble karthageneren ofte portrettert som en morsom skurk, en relativt fredelig og fargerik handelsmann som var fast bestemt på å skaffe seg profitt og svindle edle, men uskyldige grekere for enhver sparemynt de hadde. Arkeologiske utgravninger viser alle slags bytter, og enorme mengder tinn som de bronse-baserte sivilisasjonene trengte til tekstiler, keramikk og finere metallarbeider. Før og mellom krigene var karthagenerne i alle havner ved Middelhavet, de kjøpte og solgte, etablerte varehus der de kunne, eller forhandlet i friluftsmarkeder etter å ha losset sine skip. Det etruskiske språket er enda ikke blitt desifret, men arkeologiske utgravninger av etruskiske byer viser at den etruskiske sivilisasjonen i flere århundrer var kunder og støttespillere av Karthago, lenge før Romas vekst. De etruskiske bystatene var, til tider, både kommersielle partnere og militære allierte av Karthago. Styreform. Kart over Karthago.Karthagos styre var et oligarki, ikke ulikt det i Roma, men få detaljer er kjent. Romerske forfattere henviser til statsoverhodet som "reges", «konger». Puniske inskripsjoner og gresk-romerske beretninger viser at begrepet var "Sōfetīm", «dommere», det samme navnet som tidlige herskere ble gitt i bibelen. Dette kan også ha vært tittelen på byens guvernør, innsatt av moderbyen Tyrus. Senere ble en "sōfet" eller to "sōfetêm", som er antatt å ha utøvd dømmende og utøvende (men ikke militære) funksjoner, valgt årlig fra de mest velstående og innflytelsesrike familiene. Disse aristokratiske familiene var representert i et øverste råd tilsvarende det romerske senatet, som hadde vidtrekkende makt. Men det er ikke kjent om disse "sōfetīm" var valgt av rådet eller av en forsamling av folket. Selv om byens administrasjon var sterkt kontrollert av oligarkene, hadde den også innslag av demokratiske elementer. Karthago hadde valgte lovgivere, handelsunioner og bymøter. Der var et system av kontroll og balanse i tillegg til offentlig redegjørelse. Ledelsen for flåten måtte betale med livet for militære nederlag. Eratosthenes, leder for det greske biblioteket i Aleksandria, noterte at grekerne hadde tatt feil i å beskrive alle ikke-grekere som barbarer, siden karthagenerne liksom romerne hadde en grunnlov. Aristoteles skrev også om karthagenernes grunnlov i sin "politikk" (Bok II, kapittel 11). Religiøs praksis. Karthago var under fønikerne beryktet blant sine naboer for barneofring. Plutark, Tertullian, Orosius og Diodorus Siculus nevner praksisen, men Livy og Polybios gjør det ikke. Moderne arkeologiske utgravninger kan trolig bekrefte Plutark. I en enkelt barnegrav kalt Tofet er det anslått at rundt 20 000 urner med forbrente ben av nyfødte og i noen tilfeller av fostre og toåringer ble plassert. Dette skal ha skjedd mellom 400 f.Kr. og 200 f.Kr., og praksisen fortsatte til de tidlige årene av kristen tid. Benrestene har blitt tolket dithen at i tilfeller av dødfødte spedbarn, ville foreldrene ofre sitt yngste barn. Det er en klar sammenheng mellom antallet ofringer og byens tilstand. I dårlige tider (krig, dårlige avlinger) ble ofringer vanligere, noe som indikerte en økende fortvilelse for å blidgjøre gudene. Noen forskere hevder derimot at disse kroppene kun var kremerte rester av barn som døde naturlig, men i lys av andre kananittiske funn, ser dette mindre sannsynlig ut. De få karthageniske tekstene som har overlevd nevner overhodet ikke barneofringer. Noen moderne forskere har argumentert for at bevisene for karthagenernes barneofringer i beste fall er uklare og at det er mye mer sannsynlig at ryktene var en del av romersk propaganda mot karthagenerne for å rettferdiggjøre sin erobring og ødeleggelse. Debatten pågår fremdeles blant moderne arkeologer og andre eksperter på antikken. De overlevende puniske tekstene er detaljerte nok til å gi et portrett av en velorganisert klasse av tempelprester og hjelpere som utførte forskjellige funksjoner til ulike priser. Karthago hadde mange guder. Det øverste guddommelige paret var Tanit og Ba'al Hammon. Prestene var barberte, i motsetning til de fleste menn i befolkningen. I de første århundrene av byens historie foregikk rituelle feiringer med rytmisk dansing som var avledet fra fønikiske tradisjoner. Guddinnen Astarte ser ut til å ha vært populær på denne tiden. På høyden av sin kosmopolitanske periode ser det ut til at Karthago var hjem til en mengde guddommer fra nabosivilisasjonene Hellas, Egypt og de etruskiske bystatene. Første sicilianske krig. Karthagos suksess førte til opprettelsen av en mektig marine for å holde pirater og rivaliserende nasjoner borte. Byens suksess og voksende hegemoni førte sammen med opprettelsen av marinen til en økende konflikt med grekerne, den andre stormakten som ønsket kontroll over det sentrale Middelhavet. Øya Sicilia, som lå rett utenfor Karthago, ble arenaen hvor denne konflikten skulle bli utspilt. Fra deres tidligste dager, hadde både grekerne og fønikerne vært tiltrukket av den store øya, og begge hadde etablert et stort antall kolonier og handelsposter langs kysten. Små kamper hadde blitt utkjempet mellom disse bosetningene i århundrer. Innen 480 f.Kr. hadde Gelon, tyrannen av den greske Syrakus, forsøkt å forene øya under sitt styre. Han var delvis støttet av greske tilhengere. Den overhengende faren kunne ikke lenger ignoreres, og Karthago sendte sin største militære styrke inntil da ut i felten under general Hamilcars ledelse. Styrkene var muligens en del av en allianse med Persia, som da var i krig med Hellas. Tradisjonelle beretninger gir Hamilcars armé en styrke på 300 000 menn, men dette er ganske sikkert overdrevet. Det må uansett ha vært en formidabel styrke. Men da Hamilcar ankom Sicilia, tapte han (muligens alvorlige tap) på grunn av været. Han landet ved Panormus og ble knust av Gelon i slaget om Himera. Han ble enten drept i løpet av slaget eller så begikk han selvmord i skam. Tapet svekket Karthago betraktelig, og det gamle styret av adelsmenn ble kastet og erstattet av den karthagenske republikk. Andre sicilianske krig. Karthago reiste seg igjen i 410 f.Kr. etter en rekke suksessrike herskere. Byen hadde erobret mye av dagens Tunisia, styrket og grunnlagt nye kolonier i Nord-Afrika og sponset Mago Barcas reise tvers over Sahara og Hanno sjøfarerens reise ned langs Afrika-kysten. Selv om de iberiske koloniene trakk seg ut, noe som kuttet Karthagos hovedtilgang på sølv og kobber, begynte Hannibal Mago, barnebarnet til Hamilcar, forberedelsene på å ta tilbake Sicilia. Samtidig ble ekspedisjoner også sendt inn i Marokko, Senegal og ut i Atlanterhavet. Hannibal Mago satte kursen for Sicilia i 409 f.Kr. med sin styrke. Han klarte å ta de mindre byene Selinus og Himera før han returnerte triumferende til Karthago med krigsbyttet. Men hovedfienden, Syrakus, forble uberørt og i 405 f.Kr. ledet Hannibal Mago en andre karthagenisk ekspedisjon, denne gangen for å legge beslag på hele øya. Nå møtte han derimot hard motstand og uhell. Under beleiringen av Agrgentum ble de kathageniske styrkene rammet av pest. Hannibal Mago var blant de som døde av pesten. Hans etterfølger, Himilco, klarte å utvide kampanjen ved å bryte en gresk beleiring, tok byen Gela og klarte gjentatte ganger å beseire arméen til Dionysios, den nye tyrannen i Syrakus. Men han var selv svekket av pesten og tvunget til å be om fred før han returnerte til Karthago. Dionysios hadde gjenvunnet sin styrke i 398 f.Kr. og brøt fredsavtalen ved å slå til mot karthagenernes befestning i Motya. Himilco svarte med å lede en ekspedisjon som ikke bare tok tilbake Motya, men også erobret Messina. Til slutt la han Syrakus selv under beleiring. Beleiringen var suksessrik i 397 f.Kr., men i 396 f.Kr. herjet igjen pesten de karthageniske styrkene, og de kollapset. Sicilia hadde nå blitt en last for Karthago. I de neste seksti årene kjempet karthagenerne og greske styrker i en konstant rekke med trefninger. I 340 f.Kr. ble Karthago presset helt ned i det sørvestlige hjørnet av øya og en urolig fred hersket over øya. Tredje sicilianske krig. Agathokles, tyrannen i Syrakus, tok byen Messene i 315 f.Kr.. I 311 f.Kr. invaderte han de siste karthagenske besittelsene på Sicilia, brøt betingelsene i den gjeldende fredsavtalen og la Akragas under beleiring. Hamilcar, barnebarn av Hanno sjøfareren, ledet den karthagenske gjengjeldelseaksjonen og hadde overveldende suksess. Innen 310 f.Kr. kontrollerte han nesten hele Sicilia og la Syrakus under beleiring. I desperasjon ledet Agathokles en ekspedisjon på 14 000 menn mot hovedlandet i håp om å redde sitt styre ved å lede et motangrep mot selveste Karthago. Dette lyktes han i. Karthago ble tvunget til å kalle hjem Hamilcar og mesteparten av hæren hans fra Sicilia for å møte den nye og uventede trusselen. Agathokles' armé ble til slutt beseiret i 307 f.Kr., men Agathokles flyktet tilbake til Sicilia og klarte å forhandle frem en fred som opprettholdt Syrakus som en befestning av gresk makt på Sicilia. Pyrrhos av Epirus. Pyrrhos av Epirus førte mellom 280 f.Kr. og 275 f.Kr. to betydelige kampanjer i et forsøk på å beskytte og utvide den greske innflytelsen i det vestlige Middelhavet. Den ene mot den stigende makten Roma for å beskytte greske kolonier i det sørlige Italia, den andre mot Karthago i et nytt forsøk på å rive Sicilia ut av deres kontroll. Etter å ha vunnet en fullstendig seier over Roma ved Heraclea, og en annen komplett men svært dyr seier ved Asculum, ble Pyrrhos snart distrahert av mulighetene i det greske fastlandet som nylig hadde blitt invadert av gallere og av grekerne på Sicilia. Etter å ha forhandlet frem en midlertidig fred med romerne, reiste han til Sicilia. Mellom 278-276 f.Kr. beseiret han alle karthageniske styrker som stod mot ham. Pyrrhos klarte til og med å ta Eryx, den sterkeste karthageniske befestningen. Men karthagenerne klarte å stå i mot ham ved Lilybaeum, og Pyrrhos fant snart ut at han ikke lenger var velkommen hos de greske sicilianerne. Han dro tilbake til Italia og kjempet mot Roma, men resultatet ble igjen ikke avgjort til fordel for noen av sidene. Pyrrhos dro til Epirus da han ikke hadde ressurser eller menn nok til å fortsette. For Karthago betydde dette at de igjen hadde en "status quo". For Roma derimot, betydde det at de klarte å erobre Tarentum og holdt nå hele Italia. Resultatet var et skifte i maktbalansen i det vestlige Middelhavet. Grekerne var redusert til sitt brohode i Sicilia, mens Romas styrke vokste og territorielle ambisjoner brakte byen direkte i konflikt med Karthago for første gang. Messana-krisen. Da Agathokles døde i 288 f.Kr. stod en stor avdeling med italiske leiesoldater som tidligere var i hans tjeneste uten arbeid. Fremfor å forlate Sicilia, tok de byen Messana. De kalte seg selv mamertiner, eller «sønner av Mars». De ble sin egen lov og terroriserte det omkringliggende området. Mamertinene ble en voksende trussel mot Karthago og Syrakus. I 265 f.Kr. gikk Hiero II, Pyrrhos sin tidligere general og den nye tyrannen i Syrakus, til aksjon mot dem. Stilt overfor denne overlegne styrken, delte mamertinerne seg i to fraksjoner, en som talte for å overgi seg til Karthago, mens den andre foretrakk å søke hjelp hos Roma. Resultatet var at utsendinger ble sendt til begge byer. Mens det romerske senatet debatterte den beste måten å angripe problemet på, var karthagenerne ivrige etter å sende en garnison til Messana. En karthagenisk garnison ble sluppet inn i byen og en karthagenisk flåte seilte inn i Messanas havn. Men kort tid etterpå begynte de å forhandle med Hiero. Mamertinerne ble skremt av dette og sendte en ny utsending til Roma som ba dem kaste ut karthagenerne. Hieros intervensjon hadde plassert Karthagos militære styrker rett over den smale kanalen som deler Sicilia fra Italia. Videre betydde den karthageniske flåten at de i realiteten hadde kontroll over denne kanalen, Messinastredet, og demonstrerte en tydelig og reell fare for nærliggende Roma og hennes interesser. Resultatet var at den romerske forsamlingen, selv om de var nølende i å alliere seg med en bande med leiesoldater, sendte en ekspedisjonsstyrke for å gi kontrollen over Messana tilbake til mamertinene. Punerkrigene. Det romerske angrepet på de karthageniske styrkene i Messana utløste den første av punerkrigene. I løpet av det neste århundret, ville disse tre betydelige konfliktene mellom Roma og Karthago avgjøre den vestlige sivilisasjonens kurs. Gjennom punerkrigene triumferte Roma konsekvent over Karthago. Slutten av den tredje punerkrigen avsluttet den karthageniske makten og førte til total ødeleggelse av byen av Scipio Aemilianus: Romerske soldater gikk fra hus til hus i Karthago, slaktet folket og gjorde de overlevende til slaver. Karthagos havn ble brent og byen revet ned til grunnen. Mellom den første og andre punerkrig, stod Karthago overfor et betydelig opprør blant leiesoldater. Under dette opprøret klarte Roma å ta kontroll over Sardinia. Det er omstridt hvorvidt det karthageniske landbrukslandet ble saltet etter slaget om Karthago. Romernes Karthago. a>. På baksiden, personifiseringen av Karthago, hans hovedstad. Byens beliggenhet var for godt valgt til å bare gå til spille, og en ny by vokste opp på stedet. Den ble til slutt den nest største byen i den vestlige delen av Romerriket. På slutten av det 2. århundre var Karthago sentrum for den romerske provinsen Afrika, med en befolkning på 500 000 innbyggere. Byen ble også for en kort tid hovedstaden til en tronraner, Domitius Aleksander i 308–311. Karthago ble også et senter for tidlig kristendom. Tertullian argumenterer overfor den romerske guvernøren at de kristne i Karthago som var så få i antall for kort tid siden, nå «fyller alle steder blant dere, byer, øyer, festninger, landsbyer, markedsplasser, selv leirene, stammene, selskapene, palassene, senatet, forum; Det eneste vi har latt dere ha i fred er templene til deres guder.» ("Apologeticus", skrevet i Karthago, rundt år 197) I det første i rekken av nokså dårlig rapporterte rådsmøter i Karthago noen få år senere, deltok ikke mindre enn sytti biskoper. Tertullian brøt senere med hovedstrømmen som mer og mer ble representert av biskopen i Roma. En mer alvorlig uenighet mellom de kristne var donatist-kontroversen som trakk inn den unge Augustin av Hippo mens han fullførte sin utdannelse i Karthago før han flyttet til Roma. I 397 ble den bibelske kanon for den vestlige kirke fastlått i rådsmøtet i Karthago. Den dype misnøyen blant afrikanske kristne var en avgjørende faktor for hvor lett Karthago og de andre sentrene ble erobret i det 5. århundre av Gaiserik, kongen av vandalene som beseiret Bysants' general Bonifacius og gjorde byen til sin hovedstad. Gaiserik var også regnet som en kjetter, en arianer, og selv om arianerne vanligvis foraktet de katolske kristne, kan et løfte om tolerasjon ha vært nok til at befolkningen aksepterte ham. Etter et mislykket forsøk på å ta byen tilbake i det 5. århundre, kuet bysantinene vandalene i det 6. århundre. Gaiseriks barnebarn ble kastet av en fjern slektning, Gelimer. Dette fikk bysantinerne til å sende en hær for å erobre vandalenes kongedømme. Søndag 15. oktober 533 gikk general Belisarius sammen med hans kone Antonina inn i Karthago og sparte den fra å bli herjet og massakrert. Under keiser Mauriokios' styre ble Karthago gjort til en eksark, som Ravenna i Italia. Disse to eksarkene var de vestlige festningene i Bysantium, alt som forble i deres makt i vest. Tidlig i det 7. århundre var det eksarken i Karthago, Heraklios (av armensk opphav), som kastet keiser Fokas. Den bysantinske eksarken kunne derimot ikke stå i mot arabiske erobrere i det 7. århundre. De første arabiske angrepene ble satt i gang fra Egypt uten særlig suksess i 647. En mer organisert kampanje varte fra 670 til 683. I 698 ble eksarkatet i Afrika til slutt overveldet av de stigende styrkene til islam, og Karthago ble ødelagt av de arabiske erobrerne og ble erstattet av Tunis som regionens sentrum. Ponni. Ponni er betegnelse på en småvokst hestetype med en mankehøyde på opp til 148 cm. Ponnier deles inn i kategoriene 1-4, hvor kategori 1 er de høyeste. Det finnes mange ulike ponniraser, og noen av de mest kjente er de britiske shetlandsponni, new forest-ponni, welsh-ponni og sportsponni. En norsk ponnirase er nordlandshest (også kalt lyngshest). Det finnes egne konkurranser kun for ponnier der rytteren ikke kan fylle mer enn 16 år samme år. Kategori 1: 140 cm – 148 cm Kategori 2: 130 cm – 140 cm Kategori 3: 107 cm – 130 cm På Øvrevoll Galoppbane arrangeres ponnigalopp for alle typer ponnier. Svalbard. Svalbard er en norsk øygruppe i Arktis. Øygruppen ligger nord for fastlands-Europa, omtrent midt mellom fastlands-Norge og nordpolen. Introduksjon. Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde. Den største øya er Spitsbergen, etterfulgt av Nordaustlandet og Edgeøya. Longyearbyen er administrasjonssenter for øygruppen. Andre bebyggelser, i tillegg til forskningsstasjoner, er det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg, forskningssamfunnet i Ny-Ålesund og bebyggelse i forbindelse med gruvedriften ved Sveagruven. Hele øygruppen administreres av sysselmannen på Svalbard. Øyene ble først tatt i bruk som en hvalfangstbase i det 16. og 17. århundre, men ble etterhvert forlatt. I begynnelsen av det 19. århundre begynte gruvedriften etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppen. Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet, og med Svalbardloven av 1925 ble øygruppen en fullstendig del av kongeriket Norge. Grunnlaget for innlemmelsen av Svalbard i Norge var de mangeårige ekspedisjonene til øygruppen ledet av Adolf Hoel. Svalbardloven etablerte også Svalbard som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone. I dag er Store Norske Spitsbergen Kulkompani og det russiske Trust Arktikugol de eneste gjenværende gruveselskapene som driver kulldrift på Svalbard. Forskning og turisme har blitt viktige tilleggsnæringer i tillegg til Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard globale frøhvelv. Ingen veier forbinder bosettingene, og det blir i stedet brukt snøskuter, fly og båter som transportmiddel. Svalbard lufthavn, Longyear er den viktigste kommunikasjonsporten til resten av verden. Øygruppen har et arktisk klima, men med betydelig høyere temperaturer enn andre områder på samme breddegrad. Floraen drar nytte av den lange perioden med midnattssol for å kompensere for mørketiden. Svalbard er yngleplass for store mengder sjøfugl, men er også hjem for isbjørn, reinsdyr og marine pattedyr. Sju nasjonalparker og tjuetre naturreservat dekker to tredeler av øygruppen, og beskytter i stor grad den urørte og veldig skjøre naturen som preger Svalbard. Seksti prosent av øygruppen er dekt av isbreer, og øyene har mange fjell og fjorder. Geografi. Svalbard er en øygruppe mellom Polhavet, Barentshavet, Grønlandshavet og Norskehavet, som utgjør den nordligste delen av Norge. Svalbardtraktaten definerer Svalbard som alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde, og mellom 10° og 35° østlig lengde. Det totale landarealet er 61 022 km², og domineres av øya Spitsbergen som utgjør mer enn halvparten av øygruppen, etterfulgt av Nordaustlandet og Edgeøya. Alle bosetningene ligger på Spitsbergen, med unntak av meteorologiske stasjoner på Bjørnøya og Hopen. Etter at Svalbardtraktaten trådde i kraft, gjorde den norske stat krav på alle landområder som ikke tidligere var gjort krav på, hele 95.2 % av øygruppen. Store Norske Spitsbergen Kulkompani eier 4 %, det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol eier 0,4 %, mens private eier 0,4 %. Fiskevernsonen ved Svalbard utgjør Svalbard ligger i det nord-vestlige hjørnet av den eurasiske platen. I sør og øst er havbunnen relativt grunn, med 200-300 meter, mens i nord og vest faller havdybden til omlag Nord for Svalbard finner man pakk-is og nordpolen. Den russiske øygruppen Franz Josefs land og Novaja Semlja ligger i øst, mens Grønland ligger vest for Svalbard. Plasseringen nord for polarsirkelen gjør at Svalbard opplever både midnattssol om sommeren og mørketid om vinteren. Ved 74° nord varer midnattssolen 99 dager, og mørketiden 84 dager, mens ved 81° nord er de respektive tallene 141 og 128 dager. Longyearbyen har midnattssol fra 20. april til 23. august, mens mørketiden varer fra 26. oktober til 15. februar. Om vinteren kan fullmåne, i kombinasjon med lys reflektert fra snø, gi ekstra lys. Isbreene på Svalbard dekker 36 502 km², eller 60 %, mens 30 % er bart fjell og 10 % er vegetasjon. Den største isbreen er Austfonna (8 412 km²) på Nordaustlandet, fulgt av Olav V Land og Vestfonna. Om sommeren er det mulig å stå på ski fra Sørkapp i sør, til nordsiden av Spitsbergen, med bare få flekker som ikke er dekket av snø eller isbre. Kvitøya er 99,3 % dekket av isbreer. Landformene på Svalbard har blitt til etter gjentatte istider, der isbreene kuttet det tidligere platået opp i fjorder, daler og fjell. Den høyeste fjelltoppen er Newtontoppen (1713 m), etterfulgt av Perriertoppen (1712 m), Ceresfjellet (1675 m), Chadwickryggen (1640 m) og Galileotoppen (1637 m). Den lengste fjorden er Wijdefjorden (108 km), fulgt av Isfjorden (107 km), Van Mijenfjorden (83 km), Woodfjorden (64 km) og Wahlenbergfjorden (46 km). Svalbard er en del av «High Arctic Large Igneous Province», og ble den 6. mars 2009 utsatt for det kraftigste jordskjelvet som er registrert i Norge. Skjelvet målte 6,5 på richters skala. Geologi. Svalbard har en nesten komplett lagrekke av bergarter fra jordens oldtid og frem til i dag. Spitsbergen lå fra kambrium via devon og videre klemt mellom Laurentia og Siberia, og ble formet av den kaledonske fjellkjedefolding. Den kaledonske foldingen skjedde trolig for 450 – 440 millioner år siden, altså i sen ordovicium, basert på studier av Ny-Friesland og Nordaustlandet. Hele vest- og nordkysten er preget av denne foldingen (her kalt Hecla-Hoek-provinsen), med noe nyere, mulig variskisk fjellkjedefolding i sørøst. De kaledonske fjellene tilhører antakelig den Laurentiske kontinentalplaten. Fjellene i øst er høyest. Midtpartiet, et 100 km bredt belte fra sør til nord på øya, er en graben som sank ned under platetektonisk aktivitet i devon-perioden. Den nordlige delen av grabenen forble devonsk, mens den sørlige delen fra Isfjorden og nedover ble dekket av hav og yngre sedimenter langt senere, mange av dem fra kvartær og tertiær. Bockfjorden, som er en sidefjord av Woodfjorden i nordvest, har varme kilder som en rest av tidligere tiders vulkanisme. Området ligger i forkastningsgrensen mellom det vestlige Hecla Hoek-beltet og den devonske grabenen. Det er rikelig med fossiler i midtpartiet, bl.a 135 millioner år gamle musling- og blekksprutskall fra jura, 100 millioner år gamle avtrykk av dinosaurer, og 65 millioner år gamle plantefossiler og kull fra tertiær. Fossiler av dinosaurer er funnet i f.eks Festningen geotopvernområde som ligger ytterst ved Isfjorden på grensen mellom de yngre midtmassene og de kaledonske dekkene i vestbeltet. I midtbeltet er det dannet kull av plantemateriale - forkullet sumpskog fra kritt, og forkullet torv fra tertiær som er ca 65 millioner år gammel. Dette er blant de yngste kulleiene vi kjenner til (kull forbindes andre steder oftest med det langt eldre karbon-perioden). I dagens kullfelt er det lag fra kritt og jura som utnyttes (rose og rødt på kartet til høyre), mens gruveforekomsten i Pyramiden tilhørte langt eldre lag fra karbon (lys grønt på kartet til høyre). Kullagene er horisontale ved Longyearbyen som ligger midt i grabenen, men vertikale ved Barentsburg og Sveagruva som ligger i hnhv vest- og østgrensen av grabenen. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, men det er ikke gjort drivverdige funn. Historie. Svalbard er første gang nevnt i islandske annaler fra 1194. I den islandske landnåmsboken fra 1200-tallet er Svalbard også nevnt, men det er usikkert om dette er det samme som dagens Svalbard. I 1596 oppdaget frisisk-nederlandske Willem Barents øyene, men Danmark-Norges overhøyhet ble respektert og forsvart. I 1671 gjorde den tyske legen Friedrich Martens nøyaktige observasjoner av øygruppens flora og fauna. Fra 1890-årene da Norge ble bedt om å gjøre krav på øygruppen, tok det 30 år før Norges regjering tildels motvillig til slutt godtok et fransk utkast til traktat ved Paris-konferansen i 1920. Den 17. juli 1925 ble loven om Svalbard sanksjonert av Kongen i statsråd, og 14. august samme år ble øygruppen Svalbard offisielt overtatt av Norge. En av grunnene til at dette lyktes, var at norske forhandlere kunne vise blant annet til forskningsinnsatsen til den unge realfagstudenten Hanna Resvoll-Holmsen. I 1907 og 1908 utførte hun et pionerarbeid om plantelivet på Svalbard. En som spesielt støttet henne, var fyrst Albert I av Monaco, som inviterte henne til åpningen av det oseanografiske museum i Monaco i 1910. Her ble hennes Svalbard-forskning også publisert. Resvoll-Holmsen ble senere professor ved universitetet i Oslo, og var avgjørende for fredningen av Sjoa og Gjende. Flere av polarekspedisjonene brukte Svalbard som utgangspunkt, blant annet de som ble ledet av Roald Amundsen og Umberto Nobile. På slutten av 1930-tallet gjennomgikk den norske bergdriften en omfattende utbygging og Svalbard-budsjettet gikk med årvise overskudd. Det vitenskapelige forskningsarbeidet ble videreført. Likevel ble det ikke funnet midler til isbryter for øygruppen. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble alle mennesker evakuert fra Svalbard med britiske krigsskip, russerne til Russland og nordmennene til Storbritannia. Samtidig ble alle strategiske objekter (bl.a. kull- og oljelagre, kraftstasjoner, radiostasjoner) destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Svea. 8. september 1943 ble den beskjedne norske garnisonen på Svalbard angrepet av en massivt overlegen tysk styrke anført av slagskipet Tirpitz. Det kom til et kort, men kraftig slag ved Barentsburg der en liten gruppe norske soldater ytet et innbitt forsvar. Ni nordmenn ble drept i trefningen, en døde under fangetransport til Tyskland. I alt falt 25 nordmenn i tjeneste på Svalbard under den 2. verdenskrig. Sovjetunionen fremsatte i 1944 krav om at Svalbard skulle bli et norsk-sovjetisk kondominium (felleseie) og at Bjørnøya skulle bli sovjetisk. Senere ble kravene avstått. Den 1. juni 1973 vedtok regjeringen å opprette tre nasjonalparker, to større naturreservater og 15 fuglereservater i øygruppen. Norges miljøengasjement på Svalbard har vært svært omfattende. Svalbard lufthavn ble tatt i bruk i 1974 Byggingen av rullebanen ved Svalbard lufthavn, Longyear startet i 1973, og det første flyet landet på flyplassen den 14. september 1974. Lufthavna åpnet offisielt den 2. september 1975. I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet. NRK TV startet den 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over satellitt. Den 29. august 1996 inntraff Operafjell-ulykken, da et russisk Tupolev Tu-154-fly styrtet på Operafjellet 14 km øst for Svalbard lufthavn, Longyear i forbindelse med innflyging. Ulykken kostet 141 mennesker livet og er den største flyulykken i Norge noensinne. I november 2001 ble det første lokalstyret på Svalbard valgt. Den 1. februar 2004 ble Svalbard tilknyttet fastlandet via to fiberoptiske sjøkabler. Bakgrunnen for legging av kablene var Norsk Romsenters ønske om å tilby kundene en bedre, raskere forbindelse mellom satellittstasjonen SvalSat og resten av verden. De to lange, uavhengige strekkene som ble lagt langs havbunnen mellom Longyearbyen og Harstad i tidsrommet 21. juli til 15. august 2003, består av til sammen 32 fiberoptiske enkeltkabler med 40 forsterkere og en samlet kapasitet på 40 Gbits/s. Norge ratifiserte den 2. juni 2006 en traktat med Danmark for delelinjen av kontinentalsokkelen og fiskerisonene mellom Grønland og Svalbard. Svalbardtraktaten. «Fare for isbjørn»-skiltet er særegent for Svalbard. Nyere skilt med hvit isbjørn på sort bakgrunn Svalbard er en fullverdig del av Norge, har ikke selvstyre og er ikke et biland. Sysselmannen er statens øverste representant på Svalbard og utøver også politimyndighet. Etter svalbardloven gjelder norsk privatrett, strafferett og prosessrett på Svalbard, når ikke annet er fastsatt i loven. Norske offentligrettslige lover gjelder ikke med mindre loven bestemmer dette. Svalbard har ingen kommuner og utgjør ingen del av et fylke, men det er innført lokalstyre i Longyearbyen. Derfor har Svalbard ingen valgkretser for fylkes- og stortingsvalg, og velgerne må derfor stemme ut fra sin tilhørighet på fastlandet. Svalbard har eget Skattekontor, og egen Skatteklagenemnd valgt av Lokalstyret. Skatt Nord i Tromsø er hovedkontor. Skattlegging på Svalbard skjer etter Svalbardskatteloven Domsmyndighet på Svalbard er tillagt Nord-Troms tingrett og lagmannsretten for Troms lagsogn. Svalbardtraktatens begrensninger. Svalbardtraktaten slår fast Norges suverenitet, men at alle traktatparter skal ha "lik rett til fiske og fangst" i disse områdene og i deres territoriale farvann, men likevel bare innenfor territorialgrensen på tolv nautiske mil. Hensikten med traktaten er å sikre Svalbards utvikling og en fredelig utnyttelse av naturressursene der. Et viktig moment ved suverenitetsbegrepet er den betydning det tillegges ved tolkning av internasjonale avtaler. Det er således et vanlig akseptert prinsipp for traktatfortolkning at bestemmelser som innebærer en begrensning av suvereniteten skal tolkes innskrenkende. Ved Svalbard-traktaten er Norges suverenitet over Svalbard anerkjent en gang for alle. De traktatbestemmelser som på visse punkter gir påbud om hvordan Norge skal utøve denne suverenitet, skal prinsipalt fortolkes etter sin rimelige ordlyd. I tvilstilfelle skal den forståelse som innebærer den minste begrensning på norsk myndighetsutøvelse gjelde. De vilkår som er fastsatt i traktaten, er å regne som unntak fra hovedbestemmelsen om full og uinnskrenket suverenitet. Svalbardtraktatens artikkel 1 gir Norge den fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, og traktaten gir ikke grunnlag for noen generell innskrenkning av Norges suverenitet. Der ikke annet er særskilt fastslått i traktaten, har Norge full rådighet i samsvar med folkerettens alminnelige regler. Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at enhver fysisk eller juridisk person fra statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann. Traktaten kan derfor på disse områdene sammenlignes med avtalen som gir nordiske borgere rett til å flytte innen de nordiske land, avtalen om fri flyt av arbeidskraft innen den Europeiske Union, Schengenavtalen og avtalen mellom De forente stater og De forente nasjoner om FN-bygningen i New York. Svalbardtraktaten er derfor ikke unik i verdenssammenheng. Kun stater som har tiltrådt traktaten kan kreve særlige rettigheter for sine borgere, selskaper o.l. Stater som ikke er part til traktaten og deres private rettssubjekter har ikke rettigheter etter traktaten. Ikke-diskriminering. Oversikt over land som har signert Svalbardtraktaten Svalbardtraktaten medfører visse nærmere angitte begrensninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med sikte på ikke-diskriminering på enkelte områder mellom borgere og selskaper av stater som er part i traktaten. Bestemmelser om ikke-diskriminering finnes i artikkel 2 om lik rett til fiske og jakt på Svalbard, artikkel 3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål og til uhindret å drive all salgs maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot, samt artikkel 7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter. Kravet til likebehandling medfører forbud mot diskriminering på de nevnte områder begrunnet i nasjonalitet og nasjonal tilhørighet. Det vil si at andre traktatparters borgere, selskaper o.l. ikke må stilles dårligere enn norske borgere. Det kan heller ikke diskrimineres mellom borgere av andre traktatparter. Bare den stat som mener å være utsatt for en krenkelse, kan gjøre noe krav eller klage gjeldende på folkerettslig grunnlag. Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet («like rett») er ikke til hinder for forbud mot og regulering av aktiviteter. Vilkåret innebærer heller ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet. Forvaltning av plantelivet på Svalbard er Norges ansvar Norge har som suverenitetsinnehaver på Svalbard både en oppfordring og en rett til å forvalte området i tråd med traktatens prinsipper bl.a. om forvaltning av plante- og dyrelivet. Svalbardtraktaten forutsetter at Norge benytter sin alminnelige lovgivningsmyndighet også når det gjelder saksområder der traktaten stiller særlige vilkår for visse typer næringsvirksomhet, og setter etterlevelse av stedlige lover og forskrifter som beting­else for utøvelsen av de rettighetene som er fastsatt i traktaten. Vilkåret om ikke-diskriminering gjelder for de næringsgrener som er særlig oppregnet i traktaten. Når det gjelder annen form for virksomhet, gir ikke traktaten noen særlige rettigheter til andre traktatparters borgere. Dette innebærer at tiltak på områder som ikke er særskilt oppregnet i traktaten og som tilgodeser norske borgere eller på annen måte skiller mellom traktatparters borgere, kan gjennomføres uten hinder av Svalbardtraktaten. Traktatpartenes borgere og selskaper har i dag etter Svalbardtraktaten ingen særstilling til å drive forskning på Svalbard. Traktatens artikkel 5 annet ledd fastsetter at det ved overenskomst skal kunne treffes bestemmelser om vilkårene for å drive vitenskapelig forskning på Svalbard. Slik overenskomst foreligger ikke. Så lenge slik overenskomst ikke foreligger, er det norske myndigheter som i kraft av suverenitetsutøvelsen treffer bestemmelser om forskning. Skatter, gebyr og avgifter. Butikkprisene i Longyearbyen er lavere enn på fastlandet på grunn av det lave skatte- og avgiftsnivået Svalbard har et lavere skattenivå (under 20 % inntektsskatt) enn fastlands-Norge, og heller ikke merverdiavgift. Den norske stat har ikke anledning til å overføre skatteinntekter på Svalbard til fastlandet, og alle inntekter må derfor brukes på øyene. Skattenivået skal kun dekke Svalbards behov, og kan ikke være høyere enn at disse behovene blir dekket. Som en følge av den lave skatten er endel varer betydelig rimeligere i butikkene på Svalbard sammenlignet med fastlandet. Matvarer er imidlertid ofte dyrere enn på fastlandet på grunn av høye transportkostnader. Betaling for offentlig tjenestetilbud omfattes ikke av begrensningen i Svalbardtraktaten artikkel 8 annet og tredje ledd. For offentlig tjenestetilbud kan det kreves betaling når det foreligger hjemmel for dette. Privat tjenestetilbud omfattes heller ikke og betaling kan kreves i henhold til avtale. Militær utnyttelse av Svalbard. I henhold til Svalbardtraktaten artikkel 9 har Norge forpliktet seg til ikke å opprette eller tillate opprettet noen flåtebase på Svalbard eller å anlegge noen befestning der og Svalbard må aldri nyttes i krigsøyemed. Bestemmelsen hindrer bare oppretting av faste flåtebaser eller befestninger. Under annen verdenskrig var en norsk garnison stasjonert på Svalbard, uten at dette var i strid med bestemmelsene i traktaten. Garnisonen skulle forhindre at andre nasjoner handlet i strid med forbudet om bruk av Svalbard i krigsøyemed. Etter krigen har norske krigsfartøy og militærfly besøkt Svalbard, men det har ikke vært stasjonert noen fast militær styrke der siden. Traktaten innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard, og avholdelse av sesjon i forbindelse med militærtjeneste eller besøk av uniformert materiell eller personell er tillatt. Norge er imidlertid ikke avskåret fra å forsvare Svalbard i krig, og har full rett til å ivareta sin suverenitet over øygruppen. Norges forvalting av Svalbardtraktaten fremgår også av en note til Sovjetunionen fra 30. november 1951, der Norge svarer på sovjets protest mot innlemmelse av Svalbard i NATOs forsvarsstruktur. Norge skriver her, «I samsvar med de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom (Svalbard)traktaten har den norske regjering ikke opprettet og den vil heller ikke opprette noen som helst militær befestning eller base innenfor Svalbardøygruppen eller Bjørnøya. Den vil heller ikke tillate at noen annen stat gjør dette.» Norsk politikk har fokusert på en korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten, og har en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard. I praksis vil dette si at momenter som hyppighet, varighet, enhetens karakter og det reelle behovet for militær aktivitet må belyses og vurderes før tillatelse gis. Svalbard lufthavn, Longyear, kan kun benyttes til sivil luftfart. Dette er en selvpålagt restriksjon i form av en erklæring fra 1971, Norge sendte til alle parter i Svalbardtraktaten, i forbindelse med bygging av flyplassen. I praksis blir flygingens formål vurdert, men fly med militære oppgaver får ikke benytte flyplassen. Erklæringen utelukker allikevel ikke at militære fly kan bruke flyplassen i forbindelse med sivile oppdrag. Alle traktatparter og deres borgere har anledning til å benytte flyplassen, etter nærmere avtale med norske luftfartsmyndigheter. Norge og Sovjetunionen inngikk i 1974 en avtale om sovjetiske luftfartøyers bruk av flyplassen. Denne avtalen er fortsatt i kraft mellom Norge og Russland, etter oppløsingen av Sovjetunionen. Forbudet i traktaten er ikke til hinder for hyppige anløp av kystvaktfartøy på øygruppen. Det er heller ingen innvendinger mot at kystvaktens behov tas med i en totalvurdering av det fremtidige infrastrukturbehovet på Svalbard. Problemstillingen må ses i sammenheng med behovet for en ytterligere utbygging av beredskapen i Barentshavet og i områdene ved Svalbard. Nordområdene har fått økt betydning i ressurspolitisk, miljømessig og forskningsmessig sammenheng. For eksempel er forurensningsfaren i områdene økende. Kystvaktskipet KV Svalbard, som stort sett opererer i Barentshavet, ivaretar kystvaktberedskapen på Svalbard. Utenlandske militære enheter kan ikke komme til Svalbard uten særskilt tillatelse. Dette følger av alminnelige folkerettsregler og er ikke særskilt omtalt i traktaten. Polarforskning. Vitenskapssenteret på Svalbard ligger i Longyearbyen og huser bl.a. UNIS. Forskningsstasjonen Zeppelin ligger på Zeppelinfjellet, 474 meter over havet, overfor Ny-Ålesund i Kongsfjorden. Stasjonsbygningen eies av Norsk Polarinstitutt, men Norsk institutt for luftforskning er ansvarlig for den vitenskapelige virksomheten på stasjonen. Zeppelinstasjonen er sentral i overvåkingen av det globale atmosfæriske miljøet. Data som samles inn har stor betydning for kartleggingen av klimaendringer, endringer i stratosfærisk ozon og UV, miljøgifter, og langtransporterte luftforurensninger. Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er et statlig selskap som skal gi studietilbud og drive forskning med utgangspunkt i Svalbards plassering i det høyarktiske området. Universitetssenteret er sammen med andre forskningsinstitusjoner lokalisert i Svalbard Science Center. Svalbard globale frøhvelv er et lagringssted inne i fjellet i nærheten av Longyearbyen, som rommer inntil tre millioner forskjellige typer frø fra hele verden. Svalbard globale frøhvelv ble åpnet i februar 2007. Svalbard har en viktig rolle i Norges forskning og måling av klimagassene og klimaendringene vi står overfor i dag. Klima. Svalbard har tundraklima med et sterkt maritimt preg. En liten gren av Golfstrømmen holder vestkysten av Spitsbergen åpen for skipsfart i sommersesongen, og gjør dette til det nordligste isfrie området i verden. Om sommeren ligger temperaturen stort sett på plussiden, med en gjennomsnittstemperatur på 6°C. Det er lite nedbør, men fuktig luft fra havet kan gi tåke og lett duskregn. De indre fjordområdene har et svært tørt klima; Svalbard Lufthavn har lavest normal årsnedbør av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm i året. Vinteren på Svalbard er mild, beliggenheten tatt i betraktning. Februar er vanligvis den kaldeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på minus 12°C til minus 17 grader. Bjørnøya, som også regnes som del av Svalbard, har gjennomsnittstemperatur på bare minus 8 grader i kaldeste måned. De seneste årene har vært betydelig mildere, opp til 5 grader varmere årsgjennomsnitt. Svalbard er dermed den delen av Norge hvor temperaturen stiger raskest, noe som stemmer med klimaforskernes modeller for framtidens klima. I Longyearbyen er det midnattssol fra 19. april til 22. august, og mørketid fra 27. oktober til 15. februar. Svalbard har tundraklima. Den røde linjen angir temperaturen, mens de blå søylene viser nedbørmengden. Flora. Svalbard har arktisk natur og et relativt sett artsfattig planteliv. Golfstrømmen fra sør sørger for et klima som i det hele tatt muliggjør plantedekke, og det er omlag 165-170 karplanter på øygruppen - mange av dem rundt Isfjorden samt mer generelt i vest og sør. Av karplantene er 50 på rødlista, hvorav 17 arter er kritisk truet og ytterligere 20 arter truet eller sårbare. Det er videre omlag 370 arter moser, 700 sopparter, 600 arter av lav og 750 alger på land og i vann. a>en er genetisk forskjellig fra andre reinsdyrarter, og har kortere ben På østsida av Barentsøya og Edgeøya er det sjelden mosetundra. I Colesbukta vokser multe, som er truet på Svalbard. Det var tidligere to plantevernområde på Spitsbergen, et ved Longyearbyen og et fra Bünsow Land og nordover Dickson Land, men disse er ikke lengre verneregulert. Det er sjeldne torvmoser nederst i Reindalen, som er frodig men har sur jord. Det kanskje sjeldneste plantemiljøet finner vi i Wijdefjorden, hvor det er Europas eneste høyarktiske steppe-vegetasjon, med bl.a stepperørkvein, sabinegras, svalbardgras og myrtust. Viktige arter er svalbardvalmue, fjellflokk, rødsildre, trådsildre, tuemure, marinøkkel og småsøte. I et møte i Svalbardrådet den 26. april 1989 vedtok rådet med 13 mot 2 stemmer å gå inn for svalbardvalmue som «fylkesblomst» for øygruppen. Sysselmannen hadde ingen innvendinger mot valget, men fant det ikke riktig å fatte noe formelt vedtak da det ikke var hjemmel for det. Naturvern. Det finnes en rekke verneområder på Svalbard, og mesteparten av landområdene og kyststrøkene er vernet. To store naturreservater og sju nasjonalparker dominerer områdevernet. I tillegg finnes en rekke mindre naturreservater der (som regel med benevnelsen "fuglereservat"), samt et geotopvernområde. De to store naturreservatene omfatter hele det østlige Svalbard, Nordaust-Svalbard naturreservat i nord med vel 55 000 km² og Søraust-Svalbard naturreservat i sør med nær 22 000 km². Demografi. Kart over Spitsbergen med oversikt over bosetningene Øygruppen befolkes av i hovedsak nordmenn (ca. 2000) i Longyearbyen og slavere – i hovedsak ukrainere og russere (ca. 500) – i Barentsburg, hvorav de fleste overvintrer. Likevel er 40 nasjonaliteter representert i Longyearbyen. I Hornsund er det en polsk forskningsstasjon. Bortsett fra bosetningene på Spitsbergen er det også fast bosetning i form av norsk meteorologisk personell på Bjørnøya og Hopen. Næringsliv og energi. Den viktigste virksomheten på Svalbard i dag er forskning, knyttet til Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), Norsk Polarinstitutt, EISCAT, og internasjonale forskningsstasjoner i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det forskes innen blant annet miljøovervåking, klima, økosystemer, meteorologi, glaciologi, arkeologi og geologi. Svalbard er kjent for store forekomster av kull og både nordmenn og russere har drevet utvinning av kull her siden tidlig på 1900-tallet. I Longyearbyen er det et kullkraftverk som forbruker om lag halvparten av kullet som nå brytes i Gruve 7. Et russisk-holdt kullkraftverk forsyner Barentsburg med strøm. Kullgruvedriften er i dag tredelt: ved Svea er det turnusdrift hvor bare ytterst få bor i selve tettstedet, resten pendler opp og ned fra fastlandet med fly. I Lonmgyearbyen er gruvedriften langt mindre, og de få ansatte bor i selve Longyearbyen med familier. I Barentsburg er de ansatte fastbende på stedet mens stort sett menn uten medbragt familie. Dette gir ulik grad av ringvirkninger og vekstmuligheter basert på gruvedriften på de tre stedene. Barentsburg er den nest største bosetningen og ligger et stykke lengre ut i Isfjorden. Dette er den eneste russisk-ukrainske kolonien på Svalbard. Det er også lokalisert forekomster av jern, asbest og sinkblende. Leteboringer etter olje og gass har særlig funnet sted innerst i Billefjorden, med funn på nesten en kilometers dyp. Funnene er inntil videre ikke ansett som drivverdige. Turisme er viktig for Svalbard, omlag 60 000 turister fra hele verden besøker øygruppen hvert år med håp om å oppleve bl.a. midnattsol, isbjørn og det værharde klimaet. I den senere tid har den kjente eventyreren Stein P. Aasheim hatt flere turer til Svalbard og også overvintret med familien i en fangsthytte på Austfjordneset (Spitsbergen). Turismen er i sterk vekst, med blant annet Hurtigruten, Spitsbergen Travel og Basecamp Spitsbergen som sentrale aktører. I 2011 ble det vedtatt et skjerpet vernereglement for turismen. De mest besøkte stedene er Longyearbyen, Kongsfjorden og Magdalenefjorden. Det går sommerstid noen cruisefarter rundt hele øygruppen. Energiforsyningen er todelt: Longyearbyen får all sin energi og elektrisitet fra Bydrift sitt kullkraftverk på Skjæringa – Longyear Energiverk. Dette får kullet sitt fra Gruve 7 ved Longyearbyen. Det er også etablert et kullkraftverk i Barentsburg. De andre tettstedene har kun kraftforsyning gjennom bruk av dieselaggregater. Skattereglene med lav selskapsskatt har ellers medført oppretting av en del pro-forma-selskaper og eierselskaper for ulik forretningsdrift som ikke skjer på øygruppen, en utvikling som har skutt fart de siste årene. Samferdsel, post og tele. Svalbard lufthavn er den internasjonale flyplassen ved Longyearbyen. Den har ruteflytrafikk til Oslo,Tromsø og Murmansk/Moskva. Longyearbyen har både cruisehavn og stykkgodshavn, sistnevnte med rutetrafikk for gods til og fra Narvik. Det er også kullhavn i Longyearbyen og Svea for eksport til Kontinentet. I 2003 bygde Norsk Romsenter en 20 Gbit/s fiberkabel fra Harstad til Longyearbyen, og denne driftes av Telenor. Videre har Telenor doble 30–155 Mbit/s radiolinjeforbindelser til Barentsburg, Ny-Ålesund, Svea, Svalsat og Isfjord Radio. Kabelen gir grunnlag for fullt tilbud av internett og IPTV i Longyearbyen og Ny-Ålesund, samt mobiltelefoni, mobilt bredbånd, fjernsyn og radiosendinger over hele den bebodde delen av øygruppen. Det er mobildekning inkludert 3G-kapasitet i Longyearbyen, Barentsburg og i store deler av Isfjorden og Adventdalen, Todalen, Reindalen og rundt Svea. Det er derimot ikke dekning i Ny-Ålesund. Det er ved forskrift radiotaushet innenfor en radius av 20 km fra Ny-Ålesund sentrum, fordi det kan gi interferens for vitenskapelige måleapparater. I Barentsburg har både det russiske mobilselskapet Megafon og Telenor bygd ut dekning. Maritim Radio har kystradiostasjoner på Bjørnøya, Hopen, Isfjord Radio og i Longyearbyen. Ved stasjonen på Isfjord adio ble det 18.september 2011 satt opp en ny sender som formidler isvarsler og værmeldinger for hele havområdet nord til Nordpolen. Sammensatt tall. Et sammensatt tall er et naturlig tall større enn 1 som ikke er et primtall. Alle sammensatte tall er et produkt av to eller flere primtall. 4, 6, 8, 9, 10, 12, 14, 15, 16, 18, 20, 21, 22, 24, 25, 26, 27, 28, 30, 32, 33, 34, 35, 36, 38, 39, 40, 42, 44, 45, 46, 48, 49, 50, 51, 52, 54, 55, 56, 57, 58, 60, 62, 63, 64, 65, 66, 68, 69, 70, 72, 74, 75, 76, 77, 78, 80, 81, 82, 84, 85, 86, 87, 88, 90, 91, 92, 93, 94, 95, 96, 98, 99, 100, 102, 104, 105, 106, 108, 110, 111, 112, 114, 115, 116, 117, 118, 119. En serie med påfølgende, sammensatte tall (som 8, 9, 10) kalles en "primtallsørken". Fender Stratocaster. Fender Stratocaster er en elektrisk gitarmodell designet av Leo Fender, George Fullerton og Freddie Tavares. Gitaren har siden tidlig på 1950-tallet vært produsert av "Fender Musical Instruments Corporation", firmaet som ble startet av Leo Fender og tidligere het "Fender Electric Instruments Manufacturing Company", og den produseres fortsatt den dag i dag. Modellen blir brukt av mange ledende gitarister og har vært med på mange historiske plateinnspillinger gjennom tidene. I dag er det laget utallige versjoner av "Stratocaster", da dette er den "originale" gitarformen. Fender har mange versjoner, men også andre merker som Gibson, ESP og Morgan produserer gitarer med lignende form og spesifikasjoner. Historie. "Fender Electric Instrument Manufacturing Company", nå kjent som "Fender Musical Instruments Corporation", ble grunnlagt av nå avdøde Leo Fender og spilte en ledende rolle i utviklingen av elektriske gitarer. Den første elektriske gitaren firmaet produserte, var Fender Broadcaster. På grunn av at Gretsch hadde en serie trommer med navnet Broadkaster, måtte Fender fjerne navnet Broadcaster fra gitaren. I en kort periode i 1950/1951 bar derfor ikke gitaren noe modellnavn, og disse gitarene har av samlere senere fått navnet Nocaster (et navn Fender også tok til seg og registrerte som sitt varemerke). Litt ut i 1951 kom Fender på navnet Fender Telecaster, og en annen modell Fender solgte var Esquire. Selv om disse gitarene slo godt an i markedet, insisterte mange av datidens gitarister på å bruke en Bigsby vibrato, en mekanikk i stolen som varierer spennet i strengene for å få en vibrato/tremolo-effekt. Istedenfor å legge til en Bigsby eller noe lignende, bestemte Fender seg for å produsere en helt ny linje av gitarer — Fender Stratocaster. Leo Fenders avgjørelse om å finne opp en ny gitar var også påvirket av flere store gitarister på den tiden, Bill Carson og Rex Galleon, som etterspurte en gitar med en annen fasong enn Telecasteren som de syntes hadde skarpe kanter og var ubehagelig mot brystkassen og høyrearmen. Under konstruksjonen av kroppen til Stratocasteren ble derfor en stor del av baksiden av gitaren, og den øverste delen høyrearmen hviler mot, kuttet bort for å øke komforten under spilling. Dermed ble "The Custom Contour Body" oppfunnet. Den nye kroppen sammen med den «synkroniserte tremolo»-stolen var en revolusjonerende design for datidens gitarer. Gitaren besto av en påskrudd 21-bånds lønnehals med lønnegripebrett, tre single coil-mikrofoner, en 3-veis vendbar bryter for å bytte mellom mikrofonene, en volumkontroll og to tonekontroller for de to første mikrofonene. Patenter ble tatt for alle disse nye designene, og Stratocasteren kom på markedet tidlig i 1954 for $249.50. Produksjonen av den forholdsvis enkle Telecasteren fortsatte. Dette var en fornuftig avgjørelse, både Stratocasteren og Telecasteren beholdt sin popularitet blant gitarister. Det Stratocasteren kanskje er mest kjent for, er den «crispy» lyden som oppnås når to av singlecoil-mikrofonene brukes samtidig. I de tidligste modellene var bryteren som byttet mellom mikrofonene kun 3-veis, ment for kun å bruke en mikrofon om gangen. Det gikk ikke lang tid før det ble populært å låse bryteren i midtstilling mellom mikrofonene, enten ved å kile en fyrstikk i bryteren, eller rett og slett skru opp gitaren og lodde om på ledningene. Etterhvert kom gitaren med 5-veis bryter så man ikke trengte å ty til denslags løsninger. Stratocasterens historie gjennom 50 år på markedet er imponerende. Det er den mest kopierte elektriske gitaren gjennom tidene, og populariteten viser ingen tegn til å minke. Den er fortsatt en av de mest populære gitarmodellene som blir solgt. Den som først gjorde Fender Stratocaster til et begrep var rockeartisten Buddy Holly i 1957, som gjennom instrumentet skapte den spesielle sounden som både The Beatles og andre artister har kopiert. Ti år senere brakte gitarvirtuosen Jimi Hendrix Stratocasteren et langt skritt videre ved å åpne helt nye muligheter for elektrisk rockemusikk. David Gilmour. David Jon Gilmour (født 6. mars 1946) er mest kjent som gitarist, vokalist og låtskriver i det internasjonalt kjente bandet Pink Floyd. Han har i tillegg til dette en solid karriere som solomusiker. Han ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 2003, og ble i 2011 rangert som nummer 82 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene». Oppvekst. Gilmour ble født og oppvokst i det velstående området Grantchester Meadows i Cambridge i England. Hans far, Douglas Gilmour var seniorlektor i zoologi ved Cambridge University og hans mor, Sylvia, var lærer. Gilmour gikk på Perse School i Hills Road, Cambridge, og møtte Syd Barrett, som gikk ved Hills Road Sixth Form College i samme gate. Her studerte han språk, og i lunsjpausene spilte han gitar sammen med Barrett. I 1963 dannet Gilmour bandet Joker's Wild. Gilmour forlot imidlertid bandet i 1966 og reiste rundt i Spania og Frankrike som gatesanger sammen med noen venner. De hadde lite suksess og levde fra hånd til munn, og Gilmour havnet til slutt på sykehus på grunn av feilernæring. I 1967 returnerte de til England i en van, med bensin stjålet fra en byggeplass i Frankrike. Pink Floyd. "Utfyllende artikkel: Pink Floyd I januar 1968 ble han invitert til å bli med i Pink Floyd, da hans barndomsvenn og bandets daværende frontfigur, gitarist og vokalist Syd Barrett ble stadig mer ustabil som følge av et overdrevent forbruk av hallusinogene stoffer. Før han ble med i Pink Floyd jobbet Gilmour både som modell og som budbilsjåfør for et designfirma. David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet, men Gilmour var hovedprodusent og bassist på Barretts to soloalbum "The Madcap Laugh" og "Barrett". Sammen med de opprinnelige bandmedlemmene Roger Waters, Nick Mason og Richard Wright var Gilmour med på å gjøre Pink Floyd til en av 1970-tallets supergrupper med spektakulære konserter og utgivelser som må beskrives som milepæler i musikkhistorien, der "The Dark Side of the Moon" og "The Wall" er de mest kjente. Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen "The Final Cut" i 1983 som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to totalt ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under bandnavnet. Etter et søksmål fra Waters, ble det i 1986 inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til The Wall. Med Roger Waters ute av veien ble Gilmour den ubestridte frontfigur i bandet. Han fikk ikke et normalt forhold til Waters igjen før i 2005 da Pink Floyd ble gjenforent under Live 8 2. juli. Solokarriere. Ved siden av karrieren i Pink Floyd har David Gilmour jobbet som studiomusiker, produsent og lydtekniker på konserter. Han har samarbeidet med artister som Roy Harper, Kate Bush, The Dream Academy, Grace Jones, Arcadia, Bryan Ferry, Robert Wyatt, John Martyn, Hawkwind, Paul McCartney, Sam Brown, Jools Holland, Propaganda, Pete Townshend, The Who og Queen for å nevne noen. Han har gitt ut tre soloalbum. Den første "David Gilmour" som kom i 1978 var et prosjekt som han mange år i forveien hadde avtalt å gi ut i samarbeid med gamle kolleger i bandene Joker's Wild og Flowers, som han spilte i før han ble med i Pink Floyd. Det er demoinnspillingen til dette albumet musikken til «Comfortably Numb» stammer fra. I 1984 ga Gilmour ut "About Face", som ble etterfulgt av en turné. Det finnes også en EP med innspillinger av coverlåter gjort av Joker's Wild. Denne finnes i svært få eksemplarer og er et meget ettertraktet samleobjekt. I 2001 og 2002 holdt Gilmour en rekke konserter som førte til utgivelsen av DVD-en "David Gilmour in Concert". Denne utgivelsen var en blanding av Pink Floyd-klassikere, andre sanger Gilmour likte og den nye låten «Smile». Med et akustisk lydbilde ispedd elektrisk gitar på enkelte av sporene, mente enkelte kritikere at Gilmour hadde oppfunnet stilarten kammerrock. I november 2003 ble han tildelt kommandørgraden av ordenen Order of the British Empire for filantropi og sine bidrag til musikken. Gilmour har i motsetning til svært mange andre filantroper ikke gjort noe nummer ut av sin giverglede, og de fleste av hans bidrag er ukjente. Men i 2003 ble det kjent at han gav hele salgssummen av et hus han eide i London til organisasjonen "Crisis", som driver veldedig arbeid blant hjemløse i Storbritannia. Gilmour ble senere visepresident i organisasjonen. Etter opptredenen på Live 8 i 2005 ble det en midlertidig økning i salget på 1343% av platen og Gilmour sendte ut et opprop der han ba alle som hadde fått økte inntekter som følge av økt platesalg etter den verdensomspennende konserten om å gi bort dette til veldedige formål. Gilmour er også en erfaren pilot, og hadde sitt eget flyfirma i «Interpic Aviation» før han solgte seg ut. Dessuten har han en viss interesse for racerbiler, om enn ikke like lidenskapelig som bandkollega Nick Mason. På Gilmours 60-årsdag, 6. mars 2006, kom det hittil siste soloalbumet On An Island. Der har han blant annet samarbeidet med Richard Wright, Caroline Dale, Graham Nash, David Crosby, Guy Pratt, Phil Manzanera, Jools Holland, Bob Klose og Robert Wyatt. For å promotere albumet la han ut på en relativt kort turné i Europa og Amerika. Han spilte tre konserter i Royal Albert Hall som ble filmet til DVD-utgivelsen "Remember That Night" i september 2007. Denne DVD'en fikk svært god omtale. Den 6. og 15. september ble et utdrag fra konserten, en spørsmål og svar-runde og en live-sang vist på kinoer rundt om i Europa og Amerika. Alt dette ble overført til kinoene via satellitt. Etter utgivelsen uttalte Gilmour at han nå ville tilbake til sin "jobb", nemlig å være familiefar, men så ikke bort fra at et nytt studioalbum kunne bli aktuelt. 22. september 2008 ble livealbumet Live in Gdańsk utgitt i fem ulike versjoner. Samtidig lanserte Fender signaturmodellen av Gilmours svarte gitar i to ulike versjoner. Musikkstil. Gilmour er kjent for presise soloer med røtter i blues. Soloene hans er kjent for å være velkomponerte, sparsommelige, lyriske og emosjonelle. Gilmour har forklart at det han mangler på teknikk og fart, måtte han ta igjen på melodi. I tillegg har han eksperimentert mye, og laget nye effekter ved hjelp av forsterkere. Gitaren som er mest knytt til Gilmour, er en Fender Stratocaster, men Gilmour sitt lydbilde kommer mer som et resultat av valg av toner og spillestill fremfor utstyr. En av hans mest kjente soloer («Another Brick in the Wall Part II»), ble for eksempel spilt på en Gibson Les Paul. Selv om han er mest kjent som gitarist, spiller Gilmour også bass (som han gjorde på mange Pink Floyd-sanger), trommer, tangentinstrumenter og, i det siste, saksofon. Da Pink Floyd måtte spille inn «Money» på nytt for samlealbumet "A Collection of Great Dance Songs", ble dette gjort av Gilmour alene på alle instrumentene, bortsett fra saksofon. The Doors. The Doors var et amerikansk rockeband, dannet i 1965 i Los Angeles av keyboardisten Ray Manzarek, vokalist Jim Morrison, trommeslager John Densmore, og gitarist Robby Krieger. Bandet har solgt mellom 80 og 100 millioner album på verdensbasis. De var også en av de mest kontroversielle bandene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener. Etter Morrisons død i 1971 og bandets oppløsning i 1973 har interessen for The Doors' musikk vedvart, og de er fortsatt en stor inspirasjonskilde for mange musikere. Begynnelsen. The Doors ble dannet etter at Jim Morrison og Ray Manzarek møttes på Venice Beach i Los Angeles i juli 1965. Morrison fortalte at han skrev låter og ble overtalt av Manzarek til å synge «Moonlight Drive». Manzarek ble imponert og ville at de skulle starte et band sammen. I august 1965 kom John Densmore med og i september fikk de med seg Robby Krieger. Bandet spilte konserter på klubben London Fog, og ble senere hus-band på Whisky a Go Go. 18. august 1966 signerte bandet platekontrakt med Elektra Records etter at plateselskapets president Jac Holzman og plateprodusenten Paul A. Rothchild hadde sett de spille. Senere i august fikk bandet sparken fra Whisky a Go Go etter fremføringen av «The End», der Morrisons vågale opptreden og ødipale avslutning av sangen ble for mye for klubbens eier. Senere ble gruppens tekster, blant annet «The End», sensurert på gruppens debutalbum "The Doors". Morrisons utfordrende sceneopptreden vakte også mye oppsikt og ga bandet en del problemer senere. "The Doors" og "Strange Days". Bandet spilte inn sitt debutalbum "The Doors" i løpet av seks dager, fra 24. august til 31. august 1966. Singelen «Break On Through (To the Other Side)» ble utgitt 1. januar 1967, med 126. plass som høyest på singellistene i USA. Den andre singelen, «Light My Fire» gikk til topps på Billboard Hot 100 og ble bandets store gjennombrudd. Bandet spilte fra mai til august 1967 inn sitt andre album, "Strange Days", og det ble utgitt 25. september. "Strange Days" ble av bandet sett på som en kreativ triumf, og de var skuffet over det relativt dårlige salget. En av årsakene til den manglende kommersielle suksessen, var at det ikke ble utgitt noen singel fra albumet. Til tross for dette inneholder albumet flere klassiske The Doors-låter. På albumet finnes blant andre tittellåten «Strange Days», «People Are Strange», «Love Me Two Times» og «Moonlight Drive». Arrestert i New Haven. 9. desember 1967 ble Morrison arrestert under en konsert i New Haven i Connecticut, da han etter en angivelig konfrontasjon med politiet før konserten gikk på scenen og skjelte ut politiet etter noter. Morrison ble hentet ned fra scenen av politiet og siktet for «offentlig uanstendig adferd». "Waiting for the Sun". Innspillingen av bandets tredje album, "Waiting for the Sun", ble preget av Jim Morrisons tiltagende alkoholproblemer og narkotikamisbruk. Allikevel fikk de 1. plass på singellistene med «Hello, I Love You», men det ble påpekt at melodien var påfallende lik The Kinks' hit «All Day and All of the Night». The Kinks' gitarist Dave Davies tok med en snutt av «Hello, I Love You» under en solofremføring av «All Day...», med en påfølgende sarkastisk kommentar: «Jeg har aldri forstått hvorfor ingen har tatt opp dette noen gang. Men en kan vel ikke si noe sånt om The Doors. Det er jo ikke "lov"...». Albumet inneholder flere The Doors-klassikere, som blant andre «Five to One», «Spanish Caravan» og «The Unknown Soldier». Sangen «Waiting for the Sun» ble ikke utgitt før et og et halvt år senere, på albumet "Morrison Hotel" i 1970. "The Soft Parade". The Doors' fjerde album, "The Soft Parade", ble utgitt i juli 1969. Det inneholder mere popinspirert musikk, komplekse arrangementer og det benyttes flere instrumenter, som for eksempel saksofon på «Touch Me». Det tok lang tid å ferdigstille albumet, da Morrison ble vanskeligere å samarbeide med. Han nektet blant annet å synge Robby Kriegers tekst til «Tell All the People», og han ble mer og mer ustabil på grunn av sitt rusmisbruk. Alt tok lengre tid, og studiokostnadene ble etterhvert enorme. Bandet var nær ved å oppløses, men til tross for alle problemene ble albumet en suksess. Morrison bidro mindre enn normalt med låtskriving, og Robby Krieger er kreditert for halvparten av sangene. Arrestert i Miami. Miami-politiets bilder av Jim Morrison Under en konsert i Miami i Florida 1. mars 1969 gjorde Morrison sin mest kontroversielle opptreden. Han virket uinteressert i å synge og begynte å skrike og skjelle ut publikum, kom med uærbødige kommentarer om «det meste» og hadde flere følelsesmessige utbrudd på scenen. Fire dager senere ble en arrestordre gitt, der Morrison ble siktet for blotting etter å ha vist sin penis på scenen, i tillegg til «offentlig uanstendig adferd». Han ble senere dømt til seks måneder i fengsel og fikk en bot på 500 dollar. Morrison anket, og han døde før ankesaken ble avgjort. "Morrison Hotel", "Absolutely Live" og "L.A. Woman". I november 1969 startet The Doors innspillingen av albumet "Morrison Hotel", som ble utgitt i februar 1970. Musikken på albumet var en dreining mot bluesrock, og Morrison var tilbake som bandets hoved-låtskriver. Selv uten en hitsingel solgte albumet godt, og kom på 4. plass på Billboard 200. Dette ble også det albumet som plasserte seg høyest på UK Albums Chart i Storbritannia, med en 12. plass. I juli 1970 kom The Doors' første konsertalbum, "Absolutely Live", som i følge produsent Paul A. Rothchild ble et lappeteppe av et album. Enkelte sanger ble «klippet og limt» sammen fra flere forskjellige konsertopptak, da Rothchild prøvde å skape «den perfekte The Doors-konsert». Bandet reiste igjen ut på turné, og til tross for Morrisons rettssak i Miami i august 1970 spilte de under Isle of Wight-festivalen 29. august. Jim Morrisons grav i Paris I desember 1970 var bandet tilbake i studio. Bluesrock-stilen ble videreført med The Doors' neste album, "L.A. Woman", med sanger som blant andre tittellåten «L.A. Woman», «Love Her Madly» og den stemningsfulle «Riders on the Storm». Albumet ble utgitt i april 1971, og regnes som både et av bandets beste og som et av tidenes beste. Morrisons død. The Doors ga sine to siste konserter i desember 1970. Morrison var helt klart ute av stand til å gjennomføre konserter uten å bryte sammen, og de bestemte seg for å slutte å spille offentlig. Innspillingene av "L.A. Woman" ble avsluttet i januar 1971, og 16. mars flyttet Morrison til Paris i Frankrike. Han fortsatte med sitt misbruk av alkohol og narkotika. 3. juli 1971 ble Jim Morrison funnet død i sin leilighet i Paris, sittende i et badekar. 1971–1973 til nåtid. Etter Morrisons død i 1971 ga de ut 3 album, men brøt så opp. De kom sammen igjen i 1978 for å spille inn musikk til diktopplesninger som Jim Morrison hadde lest inn på sin 27-årsdag 8. desember 1970, "An American Prayer". De gjenlevende medlemmene begynte å spille sammen igjen på 1990-tallet, blant annet på VH1-programmet "Storytellers". Trommeslager John Densmore forlot gruppen tidlig på 2000-tallet på grunn av indre stridigheter i gruppa. Ray Manzarek og Robbie Krieger fortsatte først under bandnavnet "Riders On The Storm" og senere som "Manzarek-Krieger", med ulike vokalister ettersom Densmore har nektet dem å bruke navnet The Doors. Referanser. Doors Doors John Lyng. Johan Daniel Fürstenberg Lyng (født 22. august 1905 i Trondhjem, død 18. januar 1978 i Bærum) var en norsk jurist og politiker (H). Han var statsminister fra 28. august til 25. september 1963 og utenriksminister i Per Bortens regjering 1965–1970. Lyng ble født i Trondhjem og var utdannet jurist. I studietiden hadde han vært tilknyttet den kommunistiske bevegelsen Mot Dag, men sluttet seg etter hvert til Frisinnede Venstre, før han i 1945, etter dettes nedleggelse, gikk inn i Høyre. I 1947 var han høyesterettsadvokat. 1943-44 under okkupasjonen var han ved den norske delegasjons rekruttskontor i Stockholm, fra mai 1944 ved Justisdepartementet i London. Fra 1945-47 var han statsadvokat i landssviksaker og han gjorde seg spesielt bemerket som aktor i den store Rinnan-saken. Han var dommer i Trondheim byrett i 1945, lagmann i Agder i 1951 og fylkesmann i Oslo og Akershus i 1964-70. Lyng var medlem av Trondheim bystyre, formannskap og finansutvalg 1935–1945. Han representerte Trondheim og Levanger på Stortinget 1945–1953. Han forsøkte å vinne et mandat for Høyre i Telemark ved valget 1953, men nådde ikke opp. Medlem av Skien bystyre 1955-59 og stortingsrepresentant for Akershus 1958-65. I Høyre fremstod han snart som C.J. Hambros arvtager og ble parlamentarisk leder fra 1958 til 1965. Han markerte seg som en meget dyktig parlamentariker med realpolitisk legning. På flere områder kom Lyng til å forestå en omforming av sitt partis politiske retningslinjer, og han utbygde gradvis tillitsforholdet mellom de borgerlige partiene. Da regjeringen Gerhardsen gikk av på Kings Bay-saken i 1963, var Lyng den naturlige statsministeren i den borgerlige samlingsregjeringen i 1963. Han var medlem av Nobelkomiteen fra 1. januar 1964 til 12. oktober 1965. Lyng var far til tidligere advokat, politiker og forfatter Jon Lyng og fetter av den verdenskjente eventyreren Thor Heyerdahl. 19. århundre. Det 19. århundre dekker årene 1801–1900, mens attenhundretallet dekker årene 1800–1899. 20. århundre. a> 4. august 1914. Kolonier i lys grønn og gult. a>s øvrige allierte i lysere rødt. Alliansefrie land i grått. Det 20. århundre dekker årene 1901–2000, mens nittenhundretallet dekker årene 1900–1999. Strømsgodset Toppfotball. Strømsgodset Toppfotball (stiftet 10. februar 1907) er en norsk fotballklubb fra Gulskogen i Drammen, som er en del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Klubben hadde sin storhetstid på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, med hele tre Norgesmesterskap og seriemesterskap i løpet av fem år. Imidlertid tok storhetsperioden slutt med nedrykket i 1976, og det skulle ta lang til å komme tilbake. Etter bronsemedaljer i 1997 og deltakelse i Europaspill, måtte Strømsgodset gå den tunge veien ned i 1. divisjon etter en tung og vanskelig sesong i Tippeligaen i 1999. Med nytt trenermannskap, ny giv og nye mål satset klubben på et snarlig opprykk. I 2000-sesongen rykket klubben opp igjen til Tippeligaen. Like etter sesongslutt i 2005 fikk Strømsgodset hjelp av lokale investorer, med Atle Kittelsen i spissen, til igjen å satse mot Tippeligaen. Strømsgodset rykket sist opp til Tippeligaen foran 2007-sesongen, etter uavgjort mot Løv-Ham i siste serierunde 5. november 2006. 14. november 2010 ble Strømsgodset på nytt Norgesmester, etter å ha slått Follo 2–0 i finalen. Historie. Det var først etter at krigen var over i 1945 at det ble skikkelig sving på fotballen. Strømsgodset fikk etter hvert et navn i norsk fotball. Strømsgodset spilte sine kamper på «Banen» (Gulskogen Idrettspark) helt fram til 1966. Da forlangte Drammen kommune at Strømsgodsets kamper ble flyttet til Marienlyst stadion, populært kalt «Gamle Gress». Siden den gang har Strømsgodsets hjemmebane vært Marienlyst. Området rundt «Banen» har vært klubbens samlingssted siden, og her er det nå reist klubbhus (etter at det gamle brant), som samler alle klubbens tilhengere. Meritter. Strømsgodset har vunnet Eliteserien i 1970, og cupen i 1969, 1970, 1973, 1991 og 2010. De var tapende finalist i 1993 og 1997. Klubben fikk også 3.-plass i 1.-divisjon (dagens tippeliga) 1969 og 1972, og Tippeligaen 1997. Eksterne lenker. Fotball Marienlyst stadion. Marienlyst stadion'", også kalt «Gamle Gress», er en fotballstadion i Drammen. Den ble åpnet i 1924 og er ett av flere idrettsanlegg som ligger på friluftsområdet Marienlyst. Banens størrelse er 106 x 68 meter. Banens dekke er kunstgress, og stadion har også flomlysanlegg, varmekabler og kunstis. Marienlyst Stadion har siden 1967 vært hjemmebane for Strømsgodset som for tiden spiller i Eliteserien. Stadion er eller har også vært hjemmebane for Drafn, Skiold og Drammens BK. Cupfinalen i 1932 ble spilt her. Drafn spilte NM-finale (omkamp) junior her i 1960 mot Fredrikstad og tapte 1-2. Historie. Drafn var flittig deltaker i NM fra 1910, men savnet etter en gressbane ble etter hvert stort. NM-finalen i fotball i 1918 mellom Kvik Halden og Brann ble spilt på en grusbane på Marienlyst-området. Etter første verdenskrig hadde de fleste byer fått sin gressbane, men Drammen hang etter. Drafn satte i gang arbeidet med å få til en gressbane, og i 1922 fikk de fotballforbundets støtte til dette. Imidlertid overtok Drammen Kommune planene, da flere klubber i byen også ville spille på gress. I 1923 startet arbeidet, og banen ble innviet i 1924 med en kamp mellom et sammensatt drammenslag og et sammensatt kristianialag. Det var tømmertribuner rundt hele banen, de siste restene av disse lå i klokkesvingen fram til høsten 2007. Vinteren 1971/72 ble en betongtribune reist på langsiden mot tennisanlegget. Denne hadde et lite tak over VIP-plassene. På 90-tallet ble det lagt tak over hele tribunen. Den gamle tømmertribunen mot elva ble fjernet i 1990 og ga plass til Idrettens Hus. Inn mot banen ble det sitteplasser som GodsetUnionen i dag benytter seg av ("Gulskogen-tribunen"). Tømmertribunen mot Schwartsgate/friluftsbadet ble i 2001/02 erstattet av den nye hovedtribunen, som også fungerer som garderobeanlegg for både fotballarenaen og bandybanen vis-à-vis. Det opprinnelige gresset lå urørt i 67 år, da stadion fikk en lenge etterlengtet ansiktsløftning i 1996. Vinteren 2007/08 ble det anlagt kunstgress på stadion, med muligheter for kunstis til bandyspill vinterstid. Tribuneanleggene består av fire deler: Drammens Tidende-tribunen, "Gulskogen-tribunen", "Ole K Karlsen-tribunen" og "Klokkesvingen". Marienlyst nye. Like ved fotballstadion ligger et anlegg for friidrett. Anlegget, som i dagligtale kalles «Marienlyst nye» eller «Nye Gress», ble offisielt innviet i 1951 og brukes også til fotball. Banen var tidligere islagt vinterstid, og ble brukt til hurtigløp på skøyter (blant annet NM i 1966) og bandy (mange finaler og landskamper). Marienlyst nye fikk flomlys i 1962. Kunstisbane. Marienlyst er også navnet på den kunstfrosne bandybanen fra 2002, som bruker samme garderobebygg som «Gamle Gress». Bandybanen gir også plass til en 400 m bane for hurtigløp på skøyter, hvor bl.a NM allround ble arrangert i 2006. Bandybanen er om sommeren i bruk som kunstgressbane for fotball. Andre anlegg på området. Stadionområdet innbefatter dessuten Drammenshallen som ble oppført i 1977, en turnhall som kom i 1936, samt Marienlystbadet, innviet i 1965 og ombygd i 2008. Turnhallen og badeanlegget ligger like vest for kunstisbanen. Inntil nylig var det også to innendørs og to utendørs tennisbaner øst på området, men disse ble fjernet våren 2009 for å gi plass til Strømsø skoles nybygg. Marienlyst er olympisk arena fra 1952, to ishockeykamper ble spilt her under OL i Oslo. Fram til Drammen Travbane ble flyttet til Åssiden i 1955, lå det en travbane på Marienlyst. Den lå der hvor kunstisbanen, «friluftsbadet» og «Nye Gress» ligger i dag. Ny fotballarena. Strømsgodset planla å bygge ny stadion på Sundland, men dette prosjektet strandet på grunn av finansieringsproblemer. Det vurderes i stedet løsninger for ombygging av den nåværende arenaen. Studentersamfundet i Trondhjem. Studentersamfundet i Trondhjem, ofte forkortet til Samfundet, er en organisasjon for studenter i Trondheim. Det ble stiftet 1. oktober 1910, og er det nest eldste studentsamfunnet i Norge. Organisasjonen holder til i sitt eget bygg i Elgeseter gate 1 på Vollan i Trondheim. Samfundets mest kjente virksomhetsområde er kanskje utestedsdriften av sitt eget hus, men det arrangerer også debatter, kino og egenproduserte teaterstykker, i tillegg til at det utgir avis og har sin egen TV- og radiokanal. Totalt ca. 1300 studenter jobber frivillig ved Samfundet, organisert i over 20 forskjellige ansvarsgrupper kalt "gjenger". Studentersamfundets nåværende leder er Linn Christin Haugen. Organisasjon. Samfundsmøtet er Samfundets høyeste organ og velger leder og medlemmer til "Finanstyret" og "Rådet". Den velger også UKEsjef og leder for ISFiT. Den politisk valgte Samfundet-lederen velger ut sitt eget styre. Styret utformer den politiske profilen og er ansiktet utad. Finansstyret administrerer forretningsdriften. Rådet kontrollerer at all virksomhet i Samfundet foregår ifølge norske og interne lover. Samfundet har en daglig leder, økonomiansvarlig, vaktmester og renholdspersonell som er ansatt. For øvrig gjøres det aller meste av arbeid i Studentersamfundet i Trondhjem på dugnad av studenter. Arbeidet er organisert i enheter som kalles "gjenger". Potensielle nye medlemmer må søke den aktuelle gjengen om opptak, og gjengen vurderer hver enkelt søker. Formenn og ledere. Studentersamfundet var tidligere ledet av en "formann". Senere gikk man over til tittelen "leder". Til å begynne med var det ny formann hvert semester, senere gikk man over til å ha samme leder hele skoleåret. Den første formannen var Edgar Bonsak Schieldrop. Andre som kan trekkes fram er blant annet Asbjørn Lindboe som var leder høsten 1916. Han ble justisminister i Norge i 1931. Videre har man arkitekten Frode Rinnan som var formann under innflyttingen i «Casa Rossa», Lorentz Angell Conradi som var den siste formannen før tyskerne tok over under krigen, og Harald «Rasmus» Ramm Rønneberg som var formann både i 1922 og i 1945. For en mer utfyllende liste, se Liste over formenn og ledere ved Studentersamfundet i Trondhjem. Gjengene. Med sine omkring 1250 "gjengmedlemmer" og "funksjonærer" utgjør det indre miljøet i Studentersamfundet en betydelig del av det organiserte fritidstilbudet til studenter i Trondheim. Miljøet har vært kritisert for å være lukket og internt sammenlignet med andre studentersamfunn i Norge og studentorganisasjoner forøvrig. På den annen side har samhold og eksklusivitet blitt nevnt som en faktor som fremmer engasjement. Spesielt kommentatorer fra Samfundet-miljøet har pekt på lukketheten som en nødvendig konsekvens av det tette samarbeidet i organisasjonen. En vanlig gjengmedlem ved Samfundet er forventet å legge ned omkring 10 arbeidstimer per uke i sin gjeng. Er man "funksjonær", er man forventet å tilbringe omkring 20 frivillige arbeidstimer per uke. Dette varierer dog stort. Funksjonærer er stort sett de som har tillitsverv ("gjengsjefer", "styremedlemmer" osv.) eller har en jobb der man ofte jobber lenge sammenhengende til ugunstige tider. Disse får i tillegg til gjengmedlemmenes privilegier og plikter også tilskudd fra Finansstyret til jobbemat og gratis inngang ved samtlige arrangementer, for eksempel konserter eller teater. Hver gjeng har i utgangspunktet rett til et kontor, en "hybel", i Samfundets bygning. Likevel gjør plassmangel at flere gjenger, særlig de ferskeste, må dele hybel. Det er Finansstyret som til enhver tid bestemmer hvilke gjenger som skal eksistere på "Huset". Hvilke dette er, avhenger av behov og økonomi. Nye gjenger og komitéer blir rett som det er opprettet, men de kan gjerne forsvinne igjen semesteret etter. Det har blitt gjort mange forsøk på å dele inn gjengene i mer lettfattelige grupper. Den vanligste måten i dag er å dele dem i tre; "driftsgjenger", "kunstneriske gjenger" og "tilknyttede foreninger". Driftsgjenger. Driftsgjengene sørger for at all infrastruktur fungerer, de serverer middag og drikke, de styrer lys, lyd og video og de sørger for bygningsmessig vedlikehold av Elgeseter gate 1, Klæbuveien 1 og Klostergata 35. Kunstneriske gjenger. Under kunstneriske gjenger finner man de gjengene som sørger for at Samfundet har et egenprodusert kulturtilbud. "Trondhjems Studentersangforening" og "Trondhjems Kvinnelige Studentersangforening" regnes av og til som kunstneriske gjenger. De tilknyttede foreningene er mer løst knyttet til "Huset". De mottar ingen fast støtte fra Finansstyret, men blir likevel i de fleste sammenhenger regnet for å være gjenger. Disse er Akademisk Radioklubb, Trondhjems Studentersangforening, Trondhjems Kvinnelige Studentersangforening, UKA og ISFiT. Andre grupperinger. I tillegg til disse kommer også noen "Finansstyrets undergrupper" og de tre mediegjengene, som drives som en del av selskapet "Mediastud", der Studentsamskipnaden i Trondheim og Studentersamfundet eier halvparten hver. Finansstyrets undergrupper er små, uoversiktlige og meget flyktige, men av de mer bestandige kan nevnes "Arkivet", "Sikringskomitéen", "Gjengsekretariatet" og "Nybyggkomitéen". Elgeseter gate 1. Huset i Elgeseter gate 1 ble bygd i 1929, som et av de første rene betongbygg i Norge. Bygget er listet i antikvarisk klasse A: «Svært høy antikvarisk verdi» av Byantikvaren i Trondheim. Det har hele sin levetid vært eid i sin helhet av Studentersamfundet i Trondhjem. Bortsett fra utleie av noen få kvadratmeter til hamburgerrestauranten Sesam, drives nå hele bygningsmassen av frivillige fra Samfundet. Bygningen antas å ha en gulvflate på ca. 6 000 m², og inneholder ca. 300 rom fordelt på ca. 40 ulike gulvnivåer. Studentersamfundet i Trondhjem hadde opprinnelig tilholdssted i NTHs gamle festsal. I 1912 ble salen imidlertid gjort om til tegnesal, og organisasjonen måtte finne seg et nytt husvære. Man kjøpte "Circus", som var en gammel sirkusbygning i Prinsens gate, like ved nåværende Prinsen kinosenter. Dette bygget, som ble bygget på midten av 1800-tallet, var som navnet tilsier først et sirkus. Siden fikk det flere bruksområder, blant annet lager for Frelsesarmeen. Da Studentersamfundet overtok det, fungerte det som kino. Denne kinodriften ble delvis videreført i Samfundets eierperiode, og bidro til en del leieinntekter. Bygget ble revet i 1960-årene for å gi plass til en parkeringsplass, og det eneste sporet av det i dag er en utspringende bue på sørsiden av Prinsen kinosenter, som bandt de to byggene sammen. Etter hvert så man mulighetene til å bygge et nytt, større hus på tomta «Vollan». I 1918 ble Cirkus solgt til Trondheim kommune for kr 100 000. En byggekomité ledet av senere justisminister Asbjørn Lindboe sørget senere for at en arkitektkonkurranse ble utlyst, og Eystein Michaelsens "Merry-go-round" sto klar i 1929. Bygningens grunnform var sylinderen, og Studentersamfundets nye storsal ble svært lik den gamle sirkussalen, fullstendig i tråd med byggekomitéens krav. Arkitekten Knut Knaus har dekorert flere steder i samfundsbygningen, blant annet veggene i Ryttergangen, taket i Daglighallen og veggene Knaussalen, som også bærer hans navn. Veggene i Knaus er for tiden ikke synlige, da de ble kledd inn i veggen i forbindelse med en oppussing før UKA i 1970-årene. Lokaler. De aller flestes møte med Studentersamfundet i Trondhjem er nok gjennom utestedsdriften. Med sine elleve offentlige lokaler, hvorav ni har minst ett skjenkepunkt, er det i ren størrelse ett av norges aller største utested. De aller fleste av disse lokalene er flerbrukslokaler, og huser gjerne flere ulike aktiviteter i løpet av en dag, fra kino og debatt til kafédrift og konserter. Storsalen. Storsalen er det største lokalet i hele samfundsbygningen, og har plass til maksimalt ca. 600 sittende personer. Ved konserter tas stolene ut, og frigjør plass til ytterlige ca. 400 mennesker, slik at den maksimale kapasiteten ender på ca. 1000. Lokalet har to skjenkesteder, hver plassert på hver sin side av scenen oppe på galleriet. Bortsett fra noen få små ombygginger, de aller fleste med tanke på bedre sceneteknikk, framstår lokalet nøyaktig slik det gjorde da huset sto ferdig i 1929. Siste store oppussing skjedde på midten av 1990-tallet. Den runde salen har arvet mye av sitt uttrykk fra salen i Studentersamfundets tidligere tilholdssted Cirkus. Mest iøynefallende er kanskje taket, som med sin buede form i røde og gule radielle striper er formet som innsiden av et sirkustelt. Salen er som i Cirkus delt inn i fire "kvadranter" med et galleri med ståplasser over, og i midten er det et stort, flatt og rundt gulv. Scenen er den delen av lokalet som har gjennomgått de største forandringene gjennom årenes løp. Opprinnelig gikk scenekanten ved sceneteppet, og det som i dag er forscene med løftebord, var den gang orkestergrav. Denne var i bruk til slutten av 1960-tallet Til UKA i 1947 bygde man en dreiescene som fyller det meste av bakscenen, og går helt fram til sceneteppet. Denne ble bygget som en diplomoppgave, og er i dag den eldste i landet som fremdeles er i bruk. Rundhallen. Rundhallen er Samfundets foajé, og er det første lokalet man kommer til når man går inn gjennom hovedinngangen. Lokalet domineres i dag av den store lysekronen som kom på plass til UKA-07. Her er det garderobe, bar og toaletter. Samfundets grunnstein, som ble nedlagt av kronprins Olav i 1927 ligger under en glassplate i midten av gulvet. Rundhallen henger i dag sømløst sammen med Ryttergangen, en trapp/gang som leder direkte til Daglighallen, inngangshallen som blir brukt på hverdager. Denne gangen har en slak stigning gjennom hele sin lengde, som blir utjevnet av svært lange trappetrinn. På veggene er det malerier utført av arkitekt Knut Kanus. Bodegaen. Bodegaen fungerer i dag som et av Samfundets diskoteker. Det ligger nederst i den runde delen av huset, og ble gravd ut før UKA-31. Det ble sist pusset opp til UKA i 2005. Lokalet ble gravt ut etter at huset var ferdigbygd, noe det med sin lave takhøyde bærer preg av. Det fikk etter siste oppussing i 2005 også egne toaletter. Bodegaen var i den første tiden en bodega i ordets rette forstand; en vinkjeller. Her var det rekker av vinflasker langs hele veggene, og på den opphøyede delen midt på gulvet var det dansegulv. I åresvis var det Bodega Band som spilte opp til dans her, men i dag er det kun DJs som styrer musikken. Selskapssiden. I de første årene av Samfundets historie, var ikke studentene egentlig herre i eget hus. Mye av inntektene man trengte for å få økonomien til å gå rundt i det daglige kom fra utleie av lokaler på Selskapssiden. Selskapssiden er en samlebetegnelse på de opprinnelige tre rommene "Sangerhallen", "Aarhønerommet" og "Praktrommet". Lokalet ligger på samme gulvnivå som Storsalen, øverst på nordre side av firkantbygningen. I dag fungerer Selskapssiden som en drinkbar, og er et av to lokaler i Samfundsbygningen som serverer sprit. Knaus. Knaus er Samfundets minste scene, og ett av to offentlige lokaler i bygget uten egen bar. Det ligger over bakdøra, på østsida av firkantbygningen, og deler gulvnivå med scenen i Storsalen, ca. 1,20 meter over gulvnivået i Storsalen, Selskapssiden og Klubben. Her arrangeres det hver helg i semesteret konserter, og på hverdager er det som regel her Studentersamfundets Interne Teater har sine teateroppsetninger. Opprinnelig var Knaus en spisesal, men etter at nåværende Edgar fikk kjøkken i 1964, ble middagsserveringen flyttet dit. Siden har lokalet fungert som blant annet møtelokale for Samfundsstyret og fyllearrest, før det på 1970-tallet ble bygd om og malt svart. Med denne ombyggingen forsvant også det som hadde vært Knaus' varemerke til da, de store veggmaleriene utført av Knut Knaus i 1929. Veggmaleriene finnes riktignok fortsatt, men de er for tiden kledd inn bak de svartmalte veggene. Taket i Knaus er ett av to tønnetak i hele landet, og skal visstnok bidra til en spesiell akustikk. Klubben. Klubben ligger på samme nivå som Storsalen og Selskapssiden, øverst på søndre side av firkantbygningen. Opprinnelig inndelt i tre rom, var Klubben lenge det eneste stedet studentene hadde for seg selv i Studentersamfundet, da det var fritatt all utleievirksomhet. Her var det lenge bibliotek, peis og biljardbord, noe som gjorde det til studentenes faste møtested etter endt studiedag på NTH. De tre tidligere klubbværelsene; "Birkeland", "Amerikarommet" og "Kongsberg" ble slått sammen under en ombygging til UKA i 2001. Med dette ble Birkeland bygd om til scene, og Klubben er i dag Samfundets nest største konsertlokale. Klubben ble sist pusset opp til UKA-11. Da ble det offentlige lokalet utvidet til å inkludere den tidligere anretningen og et tidligere kontor. Edgar. Edgar, tidligere kalt "Spisesalen", er kafélokalet som ligger til venstre med en gang man kommer inn bakdøra. Det er oppkalt etter Samfundets første formann, Edgar Bonsak Schieldrop. Dette lokalet står i dag for det meste av den daglige driften, og er det eneste som også drives gjennom hele sommeren. Lokalet ligger under Klubben på søndre side av firkantbygningen, og ligger på samme gulvnivå som Daglighallen. Daglighallen Pub. I det nordøstre hjørnet av Daglighallen, rett på innsiden av Samfundets hverdagsinngang på baksida, ligger Daglighallen Pub. Den ble bygd i 1997, og er således det nyeste tilskuddet til Samfundets skjenkelokaler. Her var det før et TV-rom med biljardbord, og før det igjen kontorer. Daglighallen er åpent hver eneste dag gjennom semesteret, og viser ofte fotballkamper og annen sport på lokalets mange TV-skjermer. Lokalet har Samfundets rikeste utvalg av øl. Daglighallen ble pusset opp sommeren 2009. Biblioteket. Bortgjemt i det nordøstre hjørnet av huset ligger Studentersamfundets bibliotek. Lokalet er det minste av de offentlige, men er til gjengjeld meget høyt, det strekker seg over to etasjer. Lokalet har ikke skjenking, og er kun åpent på et utvalg av hverdager, da det fungerer som pauserom på de mest hektiske dagene. Her kan man blant annet bla i Norges største private tegneseriesamling, og dersom man er medlem av Studentersamfundet i Trondhjem, kan man også låne med seg bøker hjem. Selve boksamlingen er eldre enn Samfundet selv, den ble som mange andre ting arvet fra Trondhjems Tekniske Læreanstalts Elevforening da denne ble nedlagt i 1915. Lyche. På gateplan i den søndre delen av bygget, under Edgar, ligger Lyche. Tidligere var dette lokalet utleid til private aktører under navnet "Puben", men det ble overtatt av frivillige fra Samfundet i 2006. Det ble da vedtatt å oppkalle lokalet etter en av Samfundets tidligere formenn, Ralph Tambs Lyche. Han var i tillegg til å være formann også forfatter på en del UKErevyer. Før Puben holdt til her, var lokalet delt inn i to leiligheter, hvor husets vaktmester og forretningsfører bodde med sine familier. I dag står lokalet for Samfundets middagsservering, og holder åpent hver dag i semesteret. Strossa. Til UKA-67 ble det satt i gang store gravearbeider under gulvet på nåværende Lyche. En strosse ble gravd ut som en utvidelse av den daværende "Herreklubben". Etter sin ferdigstillelse ble fikk det mange forskjellige bruksområder, blant annet som Trondheims første diskotek. Senere ble lokalet brukt i sammenheng med utleiedriften i Puben, og det gikk en stund under navnet "Pub-a-gogo", som hadde toppløs servering som sitt varemerke. I 2003 ble driften igjen overtatt av de frivillige ved Samfundet, og lokalet ble pusset opp til UKA-03. Det ble også pusset opp til UKA-09 og er et av tre lokaler i Samfundsbygningen der det serveres sprit. Ombygginger. Elgeseter gate 1 har en lang og komplisert bygningshistorie. Bygget har i årenes løp vært utsatt for utallige ombygginger i en slik grad at nye som kommer dit, ofte går seg vill. Rommene er utallige, og ingen vet nøyaktig hvor mange det er, siden plantegningene ikke er blitt oppdatert i takt med ombyggingen. Ikke en gang da bygget sto frem som nytt ved den offisielle åpningen 1. oktober 1929, var huset helt i henhold til de originale plantegningene. I løpet av de siste delene av bygningsarbeidet ble det nemlig besluttet å løfte taket på loftet over Storsalen, øverst i rotunden, til et nivå som muliggjorde byggingen av den øverste vindusraden. Like etter ferdigstillelsen ble det også foretatt en utvidelse av rotundedelen – denne gangen ved å grave ut blindkjelleren under Rundhallen, Studentersamfundets foajé. Dette prosjektet sto ferdig til UKA-31, og det nye lokalet ble hetende Bodegaen. I 1963–1964 var huset stengt i ti måneder for å foreta en total indre ombygning. De største forandringene som merkes i dag, er at den søndre delen av bakgården i firkantbygningen ble bygget igjen, at butikklokalene i nordre del av firkantbygningen, i fasaden mot Klostergata, ble fjernet og delt i to etasjer og at takvinduene man i dag ser på toppen av firkantdelen ble installert. Dette siste muliggjorde en bedre utnyttelse av loftene på nordre og søndre side av firkantdelen, og flere av gjengene flyttet hit, til mye større lokaler enn de hadde hatt tidligere. Med gjenbyggingen av søndre del av bakgården ble det blant annet også mulig å bygge kjøkken for lokalet som i dag heter Edgar, samt å bygge et fotostudio med mørkerom for Fotogjengen. Fjerningen av butikklokalene gav blant annet en ny plassering av Studentersamfundets omfattende boksamling i Biblioteket, samt redaksjonslokaler for Under Dusken. Til Samfundets 75-årsjubileum i 1985 ble nok en omfattende utbygging gjennomført. Denne gangen ble den andre halvdelen av bakgården bygget igjen, noe som blant annet gav plass til vareheis, kostymeverksted og kontorer for Styret og Finansstyret. Fasaden på søndre side, hvor kaféen Lyche holder til nå, fikk også et tilskudd med de karakteristiske «puklene» i glass og metall man ser i dag. Etterhvert har det blitt en tradisjon at ett eller flere lokaler skal oppgraderes i forbindelse med forberedelsene til UKA. Disse oppussingene innebærer ofte større inngrep i huset enn de vanlige semestervise oppussingene Diversegjengen og Profilgruppa står for, for eksempel gjennom flytting av vegger og dører, fornying av el-anlegg, installasjon av nye ventilasjonsanlegg og forbedring av adkomstveier. Nybygg. Helt siden tukthuset som sto på tomten rett bak Samfundet, mellom Statsarkivet i Trondheims gamle bygg og Samfundsbygningen, ble revet på 1950-tallet, har stadig nye generasjoner medlemmer av Samfundet drømt om en utvidelse av dagens bygningsmasse på nettopp denne tomten. Det er i dag Samfundet som står som eier av hele denne tomten, og kun den lille gatestubben Kronprinsesse Märthas allé skiller denne tomten fra Samfundsbygningens tomt. Jostein Flo. Jostein Flo (født 3. oktober 1964 i Stryn) er en norsk tidligere fotballspiller. Han er nå sportssjef i Strømsgodset. Flo har spilt for Stryn, Molde, Lierse, Sogndal, Sheffield United og Strømsgodset. Han spilte 53 kamper og scoret 11 mål for. Han er bror til Tore André Flo, fetter til Håvard Flo og onkel til nåværende Sogndalspiller Ulrik Flo. Flo var en sentral spiller i landslagets kvalifisering til fotball-VM 1994, samt i selve sluttspillet. Han spilte også en sentral rolle i den legendariske seieren mot Brasil i fotball-VM 1998, hvor han kom inn de siste 15 minuttene. I Strømsgodset var Flo en populær spiller, og han er fortsatt i klubben. Han ble daglig leder fra 1. oktober 2004, etter en periode i markedsavdelingen, før han tok over som sportssjef for klubben. Egil Olsen. Egil Roger «Drillo» Olsen (født 22. april 1942 i Fredrikstad) er en tidligere landslagsspiller i fotball og mest suksessrike trener i historien. Blant trenere over hele verden kalles han ofte et geni, eller «the football genius». Han har også vært landslagstrener for. Egil Olsen er født og oppvokst i klassisk arbeidermiljø på Østsiden i Fredrikstad, noe han alltid har fremhevet og vært stolt av. En stund var han politisk aktiv i ml-bevegelsen. Karriere som spiller. Som spiller var Egil Olsen aktiv for Østsiden, Vålerenga, Sarpsborg, Frigg og Løren. Som aktiv fikk han også 16 landskamper. Han var også aktiv bandyspiller i bl. a. Frigg. Tilnavnet «Drillo» fikk han i sin tid som spiller i Vålerenga. Det skyldtes hans stadige iver etter å drible. Trenerutdanning. Egil Olsen har Norges høyest mulige trenerutdannelse, UEFA Pro Lisens, og har i tillegg til herrelandslaget trent en rekke klubb- og aldersbestemte landslag. Olsen har hovedfag i idrett fra Norges Idrettshøyskole (NIH), og har siden han avsluttet sine studier i 1974 undervist på NIH, med noen korte avbrekk grunnet treneroppdrag. Han har sagt at det laget som får flest baller inn i motstanderens sekstenmeter i løpet av en kamp, vil vinne den, og dette er noe av bakgrunnen for den såkalte "Drillo-stilen". Olsen var en av initiativtakerne da Norsk Fotballtrenerforening (NFT) ble stiftet 9. november 1986, og han hadde i perioden 1986–1990 vervet som tiltaksleder i styret til NFT. Lyn. Egil Olsen var trener for Lyn i perioden 1985 til 1988. Da Olsen overtok ansvaret for Lyn lå de i den daværende tredjedivisjon. Under Olsen rykket Lyn opp til andredivisjon i 1986, før det ble kvalifiseringsspill i 1987. Kvalifiseringen endte med tap mot Djerv 1919 og uavgjort mot Hamarkameratene, og dermed intet opprykk. I 1988 var Olsen og Lyn ambisiøse, og satset på opprykk til førstedivisjon. Lyn kjempet lenge i toppen, men endte til slutt på fjerdeplass blant annet etter tap 2-7 hjemme mot Eik i siste serierunde. Mot slutten av 1988 bestemte Olsen seg for å forlate Lyn, da han ønsket å bli fotballtrener på heltid. Han vurderte å gå til både Lillestrøm og Aalesund, og endte til slutt opp med å undertegne en ettårskontrakt med Aalesund. Aalesund. Olsen fikk en tung start i Aalesund. Laget tapte kamp etter kamp, og med bare tre poeng på de ni første kampene kom det sinte leserbrev i lokalavisen som krevde at Olsen satte seg på første fly tilbake til Oslo. Spillet tok seg imidlertid opp utover sesongen, og klubben endte trygt unna nedrykk. Olsen bestemte seg for å la det bli med ett år på Sunnmøre, og ønsket å vende tilbake til en trenerjobb i Oslo. OL-landslaget. Etter Aalesundkontraktens utløp ble det spekulert i media om hvor Olsen kom til å gå. Lyn hadde hatt en kaotisk trenersituasjon hele 1989-sesongen, og da Olsen hadde vært én av 50 tilskuere på Ullevaal i kampen der Lyn reddet plassen ble det spekulert i at han ville gå tilbake til sin gamle klubb. Samtidig hadde han fått tilbud om å overta kvinnelandslaget, og bekreftet til avisene at han var interessert. Olsen endte til slutt opp som trener for OL-landslaget. Han skulle lede laget frem mot OL i Barcelona, gjennom kvalifiseringen i 1990-91. Nytt foran denne kvalifiseringen var at FIFA hadde satt aldersgrense for deltagelse i OL, noe som gjorde at han i praksis kom til å trene U23-landslaget. Med spillere som Øyvind Leonhardsen, Lars Bohinen, Roger Nilsen og Claus Eftevaag på laget fikk Drillo gode resultater med OL-landslaget. I slutten av 1990 ledet laget kvalifiseringsgruppen sin, og NFF hadde mål om å vinne gruppen. De gode resultatene gjorde at Drillo tok over A-landslaget da Ingvar Stadheim trakk seg høsten 1990. Olsen ble erstattet av Benny Lennartsson som OL-landslagstrener. Landslaget. Drillo etter 1-0 seieren mot Portugal. Olsen fikk tidlig gode resultater med landslaget. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Lars Bohinen og Tore André Dahlum. Norge kom ikke til EM, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia. I kvalifiseringen til 1994-VM havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvaliken med å slå miniputtstaten hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være et drømmetreff av Kjetil Rekdal fra 35 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett. Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn», dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag. I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over – og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster å heve seg mot Olsens spillestil, men denne kritikken falt snart til ro – i alle fall hjemme i Norge. Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i 1996, men snublet i de siste kampene mot og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over på Ullevaal i en privatlandskamp, og fikk kallenavnet «Flonaldo» for innsatsen. VM-billettene ble sikret da Norge vant 4-0 borte over Finland to runder før slutt. Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement – Norge måtte slå regjerende verdensmestere Brasil. 23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål noen minutter senere, og da han ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale – nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia. Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Olsen hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. Olsen ledet fotballandslaget gjennom 88 kamper over åtte år. Resultatet var 46 seire, 26 uavgjorte og 16 tap. Olsen personlige stil gjorde ham svært populær blant det norske folk. Blant annet tok han av og til hunden sin med på landslagstreninger og han var ofte iført sine karakteristiske gummistøvler (eller «pæler»). Pælene til Olsen står i dag på utstilling på Fotballmuseet på Ullevaal stadion. Vålerenga. Etter Vålerengas cupgull og opprykk i 1997 var optimismen stor i Oslo før comebacket i Tippeligaen. Laget var blitt forsterket med blant annet svensken Pascal Simpson, og klubbledelsen snakket om at Vålerenga skulle bli Norges beste klubb. Sesongen startet imidlertid katastrofalt, og Vålerenga røk ut mot svake Skeid i cupen. Etter tap 1-5 mot Lillestrøm hjemme på Bislett og 0-3 mot Brann i Bergen lå VIF nederst på tabellen, og klubbledelsen måtte gjøre noe drastisk. Svaret ble å hente inn Egil Olsen, som i utgangspunktet skulle lede laget de ni siste kampene i 1998-sesongen. Olsen la om lagets spillestil radikalt, og med stram defensiv organisering fikk VIF en god høstsesong der de vant syv av ni kamper og reddet plassen. Olsen ledet også Vålerenga med stor suksess i Cupvinnercupen. Rapid Bucuresti ble slått i første runde med 2-2 (b) og 0-0 (h), før tyrkiske Beşiktaş ventet i neste runde. VIF vant 1-0 hjemme, noe som gjorde at returkampen i Istanbul ville bli tøff. Allerede til pause i Istanbul ledet Besiktas 3-0, og VIF var i store problemer. På slutten av kampen snudde imidlertid alt, og med scoringer av Knut Henry Haraldsen, Kjell Roar Kaasa og John Carew gikk Vålerenga videre til kvartfinalen. I avisene stilte "VG"s Truls Dæhli spørsmålet «har Drillo kontakt med høyere makter?», mens "Dagbladet" mente at kampen var «Drillos største mirakel». Olsen lot seg overtale til å fortsette i Vålerenga etter den sterke høstsesongen, og undertegnet en treårsavtale. 1999-sesongen begynte med Europacupspill mot det engelske topplaget Chelsea, der VIF egentlig var sjanseløse. VIF tapte 3-0 borte, og 3-2 hjemme. Tippeligasesongen begynte imidlertid bra, og Vålerenga ledet serien etter fire runder. Trenden snudde imidlertid fort, og VIF var snart på vei nedover på tabellen. Samtidig fikk Olsen et godt tilbud fra Sam Hammam og den engelske Premier League-klubben Wimbledon, og benyttet seg i juni av en klausul i kontrakten som gav ham mulighet til å dra utenlands. Wimbledon. Wimbledon var på denne tiden eid av nordmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. Røkke og Gjelsten bygde sammen med Olsen opp et norsk miljø i klubben. I tillegg til Lars Tjernås som assistenttrener ble de fem norske spillerne Trond Andersen, Andreas Lund, Kjetil Wæhler, Martin Andresen og Tore Pedersen hentet inn. Olsen ukonvensjonelle klesstil og holdninger gjorde ham til et yndet tema i britisk presse. Han var allerede kjent som «The Mad Professor» i de britiske tabloidene, og presset ble ikke noe mindre da han overtok «The Crazy Gang». 99/00-sesongen begynte greit for Wimbledon. Olsens debutkamp endte med seier 3-2 borte mot Watford, og i september greide Wimbledon 1-1 borte mot Manchester United. I oktober gikk det tyngre, blant annet med tap 5-1 mot bunnlaget Sheffield Wednesday. Etter tretten kamper hadde laget to seire, sju uavgjorte og fire tap, og lå med det på en femtendeplass i Premier League. Utover 2000 begynte det å gå virkelig dårlig for Olsen og Wimbledon. Det kom enkelte lyspunkter som 2-0 hjemme mot Newcastle og uavgjort borte mot Arsenal, men laget falt stadig på tabellen. I slutten av februar solgte Sam Hammam, Wimbledon-eier gjennom 22 år, sine siste aksjer til Røkke og Gjelsten, og klubben ble helnorsk. Samtidig begynte det å bli åpenlyst bråk i spillergruppen, og Jason Euell ba om å bli solgt. Dessuten kritiserte stjernene Carl Cort og John Hartson Olsen åpenlyst. Etter åtte strake tap var Wimbledon kommet under nedrykksstreken. Styreformann Gjelsten måtte handle, og valgte å sparke Olsen. Samtidig la Gjelsten skylden for den vanskelige situasjonen på mediene, og holdt fast på at det var riktig å ansette Olsen i sin tid. Drillos Wimbledon-karrière endte med syv seire, elleve uavgjort og atten tap, og en målforskjell på 44-70. Tidligere assistent Terry Burton ble ny manager i Wimbledon etter Olsen, med to kamper igjen å spille. Burton mislyktes med å holde klubben oppe, og klubben rykket ned etter tap 2-0 mot Southampton i den avgjørende kampen. Dette overrasket den nylig sparkede Olsen, som trodde klubben skulle overleve. Fredrikstad. På slutten av 2004 ville Fredrikstad-trener Knut Torbjørn Eggen trappe ned, og Egil Olsen ble hentet inn som erstatter. Eggen fortsatte imidlertid som assistenttrener. Olsen fikk toårskontrakt med Fredrikstad, med opsjon om å hoppe av etter ett. Fredrikstad fortsatte å kjempe i bunnen også under Olsen, og endte til slutt på 11. plass i 2005. Mot tampen av sesongen ble også Eggen sidestilt med Olsen som hovedtrener, etter en del interne stridigheter i spillegruppen. Blant annet gikk Dagfinn Enerly ut mot Olsens treningsmetoder i boken «Dagfinn Enerly - Så fort kan livet snu». Olsen bestemte seg for å forlate Fredrikstad etter én sesong. Dette begrunnet han med lang reisevei mellom Oslo og Fredrikstad. Tilbake i Vålerenga. Egil «Drillo» Olsen var i 2006 ansatt som video- og analysesjef i Vålerenga fotball. Irak. I september 2007 ble Olsen ansatt som landslagssjef for på en treårskontrakt. Irakerne var nybakte asiamestre, men Olsen ønsket likevel å endre spillestilen ved å legge om til rendyrket soneforsvar. Samtidig viste det seg at kulturforskjeller gjorde jobben vanskeligere, da fasten under ramadan gjorde at laget ikke kunne trene som planlagt. Olsens første kamp med Irak endte med tap 2-3 mot Qatar. Deretter ventet to kamper mot Pakistan, der Irak enkelt vant 7-0 borte og gikk igjennom en formalitet av en 0-0-kamp i returkampen. 24. februar 2008 meldte det irakiske fotballforbundet overraskende at Olsen hadde fått sparken. FK Zebra. Fra juli til oktober 2008 trente Olsen «nerdelaget» FK Zebra i et realityprogram med samme navn. Tilbake for Norge. Egil Olsen under en pressekonferanse etter vennskapskampen mot den 26. mai 2012. Det var i januar 2009 at det ble kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge etter at Åge Hareide trakk seg, og at han skulle lede herrelandslaget i privatlandskampene mot Tyskland (borte 11. februar), Sør-Afrika (borte, 28. mars) og Finland (hjemme, 1. april), med opsjon på å lede laget ut VM-kvalifiseringen 2009. Mange var skeptiske til at «Drillo» kom tilbake, men han fikk støtte fra bl.a Per-Mathias Høgmo«Drillo-effekten» slo imidlertid til i den aller første kampen ledet av Olsen, og Norge endte opp med å slå storlaget 1-0 borte i Düsseldorf den 11. februar 2009, etter en skåring av Christian Grindheim. «Drillo» ble umiddelbart hyllet etter kampen, og eks-trener Åge Hareide var en av de som roste han opp i skyene med å si «Det var utrolig viktig! Selvsagt var det viktig for Egil, men også for laget og hele fotballnasjonen. 2008 ble et uår på alle fronter for norsk fotball, både for landslaget og for klubbene i europacup. En seier som den i går gir både spillere, personene rundt, og publikum troen på norsk fotball tilbake». Olsen selv repliserte på all hyllesten med å si «Noen Gud er jeg ikke. Ikke tror jeg på ham heller». Den andre kampen, mot Sør-Afrika den 28. mars, ble ingen god affære, og endte med et 2-1 tap for Norge. Olsen selv uttalte til TV2 at han gjerne hadde sett hele kampen avlyst. Men trass i tapet valgte NFF like etter hjemkomsten fra det sørlige Afrika å forlenge kontrakten med treneren ut kvalifiseringskampene, og dersom Norge også gikk videre til selve VM. Den 1. april fortsatte Olsen sin rekke av ubeseirede kamper på Ullevaal med å slå Finland 3-2 etter et sent mål av Morten Gamst Pedersen i det 93. minutt. 3. november 2009 ble det etter lengre tids spekulasjoner offentliggjort at Olsen skulle fortsette som trener for landslaget frem til den ønskede fremtidige kandidaten, FCKs trener Ståle Solbakken, ble ledig på markedet i 2012. Solbakken ble ansatt for perioden 2012-2015, med mulighet for forlengelse til etter EM-sluttspillet i 2016 dersom Norge skulle kvalifisere seg. Etter at Solbakken i stedet ble ansatt som trener i FC Köln begynte NFF prosessen med å finne en erstatter for Drillo på nytt. Media spekulerte en stund i muligheten for at han ville fortsette som trener, og dette ble bekreftet 25. august 2011. Thorodd Presberg. Thorodd Presberg (født 18. januar 1944) er en idrettspersonlighet fra Drammen kjent for sin spiller-, trener- og dommerkarriere i både fotball og bandy. Fotball. Presberg spilte fotball for Drafn i perioden 1954–1962 og Strømsgodset i perioden 1963–1973. For Strømsgodset fikk han 202 obligatoriske kamper og scoret 125 mål. Han var med på å vinne tre norske mesterskap og ett seriemesterskap. Han fikk også fire kamper og scoret ett mål for. Han ble senere fotballdommer på elitenivå. Presberg var dessuten tapende finalist i juniorfinalen for Drafn i 1960 etter omkamp mot Fredrikstad 1–2. Bandy. Presberg har seks norske mesterskap i bandy. Fem for Strømsgodset: 1963, 1965, 1967, 1968 og 1970. Ett for Drafn i 1961. Han har også representert Bragerøen i flere sesonger på 1970-tallet. 74 mål for Godset i serien. 29 A-landskamper, 5 landslagsmål. Sølvmedaljør i VM i bandy 1965. Presberg scoret ett av målene i 2–2-kampen mot Sverige. Trener/spiller/dommer. Presberg er alene om å ha trent eliteserielag, vært internasjonal dommer, landslagsspiller, norgesmester og seriemester i både fotball og bandy. I 1970 tok han dobbel i fotball og ble norgesmester i bandy (trippelmester). Vin. Vin (fra latin "vinum") er en alkoholholdig drikk som fremstilles ved gjæring av druesaft. Drueplanten tilhører familien Vitis Vinifeira. Vin laget på annen frukt eller bær, går under definisjonen Fruktvin. Historie. Dyrking av vindruer spredte seg fra Den fruktbare halvmåne og Svartehavet til Middelhavet og Romerriket i tidlig historisk tid. De fleste druesorter kommer opprinnelig fra Italia og Sicilia og noe av Middelhavet. Arkeologiske funn tyder på at allerede på denne tiden var produksjon av vin langt spredt overalt i landet. Fremstillingsprosessen. I og med at vin lages av druer, er det druen som i stor grad bestemmer vinens smak og farge. Noen rødvinsdruer kan også brukes til produksjon av hvitvin. Da fjernes drueskallet før fargen har begynt å slippe ut i mosten, mens fruktkjøtt og saft gjæres. De viktigste vindruene. Selv om ikke alle typer druer gir vin, finnes det et stort antall typer vindruer. Ulike druesorter kan blandes sammen for å variere i aroma, smak og kvalitet. Vinproduserende land. Tradisjonelt er det blitt produsert vin i Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Tyskland m.fl. innbefattet land som befant seg bak «Jernteppet». Fra 1990-tallet er disse landene i stigende grad blitt utfordret av nye vinproduserende land som Australia, Chile, Sør-Afrika og Argentina. De sistnevnte landene går under betegnelsen "Den Nye Verden". Asiatiske land som Kina begynner gradvis å gjøre seg bemerket som vinland. Disse landene tilbyr også en kombinasjon av sødmefull smak, lave priser og lettfattelig kommunikasjon – en kombinasjon, som tilsammen har vist seg å være en alvorlig utfordring for de europeiske vinbøndene. Glass. Vinglass bør krumme innover, så duften konsentreres i glasset. Dessuten bør de være klare, så man kan se vinens farge tydelig. Glassene bør være så store at man kan fylle dem ca. en tredjedel. På denne måten er det plass til at duften kan samles i glasset, og det er også plass til å rotere vinen i glasset, noe som utvikler ekstra duft. Glasset bør ha stett som man kan holde i, slik at vinen ikke blir varmet opp av hånden som holder i glasset. Det finnes mange fasonger å velge i, spesielt laget for å fremheve vinstilets smak. Serveringstemperatur. Vinen må ha rett temperatur for å vise seg fra sin beste side. Dessverre blir rødvin ofte servert for varm og hvitvin for kald. Kjøleskapskald vin (4 °C) er forfriskende, men har lite smak. Stiger temperaturen til over 20 °C, blir den fort slapp og alkoholisk, og mister de fine smakene og luktene. Server vinen derfor heller litt for kald enn for varm, temperaturen stiger uansett fort i glasset. Hvor fort blir vinen kald i kjøleskapet? temperaturen i et kjøleskap ligger på rundt 4 °C. Tar du en vin direkte fra kjøleskapet holder den ca 8 °C etter 20 minutter i romtemperatur. Setter du en rødvin som holder 24 °C inn i kjøleskapet, er den ca 18 °C etter 30 minutter. NB! Flasken må heller være litt for kald enn litt for varm når den kommer på bordet, for vinens temperatur stiger relativt hurtig når den blir skjenket opp i glasset. Vinetiketter. Å lese vinetiketten kan være lurt å kunne, det kan lære deg mye om en vin. Det er mange forskjellige typer etiketter, men standard informasjon er: Druesort, opprinnelsesregion, produsent, kvalitetskategori og alkoholinnhold. I reklameøyemed gis i dag mange viner et eget navn. Vanligvis er dette viner som blir standardisert, de blandes ulikt år for år for å få fram samme smak i hver flaske. Der blir ikke oppgitt årgang og knapt nok «best før» merking. Disse flaskene tåler maksimum noen års lagring, og er nok best det første året etter tapping. Årgangsviner får alltid oppgitt navn etter vingård eller produsent. Normalt er distriktet med på etiketten, hvis det ikke dreier seg om en enkel «folkelig» blandingsvin. Vinmonopolets «femkronersrødvin» er i så måte en klassiker. Enkeltdruevin har alltid druesort oppgitt på etiketten. Det samme med blanding fra to. Hvis der er flere druer i blandingen, finner man ofte opplysningene bak på flasken. Men det finnes unntak. Den druen som det er størst andel står nevnt først, og de andre deretter. Dekantering. Dekantering betyr omhelling. Det kan være på en karaffel, men det kan også være over i en tilfeldig (ren og luktfri) beholder. 1. Å fjerne bunnfall. Noen viner utvikler med tiden bunnfall, som er ubehagelig å få opp i glasset. Derfor dekanteres eldre kvalitetsvin ofte før servering. Hvis man holder opp med å helle på det riktige tidspunktet, kan man sortere bunnfallet før vinen blir servert. 2. Unge, kraftige viner kan via dekanteringen få en mer avrundet smak og utvikle en langt bedre duft. Bunnfallet er ikke farlig, og ødelegger ikke vinen, men er lite morsomt å få i munnen. Alkoholprosent. All vin, musserende og ikke musserende, sterkvin og aromatisert vin, er gjæret druesaft. Det som skiller musserende vin fra ikke-musserende vin er at den inneholder kulldioksid som danner sprudlende bobler. Forskjellen mellom sterkvin og aromatisert vin ligger i alkoholinnholdet og aromafremstillinger. Gjæret vin kan ikke få høyere en ca. 14 – 15 % alkohol. Gjærsoppen dør når vinen når 15 %. Så for å nå høyere prosent må man tilsette sprit. Da blir den sterkvin. Vin kan være hvit, rosa eller rød, og deles videre i tre kategorier: tørr, halvtørr eller søt. Hovedsakelig inneholder vin mellom 8,5 og 14 volumprosent alkohol, men strengt tatt finnes det vin med alt mellom 5,5 og 22 volumprosent alkohol. Dersom vinen inneholder mellom 15 og 22 volumprosent alkohol kalles den sterkvin. Vin er i dag en økende del av norsk drikkekultur. Ifølge norsk lov er aldersgrensen for å kjøpe vin 18 år. Lagring av vin. Noen viner kan, og andre bør, lagres for at vinen skal få ut hele sitt potensial. Vinen kan lagres blant annet i et vinskap, et kjølig rom eller i en egen vinkjeller. Uansett hvordan vinen lagres er det viktig at den oppbevares mørkt og kjølig for at de rette aromaene skal utvikles. Da unngår en også kvalitetsforringelse på grunn av sollys. Er temperaturen høy eller vinen blir eksponert for mye lys risikerer en at vinen eldes raskere. En skal også unngå å utsette vinen for store temperatursvingninger. Ikke alle viner egner seg for lagring derfor det er ingen automatikk i at en lagret vin er en god vin, men tilsier området, årgangen og produsenten at vinen egner seg for lagring kan vinen utvikle seg i positiv retning under de rette forholdene. Mellom 13 og 15 grader celcius er en god temperatur for lagring av de fleste viner, selv om dette varierer. I tillegg bør det være en luftfuktighet på over 50 % slik at korken holder seg fuktig. Er luften for tørr kan korken tørke slik at oksygen når inn til vinen. Det er vanskelig å vite hva slags behandling vinen har fått i transport før den kom til sin siste destinasjon. Derfor bør en også lagre vin som skal drikkes innen relativt kort tid, for at vinen skal få "roet" seg. Viktig ved vinsmaking. Vinsmaking er i utgangspunktet en subjektiv opplevelse, men det finnes allikevel noen helt konkrete regler for hvordan det skal gjøres. En vinsmaking bør foretas i nøytrale omgivelser, dette for å kunne utnytte sansene fullt ut. Et luktfritt værelse med romtemperatur og dagslys er et slikt sted. En festival for vinsmaking. I antikkens Athen feiret man den nye vinen med festivalen "Anthesteria". Ved vårens komme ble templene stengt og sperret av med tau, og folk smurte dørene sine med tjære og holdt seg deretter innendørs, mens de smakte på vinen. Alle fra treårsalderen og oppover, også slavene, fikk blomsterkrans i håret og måtte tømme hver sin kanne ny vin. Aristofanes forsikrer at «de hadde alt»: Sofaer, puter, dyner, parfyme, prostituerte, småretter og kaker, dansere og sangere. Bortsett fra de prostituerte er dette den athenske feiringen som kom nærmest vår jul. Imidlertid fryktet athenerne at "keres" (= skrømt som holdt til utenfor bymurene) streifet rundt i gatene, og først ved solnedgang, når den nye vinen var behørig smakt, torde de å åpne dørene og rope: «Bort med dere, "keres", for "Anthesteria" er over!» Steinar Pettersen. Steinar Pettersen (født 29. april 1945) er en tidligere fotballspiller fra Drammen. Han spilte for Strømsgodset i perioden 1962–1975. Han spilte 282 obligatoriske kamper og scoret 234 mål. Han spilte 6 A-landskamper for. Pettersen var også en fremragende bandyspiller, og var med på det norske landslaget som tok sølv i VM i Moskva i 1965. I bandy scoret han alle målene i NM-finalen da Strømsgodset slo Sparta 4-0 i 1962. Han var da 16 år gammel. Han vant NM 6 ganger i bandy med Strømsgodset og fikk totalt 29 landskamper. Ingar Pettersen. Ingar Pettersen (født 29. november 1948 i Drammen) er en norsk tidligere fotball- og bandyspiller. Han er yngre bror av Steinar Pettersen. Ingar Pettersen spilte for Strømsgodset i perioden 1966 til og med 1980. Han spilte 227 obligatoriske kamper og scoret 99 mål. Han hadde som spesiale å utnytte frispark fra 18-25 meter med sin venstrefot. Pettersen var med på å vinne tre Norgesmesterskap (1969, 1970 og 1973), samt ett seriemesterskap i 1970 (The Double). Han skåret til sammen fire mål i Strømsgodsets cupfinaler. Han fikk også ett NM i bandy (1967), men valgte deretter å bli dommer i denne grenen. Han har flere ganger dømt den norske bandyfinalen. Den forente familie. Den forente familie (engelsk "Unification Church", derav også det norske navnet Enhetskirken) er en nyreligiøs bevegelse som ble grunnlagt av Sun Myung Moon i Korea i 1954. Bevegelsen har siden vokst og blitt verdensomfattende. Det er antatt at bevegelsen i dag teller fra rundt 250 000 til 3 000 000 medlemmer i mer en 180 land, skjønt hovedmengden er i Sør-Korea eller i Japan. I 1954 ble gruppen formelt og legalt etablert i Seoul, Sør-Korea som "The Holy Spirit Association for the Unification of World Christianity" (HSA-UWC), og reflekterte således Moons opprinnelige visjon om en økumenisk bevegelse. I møte med opposisjon fra de etablerte kristne kirkesamfunn ble den ikke innlemmet blant øvrige kristne, men utviklet seg som en uavhengig bevegelse som ble kjent som "Den forente familie". I løpet av 1990-tallet begynte Moon å etablere flere ulike fredsorganisasjoner, inkludert Family Federation for World Peace and Unification" som overtok mye av den åndelige og organiserte funksjonen til kirken. I mange deler av verden ble bevegelsen kjent som HSA-UWC, hvilket er det navn som går igjen på juridiske papirer. I Norge er Familieforbundet for verdensfred og enhet registrert som trossamfunn. De hadde 78 medlemmer i 2010. Sun Myung Moon. Sun Myung Moon ble født i 1920 i det nordvestlige hjørne av den koreanske halvøy og er vokst opp i en prestbyteriansk familie. Da han bare var 15 år gammel, hevder han at Jesus Kristus viste seg for ham og spurte Moon om han ville fullføre det arbeidet Jesus selv hadde påbegynt. Etter dette skal Moon ha hatt stadig åndelig kontakt med Moses, Buddha, Abraham og igjen Jesus. Etter å ha begynt å forkynne, grunnla han sin første kirke «Broad Sea Church» i 1946. På den tiden var Kim Il-sung diktator i Nord-Korea og styrte et anti–religiøst diktatur. Kort tid etter at Sun Myung Moon grunnla sin første kirke ble han sendt til en konsentrasjonsleir, hvor han satt i tre år. Han ble befridd av FN-soldater, som i en periode erobret mesteparten av Nord-Korea i et motangrep etter at Kim Il-sung hadde angrepet Sør-Korea den 25. juni 1950 og dermed startet Koreakrigen. Etter løslatelsen dro Moon til Sør-Korea og i 1954 organiserte han Enhetskirken (Den Forente Familie). Den Forente Families historie. Etter at Moon hevdet å ha møtt Jesus og andre religiøse figurer skal han i tiårsperioden fra 1935-45 ha mottatt en lang rekke åpenbaringer. En oversikt over disse ble i 1957 utgitt på koreansk som «En forklaring av Prinsippene». I 1966 kom «En redegjørelse av Prinsippene» (Exposition of the Divine Principle). Denne boken ble oversatt til mange forskjellige språk. Begge disse bøkene ble først og fremst skrevet for et kristent publikum. Moon kom selv fra en kristen bakgrunn og henvendte seg lenge først og fremst til kristne. Moons lære går ut på at mennesket ikke har oppfylt det ansvar Gud ga det, og at verden derfor ikke ble slik Gud hadde tenkt seg. Adam og Eva skulle ha blitt en fullkommen mann og kvinne og fått sitt ekteskap velsignet av Gud. Når de så fikk barn, ville Guds arvelinje ha blitt til her på jorden. Himmelriket ville ha blitt virkelighet. I stedet forførte Satan Eva (på det åndelige plan), slik at hun ikke kunne bli menneskehetens Sanne mor. Hun forførte så Adam, slik at han mistet kvalifikasjonen til å bli menneskeslektens Sanne far. Av den grunn skapte de første to mennesker en ond, fallen verden, der menneskene er atskilt fra Gud. Gud sendte så en ny Adam-skikkelse, Jesus, etter en tusener av år lang gjenoppreisningshistorie, for at han skulle realisere det Adam ikke hadde greid. Derfor skulle Jesus sammen med en kvinne utvalgt av Gud ("Eva nr 2") inngå et ekteskap velsignet av Gud. Da ville den falne menneskeheten ha fått Sanne foreldre. Alle mennesker kunne dermed ha blitt gjenfødt og blitt kvitt arvesynden. Jesus fikk imidlertid aldri den nødvendige støtte fra jødefolket og nøkkelpersoner som døperen Johannes. Dermed fortsatte menneskene å tilhøre den falne arvelinje. Gjennom Jesus og Den hellige ånd ble kun en åndelig gjenfødelse mulig. Det ble nødvendig for Gud å sende en ny Adam-skikkelse, en tredje Adam. Han må realisere det som ikke lot seg realisere verken gjennom Adam eller Jesus. Den tredje Adam må derfor inngå et ekteskap velsignet av Gud. Derfor må en kvinne oppfylle kriteriene for å bli den tredje Eva, slik at den falne meneskeslekten kan få Sanne foreldre. Basert på dem kan en ny tid begynne da vi mennesker mister vår tilhørighet til den falne arvelinje. Ved at arvesynden blir fjernet, kan all synd etter hvert elimineres. Vi mennesker kan da litt etter litt bli Guds sønner og døtre. Himmelriket på jorden vil dermed vokse frem. Den forente familie mener at Sun Myung Moon er den tredje Adam Messias eller Frelser. Han bruker selv oftest tittelen «Sann far». Den forente familie kan for mange se ut til å være en kristen bevegelse. Både moralsyn og begrepsapparat har mye til felles med den kristne lære. Kristne begreper som «syndefallet», «frelse», «Messias», «gjenfødelse», «oppstandelse», «endetiden» og «synd» har en sentral plass i dr. Moons lære. Den store forskjellen er selvsagt at Den Forente Families lære er basert på den tredje Adam. Læren har dessuten en detaljert forklaring av hvordan Gud har arbeidet de siste 2000 år, og spesielt i det 20. århundre. I tillegg til kristne ideer har Moons budskap elementer fra både konfutsianisme og daoisme (yin og yang-læren). Den forente families ytre mål er å skape en harmonisk verdensfamilie basert på fred, likhet, frihet og ikke minst kjærlighet. Den forente familie mener også at det er umulig å skape harmoniske familier og samfunn så lenge menneskeheten bare er opptatt med en individuell frelse. Sun Myung Moon viser selv et eksempel gjennom sitt ekteskap. Bryllupet fant sted i 1960 og regnes for å være en monumental begivenhet i Guds tusener av år lange frelsesarbeid. Sun Myung Moon ønsker ikke bare å bidra til hvert individs individuelle frelse, slik Jesus, Buddha, Muhammed (fvmh) har gjort, men ønsker å gjøre tilgjengelig en frelse på familieplan, det nasjonale og globale plan. Hans ekteskap til Hak Ja Han ga menneskeheten «Sanne foreldre». Siden bryllupet har Moon velsignet flere millioner par i bevegelsens store massebryllup, der ofte flere tusen par gifter seg samtidig og inngår ekteskap velsignet av Gud. Selv om Den forente familie ofte blir kalt en sekt, mener de selv at begrepet passer meget dårlig på en bevegelse som tror at alle religioner har deler av sannheten, og at Gud arbeider på mange forskjellige måter. En innadvendt, trangsynt sekt som tror den har monopol på sannheten, er omtrent det diametralt motsatte av dr. Moons visjon. Sun Myung Moon døde 2. september 2012 i Sør-Korea like før kl 1900 norsk tid (3. september lokal koreansk tid). Dødsårsaken var komplikasjoner som oppsto på grunn av lungebetennelse. Den 92 år gamle grunnleggeren av Enhetsbevegelsen la ned vandringsstaven omgitt av sin kone og sine barn, samt venner og medlemmer på Cheongshim-sykehuset i Cheong Pyeong, Kapyeong-gun nordøst for Seoul. I 2008 utpekte dr. Moon sin yngste sønn Hyung Jin Moon som den som overtar bevegelsens åndelige lederskap. Han kommer til å rådføre seg med Sun Myung Moons enke, dr. Hak Ja Han. Ledelsen for forretningsvirksomheten i Sør-Korea er overdratt til sønn nummer fire, Kook Jin Moon. Det meste av denne virksomheten er samlet under Enhetsstiftelsen (Tongil Foundation). Den norske avdelingen av Enhetsbevegelsen har lagt ut flere videoer som gir en innføring i dr. Moons lære på www.youtube.com/Familieforbundet Daft Punk. Daft Punk er en fransk duo som lager elektronisk musikk. Thomas Bangalter (født 3. januar 1975) og Guy-Manuel de Homem-Christo (født Guillaume Emmanuel Paul de Homem-Christo 8. februar 1974) formet gruppen i 1992. De to DJ-ene fra Paris ga ut tre EP-er før de i 1997 ga ut det kritikerroste albumet "Homework". Dette albumet gjorde sitt til at fransk house ble satt på musikkartet og grupper som Cassius, Phoenix og Air fulgte i kjølvannet. I 2001 kom oppfølgeralbumet "Discovery" som også ble meget godt mottatt av den internasjonale musikkpressen. Gruppens lydbilde er karakterisert som en dansegulv-orientert blanding av progressiv house, electrofunk og med innslag av hip-hop og nærmest en overflod av samples. Daft Punk skal ha åpnet dørene for french touch (sjangeren), french house og french electonica. De har tilsammen gitt ut fire selvproduserte album som er Homework, Discovery, Human After All og Alive 07. "Homework" (1997). "Homework" var deres første album, og som gjorde dem svært populære. Stilen gikk i electronica og house. Deres største singel fra dette albumet var «Around the World» som er en house låt. Alle musikkvideoene fra albumet ble satt sammen i en DVD kalt "D.A.F.T. – A Story about Dogs, Androids, Firemen and Tomatoes". Liste over norske filmskuespillere. Liste over norske filmskuespillere er en liste over noen av de mest kjente norske filmskuespillere. Se også. Norske filmskuespillere Keira Knightley. Keira Christina Knightley (født 26. mars 1985 i Teddington, England) er en engelsk skuespiller. Knightley er datter av skuespilleren Will Knightley og skuespillforfatter Sharman Macdonald. Som liten var Keira vant til agenter som ringte hele tiden for å få fatt i foreldrene, og i alder fem fant hun ut at også hun selv ville ha en. Sin første rolle fikk hun åtte år gammel, i en mindre kjent film. Allerede som fjortenåring jobbet hun både som modell og spilte mot Natalie Portman i "Star Wars" episode 1, hvor Keira hadde rollen som dronningens tjener. Keira har spilt i en rekke mindre kjente filmer, men det virkelig store filmgjennombruddet kom med "Pirates of the Caribbean", hvor hun spilte mot Orlando Bloom og Johnny Depp. Keira har også spilt mot Adrien Brody, Mickey Rourke, Hugh Grant, Clive Owen og en rekke andre. I en alder av tjue har hun allerede vært nominert Oscar for best kvinnelig hovedrolle for filmen "Pride and Prejudice". Keira er også en trent danser, lider av dysleksi og heier på fotball-laget West Ham. Tidlig liv. Knightley ble født i Teddington i England som datter av Sharman MacDonald, en prisvinnende dramatiker, og Will Knightley, teater- og TV-skuespiller. Hennes far er engelsk mens hennes mor er skotsk og delvis walisisk. Hun har en eldre bror, Caleb, som ble født i 1979. Knightley har levde det meste av sitt liv Richmond upon Thames i London hvor hun gikk på skolene Teddington School og Esher College. Hun har dysleksi (lese- og skrivevansker), men da hennes mor lovet henne å få en agent hvis hun øvde på bli bedre til å lese, begynte Keira å vise en forbedring. Hun fikk dermed sin første agent som åtteåring. Knightley har uttalt at hun var «ensporet angående skuespilleri» da hun var i barndommen. Hun deltok i en rekke lokale teaterproduksjoner, blant annet "After Juliet", skrevet av hennes mor, og "United States", skrevet av hennes daværende dramalærer, Ian McShane. Karriere. Knightley deltok i flere fjernsynsfilmer på midten og mot slutten av 1990-tallet før hun fikk rollen som Sabé, Padmé Amidalas lokkedue, i science fiction-filmen '. Knightley fikk rollen grunnet hennes likhet med Natalie Portman som spilte Padmé. Det ble sagt at de to skuespillernes mødre hadde vanskeligheter med å skille deres døtre ad når de var sminket. Knightleys første hovedrolle kom i 2001 da hun spilte datteren til Robin Hood i den amerikanske fjernsynsfilmen "Princess of Thieves". På samme tid fikk hun en rolle i thrilleren "The Hole" som ble sendt ut som direkte-til-video i USA. Hun opptrådte i en miniserie av "Doctor Zhivago" for fjernsyn. Serien fikk blandet omtale, men hadde høye seertall. Knightleys gjennombrudd var i fotballfilmen "Skru'n som Beckham" som i august 2002 ble en suksess i England, tok inn $18 millioner, og ved sin visning i USA i mars 2003 tok inn ytterligere $32 millioner. Etter at denne filmen hadde gjort henne kjent fikk hun en hovedrolle i en film med stort budsjett, ', hvor hun spilte sammen med Orlando Bloom og Johnny Depp. Den ble produsert av Jerry Bruckheimer og hadde premiere i juli 2003 til velvillig omtale, og fikk stor inntjening da den var sommerens store film i 2003. Filmen befestet Knightley som den nye store kvinnelige skuespilleren verden over. Wire (band). Wire er en britisk punk-gruppe, dannet i 1976. Wire blir ofte glemt når man snakker om «pionérene» innenfor punk. Gruppen består av Colin Newman, Bruce Gilbert, Graham Lewis og Robert Gotobed. Som mange andre gryende punk-band hadde Wire sitt utspring fra kunstskolemiljøet i England i 1970-årene. Gruppens debutalbum, "Pink Flag" ble gitt ut i 1977. Albumet består av 21 korte sanger (ca. halvannet minutt) med høyt tempo og intensitet. Senere fulgte anerkjente album som "Chairs Missing" og "154". En av grunnene til at gruppen ikke er like kjent som punk-band som Sex Pistols, The Clash etc. kan skyldes at gruppen blir sett på som et mer eksperimentelt band. Bandet har vært en inspirasjonskilde til nyere band som R.E.M.. Wire er fortsatt aktive og ga ut sitt foreløpig siste album, "Send", i 2003. SDSL. SDSL (eller Symmetric Digital Subscriber Line) er en høyhastighets kommunikasjonsløsning med overføringshastigheter opptil 2,3 Mbps. SDSL kjører på kobberlinjer med maksimum rekkevidde på ca. 3 km. Kommunikasjonshastigheten er symmetrisk, hvilket betyr lik hastighet begge veier. Universet. Universet blir vanligvis definert som alt som eksisterer av rom, materie og stråling. Begrepet "universet" kan i enkelte sammenhenger også referere til for eksempel kosmos, verden eller naturen. Astronomiske observasjoner indikerer at universet er minst 13,72 milliarder år gammelt og med en utbredelse på minst 93 milliarder lysår. Starten på universet blir kalt "Big Bang", «det store smellet», og fra da av har universet utvidet seg til sin nåværende form. Det kan virke paradoksalt at to galakser kan ligge 92 milliarder lysår fra hverandre etter 13 milliarder år, men ifølge den generelle relativitetsteorien kan rommet utvide seg raskere enn lyset. Menneskets syn på universet har endret seg betraktelig gjennom tidene. I antikken og middelalderen mente de fleste astronomer at det var mest sannsynlig at Jorden var sentrum av universet. De fleste begrenset seg til å lage matematiske modeller av bevegelsene til planetene og fiksstjernene, fordi man mente disse var så fjerne og opphøyde over vår ufullkomne verden at sikker kunnskap om den fullkomne del av virkeligheten ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Man antok imidlertid at planetene og fiksstjernene satt fast i himmelsfærer, siden man ikke hadde noen forståelse av, eller teoretisk modell for, en tyngdekraft som kunne holde noe i bane i rommet. Astronomen Kopernikus kom imidlertid med en modell hvor solen var i sentrum av universet, og Tycho Brahe introduserte teorier om at planetene ikke satt fast i kuleskall. Med Galilei og Kepler ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane. Og ved hjelp av teleskopet forstod man at universet kan være enormt stort uten at fiksstjernene blir urimelig store. Da Edwin Hubble begynte å studere stjernehimmelen, trodde man fortsatt at det bare fantes én galakse i universet. I 1925 publiserte Hubble sine observasjoner og konklusjoner, hvor han mente at vår galakse bare er én av mange. En konsekvens var også at universet er utrolig mye større enn hva man hittil hadde ment. I dag bidrar stadig mer avansert høyteknologi, for eksempel partikkeldetektoren AMS-02 og forskningen ved CERN, til at vi får en stadig bedre forståelse av universet. Ifølge en omstridt teori kan det finnes flere parallelle univers. Kosmologi. Zodiak fra manuskriptet "Aurora Consurgens" Kosmologi (fra gresk κοσμολογία (κόσμος, verden og λογια, lære) er studiet av og teorier om universet i sin helhet. Selv om ordet er av relativt ny opprinnelse, og første gang ble brukt av Christian Wolff i hans "Cosmologia Generalis" fra 1730, har kosmologien en lang historie innenfor vitenskap, filosofi og religion. Kosmologiens ulike grener. Den tidligste formen for kosmologi finnes i verdensreligionenes opphavsmyter, som søker forklaringer hvordan verden oppsto og hva verden består av. Oppfatninger om verdens skapelse (kosmogoni) og undergang (eskatologi) danner i religionene et rammeverk for å forstå menneskets plass i universet og dets forhold til gud(ene). Gjennom antropologien har vi også fått innblikk i naturreligiøse kosmologier. Grunnleggende viktig for vår forståelse av disse er antropologen Eduardo Batalha Viveiros de Castro sine beskrivelser av multi-naturalisme og perspektivisme blant amerikanske indianere. I moderne tid har fysikken og astrofysikken kommet til å spille en sentral rolle i utformingen den fysiske kosmologien, dvs. forståelsen av universet gjennom vitenskapelig observasjon og eksperimenter. Den fysiske kosmologien befatter seg med universets dannelse og utstrekning. Det rådende paradigmet sier at universet ble til gjennom en form for kosmisk eksplosjon for ~13.7 ± 0.2 milliarder år siden- det såkalte Big Bang. Fra begynnelse til opphør vil universet gjennomgå ei utvikling styrt av fysiske lover. Mellom de religiøse dogmene og vitenskapen står filosofiens metafysiske kosmologi. Metafysikken søker å trekke logiske konklusjoner om universets, menneskets og Guds natur basert på et sett av antakelser basert på kjensgjerninger lånt fra religionene eller ved observasjon. Ett eksempel er det kosmologiske gudsbevis, som baserer seg på den slutningen at eksistensen av et univers krever en skaper. Religiøs kosmologi. Mange verdensreligioner har skapelsesberetninger som forklarer opphavet til universet og til livet. Ofte er disse å betrakte som religiøse dogmer, men i noen tilfeller utvides de gjennom bruk av filosofiske og metafysiske argumenter, som f.eks. i "det kosmologiske gudsbevis". I følge det store flertall av opphavsmyter blir verden skapt ved en aktiv handling av gud(ene), som også har skapt menneskene. Som regel blir da universet av sin skaper gitt en viss hensikt, og på den måten setter det rammer for menneskets plass i verden og menneskets forhold til Gud. I mange religioner forutses også verdens undergang, enten som et resultat av gudenes inngripen eller nedlagt i den ved skapelsen. Mange religioner aksepterer den fysiske kosmologien; f.eks. mener Katolisisme|Den romersk-katolske kirken å finne en første årsak i big-bang-teorien Naturreligiøs kosmologi. Til forskjell fra religion, er kosmologi et grunnleggende viktig behov i alle verdens samfunn. Kosmologi handler mye om et behov for å se seg selv som en del av den store sammenhengen, uavhengig av om man tror på Gud (teisme) eller ikke (ateisme), om man er fattig (u-land) eller rik (i-land). Kosmologi kan derfor kalles et universelt menneskelig behov, noe som må ligge til grunn for følelse av tilhørighet og opplevelse av et godt liv. Naturreligiøse kosmologier finnes hos samer, australske aboriginer, indianere i mellom- og sør-Amerika og i mange andre samfunn over hele verden der sjamanisme er utbredt. Fysisk kosmologi. I sin tidligste form svarer fysisk kosmologi til det som kalles sfærisk mekanikk; studiet av de himmelske sfærene. De greske filosofene Aristarkhos og Aristoteles, og den gresk-egyptiske astronomen Ptolemaios framsatte ulike kosmologiske teorier. Særlig var Ptolemaios' geosentriske verdensbilde en vidt akseptert teori inntil Nikolaus Kopernikus - og i sin tur Tycho Brahe, Johannes Kepler og Galileo Galilei - lanserte et heliosentrisk system på 1500-tallet. Med Isaac Newtons utgivelse av "Principia Mathematica" i 1687 ble problemet med himmellegenes bevegelser endelig løst. Newton bidro med de nødvendige forutsetningene for Keplers lover, og Keplers gravitasjonslov løste tidligere teoriers problemer med de observerte avvik fra teorien. En fundamental forskjell mellom Newtons kosmologi og eldre kosmologier var det kopernikanske prinsippet, som sier at himmellegemene adlyder de samme fysiske lovene som legemer på jorda. Dette var et avgjørende filosofisk gjennombrudd i fysisk kosmologi. Moderne vitenskapelig kosmologi kan sies å begynne med Albert Einsteins generelle relativitetsteori av 1915, sammen med astronomenes økende mulighet til å studere fjerne objekter. Før 1915 mente fysikerne at universet var statisk og uforanderlig. Et slikt paradigme var lite forenlig med relativitetsteorien. Følgelig ble «Big Bang»-teorien lansert av Georges Lemaître. Teorien om et ekspanderende univers er blitt bekrefta av Edwin Hubbles påvisning av at avstanden til fjerne galakser er økende, og av oppdagelsen av kosmisk bakgrunnsstråling ved Arno Penzias og Robert Woodrow Wilson i 1964. Metafysisk kosmologi. I metafysikken handler kosmologi om verden som et hele av rom, tid og alle ting. I antikken var det ingen motsetning mellom en metafysisk og en vitenskapelig betraktning av verden. I moderne tid har imidlertid metafysikken befatta seg med kosmos på en måte som ligger hinsides vitenskapen. Esoterisk kosmologi. Mange esoteriske og okkulte bevegelser har høgt utvikla kosmologier. Slike kosmologier stiller mange av de samme spørsmåla som religiøse og metafysiske kosmologier. De kan imidlertid skilles fra de religiøse ved at erstatter tro med en mer intellektuell forståelse, og fra de filosofiske ved at de vektlegger visse psykisk-åndelige teknikker. Vanlige emner i disse kosmologiene er emanasjon, involusjon, eksistensplan, hierarkier av åndelige vesener, kosmiske sykluser og ulike bevissthetsplan. Eksempler på esoteriske kosmologier kan finnes i gnostisisme, Tantra, Kabbala, teosofi, antroposofi og Gurdjieffs lære om Den fjerde vei. Jugendstil. Art nouveau, Charles Rennie Mackintosh Jugendstil eller art nouveau var en internasjonal kunstbevegelse og stil innen billedkunst, arkitektur og anvendt kunst – spesielt dekorativ kunst. Kunstretningen var mest populær rundt slutten av 1800-tallet (1890–1905). Det tyske navnet «jugendstil» betyr «ungdomsstil» og er inspirert av magasinet "Die Jugend", som promoterte kunstretningen. Navnet «art nouveau» er fransk for «ny kunst». I Italia kalles stilretningen Stile Liberty'", etter det engelske varemagasinet Liberty & Co. som gjorde mye for å popularisere stilen. I Polen bruker en betegnelsen «"secesja"» eller "Młoda Polska". I Spania kalles stilen «"modernismo"». Jugendstil var en reaksjon på den akademiske kunsten fra 1800-tallet. Kunstretningen er kjennetegnet av organiske former, med motiver særlig inspirert av blomster og planter. Motivene inneholder ofte bølgende former, buer og kurver, gjerne i klar strek. Kunstretningen omfatter design der utøverne jobber med alt fra arkitektur til møbler og lager kunst som er en del av hverdagslivet. Bevegelsen var sterkt inspirert av den tsjekkiske kunstneren Alfons Mucha. Han laget en litografiskplakat som dukket opp på gaten i Paris den 1 januar 1895, som reklame for skuespillet «"Gismonda"» av Victorien Sardou, med Sarah Bernhardt i hovedrollen. Både plakaten og stykket ble en suksess over natten, og introduserte den nye kunstneriske stilen og dens grunnlegger til innbyggerne i Paris. Først ble stilen kalt "Style Mucha", men den ble etter hvert hetende "art nouveau". Jugendstil fins både i Europa og USA. I Spania er den særlig godt representert i Barcelona i form av katalansk modernisme. Den norske jugendstilen har mye til felles med den tysk-østerrikske. Kjente kunstnere. Jugendstil fjernet seg fra tidligere tiders stilarter som etterlignet gotikk, nygotikk, rokokko (nyrokokko), renessanse (nyrenessanse) og barokk stil (nybarokk). Den nye stilen dyrket det moderne og ungdommelige som passet den nye tida folk levde i. Mange av motivene kommer fra naturen. Ledende skikkelser innen jugendstil er Louis Sullivan 1856-1924 i Chicago og Victor Horta 1861-1947 i Brussel. I England fantes Arts and Crafts-bevegelsen med William Morris (1834–96) i spissen, og Skottland hadde Charles Rennie Mackintosh. Et av hans mest berømte verk er Glasgow School of Art. I Østerrike var Joseph Maria Olbrich, Joseph Hoffmann og Otto Wagner (1841–1918) ledende skikkelser. Wagner har tegnet en rekke bygninger i Wien. Karakteristisk for disse er dekoren inspirert av planter og planteformer. Den katalanske "modernismo"-bevegelsen preger byene i Katalonia, først og fremst Barcelona. Den fremste eksponenten for "modernismo"-arkitekturen er Antoni Gaudí, som tegnet en rekke byggverk i Barcelona. Den mest kjente er kirken Sagrada Familia, som ennå ikke er ferdigbygd. Norge. De fremste eksemplene på jugendstil i Norge finner vi i Ålesund, som ble gjenreist etter en bybrann i 1904, mens stilen var særlig aktuell. En representant for Ålesundjugenden er det tidligere Svaneapoteket. Det skal ha blitt tatt i bruk i 1908. Apoteker Øwre var medlem av kommunestyret og formannskapet i Ålesund, og etter at apoteket var tatt i bruk også ordfører i årene 1909-1910. Han valgte arkitekt Hagbarth Martin Schytte-Berg (1860–1944) til å tegne og oppføre det nye apoteket. Arkitekten var en av de ledende i arbeidet med å gjenreise Ålesund etter brannen. Hans øvrige arbeider er blant annet Skien kirke (1887–94) og Fagerborg kirke i Kristiania (1900–03). Bygningen ligger på en sentral plass i byen og er utført i råkopp med grov- og finhuggen granitt. Ikonografien i bygningen er inspirert av romansk arkitektur og stavkirkene. Bygningen har tårn, gavler og karnapper. Det er brukt slyngornamentikk fra Urnesportelen og et uglemotiv. Dette finner vi også i interiøret. Da apoteket flyttet fra bygningen, ble det overtatt av Jugendstilsenteret. Også Trondheim har mange jugendbygninger, men ikke like konsentrert som i Ålesund. Gode eksempler her er E.C. Dahls Stiftelse bygget i 1908 og leiegårdskomplekset Det Engelske Kvarter i Arkitekt Christies gate fra 1904, begge med Johan Osness som arkitekt. Hovedpostkontoret fra 1911 med Karl Norum som arkitekt, er også et godt eksempel. Strategi. En strategi er en plan av handlinger med hensikt å nå et spesifikt mål. Strategi handler mer om "hva som skal gjøres" enn om "hvordan noe skal gjøre". Ordet kommer fra gresk «"strategia"» som har betydningen «generalkunst», eller «hærføring». I dag brukes begrepet om langsiktig planlegging generelt, særlig når det er snakk om planer for å oppnå bestemte mål, og det skiller seg dermed fra begrepet taktikk. Beskrivelsen "strateg" blir gjerne brukt om en person som har utført hensiktsmessige handlinger og valg for å nå et mål. Historikk. Ordet strategi har militær konnotasjon og opprinnelse. Det kommer fra gresk «"strategia"» som har betydningen «generalkunst», eller «hærføring». «"Strategos"» er gresk for hærfører, tilsvarende dagens general. Strategi er hærførerens plan eller angrepsmåte for å vinne en krig; slagplan. Strategi og taktikk. Strategi skiller seg fra taktikk. Taktikk handler om fremgangsmåten for en løse en oppgave, mens strategi handler om det underliggende for oppgaven, for eksempel hvorvidt man bør gjøre oppgaven, hvilke ressurser man har til rådighet for utføresle og hva som skal legges til grunn for å vurdere om målet er oppnådd eller ikke. Slik vil strategi være overordnet taktikk, siden et tiltak eller aktivitet som utføres på riktig måte ikke gir riktig måloppnåelse hvis det er feil tiltak eller aktivitet fra begynnelsen av. Militær og geopolitisk strategi. Strategi ble brukt om større, omfattende militære operasjoner og ledelse av stridsmidlene som helhet, mens ordet taktikk ble brukt når man ledet mindre enheter. Carl von Clausewitz (1780–1831) definerte begrepene i boken «Vom Kriege» (Om Krig) slik: Strategi er «kunsten å utnytte et slag til å vinne en krig», og taktikk er «kunsten å utnytte troppene til å vinne et slag». Fagområde og forskning. Strategi som fagområde har utviklet seg vesentlig også innenfor næringslivsverdenen de siste 50 år. Mange anser Michael Porter som en av de mest fremtredende akademikere innenfor denne forskningsretningen. Henry Mintzberg har lansert 5 P'er som beskriver fem ulike aspekter av hva strategi er. Disse er på engelsk: "Plan, pattern, positioning, perspective," og" ploy". Oversatt til norsk: Plan, mønster (dannet av en rekke beslutninger), posisjonering (i forhold til andre aktører i markedet), perspektiv og villedning. Mikroøkonomi. Innen markedsteorien brukes ordet for å beskrive en overordnet tenkning basert på en situasjonsanalyse og en målsetting. Strategien angir hvilke konkurransetiltak en bedrift skal prioritere og hvordan gjennomføringen skal skje. I spillteori brukes begrepet strategi om spillerens plan for anvendelse av et sett handlingsregler som dekker alle tenkelige situasjoner i spillet. Organisasjonsteori. Organisasjonsstrategi og ledelsesstrategi kan defineres som kunsten å utnytte en bedrifts ressurser for å oppnå bedriftens mål. Informasjonsledelse. Innen informasjonsledelse beskriver en nettstrategi en virksomhets visjon, målsetninger, strategiske valg og plan for arbeidet rundt deres tilstedeværelse på internett. Webstrategien henger gjerne tett sammen med forretningsstrategien og målsetninger med foretakets online tilstedeværelse gjenspeiler virksomhetens mål. John Kerry. John Forbes Kerry (født 11. desember 1943 i Aurora i Colorado i USA) er amerikansk senator fra Massachusetts. Han ble etter primærvalgene i USA utnevnt til demokratenes kandidat til presidentvalget som ble avholdt 2. november 2004. Kerry tapte, sammen med visepresidentkandidat senator John Edwards, valget med ca. 3,5 millioner færre stemmer enn George W. Bush på popular vote, og electoral votes jevnere. Valget var et av de jevneste i USAs historie, men likevel relativt klart i forhold til valget i 2000 mellom Al Gore og G.W. Bush og valget i 1960 mellom John F. Kennedy og Richard M. Nixon. Kerry studerte ved Yale University fra 1962 til 1964. Kerry tjenestegjorde som Swift Boat Captain under Vietnamkrigen og patrullerte kyst- og elveområder. Han ble såret tre ganger og fikk flere utmerkelser. Blant annet en Silver Star og tre Purple Heart. Han ble senere en sterk motstander av Vietnamkrigen og vitnet i Kongressen som talsmann for vietnamveteraner mot krigen. Han ble kjent for sitt sitat: "How do you ask a man to be the last man to die for a mistake?". Det samme sitatet har han brukt flere ganger i sin motstand av Irakkrigen. John Kerrys familie utvandret fra Sudetenland i Böhmen i Østerrike-Ungarn (nåværende Tsjekkia), og Kerry er en troende katolikk. Han er gift med Teresa Heinz Kerry, enke etter en tidligere republikansk politiker og arving av Heinz-konsernet. Dette er bakgrunn for det negative kallenavnet «Ketchup Kerry» som har vært brukt av hans motstandere. Kerry var lenge ventet å stille til valg i presidentvalgkampen i 2008, men bestemte seg for ikke å stille. Bosnisk. Bosnisk språk er en spesifikasjon fra den tidligere samlebetegnelsen serbokroatisk. Bosnisk er et slavisk språk, og har store likhetstrekk med andre slaviske språk (f.eks. kroatisk og serbisk), men inneholder til forskjell fra de fleste andre av disse, noen få tyrkiske lånord. Grunnen til de tyrkiske lånordene er at Bosnia lå under tyrkisk styre i nærmere 500 år. De tyrkiske lånordene er imidlertid på vei til å gå helt ut av bruk. Dette fordi den yngre generasjon oppfatter disse som umoderne (tilhørende den eldre generasjon), og dagens bosniere har meget lite eller intet til felles med tyrkere, selv om Tyrkia her regnes for å være et meget vennligsinnet land. Det er først etter krigen i Bosnia (1992–1995) språket ble erklært som et offisielt språk. Språket har sju kasus, og har to skriftsystemer: det latinske alfabetet og en variant av det kyrilliske alfabetet utviklet av Vuk Stefanović Karadžić på første halvdel av 1800-tallet, gjerne kalt det serbiske alfabetet. I dagligtale og i lovgivningen (og også i Serbias og Montenegros grunnlover) blir alfabetet imidlertid bare omtalt som "kyrillisk". I Bosnia-Hercegovina er de to alfabetene sidestilte som offisielle skriftformer, men dette er ikke regulert i grunnloven. Det fremgår imidlertid av domstolslovgivningen. Bosnia-Hercegovinas økonomi. Bosnia-Hercegovinas økonomi er voksende. Før 1990 var Bosnia vertsrepublikken for fem av de største konsernene i tidligere Jugoslavia. Landet har potensial til å bli en blomstrende markedsøkonomi med en sterk industriell base. Landet er fullt av naturlige ressurser som dessverre blir lite utnyttet. I 1990, mens Bosnia fortsatt var en del av Jugoslavia, var dens valuta, dinar, like sterk som den tyske mark. Dette var Bosnias økonomiske høydepunkt. Den nærmest fire år lange krigen har påført landet store økonomiske tap. Thurmanns gate (Oslo). Thurmanns gate (3-17, 10-18) er en cirka 300 meter lang gate på Sagene i Oslo. Gaten går i vest-øst retning. Den starter ved Maridalsveien og ender i Uelands gate. Thurmanns gate ligger like utenfor Ring 2, men innenfor Ring 3. Bebyggelsen i Thurmanns gate er en blanding av gamle og nye bygg. Høyden er ca. 6-7 etasjer. Nr. 10 og 12 er en del av boliganlegget Sagene Ring fra 1999. Thurmanns gate nr. 14-18 (mot nord) tilhører det Rivertzke boligkompleks, på folkemunne River'n. Vis-à-vis ligger Arkitekt Rivertz' plass med fotballøkke. En bronseskulptur av Hønse-Lovisa, figur i Oskar Braatens romaner, ble avduket 1. mai 2007 i krysset med Stockfleths gate. Skulpturen er utført av Nina Sundbye og gitt som gave til Sagene bydel, etter privat innsamling. En gang før 1917 var det vedtatt plan for å legge Thurmanns gate østover tvers over Myraløkka, frem til Bentsebrua. Et omreguleringsvedtak på 1950-tallet skrinla denne utbyggingen. Thurmanns gate er oppkalt etter kjøpmann og borgerrepresentant Erik Thurmann. Thurmann døde i 1826 og veien ble oppkalt etter ham av Bystyret i 1871. Grødem. Grødem ligger i Randaberg kommune, nabokommune til Stavanger. Grødem kirke ligger på et av de høyeste punktene på Grødem, den ble bygd i år 2000 og ligger i Tungenes prosti. Nyrealismen. Nyrealismen er navnet på retningen som dominerte norsk litteratur i første halvdel av 1900-tallet. Bakgrunn. I overgangen til 1900-tallet, århundreskiftet, viker nyromantikken for en ny realisme. Samfunnsproblemene får igjen plass i litteraturen. Grunnen er at det skjer et industrielt gjennombrudd i Norge like etter hundreårsskiftet. Vi får økonomisk vekst, folk flytter inn til byene, og vi får en økende arbeiderklasse. Forfatterne skildrer livet til arbeiderne, og de blir mer opptatt av moralske problemer til medmennesker og deres situasjoner. Særlig møter vi nyrealismen i romanen som igjen blir den dominerende sjangeren. Mellom 1900 og 1910 ble en hel generasjon av diktere borte. Sigbjørn Obstfelder døde i 1900, deretter Amalie Skram i 1905, året etter stod Henrik Ibsen og Alexander Kielland for tur, i 1908 fulgte Jonas Lie og den siste av «de fire store» som døde var Bjørnstjerne Bjørnson. Etter Bjørnsons død ble Knut Hamsun en sosial og folkelig dikter og begynte å se nærmere på de konfliktene som oppstod i sammenstøtet mellom gammelt og nytt, mellom nyromantikk og nyrealisme. Ved siden av Hamsun var en ny generasjon klar til å ta over. I 1907 debuterte en rekke forfattere som gikk i samme retning. De søkte etter individets røtter i samfunnet og historien. Samfunnet endres igjen og forfattere leter etter positive svar på de krisene som endringene førte med seg. De er opptatt av etiske spørsmål og forsøker å etablere et nytt og meningsfullt samfunn etter nyromantikkens fall i 1890 – årene. Litteraturen på denne tiden (1900 – 1940) blir derfor kalt for nyrealisme eller "etisk realisme". Etter hvert fikk Norge også en mediarevolusjon. Film, radio og grammofon endret kulturbildet fullstendig. Fra første stund vekket alle disse tre mediatyper stor oppsikt. De representerte noe helt nytt, noe enestående. Levende bilder, kassettmusikk – musikk som kom fra rene lufta var mystisk og uforståelig for folk flest. Likevel hadde denne mediautviklingen virket lite på litteraturen. Faktisk har folk begynt å lese enda mer, og avisene fikk stor betydning i mediakonkurransen. Kommunikasjonen mellom byer ble takket være media bare bedre og bedre, og debatter om ulike emner ble satt i gang igjen. De norske forfatterne Sigrid Undset og Knut Hamsun fikk begge Nobelpris i litteratur i denne perioden. Begge var svært skeptiske til den nye tiden, og de delte ikke folks begeistring for nye oppfinnelser og moter i kultur– og samfunnsliv. Både Undset og Hamsun skrev romaner med motiv fra samtiden, men særlig kjente er de av deres romaner hvor handlingen er lagt til fortiden. Hamsun foretrakk den nære fortid, mens Undset gikk helt tilbake til middelalder. Sigrid Undset er en av våre ypperste forfattere i nyrealismen. «Ho starta si skriving med å skildre det nærligjande, det ho kjende frå sitt daglege liv og tok eit radikalt oppgjer med tida ho vaks i.» (sitat fra en kort biografi om Sigrid Undset). Kvinner som feller seg selv, er noe som ofte går igjen i diktingen til Sigrid Undset. Kampen mellom det gode og onde foregår i mennesket selv. Kvinnene har selv ansvaret for livet sitt. Dersom de gjør feil er det ingen andre de kan legge skylda på. Hun legger altså ikke skylda på samfunnet slik som forfattere i 1880 – årene gjorde. Hennes hovedverk og mesterverk er trilogien Kristin Lavransdatter. Det er en historisk roman som følger Kristins liv fra hun er en liten jente til hun dør under Svartedauden som middelaldrende kone. Konflikt mellom guds og hennes vilje er hovedtema i verket. En annen norsk kjent nyrealist er Olav Duun. Han er en av de som stiller opp gammelt mot nytt og lar motsetningene og konfliktene komme tydelig fram. Duun var opptatt av mennesket i strid med maktene både i seg og rundt seg. Det var et sentralt tema i flere av hans romaner. Mest kjente er verket om Juvikfolket, en historisk romanserie i seks bind. Her viser Duun hva som skjer når det gamle bondesamfunnet konfronteres med den nye tiden. Det er nemlig et problem til ondskapen Duun tumler med. Hvordan skal vi kunne forstå ondskapen, og hvorfor er han kommet til verden. I "Juvikingar" setter Duun et spørsmål: Har et menneske rett å drepe et annet menneske? Hadde Jens og Per rett til å jage tjuven til døden som stjal i buret i Juvika?! En annen nyrealist som merket seg ut blant arbeiderdiktere i Norge var Johan Falkberget. Han var en overbevist sosialist, og de første bøkene hans er samtidsromaner som er ofte preget av solidaritet med arbeidsklassen. Bøkene har ofte gjerne et kristent budskap, og nestekjærlighet er en overordnet verdi hos Falkberget. Som i resten av sine romaner, holder han seg for det meste i hjemtraktene sine på Røros og til overklasse/arbeidermiljøet der. Tema i "Den fjerde nattevakten" er forskjellen mellom to oppfatninger – klasser. Presten som representerer overklassen tåler ikke at malmkjørere som bare er arbeiderklasse, ler av ham. Dermed setter han et viktig samfunnsspørsmål under debatt: likestilling mellom standardklasser, noe som kjennetegner nyrealisme. Selv om roman var den mest brukte sjanger i periode 1900 – 1940 kan man finne noen dikt fra den perioden. Olaf Bull (1883 – 1933) er en stor og kjent lyrisk nyrealist. Hans diktning er tydelig preget av nyromantikk, hvor kjærlighet er hovedtema i diktene hans. "I tukt og ære" er et av hans kjærlighetsskildrende dikt. Mange av hans dikt handler om å fastholde på det som har vært, og det er nettopp i og ved hjelp av diktet han vil gjøre det. Et godt eksempel på dette, er det berømte diktet hans "Metope". Selv om vi egentlig ikke finner noe klart skille mellom realisme og romantikk; og nyromantikk og nyrealisme, finner vi noen ulikheter mellom disse. Periode fra 1890 til 1905 var en overgang fra nyromantikk som var preget av realismen, til nyrealisme. Derfor er dikting i denne perioden uklar, altså tekstene er ikke enten realistiske eller nyrealistiske. Nyrealistene som Undset, Øverland og Bull var opptatt av flere ting enn bare samfunnsproblemer slik som Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson var opptatt av. For de fire store realistene var målet å sette samfunnsproblemer under debatt, mens nyrealistene også var opptatt av kjærlighet og glede. Akerselva. Akerselva er ei elv som renner gjennom Oslo. Den går fra Maridalsvannet i Maridalen, gjennom Bydel Nordre Aker, Bydel Sagene, Bydel Grünerløkka, Sentrum og Grønland i Bydel Gamle Oslo, og renner til slutt ut ved Paulsenkaia i Bjørvika. Elva er nederste del av Nordmarksvassdraget, som i sin tur tilhører Oslomarkavassdragene, og har vassdragsnummer 006.Z. Hele elva strekker seg over 8,2 kilometer og har et fall på 149 meter. Elva har lenge vært den tradisjonelle, noe forenklede grensen mellom østkanten og vestkanten i Oslo. Elva var lakseelv med rik flora og fauna inntil et klorutslipp i 2011 drepte nesten alt liv i elva. Navn og historie. Frysja er et gammelt navn på Akerselva, nevnt flere ganger i Sverres saga. Navnet er tolket som «den kalde», etter verbet «fryse». Sammenheng med det nynorske «fruse»/«frøse» («sprute») er også nevnt og henspiller da på de mange små «sprutende» fossene i elva. I et kongelig reskript av 17. oktober 1636 befales de av Vatterlandets, Grønlands og Piipervigens beboere som har råd til å bygge i Christiania, å flytte dit. De som ikke hadde råd, skulle flytte til strøket ved Aggershuses elv mellom Sagene og den nåværende elvemunningen. Dette er første gangen vi finner det nye navnet på elva i skrevne dokumenter. Navnet var for tungvint og ble etter hvert forenklet til Agers elv, for så å ende opp med det mer folkelige Akerselva. Elva ga tidligere kraft til en rekke større industribedrifter. I dag er det i stor grad kontorbedrifter som holder til i de tidligere industriområdene. Deler av elvas nærområde gjennomgår en rivende utvikling. Et av de største eksemplene på dette er Nydalen, en nyutbygget bydel som tidligere utelukkende besto av industribedrifter, blant annet det gamle Christiania Spigerverk. Akerselva er «Oslos grønne lunge», med parker og turstier fra Maridalsvannet og til Grønland. Elva mellom Grønland og Bjørvika ligger imidlertid i kulvert. Den ble lagt under jorda i 1966 til fordel for trafikkmaskinen Bispelokket, der Bispegata og Nylandsveien møtes. Oversikt, geologi og fosser. Akerselva renner fra Maridalsvannet nord i byen til Bjørvika, 8,2 km lenger ned. Fallet er 149 meter. Hele elvas løp ligger i byggesonen, mens nedbørsfeltet ligger i Nordmarka. Bergartene i grunnen under elven er syenitt (nordmarkitt) og hornfels fra Bjølsen og nordover, mens grunnen syd for Bjølsen hovedsakelig er leirskifer og knollekalk. Syenitt og hornfels er harde bergarter som vanskelig lar seg nedbryte. Elva ligger i det geologiske Oslofeltet, der innsynkningsområder dannes av strekk i jordskorpen, blokker går fra hverandre og midtpartier synker inn og gir mulighet for at elver skjærer seg ned. De bløtere bergartene lenger syd hart gitt grunnlag for teglverk på Myraløkka og Øvre Foss (Våghalsen), som i 1840-årene var landets største, og store utglidninger i elva, derav gatenavnet Leirfallsgata nederst på Grünerløkka. I Øvre Foss ligger en diabasgang av størknet vulkansk smelte som har kommet opp i en sprekk, denne er seigere og hardere enn kalk og skifer og en årsak til at fossen ligger her. Oppover i Nydalen er det bratte erosjonsskrenter som er del av Grefsenmorenen. Elva har skåret seg vei gjennom tykke løsmasser av grus, sand og leire som ble dannet foran isbreen som trakk seg tilbake for rundt 9800 år siden. Ved den største badekulpen ved Stilla og på knausene mellom gresslettene ved Brekkedammen er det synlig syenitt (rundsva) med tydelige skuringsstriper fra isbreen. Ved Nedre Foss er det synlig knollekalk, svart leirskifer og kalkstein (orthocerkalk). For rundt 10 000 år siden gikk havet 220 meter høyere enn i dag, om lag ved år 9300 var havet på 150 meter slik at Maridalsvannet ble skilt fra fjorden og Akerselva født, for mellom 7 og 8000 år siden gikk havet til Badebakken øverst på Bjølsen, for 6000 år siden var vannlinjen ved Myraløkka og for 3000 år siden ved Kuba. Det er brukt mye stein i elvebredder og broer: Ved Vaterlandsparken er det gjenskapt svaberg av grå Østfoldgranitt fra Hvaler, samme er brukt i brofestene i Hausmanns bro. Både Nybrua, Ankerbrua og Sannerbrua foruten kvernsteinen på Beyerbrua er i lys, grovkornet syenitt. Hydrologi. Akerselva får vann fra et nedbørsfelt på vel 230 kvadratkilometer. Østre og vestre Nordmarksvassdraget renner sammen i Maridalsvannet, som er Oslos største innsjø med 3,91 kvadratkilometer og drikkevannskilde. Akerselva utgjør nedre del av Nordmarksvassdraget. Fra Maridalsvannet og ned til utløp i Oslofjorden kalles vassdraget Akerselva. Vannføringen i Akerselva har de siste 20 årene vært gjennomsnittlig 3 kubikkmeter (3000 liter) per sekund målt ved utløpet av Maridalsvannet. Lysakerelva har mer vann med 4 kubikkmeter per sekund, mens de andre elvene i Oslo ligger mellom 0,09 (Mærradalsbekken) og 1,4 (Alna). Høyeste vannføring de siste årene er 43 kubikkmeter per sekund høsten 2006. Det naturlige årstilsiget til Maridalsvannet utgjør ca. 7,0 kubikkmeter per sekund (1961 - 90). Elva er imidlertid regulert, og av dette brukes rundt halvparten til drikkevann. Offentlige myndigheter har fastsatt minstevannføring til minimum 1,0 kubikkmeter per sekund om vinteren og 1,5 om sommeren. Sommeren 1996, da det var sterk tørke, var vannføringen nede i 250 liter per sekund. Akerselva har flere tilløp: Myrerbekken 1 km nedenfor Maridalsvannet, Ilabekken (tidligere kalt Akersbekken) ved Nedre Foss (overvelvet) og Hovinbekken som renner inn i Akerselva i Grønlandskulverten ved Oslo S. Fiske. Siden 1976 har ørret og ørekyte vært de faste fiskeartene i Akerselva, siden 1980-årene også laks. Fisken vandrer de 2,5 kilometerne opp til Nedre Foss på Grünerløkka. Fisken kan ikke forsere Nedre Foss og Øvre Foss. På 2000-tallet er det til Statistisk sentralbyrå rapportert fangst av laks og sjøaure fra 0 kg (2002) til 80 kg (2006, av dette 34 kg laks og 46 kg sjøaure). Miljøstatus oppgir at det årlig blir fanget ca. 150 kg laksefisk i Akerselva, hvorav 60-80 % normalt er sjøørret. I de siste årene har det også blitt flyttet opp ca. 150 laksefisk forbi Nedre Foss, mest sjøørret, for å utnytte større deler av vassdraget til fiskeproduksjon. Fisk vandrer også nedover fra Maridalsvannet. Oslomarkas fiskeadministrasjon anslår i 2010 at det i løpet av siste 2 år er satt ut ca. 110 000 yngel av laks, sjøørret og ørret i de øvre delene av elva. Blant andre vil arter som abbor, gjedde og mink spise yngel, slik at det kreves store antall for at det skal bli god bestand. Man anslo i 2010 gode resultater for tilbakevandret gytefisk 4-5 år senere, blant annet fordi drikkevannsvannkvalitet og temperatur er gunstig. Det er totalfredet fiskesone mellom Grünerbrua og Nedre Foss, begrunnet med at denne fossen er et naturlig vandringshinder for fisken. Nedenfor Grünerbrua varer fiskesesongen ut september. Krepsefiske i Akerselva skjer en uke i beynnelsen av august annethvert år. OFA anslo at det ble tatt ut cirka 4000 kreps i 2006. Planter, fugle- og dyreliv. Av treslag finnes alm, ask, bjørk, bøk, furu, gran, gråor, hassel, hegg, hestekastanje, lind, morell, osp, pil, platanlønn, rogn, selje, sommereik, spisslønn, svartor. Av plantearter er det registrert mer enn 200. Det er registrert 106 fuglearter ved Akerselva, deriblant flaggspett, fossekall, kjernebiter, kvinand, laksand, stokkand (2448 individer tellet vinteren 1999/2000), tornskate og vintererle. Ved nedre del er det måker. For hele Oslo er antallet hekkende arter 140 og for landet 253. Langs elva, mest langs øvre del, finnes ekorn, flaggermus, grevling, mink, piggsvin, rødrev, røyskatt og, fra 1990-årene, også bever. Vannkvalitet, forurensning og utslipp. I 2000 var det badevannskvalitet ned til Nydalsdammen. Vann- og avløpsetaten har som mål å sikre badevannskvalitet ned til Myraløkka. Akerselva var på 1970-tallet svært forurenset etter 150 års industri- og kloakkutslipp langs elva. På 1980-tallet startet et kommunalt program for å begrense utslippene og få dyre- og fiskelivet tilbake til elva. Målinger av forurensningsnivåer på fem stasjoner langs elva viste en markert bedring fra 1976 til 1990 og videre til 1996. De øvre delene av elva, Bjølsen og oppover, hadde også i 1970-årene en god situasjon. Det kommunale ledningsnettet har 40 overløp som kan gi kloakkutslipp til Akerselva ved driftsfeil, eller når det regner så mye at ledningsnettet blir overbelastet. I alt rundt 100 rør fører regnvann/overflatevann ut i elva. Natt til onsdag 2. mars 2011 skjedde et alvorlig uhell på Oset vannbehandlingsanlegg øverst i elva, ved at Vann- og avløpsetaten gjorde en feil som førte til at til sammen 6 000 liter fortynnet klor rant ut i Akerselva. Utslippet har hatt store konsekvenser for livet i elva, nesten alt liv i vannet er borte. klorin Et tverrfaglig utvalg som skal se på løsninger for å bringe livet tilbake til Akerselva, bestående av NIVA, Oslo fiskeadministrasjon, Friluftsetaten, Fylkesmannen og VAV arbeider i 2011. NIVA anslår at livet i elva neppe er reetablert som normalt først etter to år. Mer kunnskap om forholdene i Akerselva etter klorutslippet vil være tilgjengelig når vanntemperaturen i elva stiger og NIVA har utført nye undersøkelser. Fra Oset til Nydalen. Akerselva starter i sørøstenden av Maridalsvannet med Gjøvikbanen og Myrerveien på østsida. Noe nord for utløpet, som ligger 149 meter over havet, er det nye Oset vannrenseanlegg, som eies av Oslo kommunes vann- og avløpsetat og leverer drikkevann til 90 prosent av Oslos befolkning. Ved dette vannrenseanlegget oppstod det tidlig i mars 2011 hull i en klorslange, og 6 000 liter klor slapp ut i elva. Utslippet drepte nesten 100% av livet i Akerselva, bare noen arter i bunnslammet syntes å ha overlevd katastrofen. Elva flyter rolig mot sørsørvest, før den dreier vestover og vider seg ut. På østsida er det et smalt skogbelte før toglinja og boligområdet på Grefsenplatået. På vestsida er det et stort skogområde med ei rødmalt stue, som tidligere var husmannsplassen Grønvold under Brekke gård. Det var også ei tid bolig for sagmesteren på Brekke sag. Idet elva igjen dreier sørvest, kommer det første stryket (Frysjafossen) med ei gangbru over. Nedenfor her lå tidligere Kjelsås Bruk, anlagt i 1855 blant annet for produksjon av spiker og ståltråd. Det ble i 1884 kjøpt opp av O. Mustad & Søn og dreiv med fossekraft fram til 1924. Anlegget ble delvis ødelagt av sabotasje under andre verdenskrig. Etter nedleggelsen på 1960-tallet stod anlegget til forfalls noen år. Da ble kraftstasjonen på østsida bygd om til verksted for brukskunstnere. Etter hvert er Frysja senter blitt både et senter for kunst og kunsthåndverk og et lokalt møtested. De gamle arbeiderboligene er også rehabilitert. Innafor ligger Kjelsås stasjon, og i 1986 fikk Norsk Teknisk Museum sitt nybygg her. På vestsida av elva finner vi store gressbakker, som er flotte fristeder sommerstid. Elva går i slyng rundt ei lita halvøy, som er friområde, før vi får den store oppdemte badeplassen Brekkedammen, som i sørenden (egentlig vest, sånn som elva går her) blir til Brekkefallet. Friluftsetaten i Oslo opplyser at dette er Oslos reineste badevann. Fra damkanten er det populært å stupe ned i dammen, men absolutt ikke motsatt vei – ned i steinura. I området her dreiv en med jernsmelting på 1500-tallet, og i alle fall fra 1619 har det vært sag på stedet. Da nevnes Brekke sag på vestsida i kildene, men Kjelsås sag på østsida er muligens enda eldre. Det var sagbruk på Brekke fram til 1965, og Brekkedammen var oppsamlingsplass for tømmer som var fløtet hit fra Nordmarka. På østsida er det en minneplate over eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen. Nedafor fossen dreier Akerselva skarpt sørover, passerer under Kjelsåsveien og stilner. Her finnes tallrike badekulper, og elveområdet har det betegnende navnet Stilla. Bak trær og gressbakker finner vi på vestsida nyere industriområder (ofte omtalt som Frysja), samt restene av gamle Brekke gård med Peder Ankers jaktslott fra 1814. På østsida er det boliger, Svensenga. Nå kommer et parti, Grandalen, der elva igjen blir trangere og litt villere og går mer i slyng. Dette er det mest uberørte området av Akerselva. På østsida kommer den igjen i kontakt med Gjøvikbanen og bortafor den ligger det kommunale mottaket for hageavfall/kompostering, samt Engebråten skole fra 1997. På vestsida går bakken bratt opp til blokker og punkthus på Korsvoll. Her ligger også restene etter Nydalsbakken. Den neste delen av elva går gjennom Nydalen, tidligere et av byens store industriområder, nå kontorer, kultur, skoler og mye annet. Aller først kommer imidlertid Grandalsdammen (også kalt Nydalsdammen) med en av elvas høyeste fosser. Nedenfor lå Nygårds sag og Nydalen mølle. Sistnevnte ble anlagt i 1826, ødelagt av storflom i 1830 og av brann i 1840, men raskt bygd opp igjen. Kort etter kjøpte det nystartede Nydalens Compagnie under ledelse av Adam Hiorth både mølle og sag. En svær tekstilfabrikk ble bygd her med 450 arbeidsplasser, og etter hvert kom det stadig flere fabrikker innen samme bransje. På det meste hadde tekstilfabrikkene her oppmot 1100 ansatte, og det var boliger, bedehus, skole, spisested («Dampen») og bad tilknyttet virksomheten. Dette industrieventyret varte rundt hundre år, men i 1967 var det slutt. Elva går så under den svære Nydalsbrua, som er en del av Store ringvei (Ring 3), og den kommer inn i det som tidligere var området til Christiania Spigerverk, etablert i 1853 og i stadig vekst fram til rundt 1970, da konsernet hadde nærmere 2000 sysselsatte i Nydalen. Etter en fusjon med Elkem gikk det imidlertid nedover; i 1989 ble stålverket nedlagt og i 2010 ble den siste spikeren produsert i Nydalen. Av eldre virksomhet kan nevnes Bakke Mølle, anlagt av Hans Nielsen Hauge i 1811 og drevet av ulike eiere fram til 1941. Området har flere mindre fosser, og elva går dels skjult, dels åpent mellom rehabiliterte fabrikkbygg og nybygg. Her passerer den under Gullhaug bru. Langs Radisson-hotellet er det anlagt park, og akkurat her passerer elva faktisk over T-baneringens tunnel. Fra Bjølsen til Sannerbrua. Akerselva passerer under Kristoffer Aamots gate og får nå Bjølsen på vestsida og Sandaker på østsida. At det har vært friluftsaktiviteter her, tyder veinavnet Badebakken på. Det henviser til en oppdemmet sjø (Håkonsjøen), som ble brukt til både badeplass for folk og vaskested for hester. Mellom elva og blokkene i Mor Go'hjertas vei er det i dag et fint parkanlegg. Snart gjør elva noen skarpe svinger og blir atter villere. Like før det ligger på vestsida et gammelt trykkbasseng, og ved sida av det en tidligere vannvokterbolig (Riflegata 13, fra 1867), som i dag er barnehage. Elva passerer under Treschows gate og slipper seg utfor Bjølsenfossen. I området her var det tidlig sag og kornmølle (Sandaker mølle nevnes alt i 1341) og fra tidlig på 1700-tallet såpefabrikk og oljemølle. I 1885 ovetok Bjølsen Valsemølle anlegget, som etter hvert ble landets største hva gjelder hvete og rug. Kornsiloene fra 1939 står her fortsatt, men ellers er det meste av industri borte. Idun Gjærfabrikk holdt det gående fra 1883 til 2005. Neste tidligere industriområde er Lilleborg Fabrikers anlegg mellom Sandaker og Sagene. Her ble Norges første papirmølle, Bentse Brug, anlagt i 1695, og papir ble produsert her fram til slutten av 1800-tallet. En annen mindre papirmølle var Jerusalems mølle, som var i virksomhet fra rundt 1750 til 1812, da den ble bygd om til tekstilfabrikk under navnet Lilleborg. Det har ellers vært svært ymse produksjon i området her. Peter Møller etablerte det første såpekokeriet i 1850. Han hadde også oppdrettsanlegg for blodigler, som var en viktig medisinsk artikkel. Som med dagens oppdrettsanlegg for fisk var rømlinger ikke uvanlig, noe de som badet i elva her i blant fikk merke. Lilleborg avviklet sin industrielle virksomhet her i 1997, men et kontorbygg finnes fortsatt oppe ved Vogts gate. Området er nå bygd om til boliger, dels ved gjenbruk av eldre bygg, dels ved nye blokker. Akerselva passerer under Bentsebrua inn på Myraløkka. Elveandskapet blir flatt, men det er ikke lenger myrlendt. Vestsida er nå et flott friluftsområde i bakkene ned fra Maridalsveien og Arendalsgata, et område som tidligere tilhørte Øvre Vøyen gård. Amfiformen det har i dag, skyldes at en har gravd ut leire her til teglbrenning. Heilt inntil elva ligger et kontorbygg som skjuler en liten foss. Der var det kvern så tidlig som på 1300-tallet. Østsida domineres av det store fabrikkanlegget til Myrens Verksted, som ble etablert rundt 1850. Dette var Norges første turbinprodusent, og de laget ellers maskiner til mye annen industri, også for eksport. Verkstedet ble nedlagt i 1988, og området huser nå kontorer og en del mediebedrifter, blant annet NRK Østlandssendingen og Rubicon TV. De karakteristiske murhusene i Arendalsgata er opprinnelig arbeiderboliger for Myren. Som nevnt var området her tidligere en del av Øvre Vøyen gård. En annen gård ligger fortsatt like ved elvas østside, Vøyenvollen, det eneste bondegårdsanlegget som er bevart så sentralt i Oslo. Gården drives som museum og kultursted av Fortidsminneforeningen. Elva løper så under Vøyenbrua, før den kommer inn i sitt mest fosserike område – Sagene og Grünerløkka. Først kommer Vøyenfallene med Hjulafossen, og her er mengder med tidligere industri som er ombygd til kontorer, restauranter og annen virksomhet. Området har flere skulpturer og monumenter til minne om aktiviteten som var her: fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg, forfatter Oskar Braaten og ikke minst fabrikkjentene. Ovenfor den bratte Labakken ligger et stort gult trehus fra 1736. Dette er Norges eldste bevarte industribygning, som først var mølle (Glads mølle), seinere ullspinneri og veveri. På vestsida ligger det storslagne anlegget til Hjula Væverier, som starta i det små i 1848, men hadde rundt 800 arbeidsplasser i 1890. Fabrikken ble nedlagt i 1957. Den gigantiske produksjonshallen med overlys ble ødelagt av brann i 1971, men utvendig er det meste bevart. På østsida ligger Sagene bad og Sagene skole. Nedenfor Beierbrua, som nå er gangbru, ligger et annet stort tidligere industrianlegg, Graah spinneri, anlagt i 1846 under navnet Vøien Bomuldsspinderi. Før den tid var det tømmersager her. Den nederste i fosserekka her heter Våghalsen, og her har det vært sag, barkestampe og maltmølle. Graah ble nedlagt 1955. I dag er restauranten Wallmans Salonger den mest kjente leieboeren i området. Nedenfor – ned mot Sannerbrua – er vestsida av elva tett bebygd av industri-, lager- og kontorbygg fra 1900-tallet. Østbredden av elva Vøyenbrua og Sannerbrua har i dag et mer parkmessig preg i en viss bredde. Området domineres likevel av et stort kontorkompleks med tre blokker i Thorvald Meyers gate 7–11 og ei boligblokk (nr. 5) i 18 etasjer. Og øst for dette igjen ligger restene av Ringnes bryggeri, nå boligområdet Ringnes Park. Og lengst inntil Sannergata ligger Navs hovedkontor. Dette området på østsida ble kjøpt av staten i 1846, og det ble anlagt kledesstampe for tukthusarbeidere. Det lille røde huset øverst i bakken, som i dag går under navnet Hønse-Lovisas hus, var egentlig stampemesterens bolig. Området har ellers huset både teglverk og bryggeri, og en tidlig plan var å legge et teknisk museum her. Grünerløkka. Akerselva passerer nå under Sannerbrua og får Grünerløkka på østsida og Ila/Fredensborg på vestsida. Igjen går elva i stryk nedover, det første er Øvre Foss, også kalt Seilduksfossen etter Christiania Seildugsfabrik, som lå på østsida her. I dag er området omgjort til Kunsthøgskolen i Oslo. Fra 1841 hadde Akers Mekaniske Verksted sitt første tilholdssted her, mens «Seilduken» overtok området og startet driften i 1858. Bare Slottet ble sagt å være større blant byens bygninger. På det meste var her 900 ansatte. På vestsida lå Schultzehaugen, der det også har vært allsidig industri, blant annet teglverk. I dag er elvebredden her bebygd av blokker (Schultzehagen og Waldemars hage). Over elva går Åmotbrua som ble flyttet hit i 1952. I bakken nedafor ligger Arkitekthøgskolen i det som tidligere var Oslo Lysverkers verkstedsbygning, oppført i tilknytning til hovedbygningen på Nedre Schultzehaugen, som brant i 1970-årene. Deretter kommer Kuba-området, en park på begge sider av elva. Oslo Gassverk hadde her en gigantisk gassbeholder på vestsiden. Den leverte gass til oppvarming og belysning i byen. Fundamentet etter gassbeholderen er fortsatt i behold og ble en tid brukt til plaskedam for barn. Gassverkets gamle fyrhus ligger ennå på vestsida og er nå brukt som serveringssted. På vestsida går også Telthusbakken opp til Gamle Aker kirke. I berget under her var det gruvedrift så tidlig som på 1100-tallet. Akersbakken på samme side nord for kirken het "Kirkeveien" fram til byutvidelsen i 1878 og var kirkevei for folk i Østre Aker og en del av middelalderens "Kongevei" vestover fra Gamlebyen (Oslo). Elvas siste store fall er Nedre Foss, omtrent der det ligger en kornsilo, som ble etablert av Bjølsen Valsemølle i 1953. Den er seinere ombygd til studentboliger. Det er kjent at det har vært drevet kornmølle på stedet så langt tilbake som tidlig 1200-tall, da eiendommen tilhørte Hovedøya kloster. Virksomheten ble nedlagt i 1985 etter rundt 800 års drift. Hovedbygget på Nedre Foss gård står ennå og er Grünerløkkas eldste bevarte bygning (fra 1802). Det foreligger nå planer om å etablere et større parkanlegg på dette området og naboen Grünerhagen. På vestsida av elva ligger Vulkan-området. Her lå på 1800-tallet Bagaas Brug med sagbruk, stolfabrikk, teglverk, sementfabrikk – og fra 1844 byens første offentlige bad. I 1873 kom Vulkan Jernstøberi, som var spesialister på stålbruer. Området bygges nå ut med skoler, leiligheter, hotell og kulturtilbud. Elva, som tidligere var seilbar helt hit opp, passerer så under Grünerbrua. Dette regnes som det eldste kryssingsstedet mellom øst og vest. Ei bru her omtales i samband med feiden mellom baglere og birkebeinere. Akerselvas videre løp er slakt og svingete med bydelen Ny York på østsida og industri- og kulturbygg på vest, blant annet konsertstedet Blå. Den passerer elvebakkene og parken nedenfor Norsk design- og arkitektursenter (DogA, lokalisert i det som var en transformatorstasjon) og Jakob kirke, går under Ankerbrua og Nybrua, passerer langs vaskegangene ned mot Hausmanns bru. Det har vært en del industri her, og en del gårder i Christian Krohgs gate står faktisk uti elva. På 1800-tallet lå her forstaden Fjerdingen med små og nokså dårlige trehus på østsiden av elva, en bebyggelsestype som også fantes nedover mot Vaterland og Grønland. Det siste strekket. Elva går parallelt med Nylandsveien (som stiger opp mot trafikkmaskinen Bispelokket) og passerer Vaterlands bru, som har eksistert siden 1654. Elva går så langs Vaterlandsparken, før den forsvinner i en 500 meter lang kulvert under sporområdet på Oslo sentralstasjon. Da kulverten ble anlagt i 1964, gikk tre hundre båtplasser tapt. Kulverten er delt i to separate løp, og i det østre løpet er elva åpen for ferdsel med båt. Men siden det er grunt og lavt under taket er det kun mulig å ferdes her med mindre båter, og kun «på eget ansvar». Småbåter kan kan ferdes i strekket fra fjorden opp til Vaterlands bru, mens det er mulig å padle helt opp til Hausmanns bru. Etter kulverten kommer elva fram i lyset nede ved Tomtekaia i bakkant av Operaen, eller Nylands mekaniske verksted, som det het før. Den løper ut i Oslofjorden rett utenfor Operaen, ved den såkalte «Sukkerbiten». Akerselva i litteratur og kunst. Av den kjente fotografen Anders Beer Wilses bilder av Akerselva er 117 publisert på Digitalt Museum. Inger Munch, malerens søster, har fotografert mye langs Akerselva, og 121 av hennes fotografier ligger på oslobilder.no. Mange bildende kunstnere har arbeidet med Akerselva. John William Edy (1762-1820, britisk) malte «Utsikt fra bordtomtene mot Paleet og Paléhagen», akvarell fra ca. 1800. Thomas Fearnley malte Akerselva i 1839, Gerhard Munthe malte «Nybro, Akerselva» i 1883 og Anders Svarstad (1869-1943) malte «Fra Akerselven» i 1908–12 og flere fra områdene ved elven. Rundt forrige århundreskifte malte Thorolf Holmboe (1866-1935) dystre, realistiske bilder fra østkanten, ikke minst fra områdene ved Akerselva. Frits Thaulow (1842-1906) malte et stort antall bilder fra Akerselva og er den som er best kjent for billedkunst fra elven og omgivelsene. Bildene oppnår høye priser i vår tid. Edvard Munch bodde flere steder nær Akerselva og malte fra elven og omgivelsene, blant annet «Akerselva overfor Grünerløkka» (1881-82) I vår tid har elva blant annet vært motiv for M.M. Malvin, oppvokst på Grünerløkka, som i bildetekst forteller om en laksestim under Grünerbrua. Eva Bjørkvold utga i 2008 boken «Broene over Akerselva» med tusjtegninger av broene. Det finnes mange tegninger, xylografier og lignende i tidsskrifter som Skilling-Magasin fra annen halvdel av 1800-tallet. Oskar Braaten (1881–1939) vokste opp på Sagene og hans forfatterskap hentet stoff fra miljøene han kjente med industri og arbeidsfolk i områdene ved Akerselva og på østkanten ellers. Han utga blant annet skuespillet «Kring fabrikken. Skildringar fraa ein utkant av Kristiania» (1910), romanene «Kammerset. Av billedhugger Leo Dürings papirer» (1917) og «Ulvehiet» (1919), novellesamlingen «Fabrikken. Fortællinger» (1918) og artikkelen «Akerselven» (1918). Frasen «den smukke Nymphe Azur-Blaa» er fra vers ni i politimester Andreas Bulls dikt «Udsigten fra Egerbjerg ved Christiania», 1792. Ordfører Carl Jeppesens ord ved åpningen av Sannerbrua i 1917 er blitt et kjent bilde på ønsket om å vinne elva tilbake fra industri og forurensning: «Akerselven er blitt en heslig rynke i byens ansikt, men den burde være et smilebånd.» Nyland var myntet på Nylands mekaniske verksted, og H.A.H. var Hans Arnt Hartvig Paulsen («Kølapålsen»). Navnet H. A. H. Paulsen sto skrevet med store bokstaver på en av bygningene på hans lagertomt på Paulsen-kaia på østsiden av Akerselvas utløp, tvers overfor Nylands mekaniske verksted. På Paulsen-kaia er det planer om å oppføre det nye Munch-museet etter tegninger av den spanske arkitekt Juan Herreros, som vant arkitektkonkurransen i 2008 med prosjektet «"Lambda"». Arrangementer. Arrangementet «Elvelangs i fakkellys» ble etablert som del av tusenårsfeiringen høsten 2000. Arrangementet er en vandring ned langs Akerselva med en rekke stasjoner for underholdning. I 2010 var det cirka 1000 frivillige som bidro og nær 40 000 mennesker deltok. Den flerkulturelle festen «17. mai for alle» har siden 1983 blitt arrangert på Kuba, med mange artister. I 2009 deltok ca. 13 000. Akerselvas bruer. Tegneren Eva Bjørkvold gav i 2008 ut en kunstbok, "Broene over Akerselva", der hun presenterer tusjtegninger av bruene over Akerselva. Hun fant 44 stykker fra Oset anleggsbru ved Maridalsvannet til elvas utløp ved Kulvertbrua ved Operaen i Bjørvika. I følge "Oslo byleksikon" var det 26 bruer over Akerselva, mens Wikipedia på den tiden hadde 33 bruer på sin liste. Sandvika. Sandvika er det administrative sentrum i Bærum kommune, Akershus fylke. Navnet knytter seg til bukten i fjorden og landet som elveavsetninger har dannet omkring utløpet. Sandvika ga seg selv bystatus 4. juni 2003. Sandvika ligger sydvest i Bærum, innerst i Vestfjorden og cirka 15 kilometer sørvest for Oslo sentrum. Bærums administrasjon, sammen med de fleste andre offentlige tjenester, ligger i Sandvika. Sandvika har siden slutten av 1980-tallet gjennomgått store infrastrukturelle forandringer og har vokst radikalt. Sandvika er kommunens største administrasjons- og handelssenter. Sandvika Storsenter har ca. 190 butikker spredt over et areal på ca. 50 000m². Byen Sandvika er "(pr. mars 2005)" ikke geografisk avgrenset, og det er derfor vanskelig å fastsette byens eksakte innbyggertall og areal. Ifølge Statistisk Sentralbyrås statistikk for byer og tettsteder er Sandvika, som resten av den tettbebygde del av Bærum kommune, en del av tettstedet Oslo. SSB oppgir innbyggere fra Bærum som tilhører dette tettstedet. Det bor i kommunen. Historie. Sandvika sett fra sjøsiden i øst. Den første bosettingen i Sandvika knytter seg til fortidige gårdsbruk som Løkke, Hamang, Kjørbo og Bjørnegård, som tilhørte Nesøygodset. Kjørbo ble tatt i bruk som adelig setegård i stedet for Nesøya på 1600-tallet, mens Evje var kirkegods til 1840. Sandviksgrunnene var rike fiskeplasser som opprinnelig var del av Oxehoved (Blommenholm). Fisket i fjorden gav et viktig tilskudd til gårdene i Sandvika. Samferdsel. Hovedfartsåren E18 går forbi Sandvika like ved fjorden, mens E16 starter ved nettopp Sandvika. Jernbanestasjonen Sandvika stasjon er nest størst i Bærum i antall avganger, og en av de større i distriktet. Her stopper både Flytoget og utvalgte Inter-city-tog på Askerbanen og lokaltog på Drammensbanen. Ved jernbanestasjonen ligger også busstasjon og taxiholdeplass. Kulturliv. Sandvika har en stor kino (Kino 1) med åtte saler og, ved siden av, et flunkende nytt kulturhus (Bærum Kulturhus) med 500 seter. Dette brukes hovedsakelig til danseforestillinger og konserter. Sandvika teater, tidligere Sandvika kino, brukes i dag til barneteater og Bærum Barneteater spiller teater for og med barn og unge. Like ved barneteateret ligger også konserthuset Musikkflekken. Fritid. I fjorden utenfor Sandvika ligger Kalvøya, en øy som er forbundet med fastlandet via en ca. 100 m lang hengebro. Om sommeren drar folk på strandtur hit, og festivaler, fotballkamper og private grupper bruker Kalvøya. Om vinteren kan en gå på ski på isen mellom Kalvøya og Sandvika, om den er tykk nok. UTC. UTC (engelsk: "Coordinated Universal Time"; fransk: "Temps Universel Coordonné") er en kortform som angir grunnlaget for sivile tidsangivelser i alle land. UTC er ingen egentlig forkortelse, de to første bokstavene angir at det er snakk om en variant av universell tid (engelsk "Universal Time", fransk "Temps Universel") som forkortes UT, og den tredje bokstaven angir at det er koordinert tid (engelsk "Coordinated", fransk "Coordonné"). UTC erstatter det tidligere GMT (Greenwich Mean Time) og ligger 1 time etter norsk normaltid "(2 timer etter norsk sommertid") På norsk skriver man gjerne universell tid UTC hvis man ønsker å presisere hva som menes med de tre bokstavene UTC. Som tidsangivelse angir UTC døgnets timer fra 00 til 23. UTC brukes gjerne for å angi tidssoner og angir da avviket fra tiden som den angis ved nullmeridianen. UTC er dermed etterfølgeren til tidsangivelsen GMT. UTC beregnes som en middelverdi basert på data fra flere atomur rundt om i verden. I 2003 ble det brukt data fra 260 atomur. Ingen av disse klokkene får angi tiden med mer enn 30 milliardtedels sekund feil pr. døgn. I Norge er det Justervesenet som bidrar med måledata. Justervesenets utgave av UTC kalles formelt for UTC(JV). Universell tid UT1 er en annen tidsangivelse som baserer seg på jordrotasjonen. En internasjonal avtale sier at UTC og UT1 ikke skal ha et større avvik enn 0,9 sekunder. Derfor må UTC nå og da synkroniseres med UT1 da jordrotasjonen avtar i hastighet. Dette gjøres ved bruk av et "skuddsekund". Hvert døgn blir med andre ord meget langsomt litt lengre. Årsaken til at jordens rotasjonshastighet reduseres er friksjon i tidevann og i jordens flytende kjerne samt andre prosesser i og på jorden. Skuddsekundet som ble lagt til kl. 00.59.60 1. januar 2009 (norsk normaltid) var det 34. skuddsekundet etter at ordningen ble innført i 1972 av Den internasjonale Meterkonvensjonen. Perioden mellom hvert skuddsekund varierer og er avhengig av retardasjonen til jorden. 21. århundre. Det 21. århundre dekker årene 2001–2100. Henrik. Henrik er en opprinnelig nedertysk form av det gammelhøytyske mannsnavnet "Heinrich" eller det middelhøytyske mannsnavnet "Haimirich". Navnet betyr «hjemmets hersker», der "haimi" svarer til norrønt "heimr", «hjem», og "rich" til gotisk "reiks", «høvding» eller «hersker». En eldre skrivemåte brukt i Skandinavia og Slesvig-Holsten er Hinrich. Utbredelse. Navnet ble vanlig i Norge og Sverige omkring 1200, og brukes på forskjellige språk i hele Vest-Europa. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Henrik og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Henrik var et populært navn på norske guttebarn på siste halvdel av 1800-tallet og har igjen blitt populært fra ca 1990 og utover. Formen "Hendrich" var vanlig på 1700-tallet. I Tyskland var formen "Heinirich" et svært populært navn på guttebarn født på begynnelsen av 1900-tallet. Kjente personer med navnet Henrik. Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår. 11. århundre. 11. århundre startet den første dagen år 1001 og sluttet den siste dagen år 1100 etter den gregorianske kalenderen. Det nesten tilsvarende tidsforløpet 1000-tallet strakte seg fra år 1000 til år 1099. Europa. a> og erobringen av England i 1066. I europeisk historie utgjør 11. århundre en tidlig del av Høymiddelalderen. Det var et brått fall av bysantinsk makt og en framgang for den normanniske dominansen over England (fra 1066) og deretter det meste av vestlige Europa. Pavemakten fikk økt innflytelse, mens delingen i en østkirke og en vestkirke ble permanent. I området som nå er nordlige Italia vokste befolkningen i byer. Veksten og urbaniseringen kom samtidig med den første organiserte kapitalisme og en mer sofistikert, kommersiell kultur mot slutten av århundret. Norden. I Norden ebbet vikingtiden ut fra og med slaget ved Stamford bru hvor den norske krigerkongen Harald Hardråde døde. Den viktigste enkelthendelsen var helgengjøringen av Olav Haraldsson som Olav den hellige, som satte sitt preg på århundret og det neste. Helgenfortellinger fremmet også skriftkulturen i Norden, først på latin, og deretter på norrønt, noe som ga grobunn for sagalitteraturen, spesielt på Island på 1100-tallet. En gang i 1001 oppdaget Leiv Eiriksson Nord-Amerika, men oppdagelsen var av liten betydning i samtiden. I Russland var det en gullalder for Kievriket. Fjerne østen og Midtøsten. a> i Chola-området i sørlige India, fullført rundt 1010.I Song-dynastiets Kina og den islamske verden er dette århundret markert som et høydepunkt for både den klassiske kinesiske sivilisasjon, vitenskap og teknologi, og middelalderens islamske vitenskap, teknologi og litteratur. Rivaliserende politiske fraksjoner i Song-dynastiets hoff skapte strid blant de ledende statsmenn og ministere i imperiet. Det var også en befolkningsvekst, størrelsen ble doblet til 100 millioner mennesker, og en økonomisk revolusjon i Kina som fremskyndet fabrikasjon og produksjonsvekst som overgikk Storbritannias kull og jernfremstilling. Både Tsjola-dynastiets India og Fatimide-kalifatet i Egypt hadde nådd deres høydepunkt i militær makt og internasjonal innflytelse i dette århundre. Det vestlige Tsjalukya-riket (Tsjola-dynastiets rival) reiste seg også til makt i løpet av slutten av århundret. Det tyrkiske seldsjuk-dynastiet kom til makt i Midtøsten over det nå fragmenterte abbasidene, et islamsk kalifdynasti med hovedsete i Bagdad, mens det første korstog ble ført i kamp mot slutten av århundret. I Japan fortsatte Fujiwara-klanen å dominere statens saker. I Korea blomstret kongedømmet Goryeo og møtte betydelig ytre trusler nord fra Liao-dynastiet i Mandsjuria. I Vietnam begynte Lý-dynastiet mens i Myanmar (Burma) nådde det hedenske kongedømmet sitt metningspunkt i politisk og militær makt. Amerika. I Amerika blomstret Toltec-sivilisasjonen i det sentrale Amerika sammen med Huari-kulturen i Sør-Amerika. Kvisgaard. Kvisgaard er et gårdsnavn fra Snertingdal i Gjøvik kommune i Oppland fylke. Navnet kommer muligens fra dansk. Etternavn til 65 nordmenn per mars 2004. Kvisgaard-slektene er delt i to «stammer», begge med tyngdepunkt på Hedmark, Stange og Løten. I tillegg en liten gren i Skien, den stammer fra Lemvig i Danmark. Christian Jensen (død 1957)og hans bror (navn ukjent) tok navnet Kvisgaard. Navnet Kvisgaard er vel utbredt i Danmark. Snertingdal. Snertingdal er en tidligere kommune i Oppland fylke. Fra 1964 ble den en del av Gjøvik kommune. Gjennom dalen renner Stokkelva, som har vært fløteelv. Geografisk sett begynner dalen med Redalen, så kommer Snertingdalen noen kilometer lenger opp, for to mil senere å ende opp i Torpa. Det var to barneskoler i dalen, Skogheim og Dalheim. De er nå slått sammen med ungdomsskolen som ble Snertingdal skole. Historie. I Snertingdal er det funnet groper etter jernutvinning som kan datere seg tilbake flere tusen år. Ved Kråkhuggu i Øvre Snertingdal er det funnet rester etter sperregjerder for elgjakt fra eldre bronsealder. Den første skriftlige kilde der Snertingdal nevnes er ved navnet Stufnadalr som er nedskrevet i 1348. Stufnadalr omfattet det man i dag mener med Øvre Snertingdal og ned til gårdene Berg og Nøss i midtre del av dalen. Den nederste delen av dalen ble på denne tiden omtalt som Snartheimsdal og disse to navnene er senere blitt slått sammen til dagens navn Snertingdal. Det finnes to kirker i dalen, Seegård og Nykirke. Nykirke er den eldste bevarte kirken fra 1872, mens Seegård fra 1781 brant ned 1994. En ny kirke er reist på samme sted. Tidligere fantes en kirke på Kirkerud, men denne ble avløst av Nykirke da den ble bygd. 10. desember 1957 var Snertingdal i verdens søkelys, da man ventet på at den russiske Sputnik skulle lande på jorden etter sin første ferd. I Øvre Snertingdal observerte man et lys, og media og militære ble tilkallt. Avisoverskriftene nådde landet rundt, også helt til USA, før sannheten om at noen ungdommer hadde lekt med sporlys, kom fram. Sputnik brant opp i atmosfæren 3. januar 1958. Høsten 2004 aksjonerte en gruppe i Snertingdal for opprettholdelse av skole, ungdomsklubb, brannvesen og bibliotek i bygda ved å annonsere bygda til salgs. Dette førte til oppslag i både lokale og riksdekkende medier. Nasjonalsang. En nasjonalsang, fedrelandssang eller nasjonalhymne er skrevet for å uttrykke et folks nasjonalfølelse eller samhørighet med fedrelandet. Noen lands sanger er formet som en hyllest til eller lykkeønskning for statsoverhodet eller andre nasjonale symboler. De fleste nasjonalsangene ble komponert på 1800- og 1900-tallet, i samband med framveksten av nasjonalstatene. Nederlands nasjonalsang «Wilhelmus» som ble skrevet mellom 1568 og 1572 er den eldste vi kjenner. I noen land har en sang offisiell status som «nasjonalsang» eller lignende, mens i andre er dette basert på sedvane. Ofte kan flere sanger ha en "de facto" status som «nasjonalsang». Nasjonalsang i Norge. Formelt har Kongeriket Norge ingen offisiell nasjonalsang. Basert på allmenn og utbredt bruk har imidlertid forskjellige sanger gjennom tidene blitt omtalt eller betraktet som "de facto" nasjonalsang. På ulike tidspunkter har flere sanger hatt en slik status samtidig. «Ja, vi elsker dette landet», som kom i 1864, er i dag den sangen som er mest etablert som «den norske nasjonalsangen». Før denne var «Sønner av Norge» den mest anerkjente sangen, etter at Selskabet for Norges Vel i 1820 kåret sangen som vinner av deres konkurranse. Tidligere har også «Norges Skaal» («For Norge, Kjæmpers Fødeland») av Johan Nordahl Brun og Ole Vigs dikt «Blant alle lande» vært i bruk. Den første som skapte en fedrelandssang beregnet for barn, var Henrik Wergeland med «Vi ere en Nation, vi med». Wergeland skrev den til samme melodi som ble brukt til «Norges Skaal». Salmen «Gud signe vårt dyre fedreland» omtales gjerne som «Norges nasjonalsalme» og benyttes også ofte i sammenhenger der landet feires. I 2011 ble sangen «Mitt lille land» omtalt som «den nye nasjonalhymnen» og brukt i markeringene av terrorangrepene i Norge 2011. Året etter innledet NRK sin 17. mai-sending med «Mitt lille land». Nasjonalsanger i andre land. Mange land har flere sanger av nasjonalsang-karakter, men som regel er bare en av dem er anerkjent av landets myndigheter som landets offisielle nasjonalsang. Heide Simonis. Heide Simonis (født som "Heide Steinhardt" 4. juli 1943 i Bonn) er den første kvinnelige ministerpresident i Schleswig-Holstein, og i Tyskland overhodet. Hun studerte økonomi og sosiologi i Erlangen, Nürnberg og Kiel, og arbeidet deretter som lektor i tysk ved Lusaka-universitetet i Zambia i Afrika. Deretter var hun virksom ved instituttet for finans i Kiel. Hun var deretter tilknyttet Goethe-Institut. Siden 1969 er hun medlem av SPD, og fra 1972-76 var hun medlem av kretsstyret i SPD-laget i Kiel. Hun ble 1971 rådsherre i Kiels rådsforsamling, og ble i 1976 innvalgt i Forbundsdagen, hvor hun satt frem til 1988. Etter regjeringsskiftet i Schleswig-Holstein ble hun 31. mai 1988 finansminister i Björn Engholms delstatsregjering. Hun ble visestatsminister 10. mars 1993, og overtok som regjeringssjef 19. mai samme år som første kvinne i historien. Ved valget til delstatsparlamentet (landdagen) mistet SPD sitt absolutte flertall, og dannet en koalisjon med Die Grünen. Ministerpresident. a>). På tysk brukes den feminine bøyning "Ministerpräsidentin".Ministerpresident (tysk "Ministerpräsident" eller "Ministerpräsidentin") eller premierminister er en tittel som i dag brukes om enkelte regjeringssjefer i parlamentariske stater. Tyskland. I Tyskland brukes tittelen ministerpresident om sjefen for regjeringen for landets delstater, med unntak av Berlin (regjerende borgermester), Hamburg (første borgermester) og Bremen (borgermester). På tysk brukes "Ministerpräsident" også om andre lands statsministre, f.eks. statsministrene i Norge, Irland og Italia. Sjefen for Tysklands føderale regjering kalles derimot ikke "Ministerpräsident", men kansler. Norge. Vidkun Quisling bar tittelen ministerpresident som leder for den av okkupasjonsmakten godkjente NS-regjeringen under andre verdenskrig. Amerikanisering. Amerikanisering (engelsk "Americanization") henspiller på den innflytelse som USA har på andre lands kultur- og samfunnsliv. Innflytelsen er spesielt merkbart innen populærkultur, men eksisterer også på andre områder som livsmønster og vurderinger. Visse fenomen kalles blant for amerikanisering selv om det er egentlig snakk om en modernisering og urbanisering som først slo i gjennom i USA. Spredningen skjer blant annet gjennom ulike medier som filmer, bøker, og dataspill. Mange TV-program har amerikansk utgangspunkt. Innen urban ungdomskultur merkes hip-hop, rap, graffiti og kommunikasjonsgester som «high-five» og bruk av amerikansk banning. Bestemte former av amerikansk gatekjøkkenmat eller hurtigmat har fått internasjonal spredning, som hamburgere og Coca-Cola. Fenomenet innbefatter også adopterte amerikanske uttrykk og vendinger. Nice. Utsikt mot "Promenade des Anglais" i Nice, på nattestid Nice (italiensk "Nizza") er en by på den franske rivieraen med 345 700 innbyggere (pr. 1990) Med forsteder i områdene rundt har byen cirka 1 million innbyggere. Nice tilhørte tidligere den italienske staten Piemonte som i dag er en del av Italia. Turister besøker i tusentall kystbyen. Byen har mye kultur o.l. å by på. Utenfor Nice ligger Cap Ferrat. Historie. Mennesker satte allerede sin spor i Nice for flere tusen år siden. Forskning har vist at Nice var et av de første stedene mennesker begynte å bruke ild. Nice ble grunnlagt rundt 350 f.kr av grekerne i Marseille. Byen ble med tiden et stort handelssenter, og er også i dag svært populær. Astronom. En astronom er en person som arbeider med astronomi. En astronom undersøker stjerner, planeter og annet som finnes i verdensrommet. Målet kan være å oppdage nye himmellegemer. Mange amatører tar fram teleskopet om natten for å følge med på hva som skjer, og for kanskje å oppdage noe nytt der oppe som ingen har sett før. Andre undersøker bilder som er tatt med de større teleskopene og kan oppdage det samme. Et annet mål er å finne ut hvordan universet virker. En kan for eksempel undersøke sola for å finne ut hvordan stjerner fungerer eller regne på hvordan ting var da universet ble skapt. Solsystemet Som astronom er du ofte engasjert innenfor forskning. Astronomer bruker mindre tid enn man skulle tro på å stirre på stjerner, da majoriteten av arbeidstimer går til analyse av data og observasjonsmateriale. For å bli astronom kan man gå et studiespesialiserende utdanningsprogram for å få studiekompetanse (dette tar normalt tre år) slik at du kommer inn på høyere utdanninger. Du kan også gå medier og kommunikasjon og naturbruk for å oppnå generell studiekompetanse. En annen mulighet er å gå et yrkesfaglig utdanningsprogram og ta et ekstra år med påbygg. Fag som er viktige for en astronom er matematikk, fysikk og kjemi. For å få jobb må man normalt ha fullført bachelor- og masterutdanning. For å drive med forskning må du i tillegg ta doktorgrad, som du kan oppnå ved å få en stipendiatstilling ved en høyere læringsinstitusjon. Arbeidsoppgaver. Astronomer bruker sofistikert og høyteknologisk verktøy i arbeidet med å samle informasjon, og analyserer informasjonen ved hjelp av avanserte dataprogram. Alle aspekter ved moderne astronomi ligger på et høyt teknisk nivå som astronomen må beherske. Astronomer som er tilknyttet en høyere læringsinstitusjon, må belage seg på å undervise studenter ved siden av arbeidet og publiseringen av ny forskning. Amatør. Amatør (av fransk "amateur", «en som elsker», fra latin "amare" (verb) og "amator" (substantiv) betegner en person som gjør noe fordi en liker – eller elsker – å gjøre det. Dette til forskjell fra en profesjonell, eller en som ønsker å bli profesjonell, som gjør noe med det formålet å tjene på det. Ordet «amatør» brukes ofte og tildels nedsettende om en som ikke gjør sin oppgave bra nok, en dilettant og fusker, eller en nybegynner eller selvlært, for eksempel «amatørfotograf» og «amatørskuespiller». En amatør har gjerne mindre kunnskap om arbeidet enn det en profesjonell har, men ikke nødvendigvis. På 1600-tallet drev for eksempel velstående amatørforskere uten formell utdannelse eller stilling i et fag vitenskapen framover. Den mest berømte av disse er den britiske teologen og naturforskeren Charles Darwin som i 1859 publiserte sin revolusjonerende utviklingsteori. Det motsatte av en amatør er en profesjonist eller faglært. Amatører innen idrett. Omgrepet amatør spiller en vesentlig rolle innenfor idretten fram til 1980-tallet da mange idrettstevlinger var reserverte for amatører. Viktig i så måte var de olympiske leker. Denne strenge inndelingen mellom amatører og profesjonelle tok form på 1800-tallet. Den som tok imot penger for idrettsprestasjoner kunne bli stengt ute fra amatørtevlinger for en viss tid eller på livstid. Da mange idrettsutøverer fikk ansettelse som offiserer i militæret eller lignende, ble det oppfattet som en forbigåelse fra dette regelverket, eller uthuling av amatørbegrepet. Amatørisme, «amatørvirksomhet», er en samlebetegnelse for alt som særpreger amatøridrett til forskjell fra profesjonisme. En statsamatør er en idrettsutøver som formelt sett er amatør, men som underholdes av staten. Kjente amatørforskere. Lista viser et utvalg personer som har kommet med viktige bidrag til naturvitenskapen gjennom stort engasjement, men uten formell utdannelse eller ykesmessig posisjon i faget sitt. Norske. Også eventyreren Thor Heyerdahl (1914–2002) vil av mange regnes som en betydelig amatørforsker innen sjøfartshistorie og ekseperimentell arkeologi, men teoriene hans har blitt kritisert for ikke å være faglig pålitelige. Andre amatører. I pornografien betegner «amatør» en undersjanger der utøverne påstås å være ikke-profesjonelle pornoskuespillere og fotomodeller. Dette er angivelig «vanlige» mennesker som frivillig lar seg avbilde i seksuelle situasjoner, eller selv publiserer amatørmateriale, for eksempel «hjemmevideoer» av egen sex. Sjangeren har blitt populær fordi den er tettere på «virkeligheten», kan vise mer oppriktig lidenskap og gir større identifikasjon for brukeren. Dagens Næringsliv. Akerselva Atrium, hvor Dagens Næringsliv har redaksjon. "Dagens Næringsliv" (forkortet "DN") er en norsk dagsavis og den fjerde største riksdekkende avis i Norge. Avisen ble etablert i 1889 som avis for sjøfartsnæringen, og utkom tidligere, fram til 1987, under navnet "Norges Handels og Sjøfartstidende", populært kalt «Sjøfarten». DN er eid og gis ut av konsernet NHST Media Group. Avisen har i dag korrespondenter i New York, Brussel, Stockholm, Phuket, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Hovedredaksjonen ligger i Oslo. Sjefredaktør og administrerende direktør siden 2000 er Amund Djuve. DN fokuserer på nyheter innen økonomi, politikk, nærings- og samfunnsliv. Historie. Avisen ble stiftet i 1889 av skipsfører Magnus Andersen som et organ for shipping-bransjen under navnet "Norsk Sjøfartstidende". Enkelte kaller fremdeles avisen for «sjøfarten». Første utgave kom 1. januar 1890. Avisa kom da ut to ganger ukentlig med fire sider i hver utgave. Fra 1891 kom "Norges Sjøfartstidende" ut daglig. I 1894 ble avisen overtatt av et aksjeselskap ledet av hoffjegermester Thomas Fearnley, og redaktør Magnus Andersen trakk seg etter konflikt med de nye eierne. I 1899 ble avisen en av landets første til å ta i bruk en settemaskin, etter at setteriet brant ned. Fra 1906 ble alle posisjonsoppgaver fra rederiene, som hadde vært en vesentlig del av stoffet i avisen, samlet i et ukentlig bilag, Skibslisten. Dette bilaget utkom frem til 1987. I 1912 ble navnet endret til "Norges Handels og Sjøfartstidende" etter sammenslåing med avisen "Kysten", som også ble grunnlagt av Magnus Andersen. Den redaksjonelle profilen ble utvidet til også å dekke handelsnæringen. Samtidig ble sidetallet økt fra fire til åtte. I 1914 flyttet redaksjonen til Sjøfartsbygningen i Rådhusgaten. I 1915 ble avisens første utenlandskontor i København åpnet, og det andre kontoret åpnet i London i 1923. Under krigen tvang papirrasjonering avisen til kun å utkomme en gang per uke. I 1980 la avisen om fra å komme ut på ettermiddagen til å bli morgenavis. Samtidig ble formatet endret til tabloid. I 1985 flyttet avisen til Aker Brygge. 20. januar 1987 skiftet avisen navn til "Dagens Næringsliv". Kåre Valebrokk ledet avisen som sjefredaktør og administrerende direktør fra 1985, og avisen ble under hans ledelse en av Norges viktigste aviser, og den klart ledende økonomiavisen, med finans- og økonominyheter. Dagens Næringsliv har flere ganger avslørt sterkt kritikkverdige forhold i norsk økonomi- og samfunnsliv. To eksempler er Åge Korsvold, som i 2000 måtte forlate sin stilling som konsernsjef i Storebrand i 2000, etter at Dagens Næringsliv avslørte at Korsvold hadde mottatt fordeler fra enkeltaksjonærer i Storebrand, og Olav Fjell som måtte gå fra sjefsstolen i Statoil etter at avisen hadde avslørt at selskapet hadde drevet korrupsjon i Iran. I oktober 2008 varslet ledelsen om innsparinger i avisen. NHST-gruppen opplevde en halvering av resultatet for andre kvartal, etter flere år med oppgang. Blant annet besluttet ledelsen i avisen å redusere egne lønninger med fem prosent, og foreslo for de ansatte å følge opp. Også avisens kontorer i Brussel og New York ble besluttet lagt ned fra årsskiftet 2008/09, som et ledd i innsparingene. Mellom 30 og 50 millioner skulle realiseres i kutt innen utgangen av 2009, ifølge Journalisten.no. Dagens Næringsliv har i lang tid vært den avisen som betaler journalistene sine aller best i Norge. Profil. Dagens Næringsliv har en klar politisk profil. Den forsvarer som oftest markedsøkonomiske fremfor politiske løsninger, og kan karakteriseres som liberalistisk. På lederplass har den flere ganger oppfordret sine lesere om å stemme borgerlig. Stein B. Hauglid var politisk redaktør frem til 2006, da han ble etterfulgt av Sofie Mathiassen. Avisen er lett gjenkjennelig da den siden 1989 har vært trykt på rosa papir. Dagens Næringsliv har i mange år markert seg med dybde- og featurejournalistikk, først og fremst i avisens lørdagsmagasin. Her finnes også en bred anmelderseksjon, som blant annet dekker litteratur, film, billedkunst, musikk og vin. I 2007 lanserte avisen et eget fredagsbilag, "D2", som retter seg inn mot livsstil og forbrukerstoff. Redaktør for både lørdagsmagasinet og "D2" er featureredaktør Gry Egenes. Dagens Næringsliv har i tillegg en daglig seksjon med dekning av kultur, medie- og reklamestoff på sine siste sider, kalt "Etter børs". Spalten "På nattbordet" er kjent for å avsløre næringslivsfolk og beslutningstakeres ensporede lesevaner. Internettsatsingen til Dagens Næringsliv (først lansert under navnet DN Ajour), forsøkte på slutten av 90-tallet å lykkes som en passordbeskyttet abonnementstjeneste. Strategien ble raskt endret, og DN.no lansert som en åpen tjeneste i 2000. DN.no hadde i 2008 26 journalister, hvorav fem jobbet med web-tv. Etter to runder med nedbemanninger teller redaksjonen i 2010 20 personer, hvorav to jobber med web-tv. DN.no opprettet i 2010 vertikalen DN Aktiv, med hovedfokus på trening. ETA. Euskadi Ta Askatasuna (ETA), "Baskerland og dets frihet", er en illegal baskisk separatistbevegelse. Ifølge en av grunnleggerne, Iulen Madariaga, ble ETA grunnlagt høsten 1959 basert på ønsker om å skille de baskiske områdene i Spania og Frankrike fra de respektive land og danne en selvstendig stat. Organisasjonen har en politisk fløy, "Herri Batasuna". Offisielt har ikke Batasuna noen forbindelse til ETA. Gruppen har stått bak en rekke terroraksjoner og politiske drap, og har 821 døde som resultat. De fleste ofrene er spanske militære og politi. Da en bombe eksploderte i Madrid 11. mars 2004 mistenkte den sittende presidenten i Spania ETA for å stå bak. Da det viste seg at Al Qaida sto bak ble det store debatter, som endte med at han måtte gå. 22. mars 2006 annonserte ETA en ensidig varig våpenhvile, angivelig for å gi rom for en mer demokratisk dialog med de spanske myndigheter. Etter bomben som drepte to mennesker på en flyplass ved Madrid den 30. desember 2006 kan dialogen være avbrutt, noe blant annet en bilbombe 24. august 2007 og drapet på den spanske politikeren Isaías Carrasco 7. mars 2008 også kan tyde på. 17. november 2008 ble ETA's toppleder Mikel de Garikoitz Aspiazu arrestert på Biarritz flyplass i Frankrike. Spansk politi trodde først de hadde sikret seg ETAs militærsjef Garkoitz Axiazu Rubina, med ansvar for kommandoenhetene som utfører bombeangrep, men det viste seg å være topplederen. Lederen (Jurdan Martitegi) for organisasjonens «"military/commando unit"», ble arrestert 18. april 2009. I september 2010 erklærte ETA igjen våpenhvile. I januar 2011 bekreftet ETA at våpenhvilen fortsatt er gjeldende og erklærte den for permanent. Organisasjonen ga også uttrykk for et ønske om å la internasjonale observatører overvåke en eventuell fredsavtale. Alfred Nobel. Alfred Bernhard Nobel (født 21. oktober 1833 i Stockholm, Sverige, død 10. desember 1896 i San Remo, Italia) var en svensk kjemiker, ingeniør, oppfinner og filantrop, mest kjent for å ha innstiftet de fem Nobelprisene ved en testamentarisk gave. Alfred Nobel var tredje sønn av Immanuel Nobel (1801–1872) og familien bodde i Stockholm til Alfred var 8 år gammel. Da flyttet familien til St. Petersburg hvor faren hadde startet et maskinverksted hvor det ble produsert torpedoer. Alfred Nobel viste tidlig interesse for naturvitenskap og hadde lett for å lære språk. Han skaffet seg omfattende kunnskaper om både naturvitenskap og litteratur, men han tok aldri noen eksamen fra universitet eller høgskole. I 1863 flyttet han tilbake til Sverige og begynte å arbeide som kjemiker ved farens verksted i Helenborg. Han videreutviklet sprengstoffet glyserolnitrat (nitroglyserin) og startet industriell produksjon av dette i 1864. I 1867 fikk han patent på en type sprengstoff han ga navnet dynamitt, etter å ha funnet opp dette året før. Denne oppfinnelsen fikk stor betydning for anleggsvirksomhet i mange land og la grunnlaget for Nobels store formue. Den opprinnelige form for dynamitt ble etter hvert erstattet av gelatin-dynamitten, som var sikrere å behandle. Også i denne utvikling spilte Nobel en viktig rolle. Som oppfinner fikk Alfred Nobel 355 patenter. Nobel hadde også sterke sosiale interesser og en drøm om å tjene menneskeheten. Han testamenterte det meste av sin formue til et fond hvor inntektene skal benyttes til hvert år å dele ut Nobelprisen. MP3. MP3 ("Moving Picture Experts Group, Audio Layer III") er et komprimert filformat for lagring av lyd. MP3 ble utviklet av det tyske Fraunhofer Institut Integrierte Schaltungen på midten av 1980-tallet og er en del av MPEG standarden. MP3 revolusjonerte lydlagringen da det kom i vanlig bruk tidlig på 1990-tallet. Formatet ble etterhvert det mest brukte lydformatet blant folk til lagring av musikk, og er også det mest utbredte lydlagringsformatet i dag. MP3 er et eksempel på "komprimering med tap" (eng. "lossy compression"), hvor data som ikke kan høres forkastes for å gi mindre filstørrelse. Slik kan man redusere filstørrelsen med opptil 90 % og høre svært liten forskjell. Virkemåte. Komprimeringen går ut på å stykke opp lyden langs tidsaksen i halvveis overlappende blokker. Hver blokk multipliseres med en vindusfunksjon og transformeres med diskret cosinustransformasjon, som er en slektning av fouriertransformasjon. Transformasjonen omgjør informasjon om tidsforløpet til informasjon om frekvensinnhold. Vindusfunksjonen har til oppgave å mykt runde av overganger mellom blokkene, for å dempe den uunngåelige forstyrrelsen i frekvensinformasjon som oppstår i overgangene. For å minimere bitraten, kan mesteparten av frekvensinformasjonen forkastes før menneskeøret begynner å legge merke til det, spesielt frekvenser som ligger på grensene av det hørbare frekvensområdet. En annen finesse er at deler av lyden kodes i mono der de to stereosporene er svært like, i motsetning til på CD-plater, der slik informasjon lagres dobbelt. Start og slutt. En svakhet ved mp3 er at formatet ikke definerer eksakt tidspunkt for start og slutt. Starten og slutten havner i hver sin ende der hvor det ikke lenger er informasjon om lyden. Som et resultat av virkemåten til mp3, er det alltid et svakt uhørbart "ekko" eller etterslep i begge retninger fra ethvert punkt, som mp3-dekoderen vil oppfatte som informasjon, noe det jo er. Derfor vil en lyd kodet i mp3-formatet alltid bli lengre i begge ender (mest på slutten) enn originallyden var, hvor det ekstra stykket lyd i begge ender består av den nevnte støyen, som er for svak til å høres. Problemet resulterer i en svært hørbar pause mellom påfølgende lydspor som individuelt er mp3-komprimert, og som var ment til å spilles sammenhengende. For å bøte på problemet, bruker flere musikkprogrammer avanserte metoder for å analysere og mikse sammen overganger mellom sanger i sanntid. Bruk. MP3 har gjort det enkelt å distribuere musikk via Internett, såkalt fildeling av musikk. En CD med MP3-filer kan typisk inneholde over 100 spor. MP3-spillere kan lagre flere tusen sanger tilsvarende ukevis av musikk dersom de har innebygd harddisk. MP3 og patentproblematikk. Fraunhofer fikk i 1989 patent på lagringsformatet og har gjennom firmaet Thomson Consumer Electronics håndhevet dette med hard hånd. I september 1998 sendte de et brev til utviklere av gratisprogrammer som lager MP3-filer med beskjed om at de sitter på patenten og at en lisens er nødvendig for å lage eller distribuere MP3-filer. De fleste brydde seg ikke det ringeste om dette, og det er fremdeles enkelt å finne fri programvare som kan kode MP3-lyd. Et resultat av denne strenge lisenspolitikken var utviklingen av lydformatet Ogg Vorbis som ikke inneholder programvarepatenter. Enkelte Linux-distribusjoner har fjernet støtte for alt som har med MP3 å gjøre nettopp på grunn av dette. David Lynch. David Lynch (født 20. januar 1946) er en amerikansk regissør. Lynch ble født i Missoula, Montana, USA, en liten by som mange mener minner om settingen i flere av hans filmer. Han studerte ved forskjellige kunstskoler og giftet seg i 1967 med Peggy Lynch. De ble senere skilt, og etter et ekteskap med Mary Fisk er han nå gift med Emily Stofle. På slutten av 80-tallet hadde han også et lengre forhold til Isabella Rossellini. Han gjorde sin regidebut med filmen "Eraserhead" i 1977, en film som ble karakterisert som surrealistisk og rar, og enkelte trodde at den ikke ville kunne bli sluppet fordi den var altfor sær. Filmen fikk raskt kultstatus. Neste film fra Lynch var "Elefantmannen", som kom i 1980. Denne filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, og ble også nominert til åtte Oscar, men vant ingen. I hovedrollene finner vi blant andre Anthony Hopkins og John Hurt. Lynchs filmer er stort sett ansett for å være for de mer spesielt interesserte og er ofte forvirrende og provoserende. Dette gjelder også hans meget omtalte TV-serie "Twin Peaks" som ble laget i 1990. Denne serien handler i utgangspunktet om mysteriet rundt et drap i en liten og merkelig by. I 1999 overrasket Lynch mange med filmen "The Straight Story". Som tittelen indikerer, er dette en film med en historie som er ganske «rett fram», meget ulik Lynchs tidligere filmer. Filmen fikk varm omtale og ble nominert til en Oscar. I 2005 startet han "David Lynch Foundation For Consciousness-Based Education and Peace". Stiftelsen gir stipend til studenter som vil lære trancendental meditasjon (TM), og finansierer forskning på TM og dens effekt på læring. Lynch har selv praktisert TM siden 1973, og han skriver om dette i boken "Catching the Big Fish" (2006, norsk utgave med samme tittel 2007). Fritz Lang. Fritz Lang (døpt Friedrich Christian Anton Lang, født 5. desember 1890 i Wien, død 2. august 1976 i Beverly Hills i Los Angeles i California) var en østerriksk-amerikansk filminstruktør og manuskriptforfatter. Sammen med sin kone, forfatteren Thea von Harbou 1888-1954), som i Weimartiden skrev manuskriptene til flere av hans klassikere, blant annet fremtidseposet ""Metropolis"" og "Dr. Mabuses testament", revolusjonerte han filmen. Han utviklet en egen estetikk som gjorde filmer som "M", "Dr. Mabuse" og "Metropolis" til milepæler i filmhistorien. Ut over det estetiske rommer hans filmer alltid en betagende historie som blir fortalt i en ekspressiv og dyster atmosfære. Fritz Lang blir ofte betegnet som en tysk filminstruktør, men i hele den perioden han arbeidet i Tyskland, var han østerriksk statsborger. Etter at han emigrerte til USA ble han amerikansk statsborger. Han har aldri hatt et tysk statsborgerskap. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Spillkonsoll. En spillkonsoll er en elektronisk spillmaskin som vanligvis kobles til et fjernsynsapparat. Blant de mest kjente konsollprodusentene i dag er Nintendo, Sony og Microsoft. Selskapene Sega og Atari har også produsert kjente konsoller, men har nå sluttet produksjonen. Henri La Fontaine. Henri Marie La Fontaine (født 22. april 1854 i Brussel, død 14. mai 1943) var professor i internasjonal rett, medlem av det belgiske parlamentet ("Sénateur") i 36 år, og president for Det internasjonale fredsbyrå i Bern. La Fontaine var medlem av den belgiske delegasjonen på fredskonferansen i Paris i 1919 og utsending til møtene i Folkeforbundet i 1920-21. La Fontaine kom med i den internasjonale fredsbevegelsen i løpet av 1880-tallet. I 1907 ble han president i Det internasjonale fredsbyrå ("Bureau International Permanent de la Paix"), en organisasjon som ble tildelt Nobels fredspris i 1910. Henri La Fontaine fikk Nobels fredspris i 1913. La Fontaine, Henri La Fontaine, Henri La Fontaine, Henri Robby Krieger. Robert Alan «Robby» Krieger (født 8. januar 1946) er en amerikansk gitarist og låtskriver. Han var gitarist i den amerikanske rockegruppen The Doors fra gruppens dannelse i 1965 til oppløsningen i 1973, to år etter gruppens vokalist Jim Morrisons død. Krieger skrev noen av gruppens største hits, deriblant «Light My Fire», «Love Me Two Times», «Touch Me» og «Love Her Madly». Han er oppført som nummer 91 på magasinet Rolling Stones' liste over verdens 100 største gitarister gjennom tidene. Krieger har de senere årene turnert med gruppen Riders on the Storm sammen med The Doors-kollega Ray Manzarek og The Cult-vokalist Ian Astbury. Gruppen spilte på Rockefeller i Oslo 7. januar 2007. Naomi Klein. thumb Naomi Klein (født 8. mai 1970 i Montreal, Quebec, Canada) er canadisk journalist, forfatter og politisk aktivist. Hun er mest kjent for sin bok "No Logo: Taking Aim at the Brand Bullies" (2000) "(No Logo: Med merkevareterroristene i siktet)." Denne boken ble en internasjonal bestselger, solgt i en millioner eksemplarer og oversatt til 28 språk. Boken er blitt kalt en bibel for den gryende antiglobaliseringsbevegelsen og er en kritikk av multinasjonale konsern. Hun har vunnet priser både for "No Logo" og for flere artikler. Klein har også utgitt "Fences and Windows", en essaysamling om globaliseringen, og "Sjokkdoktrinen" (2007). Det internasjonale fredsbyrå. Det internasjonale fredsbyrå ble stiftet i 1891 i Bern. Det internasjonale fredsbyrå ble opprettet i forbindelse med den tredje internasjonale fredskongressen som ble holdt i 1891 i Roma. Foranledningen var et forslag fra den danske pasifisten Fredrik Bajer på den andre internasjonale fredskongressen i 1890, og Bayer ble organisasjonens første president. I 1907 overtok Henri La Fontaine dette vervet. Organisasjonen ble tildelt Nobels fredspris i 1910. Leonhard Euler. Leonhard Euler (født 15. april 1707 i Basel, død i St. Petersburg) var en sveitsisk matematiker. Han vokste opp og studerte i Basel, og flyttet i 1727 til St. Petersburg hvor han gjorde tjeneste i marinen fram til 1730. Fra 1730–33 var Euler professor i fysikk ved vitenskapsakademiet i St. Petersburg, og fra 1733 fikk han et professorat i matematikk samme sted. Euler flyttet til Berlin i 1741 og arbeidet der fram til 1766 da han returnerte til St. Petersburg. Katarina den store kalte ham sin «matematiske kyklop» etter at han i 1735 hadde mistet synet på det ene øyet som følge av overanstrengelse. Det franske akademi hadde utlovd en pris for løsningen av et matematisk problem, og Euler vant prisen etter tre døgns intenst arbeid. Tapet av ett øye avfeide han med at det betydde «færre distraksjoner», men som eldre mann fikk han grå stær på det øyet han så med. Euler var kanskje historiens mest produktive matematiker, og han forble produktiv til det aller siste. Til tross for at han ble blind på sine eldre dager fortsatte han ufortrødent med hjelp av en sekretær å produsere nye matematiske resultater. Euler regnes som en av de aller største matematikerne som har levd. Han viste at "Broene i Königsberg"-problemet ikke lot seg løse. Euler var den første etter Fermat som greide å gjøre noen fremskritt i å bevise Fermats siste teorem. Han fant et bevis for tilfellet n=3 ved å videreutvikle ideer av Pierre de Fermat som hadde et bevis for n=4. Eulers tall. Eulers tall, "e, er definert som formula_1 Ved å sette formula_2 framkommer e også i denne rekkeutviklingen: formula_3 Uranus. Uranus () er den syvende planeten fra solen. Den er en gasskjempe, den tredje største planeten etter diameter og den fjerde største etter masse i vårt solsystem. Den er oppkalt etter den greske himmelguden Uranos (), som var far til Kronos (Saturn) og bestefaren til Zevs (Jupiter). Planeten kan i blant ses med det blotte øye når nattehimmelen er spesielt stjerneklar. Den ble likevel ikke gjenkjent som en planet i oldtiden på grunn av dens utydelige og langsomme bane. William Herschel kunngjorde oppdagelsen 13. mars 1781 og bidro til å ekspandere solsystemets kjente yttergrenser for første gang i nyere tid. Uranus var også den første planeten som ble oppdaget med et teleskop. Uranus har en lignende kjemisk sammensetning som Neptun, og begge skiller seg fra sammensetningen til de langt større gasskjempene Jupiter og Saturn. Derfor plasseres de to førstnevnte noen ganger i en egen kategori, «iskjemper». Mens Jupiters og Saturns atmosfære hovedsakelig består av hydrogen og helium, har Uranus en større mengde isdannende stoffer som blant annet vann, ammoniakk og metan sammen med spormengder av hydrokarboner i atmosfæren. Uranus har den kaldeste planetariske atmosfæren i solsystemet med en minimumstemperatur på −224 °C (49 K). Den har en sammensatt og lagdelt oppbygning av skyer, med en tanke om at vann danner de laveste skyene og metan danner de øvre skylagene. Uranus' indre står i kontrast til atmosfæren ettersom det for det meste består av is og bergarter. Liksom andre store planeter har Uranus en magnetosfære, planetringer og en rekke måner. Det unike er rotasjonsaksen som heller sidelengs, og nesten ligger i planet til dens omdreining rundt solen. Nord- og sørpolen ligger i det området hvor de fleste andre planeter har sine ekvatorer. Bilder fra romsonden "Voyager 2" viste i 1986 en planet uten særpreg i synlig lys, uten skybåndene eller stormene som er knyttet til andre kjempeplaneter. Observatører og forskere på jorden har imidlertid de senere årene sett tegn til Årstidsvariasjoner og økte væraktiviteter når Uranus nærmer seg sitt jevndøgn. Vindhastighetene kan komme opp i 250 m/s (900 km/t). Oppdagelse. Uranus var den første planeten man oppdaget som ikke allerede var kjent fra oldtiden. Den var observert mange ganger før den ble kjent som en planet, men ble vanligvis feilidentifisert som en stjerne. I 1690 katalogiserte John Flamsteed den som 34 Taurus. Flamsteed observerte den deretter i 1712 og 1715. James Bradley observerte den i 1748, 1750 og 1753, mens Tobias Mayer fikk øye på planeten i 1756. Den franske astronomen Pierre Lemonnier observerte Uranus minst tretten ganger – fire ganger i 1750, to ganger i 1768, seks ganger i 1769 og en gang i 1771. Likevel oppdaget heller ikke han at det var en planet. William Herschel var den første som oppdaget at den ikke var en stjerne. Han observerte Uranus den 13. mars 1781 mens han var i hagen til sin bolig i 19 New King Street i byen Bath i Somerset i England (nå kjent som Herschel Museum of Astronomy), men rapporterte den inn som en komet 26. april 1781. Herschel «engasjerte seg i en rekke observasjoner av parallaksen til de faste stjernene» ved å bruke et teleskop med hans egen design. Herschel informerte Astronomer Royal, Nevil Maskelyne, om oppdagelsen og mottok dette svaret 23. april: "«Jeg vet ikke hva den skal kalles. Den er trolig en vanlig planet i en nærmest sirkelrund bane rundt solen, på samme måte som en komet beveger i en veldig eksentrisk ellipse. Jeg har til nå ikke sett noen koma eller hale på den.»" Den russiske astronomen Anders Johan Lexell beregnet avstanden til objektet som 18 ganger avstanden mellom jordkloden og solen, og ingen komet var frem til da observert med en perihelavstand større enn fire ganger avstanden mellom jorden og solen. Astronomen Johann Elert Bode fra Berlin, beskrev oppdagelsen som "«en stjerne i bevegelse som kan tenkes å være en hittil ukjent planetlignende objekt i omløp på den andre siden av Saturns omløpsbane.»" Bode konkluderte med at objektets nærmest sirkelrunde bane var mer lik en planet enn en komet. Objektet ble raskt alment godtatt som en ny planet. I løpet av 1783 anerkjente Herschel selv dette faktum foran presidenten i Royal Society, Joseph Banks: "«Ved hjelp av observasjoner gjort av de mest høytstående astronomene i Europa ser det ut til at en ny stjerne, som jeg fikk æren av å påpeke for dem i mars 1781, er en primær planet i vårt solsystem.»" Som en anerkjennelse ga Kong Georg III et årlig stipend på 200 pund til Herschel, på betingelse av at han flyttet til Windsor hvor kongefamilien kunne få se gjennom hans teleskoper. Navnsetting. Forslaget ble ikke godt likt i utlandet, og en rekke alternativer ble raskt lagt frem. Astronomen Jérôme Lalande foreslo navnet "Herschel" etter oppdageren. Den svenske astronom Erik Prosperin foreslo navnet "Neptune" som ble støttet av andre astronomer som likte ideen om å minne om seirene i den britiske marineflåten i løpet av den amerikanske uavhengighetskrigen ved å kalle den nye planeten " Neptune George III" eller "Neptune Great Britain". Bode ønsket navnet "Uranus", den latinske versjonen av den greske himmelguden Uranos; liksom Saturn var Jupiters far, burde den nye planeten oppkalles etter Saturns far. I 1789 kalte Martin Klaproth, Bodes kollega fra Det franske vitenskapsakademiet, sitt nyfunnede grunnstoff «uran» for å vise at han støttet Bodes forslag. Til slutt ble Bodes navneforslag mest brukt og i 1850 ble det alment gjeldende, da HM Nautical Almanac Office gikk over fra å bruke "Georgium Sidus" til å kalle planeten "Uranus". En av grunnene til at Johann Elert Bodes forslag raskt vant innpass blant verdens astronomer, var at han ga ut astronomiske årbøker hvor han brukte navnet Uranus. Nomenklatur. Uttalen av navnet "Uranus" foretrukket blant astronomer er (IPA), med trykk på den første stavelsen som i latin "Ūranus;" i motsetning til den daglige (IPA), med trykk på den andre stavelsen og en lang "a", selv om begge uttalene er akseptable. Uranus er den eneste planeten som er oppkalt etter en skikkelse fra gresk mytologi, istedenfor romersk mytologi: det greske ble tatt i bruk i engelsk ved hjelp av det latinske «Ūranus». Adjektivformen for Uranus er «Uranian» (engelsk). Planeten har to astronomiske symboler. Det første som ble foreslått, ♅, ble foreslått av Lalande i 1784. I et brev til Herschel beskrev Lalande det som «en globus med den første bostaven i etternavnet ditt hengende over». Et senere forslag, ⛢, er en hybrid av symbolene for Mars og solen fordi Uranos var himmelen i gresk mytologi, og de fleste på den tiden hadde en tanke om at det var solens og Mars’ samlede krefter som styrte over himmelen. På kinesisk, japansk, koreansk og vietnamesisk kan navnet bokstavelig talt oversettes som "himmelens kongestjerne" (天王星). Omløp og rotasjon. a> i den ellers strukturløse atmosfæren. Varme områder er vist rødt. Omløpstiden rundt solen er på drøyt 84 år. Gjennomsnittlig avstand fra solen er omtrent 3 milliarder km (rundt 20 AU). Sollysets intensitet ved overflaten er ca. 1/400 av den på jorden. Detaljer knyttet til planetens (omløps)bane ble først kalkulert av Pierre-Simon Laplace i 1783. Med tiden begynte uoverensstemmelser å eksistere mellom den forutsatte og observerte banen, og i 1841 foreslo John Couch Adams at forskjellene skyldtes påvirkning av gravitasjonskrefter fra en ukjent planet. For å få en forklaring på dette startet Urbain Le Verrier i 1845 uavhengig forskning rundt Uranus’ omløpsbane og gravitasjonskrefter. 23. september 1846 fant Johann Gottfried Galle planeten Neptun nær det forutsette området til Le Verrier. Rotasjonsperioden til det indre av Uranus er 17 timer og 14 minutter, mot klokken (retrograd). Som for alle de andre gassplanetene forekommer det også i Uranus' atmosfære svært sterke vinder som går motsatt vei av planetens rotasjon. Ved noen breddegrader, for eksempel ca. to tredjedeler av avstanden fra ekvator til sydpolen, beveger synlige formasjoner i atmosfæren seg mye raskere og fullfører en full rotasjon på så lite som 14 timer. Aksehelning. Rotasjonsaksen ligger på planetens side med hensyn til solsystemets plan, med en aksehelning på 97,77°. Dermed «ligger» planeten i banen, slik at vinkelen mellom polene på planeten og banen nesten er null. Aksehelningen gir planeten årstidsvariasjoner som er helt forskjellige fra de man finner på andre store planeter. Mens andre planeter roterer liksom snurrebasser relative til solsystemets plan, går Uranus rundt mer som en rulleball. Dette betyr at en av polene kontinuerlig vender inn mot solen mens den andre vender bort ved (før og etter) Uranus’ solverv. Kun en smal stripe ved ekvator opplever en drastisk dag/natt-syklus, men med solen veldig lavt over horisonten som ved jordens polområder. På den andre siden av omløpsbanen er situasjonen motsatt. Dermed har ikke Uranus noen egentlig nord- og sydpol. Hver pol har rundt 42 år med kontinuerlig sollys fulgt av 42 år med sammenhengende mørke. Ved tiden rundt jevndøgn vender solen mot ekvatoren til Uranus og gir en periode med dag/natt-syklus lignende de syklusene som finner sted på de fleste andre planeter. Da "Voyager 2" passerte i 1986 pekte en av polene nesten rett mot solen. Uranus gjennomgikk sitt siste jevndøgn 7. desember 2007. Et resultat av rotasjonen er at polområdene gjennomsnittlig mottar mer solenergi per år enn ekvatoriale områder. Likevel er det varmere ved ekvator enn ved polene. Den underliggende årsaken er ukjent. Grunnen til at Uranus har en spesiell aksehelning er heller ikke kjent, men det spekuleres i om en protoplanet på størrelse med jorden kolliderte med Uranus ved solsystemets dannelse og fikk planeten på skrå. Sørpolen pekte nesten rett mot solen da "Voyager 2" passerte i 1986. Polområdet blir referert til som «sør» etter definisjonen som per i dag er fastsatt Den internasjonale astronomiske union. Definisjonen sier at nordpolen skal være polområdet som peker over det uforanderlige planet til solsystemet (bort fra solen), uansett hvilken retning planeten går rundt. Noen ganger blir en annen konvensjon brukt, og denne går ut på at et legemes nord- og sydpol forklares ved hjelp av høyrehåndsregelen i sammenheng med rotasjonsretningen. I følge dette koordinatsystemet var det «nordpolen» som var i sollyset i 1986. Den ekstreme aksehelningen ser ut til å gi ekstreme årstidsvariasjoner i været. Da "Voyager 2" passerte var skymønstrene svært svake og utydelige. Nyere bilder fra Hubble-teleskopet viser atskillig tydeligere skymønstre. I 2007 sto solen direkte over ekvator. Synlighet. Mellom 1995 og 2006 varierte Uranus’ tilsynelatende størrelsesklasse mellom +5,6 og +5,9, så den kan så vidt ses med det blotte øye som en svak stjerne når himmelen er særlig mørk. Vinkeldiameteren er mellom 3,4 og 3,7 buesekunder, mens den for Saturn og Jupiter er henholdsvis 16–20 og 32–45 buesekunder. Det er likevel lett å få øye på planeten i mørke uten lysforurensning, også i bystrøk med en liten kikkert. I store amatørteleskoper med objektdiameter mellom 15 og 23 cm ser planeten ut omtrent som en blek, turkis biljardkule med tydelig formørkning på randen. Selv i teleskoper med objektivdiameter større eller lik 25 cm er ikke detaljer synlige, men skymønstrene og noen av de større månene som for eksempel Titania og Oberon kan være synlige. Indre struktur. Størrelsen til Uranus sammenlignet med jordens. Massen er omtrent 14,5 ganger større enn jordens, og dermed er planeten den minste av de store planetene. Massetettheten er 1,27 g/cm³ og gjør den til planeten med nest minst massetetthet, etter Saturn. Volumet er hele 50 ganger jordens, men den lave tettheten gjør at den som solsystemets eneste gasskjempe har en gravitasjon som er mindre enn 1g. Selv om Uranus har en litt større diameter enn Neptun (omtrent fire ganger jordens), er den lettere enn Neptun. Disse verdiene indikerer at planeten hovedsakelig er bygd opp av stein og ulike issorter (gasser med lavt frysepunkt) som vann, ammoniakk og metan. Den totale mengden is i det indre er ikke nøyaktig kjent, men må utgjøre mellom 9,3 og 13,5 jordmasser. Hydrogen og helium utgjør mellom 0,5 og 1,5 jordmasser. Den gjenværende massen (0,5–3,7 jordmasser) er stein. Standardmodellen til Uranus struktur går ut på at planeten består av tre lag: en steinete (silikat/jern-nikkel) kjerne i sentrum, en isete mantel i midten og et ytre fylt av hydrogen og helium i gassform. Kjernen er relativt liten med en masse på bare 0,55 jordmasser og en radius mer enn 20 % mindre enn radiusen til selve Uranus; mantelen omfatter hovedmassen av planeten med rundt 13,4 jordmasser, mens den øvre atmosfæren er relativt lett men en masse tilsvarende rundt 0,5 jordmasser. Atmosfæren øker radiusen med de siste 20 %. Tettheten til kjernen er rundt 9 g/cm³, med et trykk i sentrum på 8 millioner bar (800 GPa). Temperaturen i kjernen av Uranus er omtrent 5000 K (4727 °C). Ismantelen er i virkeligheten ikke bestående av is i tradisjonell betydning, men heller av en varm og tett væske som består av vann, ammoniakk og andre volatiler. Denne væsken, som har en høy elektrisk ledningsevne, blir enkelte ganger kalt et vann–ammoniakk-hav. Sammensetningen til størstedelen av Uranus og Neptun er svært forskjellig fra sammensetningen til Jupiter og Saturn, med is dominerende over gassene. Dette er grunnen til at de to førstnevnte blir klassifisert i en egen gruppe, iskjempene. Der kan også finnes et lag av ionisk vann hvor vannmolekylene brytes ned til en suppe av hydrogen- og oksygenioner, og enda dypere et lag av superionisk vann hvor oksygenet krystalliseres og hydrogenionene beveger seg fritt innenfor oksygenskallet. Andre modeller tilfredsstiller også observasjonene. Hvis betydelige mengder hydrogen og steinmateriale er blandet sammen i ismantelen, vil den totale massen av is i planetens indre bli mindre. Og samtidig vil den totale massen av stein og hydrogen bli større. Dagens tilgjengelige data er ikke tilstrekkelig for å avgjøre hvilken modell som er riktig. Det at Uranus’ indre struktur inneholder veske medfører at planeten ikke har noen fast overflate. Den gassfylte atmosfæren gir en gradvis overgang til de indre væskelagene. For bekvemmelighetens skyld er en roterende flattrykthet, som er satt av på punktet der det atmosfæriske trykket er lik 1 bar (100 kPa), med forbehold angitt som en «overflate». Denne overflaten har ekvatorial radius lik  ± 4 km og polradius lik  ± 20 km. Denne overflaten brukes som et nullpunkt for høyder i denne artikkelen. Indre varme. Den indre varmen ser ut til å være vesentlig lavere enn for de andre store planetene; i astronomisk terminologi har planeten en lav varmestrøm. Forskerne vet fortsatt ikke hvorfor Uranus har en så lav temperatur på innsiden. Neptun som ligner Uranus både i størrelse og kjemisk sammensetning, utstråler 2,61 ganger mer energi til verdensrommet som den mottar fra solen. Uranus utstråler nesten ingen varme i det hele tatt. Den samlede energimengden som utstråles av Uranus langt i den infrarøde delen av det elektromagnetiske spekteret, er 1,06 ± 0,08 ganger den solenergien som blir absorbert i planetens atmosfære. Varmestrømmen er 0,042 ± 0,047 m², som er lavere enn den indre varmestrømmen i jorden (0,075 W/m²). Den laveste registrerte temperaturen i tropopausen er 49 K (−224 °C), og gjør planeten til den kaldeste i solsystemet. En hypotese er at Uranus har kollidert med et stort himmellegeme, som førte til planetens karakteristiske aksehelning. Kollisjonen førte også til at planeten mistet dens egentlige varme, noe som videre medførte lavere kjernetemperatur. En annen hypotese går ut på at en barriere i de øvre lagene av atmosfæren hindrer varmen fra kjernen i å nå overflaten. For eksempel kan konveksjon finne sted i en gruppe av ulike lag (sammensetningsmessig) i ismantelen, noe som videre kan hindre den oppadgående varmetransporten; det er mulig at dobbel-diffusende konveksjon er en begrensende faktor. Atmosfære. Selv om det ikke finnes noen veldefinert fast overflate, kalles den ytterste kappen av gass som er tilgjengelig for fjernmåling for atmosfæren. Kapasiteten på fjernmålingen strekker seg ned til ca. 300 km under nivået for 1 bar (100 kPa), med et tilsvarende trykk på ca. 100 bar (10 MPa) og temperaturer på 320 K. Den tynne koronaen strekker seg over to planetraider fra den nominelle overflaten ved 1 bar trykk. Atmosfæren kan deles inn i tre lag: troposfæren – mellom høyder på -300 og 50 km og trykk fra 100–0,1 bar (10 MPa–10 kPa); stratosfæren – som strekker seg over høyder mellom 50 og  km og trykk mellom (10 kPa–10 µPa); og termosfæren/korona – som strekker seg fra  km og helt opp til  km fra overflaten. Det finnes ingen mesosfære. Sammensetning. Atmosfæren består hovedsakelig av molekylært hydrogen og helium. Molekylfraksjonen for helium (antall heliumatomer per gassmolekyl) er i den øvre troposfæren, noe som tilsvarer en massefraksjon på. Dette er svært nær den protosolare heliummassefraksjonen på, og indikerer at helium ikke har slått seg ned i sentrum av planeten slik det har i de andre gasskjempene. Den tredje vanligste bestanddelen av atmosfæren er metan (). Metanet har prominente absorpsjonsband i det synlige og nær-infrarøde (IR) og gjør at Uranus er cyan i fargen. Etter molfraksjon utgjør metanmolekylene 2,3 % av atmosfæren under skydekket av metan, der hvor trykknivået er 1,3 bar (130 kPa). Dette representerer omtrent 20–30 % av karbonforekomsten funnet på solen. Blandingsforholdet er mye lavere i den øvre atmosfæren på grunn av den ekstremt lave temperaturen. Temperaturen senker metningsnivået og gjør at overflødig metan fryses ut. Mengden av mindre volatile forbindelser som ammoniakk, vann og hydrogensulfid i den dype atmosfæren er lite kjent. De er sannsynligvis også høyere enn verdiene for solen. Sammen med metan finnes det også spormengder av ulike hydrokarboner i statosfæren. De antas å bli produsert gjennom fotolyse av metan, indusert av solens ultrafiolette stråling, og inkluderer etan (), acetylen (), metylacetylen () og diacetylen (). Spektroskopi har også avdekket spor av vanndamp, karbonmonoksid og karbondioksid i den øvre atmosfæren. Dette kan bare komme fra en ekstern kilde som innfallende støv eller kometer. Troposfære. Temperaturprofil for troposfæren og den lavere stratosfæren. Lag av skyer og dis er også indikert. Troposfæren preges av at temperaturen øker med høyden. Den faller fra ca. 320 K ved bunnen av den nominale troposfæren ved ca. -300 km til 53 K ved ca. 50 km. Temperaturen i den kaldeste øvre regionen av troposfæren (tropopausen) varierer mellom 49–57 K avhengig av breddegraden. Tropopausen står for det meste av planetens termiske infrarøde utstråling, til dermed fastsette den effektive temperaturen på. I troposfæren antas skyer av vann å ligge i trykkområdet 50–100 bar (5–10 MPa), ammoniumhydrosulfidskyer i området 20–40 bar (2–4 MPa), ammoniakk eller hydrogensulfidskyer mellom 3–10 bar (0,3–1 MPa) og direkte oppdagede tynne metanskyer i området 1–2 bar (0,1–0,2 MPa). Troposfæren er svært dynamisk med sterke vinder, lyse skyer og årtidsmessige endringer som omtales under. Stratosfæren. I stratosfæren øker temperaturen fra 53 K i tropopausen til mellom 800 og 850 K ved bunnen av termosfæren. Den oppvarmes av absorpsjon av ultrafiolett og infrarød stråling av metan og andre hydrokarboner, som dannes av fotolyse av metan. Varme overføres også fra den varme termosfæren. Hydrokarbonene okkuperer høyder mellom 100 og 300 km, med et trykkområde på 10–0,1 mbar (1000–10 kPa) og temperaturer mellom 75 og 170 K. De mest vanlige er metan, acetylen og etan med et blandingsforhold på ca. 10-7 i forhold til hydrogen. Blandingsforholdet til karbonmonoksid er lignende i disse høydene. Tyngre hydrokarboner og karbondioksid har blandingsforhold tre størrelsesklasser lavere. Mengdeforholdet til vann er ca. 7. Etan og acetylen kondenserer i den kaldere nedre delen av stratosfæren og tropopausen (under nivået for 100 mBar) og danner lag av dis som kan være delvis ansvarlig Uranus' levende utseende. Konsentrasjonen av hydrokarboner i stratosfæren over disen er betydelig lavere enn i stratosfæren til de andre kjempeplanetene. Termosfæren og koronaen. Termosfæren og koronaen har en jevn temperatur rundt 800–850 K. Varmekilden til en så høy verdi er lite forstått, siden hverken fjern eller ekstrem ultrafiolett stråling fra solen eller auroraaktivitet gir nødvendig energi. Den svake kjøleeffekten på grunn av mangelen på hydrokarboner i stratosfæren over 0,1 mBars trykknivå kan også bidra til dette. I tillegg til molekylært hydrogen inneholder termosfære-koronaen mange frie hydrogenatomer. Hydrogenatomenes lille masse og den høye temperaturen forklarer hvorfor koronaen strekker seg  km – eller to ganger radien til Uranus – ut fra planeten. Den utvidede koronaen er unik for Uranus. Den fører til en luftmotstand for små partikler i bane rundt planetene, som igjen fører til en generell reduksjon av støv i ringene. Sammen med den øvre delen av stratosfæren går termosfæren over i ionosfæren på Uranus. Observasjoner viser at ionosfæren okkuperer høyder fra  km. Ionosfæren på Uranus er tettere enn både Saturns og Neptuns, som kan oppstå fra den lave konsentrasjonen av hydrokarboner i stratosfæren. Ionosfæren består hovedsakelig av ultrafiolett stråling fra solen og avhenger av solens aktivitet. Polarlysaktiviteten er ubetydelig sammenlignet med Jupiter og Saturn. Ringer. Animasjon av okkultasjonen som førte til oppdagelse i 1977 (klikk for å starte). Uranus har et komplisert ringsystem som var det andre til å bli oppdaget i solsystemet etter Saturns. Ringene består av ekstremt mørke partikler, som varierer i størrelse fra mikrometer til fraksjoner på en meter. Tretten ringer er kjent, og den lyseste er ε-ringen. Alle, med unntak av to, er ekstremt smale – vanligvis bare et par kilometer brede. Ringene er sannsynligvis ganske unge siden betraktninger indikerer at de ikke ble dannet sammen med Uranus. Materien i ringene kan en gang ha vært en del av en måne (eller måner) som ble spredt etter et høyastighetsnedslag. Av samtlige deler av rester som ble dannet etter disse nedslagene var det bare noen få partikler som overlevde i et begrenset antall stabile soner for å bli til ringer. William Herschel beskrev en mulig ring rundt Uranus i 1798. At han så dette anses som tvilsomt siden ringene er ganske svake, og i løpet av de neste to tiår var det ingen andre som noterte noe om slike observasjoner. Likevels gjorde Herschel en nøyaktig beskrivelse av ε-ringens størrelse, vinkelen relativt til jorden, den rødeaktige fargen og de tilsynelatende endringene ettersom Uranus forflyttet seg rundt solen. Ringsystemet ble definitivt oppdaget av 10. mars 1977 av James L. Elliot, Edward W. Dunham og Douglas J. Mink ved bruk av Kuiper Airborne Observatory. Oppdagelsen var egentlig et lykketreff. De planla å bruke okkultasjonen av stjernen SAO 158687 for å studere atmosfæren, men stjernen forsvant for en kort periode fem ganger både før og etter at den forsvant bak planeten. De konkluderte da med at der måtte være et ringsystem rundt planeten. Noe senere oppdaget de ytterligere fire ringer. Ringene ble direkte fotografert av "Voyager 2" i 1986. "Voyager 2" oppdaget også ytterligere to svake ringer slik at det totale antallet var oppe i elleve. I desember 2005 oppdaget Hubble-teleskopet to tidligere ukjente ringer (det «ytre» ringsystemet), og brakte det totale antallet opp i tretten.. Den største ligger to ganger så langt unna planeten som de tidligere kjente ringene. Hubble oppdaget også to små satellitter, hvorav den ene, Mab, deler bane med den ytterste ringen. I april 2006 ga bilder av de nye ringene tatt ved Keck-observatoriet fargene på de ytre ringene. Den ytterste er blå og den andre er rød. En hypoteste angående den ytre ringens blå farge er at den er sammensatt av minute partikler av vannholdig is fra overflaten av Mab, og som er tilstrekkelig små til å spre det blå lyset. I motsetning synes planetens indre ringer å være grå. Magnetfelt. Magnetfeltet observert av "Voyager 2" i 1986. S og N er magnetiske sør- og nordpoler. Før "Voyager 2" ankom var det ikke utført noen målinger av magnetosfæren. Før 1986 forventet astronomer at magnetfeltet ville være på linje med solvinden, siden det da ville være justert etter polene som ligger i ekliptikken. "Voyager" avslørte at magnetfeltet ikke kommer fra planetens geometriske senter og er skråstilt 59° fra rotasjonsaksen. Den magnetiske dipolen er forskjøvet fra sentrum av planeten mot den sørlige roterende polen med en tredjedel av planetens radius. Dette gir en svært asymetrisk magnetosfære hvor magnetfeltstyrken på overflaten av den sørlige halvkulen kan være så lav som 0,1 gauss (10 µT), og på den nordlige halvkulen så høy som 1,1 gauss (110 µT). Gjennomsnittlig feltstyrke er 0,23 gauss (23nbsp;µT). Til sammenligning er magnetfeltet på jorden omtrent like sterkt på polene, og det «magnetiske ekvator» er omtrent parallell med den geografiske ekvator. Det dipole momentet er 50 ganger jordens. Neptun har et tilsvarende forskjøvet og skråstilt magnetfelt, noe som antyder at dette er en vanlig egenskap for iskjemper. En hypotese er at iskjempenes magnetfelt genereres av bevegelse ved relativt grunne dybder, for eksempel i hav av vann og ammoniakk, i motsetning til i terrestriske planter og gasskjemper hvor magnetfeltet genereres i kjernene. Til tross for justeringen er magnetosfæren lik de andre planetenes; den har et baugsjokk som ligger ca. 23 radier foran seg, en magnetopause ved 18 radier, en fullt utviklet magnetohale og strålingsbelter. I det hele er atmosfæren mer lik Saturns enn Jupiters. Magnetohalen følger bak planeten millioner av kilometer ut i rommet og vris av planetens sideveise rotasjon til en lang korketrekker. Polarlys mot ekvatorringen. De er ikke på linje med polene på grunn av det skråstilte magnetfeltet. Magnetosfæren inneholder ladde protoner og elektroner med små mengder av -ioner som trolig stammer fra den varme atmosfæriske koronaen. Ingen tyngre ioner har så langt blitt oppdaget. Energien til ionene og elektronene kan være så høye som henholdsvis 4 og 1,2 megaelektronvolt. Tettheten til lavenergi-ioner (under 1 kiloelektronvolt) i den indre magnetosfæren er ca. 2 cm-3, men partikkeltettheten påvirkes sterkt av månene som feier gjennom magnetosfæren og etterlater seg betydelige gap. Partikkelfluxen er tilstrekkelig høy til å forårsake mørklegging eller romvær på månenes overflate på en astronomisk rask tidsskala på  år. Dette kan komme av den jevnt mørke fargen på månene og ringene. Uranus har relativt godt utviklede polarlys som ses som lyse buer rundt begge de magnetiske polene. I motsetning til Jupiters polarlys synes Uranus' å være ubetydelig for energibalansen i planetens termosfære. Klima. Uranus' sørlige halvkule i omtrentlig naturlige farger (venstre) og i høyere bølgelengder (høyre) som viser de svake skystripene og atmosfæren. Ved ultrafiolette og synlige bølgelengder er atmosfæren rolig sammenlignet med andre gasskjemper, også med Neptun. I 1986 observerte "Voyager 2" totalt ti skyformasjoner over hele planeten. En foreslått forklaring er at den indre varmen fremstår markant lavere enn hos de andre kjempeplantene. Den laveste temperaturen registrert i tropopausen på Uranus er 49 K, og gjør Uranus til den kaldeste planeten i solsystemet. Stripet struktur, vinder og skyer. Sonale vindhastigheter på Uranus. Skraverte områder viser den sørlige kragen og det fremtidige nordlige mottstykket. Den røde kurven er en symmetrisk tilpasning til dataene. I 1986 fant "Voyager 2" ut at den synlige sørlige halvkulen på Uranus kan deles inn en lys polarkappe og en mørk ekvatorstripe (se figur til høyre). Grensen mellom regionene ligger ca. ved -45 grader bredde. En smal stripe som strekker seg over breddegradene -45 til –50 grader er den lyseste av de store formasjonene som er synlig på overflaten. Denne kalles den sørlige «kragen». Kappen og kragen antas å være en tett region av metanskyer som ligger i trykkområdet 1,3–2 bar (se over). "Voyager 2" observerte også ti små lyse skyer, de fleste flere grader mot nord sammenlignet med kragen. I alle andre henseender så Uranus ut som dynamisk død i 1986. "Voyager 2" ankom i løpet av høyden for planetens sørlige sommer og kunne derfor ikke observere den nordlige halvkulen. Ved begynnelsen av det 21. århundre kom den nordlige polregionen til syne, og Hubble-teleskopet (HST) og Keck-teleskopene begynte å observere den. I begynnelsen observerte de hverken en krage eller noen polkappe på den nordlige halvkulen. Uranus var tilsynelatende asymetrisk; lys nær den sørlige polen og jevnt over mørk i regionene nord for den sørlige kragen. Da Uranus passerte sitt jevndøgn i 2007 forsvant nesten den sørlige kragen fullstendig. Samtidig oppstod en nordlig krage nær 45 graders bredde. Den første mørke flekken observert på Uranus. På 1990-tallet vokste antallet observerte lyse skyformasjoner betydelig, delvis fordi nye teknikker for bedre bilder ble tilgjengelig. De fleste formasjonene ble funnet på den nordlige halvkulen etter hvert som denne ble synlig. En tidlig forklaring – om at lyse skyer lettere kunne identifiseres på den mørke delen av planeten, mens den lyse kragen skjuler dem på den sørlige halvkulen – var feil: det faktiske antallet formasjoner hadde økt betraktelig. Uansett er det forskjeller mellom halvkulenes skyer. De nordlige skyener er mindre, skarpere og lysere, og ser ut til å ligge høyere oppe enn de på den sørlige halvkulen. Levetiden til skyene varierer med flere størrelsesklasser. Noen av de små skyene lever i timer, mens minst en av de sørlige skyene kan ha vedvart siden "Voyager"s forbiflyvning. Nyere observasjoner har også vist at skyformasjoner på Uranus har mye til felles med de på Neptun. For eksempel ble ikke de mørke flekkene som er vanlige på Neptun observert på Uranus før i 2006, da den første av denne typen formasjoner ble observert. Formasjonen ble da kalt Uranus' mørke flekk. Spekulasjonene går i om Uranus er i ferd med å bli mer lik Neptun under tiden for jevndøgn. Sporingen av en rekke skyformasjoner gjorde fastsettingen av sonale vinder i den øvre troposfæren mulig. Ved ekvator er vindene retrograde, noe som betyr at de blåser i motsatt retning i forhold til planetens rotasjon. Hastighetene varierer fra -100 til -50 m/s. Vindhastighetene øker med avstanden fra ekvator og når nullverdier nær ± 20° bredde hvor troposfærens temperaturminimum ligger. Nærmere polene endres vindene til samme retning som planetens rotasjon, og de fortsetter å øke til de når maksstyrke ved ± 60° før de faller mot null ved polene. Vindhastighetene rundt -40° bredde varierer fra 150–200 m/s. Siden kragen skjuler skyene under denne parallellen, er det umulig å måle hastigheten mellom dem og sørpolen. Derimot er det observert vindhastigheter opp mot 240 m/s nær +50° bredde på den nordlige halvkulen. Årstidsvariasjoner. Uranus-bilde fra 2005 som viser ringer, sørlig krage og en lys sky på den norglige halvkulen.(HST ACS-bilde). Fra mars til mai 2004 oppstod en rekke store skyer i atmosfæren som ga den et Neptun-lignende utseende. Det ble observert rekordhøye vindhastigheter på 229 m/s (824 km/t) og en vedvarende tordenstorm som ble omtalt som «4. juli-fyrverkeri». 23. august 2006 observerte forskere ved Space Science Institute (Boulder, CO) en mørk flekk som ga innsikt i planetens atmosfæreaktivitet. Hvorfor dette plutselige utbruddet i aktivitet oppstod er ikke fullt ut kjent, men det synes som om den ekstreme aksehelnineng resulterer i ekstreme årstidsmessige variasjoner i været. Årstidsvariasjonenes årsaker er uklare fordi data om atmosfæren ikke har eksistert i mer enn 84 år, tilsvarende ett år på Uranus. Fotometri over et halvt Uranusår (siden 1950-tallet) har vist vanlige variasjoner i lysstyrken i to spektralstriper, hvor maksimum oppstår ved solvervene og minimum ved jevndøgnene. Mikrobølgemålinger av den dype troposfæren startet opp på 1960-tallet og viste en lignende periodisk variasjon, med maksimum ved solvervene Temperaturmålinger i stratosfæren fra begynnelsen av 1970-tallet har også vist maksverdier nær jevndøgnet i 1986. De fleste variasjonene antas å skyldes endringer i visningsgeometrien. Det finnes grunner til å anta at fysiske årstidsendringer finner sted i Uranus. Mens planeten er kjent å ha en lys sørlig polregion, er den nordlige polen ganske svak, noe som ikke stemmer med modellen med årstidsendringer skissert over. Under forrige nordlige solverv i 1944, viste Uranus forhøyede nivåer av lysstyrke, og dette antyder at nordpolen ikke alltid har vært like svak. Dette innebærer at den synlige polen blir lysere noe tid før solverv og mørkner etter jevndøgn. Detaljerte analyser av synlige og mikrobølgedata avslørte at de periodiske endringene i lysstyrken ikke var helt symmetriske rundt solverv, og indikerer en endring i de meridionale albedomønstrene. På 1990-tallet beveget Uranus seg bort fra solverv, og den sørlige polkappen ble merkbart mørkere (med unntak av den sørlige kragen, som forble lys), mens den nordlige halvkulen opplevde økende aktivitet, blant annet i skyformasjoner og sterke vinder som ga forventninger om at den skulle lysne opp relativt snart. Dette skjedde også i 2007 da planeten passerte et jevndøgn: en svak nordlig polkrage kom til syne, mens den sørlige kragen ble nesten usynlig. Sonale vindporfiler forble noe asymetriske, mens de nordlige vindene ble noe saktere enn de sørlige. Mekanismen med fysiske endringer er fortsatt uklar. Nær sommer- og vintersolverv ligger halvkulene enten fullt blendet av solens stråling eller vendt mot det mørke rommet. Opplysingen av den solfylte halvkulen antas å skyldes den lokale fortykkelsen av metanskyer og dislag som ligger i troposfæren. Den lyse kragen ved -45° bredde er også forbundet med metanskyer. Andre endringer i den sørlige polregionen kan forklares av endringer i det lavere skylagene. Variasjonen i emisjonen av mikrobølger fra planeten er sannsynligvis forårsaket av endringer i dype troposfæriske sirkulasjoner, fordi tykke skyer og dis fra polene kan forhindre konveksjon. Nå som vår- og høstjevndøgnene nærmer seg på Uranus, endres dynamikken og konveksjonen kan oppstå igjen. Dannelse. Flere forskere tror forskjellen mellom iskjempene og gasskjempene strekker seg tilbake til dannelsen. Solsystemet anses å ha blitt dannet fra en gigantisk roterende ball av gass og støv, kjent som en pre-solar stjernetåke. Mye av gassen – primært hydrogen og helium – dannet solen, mens støvpartikler ble samlet sammen for å danne de første protoplanetene. Etter hvert som planetene vokste, samlet noen av dem så mye materiale at gravitasjonen holdt tak i restene av stjernetåkens gass. Jo mer gass de holdt tak i, jo større ble de; jo større de ble, jo mer gass holdt de tak i helt til et kritisk punkt ble nådd og størrelsene begynte å øke eksponentielt. Iskjempene som bare hadde noen få jordmasser med gass fra stjernetåken nådde aldri det kritiske punktet. Simuleringer av planetvandringer antyder at begge iskjempene ble dannet nærmere solen enn der de befinner seg i dag, og ble forflyttet utover etter dannelsen. Denne hypotesen er detaljert i Nice-modellen. Måner. Uranus har 27 kjente naturlige satellitter, med navn hentet fra skikkelser i verkene til William Shakespeare og Alexander Pope. De fem største er Miranda, Ariel, Umbriel, Titania og Oberon. Uranus har det minst massive sattelittsystemet blant gasskjempene. Den kombinerte massen til de fem største månene er mindre enn halvparten av massen til Triton alene. Den største månen Titania er den åttende største månen i solsystemet, med en radius på 788,9 km, som er mindre enn halvparten av vår egen måne, men noe mer enn Rhea som er Saturns nest største måne. Månenes lave albedoer strekker seg fra 0,2 for Umbriel til 0,35 for Ariel (i grønt lys). Månene er konglomerater av isstein bestående av omtrent femti prosent is og femti prosent stein. Isen kan inkludere ammoniakk og karbondioksid. Ariel ser ut til å ha den yngste overflaten med færrest nedslagskratre. Umbriel ser ut til å ha den eldste. Miranda her flere canyoner som er 20 km dype, terrasserte lag, en kaotisk variasjon i alderen av overflaten og formasjoner. Den tidligere geologiske aktiviteten på Miranda antasa å ha blitt drevet av tidevannsoppvarming på en tid da banen var mer eksentrisk enn nå, sannsynligvis som et resultat av en tidligere 3:1–resonans med Umbriel. Riftprosesser forbundet med oppstrømmende diapirer er sannsynligvis opphavet til månens «racerbane»-lignende korona. På samme måte antas det at Ariel en gang var i en 4:1-resonans med Titania. Utforskning. I 1986 besøkte NASAs interplanetariske romsonde "Voyager 2" Uranus. Besøket har vært det eneste forsøket på å utforske planeten fra liten avstand hittil, og ble svært viktig for vår kunnskap om Uranus. Ingen nye besøk er per dags dato planlagt. Romsonden ble skutt opp i 1977 og var på det nærmeste 24. januar 1986, da den passerte Uranus' skytopper  km unna og fortsatte på sin ferd til Neptun. "Voyager 2" undersøkte struktur og kjemisk sammensetning i atmosfæren, og tok prøver av planetens unike vær, forårsaket av aksehelningen på 97,77°. Romsonden utførte de første detaljerte undersøkelsene av de fem største månene og oppdaget ti nye måner. Den utforsket alle de ni kjente ringene og oppdaget to nye. Voyager 2 studerte også magnetfeltet og dets struktur, helning og dets enestående «korketrekkeraktige» magnetohale som kommer av orienteringen sidelengs. Muligheten for å sende "Cassini"-sonden til Uranus ble evaluert under en fase for forlengelsen av oppdraget i 2009. Det ble da funnet ut at det ville ta sonden tjue år å nå Uranus etter å ha forlatt Saturn. Etter en undersøkelse i 2011 ("2013–2022 Planetary Science Decadal Survey") ble det foreslått å sende en banesonde og et landingsfartøy til Uranus. Forslaget så for seg en oppskytning i perioden 2020–2023 og en 13 år lang ferd mot Uranus. Et eventuell landinsfartøy kunne ta utgangspunkt i Pioneer Venus Multiprobe og gå 1–5 atmosfærer ned. Den europeiske romfartsorganisasjon vurderte også et «mediumklasse»-oppdrag kalt "Uranus Pathfinder", men dette ble satt på vent. Et nytt oppdrag, "New Frontiers Uranus Orbiter", har blitt evaluert og foreslått i studien "The Case for a Uranus Orbiter". I populærkulturen. I astrologien er Uranus (22px) den regjerende planeten over Vannmannen. Siden Uranus er turkis i fargen og Uranus' forbindes med elektrisitet, forbindes fargen "elektrisk blå", en farge som ligger nær turkis, med stjernetegnet Vannmannen. Grunnstoffet uran, som ble oppdaget i 1789 av den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth, ble oppkalt etter den nylig oppdagede planeten Uranus. "Uranus, the Magician" er en bevegelse i Gustav Holsts "The Planets", skrevet mellom 1914 og 1916. Operasjon Uranus var en vellykket militær operasjon under andre verdenskrig, utført av Sovjetunionen for å ta tilbake Stalingrad, som markerte vendepunktet i landkrigen mot Wehrmacht. Linjen "Then felt I like some watcher of the skies/When a new planet swims into his ken", fra John Keats' "On First Looking Into Chapman's Homer" er en henvisning til Herschels oppdagelse av Uranus. Svalbardtraktaten. Oversikt over land som har signert Svalbardtraktaten Svalbardtraktaten, også kjent som Paristraktaten, er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den ble inngått i forbindelsene med fredskonferansene etter første verdenskrig. Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard. Traktaten slår fast «Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen». Avtalen gir Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen. Traktaten fastslår videre at alle traktatparter skal ha «like rett til fiske og fangst» i disse områdene og i deres territoriale farvann. Bestemmelsen om likerett gjelder etter traktatens ordlyd bare innenfor territorialgrensen, som da utgjorde 4 nautiske mil. Spørsmålet om hvor langt ut likebehandlingsprinsippet skal gjelde er imidlertid omstridt. Foruten Norge var signaturstatene USA, Storbritannia, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland og Sverige. Flere enn 30 ytterligere stater har signert traktaten ved et senere tidspunkt, inkludert Sovjetunionen i 1924. Traktaten tar sikte på å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der. Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at borgerne av enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har lik rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann. Svalbard er en avmilitarisert sone. På 1950-tallet erklærte den norske regjering Svalbard som nøytralt område, med den begrensning at NATO ble innvilget rett til å gripe inn dersom nøytraliteten skulle bli krenket på noen måte. Jern. Jern er et grunnstoff med kjemisk symbol Fe og atomnummer 26. Historie. Vann som er farget av jern De eldste tegn på bruk av jern har en fra Sumererne og egypterne rundt år 4000 f.Kr. Disse sivilisasjonene benyttet jern fra meteoritter til å lage pilspisser og dolker. Slikt meteorjern inneholder alltid en del nikkel og er lett å kjenne igjen. De sverd som sagaene beskriver som rustfrie og hardere enn andre, kan ha vært lagd av naturlig nikkel-legert meteorittjern, heriblant Håkon Håkonssons sverd Kvernbitt som kunne kløve en kvernstein, Fotbitt i Laksdølasagaen som kunne kløve en mann helt ned i foten, og Excalibur («sverdet i stenen») som tilhørte kong Arthur. Etter år 3000 f.Kr. og fram mot år 2000 f.Kr. finner en stadig mer jern uten nikkel, det betyr at jernet er smeltet og ikke laget av meteorjern. Slikt jern fantes i denne perioden i Mesopotamia, Anatolia og Egypt. Jern var fortsatt svært dyrt og ubearbeidet, og ble brukt i smykker. Bronse ble fremdeles brukt i våpen. Ca. 2000 f.Kr var verdiforholdet gull/sølv som 1:6, mens forholdet jern/sølv var 1:8. Med andre ord var jern mer verdifullt for de gamle egyptere enn gull! De første redskaper av jern ble lagd omkring 1500 f.Kr. (Trevor Nevitt Dupuy: «The Evolution of Weapons and Warfare», side 3). På 1400-tallet f.Kr. har Chalybe-stammen i fjellområdene i Armenia lært å bearbeide jern ved prosesser med oppvarming i trekull, bearbeiding, gjenoppvarming og hamring. Stål kan ha oppstått tilfeldig ved at jernet absorberte trekull (karbon) på overflaten av metallet under denne prosessen. Denne teknologien ble kjent i det østre Middelhavsområdet innen 1200 f.kr. Rundt år 1500 f.Kr ble de første gode smelteovnene utviklet, og etter år 1000 f.Kr ble det vanlig å benytte jern i våpen. En viktig årsak til at jern erstattet bronse, var mangelen på tinn, ikke at teknologien på smelteovnene gikk framover. Det norske navnet jern er trolig avledet av det angelsaksiske "iron", som kan stamme fra det keltiske ordet for jern "isarnom" og fra det norrøne "isarn" eller "isen". "Jernvarehandel" heter på dansk fremdeles "isenkræmmer". Det kjemiske symbolet kommer fra latinske "ferrum" som betyr «fasthet». Egenskaper. Jern er et grått glinsende transisjonsmetall som er mykt, formbart og smibart. Det er korrosjonsbestandig i tørr luft, tørr klorgass, konsentrert svovelsyre, konsentrert salpetersyre og i baser (unntatt varm natronlut) med pH over 9. I fuktig luft korroderer det og danner rust. Jern binder seg lett til andre stoffer, men er det eneste metallet som ikke danner amalgam med kvikksølv. De magnetiske egenskapene til jern er spesielle, jern er ferromagnetisk, en egenskap svært få andre stoff har. Rent jern har et smeltepunkt på 1 538 °C og kokepunktet ligger på 2861 °C. Allotropiske former. Jern har 4 allotropiske former, alfa, beta, gamma og delta. Alfa-formen (som kalles ferritt) har kubisk romsentrert krystallstruktur og opptrer ved temperaturer under 769 °C. Over 769 °C (som også er jerns curiepunkt) mister jern sine ferromagnetiske egenskaper og danner beta-formen. Bortsett fra ferromagnetismen er alfa- og beta-formen identiske når det gjelder krystallstruktur og kjemiske og fysiske egenskaper. Ved 912 °C endres krystallstrukturen til kubisk flatesentrert, og jern får sin gamma-form. Mellom 1401 °C og smeltepunktet på 1538 °C har det delta-formen med kubisk romsentrert krystallstruktur. Isotoper. Naturlig forekommende jern består av 4 stabile isotoper: 54Fe (5,8 %), 56Fe (91,8 %), 57Fe (2,1 %) og 58Fe (0,3 %).I tillegg finnes 24 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 60Fe med halveringstid 1,5 millioner år, 55Fe med halveringstid 2,73 år, 59Fe med halveringstid 44,503 døgn og 52Fe med halveringstid 8,275 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt. Isotopen 56Fe er det endelige stoffet som dannes i fusjonen som skjer i stjernene. Nikkelisotopen 62Ni har enda høyere bindingsenergi, men på grunn av tilstanden i stjernene vil ikke 56Fe omdannes videre til 62Ni. CAS-nummer: 7439-89-6 Forekomst. Jern er det metallet det finnes mest av på Jorden. Regnet etter vekt er jern det vanligste stoffet og utgjør 34,6 % av Jorden, men det meste av dette jernet finnes under jordskorpen. I jordskorpen er jern det fjerde vanligste stoffet, de vanligste er oksygen, silisium og aluminium. Årsaken til at det finnes så mye jern, er at jern har en svært høy bindingsenergi pr. kjernepartikkel. Det betyr at jern har en svært høy bestandighet mot kjernereaksjoner. I naturen finnes jern svært sjelden i ren form. Metallet utvinnes vanligvis fra jernmalm, og da vesentlig sulfidmalm som pyritt (FeS2) og magnetkis (FeS). Utvinning og foredling. Jernvinne, myr, malm, smelteovn. Legering, smelteovn, galvanisering Jern brukes i produksjon av stål som hovedsakelig er en legering av jern og karbon. Jern og biologi. Fysiologisk spiller jern en avgjørende rolle som mineralstoff for både dyr og planter. Jern inngår i hemoglobin, som er proteinet inne i de røde blodlegemene som tar seg av oksygentransporten i blodet (jern "binder" til seg oksygen). Hemoglobinet er også det som gir blodet den røde fargen. Jern inngår i bl.a. myoglobin (som er et protein som kan lagre oksygen inne i musklene våre, dette lageret er riktignok svært begrenset) og i cytokromer (viktig del i elektrontransportkjeden). I menneskekroppen er det transferrin og laktoferrin som transporterer jern, mens ferritin og hemosiderin lagrer jern. Jern blir normalt nesten fullstendig absorbert (tatt opp) av enterocytter i tolvfingertarmen. For å bli tatt opp, må jernet være i Fe2+-form (ikke Fe3+). Selve opptaket skjer ved et protein kalt «divalent metall-transportør 1» (DMT1 – "gjenstand for regulering"), som kan ta opp «alle» typer toverdige metallioner i kroppen. Det er en rekke stoffer i kosten som påvirker jern-opptaket vårt, f.eks. øker vitamin C jernopptaket, mens futinsyre hemmer det. Jern inngår også normalt i peroksidnedbrytning (beskyttelse mot frie radikaler). For mye jern (dvs. mer enn det transferrin klarer å binde) er giftig og vil øke produksjonen av frie radikaler kraftig. Jern blir giftig ved (omtrent; individuelle variasjoner) 20 mg jern per kg kroppsvekt og dødelig ved 60 mg/kg. For lite jern er mye vanligere enn for mye jern. Jernmangel er en av de vanligste årsakene til anemi, særlig for kvinner. Kull. Kull er en fellesbetegnelse på en rekke karbonholdige organiske bergarter, stort sett dannet av planterester. Planterestene vil med tiden bli tildekket av andre sedimenter, noe som hindrer forråtnelse og nedbrytning. På sikt vil både trykk og temperatur stige og omdannelsesprosessen settes i gang. I denne prosessen øker karboninnholdet fordi vann og gasser presses ut. Kull i verden. Verdens årlige kullforbruk er om lag 6,8 milliarder tonn (2010). Kull er verdens viktigste energibærer for kraftproduksjon, 41 prosent av all elektrisk kraft i verden produseres i kullkraftverk. Kull er også den fossile energibærer som øker mest, hovedsakelig grunnet den økonomiske veksten i Asia. For øvrig er kull en viktig innsatsfaktor i produksjon av jern og stål, der kullet benyttes som reduksjonsmiddel i masovner, enten direkte eller foredlet til koks. Om lag ti prosent av verdens kullproduksjon benyttes i jern- og stålindustrien. Kull benyttes også til en rekke formål i kjemisk og farmasøytisk industri. Kull er det mest karbonintensive av de fossile energibærerne, og bruk av kull er også en av de største kildene til menneskeskapte klimagassutslipp. Utslippene avhenger mye av kullkvaliteten, men grovt regnet vil forbrenning av ett tonn kull gi 2,5 – 3,5 tonn CO2. Av de fossile energiressursene er det av kull det er påvist størst reserver. Med dagens prisnivå er de kommersielt utvinnbare reservene anslått til 900 milliarder tonn, som med dagens forbruk vil vare i omtrent 150 år. Kullprisene har hatt en betydelig vekst de siste årene. Ved tusenårsskiftet lå prisene i området 30-50 US dollar pr tonn, men økte til over 200 dollar i 2008. Under finanskrisen i 2008-2009 falt kullprisene til 50-60 dollar, for deretter å stige igjen. Vinteren 2011 ligger kullprisen i området 115 – 125 dollar. Det er betydelig usikkerhet om kullprisenes utvikling på sikt. For Europa spås et forsyningsunderskudd de nærmeste årene, da importen (ca 150 mill tonn pr år) vil måtte konkurrere med etterspørsel fra stillehavsmarkedet. Med stigende priser vil tilgjengelige reserver måtte beregnes på nytt. Anslagene er omstridte og varierer betydelig, men fra flere hold hevdes det at kullproduksjonen vil nå sitt klimaks i løpet av få tiår. De største drivverdige forekomstene av kull finnes i USA, samt i tidligere Sovjetunionen. Andre land med store kullreserver er Kina, Australia, India, Tyskland og Sør-Afrika. I Nordsjøen er det påvist kullforekomster på anslagsvis 3000 milliarder tonn. Disse er foreløpig ikke økonomisk utvinnbare. Kull skiller seg fra olje og gass ved at en relativt liten del av verdensproduksjonen handles over landegrensene. Om lag 85% av kullet som utvinnes blir brukt i produksjonslandet. Australia er i dag største kulleksportør, mens Japan er en betydelig importør av kull. Typer kull. Kull forekommer naturlig i ulike former og kvaliteter, med ulike bruksområder. Kvaliteten er avhengig av kullets alder, det opprinnelige plantematerialets sammensetning og geologiske forhold under dannelsen. Det er vanlig å dele kull inn i tre hovedtyper, basert på innkullingsgrad. Kull prises etter fysisk-kjemisk sammensetning, og anvendelsesområdet fastsettes ved særskilte. Et standard energikull har askeinnhold (andel ubrennbart materiale) på 7-15 prosent, svovelinnhold på 0,6 – 1,3 prosent og en energitetthet på 25 MJ/kg. Andre kvalitetsfaktorer er innhold av fosfor, kalsiumoksid, flyktige bestanddeler og vann, samt askens smeltepunkt. Kull egnet for jern/stålproduksjon og andre kjemiske formål prises vesentlig høyere enn energikull. Daganlegget til innslagspunktet for Gruve 2 i Longyearbyen på Svalbard Kull i Norge. I Norge er det svært begrensede mengder kull. Kommersielt utvinnbare reserver finnes kun på Svalbard og blir utvunnet av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. På andre halvdel av 1800-tallet ble det gjort kullfunn på Ramsa (senere benevnt Ramsafeltet) på Andøya i Nordland. Senere har interessen for forekomstene av kull og oljeskifer i dette området mer eller mindre opphørt. Zarah Leander. Zarah Leander - svensk sangerinne og skuespiller som ble Nazi-Tysklands mest populære artist. Zarah Leander i ukebladet Se 1941 Zarah Leander (født "Sara Stina Hedberg" 15. mars 1907 i Karlstad, død 23. juni 1981 i Stockholm). Svensk skuespillerinne og sangerinne. Eneste datter av Andreas Hedberg og hans kone Mathilda (født Wikström). Giftet seg 1927 med skuespilleren Nils Leander. De fikk to barn: Boel i 1927 og Göran i 1929. I 1931 skilte paret seg.Året etter giftet hun seg med Vidar Forsell, en sønn av daværende operasjef og sanger John Forsell. Vidar Forsell adopterte barna. Ekteskapet ble oppløst omkring 1945. 1956 giftet hun seg i Göteborg med kapellmester Arne Hülphers, som hadde virket som hennes akkompagnatør fra omkring 1952. I 1929 debuterte hun som revyartist hos Ernst Rolf og ble raskt en stjerne. Fra 1929 til 1935 opptrådte hun med Karl Gerhard i en rekke revyer og var med i tre svenske spillefilmer. Suksessen på Theather an der Wien i "Axel an der Himmelstür" (Musikk: Ralph Benatzky)høsten1936 ble begynnelsen på en lang rekke tyskspråklige plateinnspillinger. En lukrativ kontrakt med det store tyske filmselskapet UFA gav henne i årene 1937-1943 hovedrollen i 10 filmer. Sin første tyskspråklige film "Premiere" hadde hun spilt inn for et østerriksk selskap i Wien i desember 1936. I denne perioden var Zarah Leander utvilsomt det største navn i tysk underholdningsverden. Tysklands fremste slagerkomponister forsynte henne med spesialskrevet materiale. Platene hennes solgte i milliontall og filmpremierene var førstesidestoff. Filmselskapets bevisste promotering av henne som superstjerne, medvirket til at det tidlig ble skapt en mytestatus rundt hennes person. Hun ble kalt tysk films Greta Garbo. Til tross for at hun virket i et diktatur, fantes det i filmene og sangene hennes ingen direkte tilknytning til den nazistiske propaganda. I innhold og form var de upolitiske, rettet mot den lettere smak. Stilen hennes appellerte til både kvinner og menn, tilhengere fantes i alle befolkningslag. Hitler beundret henne. Med sin egenrådige personlighet, utviklet Zarah Leander tidlig et anstrengt forhold til propagandaminister Joseph Goebbels som satt med øverste myndighet i tysk filmindustri. At denne likevel lot henne fortsette sitt arbeid i Tyskland, tyder på at han så hennes nærvær i landet som gunstig. Med sin popularitet passet hun perfekt inn i hans skjulte propagandistiske doktrine. Denne gikk ut på at tysk underholdningsindustri skulle pøse ut lett tidtrøyte, og på den måten distrahere folkets oppmerksomhet bort fra krigens redsler og naziregimets negative sider. Hun er nevnt 32 ganger i Goebbels' dagbok, oftere enn noen annen svenske: «Et bilde på kvinnelig vemod og skjønnhet». I september 1940 kom hun til Berlin og fortalte ham om stemningen i Sverige, og han skrev henrykt kontrakt på fem nye filmer med henne: «Svenskene er langt mer positive til oss enn før. Norge har de ikke lenger den store sympatien med.» Uenigheter med filmselskapet om honorarbetaling førte til at Zarah Leander i 1943 brøt kontrakten og flyttet hjem til Sverige. I årene som fulgte måtte hun kjempe mot sterk kritikk i hjemlandet for å ha opptrådt og bodd i Nazi-Tyskland over så mange år. Det ble stilt spørsmål ved om hun hadde hatt nazistiske sympatier. Selv avfeide hun dette med at politikk aldri hadde interessert henne. Under krigen hadde hun for eksempel nektet å binde seg nærmere til naziregimet da hun avslo et tilbud om å bli tysk statsskuespiller. Hun hevdet bestemt at hennes virke i Tyskland kun hadde gått ut på å glede et hengivent publikum i en vanskelig tid. Motstanden mot henne gjorde at hun de første årene etter krigen levde tilbaketrukket på sin herregård utenfor Norrköping. På 50-tallet begynte hun med mer regelmessige opptredener igjen. Ikke uventet opplevde hun størst suksess i Vest-Tyskland der krigsgenerasjonen ikke hadde glemt henne, og hvor comebackkonsertene hennes ble møtt med enorm jubel. I dag er det først og fremst som sangerinne Zarah Leander huskes. Hun fascinerte publikum med sin særegne dype og hemmelighetsfulle stemme (kontra-alt). Dens spesielle kraft og klarhet syntes å uttrykke både lengsel, livsglede og trøst. Zarah Leanders repertoar bestod av sanger som omhandlet enten ulykkelig kjærlighet, formidlet fortrøstningsfull optimisme, eller signaliserte frivol individualisme. Hun fikk slag 16. oktober 1978 og døde i 1981. Gruppen Einmal Kommt Die Liebe har i 2007 gitt ut en gitt ut en hyllest-CD til Leander i anledning hennes 100-årsjubileum, "Wunderbar! The music of Zarah Leander". Hannover. Hannover er hovedstaden i den tyske delstaten Niedersachsen og ligger ved elven Leine. Den har ca. 517 000 innbyggere (2002). Hannover er en kjent messeby. Hver vår huser den verdens største datamesse, CeBIT, og industrimessen Hannover Messe. I 2000 var Hannover vert for verdensutstillingen Expo 2000. Mange reiser også til Hannover på grunn av universitetene og medisinstudiene, den internasjonale flyplassen og den store dyrehagen. Den er også et knutepunkt for trafikken. Hannover hadde et eget dynasti(arvefølge av herskere) som har hatt en viktig rolle i byens historie. Historie. Hannover var opprinnelig en fiskerlandsby, som vokste til by i middelalderen, da det bl.a. ble bygget bymurer og flere kirker. Grevene av Braunschweig flyttet til byen i 1636, og grevskapet, som også var kurfyrstedømme og fra 1814 kongerike, ble senere kalt Hannover. Med Georg I kom huset Hannover i besittelse av den engelske tronen. Under fem monarker var Storbritannia og Hannover i personalunion. Den siste britiske monark av huset Hannover var dronning Victoria, og da hun arvet tronen betød det samtidig slutten på personalunionen, siden Hannovers lover ikke tillot kvinner å arve tronen. Hannover ble annektert av Preussen i 1866. Byen fortsatte å vokse, men ble som så mange andre tyske byer svært ødelagt av bombeangrep under andre verdenskrig. Hannover var et viktig trafikalt knutepunkt og produksjonssenter, og derfor også et mål under den strategiske bombingen under andre verdenskrig. Mange ble drept og mer enn 90 % av byen ble ødelagt av til sammen 88 bombetokter. På grunn av dette har Hannover også mange moderne bygninger. Hesterasen hannoveraner kommer også fra byen. Industri. Niedersachsen er et viktig industriområde, og i Hannover ligger noen av fabrikkene til Volkswagen, elektronikkprodusenten Sennheiser og dekkprodusenten Continental. På 1800-tallet ble industrikonsernet Hanomag en viktig industri i byen. Konsernet ble kjøpt opp av Mercedes-Benz på 1960-tallet. Jernbane. Hannover Hauptbahnhof er et knutepunkt i det tyske ICE-nettet. Fly. Langenhagen International Airport (IATA-kode: HAJ; ICAO-kode: EDDV) ligger 11 km nord for bysentrum. Vei. Hannover er også et viktig knutepunkt i det tyske Autobahn-nettet. De to store motorveiene A2 og A7 møtes i krysset Hannover-Ost nordøst for byen. Buss og trikk. Hannover har et godt utbygd kollektivtransportilbud. Tilbudet drives av Üstra (Üstra Hannoversche Verkehrsbetriebe). Byen er også kjent for sin spesielle design av busser og trikker. Schwerin. Schwerin (tysk uttale: eller) er hovedstaden i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern og ligger ved sørvestbredden av Schweriner See. München. München (uttales «mun-kjen», bairisk: "Minga") er hovedstaden i den tyske delstaten Bayern. Med (2011) innbyggere, eller med forsteder rundt 4 millioner, er dette den tredje største byen i Tyskland, hvor bare Berlin og Hamburg er større. Den velstående hovedsakelige katolske byen ligger ved elven Isar, og er i løpet av de siste tiårene blitt et av de viktigste teknologiske sentrene i Tyskland og Europa. Geografi. München ligger på høylandsplatåene i Oberbayern, rundt 50 kilometer nord for den nordlige delen av Alpene, på en høyde rundt 520 moh. Elvene i området er Isar og Würm. Den nordlige delen av dette sandholdige høylandsplatået består blant annet av flint-områder som ikke lenger blir påvirket av de endringene i grunnen som er registeret i Alpene, mens den sørlige delen av dette landplatået er dekket med morenerygger. Mellom disse delene, som i München-området, ligger det områder med avsetninger fra isbreer. Der hvor disse avsetningene dekker et tynnere lag, kan grunnvannet trenge igjennom og oversvømme områder og danne marskområder, som nord for München. Middelalderen. Bebyggelsen kalt "Villa Munichen" er første gang nevnt i historiske kilder i et dokument fra Augsburg fra 1158, da Henrik Løve, hertugen av Sachsen og Bayern hadde bygget en bro over elven Isar rett ved en benediktiner-kommunitet. I 1175 fikk stedet byrettigheter av keiser Fredrik Barbarossa og det ble bygget ut forsvarsverker. I 1180 ble Otto I Wittelsbach hertug av Bayern, og byen ble overlevert til biskopen av Freising. (Wittelsbach-dynastiet kom til å styre Bayern frem til 1918.) I 1240 ble byen overført til Otto II Wittelsbach, og i 1255, da Bayern ble delt, ble byen hertugsetet for Oberbayern. Bildet til venstre er tatt rett etter andre verdenskrigs slutt, bildet til høyre er samme sted i dag München ble allerede i 1328 ble keiserlig residensby etter at Wittelsbacheren Ludvig IV ble tysk-romersk keiser etter å ha blitt tysk konge i 1314. Ludvig IV styrket byen posisjon ved blant annet å gi byen saltmonopol. Mot slutten av 1400-tallet ble byen utviklet med flere gotiske bygninger og gotisk kunst, blant annet ble det gamle rådhuset utvidet, og byens største kirke, nå katedral, Frauenkirche ble bygget i løpet av bare 20 år, etter at den ble påbegynt i 1468. Hovedstad i det samlede Bayern. Da Bayern igjen ble samlet i 1506 ble München hovedstad i det samlede hertugdømmet og ble utover på 1500-tallet et senter for Motreformasjonen og Renessansen. Hoffet i München ble et senter for kunst og kultur, som knyttet til seg komponister som blant andre Orlando di Lasso, Heinrich Schütz, og senere Wolfgang Amadeus Mozart og Richard Wagner. Den katolske liga ble stiftet i byen i 1609. Under Tredveårskrigen ble byen residensby for kurfyrste Maximilian I av Bayern i 1623, men ble okkupert av Gustav II Adolf av Sverige i 1632. To byllepest-epidemier i 1634 og 1635 tok livet av en tredel av byens befolkning. Under de bayerske kurfyrstene ble München et viktig senter for barokken, men led under to habsburgske okkupasjoner i 1704 og 1742. I 1806 ble byen hovedstaden i det nyopprettede Kongeriket Bayern, og Den bayerske landdagen ble etablert i byen. Byen ble også ble senter for det nyopprettede München og Freising erkebispedømme. I 1826 ble Ludwig-Maximilians-Universität München flyttet til byen fra Landshut. På denne tiden ble mange av byens nåværende kjente bygninger reist. Under kong Ludwig I (1825 – 1848) ble München en verdenskjent kunstby. Klassisistene Leo Klenze og Friedrich von Gärtner bygget Ludwigstraße, Königsplatz og den kongelige residensen. Under prinsregent Luitpold (1886–1912) opplevde München et voldsomt næringsmessig og kulturelt oppsving. Den kjente Prinzregentenstraße og Prinzregententheater ble bygget, mens bydelen Schwabing omkring århundreskiftet utviklet seg til et levende kunstnerkvarter, som tiltrakk seg tallrike betydningsfulle litterater og malere, som Franz von Stuck og Der Blaue Reiter. I 1896 ble kulturtidsskriftet "Die Jugend" første gang utgitt, som kom til å gi navn til "Jugendstilen". Byens innbyggertall, som i 1700 hadde ligget på rundt, fordoblet seg på bare tredve år, og i 1871 hadde byen innbyggere. I 1933 var dette nådd. Verdenskrigene. Utbruddet av første verdenskrig i 1914 gjorde livet i byen mer vanskelig med den allierte blokaden av Tyskland førte til matmangel og mangel på drivstoff. Under et fransk luftangrep i 1916 falt det tre bomber over byen. Etter første verdenskrig var München åsted for stor politisk uro, og under den kommunistiske revolusjonen forlot kong Ludvig III og hans familie byen (se), og etter drapet på Bayerns ministerpresident Kurt Eisner i februar 1919 av Anton Graf von Arco auf Valley, ble Den bayerske rådsrepublikken proklamert i byen. Da kommunistene tok makten i byen, sendte Lenin, som hadde bodde flere år i byen. gratulasjonstelegram. Men den kommunistiske rådsrepublikken ble knust av de tyske frikorpsene 3. mai 1919. Etter at de republikanske myndighetene ble gjeninnsatt, ble byen et kjernested for politiske aktivisme, byen ble i de følgende årene blant annet «bevegelsens hovedstad» ("Hauptstadt der Bewegung") for Adolf Hitlers nasjonalsosialister. I 1923 var byen åsted for det såkalte ølkjellerkuppet, som ble slått ned. Hitler ble dømt til et fengselsopphold hvor han skrev boken "Mein Kampf". I nærliggende Dachau ble nasjonalsosialistenes første konsentrasjonsleir bygget i 1933, hvor særlig tyske opposisjonelle ble sperret inne. Byen var også stedet for den tyske motstandsbevegelsen Den hvite rose som var operativ i perioden fra juni 1942 til februar 1943, da medlemmene ble arrestert og henrettet for å ha distribuert løpesedler på byens universitet. Mot slutten av andre verdenskrig ble München kraftig skadet av allierte bombeangrep og utsatt for 71 bombeangrep, men ble i etterkrigstiden gjenoppbygget. Etterkrigstiden. Bayern og München ble etter andre verdenskrig en del av dem amerikanske okkupasjonssonen, og byen ble etter okkupasjonen fullstendige gjenoppbygget, og sammenlignet med tilsvarende gjenoppbygging av andre tyske byer, ble Münchens gjenoppbygging foretatt etter en ganske nitid og konservativ plan hvor en blant annet fulgte de tidligere gateløp og inndeling i byen. I 1957 passerte byen befolkning en million innbyggere. I 1972 arrangerte München sommer-OL, som ble sterkt preget av München-massakren, utløst av den palestinske terrorgruppen Sort Septembers kidnapping av 11 israelske idrettsutøvere. Det tyske politiets redningsforsøk resulterte i at alle israelerne, fem av gisseltakerne og en tysk politimann døde. Kultur. München har et vell av kulturelle tilbud. Byen har hele 59 teatre og flere operahus, bl.a. Bayerische Staatsoper, et av verdens ledende. Blant de 46 museene finnes verdens største tekniske museum, Deutsches Museum, dessuten en rekke kjente kunstmuseer, som Archäologische Staatssammlungs antikksamling, Glyptoteket, Münchner Stadtmuseum, Bayerisches Nationalmuseum, Alte-, Neue- og Moderne Pinakothek, Haus der Kunst og Schackgalerie. En rekke orkestre holder også til her, blant annet Münchner Philharmoniker og Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk. En av Münchens mest berømte årlige begivenheter er Oktoberfest, hvor hesteløp og øl står i sentrum. Den ble første gang holdt 12. oktober 1810 til ære for ekteskapet mellom Bayerns kronprins Ludwig og prinsesse Therese von Sachsen-Hildburghausen, og byens innbyggere syntes det var så hyggelig at de gjorde det til en årlig foreteelse. Blant byens parker er Englischer Garten verdensberømt. Den er større enn New Yorks Central Park. I forbindelse med OL i 1972 ble Olympiaparken bygget. Politikk. München kjennetegnes som den mest liberale byen i Bayern, som ellers er den mest konservative delstaten i Tyskland. Den er en av få byer i Bayern hvor sosialdemokratene SPD, og ikke CSU, regjerer. Årlig finner den internasjonale sikkerhetskonferansen sted i München. Religion. Ca. 36.2 % av Münchens befolkning identifiserte seg i år 2011 som romersk-katolske, 13.3 % protestanter, og 0.3 % jødiske. Det jødiske samfunnet er det tredje største i Tyskland etter Berlin og Frankfurt am Main. Rundt halvparten tilhærte andre religioner eller var konfesjonsløse. Den nåværende pave Benedikt XVI var erkebiskop av München erkebispedømme mellom 1977 og 1982. Økonomi og næringsliv. a>s hovedkontor "Vierzylinder" ligger i München München og Bayern har de siste tiårene vært den raskest voksende regionen i Tyskland, og en av de få delstater som har lykkes godt i å ta steget inn i den digitale industrialderen. München er globalt hovedsete for en rekke storkonserner, som elektronikkselskapet Siemens, bilprodusenten BMW, bank- og forsikringsgiganten Allianz og de tyske hovedkontorene for de amerikanske selskapene McDonald's og Microsoft. IT-selskapet Infineon er blant verdens ledende innen komponentutvikling for tele- og datakommunikasjon. München er også verdens nest største forlagsby, og er også en av de byene i Europa med flest vitenskapelige arbeidsplasser. I München nyter næringslivet godt av nærhet til det viktige italienske markedet, samt samarbeid med de mange gode universitetene og høyskolene i Bayern. Samferdsel. Som de fleste andre storbyer er München et viktig trafikknutepunkt, antagelig Tysklands nest største for landtransporten og flytrafikken. Kollektivtrafikk. München har et omfattende nett av jernbaner og tunnelbanelinjer. Byen betjenes av én TGV-rute (München–Paris), fem ICE-ruter og fire IC- og EuroCity-ruter; hertil kommer en rekke internasjonale forbindelser til bl.a. Roma og Budapest. Orientekspressen gikk gjennom München. Jernbanens lokaltrafikk besørges hovedsakelig av ti S-banelinjer, selv om også fjerntogene betjener en del lokaltrafikk til og fra f.eks. Augsburg. S-banelinjene stråler ut fra sentrum i alle retninger og går ut til forsteder 30-40 km fra sentrum. De fleste S-banelinjene samles i en fellestunnel på 11,4 km mellom Pasing og Ostbahnhof. Denne ble fullført til OL i 1972. S-banerutene for øvrig er delvis basert på eldre lokaltogruter, men enkelte er forlenget senere, andre har fått nye spor slik at S-banetrafikken går uavhengig av øvrig togtrafikk, og atter andre er av nyere dato. To S-baneruter betjener storflyplassen. Tverrforbindelser mellom forstedene mangler. Disse betjenes av busser. Det kommunale trafikkselskapet (MVG) driver 68 bussruter – hertil kommer regional- og fjernbusser. MVG driver også tunnelbanesystemet, som omfatter seks linjer – og ti trikkeruter. Disse, samt fire bussruter, har signalprioritering. Tunnelbanen og S-banen har henholdsvis 351 mill. (2009) og 278 mill. (2007) passasjerer, men S-banen gjør et større transportarbeid fordi reisene gjennomgående er lengre. Begge systemer er Tysklands mest trafikkerte etter Berlins. Trikken hadde 94,5 mill. passasjerer i 2009 (Hruza 2010). Jernbanens hovedterminal for godstransporten ligger nord i byen – mangelen på en god havn og egnede vannveier gjør landverts godstransport viktigere i München enn i f.eks. Hamburg. I 1970-årene foregikk forsøk med magnetsvevetoget Transrapid 02 i Allach, nordvest i byen. Biler og biltrafikk. Seks motorveier og en rekke mindre veier passerer eller går gjennom byen; en 7. motorvei er under utbygging. I tillegg kommer to bilringer: En indre Mittlerer Ring, og en ytre motorveiring. Den siste ble planlagt alt i 1930-årene, men omgir ennå ikke hele byen. Innenfor Mittlerer Ring opprettet byen i 2008 en miljøsone, hvor bare biler som tilfredsstiller visse krav til partikkelutslipp får kjøre. Donnersbergerbrücke skal være Europas mest trafikkerte bilbro. Sykkelbyen. München har over 1200 km sykkelveier. 14 % av reisene skjer med sykkel. Det er mer enn i andre tyske storbyer, og en ønsker å øke andelen til 17 % innen 2015. Flytrafikk. München har med Franz Josef Strauß lufthavn Tysklands nest mest trafikkerte flyplass, med ca. 35 mill. passasjerer i året. Ruten München–Düsseldorf er Tysklands mest trafikkerte og nr. 10 i Europa (etter bl.a. Oslo–Bergen). Flyplassen ligger ca. 29 km nordøst for sentrum. Den er oppkalt etter Franz Josef Strauss og betjenes av en motorvei, flere bussruter og to S-banelinjer. I tillegg ble en magnetsvevebane planlagt, men prosjektet ble – som de fleste av den sorten – lagt på is pga. høye kostnader. Senere er en «ekspress-S-bane» foreslått. I München-området finnes også to mindre flyplasser. I Memmingen, ca. 90 km utenfor München, ligger en flyplass som Ryanair opererer under navnet München–West. Kilder. David Hruza 2010: Aktuelles aus München. Stadtverkehr 7-8/2010, s. 44. Demonologi. Demonologi (av gresk "daimon", overnaturlig ånd eller makt av en dårlig type, altså ikke en Gud, og "logos", lære) er enkelt forklart læren om hvordan djevelen virker på Jorden. Det er altså en læresetning, eller en vitenskap, om demoner. 1689. Dødsfall. Marie Louise, dronning av Spania. (f. 1662) Neue Nationalgalerie. Neue NationalgalerieNeue Nationalgalerie er et museum for klassisk moderne kunst i Berlin, med hovedvekt på første del av det 20. århundre. Museumsbygningen som er en del av kulturbyggkvarteret Kulturforum Berlin, er tegnet av Ludwig Mies van der Rohe. Arne Næss. Arne Dekke Eide Næss (født 27. januar 1912, død 12. januar 2009) var en norsk filosof, som gjennom sine lærebøker i logikk, metodelære og filosofihistorie bidro til å gi filosofien en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden. Han regnes som grunnleggeren av dypøkologien og den såkalte Oslo-skolen. Hans lære blir oftest omtalt som økofilosofi. Biografi. Arne Næss avla magistergrad i filosofi, som den yngste noensinne, i 1933, og ble dr.philos i 1936 med avhandlingen "Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten" (Erkjennelse og vitenskapelig adferd). Ved ansettelsen som professor var han 27 år gammel. Næss var professor ved Universitetet i Oslo i perioden 1939–1970. Næss var også kjent som fjellklatrer, og innførte bolteteknikken i Norge. Han var dessuten onkel til den avdøde finansmannen Arne Næss Jr.. Han stod i spissen for klatreekspedisjoner til Tirich Mir i Pakistan i 1950 og 1964. Næss var også en ivrig bokser helt til slutten av livet. Dypøkologiens far og grunnlegger ble i 1997 utnevnt til æresmedlem i Miljøpartiet De Grønne, et parti han med sin økosofi og sine åtte dypøkologiske punkter har vært med å forme, ikke bare i Norge, men i land så fjerne som Vanuatu, Tasmania, Taiwan og Chile, for å nevne noen. Arne Næss har innehatt sisteplassen («æresplassen») på partiets Oslo-valgliste til kommunevalg og stortingsvalg i alle år siden partiets grunnleggelse i 1987. I sin senere tid var han opptatt av å formidle sin filosofi til folket, blant annet i flere bokutgivelser med Inga Bostad. I 2002 ble Næss tildelt Nordisk Råds natur- og miljøpris og i 2004 fikk han Årets Peer Gynt. I 2005 ble han utnevnt til Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for samfunnsnyttig innsats. Filosofi. Som filosof hørte Næss hjemme i den nypositivistiske tradisjon, som dens talsmann og dens kritiker. Nypositivismen – eller den logiske empirisme – ble først utformet som teoretisk program i mellomkrigstiden av den såkalte «Wienerkretsen», som Næss hadde kontakt med under oppholdet i Wien i midten av 1930-årene. I hans variant fikk nypositivismen dels en vitenskapsfilosofisk og dels en språkfilosofisk utforming. I doktoravhandlingen "Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten" gir Næss en teoretisk begrunnelse for den positivistiske grunntanke om at det kun eksisterer én form for erkjennelse av virkeligheten, nemlig den vitenskapelige, og at det kun finnes én form for vitenskapelighet, nemlig den naturvitenskapelige. All annen form for erkjennelse – tradisjonell filosofi, kunst, religion – forkastes som «metafysikk». I senere skrifter, bl.a. "Notes on the Foundation of Psychology as a Science" (Bemerkninger om psykologien som vitenskap, fra 1948), utdyper Næss denne posisjonen. Siden 1960-tallet ble han imidlertid mer og mer opptatt av de problematiske sider ved det positivistiske program om «enhetsvitenskap», og i «Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise» (Pluralistiske og possibilistiske trekk ved den vitenskapelige virksomhet, fra 1972) erstattes positivisme med pluralisme. Parolen er ikke lenger «enhetsvitenskap», men «teorimangfold»: Til enhver tid kan og bør det være en rekke konkurrerende og innbyrdes uforenlige vitenskapelige teorier, som alle kan sies å være i overensstemmelse med «virkeligheten». Mens Næss tidligere anså den «objektive», positivistiske vitenskap som et viktig redskap mot utbredelsen av en totalitær politikk, som tenkte med blodet, er denne vitenskap nå blitt en del av den herskende ideologi. Næss' språkfilosofi – "den empiriske semantikk" – ble lansert allerede i 1938 i undersøkelsen «Truth as Conceived by those who are not Professional Philosophers». Dette var et forsøk på å løse det tradisjonelle filosofiske problem om sannhet ved å undersøke hva folk oppfatter med ordet "sannhet". Det språkfilosofiske hovedverk er: "Tolkning og presisering" (1953), hvis tolknings- og presiseringslære i den populariserte utgaven "En del elementære logiske emner" i en årrekke var obligatorisk stoff for studenter ved de forberedende prøver i filosofi (senere "Examen philosophicum") ved norske universiteter. Næss' empiriske semantikk har dermed hatt stor innflytelse på det intellektuelle tankesett i norsk etterkrigstid, men må anses for langt mindre betydningsfullt filosofisk sett enn hans vitenskapsteoretiske undersøkelser. Næss spilte en helt avgjørende rolle for etableringen av den nye samfunnsforskningen i Norge etter andre verdenskrig. Med sin allsidige orientering, teoretiske skarpsindighet og empiriske interesse ble han det selvfølgelige samlingspunkt. Bl.a. ledet han det store UNESCO-prosjektet "Democracy, Ideology and Objectivity" i 1956 og startet og redigerte "Inquiry" i 1958 – et tverrfaglig tidsskrift for filosofi og samfunnsteori. Næss markerte seg ved forskjellige anledninger med radikale politiske standpunkter. I 1952 utgav han sammen med bl.a. Vilhelm Aubert, Harald Ofstad og Arild Haaland: "Tenk en gang til". Et pasifistisk innlegg mot antikommunisme og kaldkrigspropaganda. Han har skrevet analyser av Gandhis ikke-voldsfilosofi, og siden 1970-årene har han engasjert seg i miljøbevegelsen og organisasjonen Fremtiden i våre hender. I denne sammenheng hører hans bok "Økologi, samfunn og livsstil" (1976) hjemme. Arne Næss' normer for saklig diskusjon. Arne Næss' seks normer for saklig meningsutveksling har i en årrekke inngått i undervisningen til examen philosophicum ("exphil") og examen facultatum ("exfac") ved norske universiteter. Personlig. Arne Næss var gift tre ganger. Han var gift med Else Hertzberg, Siri Næss, og Kit Fai Næss som han var gift med da han døde. Med Else Hertzberg fikk han to sønner, Ragnar Hertzberg Næss (født 14. januar 1942), og Arild Hertzberg Næss (født 4. januar 1945). Arild Hertzberg Næss døde i en ulykke i 1973. Med Siri Næss fikk han en datter, Lotte Næss. Død. Arne Næss døde 12. januar 2009, ca. kl. 21.30, etter mange dager i søvn. Den 20. januar 2009 ble han bisatt fra Ris kirke, i bisettelsen kom blant annet statsminister Jens Stoltenberg, Tora Aasland, og kronprins Haakon. Blindernhistorier. Interessen for fjellklatring og totalt fravær av redsel for høyder kunne gi sine underlige, uakademiske utslag. En dag hadde Arne Næss glemt sine nøkler til kontordøren på Filosofisk institutt, UiO, oppe i sjuende etasje i Niels Treschows hus på Blindern, men vinduet hans sto åpent så han klatret inn fra yttersiden via nabokontoret. Saken ble kjent og "Dagbladet" kom og tilbød ham et honorar for å gjenta bedriften, slik at de kunne få tatt noen bilder. Tilbudet ble avslått, men like etter kom "VG" og spurte hvordan han hadde utført dette. «Jeg gjorde bare slik», sa han og smatt ut av vinduet, mens avisen fikk sine bilder helt gratis. Flere historier verserer omkring Arne Næss' mange påfunn sammen med forfatteren Jens Bjørneboe. En handler om et avtalt spill for å se publikums reaksjoner. Bjørneboe gikk på Holmenkollbanen på senere nedlagte Valkyrie plass stasjon, mens Næss kom på samme vogn på Majorstuen og uttalte høyt straks han kom inn: «Huff, her er varmt. Jeg er tørst, er det noen som har et glass vann?» «Ja», svarte Bjørneboe og trakk frem et glass med vann fra innerlommen, «du kan få det i bytte med en skiftenøkkel». Næss dro da opp en skiftenøkkel fra sin lomme og ga til Bjørneboe. De takket hverandre, lot som om de ikke kjente hverandre, satte seg langt fra hverandre og gikk av på hver sin stasjon. En gang gikk Bjørneboe og Næss tom for alkohol, men kom til å tenke på at det var mulig å få tak i billig brennevin i Natos militærforlegning på Kolsås. De hadde bare sine sivile klær og hadde også drukket en del, men ved hjelp av kommandospråk og refselser av de vakthavende soldaters uniformer og påkledning, passerte de greit gjennom portene og slapp helt inn til befalsmessa, men ble stoppet og vist ut fra området før målet om mer drikkevarer var nådd. Josef Stalin. Josef (Iosif) Vissarionovitsj Stalin (russisk: Иосиф Виссарионович Сталин, georgisk: იოსებ სტალინი Iosseb Stalini), opprinnelig: Josef (Iosef) Vissarionovitsj Dzjugasjvili (russisk: Иосиф Виссарионович Джугашвили, georgisk: იოსებ ბესარიონის ძე ჯუღაშვილი Ioseb Besarionis Dze Jughashvili) (født i Gori i Georgia som da var del av Det russiske riket, død 5. mars 1953 i Kuntsevo utenfor Moskva), var Sovjetunionens diktator fra 1924 til 1953. Det russiske navnet «Stalin» som han tok i bruk i 1913, betyr «av stål» eller «stålmann». Stalins styre var preget av sterk personkult, ekstrem maktkonsentrasjon, og lite omtanke for de hardere konsekvenser av hans politikk. Stalin forsøkte å undertrykke enhver opposisjon gjennom et byråkratisk og vilkårlig terrormaskineri. Overslagene over antall mennesker som mistet livet som følge av tiltak gjennomført under Stalins lederskap er svært varierende, men et gjennomsnittsoverslag lyder på 20 millioner over en 23-årsperiode. Millioner av mennesker ble sendt i GULag-konsentrasjonsleirene. Nikita Khrusjtsjov, som kom til makten etter Stalin, fordømte både undertrykkelsene og personkulten i 1956 og igangsatte en avstaliniseringsprosess. Stalin ble generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet i 1922, og bygde opp sin innflytelse med dette som grunnlag. Under maktkampen etter Vladimir Lenins død klarte Stalin å tilsidesette sin rival Leon Trotskij. I 1930-årene iverksatte han omfattende utrenskninger, som toppet seg i 1937. Ettersom mange bønder motsatte seg tvangskollektiviseringen av landbruket, satte Stalins regime inn brutale maktmidler mot «kulakkene», og sultet millioner til døde. I hungersnøden i 1932-1933 mistet omtrent seks millioner mennesker livet. Stalin anses for å ha vært den viktigste enkeltperson for utformingen av sovjetregimet til 1991, skjønt mange maoister, anti-revisjonister og andre anser at den sanne sovjetsosialistiske ånd ble forrådt like etter Stalins egen død. Stalins styresett basert på marxist-leninismen blir ofte karakterisert som et distinkt styresett (stalinisme) og ansees som en totalitær ideologi. I løpet av sitt styre utryddet Stalin 20 millioner mennesker. Stalin erstattet Lenins "nye økonomiske politikk" (NEP) med femårsplaner i 1928, omtrent samtidig som han begynte å drive igjennom kollektiviseringen av landsbruket. Et mål var å omdanne Sovjetunionen fra et i hovedsak bondesamfunn til en moderne industristat og en geopolitisk supermakt. Etter annen verdenskrig klarte Sovjetunionen raskt å nå dette mål, og i omtrent fire årtier etter hans død beholdt landet sin stilling som den ene av verdens to supermakter. Som følge av den andre verdenskrig klarte Stalin også å underlegge seg det meste av Øst-Europa og deler av Sentral-Europa, der sovjetlojale kommunistiske diktaturer ble innsatt. Barndom og skolegang i Gori. Josef Dzjugasjvili ble født i Gori i Georgia i Kaukasus i 1878 som sønn av den en gang livegne skomakeren Vissarion Dzjugasjvili (Beso) og vaskekona Jekaterina Dzjugasjvili (Keke), født Geladze. Hun var ossetisk, og datter av en livegen. Josef var den eneste ledende kommunistiske pionér i Russland som kom fra enkle kår. Hans søsken døde i ung alder, slik at gutten vokste opp som enebarn. Han lærte russisk først under utdannelsen. Selv som voksen snakket han russisk med en viss georgisk aksent. Samme venn skrev også at han aldri hadde sett Josef Dzjugasjvili gråte. En annen ungdomsvenn, ved navn Iremasjvili, skrev at denne julingen utløste et hat mot alle øvrighetspersoner, fordi ethvert menneske som hadde mer makt enn ham selv minnet ham om faren. I 1888 flyttet faren til Tbilisi og etterlot familien i Gori. Moren hadde det ikke lett som eneforsørger, og Josef var flere ganger alvorlig syk under barndommen. Han fikk kopper og sepsis, og på grunn av dette ble hans venstre arm lett forkrøplet, noe som skulle vedvare livet ut. En av dem som Jekaterina vasket hos i Gori var en jødisk forretningsmann ved navn David Papismedov. Papismedov gav Josef penger og bøker, og oppmuntret ham. Mange tiår etter kom Papismedov på besøk til Kreml for å se hvordan det var blitt med den gutten han hadde kalt "Soso". Stalin tok vel imot ham og overrasket kretsen rundt seg med å prate med ham også ute blant folk. Fra 1887 gikk Josef Dzjugasjvili på skole i Gori. Det var en menighetsskole drevet av den ortodokse kirke; moren var meget religiøs og hadde et inderlig ønske om at sønnen skulle bli prest. Hans klasse var en svært blandet gruppe, med elever fra flere forskjellige språkgrupper. Men undervisningsspråket var russisk. De andre elevene var for det meste fra bedre stilte bakgrunner enn ham, og de kunne erte ham for hans sjuskete skoleuniform. Men Josef kunne snart overta lederrollen i klassen. Selv om han senere i livet gjorde lite av sin georgiske bakgrunn, vet man at i ungdomsårene var svært betatt av fortellinger fra georgisk folkeliv. En av disse fortellingene handlet om fjellkaren Koba, som hadde kjempet for landets selvstendighet. Han beundret ham så sterkt at han fikk sine klassekamerater til å kalle seg Koba. For å kompensere for sin beskjedne bakgrunn bestrebet han seg på å bli den beste i alt det han foretok seg. Han ble dermed raskt lagt merkt til for sin årvåkne intelligens, og i 1894 ble han uteksaminert fra skolen som årsklassens beste student. Han ble anbefalt opptatt ved presteseminaret i Tbilisi. Radikalisering på presteseminaret i Tbilisi. Josef Dzjugasjvili begynte på det russisk-ortodokse presteseminar i Tbilisi samme år. Selv om hans mor ville at han skulle bli prest (et håp hun holdt ved live også etter at han ble Sovjetunionens leder), var det ikke noe personlig prestekall som hadde bragt ham til seminaret. Undervisningsinstitusjonen var en av de få tilgjengelige ettersom det tsaristiske styret i Russland kviet seg for å etablere et universitet i Georgia. Russerne fryktet at et universitet ville gjøre det vanskeligere å motvirke georgisk nasjonalisme. Seminaret var en religiøs institusjon, men avgrenset ikke sin læreplan til teologi. Det tiltrakk seg overklassegeorgiere fra hele området, og mange av dem var åpent ute etter noe annet enn presteutdannelse. Lærekreftene og ledelsen bestod av relativt strikte russisk-ortodokse prester, mens store deler av studentmassen var sekulært sinnede og ofte radikale ungdommer. Noen år før Josef Dzjugasjvili begynte der hadde det vært et antall voldelige utskeielser. Studentene hadde streiket, og en rektor var blitt drept. Men de fem årene Dzjugasjvili studerte der var relativt rolige. Skjønt under overflaten boblet det med radikale idéer. Da Josef Dzjugasjvili i en alder av 15 år avsluttet sitt annet studieår ved seminaret, kom han i kontakt med de hemmelige marxistiske kretsene i seminarmiljøet. Han oppsøkte bokhandelen til en viss Tsjsjeidse, der unge radikale fikk tak i venstreorienterte verk. Det finnes en nedtegnelse fra seminarets stedfortredende oppasser fra 1897 der det fremgår at han flere ganger hadde grepet Dzjugasjvili med forbudte bøker: Charles Jean Marie Letourneaus "Folkenes litterære utvikling", "Sjøens arbeidere", og Victor Hugos "1793". I alt ble han tatt på fersk gjerning med slikt 13 ganger. Han smugleste kanskje også for eksempel Marx ("Det kommunistiske manifest"), Engels ("Arbeiderklassens kår i England") og en rekke andre av datidens kommunistiske bestselgere. Dzjugasjvili sluttet seg i 1897 til den førte georgiske sosialdemokratiske organisasjon. Han var da 18 år. Organisasjonen ble kalt "Messame-Dassi-gruppen" («Den tredje gruppen»), og ble ledet av Noe Sjordania, Nikolai Semjonovitsj Tsjsjeidse og G. Zereteli. Senere ble disse lederne "mensjeviker". Josef Dzjugasjvili begynte nå å agitere for marxismen. I 1898 ledet han en studiesirkel for arbeidere. På denne tiden studerte han også Georgij Valentinovitsj Plekhanovs verker og de første av Lenins skrifter. I 1898 trådte han offisielt inn i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti. Denne virksomheten gikk hånd i hånd med at han fullstendig tapte interessen for prestestudiene. Sjordania hadde forsøkt å få ham til å stå løpet ut og fullføre utdannelsen, men forgjeves. I mai 1899 ble han utvist fra presteskolen, rett før han ville ha fullført sin utdannelse, fordi han forsømte å dukke opp til sine eksamener under vårsemesteret. Selv om han vendte ryggen til sin kirkelige formasjon og utdannelse, var det noen trekk ved den som ble hengende ved ham: Det kan tenkes at hans glede over storslagne oppvisninger var en gjenklang av hans befatning med liturgi, og det hevdes også at hans metodiske, logiske intellekt var formet av den metodikk som ble benyttet i den teologiske undervisningen der. Etter utvisningen fra presteseminaret. Etter seminaret ble han ansatt som kontorist ved observatoriet i Tbilisi. Men han forlot denne stillingen i mai 1901, da han var nær ved å bli arrestert på grunn av sitt arbeid i den politiske undergrunn. Han arbeidet som propagandist for det sosialdemokratiske arbeiderparti, og organiserte under dekknavnet "Koba" blant annet streiker og demonstrasjoner blant jernbanearbeiderne. I 1901 ble hans første artikler trykket i undergrunnstidsskriftet "Brdzola" («Kampen»), som ble utgitt i Baku. Den 18. april 1902 ble han arrestert for første gang, fordi han hadde ansporet til en arbeiderdemonstrasjon i den georgiske byen Batumi. Det endte med at han året etter ble deportert til Sibir. Men i 1904 klarte han å flykte. Derimot gikk det ikke bedre enn at han stadig vekk ble arrestert på nytt – i alt åtte ganger – og deportert på nytt. Hver gang klarte han å flykte og komme seg hjem til Kaukasus. Mens han satt fengslet eller var forvist, var det sosialdemokratiske parti blitt splittet i to fløyer som følge av partikonferansen i London i 1903. De to fløyene fikk betegnelsen "mensjevikene" og "bolsjevikene", de sistnevnte anført av Vladimir Lenin. Dette var den fløyen Dzjugasjvili skulle slutte seg til; han ble en tilhenger av Lenins doktrine om et sterkt sentralistisk parti ledet av profesjonelle revolusjonære. I 1904 giftet han seg med "Jekaterina Svanidse". Hun døde i 1907 av tyfus, noe som synes å ha gått hardt inn på ham. I 1905 møtte han for første gang Lenin, under den allrussiske bolsjevikkonferansen i Tammerfors. I denne førrevolusjonære tiden markerte ikke Dzjugasjvili seg som teoretiker, men som en dyktig organisator. Etter 1905-revolusjonen ble han en av anførerne av «kampkvadronene» som blant annet ranet banker for å finansiere bolsjevikpartiets virksomhet. Det mest berømte av hans bankran fant sted i 1907 i den russiske riksbanks filial i Tbilisi. Byttet var på 250 000 rubler. Hans praktiske erfaring som organisator i undergrunnen gjorde at han ble en nyttig person for Lenins bolsjeviker, og i januar 1912 ble han medlem av partiets sentralkomité. Han tok da til å kalle seg Stalin, som på russisk betyr «stålmannen». For å kunne pleie kontakten med Lenin, som da oppholdt seg i landflyktighet i Sveits, og for å unnslippe tsarens politi, flyktet han i desember 1912 til Østerrike-Ungarn. Der tilbragte han noen måneder i Kraków og Wien. Våren 1913 kom han tilbake til Russland. Kort etter han var kommet til Sankt Petersburg ble han den 7. mars 1913 arrestert på nytt. Fra 1913 til 1917 var han igjen forvist til indre eksil i Sibir. For de mange vellykkede fluktene er det blitt fremsatt en rekke teorier. En mulig grunn kan være dårlig organisering av de tsaristiske politistyrker. Forfølgelsen av revolusjonære var nokså halvhjertet. For de bolsjevikene som valgte å flykte fra sitt indre eksil, var det for eksempel ikke forbundet med særlig risiko å benytte vanlige kommunikasjonsmidler. De revolusjonære som ble arrestert, lot seg uten motstand føre til forvisningsstedet, og dagen etter kunne de legge ut på hjemreisen. Dersom de ble borte lenge, var det gjerne selvvalgt: Man hadde fri kost og losji på forvisningsstedet, og fikk til og med romslig med lommepenger. Dersom en revolusjonær var i pengeknipe, var det rett og slett fristende å la seg arrestere. Noen historikere har hevdet at Stalin på denne tiden var en tsaristisk spion og infiltrator, men det finnes ingen pålitelige dokumenter som gjør dette troverdig. Stalins siste og mer langvarige forvisningsopphold må også ses i sammenheng med første verdenskrig. Han fryktet at han ved neste arrestasjon kunne bli innrullert i den russiske hær og sendt til fronten. Ekskurs: Stalins annet ekteskap og hans barn. Enkemannen Josef Stalin giftet seg på nytt i 1917, med Nadjesjda Sergejevna Allilujeva. Den menneskelige kontakt mellom de to sviktet i begynnelsen av 1930-årene på grunn av forholdene i Sovjetunionen. Nadjesjda Allilujeva begikk til slutt selvmord i 1932 da hun skjøt seg. Da sønnen Jakub (kalt "Jasja") ble tatt til fange av tyskerne i 1941, avslo Stalin tyskernes tilbud om å utveksle ham med en høytstående tysk general: "«Skulle jeg begi meg inn på en slik handel! Nei – krig er krig»". Han mente også at det ville være uheldig på sovjetisk kampmoral fordi den sovjetiske soldatlov sa at man ikke skulle overgi seg. I 1943 ble Jasja drept under et fluktforsøk (de sovjetiske krigsfangene som ble befridd etter annen verdenskrig, ble straks arresterte, fordi de etter soldatloven måtte påregne ti års tvangsarbeid for å ha overgitt seg). Stalin fikk i 1926 datteren Svetlana. Hun utvandret til USA i 1967. Revolusjon og borgerkrig. Under den første allrussiske sovjetkongress i juni 1917 ble Stalin valgt til medlem av sentraleksekutivkomiteen. Til å begynne med gikk han og andre bolsjeviker inn for samarbeid med Kerenskijs provisoriske regjering. Men da Lenin vendte tilbake fra sitt eksil og brennemerket enhver støtte til Kerenskij som forrædersk, slo Stalin om til Lenins linje. Han forsvarte Lenins tanker under bolsjevikenes store debatter i september og oktober. Han hadde svært lite å gjøre med forberedelsene og gjennomføringen av oktoberrevolusjonen. Det var snarere Leo Trotskij, sjefen for Petrograd-sovjetets militærkomite, som stod for det meste. I den provisoriske regjering som kom til makt den 7. november fikk Stalin som takk for sin lojalitet posten som minister for nasjonalitetsspørsmål. I dette vervet gikk han inn for et frivillig og ærefullt samvelde mellom Russland og alle landets nasjonale minoritetsfolk. Men dette samveldet ble likevel avgrenset ettersom alle medlemmer måtte bekjenne seg til sosialismen for å kunne være med. Til å begynne med var den sovjetiske sentralregjering og dens nydannede røde arme svært svak. Sommeren 1918 hadde den bare kontroll over et område som tilsvarte det gamle russiske storfyrstedømmet. Mange av de nasjonale minoriteter i det gamle tsarriket så seg nå i stand til å løsrive seg og erklære selvstendighet, uten å rådføre seg med sovjetregjeringen. Det mest kjente eksempel på det var Ukraina. De eneste minoritetsområdene som tilsluttet seg det sovjetiske samvelde var Tatarstan og Basjkortostan. Stalins oppgave i årene som fulgte bestod dermed i å vinne tilbake de områdene som var gått tapt. Etter at det hadde avtegnet seg at dette var situasjonen, forandret han drastisk sin holdning til minoritetsfolkene, og var villig til å bruke alle midler for å gjeninnlemme dem i det sovjetiske samvelde. Etter utbruddet av borgerkrigen i juni 1918 ble Stalin en av kommandørene i Trotskijs Røde Armé. I juli ble han sendt til Tsaritsyn som øverstkommanderende for sørfronten, for å sikre det eneste større korndyrkende området som var på sovjetiske hender. Han satte sin lit til den tidligere tsaristgeneralen Sytin, som også var blitt sendt til sørfronten av Trotskij, Men det varte ikke lenge – det utbrøt strid mellom de to. Likevel klarte man å forsvare byen mot general Krasnovs styrker. Derfor ble byen i 1925 omdøpt til "Stalingrad". I mars 1919 ble Stalin medlem av sovjetregjeringens nye "indre direktorium". Her hadde han sine første heftige sammenstøt med hovedrivalen Trotskij. Trotskij innrullerte offiserer fra den tidligere tsarhæren i sin røde arme for å styrke den slik at den ble en slagkraftig styrke. Stalin var sterkt imot dette (særlig på grunn av general Sytin), men på grunn av Trotskijs seirer på slagmarken så han seg nødsaget til å tie om det. Mot slutten av 1920 var hele Kaukasusområdet, med unntak av Georgia, sovjetisk territorium. Med hjelp av Grigorij Konstantinovitsj Ordsjonikidse, en partikamerat fra flere år tilbake, organiserte Stalin gjenerobringen av Georgia, som ble fullbragt i februar 1921. Maktkamp. Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i 1922. Lenin var mot slutten av sitt liv mange ganger uenig med Stalin, og mente at Stalin var for grov av type til å passe som generalsekretær. Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen som fikk det uoffisielle tilnavnet "triumviratet". Den bestod av Stalin, Kamenev og Sinovjev. Stalin hadde vært sammen med Kamenev under sitt indre eksil, Sinovjev var venner med de to og enig med dem i det meste. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Sinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om voldelig revolusjon for den borgerlige regjering. Men Stalin klarte å avverge det hele. Dessuten var de alle tre negativt innstilt til Leo Trotskij, som skulle bli Stalins hardeste motstander etter Lenins død. Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle i sovjetisk politikk. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. "Triumviratet" befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Sinovjev var fremfor alt virksom med sine taler, Kamenev ledet sentralkomiteens møter, og Stalin konsentrerte seg om å forme maktapparatet. Det ble han som valgte ut funksjonærer til sentrale og lokale stillinger. Det siste kjente bildet av Lenin. Kritikken mot "triumviratet" kom også Lenin for øre. Lenin skrev to "brev til partidagen" (Lenins testamente), der han gikk inn for å avløse Stalin og se seg rundt etter en etterfølger som var mer tolerant, lojal og høflig. Han påpekte at Stalin hadde konsentrert «en enorm makt i sine hender», og at han hadde en grov framferd som var «utålelig i stillingen som generalsekretær». Han anbefalte partiet ikke bare å avløse Stalin, og men også å utvide antall medlemmer i sentralkomitéen kraftig for å unngå at personkonflikten mellom Stalin og Lev Trotskij førte til splittelse av partiet. Men de samme brevene viser også at han i det daværende politbyrå selv ikke så noen annen egnet arvtager. Og hva gjelder det rent politiske-ideologiske hadde Lenin ingen innvendinger mot Stalin. Også andre forsøk på å demme opp for Stalin slo feil, som for eksempel de hemmelige samtaler i Kislovodsk mellom noen av sentralkomitemedlemmer. De mislyktes både på grunn av indre uenighet, andre partimedlemmers positive innstilling til Stalin, og Stalins egne manøvreringer. Gjennom sin nøkkelstilling som generalsekretær bygget Stalin seg opp makt gradvis ved å plassere sine menn i viktige stillinger i partiapparatet, for deretter å bruke dem i den interne organisasjonskampen. Denne maktkampen ble i første rekke utøvd gjennom å forsterke konflikter i partiet, ved vekselvis å alliere seg med høyre- og venstresiden i partiet for å få fjernet motstandere. Etter Lenins død ble hans brev lest opp for utsendingene til den 14. partikongress. Men det var Sinovjev som stod for opplesningen, og Kamenev som fortolket (bort) Lenins anliggende. I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij "triumviratet" for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde om å slippe frem de yngre generasjoner. Det gikk ikke bedre enn at Trotskij ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen. Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Sinovjev kom i opposisjon til Stalin, som nå fant nye (midlertidige) støttespillere i Nikolaj Bukharin, Jan Rudsutak, Mikhail Vassiljevitsj Frunze og Feliks Dzierzynski. Kamenev og Sinovjev ble fjernet fra maktposisjonene sine i 1926, under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet. Det var på denne måten Stalin utmanøvrerte kritikere og konkurrenter: I første omgang ble de gjerne ekskludert eller votert ut for politiske avvik, og deretter fikk han dem fjernet med vold. Først allierte han seg med høyrefløyen, og fikk fjernet venstresidens ledere. Deretter overtok han deler av venstresidens politiske linje, blant annet ved å kritisere Lenins økonomiske politikk (NEP) og å overta Trotskijs tese om «primitiv sosialistisk akkumulering», som var det teoretiske grunnlaget for kollektiviseringen av jordbruket. På denne måten fikk han fjernet høyresiden i partiledelsen, representert blant annet Nikolaj Bukharin, mannen som opprinnelig (i 1924) hadde formulert idéen om å legge vekk ambisjonen om å eksportere revolusjon til de industrialiserte landene, og istedet bygge opp sosialistisk stat i Sovjetunionen. Karakteristisk nok gjorde Stalin «Sosialisme i ett land» til en av bærebjelkene i sin politikk etter at Bukharin var eliminert som rival. Fra 1927 var Stalin blitt uinnskrenket alenehersker i Sovjetunionen. Han var kommunistpartiets formann. På det statlige område nøyde han seg lenge med tittel som stedfortredende president, men i realiteten var han eneherskeren. Han tok omfattende forholdsregler mot attentater. Han fremskaffet dobbeltgjengere, og når han dro på sitt årlige besøk til sin mor i Georgia, skal fem identiske tog med fem Stalin-er ha kjørt fra Moskva langs fem ulike ruter – men så vidt vites, var aldri noen attentatmann på ferde. Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger. Etter å ha erobret makten, endret Stalin den økonomiske politikken. Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte NEP (Ny økonomisk politikk) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Tanken var å tillate privat virksomhet og markedsøkonomi inntil produktiviteten hadde økt nok til at det var økonomiske og sosiale forutsetninger for å etablere et sosialistisk samfunn der staten etterhvert forsvant. I tråd med tradisjonell marxistisk teori så man for seg at dette kom til å ta lang tid. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen på en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta en femårsplan for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning. Som del av politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. De rikeste bøndene (som Stalin nedsettende kalte "kulakkene") skulle henrettes eller deporteres. Kollektiviseringen møtte stor motstand, som ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932-1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektivisering. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommisærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at kvoten på 44 prosent ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde minst seks millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Ifølge historikeren Alan Bullock var ikke kornhøsten verre enn i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløst håndhevede innkrevninger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene. Stalin bygget gradvis opp en personkult rundt Lenin og seg selv som Lenins arvtaker. Drapet på Sergeij Mironovitsj Kirov, som gjaldt som Stalins «motspiller», gav påskuddet til de stalinistiske utrenskninger (russ.: «Tsjistka»). Hele 90 % av de partimedlemmer som hadde deltatt på partikongressen i 1934 (da det ble gjort forsøk på å begrense Stalins makt noe) ble rettsforfulgt ved de skueprosessene som er kjent som Moskva-prosessene. Der ble disse gamle bolsjevikiske revolusjonære beskyldt for forræderi, truet og tvunget til å tilstå falske beskyldninger, og deretter skutt og drept. Deretter fulgte massearrestasjoner, henrettelser og deportasjoner av partifunksjonærer, offiserer i Den røde arme, ledere i industrien, kulturpersonligheter og en rekke vanlige mennesker. Stalin bestemte på egen hånd hvilke ministre og funksjonærer, eller hele byer, som ikke stod helhjertet nok bak hans politikk. Så overlot han til NKVDs daværende sjef Jezjov å gjennomføre de ønskede utrenskningstiltak. De var nesten alltid de samme: Arrestasjon, henrettelse. Det rettslige grunnlag for forfølgelsene var den sovjetiske straffelovs § 58, hva den eksakte anklage enn måtte gå ut på («antisovjetisk virksomhet», «trotskisme», og så videre). Mellom september 1936 og desember 1938 ble anslagsvis 1,5 millioner mennesker henrettet, halvparten av dem i henhold til formell domfellelse. Det er noe omstridt blant historikerne om hvor meget utrenskningenes drivkraft var en rasjonell (skjønt kynisk) maktpolitikk, eller om den var et utslag av paranoide vrangforestillinger hos Stalin. Resultatet av utrenskningene var i alle fall at Stalin fra 1938 nøt uinnskrenket makt i landet. Etter at «tsjistka»en var over og Jesjkov ble erstattet av Lavrenti Berija, fortsatte likevel de vilkårlige arrestasjonene. Forskjellen bestod mest i at det var langt færre henrettelser. De arresterte ble i stedet som regel dømt til lange fengselsstraffer i tvangsarbeidsleirer. En lovendring i 1949 forlenget den vanlige strafferammen fra ti år til 25 år. Under generalsekretær Gorbatsjovs styre på 80-tallet ble det satt tall på utrenskningene. Ifølge en pressemelding fra KGB ble 786 098 personer henrettet for «kontrarevolusjonær virksomhet eller kriminalitet mot staten» under Stalins styre. I tillegg omkom mange millioner i Gulag-leire, eller som følge av hungersnød som var et direkte resultat av Stalins politikk. Tallene er omstridt, men de fleste kilder anslår at minst 10 millioner mennesker ble drept eller omkom under Stalins regime. Enkelte kilder hevder at dette tallet kan være så høyt som over 50 millioner. Den personkult som Stalin lot vokse frem, nådde stadig nye høyder. Det ytret seg også i kunst og litteratur, allesteds nærværende stalinstatuer og ofte enorme stalinbilder. I alle sovjetrepublikker ble byer omdøpt til "Stalins by" (dette skulle senere også skje i østblokklandene). Stalins viktigste medarbeidere på denne tiden var Lavrenti Berija, Trofim Lysenko og Mikhail Kalinin. Andre verdenskrig. Stalins utenrikspolitikk hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Nyheten om denne vakte stor oppsikt, fordi begge land lenge hadde utpekt hverandre til ideologiske erkefiender. Pakten inkluderte en hemmelig avtale om deling av Øst-Europa mellom de to landene. Samtidig som Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter fikk Stalin militær kontroll over de baltiske statene og Nord-Romania (Moldovia), som ble innlemmet i Sovjetunionen. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes pga. sterk militær motstand under den finske vinterkrigen. I mars 1941 sendte Japan sin utenriksminister Matsuoka til Moskva for å inngå en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen. Etter å ha signert avtalen, sa Stalin: «Vi er begge asiatiske. Nå kan Japan gå mot sør.» Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941 da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Stalin hadde trolig forventet en militær konflikt uansett, men var ikke forberedt på at angrepet kom så tidlig. Utrolig nok tolket han etterretningsrapporter som tydelig advarte om en nært forestående tysk invasjon, som forsøk på manipulasjon av hans person. Forsvarskommissariatet skrev en ordre om «storalarm», og kl 00:30 ringte general Zjukov og opplyste ham om at en tredje tysk desertør, Alfred Liskow, en arbeider fra Berlin som også var kommunist, hadde svømt over elven Prut for å advare de sovjetiske grensevaktene om at hans enhet hadde fått ordre om å angripe. Stalin beordret tyskeren skutt pga «feilinformasjon». Offiserene ville imidlertid se det an til neste dag, og da kom angrepet virkelig. Da krigen var et faktum, gjorde Stalin en rekke militære feilvurderinger som kostet Sovjetunionen svært dyrt i den første fasen av krigen. Ved invasjonen fikk landet bittert erfare konsekvensene av de omfattende utrenskningene i det sovjetiske offiserskorpset på 1930-tallet. Mangelen på kompetent lederskap og uklare kommandolinjer skapte villrede og kaos. Den røde armé var dårlig trent og utstyrt. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner mann, gjorde den dårlige organiseringen at hæravdelingene raskt ble drevet på flukt og mange steder gikk helt i oppløsning. Wehrmacht tok hundretusener av fanger de første månedene og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetiske soldater hadde imidlertid ordre om å fortelle lokalbefolkningen at utstyr merket «Made in the USA» egentlig betød «Lagd i (Sovjet for å eksporteres til) USA». Men få lot seg lure. Under krigen, som ble kjent som "den store fedrelandskrigen", appellerte Stalins propaganda-apparat med stort hell til sovjetisk patriotisme. Stalin modererte for en periode også mange av undertrykkelsestiltakene, blant annet ble forholdene lettere for den ortodokse kirke som han tidligere hadde prøvd å knekke. Men hånd i hånd med denne nasjonale appell gikk Stalin også hardt til verks mot folkegrupper som han fryktet var eller kunne bli tyskvennlige. Slik ble blant annet krimtatarene, russlandstyskerne (volgatyskere) og tsetsjenerne tvangsdeportert til tvangsarbeid i Sibir, også til områder der permafrosten umuliggjorde landbruk. Disse folkegruppene hadde enorme tapstall. Det gikk også hardt ut over armenerne og balterne. Blant de deporterte var også nordmenn fra Fiskarhalvøya og tilgrensende områder på Kolahalvøya. Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen med Storbritannia og USA i kampen mot aksemaktene Tyskland og Italia. Selv om Stalin var Sovjetunionens øverstkommanderende i denne krigen, støttet han seg på den militærstrategiske kompetansen til dyktige generaler som blant andre Zjukov. At det tyske nederlaget i slaget ved Stalingrad ble så avgjørende, skyldtes i stor grad militære feilvurderinger fra Adolf Hitlers og Hermann Görings side. Men også til dels Stalins disposisjoner: I tillegg til å sørge for stadige forsyninger av nye tropper, gav han i de forbitrede kampene om Stalingrad ufravikelig ordre som nektet enhver tilbaketrekning. Han påla dessuten offiserene om på stedet å skyte alle soldater som nølte med å angripe. At han ikke selv evakuerte hovedstaden Moskva da tyskerne stod ved byens porter, betød mye for sovjetisk stridsmoral. På konferansene i Teheran (1943) og Jalta (1945) lyktes Stalin i å legge et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som han skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Dette skyldtes i stor grad at Stalin lyktes i å vinne Franklin D. Roosevelts personlige sympati og velvilje for de sovjetiske argumentene. Stalins forhold til Winston Churchill var imidlertid hele tiden preget av gjensidig kulde og mistenksomhet. Dette gjaldt også forholdet til hans egen stab. Under seiersparaden i mai 1945 skulle han ri inn på Den røde plass på en hvit hingst. Imidlertid ramlet han av hesten på prøven, og trakk seg. General Zjukov trådte i hans sted, steg på hesten og galopperte over plassen som showets stjerne. Stalin tilgav ham aldri dette. Og da Roosevelt på Jalta-konferansen fortalte at vanlige amerikanere omtalte ham som «uncle Joe», tok Stalin det så ille opp at Roosevelt måtte be om unnskyldning. Stalin var ansvarlig for noen av de verste krigsforbrytelsene som ble begått under annen verdenskrig. Nyere forskning bekrefter at han var godt informert om overgrepene, og til dels personlig beordret dem. Dette inkluderte massakrer av store antall sivile, «organiserte» massevoldtekter av millioner av kvinner, etnisk rensning, deportasjoner av sivile og krigsfanger til slaveleire, konfiskering av eiendom og omfattende ødeleggelser av byer, landskaper, kulturarv m.v. som ikke hadde militært formål. Ved slutten av annen verdenskrig planla og utførte han den etniske rensningen av de østlige delene av det daværende Tyskland, hvor mellom 12 og 15 millioner mennesker ble fordrevet fra det som hadde vært deres hjemland i århundrer. Denne prosessen foregikk svært brutalt, det antas at mellom to og tre millioner sivile døde som direkte følge av fordrivelsene. Stalin overlot disse tyske områdene til Polen, bortsett fra det nordlige Østpreussen som ble annektert av Sovjetunionen og gitt det nye navnet Kaliningrad oblast (etter det nye navnet på den gamle byen Königsberg). I områdene rundt Leningrad (idag St. Petersburg) bodde ingermanlendere, en finsktalende folkegruppe som holdt til i det som frem til år 1721 hadde vært den svenske provinsen Ingermanland. Stalin deporterte hele denne befolkningen til Sibir. Andre folkeslag som kom under russisk herredømme, blant annet krim-tartarer, armenere og bulgarere, ble ofre for samme behandling. Av krimtartarene utryddet Stalin halve folkegruppen. I Latvia, Litauen og Estland, som Stalin okkuperte i juli 1940 etter skinn-folkeavstemninger om de ville innlemmes i Sovjetunionen, ble hundretusener deportert eller drept. Etterkrigstiden: Sovjetunionen vokser frem som supermakt. Som resultat av seirene på slagmarken hadde Den røde armé rykket fram til Elbe midt i Tyskland, og i forhandlingene mellom seierherrene fikk Stalin aksept for at de østlige delene av Tyskland ble annektert av Sovjetunionen eller Polen, at Polens førkrigsgrenser ble flyttet vestover. Stalins ønske om et nøytralt og samlet Tyskland ble imidlertid ikke imøtekommet, og Sovjetunionen endte opp med å kontrollere den østlige okkupasjonssonen. Sovjetunionen gjennomførte et hardt styre i denne delen av Tyskland. All østtysk og mesteparten av midttysk industri ble tatt som krigsbytte. De fleste tyske soldater som befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen ble sendt til Sovjetunionen for tvangsarbeid. Etter den annen verdenskrig kontrollerte Den røde armé dermed store deler av de områder som aksemaktene tidligere hadde holdt, og det var sovjetiske besettelsessoner både i Tyskland og i Østerrike. Ungarn og Polen var i praksis under sovjetisk militærokkupasjon. De tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble innlemmet i Sovjetunionen. Mellom 1946 og 1948 ble det innsatt sovjetiskkontrollerte kommunistregimer i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria, og kommunistiske diktaturer med lokalt maktgrunnlag etablerte seg i Jugoslavia og Albania. Disse landene ble kjent som «Østblokken» eller «kommunistblokken». Albania forble alliert med Sovjetunionen, men Jugoslavia under Josip Broz Tito brøt med sovjeterne i 1948. Stalin la stor vekt på å konsolidere det sovjetiske maktgrep om disse områdene; dersom de forble vennligsinnede ville de være nyttige buffere mot eventuelle invasjonsforsøk. Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. (Finnene på sin side arbeidet metodisk for å lirke seg ut av dette grepet; uttrykket "finlandisering" er således misvisende idet landet var på sitt mest «finlandiserte» umiddelbart etter krigen, og den senere utvikling var en langsom og gradvis utvikling vekk fra denne tilstand.) I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og de fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen. Stalin håpet at amerikanernes militære tilbaketrekning fra Europa ville rydde banen for styrket sovjetisk innflytelse over hele verdensdelen. Sovjetunionen opprettholdt sin militære styrke, og hadde den største stående hæren i Europa. Stormaktsstatusen ble ytterligere forsterket da landet som nummer to etter USA utviklet atomvåpen. Stalin hadde på 15 år forvandlet Sovjetunionen til en supermakt. Men grunnleggelsen av Trizonia og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som lovet, ytet ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrker i Hellas. Derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden. USA og en rekke land i Vest-Europa svarte på Stalins fremstøt med å etablere militæralliansen NATO, som var rettet mot Sovjetunionen. Den kalde krigen var et faktum. Stalin, Sovjetunionen og den kalde krigen. Stalins politikk i Europa gjorde det klart for Vestens ledere at Sovjetunionen aktet å utbre kommunismen overalt der den kunne. Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, erklærte Sovjetunionen krig mot Japan, og okkuperte den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser. Sovjetunionen hadde allerede tomrommet etter Japans dominans på den koreanske halvøya, og støttet de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat, og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea. Samtiden så også på Stalins annekteringer av Øst-Europa og ekspansjonen i Asia som et sovjetisk springbrett for verdensrevolusjonen, og spredningen av kommunismen til resten av verden. Nyere historieforskning i russiske arkiver viser at Stalin i langt større grad enn tidligere antatt så på nabolandene som en sikkerhetssone, en første forsvarsone mot de kapitalistiske stormaktene Storbritannia og USA, og i mindre grad som oppmarsjområde for en ytterligere ekspansjon. Forsiktigheten skyldtes først og fremst at Stalin ønsket å gå mer forsiktig frem i å spre kommunismen, og å vinne terreng gjennom å utnytte konflikter og kriger mellom de kapitalistiske statene fremfor å sette i gang en verdensrevolusjon. Sovjetunionen og dens satellittstater i Øst-Europa ble ofte omtalt som Østblokken. Fra 1945 og på begynnelsen av 1950-tallet ble Øst-Europa kontrollert gjennom et voldsstyre. Stalin drev i denne perioden politiske utrenskninger i Øst-Europa etter modell av 1930-tallets utrenskninger i Sovjetunionen, og også i Sovjetunionen var det klare tegn til at nye utrenskninger var under oppseiling i 1953. Stalin fikk imidlertid slag og døde, og etterfølgerne avblåste kampanjen. Stalins død. Etter et aftensmåltid som fortsatte hele natten brøt Stalin sammen i sitt rom den 1. mars 1953. Antagelig var han rammet av et slag som lammet den høyre siden av kroppen hans. En rekke sentrale sovjetiske lederskikkelser hadde deltatt under måltidet: Innenriksminister Lavrenti Berija, og de fremtidige statsministre Georgi Malenkov, Nikolaj Bulganin og Nikita Khrusjtsjov. Selv om vaktene syntes det var rart at han ikke sto opp til vanlig tid neste morgen, holdt de seg lenge til ordren om ikke å forstyrre ham. Dermed varte det helt til kvelden før han ble funnet. Han døde fire dager etter, den 5. mars 1953, 74 år gammel. Begravelsesseremonien fulgte den 9. mars. Offisielt ble dødsårsaken fastsatt til hjerneblødning. Hans legeme ble lagt i Lenin-mausoleet, og der forble det til 31. oktober 1961. Da ble han – som ledd i destaliniseringen som da pågikk – tatt ut av mausoleet og begravd ved Kremls murer. Det er blitt hevdet at Stalin ble myrdet. Den ekskommunistiske Argothanov fremsatte denne påstanden allerede i 1975. I Vjatsjeslav Molotovs politiske memoarer (utgitt i 1993) hevdes det med styrke at Berija hadde skrytt overfor Molotov av at han hadde forgiftet Stalin. Khrusjtsjov forteller i sine memoarer at Berija rett etter Stalins slag hadde «spydd ut sitt hat (mot Stalin) og hånt ham», men da Stalin gjenvant bevisstheten igjen, falt han ned på knærne og kysset hans hånd. Da Stalin igjen gled inn i bevissløsheten, reiste Berija seg straks og spyttet. I 2003 bekjentgjorde en gruppe amerikanske og russiske historikere at de var kommet til at Stalin hadde fått i seg warfarin, en kraftig rottegift som uttynner blodet og dermed kan utløse slag og blødninger. Warfarin har ingen smak, og er en mulig mordgift. Sannheten om dødsårsaken vil neppe kunne fastslås med sikkerhet. Stalins bortgang kom beleilig for Berija og andre som fryktet å bli feid unna under en tilstundende ny utrenskning. Det antas at Stalin kan ha fornemmet at Berija hadde for meget makt og utgjorde en trussel mot hans egen. Det står i alle fall fast at politbyrået ikke tilkalte lege før mer enn et døgn etter at han ble funnet. Stalin som ideolog. Stalin kom ikke med mange bidrag til den kommunistiske ideologi, men de ble hyllet av alle sovjetiske politologer på hans tid. På et tidlig tidspunkt skrev han "Marxismen og det nasjonale spørsmål", et arbeid som ble rost av Lenin. Stalins "Trotskisme eller leninisme" var med på å legge grunnlaget for nedkjempelsen av trotskismen som ideologisk trend innen det sovjetiske kommunistparti. I 1938 utkom et bidrag som fikk stor betydning for den sovjetiske videreutvikling om læren om den dialektiske materialisme. Med Josef Stalin anført som forfatter kom da det kortfattede verket "Om den historiske og den dialektiske materialisme", som ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen. I 1949 utkom Stalins "Samlede verker" i 13 bind. I 1936 erklærte Stalin at Sovjetunionens samfunn bestod av to «ikke-antagonistiske klasser» (klasser som ikke stod i et uforenelig motsetningsforhold til hverandre): arbeiderne og kholkos-bøndene. Han sa at disse klassene hadde hvert sitt tilordningsforhold til produksjonsmidlene i Sovjetunionen: Statseiendom (arbeiderne) og kollektiveiendom (bøndene). I tillegg skjelnet Stalin mellom disse klassene og "intelligentsia"-skiktet. Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land – i motsetning til den marxist-leninistiske teori at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig. Arven etter Stalin. Stalins støvler, det eneste som står igjen av en statue i Szoboparken utenfor Budapest. Etter Stalins død i 1953, gikk det tre år før hans etterfølger Nikita Khrusjtsjov i februar 1956 tok et oppgjør med Stalins voldsregime. I sin «hemmelige tale» "«Om personlighetskulten og dens konsekvenser»" på seks timer, som ble holdt i en lukket sesjon på den 20. kommunistiske partikongress, fordømte Khrusjtsjov Stalins styre for personkult og for «krenkelser av de leninistiske normer for legalitet». Som følge av dette slapp folk ut fra fangeleirene, en rekke personer som var blitt fengslet ble rehabilitert, og myndighetene lettet på sensuren. Mange av Stalins metoder levde likevel videre i Sovjetunionen i mange år. Stalins død markerte slutten på massehenrettelsene og utrenskningskampanjene i Sovjetunionen. Khrusjtsjov mistet makten i 1964, uten den dramatikken som hadde ledsaget tidligere lederskifter. Sovjetunionen fortsatte imidlertid undertrykkelsen av millioner av mennesker. Politiske motstandere ble fortsatt fengslet og sendt til fangeleirene i Gulag-systemet. Undertrykkelsene og Gulag-systemet varte til slutten av 80-tallet, da Gorbatsjovs liberaliseringspolitikk førte til økt ytringsfrihet. I Sovjetunionens satellitter var undertrykkingen fortsatt hard. Et nasjonalt opprør og frigjøringsforsøk i Ungarn i 1956 ble slått ned med militær makt med store sivile tap. Nasjonale forsøk på politisk liberalisering ble undertrykket med militær invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968, og militærkupp i Polen i 1981. Stalins krigserobringer forsvant da folkene i Sovjetunionens satellitter styrtet sine kommunistiske regjeringer i 1989. Stalins statsapparat gikk i oppløsning to år senere – da forsvarerne av kommunistregimet i militæret og partiapparatet gjorde kuppforsøk mot Sovjetunionens president Gorbatsjov i 1991. Etter dette erklærte Russland under Boris Jeltsins ledelse seg uavhengig, og Sovjetunionen som forbundsstat opphørte å eksistere. Anders Aukland. Anders Aukland (født 12. september 1972 i Tønsberg) er en norsk langrennsløper og friidrettsutøver fra Tønsberg i Vestfold. Han er medlem av Oseberg skilag. Han ble olympisk mester i 2002 sammen med Thomas Alsgaard, Frode Estil og Kristen Skjeldal på 4 x 10 km stafett. Da han vant Vasaloppet i 2004, ble han den andre nordmannen gjennom tidene som vant dette skiløpet, 33 år etter at Ole Ellefsæter vant i 1971. Aukland har vunnet seks verdenscuprenn i langrenn, og i sesongen 2001–2002 ble han nummer tre sammenlagt. Han er norsk mester i langrenn, friidrett, duathlon (løp+sykkel), hundekjøring, og i vintertriathlon (løp, sykkel, ski). Han har også vunnet kongepokal i duathlon. I tillegg til NM-gull har han også vunnet nordisk mesterskap i hundekjøring. Aukland ble tildelt Egebergs Ærespris i 2001 for sine meritter i langrenn, friidrett og hundekjøring. Anders Aukland og broren Jørgen Aukland dannet våren 2007 Team Xtra Personell. De satser primært på FIS Marathon Cup. De er også begge ansatt i Xtra personell, der de arbeider med helsefremmende arbeid. I 2008 vant Anders Aukland sin andre seier i det italienske turrennet Marcialonga, og senere samme sesong bla han nummer to i Vasaloppet, bak broren Jørgen. Aukland ble slått i spurten av tsjekkeren Stanislav Rezac i eliteklassen i Birkebeinerrennet, men gikk likevel inn til seier i verdenscupen for langløp (FIS Marathon cup). I 2010 vant han dog Birkebeinerrennet. Vasaloppet. Målområdet i Vasaloppet i 2006 Vasaloppet er et svensk turløp i langrenn. Det arrangeres den første søndagen i mars hvert år, og går mellom Sälen og Mora i Dalarna, en strekning på 90 km. Løpet ble første gang arrangert i 1922. Det har gjennom årene blitt norsk seier tre ganger: I 1971 ved Ole Ellefsæter, i 2004 ved Anders Aukland og i 2008 ved broren Jørgen Aukland. Første norske vinner av kvinneklassen ble Vibeke Skofterud i 2012. Historien bak navnet. I 1521 var adelsmannen Gustav Eriksson på flukt fra troppene til danskfødte Christian II, som da var konge av Sverige og de andre landene i Kalmarunionen. En stor del av den svenske adelen var i opposisjon til kong Christian II, som de hadde gitt tilnavnet "Christian tyrannen". Gustav, som i lang tid hadde opponert mot danskekongen, ble fengslet og satt i fangenskap i København. I et forsøk på å stanse opposisjonen inviterte Christian II det svenske aristokratiet til en forsoningsfest i Stockholm. Under denne festen ble alle gjestene massakrert, inkludert Gustavs foreldre. Denne hendelsen er kjent som det stockholmske blodbadet. Rett før selve blodbadet klarte Gustav å flykte fra fangenskapet, og han kom seg i land litt syd for Kalmar. Han forsøkte å samle styrker mot danskekongen, men til ingen nytte. Flukten førte han gjennom Dalarna. Befolkningen i Dalarna var kjent som noen hardføre mennesker, og dette var Gustavs siste mulighet til opprør. I Dalarna fikk han god beskyttelse mot kong Christians soldater. Ved Mora kirke forsøkte han å overtale folk til å gjøre opprør mot kongen, men til ingen nytte (her heller). På ski dro han da videre mot Norge, frem til han ble tatt igjen av to skiløpere i Sälen. Mennene kom fra Mora. Historien om blodbadet hadde nådd Dalarna, og mennene kunne fortelle at befolkningen i Mora hadde endret mening, og ønsket at Gustav skulle lede opprøret mot danskekongen. To og et halvt år etter, den 6. juni 1523, ble Gustav Eriksson kronet til konge av Sverige, etter å ha slått danske kong Christian og oppløst Kalmarunionen. I ettertid er Gustav Eriksson kjent som Gustav Vasa. Vasaloppets historie. Vasaloppet arrangeres til minne om denne flukten til Gustav Vasa i januar 1521. Løpet ble etablert etter en idé av Anders Pers. Den 19. mars 1922 flagget John Westling avgårde de første løperene. Det var 119 menn som klokken 06.04 la ut fra Olnispagården på vestsiden av elven i Sälen. 117 av deltakerne fullførte løpet. Vinneren dette året ble Ernst Alm fra IFK Norsjö på tiden 7.32.49. Han var 22 år og er fremdeles (2007) den yngste vinneren av Vasaloppet. I dag stiller ca. 15 000 menn og kvinner til start i Sälen. Den første kvinne som deltok i Vasaloppet var Margit Nordin, som i 1923 fullførte løpet på 10.09.42. Året etter ble det vedtatt å forby kvinner i løpet. Dette forbudet tok slutt i 1981, etter at en kvinne utkledd som mann ble intervjuet på TV og avslørt i 1980. 4. mars 2012 ble Vibeke Skofterud første norske vinner i kvinneklassen på rekordtiden 4.08.24. Den raskeste tiden oppnådde Jörgen Brink i 2012, da han gikk de 90 km på 3.38.41. Vinnere og historiske vinnertider. Vinnertiden avhenger i stor grad av været. Utviklingen av ski og skismøring har imidlertid minsket svingninger i vinnertiden som følge av været. Bedre ski, smøreteknikker og sporkvalitet viser at middeltiden til løperne har gått ned hvert tiår som Vasaloppet er arrangert. Diagram som viser vinnertid og middelhastighet 1922-2009 (herrer). Leona Næss. Leona Kristina Næss, kjent som Leona Naess (født 31. juli 1974 i New York City og oppvokst i London) er en kjent sanger bosatt i USA. Hun er datter av Filippa Kumlin D'Orey og Arne Næss jr. Næss var i tenårene da hun begynte å synge og skrive sanger, og da hun var 18 flyttet hun til New York for å studere musikk og antropologi ved New York University. Etter å ha sunget på klubber på nedre Manhattan kom hun i mars 2000 med sitt debut-album, "Comatised". Mest kjent fra denne platen er hitsingelen «Charm Attack». I 2001 gav hun ut albumene "I Tried To Rock You But You Only Roll", og i 2003 kom albumet "Leona Naess". Naess er snart ute med sin nye plate som har fått arbeidstittelen "Thirteens", som blant annet inneholder låter som omhandler farens død, og som i Norge først ble framført under festivalen Føling i fjæra i 2004 på Hankø, der hun som barn ofte tilbragte sommeren. Ekskjæresten Ryan Adams medvirker også på platen. Finn Carling. Finn Carling (født 1. oktober 1925 i Oslo, død 12. mars 2004) var en norsk forfatter. Han tok artium som privatist i 1945, studerte psykologi ved Universitetet i Oslo 1945-49, og studerte deretter sosiologi, historie og litteratur ved Howard University i Washington, DC. Carling debuterte i 1949 med "Broen, to noveller med en enakter". Finn Carling var født med alvorlig cerebral parese. Han forteller om sin barndom og oppvekst med dette fysiske handikappet i sin selvbiografiske roman "Kilden og muren" fra 1958. Han fulgte opp historien om sitt liv i barneboken "I et rom i et hus i en have" i 1976. I 1988 lagde han en ny selvbiografi. "Gjensyn fra en Fremtid", hvor han tenker seg at han er blitt gammel og reiser tilbake til da han var ung. Forfatterskapet går i mange ulike retninger og sjangre. Både i den tidligste og den siste delen av forfatterskapet velger han ofte fabelen. Han har skrevet sakprosa og dokumentarlitteratur med litterære kvaliteter om flere minoriteter: blinde, homofile. Både i sakprosa og skjønnlitteraturen er "annerledeshet" et gjennomgående tema, ofte med bakgrunn i hans egne erfaringer. Den alvorlige sykdommen påvirket hans liv helt fra da han var et lite barn. Til tross for dette maktet han å leve et normalt liv og opprettholde en stor kunstnerisk produksjon. I sitt arbeid gjorde han det avvikende til noe alminnelig. Han var nestleder i Den norske forfatterforening 1966-68, og var statsstipendiat fra 1971. 1667. Dødsfall. Barbro Osmundsdatter 1662. Fødsler. Marie Louise, dronning av Spania (d. 1689) Anna Rogstad. Anna Georgine Rogstad (født 26. juli 1854 i Veisten i Nordre Land, død 1938) var en norsk lærerinne, kvinnesakskvinne og konservativ politiker, som representerte Frisinnede Venstre. Hun var første kvinne som møtte på Stortinget (17. mars 1911). Anna Rogstad var lærerinne i Kristiania og ble i 1889 leder i Kristiania Lærerindeforening, noe hun var i 32 år. Hun endret foreningen fra å være en selskapelig forening til en fagorganisasjon. Da Norges Lærerinneforbund, en landsorganisasjon for folkeskolelærere, ble dannet i 1912, ble Rogstad leder fram til 1919. Hun arbeidet for å styrke jenters utdanning, og i 1900 startet hun en fortsettelsesskole for unge piker i tillegg til folkeskolen. Den ble populær, og Kristiania kommune overtok den i 1909. Anna Rogstad fortsatte som bestyrer til hun gikk av med pensjon i 1923. Anna Rogstad var med å stifte Norsk Kvindesagsforening i 1884 og Kvindestemmeretsforeningen i 1885. Hun var nestformann for Kvindestemmeretsforeningen i 1885-97 og 1902-13. I Kristiania representerte Rogstad lærerinnene i skolestyret fra 1894 til 1916. Hun ble vararepresentant til bystyret for Kvindestemmeretsforeningen i 1901, representant til bystyret på en fellesliste av Høire, Den liberale vælgerforening og Næringspartiet i 1907 og vararepresentant til bystyret for Frisinnede Venstre i 1910. Rogstad var 1. vararepresentant til Stortinget fra 1910 til 1912. Hun representerte Frisinnede Venstre på en fellesliste med Høire, der Høiremannen Jens Bratlie sto øverst (Frisinnede Venstre gikk siden opp i Høyre). Anna Rogstad møtte som første kvinne på Stortinget 17. mars 1911. Hun møtte i kortere perioder i 1911, og da Jens Bratlie ble statsminister i februar 1912, møtte hun så lenge regjeringen satt, til januar 1913. Hun var en aktiv representant som engasjerte seg i en rekke saker, fra forsvar og utdanning til kultur og likestillingsspørsmål. Anna Rogstads vei er oppkalt etter henne. Pluto. Pluto (formell betegnelse 134340 Pluto,) er en dvergplanet i vårt solsystem. Den er den nest mest massive dvergplaneten – etter – og det tiende mest massive legemet observert å gå i bane direkte rundt solen. Pluto ble opprinnelig klassifisert som den niende planeten fra solen, men ble i august 2006 nedklassifisert til en dvergplanet og plutoide på grunn av oppdagelsen av at den bare er et av flere store legemer innenfor Kuiperbeltet. Som andre medlemmer av Kuiperbeltet består Pluto primært av bergarter og is, og er relativ liten – omtrent en sjettedel av massen til månen og en tredjedel av volumet. Eksentrisitet og den høyt inklinerte banen tar Pluto fra 30–49 AE (4,4–7,4 milliarder km) fra solen. Dette medfører at Pluto i perioder kommer nærmere solen enn Neptun. Per august 2012 ligger Pluto 32,3 AE fra solen. Fra oppdagelsen i 1930 og fremt il 2006 var Pluto klassifisert som en planet. I etterkant av oppdagelsen av småplaneten 2060 Chiron i det ytre solsystemet på slutten av 1970-tallet, og anerkjennelsen av Plutos relativt lave masse, begynte det å bli stilt spørsmål ved Plutos status som en planet. På slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble det oppdaget flere objekter som lignet på Pluto – deriblant SDO-objektet Eris som ble oppdaget i 2005 og som er ca. 28 % mer massiv enn Pluto. 24. august 2006 utarbeidet Den internasjonale astronomiske union en definisjon for hva det betyr å være en «planet» i solsystemet. Denne definisjonen ekskluderte Pluto som en planet og la den til som et medlem av den nye kategorien «dvergplaneter» sammen med Eris og. Etter omklassifiseringen ble Pluto lagt til listen over småplaneter og gitt nummeret 134340. En rekke forskere fastholder at Pluto fortsatt bør klassifiseres som en planet og at andre dvergplaneter også bør legges til listen over planeter sammen med Pluto. Pluto har fem kjente måner. Den største er Charon som ble oppdaget i 1978. Nix og Hydra ble oppdaget i 2005 mens 2011 P 1 og 2012 P 1 ble oppdaget i henholdsvis 2011 og 2012. Pluto og Charon omtales noen ganger som et binærsystem fordi massesentrumet ikke ligger innenfor noen av legemene. Den internasjonale astronomiske union har til gode å formalisere definisjonen av binære dvergplaneter, og derfor er Charon offisielt klassifisert som en av Plutos måner. Oppdagelse. På 1840-tallet brukte Urbain Le Verrier klassisk mekanikk for å forutsi plasseringen av den til da uoppdagede planeten Neptun etter å ha analysert perturbasjoner i banen til Uranus. Etterfølgende observasjoner av Neptun sent på 1800-tallet fikk astronomer til å spekulere i at Uranus' bane ble forstyrret av en annen planet utenom Neptun. I 1906 startet Percival Lowell, mannen som i 1894 grunnla Lowell-observatoriet i Flagstaff i Arizona, et omfattende prosjekt for leting etter en mulig niende planet. Han kalte denne for «Planet X», og før 1909 hadde Lowell og William Henry Pickering foreslått flere mulige himmelkoordinater for en slik planet. Lowell forsatte letingen sammen med observatoriet frem til hans død i 1916, men til ingen nytte. Uten at Lowell visste det hadde imidlertid observatoriet tatt to svake bilder av Pluto 19. mars 1915, men klarte ikke å gjenkjenne hva det var. Lowell var ikke den første som ikke visste at det var Pluto som ble fotografert. Der finnes seksten kjente før-oppdagelser, hvor den eldste ble gjort av Yerkes-observatoriet 20. august 1909. På grunn av en ti år lang juridisk kamp mot Constance Lowell, Percivals enke, som forsøkte å få observatoriets andel på av hans arv til seg selv, ble ikke letingen etter Planet X gjenopptatt før i 1929. Direktøren Vesto Melvin Slipher overlot da jobben til Clyde Tombaugh, en 23-åring fra Kansas som akkurat hadde kommet til Lowell-observatoriet og som hadde imponert Slipher med noen av sine astronomiske tegninger. Tombaughs oppgave var å systematisk avbilde nattehimmelen med parvise fotografier tatt med to ukers mellomrom. Han skulle deretter gjennomsøke hvert par og avgjøre om noen objekter hadde forflyttet seg. Ved hjelp av et blinkmikroskop skiftet han raskt frem og tilbake mellom bildene på hver av platene for å skape en illusjon av bevegelse for objekter som hadde endret posisjon eller utseende mellom fotografiene. 18. februar 1930, etter nesten et år med leting, oppdaget Tombaugh et mulig bevegende objekt på fotografiske plater fra 23. og 29. januar samme år. Et fotografi av lavere kvalitet fra 21. januar bekreftet bevegelsen. Etter at observatoriet hadde fått ytterligere bekreftende fotografier, ble nyheten om oppdagelsen telegrafert til Harvard College Observatory 13. mars 1930. Navn. Oppdagelsen av Pluto førte til overskrifter over hele verden. Lowell-observatoriet som hadde retten til å navngi objektet mottok over  forslag fra hele verden. Tombaugh oppfordret Slipher til å foreslå et navn for det nye objektet raskt før noen andre gjorde det. Constance Lowell foreslå "Zevs", så "Percival" og til slutt "Constance". Disse forslagene ble imidlertid tilsidesatt. Navnet Pluto ble foreslått av Venetia Burney (1918–2009), en elleve år gammel skolejente i Oxford, England. Burney interesserte seg for klassisk mytologi så vel som astronomi, og hun anså navnet som kom fra guden for underverdenen passende for en slik tilsynelatende mørk og kald veden. Hun foreslo det i en samtale med sin bestefar, som var bibliotekar ved University of Oxfords Bodleian Library. Bestefaren brakte navnet videre til professor Herbert Hall Turner som brakte navnet videre til sine kolleger i USA. Objektet ble offisielt navngitt 24. mars 1930. Hvert medlem av Lowell-observatoriet fikk muligheten til å stemme over tre utvalgte navn: Minerva (som allerede var navnet på en asteroide), Kronos (som hadde mistet ryktet gjennom å være foreslått av den upopulære astronomen Thomas Jefferson Jackson See), og Pluto. Pluto fikk alle stemmene, og 1. mai 1930 ble navnet offentliggjort. I forkant av offentliggjøringen ga Madan Venetia fem pund (tilsvarende ca. 234 pund i 2012) som belønning. Valget av navn var delvis inspirert av det faktum at de første to bokstavene i "Pluto" også er initialene til Percival Lowell, og at Plutos astronomisk symbol () er et monogram konstruert av bokstavene 'PL'. Plutos astrologiske symbol ligner Neptuns (), men har en sirkel i stedet for den det midterste gaffeltinden på treforken (15px). Navnet ble snart omfavnet av bredere kultur. I 1930 introduserte Walt Disney en følgesvenn for Mikke Mus som han kalte Pluto, tilsynelatende oppkalt etter himmellegemet selv om Disney-animatøren Ben Sharpsteen ikke bekreftet hvorfor navnet ble gitt. I 1941 oppkalte Glenn T. Seaborg det nylig skapte grunnstoffet plutonium etter Pluto, i tråd med tradisjonen med å navngi grunnstoffer etter nyoppdagede planeter. Han fulgte da etter uran som var oppkalt etter Uranus og neptunium som var oppkalt etter Neptun. I kinesisk, japansk og koreansk ble navnet oversatt som "underverdenens kongestjerne" (冥王星), Flere andre ikke-europeiske språk bruker en translitterasjon av «Pluto» som navn på himmellegemet; noen indiske språk bruker en form for Jama, vokteren av helvete i hinduistisk mytologi, slik som gujaratisk "Yamdev". Bortfallet av Planet X. Så snart planeten var funnet gjorde den svake lysstyrken og mangelen på en løsbar skive at det ble sådd tvil om ideen om at det kunne være Lowells Planet X. Estimater av Plutos masse ble justert nedover gjennom det 20. århundre. Astronomer beregnet i utgangspunktet massen til Pluto basert på dens antatte effekt på Neptun og Uranus. I 1931 ble Pluto kalkulert å være omtrent massen til jorden, men nye beregninger i 1948 førte massen ned til omtrent massen til Mars. I 1976 beregnet Dale Cruikshank, Carl Pilcher og David Morrison ved University of Hawaii Plutos albedo for første gang, og de fant at den passet den for metanis. Det betydde at Pluto måtte være eksepsjonelt lyssterk for størrelsen og at den derfor ikke kunne være mer enn 1 % av massen til jorden. Plutos albedo er 1,3–2,0 ganger større enn jordens. I 1978 gjorde oppdagelsen av Plutos måne Charon det mulig å måle Plutos masse for første gang. Massen på ca. 0,2 % av jordens var alt for liten til å gjøre rede for avviket i banen til Uranus. Påfølgende søk etter en alternativ Planet X, spesielt ved Robert Sutton Harrington, mislyktes. I 1992 brukte Myles Standish data fra "Voyager 2"s forbiflyvning av Neptun i 1989 for å rekalkulere planetens gravitasjonelle effekter på Uranus. Disse dataene nedjusterte planetens totale masse ytterligere med 0,5 %. Med de nye tallene lagt til forsvant avviket, og dermed også behovet for en Planet X. I dag er flertallet av forskerne enige om at Planet X ikke eksister slik Lowell definerte den. Lowell hadde laget en prediksjon av Planet X' posisjon i 1915 som var ganske nær Plutos posisjon på den tiden. Ernest W. Brown konkluderte nesten umiddelbart med at dette var en tilfeldighet, et syn som holdes den dag i dag. Omløp og rotasjon. Plutos bane – ekliptisk synsvinkel. Denne 'sidevinkelen' av Plutos bane (i rødt) viser den store inklinasjonen mot jordens ekliptiske baneplan. Dette diagrammet viser den relative posisjonen til Pluto (rødt) og Neptun (blå) på utvalgte datoer. Størrelsen til Nepton og Pluto er avbildet som omvendt proporsjonal med avstanden mellom dem for å understreke det nærmeste tilnærmingen i 1896. Plutos omløpstid er 248 år. Banens egenskaper er vesentlig forskjellig fra de av planetene som følger nærmest sirkulære baner rundt solen, nær et flatt plan som kalles ekliptikken. I kontrast har Pluto en svært inklinert bane i forhold til ekliptikken (over 17°) og er svært eksentrisk (elliptisk). Denne høye eksentrisiteten betyr at en liten region av Plutos bane ligger nærmere solen enn Neptun. Barysenteret til Pluton-Charon-systemet kom i perihelium 5. september 1989, og var sist nærmere solen enn Neptun mellom 7. februar 1979 og 11. februar 1999. Over lang tid er Plutos bane faktisk kaotisk. Datasimuleringer kan brukes for å forutsi posisjonen for flere millioner år (både fremover og bakover i tid), men for intervaller lengre enn Ljapunovtiden på 10–20 millioner år blir kalkulasjonene spekulative: Plutos lille størrelse gjør den følsom for umålbare små detaljer i solsystemet – faktorer som er vanskelige å forutsi vil gradvis forstyrre banen. Millioner av år fra nå kan Pluto godt befinne seg i aphelium, i perihelium eller hvor som helst i mellom uten noen måte for oss å fastslå hvor. Dette betyr ikke at Plutos bane i seg selv er ustabil, men Plutos poisjon "i" banen er umulig å fastslå så langt frem. Flere resonanser og andre dynamiske effekter holder Plutos bane stabil og trygg for planetkollisjoner eller spredning. Forhold til Neptun. Til tross for at Plutos bane ser ut til å krysse Neptuns bane sett direkte ovenfra ligger de to banene slik at de aldri kan kollidere eller til og med komme nær hverandre. Det finnes flere grunner til dette. På enkleste nivå kan man undersøke de to banene og se at de ikke møtes. Når Pluto er nærmest solen, og dermed nærmest Neptuns bane sett ovenfra, er den også høyest over Neptuns bane. Plutos bane passerer ca. 8 AE over Neptuns, og unngår dermed en kollisjon. Plutos oppstigende og nedstigende knuter, punktene hvor banen krysser ekliptikken, er i dag adskilt fra Neptuns med over 21°. Dette alene er ikke tilstrekkelig for å beskytte Pluto; perturbasjon fra planeter – spesielt Neptun – kan endre aspektene ved Plutos bane – deriblant banepresesjonen – over millioner av år slik at en kollisjon kan være mulig. En annen mekanisme, eller mekanismer, må derfor også være virksomme. Den mest betydelige av disse er at Pluto ligger i 3:2-resonansen med Neptun. Det vil si at for hvert tredje runde Neptun går rundt solen, går Pluto to. De to objektene returnerer så til sine opprinnelige posisjoner og syklusen gjentas med ca. 500 års mellomrom. Dette mønsteret er slik at i hver syklus er Neptun over 50° "bak" Pluto første gang Pluto er nære perihelium. Ved Plutos andre perihelium vil Neptun ha fullført ytterligere en og en halv rundt, og vil derfor være tilsvarende "foran" Pluto. Den minste avstanden mellom Pluto og Neptun er over 17 AE, og Pluto kommer faktisk nærmere Uranus (11 AE) enn den kommer Neptun. 3:2-resonansen mellom de to legemene er svært stabil og har eksistert i flere millioner år. Dette forhindrer at banene endres i forhold til hverandre, og syklusen gjentas alltid på samme måte slik at de to legemene aldri kan passere nær hverandre. Selv om Plutos bane ikke var så høyt inklinert, kunne de to legemene aldri ha kollidert. Andre faktorer. Numeriske studier har vist at over perioder på millioner av år endres ikke den generelle karakteren av justeringen mellom Plutos og Neptuns baner. Det er flere andre resonanser og interaksjoner som styrer detaljene i de relative bevegelsene og som forbedrer Plutos stabilitet. Disse oppstår hovedsakelig fra to andre mekanismer (i tillegg til 3:2-baneresonansen). For det føste librerer Plutos perihelargument, vinkelen mellom punktet hvor den krysser ekliptikken og punktet hvor den er nærmest solen, ca. 90°. Det betyr at når Pluto er nærmest solen er den samtidig høyest over over solsystemets plan og forhindrer møter med Neptun. Dette er en direkte konsekvens av Kozai-mekanismen, som relaterer en banes eksentrisitet til inklinasjonen til et større perturberende legeme – i dette tilfellet Neptun. I forhold til Neptun er amplituden av librasjonen 38°, og derfor er vinkelseparasjonen til Plutos perihelium til Neptuns bane alltid større enn 52° (90°-38°). Den nærmeste av slike vinkelseparasjoner oppstår hvert  år. For det andre er lengden av de oppstigende knutene for de to legemene – punktene hvor de krysser ekliptikken – i nær resonans med ovennevnte librasjon. Når de to lengdene er den samme – det vil si når man kan trekke en rett linje gjennom begge knutene og solen – ligger Plutos perihelium nøyaktig på 90° og kommer på det nærmeste solen samtidig som det høyeste punktet over Neptuns bane. Med andre ord må Pluto være lengst forbi Neptuns bane når den er nærmest å skjære den. Dette er kjent som "1:1-superresonansen" og kontrolleres av alle de jovianske planetene. For å forstå naturen av en librasjon, forestill deg en polar synsvinkel hvor men ser ned på ekliptikken fra et fjernt utsiktspunkt hvor planeten går i bane mot klokken. Etter å ha passert oppstigende knute ligger Pluto innenfor Neptuns bane samtidig som den beveger seg raskere og nærmer seg Neptun bakfra. De sterke gravitasjonskreftene mellom de to fører til at drivmoment blir overført til Pluto på bekostning av Neptun. Dette flytter Pluto inn i en noe større bane hvor den i følge Keplers tredje lov beveger seg noe tregere. Etter som banen endrer seg, har dette en gradvis effekt på endringen av perisenteret og lengdene til Pluto (og, i mindre grad, til Neptun). Etter mange slike repetisjoner bremses Pluto tilstrekkelig ned, samtidig som Neptun øker farten tilstrekkelig til at Neptun begynner å ta igjen Pluto på den andre siden av banen (nære den motsatte knuten av hvor vi begynte). Prosessen er da reversert, og det er Pluto som mister drivmoment til Neptun frem til Pluto har fått tilstrekkelig fart til å ta igjen Neptun ved den opprinnelige knuten. Hele denne prosessen tar ca.  år å fullføre. Rotasjon. Plutos rotasjonsperiode, det vil si døgnet på Pluto, tilsvarer 6,39 dager på jorden. Akkurat som Uranus roterer Pluto på «siden» i sitt baneplan, og har en aksehelning på 120°. Dette medfører at sesongvariasjonene er ekstreme. Under solverv er en fjerdedel av overflaten i kontinuerlig dagslys mens en annen fjerdedel er i kontinuerlig mørke. Fysiske egenskaper. Dre bilder av Pluto fra ulike retninger. Plutos avstand fra jorden gjør undersøkelser i dybden vanskelig. Mange detaljer rundt Pluto vil forbli ukjente frem til 2015 når New Horizons forventes å nå frem til planeten. Utseende og overflate. Plutos visuelle tilsynelatende størrelsesklasse er i snitt 15,1, og er på sitt lyseste 13,65 ved perihelium. For å se Pluto må man bruke et teleskop, helst med 30 cm (12 tommer) blenderåpning. På grunn av at vinkeldiameteren bare er 0,11" ser planeten stjernelignende ut og uten en synlig skive også i store teleskoper. De tidligste kartene over Pluto fra slutten av 1980-tallet var kart over lysstyrke skapt fra nærobservasjoner av formørkelser fra den største månen, Charon. Observasjonene ble laget av endringene i den totale gjennomsnittlige lysstyrken til Pluto-Charon-systemet i løpet av formørkelsene. For eksempel gjør en formørkelse av en lys flekk på Pluto en større endring i den totale lysstyrken enn formørkelsen av en mørk flekk. Databehandling av mange slike observasjoner kan brukes til å lage et lysstyrkekart. Denne metoden kan også spore endringer i lysstyrke over tid. Nåværende kart har blitt prodsert av bilder fra Hubble-teleskopet (HST) som gir den høyeste oppløsningen som er tilgjengelig. Dette gir betydelig mer detaljerte kart som avslører variasjoner på flere hundre kilometere på tvers, inkludert polregioner og store lyse flekker. Kartene produseres av komplekse dataprosesser som finner de best passende prosjekterte kartene for de få pikslene til Hubble-bildene. De to kameraene ombord på Hubble-teleskopet som ble brukt til disse kartene er ikke lengre i drift, så disse vil sannsynligvis forbli de mest detaljerte kartene frem til "New Horizons" forbiflyvning i 2015. Sammen med Plutos lyskurve og de periodiske variasjonene i det infrarøde spektrumet, avslører disse kartene at Plutos overflate er bemerkelsesverdig variert med store endringer i både lysstyrke og farge. Pluto er et av de mest kontrastfylte legemene i solsystemet, med like mye kontrast som Saturns måne Iapetus. Fargen varierer mellom kullsvart, mørk oransje og hvit; Buie "et al". uttrykker det som «betydelig mindre rødt enn Mars, og mye mer lik de fargetonene som kan ses på Io med en noe mer oransje tone». Plutos overflate har endret seg mellom 1994 og 2002–3. Den nordlige polregionen har blitt lysere og den sørlige mørkere. Plutos generelle rødhet har også økt betydelig mellom 2000 og 2002. Disse raske endringene er sannsynligvis relatert til sesongmessig kondensasjon og sublimasjon av deler av atmosfæren forsterket av Plutos ekstreme aksehelning og høye baneeksentrisitet. Spektroskopiske analyser av Plutos overflate avslører at den er sammensatt av mer enn 98 % nitrogenis med spor av metan og karbonmonoksid. Siden av Pluto som vender mot Charon inneholder mer metanis mens den motsatte siden inneholder mer nitrogenis og karbonmonoksidis. Struktur. Plutos teoretiske struktur (2006) 1. Frossent nitrogen 2. Vannis 3. Bergarter Observasjoner av Hubble-teleskopet plasserer Plutos tetthet mellom 1,8–2,1 g/cm³ og antyder at den indre sammensetningen består av omtrent 50–70 % bergarter og 30–50 % is per masse. På grunn av at radioaktiv nedbryting av mineraler til slutt vil varme opp isen tilstrekkelig til at bergartene kan skilles fra isen forventer forskere at Plutos indre struktur er differensiert. De forventer da at bergmaterialene har satt seg i en kompakt kjerne omgitt av en mantel av is. Diameteren på kjernen forventes å være rundt  km – eller ca. 70 % av Plutos diameter. Det er mulig at en slik oppvarming pågår i dag, og at den skaper et underjordisk hav av flytende vann omtrent 100–180 km tykt i området rundt grensen mellom kjernen og mantelen. DLRs institutt for planetologi beregnet at Plutos tetthet til radius-forhold ligger i en overgangssone, sammen med Neptun-månen Triton, mellom isete satellitter som de mellomstore uranus- og saturnmånene og bergartmåner slik som Jupiters Europa. Masse og størrelse. Plutos volum er ca. 0,6 % av jordens. Plutos masse er 1,31 kg, mindre enn 0,24 % av jordens, mens diameteren er  ± 20 km – ca. 66 % av månens diameter. Atmosfæren til Pluto gjør det vanskelig å fastslå størrelsen på de faste massene innenfor en viss margin. Plutos albedo varierer fra 0,49–0,66. Oppdagelsen av plutomånen Charon i 1978 muliggjorde fastsettelsen av massen til Pluto-Charon-systemet ved bruk av Newtons formulering av Keplers tredje lov. Så fort Charons gravitasjonelle effekt ble målt, kunne Plutos sanne masse fastslås. Observasjoner av Pluto i okkultasjon med Charon gjorde det mulig for forskere å etablere en mer nøyaktig diameter for Pluto, mens oppfinnelsen av adaptiv optikk gjorde det mulig å avgjøre formen mer nøyaktig. Blant objektene i solsystemet er Pluto mye mindre massiv enn de terrestriske planetene, og med en størrelse som tilsvarer mindre enn 0,2 månemasser er den også mindre enn syv måner: Ganymedes, Titan, Callisto, Io, månen, Europa og Triton. Pluto har mer enn dobbelt så stor diameter og tusen ganger massen til dvergplaneten, det største objektet i asteroidebeltet. Den er mindre massiv enn dvergplaneten, et transneptunsk objekt oppdaget i 2005. Gitt feilmarginene i de ulike målingene er det uvisst om Eris eller Pluto har størst diameter – det faste legemet til både Pluto og Eris estimeres å ha en diameter på ca.  km. Fastsettelsen av Plutos størrelse kompliseres av atmosfæren, og muligvis av dis av hydrokarboner. Atmosfære. CRIRES modellbasert datagenerert bilde av den plutonske overflaten, med atosfærisk dis, og Charon og solen på himmelen. Plutos atmosfære bestr av en tynn kappe av nitrogen-, metan- og karbonmonoksidgasser som er avledet fra iser av disse substansene på overflaten. Overflatetrykket går fra 6,5-24 μbar. Plutos elongerte banen er forutsagt å ha en stor påvirkning på atmosfæren. Siden Pluto beveger seg bort fra solen, vil atmosfæren gradvis fryse og falle ned på bakken. Når Pluto er nærmere solen, øker temperaturen på Plutos faste overflate og forårsaker at isene sublimerer til gass. Dette skaper en antidrivhuseffekt; akkurat som svette kjøler kroppen når den fordamper fra overflaten av huden, kjøler denne sublimasjonen overflaten av Pluto. Forskere som bruker Submillimeter Array har nylig oppdaget at Plutos temperatur er ca. 43 K (-230 °C), 10 K kaldere enn hva som ellers var forventet. Tilstedeværelsen av metan, en kraftig klimagass, i Plutos atmosfære fører til en temperaturinversjon med gjennomsnittlige temperaturer 36 K høyere 10 km over overflaten. Den lavere atmosfæren inneholder en høyere konsentrasjon av metan enn den øvre atmosfæren. De første bevisene for Plutos atmosfære ble første antydet av N. Brosch og H. Mendelseon ved Wise-observatoriet i Israel i 1985, og den ble definitivt påvist av Kuiper Airborne Observatory in 1988 fra observasjoner av okkultasjoner av stjerner ved Pluto. Når et objekt uten atmosfære beveger seg inn foran en stjerne vil stjernen plutselig forsvinne; i tilfellet med Pluto ble stjernen gradivs dimmet bort. Ut fra mengden dimming ble det atmosfæriske trykket fastsatt til 0,15 pascal, omtrent 1/ av jordens. I 2002 ble en annen okkultasjon av en stjerne ved Pluto observert og analysert av lag ledet av Bruno Sicardy ved Parisobservatoriet, James L. Elliot ved MIT, og Jay Pasachoff ved Williams College. Overraskende ble det atmosfæriske trykket estimert til å være 0,3 pascal, selv om Pluto var lengre fra solen enn i 1988 og dermed skulle ha vært kaldere og hatt en mindre tett atmosfære. En forklaring på dette avviket er at i sørpolen kom ut av skyggen for første gang på 120 år i 1987, og at dette førte til at ekstra nitrogen sublimerte fra polkappene Det vil ta tiår for dette overskytende nitrogenet å fordampe ut av atmosfæren siden det fryser på iskappene på nordpolen som nå befinner seg i kontinuerlig mørke. Topper i dataene fra den samme studien avslørte hva som kan være de første bevisene for vind i Plutos atmosfære. En annen stjerneokkultasjon ble observert av et MIT-Williams College-lag bestående av James Elliot og Jay Pasachoff sammen med et lag fra Southwest Research Institute ledet av Leslie Young fra steder i Australiea 12. juni 2006. I oktober 2006 annonserte Dale Cruikshank fra NASA/Ames Research Center (en medforsker på "New Horizons") og hans kolleger den spektroskopiske oppdagelsen av etan på Plutos overflate. Denne etanen produseres fra fotolyse eller radiolyse (det vil si kjemisk konvertering drevet av sollys og ladede partikler) av frossen metan på Plutos overflate og suspendert i atmosfæren. Måner. Pluto-systemet, inkludert Charon, Nix, Hydra, P4 og P5. Pluto har fem kjente naturlige satellitter: Charon, først oppdaget i 1978 av astronomen James Christy; Nix og Hydra, begge oppdaget i 2005; 2011 P 1 (midlertidig navn, også kjent som P4), identifisert av Hubble-teleskopet i 2011, og 2012 P 1 oppdaget i 2012 og referert til som P5. De plutonske månene ligger uvanlig nær Pluto sammenlignet med andre observerte systemer. Månene kan potensielt gå i bane rundt Pluto opp til 53 % (eller 69 % hvis retrograde) av Hill-sfæren, den stabilde gravitasjonelle sonen av Plutos påvirkning. For eksempel går månen Psamathe i bane rundt Neptun ved 40 % av Hill-radien. I tilfellet med Pluto er bare de indre 3 % av sonen kjent å være okkupert av satellitter. I oppdagerers begreper fremstår det plutonske systemet å være «svært kompakt og stort sett tomt» selv om andre har påpekt muligheten for ytterligere objekter, inkludert et lite ringsystem. Charon. Et skråbilde av Pluto-Charon-systemet viser at Pluto går i bane rundt et punkt utenfor seg selv. Plutos bane vises med rødt og Charons bane vises med grønt. Pluto-Charon-systemet er bemerkelseverdig ved å være et av solsystemets få binærsystemer, definert som de hvor barysenteret ligger over primærlegemets overflate (617 Patroclus er et mindre eksempel, solen og Jupiter er det eneste som er større). Dette og den store størrelsen på Charon i forhold til Pluto har ført til at noen astronomer kaller systemet for en dobbel dvergplanet. Systemet er også uvanlig blant planetsystemer i det at hver av de er tidevannslåst til den andre: Charon har alltid den samme siden vendt mot Pluto, og Pluto har alltid den samme siden vendt mot Charon. Det vil si at fra en hvilken som helst posisjon på et av legemene er den andre alltid på samme posisjon på himmelen eller alltid ute av syne. På grunn av dette er rotasjonsperioden til hver av de lik tiden det tar for hele systemet å rotere rundt det felles gravitasjonssenteret. Akkurat som Pluto roterer på sin side relativt til baneplanet gjør Pluto-Charon-systemet det samme. I 2007 antydet observasjoner av flekker av ammoniakkhydrater og vannkrystaller på overflaten ved Gemini-observatoriet tilstedeværelsen av aktive kryogeysirer. Nix og Hydra. Diagram over det plutoniske systemet. Ytterligere to måner rundt Pluto ble fotografert av astronomer som jobbet med Hubble-teleskopet 15. mai 2005, og fikk midlertidige betegnelsene S/2005 P 1 og S/2005 P 2. Den internasjonale astronomiske union ga den 21. juni 2006 Plutos nyeste måner offisielt navnene Nix (eller Pluto II, den innerste av de to månene, tidligere P 2) og Hydra (Pluto III, den ytterste månen, tidligere P 1). Disse små månene går i bane rundt Pluto ved avstander som tilsvarer omtrent to og tre ganger avstanden til Charon: Nix ved  km fra senterets barysenter. De har nesten sirkulære prograde baner i det samme baneplanet som Charon. Observasjoner for å fastslå individuelle egenskaper hos Nix og Hydra pågår. Hydra er noen ganger lysere enn Nix, noe som antyder enten at den er større eller at ulike deler av overflaten kan variere i lysstyrke. Størrelsene er estimert fra albedoene. Hvis månenes albedo er tilsvarende Charons 35 %, kan diameterne estimeres til 46 km for Nix og 61 km for den lysere Hydra. Øvre grenseverdier for diameterne kan estimeres ved å anta en albedo på 4 % for de mørkeste kuiperlegemene: disse grensene er henholdsvis 137 ± 11 km og 167 ± 10 km. I den største enden av denne skalaen er den antydede massen mindre enn 0,3 % av Charon, eller 0,03 % av Plutos. Oppdagelsen av disse to små månene antyder at Pluto kan ha et variabelt ringsystem. Nedslag fra smålegemer kan skape rester som kan danne planetariske ringer. Data fra dype opriske målinger av "Advanced Camera for Surveys" på Hubble-teleskopet antyder imidlertid at slike ringer ikke eksisterer. Dersom et slikt system eksisterer er det enten svært tynt som Jupiters ringer eller tett begrenset til mindre enn  km i bredde. Tilsvarende konklusjoner har kommet fra studier av okkultasjoner. S/2011 P 1. 2011 P 1 eller P4 20. juli 2011 offentliggjorde Mark R. Showalter ved SETI-instituttet oppdagelsen av Plutos fjerde måne, med overgangsnavn S/2011 P 1 eller P4. Den ble lagt merke til av NASAs Hubble-teleskp under leting etter ringer rundt dvergplaneten. Den har en estimert diameter på 13–34 km og ligger mellom banene til Nix og Hydra. S/2011 P 1 ble først sett på et fotografert med Hubbles Wide Field Camera 3 28. juni. Den ble bekreftet på etterfølgende Hubble-bilder tatt 3. og 18. juli. S/2012 P 1. 7. juli 2012 ble en ny måne oppdaget mens man søkte etter potensielt farlige hindre for New Horizons. Månen fikk overgangsnavnet S/2012 P 1. Nære resonanser. Nix og Hydra er svært nære (men ikke i) en 4:1 og 6:1 baneresonans med Charon. S/2011 P 1 passer godt inn i denne ordningen med en nær 5:1-resonans med Charon. Fastsettelsen av hvor nær noen av disse nærliggende baneperiodene faktisk kan være en sann resonans krever nøyaktig kunnskap om satelittenes presesjoner. Massen til Nix og Hydra antar en isete/porøs tetthet på 1,0 g/cm³ Opprinnelse. Plutos opprinnelse og identitet hadde i lang tid vært en gåte for astronomene. En tidlig hypotese var at Pluto var en tidligere måne av Neptun som hadde blitt slått ut av sin bane av den største nåværende månen Triton. Denne forestillingen har blitt sterkt kritisert fordi Pluto aldri kommer nær Neptun i sin bane. Plutos sanne plassering i solsystemet begynte å komme frem av seg selv først i 1992 da astronomer begynte å finne små isete objekter utenfor Neptun som var lignende Pluto – ikke bare i bane, men også i størrelse og sammensetning. Disse transneptunske populasjonene antas å være kilden til mange kortperiodiske kometer. Astronomer tror nå at Pluto er det største medlemmet av Kuiperbeltet, en omtrentlig stabil ring av objekter beliggende mellom 30 og 50 AE fra solen. Som andre kuiperlegemer har Pluto lignende egenskaper som kometer; for eksempel blåser solvinden Plutos overflate gradvis ut i rommet, på samme måte som med kometer. Hvis pluto lå like nærme solen som det jorden gjør, ville den utviklet en hale akkurat som kometene gjør. Selv om Pluto er det største av kuiperlegemene som er oppdaget så langt, er Neptuns måne Triton – som er noe større en Pluto – lignende Pluto både geologisk og atmosfærisk, og antas å være et innfanget kuiperlegeme. Eris (se under) er også større enn Pluto, men er ikke ansett å være et medlem av Kuiperbeltet. Den er snarere ansett å være et medlem av en lignende populasjon kalt den spredte skiven. En stort antall kuiperlegemer, som Pluto, innehar en 3:2-baneresonans med Neptun. Kuiperlegemer med denne baneresonansen kalles for «plutinoer», etter Pluto. Som andre medlemmer av Kuiperbeltet antas Pluto å være rester av planetesimaler; en del av den opprinnelige protoplanetariske skiven rundt solen som ikke klarte å vokse sammen til en fullverdig planet. De fleste astronomer er enige i at Plutos posisjon kommer av plutselig vandring på grunn av Neptun tidlig i solsystemets dannelse. Etter hvert som Neptun forflyttet seg utover nærmet den seg objektene i proto-Kuiperbeltet og satte et av de i bane rundt seg selv, noe som ble månen Triton, og låste andre i baneresonanser mens andre igjen ble slått ut i kaotiske baner. Objektene i den spredte skiven, en dynamisk ustabil region, overlapper Kuiperbeltet og antas å ha blitt plassert i sine nåværende posisjoner på grunn av vekselvrikning med Neptuns vandrende resonanser. En datamodell fra 2004 av Alessandro Morbidelli ved Observatoire de la Côte d'Azur i Nice antydet at Neptuns vandring inn i Kuiperbeltet kan ha blitt utløst av dannelsen av en 1:2-resonans mellom Jupiter og Saturn som skapte en gravitasjonsdytt som skjøv både Uranus og Neptun inn i høyere baner og fikke dem til å bytte plass. Dette førte til slutt til at Neptuns avstand fra solen ble fordoblet. Den resulterende utstøtingen av objekter fra proto-kuiperlegemet kan også forklare det sene tunge bombardementet 600 millioner år etter solsystemets dannelse og opprinnelsen til Jupiters trojanske asteroider. Det er mulig at Pluto hadde en nær sirkulær bane ca. 33 AE fra solen før Neptuns vandring perturberte planeten inn i en resonant fangst. Nice-modellen krever at det var ca. tusen legemer på størrelse med Pluto i den opprinnelige skiven av planetesimaler. Disse kan ha inkludert legemer som ble Triton og Eris. Utforskning. a>", skutt opp 19. januar 2006 Pluto utgjør en betydelig utfordring for romfartøyer på grunn av den lille massen og den store avstanden fra jorden. "Voyager 1" kunne ha besøkt Pluto, men de som styrte den sendte den heller mot en nær forbiflyvning av saturnmånen Titan, noe som førte til en bane som ikke kunne gjennomføres med en forbiflyvning av Pluto. "Voyager 2" hadde aldri noen passende bane for å nå Pluto. Ingen seriøse forsøk på å utforske Pluto ved hjelp av romsonder ble gjennomført før det siste tiåret av det 20. århundre. I august 1992 ringte forskeren Robert Staehle ved JPL til oppdageren av Pluto, Clyde Tombaugh, og ba om tillatelse til å besøke hans planet. «Jeg sa han var velkommen dit», fortalte Tombaugh senere, «selv om han må ut på en lang og kald reise». Til tross for dette tidlige momentum i 2000, avbrøt NASA "Pluto Kuiper Express"-oppdraget på grunn av økende kostnader og forsinkelser på kjøretøyet. Det første bildet av Pluto tatt av "New Horizons" Etter en intens politisk kamp fikk et revidert oppdrag til Pluto, kalt "New Horizons", støtte fra USAs regjering i 2003. "New Horizons" ble vellykket skutt opp 19. januar 2006. Oppdragslederen Alan Stern bekreftet at noe av asken etter Clyde Tombaugh som døde i 1997 hadde blitt plassert ombord i romsonden. Tidlig i 2007 tok sonden nytte av en gravitasjonsslynge fra Jupiter. Den nærmeste passeringen av Pluto vil etter planen finne sted 14. juli 2015, men vitenskapelige observasjoner vil begynne fem måneder før den nærmeste passeringen og vil fortsette minst en måned etter møtet. "New Horizons" tok de første bildene av Pluto fra lang avstand i slutten av september 2006 for å teste "Long Range Reconnaissance Imager" (LORRI). Bildene som ble tatt fra en avstand på omtrent 4,2 milliarder kilometer bekrefter romsondens evne til å spore fjerne mål, kritisk for manøvrering mot Pluto og andre kuiperlegemer. "New Horizons" vil bruke fjernsensorpakker som inkluderer bildeinstrumenter og radiovitenskapelige verktøy så vel som spektroskopiske og andre eksperimenter for å undersøke den globale geologien og morfologien til Pluto og månen Charon. Den vil kartlegge overflatesammensetningen og analysere Plutos nøytrale atmosfære og unnslipningshastighet. "New Horizons" vil også fotografere overflatene på Pluto og Charon. Oppdagelsen av Plutos to mindre måner, Nix og Hydra, kan gi uforutsette utfordringer for sonden. Rester etter kollisjoner mellom kuiperlegemer og de mindre månene, med sine relativt lave unslipningshastigheter, kan produsere en tynn støvete ring. Dersom "New Horizons" skulle komme til å fly gjennom et slikt ringsystem, ville det bety en økt mulighet for skader fra mikrometeoroider som kunne ødelegge sonden. Konsepter. En banesonde/landingsfartøy/prøvesamler-oppdrag ble foreslått i 2003. Planen inkluderte en tolv år lang reise fra jorden til Pluto, kartlegging fra bane, flere landinger, en varmtvannssonde, og muligens "in situ" drivstoffproduksjon for en tolvårig returreise tilbake til jorden med prøver. Kraft og fremdrift skulle komme fra det ekstra kjernereaktorsystemet. Klassifisering. Etter at Plutos plassering innenfor Kuiperbeltet var fastsatt ble den offisiselle statusen som en planet kontroversiell. Flere stilte spørsmål om hvorvidt Pluto skulle betraktes sammen med eller uavhengig av de omkringliggende populasjonene. Flere direktører ved museumer og planetarier skapte tidvis kontroverser ved å utelate Pluto fra planetmodeller av solsystemet. Da Hayden Planetarium gjenåpnet etter en renovering i 2000 var det med en modell med bare åtte planeter. Denne striden skapte overskrifter på den tiden. I 2002 ble kuiperlegemet 50000 Quaoar oppdaget. Den var antatt å ha en diameter på omtrent  km, omtrent halvparten av Pluto. I 2004 plasserte en oppdagerene av 90377 Sedna en øvre grense på  km på diameteren – noe nærmere Plutos diameter på  km – selv om Sednas diameter ble nedjustert til mindre enn  km i 2007. Akkurat som, Pallas, Juno og Vesta til slutt mistet sin planetstatus etter oppdagelsen av mange andre asteroider, ble det argumentert for at Pluto skulle omklassifiseres til et kuiperlegeme. 29. juli 2005 ble oppdagelsen av et nytt transneptunsk objekt offentliggjort – som i dag er kjent å være omtrent på samme størrelse som Pluto. Dette var det største objektet oppdaget i solsystemet siden Triton i 1846, og oppdagerene og pressen kalte den i begynnelsen for den tiende planeten, selv om det på den tiden ikke var noen offisiell konsensus om å kalle den en planet. Andre personer i astronomiske kretsene betraktet oppdagelsen som det sterkeste argumentet for å omklassifisere Pluto til en småplanet. IAUs klassifisering i 2006. Pluto klarte ikke å oppfylle det tredje kravet siden massen bare utgjør 0,07 ganger massen av de andre objektene i banen. Til sammenligning utgjør jordens masse 1,7 millioner ganger den gjenværende massen i sin bane. IAU besluttet videre at Pluto skulle klassifiseres i den nylig opprettede gruppen av dvergplaneter, og at den skulle fungere som en prototype for plutoidekategorien av transneptunske objekter hvor den ville være separat, men samtidig klassifisert. Den 13. september 2006 inkluderte IAU Pluto, og Eridian-månen Dysnomia i småplanetkatalogen. Disse fikk da de offisielle småplanetbetegnesene «(134340) Pluto», «(136199) Eris» og «(136199) Eris I Dysnomia». Hvis Pluto hadde blitt tildelt et småplanetnavn ved oppdagelsen ville nummeret ha vært ca. snarere enn. Det har vært noe motstand innenfor det astronomiske miljøet mot denne omklassifiseringen. Alan Stern, hovedetterforsker ved NASAs "New Horizons"-oppdrag til Pluto sier at «definisjonen stinker, av tekniske grunner». Sterns påstand er at ved villkårene i de nye definisjonene vil jorden, Mars, Jupiter og Neptun også bli ekskludert siden de alle deler sine baner med asteroider. Hans andre påstand er at fordi mindre enn fem prosent av astronomene stemte for det, var ikke avgjørelsen representativ for det astronomiske samfunnet. Marc W. Buie ved Lowell-observatoriet er også en av motstanderne mot denne definisjonen, har også gitt uttrykk for sin mening på sin nettside. Andre har uttrykt støtte til IAU. Mike Brown, astronomen som oppdaget, uttalte at «gjennom hele denne sirkuslignende prosedyrene ble det på en eller annen måte snublet i det rette svaret. Det har kommet i lang tid. Forskere er til slutt selvkorrigerende, selv med sterke følelser involvert.» Forskere på begge sider av debatten var samlet på The Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory 14.–16. august 2008 for en konferanse som inkluderte samtaler om den nåværende IAU-definisjonen av en planet. Med tittelen «The Great Planet Debate» publiserte konferansen en post-konferanse-pressemelding om at forskerne ikke kunne komme til en enighet om definisjonen av en planet. 11. juni 2008, like før konferansen, annonserte IAU i en pressemelding at begrepet «plutoide» heretter ville bli brukt for å beskrive Pluto og andre Pluto-lignende objekter som har en store halvakse større enn Neptuns og tilstrekkelig masse til å være tilnærmet sfærisk. Reaksjoner. En promoteringshendelse med en iscenesatt Pluto-«protest». Medlemmene som spiller protestanter mot omklassifiseringen til venstre, mens de som spiller motprotestanter til høyre. Mottakelsen av IAU-avgjørelsen var blandet. Mens noen aksepterte omklassifiseringen søkte andre å omgjøre beslutningen opprop på Internet hvor de oppfordret IAU til å vurdere avgjørelsen. En resolusjon introdusert av noen medlemmer ved California State Assembly fordømte IAU letthjertet for»vitenskapelig kjetteri», blant andre forbrytelser. Representantenes Hus i den amerikanske delstaten New Mexico vedtok en resolusjon til ære for Tombaugh, som lenge hadde vært bosatt i delstaten, som erklærte at Pluto alltid ville betraktes som en planet når den var på himmelen over New Mexico, og at 13. mars 2007 var "Pluto Planet Day". Senatet i Illinois vedtok en lignende resolusjon i 2009 med basis i at Clyde Tombaugh, oppdageren av Pluto, var født i Illinois. Resolusjonen hevdet at Pluto var «urettferdig blitt nedgradert til en 'dverg'planet» av IAU. Noen medlemmer av det offentlige har også avvist endringen, både med referanse til uenighet om problemet innen det vitenskapelige miljøet eller av sentimentale grunner, og hevder at de alltid har kjent Pluto som en planet og at de vil fortsette å gjøre det uavhengig av IAU-vedtaket. Clyde Tombaugh. Clyde William Tombaugh (født 4. februar 1906, død 17. januar 1997) var en amerikansk astronom som 18. februar 1930 oppdaget den tidligere planeten Pluto, som etter 24. august 2006 er klassifisert som en dvergplanet. Selv om han er best kjent for å oppdage Pluto, det første objektet oppdaget i det som senere skulle bli identifisert som Kuiperbeltet, oppdaget han også mange asteroider. Han drev også seriøs vitenskapelig forskning av uidentifiserte flygende objekter. Sepsis. Sepsis (fra gresk Σῆψις - forråtnelse), populært kalt blodforgiftning, er en overaktivering av immunsystemet (systemisk inflammatorisk responssyndrom) som følge av en infeksjon. Sepsis utgjør 1% av alle sykehusinnleggelser, og dødeligheten er omkring 13%. Sepsis er definert som SIRS, systemisk inflammatorisk responssyndrom i forbindelse med en infeksjon. Omrent hver fjerde pasienten med sepsis utvikler alvorlig sepsis i forløpet, sepsispasienter bør derfor behandles i sykehusavdeling med erfaring i behandling og overvåkning av kritisk syke med sviktende organer. Dette kan være en indremedisinsk avdeling eller en intensiv- eller overvåkningsenhet. Ved redusert immunforsvar eller andre tilstander som reduserer forsvaret mot bakterieinfeksjoner vil faren for sepsis øke. Molekylære mekanismer. Bakterieprodukter, enten endoksiner eller eksotoksiner kan binde seg til CD14 molekylet på makrofagene og aktivere dem kraftig slik at det blir et økt cytokinproduksjon. Noen av cytokinene som frigjøres av makrofagene og som bidrar til symptomsbilde er TNF(tissue necrosing factor), IL1, IL6 og IL8. TNF, IL6 og IL8 bidrar ofte til feber ved å endre "termostaten" i hjernestammen ved hjelp av prostagandiner. IL8 er kjemokiner som tiltrekker enda flere leukocytter til skadestedet slik at cytokinfrigjørelsen øker ytterligere. Behandlingen vil måtte tilpasses den aktuelle tilstand og et større antall laboratorieverdier. Det vil bli startet intravenøs antibiotikabehandling ofte med inntil tre forskjellige antibiotika samtidig. Valg av antibiotika kan bli endret etter identifisering av bakteriene i blodet. Resistensbestemmelse. Det vil utføres resistensbestemmelse, som er en videre dyrkning av bakterien på geléskåler der det ligger små lapper impregnert med aktuelle antibiotika. Rundt lappene med et effektivt antibiotikum vil ikke bakteriene vokse opp. Man sier at bakterien er følsom for typen antibiotikum. Rundt lapper med et ikke virksomt antibiotikum vil bakteriene vokse helt inn mot lappen. Da er bakterien resistent mot vedkommende antibiotikum. Innleggelsesjournal. Innleggelsesjournalen er en "innkomstjournal" ved innleggelse på sykehus, enkelte ganger kalt primærjournal. Journalen er betegnelse på alle papirer som samles i pasientens journalmappe og omfatter mye mer enn innleggelsesjournal. Det taes opp et sett standardopplysninger om pasienten og sykehistorien, kalt anamnesen, og en standard undersøkelse som innebærer en vanlig legeundersøkelse med tillegg av undersøkelser som er spesielle for den aktuelle problemstillingen. Journalopptaket utføres vanligvis av en turnuskandidat eller assistentlege med "forvakt" på vedkommende sykehusavdeling. Ofte blir anamneseopptaket og undersøkelsen utført i et undersøkelsesrom i mottagelsesavdelingen. Det vanlige er at journalen blir diktert og at den blir skrevet inn i datasystemet (tidligere på skrivemaskin) og blir referert eller lest opp på avdelingens morgenmøte neste morgen. Under sykehusoppholdet får innleggelsesjournalen flere tillegg i form av journalnotater, som er legenes beskrivelser av forandringer av tilstanden, nye funn, samt notater om videre strategi for innleggelsen og beskrivelse av videre undersøkelser. Innleggelsesjournalen er et av grunnlagene for skriving av epikrisen, som er en sluttrapport med beskrivelse av oppholdet. Epikrisen blir vanligvis sendt til innleggende lege, fastlegen og til annen sykehusavdeling som pasienten er henvist til, eller er overført fra eller til. Eksempel på journal. Kløende utslett etter penicillin 1993. CAVE PENICILLIN.(obs. penicillin kan være farlig for ham.) Uproblematisk narkose ved operasjon i 1995. Ellers ingen kjente allergier eller overfølsomhetsreaksjoner. Pasienten er en 42 år gammel mann, utseende tilsvarende alder, moderat overvektig, kommer gående til undersøkelsen, klar og velorientert, ikke smertepåvirket. Status localis: (Undersøkelse av aktuelt problem.) Medisin. Medisin er et begrep med to grunnleggende betydninger. Det refererer til "legevitenskap" eller "legekunst" og til "legemiddel" eller "medikament". I den første betydningen av ordet omfatter det så vel kunnskap om å diagnostisere, behandle, kurere og forhindre sykdom, lindre smerte og forbedre og vedlikeholde helse, som det å praktisere denne kunnskapen. Det skilles mellom "humanmedisin", som gjelder mennesker, og "veterinærmedisin", som gjelder dyr. I den andre betydningen av ordet refererer det til et middel eller substans som kan brukes i tilsvarende øyemed. Retninger innen medisinsk kunnskap. Det finnes en rekke forskjellige retninger innen medisin. Denne artikkelen omhandler medisin som vitenskap slik den praktiseres i Europa og Nord-Amerika, den læren som også kalles skolemedisin i den Hippokratiske tradisjon. Det finnes velutviklede medisinske systemer i andre deler av verden, som f.eks. tradisjonell kinesisk medisin (TKM) og den ayurvediske skole som har sin opprinnelse i India. Andre tilnærminger finnes i naturmedisin, tradisjonsmedisin eller folkemedisin. Grupper av medisinske midler. I Norge deles medisiner i tre grupper. Det er legemidler (medikamenter), naturlegemidler og naturmidler. De to førstnevnte godkjennes og kontrolleres av Statens legemiddelverk. Vestlig medisinsk tradisjon. (Vestlig) medisin har to aspekter: både som et fagfelt (en vitenskap) og en benyttelse av denne kunnskapen (medisinske yrker som f.eks. lege (allmennlege, indremedisiner eller kirurg, m.m.). Evidensbasert medisin (EBM) er et forsøk på å knytte sammen disse to aspektene gjennom å bruke vitenskapelige metoder og teknikker. Det forskjellige spesialfeltene av den naturvitenskapelige medisinen korresponderer med tilsvarende spesialiserte medisinske yrker som jobber med spesifikke organer eller sykdommer. Det kan derfor være vanskelig å skille mellom vitenskapen og yrket. Medisinsk vitenskap og medisinske yrker. Utøvelsen av et moderne helsevesen er avhengig av en økende gruppe av høyt utdannede fagfolk som må jobbe sammen. Leger har mange spesialiseringer og underspesialiseringer som blir listet opp lenger nede. Odontologi (tannhelsevitenskap) og psykologi blir sett på som separate disipliner fra medisinen, men er ofte sett på som medisinske fagfelt etter en bredere definisjon av ordet. Yrkesutøvere som sykepleiere og jordmødre behandler også pasienter og skriver ut medikamenter i enkelte land. I Norge kan blant annet tannleger skrive ut antibiotika og svakere smertestillende. Det moderne helsevesenet er avhengig av mange yrkesgrupper, deriblant sykepleiere, hjelpepleiere, vernepleiere, ambulansearbeidere, radiografer, farmasøyter, apotekteknikere, fysioterapeuter, kiropraktorer, ergoterapeuter, ernæringsfysiologer, bioingeniører osv. I Norge er det for tiden (2006) 27 yrkestitler som er beskyttet i hht «Lov om helsepersonell» og dermed tilhører de medisinske disipliner som er anerkjent hos oss. Utøvere av disse yrkene må autoriseres og ha lisens for å praktisere som helsepersonell i vårt land. Grunnlaget for vitenskapen for den menneskelige medisinen overlapper veterinærmedisinen. Medisinsk undervisning. Medisinsk legeutdanning er lang og krevende, i Norge består utdanningen av 6 år med universitetsutdannelse og 1,5 år med turnustjeneste. I Norge kan man studere medisin ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, samt Universitetet i Tromsø. Opptaket til profesjonsstudiet er tilnærmet bare basert på studiepoeng (karaktersnitt) fra videregående skole, og har i alle år krevd et relativt høyt karaktersnitt. I enkelte land som for eksempel USA må man ta en lavere grad først før man kan søke seg inn på selve embedsstudiet. Man skal da ut i turnustjeneste som er lønnet, og består av et år ved et sykehus og et halvt år i allmennpraksis. Mange norske studenter reiser ut av Norge for å studere medisin, spesielt til Sentral-Europa. Universitetet i Oslo og Bjørknes College har et samarbeid der studenter studerer et år ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet for deretter å studere fem år i Ungarn eller Slovakia. I Norge leder embedsstudiet til graden "cand. med." (candidatus/candidata medicinae). Medisinstudenter blir titulert "stud. med." I USA får man graden 'Doctor of Medicine' (forkortet 'M.D.'), i Tyskland er det vanlig å avslutte med den lavere profesjonsdoktorgraden 'Doktor der Medizin' (Dr. Med.), mens i andre land som Storbritannia bruker man betegnelsen 'Bachelor of Medicine/Bachelor of Surgery' (forkortet 'M.B.B.S.' eller 'M.B.B.Ch.'). Etter fullført turnus, kan man ta jobb i allmennpraksis eller man kan ta jobb som assistentlege på et sykehus. Man kan da også gå over til å spesialisere seg, noe som kvalifiserer til overlegestilling. Man kan også utdanne seg i en akademisk retning ved å ta en doktorgrad. Mange leger velger å gjøre begge deler. Den norske doktorgraden, dr. med. (doctor medicinae), er ikke den samme som den tyske graden Dr. Med., ettersom den norske mer tilsvarer en tysk habilisasjonsgrad, altså en akademisk doktorgrad, motsatt den profesjonsrettede Doktor der Medizin. Medisinsk arbeidsmarked. Flere barnevernspedagoger og sosionomer utdannes nå enn samfunnet har bruk for i de nærmeste årene. Det ser ut til at mangelen på hjelpepleiere og tannleger vil fortsette å øke. Behovet av psykologer, ergoterapeuter og vernepleiere vil også øke en god del, viser beregninger frem til år 2020 gjort av Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling. Selv i de store byene med utdanningsinstitusjoner kan det være vanskelig å rekruttere spesialister. Operasjonssykepleiere er en gruppe som minsker. Regionalt kan det være vanskelig å rekruttere helsepersonell, spesielt i små utkantkommuner. Juridiske restriksjoner. I de fleste land er det forbudt å praktisere medisin uten korrekt utdannelse i fagfeltet. I Norge må leger og annet helsepersonell ha autorisasjon for å utøve sitt yrke innenfor helsetjenesten (). Det er Statens Helsetilsyn ved Fylkeslegekontorene som vurderer om leger og annet helsepersonell har opptrådt uaktsomt og bør miste lisensen sin. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell fører lister over innehavere av autorisasjoner/lisenser og tildeler hver enkelt helsepersonellnummer, også kalt ID.nummer. Utenfor helsetjenesten reguleres virksomheten til såvel autoriserte som uautoriserte yrkeskategorier av «» Pediatri. Pediatri (gresk: "pais" = barn + "iatros" = lege) er den medisinske spesialiteten som beskjeftiger seg med barnesykdommer. Det er en vidtfavnende og utpreget tverrfaglig spesialitet. Leger som er spesialister i pediatri kalles barneleger. Det finnes 657 godkjente spesialister i pediatri i Norge, derav 479 yrkesaktive under 70 år (pr. 2005). Ca. 100 av spesialistene har medisinsk doktorgrad. Undersøkelser blant leger indikerer at pediatri hører til de medisinske spesialiteter med høyest faglig anseelse. Den tyske legen Abraham Jacobi, som emigrerte til USA, regnes som pediatriens far. Driva. Driva er en elv som renner gjennom Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Geografi. Elva har sitt utspring på Dovrefjell som Svone (Svona) (fra Svånåvatnet 1500 moh) men skifter navn til Driva nedenfor Grønbakken der Kaldvella møter vassdraget (890 moh). Elva har sitt løp nordover gjennom Drivdalen og Oppdal og derfra vestover ned til Sunndalsøra. Vassdraget er ca 135 km langt. Ned Drivdalen til Oppdal er elva stri og renner gjennom en trang dal. Ved Mågålaupet er løpet så smalt at det er mulig å hoppe over. Et stort antall innsjøer i Trolleheimen og Dovrefjell har, via bekker og elver sine utløp i Driva. Den største er Gjevillvatnet med 20 km lengde og ca. 1 km bredde. Kraftforsyning. Flere av sideelvene vest for Oppdal er uten vannføring størsteparten av året etter regulering av kildene som er opphavet til elvene. Vannet magasineres i flere av fjellvatnene i Trollheimen før det blir ført i tunell gjennom fjellet til Driva kraftverk ved Fale i Sunndal. Ved Grøa ca 9 km øst for Sunndalsøra ligger elvekraftverket Grøa Kraftverk. Fiske. Driva ble tidlig kjent for sitt gode laksefiske og har siden 1820-åra fristet sportsfiskere fra hele verden til å prøve lykken. Elva er landets og kanskje Europas beste for sjø-ørettfiske. Fangsstatistikken fra sesongen 2000 viser at det ble tatt 498 laks med totalvekt 2 080 kg. Videre ble det tatt 5 108 sjøørret med totalvekt 9 617 kg. En må tilbake til 1974 for å finne en bedre sesong. Laksefisket er likevel av relativt beskjedent omfang grunnet angrep av lakseparasitten "Gyrodactylus salaris". Det arbeides med planer for å behandle og kultivere Driva for å få laksen tilbake. Elven er definert som nasjonalt laksevassdrag og er vernet i henhold til Verneplan III for vassdrag. Driva har vært en fremragende sjøørret- og lakseelv, men er i senere år hardt angrepet av lakseparasitten "Gyrodactylus salaris". Verdens største laks tatt på flue skal være tatt av briten John James Dalrymple, 12. jarl av Steir den 12. juli 1938 i Knutslihølen. Den veide 61 pund eller 27,73 kilo. Den ble fisket på fluen Peters Fancy som både før og spesielt etter denne fangsten var favorittfluen til fiskerne på Elverhøi den sommeren. Statsminister. Statsminister er en nordisk betegnelse på regjeringsjefen i en stat, og benyttes i Sverige, Finland (på svensk), Norge, Danmark og Island. I andre land brukes "statsminister" om ministre av lavere rang enn regjeringssjef, mens regjeringssjefen omtales som førsteminister (pääministeri (Finland, på finsk), prime minister (bl.a. Storbritannia), forbundskansler (Bundeskanzler, bl.a. Tyskland), ministerpresident (Ministerpräsident, tyske forbundsstater), premier ministre (bl.a. Frankrike)), rådspresident (presidente del consiglio, Italia) eller regjeringspresident (presidente del gobierno, Spania). I Tyskland brukes betegnelsen Staatsminister om enkelte parlamentariske statssekretærer på forbundsstatsnivå, f.eks. "statsminister hos forbundskansleren", og om regjeringsmedlemmer på forbundsstatsnivå i Bayern, Hessen, Rheinland-Pfalz og Sachsen. I Frankrike og Storbritannia brukes betegnelsen Ministre d'Etat/Minister of State om ministre med ansvar for deler av et departements saksfelt. I Danmark hadde regjeringssjefen tittelen premierminister 1848-1856 og konseilspræsident 1856-1918. Spillteori. John von Neumann er den matematiske spillteoriens opphavsmann. John F. Nash ga viktige bidrag til spillteorien og introduserte den for den økonomiske forskning. Spillteori er en matematisk teori som anvendes for å simulere atferd og valgsituasjoner for aktører som står overfor gitte handlingsalternativer, og hvordan de velger i møte med på forhånd kjente konsekvenser av ulike valgutfall. Hensikten med spillteori er å simulere komplekse prosesser og utviklingsforløp, hvor flere aktører handler med eller uten informasjon om andre aktørers strategi. Gitt rasjonell atferd studeres det også hvordan ulike forventninger om belønning eller straff påvirker aktørenes atferd i de studerte situasjonene. Spillteori benyttes innenfor blant annet militærteori, informatikk, kybernetikk, økonomi, sosiologi, statsvitenskap og evolusjonsbiologi. Spillteori er også nyttig under situasjoner med forhandling, eller i kompliserte auksjonsforløp. Teorien forsøker å modellere og forstå individuelle valg og gruppeatferd i strategiske situasjoner, særlig der hvor resultatet av enkeltindividets valg avhenger av andre aktørers valg. Opprinnelig fokuserte spillteorien på nullsumspill hvor én aktørs suksess skjedde på bekostning av én eller flere andre aktører, men er etterhvert utvidet til å anvendes i studier av en rekke valgsituasjoner og handlingssituasjoner for rasjonelle menneskelige aktører, biologiske aktører, eller sågar maskiner. Ofte søker studiene å finne ulike former for likevekt eller optimale resultater i de strategiske spillsituasjonene, for eksempel en likevekt hvor alle aktører har gjort valg de ikke angrer på, eller resultater hvor noen har fått det bedre uten at andre har fått det verre. Nashlikevekt og paretooptimalitet er eksempler på ofte søkte resultater. Historie. Spillteori ble utviklet av ungarsk-amerikaneren John von Neumann i 1928, men oppstod som eksplisitt matematisk teoriverk og disiplin i 1944 da von Neumann og Oskar Morgenstern publiserte: "Theory of Games and Economic behavior". På 1950-tallet ble det forsket intensivt innen spillteori, ikke minst ved RAND Corporation i California, som simulerte utfall av atomkrig. Spillteori ble introdusert i biologisk forsking på 1970-tallet. Viktige anvendelser i biologien er studiet av hvordan biologiske systemer og økosystemer kan utvikle seg under visse betingelser, og i kombinasjon med menneskelig påvirkning. Opprinnelig beskriver spillteori en situasjon med to spillere og deres mulige strategier overfor hverandre. Et kjent eksempel på problemstillinger innen spillteori er Fangens dilemma. Innenfor samfunnsøkonomien videreutviklet nobelprisvinner og matematikeren John Forbes Nash – figuren i filmen Et vakkert sinn – teorien til å omfatte mer enn to spillere. Andre viktige økonomer som har utviklet spillteorien, er Kenneth Arrow og John Maynard Smith. I Norge er professor Nils Henrik von der Fehr en representant for spillteoretikere innen samfunnsøkonomien. Professor Aanund Hylland er regnet som Norges fremst spillteoretiker Spillteori anvendes i økonomisk forskning blant annet til å simulere framtidig investering, sparing, konsum eller annen atferd i et marked eller en nasjonal økonomi under ulike betingelser for skattlegging, rente, prisutvikling, osv. Hele åtte spillteoretikere har vunnet Nobels minnepris i økonomi. Typer av spill. I spillteori modelleres stilistiske strategiske situasjoner som forenkles for å muliggjøre matematisk analyse og simulering. Et antall aktører tildeles et begrenset antall strategiske trekk som kan gjøres i en viss rekkefølge. Det spesifiseres visse individuelle belønninger for hver kombinasjon av handlingsvalg. Eksempel på illustrasjon av komplisert spill. Aktør 1 velger først enten F eller U. Aktør 2 ser den første aktørens valg og kan selv velge A eller R. Gitt at aktør 1 velger U og aktør 2 velger A, vil aktør 1 i dette tilfellet få 8 i belønning, mens aktør 2 får 2 i belønning. "Enkle spill" på såkalt "normal form" med to eller få aktører representeres gjerne grafisk i en matriseform, hvor aktører og handlingsvalg grupperes med tilhørende gevinst eller negativt resultat. Man kan illustrere to aktører på henholdsvis rekke eller kolonne i en firefeltstabell dersom de har to strategiske trekk å velge mellom, i seksfeltstabell hvis de har tre mulige trekk hver, osv. Aktørene i et slikt normalt spill handler simultant eller tilnærmet simultant og kjenner normalt ikke til de andre aktørenes handlingsvalg. Det klassiske Fangens dilemma er et slikt enkelt spill med to aktører som ikke kjenner hverandres handlinger i de strategiske valgsituasjonene. Kombinasjonen av belønning avgjør om det finnes en dominant strategi aktørene kan følge, det vil si en strategi som gir den enkelte aktør beste resultat uavhengig av hva andre aktører gjør. Dersom det finnes slike dominante strategier for alle, kan man oppnå Nash-likevekt hvor ingen aktør angrer sine valg når spillsituasjonen er overstått. I spillet til høyre ser vi derimot at en slik likevekt ikke kan oppnås, hver aktørs belønning ved hvert valgalternativ er her helt avhengig av hva den andre velger. "Kompliserte spill" på såkalt "utvidet form" er mer avanserte, for eksempel ved at det er mange spillere, at enkelte av dem har mer informasjon eller fler handlingsvalg enn andre, eller ved at aktørene handler i rekkefølge og delvis kjenner til de andre aktørenes trekk. Grafisk illustreres slike spill ofte i en forgrenet trestruktur hvor sekvenser av handlingsvalg medfører at aktørenes handlinger skiller lag eller berører hverandre. I modellen kan man velge hvorvidt aktørene skal se hverandres valg og hvorvidt de skal se underveis hvor de befinner seg, også i forhold til de andre aktørene. Når det tilgjengelige antall handlingsvalg (illustrert som forgreninger) er gjennomført, framstår aktørenes belønning under den node deres handlingssekvens ender ved. Symmetriske og asymmetriske spill. Et symmetrisk spill er et spill hvor belønningen for å velge en gitt strategi kun avhenger av de andre aktørenes strategier, og ikke av hvem som velger hvilke strategier. Hvis aktørene kunne bytte plass uten at spillets utfall ville blitt annerledes, er spillet symmetrisk. Mange vanlige 2×2-spill er symmetriske. Standardgjengivelsen av fangens dilemma er et symmetrisk spill, selv om det også kan studeres som et asymmetrisk spill. De mest normale asymmetriske spill er spill hvor aktørene har forskjellige mulige strategier, men et spill kan gjerne ha identiske strategier og likevel være asymmetrisk. For eksempel er spillet til høyre asymmetrisk, på tross av at strategiene for de to aktørene er like. Nullsumspill. Nullsumspill er et spesialtilfelle av konstantsumspill, hvor aktørenes valg hverken kan øke eller redusere de tilgjengelige ressurser. I nullsumspill er den samlede belønning for alle aktører, for hver eneste strategikombinasjon lik null, slik at en aktør kun kan oppnå positiv belønning på bekostning av andre. Poker er et eksempel på et nullsumspill hvor man vinner nøyaktig det beløp motstanderne taper. Blant andre nullsumspill kan nevnes de fleste klassiske brettspill, f.eks go og sjakk. Mange av de spill som studeres av spillteoretikere – inklusive fangens dilemma – er ikke nullsumspill, fordi visse resultater har nettobelønninger som i sum er større eller mindre enn null. Løst formulert kan en aktør i slike ikke-nullsumspill gjerne forbedre sin belønning uten å påføre noen av de andre aktørene tap. Ved å føye til en fiktiv sisteaktør som aksepterer tap, eksempelvis staten innenfor økonomisk atferd, kan mange spill utvikles til å bli nullsumspill. Simultane og sekvensielle spill. Simultane spill er spill hvor begge aktører handler samtidig, eller i det minste er uvitende om hverandres tidligere valg (og dermed blir spillet reellt sett simultant). Et eksempel er selskapsleken stein-saks-papir, hvor den beste strategien er å velge henholdsvis stein, saks og papir like ofte, men i uregelmessige intervaller. Sekvensielle (dynamiske) spill er spill hvor aktørene har en vis kunnskap om det foregående handlingsforløp. Dette behøver ikke å bety at de har perfekt informasjon om hver tidligere handling. For eksempel vet en aktør kanskje at en tidligere spiller "ikke" foretok et bestemt valg, uten dermed å vite hvilke av de andre mulige valg denne andre aktør faktisk foretok. Forskjellen mellem simultane og sekvensielle spill fremgår av de forskjellige spillgjengivelser, som er diskutert ovenfor. Normal form blir benyttet til å representerer simultane spill, og utvidet form brukes til å gjengi sekvensielle spill. Perfekt og imperfekt informasjon. Et spill med imperfekt informasjon (den prikkede linjen representerer aktør 2's uvitenhet) En betydelig andel sekvensielle spill består av spill med perfekt informasjon. I slike spill kjenner alle aktører de foregående aktørers handlinger. Derfor er det kun sekvensielle spill som kan innebære perfekt informasjon, siden ikke alle aktører i simultane spill kjenner de andres valg. De fleste studerte spill i spillteori har imperfekt informasjon, selv om det finnes interessante eksempler på spill med perfekt informasjon, blant annet sjakk, kalaha og go. Perfekt informasjon blir ofte forvekslet med fullstendig informasjon, som er et lignende begrep. Fullstendig informasjon krever at hver aktør kjenner de andre aktørers strategier og belønninger, men ikke nødvendigvis deres handlinger. Et eksempel på slike spillsituasjoner kan være halvlukkede, oppstykkede auksjoner hvor hver budgiver kjenner hvor mye som kan auksjoneres bort til hver aktør (belønningen), og hvor sterkt ønske hver aktør har om å nå opp i auksjonen, men ikke kjenner til hva hver enkelt aktør byr. Mange auksjoner over radiofrekvenser auksjoneres ut under slike forhold for å maksimere statens inntekter og hindre samarbeid mellom budgiverne. Uendelig lange spill. Av praktiske årsaker blir modellerte spill som studeres innen økonomi normalt avgjort etter et endelig antall trekk. Rene matematikere – særlig innenfor mengdeteori – studerer gjerne spill som varer i et uendelig antall trekk, og hvor målet er å identifisere gode eller dominerende strategier snarere enn å identifisere vinnere og tapere. Ved hjelp av utvalgsaksiomet kan det vises at det finnes spill hvor "ingen" av aktørene har en vinnende strategi – selv i spill med perfekt informasjon. Eksistensen av slike strategier i kompliserte spill har viktige konsekvenser for studiet av deskriptiv mengdeteori. MTV Unplugged in New York. "For artikkelen om TV-serien, se MTV Unplugged." "Nirvana: MTV Unplugged in New York" er et konsertalbum av Nirvana fra 1994, innspilt i 1993. De spilte inn en konsert i TV-serien "MTV Unplugged" for et publikum som forventet å høre superhiten «Smells Like Teen Spirit». Det fikk de ikke, men istedet fikk de høre coverlåter av David Bowie, The Vaselines og Huddie Ledbetter (Leadbelly) – og selvfølgelig en hel del Nirvana-låter. Meat Puppets var dessuten gjesteartister, og det ble spilt tre låter fra deres album «Meat Puppets II». Scenen var «dekorert» med blomster og levende lys, etter frontfigur Kurt Cobains ønske. Cobain skal ha ønsket at det skulle se ut som en begravelse. Rudolf Diesel. Rudolf Christian Karl Diesel (født 18. mars 1858, død 29. september 1913) var en tysk ingeniør og oppfinner. Diesel ble født i Paris. Foreldrene var tyske innvandrere som stammet fra Bayern. Han hadde sin utdannelse fra München polytekniske skole. Etter endt utdannelse begynte han å jobbe med kjøleskap, men utviklet en forkjærlighet for motordesign. Oppfinnervirksomhet. Diesel er kjent for motoren som han fikk to patenter på i 1893, med forbrenningskammer i en sylinder, og som han hadde videreutviklet til en motor som kunne settes i produksjon i 1897. Før han fikk den produksjonsklar, ble han nesten drept da en motor eksploderte. Dette var også den første motoren som viste at drivstoff kunne antennes uten tennplugg (gnist). Navnet han selv brukte på denne motoren var «oljemotor», og modellen han viste fram på verdensutstillingen i Paris i 1900 brukte peanøttolje som drivstoff. Helbred. Diesel ble beskrevet som et «høytrykksmenneske». Han forsøkte metodisk å øke sin prestasjonsevne etter samme prinsipp som motoren sin. Han befant seg periodevis i en tilstand av konstant «nervespenning og åndelig opphisselse». Da han besøkte verdensutstillingen i 1889, følte han seg så overstimulert av inntrykkene at han selv trodde han holdt på å dø: «Jeg sprang ut midt i utstillingen, tok en drosje og rakk frem til doktoren før kontortiden var over...jeg var så oppjaget at jeg knapt lenger kan...,» skrev han i en stil like fragmentert som hans eget indre. I 1898 følte han et konstant hjernebrus som truet med å trykke ham ned i «en svart avgrunn», og fryktet å bli sinnssyk. Legen forbød ham å arbeide og foreskrev halvt års opphold på et nervesanatorium, men snart var Diesel igjen manisk opptatt av vekselvis sin motors fremtid og ulike politisk-utopiske prosjekter. Dette var en selvforbrenning som førte i retning av selvmord. Omstendighetene rundt hans død er uklare. Han forsvant fra postbåten "Dresden" under en overfart fra Antwerpen til Harwich. På forhånd hadde han markert dagen med et tynt blyantkors i almanakken sin. Se også. Liste over oppfinnere Internasjonalen. Førsteutgaven av Internasjonalen, «L’Internationale» fra 1871. Internasjonalen er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over. Den franske originalteksten, "L'Internationale", ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Opprinnelig ble den skrevet til melodien av La Marseillaise. Den melodien vi kjenner i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888. Internasjonalen har blitt oversatt til utallige språk, bokmålsoversettelsen ble gjort av Olav Kringen i 1904, mens Ola Martinus Høgåsen står bak nynorskoversettelsen. Den omtales også som "«Opp, alle jordens bundne treller»". I Norge synges Internasjonalen blant annet i forbindelse med feiringen av 1. mai og på samlinger i partier og organisasjoner som følger en sosialistisk linje. Den blir nå forbundet spesielt med kommunisme og sosialisme, men har tradisjonelt også blitt brukt av sosialdemokratiske bevegelser og fagorganisasjoner. Den russiske versjonen ble brukt som nasjonalsang i Sovjetunionen fram til 1944, da den ble avløst av Hymne til Sovjetunionen. Internasjonalen har blitt brukt som patriotisk sang i en rekke land med et sosialistisk eller kommunistisk styre. Wiki. a>, mannen bak begrepet og konseptet Wiki. "Wiki" og "WikiWiki" (fra hawaiisk, for "kjapp" eller "rask"), er begreper som brukes til å identifisere en spesiell type hypertekst-samling av dokumenter, eller gruppevaren som brukes til å lage slike samlinger. Begrepet "WikiWiki" ble opprinnelig brukt på nettstedet WikiWikiWeb som ble laget av Ward Cunningham i 1995. Fra ham stammer både ordet og konseptet, og han laget også den første wikitjeneren ved hjelp av programmeringsspråket Perl. En wiki er en eller flere nettsider laget med det mål å gi lesere muligheten til å bidra med og endre på innhold ved bruk av et «markup-language» (digitalt språk med syntaksregler for formatering). Noen wikier har et brukergrensesnitt som liknet veldig det man også finner igjen i MS Word, PowerPoint og lignende, og senker dermed brukerterskelen enda mer. Wikiteknologi senker brukerterskelen for publisering av nettsider. Wikier er også kjent for å gjøre det enkelt å lenke sider og gi muligheten til å koble innhold på en mer fleksibel måte. Wikiteknologien er også kalt «to-veis-web». Et viktig prinsipp er at hvem som helst, når som helst kan redigere sider. Derfor har heller ingen eierskap til sidene. Konseptet er slik fordi man utvikler den bestemte tekstsamlingen sammen, noe som gjør arbeidet mer effektivt enn om alle hadde sittet og skrevet på hver sin tekstsamling eller nettside. Ved å gjøre nettpublikasjon enkelt og gi denne muligheten til alle, åpner wiki for to-veis-kommunikasjon og samarbeid på nett. Wikier kan også bli brukt internt i bedrifter, skoler og organisasjoner for å forenkle samarbeid og kunnskapsdeling og for å samle på denne kollektive kunnskapen som en ressurs for fremtiden. Gjennom wiki kan man samarbeide rundt dokumenter, komme frem til avgjørelser og holde hverandre oppdaterte. George Eastman. George Eastman (født 12. juli 1854, død 14. mars 1932) amerikansk oppfinner som grunnla Eastman Kodak Co. og oppfant den fotografiske filmen. Den fotografiske filmen dannet også grunnlaget for oppfinnelsen av filmen. Eastman registrerte varemerket Kodak 4. september, 1888 og fikk patent på det første kameraet med film. Eastman bidro til Eastman School of Music ved University of Rochester, og valgte den norske pianisten Alf Klingenberg som skolens første rektor. Klingenberg hadde i 1912 startet DKG Institute of Musical Art i Rochester, New York. Eastman kjøpte denne skolen av Klingenberg i 1919. Den amerikanske komponisten Howard Hanson ble skolens andre rektor. Under Hansons ledelse ble skolen en av de mest prestisjetunge musikkskolene i USA. I 1925 trakk Eastman seg tilbake ifra administrasjonen av Kodak og ble styreformann. Han konsentrerte seg heretter om mer filantropiske aktiviteter. I 1932 begikk han selvmord og etterlot en lapp der det sto «Jeg har gjort mitt arbeid, hvorfor vente?». Under sin livstid gav han bort rundt 100 millioner $. Mest til University of Rochester og Massachusetts Institute of Technology (under navnet «Mr. Smith»). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Se også. Liste over oppfinnere Eastman, George Eastman, George Eastman, George Eastman, George Historisk materialisme. Historisk materialisme eller materialistisk historieoppfatning er måten å forstå historien på slik den ble utviklet av den tyske filosofen Karl Marx (1818–1883). Marx mente at all historie er historien om klassekamp, og at all samfunnsutvikling er basert på kampen mellom to eller flere klasser i samfunnet med motstridende mål. Historisk materialisme baserer seg i stor grad på Georg Wilhelm Friedrich Hegels "dialektikk" (tese → antitese → syntese), noe han utdyper i Det Kommunistiske Manifest fra 1848. Marx' tydeligste redegjørelser for det materialistiske synet på historien finnes i Den tyske ideologi og i forordet til Kritikk av sosialøkonomien. En materialistisk historieoppfatning innebærer at materielle – og spesielt økonomiske – forhold sees på som drivkreftene i samfunnsutviklingen. Den historiske materialismen står således i kontrast til historisk og filosofisk idealisme, hvor kulturelle elementer som ideologi, religion og åndsliv tillegges avgjørende betydning. Produksjonsforhold. Produksjonsforhold, er et viktig begrep i marxistisk tenkning. Særlig i forbindelse med den historiske materialisme. Produksjonsforholdene er et begrep som anses å være synonymt med begrepet "basis". Produksjonsforholdet har fire hovedelementer: "Eiendomsforholdet", og eiendomsformen kan være samfunnsmessig eller privat, kapitalistisk, føydal, sosialistisk etc. "Fordelingsforholdene", distribusjonen. "Bytteforholdene": sirkulasjon, omsetning. "Konsumpsjonen", forbruksforholdene. Av disse må det understrekes at det er eiendomsforholdet som er produksjonsforholdets viktigste og mest bestemmende element. Basis og overbygg. Her betraktes forholdene menneskene inngår som en følge av den samfunnsmessige produksjonen, som nettopp basis for den juridiske og politiske overbygning og dets bevissthetsformer. Samfunnets institusjoner, lover – samfunnsorganisasjonen – bestemmes i avgjørende grad av selve produksjonen, eller rettere: produksjonsforholdet. Ved kapitalismen, der ifølge Marx forholdet mellom de som eier produksjonsmidler (maskineri, fabrikklokale etc. nødvendig for produksjon), kapitalistene, og de som selger sin arbeidskraft, lønnsarbeiderne (proletariatet), er primært – er dette forhold vesensbestemmende for den politiske, juridiske overbygning i denne kapitalistiske staten og for hvordan man tenker – bevissthetsformene. Men ikke bare eiendomsforholdet er av betydning. Også fordelingsforholdene, hvordan godene distribueres, bytteforholdene og konsumpsjonen er viktige elementer i dette – og alle henger tett sammen, påvirker hverandre. Eiendomsforholdet har primat. Med denne, som flere andre av Marx' læresetninger og lover – f. eks verdiloven, er det viktig å understreke at den ikke gjelder absolutt. En kan ikke forstå ethvert element i f.eks det kapitalistiske overbygget, politiske institusjoner eller andre ting, som noe som ved ren nødvendigvis har sin basis, sitt utgangspunkt, i det kapitalistiske produksjonsforhold. For det første er det slik at i et kapitalistisk samfunn er det kapitalistiske produksjonsforhold fremherskende, dominerende – men ikke enerådende. Det kan, og vil garantert, inneholde en rekke forgangne forhold (f.eks føydalske forhold) eller mellomformer – og også dette er elementer i basis som påvirker overbygningen. For det annet virker dette, ifølge Friedrich Engels (og det er enighet om å også tolke Marx dithen), ikke i ethvert fenomen, men i siste instans som avgjørende tendens. I store trekk og til syvende og sist er det slik at basis spiller en rolle som nettopp en basis til overbygget. Slik er det ikke hele tiden. Produksjonsforhold, produktivkrefter og revolusjon. Produksjonsforholdene sees her i sammenheng med produktivkreftenes utvikling. Produktivkreftene – altså vår dyktighet i produksjonen, teknologien etc. – utvikler seg i et raskere tempo enn produksjonsforholdene. På et visst punkt i utviklingen, har produksjonsnivået utviklet seg slik at det ikke lengre står i et samsvarsforhold med hvordan produksjonsforholdene er. Ta f. eks økende grad av lønnsarbeid og vareproduksjon i en føydal økoonomi. Føydalismen sin økonomiske struktur er ikke egnet for en kapitalistisk vareproduksjon, og vil hemme produktivitetsutviklingen. Men ved en kapitalistisk utvikling løses motsigelsen og produktivkreftene får anledning til videre utvikling. Således er motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold forløperen til en revolusjonær forandring av produksjonsforholdet fra et historisk lavere, til et historisk høyere stadium. I kapitalismen er denne motsigelsen å forstå som produksjonens samfunnsmessige karakter. I kapitalistisk produksjon kreves et helt samfunn som en følge av arbeidsdelingen, produksjon av sko forutsetter produksjon av arbeidsredskaper, tekstil etc. Produksjonen er i overveiende grad samfunnsmessig. På en annen side er samtidig eierskapet og kontrollen av den produktive sfære besatt av en i sammenhengen forsvinnende liten elite. Den er privatkapitalistisk. Dette er et uttrykk for, hevder marxistene, at samfunnets produktivkrefter er utviklet på et vis som fordrer en revolusjonering av produksjonsforholdet, noe som bekreftes ved b.la kapitalistiske kriser. Litteratur. Karl Marx: "Forord til Kritikk av sosialøkonomien" s. 19-22 i "Det beste av Karl Marx" (Fredrik Engelstad red.), Pax Forlag A/S, 1992. Karl Marx: "Den tyske ideologi (utdrag)" s. 109-172 i "Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter", De norske Bokklubbene, 2000. Albin Express. Albin Express er en seilbåt som ble tegnet av en av Sveriges mest kjente båtkonstruktører, Peter Norlin, i 1978. De fleste Expressene ble laget hos Albin Marin i noen hektiske år fra 1979 til 1982 da det ble produsert over 1100 stykker. Den største flåten finnes naturlig nok i Sverige, men de senere årene er det mange norske seilere som har reist over kjølen for å hente hjem en Express. Flåten i Norge teller i dag over 230 båter og en stor del av disse er aktive på regattabanen. Med omkring 50 påmeldte, har Albin Express vært den største klassen som har stilt i Færderseilasen de siste årene. Klasseklubben i Norge heter Norsk Expressklubb og har omkring 200 medlemmer. Historie. Lars Nylander ved Albin Marin hadde observert 24s seiersgang, og ønsket derfor å lage en liten, rask seilbåt. Den svenske båtkonstruktøren Peter Norlin fikk oppdraget og tegnet en lettseilet, rask og billig båt. Imidlertid kunne den nye båten med selvslående fokk ikke konkurrere med J/24 i lett vind, så Peter Norlin forlenget den forut og akter med en halv meter, gjorde stevnen brattere og erstattet den selvslående fokken med en 110 % fokk. Fabrikken i Kristinehamn satte alle kluter til og bygget båten på rekordtid. Expressen fikk raskt sitt gjennombrudd på det svenske markedet, da den var velseilende og som 3/4 fabrikat var prisen 49 900 svenske kroner. Albin Express ble fra starten en enorm suksess, og båten ble raskt klassebåt og fikk klasseklubb. I september 1979 var det tid for det første svenske mesterskapet, hvor Peter Sundelin ikke uventet tok seieren. Albin Marin AB produserte for fullt i perioden 1979–81 og mer enn 1000 båter ble bygget. Etter en intens periode gikk salget ned, og produksjonen fortsatte 1982–84 ved Nya Albin Marin AB på Gotland hvor man rundet byggenummer 1100. Alle disse Expressene ble levert som 3/4 fabrikat. Albin Express-produksjonen opphørte i en periode, men Express produktion AB på Gotland fortsatte å bygge andre båter og gjenopptok produksjonen av Express i 1989–90. 10 båter ble bygget – en del i blå plast som ble levert til Finland. Etter det ble formene solgt til Rent-A-Boat, en virksomhet Bengt Söderberg, Peter Norlin og Jörgen Nilsson stod bak. Først i 2000 ble neste Express støpt: En rød luksus-Express med byggenr. 2000 ble bygget i Estland. I 2001 ble den neste bygget, men denne gang i Arboga. Og i 2002 ble byggenr. 2002 plastet av RS-Plast og ferdiggjort av eierne. I 2003 solgte Rent-A-Boat formene videre til Nya Expressbyggarna som bygget 10 båter. Finessabåtar AB i Trosa overtok formene i 2005 og selger nå nye Expresser. Elkem. a>, som ble vedtatt lagt ned i 2010. Elkem AS er blant verdens største produsenter av silisium og solcellesilisium. Selskapet hadde i 2009 ca. 2500 ansatte, og var eid av Orkla ASA frem til januar 2011, da selskapet ble solgt til kinesiske Bluestar. Hovedkontoret ligger på Smestad i Oslo. Historikk. Elkem ble stiftet i 1904 på Sam Eydes initiativ, som Det Norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri. Navnet Elkem fikk selskapet i 1969. I 2004 var det 100-års jubileum, og i den forbindelse ble det gitt ut en bok om selskapets 100-årige historie. I januar 2005 overtok Orkla aksjemajoriteten i Elkem, etter mange års drakamp med den amerikanske aluminiumprodusenten Alcoa. Selskapet ble tatt av børs våren 2005, og deretter innlemmet i divisjonen «Speciality materials» i Orkla. Da hadde Elkem og Alcoa i nesten 50 år vært partnere og hatt en eierandel på 50% hver i verkene. Etter Orklas overtakelse av Elkem hadde Alcoa fremdeles en eierandel på 50% i Elkem Aluminium. Alcoa overtok i april 2009 Elkems post i Elkem Aluminium, etter en byttehandel mot Alcoas eierandeler i det svenske aluminiumselskapet Sapa. Etter overtakelsen skiftet Elkem Aluminium navn til Alcoa Norway. Virksomheter. Elkems hovedsatsingsområde ligger innenfor produktområdene silisium, ferrosilisium, materialer, karbon og energi. Elkem eier og driver smelteverk i Europa, Nord- og Sør-Amerika, Asia og Afrika. Kundene er solarindustrien, stål- og støperiindustrien, kjemisk og elektronisk industri og aluminiumindustrien. Elkem driver Elkem Solar i Kristiansand. Brian Jones (musiker). Brian Hopkin Jones (født 28. februar 1942 i Cheltenham i Gloucestershire i England, død 3. juli 1969 i Hartfield i East Sussex i England) var en engelsk musiker best kjent som gitarist i The Rolling Stones. Jones var en begavet musiker som kunne spille femten instrumenter, men på grunn av store rusproblemer ble han gradvis utstøtt fra bandet han var med på å starte. Jones var Rolling Stones` store musikalske drivkraft fra starten i 1962, men ble aldri kreditert som låtskriver. Han var sterkt influert av amerikansk blues, og var i tillegg en av de første til å introdusere indisk sitar, dulcimer og andre mer eller mindre eksotiske instrumenter i britisk rock. Han var i tillegg en meget habil slidegitarist. Som multiinstrumentalist bidro han avgjørende til Stones` spesielle sound på 1960-tallet. Etter hvert som Mick Jagger og Keith Richards ble de store frontfigurene, ble Jones skjøvet mer og mer i bakgrunnen. Han led sterkt av astma, og sammen med de nevnte store rusproblemene, ble det på slutten av 60-tallet klart at han ikke ville kunne turnere med bandet lenger. Hans bidrag i studio fra slutten av 1968 ble færre og færre. En måneds tid før sin død 3. juli 1969, møtte Mick Jagger, Keith Richards og Charlie Watts (bassist Bill Wyman var ikke med) opp på Jones` landsted og fortalte ham at han ikke lenger var en del av Rolling Stones. Etter sigende var Jones da allerede i gang med sitt eget bandprosjekt, noe som visstnok også skulle inkludere Jimmy Page (Led Zeppelin) og noen andre kjente musikere. Jones var også nesten ferdig med sitt eget plateprosjekt med lokale musikere i Marokko (Pipes of Pans of Joujouka), et merkelig album som kom ut på Stones` eget plateselskap i 1971. Jones ble funnet død i svømmebassenget sitt 3. juli 1969. Rettsmedisinernes offisielle rapport konkluderte med at han hadde druknet ved et uhell, muligens som følge av et astmaanfall, men det det foreligger teorier om at han ble drept fordi den rettsmedisinske rapporten er ganske utydelig. Ryktene bak teoriene om et eventuelt drap omfatter både narkogjeld, uoverensstemmelse med Frank Thorogood vedrørende oppgjør for ombygging av huset hans, og en del andre mer eller mindre spekulative teorier. Brian Jones ble selve symbolet på «Swinging London» på 1960-tallet med sin outrerte livsstil og rockeimage, som han i likhet med mange andre begavede musikere til slutt ikke taklet. Jones ble begravet i hjembyen Cheltenham, og tilstede under begravelsen fra Rolling Stones var kun Bill Wyman og Charlie Watts. Balansert målstyring. Balansert målstyring (BM) er det norske begrepet for strategi- og ytelsesmålingsverktøyet «Balanced scorecard». De seneste årene har "balansert målstyring" vært et av de ledelsessystemene som har hatt størst fremgang og tyngde globalt innen både offentlig og privat sektor. Konseptet ble første gang lansert på starten av 1990-tallet av to amerikanske akademikere, Robert S. Kaplan og David P. Norton. Ledelsessystemet er omtalt og klassifisert av Harvard Business School som et av de viktigste tilskuddene innen ledelseslitteraturen de siste 75 årene. Balansert målstyring slik det fremstår i dag, baseres på et flerdimensjonalt rammeverk for å kunne implementere og ytelsesmåle vedtatte strategier på alle nivåer i en organisasjon. Håkan Nesser. Håkan Nesser (født 21. februar 1950 i Kumla, Örebro län (Närke)) er en svensk forfatter. Hans kriminalromaner om den svært menneskelige førstebetjenten Van Veeteren og hans medarbeidere er oversatt til mer enn 20 språk. Nesser vokste opp i Närke, og har arbeidet som lærer på videregående skole i Uppsala, og har gitt ut en lang rekke bøker siden debuten med boken "Koregrafen" i 1988. Har vært bosatt i New York og senere i London. Systemdynamikk. Systemdynamikk er et sett med konseptuelle verktøy som muliggjør forståelse av strukturen og dynamikken i komplekse systemer. Eksempel på slike systemer kan være global befolkningsutvikling, klimaendringer, store organisasjoner, etc. Et fokus i systemdynamikk er tilbakekobling i systemene og hvordan dette kan bryte med beslutningstagernes intuisjon. Modellene brukes også gjerne til å vise hvordan svingninger i for eksempel pris eller produktivitet, som gjerne tilskrives eksterne forhold, for eksempel børs og lønnsoppgjør, egentlig kan forklares utfra systemets indre dynamikk. Systemdynamikk brukes ofte i utviklingen av formelle datamodeller for simulering av tiltak og langsiktig utvikling i komplekse systemer. Ut i fra dette vil systemdynamikk kunne oppfattes som et verktøy for langsiktig læring og testing av strategier i en simulert, og således risikofri verden. Dette omtales ofte som en «management flight simulator». Fagfeltet har sin opprinnelse fra MIT i USA, hvor Jay Forrester anses å være fagfeltets grunnlegger. Begrep og verktøy er beslektet med ingeniørfaget kontrollteori, også kalt kybernetikk. I Norge tilbys det en mastergrad i systemdynamikk ved Universitetet i Bergen. Gruppevare. Gruppevare er en fellesbetegnelse på programvare som har til hensikt å muliggjøre samarbeid og kommunikasjon i grupper ved hjelp av informasjonsteknologi. Eksempler på dette kan være e-post, felles elektronisk kalender, arbeidsflyt-systemer og chat-systemer. Kan inndeles i synkrone og asynkrone systemer. Et eksempel på resultatet av slik programvare er utviklingen av Wikipedia. Brødrene Lumière. Brødrene Auguste (født 19. oktober 1862, død 10. april 1954) og Louis Lumière (født 5. oktober 1864, død 6. juni 1948) var to franske oppfinnere og forskere. De er særlig kjent for verdens første filmframviser, den såkalte kinematografen, som ble demonstrert i 1895. De foretok også avgjørende eksperimenter innen fargefotografi og utviklet autokrommetoden. Liv og arbeid. Brødrene Lumière ble født i den franske byen Besançon og vokste opp i Lyon hvor familien flyttet i 1870. Faren, Antoine, var maler og fotograf, og etablerte et studio i Lyon. Begge brødrene begynte å arbeide for faren, og familiebedriften vokste. I 1894 omfattet den en fabrikk med 300 ansatte som produserte fotografiske plater. Brødrene Lumière ble utfordret av sin far til å lage et apparat som kombinerte levende bilder med projeksjon. 13. februar 1894 fikk de patent på et kombinert filmkamera og framviser, og 22. mars året etter arrangerte de en privat filmvisning. Den første forestillingen for et betalende publikum fant sted 28. desember i Paris, på "Grand Café" i "Boulevard des Capucines". Brødrene mente at deres oppfinnelse ikke hadde noen framtid, men grunnla likevel det mest kjente fotografiske firmaet i Frankrike og fortsatte å eksperimentere med film resten av livet, deriblant med widescreen og fargefilm. De har fått hver sin stjerne på Hollywood Walk of Fame. Eksterne lenker. Lumiére Lumiére Jeløya. Jeløya er en av de største øyene i Ytre Oslofjord, cirka en mil lang og vel 4 kilometer bred, og vel 19 kvadratkilometer stor. Jeløya ligger i Moss kommune. Mot øst ligger øya ned mot Mossesundet, i sørøst mot Værlebukta. Ut fra det sørvestlige neset ligger Gullholmen med en ubetjent fyrstasjon. Nordvest av Jeløya ligger Bile og Bevøya, mens nordsiden vender mot Sonskilen. Fram til 1946 var Jeløya en egen kommune. Historie. Fra tidlig middelalder til midten av 1800-tallet var Jeløya forbundet med fastlandet via Værlesanden. I 1855 ble en 20 meter bred kanal åpnet gjennom eidet. Målet var å gjøre Moss mer attraktiv som havneby, særlig for den voksende kysttrafikken i Oslofjorden, som fra da av kunne seile gjennom Mossesundet på vei nordover og sørover. Kanalbrua, som går over kanalen, var først ei skyvebro, seinere ei svingbro, og siden 1957 ei «klaffebro». Den har vært stengt siden slutten av 1990-åra. Restene av det gamle teglverket ved Gullholmsundet Grensene til Moss by ble i løpet av 1800-tallet trukket inn på Jeløya forbi kanalen. Før sammenslåingen av kommunene Jeløy og Moss i 1943 gikk grensa ved Gimleveien på Jeløya. Bystrøka og industribedriftene Moss Glassverk og Moss værft og dokk lå i Moss kommune, men geografisk på Jeløya. Fram til 1943/1946 ga Jeløya navn til Jeløy kommune, som også omfattet Kambo, Krapfoss og Mossemarka, eller «Vassbygda» som var et tidligere navn. Kommunen ble først slått sammen med Moss kommune 1. juli 1943. Vedtaket ble opphevet etter krigen, men vedtatt igjen med virkning fra 1946. Jeløy hadde ved sammenslåingen 4 243 innbyggere. Fra innføringen av formannskapsloven i 1837 ble kommunen kalt Moss landsogn. En del av sognet med 340 innbyggere ble allerede i 1840 overført til Moss. 1. januar 1876 ble en ny del med 631 beboere overført fra Moss landsogn til Moss. 1. juli 1925 skjedde den siste grensereguleringen før sammenslåingen, da en del med 30 innbyggere ble overført til Moss. I dag har Jeløya blant annet følgende boområder: Framnes, Grimsrød, Tronvik, Refsnes, Hoppern, Orkerød (Ramberg og Balaklava), Krossern, Rosnes og Nes. Naturområder og strender. Jeløya har en av landets rikeste flora, med blant annet blåveis og misteltein. På øya finnes flere landskapsvernområder og naturreservater som følge av den enestående naturen. Øya har flotte turområder med sine alleer og omfattende sti-systemer, herunder kyststien. Strandsonen er ubebygd rundt det meste av øya, slik at det er mulig å gå uhindret til fots rundt store deler av øya, der det ikke er for kupert. Det er en rekke lett tilgjengelige strender over hele øya, slik at det nesten alltid finnes en strand som er skjermet for dagens vær og vind. Blant de mest populære strendene er Sjøbadet (like ved kanalen over til bysiden), Tronvikstranda, Fiskestranda, Albybukta, Bredebukt, Reierstranda og Refsnesstranda. Sjøbadet og Tronvikstranda er mest populære blant ungdom. Disse samt Reier og Alby har sandbunn. Reierstranda er svært langgrunn og småbarnvennlig. Severdigheter, gallerier m.v.. Herregårdslandskapet på Jeløy er sjeldent i Norge. På øya ligger en rekke større gårdsanlegg med lange alleer som fører opp til gårder som Reier, Alby, Grønli, Torderød og Kubberød. Torderød eies av Moss kommune hvor det arrangeres omvisninger i sommerhalvåret. En annen gård, Grimsrød, som nå er gjort om til boliger, huset Edvard Munch i en del år rundt første verdenskrig. Jeløya er kjent for lange strender, verneverdige kulturlandskap, båtliv og kunstgalleriet Galleri F 15. På Alby finnes også glassblåser, cafe og det såkalte naturhuset som er landskapsvernsenter med bilder og modell av området. Alby har parkeringsmuligheter og er et utgangspunkt for turer. I den senere tid er nabogården Røed etablert som et kombinert kunst- og kultursenter. Her finnes blant annet Galleri Kvinnelist, gitarmaker, cafe. Om sommeren arrangeres det konserter i hagen til hovedhuset. Låven på gården brant ned i 2010. Den bygges nå opp igjen som et kulturhus og skal stå ferdig våren 2012. På Refsnes ligger dessuten Hotell Refsnes Gods, som er et kurshotell med et velrenommert kjøkken. Jeløy radio er også et konferansehotell som er bygget opp de senere årene, beliggende midt inne i Søndre Jeløy landskapsvernområde. Gullholmen er en øy som ligger rett vest for Jeløy radio. På øya er det et gammelt fyr med fyrvokterens gamle bolig. Husene kan leies ut ved henvendelse til Stiftelsen Gamle Guldholmen Fyr. Geologi. Geologisk hører Jeløya til Oslofeltet og består av lavabergarter fra permtida. Fra samme periode er flere øyer sørover i Oslofjorden, som Revlingen, Kollen, Eldøya, Missingene og Søsterøyene. Den største norske morenen fra istidens slutt, raet, går over Jeløya, mot øst går Raet over Moss og Rygge og fortsetter gjennom Sverige til Finland. Mot vest krysser Raet Oslofjorden for å fortsette vestover langs kysten gjennom Vestfold og Sørlandet. Rullesteinstrender med runde morenestein er spor etter morenen. Skoler og idrett. I 1906 ble Jeløy folkeskole bygd ved Torderød gård. Skolen ble nedlagt på begynnelsen av 1970-årene og omgjort til skole for barn med særskilte behov og/eller psykiske utviklingshemninger. Jeløy skole er idag en egen avdeling på Bytårnet skole i Moss. Jeløya har i dag tre kommunale barneskoler, Ramberg, Reier og Refsnes og en ungdomsskole, Hoppern, samt en privat barne- og ungdomsskole, Liljedal. I 1974 opprettet Frelsesarmeen Jeløy Folkehøyskole, som ligger på Framnes. Jeløyas største idrettslag er Sprint-Jeløy, med vekt på fotball. A-laget spiller i 3. divisjon. Klubben var opprinnelig medlem av Arbeidernes Idrettsforbund og holdt til i Bråtengata og rundt Moss Glassverk. Restaurant Varden var fram til 1960-åra stammstedet for klubben. I dag huser den tidligere restauranten Galleri Varden. Tronvik spiller (2012) i 4. divisjon. Moss seilforening holder til ved Søly båthavn, sør på øya. Kvark. Kvarker er, sammen med leptonene (for eksempel elektroner) de minste byggesteinene vi kjenner til i naturen i dag. Kvarker regnes for punktformige elementærpartikler. De opptrer aldri alene, men danner par eller tripletter som kan observeres i detektorer. Protoner og nøytroner består av tre kvarker hver. Elektroner består ikke av kvarker. Navnet kvark (engelsk "quark") ble introdusert av Murray Gell-Mann ut fra et sitat i Finnegans Wake av James Joyce: «Three quarks for Muster Mark!» Typer og egenskaper. Hittil er seks typer kvarker eksperimentelt påvist, og ingen eksperimenter tyder på at det finnes flere enn disse seks typene. Eller, for enkelhets skyld, d u s c b t. For hver av disse finnes det en tilhørende antipartikkel. d- og u-kvarkene bygger opp de partiklene som materien vi omgås til daglig består av, nemlig protoner og nøytroner, partiklene som bygger opp atomkjernene. Hver partikkel består av tre kvarker. Nøytronet er bygd opp av udd, og protonet av uud. Kvark-gluon-plasma. Det har som nevnt innledningsvis vært generell enighet om at kvarker ikke kan eksistere fritt. Likevel lager man nå modeller hvor dette kan være mulig i nøytronstjerner. Kvarkene er ikke helt frie, da de er avgrenset til det indre av stjerna. Kvarkene, og de partiklene som fungerer som bærere av kreftene mellom dem, gluonene, vil i en slik modell sammen danne et plasma som har fått det karakteristiske navnet Kvark-gluon-plasma. Libanon. Republikken Libanon er et land i Midtøsten med kystlinje i vest mot Middelhavet. Landet grenser til Syria i nord og øst og mot Israel i sør. Libanon er etter tradisjonen ett av de femten land som refereres til som menneskehetens vugge. Beirut er hovedstaden i Libanon. I årene 1978 til 1998 var norske FN-styrker forlagt i Sør-Libanon som en del av FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) og (UNTSO). Klima. På samme måte som landskapene i Libanon er forskjellige, er også klimaet svært forskjellig. Ved kysten er det middelhavsklima med tørre og varme somrer og fuktige og regnrike vintrer. I fjellene er det et utpreget fjellklima, der det meste av nedbøren om vinteren faller som snø. Ved grensen mot Syria er det et tørt steppeklima, mens overgangen til ørkenklima danner seg i det sørlige Syria og Jordan. I Beirut ligger dagtemperaturen gjennomsnittlig på 18°C i januar, og 30°C i juli og august. I desember er det gjennomsnittlig elleve regndager i Beirut, mens august er aldeles tørr. Demografi. Libanon har 4,1 millioner innbyggere. Nesten alle er av arabisk opprinnelse. I landet finnes det også tallrike minoriteter fra tyrkiske folkegrupper som tyrkere, mesjetere osv. Eksil-libanesere. Det finnes flere libanesere i utlandet enn det finnes libanesere i Libanon, anslagene går opp til 15 millioner. Den største gruppen av eksil-libanesere finnes i Brasil (opp til 7 millioner), mens det også finnes store grupper i land som USA, Canada, Australia, Mexico, Colombia, Venezuela og Argentina, samt i Frankrike og Kypros. Langt de fleste eksil-libanesere tilhører den kristne befolkningsgruppen. Språk. I Libanon snakker nesten alle arabisk, de opprinnelige innbyggerne den libanesisk-syriske dialekten, mens palestinerne bruker sin palestinske dialekt. Mindre grupper bruker også armensk, kurdisk og andre språk som hjemmespråk. Fransk har tradisjonelt vært brukt som hjelpespråk og har offisiell status, og spesielt har franskkunnskapene vært gode i den kristne delen av befolkningen. Fransk kan brukes som offisielt språk når det er angitt ved lov. Alle vei- og gateskilt har tekst på arabisk og fransk. I dag øker engelskkunnskapene blant både kristne og muslimer. Religion. Det har ikke vært foretatt noen folketelling i Libanon siden 1932. På dette tidspunktet utgjorde de ulike kristne gruppene til sammen et knapt flertall. I dag er det sannsynligvis en betydelig overvekt av muslimer. Årsaksforholdet er komplisert, men de kristne har i etterkrigstida både hatt lavere fødselshyppighet og en høyere utvandringsrate. Andre anslag, eksempelvis Wikipedias engelskspråklige artikkel, opererer med 55 % muslimer og 45 % kristne. De maronittiske kristne er konsentrert i fjellområdet innenfor Beirut, kalt Libanon-fjellet. Sjia-muslimene er konsentrert i Sør-Libanon og i Bekaa-dalen. Historie. Okkupantene kom og gikk i Libanon gjennom første halvdel av 1900-tallet: Tyrkere, franskmenn og briter. Først i 1946 ble Libanon selvstendig. Fem hovedprovinser har vært dominert av ulike etniske grupper med utstrakt selvstyre helt opp til vår tid: Drusere, maronitter, sjiaer, sunnier og de ulike militsgruppene sprunget ut av disse igjen. I 1975 brøt borgerkrigen ut. De maronittiske militsene utgjorde Den libanesiske front, og palestinske grupperinger dannet Den nasjonale bevegelse sammen med det drusiske sosialistpartiet og andre libanesiske venstregrupperinger. Da den kristne falangist-militsen beleiret palestinske flyktningleirer i 1976, gikk PLO aktivt inn i krigen. I januar samme år sendte Syria en syrisk-palestinsk styrke inn i Libanon, og i april 1976 var det de kristne maronittene som bad om hjelp fra Syria. Kampene i Libanon blusset opp igjen i 1977, da druser-lederen Kamal Jumblatt ble myrdet og druserne hevnet drapet med massakre i kristne landsbyer. Urolighetene fortsatte, til tross for at FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978. Fire år senere marsjerte israelske styrker tvers igjennom FN-styrkene og stanset ikke før de nådde Beirut. Målet var å bombe PLO ut av Libanon. Maronittene sluttet seg til de israelske soldatene, mens sunni-militsen Mourabitoun og sjia-militsen Amal kjempet mot dem sammen med PLO. Etter to måneder trakk PLO seg ut og flyttet hovedkvarteret til Tunis. Kampene i Sør-Libanon tok slutt da Israel trakk seg helt ut i 2000. Men Syria trosset FN og behold sine 35 000 soldater i landet, og sin utstrakte innflytelse over den politiske utviklingen. I praksis ble det ikke truffet noen viktige beslutninger i Libanon uten at Syria hadde godkjent dem. Syria har okkupert deler av Libanon i 25 år, og hatt en sterk innflytelse på politikken der. Ifølge Taif-avtalen fra 1989 skulle de syriske troppene trekke seg tilbake til Beka'a-dalen i Øst-Libanon etter at en del grunnlovsreformer var gjennomført i Libanon. De ble gjennomført i 1993, men syrerne ble stående. I det siste har syrerne riktignok trukket seg tilbake fra kontrollposter i Beirut og langs hovedveien Beirut-Damaskus. 14. februar 2005 ble den tidligere libanesiske statsministeren Rafik al-Hariri drept i en bombeeksplosjon i Beirut, sammen med 14 andre. Det ble av mange antatt at Syria sto bak attentatet. Regjeringen gikk av to uker etter attentatet. Statsminister Omar Karami og hans kabinett ga etter for de massive gateprotestene. Libanons president Emile Lahoud tok selv på seg oppgaven med å få dannet en ny regjering. Demonstrantene forlangte president Lahouds avgang. Han er kjent som Syria-vennlig, og massene og opposisjonen vil ikke ha en slik regjering. 7. mai til 14. mai 2008 var det uroligheter i Libanon. Politikk og administrasjon. Statsform: Republikk siden 1926. Forfatningen av 1926 ble til slutt endret i 1999. Parlament med 128 medlemmer (halvparten kristne og muslimer), og valg hvert fjerde år. Statsoverhodet må være maronittisk kristen, mens regjeringssjefen må være sunnimuslim og parlamentslederen må være sjiamuslim. Valg av nytt statsoverhode skjer hvert sjette år gjennom parlamentet (ingen umiddelbare gjenvalg). Stemmerettsalder er 21 år. Næringsliv. 1000 libanesiske pund = 6 kroner. I tillegg er amerikanske dollar i utstrakt bruk. 18,2% næringsmiddelvarer, 21,8 % Maskiner og elektrovarer, 8,9 % transportmidler, 12,0 % kjemiske produkter, 17,6 % mineralråvarer, 6,1 % metaller og -produkter, 5,7 % tekstiler, 6,8 % edel- og halvedelsteiner. 18,8 % næringsmiddelvarer, 17,8 % smykkevarer, 14,9 % kjemiske produkter, 10,5 % maskiner og elektroutstyr, 8,8 % metaller og -produkter, 7,4 % papir og -produkter. Den strenge bankfortroligheten i Libanon ligger også i tilnavnet «Østens Sveits». Helligdager. Nasjonaldag: 22. november og Qana-dag: 18. april Statistikk. Flyktninger: 783 200, derav 676 500 palestinere. 1960: 85; 1970: 50; 1990: 10; 1997: 9; 1998: 9 1970: 6; 1980: 4; 1990: 2; 1995: 1; 1997: 1; 1998: 1 Annen informasjon. Kjente artister som Salma Hayek (Mexico) og Shakira (Colombia) er av libanesisk opphav. Cecilie Dahl. Cecilie Dahl (født 1789, død 1863) var den første offentlig ansatte jordmoren i Sogn. Hun ble ansatt 1. november 1822, og var jordmor for Vik og Lavik frem til sin død. Cecilie Dahl var husmannsdatter fra Mobakken i Hafslo, og ble utdannet ved jordmorskolen i Christiania i 1819–20. Hun giftet seg med kobberslager Ole Dahl i 1822. Ekteparet flyttet deretter til Vik i Sogn, hvor Cecilie Dahl ble ansatt som jordmor. 49er. 49er er det kommersielle resultatet av utviklingen innen ekstrem- seilingen og båtdesignmiljøet i Sydney. Den er lillesøster til Skiff 18- footer og nå storesøster til den nye rekrutteringsbåten 29er. 49eren ble designet for å vinne en performance- konkurranse initiert av IOC tidlig høsten 1996. IOC ønsket å fornye og gi nytt liv til seilsporten. 49eren vant seleksjonen og deltok for første gang i de olympiske leker i Sydney 2000, med stor suksess. "Lengde: 4,9 meter", "Bredde: 2,9 meter", "Skrogvekt: 94 kg", "Toppfart: ca 25 knop" Mentor. Mentor er en gammel venn og rådgiver for helten Odyssevs fra gresk mytologi. Homers myte om Odyssevs, kongen av Ithaka lot Mentor ta seg av sønnen Telemakhos i 10 år mens Odyssevs var i krig med trojanerne. Ordet "mentor" har etter dette kommet til å benevne en person som drar nytte av sin kunnskap for å lære og veilede andre. Neo. Neo er et internasjonalt hjelpespråk laget av den belgiske diplomaten Arturo Alfandari (1888 – 1969) og publisert i 1937. Som mange andre språklagere tok Alfandari utgangspunkt i Esperanto. Han reduserte bruken av for- og etterstavelser, og bygde ut ordforrådet. Ordstammene ble gjort så korte som mulig. I Neo legges det vekt på rytme og vellyd, på bekostning av gjenkjennelighet. Resultatet er at Neo ved første øyekast kan virke like utilgjengelig som Schleyers Volapük fra 1879. Neo fikk en del oppmerksomhet på 1960-tallet gjennom Alfandaris plastinnbundne bøker på engelsk og fransk. Det er fremdeles mulig å komme over dem i antikvariater. Men det gikk likevel med Neo som med de fleste andre slike språkprosjekter: det overlevde ikke sin skaper. Språkeksempel. Na Patro ki sar in cel, asben in cel, as on ter. Na shakida pan ne diu oje. E no ne induku in tentado, JSP. JSP eller JavaServer Pages er et serversidespråk for dynamiske websider basert på Java. Språket oversettes av en server som gjør all koding om til html taggs. man slipper også å bruke klasser / objekter for å skrive godkjent kode. Der JSP-koden skal skrives legger man på en . Skal man skrive koder, som man vil hente senere i programmet kan man lage såkalte metoder. Disse lager man rundt og inneholder hva som er input og output. Arturo Alfandari. Arturo Alfandari (født i Italia 8. juni 1888, død 1. mai 1969) var en belgisk diplomat. Opprinnelig kom han fra Italia. Han er kjent som opphavsmannen til språket Neo, første gang presentert i 1937. Som mange andre språklagere tok Alfandari utgangspunkt i esperanto. Han reduserte bruken av for- og etterstavelser, og bygde ut ordforrådet. Ordstammene ble gjort så korte som mulig. I Neo legges det vekt på rytme og vellyd, på bekostning av gjenkjennelighet. Som mange andre språklagere tok Alfandari utgangspunkt i esperanto. Han reduserte bruken av for- og etterstavelser, og bygde ut ordforrådet. Ordstammene ble gjort så korte som mulig. I Neo legges det vekt på rytme og vellyd, på bekostning av gjenkjennelighet. Resultatet er at Neo ved første øyekast kan virke like utilgjengelig som Schleyers volapük fra 1879. Alfandaris språk er blitt omtalt som "den naturlige og uunngåelige videreutviklingen av esperanto" (P. Rasquin) og som "en radikal og etter måten tilfredsstillende reform av esperanto, som kunne blitt akseptert av esperantistene selv som en forenkling av språket deres." (A. Lavagnini). Neo fikk en del oppmerksomhet på 1960-tallet gjennom Alfandaris plastinnbundne bøker på engelsk og fransk. Det er fremdeles mulig å komme over dem i antikvariater. Men det gikk likevel med Neo som med de fleste andre slike språkprosjekter: det overlevde ikke sin skaper. Det som først og fremst fikk Alfandari til å legge ned så mye arbeid i Neo, var ønsket om fred i verden. "Enten dere er flamlendere eller wallonere, hvite eller svarte, amerikanere eller russere, så ønsker dere alle fred. Gjør da et forsøk på å forstå hverandre og på å holde av hverandre." KGB. KGB (fra russisk " Komitet Gosudarstvennoj B'"ezopasnosti" [Комитет государственной безопасности], «Komiteen for statlig sikkerhet») var etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Etter Berijas fall i 1953 ble KGB betegnelsen for Sovjetunionens hemmelige statspoliti, etter NKVD. KGB er forgjengeren til "SVR" "(Sluzjba Vnesjnej Razvedki Rossii", norsk: Det russiske utenriks etterretningsvesen), som i desember 1991 ble Den russiske føderasjons utenriksetterretningstjeneste. Innenriksdelen av KGBs oppgaver ble videreført av "FSB" "(Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti Rossijskoj Federatsii", norsk: Det russiske føderale etterretningsvesen). Historie. KGBs første forgjenger var Tsjekaen som ble etablert 19. desember 1917 og erstattet det tsaristiske Okhrana. Tsjekaen gikk gjennom flere navnskifter og omorganiseringer over årene. Det ble blant annet kalt OGPU i 1923, NKGB i 1941 og MGB i 1946. I mars 1953 slo Lavrenti Berija sammen MVD (Innenriksministeriet) og MGB til en organisasjon; MVD. Innen et år var Berija henrettet og MVD ble splittet. Det omorganiserte MVD beholdt sine politi- og lovutøvelsesfullmakter, mens den nye organisasjonen, KGB, tok over ansvaret for indre og ytre sikkerhet og etterretningsfunksjoner. KGB ble underordnet Ministerrådet i Sovjet. 5. juli 1978 ble KGB døpt om til «Sovjetunionens KGB», og dets formann fikk sete i ministerrådet. KGB ble oppløst da dets sjef, generaloberst Vladimir Krusjkov, brukte KGBs ressurser til å støtte kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov i august 1991. 23. august 1991 ble Krusjkov arrestert og general Vadim Bakatin ble utnevnt til KGBs formann med mandat til å oppløse Sovjetunionens KGB. 6. november 1991 opphørte KGB offisielt å eksistere. Organisasjonen ble delt i to; FSB fikk ansvaret for indre sikkerhet og SVR for etterretning i utlandet. Federalnaya Sluzhba Bezopasnosti (FSB) er i sine funksjoner i dag svært likt det sovjetiske KGB. Fra sin opprinnelse var KGB sett på som SUKPs «sverd og skjold». KGB oppnådde en imponerende suksess i de tidlige stadier av sin historie. Den daværende relativt avslappede sikkerheten i land som USA og Storbritannia tillot KGB en enestående mulighet til å trenge inn i fremmede lands etterretningstjenester med sine ideologisk motiverte agenter som for eksempel «Cambridge Five». Cambridge Five var antagelig Sovjetunionens viktigste etterretningskupp og gav landet detaljert kunnskap om blant annet byggingen av USAs første atombombe (Manhattan-prosjektet). Dette skjedde på grunn av velplasserte agenter som Klaus Fuchs og Theodore Hall. KGB oppnådde også suksess i sin jakt på fiender av Sovjetunionen, det være seg grupper som «Hvitegardistene» eller Leo Trotski. I løpet av den kalde krigen, spilte KGB en kritisk rolle i opprettholdelsen av den sovjetiske ettpartistaten gjennom sin undertrykkelse av politiske dissidenter og trakasseringen av kjente systemkritikere som Aleksandr Solzjenitsyn og Andrei Sakharov. Organisasjonen oppnådde også suksesser i sitt utenlandske etterretningsarbeid, med spionasje for å sikre Sovjetunionen informasjon om vestlig vitenskap og teknologi. Et eksempel er den tekniske informasjonen om Concorde-flyet, som Sovjet brukte for å bygge sitt Tupolev Tu-155. KGB hadde agenter som Melita Norwood og klarte også å infiltrere Willy Brandts regjering sammen med det østtyske Stasi. Imidlertid, organisasjonen støtte etterhvert på flere vansker. For eksempel var det et prestisjenederlag da Elizabeth Bentley i USA og Oleg Gordievsky i Storbritannia hoppet av. Dessuten ble det vanskeligere og vanskeligere å rekruttere vestlige agenter på ideologisk grunnlag, særlig etter opprøret i Ungarn i 1956 og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Dette førte til en svekkelse av KGBs styrke. KGB hadde imidlertid vestlige agenter som CIA-agenten Aldrich Ames, FBI-mannen Robert Hanssen og den norske politikeren og embetsmannen Arne Treholt. Gründerskolen. Gründerskolen er et samarbeidsprosjekt mellom norske universiteter og høyskoler, rettet mot aspirerende gründere. Programmet gir 30 studiepoeng og koordineres av Senter for entreprenørskap ved Universitetet i Oslo. Gründerskolen har til hensikt at studenter skal få kunnskap og erfaring med forretningsutvikling i høyteknologiske oppstartsbedrifter. Programmet er åpent for studenter fra mange forskjellige fagfelt, deriblant; økonomi, ingeniørfag og medisinske fag. Kvinneandelen har vært oppimot 50%. __NOTOC__ Historikk. I skoleåret 1997–1998 var professor Nils Christophersen besøkende forsker ved Stanford University, og opplevde at det var en synergi mellom universitet og entreprenørmiljøet. Dette inspirerte han til å få opprettet et program rettet mot aspirerende gründere. Det første kullet i 1999 bestod av seks studenter, mens antall studenter i 2006 var 144. Destinasjoner. I 2006 dro studentene ved Gründerskolen til fem forskjellige destinasjoner; London, Silicon Valley, Boston, Johannesburg og Singapore. I 2007 ble også Shanghai gjeninnført som destinasjon. I 2008 byttet man Johannesburg med Cape Town, men man fortsatte samarbeidet med Wits Business School, som ligger i Johannesburg. I 2009 er det to nye destinasjoner — Houston og Monterrey — mens man ikke drar til Cape Town. Priser. I 2006 ble Gründerskolen tildelt UiOs «pris for godt læringsmiljø» og 250 000 kroner. Alumni. Gründerskolen har en aktiv alumniforening med over 1000 tidligere studenter. Alumniforeningen jobber for aktiv nettverking mellom medlemmene og arrangerer også en årlig middag for å samle studentene. Shanghai. Shanghai (kinesisk: 上海; pinyin: "Shànghǎi"; shanghainesisk: [z̥ɑ̃̀hé]) er den største byen i Folkerepublikken Kina, og er verdens største havneby. Befolkningen i provinsen Shanghai er i 2010 23 000 000 innbyggere, noe som inkluderer forsteder. I den bymessige kjernen er det 9,3 mill. innbyggere. Shanghai By er en provins, og er administrativt direkte underlagt Kinas sentralregjering på lik linje med andre kinesiske provinser. Byen har en større historisk betydning, men i dag blir byen knyttet til stor økonomisk vekst. Forretningssenteret Lujiazui nordvest i bydelen Pudong vis-à-vis The Bund er byens finansielle sentrum og har vokst frem som et av verdens fremste økonomiske områder. Shanghai har verdens tredje største containerhavn. I 2006 var Shanghai den største havnen målt etter tonnasje; da kom havneomsetningen opp i 537 millioner tonn varer. Byen er et viktig trafikknutepunkt, og et betydelig kultur- og skolesentrum med tallrike universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer. Navnet Shanghai. De to kinesiske skrifttegnene for bynavnet «Shanghai» kan oversettes som «på» og «havet». Første gang man kommer over dette navnet er under Song-dynastiet. Da er «Shanghai» navnet både på sammenflødet mellom to elver, og for en liten by på dette sted. Det er rimelig å tolke bynavnet som «ved havet» (tilsvarende engelske stedsnavn som ender på «at-sea» eller «on-sea» eller thailandske stedsnavn som inneholder «Samut»), eller, om man vil se det første skrifttegnet som et verb, kan bynavnet tolkes som «å reise (opp) til kysten» eller «å dra til kysten». Det finnes også andre etymologier. Et mer poetisk navn for Shanghai snur på de to skrifttegnene slik at de leses Haishang 海上. Det navnet benyttes gjerne for å betegne shanghainesisk kunst og kultur. Grunnet varemerkerettslige problemstillinger finner man enkelte ganger bynavnet omskrevet som Shanghai 尚海, som er valgt som kinesisk navn på området «Shanghai Bay» (tradisjonell kinesisk: 尚海灣, forenklet kinesisk: 尚海湾) ved den nyanlagte Xuhui elvepromenade. Som forkortelse eller akronym for bynavnet benyttes ord som "Hu" (tradisjonell kinesisk: 滬, forenklet kinesisk: 沪) og "Shen" (kinesisk: 申). Ettegnskortformelen for Shanghai er "Hu", alle bilskilt begynner med dette tegnet. Ordet "Hu" skriver seg fra et fiskeredskap benyttet på 200-tallet og benyttes i dag hyppig om bynavnet i offisielle dokumenter, mens ordet "Shen" oftere benyttes i litterære vendinger. Før 1800. Før Shanghai ble egen by var området del av fylket Songjiang øst i prefekturet Suzhou. Stedet het da Hù, og Shēn. Det lå i et myrlendt område i Yangtzeelvens delta; hele tiden førte sedimenteringen av elveslam til at kystlinjen flyttet seg østover, og det var først flere hundre år etter Kristi fødsel at det senere bymessige kjerneområdet ble tørt land. Området var tynt befolket og lite utviklet. Fra Song-dynastiets tid (960-1279) vokste Shanghai gradvis frem fra å være en søvnig fiskerlandsby til en travel havn, og vokste seg ut over sine gamle grenser. I 1074 fikk byen sitt eget skattekontor. Vest for småbyen hadde området rundt Taisjøen da forlengst utviklet en robust jordbruksbasert økonomi. Frem til 1127 var Shanghai en for kinesiske forhold en mindre markedsby med 12.000 husstander. Men i det året ble Song-dynastiets hovedstad Kaifeng erobret av mongolske inntrengere fra nord, og mange flyktninger strømmet til Shanghai. Det tok ikke mange årene før byen hadde 250.000 innbyggere. Det ble bygd kanaler og diker. Nytt land ble vunnet. I 1264 ble Shanghai utvidet ved det at tre omliggende landsbyer ble innlemmet. Shanghaiområdet ble på 1200-tallet et av Kinas mest velstående, og drivkraften bak rikdommen var særlig bomullsproduksjonen og tekstilindustrien. Tekstiler forble ryggraden i Shanghais økonomi helt frem til 1800-tallet. På 1500-tallet ble kinaskysten ofte herjet av wokou, det vil si japanske sjørøvere. Mange av dem var riktignok ikke japanere, men kinesere. Blant Ming-dynastiets mottiltak var strenge restriksjoner på sjøhandelen – mindre sjøhandel skulle føre til mindre risiko både til sjøs og i havnene. Etter at et hundretall handelsmenn i Shanghai ble drept av invaderende sjørøvere, stanset Ming-dynastiet likeså godt kysthandelen fullstendig, og forflyttet hele befolkningen mange kilometer innover i landet. Men Shanghai døde ikke ut, og en bymur ble anlagt i 1553. Byggingen av mingmuren regnes nå som begynnelsen til den moderne byen Shanghai. Omlag 70 prosent av den dyrkede mark rundt byen var under Ming-tiden viet til bomullsdyrking. Ved midten av 1700-tallet var mer enn 20.000 personer ansatt som bomullsspinnere i byens tekstilfabrikker. Men før 1800 ble ikke Shanghai sett på som en av landets viktigere byer. Det gjenspeiles forsåvidt i at det er få eldre historiske minnesmerker der i dag. Tysk kart over Shanghai fra 1888 Under Qianlong-keiserens epoke under Qing-dynastiet ble Shanghai en viktig regional elvehavn for elvene Yangtze og Huangpu, og havshavn for provinsene Jiangsu og Zhejiang, selv om oversjøisk handel fremdeles var forbudt da. Wujiaochang (nå i distriktet Yangpu) ble byens sentrum. Mot slutten av Qianlong-eraen ble Shiliupu (nå i distriktet Huangpu) Østasias største havn. Songjiang opphørte å være en overordnet enhet, og i dag er det bare et distrikt "innen" Shanghai. 1800-1950. Shanghais betydning vokste raskt på 1800-tallet da utenrikshandelen skjøt fart. Under første opiumskrig okkuperte britene byen for en tid. Da krigen endte i 1842 med Nanjingtraktaten, ble Shanghai den nordligste av de fem traktatshavner som måtte åpne seg for utenlandske handelshus. Årene etter fikk fremmede nasjoner rett til å etablere seg med ekstraterritoriale rettigheter, og dette stod ved lag til 1943, selv om det "de facto" brøt sammen under 1930-årene. Under Taipingopprøret ble Shanghai i 1853 okkupert av en triade som var knyttet til opprørerne. De utenlandske bosetninger forble urørte mens områdene utenfor ble utplyndret. Etter opprøret var over ble forbudet mot at kinesere kunne få bo i de utenlandske konsesjonsområder oppmyket og delvis opphevet. I 1863 ble den britiske og den amerikanske konsesjon sammenslått og ble den internasjonale bosetning. Franskmennene ville ikke være med, og beholdt sin franske konsesjon for seg selv. Folk fra mange land kom til byen, og fra 1920-tallet kom det nesten 20 000 såkalte hvite russere og russiske jøder som hadde fluktet fra den nyetablerte kommunistiske Sovjetunionen. Disse shanghairussere utgjorde etter japanerne den viktigste fremmedkulturelle impuls for byens kulturliv. Den første kinesisk-japanske krig 1894–95 endte med Shimonosekitraktaten, og etter den ble Japan en viktig fremmedmakt i Shanghai. Japan bygget byens første fabrikker, men de øvrige fremmedmakter tok raskt etter, og slik ble byens industri en ny og viktig faktor. Shanghai var nå Det fjerne østens viktigste finansielle senter. Under Republikken Kina fikk Shanghai i 1927 en spesialstatus, og tre år etter en enda høyere status. Fra 1920-årene gikk byen inn i det som er blitt kalt dens dekadente år, og da fikk byen etterhvert et tvilsomt rykte på grunn av forbryterbander, kasinoer og bordeller. Som en misjonær bemerket: "«Hvis Gud lar Shanghai bestå, skylder han Sodoma og Gomorra en unnskyldning»". Byen ble i stor utstrekning preget av kinesiske triader, særlig av den røde bande som samarbeidet med det britiske firmaet Jardine, Matheson & Co og den britiske etterretningstjeneste og ledet av Chang Hsiao-lin, og av den grønne bande som samarbeidet med franske interessenter og ble ledet av «Kopperarr-Huang» og senere av Du Yuesheng. Dessforuten var også Tong-banden og Himmelens og jordens liga aktive i byen. Den grønne bande gikk seirende ut av bandekrigene. Den japanske flåte bombarderte byen den 28. januar 1932, angivelig for å slå ned antijapanske studentopptøyer. Kineserne kjempet tilbake under det som ble kjent som 28. januar-episoden; det endte med våpenhvile. Slaget om Shanghai i 1937 endte med at japanerne okkuperte byen utenom den internasjonale bosetning og den franske konsesjon. Den internasjonale bosetning ble okkupert den 8. desember 1941 og forble på japanske hender til landet kapitulerte i 1945. Under kommunistisk styre. Kommunistene erobret Shanghai den 27. mai 1949. Straks flyttet de fleste utenlandske firmaer til Hongkong. Kommunistene foretok masseutrenskninger av slike som man anså som kontrarevolusjonære, og tusener ble drept. Steder som hesteveddeløpsbanen ble omgjort til massehenrettelsesanlegg. Under 1950- og 1960-årene ble Shanghai et industrielt senter som ble arnested for revolusjonens venstrefløy. Men selv under omveltningene under kulturrevolusjonen klarte byen å opprettholde høy økonomisk produktivitet og relativt stor sosial stabilitet. Byen har vært Folkerepublikkens viktigste kilde for skatteinntekter. Shanghai fikk likevel ikke lov til å innlede økonomiske reformer før i 1991. Politisk makt i Shanghai har ofte vært en vei til enda høyere posisjoner i Folkerepublikken Kina. Fra 1990-årene snakket man gjerne om "Shanghaiklikken" av nasjonale politiske ledere. Både president Jiang Zemin og statsminister Zhu Rongji tilhørte den. Fra 1992 har sentralregjeringen under Jiang Zemin, en tidligere borgermester av Shanghai, begynt å redusere skattepresset i Shanghai og oppmuntret til innenriks og utenlandske investereringer i byen for å styrke dens økonomiske rolle i Østasia. Siden da har Shanghais økonomi opplevd en ubrutt årlig vekst i den hvite (den registrerbare) økonomien på mellom ni og femten prosent; i den sorte (den uregistrerbare) økonomien er veksten av naturlige grunner vanskelig å anslå, men den har i hele det samme tidsrommet vært betydelig. Økonomi. Shanghai betraktes gjerne som Fastlandskinas finansielle og handelsmessige sentrum. Åpningen mot moderne økonomisk drift kom først i 1992, et helt tiår etter at det var skjedd i mange sørkinesiske provinser, men siden da har Shanghai raskt tatt igjen og gått forbi forløperne, og gjort seg gjeldende som Fastlandskinas forretningssenter. Shanghai har også den største aksjebørsen på Fastlandskina. Den ikkestatlige sektor har (pr 2010) vokst til å utgjøre 42 prosent av Shanghais BNP, mens den reformerte offentlige sektor står for 57,5 prosent. Fra 2005 har Shanghai vært rangert som nummer én av verdens travleste cargohavner. Dens containertrafikk er blitt større enn Hongkongs; bare Singapore har større containertrafikk. Shanghai og Hongkong kappes om å være det viktigste økonomiske senter for hele det kinesiske rom. Hongkong nyter godt av et sterkere rettssystem, bedre internasjonal markedsintegrasjon, større økonomisk frihet, mer ekspertise innen bank- og finanstjenester, og lavere skatter. Shanghai har sterkere forbindelser både til Kinas indre og til sentralregjeringen, og har et sterkere fundament innen industri og teknologi. Shanghai har i de senere år fått større styrke innen finans og bankvesen, er blitt hovedsete for flere store selskaper, og en sterkere magnet for høyt utdannet og moderne arbeidskraft. Shanghais økonomiaske vekst har vært tosifret siden 1992, med unntak av i 2008, da den nominelle veksten var på 9,7%. Shanghaibørsen er verdens raskest voksende; bare i 2006 vokste volumet med i 130%. Slik som mange andre regioner i Kina opplever Shanghai en byggeboom. Shanghai får stadig mer dristig og moderne arkitektur. Det bygges både forretningsbygg og residenser, og man er blitt mer opptatt av å sørge for at byen får flere områder som kan tjene som «grønne lunger». Shanghais urbane område vises godt på dette satellittbildet fra 2005 Geografi. Shanghai ligger på Yangtzedeltaet på Kinas østkyst, og er omtrent like langt fra Beijing og Hongkong. Kommunen som helhet består av en halvøy mellom Yangtze og Hangzhoubukten, fastlands-Kina nest største øy Chongming, og en rekke mindre øyer. Den grenser i nord og vest mot Jiangsuprovinsen, i sør mot Zhejiangprovinsen og i øst mot Østkinahavet. Byområdet deles i to av elva Huangpu, en sideelv til Yangtze. Det historiske sentrum av byen, Puxi-området, ligger på vestsiden av Huangpu, mens den nyutviklede Pudong, som inneholder det sentrale finansdistriktet Lujiazui, ble utviklet på østbredden. De aller fleste av Shanghais 6340,5 km² er flatt, bortsett fra noen få bakker i det sørvestlige hjørnet, med en gjennomsnittlig høyde på 4 moh. Byens beliggenhet på den flate elvesletta har ført til at nye skyskrapere må bygges med dype betongfundamenter for å hindre dem fra å synke ned i myke bakken. Byen har mange elver, kanaler, bekker og innsjøer og er kjent for sine rike vannressurser som en del av Tai Husjøens dreneringsområde. Klima. Shanghai har et fuktig subtropisk klima (Köppen "CfA") og opplever fire årstider. Vinteren er kjølig og fuktig, og kald, nordvestlig vind fra Sibir kan føre til nattlige temperaturer under frysepunktet, selv om de fleste år bare ser én eller to dager med snøfall. Somrene er varme og fuktige, med et gjennomsnitt på 8,7 dager over 35° C årlig; sporadiske regnskyll eller tordenvær kan forventes. Byen er også utsatt for tyfoner om sommeren og begynnelsen av høsten, men ingen av disse de siste årene har forårsaket betydelig skade. De mest behagelige årstidene er våren, som likevel kan være ustabil og ofte regnfull, og høsten, som vanligvis er solrik og tørr. Snittemperatur er 4,2° C i januar og 27,9° C i juli, det årlige snittet ligger på 16,1° C. Shanghai opplever i gjennomsnitt 1,878 soltimer per år, den høyeste temperaturen noen gang er registrert var på 40,2° C, og den laveste på -12,1° C. Administrative inndelinger. Byprovinsen Shanghai har jurisdiksjon over 17 distrikter (区 "qū") og ett fylke (县 "xiàn"). Pudong ("«øst for Huangpu»"), offisielt Pudong nye område ("Pǔdōng Xīn Qū"), er et nytt og moderne distrikt bygget opp etter 1992 på østbredden av Huangpu-elven. Distriktet utgjør i dag byens (og landets) finansielle sentrum og rommer moderne arkitektur og noen av verdens høyeste skyskrapere. Frem til 1992 var området kjent som Chuansha fylke. Pudongs vestlige del hører klart med til Shanghais bymessige kjerne, men det er også store mer landlige deler i øst, som i det gamle bydistriktet Nanhui som ble innlemmet i Pudong i mai 2009. Chongming dekker øyene Chongming, Changxing, Hengsha og Yuansha, som alle ligger ved utløpet av Yangtze-elva. Severdigheter. I midten av Shanghai ligger den store Folkeparken som er anlagt over den gamle galoppbanen fra den tid England kontrollerte denne delen av Shanghai. Tunnelbanestasjonen under parken er en av verdene største i størrelse samt i antall trafikkanter med flere linjer. I 2010 hadde Shanghais metrosystem 19 linjer (fra 2 linjer i 2001). Fra denne parken går Nanjing lu, en stor gågate med bl.a. fire store varehus. Gaten slutter ved The Bund. Den er en elvepromenade/gate med gamle europeiske bygninger (som f.eks. HSBCs tidligere bankpalass). Under elven kan man ta sporvogner gjennom «The Bund Sightseeing Tunnel», med effekter i form av belysning i skiftende farger og former. Her ligger også Peace Hotel, et verdensberømt hotell, nå nyrenovert. Inne i hotellet finnes "The Jazz Room", der man har spilt jazz uavbrutt siden før revolusjonen. Av spesielle severdigheter kan nevnes Qibao, en såkalt vannby ("water town"), en gammel historisk by med kanaler og gamle hus som nå ligger inneklemt i et moderne boligområde. På andra side av floden er Pudong, der noen av verdens høyeste og største skyskrapere ligger. Her er også Shanghais mest kjente bygning og symbol, Fjernsynstårnet Østens Perle, som er et futuristisk høyt tårn med runde baller hvorav en bergbane samt en simulatorkino som finnes i den største ballen. Shanghais høyeste bygning er Shanghai World Financial Center, SWFC. Den er 492 meter høy og har en utsiktsetasje lengst oppe med et glassgulv. Under oppføring er Shanghai Tower som kommer til bli verdens nest høyeste når den er klar med sine 632 meter. Shanghais mest berømte park er den gamle parken Yuyuan. Den 1. mai 2010 ble World Expo 2010 Shanghai åpnet. Expoområdet ligner en hel by og strekker seg kilometervis på begge sider av elven. Andra severdigheter i Pudong er det fine akvariet med innretning mot haier som ligger ved Pearl Tower. Ikke langt derfra ligger Super Brand Mall, det største shoppingsenteret i Kina, Jin Mao-bygningen ved siden av SWFC. Skipsfart. Shanghai er en av verdens travleste havner. Fra gammelt av har havnen langs elven Huangpu – både inne ved byens sentrum og ute ved dens utløp i Yangze – vært blant Kinas viktigste, både for oversjøisk sjøtransport, elvefart og kanaltransport. Byen har dessuten konstruert en ny og moderne havn et stykke ute i Hangzhoubukten. Luftfart. Shanghai har to storflyplasser som begge er blant Kinas travleste. Det er Shanghai Hongqiao internasjonale lufthavn og Shanghai Pudong internasjonale lufthavn, den sistnevnte kommer på tredjeplass (2010) i trafikkvolum i Kina, etter Beijing internasjonale lufthavn og Hongkong internasjonale lufthavn. Pudong har imidlertid flere internasjonalt reisende enn Beijing Capital. Hongqiao betjener primært innenlandsreisende, men har også enkelte flyvninger, som til Tokyo og Seoul. Hongqiao er omlag ti kilometer vest for Shanghai sentrum; den er dermed vesentlig nærmere byen enn Pudong lufthavn. Jernbane. Byen var den første som fikk en jernbane; Woosungbanen ut til Huangpuflodens utløp. Men den ble demontert etter bare ett års drift. Men Shanghai har i dag raske og moderne jernbanelinjer i alle retninger over hele Kina. Beijing-Shanghai høyhastighetstog, verdens lengste høyhastighetsbane (2011), ender her. Veier. Både motorveier og andre hovedveier strekker seg ut i vifteform fra Shanghai. Blant dem er Kinas riksvei 312, som går helt til Kinas grense med Kasakhstan, og riksvei 318, som går helt til Tibet og frem til Kinas grense mot Nepal. Islamabad. Faisalmoskeen i Islamabad, ferdigstilt i 1984, er verdens største moske av sitt slag. Islamabad (urdu: اسلام آباد) er hovedstaden i Pakistan. Byen utgjør administrativt et eget hovedstadsterritorium, men området er historisk del av provinsen Punjab. Islamabads areal er på 906 kvadratkilometer, og har ca 900 000 innbyggere. Tidligere hovedstad i Pakistan var Karachi, som ligger helt sør i landet. I 1958 ble det bestemt av daværende president, Ayub Khan at Islamabad skulle bygges og bli den nye hovedstaden. Byggingen startet i 1961 og de første innbyggerne flyttet hit to år senere. Byen er velorganisert, med inndeling i sektorer med egne moskéer og markedsplasser. Byen har en egen enklave hvor fremmede lands ambassader er plassert. Her finnes den enorme Faisalmoskéen, og universitetet Quaid-i-Azam. Ido. Ido er et internasjonalt hjelpespråk i hovedsak utarbeidet av den franske filosofen og matematikeren Louis Couturat. Idistene ser på språket sitt som en forbedret utgave av Esperanto. Språket ble fremlagt under pseudonymet Ido for Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk i 1907. En annen franskmann, Louis de Beaufront, ble siden feilaktig utpekt som opphavsmannen til Ido. Historie. Bilde fra den første Ido-verdenskonferansen i 1922. Tanken om et universelt hjelpespråk er ikke ny. Det første konstruerte språket ble laget i det 12. århundre av Hildegard von Bingen under navnet Lingua Ignota. Allikevel slo ikke ideen an før i det 19. århundre, da Volapyk ble konstruert av den tyske katolske presten Johann Martin Schleyer. Volapyk var ganske populært en stund og hadde noen tusen brukere, men ble stilt skyggen når Esperanto ble kjent. Esperanto hadde lettere grammatikk og mindre forandret vokabular enn Volapyk, og fikk derfor økt popularitet. Den første Esperanto-verdenskongressen ble holdt i 1905. Imidlertid fantes det noen innen Esperanto-miljøet som mente at språket burde reformeres før det eventuelt skulle velges til internasjonalt verdensspråk. Det var da Louis Couturat etablerte "Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk". Delegasjonen sendte en formell søknad til den internasjonale foreningen av akademier i Wien om å velge et internasjonalt språk, men søknaden ble avvist i mai 1907. Delegasjonen bestemte seg da for å møte som en komité i Paris i oktober 1907 for å diskutere innføringen av et internasjonalt standardspråk, og hvilket av de framlagte språkene det skulle bli. I ifølge komiteens møteprotokoller ble det bestemt at ingen språk var helt akseptable, men at Esperanto kunne bli godkjent dersom det ble foretatt noen forandringer. Forskjeller mellom ido og Esperanto. Ido ligner kanskje Esperanto ved første øyekast, men det er noen forskjeller. Konferanser. Som Esperanto har ido årlige konferanser diverse steder, men med omtrent 15 personer. De siste årene har ido-konferansene blitt holdt i Nürnberg, Tyskland (2001), Krakow, Polen (2002), Grossbothen, Tyskland (2003), Kiev, Ukraina (2004), Toulouse, Frankrike (2005), Berlin, Tyskland (2006), Paris, Frankrike (2007), Wuppertal-Neviges, Tyskland (2008) og Tallinn, Estland (2009). I 2010 finner konferansen sted i Tübingen i Tyskland fra 19. august til 24. august. Brukere av ido. Ido er ikke et nasjonalt språk, og det er ikke kjent eksakt hvor mange som snakker språket. Det regnes i midlertidig med at omtrent 1000 personer kan snakke med hverandre ved hjelp av ido. Den største ido-gruppen på Internett har for tiden ca. 250 medlemmer og Ido-versjonen av Wikipedia inneholder over 4000 artikler. Ido er nært beslektet med det konstruerte språket esperanto, slik at idister lett kan lære seg esperanto og omvendt. Mange personer ser på idistiske og esperantistiske bevegelser som konkurrenter. Størst var «konkurransen» i 1907, da ido ble født. Da opplevde esperanto-bevegelsen den største splittelsen i sin historie. Ayub Khan. Ayub Khan (født 14. mai 1907, død 19. april 1974) var under midten av 1960-tallet president i Pakistan. Håndball. Håndball er en lagidrett. Håndball blir spilt på en liknende bane som innebandy (40 X 20 meter) med midtlinje og et mål i hver ende. Man får poeng ved at ballen havner i motstanderens mål. Den som har flest mål etter to omganger, hver på 30 minutter, vinner. Foran målet er det et felt formet som en halvsirkel med en radius på seks meter. Dette kalles målfeltet. Det er også en stiplet halvsirkel ni meter fra målet. Bare den forsvarende målvakta har lov til å være inne i målfeltet, selv om en hvilken som helst spiller kan prøve å ta ballen i lufta innenfor målfeltet. Skulle en forsvarende spiller prøve å stoppe en angriper ved å være innafor målfeltet, kan det bli 7m-kast (straffekast) til det angripende laget. Man får ikke lov til å sparke ballen, man kan kun bruke hendene. Du kan tre skritt før du må kaste fra deg ballen Hvert lag har syv spillere, seks utespillere og en målvakt. Ball. Ballen er mindre enn en fotball, slik at det skal være mulig å holde den med ei hånd (selv om det er lovlig å holde den med to hender). Det er ulik størrelse på ballene som blir brukt på forskjellige alderstrinn. Den minste balltypen (Str. 0) blir brukt av Jenter7-11(J7-11)/Gutter7-11(G7-11)/Blandet7-11(B7-11). Str. 1 blir brukt av Jenter12-15år og Gutter11-12. str. 2 brukes av jenter over 16 og gutter over 13. Str.3 brukes av de voksne(menn og gutter over 16). Det er tillatt å forbedre ballgrepet ved å benytte klister i håndflatene. Det har nå kommet nye regler som betyr at man ikke får bruke klister før man spiller på et 15 års lag. Sporten stiller store krav til utøverne taktisk og teknisk, og en håndballspiller må være sterk, hurtig og utholdende. Tramp. Når en utespiller trår på streken eller er inne i målfeltet med ballen, kalles det tramp. Det er heller ikke tillatt å tråkke inne i målfeltet hvis man ikke har ballen. For en forsvarsspiller er det straffbart å bevisst tre inn i målfeltet. Da får det laget som er i angrep straffe (7-meter kast). For en angrepsspiller medfører tramp at laget mister ballen og at motstanderne får den. Spill. Etter å ha tatt imot ballen kan en spiller bare ta tre skritt med ballen uten å sprette den i bakken ("stusse"). Etter at man er ferdig med å stusse og har tatt ballen i fast grep igjen har spilleren tre nye skritt og tre sekunder på å sende ballen fra seg. I håndball benyttes også regelen om "passivt spill", i regelverket definert som at det ballbesittende lag ikke gjør et forsøk på å angripe eller skyte mot mål. Dommerne skal gi det angripende lag et forvarsel, og dermed mulighet til å skyte mål, før de blåser av spillet. Profiler. I Norge er idrettens fremste profiler ofte kvinner, og det norske landslaget har blant annet vunnet OL, VM og EM-gull. Herrehåndball er imidlertid mer populært i de fleste andre land. Ullern Fotball. Ullern Fotball er fotballavdelingen til Ullern Idrettsforening fra bydelen Ullern i Oslo. Klubben har omkring 70 lag og omkring 750 aktive spillere fra 7 til 60 år. spilte 1. divisjon i 1996 og 1998, men befinner seg i dag i 3. divisjon dit det rykket ned i 2001. Gaute Larsen var trener for klubben da den var på topp, og ble hentet til Stabæk Fotball, og har også vært spiller i klubben. Etter mye eksterne spillere og stor satsing på 90 tallet falt laget sammen når vi skrev et nytt milennium. Laget var nær på å rykke ned i 4.div før en nordlending med stor entusiasme tok over i 2003. Etter få år var klubben i toppen av 3. div og år etter år i kamp om kvalikplass for 2.div. I 2008 rykket Remi Wulff og Ullern opp til 2. div igjen, men det ble en kort visitt og laget er nå tilbake i 3. div. Trener i 2011 er Geir Harald Smith sammen med assistent Rune Stokken og klubben har nå en klar profil om at fremtidens Ullernlag i stor grad skal ha en solid stamme av egne gutter fra Ullern bydel. På den måten håper en å skape engasjement for lokalmiljøet og gjøre Ullern stadion til en naturlig samlingsplass for barn, ungdom og godt voksne. Fremtiden ser meget lys ut for Ullern Fotball med flere store og ivrige kull som vil sette sitt preg på klubben de neste 10 år. Klubben har også ambisjoner om å løfte jentefotballen som dessverre ikke har hatt den samme utviklingen som guttefotballen de siste årene. Men med gode tiltak og oppfølging over tid så en sakte men sikkert bygge sten for sten. Ledelse. Sportslig leder i Ullern Fotball er Magne Aarvik som også er ansvarlig for UllernAkademiet og hovedtrener for AkademiLaget, mens styret består av Jonas Behrendt (formann), Stein Hallingstad (vise formann) Halvor Sveen (seniorfotball) Ole Stavnum (ungdomsfotball), Inger-Lise Etholm (barnefotball), Bjørn Gunnar Rosvoll (sponsor og info), Knut Omreng (økonomi), Stein Petter (anlegg) og Karl Petter Lindegaard (arrangement). I tillegg arbeider Johan Egil Rudi som (web-redaktør, trenerkoordinator barnefotballen, utstyrsansvarlig og Ajax prosjektleder) og Alexander Bendiksen som (keeperansvarlig og Ajax prosjektleder). Hans Skageng er daglig leder. Filosofi og sportsplan. Ullern Fotball jobber bevisst i forhold til å rekruttere fra nærmiljøet. Ullern Fotball tar inn førsteklasssinger hver vår, og alle skolene i nærmiljøet får invitasjon. Ullern Fotball har profesjonelle trenere som er årskullansvarlige for sitt alderskull. Det betyr at alle foreldretrenere får tett oppfølgning og grundig innføring i som legger grunnlaget for all aktivitet i klubben. Ullern har som mål å gi et godt tilbud til alle spillere, topp eller bredde, og satser hardt og seriøst med sine førstelag, samtidig som de som vil spille fotball for det sosiale får et godt breddetilbud. Rivalisering. Røa Fotball er nærmeste nabo og for de yngste den store rivalen da mange deler skole med spillere fra Røa. De siste årene så har ikke klubbene sine respektive A-lag delt divisjon, men når de møtes er det mange på tribunen og høyt tempo. I 2011 sesongen var de igjen i samme avdeling i 3. Divisjon det endte med tap hjemme og seier borte på Røabanen. Heming og Ready er også klubber det er ekstra pretisje og slå for å sikre seg tittelen "best i vest" Stadion. Ullern Fotball hadde naturgress frem til 2003, da ble hovedbanen lagt om til kunstgress. Banen ligger fint til for publikum som har god oversikt fra tribunen. Klubben har også fått gjort om grusbanen til en ny flate med kunstgress som dekker en elverbane og en syverbane. Begge flatene blir islagt om vinteren, og brukt som bandybane for Ullern bandy.Det nye anlegget sto ferdig høsten 2010. Det foreligger også planer om både hall og nye klubblokaler, men dette er noe frem i tid. Kjente spillere. "Ordnet etter når den enkelte spiller debuterte for A-laget (år i parentes):" UllernAkademiet. Bildetekst Det er et tilbud til spillere som ønsker litt ekstra fotballtrening. Akademiet er styrt av Magne Aarvik sammen med flere dyktige god godt kvalifiserte instruktører og har tilbud mandag til torsdag. Akademiet har også et eget lag, for de ivrigste som er klare for 11er fotball ett år tidlig. Amsterdam FC Ajax. Ullern Fotball har også et tett samarbeid med Ajax Amsterdam fra Nederland og arrangerer i 2010 for spillere og trenere i hele Norge. Ajax er verdensledende på spillerutvikling og dermed en perfekt samarbeidspartner for Ullern Fotball som er i rivende utvikling. Etter inspirasjon fra Ajax arrangerer også Ullern Fotball en unik 9er turnering som de eneste i Norge. Dette som et ledd i å gi spillerne en mykere overgang fra 7er til 11er fotball. Geir Jordet. Geir Jordet (født 26. januar 1974) er assisterende professor ved Universitetet i Groningen i Nederland innen idrettspsykologi. Han er den yngste med doktorgrad som er uteksaminert ved Norges Idrettshøyskole. Han er også den første som tok doktorgrad ved Norges Idrettshøyskole innen fotball. Jordet forsvarte sin avhandling 3. februar 2004. Den hadde tittelen «Perceptual expertise in dynamic and complex competitive team contexts: An investigation of elite football midfield players». Hensikten med prosjektet var å undersøke hvordan, og under hvilke betingelser, spesialiserte midtbanespillere i fotball søker og undersøker informasjon, og hvilken informasjon de oppfatter som relevant i kampsituasjon og hvordan dette kan utvikles gjennom mental trening. Totalt åtte profesjonelle fotballspillere fra flere land, alle på internasjonalt nivå, deltok i prosjektet. Han startet arbeidet med doktorgradsprosjektet ved Norges idrettshøgskole i september 1999 og oppholdt seg fire måneder ved New York University (høsten 2002) og 3 måneder ved University of Connecticut (høsten 2003), under arbeidet med prosjektet. I 2005 ga Jordet ut boken «Sporty Business» i samarbeid med Anders Hall Grøterud. I boken forsøkte forfatterne å vise hvordan idrettspsykologi kan overføres til andre yrkesgrupper. Jordet har grunnfag og mellomfag i idrett fra Norges idrettshøgskole og fullførte hovedfag samme sted i desember 1998. Han har også semesterenheter i psykologi ved Universitetet i Oslo. Tidligere har han vært trener i toppserien for kvinner. Han har også jobbet som rådgiver innen idrettspsykologi. Seiling. To seilbåter i ferd med å slå, regatta i Storbritannia Seiling er en idrett, med lange tradisjoner i den kyst- og sjøfartsnasjonen Norge har vært til uminnelige tider. Som idrett kan seiling foregå enten som en individuell aktivitet, oftest assosiert med jolleseiling, brett og såkalt soloseiling eller som en lagidrett ofte med kjølbåter hvor man har en skipsbesetning som sammen står for prestasjonene. Den største kjølbåtklassen for regatta i Norge i dag er Albin Express med mer enn 100 aktive båter omkring i landet. Norges Seilforbund ble stiftet 1. februar 1970 under et konstituerende Seilting i Oslo Militære Samfunn. Seileraktivitet ble imidlertid utført i lang tid før forbundets stiftelse, og vi har nedtegnelser som viser at de første seilregattaer i Norge fant sted helt tilbake til 1850-årene. De første seilforeningene ble stiftet på 1860-tallet. Kongelig Norsk Seilforening fungerte som landsforbund inntil Norges Seilforbund ble stiftet. H. M. Kronprins Harald var forbundets første leder og 37 seilforeninger var tilsluttet forbundet i 1970. Jolleseiling er den aktiviteten som tiltrekker seg flest ungdommer. De begynner med Optimistjolle de første årene (fram til de blir 13), og deretter Zoom8, Europajolle, Laser eller Laser Radial hvis man ønsker å seile enpersonsjolle, 29-er hvis man ønsker å prøve seg i topersonsjolle. I disse klassene seiles det Norges Cup'er. Dette er regattaer som seiles overalt i Norge (forskjellige steder hver gang) og som sammenlagt teller som uttak til internasjonale mesterskap som VM, EM eller JNoM (junior Nordisk Mesterskap). Norges Seilforbund er tilsluttet Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komité, Skandinavisk Seilforbund, European Sailing Federation (Eurosaf), International Foundation for Disabled Sailing (IFDS) og International Sailing Federation (ISAF). Seiltinget er forbundets øverste myndighet og det arrangeres hvert annet år. Der velges styre og komiteer for en toårsperiode. Seilforbundet har tilsluttet i overkant av 100 seilforeninger, 14 særkretser og ca 30 klasseklubber. Til sammen har Seilforbundet ca 28 000 medlemmer. Administrasjonen har sine kontorer i Idrettens Hus på Ullevaal Stadion og har fire fast ansatte personer i tillegg til to landslagstrenere. Ronaldo. Ronaldo Luiz Nazário de Lima (født 22. september 1976 i Rio de Janeiro) er en tidligere brasiliansk fotballspiller, som spilte sist for Corinthians. Karrieren startet i brasilianske Cruzeiro, og etter salget til PSV Eindhoven i 1994, har han vært innom fire av de største klubbene i verden; FC Barcelona, Inter Milan, Real Madrid og AC Milan. Ronaldo har også hatt stor suksess for landslaget, og har skåret hele 72 mål på 112 kamper for Brasil, deriblant 15 i Fotball-VM. To ganger har han vært med på å vinne Fotball-VM; i USA 1994 og Japan og Sør-Korea 2002. Den brasilianske storskåreren har blitt kåret til FIFA World Player of the Year tre ganger (1996, 1997, 2002), og er sammen med tidligere lagkamerat i Real Madrid Zinedine Zidane, Lionel Messi de eneste som har vunnet prisen tre ganger. Ronaldo har blitt kalt «Fenomenet» (portugisisk: "O Fenômeno", spansk: "El Fenómeno"), men ble under sitt opphold i Real Madrid kalt «El Gordo» (Den Fete). Han regnes ofte som en av tidenes beste fotballspillere, og han er tidenes toppskårer i VM. FC Barcelona. Etter å ha blitt oppdaget av Piet de Visser, ble han snart solgt til PSV Eindhoven, og han briljerte i klubben med 42 mål på 46 liga-kamper. Totalt skåret han 55 mål i 57 offisielle opptredener for klubben, og klubben oppdaget interesse fra mange europeiske storklubber, deriblant FC Barcelona. Ronaldo ble til den spanske storklubben etter to år i Nederland. Han spilte én sesong i FC Barcelona, og skåret 47 mål på 49 kamper (inkludert opptredener i Copa del Rey og European Cup Winners Cup) Ronaldo er en av tre spillere som har scoret mer enn 30 mål under én sesong i La Liga, de to andre er Lionel Messi og Cristiano Ronaldo. Inter Milan og kneskaden. Inter Milan signerte Ronaldo den neste sesongen, og Ronaldo hjalp dem på vei til å vinne UEFA Cup. 21. november 1999, under en Serie A-kamp mot Lecce, skadet Ronaldo kneet stygt og måtte ut på sidelinja med skade. Under sitt første comeback for klubben, på datoen 12. april 2000, spilte han bare sju minutter mot Lazio før han skadet kneet sitt for andre gang i karrieren. Etter to operasjoner og 20 måneder med rehabilitering, gjorde Ronaldo comeback i Fotball-VM 2002. Ronaldo briljerte nok en gang i turneringen, og skåret hele 8 mål, og stakk av med Gullstøvelen. Overraskende nok ble han solgt til Real Madrid etter turneringen. Real Madrid. Fansen til Real Madrid hadde enorme forhåpninger til Ronaldo, og han skåret to mål i debuten sin for klubben. I sin første sesong i klubben skåret han 23 ligamål, og vant La Liga med Real Madrid i 2003. De siste sesongene i klubben var likevel ikke like suksessfulle for Ronaldo, og Fabio Capello satte ham på benken i flere kamper og gjorde det klart at Ronaldo ikke var med i hans planer for klubben lenger. Overvekt og kvalitetskrise ble et faktum for Ronaldo. AC Milan. 19. Januar 2007 ble det klart at Ronaldo hadde blitt solgt til AC Milan for 62 millioner NOK. Han debuterte for klubben 11. Februar med nr. 99 på ryggen, i en ligakamp mot Livorno. I den neste kampen, mot Siena, skåret Ronaldo to mål, og hadde en målgivende pasning i kampen AC Milan vant 4-3. I sin første sesong i klubben skåret han 7 mål på 14 kamper. Ronaldo er en av de få spillerne som har spilt for både Inter Milan og AC Milan, og han er en av kun to som har skåret for begge klubbene i lokalderbyet, den andre er Zlatan Ibrahimović. Til tross for sin utrolige suksess de siste tolv årene, har ikke Ronaldo vunnet UEFA Champions League i karrieren sin. Til tross for at AC Milan vant turneringen i 2006-2007 sesongen, kunne ikke Ronaldo spille, med tanke på at han hadde representert Real Madrid i turneringen den samme sesongen. 13. februar 2008 ble Ronaldo utsatt for enda en kneskade. Leger gjorde det klart at han hadde ødelagt korsbåndet i kneet, på samme måte som i 1998 og 2000. Til tross for spekulasjonene om at spissen skulle legge fotballstøvlene på hylla, har han bestemt seg for å fortsette. Corinthians. Til tross for kneskaden ga han seg ikke og skrev i slutten 2008 kontrakt med den brasilianske klubben Corinthians for å bygge opp skaden. Alle hadde egentlig forventet at han skulle skrive kontrakt med Manchester City men han takket nei. Brasil. Ronaldo debuterte for Brasil i 1996, og har siden den gang skåret 62 mål på 98 kamper for landslaget. Med sine 15 mål i tre forskjellige VM-sluttspill, er han tidenes toppskårer i turneringen etter at han slo Gerd Muller sin rekord på 14 mål under VM 2006. Han skåret 4 mål i VM 1998, 8 mål i VM 2002, og 3 mål i VM 2006. Etter at tidligere landslagskaptein Dunga ble hovedtrener for Brasil, har ikke Ronaldo spilt en eneste kamp for landslaget, og trøya med nummer 9 på ryggen har sirkulert blant spillere som Alexandre Pato, Luis Fabiano og Vagner Love. Skjorten Ronaldo brukte for Inter mot Man. United i Champions League Testimonial. Den 8. juni 2011 hadde Ronaldo sin siste kamp som profesjonell fotballspiller. Han hadde fått satt opp en landskamp mot Romania. Selv kom han inn i det 31. minuttet og spilte en bra kamp. Ronaldo holdt på å score, men greide det ikke. Sluttresultatet ble 1-0 etter en scoring av Fred. GSM. GSM-antenner (Kathrein) montert på Midtun Skole utenfor Bergen. SIM-kort for GSM fra Tele2. GSM eller Globalt System for Mobilkommunikasjon er et digitalt system for mobiltelefoni som sender radiobølger i UHF-båndet, og er i bruk i 212 land og territorier. Om lag 82-85% av alle mobiltelefoner anvender GSM, ifølge pådriverorganisasjonen GSMA. Historie. Den europeiske teleorganisasjonen ETSI og Confederation of European Posts and Telecommunications \(CEPT) begynte arbeidet med å utvikle GSM i 1982, og opprinnelig sto GSM for "Groupe Spéciale Mobile", senere ble dette endret til det engelske "Global System for Mobile Communication". I 1984 sluttet EU-kommisjonen seg til planene, og den formelle standardiseringen skjedde i 1989. Den 27. mars 1991 ble verdens første GSM-samtale foretatt i nettet til finske Radiolinja. GSM ble lansert kommersielt i Norge den 27. september 1993 av NetCom, som lanserte tilbudet en måned før Telenor. Systemet brukes i nesten alle europeiske land, samt i USA, Canada og flere land i Asia. Forskjellige land bruker forskjellige frekvensbånd; Norge har 900 MHz og 1800 MHz, mens USA og Canada bruker 850 og 1900 MHz. GSM regnes som 2. generasjons automatiske mobilsystemer (2G), første generasjon var NMT. GSM ble utviklet og vedtatt omtrent samtidig med standardene Tetra (radio) for nødnett og andre lukkede nett, og DECT for trådløse telefoner. Teknologi. GSM er nettverk for to-veis digital stemmeoverføring i UHF-båndet hvor signalene sendes mellom mobiltelefoner via basestasjoner og faste fibernett eller radiolinker mellom disse. Signalene sendes i laveste frekvens opplink (fra bruker til basestasjon), og i en høyere frekvens nedlink (fra basestasjon til bruker). Multipleksingen er tidsdelt (TDMA), og ikke kodedelt (CDMA) som i 3G-nettverk. Transmisjonsstyrken på opplink er opptil 8W i 900-båndet og 1W i 1800-båndet. Ved kort avstand mellom telefon og basestasjon, reduseres sendereffekten i både telefonen og basestasjonen. Den teoretiske rekkevidden er opp til 70 km i 900-båndet, atskillig kortere i 1800-båndet. Selv om det er teknisk mulig å sende og motta signaler over større avstander, er det pga den valgte teknikken for multipleksing satt en grense for hvor langt unna basestasjonen mobilene kan være. Årsaken til dette er teknikken som er valgt for multipleksing. I motsetning til f.eks NMT-systemet, der hver mobiltelefon (terminal) får tildelt sin egen frekvens for sending og mottak (FDMA, Frequency Division Multiple Access), bruker opptil 8 mobiler samme frekvens i GSM. Dette kalles TDMA, Time Division Multiple Access. Dette betyr at hver mobil sender data i 0,577 ms, venter i 4,038 ms, og sender deretter en ny datapakke på 0,577 ms. Mellom datapakkene er det lagt inn en tidsmargin, for å unngå at mottatte signaler fra to mobiler skal overlappe hverandre. Det er denne tidsmarginen som er årsaken til at det er en øvre grense for avstanden mellom basestasjon og mobil. Hvis avstanden blir for stor, risikerer man at at signalene overlapper hverandre og ikke kan tolkes. Alle mobiltelefoner som selges i Norge idag, kan brukes på både 900 og 1800 MHz-båndene. Mange kan også brukes på 800 og 1900 MHz-båndene. Mobiltelefoner som støtter to, tre eller fire ulike frekvensområder kalles dual-band-, tri-band- eller quad-band- telefoner. Brukeren behøver ikke å angi hvilke(t) frekvensbånd telefonen skal brukes på, telefonen søker selv gjennom tilgjengelige frekvenser. Så fremt selskapet man er kunde hos, har avtaler med utenlandske mobiloperatører, kan en GSM-telefon brukes overalt. Bruk av mobiltelefon i utlandet eller på et annet nett enn ens eget kalles roaming. GSM tillater i tillegg til stemmeoverføringtjenester, også tjenester som SMS (Short Message Services) og internett-surfing via WAP (Wireless Application Protocol). GSM tillater dataoverføring med hastigheter opptil 38,4 kbps, men med GPRS har man en teoretisk overføringshastighet på 170 kbps. I praksis oppnår man likevel sjelden over 40 kbps. EDGE gir teoretisk hastighet opp til 236 kbps. Tredje generasjons mobilnett, eller såkalt "3G", har hastigheter opp til 384 kbps med teknologien UMTS, mens såkalt turbo-3G (HSDPA) har hastigheter idag på inntil 4 000 kbps og kan i teorien komme opp i 14 400 kbps. Både NetCom og Telenor lanserte HSPA i Norge i 2007. Frekvensbånd. Frekvensbånd er definert i ETSI doument 05.05. Legg merke til at det ikke er en entydig forbindelse mellom kanalnummer og frekvens. Dette betyr at det ikke er mulig å ha f.eks. DSC 1800 og PCS 1900 i samme område, men det er mulig å ha GSM 900 og DSC 1800 i samme område. Det siste er vanlig i alle europeiske land. Det er ikke støtte for GSM i IMT-2000 båndet. Dette er reservert for 3G mobiltelefoni. Digitalisering. I GSM forbindelsen blir det analoge lydsignalet digitalisert. Deretter blir den digitale tallrekken kryptert med sesjonsnøkkelen 1. Denne fila sendes så hurtig at det går små "pakker" med data fra 20 mobiltelefoner som sendes slik at de kommer fram til basestasjonen etter hverandre i riktig rekkefølge og tidspunkt. En enkelt basestasjonsenhet kan betjene 20 mobiltelefonsamtaler samtidig. Informasjonen i en "pakke" er organisert slik at dataene som representerer noe av lyden i 2 tidsperioder sendes i en pakke. Dersom en pakke tapes i støy eller forstyrrelser, blir lydkvaliteten bare såvidt dårligere og avbrudd i lyden unngås. Dette gir en moderat tidsforsinkelse av lyden i GSM telefoner. På grunn av denne pakkingen og krypteringen er det svært komplisert å avlytte en GSM forbindelse. Når mobiltelefonen er nær basestasjonen dempes sendereffekten i mobiltelefonen. En basestasjon kan betjene mobiltelefoner som er inntil 35 km unna. En utvidet versjon kan betjene mobiltelefoner opptil 70 km unna. Sistnevnte brukes i noen tilfeller langs kysten. Endel av programvaren som styrer disse prosessene er utviklet ved SINTEF i Trondheim. Bedriftens samfunnsansvar. Bedriftens samfunnsansvar er den norske samlebetegnelsen for det engelske begrepet "Corporate social responsibility" (CSR). Definisjon. Bedriftens samfunnsansvar kan defineres som bedriftens integrasjon av sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift på frivillig basis, utover å overholde eksisterende lover og regler i det landet man opererer. Samfunnsansvar kan også sees på som en strategi som benyttes for å vinne kritikere og komme på god fot med lokalbefolkningen der de opererer, ofte i utviklingsland der fattigdom er en utfordring. Det å sikre bærekraftig utvikling i lokalsamfunnet kan være en garanti for bærekraftig vekst i bedriften. CSR i Norge. Regjeringen i Norge har dedikert en egen stortingsmelding (nummer 10) til dette området. Her anbefales norske bedrifter blant annet innmelding i FN-initiativet Global Compact. Dette er et frivillig CSR-rammeverk, der medlemsbedriftene forplikter seg til å implementere ti prinsipper for menneskerettigheter, arbeidsrettigheter, miljø og korrupsjonsbekjempelse i sin daglige drift. Norge har også et kontaktpunkt for OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv. Medlemsland i OECD er forpliktet til å ha dette. Dette er en klageinstans som kan vurdere om selskaper har brutt med disse retningslinjene. Kontaktpunktet behandler klager på forespørsel, og alle som ønsker å klage inn selskap kan gjøre dette. Det norske kontaktpunktet er uavhengig og består av fire personer. De har også en eget sekretariatet. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Norges største interesseorganisasjon for bedrifter, har ansatte som arbeider kun med CSR. Ballett. Ballett er en sjanger innen dansekunsten. Helt enkelt er det en måte å bevege seg til musikk, men noen gang kan ballett være en ren atletisk prestasjon. Selve ordet ballett kommer fra italiensk «ballare» som betyr «å danse». Det er også i Italia man finner ballettens røtter. Til tross for det, er det fransk som er blitt ballettens språk. Ballettens historie i Norge er relativt kort. Det kan ha sammenheng med pietismen i Norge, og at kongehus og toneangivende adel befant seg i Danmark og senere i Sverige. I dansen som ble utøvet i Norge, folkedansen og senere selskapsdansen, ble det ikke skjelnet mellom utøvere og tilskuere. Ballettens historie. Ballett begynte på 1400-tallet, under renessansen i Italia. På denne tiden var det mange italienske fyrster som leide inn dansere. De holdt store selskaper med dansere og musikere for å vise hvor mye penger de hadde. Danserne brukte store kostymer og masker som skjulte både ansiktet og kroppen. De var ikke profesjonelle, men danset for at de skulle komme i fyrstens favør. I begynnelsen var det bare menn som fikk danse, og etter hvert som damer kom på dansescenen, hadde de en mindre viktig rolle enn mennene. Ei italiensk adelskvinne, Catherine de Medicis, ble dronning i Frankrike og tok ballett med seg i 1547. Han som lagde balletter til Catherine var Balthazar de Beaujoyeulx, en dyktig musiker. Han lagde den første ordentlig balletten i 1581. Den het Ballet Comique de la Reine, var 5 ½ timer lang, og handlet om den greske gudinnen Circe som spiste mennesker. Etter dette ble Frankrike etablert som ballettens sentrum. På 1600-tallet var Ludvig XIV konge i Frankrike. Han var glad i å danse, og danset mye selv. Senere ble han rund og gammel, og kunne ikke danse lengre, så i 1661 etablerte han en danseskole for å utdanne profesjonelle dansere. Etter dette utviklet ballett seg mye, fordi danserne ble mye flinkere når de først fikk være profesjonelle. Andre europeiske land etablerte lignede danseskoler, der den viktigste var den russiske St. Petersburg skole, som ble stiftet i 1738. Franske ballettdansere ble flinkere og flinkere, og etter hvert var det ikke bare kongen som fikk nyte dem. De begynte å opptre i vanlige teatere. I 1760 kom en stor forandring. Den franske koreografen Jean Georges Norverre kritiserte balletten. Han mente danserne brydde seg for mye om å vise fram teknikk og for lite om kunsten å vise følelser og fortelle historier. Norverre fikk danserne til å ta av seg maskene og de store kostymene for at de skulle kunne bruke hele kroppen til å danse med. Han fant også opp ballet d’action, der man forteller historier bare ved å bruke kroppen og uten å si noen ting. Før hadde ballett stort sett vært en del av operaer. På 1800-tallet kom en ny epoke i ballettsjangeren: romantikken. Før var de fleste balletter basert på Gresk mytologi eller dramaer. Under ballettens romatikk ble det laget balletter om kjærlighet, magi og alt som var mystisk og drømmeaktig. De fleste balletter som er kjent idag kom i denne perioden. Noe annet viktig skjedde også: Tåspisskoen ble oppfunnet. Marie Taglioni, en stor ballerina, ble i 1832 den første som danset på tåspiss. Når Marie Taglioni sto høyt oppe på tærne sine og danset lett og luftig, trodde publikum på magi. Etter tåspisskoens oppfinnelse, ble damer viktigere for ballett, mens menn stadig oftere ble brukt til å løfte damene. Viktige balletter fra denne tidsepoken er blant annet Giselle og La Gypsy. Senere på 1800-tallet ble Russland et viktigere ballettland og tok etter hvert over for Frankrike som ballettsentrum. Koreografen Marius Pepita lagde ballettene Svanesjøen og Nøtteknekkeren, som kanskje er de største ballettene noen sinne. Han jobbet for et ballettkompani i St. Peterburg, som også introduserte noen av de mest kjente dansere noen gang, blant annet Anna Pavlova og Vatslav Nizjinskij. Begge disse danset også for et annet kompani: Ballet Russes. Dette var Sergei Diaghilevs kompani. Han var en veldig kjent ballettprodusent og -koreograf. En annen koreograf som også jobbet for Ballet Russes var Michel Fokine. I dag finnes ballett over alt i verdenen. Noen viktige ballettkompanier er American Ballet Theater, New York City Ballet, the Royal Ballet (England), Paris Opera, Kirov Ballet og Bolshoi Ballet. Teknikker og trening. Man skiller gjerne mellom klassisk ballett, jazzballett og moderne ballett. Sier man bare ballett, er det gjerne klassisk ballett man sikter til. Klassisk ballett baseres på forskjellige faste posisjoner og regler som må følges. Det finnes seks hovedgrener i ballett: Bournonville (dansk), Vaganova (russisk), Balanchine (amerikansk), Royal Academy of Dance metode (engelsk), Cecchetti (italiensk), og Ecole Francais (fransk). Man kan danse ballett alene, med en partner «pas de deux», eller det kan være en stor gruppe som danser sammen, som kalles corps de ballet. Kvinnelige ballettdansere på avansert nivå danser på tåspiss, men de som er yngre, eventuelt dårligere trent danser på flate myke sko. Gutter og menn danser ikke på tåspiss – mannlig ballettdans er maskulin (tross manges vrangforestillinger), og visse teknikker og trinn er forbeholdt jentene. Vanligvis begynner jenter som danser ballett med tåspissdans når de er rundt 11 år gamle. Det vanlige treningantrekket for jenter er ballettdrakt (body) med en halvtynn strømpebukse under, og eventuelt med mer varmende tøy over. Det klassiske korte tyllskjørtet kalles tutu, og brukes bare i forestillinger. Gutter trener som oftest i tykke svarte eller marineblå tights/trikot uten fot, hvite sokker og T-skjorte. Gutter kan også bruke kort ballettdrakt (body), men til forskjell fra jentene har de da alltid tightsen utenpå drakten. Under tightsen/ballettdrakten bruker større gutter gjerne et dansebelte/susp, dvs en tykk elastisk stringtruse med godt hold. Gutter kan også bruke tights med fot/strømpebukser, men vanligvis bare på scenen. Ballettposisjonene har forskjellige navn og gjelder både ben og armer. 1. posisjon: hendene er mot hverandre i form av en sirkel og i høyde med navlen. Hælene er også sammen, men i form av en bred "V" ut mot begge sidene. Klassisk ballett er fin og krevende trening også for gutter. Tidligere tiders motforstillinger mot at gutter danser ballett er i ferd med å gi seg. Et ballettkompani er en gruppe hvor profesjonelle danser sammen, ofte tilhører kompaniene en opera. Noen kjente ballettkompanier er Bolshoi-balletten, The Royal Ballet og American Ballet Theatre. Noam Chomsky. Avram Noam Chomsky (født 7. desember 1928) er en amerikansk forfatter og politisk aktivist. Han er professor i lingvistikk ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), der har han vært ansatt siden 1955. Chomsky har skrevet og forelest innen emner som lingvistikk, filosofi og politikk. Chomsky har vært en av de mest fremtredende samfunnskritikere i amerikansk politikk helt siden Vietnamkrigen. Han har en oppfatning av terrorangrepet 11. september 2001 mot Verdens Handelssenter i New York som både er forskjellig fra regjeringens oppfatning og oppfatningen mange venstreradikale i Europa hadde etter terroranslaget. Han mener også at Irakkrigen er feilslått. Han har også uttalt at ingen amerikansk president etter andre verdenskrig ville ha kommet gjennom Nürnbergprosessene med æren i behold. Chomsky skrev i 1968 boken "The Sound Pattern of English" sammen med Morris Halle. Boken la grunnlaget for mye av den moderne lingvistikken med teorien om generativisme, og Chomsky har etter det vært regnet som en av verdens fremste lingvister. Chomsky skapte mye kontrovers i 1979 og utover hele 1980-tallet da han uttrykte støtte til at historikeren og revisjonisten Robert Faurisson burde kunne ha ytringsfrihet og få uttrykke sine meninger fritt. Autechre. Autechre er en engelsk duo bestående av Rob Brown og Sean Booth som lager elektronisk musikk. De startet å produsere musikk sammen i 1987, den første utgivelsen kom i 1991. Gruppens stil karakteriseres ofte som IDM. Musikken er ofte rytmisk, men har innslag av mange elektroniske lyder og komplekse «beats». Intelligent dance music. IDM er en engelsk forkortelse for en sjanger innen elektronisk musikk kalt Intelligent Dance Music. Stilen oppsto på tidlig 1990-tall og dro med seg mange elementer fra Musique concrète. Sjangeren skiller seg fra vanlig techno ved at den har tregere rytme, er mindre aggressiv, mer melodiøs, mer improvisatorisk og mer kunstnerisk. Stilen er også kjent som "intelligent techno", "listening techno", "art techno", "experimental techno", eller "braindance". Slovenia. Slovenia (slovensk: "Slovenija"), offisielt Republikken Slovenia (slovensk: "Republika Slovenija") er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner og dekker et areal på ca. km². Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i Eurosonen. Naturgeografi. Slovenia ligger i Sentral-Europa og strekker seg fra Alpene i nord til Kroatia og Veneziabukten i sør. Fire viktige europeiske geografiske regioner møtes i Slovenia: Alpene, De dinariske alper, Den pannoniske slette, Karst-regionen, og i tillegg Middelhavet. Slovenias høyeste fjell er Triglav (2 864 m), og landets gjennomsnittlige høyde over havet er 557 meter. Omtrent halvparten av landet (10 124 km²) er dekket av skog, som gjør Slovenia til Europas tredje mest skoglendte land etter Finland og Sverige. Gressletter utgjør 5 593 km² av landet, og marker og hager 2 471 km². I tillegg er det 363 km² med frukthager og 216 km² med vingårder. I nord domineres landskapet av Alpene, blant annet fjellkjeden Karawanken langs grensen mot Østerrike, mens det på Den pannoniske slette mot grensen til Ungarn og Kroatia i nord-nordøst er stort sett flatt. Majoriteten av Slovenias landskap er likevel åslendt og fjellrikt, med rundt 90 % av arealet plassert over 200 meter over havet. Slovenias kystlinje mot Veneziabukten er rundt 47 km lang, fra Italia til Kroatia. Begrepet "Karst" har sin opprinnelse i Karstplatået sørvest i Slovenia, en kalkstensregion med underjordiske elver, kløfter og grotter mellom Ljubljana og Veneziabukten. Ved kysten er det middelhavsklima, i fjellene alpeklima, og innlandsklima med milde til varme somre og kalde vintre på viddene og i dalene i øst. Gjennomsnittstemperaturene er -2°C i januar og 21°C i juli. De gjennomsnittlige nedbørsmengdene er 1 000 mm ved kysten, opptil 3 500 mm i Alpene, 800 mm i sørøst, og 1 400 mm i det sentrale Slovenia. Det høyeste fjellet i Slovenia er Triglav. Klima. Selv om Slovenia så vidt har grense mot Middelhavet, er klimaet i det meste av landet kontinentalt, som i Sentral-Europa. Karst-landskapet hindrer stort sett luften fra Middelhavet i å strømme inn i landet. Området har en god del sol, men det kan regne ganske kraftig der om vinteren. Når den kontinentale luften strømmer innover landet er det ofte i form av boravinden, som kan gi vindkast over 40 m/s. De høyereliggende områdene i nord og vest har milde forhold om sommeren, men kan ha ganske så vinterlige forhold på vinterstid. Fra tidlig på sommeren begynner nærheten til Middelhavet å gjøre seg gjeldende i form av kraftige tordenbyger. Fra september av er det derimot sjelden med torden, men det kan fremdeles komme en regnbyge i ny og ne. Vintertemperaturene i østlige deler av Slovenia er omtrent som i Ungarn, men det er oftere mildere perioder her. Snittemperaturen er -2°C i januar og 21°C i juli. Årlig nedbør er i snitt 1000 mm på kysten, opp til 3500 eller mer i Alpene, 800 mm i sørøst og 1400 mm sentralt i Slovenia. Demografi. De etniske gruppene i landet inkluderer slovenere (89 %), kroater, serbere, bosniere, andre nasjonaliteter gjenværende etter det gamle Jugoslavia (10 %), samt ungarske og italienske minoriteter. Med 99 innbyggere pr. km² (fordelt på 20 273 km²) er Slovenia et forholdsvis tynt befolket land sammenlignet med Israel (20 770 km², 298 innb. pr. km²) og El Salvador (21 040 km², 313 innb. pr. km²). Omtrent halvparten av befolkningen bor i urbane områder, den andre i rurale områder. Slovensk er offisielt språk på riksplan. I enkelte kommuner ved grensene til Italia og Ungarn er også italiensk og ungarsk offisielt språk. Det første fremmedspråket er engelsk blant de yngre og kroatisk/serbokroatisk blant de eldre. Historie. Våpenet til Krain, et historisk land (Østerrike-Ungarn). Man tror at de slaviske forfedrene til dagens slovenere slo seg ned i området i det 6. århundre. Det slaviske fyrstedømmet Karantania, den første slovenske staten og den første stabile slaviske, ble dannet i det 7. århundre. I 745 mistet Karantania sin uavhengighet da det kom under Det frankiske rike. Dette førte til at mange slavere ble omvendt til kristendom. Freisingskriftene, de første kjente skriftene på slovensk, og også de første kjente slaviske tekstene skrevet med det latinske alfabet, ble skrevet rundt år 1000. I løpet av det 14. århundre kom mesteparten av området under habsburgerne hvis områder senere utgjorde Østerrike-Ungarn, med slovenere bosatt i mesteparten av provinsene Krain, Gorizia og Gradisca, og i deler av provinsene Istria og Steiermark. Under de nasjonale opprørene i Østerrike-Ungarn mellom 1848–1849 ble idéer om et forent Slovenia lansert. Etter Østerrike-Ungarns oppløsning i 1918 ble Slovenia en del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme, som i 1929 tok navnet Jugoslavia. Under annen verdenskrig ble landet delt mellom Italia, Tyskland og Ungarn. Etter andre verdenskrig ble Slovenia en delrepublikk i Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia som offisielt ble opprettet 29. november 1945. Dagens Slovenia ble dannet 25. juni 1991, da det ble uavhengig fra Jugoslavia. Landet ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. mai 2004. Politikk og administrasjon. Statsoverhodet i Slovenia er presidenten, som velges ved allmenne valg hvert femte år. Regjeringen ledes av statsministeren og statsrådene, som velges av parlamentet. Det slovenske parlamentet består av to kammer: Nasjonalforsamlingen (Državni zbor), og Nasjonalrådet (Državni svet). Administrativ inndeling. Slovenia består av 193 kommuner (občine, i entall občina), hvorav elleve av disse er bykommuner. Mat og drikke. Slovenernes foretrukne retter avslører at landets matkultur er blitt påvirket av de germanske landene rundt Slovenia. Takket være innflytelsen fra nabolandene, Italia, Østerrike og Kroatia, er slovensk matlaging en blanding av ulike tradisjoner; middelhavs, Alpe og Pannonia. Fra Italia har Slovenia fått ulike pasta- og ferske grønnsaksretter og fra Østerrike kommer brød og bakevarer, innflytelsen fra Pannonia har tilført en del krydder til maten. Sauerkraut, grillede pølser og eplekake står ofte på menykartet, men den mest kjente slovenske maten er imidlertid brødet som lages til spesielle anledninger, for eksempel flettet kringle. De vestlige og nordøstlige områdene av landet er dessuten kjent for deres hvitvin. Vindyrking har eksistert i dette landet siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før Romerene ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. Dagens Slovenia har mer enn 40 000 vinprodusenter. 75 % av landets vinproduksjon er hvitvin. Nesten alt av vin er konsumert innenriks. Det blir solgt vin til USA, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tyskland og Italia. Slovenia har tre prinsipielle vinregioner: Podravje, Posavje og Primorska. Golda Meir. Golda Meir (hebraisk:; arabisk:) (født 3. mai 1898, død 8. desember 1978, kjent som Golda Myerson fra 1917–1956) var fjerde statsminister i og en av grunnleggerne av Staten Israel. Etter å ha vært arbeiderminister og utenriksminister, ble Golda Meir statsminister den 17. mars 1969. Hun ble beskrevet som «jernkvinnen» innen israelsk politikk, år før uttrykket ble assosiert med den britiske statsministeren Margaret Thatcher. David Ben-Gurion pleide å kalle henne «den eneste mannen i regjeringen». Meir var Israels første kvinnelige statsminister, og den tredje kvinnen i verden til å inneha dette vervet, men den første til å være dette uten at familiemedlemmer tidligere hadde vært stats- eller regjeringsledere. Tidlig liv. Hun ble født Golda Mabovitz (ukrainsk: Голда Мабович) i en fattig familie i Kiev, i Det russiske keiserdømmet (nåværende Ukraina), Hun hadde to søstre, samt fem søsken som døde som barn. Da hun var åtte år gammel, emigrerte hun sammen familien sin til Milwaukee, Wisconsin, i 1906. 14 år gammel startet hun ved High school, samt tok deltidsjobb for å betale sine utgifter. Moren foreslo at hun skulle avbryte studiene for å begynne å arbeide og gifte seg. Golda rømte da til sin søster i Denver, Colorado. Der møtte hun Morris Meyerson, som hun senere giftet seg med. Hun returnerte til Milwaukee, fullførte lærerutdannelsen og begynte å arbeide. I 1915 sluttet hun seg til Poalei Zion (Den sionistiske arbeiderorganisasjonen). I 1917 giftet hun seg, og i 1921 emigrerte de til Palestina, som da var en del av Palestinamandatet. Golda Meir jobber i kibbutzen Merhavia Aliyah til Palestina. I 1921 flyttet paret og Goldas eldre søster til Palestinamandatet for å hjelpe til med å grunnlegge en jødisk stat. Golda giftet seg med Morris i 1917 og de slo seg ned i Palestina i 1921 sammen med søsteren Sheyna. Kort tid etter bryllupet, dro hun på en innsamlingsaksjon for staten Israel, noe som tok henne over hele USA. Da hun fant ut at hun var gravid, gjennomgikk hun en abort uten å fortelle ektemannen om det. Dette fjorde hun fordi hun følte at hennes sionistiske forpliktelser ikke innebar å få barn. De levde i en kibbutz fram til 1924, da Morris hadde blitt lei kibbutzlivet. De bodde en kort tid i Tel Aviv, og flyttet siden til Jerusalem hvor de fikk to barn. I 1928 ble hun valgt inn i "Women's Labour Council of Histadrut". Dette krevde at hun flyttet til Tel Aviv. Golda og barna flyttet, men Morris ble igjen i Jerusalem. Golda og Morris gled fra hverandre, men skilte seg aldri. Morris døde i 1951. Israels grunnleggelse. Golda Meir ble gradvis mer involvert i den jødiske sionistiske bevegelsen. På slutten av den andre verdenskrig, tok hun del i forhandlingene med britene som resulterte i opprettelsen av staten Israel. Hun var en av de 24 personene, hvorav kun to var kvinner, som den 14. mai 1948 skrev under på Israels selvstendighetserklæring. Det første israelske passet ble gitt til Golda, og hun kunne reise til USA for å samle inn penger til den nye nasjonen. Da hun vendte tilbake ble hun landets første ambassadør i Sovjetunionen, hvor hun tjenestegjorde en kort tid før hun forlot Moskva i 1949. Hun kom tilbake til Israel i 1949 for å bli minister for Labour Party. Politisk aktivitet. Etter at hun flyttet til Tel Aviv i 1924 innehadde hun en mengde forskjellige stillinger i fagforeningen og flere kommunale nemnder. Hun ble valgt inn i Knesset for Mapai i 1949 og satt der uavbrutt frem til 1974. I løpet av denne perioden var hun både arbeiderminister (1949–1956) og utenriksminister (1956–1966), og i forbindelse med sistnevnte skiftet hun navn til det mer hebraiske navnet Meir («opplyse») i 1956. I kjølvannet av München-massakren under Sommer-OL i 1972, appellerte Meir til verden for å "redde våre innbyggere og fordømme de unevnelige kriminelle handlingene som er blitt begått mot den jødiske stat. Rasende på det som hun oppfattet som mangel på globale handlinger, beordret hun etterretningstjenesten Mossad å jakte ned og myrde medlemmer av Sort September og PFLP-agenter som de trodde hadde deltatt i massakren. Denne operasjonen er blitt kalt Guds Hevn og ble kjent etter at de myrdet en uskyldig mann på Lillehammer (kjent som Lillehammer-drapet). den 26. februar 1969, døde statsminister Levi Eshkol av et hjerteinfarkt, og da ba mange medlemmer av Knesset om at Meir skulle bli den nye statsministeren. Hun ble statsminister i Israel med Arbeiderpartiets støtte. Da hun ble statsminister etter Levi Eshkols død, var hennes regjering ødelagt og splittet av interne stridigheter mellom de forskjellige koalisjonspartiene. Disse stridighetene, flere strategiske feilberegninger og mangelen på lederskap er blitt kritisert som noe av grunnen til Yom Kippur-krigen. Golda Meir trakk seg som statsminister og ble etterfulgt av Yitzhak Rabin. Den 8. desember 1978, døde Golda Meir av lymfatisk kreft i Jerusalem i en alder av 80 år. Hun ble gravlagt på Mount Herzl i Jerusalem den 12. desember 1978. Heckler & Koch. Heckler & Koch GmbH (H&K) er et tysk selskap som produserer våpen. De er kjent for sine produksjonsserier av forskjellige håndvåpen, for eksempel MP5 og G3. Sistnevnte har forøvrig Kongsberg Våpenfabrikk lisensprodusert for Norges forsvar som AG-3 (Automatgevær 3). H&K ble grunnlagt av Edmund Heckler, Theodor Koch og Alex Seidel i 1949. I begynnelsen produserte de symaskiner og annen finmekanikk. Dette forandret seg da selskapet produserte en rifle for det tyske forsvaret i 1956. I 1991 ble H&K kjøpt opp av British Aerospace (nåværende BAE Systems). Dette førte til at H&K fikk britiske oppdrag som f.eks oppgraderingen av SA80. På 2000-tallet ble H&K kjøpt av lokale tyske investorer. Selskapet holder til i Oberndorf am Neckar i den tyske delstaten Baden-Württemberg, men har også datterselskaper i USA Tyrkia. Tyrkia (tyrkisk: "Türkiye"), offisielt Republikken Tyrkia (tyrkisk: "Türkiye Cumhuriyeti"), er en stat som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (enklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, vest for Tyrkia ligger Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et innlandshav, Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia. Tyrkia regnes ofte også som en del av det geografiske området Midtøsten. Tyrkia er en av de seks uavhengige "tyrkiske stater". Landets offisielle språk er tyrkisk, som er mormål for omtrent 85 prosent av landets befolkning. Landets største etniske gruppe er tyrkere, som ifølge "The World Factbook" utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen. Største minoritet i landet er kurdere, som ifølge samme kilde utgjør 18 prosent av Tykias befolkning, mens andre minoriteter utgjør anslagsvis mellom sju og tolv prosent. Et stort flertall av Tyrkias innbyggere er muslimer. En pågående konflikt mellom Tyrkia og militante kurdiske grupperinger har resultert i betydelige tap av menneskeliv. Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da det osmanske imperiet ble stykket opp. Landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet. Historie. Tyrkias historie strekker seg svært langt tilbake i tid. Eufrat- og Tigrisdalen har hatt jordbruk lenger enn noe annet sted på jorda, restene av noen av verdens eldste byer er funnet i Tyrkia, og leirtavler med kileskrift og hieroglyfer funnet under utgravninger i Tyrkia hører til de tidligste eksempler på skrift. Store oldtidsriker som hettitterriket, Frygia og Lydia lå i Tyrkia – det samme gjorde Troja. Gjennom det første årtusen før Kristi fødsel var Tyrkia møtested mellom den greske kulturen langs kysten og perserne, som gjorde stadige innfall i Lilleasia fra øst, og i lange perioder beherska innlandet. Etter Alexander den store ble store deler av Lilleasia gjenstand for en gjennomgripende hellenisering, helt fram til romerske keisere underla seg Tyrkia i løpet av de to første hundreåra før Kristi fødsel. Ved den kristne keiser Konstantin den stores flytting av Romerrikets hovedstad til Konstantinopel i 330 e.Kr. ble Tyrkia sentrum både for det østromerske (bysantinske) riket og for hele kristenheten. I det 11. hundreåret meldte det sentralasiatiske rytterfolket tyrkerne sin ankomst, og i de følgende hundreåra ble Tyrkia en slagmark mellom det kristne Bysants og de muslimske araberne og tyrkerne. Omkring år 1300 ble det muslimske osmanske (ottomanske) riket grunnlagt, som skulle herske over tyrkisk territorium i sju århundrer, og som i sine glansdager på 1500-tallet strakte seg fra Donau til Arabiabukta og Nord-Afrika. Det osmanske riket tilhørte taperne etter første verdenskrig, og ble stykket opp av seierherrene. Mustafa Kemal – Atatürk – gjenreiste den tyrkiske hæren og erobret det området som i 1923 ble anerkjent som republikken Tyrkia. I perioden 1915 – 1918 ble anslagsvis 1-1.5 millioner armenere drept (kjent som "Det armenske folkemordet") og hele Vest-Armenia okkupert. Tyrkia nekter fortsatt å anerkjenne folkemordet på armenerne, noe som er et viktig hinder for tyrkisk EU-medlemskap. Freden i Sèvres og oppløsningen av Det osmanske riket i 1920 medførte at byen Smyrna (İzmir) og deler av Vest-Anatolia tilfalt Hellas. Området rundt Adana skulle tilfalle Italia, mens det franske området skulle omfatte Syria og Kilikia. I den østlige delen av det nåværende Tyrkia, inkludert byene Kars, Ardahan og Erzurum, skulle det dannes en armensk stat. Sør for denne og østenfor Eufrat skulle kurderne få sikre seg et selvstyrt område, men disse planene ble aldri virkeliggjort. Under den gresk-tyrkiske krigen mellom 1919 og 1922 invaderte Hellas greskbefolkede områder på det tyrkiske fastlandet. Bakgrunnen for krigen var at vestlige allierte, særlig den britiske statsministeren David Lloyd George, hadde lovet Hellas greskdominerte områder i Vest-Anatolia. Etter at den greske hæren ble slått i Anatolia, ble mange grekere massakrert, og den greskdominerte byen Smyrna brent ned. Mange grekere ble massakrert. Fredsavtalen i Lausanne i 1923 førte til en gjensidig utveksling av etniske minoriteter i Tyrkia og Hellas, slik at den tyrkiske minoriteten forlot Hellas, og den greske minoriteten forlot Tyrkia. Det er i dag få grekere igjen i landet. I egenskap av muslimer kjempet mange kurdere ved Tyrkias opprettelse sammen med tyrkerne mot kristne grekere og armenere. Men kurdernes krav om kulturelle og politiske rettigheter strider mot tyrkisk nasjonalisme, som forutsetter at alle Tyrkias innbyggere er tyrkere. Helt siden 1923 har det derfor vært store og små kurdiske opprør. Siden 1980-tallet har den marxistiske geriljaorganisasjon PKK kjempet for kurdiske rettigheter. Til tross for perioder med tilbakeslag i form av militærstyre og diktatur på 1970- og 1980-tallet og påfølgende internasjonal isolasjon, har Tyrkia gjennom trekvart århundre hatt en betydelig økonomisk og demokratisk utvikling, som ventes å bli styrket dersom landet oppnår fullt medlemskap i EU. Demografi. Tyrkia har 72,6 millioner innbyggere og en befolkningsvekst på 1,5 % per år. Tyrkias befolkning er relativt ung. 25,5 % er i alderen 0–15 år. Ifølge statistikk som ble offentliggjort av regjeringen i 2005 er den forventede levealderen 68,9 år for menn og 73,8 år for kvinner, og gjennomsnittlig 71,3 for befolkningen som helhet. Skolegang er obligatorisk og gratis for barn i alderen 6-15. Andelen lese- og skrivekyndige er 95,3 % for menn og 79,6 % for kvinner, i gjennomsnitt 87,4 %. Denne lave andelen skyldes blant annet kvinneundertrykkende tradisjoner i de arabisk- og kurdisk befolkede områdene i de sørøstlige provinsene. Det er tre anerkjente minoriteter, (i henhold til Lausanneavtalen) grekere, armenere og jøder. Det finns også små grupper av levantinere, som for det meste er av italiensk og fransk opprinnelse, i Istanbul og Izmir. Den største minoriteten i Tyrkia er likevel kurderne, som utgjør 15-20 % av befolkningen. Andre minoriteter er abkasere, albanere, assyrere, bosjnakker, georgiere, romere, lazer, arabere og albanere. Det bor anslagsvis 3 millioner tyrkere i Europa, først og fremst i Tyskland dit de første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere. I Norge bor det rundt 15 000 tyrkere i hovedsak det sentrale østlandsområdet med Oslo og Drammen i første rekke. Religion. I Tyrkia er ca. 99 % av befolkningen muslimer, hovedsakelig sunni, men også med et betydelig innslag av de uortodokse alawittene. Andre religiøse minoriteter er armenske og greske kristne, yezidier samt jøder. Tyrkia har vært et sekulært land helt siden Mustafa Kemal grunnla republikken Tyrkia. Men regjeringspartiet AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi) som vant valgene i 2002 og 2007 har et religiøst grunnlag og utfordrer sekularismen, blant annet ved å tillate kvinner å bære skaut på universitetene og i offentlige sammenhenger. Dette vedtaket er senere omgjort av forfatningsdomstolen med den begrunnelse at det strider med grunnloven. Et forslag om å forby regjeringspartiet, for brudd på sekularismeprinsippet, ble derimot avvist av forfatningsdomstolen i juli 2008. Største byer. Den største byen Istanbul er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum. Andre viktige byer er İzmir, Bursa, Adana, Trabzon, Malatya, Gaziantep, Erzurum, Kayseri, İzmit, Konya, Mersin, Eskişehir, Diyarbakır, Antalya og Samsun. Anslagsvis 70 prosent av Tyrkias befolkning bor i byer. Totalt har 12 byer over innbyggere, og 48 byer har over innbyggere. Politikk og administrasjon. Tyrkia har en tredeling av makta mellom en lovgivende nasjonalforsamling (Millet Meclisi), en dømmende makt og en utøvende makt ved regjering og president. Grunnloven av 1982 ga presidenten større reell makt enn tidligere. Tyrkia er delt i 81 provinser som ledes av en guvernør, utnevnt av presidenten. Provinsene er igjen inndelt i distrikter. På det lokale nivået er landet organisert i kommuner (belediye). Det holdes alminnelige valg til kommunestyrene, men stort sett er Tyrkia mer sentralstyrt og det kommunale selvstyret er mindre utviklet. Næringsliv. Den tyrkiske økonomien er en de 20 største økonomiene i verden, og landet har en dynamisk og stor arbeidsstyrke. Landet er medlem i G20 der de 20 største økonomiene i verden samles. Videre er landet medlem i OECD og har medlemskapsforhandlinger med EU, noe som vil åpne nye muligheter for landet. Forhandlingene har pågått siden 2005. Tyrkia har vært assosiert medlem i EU siden 1967. Tyrkia er økonomisk og kulturelt tett knyttet til både Europa og Midtøsten. Landet har hatt en stor økonomisk vekst de siste årene. Per 2008 har BNP pr. innbygger passert $ 12 000, men forskjellene mellom rike og fattige er fortsatt store. Det er også geografiske forskjeller i inntektsfordelingen og graden av økonomisk utvikling. Glomma. a>ene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.) Glomma eller Glåma (norrønt "Gláma" 'den bleikblå') er Norges lengste elv, 623,18 km lang – regnet etter vestre løp i Sarpsborg og Fredrikstad. Elva er en meanderelv ved de flateste partiene av løpet, f.eks. gjennom Solør. Glommas kilder er noen små vann sør for Mustjønna, like vest for Fylkesvei 705, i Tydalsfjellene i Sør-Trøndelag. Fra Mustjønna renner elva via Storøvlingen og Riasten til Rien. Etter Rien kalles elva Glåma, og fortsetter mot sør til Aursunden. Herfra går den fra Glåmos nordøst i Røros kommune og munner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Glomma er hovedelv i vassdraget, som har et totalt areal på 42 441 km² (hvorav 422 km² ligger i Sverige). En kan merke seg at begge navneformene er autoriserte og i offentlig bruk. I den nedre delen av elveløpet er formen Glomma mest utbredt, mens i det øvre løpet er Glåma vanligere. I mai-juni 1995 ble Glomma rammet av den største flommen på over 100 år. Flommen fikk navnet Vesleofsen, ettersom stort sett bare flommerkene fra Storofsen i 1789 forble synlige over vannflaten. Bruken av elva. Det har vært fløtet tømmer på Glomma i uminnelige tider. Fløtingen var på topp i 1952, da 14 millioner stokker gikk igjennom Glennetangen lense. Fløtingen opphørte ikke før i 1985. Ved Eidet ble det bygget en tømmertunnel for å lede tømmerstokker som hadde drevet inn i Vestvannet videre ned til Visterflo. Vassdraget står for 10 TWh i årlig kraftproduksjon, som er 10 % av vannkraftproduksjonen i Norge. Glomma har blitt smittet av krepsepest, og bestanden av edelkreps har ikke tatt seg opp igjen til tross for lang tids forbud mot krepsing. Fisket forøvrig er godt. Gjedde, ørret, sik, abbor, mort, brasme, laue, gjørs, regnbueørret og lake er fiskeslag som det er mulig å fiske etter her. Flomhistorie i Glomma. Flomstein med merking av maksimal vannføring ved storflommene er reist på Norsk Skogmuseum. Den 31. mai 1995 gikk elva over sine bredder. Den 2. juni var elva 70 cm over 1934-flommen og 61 cm under Storofsen. Glåma i Sør-Trøndelag. I østre ende av Aursunden starter Glåma sitt løp og passerer tettstedet Glåmos like etter utløpet fra Aursunden. Sideelva Orva som kommer fra Orvsjøen renner inn i Glåma ved Orvos. Hitterelva (som kommer fra Djupsjøen/Stikkelen) og Håelva (som kommer fra Feragen/Håsjøen) renner inn i Glåma like ved Røros før Glåma passerer fylkesgrensen inn i Os. I Sør-Trøndelag renner Glåma kun i Røros kommune. Glåma i Sør Trøndelag er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag. Glåma i Hedmark. Fra Os til Elverum kalles dalføret Østerdalen deretter Glåmdalen. Elva og dalføret har gitt navn til blant annet Glomdalsmuseet i Elverum; avisa Glåmdalen i Kongsvinger og Glommen skogeierforening." Den viktigste sideelva i Hedmark er Rena, som kommer fra Rendalen og løper sammen med Glåma ved Rena i Åmot etter å ha fulgt et parallelt løp i omtrent 165 kilometer. 20 kilometer sør for Alvdal ligger Høyegga dam, en 175 meter bred og 10 meter høy betongdemning hvor vannet fra Glåma blir ledet i en 28 kilometer lang tunnel til Rendalen kraftverk. Vannet som tilføres Glåma via elva Rena, har således delvis sitt utspring i Glåma. a>. Sideelva Folla renner inn fra vest (fra høyre). Med sideelvene ("inkludert Vorma") dekker Glomma så å si hele Hedmark. Unntakene er Trysil og Engerdal, Eidskog, Kvikne i Tynset, samt vassdragene Rotna og Røgden øst på Finnskogen. Når det er storflom kan noe av flomvannet renne via Vingersnoret ved Kongsvinger inn i Eidskog og dermed ende opp i Vänern og til slutt Göteborg, et løp som er betydelig lengre. Denne typen «to-deling» heter bifurkasjon. Glomma i Akershus. Etter å ha løpt inn i Akershus passerer elva Funnefoss kraftanlegg i Nes og Rånåsfoss kraftstasjon i Sørum. Viktigste sideelv er Vorma (med avløp fra Gudbrandsdalslågen og Mjøsa), som løper sammen med Glomma ved Årnes i Nes. Ved elvemøtet ligger Nes kirkeruiner. Ved Sørumsand ligger Bingsfoss, som kalles en riktig perle i Glomma og der det også ligger et kraftverk. Nedre Romerike Vannverk (NRV) tar vann fra Bingsfoss og forsyner 100 000 abonnenter med drikkevann. Ved Fetsund går elva ut i sjøen Øyeren. Glomma i Østfold. Fra utløpet av Øyeren går elveløpet gjennom en ca. 10 km lang forkastning med mye bratte fjellvegger på breddene. Elva faller 73 meter på denne strekningen, som går i en ganske jevn bue mot vest; den såkalte Glommabuen. Opprinnelig var det nesten kontinuerlige stryk og fosser her, noe som gjorde Glomma ganske vanskelig å krysse. Det eneste noenlunde rolige partiet var ved Onstadsund mellom Askim og Spydeberg, der den gamle kongeveien mellom Oslo og riksgrensen hadde sitt fergested. I dag er Glommabuen regulert med tre store kraftverk, fra sør Vamma, Kykkelsrud og Solbergfoss. Ved Sarpsborg ligger Sarpsfossen. Glomma deler seg i to løp, der det østre løpet går gjennom Sarpsborg og videre til Fredrikstad. Det vestre løpet går gjennom Mingevannet i Sarpsborg, Isnesfjorden til Visterflo. Løpet fra Isnesfjorden til Visterflo heter Ågårdselva. Like før Visterflo deler det vestre løpet seg i to, et «hovedløp» som går til Rolvsøysund, der det igjen møter Glommas østre løp, og et mindre sideløp som går om Skinnerflo i Råde, deler seg i to, hvor ett løp går ut i Fredrikstad og ett i Råde. Mellom sidearmene og hovedløpet av Glomma dannes flere fluviale øyer, de største er Tunøya og Rolvsøy. Tunøya er Norges største fluviale øy (øy i et vassdrag) og store deler av Sarpsborg sentrum ligger på denne øya. På Rolvsøy ligger deler av Fredrikstad sentrum. Industrien i Sarpsborg var tidligere i stor grad basert på vannkraft fra Sarpsfossen, Nord-Europas mest vannrike foss, som i dag renner tvers igjennom byens sentrum. Fra 1908 til omkring 1980 har det vært fløtet tømmer ned Glomma og til Fredrikstad, da det ble bygget tømmertunnel ved Sarpefossen. Tettsteder langs Glomma. Gjelder tettsteder som ligger langs Glomma, ikke steder som ligger flere kilometer unna. Spark-skulpturen på Tynset, med vanlig spark i forgrunnen Kraftverk i Glomma. Glomma er en viktig elv for produksjon av strøm i Norge og langs med hele Glomma finnes det en rekke kraftverk. Akershus. Rånåsfoss kraftstasjon sett fra oversiden av demningen Solør/Odal. Tråstadberget med Øvrebyen oppunder festningen. Avinor. Avinor AS er et norsk statlig selskap, og Norges største eier av flyplasser. Selskapet driver 46 flyplasser, hvorav 12 eies av Forsvaret. I tillegg eier selskapet sikkerhetsinstallasjoner av ulike slag – for eksempel radarer, radiofyr, fjernstyrte basestasjoner for flyradiosambandet, og kontrollsentraler. I 2003 ble Avinor oppført som aksjeselskap heleid av staten. Eierskapet forvaltes av Samferdselsdepartementet. Avinor var tidligere et forvaltningsorgan med navnet Luftfartsverket. 1. januar 2000 ble Luftfartstilsynet opprettet. Da flyttet alle tilsyns- og forvaltningsfunksjonene i det gamle luftfartsverket ut, og de driftsmessige oppgavene ble igjen i det som senere ble Avinor. Ledelse. Samferdselsdepartementet ved samferdselsministeren er generalforsamlingen i selskapet. Styreleder. Styreleder i Avinor er Ola Mørkved Rinnan fra 23. juni 2010. Tidligere styreledere har vært Inge K. Hansen (f.o.m. 22. mai 2006) som erstattet Anders Talleraas. Dag Falk-Petersen. Dag Falk-Petersen ble tilsatt som konsernsjef 28. februar 2011. Han kom fra stillingen som administrerende direktør i CHC Helikopter Service og var tidligere operativ direktør i SAS Norge. Sverre Quale. Sverre Quale var konsernsjef for selskapet fra 18. april 2006 til 26. november 2010. 4. november 2010 ble igjen administrerende direktør ved Oslo Lufthavn AS Nic. Nilsen konstituert i stillingen i påvente av ansettelse av ny konsernsjef. Sverre Quale er sivilingeniør fra NTNU (tidligere NTH). Har hatt ulike stillinger i Saga Petroleum med ansvar for sikkerhet og kvalitet. Quale var direktør for Statens jernbanetilsyn fra 1999 til 2001. Fra 2001 til 2003 var han sikkerhetsdirektør i Avinor. Fra 2003 til 2006 var han øverste leder av Statens havarikommisjon for transport, før han ble konsernsjef for Avinor våren 2006. 1. januar 2011 gikk han til ny stilling som administrerende direktør i Multiconsult. I Ukeavisen Ledelse 9. november 2007 ble det presentert et portrettintervju med Sverre Quale under overskriften "Skapte ro i Avinor". Randi Flesland. Randi R.S. Flesland var administrerende direktør frem til 14. desember 2005 da administrerende direktør ved Oslo Lufthavn AS Nic. Nilsen ble konstituert i stillingen inntil videre. Karl XII av Sverige. Karl XII (født, død) var Sveriges konge fra 1697 frem til sin død. Sammen med Gustav II Adolf er han Sveriges mest kjente krigerkonge. Han ledet Sverige gjennom en serie forsvarskriger under Store nordiske krig, utløst av at den østlige rikshalvdelen (dagens Finland og Baltikum) ble truet av Russland. Han ble skutt under beleiring av Fredriksten festning 11. desember 1718. Det finnes en rekke teorier om hvordan han ble drept; mange mener at han falt for en kule fra egne rekker. Den mest sannsynlige morderen er da etter flere forskeres mening den franskfødte offiseren André Sicre som antagelig handlet på oppdrag fra Fredrik av Hessen, kongens svoger. Karl XII var sønn til Karl XI og den danskfødte Ulrika Eleonora d.e.. Han var ugift og barnløs, slik at hans etterfølger ble søsteren Ulrika Eleonora d.y. Soldatene i Karl XIIs hær ble i ettertid kalt karolinerne. Oppvekst. Karl XII ble født på slottet Tre Kronor den 17. juni 1682, som første sønn av Karl XI og Ulrika Eleonora og annet barn etter søsteren Hedvig Sofia. Da Karl XI fikk høre at han hadde fått en sønn, skrev han følgende i sin almanakk; Prinsen vokste opp sammen med søsteren sin, og moren tok seg selv av barna sine, noe som var uvanlig på denne tiden. Han fikk raskt flere søsken. De neste tre årene ble tre nye prinser født, men disse døde allerede sommeren 1685 av en smittsom sykdom. Dette førte til at dronningen i sorg trakk seg mer og mer tilbake. Karl ble oftere ensom, og fikk større anledning til å utforske ting på egen hånd. I 1688 ble kongeparets siste barn født, en prinsesse som fikk navnet etter sin mor. Samme år fylte Karl seks, og kongen besluttet at han skulle flyttes ut fra barneværelset til sin egen fløy. Han fikk god, grundig undervisning. Karl XII var et begavet barn og lærte seg flytende latin, tysk og fransk og fikk god innsikt i teologi og kristendommen, som var grunnlaget for hele hans oppvekst, argumentasjon, administrasjon, handel og politikk. Spesielt interesserte han seg for matematikk og den militære undervisningen. Han utviklet også gode fysiske egenskaper ved å være med faren på jakt og lange rideturer. Etter at hans mor, dronning Ulrika Eleonora d.ä. døde i 1693, og siden faren var opptatt med å styre riket, tok Hedvig Eleonora hånd om prinsens og hans søskens oppdragelse. De tre kongebarna fikk, på grunn av dette, sterke bånd til sin farmor, som de gjennom hele livet sto nær. Formynderstyrelsen. 5. april 1697 døde Karl XI, og femtenårige Karl XII ble snart etter utropt til Sveriges konge. Faren hadde ordnet en formynderstyrelse som besto av enkedronningen (med to stemmer) og de fem kongelige rådgiverne, Bengt Gabrielsson Oxenstierna (president i rådet), Kristofer Gyllenstierna, Fabian Wrede d.ä., Nils Gyldenstolpe og Lars Wallenstedt. Samarbeidet i formynderstyrelsen fungerte ikke bra, noe som delvis bygget på den harde kritikken rådet fikk som Karl XIs formyndere. De forsøkte å løse dette ved å ofte kalle inn den unge kongen til ulike møter og saker så han selv kunne uttale seg i ulike spørsmål. Snart fant de ut at det kunne være lettere å la kongen selv overta regjeringsansvaret. På riksdagen som i anledning av Karl XIs begravelse ble arrangert i november 1697 ble forslaget om at kongen umiddelbart skulle anses som myndig lagt frem. Forslaget ble godkjent av samtlige. Den 14. desember 1697 ble Karl XII kronet til konge i Stockholms Storkyrka. I seremonien ble hans stilling som eneveldig konge fremhevet ved at han ikke avga noe "konungaförsäkran" og at han selv satte kronen på sitt eget hode. Fredsårene. Helt uerfaren tiltrådte Karl XII sitt embete, under ganske vanskelige indre og ytre forhold. Han lovet seg selv å følge i sin fars fotspor, både når det gjaldt styre, arbeidsdisiplin, det enkle levesettet og mosjon. Akkurat som sin far var han skeptisk til rådgivere og det gamle kongelige rådet mistet derfor nesten all innflytelse. Bare de to statsrådene han selv hadde utnevnt og som sto ham nærmere enn noen, Carl Piper for innenrikssaker, og Thomas Polus når det gjaldt utenrikspolitikken, hadde stor innflytelse over ham. Han fikk også mange råd om at han burde gifte seg, og mange fra Europas adel tok med seg sine gifteklare døtre og besøkte ham. Rådgiverne hans mente at han helst burde gifte seg med ei dansk eller holsteinsk prinsesse, for å knytte enda sterkere bånd, ettersom hans bestemor Hedvig Eleonora var fra Holstein-Gottorp og hans mor var dansk. Karl XII skjøv imidlertid alle gifteplanene fra seg, og svarte at han var for ung til å gifte seg som femtenåring. Våren 1698 kom hans fetter hertug Fredrik IV av Holstein-Gottorp for å gifte seg med kongens søster, prinsesse Hedvig Sofia. Dette ble et avbrudd i kongens ellers pliktoppfyllende, arbeidsomme og ensomme liv. Hertugen var livsglad og likte fest og drikke. Han lokket sin unge slektning med på en del meget omtalte fornøyelser, senere kjent i Sverige som «det holsteinske raseri», men dette opphørte da brudeparet dro hjem til hertugens slott igjen i september samme år. Sverige ble stort sett styrt slik Karl XI hadde styrt det. Det ble sagt om Karl XII at «han är precis som sin far», og dette tok han som en kompliment. Noen hadde håpet at den nye kongen skulle bli mildere, redusere sin makt, avvikle konfiskeringen av eiendommer og sette ned skattene, men alt ble gjort til skamme. Allerede fra begynnelsen tålte kongen ingen begrensninger i sin suverenitet, og de samme tendensene ble ytterligere forsterket mot slutten av hans regjeringstid. Når det gjaldt religion, var Karl XII nøye; også her fulgte han i sin fars fotspor. Under krigen i Polen befalte han i et skriv (datert 7. juni 1706) til rådet i Stockholm at de skulle ha oppsikt med pietistene samt forby svenske studenter å reise til de tyske akademikerne som hadde fargede ansatt. Karl XII sørget også for å revidere den svenske bibeloversettelsen fra 1541 (Gustav Vasas bibel), til en oversettelse som senere er kjent som Karl XIIs bibel. Den ble ferdig revidert og trykt i 1703 og var den offisielle svenske kirkebibelen frem til 1917. Altså ble den lest i over 200 år av mennesker med svensk som morsmål. Kongen la i løpet av sitt første styreår mye arbeid ned i å forminske nøden og avhjelpe sultkatastrofene som hadde rammet store deler av landet etter flere uår. Mye av budsjettet ble brukt til å bygge på og fornye Stockholms slott etter den store brannen 7. mai 1697. Ved utbruddet av den Store nordiske krig ble disse fredelige aktivitetene til dels avbrutt, og den 16. april 1700 reiste Karl XII fra Stockholm, som han aldri skulle få se igjen. Under de følgende årene brevvekslet han flittig med rådet i Stockholm. Han forsøkte å lede det på avstand, men hans oppmerksomhet var naturlig nok rettet mye på krigføring og utenrikspolitikken. Utenrikspolitiske valg. Til og med i utenrikspolitikken prøvde Karl XII å få veiledning fra farens politiske system. Faren hadde forsøkt å ha en nøytral holdning i Vesteuropas store konflikter, ha et godt forhold til sjømaktene England og Nederland og om mulig også til Frankrike. Danmark ble dessuten holdt under oppsikt. I 1698 ble Sveriges tidligere forbund med sjømaktene og Danmark fornyet, og det ble dannet et nytt med Frankrike. Samtidig var det allment kjent og angitt at den svenske kongens ønske var å føre en fredelig og vennskapelig politikk på alle hold. Selv var Karl XII, da han ble gitt kongemakten, helt uerfaren i utenrikspolitikk. Han var, under hele sin livstid, usedvanlig rettferdig og ordholden på alle områder. Dessverre var ikke Sveriges diplomater i utlandet særlig oppmerksomme på denne tiden. Deres oppmerksomhet var nesten utelukkende rettet mot den gamle tvisten mellom Danmark og Holstein-Gottorp, som på forsommeren 1697 ble ytterligere forverret. Dette førte bl.a. til lange, men resultatløse, forhandlinger under en kongress i Pinneberg. Uoverensstemmelsene mellom huset Gottorp og Danmark hadde i lang tid hovedfokuset i Sveriges utenrikspolitikk, uten at man ble oppmerksom på de konfliktene som truet fra andre hold. Krigsutbruddet. Allerede i tiden før Karl XIs død forsøkte Danmark i hemmelighet å knytte forbindelser med Russland for på den måten å vinne makt i krigen mot Sverige. Den svenske regjeringens fokus på Holstein-Gottorp ga Danmark ytterligere anledning til å styrke denne forbindelsen, noe som førte til at tsar Peter under sin lange vesterlandske reise (1697–98) ikke gjorde noen egentlige fremsteg. Samtidig begynte August den sterke, konge av Polen og kurfyrste av Sachsen, støttet av den landsflyktige livlandske adelsmannen og politikeren Johann Patkul, å planlegge en erobring av Livland. Hans forslag om et angrepsforbund mot Sverige falt i god jord i København og Moskva, og delvis også i Berlin. I løpet av sommeren og høsten 1699 ble det i dyp hemmelighet forhandlet frem allianser mellom Danmark, Russland og kong August. I februar 1700 angrep så de saksiske troppene Riga, og i mars samme år gikk kong Fredrik IV av Danmark med væpnet makt inn mot hertugen av Holstein-Gottorp. Dermed hadde den store nordiske krig startet, som skulle komme til å vare frem til 1721. Danmark. Alle de truende forberedelsene og planene fra Sveriges naboland foregikk uten at de svenske diplomatene hadde anelse om det. Angrepet fra Danmark kom derfor fullstendig overraskende. Karl XII besluttet å midlertidig slå hardt tilbake mot Danmark, mens han sendte svenske tropper fra Finland til Livland for å styrke forsvaret der. Han sørget også for å styrke og utruste den svenske flåten i Karlsberg, og sendte samtidig diplomater som ba om støtte til flåten fra Sveriges allierte, England og Nederland. Da de alliertes flåte hadde kommet til Øresund, lyktes Karl XII, ved hjelp av Hans Wachtmeister, som på kongens befaling foretok en vågsom seilas gjennom Flintrännan, å forene sin flåte med denne, til tross for danskenes forsøk på å hindre dette. Den 25. juli 1700 ble det under kongens personlige ledelse gjennomført en ilandstigning på Humlebæk med 4 300 mann. Svenskene møtte svak motstand, og trusselen mot København tvang Fredrik IV til å lystre sjømaktenes krav. 8. august 1700 ble "freden i Traventha" sluttet med hertugen av Holstein-Gottorp, der han bandt seg til å gi opp forbundet med Sveriges fiender. Støtte til Østersjøprovinsene. Da Karl XII etter denne raske suksessen forberedte en ekspedisjon til Livland for å støtte provinsen, ble han i Blekinge nådd av nyheten om at tsar Peter forberedte krig og begynte å beleire Narva. Litt senere, da han gikk i land ved Pernau, fikk han også vite at danskene hadde gitt opp sin fruktløse beleiring av Riga. Karl XII bestemte seg for å komme Narva til unnsetning. Ved ankomsten til Narva-traktene gikk han umiddelbart til angrep på de russiske linjene, og under Carl Gustaf Rehnskiölds ledelse vant svenskene 20. november slaget ved Narva, en av de største seirene i svensk militærhistorie. I løpet av vintermånedene, mens Karl XII i traktene rundt Tartu (selv oppholdt han seg mye i slottet Lais) oppøvde og trente sine tropper, styrket kong August igjen sitt forbund med tsar Peter. Ved et personlig møte med ham i Birsen, tidlig i 1701, fikk han et løfte av tsaren om økonomisk hjelp og russiske hjelpetropper for å gjenerobre Riga. De planla at samtidig som kong August gjorde dette, skulle tsar Peter forvirre og uroe svenskene ved å angripe den svenske Østersjøprovinsen Ingermanland. Imidlertid besluttet Karl XII å oppsøke og knuse kong Augusts egne militære styrker i Kurland, og dro derfor denne sommeren mot traktene rundt Riga. 9. juli 1701 gikk han over elva Daugava med de svenske troppene. På sørsiden av floden møtte han og beseiret den saksiske armé i slaget ved Düna. Etter dette kunne svenskene lett erobre og herske over hertugdømmet Kurland. Krigspolitiske veivalg. I Italia hadde det på dette tidspunktet brutt ut en konflikt som kom til å føre til den spanske arvefølgekrigen, som berørte og omfattet hele Vesteuropa. Alle parter som var engasjert i denne konflikten arbeidet hardt for å få støtte fra de utenforstående statene. August den sterke benyttet anledningen og drev et dobbeltspill på høyt nivå, og tilbød sine tjenester vekselvis til begge parter i konflikten, samtidig som han prøvde å få fred med Sverige ved å sende fredsbrev. Han jobbet også for å forsterke sin egen krigsmakt. I Sverige kom det nå frem mange meninger (fremfor alt fra Bengt Gabrielsson Oxenstierna) om at de burde slutte fred med kong August og forsøke å gripe inn i den vesteuropeiske konflikten i stedet. Karl XII trodde imidlertid at utsiktene til en varig fred med kong August var veldig små, og hadde antakelig rett. Han ønsket heller ikke å oppgi de mulighetene Sverige fikk ved den vesteuropeiske konflikten, som ikke berørte Sverige i det hele tatt. Karl XII besluttet derfor at Sverige så langt det var mulig skulle holde seg nøytralt i konflikten, samtidig som man opprettholdt det gunstige vennskapet med sjømaktene, for å kunne samle alle krefter mot kong August og hans allierte tsar Peter. Av disse to anså han kong August gjennom hans saksiske sjømakt som både den sterkeste og den mest upålitelige. Han besluttet å slå hardt ned på kongens hær slik at han i fremtiden ikke var noen trussel for Sverige. Han så en mulighet til dette ved å utnytte den innenrikspolitiske opposisjonen i Polen, som hadde bygget seg opp siden August ble konge. Polen. Da danskene ble tvunget ut av krigen mot Sverige og russerne ble slått ved Narva i 1700 fortsatte Karl XII sørover for å gjøre opp med Sachsen-Polen og deres konge, August den sterke, i stedet for å fortsette inn i Russland, ettersom han anså polakkene som farligere enn russerne. Han fordelte styrkene sine og sendte noen østover til Estland, Latvia og Litauen for å forsvare de svenske områdene der mot russerne og marsjerte selv sørover med en armé på rundt 12 000 mann. Den karolinske armé trente i vinterkvarteret og fortsatte i 1701 sørover. Ved Daugavas overgang brøt det ut et slag med bra utfall for svenskene. Året etter ble polakkene og russerne beseiret ved Kliszów. Også denne gangen, fortsatt under kong Karl XIIs befaling, fikk krigen et godt utfall for svenskene. Samtidig angrep tsar Peter det svenske Livland, men ble beseiret i slaget ved Gemauerthof som følge av at en verdifull russisk forsyning falt i svenske hender. Det ble sluttet fred i Warszawa i 1705, Karl XII avsatte kong August som konge og utropte i stedet Stanisław I Leszczyński, men kong August var ennå ikke beseiret. Den 9. juli 1702 møtte den svenske armeén på kong Augusts tropper ved byen Kliszów. Sistnevnte hadde rundt dobbelt så mange soldater. Karl XII visste at man likevel kunne seire ved hjelp av god krigføring. Ved hjelp av list og pågangsmot fikk de fienden til å tro at de var mange flere enn de egentlig var og jaget både den polske og den saksiske hæren på flukt. Lenger nordøst falt den svenske festningen Nyenskans i Finskevika i tsar Peters hender. Med denne som grunn bygget han en russisk by ved Østersjøen, slik han lenge hadde ønsket seg. Karl XII sendte bud til troppene sine om å la det være, de kunne alltids vinne tilbake byen en annen gang. Alt gikk imidlertid ikke helt etter kongens plan, og byen St. Petersburg ble aldri underlagt Sverige. I 1706 marsjerte svenskene inn i Sachsen fra øst. En ny saksisk-russisk hær angrep ved Fraustadt, men tapte grundig gjennom den klassiske knipetangsmanøveren. Striden som førte til den andre freden, som avsluttet felttoget og var Karl XIIs høydepunkt, ble utkjempet i Altranstädt i 1706. Nå håpet det svenske folket på fred. Også fra øst kom det bud om fred, og tsar Peter var villig til å gi tilbake deler av Estland og Latvia for dette. Ingermanland og den nye byen St. Petersburg ønsket han imidlertid å beholde, noe Karl XII slett ikke godtok. Han rustet opp hæren igjen, fikk nye soldater og nytt utstyr fra Sverige. Deretter fortsatte ferden østover. Karl XIIs russiske felttog. I august 1707 brøt Karl XII med en stort sett nyvervet og velutrustet armé opp fra Sachsen. Han ville ved å beseire tsar Peter fremtvinge en for Sverige fordelaktig og betryggende fred med Russland, og på denne måten også sikre det nyopprettete polske styret. For å klare dette samlet han alle disponible tropper for å kjempe et avgjørende slag mot det russiske rikets sentrale punkt, Moskva. Dersom han klarte dette, hadde de frem til da veldig lite viktige russiske erobringene i de svenske Østersjøprovinsene falt av seg selv. I hvilken grad Karl XII gjennom disse operasjonene sørget for et angrep fra Finland på tsarens leir ved Neva og uro i det sørlige Russland er usikkert. Uansett regnet han med en ganske langvarig krig. For å på denne måten gjøre regjeringen i Sverige mer handlekraftig enn den hadde vært da han styrte fra Sachsen, sendte han hjem noen av sine mest betrodde menn, Arvid Horn for å inntre i rådet og Magnus Stenbock for å styre som guvernør i Skåne for å holde oversikt over opprørs- og erobringsplaner som alltid fantes i dette truende området. Russerne prøvde å hindre den svenske hæren ved å sette opp forsvar ved elveoverganger og ved å angripe enslige svenske topper, men først og fremst benyttet de seg av den brente jords taktikk for å utmatte den svenske hæren. Karl XII hadde med seg en hær på over 34 000 menn, og disse trengte mat for å overleve. Kongen beordret generalguvernøren i Riga, Adam Ludwig Lewenhaupt, til å rykke frem fra Kurland med sin hær for å forsterke hovedhæren, og samtidig ha med seg betydelige forråd. På denne måten skulle svenskene rykke fremover i Russland. Planen lyktes så langt, og han inntok Grodno med 600 ryttere. Samtidig som de kom inn vestporten, forsvant tsar Peter i en vogn ut den østre. Ved overgangen av elven Vabitsj, ved byen Golovtsjin, ventet 39 000 russiske soldater på den svenske hæren. Med 39 000 mann mot Karl XIIs 12 500, hvorav bare 500 var med Karl XII, var de ganske sikre på seieren. Svenskene kom, og Karl XII ledet selv angrepet. Svenskene så dette og hans livgarde, så dette og prøvde å flykte. På denne måten falt seieren lett i Karl XIIs hender. Kongen selv syntes det han hadde gjort var en utmerket manøver, og denne seieren ble senere regnet som en av krigens fremste. Etter denne seieren tok kongen det mer med ro, selv om hæren fortsatte videre østover. Proviant og ammunisjon minsket igjen, og veien de gikk var vanskeligere enn de hadde trodd. En dag kom det et sendebud fra Tyrkia. Den tyrkiske sultanen ville ha vennskapelige forbindelser med Sverige, og Karl XII begynte å vurdere hvorvidt Tyrkia ville inngå et forbund med Sverige mot Russland. Etter å ha rådført seg med sine rådgivere, valgte han å reise sørover, for å så ta Moskva sørfra gjennom Ukraina eller Severien. Tyrkias vennskapsinvitasjon hadde han også i bakhodet. Den 15. september vendte han sørover fra Tatarsk, men fordi han hadde brukt så lang tid på å bestemme seg, hadde tsar Peter samlet opp en hærstyrke i Lewenhaupt og lyktes i å hindre den svenske hæren i slaget ved Lesnaja den 29. september 1708. Russerne hadde fordelen av at de kunne benytte seg av forrådet som var i Lewenhaupt, mens svenskene var utslitte etter marsjen og hadde lite forråd igjen, både av mat og ammunisjon. Slik ble den svenske hæren ytterligere svekket. Karl XII hadde også sendt fra seg deler av hæren sin, deriblant generalmajoren Anders Lagercrona med en sterk fortropp, for å forberede hovedarméens hovedkvarter. Han tok imidlertid feil på veien, noe som førte til at russerne kunne besette det viktige passet ved Potjep, som veien fra Severien til Moskva gikk igjennom. Da denne veien ble stengt, besluttet Karl XII å gå til Ukraina for å fullbyrde forbindelsen med Mazepa. Han håpet at han der kunne få gode vinterkvarter og så en åpen vei gjennom Kiev før det ventede angrepet fra Polen. Mazepa ønsket derimot ikke den svenske hæren inn i sitt eget land og hindret Karl XIIs ankomst noe, noe som førte til at Aleksandr Mensjikov på tsar Peters befaling fant ut nok til å ødelegge Mazepas hovedstad Baturin. Samtidig, i begynnelsen av november, klarte Karl XII å seire over russerne i slaget ved Mezin i kampen for å komme over elven Desna, der russerne forsvarte overgangen. Ødeleggelsen av Baturin førte til at Mazepa ikke lyktes i sitt forsøk på å få med seg alle kosakkene i sitt opprør mot tsaren. Den svenske hæren ble altså tvunget til å opprette leir og tilbringe vinterkvarteret i et fiendtlig land, der den ble angrepet i mindre angrep, samtidig som mange av soldatene omkom i den harde vinterkulda det året (1708–1709) Poltava. Meningene er delte om hva de krigsforetakene Karl XII foretok seg under vinteren førte til, og det er også usikkert hvilke forberedelser han gjorde til sommerens felttog. Det er likevel ganske sikkert at han forhandlet med de zaporogiske kosakkene og Russlands fiender krimtatarene og at Karl XII prøvde å skynde på kong Stanislaws og con Krassows anmarsj fra Polen gjennom Kiev. I mars 1709 vant Karl XII zaporogerne over på sin side, men forsterkningene fra Polen viste seg å være sterkt forsinket. I mai 1709 begynte Karl XII å beleire byen Poltava ved elva Vorskla, antakelig for å lokke russerne ut på slagmarken. Tsar Peter rykket ut med en hær på rundt 50 000 mann for å komme den russiske byen til unnsetning. Han ble informert om at Karl XII hadde skadet foten og derfor ikke kunne føre beleiringen, og dette gjorde at tsaren våget å utfordre svenskene i et feltslag. Han gikk over Vorskla og slo leir nord for Poltava. Selv om den svenske kongen selv ikke hadde mulighet til å ta opp kampen mot tsaren på grunn av den skadede foten som det lett kunne komme blodforgiftning i om såret fikk bakterier i seg, ville han ikke gi fra seg sjansen. Han befalte Rehnsköld å gå til angrep. Angrepet, som ble iverksatt 28. juni med 18 000 svenske soldater, ble avsluttet med nederlag. 8 000 mann døde og 3 000 ble tatt til fanger (blant dem Carl Piper og Rensköld), og de resterende 7 000 ble tvunget til å marsjere langs Vorskla. Karl XIIs neste plan var å føre sine tropper inn på tatarenes områder og der mobilisere støtte og fullføre kampen. Imidlertid var hans underoffiserer forvirret og delvis motløse. Da hæren hadde kommet frem til Vorsklas utløp i Dnepr, gikk Karl XII over elva med h00 av sine soldater (samt at et par tusen av Mazepas kosakker fulgte med, på Mazepas eget initiativ) for å komme raskt til tatarenes områder. De øvrige troppene skulle komme senere under Adam Ludwig Lewenhaupt og Carl Gustaf Creutzs ledelse. Ettersom kongen ikke lenger var med hovedhæren, ble befalet og resten av hæren grepet av motløshet. Da en russisk hær på rundt 9 000 mann under Alexander Mensjikovs befaling dukket opp i nord og Mensjikov oppfordret svenskene til å kapitulere, samtykket man uten forsøk på motstand, til tross for at den svenske hæren var større enn den russiske. Den 1. juli falt det på denne måten 12 000 svenske soldater samt ca. 11 000 sivile (statstjenestemenn, prester, kokker, hovslagere, flere kvinner og barn) i russisk fangenskap. Adam Ludwig Lewenhaupt, den ledende generalen, besluttet at denne kapitulasjonen skulle kritiseres hardt både av samtiden (ikke minst av Karl XII selv) og etterverdenen. Siden har man ment at den svenske armeen burde ha tatt opp striden med Mensjikov, som var i undertall. Karl XII i Det osmanske riket. Karl XII og hans 1300 menn fikk en hard reise på vei til Bender i Det osmanske riket (dagens Tyrkia). De gikk gjennom ørkenlandskap, det var lite med vann og mange soldater døde på veien. Høsten 1709 passerte de omsider Tyrkias grenser og sultanen Achmed III tok imot ham som en hedret gjest. Karl XII var i Tyrkia en kjent og aktet feltherre, og nyhetene om nederlaget ved Poltava hadde ennå ikke nådd Tyrkia på dette tidspunktet. Derimot fikk kongen omsider bud om at hans eldre søster, Hedvig Sofias død. Han trakk seg tilbake for en stund, og Hultmann tiltrådte i hans sted så lenge. Kort etter kom også budet om kapitulasjonen ved Perevolotsjna. Kongen ble svært opprørt, og skrev til sin lillesøster, Ulrika Eleonora at Lewenhaupt hadde handlet mot hans ordrer. Kongen mistet dessuten mye av sin makt og innflytelse, og ikke minst en del av sitt gode rykte etter denne hendelsen. I Stockholm, derimot, vakte nyheten om nederlaget begeistring og håp om at kongen snart skulle vende hjem igjen. Kongen valgte imidlertid å slå seg ned i Bender i Det osmanske riket. Her levde han og hans menn i gode kår i over fem år, ettersom tyrkerne behandlet svenskene like godt som før budskapet om nederlaget ved Poltava kom. Tyrkerne beundret kongens kaldblodighet og snartenkthet og han fikk snart tilnavnet «Jernhodet». Karl XII ventet på nye tropper fra Sverige og håpet på å inngå et forbund med tyrkerne mot tsar Peter. Imidlertid var året 1709 et uår for Sverige, landet ble rammet av hungersnød. Året etter dukket det opp en pest i Russland som spredte seg til Sverige. En tredjedel av Sveriges befolkning bukket under, og det kom ingen nye svenske hærstyrker. Istedet herjet tsar Peter i det nordlige Russland og erobret de ulike svenske provinsene ved Østersjøen. Fremdeles ventet Karl XII. Han satte sitt håp til tyrkerne og håpet at de skulle gå til krig mot Russland, hvilket de til slutt også gjorde. I 1711 gikk tyrkerne til angrep med en armé på 100 000 mann, og de svenske offiserene deltok også. Karl XII var midlertidig ekskludert, ettersom han var fremmed konge og sultanen selv ikke deltok i krigen. Han hadde imidlertid en del å si i krigspolitikken, og det og tyrkernes store hær førte til seier. Illustrasjon av at Karl XII drar fra Bender Det gikk enda et par år, og å ha Karl XII som gjest i landet krevde mange penger. I ulike offisielle sammenhenger krevde den osmanske sultanen Ahmed III at Karl XII skulle behandles likeverdig med ham. Dette var uvanlig ettersom alle andre fremmede konger frem til da bare hadde blitt regnet som likeverdige med vesiren, sultanens nærmeste mann. Samtidig hadde Karl XII en viss innflytelse over krigføringen mot russerne. Til slutt krevde tyrkerne at kongen skulle forlate landet. Karl XII aktet imidlertid ikke å vende tilbake til hjemlandet som en beseiret konge. Han gikk med på å forlate Tyrkia på betingelse av at han fikk med seg en tyrkisk armé på 50 000 soldater. Tyrkerne syntes naturlig nok at dette var et ganske urimelig krav, og søndag 1. februar omringet tyrkere i byen hovedkvarteret til Karl XII og hans menn. Det første skuddet ble avløst under søndagsgudstjenesten, og svenskene gikk til angrep under Karl XIIs ledelse. Striden hadde liten fremgang, ettersom verken tyrkiske offiserer, som beundret den svenske kongen, eller svenskene, som ikke så meningen med å slåss mot sine tyrkiske venner, ønsket å kjempe. Egentlig var det bare Karl XII som ville stride, for ærens skyld. Det ble stadig vanskeligere for kongen å holde kampen oppe, og til slutt ble han overmannet. Han var såret, og tilbrakte enda et år i Tyrkia i Demotika,(nå heter den Didymoteicho og ligger i Hellas) en by noen dagsritt unna hovedstaden Istanbul. Hjemreise. Etter fem år i Tyrkia brøt den svenske leiren opp. Den 20. oktober 1714 begynte de reisen hjemover. De reiste opp langs Oltdalen inn i Transilvania. Få dager senere, den 27. oktober kl. 23.10 i byen Pitesti, tok Karl XII med seg to menn og reiste fra det ganske oppmerksomhetsvekkende og langsomme følget. Under påskudd av at de skulle bestille hester for den etterfølgende hæren, reiste han og to av hans følgesvenner, Gustaf Fredrik von Rosen og Otto Fredrik Düring, nordover mot Sverige, Karl XII under navnet «kaptein Peter Frisk», mens Gustaf Fredrik von Rosen og Otto Fredrik Düring var kapteinene «Johan Palm» og «Erik von Ungern». For å ikke bli gjenkjent, måtte kongen spille rollen som vanlig soldat og avholde seg fra sine egne strenge leveregler. I skumringen den 28. oktober kom de frem til byen Kenin i Transilvania (dagens Romania). Her forlot kongen von Rosen med befaling om at han fire timer etter skulle følge etter kongen uten opphold, og fortsatte reisen videre sammen med Düring. Etter å ha reist fra Mühlbach i Siebenbürgen til Wien fortsatte kongen og Düring til hest via Bayern, Pfalz, Hessen, Hannover og Mecklenburg. Natt til 11. november 1714 kom de endelig frem til Stralsund i svenske Pommern. Da hadde de reist 2152 km på 14 døgn ved en fantastisk rytterprestasjon der de hadde tilbakelagt mer enn 150 km pr. døgn i gjennomsnitt. Karl XII hadde lyktes med å reise i hemmelighet, og det hadde ikke engang gått bud til Sverige om at han hadde forlatt Ungarn. Resten av den svenske hæren ankom ikke Pommern før i mars 1715. Tilbake i Sverige. Karl XIIs hjemkomst vakte stor glede blant folket i Sverige, som håpet på fred. Karl XII ønsket imidlertid en ærefull fred, der Sveriges stilling som stormakt ble bevart. Mens han hadde dratt på erobringsferd sørover i Europa hadde tsar Peter erobret tilbake Finland, Danmark hadde tatt Bremen-Verden og prøvde å lokke Georg av Hannover og England inn i et forbund, samt at Fredrik Vilhelm I av Preussen rustet opp troppene sine for å angripe Sverige. Kongen hadde mye å forsvare, og dette måtte skje fort. Karl XII opprettet sitt nye hovedkvarter i Lund så han kunne være nær krighendelsene. Han ga ordrer om å utruste en ny hær. Han innførte også et nytt forvaltningssystem, ettersom han hadde fått mange brev fra sine rådsherrer der de hadde klaget over nøden i landet. Han valgte også å utnevne en ny personlig rådmann, friherren og den holstein-gottorpske ministeren Georg Heinrich von Görtz, ettersom han mistenkte rådsmennene for å ha ansvaret for noe av nøden. Görtz var en mann med store ambisjoner og arbeidet hardt for å nå disse. Som administrator i Sverige fungerte han utmerket, og Karl XII selv satte stor pris på ham, i motsetning til den svenske adelen og de høyere tjenestemennene. I januar 1716 samlet kongen sine tropper i Lund, antakelig for å forsøke å gå på isen over til Sjælland. Imidlertid førte en plutselig storm med seg mildvær, og planene sviktet. Han gjorde et nytt forsøk på å angripe, denne gangen ved å ta Christiania og andre deler av Sør-Norge i februar – april samme år, men også disse planene mislyktes. Han besluttet å reise hjem igjen, ettersom nye farer truet der. Tsar Peter hadde samlet en armé på 40 000 mann og ført den til Skåne. Der slo de leir, men det ventede angrepet kom aldri. Tsaren og den danske kongen, Fredrik IV ble uenige, og samarbeidet opphørte. Tsar Peter selv hadde stor respekt for den svenske hæren, og uten støtte turde han ikke angripe. Görtz benyttet dette, og utviklet en ny strategi for Sverige. Ved å spille på at tsaren hadde nesten ruinert landet med krigen, forsøkte han å slutte fred med russerne. De inngikk en avtale om at Russland skulle få beholde Ingermanland med St. Petersburg, men de skulle hjelpe Sverige med å erobre Norge fra Danmark. Angrepet på Norge. Med tsarens hær som støtte, virket muligheten til å gå ut av den Store nordiske krig med ære sikrere. Våren 1718 forlot Karl XII og hans hær Lund på vei mot den norske grensa. Han stanset en stund hos sin lillesøster og på det tidspunktet eneste gjenlevende familiemedlem, Ulrika Eleonora, på slottet Vadstena, men i oktober begynte han felttoget mot danskene. Selv ledet han 36 000 mann mot Sør-Norge, mens 7 500 mann skulle angripe Trondheim lenger nord. I begynnelsen gikk det bra for svenskene. Nordmennene viste lite motstand før de kom til Fredriksten festning i Fredrikshald (dagens Halden). Dette ble knutepunktet for svenskene. De beleiret festningen og kjempet seg langsomt fremover mot murene. Om dagen kjempet de åpent, mens de om natten gravde nye skyttergraver for å komme enda nærmere nordmennene. De norske soldatene fortsatte å skyte på fienden selv om det hadde blitt mørkt, og man regner med at det døde mellom 10 og 20 soldater hver natt. Kvelden 30. november 1718 var kongen ute og inspiserte. Mellom kl. 8 og kl. 9, mens han befant seg i en av de gamle svenske skyttergravene, ble han truffet av en kule som gjennomboret tinningen og førte til en umiddelbar død. Hans lik ble ført til Tistedalen og videre hjem over Svinesund til Sverige av de svenske troppene. 13. desember hadde liket kommet til Uddevalla, og den 25. desember ble kroppen balsamert. Samme dag ble hans lillesøster, Ulrika Eleonora kronet til dronning over Sverige. Den 2. januar 1719 ble han ført videre til Stockholm, hvor han ble begravet i Riddarholmskirken den 26. februar 1719. Det er en stor uklarhet om hvem det er som skjøt Karl den 12. Noen historikere mener det var en soldat fra den norske hæren. Andre mener at det var en svensk soldat som skjøt, på grunn av at han hadde blitt så upopulær blant det svenske folket. Eksterne lenker. Karl XII Karl XII Kunnskap. Kunnskap er en bevisst forståelse av noe, og med muligheten til å bruke denne for en bestemt hensikt. Muligheten til å vite noe er en sentral (og kontroversiell) del av filosofien og har sin egen avdeling, epistemologi (erkjennelsesteori eller læren om sannhet). På et mer praktisk nivå er kunnskap noe som er felles og delt mellom en gruppe av mennesker og i denne sammenhengen kan den bli manipulert og behandlet på ulike måter. Kunnskap tilegnes i lys av det miljø vi lever i – ifølge Thomas Kuhn tilhører vi et paradigme som farger våre erfaringer. Yrkeskunnskap. Skolering som gir yrkeskunnskap gir et faglig fundert grunnlag for et yrkesmessig arbeid. Noen typer kunnskap krever omfattende informasjon om praktiske oppgaver når den brukes i praksis. Kombinasjonen av teorigrunnlag og relevant informasjon ligger til grunn for valg som gjøres eller for beslutninger. I praksis kan det også være behov for å undersøke hva slags teoretisk yrkeskunnskap som er relevant i en oppgave. Kompetansebehovet i en yrkesstilling kan være avhengig av praktiske oppgaver i konkrete tilfeller. DVD. DVD (Digital Versatile Disc) er et optisk digitalt platelagringsformat. DVD-platene har samme fysiske dimensjoner som CD-er, men lagringen er utført i et annet format, og med større tetthet slik at DVD-platene har mye større lagringskapasitet enn CD-platene. Data på DVD kan også lagres i to lag, noe som dobler kapasiteten og gjør formatet godt egnet til distribusjon av filmer og TV-serier. Den offisielle DVD-spesifikasjonen blir ivaretatt av organisasjonen DVD-forum. I begynnelsen av 2000-tallet tok det nye DVD-formatet over for VHS og revolusjonerte dermed videomarkedet. I annen halvdel av 00-årene ble DVD enerådende og VHS forsvant fra markedet. Det finnes flere ulike bruksområder for DVD-platene, for eksempel som medium for film, musikk og dataprogrammer, og platene omtales derfor gjerne med et dobbeltnavn som gjenspeiler medieinnholdet. De mest kjente DVD-typene er DVD-Video (som er det formatet som i dagligtale omtales som «DVD»), DVD-Audio, og DVD-ROM. De fysiske spesifikasjonene for platene er like, men innholdet er forskjellig. Teknisk informasjon. Mens det på en CD maksimalt kan være opptil 800 megabyte (vanligvis 700), kan en tolags, ensidig DVD romme omtrent 9 gigabyte og en tolags, tosidig plate omtrent 17 gigabyte. Det finnes også enkeltsidige enlags DVD-plater er det plass til 4,7 gigabyte på; de fleste tomme DVD-er man får kjøpt i butikken er av denne typen. DVD-teknologien tillater to lag med informasjon på hver side av platen. Laserstrålen som avleser platen kan skifte fokus for å lese informasjon i to ulike dybder - ved avspilling av en spillefilm merker man ofte en liten pause i bilde og lyd omtrent midtveis i det laseren hopper over til lag to. Dataene i de to lagene er ofte lagret slik at i ett lag ligger dataene ordnet fra innerst på platen og utover, i det andre fra ytterst på platen og innover, dette gjør at laseren ikke må flytte seg så langt for å fortsette avspillingen. Denne løsningen kalles "Reverse Spiral Dual Layer" (RSDL). DVD-filmer har filsystemet ISO 13346. En DVD-film kan bestå av flere filmfiler (filendelse.vob), og menyene er separate filer. Det at DVD-er har filsystem, gjør at de kan monteres, slik at man kan se de enkelte filene og spille dem uavhengig av menysystemet. Men dette forutsetter at man bruker et operativsystem som tillater brukeren å montere filsystemer. Hvis man ved hjelp av en datamaskin går inn og ser på strukturen i en film-DVD (på Windows: Min datamaskin, høyreklikk på DVD-ikonet, Utforsk) vil man se to mapper, AUDIO_TS og VIDEO_TS. AUDIO_TS er alltid tom, men er påkrevd som en del av spesifikasjonen på en DVD selv om den ikke har noen funksjon. I mappen VIDEO_TS ligger det en rekke filer av typene vob, ifo og bup. Vob-filene inneholder selve filmen og menyene på DVD-en, og de som inneholder filmen er ofte svært store (opptil en gigabyte). Ifo-filene beskriver f.eks. hvordan en meny virker, hva som skjer hvis man klikker et gitt sted på menyen, og hvordan filmen (vob-filene) er delt opp i kapitler. Bup-filene står for backup. De inneholder nøyaktig samme data som ifo-filene, og er der i tilfelle det f.eks. skulle bli en ripe i platen akkurat der ifo-filen befinner seg så platen blir ubrukelig. Containerformatet vob som brukes på DVD-er kan inneholde flere forskjellige typer data samtidig. Videodelen av filen er alltid komprimert i MPEG-2 format. På lyddelen kan man velge mellom flere forskjellige formater, bla. ukomprimert lineær PCM, 6-kanals Dolby Surround (det vanligste), eller eventuelt MP2 selv om det er lite brukt. DVDens kapasitet. Merk: GB betyr her gigabyte som i 109 (eller 1,000,000,000) bytes. De fleste datamaskiner vil vise gibibyte som er 230 (eller 1,073,741,824) bytes. (8.5 x 1,000,000,000) / 1,073,741,824 ≈ 7.92 GiB. Regionkoder. DVD-videoplater inneholder en eller flere regionkoder (soner) som angir hvilket område de kan distribueres og avspilles i. Dette systemet deler verden opp i seks soner (se tabell). DVD-spillerne har tilsvarende regionkoding, og kan bare spille av DVD-er med samme regionkode. Det er imidlertid mulig å kjøpe regionfrie dvd-spillere eller å modifisere spilleren slik at den tar alle regioner. Soneinndelingen ble presset frem av filmindustrien i Hollywood på 1990-tallet. Dette for å forhindre at f.eks. folk i Europa skulle kunne bestille splitter nye filmer direkte fra USA - lenge før filmselskapene ønsker å slippe dem på det europeiske markedet. DVD-produksjon. En DVD-plate kan enten trykkes eller brennes. Trykking av DVD forgår ved hjelp av en glassmaster på en fabrikk. For å lage en DVD-videoplate bruker man som oftest et DVD-authoringprogram. Dette er et dataprogram som setter opp menyer, koder video, bilder, tekst mm. på riktig måte. Programmet bygger til slutt et DVD-prosjekt og brenner det til en plate eller en DVD-master (det vanligste er DLT tape). Det finnes også DVD-brennere som tar opp video (f.eks. et fjernsynsprogram) og brenner det direkte på en DVD. Det finnes også flere DVD-formater så det er derfor viktig å sjekke at den spilleren kan lese formatet du har brukt. DVD-R er det eldste formatet, et nyere er DVD+R. De fleste nyere spillere tar begge formater. Historie. På begynnelsen av 1990-tallet var det to optiske lagringsstandarder under utvikling: Multimedia Compact Disc (MMCD), støttet av Philips og Sony, ogSuper Disc (SD), støttet av Toshiba, Time-Warner, Matsushita Electric, Hitachi, Mitsubishi Electric, Pioneer Corporation, Thomson og JVC. IBM jobbet for å få de ulike selskapene til å gå for én enkelt standard. Dette i frykt for for at den kostbare krigen mellom VHS og Betamax på 1980-tallet ville gjenta seg. Resultatet ble DVD-formatet, kunngjort i september 1995. Den offisielle DVD-spesifikasjonen ble utgitt i versjon 1.0 i september 1996. Den forvaltes av DVD Forum, tidligere kjent som DVD Consortium, sammensatt av de 10 originale selskapene og over 220 andre medlemmer. De første DVD-spillerne og -platene var tilgjengelig i november 1996 i Japan og i mars 1997 i USA. I 1997 ble i alt 528 filmtitler sluppet på DVD i USA. Året etter ble rundt 1600 titler utlagt for salg, og i 1999 kom 2770. Det ble i løpet av de første 15 månedene (1997-98) solgt 15 millioner DVD-spillere i USA. Den første spilleren med opptaksmuligheter ble lansert høsten 1999 på Expo 99 i Tokyo. «DVD» var opprinnelig en forkortelse for "digital video disc". Enkelte medlemmer av DVD Forum mente at forkortelsen heller burde stå for "digital versatile disc" (digital allsidig disk) for å understreke bruksmulighetene utenom video. Toshiba, som drifter det offisielle DVD Forum-nettstedet, henger fast ved betegnelsen "digital versatile disc". Medlemmene i DVD Forum har imidlertid aldri blitt enige, og det offisielle navnet på formatet er således kun «DVD». DVD-filmer er som regel krypterte, og selges med en regionkode som gjør at filmen kun kan sees på en DVD-spiller fra den regionen DVD-filmen er kjøpt. Regionkoden inneholder informasjonen som trengs for å dekryptere filmen. Nordmannen Jon Lech Johansen, senere kjent som «DVD-Jon», laget dataprogrammet DeCSS, som gjorde det mulig å se DVD-filmer i forskjellige regioner uavhengig av hvor den ble kjøpt. Programkoden er grunnlaget for bibliotekfila med navnet "libdvdcss", som brukes for å spille av helt vanlige DVD-filmer med åpen programvare, for eksempel på Linux. Dette åpnet en verdensomspennede debatt om digitale rettigheter. Etter introduksjonen av DVD ble det lansert to formater som kan spille høyoppløselige filmer: HD DVD, utviklet av Toshiba, og Blu-ray, utviklet av Sony. Det pågikk en stund en ny formatkrig, lik den for videobånd på 1980-tallet, men Blu-Ray tok etter hvert over, og er nå det eneste aktuelle formatet for høyoppløsning. I Norge. Spillefilmer på DVD ble så smått å finne som kjøpefilm i enkelte videoforretninger i løpet av 1998, men enda var det lite utbredt som videoformat. I slutten november 1998 var rundt 100 filmtitler tilgjengelig via norske importører. Det var allerede da oppstått en klar oppfatning i bransjen (både i Norge og utlandet) at det nye formatet ville erstatte VHS på kjøpefilmfronten. I 1999 ble det solgt 20 000 spillere i Norge, og i 2000 over 80 000. Det ble levert rundt 840 000 titler til norske butikker i 2000, noe som var en tredobling fra 1999. Tallet på VHS-titler var ca 4 millioner, en nedgang på 10 prosent fra 1999. DVD-filmen hadde suksess på kjøpefilmfronten de første årene, men som leievideo var den ikke like stor suksess de første årene. Så sent som i januar 2001 var utleiemarkedet lite utbredt. I 2001 «eksploderte» salget av spillere i Norge. Det ble blant annet solgt 15 000 stykker bare i januar, noe som var høyere enn salgstallene for hele 1998. I 2002 ble det for første gang solgt flere DVD-spillere enn VHS-spillere i Norge, og i 2004 nådde DVD-spilleren sitt høydepunkt med over 600 000 solgte enheter. I 2006 ble Bluray-spilleren introdusert i Norge, men salget var beskjedent de første årene. Det nye formatet ble lansert like før HD DVD, men allerede innen utgangen av 2007 var det klart at Blu-ray hadde tatt over 80% av markedet for High Definition DVD. Blu-ray sto i 2007 for 15,4 millioner kroner av kjøpefilmomsetningen, mens HD DVD sto for 3,1 millioner kroner. Samlet sett utgjorde imidlertid de to High-Def-formatene kun 1,5 prosent av det totale kjøpefilmmarkedet i Norge i 2007. I USA hadde HD DVD noen måneders forsprang på Bluray, mens situasjonen var motsatt i Europa og Norge. I 2011 ble det for første gang solgt flere Blu Ray-spillere enn DVD-spillere. I antall enheter ble det solgt 180.000 DVD-avspillere, mens det ble solgt 190.000 Blu ray-avspillere. Osøyro. Osøyro eller Osøyri er et tettsted og administrasjonssenteret i Os kommune i Hordaland. Tettstedet ligger på sørøstsiden av Bergenshalvøya, og har innbyggere per 1. januar. Osøyro er en av Os kommunes 6 offisielle tettsteder, de fem andre er Nordvik, Søvik, Søfteland, Hagavik og Søre Øyane. Tettstedet ligger mellom gårdene Os og Hauge. Navnet kommer av navnet på gården Os, og av det at gården Osøyro ligger på en slette ved utløpet av Oselvo. Osøyro er tyngdepunkt sør på Bergenshalvøya, der ferdselsårene er og. Osøyro vil fortsatt være tyngdepunktet når en fire-felts motorvei fra Rådal i Bergen kommune til Svegatjørn i Os står ferdig på. Kalandseidet. Kalandseidet ligger i Fana bydel i Bergen. Det er et landområde (eid) mellom Kalandsvatnet og Osvassdraget. I eldre tid gikk grensen mellom Sunnhordland og Nordhordland her. Kommunikasjon. Hovedveien (E39, Osveien) mellom Bergen og Os går over Kalandseidet. Vestover fra eidet går det vei til Fana kirke. Nordøstover går det vei innover Hauglandsdalen, med forbindelse (ikke kjørbar) til Samnanger (anleggsvei). Nesttun-Osbanen hadde stasjon på Kalandseidet 1894–1935. Stasjonsbygningen ble revet i 1908 og flyttet til Fane stasjon. Samtidig med jernbanelinjen ble det åpnet butikk (landhandel) og poståpneri. Butikken var i lange tider den nærmeste butikken for folk fra Os som ville kjøpe øl, siden butikkene der ikke fikk selge. Postkontoret ble lagt ned i 1996 og dagligvarebutikken i 2005, men i 2006 ble det etablert både en eksklusiv bilbutikk (eksisterer ennå) og kiosk/kolonial (nedlagt sommeren 2007) i de gamle lokalene til dagligvarebutikken. Det ble senere etablert en restaurant med navn El Toro Tapasbar & Restaurant i de samme lokalene, men denne ble nedlagt i 2010. "Postadressen" Kalandseidet omfatter et større område enn selve eidet. Postnummeret er nå 5229 (tidligere 5210). Fotball. Kalandseid idrettslag samler alle de idrettsinteresserte i området. Idrettslaget ble stiftet i 1962, og har aktiviteter innenfor turn, håndball, fotball, orientering og ski. Fotballgruppen er i særklasse størst, og kvinnefotballen har alltid vært en sentral del av fotballgruppen. Idrettslaget har et veldig moderne anlegg. Helt ny idrettshall ble åpnet i 2003, og på fotballbanen ble det lagt krøllgress i 2007. A-laget har tilhold i 6. divisjon, men senest i 1997 var A-laget i 3. divisjon. Kjente personer. Av kjente personer bosatt på Kalandseid kan nevnes Kurt Oddekalv (leder for Norges Miljøvernforbund). Toppkusken Atle Hamre er født på Hamre ved Kalandsvannet og toppkusken Gunnar Austevoll er født like ved selve Kalandseidet. Dr. Dre. Dr. Dre er artistnavnet til André Romelle Young'", (født 18. februar 1965 i Compton, California, USA) rapper og musikkprodusent. Dr. Dres hip hop-karriere begynte på 1980-tallet i gruppen NWA ("Niggas With Attitude") som frontfigur til sammen med blant annet Ice Cube og Eazy E. Etter at gruppen ble splittet slapp han sitt debutalbum "The Chronic". Han har siden da vært en framgangsrik produsent som blant annet fikk fram Eminem, 50 Cent og Snoop Doggy Dogg og vært gjesteartist på andres album, blant annet The Game og Eminem. I september 1999, sju år etter debuten, kom hans andre album, "2001" som har solgt i mer enn syv millioner eksemplarer i USA. Dr. Dre er for tiden den 5. rikeste rapperen og tjente over 20 millioner dollar i 2006. I 2009 fikk Snoop Dogg spørsmålet hvem som har hatt mest innflytelse på Hip Hopens historie. Snoop svarte: Dr Dre. Bakgrunn. Allerede i tenårene begynte Dr. Dre som DJ i hjembyen Compton. Inspirasjon til artistnavnet fant han hos basket-stjernen «Dr. J» og ved legge til slutten på hans eget navn (An'dre'). Han startet en gruppe ved navn World Class Wreckin' Cru sammen med Alonzo Williams, «Lonzo», «DJ Yella», og «Cli-N-Tel». Allerede da viste Dr. Dre tidlig ferdigheter som produsent. Gruppen slapp singler som «Surgery» og «Juice». Dr. Dre forlot gruppen da de ikke klarte seg økonomisk og han begynte å skrive sanger med «Ice Cube» for «Eazy E». Niggaz With Attitude. Ice Cube og Dr. Dre skrev i 1987 sangen «Boyz-N-The Hood» som de prøvde å tilby til New York-gruppa HBO, men uten hell. Derfor fikk de, etter mye press, Eazy-E til å fremføre sangen som ble en stor hit. Gruppa N.W.A. (Niggaz With Attitude) ble dannet sammen med «Dj Yella», «Arabian Prince» og «The D.O.C.». I 1987 kom albumet "NWA And The Posse". Albumet hadde flere hits, blant annet «Dopeman», «Panic Sone» og «Boyz-N-Tha Hood». Allikevel ble ikke albumet en så stor suksess. I 1988 kom «Mc Ren» inn i gruppa, og de slapp albumet "Straight Outta Compton" med hits som «Straight Outta Compton», «Express Yourself», «8 Ball», «Gangsta Gangsta» og «Fuck Tha Police». «Fuck Tha Police» hadde en svært voldelig tekst som ga gruppa en advarsel fra FBI. N.W.A. fikk ingen støtte fra radio- eller TV-kanaler, men likevel solgte albumet tre millioner kopier. «Arabian Prince» og «The D.O.C» forlot etterhvert gruppa. «Ice Cube» var sterkt uenig i de finansielle planene for NWA og forlot gruppa i 1990. Samme år kom "100 Miles and Runnin" ut, men dette albumet blir regnet som et av de svakere albumene til gruppa. I 1991 ga de ut albumet "EFIL4ZAGGIN" – NIGGAZ 4 LIFE bakvendt. Dr. Dre var også uenig i de finansielle planene til NWA og forlot gruppa samme år. Det resulterte i at gruppa ble oppløst. Dr. Dre gikk sammen med tidligere livvakt og amerikansk fotballspiller Marion Knight, som kalte seg «Suge Knight», og startet plateselskapet Death Row Records. Snoop Doggy Dogg. Warren G var halvbroren til Dr. Dre (hans andre bror, Tyree døde i en gjeng-kamp), og Warren G, Nate Dogg og Snoop Doggy Dogg hadde en gruppe kalt 213, Warren G introduserte Snoop for Dre og de begynte å jobbe sammen. I 1992 slapp Snoop og Dr. Dre "Deep Cover", et soundtrack fra filmen med samme navn. I 1992 kom Dr. Dre ut med det første albumet i Death Row: "The Chronic", der Snoop var like mye medvirkende på albumet som Dr. Dre var. Albumet hadde hits som «Fuck Wit' Dre Day», «Let Me Ride» og «Nuthin But a G thang», alle med Snoop Doggy Dogg. "The Chronic" hadde en stor effekt på hip hopen og etter det var nesten alle sangene å høre inspirert av Snoop og Dres G-Funk. Etter "The Chronic" var det en selvfølge at Snoop Doggy Dogg skulle komme ut med et album, og i 1993 slapp Snoop "Doggystyle" med hits som «Serial Killa», «Gin N’ Juice» og den aller største: «What's My Name" (Who Am I)». Dr. Dre oppdaget aldri 2pac, han var kjent fra før. Tupac «2pac» Shakur ble Death Rows besteselgende artist. Hans første album i Death Row "All Eyez On Me" ble en stor suksess. Vest mot øst. «2Pac» var en tidligere bestevenn av The Notorious B.I.G. (også kalt «Biggie Smalls»), men i 1994 var «2pac» på et plate-studio i Brookyn og ble skutt med fem skudd. (tre kuler i brystet, en kule i lysken og en kule i bakhodet), (five shots could'nt drop me) skjønt han overlevde og beskyldte Bad Boy Entertainment, «BIG» og «Puff Daddy» for å ha noe med mordforsøktet å gjøre. Så Death Row var i Beef (feide) med Bad Boy, og andre Vestkyst artister begynte å disrespektere verbalt via rap (eller "disse" – eng.: to diss) andre Østkyst artister og mange østkyst artister som Cormega og Mobb Deep slapp ut disser mot vestkysten. «RBX», som hadde deltatt i "The Chronic" og "Doggystyle" hadde en lys framtid og skulle slippe et album men Dr. Dre og «Suge Knight» utsatte det hele tiden så «RBX» forlot Death Row i 1995, noe som var hans dummeste valg finansielt noen gang. I 1996 skjedde det en stor tragedie, «2pac» og «Suge Knight» var i Las Vegas og «2pac» ble skutt og drept. 6 måneder senere ble «Bigge Smalls» skutt i Los Angeles. Ryktene sa at «Suge Knight» hadde noe med det å gjøre. På grunn av dette forlot Dr. Dre, Snoop Doggy Dogg og flere artister Death Row Records som da gikk i oppløsning. Dr. Dre startet på nytt og han lagde plateselskapet Aftermath Entertainment i 1996 og i 1997 kom han ut med med Dres Aftermtermath- og Aftermaths debut, "Dr. Dre Presents...The Aftermath". Albumet ble ingen suksess, men hadde en hit, «Been There Done That»", som var et farvel til sjangeren Gangsta Rap. Dr. Dre ville pensjonere seg fra Gangsta Rap-en pga hans kamerat Tupac Shakur var død. Aftermath Entertainment. Etter å ha gitt ut "Dr. Dre Presents... The Aftermath' var Dr. Dre på utkikk etter nye artister. I 1998 møtte han Marshall Mathers, en rapper som kalte seg Eminem. De begynte å jobbe sammen, og i 1999 slapp Eminem albumet 'The Slim Shady LP', som ble en stor suksess og introduserte den hvite rapperen for verden. Eminem var også med på noen sanger på Dr.Dre's nye album, '2001'. Dette var et mesterverk fra Dre sin side og hadde artister som, Snoop Dogg, Nate Dogg, Kurupt, Xzibit og soul-stjernen Mary J. Blige. 2001 fikk også fem "mics" fra bladet The Source, som betyr at det er en klassiker. Etter '2001' hadde Dre signet mange artister og Eminem solgte til å bli tiårets mest selgende artist. I 2010 fikk vi første smakebit av Detox. Dr. Dre ble tvunget til å gi ut første singel "Kush" med Snoop Dogg og Akon, etter en internett lekkasje. Singelen har nå også blitt musikkvideo, og ble mottatt veldig bra blant fansen. Kalori. Kalori er en enhet for måling av energi med symbol cal. Navnet kommer fra latin "calere" (å være varm). Vanligvis oppgis mengden kalorier i kilokalorier ("kcal") på matvareetiketter. I dagligtale er det vanlig å lese kcal som «kalorier». Men i virkeligheten blir dette like feilaktig som å lese "km" som meter, siden 1 kcal = 1000 ganger energimengden i 1 cal. Kalori er ikke en SI-enhet, og er i ferd med å fases ut til fordel for SI-enheten Joule. Definisjon. En kalori er den energimengde som skal til for å heve temperaturen av ett gram vann én Kelvin, ved et trykk på én atmosfære. Mengden varme som trengs er avhengig av vannets initielle temperatur, noe som resulterer i flere forskjellige definisjoner av kalori, hver av dem tilsvarende en noe forskjellig energimengde. Den mest brukte definisjonen er at en kalori tilsvarer 4,1868 Joule. Kalori brukes særlig, av historiske årsaker, til "angivelse av energi i matvarer". I forbindelse med mat benytter man som oftest kilokalorier (symbol kcal). En 250 grams pose potetchips inneholder typisk ca. 1 350000 cal, dvs. 1350  kcal. Dette er nok energi til å øke temperaturen på 13,5 liter vann fra 0 til 100 grader Celsius. Manchester United Supporters Club Scandinavian Branch. Manchester United Supporters Club Scandinavian Branch (forkortet MUSCSB) er den skandinaviske supporterklubben til fotballklubben Manchester United. Bakgrunn. MUSCSB ble startet i 1981 av to attenårige United-tilhengere, bergenserne Per Harald Larsen og Hans Lokøy. Medlemstallet var på rundt 250 de første årene. Alt ble drevet på frivillig basis, og det var en betydelig innsats fotballentusiastene la ned mens medlemstallet sakte, men sikkert steg. I 1989 var man kommet opp i 1 000 medlemmer, og man følte seg riktig så store. Medlemsbladet United Supporteren var blitt bedre, og mange av medlemmene dro på turer til Manchester for å se sine favoritter i aksjon på Old Trafford. Det gikk absolutt fremover – og oppover. Gjennombruddet kom. I begynnelsen av 1990-årene kom endelig gjennombruddet. Manchester United ble ligamester i 1993 – det var første gang siden 1967. Dette innledet den mest suksessrike perioden i Manchester Uniteds historie. Spillere som Eric Cantona, David Beckham og ikke minst Ole Gunnar Solskjær bidro til å øke interessen for Manchester United i Norge. Medlemstallet steg med eksplosiv fart – helt opp til 34 200 i Trippelsesongen 1998/99. På bakgrunn av den sterke veksten utvidet klubben sitt redaksjonelle tilbud, og utga i perioden 1996 til 2000 også en norsk utgave av magasinet "Manchester United", fotballklubbens offisielle magasin. Skandinavias største supporterklubb. Medlemstallene fortsetter å øke, antall medlemmer per mai 2010 er på hele 43 000. Dette gjør at det er den klart største supporterklubben for britiske lag i Skandinavia. Det blir satset stort på å kontinuerlig forbedre tilbudet til medlemmer av supporterklubben. Medlemsbladet har blitt utvidet, og blir nå gitt ut både på norsk, svensk og dansk. I tillegg har Supporterklubben sin egen side på Facebook. Supporterklubben har i dag en betydelig virksomhet med flere heltidsansatte, og drifter et stort nettsted, united.no. Blant annet arrangeres det gjennom hele sesongen turer til «Drømmenes teater» Old Trafford. I tillegg har supporterklubben et antall sesongbilletter til Manchester Uniteds hjemmekamper, som kan benyttes av supporterklubbens medlemmer. Supporterklubben kan også skaffe enkelte billetter til bortekamper i Premier League. Elektra Records. Elektra Records er et amerikansk plateselskap som var i virksomhet fra 1950 til 2004. Selskapet ble i 2009 gjenopprettet som et underselskap til Atlantic Records. Historie. Elektra Records ble grunnlagt 10. oktober 1950 av Jac Holzman og Paul Rickholt, og konsentrerte seg opprinnelig om folkemusikkartister som Judy Collins. Midt på sekstitallet begynte Elektra også å gi ut plater i sjangerene rock og psykedelia. Blant deres mest kjente band var The Doors, Love og Incredible String Band. De har også jobbet sammen med det kjente Heavy Metal-bandet Metallica på blant annet albumet "Master of Puppets". I 1970 ble selskapet solgt til Kinney Corporation, som slo det sammen med Warner Bros. Records tilWEA (Warner-Elektra-Atlantic). Dette konglomeratet ble i 2004 solgt videre til et nytt konglomerat, og i april samme år ble etiketten lagt ned. Fem år senere ble selskapet gjenopprettet. Abort. Abort er en avbrytelse av svangerskapet. Man skiller mellom "spontanabort", også kalt "naturlig abort", hvor organismen frastøter fosteret og på den måten avbryter svangerskapet, og "fremprovosert abort", hvor man avbryter svangerskapet ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep. Fremprovosert abort, også kalt "abortus provocatus", "fremkalt abort", "svangerskapsavbrudd", "fosterdrap" og "tilsiktet abort", kan foretas både før og etter fosteret er levedyktig utenfor moren. I det norske helsevesenet regnes grensen for skillet mellom abort og fødsel å gå ved den 22. svangerskapsuken. Moderne legevitenskap er i ferd med å kunne redde for tidlig fødte barn ved ca. denne grense. I enkelte land (Russland) kan abort foretas sent i svangerskapet – da barna også vil være levedyktige uten særlige inngripen fra medisinsk personell. Klassisk tid. Det første beviset på en abort er fra et kinesisk dokument som sier at aborter ble utført på kongelige elskerinner i Kina 500 år f.Kr. Abort er, kjent fra det gamle hellas og romerriket. Flere metoder ble brukt av antikke leger. En måte var å gi kvinnen gift som fikk kroppen hennes til å avstøte fosteret. Andre måter var å stikke redskaper inn i livmoren. Disse metodene kunne i noen tilfeller være farlig for pasienten. Mange kvinner forsøkte fysiske aktiviteter som klatring, padling, vektløfting og stuping for å fremkalle en spontanabort. Andre teknikker var å helle varmt vann i underlivet eller å dekke det med blader som irriterte. Å tappe blod, faste eller ligge på varme kokosnøttskall var også metoder som ble brukt. Moderne tid. I 1920 innførte Frankrike forbud mot abort, og dette ble begrunnet med at «i kjølvannet av krigen, hvor nesten halvannen million franskmenn ofret sine liv slik at Frankrike fikk rett til å leve uavhengig og ærefullt, kan det ikke godtas at andre franskmenn tjener sitt brød ved å utføre abort». Samtidig innførte man forbud mot salg av prevensjonsmidler. Dette førte til at det utover 1930-årene ble foretatt anslagsvis en halv million illegale aborter årlig i Frankrike. I Weimarrepublikkens Tyskland regnet man med omkring 800.000 illegale aborter årlig. I 1923 innførte Belgia forbud mot salg av prevensjon, fulgt av Italia i 1926. I 1929 vedtok Storbritannia "Infant Life Preservation Act", som innførte fengsel i livstid for fremkalt abort. Pave Pius XI innskjerpet i 1930 ekteskapets hellighet. Dette medførte at italiensk lovverk skjerpet straffen for abort, og legene ble pålagt å innrapportere fremkalte aborter til myndighetene. Den siste kvinnen som ble sendt til giljotinen i Frankrike, var dømt for å ha utført aborter under Den andre verdenskrig. I 1943 ble det innført dødsstraff for abort i Tyskland for å tvinge fødselstallene opp. Den norske abortloven. Abort ble tillatt i Norge i 1964. Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort. Loven ble vedtatt den 11. november 1960, men trådde ikke i verk før 1. februar 1964. Det ble i 1967 opplyst at omtrent 4700 kvinner på årlig basis søkte om abort. Av disse fikk ca 3500 innvilget abort. Det er videre antatt at mellom 7000 og 10 000 norsk kvinner fikk utført illegal abort hvert år på 1960-tallet. En undersøkelse fra 1973 viste at andelen kvinner som fikk innvilget abort økte fra 73% i 1965 til 85% i 1971. Berthold Grünfeld mente at dette tydet på at det hadde vært en liberalisering av tolkningen av abortloven. Samme undersøkelse viste at nærmere halvparten av ugifte kvinner i Oslo som hadde fått avslag om abort, fikk den utført illegalt. Antallet anker etter avslag varierte sterkt fra landsdel til landsdel. I Oslo anket så mye som 76% av kvinnene i 1971, mens anken blant kvinner i Finnmark bare var på 2%. Ulik tolkning av abortloven førte til at det oppstod en viss tilstrømning til Oslo av abortsøkende. Det var på 1960- og 1970-tallet vanskeligere å få innvilget abort i utkant-Norge enn i Oslo. Det var også et mer restriktivt syn i Nord-Norge, på Vestlandet og Sørlandet. Østfold var også et sted der det var vanskelig å få innvilget abort på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til at mange søkte til Oslo for å få abort. En undersøkelse foretatt på midten av 1970-tallet viste at det var livssynet og den sosiale bakgrunnen hos medlemmene i abortnemndene som var utslagsgivende for søknadens utfall. Livssituasjonen til den kvinnen som hadde bedt om abort var av mindre betydning. Den 30. mai 1978 blir loven om selvbestemt abort vedtatt. Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. desember 1978 abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget (22. mai) og Lagtinget (29. mai 1975) ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget. Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd). a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon c) det er stor fare for sykdom hos barnet d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon». Punktene a–e kan tolkes ganske vidt. Loven og forskriftene antyder at mer og mer skal til for at disse kriteriene er oppfylt når graviditetens lengde øker fra 12 opp mot 18 uker. Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten. Omfang i Norge. Aborttallet har vært stabilt mellom 13 500 og 16 200 de siste 30 årene, samtidig med at antallet kvinner i fruktbar alder har steget. Fra 1989 til 2005 sank aborttallet jevnt fra 16 208 til 13 989, men siden 2006 har antallet aborter vært økende og nådde 16 073 i 2008. I perioden 1979 til 2008 er det utført 436 351 aborter i Norge. Oslo har tradisjonelt vært fylket med høyest aborthyppighet, og er det stadig med 18,8 per 1000 (2008). Aldersgruppen med størst aborthyppighet er 20-24 år. I denne aldersgruppen er det også mange svangerskap. I 2001 var det 2 448 aborter blant tenåringer, økt til 2 778 i 2008. Mellom en av fire og en av fem kvinner opplever abortinngrep i løpet av livet. 75 % av abortene skjer innen utgangen av 9. uke, 97-98 % innen 12. uke. . I Oslo tok mer en halvparten av gravide kvinner mellom 20 og 25 år abort i 2004. På landsbasis var tilsvarende tall en av tre i 2005. Holdninger til abort i Norge. I Norge har det tradisjonelt vært fra kristenkonservativt hold at motstanden mot selvbestemt abort har vært sterkest. Abortmotstanden har særlig vært frontet av de såkalte «abortprestene» Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Motstanden ble særlig markant fra dette hold etter at loven om selvbestemt abort ble innført i 1978. En meningsmåling utført i 1976 viste at 32% støttet selvbestemt abort, mens 14% ønsker å beholde den liberaliseringen av loven som kom i 1976. 27% ønsker at abort burde tillates på medisinsk og sosialt grunnlag, mens 27% ønsket at abort bare skulle innvilges hvis morens liv og helse stod i fare. Våren 1978 ble de samme spørsmålene stilt og viste da at andelen som støttet selvbestemt abort var økt til 38%, mens de som kun ønsket å tillate det hvis morens liv og helse stod i fare, var sunket til 25%. Undersøkelsen fra 1978 viste at det var menn, eldre, de med lav utdannelse, eller lav inntekt som var de sterkeste motstanderne av selvbestemt abort. Geografisk sett var det størst oppslutning om selvbestemt abort på Østlandet, mens det var større motstand i Nord-Norge og Trøndelag. Tallene for Sør- og Vestlandet var 38% (mot 24% i 1976). Det var kun blant SVs velgere det var flertall for selvbestemt abort, mens bare 6% av KrFs velgere ønsket selvbestemt abort. Velgerne til de andre partiene var splittet i synet. Undersøkelser vedrørende selvbestemt abort fra 1974 til 1980 og viste at andelen som var for selvbestemt abort var økende, mens det motsatte var tilfellet for andelen som hadde motsatt holdning. Undersøkelsene viste også at en større andel av menn var for selvbestemt abort enn kvinner, betydelig større andel blant yngre enn eldre, større andel i Oslo-område enn ellers i landet. Undersøkelsene viste videre at SV-velgere utgjorde den største andelen av som var for selvbestemt abort, men KrF-velgerne utgjorde den største andelen av motstanderne. En undersøkelse gjort i Midt-Norge av Norfakta på oppdrag av Aftenposten i 2004, viste at 57 prosent av midt-norske kvinner som oppgir at de er konservative i religionsspørsmål, mener kvinner skal ha rett til selvbestemt abort. Totalt mener 74 prosent av kvinner i Midt-Norge det samme. Samme undersøkelse viste at hver femte religiøse kvinne har benyttet seg av muligheten til å ta abort. 25% prosent av kvinner mellom 18 og 80 år i Midt-Norge har avbrutt et eller flere svangerskap. Blant kvinnene som oppgir å være liberale i religionsspørsmål, har 32 prosent tatt abort, mens 22 prosent av de konservative har gjort det. Undersøkelser foretatt i 2007, viste at 8 av 10 par som får vite at de venter barn med Downs syndrom, velger å ta abort. Tallene er tredoblet siden 1999. Abortmetoder. I Norge brukes hovedsakelig to abortmetoder: Kirurgisk og medisinsk. Et kirurgisk abortinngrep gjøres i narkose. Først bruker man instrumenter for å utvide åpningen i livmorhalsen. Så setter man inn et sug og suger ut embryo og morkake, som havner i en glasskolbe. Inngrepet tar ca. fem minutter. Man ønsker vanligvis ikke å gjøre abortinngrepet før svangerskapsuke sju, fordi komplikasjonsrisikoen er noe høyere i tiden før dette. Abort kan også framprovoseres med legemidler. Dette er mest effektivt tidlig i svangerskapet, og brukes helst ikke etter ni fullgåtte svangerskapsuker. Kvinnen møter på sykehuset, tar noen tabletter av stoffet mifepriston ("Mifegyne"), og drar hjem. To døgn seinere kommer hun tilbake. Da settes det et stoff (prostaglandiner) i skjeden for å sette i gang rier. I løpet av 8 timer har 96% av pasientene abortert. Hvis denne metoden mislykkes, gjør man kirurgisk abort. Hvilken abortmetode som brukes varierer mellom de ulike sykehusene i Norge. I alt er det et økende antall medikamentelle aborter. I 2007 ble totalt 45,3 prosent utført med medikamenter alene. Abortmotstand. Motstanden mot abort begrunnes ofte med religiøse argumenter. Den katolske kirken. Den katolske kirken er en av de sterkeste motstanderne av abort, de fordømmer enhver form for direkte, provoserte abort. De mener at alle involverte i en abort gjør seg skyldig i en meget alvorlig handling. Ikke bare foreldrene, men alle de som utfører aborten og tilrettelegger for at det er mulig. Den katolske kirke mener at abort bare kan gjennomføres dersom det er fare for mors liv. Voldtekt, incest, sosiale, økonomiske eller andre årsaker kan aldri rettferdiggjøre en abort. De som gjennomfører eller bidrar til en abort blir automatisk ekskommunisert. Vatikanet oppfordret til boikott av Amnesty International fordi organisasjonen mener voldtektsofre bør få ta abort. Islam. Innen islam praktiseres dette forskjellig, men de fleste tillater abort i noen tilfeller. Abortlovgivning på verdensbasis. Land som enten har selvbestemt abort eller liberale abortlover, finner man for det meste i Europa, Nord-Amerika, det tidligere Sovjetunionen, Oseania og deler av Øst-Asia. Land som fører en restriktiv linje eller totalforbud, finner man oftest i Afrika, Latin-Amerika, Midtøsten og deler av Øst-Asia. Ytterst få land har et totalforbud mot fremprovosert abort. De aller fleste land der abort er forbudt, tillater likevel fremkalt abort hvis morens liv står i fare. Chile, Nicaragua, Oman, Vatikanet, El Salvador og Malta er de eneste land i verden som ikke tillater abort under noen omstendigheter. I Europa er det Irland, Malta, Færøyene, og til dels Polen som har hatt de mest restriktive abortlovene. I Portugal ble abort lovlig i 2007. Mellom 1995 og 2003 falt forekomsten av fremkalt abort (antall aborter pr 1.000 kvinner mellom 15 og 44 år) på verdensbasis fra 35 til 29. I 2008 var antallet sunket til 28. Mellom 2003 og 2012 falt antall utførte aborter med 600.000 i vestlige land, men økte med 2,8 millioner i utviklingsland. I 2008 ble det utført seks millioner aborter i vestlige land, mot 38 millioner i utviklingsland. Antall utrygge aborter øker på verdensbasis, fra 44% av antall utførte aborter i 1995, til 49% i 2008. I USA innførte Ronald Reagan i 1984 sin "Global Gag Rule" som nedla forbud mot amerikansk bistandshjelp til organisasjoner som utfører, opplyser om eller henviser til abort. Dette rammet også vanlige helsestasjoner og organisasjoner som underviste om prevensjon. Bill Clinton opphevet regelen på sin første dag som president i 1993, mens George W. Bush gjeninnførte den på "sin" første dag som president. Barack Obama opphevet den igjen i sin første uke som president. Dr Gill Greer, administrerende direktør for den London-baserte "International Planned Parenthood Federation", anslo at forbudet i de åtte årene Bush satt ved makten, hadde kostet organisasjonen hennes mer enn $100 millioner til familieplanlegging, hvilket hun anslo hadde ført til 36 millioner uønskede svangerskap og 15 millioner fremkalte aborter. Britney Spears. Britney Jean Spears (født 2. desember 1981 i McComb, Mississippi, men oppvokst i Kentwood, Louisiana), er en amerikansk popsanger og skuespiller. Spears begynte å opptre som ung jente i Mickey Mouse Club på TV. Hun signerte platekontrakt hos Jive Records i 1997 og slapp sitt debutalbum "...Baby One More Time". Gjennom det første tiåret i musikkbransjen ble hun en høytstående artist i den ordinære populærmusikken og populærkulturen, fulgt av et veldig publisert privatliv. Hennes to første album etablerte henne som et popikon og knuste alle salgsrekorder. Mens sangene «...Baby One More Time» og«Oops!... I Did It Again» ble internasjonale hits. Britney fikk æren for å ha gjennopplivet popmusikken på slutten av 1990-tallet. I 2001, ble hennes tredje studioalbum Britney utgitt, og hun utvidet sitt repertoar da hun spilte hovedrollen i filmen Crossroads. Hun tok selv kontroll over det fjerde studioalbumet In The Zone i 2003, der hun selv stod for det meste av låtskrivingen og produksjonen. Det gav toppsinglene Me Against the Music, Toxic og Everytime. Etter å gitt ut to samlealbum, slet Britney med personlige problemer og hun tok en pause fra musikken. Hennes femte studioalbum Blackout ble sluppet i 2007 og reflektere hennes mørke tid. Selv om det ikke var noen form for promotering for albumet, ga den slagerne Gimme More og Piece of Me. I januar 2008 ble hun lagt inn på sykehus og ble ført under farens makt. Senere samme år, tok legenden seg sammen og gav ut det sjette studioalbumet Circus med den globale hitten Womanizer. Etter å lagt ut på verdensturneen The Circus Starring Britney Spears ga hun ut singlene på et eget album 'The Singles Collection som også inneholdt sangen "3". Britney har solgt over 100 millioner plater verden over, noe som gjør henne til en av de mestselgende artister i historien innenfor moderne musikk. Spears er også anerkjent som den bestselgende kvinnelige artist av det første tiåret i det 21. århundre, i tillegg til en femte plass totalt. I juni 2010 ble Spears rangert på 6.plass på Forbes liste over de 100 mektigste og mest innflytelsesrike kjendiser i verden, hun er også rangert som den tredje mektigste musikeren i verden. 1981–97: Tidligere liv og karrieren begynner. Britney Jean Spears ble født 2. desember.1981, som andre barn av Lynne Irene og James Parnell Spears. Hun stammer av britiske opprinnelser, ettersom hennes bestemor kommer fra London, med en fjern maltesisk avstamming. Hennes søsken er Bryan James og Jamie Lynn I en alder av 3 år startet Britney å ta danseleksjoner i hjembyen Kentwood og ble valgt til å utføre en solodans på den årlige konserten. Under hennes barndom deltok hun også på gymnastikk og stemme leksjoner og vant mange statlige konkurranser og et talentshow for barn. Spears gjorde hennes lokaldebut i alderen av 5 år mens hun var i barnehagen. Om hennes ambisjoner sier hun selv at hun i tidlig alder var i hennes egen verden og visste akkurat hva hun ville gjøre med livet sitt. I en alder av 8 år, reiste Britney og hennes mor Lynne til Atlanta for en audition i 1990-årene sin gjenopplivingen av "The Mickey Mouse Club". Casting regissør Matt Cassella avviste henne fordi hun var for ung til å bli med i serien på den tiden, men introduserte henne til Nancy Carson, en New York City talent agent. Carson var imponert av Spears sin vokal og foreslo å melde henne på Professional Performing Arts School. Kort tid etter flyttet Lynne og hennes døtre til en leilighet i New York. Spears ble tildelt sin første profesjonelle rolle, som hovedrollen i Tina Danmark i Off-Broadway musikalen "Ruthless !". Hun har også dukket opp som en konkurrent på den populære tv-serien "Star Search", samt å være sett i en rekke reklamefilmer. I desember 1992 ble hun endelig kastet i "The Mickey Mouse Club", men returnerte til Kentwood etter at showet ble kansellert. Hun begynte på Parklane Academy i nærheten McComb, Mississippi. I juni 1997 var Spears i samtaler med manager Lou Pearlman om å bli med kvinnelige pop gruppe Innosense. Lynne spurte en venn av familien og underholdning advokat Larry Rudolph om uttalelse og sendt inn en tape av Spears synge en Whitney Houston karaoke sang sammen med noen bilder. Rudolph bestemte seg for å sende henne til plateselskapene, derfor trengte hun en profesjonell demo. Han sendte Spears en ubrukt sang fra Toni Braxton, hun øvde i en uke og spilte inn sin vokal i et studio med en lydtekniker. Spears reiste til New York med demo og møtte ledere fra fire plateselskap, hun reiste tilbake til Kentwood samme dag. Tre av selskapene avviste henne, og hevdet at publikum ville ha pop band som The Backstreet Boys og The Spice Girls, og "det ikke skulle være en annen Madonna, en annen Debbie Gibson, eller en annen Tiffany. " To uker senere returnerte ledere fra Jive Records samtaler til Rudolph. Senior president i A & R Jeff Fenster uttalt om Spears sin audition at "Det er veldig sjelden å høre noen i den alderen som kan levere emosjonelt innhold og kommersiell appell". De utnevnte henne til å jobbe med produsent Eric Foster White for en måned, som angivelig formet hennes stemme fra "lavere og mindre valmue" til "utpreget, umiskjennelig Britney." Etter å ha hørt det innspilte materialet, beordret president Clive Calder et fullt album. Spears hadde opprinnelig tenkt seg "Sheryl Crow musikk, men følte det var i orden med utnevnelse av produsenter, da "Det gjorde mer fornuftig å gå pop, fordi jeg kan danse til det - det er mer meg. " Hun fløy til Cheiron Studios i Stockholm, hvor halvparten av albumet ble spilt inn fra mars til april 1998, med produsenter Max Martin, Denniz PoP og Rami Yacoub. 1998–2000: "...Baby One More Time" og "Oops!... I Did It Again". Etter at Britney returnerte tilbake til USA, dro Spears på en kjøpesenterturne for å promotere sitt kommende album. Hennes show var fire av sangene på albumet, og hun ble ledsaget av to bakgrunns dansere. Hennes første konsertturne var et åpningsnummer for 'N Sync. Hennes debut album, ... Baby One More Time, ble gitt ut januar 1999. Den debuterte som nummer én på den amerikanske Billboard 200 og ble sertifisert to ganger platina etter en måned. Verden rundt toppet albumet hitlistene i femten land og solgt over ti millioner eksemplarer første året. Det ble det mestselgende albumet noensinne av en tenåring artist. tittelsporet ble utgitt som fra albumet. Opprinnelig ønsket Jive Records musikkvideoen til å være animert, men Spears avviste det og foreslo ideen om en katolsk skolejente. Singelen solgte eksemplarer på sin første dag, og nådde nummer én på Billboard. Den toppet tabellen i to sammenhengende uker. "... Baby One More Time" fikk senere Grammy nominasjon for "Grammy Award for Best Female Pop Vocal Performance | Best Female Pop Vocal Performance". Singelen har også toppet singellista i to uker i Storbritannia, og ble den raskeste selgende singelen noensinne av en kvinnelig artist, med over 460 000 eksemplarer. Spears er også den yngste kvinnelige artisten som har en million selger i landet. "(You Drive Me) Crazy" ble utgitt som den tredje singelen fra albumet. Den ble en topp-ti hit verden over, og gjorde slik at "... Baby One More Time" solgte 25 millioner eksemplarer. Coveret av april 1999 utgaven av "Rolling Stone" viser Britney liggende på sengen, kledd med en bh, shorts og en åpen topp. Kort tid før hadde Spears annonsert offentlig at hun ville forbli en jomfru til ekteskapet. Den 28. juni 1999 begynte Spears sin første turne ... Baby One More Time Tour i Nord-Amerika, som ble positivt mottatt av kritikerne. En utvidelse av turnen med tittelen Crazy 2k, fulgte i mars 2000. Spears hadde premiere på sanger fra hennes kommende andre studioalbum i løpet av showet. "Oops!... I Did It Again", det andre studio album, ble utgitt i mai 2000. Platen debuterte som nummer en i USA, og solgte 1,3 millioner eksemplarer. Noe som brøt alle rekorder for det høyeste debut salget av noen solo artist. Albumets første singel, "! Oops... I Did It Again", nådde toppen av listene i Australia, New Zealand, Storbritannia og mange andre europeiske nasjoner. Albumet samt tittelsporet mottok Grammy nominasjoner for Best Pop Vocal Album og Best Female Pop Vocal Performance. Samme året la Spears ut på Oops... I Did It Again World Tour, som tente inn 40,5 millioner kroner. Hun ga også ut sin første bok,"Heart-to-Heart", skrevet sammen med sin mor. Den 7. september 2000 fremførte Britney på. Den 12. september.2006 fødte sitt andre barn, Jayden James Federline. Den 7. november 2006 krevde Spears skilsmisse fra Federline som siterer uforenlige forskjeller. Deres skilsmisse ble sluttført i juli 2007, da paret kom til et globalt forlik og ble enige om å dele felles foreldreansvar for barna. Britney sin tante Sandra Bridges Covington som stod hun svært nær døde av eggstokkreft i januar. Den 16. februar 2007, bodde Spears i et rehabilitering anlegg i Antigua for mindre enn en dag. Den påfølgende natten barberte hun hodet med en elektrisk klippemaskin på en frisørsalong i Tarzana, California. Hun la seg selv til behandlingstilbud i løpet av de neste ukene. Etter å ha fullført en måned-langt program på Promises Treatment Centers, skrev hun på nettsiden hennes, "jeg traff virkelig bunnen. Denne dagen tror jeg ikke at det var alkohol eller depresjon. [...] det var som en dårlig gutt som løper rundt med ADHD ". I mai 2007 produserte hun en rekke salgsfremmende konserter på House of Blues arenaer, med tittelen The M + M's Tour. Britney mistet foreldreretten til sine barn til Federline, 1. oktober 2007. Årsakene til rettslig kjennelse var ikke offentlig for publikum. Hennes femte studioalbum "Blackout (Britney Spears album)", ble utgitt i oktober 2007. Det debuterte på toppen av hitlistene i Canada og Irland, nummer to på den amerikanske Billboard200, -holdt av fra topplasseringen av Eagles s"Long Road ut av Eden"- Frankrike, Japan, Mexico og Storbritannia, og blant de ti beste i Australia, Korea, New Zealand og mange europeiske nasjoner. I USA ble Britney den eneste kvinnelige artisten som har sine fem første studioalbum debut på de to øverste plassene på tabellen. "Blackout" solgte over 5 millioner eksemplarer verden over. Peter Robinson av "The Observer" sa at «Britney har levert det beste albumet i karrieren, hevet standarden for moderne pop musikk med en brannstifter blanding av Timbaland s"Shock Value"og hennes egen backkatalog". Dennis Lim av "Blender" kommenterte, "Spears femte studioalbum er hennes mest konsekvente, en sømløst underholdende samling av lyse, issørpe elektropop." "Blackout" vant "Album of the Year" i MTV Europe Music Awards 2008 og var oppført som det femte beste pop albumet av tiåret av "The Times". Spears fremførte singelen «Gimme More» i 2007 MTV Video Music Awards. Forestillingen ble kritisert av mange kritikere. Til tross for tilbakeslag skjøt singelen til verdensomspennende suksess med en topp på nummer én i Canada og blant topp ti i nesten alle land den kom til. Den andre singelen "Piece of Me» nådde toppen av hitlistene i Irland og nådde topp fem i Australia, Canada, Danmark, New Zealand og Storbritannia. Den tredje singelen "Break the Ice" ble utgitt året etter og hadde moderat suksess på grunn Spears ikke å kunne markedsføre den ordentlig. I desember 2007 startet Britney et forhold med paparazzi Adnan Ghalib. 2008–2009: Umyndig, "Circus" og The Circus Starring Britney Spears. Den 3. januar 2008 nektet Britney å gi avkall på foreldreretten til sine sønner til Federline's representanter. Hun ble innlagt på psykiatrisk sykehus Cedars-Sinai Medical Center etter at politiet som kom til huset hennes bemerket set at hun var under påvirkning av et ulovlig stoff. Dagen etter ble Spears samværsrett suspendert i et nød rettsmøtet, og Federline ble gitt eneste fysiske og juridiske foreldreretten til barna. Den 31. januar 2008 ble Britney forpliktet til psykiatrisk avdeling på Ronald Reagan UCLA Medical Center og satt på Ufrivillig psykiatriske hold. Retten plasserte henne under midlertidig verge av sin far James Spears og advokat Andrew Wallet, noe som gir dem full kontroll over hennes eiendeler. Spears ble utgitt 6. februar 2008. Hennes foreldre uttrykte skuffelse og bekymring over beslutningen om å løslate henne. Den neste måneden var hun gjest-stjerne på "How I Met Your Mother" som resepsjonist Abby. Hun fikk positive anmeldelser for sin prestasjon, samt bringe serien høyeste seertall noensinne. I juli 2008 gjenvant Spears besøksretten, etter å komme til en avtale med Federline. Den 7. september 2008 åpnet Britney MTV Video Music Awards med en pre-teipet sketsj med Jonah Hill og en introduksjon tale. Hun vant Best Female Video, Best Pop Video og Video Of The Year for «Piece of Me". Hennes sjette studioalbum "Circus", ble utgitt i desember 2008 på hennes 27-årsdag. Den fikk positive anmeldelser fra alle kritikere, i henhold til musikken gjennom aggregering av Metacritic, fått den et snitt på 64/100. "Circus" debuterte som nummer én i Canada, Tsjekkia og USA, og inne i toppen i mange europeiske land. I USA ble Spears den yngste kvinnelige artisten som har fem album debut som nummer en og tjente en plass i "Guinness Book of Records". Hun ble også den eneste artisten i SoundScan til å ha fire album debut med 500.000 eller flere eksemplarer solgt. "Circus" ble en av de raskest selgende album av året, og har solgt 6 millioner eksemplarer verden over. Den første singelen "Womanizer», ble hennes første nummer en i "Billboard Hot 100" siden "... Baby One More Time» og toppet hitlistene i land som Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Norge og Sverige. Den ble også nominert til en Grammy i kategorien for "Best Dance Recording". I januar 2009 fikk Spears og hennes far Jakob opprettet et besøksforbud mot sin tidligere manager Sam Lufti, eks-kjæreste Adnan Ghalib og advokaten Jon Eardley – som alle, rettsdokumentene hevder, hadde forsøkt å få kontroll over Spears anliggender. Den påbud forbyr Lutfi og Ghalib fra å kontakte Spears eller kommer innenfor 250 meter av henne, hennes eiendom eller familiemedlemmer. Britney la ut på The Circus Starring Britney Spears i mars 2009. Med en brutto på US $ 131 800 000, ble det den femte mest innbringende turné i året og nr.15 på verdensbasis. Hun ga ut sitt andre greatest hits album, "The Singles Collection" i november 2009. "3" ble hennes tredje nummer en singel i USA, og var den første sang til debutere på toppen av hitlistene i tre år. 2010–idag: Kjæreste, Glee og «Femme Fatale». I mai 2010 bekreftet Britney sine representanter at hun dater sin agent Jason Trawick, og at de hadde besluttet å avslutte sitt profesjonelle forhold til fordel for å fokusere på sine personlige forhold. Spears laget et begrenset opplag klesmerke for Candie's. Den ble utgitt på butikker i juli 2010. 28. september 2010 gjorde hun en cameo-opptreden på et Britney Spears hyllest tema-episode av amerikanske TV-showet "Glee", med tittelen «Britney/ Brittany». Spears sin episode ble godkjent, selv om hennes opptredener mottok blandede anmeldelser fra kritikerne. Episoden trakk "Glee" sitt største publikum, samt seriens høyeste karakterer noensinne. I mars 2010 ble det bekreftet av Jive Records at Spears hadde begynt innspillingen av sitt syvende studioalbum, med Max Martin og Dr. Luke som produsenter. De hadde en målsetning om å gjøre lyden «hardere» på forskjellige måter «og kanskje litt mer dypt inn elektronisk – grimiere». 11. januar 2011 ble singelen «Hold It Against Me» distribuert via iTunes med et stort innledende salg, blant annet den første uken i USA. 1. februar kom Britney med nyheten på twitter at hun takket alle fans for støtten og at det nye albumet var en gave til oss som takk. Tittelen og album coveret ble utgitt, og navnet er «Femme Fatale». Albumet har gjort seg meget kjent i Norge siden to låtskrivere er med på albumet, Stargate og Ina har skreve henholdsvis «Selfish» og «He About To Lose Me», som begge er på deluxe albumet. Senere kom det frem at også regissøren av musikk videoen til hennes andre singel «Till the World Ends» er norske Ray Kay fra Haugesund. Videoen fikk veldig gode anmeldelser, og fansen hevder det er en av hennes beste videoer noen sinne. Britney har også fremført en del promo for «Femme Fatale», blant annet et show i Las Vegas og et show på "Jimmy Kimmel Live!". På lansering datoen av albumet fremførte hun tre låter på "Good Morning America", der det også vart annonsert at hun skal ut på turne i Nord-Amerika til sommeren, fra juni til august. 10. april annonserte Britney og Rihanna at Britney er med på remixen av sangen «S&M» av Rihanna. Innflytelse. Spears ble en internasjonal pop-ikon umiddelbart etter lanseringen som artist. "Rolling Stone Magazine" skrev: «En av de mest kontroversielle og suksessrike kvinnelige vokalister i det 21. århundret, Britney i spissen gjorde framveksten av tusenårs teen pop... Spears dyrket tidlig en blanding av uskyld og erfaring som sprengte banken.» Hun er oppført av "Guinness World Records" for å ha «Best-selger album av en tenårig soloartist» for sitt debutalbum "... Baby One More Time," som solgte over tretten millioner eksemplarer i USA. Melissa Ruggieri i "Richmond Times-Dispatch"rapporterte, «Hun er i ventet å bli den bestselgende tenåringsartist før fylte 20 i 2001, Spears solgt mer enn 37 millioner album verden over.» Spears har også hatt innflytelse på mange nye artister, inkludert Kristinia DeBarge, Lady Gaga, Selena Gomez & The Scene, Pixie Lott, Miley Cyrus og Beyonce, som har sitert Spears som en av sine største inspirasjonskilder. Karrière. Spears musikalske karriere startet tidlig med danseshow og kirkekor. Da hun var åtte år gammel, var hun med på en audition for Disney Channels "Mickey Mouse Club-show", men var den gang for ung til å bli tatt ut. Men som elleveåring fikk hun en rolle i det samme showet, og hun opptrådte der blant annet sammen med Christina Aguilera, 'N Syncs Justin Timberlake og JC Chasez. Etter to år i dette showet startet hun som soloartist, og hennes forhold til Timberlake skapte stor medieoppmerksomhet. I 1999 kom debutalbumet "…Baby One More Time", produsert av den svenske musikkprodusenten Max Martin. Tittelsporet var gitt ut høsten 1998 som single og gikk rett til topps på hitlistene og skal ha solgt i ni millioner eksemplarer. Flere av låtene på dette albumet fikk høye listeplasseringer. Hun fulgte opp suksessen med plata "Oops!… I Did It Again" året etter, et album som ikke skilte seg i særlig stor grad fra den opprinnelige oppskriften som hadde gitt henne suksess. Begge albumene debuterte på førsteplass på albumlistene. Hennes tredje album, "Britney", ble sluppet i 2001, mens det fjerde, "In the Zone", kom i 2003. I 2004 ga hun ut samlealbumet "Greatest Hits: My Prerogative", og i 2005 remixalbumet "B in the Mix: The Remixes". Hennes femte studioalbum het "Blackout" og kom ut i 2007. Ved siden av musikkarrièren har Britney Spears også vært filmskuespiller. Hennes virkelige debut kom med filmen "Crossroads" i 2002, hvor hun spiller en ung jente som nettopp er ferdig med high school og drar på en reise for å oppdage kjærligheten og sitt eget sangtalent. I 2008 kom den andre filmen hvor Spears hadde en større rolle, "In the Pink". I tillegg har hun spilt mindre roller i "Longshot" fra 1999 og "Austin Powers in Goldmember" fra 2002. Privatliv. I april 2005 meldte amerikanske medier at hun var gravid med ektemannen Kevin Federline. Dette bekreftet hun senere selv på sin offisielle hjemmeside. 14. september fødte hun en sønn med keisersnitt, som hun kalte Sean Preston Spears Federline. 12. september 2006 fødte Spears sønnen Jayden James Federline. 7. november 2006 bad hun om skilsmisse fra Kevin Federline. Spears har siden gjennombruddet som tenåringsartist vært utsatt for en meget sterk medieoppmerksomhet, hvor nærmest alle deler av hennes privatliv har vært eksponert, herunder hennes psykiske problemer. 1. oktober 2008 overtok eksmannen Kevin Federline omsorgen for barna. Etter mange år med psykiske problemer samt en rekke skandaler, var hun 25. august 2008 i gang med å spille inn et nytt album, som ble gitt ut i USA 2. desember 2008, på hennes 27 års dag. Albumet het Circus og var hennes store comeback. I 2009 slapp hun albumet "The Singles Collection",et samlealbum med hennes mestselgende singler og den nye låten «3» som ble hennes største hit siden gjennombruddet. Spears har bekreftet at det kommer ut et nytt album i mars 2011. Låtskriverne er de samme som på albumene "Blackout" og "Circus". Hennes første singel av albumet er planlagt i januar. Nesttun–Osbanen. Nesttun-Osbanen var en smalsporet jernbane som gikk mellom Nesttun og Osøyro utenfor Bergen. Banen ble åpnet 1. juli 1894 og nedlagt 2. september 1935 som første jernbanestrekning i Norge. Bakgrunn. Vossebanen ble åpnet i 1883, og åpninga av den banen viste folk i området hvilke fordeler jernbanen hadde. Det dukket etterhvert opp et ønske om å knytte jordbruksområdene i Midthordaland sammen med Bergen, samtidig som området rundt Bjørnafjorden var et populært feriemål. Anleggsarbeidet begynte i 1891, og det hadde blitt bestemt at banen skulle bygges svært billig. Sporvidden ble satt til 750mm, kurveradien ble satt til 50 meter. Dette gjorde det mulig å legge skinnegangen rundt alle forhøyninger i terrenget, banen ble faktisk bygget uten en eneste tunnel. Disse valgene førte til at jernbanen kun tålte sakte fart, maksimal hastighet var 25 km/h. Det ble i tillegg et sporbrudd på Nesttun, noe som gjorde at all gods måtte lastes om til Vossebanens tog. Reisetida fra Bergen til Osøyro ble på grunn av dette rundt to timer. Banen ble åpnet i 1894, og fram til 1901 var økonomien trang. Vedlikeholdskostnadene ble store, delvis på grunn av skinnebanens dårlige kvalitet. Det var ofte solslyng, og slitasjen på hjulene var stor. Fra 1901 gikk det imidlertid bedre. Trafikken tok seg opp, og fra 1901 til 1924 gikk banen med overskudd. Overskuddet ble brukt til utbedrelse og vedlikehold av banen. I toppåret 1918/1919 fraktet banen 222.687 passasjerer og 9.048 tonn gods. På 20-tallet begynte biltrafikken å bli en alvorlig konkurrent til banen. Reisetida fra Osøyro til Bergen med bil var på rundt 1 time og 20 minutter. Fra 1925 gikk banen med underskudd, og banen ble besluttet nedlagt i 1935. Noe av materiellet ble solgt til Urskog-Hølandsbanen, en av få andre baner i Norge med sporvidde 750mm. Nesttun. Gågaten på Nesttun, som kommer til å bli trasé for den framtidige bybanen. Nesttun er et nærings-og boligområde og bydelssenter for Fana bydel i Bergen kommune, og tidligere kommunesenter for Fana kommune frem til innlemmelsen i Bergen i 1972. Området ligger ved Nesttunvannet og er omgitt av Paradis, Hop, Skjold, Øvsttun og Midtun, alle med sammenhengende tettbebyggelse som inngår i Tettstedet Bergen. Nesttun grunnkrets i Bergen kommune hadde 1 589 innbyggere 1. januar 2012 og et areal på 0,65 km² og 0,07 km² ferskvann. Poststedet. a> i 1923,ligger fortsatt i Nesttun sentrum Poststedet Nesttun består av både Nesttun (språklig opprinnelse: «det nederste tunet»), Midtun («det midterste tunet») og Øvsttun («det øverste tunet»). På Midtun finner man ved siden av boligfelt også grossister, kaffe- og næringsmiddelindustri. Beliggenhet. Nesttun sentrum ligger i et dalsøkk ved Nesttunvannet (ca. ti km sør for Bergen sentrum), med det delvis industrialiserte Midtun på østsiden og et stort villaområde på vestsiden. I Nesttun sentrum finner man Nesttunsenteret, detaljhandel, bibliotek og banker, offentlige servicekontorer og helsetjenester, samt Birkeland kirke. Like sør for Nesttun sentrum ligger Midtun skole, mens Hop ungdomsskole ligger på Hop, en knapp kilometer nordvest for bydelssenteret. Kommunikasjon. Nesttun var stoppested på Vossebanen inntil Ulrikentunnelen ble åpnet, og tidligere også en av endestasjonene på Nesttun–Osbanen. Nesttun terminal er foreløpig siste stoppested for Bybanen som ble åpnet av Dronning Sonja 22. juni 2010 og går fra Bergen sentrum. Terminalen er i dag et viktig knutepunkt for kollektivtrafikken i Fana og Ytrebygda. Her har Skyss lagt opp til omstigning for kollektivreisende mellom Bybanen og matebusser videre ut i bydelene. The Neptunes. The Neptunes består av Pharrell Williams og Chad Hugo, to produsenter som har produsert mange av de siste års listeplasser. (Nellys «Hot in Here», Jay-Zs «Nigga Please»), (Britney Spears' «I'm a Slave For You» og halve Justin Timberlakes debutalbum som soloartist). The Neptunes har også et band frontet av Pharrell, N.E.R.D, som har gitt ut et bestselgende album; "In Search Of...". Ekstern lenke. Neptunes Calvin Klein. Calvin Klein (født 19. november 1942) er en velkjent klesdesigner. Han ble født i The Bronx, New York, USA. Hans navn er også et merkenavn på klær markedsført av hans klesselskap, som ble lansert i 1968. Merkenavnet "Calvin Klein" er et av verdens mest verdifulle, og sammenlignbart med store selskaper som Pepsi, Kodak, IBM og Nike. Antwerpen (provins). Antwerpen er den nordligste provinsen i Flandern og Belgia. Den grenser til Nederland og de belgiske provinsene Limburg, Flamsk Brabant og Øst-Flandern. Hovedstaden er Antwerpen. Befolkningen er på ca. 1,7 millioner, som gjør provinsen til Belgias største. Arealet er 2860 km² og er delt inn i tre distrikter med totalt 70 kommuner. Administrativ inndeling. Regionen er inndelt i tre distrikter med totalt 70 kommuner. Øst-Flandern. Øst-Flandern er en provins i Flandern og Belgia. Den grenser til Nederland og de belgiske provinsene Antwerpen, Flamsk Brabant, Hainaut og Vest-Flandern. Hovedstaden heter Gent. Arealet er på 2991 km² og er delt inn i 6 distrikter med totalt 65 kommuner. Christian Fennesz. Christian Fennesz (født 25. desember 1962) er en østerriksk musiker. Musikken til Fennesz er vanskelig å karakterisere, men består av gitar pluss elektronisk kreativitet. Mange kaller det støy, med andre ord kan det være vanskelig å finne noen bestemt form i hans komposisjoner. Men lydbildet er ofte delt opp i flere lag og man finner oftest en melodi skjult i alt «kaoset». Han har sterke relasjoner til det østerrikske plateselskapet Mego, som er et selskap som stort sett gir ut eksperimentell elektronisk musikk. Fennesz har også jobbet sammen med det Norske bandet Ulver, samt Østerrikeren Peter Rehberg og amerikaneren Jim O'Rourke fra Sonic Youth. Sammen opptrer de under navnet Fenn O'Berg. Venner for livet. "Venner for livet", engelsk originaltittel: Friends, var en amerikansk TV-serie (situasjonskomedie) som handler om en gruppe på seks venner. Vennene er i midten av 20-årene (ved seriestart) og tilbringer det meste av tiden sin sammen enten i hverandres leiligheter eller på cafeen Central Perk. Friends regnes som en av de største situasjonkomediene i historien. Rundt 70 millioner så avslutningsepisoden i USA i 2004. Seriens skuespillere tjente 10 millioner kroner per episode i seriens 3 siste sesonger. Friends holdt populariteten oppe over ti sesonger og 236 episoder. Alle sesonger er utgitt på DVD. Serien er produsert av Warner Bros og ble i USA vist på NBC, mens den i Norge ble og blir den vist på TV 2 og TVNorge. I USA ble den første episoden sendt 22. september 1994, mens den siste ble sendt 6. mai 2004. I Norge ble den første episoden vist på TV 2 7. januar 1996. Monica E. Geller. Monica (spilt av Courteney Cox Arquette) er lillesøsteren til Ross Geller. Vi får se i serien at hun har en fortid som ekstremt overvektig. Hun begynte å slanke seg da hun en gang hørte Chandler si at hun var feit. Dette var første gang hun møtte Chandler, på en thanksgiving-middag hjemme hos dem. Monica og Chandler blir sammen i London i sesong 4. De blir gift i sesong 7. Først delte Monica leilighet med Phoebe Buffay, det ble vist i en episode i sesong 3 da de ser tilbake på tiden før friends begynte. Så deler hun den med Rachel, og så med Chandler. Første gang hun møtte Joey var da han ble romkamerat med Chandler, som bodde rett over gangen for Monica. Man merker fort at Monica er «mammaen» i gjengen. Hun passer alltid på de andre, og lager Thanksgiving middag til dem hvert år. Alle får noe de liker. Monica har et utrolig konkurranseinstinkt, og liker å konkurrere; spesielt med broren Ross. Monica har også en stor lidenskap for rydding, vasking og organisering, og ser på pakking som noe av det morsomste i verden. Hun rydder når hun blir stresset. Ross Eustace Geller. Ross (spilt av David Schwimmer) har en doktorgrad i paleontologi. Hans fulle navn er Ross Eustace Geller og han jobber på et museum i nærheten av der han bor. Han får senere i serien jobb som foreleser på et universitet. Ross er storebroren til Monica. I første sesong av serien har Ross en ape som han kaller Marcel. Men han må gi den fra seg etterhvert av spesielle grunner. Ross befinner seg i serien midt i flere skilsmisser og han har to barn (Ben og Emma) til slutt i serien. Han har en gutt med sin første kone som forlot ham da hun fant ut at hun var lesbisk. Det nevnes også at hun er den første Ross noen gang har sex med. I tillegg har han en jente med Rachel som et resultat av en natt med mye alkohol og med kondomer som bare virker 97% av gangene. Ross og Rachel var i en lang periode sammen og forholdet mellom dem er veldig komplisert gjennom hele serien, men det ender med at de finner sammen igjen til slutt. Ross' andre kone heter Emily. Etter å ha kjent hverandre i bare noen få uker bestemmer de seg for å gifte seg. Men ved alteret sa Ross "jeg tar deg Rachel", istedet for Emily, bryllupet fortsetter likevel. Emily føler seg truet av Rachel og vil at Ross skal kutte ut all kontakt med henne. Ross finner ut at han ikke kan gjøre det, så han bestemmer seg for å beholde Rachel som venn, og skille seg fra Emily. Senere på en tur til Vegas blir Ross og Rachel fulle å ender opp med å gifte seg, så når de da kommer tilbake fra Vegas blir det et stort oppstyr med det. Joseph Francis Tribbiani. "Bakgrunn"Joey (spilt av Matt LeBlanc) jobber som skuespiller og har vært borti både teater, film og tv-serier. Hans store rolle er som Dr. Drake Ramoray i "I gode og onde dager". Han mener radio bare er for stygge mennesker. Joey's interesser er for det meste mat og damer, som han forresten ikke har noen problemer med å skaffe seg. På et stadium i serien er Joey sammen med Rachel, men det ender fort. Joey kommer inn i serien som Chandlers nye romkamerat, men blir veldig raskt en del av gjengen. Han ser alltid på Chandler som sin bestevenn. Han gifter seg aldri. Noen av de få seriøse forholdene han har i serien er med Rachel, Kathy og Kate. Joey har 7 søstre (Veronica, Mary Angela, Mary Theresa, Gina, Dina, Tina, og Cookie). Joey kommer fra en italiensk/amerikansk familie som består av åtte barn, hvor han er den eneste gutten. Han flytter fire ganger i serien: Første gang flytter han fra Chandler inn i en egen leilighet. Da flytter gale Eddie inn hos Chandler.. Andre gang er når han flytter hjem igjen. Tredje gang flytter han inn til Monica og Rachels leilighet, etter at de vant den fra dem, i episoden "The one with the Embryos" Og den fjerde gangen er når han flytter tilbake i den gamle leiligheten igjen. Joey er skuespiller, men er ikke særlig vellykket. Han leter stadig etter arbeid. Han var prest i både Monica og Chandlers bryllup og i Phoebe og Mikes. Han registrerte seg som prest via Internett. "Karriere"Joey er skuespiller. Han forklarer at det er fordi Al Pacino en gang var idolet hans. Han har også prøvd seg som modell. Det gikk bra helt til han fant ut at hans siste bilde ble brukt til reklame for kjønnssykdommer. Plakaten ble vist over hele New York City. Joey er kjent for å ikke være så altfor smart. Han har problemer med å forstå negativ omtale om hans skuespillerevne. En gang trodde han at det var positivt at han var "under pari". Joey elsker mat, spesielt kjøttbollesandwitch og verdenskjente Joeys spesial: to pizzaer. Han har veldig drag på damene, og han har gjort uttrykket "How you doin'?" verdenskjent. Hans roller varierer fra Doctor Drake Ramoray til Al Pacinos rumpe. Den mest kjente rollen hans er Doctor Drake Ramorey i såpeserien "Days of our lives". Men når han fortalte i et interjuv at han skrev noen av replikkene sine selv ble manusforfatterne så forbanna at de skrev han ut av showet (han falt ned en heissjakt). Rollefiguren hans kom senere tilbake igjen, som en kvinne. I sesong 7 var han nominert til en Soapie for beste tilbakekommende mannlige skuespiller. Han tapte, og stjal en pris. Joeys agent var Estelle Leonard. Joey jobbet også en liten stund som servitør på caféen Central Perk. Det var Gunther som fikk Joey til å ta jobben. I begynnelsen prøvde han å skjule for vennene sine at han jobbet der, men etterhvert fant de det ut. Han likte ikke jobben der, men han brukte etterhvert jobben til å få kontakt med attraktive kvinner. Han ga dem gratis mat. Det fikk Gunther snart en slutt på. Joey tok ikke jobben så veldig seriøst og brukte mesteparten av jobbtiden på å snakke med vennene sine. En dag stengte han cafeén midt på dagen for å gå på audition, mens Gunther farget håret. Gunther sparket Joey, men Rachel overtalte han til å gi han den tilbake. Etterhvert fant Joey bedre skuespillerjobber, og gadd ikke komme på jobben. At han hadde vært borte var det nesten ingen som la merke til. Noe annet Joey gjorde når han ikke hadde penger var å donere sperm. Han jobbet også litt som julenissens hjelper, og han har også solgt juletrær. Phoebe Buffay. Phoebe (spilt av Lisa Kudrow) hadde alt annet enn en normal oppvekst, som førte til at hun er veldig naiv og uskyldig i mange sammenhenger i serien. Hun er den av vennene som er den vanskeligste å skjønne. Dette er fordi hun kommer med så mange rare ideer og har en veldig merkelig fortid som aldri helt blir avslørt, men det indikeres blant annet at hun har levd på gaten, ranet personer (deriblant Ross da han var liten) og besøkt mange steder i verden. Oppveksten til Phoebe var spesiell siden faren stakk av før hun ble født, moren hennes endte med å begå selvmord da Phoebe var 13 og stefaren hennes sitter i fengsel. Men senere i serien finner vi ut at Phoebes egentlige biologiske mor er i live. Phoebe har en tvillingsøster, Ursula, som jobber som servitør og pornoskuespiller. Ursula er også å se i en annen sitcom som heter Mad About You der hun også er servitør. I tillegg dukker det opp en halvbror, Frank Buffay Jr, i løpet av serien. Han og kona får problemer med å få barn, så Phoebe ender opp med å bære fram barnet. Barnet viser seg å være trillinger. Phoebe jobber som massøse. Phoebe gifter seg med Mike i 10. og siste sesong, hun møtte Mike da hun skulle finne en Joey skulle gå ut med, og Joey skulle finne en til Phoebe. Joey glemte å finne en og en dag før stevnemøtet fant han en tilfeldig person på caféen som da var Mike. Rachel Karen Green. Rachel (spilt av Jennifer Aniston) kommer inn i serien da hun forlot Barry, mannen hun skulle gifte seg med, ved alteret. Rachel har vokst opp i en rik familie og er temmelig bortskjemt første gang vi møter henne. Hun flytter inn hos Monica og får etter hvert jobb som servitør på kaffebaren der vennene henger. Hun finner snart ut at dette ikke er jobben for henne og får til slutt jobb hos Bloomingdales før hun ender opp som innkjøper hos Ralph Lauren. Rachel har to søstre, Amy (Christina Applegate) og Jill (Reese Witherspoon), som kommer på besøk et par ganger i serien. Rachel har et kortvarig "ekteskap" med Ross, en konsekvens av en tur til Las Vegas med altfor mye alkohol. Som resultat av en annen kveld med mye alkohol senere i serien, får de en datter, Emma, sammen. Chandler Muriel Bing. Chandler (spilt av Matthew L. Perry) er den morsomme i gjengen. Han jobber som dataprosesserer og statistisk konfigurerer hos en bedrift. Chandler har hatt en dårlig oppvekst, ved at foreldrene skilte seg fordi faren var homofil. Det var da han begynte å bruke humor som selvforsvar. Man kan si at Chandler er den av personene i vennegjengen som har minst draget på damene fordi de fleste han møter tror han er homofil, men han finner i løpet av serien sammen med Monica. De gifter seg, og i aller siste episode kommer tvillingene de adopterer. Man oppdager tidlig i serien at Chandler er opptatt av Monica. Central Perk. Central Perk er den plassen de seks vennene bruker å henge. Mye av dialogen foregår på denne kaféen. Central Perk er arbeidsplassen til Gunther (James Michael Tyler) som er forelsket i Rachel. Gunther fikk faktisk ikke sin første replikk før episode 9 i sesong 2, og hadde heller ikke noe navn før i 2. sesong. Kunsten på Central Perk blir forandret hver 3. episode. Den kjente, orange sofaen vennene alltid sitter i ble funnet i kjelleren til Warner Bros. studio. Central Perk er basert på kaféen Manhattan Cafe i New Yorks West Village. Joey og Chandlers leilighet. Adresse: 495 Grove St. Apt. 19, New York, NY 10001. Monica og Rachels leilighet. Adresse: 495 Grove St. Apt 20, New York, NY 10001. Rammen rundt kikkehullet i døren var opprinnelig et speil som ble knust av en i crewet ved et uhell. De bestemte seg for å la det henge der fordi det så bra ut allikevel. Videre innspillinger. Det er mulig at det kommer nye episoder av suksessen Friends. Det som har vært aktuelt har vært en gjenforeningsepisode rundt den tradisjonelle Thanksgiving-feiringen. Den eneste som står i veien for dette er Jennifer Aniston som ikke har et godt nok tilbud. De andre har sagt ja. David Schwimmer har også sagt at han følte at det var riktig å avslutte serien med den episoden som ble vist og at han ikke vil tulle med det. Spin Off-serien Joey hvor Matt Le Blanc spilte videre på Joeys liv i Los Angeles er lagt ned etter to sesonger grunnet lave seertall. Limburg (Belgia). Limburg er den østligste provinsen i Flandern, ligger vest for Maas. Den grenser til Nederland og de belgiske provinsene Liège, Flamsk Brabant og Antwerpen. Hovedstaden heter Hasselt. Arealet er 2414 km² og er delt inn i 3 distrikt med totalt 44 kommuner. Vest-Flandern. Vest-Flandern er den vestligste provinsen i Flandern og Belgia. Den grenser til Nederland, de belgiske provinsene Øst-Flandern og Hainaut, Frankrike og Nordsjøen. Hovedstaden er Brugge. Arealet er 3151 km² og er delt inn i 8 distrikter med totalt 64 kommuner. Kommuner. Disse 8 distriktene er inndelt i totalt 64 kommuner 10. De Haan 11. De Panne Flamsk Brabant. Flamsk Brabant er en provins i Flandern og Belgia. Den grenser til de belgiske provinsene Antwerpen, Limburg, Liège, Vallonsk Brabant, Hainaut og Øst-Flandern. Dessuten ligger hovedstaden (som fungerer som en egen region) Brussel som en eneklave inne i provinsen. Provinshovedstaden heter Leuven. Arealet er 2106 km² og er delt inn i 2 distrikter med totalt 65 kommuner. Flamsk Brabant ble opprettet i 1995 da man splittet opp den tidligere provinsen Brabant i tre deler, to nye provinser, Flamsk Brabant, Wallon Brabant og Brussel som egen region. Transformasjonsledelse. Transformasjonsledelse er en gren innen moderne ledelsesteori. Det omtales også som verdibasert ledelse, men det kan ikke sies å være helt det samme. Transaksjonsledelse går i korte trekk ut på at forholdet mellom leder og medarbeider er en form for sosial transaksjon, hvor arbeidskraft byttes mot belønning. Verdibasert ledelse derimot består i å utvikle en visjon mot noe som tar sikte på å forbedre, dette er ofte mål som går utover rene, organisatoriske mål som for eksempel økt lønnsomhet. Eksempler på verdier i visjonen kan være ansvarlighet og integritet. Evne til a inspirere står sentralt, lederne fremstår som rollefigurer og bruk av symboler er ikke uvanlig. Den enkelte medarbeider skal føle seg betydningsfull og respektert, hensynet til enkeltmenneske står sentralt. De valgte verdiene skal være betydningsfulle for flest mulig, dette medfører at de derfor kan være uspesifikke eller vage. Ledelsesformen omhandler også videre stimulering av de ansatte ved å gi nye utfordringer. De to ulike teoriene; transaksjonsledelse og transformasjonsledelse kan ikke sies å være gjensidig utelukkende, effektiv lederskap omhandler elementer fra begge ledelsesteoriene. Bernard Bass (1925–) er en sentral skikkelse innen videreutvikling av transformasjonsledelsesteorien. Bass utviklet en modell som går ut på at ledelsesformene kan plasseres på ulike punkter på en dimensjon, som varierer i grad, mer enn i kvalitet. Lederskapskontinuumet, eller dimensjonen har transformasjonsledelse som ett ytterpunkt, deretter transaksjonsledelse og la-det-skure som det andre ytterpunkt. Hundvåg. Hundvåg nord for Stavanger sentrum Hundvåg er ei øy og en bydel i Stavanger. Øya Hundvåg er forbundet med Buøy, som igjen er forbundet med Stavanger gjennom (Bybrua – åpnet i 1978) til Storhaug. Øya Hundvåg består fra gammelt av gårdene Austbø, Husebø, Lunde og Skeie. Store deler er øya er bebygd med boliger, men det er fortsatt noe gårdsdrift. Det er en del foretningsbygg, og de fleste er i Hundvågkrossen. Bydelen Hundvåg er på 6,41 kvadratkilometer, og har 12 631 innbyggere (i 2007). Folketallet har økt med 873 personer siden år 2000 (7,6 %). Øyahuset er Hundvågs bydelshus og er i bydelssenteret Hundvågkrossen. På Buøy ligger Rosenberg Verft. Geografi. Bydelen ligger nord i Stavanger, og består foruten av den største øya Hundvåg (4,7 km²), av øyene Grasholmen, Sølyst (120 dekar), Engøy (0,171 km²), Buøy (675 dekar), Bjørnøy, Roaldsøy (0,252 km²), Ormøy, Steinsøy og noen mindre øyer, holmer og skjær. Sundet mellom Buøy og Hundvåg er utfylt. Lundehaugen er øya Hundvågs høyeste punkt og ligger 35 meter over havet. Nest høyest er Drageberget på Austbø (30 moh.). På Buøy finner vi Dalehaugen, som rager 31 meter over havet. Buøy fikk sin vanntank i 1920. Vanntårnet er bygd på øyas høyeste punkt. Tårnet er 17,5 meter, og er tre meter i diameter. Høyeste punkt på Roaldsøy er 18 moh. og på Bjørnøy 17 moh. Historie. I 2001 ble sporene etter de aller første bosetterne på Hundvåg avdekket. Boplassene på Austbø er 9500 år gamle, og er dermed også blant de eldste i landet. Boplassene lå helt i strandkanten da de var i bruk. På den tiden sto havet 16 meter høyere enn i dag. De eldste sikre sporene etter de første bøndene på Hundvåg er fra slutten av yngre steinalder, for ca 4200 år siden. På Austbø ble det funnet forkullet korn i en grop under en rund steinhelle, C14-datert til å være 4200 år gamle, og er dermed det hittil eldste kornfunnet i Norge. Mariakirken på Austbø er en nå nedrevet steinkirke fra middelalderen, som lå på Austbø, det høyeste punktet på øyen Hundvåg i Stavanger. Mariakirken på Austbø skal ha vært bygget i romansk stil, omtrent 30 meter lang og 15 meter bred, antakeligvis fra tidlig 1100-tallet. Kirken var sannsynligvis et privatkapell knyttet til gården Austbø. Gårdene Austbø og Husebø hørte sannsynligvis sammen i eldre jernalder og kan ha hatt navnet Bø. De ble etterhver eid av Apostelkirken i Bergen, noe også Mariakirken kan ha gjort. Hundvåg bydelshus. På Hundvåg bydelshus blir det avhold ungdomsklubb tre ganger i uken. RogalandCrew arrangerer også datatreffet HundvågLAN to ganger i året – en gang på våren og en gang på høsten. Samferdsel. Bybrua har landkjenning på Sølyst. Buøy ble knyttet til Engøy og Sølyst med to broer i perioden 1968 til 1972. Engøybrua over Engøysundet mellom Sølyst og Engøy er 388 meter lang. Pyntesundbrua over Pyntesundet forbinder Engøy med Buøy. Øst for øya Hundvåg forbinder Kallagsundet bru Hundvåg med Bjørnøy. Skadesund bru forbinder videre Bjørnøy med Roaldsøy, som igjen er knyttet til Ormøy med en molo. Delområder og grunnkretser. Det er 25 grunnkretser i bydelen, hvorav 1 ligger utenfor delområdene over, nemlig Bjørnøy/Roaldsøy/Ormøy/Steinsøy, som ligger i Øyane delområde. Hundvåg består av to valgkretser: Buøy/Hundvåg og Roaldsøy. Bydelsutvalg. Hundvåg bydelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom bydelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder bydelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i bydelen. Utvalget består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. Ap 3, V 1, KrF 1, H 4, FrP 2 Bagatelle. Bagatelle er en gourmetrestaurant i Oslo. Det var den første norske restauranten som ble tildelt to stjerner i Michelinguiden. 95 prosent av Bagatelle eies av forretningsmannen Christen Sveaas gjennom selskapet AS Holding. Restauranten gjenåpnet den 18. januar 2011 etter å ha vært stengt i over ett år. Bagatelle ligger i Bygdøy allé 3, og navnet er knyttet til restaurantvirksomhet på stedet siden 1932. Opprinnelig huset lokalene en franskpreget restaurant drevet av familien Jaquet, under navnet Jaquets’ Bagatelle. Eyvind Hellstrøm tok over driften i 1982, og drev deretter raskt Bagatelle frem til å bli Norges fremste gourmetrestaurant. I 1986 fikk restauranten én stjerne i Michelinguiden, og i 1992 fikk den to, som første i Norge, før den i 2008 mistet restauranten den ene stjernen, men fikk den tilbake allerede etter ett år. Etter langvarig konflikt med hovedeier Sveaas sa Hellstrøm opp sin stilling og fratrådte 31. desember 2009, etter å ha jobbet i restauranten i 27 år. Sveaas valgte da å stenge Bagatelle midlertidig etter 21. desember. Den nye kjøkkensjefen på restauranten var Daniel Höglander. I 2012 ble Bagatelle med kjøkkensjef Derrick Styczek på ny tildelt en stjerne i Michelinguiden. Theatre of Tragedy. Theatre of Tragedy var et band fra Stavanger i Norge, aktivt fra 1993 til 2010. De gav ut sitt selvtitulerte debutalbum i 1995, og musikkstilen var da reklamert med som «dark wave metal from Norway». Siden den gang har bandet etablert seg som et av Norges viktigste gotisk metal-band. 1540. Begivenheter. Olaus Magnus tegner Carta Marina. Beslutningsstøtteverktøy. Beslutningsstøtteverktøy brukes for å hjelpe mennesket med å foreta en beslutning i uoversiktlige problemstillinger, med store mengder data og et komplisert regelverk. Målet er å redusere sjansen for feil, gjerne i praktiske situasjoner som aksjespekulasjon, medisinering, ruteplanlegging, og produktsammensetning. Slike verktøy er i dag vanligvis dataprogrammer med en beregningsdel (for eksempel Excel) og en datadel som samler inn og lagrer data i databaser og leter etter mønstre i disse (data mining). Selve beregningsdelen vil bruke kvantitative og matematiske modeller innen operasjonsanalyse og optimering, for å finne en løsning eller foreslå en rekke løsninger som mennesket eller maskiner (med kunstig intelligens) må velge mellom. Mot sluttbrukeren (mennesket) brukes grafiske virkemidler for menneske-maskin-interaksjon. Blekinge län. Blekinge län er et av Sveriges fylker ("län") i det sørlige Sverige. Det grenser til fylkene Skåne län, Kronobergs län, Kalmar län og til Østersjøen. Geografi. Blekinge län er geografisk identisk med landskapet Blekinge og er Sveriges minste län i utstrekning. Det grenser i nord til Kronobergs og Kalmar län og i vest til Skåne län og innbefatter fem kommuner. Blekinge län ble opprettet i 1683. Tettsteder. Residensbyen er med fet skrift Administrasjon. Blekinge län var del av Kalmar län mellom 1680 og 1683 pågrunn av byggingen av marinebasen ved Karlskrona. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Nederlandsk. Nederlandsk er språket som snakkes i nåværende Nederland, Belgia og i områder som historisk har vært påvirket av Nederland. Språket blir også feilaktig kalt hollandsk, flamsk eller nedertysk. Det tales av om lag 24 millioner mennesker og ligger på om lag førtiende plass på en liste over språk med flest språkbrukere. Denne artikkelen setter språket i sammenheng med andre språk og gir en kortfattet språkhistorisk oversikt. Deretter følger en presentasjon av språket og dialektene som brukes i Nederland i dag før det settes opp en oversikt over utbredelse av språket. Klassifisering. Nederlandsk hører til den germanske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Denne grenen deles inn i flere grupper etter geografisk utbredelse, og nederlandsk finnes i den vestgermanske gruppen. Det er et vestgermansk språk som brukes først og fremst i Nederland, i den flamske delen av Belgia og Surinam. Språket brukes og undervises også på Aruba og på De nederlandske Antillene (som er en del av kongeriket Nederlandene) og videre helt nord i Frankrike i et område som kalles «det franske vesthjørnet» (en del av franskspråklig Flandern), og i små tyske områder fortrinnsvis ved Nederlands østgrense. Afrikaans, språket som brukes i deler av det sydlige Afrika, utviklet seg fra nederlandsk slik språket var i det 17. århundre da VOC hadde handelsstasjoner og kolonier i området. Det finnes omkring 24 millioner nederlandsktalende, afrikaanstalende ikke medregnet, av disse har rundt 22 millioner nederlandsk som morsmål. Innen Den europeiske unionen har nederlandsk en periode vært på syvende plass med hensyn til mest brukte språk. Politiske forhold sammen med religiøs motstand førte til at et eget nederlandsk skriftspråk ble utviklet, og nederlandsk ble utskilt fra det tyske språkområdet. Den eldste formen av nederlandsk. Den eldste kjente nederlandske boken som nå er kjent, er det håndskrevne manuskriptet "Wachtendonckse Psalmen" (Wachtendoncks salmer). Dokumentet er oppkalt etter kanniken Arnold Wachtendonck fra fyrstbispedømmet Liège. Da Justus Lipsius fant dette dokumentet i Liège i 1591 daterte han det til rundt år 900. Det viste seg at manuskriptet hadde blitt skrevet i området der det ble gjenfunnet rundt 700 år senere. Det kan ha blitt skrevet i klosteret Munsterbilzen, som i det 10. århundre var et fornemt abbedi for nonner av adel. Manuskriptet, "Wachtendonkse psalmen", er ingen selvstendig nederlandsk tekst, men en glosa fra en samling tonsatte salmer på latin. I dette manuskriptet ble for første gang det nederlandske ordet for «bok», stavet "buok", funnet. I tidens løp har originalmanuskriptet forsvunnet, og vi kjenner til det via en kopi av en del av den. Dette er den eldste boken på nederlandsk. Den er antagelig skrevet rundt år 1100, og kommer fra benediktinerabbediet i Egmond. Det er blant annet kjent som "Willeram" fra Egmond, og oppbevares siden ca. 1600 i universitetsbiblioteket i Leiden. Faksimile av fragmentet "Hebban olla vogala..." (har alle fuglene...) En av de eldste litterære setningene på nederlandsk har gitt boken dens navn, "Hebban olla vogala", mens den eldste formelle diplomen som har blitt skrevet på nederlandsk er "de schepenbrief van Bochoute" ved Gavere i Øst-Flandern. En schepen er et motstykke til våre dagers fylkesmenn og ministre. Dette brevet tinglyste et eierskifte av et jordstykke mellom herrebonden Boudewijn Molenijzer fra Dallem og patrisieren Hendrik van den Putte fra Gent. Utviklingen av det nederlandske språket. Det nederlandske språket har sin opprinnelse i gammelnederlandsk, et språk fra før 1170 som er lite dokumentert. Dette går over i middelnederlandsk (1170–1500), hvis staving fulgte det muntlige språket som kunne ha store variasjoner fra område til område. I løpet av det 16. århundre forsøkte man gjentatte ganger å komme frem til en felles staving for de ulike områdene. Til slutt ble det av Staten-Generaal gitt i oppdrag å oversette Bibelen fra grunnteksten til nederlandsk, resultatet ble publisert i 1637. Oversettelsen er oppkalt etter oppdragsgiveren, og er fremdeles kjent som «de Statenbijbel» eller «de Statenvertaling». Oversetterne valgte å søke den gylne middelvei mellom alle de ulike regiodialektene og -språkene som fantes i området der nederlandsk ble brukt. Som basis ble de frankiske dialektene fra det tidligere grevskapet Holland og hertugdømmet Brabant brukt. Saksisk kjennes igjen i verbformene som ender på -acht (bracht, gebracht; dacht, gedacht) og bruken av det refleksive pronomenet «zich». Frisisk var den tredje store dialektgruppen i de lave landene på denne tiden. Det spilte allikevel nesten ikke noen rolle ved utviklingen av det standardiserte nederlandske språket. De som oversatte bibelen til nederlandsk har skapt mange ord og uttrykk som fremdeles er i bruk. Enkelte kirkesamfunn bruker fremdeles denne bibeloversettelsen, mens stavemåten i denne idag ansees som foreldet. Staving. I 1804 ble en avhandling om staving av nederlandske ord skrevet av Matthijs Siegenbeek. Dette ble til den første offisielle «ordboken» for det «nynederlandske» språket. Siegenbeek var professor i nederlandsk språk ved universitetet i Leiden fra 1796-1803. Stavemåtene han innførte ble bestridd av dikteren Willem Bilderdijk, men til ingen nytte. Siegenbeeks staving ble brukt frem til Matthias de Vries og Lammert te Winkel ga ut sin «Woordenboek der Nederlandsche Taal» med ny staving i 1864/1883. Siegenbeeks staving introduserte blant annet den typisk nederlandske bokstaven "ij" som tidligere ble skrevet "y" (blij/bly). Stavingen som De Vries og Te Winkel innførte, ble Belgias offisielle stavemåte i 1864, mens Nederland ikke fulgte etter før i 1883. Denne rettskrivingen ble håndhevet frem til 1934. Da ble den forenklet for skolene. Den nye rettskrivningen ble oppkalt etter ministeren for undervisning som innfrørte den, og er fremdeles kjent som «spelling-Marchant», eller «Marchants staving». Pamfletten "Niet zóó, maar zó" ble utgitt for å forklare hvordan de doble vokalene ble byttet ut med enkle. "Sch" forsvant til fordel for en enkelt "s" (med unntak av i stedsnavn) og kasus ble fjernet fra det nederlandske språket ("ik zie den man" (jeg ser mannen)). Denne rettskrivningen ble nesten uten endringer innført ved regjeringsvedtak i Belgia i 1946, og i 1947 fulgte Nederland etter. Den første utgaven av ordboken som er kjent som «Groene Boekje» (den lille grønne boken) kom i 1954. Blant annet inneholdt den nyeste utgaven foretrukne stavemåter, noe som i en del tilfeller gjorde det uklart hva som var rett og hva som var galt. Disse foretrukne stavemåtene ble fjernet i 1995-utgaven av boken. En annen stor forandring som ble gjennomført i 1995 var innføringen av -e eller -en i sammensatte ord, slik at for eksempel "pannekoek" ble "pannenkoek" (pannekake). Disse endringene førte til mange diskusjoner, der hovedargumentet mot dem var mangelen på logikk i reglene for når en -e eller -en skulle brukes i sammensatte ord. Videre fant kritikerne mange andre feil i ordboken, som blant annet ble publisert i tidsskriftet «Onze Taal». Hvert tiende år blir boken gitt ut i en ny og gjennomarbeidet utgave, slik får også moderne ord som "webcam" (1998), "sms'en" (sende sms) (1999) og "googelen" (søke ved hjelp av google) (2003) en plass i den. I den siste utgaven ble det først og fremst ryddet opp i unntak og tvilstilfeller i hvordan stavereglene skal brukes. I august 2006 ble en alternativ ordbok utgitt, den såkalte «Witte boekje» (den lille hvite boken). Denne utgaven var et resultat av klagene på den «Groene Boekje». En del aviser, tidsskrift og andre media-bedrifter har kunngjort at de vil bruke den hvite boken, som griper tilbake til rettskrivningen før 1995. Blant disse er for eksempel avisene Volkskrant, Trouw og NRC Handelsblad, tidsskriftene Elsevier og Vrij Nederland samt Tekst-TV og NOS. Rettskrivningen som er fastlagt i «Groene Boekje» er fastlagt som gjeldende form i grunnskolen og i offisielle (statlige) dokumenter. Grammatikk og morfologi. Nederlandsk er et SVO-språk. Inntil første halvdel av det 20. århundre brukte man kasus i skrevne tekster, men da man allikevel hadde en rigid setningsstruktur bortfalt dette. Substantiver bøyes i to kjønn, som har felles ubestemt artikkel, "een". Den bestemte artikkel de er felles for han- og hunkjønn (utrum), mens intetkjønn har egen artikkel, het. Adjektivene samsvarsbøyes og gradbøyes. Diminutivsformer er svært utbredt. Det finnes svake og sterke verb, og dessuten regelmessige og uregelmessige. I entall bøyes de i person, mens det er en felles form for alle personer i flertall. Den nederlandske språkunion. Siden 1980 kaller Den nederlandske språkunionen de formene for nederlandsk som brukes i Nederland, Belgia og Surinam henholdsvis for nord-nederlandsk, belgisk-nederlandsk og surinamsk-nederlandsk. I Sør-Afrika og Indonesia (den tidligere nederlandske kolonien) brukes nederlandsk først og fremst som kildespråk. Gamle dokumenter og lovtekster er ofte skrevet på nederlandsk, og mer enn ti tusen studenter i disse områdene leser og forstår nederlandsk. I 2005 underviste 500 lærere i det nederlandske språket på mer enn 220 universiteter i 40 land. Bare i Tyskland var det 30 institutter, mens det i USA og Frankrike ble undervist på 20 universitet. 0,7% av New Zealands innbyggere sier at språket de bruker privat er nederlandsk. Lyder. Standardnederlandsk har rundt førti ulike lyder, disse beskrives mer utførlig i inventarisasjon av lyder i nederlandsk. Et eksakt antall er ikke kjent, det avhenger av hvilken definisjon som brukes. Generelt sett kan en lyd uttalt feil, gi et ord gal betydning. Et eksempel er at dersom "kaas" (ost) uttales som "kas" snakker man om et drivhus. Lydene i det nederlandske språket deles inn i konsonanter, affrikater, vokaler, halvvokaler og diftonger. Lingvistene er uenige hvorvidt nederlandsk har "affrikater" eller ikke. Enkelte mener at lydene tsj, sch, ps, ks og ts i visse varianter er en rekke konsonanter, andre mener de er affrikater. Under "halvvokalene" faller lyder som har en uttale nært relatert til vokaler, uten at de dermed er en selvstendig stavelse. Vokalene deles generelt inn i lange og korte lyder. Denne inndelingen er innen lingvistikk et passert stadium, siden det viser seg at lengdeforskjellen ikke påvirker hvordan mange av lydene oppfattes. Forskjellen ligger i hvor anspent de delene av legemet som brukes for å lage lyden er. Oversikt over alle nederlandske dialekter. På kartet angis hvor de ulike dialektene og (region)språkene er i bruk, dette er en generell inndeling som utelater de fleste overgangsdialektene. Kartet er ment å gi et generelt bilde av de nederlandske dialektenes spredning. Nedersaksisk, zeeuws og limburgsk angis ikke som egne (region)språk, årsaken til dette ligger ikke i politiske motiver. Grensen mellom "dialekt" og "språk" er generelt meget problematisk. Det er viktig å huske at grensene som angis på kartet er flytende og vage, og at ikke alle eksperter er enige i disse. Dette gjelder spesielt for grensene til limburgsk og nedersaksisk. B. Den nordvestlige dialektgruppen (Hollandsk) De fleste dialektene nærmer seg stadig mer den generelle nederlandsken som brukes i media, både i Belgia og i Nederland. Dette gjør at dialektene mister sitt særpreg, sine egne ord og av og til til og med måten ordene uttales på. Lengst borte fra standardnederlandsk finner vi dialektene fra Limburg og Groningen, selv afrikaans er nærmere standardspråket enn disse dialektene. C. Den nordøstlige dialektgruppen (Nedersaksisk) H. De nederlandske Antillene og Aruba FL. Provinsen Flevoland. Her finnes hittil ingen egen dialekt, det som tales her er generelt varianter fra Zuid-Holland. Med dette menes generell nederlandsk eller amsterdamsk, i Lelystad og Almere. Se videre Nederlandsk i polderne rundt IJsselmeer. I nordlige deler, hovedsakelig i og rundt Urk snakkes fra gammelt av en nedersaksisk dialekt. Sosiolekter. Ved siden av dialekter med regional tilhørighet, og som generelt sett har en svak stilling, finnes de såkalte sosiolektene. Sosiolektene bestemmes av den sosiale klassen eller gruppen et individ hører til – eller " ønsker" å markere sin tilhørighet til, disse sosiolektene brer seg stadig ut. Afrikaans. Afrikaans har utviklet seg fra den hollandske dialekten som ble brukt av nederlenderne som grunnla Kappkolonien i det 17. århundre. Etter dette har språket utviklet seg videre under innflytelse av andre språk som malayisk, engelsk, tysk og forskjellige lokale stammespråk (bantu). Dette gjør at afrikaans kan plasseres blant de (halv-)kreolske språkene. Selv om språkene har utviklet seg i ulike retninger er det mulig for nederlendere, flamske belgiere, surinamere og afrikaaners å forstå hverandre uten altfor store vanskeligheter. Afrikaans er tettere knyttet til standardnederlandsk enn mange dialekter fra språkområdet i Europa som vestflamsk, groningsk og limburgsk. Dette er verdens yngste germanske språk. Så sent som i 1925 ble nederlandsk byttet ut mot afrikaans som embetsspråk i Sør-Afrika, og i 1960 fikk det status som språk. Afrikaans er det mest utbredte språket i Sør-Afrika, og dessuten landets tredje største språk, men det står under trykk. Engelsk vinner terreng både som embedsspråk og dagligspråk, mens afrikaans ofte urettmessig sees som apartheidtidens språk. I Sør-Afrika brukes afrikaans av nesten seks millioner mennesker og i Namibia har ca. det som morsmål. Videre er det for de fleste sørafrikanere det andre eller tredje språket de lærer, uavhengig av hvilken befolkingsruppe de hører til. Dette gjør at antallet mennesker som behersker språket kommer opp i mellom 15 og 20 millioner. Afrikaans har dessuten spredd seg over hele verden med immigranter, de største gruppene finnes i Canada, Australia, New Zealand, USA og England. I London bor rundt Afrikaansspråklige, og i Vancouver og Toronto i Canada rundt. Kaaps-afrikaans har blitt påvirket mest av moderne nederlandsk. Siden afrikaans og standardnederlandsk ligger så nær hverandre, er det en liten gruppe mennesker som arbeider for å integrere dem i et stort språk, med nesten tretti millioner som har dette som morsmål. Dette gjøres som en motvekt til den posisjonen det engelske språket har i Europa og Afrika. Den nederlandske språkunionen har gode bånd med Sør-Afrika, men saken er politisk sett meget følsom. Kreolske språk. Fordelt over hele verden finnes eller fantes det et antall nederlandske kreolspråk. Enkelte av disse har vært sterkt påvirket av dialekten fra provinsen Zeeland. De fleste av disse språkene er helt eller stort sett utdødd. Kongeriket Nederlandenes flagg Nederland. Landets offisielle språk, slik som det undervises på skolene og brukes av landets autoriteter, kalles «standardnederlandsk». I Nederland gjelder dette for ca. 16 millioner innbyggere. Språket fikk først sin offisielle status i 1995, ved en endring av loven som er kalt «Algemene Wet Bestuursrecht». Endringen ble gjort slik at også frisisk skulle få en offisiell status. Limburgsk og nedersaksisk er offisielt erkjent som regionale språk. En undersøkelse fra 2005, foretatt av den nederlandske språkunionen, viser at de følgende innvandrerspråkene brukes i Nederland (antall brukere i parentes): tyrkisk (192 000 brukere), marokkansk-arabisk (100 000), papiamento (80 000), indonesisk (45 000) og sranan tongo (7000). Det nederlandske språket kalles også (ofte med urette) flamsk (i Belgia), hollandsk og nedertysk (frem til 1900-tallet). Belgias flagg Belgia. Nederlandsk er det første språket som omtrent seks millioner belgiere (flamlendere) lærer, videre er det rundt 4 millioner franskspråklige og dessuten en gruppe på ca 100 000 som har tysk som hovedmål. Statsreformen av 1970 førte til at fire språkområder ble definert i Belgia, hvert av disse har et av Belgias tre offisielle språk som hovedmål. Disse områdene er Denne inndelingen i språkområder ble fastlagt i artikkel 4 av den belgiske konstitusjonen. Hver enkelt av kongerikets kommuner er inndelt i et av disse språkområdene, for å forandre dette må en egen lov vedtas og for dette vedtaket er en spesiell majoritet nødvendig. Etter at den siste endringen fant sted 8. november 1962 har språkgrensen ikke blitt endret. I det tospråklige området kalt «Hovedstadsregionen Brussel» var opprinnelig nederlandsk det mest brukte språket, at fransk gjorde sitt inntog her kan ha flere årsaker. I lengre tid var fransk et statusspråk som ble brukt av overklassen, som hadde den politiske ledelsen frem til generell stemmerett for menn ble innført i 1919. Generelt betyr dette at en stor del av denne ledende klassen allerede brukte det franske språket og franske manerer eller overtok dem etterhvert. Videre var fransk frem til 1898 det eneste offisielle språket i Belgia («La Belgique sera latine ou elle ne sera pas», sa kardinal Mercier den gangen). Mange av landets innvandrere såvel fra sør-Europa som senere fra Marokko og Tyrkia valgte å bruke fransk som hovedspråk når de tar kontakt med myndigheter og andre, dette har også forårsaket en stigning av antallet franskspråklige i Brussel. Nøyaktig hvor mange av regionens innbyggere som har nederlandsk som morsmål er ikke kjent, men beregningene varierer ettersom hvilken politisk retning den som gir antydningen hører til. Ved parlamentsvalg er ligger antallet stemmer for flamske partier på ca 13-14% av alle avgitte stemmer. Omregnet til antall innbyggere ville dette tilsvare rundt 100 000 mennesker. I et antall kommuner som ligger på språkgrensen av det franske språkområdet, de såkalte fasilitetskommunene, finnes det et spesielt program for nederlandskspråklige, i praksis blir dette ikke mye brukt. Det samme finner sted i de nederlandskspråklige kommunene på språkgrensen, men her er språkspørsmålet en varm potet politisk sett. I trekanten Brussel-Halle-Vilvoorde vises denne problematikken tydelig. Både i Flandern og i Vallonia kan studentene fritt velge sitt andre språk, men prosentvis er det mange færre fra Vallonia som velger nederlandsk enn omvendt. I skolene i Brussel kan man ikke velge andrespråket fritt, der er områdets andre språk forpliktet. For mange fransktalende personer er nederlandsk deres andre språk, men likevel er dette, selv etter flere års skolegang en tung oppgave. En forholdsvis ny undersøkelse kalt «La dynamique des langues en Belgique» som er foretatt av Université Catholique de Louvain (UCL) og Université Libre de Bruxelles (ULB) viser at bare 19% av vallonerne mestrer nederlandsk, mens 59% av flamlenderne mestrer fransk. Kvaliteten på språkundervisningen i franskspråklig Belgia har en del av skylden for dette. Nå som nederlandskkunnskap økonomisk sett blir mer og mer nødvendig i Vallonia, blant annet innen turismesektoren, innser man at språkkunnskapen må forbedres. I Brussel velger mange franskspråklige og immigranter nederlandskspråklige skoler for å lære språket på den måten. I Vallonia begynte man for et par år siden å undervise flere fag (bortsett fra nederlandsk selv) på nederlandsk. Dette er også innført i enkelte før- og barneskoler på eksperimentell basis. Ofte ansettes flamske lærere på disse skolene. Aruba og de nederlandske Antillene. Aruba og De nederlandske Antillene er en del av Kongeriket Nederlandene og nederlandsk er deres offisielle språk, men ikke dagligspråk. Undersøkelser gjort av den nederlandske språkunionen viser at språket som brukes til daglig er et annet. På Curaçao bruker dens 130 000 innbyggere papiamento som dagligspråk, akkurat som Arubas 100 000 og Bonaires 13 000 innbyggere. På øyene Sint Maarten (33 000 innbyggere), Sint Eustatius (2300) og Saba (1400) er engelsk daglispråk. På enkelte barneskoler i De nederlandske Antillene brukes papiamento i undervisningen og ikke nederlandsk, mens nederlandsk er språket som brukes i undervisningen på ungdomsskole og videregående skoler. Surinam. Surinam ble medlem av den nederlandske språkunionen i 2005. Selv om nederlandsk forble landets offisielle språk etter at Surinam ble uavhengig i 1975, er det totalt ca tyve språk som brukes daglig. Nederlandsk er språket som brukes på skoler, i rettsinstanser, kommuner og regjeringen. I en undersøkelse foretatt av den nederlandske språkunionen oppga mer enn 60% av landets innbyggere at nederlandsk var deres morsmål. Det betyr at antallet nederlandskspråklige har økt. Sranan tongo er språket som i prinsippet alle surinamere snakker, og som brukes når ulike befolkningsgrupper kommuniserer med hverandre. Videre brukes sarnami og den surinamske varianten av javansk av noen titalls tusen mennesker. Nesten alle surinamere er tospråklige. Frankrike. Språkgrenser i Fransk-Flandern i 1874 og 1972 Arrondissementet Dunkerque i det franske departementet Nord, som også kalles det franske vesthjørnet (ned.: "Franse Westhoek", fransk: "Westhoek français"), er fra gammelt av et nederlandskspråklig område. Ulike flamske dialekter brukes her, disse hører hjemme i gruppen dialekter som er samlet i vestflamsk. Siden slutten av det 19. århundre har antall brukere blitt redusert. Den viktigste grunnen til dette er at hverken det nederlandske språket eller den flamske dialekten har blitt erkjent av den franske staten som et regionalt språk. Stat og kommune motarbeidet bruken av dialekten og språket i et forsøk på å erstatte flamsk med fransk, slik hadde det seg at foreldre i stadig mindre grad lærte sine barn å snakke flamsk. Dette kan muligens sammenlignes med behandlingen samisk fikk av skandinaviske myndigheter. I dag er det bare noen få titusener som behersker den flamske dialekten, først og fremst eldre. Nå har interessen blitt større, mange dialektkurs arrangeres og for disse er det stor interesse. Etter å ha blitt undertrykket i mer enn to hundre år kan det igjen undervises i nederlandsk på områdets barneskoler, som det første fremmedspråket. For de fleste barn er det også et fremmedspråk siden de ikke lengre snakker flamsk hjemme. I det franske vesthjørnet er de fleste stedsnavnene opprinnelig nederlandske, og dette er fremdeles gjenkjennelig. Videre opptrer stadig oftere en «forflamsking» av gatenavn. Den franske staten har ennå ikke offisielt erkjent det nederlandske språket og den flamske dialekten som regionalt språk ifølge Det europeiske charter for region- eller minoritetsspråk. Indonesia. I den tidligere nederlandske kolonien Nederlandsk-India snakkes nederlandsk fortrinnsvis av de eldre som har opplevd tiden da landet var en koloni. Følelsene i forhold til Nederland og dets språk var delt: det var et kraftig hat mot landet, mens man respekterte dets språk. Fremdeles er en del av Indonesias lover skrevet på nederlandsk, det finnes også en del yrker der en stor del av terminologien er på nederlandsk. Sammen med engelsk er nederlandsk dessuten i bruk som landets handelsspråk. Frem til 1949 var nederlandsk Indonesias offisielle språk, og først i 1963 ble det avskaffet som offisielt språk på Ny-Guinea, idag Papua Ny-Guinea. Andre områder. I avsnittene under nevnes områder som har hatt en betydelig nederlandsk innvandring. Canada. I Canada er det rundt 900 000 som stammer fra Nederland, de fleste av disse flyttet til Canada etter den andre verdenskrig. Omtrent 129 000 mennesker angir at nederlandsk er deres morsmål. I Canada er det mange nederlandsk-kanadiske klubber og radioprogrammer på nederlandsk. Videre finnes det også en nederlandskspråklig avis. Avisen hadde økonomiske problemer, men ble reddet av sponsorer og fikk dessuten støtte fra den flamske regjeringen. USA. I USA bor rundt 5 millioner mennesker med røtter i Nederland eller Belgia, enten immigranter eller deres etterkommere. Den nederlandske immigrasjonen til USA fant sted i tre hovedgrupper, en i det 17. århundre til Ny-Nederland, en rundt 1850 til og senere etter den andre verdenskrigen. I en del landsbyer snakkes det fremdeles brukbart nederlandsk, noen få skoler har nederlandsk som valgfag og det finnes nederlandske klubber. Nederlandsk er et relativt lite immigrantspråk i USA. New Zealand. Nederlendere emigrerte etter den andre verdenskrigen også til New Zealand. Her skal ca 0,7% av befolkningen ha nederlandsk som morsmål, noe som tilsvarer rundt 29 000 mennesker. Australia. Til Australia emigrerte også mange nederlendere, de fleste slo seg ned i de større byene. Det utgis fremdeles en nederlandsk avis i Australia, og i byene er nederlenderne en gruppe som holdes sammen av sterke bånd. Kiteboarding. Kiteboarding eller kitesurfing er en form for ekstremsport der en person (en «kiter») styrer en drage (kite) og dermed bruker vinden som fremdrift. Denne fremdriften brukes til å dra kiteren bortover vannet, stående på et kitebrett. Kiteren har et "trapés" (bredt livbelte) rundt livet som er festet til en "bar" (styringspinne). Fra baren går det liner opp til kiten. Disse linene gjør at kiten styres når kiteren beveger på baren. Utstyr. Både kiten og kitebrettet kommer i mange forskjellige utgaver alt etter hvilke forhold de skal brukes under, samt kiterens høyde, vekt og prestasjonsnivå. Men generelt kan det sies at et kitebrett er et relativt lite brett (en mellomting mellom et snowboard og et wakeboard) med to stropper for å holde føttene på plass og finner på undersiden. De forskjellige typene kiter deles inn i to hovedtyper: "inflatables" (oppblåsbare kiter) og "foilkites" (foliekiter). Oppblåsbare kiter er som regel laget i slitesterk («ripstop») polyester og har oppblåsbare plastikkblærer langs den fremre kanten («leading edge») av kiten, samt flere mindre blærer («struts») som går ut fra leading edge. Det er blærene som former kiten samt holder den flytende i vannet. Foliekiter er som oftest laget av slitesterkt nylon, og har innsydde luftlommer («air cells») i stedet for blærer, og trenger derfor ikke å pumpes opp før bruk. Luftlommene fylles med luft når kiten løftes («launches») opp i luften. Kiteren endrer størrelse på kiten og/eller lengden på linene avhengig av vindstyrke. Ved sterkere vind brukes en mindre kite for å hindre for stor kraft i kiten. Kiteren avgjør vindstyrken ved hjelp av en digital vindmåler eller, mer typisk, visuelle ledetråder som vist i Beauforts Skala. Alle moderne kiter som er tilegnet kiteboarding har en depower-funksjon for å redusere/justere kraften i kiten. Ved å bruke depower, blir kitens angrepsvinkel mot vinden redusert, og dermed fanger kiten mindre vind og reduserer kraften i trekket. Forskjellige grener. En annen form for kiteboarding er snowkiting, som utføres om på snø om vinteren. Utøveren bruker her enten et snowboard, alpinski eller twin-tip ski. Norge har flere velegnede og populære steder («spots») for å utøve snowkiting, for eksempel Haugastøl og Finse, og det er per i dag flere norske kitere i verdenstoppen. Hopping og triksing. En av de største attraksjonene ved kiting er kontrollert hopping og triksing. Hopping gjøres ved at kiteren bygger opp spenn i kiten ved å kantre brettet eller skiene for å stå i mot draget fra kiten. Deretter kjøres kiten raskt i posisjon rett over kiteren samtidig som kiteren drar baren til seg for å maksimere kraften i kiten. Kiteren vil da bli løftet opp i luften, og kan utøve triks som er satt sammen av forskjellige kombinasjoner av rotasjoner mens man tar tak i brettet («grabs»). Historie. Kiting oppsto som sport mot slutten av 1990-tallet i Frankrike og Hawaii, med bidragsytere fra flere andre land. Utbredelsen av Internett gjorde at de forskjellige gruppene fikk vite om hverandre og kunne hjelpe hverandre i utviklingen. I 1998 begynte den kommersielle produksjonen av kiteboardingutstyr. Windsurflegenden Robby Naish ga «thumbs up» til kiting. Det betydde mye. Siden år 2000 har kiting hatt en eksplosiv utvikling og man antar det finnes 120 000 kitere i verden (2005), hvorav 15 000 kiter på snø. Fartsrekorder. Den franske kiteren Sebastien Cattelan ble i oktober 2008 den første kiteren til å bryte den magiske 50-knopsbarrieren, da han oppnådde 50,26 knop under Lüderitz Speed Challenge i Namibia. Siden den gang har flere andre kitere – inkludert ham selv – oppnådd høyere hastigheter over 55 knop, og per i dag er det Rob Douglas som innehar dagens verdensrekord pålydende 55,65 knop. Eksterne lenker. Metsn 10. okt 2011 kl. 15:29 (CEST) Jegeravgift. Jegeravgiftskort - Med skyteprøve - Innside. Jegeravgiften er en årlig avgift pålagt fra staten for de som ønsker å jakte i Norge. Avgiften går til Direktoratet for naturforvaltning ved Viltfondet. Avgiften gjelder for jaktsesongen, som er fra 1. april til 31. mars. Den som er registrert i jegerregisteret får hvert år tilsendt et "jegeravgiftskort" som jegeren er pliktig å medbringe under jakten. Hver jeger har et unikt jegernummer, som står oppført på kortet. På kortet skal det dessuten være kvittering for betalt jegeravgift, og eventuelt være påført godkjent skyteprøve for storviltjegere. Inntektene fra viltfondet skal gå til administrasjon, statistikk, forskning og lokal viltpleie. Inntektene fra jegeravgiften 2006/2007 forventes å bli ca. 57,5 mill. kroner. Sammen med fellingsavgiftene forventes samlede offentlige avgifter fra jegerne å beløpe seg til ca. 82 mill. kroner i 2006/2007 sesongen. I alt betalte 195 200 personer jegeravgift for jaktåret 2005/2006, derav 2 900 bosatt i utlandet. Av alle de personene som var bosatt i Norge og betalte jegeravgift for jaktåret 2005/2006, var 11 800 kvinner (ca. 6%). I kommunene Engerdal i Hedmark og Lierne i Nord-Trøndelag betalte nesten halvparten av den mannlige befolkningen over 16 år jegeravgift for 2005/2006. Fellingsavgifter. Fellingsavgiften er i norske kroner (NOK) og kan variere fra år til år og innbetales etterskuddsvis. De følgende satsene er for jaktåret 2008/2009. Bestått jegerprøve. Den som skal jakte for første gang, må ha gjennomført og bestått jegerprøven, som er et obligatorisk kurs på 30 timer med etterfølgende eksamen, der 40 av 50 spørsmål må være korrekt besvart. Årlig skyteprøve for storviltjegere. Jegere som skal jakte med rifle på gaupe, rådyr, elg, hjort, villrein, sel, dåhjort, bjørn, ulv, jerv, villsvin, eller moskusfe må avlegge en årlig skyteprøve for storviltjegere. Skyteprøven består av 30 treningsskudd og en femskuddsserie mot dyrefigur. Avstanden er 100 meter. Jakt på gaupe, rådyr, jerv og villsvin kan også foregå med hagle, og da er det ikke nødvendig med skyteprøve. Pliktig statistikkskjema. Enhver som har mottatt jegeravgiftskort plikter å sende inn oppgave over felt vilt på fastsatt skjema til Statistisk sentralbyrå, etter endt jaktsesong. Skjemaet skal innleveres selv om det ikke er jaktet i sesongen. Dersom ikke statistikkskjemaet er levert innen 1. mai, tilkommer en tilleggsavgift på kr. 150,-. Aldersgrenser. Selvstendig jakt på småvilt kan en drive fra en er fylt 16 år, og storviltjakt fra en er fylt 18 år. I opplæringsøyemed kan likevel en som er fylt 14 år fram til fylte 16 år delta med gevær i småviltjakt og en som har fylt 16 år fram til fylte 18 år i storviltjakt, forutsatt at vedkommende har tillatelse fra foreldre eller foresatte, og er under forsvarlig tilsyn samt har tillatelse fra rettighetshaver. For slik jakt i opplæringsøyemed er det ikke nødvendig å betale jegeravgift. Det stilles krav om jegerprøve og skyteprøve for storviltjegere. Andre forhold. Den som vil drive jakt må i tillegg til jegeravgiftskort selvsagt ha tillatelse fra grunneieren. Dalarnas län. Dalarnas län er en av Sveriges fylker ("län") i det midtre Sverige. Det grenser til fylkene Jämtlands län, Gävleborgs län, Västmanlands län, Örebro län og Värmlands län og de norske fylkene Hedmark og Sør-Trøndelag. Dalarnas län var kjent som Kopparbergs län inntil 1997. Landskap. Landskapet Dalarna omfatter med noen unntak hele dagens Dalarnas län (og Orsa Finnmark i Ljusdal kommune). Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Gozo. Gozo er en øy i Middelhavet tilhørende Republikken Malta. Øya er 14 km lang og 7 km bred, og har et innbyggertall på cirka 28 000. Øya består av 16 landsbyer og hovedstaden Victoria. Ordet Gozo betyr glede. Gozo er en del av de maltesiske øyer. Stranda Golden Beach på øya Gozo. Gotlands län. Gotlands län er et av Sveriges fylker ("län") og en øy i Østersjøen utenfor kysten av sør-øst Sverige. Gotland er Sveriges største øy, hvor det har vært bebyggelse og drevet handel i årtusener. På grunn av det, finnes det et stort antall fortisdsminner på Gotland. Over 42 000 er i dag registrert. Årlig arrangeres det middelalderfestival i Visby. Länet består av kun en kommune; Gotland kommune. Landskap. Landskapet Gotland omfatter hele dagens Gotlands län. I tillegg inneholder selva lenet Fårö, Karlsöarna og Gotska Sandön. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Historie. Gotland var tidlig et handelssentrum, og har også fungert som tilholdssted for sjørøvere. I middelalderen oppsto det konflikt mellom innflyttede tyske kjøpmenn i Visby og bøndene rundt. Det førte til borgerkrig på Gotland som til slutt ble bilagt av den svenske kongen Magnus Ladulås i 1288. I 1361 ble øyen invadert av danskene. Først i 1645 ved freden i Brömsebro ble Gotland igjen svensk. Gävleborgs län. Gävleborgs län er et av Sveriges len ("fylker") i det midtre Sverige. Det grenser til lenene Uppsala län, Västmanlands län, Dalarnas län, Jämtlands län og Västernorrlands län. Landskap. Landskapene Gästrikland og Hälsingland omfatter nesten hele dagens Gävleborg län. Administrasjon. Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Belize. Belize (tidligere Britisk Honduras) er konstitusjonelt monarki nord i Mellom-Amerika ved Det karibiske hav. Det er et mangeartet land som omfatter ulike språk og kulturer. Belize er det eneste landet i Mellom-Amerika hvor engelsk er det offisielle språket, men spansk og kreolsk tales også. Det grenser til Mexico i nordvest og Guatemala i vest og sør. Honduras ligger på andre siden av Hondurasbukta, 75 km unna. Belize var fram til 1973 kjent som Britisk Honduras. Navnet Belize kommer fra elva Belize, som Belize City, den tidligere hovedstaden og landets største by også har navnet sitt fra. Landet er 22 960 km² stort og har en befolkning på bare 333 200 (est. 2010), Belize har dermed den laveste befolkningstettheten av landene i Mellom-Amerika. Befolkningen vokser årlig med 2,21 % (est. 2008), noe som er høyt for regionen. Belizes store biologiske artsmangfold og dets økosystem anses å være meget betydningsfulle. Belize er kulturelt sett unikt i Mellom-Amerika ettersom landet innehar en britisk arv fra kolonitiden. Det er vanlig å påpeke at Belize deler mange fellestrekk med Karibien i tillegg til Latin-Amerika. Belize er medlem av CARICOM ("Det karibiske fellesskap"). Landets hovedstad er innlandsbyen Belmopan. Hovedstaden ble flyttet fra Belize City, som til stadighet blir rammet av orkaner og oversvømmelser. Belize City er likevel den viktigste byen med hensyn til handel og bankvirksomhet. Belize har som Panama etablert et friområde hvor det ikke er skatter og avgifter på varer og tjenester. Dette området ligger mot grensen til Mexico. Belize anses også som et skatteparadis. Historie. Mayasivilisasjonen vokste ut fra det som idag kalles Belize fra ca. 1500 f.Kr. og blomstret til rundt 800 e.Kr. De historiske nedtegnelsene er senterte rundt Caracol-området, hvor innskrifter på monumenter finnes. Det finnes også innskrifter i andre språk. I den sene klassiske perioden av mayasivilisasjonen (ca. 1000 e.Kr.) fantes det kanskje så mange som 400 000 innbyggere i det området som nå er Belize. Da europeerne ankom i det 16. århundre, var det fortsatt noen mayaer som levde der. De tidlige forsøk på å kolonisere området ble møtt med motstand fra de innfødte. Engelskmenn og skotter etablerte seg på kysten av Belize i 1638. I tillegg til piratvirksomhet, drev de med hogst av edle tresorter. Spania tillot britene å etablere seg der mot at de avsto fra piratvirksomhet og heller bedrev annen næring. Uansett var Belize en avkrok i det større spillet om koloniene. Britene utpekte først i 1786 en administrator for området. Dette ledet til en tilstand av lovløshet og manglende sentralmakt, hvor noen utvalgte rikmenn i realiteten tok avgjørelsene. Tidlig på 1800-tallet søkte britene større kontroll over innbyggerne og forlangte at slaveriet skulle avskaffes og at andre institusjoner skulle innføres. Slaveri ble avskaffet i Det britiske imperiet i 1838, men ting ble ikke endret i Belize. Grunnet den lokale treindustrien var slavehold meget lukrativt. Etter påtrykk fra metropolen ble de gamle slavene lønnsarbeidere, men hadde få andre alternativer enn å fortsette med det samme arbeidet. I 1836, etter frigjøringen av Mellom-Amerika fra spansk herredømme, gjorde britene krav på retten til å administrere Belize. I 1862 ble området formelt sett en kronkoloni, underordnet Jamaica, og ble kalt Britisk Honduras. Som koloni begynte Belize å tiltrekke seg investorer. Et dominerende selskap var "Belize Estate and Produce Company", som til slutt eide halvparten av alt privat eiendom i landet. Belize Estate-selskapets innfyltelse var meget sterk og førte til at kolonien ble dominert av handel med mahogni gjennom hele det 19. århundre og første halvdel av det 20. århundre. Den store depresjonen førte til kollaps i mahogiprisene og store økonomiske vansker for Belize med stor arbeidsledighet. Tilstandene ble verre etter at en sterk orkan rammet kolonien i 1931. Samtidig nektet styresmaktene å legalisere minimumslønn eller fagforeninger. Demonstrasjoner og opprør 1934 markerte begynnelsen på en uavhengighetsbevegelse. Økonomien tok seg opp under andre verdenskrig ettersom mange ble med i militære styrker eller bidro med annet arbeid. Etter krigen opplevde landet stagnasjon, og Storbritannias avgjørelse om å devaluere valutaen i 1949. En reform av grunnloven ble påbegynt i 1954 og resulterte i en ny grunnlov 10 år senere. Storbritannia ga Britisk Honduras selvstyre i 1964, og opposisjonslederen ble den første statsminister. Britisk Honduras fikk offisielt navnet Belize i 1973. Veien mot full uavhengighet ble forhindret av grensestridigheter med Guatemala. Da Belize ble fullt uavhengig den 21. september 1981, nektet Guatemala å anerkjenne den nye nasjonen; anerkjennelse skjedde først i 1992. Britiske soldater ble i landet fram til 1994, men bidro etter dette også til opplæringen av de nye styrkene. Grensen til Guatemala er fortsatt et stridsspørsmål, og på en del kart fra Guatemala presenteres Belize som den 23. provinsen i landet. Etter uavhengigheten er en britisk garnison stasjonert i Belize etter ønske fra Belizes regjering. Det britiske militære nærværet omfatter også Hawker Siddeley Harrier-fly. Politikk. Belize er et konstitusjonelt monarki med den britiske monarken som sitt statsoverhode. Monarken er representert i Belize av generalguvernøren, som må være fra Belize. Den utøvende makt ligger hos statsministeren og hans regjering. Regjeringsmedlemmene er medlemmer av partiet med høyest oppslutning i parlamentet. Det tokamrede beliziske parlamentet består av et overhus og underhus, de 29 medlemmene av underhuset blir valgt for perioder på 5 år. Av overhusets 8 representanter blir fem valgt av statsministeren, to av opposisjonslederen og en av guvernøren. Overhuset ledes av en president, som ikke har stemmerett og er oppnevnt av det regjerende partiet. Distrikter. Distriktene er videre inndelt i 31 mindre enheter som kalles "constituencies". Geografi. Det nordlige Belize består for det meste av flate sumpaktige kystområder, noen steder overgrodd av regnskog. I sør ligger den lave fjellkjeden Mayafjellene, hvor Belizes høyeste punkt Victoria Peak på 1  60 m ligger. Belize ligger mellom elvene Hondo og Sarstoon, med elva Belize som renner gjennom midten av landet. Utenfor kysten ligger det en hel del korallrev. Klimaet er tropisk og er generelt veldig varmt og fuktig. Regntiden varer fra mai til november med hyppige innslag av naturkatastrofer som orkaner og oversvømmelser. Økonomi. Den lille, hovedsakelig private, næringsvirksomheten baserer seg på jordbruk og håndverk. Turisme og konstruksjonsarbeid er to næringer i vekst. Sukker står for nærmest halvparten av Belizes eksport, mens bananindustrien er landets største arbeidsgiver. Produksjon av sitrusfrukter har blitt en viktig næringsvei langs Kolibriveien. Landet forsøker også å bygge opp et offshore-senter for banker og selskaper. Språk. Engelsk er det eneste offisielle språket i Belize ettersom det er en tidligere britisk koloni. Det er imidlertid førstespråket til bare en liten del av befolkninga. De fleste innbyggerne bruker i stedet belizisk kreol (eller "kriol"), som er et kreolspråk basert på engelsk. Spansk er språket som har flest morsmålstalere i Belize, nærmere halvparten av befolkninga. Det snakkes også flere mayiske språk. Rundt 80 % av innbyggerne kan lese og skrive. Trivia. Lokalbefolkningen mener øyen Ambergris Caye, med byen San Pedro, omtales i Madonnas sang «La Isla Bonita», og omtaler den med dette navnet. Belizes flagg. Det beliziske nasjonalflagget ble innført 21. september 1981. Da Belize fikk sin uavhengighet ifra Storbritannia. Flagget er en videreføring av flagget til Britisk Honduras (som Belize tidligere var kjent som). De to røde stripene på toppen og bunnen er forskjellen mellom de to flaggene. I midten av flagget er Belizes riksvåpen plassert. Galleri F 15. Galleri F 15 er en av de eldste og mest tradisjonsrike institusjonene for formidling av samtidskunst i Norge. Institusjonen ble opprettet av Lars Brandstrup i 1966, som det første galleriet av sitt slag. Navnet stammer fra adressen Fossen 15 i Moss, galleriets første lokale. Året etter åpningen blåste taket av denne gamle møllebygningen, og galleriet fikk låne den tomme hovedbygningen på Alby gård, på Jeløy, av Moss kommune, hvor galleriet fortsatt er plassert. Galleri F 15 er i en særstilling i og med at det er et ikke-kommersielt galleri med offentlig støtte, men uten å ha noen egen samling. Lysår. Lysår er et begrep som brukes som uttrykk for avstander innen astronomien. Et lysår er den distansen lyset tilbakelegger på ett år. Siden hastigheten på lyset er 299 792 458 meter i sekundet, tilbakelegger lyset enorme avstander; i vakuum tilbakelegger det på ett år 9 460 730 472 580,8 km. Grunnen til at lysår blir brukt som måleenhet i astronomisk sammenheng, er at det er meningsløst å snakke om meter eller kilometer på grunn av de enorme avstandene. Siden middelavstanden til Månen er 384 390 km, bruker lyset ca. 1,3 sekunder derfra til Jorden. NAVSTAR Global Positioning System. NAVSTAR Global Positioning System (GPS) er et nettverk bestående av minst 24 satellitter som er plassert i bane rundt Jorden av det amerikanske forsvaret. Systemet gjør det mulig for en mottaker å fastsette egen posisjon med svært stor nøyaktighet overalt i verden, under nær sagt alle værforhold. Systemet omtales til daglig som «GPS» (Global Positioning System). Det finnes flere globale navigasjons­satellitt-systemer (Global Navigation Satellite Systems (GNSS)), hvorav NAVSTAR er ett. NAVSTAR GPS (heretter «GPS») var opprinnelig laget for militært bruk. I 1973 beordret det amerikanske forsvarsdepartementet at det skulle utvikles et navigasjons­system som kunne gi koordinater i sanntid i alle tre dimensjoner (bredde, lengde og høyde). Systemet skulle blant annet kunne brukes under alle værforhold og være rombasert. Den første satellitten ble skutt opp i 1978. I 1994 ble den siste satellitten skutt opp før systemet var fullt operativt. I 1980-årene ble systemet stilt til disposisjon for sivil bruk, da fortrinnsvis innenfor sjøfart og andre maritime aktiviteter. GPS virker under alle værforhold, hvor som helst i verden og hele døgnet, såfremt signalene fra satellittene ikke stoppes av massive objekter som husvegger eller fjell. Systemet er tilgjengelig og gratis å bruke for alle. NAVSTAR er ikke et akronym: bokstavene står ikke for noe spesielt. GPS-systemets virkemåte. NAVSTAR-satellittene kretser rundt jorden to ganger pr. døgn i meget nøyaktig beregnete baner og sender radiosignaler til jorden inneholdende blant annet opplysninger om tidspunktet signalet ble sendt ut fra satellitten, opplysninger om satellittens bane og andre satellitters bane. GPS-mottakeren tar imot denne informasjonen og regner ut sin egen posisjon ut fra avstand og posisjon i forhold til satellittene den tar imot signaler fra. Signaler fra tre satellitter gir en to-dimensjonal posisjonsangivelse: bredde og lengde. Hvis mottakeren har kontakt med fire satellitter eller mer, kan posisjonen rapporteres i tre-dimensjonalt format: bredde, lengde og høyde. Satellittene inneholder meget nøyaktige atomklokker, og på bakgrunn av forskjellen kan GPS-mottakeren sammenligne tidspunktet et signal er sendt fra en satellitt med tidspunktet det ble mottatt. Tidsforskjellen forteller GPS-mottakeren hvor langt unna satellitten er. Nå, med avstandsmål fra noen flere satellitter, fastsetter GPS-mottakeren sin posisjon. Mange mottakere kan også vise den eksakte posisjonen grafisk på et kart. Fordi tid kan angis så nøyaktig med GPS, kan satellitene også brukes til å styre klokker. Digitale kart. Det finner flere typer digitale kart som kan lastes inn i GPS-mottakeren, beregnet for bilkjøring, navigasjon til sjøs, flyging og for fotturister. Disse kan programmeres med veipunkter, ruter og alarmer som gjør det enklere å navigere i ukjent terreng/farvann. I mange situasjoner er det likevel viktig å ha tradisjonelle navigasjons­hjelpemidler som papirkart, kompass, klokke, passer og linjal i tilfelle strømforsyning eller radiosignaler svikter. Kartreferanser. GPS-mottakerene kan gi posisjonsbestemmelse i et stort antall typer kartreferanser. Den vanligste er grader og desimalminutter (desimalgrader samt grader, minutter og sekunder brukes også), nord eller sør og øst eller vest. UTM er et annet standard rutenett for hele kloden som brukes mye på gradteigskart (f.eks. de norske topografiske kartene i målestokk 1 : 50 000). Dette brukes bla. av militæret, AMK-sentraler, ambulanser, politi, hjelpekorps, brannvesen og skogbrannovervåkning. Nøyaktighet. Nøyaktigheten for en vanlig mottaker under meget gode forhold kan være på ca. 7 meter (uten korreksjons­signaler). Korreksjons­signaler fra landbaserte GPS-stasjoner kan forbedre nøyaktigheten ytterligere til noen centimeter, men dette krever spesialutstyr. GPS blir med denne nøyaktigheten brukt til blant annet veibygging, tomteoppmåling og brøyting av vei. Før 2. mai 2000 var det sivile posisjons­signalet av militære hensyn satt til en nedre nøyaktighets­grense på ca. 100 meter, men etter denne datoen har alle tilgang til et mer presist signal. I Europa ble EGNOS erklært operativt 1. oktober 2009. Flere år før dette var mange mottakere klare for å motta slike signaler. For de mottakerne som kan behandle disse korreksjons­signalene, forbedres nøyaktigheten til rundt 2 meter. Virkemåten. En GPS-mottaker må være låst på signalet fra minst tre satellitter for å kalkulere en to-dimensjonal posisjon (bredde, (nord/sør) og lengde, (øst/vest)) og bevegelse. Med fire eller flere satellitter i sikte, fastsetter mottakeren sin tre-dimensjonale posisjon (bredde, lengde og høyde). Etter at posisjonen er fastsatt, kan GPS-enheten kalkulere annen informasjon, slik som fart, peiling, spor, turlengde, avstand til destinasjon, soloppgang og solnedgang. NAVSTAR krever svært nøyaktige tidsberegninger. For at GPS-systemet skal virke, er det nødvendig å ta hensyn til relativistisk tidsforskyvning, et fenomen forbundet med relativitetsteorien, både den spesielle og den generelle. I korte trekk går dette ut på at ett sekund for en observatør på jorden, ikke er den samme tidslengden som ett sekund for en satellitt med enorm fart i bane rundt jorden – eller omvendt. Dermed blir beregningen av tidspunkt og tidsforskjeller enda mer komplisert, og noe man absolutt må ta hensyn til i beregningen av posisjon. GPS er derfor et håndfast bevis for at de relativistiske bevegelses­ligningene er korrekte. Militært bruk. Det var det amerikanske forsvaret som begynte å bruke NAVSTAR GPS, blant annet til styring av missiler (eksempelvis Tomahawk-missiler) og bomber (JDAM). Det brukes også til navigerings­systemer ombord i fly, båter og liknende. Det norske forsvaret har gjort forsøk på å «jamme» GPS-systemet ved å sette opp en falsk GPS-stasjon som bevisst sendte feilinformasjon. Privat bruk. GPS er i dag i utstrakt sivil bruk, i biler, fly, båter og for turgåere. De ledende produsentene av GPS-mottakere for privat bruk er:, og. GPS har også gitt blinde og svaksynte en mulighet å bevege seg i ukjente omgivelser uten ledsager. (Artikkel om GPS for synshemmede) Rocky (tegneserie). Rocky er en selvbiografisk tegneserie skapt av Martin Kellerman, der figurene er mennesker som har dyrehoder. Kellermans alter ego Rocky har hundehode. Serien har vunnet en rekke kulturpriser i Kellermans hjemland Sverige, og har fått god mottakelse også i Norge. Siden Rockys begynnelse har Kellerman utlevert seg selv og og sine omgivelser i tegneseriestriper som forteller humoristiske historier om blant annet personlige nederlag og pinligheter, sykehusinnleggelser og fengselsopphold, kunstnerisk og kommersiell suksess, sex, kjærlighetssorg og ensomhet. Selv om serien utgjøres av korte dagsstriper med humoristiske poenger som kan leses enkeltvis, har kritikere som Gabriella Håkansson i DN og Jan Gradvall i Café påpekt at serien lest over tid utgjør en unik samtidsskildring som det ikke finnes maken til i litteratur eller film. Bakgrunn og utbredelse. Rocky debuterte i dagsavisa Metro i 1998 og utkom første gang i bokform på Galago Förlag i 1999. Etter å laget serien for daglig publisering i to år, og utgitt to stripesamlinger på Galago, tok Kellerman en pause fra serien i 2000 for å skrive manuset til og instruere en teaterversjon av Rocky, som ble en enorm suksess på Stockholm Stadsteater. Etter arbeidet med teateret vendte Kellerman i 2001 tilbake til tegnebordet, og fortsatte den selvbiografiske krøniken, og antallet publiseringsavtaler i Sverige og utlandet ble mangedoblet i løpet av det neste året. I 2005 utkom den første Rockyboka i USA, på forlaget Fantagraphics. Boka fikk gode anmeldelser i USA, blant annet i Publishers Weekly og i den amerikanske storbyavisa Metro, der anmelderen skrev "Rocky is what an american newspaper comic might look like if the American newspaper comics page didn't suck." Samme avis tok så inn Rocky som daglig serie, men avsluttet publiseringen få måneder seinere etter reaksjoner på seriens direkte språkbruk og innhold. I kjølvannet av den amerikanske Rockyutgivelsen, ble Rockybøker også utgitt i Frankrike, Spania og Italia. I Danmark utga forlaget Politisk Revy den første av mange Rockybøker i 2006, to år etter serien hadde begynt daglig publisering i avisa Politiken. Rockybøkene fikk strålende kritikker hos danskene. I Information skrev Benni Bødker "Kellermans beherskelse af formen er enorm, og han er stort set ene om at demonstrere, at den grafiske romans forkærlighed for hverdagshistorier udmærket kan trives i en daglig stribe, uden at formen behøver at være en kunstnerisk hæmsko. Hvor de fleste andre stribeserier er degenereret til ligegyldig lavkomik, er Rocky stort set ene om at holde fanen højt." Kim Skotte skrev i Politiken: "Absolut verdensklasse (...) Rocky er en serie på allerhøjeste niveau." I 2008 sendte svensk og norsk TV en serie med 13 animerte Rockyepisoder, hver på omtrent to minutter. De korte filmene var skrevet og regissert av Kellerman, og animert av A-film i København. Den animerte serien ble også utgitt på DVD i Norge, Sverige og Danmark. Nordisk Film ville produsere en animert langfilm med Rocky, men prosjektet ble stanset fordi Kellerman mente arbeidet med TV-serien viste at prosjektet ville bli for tidkrevende. I dag utkommer Rocky i omtrent 50 aviser, blader, nettsteder i Sverige, Norge, Danmark, Finland, England og Japan. I Sverige publiseres Rocky daglig i Dagens Nyheter og en rekke andre aviser, Egmont gir ut nye numre av Rocky Magasin 8 ganger i året og forlaget Kartago gir årlig ut nye Rockybøker. I følge anslag fra Kellermans mangeårige forlegger Rolf Classon er det totalt solgt omlag 450 000 Rockybøker i Sverige pr. oktober 2012. Rocky i Norge. Som barn bodde Kellerman noen år i Rødbergshamn i Lenvik i Troms, sammen med sin bror og sin norske mor. Disse årene i Nord-Norge blir blant annet beskrevet i Rockyfortellingen "Too Cool For School" der rammehistorien er at Rocky besøker broren sin i fengsel og de mimrer om sin felles barndom. Kanskje hadde Kellermans norske tilknytning en betydning for Rockys muligheter i Norge, i hvertfall fikk serien tidlig fotfeste her. I 2001 ga Dagbladet Rocky plass på sin serieside, i Dag F Gravems oversettelse. I 2002 utkom det første Rockyalbumet på norsk, og allerede året etter fikk serien sitt eget norske blad/magasin, med nye utgivelser annenhver måned. I 2005 utkom den første av mange Rockybøker på norsk, på Schibsted. I 2007, fra og med den tredje Rockyboka, hadde Egmont Serieforlaget overtatt rettighetene både til bøkene og Rockymagasinet. I 2012 publiseres Rocky daglig i en rekke norske aviser, der Dagbladet, Bergens Tidende, Adresseavisen og Nordlys er de største. Rockymagasinet utgis 6 ganger i året på Egmont Serieforlaget, som også har gitt ut flere av Rockybøkene. Men fra og med 2012 tilhører bokrettighetene Karl Ove Knausgårds nystartede forlag Pelikanen. 1. november 2012 utgir Pelikanen "Rocky & Edith", en 350 siders tegneseriefortelling om et dramatisk kjærlighetsforhold. Logistikk. Logistikk er styring og koordinering av ressurser fra start- til sluttpunkt for å møte definerte krav, f.eks. fra kunder eller bedrifter. Ressursene som styres, kan være fysiske enheter som mat, materialer, utstyr, væsker og personer eller abstrakte enheter som informasjon, partikler og energi. Styringen av fysiske enheter vil vanligvis omfatte informasjonshåndtering, materialhåndtering, produksjon, pakking, lagring, transport og distribusjon, og ofte sikkerhetsspørsmål. Kompleksiteten innen logistikk kan bli modellert, analysert, visualisert og optimalisert av dedikerte simuleringsporgrammer. Effektivisering av tid- og ressursbruk er vanlige mål. Den moderne forståelsen av logistikk har sitt opphav fra militærets anvendelse av ulike matematiske optimeringsteknikker på transport- og forsyningsproblematikk, spesielt under andre verdenskrig. Disse metodene ble etter krigen overført bedriftenes lagrings- og transportproblemer for å fremheve en vares tids- og stedsnytte for bedriftens kunder. Landene i Skandinavia markerte på verdensbasis tidlig en overlegen forståelse for en materialstrøm og de interne og eksterne funksjoner, relasjoner og fysiske aktiviteter bundet sammen i en helhetlig betraktningsmåte, fra en vareeiers synsvinkel. Planlegging, utvikling, styring og kontroll av vare fra råvareleverandør til sluttforbruker er nøkkelord. Det skandinaviske synet på logistikk (ref. materialadministrasjon) var lenge avgrenset det som var vanlig i andre land, ved vektleggingen på helthetstenkning, koordinasjon og samspill mellom alle funksjoner og aktører i materialstrømmen, i motsetningen til det internasjonalt vanlige fokus på delproblemer knyttet til transportørenes, lagrenes og terminalenes forsynings- og distribusjonsproblemer. Optimeringsteknikker brukt på delproblemer refererer ofte til "materialstyring", som er en klar motsetning til materialadministrasjonen ved at det ved MS er snakk om å optimere delprosesser ut fra en gitt varestrøm, mens det i MA er snakk om å styre selve strømmen av varer. På slutten av 1980-tallet begynte likevel innholdet i det amerikanske begrepet "business logistics" å nærme seg den i skandinaviske materialadministrasjonen, og termen "logistikk" er i dag å regne som synonymet med disse to. "Totalkostnadsprinsippet" står sentralt i den tidlige utviklingen av totalsynet på avveininger mellom kostnader og inntekter ifbm. leveringsservice og kundetilfredshet, og følgelig logistikk som en del av bedriftens konkurransekraft. Fremragende vareproduserende bedrifter i Japan brakte på 1970/80-tallet "Just In Time-filosofien" på banen, et metodesyn som skulle revolusjonere en rekke store bedrifters interneffektivitet, ved redusering av maskinomstillingstider, varer i arbeid og kapital bundet i lager med den hensikt å tilpasse all produksjon etter kundebehov, også kjent under navnet lean. Dette reiste nye spørsmål til optimal grad av "totalkapitalens rentabilitet", som er et mål for summen av en virksomhets likvide midler delt på total omsetning, multiplisert med dens fortjenesteprosent ved avkastningen av solgte varer. Logistikk som konkurransekraft betoner behovet for en samordnet styring av bedriftsinterne funksjoner (innkjøp/forsyning, produksjon/bearbeiding og markedsføring/ditribusjon) så vel som relasjoner utenfor bedriftens «fire vegger» som leverandør- og kundesamarbeid. Sistnevnte har en klar sammenheng med det nyere begrepet "Supply Chain Management", som fokuserer på mindre kostnader og økte inntekter for samtlige eksterne aktører/bedrifter i samme varestrøm, gjennom utstrakt samarbeid i en felles materialstrøm. Baseball. Baseball er en sport, særlig populær i USA og Øst-Asia, som utøves av to lag som skifter på å være i angrep og forsvar. Prinsippet i spillet er at slagmenn fra det angripende laget forsøker å slå en ball kastet fra «pitcheren» til forsvarslaget, og deretter løpe innom tre baser før han når hjemmebasen. Det er kun ved å løpe en komplett runde rundt basene poeng kan scores.De totalt ni omgangene, der hvert av lagene er henholdsvis én gang hver i angrep, kalles «innings». Det kreves tre «outs» for at lagene skal bytte side. Ved uavgjort resultat etter ni innings fortsetter kampen ved å spille ekstra innings til et av lagene har scoret poeng, og dermed vunnet kampen. Banen tar utgangspunkt i en 90 graders vinkel med et gjerde (home run-gjerde i en bue mellom aksene). Videre er den delt inn i «infield» (the diamond), med løpebane, «pitcher's mound», og de fire basene, og «outfield». I angrepsposisjon vil slagmannen forsøke å slå ballen slik at forsvarsspillerne ikke klarer å kaste ballen til basen før løperen når frem. Hvis løperen klarer dette er han avhengig av at neste slagmann slår et godt slag slik at han kan løpe videre, og dermed score poeng.Hvis en slagmann slår ballen ut av banen innenfor de avmerkede sidelinjene, får han løpe fritt rundt basene og scorer poeng på en «home run». Rekken av slagmenn («batting order») er bestemt før kampstart, og består av de samme ni spillerne som spiller i forsvar, med unntak av visse ligaer der pitcher blir byttet ut med en «designated hitter». Når laget spiller i forsvarsposisjon er det ni spillere på banen, med hver sine posisjoner og oppgaver. Pitcheren starter hvert spill ved å forsøke å kaste ballen over hjemmebasen og forbi slagmannen. Bak hjemmebasen sitter «catcheren» (forsvarende lag) som fanger ballen hvis slagmannen ikke slår, eller bommer på ballen. Hvis kastet er innenfor den definerte sonen som kalles «strike zone» (hjemmebasens bredde og høyde omtrent mellom slagmanns knær og mage) får pitcher en «strike».En strike tildeles også om slagmann slår etter et kast, men bommer, eller hvis slagmann slår ballen utenfor sidelinjen/bakover («foul ball»). Hvis kastet er utenfor strikesonen tildeles slagmann en «ball» (med mindre slagmann svinger etter kastet, da gjelder dette som en strike). Hvis en pitcher får fire balls mot seg får slagmann gå fritt til første base. blir de tildelt en «out». Det kreves tre outs for at lagene skal bytte side. «Force play» er en regel som sier at spillere på angripende lag er tvunget til å bevege seg fra spillerens nåværende base til den neste når en angriper beveger seg mot spillerens base (det er ikke tillatt med to angripende spillere på en base). Regelen gjelder også for «batter» når spilleren treffer ballen, så lenge slaget ikke er en «foul ball». Baseball i Norge. I Norge spilles det kamper i to divisjoner, organisert av Norges Softball og Baseball Forbund. Bismo. Bismo er et tettsted og administrasjonssenteret i Skjåk kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger like ved Riksvei 15 vest for Skim. I Bismo er det flere industribedrifter (hvorav Interfil er største, ikke bare i Skjåk men i hele Ottadalen), barnehage, ungdomsskole og både friidrettsbane og svømmehall med internasjonale mål. Bismo er også kjent for flere elggraver, eldste datering er fra 200 e.Kr og yngste fra 1655 e.Kr. I skogen rundt industriområdet og boligbebyggelsen langs elva kan disse oppsøkes den dag i dag. Bismo er også kjent som arrangør av verdensspeiderleiren i 1949. Liste over norske nasjonalparker. Lomsdal-Visten ble i juni 2009 Norges 30. nasjonalpark. Liste over norske nasjonalparker omfatter Norges 42 nasjonalparker, hvorav 35 ligger i fastlands-Norge og 7 på Svalbard. I Norge regnes nasjonalpark som en middels streng verneform. Et svakere vern er landskapsvernområde, mens strengere vern kalles naturreservat. I motsetning til landskapsvernområder og naturreservater, er nasjonalparker som regel av betydelig størrelse. Nasjonalparker kan omfatte store fjellområder, øyer og daler eller liknende. I følge Naturvernloven skal en nasjonalpark hovedsakelig bestå av statsgrunn. Norges første nasjonalpark var Rondane nasjonalpark, som ble opprettet i 1962. Per mars 2011 har fastlands-Norge 34 nasjonalparker med et samla areal på 25 000 km², mens Svalbard har 7 nasjonalparker på til sammen 14 500 km². Dermed er 7 % av fastlandet og 24 % av Svalbard verna som nasjonalpark. Nasjonalparkenes historie i Norge. De første initiativene til naturfredning i Norge kom på 1800-tallet og var estetisk motivert, blant annet med fredningen av «Laurvigs Bøgeskov» i et stortingsvedtak i 1884. En mer konsekvent holdning til arealfredning for å beskytte naturen kom fram på Den norske turistforenings årsmøte i 1904, og i et foredrag av professor N. Wille i Det Norske Geografiske Selskab i 1909. Disse initiativene var en del av mentaliteten som ledet til den første Lov om naturfredning i 1910. De første fredningssakene gjaldt mindre områder, og til dels også punktfredning av navngitte trær. I 1914 ble Norges Naturvernforbunds forløper "Landsforeningen for naturfredning" stiftet. I 1932 vedtok turistforeningen å «skåne» Børgefjell og søndre del av Hardangervidda for tilrettelegging i egen regi, og i 1938 vedtok årsmøtet en oppfordring til å opprette "Jotunheimen nasjonalpark", en sak som hadde tilslutning fra flere hold på 1930-tallet. I 1954 ble "Lov om naturvern" etablert. Den ga hjemmel for fredning av naturområder, og på grunnlag av denne hjemmelen ble Rondane nasjonalpark opprettet i 1962 og Børgefjell nasjonalpark opprettet i 1963. Riktignok ble ikke selve begrepet "nasjonalpark" innført i loven før Naturvernloven ble revidert i 1970. I og med loven fra 1954 ble Statens Naturvernråd etablert, og rådet la i 1964 fram en landsplan for etablering av nasjonalparker. Forslaget omfattet 16 områder, på tilsammen 6300 km². Forslaget ble behandlet i Stortingets kommunalkomite 1967, og komiteen og Stortinget støttet opprettelse av 12 av de 16 områdene. Det tok 25 år, fram til fredningen av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark i 1989, før 15 av disse forslagene var blitt vedtatt. I løpet av denne tiden av også Rago og Reisa fredet. Et utvalget ledet av Guttorm Hansen la i 1980 fram forslag om en 3–4-dobling av verneområder. Dette ble fulgt opp av Miljøverndepartementet i Stortingsmelding nr 68 (1980–81), og av Stortinget i 1981. Departementet ga i 1982 Statens Naturvernråd, under ledelse av Olav Gjærevoll, i oppdrag å utarbeide en ny landsplan for nasjonalparker. Denne planen ble presentert i 1986. Planen omfattet forslag om 26 nye nasjonalparker, 14 landskapsvernområder og 3 større naturreservat. Planforslaget innebar fredning av ca 23 000 km². Dette planen ble lagt fram for Stortinget som "Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge" i 1992, og behandlet og vedtatt av Stortinget i april 1993. Jostedalsbreen nasjonalpark ble opprettet i 1991 med bakgrunn i denne utredningen. Etter dette skulle det gå 10 år før Forollhogna ble opprettet i 2001, som «den første av de nye». Forslagene i Nasjonalparkplanen omfatter blant annet følgende områder som ennå ikke er vedtatt: "Goatteluobbal" i Kautokeino; Lyngsalpene i Troms; "Sørdalen-Isdalen" i Bardu; "Tysfjord Hellemo" i Tysfjord, Nordland; "Misfjorden-Sjukfjorden" mellom Bodø og Fauske; "Naustdal-Gjengedal" i Sogn og Fjordane; og Frafjordheiene i Vest-Agder og Rogaland. Det har hele tiden vært grader av interessekonflikter mellom verneinteresser og ulike utbyggingsinteresser. I etterkrigstida var det konflikter mellom ulike nasjonale interesser, ofte vannkraftutbygging mot naturfredning. I de siste 20–25 årene gjelder motsetningene vanligvis lokal arealutnyttelse kontra verneinteresser. Interessemotsetningene har kommet tydeligst til uttrykk i tilknytning til Hardangervidda nasjonalpark, hvor hele 54 % av arealet er privat grunn. Nasjonalparker i Norge utenom Svalbard. Kart over norske nasjonalparker på fastlandet Eksterne lenker. Norske Hallands län. Hallands län er en av Sveriges fylker ("län") i det sørvestlige Sverige. Det grenser til fylkene Västra Götalands län, Jönköpings län, Kronobergs län og Skåne län. Landskap. Landskapet Halland omfatter nesten hele dagens Hallands län, med unntak av kommunen Hylte som tilhørte Småland Administrasjon. Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til lenets (fylkets) økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Uppsala län. Uppsala län er et av Sveriges len ("län") i det midtre Sverige. Det grenser til fylkene Stockholms län, Södermanlands län, Västmanlands län og Gävleborgs län. Landskap. Landskapet Uppland omfattet hele dagens Uppsala län og en del av Stockholms län. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Västmanlands län. Västmanlands län er en av Sveriges fylker ("län") i det midtre Sverige. Det grenser til fylkene Södermanlands län, Örebro län, Dalarnas län og Uppsala län. Landskap. Landskapet Västmanland omfatter omtrent hele dagens Västmanlands län. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Örebro län. Örebro län er en av Sveriges fylker ("län") i det midtre Sverige. Det grenser til fylkene Västra Götalands län, Värmlands län, Dalarnas län, Västmanlands län, Södermanlands län og Östergötlands län. Landskap. Örebro län er delt i mellom tre forskjellige landskaper Närke, Västmanland og Värmland. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Södermanlands län. Södermanlands län er en av Sveriges fylker ("län") på sørøstkysten av Sverige. Det grenser til fylkene Östergötlands län, Örebro län, Västmanlands län, Uppsala län og Stockholms län. Landskap. Landskapet Södermanland omfatter omtrent hele dagens Södermanlands län og en del av Stockholms län. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst, og å ivareta rettssikkerheten. Östergötlands län. Östergötlands län er et av Sveriges fylker ("län") på sørøstkysten av Sverige. Det grenser til fylkene Kalmar län, Jönköpings län, Västra Götalands län, Örebro län og Södermanlands län. Landskap. Landskapet Östergötland omfatter omtrent hele dagens Östergötlands län. Administrasjon. Hovedoppgavene for lensadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Tettsteder. Residensbyen er med fet skrift Värmlands län. Värmlands län er et av Sveriges fylker ("län") i det midtre Sverige. Det grenser til fylkene Dalarnas län, Örebro län og Västra Götalands län og de norske fylkene Østfold, Akershus og Hedmark. Landskap. Landskapet Värmland omfatter omtrent hele dagens Värmlands län, samt Karlskoga i Örebro län og Amnehärads församling i Gullspångs kommun i Västra Götalands län. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Terrorisme. Terrorisme (også kalt en terroraksjon, et terrorangrep, en terrorhandling eller et terroranslag'") kan beskrives som realiserte, målbevisste, voldelige handlinger rettet mot sivile (ikke-militære) mennesker eller mot myndigheter eller deres installasjoner til tider og steder som ellers ville vært fredelige. Handlinger av en slik art blir gjerne fulgt opp med trusler om nye hendinger. Handlingene utføres av personer eller grupper med en agenda som ikke faller sammen med de styrendes, og vil ofte ta sikte på å oppnå at noe skal endres i en bestemt retning. Definisjoner. Det finnes flere definisjoner på disse handlingene etter hvilken intensjoner ulike aktører har og dermed blir definisjonens pålitelighet ofte basert på definisjonsmakten. Utenom dette er det ingen allment akseptert definisjon på handlingene eller begrepene knyttet til disse, blant befolkningen i dag, og det er i internasjonale politiske fora, blant annet FN, heller stor uenighet omkring definisjonene. F.eks. er en aktørs «terrorist» en annens «frihetskjemper». Det er som regel seierherrene som oppnår definisjonsmakten og får problemer med definisjoner i den politiske offentligheten. Slik som etter andre verdenskrig, under Nürnbergprosessen, ble det klart at et forsøk på å tiltale tyskerne for terrorisme ville føre til at også de allierte måtte tiltales, blant annet for bombingen av Dresden eller Hiroshima og Nagasaki. En rekke andre definisjoner har vært forsøkt etter andre verdenskrig, men problematikken er der stadig, enten blir definisjonene for smale til å dekke de definisjonsmakten har ønske om å definere som terrorister, eller definisjonen blir så vid at den rammer dem selv eller deres allierte. Schmids og Jongmans definisjon. I henhold til denne definisjonen omfatter for eksempel ikke terrorisme alle politiske forbrytelser, selv ikke dem som har døden til følge. Mordet på Israels tidligere statsminister Yitzhak Rabin er for eksempel ikke en terroraksjon i henhold til denne definisjonen, siden hensikten kun var å rydde en enkelt person av veien. Heller ikke drapet på Ahmed Bouchiki, det såkalte Lillehammer-drapet i 1973, dersom man godtar Mossads versjon om at de mistok ham for en bestemt person de ville rydde av veien. Om derimot hensikten var å avskrekke tilhengere av PLO eller andre palestinske frigjøringsbevegelser, vil det i henhold til denne definisjonen være terrorisme. Romarheims definisjon. Ut fra denne definisjonen er ikke organisert kriminalitet, geriljakrig, sabotasje, folkemord, statsterror eller væpnet motstandskamp det man kaller terrorisme. Et problem med definisjonen er at den kan inkludere fenomener som få vil betrakte som terrorisme. Norges lover. Dette er en langt videre definisjon. For det første inkluderer denne definisjonen makt eller vold mot eiendom. I henhold til denne definisjonen ville også mordet på Rabin være en terroraksjon, siden det er bruk av makt for å oppnå et politisk mål – nemlig avskaffelsen av regjeringen Rabin. Helt intuitivt kan man også tolke det slik at bløtekakekastingen mot Kristin Halvorsen, eller enhver form for sivil ulydighet kunne vært definert som terrorisme. En juridisk tolking av lovteksten er imidlertid også avhengig av andre rettskilder, som forarbeider til loven, rettspraksis og den allmenne rettsoppfattelsen. Terrorhandlinger er nå definert i straffeloven av 22. mai 1902 § 147 a. Terrorfinansiering reguleres i samme lovs § 147 b. Stortinget har vedtatt en ny bestemmelse om eget straffebud mot oppfordring og rekruttering til terrorisme i straffeloven § 147 c, i påvente at de nye terrorbestemmelsene som er vedtatt i ny straffelov av 2005 blir satt i kraft. USAs definisjon. Også denne definisjonen er langt videre enn den akademiske definisjonen. Ulikt den norske innebærer den ikke vold eller makt mot eiendom. På den annen side er ikke målet avgjørende. Selv om det vanligvis dreier seg om å påvirke et publikum er dette ikke definitivt. Dermed kan all vold som har et politisk mål gå under kategorien «terrorisme». Som det kommer tydelig frem av dette er det ikke noe endelig svar på hva terrorisme er. Det som, videre, regnes som terrorisme fra en synsvinkel kan fremstå som frigjøringskamp fra en annen. Eksempler her kan være den irske kampen for frigjøring fra Storbritannia i kjølvannet av 1. verdenskrig og den palestinske kampen mot Israel. Derfor kan det være vel så nyttig å se terrorisme og terroristhandlinger i den konkrete virkeligheten. Det er likevel slik at i USAs definisjon, og de mange definisjonene som er inspirert av denne, er valget av virkemidler eller metode noe av det mest sentrale: Terrorister velger å true med eller utføre aksjoner som har sivile (ikke-stridende) som mål, enten det dreier seg om kapringer, bombeaksjoner, kidnapping, snikskyting eller hva det måtte være. Ulike former for terrorisme. a>. 168 mennesker omkom. Bildet viser bygningen to uker etter attentatet. Den norske forskeren på terrorisme Jan Oskar Engene deler terrorisme inn i fire ulike: statsterrorisme, statslojal terrorisme eller vigilanteterrorisme, revolusjonære terrorregimer og statsutfordrende terrorisme . Statsterrorisme. a> ("las Madres de Plaza de Mayo") som fremdeles krever å få vite hvor de forsvunne ble av. a>. Utpressingsbilder av den bortførte politikeren fikk stor oppmerksomhet i samtidas bildemedier og skapte frykt blant etablerte maktpersoner og stor uro i mange vestlige samfunn. Statsterrorisme finner sted når en stat benytter seg av terroristiske virkemidler for å oppnå et mål. Den er statlig og først og fremst av en bevarende karakter. Statsterrorisme kan være både legal og legitim, og kan være rettet både mot egen og andres befolkning. Det finnes imidlertid ingen internasjonale standarder for å vurdere statsterrorisme, men kan sees på som en del av staters brudd på menneskerettighetene. Alle totalitære og autoritære (ikke-demokratiske) stater hviler på undertrykkelse, og en større eller mindre grad av statsterrorisme. De mest brutale diktaturene er følgelig også de som står for hovedtyngden av statsterrorisme. Statsterrorisme er en form for terrorisme som er lite behandlet i forskningen, med unntak for noe av den statsterrorismen som har resultert i folkemord. Forskningslitteraturen om Hitlers, Stalins og Maos folkemord er omfattende. Statslojal terrorisme. Statslojal terrorisme er terrorisme som utføres av helt eller delvis uavhengige organisasjoner som støtter opp om staten og den eksisterende orden. De kan eksistere både i samarbeid med og uavhengig av staten, men har det til felles at virksomheten ligger utenfor de grensene lovverket setter. Statslojal terrorisme er dermed ikke-statlig, men bevarende. Typiske eksempler på statslojal terrorisme, eller vigilanteterrorisme, kan være protestantiske eller lojalitiske terrororganisasjoner i Nord-Irland, som Ulster Volunteer Force, Orange Volunteers og Ulster Freedom Fighters. Disse utfører eller har utført terroraksjoner mot den katolske delen av befolkningen med et mål om å forhindre dem fra å støtte opp om krefter som ønsker å endre den eksisterende orden ved å integrere Nord-Irland i Den Irske Republikken. En del fascistiske grupperinger er, eller regner seg selv å være, statslojale, og er, i den grad de utfører terrorhandlinger, dermed statslojale terrorister. Eksempler på samarbeid mellom høyreekstreme/fascistiske grupper og statlige organisasjoner finner vi også i de europeiske "stay-behind gruppene" (Operasjon Gladio), og da først og fremst i den italienske Organizzazione Gladio og dens samarbeid med fascistiske grupper om terrorbombinger mot Italias befolkning på 1970 og 80-tallet. Tilsvarende samarbeid mellom stay-behind og fascister/nazister skjedde også i Tyskland, Frankrike og Belgia. Dette er både statsterrorisme og statslojal terrorisme. Revolusjonære terrorregimer. I likhet med statsterrorister har revolusjonære terrorregimer statsmakt, men ulikt disse er de orientert i retning av endring. Som sådan kan også revolusjonære terrorregimer utøve både legal og legitim terror, både mot egen og mot andre lands befolkning. Et typisk eksempel på et revolusjonært terrorregime kan være Taliban i Afghanistan. Det hadde et mål som innebar store samfunnsendringer og benyttet seg av terroristiske midler for å oppnå dette. Elementer av et revolusjonært terrorregime var helt klart også til stede i flere av de såkalt kommunistiske statene, som Sovjetunionen og Kina. Det revolusjonære Frankrike før Napoleon var også sterkt preget av bruken av terror for å fremme de republikanske målene. Statsutfordrende terrorisme. Statsutfordrende terrorisme er den formen for terrorisme som får størst dekning. Den er ikke-statlig, og den har endring som mål. Statsutfordrende terrorister utøver terrorisme først og fremst i sitt eget land, men de er også kjent for å gå over landegrenser. Det er dette som ofte omtales som internasjonal terrorisme. a> terroriserte flere områder med svart befolkning tidlig på 1900-tallet med skremmende effekter, branner, drap og vold. Bildet viser klansmedlemmer med karakteristiske hvite hetter og brennende kors i 1921. Typiske eksempler på statsutfordrende terroristorganisasjoner i dag er ETA i spansk Baskerland, Hamas i Israel/Palestina og Ku Klux Klan i USA. Ku Klux Klan var en utpreget politisk organisasjon som førte sin kamp for å bevare raseskillelovene i Sørstatene med svært voldelige midler. Det politiske målet deres på 1960-tallet ble å bekjempe opphevelsen av raseskille på skoler, universiteter og transportmidler, og skremme svarte fra å benytte seg av økende rettigheter og muligheter. Men da disse politiske reformene ikke lot seg stoppe, ble organisasjonen klart svekket. Før de la ned våpnene var også IRA en typisk terroristorganisasjon. Brorparten av terroristorganisasjonene som er opplistet i USA og EUs terroristlister tilhører denne kategorien. Det er også denne kategorien som typisk også av mange vurderes som frigjøringsbevegelser. Det er imidlertid ingenting som forhindrer en frigjøringsbevegelse fra å opptre terroristisk. Terrorisme i dag. a> i august 2006. 20 biler ble ødelagt i eksplosjonen, tretti mennesker skadd og to drept. Det er ikke noe som tyder på at terrorisme er mer vanlig i dag enn tidligere. Forskjellen er at det de senere årene har funnet sted terrorangrep som har tatt livet av flere enn tidligere. I USAs vokabular er for eksempel alle væpnede irakiske motstandsbevegelser regnet som terrorister. I henhold til Schmid og Jongmans kriterier vil det imidlertid bare være terrorisme dersom de benytter seg av terroristiske metoder, men ikke når de angriper amerikanske eller irakiske militære styrker. Statsterrorisme. Et eksempel på statsterrorisme i dag, er den russiskledete krigen i Tsjetsjenia, der det har vært dokumentérbare massakrer mot sivile. I henhold til Schmid og Jongmans definisjon vil også Israels utenomrettslige handlinger rettet mot den palestinske befolkingen regnes som statsterrorisme. Undertrykkelsen og forfølgelsen av opposisjonelle i mange land i verden i dag, har helt klart karakter av å være en form for statsterrorisme. Statslojal terrorisme. Statslojale terroristorganisasjoner er i dag ikke like aktive som det var tidligere. De paramilitære styrkene som kjemper mot de revolusjonære bevegelsene i Colombia kan imidlertid stå som ett eksempel. I den grad de lojalistiske styrkene i Nord-Irland ikke har lagt ned våpnene er de også eksempler på statslojale terroristorganisasjoner i dag. Revolusjonære terrorregimer. Heller ikke revolusjonære terrorregimer er like fremtredende i dag som tidligere. Dette har selvsagt sammenheng med at det i dag ikke er like mange revolusjonære regimer som tidligere. Det er imidlertid trekk av dette i land som Zimbabwe og Eritrea. Også myndighetene i Venezuela har blitt anklaget for dette, men internasjonale observatører har avvist dette. Statsutfordrende terrorisme. Statsutfordrende terrorisme er, ved siden av statsterrorismen, den mest fremtredende formen for terrorisme i dag. Al Qaida er det mest omtalte eksemplet. Det er imidlertid heller ikke mange år siden Røde Arme Fraksjon og De røde brigader utførte sine siste terroristhandlinger. Utbrytergrupper av IRA er også til stede i dag. Videre regnes organisasjoner som New People's Army på Filippinene og Comunist Party of Nepal (maoist) som terroristorganisasjoner, men disse regnes, i likhet med organisasjoner som Hamas og Islamsk Jihad, ofte vel så mye som frigjøringsbevegelser, avhengig av synsvinkel. Det det imidlertid ikke er tvil om, er at de bevelgelsene som er nevnt benytter terror som virkemidler i sin politiske kamp. Det kan være betydelig forskjell på valg av virkemidler mellom terrororganisasjoner og geriljagrupper, men begge gruppene vil gjerne fremstille seg selv som frigjøringsbevegelser. Terrorisme i Norge. Norge har opplevd lite terrorisme. Det var for eksempel ett av få land der voldelige, venstreekstreme grupperinger ikke slo rot på 1970-tallet med unntak av i små, ubetydelige miljøer som kan ha lekt med tanken om terroristiske virkemidler. Lars Gule ble eksempelvis arrestert i Libanon i 1977 for å ha vært med på å planlegge, sammen med DFLP, det som kunne ha blitt en terroraksjon i Israel. På tross av mange venstregruppers store aktivitet i solidaritetsarbeidet for mange frigjøringsgrupper som også benyttet terroristiske virkemidler, er det ikke rapportert om andre nordmenn som har vært involvert i slike aksjoner. Erling Folkvord har i sin bok om AKP(m-l)s historie avslørt at representanter for Røde Armé Fraksjon oppsøkte AKP med ønske om samarbeid, noe som imidlertid ble kontant avvist av AKP. De senere årene er det stort sett enkelte nynazistiske grupperinger og individer som har benyttet seg av slike metoder. I 1977 ble Oktober bokhandelen i Tromsø sprengt av en høyreekstremist. Petter Kristian Kyvik kastet i 1979 en bombe mot Faglig 1. mai fronts 1. mai-tog i Oslo. Nazister har ved to anledninger bombet Blitzhuset og forårsaket tildels store materielle skader og ved flere tilfeller fysisk angrepet mer eller prominente antirasister og venstreaktivister. 14. juni 1985 ble Ahmaddyya-muslimenes Nor-moské på Frogner i Oslo sprengt med dynamitt. En kvinne på 38 år fikk sjokk- og røykskader under terrorattentatet, som ble utført av Nasjonalt Folkeparti. Mossad-drapet i Lillehammer, der israelsk etterretning henrettet den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki i 1973, regnes som det første kontraterrorangrepet med dødelig utfall på norsk jord i nyere tid. Sett ut fra Engenes inndeling kan dette imidlertid også karakteriseres som statsterrorisme. Drapsforsøket på Aschehoug-sjef William Nygaard i 1993 – antakeligvis som følge av forlagets utgivelse av og forsvar for Salman Rushdies kontroversielle roman Sataniske vers – kan også regnes som terrorisme. En islamistisk fatwa ble utstedt mot forfatteren og alle oversettere og forleggere som bisto i å spre boken. Heller ikke historisk har terrorisme vært utbredt i Norge. Terrorisme som virkemiddel ser ut til å ha blitt mest benyttet av de tyske okkupantene og Quisling-regimet, for eksempel da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet for å stoppe den pågående melkestreiken, men også i en rekke andre tilfelle ble det tatt – og henrettet – gisler for å true nordmenn til å avstå fra videre motstand mot okkupasjonen. Lund-kommisjonens rapport viser også at det har blitt begått overgrep mot kommunister og andre venstreorienterte i Norge, også fra myndighetenes side, noe som i henhold til Engenes klassifisering kan falle inn under kategorien "statsterrorisme" i den grad det ble brukt ulovlige midler for å avskrekke. De siste årene er det først og fremst utvisningsrettssaken mot Mullah Krekar, som tidligere ledet organisasjonen Ansar al-Islam, og straffesaken mot Arfan Bhatti som har satt terrorisme på kartet i Norge. Politiets sikkerhetstjeneste sine trusselvurderinger i forhold til terrortrusler mot Norge relaterer seg i dag i hovedsak til truslene fra islamistiske grupper (islamistisk terrorisme). Det er Politiets sikkerhetstjeneste som er tillagt ansvaret å forebygge og etterforske terrorisme i Norge, jfr. politiloven § 17 b første ledd nr. 5. Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av sitt største terrorangrep gjennom tidene. Man må tilbake til andre verdenskrig for å finne sammenlignbare tilstander i Norge. En kraftig bilbombe gikk av i regjeringskvartalet i Oslo, noe som tok livet av åtte mennesker og gjorde stor skade på flere bygninger. Gjerningsmannen Anders Behring Breivik tok seg så videre til Utøya og drepte 69 mennesker, der flesteparten var ungdommer. Dilbert. Dilbert er en amerikansk tegneseriestripe, skapt av Scott Adams som beskriver dataingeniøren Dilberts vandring gjennom udugelighetens kontorlandskap. Serien tar utgangspunkt i bedriftskulturen der sjefene har makt, men ikke aner hva som må gjøres, og arbeiderene sitter på kunnskap, men har ingen makt – byråkrati for byråkratiets skyld. Gjennom denne satiriske og banale settingen beskrives mange virkelige problemstillinger relatert til leserens egen arbeidsplass og oppfatning om arbeidslivet generelt. Mange aviser (også norske) trykker Dilbert som fast stripe. Serien har blitt trykket i egne Dilbert-bøker, og er ofte å finne som innslag i andre tegneserieblader. Det norske tegneserieantologibladet Larsons Gale Verden har trykket Dilbert fra sin fødsel og frem til i dag. Scott Adams har dessuten også skrevet noen bøker om arbeidslivet, også disse i den samme sarkastiske tonen, selvfølgelig også illustrert av tegneserien. Teatersport. Teatersport er en konkurranse i improvisert teater, hvor publikum gjerne tar aktivt del i hva som skal fremføres gjennom å foreslå tema, sted osv. for sketsjene som fremvises. Skuespillerne som er med fremfører scener ut fra visse føringer som blir lagt – alt fra begrensinger i tid og rom, til for eksempel at man må snakke på rim, synge, ikke bruke bokstaven S, snakke «tullespråk» eller at man ikke kan snakke uten å ha kroppskontakt. I tillegg til å være en underholdende kunstform, er teatersport en utbredt form for skuespillertrening. Gjennom å trene teatersport øver skuespilleren seg opp til å ta sjanser, hjelpe medspillerne, ikke blokkere og å gå rett til poenget. Keith Johnstone er kjent som grunnleggeren av moderne improvisasjonskomedie. Teatersport dukket først opp i Norge på 1980-tallet. Norsk teaterråd arrangerer årlig NM i teatersport for amatører i samarbeid med Norsk Amatørteaterforbund. John Densmore. John Paul Densmore (født 1. desember 1944 i Los Angeles i California), spilte trommer i det amerikanske rockebandet The Doors fra 1965 og fram til gruppens oppløsning i 1973. Etter The Doors har han arbeidet også som danser og skuespiller, samt produsert teater, danseforestillinger og film. Da The Doors var operative, ble det avtalt at hver av medlemmene skulle kunne legge ned veto mot at gruppens musikk ble brukt i reklamesammenheng. Densmore benytter seg av denne retten og sørger fortsatt for at dette ikke skjer, blant annet ble et tilbud fra Cadillac på 15 millioner dollar for å bruke «Break on Through (to the Other Side)» avvist. Han ga ved en anledning tillatelse til at Pirelli dekk skulle kunne bruke «Riders of the Storm» kun i Storbritannia, men angret etterpå og ga pengene til veldedighet. Aass Bryggeri. Aass Bryggeri ble grunnlagt i 1834 i Drammen og er Norges eldste eksisterende bryggeri. Bryggeriet har hele tiden ligget ved Nedre Sund på Bragernes i Drammen. Bedriften ble kjøpt av Poul Lauritz Aass i 1864 og har siden vært eid av familien Aass. Administrerende direktør er Terje Aass (2007). Bryggeriet har blitt utvidet flere ganger, men stilen har hele tiden vært ivaretatt, og bygningsmassen fremstår som en samlet enhet. Bygningsmassens beliggenhet ved Drammenselva kan karakteriseres som en viktig og karakteristisk del av Drammens utseende, og kan flott beskues ved en togtur gjennom byen. Aass Bryggeri brygger flere forskjellige øltyper, mineralvann (også julebrus) og rusbrus. Det er medeier i S Solo. Softball. Softball er en lagsport som minner mye om baseball. Kamper spilles av to lag à ni spillere, der lagene bytter på å spille i forsvar- og angrepsposisjon. Forsvarslaget starter spillet ved at "pitcheren" forsøker å kaste ballen slik at angrepslagets slagmann ikke klarer å treffe ballen. Poeng scores hvis slagmennene klarer å løpe rundt de fire basene. Hovedforskjellene fra baseball er at det spilles med en større ball (som "pitches" med et underhåndskast) og et lettere balltre, samt at banen er skalert ned. Idretten er også enklere i formen enn baseball. Dette innebærer at softball egner seg bedre for ikke-aktive utøvere (f.eks. bedriftslag, parksport og nybegynnere). Da det ikke spilles baseballserier for jentelag er softball et naturlig alternativ. Softball er en tidligere olympisk sport for kvinner. Den har vært med fire ganger, første gangen var 1996 i Atlanta og siste var 2008 i Beijing. Stockholms län. Stockholms län er et av Sveriges len ("län") i det midtre Sverige. Det grenser til Uppsala län og Södermanlands län. Byen Stockholm er dessuten Sveriges hovedstad. Landskap. Stockholms län (og byen Stockholm) er delt mellom landskapene Uppland og Sødermanland. Administrasjon. Før 1968 var Stockholm by styrt som egen administrativ enhet. Hovedoppgavene for lensadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Jämtlands län. Jämtlands län (norsk: Jemtland) er et av Sveriges fylker ("län") i det nordvestlige Sverige. Det grenser til fylkene Dalarnas län, Gävleborgs län, Västernorrlands län og Västerbottens län og fylkene Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag i Norge. Jämtland tilhørte Norge frem til 1645, da det ble avgitt sammen med Härjedalen (norsk: Herjedalen) i forbindelse med Freden i Brömsebro. Eneste by i fylket er Östersund, anlagt ved kongelig dekret 1786. Sentralmakten ønsket bedre feste i den store og tynt befolkede regionen som tradisjonelt hadde sterke handelskontakter vestover til Norge. Östersund var frem til nylig en garnisonsby, men det militære nærværet er nå avviklet. Mittuniversitetet har flyttet inn i regimentets gamle lokaler. Blant fylkets fremste turistattraksjoner er Jämtlands läns museum Jamtli, Frösö zoo og vintersportsstedet Åre. Landskap. Jämtlands län er delt inn i landskapene Jämtland og Härjedalen. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Historie. Jemtland ble erobret og lagt under den norske kronen av kong Sverre under hans felttog i 1177/78. I verdslig henseende ble altså Jemtland lagt under Nidaros og senere Trondhjems len. Men i geistlig henseende ble landskapet liggende under erkebiskopen i Uppsala. Historikerne har lenge behandlet Jemtland og en av de viktigste monografiene om forholdet mellom landskapet og Norge er "Edvard Bull sr"s. bok fra 1927, "Jemtland og Norge". Bull tar til orde for at Jemtland ikke er norsk. Han mener at landskapet fra naturens hånd tilhørte Sverige, noe som også gav seg til kjenne i geografi og topografi. Jemtland var et grenseland. Det er kjent at det fra slutten av 1200-tallet ble definert en riksgrense mellom Sverige og Norge fra Jemtland og Sverige til Magnor-området. Fra før var det trukket en grense fra Göta-elv og nordover. Hva innebar en slik posisjon? På norsk har vi bare ett begrep for grenseområde. I engelsk terminologi har man begrepet frontier. Det finnes forskjeller i bruken av dette begrepet. I britisk engelsk terminologi blir begrepet brukt om en politisk grense mellom stater. Jemtland lå i periferien innenfor det dansk-norske riket. Øystein Rian mener at man kan snakke om to arter av periferi. Den ene typen var et område som var dominert av et økonomisk og politisk sentrum. Til dette sentrumet kommuniserte periferien jevnlig. Rian mener at Nord-Norge kan stå som et eksempel på en slik periferi. Den andre typen region, var den som ”…nærmest levde sitt eget liv, vanskelig tilgjengelig fra omverdenen…” Her trekker han frem fjellbygdene i Sørøst-Norge og de indre skogsdistriktene i Finland. Sentralmakten klarte ikke å heve skattene i disse områdene på 1600- og 1700-tallet. Derfor ble disse områdene i liten grad underordnet sentralmakten. Jemtland er et klart eksempel på en slik periferi. Men Jemtland var ikke bare periferi. Landskapet ligger midt i Skandinavia. Fra den østligste delen og ut til Bottenviken er det bare 55 kilometer. Ved å skyve grensen frem til kysten ville den norske eller dansk-norske kongen kunne dele Sverige i to. Ingen ting tyder på at de noensinne hadde en slik plan, men fra svensk side er det blitt hevdet at man nettopp fra Erik XIV’s tid begynte å frykte for en dansk innsirkling av landet som det gjaldt å bryte gjennom. Dette må sies å være en defensiv forklaring på svensk krigspolitikk, som også kan tolkes offensivt: Ved å ta Jemtland ville man komme videre til norskekysten og dermed både få adgang til isfrie havner og kontroll over den stadig viktigere leia rundt Nordkapp til Kvitsjøen. Jemtland kunne således både tolkes som buffer og brohode. Fra og med den svenske okkupasjonen av Jemtland under den nordiske syvårskrig ble landskapet interessant for de nordiske maktene og ble gjentatte ganger inntatt av både dansk-norske og svenske styrker. Forsvarsordning. Det finnes rester etter tre borganlegg i landskapet. Den ene er fra jernalder og den andre er det "Ove Hemmendorff" kaller ”…ett fogdefäste…” Disse ligger i Storsjöområdet. To av kirkene i Storsjöområdet har frittstående kastaler, det vil si et forsvarsverk tilknyttet en kirke. Det ene ligger i Sunne og det andre i Brunflo, og er begge oppført omkring 1180. Det har vært lite arkeologiske undersøkelser rundt kirkene i Jemtland. På sundet som skiller Rödön og Frösön ligger ruinen etter Tidbrandsholm, den ene middelalderborgen som er kjent fra Jemtland. Det vites lite om denne festningen. Den blir omtalt i en overenskomst mellom erkebiskopen av Uppsala og dronning Margrete fra 1402. I forskningen har man kommet frem til to forklaringer. Tidbrandsholm kan ha vært nyoppført da brevet ble skrevet, eller festningen kan ha blitt oppført som en tilholdssted for Albrecht av Mecklenburgs støttespillere. På 1950-tallet ble det gjennomført en arkeologisk undersøkelse. Man kom da frem til at det har stått et tårn på stedet. Tårnet kan helt eller delvis ha blitt bygd av tegl. Muligens kan Tidbrandsholm ha vært ”…ett fäste för en illa sedd fogde som råkat i onåd under avvecklandet av mecklenburgarnas regim.” "Magne Njåstad" mener at man vet lite om jemtenes militære plikter. Han tar til orde for at det fantes en ”…eldre eksisterende forsvarsordning…” i landskapet. Han viser videre til at fogdene skulle avholde våpenting. Her måtte alle våpenføre menn møte med krigsutrustningen. Njåstad mener at det er Landslovens bestemmelser om våpen som gjaldt, men samtidig kan en egen jemtsk tradisjon ha vært bestemmende for hvordan dette fungerte i praksis. Janrik Bromé viser også til at det var viktig for kong Erik XIV å etablere en festning nær Norge. Jemtland var, kan man si, forsvarsløst da svenskene marsjerte inn i landskapet, først høsten 1563 og så vinteren 1564. Statstilknytning. Jemtland var fra kong Sverres erobring i 1177/78 i statsrettslig henseende liggende under både Nidaros og Uppsala. Den verdslige myndighet ble utført av dansk-norske fogder, mens den geistlige myndighet tilhørte erkebiskopen i Uppsala. Et sentralt dokument som forteller om Jemtlands status er Diplomatarium Norvegicum XXII nr. 435 (1540). Det er en klage til kong Christian III. Her fortelles det om hvordan myndhigheten i Jemtland er fordelt. Klagen går på fremferden til fogden Trond Olsson, som hadde fart hardt frem i landet der. Videre fortelles det at han: "... offuerfaller han wore sognepresther med hug och slag som osz tilskickade ære aff Swerig och will dom vdj alle motto vforrette och forkrenckie dheris renthe så er oss nu fruchtandes att aff sådana handell som han i månge motte bedriffuer må komma noget obestånd heller tilltall aff the gode herre i Swerig osz fatige menn i framtidhen til nogen tunga." Med fredsavtalen i Stettin i desember 1570 ble all myndighet, inkludert den geistlige, overført til Danmark- Norge. I Stettinavtalens artikkel 13 går det frem at den gamle rettigheten svenskene hadde over kirken i Jemtland ble nå overført til Danmark-Norge: "...das die geistliche jurisdiction über Jempterland die der Kon. W. und dem Reich Schweden von alters her zugestanden, nach dieser zeit der Kon. W. zu Dennemarck und dem reich Norwegen übergeben..." (Danmark Norges Traktater II, s. 247f.) Flere norske historikere har festet seg ved at Jemtland hadde en spesiell status innenfor det norske riket. Ludvig Daae kaller landskapet for et norsk ”Biland” som står i motsetning til øvrige norske landskap. Enkelte bestemmelser i Landsloven gjaldt imidlertid ikke i landskapet. I Jemtland, sier Daae, ble enkelte bestemmelser i Frostatingsloven bestående, samtidig fikk jemtene i tillegg egne retterbøter. Det var også et ”…særegent Landsthing (Jamtamot)…” i landskapet. Historikeren "Steinar Imsen" mener at Jemtland var å ligne med et skattland. Han trekker frem at det var større likheter mellom Jemtland og de norske Atlanterhavsøyene, enn det var mellom Jemtland og øvrige norske landskaper, og at Jemtland hadde kommunale rettigheter på linje med de oversjøiske provinsene. Njåstad har sluttet seg til dette og fremhever noen fellestrekk ved skattlandene. For det første var de tributtpliktige, det vil si at de måtte betale skatt til den norske kronen. For det andre hadde kongen et nettverk av lojale støttespillere i landskapet, enten hirdmenn eller håndgangne menn som ivaretok forvaltningen av området på kongens vegne. Et tredje kjennetegn var at den norske suvereniteten over av området ble hevdet ved ”…en ”overbygning” over forskjellige lokale/regionale styringsformer.” Njåstad knytter an til Imsen og Espen Andresen som mener at det er riktig å snakke om at Jemtland var en ”provinskommune.” Imsen mener at jamtamot/landstinget, de lokale kongsmennene/landskapets 24 og lagmannen var de tre bærende elementene i den jemtske provinskommunen. Ved å benytte landskapsseglet kunne jemtene utstede for eksempel supplikker som gjaldt for hele landskapet. Jamtamot ble avholdt rundt Gregoriusmesse i mars. Dette var provinskommunens offentlige sentrum og ”…jämtarnas viktigaste politiske forum. Jamtamot skilde sig från de norska lagtingen genom at det var ett allting, dvs. alla kunde delta.” De norske lagtingene var representasjonsting; her møtte representanter fra ulike skipreider, fylker osv. Fra slutten av 1400-tallet ble lagtinget innført i Jemtland. Tingstedet var Sproteid, og hit ble folk samlet ved St. Hans. Lagtinget skulle være landskapets fremste domstol. Imsen mener at lagtinget kan ha blitt innført som et ledd i kongemaktens ønske om politisk styring og kontroll. Lagtinget greide imidlertid ikke å svekke jamtamotets betydning. Et tegn på dette var at lagrettemannsinstutisjonen, altså menn som lagmannen hadde tatt i ed og som dermed ble anerkjent som lekdommere, knapt fikk noen betydning i Jemtland før 1613. Jamtamot ble på 1500-tallet et landsting. Imsen mener at dette førte til at jemtene fikk økte muligheter for politisk aktivitet. De mange supplikker og klager tyder på dette. Felles for supplikkene er at de har landskapsseglet påhengt. Han mener at det var landskapsseglet og privilegiene forbundet med dette som dannet grunnlaget for provinskommunen. Landskapet fikk samtidig beholde sitt særpreg spesielt innenfor rettspleien. Skattlandene lå under den norske kongens herrevelde, men var ”…inte en del av Norge.” Innbyggerne i skattlandene betalte skatt, noe som viste at de var underordnet den norske kronen. Skattlandene var imidlertid ikke representert ved kongehyllinger. Skattlandenes politiske liv var derfor organisert på lokale, særegne måter. Hvert skattland et offentlig fellesskap. Dette kommunale systemet ble innført av den norske kongemakten på 1200-tallet. For Jemtlands del ble dette systemet antakelig avviklet i løpet av første halvdel av 1600-tallet. I begynnelsen av 1500-årene ble Jemtland igjen et utsatt grenseområde, som det fra norsk side ble arbeidet aktivt for å få kontroll over. Dette skjedde på samme måte som på 1320- og 1330- tallet ved å innsette fremtredende norske og dansk-norske stormenn som hadde sitt maktgrunnlag i Norge, som lensherrer. I 1527 overtok Gustav Vasa altså kontrollen over den svenske kirken. Dermed stod det to konger overfor hverandre i Jemtland. Gustav Vasa gjorde i løpet av 1520- og 1530-årene en rekke fremstøt for å sikre den svenske kirkens – dvs. kronens interesser i landskapet og for å hindre at Jemtland skulle bli et brohode som truet hans egen posisjon i Sverige. Men på tross av en rekke trusler satte han aldri i verk tiltak for å annektere landskapet. Etter 1540 var Jemtland ikke lenger noe konfliktområde. United Supporteren. United Supporteren er et medlemsblad utgitt av Manchester United Supporters Club Scandinavian Branch. Det kommer ut åtte ganger i året. Lars Morten Olsen er redaktør for bladet. Øyvind Stople Sivertsen, Jon Martin Henriksen, Cato Martinsen og Alexander Westheim Jensen er faste skribenter for bladet, og utgjør redaksjonen. Bladet fokuserer entydig på Manchester United, men holder et høyt nivå, da stort sett alle skribentene er journalister til daglig. Opplaget er for tiden på 40 000 eksemplarer, noe som gjør bladet til et av de største sportsmagasinene i Norge. Olsen er fulltidsansatt som redaktør, mens Henriksen er journalist bosatt i Manchester på heltid. Magasinet ble grunnlagt i 1981, og siden 1997 har bladet hatt ansatt redaktør. Tidligere redaktører: Hans Lokøy, Ole Petter Pedersen Norges idrettshøgskole. Norges idrettshøgskole (NIH) er en offentlig vitenskapelig høyskole med særskilt nasjonalt ansvar for utdanning, grunnforskning og forskerutdanning innenfor idrett. Skolen holder til ved Sognsvann på Kringsjå i Oslo. Skolens hovedmål er å være en internasjonalt ledende institusjon for utdanning og forskning innenfor idrett og fysisk aktivitet. NIH er et nasjonalt knutepunkt for idrettsfaglig ekspertise og har ansvar for å samle, utvikle og formidle relevant kompetanse og erfaring til samfunnet. NIHs kjernevirksomhet er høyere utdanning, forskning og utviklingsarbeid, dokumentasjon og informasjon, kursvirksomhet og etter- og videreutdanning. Historie. I 1870 ble Statens gymnastikkskole etablert under navnet "Den Gymnastiske Centralskole for legemsøvelse og våpenbruk". Skolen fikk nytt navn i 1915, og het "Statens gymnastikkskole" til den ble nedlagt 1. juli 1968. Norges idrettshøgskole, som frem til dette tidspunktet hadde vært under etablering i en tid, startet sin virksomhet 12. august 1968. I 1973 ble det første vitnemålet for fullført hovedfag delt ut, og i 1990 ble den første Dr. scient uteksaminert. Direktør ved skolen fra 1968 til 1999 var Thor Volla. Studietilbud. Norges idrettshøgskole tildeler gradene "bachelor", og "master". Høyskolen tildeler også forskningsgraden ph.d. innenfor fagområdet idrettsvitenskap. Idrettsanlegg. Idrettsanleggene til høgskolen leies ut til idrettslag, organisasjoner og privatpersoner på ettermiddags og kveldstid. Lorenzo de' Medici. Lorenzo de' Medici (født 1. januar 1449, død 8. april 1492) var en florentinsk statsmann, medlem av den betydningsfulle Medici-familien, sønn av Piero I Medici og sønnesønn av Cosimo de' Medici. Etter farens død i 1469 styrte Lorenzo Firenze, den mest betydningsfulle av de italienske statene, sammen med sin yngre bror, Giuliano, inntil 1478. Dette året forsøkte hans motstandere med støtte av pave Sixtus IV å velte Medicienes styre, ved et attentat rettet mot brødrene. Opprøret mislyktes, men Giuliano ble myrdet. Lorenzo var heretter enehersker inntil sin død i 1492. Skulpturene på hans gravsted i San Lorenzo-kirken er skapt av Michelangelo. Lorenzo, som selv skrev dikt, var en stor mesén og støttet mange av renessansens kunstnere. Michelangelo ble medlem av kretsen omkring Lorenzo, og han ble inspirert ved studiet av Lorenzos antikke skulpturer. Også Leonardo da Vinci ble støttet av Lorenzo. Macchiavelli kalte Lorenzo Medici «den største beskytter av litteratur og kunst noensinne». Lorenzo bærer tilnavnet "il Magnifico" («den prektige»). To av hans sønner ble senere paver. Hans andre sønn, Leo, tok navnet Leo X, og hans adoptivsønn Giulio (som var uekte sønn av hans drepte bror) tok pavenavnet Klemens VII. Medici-banken, som var grunnlaget for familiens enorme formue, gikk stadig dårligere under Lorenzo. Under Piero, hans første sønn ble banken lagt ned. Medici-klanen rivaliserte med Milanos familie Sforza. Björk. Björk Guðmundsdóttir (født 21. november 1965) er en islandsk artist og låtskriver. Tidlig karriere. Björk fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1988 sammen med gruppen The Sugarcubes, men hun startet sin karriere allerede som 11-åring da hennes pianolærer sendte inn en demo til en radiostasjon. Björk fremførte en coverversjon av Tina Charles sin «I Love To Love» på demoen. Den ble spilt på radiostasjonen, og et lokalt plateselskap fattet interesse for henne. Året etter, i 1977, ga Björk ut sitt første soloalbum. Det selvtitulerte albumet ble meget populært på Island. I årene som fulgte var hun medlem av diverse grupper, stort sett innenfor rock- og punk-sjangerene. I 1986 ble hun med i The Sugarcubes, samtidig som hun fikk sin første sønn. Gruppen ble oppløst i 1992. Solokarriere. Foruten at Björk ga ut "Björk" i 1977, ga hun i 1990 ut albumet "Gling-Gló". Det var likevel først i 1993 at hun fikk sitt definitive gjennombrudd som soloartist. Sammen med produsent Nellee Hooper lagde hun albumet "Debut" som ble meget godt mottatt i hele verden. Blant annet kåret NME det til årets album. Björk sin musikalske stil var nå forandret fra pop/rock-preget fra tiden i band, til mer eksperimentell elektronisk musikk, dominert av hennes karakteristiske stemme. I årene som fulgte fikk Björk stadig mer internasjonal anseelse. Hun har jobbet med forskjellige produsenter på sine album samtidig som hun selv er svært aktiv i både produksjonen og miksingen, noe som gir albumene en identitet. Konsertene hennes er kjent for å være meget spektakulære. Björk har også samarbeidet med Madonna og skrevet tittelsporet til hennes plate "Bed Time Stories". Ved siden av har hun også samarbeidet med Tricky, Goldie, Evelyn Glennie, Zeena Parkins. Musikken hennes har også blitt mikset av en rekke kjente artister, som for eksempel Skunk Anansie og Graham Massey for å nevne noen. Hun er også kjent for å jobbe med svært kreative personer når hun lager musikkvideoer, og av den grunn har hennes videoer fått mye oppmerksomhet; både ved å være gode håndverk, samt ved å være provokative. Hun har eksempelvis jobbet med Spike Jonze, Chris Cunningham og Michel Gondry. Björk som skuespiller. Björk har hatt en kort karriere som filmskuespiller ved siden av musikken. Hun har hatt roller i "Juniper Tree" og "Prêt-à-Porter". Mest kjent er hun for sin innsats i Lars von Triers "Dancer in the Dark". Filmen kom ut i 2000 og høstet gode kritikker. Den handler om en immigrant i USA som er i ferd med å miste synet, samtidig som hun forsøker å tjene nok penger slik at hennes sønn kan få en operasjon som vil berge synet hans. For sin innsats fikk hun pris for beste kvinnelige skuespiller under Cannesfestivalen i 2000. Selv om hennes skuespillerinnsats kan sies å ha vært en suksess, har hun gjort det klart at hun aldri ønsker å spille i film igjen. Björk lagde også musikken til filmen som ble utgitt som: "Selmasongs" (etter hovedpersonen Selma i "Dancer in the Dark"). Utmerkelser. Den franske regjering hedret i 2001 Björk ved å utnevne henne til ridder av "Den nasjonale fortjenstorden". Crawl. Crawl (norsk: krål), også kalt fri/frisvømming, er den raskeste av de fire svømmeartene som blir brukt i konkurransesvømming. Armer. Utgangsposisjonen for et crawltak er en svømmer som ligger på magen med ansiktet i vannet, armene over hodet og bena samlet. En syklus begynner ved at den ene armen trekkes bakover gjennom vannet. Når taket i vannet er gjennomført og armen ligger langs overkroppen, trekker man armen tilbake. Tommelen kan gjerne berøre armhulen og så strekkes så langt frem i vannet som mulig. Når den første armen ligger parallelt med kroppen begynner et nytt tak med den andre armen, slik at det ser ut som en vindmølle. Buken (skuldrene) skal velte fra side til side men hodet skal holdes rett i vannet. Dette fører til at man får bedre tak med hendene. Ben. Benene skal pendle hele tiden ved at utøveren sparker med rette ben. Mange pleier å svømme med en liten knekk i benene, men det er ikke riktig. For å gjennomføre riktig crawl-benspark skal bena være helt rette. I konkurransesvømming på høyt nivå er det vanlig å ha en liten knekk når bena føres bakover, men dette er for veldig gode svømmere. Å snu. Når man kommer til enden av bassenget tar man en saltovending litt før man når frem og sparker fra mot bassengveggen. Pusting. Når en arm er på vei fram puster man «under» armen ved at man vender hodet til siden. Dette er vanskelig å lære seg, og mange puster på hvert tak. Det vanligste er å puste på tredje og andre tak. For mange svømmere er det vanskelig å holde pusten helt til tredje tak, derfor tar de bare to tak før de puster. Tibetansk spaniel. Tibetansk spaniel (FCI# 231) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og stammer trolig opprinnelig fra fjellene i Tibet. Denne lille hunden har gjennom århundrer vært en favoritt. Opprinnelse og alder. Tempelhunder var hunder som de buddhistiske munkene omga seg med. Som regel spesielt små hunder som de fikk i gave av lokalbefolkningen eller pilegrimer som besøkte klostret. Tempelhunder fungerte som vakthunder og var små av praktiske årsaker, for de fungerte også som sengevarmere og fulgt gjerne i helene på sine eiere (tibetanske munker) når han hadde et ærend utenfor klostret. Slike hunder ble betraktet som «små løver», noe som ga dem stor verdi og høy anseelse, for løven har en sentral plass i østlig kultur og symboliserer styrke og samhold. Denne kombinasjonen har ført til en rekke misforståelser. De små tibetanske hundene har i vestlig kultur feilaktig blitt kalt hellige, men det har de aldri blitt regnet som i Tibet. De ble heller aldri alet opp i klostrene spesielt, selv om nok noen også kom til i slike omgivelser. Tibetanere ser ikke på hunder som hellige, men deres buddhistiske tro på reinkarnasjon oppmuntrer til godhet mot alle dyr. Slik godhet kom gjerne til uttrykk rundt de hellige klostrene i Tibet, der gatene ofte var (og er) fulle av løshunder. Pilegrimens behandling av disse hundene har så feilaktig av vestlige turister blitt tatt til inntekt for at hundene som bodde i de hellige klostrene også var hellige. Når tibben egentlig oppsto vet ingen, men i mer enn 3 000 år gammel østlig kunst er det funnet avbildinger av hunder som kan påminne om tibetansk spaniel. Å hevde at den er så gammel blir imidlertid feil, men gammel er den. Arkeologiske utgravninger datert til perioden 950-150 f.Kr. (av professor "Ludvic von Schulmuth", 1935) viser også at hunder på samme størrelse eksisterte i Tibet på denne tiden, men selv om det godt kan ha vært tidlige tibber er det umulig å hevde noe sikkert om dette på bakgrunn av fossile funn. På tibetansk kaller man denne hunden "jemtse apso". Tibetanere refererer til alle hunder med lang pels som "apso". Ordet er egentlig et derivat av ordet "rapso", som per definisjon betyr geitelignende og refererer til pelsen på de små langhårede geitene som finnes i landet. Ordet "jemtse" refererer til lengden og kvaliteten på pelsen og betyr rett og slett "myk pels". Når denne hunden har fått benevnelsen spaniel i vesten så kan man saktens undre seg hvorfor, for den slett ingen spaniel. Så langt historien går tilbake i tid har denne hunden primært vært en kombinert selskapshund og vakthund. I Tibet lå den gjerne på tempelmuren og skuet utover landskapet. Kom det fremmede varslet den skarpt og konsist. Den har fortsatt utmerkede vakthundegenskaper, men den er ingen «gneldre hund». Jemtse apso nevnes i skriftlige kilder fra perioden 225-206 f.Kr., men siden det ikke finnes avbildinger i kildene kan man ikke hevde verken slektskap eller likhet. Tibetansk språk beskriver også hunder i så generelle vendinger at man umulig kan overføre begrepet til dagens hunder. Årsaken til at man mener at tibben stammer fra Tibet ligger i funnet av noen jadefigurer med utsmykninger som i meget stor grad ligner tibbe. Figurene er datert til 1644 e.Kr. Dette var ett år etter at Lobsang Gyatso (1617–1682), den 5. Dalai Lama (1642–1682), ga «små løvehunder» i gave til det keiserlige hoffet i Mandsjuria (som på den tiden styrte i store deler av Kina). Etterkommerne av disse hundene ble svært populære både i Mandsjuria og i Yunnan provinsen i Kina (som også fikk hunder fra Tibet). Disse hundegavene har siden blitt tatt til inntekt for at det var shih tzu hunder, men dette støttes på ingen måte av den dokumentasjonen som finnes. Tvert om, stadig flere mener nå at de små løvehundene trolig ble til shih tzu på et (mye) senere tidspunkt. Shih tzu er en kinesisk beskrivelse som oversatt til norsk betyr "hund fra hans hellighet" (underforstått gitt i gave fra Dalai Lama). Denne beskrivelsen (oversettelsen) er trolig misforstått her i vesten og tatt til inntekt for at shih tzu var tibetansk, men det var altså opprinnelsen til shih tzu kineserne beskrev. Shih tzu er altså et produkt av mandsjurisk eller kinesisk avl, der sikkert også andre små pelsrike lokale hunder har inngått. Dette forklarer hvorfor shih tzu har et kinesisk navn, men ingen tibetansk beskrivelse. I Tibet og Sentral-Asia forøvrig har det gjennom århundrer eksistert en tradisjon med å gi tempelhunder i gave til lokale herskere. Utover på 1700- og 1800-tallet ekspanderte denne tradisjonen kraftig, noe som resulterte i at lokale «små løver» også ble sendt tilbake til Tibet som motgaver. Denne praksisen var fortsatt i bruk så sent som i 1908, men siden da har den kulminert. På grunn av denne tradisjonen mener imidlertid mange kynologer at tibben kan ha et felles opphav med raser som pekingeser, lhasa apso, shih tzu og tibetansk terrier (for å nevne noen). Det er imidlertid viktig å understreke at dette aldri har blitt skikkelig dokumentert, og man vet heller ikke hvem av dem som er den mest opprinnelige av de. Det må derfor nevnes at det er flere som tar begrepet «små løver» til inntekt for nettopp sin hunderase, uten å ta hensyn til fakta. Lhasa apso er et eksempel på dette. De kalles også «små løver», men lite som taler for at en hund med såvidt upraktisk pels kan ha fått innpass i den strenge tibetanske kulturen. Derimot er det mye som taler for at lhasa apso er et resultat av kryssavl der tibetansk spaniel (jemtse apso) og kanskje andre lignende hunder inngår, fordi lhasa apso av og til gir avkom som til forveksling ligner mye på tibber. Disse spesielle variantene av lhasa apso kalles "prapsos". Tibber gir imidlertid aldri avkom som ligner lhasa apso. Tibetansk spaniel er utvilsomt den småhunden som er best tilpasset klimaet og forholdene i Tibet, fordi pelsens struktur er av en slik art at snø, regn og kulde vil hindre hunden i minst mulig grad. Om man kikker på det som finnes av tidlig moderne dokumentasjon om tibetanske hunder finner man heller ingen referanser til verken lhasa apso eller shih tzu. Derimot nevnes "dhokhi apso", som altså er synonym med tibetansk terrier. Tibetanske hundedommere regner imidlertid denne hunden som en liten mastiff, noe som helt utelukker at den kan ha vært en liten løvehund. Derimot nevnes en liten strihåret hund med skjegg, kalt "ursu apso". Denne er imidlertid ukjent her i vesten, i likhet med en rekke andre lokale hunder i Tibet. De tidligste anslagene hevder at tibetanske spaniels kom til Europa med vestlige misjonærer alt på 1400-tallet. Det er ikke umulig, men det har aldri blitt ført bevis for noe slikt. Faktisk kjente man ikke til denne hunden i Europa før den dukket opp i Storbritannia i 1895. Tre år senere, i 1898, ble stilt ut for første gang på en hundeutstilling. Dagens tibber kan derfor sies å være et produkt av avl på de britiske øyer, men særlig populær ble den ikke før på 1950-tallet. Derfra har så interessen for hunden spredt seg til resten av Europa og Nord-Amerika. Utseende, anatomi og fysikk. Tibetansk spaniel er en liten, aktiv og våken hund, som kan holde seg frisk og aktiv opp til 15-16 års alderen. Det eneste tegnet på at hunden begynner å komme til skjells år og alder, er at han blir litt gråere rundt snuten. Mankehøyden skal være rundt 25,5 cm (23-27,5 cm) og ideell vekt er 4,1 – 6,8 kg. Kroppen er noe lenger enn mankehøyden, og hodet lite i forhold til kroppen. Pelsen skal ha en silkeaktig struktur og er glatt i ansiktet og på frambeina. Moderat lang på kroppen, glatt tilliggende. Fin og tett underull. Tispene har en tendens til å ha mindre pels enn hannene. Alle farger og kombinasjoner er tillatt. Rasen er sunn og sterk. Fargene til Tibben er som vanlig lysaktig brun, eller bare lys, men det finnes også svarte tibber som er litt mer sjeldene. Hundene er ypperlige familiehunder, og derfor barnevennlige. Bruksområde. Tibetansk spaniel er en flott utpreget selskapshund med gode vakthundegenskaper. Den vil utgjøre en perfekt familiehund for folk som har litt erfaring med hunder som har litt primitiv atferd. Rasen er også en stadig mer populær utstillingshund. Likeså har den en rekke flotte brukshundegenskaper, ikke minst innen forskjellige former for hundesport. Lynne og væremåte. Tibben er en livlig, energisk, oppmerksom, overraskende hurtig og meget smidig og bevegelig liten hund. Mange kaller den en «stor hund i liten kropp». Den er rolig, snill, lojal og forsiktig av vesen, men gjerne litt egenrådig og selvstendig. Tibber «tenker selv» og drar sine egne konklusjoner, som ikke alltid stemmer overens med det eierne ønsker. Tibbeeiere forklarer gjerne denne atferden som «kattelignende», men dette er ingen katt. Kynologer og forskere forklarer slik atferd som primitiv, men det ligger intet negativt i denne beskrivelsen. Det har rett og slett med overlevelsesinstinktet å gjøre. I praksis betyr det at den ikke stormer mot fremmede, men heller har en litt forsiktig framtreden og tilbakkeholden framferd. Den liker ikke at fremmede kaster seg om halsen på den, uten først å ha hilst skikkelig. Det betyr også at den gjerne trekker seg litt unna i situasjoner den ikke har erfaring med, men det må på ingen måte forveksles med frykt eller nervøsitet. Det betyr bare at den har en sterk flokkfølelse og ikke renner gatelangs alene, men heller holder seg i nærheten av sin egen flokk – eierne – og beskytter deres felles interesser. Det er den primitive atferden som gjør tibben til en ypperlig vakthund og en trofast og meget lojal kamerat. Det tar kanskje litt tid å komme den nær innpå livet for fremmede, men har du først vunnet dens tillit er den lojal til «"the bitter end"» som engelskmennene sier. Den vil varsle (flokken) når det kommer fremmede, men den blir ikke stående å bjeffe i tide og utide. Den vil følge sine eiere i tykt og tynt, fordi flokkinstinktet stikker så dypt, og den vil være lojal mot dem den er glad i til livet ebber ut av den. I den grad man kan hevde at hunder er barnevennlige, så har tibben utmerkede egenskaper som familiehund. Den elsker å leke og ser ut til å ha uttømmelig med energi og overskudd. Dens forsiktige natur gjør den også til en god barnehund, men som alle hunder trenger den tilvenning til barn fra valpestadiet for å bli trygg omkring barn. Hunder skal imidlertid aldri være alene med barn, ikke engang for noen sekunder. Barn er nemlig utilregnelige og kan komme i skade for å gjøre hunden vondt. Alle hunder vil da naturlig forsøke å komme seg unna, og om den ikke har en annen mulighet kan den klype hardt for å forsvare seg. Tibber er i så måte intet unntak. Annet. Tibetansk spaniel er en sunn hunderase uten genetisk arvelige sykdommer, bortsett fra øyensykdommen PRA. Pelsen trenger vedlikehold to til tre ganger i uken eller oftere, litt avhengig av hvor hunden ferdes. Butterfly. Butterfly er den nest raskeste av de fire svømmeartene som blir brukt i moderne konkurransesvømming. Utgangsposisjonen for et butterflytak er en svømmer som ligger på magen med ansiktet i vannet, armene over hodet og bena samlet. En syklus begynner ved at overkroppen senkes ned i vannet, hvor armene samtidig forblir i overflaten. Armene trekkes så samtidig langs kroppen bakover til armene er samlet inntil overkroppen. Du tar armtakene på samme måte som crawl, bare at begge armene trekkes bakover og overkroppen løftes ved hjelp av bensparket. Fremføring av armene foregår samtidig og over vannet til man kommer tilbake til utgangsposisjonen og en ny syklus starter. Kroppen beveges i en bølge som starter ved brystet og går ned til tærne. Armene former et nøkkel hull under vann før de trekkes opp igjen til et nytt tak. Normalt tas det to benspark i løpet av en syklus. Det første og kraftigste kommer når armene trekkes gjennom vannet for å komme opp av vannet, og det neste kommer for å puste. Bena ligger samlet og man tar også her spark som i crawlen, bake også her samtidig. Kalles "Kick". Den vanligste feilen er at man tar et brystspark, men bena skal være samlet hele tiden og man skal lage to kick fra knærne og ned. Pusting på butterfly foregår enten til siden eller fremover der pusting på hvert tak, eller hvert andre tak, er det mest vanlige. Man kan puste på hvert tak eller annenhvert tak ettersom hva man liker best. Ryggsvømming. Ryggsvømming er den tredje raskeste av de fire svømmeartene brukt i moderne konkurransesvømming. Utgangsposisjonen for et ryggtak er en svømmer som ligger på ryggen, med ansiket/hodet i vannet og i fartsretningen, armene over hodet og benene samlet. En syklus begynner ved at den ene av armene trekkes bakover gjennom vannet. Når taket i vannet er gjennomført og armen ligger langs overkroppen, begynner fremføringsfasen hvor armen føres tilbake i utgangsposisjon over vannet. Helt i begynnelsen av fremføringsfasen begynner svømmeren å trekke arm nr. 2 gjennom vannet, og slik fortsetter det. Benspark foregår kontinuerlig og gjøres ved å plaske benene i vannet. Sparket begynner i hoften, knærne skal være stive og anklene fleksible. Pusting på rygg kan foregå kontinuerlig da munnen til enhver tid er over vannet, men de fleste svømmere foretrekker en rytmisk pusting enten på hvert tak eller hvert andre tak. Øystre Slidre. Øystre Slidre er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Vågå og Nord-Fron, i nordøst til Sør-Fron og Gausdal, i sørøst til Nord-Aurdal, i sørvest til Vestre Slidre, og i vest til Vang. Kommunen ligger i Valdres i det sentrale Sør-Norge, mellom Hallingdalen og Gudbrandsdalen. Areal og befolkning. De fleste øystreslidringer bor i Heggenes (administrativt sentrum), Rogne, Skammestein, Volbu, Beito og på Beitostølen. Folk fra Øystre Slidre omtales som øystreslidringer, mens folk fra Beito, Heggenes, Volbu og Rogne kalles beitinga, heggebygdinga, vølbuinga og røgninga. Geografi. Fjellområdet Jotunheimen strekker seg inn i kommunens nordre deler. Øystre Slidre måler 45.1 km på nord-sør aksen og 39.8 km på øst-vest aksen. Høyeste punkt i kommunen er Øystre Rasletind med en høyde på 2010 meter over havet. En annen kjent fjelltopp er Bitihorn. Omtrent 73 % av kommunen ligger over 900 meter over havet. Kommunens laveste punkt er 410 meter over havet. Vann dekker 60 km² av kommunen, med største innsjøer Vinstri, Yddin, Vangsjøen, Javnin og Olevatn. Kommunen ligger delvis i Jotunheimen og fjellvegen over Valdresflye til Gudbrandsdalen er et velkjent værhardt parti. Denne vegen er en del av den indre ruta for trafikk på aksen Bergen – Trondheim. Historie. Båtskaret er et smalt gjel ("skar") hvor båter i middelalderen ble dradd fra Øystre Slidre og inn til Vinstre, derav navnet på gjelet. Inne på flya ligger Vinstre, et kjent stort fiskevann hvor det er mye fin ørret. Som følge av en uenighet mellom folk fra Valdres og folk fra Gudbrandsdalen var det ikke trygt å la båtene ligge igjen inne i fjellheimen, de ble da ramponert. Bakgrunnen for denne feiden er et bruderov hvor en ung jente som skulle giftes bort fikk sendt bud til sin kjære, og han kom og hentet henne. En av de som var med han ble senere beskyldt for å ha stukket et stabbur i brann og som erstatning for dette måtte de avstå fiskerettighetene. Bruden ble derimot i bygda. Under annen verdenskrig var Skriulægret i Øystre Slidre tilholdssted for Peder Furubotn og ledelsen av Norges Kommunistiske Partis illegale virksomhet mellom 1942 og 1944. Næringsveier. Ved Røyne med utsyn mot Hegge Tradisjonelt er kommunen en landbrukskommune, selv om terrenget gjør at det landbruket drives i liten skala i forhold til steder i andre land. landbruket er ikke en så dominerende inntektskilde som tidligere da turisme blir stadig viktigere. Våpenskjoldet til Øystre Slidre avbilder skifertak for å vise viktigheten av den tidligere skiferindustrien for kommunen. Bruken av slike skifertak er svært utbredt i Valdres. Beitostølen er et populært skisted med heiser og preparerte løyper. Beitostølen er av de større vintersportsstedene i Norge og en betydelig del av kommunens inntekter kommer fra dette området. Stedet har også World Cup i skiskyting og langrenn, og er også internasjonalt kjent for Ridderrennet. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er Øystre Slidre folkebibliotek som sto ferdig i 2000. Biblioteket ligger i barne- og ungdomsskolen på Tingvang og den kunstneriske utsmykningen er gjort av den lokale kunstneren Sigmund Årseth. Holocaust. Holocaust (gresk for "fullstendig brent", brukt om brennoffer), også kjent som "Ha-Shoah" (hebraisk, "Tilintetgjørelse") (jiddisk, "Halokaust", eller mer korrekt, "Khurbn") og "Porajmos" eller "Samudaripen" på romani, er navnet som betegner det statsledede folkemord av jøder og andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1938 til 1945. Holocaust tok livet av cirka 6 millioner jøder, cirka 400 000 sigøynere og 250 000 funksjonshemmede og homofile. Om man regner med alle minoritetene, kan man anslå at 9–11 millioner ble drept. Den systematiske utryddelsen foregikk for det meste i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, deriblant Auschwitz, Treblinka, Sobibor, Belzec, Chełmno og Majdanek. Dessuten fulgte flere "Einsatzgruppen" etter tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS) under invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa), og likviderte jøder ved massehenrettelser. Et mindre antall ble også ofre for dr. Josef Mengeles brutale medisinske forsøk. Omer Bartov skrev i "New Republic" 29.april 1996: «Det som var – og er – uten sidestykke ved Holocaust(...)var den industrielle drepingen av millioner av mennesker i dødsfabrikker, beordret av en moderne stat, organisert av et pliktoppfyllende byråkrati, og støttet av et lovlydig, patriotisk, «sivilisert» samfunn.» Etymologi. Termen «holocaust» kommer fra det greske ordet «holókauston», som betyr dyreoffer gitt til en gud og der hele («holo») dyret er fullstendig brent («kaustos»). Dets latinske form ("holocaustum") ble først brukt med spesifikk referanse til en massakre på jøder av kronikøren Roger av Howde og Richard av Devizes på 1190-tallet. I hundrevis av år ble ordet holocaust brukt på engelsk til å bety store ofre, slakt og massakre. Det har vært og blir også brukt (i tråd med ordets opprinnelige betydning) om katastrofebranner som Peshtigo-brannen, hvor hundrevis av mennesker bokstavelig talt ble til aske som ble spredt med vinden. I løpet av andre verdenskrig ble ordet brukt om nasjonalsosialismens grusomheter uansett om ofrene var jøder eller ei. Siden 1960-tallet har begrepet blitt brukt av noen fagfolk og forfattere utelukkende om forsøket på å utrydde jødene. Men også uttrykk som "Sigøynernes Holocaust" og "homofiles holocaust" er i bruk om nazistenes forsøk på å utrydde dem. Begrepet gikk inn i vanlig bruk etter 1978 da TV-serien "Holocaust" ble sendt på den amerikanske TV-kanalen NBC. Serien viste at emnet hadde stor offentlig interesse så vel som at den ble leverandør av en begrepsbruk som har gått inn i de aller fleste språk. Det bibelske ordet "Shoah" (שואה) (også stavet "Sho'ah" og "Shoa"), som betyr «katastrofen», ble standard hebraisk benevnelse for Holocaust fra 1940-tallet av "Shoah" foretrekkes fremfor «holocaust» av mange grunner, deriblant den teologiske betydningen av ordet som refererer til greske hedenske skikker. Tyske institusjoners del i Holocaust. a>er ble etablert i Europa der jøder ble samlet før de ble sendt til utryddelsesleire. Michael Berenbaum skriver at Tyskland ble en «folkemordsstat» Hver del av landets sofistikerte byråkrati var involvert i drapsprosessen. Landsens kirker og innenriksministeriet leverte dåpsattester som viste hvem som var jøde, postkontor leverte deportasjons- og denaturaliseringsordre, finansministeriet konfiskerte jødisk eiendom, tyske firmaer avskjediget jødiske arbeidere og fratok jødiske aksjeeiere deres rettigheter, universitetene nektet jøder å studere, nektet grader til de jøder som allerede studerte og avskjediget jødiske akademikere, regjeringens transportkontorer sørget for togene som gikk til leirene, tyske farmasøytiske selskap testet medisiner på fanger, selskaper konkurrerte om kontrakter for å bygge krematorier som skulle brukes til å brenne lik og detaljerte lister over fremtidige ofre ble laget ved hjelp av Dehomag-selskapets hullkortmaskiner. Når fanger gikk inn i dødsleirene måtte de gi fra seg all personlig eiendom. Denne ble nøye katalogisert og merket før den ble sendt til Tyskland for gjenbruk eller resirkulering. Berenbaum skriver at «den endelige løsningen av jødespørsmålet» var «i gjerningsmennenes øyne...Tysklands største prestasjon.» Saul Friedländer skrev: «Ingen sosial gruppe, intet religiøst samfunn, ingen vitenskapelig institusjon eller yrkesgruppe i Tyskland eller Europa erklærte sin solidaritet med jødene.» Han skriv at noen kristne kirker erklærte at konverterte jøder skulle sees på som en del av flokken men også da bare opp til et visst punkt. Friedländer argumenterer for at dette gjør Holocaust enestående fordi antisemittisk politikk kunne iverksettes uten at noen motkrefter ble satt i sving, slike som man vanligvis finner i avanserte samfunn; industri, småforretninger, kirker og ulike lobbygrupper. Ideologiens dominans og folkemordets omfang. I andre folkemord har pragmatiske hensyn som kontroll over områder og ressurser vært sentrale for folkemordets politikk. Yehuda Bauer hevdet: «Den grunnleggende motivasjonen (for Holocaust) var rent ideologisk, med røtter i en illusorisk verden av nazi-fantasi der en internasjonal jødisk konspirasjon som søkte å kontrollere verden stod i opposisjon til en parallell arisk søken om det samme. Intet folkemord så langt hadde vært basert kun på myter, på hallusinasjoner, på abstrakt ikke-pragmatisk ideologi som så ble iverksatt med rasjonelle pragmatiske midler.» Som svar til den tyske filosofien Ernst Nolte som hevdet at Holocaust ikke var unikt, skrev den tyske historikeren Eberhard Jäckel i 1986 at «det nasjonalsosialistiske drapet på jøder var unikt fordi aldri før hadde en stat med autoriteten til en ansvarlig leder bestemt og annonsert at en spesifikk menneskelig gruppe, inkludert dennes gamle, kvinner, barn og nyfødte, skulle drepes så raskt som mulig og deretter gjennomført denne politikken med alle tilgjengelig statlige midler.» Nedslaktingen ble systematisk gjennomført så godt som i alle tyskokkuperte områder som i dag utgjør 35 land. Det var på sitt verste i sentrale og østlige Europa, som hadde mer enn syv millioner jøder i 1939. Rundt fem millioner jøder ble drept der, inkludert tre millioner i det okkuperte Polen og over en million i Sovjetunionen. Hundretusener døde også i Nederland, Frankrike, Belgia, Jugoslavia og Hellas. I Wannseekonferansens referater gjøres det klart at nasjonalsosialistene også planla «å løse det jødiske spørsmål» i England og Irland, skulle disse land noengang komme under tysk jurisdiksjon. I andre folkemord hadde mennesker vært i stand til å unnslippe døden ved å konvertere til en annen religion eller assmilleres på en eller annen måte. Denne muligheten var ikke der for jøder i det okkuperte Europa, hvis ikke deres besteforeldre hadde konvertert før 18. januar 1871. Alle personer av jødisk herkomst, så lenge de hadde tre eller fire besteforeldre som var definert som jøder, skulle drepes uten unntak. skulle tilintetgjøres i områder kontrollert av Tyskland. Medisinske eksperimenter. Et annet hovedtrekk ved Holocaust var den ekstensive bruken av menneskelige forsøkskaniner i medisinske eksperimenter. Tyske leger utførte slike eksperimenter ved Auschwitz, Dachau, Buchenwald, Ravensbrück, Sachsenhausen og Natzweiler. Den mest beryktede av disse legene var doktor Josef Mengele, som arbeidet i Auschwitz. Hans eksperimenter inkluderte plassering av mennesker i trykkkammer, medisintesting på mennesker, nedfrysning av mennesker, forsøk på å skifte øyenfarge på mennesker ved å injisere farve i barns øyne og diverse amputasjoner og brutale kirurgiske inngrep. Det fulle omfanget av arbeidet hans vil aldri bli kjent fordi laster med hans nedtegnelser ble sendt til doktor Otmar von Verschuer ved Kaiser Wilhelm Institutt og der ble ødelagt av von Verschuer. Mennesker som overlevde hans eksperimenter ble nesten alltid drept og dissekert etterpå. Opprinnelse. Yehuda Bauer, Raul Hilberg og Lucy Dawidowicz skriver at fra middelalderen av, var de tyske samfunn gjennomsyret av antisemittisme og at det var en direkte forbindelse mellom middelalderens pogromer og de nasjonalsosialistiske dødsleire. Hans Küng har skrevet at «nazistisk anti-judaisme var skapt av gudløse anti-kristne kriminelle. Men den ville ikke vært mulig uten nesten to tusen års forhistorie av «kristen» anti-judaisme...» Planleggingen. Hovedmålet med holocaust var eliminering av jødene i Europa, ut fra det som nasjonalsosialistene kalte «"Den endelige løsning på det jødiske problem"». Den 20. januar 1942 sammenkalte Reinhard Heydrich femten høyt rangerte medlemmer av SS, NSDAP, den nasjonalsosialistiske politiledelsen og ledere av ulike departement til en konferanse i Berlin ved innsjøen Wannsee. Wannsee-konferansens formål var å trekke opp retningslinjene for hvordan utryddelsene rent praktisk skulle gjennomføres. I protokollen fra konferansen ser man at tanken var å myrde 11 millioner jøder, selv om ord som "massemord" og "utryddelse" ikke ble nevnt. Omfanget av utryddelsen. Et allment akseptert tall på jødiske drepte som følge av holocaust, er 6 millioner. Anslag utført av historikere varierer imidlertid fra 4,8 millioner til over 6 millioner. Men om en tar med de andre gruppene som var omfattet av massakrene, regnes 11 millioner for å være et pålitelig tall, skjønt enkelte estimater ligger på opp mot 26 millioner. I det største utryddelsesanlegget, Auschwitz-Birkenau, ble anslagsvis 1 100 000 – 1 500 000 mennesker myrdet, derav en million jøder. Det har vist seg umulig å beregne antall drepte eksakt, fordi mange ble sendt direkte i gasskamrene uten å være registrert. Brystsvømming. Brystsvømming er den tregeste av de fire svømmeartene brukt i moderne konkurransesvømming, og er også den svømmearten som blir lært i den norske grunnskolen. Utgangsposisjonen for et brysttak er en svømmer som ligger på magen med ansiktet i vannet. En syklus begynner ved at begge armene trekkes til siden til begge er i ca. 30 graders vinkel ut i fra kroppens lengdeakse. Armene føres så innover mot kroppens brystkasse for så å fremføres fra brystet tilbake til utgangsposisjonen. Denne trekantbevegelsen danner en syklus i brystsvømming. Bensparkene i svømming gjøres ved at benene trekkes opp under kroppen ved å bøye i hofter og knær, og ved at foten vris utover. I denne fasen skapes det ingen fart fremover. Mens benene er trukket opp under kroppen, føres de utover fra kroppens lengdeakse og farten genereres så ved at benene strekkes ut samtidig som de føres innover mot kroppen igjen. Det er kun lov med ett benspark per armtak i bryst, og fartsfasen i bensparket kommer når armene er i ferd med å føres fremover til utgangsposisjonen igjen. Det må pustes en gang per armtak i bryst, og dette kommer når armene er i ferd med å føres tilbake til syklusens utgangsposisjon. NTNUI. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets idrettsforening (NTNUI) er Norges største idrettsforening med mer enn 12 000 medlemmer og et bredt spekter av utøvere på alle ferdighetsnivåer i mer enn 50 ulike sportsgrener. Idrettsforeningen er formelt knyttet til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet som holder til i Trondheim. NTNUI-langrenn er det klubblaget med flest deltakere i Birkebeinerrennet (170 deltakere i 2010). Beitostølen. Beitostølen er et tettsted og turistsenter i Øystre Slidre kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 900 moh. Her er det flere hoteller og stor hyttebebyggelse, i tillegg til butikker, restauranter og andre servicetilbud. Beitostølen er kjent som vintersportssted med alpinbakker både ved Beitostølen sentrum og i Raudalen, samt langrennsløyper på totalt 320 kilometer. Opprinnelig var Beitostølen ei setergrend. Her ligger Beitostølen Helsesportsenter, en rehabiliteringsinstitusjon for funksjonshemmede. Ridderrennet, et skirenn for funksjonshemmede, avholdes på Beitostølen hvert år. Fra 2004 har sesongåpningen i langrenn, tidvis med status som verdenscuprenn, blitt arrangert her, samt tidlig løp i skiskyting. I november hvert år arrangerer Øystre Slidre IL Beitosprinten. På grunn av den nære beliggenheten til Jotunheimen er Beitostølen blant de mest snøsikre vintersportstedene i Europa. Skisesongen strekker seg normalt fra november til april, og mange av arrangørene av verdenscup eller norgescup i langrenn, kombinert og skiskyting har Beitostølen som reservearena dersom opprinnelig arrangørsted opplever snømangel. Vladimir Lenin. Vladimir Iljitsj Uljanov (russisk: Владимир Ильич Ульянов), bedre kjent under sitt pseudonym Vladimir Lenin (russisk: Владимир Ленин) (født i Simbirsk (Uljanovsk) i Russland, død 21. januar 1924 på godset Gorki ved Moskva) var en russisk (sovjetisk) politiker og marxistisk revolusjonær teoretiker. Han regnes som leninismens grunnlegger, og var leder av Russland og Sovjetunionen fra revolusjonen i 1917 til han døde i 1924. Han var leder av Bolsjevikpartiet, og satt i Folkekommissærenes råd i Russiske SFSR 1917–1924, som sammen med tre andre sovjetrepublikker dannet grunnlaget for en sosialistisk union i 1922, som utviklet seg til en konstitusjon 1924 som legitimerte den nye staten Sovjetunionen. Etter å ha brukt en rekke pseudonymer, tok han i 1902 navnet «Lenin» som er avledet fra navnet på elven Lena i Sibir. Privatpersonen. Lenin ble født i Simbirsk ved Volga i en familie i den øvre middelklassen. Forfedrene hadde røtter fra flere forskjellige folkeslag, blant annet hadde han svenske, tyske og jødiske aner. Faren var en adlet folkeskoleinspektør. Det er usikkert om han i det hele tatt hadde russiske aner. Han var en dyktig student, flink i idrett og en god sjakkspiller. Farens død i 1886 og henrettelsen av broren Aleksandr for deltakelse i planleggingen av et komplott for å myrde tsar Aleksander III året etter, markerte hans inntreden i de voksnes rekker. I 1887 ble Lenin selv arrestert for sin deltakelse i en studentdemonstrasjon. Han greide likevel å fullføre sin utdanning som jurist i St. Petersburg i 1891, og praktiserte som advokat en kort tid etter endt utdannelse. Lenin levde likevel mesteparten av livet som rentenist av familieformuen til Uljanovene. Han foretrakk å bruke tiden sin på politiske aktiviteter, og disse førte til en ny fengsling og påfølgende eksil i Sibir. I 1895 reiste han til Sveits, hvor han slo seg sammen med marxistiske sosialdemokrater. Denne bevegelsen ble stiftet av russeren Georgi Plekhanov. Med tiden ble Plekhanov og Lenin uenige på flere punkt; bl.a. ville Plekhanov også at bevegelsen skulle tjene mellomklassen, og dette førte til at den politiske bevegelsen i 1903 ble delt inn i bolsjeviker og mensjeviker. Lenin ble leder i det førstnevnte partiet. Revolusjonslederen. I stedet for å satse på en juridisk karriere brukte Lenin tiden sin på revolusjonær virksomhet, inspirert av Marx og Engels' teorier. Den 7. desember 1895 ble han arrestert og fengslet av myndighetene et helt år, med påfølgende forvisning til byen Sjusjenskoje i Sibir. I løpet av sin tid i eksil giftet han seg i 1898 med den sosialistiske aktivisten Nadezjda Krupskaja, som siden fikk satt Bibelen, Koranen og Dostojevskijs verker på en sensurliste på over hundre bøker. I april 1899 publiserte Lenin boken "Kapitalismens utvikling i Russland". Da han ble løslatt fra fangenskapet i 1900, startet han sin reise i Russland og andre deler av Europa. I 1900 fikk Lenin tillatelse til å dra til Sveits. Der startet han sitt nye talerør, tidsskriftet "Iskra" («Gnisten»), som allerede i 1903 ble et offisielt organ for det nye all-russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. De første årene var dominert av striden mellom Lenins tilhengere, bolsjevikene («flertallsmennene») og mensjevikene («mindretallsmennene»). Lenin representerte den harde linjen, med krav om sentralisme og underkastelse under en felles politikk. Lenin var medlem i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. I1903 ledet han bolsjevikene i den interne maktkampen mot mensjevikene, som brøt med partiet. Lenin reiste hjem i forbindelse med 1905-revolusjonen, men fikk utrettet lite. I 1906 ble han valgt til partileder, men i 1907 måtte han flytte til Finland av sikkerhetshensyn, og i 1907 var han tilbake i Sveits. Han fortsatte å reise rundt i Europa og deltok i mange sosialistiske møter og aktiviteter, deriblant Zimmerwaldkonferensen. De neste årene var harde og bitre kampår med økende isolasjon for Lenin. I 1912 fikk bolsjevikene lov til å starte avisen "Pravda" («Sannhet») og i mars 1917 kom det første lys i horisonten: tsarregimets fall. Om kvelden 16. april 1917 ankom Lenin, etter hjelp fra tyske offiserer som trodde at han kunne skape tysk-russisk fred, hvilket han gjorde, i et lukket tog til Finlandsstasjonen i Petrograd. Da tsaren ble styrtet, utnevnte statsdumaen en midlertidig regjering, ledet av Georgij Lvov. Etter at den russiske tsaren Nikolaj II ble styrtet i Februarrevolusjonen i 1917, ønsket Lenin, som nå bodde i Sveits, snarest å vende hjem til Russland for å ta del i den russiske revolusjonen. Hans interesser sammenfalt med den tyske generalstabens, som antok at en hjemvendt Lenin ville ha en destabiliserende innflytelse på Russland. Tysk UD bevilget 40 580 997 gullmark til rådighet for «propaganda og spesielle formål». Beløpene ble overført via Sverige. I februar 1917 eide ikke bolsjevikene en eneste trykkpresse, og "Pravda"s kasse var bunnskrapt. Men samme sommer hadde bolsjevikpressen et daglig opplag på 320 000 eksemplarer pluss ca 350 000 brosjyrer. Medlemstallet steg fra 23 000 til ca 200 000 på fire måneder. Bolsjevikene selv ville aldri gi noen forklaring på hvor de enorme pengesummene kom fra. Tyskerne arrangerte i største hemmelighet hjemtransporten av Lenin i et plombert tog gjennom Tyskland til det nøytrale Sverige, hvorfra Lenin kunne reise hjem til Russland. Da Lenin den 16. april 1917 nådde Petrograds jernbanestasjon holdt han en revolusjonstale for de som hadde kommet for å møte ham. Hans ankomst radikaliserte bolsjevikenes politikk overfor den provisoriske regjeringen. Etter det mislykkede revolusjonsforsøket i juli, fikk Lenin tillatelse til å fly til Finland fordi man enda ikke anså ham som en farlig fiende. Han vendte tilbake i oktober, da han ledet et vellykket væpnet kupp (se Oktoberrevolusjonen) mot den sittende russiske temporærregeringen. I pamfletten "Staten og revolusjonen" redegjorde Lenin for hvordan den nye staten skal se ut, basert på et slags arbeiderråd (sovjeter). Statslederen. Lenin var kjent for sine engasjerende og energiske taler. I oktober 1917 grep Lenin makten, og Europas historie tok en ny retning. Lenin kunne dominere politikken til det nye Sovjetregimet fram til sitt første slag i 1922. Han kunne snart delvis gjenoppta sine plikter, men et nytt slag var helt ødeleggende, og han døde 21. januar 1924. Lenin viet hele sitt voksne liv til kampen for kommunismen, alt det øvrige i livet var underordnet dette. Han levde et nøysomt liv, uavhengig av om han for tiden hadde god eller dårlig råd. Som politisk leder hadde han evner av de helt sjeldne. Både som strateg, organisator og teoretiker var han overlegen såvel sine kamerater som politiske motstandere. Han var dessuten en energisk demagog, skjønt her var Trotskij ham overlegen. Lenin gjorde et grundig arbeid som marxistisk teoretiker. I hans notatbøker, som munnet ut i boka "Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium", finnes referanser til 148 bøker og 232 artikler. Etter hans død ble liket preservert, og lagt for utstilling i et mausoleum på Den røde plass i Moskva (se Lenins mausoleum). Lenins Russland. Russlands kommunistparti kom til makten i oktober 1917, og i november hadde antallet medlemmer vokst fra til mer enn. Til tross for den raske økningen, fikk partiet bare 25% av statsdumaens støtte i november. Resultatet ble at Lenin innførte et ettparti-diktatur, hvor samtlige politiske partiet – deriblant andre marxistiske og sosialistiske partiet – ble ulovlige. Etter Lenins regime i Sovjet-Russland og fra 1922 Sovjetunionen var styrt etter Karl Marx og Friedrich Engels ideer om sosialismen og proletariatets diktatur. Det første Lenin gjorde etter å ha gjennomført revolusjonen var å trekke alle russiske tropper hjem fra krigen som herjet i Europa, og slutte fred med Tyskland offisielt. I de russiske byene ble arbeiderne etablert i arbeiderråd (sovjeter). Disse skulle være med å styre samfunnet, og fungere som demokratiske organer. Konseptet fungerte allikevel ikke i praksis, bl.a. fordi ledere av disse sovjetene måtte godkjennes av Lenin personlig. Under Josef Stalins diktatur ble disse rådene avskaffet under grunnlovsendringen i 1936. Lenins ettermæle. I 1921 ble Russland kastet inn i en hungersnød som skulle koste fem millioner russere livet. Situasjonen hadde forverret seg gjennom første verdenskrig og den russiske borgerkrigen (1918–1920). I borgerkrigen hadde alle parter (den hvite armé, bolsjevikene, anarkistene og de ulike gruppene av nasjonalister) konfiskert bøndenes korn. I 1920 beordret Lenin kraftige innskjerpelser av mengden korn bøndene skulle levere til bolsjevikene, basert på mistanker om at bøndene saboterte krigsinnsatsen ved å holde tilbake korn. Statistiske analyser antyder at kornet neppe ble holdt tilbake, men i stedet ble solgt på det svarte markedet. Noen offisiell forespørsel om nødhjelp ble aldri sent, og utenlandsk hjelp kom først på banen flere måneder senere. Herbert Hoover hadde tilbudt Lenin hjelp for å takle tørken allerede i 1919, under forutsetning av at de fikk fri tilgang til det russiske tognettet. Lenin nektet, ettersom han så på dette som et forsøk på å involvere seg i russisk politikk. I 1921 endret Lenin denne politikken og slapp til utenlandsk nødhjelp, etter at hungersnøden nådde sitt høydepunkt våren 1921. Lenins ettermæle er også sterkt preget av ettertidens avsløringer om bruk av terror mot egen befolkning. Sommeren 1918 forlangte Lening at alle «upålitelige elementer» skulle sperres inne i konsentrasjonsleirer. Det betød i praksis alle som ikke støttet bolsjevikene, og som av den eller andre grunner kunne betraktes som «folkets fiender». Dermed risikerte borgerne fengsling og også grusom tortur basert på deres politiske synspuynkter. Disse hendelsene er senere omhandlet i en lang rekke dokumentarbøker, herunder "Gulag: A History" av Anne Applebaum. Nettet av slike konsentrasjonsleire utgjorde senere grunnlaget for etableringen av Gulag. Røde Kors arrangerte den 15. august (år?) en konferanse om hungersnøden i Russland, ledet av Fridtjof Nansen. Chow-chow. Chow-chow stammer fra Kina, hvor den kalles songshi quan (鬆獅犬 Pinyin: sōngshī quǎn), som direkte oversatt betyr "oppusset-løve hund". Rasen har også gått under navnet "tang quan", "Tang-dynastiets-hund." Hunderasen er imidlertid kanskje mest kjent for sin blå tunge. Opprinnelse og alder. Nærbilde av den karakteristiske blå tungen Det er en svært gammel rase som opprinnelig ble avlet som vakt- og jakthund. Man har antatt at den opprinnelig stammer fra Mongolia. Kineserne hevder å ha funnet referanser til rasen så langt tilbake i tid som det 11. århundre f.Kr., beskrevet på linje med den hunden vi kjenner i dag (inkludert den blå tungen). Det er dessuten kjent at både mongolene, hunnerne og tartarene benyttet disse hundene under sine mange kriger. En vitenskaplig studie publisert i "Science" den 21. mai 2004 støtter nå klart at chow-chow tilhører våre aller eldste hunderaser, herunder en opprinnelse i antikken eller tidligere. Den er dessuten en av de rasene som er aller nærmest beslektet med ulv, blant annet sammen med urhundtyper som shiba inu, akita og basenji. Rasen er dessuten nært beslektet med shar pei, trolig som progenitor. Som hund var rasen renavlet alt før den kom til vesten. Det første vi hører til rasen i Europa stammer fra 1887, da jarlen av Lonsdale tok til med rasen. I 1780 ble imidlertid et par med Chow-chow beskrevet av Gilbert White i hans Natural History and Antiquities i Selborne. De var visstnok bragt dit fra Canton i Kina. Kun typemessige endringer har funnet sted etter dette. Dagens Chow-chow da også noe kraftigere og mer kompakte enn de første eksemplarer som kom til vesten. Vi sier gjerne at rasen har sin opprinnelse i Kina, men som rasens hjemland viser vi til England. Det er fordi rasen fikk sin standard der. Utseende, anatomi og fysikk. Chow-chow kommer i flere forskjellige farver Chow-chow er en kraftig og kompakt hund. Kvadratisk i kroppen, med kraftig substans og benstamme. Stort hode med bredt, flatt skalletak, kraftig snuteparti og umarkert stopp. Rett overlinje og kort rygg. halen skal være båret framover ryggen med høyt halefeste. Pelsen skal være rikholdig og ha kraftig underull og dekkhår som står rett ut fra kroppen. Hodet har løvemanke. Tungen skal være blå, og pigmenteringen i munn og på lepper skal være sort, den skal ha mørke, mandelformede øyne og sort nesebrusk. Pelsen skal være ensfarget rød, sort, blå, fawn eller cream. Lysere avskygginger tillates, men ikke flekker av annen farge. Regn med en god del pelsstell! Bruksområde. I dag er rasen først og fremst en ypperlig familiehund, selv om vokteregenskapene fortsatt er der. Kommer det folk til gårds, "hoster" den gjerne på sin karakteristiske måte for å varsle. Chow-chow er også en populær hund å se på utstilling. Den har meget tykk pels og tåler derfor godt vårt kalde klima, men den er neppe den beste kløv- og trekkhunden man kan tenke seg av den grunn. Allikevel kan den godt benyttes. Lynne og væremåte. Chow-chow sies å være en enmannshund og ikke så rent lite skeptisk overfor fremmede. Litt treg, men intelligent, sier de som har erfaring med rasen. Annet. Rasen har krevende pels som trenger daglig vedlikehold med både kam og børste. Når det er noe den ikke vil, legger den seg gjerne rett ned uansett hvor det er. Slash. "Slash" (født Saul Hudson 23. juli 1965) er gitarist i hardrockgruppa Velvet Revolver, og tidligere gitarist i Guns N' Roses. De tidlige år. Saul Hudson, mest kjent under artistnavnet Slash ble født 23. juli, 1965 i Hampstead, London (England). I midten av 1970-årene flyttet Saul til sin bestemor i Stoke-On-Trent der han bodde til han fylte 11. Så flyttet han igjen med sin mor til Los Angeles, California i USA. Der begynte han på Beverly Hills High School, blant annet sammen med den kommende filmstjernen Nicolas Cage og sangeren Lenny Kravitz, som han ble god venn med og har jobbet sammen ved noen anledninger. Han gikk også sammen med Dave Kushner som han nå spiller sammen med i Velvet Revolver. Det første strengeinstrumentet han fikk var en gammel gitar han fikk av sin bestemor. I sin tidlige karriere ble han også påvirket av artister som Aerosmith, Queen, The Rolling Stones, Jimi Hendrix og Jeff Beck. Han ble snart flink på gitaren, og han tok spilletimer, men han ville mye heller lære seg å spille selv. Han sluttet etter hvert i skolen, og deltok på en spilleprøve der vinneren ble sologitarist i glamrock-bandet Poison. Slash gjorde det godt på prøven, men helt i sluttfasen ble han slått ut av C. C. DeVille. Etter det var han med i flere småband, som Road Crew og Black Sheep. Før Guns N' Roses. Da Hollywood Rose-gitarist Chris Weber sluttet i bandet og flyttet til New York slo medlemmer fra bandene Hollywood Rose og L.A. Guns seg sammen og startet bandet Guns N' Roses. På en av bandets første spillejobber kunne ikke gitarist Tracii Guns og trommeslager Rob Gardner stille, så Axl Rose spurte Slash og Steven Adler om de kunne vikariere for dem. Dette var først ment som en midlertidig løsning, men de to ble etterhvert faste medlemmer av bandet. Guns N' Roses. I begynnelsen tjente bandet pengene sine på å spille på barer og utesteder, først og fremst med coverlåter. De skrev låter som «Back Off Bitch» og «Move To The City», men ingen av disse var med da de i 1987 ga ut debutalbumet "Appetite For Destruction". I begynnelsen var ikke albumet veldig kjent, men etter hvert da MTV begynte å spille musikkvideoen til «Sweet Child O' Mine», ble albumet plutselig en voldsom hit. Sammen med låter som «Welcome To The Jungle» og «Paradise City» ble dette en gedigen suksess for Guns N' Roses, og fansen ventet utålmodig på neste utgivelse. "Appetite For Destruction" holder per i dag tittelen som verdens mestselgende debutalbum med over 10 millioner solgte enheter. I 1988, surfende på medgangsbølgen etter "Appetite For Destruction", ble Slash amerikansk statsborger. Etter å ha vunnet sin andre pris for kvelden under American Music Awards i 1990, stavret Slash og Duff McKagan seg opp på scenen, åpenlyst berusede, og med sigaretter i munnen. Slash bannet opptil flere ganger under sin 20 sekunder lange tale. Denne talen var noe av det som stemplet Guns N' Roses og Slash som rebeller. I 1991 la de ut på en gigantisk 28-måneders verdensturnè etter å ha gitt ut det etterlengtede separerte dobbeltalbumet "Use Your Illusion I" og "Use Your Illusion II". På denne turnèen spilte de blant annet med Metallica, der en av konsertene (i Montreal) ble avlyst pga. at James Hetfield pådro seg en alvorlig brannskade på scenen. I de nye albumene hadde de vist en tendens til skiftende musikkstil. "The Spaghetti Incident?" fra 1994 var det siste albumet Slash var med på. Han distanserte seg gradvis fra bandet, på samme måte som de tidligere bandmedlemmene Steven Adler og Izzy Stradlin hadde gjort før han. Han stiftet bandet Slash's Snakepit, som inkluderte to av nyervervelsene fra Guns N' Roses, gitarist Gilby Clarke og trommeslager Matt Sorum, og de ga ut albumet "It's Five O' Clock Somewhere" og "Ain't Life Grand". 30. oktober 1996, sluttet Slash offisielt i Guns N' Roses. Tiden etter Guns N' Roses. Etter bruddet spilte Slash en del sammen med andre store artister, f.eks. Michael Jackson og Ozzy Osbourne. Slash's Snakepit ble tatt opp og lagt ned igjen flere ganger, før det offisielt ble lagt ned i juli 2001. Da hadde de rukket å lage sitt andre album "Ain't Life Grand" året før. Han spilte mange konserter som gjesteaktør, men ble ikke noe ordentlig medlem i et band før han sluttet seg til sine gamle bandmedlemmer Duff McKagan og Matt Sorum. Velvet Revolver. Velvet Revolver begynte som et av mange prosjekt for å stable et band på føttene, og utviklet seg til å bli en av de største rockegruppene vi har i dag. Den for de fleste ukjente gitaristen Dave Kushner og Scott Weiland (vokal) som folk kjenner som frontfigur i Stone Temple Pilots, sluttet seg til bandet, og de utga albumet Contraband i juni 2004, før de la ut på en 19-måneders lang turnè. De spilte i Oslo den 13. august 2004 på Øyafestivalen. Bandet vant en Grammy-award for albumet som til dags dato har solgt litt over 3,5 millioner eksemplarer. De ga også ut albumet "Libertad" i 2007. De drev og jobbet på dette albumet da de måtte avlyse sin opptreden på Quart festivalen 2007. Scott Weiland ble sparket fra Velvet Revolver grunnet kraftig dop bruk og mangel på å fenge fansen, resten av medlemmene i Velvet Revolver leter fortsatt etter en ny vokalist for VR. Gitarer. Slash er mest kjent for å bruke Gibson Les Paul-gitarer. Disse gitarene ble designet av den amerikanske jazz- og pop-gitaristen Les Paul (Lester William Polsfuss), og produsert av Gibson Guitar Corporation. En av Les Paul'ene Slash bruker mest er nok Gibson Les paul 56'Goldtop. Etter hvert gav faktisk Gibson ut en Slash-modell av Les Paul, hvor Slash hadde lagt inn de detaljene han selv liker. Slash bruker alle slags Les paul-gitarer, alt fra Studio til standard. Slash sin første Les Paul var faktisk en håndlaget kopi Stéphane Grappelli. Stéphane Grappelli (født 26. januar 1908, død 1. desember 1997) var en fransk-italiensk jazzfiolinist som sammen med Django Reinhardt stiftet Quintette du Hot Club de France. Grappelli spilte flere konserter i Norge, første gang sammen med Django Reinhardt i Gamle Logen i Oslo, 6. februar 1938, siste gang på Djangofestivalen i Oslo, januar 1994. Sistnevnte konsert er utgitt på CD (Hot Club Records HCRCD 101, produsert av Jon Larsen). Grappelli, Stephane Grappelli, Stephane Grappelli, Stephane Budapest. Budapest er hovedstad i Ungarn og landets økonomiske, industrielle, politiske og kulturelle sentrum. Opprinnelig var Budapest to byer på hver side av Donau, Buda og Pest (uttales Pesjt på ungarsk). De to byene ble slått sammen i 1873. Med sin historie og gamle arkitektur er byen et svært interessant reisemål. Byen har gjennomgått mye uroligheter gjennom tidene – ikke minst mot slutten av andre verdenskrig, da mer enn 80 % av bygningene ble mer eller mindre ødelagt under de langvarige kampene under slaget om Budapest. Bynavnets opprinnelse. Det er forskjellige teorier angående navnet Budas opprinnelse. Den ene mener at det stammer fra broren til hunerkongen Attila, Bleda, mens den andre teorien går ut på det stammer fra navnet Aquincum (navn fra romertiden som betyr «Overflod av vann»). Dette kobles så mot ordet Voda (slavisk), og utfra dette ble det til Buda. Pest-navnet stammer fra det slaviske ordet «Pjecs», som betyr ovn. Dette navnet ga de byen, til minne om husene der de brente murstein. Historie. Romerne grunnla byen Aquincum i år 89, der en keltisk by tidligere hadde ligget. Fra år 106 til det 4. århundre var Aquincum hovedstaden i den romerske provins en Pannonien. Contra Aquincum (eller Trans Aquincum) var det nåværende Pest. St. Stephens-kronen og de øvrige kronregaliene fra det østerriksk-ungarske keiserriket Omkring år 900 kom magyarene, forfedrene til de moderne ungarerne, til området. I middelalderen ble de to byene Buda og Pest viktige. Buda ble sete for et kongelig slott i 1247, og i 1361 ble byen Ungarns hovedstad. Pest ble ødelagt av mongolene i 1241, men ble raskt gjenreist igen. Det osmanske rikes erobring av Ungarn i det 16. århundre stanset byenes vekst: Pest falt til osmanerne i 1526, og Buda falt 15 år senere. Buda ble hovedstad for en osmansk guvernør, mens Pest ble forlatt før habsburgerne inntok byen i 1686. Det var Pest, hjemsted for administrasjon siden 1723, som vokste hurtigst i 18. og 19. århundre. I 1800 var Pest større enn Buda og Obuda til sammen. Pests befolkning vokste med 20 ganger gjennom det 19. århundre, til 600.000 innbyggere, mens Buda og Óbudas befolkning ble kun 4 gange større fram til 1900. Sammenslåingen av de tre byene under én kommunal ledelse ble først gjennomført av den revolusjonære ungarske regjeringen i 1849, deretter ble dette omgjort av den habsburgske ledelsen, men ble til slutt slått fast av den ungarske kongelige regjeringen, etablert ved det østerriksk-ungarske "Ausgleich-kompromisset" av 1867. Befolkningen i den nye byen, Budapest, vokste 7 ganger i størrelse i perioden 1840 til 1900, da den nådde 730.000. Budapest var en riktig imperial by, ved at byen var hovedstad i den ungarske delen av Østerrike-Ungarn. Den ungarske regjeringen var en viktig del av keiserrikets styre. Mange av byens store bygninger stammer fra det 19. århundre. I løpet av det 20. århundre vokste befolkningen særlig i forstedene. Újpests befolkning doblet seg fra 1890 til 1910, og Kispest ble firedoblet fra 1900 til 1920, fordi det meste av landets industri ble samlet i byen. Landets store menneskelige tap i 1. verdenskrig og Ungarns tap af store landområder i 1920 var imidlertid bare midlertidige problemer. Byen var nå hovedstad i et mindre, men selvstendig land. Omkring en tredjedel av Budapests 200.000 jøder døde under 2. verdenskrig, etter Tysklands besettelse i 1944. Budapest ble kraftig ødelagt under den sovjetiske beleiring i 1944. Byen kom på fote igjen på 1950- og 1960-tallet, under den kommunistiske regjeringen, og ble til dels et utstillingsvindu for fremvisning av regjeringens mer pragmatiske politikk fra og med 1960-tallet. Siden 1980-tallet og kommunismens fall har byen, som resten av landet, vært rammet av fraflytting. Geografi. Budapest dekker 525 km² i det sentrale Ungarn, omgitt av bosetningene i Pest fylke. Hovedstaden strekker seg 25 km i nord-sørlig retning og 29 kilometer i øst-vestlig retning. Donau kommer inn i byen fra nord, og omkranser de to øyene Óbuda og Margaretøya. Den tredje øya, Csepel, er den største av øyene der Donau går gjennom Budapest, men bare den nordligste tuppen av øya er innenfor bygrensen. Elva som skiller de to delene av byen er bare 230 meter bred på det smaleste punktet i Budapest. Pest består av flatt terreng, mens Buda er mer kupert. Terrenger i Pest stiger mot øst, slik den østligste delene av byen ligger på samme høyde som Budas laveste høyder; Gellért Hill og Castle Hill. Buda-åsene består hovedsakelig av kalkstein og dolomitt, vannet skapte dryppstensgrotter, og de mest kjente er Pálvölgyigrotten og Szemlőhegyigrotten. Åsene ble dannet i trias-perioden. Det høyeste punktet i åsene og i Budapest er Jánoshøyden, som er 527 meter over havet. Det laveste punktet er bredden av Donau, som er 96 meter over havet. Skogene i Buda-åsene er vernet. Spesielle bygninger i byen. "St. Stefan Basilika" er den største kirken i Budapest, med et areal på 4000 kvadratmeter, en kuppel som er 96 meter høy og en kirkeklokke som veier 9 tonn. Både utvendig og innvendig er kirken utsmykket med verker av berømte malere. Den ble påbegynt i 1851 og innviet i 1905 under oppsyn av tre arkitekter i løpet av byggeperioden. "Statsoperaen" er i nyrenessanse og ble bygget i årene 1875–84. Både dens ytre og innvendige utsmykning er typiske eksempler på den tidens praktstil. På hver side av oppkjørselen er det plassert statuer av to store personligheter i ungarsk musikkliv i det 19. århundre – Franz Liszt og Ferenc Erkel (skaperen av den ungarske nasjonalopera). På den øverste balustraden er det en rekke statuer av 16 kjente operakomponister. "Buda-slottet" er opprinnelig en middelalderborg fra slutten av 1500-tallet. Gjennom ombygginger er den siden blitt utviklet til kongeslott under kong Matthias Corvinus. Men etter den osmanske Suleiman I den store seier over Ludvig II av Ungarn i slaget ved Mohács som innledet det 150-årige tyrkiske herredømme, forfalt slottet og hele borgkvarteret. Under den østerrikske keiserinnen Maria Theresa (1740–80) ble slottet gjenoppført i barokk stil, og borgkvarteret restaurert. Under revolusjonen i 1848–49 brant deler av slottet ned, men i 1869–1903 ble det gjenoppbygget og utvidet i ny-barokkstil. Da tyske soldater ved andre verdenskrigs slutt forsøkte å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske tropper, ble det hele nok en gang lagt i ruiner. I dag er slottet gjenreist og rommer en rekke viktige kulturelle institusjoner. "Parlamentsbygningen" er en nygotisk bygning hvor den innvendige utsmykningen er preget av stilblanding. Den ble oppført på Pest-siden, ut mot Donau i årene 1885–1904. Den var den gang en av verdens største bygninger med en lengde på 268 meter. Den 96 meter høye kuppelen er omgitt av 2 større og 20 mindre tårn, og 88 statuer av historiske personer. Hovedinngangen har to bronseløver. Den symmetriske bygningen er tredelt; "kuppelsalen"- hvortil det fører en prakttrapp, "kongressalen"- det tidligere overhuset, og "parlamentssalen"- hvor det nåværende ungarske parlament avholder sine møter. Innvendig skal det ha blitt brukt over 40 kg gull for å dekorere parlamentet. "Terrorens hus" var det hemmelige politiets hovedkvarter fram til jernteppet falt. Det er nå et museum som presenterer den politiske undertrykkingen og den politiske terroren fra den tiden. Donau-broene. Det er i byen seks broer forbinder Buda og Pest, og disse preger bybildet. De ble sprengt av de tyske styrkene under andre verdenskrig for å hindre Den røde armes framrykking, men er senere blitt gjenoppført. "Margrete-øya" ligger midt i Donau og er 2,5 kilometer lang og 500 meter på det bredeste. Opprinnelig var øya kongelig jaktrevir og het «Hare-øya», men fikk fra 1200-tallet det nåværende navnet etter kongedatteren Margrete. Hun ble av sin far satt i kloster for å frelse sitt land fra tartarene. Hennes gravsten og rester av klosteret finnes ennå. I 1908 kjøpte Budapests magistrat øya av erkehertug Joseph av Habsburg. Øya er et stort grøntområde med gamle trær, vidstrakte plener, haveanlegg, samt rosehagen Rosearium. Midt på øya ligger en friluftsscene med plass til 3 500 tilskuere. Over mot Buda-siden ligger det store Palatinus-svømmebadet. "Béla Bartók Gymnas" er en vel anerkjent musikkskole som ligger midt i Budapest. Elevene ved denne skolen spiller enten et instrument eller synger. Mange kjente musikere har gått på denne skolen og den regnes som ganske vanskelig å komme inn på. Skolen er oppkalt etter komponisten Béla Bartók (1881–1945), som hadde en fremtredende rolle i innsamlingen av ungarsk folkemusikk og fornyet ungarsk tonekunst. Kambodsja. Kambodsja, offisielt Kongeriket Kambodsja (khmer:, "Preah Réachéanachâkr Kâmpuchea") er et land i Sørøst-Asia. Det grenser til Thailand i vest og nordvest, Laos i nord, Vietnam i øst og sørøst, og Siambukten i sør. Kambodsja dekker et areal på, og har en befolkning på omlag 14,8 millioner. Hovedstad er Phnom Penh. Kambodsja er et konstitusjonelt monarki og kongen, Norodom Sihamoni, har sittet på tronen siden 2004. Landets økonomiske, industrielle, kommersielle og kulturelle senter er Phnom Penh, mens andre større byer er Siem Reap (like ved Angkor Wat), Battambang og Sihanoukville. De fleste kambodsjanere tilhører khmerfolket og er theravadabuddhister, men landet har også et betydelig antall muslimske Chamfolk, så vel som etniske kinesere, vietnamesere og små animistiske stammer. Jordbruk har lenge vært den viktigste sektoren i den kambodsjanske økonomien, rundt 59 % av befolkningen er avhengig av jordbruk som levebrød (med ris som den viktigste avlingen). Turismen har i de siste årene økt, og mer enn 4 millioner utenlandske turister har besøkt Angkor Wat. I 2005 ble det funnet olje og naturgass i Kambodsjas territorialfarvann, og når kommersiell utvinning begynner i 2011 kan oljeinntektene sterkt påvirke Kambodsjas økonomi. Kambodsjas historie er preget av indre og ytre konflikter. Landet har gått fra å være hovedsete i Sørøst-Asias mektigste imperium til å være på grensen til utslettelse. I dag er landet fortsatt preget av borgerkrigen på 1970-tallet, da Pol Pot overtok makten og tok livet av nesten en fjerdedel av befolkningen, og Røde Khmers herjinger har satt dype spor i den kambodsjanske folkesjelen. Etymologi. Navnet Kambodsja stammer fra det franske navnet på sin tidligere koloni, "Cambodge". Landet har også vært kjent som "Kampuchea", som er en mer direkte translitterasjon av uttalen på khmer. Landsnavnet på khmer, ("Preah Réachéanachâkr Kâmpuchea"), er avledet fra sanskrit कम्बोजदेश ("Kambujadesa") som var navnet på Kamboja-stammen i det nordlige India, oppkalt etter Sage Kambu Swayambhuva som etter tradisjonen skal ha grunnlagt stammen. Siden uavhengigheten i 1954 har landets offisielle navn blitt endret flere ganger som en følge av de omskiftene politiske forholdene i landet. Naturgeografi. Kambodsja har et areal på 181 035 km², noe som gjør det til en av de minste landene i Sørøst-Asia. Det har en 800 kilometer lang grense mot Thailand i nord og vest, en 541 kilometer lang grense mot Laos i nordøst, og en 1 228 kilometer lang grense mot Vietnam i øst og sørøst. Kystlinjen mot Siambukten er på 443 kilometer. Grensene mot nabolandene løper for det meste langs det naturlige løpet til elver og fjell, med unntak av den østlige grensen til Vietnam, som ble bestemt av politiske omskiftninger i kolonitiden, og ofte har vært utsatt for spenninger mellom de to landene. Topografi. Kambodsja faller innenfor flere veldefinerte geografiske regioner. Den største delen av landet, om lag 75 prosent, består av Tonlé Sap-bassenget og lavlandet rundt Mekong. Sørøst for dette store bassenget er Mekongdeltaet, som strekker seg videre gjennom Vietnam til Sør-Kinahavet. Det brede flate området som opptar mye av landet ble skapt av Mekong, som selvfølgelig har blitt orientert av geomorfologien i området, opprinnelig preget nettopp ved at det finnes en bred synklinal. Bassenget og deltaregionen er innrammet av fjellkjeder, i sørvest av Krâvanhfjellene og Dâmreifjellene og i nord Dângrêkfjellene. Høyere land i nordøst og øst flettes inn i det sentrale høylandet i Sør-Vietnam. Tonlé Sap-bassenget og Mekonglavlandet består hovedsakelig av sletter med høyder under 100 meter. Ettersom høyden øker blir terrenget mer bølgende og oppdelt. Krâvanhfjellene i sørvest strekker seg i nordvest-sørøstlig retning, reiser seg opp til over 1500 meter. Det høyeste fjellet i Kambodsja – Phnom Aural, på 1 813 meter – er i den østlige delen av dette området. Dâmreifjellene, en gren som går mot sør og sørøst fra Krâvanhfjellene, stiger til høyder på mellom 500 og 1000 meter. Disse to områdene grenser i vest mot en smal kyststripe som inneholder Kampong Saom Bay, som vender mot Siambukten. Dette området var i stor grad isolert fram til åpningen av havnen i Kampong Saom og byggingen av en vei og jernbane som koblet sammen Kampong Saom, Kampot, Takeo og Phnom Penh i 1960. Dângrêkfjellene på den nordlige kanten av Tonlé Sap-bassenget består av bratte fjellsider med en gjennomsnittlig høyde på rundt 500 meter hvor de høyeste punktene når mer enn 700 meter over havet. Fjellene vender sørover og utgjør den sørlige kanten av Khoratplatået i Thailand. Vannskillet langs fjellene markerer grensen mellom Thailand og Kambodsja. Hovedveien gjennom et pass i Dângrêkfjellene på O Smach forbinder det nordvestlige Kambodsja med Thailand. Mellom den vestlige delen av Dângrêkfjellene og den nordlige delen av Krâvanhfjellene ligger en forlengelse av Tonlé Sap-bassenget som fletter inn lavlandet i Thailand, og gir enkel tilgang fra grensen til Bangkok. Mekongdalen danner en naturlig kommunikasjonsrute mellom Kambodsja og Laos og skiller den østlige enden av Dângrêkfjellene og det nordøstlige høylandet. Mot sørøst munner bassenget ut i Mekongdeltaet, som strekker seg inn i Vietnam og gir både vann- og landkommunikasjon mellom de to landene. Vann og vassdrag. De to store elvene Tonlé Sap og Mekong har påvirket befolkningen i Kambodsjas levemønster opp gjennom historien. Kambodsjas drenering domineres i praksis av den kambodsjanske delen av Mekong, en av de lengste elvene i Asia med sine 4 500 km og den 10. største elven i verden. En sideelv til Mekong, Tonlé Sap, knytter elva til den store innsjøen i hjertet av Kambodsja som deler navn med denne elva. Vannføringen i Mekong i den tørre årstiden er 15 000 m³ per sekund, mens det resten av året kan komme opp mot på 60 000 m³ per sekund ved Phnom Penh. Nivået i elva kan variere med så mye som 12 meter, noe som forårsaker flom i hele bassenget. Når smeltevannet fra Himalaya i tillegg til monsunregnet øker vannmengden i Mekong slik at elven ikke klarer å frakte alt vannet ut i Sørkinahavet, snur Tonlé Sap retning og fyller opp innsjøen. Innsjøens areal varierer derfor mellom 2 700 og 16 000 km². På våren snur elven tilbake og renner igjen ut i Mekong ved Phnom Penh. Den etterlater seg silt i store områder og gjør landskapet svært godt egnet til risproduksjon. I Tonlé Sap fiskes det omlag 80 000 tonn fisk hvert år, og sammen med fisket i Siamgulfen utgjør dette en vesentlig del av den totale matproduksjonen i Kambodsja. Elvene har alvorlige problemer med forurensning fra pesticider brukt på rismarkene rundt, drivstoff i gamle båter fortsatt i bruk og generelt økende vannforurensning. Langs breddene av innsjøen Tonlé Sap er det seksti bosetninger hvor noen av husene står på stylter og noen flyter, det er flytende landsbyer med templer, moskeer, butikker og restauranter. I Khmerrikets storhetstid var Tonlé Sap grunnlaget for næringen i Angkor, den gamle hovedstaden i riket, den gav byen mat, vann til irrigasjon og silt. Klima. Temperaturen i Kambodsja varierer fra 10 °C til 38 °C, og som resten av Sørøst-Asia er klimaet preget av tropiske monsuner. Sørvestlige monsuner blåser innover i landet og har med seg fuktige vinder fra Siambukten og Det indiske hav fra mai til oktober. Nordøstlige monsuner dominerer i den tørre sesongen, som varer fra november til mars. Kraftigst nedbør inntreffer i september og oktober og den tørreste perioden er i januar og februar. Landet har to distinkte årstider. I regntiden, fra mai til oktober, kan temperaturen komme opp mot 40 °C rundt april, vanligvis kombinert med høy luftfuktighet. Den tørre årstiden varer fra november til april, og temperaturene kan da komme ned i rundt 20 °C. De beste månedene å besøke landet er fra november til januar, når det er lave temperaturer og lav luftfuktighet. Flora og fauna. a>en er en art som er i tilbakegang, mye på grunn av avskogingen i Sørøst-Asia Kambodsja har et bredt utvalg av planter og dyr. Det er 212 pattedyrarter, 536 fuglearter, 240 reptilarter, 850 ferskvannsfiskearter, og 435 marine fiskearter. Mye av dette biologiske mangfoldet finnes rundt innsjøen/elven Tonlé Sap og den omkringliggende biosfæren. Tonlé Sap Biosfærereservat er et unikt økologisk fenomen rundt Tonlé Sap. Den omfatter innsjøen og ni provinser: Kampong Thom, Siem Reap, Battambang, Pursat, Kampong Chhnang, Banteay Meanchey, Krong Pailin, Oddar Meancheay og Preah Vihear. I 1997 ble det nominert og utnevnt til et UNESCO biosfærereservat. Andre sentrale økosystemer inkluderer de tørre skogene i Mondolkiri- og Ratanakiriprovinsene og Krâvanhfjellene, inkludert Bokor National Park, Botum-Sakor National Park, og Phnom Aoral og Phnom Samkos dyrereservater. Landet har opplevd en av de høyeste avskogingsratene i verden. Siden 1969 har Kambodsjas jungeldekke falt fra over 70 prosent til bare 3,1 prosent i 2007. I alt mistet Kambodsja 25 000 km² skog mellom 1990 og 2005 – 3 340 km² av dette var urskog. I 2007 var det mindre enn 3 220 km² urskog igjen med det resultat at fremtidens bærekraft av skog i Kambodsja er alvorlig truet Demografi. 90 % av befolkningen er av khmeropprinnelse og snakker khmer, landets offisielle språk. Resten inkluderer folk av kinesisk og vietnamesisk opprinnelse, Chamfolket og Khmer Loeu. Khmerspråket tilhører Mon-khmer-familien av de austroasiatiske språkene. Fransk, som en gang var språket til regjeringen i Indokina, snakkes fortsatt av noen eldre kambodsjanere. Fransk er også undervisningsspråket i noen skoler og universiteter som er finansiert av Frankrike. Kambodsjansk fransk, en rest av landets koloniale fortid, er en dialekt i Kambodsja og blir noen ganger brukt i regjeringen. De siste tiårene har mange yngre kambodsjanere og forretningsfolk foretrukket å lære engelsk. I de store byene og turistsentrene er engelsk utbredt og undervises ved et stort antall skoler på grunn av det overveldende antall turister som kommer fra engelsktalende land. Selv i de mest landlige utpostene snakker de fleste unge mennesker i det minste litt engelsk, siden det ofte undervises av munkene ved lokale pagodaer hvor mange barn blir utdannet. Den dominerende religionen, en form for Theravadabuddhisme, ble undertrykket av Røde Khmer, men har siden opplevd en vekkelse og 95 % av befolkningen praktisere nå denne. Islam (3 %) og kristendommen (2 %) praktiseres også. Borgerkrigen og dens etterspill har hatt en markant effekt på befolkningen. 50 % av befolkningen er yngre enn 22. Med en 0.96 mann/kvinne ratio har Kambodsja den mest kvinnedominerte kjønnsfordelingen i Mekongregionen. I befolkningssegmentet over 65, er kvinne til mann ratioen 1.6:1. UNICEF har utpekt Kambodsja til det tredje mest landminebelagte land i verden. Over 60 000 sivile dødsfall og tusenvis lemlestet eller skadet siden 1970 tilskrives ueksploderte landminer som ligger igjen på landsbygda. De fleste av ofrene er barn som gjeter dyr eller leker på markene. Voksne som har overlevd landminer må ofte amputere av ett eller flere lemmer og må ty til tigging for å overleve. I 2006 fikk antallet landmineofre i Kambodsja en kraftig nedgang på mer enn 50 % sammenlignet med 2005, ned fra 800 i 2005 til mindre enn 400 i 2006. Nedgangen fortsatte i 2007, med 208 offer (38 drepte og 170 skadde). Historie. Kambodsjas har gjennom historien gått fra å være sentrum i et av Asias mektigste imperier til i dag å være et av Asias fattigste land. Landet har vært gjennom mange og lange perioder med konflikter. Det mektige Khmerriket hadde sin hovedstad i Angkor, kjent for tempelkomplekset Angkor Wat, som på 1100-tallet var en millionby ved bredden av innsjøen Tonlé Sap. Til sammenligning hadde London på samme tid omlag 15 000 innbyggere. Tidlig historie. De få bevisene på bosetning i dagens Kambodsja i pleistocentiden er verktøy av kvarts og kvartsitt som finnes i terrassene langs Mekongelven, funnet i Stung Treng, Kratie og Kampot, men dateringen er ikke pålitelig. Noen små arkeologiske funn viser at stammer av jegere og samlere har bebodd Kambodsja under holocen fra gammelt av. Det eldste kambodsjanske arkeologiske området regnes for å være hulen "Laang Spean" i Battambang, ca 10 000 til 2000 f.Kr. Utgravninger i de nedre lagene viste en rekke karbondateringer fra omkring år 6000 f.Kr. Øvre lag på samme sted ga bevis for overgangen til den neolitiske perioden, det inneholder det tidligste daterte steingodset i keramikk i Kambodsja. Arkeologiske funn fra periodene holocen og jernalderen er like begrenset. Andre fornminner av noe usikker dato er "Samrong Sen" (ikke langt fra den gamle hovedstaden Oudong), der de første undersøkelsene startet i 1877, og "Phum Snay", i den nordlige provinsen Banteay Meanchey. Forhistoriske gjenstander er dessuten ofte funnet under gruvedrift i Ratanakiri. Det mest enestående forhistoriske beviset i Kambodsja er nok sirkulære skanser oppdaget i den røde jorda nær Memot og i tilstøtende regioner i Vietnam ved utgangen av 1950-tallet. Deres funksjon og alder er fortsatt omdiskutert, men noen av dem er muligens fra 2. årtusen f.Kr. En sentral hendelse i Kambodsjas forhistorie var den langsomme tilveksten av risbønder fra nord, som startet mot slutten av 3. årtusen f.Kr. Disse snakket sannsynligvis tidlig mon-khmer. Bearbeiding av jern ble påbegynt om lag 500 f.Kr. Det meste av bevis for dette kommer fra Khoratplatået, som i dag ligger på thailandsk område. Det er funnet spor etter jernalderbosetninger under enkelte angkorianske templer, som Baksei Chamkrong, og runde skanser, som "Lovea", et par kilometer nord-vest for Angkor. Gravsteder vitner om forbedring av mattilgang og handel (selv på lange avstander: i det 4. århundre f.Kr. var det allerede åpnet handelsforbindelser med India) og eksistensen av en sosial struktur og arbeidsorganisering. Pre-angkor og angkoriansk tid. Sørøst-Asia ca år 1100. Khmerrikets områder i lyseblått I tredje, fjerde og femte århundre ble Funan og Chenla slått sammen i det som i dag er Kambodsja og sørvest-Vietnam. Disse landene er antatt av de fleste forskere å ha vært khmersamfunn. I mer enn 2000 år absorberte Kambodsja påvirkninger fra India og Kina og førte dem videre til andre Sørøst-Asiatiske sivilisasjoner som nå er Thailand, Vietnam og Laos. Khmerriket blomstret i området fra det niende til det trettende århundre. Rundt det 13. århundre ble Theravadabuddhismen introdusert til området gjennom munker fra Sri Lanka. Fra da av vokste theravadabuddhismen og ble etter hvert den mest utbredte religionen i området. Khmerriket ble gradvis svekket, men forble en mektig enhet i regionen fram til det 15. århundre. Rikets maktsentrum var Angkor, hvor en rekke hovedsteder ble bygget i rikets senit. Angkor kan ha hatt en befolkning på opptil én million mennesker. Angkor, verdens største før-industrielle sivilisasjon, og Angkor Wat, det mest berømte og best bevarte religiøse tempelet på stedet, er minnesmerker over Kambodsjas fortid som en stor regional makt. Kambodsjas mørketid. Etter en lang rekke kriger med naboriker ble Angkor plyndret av kongedømmet Ayutthaya og forlatt i 1432 på grunn av svikt i avlingene og en ødelagt infrastruktur. Hoffet flyttet hovedstaden til Lovek, hvor kongedømmet forsøkte å gjenvinne sin storhet gjennom maritim handel. Forsøket ble likevel kortvarig, da fortsatte kriger med Ayutthaya og Vietnam resulterte i ytterligere tap av territorium, og i 1594 ble også Lovek erobret. I løpet av de neste tre århundrene vekslet Khmerriket mellom å være en vasallstat av kongedømmet Ayutthaya og vietnamesiske riker, så vel som kortvarige perioder med relativ selvstendighet. I denne perioden bel også hovedstaden flyttet flere ganger, før den i 1865 ble lagt til Phnom Penh. Fransk Indokina. a> er gitt æren for å ha reddet Kambodsja fra å forsvinne helt I 1863 søkte kong Norodom, som hadde blitt innsatt av Thailand, beskyttelse av Frankrike fra thaiene og vietnameserne, etter økende spenning mellom dem. Frankrike hadde fra før kontrollen over flere provinser i Vietnam, og i 1867 signerte den thailandske kongen en avtale med Frankrike der han ga avkall på overherredømmet over Kambodsja i bytte mot kontrollen over provinsene Battambang og Siem Reap som offisielt ble innlemmet i Thailand. Provinsene ble avstått tilbake til Kambodsja i en grenseavtale mellom Frankrike og Thailand i 1906. Kambodsja fortsatte som fransk protektorat i årene 1863–1953, administrert som en del av kolonien Fransk Indokina, avbrutt av japansk okkupasjon 1941–1945. Etter kong Norodoms død i 1904 manipulerte Frankrike kongevalget, og Sisowath, Norodoms bror, ble plassert på tronen. Tronen ble ledig igjen i 1941 ved dødsfallet til Monivong, Sisowaths sønn, og Frankrike godtok ikke Monivongs sønn Monireth, som ble oppfattet å være for opptatt av uavhengighet. I stedet ble Norodom Sihanouk, et av Sisowaths barnebarn, kronet. Franskmennene vurderte at den unge Sihanouk, som kun var 18 da han inntok tronen, ville være lettere å kontrollere. De tok imidlertid feil, og under kong Norodom Sihanouks styre fikk Kambodsja sin uavhengighet fra Frankrike den 9. november 1953. Uavhengighet og Vietnamkrigen. Kambodsja ble et konstitusjonelt monarki under kong Norodom Sihanouk. Da Fransk Indokina ble gitt uavhengighet, mistet Kambodsja den formelle kontrollen over Mekongdeltaet da dette ble en del av Vietnam. Området hadde i praksis vært kontrollert av vietnameserne siden 1698 da kong Chey Chettha II ga vietnameserne tillatelse til å bosette seg i området. a> til minne om Kambodsjas uavhengighet fra det franske kolonistyret. I 1955 abdiserte Sihanouk til fordel for sin far, Norodom Suramarit, for å bli valgt statsminister. Etter farens død i 1960 ble Sihanouk igjen landets leder, og tok tittelen prins. Da Vietnamkrigen ble trappet opp, erklærte Sihanouk en offisiell nøytralitetspolitikk i Den kalde krigen. Men for kambodsjanerne var denne vanskelig å opprettholde, og Sihanouk ble styrtet i et militærkupp ledet av statsministeren, general Lon Nol og prins Sisowath Sirik Matak mens han var på et utenlandsbesøk i 1970. Kuppmakerne fikk støtte fra USA. Sihanouk bosatte seg i Beijing, Kina, der han ble tvunget til å tilpasse seg til de kinesiske kommunistene. Røde Khmers opprørere brukte ham for å vinne territorium i regionene. Kongen oppfordret sine tilhengere til å hjelpe med å styrte Lon Nols pro-amerikanske regjering, noe som framskyndet utbruddet av borgerkrigen. Mellom 1969 og 1973 bombet sørvietnamesiske og amerikanske fly Kambodsja i et forsøk på å bekjempe Viet Cong og Røde Khmer. To millioner kambodsjanere ble gjort til flyktninger av krigen og flyktet til Phnom Penh. Overslagene over antall drepte kambodsjanere under disse bombetoktene varierer, det samme gjør synet på virkningene av bombingen. Den amerikanske Seventh Air Force hevdet at bombingen forhindret at Phnom Penh falt i 1973 ved å drepe 16 000 av 25 500 Røde Khmer-soldater som beleiret byen. Andre har hevdet at bombingen drev bøndene til å bli med i Røde Khmer. Det hevdes videre at Røde Khmer «ville ha vunnet uansett», selv uten amerikansk innblanding til å hjelpe rekrutteringen, men at USA i all hemmelighet spilte en stor rolle bak hovedårsaken til Røde Khmers suksess. Røde Khmers styre. Mot slutten av krigen slo en amerikansk rapport fast at landet sto overfor hungersnød i 1975. 75 % av alle husdyr var drept og risplantingen for neste innhøsting måtte gjøres «med hardt arbeid av alvorlig underernærte mennesker». Røde Khmer nådde Phnom Penh og tok makten i 1975. Regimet, ledet av Pol Pot, endret det offisielle navnet på landet til Demokratisk Kampuchea, og var sterkt påvirket og støttet av Kina. De evakuerte umiddelbart byene og sendte hele befolkningen på tvangsmarsjer til rurale arbeidsprosjekter. De forsøkte å gjenoppbygge landets landbruk etter modell av det 11. århundre, forkastet vestlig medisin, og ødela templer, biblioteker, og alt de regnet som vestlig. Mellom en og to millioner kambodsjanere, av en befolkning på 8 millioner, døde ved henrettelser, overarbeid, sult og sykdom. Anslagene over antall drepte varierer, men de fleste kilder oppgir et tall mellom 1,7 og to millioner. Denne epoken ga opphav til begrepet «Dødsmarkene», og fengselet Tuol Sleng ble beryktet for sine massedrap. Flere hundre tusen flyktet over grensen til nabolandet Thailand. Regimet rammet etniske minoritetsgrupper hardt, Chammuslimer ble massakrert og så mye som halvparten av befolkningsgruppen ble utryddet. På slutten av 1960-tallet levde anslagsvis 425 000 etniske kinesere i Kambodsja, men i 1984, som følge av Røde Khmers folkemord og utvandring, var det bare rundt 61 400 kinesere i landet. Yrkesgrupper, som for eksempel leger, advokater, og lærere, ble også rammet. Utryddingen av intellektuelle var så ekstrem at selv det å bære briller kunne resultere i henrettelse Det har blitt hevdet at «briller var like dødelige som jødestjernen [under andre verdenskrig]» da de ble sett på som et tegn på intellektualisme. Slutten på Røde Khmers styre og overgangen til demokrati. Fra 1977 ble også Kambodsja involvert i grensetvister med Vietnam og Røde Khmer forfulgte innbyggerne i grenseområdene og drepte dem. Også vietnamesere ble rammet av denne forfølgelsen. I november 1978 invaderte vietnamesiske tropper Kambodsja for å stoppe Røde Khmers streiftog over den vietnamesiske grensen og folkemordet i Kambodsja. Folkerepublikken Kampuchea, en pro-sovjetisk stat ledet av FUNSK, en gruppe kambodsjanske venstreorienterte som var misfornøyde med Røde Khmer, ble etablert. I 1981, tre år etter at Vietnam invaderte landet, ble det delt opp mellom ytterligere tre fraksjoner som FN eufemistisk refererte til som «koalisjonsregjeringen i demokratiske Kampuchea». Denne bestod av Røde Khmer, en rojalistisk fraksjon ledet av Sihanouk, og Khmer-folkets nasjonale frigjøringsfront. Røde Khmers representant til FN, Thiounn Prasith, ble beholdt. Gjennom 1980-tallet mottok Røde Khmer hjelp av Thailand, USA og Storbritannia og kunne fortsette å kontrollere store deler av landet og angrep territorium de ikke dominerte. Disse angrepene, sammen med totale økonomiske sanksjoner fra USA og deres allierte, gjorde gjenoppbygging praktisk talt umulig, og etterlot landet i dyp fattigdom. Fredsarbeidet begynte i Paris i 1989 og kulminerte to år senere i oktober 1991 i en omfattende fredsavtale. FN ble gitt mandat til å håndheve en våpenhvile, og håndtere flyktninger og nedrustning. Gjenoppretting av det konstitusjonelle monarkiet. De siste årene har gjenoppbyggingsarbeidet utviklet seg og har ført til politisk stabilitet i form av et flerpartidemokrati og et konstitusjonelt monarki. Norodom Sihanouk ble gjeninnsatt som konge av Kambodsja i 1993, og da han abdiserte i 2004 ble en av hans sønner, Norodom Sihamoni, valgt som ny konge. Stabiliteten etablert etter konflikten ble kortvarig rystet i 1997 da det oppsto trefninger mellom tilhengere av Funcinpec og prins Norodom Ranariddh på den ene siden og statsminister Hun Sen på den andre siden. Hun Sen kalte sammenstøtene et forsøk på statskupp og utviste Ranariddh fra landet. Ranariddh ble benådet av kong Norodom Sihamoni i 2008 og kunne vende tilbake fra eksil. Ved valget samme år fikk hans nye parti to seter i nasjonalforsamlingen. Kambodsja har også blitt hjulpet i gjenoppbyggingen av landet av en rekke mer utviklede land som Japan, Frankrike, Tyskland, Canada, Australia, New Zealand, Indonesia, USA og Storbritannia, selv om tilliten til den nåværende regjeringen ikke er uten forbehold. Politikk og administrasjon. I følge landets konstitusjon fra 1993 er Kambodsja et parlamentarisk representativt demokratisk monarki. Statsministeren leder regjeringen, som velges ut fra et flerpartisystem, mens kongen er statsoverhode. Statsministeren utnevnes av kongen etter råd fra og med godkjenning av nasjonalforsamlingen. I 2009 var 16 % av plassene i nasjonalforsamlingen besatt av kvinner. 14. oktober 2004 ble kong Norodom Sihamoni valgt av et spesielt troneråd bestående av ni medlemmer, en utvelgelse som ble raskt gjennomført etter den overraskende abdikasjonen til kong Norodom Sihanouk en uke tidligere. Valget ble støttet av statsminister Hun Sen, som var et av medlemmene i tronerådet. Kongen ble kronet i Phnom Penh 29. oktober. Monarkiet er symbolsk, og utøver ingen politisk makt. I 2006 ble Kambodsja rangert som nummer 151 av 163 land i en liste over korrupte land, presentert av Transparency International. 2009-utgaven av samme liste plasserte landet som nummer 158 av 180 land, og ifølge samme liste er Kambodsja det tredje mest korrupte landet i sørøst-Asia, bak Laos og Myanmar (Burma). BBC rapporterer at den politiske arena i Kambodsja er gjennomsyret av korrupsjon. Korrupsjon har også bidratt til det store gapet mellom fattig og rik i landet. Kambodsjas militærvesen i sin nåværende form ble dannet i 1993 da den daværende militærstyrken ble slått sammen med to ikke-kommunistiske motstandsgrupper. Landet har alminnelig verneplikt og alle menn mellom 18 og 30 må registrere seg for militærtjeneste. Den største grenen i Kambodsjas forsvar er hæren som sannsynligvis har rundt 130 000 soldater i tjeneste. Marinen og luftforvaret har henholdsvis 2 800 og 1 000 soldater i tjeneste, sistnevnte opererer totalt 27 fly og helikoptre, inkludert ni jagerfly og 8 helikoptre. Utgiftene til landets miltitærvesen utgjør 0,9 % av landets BNP. Administrativ inndeling. Inndelingen av Kambodsja har vært gjenstand for flere forandringer opp gjennom årene. Den siste kom 22. desember 2008 da kong Norodom Sihamoni signerte en kongelig resolusjon som justerte flere provinsgrenser og endret storkommunene ("krong") Kep, Pailin og Sihanoukvilles status til provinser ("khaet"). Provinsene er det øverste nivået i den administrative inndelingen av Kambodsja. Disse er delt inn i 159 distrikter ("srŏk") som igjen er delt inn i kommuner ("khum"). Kommunene deles så inn i landsbyer ("phum"). Hovedstaden Phnom Penh er en egen provins, og her kalles inndelingen "khan", som igjen deles inn i "sangkat". Politisk system. Den lovgivende forsamlingen i Kambodsja er organisert i et tokammersystem. Parlamentets oppgave er å foreslå og vedta landets lover. Lover vedtatt av parlamentet blir gitt til kongen som gir de foreslåtte lovene kongelig sanksjon. Kongen har ikke vetorett over lover vedtatt av nasjonalforsamlingen (underhuset) og kan dermed ikke holde tilbake den kongelige sanksjonen. Nasjonalforsamlingen har også makt til å avsette statsministeren og hans regjering med to tredelers mistillitsvotum. Politiske partier. 11 partier stilte til valg på nasjonalforsamling i 2008, 5 av disse fikk nok stemmer til å bli representert i parlamentet. Det største av disse, Det kambodsjanske folkepartiet (គណបក្សប្រជាជនកម្ពុជា, Kanakpak Pracheachon Kâmpuchéa, KPK, fransk: Parti populaire cambodgien, PPC) har makten i landet. De andre er FUNCINPEC, Sam Rainsy-partiet, Menneskerettspartiet og Norodom Ranariddh-partiet. Det kambodsjanske folkepartiet (KPK), ble dannet i 1991 fra restene av det ortodoks marxistiske Kambodsjanske folkets revolusjonparti (PRPK), som ble stiftet i 1951. Partiet, som i dag kaller seg sosialister, fikk 53% av stemmene ved valget i 2008 og fikk dermed 90 representanter inn i nasjonalforsamlingen. De vant også senatsvalget i 2006 og har 43 seter i senatet. Det liberale Sam Rainsy-partiet, som oppsto i 1998 fra restene av Røde Nasjon-partiet fra 1995, har utviklet seg de siste årene til å bli den nest største maktfaktoren i det politiske landskapet i Kambodsja. Det er oppkalt etter lederen Sam Rainsy, som i den første kambodsjanske regjeringen etter konstitusjonen av 1993 var finansminister. Han førte en konstant kamp mot korrupsjon, men ble etterhvert ekskludert fra politiske verv og hans daværende parti Funcinpec. Hans konsekvente motstand mot vanstyre og korrupsjon, og kampen for menneskerettigheter og pressefrihet gjorde ham ikke bare populær i Vesten, men gjorde ham også til et mål for angrep fra makthaverne. Sympatisører av partiet er konsentrert i den utdannede middelklassen i hovedstaden. Funcinpec (Front Uni National pour un Cambodge Independent, Neutre, Pacifique et Coopératif) har røtter tilbake til åttitallet, da de deltok under kong Sihanouks kamp mot den vietnamesiske okkupasjonen. Partiet forente rojalistene og de anti-vietnamesiske bevegelsene, og fram til 2008 satt de i koalisjonsregjering med KPK med 43 representanter i nasjonalforsamlingen i perioden 1998-2003 og 26 representanter i perioden 2003-2008. Partiets oppslutning har hatt en jevn nedgang siden 1998 og de fikk ved siste valg bare 2 seter i nasjonalforsamlingen. Partiet representerer prinsippet om fri markedsøkonomi, og de mest lojale velgerne kommer fra provinsielle byer. Lederen er Kev Put Reaksmei. Andre store partier er det Menneskerettspartiet, stiftet i 2007, og Norodom Ranariddh-partiet, stiftet i 2006 av en tidligere formann i Funcinpec. Innenrikspolitikk. Den innenrikspolitiske situasjonen har stabilisert seg under Hun Sen siden 1997. Kriminaliteten har gått ned, turistene har kommet tilbake til landet, inflasjonen ligger på et lavt nivå, og utenlandsk bistand til landet har økt. Korrupsjon er imidlertid fortsatt et stort problem, og de siste årene har også utenlandske investeringer falt på grunn av mangel på tillit i regjeringen. Hun Sens autoritære lederstil byr også på utfordringer for demokratiet, blant annet har over 50 aviser og magasiner blitt forbudt siden 2002 og opposisjonspolitikere har gjentatte ganger blitt mål for attentatforsøk. Dårlige arbeidsforhold i tekstilindustrien har også ført til politiske spenninger og streiker. Her har Sam Rainsy utpekt seg som talsmann for arbeiderne. En stor nasjonal suksess var slutten på Røde Khmers militære aksjoner, da de la red våpnene i 1998. Arbeidet med et rettsoppgjør etter borgerkrigen er likevel krevende, da mange av dem som i dag sitter ved makten har hatt bånd til Røde Khmer. Internasjonalt kan det være spenninger, siden land som Kina, Thailand og USA til tider har støttet Røde Khmer. 4. oktober 2004 godkjente nasjonalforsamlingen en avtale med FN om etableringen av en internasjonalt støttet spesialdomstol kalt Røde Khmer-tribunalet. Fem kambodsjanske dommere utgjør flertallet i domstolen, men en av de utenlandske dommerne må godkjenne dommen for å hindre korrupsjon. Dommerne ble tatt i ed i juli 2006 etter å sikret seg utenlandsk finansiering, og domstolen er underlagt de kambodsjanske straffelovene. Forsvars- og utenrikspolitikk. Kambodsja er medlem av FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Landet er med i Den asiatiske utviklingsbanken (ADB), medlem av ASEAN, og ble medlem av WTO 13. oktober 2004. I 2005 deltok Kambodsja på det første East Asia Summit. Kambodsja har etablert diplomatiske forbindelser med en rekke land; det er tjue ambassader i landet, blant andre mange av sine naboer og flere av de viktigste aktørene i fredsforhandlingene i Paris, inkludert USA, Australia, Canada, Kina, EU, Japan og Russland. Som et resultat av de forbedrede internasjonale relasjonene har ulike veldedige organisasjoner assistert med både offentlige og sivile infrastrukturbehov. Norges diplomatiske forbindelser med Kambodsja foregår gjennom Norges ambassade i Thailand. Selv om de voldelige sammenstøtene på 1970 og 80-tallet er over, er det fortsatt flere grensetvister mellom Kambodsja og nabolandene. Det er uenighet om enkelte øyer og deler av grensen mot Vietnam, og udefinerte maritime grenser og grenseområdene mot Thailand. Forholdet til Thailand. I januar 2003 var det anti-thailandske opptøyer i Phnom Penh forårsaket av rykter om kommentarer om Angkor Wat angivelig gitt av en thailandsk skuespillerinne og trykt i "Reaksmei Angkor", en kambodsjansk avis, og senere sitert av statsminister Hun Sen. Den thailandske regjeringen sendte militære fly for å evakuere thailandske statsborgere og stengte grensen til Kambodsja for thaier og kambodsjanere (grensen var ikke på noe tidspunkt lukket for utlendinger eller vestlige turister), mens thaier demonstrerte utenfor den kambodsjanske ambassaden i Bangkok. Grensen ble gjenåpnet den 21. mars, etter at den kambodsjanske regjeringen betalte $ 6 000 000 USD i kompensasjon for ødeleggelsen av den thailandske ambassaden og godtok å kompensere enkelte thailandske bedrifter for deres tap. «Kommentaren» som hadde utløst opptøyene viste seg aldri å ha blitt gitt. Mer problemer oppsto mellom Kambodsja og Thailand i midten av 2008 da Kambodsja ville liste Preah Vihear-tempelet som et UNESCO verdensarvsted, som senere resulterte i en konflikt der begge landene utplasserte sine soldater nær grensen og rundt det omstridte området mellom de to landene. Konflikten blusset opp igjen i april 2009, da to thailandske soldater døde som følge av et sammenstøt. Den 5. november 2009 kalte Thailand tilbake sin ambassadør fra Kambodsja i protest mot den kambodsjanske regjeringens utnevnelse av Thailands tidligere statsminister Thaksin Shinawatra som en økonomisk rådgiver. Thailands statsminister Abhisit Vejjajiva uttalte at Kambodsja blandet seg i interne thailandske anliggender, og som følge av dette ville bilateral samarbeidsavtaler bli revurdert. I tillegg ønsket de Shinawatra utlevert da han var dømt for korrupsjon i landet. Den kambodsjanske regjeringen uttalte at de ville avslå Thailands anmodning om utlevering av Thaksin da de anså ham for å være et offer for politisk forfølgelse. I månedene før Kambodsjas avgjørelse ble tatt hadde tropper fra begge nasjoner braket sammen over tempelet ved Preah Vihear, noe som førte til en forverring i forholdet. Den 5. november, klokken 20:30 lokal tid, kunngjorde Kambodsja at de trakk tilbake sin ambassadør fra Thailand. Sok An, et medlem av ministerrådet og visestatsminister i Kambodsja, sa at utnevnelsen av Thaksin var en intern beslutning i Kambodsja, og at det «i samsvar med internasjonal praksis». Den 23. august 2010, trakk Thaksin Shinawatra som Kambodsjas spesielle økonomiske rådgiver, og resignasjonen hans førte til en bedring i forholdet mellom de to landene. 4. februar 2011 skjøt den kambodsjanske hæren raketter inn i en liten thailandsk by 5 km fra grensen. Som et resultat ble et lokalt sykehus, en barneskole, og 4-5 hus ødelagt. Menneskerettigheter. Amnesty International hevder at Kambodsjas lover er utilstrekkelige sett fra et menneskerettsperspektiv. Selv om landet de siste årene har vedtatt flere nye lover som skal gi borgerne bedre rettssikkerhet betyr alvorlige mangler i rettssystemet at det i Kambodsja likevel er liten beskyttelse mot brudd på menneskerettighetene. Opposisjonspartiene, menneskerettighetsaktivister og journalister har mottatt trusler og opplevd arrestasjoner, Kambodsjas representant for FNs høykommissær for menneskerettigheter gikk av og tok avstand fra mangelen på samarbeid fra de kambodsjanske myndighetene. Tusenvis av mennesker blir tvangsflyttet som følge av statlig ekspropriasjon på grunn av uenigheter og industri- og byfornyelsesprosjekter, politiet gjennomfører rassiaer og arrestasjoner uten å overholde straffeprosessloven i Kambodsja og bryter dermed menneskerettighetskonvensjonene. Statsminister Hun Sen har tidligere måtte gjennomføre noen reformer som skulle sikre større respekt for menneskerettighetene for å ha tilgang til finansiering fra utenlandske givere. Med oppdagelsen av nye oljereserver i Siambukten og den økonomiske oppgangen dette vil gi, frykter noen eksperter at når lederen av regjeringen kan klare seg uten denne støtten forsvinner respekten for menneskerettighetene som han tidligere var nødt til å vise. Når det gjelder prostitusjon i Kambodsja, som i nabolandene Laos og Vietnam, var den begrenset, på grunn av ulike konflikter og forbud mot dette. Da FN-troppene ankom i 1991 blomstret sexindustrien, soldatenes betalingsevne bidro til en høy etterspørsel etter betalt sex. Dette startet en handel med kvinner fra landsbygda til byen. I 1993, da FN-soldatene begynte å trekke seg ut av landet, var det anslagsvis 20 000 prostituerte i landet. Tilbaketrekkingen av soldatene førte til at prostitusjonsmarkedet begynte å bevege seg mot et lokalt klientell. I 1996 var 57 000 kvinner tilknyttet prostitusjon og i 2002 var antallet mindreårige prostituerte minst 16 000 personer, en tredjedel av det totale. Barns vilkår. HIV-smittede barn blir hjulpet i et barnehjem i Roteang Ifølge UNICEF er Kambodsja et land med store problemer med menneskehandel med barn. Det er ofte foreldrene (eller slektninger i tilfeller med foreldreløse barn) som selger barn fordi de er tvunget av fattigdom, sult, fornedrelse og uvitenhet. Barn blir utnyttet til å selge på gata, til prostitusjon (nøyaktige tall er vanskelig å angi, men enkelte anslår at 100 000 prostituerte i dag er mindreårige og 42 % er smittet av HIV-viruset) eller er skadet for å tvinge dem til å tigge om almisser. Andre er solgt av sine foreldre til barnløse par i Vesten, som kan betale opp mot $2 000 for ett barn (antall adopsjoner har økt fra 59 i 1995 til 600 i 2001, men de reelle tallene er ukjente siden mellomleddene er mange). Siden mange fødsler ikke er registrert i folkeregisteret er det umulig å fastslå hvor mange mindreårige som selges av sine foreldre. 70 % av trafikken av barn går fra Poipet, en by på grensen mellom Kambodsja og Thailand. Flere veldedige organisasjoner arbeider med reintegrering av barn som er solgt og deretter har flyktet fra sine utbyttere. Bare i hovedstaden Phnom Penh har humanitære organisasjoner anslått at 23 000 barn bor på gaten, og på landsbasis er anslaget på ca 380 000 foreldreløse barn. På grunn av finanskrisen i 2008 og følgende økning i prisene på mat, har antallet tilfeller av akutt underernæring blant barn under 5 år økt fra 9,6 % i 2005 til 15,9 % i 2008. Dette rammer hovedsakelig barn i urbane områder. Næringsliv. Angkor Wat har blitt en stor turistmagnet de siste årene. Halvparten av alle turister som kommer til Kambodsja er innom Siem Reap, i 2005 ble dette antallet anslått å være 677 000 mennesker Kambodsjas økonomiske vekst avtok dramatisk i årene 1997–1998 som en følge av den økonomiske krisen i hele området, sivile uroligheter og politisk uro. De utenlandske investeringene og turismen minket kraftig. 1999 var det første året på over 30 år hvor det var helt og holdent fred i landet og veksten økte da med 5,0 %. Denne økningen fortsatte i årene 2000–2002. Turisme er den næringen som har økt mest, med stadig større turiststrømmer hvert år. Til tross for denne veksten er situasjonen vanskelig for landet. Befolkningen mangler utdanning, og infrastrukturen er nesten fraværende i store deler av landet. Uroen rundt den politiske situasjonen medfører forsinkelser i arbeidet hos hjelpeorganisasjoner og andre. I 2006 mottok Kambodsja over en halv milliard amerikanske dollar i bistand fra utlandet. Kambodsjas økonomi er idag veldig avhengig av turismen, dette er utvilsomt den sektoren som bringer flest kapitalinntekter til landet. Ser man bort fra turismen er klesindustrien den viktigste inntektskilden for Kambodsja. I 2005 ble det dessuten funnet olje og gass under landets territorialfarvann, og når kommersiell utvinning av denne kommer i gang i 2011 vil oljeinntektene kunne påvirke landets økonomi sterkt. Eksport og import. Det viktigste eksportproduktet er ris, andre er fisk, trelast, klær, sko, gummi, tobakk og pepper. De største kjøperne av disse produktene er USA, Tyskland, Storbritannia, Singapore, Japan og Vietnam. Den økonomiske krisen i 2008 reduserte landets eksport, eksporten av gummi alene falt med 15% på grunn av fallende verdensmarkedspriser. Landets viktigste importprodukter er petroleumavledede produkter, sigaretter, gull, byggematerialer, maskiner, biler og farmaseutiske produkter. Det importeres mest fra landene Thailand, Singapore, Kina, Hongkong, Vietnam, Taiwan og USA. Valuta. Den offisielle myntenheten i Kambodsja er riel. Det er likevel minst like vanlig å benytte seg av amerikanske dollarsedler. Rielsedlene blir gjerne brukt som vekslepenger dersom beløpet er under én dollar, og da er det vanlig å regne 4 000 riel på en dollar. Samferdsel. Borgerkrigen og forsømmelse i tiden etter skadet Kambodsjas infrastruktur alvorlig, men med hjelp og utstyr fra andre land har Kambodsja nå oppgradert hovedvegene til internasjonale standarder, og de fleste er kraftig forbedret fra 2006. De fleste hovedveiene er nå asfaltert. Kambodsja har to jernbanelinjer, totalt om lag 612 kilometer med enkeltspor, en meter brede. Linjene går fra hovedstaden til Sihanoukville på sørkysten, og fra Phnom Penh til Sisophon (selv om togene ofte bare kjører til Battambang). Foreløpig opereres bare et passasjertog per uke, mellom Phnom Penh og Battambang. a>en er en moped med henger, og skiller seg ut fra de man finner i andre land. Foruten den viktigste ferdselsåren som forbinder hovedstaden Phnom Penh med Sihanoukville, har en tidligere grusvei nå blitt asfaltert og fem store broer blitt bygget og en ny permanent transportåre knytter nå Phnom Penh sammen med Koh Kong. Dermed er det nå uavbrutt veiforbindelse til nabolandet Thailand, og deres enorme veisystem. Landets store elver har historisk sett vært viktige for Kambodsjas internasjonale handel. Mekong og Tonlé Sapelva, med sine mange sideelver, har gitt muligheter for betydelig transportlengde, inkludert 3700 kilometer som er seilbare hele året for fartøy inntil 0,6 meters dybde og videre 282 kilometer seilbar for fartøyer med 1,8 meters dybde. Kambodsja har to store havner, Phnom Penh og Sihanoukville, og fem mindre. Phnom Penh, som ligger der elvene Bassac, Mekong og Tonlé Sap møtes, har en elvehavn i stand til å motta 8000-tonns skip i den våte årstiden og 5000-tonns skip i den tørre årstiden. Økende økonomisk aktivitet har ført til en økning i bruk bil og motorsykkel, men sykler dominerer fortsatt. Tuk tuk er også et populært alternativ for turister. Landet har fire kommersielle flyplasser. Phnom Penh internasjonale flyplass (Pochentong) i Phnom Penh er den nest største i Kambodsja. Siem Reap internasjonale lufthavn er den største og betjener flest internasjonale flyvninger inn og ut av Kambodsja. De andre flyplassene ligger i Sihanoukville og Battambang. Samfunn. Kambodsja er et land med stor fattigdom. I landet, som i 2007 lå på 137. plass på FNs HDI-liste, levde 35 % av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen i 2004. FN anslo samme år at 40,2 % levde på under 1 US$ (PPP) om dagen, og 26 % av befolkningen led av underernæring. 80 % av alle kambodsjanere bor utenfor byområdene. Kambodsjanernes økologiske fotavtrykk beregnes til 0,7 hektar per person (til sammenligning er tallet for nordmenn 5,8). Utdanning. Tradisjonelt har utdanningen i Kambodsja foregått i templene, hvor undervisningen har blitt ledet av munker. Studentene var nesten utelukkende unge gutter, og utdannelsen var begrenset til pugging buddhistiske tekster på pali. I løpet av tiden som fransk protektorat ble det innført et utdanningssystem basert på den franske modellen for å komplementere det tradisjonelle systemet. Til å begynne med forsømte franskmennene utdanningen i Kambodsja, og bare syv elever ble uteksaminert fra videregående skole i 1931. Kun 50 000 til 60 000 barn ble innskrevet i grunnskolen i 1936. I årene umiddelbart etter uavhengigheten økte imidlertid antallet studenter raskt. Under Røde Khmers regime led utdanningen i landet et hardt tilbakeslag. Skoler ble stengt, og utdannede mennesker og lærere ble i beste fall utsatt for mistenksomhet og hard behandling, i verste fall henrettelse. Det har vært vanskelig å tallfeste nøyaktig omfanget av Røde Khmers folkemord, men enkelte kilder hevder at mens det på begynnelsen av 1970-tallet var mer enn 20 000 lærere i Kambodsja var det bare rundt 5 000 igjen 10 år senere. Sovjetiske kilder hevder at så mye som 90 prosent av alle lærere ble drept under Røde Khmer-regimet. Bare 50 av de 725 universitetslærerne, 207 av 2 300 lærere i videregående skole, og 2 717 av 21 311 lærere i grunnskolen overlevde. Bakgrunnen for dette lå i Khmerrevolusjonen ideologier; unge ble strengt indoktrinert, men leseferdighetene ble forsømt, og en hel generasjon av kambodsjanske barn vokste opp som analfabeter. Etter at Røde Khmer ble fordrevet fra makten måtte utdanningssystemet gjenopprettes på nytt fra nesten ingenting. Analfabetismen hadde klatret til mer enn 40 prosent, og de fleste unge under 14 år manglet enhver form for grunnutdanning. Tallet på analfabeter er nå på vei ned, ifølge de siste tilgjengelige statistikker var andelen av befolkningen som ikke kunne lese og skrive i 2003 på 29,9 %. Det er 6 års obligatorisk skolegang for barn mellom 6 og 12 år, men selv om det i dag også er lovfestet rett til 9 års gratis grunnskoleutdanning var det bare 54,5 % som fullførte grunnskolen i 2006. Et av problemene er at lærerlønningene er så dårlige at lærere enten krever bestikkelser av elevene, slik at de fattigste elevene ikke har mulighet til å delta i undervisningen, eller at lærere er nødt til å ta ekstrajobber slik at de ikke kan være tilstede i klasserommet når de skal. I tillegg er tilgangen på undervisningsmateriell fortsatt en utfordring. Det offisielle undervisningsspråket er khmer, men det er dårlig tilgang på lærebøker skrevet på dette språket. Likevel går 89,4 % av alle kambodsjanske barn på skole, og i barneskolen er det en jevn kjønnsfordeling. Forskjellen øker opp gjennom skolegangen, mens det i ungdomsskolen går 0,82 jenter per gutt er andelen redusert til 0,56 på videregående skole. I 2007 var det 92 340 studenter som tok høyere utdanning i Kambodsja, av disse var 35 % kvinner. Helse. Kambodsjas barnedødelighet har gått ned fra 115 i 1993 til 89,4 per 1000 levendefødte i 1998. I samme periode ble dødeligheten for barn under 5 redusert fra 181 til 115 per 1000 levende fødte. I provinsen med de verste helseindikatorene, Ratanakiri, dør 22,9 % av barna før de fyller fem. Den gjennomsnittlige forventede levealderen i Kambodsja er 65 år. Utbredelsen av HIV/AIDS i Kambodsja er blant de høyeste i Asia. Selv om Kambodsja er et av de fattigste landene i verden har den ekstraordinære innsatsen for forebygging og kontroll av HIV som utøves av styresmaktene og dens partnere likevel bidratt til å redusere spredningen av HIV. Mellom 2003 og 2005 falt den anslåtte utbredelsen av HIV blant kambodsjanske voksne i alderen 15–49 fra 2,0 % til 1,6 %. Likevel hadde landet i 2007 6 000 AIDS-relaterte dødsfall og det anslås at 0,8 % av befolkningen i denne aldersgruppen er HIV-smittet. Kambodsjas HIV/AIDS-epidemi spres primært gjennom heterofil overføring og dreier i stor grad rundt sexhandel. HIV-smitte forekommer hovedsakelig i seksuelle partnerskap der den ene parten har vært engasjert i høyrisiko atferd. Kvinner utgjør en økende andel av mennesker som lever med HIV/AIDS. Denne økte andelen av infeksjoner hos kvinner kan være uttrykk for fallende prevalens blant menn, i tillegg til dødsfall blant menn smittet i de tidlige årene av Kambodsjas epidemi. Massemedier. Kambodsja har åtte nasjonale TV-stasjoner og minst 52 radiostasjoner på FM-båndet. Det er over 100 aviser i sirkulasjon i Kambodsja, men kun ti av disse er faste dagsaviser på khmer. Den største, "Rasmei Kampuchea" (Kambodsjas lys) ble grunnlagt i 1993 og har et opplag på ca. 18 000. I tillegg finnes det en del ukeaviser og magasiner. De engelskspråklige avisene The Cambodia Daily (grunnlagt 1993) og Phnom Penh Post (grunnlagt 1992, dagsavis fra 2008) utkommer begge i hovedstaden seks dager i uken. Ifølge Reportere uten grenser er Kambodsja et godt stykke unna pressefrihet. I sin årlige rapport plasseres landet på 126. plass av 175 rangerte land. Statsminister Hun Sen uttalte i 2006 at ingen journalister skulle fengsles på grunn av det de skrev, allikevel ble 10 journalister fengslet i 2009. Presseloven fra 1995 skal i teorien beskytte pressefriheten, selv om den inneholder forbehold om saker som kan skade nasjonens sikkerhet eller den politiske stabiliteten i landet. Denne loven omgås likevel ofte ved å benytte en paragraf i straffeloven som forbyr «spredning av injurier eller desinformasjon». Kultur. Mange faktorer har bidratt til utviklingen av den kambodsjanske kulturen, blant annet Theravadabuddhismen, fransk kolonialisme, hinduismen, angkoriansk kultur, og moderne globalisering. "Ministeriet for kunst og kultur" er ansvarlig for å fremme og utvikle kambodsjansk kultur. Kambodsjansk kultur inkluderer ikke bare kulturen til landets etniske majoritet, khmerfolket, men også noen av de 20 kulturelt distinkte stammene som gjerne omtales som Khmer Loeu, et begrep innført av Norodom Sihanouk for å skape enhet mellom folk i høylandet og lavlandet. Kambodsjanere på landsbygda bærer gjerne et kramaskjerf som er en unik del av den tradisjonelle kambodsjanske klesstilen. Khmerkulturen, som utviklet og spredte seg gjennom Khmerriket, har særegne stiler innen dans, arkitektur og skulptur, som har vært utvekslet med nabolandene Laos og Thailand opp gjennom historien. Angkor Wat ("Angkor" betyr «by» og "Wat" «tempel») er det best bevarte eksempel på khmerarkitektur fra angkoriansk tid og hundrevis av andre templer har blitt funnet i og rundt regionen. Festivaler og høytider. Bonn Om Teuk (Båtracefestivalen), den årlige rokonkurransen, er den mest fulgte kambodsjanske nasjonale festivalen. Den avholdes på slutten av regntiden, når Mekongelva begynner å synke tilbake til sitt normale nivå slik at Tonlé Sap-elven snur strømmen, og om lag 10 % av Kambodsjas befolkning deltar i dette arrangementet hvert år for å spille spill, gi takk til månen, se på fyrverkeri, og delta på båtløpene i en karnevalaktig atmosfære. Kambodsjansk nyttår er basert på den klassiske indiske solkalenderen og Theravadabuddhismen, og er en stor høytid som finner sted i april. Musikk og dans. Den kambodsjanske musikken har i stor grad beholdt sin gamle karakter. Det spilles på tradisjonelle instrumenter som går tilbake til dagene i Angkor, blant annet ulike perkusjonsinstrumenter laget av bambus og forskjellige fløyter. Musikken akkompagnerer gjerne den klassiske Apsaradansen, som i utgangspunktet kun ble danset for de kongelige. Denne dansen fikk en renessanse på 1950-tallet, og vises gjerne fram som et eksempel på mangfoldet i khmerkulturen. Apsaradansen karakteriseres av stiliserte og delikate bevegelser hvor danseren holder et relativt uttrykksløst ansikt, mens hendene beveges i fantastiske formasjoner. De siste tiårene har også sett et åpnere Kambodsja, og innflytelsen av vestlig musikk er tydelig på den moderne khmermusikken. Khmerpopen klarer likevel å beholde noe av det asiatiske særpreget. En populær måte å presentere denne musikken på er gjennom karaoke-VCDer, hvor en skuespiller vanligvis mimer teksten til sangen ved å bevege munnen som om de faktisk synger sangen. Det finnes også flere karaokekanaler på fjernsyn. Litteratur. Røde Khmers forsøk på å sette Kambodsja tilbake til år null ødela store mengder litteraturhistorisk materiale, både klassisk litteratur og mer moderne arbeider ble brent og ødelagt under borgerkrigen. Som en del av gjenoppbyggingen av landet forsøker man nå blant annet å gjenopprette arbeidet til de store forfatterne i det tjuende århundre. Klassisk litteratur. Et vitnesbyrd om khmerspråkets lange historie er mengden av epigrafiske inskripsjoner på stein. De første skriftlige bevisene som har bidratt til kartleggingen av Khmerrikets historie er slike inskripsjoner. Innskripsjonene på søyler, steler og vegger er, i tillegg til å være verdifulle historiske nedtegnelser av de kongelige linjene, religiøse forordninger, territoriale erobringer og intern organisering av riket, kunstverk som også har vært verdifulle i studier av khmerspråket. Etter steininskripsjonene er noen av de eldste khmerdokumentene oversettelser og kommentarer av Palibuddhistiske tekster fra Tripitaka. Disse ble skrevet av munker på palmyrapalmeblader og oppbevart i templer over hele landet. "Ram Ker" (Ramas berømmelse) er den kambodsjanske versjonen av Ramayana, et berømt indisk epos. Ram Ker er skrevet på rim og iscenesatt i seksjoner tilpasset for å kunne tolkes gjennom dans. Ram Ker er den eldste formen for kambodsjanske teater. Kambodsja har hatt en rik og variert tradisjonell muntlig litteratur. Det er mange legender, eventyr og sanger av svært gammel opprinnelse som ikke ble skrevet ned før europeerne kom til landet. En av de mest representative av disse fortellingene er historien om Vorvong og Sorvong (Vorvong og Saurivong), en lang historie om to khmerprinser som først ble skrevet ned av av Auguste Pavie. Den franske tjenestemannen hevdet at han hadde fått historien fra gamle onkel Nip i Somrontongdistriktet. Denne historien ble nedtegnet i Battambang. I 2006 ble historien om Vorvong og Sorvong framført av Det kongelige balletkompaniet i Kambodsja. Tum Teav, som har blitt sammenlignet med en lokal versjon av Shakespeares Romeo og Julie, er et annet kjent stykke khmerlitteratur, opprinnelig basert på et dikt skrevet av en kambodsjansk munk ved navn Sam. Historien finner sted under Lovektiden og er en tragisk kjærlighetshistorien som har blitt gjenfortalt gjennom Kambodsja i hvert fall siden midten av det 19. århundre. Historien har siden blitt gjengitt i mange former, både muntlig og skriftlig, den har blitt framført som teater og festet til filmlerretet. Historien spiller også en rolle i kambodsjansk utdanning, i 12. klasse har den blitt mye brukt for å belyse språkhistorie. Selv om den første oversettelsen til fransk ble utgitt allerede i 1880, fikk ikke Tum Teav særlig anerkjennelse i utlandet før forfatteren George Chigas i 1915 oversatte den litterære versjonen av den ærverdige buddhistiske munken Preah Botumthera Som eller Padumatthera Som, også kjent som Som, en av de mest anerkjente khmerforfatterne. Moderne litteratur. Loung Ung, forfatter og menneskrettsforkjemper Moderne khmerlitteratur fikk sin begynnelse i det nittende århundre. Romanen som åpnet for denne nye epoken var "Suphat", av Rim Kit, skrevet i 1938 og utgitt i 1942 i Saigon. To tusen eksemplarer ble sendt til Phnom Penh. Overgangsfasen mellom det nittende århundres klassiske litteratur, som markeres av kjærlighetshistorien Tum Teav og Kong Ang Duongs poesi, og moderne samtidslitteratur, er representert ved Acary Ind, Kram Ngoy, Nou Kan og Sou Set. Sistnevnte regnes for øvrig som den første kambodsjanske kvinnelige forfatter. Mellom 1938 og 1953 var Ieng Say, Nhok Them, Rim Kin og Nou Hach y Heng Yan viktige navn, alle forfattere med en klar påvirkning fra fransk litteratur som følge av at Kambodsja var et fransk protektorat. Perioden mellom 1955 og 1970 er kjent som Sangkumperioden og er preget av at prins Norodom Sihanouk kom til makten. I 1956 grunnla han Khmer Writers Association. Det ble i denne perioden skrevet over fem hundre romaner, og blant forfatterne var Sumpha Hell, Keng Vannsak, Hak Hang Thum, Madame Si Hieng, BIV Chhay, Lienga, Chou Thani, Ravivong Kovid, Kuy Lauth, Hak Chhay Hok. Mellom 1970 og 1975, mens Kambodsja var inne i en periode som republikk og landet ble bombet som en del av Vietnamkrigen, delte forfatterstanden seg i to. Den ene siden støttet general Lon Nol, den andre siden var kritiske til regimet. Viktige navn i denne perioden var Boun Chan Mol, Nuon Khoeun, Laing Peng Siek blant flere andre. Fra 1975 til 1979, under Røde Khmers styre, ble intellektuelle og forfattere forfulgt og det ble produsert lite litteratur, og mellom 1979 og 1990, perioden da landet går under navnet Folkerepublikken Kampuchea, forherliget litteraturen sosialisme og patriotisme, og vennskapet mellom kambodsjanerne og vietnameserne som hadde frigjort landet fra Røde Khmer-regjeringen. Forfattere som kan trekkes fram er Ouch Vutha, Uom Niroth, Hou Yath, Pin Yathay og Nget Sophorn og poeter som Sok Sothon, Pol Pisey, Uk Sau Bol, Eum Sarom, Som Sophierin og Hy Kim Siep. Nye forfattere som har dukket opp etter 1999 inkluderer Samna Yem, Wa Samart, Hieng Sok An, Phu Phuneary Yaat og Saim. Opplagene er som regel små, ikke mer enn to tusen eksemplarer, noe som har skjedd med to siste romaner, Veasna Bopha Rungkruh (En kvinne i nød) av Hy Kim Siep, og Wopadek Sarey (Anger) av Saim Phuneary. En av de mest populære forfattere i dag, som også er oversatt til norsk, er Loung Ung, født i Phnom Penh i 1970. Hennes selvbiografi "Først drepte de pappa" har blitt en internasjonal bestselger. I boken beskriver hun drapene på sine foreldre, sine erfaringer som barnesoldat og flukten til Thailand. Mat. Phnom Penh nuddelsuppe (Ka Tieu Phnom Penh) Det kambodsjanske kjøkkenet er relativt ukjent for verden sammenlignet med sine naboer Thailand og Vietnam. Som i andre Sørøst-Asiatiske land er ris en hovedingrediens i mange måltider, og fisk fra Mekong og Tonlé Sap utgjør også en viktig del av dietten. Den kambodsjanske tilgangen per innbygger på fisk og fiskeprodukter til mat og handel i 2000 var 20 kg fisk per år eller rundt 60 gram per dag per person. En del av fisken gjøres om til prahok, en saltet og tørket fiskemasse, for lengre lagring. Det kambodsjanske kjøkkenet bruker også tropiske frukter, supper og nudler. Nøkkelingredienser i Kambodsjas kjøkken er kaffirlime, sitrongress, hvitløk, fiskesaus, soyasaus, karri, tamarind, ingefær, østerssaus, kokosmelk og sort pepper. Et eksempel på fransk innflytelse på kambodsjansk mat, er kambodsjansk rød karri med ristede baguetter. De ristede baguettene dyppes i karri og spises. Kambodsjansk rød karri spises også med ris og risnudler. Ka tieu, en risnuddelsuppe kokt på kraften fra svinekjøtt med stekt hvitløk og vårløk, er trolig den mest populære retten når kambodsjanere skal spise ute. Den kan gjerne toppes med ingredienser som for eksempel kjøttboller, reker, svinelever eller salat. Idrett. Fotball er en av de mest populære idrettene, men profesjonelt organisert idrett er ikke så utbredt i Kambodsja som i vestlige land på grunn av de økonomiske forholdene. Fotball ble brakt til Kambodsja av franskmennene og ble raskt populært blant lokalbefolkningen. Det kambodsjanske fotballandslaget klarte fjerdeplass i Asiamesterskapet i fotball i 1972, men utviklingen har avtatt siden på grunn av borgerkrigen. Populære spill inkluderer hanekamper, fotball, og et spill hvor man sparker en "sey" i noe som ligner på den trønderske leken basse. Vestlige idretter som volleyball, bodybuilding, landhockey, rugby union, golf og baseball har også en økende popularitet. Lokale idretter inkluderer tradisjonell båtracing, bøffelløp, Pradal Serey og andre kampsporter. Kambodsja første deltok for første gang i OL under Sommer-OL i 1956 i hestesport. Kambodsja var også vertskap for GANEFOlekene, et alternativ til OL på 1960-tallet. Thor Heyerdahl. Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik, død 18. april 2002 i Colla Micheri, Italia) var eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer. Han var sønn av bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison Lyng (1873–1965). Heyerdahl var som ung gutt opptatt av natur og dyr. Hjemme på gutterommet i Steingata 7 laget han museum, med blant annet en huggorm som en av hovedattraksjonene. Heyerdahl flyttet til Oslo i 1933 og kom i kontakt med Bjarne Kroepelien som hadde et privat bibliotek med et stort utvalg av skrifter om Polynesia, og Heyerdahl fikk en glødende interesse for emnet. Han studerte zoologi ved Universitetet i Oslo, men hadde også stor interesse for beslektede emner som biologi, oseanografi og antropologi og alt ellers som hadde med Stillehavet å gjøre. Etter eksamen i 1936 giftet han seg med Liv Coucheron Torp (født i 1916) fra Brevik. Under andre verdenskrig ble han utdannet ved Little Norway i Canada, senere tilsluttet fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland. Vinteren 1944–45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark. Heyerdahl fikk flere æresdoktorater og andre priser, men få av de vitenskapelige teoriene hans har vunnet særlig aksept i vitenskapelige miljøer. Av fagfolk har han har flere ganger blitt anklaget for selektiv kildebruk og uvitenskapelige metoder. Heyerdahl påberopte seg flere steder en dr.philos.-grad ved Universitetet i Oslo, noe E. Hovdhaugen, C. Keller, E. Mundal, A. Stalsberg og G. Steinsland stilte spørsmål ved: «[I] følge eksamensprotokollen ved Universitetet i Oslo synes [Heyerdahl] verken å ha bifag eller hovedfag. Hvor, når og på hvilket verk han tok doktorgraden, må også være en meget godt bevart hemmelighet.» Han skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger, først og fremst på Maldivene (1983–1984), Tucume, Peru (1989–1994), Tenerife (1991, 1999-2000) og Azov, Russland (2001). Blant de æresbevisningene Heyerdahl mottok er Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden (1951), kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1970) og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden (1987). Thor Heyerdahl døde 18. april 2002. Han ble bisatt i Oslo domkirke 26. april. Til stede ved bisettelsen var i tillegg til familien og nære venner blant annet kong Harald og dronning Sonja og flere representanter for det offentlige Norge. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia. En av Sjøforsvarets fregatter i Fridtjof Nansen-klassen har fått navnet KNM «Thor Heyerdahl». Thor Heyerdahl har også fått den videregående skolen i Larvik oppkalt etter seg, Thor Heyerdahl videregående skole. I 1971 ble han utnevnt til æresborger av Larvik. Thor Heyeardahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner. Polynesia (1937-38) og Nordvest-Amerika (1939-40). Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesas-arkipelet i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Men idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. I årene 1939–1940 levde han blant kwakiutl-indianerne i British Columbia. Disse ekspedisjonene skulle få en sterk innvirkning på livet hans. Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific». Kon-Tiki-ekspedisjonen (1947). Det vitenskapelige miljøet aksepterte ikke teorien, og Kon-Tiki-ekspedisjonen ble gjort for å bevise at det kunne være mulig. Den 28. april 1947 satte Heyerdahl og fem besetningsmedlemmer seil ved Callao i Peru på en flåte (av balsa-tre) bygget i tradisjonell stil. Etter 101 dager nådde de øya Raroia i Tuamoto-arkipelet. Boken om ekspedisjonen ble oversatt til nær 70 forskjellige språk og ble en bestselger. Heyerdahls film om ekspedisjonen vant en Oscar for beste dokumentar i 1951. Dette var den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar fram til utdelingen i 2007. Ekspedisjonene til Galapagos (1952) og Påskeøya (1955-56). Selv om Kon-Tikiekspedisjonen var en suksess, var ikke det vitenskapelige miljøet overbevist. Dette begynte å endre seg da Heyerdahl fant spor etter gamle søramerikanske kulturer på Galápagos, hvor Heyerdahls gruppe av arkeologer fant objekter fra tiden før inkaene. Også på Påskeøya fant Heyerdahl spor etter tidlige bosetninger. Karbondateringer av funn viste at det hadde bodd mennesker der så tidlig som 380 e. Kr, og under utgravningene fant de uthogginger i stein som kunne minne om gamle tradisjoner i Peru. Ekspedisjonen til Påskeøya førte med seg boken "Aku-Aku: Påskeøyas hemmelighet" i 1957. Fagmiljøer var imidlertid lunkne til boken. Bokanmelderen i "American Anthropologist" mente boken var en eventyrhistorie som prøvde å fremstille seg som faglitteratur. Marian W. Smith i "The Geographical Journal" skrev at funnene til Heyerdal var interessante, men at man burde være svært skeptisk til teoriene hans. Sent på 1990-tallet har en imidlertid ved DNA-tester funnet at polynesere har mer fellestrekk med folk fra Sydøst-Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som antas å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia. DNA-tester fra tidlig på 2010-tallet indikerer imidlertid at Heyerdahls teorier ikke kan utelukkes. Ekspedisjonene med Ra (1969) og Ra II (1970). Med Ra (1969) og Ra II (1970) prøvde han å knytte de søramerikanske indianerne sammen med de gamle sivilisasjonene i Afrika og Midtøsten. Ra-skipene var sivbåter bygget etter gamle egyptiske malerier. Den første gikk i oppløsning rett utenfor kysten av Barbados i Karibia på grunn av en konstruksjonsfeil. Ra II kom trygt fram til Barbados etter en 57 dagers overfart fra Safi i Marokko. Tigrisekspedisjonen (1977). Heyerdahl ville gjerne prøve ut sine teorier om kontakter over havet mellom forhistoriske sivilisasjoner. For å gjøre det måtte han bygge rekonstruksjoner av oldtidens båter. I 1977 bygget han et nytt skip, som han kalte Tigris. I fem måneder seilte de rundt i Persiabukta og Indiahavet. Målet var å vise at Mesopotamia, Indus-kulturen og Egypt kunne ha hatt handelsforbindelser over havet allerede i år 3000 f. Kr. Tigris seilte under FN-flagg, men hadde store problemer med å komme dit han ville, på grunn av alle krigene i området. I protest mot krigene brente Heyerdahl skipet utenfor havnen i Djibouti. Heyerdahl-filmer. Heyerdahl har laget dokumentarfilmene "Kon-Tiki" (1950, vant Oscar for beste dokumentarfilm), "Galapagos" (1955), "Aku-Aku" (1960) og "Ra" (1972). Mer kuriøst spilte han pirat i den svenske langfilmen "Pippi Långstrump på de sju haven" (1970). Bengt Jonssons selskap Sebra Film var Thor Heyerdahls faste filmselskap siden ekspedisjonen til Maldivene i 1982. I arkivet i Torsby finnes mellom 200 og 300 timer opptak med og om Heyerdahl. Noe av dette har aldri vært klippet ferdig og blitt sendt. Deriblant det prosjektet Heyerdahl skulle i gang med da han døde, de arkeologiske utgravningene på Samoa. Sebra Film står bak mange av de aller største og mest kjente tv-seriene og dokumentarfilmene som har blitt laget om Heyerdahl etter 1982, i samarbeid med BBC, SVT, NRK og en rekke andre tv-selskaper. Noen titler er "Mystery of the Maldives", "Easter Island - A Mystery is solved" (om Påskeøya), "The Pyramids of Peru" (Tucume), "Thor Heyerdahl – 80 Years Young", "Thor Heyerdahl – kulturer i världen", "Thor Heyerdahl, Explorer and Scientist" og ikke minst den stort anlagte "The Kon-Tiki Man" – i samarbeid med BBC og med Christopher Ralling som forteller. I 2002, året da Heyerdahl døde, gjorde Sebra Film "The Hunt for Odin" ("Jakten på Odin") i samarbeid med NRK. Heyerdahl går også igjen som en rød tråd i Sebra-produksjoner som "Challenge of the Seas and Forest of the World", "Globale Future, The Climate", "World of Drugs" og "Culture Spans the World". Spillefilmen "Kon-Tiki" hadde premiere 24. august 2012. Filmen har et budsjett på 93 millioner og en totalramme på ca. 100 millioner, hvor de resterende 7 millionene har blitt brukt på markedsføring. «Heyerdahl-byen» ==. Steingata 7 i Larvik«Heyerdahl-byen» er et prosjekt eid av Larvik kommune. I styringsgruppen er det representanter for Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune, Innovasjon Norge, The Heyerdahl Institute, Larvik Næringsforening og Heyerdahls familie. Budsjettet er (per 10. november 2007) 3.9 millioner kroner, og bidragsytere er Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune og Innovasjon Norge. Fylkeskommunen bevilger sin årlige andel på 400.00 kroner under forutsetning av at kommunen og Innovasjon Norge bidrar med sine andeler. Også Larvik har bidratt. Prosjektet er et såkalt "generator-prosjekt" for utvikling og gjennomføring av aktiviteter som inngår i et helhetlig Heyerdahl-konsept for Larvik. Varighet: tre år. Av konkrete prosjekter i Heyerdahl-byen tenker man seg eksempelvis Heyerdahl-senter, hvor Tangaroa inngår som et element, utnyttelse av Heyerdahls barndomshjem, publikasjoner med mer. Prosjektleder er Gillian Hockly. 17. mai 2007 ble det kjent at Larvik kommune sikret seg Thor Heyerdahls barndomshjem for 4.7 millioner kroner. Det å sikre seg Steingata 7 er et viktig element i satsingen for å bringe verdensborgeren tilbake til barndomsbyen. Barndomshjemmet skal inngå i prosjektet «Heyerdahl-byen». Hans Blix. Hans Blix (født 28. juni 1928) er en svensk diplomat og tidligere utenriksminister. Han var utenriksminister i den liberale regjeringen 1978-79. Generaldirektør i Det internasjonale atomenergibyrået 1981-97. Mest kjent som leder av FNs våpeninspektører i Irak fra år 2000. Kronobergs län. Kronobergs län er et av Sveriges fylker ("län"), og ligger sør i Sverige. Det grenser til fylkene Skåne, Halland, Jönköping, Kalmar og Blekinge. Landskap. Geografisk er Kronobergs län selve hjerte i landskapet Småland. Kronoberg fikk sin nåværende form da Jönköpings län ble skilt ut som eget fylke i 1687. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrasjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og å ivareta rettssikkerheten. Las Vegas. Las Vegas «Strip» på dagtid Las Vegas er en by i Clark County i delstaten Nevada, USA. Byen er et av USAs største handels- og turistsenter, spesielt kjent for dets utallige kasinoer og for sine mange bryllupskapeller. Hver dag gifter 150 mennesker seg i Las Vegas. Byen har også langt flere skilsmisse-domstoler enn de fleste andre amerikanske byer. Las Vegas er den største byen i delstaten Nevada. Las Vegas er også kjent for den berømte TV-serien CSI og en annen TV-serie med samme navn som byen. Las Vegas har også mange «falske» bygninger, som en mindre modell av Eifeltårnet, Empire State Building, Chrysler Building, en Pyramide samt mange flere. Hotellet The Venetian er anlagt etter inspirasjon fra den italienske byen Venezia. Las Vegas er den byen i USA som vokser raskest. Fra mindre enn 25 000 innbyggere i 1950 til over 2 million innbyggere i 2007. Man antar at befolkningen i Las Vegas vil dobles i løpet av 2015. Den voldsomme befolkningsveksten har blant annet lagt beslag på mye av vannressursene i det tørre området. Byen er også sete for University of Nevada. I nærheten av byen ligger også vannreservoarene Hooverdammen og Lake Mead, som ble demmet opp i løpet av 1930-tallet. Byen har flere store militæranlegg som f.eks. ble Nellis Air Force Range and Nuclear Testing Site etablert her under den annen verdenskrig. Opprinnelig ble den byen som i dag er kjent som Las Vegas, bosatt av en gruppe mormonere i 1855, men disse forlot området allerede i 1857. Byen vokste deretter opp omkring Fort Baker, som var blitt anlagt i 1864, og byen ekspanderte kraftig etter byggingen av en jernbane i 1905 og byen vokste enda kraftigere etter legaliseringen av spillekasinoene som byen er så kjent for i 1931. Millionæren Howard Hughes utviklet denne byen i løpet av 1950-tallet. Pretty Good Privacy. Pretty Good Privacy (PGP) er et krypteringsprogram som gjør bruk av en offentlig nøkkel og privat nøkkel. PGP ble utviklet av Philip Zimmermann i 1991, og har blitt en standard for kryptering av e-post. På grunn av USAs spesielle eksportlover ble programvaren eksportert ved at den ble trykket i en bok, satt på et fly og så scannet inn igjen i Europa. Humle (plante). Humle er en flerårig slyngplante som tilhører hampfamilien. Humle kan bli 6-7 meter høy, og visner ned til rota hver vinter. Planten er en lian, som vokser svært fort. Når veksten er på det kraftigste, kan den vokse opp mot 20 cm i døgnet. Hunnkonglen av humleplanten bærer blomstene og de uutviklede fruktene. Humle har vært kjent i Danmark i hvert fall siden år 1000, og har vært dyrket i Norge i over tusen år. Frostatingsloven fra 940 fastsatte bøter for dem som stjal epler og humle fra annen manns eiendom. Humleplanten er hardfør og vokser vilt over store deler av Norge. Hunnkonglene er grønngule, hannblomstene har fem små kronblad og henger i løse klaser. Dyrking og formering. Humleplanten må ha støtte og bør stå ved et gjerde, en mur eller en spalier. Plant den solrikt i gjødslet jord som er i god hevd. Så frøene ute sent på våren og tynn plantene med 10-30 cm avstand. Humle kan plantes slik at den vokser rundt en stolpe eller over en gammel trestamme. Den danner en meget pen skjerm. Vann humlen godt i tørt vær og gi den gjødsel om våren. Hunnkongler til tørking samles tidlig om høsten, og planten klippes tilbake sent på høsten. Humle kan rotdeles om våren. Bruk. Humle er mest kjent fordi den siden middelalderen i Europa er blitt brukt til ølbrygging, hvor den bidrar med bitterhet og aroma til ølet. Stoffer i humlen kan også gjøre ølet mer holdbart. Kombinasjonen av alkohol og humle skaper et sterkt antibakterielt miljø. Øltypen «India pale ale» (= indisk blekt øl) ble opprinnelig brygget i England og fraktet med båt til India. Øltypen ble derfor utvilket for å tåle å krysse ekvator to ganger før det ankom India i fullt drikkelig tilstand. Dette var før man kunne pasteurisere øl, og i stedet tilsatte man humle i slike mengder at det ferske ølet smakte overveldende bittert. Det ble luftet før avreise for å unngå eksplosjoner under frakt. Den lange sjøreisen fra England, hvor det ble brygget, til India tok ofte over et år, og underveis mildnet smaken til noe som av flere beskrives som «hvitvin». Humle er den dyreste ingrediensen i alle øltyper. Til naturmedisinsk bruk kan avtrekk av tørkede kongler drikkes varmt mot søvnløshet. Humle kan virke avslappende på nervene. Som krydder kan humle brukes som smakstilsetning i en sommersuppe sammen med andre grønnsaker. Om sommeren kan man koke unge humleskudd møre og servere med smeltet smør og sitron. Humle kan føre til akutt hypotermi hos tamhunder og tamkatter. Bombay Sapphire. En halvfull helflaske "Bombay Sapphire" Bombay Sapphire er et ginmerke lansert i 1987 som blir distribuert av Bacardi. Navnet hinter om at gins popularitet i det britiske herredømmet i India. Under deres administrasjon tok britene kinin for å beskytte seg mot malaria i form av tonic. Dette ble blandet med gin for at denne medisinske nødvendigheten skulle bli en mer tilfredsstillende og sosial drikk. Under destillasjonsprosessen blir dampen tilsatt 10 urter, som skal frembringe den spesielle smaken. Flasken karakteriseres av det blå glasset, samt etiketten som prydes av en safirbesatt brosje med portrett av dronning Victoria. Gin. Gin er et brennevin smaksatt med einerbær. Ved fremstilling av såkalt "distilled gin" destilleres kornbrennevin etter at det er smaksatt, mens såkalt "compound gin" ikke gjennomgår denne prosessen. Sistnevnte er å betrakte som en smaksatt vodka. Den vanligste typen gin er "London dry gin". I tillegg til einerbær tilsettes denne gjerne små mengder sitrusfrukt (sitron og bittert appelsinskall). Andre tilsetninger kan også forekomme (anisfrø, lakrisrot, kanel, koriander, angelikarot). Destillert gin utviklet seg fra de nederlandske brennevinstypene "jonge-" og "oude-" "jenever" eller "genever", den søtlige "Old Tom gin" og den nøytrale "Plymouth gin". En godt tillaget, moderne gin er tørr sammenliknet med annet brennevin. Den blandes gjerne med søtere ingredienser for å balansere dette ("tonic" og "vermut"). Historie. Gin oppsto i Nederlandene på 1600-tallet. Navnet kommer av det franske ordet for einerbær, "genévrier", som er den viktigste smakstilsetningen. Oppfinnelsen tilskrives ofte en lege ved navn Franciscus Sylvius. Det ble solgt på apotek (som mye annet brennevin), og brukt mot diverse plager. Det spredte seg til England etter at den nederlandske Vilhelm av Oranien kom på den britiske tronen i 1689. Nederlandsk gin, eller genever, er svært forskjellig fra engelsk gin som vi kjenner den i dag. Den blir framstilt av bygg og av og til lagret på trefat. Dette gir en smak som kan minne noe om whisky. Gin ble populært i England etter at den ble tillatt å framstille uten lisens, samtidig som det ble innført høy toll på alt importert brennevin. I 1690 ble det vedtatt en lov som oppmuntret til destillering av brennevin fra korn. Tusenvis av «ginsjapper» («gin-shops») dukket opp over hele England, og det oppsto samtidig et marked for korn av dårlig kvalitet som var uegnet til brygging av øl. I 1740 ble det produsert seks ganger mer gin enn øl. Av 15.000 drikkesteder i London var over halvparten ginsjapper. Gin var billig og populært blant fattige. Ølet bevarte likevel sitt gode rykte som en sunn drikk, det var også ofte sikrere å drikke enn vann. Gin derimot fikk skylda for flere sosiale og medisinske problemer, og det høye forbruket kan ha vært en av årsakene til et stigende dødstall som medførte at Londons befolkningsvekst stoppet. I 1743 drakk innbyggerne i London i snitt over én liter gin hver per uke. "Gin Act" som ble innført i 1736 la høye avgifter på handelen for å få forbruket under kontroll og førte til gateopptøyer. Avgiftene ble gradvis redusert og helt avskaffet i 1742. En ny lov av 1751 var mer vellykket: Den påla destillerier å bare selge til lisensierte forhandlere og bragte ginsjappene under offentlig kontroll. Ulovlig produsert gin som ble solgt på svartebørsen ble ofte tilsatt terpentin og svovelsyre. Så sent som i 1913 oppgav "Webster's Dictionary" uten nærmere kommentar at «vanlig gin er som regel smaksatt med terpentin». Sørestisk. Sørestisk ("lõunaeesti kiil"; også ofte kalt võro(-seto)-språk, etter en by sør i Estland) er et lite østersjøfinsk språk som blir brukt i de sørøstlige delene av Estland. Tradisjonelt er sør-estisk blitt ansett for å være en dialekt av estisk, men grammatikken skiller seg på flere områder sterkt fra standard estisk. I likhet med finsk har f.eks. sør-estisk vokalharmoni, noe standard estisk ikke har. Andre grammatiske trekk minner mer om livisk. Brukere av språket har lenge blitt utsatt for et sterkt normeringspress. En sørestisk folkebevegelse arbeider derfor for at språket skal få status som minoritetsspråk. Meie Essa (Fader vår). "Meie Essa taiwan: pühhändetus sago sinno nimmi. Sinno rikk tulgo. Sinno tahtmine sündko kui taiwan, nida ka ma pääl. Meie päiwaliko leiba anna meile täämba. Nink anna meile andis meie süda, nida kui ka meie andis anname ommile süüdleisile. Nink ärra sada meid mitte kiusatuse sisse; enge pästa meid ärra kurjast: Sest sinno perralt om rikk, nink wäggi, nink awwustus iggawestsel ajal. Amen." Celle. En celle er den strukturelle og funksjonelle enheten alle levende organismer er bygget opp av, og den minste biologiske enheten som kan opprettholde en selvstendig metabolisme. Noen organismer, som bakterier, er encellede, mens andre, som mennesker, er flercellede. Celleteorien ble først utviklet i 1839 av Schleiden og Schwann, stadfester at alle organismer består av en eller flere celler, alle celler kommer fra eksisterende celler, alle vitale funksjoner i en organisme skjer inne i cellene, og at celler inneholder arvestoffet som er nødvendig for å overføre informasjon til neste generasjon celler. Ordet «celle» kommer av det latinske "cella", «lite kammer». Navnet ble valgt av Robert Hooke da han sammenlignet kork-cellene han observerte med de små rommene munker bodde på. Oversikt. Hver enkelt celle er i hvert fall delvis selvforsynende og selvvedlikeholdende; den kan ta opp næringsstoffer, konvertere disse til energi, utføre spesialiserte oppgaver, og reprodusere seg om nødvendig. Hver celle inneholder instruksjoner for å utføre disse oppgavene. Celletyper. Celler av eukaryoter og prokaryoter. En måte å klassifisere celler på er om de lever alene eller i grupper. Organismer varierer fra enkeltceller (kalt encellede organismer), via koloni-organismer der flere celler lever sammen, til flercellede organismer der de forskjellige cellene har spesialiserte oppgaver. Menneskekroppen har for eksempel 220 forskjellige typer celler og vev. Cellemembraner. Alle celler har membraner, og de spiller en viktig rolle i reguleringen av ulike stoffer i cellen. Hos eukariote celler er mange av de ulike organellene i cellen avskjermet fra resten av cytoplasma ved hjelp av membraner. Dette gir dem mulighet til å regulere sitt indre miljø slik at forholdene kan legges til rette for de kjemiske prosessene de utfører. Cellemembraner består av lipider, proteiner, kolesterol og reseptorer: glykolipider og glykoproteiner. Disse komponentene har mange forskjellige egenskaper og alle er viktige for at membranen skal virke optimalt. Proteiner, for eksempel, er med på å regulere transport av stoffer gjennom membranen, motta signaler fra omgivelsene, samt sende signaler ut. Kolesterol er viktig for å holde på cellens og membranens struktur og regulere stivheten dens. Cytoplasma. Cytoplasmaen er innenfor cellemembranen og inneholder cytosol og organellene. Cytosolen. Cytosolen er intracellulærvæsken, væsken inne i cellen. Cytosol består for det meste av vann, oppløste ioner, små molekyler og store vannoppløselige molekyler, slik som proteiner. Mitokondriene. Mitokondriene består av to membraner, yttermembran og innermembran. Mitokondriene står for det meste av cellens energiproduksjon, ATP-produksjonen. Antallet mitokondrier i celler varier utifra energiomsettningen i cellen. Endoplasmatisk Retikulum. Endoplasmatisk Retikulum (ER) er den største organellen. ER består av væskefylte kanaler med membranvegger, og blærer. Det er to forskjellige typer, kornet ER og glatt ER. Kornet ER har ribosomer festet til membranoverflaten. Proteiner fra ribosomene festet til den Kornete ER blir transportert inn i ER, der de blir pakket i vesikler og sendt til Golgiapparatet. Glatt ER har ikke ribosomer i membranen og er ikke med i proteinsyntesen, men produserer fettsyrer og lipider. Lipider som blir brukt til cellemembranen og membraner til andre organeller. Glatt ER gjør også stoffer som giftstoffer og avfallstoffer mer vannløselige så kroppen greier å skille disse enklere ut. Golgiapparatet. Golgiapparatet fungerer som cellens postsentral. Golgiapparatet ligger nær ER og mottar derfra transportvesikler med proteiner fra det kornete ER. I Golgiapparatet er det enzymer som tilfører proteinene karbohydrat og fosfatgrupper, dette gjør at proteinene havner på rett plass i cellen. Golgiapparatet pakker også proteinene i forskjellige vesikler avhengig av hvor de er tiltenkt. Lysosomer. Lysosomer bryter ned molekyler, bakterier, partikler og ødelagte organeller. Det lysosomene bryter ned som cellen trenger blir sendt ut i cytosolen og det cellen ikke vil ha blir sendt ut av cellen med eksocytose. Se endocytose. Cellekjernen. Fra cellekjernen styres cellens funksjoner ved at cellekjernen regulerer cellens produksjon av proteiner. Kjernen inneholder tråder, kromatintråder, som består av DNA og proteiner. Kjernen har en kjernemembran som består av to adskilte membraner, og rommet mellom disse står i forbindelse med den kornete endoplasmatisk retikulum. I membranen er det også porer som slipper ut og inn molekyler med informasjon. Celleskjelettet. Celleskjelettet er cellens reisverk og gir cellen sin form gjør så cellen kan bevege seg og endre form. Celleskjelettet består av tre typer proteinfilamenter: Mikrotubuli, intermediære filamenter og aktinfilamenter. Mikrotubuli er tynne rør som utgjør den stiveste delen av skjelettet. Mikrotubuli danner et transportsystem inne cellen, ved at såkalte motorproteiner fester seg til rørene, mikrotubuli, og til det som skal fraktes. Intermediære filamenter har størst styrke i skjelettet og hovedoppgaven er å motstå strekk. Aktinfilamenter utgjør den største delen av celleskjelettet og disse er viktige for cellens form og bevegelse. Ribosomer. Proteinsyntesen, sammenkoblingen av aminosyrer til proteiner skjer i ribosomene. Transport. Transporten av stoffer inn og ut av cellen går gjennom cellemembranen. Det finnes to hovedtyper transport: aktiv og passiv. Glosa. Glosa er et internasjonalt hjelpespråk som har bakgrunn i et begrenset antall latinske og greske ordrøtter. Selve ordene bøyes ikke (ingen morfologi). Dette hjelpespråket ble laget av britene Clark og Ashby i 1981 som en videreutvikling av Lancelot Hogbens Interglossa fra 1943. Språkeksempel. na volu; Tu nima gene revero. epi Geo homo in Urani Place; don a na nu-di na di-pane; e Tu pardo na plu mali akti. Metro na pardo mu; qui akti mali de na. E ne dirige na a plu moli ofere; Ka Tu tena u krati, u dina Interlingua. Interlingua brukes internasjonalt som en betegnelse på språk som brukes i internasjonal eller mellomspråklig kommunikasjon. Interlingua er også navnet på minst to kunstige språk, og lett å forveksle med navnet til et tredje kunstig språk, Interlingue (opprinnelig kjent som Occidental). Alle tre språk beskrives i litteraturen som nylatinske. Tross at de er utviklet på ulik måte og med forskjellige målsettinger, er de svært like og gjensidig forståelige, og kan lett leses av en person som kan et søreuropeisk latinsk språk som spansk eller italiensk. Interlingua (Latino Sine Flexione). Latino Sine Flexione (forkortelse LSF – på norsk: Latin uten bøyinger) ble publisert av den kjente italienske matematikeren Giuseppe Peano i 1903. Det er, som navnet sier, bygd på Latin, men uten de mange bøyingene i kasus, tider osv. som gjør dette språket så vanskelig å lære. Latino Sine Flexione ble senere omdøpt til Interlingua. For å unngå forvekslinger, skriver litteraturen om planspråk ofte Interlingua/LSF, i motsetning til det nyere språket (omtalt nedafor) som kalles Interlingua/IALA. Etter 1950 har Interlingua/LSF vært lite brukt. For nærmere beskrivelse, se artikkel om Latino Sine Flexione. Interlingua (IALA). Det språket som i dag er mest kjent som Interlingua, ble utarbeidet av The International Auxilliary Language Association (forkortelse IALA – på norsk: Organisasjonen for internasjonale hjelpespråk). IALA startet i 1924, og arbeidet fra 1937 med å utvikle et nytt internasjonalt hjelpespråk. Det ble offentliggjort av organisasjonens siste leder, Alexander Gode, i 1951. IALA ga ut en grammatikk, en 27 000 ords ordbok (bare fra Interlingua til engelsk) og introduksjonsboka Interlingua a Prime Vista (Interlingua ved første blikk). Språkets vokabular består hovedsakelig av fellesromanske ord; den aktuelle formen og stavemåten til ordene er laget på grunnlag av det som er mest utbredt blant de europeiske språkene. Hovedhensikten til språket er at ordene skal kunne gjenkjennes og forstås av europeiske språkbrukere, uten å trenge opplæring i Interlingua. Interlingua er lett for folk som kan f.eks. engelsk og fransk, eller på andre måter har lært mange latinske ordrøtter (bl. a. mange leger og apotekere). En som snakker Interlingua, kan også håpe å bli forstått av velvillige folk i Italia og Spania. For brukere av germanske eller slaviske språk som ikke kan latinske fremmedspråk, er Interlingua derimot ikke forståelig. På 1950-tallet ble Interlingua brukt i en viss grad til resymeer i en del vitenskapelige tidsskrifter, særlig om medisin, men det har avtatt senere. Språket var heller aldri i nærheten av å rokke den totale dominansen til engelsk i slik publisering. Litteraturen på Interlingua omfatter hundrevis av bøker og mange titalls tidsskrifter. Lærebøker, tekster og diskusjonsgrupper som bruker Interlingua fins på Internett. En Wikipedia på Interlingua hadde i desember 2005 like under 3 000 artikler. Per oktober 2001 er der 9394 artikler. Organisasjoner som arbeider for Interlingua fins i mange land, bl.a. i Norge og Sverige. De har internasjonale kongresser der Interlingua er eneste bruksspråk. Antall brukere anslås til 1 500. Selv om det aldri har oppnådd samme oppslutning som Esperanto, er Interlingua et av de fire kunstige språk som har fått størst utbredelse (etter Esperanto, Volapük og Ido). I dag er Interlingua trolig det nest mest brukte kunstige språket i verden. Volapük (stiftelse). Volapük er et ikke-kommersielt litteratur- og kulturforum grunnlagt sommeren 1990. Det er en upolitisk og idealistisk stiftelse som som har som hovedformål å hjelpe frem kunstnere og kunst- og kulturprosjekter innen alle uttrykksformer. Kort historikk. Volapük har arrangert en rekke festivaler innen teater, litteratur og musikk. Faste månedlige multikulturelle arrangementer og konserter, i tillegg til bl.a. skrivekurs og antologiutgivelser. Volapük har hatt samarbeid med flere større norske og nordiske kunstorganisasjoner, drevet utstrakt kulturformidling og gjennomført en rekke utvekslingsprosjekter internasjonalt og i Norge. Filmfestivalen «Den tredje vei». I 1998 startet Volapük kortfilmfestivalen "Den Tredje Vei". Festivalen arrangeres årlig. Det deles ut priser for kategoriene beste film uansett genre, beste eksperimentelle film, beste mainstream film og beste trashfilm. Prisene utdeles av en uavhengig profesjonell jury. Dette er Oslos eneste undergrunnsfilmfestival. Antologi. Volapük har utgitt to debutantantologier – "Stemmer i ett hus" I og II- i samarbeid med Aschehoug forlag, mai 1993 og mai 1996. Redaktør var forfatteren Øystein Wingaard Wolf. Bøkene er å finne på alle landets biblioteker. Jönköpings län. Jönköpings län er en av Sveriges fylker ("län") i det sørlige Sverige. Det grenser til fylkene Hallands län, Västra Götalands län, Östergötlands län, Kalmar län og Kronobergs län. Landskap. Jönköpings län representerer den nordvestlige delen av landskapet Småland, med unntak av noen kommuner (Habo, Mullsjö) som tilhører Västergötland. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. John G. Bernander. John G. Bernander under NHOs årskonferanse 2009. John Gordon Bernander (født 22. september 1957 i New York, USA) er administrerende direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Han er tidligere politiker (H), næringslivsleder og kringkastingssjef. Bernander vokste opp i Brooklyn og Kristiansand. Bernander er frimurer med graden VI. Han var stortingsrepresentant i perioden 1989–1993 og nestleder i Høyre 1991–1994. I 1990 var han statssekretær i Næringsdepartementet. Bernander var kringkastingssjef for NRK fra 2001 til 2007. 9. oktober 2006 ga han beskjed til NRKs styre om at han ikke vil gå på en ny åremålsperiode som kringkastingssjef. Spekulasjoner i pressen antydet en konflikt mellom Bernander og kulturminister Trond Giske, blant annet over det mislykkede forsøket på å endre innkrevingsmåten for fjernsynslisens. Dermed er han den første som har trukket seg etter seks år i NRKs sjefsstol. Bernander gikk av 19. mars 2007. I oktober 2005 sendte NRK en dokumentar som omhandlet politiets metoder i NOKAS-etterforskningen. Retten mente at denne dokumentaren ville sette et av vitnenes liv i fare. I mars 2007 slo Høyesterett fast at Namsrettens forbud var i strid med Grunnlovens § 100. NRK sendte dokumentaren til tross for at Namnsretten la ned forbud mot visning. Dermed anmeldte vitnets advokat Bernander for brudd på § 343 i straffeloven. I januar 2006 fikk Bernander 150 000 kroner i bot for å ha sendt programmet. Bernander nektet å vedta boten, og denne gikk da videre til retten. Riksadvokaten har den 18. oktober 2007 trukket forelegget utferdiget mot Bernander og straffesaken er dermed frafallt og avsluttet. I mars 2006 nektet han å sende dokumentaren "Et lite stykke Norge". Dette vakte oppsikt, fordi NRK i lang tid hadde jobbet med denne dokumentaren, i samarbeid med journalist Erling Borgen. TV 2 sendte senere filmen, med begrunnelse at debatten rundt den hadde gjort det nødvendig. Samtidig forsvarte Kåre Valebrokk Bernanders avgjørelse i kommentar i Aftenposten. 30. mars 2009 ble Bernander presentert som ny administrerende direktør i NHO i Næringslivets hus. Roma-traktaten. Hallen der traktaten ble undertegnet Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, før 1. desember 2009 kalt Roma-traktaten, traktaten om "Det europeiske fellesskap", ble inngått 25. mars 1957 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland, og trådte i kraft 1. januar 1958. Traktaten la grunnlaget for "Det europeiske økonomiske fellesskap" (EEC) og "Det europeiske atomenergifellesskap" (EURATOM), som utviklet seg til dagens europeiske union. Initiativtagere var ledende personer i "Det europeiske kull- og stålfellesskap" (EKSF) som ønsket en omfattende integrering av medlemslandenes økonomi ("fellesmarkedet"). Roma-traktaten er senere tiltrådt av alle land som har sluttet seg til Det europeiske fellesskap (EF) og Den europeiske union (EU). Traktaten slår fast de grunnleggende prinsipper innen EU, blant annet prinsippet om "de fire friheter", og gir hjemmel for EUs organer. De fire friheter. De fire friheter er en alminnelig betegnelse for EUs mål om fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital i det indre markedet. Roma-traktaten er blitt endret seks ganger, gjennom Brussel-traktaten (1967), Enhetsakten (1986), Maastricht-traktaten (1993), Amsterdamtraktaten (1999), Nice-traktaten (2003) og Lisboa-traktaten (2007). Kilder. Romatraktaten Alabama. Alabama er en delstat i det sørlige USA. Den har fått tilnavnet "Cotton State" på grunn av sin store bomullproduksjon. Navnet Alabama kommer av de to Choctaw-indianske ordene "alba amo" som betyr krattskog-rydderne. Hovedstaden heter Montgomery. Geografi. Alabama er USAs 30. største delstat geografisk sett. Staten er en av sørstatene og grenser til Tennessee i nord, Georgia i øst, Florida i sør og til Mississippi i vest. Alabama har kystlinje mot Mexicogulfen helt sør i staten. Det høyeste fjellet i Alabama er Mount Cheaha på 735 meter. Historie. De første europeene som kom til området var spanske utforskere under ledelse av Hernando de Soto (1500–1542) som var på leting etter edle metaller. Under de neste to tre hundreårene gjorde både Frankrike og Spania krav på området. Den første faste bosetningen ble grunnlagt i 1702 av en fransk ekspedisjon i området ved utløpet til elven Alabama River på Daupin Island. Den første lasten med slaver fra Afrika kom til Fort Daupin i 1719. Britene fikk kontroll på mesteparten av området i 1763. Indianerfolket som bodde der ble underkuet og transportert vestover til Oklahoma. I 1817 ble Alabama-territoriet opprettet og to år senere ble Alabama opptatt som USAs 22. delstat. Halvparten av befolkningen var i 1860 svarte slaver som jobbet på bomullsplantasjene. I januar 1861 gikk Alabama sammen med Florida, Georgia, Louisiana og Mississippi ut av unionen. I februar 1861 stiftet de sammen med Sør-Carolina Amerikas konfødererte stater (CSA). Montgomerty i Alabama var i en kort periode den første hovedstaden i CSA. Under den amerikanske borgerkrigen 1861–1865 led Alabama store tap og i årene rett etter krigen 1867–68 ble den satt under militærstyre. I de påfølgende årene med gjenoppbygging ble kløften mellom hvite og svarte enda dypere og den hvite rasistorganisasjonen Ku Klux Klan vokste seg sterkere. Økonomi. Landbruket er ikke veldig stort etter amerikansk målestokk, men Alabama har en betydelig produksjon av kyllinger. Bomull er viktigste dyrkingsprodukt i jordbruket. Mobile er med 57,7 millioner tonns godsmengde den 11. største i USA, det meste er innførsel av råolje og andre importvarer. Treforedling og elektroindustri er de viktigste produksjonsnæringene. Energiproduksjonen er betydelig og skjer mest ved varmekraft (kull 78 mrd kWh og olje 88 mrd kWh) fulgt av atomkraft med 32 mrd kWh i 2006. Marshall Space Flight Centre ligger i Alabama. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Kalmar län. Kalmar län er et av Sveriges fylker ("län") i det sørlige Sverige. Det grenser til fylkene Kronobergs län, Jönköpings län, Blekinge län og Östergötlands län. Landskap. Kalmar län dekker den østlige delen av landskapet Småland og hele landskapet Öland Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Med Israel for Fred. Med Israel for fred (MIFF) er en norsk interesseorganisasjon som arbeider for å skape større sympati for Israel og jødene. Organisasjonen presenterer seg selv slik: "MIFF samler hele bredden av norske Israel-venner – kristne, jøder og sekulære. Vårt hovedmål er å skape større sympati for Israel og det jødiske folk gjennom saklig og allsidig informasjonarbeid." MIFF ble startet som en arbeidsgruppe blant norske studenter i Oslo i 1975. Organisasjonen ble formelt stiftet tre år senere, i 1978. I mai 2011 passerte MIFF 5000 medlemmer, i følge organisasjonens nettsider. Organisasjonen har vokst fra 1600 medlemmer sommeren 2007. Styreleder i MIFF er Morten Rasmussen. Organisasjonen har et sekretariat på to ansatte, som ledes av daglig leder Conrad Myrland. Hovedaktiviteter. MIFF driver nettstedet Porten til Midtøsten, som er Norges største pro-israelske nettsted. Miff.no blir oppdatert daglig med nyheter fra Israel og Midtøsten. I år 2009 hadde nettstedet et besøk på nesten 500.000, i følge. I Miff.no inngår også et debattforum om Midtøsten-konflikten. MIFF utgir medlemsavisen «Midtøsten i fokus», som er en 24 siders tabloidavis, seks ganger i året. Avisene helt tilbake til år 2000 er gratis tilgjengelig som PDF. Gjennom nettstedet Miff.no driver også MIFF formidlig av salg av israelske varer, samt litteratur og filmer om Midtøsten og Israel. MIFF har aktive lokalforeninger i flere av de store norske byene. Lokalforeningene arrangerer åpne informasjonsmøter om Israel-relaterte tema. Andre aktiviteter. MIFF er en av organisasjonene som står bak aksjonskomiteen Hjelp Jødene Hjem. Abelprisen. Abelprisen blir utdelt årlig til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet matematikk. Prisen deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi og selve overrekkelsen av en representant for kongehuset i en seremoni i Universitetets Aula i Oslo. Prisen er på seks millioner kroner. Prisvinneren(e) blir kåret av Abelkomitéen som består av internasjonalt anerkjente matematikere. Abelprisen er oppkalt etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel. I statuttene til Abelprisen står det at prisen «skal bidra til å heve matematikkfagets status i samfunnet og stimulere barn og unge til å bli interessert i matematikk». Foruten Abelprisen er Fieldsmedaljen den mest prestisjefulle prisen i matematikk. Andre viktige matematikkpriser er Wolfprisen og Schockprisen. Abelprisens opprettelse. Opprettelsen av en matematikk pris i Abels navn ble for første gang foreslått av Sophus Lie, da det ble kjent at den nyopprettete Nobelprisen ikke skulle bli utdelt til matematikere. Inspirert av dette ville Kong Oscar II i 1902 opprette en Abelmedalje, og statutter og reglement for den nye prisen ble utarbeidet av Waldemar Christopher Brøgger og Ludwig Sylow ved Universitetet i Christiania. Unionsoppløsningen satte en stopper for det første forsøket til å opprette en Abelpris. Tanken om å opprette en Abelpris ble gjenopptatt før tohundreårsjubileet (som var i 2002) for Abels fødsel. Opprettelsen av Abelfondet på 200 millioner kroner ble besluttet med bred politisk enighet, og ble kunngjort av Norges statsminister Jens Stoltenberg 23. august 2001 under et foredrag ved Universitetet i Oslo, Blindern. Norrbottens län. Norrbottens län er et av Sveriges fylker ("län") i det nordlige Sverige. Det grenser til Västerbottens län, samt til landskapet Lappland i Finland og til fylkene Nordland og Troms i Norge. Landskap. Norrbottens län består av landskapet Norrbotten og den nordlige delen av svensk Lappland. Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Ekofiskfeltet. Ekofiskfeltet er et olje- og gassfelt i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen og var det første feltet på norsk sokkel som kom i produksjon. Prøveproduksjonen startet fra den flyttbare riggen Gulftide i 1971. Feltet ble senere utbygd med en mengde faststående plattformer. Ekofiskfeltet ble oppdaget av Phillips Petroleum Company høsten 1969 og var på det tidspunktet det største oljefeltet noen sinne funnet til havs. Feltet er et knutepunkt for petroleumsaktiviteten i sørlige Nordsjø ved at omkringliggende felter benytter seg av infrastrukturen som knytter Ekofisk til kontinentet og Storbritannia. Disse feltene utgjør til sammen det som kalles "Ekofiskområdet". Havdybden i området er 70–75 meter. Innsynkning. Produksjon av olje har ført til at havbunnen har sunket inn 10 meter slik at oljeplattformene måtte jekkes opp 6 meter. Oppjekkingen ble utført i 1987 i 2 operasjoner – uten at produksjonen stanset. Ekofisktanken (2/4 T) fikk montert en beskyttelsesvegg (barriere) rundt seg i 1989. Innsynkningen har vært på opptil 0,4 meter per år, men vanninjeksjon i reservoaret har nå redusert innsynkningen til 0,1 meter per år. De nyere plattformene på senteret (2/4 X, 2/4 J & 2/4 M) ligger betydelig høyere over sjøoverflaten enn den gamle delen av komplekset. Operatøren planlegger videre utbygging av komplekset for å erstatte eldre plattformer og sikre produksjonen ut lisensperioden (2028). Ekofisktanken var et revolusjonerende design utviklet av norske ingeniører og bygget i Jåttåvågen i Stavanger. På grunn av påkjenningene av værforholdene i Nordsjøen, oppsto det problemer med å få oljen fra rigg til skip. Løsningen var en bunnfast tank med rom for svært mye olje under plattformen. Tanken ble også den første betongkonstruksjonen i offshore oljeindustri. Konstruksjonene til da var dominert av stål. Ulykker. I april 1977 var det en ukontrollert utblåsning fra Ekofisk 2/4 B. Bravo-utblåsningen pågikk i 8 døgn før det lyktes amerikanske brønndrepere å stoppe oljestrømmen. Bravo-utblåsningen er det største oljeutslippet på norsk sokkel. I mars 1980 inntraff en større ulykke på nabofeltet Edda, da den flytende boligplattformen Alexander L. Kielland kantret under uvær. 123 av de 212 ombord omkom. I høy fart og uten kontroll seilte «Big Orange» i sommeren 2009 inn i et område med flere plattformer. Skipet var bare få meter fra å kollidere med plattformer der hundrevis av oljearbeidere lå og sov. Wiskey-plattformen måtte i etterkant rives pga. av dette sammenstøtet. Plattformene. Ekofiskfeltet består av mange plattformer som er knyttet sammen med gangbroer (komplekset), og noen som er frittliggende. Med unntak av Ekofisk 2/4 T (tanken) står de på stålrørunderstell. Tabellen under viser en oversikt over de forskjellige plattformene. Kolonnen «Operatør» refererer til operatørselskapet ved driftstart. I tillegg var det to separate fakkeltårn forbundet med komplekset via gangbroer. Det ene (Ekofisk SF) lå sør for Ekofisk 2/4 W, og det andre (Ekofisk 2/4 NF) lå nord for Ekofisk 2/4 R. Etter at plattformen Ekofisk 2/4 J med integrert fakkeltårn ble satt i drift i 1998, ble disse fakkeltårnene etterhvert tatt ut av bruk. Begge er nå fjernet. Sørfakkelen ble fjernet som en del av sikringen av den sørlige delen av komplekset etter kollisjonen mellom med forsyningsfartøyet Big Orange og 2/4 W i 2009. Kulturminne Ekofisk. I 2001 tok Riksantikvaren initiativet til å dokumentere Ekofiskområdet som et teknisk industrielt kulturminne. Arbeidet har foregått som et samarbeidsprosjekt mellom ConocoPhillips, Norsk oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger og Nasjonalbiblioteket. Utstillingen er tilgjengelig ved besøk i Norsk oljemuseum og på et eget nettsted. Bulgaria. Bulgaria (bulgarsk: България, "Bălgarija"), offisielt Republikken Bulgaria (bulgarsk: Република България, "Republika Bălgarija"), er en parlamentarisk republikk i det sørøstlige Europa. Det grenser til Romania i nord, Serbia og Republikken Makedonia i vest, Hellas og Tyrkia i sør og Svartehavet i øst. Med et areal på km², er Bulgaria Europas 15. største land. Bulgarias beliggenhet ligger i et krysningspunkt for flere sivilisasjoner, og er hjemsted for noen av verdens eldste kulturskatter. Landets historie strekker seg tilbake til dannelsen av Det første bulgarske riket på 600-tallet. Bulgaria var også en del av Det osmanske rike i en femhundreårsperiode fra 1396 til 1908. På 1900-tallet var Bulgaria involvert på tysk side i begge verdenskrigene, før landet kom inn under sovjetisk innflytelse etter andre verdenskrig. Bulgaria var i etterkrigstiden en kommunistisk ettpartistat, før regimet på fredelig vis gav fra seg makten i 1990-91. Bulgarias 7,36 millioner innbyggere er i all hovedsak konsentrert i byområder, og da i administrasjonssentrene i landets 28 oblaster. Med sine 1,3 millioner innbyggere er hovedstaden Sofia landets største by, og kommersielle og kulturelle aktiviteter er også mest konsentrert her. De sterkeste sektorene i bulgarsk næringsliv er tungindustri, elkraftteknologi og jordbruk, alle sterkt avhengige av lokale naturressurser. Landets nåværende politiske struktur er basert på en demokratisk grunnlov av 1991. Bulgaria er medlem av den europeiske union, NATO og Europarådet, en av statene som grunnla OSSE, og har vært medlem av FNs sikkerhetsråd tre ganger. Det er en unitær stat med høy grad av politisk, administrativ og økonomisk sentralisering, og er et fritt land. Naturgeografi. Bulgaria utgjør deler av de gamle områdene Trakia, Moesia og Makedonia. Den sørvestlige delen av landet er fjellkledt med to alpine fjellkjeder – Rila og Pirin – og lenger øst de lavere, men mer utstrakte Rodopifjellene. I Rila ligger det høyeste fjellet på Balkan, Musala med en høyde på 2 925 meter. Den lange fjellkjeden Balkanfjellene går fra vest mot øst i sentrale deler av landet, nord for den velkjente Rozovadalen (Rosedalen). Det er åskledte landskap og sletter i sørøst, langs kysten av Svartehavet, og langs den største elven i Bulgaria, Donau, i nord. Andre store elver i landet er blant andre Struma og Maritsa i sør. Balkan har fått navnet sitt fra Balkanfjellene (eller Stara Planina) som deler Bulgaria i to fra Serbia i vest til Svartehavet i øst. Bulgaria har en vitenskapelig base på Livingston Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene i Antarktis. Klima. To fjellrekker og to brede daler påvirker mye av klimaet i Bulgaria gjennom hele året, og klimaet er en overgang mellom middelhavsklima i sør og klimaet i sørlige deler av Russland i nord. Balkanfjellene går øst-vest gjennom sentrale deler av landet, og skjermer delvis det sørlige lavlandet mot vinterkulden fra nord. Langs den sørlige grensen finner vi Rodopifjellene, som hindrer varm og fuktig luft fra Hellas i å strømme nordover. Det er likevel varmt i Bulgaria om sommeren. Sofia er et par grader kjøligere enn de lave dalene i øst, og spesielt kysten langs Svartehavet er mildere om vinteren. Høsten fører ofte med seg moderate temperaturer og er den tørreste tiden på året, mens vinteren som regel er kjølig og skyet. Snø er ganske vanlig i store deler av landet. Demografi. Bulgaria har innbyggere (2011 opptelling). Folketallet er imidlertid på vei ned, og minsker med ca. 0.77 % i året. Dette kommer av både lave fødselstall (med 1,5 barn i snitt pr. kvinne) og emigrasjon fra landet. Folkegrupper. Det store flertallet av innbyggerne i Bulgaria er etniske bulgarere, og denne gruppen utgjør 83,9 % av befolkningen eller ca. 6,5 millioner mennesker. Bulgarerne har tatt navnet sitt fra protobulgarerne, en nomadisk (sannsynligvis tyrkisk) gruppe som trakk inn i det som i dag er Bulgaria under folkevandringstiden. Protobulgarerne utgjør – sammen med trakerne og slaverne – forfedrene til de moderne bulgarere. Den viktigste minoritetsgruppen i Bulgaria er tyrkere, som utgjør 9,5 % av befolkningen og stort sett konsentrert i de østlige og nord-østlige delene av landet. Tyrkere har i lang tid blitt utsatt for forfølgelse av assimilasjon og en form for etnisk rensing, spesielt på 80-tallet, hvor det blant annet ble forbudt å snakke tyrkisk og gi sine barn tyrkiske navn. Tyrkisk som undervisningsspråk var forbudt allerede på 70-tallet. Parlamentet i Bulgaria har nylig vedtatt en deklarasjon hvor de beklager assimileringspolitikken mot tyrkere. I 1989 ble 350.000 etniske tyrkere tvangssendt eller tvunget til å flykte til Tyrkia i løpet av få månedere for å gjøre Bulgaria til en mono-etnisk stat. Bulgaria har også en betydelig andel sigøynere, og denne gruppen utgjør i offisiell statistikk 4,7 %. Andre minoritetsgrupper i Bulgaria er makedonere, armenere, krimtatarer og tsjerkessere. Språk. Bulgarsk er Bulgarias eneste offisielle språk, og var ved folketellingen i 2001 i bruk hos 84,5 % av befolkningen. Bulgarsk er et sørslavisk språk, og danner et dialektkontinuum med makedonsk og dialekten torlakisk i Serbia. Innad i Bulgaria kan de bulgarske dialektene grovt sett dels i to hovedgrupper, basert på hvordan uttalen av den gammerlslaviske vokalen 'Ѣ' har utviklet seg. Vest i landet uttales denne lyden alltid, mens den i resten av landet noen ganger har blitt til og andre ganger til. Bulgarsk skrives med kyrilliske bokstaver, og det bulgarske kyrilliske alfabetet har 30 bokstaver. Bulgaria har en offisiell standard for translitterasjon til latinske bokstaver, som i motsetning til eldre standarder ikke bruker diakritiske tegn. For transkripsjon av bulgarsk kyrillisk til norsk finnes det en standard utarbeidet av Språkrådet i samarbeid med Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo, som i all hovedsak bruker samme regler som i transkripsjon av russisk kyrillisk til norsk. Det største minoritetsspråket i landet er tyrkisk med 9,6 % av befolkningen, mens romanés snakkes av 4,1 % i landets sigøynerminoritet. Religion. a> er en av verdens største ortodokse katedraler. Bulgaria gikk offisielt over til kristendommen under tsar Boris I på midten av 800-tallet, selv om flere av folkegruppene i området i lang tid før dette allerede hadde vært kristnet. Det kristne Bulgaria ble deretter et viktig springbrett for kristendommens utbredelse andre steder i Øst-Europa, kanskje spesielt til Kievriket. Bulgaria fikk sin egne autokefale kirke i 927, og Den bulgarske ortodokse kirke har siden spilt en viktig rolle i utformingen og bevaringen av landets kulturelle identitet. Den bulgarske ortodokse kirkes overhode pr. 2010 er Patriark Maksim, og over 80 % av innbyggerne i Bulgaria bekjenner seg (i alle fall på papiret) til dette kirkesamfunnet. Omtrent 12,2 % av den bulgarske befolkningen er muslimer, mens 1,2 % tilhører kristne kirkesamfunn utenfor Den bulgarske ortodokse kirke. Islam kom til landet med omanerne fra 1300-tallet og utover, og Bulgarias muslimske befolkning består for det meste av etniske tyrkere samt folkegruppen pomakere. Flesteparten av disse bor sydøst i landet, spesielt i Rodopifjellene. Historie. I det sene 7. århundre innvandret en gruppe protobulgarere ledet av Khan Asparuh til det nordlige Balkan, hvor de blandet seg med den lokale slaviske og trakiske befolkningen, og dannet det første bulgarske riket. Bulgaria var en viktig europeisk stat i det 9. og 10. århundre, og var i strid med det bysantinske riket om kontrollen over balkerne. Den bulgarske staten ble slått av Kiev-russerne i 969, og ble fullstendig knust og undertrykket som følge av et bysantinsk angrep under Basileios II i 1018 Bulgara ble gjenopprettet i 1185, og fortsatte å være et viktig land i Sydøst-Europa i over to århundrer, mens de kjempet for sin plass i regionen ved siden av det bysantinske riket, Ungarn og korsfarerstatene i Hellas, frem til det ble okkupert av bysantinerne på slutten av det 14. århundre. Senere kom Bulgaria under tyrkisk kontroll da landet ble en del det osmanske riket Som følge av traktaten i Berlin fikk Bulgaria sin uavhengighet igjen i 1878 som et autonomt fyrstedømme, og ble proklamert som fullstendig suverent kongerike i 1908. Mellom 1912 og 1913 var landet involvert i krigene på Balkan, en rekke konflikter med sine naboer. Under Den første Balkankrigen slåss bulgarerne side om side med Hellas og Serbia for å kaste osmanene ut av Balkan. Store områder ble erobret, men på grunn av uenigheter rundt delingen av disse områdene, ble det krig igjen. Denne krigen, Den andre Balkankrigen, førte til et nedslående bulgarsk nederlag. Året etter startet den første verdenskrig, og Bulgaria ville ha tilbake områdene de hadde mistet. Derfor allierte de seg med Aksemaktene, og slåss mot Hellas og Serbia. Krigen førte til enda et tap, og Bulgaria ble fratatt sin adgang til Middelhavet. Dette førte til at Bulgaria ble med Aksemaktene på nytt under andre verdenskrig, mot at de fikk en ny og større korridor ut til Middelhavet, samt Makedonia. I slutten av krigen ble Bulgaria invadert og okkupert av det kommunistiske Sovjetunionen og ble utropt til folkerepublikk i 1946. I 1990 ble den kommunistiske makten avskaffet. Bulgaria ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. januar 2007. Politikk og administrasjon. Bulgaria er en republikk, og statsoverhode er president Georgi Părvanov fra "Bălgarska Socialističeska Partija". Presidenten blir valgt direkte for fem år, og kan gjenvelges én gang. Presidenten har utsettende veto, og er også øverstkommanderende for de væpnede styrker. Boǐko Borisov har vært statsminister siden 27. juli 2009. Han leder en mindretallsregjering utgått kun fra hans eget parti, "GERB". Det bulgarske parlamentet heter "Narodno sabranie", har ett kammer, og består av 240 representanter. Disse velges for fire år av gangen, og det er en sperregrense på 4 %. Bulgaria har parlamentarisme. Administrativ inndeling. Bulgaria har siden 1999 vært delt inn i 28 oblaster (bulgarsk: области, "oblasti"), omtrent tilsvarende fylker i Norge. Hver oblast har navn etter administrasjonssentrumet. Bulgarias hovedstad Sofia er både en egen oblast og administrasjonssentrum i den omliggende Sofia oblast. Hver oblast er igjen delt inn i kommuner (общини, "obsjtini"), totalt 287. Turisme. a> er blant Bulgarias mest populære feriemål. Bulgaria begynte utbyggingen for turisme på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet. Tidlig på 1970-tallet var landet verdens fjortende mest besøkte, og var et vanlig reisemål for feriereisende fra hele Østblokken. Kommunismens fall rammet imidlertid den bulgarske turistindustrien hardt, og ved årtusenskiftet var landets relative andel av internasjonal turisme mer enn halvert. I 2001 hadde Bulgaria besøkende. Siden den gang har antallet turister tatt seg kraftig opp, og i 2009 besøkte utenlandske turister Bulgaria. Den klart største andelen () kom fra EU-land, med nabolandene Romania og Hellas samt Tyskland og Storbritannia med de største antallene besøkende. Fra Norge var det til samme tid besøk til Bulgaria. Perioden juli–oktober er den klart mest populære tiden å reise til Bulgaria. I 2001 var omtrent halvparten av landets hotellrom ved Svartehavet, mens mye av den resterende kapasiteten var i skisteder i fjellene. Populære reisemål ved svartehavskysten omfatter Sozopol, Nesebâr, Golden Sands, Sunny Beach, Sveti Vlas og Albena, mens kjente skisteder er Borovets, Bansko, Pamporovo og Vitosja. Kalender og helligdager. Bulgaria har brukt den gregorianske kalender siden mars 1916, og i 1968 gjorde også Den bulgarske ortodokse kirke byttet fra den julianske kalender. Den bulgarske nasjonaldagen er 3. mars, og minnes Bulgarias frigjøring fra osmansk styre i 1878. Jørgensdagen (6. mai i Bulgaria) er «Den bulgarske hærens dag» og offentlig fridag, mens «Alfabetets, kulturens og utdanningens dag» den 24. mai feires til ære for Bulgarias kulturhistorie. 6. september er samlingsdagen, der landet feirer Bulgarias gjenforening med Øst-Rumelia i 1885. 22. september feires uavhengighetsdagen, til minne om landets fulle uavhengighet fra osmanene i 1908. Av religiøse festdager er julaften, første- og andre juledag og første- og andre påskedag offentlige fridager. I tillegg er nyttårsdagen og Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai fridager. Massemedia. Frem til 1989 hadde Bulgaria syv landsdekkende dagsaviser. Siden den gang har antallet publikasjoner økt kraftig, og pr. 2006 hadde antallet landsdekkende dagsaviser økt til 15. Den viktigste blant disse er "Dnevnik", som også lenge var landets siste broadsheet). Andre større dagsaviser er "24 Tsjasa" og "Trud", mens kjente ukeaviser omfatter "Kapital", "Banker", "168 Tsjasa" og "Politika". Bulgarias allmennkringkaster heter "Bălgarska Natsionalna Televizija" (BNT), og begynte sendingene i 1959. Noe over halvparten av BNTs budsjett kommer fra offentlige overføringer, mens resten kommer fra reklame- og sponsorinntekter. BNT har to TV-kanaler, med BNT 1 som den viktigste. Landet har også to private, landsdekkende kommersielle kanaler i "Nova Televizija" og "bTV", med sistnevnte som den mest populære. Urbanitet. Bulgaria hadde ved folketellingen i 2001 13 byer med mer enn  innbyggere. Til samme tid bodde 69 % av befolkningen i urbane strøk. Det er klar trend med økende urbanisering og fraflytting av utkantene, blant annet på grunn av høy arbeidsledighet på landsbygda. Dette kommer blant annet til uttrykk i en klart høyere gjennomsnittsalder i befolkningen i rurale strøk. Mat og drikke. a> er bulgarske matretter med sin opprinnelse i det tyrkiske kjøkken. Osmanernes historiske nærvær i Bulgaria har inspirert det bulgarske kjøkken, og kjente matretter av tyrkisk opprinnelse er kebaptsje og kjufte. Kebaptsje og kjufte er basert på grillet og krydret kjøttdeig (som oftest av svin), i førstnevnte variant i pølse-lignende form og i sistnevnte variant nærmere kjøttkaker. Salater er også viktige komponenter i det bulgarske måltider. Blant landets kjente salater er Sjopska, som lages av tomat, agurk, løk, pepper og den feta-lignede osten sirene. En annen populær salat er snezjanka, basert på agurk, yoghurt, hvitløk, dill og valnøtter. Bulgaria har alltid vært et vinland, og siden 1980-tallet har landet også hatt en betydelig eksportindustri til vesten. I 2004 hadde landet omtrent med vinmarker, og til samme tid var den kommersielle produksjonen på ca. (1,4 millioner hl). Røde druesorter står for ca. 63 % av dyrkingen, og de viktigste typene er Cabernet Sauvignon, Merlot og Pamid. Av hvitvinsdruer dominerer Dimiat og Rkatsiteli. Det bulgarske nasjonalbrennevinet er Rakia. Rakia er som oftest basert på druer, men finnes også i varianter laget på plommer eller aprikos. Den drikkes vanligvis som aperitiff, og serveres med is. Idrett. Bulgaria deltok med én utøver i OL i 1896, men det var ikke før i 1924 at landet begynte å delta fast. Pr. 2010 har landet totalt 51 gullmedaljer under sommerlekene, med de ti gullmedaljene i Seoul i 1988 som et høydepunkt. De fleste bulgarske medaljene har kommet i bryting og vektløfting, med henholdsvis 16 og 12 gull. I vinter-OL har Bulgaria deltatt i alle leker siden Garmisch-Partenkirchen i 1936. Medaljefangsten har imidlertid vært beskjeden, og landet har pr. 2010 kun én gull, to sølv og tre bronse. Bulgarias eneste olympiske mester på vinterstid er Jekaterina Dafovska, som vant 15 km skiskyting under lekene i Nagano i 1998. Landets mest populære sport er fotball. hadde sin største suksess i USA-VM i 1994, da laget med Barcelona-stjernen Hristo Stoitsjkov i spissen nådde en overraskende fjerdeplass. Den bulgarske fotballigaen kalles A PFG, og består av 16 lag. Historisk har CSKA Sofia vært landets mest suksessrike lag med 31 ligamesterskap, mens byrivalen Levski har vært det dominerende laget siden årtusenskiftet. Den mest kjente aktive spilleren er Dimitar Berbatov, som også er den bulgarske spilleren med fleste landslagsmål igjennom tidene. Västerbottens län. Västerbottens län er en av Sveriges fylker ("län") i det nordlige Sverige. Det grenser til fylkene Västernorrlands län, Jämtlands län og Norrbottens län. Den grenser også til det norske fylket Nordland. Landskap. Västerbottens län er delt inn i landskapene Västerbotten, Lappland og Ångermanland Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Västernorrlands län. Västernorrlands län er en av Sveriges fylker ("län") i det nordlige Sverige. Det grenser til fylkene Gävleborgs län, Jämtlands län og Västerbottens län. Landskap. Västernorrlands län ligger i landskapene Ångermanland og Medelpad Administrasjon. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Kasjubisk. Informasjonsskilt på to språk, polsk og kasjubisk Informasjonsskilt på to språk, polsk og kasjubisk Kasjubisk (kaszëbsczi jãzëk, pòmòrsczi jãzëk, kaszëbskò-słowińskô mòwa, polsk "język kaszubski", "gwara kaszubska") er et vestlavisk, pommersk språk som tales av cirka 50 000 kasjubere i Pommern i området vest for Gdańsk. Kasjubisk, som er nært beslektet med polsk, er tradisjonelt blitt sett på som en polsk dialekt, men dette synet har forandret seg nylig: Kasjubisk er snarere en dialekt av det utdødde pommerske språket. Kasjubisk har status som offisielt hjelpespråk for administrative behov i deler av det pommerske voivodskap. Kasjubisk tales også av kasjubere som bor i Canada. Det kasjubiske språket har av 47 fonemer, skrevet med 34 bokstaver, samt digrafene "ch", "cz", "dz", "dż", "rz", "sz" fra det polske språk. Pommern. Pommern (kasjubisk "Pòmòrze", "Pòmòrskô", polsk "Pomorze") er et historisk landskap ved utløpet av Oder langs Østersjøen. Geografi. Pommern omfatter et betydelig område i det nordlige Polen og Tyskland. Pommern består av Vorpommern, Rügen, Pobrzeże Szczecińskie, Pobrzeże Koszalińskie, Pomorze Gdańskie, Kaszuby og Pojezierze Pomorskie. Mesteparten av Pommern ligger på den polske grensen, innenfor det vestpommerske og pommerske voivodskap. På den tyske grensen ligger Vorpommern. Dets territorium ligger i sin helhet innenfor delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Pommern som del av Polen, Danmark, Sachsen, Tyskland. Navnet "Pommern" har selv kasjubisk (pommersk) opprinnelse, og er avledet av "po more", «landet ved sjøen». Fra cirka 1200 f. Kr til folkevandringstiden i det 5. århundre var Pommern befolket av germanske stammer. I det 7. århundre slo den vestslaviske "pommerske" eller kasjubiske stammen seg ned i området, og gav det dets navn. Pommeranerne kom i det 10. århundre under innflytelse av sine kristne naboer – fra vest de tyske landsfyrstene (Sachsen fra cirka 918) og de østmarkiske landgrevene (Brandenburg fra cirka 1150), begge deler av det tysk-romerske rike, og fra sydøst de polske piasthertugene (fra cirka 970). Piastene erobret hele Pommern mellom Oder og Wisłas munninger i år 979 og innlemmet det i sin polansk-piastiske stat. Under den store hedenske reaksjonen i Polen i 1038, ble området igjen selvstendig. Den første historisk kjente fyrste av pommeranerne var Siemomysł ("Zemuzil dux Bomeranorum"). I 1046 fant i Meissen etter formidling av den tysk-romerske keiser et møte mellom hertug Kasimir I Fornyeren og Siemomysł sted, for å forsøke å få i stand en løsning. Pommern forble uavhengig mot å betale en årlig tributt til polakkene. I 1091 ble Szczecin innlemmet i piastriket av Władysław I Herman, men denne suksessen var kortvarig. I 1121 la Bolesław III den skjevmunnede etter tre felttog i årene 1116, 1119, 1121 under seg Pommern, og organiserte samtidig misjonsarbeid i området. Han lot pommeranerne bli kristnet av Otto av Bamberg, og innsatte en pommersk fyrste av Gryf-dynastiet, Warcisław I, som sin vasall, og det oppstod et hertugdømme med hovedborgene Kamień og Szczecin. Pommern under Gryf-dynastiet. Pommern i det 17. århundre I 1164 ble sakseren Heinrich der Löwe lensherre over Pommern. Etter keiser Fredrik Barbarossas seier over Heinrich der Löwe ble Pommern en del av det tysk-romerske rike. I 1181 opphøyet Fredrik Barbarossa Warcisławs sønn, hertug Bolesław I, til tysk-romersk riksfyrste. Gryfene hersket som fyrster over Pommern frem til huset døde ut på sverdsiden i 1637. Pommern ble besatt av Danmark i 1185, før det, bortsett fra Rügen, falt tilbake til det tysk-romerske rike ved slaget ved Bornhöved i 1227. Rügen hadde danskene beskattet allerede fra 1168 og etter hvert kristnet. Fyrstene av det raniske dynastiet forble lensmenn over Rügen frem til utdøingen på sverdsiden i 1325. På 1100- og 1200-tallet slo stadig flere tyskere seg ned i Pommern, som ble en del av det nedertyske språkområdet. Også de slaviske innbyggerne ble etter hvert germanisert. Hertugene av det slaviske Gryf-dynastiet fremmet selv den tyske innvandringen, som bidro til å øke folketallet i det fra før heller tynt befolkede hertugdømmet. Gryfene konkurrerte med de brandenburgske askanierne, som også ønsket flere tyske nybyggere til å befolke det opprinnelig vestslaviske Brandenburg. I mange byer og steder av slavisk opprinnelse ble de slaviske stedsnavnene beholdt, eventuelt med små tilpasninger. Den tyske og slaviske befolkningen i Pommern gikk etter hvert opp i hverandre. I 1180 grunnla nedersaksiske premonstratensere klosteret Belbuck. Mecklenburgiske cisterciensere grunnla i 1173 klosteret Kolbatz og i 1199 klosteret Hilda. På 1200-tallet ble Pommern befolket med nybyggere fra dagens Mecklenburg, Nedersachsen og Westfalen, og byer som Stralsund, Kołobrzeg (Kolberg), Wolgast og Gryfice (Greifenberg) fikk Lübeck-rettigheter, mens Szczecin (Stettin) og Stargard Szczeciński Magdenburg-rettigheter. I 1295 fulgte en deling av Gryfenes område i fyrstedømmene Szczecin (innenlandsk del på begge sider av Oder og sydlig for Szczecin-havet) og Wołogoszcz (kystområder, i Vorpommern nord for elven Peene inkludert byene Demmin og Anklam). Det siste ble frem til det 15. århundre selv oppdelt flere ganger, men overtok etter Rügenfyrstenes utdøing i 1325 fyrstedømmet Rügen (øyen Rügen samt det tilgrensende fastland med byene Stralsund, Barth, Damgarten, Tribsees, Grimmen og Loitz). Etter at den danske lensoverhøyheten tok slutt, gjorde de askaniske markgrevene av Brandenburg krav på lensoverhøyhet over Pommern. Dette kravet ble støttet av keiser Fredrik II. Resultatet var en krig mellom hertugene av Pommern (som på denne tiden var delt) og markgreven av Brandenburg. Under Barnim III ble Pommern i 1348, takket være gode forbindelser til Karl IV, riksumiddelbart hertugdømme (altså direkte underlagt keiseren). I 1529 aksepterte Brandenburg Pommerns riksumiddelbare status, mot rett til å etterfølge Gryfene dersom slekten skulle dø ut. Mange av byene i Pommern tilhørte Hansaforbundet. I 1456 ble det grunnlagt et universitet i Greifswald. Pommern ble samlet i 1478 av hertug Boguław I, den mest betydningsfulle hertug av Gryf-dynastiet. Men landet ble allerede under hans etterfølgere delt på nytt. Denne gangen løp delingslinjen langs elvene Oder og Randow, og delte det i en vestlig (Pommern-Wolgast) og en østlig (Pommern-Stettin) del. Fra 1534 ble reformasjonen gjennomført i Pommern. I 1536 bekjente hertug Filip I av Pommern-Wolgast seg til Martin Luthers lære ved sitt bryllup med Maria av Sachsen-Wittenberg i Torgau. Ved siden av Luther og Melanchton ble den pommerske presten Johannes Bugenhagen fra Treptow, kalt "Doctor Pomeranus", en av de mest kjente reformatorer. Gjennom konfiskeringen av de omfattende kirkelige eiendommene øket hertugene sin maktposisjon i Pommern. Under Bogusław XIV ble Pommern forent på nytt i 1625. Pommerns nøytralitet under tredveårskrigen kom landet imidlertid ikke til nytte. Pommern ble vekselvis plyndret av de keiserlige troppene under Wallenstein og svenskene under Gustav II Adolf. Etter at Wallenstein tross løfte fra keiser Ferdinand II besatte Pommern, sluttet Stralsund (1628) og etter hvert resten av Pommern, dog ikke helt frivillig (1630) seg til svenskene. Etter Bogusław XIVs død i året 1637 skulle Pommern tilfalle Brandenburg, men svenskene beholdt landet besatt. Prøyssisk og svensk styre. Ved freden i Westfalen kom Hinterpommern i 1648 til Brandenburg og Forpommern forble svensk. Pommern mistet i tredveårskrigen nesten en tredjedel av sin befolkning. Landet ble delt og lå økonomisk i ruiner. Brandenburg og det senere kongeriket Preussen gav aldri opp sitt krav på hele Pommern. Etter den store nordiske krig (1700–1721) kom Forpommern syd for elven Peene til kongeriket Preussen. Under syvårskrigen (1756–1763) kom det igjen til krigshandlinger mellom Sverige og Preussen. Pommern ble delvis okkupert av russiske tropper, og festningen Kolberg flere ganger beleiret. Under Napoleonskrigen led Pommern sterkt. I 1807 ble hele Forpommern okkupert av Frankrike. Etter befrielsen av Tyskland i 1815 ble også den nordlige delen av Forpommern med øyen Rügen avstått fra Sverige til Preussen. Pommern forble en prøyssisk provins frem til etter annen verdenskrig. Etter annen verdenskrig. Ved slutten av annen verdenskrig ble Pommern erobret av den røde armé. I august 1945 bestemte seiersherrene at Pommern øst for Oder (Odra) og Swine (Świna) skulle stilles under polsk forvaltning. Også Swinemünde (Świnoujście) og Stettin (Szczecin) med forland ble innlemmet i Polen. Den tyske befolkningen, som utgjorde størsteparten av Pommerns befolkning på dette tidspunktet, flyktet eller ble fordrevet som følge av Potsdamkonferansens beslutninger. Området ble befolket med polakker, som hadde blitt tvangsforflyttet fra Polens østlige områder Sovjetunionen hadde annektert etter krigen. Den polsktyske grensen ble godkjent av Vest-Tyskland på 1970-tallet, og av Tyskland i 1990 etter gjenforeningen av Vest-Tyskland og DDR. Den vestligste delen av Pommern havnet etter krigen i DDR, og fra 1990 er den del av delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Symboler på Den europeiske union. Den europeiske unions symboler er gradvis blitt utformet og kommet i anvendelse siden opprettelsen av Unionen og dens forløpere. Likeledes har flere av EUs mest kjente symboler sitt utspring i Europarådets bestrebelser for å skape felleseuropeiske symboler i perioden etter den annen verdenskrig. I tråd med Europarådets ønske, tilegnet EUs institusjoner seg gradvis Europarådets flagg og hymne på 1980-tallet. Det eksisterer også ytterligere, historiske symboler for Europa i videre forstand, som eksempelvis Europa og oksen og Karl den store. Karl den store. Karl den store (frankisk konge fra 768 og tysk-romersk keiser ca. 742 – 814) anses for grunnleggeren både av det tyske og det franske monarki, og blir sågar omtalt som "Pater Europae" («Europas far»). Dette beror på at hans imperium i Vest-Europa var av en størrelseorden ikke sett maken til etter Romerrikets fall, og at den påfølgende "karolingiske renessanse" bidro til utformingen av en felleseuropeisk identitet og markerte slutten på De mørke århundrer. Datidens nyskapende lovgivning og gjenoppblomstring av kunstartene satt et grunnleggende preg på Vest-Europas historie, og gav Karl den store et ettermæle som overskred det forhold at han var en vellykket krigfører. Senere europeiske herredømmer har ønsket å dra nytte av den karolinske glans ved å tilknytte seg den. Blant annet ble både Napoléon Bonapartes og Det tysk-romerske rikes krone benevnt som «Karl den stores krone», og de franske konger tok Karl den stores sverd, "Joyeuse", i bruk som sitt kroningssverd fra og med 1000-tallet. Fremstillingen av Karl den store ble ytterligere forskjønnet ved at den franske renessanseforfatter Jean Lemaire de Belges plasserte ham i en hederskronet genealogi ("translatio imperii"), der keiserens slektstre angivelig strekker seg tilbake til den trojanske kongen under Trojakrigen. Blant de senere monarker som også har fått tilnavn som «slektninger» av Europa, er dronning Victoria av Storbritannia («Europas bestemor»), Christian IX av Danmark og Nikola I av Montenegro (begge henholdsvis «Europas svigerfar»). Disse tilnavnene fra sent på 1800- og tidlig på 1900-tallet berodde imidlertid utelukkende på de blodsbånd som var mellom kongehusene, og innebar ingen utvidet symbolisme. "Europa regina". "Europa regina" (latin for «Dronning Europa») er et kartlignende beskrivelse av det europeiske kontinent som en dronning. Det ble introdusert og gjort populært i den manieristiske perioden hvor Europa ble avbildet stående oppreist med den iberiske halvøy som hennes kronede hode, og Böhmen som hennes hjerte. I løpet av den europeiske middelalderen ble kart vanligvis med hengende fast til Jerusalem som var sentrert i T-O-skjema, og avbildet Europa, Asia og Afrika. Egne kart for kun Europa var meget sjeldne; det eneste kjente eksemplaret er et kart fra Lambert av Saint-Omers "Liber Floridus", utgitt i 1112, og et bysantinsk kart fra 1300-tallet. Det neste kartet med fokus på Europa ble utgitt av kartografen Johannes Putsch i 1537, begynnelsen av tidlig moderne tid. Dette kartet var det første som avbildet Europa som "Europa regina" og hvor de europeiske regionene dannet en kvinnelig menneskefigur med krone, septer og rikseple. Kartet ble første gang trykket av kalvinisten Christian Wechel, og selv om mye av den opprinnelige hensikten er uklar, er det kjent at Putsch (som latiniserte sitt navn som Johannes Bucius Aenicola), hadde et nært forhold til den tysk-romerske keiser Ferdinand I av Huset Habsburg, og at denne typen av kart fikk økende popularitet i løpet av andre halvdel av 1500-tallet. Det moderne begrepet "Europa regina" ble ikke benyttet av Putschs samtidige som isteden brukte den latinske frasen "Europa in forma virginis" («Europa i form av en jomfru»). Europa og oksen. På 700-tallet fikk Europa, en figur fra gresk mytologi, sitt navn brukt til å omtale Karl den stores karolinske rike. Navnet ble brukt som et geografisk uttrykk også av geografer i antikkens Hellas, eksempelvis Strabo, men det var først på 700-tallets at navnet endelig ble tilknyttet kontinentet. Ifølge legenden begjærte Zevs den fønikiske kvinnen Europa, og besluttet å forføre henne. Han omdannet seg selv til en hvit okse og menget seg med hennes fars krøtterflokk. Mens Europa og hennes venninner var ute på markene for å samle blomster, så hun oksen og klatret opp på dens rygg. Zevs grep straks anledningen og løp mot havet for så å svømme mot Kreta. Der avslørte han sin sanne identitet. Europa ble den første kretiske dronning, og Zevs ga henne et halsbånd framstilt av Hefaistos, og tre andre gaver: en talos (stor tjener i bronse), en laelaps (en magisk hund) og en kastespyd som aldri bommer. Zevs gjenskapte senere den hvite oksen på stjernehimmelen, og stjernekonstellasjonen er siden kjent som Tyren. I tillegg til å være et ofte brukt motiv i europeisk kunst siden gresk-romersk tid, en opphavsmyten om Europa og oksen også jevnlig blitt benyttet som allusjon i forhold til kontinentet og av den europeiske union, og kan således betraktes ikke bare som et stykke toponymi, men også som et symbol, eller nasjonal-personifisering av Europa. Eksempelvis er statuer av Europa og oksen oppført utenfor flere av EUs institusjonelle bygninger, foruten også på den greske mynten €2. Europaparlamentets kuppel inneholder en stor mosaikk av Aligi Sassu som framstiller bortførelsen av Europa, blant andre beretninger fra gresk mytologi. Sankt Hedvig. Den katolske kirke helligkåret i 1997 Polens kvinnelige monark Hedvig fra 1300-tallet som Den hellige Hedvig og som skytshelgen for den europeiske forening. Fra tiden ved hennes død har Hedvig vært æret i Polen som en helgen og ble gravlagt i Krakóws domkirke. Hun betraktes som et forbilde for fromhet, bestandighet og trofasthet. Det er blitt fortalt tallrike historier om hennes nestekjærlighet og hengivenhet til Gud. Flagg. Europas flagg er benyttet både for å representere Den europeiske union og Europarådet. Det består av en sirkel av 12 gule stjerner på en blå bakgrunn. Blåfargen representerer Vesten, antallet stjerner representerer fullstendighet mens deres posisjon i en sirkel representerer forening. Stjernenes antall har ikke som mål å representere alle medlemslandene, men alle folkene i Europa, selv de utenfor den europeiske integrasjonen. Flagget ble designet av Arsène Heitz og Paul Lévy i 1955 for Europarådet som dets symbol, og Europarådet aksepterte at det også ble adoptert av andre organisasjoner. I 1985 adopterte EU, som den gang var Det europeiske fellesskap (EF) som sitt flagg da EF ikke hadde noe flagg. Initiativet ble tatt av Europaparlamentet. Flagget er ikke nevnt i EUs avtaler, dets innlemmelse ble forkastet sammen med Den europeiske unions traktatgrunnlag. Til tross for at flagget tilhører to adskilte organisasjoner, er det oftere assosiert med EU grunnet organisasjonens større profil og store bruk av symbolet i mange sammenhenger. Flagget har også blitt benyttet for å representere Europa i sportshendelser og som et pro-demokratisk banner utenfor organisasjonen. Det har delvis inspirert andre flagg, blant annet til de andre europeiske organisasjoner og de stater hvor EU har vært tungt involvert, som Bosnia-Hercegovina og Kosovo. Hymne. Europahymnen er basert på den siste satsen av Ludwig van Beethovens niende symfoni, "Ode til gleden", hvor teksten var opprinnelig skrevet av Friedrich Schiller, men på grunn av det store antallet språk i Europa, er den kun framført instrumentalt. Den originale tyske teksten har ingen offisiell status. Hymnen ble annonsert den 19. januar 1972 av Europarådet etter at den var blitt arrangert av dirigent Herbert von Karajan. Hymnen ble lansert via en større informasjonskampanje på Europadagen den 5. mai 1972. Den ble adoptert av Den europeiske union i 1985. Den erstatter ikke nasjonalsanger, men har til hensikt å feire Europas felles verdier. Den blir spilt ved offisielle anledninger av både Europarådet og Den europeiske union. Andre orkesterstykker som er identifisert med det felleseuropeiske er preludium til Marc-Antoine Charpentiers "Te Deum", en storslått polyfon motett som er hymnen for Den europeiske kringkastingsunion (EBU), og spilles ved arrangementer som eksempelvis "Eurovision Song Contest", både før og etter sendingene. UEFA Champions League (eller Mesterligaen) har en egen hymne som er et arrangement av Georg Friedrich Händels "Kroningshymne", arrangert av Tony Britten og med et kor i tre offisielle språk. Den har siden 1992 blitt spilt før hver kamp i Mesterligaen og vist på fjernsyn. Europadagen. Europadagen er en feiring av Europa som blir holdt årlig den 5. og den 9. mai grunnet forskjeller mellom Europarådet og Europaunionen. Den 9. mai 1950 var datoen til Schumandeklerasjonen, forslaget å slå sammen franske og vesttyske kull og stålindustrier. Dette er betraktet som et grunnleggende øyeblikk for hva som i dag er EU og var adoptert som dets flaggdag ved EU-toppmøtet i Milano i 1985. Europarådet ble grunnlagt den 5. mai 1949 og velger således denne dato for sin feiringer. Det etablerte denne datoen i 1964 og, til tross for en preferanse for 9. mai, det er fortsatt observert av en del europeiske stater grunnet Europarådets rolle i å forsvare menneskerettigheter, parlamentarisk demokrati og lovstyre, mens Schumandeklerasjonen var kun et forslag om forening av franske og tyske kull- og stålindustrier. 9. mai er dessuten sammenfallende med «Seiersdagen», slutten på den andre verdenskrig for de tidligere Sovjetstatene, skjønt denne feiret den 8. mai i Vest-Europa. Symboler særskilt for EU. Europarådets symboler er også symbolene for Den europeiske union (unntatt for en mindre forskjell i datoene for Europadagen, se over). De følgende er ytterligere symboler som er opprettet av EU, men som i motsetningen til ovenstående er ikke relatert til Europarådet. Motto. «Forent i forskjellighet» "(In varietate concordia)" er EUs motto og ble valgt den 4. mai 2000 etter en konkurranse som het «Et motto for Europa». Det valgte mottoet er inspirert av latinsk motto av Nobelsprisvinneren Ernesto Teodoro Moneta: "In varietate unitas!" Mottoet ble valgt av en rekke foreslått av skolebarn og deretter akseptert av presidenten for Europaparlamentet, Nicole Fontaine, som "Diversité dans l'unité". I 2004 ble mottoet også skrevet på engelsk i den Europeiske forfatningen som feilet, artikkel I-8 om EUs symboler, «United in Diversity», og det opptrer på offisielle, engelskspråklige nettsteder for EU. Mottoet har siden blitt oversatt til alle de 23 offisielle språkene i 2004. Euro og dens symbol. Euro var ikke et av de opprinnelige symbolene som ble skapt av Europarådet og er særskilt for Den europeiske union, men har blitt et symbol helt siden den erstattet 12 nasjonale valutaer i 2002. Den har nå blitt brukt av de fleste av EUs medlemsstater og derav har det (sammen med dets valutasymbol) blitt et av de mest gjenkjennbare symboler av europeisk enhet for borgerne av Den europeiske union. Nyere hendelser. Den europeiske forfatning som fikk en dårlig skjebne, ville ha vært et juridisk vern av flagget, mottoet, hymnen og Euro som offisielt tilhørende EU, men Lisboa-traktaten nevner ikke symbolene, bortsett fra Euro som er gjort til den offisielle valutaen for unionen. Til tross for å ha blitt fjernet fra den nye avtalen vil EU-symbolene fortsatt bli benyttet som tidligere. Til sammenligning har en del land, som Storbritannia, ikke formelt adoptert deres nasjonale flagg i noen form, men er uansett "de facto" brukt som det. Selv om symbolene ikke er nevnt i teksten av Lisboa-traktaten i seg selv, er en erklæring av seksten av medlemslandene om symbolene, inkludert flagget, som ble inkludert i den endelige forordningen av Lisboa-traktaten som slår fast at flagget, hymnen, mottoet og valutaen og Europadagen «vil for dem fortsette som symboler for å uttrykke følelsen av fellesskap til folket i Den europeiske union og deres troskap til det.» Europaparlamentet protesterte mot fraværet av symboler i Lisboa-traktaten, og støttet et forslag til å bruke symbolene som flagget langt oftere i Parlamentet hvor parlamentsmedlem Jo Leinen foreslo at Parlamentet burde igjen ta "avant-garde" i deres bruk. Senere, i september 2008, foreslo Parlamentets Komité for forfatningsaffærer en formell endring i institusjonens regler prosedyrer for lettere å kunne benytte seg av symbolene: flagget skulle være tilstede i alle møterom (ikke bare halvsirkel) og ved alle offisielle hendelser; hymnen vil bli spilt ved begynnelsen av et nytt Parlament fulgt av valg og ved formelle møter; mottoet ville bli trykket på alle parlamentsdokumenter og Europadagen ville bli formelt anerkjent av Parlamentet. Andre organisasjoner. Det europeiske kull- og stålsamfunnets flagg. Det har vært andre paneuropeiske organisasjoner som ikke har tatt til seg de samme symbolene som Europarådet og EU, eller har symboler som er avledet fra disse. Flagget til Det europeiske kull- og stålsamfunnet, de første av tre europeiske samfunn, ble utviklet på samme tid som Europaflagget og deler bruken av stjerne og blåfargen, men har fullstendig forskjellig anordning og symbolisme. Den vesteuropeiske unions flagg er avledet fra Europaflagget, men endret det for eget bruk. Sentralkommisjonen for navigasjon på Rhinen går forut dem alle, men dets flagg benytter også blåfargen og en sirkel med stjerne, men i en helt annen anordning og symbolisme. Den europeiske unions offisielle språk. Den europeiske union har 23 offisielle språk. Hovedregelen er at språk som er offisielle i EUs medlemsland også får offisiell status i EU, men det er noen unntak til denne regelen – blant annet er ikke luxembourgsk (offisielt i Luxembourg) eller tyrkisk (offisielt på Kypros) offisielle språk i EU selv om de er offisielle i sine respektive land. Språkpolitikk er de enkelte medlemslandenes eget ansvar i EU, så det er ingen enhetlig språkpolitikk i unionen. EU fremmer imidlertid flerspråklighet via subsidier, og oppfordrer innbyggerne til å lære minst to språk i tillegg til morsmålet. Det mest talte språket i EU er tysk, mens språket flest forstår er engelsk. Fransk er offisielt språk i de tre byene som er politiske sentrum i EU: Brussel (Belgia), Strasbourg (Frankrike) og Luxembourg (Luxembourg), mens katalansk, galisisk og russisk (i de baltiske landene) er de mest brukt ikke-offisielle språka i EU. Ode til gleden. "Ode til gleden" (tysk: "An die Freude") er et dikt skrevet i 1785 av den tyske poet og dramatiker Friedrich Schiller. Diktet er særlig kjent for Beethovens tonesetting og bruk i hans 9. symfoni, antatt av Europarådet og Den europeiske union som europeisk hymne med navnet Europahymnen. Med stor patos beskriver oden et samfunnsideal der alle mennesker har like rettigheter og lever sammen i glede og vennskap. Schiller var en venn av frimureren Christian Gottfried Körner som mellom 1812 og 1816 ga ut Schillers samlede verker. Körner ba ham skrive en ode som kunne brukes på bygningen til frimurerlogen "Zu den drei Schwertern" i Dresden og "An die Freude" ble skrevet sommeren 1785 i Gohlis i nærheten av Leipzig. Oden ble tidlig svært populær, blant annet blant studenter. Ludwig van Beethoven arbeidet i mange år med sin tonesetting av oden i sin niende symfoni, men ble først ferdig i slutten av 1823. Han brukte hele 1. og 2. strofe, samt deler av 2. og 4. Diktet er blant annet gjendiktet til norsk av André Bjerke, utgitt i hans "Fremmede toner" (1947) og av Terje Nordby, innspilt på Tramteatrets plate "Pelle Parafins Bøljeband" (1984). I sin vise Crescendo I Gågata har Lillebjørn Nilsen lånt Beethovens "An die Freude"-tema forkledd til vals i 3/4 takt. Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi foreslo i 1955 Beethovens versjon som europeisk hymne. I 1972 ble hymnen vedtatt av Europarådet, og fra 1985 har hymnen også vært Den europeiske unions hymne. Etter ønske fra Europarådet arrangerte Herbert von Karajan tre offisielle instrumentalversjoner, en for klaver, en for blåseinstrumenter og en for orkester. Traktaten om en forfatning for Europa slo også fast at hymnen er Den europeiske unions hymne. Libretto (Beethovens versjon). Med Beethovens tillegg og endringer i kursiv. Europa (måne). Europa () eller Jupiter II er den sjette nærmeste månen til planeten Jupiter og den minste av de fire galileiske måner, men likevel et av de største legemene i solsystemet. Europa ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610 og muligens uavhengig av Simon Marius rundt samme tid. Gradvise mer i-dybden-observasjoner av Europa foregått gjennom århundrer ved bruk av bakkebaserte teleskoper og ved forbiflyvninger med romsonder fra og med 1970-tallet. Europa er noe mindre enn månen og består primært av silikatbergarter, sannsynligvis en kjerne av jern og den har en tynn atmosfære hovedsakelig sammensatt av oksygen. Overflaten, som i stort sett består av is, er en av de jevneste i solsystemet og er tverrstripet av sprekker og riller og med relativt få kratre. Den tilsynelatende unge glattheten til overflaten har ført til teorier om at et underjordisk hav av vann som kan tenkes å fungere som oppholdssted for utenomjordisk liv kan eksistere. Denne hypotesen foreslår at varmeenergi fra tidevannsbøyning gjør at havene forblir flytende og driver geologisk aktivitet på samme måte som platetektonikk Selv om det kun er forbiflyvningsoppdrag som har besøkt månen har Europas spennende egenskaper ført til flere ambisiøse forslag om utforskninger av månen. "Galileo"-oppdraget som startet i 1989 har gitt hovedmengden av de nåværende data om Europa. Et nytt oppdrag til Jupiters ismåner, Europa Jupiter System Mission (EJSM) ble foreslått med oppskytning i 2020. Antydningen om utenomjordisk liv har sikret månen en høy profil og har ført til en jevn lobbyvirksomhet for fremtidige oppdrag. Oppdagelse og navn. Europa ble oppdaget av Galileo Galilei i januar 1610, og muligvis uavhengig av Simon Marius rundt samme tid. Månen er oppkalt etter den fønikiske adelskvinnen Europa i gresk mytologi, som ble kurtisert av Zevs og ble dronning av Kreta. Sammen med Jupiters tre andre største måner, Io, Ganymedes og Callisto ble Europa oppdaget av Galileo Galilei. Den første rapporterte observasjonen av Io ble gjort av Galileo 7. januar 1610 og den ble oppdaget ved bruk av et 20x refrakorteleskop ved Universitetet i Padova. Under denne observasjonen kunne ikke Galileo skille Io og Europa på grunn av den lave kraften i teleskopet, så de to ble registrert som ett enkelt lyspunkt. Io og Europa ble først observert som to separate punkter da Galilei observerte det jovianske systemet neste dag, 8. januar 1610. Denne datoen er også brukt som observasjonsdato for Europa av IAU. Som alle de andre galileiske månene er Europa oppkalt etter en av Zevs' elskerinner, det greske motstykket til Jupiter, i dette tilfellet Europa, datter av kongen av Tyr. Navnesystemet ble foreslått av Simon Marius, som tilsynelatende oppdaget satellittene uavhengig, selv om Galileo hevdet at Marius hadde plagiert ham. Marius tilskrev forslaget til Johannes Kepler. Navnene ble tatt ut av bruk over en betydelig periode og ble ikke tatt tilbake i generell bruk før på midten av det 20. århundre. I mye tidligere astronomisk litteratur ble Europa bare referert til ved sine romertall, betegnet som "Jupiter II" (et system introdusert av Galileo) eller som «Jupiters andre måne». I 1892 førte oppdagelsen av Amalthea, som har bane nærmere Jupiter, at Europa ble forskjøvet til tredje posisjon. "Voyager"-sonden oppdaget ytterligere tre indre måner i 1979, så Europa er nå betraktet som Jupiters sjette satellitt, selv om den fremdeles refereres til som "Jupiter II. Omløp og rotasjon. Europa går en runde rundt Jupiter på litt over tre og en halv dag med en baneradius på  km. Med en eksentrisitet på kun 0,009 er selve banen nesten sirkulær og inklinasjonen relativt til det jovianske ekvatorplanet er liten, kun 0,470°. Som de andre galileiske månene har Europa en bundet rotasjon med Jupiter der den ene halvkulen alltid vender mot planeten. På grunn av dette er der et sub-joviansk punkt på Europas overflate hvor Jupiter tilsynelatende henger direkte over. Europas nullmeridian er linjen som krysser dette punktet. Forskning antyder at tidevannslåsingen ikke er fullstendig, siden en ikke-synkron rotasjon har blitt foreslått: Europa roterer raskere enn den går i bane rundt Jupiter, eller den gjorde i det minste det i fortiden. Dette antyder en asymmetri i fordelingen av den indre massen og at et underjordisk lag av væske separerer isskorpen fra bergartene i det indre. Den lille eksentrisiteten i Europas bane som opprettholdes av den gravitasjonelle forstyrrelsen fra de andre galileiske månene forårsaker at Europas sub-jovianske punkt pendler rundt en gjennomsnittlig posisjon. Når Europa kommer litt nærmere Jupiter, øker den gravitasjonelle påvirkningen og forårsaker at månen strekker seg mot den. Når Europa beveger seg noe vekk fra Jupiter avtar planetens gravitasjonskraft og forårsaker at månen går tilbake til en mer sfærisk form. Baneeksentrisiteten til Europa heves kontinuerlig av den gjennomsnittlige bevegelsesresonansen med Io. Dermed forårsaker tidevannsfleksingen at Europas indre blir en varmekilde som muligens gjør at et hav kan forbli flytende og drive geologiske prosesser under overflaten. Den ulitmate kilden til denne energien er Jupiters rotasjon som tappes av Io gjennom tidevannet den hever på Jupiter og overføres til Europa og Ganymedes av baneresonansen. Fysiske egenskaper. Europa ("nede til venstre") sammenlignet med månen ("oppe til venstre") og jorden ("høyre"). Montasjen er omtrentlig i skala. Europa er så vidt mindre enn jordens måne. Med en diameter like over  km er den det sjette største månen og det femtende største objektet i solsystemet. Selv om månen er den klart minste av de galileiske månene er den likevel mer massiv enn alle kjente måner i solsystemet som er mindre enn den til sammen. Tettheten antyder at den er tilsvarende de terrestriske planetene i sammensetning, primært bestående av silikatbergarter. Indre struktur. Det antas at Europa har et ytre lag av vann med en tykkelse på ca. 100 km; noe som en øvre skorpe av frossen is og noe som et flytende hav under isen. Nyere data om magnetfeltet fra "Galileo"-sonden viste at Europa har et fremkalt magnetfelt gjennom vekselvirkning med Jupiters magnetfelt, noe som antyder tilstedeværelsen av et konduktivt underjordisk lag. Dette laget er sannsynligvis et flytende hav av saltvann. Skorpen antas å ha gjennomgått en forskyvning på 80°, noe som ville vært usannsynlig hvis isen satt fast i mantelen. Europa har sannsynligvis en metallisk jernkjerne. Overflateformasjoner. "Galileo"-bilde som viser den førende halvkulen, med tilnærmet naturlig farge (til venstre) og forbedret farge (til høyre). Mosaikk av "Galileo"-bilder viser trekk som tyder på indre geologisk aktivitet. Europa er et av de jevneste objektene i solsystemet. De dominerende markeringene på kryss og tvers av månen ser ut til å være hovedsakelig albedoformasjoner, som understreker en lav topografi. På grunn av at overflaten er tektonisk aktiv og ung finnes det også få nedslagskratere på Europa. Europas isete overflate gir den en albedo (lysreflektivitet) på 0,64, en av de høyeste av alle månene. Dette synes å indikere en ung og aktiv overflate; basert på estimert frekvens av kometbombardementer som Europa sannsynligvis gjennomgår er overflaten 20–180 millioner år gammel. Det er foreløpig ingen full vitenskapelig enighet om de noen ganger motstridende forklaringene på Europas overflateformasjoner. Strålingsnivået på Europas overflate er tilsvarende en dose på ca. 540 rem ( mSv) per dag, en strålingsmengde som ville forårsaket sykdom eller død for mennesker. Lineae. Bilde av Europa i omtrentlig naturlige farger som viser lineaene. Europas mest slående overflateformasjoner er en rekke mørke streker på kryss og tvers av hele kloden kalt ' (latin for linjer). Nærmere undersøkelser viser at kantene på Europas overflate på hver side av sprekkene har forflyttet seg relativt til hverandre. De større stripene er mer enn 20 km på tvers, ofte med en mørk, diffus ytre kant, regelmessige striasjoner og en sentral stripe med lysere materialer. Den mest sannsynlige hypotesen sier at disse lineaene kan ha blitt produsert av en rekke utbrudd av varm is da Europas skorpe åpnet seg og blottla de varmere lagene under. Effekten av dette ville ha vært lik den som kan sees på jordens midthavsrygger. Disse ulike bruddene antas å ha blitt forårsaket i stor del av tidevannspåkjenninger som utøves av Jupiter. Siden Europa er tidevannslåst mot Jupiter og derfor alltid opprettholder omtrent samme orientering mot planeten, bør mønstrene fra påkjenningen danne et særpreget og forutsigbart mønster. Det er imidlertid bare de yngste av Europas sprekker som er i samsvar med det anslåtte mønsteret; andre sprekker synes å finnes i stadig forskjellige retninger desto eldre de er. Dette kan forklares hvis Europas overflate roterer noe raskere enn det indre, en effekt som er mulig på grunn av at det underjordiske havet mekanisk kobler månens overflate fra den steinete mantelen og effekten av Jupiters gravitasjon som trekker på månens ytre isskorpe. Sammenligninger av bilder fra "Voyager" og "Galileo"-sondene har gitt en øvre grense på denne hypotetiske glidningen. Den fulle rotasjonen til det ytre stive skallet i forhold til Europas indre skjer over minimum  år. Andre geologiske formasjoner. Spisse, 250 m høye topper og glatte plater mikset sammen i et nærbilde av Conamara Chaos. Andre formasjoner som finnes på Europa er sirkulære og elliptiske "lenticulae" (latin for «fregner»). Mange av dem er kupler, noen er groper og noen er glatte, mørke flekker. Andre har en usammenhengende og grov tekstur. Kuplene ser ut som deler av de gamle slettene rund dem, noe som antyder at kuplene ble dannet når slettene ble presset opp nedenfra. En av hypotesene hevdet at disse lenticulaene ble dannet av diapirer av varm is som steg opp gjennom den kalde isen i den ytre skorpen, mye lignende magmakammerene i jordskorpen. De jevne, mørke flekkene kan ha blitt dannet av smeltevann som ble frigjort når den varme isen brøt gjennom overflaten. De grove, rotete lenticulaene (kallt «kaosregioner»; for eksempel Conamara Chaos) ville så bli dannet fra små fragmenter av skorpen innebygd i haugete, mørkt materiale og vises som isfjell i et frossent hav. En alternativ hypoterse foreslår at lenticulaene faktisk er små områder med kaos, og at gropene, flekkene og kuplene er artefakter som følge av overtolkning av tidlige "Galileo"-bilder med lav oppløsning. Antydningen er at isen er for tynn til å støtte den konvektive diapir-modellen som formasjonsdannelse. I november 2011 presenterte et lag av forskere fra University of Texas i Austin og andre steder bevis i publikasjonen "Nature" som antydet at mange «kaosterreng»-formasjoner på Europa sitter på toppen av store innsjøer av flytende vann. Disse innsjøene ville være helt innkapslet i månens isete ytre skall og tydelig fra et flytende hav antatt å eksistere lengre ned under isskallet. En full bekreftelse av havenes eksistens vil kreve en romferd designet for å undersøke isskallet enten fysisk eller indirekte, for eksempel ved bruk av radar. Underjordiske hav. De fleste planetologer tror det finnes flytende vann under overflaten som varmes av tidevannskreftene. Oppvarmingen fra den radioaktive nedbrytingen, som er nesten den samme som i jorden (per kg bergarter), kan ikke tilføre tilstrekkelig varme på grunn av at volum-til-overflate-forholdet er mye lavere på grunn av månens mindre størrelse. Europas overflatetemperatur ligger i snitt rundt 110 K ved ekvator og bare 50 K ved polene, noe som gjør at isskorpen er hard som granitt. De første hintene om et underjordisk hav kom fra teoretiske betraktninger av tidevannsoppvarmingene (en konsekvens av Europas noe eksentriske bane og baneresonans med andre galileiske måner). Medlemmer av bildegruppen til "Galileo" argumenterer for eksistensen av underjordiske hav fra analyser av bilder fra både "Voyager" og "Galileo". Det mest dramatiske eksempelet er «kaosterreng», en vanlig formasjon på Europas overflate som noen tolker som en region hvor underjordiske hav har smeltet seg gjennom isskorpen. Denne tolkningen er ekstremt kontroversiell. De fleste geologer som har studert Europa holder med det som vanlig er kjent som den «tykk is»-modellen hvor havene sjelden, om noen gang, har direkte vekselvirket med denne overflaten. De ulike modellene for beregning av isskallets tykkelse gir verdier mellom noen få kilometer til flere titalls kilometer. To mulige modeller av Europa De beste bevisene for «tykk is»-modellen er en studie av Europas store kratre. De største nedslagsformasjonene er omgitt av konsentriske ringer og ser ut til å bli fylt med relativt flat, ny is; basert på dette og den beregnede mengden varme som genereres av Europas tidevann er det forutsagt at den ytre skorpen er av fast is er ca. 10–30 km tykk, inkludert et lag av seig «varm is», noe som kan bety at det flytende havet under kan være ca. 100 km dypt. Dette gir et volum på 3 m³ for Europas hav, litt over to ganger volumet av havene på jorden. «Tynn is»-modellen antyder at Europas skall av is kan være bare et par kilometer tykt. De fleste planetologer konkluderer imidlertid med at denne modellen bare omfatter de øverste lagene av Europas skorpe som kan være elastiske når de blir påvirket av Jupiters tidevannskrefter. Et eksempel er analyser av fleksibiliteten hvor månens skorpe blir modellert som et plan eller sfære som blir belastet og bøyd med tunge laster. Slike modeller antyder at den ytre elastiske delen av isskorpen kan være så tynn som 200 m. Hvis skallet av is på Europa virkelig bare er et par kilometer tykt bil «tynn is»-modellen bety at kontakt mellom det flytende indre og overflaten kan oppstå gjennom åpne rygger og forårsake dannelsen av områder med kaosterreng. Mot slutten av 2008 ble det foreslått at Jupiter kanskje holder Europas hav varme ved å generere store planetariske tidevannsbølger på planeten på grunn av sin lille, men eksisterende skjevhet. Denne tidligere uvurderte typen av tidevannskrefter genererer såkalte Rossbybølger som ferdes ganske sakte, kun et par kilometer per dag, men som kan generere betydelig kinetisk energi. For den nåværende aksehelningen estimert til 0,1 grader vil resonansen for Rossbybølger lagre 7,3 J med kinetisk energi, noe som er to hundre ganger mer enn strømmen eksitert fra de dominerende tidevannskreftene. Dissipasjon av denne energien kan være hovedvarmekilden til Europas hav. "Galileo"-sonden fant at Europa har et svakt magnetisk moment som er indusert av den varierende delen av det jovianske magnetfeltet. Feltstyrken ved den magnetiske ekvator (ca. 120 nT) som er skapt av det magnetiske momentet er ca. en sjettedel av styrken til Ganymedes' felt og seks ganger verdien til Callistos. Eksistensen av det induserte momentet krever et lag av svært elektrisk ledende materialer i månens indre. Den mest sannsynlige kandidaten til dette er et stort underjordisk hav av flytende saltvann. Spektrografiske bevis tyder på at de mørke, rødlige stripene og formasjonene på Europas overflate kan være rik på salter som magnesiumsulfat innkapslet i fordampet vann fra det indre. Svovelsyrehydrater er en annen mulig forklaring for kontamineringen som er observert spektroskopisk. I begge tilfeller er disse materialene fargeløse eller hvite når de er rene, så noen andre materialer må også være til stede for å kunne forklare den rødlige fargen – og svovelforbindelser er mistenkt. Atmosfære. Magnetfelt rundt Europa. Den røde linjen viser banen til "Galileo"-sonden under en typisk forbiflyvning (E4 eller E14). Observasjoner med "Goddard High Resolution Spectrograph" på Hubble-teleskopet, først beskrevet i 1995, avslørte en tynn atmosfære primært bestående av molekylært oksygen () Overflatetrykket er 0,1 μPa, eller 10-12 ganger jordens. I 1997 bekreftet "Galileo"-sonden at en tynn ionosfære (et øvre atmosfærisk lag med ladde partikler) blir skapt av solstrålingen og energetiske partikler fra Jupiters magnetosfære. I motsetning til oksygenet i jordens atmosfære er ikke Europas av biologisk opprinnelse. Den overflatebundne atmosfæren dannes gjennom radiolyse – dissosiasjonen av molekyler gjennom stråling. Ultrafiolett stråling fra solen og ladde partikler (ioner og elektroner) fra den jovianske magnetosfæren kolliderer med Europas isete overflate og splitter vann til oksygen og hydrogen. Disse kjemiske komponentene blir så absorbert og pulverisert inn i atmosfæren. Den samme strålingen skaper også kollisjonsrester av elementene fra overflaten, og balansen mellom disse to prosessene danner en atmosfære. Molekylært oksygen er den tetteste komponenten i atmosfæren fordi den har en lang livslengde; etter at det kommer tilbake til overflaten fester (fryser) det seg ikke som vann eller hydrogenperoksidmolekyler, men desorpterer heller fra overflaten og starter en annen ballistisk bue. Molekylært hydrogen når aldri overflaten siden det er tilstrekkelig lett til å unngå Europas overflategravitasjon. Observasjoner av overflaten har avslørt at noe at det molekylære oksygene som dannes av radiolyse ikke blir skutt ut fra overflaten. Siden overflaten kanskje vekselvirker med de underjordiske havene (med tanke på den geologiske diskusjonen over) kan dette molekylære oksygene kanskje finne veien ned til havene hvor det kan være en del av en biologisk prosess. Gitt utskiftningsfarten avledet fra den maksiamale alderen til isskorpen på tilsynelatende ~0,5 Gyr, antyder et anslag at subdukasjon av radiolytisk genererte oksiderende arter kan føre til oksygenfrie konsentrasjoner av hav som er sammenlignbare med de terrestriske dyphavene. Det molekylære hydrogenet som unnslipper Europas gravitasjon danner en torus (ring) av gass sammen med atomisk og molekylært oksygen i nærheten av Europas bane rundt Jupiter. Denne «nøytrale skyen» har blitt oppdaget av "Cassini" og "Galileo"-sondene og har et høyere innholdt (antall atomer og molekyler) enn den nøytrale skyen som omgir Jupiters innerste måne, Io. Modeller forutsier at nesten hvert atom eller molekyl i Europas torus til slutt blir ionisert, og dermed blir en kilde til plasmaen i Jupiters magnetosfære. Mulighet for liv. a> som kan gi energikilder til liv. Europa er et av de beste stedene i solsystemet for potensielt beboelighet og muliget til å ha utenomjordisk liv. Liv kunne eksistere havene under isen og kanskje livnære seg i et miljø tilsvarende til hydrotermale ventiler i de dype havene på jorden eller den antarktiske Vostoksjøen. Liv i slike hav kan muligens være lignende det mikrobiale livet på jorden i de dype havene. Så langt finnes det ingen bevis for at liv eksisterer på Europa, men sannsynligheten for tilstedeværelsen av flytende vann har ført til diskusjoner om å sende en sonde dit. Frem til 1970-årene var liv antatt å være avhengig av energi fra solen. Planter på jordens overflate fanger energi fra sollyset for å fotosyntere sukker fra karbondioksid og vann, frigjør oksygen i prosessen og blir så spist av oksygenpustende dys som sender energien oppover i næringskjeden. Også liv i de dype havene langt under solens rekkevidee ble antatt å få næringen enten fra organiske avfallsprodukter fra overflaten eler ved å spise dyr som i sin tur avhenger av den strømmen av næringsstoffer. Et miljø med evne til å støtte liv ble derfor antatt å avhenge av tilgangen til sollys. Under et utforskende dykk til Galápagos-kløften i dyphavsfartøyet "Alvin" i 1997 oppdaget forskere kolonier av skjeggbærerarten "Riftia pachyptila", muslinger, krepsdyr og diverse andre skapninger gruppert rundt undersjøiske vulkanformasjoner kjent som black smokers. Disse skapningene trives uten sollys, og utgjør en helt uavhengig næringskjede. I stedet for planter var basisen for denne næringskjeden en form for bakterier som fikk sin energi fra oksidasjon av reaktive kjemikalier, slik som hydrogen eller hydrogensulfid, som boblet opp fra jordens indre. Denne kjemosyntesen avslørte at liv ikke trenger å være avhengig av solen; det trenger bare en energigradient og vann. Oppdagelsen åpnet en ny vei innen astrobiologien ved å øke antall mulige ekstraterrestriske habitater betraktelig. Mens skjeggbærere og andre flercellede eukaryotiske organismer rundt disse hydrotermale ventilene puster oksygen, og dermed er indirekte avhengige av fotosyntese, kan anaerobe kjemosyntetiske arkebakterier som holder til i disse økosystemene gi en mulig modell for liv i Europas hav. Energien fra tidevannsfleksingen driver geologiske prosesser i Europas indre, akkurat som de gjør i en lang mer mer tydelig grad på søstermånen Io. Selv om Europa kan ha en indre energikilde fra radioaktiv nedbryting vil energien som genereres av tidevannsfleksingen være flere størrelsesordener større enn noen radiologisk kilde. En slik energikilde kan imidlertid aldri støtte et økosystem så stort og mangfoldig som det fotosyntese-baserte økosystemet på jordens overflate. Livet på Europa kunne eksistere samlet rundt en hydrotermal ventil påp havnbunnen, eller under havbunnen, hvor endolitter er kjent å holde til på jorden. Alternativt kunne det eksistere hengende fra den nedre overflaten av månens islag lignende algene og bakteriene i polregionene på jorden, eller flyte frit rundt i Europas hav. Hvis Europas hav var for kalde ville imidlertid ikke de biologiske prosessene slik vi kjenner de på jorden kunne finne sted. Likedan hvis de var for salte kunne bare ekstreme halofiler overleve i miljøene. I september 2009 beregnet planetologen Richard Greenberg at den kosmiske strålingen som treffer Europas overflate konverterer noe vannholdig is til fritt oksygen () som så kan absorberes inn i havene under når vann strømmer opp for å fylle sprekker. Via denne prosessen anslår Greenberg at Europas hav til slutt kan få en oksygenkonsentrasjon større enn i havene på jorden innen et par millioner år. Dette vil muliggjøre at Europa kan støtte ikke bare mikrobielt liv, men også potensielt større aerobe organismer som fisk. I 2006 uttalte Robert T. Pappalardo, en assisterende professor ved Laboratory for Atmospheric and Space Physics ved University of Colorado i Boulder at, I november 2011 presenterte et forskerlag bevis i publikasjonen "Nature" som antydet eksistensen av store innsjøer med flytende vann fullstendig innkapslet i månens isete ytterskall og adskilt fra et flytende hav antatt å eksistere lengre ned under isskallet. Hvis de blir bekreftet vil de kunne være enda et potensielt habitat for liv. Utforskning. Det meste av vår kunnskap om Europa skyldes forbiflyvninger på begynnelsen av 1970-tallet. Søstersondene "Pioneer 10" og "Pioneer 11" var de første til å besøke Jupiter i henholdsvis 1973 og 1974. Bildene de tok av Jupiters største måner var uklare og svake sammenlignet med senere oppdrag. De to "Voyager"-sondene passerte gjennom det jovianske systemet i 1979 og ga mer detaljerte bilder av Europas isete overflate. Bildene førte til spekulasjoner blant mange forskere om muligheten for flytende hav under overflaten. Fra 1995 til 2003 gikk "Galileo"-sonden i bane rundt Jupiter, og ga den mest detaljerte undersøkelsen av de galileiske månene. Oppdraget inkluderte "Galileo Europa Mission" og "Galileo Millennium Mission" med en rekke nærpasseringer av Europa. "New Horizons" tok i 2007 bilder av Europa på sin ferd gjennom det jovianske systemet på sin vei mot Pluto. Fremtidige oppdrag. Ulike forslag for fremtidige oppdrag har blitt lagt frem. Formålene har variert fra å undersøke Europas kjemiske sammensetning til å søke etter utenomjordisk liv i undergrunnshavene. Ethvert oppdrag til Europa vil trenge beskyttelse mot det høye strålingsnivået fra Jupiter; Europa mottar ca. 540 rem ( mSv med stråling hver dag. Europa Jupiter System Mission (EJSM) hadde en foreslått oppskytningsdato i 2020 og var et fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av mange av Jupiters måner, inkludert Ganymedes. I februar 2009 ble det også annonsert at ESA og NASA hadde gitt dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission. EJSM bestod av den NASA-ledete Jupiter Europa Orbiter (JEO), den ESA-ledete Jupiter Ganymede Orbiter (JGO) og muligens den JAXA-ledete "Jupiter Magnetospheric Orbiter". ESAs bidrag stod overfor finansieringskonkurranse med andre ESA-prosjekter, men i april 2011 uttalte imidlertid ESA at det virket usannsynlig at et felles amerikansk-europeisk oppdrag ville finne sted i begynnelsen av 2020-årene, gitt NASAs budsjett, så ESA vil undersøke muligheten for å fortsette med et europeisk-ledet oppdrag. Det ESA-ledete oppdraget kalles JUICE (JUpiter ICy moon Explorer) og vil være basert på JGO-designet. Russland har også uttrykt interesse i å sende et landingsfartøy til Europa som en del av et internasjonalt oppdrag. Foreslåtte og avbrutte romsonder. Planer om å sende en sonde for å studere tegnene på flytende vann og mulig liv på Europa vært preget utsatte prosjekter og budsjettkutt. a> (en termisk drill) og en utsendt nedsenktbar 'hydrobot'. Konseptet for Europa Lander Mission circa 2005 I forkant av EJSM ble planene for "Jupiter Icy Moons Orbiter" stanset i 2005. Før det ble også Europa Orbiter stanset i 2002 etter å ha fått startordre tre år tidligere. Banesonden var utstyrt med en spesiell radar som ville gjort det mulig å se under overflaten. "Jovian Europa Orbiter" var «Cosmic Vision»-konseptstudie fra 2007 av ESA. "Ice Clipper"-oppdraget skulle bruke en nedslagssonde tilsvarende "Deep Impact"-oppdraget – den skulle utføre en kontrollert kollisjon med Europa og lage en sky av rester som så skulle samles av mindre sonder som fløy gjennom skyen. Mer ambisiøse ideer har blitt lagt frem, inkludert en nedslagssonde i kombinasjon med en termisk drill for å søke etter biosignaturer som kan være frosset fast i det grunne underlaget. Et annet forslag som ble fremmet i 2001 går ut på å sende en stor atomdreven «smeltesonde» (kryobot) som ville smelte seg gjennom isen før den nådde havet nedenfor. Når den kom ned til vannet ville den sende ut et automatisk undervannsfartøy (hydrobot) som ville samle informasjon og sende den tilbake til jorden. Både kryoboten og hydroboten ville måtte gjennomgå en form for ekstrem sterilisering for å hindre påvisning av organismer fra jorden i stedet for organismer fra Europa og for å forindre forurensing av det underjordiske havet. Dette forslaget har ikke kommet til et seriøst planleggingsstadium. Galileo Galilei. Galileo Galilei (født 15. februar 1564 i Pisa, død 8. januar 1642 i Arcetri utenfor Firenze) var en italiensk filosof, fysiker og astronom som regnes som en sentral skikkelse i den vitenskapelige revolusjonen. Han er mest kjent for forbedringer av det astronomiske teleskopet, en rekke banebrytende astronomiske observasjoner og støtte til det heliosentriske verdensbildet med solen i sentrum av universet. Blant hans bidrag til naturvitenskapen er også studier innen bevegelseslære, særlig av akselererende legemer. Han samlet fysiske teorier utarbeidet gjennom flere århundrer, var den første til å vise hvordan de kunne bevises ved eksperimenter, og den første til å danne en sammenhengende enhet i bevegelseslæren. Dermed la han et viktig grunnlag for blant andre Newton. Både gjennom sine astronomiske oppdagelser og gjennom sitt arbeid med bevegelseslære ønsket han, direkte som indirekte, å svekke tilliten til Aristoteles' verdensbilde, og med det endre forutsetningene for hvordan man tolker observasjonene. Dette gjorde han mer systematisk enn det som tidligere hadde vært gjort. Han er trolig den eneste som av kirken har blitt anklaget eller domfelt for vitenskapelige teorier. Globalt ble 2009 markert som astronomisk jubileumsår, 400 år etter at Galilei første gang observerte stjernehimmelen med teleskop. Familiebakgrunn og læreår. Galileo Galilei stammet fra en florentinsk patrisierfamilie som ikke lenger var velhavende. Hans gren av familien hadde tatt navnet etter en betydelig forfader, legen Galileo Bonaiuti som levde på 1400-tallet. Galileis far, Vincenzo, var tøyhandler, musiker og musikkteoretiker med kunnskap og interesser for matematikk; han undersøkte sammenhengen mellom strengespenning og tonehøyde, og ble gjennom det sannsynligvis den første i vitenskapshistorien som gav en ikke-lineær matematisk beskrivelse av et fysisk fenomen. Elleve år gammel ble han sendt på skole til klosteret i Vallombrosa, tre-fire mil sørøst for Firenze, for at han skulle få en god utdannelse. Munkene her tilhørte den intellektuelle Firenze-tradisjonen, her lærte han gresk, latin og logikk. Galilei var novise i vallombrosanerklosteret, men da han viste tilbøyelighet til å ville tre inn i benediktinerordenen, hentet faren ham i 1580 hjem fordi han så klosterlivet som en uønsket karrerevei, og sendte ham i stedet til medisinerstudiet i Pisa. Galileo viste seg å være en glitrende skribent, og han tenkte alvorlig på å gjøre kunsten til sin levevei. Imidlertid hadde han mest interesse for mekanikk og matematikk, fag han sannsynligvis var blitt interessert i ved å studere farens musikkinstrumenter og følge med på hans eksperimenter. Etter fire års medisinstudier klarte ikke faren å finansiere studiene videre. Galileo avbrøt derfor studiet i 1585 og reiste til Firenze for å studere matematikk hos Ostilio Ricci, en matematiker i Niccolò Tartaglias skole. Galileo tjente til livsopphold ved å gi privatundervisning. Han beskjeftiget seg også med anvendt matematikk, mekanikk og hydraulikk. Ved å konstruere en hydrostatisk skålvekt for bestemmelse av densitet, løste han et antikt problem av Heron. I 1587 dro han til Roma og oppsøkte der astronomen, matematikereren og lærebokforfatteren Christopher Clavius. Undervisningsår. 1589 ble han lærer og professor i matematikk, først i sin fødeby Pisa, og fra 1592 ved det anerkjente universitetet i Padova, som tilhørte republikken Venezia. I Padova la han grunnlaget for både bevegelsesteorien og kosmologien. I et brev datert 1597 erklærte han seg som kopernikaner, dvs. at han holdt Kopernikus' teori om det solsentrerte univers for ikke bare å være en praktisk regnemodell for beregning av stjerners og planeters posisjon, men også en reell, fysisk beskrivelse. I Padova utviklet han den geometriske og militære passer til å beregne elevasjon for artilleri, avstander og nivåforskjeller. I 1608 hadde Hans Lipperhey, en optiker i Nederland, konstruert et teleskop. Galilei ble interessert i tanken om at man kunne forstørre noe som befant seg på lang avstand. Etter en tids arbeid kunne han høsten 1609 for myndighetene i Venezia demonstrere sitt nye teleskop som forstørret 8×. Med dette kunne fiendtlige skip oppdages to timer før man kunne se de med det blotte øye. Hoffmatematiker i Firenze. Galileis astronomiske observasjoner, utgitt 1610, gjorde ham til den mest feirede naturfilosof i Europa. Galileis tidligere elev, storhertug av Toscana Cosimo II de' Medici, utnevnte ham samme år til hoffmatematiker, hoff-filosof og den første matematikkprofessoren i Pisa uten undervisningsplikter. Dermed fikk Galilei full frihet til å konsentrere seg om sin forskning. Galilei fikk tre barn med sin husholderske, Marina Gamba: Virginia (med ordensnavn Maria Celeste; 1600–1634), Livia (ordensnavn Arcangela; 1601–1659) og Vincenzo. Senest i forbindelse med flyttingen til Firenze skiltes Galilei og Gambas veier, og siden de to «uekte» døtrene ble ansett for ikke å være mulig å gifte bort standsmessig, fikk Galilei plassert dem i kloster. Marina Gamba giftet seg senere, og sønnen ble da sendt til Galileo i Firenze. Senere legitimerte Galilei ham slik at han kunne gifte seg. Siste år. I år 1616 vedtok kirken at den heliosentriske modell kunne publiseres og diskuteres som en praktisk regnemodell eller hypotese, men dog ikke som en en reell, fysisk beskrivelse; dette la noen begrensninger for Galilei. I 1623 ble hans venn Maffeo Barberini valgt til pave og tok navnet Urban VIII. Barberini hadde i en ode i 1620 hyllet Galilei for hans astronomiske oppdagelser gjennom teleskopet, og Galilei så valget av pave som en mulighet til å få anerkjennelse for kopernikanismen, men han feilberegnet situasjonen. Det ble reist rettssak mot Galilei i 1633, der han ble dømt til å avsverge troen på kopernikanismen. Galilei ble etter hvert blind og døv. Noen av hans studenter skrev da ned hans tanker for ham. Hans viktigste bidrag til fysikken ble utgitt 1638. Bakgrunn. At matematikk er en nøkkel til naturforståelse ble foreslått av både pythagoreerne, Arkimedes og Platon. Innen geometri og trigonometri var Euklids bok "Elementene" sentral. Ptolemaios hadde i noen grad tatt i bruk en eksperimentell metode i naturvitenskapene, og knyttet eksperimenter sammen med teoretiske deduksjoner, der observasjoner ble rapportert med eksakte matematiske uttrykk. Middelalderens lærde hadde stor respekt for Ptolememaios' bevisførsel for det geosentriske verdensbilde, noe som gjorde det vanskelig å vinne fram med alternativer. Johannes Philoponus hadde i Alexandria på 500-tallet gjort eksperimenter som viste at legemer med ulik vekt faller like fort. Philoponus mente også at de fysiske lovene under månens bane kunne være de samme som de fysiske lovene over månens bane, dette ble videreført av Buridan på 1300-tallet. Fra 1200-tallet kritiserte flere naturfilosofer aristotelisk fysikk og mekanikk, og på Galileis tid hadde alle naturfilosofer hørt bevisførsel for at Aristoteles tok feil. Biskop Robert Grosseteste (ca. 1175–1253) hadde forsøkt å løse utfordringer innen optikk med matematiske modeller. Fransiskanermunken Roger Bacon hadde vektlagt geometri som en måte å matematisere fysikken. Bacon hadde ment at skulle man finne ut av naturen, måtte man studere den og ikke bare utlede ting ut logisk fra prinsipper. Matematikeren Jordanus de Nemore (ca. 1225-60) hadde løst teoretiske problemer knyttet til sammenhengen mellom gjenstander i fritt fall og kuler på et skråplan. Matematiker og teolog Thomas Bradwardine (ca. 1290-1349) hadde forsøkt å beskrive bevegelser matematisk og hadde sammenlignet universet med et urverk. Og filosofen William Heytesbury (ca. 1313-73) hadde korrekt beskrevet bevegelsen til et objekt i konstant akselerasjon. Katedralen i Pisa med "Galileis lampe". Høydepunktet i middelalderens naturfilosofi kom med Buridan og Oresme. Buridan satte frem teorien om at et objekt i bevegelse vil fortsette bevegelsen inntil en annen kraft virker på objektet. Dermed var man også et skritt nærmere å forklare planetenes bevegelser. Buridan overveide også om jorden roterer rundt sin akse, snarere enn at det er hele himmelen som roterer rundt jorden. Oresme videreførte dette og viste hvordan en pil skutt rett opp allerede følger jordens rotasjon, og at pilen derfor akkurat som bueskytteren vil fortsette å følge jordens rotasjon til den lander. Oresme gav også geometrisk bevis for formelen for gjennomsnittsfart, v=s/t. Senere argumenterte kardinal Nikolaus av Cusa for at jorden ikke er sentrum av universet men i stedet beveger seg gjennom rommet, han foreslo også et grenseløst univers og liv på andre planeter. Presten Domingo de Soto (1494-1560) var den første til å gi en korrekt beskrive av gjenstander i fritt fall. Og matematikeren Jerome Cardan (1501-76) foreslo at et prosjektil følger en parabelformet kurve. Bevegelsesteori. I Galileis studietid satt han en gang i katedralen i Pisa under en lang messe. Han observerte en lysekrone som svingte frem og tilbake, og han fant ved hjelp av pulsslagene at svingningstiden så ut til å være den samme ved store og små svingninger. Han gikk hjem og eksperimenterte med ulike pendler og fant at en pendels svingetid ikke er avhengig av pendelens utslag, i stedet er svingetiden proporsjonal med kvadratroten av pendelens lengde. Også av objekter i fritt fall utførte han mer nøyaktige målinger enn det som hittil hadde vært gjort. Han fant at også i fritt fall var falltiden proporsjonal med kvadratroten av fallets lengde. Med grunnlag i teoretiske studier og hypoteser fra antikken og middelalderen kunne han ved eksperiment bevise det korrekte forholdet mellom størrelser som fart, strekning, tid og akselerasjon. Han beviste også en tidligere hypotese om at et prosjektil beskriver en parabelformet kurve. Astronomi. En kopi av det tidligste teleskopet som er funnet laget av Galilei. Galilei ble involvert i astronomi etter supernovaen i 1604. Juli 1609 rettet engelske Thomas Harriot et teleskop mot månen for å tegne månekart. På samme tid hørte Galilei om oppfinnelsen, og noen uker senere hadde han konstruert sitt eget. Januar 1610 oppnådde han en forstørrelse på 20×, og to måneder senere 30×. Med teleskopet kunne Galilei observere solflekker, fjell, kratre og daler på månen, Venus i ulike faser (jf. månens faser), fire av Jupiters måner, og noe som lignet ører rundt Saturn. Observasjonene gjorde ham overbevist om at det gamle greske verdensbildet fra Aristoteles, som skilte mellom en uforanderlig og fullkommen verden fra månens bane og utover og en foranderlig og ufullkommen verden under månens bane, sviktet observasjonene. Fjell og kratre på månen viste både at den ikke utgjør en perfekt sirkel og at den kunne være laget av samme materiale som jorden. Jupiters måner sannsynliggjorde at også jorden kan kretse rundt solen selv om den har en måne. Solflekkene beveget seg og viste at solen ikke er uforanderlig. Med Galilei, og også med Kepler, ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane. Venus' faser bekreftet at Venus kretser rundt solen. En av hans viktigste oppdagelser var at gjennom teleskopet så fiksstjernene langt mindre ut enn med det blotte øye. Dette tok bort en innvending fra astronom Tyge Brahe om at Kopernikus' forslag til et kollosalt stort univers ville medføre at stjernene ble urimelig store. Et kollosalt stort univers kunne også forklare hvorfor ingen parallakse kunne observeres for fiksstjernene. Gjennom teleskopet virket også planetene å være langt mindre enn man hittil hadde trodd. For Venus i posisjon lengst unna jorda var tidligere målinger av vinkeldiameteren 3 bueminutter. Med teleskopet beregnet Galilei denne til 1/6 bueminutt, noe som er langt nærmere dagens målinger. De fire største Jupiter-månene, som Galilei oppdaget, kjenner vi idag som de galileiske månene: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Navnene, som stammer fra gresk mytologi, ble foreslått av den samtidige astronomen Simon Marius. Likevel ble navnene først tatt i bruk i midten av det 20. århundre. Ulike modeller av verdensrommet. På Galileis tid var det praktisk talt ingen astronomer som holdt seg til det ptolemeiske verdensbilde. De fleste mente at solen er senter for bevegelsen til de fem planetene (Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn). Den virkelige debatten stod mellom den heliosentriske modellen fra Kopernikus og den geoheliosentriske fra Brahe. De fleste støttet Brahes modell fordi man så store vitenskapelige problemer med at jorden beveget seg. Brahes modell stemte like godt med observasjonene som Kopernikus' modell. Kepler foreslo så i 1609, i boken "Den nye astronomi", at planetene går i ellipsebaner rundt solen. Dette gav en mye enklere teori og viste seg også å stemme bedre med observasjoner, særlig av Mars og Venus. Galilei nevnte imidlertid ikke Keplers eller Brahes teorier i sine bøker, i stedet forsvarte han Kopernikus' modell basert på sirkulære bevegelser. "Sendebud fra stjernene" (1610). Tegning fra "Sendebud fra stjernene" og foto. Denne boken la grunnlaget for Galileis vitenskapelige rykte. Han var ikke den første til å utforske universet med teleskop, men han var den første til å publisere sine funn. I mars 1610 kom boken "Sidereus nuncius" («Sendebud fra stjernene»). Sammenlignet med Keplers og Kopernikus' bøker inneholdt denne lite matematikk, var velskrevet og hadde fine illustrasjoner, og den ble en bestselger på 1600-tallet. Samme år fikk han anerkjennelse av jesuittene ved Collegio Romano. Jesuittene var kirkens fremste astronomer og den intellektuelt sett mest innflytelsesrike ordenen i Den katolske kirke, med Christopher Clavius som en av de fremste astronomene. De undersøkte Galileis observasjoner og offentliggjorde året etter sin støtte til alle Galileis oppdagelser med teleskopet. Selv om de fleste jesuittene hadde valgt Brahes modell, var det også jesuitter som var kopernikanere. "Avhandling om ting som forblir oppe på vannet eller som beveger seg i det" (1612). I denne boken fremholder han at en gjenstands form ikke betyr noe for om et legeme flyter, dette avhenger av legemets egenvekt. Boken er et strålende verk som knytter de generelle innsiktene han hadde gjort om bevegelse sammen med en oppfinnsom utforskning og eksperimentering. At små gjenstander med egenvekt større enn vann kan flyte på det vi i dag kaller overflatehinnen forklarte han imidlertid på samme måte som at en tom krukke kan flyte, og dette argumentet overbeviste ikke aristotelikerne. Atle Næss mener at dette argumentet viser hans trang til enkle forklaringer, og at han noen ganger forenklet for mye. "Brev om solflekkene" (1613). I Tyskland mente astronom og jesuittprest Christopher Scheiner å ha observert solflekkene på et tidligere tidspunkt enn Galilei. De var også uenige om tolkningen av fenomenet. Scheiner mente fenomenet skyldtes hittil ukjente planeter. Galilei mente solflekkene var fenomener enten på solens overflate eller i solens atmosfære, og at flekkene viser at solen roterer rundt sin egen akse, med en periode på cirka en måned. Forordet kunne oppfattes som nedlatende overfor Scheiner, og konflikten med Scheiner ble videreført i de fleste av Galileis påfølgende bøker. Dette bidro trolig til motsetningen som etter hvert utviklet seg mellom Galilei og jesuittene. I denne boken tok han også standpunkt for den kopernikanske modell, der planetene går i sirkulære baner rundt solen. "Samtale om flo og fjære" (1616). Galilei mente at flo og fjære bare kunne forklares hvis man forutsatte at jorden beveger seg. For Galilei var tidevannet et hovedargument og et fysisk bevis for at jorden beveger seg gjennom universet, som et kar i bevegelse som inneholder vann. Kepler og de fleste naturfilosofer før ham, og også pave Urban, var uenig og mente tidevannet skyldes månens tiltrekningskraft. "Probermesteren" (1623). I 1618 kom hele tre kometer til syne. Jesuittastronomen Horatio Grassi beregnet at de var lenger unna enn månen. Dette var i tråd med Brahes beregninger av en komet i 1577, og indikerte at området utenfor månens bane ikke var uforanderlig. I 1623 svarte imidlertid Galilei med å skrive boken "Probermesteren" ("Il Saggiatore") der han på en sarkastisk måte imøtegikk Grassi og mente kometene var atmosfæriske fenomener. I boken formulerte han også sin tro på matematikken og geometrien, særlig sirkelbevegelser, som naturens språk. Han dediserte boken til sin mangeårige venn, pave Urban VIII, noe paven var svært tilfreds med. "Dialog over de to viktigste verdenssystemer" (1632). Galileis første notater om Jupiters måner. Boken bygger på oppdagelser gjort 20 år tidligere. Denne boken er en diskusjon om det ptolemeiske og det kopernikanske verdensbilde. Han hadde tenkt å kalle boken "Dialog om hvordan tidevannet stiger og synker", men pave Urban VIII foreslo "Dialog over de to viktigste verdenssystemer". Urban VIII hadde i flere år beundret Galilei for hans vitenskapelige oppdagelser selv om de tolket oppdagelsene ulikt. Galilei lot imidlertid i denne boken det som var pavens argumenter bli lagt i munnen på en kalt "Simplicio" (Den enfoldige) med absurde argumenter, mens den som i boken forsvarer det heliosentriske system latterliggjør Simplicios argumenter gjennom hele verket. Også jesuittastronomen Scheiner fikk noen ikke helt fortjente salver i boken. Boken ble oppført på kirkens liste over forbudte bøker og førte til at han ble stilt for en kirkelig domstol. De forholdsvis uavhengige katolske statene Venezia, Frankrike og Spania samarbeidet imidlertid ikke med Roma i håndhevelsen av forbudet, og boken var aldri med i den spanske utgaven av forbudslisten. "Dialogen" ble også oversatt til latin, trykket i Frankrike i 1635, og den skapte stor entusiasme i Nord-Europa. "Samtale om de to nye vitenskaper" (1638). Denne boken er hans viktigste bidrag til fysikken, og den bygger på oppdagelser gjort 30 år tidligere. De to «nye» vitenskaper var materialers fasthet og bruddstyrke, og bevegelseslære. Her la han frem sine teorier innen bevegelseslæren og viste til eksperimenter. Boken innbefatter loven om legemer i fritt fall og beregning av prosjektilbaner. Det teoretiske grunnlaget bygger for en stor del på studier gjort av matematikere og naturfilosofer fra 1200-tallet og utover (se over). I boken viste han hvordan teorier kan bevises ved en kombinasjon av kontrollerte eksperimenter og brilliante argumenter. Med denne boken dannet han en sammenhengende helhet i bevegelseslæren. Det anti-kopernikanske dekretet i 1616. I 1613 ble Den katolske kirkes prosess mot Galilei innledet. Galilei mente geosentrismen var et aristotelisk og ikke et katolsk dogme. Begrunnet i Augustins skrifter, og i tråd med protestantismen, skilte Galilei mellom "Naturens bok" og "Bibelen"; han mente Bibelen ikke lærer hvordan naturen fungerer. Flere innen kirken forsvarte ham, men ingen observasjoner støttet en bevegelig jord. Meningstradisjonen, inkludert det ptolemeiske og det aristoteliske verdensbilde, hadde fått en sterk stilling i Den katolske kirke. Etter reformasjonen var private fortolkninger av kirkens lære et svært følsomt diskusjonstema, og særlig under motreformasjonen var det ikke rom for slike diskusjoner. Kardinal Roberto Bellarmino var den ledende teolog i spørsmål innen naturfilosofi, og han fulgte kirkens tradisjon strengere enn Trient-konsilets vedtak. I antikken og middelalderen hadde de fleste astronomer begrenset seg til å lage matematiske modeller av de observerbare planetbevegelsene, fordi planetene var så fjerne og opphøyde at sikker kunnskap om den fysiske virkelighet ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Modellene var altså redskaper til mest mulig nøyaktige forutsigelser av planetens posisjoner. I tråd med dette vedtok kirken i 1616 at den heliosentriske modell kunne publiseres og diskuteres som en praktisk regnemodell eller hypotese, ikke som den fysiske sannhet. ("Se også instrumentalisme.") Galilei og hans skrifter ble ikke nevnt i dette dekretet, men det la naturlig nok begrensninger for Galilei. Rettssaken i 1633. Historikere diskuterer fortsatt hva det var som gjorde at paven gikk til rettssak mot en bekjent han hadde beundret og respektert. Den samtidige Kepler opplevde ingen større problemer med hverken å undervise i eller publisere sitt solsentrerte verdensbilde, trolig fordi han opptrådte med større takt og nøt stor respekt i alle leire. Ingen andre ble verken anklaget eller dømt for dette, selv om flere i hans samtid og tiårene etter støttet det solsentrerte verdensbildet. Konflikten mellom Galilei og Den katolske kirke handlet dels om autoritet, dels om mangel på direkte bevis for at jorden beveger seg. Reformasjonen hadde utfordret kirkens makt, og rettssaken ble i tillegg ført i en turbulent krisetid under trettiårskrigen. Dermed hadde paven trolig større behov enn han ellers ville hatt for å markere revir når noen påstod noe som kunne knyttes til kirkens lære, dersom det ikke kunne dokumenteres vitenskapelig. Videre mente paven seg trolig bedratt gjennom måten "Dialogen" ble utgitt. Boken fremstod heller ikke som balansert, slik vilkåret hadde vært. Galilei hadde også mistet jesuittenes støtte etter at sentrale jesuitter flere ganger hadde følt seg latterliggjort av Galilei i vitenskapelige disputter. Alt i alt var sentrale personer innen kirken kraftig provosert. I fravær av aksepterte bevis var Galilei likevel påståelig og ville ikke omtale sitt syn som bare en hypotese. Hverken i "Dialogen" eller i andre bøker nevner han Keplers eller Brahes modell, som begge passet bedre med observasjonene. I 1633 ble rettssaken gjennomført i Roma, under forhørene med trolig to mennesker til stede foruten Galilei. Hovedanklagen var at han hadde overtrådt forbudet fra 1616. Historikere diskuterer fortsatt om deler av forbudet han ble dømt for var en forfalskning gjort i forkant av rettssaken. Han satt aldri i noen celle hverken før eller etter dommen, men ble tildelt en leilighet i Vatikanet. Dommen var livsvarig fengsel og ble av paven med en gang omgjort til husarrest under gode forhold. Han fikk møte andre med samme ideer og reise til Firenze for medisinsk behandling. Ettermæle. Han ble gravlagt i familiegraven i basilikaen i Santa Croce. I 1656 hadde italienske Vincenzio Viviani klar en utgave av hans samlede skrifter bortsett fra "Dialogen". Viviani skrev også en biografi om Galilei. Flere jesuitter utgav på 1600-tallet historiske oversikter over matematikkens og beslektede vitenskapers utvikling. Her ble Galilei rost som vitenskapsmann, og fordømt som kopernikaner. Utenfor kirken ble kirkens forbud aldri tatt seriøst. Også i Italia behandlet naturfilosofer heliosentrismen formelt som en hypotese, samtidig som de fortsatt underviste i og diskuterte teorien som om den var sann. Benediktinerpateren og matematikeren, Luigi Guido Grandi, publiserte i 1712 boken "Til forsvar for Galileo" med kirkens godkjennelse. I 1737 ble et gravmonument over Galilei reist i hjembyen Firenze. I 1744 ble hans samlede skrifter, inkludert "Dialogen" i en lett sensurert utgave, utgitt med kirkens godkjennelse. I 1758 opphevet Den katolske kirke det generelle forbudet mot bøker som beskrev det heliosentriske system som fysisk virkelighet. Etter at en bok i 1822 av en nidkjær geistlig ble forsøkt stoppet fordi den behandlet den kopernikanske modell som en fysisk realitet, ble "Dialogen" formelt strøket av listen over forbudte bøker i 1835. En av hovedutfordringene med det solsentrerte verdensbilde ble først løst i 1838, da man målte en stjernes parallakse. Pave Johannes Paul II innrømmet flere ganger kirkens feilgrep, deriblant i 1992 under 400-årsjubileet for Galileis tiltredelse som professor i Padova. I 2008 meldte Den katolske kirke at det skulle reises en statue av ham i Vatikanhagene, rett utenfor leiligheten hvor han bodde da han ventet på rettssaken i 1633. Myter. Den første offentlige presentasjon av Galilei som martyr for vitenskapen var skrevet av den protestantiske dikteren John Milton, som beundret Galilei og var motstander av den katolske kirke. Myten vokste under opplysningstiden på 1700-tallet, Galilei som martyr i vitenskapens kamp mot religionens herredømme ble et moment for opplysningsidéen. Senere forfattere i denne tradisjonen er Thomas Huxley, John William Draper (1811-82) og Andrew Dickson White (1832-1918). Tidligere vitenskapshistorie mente han viste stor originalitet, f. eks. at han var den første som viste at legemer med ulik vekt faller like fort, den første som hevdet at vakuum virkelig kunne eksistere, den første til å forkaste Aristoteles' fysikk, og at han beviste at Kopernikus hadde rett og at inkvisisjonen derfor fengslet ham. En fortelling fra tiden i Pisa om at andre professorer samlet seg beundrende ved foten til det skjeve tårnet for å se Galileis fallforsøk er trolig en myte. En fortelling om at kirkens menn nektet å se gjennom Galileis teleskop regnes i dag som et sagn. Berthold Brechts skuespill om Galilei fra 1938 var skrevet som et bilde på den frie ånds kår under diktaturet. Han tok utgangspunkt i Galileis liv, men gjorde en rekke tidsaktuelle vrier for større effekt. Stykket var altså ingen avhandling om fortiden. Da "Galileo" ble fremført på Nationaltheatret høsten 2010, stod det likevel i omtalen at i en tid da de lærde forkynte at jorda var universets sentrum, la Galilei frem forbløffende bevis for et heliosentrisk verdensbilde, og at han derfor i den katolske kirkens øyne var en kjetter. Andre myter er at han ble dømt fordi han ikke trodde på en flat jord, og at han ble torturert under rettssaken. Dette er ikke omtalt i samtidens tekster, og inkvisisjonen hadde forbud mot å torturere så gamle mennesker. At han avskaffet Himmelen er heller ikke omtalt i samtidens tekster eller i domspapirene; derimot hadde man, som en vitenskapelig slutning, ment at planetene satt fast i kuleskall/himmelsfærer, siden man ikke hadde noen forståelse av eller teoretisk modell for en tyngdekraft som kunne holde noe i bane i rommet. Heller ikke at Den katolske kirke opphevet fordømmelsen av ham så sent som i 1983 har støtte i samtidige kilder. Det er også hevdet at han stod for et endelig brudd med en mørk og vitenskapsfiendtlig middelalder, noe som heller ikke stemmer. Propaganda. Propaganda betegner i moderne språkforståelse en ensidig fremstilling av informasjon for at mennesker skal ta stilling til en sak på en bestemt måte; ikke egentlig forskjellig fra reklame i sin metode, men som regel knyttet til politiske og/eller religiøse spørsmål. Propaganda er også betegnelsen på én av fire modeller for utøvelse av informasjon og samfunnskontakt/PR. Før nazismens og kommunismens tid hadde begrepet "propaganda" ikke noen negativ ladning, men ble oppfattet mer i samsvar med grunnordets leksikalske betydning. "utbredelse", "spredning". Bakgrunn. Vitenskapsmannen Stanley Cunningham har undersøkt fenomenet og fant mer enn etthundre forskjellige definisjonsforsøk for propaganda. Han kom også til den slutning at det i et mediesamfunn neppe er mulig å skille mellom propaganda og informasjon. Julius Caesar skrev "De bello Gallico" etter felttogene mot de galliske stammene for å rettferdiggjøre seg selv som feltherre og fremtidig statsmann – erobringene skulle bli legitimert og finansiert. Pave Gregor XV grunnla i 1622 "Congregatio de propaganda fide", Kongregasjonen for troens utbredelse. Dens oppgave var å analysere misjonsarbeidet for å finne svakheter, organisere det bedre få de involverte til å tenke og handle enhetlig, og å opprette et grundig ført arkiv over alle misjonærene. Napoleon ville «erobre Europa ikke bare med tropper men også gjennom agitasjon». Han innrettet derfor et eget 'Bureau de presse'. Gjennom Goebbels' kyniske aksjoner under den andre verdenskrig fikk begrepet propaganda en overveiende negativ betydning. Former for propaganda. Propaganda kan utformes på forskjellige måter avhengig av budskap og hensikt, målgruppe, formidlingsmedium og annet. «Svart propaganda» er propaganda der avsenderen er ukjent, men budskapet presenteres som om det kommer fra en annen avsender. Dette gjaldt for eksempel flere anonyme radiosendinger under andre verdenskrig. «Hvit propaganda» er propaganda med kjent avsender. «Grå propaganda» er når et budskap blir fremstilt som sannhet, men avsender lar seg ikke identifisere eller man kan verifisere budskapets korrekthet. Propaganda som politisk verktøy. Propagandas betydning – herunder psykologisk krigføring – la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til greske filosofer, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far. Den amerikanske lingvisten og medieforskeren Noam Chomsky argumenterer for at USA kan bryte med internasjonal rett (menneskerettigheter, krigsforbryter-lover, etc.) ved hjelp av propaganda via finansiering av filmer fra Hollywood og sterk innflytelse over mektige nyhetsformidlere som for eksempel Fox News og CNN. Ved å skape en opplevelse om at USA er en genuin god makt ("a good guy") kan man i utenrikspolitikken foreta sterkt moralsk forkastelige handlinger og likevel slippe unna, fordi verdensopinionen indoktrineres til å tro at hva USA gjør, alltid er av det gode. Scientologikirken er den kommersielle organisasjon som bevisst har benyttet slike teknikker i sin kamp mot den normerte forståelse av psykologi og hvem som utøver denne. Forskning som propaganda. Mye forskning innenfor sosiologi, politikk, barnevern, naturvern, økonomi, helse etc, er ikke av en slik kvalitet at det kan overføres på gruppenivå, eller si noe om en bestemt sak, med tilfredsstillende sikkerhet. Det kan imidlertid brukes som argument eller propaganda for eller mot en bestemt virksomhet, produkt, politikk eller agenda. Fransk. Fransk (fr. "français" - /frɑ̃.sɛ/) er et romansk språk med bakgrunn i latin som snakkes som førstespråk i Frankrike, regionen Romandie i Sveits, Vallonia og Brussel i Belgia, fyrstedømmet Monaco, provinsen Québec og Acadia i Canada, Louisiana i USA, og i flere andre samfunn. Som andrespråk er fransk også snakket i mange samfunn verden over, hvor et stort antall finnes i franske Afrika, "Afrique francophone". I Afrika er fransk mest vanlig snakket i Gabon (hvor 80 prosent behersker det flytende), Mauritius (78 prosent), Algerie (75 prosent), Senegal og Côte d'Ivoire (70 prosent). Det er beregnet at fransk har mellom 70 millioner og 110 millioner taler som morsmål og rundt 190 millioner som har det som andrespråk. Fransk er det nest mest studerte utenlandsspråk i verden, etter engelsk. Utbredelse og bruk. Fransk er offisielt språk i over 30 land, og er et av FNs offisielle språk, og tales av i underkant av 300 millioner mennesker som første eller annet språk på fem kontinenter. Det antas at nærmere 500 millioner mennesker i verden under ett snakker fransk, hvilket gjør fransk til et av de mest talte verdensspråk. Europa. Fransk er eneste offisielle språk i Frankrike. I Belgia er fransk språk nummer to av tre offisielle språk, og det er morsmål for ca. 44% av befolkningen, konsentrert i Vallonia i sør, samt i hovedstaden Bruxelles/Brussel. Selv om nederlandsk og fransk er likestilt i Belgia, er likevel franskkunnskapene i nord bedre enn nederlandskkunnskapene i sør. Derfor fungerer fransk som lingua franca mellom de ulike språkgruppene. Videre er fransk det nest viktigste av fire offisielle språk i Sveits, og det snakkes av ca. 21 % av befolkningen i den vestlige delen, som kalles «La Suisse Romande». Monaco er også et fransktalende land. I Luxembourg brukes fransk, tysk og luxembourgsk som offisielle språk. Flertallet har luxembourgsk som morsmål, mens fransk er omtrent enerådende i statsadministrasjonen og er det foretrukkede språk i kommunikasjon med andre land. I den italienske regionen Val d'Aosta er fransk og italiensk offisielle språk, selv om de opprinnelige fransktalende nå er i mindretall i regionen. Fransk har også en status på «Îles Anglo-Normandes», de britiske Kanaløyene. Inntil for et par generasjoner siden brukte de fleste her en fransk dialekt, men nå snakkes denne dialekten kun av noen få tusen. I Europa har fransk redusert status som hjelpespråk i det 20. århundre. Rundt 1900 var fransk et viktig hjelpespråk i bl.a. Russland, Romania, Bulgaria, Hellas, Tyrkia, Italia og Spania. I dag er første fremmedspråk i disse landene engelsk, og vitenskapelige avhandlinger utgis på engelsk, ikke på fransk, når man ønsker at de skal bli kjent utenfor eget språkområde. På den andre siden trenger fransk til side regionale språk i Frankrike, og språk som bretonsk, katalansk osv. går en usikker fremtid i møte. Nord-Amerika. Fransk er eneste offisielle språk i de franske oversjøiske departementene Guadeloupe, Martinique og Fransk Guyana, samt i de oversjøiske territoriene Miquelon og Saint-Pierre, St. Martin og Saint-Barthélemy. På Haiti snakker de fleste haitisk kreol, som er et kreolspråk basert på fransk. Fransk og kreol er offisielle språk, og fransk brukes i statsadministrasjon og i undervisning. Franskbaserte kreolspråk brukes også på St. Lucia, på Dominica, på Grenada og av noen få på Trinidad og Tobago, selv om disse øynasjonene har engelsk som offisielt språk. Den amerikanske delstaten Louisiana har fransk som offisielt språk ved siden av engelsk, men bare vel 4% av delstatens innbyggere snakker fransk hjemme. Fransk er også i bruk i lokalsamfunn i New England-statene, men har ingen offisiell status her. Canada. I Canada er fransk offisielt ved siden av engelsk, og det brukes av ca. 23% av befolkningen. I provinsen Québec er fransk morsmål for over 80% av befolkningen, mens 95 % behersker fransk. Fransk er provinsens eneste offisielle språk. I provinsen New Brunswick brukes fransk av ca. 30% av befolkningen, og det er offisielt. Fransk har visse rettigheter i lokalsamfunn i Ontario, hvor det brukes av rundt en halv million, konsentrert ved grensa mot Québec. Små grupper av fransktalende finnes i alle de kanadiske provinsene, og blant de viktigste er bydelen Saint-Boniface i Winnipeg, Manitoba, Canada. Afrika. I tidligere franske og belgiske kolonier som Guinea, Senegal, Mali, Burkina Faso, Niger, Togo, Benin, Kamerun, Elfenbenskysten, Den Sentralafrikanske republikk, Gabon, Kongo, Den Demokratiske Republikken Kongo, Rwanda, Burundi, Djibouti, Komorene og Madagaskar brukes fransk som det eneste eller ett av de offisielle språkene. Typisk nok snakker befolkningen ulike regionale språk i lokalsamfunnene, men bruker fransk for overregional kommunikasjon, utdanning, vitenskap og administrasjon. I Ekvatorial-Guinea er fransk offisielt språk ved siden av spansk, men spansk er det mest brukte språket. På Seychellene og på Mauritius snakker de fleste «créole», et kreolspråk basert på fransk. Fransk er her offisielt ved siden av engelsk, og selv om engelsk er administrasjonsspråket, brukes fransk mye i undervisning, kultur og presse. De franske øyene Réunion og Mayotte har kun fransk som offisielt språk. På Réunion snakker imidlertid de fleste «créole», mens folk på Mayotte stort sett snakker lokale språk. I de arabisk-dominerte tidligere franske koloniene i Nord-Afrika Mauritania, Marokko, Algerie og Tunisia er kun arabisk offisielt språk. Her brukes likevel fransk mye i administrasjon og undervisning, og er første fremmedspråk, og beherskes av et flertall i befolkningen. Utviklingen for fransk språk i Afrika er svært fremgangsrik i Sentral- og Vest-Afrika, hvor en stadig større utdannet elite bruker fransk stadig oftere. I mange land snakkes det fransk også på lokale markeder osv., fordi befolkningen snakker så mange ulike språk. I Nord-Afrika er utviklingen derimot mer ujevn. På den ene siden har fransk mistet sin offisielle status og bruken av fransk i statsadministrasjonene, særlig i Algerie, er redusert. Derimot beholder fransk sin sterke stilling innenfor høyere utdanning og i næringslivet. Befolkningenes franskkunnskaper bedres også grunnet innflytelsen fra franskspråklige media, særlig franske TV-kanaler, som utstrakt tas inn via satellitt. En medvirkende årsak til det franske språks fortsatt sterke stilling i Algerie er kanskje det mislykkede forsøket på å innføre klassisk arabisk, et dødt språk som ligger langt fra den arabiske dialekten som tales i Algerie. Asia. I det tidligere Fransk Indokina, som omfatter Vietnam, Kambodsja og Laos, har fransk historisk hatt stor betydning. I motsetning til Afrika, der fransk har verdi som kommunikasjonsspråk for mennesker som snakker gjensidig uforståelige språk, trengs ikke noe slikt språk i Indokina, der hvert land domineres av én etnisk gruppe, og denne gruppens språk er landets offisielle språk og brukes både i administrasjon og utdanning: vietnamesisk i Vietnam, khmer i Kambodsja og laotisk i Laos. Som fremmedspråk taper fransk terreng til engelsk. Likefullt er Vietnam medlem av organsisasjonen for fransktalende land: La Francophonie. Fransk er offisielt språk i unionsterritoriet Pondichéry, en tidligere fransk koloni på Indias østkyst. I Pondichéry finnes ennå noen franske kulturelle institusjoner, men alle innbyggere snakker tamil hjemme og bruker i stadig større grad engelsk som hjelpespråk. I Syria og særlig i Libanon, hvor arabisk er hovedspråket, har fransk høy status som undervisningsspråk, og læres tidlig inn. Fransk språk taper terreng i Asia, siden engelsk blir et stadig viktigere hjelpespråk i både Midtøsten og Sørøst-Asia. Oseania. Frankrikes territorier i Stillehavet, Ny-Caledonia, Fransk Polynesia og Wallis og Futuna har alle fransk som offisielt språk, selv om innbyggerne bruker lokale språk. I Vanuatu er fransk og engelsk offisielle språk. I Oseania trenger fransk lokale språk til side. Slektskap og klassifisering. Fransk er et indoeuropeisk språk og hører til den romanske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Dermed er fransk i slekt med språk som spansk, portugisisk, italiensk og rumensk. Sammen med oksitansk og frankoprovensalsk grupperes fransk til undergruppa gallo-romanske språk. Språk og dialekter. Fransk fremstår i dag som forbausende ensartet, og en turist som reiser på kryss og tvers i Frankrike og nabolandene vil stort sett høre den samme fransken overalt. Slik har det ikke alltid vært. I Sør-Frankrike, sør for en linje som kan trekkes mellom Bordeaux og Lyon, snakkes et eget romansk språk som kalles langue d'oc, oksitansk eller provençalsk fremdeles av en liten del av befolkningen. Også i det nordligere, «franske» språkområdet snakkes det ulike dialekter, normannisk, picard, burgundisk, vallonsk osv. Disse er imidlertid på sterk retur og erstattes av standardisert fransk. For Canadas del er det franske språket dels preget av arkaiske ord som ikke brukes mer i Frankrike, dels av anglisismer. I bygdene i Québec snakkes det særpregete dialekter, og enda mer spesielt blir det i «Acadia», området ut mot østkysten av Canada. Derimot bruker kultureliten i bydelen Outremont i Montréal et sobert parisisk fransk. Den kanadiske ungdommen snakker gjerne en slags blandingsspråk der engelsk og fransk har påvirket hverandre, slik at det nær sagt har oppstått et nytt språk kalt frangelsk. Kreolspråk basert på fransk er utbredt på flere vestindiske øyer, også i land som ikke har fransk som offisielt språk. På øyene i det indiske hav brukes også kreolspråk. Merkelig nok er det lettere for en franskmann å forstå fransken i den tidligere engelske kolonien Mauritius enn det er å forstå fransken på den helfranske øya Réunion. I noen land i Afrika er bruken av et korrekt, parisisk fransk svært utbredt, f.eks. i Elfenbenskysten, hvor det snakkes svært mange lokale språk, og behovet for et lingua franca er stort, i hovedstaden Abidjan har fransk t.o.m blitt de flestes morsmål. I Rwanda, derimot, snakker alle det samme språket, kinyarwanda, og dermed blir fransken mindre brukt og er mer haltende. Fransk språkhistorie. Fransk stammer fra latin, nærmere bestemt vulgærlatinen, språket i Romas gater. Rundt år 50 før Kristus ble Gallia, som omtrent tilsvarer dagens Frankrike, erobret av romerne, og etterhvert ble de galliske (keltiske) språkene fortrengt av vulgærlatinen. Bare rundt 150 lånord fra gallisk har blitt overlevert i moderne fransk. Et par ord i moderne fransk vitner om det høyst folkelige opphavet, nemlig ordet "tête" [tɛt], hode, som kommer fra latin "testa", som betyr «krukke». På godt latin skal det hete "caput". Ordet "cheval" [ʃə.val], hest, kommer av "cavallus", som betyr «gamp». Fra 400-tallet av ble Gallia overrent av germanske stammer, først og fremst frankerne. Frankerne dannet en germanskspråklig overklasse, og dermed ble det romanske folkespråket påvirket. Blant de mange germanske lånordene er for eksempel fargene "blanc" [blã] (hvit) og "bleu" [blœ] (blå). "Pro Deo amur et pro christian poblo et nostro commun salvament, d'ist di en avant, in quant Deus savir et podir me dunat, si salvarai eo cist meon fradre Karlo, et in aiudha et in cadhuna cosa, si cum om per dreit son fradra salvar dift, in o quid il mi altresi fazet, et ab Ludher nul plaid numquam prindrai qui meon vol cist meon fradre Karle in damno sit." I 1539 fikk Frans I av Frankrike avskaffet latin som juridisk språk: «Vi vil at fra nå av skal alle påbud og prosessakter fremsies, registreres og kunngjøres på det franske morsmålet og ikke anderledes,» heter det i ediktet fra Villers-Cotterêts. For første gang var loven tatt i bruk for å styrke det franske språkets stilling på fransk jord. Ti år senere kom du Bellays programskrift "Défense et illustration de la langue francaise" (= Til det franske språks forsvar og forskjønnelse), hvor du Bellay utvider og beriker fransk med ord lånt fra dialekter og fra italiensk. Da Richelieu fikk opprettet Det franske akademi i 1635, var en av oppgavene å overvåke det franske språket, og som det het i stiftelsesdokumentet, «rense det, gjøre det veltalende og i stand til å behandle alle emner innenfor kunst og vitenskap». Opprettelsen var en klart politisk handling, som gjorde spåket til et maktmiddel som tjente monarkiet og myndighetene. I motsetning til du Bellay opptrådte akademiet språkrensende, og fortrengte minoritetsspråk og dialekter. Slik oppstod den dype kløften mellom folkets og elitens språk som er merkbar i fransk den dag i dag. I forlengelse av anstrengelsene til Det franske akademi fikk kulturminister Jacques Toubon 4. august 1994 innført "la Loi Toubon" (= Toubons lov), som ble oppfattet nærmest som en Maginot-linje mot engelske lånord, selv om engelsk ikke er nevnt i loven. Toubon selv ble omgående omdøpt til «Mr. Allgood». Vitenskapsakademiet i Berlin lyste i 1783 ut en premiekonkurranse med spørsmålet: «Hva gjør fransk til Europas universelle språk? Hva skyldes det at det fortjener denne forrangen? Kan man anta at det vil beholde den?» Premien ble vunnet av franskmannen Rivarol sammen med en tysk professor. Rivarols konklusjon ble: «Det som ikke er klart, er ikke fransk.» Matematikeren d'Alembert mente likevel at når franske forfattere uttrykker seg klart, er det ikke "på grunn av" språket, men "på tross av" det; for med alle sine polysemier og homofonier byr fransk på så mange muligheter for misforståelser, at man tvinges til å uttrykke seg presist. Det er kanskje årsaken til at Hegel sies å være lettere tilgjengelig i fransk oversettelse enn på originalspråket tysk, også for andre enn franskmenn. Skriftlig fransk. Fransk skrives med det latinske alfabetet, det bruker det vanlige 26-bokstavers alfabetet med de fem diakritiske tegnene akutt aksent, grav aksent, cirkumfleks, trema og cedille. (Andre bokstaver kan finnes i lånord fra andre språk.) Dette gjør at de følgende bokstavene også brukes på fransk: à, ç, é, è, ê, ë, î, ï, ô, û, ù, ü, og ÿ (den siste er "meget" sjelden) og ligaturen œ. I motsetning til andre språk der aksentuerte bokstaver gjerne ansees for å være egne bokstaver, ansees alle disse bokstaven for å være andre utgaver av grunnbokstaven, og alfabetiseres deretter. Ligaturen œ alfabetiseres som oe. Tegnsetting. Fransk tegnsetting minner stort sett om norsk tegnsetting, men med et par mindre forskjeller. Det første man vil legge merke til er at man på fransk har et langt mer avslappet forhold til komma-regler, mange steder der man på norsk ville satt komma, utelates det på fransk. Typografisk, skiller fransk tegnsetting seg en del fra norsk: kolon, semikolon, utropstegn, spørsmålstegn og anførselstegn har et mellomrom både foran og bak seg, i motsetning til bare bak seg, som på norsk. Anførselstegn. For å tydeliggjøre hva som er direkte tale, settes det direkte sitatet gjerne i kursiv tekst, mens beskrivende tekst får stå som vanlig; dette gjøres særlig i aviser og tidsskrifter. – Oui, à 10h30. /wi - a.di.z‿œr.trãt/ – Parfait, asseyez-vous, je vous en prie.» /par.fɛ - a.se.je.vu - ʒə.vu.z‿ɑ̃.pri/ -Perfekt, sett Dem, er De snill. Det er også vanlig å utelate anførselstegn helt, i slike tilfeller, og bare bruke tankestreker, som på norsk. For «sitat-i-sitatet» anbefales det at man også bruker guillemets, selv om man i denne posisjonen noen ganger vil se engelske anførselstegn. Bindestrek. Tu as envoyé la lettre. /ty.a.ã.vwɑ.je.la.lɛtr/ (Du har sendt brevet.), men As-tu envoyé la lettre? /a.ty.ã.vwɑ.je.la.lɛtr?/ (Har du sendt brevet?) Dersom det er flere pronomen for samme verb (direkte og indirekte objekt), som plasseres etter verbet, som det gjøres f.eks. for imperativ, knyttes alle pronomenene til verbet med bindestrek. Donne-le-moi ! /don.lə.mwɑ/ (Gi meg den) Dersom man bytter om på subjekt og verb, men subjektet "ikke" er et pronomen, setter ikke bindestrek. Le clown que les enfants aimaient, avait un chapeau noir. /lə.klun.kə.le.z‿ã.fã.z‿ɛ.mɛ - a.vɛ.t‿œ̃.ʃa.po.nwɑr/ Le clown qu'aimaient les enfants, avait un chapeau noir. /lə.klun.kɛ.mɛ.le.z‿ã.fã - a.vɛ.t‿œ̃.ʃa.po.nwɑr/ Begge disse setningene betyr det samme, nemlig «Klovnen som barna likte, hadde en svart hatt.» Forskjellen er at i den siste, har subjektet og verbet i den innskutte leddsetningen byttet plass, ettersom subjektet er et substantiv og ikke et pronomen, markeres dette ikke med bindestrek el.l. Konsonanter. File:Uvular rhotics in Europe.png|thumb|300px|Bruk av skarre-r (for eks. a> på 1960-tallet. Vokaler. Stadard fransk differensierer på opp til 13 orale vokaler og fire nasale vokaler. Merk at schwaen (i sentrum av diagrammet ved siden av dette avsnittet) ikke nødvendigvis er en disktinktiv fon. Den realiseres veldig ofte som andre vokaler, men mønsteret i dette gjør at det defineres som et separat fonem. Substantiv. Fransk har to grammatiske kjønn; hankjønn og hunkjønn. Det franske substantivet bøyes i tall: entall og flertall. Franske substantiv bøyes ikke i kasus. Flertallsformen dannes typisk ved å legge en -s til entallsformen; denne s-en er stum. Substantiv som i entall slutter på -eau tar -x i flertall (château – châteaux [slott]); denne x-en er også stum. Dette gjør at den fonetiske forskjellen mellom entall- og flertallsformen av substantiv ligger i artikkelen. Det er svært få unntak til denne regelen. Særlig kan nevnes "œil" ([œj]) (øye) som tar flertallsformen "yeux" ([jø]), samt alle substantiv som slutter på -al, som tar flertallsendelsen -aux, f.eks. "cheval" (hest) [ʃə.val] som i flertall blir "chevaux" [ʃə.vo]. Verb. Det franske verbet er gjerne noe av det mest kompliserte ved fransk grammatikk, ettersom verbet bøyes i person, tid og modi. Verbet bøyes i modiet indikativ: presens, fortid (perfektiv og imperfektiv), og futurum; i modiet konjunktiv: presens og fortid; og i modiet imperativ. Fransk har også kondisjonalis, som, avhengig av kilde sorteres under indikativ, eller som et eget modi. For alle tidene her nevnt, er det òg en tilhørende perfektumsform (disse dannes ved enten hjelpeverbet "avoir" (å ha) eller "être" (å være) fulgt av perfektum partisipp). Det er også noen upersonlige verbtider: perfektum partisipp, presens partisipp og infinitiv. Regelrette verb. Det er tre grupper verb. Hvilken av de tre gruppene et verb tilhører bestemmes av konjugasjonen (måten verbet bøyes på). Stamme. Når man bøyer franske verb, tar man svært ofte utgangspunkt i "stammen" av verbet. Stammen av verbet finner man ved å ta bort "-er", "-ir", eller "-re" (se nedenfor) Presens (indikativ). For å få presens (indikativ) legger man til en bøyingsendelse etter stammen av infinitivet. Preteritum (indikativ). Fransk har fire former for fortid: perfektiv (passé simple), imperfektiv (imparfait), sammensatt fortid (passé composé) og nær fortid. I dagens fransk brukes i svært stor grad presens perfektum (passé composé) istedenfor perfektiv preteritum (passé simple). Nær fortid. Denne fortidsformen lages ved å bruke "venir" som hjelpeverb i presens, så preposisjonen "de" og til slutt hovedverb i infinitiv Futurum (indikativ). Det er to futurumsformer på fransk: futur simple (lit. "enkel futurum") og futur périphrastique (lit. "omskrevet futurum"). Bruksmåten til hver av dem forklares lenger ned. Futur périphrastique / Futur proche (omskrevet futurum / nær futurum). Den futurumsformen som i størst grad brukes muntlig på fransk i dag, er futur périphrastique. Den dannes ved at man setter hjelpeverbet "aller" i presens, og setter hovedverbet i infinitiv. Konjunktiv. Det finnes fire typer konjunktiv på fransk: presens, perfektum ("passé"), imperfektum og pluskvamperfektum. De to sistnevnte er imidlertid sterkt stilistisk markerte, og forekommer stort sett i byråkratiske brev, høytidelig språk, svært formelle samtaler o.l. Derfor brukes det i hovedsak bare to konjunktivformer i dagligdags fransk: presens og perfektum ("passé"). Konjunktiv i fransk, forekommer i visse leddsetninger og i optativiske setninger. Etter følgende leddsetningsinnledere brukes konjunktiv: "attendre que", "avant que", "bien que", "décider que" m.m. (se for flere) Konjunktiv fortid (passé). Denne formen dannes ved å sette sette hovedverbets hjelpeverb i konjunktiv og sette hovedverbet i perfektum partisipp. Alle verbene i tabellen nedenfor tar "avoir" (å ha) som hjelpeverb, men noen verb tar også "être" (å være). Konjunktiv imperfektum. Denne formen opptrer stort sett i høytidelig språk, høytidelige anledninger og i litteraturen. Da som regel i 3. person. 1. - og 2. person finnes nesten bare i verbbøyingsoversiktene Konjunktiv pluskvamperfektum. I likhet med imperfektum, opptrer konjuntiv pluskvamperfektum svært sjelden. I hovedsak i høytidelige anledninger, i høytidelig språk og i litteraturen. Final Fantasy. er en mediafranchise skapt av Hironobu Sakaguchi og eid av Square Enix som inkluderer videospill, filmer og andre produkter. Serien startet i 1987 som et eponymt konsollrollespill utviklet av Square. Spillet ga opphav til en videospillserie som ble det sentrale fokuset til franchisen. Franchisen har siden forgreinet seg inn i andre sjangre og plattformer, som for eksempel taktiske rollespill, håndholdte spill, MMORPG-er og spill til mobiltelefoner. Per mars 2007 er det 28 spill i franchisen. Serien har motivert utgivelsen av tre animerte produksjoner, to helaftens CGI-filmer og flere litterære verk. De fleste "Final Fantasy"-utgivelsene har uavhengige handlinger, men de inneholder felles elementer som definerer franchisen. Serien har popularisert mange elementer som i dag blir anvendt mye i konsollrollespill, og den er godt kjent for sine visueller, musikk og innovasjon. Flere av titlene i serien har blitt kommersielle og kritiske sukseer. "Final Fantasy" er den fjerde bestselgende videospillfranchisen, med mer enn 80 millioner solgte eksemplarer per desember 2007. Serien fikk i tillegg en stjerne på Walk of Game i 2006. Temaer. Spill i Final Fantasy-serien er – med visse unntak – ikke relaterte med hverandre. Allikevel er det en del temaer som er delt mellom de fleste spillene i serien. Den mest betydelige likheten mellom spillene, er kanskje våpenene som blir brukt. Sverd og magi finnes i alle spillene i hovedserien. Magitypene er gjerne delt inn i forskjellige grupper; «hvit magi», «sort magi», «rød magi» og «blå magi» er vanlige grupperinger. I tillegg finnes det enda en gruppe med magi, kalt «summons», som følger serien. Her tilkaller man monstre som gjerne har mytologiske navn, som Ramuh, Shiva og Bahamut. Dyr som «moogles» og «chocobos» er også delte mellom serien. I tillegg er visse monstre, som «tonberrys» og «cactuars» vanlige i de fleste spillene i serien. I alle spillene er det også med luftskip. Spillene. Det finnes svært mange "Final Fantasy"-spill. I den nummererte hovedserien er det foreløpig utgitt tretten spill, og et utall relaterte titler har også blitt utgitt over årenes løp. I tillegg har det blitt utgitt filmer og serier med opphav i "Final Fantasy"-serien. Alle utgivelsesdatoer i denne lista er for Japan. Västra Götalands län. Västra Götalands län er en av Sveriges fylker ("län") i det sørvestlige Sverige. Det grenser til fylkene Värmlands län, Örebro län, Östergötlands län, Jönköpings län og Hallands län. Dessuten grenser det til det norske fylket Østfold. Landskap. Västra Götalands län omfatter landskapene Västergötland, Bohuslän og Dalsland. Administrasjon. Västra Götalands län ble dannet i 1998 ved at man slo sammen länene "Göteborgs och Bohus län", "Älvsborgs län" og størstedelen av "Skaraborgs län". Västra Götalands landsting kalles Västra Götaland region. Hovedoppgavene for fylkesadministrsjonen er å utføre de oppgavene gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst og ivareta rettssikkerheten. Västra Götalands län er en av länene som har fått (som en prøveordning sammen med Skåne og Gotland) utvidede ansvarsområder ifra den sentrale svenske regjeringen. Auguste Rodin. Auguste Rodin (født 12. november 1840 i Paris i Frankrike, død 17. november 1917 samme sted) regnes som en av Frankrikes fremste representanter for realistisk skulptur. De første årene. Auguste Rodin ble født i Paris 1840, og vokste opp i arbeiderklassen. Han var det andre barnet til Jean-Baptiste Rodin og Marie Cheffer. Han var sky og svært nærsynt, noe som var et hinder for ham senere i hans akademiske arbeid. Det første Rodin for alvor interesserte seg for, var tegning, og som 10-åring tok han sine første tegnetimer. I 1851, da han var 11 år gammel, ble han sendt av sin far til onkelens kostskole. Han ble der i tre år, men da han kom hjem hadde han fremdeles vanskelig for å lese og skrive. Som 14-åring kom han inn ved en spesialskole for tegning i Paris. Han jobbet mye, og det var på denne tiden han begynte å oppdage skulptøryrket, og skjønte at det var det han ville. Derfor gikk han mye i museer for å titte på antikke statuer. Etter kunstskolen søkte han kunstakademiet, men fikk avslag tre ganger. For å hjelpe sin familie økonomisk, begynte han i 1858 å jobbe med dekorativ kunst. Derfor måtte han jobbe på dagtid for å forsørge familien, mens han jobbet om natten for å fullføre sin egen personlige kunstneriske utvikling. Når hans søster plutselig døde i 1862, bestemte Rodin seg for å bli katolikk og munk. Fader Pierre-Julien Eymard, som var katolsk prest (og som senere ble helligkåret), så at munkelivet ikke var noe for Rodin, og for at han skulle gå ut av sine depresjoner etter søsterens død, så oppmuntret Eymard ham til å tegne og lage skulpturer. Forslaget til Eymard fikk medhold, og Rodin gikk ut av munkelivet for å bli skulptør. For å fortsette å livnære seg selv som dekorativ skulptør, bestemte Rodin seg for å leie et arbeidsverksted. Verkstedet var lite og kaldt, men passet måtelig greit for Rodin. I fritiden begynte han å arbeide med en portrettbyste av fader Eymard. Han bestemte seg for å levere bysten på den årlige utstillingen i Paris Salon, der kunstnere kunne vise og selge sine verk. Utstillingen var stor, og gjorde man suksess, kunne man bli kjent over hele landet. «Mannen med den brukne nesen». For første gang leide Rodin en person til å stå modell for ham. Altmuligmannen Bibi fra nabolaget var ikke profesjonell. Bibi hadde en brukket nese, og Rodin likte å lage statuer så realistiske som mulig. Slik ble portrettbysten «Mannen med den brukne nesen» til. Rodin sendte bysten til den årlige Paris Salon-utstillingen, men bysten ble refusert to ganger. Likevel så han på den som sitt første hovedarbeid. I løpet av denne tiden møtte han sin kompanjong, kvinnen han skulle leve med, nemlig Rose Beurot, men han giftet seg ikke med henne før i 1917, bare noen måneder før de begge skulle dø. I 1866 fikk de en sønn sammen. 30 år gammel var Rodin nødt inn i garden på grunn av den fransk-prøyssiske krigen som startet i 1870. Heldigvis for Rodin ble han raskt dimittert på grunn av sin nærsynthet. Når Rodin kom hjem fra felten, hadde han ikke arbeid, men fikk det snart, hos den store kommersielle skulptøren Albert-Ernest Carrier-Belluse, som han hadde arbeidet hos til og fra i mange år. Rodin og Carrier Belluse fikk et oppdrag i Brussel med å dekorere en stor bygning. Han måtte reise fra Rose og sønnen hans for å bli der i 6 år. Her fikk han mye inspirasjon, hadde en kreativ periode, og holdt sin første utstilling som markerte hans debut som uavhengig skulptør. Reisen til Italia. I 1875 reiste han til Italia. Her fikk han inspirasjon til å lage flere statuer til Paris Salon, og særlig statuene av Michelangelo gjorde sterkt inntrykk og påvirket en stor del av hans arbeid videre. Etter reisen leide han en belgisk soldat som nakenmodell. Statuene han lagde på denne tiden, viser at han var inspirert av turen til Italia. Imidlertid var hans statuer mer realistiske enn greske og italienske skulpturer som overdrev muskulaturen. Den første skulpturen han viste av denne typen i Brussel var «The Vanquished». Kritikerne mislikte skulpturens realisme, enkelte trodde til og med at han hadde tatt avstøpning av en levende modell. Det kunne ikke være mulig for et menneske å lage en så realistisk skulptur! All oppmerksomheten han fikk av denne utstillingen gjorde ham svært populær. Da han reiste tilbake igjen til Paris i 1877, utstilte han den samme statuen i Paris Salon. Nå hadde han skiftet navn på statuen til «Bronsealderen». Kritikerne syntes at statuen var vakker, men fremdeles for realistisk. For å spe på sine inntekter begynte Rodin på Sevres porselensfabrikk. Inntekten var liten. Han tok i mot alle oppdrag som skulptøryrket kunne gi. På denne tiden lagde han en av sine mest kjente statuer, nemlig «Døperen Johannes» (nr 3). På grunn av kritikken han hadde fått, laget han den proposjonelt større enn et menneske. På denne måten kunne de ikke tro at han hadde tatt avstøpning av en modell. Allikevel var statuen realistisk, foruten overdreven muskulatur. «Helvetesporten». Rodin fikk i oppdrag av den franske kunstministeren å lage sitt første store folkeprosjekt, å lage en inngangsportal for et kunstmuseum som skulle bygges i Paris – «Helvetesporten». Handlingen på denne porten er hentet fra Dantes reise i underverdenen. Rodin likte Dantes fortellinger svært godt. Flere av hans mest berømte skulpturer som «Tenkeren», «Kysset» og «De Tre Skyggene» kommer fra Helvetesporten. Disse figurene lagde han også uavhengig av «Helvetesporten», og i ulikt format. Mange av statuene ble laget i forskjellige varianter, og slik jobbet han spesielt mye med «Tenkeren». Han kunne lage samme statue av forskjellige materialer. For eksempel, lagde han «Kysset» både i marmor og bronse. På slutten av 1880-tallet ble det klart at museet aldri ville bli bygd. Allikevel fortsetter Rodin periodevis med porten og figurene, fram til sin død. Igjennom 1880-årene ble han stadig mer populær, spesielt hos den parisiske eliten, noe som førte til at han fikk mange oppdrag som portrettbyster. Ettersom han fikk så mange oppdrag måtte han ansette arbeidere til å jobbe for seg. På denne tiden traff han 19 år gamle Camille Claudel, som han ble svært betatt av. Camille hadde et talent, og et ønske om å bli skulptør. Selv om Rodin fortsatt var sammen med Rose Beauret, fikk han sterke følelser for Camille, og hun ble hans student, modell, elskerinne og samarbeidspartner, til tross for samlivet mellom dem forlot allikevel Rodin aldri sin (fremtidige) kone Beauret. Rodin lagde mange arbeider av Camille. «Borgerne i Calais». I 1884 fikk Rodin en stor oppgave. Han skulle lage et monument til byen Calais i Frankrike. Bakgrunnen for dette monumentet skulle hentes fra en dramatisk hendelse i 1387, mens hundreårskrigen ennå raste. Calais ville ha et monument til 500-årsmarkeringen, der seks ledende innbyggere som reddet byen sin fra undergang skulle være tilstede på monumentet. Han brukte 4 år på oppgaven, og ble ferdig i 1888, der monumentet fikk tittelen «Borgerne i Calais». Han syslet også med et annet stort oppdrag: «Monumentet av Honore De Balzac», som var bestilt av rikfolk i byen. Han hadde et fotografi å forholde seg til, fordi Balzac hadde vært død i 40 år. Når han var ferdig, presenterte han en ni fot høy statue, som ble møtt med sjokk, vanvære og mistro. Siden publikum ikke var fornøyd, ble honoraret refundert. Rodin ble såret av kritikken. Han likte statuen godt. I 1902 ble skulpturen «Mannen med nøkkelen», som inngår i Borgerne i Calais, plassert i Sommerroparken i Oslo. Skulpturen var en gave til byen fra kunstneren Fritz Thaulow. Verdensutstilling. Ved århundreskiftet var Rodin på toppen av sin suksess, og nå betalte folk ham godt for sitt arbeide. Rikfolk roste arbeidene hans, og gav ham en egen avdeling på Paris' Verdensutstilling. Her kom mennesker fra hele verden. Dette gjorde ham til en internasjonalt kjent kunstner. På denne tiden fullførte han mange prosjekter, og når han var som travlest, hadde han hele 50 personer som arbeidet for ham. Det raste en del spekulasjoner på grunn av alle assistentene. Folk lurte på hva han gjorde selv. På denne tiden studerte han dans. Han laget mange skulpturer i spontane bevegelser. I 1908 flyttet Rodin utenfor paris, til Hotell Biron. Leien var lav, så han leide hele første etasje. Andre kjente personer som Henri Matisse holdt også til her. 1912 overtok staten hotellet, og alle forlot den, bortsett fra Rodin. Rodin hadde inngått en avtale med staten, at når han døde skulle staten få arbeidene hans, og gjøre hotellet om til et museum hvor verkene hans skulle være. Til gjengjeld skulle Rodin få lov til å bo der helt til sin død. Muséet finnes den dag i dag, og heter Musée Rodin. Den 29. januar 1917 ble Rose Beauret og Rodin endelig gift. Dessverre døde Beauret bare tre uker etter bryllupet. Rodin døde 17. november samme år. Med det, døde en av Frankrikes største kunstnere gjennom tidene. Skåne län. Skåne län er en av Sveriges fylker ("län") i det sørlige Sverige. Det grenser til fylkene Hallands län, Kronobergs län og Blekinge län. Landskap. Landskapet Skåne har omtrent de samme grensene som dagens Skåne län. Skånes landskap er også svært flatt, noe som har satt sitt preg på jordbruket i Skåne. Skånes høyeste punkt er Söderåsen (212,2 moh). Administrasjon. Skåne län ble dannet i 1997 ved at de to skånske länene "Malmöhus län" og "Kristianstads län" ble slått sammen til en enhet. Inntil foreningen var det dårlige offentlige kommunikasjoner mellom landskapets to deler. En av regionens første oppgaver var å opprette buss- og toglinjer mellom de to tidligere länene ved å etablere selskapet Skånetrafiken. Hovedoppgavene for regionens administrasjon er å utføre oppgaver gitt av Riksdagen og den svenske regjeringen, å koordinere og oppmuntre til fylkets økonomiske vekst, samt finansiere og drive helsevesenet og regionale kulturinstitusjoner. Skåne län er et av länene som har fått (som en prøveordning sammen med Västra Götaland og Gotland) utvidede ansvarsområder delegert fra den sentrale svenske regjeringen. Södra Finlands län. Södra Finlands län (finsk: "Etelä-Suomen lääni") er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1997–2009. Administrasjonssetet lå i Tavastehus. Lenet grenset til Västra Finlands län og Östra Finlands län. Dessuten hadde det felles grense med Russland. Södra Finlands län ble dannet gjennom lensreformen av 1997 ved sammenslåing av Kymmene län, Nylands län og de søndre delene av Tavastehus län. Dessuten ble de tre vestligste kommunene i Sankt Michels län lagt til Södra Finlands län. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene. Kommuner. Södra Finlands län var i 2009 delt inn i 72 kommuner. Västra Finlands län. Västra Finlands län (finsk: "Länsi-Suomen lääni") er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1997–2009. Administrasjonssetet lå i Åbo. Lenet grenset til Södra Finlands län, Östra Finlands län og Uleåborgs län. Västra Finlands län ble dannet gjennom lensreformen av 1997 ved sammenslåing av Åbo og Björneborgs län, Vasa län, Mellersta Finlands län og de nordre delene av Tavastehus län. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene. Kommuner. Västra Finlands län var i 2009 delt inn i 142 kommuner. Ligning (matematikk). En ligning kan være sann eller usann. Ofte inneholder en ligning én eller flere variable størrelser, symbolisert med bokstaver, og ligningen setter da føringer for hvilke verdier eller hvilken form disse variablene kan ta, for at ligningen skal være sann. Ligninger kan ofte opptre sammen med andre ligninger, i såkalte ligningssystem. Å "løse" en ligning innebærer å finne verdier for de variablene som medfører at ligningen er sann. Variablene kalles da for de ukjente i ligningene. I ligninger med én ukjent betegnes denne ofte med "x". En ligning kan ha ingen, én eller mange løsninger, og en løsning som tilfredsstiller ligningen kalles en rot i ligningen. Løsningen til en ligning kan være et tall, som i en algebraisk ligning, men løsningen kan også være en funksjon, som i en differensialligning og i en integralligning. Andre typer matematiske objekt kan også opptre som løsning til ligninger, for eksempel vektorer eller matriser. En ligning som alltid er oppfylt, uansett valg av den ukjente, kalles en "identitet". Det tredje og siste eksempelet over er en identitet. En ligning med flere variable vil definere en relasjon mellom variablene, og begrepet formel brukes ofte synonymt med ligning. Formler og ligninger brukes for å beskrive sammenhenger mellom størrelser i et matematisk språk, som for eksempel i Einsteins berømte ligning "E" = "mc"2. Studiet av ligninger har vært sentralt for utviklingen av algebra, og ligningsteori er en sentral del av dette fagfeltet. Med utgangspunkt i praktiske problemstillinger har en gjennom historien forsøkte å finne aksepterbare løsninger på ligninger. Hva som har vært akseptert som en løsning har endret seg etter som fagfeltet matematikk har utviklet seg. I tilfeller der løsningen ikke lar seg uttrykke eksplisitt kan en ofte likevel si noe om egenskaper til løsningen, for eksempel at denne eksisterer og er entydig. I numerisk matematikk forsøker en å finne tilnærmede løsninger til ligninger som ikke lar seg løse eksakt. Løsning av ligninger. Løsning av en ligning med én eller flere ukjente kan formelt skrives på forma I tilfellet av flere ukjente vil "x" være definert som en vektor. Også "f" kan oppfattes som en vektor, dersom en har et ligningssystem med flere ligninger. Et system av ligninger med like mange ukjente som ligninger kalles ofte for "et simultant sett av ligninger", fordi alle ligningene må løses simultant. I praktisk regning og også i teoretisk matematikk krever en ofte at løsningen skal være av en bestemt type, eller mer presist: være inneholdt i en bestemt mengde. Kravet kan for eksempel være at løsningen skal være et reelt tall eller et reellt, positivt tall. I en såkalt diofantisk ligning krever en for eksempel at løsningen skal være et helt tall. Dersom en ønsker å presisere mengden der løsningen skal finnes, skriver en gjerne problemet som Om det eksisterer en eller flere røtter i ligningen vil avhenge av definisjonen av mengden "V". Løsningsmengde og løsningsrom. Mengden av løsninger til en gitt ligning kaller en for "løsningsmengden" til ligningen. Ligningen Dersom ligningen er lineær, så vil summen av to løsninger også være en løsning for ligningen. Løsningsmengden er da et vektorrom og kalles "løsningsrommet". Lukket form for løsningen. Dersom en er i stand til å finne løsningen av en ligning og uttrykke denne ved hjelp av et endelig antall ledd av velkjente funksjoner, så sier en at ligningen har en "analytisk løsning" eller også en løsning på "lukket form". Studiet av ligninger og jakten på løsninger har i mange tilfeller ført til definisjon av nye funksjoner, slik at en har fått utvidet oppfatningen av hva en mener med velkjente funksjoner. Eksistens og entydighet. Mange matematiske teorem inneholder utsagn om eksistens og entydighet av løsningen til en ligning, Selv om en ikke kan finne løsningen på lukket form kan en likevel i mange tilfeller vise hva som er tilstrekkelige vilkår for at en løsning eksisterer. En løsning til en ligning er "entydig" viss og bare viss det eksisterer kun én løsning til ligningen. Eksistens-og-entydighetsteorem er spesielt viktige for differensialligninger. Løsningsmetoder. Det eksisterer svært mange løsningsmetoder for ligninger, og en komplett løsning vil ofte involvere en rekke forskjellige teknikker. En presis beskrivelse av stegene som skal til for å løse en ligning eller et annet problem kalles en algoritme. En iterativ løsningsmetode lager en følge av løsningsforslag som suksessivt utgjør en bedre og bedre tilnærming til den eksakte løsningen. Hver iterasjon bruker de foregående til å lage en bedre tilnærming, og iterative metoder trenger et første gjett på løsningen for å komme i gang. En konvergent iterativ metode vil etter uendelig mange iterasjoner kunne gi den eksakte løsningen. I noen tilfeller vil iterasjonen bare gi den «best mulig» tilnærmede løsningen, i den mengden der en søker etter løsningen. Fikspunkt-iterasjon og Newton-Raphsons metode er eksempel på iterative metoder. En løsningsmetode som ikke er iterativ kalles en "direkte metode". Direkte metoder kan brukes for å finne både eksakte og tilnærmede løsninger. Rayleigh-Ritz’ metode er et eksempel på en direkte tilnærmingsmetode. Inverse funksjoner. Løsningen av en ligning kan formelt skrives ved hjelp av definisjonen av en invers funksjon. Gitt problemet der "y" er en kjent størrelse. Dersom den inverse funksjonen til "f" eksisterer, så kan løsningen skrives som Inversen vil eksistere dersom "f" er bijektiv, og løsningen av ligningen er da entydig. Grunnleggende behandling av ligninger. De algebraiske egenskapene (1-4) medfører at likhetsrelasjonen er en kongruensrelasjon for en kropp. Et eksempel på en kropp som tillater disse operasjonen er mengden av reelle tall R. Dersom løsningsrommet er lik mengden av naturlige tall, så vil divisjon generelt ikke være en lovlig operasjon. Identiteter. En identitet er en ligning som alltid er sann, uansett valg av variable i ligningen. For å markere at en ligning er en identitet brukes ofte identitetstegnet ≡, som i det følgende eksempelet Kvadratsetningene og kuberingssetningene er eksempel på identiteter. Velkjent er også den trigonometriske identiteten Lineære ligninger. der "A" er en skalar, en matrise eller en lineær funksjon. En lineær ligning sies å være "homogen" dersom "b" er lik null, elles er den "inhomogen". Et lineært ligningssystem med like mange ukjente som ligninger kan løses ved hjelp av Cramers regel eller ved Gausseliminasjon. Dersom antallet ligninger er flere enn antallet ukjente, sies ligningssystemet å være "overbestemt". Slike system har som regel ingen løsninger. I et "underbestemt" system er tallet på ligninger mindre enn antall ukjente. Algebraiske ligninger. En algebraisk ligning over en gitt kropp er en polynomligning der koeffisientene er inneholdt i den definerte kroppen. En algebraisk ligning i én variabel over mengden av reelle tall har den generelle forma der koeffisientene "a"i ("i"=1...,"n") er reelle tall. Algebraens fundamentalteorem. Ifølge algebraens fundamentalteorem har en kompleks "n"-te-grads polynomligning av én variabel eksakt "n" røtter, når multiplisiteten til rota er tatt i betraktning. Dersom røttene "x"i ("i" = 1...,"n") er kjente, så kan polynomligningen skrivest på den faktoriserte forma Røttene trenger ikke være reelle, selv om koeffisientene i polynomet er relle. Galoisteori. I Galoisteori, oppkalt etter matematikeren Evariste Galois, studerer en relasjoner mellom røttene i algebraiske ligninger. På samme måte som andregradsligninger kan også løsning av tredjegradsligninger og fjerdegradsligninger uttrykkes på lukket form ved hjelp av aritmetiske operasjoner og rotutdraginger. Cardanos metode gir løsningen av den generelle tredjegradsligningen, mens Ferraris metode kan brukes for fjerdegradsligninger. I 1824 viste Niels Henrik Abel at dette ikke er mulig for løsningen av den generelle polynomligningen av grad større eller lik fem, og dette resultatet er kjent som "Abel-Ruffini-teoremet". Merk at fundamentalteoremet viser at også femtegradsligninger alltid har løsninger, – en kan bare ikke alltid uttrykke disse på sluttet form. Transcendente ligninger. Svært få transcendente ligninger har analytiske løsninger. Funksjonalligninger. der "c" er en vilkårlig konstant. Differanseligninger. Differenseligninger opptrer ofte i forbindelse med numerisk løsning av differensialligninger. Differensialligninger. Svært mange problemstillinger i fysikk krever at en løser en eller flere differensialligninger. Ordinære differensialligninger. Her er "f" den ukjente funksjonen, mens funksjonene "q"i ("i" = 0,1,2) er kjente. Partielle differensialligninger. Ligningen er en andre-ordens partiell differensialligning. Integralligninger. Her er "K"("x","t") og "g"("x") kjente funksjoner, mens "f" er funksjonen som skal bestemmes. Integro-differensialligninger. Integro-differensialligninger er funksjonalligninger som inneholder både deriverte og integral av den ukjente funksjonen. Sosialisme. Sosialisme (fra latin "socius" – følgesvenn, kamerat) er en politisk ideologi som vektlegger ønsket om økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene. Grunnleggende i sosialismen er at produksjonsmidlene i bred forstand er eid av en stat eller et kollektiv. Tilhengere av sosialismen ser økt statlig engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå rettferdighet. Sosialismen fremmer et optimistisk syn på muligheten for politisk styring av økonomien, men er skeptiske til private næringsinteresser og profittmotiver. Tilhengere av sosialismen har i motsetning til tilhengere av kapitalismen og liberalismen et negativt syn på frie markeder, ettersom de anser dem å skape uholdbare skiller mellom rike og fattige. Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på venstresiden av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra kommunister på ytterste venstre til sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi. Det røde flagg forbindes ofte med sosialisme. a> 1772–1837 Fransk filosof, kjøpmann og såkalt utopisk sosialist. a> 1760–1825 Kalles grunnleggeren av fransk sosialisme. a> 1771–1858 Walisisk sosialist som anses som grunnleggeren av den kooperative bevegelse Tidlige former. De tidligste former for sosialisme anses å være de bevegelser som siden er kommet til å gå under navnet den utopiske sosialisme. Denne politiske tendens arbeidet ut ifra den forestillingen at sosialistiske enklaver kunne oppbygges innenfor rammene av det føydale eller senere det kapitalistiske samfunn. Rettenkende rikmenn eller sammenslutninger av idealister skulle således opprette sosialistiske produksjonfellesskaper eller kollektiver, som så ved deres eksempels kraft kunne inspirere andre til å følge samme spor. De teoretiske fortalere for denne strategi var sosialister som Charles Fourier, Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon og Robert Owen. Noen regner også anarkisten Pierre-Joseph Proudhon til denne strømningen. I "Report to the County of Lanark" ("Rapport til amtsadministrasjonen i Lanark", 1821) hevder den engelske storindustrialisten Owen at bare et brudd med samfunnsutviklingen kan oppheve industrialiseringens og privateiendommens skyggesider. Han stiller opp et sett prinsipper for et fullstendig samfunnsalternativ hvor ambisjonen er å forene det beste fra den førindustrielle verdens sosiale liv med den nye tids nye teknologi. Kjernepunktet er kooperative landsbyer som planlegges for mellom tre hundre og to tusen mennesker. Den primære beskjeftigelse skal være landbruk og matproduksjon, men også håndverk og industrivirksomhet er på programmet. Oppdragelse og utdannelse spiller en nøkkelrolle. Owen fastholdt opplysningstidens idé om de ytre omstendigheters innvirkning på menneskesinnet og den medfølgende optimistiske tro på at en korrekt oppdragelse ville føre til et godt samfunn. Owens egne praktiske erfaringer som suksessfull virksomhetsleder gav ham mange tilhengere. Han ble en inspirasjonskilde for mange opposisjonelle som ikke ville vente på effekten av utvidet stemmerett. Hans anvisninger for en annen måte å organisere et samfunn på forelå blant annet med detaljerte planer for arkitekturen. I årene som fulgte ble hele seksten Owen-inspirerte storkollektiver grunnlagt i USA og ti i Storbritannia. De mest kjente var New Harmony i Indiana (1825–1828) – det første ikke-religiøse utopiske samfunn i USA – og Harmony Hall i England (1839–1845). Både nordamerikansk og engelsk sosialisme har siden vært preget av denne formen for praktiske eksperimenter med politiske øyer i det kapitalistiske samfunn. Den utopiske sosialisme mistet imidlertid mye av sin tiltrekkingskraft etter hvert som industrialismen slo igjennom og motsetningene mellom arbeiderklassens og borgerskapets økonomiske interesser ble tydeligere, og arbeiderne begynte å organisere seg som klasse på tvers av virksomhetene, og i et motsetningsforhold til arbeidsgiverne. Altså i og med fagbevegelsens og syndikalismens fremvekst. Her var nye strategier som virket mer slagkraftige. Fra midten av 1800-tallet utviklet Karl Marx og Friedrich Engels en økonomisk teori om kapitalismens måte å fungere på og en teori om fasene i den historiske utvikling – og om overgangen mellom disse fasene. Disse teoriene er siden kommet til å gå under betegnelsen marxisme. Marx selv foretrakk å kalle oppfattelsen for den vitenskapelige sosialisme, nettopp for å sette en skillelinje i forhold til den såkalt utopiske sosialisme. Den store forskjellen mellom disse to retningene innen sosialismen er bevisstheten om klasseinteressenes betydning. Marx anså det for naivt å forestille seg at industrifyrstene ville la seg inspirere til å delta i sosialistiske eksperimenter. Enkelte kunne nok la seg lokke til det, men langt de fleste kunne forventes å følge deres klasseinteresse i selv å opprettholde makten overes deres virksomheten, retten til å lede og fordele arbeidet, og retten til virksomhetenes overskudd. Derfor skulle sosialismen vinnes i en kamp mellom arbeiderklassen som hadde objektiv interesse i sosialisme, og arbeidsgiverne, eller borgerskapet, kapitalistene, som omvendt hadde objektiv interesse i å opprettholde kapitalismen – uansett hvor humanistiske eller empatiske disse arbeidsgiverne måtte være. Sosialisme forutsatte klassekamp, mente de sentrale marxistene i denne perioden. Det betyr dog ikke at de utopiske sosialisters innflytelse ble utslettet av marxismens fremvekst. I sin kritikk av arbeidsfordelingen er Marx tydelig inspirert av den franske sosialisten Charles Fourier. Marx nevner i "Parisermanuskriptene" Fouriers kritikk av arbeidets oppsplittede og ensformige karakter. På slutten av 1800-tallet delte marxistene seg i to leire. De "revolusjonære" mente at overgangen fra et kapitalistisk samfunn hvor borgerskapet var den herskende klassen, til et sosialistisk samfunn hvor arbeiderklassen hadde makta, måtte skje gjennom en revolusjon. "Reformistene", anført av Eduard Bernstein, mente derimot at arbeiderklassen kunne og burde skaffe seg makt gradvis gjennom utvidelse av stemmeretten og innføring av sosiale og økonomiske reformer. Den russiske revolusjon. Den revolusjonære tradisjonen ble etter den russiske revolusjonen i 1917 dominert av ideene til Vladimir Lenin. Lenin framhevet at en sosialistisk revolusjon kunne skje i et tilbakeliggende land som Russland, men at revolusjonen da måtte gjennomføres av et eliteparti av profesjonelle revolusjonære. Etter revolusjonen utviklet denne tradisjonen, som nå tok i bruk begrepet kommunisme om seg selv, seg til et forsvar for at det kommunistiske elitepartiet også måtte ha en dominerende maktposisjon i den nye staten som ble utviklet. Under Josef Stalin ble denne tanken brukt til å legitimere undertrykkelse av all opposisjon mot ledelsen i kommunistpartiet, både i og utenfor kommunistpartiet. Det finnes også en tendens innenfor revolusjonær marxisme, som særlig har blitt målbåret av Rosa Luxemburg, som er kritisk mot partidiktaturet som ble utviklet i Sovjetunionen og de seinere kommuniststyrte statene i Kina, Øst-Europa, Vietnam, Nord-Korea og Cuba. Perioden etter den andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig har det innenfor den reformistiske tradisjonen oppstått et skille mellom venstresosialister, som opprettholder marxismens opprinnelige målsetting om å avskaffe kapitalismen og privat eiendom over produksjonsmidler, og mer moderate sosialdemokrater som i dag framhever blandingsøkonomien som en ideell samfunnsform. Samtidig finnes det innenfor den vestlige verden grupper som vil ha et fullstendig brudd med kapitalismen som produksjonsform. Sosialistiske partier i Norge. De partiene i norsk politikk som i dag tilhører den sosialistiske tradisjonen, er Sosialistisk Venstreparti (SV), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Rødt. I tradisjonell forstand regner en også Arbeiderpartiet for å være et sosialistisk parti da det har sitt opphav i sosialismen som ideologi. I norsk dagligtale hender det av og til at også Senterpartiet blir kategorisert som "sosialistisk" ettersom de har inngått regjeringssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Dette er dog ikke særlig presist, da disse er gjennomført sosialdemokratiske partier. Kritikk av sosialismen. Ayn Rand, stifteren av objektivismen, som anser det som grunnleggende amoralsk, at frukten av et menneskes arbeidsinnsats kan konfiskeres av en gruppe eller staten, som ikke bør ha tilgang til resultatet av en annens arbeidsinnsats. Fascisme. a> som gav navn til hans politiske bevegelse fascismen. Fascisme (betegnelsen er avledet av "fasci", sammenslutninger, og har sammenheng med det romerske fasces, et knippe av tynne trestokker som symboliserte makt eller autoritet) er en autoritær og totalitær politisk ideologi som kombinerer element fra kapitalisme, sosialisme, korporativisme, nasjonalisme, militarisme og antikommunisme. Fascismen oppstod i Italia som et resultat av splittelse i Det Italienske Kommunistparti som en følge av uenighet om deltakelse i første verdenskrig og i synet på bolsjevismens tese om nødvendigheten av en verdensomspennende revolusjon. Den utviklet seg til en terroristisk bevegelse med brodd mot den leninistiske eller bolsjevikiske arbeiderbevegelsen. Opprinnelig ble betegnelsen fascisme brukt av en politisk bevegelse som styrte Italia fra 1922 til 1943 under ledelse av Benito Mussolini. Senere ble fascisme et mer generelt navn på en type totalitære politiske bevegelser, partier og ideologier. Det er likevel ingen klar enighet om hva det ligger i det å være «ekte» fascist. Nøkkelord i fascismens ideologi er korporativisme, vitalisme, voldelig politisk atferd, førerdyrkelse, anti-konstitusjonalisme, anti-kapitalisme, anti-individualisme, og militarisme. Fascismen hadde imidlertid ikke bare front mot den den gang rådende «plutokratisme» – dvs. liberalisme og konservatisme – men også mot den samtidige leninistiske bolsjevismen. Men rettsfilosofisk representerte fascismen i likhet med bolsjevismen, et brudd med hele den tradisjonelle liberale politisk filosofien om individuelle menneskeretter, sikret gjennom lovbundet «rettsstat» og en konstitusjonelt begrenset statsmakt. I likhet med bolsjevismen skulle staten være total. Og i likhet med bolsjevismen, stod fascismen også for oppløsning av den private eiendomsretten. Den private eiendomsretten ble formelt beholdt, men avskaffet gjennom den «totale» statens overtakelse av disposisjonsretten over privat eiendom. En viktig forskjell fra den leninistiske sosialismen, var at fascistene stod for en korporativ sosialisme som i likhet med nasjonalsosialismen, skulle kunne gjennomføres i ett land. Fascismen brøt dermed med Lenins tese om verdenrevolusjonen. Klassekamp (fra arbeidernes side) ble forbudt, og fagforeningene ble del av de statsdirigerte korporasjonene. Fascismen er også blitt brukt som begrep på beslektede bevegelser, som falangismen i Spania og nazismen i Tyskland. Ordet fascisme kommer fra det latinske "fasces", en betegnelse for risknipper som ble båret foran romerske embetsmenn i prosesjoner. Det italienske ordet "fascio", som er dannet av "fasces", betyr også «forbund». Intellektuelle forløpere. a> (1848–1923) mente at overtalelsevne og vilje til maktbruk dannet grunnlaget for en stabil samfunnsutvikling Georges Sorel. Georges Sorel stod for et syndikalistisk standpunkt, og mente at fagforeningene burde erstatte parlamentarisk partistyre. Han mente at revolusjon måtte bygge på streik og sabotasje av industrien for å «stikke kjepper i kapitalismens hjul». Syndikalismen og anarkosyndikalismen ønsket å redusere eller fjerne alle statlige maktstrukturer, og var derfor en politisk motpol til fascismens nasjonalsyndikalisme, og dens sterke statsmakt. Likevel var Sorels teorier om revolusjon og vold en inspirasjonskilde for fascismen. Vilfredo Pareto. Økonomen og filosofen Vilfredo Pareto (1848–1923) var også inspirert av syndikalismen, og mente at fagforeningene og deres ledere var fremtidens herskere. Han er kjent for teorien om «løver og rever»: Den politiske elite består av én konservativ del som beskytter sin makt og de rådende institusjoner, mens den andre delen er nyskapende, opposisjonell og brutalt pågående. Påvirket av Machiavelli hevdet han at stabil samfunnsstyring forutsetter en kombinasjon av list og overtalelsesevne («rever»), og vilje til maktbruk («løver»). Pareto mente at historien skapes ved at en løve-elite griper makten ved vold. På grunn av dens manglende evne til å fremme samtykke, får etterhvert revene plass blant de styrene, kommer i flertall, og foretar et nytt kupp. Pareto fremmet tesen om elitesirkulasjon, en evig veksling mellom en systembevarende og en nyskapende elite, som nødvendig i et samfunn. Pareto betraktet marxismen som en irrasjonell religion med teologiske og historiske fellestrekk med kristendommen. Han er også kjent for teorien om ufullstendig konkurranse som premiss for den industrielle revolusjon. Laug-sosialismen. I begynnelsen av 1900-tallet oppstod det innenfor det britiske Labour Party en nasjonalsyndikalistisk fløy. I 1906 publiserte Arthur Joseph Penty en sosialistisk teori basert på middelalderens laug. Teorien var at laugene skulle gjenopplives som nasjonale syndikater og erstatte frie fagforeninger og parlamentarismens politiske partier. Navnet på dette politiske systemet var «laug-sosialisme». Samuel George Hobson deltok 24. januar 1893 i grunnleggelsen av Independent Labour Party som fikk 28 seter i det britiske parlamentet under parlamentsvalget i 1895. Partiet var tilknyttet Labour Party ved dets dannelse i 1906, og utgjorde store deler av partiets aktivister frem til 1918. I 1914 ble hans publikasjoner samlet under navnet "National Guilds: an Inquiry into the Wage System and a Way Out". Hobson utga sine memoarer under tittelen "Pilgrim to the Left – Memoirs of a Modern Revolutionist" i 1938. Teoriene ble videreutviklet av George Douglas Howard Cole (1889–1959) og andre. De ble aldri realisert i Storbritannia, men var forløperen til Mussolinis «korporative stat» og Nasjonal Samlings «næringsting» under andre verdenskrig. Gabriele d'Annunzio. Forfatteren Gabriele d'Annunzio var frontsoldat under første verdenskrig. Etter krigen okkuperte han og hans soldater havnebyen Fiume. (Nå Rijeka i Kroatia) I samarbeid med syndikalisten Alceste de Ambris skrev han en ny grunnlov for byen under navnet Reggenza Italiana del Carnaro. D'Annumzio erklærte at dette skulle styres gjennom ti korporasjoner, og at musikk skulle være det grunnleggende prinsippet til staten. Alceste de Ambris ledet en gruppe av sjømenn som hadde gjort mytteri i løpet av krigen, og så hadde overført sine skip til D'Annunzio`s kommando. I fristaten Fiume ble det sendt opp fyrverkeri hver kveld, og D`Annunzio (som hadde sans for dramatikk) holdt svulstige taler fra sin balkong. Sikkerheten i fristaten ble overholdt av mytterister fra elitetroppen «Arditi». D'Annunzio definerte seg selv – paradoksalt nok – både som anarkist, nasjonalist og fascist. Etter oppstarten av fascistpartiet var det mange av storfascistene – blant annet Italo Balbo, senere flyminister og guvernør av Libya – som lurte på om de heller skulle velge D'Annnunzio som leder enn Mussolini. Reggenza Italiana del Carnaro varte fra 1919 til 1920, da den overgav seg og ble re-integrert inn i Italia etter et angrep fra den italienske marinen. D'Annunzio ble alvorlig skadet da han kastet ut av et vindu av en ukjent overfallsmann like før marsjen mot Roma i 1922. De uklare omstendighetene rundt denne hendelsen har ført til spekulasjoner omkring dette. Noen mener at det var en eller flere svartskjorter lojale til Mussolini som utførte angrepet på hans ordre for på den måten å skremme D'Annunzio ut av politikken. D'Annunzio uttalte seg positivt om marsjen mot Roma og Mussolinis inntog som statsminister, Mussolini var også til stede i hans begravelse i 1938. Han døde som følge av slag. Politiske følger av fristaten Fiume. Både Mussolini som ledet svartskjortene i sør, og D'Annunzio som okkuperte Fiume definerte seg selv som fascister. I 1919-1920 hadde ennå ikke fascismen fått et fast politisk innhold, og det var derfor rivalisering mellom D'Annunzios samling av syndikalister, anarkister og kommunister i Fiume, og Mussolini, fortsatt vagt syndikalistisk, men mye mer sentraliserte og mindre revolusjonære bevegelse. Fristaten Fiume lagde derfor et dilemma for Mussolini, som var ideologisk forpliktet til å støtte prosjektet, men som samtidig risikerte å miste støtte hos de etablerte høyrepartiene som fascistene konkurrerte med, samt hæren og sittende regjering, som ønsket å eliminere opprøret. Som følge av Mussolinis halvhjertede støtte til Fiume-prosjektet og enkelte andre hendelser mente den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway at Mussolini var en bløff, og proklamerte samtidig sin støtte til D'Annunzio som fremtidig Duce av Italia. D'Annunzio hadde forøvrig også kontakt med Sovjetunionen. Benito Mussolini og fascismens barndom. a>s politiske bevegelse i Italia fra 1921 til 1943. Benito Mussolini var avisredaktør og marxist før første verdenskrig. Han var en ledende skikkelse blant venstresiden i Italia, men brøt med denne ved Italias inngang i første verdenskrig. Store deler av venstresiden tok avstand fra krigen, men Mussolini valgte å være for, og ble vervet til krigstjeneste. Dette symboliserte for ham et brudd med marxismens ide om nasjonalstaten som en fiende av «det internasjonale proletariat» og i tillegg et engasjement for grasrota i Italia som døde på slagmarken. Mussolini gikk også bort i fra ideen om at religion måtte bekjempes. Folk flest var katolikker, og den katolske tro ble styrket på slagmarkene der prester og begravelser var en del av hverdagen. Under første verdenskrig skrev Mussolini en dagbok fra fronten som ble utgitt i hans avis «Il populo de Italia» under krigen, og senere i bokform (Mussolinis krigsdagbøker). I 1919 dannet Mussolini og andre frontkjempere Det italienske kampforbund ("Fasci di Combattimento") sammen med politisk aktive grupperinger på den alternative venstresiden. Majoriteten var nasjonal-syndikalister, men det fantes også andre grupper som ble med. Et gjennomgangstema var ideen om å skape et radikalisert arbeiderdemokrati som verken var kapitalistisk eller marxistisk, altså et fritt marked under folkets kontroll. Bevegelsen fikk gradvis betegnelsen «fascister». Ordet har flere røtter. «Fasci» betyr «samling» på italiensk. Fascistene ønsket å samle landet gjennom utjevningspolitikk og nasjonalt samhold, og dermed avskaffe klassekampen. «Fasces» er også fascistenes symbol, risknippet som var et gammelromersk symbol på statlig autoritet. Fascistene var i begynnelsen et lokalt fenomen i Milano, der de hadde sin hovedbase. I 1920 startet marxist-leninistene en voldelig kampanje. Landet ble herjet av streiker og voldelige kommunistiske bander som banket opp og drepte politiske motstandere. Samtidig mistet den liberale høyresiden oppslutning, og i en slik situasjon var gode råd dyre for landets elite. Fascistene lovet å opprettholde eiendomsretten etter en eventuell revolusjon. De fikk derfor etter hvert en del økonomisk støtte fra industrieiere og andre rikfolk som var fryktet marxistene. På tross av at noen rikfolk spyttet penger inn i organisasjonen var fascismen noe som mest av alt appellerte til det lavere borgerskap, og enkelte grener innen arbeiderklassen. I 1921 og 1922 økte fascistpartiets popularitet. De humanitære katastrofene i Sovjetunionen bidro til at mange sosialister mistet troen på marxismen, og derfor gikk over til fascistenes tredje vei i stedet. Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. 28. oktober 1922 samlet titusenvis av fascister seg i Roma for å kreve det liberale regimets avgang, og at Mussolini skulle bli statsminister. Statsministeren gikk av og Mussolini ble innsatt den 31. oktober. Han var da 38 år gammel og Italias yngste statsminister noensinne. Mussolini erstattet parlamentarismen med den fascistiske korporativisme i 1926. Den utvidede stat. Fascismen sentrerer seg om statens oppgave som utdanner og inspirasjonskilde for folket og nasjonen som en organisk enhet gjennom statlig dominans over markedskreftene. I motsetning til det liberale regimet som styrte før fascistene, var den fascistiske staten preget av «governance», altså at statlig aktivitet foregikk (og foregår) i alle grener av samfunnet i stedet for å være begrenset til skatteinnkrevning, politi og brannvern. Fascistpartiet innførte progressiv skatt og et velferdssystem der offentlige sykehus og skoler for første gang ble tilgjengelig for folk flest. Gjennom korporativismen ble staten involvert i alle beslutninger som tidligere hadde vært overlatt til markedet, og dette førte til en stabilisering av markedet som tillot både jevn økonomisk vekst, og at mer av denne veksten kom arbeiderne til gode. Giovanni Gentile. Giovanni Gentile (30. mai 1875 – 15. april 1944) var en populær filosof og professor før fascismens gjennombrudd i 1919, og forsvarte den nye ideologien. Mange tekster som bærer Mussolinis underskrift ble skrevet av Gentile. Gentiles hovedidé er at fascismen er syntese av nasjonalisme, katolisisme, og korporativisme. De materialistiske og egoistiske verdisynene derimot er liberalisme og marxisme, så derfor er det ifølge Gentile naturlig at fascismen motarbeider disse. Gentile var motstander av individualisme, og mente at individet bare kan selvrealisere gjennom kollektivet ettersom mennesket er designet til å leve kollektivt. Mussolini beskrev Gentile som fascismens hovedfilosof. Han skrev verket «Fascismens doktrine» i det Italienske leksikonet i 1932. Gentile var utdanningsminister, og senere medlem av «fascistenes store råd». I en periode ledet han også gruppen for intellektuelle fascister. Han forble lojal til Mussolini også etter dannelsen av Salo-republikken, da mange ledende fascister forlot ham. Ironisk nok ble Gentile drept av anti-fascistiske partisaner på vei hjem fra et møte i Firenze der han argumenterte for at en gruppe anti-fascister skulle slippe fri fra fengsel. Gentile var en aktiv og samfunnsengasjert filosof. Gentile har vært en inspirasjonskilde for mange nyere filosofer, blant annet Martin Heidegger og Clarence Irving Lewis. John Maynard Keynes. I 1918 deltok John Maynard Keynes som britisk delegat under fredskonferansen i Versailles. Der reagerte han på de høye bøtene som Tyskland måtte betale som erstatning for første verdenskrig. I "Economic consequenses of the peace" (1919) hevdet Keynes at Versailles-traktaten ville føre til en ny krig. Keynes tok avstand fra Laissez-faire doktrinen om at staten skulle minimaliseres, og kun opprettholde lov og orden. Keynes avviste påstanden om at markedet automatisk stabiliserer seg selv, og at markedets usynlige hånd fordeler ressursene. I "The general theory of employment, interest and money" (1936) hevdet Keynes at staten trenger kjøpekraft for å komme ut av en økonomiske krise. I nedgangstider ville staten forverre situasjonen gjennom å hente pengene fra fattige skattebetalere. Keynes hevdet at man kom seg lettere ut av krisen dersom staten lånte penger som den investerte i offentlig velferd. Han hevdet at staten kunne motvirke arbeidsløshet og nedgangstider gjennom å investere penger i offentligheten når markedet var svakt. Boken "How to pay for the war" (1940) inneholdt blant annet en teori om hvordan staten kan motvirke inflasjon. I 1944 ledet Keynes den britiske delegasjonen til den internasjonale konferansen i Bretton Woods, som planla den USA-ledede etterkrigsøkonomien, og fikk gjennomslag for mange av sine ideer. Bretton Woods systemet baserte seg på nasjonalstatenes rett til selv å bestemme sine handelsavtaler (merkantilisme). Siden 1970 ble det gradvis erstattet av økende frihandel og overnasjonale avtaler. Teoriene til Keynes ble populære blant fascistene i Italia. Sett fra et fascistisk ståsted er det staten som gjør individet større enn seg selv, og det er staten som er senteret for menneskelig sivilisasjon og utvikling. Staten er i seg selv en positiv, samlende og inspirerende kraft som håndhever nasjonens kultur og interesser. Fascister ser på staten og nasjonen som to sider av samme sak, altså nasjonal-staten i ordets rette betydning. Keynes hevdet at staten er viktig for å stabilisere økonomien. Fascistene betraktet staten som den eneste garanti for individuell sikkerhet og samfunnsmessig stabilitet. Også Nazi-Tyskland praktiserte idéene til Keynes, delvis fordi nazistene plana å slette sin gjeld gjennom å okkupere de landene som bankene befant seg i. Etter krigen ble teoriene til Keynes tatt over av sosialdemokratene, spesielt i Norden. Nasjonalsyndikalister mot korporativister. Før revolusjonen hadde de fleste fascistene vært nasjonal-syndikalister. Korporativistene ønsket å danne egne forsamlinger av arbeiderrepresentanter, sjefer og konsumenter som styrte den faggruppens nasjonale politikk i samarbeid med staten. En forkjemper for den korporative modellen var pave Pius XI. En slik løsning var også bedre for næringslivet, som hadde støttet fascistenes vei til makten økonomisk, og som derfor hadde stor innflytelse på partiet. Fascistenes forhold til nasjonalsosialistene. På tross av felles økonomisk basis var fascistenes grunnholdning forskjellig fra nasjonalsosialistenes på den måten at fascismen begrenset seg til å være en økonomisk og politisk doktrine sentrert rundt ideen om staten som nasjonens og sivilisasjonens bærende enhet. Nasjonalsosialistene trodde på den ariske rases overlegenhet, og en jødisk konspirasjonsteori. Selv om nasjonalsosialistene kopierte mange av fascistenes politiske metoder og organisasjonsformer, så de på disse ikke som en verdi i seg selv – men som et middel for å sikre det tyske folk «livsrom» og bevare den «ariske rase». Mussolini selv var visstnok ikke rasist, og gav uttrykk for at den tyske rasismen gikk altfor langt. Dette gjaldt også Oswald Mosley i England, som med jevne mellomrom utviste folk med antisemittiske og rasistiske holdninger fra partiet. Den fascistiske statens organisering. Egentlig var det meningen at de fascistiske fagforeningene skulle velge sine representanter til korporasjonene nedenifra og opp, men når systemet ble fullført ble det etabler slik at fascistpartiets korporasjons-ministeriet kunne forkaste foreningens representanter og enten be dem velge en ny person, eller valgte en selv. Dette skjedde hyppig innen arbeidstakerforeningene, men nesten aldri hos arbeidsgiverforeningene. I tillegg fantes det et fascistisk parlament med svært begrenset makt, og en organisasjon som het «Det store rådet». I dette rådet satt kun Mussolini og "quadrumviratet" Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono i kraft av seg selv og på livstid, de øvrige satt der på grunnlag av de posisjoner de hadde. Dette dreide seg om de viktigste ministrene, ett par generaler, og andre stor-fascister, blant annet lederne for marsjen mot Roma. I 1939 fikk lederen for korporasjonene ett sete i rådet, og dette skiftet navn fra «Det store rådet» til «det store rådet av samling og korporasjoner». Dette rådet ble avskaffet av Mussolini like etter, da han innførte unntakstilstand som følge av andre verdenskrig. Etter dette var ikke rådet samlet igjen før den 25. juli 1943, da Mussoloni ble avsatt ved flertallstemme. Internasjonal fascisme. I mellomkrigstiden fantes det mange fascistiske bevegelser i andre land, og noen av disse fikk også regjeringsmakt. Ioannis Metaxas dannet en fascistisk stat etter italiensk modell i Hellas, og Fransisco Franco dannet ett falangistisk styre etter at de vant den spanske borgerkrigen i 1939. Falangisme er en høyreorientert versjon av fascismen, med sterkt fokus på samarbeid mellom kirke og stat. Spania var nøytral under andre verdenskrig, mens Hellas gikk inn på alliert side, og ble derfor ansett av de italienske fascistene for å være en trussel mot landet. Italia angrep Hellas i 1940, men ble tvunget til å trekke seg tilbake i 1941. Metaxas døde av blodforgiftning senere samme år. Den fascistiske internasjonalen. Utover 1930-tallet, da fascismen for alvor begynte å spre seg også utenfor Italia ble arbeidet med den fascistiske internasjonalen påbegynt. Internasjonalens målsetning var å etablere felles målsetninger, politikk og verdier for alle de fascistiske bevegelsene, for på den måten å sikre et bredt samarbeid, samt å knytte fascistpartiene i andre land sterkere til Roma. Nettverket til internasjonalen hadde selv identifisert 39 bevegelser og partier i forskjellige land som de definerte som fascistiske, og disse partiene og bevegelsene dekket til sammen alle vestlige land bortsett fra Yoguslavia, og i tillegg fantes det fascistiske bevegelser i Sør Afrika, fem land i Asia, og seks i Sør-Amerika. Like fullt var det kun 13 partier representert da internasjonalen holdt sitt første møte i Montreux, Sveits 1934. Norske Vidkun Quisling var til stede som representant og leder for Nasjonal Samling. Forsøket på å lage en universell fascisme strandet da det var stor uenighet om temaer som rasisme, antisemittisme, korporativisme, og statens organisering, dette på tross av at internasjonalen forsøkte å være et samlingsorgan utelukkende for fascister, uten nasjonalsosialistisk representasjon eller innflytelse. Dette viste seg å være vanskelig, ettersom partiene utenfor Italia raskt ble blandings-partier som tok opp i seg inspirasjon fra både nazistene og fascistene, noe ikke minst Nasjonal Samling er et godt eksempel på. I mange land (slik som for eksempel Norge) ville et parti som kun skulle velge ren fascisme eller ren nazisme bli for lite til å oppnå innflytelse, og fordi det samtidig var enighet mellom nazister og fascister om mange ting føltes skillelinjene unaturlige for mange partiledere. Representanter for det tyske NSDAP var ikke tilstede på hverken den første konferansen i 1934, eller den andre i 1935, ei heller de britiske fascistene fra BUF – dette på tross av at BUFs leder Oswald Mosley senere uttrykte stor skuffelse av at internasjonalen ikke ble noe av, og til og med skrev i sin selvbiografi fra 1968 at dersom en slik internasjonal hadde kommet på plass kunne muligens andre verdenskrig ha vært forhindret. Andre verdenskrig. Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 var det lenge usikkert hvordan fascistene skulle håndtere sin nye nabo. En stund så det ut som om de to landene ville bli fiender. I 1935 hjalp Mussolini til med å lage en allianse mot Hitler for å holde Østerrike fritt, delvis fordi Italia følte at deres egen grenser på sikt kunne være truet, men også for å si klart fra hva han mente om den tyske nasjonalsosialismen. Denne alliansen var kortlivet, for Italia ble selv kastet ut av Folkeforbundet i 1936 da Italia okkuperte deler av Etiopia, og offisielt annekterte landet. Syd-Italia var på dette tidspunktet fullt av fattige bønder med for lite jord, og fascistene tenkte at det ville være en fordel om disse fikk en egen koloni å utvandre til. Handelsboikotter fra resten av Europa gjorde Italia avhengige av tyske handelsforbindelser, og Hitler gjorde alt han kunne for å knytte sin nye handelspartner inn i en mer forpliktende militær allianse. Dette førte, sammen med kraftig vekst i tysk økonomi, til at Italia gradvis falt inn i en tettere bane rundt Tyskland. Dette resulterte i «Stålpakten» fra 1939 der Italia lovte å trå til hvis Tyskland havnet i trøbbel. En bivirkning av stålpakten var at jøder ble fritt vilt også i Italia. Fram til det året hadde ikke Italia hatt noen antisemittisk linje, og det fantes mange jøder i ledende stillinger innad i fascistpartiet. Dette fikk også store konsekvenser for de jødene som hadde flyktet til Italia fra andre land i Europa, spesielt fra Tyskland. Fram til 1939 hadde Italia tatt imot jøder fra andre land, men disse ble nå arrestert. Av ukjente grunner nektet Mussolini å sende dem tilbake til Tyskland slik Hitler ønsket, men holdt dem istedenfor i Italienske fengsler. Hvorvidt Mussolini på dette tidspunktet hadde blitt en overbevist jødehater, eller om det var et resultat av kompromisser med Hitler, er usikkert. Mange tyske nasjonalsosialister mistenkte Mussolini spesielt og fascistene generelt for å være en del av den jødiske konspirasjon mot den ariske rase. Hitler selv var hele livet en stor beundrer av Mussolini, og gjorde derfor det han kunne å holde forholdet mellom de to landene godt. Da andre verdenskrig startet var Italia nøytralt i to år. Krigen startet i 1939, men Italia erklærte ikke krig mot Tysklands fiender før i 1941. På dette tidspunktet så det ut som om tyskerne ville vinne, og Italia ville helst være på den riktige siden. Dette har også å gjøre med at Tyskland brøt ikke-angrepsavtalen med Sovjetunionen, og dermed tok opp kampen mot fascistenes store hat-objekt: Stalin. Etter å ha tapt på alle de frontene som de hadde engasjert seg på ble Italia selv angrepet av den allierte landgangen på Sicilia. Skepsisen mot krigen hadde vært stor innad i fascistpartiet, og nå hvor de selv var under angrep førte dette til at Mussolinis popularitet var i fritt fall. Den 25. juli 1943 ble Mussolini kalt inn til et møte med kongen og det store rådet "(Gran Consiglio del Fascismo)" der han ble oppsagt. Kort etter dette ble han arrestert og general Pietro Badoglio tok over statsministerrollen. Badoglio innledet fredsforhandlinger med de allierte for å få avsluttet krigen for Italias vedkommende så snart som mulig, hvilket gjorde Hitler rasende. En tysk okkupasjon av Italia ble igangsatt, og den italienske hæren ble stående uten ordre. Dette førte til at noen av dem overgav seg til de allierte, andre startet en geriljakrig mot tyskerne på egenhånd, og atter andre enn det igjen vervet seg på tysk side. En borgerkrigslignende situasjon oppstod i landet, og i dette kaoset ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske tropper under ledelse av Otto Skorzeny og innsatt som leder over det tysk okkuperte området i Nord-Italia, som fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, men gikk også under kallenavnet Salò-republikken etter hovedstaden Salò i Lombardia. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom de tyske okkupantene og nord-italienske fascister. Fordi Salò-republikken var under tysk kontroll rykket SS-tropper inn i området kort tid etter okkupasjonen og hentet ut det de kunne finne av jøder. 8000 jøder ble fraktet ut av landet, de fleste av dem ble drept i tyske konsentrasjonsleirer. På tross av at Salò-republikken var dominert av tyskere, var det der noen av de mest radikale fascistiske prosjektene ble satt ut i livet. Mussolini var ikke fornøyd med den sentralstyrte korporativismen som hadde eksistert i Italia fram til da, men ville bringe det hele et skritt videre, en tanke han delt med mange andre fascister som mente at det gamle regimet hadde feilet på den måten at det ikke var radikalt og sosialistisk nok. Derfor ble det igangsatt prosjekter som tok sikte på å demokratisere ikke bare lønnsforhandlinger og industrienes nasjonale politikk, men også beslutningsprosessene innen den enkelte bedrift. Med andre ord måtte alle beslutninger taes i konsensus mellom arbeidere og sjefer for å være gyldige. Ledende nazister mente at fascistene var i ferd med å starte opp et suspekt kommunistisk prosjekt under deres beskyttelse og advarte Hitler mot det – men til alles forundring mente han at det var greit, og lot fascistene holde på uten å gripe inn. Fordi dette prosjektet fant sted midt i en borgerkrig var det begrenset hvor mye av det som ble satt ut i livet, mange av prosjektene ble aldri mer enn papirtigere. Den 27. april 1945 var det slutt. Tyskerne hadde trukket seg tilbake, de fascistene som ikke hadde stukket av hadde enten blitt skutt eller tatt til fange av de allierte. Mussolini og fem av ministrene fra Salò-republikken ble arrestert av kommunistiske partisaner da de forsøkte å flykte til Sveits. Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og de fem ministrene ble henrettet ved arkebusering dagen etter i byen Giulino di Mezzegra og deretter ble de døde kroppene fraktet til Milano, hvor de ble hengte opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Mussolini som turistattraksjon. «Mussolinivin» til salgs i Italia i dag. Fram til 1950-tallet lå Mussolini i en umerket grav i Roma, men på slutten av femtitallet ble han plassert i familekrypten i sin hjemby Predappio. Krypten som er dekorert med to risknipper og en byste av Mussolini er i dag et populært turistmål, og i byen han vokste opp i selges det i dag fascist-effekter. Alt fra selvlysene Mussolini-hoder til t-skjorter, pins og tallerkener med risknipper selges i byens boder og butikker. Italiensk fascisme i etterkrigstiden. I 1946 ble et nytt fascistisk parti dannet – Movimento Sociale Italiano (MSI). Selv om de allierte forsøkte å hindre framveksten av en nyfascistisk bevegelse gjennom nye lover og regler, ble MSI etter hvert et populært parti som i gjennomsnittlig holdt seg rundt 10% i valg og meningsmålinger. Den nyfascistiske fløyen hadde i etterkrigstiden spesielt stor støtte i Syd-Italia der den i enkelte byer fikk opp til 47% av stemmene. Fascistene var en reell trussel mot parlamentarismen, og nye drastiske regler ble igangsatt for å få bukt med problemet. Blant annet ble det bestemt at den koalisjonen av partier som utgjorde flertallet og dannet regjering automatisk skulle ha to tredjedeler av setene i parlamentet, og fordi venstre/sentrum koalisjonen (med sosialdemokratene i midten) hadde overtaket på høyre/sentrum fløyen med fascistene i midten, og de reaksjonære katolikkene på ytre høyre fløy så ga denne regelen venstresiden et godt overtak over mindretallet. Venstresiden mente at den nye regelen gjorde en stemme på høyresiden til en bortkastet stemme, noe som muligens stemte. MSI ble etter hvert et samlingsparti for høyre/sentrum aksen, og dette førte til at fokuset på korporativisme framfor parlamentarisme gradvis forsvant utover 1980 årene. MSI ble oppløst i 1995, og erstattet av partiet "Alleanza Nazionale". Det nye partiet bærer MSI's grønne hvite og røde flamme i symbolet, men har tatt avstand fra fascismen i bytte mot posisjoner i høyrekoalisjonen til Berlusconi. Berlusconi tar også avstand fra fascisme, men han har forsvart den fascistiske fotballspilleren Paulo Di Canio`s rett til å hilse fansen med romersk hilsen etter skåringer – og gitt han rosende omtale. Di Canio har blitt forsøkt skviset ut av fotballforbundet på grunnlag av anklage om rasisme. I tillegg har Mussolinis barnebarn Allessandra Mussolini dannet et utbryterparti i protest mot Alleanza Nazionales høyredreining. Navnet på partiet er "Azione Sociale". Partiet fikk egentlig ikke lov til å stille til valg i 2005, men myndighetene gav etter når Mussolini gikk til sultestreik. Etter dette har Mussolini blitt valgt inn i EU-parlamentet i en periode. Juan Peron. a>, og hadde sterke nasjonalistiske og fascistiske trekk Argentinas Juan Peron drev en nasjonal-syndikalistisk stat fra 1946, til han ble styrtet av et militærkupp i 1955. Den peronistiske bevegelsen i Argentina fortsatte i partiet Partido Justicalistas, som har styrt landet flere ganger etter 1955, men da som sosialdemokrater, og de har aldri igjen forsøkt å forkaste parlamentarismen til fordel for nasjonal-syndikalistisme. Bortsett fra at Argentina under Peron var nasjonal-syndikalistisk og ikke korporativt hadde de alle trekkene som kjennetegner et fascistisk samfunn, og Peron var en stor beundrer av Mussolini. Ny-fascisme utenfor Italia. I England drives nettstedet der man kan lese om og laste ned bøker skrevet av medlemmene i det fascistiske partiet British Union of Fascists som var store i England i mellomkrigstiden. I USA ble American fascist movement startet i 2001 i protest mot USAs invasjon av Irak. I Spania er Spansk Falange fortsatt store, og trusselen fra muslimsk terror og aggresjon mot Spania har gitt dem en viss tilvekst de siste årene. Både i Italia og i Spania sanker fascistene stemmer på å være mot innvandring, og for nasjonalstatens suverenitet. Derfor er de også imot nyliberalismen, EU og Verdensbanken. I Skandinavia. I Norge lå fascismen, og idéen om et «næringsting», til grunn for Nasjonal Samling i okkupasjonsårene 1940–1945. Romano Prodi. Romano Prodi (født 9. august 1939 i Scandiano i Emilia-Romagna i Italia) er en italiensk politiker, som var Italias statsminister i periodene 1996–1998 og igjen 2006–2008. Han var i perioden 1999–2004 formann i EU-kommisjonen. Prodi tilhører partiet "Partito Democratico" i sentrum/venstre-alliansen "L'Unione". Prodi er utdannet jurist fra det katolske universitetet i Milano, og har også studert ved London School of Economics. Han er professor i økonomi og underviste i økonomi og industripolitikk ved Universitetet i Bologna. I 1963 hadde han sitt første politiske verv, da han ble valgt inn i byrådet i Reggio Emilia for kristendemokratene ("Democrazia Cristiana"). Prodi var industriminister fra november 1978 til mars 1979 under den fjerde Andreotti-regjeringen, og fra 1982 til 1989 var han leder for daværende IRI ("Istituto per la Ricostruzione Industriale"), et statlig organ for forvaltning av offentlig eiendom. Denne stillingen påtok han seg igjen i 1993 etter anmodning fra daværende statsminister Carlo Azeglio Ciampi. Prodi hadde sin første statsministerperiode mellom 1996 og 1998. Han var så formann for EU-kommisjonen fra september 1999 til 2004. I 2006 ble han igjen valgt til Italias statsminister med under 25 000 stemmers overvekt. 17. mai 2006 avløste han dermed statsminister Silvio Berlusconi. Manglende støtte fra livstids-senatorene førte til regjeringskrise i februar 2007, og Prodi leverte avskjedssøknad 22. februar. President Giorgio Napolitano aksepterte ikke henvendelsen, og regjeringen fikk ny tillit fra senatet 28. februar med 162 mot 157 stemmer. Regjeringskrisen ble endelig avblåst 2. mars da deputertkammeret med 342 mot 253 stemmer anerkjente regjeringen. I januar 2008 var det på ny regjeringskrise etter at det lille partiet Popolari UDEUR annonserte at partiet trakk sin støtte til regjeringen. Den 23. januar vant Prodi et tillitsvotum i deputertkammeret. Den 24. januar var det en tilsvarende avstemning i senatet, en avstemning regjeringen tapte. Monty Python. The Monty Python ved fire av dem og en fot. Monty Python (også kjent som The Pythons eller Python (Monty)) er et kollektivt navn på skaperne og stjernene i "Monty Python's Flying Circus", en britisk TV-komedie. Sketsjprogrammet ble sendt for første gang den 5. oktober 1969, og gikk over 45 episoder fordelt på 4 sesonger. Fenomenet Monty Python utviklet seg imidlertid videre, til sceneshow (og turnéer), tre filmer, flere LP-plater, flere dataspill og bøker, samt at det ga de medvirkende varig stjernestatus. TV-serien ble sendt på BBC mellom 1969 og 1974, og ble unnfanget, skrevet og spilt av Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin. Programmet var løst strukturert som et sketsj-show, men med en innovativ bevissthetsstrøm (godt hjulpet av Gilliams animasjoner) som flyttet grensene for hva som var ansett som akseptabelt den gang, både innen stil og innhold. Programmet var sjelden kontroversielt når det gjaldt sex, vold og smakløsheter (selv om det forekom); det kontroversielle lå snarere i at sketsjene brøt med alle tradisjonelle regler for oppbygning av et sketsjprogram: Det er sjelden at sketsjene har egentlige sluttpoenger, og få av figurene har navn eller opptrer i mer enn én sketsj. Kjendisparodier og politisk satire er også meget sjeldne innslag i gruppens humor. Gruppens innflytelse på komedie blir sammenlignet med den The Beatles hadde på musikken. Mens innflytelsen har vært tydelig innen britisk humor lenge, er den spesielt tydelig i senere programmer som "Family Guy", "Simpsons" og "South Park" over hele verden. Navnet «Monty Python» ble valgt på grunnlag av at det hørtes morsomt ut. I dokumentaren "Live at Aspen" fra 1998 avslørte gruppen hvordan navnet oppsto. «Monty» ble valgt som en hyllest til feltmarskalk Bernard Montgomery, en legendarisk britisk general fra 2. verdenskrig, samt at gruppen allerede var enige om at de ønsket et «glatt» navn. Ordet «Python» (pyton) passet bare godt inn. Hvis man ser bort fra disse forklaringene, er det enkelte som tror navnet til en figur i flere av humoristen P.G. Wodehouses bøker, «Monty Bodkin», var en inspirasjonskilde for navnevalget. I en avstemning i 2005 for å finne «komikernes komiker» kom tre av de seks medlemmene med blant de 50 beste komikerne noen sinne, valgt av sine medkomikere. Michael Palin kom på 30. plass, Eric Idle på 21. plass og John Cleese på andreplass, bare såvidt slått av vinneren Peter Cook. Historie (før Monty Python). Michael Palin og Terry Jones møttes for første gang på Universitetet i Oxford, mens John Cleese og Graham Chapman møttes på Universitetet i Cambridge. Eric Idle var også der, men begynte ett år senere enn Cleese og Chapman. Cleese møtte Gilliam i New York mens han turnerte der sammen med Cambridge University Footlights. Graham Chapman, John Cleese og Eric Idle var alle medlemmer i Footlights, som på den tiden også inkluderte kommende "Goodiesmedlemmer" Tim Brooke-Taylor, Bill Oddie og Graeme Garden, samt Johnathan Lynn (medforfatter til serien "Yes, Prime Minister"). I den tiden Eric Idle var president i klubben var også den kjente feministen Germaine Greer medlem. Opptak av disse såkalte «Smokers» ved Pembroke College inkluderer sketsjer og opptredener av Idle og Cleese. I flere av disse programmene medvirket andre viktige britiske komikere eller forfattere av komediemanus, blant andre Ronnie Corbett, Ronnie Barker, Tim Brooke-Taylor, Graeme Garden, Bill Oddie, Marty Feldman, Jonathan Lynn, David Jason og David Frost. På denne tiden var det rutine at TV-selskapene slettet programmene og brukte videobåndene om igjen etter sending; mye av dette materialet er imidlertid bevart og tilgjengelig på DVD. Etter suksessen med barneprogrammet "Do Not Adjust Your Set" blant voksne briter tilbød ITV Palin, Jones, Idle og Gilliam et eget TV-program. På samme tid fikk Cleese og Chapman et lignende tilbud fra BBC, som hadde sett dem i blant annet "The Frost Report". Cleese var imidlertid noe tvilende til å lage et tomannsprogram, av forskjellige grunner, for eksempel Chapmans påstått vanskelige personlighet. Cleese hadde gode minner fra tiden da han arbeidet med Palin, og inviterte ham til å bli med på programmet. Siden ITV-programmet fortsatt var i førproduksjon takket Palin ja, og tok med seg Idle, Jones og Gilliam til BBC. Flying Circus og Python-stilen. Den kjente foten fra Monty Python's Flying Circus' åpningssekvens. Gjengen i Monty Python hadde en meget klar idé om hva de ønsket å gjøre med TV-programmet, men ble noe skuffet da de oppdaget at Spike Milligan gjorde omtrent "akkurat det" de ønsket å gjøre i sitt program med tittelen "Q". Monty Python begynte straks søket etter en egen stil, og etter mye debatt kom Terry Jones på en animasjon som Terry Gilliam hadde laget til programmet "Do Not Adjust Your Set" som han kalte «Beware of the Elephants». Siden Monty Python ikke hadde noe ordentlig tema, var det mer som en slags bevissthetsstrøm-sak. Michael Palin ble akkurat like fascinert av en annen av Gilliams animasjoner som han kalte «Christmas Cards». «Den var helt brilliant,» skal han ha uttalt senere, «med missiler som kom ut av kirketårn. Terrys animasjon for bevissthetsstrøm var ett av eksemplene på en måte å gjøre ting annerledes». Resultatet var at den berømte Monty Python-stilen ble født. Den første sesongen av TV-serien ble opprinnelig planlagt av BBC som en utskytningsrampe for å få fart på John Cleeses karriere. Cleese ønsket imidlertid å samarbeide med resten, så gruppen ble samlet på en disiplinert og ordnet måte. Hver dag med skriving startet klokken 9 om morgenen og var ferdig klokken 17. Cleese og Chapman arbeidet typisk sammen som par isolert fra de andre, og det gjorde også Jones og Palin, mens Idle skrev alene. Etter noe dager med arbeid ville de samle seg med Gilliam, der de kritiserte hverandres idéer og byttet ut biter. Hvis majoriteten av gruppen syntes idéen var morsom ville den bli inkludert i programmet. Hvem som skulle ha hvilken rolle i de forskjellige sketsjene var valgt ut på en lignende måte. Da sketsjens tema var ferdig skrevet, ville Gilliam bestemme hvordan han skulle pynte dem med fantasifulle animasjoner. Flere forskjellige navn til programmet ble foreslått før de kom på tittelen "Monty Python's Flying Circus". Noen av de mer bemerkelsesverdige forlagene var "Owl Stretching Time", "The Toad Elevating Moment" og "Bun, Wackett, Buzzard, Stubble and Boot". Det ble bestemt at navnet skulle inneholde «Flying Circus» da BBC forklarte medlemmene i gruppen at de allerede hadde trykket navnet i sine programplaner og ikke ønsket å endre det, slik at gruppen sto igjen uten et reellt valg. Flere variasjoner rundt navnet kom og gikk i tiden etterpå. "Gwen Dibley's Flying Circus" ble oppkalt etter en dame Michael Palin hadde lest om i en avis, og tenkte at sikkert ville synes det var morsomt med et TV-program oppkalt etter seg. "Barry Took's Flying Circus" var en hyllest til mannen som hadde samlet dem. "Arthur Megapode's Flying Circus" ble foreslått og forkastet. Cleese la til «Python» på grunn av at han likte tanken på et glatt og snikende individ. Hvor «Monty» kom fra er det noe forvirring rundt, men Idle påstår det var en populær mann som drakk på hans lokale pub. Folk kom ofte innom og spurte bartenderen om «Monty har vært her ennå», en setning som brente fast navnet i Idles hjerne. "Flying Circus" var pionerer innen presentasjonsteknikker i serien sin, som de for eksempel av og til startet uten den tradisjonelle åpningsscenen. Et eksempel på dette er «It's-mannen»: Michael Palin i Robinson Crusoe-kostyme, som utfører en vanskelig reise over forskjellige terrenger, før han endelig når fram til kamera for å si «It's...», bare for deretter å bli avbrutt av åpningssekvensen. Ved flere anledninger lurte Monty Python-gjengen seerne ved å spille av rulleteksten midt i en episode. Inspirert av Milligans "Q"-serie skjønte de etter hvert også at de ikke nødvendigvis måtte avslutte en sketsj med den tradisjonelle punchlinjen. De eksperimenterte med å avslutte sketsjene sine ved plutselig å kutte over til en annen scene, en animasjon, ved å gå av scenen, eller ved å introdusere en handling eller figur helt uten sammenheng. Et klassisk eksempel på dette er bruken av Chapmans «Colonel»-figur som dukket opp i flere sketsjer og stoppet dem fordi de var «for dumme». Bruken av Gilliams surrealistiske animasjoner var en annen innovativ sekvens i "Flying Circus". Mange av bildene Gilliam brukte ble hentet fra berømte kunstmalerier, og fra victorianske illustrasjoner og inngraveringer. Den gigantiske foten som knuser tittelen mot slutten av åpningssekvensen er faktisk Cupidos fot, hentet fra en reproduksjon av renessansemesterverket "Venus, Cupid, Folly and Time" av Bronzino. Denne foten, og Gilliams tegnestil generelt, er senere blitt selve varemerket til serien. Monty Python-gjengen bygget på og utviklet den britiske tradisjonen med å bruke menn utkledd som damer i humor. En scene der man trengte en husmor inneholdt dermed gjerne en av de seks skuespillerne med en kjole og et forkle som snakket i falsett. Den komiske effekten ble større av dette, men selve sketsjen var basert på rollen, ikke det faktum at det var en mann med dameklær på scenen — hadde en dame spilt rollen, ville sketsjen fortsatt vært morsom. Mange av sketsjene har beholdt sitt komiske særpreg fram til i dag, og blir ofte kopiert av andre komikere, blant andre The «Dead Parrot», «The Lumberjack Song», «Spam», «Nudge Nudge», «The Spanish Inquisition», «Upper Class Twit of the Year» og «The Ministry of Silly Walks». Python (Monty) Pictures. De fem overlevende medlemmene av den opprinnelige Monty Python-gjengen er regissører i Python (Monty) Pictures Limited som ble et selskap i 1973 og nå jobber med aktiviteter som er en følge av deres tidligere arbeid sammen. Da "Monty Python's Flying Circus" ble vist i USA av ABC i deres program «Wide World of Entertainment» i 1975 ble episodene klippet på nytt, slik at de mistet sin kontinuitet og flyt som de hadde i de opprinnelige versjonene. Da ABC nektet å slutte denne behandlingen av programmene ble de stilt for retten av Monty Python-gjengen. Retten konkluderte med at deres artistiske rettigheter ikke ble opprettholdt, men nektet å stoppe ABCs sendinger. Da Monty Python anket dommen fikk de imidlertid kontroll over alle sendinger av programmene i USA. Saken førte også til at de fikk rettighetene til originalepisodene fra BBC etter at kontrakttiden deres utløp i 1980.5 En av drivkraftene bak Monty Python sent på 1970-tallet var beatlesmedlemmet George Harrison, som ikke bare opptrådte i "Monty Python's Life of Brian" som Mr Papadopolous, men han produserte også flere av sangene deres fra den perioden, inkludert «The Lumberjack Song». Harrison gjorde en cameoopptreden i Eric Idles kult-Beatlesparodi "All You Need Is Cash" (også kjent som The Rutles). Harrison har uttalt i et intervju at «Monty Python hjalp meg å komme over de traumatiske følelsene jeg fikk av bruddet med The Beatles».1 Fjernsyn. Begrepene fjernsyn og TV (televisjon) benyttes både om selve mottagerapparatet og for hele systemet rundt kringkastning av audiovisuelle signaler (fjernsynssignaler). Signalene som representerer lyd og bilde blir transportert (kringkastet) over lange avstander ved hjelp av telekommunikasjon, fra en produsent til mange mottagerapparater. Disse omdanner signalene tilbake til bilde og lyd og kalles "fjernsynsapparater" eller "televisjonsapparater", men forkortes gjerne til "fjernsyn" eller "TV". En teknologi for televisjon ble demonstrert allerede i 1924 av John Logie Baird. Dette var et semi-elektronisk system. Høsten 1927 ble et helelektronisk system demonstrert av Philo Taylor Farnsworth. Fjernsynet som medium er annerledes enn for eksempel en avis eller et magasin. Det er et elektronisk, visuelt medium med lyd som kan overføre direktesendinger. Dette gjør at man som tilskuer blir et vitne til det som presenteres. Fjernsynet er også et massemedium som gjør at store mengder mennesker kan erfare noe samtidig, både via hørsel og syn. Fjernsynets historie. Ønsket om å kunne overføre «levende bilder» elektronisk går trolig langt tilbake i tid. Katodestrålerøret ble funnet opp allerede mot slutten av 1800-tallet og beslektede teknikker som ble benyttet i oscilloskop og radar var i bruk tidlig på 1900-tallet og disse dannet grunnlaget for de første TV-mottagerne. Ved i tillegg å kombinere kunnskaper fra filmindustrien med radioteknikk skapte man grunnlaget for fjernsyn. TV slik vi kjenner det i dag er et resultat av mange menneskers og organisasjoners bidrag over lang tid. Alle praktiske TV-systemer er laget rundt det å «lese av» et bilde for deretter å kringkaste det og til slutt «tegne» bildet på en skjerm. Ved å gjenta denne prosessen tilstrekkelig ofte lages en illusjon av levende bilder hos mottageren. Flere elektromagnetiske teknikker ble oppfunnet fra 1900 til 1920 tallet. Skotten John Logie Baird gav verden den første demonstrasjonen av et TV-system som overførte levende bilder i gråtoner 26. januar 1926 i sitt laboratorium, og han bygde et komplett eksperimentelt system for kringkasting av TV-signaler. Overføringen viste 5 bilder pr sekund, og oppløsningen var 30 linjer. Dette var basert på en roterende skive med masse hull i spiralform. Sendingene gikk på mellombølge, og på Vestlandet var det flere som hadde mottagere og kunne se fjernsyn fra BBC. I 1928 demonstrerte han også det første farge-TV-systemet, og senere samme år sendte han TV-signaler over Atlanterhavet. Komplette TV-systemer baserte seg på oppfinnelsene av Philo Taylor Farnsworth, Vladimir Zworykin og andre som laget et passende system for massedistribuering av levende bilder. Philo Taylor Farnsworth gav verdens første offentlige demonstrasjon av et helelektronisk TV-system 25. august 1934. Regelmessige TV-sendinger ble startet i USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Sovjetunionen før andre verdenskrig. Det første TV-systemet med «vanlig» oppløsningsstandard (240 linjer eller mer) ble laget i England i 1936. Tyskland var også tidlig ute, og de olympiske lekene i Berlin i 1936 ble sendt direkte på fjernsyn. Regelmessige sendinger startet i USA i 1946, og det ble vanlig blant amerikanere rundt 1950. Norge startet regulære prøvesendinger først i 1958. Fjernsyn ble straks populært og mange land omfavnet den nye teknologien. Svart-hvitt TV. De tidligste fjernsynssendingene var analoge og i svart-hvitt. I alt 14 systemer for TV-sendinger var klassifisert av den Den internasjonale telekommunikasjonsunion ITU. Disse varierte noe både med hensyn til antall linjer som ble brukt for å bygge opp et bilde og i forhold til oppdateringsfrekvensen for bildene. De hadde også tildels forskjellige løsninger med hensyn til hvordan lyden ble modulert inn i signalet, signalpolaritet og frekvensbånd. I USA er vekselstrømsfrekvensen på 60 Hz, og av denne grunn fikk amerikanerne en TV-standard som oppdaterte ett halvbilde 60 ganger i sekundet - og dermed et helt bilde 30 ganger i sekundet. På tilsvarende måte fikk Europa, hvor nettfrekvensen er 50 Hz, en TV-standard som oppdaterer ett halvbilde 50 ganger i sekundet. Farge-TV. 300pxPå slutten av 1940-tallet begynte den amerikanske standardiseringskomiteen NTSC å jobbe med et system for å overføre fargesignaler. Det var et krav at man skulle kunne motta fargetvsendinger også på gamle svart-hvitt mottagere – riktignok uten farger. Løsningen gikk ut på å flytte all fargeinformasjonen i frekvens til et område av kanalen som knapt nok ble benyttet ved svart-hvitt sendinger. Tilsvarende løsninger ble utviklet i Europa på begynnelsen av 1960-tallet og tatt i bruk i England i 1967. I Norge fikk vi farge-TV først i 1972. Det finnes tre forskjellige analoge fargekodesystem i praktisk bruk i TV-kringkastningsystemer. Digitale TV-standarder. I tillegg benytter IPTV seg av forskjellige MPEG-standarder. Lyd. Lydkilden er en mikrofon og avspilles gjennom en høyttaler. Det finnes en rekke måter å spille den av avhengig av teknikk eller opptaksmåte. Bilde. Bildekilden taes opp gjennom et videokamera og avspilles på en skjerm. Hvor ofte nye bilder dannes og vidresendes er avhengig av fjernsynssystemet, men dette skjer typisk 25 eller 30 ganger i sekundet. I det amerikanske systemet (NTSC) benyttes 525 horisontale linjer og 30 bilder pr. sekund. De europeiske systemene (SECAM og PAL) benyttet 625 horisontale linjer og en oppfriskningsrate på 25 Hz. I alle systemene overføres først annenhver linje som ett «halvveis» bilde, og deretter sendes neste halvbilde med de mellomværende linjene. De første linjene i hvert bilde er usynlige og inneholder blant annet tekst-TV. Bilderør. Her dannes bildet ved at en kontinuerlig stråle av elektroner, som skapes og styres i «traktens» smale ende, «sveiper» frem og tilbake over skjermen. De gamle skjermene er katodestrålerør der en enkelt elektronstråle sendes fram mot skjermen. Kraftige elektromagneter bak på røret bøyer elektronstrålen til sidene og opp og ned slik at strålen kan treffe punktene på hele skjermen. Skjermens innside er belagt med et stoff som lyser opp når elektronstrålen treffer. Ved å variere strålens intensitet skapes mørke og lyse partier forskjellige steder i bildefeltet. Fargefjernsyn med katodestrålerør har tre elektronkanoner, en for hver av fargene rødt, grønt og blått. Like bak skjermen er det en maske med hull, og strålen fra en farges elektronkanon går igjennom hullet og treffer på denne måten punktet med riktig farge. LCD. Liquid crystal display (LCD) (norsk: flytende-krystall-skjerm) er en tynn, flat skjerm bestående av et panel oppstilt foran en lyskilde eller reflektor. LCD-skjermer uten baklys forbruker lite elektrisk effekt, og egner seg godt i batteridrevne elektroniske enheter. Selv med baklys bruker de mindre strøm enn det tradisjonelle bilderøret. Uforsiktig behandling kan lett føre til at enkeltpiksler blir ødelagt, og disse kalles døde piksler. Plasmaskjerm. En plasmaskjerm er en skjerm der hver piksel består av 3 små lysrør; et rødt, et grønt og et blått. Plasmaskjermer har ingenting å gjøre med LCD-skjermer, selv om begge er flatskjermer. Plasmaskjermen har fått navnet sitt fra lysrørets virkemåte: Den ioniserte strømførende gassen i et lysrør kalles nemlig et plasma. OLED. OLED, eller organisk lysdiode, er en variant av lysdioder der det øverste laget er organisk, altså en karbonforbindelse. Organiske lysdioder kan produseres billig som en slags flat film, noe som gjør dem særs godt egnet til bruk i skjermer. Vanlige lysdioder kan også brukes i skjermer, men bare i ekstremt store skjermer, for eksempel de som benyttes på sportsarenaer. Et piksel av en OLED-skjerm består av tre organiske lysdioder, en rød, en grønn og en blå, eventuelt bare en farge. Bakkenett. "Utdypende artikler: digitalt og analogt bakkenett" Et bakkenett for fjernsyn kringkaster signaler fra antenner plassert på fjelltopper, i høye master og i andre hensiktsmessige posisjoner. Mens et analogt nett har begrenset kapasitet og i tillegg til fjernsynskanaler bare overfører tekst-TV, kan et digitalt nettverk også overføre tilleggsinnhold som radiokanaler, elektronisk programoversikt og «supertekst-TV» med tekst, lyd og bilde. Kabel-TV. Kabel-TV er en betegnelse på TV-signaler som overføres via en kabel i bakken. Dette kan gjerne være en koaksialkabel laget av kobber eller en fiberoptisk kabel. Signalet kan distribueres i både analog og digital form over kabel-TV. IPTV. Internet Protocol Television - IPTV - er et system hvor man sender og mottar TV over Internett. Dette krever stor båndbredde og man trenger derfor IP-basert bredbånd for å få tjenesten. For å unngå forsinkelser og uklart bilde/lyd, bør gjerne båndbredden være minst 15-20 Mbit inn. Siden man sender over Internett er sendingene 100 % digitale, og IPTV er derfor digital-TV. Satellitt-TV. Satellitt-TV er analoge eller digitale TV-sendinger over en kommunikasjonssatellitt og som mottas med en parabolantenne sammen med en mottakerboks. Programinnhold. TV-kanalenes innhold deles opp i segmenter, ofte kalt programmer. Ofte er disse programmene serier med lik form, figur og estetikk, men med nytt innhold. Kommersielle kanaler har kortere eller lengre segmenter med reklame i eller mellom programmene, og dette er en viktig del av finansieringen for disse kanalene. Nasjonale lovverk kan sette begrensninger i forhold til hvordan dette kan skje, men distribueres sendingen fra et annet land (med et annet lovverk), er det svært lite det nasjonale lovverket kan gjøre. Programsjangere. "Se utdypende artikkel om TV-programmer" Hovedsakelig kan man dele TV-programmer i tre: Informasjon, underholdning og faksjon. Informasjon. Informasjonsprogrammer dekker i praksis opplysningsorientert stoff. Begrepet er upresist, men brukes for å understreke at dette (i hovedtrekk) er objektive fakta. Nyhetsprogrammer er grunnfundamentet i informasjonsstoffet. Underholdning. Underholdning kan bety å muntre eller more. Den danske medieforskeren Michael Bruun Andersen finner to grunnformer for underholdning i media: Tribuneunderholdning og narrativ underholdning. Amerikansk TV lånte i starten former fra eldre medium som radio og videreutviklet fire rendyrkede underholdningssjangere. Av disse har det kommet nye typer gjennom hybridisering mellom sjangrene innen underholdning og informasjon. Faksjon. Faksjon er en blanding av fakta og fiksjon. I 1997 laget NRK en dramatisering av Knut Hamsuns liv, en serie i seks episoder. Selv om programmet ikke tok utgangspunkt i virkelige hendelser ble de rekonstruerte. Sjangeren kan ha to innfallsvinkler: fakta som ble reopplevd og fiksjon som bruker fakta som utgangspunkt for en setting. TV-reklame. "Se utdypende artikkel om TV-reklame" TV-reklame er reklame produsert spesielt for TV-mediet. Det er i prinsippet tre former for TV-reklame: Reklamefilm, «sponsing» og produktplassering. For mange kommersielle TV-kanaler er reklame den viktigste inntektskilden. Sosiale aspekter. Det er mange sosiale aspekter ved TV. TV tittingen har forandret verden. Med fjernsynets inntog gikk vi inn i et mediesamfunn hvor verden blir knyttet sammen av bilder og medieuttrykk. Påståtte farer. Parallelt med utviklingen av TV og påvirkningen av denne i familier og menneskers liv, setter et økende antall forskere, foreldre og andre spørsmålstegn ved det ukritiske aksepten av mediet. For eksempel var Sverige det første landet som forbød all reklame rettet mot barn i 1991. Sosiale og atferdsmessige effekter av TV-vold er blitt studert mye. I en studie fra 2006 ble 8 barn vist voldsomme og voldelige videosekvenser mens hjerneaktiviteten ble målt. Her viste forskerne at hjerneaktiviteten øker kraftig i de delene av hjernen som er involvert i reguleringen av følelser, opphisselse og som også involvert i oppmerksomhet, koding og gjenfinning av episodisk hukommelse og motorisk programmering. Dette mønsteret av hjerneaktivitet kan forklare de atferdsmessige effekter som er observert i mange studier, spesielt de som hevder at barn som er hyppige seerne av TV-vold har større sannsynlighet for å oppføre seg aggressivt. En langtidsstudie fra New Zealand med 1000 involverte mennesker viste at fjernsynstitting i barndommen kunne føre til dårlig skolering. Med andre ord ble barn som så på TV mindre skikket til å fullføre skole og universitet. Radio. Radio er en teknologi som tillater sending av signaler ved å modulere elektromagnetiske bølger som ikke trenger et medium å forplante seg i, men brer seg gjennom luft og vakuum like godt. Radiobølgene kan ha en bølgelengde mellom 1 mm og over meter, og ligger på frekvenser mellom 3 kHz og 300 GHz. Informasjon, som for eksempel lyd, overføres ved systematisk endring (modulasjon) av noen egenskaper ved de utstrålte bølgene, slik som deres amplitude, frekvens, fase eller pulsbredde. Når radiobølger treffer en elektrisk leder induserer de oscillerende feltene en vekselstrøm i lederen. Informasjonen i bølgene kan trekkes ut og omformes tilbake til sin opprinnelige form. Radioteknologien har mange bruksområder, men i dagligtale brukes ordet radio mest om kringkastingen av massemedier. Teori. En radiobølge skapes når et ladd objekt akselererer til en frekvens som ligger innenfor radiofrekvensdelen av det elektromagnetiske spekteret. Andre typer elektromagnetisk stråling, utenfor dem som berører kommunikasjonsradio, er gammastråler, røntgenstråler, infrarødt og ultrafiolett lys, og synlig lys. Når en radiobølge går gjennom en antenne, forårsaker denne en elektrisk spenning som kan forsterkes og omformes til hørbar eller synlig informasjon via en høyttaler eller en TV-skjerm. Selv om vi bruker ordet radio for å beskrive dette fenomenet, så er alle sendingene som vi kjenner som fjernsyn, radio, radar og mobiltelefoner alle innenfor radiofrekvensene. Når ladde elektroner («strøm») beveger seg i en elektrisk ledende leder, danner det seg et magnetfelt som roterer rundt den strømførende lederen. Dette magnetfeltet forplanter seg utover i luften og kan mottas som radio-bølger. Frekvensen/svingetiden på strømmen (Hz) i kabelen er avgjørende for de utsendte frekvensene. (Enten kan man modulere frekvens- eller amplitude- verdien på strømmen.) Oppdagelse. Det teoretiske grunnlaget for spredning av elektromagnetiske bølger ble først beskrevet i 1873 av James Clerk Maxwell i hans rapport til the Royal Society: "A dynamical theory of the electromagnetic field", som beskrev hans arbeid mellom 1861 og 1865. Heinrich Rudolf Hertz var den første som bekreftet Maxwells teorier gjennom eksperimenter. Dette skjedde mellom 1886 og 1888. Han viste at all radiostråling har alle egenskapene til bølger (nå kalt Hertziske bølger), og oppdaget at de elektromagnetiske ligningene nå kunne bli omskrevet til en differensialligning kalt bølgeligningen. Oppfinnelser og historie. a> i Trondheim. Øverst med en roterende restaurant. På platformene under er oppstilt parabolantenner. Hvem som var den originale oppfinner av selve radioen – som på den tiden ble kalt trådløs telegrafi – er usikkert. Det påstås at Nathan Stubblefield oppfant radioen før både Nikola Tesla og Guglielmo Marconi, men hans apparat ser ut til å ha brukt induksjonsoverføring i stedet for radiooverføring. Briten David Edward Hughes eksperimenterte også tidlig med radio, men la arbeidet til side da man mente det kun dreide seg om induksjon. I ettertid virker det sannsynlig at Hughes faktisk laget en gnistsender. Tesla holdt den første offentlig demonstrasjonen av radiokommunikasjon i St. Louis i Missouri i 1893. Italienske Marconi ble lenge regnet som radioens oppfinner, men hans første vellykkede eksperimenter fant sted i 1895, altså to år etter Teslas demonstrasjon. Marconi delte Nobelprisen i fysikk med tyske Karl Ferdinand Braun i 1909. I 1943 avgjorde USAs øverste patentdomstol at det er Tesla som skal regnes som radioens oppfinner. I 1894 demonstrerte den britiske fysikeren Oliver Lodge muligheten for å signalisere over radiobølger ved hjelp av et registreringsinstrument kalt en «koherer», et rør med jernspon som i 1884 var oppfunnet av Temistocle Calzecchi-Onesti i Fermo i Italia. Franskmannen Edouard Branly og russeren Alexander Popov produserte senere forbedrede versjoner av kohereren. Popov som utviklet et praktisk kommunikasjonssystem basert på kohereren, er av sine landsmenn ofte ansett å være radioens oppfinner. I 1896 tok Guglielmo Marconi ut det som av og til er ansett å være verdens første patent for radio med det britiske patent nr. 12039, "Forbedringer i sending av elektriske impulser og signaler og i disses apparater". I 1897 ble noen sentrale fremskritt i radioens tidlige historie utført og patentert av Nikola Tesla i de Forente stater. Det amerikanske patentkontoret omgjorde sin beslutning i 1904 og tildelte Guglielmo Marconi patentet for oppfinnelsen av radio, trolig påvirket av Marconis finansielle støttespillere i Statene, deriblant Thomas Edison og Andrew Carnegie. Noen mener dette skjedde for at den amerikanske forbundsstaten skulle slippe å betale Nikola Tesla for bruk av hans patenter. I 1909 vant Marconi Nobelprisen i Fysikk sammen med Karl Ferdinand Braun for «bidrag til utviklingen av den trådløse telegrafien». Likevel ble Teslas patent nr. "645576" gjeninntatt av den amerikanske høyesterett i 1943, like etter hans død. Denne beslutningen ble tatt på bakgrunn av at det eksisterte et tidligere patent før Marconis patent ble vedtatt. Noen mener det antakelig ble gjort av økonomiske årsaker for at den amerikanske forbundsstaten skulle slippe å betale de kompensasjoner de var krevd av Marconi Company for bruken av dets patenter gjennom Første Verdenskrig (ved å se bort fra det første patentet). Marconi startet verdens første «trådløse» fabrikk i Hall Street, Chelmsford, England i 1898, der han ansatte rundt 50 arbeidere. Omkring 1900 etablerer Tesla radiostasjonen "Wardenclyffe Tower" og annonserer firmaets tjenester. Tre år senere var tårnstrukturen nesten ferdig. Det diskuteres ennå hvilke planer Tesla hadde med dette trådløse systemet (visstnok et 200 kW-anlegg). Hadde Wardenclyffe kommet i drift kunne det ha styrt et sikret radiosendingsystem i flere kanaler og kunne ha tillatt verdensdekkende navigasjon, tidssynkronisering og et globalt posisjoneringssystem. Neste store oppfinnelse var vakuumrør-detektoren som ble oppfunnet av en gruppe ingeniører fra Westinghouse. Julaften 1906 foretok Reginald Fessenden historiens første kringkastingsutsending ved hjelp av en sender bygget etter heterodynprinsippet fra Brant Rock, Massachusetts. Skip til sjøs kunne lytte til en utsending der Fessenden spilte "O Holy Night" på fiolin og leste fra Bibelen. Verdens første nyhetsprogram på radio ble sendt 31. august 1920 av stasjonen 8MK i Detroit, Michigan. Verdens første regelmessige underholdningsprogram kom på lufta i 1922 fra Marconis forskningssenter i Writtle ved Chelmsford i England. Dette er også stedet der verdens første radiofabrikk holdt til. På de første radiosenderne gikk hele senderstyrken gjennom en karbonmikrofon. Mens noen tidlige sendere brukte en slags forsterkning gjennom strømnett eller batteri, var krystallmottakeren den vanligste mottakertypen på midten av 1920-tallet. På 20-tallet revolusjonerte forsterkeren både radiomottakerne og radiosenderne. Nytte av radio. I de første årene var bruken svært sjøfartsrettet, og med morse mellom skip og land. I dag finner vi radio i mange former, blant annet i trådløst nettverk, mobilkommunikasjon i alle former, såvel som kringkasting. Før fjernsynet dukket opp, kunne man i tillegg til nyheter og musikk, også lytte til hørespill, komedier, revyforestillinger, barneprogram og mange andre forskjellige former for underholdning. Radio var enestående i sin fremførsel til tross for at den kun brukte lyd. Under andre verdenskrig var radio et viktig middel til å skaffe seg informasjon. I Tyskland var det dødsstraff for å lytte til utenlandske sendinger, og i ulike land ble apparatene konfiskert: I Norge i 1941, i Nederland skjedde det i 1943. Belgia og Frankrike som ble styrt av mer saklige militærforvaltninger, slapp konfiskering. I Danmark fikk folk også beholde radioene sine. Da tyskerne innså at de ikke kunne håndheve et forbud mot å lytte til BBC, var dette faktisk tillatt i Danmark under hele okkupasjonen, selv om bare et fåtall var klar over det. Lyd (Audio). Ved lave nivåer på antennesignalet vil det demodulerte signalet kunne få et dårlig signal/støy-forhold. AM påvirkes lett av forskjellige elektriske støykilder. Dette skyldes ikke at AM er en dårlig metode, men at den gang da standardene ble fastlagt gikk en ikke så langt opp i absolutt frekvens for kringkasting, og båndbredde ble tilsvarende dyrt – det var mange om beinet. FM, som kom mye senere og fikk langt større tildelt båndbredde, ville ikke være noe bedre hvis senderen bare hadde fått tildelt 10 kHz båndbredde. Navigasjon. Vanlige radiofyr for fly og skipstrafikken, sender på frekvenser mellom mellombølgen og langbølgen og sender det samme signalet i alle retninger (NDB non directional beacon eller LOC localizer) Instrumentet i flyene er en klokke med en viser, som om den legges ned fremover, vil peke rett mot senderen. Når flyet flyr over en slik sender peker viseren først rett oppover, og pila snurrer rundt og peker nedover etter overflyvningen. Disse senderene sender tre eller to bokstaver i morsealfabetet, som identifiserer senderen. Eric Idle. Eric Idle (født 29. mars 1943) er en engelsk komiker, mest kjent som medlem av den britiske komikergruppen Monty Python. Dessuten skrev han og fremførte sangen «Always Look On The Bright Side Of Life» (i forbindelse med filmen "Profeten Brians liv og historie"), og singelen nådde høyt på britiske hitlister. Han har dessuten hatt mindre roller og bidratt med stemmer til animasjonsfilmer og videospill. Han er relativt aktiv på internett da han ofte oppdaterer og vedlikeholder Monty Pythons nettsted PythOnline.com selv. Paraguay. Republikken Paraguay (spansk: "República del Paraguay", guaraní: "Tetã Paraguái") er en innlandsstat midt i Sør-Amerika og landet grenser til Bolivia i nordvest, til Brasil i øst og nordøst og til Argentina i sør og sørvest. Paraguay ligger på begge sider av elven med samme navn, som løper igjennom den sentrale delen av landet fra nord til sør. Grunnet landets sentrale beliggenhet, kalles Paraguay tidvis "Corazón de América", eller «Hjertet av Amerika». Guaranífolket har bebodd Paraguay før ankomsten av europeerne på 1600-tallet, da Paraguay ble en del av Det spanske imperiet. Paraguay ble uavhengig fra Spania i 1811. I 2009 ble befolkningen beregnet til 6,3 millioner. Hovedstaden og den største byen er Asunción. De offisielle språkene er spansk og guaraní, og begge tales i stor utstrekning i hele landet. Størstedelen av befolkninger er mestiser. Paraguays flagg hadde tidligere to ulike sider. Det hvite feltet inneholdt på den ene siden av flagget riksvåpenet og på den andre siden seglet til finansforvaltingen. I dag er riksvåpenet på begge sider av flagget. Riksvåpenet viser en femtagget, gyllen stjerne, kalt «maistjernen» etter frihetsdagen 14. mai. I 2010 erfarte Paraguay den største økonomiske veksten i Latin-Amerika og tredje største i verden, kun forbigått av Qatar og Singapore. Naturgeografi. Paraguay ligger ganske midt i Sør-Amerika. Landet grenser til Argentina i sør og sørvest, mot Bolivia i nord og nordvest, og mot Brasil i øst. Den østlige delen av landet er fjellområder med elver og innsjøer. Asunción, hovedstaden, ligger i denne regionen og er det økonomiske senteret i landet. Demografi. Det finnes ingen offisielle data på den etniske sammensetning av Paraguays befolkning, fordi det statistiske sentralbyrå ikke anvender begreper om entisitet og rase i deres oversikter. Angående innfødte, har byrået anslått at den er på 1,7% av den totale befolkningen (2002). Tradisjonelt sett ble Paraguyas befolkning ansett som blandet («mestizo» på spansk) grunnet utbredt blandet befolkning som var etterkommere av guaraní-kvinner og spanjoler under kolonitiden. Utdannings- og kulturministeriet beskriver befolkningen i landet slik: «The dominant ancestry is European, which represents a large proportion of the population, mostly descendants of Spanish, Germans, Italians (who have contributed to repopulate the country after the War of the Triple Alliance) but also a large number of people of German descent, because the German Mennonites (mostly in the western part of the territory). There are 17 Mennonite colonies, mostly in the Paraguayan Chaco. It is one of South American countries with less indigenous trait (because the traditional Paraguayan population – Guaraní-Spanish mix – had been destroyed by the Allies in 1870, for which it had to repopulate the country by resorting to the Italian immigration).» I henhold til CIA World Factbook har Paraguay en befolkning på. Befolkningen består at 95% mestiser (blandet europeisk og amerindisk) og 5% betegnes som «andre». Paraguays befolkning er ujevnt fordelt rundt om i landet. Omkring 56% av befolkningen bor i urbane områder. Den klart største delen av befolkningen bebor den østlige delen av landet, og regionen nær hovedstaden Asunción. Gran Chaco-regionen, som inkluderer delene Alto Paraguay, Boquerón og Presidente Hayes, og utgjør 60% av territoriet, er bosted for mindre enn 2% av befolkningen. Historie. De første europeerne kom til området tidlig på 1500-tallet, kolonien Asunción ble grunnlagt i 1537. Området var geografisk dårlig avgrenset, men betydelig større enn dagens Paraguay og omfattet tilgrensende deler av Bolivia, Brasil, Uruguay og Argentina. Siden det ikke var særlig interessant på grunn av sin avsides beliggenhet og lite naturressurser hadde det lengre perioder med forholdsvis fredelig utvikling. Asuncíon ble senteret for den spanske koloniadministrasjonen i området under visekongedømmet av Peru. Fra 1588 startet jesuittene misjonssentrene i de sørlige områder, som var forholdsvis velstående, som varte i de neste 150 år til jesuittene ble bortvist fra landet i 1767 og den indiansk-jesuittiske kulturen som hadde fremvokst forfalt. Paraguay erklærte seg uavhengig ifra Spania 15. mai 1811. Staten ble styrt av skiftende diktatorer. Det utviklet seg forholdsvis bra og var rundt 1860 et av de rikeste og bestfungerende i Sør-Amerika. Landets militarisme førte til at landet erklærte krig mot Argentina og Brasil i 1864. Disse allierte seg med Uruguay til trippelalliansen. Den såkalte trippelalliansekrigen varte til 1870 og ble altødeleggende for Paraguay. Landet mistet to tredjedeler av den voksne mannlige befolkningen og betydelige områder. Som resultat stagnerte landet, som tidligere hadde hatt en av Sør-Amerikas mest lovende økonomiske utvikling. Ettervirkningene gjorde at landet ikke roet seg før århundreskiftet. I første verdenskrig forble det nøytral og klarte å få frem en avtale med Bolivia om Gran Chaco-området. Oljefunn i det området rundt 1928 destabiliserte den situasjonen og førte til Chacokrigen (1932–1935), der Paraguay erobret viktige økonomiske områder ifra Bolivia. I perioden 1904-1954 hadde landet 31 presidenter, de fleste ble avsatt med makt. I 1954 ble det gjort militærkupp og Alfredo Stroessner etablerte et diktatur som skulle vare i 35 år. Under Stroessner var befolkningen politisk undertrykt, internasjonalt isolert og uten særlig økonomisk utvikling. Først et nytt militærkupp i 1989 ledet av general Andrés Rodríguez endte Stroessners diktatur. Rodríguez lot flere ledende regjeringsmedlemmer og militære arrestere, innførte pressefrihet og satt i gang en prosess som førte til Paraguays første frie og demokratiske valg i 1993. Juan Carlos Wasmosy ble tatt i ed som den første sivile presidenten på over 40 år. Paraguays demokrati var truet utover 1990-tallet, særlig etter et kuppforsøk i 1996. De siste valgene har likevel vært ansett som frie og rettferdige. I 2008 ble Fernando Lugo valgt til president. Han ble i 2012 avsatt ved riksrett og visepresident Federico Franco overtok presidentembetet. Politikk og administrasjon. Paraguay hadde en sterkt sentralisert og til tider diktatorisk regjering frem til 1992, da landet fikk en ny grunnlov som sikret en oppdeling av makten. Presidenten og visepresidenten velges samtidig og sitter i en periode på 5 år. Presidenten er både statsoverhode og regjeringsoverhode. Parlamentet ("Congreso") er delt i to kammer, Cámara de Diputados med 80 medlemmer og Cámara de Senadores med 45 medlemmer. Disse velges samtidig, men ikke på samme stemmeseddel som presidenten, og sitter også i 5 år. Paraguays høyesterett består av 9 medlemmer som velges på bakgrunn av anbefalinger fra et Magistratråd. Religion. I følge folketellingen fra 2002 er 89,9 % av befolkningen katolikker, 6,2 % anses som å tilhøre evangelisk kristendom, 1,1% er "andre kristne" mens 0,6% praktiserer innfødte religioner. En rapport fra USAs State Department forteller at Den katolske kirke, evangelisk kristendom, hovedstrøms protestantisme, jødedom, mormonerne og Bahá'í finnes i landet, i tillegg til et mindre, men voksende muslimsk gruppe, hovedsakelig innvandrere fra Libanon. Det finnes også et Mennonitt-samfunn i Boquerón. San Marinos flagg. San Marinos flagg er to like store horisontale bånd, hvitt (øverst) og lyseblått (nederst) med riksvåpenet i sentrum av flagget. Flaggets størrelsesforhold er 3:4. Næringslivets Hovedorganisasjon. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er Norges største interesseorganisasjon for bedrifter. Medlemsbedriftene er privat- og offentlig eide virksomheter som driver næring i konkurranseutsatte markeder. Historie. NHO ble stiftet den 1. januar 1989, da de tre organisasjonene Norges Arbeidsgiverforening (N.A.F.), Norges Industriforbund og Norges Håndverkerforbund besluttet å slå seg sammen. Før etableringen av NHO hadde N.A.F hovedansvaret for arbeidsgiverfunksjonene, mens Industriforbundet og Håndverkerforbundet arbeidet med næringspolitiske spørsmål. Den nye organisasjonen var fra starten av landsomfattende. NHO ga grunnlag for et bedre tjenestetilbud til bedriftene og forhindret dobbeltarbeid. Dagens situasjon. NHO er den største interesseorganisasjonen for norske bedrifter. Det er hovedsakelig virksomheter i den private sektoren som kan bli medlem i NHO. Bedrifter som eies av staten eller kommunene kan bare bli medlemmer om de jobber under vanlige konkurransemessige vilkår. Medlemskontingenten varierer fra virksomhet til virksomhet ettersom kontingenten utgjør 1,15 promille av lønnsutbetalingene den enkelte virksomhet har per år. Minimumsbeløpet for kontingenten er på 1500 kr per år for bedrifter med lønnskostnader inntil kr 750 000, og 3 000 kr for bedrifter med mellom 750 000 og 1 500 000 kr i lønnskostnader. Organisasjonen har i dag ca. 21 500 medlemmer, og de fleste finnes blant små og mellomstore bedrifter. Medlemsbedriftene har totalt ca. 520 000 arbeidsplasser, og samlet bidrar NHOs medlemsbransjer med ca. 40 % av den økonomiske verdiskapingen. NHO består av 15 regionforeninger som dekker alle landets fylker. Medlemsbedriftene er med i en organisasjon som arbeider for å sikre interessene i de forskjellige bransjene. Petter Haas Brubakk er fungerende administrerende direktør i NHO frem til Kristin Skogen Lund tiltrer i denne stillingen fra 1. november 2012.Svein Oppegaard er direktør for arbeidslivspolitikk, Elisabeth Evjen er direktør for kommunikasjon og Geir F. Høiby for organisasjon og økonomi. President og styreleder i NHO er Heine Wang, konsernsjef i NOKAS AS. NHOs arbeid. NHO tar opp næringspolitiske saker som medlemsbedriftene er opptatt av. Når mange bedrifter står sammen, er det lettere å bli hørt og å få forståelse hos politikere og opinionen. NHO gjennomfører tarifforhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene (for eksempel Landsorganisasjonen) på vegne av medlemsbedriftene. NHO gir medlemsbedriftene advokathjelp ved tvister om arbeidsrettslige spørsmål. Landsforeninger i NHO. Landsforeningene er bedriftens hovedtilknytning til NHO. Landsforeningene gir bedriftene råd og hjelp i spørsmål som angår bransjen. Det er 21 landsforeninger i NHO. Wrocław. Wrocław (, tsjekkisk "Vratislav", historisk ungarsk "Boroszló", tysk og historisk norsk "Breslau") er en av de største og eldste byer i Polen. Den er hovedstad i det nederschlesiske voivodskap og Wrocław-erkebispedømmet, og har status som distriktsnivåby. Den ligger på begge sider av elven Odra, og utgjør med sine tallrike høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer det kulturelle og vitenskapelige sentrum i Schlesien. Det ungarske lavprisselskapet Wizz Air har en flyrute fra Sandefjord Lufthavn Torp til Wroclaw. I mars 2010 startet Ryanair flyrute mellom Moss lufthavn Rygge og Wroclaw. Historie. Byens navn er av slavisk opprinnelse, og tidlige kilder viser at byen i middelalderen var kjent som "Wrocisław" på polsk og "Vratislav" på tsjekkisk, med betydningen Wrocisławs/Vratislavs by. Det polske navnet ble senere fonetisk forenklet to ganger: "Wrocisław"» "Wrotsław"» "Wrocław", og det siste navnet er blitt brukt siden 1200-tallet. Den tsjekkiske skrivemåten ble brukt i latinske dokumenter som "Wratislavia" eller "Vratislavia", mens polsk uttale gjorde seg også gjeldende som vist i formen "Wracislavia". På den tiden ble den germaniserte formen "Prezla" brukt på middelhøytysk, som så ble til "Preßlau". Tidlig-nyhøytysk (og senere nyhøtysk) brukte formen "Breslau". Ifølge én teori er byen oppkalt etter en person kalt Wrocisław/Vratislav, (sannsynligvis Fyrst Vratislav I av Bøhmen), ifølge en annen teori er byens navn avledet fra en polsk hertug med navnet Wrócisław, som betyr «han vil komme berømt tilbake» på (gammel)polsk. Eldre historie. Ifølge tradisjonen ble Wrocław grunnlagt av den tsjekkiske hertug Vratislav, som hersket i årene 915-921. I 990-årene kom byen, som resten av Schlesien (Śląsk), under piastene Mieszko I og Bolesław Is styre. Piastbyen oppstod på Ostrów Tumski, som den gang var en øy. Med tiden ble det urbane senteret overført til elven Odras venstre side, dagens Stare Miasto. Under mongolinvasjonen 1241 ble byens befolkning evakuert, og byen delvis ødelagt. Wrocław ble gjenoppbygd og fikk Magdeburg-rettigheter i 1262, og mottok, etter Śląsk-piastenes initiativ, flere tyske immigranter. Under mesterparten av middelalderen ble Wrocław styrt av piastene, og var dessuten medlem av Hansaen (frem til 1474). I 1335, etter Henrik VIs død, ble byen, i samsvar med tidligere avtaler, overført til den tsjekkiske krone. I årene 1469–1490 var byen del av Ungarn. Fra 1526 ble den styrt av habsburgerne, med en nå for det meste tyskspråklig befolkning av bøhmisk, moravisk, schlesisk og polsk avstamning, som for det meste gikk over til lutheranismen under reformasjonen. Fra den tid av ble byen kjent under navnet "Breslau". Byens gullalder gikk mot slutten med trettiårskrigen, og skjønt selve byen ikke ble ødelagt, led dens nærliggende områder store tap. I 1741 gikk byen over til Preussen som følge av Den østerrikske arvefølgekrig, og mistet alle sine privilegier. ”Til gjengjeld” ble den utropt til den tredje kongelige residens ved siden av Berlin og Königsberg ("Königliche und Residenziale Hauptstadt Breslau"). Moderne historie. Rådhuset i Breslau på postkort fra 1900 I 1806 ble Preussen del av Det tyske forbund, og Breslau ble den sjette største byen i riket og et av de betydeligste kultur-, industri- og vitenskapssentrene i Tyskland. Den tredoblet sin befolkning mellom 1860 og 1910. Til tross for den store andel tyskere var Breslau fremdeles et sterkt polskhetssentrum, med flere polske organisasjoner i virksomhet. Etter at nazistene hadde kommet til makten, økte forfølgelse av byens polske innbyggere i omfang. Samtidig begynte omfattende deslavisering av Schlesien, hvor blant annet gamle polsk- og slavisklydende navn på tettsteder ble forandret. Under andre verdenskrig ble en stor del av byens jødiske befolkning på 10 000 drept av nazistene, og samme skjebne møtte mange tsjekkiske og polske fanger. Da Den røde armé nærmet seg byen i februar 1945 ble Breslau utropt til festningsby ("Festung Breslau") av den fanatiske nazisten Gauleiter Karl Hanke, som ledet forsvaret av byen på en meningsløs måte og nektet befolkningen å forlate byen. Da han så igangsatte en hensynsløst organisert tvangsevakuering av sivilbefolkningen, frøs 18 000 i hjel som følge av en meget hard vinter og mangel på transportmidler. For å bygge fortifikasjoner under beleiringen ble fanger fra konsentrasjonsleirer benyttet til slavearbeid. Som følge av kampene ble to tredjedeler av byen ødelagt, og 40 000 innbyggere og tvangsarbeidere ble drept. Den strategisk uvesentlige Festung Breslau kapitulerte 7. mai 1945, som siste av de viktigere byene i det historiske Øst-Tyskland. I samsvar med Potsdamkonferansens beslutninger ble Wrocław gjeninnlemmet i Polen, den gjenværende tyske befolkning deportert til Tyskland, og byen befolket med polakker. Disse kom hovedsakelig fra Sentral-Polen, men bestod også av mange fordrevne fra Polens østlige områder (først og fremst fra byene Lviv, Vilnius og Hrodna), som Sovjetunionen hadde annektert. I de første vanskelige etterkrigsårene lå byen også under sovjetisk administrasjon, hvis politikk ikke alltid var samstemt med Polens interesser. Severdigheter. En del av torget i Wrocław Til tross for omfattende krigsødeleggelser overlevde mange av Wrocław originale bygninger krigen, og etter krigen ble gamlebyen nøyesommelig gjenoppbygd til sin opprinnelige skjønnhet. I dag er den en unik by i europeisk sammenheng, med arkitektur påvirket av bøhmisk, østerriksk og prøyssisk stil. De fleste bygninger er bygd i gotikk- og barokkstil. Wrocław har også modernistiske bygninger, den mest kjente Hala Ludowa (Jahrhunderthalle), skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Wrocław består av flere øyer, og den eldste bydel er Ostrów Tumski, som opprinnelig også var en øy. Her finner man blant annet katedralen, St. Martin-kirken og Helligkorskirken, alle unike i europeisk sammenheng og bygd i gotikkstil, i likhet med de fleste av Wrocławs kirker. Av interesse er hele gamlebyen, først og fremst torget med sine kjøpmannshus. Torget er Europas andre største plass (etter markedsplassen i Kraków). Her befinner seg dessuten byens arkitektoniske perle – det gotiske rådhuset, som regnes som et av Europas vakreste. Av andre severdigheter kan nevnes St. Elisabeth-kirken, St. Maria Magdalena-kirken, Universitetet (en av Europas mest verdifulle bygninger fra barokken) og den klassisistiske operabygningen. Wrocław er også kjent for sin zoologiske hage, og det er flere parker i byen, blant annet Szczytnicki-parken, med Den japanske hage (Ogród Japoński). Wrocław er dessuten kjent for sine om lag 220 broer. Haarlem. Haarlem er en kommune og by i Nederland. Den er administrasjonssenter i provinsen Noord-Holland som i en periode var den mektigste av de syv provinsene i De forente Nederlandene. Byen ligger ved elva Spaarne, cirka 20 km vest for Amsterdam nær kystdynene. Den har vært det historiske tulipansenteret i flere århundrer og har derfor fått kallenavnet "Bloemenstad" («Blomsterbyen»). Kommunen Haarlem omfatter også de vestlige delene av landsbyen Spaarndam og har totalt nesten 150 000 innbyggere (2009). Historie. Haarlem er først nevnt på 900-tallet. Navnet kommer fra "Haarlo-heim" eller "Harulahem", som betyr noe sånt som «byen på sand dekket av skog som ligger høyere enn omgivelsene». Byen lå strategisk plassert ved elva Spaarne og ved en stor vei som gikk fra nord til sør. På 1100-tallet ble det bygd festningsverk i byen og Haarlem ble residens for grevene av Holland. I 1219 ble ridderne av Haarlem hyllet av grev Vilhelm I fordi de hadde erobret den egyptiske havnebyen Damietta (i dag Dimyat) under fjerde korstog. Haarlem fikk da retten til å bære grevens sverd og kors på byvåpenet. 23. november 1245 ga grev Vilhelm II Haarlem byrettigheter. Alle bygningene i byen var av tre og faren for brann var stor. I 1328 ble nettopp byen rammet av en stor brann og nesten hele byen brant ned. Kirken Sint-Bavokerk ble kraftig ødelagt og det tok nesten 150 år før den ble gjenoppført. I 1347 ble byen igjen rammet av brann, og nok en gang i 1351, da blant annet grevens slott og rådhuset brant ned. Greven gjenoppførte ikke slottet siden slottet i Haag hadde tatt over alle funksjonene. Rådhuset ble derimot gjenoppført med støtte fra greven. På 1300-tallet var Haarlem en storby og var den nest største byen i det historiske Holland etter Dordrecht og større enn Delft, Leiden, Amsterdam, Gouda og Rotterdam. Rundt 1428 ble byen beleiret av Jacqueline av Hainaut da Haarlem hadde valgt motsatt side i krok- og torskekrigen. Hele skogen Haarlemmerhout ble da brent ned av fienden. 11. desember 1572 beleiret den spanske hæren Haarlem. De første to månedene var situasjonen i balanse. Spanjolene gravde tunneler for å sprenge bymurene, mens innbyggerne i Haarlem gravde tunneler for å sprenge de spanske tunnelene. Den spanskvennlige hæren i Amsterdam kontrollerte innsjøen Haarlemmermeer og blokkerte dermed Haarlem fra verden utenfor. Fyrsten av Oranien samlet en hær på 5000 mann for å hjelpe Haarlem, men spanjolene fanget dem og slo hæren. Etter syv måneder overga byen seg 13. juli 1573. Mange av soldatene som hadde forsvart byen ble massakrert; mange av dem ble druknet i Spaarne. Innbyggerne kunne kjøpe seg og byen fri for 240 000 gylden og byen fikk krav om å huse en spansk garnison. Nok en storbrann rammet byen 22.-23. oktober 1576 og om lag en tredjedel av byen ble ødelagt som resultat av brannen og beleiringen. Spanjolene reiste fra byen i 1577 og mange flamlendere og franskmenn flyttet inn i byen og den begynte å blomstre igjen. Byen var en stor produsent av lin og ølbrygging var en annen viktig industri i byen. Fra slutten av 1600-talet endret den økonomiske situasjonen seg og i 1752 var det bare syv bryggerier igjen. I 1820 var det ingen registrert i byen. Fra 1630-årene ble Haarlem et stort handelssenter for tulipaner, noe byen fortsatt er i dag. Fra den tid ble det dyrket tulipaner i stort omfang på markene rundt byen. Etter hvert flyttet handelen mer og mer mot Amsterdam og Haarlem ble mindre viktig utover 1700-tallet. Mange bodde derimot i Haarlem og ukependlet til Amsterdam. I 1795 gikk den franske hæren inn i Haarlem og byen ble en del av Den bataviske republikken, som hadde en gjensidig forsvarspakt med Frankrike. Dette førte landet i krig med England, som var i krig med Frankrike. Engelskmennene regjerte kystområdene utenfor Nederland og den nederlandske økonomien ble hardt rammet. De økonomiske forholdene kom seg noe utover 1800-tallet da flere bomullsfabrikker ble opprettet i byen. I 1839 ble den første jernbanelinjen åpnet mellom Haarlem og Amsterdam og dette gav Haarlem et økonomisk løft, og Amsterdam var nå bare en halvtime unna. Noord-Holland. Noord-Holland (nor. Nord-Holland, Vestfrisisk: Noard-Holland) er en provins i Nederland. Hovedstaden heter Haarlem. Største by er Amsterdam. Laurens Janszoon Coster. Laurens Janszoon Coster i Haarlem Laurens Janszoon Coster ble i Nederland lenge regnet som boktrykkerkunstens oppfinner. Coster skulle ha levd i Haarlem fra rundt 1370 til 1440. Nyere forskning har ikke funnet noen bevis for at det ble trykket bøker i Nederland før Gutenberg. Det er lite som tyder på at Laurens Janszoon Coster er en historisk person. Diakritisk tegn. Diakritiske tegn er spesielle merker eller grafiske tegn som er plassert over eller under en bokstav. På norsk brukes flere diakritiske tegn, blant annet to aksenttegn: "Akutt aksent" er tegnet over bokstaven blant annet E i ordet «idé» og "grav aksent" er tegnet over bl.a. bokstaven O i ordet «òg» (nynorsk for «også»). Et annet diakritisk tegn som brukes på norsk er "cirkumfleks" som er tegnet over bokstaven O i ordet «fôr». Bokstaver med diakritiske tegn regnes i norsk ikke som egne bokstaver. Når de sorteres regnes en bokstav med diakritiske tegn likt med bokstaven uten diakritiske tegn. I andre språk enn norsk, derimot, kan bokstaver med diakritiske tegn regnes som egne bokstaver. Ringen over bokstaven a, å, som i ordet «får» regnes ikke som et diakritisk tegn. Opprinnelsen til ringen er at man skrev en liten a over en vanlig a, og historisk regnes dette som en ligatur. På svensk regnes bokstavene Ä og Ö regnes som egne bokstaver som sidestilles med de norske bokstavene Æ og Ø. I motsetning bruker tysk bokstavene Ä, Ö og Ü med «tødler» (over stor eller liten bokstav) som ikke behandles eller sorteres som separate bokstaver, selv om de har egne navn (basert på vokallyden de representerer). Opprinnelsen til «tødlene» over Ä, Ö og Ü er en liten gotisk e som ble skrevet over bokstavene. På tysk brukes noen ganger en liten e "etter" vokalen som substitutt hvis spesialtegnene ikke er (lett) tilgjengelige på tastatur. Hele fenomenet (at en A kan bli til en Ä, f.eks. «Hand» blir i flertall «Hände», eventuelt «Haende») heter på tysk "Umlaut" (norsk: Omlyd) som har blitt til det engelske ordet for (eller navnet på) selve tødlene. I norsk folkeregister er ikke alle typer diakritiske tegn over bokstaver tillatt. Blant annet kan dette gjøre det utfordrende for personer av utenlandsk opprinnelse å registrere seg som statsborger i Norge. De eneste bokstavene med diakritiske tegn som er tillatt i Norge er Ä, Á, É, È, Ô, Ö og Ü. Ukraina. Ukraina (ukrainsk: "Україна" [ukraˈjina]) er et land i Øst-Europa. Det grenser til Russland i øst; Hviterussland i nord; Polen, Slovakia og Ungarn i vest; Romania, Moldova (samt utbryterregionen Transnistria) i sørvest, og til Svartehavet og Azovhavet i sør. Kiev er både landets hovedstad og største by. Nasjonens moderne historie begynner med østslaverne. Siden 800-tallet og frem til 1100-tallet utgjorde store deler av dagens Ukraina Kievriket, og dermed senter for den middelalderske, varjagdominerte østslaviske sivilisasjonen. Fra det 14. århundre ble Ukraina delt mellom flere ulike regionale makter. En stor del av landet var de facto under kosakkstyre, en periode som ble kalt Hetmanshyna og varte fra 1648 til 1781. Hetmanshyna-styret var innen Romanov-imperiet, men med autonome rettigheter for kosakkstyret. Ved slutten av Hetmanshyna ble autonomien avskaffet. Størstedelen av landet ble fullt integrert i det russiske imperiet på 1800-tallet. Etter en kaotisk periode med mye indre stridighet og kamp om selvstendighet etter første verdenskrig, ble Ukraina i 1922 en av republikkene som grunnla Sovjetunionen. Som sovjetrepublikk ble landets areal kraftig utvidet i vest, og i 1945 var også Ukrainske SSR med på å stifte De forente nasjoner. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, erklærte Ukraina seg som en selvstendig republikk. Landet begynte så på en overgang til markedsøkonomi, hvilket resulterte i åtte år med resesjon. Siden dette har økonomien opplevd en stabil oppgang, med en vekst i landets bruttonasjonalprodukt på gjennomsnittlig syv prosent årlig. Etymologi. Ordet "Ukraina" kommer av den slaviske preposisjonen "в/у" ("v/u:" «i»/«på») og ordet "країна" ("krajina": «land», av "край, kraj:" «grense»), det vil si etymologisk «hinsides grensen». Navnet forekommer for første gang i Nestorkrøniken fra det tolvte århundre. I middelalderen ble "Ukraina" spesielt brukt om områdene rundt Kiev, men også som et mer generelt ord for «land». I Peresopnytske-evangeliene brukes for eksempel «det jødiske Ukraina» i betydningen Judea. Etter at Ukraina kom under russisk kontroll gikk ordet "Ukraina" ut av bruk, til fordel for betegnelsen "Lillerussland". Ukraina gjennomgikk en nasjonal oppvåkning på andre halvdel av attenhundretallet, og ved inngangen til nittenhundretallet var "Ukraina" igjen den vanlige benevnelsen. Begrepet omfattet da omtrent det som er dagens ukrainske stat, med unntak av Krim. Naturgeografi. Ukraina er Europas nest største land, etter den europeiske delen av Russland. Landet har et areal på km², og en kystlinje på 2782 km. Landskapet i Ukraina består hovedsakelig av fruktbare sletter eller stepper, samt høysletter. Gjennom disse renner elver som blant annet blant annet Dnepr, Dnestr og Søndre Bug. Alle disse renner ut i Svartehavet eller det mindre Azovhavet. I sørvest danner Donau-deltaet grensen mot Romania. Landets eneste fjellområder er Karpatene i vest, der man finner Ukrainas høyeste fjell Hoverla (2061 moh.), og Krymski Hory på Krim-halvøya helt sør i landet. Ukraina har hovedsakelig et temperert klima. På Krim er klimaet mer likt det man finner i kystområdene i Middelhavet. Det kommer mest nedbør i vest og nord, og mindre i øst og sørøst. Vintertemperaturene varierer fra kjølig langs kysten av Svartehavet til kaldt i innlandet. Generelt er det høye sommertemperaturer i landet. Demografi. Kvinner utgjør 53,7 % av det totale befolkningstallet, mens menn utgjør 46,3 %. Områdene i øst og sørøst av Ukraina har omfattende industri, og utgjør også de mest befolkede områdene. 70 % av innbyggerne oppgis å bo i by eller bymessige omgivelser. Folkegrupper. Etniske ukrainere utgjør 75,8 % mens etniske russere utgjør 17,3 % av befolkningen og rusynere ca. 2 %. Andre befolkningsgrupper er hviterussere (0,6 %), moldovere (0,5 %), krimtatarer (0,5 %), bulgarer (0,4 %), ungarere (0,4 %), polakker (0,4 %), rumenere (0,3 %), jøder (0,3 %), armenere 0.2 %), grekere (0.2 %), tatarer av andre opprinnelser enn Krim (0.2 %), romani, gagauz (i Bucak-området), tsjetsjenere, georgiere og andre folk fra Kaukasus, og etniske tyskere. Språk. Ukrainsk (som er det offisielle språket og som 67,5 % av innbyggerne oppgir som sitt morsmål) samt russisk er de mest utbredte språkene. 11,4 % av Krims innbyggere har krimtatarisk som morsmål. De fleste (ca. 75 %) av Ukrainas innbyggere bruker ukrainsk i det daglige. Religion. Ukraina har ingen statsreligion, og grunnloven av 1996 garanterer full religionsfrihet. I 2004 tilhørte 50,44 % av ukrainere Den ukrainske ortodokse kirke (Kiev-patriarkatet), 26,13 % Den ukrainske ortodokse kirke (Moskva-patriarkatet), 8,02 % Den ukrainsk-katolske kirke, 7,21 % Den ukrainske autokefale ortodokse kirke og 2,19 % Den romersk-katolske kirke. 2,19 % oppgav å være protestanter, 0,63 % var jøder, og 3,2 % tilhørte andre trossamfunn. Det anslås fra både statlig og uavhengig hold at Ukraina har omtrent muslimer. Majoriteten av Ukrainas muslimer er krimtatarer. Fram til 1922. a>. Khmelnytskij dannet på midten av 1600-tallet en "de facto" uavhengig ukrainsk stat. Ukrainas historie strekker seg tilbake til Kievriket som ble dannet under vikingtiden. Her hadde blant annet svenske varjager stor innflytelse. Under Mongolenes invasjon av Russland gikk Kievriket i oppløsning. Etterfølgerstatene kom etterhvert under polsk og litauisk innflytelse, og Ukraina ble etterhvert en del av Det polsk-litauiske samvelde. På midten av 1600-tallet ledet Bogdan Khmelnytskyj ukrainske kosakker i et opprør mot polakkene. Opprøret var støttet av Russland, mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen til den polsk-russiske krig (1654–1667). Krigen ble avsluttet ved inngåelsen av Andrusovo-traktaten, der de ukrainske områdene øst for elven Dnepr ble avstått til Russland. Under Polens tre delinger på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i det russiske imperiet, med unntak av Galicia, som tilfalt Østerrike-Ungarn. Etter sammenbruddet av de russiske og østerrikske imperiene, som følge av første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917, vokste det fram en ukrainsk selvstyrebevegelse, og i løpet av årene 1917–1920 oppsto det flere kortlivede ukrainske statsdannelser. Blant disse var Nestor Makhnos anarkistiske rådsrepublikk, Den ukrainske folkerepublikk og Hetmanatet. Bolsjevikene fikk imidlertid overtaket i den russiske borgerkrigen, og etter den polsk-sovjetiske krig gikk de vestlige delene av Ukraina til Polen mens hoveddelen av landet i 1919 ble til den ukrainske sovjetiske sosialistrepublikk, en av grunnleggerstatene i Sovjetunionen. Mellomkrigstiden. Den russiske revolusjonen førte til store ødeleggelser og utarming av Ukraina. Hundretusener av mennesker ble hjemløse og over 1,5 millioner mennesker omkom. Dette regnes som en årsak til at den sovjetiske regjeringen behandlet den ukrainske sovjetrepublikken med en viss forsiktighet, noe som ga grobunn for en oppblomstring av ukrainsk kultur og språk. Denne politikken ble kraftig reversert tidlig på 30-tallet, da Josef Stalin etterhvert overtok makten i det sovjetiske kommunistpartiet og Sovjetunionen. Fra sent på 20-tallet og utover på 30-tallet gjennomgikk Ukraina en hurtig industrialisering. Parallelt med dette iverksatte Stalin tvungen kollektivisering av landbruket, og i 1932-33 opplevde landet en sultkatastrofe, kjent som Holodomor. Industrialiseringen og kollektiviseringen falt sammen med Stalins gjennomgripende utrenskninger i de politiske og kulturelle elitene. Dette foregikk i to perioder (1929-34 og 1936-38), og førte til utryddelse av store deler av den ukrainske kulturelle eliten. Andre verdenskrig. Tysklands invasjon av Polen vestfra i september 1939, og Sovjetunionens invasjon østfra like etter, førte til en deling av Polen, som avtalt i en hemmelig tilleggsprotokoll i den tysk-sovjetiske Molotov–Ribbentrop-pakten. Dermed kom de ukrainsk-befolkede områdene øst-Galicia og Volynia under russisk herredømme. Resultatet var at hele det territoriet som historisk har vært regnet som ukrainsk nå for første gang var samlet i én politisk enhet. Sommeren 1940 ble store rumenske landområder avstått til Sovjetunionen, og av disse ble nordlige og sørlige Bessarabia og det nordlige Bukovina lagt til den ukrainske sovjetrepublikken, sammen med den sovjetisk okkuperte rumenske Hertsa-regionen. Disse grenseendringene ble internasjonalt anerkjent ved inngåelsen av Paris-traktatene i 1947 mellom de allierte seierherrene i andre verdenskrig og aksemaktene. Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 markerte starten på fire års intens krigføring i Øst-Europa. I juli/august 1941 innledet tyskerne en beleiring av Kiev som endte med russisk overgivelse 23. september. Mer enn 600 000 russiske soldater ble drept eller tatt til fange i forbindelse med denne beleiringen. Kiev ble i 1965 tildelt den sovjetiske æresbetegnelsen "helteby" for den motstanden som ble ytt mot tyskerne. Kiev ble gjenerobret med enorme tap, spesielt på russisk side, i Slaget om Kiev i perioden oktober – desember 1943. Den store majoriteten av ukrainere sto på den sovjetiske siden i krigen. Antallet etniske ukrainere i den Den røde armé er anslått til mellom 4,5 og 7 millioner, og antallet pro-sovjetiske geriljasoldater under den tyske okkupasjonen av Ukraina var oppe i 500 000 i 1944, der nær halvparten var etniske ukrainere. Det fantes også anti-sovjetiske grupper som kjempet for ukrainsk selvstendighet, både som allierte og motstandere av tyskerne. Størrelsen på disse gruppene har vært vanskelig å fastslå. Tyskerne ble i første omgang mottatt av en del vest-ukrainere som frigjørere, men på grunn av tyskernes svært brutale framferd snudde stemningen seg fort. Det ble gjort få forsøk på å utnytte ukrainernes misnøye med stalinismens samfunnsordning og økonomiske politikk, i stedet beholdt man kollektivorganiseringen av landbruket, igangsatte pogromer og påbegynte en systematisk avbefolkningspolitikk som forberedelse for tysk kolonisering, blant annet ved å hindre tilførselen av matforsyninger til de store byene. Henning von Tresckow overtalte Günther von Kluge til å sende en liten delegasjon av ukrainere til Hitler; dette var folk som stod på tysk side og ønsket å opprette en bufferstat med en egen hær. Hitler kunne ikke tenke seg å møte noen delegasjon av slavisk opprinnelse, og fikk dem skutt på stedet. Det totale antallet ukrainske drepte i andre verdenskrig er anslått til mellom 5 og 8 millioner, og av de om lag 8,7 millioner sovjetiske soldater som ble drept, anslås det at 1,4 millioner var etniske ukrainere. Etterkrigstiden. a>, som helt siden ulykken har vært en tom spøkelsesby. Tsjernobylulykken rammet landet og byen Tsjernobyl 26. april 1986. Dette var den til nå alvorligste ulykken på et atomkraftverk. Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst 1991. Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president. Høsten 2004 ble det avholdt presidentvalg i Ukraina. Beskyldninger om valgfusk førte til en politisk krise i landet, og hendelsene fikk raskt navnet Oransjerevolusjonen. Viktor Janukovytsj tapte presidentvalget etter omvalg, og Viktor Jusjtsjenko ble ny president. Politikk og administrasjon. a> var Ukrainas president fra 2004 til 2010. Ukraina er en demokratisk republikk med et semipresidentialistisk system. Grunnloven skriver seg fra 1996, og erstattet da den gamle 1978-grunnloven til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Krim-halvøya har en spesiell politisk status, og sitt eget parlament. Vedtak fra dette parlamentet kan likevel overstyres av den ukrainske forfatningsdomstolen, dersom de skulle stride mot den ukrainske grunnloven. Statsoverhode og regjering. Ukrainas president velges i flertallsvalg for femårsperioder, og nominerer statsministeren. Statsministeren må også godkjennes av parlamentet. Viktor Jusjtsjenko (Vårt Ukraina) var president fra 2004 til 2010, med Julija Tymosjenko (Julija Tymosjenkos blokk) som statsminister. I februar 2010 overtok Viktor Janukovytsj fra Regionpartiet som landets president for perioden fram til 2015. Statsminister fra 11. mars 2010 er Mykola Azarov fra Regionpartiet. Parlament. Det ukrainske parlamentet Verkhovna Rada har ett kammer, og består av 450 representanter. Alle representantene har siden 2006 blitt valgt inn i forholdstallsvalg i flermannskretser, før det ble halvparten av representantene valgt inn i enkeltmannskretser. Parlamentet har en lovgivende funksjon, ratifiserer internasjonale avtaler, og godkjenner statsbudsjettet. Parlamentspresident siden 2008 er Volodymyr Lytvyn. Administrativ inndeling. Ukraina er delt inn i 24 regioner ("oblasti", entall "oblast"). I tillegg kommer Den autonome republikken Krim, og to større byer (Kiev og Sevastopol) med egen status. Forsvars- og utenrikspolitikk. Etter russisk press utsatte NATO i april 2008 å innby Ukraina samt Georgia med i forsvarsalliansen. USA presset på for å få de to landene med i MAP, som er NATOs program for land som ønsker medlemskap, men saken ble utsatt til NATO-møtet i desember 2008. Korrupsjon. Ukraina blir av mange (bla. Dagens Næringsliv) regnet som et av mest korrupte land i Europa. Transparency International rangerer Ukraina som nummer 152 (av 182) på sin liste over de mest korrupte statene i verden. Næringsliv. I Sovjet-tiden var Ukraina et viktig område i Sovjetunionen, både industrielt og landbruksmessig,hvor Ukraina gjerne ble omtalt som «Sovjets kornkammer». I dag er Ukraina svært avhengig av Russland når det gjelder energiforsyninger, spesielt gjelder dette naturgass. Manglende strukturmessige reformer har også gjort den ukrainske økonomien svært sårbar for ytre påvirkninger. Etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 ble det innført en markedsstyrt prissetting av de fleste varer, samtidig som regjeringen la frem flere lovforslag for privatisering av statlige bedrifter. Omfattende motstand mot disse endringene blant politikerne hindret imidlertid disse forslagene å bli gjennomført. Dette førte til at industriproduksjonen i 1999 var 40 prosent av hva den var i 1991. En slepphendt pengepolitikk førte til at inflasjonen utviklet seg til hyperinflasjon på slutten av 1993. I 2004 levde om lag 70 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. Dagens regjering (fra 2005) har forpliktet seg til å redusere antall regjeringskontor, gjøre lovgivningsprosessen mer strømlinjeformet, skape et lovmessig miljø for entreprenører samt vedta en omfattende skatteomlegging. Endringer i mer politisk følsomme områder som strukturendringer og privatisering av landområder mangler fortsatt. Eksterne organisasjoner, med Det internasjonale pengefondet i spissen, har oppfordret Ukraina til å øke tempoet i endringsprosessen. De har også truet med å trekke tilbake økonomisk støtte. I 2000 viste bruttonasjonalprodukt en vekst i eksporten på 6 prosent. Dette var den første registrerte veksten siden uavhengigheten i 1991. Samtidig vokste industriproduksjonen med 13 prosent. Denne veksten fortsatte i 2001, hvor BNP økte med 9 prosent og industriproduksjonen med over 14 prosent. Veksten var underbygget av stor etterspørsel nasjonalt og av økende optimisme hos forbrukere og investorer. Turisme. Ukraina inntar 8. plass i Europa med hensyn til antall besøkende turister. Ukraina er et reisemål på overgangen mellom sentral- og Øst-Europa, mellom nord og sør. Det grenser mot Russland og er ikke langt fra Tyrkia. Det har fjellkjeder – Karpatene er for eksempel velegnet for ski, fotturer, fiske og jakt. Kystlinjen mot Svartehavet er et populært reisemål om sommeren. Ukraina har vingårder der de produserer lokale viner, ruiner av gamle slott, historiske parker, ortodokse og katolske kirker samt noen moskeer og synagoger. Kiev, landets hovedstad, har mange unike byggverk, som for eksempel St. Sofia-katedralen og brede boulevarder. Andre populære turistbyer er havnebyen Odessa og den gamle byen Lviv i vest. Krim-halvøya, et lite "kontinent" i seg selv, er en populær feriedestinasjon for turister som ønsker å bade i eller sole seg ved Svartehavet med sitt varme klima, sine forrevne fjell, platåer og gamle ruiner. Byer på Krim er blant andre Sevastopol og Jalta – sistnevnte åsted for fredskonferansen på slutten av andre verdenskrig. Besøkende kan også ta cruise med båt på Dnepr fra Kiev til svartehavskysten. Urbanitet. 68 % av Ukrainas innbyggere bor i urbane områder. Landet har syv byer med mer enn innbyggere, med Kiev som den klart mest dominerende med mer enn 2,5 millioner. Andre byer med ca. én million innbyggere eller mer er Kharkov, Dnipropetrovsk, Donetsk og Odessa. I sovjettiden var tungindustrien i de ukrainske byene kraftig subsidiert. Etter Sovjets fall har byene hatt store problemer med overgangen til markedsøkonomi, og de sosiale kostnadene i byområdene har lagt en hard bør på statsbudsjettet. Moderniseringen av de ukrainske byene henger etter tilsvarende prosesser i Russland, på tross av at Ukraina ofte rangeres som den av de tidligere sovjetrepublikkene med størst utviklingspotensial. Infrastruktur. Det totale veinettet i Ukraina omfatter kilometer, hvorav kilometer klassifiseres som nasjonale veier. Vedlikeholdet på veinettet er mangelfullt, det har ikke vært utført større prosjekter siden Sovjettiden. Biltettheten i Ukraina er ganske lav, men er i ferd med å vokse. Kollektivtrafikk står fortsatt for det meste av persontransporten i landet. Jernbanenettet har i dag totalt kilometer spor. Det er også jernbanen som er den viktigste åren for godstransport. Ukraina har samme sporvidde som Russland og andre tidligere sovjetstater, noe som forenkler internasjonal togtransport. Tunnelbaner fins i Kharkiv, Dnipropetrovsk, Donetsk, Kiev, Kryvyj Rih og nye er planlagt i Lviv og Zaporizjzja. Rørledninger for olje og gass går fra Russland via Ukraina til det øvrige Europa. Totalt er det i Ukraina cirka kilometer med vannveier i form av elver og kanaler. Dnepr er den viktigste vannåren for transport i landet. Det fins flere havner i landet, blant annet i Odessa, Sevastopol, Mykolajiv, Kherson, Kertsj og Mariupol. Det fins også internasjonale flyplasser i Kiev, Simferopol, Odessa og Donetsk. Kultur. Ukrainsk kultur har vært knyttet til russisk kultur, både i Det russiske keiserriket og under Sovjetunionen. Mange av de russiskspråklige forfatterne var egentlig ukrainere, dette gjelder blant annet Nikolaj Gogol, Mikhail Bulgakov, Vasilij Grossman og Andrej Kurkov. Kulturelt sett er Ukraina et sammensatt land. Det skyldes blant annet at ulike deler av landet har vært underlagt ulike imperier opp igjennom historien. De østlige områdene var i lang tid en del av det Det russiske imperiet, mens de vestlige områdene blant annet har tilhørt ulike polske statsdannelser og Østerrike-Ungarn. Idrett. a> er blant Ukrainas mest kjente idrettsutøvere. Ukrainerne har fra gammelt av drevet med ulike typer idrett, blant annet bueskyting og ridning. På slutten av 1800-tallet ble europeiske idretter som fotball og bryting introdusert i landet, og ble raskt svært populære. Idretter og aktiviteter som svømming, friidrett, ridning, roing og vektløfting er mye utbredt. Mange kjente idrettslag kommer fra Ukraina, blant annet Dynamo Kiev, Sjakhtar Donetsk og Karpaty Lviv. Av de ukrainske idrettsutøverne som har gjort seg internasjonalt bemerket kan nevnes stavhopperen Serhij Bubka, bokseren Vladimir Klitsjko og fotballspilleren Andrij Sjevtsjenko. Arizona. Arizona (engelsk: "The State of Arizona") er en delstat i det sørvestlige USA. Phoenix er den største byen og delstatshovedstaden. Den nest største byen er Tucson, etterfulgt av Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale. Arizona ble 14. februar 1912 den 48. delstaten til å bli innlemmet i USA. Arizona er kjent for sitt ørkenlandskap, spesielt de varme somrene og milde vintrene. De høyereliggende skog- og fjellområdene i nord har derimot en betydelig lavere temperatur. 1. juli 2006 viste ny statistikk at Arizona har den raskeste befolkningsveksten i USA. Nevada har foreløpig annenplass. Arizona er en av de fire hjørnestatene i det vestlige USA. Arizona grenser til New Mexico, Utah, Nevada, California, Colorado og har en lang internasjonal grense til de meksikanske delstatene Sonora og Baja California. I tillegg til verdenskjente Grand Canyon finnes det en rekke skoger, nasjonalparker og indianerreservater i delstaten. Etymologi. Det finnes flere uenigheter rundt statsnavnets opphav. Mange mener det kommer fra det spanske uttrykket "arida zona", som betyr «tørr region». Andre mener navnet kommer fra det indianske ordet "arizonac", som betyr «stedet ved den lille kilde». Dette er kanskje den mest brukte forklaring, ettersom urbefolkningen hadde det som morsmål. En siste kilde mener navnet har baskisk opphav, og kommer fra uttrykket "aritz ona", som betyr «det gode eiketre». Navnet "Arizonac" skal først ha blitt gitt til en sølvgruve i Sør-Arizona og senere forkortet til Arizona og gitt til hele området. Etter den europeiske koloniseringen ble navn som Gadsonia, Pimeria, Montezuma og Arizuma og Arizona brukt om regionen. President Abraham Lincoln underskrev under sin presidentperiode at Arizona skulle være regionens eneste og permanente navn. Arizona går også under sitt offisielle kallenavn «Grand Canyon State». Historie. De første innbyggerne, indianerne, bosatte seg i Arizona mellom 16000 f.kr. og 10000 f.kr. Dette var indianere som mest sannsynlig flyttet fra Mellom-Amerika til Nord-Amerika, muligens for å drive med mammutjakt og finne nye ressurser og benytte seg av. Da istiden kom til en slutt, ble somrene våtere og varmere. Vintrene ble tørrere og plantene tørket ut. I de sørlige delene av Arizona ble straks skogene til grassletter og grasslettene senere til ørkenen som er der i dag. Man regner med at en rekke indianersamfunn fantes i Arizona rundt 2000 f.kr. Da hadde man også et klima tilsvarende det som er i dag. Det var en rekke stammer som var bosatt i Arizona. De fleste av dem livnærte seg ved å dyrke jorden. Puebloindianere, som kanskje var av Arizonas største indianerstammer, lærte seg å spare vann. Da tørkeperiodene kom, tok de frem vannet de gjemte ifra solens gloheite varme. Puebloindianerne var et fredsfolk, men de ble ofte angrepet av apasjer, som også var bosatt i samme område. Pueblo betyr «bygd». Redskapene deres gjenspeiler deres økonomi: Steiner ble brukt til å lage mel av frø, skraping av treverk og til våpen for jakt og lek. De flyttet over store geografiske områder og klimasoner, hovedsakelig for å finne og utnytte ressurser. Sandtegninger på størrelse er funnet på begge sider av Coloradoelven i sørvestlige Arizona og i sørøstlige California. Mange av tegningene symboliserer klapperslanger, fugler og mennesker. De arbeidet, malte, hadde sin egen tro og bodde sammen i stammer. De var avhengig av naturen, og benyttet seg av en rekke ting de fant i den. Kilder tyder på at de første europeerne kom til Arizona i år 1528. Mer kjent er spanjolen Marcos de Niza som utforsket området i 1539. En annen spanjol, Francisco Vázques de Coronado, kom til Arizona mellom 1540 og 1542. Francisco havnet i Arizona da han lette etter en Cíbola (en myte om en by av gull). Senere, på 1600- og tidlig 1700-tallet, opprettet spanjolene en rekke misjonsstasjoner rundt om i Arizona. Det var hovedsakelig Francisco Eusebio Kino som stod for misjonsbyggingen. Befolkningen i Pimería Alta, sørlige deler av Arizona og Nord-Sonora, ble nå lært om kristendom for første gang. Ettersom spanjolene følte misjonsarbeidet i Arizona gikk bra, grunnla de bygdene Tubac og Tucson i 1775. Dette var de første siviliserte samfunnene i Arizona. Senere på 1700-tallet startet de spanske kolonistene også med gruvedrift, særlig sølvgruver. Og på 1780- og 1790-tallet satte de opp en rekke apasje-camper rundt om i Arizona. Her ble indianerne tilbudt rasjonering. Indianerne fikk betalt for å ikke angripe europeerne. Dermed fikk spanjolene fritt utvide Ny-Spania mot nord, og Arizona ble en del av Ny-Spania. Økonomien var for det meste en primær eksistens-økonomi, med få og mindre viktige gull- og sølvgruver. Da Mexico erklærte sin selvstendighet fra Spania i 1821, ble Arizona en del av det meksikanske territoriet Alta California. Revolusjonene hadde ødelagt den skjøre økonomien, og det var få aktive gruver igjen. Spanjolenes apasje-camper ble fjernet, og lovløse indianere raidet det meste av Arizona. Befolkningen bodde nå helst på innsiden av store murvegger, for å unngå å bli myrdet og robbet av opprørerne. Amerikanske fjellmenn kom for første gang til Arizona i den første halvdelen av 1800-tallet. Bakgrunnen til at de første amerikanerne kom, var at de lette etter pelsdyr de kunne lage klær av. Og i 1846 ble de nordlige områdene av Mexico okkupert av USA. Dette skulle bli starten på Den meksikansk-amerikanske krigen (1846 til 1848). Krigen endte to år senere med Guadalupe Hidalgo-traktaten og seier til USA. Over 70 % av dagens Arizona ble nå under amerikansk suverenitet. Amerikanerne betalte dollar for området, som følge av Guadalupe Hidalgo-trakaten. Som følge av funnet av gull i Coloma, California i 1849, flyttet så mange som 50 000 gruvearbeidere til Arizona. Dette førte til en eksplosjon i folketallet og gruvedriften ble en stor og viktig inntektskilde for innbyggerne. I år 1850 fikk Arizona og nabodelstaten New Mexico navnet New Mexico Territory. Hovedstaden i regionen ble satt til Santa Fe i New Mexico, og Arizona ble i stor grad organisert derfra. I 1853 sendte president Franklin Pierce en forhandler ved navn James Gadsden til Mexico by i Mexico. Gadsden forhandlet vellykket med Santa Anna, og USA fikk igjennom Gadsen-avtalen kjøpt resten av dagens Arizona og New Mexico. Disse områdene utgjorde 20–30 % av dagens sørlige Arizona. Mot slutten av det 19. århundre sendte Brigham Young en rekke mormonere til Arizona. De grunnla en rekke mormoner-byer, deriblant Mesa, Snowflake, Heber, Safford og en rekke andre. De bosatte seg også rundt Phoenix, Tempe og Prescott. I fjellområdene nord i delstaten var mormonerne de eneste bosatte. Under Den spansk-amerikanske krigen i 1898, meldte tusenvis av arizonere seg frivillig som soldater. Arizonerne kriget for det meste på USAs side under Den cubanske uavhengighetskrigen. Av kjente krigere var blant annet Tom Horn, som tidligere hadde vært aktiv i en rekke apasje-kriger i Arizona. Krigen ble, til tross for at den varte under et år, en blodig kamp. Under Den meksikanske revolusjonen fra 1910 til 1920 var det flere mindre kamper med meksikanere i Sør-Arizona og på den meksikanske grensen. Det var flere mindre kriger og sammenstøter, blant annet Krigen for Ambos Nogales i 1918 og Pancho Villa-krigen i 1916. Samtlige kriger endte med overlegen amerikansk seier. Også under indianerkrigene fra 1775 til 1917 deltok en rekke folk fra Arizona. Også disse krigene vant Arizona og USA. 14. februar 1912 ble Arizona offisielt USAs 48. delstat; den siste av de 48 fastlandsdelstatene. Bomull- og kobberproduksjon ble raskt Arizonas to dominerende inntektskilder. Staten ble sterkt rammet av Den store depresjonen på 1930-tallet, og de daværende inntektskildene ble mer enn halvert. Samtidig som den store nedgangen i bomull- og kobberproduksjonen fant sted, vokste turismen sterkt. Dette skjedde i takt med den økonomiske nedgangen på de andre feltene og resulterte ikke i noen stor økonomisk nedgang for Arizona. Det var spesielt på 1920- og 1930-tallet at turismen tok seg virkelig opp i Arizona. Rancher som KL Bar og Remuda i Wickenburg, i tillegg til Flying V og Tanque Verde i Tucson, gav turistene mulighet til å se «den ville vesten». Det var grunnlaget for turismens start. Senere ble det også åpnet tusenvis av moteller og hoteller over hele delstaten. The Arizona Biltmore Hotel, i det sentrale Phoenix, er for eksempel åpen den i dag. Det ble bygget på slutten av 1920-tallet. Arizona ble ufrivillig USAs største hjem til tyske og italienske fangeleire under andre verdenskrig. Også en rekke japanske interneringscamper dukket opp rundt i Arizona. Etter andre verdenskrig ble fangeleirene avskaffet, og flere av leirene ble kjøpt av rike familier. Blant annet kjøpte Maytag-familien en leir i Phoenix, som i dag er USAs største dyrepark, Phoenix Zoo. Arizona ble også hjemmet til den private Phoenix Indian School, en av USAs første indianerskoler. Her kunne indianerne bli oppdratt og lære om sin bakgrunn som urbefolkning i Arizona. Bakgrunnen for opprettelsen skal ha vært for å ikke bli påvirket av den vestlige kulturen. Arizonas befolkning vokste kolossalt etter andre verdenskrig, kanskje mest på grunn av oppfinnelsen av air condition. Air condition gjorde nye områder mer bebolige og gjorde livet for mange i ørkenen mer komfortabelt. I 1910 hadde Arizona innbyggere og i 1970 innbyggere. Tre skip har fått navnet USS Arizona for å hedre delstaten. I nyere tid har Arizona blitt en stor turistmagnet. Turistene kommer pga det varme været, og Arizona konkurrerer med stater som Florida i antall turister per år. Grand Canyon er også en viktig årsak til den store turistnæringen. Den republikanske senatoren Barry Goldwater, som er født og oppvokst i delstaten, stilte til presidentvalget i 1964. Goldwater tapte overlegent og fikk en oppslutning på bare 38,4 %. En av de fem delstatene han vant, var hjemstaten Arizona. Geografi. Arizona er lokalisert i det vestlige USA, som en del av de fire hjørnestatene. Arizona er den sjette største delstaten rangert etter areal. Av delstatens er omtrent 15 % av arealet privat eiendom. Mye av det resterende arealet er offentlige områder, nasjonalparker og indianerreservater. Arizona er kanskje mest kjent for sitt enorme ørkenlandskap. Delstaten er også kjent for sitt klima, som kjennetegnes ved de ekstremt varme somrene og det milde vinterklimaet. Mindre kjent er kanskje de enorme skogområdene i de nordligere partene av staten. Disse skogområdene finnes spesielt i de sentralnordlige områdene, særlig rundt Colorado Plateau, og er en enorm kontrast til det tørre ørkenlandskapet i de sørlige delene av staten. Men i tillegg til skogområdene i nord har delstaten også andre landskap. Fjellandskap kan for eksempel finnes i over halvparten av staten. De høyeste gullfurutrærne i verden, er å finne i Arizona. Disse vokser gjerne rundt Mogollon Rim, som går på tvers over de sentrale delene av Arizona. Det var også her Arizona hadde sin verste skogbrann noensinne i 2002. Arizona er hovedsakelig en del av Nord-Amerikas ørkenområder og er formet av sin forhistoriske vulkanske historie. Hele regionen hvor delstaten ligger, synker gradvis nedover som følge av vulkanismen. Grand Canyon er en fargerik grop i Nord-Arizona, formet av Coloradoelven. Grand Canyon består stort sett av Grand Canyon nasjonalpark – en av de aller første nasjonalparkene i USA. President Theodore Roosevelt er kanskje den viktigste designeren av Grand Canyons nåværende utseende. Grand Canyon ble utformet av Coloradoelven, som laget kanalen gjennom millioner av år, er lang og varierer i bredde mellom 6 og Dybden er enkelte steder over Nesten 2 milliarder år har gått siden Coloradoelven startet sitt arbeid med å lage Grand Canyon. Arizona er hjem til jordens største antall meteoritter fra verdensrommet. The Barringer Mateorite Crater (i Norge kjent som «Barringerkrateret») er et gigantisk hull i Colorado Plateau i ørkenen i Arizona, vest for Winslow. Nedslagskrateret er nesten en mil rundt og dypt. Meteorittkrateret er et av verdens største og det aller første som ble undersøkt av mennesker. Dette ble gjort av Daniel Barringer (1860–1929), og det er fra ham krateret har fått sitt navn. Sonoraørkenen var engang kun hjemmet til dem som var tilpasset den ekstreme sommervarmen. Phoenix var en liten landsby her frem til 1930-tallet, da turister begynte å strømme til bygda som følge av de varme temperaturene. I dag er Phoenix en av de største og viktigste byene i USA, samt den raskest voksende. Dette til tross for at byen er plassert midt i den glovarme ørkenen. Mellom 1960 og 1990 vokste byens befolking med mer enn 300 %. Dette har gjort byen til en av verdens raskest voksende byer. Delstatshovedstaden Phoenix er også statens største by og fylkeshovedstad i Maricopa County. Den nest største byen er Tuscon, deretter fire byer i utkanten av Phoenix: Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale. Så mye som 65 % av delstatens befolkning er bosatt i Phoenix eller områder rundt. I Phoenix og området rundt er det bosatt totalt 4,17 millioner (2007). Phoenix er USAs femte største by. Det høyeste punktet i delstaten er fjellet Humphreys Peak i de sørlige delene av fylket Coconino County i Sentral-Arizona. Humphreys Peak er høyt og er en del av den vulkanske fjellkjeden San Francisco Peaks. Ved fjellet er det blant annet nasjonalparker og alpinanlegg med muligheter for slalåmkjøring. Det eneste stedet i delstaten med sommertid er Navajo i den nordøstlige regionen i delstaten. Fylker. Arizona har 15 fylker. Pah-Ute County er ett av USAs få forehenværende fylker, offisielt anerkjent som et eget fylke i 1865, etter å ha tidligere vært en del av Mohave County. I 1871 ble fylket igjen en del av Mohave County. Fire fylker (Mohave County, Pima County, Yavapai County og Yuma County) ble opprettet i 1864 som følge av organiseringen av Arizona Territoriet i 1862. Da Arizona offisielt ble en amerikansk delstat i 1912, fikk samtlige daværende fylker status som fylker, med unntak av ett. Dette var La Paz County, som ble en del av Yuma County. I 1983 stemte Arizonas befolkning for å gi La Paz County tilbake statusen som et separat fylke. Mange av fylkesnavnene er gitt for å hedre den store tilknytningen delstaten har til den amerikanske urbefolkningen. Hele ni av de femten fylkene er døpt etter delstatens urbefolkning. Tre av de resterende fylkene har spanske navn, etter å ha vært en del av både Mexico og Spania. Dette er La Paz County, Santa Cruz County og Pinal County. Et annet fylke har fått navnet etter sin geografi. Graham County har fått navnet fra Mount Graham, som er et stort fjell i midten av fylket. Det siste fylket, Greenlee County, er døpt etter Mason Greenlee, en innbygger i fylket som bodde ved fylkeshovedstaden, Clifton. Klima. Som følge av sitt store areal og variasjon i høyde har Arizona en stor variasjon i klimaforholdene. I de lavereliggende områdene er klimaet hovedsakelig tørt med svært varme somre og milde vintre. Klimaet er for det meste mildt fra høsten til tidlig vår, varierende fra November til februar er de absolutt kaldeste månedene. I denne tiden varierer oftest temperaturen mellom 4 og selv om frost ikke er sjeldent i enkelte deler av staten. I midten av februar begynner temperaturen å øke, og man får varme dager og kalde netter. Sommermånedene fra juni til september er svært tørre, og varmen varierer mellom 32 og Temperaturer på over i ørkenområdene er ikke uvanlig i denne perioden. Som følge av et som regel tørt klima, er det høye temperatursvingninger mellom dag og natt i ørkenområdene. Svingningene kan være på så mye som i sommermånedene. Arizona har et gjennomsnittlig regnfall på som kommer i to regnsesonger, med kaldfronter fra Stillehavet. Dette skjer i løpet av vinteren og i monsunene på sommeren. Monsun-sesongen er som regel nærmere slutten av sommeren, ofte i juli eller august. Det er som følge av monsunene at store stormer, tornadoer og mye tordenvær oppstår i sommermånedene. Tornadoer og orkaner er svært sjeldne i Arizona, men begge deler har rammet delstaten flere ganger. Den nordlige tredjedelen av Arizona har et høyereliggende landskap. Dette fører til et betydelig kaldere klima. Den kaldeste temperaturen som har vært i disse områdene er ukjent, men temperaturer under er ikke uvanlig i fjellområdene. Dette skyldes hovedsakelig kalde vinder fra det nordlige USA og Canada. Uavhengig av den enorme klimavariasjonen, er hovedstaden Phoenix blant byene med flest varme dager i det sørlige USA. Her er en temperatur fra 30 til vanlig året rundt. Politikk. Arizona er, som samtlige amerikanske delstater, styrt av en guvernør. Guvernøren velges for en fireårstermin og kan i Arizona styre så mange terminer man velges, men ikke flere enn to terminer på rad. Arizona er en av de svært få delstatene som ikke har noen egen guvernørbolig. Dermed bor guvernøren i sin private bolig. Den nåværende guvernøren er Jan Brewer (R). Hun tok over etter Janet Napolitano (D) etter det amerikanske valget i november 2008. Delstaten har hatt fire kvinnelige guvernører inkludert den nåværende. Dette er flere kvinner enn noen annen delstat noen gang har hatt tidligere. Arizonas to senatorer er John McCain og Jon Kyl, som begge representerer Det Republikanske Parti. John McCain stilte til presidentvalget mot Barack Obama (D) i 2008. Arizonas representanter i Representantenes hus er Ann Kirkpatrick (D), Trent Franks (R), John Shadegg (R), Ed Pastor (D), Harry Mitchell (D), Jeff Flake (R), Raul Grijalva (D) og Gabrielle Giffords (D). Jim Kolbe (R) trakk seg fra kongressen i 2006. Gabrielle Giffords var den tredje kvinnen som representerte Arizona i Kongressen, og ble 8. januar 2011 skutt og hardt skadd under et politisk møte i Arizona. Gjerningsmannen var en 21 år gammel mann. Fra sin delstatsinnlemmelse frem til 1940-tallet var Arizona hovedsakelig dominert av Det demokratiske parti. Dette endret seg etter presidentvalget av Dwight D. Eisenhower (R) i 1952, og siden har det stemt republikansk ved alle presidentvalg, med et unntak, Bill Clinton (D) i 1996. I de seneste årene har også Det republikanske parti tatt over på så å si alle styrenivå i delstaten. De store innvandrerstrømmene til Phoenix og Tucson, har antakelig bidratt til at flertallet har stemt republikansk siden innvandringen startet på 1950-tallet. Dette kan ha vært et viktig bidrag til å holde republikanerne ved makten. 4. mars 2008 ble John McCain nominert til presidentvalget 2008. McCain ble da den andre presidentkandidaten fra Arizona noensinne. Den første var Barry Goldwater (R), som stilte opp og tapte imot Lyndon B. Johnson (D) ved presidentvalget i 1964. Politikken er heldominert mellom kampen om de to største fylkene, Maricopa County og Pima County – fylkene der Phoenix og Tucson ligger. Fylkene har nesten 70 % av Arizonas totale befolkning og av statens stemmere. Maricopa County er hjem til 60 % av statens samlede innbyggere og mesteparten av statens stemmeberettige. Fylket har stemt republikansk i hvert presidentvalg siden 1948. Som en sterk kontrast har Pima County og Tucson som regel stemt demokratisk ved presidentvalgene. Arizona var USAs første delstat til å stemme nei til homofilt ekteskap i 2006. Homofilt ekteskap er og har alltid vært ulovlig, men kunne ha blitt endret ved dette valget. I 2008 vedtok Arizona en ny lov, som direkte definerte ekteskap til og kun være en union mellom en kvinne og en mann. Samtidig ble det bestemt at avgjørelsen aldri skal kunne endres av dommere eller politiske forsamlinger. Staten praktiserer dødsstraff, og i 2009 satt 126 personer på death row i Arizona. 23 personer har blitt avrettet siden 1976, og staten havner dermed på en 13. plass over statene i USA som avretter flest. De fleste avrettes ved hjelp av giftsprøyte, mens tidligere har både den elektriske stol, henging og gasskammer vært i bruk. Økonomi. a> er statens største private arbeidsgiver. I 2006 hadde Arizona en total GSP (gross state product) på 232 milliarder amerikanske dollar. Dette tilsvarte en 17. plass sammenlignet med de andre delstatene i USA. Ifølge CIA World Factbook ville Arizona havnet på en 61. plass i verden, om den hadde vært en selvstendig nasjon. Dette tilsvarer at Arizona har en større økonomi enn land som for eksempel Finland, Irland og New Zealand. Den gjennomsnittelige inntekten i delstaten er på amerikanske dollar i året. Det tilsvarer en 39. plass i USA. Inntekten har tidligere vært høyere, men har minskes i de nyere årene. Kobber, bomull, tamfe, sitrusfrukt og turisme har lenge vært grunnlaget for økonomien. Arizona var lenge USAs største produsent av bomull. Kobber er enda den dag i dag en svært viktig bidragsyter til økonomien. Arizona hadde en blomstring i økonomien på 1950-tallet, og også i starten av 1990-årene. Sistnevnte var et resultat av storproduksjon av høyteknologisk utstyr, hovedsakelig produsert i Phoenix-området. Den viktigste produksjonen i staten i disse dager er elektroniske produkter, hovedsakelig til bruk i kommunikasjons- og flyproduksjon. Arizona har en rekke kobbergruver, og over 50 % av den samlede kobberproduksjonen i USA kommer fra Arizona. Flere jordbruksprodukter er viktige for økonomien; viktigst er kreaturoppdrett, meierivarer og bomull. Ellers er landbruket viktig. Arizona har det nest største landbruket i USA, bare overgått av Wyoming. Den største verdiskapningen i disse dager er høyteknologiske industrier, dataproduksjon og romfartsindustri. Gruvedrift er fortsatt også en viktig inntektskilde. Arizona har også en viss vannkraftproduksjon i 2006), men den største energikilden er likevel kullkraft og kjernekraft Den største arbeidsgiveren er myndighetene. Den største private arbeidsgiveren er butikkjeden Wal-Mart, med ansatte i Arizona (2008). 7,27 % av inntektene i staten kommer fra motell/hotell-bransjen. Denne bransjen har vokst raskt i takt med de store tilstrømningene turister etter 1960-tallet. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Befolkning. I 2006 hadde Arizona en befolkning på, som er en økning på eller 3,6 % siden året før og en økning på eller 20,2 % siden år 2000. Dette tallet inkluderer den naturlige veksten fra de siste tallene på (fødsler minus dødsfall). Innvandring fra land utenfor USA resulterte i mennesker, og innvandringen fra andre delstater var på mennesker. Befolkningstall 1. juli 2006 viste at Arizona var den raskest voksende delstaten i hele USA, med en befolkningsvekst på 3,6 % siden 2005, noe som overgår den tidligere staten, Nevada. Mer enn halvparten (ca 58 %) av delstatens innbyggere bor i byer med eller flere innbyggere, noe som er av de høyeste urbaniseringsgradene i USA. Befolkningstettheten er på 21,54/km², noe som havner på en 33. plass i USA. Tallet er noe høyt som følge av store ubebodde ørkenområder i de sørlige delene av staten. Befolkningssenteret i Arizona er i Maricopa County, i byen Gilbert. I følge tall fra U.S. Census i 2006, ser raseoppdelingen i Arizona slik ut: 59,7 % europeere, 3,8 afroamerikanere, 2,4 % asiater, 1,7 % blandet og 29,2 % hispanics. Delstaten har den tredje høyeste andelen av USAs urbefolkning. Dette tilsvarer mennesker, som representerer mer enn 10 % av USAs totale urbefolkning på. Bare California og Oklahoma har flere bosatte indianere enn Arizona. Phoenix, Tucson, Prescott og Yuma er kjente for store grupper «native Americans». De største opphavsgruppene i Arizona er meksikanere (21 %), tyskere, engelskmenn, irer og indianere. De sørlige og sentrale delene av staten har store meksikanske bosetninger. Særlig har fylkene Santa Cruz County og Yuma County store antall meksikanere. De sentralnordlige og nordøstlige fylkene har hovedsakelig innbyggere av engelsk opphav. De nordøstlige delene har også statens fleste indianere. Afroamerikanere har en relativ liten befolkningsandel i Arizona, men har vokset betydelig de seneste årene. Dette som følge av immigrasjon fra andre delstater, særlig California og nordøstlige deler av USA. Den afroamerikanske befolkningen i hovedstaden doblet seg mellom 1990 og 2005. Asiatere har hatt en stor påvirkning i byggingen av dagens samfunn. Særlig kinesere som kom til delstaten for å arbeide i gruvene og med å legge togskinner. Over japanere, som hovedsakelig er bosatt i Phoenix og landbruksområder i Sør-Arizona, kom til delstaten etter andre verdenskrig. Det er antatt at Arizona vil bli en «minority-majority state» innen år 2035. Dette om den nåværende befolkningsutviklingen fortsetter. Dette vil bety at delstaten vil få et flertall av nåværende minoriteter. Særlig er det meksikanere som er antatt å bli den største befolkningsgruppen. I 2003, for første gang, oversteg antall fødte hispanics antallet fødte hvite. Hawaii, California og Texas står også i fare for å få en majoritet minoriteter. Engelsk er det eneste offisielle språket, men staten har en rekke andre minioritetsspråkelige. I år 2000 hadde 74,16 % av Arizonas befolkning engelsk som sitt morsmål. Spansk var på andreplass med 19,52 % og indianerspråket navajo på tredjeplass med 1,89 %. 4,5 % hadde et annet språk som sitt morsmål. Over 70 % av delstatens befolkning er kristne. Dette ifølge en undersøkelse fra 2008 foretatt av Pew Forum on Religion and Public Life. 25 % av innbyggerne er katolikker, 23 % er evangelisk kristne, 22 % tilhører ingen religion, 15 % er protestanter, 4 % er mormonere, 1 % er jøder og 11 % tilhører andre religioner eller undergrupper av religioner. De fleste av dem kristne. L. Ron Hubbard, mannen bak scientologikirken, bodde i Phoenix under opprettelsen av scientologi. Det er bakgrunnen for at staten ofte kalles «Scientologiens hjemsted». Kultur. Arizona har hatt en mengde dansere og opptreere av ulik etnisitet. Det finnes også en mengde indianerkunst og gallerier i staten. De fleste av turistsuvenirene som produseres kjennetegner delstat]n med solnedganger, prærieulver og ørkenplanter. En rekke Western-Hollywood filmer, som for eksempel Billy Jack, U-Turn, Waiting to Exhale, Just One of the Guys, Can't Buy Me Love, Bill & Ted's Excellent Adventure, The Scorpion King, The Banger Sisters, Used Cars og Raising Arizona, er spilt inn i Arizona. Fire in the Sky, en science fiction-film fra 1993, er filmet i byen Snowflake. Klimakset i The Gauntlet, en Clint Eastwood-film ifra 1977, finner sted i Phoenix. Den kanskje mest kjente filmen som er spilt inn i Arizona, er Psycho av Alfred Hitchcock. Den er ikke bare innspilt i Phoenix, men hovedrollen er i tillegg fra byen. Noen TV-show som er spilt inn i Arizona inkluderer The New Dick Van Dyke Show, Alice, The First 48, Insomniac with Dave Attell, COPS og America's Most Wanted. Arizona er kjent for mange tekster i western og county-sanger. Dette inkluderer blant annet Jamie O’Neils ballade «There Is No Arizona» og George Straits «Ocean Front Property». «Arizona» er navnet på en populær sang av Mark Lindsay (fra Paul Revere and the Raiders) som var en stor hit på nasjonalt plan vinteren 1969–1970. The Gin Blossoms, Chronic Future, Roger Clyne and the Peacemakers og Jimmy Eat World er av mange musikere som har startet sin karriere i Arizona. En rekke punkband har også sin opprinnelse herifra. Disse inkluderer blant annet JFA, The Feederz, Sun City Girls, Meat Puppets og Authority Zero. Running with Scissors, som er utviklerne av kanskje USAs mest omstridte videospill, holder til i Tucson, Arizona. Sanger, sangskriver og gitarist Michelle Branch er fra Sedona. Chester Bennington, ledervokalisten i Linkin Park, og DJ Z-Trip er begge ifra Phoenix. Den kanskje aller mest kjente artisten derimot, er Alice Cooper, som blant annet har bidratt til å utvikle en musikksjanger. Andre kjente artister er countrystjernen Marty Robbins, folkemusikeren Katie Lee, Fleetwood Macs Stevie Nicks, CeCe Peniston, Rex Allen, American Idol-vinner Jordin Sparks og Linda Ronstadt. Sport. Som følge av at Arizona har et godt klima og gode geografiske forhold for golfspilling, er delstaten hjem til en rekke stopp på PGA-touren. Kanskje spesielt kjent er FBR Open-turneringen som ofte går under navnet Phoenix Open i staten. Med tre statlige universiteter og en rekke college, er collegesport svært utbredt i Arizona. Erkerivalene Arizona State University og University of Arizona kan dateres helt tilbake til innlemmelsen i USA. Arizona State University og University of Arizona er de eldste rivalene i National Collegiate Athletic Association (NCAA). Arizona har også en rekke andre populære idretter. Spesielt populært er amerikansk fotball og baseball, men det spilles også ishockey, softball, lacrosse og basket. Arizona er hjem til en rekke baseballag, for eksempel Arizona Fall League og Arizona Winter League. Arizona Fall League ble opprettet i 1992 og er en av de mindre baseballagene i USA. Laget fikk eksponering da Michael Jordan startet sin baseballkarriere i Scottsdale Scorpions. Arizona Winter League ble opprettet i 2007 og er et profesjonelt baseballag som blant annet deltar i nordamerikanske Golden Baseball League. De fleste av kampene spilles på Desert Sun Stadium i fylkeshovedstaden i Yuma County, Yuma. Staten er et populært sted for Major League Baseball-trening om våren, ettersom det er hjemstedet til Cactus League. Det eneste andre stedet i USA hvor vårtrening finner sted, er i Florida, som er hjemmet til Grapefruit League. Los Angeles Dodgers vil åpne sin vårtrening i Glendale, Arizona i 2009. Da blir laget det 14. som trener her om våren. Vårtrening for baseballspillere har vært en tradisjon i staten siden 1947, til tross for at staten ikke hadde noe stort lag på nasjonalt nivå på denne tiden. Utdanning. Offentlige skoler i Arizona er separert til ca 220 lokale skoledistrikter. Til tross for statsinnbyggertallet på over innbyggere, har Arizona bare tre offentlige universiteter: University of Arizona, Arizona State University og Northern Arizona University. Universitetene er styrt av Arizona Board of Regents. Private universiteter i Arizona er dominert av en rekke større pro-profitt universiteter. Kun et tradisjonelt ingen-profitt privat college eksisterer i Arizona, Prescott College i Prescott, Yavapai County. Tungtvann. Tungtvann er dideuteriumoksid, og skrives D2O eller eventuelt 2H2O. Kjemisk sett er det nokså likt normalt vann, H2O, men begge av de vanlige hydrogenisotopene (protium) er erstattet av den dobbelt så tunge isotopen deuterium, der kjernen inneholder et nøytron i tillegg til det protonet som finnes i alle hydrogen-atomkjerner. Forskeren Gilbert Newton Lewis var den første personen som isolerte en ren tungtvannsprøve, i 1933. Forekomsten av deuterium er 1 pr. 6 400 vanlige hydrogenatomer. Det gir en forekomst av tungtvann i vanlig vann på 1 molekyl pr. 6 4002 vanlige vannmolekyler (1 pr. 41 millioner). Det ekstra nøytronet i hver av hydrogenkjernene påvirker dipolmomentet for molekylet. Derfor avviker egenskapene fra vanlig vann – tungtvann har et normalfrysepunkt på 3,81 °C og et normalkokepunkt på 101,42 °C. De to ekstra nøytronene for molekylet bringer molvekten opp fra ca. 18 for normalt vann, til ca. 20 for tungtvann, hvilket betyr at tettheten er opp rundt 11 % til ca. 1 100 kg/m³. Halvtungt vann. Halvtungt vann, HDO, er en type vannmolekyl hvor det ene hydrogenatomet er deuterium, mens det andre er vanlig hydrogen. Tettheten ligger derfor midt mellom vanlig vann og tungtvann. Forekomsten av halvtungt vann er 1 pr. 3200. Bruk. Tungtvann brukes i spesielle typer kjernereaktorer hvor den gjør nytten som nøytron-moderator for å bremse ned nøytronene – slik at de kan reagere med uranet i reaktoren. CANDU-reaktoren bruker denne metoden. Mens amerikanerne satset på grafitt som moderator i sine kjernereaktorforsøk, var de tyske forsøkene basert på tungtvann som moderator. Vitenskapsmennene Heisenberg og Döbel lyktes i 1942 å oppnå en positiv nøytronproduksjon i en uranstabel med tungt vann som moderator. Han regnet med at det burde lykkes å få i gang en selvopprettholdende kjedereaksjon dersom man fikk 5 tonn tungtvann og 10 tonn uranmetall. Tungtvann ble kun produsert på Rjukan, og etter okkupasjonen av Norge ble det satt fart i tungtvannsproduksjonen, bl.a. med en ny produksjonsmetode. Tungtvann ble oppdaget av amerikaneren Harold Urey i 1932/33. Det var 10 % tyngre enn vanlig vann og ble brukt i tekniske og medisinske forsøk for å bremse vekstprosesser. Hydrogenfabrikken på Rjukan, som var verdens største vannelektrolyseanlegg, produserte fra 1934 tungtvann i industriell målestokk. Effekter på helse. Tungtvann er ikke regnet som giftig, selv om noen metaboliske reaksjoner trenger vanlig vann. Eksperimenter gjort på mus har vist at hovedeffekten av tungtvannets litt forskjellige reaksjonshastigheter er å forhindre celledeling, noe som forårsaker økende skade på vev som trenger rask fornyelse. Derfor kan det likevel kunne gjøre skade hvis konsentrasjonen blir for stor. Forsøk på pattedyr har vist at de dør etter en uke, først når 50% av kroppsvannet er byttet ut med tungtvann (D2O) Produksjon. Tungtvann utvinnes fra vanlig vann ved destillasjon eller elektrolyse. Her fjernes vanlig vann og halvtungt vann. Tungtvann er trivialnavn for deuteriumoksid, D2O. For å utvinne 1 liter tungtvann trenger man 6000 liter med vanlig vann. Tungtvann er en luktfri og smakløs klar væske. Tungtvann fremstilles enten ved elektrolyse av vann, kjemiske utbyttingsreaksjoner eller ved fraksjonert destillasjon av vann. Tungtvannsproduksjon i Norge. Vemork kraftstasjon, Hydrogen­fabrikken (revet i 1977) lå til venstre i bildet, foran kraft­stasjonen. I 1934 bygget Norsk Hydro det første kommersielle tungtvannsanlegget i Vemork med en kapasitet på 1,2 tonn i 1940. I løpet av 1941 hadde de allerede passert 12 tonn årlig. Under andre verdenskrig, bestemte de allierte seg for å ødelegge anlegget og tungtvannet for å hindre tyskerne i å utvikle atomvåpen. Sent i 1942 feilet et angrep av britiske fallskjermjegere da glideflyene de brukte, krasjet. Alle ble drept enten i selve krasjet eller av tyskerne. I februar 1943 klarte en gruppe på 12 norske sabotører, opptrent i England og sluppet ned i fallskjerm, å stoppe produksjonen i to måneder ved å sprenge anlegget, Vemork-aksjonen. Totalt ble fire måneder produksjon destruert i aksjonen.16. november 1943 slapp de allierte styrkene 1000 bomber over stedet, hvorav 18 traff målet. Eksport fra Norge. Norge har eksportert tungtvann til bruk i atomvåpenproduksjon i flere land, blant annet i Israel, Sverige, Frankrike, India og Storbritannia. Sverige brukte norsk tungvann fordi det på den tiden ikke var underlagt restriksjoner på bruk av norsk tungtvann til atomvåpenproduksjon, og fordi svensken Marcus Wallenberg satt i styret til Norsk Hydro. Israel brukte norsk tungtvann i sin Dimona reaktor, og tungtvann har blitt smuglet via den internasjonale svartebørsen til bruk i Indias atomvåpenproduserende anlegg. Det var i forbindelse med avsløringen av disse svartebørsoperasjonene at eksporten av tungtvann fra Norge ble stanset i 1988. Tungtvannsproduksjon i andre land. Tungtvann blir også produsert i andre land i verden, blant dem Canada og India. Alle land som har laget atomvåpen kan også produsere tungtvann. Tungtvann under andre verdenskrig. Sommeren 1941 varslet den norske motstandsbevegelsen den britisk etterretning om økt tysk interesse for tungtvannsproduksjonen på Vemork. Britene tolket dette som at tyskerne arbeidet med en reaktor. I den forbindelse mente de at tungtvannet var en flaskehals og derfor et gunstig sabotasjemål. Det britiske atomforskningsprosjektet, Tube Alloys, anbefalte også angrep ut fra at både plutonium og uran sammen med tungtvann kunne brukes til militære formål. War Cabinet ga klarsignal til den første sabotasjeaksjonen. I november 1942, (19.11.42) dro to Halifax-bombefly med hver sitt glidefly på slep med 34 soldater mot landingsstedet ved Møsvatn. Forpartiet med fire nordmenn lå klart, men værforholdene gjorde landing umulig. På turen tilbake styrtet begge glideflyene og ett av bombeflyene. Operasjon Freshman kostet 42 britiske soldater livet. Operasjon Gunnerside: Seks norske elitesoldater i engelsk uniform landet i fallskjerm på Hardangervidda i februar 1943, slo seg sammen med forpartiet, tok seg fram til Våer, forserte juvet og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt. Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet seg inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til Sverige. Etter fire måneder var produksjonen i gang igjen. Amerikanerne presset på for å bombe anlegget, og i november 1943 bombet 161 B-17 og B-24 bombefly Vemork og Våer med 711 stk. 500-kilos og 200 stk. 250-kilos høyeksplosive bomber. Om lag 12 bombefly slapp 118 stk. 250-kilos bomber over Rjukan. Bare to bomber traff selve Hydrogenfabrikken. Ødeleggelsene omfattet i tillegg alle rørledningene til kraftstasjonen, deler av taket og veggene til kraftstasjonen, hus og brakker på Vemork, Våer og Rjukan, Hengebroa og en rekke industri-installasjoner. 22 norske sivile ble drept, i tillegg til de 10 som ble drept da ett fly styrtet. Bombeangrepet førte til at fabrikken ble stengt. Tungtvannsutstyret ble demontert og sendt til Tyskland. Den resterende beholdning av tungvann, ca. 40 tønner, skulle transporteres med jernbane. I februar 1944 ble fergen «Hydro» senket på Tinnsjøen, etter at tre sabotører hadde lyktes å plassere en sprengladning i baugen. Fire tyske soldater og 14 sivile nordmenn mistet livet. Dermed var kampen om tungtvannet over. Den kostet 92 militære og sivile livet. Tungtvannssabotasjen blir framhevet som en av de mest langvarige og effektive hemmelige operasjoner under Den andre verdenskrigen. Det at tungtvannsproduksjonen ble stoppet, bidro til å holde de tyske kjernereaktoreksperimentene på et beskjedent nivå. Vi vet nå at det ikke var tale om noe kappløp. Bedre etterretning fra alliert side, med pålitelige opplysninger om hvor langt tysk atomforskning var kommet, kunne ha gjort kampen om tungtvannet unødvendig. Planer på tysk side om et forsert program med sikte på en bombe, ble oppgitt sommeren 1942. Fra da av var det tale om å mestre atomteknologien og få i gang en kjedereaksjon med tanke på å konstruere en reaktor ("Uran Maschine"), som mulig framdriftskilde for ubåter. Dette er hentet fra et dokument, fra siden www.visitvemork.com. Green Day. Green Day er et amerikansk punkband fra East Bay i California. Bandet består av tre faste medlemmer: Billie Joe Armstrong (gitar, vokal), Mike Dirnt (bass) og Tré Cool (trommer). I september 2012 annonserte Armstrong at Jason White ble et medlem etter å ha spilt gitar på turneene med bandet i 13 år. Green Day har solgt over 80 millioner plater verden over, og er verdens mestselgende band innenfor sin sjanger. De er også kjent som «verdens beste liveband» for sitt elleville show. Bandets suksess har hatt innflytelse på en rekke nyere band, deriblant Sum 41, My Chemical Romance, Zero Hero og Good Charlotte. Green Day har mottatt fem Grammy-priser for beste alternative album («Dookie»), beste rockealbum («American Idiot»), årets låt ("Boulevard of Broken Dreams"), beste rockealbum («21st Century Breakdown») og beste musikalske show ("American Idiot: The Original Broadway Cast Recording"). Starten på Green Day (1986–1993). "Sweet Children" var det opprinnelige navnet på bandet. Navnet ble i 1989 endret til Green Day, som er et lokalt uttrykk for en dag der du ikke gjør noe annet enn å røyke pot. Green Day ble startet i 1987 og frontmann Billie Joe Armstrong (gitar og vokal), Mike Dirnt (gitar), Sean Hughes (bass) og John Kiffmeyer (trommer) levde i drømmen om å bli stjerner. i 1988 sluttet Sean og Mike tok rollen som ny bassist. Tre år senere, i 1990, sluttet trommeslager John og ble erstattet med den lokale trommisen Tré Cool fra bandet The Lookouts. De fikk kontrakt med det lille selskapet Lookout!, og ga ut to album: 39/Smooth og Kerplunk!.. Gjennombruddet (1994–1996). I 1993 signerte bandet en kontrakt med plateselskapet Reprise Records. Dette var et stort dilemma for bandet, de visste at mange fra det lokale punkmiljøet var mot dette. Ved "924 Gilman Street", deres gamle konsertscene, var en av reglene: Ingen band som tilhører et stort plateselskap kan spille. Men likevel var denne muligheten så stor at de ikke kunne si nei. Platen «Dookie», som ble lansert 1. februar 1994, etter en innspillingstid på tre uker. Denne ble bandets kommersielle gjennombrudd. Dookie har til nå solgt over 20 millioner eksemplarer på verdensbasis, mye takket være singler som «Basket Case», «Longview» og «When I Come Around». Suksessen etter utgivelsen av Dookie resulterte i at de fikk spille på Woodstock-festivalen i august 1994. Konserten ble legendarisk etter at bandet oppfordret publikum til gjørmekrig fra scenen. Etter Woodstock ventet nok en plate, "Insomniac", utgitt 10. oktober 1995. Platen fikk blandet mottagelse og solgte "bare" en tredjedel av det Dookie gjorde. Det var en mørkere utgivelse fra bandet, sammenlignet med den mer melodiøse Dookie. "Insomniac" brukte et kunstverk av Winston Smith, «God Told Me To Skin You Alive», som cover. Smith hadde fortalt Tré Cool at hvis de noen gang skulle trenge et kunstverk for et album var det bare å ringe ham. Singlene fra "Insomniac" var «Geek Stink Breath», dobbeltsingelen «Brain Stew / Jaded», «Walking Contradiction» og «Stuck With Me». «Insomiac» ble deres mest hatfulle album, der de ville komme seg ut fra "skyggen" av Dookie. Green Day hadde blitt stemplet som et mainstream band, og var ikke velkommen bl.a hos det lokale punkmiljøet de hadde vokst opp i. En ny retning (1997–2003). Albumet «Nimrod» fra 1997 skilte seg ut fra bandets tidligere album. Gutta i bandet hadde giftet seg og stiftet familie, da forandret musikken seg, ikke nødvendigvis i en dårlig retning. Albumet «Nimrod» hadde fortsatt en del av den energiske pop-punken, men ikke i like stor grad som på de forrige platene, og dette var en mer variert plate enn de hadde produsert tidligere. Blant annet finner man hiter som «Nice Guys Finish Last»,»Hitchin' A Ride» og «Good Riddance (Time of Your Life)». «Good Riddance» er en ballade med gitar, vokal og fiolin. Den ble en stor hit i 1997, og de har den nesten alltid som avslutningslåt på konsertene. De sier selv at det er noe av det meste «punkete» de kunne gjøre på den tida, å sette balladen på plate. De turnerte veldig mye og så lite til familiene deres, og frontfigur Billie Joe Armstrong vurderte flere ganger å slutte å spille for å få mer tid til familien. Han hadde selv en dårlig oppvekst: faren døde da Billie var 10 år, og Billie ville ikke la sine to sønner Jakob Danger og Joseph Marciano få en oppvekst uten far. Men heldigvis for fansen, valgte han å fortsette, og i år 2000 var det klart for nytt album, denne gangen «WARNING:», det mest gjennomførte de hadde laget til da, og det var plass til noen hitlåter der også, blant andre tittelåta «Warning», «Minority», «Waiting» og balladen «Macy's Day Parade». I 2001 kom samlealbumet «International Superhits!», som hadde to nye låter; «Poprocks And Coke» og «Maria». I 2002 ga de ut et slags samlealbum: «Shenanigans». Det er et album med 14 låter, forskjellige låter fra man er vant til, og låter de ikke fant plass til på deres tidligere plater. Noen av låtene var «Desensitized», «Suffocated» og «Do Da Da». «Ha Ha You're Dead» ble spilt inn spesielt for «Shenanigans», og er sett på som albumets høydepunkt. American Idiot (2003–2005). Etter flere års pause ble bandets syvende studioplate, «American Idiot», lansert på markedet 21. september 2004. Albumet klassifiseres som konseptplate og en rockeopera.«American Idiot» ble Green Days første album som nådde førsteplass på salgslistene i USA og England. Albumet er produsert av Rob Cavallo, som også produserte bandets tre foregående utgivelser. Egentlig skulle bandet utgi et annet album, «Cigarettes And Valentines» i 2003, men etter et halvt års arbeid ble låtmatrialet stjålet i studioet, og tyveriet er enda et mysterium. Dermed måtte bandet starte med blanke ark, og bandmedlemmene gikk hver for seg til studioet (Studio 880, "Oakland", "California") og spilte inn hver sin sang: "Tré Cool" «Rock 'n Roll Girlfriend», "Mike Dirnt" «Nobody Likes You», og "Billie Joe Armstrong" «East 12th Street». De bestemte seg for å lage et konseptalbum, og de tre sangene ble til slutt sammensatt til sangen «Homecoming». «American Idiot» handler om karakterene «Jesus of Suburbia», «Whatsername» og «St. Jimmy», som prøver å overleve det amerikanske samfunnet og den amerikanske politikken. Handlingen starter fra andre spor, «Jesus of Suburbia», og et trøblete kjærlighetsforhold oppstår når «St. Jimmy» interesserer seg for «Whatsername». Armstrong har sagt at «St. Jimmy» er en annen versjon av «Jesus of Suburbia», og at «Jesus of Suburbia» er en person med to personligheter. «St. Jimmy» er en døende personlighet, og i siste låt, «Whatsername» tar «Jesus of Suburbia» avstand fra Whatsername» og forholdet ender. «American Idiot» ble markedsført med hele fem singler, alle ansett som suksesser målt i både salgstall og radiospilling. Følgende fem singler ble lansert: «American Idiot», «Holiday», «Wake Me Up When September ends», «Jesus of Suburbia» og «Boulevard of Broken Dreams». Den 15. november 2005 ga Green Day ut live-DVD-en «Bullet in a Bible», som ble spilt inn på Milton Keynes Bowl i England. DVD-en består av 14 sanger og en rekke intervjuer. Sangene er hentet fra «Dookie», «Insomniac», «Nimrod», «Warning» og «American Idiot». Konserten ble innspilt 18. og 19. juni 2005, med 65 000 publikummere hver kveld. Nyere tid og 21st Century Breakdown (2006 -). I 2006 gikk Green Day og U2 inn i et samarbeid etter at orkanen Katrina hadde herjet i New Orleans. De bestemte seg for å gjøre sin egen versjon av The Skids sin «The Saints Are Coming» (utgitt første gang i albumet "Scared To Dance" i "1978"), og inntekten skulle gå til skoler og kirker som var rammet av orkanen. Mandag 25. september 2006 spilte Green Day og U2 sammen live for første gang. Dette skjedde på «Monday Night Football» som er et direktesendt show. Den 30. april 2007 kom de ut med en nye single, «Working Class Hero», som de har re-innspilt etter John Lennons låt. Singlen skal være på samleplata "Instant Karma", som består av kjente artisters tolkninger av John Lennon-låter. Plata er en støtteaksjon til Amnesty International og støtter organisasjonens arbeid først og fremst i Darfur, men også arbeidet organisasjonen legger ned i resten av verden. Året etter, 2007, kom Green Day med en singel til den nyeste Simpsons-filmen, der de spiller en egen versjon av «The Simpson Theme», som blir til single med samme navn. Den kom ut 27. juli 2007. Green Days siste album, konseptalbumet "21st Century Breakdown", var bandets mest ambisiøse album, og ble sluppet ut 15. mai 2009 i USA. Dette var et etterlengtet album, etter den store suksessen med «American Idiot», og innspillingen hadde vart fra april 2005 til januar 2006. "21st Century Breakdown" er fortsettelsen på «American Idiot», og handler om karakterene Christian og Gloria, som prøver å overleve det moderne amerikanske samfunnet. Albumet solgte også i massevis, med singlene «Know Your Enemy», «21 Guns», «Last of the American Girls», «East Jesus Nowhere» og «21st Century Breakdown». Sideprosjekter. Helt siden 1991 har medlemmene i Green Day deltatt i prosjekter med øvrige musikere. Dette inkluderer blant annet Billie Joe Armstrongs sideprosjekt Pinhead Gunpowder og Mike Dirnts The Frustrators. Sideprosjektet The Network inkluderte alle medlemmene i Green Day under pseudonuymer, og i 2003 ga de ut et album på Billie Joe Armstrongs eget plateselskap, Adeleine Records. Et tilsvarende prosjekt ble påbegynt i 2007, men da under navnet Foxboro Hot Tubs, som i 2008 ga ut albumet «Stop, Drop and Roll». 8. juni kom Green day Rockband ut, som er tilgjengelig på Playstation 3, Xbox 360 og til Wii. Det er av Rockbandserien. Pascal (enhet). Pascal er en avledet SI-enhet for måling av trykk. Det tilsvarer en newton per kvadratmeter. Enheten er oppkalt etter Blaise Pascal, en fransk matematiker, fysiker og filosof. Pascal er også måleenheten for lydtrykk i akustikken. Her beskriver lydtrykket hurtige endringer i det absolutte, statiske, lufttrykket. Disse hurtige endringene danner lyd. Betraktningen er også gyldig i andre gasser og i væsker. Sammenligning med andre trykkenheter. Det er nyttig å vite at: 1 hPa = 1 mbar f.eks. er standard atmosfæretrykk 1013.25 hPa = 1013.25 mbar. Praktisk bruk. Innen teknikkområder som pneumatikk og hydraulikk er måleenheter for trykk en sentral del i terminologien. Nesten uten unntak brukes måleenheten bar i praksis. Det er en hensiktsmessig og godt innarbeidd trykkangivelse i nesten alle sammenhenger. Det finnes imidlertid mange gode grunner til å gå over til å standardisere på bruk av MPa (N/mm². En av grunnene er å enklere kunne sammenholde spenninger, strekk og trykk, i metalliske materialer og trykk i vesker og gasser. Ved tekniske beregninger slipper man å holde rede på dekadiske omregningfaktorer. Årsaken til at bar i sin tid fikk feste seg som trykkenhet var at den tallmessig var svært lik den gamle tekniske enheten kp/cm². Andre bruksområder. I bildekk måles lufttrykket vanligvis i pund pr. kvadrattomme (Psi) eller i bar. Samuel Colt. Samuel Colt (født 19. juli 1814 i Hartford, Connecticut, USA, død 10. januar 1862) er mest kjent for oppfinnelsen av revolveren «Colt» som ble mye brukt av amerikanske nybyggere i det vestlige USA på 1800-tallet. Colt fikk en europeisk patent på revolveren i 1835, og en amerikansk patent – U.S. Patent #138 – 25. februar 1836. Han lagde den første produksjonmodellen 5. mars samme år. CD. thumb Compact Disc (CD) er en optisk plate som blir brukt for å lagre digitale data. Det ble opprinnelig oppfunnet for digital lyd og blir også brukt som et datalagringsmedium, kalt CD-ROM. CD-ROM-lesere blir ofte inkludert som komponenter i personlige datamaskiner. Generelt er lyd-CD-er atskilt fra CD-ROM-er, og CD-spillere som er ment brukt for å høre lyd, kan ikke få noen mening ut av data på en CD-ROM. Men PCer kan generelt spille lyd-CD-er. Det er mulig å lage kombinerte CD-er som inneholder både data og lyd, der sistnevnte kan spilles på en CD-spiller, mens data eller for eksempel videospor kan bli avlest på en datamaskin. Standarden for lyd-cder heter Red book. Ved hjelp av MP3-teknologi har det de siste årene blitt utviklet CD-spillere som kan tolke MP3-formaterte spor på en CD-ROM og spille dem av som lyd. Fordelen med MP3 er lavere filstørrelse med relativt liten forskjell i lydkvalitet. Historie. CD-en ble utviklet i 1980 av Sony og Philips og har i stor grad avløst grammofonplaten. Philips hadde egentlig foreslått at det skulle være plass til én time musikk på platen. Sonys visepresident Norio Ogha hadde imidlertid studert musikk i Berlin og var av den mening at Beethovens niende symfoni måtte passe på en CD. Etter å ha gjennomsøkt arkivet var resultatet at den lengste innspillingen var på 74 minutter, og standarden var fastlagt. I 1982 ble den masseprodusert i Langenhagen nær Hannover i Tyskland. Microsoft og Apple var tidlige entusiaster og hjalp frem CD-ROM-en. John Sculley, administrerende direktør i Apple på daværende tidspunkt, sa så tidlig som i 1987 at CD-ROM-en ville revolusjonere bruken av personlige datamaskiner. Tekniske detaljer. CD-er er laget av en 1,2 mm tykk skive av polykarbonatplast dekket med et mye tynnere lag av aluminium. Den ene siden av platen er som regel beskyttet av et lag med lakk. På lakken kan man skrive en tekst, trykke en logo eller lignende. Platene finnes i mange forskjellige størrelser, men den vanligste er 120 mm i diameter. En 120 mm-plate kan lagre ca 74 minutter musikk eller rundt 650 megabyte data. Plater som kan lagre rundt 700 megabyte data eller 80 minutter musikk, begynner å bli mer vanlig. Det finnes også mindre vanlige 90, 99 og 100 minutters plater, men de er ikke kompatible med alle lesere og skrivere. Plateformatet, kjent som Red Book-standarden, ble fremsatt av det nederlandske elektronikkselskapet Philips, som eier rettighetene til 'CDDA'-logoen som kan sees på platene. Grovt sett er formatet en to-kanals (venstre og høyre for stereo) 16-bit PCM-koding på 44,1 kHz. Reed-Solomon-feilretting sørger for at CD-en tåler å bli ripet (til et visst punkt) uten at innholdet blir påvirket av det. Informasjonen på en standard CD er kodet som et spiralspor av "groper" som er formstøpt inn i toppen av polykarbonatlaget. Hver grop er ca 125 nm dyp og 500 nm bred, og fra 850 nm til 3,5 μm lang. Avstanden mellom sporene er 1,5 μm. En CD blir lest ved å sende lys (bølgelengde 780 nm) fra en halvlederlaser gjennom bunnen av polykarbonatlaget, og registrere lyset som blir reflektert av aluminiumslaget. Lyset fra laseren lager et punkt som er ca 1,7 μm diameter på metalloverflaten. Siden CD-en blir lest gjennom bunnen av platen, blir hver "grop" oppfattet som en opphøyning. Områdene uten disse opphøyningene kalles "land". Lys som treffer "land"-områdene blir reflektert normalt og oppfattet av en fotodiode. Lys som treffer en opphøyning, derimot, opplever destruktiv interferens med lysrefleksjonen fra området rundt opphøyningen, slik at det ikke blir reflektert. Dette skjer fordi høyden til hver opphøyning er en fjerdedel av bølgelengden til laserlyset, noe som fører til en halv bølgelengde i faseforskjell mellom lys som reflekteres fra landområdet, og lys fra opphøyningen. Kopibeskyttelse. CD-spesifikasjonene inneholder ingen kopibeskyttelsemekanismer, og platene kan enkelt kopieres eller «rippes» til en datamaskin. Så tidlig som i 2002 ble det gjort forsøk av plateselskapene på å markedsføre såkalte kopibeskyttede CD-er. Disse er avhengige av bevisste feil som blir lagt inn i dataene lagret på platen. Hensikten er at feilrettingen i en CD-spiller gjør at musikken spilles som normalt, mens datamaskinens CD-ROM leser vil feile. Slik triksing har ført til et teknologikappløp — ikke alle nåværende spillere feiler, og kopieringsprogramvare blir tilpasset for å takle slike skadede data. Det fører igjen til at musikkindustrien prøver andre metoder. Philips har sagt at slike plater, som ikke oppfyller Red Book-spesifikasjonene, ikke har lov til å bære varemerket "Compact Disc Digital Audio". Det virker også sannsynlig at Philips' nye CD-brennere vil kunne lese data fra slike beskyttede plater. CD-formater. Masseproduserte CD-plater kan ikke skrives til, siden de produseres ved mekanisk preging av en folie. CD-R (Compact Disc – Recordable) er utviklet for å kunne skrives til én gang. En laser i spilleren lager en permanent endring i en film, som deretter i prinsipp kan leses av andre avspillere. Prosessen kalles å «brenne» en CD, og det er ikke mulig å endre eller slette innholdet etter at denne prosessen er ferdig. CD-RW (Compact Disc – ReWritable) tillater mangfoldige skrivinger på den samme platen. En CD-RW-plate har ikke samme skarphet i refleksen mellom landområder og opphøyninger som en presset CD eller en CD-R-plate. Enkelte avspillere klarer derfor ikke å lese slike plater. I de siste årene har betegnelsen «hjemmebrente» begynt å bli brukt om hjemmeproduserte CD-er. Navnekonvensjoner. Uttrykket EP brukes både på CD- og grammofonplater for å angi middels spilletid. Se også. CDDB, Video CD, Laserdisk, Minidisk, DVD, SACD, ECD, FMD, MildDisc, VCD, CD+G, LP Vann. Vann (uttale) eller vatn (fra norrønt "vatn") er en kjemisk forbindelse og et polart molekyl. Det er flytende under STP-forhold. Dens kjemiske formel er H2O, som betyr at et molekyl vann består av to hydrogenatomer og et oksygenatom. Vann finnes nesten overalt på Jorda og er livsnødvendig for alt kjent liv. Omtrent 70 % av Jordas overflate er dekket av åpent vann (hav, innsjøer og elver). En vannmasse er et uttrykk for et osean, hav, innsjø, elv, bekk, kanal, dam eller lignende. Etymologi. Ordet «vann» kommer, via norrønt "vatn", videre fra indoeuropeisk, som igjen er utviklet fra urindoeuropeisk fra roten *"wes". Det skandinaviske ordet «vinter», engelsk «water», «wash», med flere, det tyske ordet «Wasser» og russisk «voda» og «vodka» har samme opphav. Avledet fra urindoeuropeisk *"ud-ro" kommer også greske "hydro" (vann) og "hydra", mens det latinske "aqua" kommer fra urindoeuropeisk *"agwjo". Aggregattilstander og temperatur. Vann i fast form er kjent som is og i gassform som damp. Temperaturskalaen Celsius er definert ut fra vannets smelte- og fordampningspunkt, der vannet fryser ved 0 °C og fordamper ved 100 °C, og én grad stigning tilsvarer 1/100 av forskjellen mellom disse punktene. Temperaturskalen Kelvin har samme stigningstall. Imellom smeltepunktet og fordampningspunktet, inkludert i STP-forhold, er vannet i flytende tilstand (ved normalt trykk). Temperaturenhetene (tidligere Celsius og nå Kelvin) er definert ut i fra trippelpunktet til vann, 273,16 K (0,01 C) og 611,2 Pa. Under dette trykket og denne temperaturen kan fast, flytende og gassformen av vann eksistere samtidig i likevekt. Vann viser ganske merkelig atferd, som å kunne eksistere som glassaktig is, en ikke-krystallisk fast form av vann. Under temperaturer større enn 647 K og trykk større enn 22,064 Mpa, vil en samling av vannmolekyler anta en "superkritisk" tilstand, der væskelignende grupper flyter inni en gasslignende fase. Modell av vannmolekyler med hydrogenbindinger imellom seg(1). Dipolaritet. En viktig egenskap ved vann er dets polare egenskap. Vannmolekylet H2O er vinklet, med oksygen i spissen og hydrogenatomer ytterst. Siden oksygen har høyere elektronegativitet enn hydrogen, har oksygenatomets side delvis negativ ladning i forhold til hydrogensiden. Et molekyl med en slik ladningsforskjell kalles en dipol. Spenningsforskjellene gjør at vannmolekylene tiltrekkes av hverandre (den negative siden trekkes til et annets molekyl positive side) og til andre polare molekyler. Dette kalles hydrogenbinding. Denne kraften er relativt svak, men det høye antallet hydrogenbindinger fører til at vann har en rekke spesielle fysiske egenskaper. Kokepunkt og varmekapasitet. Vann har, på grunn av hydrogenbindingene, et veldig høyt kokepunkt, siden det trengs mye energi for å bryte disse bindingene mellom molekylene. Grunnstoffet svovel som ligger under oksygen i periodesystemet, og dets tilsvarende kjemiske forbindelse hydrogensulfid (H2S), har ikke disse hydrogenbindingene og er en gass ved romtemperatur selv om det har dobbelt så høy molekylvekt som vann. Hydrogenbindinger gir også vann høy varmekapasitet, det vil si at det trengs mye energi for å varme opp vann. Tetthet. Hydrogenbindinger gir samtidig vann spesielle egenskaper når det fryser. Som de fleste andre materialer blir vannets tetthet større ved lavere temperatur. Men når vann blir kjølt ned til nær frysepunktet fører hydrogenbindingene til – mens vannmolekylene flytter på seg for å minimalisere sin energi – at det dannes en struktur som faktisk har lavere tetthet. Dermed vil vann utvide seg når det fryser og is vil flyte i vann, mens de fleste andre materialer krymper og synker når de går over til fast form. Flytende vann har sin høyeste tetthet ved 3,98 °C. Dette har en interessant konsekvens for livet i vannet om vinteren. Vann som blir avkjølt ved overflaten blir tyngre og synker, og danner konveksjonsstrømmer som avkjøler hele vannet. Når overflaten kjøles under 4 °C blir den imidlertid lettere, konveksjonsstrømmene opphører, og overflaten fryser til is som danner en isolerende hinne som kan hindre videre nedkjøling og bunnfrysing. Dermed kan fisk og andre organismer leve videre i vannet som holder ca. 4 °C på bunnen. (Grunt vann vil likevel bunnfryse ved sterk kulde.) En annen konsekvens av at vann utvider seg når det fryser, er at is smelter hvis det utsettes for tilstrekkelig høyt trykk. Løsemiddel. Vann er også et godt løsemiddel på grunn av sin polaritet. Egenskapene som løsemiddel er livsviktige i biologi, fordi mange biokjemiske reaksjoner forekommer kun i vannholdige løsninger, for eksempel reaksjoner i celleslimet og blodet. I tillegg brukes vann til å transportere biologiske molekyler. Når en ionisk eller polar forbindelse kommer i kontakt med vann blir den omringet av vannmolekyler. Siden vannmolekylene er relativt små kan de omringe helt et molekyl av det oppløste. De delvis negative dipolene til vann blir tiltrukket av de positivt ladde delene av det oppløste, og motsatt for de positive dipolene. Et eksempel på en ionisk løsning er bordsalt; natriumklorid, NaCl, vil dele seg opp i Na+–kationer og Cl––anioner. Hvert ion vil bli omringet av vannmolekyler. Ionene blir da lett fraktet ut av sitt krystallgitter og inn i løsningen. Et eksempel på en ikke-ionisk løsning er sukker. Dipolene til vann vil hydrogenbinde seg til de dipolare områdene på sukkermolekylet og frakter det ut i løsningen. Generelt løser ioniske og polare substanser som syrer, alkoholer og salter seg lett med vann, mens ikke-polare substanser som fett gjør ikke det. Ikke-polare molekyler holder seg sammen i vann fordi det er energisk mer gunstig for vannmolekylene å hydrogenbinde seg med hverandre enn å anta van der Waals forbindelser med ikke-polare molekyler. Kohesjon og overflatespenning. a> og adhesjon, fører til at vann beveger seg oppover, mot tyngdekraften. Her sammenlignet med kvikksølv. De sterke hydrogenbindingene gir høy kohesjon, og dermed overflatespenning. Dette ses tydelig hvis man har vann på en overflate som ikke er løselig i vann. Vannet holder seg samlet i dråper. Denne evnen er viktig når plantene frakter vann gjennom stengelen; de sterke intramolekylære kreftene holder vannet sammen og motvirker hårrørskreftene. Andre væsker vil ha langt større tendens til å danne luftlommer, vakuum og dermed stoppe væsketilførselen. Konduktivitet. Rent vann er en isolator, men allikevel er det vanlig å se på vann som et elektrisk ledende, eller konduktivt, stoff. Hvis et salt løses i vann, vil denne "saltløsningen" (elektrolytten) kunne lede elektrisk strøm. Denne ledeevnen skyldes redoksreaksjonen som oppstår i løsningen. Det er altså ikke selve vannet som leder strømmen. Se "Elektrolyse" nedenfor. Elektrolyse. Vann kan deles opp i sine bestanddeler, hydrogen og oksygen, ved å la en strøm gå gjennom det. Denne prosessen kalles elektrolyse. Vannmolekyler skiller seg naturlig til H+- og OH--ioner som trekkes henholdsvis mot anoden og katoden. Ved katoden vil to H+-ioner ta opp elektroner og danne H2-gass. Ved anoden går fire OH–-ioner sammen og danner O2-gass og avgir fire elektroner. Gassene som blir dannet bobler opp til overflaten og kan bli samlet opp. Reaktivitet og pH. H2O + H2O ↔ H3O+ + OH- Vann reagerer med syrer og baser og lager sure og basiske løsninger, etter hvor sterke syrene/basene er. Hvor sur eller basisk en løsning er, måles med pH (eller pOH). pH er et mål på konsentrasjonen av oksoniumioner (H3O+) i en løsning, mens pOH er et mål på konsentrasjonen av hydroksidioner (OH–). Jo lavere pH, jo høyere er konsentrasjonen av H3O+. I vann ved romtemperatur er produktet av konsentrasjonene av H3O+ og OH– alltid 10–14 (mol/l)2; summen av pH og pOH er 14. Ved pH 7 er konsentrasjonen av H3O+ og OH– lik, og løsningen er nøytral. Hvis denne likevekten forstyrres, blir løsningen sur (lavere pH; mer H3O+) eller basisk (høyere pH; mer OH–). Det systematiske syrenavnet for vann er hydroksisyre, mens det systematiske basenavnet er hydrogenhydroksid. Det bør imidlertid nevnes at vann alene er verken syre eller base, men kan altså opptre som en svak syre eller en svak base i nærvær av hhv. en sterk base eller en sterk syre. I teorien har rent vann pH 7, men i praksis er rent vann svært vanskelig å fremstille. Vann som er i kontakt med luft over en viss tid opptar raskt karbondioksid og danner en løsning av karbonsyre (kullsyre) med en likevekt-pH på ca. 5,7. Farge. Rent vann er farget i en veldig lys blåfarge, men oppfattes som oftest som gjennomsiktig, og viser som regel fargen på stoffene bak eller rundt, eller reflekterer lyset som treffer vannoverflaten. Havet er faktisk blått i seg selv og ikke bare fordi det reflekterer himmelen. Under visse lysforhold kan regn eller lignende vannfall vise en regnbue. Lukt og smak. Rent vann har ingen lukt eller smak, men siden vann er et meget godt løsemiddel vil det ofte være salter og andre forurensinger tilstede. Når man refererer til «smaken» på vann fra ulike kilder, er det tilstedeværelsen av disse forurensningene man egentlig sikter til. Dihydrogenmonoksid. Kjemikere omtaler tidvis vann spøkefullt som dihydrogenmonoksid eller DHMO'", molekylets systematisk kovalente navn, særlig i parodier på kjemisk forskning som krever forbud mot dette «farlige kjemikaliet». I byen Aliso Viejo i California ble isoporkopper nesten bannlyst da det ble kjent at DHMO var brukt i produksjonen. Vann på jorda. Vannets kretsløp; hvordan vannet beveger seg rundt på jorda. Det meste av vannet på jorda befinner seg i de store havbassengene. Her fra kysten utenfor California. Vann eksisterer i mange former omtrent overalt på jorda, til og med dypt under de store ørkenene. Mesteparten av vannet befinner seg i verdenshavene og som polaris, men en del finnes også som skyer og vanndamp, regnvann, elver, vassdrag og is. Vannet forandrer stadig aggregattilstand, drevet av sollyset, og sirkulerer dermed rundt, og har på den måten en kontinuerelig bevegelse, vannets kretsløp. Gjennom fordampning, nedbør og avrenning, avgjør vannet temperaturen og klimaet over hele jorden. Den totale vannmengden på jordkloden anslås til å være ca.. Mesteparten av dette finnes i havet, ca. 97,2 %. Resten, ca. 2,8 % er ferskvann. 2,15 % av dette finnes i frossen tilstand som breer og innlandsis, 0,63 % befinner seg under bakkenivå som grunnvann. Bare 0,02 % befinner seg i vassdrag, elver og innsjøer, og ikke mer enn 0,001 % som vanndamp i atmosfæren. Vannet har høyest densitet ved 4 °C, hvilket gjør at det kalde vannet, og det av vannet som har frosset til is, legger seg som et isolerende lag over det varmere vannet. Dette gjør at større vannansamlinger veldig sjeldent bunnfryser, hvilket gir godt grunnlag for liv i innsjøer, elver og i havet. Vann som ressurs. Vann som har fordampet og kondensert, faller – dersom ansamlingen er tung nok – ned til jorda som nedbør. Dette er avgjørende for jordbruk og for mennesker generelt. Mennesker har derfor en mengde ord for å beskrive de ulike formene nedbør, for eksempel regn, hagl, snø, tåke og dugg. På samme måte har hvordan vannet renner stor betydning for menneskenes tilholdssteder. Elver og oppsamling av vann er viktige forutsetninger for vårt jordbruk, og havene gir muligheter for fiske, samt for reise, handel og transport. Gjennom erosjon former vannet kontinentene og landskapet. De fleste mennesker lever i daler og ved elvedeltaer. Vannet trenger inn i jorda og blir jordvann. Dette grunnvannet tar seg opp til jordas overflate igjen, gjennom naturlige vannkilder og menneskenes brønner, eller som varme kilder og geysirer. Tidevann. Tidevann er en periodisk variasjon i vannstanden i havet, hvor havet stiger og synker, fordi månen og solen med sin tyngdekraft trekker vannet i havet mot seg. Forandringer kommer av at månen og solen forandrer posisjon i forhold til jorda, kombinert med jordas rotering og lokalt batymetri. Dette forårsaker forandringer mht. hvor høyt vannet står, spesielt ved kysten, og skaper også varierende strømmer, kjent som tidevannsstrøm. Økologisk er landstripen som vises ved lavvann er en viktig sone. Vann i universet. Mye av universets vannet er et biprodukt av stjernedannelse. En stjernes fødsel involverer sterke ytre vinder som inneholder gass og støv. Når denne utstrømningen av materialer til slutt påvirker det omkringliggende gassen vil sjokkbølgene som oppstår komprimere og varme opp gassene. I denne oppvarmede, tette gassen produseres vann Den 22. juli 2011 ble det publisert en rapport om oppdagelsen av en gigantisk sky av vanndamp, som inneholder «140 billioner ganger mer vann enn alle verdens hav til sammen» rundt en kvasar 12 milliarder lysår fra Jorden. Ifølge forskerne viser funnet at «vann har vært utbredt i universet nesten siden universets begynnelse». Vann er påvist i interstellare skyer i vår egen galakse, Melkeveien. Sannsynligvis finnes vann i overflod i andre galakser siden vannets komponenter, hydrogen og oksygen, er blant de vanligste elementene i universet. Over tid vil de interstellare skyene kondensere til solskyer og og solsystemer som vårt eget. Mye tyder på at flytende vann er til stede like under overflaten av Saturns måne Enceladus. Vann i form av is kan være til stede på Ceres og Tethys. Vann og andre volatiler utgjør sannsynligvis mye av de indre strukturene i Uranus og Neptun og vannet i de dypere lagene kan være i form av ionisk vann som molekylene bryter ned til en suppe av hydrogen- og oksygenioner, og dypere nede superionisk vann der oksygen krystalliseres mens hydrogenionene flyter fritt rundt inne i oksygenkrystallene. Religion og mytologi. Vann blir ansett som rensende i de fleste religioner. Rituell vask inngår i flere større religioner, blant annet innen kristendom, hinduisme, rastafaribevegelsen, islam, shintoisme, taoisme og jødedom. Nedsenking av en person i vann er et sentralt sakrament i kristendommen (hvor det er kalt dåp); det er også en del av praksisen i andre religioner, som jødedom ("mikvah") og sikhisme ("Amrit Sanskar"). I tillegg blir døde badet i rent vann i mange religioner, inkludert jødedom og islam. Innen islam kan de fem daglige bønnene som regel gjennomføres etter å ha vasket visse deler av kroppen med rent vann ("wudu"). I shintoisme blir vann brukt i nesten alle ritualer for å vaske en person eller et område, for eksempel i "misogi"-ritualet. Noen trossamfunn bruker vann spesielt forberedt for religiøs bruk (hellig vann innen kristendommen, "amrita" i sikisme og hinduisme). Mange religioner anser også visse vannkilder eller vannansamlinger som hellige eller i det minste gunstige, for eksempel Lourdes i Den romersk-katolske kirke, Jordan (i det minste symbolsk) i noen kristne samfunn, Zamzam i islam og elva Ganges (blant mange andre) i hinduismen. Vann er ofte ansett å ha spirituell makt. Innen keltisk mytologi er Sulis den lokale gudinnen for varme kilder, og i hinduismen er Ganges også personifisert som gudinne, mens Saraswati har blitt referert til som gudinne i Vedaene. Vann er også en av hinduismens elementer, sammen ild, jord, rom og luft. Guder kan også være beskyttere for visse kilder, elver eller sjøer: For eksempel var den greske og romerske guden Peneus en elvegud, en av tre tusen "okeanider". I islam gir ikke vann bare liv, men livet selv har kommet fra vannet. Den greske filosofen Empedokles anså vann som en av de fire klassiske elementene, sammen ild, jord og luft. Det ble også ansett som "ylem", en basisk substans av universet. Vann ble ansett som kaldt og vått. I teorien om de fire kroppsvæsker forbindes vannet med slim. Vann var også en av de fem elementene innen tradisjonell kinesisk filosofi, sammen med jord, ild, tre og metall. Vannrettigheter og utvikling. UNESCOs internasjonale vannforskningsprogram og deres "World Water Development Report" (2003) anslår at verden i løpet av de neste 20 årene står foran en mangel på drikkevann uten sidestykke i historien. Mengden av alment tilgjengelig, brukbart vann antas å minske med 30% prosent i denne perioden. Årsakene er forurensning, global oppvarming og politiske stridigheter. 40 prosent av verdens befolkning har for lite vann til et minimum av hygieniske formål. Mer enn 2,2 millioner mennesker døde av sykdommer knyttet til inntak av forurenset vann i år 2000. Rapporten oppgir store globale forskjeller i volumet av tilgjengelig vann per person, fra 10 000 liter årlig i Kuwait til mer enn 810 000 000 liter årlig i Fransk Guyana. Imidlertid kan rike land som Kuwait lettere enn fattige land håndtere et relativt vannunderskudd. Verdens vanndag er en internasjonal FN-merkedag den 22. mars hvert år for å sette fokus på mangel på rent drikkevann. Merrill Nisker. Merrill Nisker (bedre kjent under artistnavnet Peaches, født i 1968 i Toronto, Canada) er en kvinnelig electroclash-artist. Tilnærmet alle sangene hennes handler om sex. Hun både bor og arbeider i Berlin. Hennes sanger har blitt brukt i filmer som "Mean Girls", "My Little Eye" og "Lost in Translation". Eksterne lenker. Nisker, Merrill Nisker, Merrill Nisker, Merrill Svensk Pommern. Svensk Pommern var en besittelse under den svenske kronen fra 1600-tallet frem til 1815, beliggende på den tyske østersjøkysten. Sverige fikk i løpet av tredveårskrigen kontroll over hele Pommern og deler av Schlesien og Preussen. Ved freden i Westfalen i 1648 fikk svenskene Vorpommern, en del av Nedre Pommern (Hinterpommern) samt øyene Rügen, Usedom og Wolin og byene Stralsund og Greifswald. Hovedstaden ble da byen Stettin (til 1720). Gustav IV Adolfs deltakelse i Napoleonskrigene mot Frankrike, førte til at området ble okkupert av franskmennene, og området ble overført til Danmark under Kielfreden i 1815. Senere samme år ble det overført til Preussen i et bytte med Hertugdømmet Lauenburg i det sørøstlige Schleswig-Holstein samt et større pengebeløp. Sion. Sion, eller Zion (heb. "Tziyyon", «høyde», tib.heb. Tsiyyôn; arab. صهيون Ṣuhyūn), er et arkaisk ord som opprinnelig betegner et fjell i nærheten av Jerusalem (Sionfjellet), hvor det var en jebusittisk byborg ved det samme navnet som ble erobret av Kong David (jf. 2 Samuelsbok 5,7). Den ble etter Kong Davids erobring kalt for «Davidsbyen» (jf. 2 Sam 5,9). Etter byggingen av tempelet i Jerusalem vandret navnet Sion fra byborgen til tempelhøyden, og betegnet dermed byen Jerusalem som byen med tempelet. Først i mellomtestamentlig tid (ca. 200/300-tallet e.Kr.) vandret navnet til den sørvestlige toppen i Jerusalem, hvor etter tradisjonen Davids grav og nattverdssalen er å finne. I dag brukes begrepet Sion metaforisk for å symbolisere Jerusalem. Byen som Jahve skal gjøre til en jublende by hvor hans utvalgte folk skal være lykkelig (Jes 65,17ff), og hvor han selv skal ta bolig blant sitt folk (Esek. 37,27; Åp. 21). Begrepet er også knyttet til den politiske og nasjonalistiske strømningen som kalles for sionisme. Angrepet på Københavns red. Maleri av slaget. Britiske skip i forgrunnen, og København med danske skip foran i bakgrunnen. Tegning av slaget fra en dansk bok. Angrepet på Københavns red refererer til det britiske overraskelsesangrep på København den 2. april 1801, ledet av admiral Sir Hyde Parker. Framstøtet ble ledet av viseadmiral Horatio Nelson. Ingenting av den såkalte dansk-norske flåten (egentlig den danske Orlogsflåten) ble berørt under striden, som varte vel 4 timer og førte til våpenhvile og forhandlinger med britene. Danmark-Norge måtte gå med på å trekke seg ut av det væpnete nøytralitetsforbundet som man hadde valgt å stå tilsluttet, en type allianse som hadde en klar brodd mot Storbritanni og var alt annet enn nøytral. Slaget bør ikke forveksles med angrepet på København og erobringen av Orlogsflåten i 1807. Bakgrunn. Danmark-Norge var formelt nøytral i begynnelsen av Napoleonskrigene under internasjonal seilas og konvoifart, men reelt sterkt engasjert i framskaffing av kontrabande og våpen til Napoleons krig på kontinentet. Dansk-norske skip ble ofte utsatt for kapringer fra de krigførende nasjoner til sjøs. Det var en stadig diskusjon om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigsførende nasjoner. Forsynte en for eksempel en krigførende nasjon med store mengder krigsforråd (våpen, uniformstøy, krutt etc.), kunne det anses som et brudd på nøytraliteten, hevdet krigførende parter. Våpen og ulovlig kontrabande ble fraktet på danske og såkalte nøytrale skip under eskorte av danske orlogsfartøyer under dekke av Dannebrog som nøytralt flagg. Situasjonen utviklet seg slik at Danmark, Preussen og USA i en periode delte verdenshandelen mellom seg og kom et i sterkt konfliktforhold til Storbritannia som verdensmakt til sjøs. Men frakt av alt mulig materiell til de krigførende var naturlig nok svært innbringende, og Danmark hadde ingen effektiv kontroll med hvilke typer varer som ble fraktet i de konvoierte skip. Mange av kontinentets redere søkte også å «naturlisere» seg med bosted i København for å fortsette sin innbringende fraktfart. Danmark-Norge gikk med i et nøytralitetsforbund som hadde en klar unøytral holdning, og som ikke gavnet Storbritannia. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å la den gå i konvoier. Britene, som var den ledende sjømakt, kjempet en kamp på liv og død mot Napoleons ekspansjon, også mot den planlagte invasjon over Kanalen. Den danske Orlogsflåden var på denne tid relativt tallrik og hadde et godt utdannet sjøoffiserskorps, men var bare i liten grad utrustet til sjøtjeneste – pengene strakk rett og slett ikke til. Våren 1801 sendte Storbritannia en marinestyrke for å tvinge de såkalte nøytrale landene til å oppløse forbundet. Denne flåtestyrken var på 23 linjeskip og et stort antall mindre fartøyer. Regjeringen i Danmark var ikke villig til å gi etter for truslene. Styrken var ledet av admiral Sir Hyde Parker og hans nestkommanderende Sir Horatio Nelson. (Senere Lord Nelson.) Angrepet. Skisse av slaget fra 1899 Da forhandlingene ikke førte frem, foreslo Nelson et angrep mot København, enten for å eventuelt tvinge frem en løsning, eller for å ødelegge den danske orlogsflåten og bombardere København. Skjærtorsdag 2. april gav den britiske flåtesjefen, Hyde Parker, angrepssignalet. Nelson vurderte situasjonen og var meget optimistisk. Situasjonen minnet ham om hans store seier ved Abukir i 1798, der han knuste den franske middelhavseskadren mens den lå til anker. De danske fartøyene var ankret opp uten rigging – og uten evne til å manøvrere. De var sterkt underlegne hva gjaldt skyts og mannskap, som innbefattet over 1550 norske sjøfolk. Ikke under noen fase av angrepet kom den egentlige Orlogsflåden under angrep, det var utelukkende et antall eldre nedriggete fartøyer og flåtebatterier som var innblandet i kampen mot britene. De var tauet ut på reden i forveien og ankret opp i en tett linje for å kunne forsvare byen og den egentlige Orlogsflåten som lå ved Holmens Verft. I alt ble 630 kanoner klargjort ombord, og om lag 5200 mann skulle betjene dem. Med 12 linjeskip, 1206 kanoner og ca. 9000 mann angrep Nelson den danske Orlogsflåten på Københavns red. Nelsons skip var under seil og kunne velge gode skuddvinkler, mens den danske flåten lå fast i sine ankere og måtte ta imot det som kom. Under størsteparten av slaget ble det fyrt av bredside mot bredside fra hver side. Begge sider led tap, men til slutt var den danske forsvarslinjen fullstendig nedkjempet. Under slaget fryktet Sir Hyde Parker at britene kom til å tape. Han signaliserte til Nelson at han måtte trekke seg tilbake. Ifølge tradisjonene skal Nelson, som hadde mistet det høyre øyet i en tidligere kamp, ha satt langkikkerten foran det blinde øyet og sagt: «I really do not see this signal!». Men han innså at han kunne komme i en stygg knipe; for å kunne trekke seg ut fra reden måtte han passere nær fortet Trekroner med farlig artilleri. Nelson la merke til at mange av de danske skip som hadde heist hvitt flagg for overgivelse, fortsatt skjøt, men at det ikke lenger var noen meningsfull motstand. Han sendte en parlamentær med et brev til kronprins Fredrik der han gjorde gjeldende at han ikke kunne ta hensyn til de gjenværende mannskaper på danske skip om de fortsatte kampen tross overgivelsen. Kronprins Fredrik kunne fra sitt ståsted ved havnen se at kampen ikke lenger var hensiktsmessig og gikk med på våpenhvile. I forhandlingene som fulgte måtte danskene trekke seg ut av Nøytralitetsforbundet. Siden Tsaren av Russland i mellomtida var død, var dette nå mye enklere å akseptere. Konsekvenser. Den danske Orlogsflåten var ikke berørt av slaget på reden i 1801. Av de 18 danske fartøyene i «defensjonslinjen» ble fem av de minste fartøyene berget inn til havnen, mens de andre ble ødelagt eller tatt av Nelson. Selv mistet britene ingen fartøyer, og ingen var så skadet at de ikke kunne seile hjem. På dansk side ble 1035 mann drept eller såret, mens ca. 1800 ble tatt til fange. De britiske tap var 268 drepte og 689 sårede. Kulturell påvirkning. Angrepet på Københavns red fikk umiddelbart en viss innflytelse på datidens kunst- og kulturliv. Det fungerte som inspirasjon for mange patriotiske sanger, og skuespilleren H. C. Knudsen arrangert høytideligheter rundt omkring i Danmark for å bygge opp et patriotisk fellesskap. På lyststedet Brødretomten i Bergen har spisestuen veggmalerier av bergensmaleren Johan Georg Müller (1771–1822) som framstiller "Slaget på Københavns red 2. april 1801". NASA. National Aeronautics and Space Administration (NASA) er en amerikansk føderal etat med oppgaver knyttet til romfart og langsiktig utvikling av fly. Etaten ble opprettet i 1958 som en direkte følge av Sovjetunionens oppskytning av Sputnik 1. NASA har omkring 18 000 ansatte og hovedkontor i Washington, DC. NASA står bak store bragder, for eksempel Apollo-programmet som sendte mennesker til månen for første gang. NASA sto også bak Mercury-programmet og Gemini-programmet. Historie. 4. oktober 1957 sendte Sovjetunionen verdens første menneskeskapte satellitt i bane rundt jorden, Sputnik 1. Medlemmene av den amerikanske Kongressen ble svært urolige over den potensielle trusselen mot amerikanernes sikkerhet og teknologiske ledelse, og ba innstendig president Dwight D. Eisenhower om å gjøre noe. Etter flere måneders debatt ble det enighet om at det behøvdes en ny føderal etat med ansvar for all ikke-militær aktivitet i rommet. NASA begynte sin virksomhet 1. oktober 1958 med fire laboratorier og 8 000 ansatte fra landets 46 år gamle forskningsorgan for aeronautikk, National Advisory Committee for Aeronautics (NACA). Johannes Brahms. Johannes Brahms (født 7. mai 1833 i Hamburg, død 3. april 1897 i Wien) var en tysk pianist og komponist. Han regnes som den mest betydningsfulle europeiske komponisten i andre halvdel av 1800-tallet, i sin tid sett på som Beethovens etterfølger. Komponistene Bach, Beethoven og Brahms er ofte nevnt sammen som «de tre B-er». I 1850-årene forsøkte Brahms å livnære seg som konsertpianist, men for å få endene til å møtes tok han i perioden 1857–1859 arbeid som klaverlærer, korleder og pianist ved Leopold IIIs fyrstehoff i Detmold. Takket være nøkterne materielle krav klarte han seg senere ved å gi konserter og selge noen komposisjoner til utgivelse. Etter at han opplevde seg urettferdig forbigått ved utnevnelsen av en ny orkesterleder i Hamburg, bosatte han seg i Wien og ble boende der resten av livet. Sitt store gjennombrudd fikk han med uroppføringen av "Ein deutsches Requiem" i 1868. Brahms skrev for piano, kammerensemble, symfoniorkester, kor og sangstemme. Han var en dyktig pianist som ofte urframførte egne verk, og han samarbeidet med flere av sin tids ledende musikkutøvere, eksempelvis den virtuose pianisten Clara Schumann og fiolinisten Joseph Joachim. Musikken hans var samtidig både tradisjonell og innovativ: Innenfor barokke og klassiske rammer skapte han en ny tilnærmingsmåte til harmoni og klangfarge som utfordret de rådende begrepene om tonal musikk. Brahms' musikk har vært utgangspunkt og inspirasjon for generasjoner av komponister, og mange av verkene hans er blitt en del av det moderne konsertrepertoaret. Brahms var en kompromissløs perfeksjonist som ødela eller lot være å utgi verk han ikke var fornøyd med. Tidlige år. Johannes Brahms kom fra en vidt forgreinet familie fra Niedersachsen og Nord-Tyskland. Faren var kontrabassist, spilte horn og opptådte som underholdningsmusiker med små ensembler i Hamburgs danselokaler. Moren drev en kortevare- og lintøybutikk sammen med sin søster, leide ut rom og arbeidet som kokke og syerske. Johannes fikk sin første klaverundervisning som syvåring, først av F. W. Cossel, senere av den mer betydelige Eduard Marxen. Talentet for komposisjon viste seg tidlig, og "Phantasien über einen beliebten Walzer" som Brahms skrev i 1849 vitner også om at han allerede var en dyktig pianist. Som ung mann publiserte Brahms ofte sine verk under pseudonymer (G. W. Marks, Karl Würth) og tildelte dem høye opustall. Til å begynne med skrev Brahms bare for klaver siden han ikke hadde tilgang til orkestre. Da han komponerte sine første orkesterverk ba han erfarne komponister fra sin vennskapskrets om hjelp med orkestreringen. Joachim anbefalte Brahms å henvende seg til Franz Liszt som på den tiden var kapellmester ved hoffet i Weimar. Liszt lovet Brahms å nevne ham i et brev til musikkforleggeren Breitkopf & Härtel, men Brahms ventet seg ikke mye av dette og skrev straks et brev til Joachim hvor han uttrykte et ønske om å bli introdusert for kunstnerlivet. Joachim ville gjerne at Brahms oppsøkte den Düsseldorf-baserte komponisten Robert Schumann. Brahms var først skeptisk: tre år tidligere hadde han sendt Schumann noen komposisjoner som var kommet ulest i retur. Brahms var heller ikke imponert over Schumann som komponist, han kalte ham «Zuckerbäcker» (konditor). Likevel reiste Brahms til Düsseldorf for å treffe ham. Nye retninger. Artikkelen førte til at Brahms ble berømt i Tyskland, så å si over natten. Selv om dette hjalp ham karrieremessig førte det også til et ubehagelig forventingspress, og i et anfall av overdrevet selvkritikk brente han enkelte av sine verk. Schumann oppfordret Brahms til å reise til Leipzig for å møte representanter for forlagshuset Breitkopf & Härtel. Forlagets representanter tok godt i mot Brahms og arrangerte en privat musikkaften for byens ledende musikkpersonligheter, hvor Brahms med stor suksess framførte egne komposisjoner. Også forleggeren "Spina" ville gi ut musikk av Brahms, og fikk tildelt klaversonate nr 3 i f-moll op.5 og liedersamlingen op.6. «Dyrebareste venninne». I Düsseldorf var Brahms ikke bare blitt kjent med Robert Schumann, men også med hans kone Clara. Hun var 14 år eldre enn Brahms, og hadde på det tidspunktet fått seks barn med sin ektemann. Dessuten var hun var en av tidens store pianovirtuoser, berømt over hele Europa, og spilte for honorarer skyhøyt over det Brahms fikk for sine konserter. Da Brahms skulle publisere sine første verk spurte han Joseph Joachim og Robert Schumann til råds om hvilke komposisjoner han skulle starte sin verkliste med. Etter nøye overveielse falt valget på to pianosonater, og Brahms, som var fascinert av Clara Schumann, skrev et brev til Robert Schumann og spurte om han kunne dedisere sitt andre verk til Clara. Robert Schumann ble med tiden lagt inn på den psykiatriske klinikken Endenich ved Bonn, og kontakten mellom Clara Schumann og Brahms gikk inn i en mer intens fase. Tidvis bodde de i samme hus i Düsseldorf hvor den tyve år gamle Brahms overtok Roberts oppgaver i hjemmet – med et sannsynlig unntak for den rent ekteskapelige. Brahms' tette bånd til Schumanns kom til uttrykk i klavervariasjonene op. 9 over et tema av Robert Schumann. Dette verket stiftet Schumann bekjentskap med i Endenich, og han ble svært begeistret over det. I taktene 30–32 av den 10. variasjonen dukker det opp et tema av Clara Schumann. Robert Schumann hadde selv skrevet sitt op. 5 over det samme temaet. Mellom Detmold og Hamburg. I 1857 flyttet Brahms til Detmold hvor han ledet et kor og ga klaverundervisning. På denne tiden var han i gang med et nytt stort prosjekt: den første klaverkonsert op.15 i d-moll. Joseph Joachim ga råd angående orkestreringen. Konserten er ofte blitt tolket i lys av den ikke-gjengjeldte lidenskapen til Clara Schumann, den fasen var jo nettopp avsluttet. Verket ble uroppført i Hannover 22. januar 1859, andre oppføring i Leipzig fem dager senere. Begeistringen Brahms hadde håpet på uteble, men han skjulte ikke skuffelsen og satte seg fore at det neste verket skulle "«lyde ganske annerledes»". Han holdt sitt forsett: Den andre klaverkonserten op. 83 i B-dur (som kom 22 år etter den første) hadde en helt annen karakter enn d-moll-konserten. Ved siden av klaverkonserten skrev han orkesterserenader og lieder, blant annet "Unter Blüten des Mai’s spielt’ ich mit ihrer Hand". Sangens tittel henspiller på et nytt damebekjentskap, Agathe von Siebold. En sommer viste de sin forelskelse så åpent at Clara Schumann ble sjalu og kunne konstatere at Brahms ganske raskt hadde kommet seg over skuffelsen. Men de hadde knapt utvekslet forlovelsesringer før Brahms foretok et tilbaketog. Han så seg ikke i stand til å binde seg på dette tidspunkt. Det gjorde han heller ikke senere, og Brahms forble ungkar hele livet. Noen år etter, i første sats av andre strykesekstett, la han inn et tema over tonerekken "A-G-A-H-E" som henspiller på fornavnet "Agathe". Han sa da selv: «Nå har jeg tatt farvel med min siste kjærlighet». I mai 1859 flyttet han til Hamburg hvor han skrev "Magelonen-Gesänge" – som han først fullførte i 1869 – kammermusikk og tallrike klavervariasjoner: "… «über ein eigenes Thema», … «über ein ungarisches Lied», „… «über ein Thema von Händel», … «über ein Thema von Schumann»" (firhendig). Det var fremdeles vanskelig for Brahms å få utgitt sine verker; forleggerne var forsiktige – den første klaverkonserten gjorde ikke suksess, og klaverstykkene ble regnet som vanskelige å spille. Hans perfeksjonisme la også hindringer i veien, for han lot ofte sine forleggere gå og vente på at han skulle sende manuskriptene mens han finpusset på komposisjonene. I 1860 ble han kjent med forleggeren Fritz Simrock, og forlaget Simrocks utgivelser skulle bli viktige for utbredelsen av Brahms' komposisjoner. Hele livet vaklet han mellom ønsket om friheten som uavhengig kunstner (ulempen var ensomhet) og ønsket om en fast ansettelse og en posisjon i musikklivet (ulempen var ufrihet), og i begynnelsen av 1860-årene mente han å ha mulighet til å få dirigentposten ved Hamburgs kor- og orkesterforening. Dessverre lyktes det ikke hans faderlige venn og hjelper Theodor Avé-Lallemant å skaffe ham jobben, ja ikke en gang alternativet som korleder av "Singakademie" fikk han. Selv om Brahms ikke hadde søkt disse postene åpent var han dypt såret over at Julius Stockhausen ble foretrukket. Avé-Lallemant skrev i et brev til Brahms at man trengte et utadvendt menneske med ledelseserfaring, og Brahms var ikke kjent for å komme spesielt godt ut av det med musikerne når han dirigerte. Affæren belastet i flere år det vennskapelige forholdet til Avé-Lallemant, og ble en anledning til å vende Hamburg ryggen. I Wien. Tidlig på høsten 1862 forlot Brahms Hamburg og reiste til Wien. Oppholdet førte til en viss suksess: under et privat aftenarrangement spilte Brahms sin klaverkvartett i g-moll sammen med Hellmesberger-kvartetten. "Josef Hellmesberger senior" utbrøt i den forbindelse begeistret: "«Dette er Beethovens arvtaker»". Brahms var ikke helt komfortabel med utsagnet – han fryktet å komme dårlig ut av en sammenligning med Beethoven. I 1863 aksepterte Brahms et tilbud om å bli leder av "Wiener Singakademie". Det viste seg at koret var i en dårlig forfatning, og Brahms' valg av repertoar slo heller ikke helt an i Wien, det ble for tungt og seriøst for Wiens innbyggere. Så selv om koret ville at han skulle fortsette, sa han opp jobben etter første sesong. I et brev til Clara Schumann gav han uttrykk for at han følte at han manglet organisasjonstalent, og at livet ble for hektisk – det var nok fordelene ved livet som fri kunstner som lokket igjen. I årene fra 1864 skrev han en rekke åndelige korverk, en motett, "Marienliedern" op. 29, "Åndelig sang" op. 30 og noen verdslige duetter han fikk utgitt og tjente litt penger på. På denne tiden ferierte Brahms i Baden-Baden, et av tidens mest populære feriesteder. Her var det kunstnerkolonier, det ble gitt sommerkonserter, operaer ble oppført, og man kunne knytte kontakter og få oppdrag for vinteren. Dessuten hadde Clara Schumann kjøpt et hus litt utenfor byen. Brahms hadde en god helse og likte å gå lange turer i naturen, der tenkte han klarest. I det hele tatt gjorde han mye komposisjonsarbeid om sommeren – om vinteren var han gjerne opptatt med øve inn og framføre musikk. En sommer i Baden-Baden skrev han "Klaverkvintett" op. 34, et krevende verk som han omarbeidet flere ganger før han var fornøyd. Verket preges av en fortettet måte å utvikle temaene på – et særtrekk ved Brahms komposisjonsmåte. I 1866 hadde han skrevet ferdig et rekviem for kor og orkester. Et rekviem er en katolsk dødsmesse med latinske tekster som uttrykker en bønn om å gi den døde evig hvile. Brahms – som var en avkristnet protestant – brukte en sammensetning av tyske bibeltekster hvor fellesnevneren var å gi de sørgende trøst. Det uvanlige valget førte til problemer med å få verket oppført, men deler av musikken ble oppført høsten 1867 – det ble en fiasko, hovedsakelig fordi paukeslageren misforsto partituret. Etter en lang øvingsperiode vinteren 1867–68 ble hele verket oppført i Bremen langfredag 1868. Mottakelsen var overveldende, og de neste årene gikk rekviemet sin seiersgang i en rekke byer. Med dette verket, "Ein deutsches Requiem", fikk Brahms sitt endelige gjennombrudd. Neste store utgivelse var de kjente "Ungarische Tänze" («Ungarske danser») for firhendig klaver. Dette var en samling sigøynermelodier, folketoner og annet som han hadde tatt vare på etter tiden med sin gamle venn Reményi. Utgivelsen ble svært lønnsom, og det ble også gitt ut arrangementer for tohendig klaver og for orkester. Brahms orkestrerte selv den første, tredje og tiende, resten utførte andre, for eksempel tok Antonín Dvořák for seg nr. 17–21. For å øke salget utformet utgiveren Simrock omslaget slik at Brahms framsto som komponist (mens det på selve notene sto «arr. av Brahms»). Andre musikere, deriblant Reményi, meldte seg som opphavsmenn til flere av melodiene, og beskyldninger om plagiat og tyveri florerte. Men uansett førte samlingen til at Brahms nådde ut til et helt nytt publikum med den lett tilgjengelige musikken. Senere fulgte andre i hans fotspor, for eksempel Grieg med "Norske danser" og Dvořák med "Slaviske danser". Brahms hjalp for øvrig den åtte år yngre komponisten Dvořák til berømmelse ved å anbefale ham for Simrock. Dvořáks første utgivelse var første sett av nettopp "Slaviske danser" og det ble hans store gjennombrudd. I begynnelsen ble han oppfattet som en del av Brahms-bevegelsen, men det viste seg at musikken hans var annerledes, mer melodiøs og tilgjengelig. Brahms, som var opptatt av å lage slitesterk musikk for viderekomne, mente Dvořák skrev flyktig musikk, og var med noen unntak ikke spesielt begeistret for musikken hans. Brahms var nå blitt så populær som pianist at han kunne livnære seg uten fast ansettelse. Han overtok likevel ledelsen for "Wiener Singverein" i 1873, men sa jobben fra seg i 1875. Han og forleggeren tjente nå så godt på allerede utgitte komposisjoner at Simrock formelig løp etter ham med bønn om nye komposisjoner som kunne publiseres. 1876 til 1897. Minnetavle ved Brahms' siste bosted Johannes Brahms' æresgrav på "Wiener Zentralfriedhof" De symfoniske verkenes tid. Brahms begynte med å skrive på sin første symfoni i 1862, men fullførte den først i 1876 i Sassnitz på Rügen. "Symfoni nr 1" i c-moll op.68 ble uroppført 4. november 1876 i Karlsruhe, "Symfoni nr 2" i D-dur op.73 30. desember 1877 i Wien. I mars 1878 fikk Brahms et æresdoktorat ved universitetet i Breslau. I 1880 arbeidet Brahms på to ouverturer op. 80 og op. 81, om dem sa han: "«Den ene gråter, den andre ler»". Under oppholdet i Wiesbaden sommeren 1883 komponerte han "Symfoni nr 3" i F-dur op. 90. Den ble uroppført desember samme år i Wien. "Symfoni nr 4" i e-moll op. 98 skrev han under sommeroppholdene i 1884 og 1885 i Mürzzuschlag i Steiermark. Uroppføringen skjedde med "Meininger Hofkapelle" under ledelse av Hans von Bülow 25. oktober 1885 i Meiningen. Etterpå reiste Brahms og Bülow sammen rundt med stykket på en Rheinland–Holland-turné, hvor også Brahms enkelte ganger dirigerte orkesteret. Siste år. I tiden som fulgte skrev Brahms først og fremst kammermusikk (fiolin- og cellosonater). Han ble ærespresident i Wiens "Tonkünstlerverein" i 1886. Hertugparet i Meiningen, Ellen Franz og Georg II av Sachsen-Meiningen ble hans nære venner, likeens dirigenten Fritz Steinbach og den kjente klarinettisten Richard Mühlfeld som han skrev "Trio für Klarinette", "Violoncello und Klavier a-Moll op. 114" og "Klarinettenquintett h-Moll op. 115" for. De to siste årtiene av livet var Brahms en ledende personlighet på den internasjonale musikkscenen, og ble beundret og æret som pianist, dirigent og komponist. Han ble tildelt tallrike utmerkelser og æresmedlemsskap, noe Brahms kommenterte med "«Å få en idé til en god melodi er mer kjærkomment enn Leopoldsordenen»". I 1889 fikk han æresborgerskap i Hamburg, fram til 1948 den eneste som var født i byen. Brahms døde 3. april 1897 i en alder av 63 år i Karlsgasse 4. Enkelte biografier oppga leverkreft som dødsårsaken, men man regner nå med at det dreide seg om bukspyttkjertelkreft. Han er gravlagt i en æresgrav på "Wiener Zentralfriedhof". 14. september 2000 ble Johannes Brahms opptatt i Walhalla som den 126. «tysker som har utmerket seg på prisverdig måte» og den 13. komponisten. Bysten er utført av skulptøren "Milan Knobloch". Personen Brahms. Av natur var Johannes Brahms reservert, men skal som ungdom ha vært åpen og entusiastisk, og velvillig innstilt til sine medmennesker. Den voksne Brahms får litt mer varierende omtale; eleven "Gustav Jenner" skrev at selv om Brahms' rykte som grinebiter var velbegrunnet, kunne få være så elskverdig som han. Grieg beskrev Brahms som en bjørn med de snilleste øyne han hadde sett. Brahms var glad i barn, og delte gjerne ut sukkertøy under sine mange vandringer i skogene rundt Wien. Livet gjennom hadde han en stor krets av venner og bekjente, men isolerte seg i sine senere år. Han kunne opptre ubehersket og arrogant og støte folk fra seg; etter en reise til Budapest sammen med Brahms skrev (den «nytyske») komponisten, dikteren og litteraten Peter Cornelius i sin dagbok: "«Én jeg nå er ferdig med, det er Johannes Brahms, et tvers igjennom egoistisk menneske»". Selv om Brahms etterhvert tjente gode penger foretrakk han en nøktern livsstil, og bodde i en treroms leilighet i Karlsgasse med en husholderske. Mye av pengene han tjente ga han bort til slektninger, og anonymt ga han en rekke unge musikere økonomisk hjelp. Brahms giftet seg aldri, og hans forhold til kvinner var komplisert. Selv sa han at det negative synet på samliv og ekteskap kom av de tidlige erfaringene han fikk med prostituerte i Hamburgs havnekvarter. Likevel var han ofte forelsket. En samtidig fra Wien beskrev Brahms slik: «På gaten så man ofte Brahms komme gående, langsomt og adstadig, med grått hår, helskjegg, rødsprengt ansikt, med tykk mage, brede sko og i altfor store klær. Når han snakket, låt han som en kjøpmann fra Hamburg». Som komponist var Brahms ekstremt perfeksjonistisk. Han ødela mange tidlige verk, eksempelvis en fiolinsonate han i tidlige år framførte med Reményi, og han hevdet en gang å ha ødelagt 20 strykekvartetter før den første ble utgitt i 1873. I løpet av flere år endret han det som opprinnelig skulle bli en symfoni til sin første pianokonsert. Den første offisielle symfonien tok det ham femten år å fullføre, og selv etter de første oppføringene ødela Brahms den opprinnelige førstesatsen og erstattet den med en ny før symfonien ble publisert. Beethovens etterfølger? Brahms blir fremdeles ofte betegnet som «Beethovens legitime etterfølger». Brahms var selv skeptisk til betegnelsen, som hadde utgangspunkt i 1800-tallets musikkstrid mellom tilhengerne av den konservative absolutte musikken og de som betraktet seg som framskrittets representanter, tilhengerne av "den nytyske skolen". Bevegelsen, som også ble kalt den "nytyske musikken", var grunnlagt av Franz Liszt, en komponist Brahms hadde lite til overs for. Musikkstriden. Meningsutvekslingene mellom de to fløyene hadde pågått siden 1860 og skyldtes en grunnleggende forskjell i forståelsen av musikk. Liszt og Richard Wagner var selvutnevnte representanter for framtidas musikk og ville utvikle musikken videre med symfoniske dikt og musikkdramaer. Et stikkord var programmusikk, motsatsen til absolutt musikk. "«Neue Zeitschrift für Musik»", som Franz Brendel hadde tatt over, var de nytyskes talerør. Til de konservative hørte blant annet Joseph Joachim, Brahms og musikkritikeren Eduard Hanslick – at sistnevnte tok parti for Brahms' musikk var også grunnlag for et nært vennskap mellom de to. Deres mål var det Brahms beskrev med sitt yndingsuttrykk "«dauerhafte Musik»" (slitesterk/varig musikk), dvs at musikkens spesifikke kvalitet gjør at den ikke underlegges historisk endring. Representanter for de konservative skrev et manifest, som også Joachim og Brahms undertegnet, hvor de protesterte mot det de oppfattet som et forsøk på å framstille det slik at alle seriøse musikere betraktet den «nytyske» skoles komposisjoner som spesielt verdifulle, og at striden – spesielt i Nord-Tyskland – nå var over til fordel for «framtidsmusikken». En lekkasje gjorde at et tekstutkast falt i hendene på motstanderne før det var klart for publikasjon. Nytyskerne svarte med en spøkefull og noe nedlatende artikkel i Brendels tidsskrift hvor det ble spilt på at de som sto bak var fire unge menn uten noen posisjon i musikklivet. Artikkelforfatteren hevdet at de protesterte mot det som hindret dem i å komme seg opp og fram, og at dersom de lyktes i å rydde vanskelighetene av veien kunne de love et "«brorskap for ikke-opphissende og kjedelig kunst»". Innlegget var underskrevet av "«J. Geiger»" (J. Felespelemann, dvs Joseph Joachim), "«Hans Neubahn»" (Hans Nyveien for Johannes Brahms – henspiller på Schumanns artikkel «Neue Bahnen») og dessuten "«Krethi und Plethi»". Dermed var stemningen mellom de stridende partene ødelagt. Brahms og Wagner holdt en kjølig avstand hele livet. Mens Brahms – som egentlig satte pris på Wagners musikk – holdt seg i skinnet, kunne ikke Wagner holde seg for god til å komme med enkelte nedsettende ytringer om Brahms' musikk. Men siden Wagner stort sett skrev musikkdramaer, en kunstform Brahms ikke forsøkte seg på, tråkket de ikke i hverandres bed. Av musikere fra Wagners leir var bare Felix Draeseke og Anton Bruckner seriøse rivaler på kor-, kammer-, og orkestermusikkens områder. Eduard Hanslick var en av sin tids mest innflytelsesrike musikkritikere i Wien, og i og med at han med sin prestisje stilte seg fullt og helt bak de konservative, bidro han sterkt til at forestillingen om Brahms som Beethovens etterfølger festet seg. Enda en person viste seg som en glødende beundrer av den konservative retningen: Hans von Bülow. Han var opprinnelig en overbevist wagnerianer, men skiftet syn etter at kona Cosima forlot han til fordel for Wagner. Bülows holdning til Brahms manifesterte seg framfor alt i det kjente utsagnet at Brahms' første symfoni var Beethovens tiende. Sitater om Brahms. I sin bok "Brahms" tolker Dag Østerberg Nietzsches angrep på Brahms slik: Nietzsche, som blant annet fusket i komponistfaget, hadde sendt Brahms noen av sine skrifter, samt korverket "Hymne til livet". Brahms ville ikke fornærme Nietzsche ved å kommentere komposisjonens slette håndverk, og forsøkte å komme seg ut av knipa ved å sende sitt visittkort påført en takk for den stimulerende lesningen bøkene hans gav. Komposisjonen nevnte han ikke, og dette krenket Nietzsches enorme selvfølelse slik at han gikk til angrep på Brahms i kampskriftet «Tilfellet Wagner». Musikkstil og inspirasjonskilder. Brahms dyrket Beethoven, han elsket de klassisistiske komponistene Mozart og Haydn, og han studerte førklassiske komponister som Palestrina, Giovanni Gabrieli, Johann Adolf Hasse, Schütz, Händel og særlig Johann Sebastian Bach. Brahms anvendte middelalderens kirketonearter, den nederlandske kanonteknikken og strikt kontrapunktikk. Eksempler på Bach-inspirert kontrapunktikk finnes i den fugale finalen av "Cellosonate" nr. 1 og passacagliaen i den fjerde symfoniens finale. Han følte seg forpliktet av fortiden, og når han avvek fra tradisjonen gjorde han det på en forsiktig måte. Selv om han stort sett overtok tradisjonelle former, skapte han uavhengige og selvstendige verk. Tidlige romantiske komponister påvirket også i stor grad Brahms, spesielt Schumann. Under hans første opphold i Wien 1862/63 ble han opptatt av Franz Schuberts musikk, og vi kan finne trekk fra Schubert i Brahms' verk fra den tiden, for eksempel i de to pianokvartettene op. 25 og op. 26, og i pianokvintetten. Den sterke modernistiske musikkbevegelsen de første tiårene av 1900-tallet – som anså seg selv som «progressiv» og anti-romantisk – avskrev Brahms som en avleggs senromantiker. Arnold Schönberg oppfattet derimot Brahms som en forløper for sin egen konsentrerte stil og skrev i 1930 artikkelen «Brahms, the progressive», hvor han påviste at Brahms avledet sine verk fra de minste motiviske kimceller. Likeens viste han at selv om Brahms lenge hadde vært en undervurderte klassisist bidro han i sine sene verk til å løse opp tonaliteten gjennom en «sentripetal harmonikk» – eksempelvis "Intermezzi" op. 117 for klaver. Schönbergs artikkel bidro til at Brahms' musikk fikk en ny vår i andre halvdel av 1900-tallet. Brahms' verker deles ofte opp i tre skaperperioder: Den første ender med "Ein deutsches Requiem", den andre med klaverkonsert nr 2, og den tredje starter med den tredje symfonien. I den første perioden merkes tydelig en romantisk grunninnstilling, den andre er preget av sterke klassisistiske innslag, og i den tredje smelter begge sammen. Brahms' symfonier var lite tilgjengelige og satte det vanlige publikum og hans venner på en hard prøve. Om sin første symfoni skrev han: "Nå vil jeg gjerne gjøre den sannynligvis svært overraskende meddelelse at min symfoni er lang og ikke akkurat lett å like". Også i de andre symfoniene arbeidet Brahms med harmonier som publikum kunne finne vanskelig å forstå. Eksterne lenker. Brahms, Johannes Brahms, Johannes Brahms, Johannes Brahms, Johannes Brahms, Johannes Fylke. Et fylke, (fra norrønt "fylki", av «folk») er et undernasjonalt, regionalt, geografisk område som er større enn kommunene, og som også har egen administrasjon. På folkemunne brukes ordet både om fylket som et geografisk område og fylkeskommunen som er navnet på det norske forvaltningsnivået på fylkesplan. I statsvitenskapen skilles disse to begrepene fra hverandre. Oslo har som eneste norske enhet sammenfallende grenser for såvel kommunen som fylket og er også det eneste fylket uten fylkesting. Fylkesmannsembetet og embetets administrasjon er felles for Oslo og Akershus: Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Frem til Bergen ble innlemmet i Hordaland i 1972, var også Bergen eget fylke, med fylkesnummer 13. Dette fylkesnummeret står idag ubrukt. I Norge ble betegnelsen fylke brukt i vikingtiden, så delt opp i syssel, som senere ble omdannet til len. Fra 1662 til 1919 var betegnelsen amt. I 1919 tok man opp igjen den gamle fylkesbetegnelsen. Akershus kommandantskap. Akershus kommandantskap (forkortet til AK) er en fellesinstutisjon i Forsvaret, underlagt Forsvarets kommandantskap som igjen er underlagt Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon (FAKT). Den er forlagt i Oslo, og delt i to deler; den gamle kommandantskapet som består av kommandanten og plassmajoren på Akershus Festning, samt en liten vedlikeholdsavdeling, og den nye Regionale Støttefunksjonen (AK-RSF/O). AK bestyrer alle soldater i Osloområdet som tjenestegjør i såkalte støttefunksjoner (postbud, sekretærer, vaktsoldater og forsvarets eneste biblioteksassistent). AK er også ansvarlig for å avgi salutt fra Akershus festning, i tillegg til generelt ansvar for planlegging og gjennomføring av arrangementer, herunder parader, i militær regi. Tårnkran. Tårnkran er en krankonstruksjon designet for å kunne løfte høyt med stor radius, men som krever begrenset støttebasis. Egner seg derfor til bygging av konstruksjoner der man har begrenset plass på bakken men behov for å nå ut til stor radius med lasten. I dag finnes det på markedet tårnkraner med lav til middels løftekapasitet som kan reise og demontere seg selv på jobbstedet, mens tårnkraner over en viss løfte kapasitet må bygges opp ved hjelp av en annen kran. IPhoto. iPhoto er ett av fem programmer i Apples programpakke iLife for Mac som lar brukeren oppbevare, redigere og dele sine egne bilder. iPhoto gjør at brukeren kan opprette egne fotoalbum på datamaskinen og organisere alle sine digitale bilder på en enkel måte. I siste utgave benyttes ansiktsgjenkjenning for å sortere bilder etter hvem som er avbildet. Programmet bruker også GPS-informasjon lagret med bildet for å angi en ev. plassering, og dermed organisere bildene etter sted. iPhoto kommer inkludert med alle nye Macintosh-maskiner. I iPhoto er det også mulighet for å lage filmframvisning av bildene sine,det er også mulig å kombinere iPhoto med iMovie å lage film snutter med musikk av bildene dine, disse film snuttene støttes av flere videonettsider som for eksempel youtube. iPhoto 1. iPhoto 1 ble lansert 7. januar 2002 og kunne lastes ned via apple hjemmesider gratis iPhoto 2. iPhoto 2 ble lansert 7. januar 2003 et år etter versjon 1. Denne versjonen kom sammen med programpakken iLife. Programmet var også tilgjengelig på apples hjemmesider, hvor det kunne lastes ned gratis iPhoto 7. iPhoto 7 ble lansert 7. august 2007 sammen med iLife '08. Mac OS X. Mac OS X er en serie proprietære operativsystemer til Apples Macintoshmaskiner. Systemet ble lansert den 24. mars 2001, og finnes nå i versjon 10.8. Mac OS X er et flerbrukersystem med et grafisk brukergrensesnitt, og bygger på systemene OPENSTEP og BSD. Mac OS X Lion 10.7 Historie. Etter Mac OS 9 var det klart at Macintoshplattformen trengte et mer moderne operativsystem for å holde følge med den rivende utviklingen innenfor informasjonsteknologien. Apple bestemte seg for å ikke bygge videre på det allerede eksisterende operativsystemet, og i 1996 overtok derfor Apple selskapet NeXT og deres system OPENSTEP. Samtidig gikk NeXT-lederen og Apple-grunnleggeren Steven Jobs tilbake til Apple. OPENSTEP ble kjernen i Apples nye operativsystem OS X. Den første utgaven, Mac OS X 10.0 Cheetah som kom i mars 2001, ble ingen stor suksess. Systemet var tregt og ustabilt, og hadde lite programvare tilgjengelig. Med Mac OS X 10.1 Puma i september samme år ble noen av problemene løst, men det var ikke før med OS X 10.2 Jaguar (sluppet august 2002) at OS X ble modent. Mac OS X 10.3 Panther kom i oktober 2003, med mange nye funksjoner. I april 2005 kom Mac OS X 10.4 Tiger. Mac OS X 10.5 Leopard ble lansert 26. oktober 2007, og har over 300 nye funksjoner. Fra versjon 10.4.6 fikk Mac OS X Tiger støtte for Intelprosessorer, i tillegg til en utgave for PowerPC, Apples tidligere maskinvareplattform. Arkitektur. En oversikt over arkitekturen i OS X Fra et brukersynspunkt består OS X av fire nivåer: Darwin, undersystemet for grafikk, applikasjonsomgivelsene og brukergrensesnittet Aqua. Darwin. Darwin er det nederste nivået i modellen, og består av en «grunnmur» bygget på den åpne UNIX-varianten BSD. Darwin tar seg av kjerneoppgavene til operativsystemet, som minnebeskyttelse, minnehåndtering, filsystemet, nettverksfunksjonalitet og drivere til maskinvare. Grafikkundersystemet. Undersystemet for grafikk tar seg av hva som vises på skjermen. Grafikksystemet er inndelt i tre deler. Quartz er et miljø for 2D-grafikk, og støtter Adobes PDF-format. Open GL er en standardisert plattform for å utvikle 2D- og 3D-applikasjoner. QuickTime tar seg av multimediaavspilling, slik som video, lyd og animasjoner samt tekst. Undersystemet for grafikk er også vindustjeneren til OS X, og tar seg dermed av å gi de forskjellige applikasjonene egne vinduer. Det sørger også for at forskjellige hendelser (som for eksempel input fra brukeren) når riktig applikasjon. Applikasjonsmiljøet. Cocoa er et objektorientert rammeverk for applikasjoner skrevet spesielt for OS X. Cocoa-applikasjoner skrives i programmeringsspråket objective-C. Et annet rammeverk for applikasjoner i OS X er Carbon. Carbon gjør det lett å skrive om programmer skrevet for System 9 over til OS X, da 70% av programmeringsgrensesnittet er felles. Slik kan programmer egentlig skrevet for System 9 kunne ta i bruk OS Xs avanserte funksjoner. Java har god støtte i OS X. På tross av Javas plattformuavhengighet vil utseendet til Javaapplikasjoner være tilnærmet det samme som for Cocoaapplikasjoner, selv om Javaprogrammer bruker GUI-biblioteket Swing. Gamle applikasjoner skrevet for System 9 kan også kjøres side ved side med nye applikasjoner i OS X uten at det gamle systemet må emuleres, gjennom miljøet Classic. Dette gjøres ved at en instans av System 9 kjøres samtidig som OS X kjører. Applikasjoner som kjører i Classic vil utseendemessig bryte med OS X-applikasjonene. Classic virker ikke på G5 eller Intel-Macer Aqua. Aqua er det grafiske brukergrensesnittet i OS X. Det bruker det underleggende grafikksystemet til å lage ikoner, effekter og menyer. Aqua gir vinduene et utseende som minner om børstet metall, der knapper «synker» inn i omgivelsene. Knappene som kontrollerer vinduene er sirkulære og fargede (grønne, gule og røde). Aqua har også en dokk som brukes til å starte applikasjoner, i motsetning til andre grafiske brukergrensesnitt som ofte bruker en start-meny. Mac OS X 10.6 (Snow Leopard). Mac OS X 10.6 ble lansert 28. august 2009. I 10.6 har Apple fokusert på fart og stabilitet fremfor utseendet. Derfor har versjonen fått navnet Snow Leopard. Mac OS X 10.7 (Lion). Mac OS X 10.7 ble lansert 1. februar 2012. Apple presenterte denne på en pressekonferanse ved navn «Back to the Mac» 20. oktober 2010. I denne versjonen valgte Apple å hente inn funksjonalitet fra iOS til iPad, iPhone og iPod touch. Mac OS X 10.8 (Mountain Lion). Mac OS X 10.8 ble lansert 25. juli 2012. OS X for iPhone, iPod touch og iPad. Apples iPhone, iPod touch og iPad kjører en egen versjon av Mac OS X som er på ca 700 MB. Denne nedskalerte versjonen het før iPhone OS, men siden dette operativsystemet også brukes i iPod Touch og iPad, valgte Apple i 2010 å skifte navnet til iOS. OS X for Apple TV. Førstegenerasjons Apple TV kjørte på en plombert versjon av Mac OS 10.4.7. Andregenerasjons Apple TV har i likhet med Apples andre forbrukerprodukter hoppet over til iOS platformen. Språk. Mac OS X kommer i 29 språk i pakken. Det er ikke mulig å installere flere språk i miljøet, men tredjeparts programvare kan inkludere så mange språk de selv ønsker så lenge språket har en standardisert to-bokstavs språkkode. Norsk er eneste nordiske ikke-minoritetsspråk som ikke kommer med støtte for stavekontroll. Fra og med Mac OS 10.7 støtter tilgjengelighetsrammeverket VoiceOver (for funksjonsreuserte) norsk høytlesning og skjermlesning. Bonjour. Bonjour er Apples betegnelse for sin versjon av IETFs Zeroconf protokoll. Den er benyttet i Apples operativsystem Mac OS X (fra og med versjon 10.2). Bonjour het tidligere "Rendezvous", men fikk nytt navn etter en disputt om rettighetene til bruken av det navnet. Selv om Bonjour/Rendezvouz er en ny tjeneste ligger det relativt gammel teknologi bak DNS over IP. Bonjour benyttes blant annet i programmene iTunes og iPhoto for å dele innhold (bilder og lyd) mellom brukere på samme lokalnettverk. Den blir også brukt av snakkeprogrammet iChat for å finne andre iChat-brukere på lokalnettverket. Uten spesiell DNS-konfigurasjon fungerer bare Bonjour på det samme subnettet. Det er en utbredt feiloppfatning at tjenesten virker over Internett. Tjenestene er bare tilgjengelig for brukerne på det samme lokalnettverket (LAN), som vanligvis er et forholdsvis lite område (for eksempel en studentby eller en mindre bedrift). Reinheimen. Reinheimen ligger som en trekant av høyfjell mellom Ottadalen i sør, Romsdalen og Gudbrandsdalen i nordøst, og Valldal og Tafjord i vest/nordvest. Navnet på området ble etablert da friluftsmannen og forfatteren Olaf Heitkøtter ga ut boka "Reinheimen" i 1974. Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006, og omfatter 1974 km². I tillegg ligger følgende verneområder inntil nasjonalparken: Finndalen landskapsvernområde, Ottadalen landskapsvernområde, Lordalen landskapsvernområde, Romsdalen landskapsvernområde, Trollstigen landskapsvernområde, Tafjord-Reindalen landskapsvernområde, Brettingsmoen naturreservat. Den østlige delen er et enormt åpent land av avrundede fjell med store daler som Finndalen, Lordalen, Grøndalen, Asbjørnsdalen og Ulvådalen. Høyest opp ruver Gråhø med 2014 meter over havet. Vest for Torsdalen og nord for Ulvådalen finner vi dype daler og ville tinder i området mellom Romsdalen og Tafjord. Der landskapet går over fra rolige runde fjell til vestlandsnatur, ligger to markerte tinder, Karitind (1982 moh.) og Pyttegga (1999 moh.). Vest for dette området ligger Reindalen, Kaldhusdalen og Herdalen. Det er skogkledte daler mellom enorme fjell. I nord ligger Trolltindene. Trollveggen faller loddrett fra 1700 meter og ned i Romsdalen. Trollveggen er den høyeste loddrette fjellveggen i Nord-Europa. Alle turisthyttene i fjellet er konsentrert i vest og nord. Naturlige inngangsporter til Reinheimen: Grotli, Billingen, Bjorli, Verma, Trollstigen, Valldal og Tafjord. Det er 2000 rein vinterstid i Reinheimen. Folk i bygdene rundt Reinheimen har i alle tider jaktet på villreinen. Det er mange fangstanlegg i området, spesielt i Lordalen. Kulturminnene viser at mange har livnært seg på fangst i tidligere tider. I dag er det villreinjakt i perioden 20. august til 10. september for omtrent 500 jegere i Reinheimen. Exposé. Exposé er en måte å behandle vinduer på i Mac OS X som opprinnelig ble laget for versjon Mac OS X 10.3. Den gjør at brukeren kan «ordne opp» på skjermen ved å presentere forminskede størrelser av vinduene på skjermen, slik at brukeren kan velge hvilket vindu han vil jobbe med. Dette kan være svært nyttig hvis man har mange åpne vinduer. I de første to måtene aktiverer brukeren ønsket vindu ved å trykke på det. Med den andre måten kan man f.eks. dra filer fra skrivebordet rett over til et av vinduene bare med å trykke på F11-tasten igjen. Grafikk-egenskapene i Exposé er i stor grad gjort mulig ved hjelp av Quartz som er grafikkmotoren i Mac OS X. Denne sørger f.eks. for at alle vinduer og sitt innhold (f.eks. en DVD film eller nettleservinduer) fortsatt oppdateres i forminsket størrelse. Exposé kom først i versjon 10.3 av Mac OS X og konseptet har blitt etterlignet i programmer til Windows- og Linux-systemer. Frankrikes regioner. Frankrikes regioner er et administrativt system som deler nasjonen inn i 27 regioner (fransk "régions"). Av disse ligger 22 i Europa (France métropolitaine), mens fem er oversjøiske regioner som ligger i andre verdensdeler. Hver av de europeiske regionene er videre delt inn i 2 til 8 departementer, mens de oversjøske regionene hver utgjør både en region og et departement. Andre bebodde oversjøiske områder tilhørende den franske republikk har større grad av lokalt selvstyre og er dermed ikke regioner, men såkalte kollektiver, og er derfor ikke listet her. Franske oversjøiske besittelser uten fast bosetning har status som territorier, og er direkte underlagt den franske regjeringens forvaltning. Før den franske revolusjon (1789) var landet inndelt i provinser. Provinsene ble opphevet og erstattet av departementer 4. mars 1790, og disse eksisterer fortsatt som lokalt forvaltningsnivå. Departementene styres av en prefekt (tilsvarende fylkesmann) og en folkevalgt forsamling (conseil général). De 101 departementene er videre inndelt i 36 700 kommuner, med egne folkevalgte ordførere og kommunestyrer (også dette opprettet under revolusjonen). Den 2. mars 1982 ble regionene etablert som et nytt forvaltningsnivå mellom staten og departementene. De fleste regionene sammenfaller i betydelig grad med historiske provinser og har navn etter disse. Regionene styres av et folkevalgt regionalråd (conseil régional) som ledes av en president. Regionenes ansvarsområde er hovedsakelig videregående og høyere utdanning og forskning, yrkesopplæring, økonomisk utvikling, arealbruk og infrastruktur. I tillegg har de en rett til mulig bruk av lokal folkeavstemning. Linus Torvalds. Linus Benedict Torvalds (født 28. desember 1969 i Helsingfors, Finland) og er sønn av Nils og Anna Torvalds. Navnet Linus fikk han etter den amerikanske kjemikeren Linus Pauling. Linus gikk på Helsingfors universitet i perioden 1988–1996, der han tok mastergraden i "computer science". Fra februar 1997 til juni 2003 jobbet Torvalds for Transmeta Corporation, et firma som utvikler og selger mikroprosessorer med tilhørende teknologi. Torvalds er nå tilknyttet Open Source Development Labs, et programvarekonsortium som har som hovedmål å videreutvikle Linuxkjernen. Linus Torvalds er bosatt i Beaverton, Oregon, USA sammen med sin kone Tove (seks ganger finsk mester i karate) og tre døtre: Patricia Miranda, Daniela Yolanda, Celeste Amanda og katten Randi. Inspirert av operativsystemet Minix (utviklet av Andrew Tanenbaum) startet Linus arbeidet med å lage et Unix lignende operativsystem han kunne kjøre på sin egen hjemme-PC. Selv bruke Torvalds arbeidsnavnet Linux på den nye kjernen. Da systemet skulle legges ut på Internett syntes han at navnet var litt for egosentrisk, og han valgte da heller å kalle det for "Freax" (Free, freak og X for å indikere at dette var en Unix-klone). Men da hans gode venn Ari Lemmke la systemet ut på [ftp://ftp.funet.fi ftp.funet.fi] valgte Lemmke å kalle katalogen for pubOS/Linux da han ikke syntes noe særlig om Freax-navnet. Torvalds og Tanenbaum har hatt flere feider, mest berømt er deres Usenet-diskusjon fra 1992. Her hevder Tanenbaum at Torvalds idé om å designe en monolittisk kjerne var gammeldags. Selv mente Tanenbaum at en mikrokjernebasert design var fremtiden. Som fotnote kan nevnes at Steve Jobs fra Apple på et tidspunkt fremsatte en idé om at Linus Torvalds burde slå seg sammen med Apple i arbeidet med den nye operativsystemkjernen i det som skulle bli Mac OS. Dette avslo Torvalds, i hovedsak fordi Mac OS var basert på mikrokjerne-design. Man regner med at bare rundt 2 % av Linux-kjernen er skrevet av Torvalds selv, men han eier fortsatt varemerket Linux® og overvåker all bruk av dette via organisasjonen Linux International. Selv om mye av koden skrives av andre har han fortsatt kontrollen over hvilke nye funksjoner som finner veien inn i Linux-kjernen. Andre operativsystemaspekter som grensesnitt og kompilatorer styres av andre. Flere har pekt på at siden Linux-kjernen bare er en del av operativsystemet, bør en også anerkjenne arbeidet og visjonene som GNU-utviklerne har gjort ved å kalle distribusjoner basert på GNU-programvare "GNU/Linux". 1487. Begivenheter. av tortur for å få heksene til å tilstå 1409. Fødsler. René av Anjou, konge av Napoli 1435–1442. 10. århundre. 10. århundre startet den første dagen år 901 og sluttet den siste dagen år 1000 etter den gregorianske kalenderen. Middelalderens mørkeste århundre, av Lorenzo Valla skildret som «århundret av bly og jern». Muslimsk kultur blomstrer i Andalusia. 1411. Begivenheter. Den indiske byen Ahmedabad grunnlegges. 1448. Begivenheter. Russisk-født metropolitt innsatt som leder for den russiske kirke uten godkjenning fra Konstantinopel. Første skritt mot uavhengighet for den russiske kirke. 1434. Begivenheter. Engelbrektopprøret i 1434 i Dalarna i Sverige under Engelbrekt Engelbrektsson mot kong Erik av Pommern 1418. Fødsler. Gabriel Biel, tysk filosof og teolog. 1422. Fødsler. William Caxton, Englands første boktrykker. 1423. Fødsler. 3. juli – Ludvig XI, konge i Frankrike 1461–1483. 1424. Fødsler. 31. oktober – Vladislav III, konge i Polen 1434–1444 1910-årene. Tiåret domineres av første verdenskrig som herjer i store deler av verden fra 1914 til 1918. Herbert von Karajan. Herbert von Karajan (eg. Heribert Ritter von Karajan, født 5. april 1908, død 16. juli 1989) var en østerriksk dirigent. Han regnes som en av tidenes mest fremstående dirigenter, berømt for sine tolkninger av romantisk klassisk musikk og for å ha ledet Berliner Philharmoniker i en årrekke. Han skal være den mest-selgende innen klassisk musikk noengang, og skal ha solgt rundt 200 millioner album gjennom karrieren og angivelig stått for over 800 innspillinger. Han var en svært fargerik personlighet og preget den internasjonale musikkscenen i nærmere 60 år og satt på samme tid i seks av de viktigste posisjonene i internasjonalt musikkliv, blant dem leder for Festspillene i Salzburg, sjefsdirgent for Wiener Staatsoper og tilsvarende for Berlinfilharmonien. Som en ung mann, skal han ha sagt til sin to år eldre bror Wolfgang: «Når det gjelder dirigering, ski eller bilrace, vil jeg rett og slett være den beste.» Liv. Den unge Karajan (barhodet til venstre) med broren Wolfgang og to venner Karajan dirigerer i Madrid i 1940 Bakgrunn. Karajan ble født inn i en overklassefamilie i Salzburg i Østerrike, hvor faren var kirurg og ekspert på behandling av struma. Faren var svært musikkinteressert og spilte både piano og klarinett. Han var også medlem av Salzburg kammermusikkselskap. Farens slekt kom opprinnelig fra gresk Makedonia og hadde navnet "Karajànnis". I 1767 flyttet Karajans tipp-oldefar Geòrgios Johannes Karajànnis, som var født i Kozani som da lå i provinsen Rumelia (dagens Vest-Makedonia) og da var en del av Det osmanske riket, først til Wien og noe senere til Chemnitz i Sachsen hvor han sammen med broren bygget opp Sachsens tekstilindustri, med vekt på bomull. For sine fortjenester til kurfyrste Fredrik August I av Sachsen ble han adlet 1. juni 1792 og som tysk-romersk adelsmann fortysket han da navnet til "Karajan". Han flyttet senere til Wien hvor han døde 2. juni 1813. Hans sønn, Karajans oldefar hadde høye stillinger innen embetsverket og i akademia, hvor han ble professor i 1850 i eldre tysk filosofi og historie ved Universität Wien. Han ble 11. juli 1869 tildelt Leopoldsordenen. Både han og hans etterkommere kunne da føye tittelen "ritter" samt adelspredikatet "von" til navnet. Morens familie "Kosmač" var opprinnelig fra Krain i dagens Slovenia og hennes far Mihael Kosmač var født i Kranjska Gora. Han var en offentlig tjenestemann i Graz, men døde bare 46 år gammel da datteren, Karajans mor, var bare tre år gammel. Broren Wolfgang (1906-1987) drev et teknisk laboratorium Salzburg, samt ledet "Wolfgang von Karajans orgelensemble" som han også spilte i, sammen med sin hustru. Dette var også på verdensturne og hadde Bach som spesialitet. De første årene. Karajan vokste opp i Salzburg, og ble et vidunderbarn på piano. Fra 1916 til 1920 gikk han ved Mozarteum i Salzburg, hvor han ble oppmuntret til å studere konsertdireksjon. I 1926 tok han matura ved det såkalte humanistiske gymnaset i Salzburg, men i de tre følgende semestrene studerte han maskin ved den tekniske høyskolen i Wien, samtidig som han studerte musikkvitenskap ved Universität Wien. Fra 1929 studerte han klaver og dirigering ved Universität für Musik und darstellende Kunst Wien. I 1929 debuterte han offentlig som dirigent, da han dirigerte "Salome" ved Festspielhaus hjemme i Salzburg. Fra 1929 til 1934 var han kapellmester ved Stadttheater i Ulm i Tyskland. I 1933 debuterte han på Festspillene i Salzburg og dirigerte musikken for Walpurgisnacht-scenen i Max Reinhardts produksjon av Faust. Året etter dirigerte han Wiener Philharmoniker for første gang, også i Salzburg. Fra 1934 til 1941 dirigerte han opera og symfonikonserter ved Stadttheater i Aachen. I 1935 ble Herbert von Karajan utnevnt til Tysklands yngste «Generalmusikdirektor», og var gjestedirigent i Brussel, Stockholm, Amsterdam og andre byer. I 1937 debuterte han med Berliner Philharmoniker og Staatsoper Unter den Linden med Beethovens eneste opera "Fidelio". Han gjorde stor suksess med "Tristan und Isolde", og ble av en kritiker kalt "Das Wunder Karajan". Han fikk kontrakt med plateselskapet Deutsche Grammophon, hans første utgivelse var ouverturen til "Die Zauberflöte" (Tryllefløyten), med Staatskapelle Berlin. Mellom 1938 og 1945 hadde han det prestisjetunge vervet å lede Staatsoper Unter den Linden. Forholdet til nasjonalsosialismen. Det har hersket en rekke oppfatninger om Karajans forhold til nasjonalsosialismen, og det hersker ulike oppfatninger om han meldte seg inn i NSDAP av ideologiske eller av opportunistiske grunner. Dette skjedde uansett i første halvdel av 1930-tallet (kildene oppgir ulike årstall), noe som blant annet sikret ham stillingen som «Generalmusikdirektor» i Aachen og som åpnet mange karrieremessige dører for ham fram til andre verdenskrig. Etter krigen ble imidlertid dette en stor hemsko for ham. I 1939 begikk han en musikalsk tabbe under en gallaoppførelse av Richard Wagners "Die Meistersinger von Nürnberg". Tilstede blant publikum var en rasende Hitler som dermed forbød Karajan å dirigere de prestisjefylte Festspillene i Bayreuth. Forholdet til det nasjonalsosialistiske regimet forverret seg ytterligere da han i 1942 giftet seg med Anna Maria «Anita» Sauest, født Gütermann, som hadde en jødisk bestefar og var dermed en såkalt «kvartjøde» og "mischling" i den nasjonalsosialistiske klassifiseringen av mennesker. Myndighetene satte ham under etterforskning, mens Karajan på sin side prøvde å melde seg ut av partiet. Han påtok seg imidlertid nye dirigentoppdrag de siste årene i det tyskokkuperte Europa, men fryktet stadig for sitt liv. Sammen med sin kone flyktet han i begynnelsen av 1945 til Italia, først til Milano, deretter til Comosjøen. I 1946 ble han frikjent av en østerriksk domstol for fortiden innen NSDAP, men den sovjetiske okkupasjonsmakten forbød ham i begynnelsen å dirigere grunnet hans tidligere partimedlemskap. Fortiden som en profilert dirigent i Det tredje riket kom til å klebe ved Karajan resten av livet. Blant annet ble han nektet innreise i Israel og fremstående jødiske fiolinister som Isaac Stern og Itzhak Perlman nektet å spille for ham. Etterkrigsår. I etterkrigsårene opplevde Karajan sine største triumfer. Han ble en internasjonalt kjent «stjernedirigent». I 1948 ble han kunstnerisk leder for Gesellschaft der Musikfreunde i Wien, og arbeidet blant annet med Philharmonia Orchestra i London. Han dirigerte også ved La Scala-operaen. I 1949 innledet han sitt livslange samarbeid med Luzern-festivalen. I 1951 og 1952 dirigerte han igjen ved Bayreuth Festspielhaus. Foruten en omfattende turnévirksomhet, opplevde han stor suksess som musikalsk leder for en lang rekke innspillinger av klassisk musikk. De første etterkrigsårene hadde han kontrakt med EMI. Senere fornyet han sin kontakt med Deutsche Grammophon og hans navn ble etter hvert nærmest synonymt med dette plateselskapet. I 1955 etterfulgte han Wilhelm Furtwängler som musikalsk leder på livstid for Berliner Philharmoniker. I ettertid er det for sitt samarbeid med dette orkesteret at han huskes mest. Sammen turnerte de verden over og skapte sensasjon med sin spesielle musikalske klang og vellyd. De utgav en lang rekke klassiske plateinnspillinger som stadig regnes som uovertrufne av mange musikk-kjennere. Fra 1957 til 1964 var Karajan kunstnerisk leder ved statsoperaen i Wien. Han samarbeidet nært med Wiener Philharmoniker, Philharmonia Orchestra i London og La Scala i Milano. I samarbeid med Wien Philharmoniker grunnla han de årvisse påskefestspillene i Salzburg. Karajan fortsatte en intens dirigentvirksomhet helt inn i sitt siste leveår. Musikeren. Großes Festspielhaus ved Herbert von Karajan-plassen i Salzburg En egenskap ved klassisk musikk er at den låter ulikt alt etter hvem som tolker det enkelte musikkverk. Karajan hadde en egen evne til å frembringe en særlig vakker klang fra symfoniorkesterne han jobbet med. Musikk fremført under hans dirigentstokk fikk ry som skoleeksempler på musikalsk presisjon og objektivitet. Utover på 1960-tallet hevdet imidlertid enkelte at han beveget seg i retning av mer subjektive fortolkninger og en tydeligere romantisk inspirert spillestil. Men tross kritikken hadde Karajans konserter og plater stor suksess. Ingen solgte flere plater med klassisk musikk enn Karajan og Berliner Philharmoniker. "The Karajan sound" karakteriseres av et fyldig, perfeksjonert lydbilde. I tillegg til teknisk perfeksjon var idealet at alle musikkens nyanser og stemninger skulle strekkes til det ytterste. Rolige passasjer ble spilt følsomt og flytende, kraftige partier fremførtes med mye energi og nesten overdreven bravur. Karajans tolkninger fulgte et romantisk forbilde: musikk dreier seg om de dypeste følelsene i mennesket, og det skal høres. Denne stilen lot til å passe særlig bra på større komposisjoner av Richard Wagner, Ludwig van Beethoven, Pjotr Tsjajkovskij, Anton Bruckner, Jean Sibelius og Richard Strauss. Karajans versjoner av disse komponistenes orkesterverk regnes ennå av mange som de aller ypperste. Imidlertid fikk han kritikk for å tolke verker av wienerklassisistene Haydn og Mozart på samme måte. Karajans motstandere beskyldte ham for å gjøre musikken for polert og bombastisk. Videre ble han kritisert for sin forkjærlighet for romantiske komponister, og for i liten grad å bry seg om samtidskomponister. Karajan avfeide kritikken. Eksentrikeren. Karajan gikk for å være en egosentrisk eksentriker med tydelige stjernenykker. Disse sidene ved hans personlighet gjorde at han ble gjenstand for en rekke anekdotiske historier, som da han ved en anledning kom til London og skal ha sagt til drosjesjåføren: «Kjør hvor du vil, Karajan er velkommen overalt.» Selv om slike historier ikke nødvendigvis er sanne, sier de noe om hvordan omgivelsene kan ha oppfattet ham. Under orkesterøvelser krevde han absolutt disiplin og var ikke åpen for musikernes innvendinger. Han insisterte på selv å bestemme hvilke verker som skulle spilles. Ved konserter gjorde han seg selv mest mulig synlig for publikum ved å stå på et podium som raget over orkesteret. Deutsche Grammophons innspillinger med ham som dirigent var i all hovedsak styrt av Karajan. Han avgjorde repertoaret, hvor innspillingen skulle skje, hvilke solister som skulle brukes, hvordan platecoveret skulle se ut, og så videre. Onde tunger vil ha det til at han i forbindelse med plateproduksjoner av Giuseppe Verdis operaer sørget for at orkesteret ble mikset slik at det ble mer fremtredende i lydbildet. På denne måten fikk Karajan ytterligere understreket sin innflytelse i produksjonen. I takt med sin stigende suksess krevde Karajan også høyere honorarer, og la dermed grunnlaget for at dagens mest etterspurte dirigenter er kostbare å engasjere. Han hadde også en lidenskap for å fly, for motorkjøretøyer og seiling. Ny teknologi. Karajan var svært interessert i teknologisk utvikling og spilte en viss rolle i utviklingen av CDen. Han var til stede på pressekonferansen da formatet første gang ble presentert. Han nølte ikke med å gå foran og lånte i 1981 sin prestisje til den nye teknologien ved å være den første dirigenten som gjorde en digital plateinnspilling av klassisk musikk. De første CD-prototypene hadde opprinnelig en spilletid begrenset til 60 minutter, og det er blitt hevdet at den lengre 74-minutters CD-en ble valgt for å passe til Beethovens niende symfoni, og at Karajan hadde endel av ansvaret for denne beslutningen. Selv om det digitale formatets lydkvalitet på denne tiden ennå var på begynnerstadiet, innså Karajan den fremtidige verdien av det. Ettertiden har vist at han fikk rett i sin spådom om at fremtidens teknologi ville gjøre de første digitale lydinnspillingene mer vellydende. Opptatt som han var av at hans tolkninger av klassisk musikk måtte bevares for ettertiden, kastet han seg ut i et omfattende digitalt innspillingsprogram for Deutsche Grammophon. Tross sykdom, brukte Karajan mye av sine siste leveår til å nyinnspille digitale versjoner av de verkene han likte best. Priser. Inngangen til Karajan-instituttet i Salzburg Unter den Linden. Unter den Linden («under lindetrærne») er en av Berlins mest praktfulle paradegater. Den sammenlignes ofte med Champs-Elysees i Paris. En boulevard av lindetrær ble plantet fra 1647 fra kurfyrstens slott til byens gater av Friedrich Wilhelm I, den "store kurfyrsten", som ønsket å ride fra sitt slott til jaktparken Tiergarten med passende barokke omgivelser. Vest for Brandenburger Tor fortsetter Unter den Linden som Straße des 17. Juni til minne om østberlinernes oppstand mot de sovjetiske okkupantene i 1953. Etter broen Schlossbrücke over Spree går gaten over i Karl-Liebknecht-Straße. Se også: Karl Friedrich Schinkel. 1307. Begivenheter. Dette sies å være opphavet til myten om fredag den 13. Jack the Ripper. Karikatur i bladet Punch fra 1888 om saken Jack the Ripper er et pseudonym som ble gitt en ukjent seriemorder som mellom august og november 1888 angivelig skulle ha drept minst 5 prostituerte kvinner ved East End i London. Politiet løste aldri saken, noe som har bidratt til dens enorme popularitet. Ripperologer har over tiden presentert over 200 mulige mistenkte og hypoteser, dog ingen med konkluderende beviser. De mest populære hypotesene omfatter konspirasjoner mellom Dronning Victoria's tronarvinger og frimurere. Jack the Ripper er den første seriemorderen i historien som fikk internasjonal mediadekning. Selv om saken fikk mye oppmerksomhet i Storbritannia var det ikke før drapet på offeret Marry Kelly, et drap som forøvrig refereres til som et svært brutalt et, at den spredde seg til resten av verden. Ripper er også den første kjente seriemorderen som kommuniserte med politiet. Selv om flere av brevene mottatt av Scotland Yard ble avvist som falske er det stor enighet om at det signert "...From Hell" er autentisk. Sammen med dette brevet kom også en halv nyre fra et angivelig offer. Det er laget flere filmer med de ulike teoriene bak Jack the Ripper. En av disse er "From Hell" fra 2001 med Johnny Depp i hovedrollen som politiinspektør Fred Abberline. En rekke bøker er også basert på historien. Patricia Cornwell har skrevet en bok hvor hun påstår at hun har avslørt morderen Walter Sickert -en kunstner som levde i London på denne tiden. Et ekspertteam har jobbet for å få frem så mange opplysninger som mulig om Ripper. Laura Richards i Scotland Yard har ledet teamet som inkluderer patologer, historikere og geografer. Resultatet har blitt den mest nøyaktige profilen som noensinne er laget av Jack the Ripper. 118 år gammelt bevismateriale viser at Ripper var mellom 25 og 35 år. Han var mellom 1,65 og 1,70 meter høy og var kraftig bygget. Etterforskerne har nå brukt nye teknikker for å arbeide frem en profil på ham. Bakgrunn. På midten av det 19. århundret opplevde England en voldsom innflytting av irske immigranter som flyttet både til den engelske landsbygden og til Englands største byer. Fra 1882 kom det mange jøder fra Øst-Europa for å unnslippe pogromer. Den massive innvandringen bidrog til å øke overbefolkningen og de vanskelige arbeids- og boforhold i London, noe som ledet til en stadig økende økonomisk underklasse. En omfattende fattigdom drev mange kvinner til prostitusjon. I oktober 1888 anslo London Metropolitan Police at det var 12 000 prostituerte av "svært lav klasse" som bodde i Whitechapel og at det var omtrent 62 bordeller der.De økonomiske problemene ble ledsaget av en jevn økning i sosial uro. Mellom 1886 og 1889 var det regelmessig demonstrasjoner fra sultne og arbeidsløse Londonere. De fleste drapene, og de som oftest blir tillagt Jack the Ripper, skjedde i siste halvdel av 1888, selv om serien av grusomme drap i Whitechapel fortsatte minst til 1891. Et antall av drapene involverte ekstremt grusomme detaljer, som maltraktering og sløying, noe som ble gjengitt i mediene. Rykter om at mordene var forbundet ble sterkere i september og oktober da en rekke aviser og Scotland Yard mottok en rekke brev der avsenderen hevdet å ha utført ett eller flere drap. Ett brev, mottatt av George Lusk i Whitechapel Vigilance Committee, ble mottatt sammen med en nyre fra et menneske. Først og fremst på grunn av den særskilt brutale karakteren drapene hadde preg av – og på grunn av medienes dekning av saken – ble offentligheten mer og mer sikker på at én enkelt morder sto bak terroren. Morderen ble omtalt som Jack the Ripper siden et av postkortene som ble mottatt av Central News Agency var undertegnet med dette navnet. Selv om etterforskerne ikke greide å påvise at de senere drapene var forbundet med drapene i 1888, var legenden om Jack the Ripper styrket. Ofre. Metropolitan Police-filer viser at etterforskningen som begynte i 1888 til slutt omfattet 11 separate drap som skjedde i perioden 3. april 1888 til 13. februar 1891. Disse var kjent i politikretser som «The Whitechapel Murders». Johnny Depp. John Christopher «Johnny» Depp II (født 9. juni 1963 i Owensboro i Kentucky) er en amerikansk skuespiller. Johnny debuterte i den amerikanske filmserien "A Nightmare on Elm Street" (1984). Han dukket senere opp i politiserien "21 Jump Street", og i en rekke filmer der han fremstår som en gal lederfigur. Han har spilt i en rekke varierte roller, fra komedie ("Pirates of the Caribbean") til seriøse drama ("Donnie Brasco"), til action ("Once Upon A Time in Mexico"), og spennende thrillere ("From Hell"). Han er også kjent for sin opptreden i filmer med regissøren Tim Burton. Burton og Depp har samarbeidet i totalt i syv filmer: "Edward Scissorshands", "Alice in Wonderland", "Ed Wood", "Sleepy Hollow", "Charlie og sjokoladefabrikken", "The Corpse Bride" og "Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street". Videre har Depp regissert og deltatt i "The Brave" der han viste sin sympati for innfødte amerikanere. Depp er også kjent for sitt vennskap med Hunter S. Thompson, som han spilte i filmen "Fear and Loathing in Las Vegas". Denne filmen har mye narkotika-relatert materiale, et tema Depp også utforsker i filmen "Blow", hvor han spiller kokain-kongen George Jung. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Familie. Johnny er sønn av ingeniør John Christopher Depp d.e. og servitøren Betty Sue Palmer. Depp-familien er hovedsakelig av irsk og tysk opprinnelse. Depps oldemor på morssiden, Minnie, var fullblods cherokee og han har også noe cherokee-blod på farssiden. Johnny Depp giftet seg med Lori Anne Allison da han var 20, men de skilte seg 2 år senere. Etter dette har han vært forlovet med mange kjente skuespillere, slik som Sherilyn Fenn, Winona Ryder, Jennifer Grey og modell Kate Moss. Med sin nåværende samboer Vanessa Paradis har han to barn, Lily-Rose Melody (født 1999) og Jack John Christopher Depp III (født 2002). Mars 2007 ble Johnny Depps datter Lily-Rose syk av E-coli-smitten mens familien var i England under innspillingen av "Sweeney Todd". Hun klarte seg gjennom det, og var ute av sykehuset etter 9 dager. I dag er hun helt frisk etter sykdommen. Johnny Depp har sagt til media flere ganger at han er svært takknemlig for privatlivet han og hans familie fikk ha, da avisen "The Sun" visste både hva datteren var smittet av, og hvilket sykehus hun lå på, uten å publisere dette før etter sykehusoppholdet. Etter måneder med media spekulasjoner, kunngjorde Depp og Paradis sin separasjon i juni 2012. Heather Graham. Heather Joan Graham (født 29. januar 1970 i Milwaukee i Wisconsin) er en amerikansk skuespillerinne. Hun har spilt i filmer som "Boogie Nights" (1997) og "Austin Powers - Spionen som spermet meg" (1999) og TV-serien Twin Peaks. Senere har hun spilt rollen som Mary Kelly i filmen "From Hell" (2001), basert på historien om Jack the Ripper. Eksterne lenker. Graham, Heather Graham, Heather Alfred Marshall. Alfred Marshall (født 26. juli 1842, død 13. juli 1924), britisk økonom. Han regnes som en av pionérene i moderne økonomisk teori (nyklassisk teori). Han omtales gjerne som den store økonomiske lærebokforfatteren på slutten av 1800-tallet, og hadde mange senere berømte økonomer som sine studenter, for eksempel John M. Keynes. Marshalls pedagogiske suksess skyldes nok at han la vekt på å framstille de økonomiske teoriene på en klar og enkel måte ved hjelp av diagrammer/figurer. Marshall som selv hadde en god matematisk skolering, henviste likevel de matematiske bevisene til fotnoter i sine lærebøker. Dermed var ikke matematikkkunnskaper noen betingelse for å forstå hans resonnementer. Marshall tegnet opp det berømte markedsdiagrammet med en stigende tilbuds- og en fallende etterspørselskurve som krysser hverandre i et likevektpunkt for pris og mengde. Dette likevektspunktet viste hva pris og omsatt mengde kom til å bli. Prisen ga også uttrykk for nytten eller verdien av produktet for konsumentene og under visse betingelser for samfunnet. Etterpørselskurven ble bestemt av konsumentenes subjektive nytter av å konsumere ulike mengder av produktet. Tilbudskurven ble bestemt av bedriftenes kostnader ved å produsere ulike mengder av produktet. Ved å trekke inn tidsperspektivet som bestemmende for hvordan tilbudskurven så ut, viste Marshall at både klassikernes og nyklassikernes verditeorier kunne forsvares for industriproduksjon. På lang sikt ville tilbudskurven være horisontal, på kort sikt vertikal og på mellomlang sikt stigende mot høyre i diagrammet, hevdet Marshall. Ved å flytte etterpørselskurven parallelt viste at Marshall at kostnadsforholdene (da på lang sikt) var avgjørende for produktets pris/ verdi, i tråd med hva klassikerne Smith og Ricardo hadde hevdet tidligere. På kort sikt ville derimot nytten spille en avgjørende rolle, slik som de første nyklassikerne Jevons og Menger hadde ment. På mellomlang sikt ville pris/verdi være gjensidig avhengig av både konsumentenes nyttestrukturer og produsentenes kostnadsforhold. Dette på samme måte som saksen for å kunne klippe, var avhengig av begge sakseblader, sa Marshall. Litteratur. Marshall, Alfred Marshall, Alfred Marshall, Alfred Nikolaj Kondratjev. Nikolaj Dmitrijevitsj Kondratjev (russisk Николай Дмитриевич Кондратьев, født, død 17. september 1938) var en russisk økonom og statistiker som i 1920-årene var med på å utarbeide den første sovjetiske femårsplan. Han analyserte i den forbindelse hvilke faktorer som kunne stimulere til økonomisk vekst over tid. Kondratjev var så dristig at han kritiserte Josef Stalins plan for landbrukets kollektivisering. Det gjorde at han i 1928 fikk avskjed fra sin stilling som direktør for Instituttet for studier av handelsvirksomheter. I 1930 ble han arrestert og dømt til fengselsopphold. Dommen hans ble gjennomgått på nytt i 1938 og omgjort til dødsstraff. Den ble sannsynligvis eksekvert samme år. Kondratjev er særlig kjent for sine teorier om 50-års bølger, også senere kalt Kondratjev-bølger. Blant annet viser den kjente økonomen Joseph Schumpeter til hans teorier. I 1926 forsøkte han empirisk å vise eksistensen av lange sykliske bølger i økonomien med periodelengder på 45-60 år. I bølgenes oppgangsfase er det sterk økonomisk vekst, og faser med høykonjunktur avbrytes bare av kortvarige, svake lavkonjunkturer. Nedgangsfasene kjennetegnes derimot av lav økonomisk vekst. Lavkonjunktur dominerer. De lange og dype lavkonjunkturene avbrytes kun av korte, svake høykonjunkturer ifølge denne teorien. Kasakhstan. Kasakhstan (kasakhisk: "Қазақстан", "Qazaqstan", russisk: "Казахстан", "Kazakhstan"), offisielt Republikken Kasakhstan (kasakhisk: "Қазақстан Республикасы", "Qazaqstan Respwblikası", russisk: "Республика Казахстан", "Respublika Kazakhstan") er et land i Sentral-Asia. Det grenser til Russland, Folkerepublikken Kina, Turkmenistan, Kirgisistan og Usbekistan, i tillegg til kystlinjen mot Det kaspiske hav. Kasakhstan har ca. 15 millioner innbyggere, og har et areal på. Hovedstaden er Astana. Kasakhstan er verdens niende største land, og består av flate områder, stepper, taigaer (sibirsk skogland), steile dalstrøk, åser, deltaer og snøkledde fjell, og ørkener. Landet er tynt befolket, og befolkningstettheten er mindre enn seks personer per kvadratkilometer. Kasakhstan er etnisk og kulturelt mangeartet, delvis på grunn av masseforflytninger av flere etniske grupper til landet i Stalin-tiden.. Kasakhere er den største etniske gruppen, men landet har også 131 andre folkegrupper, inkludert russere, ukrainere, usbekere, og tatarer. Naturgeografi. Med et areal på rundt 2 717 300 km² er Kasakhstan mer enn dobbelt så stort som de fire andre sentralasiatiske republikkene til sammen. Landet grenser mot Turkmenistan, Usbekistan og Kirgisistan i sør, Russland i nord, Russland og Kaspihavet i vest og Xinjiang i Kina i øst. Det er stor topografisk variasjon innen Kasakhstan. Det meste av landet ligger mellom 200 og 300 meters høyde, men langs kysten av Kaspihavet finner man noen av de laveste høydene på jorden. Det høyeste punktet, Khan Tengri-fjellet i Tian Shan-kjeden, er 7 010 meter høyt. Mange av toppene i fjellkjedene Tian Shan og Altai er snødekte året rundt, og smeltevann herfra er kilde til de fleste av Kasakhstans elver. 9,4 % av landområdet i Kasakhstan består av blandet prærie og skog eller skogløs prærie, primært i nordlige deler og i området rundt Uralelven. Mer enn tre fjerdedeler av landet, inkludert hele det vestlige området og mesteparten av det sørlige, er enten delvis ørken (33,2 %) eller ørken (44 %). Terrenget her er bart og erodert, med store sanddyner i ørkenene Kysylkum og Moyunkum. Demografi. befolkningspyramide, 2005. Fordeling i alder og kjønn. Det amerikanske folketellingsbyråets internasjonale database lister Kasakhstans nåværende befolkning til 16 763 795 innbyggere mens Forente nasjoners kilder som Verdensbanken gir beregning for 2002 på 14 794 830. Den siste tiårsfolketellingen som ble holdt mellom 28. februar og 6. mars 2009 ga et resultat på 16 004 800 mennesker registrert i Kasakhstan. Etniske kasakhere representerer 63 prosent av befolkningen og etniske russere 24 prosent, med en rik fordeling av mange andre grupper, inkludert tatarere, ukrainere, usbekere, hviterussere, uighurere, aserbajdsjanere, polakker, og litauere. En del minoriteter, som etniske tyskere som tidligere hadde bosatt seg i Russland, særlig volgatyskere, og ukrainere, koreanere, kurdere, tsjetsjenere, meskhetiske tyrkere, og russiske politiske opposisjonelle som ble deportert av Stalin til Kasakhstan på 1930-tallet og 1940-tallet; en del større arbeidsleirer (Gulag) eksisterte i landet. Det skjedde også en betydelig russisk innvandring i forbindelse med Jomfrulandplanen og det sovjetiske romfartsprogrammet under Khrusjtsjov-tiden. Det var også en liten, men aktiv jødisk samfunn. Før 1991 var det en million tyskere i Kasakhstan men de fleste av dem fikk lov til å utvandre til Tyskland etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. De fleste medlemmer av den lille minoriteten av pontiske grekere har utvandret til Hellas. På slutten av 1930-tallet ble de tusener av koreanere i Sovjetunionen deportert til Sentral-Asia. Dette folket er i dag kjent som "Koryo-saram". Språk. Kasakhstan er et tospråklig land: kasakhisk, snakket av 64,4 prosent av befolkningen, har status som nasjonalt språk eller «statsspråk», mens russisk, som er snakket av bortimot alle, er erklært som «offisielt» språk, og blir rutinemessig benyttet i forretningslivet. Engelsk har blitt populært å kunne blant de unge etter at Sovjetunionen falt sammen, og 30 prosent av de som bor i storbyene, særlig de yngre snakker rimelig bra engelsk. Et annet utenlandsk språk som er mer eller mindre populært er tyrkisk på grunn av Tyrkias umiddelbare nærhet og likhet til kasakhisk. 1990-tallet ble markert av en utvandring av mange av landets russiske og volgatyske innbyggere, en prosess som begynte på 1970-tallet. Dette var en betydelig faktor i å gi innfødt kasakhere et flertall i befolkningen, foruten at disse også hadde en høyere fødselsrate og økte ved innvandring av etniske kasakhere fra Kina, Mongolia og Russland. Religion. Kasakhstan har religionsfrihet, og mange ulike trosformer er representert i landet. Islam er den største religionen. Kasakhisk er det nasjonale språket mens russisk er også offisielt benyttet som «likestilt» språk (til kasakhisk) i Kasakhstans institusjoner. Historie. I det meste av sin historie har området som utgjør dagens moderne stat Kasakhstan vært bebodd av nomadiske stammer. På 1500-tallet framsto kasakherne som en egen nasjonal gruppe, delt inn i tre hovedflokker. Russerne begynte å avansere inn på det kasakhstanske steppene på 1700-tallet, og ved midten av 1800-tallet var hele Kasakhstan en del av Det russiske keiserdømmet. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen ble området Kasakhstan reorganisert flere ganger før det ble den kasakhisk-sovjetiske sosialistrepublikken i 1936 og som en del av Sovjetunionen. I løpet av 1900-tallet var Kasakhstan område for flere større sovjetiske prosjekter, inkludert Jomfrulandplanen til Nikita Khrusjtsjov, Bajkonur kosmodrom (verdens største og eldste fungerende rakettoppskytingsbase) og semipalatinsk testområde, Sovjetunionens hovedområde for å teste atomvåpen. Kasakhstan erklærte seg selv som en uavhengig stat den 16. desember 1991 som den siste sovjetiske republikk som så gjorde. Lederen fra kommunisttiden, Nursultan Nazarbayev, ble landets nye president. Siden 1991 har Kasakhstan etterstrebet en balansert utenrikspolitikk og arbeidet for å utvikle landets økonomi, særlig hydrokarbonindustrien. Mens landets økonomiske utsikter er blitt stadig bedre, har president Nazarbayev opprettholdt streng kontroll over landet politikk. Landets internasjonale prestisje har langsomt bedret seg. Landet er i dag betraktet som en dominerende stat i Sentral-Asia. Kasakhstan er et medlem av mange internasjonale organisasjoner, blant annet Forente nasjoner, NATOs Samarbeid for fred, Samveldet av uavhengige stater, og Shanghai-gruppen. I 2010 har Kasakhstan formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Administrativ inndeling. Kasakhstan er inndelt i 14 "oblaster" (kasakhisk: облыстар), som igjen er oppdelt i distrikter (kasakhisk: аудандар). Hver oblast ledes av en «akim» (guvernør) utpekt av presidenten. Kasakhstans regjering flyttet hovedstaden fra Almaty til Astana 10. desember 1997. Statsministre. Kasakhstan hadde visepresident i perioden 1991–1996. Næringsliv. Kasakhstan er den største republikken i Sentral-Asia fra det tidligere Sovjetunionen, og har derfor store mengder med fossilt brensel og forskjellige mineraler. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning ble det økonomisk krise i området, men regjeringen lyktes i å gjennomføre økonomiske reformer, og Kasakhstan har nå en stabil økonomi, og den tidligere fattigdommen ble forandret, hovedsakelig på grunn av olje. Kasakhstan og Kina startet et samarbeid med å bygge en oljeledning fra Kaspihavet til Kina, og dette prosjektet sto ferdig i 2006, og den kalles Atasu-Alashankou-linjen. Kasakhstan er nå det rikeste landet i Sentral Asia, og de har et banksystem som ligner på det i Øst-Europa. Men fortsatt lever 19 % av befolkningen i ekstrem fattigdom. Friedrich List. Friedrich List (født 6. august 1789 i Reutlingen, død 30. november 1846 i Kufstein) var en tysk nasjonaløkonom og liberaler. Han var professor i statsvitenskap ved Universität Tübingen. List avviste at de rådende teorier som ble utviklet av de engelske klassiske økonomer på begynnelsen av 1800-tallet gjaldt for alle økonomier, og anbefalte heller en proteksjonistisk politikk for Tysklands vedkommende. List er særlig kjent for sin argumentasjon for oppfostringtoll ("Erziehungszoll") med den hensikt å bygge opp mindre utviklede industrier i konkurransen på verdensmarkedet. Han oppholdt seg en del år i USA og er faktisk blitt kalt for den amerikanske proteksjonismens far. Hans argumentasjon for proteksjonisme bygget på at han så det som regjeringenes ansvar å utvikle nasjonens produktivkrefter. Først når dette var gjort, kunne landet for alvor delta i den frie verdenshandelen. List, Fredrich List, Fredrich List, Fredrich James Prescott Joule. James Prescott Joule (født 24. desember 1818, død 11. oktober 1889) var en britisk fysiker født i Salford, nær Manchester i England. Han studerte varme og oppdaget at den hadde likheter til mekaniske lover (energi). Måleenheten joule er oppkalt etter ham. Liv. James var sønnen til Benjamin Joule (1784–1858), en velstående brygger, og ble undervist hjemme til 1834 da han, sammen med sin eldre bror Benjamin, ble sendt for å studere under John Dalton ved Manchester Literary and Philosophical Society. De to brødrene fikk bare to års utdanning da Dalton måtte pensjonere seg følgende et hjerneslag. Til tross for deres korte periode sammen gjorde Daltons, samt hans kollegers (kjemiker William Henry) og ingeniørene Peter Ewart og Eaton Hodgkinson), undervisning inntrykk på James. James ble siden undervist av John Davis. Joule var fascinert av elektrisitet, han og broren eksperimenterte ofte ved å gi hverandre og familiens tjenere elektriske sjokk. Joule jobbet som bestyrer ved familiens bryggeri til det ble solgt i 1854. Mange år før dette begynte han å undersøke muligheten for å bytte ut bryggeriets dampmotorer med nyoppfunnede elektriske motorer. I 1838 ble hans første vitenskapelige avhandlinger om elektrisitet del av "Annals of Electricity", et vitenskapelig magasin grunnlagt og drevet av John Davis kollega William Sturgeon. I 1840 oppdaget James Joules lov og håpet å imponere Royal Society, men ble avfeid som en amatør. Da Sturgeon flyttet til Manchester i 1840 ble han og Joule kjernen i en sirkel av byens intellektuelle. Begge var enige om at vitenskap og teologi kunne og burde være integrerte. Joule begynte siden å undervise ved Sturgeons Royal Victoria Gallery of Practical Science. Joule publiserte i 1840 påstanden om at mengden varme per sekund som utvikles i en strømførende ledning, er proporsjonal med den elektriske motstanden i ledningen og kvadratet av strømmen. I 1843 bestemte han mengden arbeid som trengtes for å produsere en enhet varme. Han brukte mange, stadig mer nøyaktige, metoder for å oppnå dette. Den første var ved å måle temperaturøkningen, strømmen og det mekaniske arbeidet som var et resultat av roteringen av en liten elektromagnet i vannet mellom to magnetpoler. I 1852 oppdaget Joule, sammen med Lord Kelvin, at når en gass utvider seg uten å utføre et ytre arbeid, synker temperaturen til gassen. Dette blir kalt Joule-Kelvin-effekten. Etter lang tids sykdom døde James Prescott Joule i sitt hjem i Sale. Priser (utvalg). Joule, James Prescott Joule, James Prescott Joule, James Prescott Luftforsvaret. Luftforsvaret er den grenen av Norges forsvar som leverer luftmakt som hovedprodukt. Luftforsvarets historie. Hærens flyvevesen ble opprettet i 1912, Marinens flyvevesen i 1916. I 1941 ble de to våpnene underlagt Flyvåpnenes Felleskommando. De to våpen ble 10. november 1944 forenet til en egen forsvarsgren, Luftforsvaret. Navnet på forsvarsgrenen har endret seg noen ganger siden opprettelsen, alt etter som Luftvernartilleriet (LVA) har blitt inkludert eller utskilt. I 1946 ble LVA utskilt fra Hæren og inngikk i Luftforsvaret. Fra 1953 ble LVA tilbakeført til Hæren, og Luftforsvaret ble Det kongelige norske flyvåpen, eller Flyvåpnet. En stortingsproposisjon fra 1957 ble vedtatt i 1959, og LVA inngikk atter en gang i forsvarsgrenen som siden har vært hetende Luftforsvaret. Luftforsvarets oppgaver. Styrke i fred: 1 430 personer er ansatt i Luftforsvaret, i tillegg kommer ca. 100 befalselever og 600 vernepliktige soldater. Styrke ved mobilisering: 5 518 personer. Luftforsvaret består av syv flystasjoner, to kontroll- og varslingsstasjoner, to utdanningssentre, ti skvadroner samt to luftvernartilleribataljoner. Flystasjoner. På hver av flystasjonene er det stasjonert en luftving og en logistikkorganisasjon. Luftvingen består av operative avdelinger – selve spydspissen i Luftforsvaret. Flystasjonene og Forsvarets logistikkorganisasjon stiller infrastruktur og støtte tilgjengelig for at luftvingen skal kunne utføre sine operative bidrag. Bodø hovedflystasjon Motto: Fred Ved Styrke Ørland hovedflystasjon Motto: Innsats Gjennom Samarbeid Sola flystasjon Motto: Trygghet i vest Banak flystasjon Rygge flystasjon Motto: På Vakt For Frihet Bardufoss flystasjon Andøya flystasjon Motto: Forsvar i Fellesskap Gardermoen flystasjon Motto: I Felles Løft Ikke-operative flystasjoner. Flystasjonene er ikke nedlagt, men det eksisterer ingen militær flyoperativ aktivitet ved disse flystasjonene. Nedlagte flystasjoner. Ingen militær aktivitet ved disse flystasjonene. Kontroll- og varslingsstasjoner. Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjoner sørger for å overvåke luftrommet over norsk territorium, og er en del av NATOs luftvarslingstjeneste. Dagens materiell. Luftforsvaret flyr som vist i tabellen helikoptere og maritime fly som brukes av andre grener av forsvaret og/eller norske myndigheter enn Luftforsvaret selv. I andre land med vesentlig større militære styrker enn Norge har gjerne den respektive hæren og marinen egne avdelinger for luftfartøyene de bruker, men i Norge er det kun Luftforsvaret som har kompetansen til å fly disse enhetene. Fremtidig materiell. Luftforsvaret skal i årene som kommer få en del nytt materiell Tidligere materiell. Historisk har Luftforsvaret brukt følgende materiell. Tallene er sammenlagt, og ikke i tjeneste på én gang. Listen er ikke uttømmende. Utdanningsinstitusjoner. Luftforsvarets skoler og utdanningssentre sørger for utdanning og kompetanseheving til både Forsvarets fellesavdelinger og til Luftforsvarets organisasjon. Tidligere merking av fly. Fra 1952 gikk man tilbake til to-bokstavers skvadronmerking som ble innført av skvadronene i Storbritannia under krigen, og videreførte denne tradisjonen også for skvadroner som ble opprettet etterpå. Merkingen av fly med bokstavkoder opphørte i 1972. Jean-Pierre Raffarin. Jean-Pierre Raffarin (født 3. august 1948 i Poitiers) er en fransk politiker. Etter å holdt mindre politiske verv i det franske politiske systemet ble Raffarin utnevnt til fransk statsminister etter at Jacques Chirac vant presidentvalget i mai 2002. Raffarin var meget upopulær og innleverte sin avskjedssøknad den 31. mai 2005 etter at franskmennene stemte nei til den europeiske konstitusjonen. Europadagen. Europadagen er EUs unionsdag, og feires 9. mai hvert år til minne om Schuman-erklæringen. Frankrikes utenriksminister Robert Schuman foreslo i en tale 9. mai 1950 at Frankrike og Tyskland, samt ethvert annet europeisk land som måtte ønske å delta, skulle samordne deres kull- og stålproduksjon. Denne talen, som resulterte i Det europeiske kull- og stålfellesskap, ansees som begynnelsen på EU. Europarådet etablerte i 1964 5. mai som Europadagen for å markere etableringen av organisasjonen på denne datoen i 1949. Brussel. Brussel er hovedstaden i Belgia og en av landets tre føderale regioner. På Belgias tre offisielle språk heter byen "Bruxelles" (fransk), "Brussel" (nederlandsk) og "Brüssel" (tysk). Regionen har 1 080 790 innbyggere (2008), mens kommunen har 142 853 innbyggere. Hovedstadsregionen Brussel og dens kommuner er offisielt tospråklige med fransk og nederlandsk. Brussel er også EUs hovedstad, sete for Europakommisjonen og Europaparlamentet. I tillegg ligger NATOs hovedkvarter i byen. Brussel har vært vertsby for verdensutstillinger i 1897, 1910, 1935 og 1958. Til utstillingen i 1958 ble Atomium bygd. Nederlandsk (flamsk) var det fremherskende språket inntil år 1800 og ble benyttet av et flertall av innbyggerne inntil cirka 1950, men i dag dominerer fransk i det offentlige livet. En undersøkelse fra 2006 viste at fransk tales som familiespråk av 77 %, nederlandsk av 16 %, mens 27 % taler et fremmed språk. Byen har et stort antall utlendinger, dels immigranter fra især Nordafrika og Tyrkia, dels medarbeidere og lobbyister ved EU og andre internasjonale organer. Regionen. Hovedstadsområdet Brussel, (Bruxelles-Capitale eller Brussels Hoofdstedelijk Gewest), er en av Belgias tre regioner og har 19 kommuner. Regionen er en enklave i Flandern og har 1 018 000 innbyggere, mens selve bykommunen Brussel har 145 000 innbyggere. Regionen har siden 18. juni 1989 vært en autonom region med eget parlament og regjering, som verken tilhører den nederlandsktalende region Flandern eller den fransktalende region Vallonia. Samtidig er Brussel dog sete for den flamske regionens parlament og regjering. Brussel og organiseringen av byens administrasjon er et hett politisk tema i Belgia. Det flamske synspunktet var at Brussel var en historisk og kulturelt flamsk by og burde bli værende som en del av Flandern. I tillegg fryktet den flamsktalende befolkningen at en ny autonom region ville føre til at landet fikk to fransktalende regioner, da Brussel med årene hadde skiftet språk. Den fransktalende befolkningen mente de gradvis hadde tatt kontroll over byen gjennom kommunevalgene og at en opprettelse av en tospråklig region ville svekke denne status som fransktalende by. Språk. Både fransk og nederlandsk er offisielle språk i byen og regionen, og innbyggerne har krav å bli møtt med det språket de selv snakker når de kontakter myndighetene. I praksis foregår den offentlige servisen likevel primært på fransk. Størstedelen av innbyggerene har fransk som morsmål og hjemmespråk, mens en liten del (10-15 %) snakker flamsk nederlandsk. I dag utgjør immigranter fra blant annet Marokko og Algerie en stor gruppe, som utad bruker fransk. Også de fleste av de ansatte i EU og internasjonale myndigheter og bedrifter velger fransk hvis de må lære seg et lokalt språk. Et stort antall bosatt i Flandern arbeidsinnpendler til regionen, og Brussel fungerer også som sentrum for handel, service og underholdning for store deler av Flandern. De mange belgiske føderale myndighetene i hovedstaden har nederlandsk som første og fransk som andre språk. Alle gater og jernbanestasjoner er skiltet på nederlandsk og fransk. Opprinnelig var Brussel nederlandsktalende, og ved Belgias løsrivelse fra Nederlandene i 1830 talte majoriteten av befolkningen nederlandsk. Historie. Kart over byen fra 1555 Nedre Lorraine skilles ut fra Det tysk-romerske riket. I 977 ga den tyske keiseren Otto II Nedre Lorraine som lå ved Det tysk-romerske rikets vestre grense til Karl av Nedre Lorraine. Karl av Nedre Lorraine var den franske kongen Ludvig IVs bannlyste sønn, og allerede på det tidspunkt var Brussel omtalt. Byen anses som grunnlagt da Karl av Nedre Lorraine oppførte et lite fort i 979 på øya Sint-Gorik (fransk: Saint-Géry), som ligger i elva Zenne (Senne). I forbindelse med Karls død på slutten av 900-tallet tok Lambert I av Leuven kontrollen over Nedre Lorraine. I Lambert II av Leuvens regjeringstid ble de første bymurene bygd, og den lille byen ble på 1100-tallet en viktig knutepunkt på veien mellom Brugge og Köln. På denne tiden byttet grevene av Leuven navn til "greve av Brabant" og Brussel ble hovedstad for hertugdømmet Brabant. Nederlandene samles. Fra 1400-tallet ble Brussel residensby for de burgundiske hertuger som samlet Nederlandene og forsøkte å forene de nederlandske provinser med Burgund (Bourgogne). Under Karl V ble byen hovedstad for alle Nederlandene. Solkongen beleirer byen. I 1695 beleiret solkongen Ludvig XIV av Frankrike byen og bombarderte byen i dagene 13. – 15. august. Ca. 4 000 hus ble lagt i grus. Gjenoppbygningen ga plass til de mange flotte hus som i dag kan sees på Grand-Place, et torg som ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste i 1998. Habsburgsk herredømme. Brussel forble under spansk-habsburgsk, senere østerriksk-habsburgsk herredømme inntil 1794, da franske revolusjonstropper inntok de østerrikske Nederlandene og innlemmet det som en del av Frankrike. De franske troppers nederlag under keiser Napoleon ble avgjort noen få kilometer fra byen, i den lille byen Waterloo. Nederlandene gjenforenes. Etter Napoleons fall i 1813 ble de sørlige og nordlige Nederlandene gjenforent i Kongeriket Nederlandene. Det var to offisielle hovedsteder, og kongen og regjeringen befant seg skiftevis i Haag og Brussel. Parlamentet hadde sete i Brussel og forhandlinger foregikk mest på fransk. De sørlige Nederlandene var på den tiden rikere og tettere befolket enn de nordlige, og det fanns en industri var i ferd med å vokse fram. Konservative, katolske krefter likte ikke å være underlagt en protestantisk, hollandsk konge. Brussel ble et av stedene hvor borgerskapets motstand mot det "hollandske" styret spiret frem. Den belgiske revolusjonen. I 1830 brøt det ut spontane opptøyer i byen etter operaforestillingen "Le Muette de Portici" ved De Munt-teateret (fransk: La Monnaie). Opptøyene var starten på den belgiske revolusjonen som førte til de sørlige Nederlandenes løsrivelse under navnet Belgia 21. juli 1831. Brussel ble landets hovedstad og sete for landets første konge, den tyske Leopold I av Belgia. Under Leopold IIs regjeringstid gikk byen igjennom mange forandringer. Elven Zenne ble overbygd, hele kvarterer ble sløyfet, det enorme Justispalasset ble bygd, jernbanen ble utbygd og store gater, blant annet Tervuren-avenyen, ble anlagt. Pengene som ble brukt til å finansiere dette kom dels fra landets voksende kull- og stålindustri, men ikke minst fra grov utnyttelse av kolonien Fristaten Kongo som var kongens personlige eiendom. Første verdenskrig. Under første verdenskrig ble Brussel erklært for «åpen by», så ingen kamphandlinger fant sted i byen. Andre verdenskrig. Fra 10. mai 1940 ble Brussel bombet av tyskerne, men mesteparten av de skadene byen ble påført kom mot slutten av krigen, i 1944-1945. Brussel etter andre verdenskrig. Språkgrensen i Belgia ble fastlagt i 1963. Brussel og de nærmeste kommunene fikk tospråklig status. Hovedstadsregionen Brussel ble opprettet 18. juni 1989. Heysel stadion. Tragedien på Heizel/Heysel stadion skjedde i Brussel 29. mai 1985 i forbindelse med en finalen i Serievinnercupen i fotball mellom engelske Liverpool FC og italienske Juventus FC. En time før kampstart rev Liverpool-tilhengere ned gjerdet som skilte de to supportergruppene. Juventus-tilhengerne ble presset tilbake mot en falleferdig vegg som kollapset over dem. Til tross for denne ulykken ble kampen spilt, en kamp Juventus vant med 1-0 etter straffespark av Michel Platini. 39 mennesker ble drept, hovedsakelig Juventus-tilhengere. Liverpool ble senere utestengt for all europeisk fotballturneringer i seks år og alle andre engelske fotballklubber i fem år. Det belgiske politiet ble kritisert for dårlig innsats og planlegging. Internasjonale organer. EFTA-sekretariatet og EFTAs overvåkingsorgans kontorer er også lokalisert i Brussel, sammen med ialt 120 internasjonale institusjoner. Medregnet 159 ambassader har byen totalt flere enn 2500 diplomater, som gjør at Brussel er verdens nest største senter for diplomatisk virksomhet etter New York. Norge er representert i Brussel gjennom den norske ambassaden til Belgia og Norges delegasjon til EU. I tillegg har en rekke norske organisasjoner, regioner og selskaper interessekontor i Brussel for å jobbe opp mot EU-systemet. Brussel er vertsby for NATOs hovedkvarter. Klima. I følge Köppens klimaklassifisering har Brussel et maritimt klima (CFB). Brussels nærhet til kystområdene påvirker områdets klima ved å sende marine luftmasser fra Atlanterhavet. Andre våtmarksområder i nærheten bidrar også til det maritimt tempererte klimaet. I gjennomsnitt (basert på målinger de siste 100 år), er det ca 200 dager med regn per år i Brussel. Snøfall er sjeldent, men kan inntreffe en gang eller to i året. Transport. De Brouckère, en av stasjonene på Brussels tunnelbane Brussel har en undergrunnsbane Brussels metro. Giovanni Cassini. Giovanni Domenico Cassini (født 8. juni 1625 i Liguria, død 14. september 1712) var en italiensk astronom og ingeniør. Cassini ble født i Perinaldo i Genova. Han oppdaget de røde flekkene på Jupiters overflate og fire av Saturns måner. Saturn-sonden Cassini er oppkalt etter ham. Bertil Ohlin. Bertil Ohlin (født 23. april 1899, død 3. august 1979) var en svensk økonom, økonomisk historiker og senere politiker. Ohlin var særlig kjent for sine teorier om internasjonal handel. Det kjente Heckscher-Ohlin teoremet forsøkte å forklare hva slags type produkter land vil eksportere og importere. Bakgrunnen var ifølge dette landenes tilgang på ulike typer ressurser. For eksempel vil et land som har knapphet på arbeidskraft, komme til å importere varer som det kreves mye arbeidskraft til å produsere. Sveriges Riksbanks økonomipris i 1977. Som politiker var Ohlin partileder i det svenske partiet Folkpartiet fra 1944 til 1967. Han var også handelsminister fra 1944 til 1945. Hav. Hav er det sammenhengende vannområdet som skiller kontinentetene eller noen del av dette område. Over 70 % av jordens overflate er dekket av sammenhengende saltvannsmasser som vi kaller hav og som vi i dagligtale deler inn i tre verdenshav (oseaner): Atlanterhavet, Indiahavet (Det indiske havet) og Stillehavet. Havet er en del av hydrosfæren og utgjør 97,2% av denne. På gammelnorsk het havet "mar" eller "ser", men etterhvert gikk man over til ordet "hav", som opprinnelig betydde noe som stiger opp, og hadde vært betegnelsen for flo sjø. Verdenshavene. En bølge brytesFormelt er det den Den internasjonale hydrografiske organisasjon (International Hydrographic Organization) som deler opp og setter grenser mellom havområdene. Denne organisasjonen opererer gjerne med fem verdenshav, hvor Sørishavet og Polhavet (Nordishavet) kommer i tillegg til de tre foran nevnte verdenshav. 71 % av jordoverflaten er dekket av hav. Hav. 70 % av jordoverflaten som dekkes av sammenhengende vannmasser, ca. 360 mill. km². Havet blir vanligvis inndelt i tre oceaner: Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Det er flere innhav (f.eks. Middelhavet) og randhav (f.eks. Nordsjøen), som er mer el. mindre omsluttet av landområder. Stillehavet er med 180 mill. km² like stort som Atlanterhavet og Indiahavet til sammen. Saltholdigheten er ca. 3,5 %, og saltet gjør at havvann først fryser ved -2 °C. Overflatetemperaturen varierer fra over 30 °C i tropiske strøk til -2 °C i Ishavet om vinteren. På dyp større enn 3000 m er temperaturen under 3 °C. Randhav. Som deler av verdenshavene hører en rekke randhav, som for eksempel Nordsjøen, og innhav som for eksempel Middelhavet. Dyphav. Verdens dypeste hav er Stillehavet, med Marianergropens 11 034m. Mineralutvinning. Havvann inneholder i gjennomsnitt 3,48 % av NaCl (masseprosent) som utvinnes ved inndampning. Dette er viktigste kilde for bordsalt, det vi også kan kalle koksalt. Havets opprinnelse. Det finnes flere teorier som forsøker å forklare hvordan Jordens havområder oppsto. De fleste argumenterer for to eller tre opprinnelige kilder til vann, men legger ulik betydning for disse. Av kildene skal være vann som ble frigjort fra Jordens indre i form av damp som først ble dannet i atmosfæren for siden å produsere store mengder regn. En kilde skal være de store mengder med meteoritter som traff den unge jordkloden og som bidro til mengden av vann på Jorden. Ytterligere en kilde kan være en antatt ring av is som gikk rundt Jorden, omtrent som med Saturns ringer, og som Jordens gravitasjon deretter trakk ned i atmosfæren. Saltinnhold. Havet består av saltvann med en gjennomsnittlig saltkonsentrasjon 35 gram per liter. Saltkonsentrasjonen varierer lite ute på åpent hav, men kan påvirkes av elvemunninger og lignende nær kysten og i innhav som Østersjøen. Saltet utgjøres nesten bare av natriumklorid. Forskning. Læren om havet kalles oseanografi. Læren om livet i havet kalles for marinbiologi. Læren om geologien på havbunnen kalles maringeologi. I 2006 hadde vi utforsket 5 % av havet. Økosystem. Havet deles opp i flere økosystem. En horisontal oppdeling gjøres mellom neristisk sone ovanfor kontinentalsoklene og oseanisk sone over oseansokkel. Vertikalt kan havet oppdeles i pelagialen, «det frie vannpeilet», som utgjør største delen av havets vannmasse og som i sin tur oppdelas i ulike soner med ulike lys-, temperatur- og trykk-forhold. Havbunn utgjør en egen sone som kalles bentalen. Kultur. I antikkens Hellas var Poseidon havgud; i Rom Neptun. Kofi Annan. Kofi Atta Annan (født 8. april 1938 i Kumasi i Ghana) er diplomat og var FNs syvende generalsekretær. Sammen med FN ble han tildelt Nobels fredspris for 2001. Kofi, som betyr "født på en fredag", ble født i byen Kumasi i Ghana, og han startet også sine universitetsstudier i denne byen. Han fortsatte studiene ved "Macalester College" i byen St Paul i Minnesota, USA (1961) og "Institut universitaire des hautes études internationales" i Genève, Sveits, (1961–62). Han studerte senere ved "Massachusetts Institute of Technology" i USA (1971–72). I 1984 ble han gift med svenske Nane (f. Lagergren), (datter av Raoul Wallenbergs søster). Paret har tre barn fra tidligere ekteskap: Ama, Kojo og Nina. Kofi Annan begynte å arbeide i Verdens helseorganisasjon i 1962. I 1996 ble han valgt til generalsekretær i Forente Nasjoner, en stilling han ble innsatt i 1. januar 1997. I 2001 ble han gjenvalgt for en ny periode som FNs øverste leder, og han satt perioden ut, til 31. desember 2006. Utmerkelser. Annan ble i 2004 utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Han har også fått Torstein Dales minnepris av Norges Røde Kors. Kleppestø. Kleppestø er kommunesentrum i Askøy kommune i Hordaland og en del av tettstedet Askøy. Her finnes busstasjon og havn for hurtigbåten som trafikkerer båtruten Askøy - Bergen parallelt med buss. Her finnes blant annet rådhus, kjøpesenteret Kleppestø Senter og to bensinstasjoner. Inntil Askøybroen ble åpnet i desember 1992 gikk fergene fra Kleppestø til Sukkerhusbryggen i Bergen sentrum. Overfartstiden var 18 minutter, og operatør var Rutelaget Askøy-Bergen AS. De siste 20 år har det vært lansert mange planer for en fornying av Kleppestø som Askøys kommunesentrum. Blant annet har det vært planer om å bygge hotell på den gamle fergekaien. Maltvikhaugen – populært kalt Ølhaugen – ble sprengt bort i 1996 for å gjøre Kleppestø mer åpent, og kjøpesenterne Kleppestø Torg og Aureka har blitt bygget sammen til Kleppestø Senter. Utover dette har det vært relativt beskjeden utvikling av området, noe som antas å skyldes det svært kuperte terrenget. Redningsselskapet har en av sine hovedstasjoner på Kleppestø. FSF India. Free Software Foundation India (FSF India) er en stiftelse opprettet etter inspirasjon fra FSF i USA, men er juridisk og økonomisk uavhengig. FSF India ble startet 2002. Stanley Jevons. William Stanley Jevons (født 1. september 1835, død 13. august 1882) var en britisk filosof og økonom. Han er kjent som en av grunnleggerne av den marginalistiske skolen innen økonomisk teori. Jevons hevdet at verdien av et gode måtte knyttes til konsumentenes subjektive nyttefølelse av denne. I det siste adskilte de seg fra de tidligere klassikere (Adam Smith, David Ricardo, Karl Marx, John Stuart Mill), som sto for det syn at et godes verdi måtte knyttes til den mengde arbeid eller annen ressursinnsats som hadde gått med til å produsere det. Teorien om den avtakende grensenytte (marginen), dvs. det at "tilleggsnytten" for konsumenten ved å konsumere en mer enhet av et produkt blir mindre og mindre, jo mer man bruker av den, spiller en sentral rolle i den marginalistiske skolen, og har også gitt opphavet til skolens navn. Etter at Alfred Marshall forente marginalistenes idéer med elementer fra den klassiske økonomiske teorien (som ble grunnlagt av Adam Smith) har idéene som "Jevons" fremmet etablert seg som en del av den nyklassiske skolen innen økonomifaget, som i dag er den dominerende økonomiske tankeretning i vestlige land. "Jevons" var en fremtredende talsmann for å bruke matematikkens språk til å formulere økonomiske teorier og modeller, og bidro gjennom dette til å gjøre økonomien til en kvantitativt orientert vitenskap. Jevons, Stanley Jevons, Stanley Jevons, Stanley Raspeball. Raspeball (klubb, komle, kløbb, kumle, kompe, kump(e), potetball, klot, ball'") er en tradisjonell matrett. Den er en bolle ("ball") laget av av potet, mel, salt og vann, av og til fylt med fleskebiter. Raspeballen kan serveres sammen med saltkjøtt, stekt flesk, kålrotbiter, kålrotstappe og annet tilbehør som sukker, margarin, smør, tyttebærsyltetøy, duppe, eller sirup – alt etter lokale eller familiære tradisjoner. (I Bergen kan retten bli servert med poteter, kålrotstappe, saltkjøtt av får, flesk og Vossakorv.) Retten er meget populær i Norge, Sverige, Litauen (der den er nasjonalrett), Latvia og Ukraina, og ellers i store deler av Sentraleuropa som tilbehør. Hovedingrediensen er skrelte poteter, som raspes eller males opp og blandes med mel for å få ballene til å henge sammen. Alt etter mengdeforholdet av potetmasse og forskjellige meltyper, vil produktet få forskjellig smak og konsistens. Enkelte steder i landet lages massen ganske løs, og fingertykke terninger av kjøtt og flesk legges inn i midten av ballen før den legges i gryta for koking ("kumpe/kumle med dott"). Andre steder lages deigen hardere og tilbehøret kokes for seg. (eksempelvis "vestlandsk raspeball") Navnevariasjonene vil ofte gi antydning om hvilke ingredienser som er brukt, og hvilket distrikt oppskriften kommer fra. Varianten "blodklubb" lages av blod, mel, salt og flesk. Klubb. Klubb er en forening, organisasjon eller lag, det vil si en sammenslutning av personer med felles interesser og mål. Mindaugas. Mindaugas er et litauisk mannsnavn som kan være dannet av "mintis", «visdom», og "daug", «mye». Navn er brukt på to litauiske konger: Mindaugas I av Litauen og Mindaugas II av Litauen. Utbredelse. "Mindaugas" er et svært vanlig navn i Litauen, men er lite brukt i andre land. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Litauere. Litauere er et europeisk folk, hjemmehørende i Litauen der det bor ca. 3 millioner litauere. Litauere fins også fra gammalt av i nabolanda Hviterussland, Polen og i den russiske enklaven mellom Litauen og Polen, Kaliningrad. Det er emigrantmiljøer av betydning i Amerikas Forente Stater (Chicago), Australia og Sør-Amerika. Litauerne snakker litauisk. Litauisk og latvisk er de eneste nålevende språk i den baltiske språkgruppe. Språklig og kulturelt nær beslekta med litauere er "prøysere", et baltisk folk som bodde sør for litauerne, men som blei erobra, massakrert og seinere assimilert av tyskere i det tyske Øst-Preussen. Charles Montesquieu. Charles de Secondat, Baron de Montesquie Charles-Louis de Secondat Montesquieu, baron "de la Brède et de Montesquieu" (18. januar 1689 – 10. februar 1755) var en fransk forfatter og politisk filosof. Montesquieu, som var inspirert av den engelske filosof John Locke, er kjent som den som fremmet maktens tredeling. Biografi. Charles Montesquieu ble født på Château de la Brède sørvest i Frankrike. Faren hans, Jacques de Secondat, var en soldat med adelige aner. Hans mor, Marie Françoise de Pesnel, døde da Charles var bare syv år gammel. Hun hadde arvet en stor pengesum som medførte at familien oppnådde baronrang i la Brède. Charles-Louis de Secondat giftet seg med den protestantiske Jeanne de Lartigue etter endt studium ved Collège de Juilly. Som 26-åring fikk Charles en anseelig medgift gjennom giftemålet. Året etter arvet han en formue etter onkelens død, samt titlene "Baron de Montesquieu" og "Prèsident à Mortier" i Parlamentet i Bordeaux. På denne tiden hadde England erklært seg selv et konstitusjonelt monarki. Dette hendte etter Den ærerike revolusjon (1686–89) og etter Unionen i 1707, da sammenslåingen av Skottland og England dannet Storbritannia. Kong Ludvig XIV av Frankrike døde i 1715 og ble erstattet av den fem år gamle Ludvig XV. Disse nasjonale omveltningene hadde stor innvirkning på Montesquieu og blir nevnt flere ganger i hans verker. I de britiske koloniene i Amerika ble Montesquieu høyt ansett som en forkjemper av britisk frihet, men ikke av amerikansk selvstendighet. Ifølge den politiske forskeren Donald Lutz ble Montesquieu sitert oftere av de amerikanske grunnleggerne enn noen annen kilde, utenom Bibelen. Verkene hans hadde fortsatt stor innflytelse på mange av de amerikanske grunnleggerne etter den amerikanske frigjøringen, spesielt James Madison fra Virginia, kjent som «Grunnlovens far». Montesquieus filosofi om at «regjeringsmakten bør fungere slik at ingen trenger å frykte hverandre» var en påminnelse for Madison og flere andre om at et tydelig definert og balansert skille mellom styresmaktene var nødvendig for å danne et fritt og stabilt grunnlag for den nye regjeringsmakten. Montesquieu reiste rundt i Europa i flere år, blant annet i Østerrike og Ungarn, i tillegg til å forfatte flere verker om samfunnet og politikk. Han tilbrakte ett år i Italia og 18 måneder i England før han slo seg ned i Frankrike igjen. Han var plaget av dårlig syn og var blind da han i 1755 døde av høy feber. Han ble begravd i Èglise Saint-Sulpice i Paris. Han gjorde seg i 1721 for første gang internasjonalt bemerket med en velskrevet satire over samtidens franske samfunn "Lettres persanes". Han offentliggjorde i 1734 sitt første statsteoretiske arbeide "Considérations sur les causes de la grandeur des Romains et de leur décadence". I det oppfølgende verket "L'Esprit des Lois", Lovens ånd fra 1748, drøfter han ulike politiske systemer og analyserer lovverket som et sosialt fenomen. Han presenterer her det han i ettertid kanskje er mest kjent for, nemlig maktfordelingsprinsippet. På bakgrunn av sine studier av engelsk historie og filosofi hevdet Montesquieu å kunne finne belegg for å hevde at politisk makt må være delt mellom tre frittstående institusjoner; en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Dette verket, som også fremhever teorier rundt menneskerettigheter, har siden hatt betydelig innvirkning på vestlig politisk tenkning og konstitusjonell praksis. Montesquieus tanker ble en viktig inspirasjon i utformingen av grunnlovene til blant andre USA, Frankrike og Norge. Hans neste verk, "Considérations sur les causes de la grandeur des Romains et de leur décadence" (1734) blir av noen forskere betraktet som en overgang fra "Lettres persanes" til hans mesterverk. "De l’Esprit des Lois" ble publisert med anonym forfatter i 1748 og fikk raskt stor innflytelse. Verket møtte motstand fra både tilhengere og motstandere av regimet i Frankrike. I 1751 forbød den katolske kirken flere av Montesquieus verker, også "l’Esprit", og inkluderte sistnevnte i indeksen over forbudte bøker. Verket mottok derimot mye ros fra resten av Europa, da spesielt fra Storbritannia. Et gjennomgangstema hos Montesquieu er at man må kjenne de prinsipper som former menneskets atferd og samfunnets historie for å forme og forstå de lover som skal gjelde i et samfunn. Han hevder at lovene blir til i et samspill mellom den mer eller mindre universelle menneskelige natur og det stadig skiftende lokale sosiale og naturgitte miljø. Politiske synspunkter. Montesquieu er anerkjent på lik linje med Herodot og Tacitus, samt andre forgjengere til antropologien, som en av de første som utvidet bruken av de sammenlignende metodene i klassifisering av de politiske arenaene i samfunnet. Den franske politiske antropologen Georges Balandier anså Montesquieu som «skaperen av en vitenskapelig forretning som fungerte som sosial og kulturell antropologi». I følge sosialantropologen D. F. Pocock er Montesquieus "On the Spirit of Laws" «det første konkrete forsøk på å undersøke, klassifisere, sammenligne og studere variasjonene i samfunnet». Montesquieus politiske antropologi la grunnlaget for hans teorier om regjering. Hans dyptgripende interesse for politisk styring, frihet og pluralisme gjorde Montesquieu til en sentral representant for opplysningstiden. Eksterne lenker. Montesquieu, Charles Montesquieu, Charles Montesquieu, Charles Kasjubere. Kasjuberne er navnet på en vestslavisk gruppe som lever i Pommern, nordvest i Polen (Kasjubia). Kasjuberne taler kasjubisk, et vestslavisk språk. De fleste kasjubere oppgir polsk nasjonalitet og kasjubisk etnisitet, og foretrekker å bli ansett som både polsk og kasjubisk. Store deler av det kasjubiske folket har imidlertid i århundrenes løp blitt enten assimilerte tyskere eller polakker. Kasjuberne er den opprinnelige befolkningen i Pommern, og polakker og tyskere er først kommet senere. Etter valget i 2007 ble Donald Tusk valgt til Polens nye statsminister. Tusk er med dette kanskje verdens mest kjente kasjuber. Henryk Muszyński er erkebiskop av Gniezno. En annen kjent kasjuber er den tyske nobelprisvinneren Günter Grass, hvis mor var av kasjubisk opprinnelse. Marc Forné Molné. Marc Forné Molné (født 30. desember 1946) var statsminister i Andorra fra 1994 til 2005. Marc Forné Molné er utdannet ved universitetet i Barcelona. Av profesjon er han advokat, og har for øvrig redigert tidsskriftet Andorra 7 i elleve år. Hjell. En hjell eller fiskehesje er et reisverk, vanligvis av tre, for utendørs tørking av fisk. Hjell var et helt nødvendig hjelpemiddel for tørrfiskproduksjon i større kvanta, og er sikkert brukt i norske fiskeridistrikter allerede i middelalderen, da eksporten av tørrfisk til markedene i Europa kom i gang. Hjell brukes fremdeles til tørking av torsk og sei i store kvanta. På Ona på Romsdalskysten som var Norges sydligste fiskevær, brukte en også disse hjellene til å tørke små brosme, fiskehoder og torskerygger som var avfall fra klippfiskproduksjon. Det var tidligere bare mulig å henge opp fisken i vinterhalvåret, fordi det gikk mark i den om sommeren. Det gode seifisket om sommeren var lenge vanskelig å utnytte til fulle, fordi det ikke fantes effektive måter å konservere den på. Dette endret seg imidlertid i 1912, da den trekantede seihesja ble oppfunnet av Jens Eriksen fra Bø i Vesterålen. Den gjorde det mulig å tørke sei også om sommeren. Konstruksjonen holdt de to halvdelene av tørrfisken fra hverandre, slik at marken ikke fikk gode nok vekstvilkår. Referanser. Rolv Straume: Bø bygdebok, bind III. Tromsø, Bø kommune, 1964 Opplysningstiden. Opplysningstiden var en samfunnskritisk åndsretning i Europa på 1700-tallet (fra omkring 1690 til omkring 1800) som uttrykte en tro på menneskets evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Bruken av ordet "opplysning" (tysk "Aufklärung") kan være en idé fra den tyske filosofen Immanuel Kant. Perioden forut for opplysningstiden var preget av tiltagende brytninger. Borgerskapet var i framvekst og begynte å stille krav om andel i den politiske makten og utfordret dermed eneveldet. Kirken og religionen mistet mye av sin troverdighet i takt med at naturvitenskapen ble utviklet og kunne gi andre svar og forklaringer på naturfenomener enn dem som kirken tradisjonelt hadde stått for. Opplysningstiden samlet og fokuserte på disse allerede eksisterende tendensene og stilte krav om avskaffelsen av eneveldet, om folkestyre, om menneskerettigheter, reduksjon av kirkens makt over samfunnslivet, og endelig bygget den på en tillit til at gjennom opplysning – om naturvitenskap og filosofi – kunne man danne et bedre menneske og et bedre samfunn. Europa i endring. Opplysningstiden var ingen entydig storm som flommet over Europa, men en progressiv framgang i stadig strid med opposisjonelle krefter, først og fremst kirken, adelen og eneveldet, men også mot fortidens oppfatninger og tradisjoner. Middelalderens livssyn var kirkelig og teologisk. Verdensbildet hadde jorden som sentrum, himmellegemene dreiet seg om den og øverst i himmelen satt Gud. Verden var dualistisk, ond eller god, mellom ånd og legeme, en middelaldersk ideologi som kalles for skolastikken som berørte alle livets områder og som blant Ludvig Holberg møtte på universitet i København. Oppslysningstiden var preget av at samfunnsforholdene i Europa var i endring. Oppdagelsestidens ekspedisjoner brakte statig ny viten til Europa. De nye handelsnasjonene Nederland og England lot mennesker av ulike religiøse oppfatninger leve i fred ettersom det var «good for business» ("bra for handelen"), og disse to statene ble fristeder for religiøs toleranse. For første gang etter middelalderen måtte kirken systematisk underordne seg staten. Reformasjonen, splittelsen av kirken og religionskrigene, skapte en skepsis og tvil og en åpenhet for at motstridende meninger eksisterte. Langsomt vokste det fram et nytt menneskesyn, mennesket var ikke nødvendigvis avhengig av kirkens autoritet og oppfatning, men kan grunne sin egen oppfatning gjennom iakttakelse og erfaring. Stat, rett, moral, og religion var ikke nødvendigvis innstiftet av Gud, men – som blant annet Hugo Grotius (1625) hevdet – kunne ha oppstått på en naturlig måte. Med iakttakelse, eksperiment og erfaring istedenfor spekulasjon etableres den vitenskapelige metode, og naturvitenskapen vokser frem. Verden kan beregnes. Med Nikolaus Kopernicus antagelse framsatt allerede i 1543 at jorden ikke er universets midtpunkt, men bare en bi-planet til solen, var verdensbildet i endring. Giordano Bruno påviste at vårt solsystem ikke var det eneste, men bare ett av uendelig mange. Johannes Kepler beviste i sin epokegjørende avhandling om planeten Mars i 1609 at Kopernicus’ påstand var riktig: himmelen var ikke styrt av guddommelig kraft, men av naturen og denne kunne måles og beregnes. Ved at verden bevegde seg som en maskin ble verdensoppfatningen mekanisk og satte sitt preg på alle vitenskaper; på historie, økonomi, religion og moral søkte man en naturlig sammenheng. Et betydningsfullt verk i denne sammenhengen er Isaac Newtons "Principia" som ble utgitt i 1687. Fornuften. Sentralt i opplysningstidens ideologi sto fornuften. Med fornuft kunne mennesket forstå verden bedre. Fornuften ble satt over fortidens folketro og religion. Målet for opplysningstroens rasjonelle menneske var viten, frihet og lykke. Ved hjelp av opplysning ble befolkningen satt fri fra det formynderskap som autoritetene og tradisjonene øvde, blant annet uttrykt gjennom Kants tanker om at mennesket må opplyses for å vinne selvbestemmelse og «myndighet». Kants filosofi kritiserer rasjonalistenes fornuftsbegrep ved at han mener at den basale fornuft ikke forteller om virkelighetens beskaffenhet, men kun om fenomenene. Utgangspunktet skjer i rettsfilosofien med Hugo Grotius som uttrykker tanken om likhet mellom mennesker gjennom sitt begrep om naturrett og hvor han anser at Gud og Bibelen ikke er umiddelbar kilde for samfunnets moralske lover, men fornuften. Tankene videreutvikles av blant annet John Locke i verket "Two Treatises on Government" (1690), men også av tenkere som David Hume, Adam Smith og Jeremy Bentham. I Frankrike kommer blant annet Jean-Jacques Rousseau med tilsvarende tanker i "Om samfunnspakten" (1762); i Tyskland er Samuel Pufendorf, Christian Thomasius, Gottfried Leibniz, Gotthold Ephraim Lessing og Immanuel Kant fremtredende. Sistnevnte, med sine filosofiske undersøkelser av begrepet fornuft, står som dreiningspunktet i europisk filosofi etter antikken. Frihet, framskritt og myndighet var noen av de nye nøkkelbegrepene; myndige mennesker skulle treffe rasjonelle valg til samfunnets beste, noe som blant annet frambrakte menneskerettighetserklæringen. Det rådet en optimistisk tro på vitenskapens framskritt som veien til økonomisk utvikling. All viten i et leksikon. Opplysningstankegangen tok seg forskjellig ut i de europeiske nasjonene. I britisk sammenheng betraktet opplysningstenkerne samfunnsforholdene i et historisk perspektiv, og blant annet Adam Smith fremmet en liberal forståelse av det borgerlige samfunn og var mindre stats- og kirkekritisk enn de franske encyklopedister som hadde til mål å kartlegge den aktuelle viten om alle teoretiske vitenskaper og praktiske emner i det franske leksikonet "La Encyclopédie". Verket besto av 28 bind og ble påbegynt i 1750 av Denis Diderot og matematikeren Jean le Rond d'Alembert, og var en utvidet og politisert utgave av engelskmannen Ephraim Chambers' encyklopedi fra 1728. Encyklopedien ble utgitt mellom 1751 og 1772 og ble berømt for redaktør Diderots mange konflikter med sensuren fra kirke og stat. Den store krets av bidragsytere teller blant annet Charles Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og François de Voltaire. Didgeridoo. Didgeridoo (didjeridu, yidaki, yirdaki, oa.) er et australsk blåseinstrument, som består av et langt, uthult trerør. Selv om det er laget av tre, kategoriseres det som messingblåseinstrument. En blåser på instrumentet som en trompet, og bruker munnhulen og leppene til å skape forskjellige klangfarger. Den vanlige spilleteknikken innebærer bruk av sirkelpust, slik at man får en uavbrutt tone. I motsetning til på vanlige messingblåseinstrumenter, der man bruker leppene til å skifte mellom tonene i naturtonerekka, spiller man på didgeridoo kun pedaltonen. Ordet "didgeridoo" eller "didjeridoo" er et lydmalende ord som har vært kjent fra skribenter siden 1920-årene. Det er ikke opprinnelig et ord australerne brukte. Forskjellige ord har vært brukt om instrumentet på australske språk. Ordet "yirdaki" blir brukt av Yolngu-folket på Arnhem land. En didgeridoo blir fremstilt av uthulede grener. Australerne bruker mye tid på å finne egnede grener. En didgeridoo blir ofte svært kunstferdig utformet. De didgeridooene som selges til turister er som oftest ikke helt autentiske i sin utforming. Alleen. Alleen er administrasjonssenter i Lyngdal kommune i Vest-Agder. Det ligger på østsiden av Lygna, to kilometer fra E39 på veien til Farsund og Lista (ved riksvei 43). Lyngdal kultursenter ligger i Alleen. Ellers er Alleen et handlesenter for de midtre deler av Vest-Agder. Disse tradisjonene skriver seg ikke minst fra Dyrskuet i Lyngdal, som har holdt til like ved Alleen. Utenfor Lyngdal rådhus, som ligger i Alleen, står Lyngdalskua på sokkel og minner om betydningen landbruket har hatt for kommunen. Alleen har også barne- og ungdomsskole – henholdsvis Berge barneskole og Berge skole. Estetikk. Estetikk (fra gresk "aisthesis", αἴσθησις, «sansekunnskap» eller «oppfatning») er et kunstteoretisk begrep som brukes både om «læren om kunnskap som kommer til oss gjennom sansene», og «læren om det vakre og skjønne i kunsten». Betegnelsen estetikk ble for første gang brukt av den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten (1714–1762) i boken "Aesthetica" i 1750—1758. Dette la grunnlaget for estetisk filosofi som en selvstendig filosofisk vitenskap. Opplevelser, sanseinntrykk, kulturell smak. Estetikk kan også defineres som menneskets bruk og opplevelse av omgivelser. Sanseopplevelser har i all tid vært viktig for våre valg, og ytre form og tiltalende estetikk har hatt betydning både i hverdagsliv og i kunst, fra design og arkitektur til musikk og litteratur. Et teoretisk grunnlag for dette finnes hos den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) som avgrenser estetikken ved å belyse hvilke holdninger av ikke-estetisk art som gjør seg gjeldende i det sosiale spillet i kulturlivet. For å skjønne dette må en analysere de kjennetegnene eller signalene som de ulike aktørene omgir seg med. Ordet "estetikk" kan også brukes som et samlebegrep på felles stilidealer, en kulturell smak eller et kunstsyn som er dominerende innenfor en periode eller et samfunn. En kan således snakke om hinduismens estetikk, nazismens estetikk og så videre. Estetiske fag. "Estetiske fag" brukes ofte om kreative fag som billedkunst og forskjellige formgivningsfag, men kan også omfatte for eksempel dans, teater, musikk, skjønnlitteratur og liknende. Estetisk sans. Estetikere er en personlighetstype. En av parametrene (S) i Jungiansk Type Index betegner en persons evne til å sanse vakre omgivelser. Motsvarende betegner (N) i JTI en person som bruker fornuft ved viktige valg. Forskning. Tidlig i det forrige århundret ble kunstskolene i England opptatt av at mange av deres tidligere elever ikke ble vellykkede kunstnere. Ønsket om å finne ut mere om dette ble gitt som forskningsoppdrag til det psykologiske instituttet ved et av universitetene. For å finne hva som skilte, startet de med å la studenter og veletablerte kunstnere gå gjennom en bok der hvert sidepar skulle rangeres mot naboen, slik at en begynte med om en likte en trekant bedre enn en strek og fortsatte via forskjellige figurer og farger til bilder. Testen ble bearbeidet ved å sette parene sammen slik et flertall av de vellykkede kunstnerne fant det riktig. Nye kunststudenter ble så testet med samme testen – og etter noen år ble karrieren sjekket. Parallelt ble testen gitt til et bredere utvalg av mennesker. Funnene ble ikke regnet for særlig nyttige: Man fant at ca. 15% av en gitt befolkning i høy grad var enige om hvilke figurer som ble foretrukket. Videre kunne denne gruppen enes om et bilde av en bestemt kunstner var «bedre» eller «dårligere», uavhengig av egne stilpreferanser. Kunstskoleelever som skoret høyt på testen gjorde det verken bedre eller dårligere enn de andre i livet - men de var bedre til å plukke ut «gode» bilder, altså kunstkritikk. Prosjektet ble ikke fulgt opp etter den andre verdenskrigen. Psykologen H.J. Eysenck hevdet at dette trolig skyldtes at forskningen pekte mot at der fantes en slag «estetikk-elite», og dermed gikk mot tidens tanker om likhet. Nevroestetikk er en underdisiplin av nevrovitenskapene som m.a. prøver å forklare hvordan sanseinntrykk av typen kunstneriske opplevelser, samt kunstnerisk kreativitet og skaperevne er knyttet til spesielle nevrologiske substrat. Østersjøen. Østersjøen er et innlands-randhav mellom Sverige, Finland, Estland, Latvia, Litauen, Russland, Polen, Tyskland og Danmark. Det er forbundet med Kattegat gjennom Øresund, Storebælt og Lillebælt. Mot Øresund er Østersjøen avgrenset langs en linje mellom Falsterbo i Skåne og Stevns fyrhus på Sjælland; mot Storebelt mellom Lolland og sørspissen av Langeland, og mot Lillebelt mellom sørspissen av Ærø og sørspissen av Als. Østersjøen har tre større utbuktninger – Rigabukta, Finskebukta og Bottenhavet med Bottenviken. Havet er ca. 400 000 km² stort. Gjennomsnittsdybden er 60 m. Største dyp, som ligger like nord for Gotland, er 459 m. Saltinnhold i sentrale deler av havet er 0,6–1 %. Det har vært drevet viktig fiske i Østersjøen, men i etterkrigstiden gikk en rekke fiskebestander sterkt tilbake. Forurensing og overfiske ble stimulert av nedgangstidene i de østeuropeiske landene og uklare suverenitetsforhold. I nyere tid har derimot noen arter tatt seg opp igjen. Det ble i 2007 funnet mulig drivverdige mengder olje i områdene mellom svensk og polsk sektor i det sørøstlige Østersjøen. Geologisk utvikling. I de årene Østersjøen har eksistert har bathymetrien og saliniteten endret seg. Utviklingen av Østersjøen siden siste istid er undersøkt ut fra analyser av de marine sedimentene, og dette har vist at Østersjøen både har vært mer fersk og mer salt enn den er i dag. Denne naturlige variasjonen er forårsaket av landhevinger og -senkinger, endringer i vannstand og klimatiske variasjoner, som har bevirket større eller mindre åpning fra Østersjøen til åpent hav og større eller mindre vannbidrag til Østersjøen. Med de hydrografiske endringene har også biologien endret og utviklet seg. Selv gjennom de siste 100 år er det observert betydelige endringer i Østersøens salinitet. Når isdekket trakk seg tilbake fra Sør-Sverige for omtrent år siden var Østersjøen et hav med delvis svært forskjellige konturer fra i dag. Gjennom landheving ble etterhvert utløpene sperret og Østersjøen ble en innsjø. Landet hevet seg rask på denne tiden, beregninger tyder på at det til tider kan ha løftet seg mer enn en meter i høyden hvert år. Når dette gikk over til landsenkning i sørvest oppsto det utløp ved Øresund og Storebælt, som i begynnelsen var både bredere og dypere enn i dag, og dermed fikk Atlanterhavets saltvann bedre tilgang. Østersjøen ble i 2004, sammen med Kattegat og 146 andre områder i verdenshavene, utpekt til "død sone" av FN's miljøprogram (UNEP) på grunn av den store tilførselen av nitrogen og den resulterende oksygenmangelen. I 2011 ble det framlagt planer om å bruke vinddrevne pumper for å pumpe inn oksygen 130 meter under havoverflaten i et forsøk på å gjenopprette et økosystem. Historie. Romerne kalte Østersjøen "Mare Suebicum" etter det germanske folket svebere eller "Mare Sarmaticum" etter samaterne. Da vikingene seilte over sjøen kalte de den "Østsjøen" ("Austmarr" navngis for eksempel i Heimskringla). Siden overtok hansaen i Middelalderen. Danmark og Den tyske orden var viktige østersjømakter fram til den svenske stormaktstiden, da Sverige tok over som regionens ledende stat. Under Krimkrigen (1854–1856) førte Frankrike og Storbritannia fram sine krigsflåter på Østersjøen da de angrep Sveaborg i konflikten med Russland. I 1871 ble Tyskland forent og store deler av Østersjøens sørkyst ble tysk. Under andre verdenskrig ble Østersjøregionen igjen åsted for konflikt, da Tyskland og det daværende Sovjetunionen okkuperte Polen og de baltiske statene. Verdens største skipskatastrofe inntraff den 30. januar 1945, da fartøyet «Wilhelm Gustloff» ble torpedert utenfor Stolpmündebankene sør i Østersjøen og tok med seg over 9000 mennesker ned i dypet. Under den kalde krigen lå Østersjøen i grenselandet mellom øst og vest. I årene 1969-1988 var det uenighet mellom Sverige og Sovjetunionen om grenseoppdragingen til havs i Østersjøen. Navn på andre språk. På germanske språk (med unntak av engelsk) heter havet Østersjøen, for eksempel på svensk (Östersjön), nederlandsk (Oostzee), tysk (Ostsee) og islandsk/færøisk (Eystrasalt). På finsk benyttes også termen Österhavet (Itämeri) på grunn av Finlands lange felles historie med Sverige. I Estland heter havet Vesterhavet (Läänemeri). På engelsk benyttes navnet Baltiske hav (Baltic Sea) på samme måte som på de fleste andre språk, for eksempel latvisk (Baltijas jūra), litauisk (Baltijos jūra), latin (Mare Balticum), fransk (Mer Baltique), italiensk (Mar Baltico), portugisisk (Mar Báltico), spansk (Mar Báltico), polsk (Morze Bałtyckie eller Bałtyk), kroatisk (Baltičko more), russisk (Baltijskoje More (Балтийское море)) og ungersk (Balti-tenger). I eldre tid har riktignok mange språk, blant annet russisk, brukt navn som tilsvarer det tyske Ostsee. Østersjøens økosystem. Østersjøen er et havøkosystem som i likhet med mange andre er sterkt påvirket av mennesker, blant annet gjennom jordbruk og fiske. Noen problemer som har fått spesiell oppmerksomhet de siste tiårene er overgjødsling, overfiske og miljøgifter. Det er samtidig et grunt hav med mye brakkvann med lav vanngjennomstrømning og et relativt lite antall arter, noe som gjør det til et spesielt følsomt og sårbart økosystem. Overgjødsling. Algeoppblomstring i Østersjøen den 3. juli 2001. Østersjøen ble på den siste delen av 1900-tallet rammet av en betydelig overgjødsling gjennom tilførsel av næringsstoffer. I deler av Østersjøen har siktedypet minsket fra cirka 10 meter i 1914-1939 til 7 meter i perioden 1969–1991. Hvorvidt det er fosfor, nitrogen eller begge disse som på lang sikt styrer algetilveksten i ulike deler av Østersjøen råder det delte meninger om. Når næringsstoffer tilføres øker algetilveksten, som etterhvert resulterer i at dødt organisk materiale faller til bunnen. Der forbrukes oksygenet av nedbrytere, og hypoksi (surstoffmangel) oppstår. I det oksygenfattige miljøet frigis tidligere bundet fosfor fra sedimentet, noe som forverrer algeoppblomstringene. Dessuten ligger vannet i Østersjøen i to sjikt med lite blanding. Øverst ligger vann med lav saltinnhold og under dette ligger et mer saltholdig vannlag. Grensesjiktet mellom ferskere og saltere vann ved cirka 75 meters dyp kalles haloklin. Siden begynnelsen av 1980-tallet har store innslipp av oksygenrikt saltvann fra Kattegat skjedd mer sjelden enn tidligere og dette har bidratt til problemene med svekket sirkulasjon og oksygenmetning av bunnvannet. Østersjøen er således rammet av oksygenmangel både som følge av overgjødsling og minsket vanninnstrømning gjennom Øresund og beltene. Plankton, brisling og torsk. Tradisjonelt er det temperatur og saltholdighet som har vært bestemmende for planktonsammensetningen, som i sin tur påvirker fisker og andre større arter. Detta har forandret seg siden 1990-tallet gjennom økningen av brisling, som lever av plankton. En grunn til at mengden av brisling har økt så kraftig er ifølge forskere at torskefisket har minsket mengden av torsk, som normalt holder bestanden av brisling nede. Litauens riksvåpen. Litauens riksvåpen kalles "Vytis". Det består av et rødt skjold med en rustningskledt sølv rytter med gull sporer, svingende et gullskjeftet sølv sverd, holdende et blått skjold med et gull dobbeltkors («patriarkkors») og sittende på en steilende sølv hest med blå sal, tømmer og bissel. Det tidligere hviterussiske riksvåpenet var ganske likt, og i 1990 nesten identisk. Det litauiske våpenet ble derfor endret på den måten at hestehalen ble vendt oppover, samt at sal m.v. og rytterens skjold ble gjort blått. Den opprinnelige Vytis var også brukt i mellomkrigstiden. Tautiška Giesmė. «Tautiška giesmė» (litauisk for «Nasjonalsangen») er Litauens nasjonalsang. Sangen er også kjent som «Lietuva, Tėvyne mūsų» (Litauen, vårt fedreland), sangens åpningsord, og som «Lietuvos himnas» (Litauens hymne). Musikk og tekst ble skrevet i 1898 av Vincas Kudirka, da Litauen fremdeles var del av Det russiske keiserdømmet. Romantikken. a>, 1712-1778, opplysningsfilosof og førromantiker; en av de store inspirasjonskilder for europeisk romantikk. a>, 1808-1845, er den eneste norske dikter som med rette kan kalles høyromantiker eller universalromantiker. I tillegg har han trekk av opplysningstid, førromantikk, poetisk realisme og nasjonalromantikk. Romantikken som periodebetegnelse er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. En regner med at den europiske romantikk ebbet ut med Goethes død, altså rundt 1830. Det er likevel vanskelig å sette en klar grense for når romantikken tok slutt. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som f.eks. musikk. Dessuten er romantikken i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk brukes da også som "typologisk" begrep, altså et mer allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan f.eks. middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, kalles romantisk. I det følgende handler det først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og levde lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Wergeland kjente til både Rousseau og James Macpherson (jf. den sistes Ossiansanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den romantikkvariant som kalles poetisk realisme levde dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge på 1840-tallet. På 1890-tallet fikk Norge en nyromantikk som til dels slo røttene tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet slo røttene tilbake til middelalderen. Begrepet har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», dvs. fortelling på et romansk språk, altså ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene er knyttet til ridderdiktningen på 1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles "den gotiske romantikken" i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet "roman" knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste Opplysningstid, førromantikk og romantikk. Romantikken brøt fram i Europa i kjølvannet av Den franske revolusjon og under Napoleonskrigene. Opplysningstiden på 1700-tallet var antiautoritær, vitenskapsorientert, optimistisk og hadde stor tro på menneskets intelligens (jf. rasjonalisme). Slagordene var frihet, likhet og brorskap. Estetikken var klassisistisk, og altså preget av antikkens regler for god kunst. Førromantiske tendenser viste seg både i Frankrike, England og Tyskland under opplysningstiden, blant annet under inntrykk av Jean-Jacques Rousseau og Montesquieu. Den sveitsiskfødte, franske revolusjonsteoretikeren Jean-Jacques Rousseau var sentral i opplysningstiden, men bidro sterkt til å forberede grunnen for romantikken med sine frihetsideer, sin vektlegging av følelsenes rett og ved sin naturoppfatning. I 1750 gav han ut en artikkel som het "Discours sur les sciences et les arts" (Samtaler om vitenskapene og kunsten) hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige. Denne naturoppfatningen spredte seg til England og Tyskland. Montesquieus klimateori spredte seg på liknende vis. Den gikk ut på at de ulike folkeslag ble avgjørende preget av klima, landskap og historie på sine respektive bosteder. I England hadde dessuten sterke platonske strømninger gjort seg gjeldende i universitetsmiljøet i Cambridge fra 1600-tallet av, noe som medvirket til at romantikken fikk et sterkt innslag av platonisme/nyplatonisme. I Tyskland fikk vi, dels med bakgrunn i Roussaus tanker, en Sturm und Drang-bevegelse, der Goethe og Friedrich Schiller var ledende skikkelser. Sturm und Drang la, i likhet med Rousseau, stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske, borgerlige rasjonalismen. Goethes "Die Leiden des jungen Werthers" og Schillers "Die Räuber" var typiske uttrykk for Sturm und Drang. Historiefilosofen Johann Gottfried Herder var nok opplysningmann, men tok inntrykk av førromantiske ideer hos Rousseau, Montesquieu og Kant. Med sin samling av Vokslieder i 1778-79 banet han veien for nasjonalromantikken og dermed også for folkeminnevitenskapen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De førromantiske tendensene kom til full utfoldelse i romantikken ved overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, først i England og Tyskland, og dernest i resten av Europa. En grensesprengende tendens. Romantikken er ofte definert som en grensesprengende tendens. Virkelighetsforståelsen utvides og utdypes. Natursynet går fra å være nærmest mekanistisk til å bli organisk. Gudsoppfatningen går fra å være overveiende deistisk til å bli panteisistisk eller panenteistisk. Kunsten frir seg fra klassisismens regeltvang. Det gjelder alle kunstarter. Romantikken åpner for eksperimentering med de kunstneriske former, blander genrene og skaper nye, og verdsetter fantastiske genrer inspirert av eventyr og myter. Kunsteventyret, eventyrspillet og lesedramet er romantiske genrer. Romantikkens teoretiker var først og fremst Friedrich Schlegel. a>.. Skjald! I Himle, hvor Tiden ei aabenbarte sig end boer Seerens Geist jo med Seiren "før" Striden, og svæver med Haabet jo "foranfor" den. Glimter ei foran Jorden, "foranfor" Tiden hans Syn? Men Seerens Sang er et "foranskudt" Lyn. I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter. Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket Høyromantikken. Napoleonskrigene virket til at ulike romantiske strømninger samlet og forsterket seg på det tyskspråklige området og spredte seg derfra med fornyet kraft. Romantikken hadde dertil viktige filosofiske forutsetninger i Kants og Fichtes spekulative tenkning, og ble selv en forutsetning for Hegels filosofi. Den tyske romantikkens fødsel knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av Friedrich Schlegel mellom 1798 og 1800. Forestillingen om en «progressiv universalromantikk» går tilbake til ham. Friedrich Schleiermacher opponerte mot rasjonalismen, og mente at uendelighetsfølelsen var religionens dypeste vesen. Friedrich Schelling, den 'nye Platon' som han er blitt kalt, er uløselig forbundet med den romantiske naturfilosofi (se nedenfor). August Wilhelm Schlegels oversettelser av bl.a. Shakespeare, gav også viktige impulser til romantikken. Schelling, Fichte, Goethe, Schleiermacher og brødrene Schlegel reiste sammen en (natur)filosofisk preget romantikk som knyttes til universitetsmiljøet i byen Jena, og ofte betegnes som Jenaromantikk, høyromantikk/universalromantikk. Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske tyske diktere, bl.a. Novalis, Ludwig Tieck og E.T.A. Hoffmann. Nasjonalromantikken. Den "nasjonalromantiske" retningen, også kalt "Heidelberg-romantikken" etter den tyske byen Heidelberg, tar utgangspunkt i filosofen Herder og hans folkekultur-tanke. Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en samling folkeviser fra ulike deler av verden, for å vise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin særpregede kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater. Brødrene Grimm ga ut eventyr og sagn, og poetene Achim von Arnim og Clemens von Brentano ga ut folkelig poesi, og deres arbeid fikk store konsekvenser langt utenfor det tyskspråklige området. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man også om "das gesunkene Kulturgut", det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene. Til Norden med Steffens. Henrik Steffens «Norges bortblæste Laurblad». Romantikkens innhold. Romantikken er ufattelig mangslungen. Filosofisk sett bygger den på arven fra Platon, nyplatonismen og kristen mystikk, foruten på de nyere politiske idealene fra 1700-tallet. De viktigste nøkkelordene er "lengsel", "erindring", skapende fantasi/imaginasjon, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det er mye ratio(dvs. fornuft) i romantikken, vel å merke fornuft i betydningen guddommelig kunnskapsorgan. (Jf. Kant). Romantikken skiller mellom en ytre og en indre/åndelig virkelighet og streber etter å erkjenne og gi uttrykk for den indre virkeligheten, hvilket først og fremst kan skje gjennom kunstnerisk skaping. Romantikken framhever altså den åndelige virkeligheten som reell, selv om den ikke kan gripes 'objektivt'. En dikter kan f.eks. gi uttrykk for den ved hjelp av sinnbilder. Typisk nok er romantisk diktning rik på metaforer/symbolikk. En romantiker stiller seg avvisende til ensidig positivisme. Noen romantikere legges hovedvekten på hvordan verden fremstår i menneskets tanker og følelsesliv. Romantikken tok en del av mystikkens tankegods i arv. Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren Jakob Böhme, som regnes som pietismens «far». Tankegangen gikk på at den religiøse skulle søke Gud i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet. Fra Platon og nyplatonismen arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse ideenes opprinnelse i «det ene» som er Gud. I følge dette skal en altså ikke legge ensidig vekt på intellekt, heller ikke ensidig vekt på følelse, men på et samvirke mellom intellekt og følelse, slik at fornuften gjennomlyser følelseslivet. En kan videre forestille seg seg at sollyset skaper rike fargevirkninger når det "flettes" inn i skyer. Wergelandsitatet ovenfor fortsetter slik: «som Solen, der fletter i Skyer sig ind». "Erindring" eller gjenerindring er et sentralromantisk begrep som går tilbake til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet på eros. Den platonske eros-lære er en frelseslære som går ut på at menneskesjelen skal gjenerindre en kunnskap den hadde i preeksistensen. Ved et fall kom sjelene inn i jordiske legemer og tapte med det samme den kunnskap de en gang hadde eid. Men ved synet av noe skjønt, som igjen er avglans av det evig skjønne, kan minnet om det evig skjønne gjenomppvekkes ved eros, og det settes i gang en vekst mot det evig skjønne, det evig anne og det evig gode. Det er sagt at den platonske eros er "romantikkens sjel". Hos en skikkelse som Henrik Wergeland føres det platonske eros-begrep med dets vekt på gjenerinding på eiendommelig vis sammen med den kristne kjærlighettanke/agape, Guds kjærlighet til mennesket. Romantikken fornyer også oppfatningen av barnet (jf. Rousseau) og historien (jf. Herder). Den romantiske "Frihetstanken" bygger videre på 1700-tallets kamp for frihet, likhet og brorskap, og kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet. Napoleon var en frihetshelt for Beethoven, så langt som til 1804, da han kronte seg til keiser. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk. Den engelske dikter Lord Byron reiste ut og tok del i den greske frihetskampen mot tyrkerne, og den gode vennen Shelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten en absolutt som skulle berøre alle sider av livet. Det polske og det belgiske opprøret i 1830, og Julirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det at Russland gikk inn og knuste opprøret i Warszawa var noe han aldri kunne tilgi (jf. Cæsaris). Welhavens dikt "Republikanerne" har en tilsvarende bakgrunn. Naturromantikk og naturfilosofi. En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning. Mye av den romantiske tenkningen er i slekt med panteisme: Gud er i alt, eller aller helst, panenteisme: alt er i Gud. Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne gjenom studier i naturen. For Schelling, naturfilosofiens fremste eksponent, var naturen fylt av «Geist», dvs. «ånd». Han tenkte seg en universell åndelig kraft som var virksom gjennom naturrikene, fra det anorganiske, gjennom det organiske (plante- og dyreriket) og fram til mennesket. Han tenkte seg at denne åndskraft steg til gradvis større bevissthet, fra å være ubevisst i 'stenen', til den kom til full bevissthet i mennesket, og aller klarest i kunstneren. Schellings naturfilosofi ble formidlet til Norden via mineralogen og dikteren Henrik Steffens, som Henrik Wergeland hyller i innledningsdiktet til "Skabelsen, Mennesket og Messias". I det samme diktet hyller han også sin landsmann, filosofen Niels Treschow. Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter nytteverdien. Ødemarker og ville fjell hadde ikke stor interesse. Under innflytelse av romantikken endret dette seg, noe som ikke minst avspeiles i bildende kunst. Romantikkens interesse for naturen førte til en oppblomstring av turismen. Norge fikk ry som ett av de landene der man kunne oppsøke ekte natur. Fotturister fra utlandet (til å begynne med særlig fra England, men også fra andre land), begynte å oppsøke og oppskatte slike landskap som f.eks. Jotunheimen og Rondane. Beethoven var en komponist som pekte fram mot romantikken innen for skapende tonekunst. Hans sjette symfoni, «Pastoralesymfonien», er et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse. Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og kommer til uttrykk også i nasjonalromantikken med dens tro på at det mest ekte var å finne i «det folkelige uttrykk», det vil si i folkets kunst som igjen ble betraktet som et produkt av "folkeånden". Gullalderdrøm og utviklingstro. I romantikken finner vi både tilbakeskuende og fremtidsrettede tendenser. Enkelte romantikere søkte seg bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drøm og eventyr. Fordi denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, kunne den romantiske livsinnstillingen i noen tilfelle bli preget av en underliggende tristhetsfølelse. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke kan kanskje kombineres med en slik innstilling. Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det gjerne sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan kalles "gullalderdrømmen" i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. I en forgangen gullalder skulle mennesket ha vært på sitt mest lykkelige. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus tanke om menneskets naturtilstand. Høyreromantikk og venstreromantikk. Den tilbakeskuende, konservative romantikk kalles gjerne høyreromantikk, mens den såkalte venstreromantikk kan sies å videreføre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager framsto den danske dikteren Oehlenschläger som høyreromantiker. Den unge franske dikteren Victor Hugo representerte venstreromantikken. Det samme gjorde Henrik Wergeland i Norge. Poetisk realisme. a>, ca. 1790, Frederiksborgmuseet, Hillerød, Danmark. Thomasine Gyllenborg (1773–1856) var mor til Nordens store smaksdommer i sin tid, Johan Ludvig Heiberg Poetisk realisme betegner en noe avdempet romantikk som svarer til det filosofiske begrep idealrealisme (evt. realidealisme). Poetisk realisme vil forene ide og virkelighet, men slik at virkeligheten løftes mot og preges av det ideale. Det er altså snakk om en form for idealisering av virkeligheten. Emnene hentes gjerne fra den nære virkelighet. Men det tilstrebes å fjerne det tilfeldige, eller det tilfeldiges trykk. I følge poeten og eventyrsamleren Jørgen Moe er det dikternes oppgave å: "lade hvert Livsbilleds Grundidé fremtræde med den Magt der fjerner alt uvedkommende og tilfældigt." Dette er den poetiske realismes ambisjon i et nøtteskall. Tendensen går altså mot allmenngjøring, og, i blant, mot idyllisering. I Danmark var H.C. Andersen og Johan Ludvig Heiberg på hver sin måte representanter for poetisk realisme. Heibergs estetikk var Hegelinspirert. Hans sterke sterk betoning av den rene genre, er imidlertid et klassisistisk trekk. Heiberg var vaudeville-dikter, kritiker, mangeårig sjef for "Det Kongelige Teater" i København og redaktør av "Den flyvende Post". Han fikk stor innflytelse på kunstsmaken i Norden, og – ikke minst – på Welhavens kunstsyn. «H.C. Andersen, som i 1835 gav ut sin første eventyrsamling, ble med sin geniale forening av romantiske motiver og fortrolig hverdagsnær stil og miljøskildring den største av alle poetiske realister i Danmark». I Danmark forekom også en franskinspirert litterær retning i slekt med poetisk realisme som kaltes romantismen. Enkelte vil plassere både Heiberg og Andersen i romantismen. Hverdagshistorienes kvinnelige forfattere i Norden er alle poetiske realister. Tomasine Gyllemborg, mor til Johan Ludvig Heiberg, som begynte sitt forfatterskap sist på 1820-tallet i Danmark, kalte sine fortellinger for nettopp "Hverdags-Historier". Den svenske Fredrika Bremer kalte sitt debutverk for "Teckingar utur hvardagslifvet"(1828–31). I Norge kom Camilla Collett etter med "Amtmandens Døtre" i 1855. Delvis inspirert av Fredrika Bremer skrev Wergeland sitt mesterlige kunsteventyr Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) som også oppviser trekk av den poetiske realisme. Diktet er tilegnet Fredrika Bremer. Bjørnsons bondefortellinger er vel så mye poetisk realisme som de er nasjonalromantikk. De rommer dertil trekk som peker fram mot realisme og naturalisme senere i århundret. "Amtmandens Døtre" peker mot realismen i kraft av sin tendens. Til tross for sine groteske innslag, regnes diktere som Victor Hugo og Charles Dickens av mange til den poetiske realisme. Romantikkvarianter i Norge. Johan Sebastian Welhaven. Han var påvirket av J.L. Heibergs estetikk. a>sk portrett ved Adolf Closs etter et fotografi av Frederik Klem Romantikken i Norge ytrer seg dels som høyromantikk (Wergeland), dels som poetisk realisme/senromantikk og nasjonalromantikk (eks. Welhaven, Camilla Collett, Jørgen Moe). Den stemningsbølgen som dominerte i Norge fram mot 1814, kalles patriotismen og har sine røtter i det norske selskab i 1770-årene. 1700-tallets politiske ideer ble drøftet i Det norske selskab på 1790-tallet. Tidlig på 1800-tallet forekommer nok visse nedslag av romantiske tanker, men lite av ekte romantisk poesi.Før 1830 var det bare spredte tilløp til romanitikk i Norge. Professor Edvard Beyer har uttrykt det slik: «Det romantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris». Både Wergeland og Welhaven som gjorde seg gjeldende i norsk åndsliv fra ca. 1830, var kritiske til romantikken, og omtalte den i nedsettende vendinger. Wergelands mente at romantikken var bakstreversk. Han var oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Det er ettertiden, og som den første, Fredrik Paasche, som har innsett at Henrik Wergeland ikke bare viderførte ideene fra opplysningstiden, men også var en særegen representant for høyromantikken eller universalromantikken. Paasche «knytter ham til Byron og andre engelske romantikere, som var politisk radikale i motsetning til mange av de tyske». Trolig var Wergeland den eneste virkelige høyromantiker i Norge i sin tid. Hans Stelladiktning i "Digte. Første Ring" 1829, som i 1830 ble fulgt opp av det grensesprengende dikt om «Alt», "Skabelsen, Mennesket og Messias", må karakteriseres som romantisk diktning. "Skabelsen, Mennesket og Messias" er et episk-lyrisk-dramatisk verk båret av en egenartet «mystisk-philosophisk Aandelære» kombinert med sterke innslag av politiske ideer fra 1700-tallet. Også Welhaven, som debuterte som sentrallyriker en god del senere enn Wergeland, var romantiker. Men de to befant seg på hver sin side av et tenkt romantisk sentrum. Illustrerende for deres plassering i forhold til romantikken er den estetiske debatten på den tid. Den kommer til uttrykk i Welhavens angrepsskrift på Wergelands tidlige diktning, utgitt i 1832, og i Nicolai Wergelands gjendrivelse året etter. Welhaven angriper Wergeland med overveiende heibergske argumenter, mens Nicolai Wergeland for en stor del henter sine argumenter fra engelsk romantisk litteraturteori. Welhaven refererer til noen estetiske «Lover» som han mener Wergeland bryter, mens stikkordene for Nicolai Wergelands estetikk er «fantasi/imaginasjon/syn, originalitet, frihet og natur». Til Norge nådde altså den romantiske kulturbølge fram etter at den hadde mistet mye av sin kraft på kontinentet og de britiske øyer. Nasjonalromantikken vokste især fram i Norge etter 1840. Den harmonerte godt med den poetisk realisme, som allerede fantes på 1830-tallet i Norge, og som fortsatt var virksom i åndslivet etter at nasjonalromantikken hadde kulminert. Poetisk realisme er mindre høytflyvende og mere borgerlig enn høyromantikken/universalromantikken (se ovenfor). Nasjonalromantikken viser seg blant annet ved den sterke interessen for folkets kulturuttrykk slik det fantes i eventyr, sagn, folkeviser, folkemusikk og folkespråk/dialekter, og i byggeskikker, rosemaling, treskurd, klesskikker osv., en interesse også Wergeland delte, men hans begrunnelse var stort sett noe annerledes enn nasjonalromantikkens, skjønt han nærmet seg nasjonalromantikken, ikke minst i sitt siste skuespill "Fjeldstuen" (1845). Welhaven, Andreas Munch, Jørgen Moe og A.O. Vinje var nasjonalromantikere og poetiske realister. Den unge Bjørnson (bondeforetllingene) og den unge Ibsen hører også til her f.eks. Sancthansnatten. Et verk som Peer Gynt (1867) er utenkelig uten romantikken og nasjonalromantikken, selv om det også har vært karakterisert som et «antiromantisk verk», hva det i bunn og grunn ikke er. Norge hadde også en rekke nasjonalromantiske billedkunstnere, blant dem I.C. Dahl, Thomas Fearnley. Adolph Tidemand og Hans Gude. De to sistnevnte malte «Brudeferd i Hardanger» som danner en idylliserende i kontrast til de høydramatiske naturbildene til Peder Balke. Det illustrerer noe av spennvidden i romantikken. Til de nasjonalromantiske komponister regnes Ole Bull, Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf, Edvard Grieg, Johan Svendsen og Johan Halvorsen. Sæterjentens Søndag. Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til 1849, et år som – med assosiasjoner til en sang med tekst av Jørgen Moe og melodi av Ole Bull – er karakterisert som "sæterjentens søndag" i norsk kulturhistorie. Allerede 15. januar 1849 spilte Myllarguten hardingfele for et borgerlig publikum i Christiania. Det skjedde i Logens store sal på Ole Bulls initiativ. Den nasjonalromantiske stemningen levde videre, og på vårparten ble det, denne gang på P. Chr. Asbjørnsens initiativ, arrangert teaterkvelder/Aftenunderholdninger i Christiania Theater der mer eller mindre nasjonalromantiske kunstnere ble presentert fra scenen, dvs. malere, diktere og musikere som Tidemand, Gude, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, Kierulf og Ole Bull, den siste med «villspel», dvs. improvisasjoner over norsk folkemelodier. Samlere og utgivere av folketradisjoner. Norges svar på brødrene Grimm i Tyskland er forfatterparet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som samarbeidet om å nedtegne og utgi norske folkeeventyr. Første hefte utkom i 1841. Det aller mest typiske verket for 1840-tallet i Norge er ellers P.Chr Asbjørnsen: "Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn" I og II, 1845 og 1848. Det rommer fortellinger fra den muntlige sagntradisjonen, satt inn i rammefortellinger. Til det nasjonale gjennombrudds menn hører også Ivar Aasen og Ludvig Mathias Lindeman. Aasen samlet inn og lagde ordbøker og gramatikker over norske bygdemål og reiste et norsk skriftspråk, landsmål. Lindeman var den store pioneren på musikkens området. Han nedtegnet folketoner, fortrinnsvis vokalstoff, fra ulike områder i Norge. Han utga dem under tittelen "Ældre og nyere norske Fjeldmelodier". Prestedatteren Olea Crøger og presten M.B. Landstad, samlet folkeviser, fortrinnsvis middelalderballader, i Telemark. Crøgers samlinger inngikk i Landstads folkeviseutgave fra 1853. Melodibilaget var ved Lindeman. Arbeidet med å samle inn og forske på folketradisjoner er et prosjekt som var inspirert av romantikk og nasjonalromantikk. Det er imidlertid ikke avgrenset til noen periode. I realiteten pågår det fortsatt. Mot realisme og ny romantikk. Etter 1850 endret stemningen i Norge seg gradvis. De romantiske strømningene gikk stort sett under jorda omkring 1870, da man tilstrebet større realisme i kunsten. 1870- og 80-årene var preget av realisme og naturalisme. Nyromantikken oppsto i Norden på 1890-tallet, og den var klart inspirert av den eldre romantikk, ja, strakte røttene tilbake til middelalderen og enda lengre. I Norge brøt den fram med folk som Wilhelm Krag, Tryggve Andersen, Knut Hamsun "Pan (roman)"). I "Pan" spøker ridderromantiske forestillinger. Hans E. Kincks novellesamling Flaggermusvinger, med undertittelen "Eventyr vestfra"), knytter seg til folketdiktning og folketro på en egenartet måte som kan kalles ekspresjonistisk. Kinck mente at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken å forstå som en søkende livsholdning som bryter fram gang på gang i kultur og kunst. Jf. hans vektlegging av lengselen i diktning og essayistikk. Ett av hans essays heter da også «Evnen til lengsel». Også den eldre generasjonen med diktere som Jonas Lie og Arne Garborg, skiftet signaler, og vi fikk verk som de to samlingene "Trold" og diktringen "Haugtussa", verk som står i gjeld til folkediktning, folkemusikk og folketro. På 1900-tallet fikk vi dessuten i Norge lyrikere som Olaf Bull, Olav Nygard, Olav Aukrust og Tore Ørjasæter som langt på vei representerer en sen oppblomstring av høyromantikken. For utdyping, se artiklene: nasjonalromantikken og Det nasjonale gjennombrudd. Eksempler på romantiske billedkunstnere og komponister. Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes John Constable i England, Eugène Delacroix og Théodore Chassériau i Frankrike, Caspar David Friedrich i Tyskland. Med romantikkens syn på naturen og den store befolkningsveksten i byene på 1800-tallet som bidro til å fjerne folk fra naturen, er det ikke forbausende at lanskapsmaleriet kom i skuddet. Også komponistene ble til dels en slags musikalske landskapsmalere, og ville gi uttrykk, ikke bare for ytre landskap. De ville ved hjelp av toner uttrykke slektskapet mellom natur og sinn. Dette førte til at musikken kunne få en inderlig og lyrisk karakter. Etterhvert ekspereminterte man mer og mer med harmonisk kompleksitet og mye bruk av kromatikk. De romantiske komponistene var altså opptatt av at musikken skulle være emosjonell. I romantisk musikk er det ikke sjelden et nært samspill mellom ordets kunst og musikken. Enkelte komponister skrev endog egne tekster som de la til grunn for sin musikk. Det ble også nokså vanlig å gi verkene poetiske navn som henspilte på noe utenfor musikken, jf. programmusikk. Som eksempler på romantiske komponister kan nevnes den østerrikske komponisten Franz Schubert, de tyske komponistene Robert Schumann og Johannes Brahms, polakken Frédéric Chopin, den østeriksk-ungarske Franz Liszt, den belgiske César Franck,franskmannen Hector Berlioz – og Gioacchino Rossini og Guiseppe Verdi, begge fra Italia. Den tyske Richard Wagner er berømt for sine meget stort anlagte musikkdramatiske verk som bl.a. kjennetegnes ved "uendelige" melodier og effektiv bruk av ledemotivteknikk. Andre framtredende komponister fra perioden er russerne Tsjajkovskij og Modest Mussorgsky, finnen Jean Sibelius, de tsjekkiske komponistene Bedřich Smetana og Antonin Dvorak og mange, mange flere av de mest elskede komponistene i verden. Hit hører også Edvard Grieg. Utpregede senromantiske komponister var Hugo Wolf og Gustav Mahler, begge fra Østerrike, og Richard Strauss, som var født i München. Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som rundt utbruddet av første verdenskrig i 1914. Da dukket det etterhvert opp flere og flere modernistiske trekk i kunstmusikken. Men den Richard Strauss fortsatte å skrive i senromantisk stil til sin død i 1949. Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens Hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken. Virkninger av Romantikken. Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den står i direkte dialog med kristendommen og den filosofiske tradisjonen tilbake til antikken, og først og fremst til Platon. Platon var i følge Wergeland «klarere Alderes Morgenstjerne», og som sådan en forløper for «Frelseren», den sol hvis varme stråler skal trenge inn over alt, i borg, telt og hytte. Om Platon heter det: «Aandernes Væsen har du fortalt, / Mennesket lært om Sjælenes Kald». Platonisme i ulike utforminger er en idéstrømning som gang på gang bryter fram til overflaten i konflikt med pragmatisme, materialisme og kynisme. Romantikken ble en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av nasjonalstater. For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, framfor massesamfunnets konformitet.Det romantiske synet på kunstneren og kunsten har bestått til våre dager, til tross for at vår tids kunst isolert sett ikke nødvendigvis har romantiske trekk. Synet på barn og barndom endret seg med Rousseaus "Émile" som ble en mektig inspirasjon. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider, og barndommens verdi ble anerkjent og betraktet som den grunnleggende fasen i et menneskeliv. Utover på 1800-tallet og 1900-tallet resulterte denne holdningen i en fornyet syn på pedagogikk og et vell av lover som skulle stimulere, skjerme og beskytte barn. Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning på historie og språk, og var en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens humaniora. Vi snakker altså om en "positiv subjektiv-kulturell nasjonalisme" farget av nasjonalromantikken. Romantikkens natursyn skulle komme til å få stor betydning for turismen og, ikke minst viktig, for den moderne miljøbevegelsen. Romantikk som typologisk begrep benyttes langt ut over den idéhistoriske perioden som bærer dens navn. En moderne kunstner kan godt oppvise romantiske trekk. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene til J.R.R. Tolkien (1892–1973), en forfatter som ikke regnes inn under den romantiske epoken. Bruk og misbruk av romantisk tankegods. Romantikken er mangfoldig og rik på motsetninger, og det er forståelig at romantikken er blitt oppfattet forskjellig til ulike tider, avhengig av hva man har lagt vekt på. Idéhistorisk skulle Hegels tanker bli fulgt opp på varierende måter. Kierkegaard var stadig i kritisk dialog med Hegel i sine skrifter. Marx begynte som hegelianer, men endte som materialist og brukte Hegels dialektiske metode til å forstå og beskrive bevegelsene i samfunnsøkonomien på en måte som har hatt betydning for ettertiden. Nietzsche skulle på sin måte komme til å avskrive den åndelige virkelighet som romantikken forholdt seg til. Følgene av Marx' og Nietzsches oppgjør med romantikkens tankegods, skulle vise seg i en politisk pragmatisme, der samfunnssyn basert på økonomiske interesser og grunnleggende behov dannet basis for kommunismen og fascismen/nazismen, ideologier som primært springer ut av industrialismen. Paradoksalt nok fulgte enkelte romantiske tendenser med på lasset. Den tyske nazisme fant inspirasjon i Nietzches sene periode, der han dikterisk utviklet tanker om overmennesket, herremoralen og slavemoralen og søkte å omvurdere alle verdier. Det viste seg å være tanker som kunne misbrukes (bl.a. av Adolf Hitler). Kommunismen påberopte seg Marxismen (eks. Josef Stalin). Bevegelsene gjorde front mot kapitalismen og arbeidet med en forestilling om at «folket» måtte kjempe seg fri. Misbruk av tankegods fra ulike kanter, og også fra romantikkens rike forråd, har vist seg å kunne føre til ekstrem, aggressiv nasjonalisme. I Norge advarte arvtagerne etter Wergeland mot fascisme og nazisme da den ideologiske kampen raste som verst i 30-årene. Det er grunn til å merke seg at argumenter mot totalitære bevegelser og regimer kunne og kan hentes både fra opplysningstid og romantikk. Vilnius fylke. Vilnius fylke grenser i nord mot Utena fylke og Panevezys fylke, i vest mot Kaunas fylke, i sørvest mot Alytus fylke og i øst og sør mot Hviterussland. Sandtorg. Sandtorg "(trolig av gmln. Sandhorgr, fjellhorga (bergknollen) ved sanden)" er ei bygd ved Tjeldsundet i Harstad kommune, ca. 300 innbyggere. Bygda ligger ved fjellet Hårberget der sundet mellom Hinnøya og fastlandet er smalest.Sandtorg (gårdsnummer 27) grenser i sør ved fylkesgrensen til Nordland til Hårvik (gårdsnummer 71 i Tjeldsund kommune), og i nord til gårdene Årbogen (gårdsnummer 28) og Haukebø (gårdsnummer 29). Historie. Sandtorg er første gang nevnt i 1321 da Agmund Prest på Trondenes og Ivar Lagmand på Hålogaland bevitnet at de i Oddshus i Vågan så Helge Hvasse betale Hr. Erling Vidkunsson et spanns leie i Sandtorg. Det er gjort flere oldtidsfunn på Sandtorg, og noen av disse er vernet. Bruplaner. Det var bestemt at Nord-Norgebanens sidelinje til Harstad skulle passere Tjeldsundet fra Fjelldal til Hinnøysiden ved neset Remma på Sandtorg. I Statens Vegvesens "Samferdselsutredning for nordre Nordland/Sør-Troms" som ble fremlagt den 3. november 2006 ble det foreslått å legge en fremtidig bru over Tjeldsundet fra Sandtorg til Fjelldal. Geografi. Nordre del av Sandtorg med Årbogen (under eidet til venstre i bildet). Midt i bildet ruver Sætertinden. Gården Sandtorg begynner i sør med bebyggelsen på Sandtorgstranda og ender i nord med grensen til gården Årbogen ved Årbogelva. Sandtorg består i dag av delene "(fra sør mot nord)" Storneset, Sandtorgstranda, neset Remma, Sandtorgholmen, Sandbakken, Rødskjær og Årbogen. Mellom Remma og Sandtorgholmen ligger Marenbukta. Mellom Sandtorgholmen og Rødskjær ligger Kobbsteingrunnen. Nord for Rødskjær ligger bukta Årbogen. Mellom Hårberget og Sandtorgholmen ligger stupet Ramnfløya. Vest for boligfeltene i Årbogen ligger Foraholtan. I Sandtorgstraumen utenfor Rødskjær ligger lyktene på Kobbsteingrunnen og Storbåen. Seilingsruten går mellom de to lyktene, men utsettes likevel ofte for grunnstøtinger. Inntil 1970 da utbyggingen på Rødskjær tok til, lå det noen mindre holmer utenfor nordsiden av Rødskjær. Disse ble gjort landfaste, og har siden vært brukt av ferdigbåtfabrikker. Næringsliv. Rødskjær industriområde tilhørende SIVA ligger på Sandtorg der det foregår produksjon av plastbåter og bygningsisolasjon. Industriområdet ble etablert omkring 1970 og har også omfattet ferdighusfabrikk og betongfabrikk som begge ble nedlagt på 1980-tallet. I 1987 ble landhandelen nedlagt. Da postkontoret i Gausvik ble nedlagt 1. oktober 1996 fikk Sandtorg takket være næringslivet tilbake postkontoret som var blitt nedlagt 1. juli 1969. Da hadde det vært sammenhengende drevet i 151 år siden 12. juni 1818. Imidlertid skulle det gå bare tre år før Sandtorg postkontor igjen ble lagt ned den 1. oktober 1999. Bygda har hotell og campingplass ved det over 220 år gamle handelsstedet på Sandtorgholmen. Sandtorg får sin viktigste vannforsyning fra Årbogvannet under Sætertinden. Demografi. Sandtorg var frem til 1970 ei småbygd med en rekke småbruk, og hadde da omkring 100 innbyggere, et militært verksted, et bedehus fra 1891 og en landhandel. Sandtorg skole ble nedlagt i 1962, og elevene som tidligere hadde sognet til skolen ble deretter overført til Gausvik skole (barnetrinnet) og Sørvik skole (ungdomstrinnet). Ved etableringen av SIVA-feltet ble det tilflytting. Et boligfelt i nordre del av gården førte til at folketallet ble fordoblet. De siste årene har folketallet ligget stabilt på rundt 300 personer. Tidligere herred. Sandtorg herred ble i 1926 i likhet med Skånland herred utskilt som egne kommuner fra Trondenes herred. Fra 1. januar 1964 ble Sandtorg kommune igjen ført sammen med Trondenes kommune ved innlemmingen i den nå sterkt utvidete Harstad kommune. Administrasjonssentret i Sandtorg kommune var Harstad. Den gamle kommunen strakte seg fra byskillet til fylkesgrensen mot Nordland i sør. Arealet var 176,61 km², mens befolkningstallet i kommunen økte fra 5388 i 1950 til 7398 i 1963. Herredet hadde 32 matrikkelgårder med en samlet skyld på 249 skyldmark. En viktig politiker i nyere tid var Bjarne Berg-Sæther (1919–2009). Han var ordfører fra 1948 til kommunesammenslåingen i 1964, og ble også den første ordfører av den sterkt utvidede Harstad bykommune som oppstod da Trondenes, Sandtorg og Harstad ble slått sammen. Berg-Sæther ble dermed også den siste ordfører i Sandtorg. I løpet av hans periode etter krigen kom båtfabrikker i drift på Rødskjær, lysløype ble bygget og bygda opplevde en befolkningsfordobling. I dag er Sandtorg i skifte fra landbruk, fiske og kjøttproduksjon til å bli et rent boligområde for bygdas beboere som for en stor del arbeider i Harstad. Sandtorg prestegjeld. Sandtorg skulle ifølge kgl. res. av 14. mai 1926 utgjøre et eget sogn i Trondenes prestegjeld. Sandtorg ble i henhold til kgl.res. av 29. juni 1956 utskilt som eget prestegjeld. Den første soknepresten i Sandtorg tiltrådte den 1. august 1957. Sandtorg er idag et prestegjeld i Trondenes prosti. Sandtorg kirke ligger i Sørvik, 20 km nord for Sandtorg. Sandtorg bygdemuseum. Sandtorg bygdemuseum har lokale bygninger tilbake til 1700-tallet. Det ligger ved Sandtorg kirke i Sørvik. Sørvik. Sørvik er en bygd i Harstad kommune i Troms som grenser mot Halsebø i sør og Melvik i nord, samt Sørvikmark ca. 3 kilometer i vest. I bygden ligger barne- og ungdomsskolen Sørvik skole, bensinstasjon, dagligvareforretning, gamlehjem med to store avdelinger og et ungdomshus. Sandtorg kirke, vigslet i 1932, ligger også i Sørvik. Like ved ligger også Sandtorg bygdemuseum. Fra bygden går det fylkesveg over Storjorda til Kvæfjord. Litauisk. Litauisk er et indoeuropeisk språk av den østbaltiske språkgruppe. Det tales av ca. 3 millioner litauere i Litauen og omkring like mange utenfor landets grenser. Litauisk er det eldste indoeuropeiske språk som fremdeles er levende, og er omkring like gammelt som sanskrit. Det skrives med latinske skrifttegn, men har 9 egne diakritiske tegn som i hovedsak er hentet fra det tsjekkiske alfabetet. Språket er nærmest i slekt med samogitisk, latvisk og de nå utdødde gammelprøyssisk og selisk. Blant de mange utenlandske språkforskere som har bidratt til internasjonal forståelse av det litauiske språket er nordmannen Christian Schweigaard Stang. Det strides om samogitisk, som tales i Telšiai-området, skal regnes som eget språk, eller kun som en litauisk dialekt. Baltiske språk. De baltiske språkene er de eldste fremdeles levende indoeuropeiske språk og tales av ca. 4,7 millioner litauere og latviere i Baltikum og omtrent like mange i resten av verden. Man antar at balterne kom til Baltikum fra sør og sørvest omkring 2500 f.Kr. Samogitisk. Samogitisk dialekt tales av 500 000 personer i hovedsak i Vest-Litauen. Blant de fleste talere av normalisert litauisk regnes samogitisk som en litauisk dialekt på lik linje med auksjtaitisk. Likevel er enkelte samogitiske underdialekter, særlig fra Telšiai fylke, vanskelig forståelige for folk lenger østfra i Litauen. Alfabet. Bokstaven lang e skrevet slik finnes bare på samogitisk. Alfabetet er benyttet siden førkrigstiden. Østbaltiske språk. Østbaltiske språk er indoeuropeiske språk og utgjøres av to levende språk, nemlig litauisk og latvisk. Litauisk tales i Litauen og latvisk tales i Latvia. Dessuten kjenner man følgende utdødde østbaltiske språk: kurersk, zemgallisk og selisk. Indoeuropeiske språk. Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inklusive de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia), det iranske høylandet (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia. Språk i denne språkfamilien med stor utbredelse inkluderer blant andre engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk. Indoeuropeiske språk består av de følgende åtte nålevende undergruppene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltoslavisk. I tillegg er det flere utdødde undergrupper. Av de 20 mest talte språkene i verden i dag, ifølge SIL Ethnologue, er 12 indoeuropeiske: spansk, engelsk, hindi, portugisisk, bengali, russisk, tysk, marathi, fransk, italiensk, punjabi og urdu. Historie. Den første som kom på sporet av en stor felles språkfamilie, var den engelske dommeren William Jones. Han tjente ved høyesterett i Calcutta fra 1783, og da han hadde studert klassiske språk før han tok fatt på jus-studiet, var det naturlig for ham å lære seg sanskrit, det gamle skriftspråket som Indias tidligste litterære og religiøse tekster er skrevet på. I sin tredje årsberetning til the Asiatic Society of Bengal i 1786, nevnte han kort at han la merke til at sanskrit viste klare likhetstrekk med latin og gresk. Man visste at det fins elver som heter Alba i både Tyskland, Sveits, Frankrike og Spania; og elvenavnet Ara opptrer i både Tyskland, Nederland, England, Skottland og Spania. Elven Arno som flyter gjennom Firenze er samme navn som Arna utenfor Bergen; Arna var opprinnelig et elvenavn også her. Themsen deler navn med den indiske elven Tamasi (som betyr «den mørke»). I 1926 satte Gordon Childe i sin bok "The Aryans" opp en liste over gloser han mente hadde opphav i et felles urspråk: "Gud, far, mor, sønn, datter, bror, søster, farbror, svigersønn, svigerdatter, svigerfar, svigermor, ektemann, kvinne, enke, husfar, klan, konge, hund, okse, sau, geit, hest, gris, okse, ku, vallak, kveg, ost, fett, smør, korn, brød, plog, mjød, kobber, gull, sølv, barberkniv, syl, slyngestein, buestreng, spyd, sverd, øks, snekker, aksel, vogn eller hjul, nav, åk, skip, åre, hus, dør, karm, stolpe, jordvegger." På leting etter hvilket område det indoeuropeiske urspråket kunne ha oppstått i, studerte Winfred Lehmann ordenes slektskap i ulike språk. Ved forsøk på rekonstruksjon av ord for metaller, fant man ikke ord for "gull" eller "sølv", langt mindre "jern", knapt nok en generell betegnelse for "metall, bronse, kobber". Sanskrit "ayas" (= «bronse», senere «kobber») og latin "aes" (= «kobber», «bronse») tilsvarer gammelengelsk "ar" (= «messing», «kobber»), som på moderne engelsk ble til "ore" (= «malm»). Ut fra dette konkluderer Lehmann med at indoeuropeernes urspråk oppstod i et senneolittisk samfunn, ved arkeologiske funn identifisert som «en kultur som holdt til nord for Svartehavet fra femte årtusen f.Kr.». Vi finner ord for "hjord, ku, sau, geit, gris, hund, hest, ulv, bjørn, gås, and, bie, eik, bøk, piletre, korn", men mangelen på spesifikke ord for grønnsaker og ulike kornsorter «indikerer at de i all hovedsak må ha levd av animalsk føde». Klassifisering. Hvordan ordet «Ma» sprer seg til mange språk. Uklassifiserte indoeuropeiske språk. Det er ingen tvil om at det har eksistert andre indoeuropeiske språk som det ikke er spor igjen av. Jotvingere. Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag. Jotvingisk. Jotvingisk er et utdødd baltisk språk som ble snakka av jotvingerne. Jotvingisk var i nær slekt med gammelprøyssisk og ble snakka sørvest for elva Nemunas, i Galindia og Jotvingia. Jotvingisk hadde seks kasus (nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, lokativ og vokativ) og en kompleks verbalmorfologi med flere moduser. Ryggedalstunnelen. Ser mot nordvest inni tunnelen. Tunnelen er mye mørkere en det den ser ut som på bilde på grunn av at det er overeksponert! Ryggedalstunnelen (lokalt ofte kalt Bøtunnelen) går gjennom Ryggedalsfjellet og forbinder Bø og Øksnes kommuner i Nordland som del av riksvei 820. Tunnelen er 1612 meter lang. Tunnelprosjektet ble under ledelse av avdelingsingeniør Edward Pegg påbegynt i 1977, og åpnet den 17. oktober 1980. Med en prislapp på 35,5 millioner kroner var det det mest kostbare tunnelprosjektet i Norge til da, og også et av de vanskeligste. En sjettedel av tunnelen er helstøpt. Tunnelen og veien på begge sider ga Bø kommune fergefri veiforbindelse med omverdenen, og erstattet fergestrekninga mellom Sandset i Øksnes og Kråkberget i Bø. I likhet med mange andre tunneler i Norge er Ryggedalstunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen. Konge. En konge (norrønt "konungr", av "konr", mann eller ætling av fornem byrd) er vanligvis et livsvarig statsoverhode i en monarkisk stat som benevnes et kongerike eller kongedømme. Utenfor Europa forekommer likevel valgkongedømmer der kongen velges for en tidsbegrenset periode. En konge til- og omtales «majestet». Haakon Magnus av Norge. Haakon Magnus (født 20. juli 1973 i Oslo) er Norges kronprins. Han er sønn og nest eldste barn av kong Harald V og dronning Sonja, og har en storesøster, Märtha Louise. Han er sønnesønn til kong Olav V og sønnesønns sønn til kong Haakon VII. Haakon er gift med "Hennes Kongelige Høyhet" kronprinsesse Mette-Marit. Han representerer 4. generasjon i Det norske kongehuset. Til daglig benyttes bare det første av hans fornavn. Første leveår. Haakon ble født på Rikshospitalet 20. juli 1973, og tre dager senere, 23. juli 1973 informerte kong Olav Regjeringen i et ekstraordinært statsråd om fødselen, hvor også navnet ble offentliggjort. Det ble gjort kjent at han skulle hete Haakon Magnus, men at kun Haakon skulle være det navn man skulle bruke til daglig. Begge navn er tett knyttet til norsk kongehistorie, i det syv norske konger har båret navnet "Haakon" før ham, og "Magnus" (Latin: "magnus" – den store) var kongenavnet til flere norske konger i middelalderen. Han ble døpt i i Slottskapellet 20. september 1973 av biskop Kaare Støylen. Fadderne ved dåpen var de tre skandinaviske monarker, Kong Olav, kong Carl XVI Gustaf av Sverige og dronning Margrethe II av Danmark. Kronprinsen bodde i oppvekstårene på Skaugum gård i Asker kommune. Utdannelse og tidlig voksen alder. I tråd med foreldrenes ønske om en mest mulig naturlig oppvekst, gikk både han og hans søster i vanlig offentlig barnehage og skole. I likhet med sin far, gikk han de første skoleårene på Smestad skole, hvor han startet i 1980. Ungdoms- og videregående skole ble fullført ved på Kristelig Gymnasium i Oslo i 1992. Etter videregående, ble kronprinsen innrullert som befalsrekrutt ved Sjøforsvarets rekruttskole KNM «Harald Haarfagre» på Madlamoen ved Stavanger. Etter aspirantkurset fortsatte han ved Befalsskolen for Marinen på Karljohansvern i Horten. Senere gjennomførte han 1. avdeling av krigsskoleutdannelsen ved Sjøkrigsskolen i Bergen, fra august 1995 avtjente han sitt praksisår, hvor han først var ombord i en MTB, senere som nestkommanderende på et større marinefartøy. Høsten 1996 forlot Haakon Norge for å bli student i USA, hvor han valgte å studere statsvitenskap ved University of California i Berkeley, hvor han oppnådde sin BA-grad våren 1999. Samme år, i august, ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, hvor han fulgte forelesninger ved det juridiske og det samfunnsvitenskaplige fakultet. Våren 2001 avsluttet han et ettårig opphold ved Utenriksdepartementets aspirantkurs. Høsten 2002 flyttet han og Mette-Marit til London, hvor han tok en mastergrad i internasjonal politikk med særlig fordypning innen bistandsspørsmål ved London School of Economics and Political Science. Ekteskap. Han giftet seg den 25. august 2001 i Oslo Domkirke med Mette-Marit Tjessem Høiby, som da ble kronprinsesse Mette-Marit. Kronprinsfamilien bor på Skaugum i Asker. Barn. Kronprinsparet fikk den 21. januar 2004 kl. 09.13 på Rikshospitalet i Oslo, en datter, prinsesse Ingrid Alexandra, som i kraft av å være kronprinsens eldste barn er arveprinsesse og nummer to i arverekken til tronen, etter sin far. 3. desember 2005 kl 10.45 fikk kronprinsparet sitt andre felles barn, prins Sverre Magnus. Kronprinsen er dessuten stefar til Marius Borg Høiby (f. 13. januar 1997) som hans kone har fra et tidligere forhold med Morten Borg. Offisielle plikter. Kronprinsen ivaretar sammen med kronprinsessen en rekke representasjonsoppdrag i inn- og utland. Hvert år gjennomfører kronprinsparet en såkalt fylkesreise som varer i tre dager og besøker flere kommuner i samme fylke. De reiser også utenlands i følge med representanter for norsk næringsliv, kultur og myndigheter, for å bidra til å bygge relasjoner mellom Norge og andre land. Da Haakon nådde myndighetsalder i 1991, møtte han første gang i Statsråd. Han har ved flere anledninger ledet Statsråd som regent, for første gang ved kong Haralds utenlandsopphold i mai 1992. Han var landets regent under sin fars sykdoms- og rekonvalesensperiode 25. november 2003 – 13. april 2004, og holdt blant annet nyttårstalen på fjernsyn. Han ble igjen kronprinsregent den 29. mars 2005, da kongen ble innlagt på sykehus på grunn av hjertesykdom, inntil 7. juni 2005. I juni 1999 gjennomførte kronprins Haakon en lengre representasjonsrundreis i Nord-Amerika, hvor han besøkte mange norsk-amerikanske samfunn. I oktober og november 1999 var han del av den norske delegasjon ved FNs generalforsamling i New York. Høsten 2003 ble han utnevnt til goodwill-ambassadør for FNs utviklingsprogram, UNDP, og har foretatt en rekke reiser som dette, blant annet til Botswana og Mongolia. Kronprinsen har fokusert spesielt på fattigdomsbekjempelse og FNs tusenårsmål i arbeidet sitt for UNDP. I 2006 grunnla kronprins Haakon Global Dignity sammen med John Hope Bryant og Pekka Himanen. Grunntanken bak initiativet er alle menneskers rett til et verdig liv. Global Dignity Day arrangeres nå hvert år på 20. oktober. Militær grad. Kronprinsen ble utnevnt til flaggkommandør i Sjøforsvaret samt brigader i Hæren og Luftforsvaret fra 1. juni 2010. Kronprinsen har sin militære bakgrunn og utdannelse fra Sjøforsvaret, men skal representere hele Forsvaret og utnevnes derfor til samme grad i alle de tre forsvarsgrenene. Dekorasjoner. Kronprinsen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner. Norske biland og områder med særstatus. Norske biland og områder med særstatus omfatter norske biland og andre områder der særlig lovgivning gjelder. Et biland (som er en særnorsk betegnelse) er land eller områder som er underlagt en suveren stats overhøyhet uten å være en del av denne staten. Norges biland. Et norsk biland kan avstås til andre stater uten at det strider mot Norges grunnlovs § 1. Norske biland er Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land. Peter 1.s øy og Dronning Maud Land, men ikke Bouvetøya, er omfattet av Antarktis-traktaten. Svalbard og Jan Mayen er en del av Kongeriket Norge, og er således ikke regnet som biland. Norge har besittelser utenfor fastlandet disse er ofte omtalt som biland. Norges største biland er Dronning Maud Land den fikk i 2008 besøk av statsminister Jens Stoltenberg. Områder med særstatus. Svalbard (inkludert Bjørnøya og Hopen) og Jan Mayen er deler av Kongeriket Norge, og er ikke noe biland. Longyearbyen lokalstyre er den eneste kommunen i disse områdene. Finnmark og Nord-Troms omfattes av "Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms" der det finnes en særlig ordning for bl.a. ettergiving av studielån og fritak for arbeidsgiveravgift. Særstatus for Finnmark og Nord-Troms. Særreglene gjelder for hele Finnmark og Nord-Troms-kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord. Særstatus for Svalbard. Svalbard omfatter også Bjørnøya og Hopen. (Særreglene er omtalt under Lov_og_rett.) Særstatus for Jan Mayen. Lov av 29. november 1996 nr. 69 om skattlegging av personer på Jan Mayen regulerer personskatt på Jan Mayen Odelstinget (2007/08) foreslår å endre virkeområdet for Jan Mayen-skatteloven til også å omfatte de norske bilandene i Antarktis. Antarktistraktaten. Antarktistraktaten ("The Antarctic Treaty") av 1. desember 1959 er en internasjonal avtale om is- og landområdene sør for 60 grader sørlig bredde. Traktaten ble tiltrådt av tolv stater som alle hadde aktivitet i Antarktis i det Internasjonale geofysiske året (1957–58). Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Storbritannia, USA og det tidligere Sovjetunionen. Ikrafttredelse var 23. juni 1961. Hovedformålet med traktaten er å sikre at Antarktis for alltid skal brukes til fredelige formål og ikke skal være åsted eller gjenstand for internasjonale konflikter. Traktaten inneholder blant annet et forbud mot militære baser i Antarktis og forbud mot kjernefysiske sprengninger og deponering av radioaktivt materiale. I 1998 trådte Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten i kraft. Denne utpeker Antarktis til et naturreservat viet fred og vitenskap, og forplikter partene til et omfattende vern av miljøet i Antarktis og tilknyttede økosystemer. Stater som har tiltrådt traktaten skal ikke gjøre noe for å hevde, støtte eller benekte territorielle krav i Antarktis, men slår også fast at statene ikke har oppgitt sine territoriale krav ved tiltredelse. For Norge gjelder dette to norske biland: Peter I Øy og Dronning Maud Land. Det antarktiske traktatsekretariat ble etablert i 2004 for å administrere møter og koordinere samarbeidet mellom avtalepartene. Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier. Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier, (født 14. januar 1705, død 1786) var en fransk marineoffiser. Han oppdaget Bouvetøya den 1. januar 1739, og denne er derfor oppkalt etter ham. Landsnumre for telefon. Retningsnumre over landsnummer «1» til selvstendige og uselvstendige områder er ikke tatt med i denne oversikten. Med forbehold om mulige feil. Karsk. Karsk (fra norrønt "karskr", «sunn og sprek»), også kalt kaffekarsk, knikt, kaffeknikt, kaffedoktor med mer, er en drikk laget av brennevin (vanligvis hjemmebrent) og kaffe. I Norge skal karsk for alvor ha fått fotfeste i bygdene på slutten av 1800-tallet. __NOTOC__ Utbredelse. Det er en generasjonsgammel tradisjonell norsk alkoholdrikk som er mest utbredt i Trøndelag, Mjøsområdet og nordover. Dog som oftest kalt "kaffedoktor" i mye av landet; i Mjøsområdet er "knikt" den vanlige betegnelsen. I Nord-Norge finnes også navnet "rotar", men dette betegner som regel karsk med tilsatt sukker. Karsk er mest populært i bygder og tettsteder, men drikkes også av byfolk. Karsk drikkes også i Sverige, hvor den kalles "kask", "kaffekask" eller "kaffegök". Karsk skal ha vært en særdeles populær drikk i Bohuslän midt på 1800-tallet, da under navnet "uddevallare", etter Uddevalla. I sørøstlige områder av Finland kjennes drikken som "kaffeplörö" eller "kaffeblörö". I engelsktalende land vil lignende drikker, vanligvis med vodka, ofte omtales som "Russian coffee" («russisk kaffe»). Oppskrift. Blandingsforholdet varierer i forhold til styrken på spriten man har valgt og personlige preferanser for smak. Bruker man «96 %» hjemmebrent pleier man å være mer raus på kaffen enn på spriten. Med vanlig «polsprit» på 60 % hender det seg at man blander opptil halvt om halvt. En tradisjonell «oppskrift» er å legge en mynt i bunnen av koppen, helle på kaffe til den blir skjult, og blande med sprit til den kommer til syne igjen. Dette viser seg imidlertid å være en skrøne, siden mynten ikke vil komme til syne igjen. Kaffens farge knapt vil forandre seg med minkende konsentrasjon, og avstanden mellom drikkens overflate og mynten blir større, og av den grunn vil mindre lys slippe til bunnen av koppen. Kaffe som brukes til karsk er oftere svakere enn vanlig kaffe, og på bygdefester i Trøndelag har det vært vanlig å servere halve kopper med «tynnkaffe». Om karsken blir for sterk, er det mulig å minke alkoholinnholdet ved å tenne på overflatedampen med lighter eller fyrstikk. Jo varmere kaffen er, jo lettere vil alkoholen ta fyr. Kald karsk vil ikke ta fyr før konsentrasjonen overstiger 60–70 %. Karsken vil også virke subjektivt sterkere jo varmere den er. Det anbefales å smake seg til en ønsket konsentrasjon ved å øke alkoholmengden gradvis, siden den brennende alkoholen går tapt. Karsksal. Avledet av drikkens navn fikk man etterhvert såkalte "karsksaler" i mange grende- og samfunnshus. Karsksalen lå ofte nær kjøkkenet og ble et samlingssted for de som ikke primært ønsket å delta i dansen. I karsksalen ble det, som navnet tilsier, i første rekke drukket karsk, men andre steder i landet var betegnelsen en annen. Under religiøse og mer edruelige møter ble samme sted på trøndersk omtalt som "litjsalen" («lillesalen»). Også fra Gran på Hadeland kjenner man begrepet "veslesalen". Informasjonsteori. Informasjonsteori er en matematisk teori som tar utgangspunkt i matematisk statistikk og sannsynlighetsteori for å beskrive overføring (kommunikasjon) av informasjon i tekniske systemer. Informasjonsteorien ble grunnlagt i 1948 av matematikeren Claude Shannon. Informasjonsteorien oppsto innen ingeniørmiljøer som forsket på tekniske kommunikasjonssystemer som telefon og telegraf, hvor det er viktig at opplysningene som mottas er de samme som ble sendt ut fra avsender. Shannon, i tillegg til å gi en matematisk definisjon av informasjon, klarte å gi øvre grenser for hvor mye informasjon som er mulig å sende over støyfrie og støyete kanaler. Shannons pionerarbeide har vært svært viktig for de senere fremskrittene i informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Sannsynlighetsteori. Sannsynlighetsteori er en matematisk disiplin som er utviklet for å beskrive og kvantifisere sannsynlighet. I matematikk ser man på sannsynligheten for en hendelse som et tall mellom 0 og 1. Hvis sannsynligheten for en hendelse er 1, betyr det at den helt sikkert inntreffer, mens hvis sannsynligheten er 0, betyr det at den helt sikkert ikke inntreffer. Vanligvis studerer man hendelser som inntreffer med en sannsynlighet et sted mellom 0 og 1. Sannsynligheten for å få en sekser hvis man kaster en vanlig terning er 1/6. En tilfeldig (stokastisk) variabel er en målbar funksjon på Ω. To viktige områder innen sannsynlighetsteorien er stokastiske variabler og sannsynlighetsfordelinger. Ved betinget sannsynlighet ser man på sannsynligheten for at noe skal skje, når en har kunnskaper som får påvirkning for denne sannsynligheten. Et eksempel er sannsynligheten for å trekke en hjerter fra en vanlig kortstokk, når en allerede har trukket tre hjertere fra kortstokken. Historikk. Sannsynlighetsteorien har sitt utspring i det 16. og 17. århundre i Frankrike og Italia, der den ble utviklet for å beskrive hasardspill. Det som fra først av opptok matematikerne i denne forbindelsen, var hvordan potten mest rettferdig burde deles når et spill ble forlatt uavslutta. Den første korrekte løsninga på problemet finnes i brevvekslinga mellom Blaise Pascal og Pierre de Fermat i 1654. Fermat valgte å betrakte mulige utfall i form av et sannsynlighetstre – en metode som raskt blir uhåndterlig når antall omganger øker. Pascal valgte en mer numerisk tilnærming, i form av en binomialformelen. En spesiell tillempning av denne framkommer gjennom Pascals trekant. Hvis hvert spill har kun to mulige utfall – gevinst eller tap – kan trekanten raskt gi svar på det mulige antall gevinster og tap etter et gitt antall omganger. Både Pascal og Fermat anga sine løsninger i form av brøker. Den første som noterte sannsynlighet som et tall mellom 0 og 1 var den sveitsiske matematikeren Jakob Bernoulli i "Ars conjectandi" i 1713. Han gjorde også rede for det viktige skillet mellom teoretiske og eksperimentelle sannsynligheter, og la dermed grunnlaget for sikrere framgangsmåter ved sampling. I 1718 innførte franskmannen Abraham de Moivre den klokkeforma kurven for å vise fordelinga av karakteristika i en populasjon, og etablerte dermed et instrument for presis sampling. Til sammen har disse matematikerne også revolusjonert arbeidet med livsforsikringer. Jugoslavia. Jugoslavia ("Jugoslavija" på alle sørslaviske språk, "Југославија" på serbisk og makedonsk) blir brukt om tre etterfølgende, men separate stater som eksisterte i størstedelen av det 20. århundre på Balkan i Europa. Oversatt til norsk betyr navnet «Sør-Slavia». Den første var et kongerike etablert 1. desember 1918 som "Kongeriket av serbere, kroater og slovenere", som ble omdøpt til Kongeriket Jugoslavia den 6. januar 1929 og eksisterte fram til 6. april 1941 da den ble invadert av aksemaktene under andre verdenskrig. Den kapitulerte kun 11 dager senere og var okkupert fra 17. april 1941. Like etter andre verdenskrig etablerte kommunistene en ny stat. Den andre var en sosialistisk stat etablert umiddelbart etter andre verdenskrig, 29. november 1945, som "Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia", men ble omdøpt allerede i 1946 til "Den føderale folkerepublikken Jugoslavia" og ble senere omdøpt til "Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia" (SFR). Landet ble det meste av tiden regjert av Josip Broz Tito, og blir ofte omtalt som «Titos Jugoslavia». Den tredje ble kalt "Den føderale republikken Jugoslavia" og ble dannet 1992; den omfattet de gjenværende republikkene Serbia (inkludert provinsene Kosovo og Vojvodina) og Montenegro. I 2001 ble navnet Jugoslavia offisielt avskaffet, og staten ble omdannet til en løsere union med navnet Serbia og Montenegro som ble offisielt anerkjent 4. februar 2003. Montenegro erklærte seg uavhengig fra Serbia 3. juni 2006; ved det ble den siste unionen oppløst. Bakgrunn. De første som tok i bruk betegnelsen "jugoslav", i motsetning til bare "sør-slav", var en gruppe advokater fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina som i 1914 samlet seg for et politisk initiativ. 22. november 1914 møtte Ante Trumbić, Frano Supilo, Ivan Meštrović, Hinko Hinković og Franko Potočnjak fra Kroatia, og Nikola Stojanović og Dušan Vasiljević fra Bosnia-Hercegovina, med Pavle Popović som var representant for Nikola Pašićs serbiske regjering. Møtet foregikk på nøytral grunn i Firenze, Italia. Der skulle de koordinere og samle sine krefter for å starte oppbyggingen av en uavhengig stat for de vestlige sør-slaverne. Lujo Vojnović var også til stedet som observatør for Kongeriket Montenegro. Den nye ideen om et samlet Jugoslavia ble positivt mottatt. I Vest-Europa var det økende misnøye med Østerrike-Ungarn, og mange så en union mellom sør-slaverne som den beste måten å komme ut av den situasjonen som hadde oppstått i og med første verdenskrig. Slavere bosatt utenfor Jugoslavia, kjent for sin nostalgi og sin patriotisme, begynte også å støtte den nye ideen. Jugoslavia-komiteen ("Jugoslavenski odbor") ble offisielt dannet 30. april 1915 i London, med de nevnte deltagende politikerne som dens medlemmer. Komiteen og Kongeriket Serbia skrev under på Korfu-deklarasjonen 20. juli 1917. Denne deklarasjonen erklærte deres ønske om opprettelse av et samlet kongerike. Kongeriket av serbere, kroater og slovenere og Kongeriket Jugoslavia. Målene til Jugoslavia-komiteene ble delvis nådd ved slutten av første verdenskrig i 1918, da Østerrike-Ungarn ble oppløst og sør-slaverne ble organisert i "Staten av slovenere, kroater og serbere". Denne kortlevde staten ble snart forent med Serbia og Montenegro og dannet "Kongeriket av serbere, kroater og slovenere". Etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn oppstod en kaotisk situasjon og førsteprioritet for sør-slaverne var opprettelse av den nye staten. Uoverensstemmelser om hvorvidt den nye staten skulle være en føderasjon eller en sentralisert stat ble lagt til side slik at man kunne gå videre i prosessen. 28. juni 1921 er en dag med stor historisk betydning for serberne. Foruten høytiden Vidovdan, godkjente Parlamentet ("Skupština") en ny grunnlov denne dagen. Vedtaket ble gjort til tross for en boikott fra kroatiske representanter. Den nye grunnloven sentraliserte den politiske makten, og styrket den kongelige regjeringen i Beograd. Dette førte til stor misnøye blant de mer pro-føderale kroatiske og slovenske politikerne. I 1928 ble Stjepan Radić, leder for Det kroatiske bondepartiet, skutt og drept i parlamentsbygget av Puniša Račić, en etnisk serbisk nasjonalist fra Montenegro. Kong Aleksandar I brukte denne episoden som et påskudd for å styrke sin egen makt. 6. januar 1929 suspenderte han grunnloven, oppløste "Skupština" og erklærte kongelig diktatur. Han reorganiserte alle regionale inndelinger av landet og døpte det om til Kongeriket Jugoslavia. Alle nasjonale identiteter bortsett fra «jugoslav» ble forbudt. Jugoslavia ble en meget militarisert stat. Dette gav opphav til flere opprørske nasjonalistgrupper som var imot det kongelige diktaturet. Kongen var meget upopulær, spesielt blant de som ikke var serbere, og mens han var på besøk i Marseille, Frankrike i 1934, ble han myrdet av den bulgarske nasjonalisten Velichko Kerin (ofte omtalt under sitt revolusjonspseudonym Vlado Chernosemski). Kong Alexanders 11 år gamle sønn ble utropt til konge under navnet Petar II, ("Knez Petar Karađorđević II") under et regentskap ledet av Alexanders fetter, Prins Pavle. Prins Pavle ble sett på som ineffektiv av sine landsmenn og vant ikke mye respekt, men han fortsatte i samme spor som Aleksandar, sammen med statsminister Milan Stojadinović. I begynnelsen av andre verdenskrig ble Jugoslavia presset av Tyskland og Italia til å delta i aksemaktenes allianse. Italia var kjørt fast i en krig med Hellas, og før Tyskland satte sine styrker inn i denne krigen, ville de ha Jugoslavias støtte. Prins Pavle underla seg det fascistiske presset og undertegnet Tripartite-pakten i Wien 25. mars 1941. Han håpet gjennom dette å hindre at Jugoslavia ble innblandet i krigen. Pakten vakte stor misnøye i Jugoslavia, og ble ødeleggende for Pavles omdømme i hjemlandet. Høytstående offiserer var sterkt imot pakten og gjennomførte et statskupp da kongen ankom hjemlandet 27. mars 1941. Hærgeneral Dušan Simović tok makten, arresterte Wiendelegasjonen, avsatte regentskapet, sendte Pavle i eksil og gav all makt til den da 17 1/2 år gamle Kong Petar II, som ellers ville ha overtatt regentskapet på sin 18-årsdag 6 måneder senere. Da Jugoslavia på denne måten avbrøt aksemakt-avtalen, bestemte Hitler seg for å invadere Jugoslavia 6. april, tett etterfulgt av en invasjon av Hellas. Et resultat av denne avgjørelsen var at Operasjon Barbarossa ble utsatt fire uker, noe som senere viste seg å bli en kostbar avgjørelse for Tyskland. Jugoslavia under andre verdenskrig. Kl 05:15 6. april 1941 angrep tyske, italienske, ungarske og bulgarske styrker Jugoslavia. Luftwaffe bombet Beograd og andre store jugoslaviske byer. 17. april kapitulerte Jugoslavia og skrev under en våpenhvile med Tyskland i Beograd. Dermed endte de elleve dager med motstand mot Wehrmacht. Mer enn 300 000 jugoslaviske offiserer og soldater ble tatt til fange. Aksemaktene okkuperte Jugoslavia og delte det opp. Den uavhengige staten Kroatia ble etablert som en nazistyrt stat og makten ble gitt til de katolske fascistene som ble kjent som Ustaše. Denne bevegelsen oppstod så tidlig som i 1929, men aktivitetene var relativt få fram til 1941. Vojvodina ble gitt til Ungarn, Kosovo til det italienske regimet i Albania og Makedonia ble gitt til Bulgaria. Bosnia-Hercegovina var delt mellom tysk okkupasjon og Ustaše-regimet. Resten av Serbia og Montenegro fikk formell status som selvstendige stater, men underlagt tysk militær okkupasjon. Jugoslaver som var motstandere av aksemaktenes okkupasjon organiserte to konkurrerende motstandsbevegelser. De som var tilhengere av kongen og var lojale mot det tidligere kongehuset ble med i tsjetnikgruppen ("Četnici"). De bestod for det meste av nasjonalistiske serbere og ble ledet av Draža Mihajlović. De som støttet kommunistene (og dermed var motstandere av kongehuset) ble med i partisangruppen, en geriljagruppe ledet av Josip Broz. Partisanene startet en geriljakampanje som ble den største motstandsbevegelsen i Øst-Europa. Tsjetnikene hadde til å begynne med stor suksess med sine operasjoner og ble støttet av den kongelige regjeringen i eksil og de allierte, men de begynte snart å samarbeide med aksemaktene og kjempe mot partisanene. De alliertes støtte til tsjetnikene opphørte da samarbeidet med aksemaktene ble kjent. Tyske og italienske styrker svarte på geriljamotstanden med å henrette sivile, ofte ved offentlig henging og ved å gi frie hender til regjeringen i den uavhengige staten Kroatia. Dette førte til store sivile tap i Jugoslavia. Offisielle tall fra Jugoslavia hevder at anslagsvis 1,7 millioner mennesker ble drept; om lag 10 % av den jugoslaviske befolkningen. Størst var tapene blant serbere i Bosnia og Kroatia og blant minoriteter som jøder og sigøynere. Vladimir Žerjavić og Bogoljub Kočović presenterer 1 027 000 mennesker og det er dette anslaget som er akseptert av FN. Under krigen var de kommunistiske partisanene de facto ledere av de kommunistkontrollerte områdene, og de organiserte folkelige komiteer som skulle styre som en sivil regjering. Høsten 1941 etablerte partisanene Republikken Užice i det vestlige Serbia. I november 1941 gjenerobret de tyske styrkene dette området igjen og partisanene flyktet inn mot Bosnia. 25. november 1942 ble Antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia samlet for første gang i Bihać. Rådet samlet seg igjen 29. november 1943 i Jajce og etablerte grunnlaget for etterkrigsorganiseringen av landet, samtidig som de etablerte en føderasjon. 29. november ble offisielt feiret som «Republikkens dag» etter krigen. Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i 1944, og ut av resten av Jugoslavia i 1945. Den sovjetrussiske røde hær støttet dem i erobringen av Beograd og med andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok Trieste og deler av de østerrikske sørlige provinsene Steiermark og Kärnten. Dette var territorier som var dominert av slovenere og kroater. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme året. Vestlige diplomater forsøkte å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset. Dette førte til Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Kommunistene lyktes med å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og med å innsette ham som enehersker med tittelen statsminister. Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. 31. januar 1946 ble den nye grunnloven for Den Føderale Folkerepublikken Jugoslavia vedtatt. Den var bygd opp etter mønster av den sovjetiske grunnloven, og etablerte seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser. Republikkene var: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia Innenfor Serbias reduserte grenser ble det etablert to "provinser", som fikk begrensede autonome rettigheter: Vojvodina og Kosovo. Landet tok etter hvert avstand fra Sovjet (Tito brøt offisielt med Stalin i 1948) og bygde sin egen sosialisme under Titos sterke politiske ledelse. En annen viktig person i denne sammenhengen var Milovan Đilas. Han var en fremtredende person for partisanene under andre verdenskrig og ble sendt til Moskva for å møte Stalin og diskutere den kløften som hadde oppstått mellom Jugoslavia og Sovjet. Men han ble en av de fremste kritikerne av Stalins forsøk på å legge Jugoslavia under Sovjet. Jugoslavia kritiserte også åpent de andre østblokklandene. Samtidig var man like kritisk overfor NATO. Sammen med flere andre land startet man i 1961 Organisasjonen av alliansefrie nasjoner; dette forble landets offisielle tilhørighet til landet opphørte. 7. april 1969 byttet nasjonen navn til "Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFRJ)", og Tito ble utnevnt til «President for livet». I 1974 fikk de to provinsene Vojvodina og Kosovo utvidet indre selvstyre og flere statsrettslige rettigheter innenfor føderasjonen. Det samme fikk republikkene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Samtidig ble albansk og ungarsk anerkjent som offisielle minoritetsspråk, og språket i Bosnia og Montenegro ble endret til en variant basert på det lokale språket og ikke på standardene fra Zagreb og Beograd. I SFRJ hadde hver republikk og provins sin egen grunnlov, høyesterett, parlament, president og statsminister. På toppen av den jugoslaviske regjeringen satt president Tito, den føderale statsministeren og det føderale parlamentet. Kommunistpartiet var også en viktig maktfaktor. Presidentene for hver republikk og provins, og presidenten for sentralkomiteen hadde innflytelse. Tito var den viktigste og mektigste personen i landet, deretter kom statsministrene og presidentene i republikkene og provinsene, og deretter presidentene for kommunistpartiene. Mange mennesker led under hans mistillit til dem. Slobodan Penezić Krcun, sjef for det hemmelige politiet i Serbia, døde i en omstridt bilulykke etter han hadde begynt å klage på politikken til Tito. Innenriksminister Aleksandar Ranković mistet alle sine titler og rettigheter etter en større uenighet med Tito angående statens politikk. Milovan Đilas ble sett på som en mulig etterfølger av Tito og var høyt respektert i miljøet rundt Tito. Men en serie med artikler i avisen "Borba" fra oktober 1953 til januar 1954 hvor han kritiserte det politiske partiet og landet og krevde mer demokrati førte til at han ble fjernet fra regjeringen og fratatt alle sine politiske rettigheter. Ikke lenge etterpå meldte han seg ut av det kommunistiske partiet. Han uttalte senere til "New York Times" at regjeringen i Jugoslavia var reaksjonær. Dette ble han tiltalt og dømt for. Undertrykkingen av nasjonale identiteter eskalerte etter den såkalte «Kroatiske våren» i 1970 – 1971, da studenter i Zagreb arrangerte demonstrasjoner for større sivile rettigheter og friheter og for større kroatisk selvstyre. Regimet dempet de offentlige protestene og fengslet lederne, men mange viktige kroatiske representanter støttet i stillhet denne saken. Derfor ble en ny grunnlov vedtatt i 1974, og denne gav flere rettigheter til de individuelle republikkene og provinser. I følge denne grunnloven kunne republikkene ta flere avgjørelser selv, deriblant løsrivelse fra føderasjonen. Oppløsningen. Etter Titos død i 1980 økte de etniske spenningene innenfor Jugoslavias grenser. Problemene mellom republikkene kom fram til overflaten etter å ha blitt undertrykt av Tito i mange år. Den nye grunnloven fra 1974 skapte mer kaos enn orden med tanke på avgjørelser som skulle tas, og konfliktene mellom republikkene ble uforsonlige. Ikke en eneste avgjørelse som kunne lettet på problemene ble tatt. Den konstitusjonelle krisen som ubønnhørlig fulgte var til fordel for Slovenia og Kroatia og deres sterkere krav om løsere bånd innen føderasjonen. Den økonomiske krisen som oppstod på samme tid forverret situasjonen. Det serbiske akademiet for vitenskap og kunst gjorde et utkast til et memorandum som tok opp disse temaene i 1986. Det erklærte at hvis man ikke kom fram til noen tiltak, ville sakene utvikle seg katastrofalt for hele landet. Det tok også opp spørsmålet om Serbias stilling som den største og mest folkerike republikken i Jugoslavia. Til tross for at den var størst hadde Serbia mistet mye makt i den nye grunnloven fra 1974. Fordi de to provinsene innenfor Serbia, Vojvodina og Kosovo, også hadde fått en status med tilnærmet like rettigheter som en republikk følte Serbia at dets hender var bundet, ettersom den føderale regjeringen ikke lenger kunne ta avgjørelser som også ville gjelde for provinsene. Siden provinsene hadde en stemme hver i det føderale presidentrådet (som ble etablert etter Titos død) kunne de gå i koalisjon med andre republikker, og dermed kunne de stemme ned Serbias interesser. Serbias politiske avmakt gjorde det mulig for andre å legge press på de ca to millioner serbere (20 % av den totale serbiske befolkningen) som bodde utenfor Serbias grenser. Den serbiske kommunistlederen Slobodan Milošević kom inn i politikken for alvor i april 1987 og han ønsket å gjenopprette den serbiske suvereniteten de hadde før 1974. Dette motsatte republikkene Slovenia og Kroatia seg kraftig og kalte det en gjenopplivelse av serbisk hegemoni. Som et ledd i denne planen reduserte han autonomirettighetene til Vojvodina og Kosovo 28. mars 1989, men begge beholdt sin stemme i det føderale presidentrådet. Grafisk fremstilling av den gradvise oppløsningen av Jugoslavia. Som en følge av dette streiket de etnisk albanske gruvearbeiderne i Kosovo i november 1989; en streik som føyde seg inn i rekken av etniske konflikter mellom albanere og ikke-albanere i provinsen. 90 % av Kosovos befolkning på 1980-tallet var etniske albanere. Både Slovenia, under ledelse av Milan Kučan, og Kroatia støttet åpent de albanske gruvearbeiderne, og streikene utviklet seg til demonstrasjoner hvor det ble krevet status som republikk for Kosovo. Dette irriterte den serbiske ledelsen, og de tok i bruk politiet for å roe gemyttene. Da det viste seg at dette ikke var nok, ble den føderale hæren satt inn for å gjenopprette orden. De arresterte flere ledere, bla. Azem Vllasi som var leder for det kosovoalbanske kommunistpartiet. I januar 1990 ble den ekstraordinære 14. kongressen til Forbundet for kommunister i Jugoslavia holdt. Kongressen ble dominert av krangel mellom slovenerne og serberne om framtiden til Forbundet og Jugoslavia. Den serbiske delegasjonen, ledet av Milošević insisterte på en «en person, en stemme»-policy som ville styrke makten til majoriteten, serberne. Slovenerne, støttet av kroatene, ville på sin side reformere Jugoslavia og delegere makten enda mer til republikkene, men dette ble nedstemt. Den slovenske, og etter hvert også den kroatiske delegasjonen forlot deretter kongressen, og Det jugoslaviske kommunistpartiet ble oppløst. Etter Sovjetunionens fall, og østblokkens oppløsning, hadde hver av de seks republikkene flerpartivalg i 1990. De uløste problemene forble uløste. Slovenia og Kroatia valgte regjeringer som var orientert mot uavhengighet, mens Serbia og Montenegro valgte kandidater som var for en jugoslavisk enhet. I Kroatia var det en økende virksomhet for «kroatisk stat og historiske rettigheter», og serberne ble fratatt sine nasjonale og konstitusjonelle rettigheter, og ble degradert til en nasjonal minoritet. Følgen av dette var at serberne erklærte en uavhengig republikk kjent som Krajina i Kroatia. Over hele Jugoslavia økte spenningen mellom de etniske grupperingene. Kroatia satte på dette tidspunktet igang illegal import av våpen, stort sett fra Ungarn. Dette ble avslørt i januar 1991, og den jugoslaviske etterretningen (KOS, "Kontra-obavjestajna Sluzba") kunne vise fram en video der den kroatiske forsvarsministeren Martin Špegelj hadde et hemmelig møte med to menn. Špegelj erklærte i møtet at den kroatiske regjeringen var i krig med den føderale hæren JNA, og gav instruksjoner om våpensmuglingen og opplysninger om hvordan våpenhandlerne skulle takle den jugoslaviske hæren som var stasjonert i kroatiske byer. Etter det første flerpartivalgets resultater, foreslo Slovenia og Kroatia at Jugoslavia skulle omformes til en løs konføderasjon av seks republikker høsten 1990. Milošević motsatte seg alle slike forslag og argumenterte med at serberne, i likhet med slovenere og kroater, måtte ha rettigheter til å bestemme. 9. mars 1991 ble det holdt demonstrasjoner mot Milošević i Beograd, men politiet og militæret ble satt inn i gatene for å gjenopprette orden, og drepte to personer. Sent i mars la flere hendelser grunnlaget for krigen i Kroatia. JNA gav inntrykket av å være nøytrale, men etter hvert ble de mer og mer involvert i statens politikk. 25. juni 1991 ble Slovenia og Kroatia de første republikkene som erklærte uavhengighet fra Jugoslavia. I Slovenia tok det territoriale forsvaret til Slovenia over de jugoslaviske grensene til Østerrike og Italia, der de tok ned det jugoslaviske flagget og heiste det slovenske. Den jugoslaviske hæren fikk ordre om å ta tilbake kontrollen over alle de internasjonalt anerkjente landegrensene og gjennomførte dette innen 48 timer. Dette og andre hendelser er kjent som Ti-dagers-krigen i Slovenia. Etter disse ti dagene ble en våpenhvile underskrevet. I månedene som fulgte trakk hæren seg ut, men i Kroatia brøt det ut en blodig krig høsten 1991. Etniske serbere som hadde opprettet Den serbiske republikken Krajina kjempet mot kroatiske styrker som forsøkte å få denne utbryterregionen tilbake under Kroatias kontroll. I noen områder var JNA en nøytral part og fungerte som en buffersone mellom Krajina-serbere og kroatene, i andre områder beskyttet de serbere. I september 1991, erklærte også republikken Makedonia uavhengighet og ble den eneste republikken som fikk uavhengighet uten motstand fra Jugoslavias serbiske ledelse. 500 soldater fra USA ble satt inn fra FN for å overvåke Makedonias nordlige grenser med Serbia. Makedonias første president, Kiro Gligorov, opprettholdt gode forhold til Beograd og de andre utbryterrepublikkene, og det oppstod derfor ikke problemer mellom makedonske og serbisk-montenegrinske grensepoliti. FNs sikkerhetsråd vedtok enstemmig resolusjon 721 den 27. november 1991 som la grunnlaget for fredsbevarende operasjoner i Jugoslavia. I Bosnia-Hercegovina holdt bosniaserberne en folkeavstemning i november 1991 som resulterte i et overveldende ja i spørsmålet om de fortsatt skulle være med i Jugoslavia. 9. januar 1992 erklærte bosniaserberne en separat «Republikk av det serbiske folket i Bosnia og Hercegovina». Folkeavstemningen og opprettelsen av republikken ble erklært ulovlig av regjeringen i Bosnia og Hercegovina. I februar – mars 1992 holdt regjeringen en nasjonal folkeavstemming om bosnisk uavhengighet fra Jugoslavia. Denne avstemmingen ble sett på som ulovlig av bosniaserberne og de boikottet den. Ett overveldende flertall på 98 % stemte for uavhengighet. Republikkens regjering erklærte uavhengighet 5. april, og siden denne avgjørelsen ble tatt uten samtykke fra alle de tre nasjonalitetene som bodde i Bosnia, erklærte serberne umiddelbart uavhengighet med Republika Srpska for å beskytte sine rettigheter. Bosnia-krigen fulgte like etter. Den såkalte Badinter-kommisjonen etablert av EU erklærte tidlig i 1992 at den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia hadde blitt oppløst. Den føderale republikken Jugoslavia. Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) ble dannet 28. april 1992 av Serbia og Montenegro, de to gjenværende republikkene fra den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Krigen i de vestlige deler av den tidligere republikken sluttet i 1995 med Dayton-avtalen. Gjennom hele 1990-tallet forsøkte ledere for den albanske majoriteten i Kosovo å få uavhengighet gjennom forhandlinger og ikke-voldelige midler. I 1996 etablerte radikale albanere KLA, Kosovos frigjøringshær, som utførte væpnede operasjoner i provinsen. KLA blir sett på som en terroristorganisasjon av blant annet serbiske myndigheter og USA. Den jugoslaviske reaksjonen var militær maktbruk mot den sivile befolkningen, noe som fikk mange kosovoalbanere til å flykte fra hjemmene sine. Etter at 45 sivile albanere ble drept i landsbyen Racak, og den mislykkede Rambouillet-avtalen tidlig i 1999, begynte Kosovo-krigen hvor NATO bombet Serbia og Montenegro i mer enn to måneder til Miloševićs regjering trakk sine styrker vekk fra Kosovo. Fra juni 1999 var provinsen under FNs midlertidige administrasjon i Kosovo (UNMIK) og med den NATO-ledede styrken KFOR, der også Russland var med til tross for at landet formelt anerkjenner Kosovo som en del av Serbia, ansvarlig for fred og sikkerhet. Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo selvstendighet. Serbia anerkjenner ikke løsrivelsen. FNs høyeste domstol, Den internasjonale domstolen, kom i en rådgivende uttalelse fra 2010 til at Kosovos ensidige uavhengighetserklæring ikke brøt med folkeretten. Per 20. oktober 2012 hadde 92 av FNs 193 medlemsland, anerkjent Kosovo som en selvstendig stat. Da Milošević benektet resultatet av den første valgrunden i nye valg for det føderale presidentskapet i september 2000, førte dette til store demonstrasjoner i Beograd 5. oktober og regimets autoritet kollapset. Opposisjonens kandidat, den reformerte nasjonalisten Vojislav Koštunica tok over som Jugoslavias president 6. oktober 2000. 31. mars 2001 ble Milošević arrestert og utlevert til den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag som den første statslederen i verdenshistorien. Han hadde allerede i 1999, mens Kosovokrigen pågikk, blitt tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Rettssaken i Haag pågikk til Milošević ble funnet død på cellen etter å ha sittet 5 år i varetekt. Jugoslavia oppløses. I mars 2002 ble myndighetene i Serbia og Montenegro enige om en statsforfatningsreform som ga langt mindre makt til det føderale nivået. Et føderalt parlament og en føderal regjering fortsatte å eksistere, men beholdt stort sett bare seremonielle oppgaver. For alle praktiske formål, har Serbia og Montenegro siden 2002 opptrådt som to uavhengige stater. Det er til og med blitt satt opp tollgrense mellom de to republikkene. 4. februar 2003 sluttet Jugoslavia å eksistere også i navnet da det føderale parlamentet i Beograd vedtok å endre navnet på føderasjonen til Serbia og Montenegro. Den 21. mai 2006 holdt Montenegro folkeavstemning om delrepublikken skulle løsrive seg fra Serbia. 55,4 % stemte for en løsrivelse og 3. juni 2006 erklærte Montenegro seg selvstendig. Kosovo. Kosovo erklærte seg uavhengig fra Serbia 17. februar 2008, men har ikke fått medlemskap i FN. Pr. 29. oktober 2012 har 93 av FNs 193 medlemsland formelt anerkjent Kosovo som suveren stat. Den tyske demokratiske republikk. Den tyske demokratiske republikk (på tysk "Deutsche Demokratische Republik", forkortet DDR) var en totalitær kommuniststat i Sentral-Europa som eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en marionettstat for Sovjetunionen og et diktatur, der Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt. Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) etablert i de tre sonene som de vestallierte kontrollerte. Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte, som en egen stat, DDR. Pommern og Schlesien ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR. Mens Vest-Tyskland var et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi og fra 1955 NATO-medlem, hadde DDR en kommunistisk kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant Comecon-statene på sekstitallet, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Dette var ikke minst et utslag av at DDR nøt tollfrihet på sine eksportvarer til EU-markedet, ettersom varene ble klassifisert som tyske på lik linje med de vest-tyske. Landet var på starten av syttitallet verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke all opposisjon gjennom et svært omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren, av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent. DDRs økonomi stagnerte fra 1970-tallet, og på 1980-tallet var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester på slutten av 1980-tallet. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt, og det ble året etter gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se Tysklands gjenforening). DDR ble uformelt også kalt "Øst-Tyskland", mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under den kalde krigen gjerne uttrykk som "SBZ" (eller "sonen", "den sovjetiske sonen" osv.), "Midt-Tyskland", "såkalte DDR" eller DDR skrevet i anførselstegn. DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som "SED-diktaturet" eller "SED-staten". Historie. På Potsdamkonferansen ble de tyske områdene øst for Oder-Neisse de-facto skilt ut av Tyskland av de allierte. Tre tyske stater og det delte Berlin i slutten av 1949. Forbundsrepublikken Tyskland bestod av den amerikanske, den britiske og den franske okkupasjonssonen (unntatt Saarland). DDR bestod av den sovjetiske okkupasjonssonen unntatt østområdene. Før slutten av den annen verdenskrig var den regionen som senere ble kjent som Øst-Tyskland plassert i midten av den tyske staten og var derfor kjent som «Mitteldeutschland». Øst for elvene Oder og Neisse var de store prøyssiske provinsene Pommern, Øst- og Vest-Prøyssen, Øvre- og Nedre Schlesien og det østlige Neumark i Brandenburg. På Jaltakonferansen mot slutten av den annen verdenskrig besluttet de allierte lederne at de polske etterkrigsgrensene skulle flyttes vest for Oder-Neisse-linjen for å kompensere Polen for tapet av de østlige provinsene som Sovjetunionen hadde annektert. Dermed utgjorde det tidligere sentrale Tyskland nå de facto den østlige delen av den tyske nasjon. Etterkrigsutkast til ulike soner. Foruten å dele Tysklands areal i okkupasjonssoner hvor hver av de fire allierte maktene Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Frankrike skulle styre hver sin del inntil tysk suverenitet igjen var mulig, vedtok Jaltakonferansen retningslinjer for en koordinert forvaltning og kontroll av sonene. Denne beslutningen ble bekreftet på Potsdamkonferansen sommeren 1945, og det allierte kontrollrådet (ACC) med medlemmer fra hver av de fire alliansepartnerne ble opprettet. Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonsssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av ACC. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk (i oktober 1949). Både de vestlige allierte og Sovjetunionen var ifølge Potsdamkonferansen forpliktet til å opprettholde et samlet Tyskland etter de grenser landet hadde i 1937. Stalin foreslo i 1952 en tysk gjenforening, og at Sovjet, USA, Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Sentral-Europa, men USA og dets allierte avslo forslaget. Stalin døde i mars 1953. Berija tok opp forslaget, men ble arrestert og henrettet før noe mer ble gjort. Etterfølgeren Nikita Krustsjov avviste ideen totalt, og satte en stopper for gjenforeningstanken helt frem til sammenbruddet av DDRs kommunistregime i 1989. I ettertid er det dominerende synet blant historikere at Stalin først og fremst ønsket å hindre Vest-Tysklands integrasjon med Vesten. Akkurat som Tyskland var delt etter krigen, var den tidligere hovedstaden Berlin delt i fire sektorer. DDR og resten av østblokken betraktet Øst-Berlin som DDRs hovedstad. De vestlige allierte bestred legaliteten av dette og betraktet hele byen som okkupert område styrt av ACC gjennom en unntakslov. I praksis sluttet ACC å fungere etter hvert som den kalde krigen ble mer intens og den østtyske regjeringen ignorerte de tekniske legale restriksjonene på hvordan Øst-Berlin kunne kobles til DDR. Konflikten om Vest-Berlins status førte til Berlinblokaden, da den sovjetiske regjering hindret trafikk mellom de vestlige sonene av Tyskland og Vest-Berlin. De vestlige allierte svarte med å opprette en luftbro og forsyninger ble fløyet inn i stor skala. 17. juni-oppstanden. Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig 16. juni 1953, etter en økning i produksjonskvotene på ti prosent for arbeiderne som bygget Øst-Berlins nye boulevard, Stalinalleen (i dag kjent som Karl-Marx-Allee), oppstod det spontane demonstrasjoner blant misfornøyde arbeidere. Dagen etter spredte protestene seg over hele DDR med flere enn en million mennesker i streik og demonstrasjoner i 700 områder. Regjeringen fryktet revolusjon og ba om hjelp fra sovjetiske tropper. 18. juni ble protestene slått raskt og brutalt ned av stridsvogner og soldater. Transitt mellom Vest- og Øst-Berlin var mulig på den tiden, noe som gjorde at protestene og de kraftige sovjetiske reaksjonene utspant seg med vestlige vitner til stede. Antallet ofre er blitt nedjustert med årene. Tidlige vesttyske anslag var langt høyere enn dagens; det vest-tyske innenriksministeriet hevdet i 1966 at 383 mennesker ble drept i oppstanden, inkludert 116 SED-funksjonærer, at 106 mennesker ble drept under unntakstilstanden eller dømt til døden, 1838 såret og 5100 arrestert, 1200 av disse ble senere dømt til totalt 6000 år i straffeleire. Det ble også hevdet at 17 eller 18 sovjetiske soldater ble henrettet for å ha nektet å skyte demonstranter, men disse antagelsene er ikke bevist av forskning gjort etter 1990. En artikkel publisert av Bundeszentrale für politische Bildung (som ligger under det tyske innenriksministeriet) i 2004 hevder at 55 dødsfall kan belegges, og at det i tillegg er kjent rundt 20 uoppklarte dødsfall, men disse antagelsene har ikke latt seg bevise av forskning gjort etter 1990. Andre anslag setter ofrene til minst 125. Over 10 000 ble arrestert. 17. juni ble i august samme år erklært som nasjonaldag i Vest-Tyskland, som "Den tyske enhets dag". Denne dagen ble markert 17. juni frem til etter den tyske gjenforeningen, da den ble flyttet til 3. oktober. 17. juni ble beholdt som nasjonal minnedag. Sovjetiske krigserstatninger. a> i øst (høyre), med gjerde og patruljevei for DDRs grensevakter. Sovjetiske krigserstatninger, tatt først og fremst fra den østlige okkupasjonssonen, hadde en avgjørende effekt på øst-tysk økonomi. I de tidlige stadiene av okkupasjonen, særlig i 1945 og 1946, beslagla Den røde armé en tredjedel av industrielt utstyr i det østlige Tyskland og sendte det til Sovjetunionen. Ytterligere 10 milliarder dollar i erstatning ble samtidig gitt fra det østlige Tyskland til Sovjetunionen i form av jordbruks- og industriprodukter. I den kjemiske industrien alene ble 116 fabrikker i den sovjetiske okkupasjonssonen demontert og sendt til Sovjetunionen. Den økende økonomiske veksten i Vest-Tyskland førte til at et stort antall østtyskere flyktet vestover. Siden 1940-tallet hadde østtyskere forlatt den sovjetiske okkupasjonssonen for å emigrere til Vesten. Denne stadige emigrasjonen hadde negative virkninger for østtysk økonomi. Grensen mellom de to tyske statene var stort sett stengt ved midten av 1950-tallet. I Berlin var det imidlertid mulig å krysse over til Vest-Berlin som ikke var en del av DDR, og kunne man komme seg over til Vest-Berlin fra Øst-Berlin var man i praksis i Vesten. På grunn av de forlokkende høye lønningene i vest, og den politiske undertrykkelsen i øst emigrerte derfor mange utdannede østtyskere (som for eksempel leger) til Vesten, noe som førte til mangel på eksperter i øst. Den 13. august 1961 begynte østtyske tropper å bygge Berlinmuren og stengte dermed Vest-Berlin fullstendig inne. Muligheten til utreise fra DDR ble med det meget begrenset. Stasi, kommunistregimets effektive etterretningstjeneste og politiske politi, overvåket øst-tyske borgere for å stanse opposisjon gjennom et svært komplisert og omfattende nettverk av informanter og agenter. Lederskifte og internasjonal anerkjennelse. I 1971 gikk Walter Ulbricht av som leder etter sovjetisk press og ble erstattet av Erich Honecker. Ulbricht hadde eksperimentert med noen få reformer, men Honecker strammet inn og fikk vedtatt en ny konstitusjon som brukte ordet «tysk» svært lite og definerte landet som en «republikk av arbeidere og bønder». Under Honecker skulle DDR snart bli sett på som det mest økonomisk vellykkede landet i Warszawapakten. Opptil 1970-årene anså Vest-Tyskland DDR som en illegal stat og etter den såkalte Hallsteindoktrinen nektet landet å ha noen diplomatisk forbindelse med noe land utenfor østblokken som anerkjente DDR som et eget land. På begynnelsen av 1970-årene førte Willy Brandts Ostpolitik til at Vest-Tyskland og DDR anerkjente hverandre. Moskvaavtalen i august 1970, Warszawaavtalen i desember 1970, Firemaktsavtalen i Berlin i september 1971, Transittavtalen i mai 1972 og Hovedavtalen i desember 1972 førte til en delvis oppmykning i forholdet mellom DDR og Vest-Tyskland, og førte til at de begge ble medlemmer av FN. Murens fall og DDRs oppløsning. a> etterfulgte Erich Honecker, men måtte selv gå etter kort tid I 1989, på grunn av omfattende misnøye med lokalvalgene om våren, søkte mange borgere om utreisevisum eller forlot landet ulovlig. I august samme år åpnet Ungarn grensene, og mer enn 13 000 østtyske borgere dro via den «grønne» grensen til Tsjekkoslovakia inn i Ungarn, og derfra videre til Østerrike og Vest-Tyskland. Den kritiske økonomiske situasjonen i landet, som var blitt noe forbedret etter 1983, da den bayerske statsministeren Franz Josef Strauss sørget for vesttysk kreditt på en milliard D-Mark, var nå blitt prekær. Dette kombinert med skuffelse over at Honecker ikke kom til å følge Gorbatsjovs modell med perestrojka og glasnost, men i stedet holdt fast på gamle totalitære mønstre, førte til stadig større demonstrasjoner i DDR. DDRs pompøse 40-årsfeiring virket som en provokasjon på demonstrantene. Særlig i byen Leipzig ble det arrangert enorme protesttog. Kurt Masur, dirigenten for Gewandhausorchester Leipzig, ledet lokale forhandlinger med regjeringen og holdt møter i konserthallen i byen. Demonstrasjonene førte til at Honecker ble tvunget av politbyrået til å gå av 19. oktober 1989, og han ble erstattet av Egon Krenz. Få dager senere gikk hele DDR-regjeringen av. 9. november ble Berlinmuren åpnet. 17. november valgte Folkekammeret Hans Modrow, tidligere førstesekretær for SED i Dresden, til ny leder for Ministerrådet. I hans regjeringstid ble rundebordsdiskusjonene til den andre demokratiske diskusjonsarenaen. Stadig flere demonstranter deltok i mandagsdemonstrasjonene, og åpningen av muren førte til at SED-regimet brøt sammen. De ubevæpnede mandagsdemonstrasjonene forble fredelige. De bevæpnede organene i DDR som gjentatte ganger hadde prylt og arrestert demonstranter, avsto fra voldsbruk stilt overfor en stadig voksende menneskemengde og det faktum at SED ikke lenger hadde kontroll. Ved de første frie valgene til Folkekammeret 18. mars 1990 fikk Allianz für Deutschland, et valgforbund bestående av CDU (DDR), DSU og DA, 48,15 prosent av stemmene, ikke minst takket være vest-CDU og Helmut Kohls sterke engasjement til støtte for de borgerlige i DDR. Sammen med sosialdemokratene og de liberale dannet Allianz für Deutschland ny regjering med Lothar de Maizière som statsminister og innledet prosessen som førte til Tysklands gjenforening 3. oktober samme år, da DDR som stat ble oppløst og statens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland. Hendelsene i Tyskland, særlig DDR, i 1989/1990 omtales ofte på tysk som "die Wende", norsk: "vendepunktet". Administrativ inndeling. Ved opprettelsen den 7. oktober 1949 bestod DDR av de fem delstatene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Hovedstaden Øst-Berlin utgjorde en sjette administrativ enhet. Den 25. juli 1952 ble det foretatt en kretsreform i DDR. De fem landene ble oppløst, og erstattet av fjorten distrikter ("Bezirke"). I tillegg ble Øst-Berlin betraktet som det femtende distriktet. Etter Tysklands gjenforening ble de tidligere delstatene gjenopprettet, som forbundsstater i et gjenforent Tyskland. Forfatning. DDR forstod seg selv som en sosialistisk stat. Såvel statsbygningen som organisasjonene av partier og masseorganisasjoner fulgte prinsippene i den såkalte demokratiske sentralismen. Den egentlige makten lå hos SED (det kommunistiske partiet i DDR) og dets organer. Det formelle lederskap. Ministerrådet som regjering i DDR var i henhold til forfatningen det høyeste utøvende organ i staten og ble valgt av Folkekammeret. Ministrene kom fra de ulike partiene i Nationale Front («Den nasjonale front»), men i praksis var det de respektive sekretærer og avdelingsledere i sentralkomiteen i SED som dikterte ministrene. Statsrådet i DDR var, etter den første og eneste presidenten Wilhelm Piecks død, det kollektive presidiumsråd for statsoverhodet i DDR. Medlemmene av statsrådet ble helt til "die Wende" utnevnt av SED. På papiret hadde Folkekammeret mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet og ministerrådet, og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen. Det reelle lederskap. Walter Ulbricht var fra 1950 til 1971 førstesekretær (frem til 1953 generalsekretær) i SEDs sentralkomite og var således landets faktiske makthaver. Han ble etterfulgt av Erich Honecker som satt fra 1971 til 1989 (fra 1976 som generalsekretær). Etter at Honecker ble tvunget til å gå av i 1989 ble han etterfulgt av Egon Krenz, som satt fra 18. oktober til 3. desember 1989, da hele politbyrået i SED gikk av. De førende statsorganer i DDR handlet i et rom uten rettsbeskyttelse. Borgere hadde mulighet til å sende en petisjon til forvaltningsorganer, som for eksempel et byråd, partiorganer, Folkekammeret eller DDRs statsråd. Disse ble behandlet vilkårlig. Petisjoner kunne føre til represalier mot avsenderen. De avgjørende maktstrukturer i DDR befant seg på ulike nivåer og i ulike arbeidsområder innenfor SED. Den politiske utvikling ble bestemt av sekretariatet i SEDs sentralkomite og i politbyrået. Disse hadde sentralistiske strukturer til sin rådighet som var tilstede i alle samfunnsfærer; nomenklaturaen hadde et omfattende overvåkingsapparat til sin rådighet, særlig Ministeriet for statssikkerhet. Trykkede medier, radio og fjernsyn ble sensurert og politisk annerledes tenkende led under represalier. Partier og organisasjoner. a> ("Sozialistische Einheitspartei Deutschlands") som fullstendig dominerte østtysk politikk og landets statsapparat a>, fotomontasje av to bilder fra 1977, bygningen er nå revet Fra 1949 til 1989 fantes følgende partier og masseorganisasjoner i DDRs Nasjonale Front. 1946 ble det tyske kommunistpartiet KPD og det sosialdemokratiske partiet SPD i den sovjetiske okkupasjonssonen tvangssammenslått til det sosialistiske enhetspartiet ("Sozialistische Einheitspartei Deutschlands", forkortet SED). I tillegg til SED, som dominerte DDRs politikk totalt, fantes det altså også fire andre partier, kalt «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytene»). De må ikke forveksles med partier i Vest-Tyskland med samme navn. Disse fem partiene og disse fem masseorganisasjonene var representert i DDRs parlament, Folkekammeret. 271 av representantene var arbeidere, 31 bønder, 69 ansatte, 126 intellektuelle. I 1989 kom det til tallrike nye partier, deriblant Neues Forum, Demokratischer Aufbruch og Sozialdemokratische Partei in der DDR. SED forsøkte i desember 1989 gjennom en programatisk forandring å befri seg fra sin fortid, det skiftet blant annet navn til PDS. 18. mars 1990 møtte disse partiene frem i Volkskammer etter det første og eneste frie Volkskammervalg. Den herskende klasse. Den herskende klasse i DDR var ment å være arbeiderklassen. Imidlertid ble alle beslutninger i staten truffet av toppledelsen i SED som etter marxistisk-leninistisk ideologi regjerte i folkets navn. Makt, som betydde effektiv kontroll med de økonomiske ressurser, erstattet under det østtyske kommunistiske system privateiendom som nøkkelfaktor. En svært liten gruppe mennesker, mest menn, dominerte DDRs historie fra begynnelse til slutt. Ut av en liten gruppe som var dypt overbeviste kommunister og sosialdemokrater, som var fast bestemt på å bygge et nytt Tyskland, utviklet det seg en profesjonell herskende kaste. Vi finner ved statens slutt et generasjonsskifte. De første mektige menn i DDR kom fra arme kår og hadde lidd seg gjennom første verdenskrigs nød og senere Weimar-republikkens kriser og den annen verdeskrigs gru. De mennesker som etterhvert steg frem som avløsere var bedre utdannet og høyere kvalifisert. Kretsen rundt Honecker var menn født før første verdenskrig mens de menn som søkte å overta makten i 1989 for deretter å prøve en reformering av systemet hadde vært barn under den annen verdenskrig. Da DDR gikk under hadde staten den høyeste gjennomsnittsalderen blant sentralkomitemedlemmene i østblokklandene. I motsetning til det tredje rikes partielite som stammet fra småborgerlige kår og som stadig måtte kjempe mot makten til de tradisjonelle elitene; adelige, konservative nasjonalister, militæret, mektige menn i finansverdenen og industrien, lyktes det den nye politiske eliten i DDR ikke bare å få kontrollen over den politiske makten men også over de ulike militære og økonomiske feltene i samfunnet. Naturlig nok hadde først Hitlers politikk og siden Hitlers nederlag ødelagt tradisjonelle eliters innflytelse i Tyskland, men det ble nå skapt et helt nytt system takket være det sovjetstøttede østtyske kommunistparti. Dette markerer et dypt brudd i tysk sosialhistorie. Den innerste elite. Den lille østtyske makteliten hadde en særegen livsstil. De viktigste medlemmene levde i adskilte og beskyttede boliger. Fra 1945 til 1960 befant de seg i Majakowskiring i Berlinbydelen Pankow, men siden flyttet de til Wandlitz, til det såkalte Waldsiedlung, der de utgjorde en særegen luksusghetto. I Wandlitz befant det seg, på grunnlag av deres politiske posisjon, på det meste 39 mennesker. Levestandarden der var ikke spesielt høy sammenlignet med et velstående strøk i USA eller Vest-Europa, men sammenlignet med det øvrige DDR levde SED-eliten i luksus. I Wandlitz levde eliten ikke bare isolert fra den øvrige befolkningen, men også fra hverandre. Günter Schabowski, førstesekretær i distriktet Berlin, har fortalt at han aldri så innsiden av andre hus enn sitt eget i Wandlitz. Alle medlemmer av den innerste elite arbeidet i det unaturlige arbeidsklimaet i SEDs Berlinersentral. Her jobbet nøkkelmedlemmer av politbyrået og sentralkomiteen med sine assistenter, isolert fra det øvrige samfunn. Den eneste i eliten som kanskje satt enda mer isolert var Erich Mielke som noen kilometer unna i bydelen Lichtenberg, satt i sin massive Stasisentral. På toppen av maktpyramiden finner vi SEDs politbyrå som traff alle viktige beslutninger. Den utvidete elite. Bortenfor den lille kjernen mennesker som satt med den største delen av makten finner vi en utvidet elite som kanskje bestod av noen hundre mennesker. Disse ble utgjort av offiserskorpset i NVA og toppene i Stasi. Disse var nok ikke kjent blant den brede masse av folket, men kompenserte for denne manglende kjendisprestisjen med privilegier gjennom boliger, ferier, utdanning for barna samt mange titler, ordner, seremonier og uniformer. Blant disse kan vi regne navn som Markus Wolf, ansvarlig for utenlandspionasjon i Stasi og Hans-Joachim Seidowsky. En gruppe som var mer synlig og som tilhørte den utvidete elite var de såkalte "Bezirkfürsten" som de ble kalt på folkemunne; de lokale lederne for DDRs femten distrikter. Til denne utvidede elite hører også medlemmer av de førende organer i masseorganisasjonene i DDR; først og fremst FDGB og FDJ, og generaldirektørene i de viktigste kombinatene. Skal man beregne antall medlemmer av både den innerste og utvidete elite er tallet fortsatt svært lavt. Imidlertid var den herskende klasse helt avhengig av et større apparat: når det gjaldt utøvelse av makt og forvaltning av staten fantes et apparat av forvaltningsfunksjonærer klart. Regner man med disse byråkrater fremstår DDR som en stat der mange mennesker administrerte et diktatur, selv om mange av disse hadde liten politisk makt og ikke skilte seg stort fra andre medborgere i livsstil og privilegier. Faktisk var funksjonærer i midtsjiktet dårligere stilt enn upolitiske naboer fordi ulempene og stresset med jobbene deres oppveide fordelene. Dessuten ble deres stilling forverret fordi de ikke kunne forbedre sin livssituasjon ved å ha forbindelser til vesten. I tillegg skjedde det ofte at funksjonærer som stod over dem i hierarkiet tok side med dem som stod under midtsjiktet de gangene det oppstod konflikt. Forbindelser til Vest-Tyskland. Vest-Tyskland anerkjente aldri DDR folkerettslig da landet som en del av det felles tyske området ikke kunne ansees som utland. I den vest-tyske grunnlov fra 1949 finner man en oppfordring om å oppnå det tyske folks enhet i frihet. Dette var uforenlig med å definere DDR som utland, gjenforeningen måtte være det politiske langsiktige mål til alle vesttyske regjeringer. Til den nye Østpolitikken ble innført i 1969 hevdet Vest-Tyskland å alene representere hele det tyske folk. Betegnelsen «Den Tyske Demokratiske Republikk» ble forsøkt unngått i den vesttyske offentlighet til langt opp i 1960-årene. Man snakket i stedet om «den sovjetiske okkupasjonssonen» eller «Sovjetsonen», «østsonen» eller bare «sonen». Med Grunnavtalen i 1973 ble DDR statsrettslig anerkjent av Vest-Tyskland. Det særskilte forholdet mellom de to tyske statene forandret seg imidlertid ikke. Det fantes ikke vest-tyske ambassader i Øst-Berlin og heller ikke øst-tyske ambassader i Bonn. I stedet brukte man "stående representasjoner". På vest-tysk side ble ikke DDR-anliggender behandlet av det vest-tyske utenriksministerium men av ministeriet for indre tyske forbindelser. Sett fra Bonn fantes det bare ett tysk statsborgerskap; alle DDR-borgere hadde automatisk rett til å få borgerrettigheter i Vest-Tyskland. Nettopp dette forsøkte Honecker å oppheve i 1980 i de såkalte Gera-kravene. Hans pressmiddel var forhøyelsen av den raten som lå til grunn for tvangsvekslingen som alle besøkende fra utlandet måtte utføre når de besøkte DDR. For DDR var det økonomisk interessant at grensen til vest ikke ble ansett av vesten som en statsgrense og at det derfor ikke var hjemmel for å kreve toll for varer som ble ført over grensen. Utenrikspolitikk. Et sentralt moment i landets utenrikspolitikk var DDRs krav, overfor den vesttyske Hallstein-doktrinen, å bli anerkjent internasjonalt som selvstendig stat. Grunnavtalen med Vest-Tyskland i 1972 medførte at eksistensen av de to tyske statene ble anerkjent og at de begge kunne bli medlemmer i FN 18. september 1973. En viktig symbolsk komponent i kravene om statlig anerkjennelse var deltagelsen i internasjonale idrettsarrangementer. Fra Vinter-OL i 1968 stilte DDR med eget mannskap og kunne i de følgende årene høste signifikante sportslige og indirekte politiske gevinster. DDR var medlem i Warszawapakten og i COMECON og hadde gjennom den indre tyske handel en indirekte tilgang til EU. Innenfor COMECON var Sovjetunionen den dominerende partner. Tilløp til en sterkere økonomisk integrasjon i COMECON stanset opp i midten av 1960-årene. Dette skyldtes mye motstand fra Romania. DDR og Sovjetunionens bilaterale forhold ble forverret da Leonid Bresjnjev ble leder i Sovjetunionen. Det lyktes DDR etter betraktelige anstrengelser i 1967 innenfor Ulbricht-doktrinens rammer å sammen med andre COMECON-stater som Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Bulgaria få til tosidige hjelpeavtaler og dermed komme Vest-Europa i forkjøpet når det gjaldt å få til en intensivering av forholdene med øst-europeiske naboer. Willy Brandts Ostpolitik ble først ført i forhold til Sovjetunionen, DDR ble tilWalter Ulbrichts irritasjon forbigått av både Vest-Tyskland og Sovjetunionen. I 1983 derimot førte de indre tyske forbindelser i sammenheng med den vesttyske kreditt på en milliard D-Mark til stor irritasjon i det sovjetiske lederskap. Rettssystem. Reguleringen i den Bürgerliches Gesetzbuch ble til å begynne med overtatt i DDR. I 1976 ble denne erstattet av DDRs såkalte sivillovbok ("Zivilgesetzbuch der Deutschen Demokratischen Republik"). Eiendomsrett, patentrett og arverett var meget begrenset, avtaleretten var styrt av planøkonomien. Også den første forfatningen av 1949 inneholdt fremdeles borgerlig-demokratiske og rettsstatlige prinsipper som oppdeling av forvaltning og grunnretter som fri meningsytring, forsamlingsfrihet, pressefrihet og inn- og utvandringsrett. Enkelte elementer ble beholdt i den senere forfatningen, mens andre forsvant eller ble sterkt innskrenket. Det vesentligste aspekt var artikkel 1 i forfatningen som slo fast at SED hadde den ledende posisjonen i samfunnet. Denne retten ble først avskaffet i 1989. Begrepet «totalitært». Mer enn tyve år etter DDRs oppløsning, finnes det flere ulike teser om regimets karakter. Historikere er enige om at DDR var et diktatur. De navn som DDR brukte på seg selv; «Arbeider- og bondestaten», «Fredsstat» brukes ikke mer i forskningen. Betegnelsen «totalitær» brukes i stor grad om DDR og er gjengs i omtalen av staten. Historikeren Klaus Schroeder omtalte den som en «sen-totalitær overvåknings- og sosialstat» („"(Spät-) totalitären Überwachungs- und Versorgungsstaat“"). Hans-Ulrich Wehler betegner staten som et «kollobrasjonsregimes totalitære partidiktatur med basis i en okkupasjonskommunisme som i denne ytterste vestlige satrap i det sovjetiske imperium ble gjennomført med alle de midler en kolonial nyskapning hadde» ("„totalitäre Parteidiktatur eines Kollaborationsregimes auf der Basis eines Okkupationskommunismus, der in dieser Satrapie im westlichen Vorfeld des sowjetischen Imperiums mit allen Mitteln einer kolonialen Neugründung durchgesetzt wurde“".) Den antydede likheten mellom nazismen og DDR-tiden i totalitarismediskusjonen ble understreket av Karl Dietrich Bracher som kalte DDR «det andre tyske diktatur». Innvendinger mot benevnelsen «totalitær». Det har kommet innvendinger fra ulikt hold mot anvendelsen av benevnelsen «totalitær» om DDR. Historikeren Stefan Wolle kom frem til at den statlige kontrollen over økonomien, maktkonsentrasjonen hos en lite gruppe mennesker og den folkelige avvisning av regimet var sterkere i DDR enn i Nazi-Tyskland. DDR bar heller ikke noe ansvar for andre verdenskrig eller noe industrielt massemord. Disse forskjellene gjorde at en meningsfylt anvendelse av totalitarismeteori ble umulig, i henhold til Wolle. Også den kommunistiske historikeren Wolfgang Wippermann avviser tesen om likhet mellom de to diktaturer. Bak en slik tese ser han også den utenomvitenskapelige hensikt å gjøre Nazi-Tyskland mer harmløs og å foreta en relativisering av den tyske skyld for Holocaust. Dessuten hevder han at «demoniseringen av DDR» tjener et dagsaktuelt politisk mål; nemlig svekkelsen av partiet Die Linke. En annen innvending er at regimets karakter forandret seg: Under Ulbricht og særlig på femtitallet blir regimet av enkelte tolket som gjennomgående totalitært. Honecker anses derimot å ha dempet undertrykkelsen og det statlige propagandamonopolet. Statsviteren Eckhard Jesse ser på DDR på sytti- og åttitallet som en autoritær stat med totalitære trekk. Statsviteren Peter Christian Ludz forsøkte i 1968 å vise at industristatenes typiske moderniserings- og differensieringsproseser også foregikk i sosialistiske land. I teorien vil moderniseringen overføre makt fra den gamle ledende elite til en «teknokratisk motelite», noe som skal ha mildnet DDR-regimets herskerkarakter og utviklet en «konsultativ autoritarisme». Om denne mildere form for ufrihet brukte nobelprisvinnende forfatter Günter Grass begrepet «bekvemt diktatur» "(«kommode Diktatur»)" i sin roman "Ein Weites Feld" i 1995. I dette «bekvemme diktaturet» kunne man leve behagelig i henhold til Grass. Et annet moment er at den statlige inngripen i den enkeltes liv var mindre enn antatt. DDR-borgere tilbragte angivelig mye tid i private eller kirkelige kretser og foreninger, i statsfjerne miljøer eller medisinske spesialitetsnisjer der de kunne realisere seg selv, oppnå personlig lykke eller realisere en «motrasjonalitet», som gikk imot den statlig forordnete ideologien. Begrepet «nisjesamfunn» ble tatt i bruk i 1983 av Günter Gaus som 1974–1981 ledet Vest-Tysklands diplomatiske representasjon i DDR ("Ständigen Vertretung der Bundesrepublik") «Urettsstat» og forsøk på ny terminologi. Et videre forsøk på definisjoner kan oppsummeres i debatten om begrepet «urettsstat» ("Unrechtsstaat") som fant sted i tyske massemedier i sammenheng med en omstridt ytring av ministerpresidenten i Mecklenburg-Vorpommern, Erwin Sellering, våren 2009. Begrepet ble brukt om resultatene av den politikk som Erik Honecker oppsummerte i slagordet «Enhet mellom økonomisk politikk og sosialpolitikk», men tok ikke hensyn til livsvirkeligheten hos DDR-borgere som hadde ingen eller liten erfaring med det statlige undertrykkelsesapparatet. Den tysk-amerikanske historiker Konrad Jarausch sammenfattet de sosiale og de undertrykkende sider ved regimet i begrepet «omsorgsdiktatur». I samsvar med politologen Ernst Fraenkel, foreslår statsviteren Gesine Schwan karakteristikken «dobbelstat»: Både det nazistiske Tyskland og DDR hadde en «Normstat» og en «tiltaksstat». Den første tok seg av det overlappende samspillet mellom økonomi og samfunn, mens «tiltaksstaten» tok seg av realiseringen av ideologien. For å oppnå dette kunne den når som helst sette den rettsstatlige ordning ut av funksjon. DDR var ingen rettsstat i henhold til denne oppfatningen. Begrepet «urettsstat» får livet og arbeidet til alle tidligere DDR-borgere til å fremstå som mistenkelig. Forfølgelse av opposisjonelle. a>, der politiske fanger ble torturert fysisk og psykisk Annerledes tenkende og dissidenter ble utsatt for politisk forfølgelse gjennom et svært omfattende statlig overvåknings- og undertrykkelsesapparat, «Ministeriet for statssikkerhet» (Stasi), omtalt av kommunistpartiet SED som «partiets skjold og sverd». Med over 90 000 heltidsansatte og enda flere angivere hadde Stasi i oppgave å forfølge alle som var kritiske til kommunistregimet. Opposisjonelle kunne bli utsatt for trakassering, arrestasjoner, tortur, langvarige fengselsstraffer eller henrettelser. Også slektninger av opposisjonelle ble ofte forfulgt med en rekke forskjellige metoder – alt fra fengsel til å bli nektet å studere. Frem til 1960-tallet var fysisk tortur mest brukt. Etter hvert utviklet kommunistregimet stadig mer avanserte psykologiske torturmetoder overfor politiske fanger. Regimet måtte, etter hvert som det ble anerkjent av flere og flere stater, signere forpliktende avtaler om overholdelse av menneskerettigheter. Regimet utviklet da stadig mer subtile metoder for å holde opposisjonelle i sjakk uten en voldsom og åpenbar bruk av fysisk makt. Spesielt på 1940- og 1950-tallet ble det gjennomført en rekke politiske prosesser der kommunismens motstandere ble forfulgt; av disse er Waldheim-prosessene særlig kjent. Før det hadde det sovjetiske NKVD sperret titusenvis av ikke-kommunister inne i konsentrasjonsleire som Bautzen, Buchenwald og Sachsenhausen. Rundt 1950 overlot Sovjetunionen disse fangene til DDRs myndigheter. Masseforfølgelser av ikke-kommunister fant også sted i andre kommunistland på 1940- og 1950-tallet, deriblant i Polen og Tsjekkoslovakia. Mange av ofrene var sosialdemokrater eller personer med borgerlig bakgrunn, eller ungdommer som ble mistenkt for å være medlemmer av motstandsbevegelsen. I tillegg var det flere interne maktkamper og utrenskninger i kommunistpartiet, slik det også var vanlig i andre kommunistland (Slánský-prosessen er ett eksempel). Kommunister med avvikende bakgrunn ble mistenkeliggjort, for eksempel kunne kommunister med bakgrunn som veteraner fra den spanske borgerkrigen bli sett på som suspekte. På 1950-tallet var DDR strengt stalinistisk, men etter avstaliniseringen rundt 1960 var stalinismen ansett som suspekt. Politiske fanger. DDR hadde en rekke politiske fanger; dette dreide seg spesielt om såkalte republikkflyktninger, dvs. personer som forsøkte å flykte fra DDR, og om personer som arbeidet mot kommunistregimet. Også slektninger av opposisjonelle kunne bli varetektsfengslet. Etter 1989 ble mange dommer erklært ugyldige. Økonomi. Den sovjetokkuperte sonen mistet en god del av industrien etter krigen, etter at sovjeterne demonterte fabrikker og flyttet dem til Sovjetunionen. I tillegg tok sovjeterne med seg jernbanelinjer, jordbruksprodukter og industriprodukter. De øst-tyske områdene måtte også betale store krigserstatninger helt frem til 1955. DDRs økonomi kom seg aldri helt igjen etter dette. På tross av denne økonomiske påkjenningen ble DDR snart en av de viktigste økonomiene i Comecon, kommunistblokkens økonomiske samarbeidsområde (DDR ble medlem der i 1950) , og DDR-staten ble den mest avanserte og velstående av de østeuropeiske kommunistlandene. På samme måte som i vest lyktes man å bygge tungindustrien opp igjen. Levestandarden i østsonen var likevel betydelig dårligere enn i vestsonen. Militærparade som feirer 25-årsjubileet for Berlinmuren Som i de andre folkedemokratiene hadde man i DDR en planøkonomi, der staten kontrollerte hele økonomien. Planøkonomien medførte femårsplaner, bedriftsfond, statlige bedrifter og storbedrifter (omtalt som Kombinater). Det var et statlig ansvar å sette produksjonskvoter, noe som førte til en kronisk mangel på forbruksvarer med tilhørende køer i butikkene. Det var bl.a. ventelister på flere år for å få kjøpt en bil. Utover på 1970-tallet ble problemene i økonomien større og større. Samtidig valgte myndighetene å nasjonalisere de private bedriftene man hittil hadde tillatt i liten skala. Dette bidro til å forsterke den negative trenden, og mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst. I 1983 gav Vest-Tyskland DDR en kreditt på en milliard D-mark for å redde sin økonomi. Dette kom i stand etter forhandlinger mellom Alexander Schalck-Golodkowski og Frans Josef Strauss. Avtalen kom som en overraskelse i Vest-Tyskland og var medvirkende til at en fløy fra CSU brøt ut og dannet Die Republikaner. Kredittgarantien bidro trolig til å forlenge den kriserammede DDR-statens eksistens Biografen til Frans Josef Strauss, Stefan Finger, har skrevet at lånet sørget for at DDR ikke behøvde å gjennomføre noen reformer og at Strauss således med sin innsats jevnet veien for DDRs undergang. Etter gjenforeningen mistet mange DDR-bedrifter sitt marked, noe som førte til stor arbeidsledighet i de tidligere østtyske delstatene. Arbeidsledigheten er fortsatt betydelig høyere i det østlige Tyskland enn i vest. Forbruk og inntekt. Forbruksvarer var en knapphet i DDR. Pris og lønn ble fastsatt av staten. Staten fastsatte også enhetlige kjøpspriser, særlig på grunnleggende dagligvarer som var svært billige. Tekniske innretninger og andre varer som kunne bli eksportert for å skaffe vestlig valuta var derimot (målt i befolkningens kjøpekraft) mye dyrere. Et fjernsyn kostet på 1980-tallet mellom 3 500 og 6 900 DDR-mark mens et brød kostet fem pfennig. Luksusvarer ble solgt i egne butikkjeder til svært høye priser. Der kunne man finne både mat og moteklær. I butikkjeden Intershop kunne man kjøpe varer fra ikke-sosialistiske land og varer produsert i DDR på lisens fra vestlige selskap (såkalt «Gestattungsproduktion») mot konverterbar valuta. Når det gjaldt legemidler var ikke DDR i stand til å holde følge med den nyeste utviklingen. Det medisinske tilbudet var etterhvert utilstrekkelig. For en privatbil i DDR måtte man først søke om kjøpstillatelse og så vente rundt femten år for å få den. En svartebørs eksisterte slik at man kunne forkorte ventetiden. En typisk Trabant kostet 10 000 mark ny med ventetid og 30 000 mark uten ventetid. I 1988 hadde rundt 55 prosent av alle husstander sin egen bil mens tallene i 1969 og 1980 hadde vært henholdsvis 14 og 38 prosent. Til sammenligning hadde 61 prosent av alle husholdninger i Vest-Tyskland i 1988 en eller flere biler. Kaffekrisen var kjennetegnende for mangelen på forbruksvarer; fra slutten av 1970-tallet var alltid virkelig kaffe en mangelvare. Slike mangler førte til mindre oppslutning om regimet, mistro og motløshet. Leien for en bolig lå på mellom 30 og 120 mark i måneden. Bygging av familiehus ble først stoppet på grunn av knapphet på ressurser, men opplevde på grunn av den ikke tilstrekkelige statlige bygging av boligblokker på åttitallet et visst oppsving. En analyse av boligmassen på den tiden DDR brøt sammen gjør det tydelig at alle DDRs aspirasjoner om boligbygging ikke var tilstrekkelig for å sikre en funksjonell boligsubstans. Det fantes en «for lengst tiltagende mengde av sterkt skadete byggverk. Etterspørselen etter boliger oversteg også tydelig det man i DDR var i stand til å tilby» Analyser gjort i 1991 slo fast at 20 prosent av boligmassen var «umulig å redde». I boligkvarterene var ikke mennesker bosatt etter homogene inntektsgrupper slik man ofte ser i vestlige land. Forskjellige sosiale sjikt bodde oftere sammen. Imidlertid ble partinomenklaturaen og medarbeidere i statorganer ofte konsentrert i statlige boenheter. Inntektene til en kjøpmann (rundt 600 til 800 mark), en ingeniør (rundt 500 til 1200 mark) og en bygningsarbeider (rundt 900 til 1800 mark) skilte seg fra hverandre i mengde og dermed også i sparepotensial. Inntektsforskjellene var ikke så store som i vesten. Etterspurte håndverkere tjente ofte like bra som ledende leger. Man kunne ikke se disse ulikhetene i det daglige liv i form av statusgjenstander fordi disse var i konstant mangel. Unntak fantes, leger hadde for eksempel alltid telefon på grunn av beredskapstjeneste. Tross dette lyktes det flere å kunne heve seg over den brede masse når det gjaldt statusgjenstander; dette kunne gjøres hvis man hadde mulighet til å dra til andre østblokkland eller Cuba og der få tak i vestlige forbruksvarer. Når det gjaldt knappe goder som telefonforbindelse eller byggematerialer avhang mye av forbindelser eller flaks, ikke sjelden spilte ens politiske innstilling en rolle. I 1989 var 24,6 % av befolkningen utstyrt med telefon. Arbeids- og sosialrett. Typisk for de sosialistiske samfunn var oppfatningen om en grunnleggende arbeidsrett. Den baserte seg ikke på individets avtalerett som i vesten, men på retter og plikter individet hadde overfor samfunnet. Alle borgere i DDR var i prinsippet sikret en trygg arbeidsplass. DDR hadde fra sekstitallet av den høyeste levestandarden blant Comecon-landene og var en sosialstat der målet var at alle innbyggeres rettigheter skulle sikres gjennom statlige programmer. Utenrikshandel. Utenrikshandelen økte betraktelig i årene 1980–1985. Av utenrikshandelen var 66,1 prosent med sosialistiske land, der Sovjetunionen var størst med 38,8 prosent. Handelen med Vest-Tyskland utgjorde 8,3 prosent av utenrikshandelen. Av oljeimporten stod Sovjetunionen for 90 prosent. De statlige foretakenes ("VEB", "Volkeigene Betriebe") manglende evne til fornyelse da eksportmarkedet til Sovjetunionen kollapset senere på 1980-tallet gjorde at problemene ble svært store frem mot gjenforeningen. DDR var som høyindustrialisert land avhengig av import av diverse varer, mat og råstoffer. Innkjøp på verdensmarkedet måtte de på grunn av mangel på en konverterbar valuta ordne ved hjelp av byttehandel eller selvgenerert fremmed valuta. Landet hadde etterhvert en økende utenrikshandel. (Tallene er i milliarder Valutamark (DDR-betegnelse på D-mark, effektive priser) Kvinne- og familiepolitik. Det å kombinere yrkesliv med familie var en selvfølge for kvinner i DDR. Frem til 1992 var nesten 92 prosent av kvinnene i landet aktive i yrkeslivet, en langt høyere prosent enn i Vest-Tyskland. Som forklaring på dette finner vi at den sosialistiske kvinnepolitikken så på evnen til økonomisk ytelse som uavhengig av kjønn og at DDR hadde konstant mangel på arbeidskraft. Uansett var kvinner sterkt underrepresentert i ledelsesposisjoner. Kilde: Statistisches Jahrbuch der DDR 1987, S. 17 I 70-årene bedret sosialpolitiske program forholdene for arbeiderfamilier, skiftarbeiderer, barnerike familier og fremfor alt enslige kvinner og mødrer. 40-timersuke ble innført for mødre i full jobb med mer enn ett barn uten at lønnen ble redusert. Vanlig arbeidstid var 43,75 timer (1979). Minsteferien ble på syttitallet satt opp fra 18 til 24 dager. Svangerskapspermisjonen var på 26 uker. Alle mødrer kunne kreve et spedbarnsår, dvs, fri med lønn, når de hadde fått det andre barnet og ved senere fødsler. Fødselhjelpen for hvert barn var på syttitallet 1000 DDR-Mark. Enslige kvinner som var eldre enn 40 år, hadde rett på en hjemmearbeidsdag i måneden. Kvinners mulighet til å arbeide ble styrket av staten gjennom barnehageplasser og spesielle lære- og studieplaner for studerende familier. Ektepar stilte først i køen når når de fikk barn. De fikk en spesiell kreditt og gikk først når det gjaldt tildeling av leilighet. DDR hadde en mer liberal abortlov enn Vest-Tyskland og ble også rammet av lavere fødselstall som alle andre moderne industristater fra 1960-tallet og fremover. Allikvel var fødselsraten høyere i DDR enn i Vest-Tyskland og en svak stigning skjedde også utover på 1980-tallet, selv om da trenden var at landet opplevde tilbakegang på de fleste områder. Sikkerhetspolitikk. Etter den annen verdenskrig ble det i de to nye tyske statene på grunn av den kalde krigen snart gjenopprettet væpnede styrker. IVest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956, året etter at Bundeswehr ble opprettet. I DDR ble egne styrker, NVA, opprettet i 1956 og verneplikt innført i 1962. De øst-tyske styrkene var da oppe i 170 000 mann. Dette foregikk under ledelse av Sovjetunionen og innenfor rammene av Warszawapakten. I 1948 ble den såkalte «kasernerte beredskap» etablert; de første bevæpnede enheter etter krigen. Disse ble i 1952 til det «kasernierte Volkspolizei» (Det Kasernerte Folkepolitiet). Fra 1. mars 1956, knapt ett år etter dannelsen av Bundeswehr, ble Nationale Volksarmee (NVA) grunnlagt. Til oppbyggingen av DDRs stridskrefter spilte tidligere offiserer fra Wehrmacht og Waffen-SS en rolle. Dette var offiserer som hadde stilt seg til disposisjon for Nationalkomitee Freies Deutschland i løpet av sovjetisk krigsfangenskap. Egne militære styrker. Som alle land i den sovjetkontrollerte Warszawapakten hadde DDR sine egne væpnede styrker, kjent som Nationale Volksarmee (Den nasjonale folkearmé), forkortet NVA. NVA hadde fire våpenarter. Siden DDR var ved frontlinjen i den kalde krigen var den, nest etter Sovjetunionens hær, ansett å være den mest avanserte i hele Warszawapakten. Sovjetiske militære styrker i DDR. Det befant seg 300 000 sovjetiske soldater i DDR på det meste. Troppene, kalt GSSD, var overordnet NVA og de andre militære organisasjonene. Troppenes oppgave bestod i å sikre DDR mot de vestlige maktene. Styrkene hadde til disposisjon en offensiv bevæpning, deriblant atomvåpen. Siden 1960-tallet ble det fra Warszawapaktens side planlagt en preventiv (uprovosert) bruk av taktiske atomvåpen i de tyske områdene. Med forandringen i sovjetisk politikk etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1986 var ikke lenger de sovjetiske troppene i DDR først og fremst offensivt innstilt. I DDR ble det likevel under militærøvelsen «Stabstraining 1989» øvet på massiv bruk av kraftige kjernevåpen. Grensetropper. Grensetroppene i DDR var ansvarlig for bevoktningen av landets grenser. De ble grunnlagt som Grenzpolizei i 1946 og hadde i 1948 10 000 medlemmer. I 1956 ble troppene omorganisert og lagt under NVA. I 1973 ble de skilt ut fra NVA og lå deretter diretkte under Forsvarsministeriet (MfNV). Andre sikkerhetsorganer. Vaktregiment Feliks Dzierżyński var den militære delen av Stasi. Siden regimentet ikke offisielt lå under de militære styrker kunne det til tross for firemaktsavtalens stasjoneringsforbud være stasjonert i Øst-Berlin. Mannskapene besto av vernepliktige, som var forpliktet til fire års tjeneste og som kom fra «politisk pålitelige» familier. Oppgavene besto av sikringen av stats- og partibygninger i Øst-Berlin og den såkalte Waldsiedlung i Wandlitz der nomenklaturaen i DDR bodde. Regimentet hadde på 1980-tallet rundt 10 000 mann under våpen. Aktør i den tredje verden. Fra midten av 1960-tallet ble DDR en aktør i utdannelse av sikkerhetsorganer, utbygging av infrastruktur og salg av våpen i land i den tredje verden. På starten av 1980-tallet var mer enn tusen soldater fra NVA stasjonerte som militærrådgivere i Afrika og i Midtøsten. Tilstedeværelsen til NVA i den tredje verden ble i Warszawapakten bare overtruffet av den sovjetiske og kubanske militærinnsatsen i Angola. Rene kampenheter unngikk DDR å deployere; DDRs økonomiske tilstedeværelse kombinert av militært personell og infrastrukturprosjekter førte imidlertid til oppmerksomhet fra resten av verden. Innsatsen i utlandet hadde støtte på høyeste hold i DDR da det hjalp på landets mangel på utenlandsk valuta, en mangel som ble mer og mer merkbar fra midten av 1970-tallet. Sovjetunionen ble i stadig mindre grad i stand til, og stadig mer uvillig til, å dekke Comecon-partnernes finansielle forpliktelser og å stille råstoff til rådighet. Denne spenningen førte til en nyorientering innenfor Comecon. På 1970-tallet fant det sted en tydelig intensivering og økonomisering av DDRs utviklingspolitikk og utenrikspolitikk som fant sted utenfor Comecon. Byttehandel med paralleller til klassisk kolonialhandel fant sted. Våpen, lastebiler fra DDR ble byttet mot kaffebønner og energiråstoffer fra utvalgte partnerland. Dette gjaldt særlig Vietnam, Mosambik, Etiopia og Angola. Kriminalitet. Den offisielle krimraten var i DDR på 1980-tallet 10 prosent av hva den var i Vest-Tyskland. I 1980 registrerte DDR 782 forbrytelser per 100 000 innbyggere sammenlignet med 6180 i Vest-Tyskland. I 1989 var det kun 601 per 100 000 innbyggere i DDR sammenlignet med 7031 i Vest-Tyskland. Spesialister regner med at et stort antall forbrytelser i DDR, kanskje 90 prosent, ikke ble innrapportert. Imidlertid gjelder dette også for vestlige land. DDRs politbyrå, justisministerium og Stasi forsøkte hele tiden å vise at kriminaliteten i DDR var nedadgående mens den var oppadgående i Vest-Tyskland. Dette ble begrunnet ideologisk. Den enorme forskjellen kan forklares ut fra flere faktorer. På samme tid hadde innbyggerne i DDR en tendens til å holde seg til tradisjonelle sosiale verdier og tradisjoner, noe som førte til en generelt mer lydig befolkning med redusert konfliktpotensiale. DDR hadde også en lav arbeidsledighet, et svært godt utbygget sosialvesen, et godt fungerende helsevesen og svært god barnehagedekning. Dessuten var DDR en overvåkingsstat med politi overalt og hva mer var: et hemmelig politi overalt. Selv om alle disse sosiale grunnene hadde innflytelse på den lave kriminalitetsraten er det ingen tvil om at regimet manipulerte dataene. I 1988 var det 9124 registrerte forbrytelser i DDR, det er 715 per 100 000 innbyggere. Gjennomgang av statistikken etter gjenforeningen har imidlertid vist en annet bilde. Forskere har etablert at krimraten var tre ganger høyere enn tidligere antatt; 2364 forbrytelser per 100  000 innbyggere. I dag kan det trygt antas at krimraten i DDR tilsvarte omtrent en tredjedel til rundt halvparten av hva den var i Vest-Tyskland. Den offisielle raten av løste forbrytelser i DDR var 84,5 prosent sammenlignet med 47,2 prosent i Vest-Tyskland. Disse figurene var basert på spesielle kalkulasjoner. For eksempel: kriminalitet som sykkeltyveri, ungdomsforbrytelser og småforbrytelser var tatt ut av statistikken. Tar man dem inn igjen er DDRs oppklaringsrate nede i 55,2 prosent. Språk. Dialekter i DDR rundt 1990 Området som utgjorde DDR var tyskspråklig. I områdene rundt distriktene Dresden og Cottbus ble også de vestslaviske språkene oversorbisk og nedersorbisk brukt av de sorbiske minoritetene. Disse språkene ble anerkjent av DDRs regjering. Benrahterlinjen delte landet i vest og øst på høyde med distriktene Magdeburg, Potsdam og Frankfurt. Linjen gikk mellom Nordhausen og Frankfurt (Oder). Nord for denne linjen ble de lavtyske dialektene Mecklenburgisch-Vorpommersch og Mark-Brandenburgisch/Märkisch snakket. Religion. I DDR fantes det flere ulike trossamfunn. De største var de kristne kirker. Ved siden av de åtte evangeliske kirker (fra 1969 sammenslått i Bund der Evangelischen Kirchen) og den romersk-katolske kirke fantes det følgende frikirker: Bund Evangelisch-Freikirchlicher Gemeinden in der DDR, Bund Freier evangelischer Gemeinden, Evangelisch-methodistische Kirche, Herrnhuter Brüdergemeine, Mennonit-menigheten og kvekere. I tillegg kom den evangelisk-lutherske frikirke, den evangelisk-lutherske (gammel-lutherske) kirke og Kirchenbund Evangelisch-Reformierter Gemeinden in der DDR. I 1950 hørte 85 % av DDR-borgerne til en evangelisk kirke og om lag 10 % til den katolske kirke. Til 1989 gikk andelen av kirkemedlemmer i befolkningen tydelig tilbake; kun 25 % av befolkningen var da protestanter og 5 % var katolikker. Andelen av konfesjonsløse steg i perioden 1950 til 1989 fra 6 % til 70 %. Fra 1980-tallet dukket det også opp buddistiske, hinduistiske og muslimske grupper. De religiøse grupperingene var de eneste legale organisasjonene som var uavhengig av staten. Jødiske menigheter. Det fantes også jødiske menigheter i landet og på det meste var det rundt 4500 jøder i DDR. Ved murens fall levde det rundt 380 jøder i DDR, fordelt på 5 menigheter. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin. Se eget avsnitt om jøder i DDR. Forholdet mellom kirkesamfunn og staten. DDR var en stat som med basis i marxismen-leninismen forfektet et ateistisk livssyn. Kirkesamfunn var uglesett av regimet og ble utsatt for ensretting og overvåkning. Staten søkte også å overta eller fortrenge ritualer vanligvis forbundet med kirkelige riter og tradisjoner. Et eksempel er Jugendweihe, en form for ikke-religiøs konfirmasjon der ungdom lovet troskap til DDR. SEDs sentralkomite hadde en Arbeitsgruppe für Kirchenfragen som forberedte kirkepolitiske vedtak for sekretariatet og politbyrået. Man kan si at alle viktige kirkepolitiske spørsmål ble avgjort av politbyrået og byråets generalsekretær. Kirken var grundig overvåket av Stasi gjennom hele DDRs eksistens. Seksjonen HA XX/4 i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi) holdt nøye oppsikt med de ulike trossamfunnene. Likevel ble ulike kirkesamfunn viktige baser for alle de folkelige demonstrasjoner og protester som i 1989 veltet SED-staten. Befolkning. Etter andre verdenskrig levde det knapt 19 millioner mennesker i den sovjetiske okkupasjonssonen. Rundt 4 millioner av 1948-befolkningen var fordrevne tyskere fra områdene øst for Oder-Neisse-linjen. Innvandrere. Det innvandret rundt 550 000 mennesker fra Vest-Tyskland til DDR, mens rundt 3 millioner mennesker utvandret. Dette førte til en akutt mangel på arbeidskraft. På 1960-tallet begynte staten å ta inn arbeidsinnvandrere. Vest-Tyskland kalte arbeidsinnvandrere for «gjestearbeidere» "(Gastarbeiter)", mens DDR-regimet benyttet navnet «avtalearbeidere» "(Vertragsarbeiter)". Innvandringen skjedde etter avtaler som ble inngått med andre medlemsland i Comecon – Polen (1965), Ungarn (1967), Mosambik (1979) og Vietnam (1980). I den «sosialistiske broderhjelpens» regi ble det også inngått avtaler med Angola og Cuba. Arbeidsinnvandringen tok seg svært opp særlig på midten av 1980-tallet. I 1981 arbeidet det 24 000 fremmedarbeidere i DDR. Om man ser bort fra familiene til de sovjetiske stridskrefter i DDR (GSSD) levde det i 1989 cirka 190 000 utlendinger i DDR, noe som tilsvarte en prosent av den arbeidsdyktige befolkningen. Av disse var 45 000 utlendinger som befant seg i landet som ektefeller til øst-tyskere og 9 000 studenter. Av de resterende var 94 000 fremmedarbeidere. To tredjedeler av disse igjen var av vietnamesisk herkomst. Etter 1990 søkte den tyske regjering å sende disse hjem. Kun få av vietnameserne fikk oppholdstillatelse i Tyskland. Sovjetborgere. Til sammen var det på det meste over en halv million sovjetiske borgere i DDR. Over 10 millioner sovjetborgere var i årene 1949 til 1989 bosatt i DDR en viss periode. De 330 000 sovjetiske soldatene i DDR (GSSD) utgjorde naturlig nok et stort arbeidspotensial. Disse arbeidet mot betaling i mat og dagligvarer. Offisielt fant dette ikke sted da de sovjetiske stridsenhetene tross alt var seierherrer fra den annen verdenskrig og ikke var ment å være håndlangere for tyskere. For de sovjetiske soldatene var småarbeidet en kjærkommen avveksling fra kasernelivet. Flyktninger. DDR tok i mot flyktninger fra flere land; greske kommunister, veteraner fra den spanske borgerkrigen, algirske FLN-krigere, sydafrikanske ANC-aktivister, palestinere fra PLO, namibiske SWAPO-medlemmer og over 2 000 chilenere som hadde flyktet fra Pinochets diktatur. Befolkningens helse. På slutten av DDRs eksistens begynte overvekt å bli et problem. Røyking var svært utbredt, og landet hadde et økende alkoholproblem. Forventet levealder for femtiåringer var i 1981 73,39 år for menn, sammenlignet med 74,19 i Vest-Tyskland. Dødsraten per 10 000 innbygger for alle aldre var i 1961 132,7 for menn sammenlignet med 118,33 i Vest-Tyskland. For kvinner var den 144,8 i DDR og 115,94 i Vest-Tyskland. Forskjellene mellom øst-tysk og vest-tysk dødsrate kommer av den høyere øst-tyske raten i gruppen 65–75 år. Det var 32,3 flere dødsfall per 10 000 innbyggere i denne gruppen i DDR enn det var i Vest-Tyskland. Barnedødelighet og forventet levealder. Statistikken er over barnedødelighet og forventet levealder i DDR sammenlignet med andre land nær slutten av landets eksistens. Minoriteter. DDR var et svært homogent land, men etniske minoriteter fantes, først og fremst sorbere. Det fantes også en liten jødisk minoritet. Sorbere. Det slaviske folkeslaget sorbere hadde en distinkt kultur og eget språk og rundt 100 000 mennesker snakket sorbisk på 1950-tallet. Ved murens fall var de rundt 50-60 000. Sorberne ble offisielt anerkjent som en etnisk minoritet og mer enn 100 sorbiske skoler og akademiske institusjoner ble grunnlagt. Imidlertid, på grunn av den statlige undertrykkelsen av kirken og tvangskollektiviseringen ble denne politikken vingeklippet og etterhvert ble andelen mennesker som snakket sorbisk halvert. Sorberne ble et problem for regimet på grunn av religiøs standhaftighet og motstand mot nasjonaliseringen av jordbruket. Under tvangskollektiviseringen var det mange episoder med konflikter og motstand. Under oppstanden i 1953 var det flere eksempler på voldelige sammenstøt mellom sorbiske demonstranter og politi. Jøder. Det var på det meste 4500 jøder i DDR. Ved murens fall levde det rundt 380 jøder i DDR, fordelt på 5 menigheter. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin. Det svært lave antallet henger sammen med DDR-statens antisemittiske politikk på 1950-tallet. Politikken fikk betegnelsen «anti-kosmpolittisme» og inngikk i bølgen av utrenskinger, deportasjoner og henrettelser i de andre landene i den sovjetiske innflytelsessfæren i årene før Stalins død, slik som Slánský-prosessen i Tsjekkoslovakia 1952/53. Mennesker som tilbragte nazi-tiden i vestlig eksil var særlig utsatt. De ble nå anklaget for samarbeid med vesten og stemplet som verktøy for imperialismen. Sentralkomitemedlemmet Paul Merker ble i 1950 arrestert og beskyldt for å være «sionistisk agent» og de jødiske menighetenes hovedkontor ble ransaket. I januar 1953 flyktet Julius Meyer, medlem av SED, representant i Volkskammer og president for forbundet av de jødiske menighetene i DDR, til Vest-Tyskland. Han hadde overlevd Auschwitz og Ravensbrück og ledet siden 1949 Berlins jødiske menighet sammen med Heinz Galinski. Frem til Berlinmuren ble bygget i 1961 skrumpet antall registrerte jøder i DDR til rundt 1500. Jøder som hadde overlevd Holocaust ble anerkjent som "«Verfolgte des Naziregimes»" (en offisisell betegnelse på personer som ut fra en anti-fascistisk grunnholdning hadde gjort motstand mot nazi-regimet eller som ut av etniske, religiøse eller andre grunner ble forfulgt) og fikk statspensjon som andre begunstigede personer, men deres lidelser og ofre ble alltid neddempet i forhold til den kampen som var blitt ført av anti-fascister og KPD-medlemmer. I og med at DDR definerte seg som en antifascistisk stat og dertil var sterkt Israel-fiendtlig, tok den ikke på seg noe ansvar for Holocaust og gav derfor, i motsetning til Vest-Tyskland som utbetalte enorme erstatningsbeløp, ingen kompensasjon til jøder som hadde vært ofre for den tyske statens anti-jødiske politikk under den annen verdenskrig. Turisme. All turisme i DDR var statlig kontrollert. DDR-borgere som turister. Turismen internt i DDR skulle skaffe borgeren nye krefter og styrke hans sosialistiske holdning. Foretrukne feriemål var Rügen og Usedom såvel som det saksiske Sveits og Thüringerskogen. Utlandsreiser var for det meste kun mulig å foreta i allierte sosialistiske land; lenge kunne man uten særlig tillatelse dra til Polen og Tsjekkoslovakia, med reisetillatelse også til Ungarn, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen og (sjeldnere) Cuba. Pakketurer. En reisende måtte først booke sin reise hos et reisebyrå som var godkjent av Reisebüro der DDR, den østtyske statlige turistorganisasjonen. Reisebyrået ville så tilby turisten et valg mellom de pakketurer Reisebüro tilbød. Individuelle reiser. Individuelle ferier var tillatt i DDR; bilferier eller jernbaneferier var populære muligheter. Slike reiser ble også arrangert gjennom Reisebüro og besøk kunne arrangeres via grenseposter eller andre Reisbürokontorer i DDR. Mer avanserte turer kunne arrangeres før ankomst og formalitetene som måtte ordnes i tilknytning til en ferie, som visa, hotellbookinger, valuta osv, kunne bli tatt hånd om av Reisebüro. Dette gjorde reisen mellom øst og vest mye mer smidig. Riksvåpen. DDRs riksvåpen(12. januar 1950 til 28. mai 1953) DDRs riksvåpen(28. mai 1953 til 26. september 1955) DDRs riksvåpen. Endelig versjon fra 1955 til 1990 Det østtyke riksvåpenet liknet det sovjetrussiske og bestod av hammer og passer – verktøy som symbol for arbeidere samt ingeniører og «åndsarbeidere» – og kornaks som symbol for bøndene. DDR ble tidvis kalt "Arbeiter- und Bauern-Staat DDR" («arbeider- og bondestaten DDR»). Første utkast til riksvåpen ble laget av Fritz Behrendt og besto av hammer og æreskrans. Den endelige versjonen var hovedsakelig basert på Heinz Behlings arbeid. Etter lov av 26. september 1955 ble det slått fast at riksvåpenet var hammer, passer og æreskrans og at statsflagget var svart-rødt-gull. Etter lov av 1. oktober 1959 ble riksvåpenet innføyet i statsflagget. Den offentlige fremvisning av dette flagget var til slutten av 1960-tallet i Vest-Tyskland og Vest-Berlin sett på som en forstyrrelse av offentlig lov og orden og ble søkt forhindret av politiet. Først i 1969 erklærte Vest-Tysklands regjering at «politiet ikke lenger skulle gripe inn overfor bruk av DDRs flagg og riksvåpen.» Etter forslag av DSU besluttet det første fritt valgte Folkekammeret i DDR 31. mai 1990 at riksvåpenet innen en uke skulle fjernes fra alle offentlige bygninger. Riksvåpenet ble likevel brukt på offisielle papirer og andre statlige gjenstander helt til republikken opphørte å eksistere. Utdannelse. Utdannelse var høyt prioritert og skolen var obligatorisk for alle i alderen 6-17 år. Staten drev daghjem, barnehager, polytekniske skoler, yrkesskoler og universiteter. Alt var gratis og det fantes praktisk talt ikke køer for å få plass. Utdannelsessektoren var sterkt ideologisk og hadde politisk indoktrinering som et viktig mål. Fra 1965 var all utdannelse regulert av "Loven om det enhetlige sosialistiske utdannelsessystem". Margot Honecker var minister for «Volksbildung» og ansvarlig for utdannelsessystemet i DDR i perioden 1963-1989. DDRs satsing på polytekniske skoler oppnådde gode resultater, og innen tekniske og naturvitenskapelige fag hadde utdannelsessystemet i DDR et godt rykte. Utdannelsessystemet var enhetlig styrt og koordinert og svært lite ble overlatt til studentens egne valg og ønsker. Skolen var preget av lav valgfrihet; regimet bestemte hvilke muligheter man fikk . Rekrutteringen til høyere utdannelse var strengt ideologisk; personer som ble mistenkt for å være kritiske til kommunistene, og barn av slike personer, ble i regelen nektet studieplass. Ansettelsene i skolevesenet og ved høyere læresteder var også politiske, og ikke-kommunister kunne ikke bli ansatt. Daghjem. Ettersom de fleste østtyske foreldre (85%) arbeidet utenfor hjemmet var det et stort behov for barnepass på dagtid. Øst-tyske daghjem "(Kinderkrippe)" var for barn opp til tre år. Daghjemmene lå ofte ved siden av barnehagene "(Kindergarten)". Unge DDR-kvinner var pålagt å tjenestegjøre en viss tid i disse. I mange daghjem var det leger og tannleger som tok vare på barna. Barnehager. Øst-tyske barnehager, som barnehager i andre land, var en sjanse for barna fra tre til seks år å lære å samhandle med andre barn og venne seg til å lære sammen med andre. Barn ble også oppfordret til å ta en aktiv rolle i driften av barnehagen. De serverte ofte måltider og hjalp til med å holde barnehagen ren. DDR hadde en barnhagedekning på 94 prosent. De polytekniske skoler. DDRs grunnskole var den ti år lange polytekniske skole for barn fra de var seks til seksten. Elevene gikk på skolen fra mandag til og med lørdag. Polytekniske skoler vektla matematikk, geografi, astronomi, kjemi, sport og praktisk arbeid og frem til det tiende året var det liten mulighet til å bestemme selv hva man ville fordype seg i. Regjeringen så på disse fagene som nøkkelfag i forhold til den raskt voksende industrien. Spesiell vekt ble det lagt på å lære russisk. Det var også mulig å lære engelsk og fransk. En majoritet av elevene hadde liten motivasjon for å lære russisk, og resultatene var ofte svake; få elever lærte språket flytende. Til tross for det statserklærte sterke vennskapet med Sovjetunionen var det få muligheter for studentutveksling. Yrkesrettet utdanning. Etter det tiende året i polyteknisk skole kunne en elev enten avslutte utdannelsen eller fortsette to og et halvt år til med praksisutdanning i et spesialisert emne som konstruksjon, telekommunikasjon eller elektronikk. Yrkesrettet utdanning var delt i praktisk arbeid og teori. Studenten ble da plassert på en gård eller i en fabrikk, avhengig av studiet. På slutten av utdanningen kunne studenten ta abitur som gav adgang til videre studier eller arbeid, avhengig av resultatet. Universiteter. Østtyske universiteter var nært knyttet til skoler og til industri. De fokuserte hovedsakelig på teknisk utdannelse og var verdenskjent for sin høye standard på dette området. Studier innen samfunnsfag, humaniora og jus var derimot oftest for sterkt preget av statens politisk-ideologiske agenda, og ble derfor sjelden anerkjent utenfor østblokken. Det var to måter å komme inn på universitetet på, såfremt man også oppfylte de politiske kravene: man kunne enten fortsette etter yrkesrettet utdanning eller (for dem som ikke ville fortsette etter polyteknisk skole) studere senere. Man kunne da ta statlig organiserte kveldskurs. Etter gjenforeningen måtte alle universitetsansatte søke jobbene sine på nytt, og store deler av staben fra kommunisttiden mistet jobbene sine. Telekommunikasjon. Ved midten av 1980-årene hadde DDR et velutviklet kommunikasjonsystem. Det var rundt 3,6 millioner telefoner i bruk (21,8 for hver 100 innbygger) og 16 476 telexstasjoner. Begge av disse nettverkene ble drevet av Deutsche Post der DDR. DDR hadde landskode 37; i 1991, flere måneder etter gjenforeningen, ble det østtyske telefonssystemet inkorperert under landskoden 49. Et uvanlig trekk ved telefonnettverket var at det i de fleste tilfeller var det ikke mulig å foreta fjernsamtaler direkte. Selv som områdenummer var gitt alle større byer ble de brukt kun for internasjonale samtaler. Hvert område hadde sin egen liste med nummer; korte nummer ble brukt for lokale samtaler og lengre nummer for fjernsamtaler. I 1976 startet DDR å operere en bakkebasert radiostasjon ved Fürstenwalde for kommunikasjon med sovjetiske satellitter. Den skulle tjene som deltager i den internasjonale telekommunikasjonen etablert av den sovjetiske regjeringen; den såkalte Intersputnik. Idrett. Idrett hadde en fremtredende rolle i DDR. I barnehager og skoler var det sportslige utdanningsprogrammer. Dette skulle ivareta folkets sunnhet, men ble også brukt som en systematisk talentjakt med det mål å finne mennesker med talent for toppidrett. Utdanningen skjedde videre på særlige «barne- og ungdomssportskoler» "(Kinder- und Jugendsportschulen)". Den idrettsmedisinske tjenesten "(Sportsmediszinische Dienst der DDR)" var et medisinsk nettverk for å utvikle talenter. Systemet oppfordret til masseidrett. Walter Ulbrichts uttalelse: «Alle på et sted skal en gang i uken drive sport» lå til grunn for dette. Etter hvert ble «en gang» til «flere ganger». I 1988 fantes det 10 674 sportsklubber med nesten 3,8 millioner aktive, 159 006 idrettsdommere og 264 689 øvelsesledere. Det fantes 330 idrettstadioner og 1220 sportsplasser. I krets- og distriktsleker deltok i 1988 til sammen 1 064 000 barn og ungdom. I 1974 iverksatte DDRs ledelse et dopingprogram for å kunne øke prestajonene. Programmet var svært omfattende og gjennomsyret snart DDRs eliteidrett på alle plan. Toppidrettutøvere ble dopet systematisk gjennom hele sin idrettskarriere. Dopingssystemet hadde betegnelsen Staatsplanthema 14.25 og ble først offentlig kjent etter murens fall. DDR-ledelsen forsøkte med statens imponerende resultater i idrett å oppnå en anerkjennelse av landet. Under de olympiske leker i 1968 i Mexico fikk DDR 25 medaljer, i 1972 i München 66 medaljer og i 1988 i Seoul 102 medaljer. Fra 1986 til 1988 hadde landet 90 verdensmestre og 77 europamestre. Innen fotball var det først og fremst i OL at landet gjorde det godt. DDR kvalifiserte seg kun til ett fotball-vm; Vest-Tyskland 1974, selv om laget alltid var en respektert motstander i kvalifiseringsrundende. I Vest-Tyskland 1974 oppnådde sin største suksess i VM-fotballens historie da det slo 1-0, etter en scoring av Jürgen Sparwasser. DDR ble slått ut i andre runde og Vest-Tyskland vant VM dette året, men regimet brukte seieren for alt den var verdt. Sparwasser flyktet fra DDR i 1988. Fjernsyn. DDR hadde to tv-kanaler; DDR 1 og DDR 2. Fjernsynet var fullstendig kontrollert av staten og intet ble sendt som ikke var godkjent av regimet; fjernsynet var et helt nødvendig ledd i den totalitære statens propaganda. I DDR kunne alle borgere, så lenge de ikke bodde i et område som lå rundt Dresden (omtalt som Tal der Ahnungslosen, «de uvitendes dal»), se vestfjernsyn. Dette var regimet klar over og forsøkte å møte den påvirkningen som lå i vestprogrammene med propagandaprogrammet Der schwarze Kanal. Programmet og dets leder, den aristokratiske kommunisten Karl Eduard von Schinkler, ble etterhvert beryktet. Historier ble fortalt om at programmet var så upopulært at DDRs kraftstasjoner holdt på å få kortslutning når programmet ble sendt fordi så mange borgere slo av fjernsynsapparatene samtidig. Det mest kjente nyhetsprogrammet i DDR het Aktuelle Kamera og det mest populære underholdningsprogrammet het Ein Kessel Buntes. I rødt de deler av DDR der man ikke kunne motta radio- eller fjersynssignaler fra Vesttyskland medregnet Vestberlin Musikk. Det var lenge forventet at artister sang sanger på tysk i DDR. Dette forandret seg på slutten av sekstitallet. Det var strenge regler for kunstnerisk aktivitet og sensuren ble brukt hele tiden. Bandet Renft, for eksempel, hadde lett for å opptre politisk ukorrekt og ble oppløst. To av de mest populære gruppene, Puhdys og Karat, formidlet kritiske tanker i sine tekster uten at det ble eksplisitt. Liksom aksepterte grupper opptrådte de hyppig i ungdomsblader som "Neues Leben" og "Magazin". Andre populære rockegrupper var Wir, City, Silly og Pankow. De fleste av disse artistene ble gitt ut av det statseide plateselskapet AMIGA. Litteratur. «Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR. Georg Lukács hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen. I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse. Litteraturen i perioden 1945–1949 var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur. Mellom 1949 og 1961 ble litteraturen og andre kunstformer en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som "Amts für Literatur und Verlagswesen" (Kontor for litteratur og forlag) og "Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten" (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen på 1950-tallet tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt "Aufbau" (oppbygning, konstruksjon). Etter at Berlinmuren ble bygget i 1961 hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som Wolf Biermann som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter. I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns "Ankunft im Alltag" fra 1961 og Christa Wolfs "Der geteilte Himmel" er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer. Fra 1965 ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren Robert Havemann ble i 1963 stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i 1964 ekskludert fra partiet. I november 1965 krevde Erich Honecker, daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i SEDs sentralkomite at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-tallet, fikk et skudd for baugen. Walter Ulbrichts avgang i 1971, der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterne mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn men individets problemer i et sosialistisk samfunn. Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av Wolf Biermann og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 øst-tyske forfattere, deriblant Sarah Kirsch, Günter Kunert og Reiner Kunze som slo seg ned i Vest-Tyskland. Et viktig begrep i DDR-litteraturen på 1980-tallet var "Prenzlauer-Berg-Forbindelsen". Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens. I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland. DDR og Norge. DDR ble i liten grad anerkjent av ikke-sosialistiske stater før starten av 1970-tallet. DDRs historie i utlandet var frem til dette tidspunkt preget av DDR-regimets ønske om å anerkjennes som en suveren stat, og av Vest-Tysklands forsøk på å forhindre dette i tråd med Hallsteindoktrinen. Historikeren Sven G. Holtsmark har, med henblikk på Norge, omtalt dette som «avmaktens diplomati». DDR ble ikke anerkjent av Norge som selvstendig stat før 1973. Dette innebar at DDRs regime benyttet andre virkemidler enn de tradisjonelt diplomatiske for å vinne frem i Norge med sitt syn; et såkalt «para-diplomati», som Holtsmark kaller det. Paradiplomati gjennom ulike organisasjoner. Flere organisasjoner spilte en viktig rolle i DDRs politikk overfor Norge. Organisasjoner med base i Norge var "Sambandet Norge-Folkedemokratiene" (SNF) der den mangeårige sekretæren Georg Rosef lenge var DDRs viktigste forbindelse i Norge, "DDR-komiteen" innad i SNF som var ledet av Sigurd Mortensen i mange år og Norges Kommunistiske Parti, som var SEDs broderparti og som i hele etterkrigstiden mottok betydelige beløp fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land. Alle disse organisasjonene arbeidet for å spre et positivt bilde av DDR. Organisasjoner med base i DDR var landets utenriksministerium (MfAA) og Ministeriet for Statens Sikkerhet (Stasi) som arbeidet aktivt i forhold til dem. Blant annet hadde Georg Rosef tilknytting til Stasi. Fra Stasis arkiver vet vi at flere norske statsborgere ble vervet av organisasjonen. Dette skjedde gjerne i tilknytning til arrangementer der det deltok mennesker fra mange land og DDR stod som vert; som for eksempel Østersjøuken. Gjennom handelen mellom Norge og DDR ble det østtyske statsapparatet involvert. Inntil Norge anerkjente DDR i 1973 ble det lagt relativt få restriksjoner på kontakten på handelsplanet. Østtyske eksport- og handelsorganisasjoner ble svært ofte benyttet som instrumenter for å utvikle politiske forbindelser. Ministeriet for utenlandshandel i DDR, Ministerium für Aussenhandel und Innerdeutschen Handel (MAI) hadde ansvaret for denne kontakten. Fra 1949 til 1973 drev DDR et aktivt "Kontaktarbeit" i forhold til Norge der målet var å bygge opp et størst mulig kontaktnett for å tjene DDRs sak. Arbeidet involverte alt fra kulturarbeid og internasjonale vennskapstreff/organisasjoner som Østersjøuken og SNF til direkte kontakt med politikere som Knut Løfsnes i Sosialistisk Folkeparti, som en stund var en av DDRs vikigste kontakter i Norge. Selv om Norge anerkjente DDR i 1973 slik at landet kunne anvende ordinære diplomatiske virkemidler, fortsatte Stasi's virksomhet mot Norge inntil DDR opphørte å eksistere. Øst-Tyskland i dag. Etter den tyske gjenforeningen forsvant mange spor av DDR. De fleste DDR-institusjoner ble oppløst, en rekke byer og gater fikk tilbake sine før-kommunistiske navn, og flere markante byggverk fra DDR-tiden er revet. Dette gjelder spesielt i hovedstaden Berlin, der det er få spor igjen etter Berlinmuren og en rekke andre DDR-byggverk som Palast der Republik, Hotel Unter den Linden, Palasthotel og Utenriksministeriet har blitt revet. Andre svært kjente bygg står fortsatt og fortsetter å spille en viktig rolle. Fernsehturm, kanskje det mest kjente symbolet på det kommunistiske Øst-Berlin, er en viktig turistmagnet i dag. Mange bygg ble revet fordi de var helseskadelige og inneholdt mye asbest. Allikevel har det vært lett for tidligere DDR-borgere å mistenke myndighetene i Tyskland for en viss forskjellsbehandling. Berlinerne i øst laget en ny vits da det ble snakket om at asbestrammede bygninger i Vest-Berlin ble restaurert mens de oftere ble revet i Øst-Berlin: «Det er forskjell på AsbOST og AsWEST» Flere museer behandler undertrykkelsen i DDR. I Berlin ligger bl.a. Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen, et tidligere Stasi-varetektsfengsel for «republikkflyktninger», opposisjonelle og spioner. Forschungs- und Gedenkstätte Normannenstraße er et annet forskningssenter og minnesmerke for ofrene for kommunistregimet i DDR. Museet som holder til i Stasis gamle lokaler i Normanenstasse er drevet av en ideell stiftelse og får ingen statlig støtte. Murmuseet i Berlin er en av byens største turistattraksjoner, og ble grunnlagt allerede i 1963 i Vest-Berlin. Museet dokumenterer Berlinmurens historie og de mange fluktforsøkene over og under muren. Den føderale stiftelsen Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur driver forskning og kunnskapsformidling om SED-diktaturets historie i det tidligere DDR. Endel kommunistfunksjonærer har blitt stilt for retten og sonet fengselsstraffer, men historikeren Hubertus Knabe mener straffeoppgjøret med DDR-regimet har vært for svakt. Han kritiserer også skolen for å ha for lite fokus på uretten i DDR, og viser til at mange skolebarn f.eks. ikke har hørt om Stasi. Nøytrale Moresnet. Moresnets uoffisielle flagg fra 1883 Nøytrale Moresnet var en nøytral stat (Kondominium) mellom Preussen, senere Tyskland og Nederland, senere Belgia i perioden mellom 1816 og 1919. Området som ligger 7 km sørøst for den tyske byen Aachen, hadde en omkrets på 10 km, et areal på 3,5 kvadratkilometer og opprinnelig ca 250 innbyggere. Dette området var opprinnelig en del av Hertugdømmet Limburg og ble senere eid av det østerrikske Huset Habsburg som en del av De østerrikske Nederlandene. I 1795 ble det okkupert av Frankrike, men etter Wienerkongressen ble dette området i hovedsak delt mellom Nederland og Preussen. Bakgrunnen var den mineralholdige grunnen som gjorde området attraktivt for gruvedrift. Det opprinnelige området ble delt i tre, hvor det vestlige ble en del av den tids Liege-provins i Nederland, mens den østlige ble en del av det prøyssiske Rhinland. Området i midten ble erklært nøytralt, i påvente av en fremtidig ny avtale. Da Belgia i 1830 fikk sin uavhengighet fra Nederland, overtok den nye statens Nederlands plass i denne avtalen. Området ble styrt av to representanter fra de to landene i fellesskap. Den kommunale driften, og i realiteten den daglige styringen, ble ivaretatt av en ordfører, utpekt av de to representantene. Området hadde fra tiden under fransk okkupasjon allerede Code civil des français og denne var virksom under hele denne statens eksistens. Ved rettssaker, måtte dommere hentes fra Belgia eller Preussen. Området hadde ingen egen valuta, fra tiden som fransk område var franske franc offisiell penge-enhet, men også prøyssisk (fra 1871 tysk), belgisk og nederlandsk valuta var gangbar. Livet i Nøytrale Moresnet ble dominert av gruveselskapet "Vieille Montagne", som ikke var var største arbeidsgiver, men sto også for boliger, butikker, sykehus og bank. Gruvedriften tiltrakk seg arbeidere fra nabolandene, slik at befolkningen økte fra 256 i 1815 til 2 275 i 1858 og 4 668 i 1914. De fleste offentlige tjenester som post ble delt mellom Belgia og Preussen (som dagens Andorra). Det var fem skoler i området. I 1915 ble det først okkupert, deretter annektert av Tyskland. I henhold til artikkel 32 i Versailles-traktaten tilfalt hele tidligere Nøytrale Moresnet Belgia i 1919, og er i dag en del av provinsen Liége på grensen til Tyskland. Winston Churchill. Winston Leonard Spencer Churchill, "Order of the Garter", "Order of Merit", "Order of the Companions of Honour", "Territorial Decoration", "Fellow of the Royal Society", "Queen's Privy Council for Canada", (født 30. november 1874, død 24. januar 1965) var en engelsk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig. Churchill var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker. Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig. Oppvekst. Churchill ble født på Blenheim Palace i Oxfordshire. Hans far var politikeren Randolph Churchill, hertugen av Marlboroughs tredje sønn. Hans fullstendige etternavn var Spencer-Churchill, men som sin far sløyfet han Spencer og brukte kun Churchill. På farssiden nedstammet han fra den store engelske generalen John Churchill, den første hertugen av Marlborough. Hans mor, Jeanette (Jennie) Jerome, var datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome. Det faktum at han var halvt amerikansk var noe Churchill senere ofte spøkte med, spesielt i selskap med Franklin Roosevelt. Den unge Winston Churchill tilbrakte mye av barndommen på kostskole, som vanlig på den tiden for engelske overklassegutter. Ved inntaksprøven for Harrow School leverte han blankt på latin og ble plassert i den laveste gruppen, hvor det meste av undervisningen var på engelsk. Der klarte han seg godt. Han savnet sin mor og fikk sjelden besøk av henne, på tross av at han i brev hjem bønnfalt henne om å komme eller få la han komme hjem. Han fulgte nøye med på sin fars karriere, men hadde et distansert forhold til ham. En gang i 1886 skal han ha erklært: "«Min pappa er finansminister og en dag skal jeg også bli det.»". Hans ensomme og ulykkelige barndom preget ham for resten av livet. Han hadde imidlertid et nært forhold til barnepiken, Elizabeth Anne Everest. Bortsett fra engelsk, historie og fekting, gjorde unge Winston en dårlig figur ved Harrow, og han ble ofte straffet for dårlig arbeid og manglende innsats. Han hadde en uavhengig, opprørsk natur og nektet å studere klassiske verk på latin og gresk. Inn i hæren. I 1893, på sitt tredje forsøk, kom han inn på den britiske hærens krigsskole Sandhurst, ved kavallerilinjen (til farens store skuffelse). To år senere gikk han ut som åttende beste i sin klasse og 20 år gammel ble han utnevnt til fenrik ved 4th Queen’s Own Hussars. Dette regimentet var stasjonert i Bangalore i India, og da Churchill ankom der med båt fikk han ved et uhell skulderen ut av ledd ved ilandstigning. Skulderen kom til å gi han problemer siden, tidvis gikk den igjen ut av ledd. Unge Winston Churchill i offisersuniform I India var regimentets viktigste aktivitet polo, noe som ikke tiltrakk den energiske unge mannen; han ivret for mer militære aktiviteter. Churchill brukte en god del tid på å utdanne seg selv ved hjelp av bøker han hadde fått tilsendt av sin mor. Mens han var stasjonert i India søkte han større utfordringer. I 1895 fikk han og Reggie Barnes permisjon for å reise til Cuba for å observere spanske styrkers kamp mot cubanske geriljastyrker. Churchill fikk en avtale med avisen "Daily Graphic" hvor han skulle skrive om konflikten. Til Churchills store glede kom han for første gang under beskytning, og det på sin enogtyveårsdag. På vei til Cuba besøkte han USA for første gang og ble introdusert for New Yorks sosietet av en av morens elskere, William Bourke Cockran. I 1897 hadde Churchill igjen fått permisjon og var på reise for å observere den gresk-tyrkiske krig, men konflikten endte før han kom dit. Han fortsatte derfor til England, men fikk underveis høre om Pathanopprøret i den Nordvestlige Grenseprovinsen (i dag en del av Pakistan) og hastet tilbake til India for å delta i felttoget for å slå ned opprøret. Sjefen for ekspedisjonen, Sir Bindon Blood lot Churchill delta. Han var med i det seks uker lange felttoget og skrev samtidig artikler for avisene "The Pioneer" og "The Daily Telegraph", for en pris av £5 pr artikkel. I oktober 1897 var Churchill tilbake i Storbritannia og hans første bok, "The Story of the Malakand Field Force" basert på ekspedisjonen han nettopp hadde deltatt i kom ut i desember samme år. Mens han fremdeles offisielt var stasjonert i India, forsøkte Churchill å få tillatelse til å bli med på felttoget som skulle gjenerobre Sudan. Lederen for ekspedisjonen, Lord Kitchener var negativ, men Churchill brukte sine forbindelser, og fikk statsminister Salisbury til å sende et telegram om saken. Til slutt fikk Churchill en stilling ved 21st Lancers, en styrke hvis sammensetning ble bestemt fra London og ikke av Kitchener. Churchill var samtidig krigskorrespondent for "Morning Post", for 15 pund pr artikkel. Mens han var i Sudan deltok Churchill i hva som har blitt beskrevet som det siste vellykkede britiske kavaleriangrep i slaget ved Omdurman. I oktober 1898 var han tilbake i Storbritannia og begynte arbeidet med tobindsverket "The River War", som ble utgitt året etter. I 1899 forlot Churchill hæren og forsøkte seg på en politisk karriere. Han stilte som kandidat for det konservative partiet i Oldham i et mellomvalg det året. Han kom på en tredjeplass (Oldham hadde på den tiden to plasser i underhuset) og ble ikke valgt inn. Den 12. oktober 1899 brøt den andre boerkrigen ut mellom Storbritannia og boere i Sør-Afrika. Churchill reiste ut som krigskorrespondent for "Morning Post" med et honorar på 250 pund for fire måneder. Vel fremme fikk han plass på et britisk armert togsett (pansertog). Dette togsettet ble avsporet i et bakhold av boerne. Selv om Churchill ikke var i uniform tok han kommandoen, fikk ryddet linjen og fikk lokomotivet og halvparten av vognene avsted med sårede. Churchill selv var ikke så heldig at han unnslapp, sammen med andre offiserer og soldater ble han tatt til fange og holdt i en krigsfangeleir i Pretoria. Churchill klarte å rømme fra fangeleiren, og med hjelp fra en engelsk gruvesjef flyktet han over 480 kilometer til portugisisk område i Lourenço Marques (dagens Maputo). Flukten ga ham en viss heltestatus i Storbritannia, samtidig som han fikk kritikk for å ikke ha ventet på to andre som hadde planlagt å flykte sammen med ham. Churchill reiste med skip til Durban og sluttet seg til general Redvers Henry Bullers hær som var på vei for å komme de britiske styrkene i Ladysmith til unnsetning, og deretter innta Pretoria. Denne gangen hadde Churchill en beordring til The South African Light Horse Regiment, og fortsatte samtidig som krigskorrespondent. Han deltok i slaget ved Spion Kop og var blant de første britiske troppene som brøt beleiringen av Ladysmith; Winston og hans fetter Charles Spencer-Churchill red i front og tok over en fangeleir hvor 52 boere overga seg. Churchills to bøker om Boerkrigen, "London to Ladysmith via Pretoria" og "Ian Hamilton's March" ble utgitt i mai og oktober 1900, begge bøkene fikk bra kritikker og solgte godt. Tidlig politisk virke. Vel tilbake fra Sør-Afrika stilte Churchill igjen som kandidat til Parlamentet for de konservative i Oldham i valget år 1900. Han vant, men i stedet for å delta i åpningen av Parlamentet dro han ut på foredragsturné i Storbritannia og USA; noe han tjente ti tusen pund på. På den tiden var parlamentsmedlemmer ubetalt og Churchill var ingen rik mann. Mens han var i USA ble et av foredragene introdusert av Mark Twain. Han spiste middag med Theodore Roosevelt, men de to fikk ingen nærmere kontakt. I februar 1901 kom Churchill tilbake til Storbritannia for å delta i Parlamentet og ble del av en gruppe dissidenter ledet av Hugh Cecil. Gruppen ble for øvrig kalt «hooligans». Churchill fikk oppmerksomhet ved å imøtegå regjeringens forslag til bevilgninger til hæren idet han argumenterte mot unødig bruk av penger på forsvaret. I 1903 fjernet han seg fra gruppen til Cecil, og var samtidig skeptisk til de liberale unionistenes leder Joseph Chamberlain som var for en proteksjonistisk politikk. Da de liberale var i koalisjon med de konservative ble resultatet at hans egne distanserte seg fra ham: konservative forlot salen når han talte. Hans valgkrets Oldham tok avstand fra ham, men han fortsatte å representere den inntil neste valg. I 1904 hadde Churchills misnøye med de konservative og hans dragning mot de liberale blitt så sterk at han skiftet parti og gikk over til de. Som medlem av det liberale partiet fortsatte han å kjempe for frihandel. Ved valget i 1906 stilte han for valgkretsen «Manchester North West» og vant en plass. Fra 1903 til 1905 var Churchill også engasjert med å skrive en biografi over sin far i to bind, "Lord Randolph Churchill". Boken kom ut i 1906 og fikk strålende anmeldelser. Inn i regjeringen. Karikatur av Churchill som marineminister I desember 1905 tok de liberale under Henry Campbell-Bannerman over regjeringsmakten og Churchill kom inn i regjeringen som viseminister for koloniene (Under-Secretary of State for the Colonies). Av det Churchill arbeidet med var forfatninger for boerrepublikkene og spørsmålet om bruk av kinesere i Sør-Afrikas gruveindustri. Churchill ble også en ledende talsmann for frihandel, og han ble raskt regjeringens ledende medlem utenfor kabinettet. Da statsminister Campbell-Bannerman ble avløst av Herbert Asquith var det ingen overraskelse at Churchill gikk inn i kabinettet som leder av «Board of Trade» (handels og industridepartementet). På den tiden var det et krav at en nyutnevnt kabinettminister måtte søke gjenvalg ved et mellomvalg. Churchill tapte sin plass for Manchester til en konservativ representant, men ble kort etter innvalgt i et annet mellomvalg for Dundee. Som leder for «Board of Trade» gikk Churchill, sammen med finansministeren David Lloyd George inn for radikale sosiale reformer. Churchill ved beleiringen i Sidney Street, 3. januar 1911 I 1910 var Churchill også involvert i Tonypandyopptøyene i Wales. Churchill holdt først tilbake bruken av tropper idet han fryktet en gjentakelse av «Bloody Sunday» i 1887 på Trafalgar Square. På tross av det ble tropper etterhvert utplassert for å beskytte gruven opptøyene dreide seg om, og som en sikring da tretten streikende ble stilt for retten. Det brøt med tradisjonen om å ikke bruke militære styrker i slike sivile konflikter og gjorde Churchill upopulær i Wales. Churchill med sin bataljon på vestfronten I 1911 ble Churchill marineminister og engasjerte seg i ivrig i utvikling og reform; blant annet bruk av fly, utvikling av stridsvogner og overgang fra bruk av kull som drivstoff til olje. Utviklingen av stridsvogner skulle vise seg å være en genistrek, men under utviklingsperioden ble det av noen sett som misbruk av statens midler. I 1915 var Churchill en av pådriverne for den katastrofale landingen ved Dardanellene og Slaget ved Gallipoli. Churchill måtte ta mye av kritikken for fiaskoen og da statsminister Asquith dannet en koalisjonsregjering var et av kravene fra de konservative at Churchill skulle avgå som marineminister. I flere måneder hadde han en mindre betydelig stilling inntil han tok avskjed, på grunn av at han følte at hans kapasitet ikke ble brukt til fulle. Han gikk tilbake til hæren og tjenestegjorde i flere måneder på vestfronten som sjef for infanteribataljonen «6th Batallion Royal Scots Fusiliers» med oberstløytnants rang. Tilbake til makten. I desember 1916 gikk Asquith av som statsminister og ble erstattet av David Lloyd George, men tiden var ennå ikke moden for å bringe Churchill tilbake i regjeringen. I juli 1917 ble han imidlertid utnevnt til minister for rustning. Hans viktigste bidrag var den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrigen. Churchill var en sterk tilhenger av utenlandsk innblanding og erklærte at bolsjevismen må "«kveles i sin krybbe»". På tross av sterk motstand fra arbeiderpartiet kjempet han igjennom britisk bistand til «de hvite». Etter at britene trakk seg ut av Russland var Churchill en støttespiller for Polen og arrangerte våpenforsendelser når polakkene invaderte Ukraina. Han ble minister for koloniene i 1921 og var med og undertegnet den anglo-irske traktat i 1921 som etablerte Den irske fristaten. Årene i villmarken. I 1920 var Churchill minister for forsvar og luftfart og hadde ansvaret for å slå ned opprøret fra kurdere og arabere i britisk okkupert Irak. Et av midlene han støttet for å holde kontrollen over det oljerike landet var flybombing, også med gass. Churchill ble med i Stanley Baldwins regjering og ble finansminister. Storbritannia forsøkte å nå tilbake til «gullstandarden», det resulterte i deflasjon, arbeidsløshet og streiker som munnet ut i generalstreiken i 1926. Forsøket på å gjenopprette «gullstandarden» møtte sterk motstand også fra økonomer, blant annet fra John Maynard Keynes. Churchill skulle senere se dette som en av sine dårligste avgjørelser. Han var ingen økonom, og handlet etter råd fra guvernøren for Bank of England. Han kom også med positive uttalelser om styret til fascistlederen Benito Mussolini. Blant annet sa han at man «i Italia hadde vist hele verden hvordan undergravende krefter skulle behandles». Churchill så på den tiden Mussolini som en garantist mot kommunistisk revolusjon i Italia. Da Ramsay MacDonald sammen med de konservative dannet en nasjonal regjering i 1931 ble Churchill ikke invitert til å delta; han var nå på det laveste punktet i sin politiske karriere, kjent som «årene i villmarken». Han brukte de neste årene på å skrive, blant annet en biografi om slekten Marlboroughs stamfar, John Churchill; "Marlborough: His Life and Times" og "A History of the English Speaking Peoples" (den siste boken ble ikke utgitt før på 1950-tallet). Han markerte seg offentlig med sin kamp mot selvstyre for India. Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 ble Churchill opptatt av faren for tysk gjenopprustning. En stund var han en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk opprustning. Churchill var sterkt kritisk til Neville Chamberlains tilpasningspolitikk til Hitlers fremstøt på kontinentet og ledet den delen av det konservative partiet som var mot Chamberlains avtale med Hitler i München. Churchill var også en støttespiller for kong Edward VIII, etter Edwards abdikasjon førte støtten til at han ble om mulig enda mer politisk isolert. Endelig statsminister. «Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.» Churchill og USAs president Roosevelt ombord på slagskipet HMS Prince of Wales, august 1941 ved Newfoundland Da den andre verdenskrig brøt ut i september 1939 fikk Churchill igjen stillingen som marineminister og ble et medlem av krigskabinettet, som han hadde vært under første verdenskrig. I den stillingen var han en av de høyest profilerte ministrene under den såkalte Phony War, hvor det meste av krigsaktiviteten var på havet. Churchill argumenterte sterkt for å skaffe kontroll over de svenske malmfeltene og den norske utskipningshavnen Narvik. Chamberlain og resten av krigskabinettet var imot og operasjonen ble utsatt inntil Tyskland invaderte Norge i april 1940. Chamberlains autoritet var for nedadgående, og de tyske styrkenes suksess i Norge ble hans bane. Under den berømte Norway Debate fikk han Underhuset mot seg og den 10. mai 1940 trakk han seg tilbake. Lord Halifax ble anmodet om å ta over stillingen som statsminister, men sa nei. Etter møte med de to andre partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over stillingen og danne en samlingsregjering med de konservative, de liberale og Arbeiderpartiet. Han var da 66 år gammel. Storbritannia og dets allierte Frankrike kom umiddelbart under sterkt press, idet Tyskland invaderte Frankrike og Benelux-landene. I løpet av noen uker måtte Frankrike kapitulere, og de britiske styrkene trekke seg tilbake. Churchills største bragd var at han i denne svært vanskelige situasjonen nektet å kapitulere og insisterte på å fortsette kampen mot Tyskland. Ved denne strategien ble Storbritannia beholdt som en mulig base for et senere angrep mot det europeiske kontinent. Chamberlains regjering hadde blitt kritisert for å ikke ha en minister som var ansvarlig for krigføringen; som statsminister overtok Churchill også stillingen som forsvarsminister. Han ga sin gode venn Max Aitken (Lord Beaverbrook), en kjent industrimann, ansvaret for flyproduksjon. Det viste seg å være et heldig valg, og flyproduksjonen økte raskt. Churchills taler var viktige midler i hans kamp for å holde moralen oppe. Hans første tale som statsminister var den berømte "«Jeg har intet å tilby enn blod, hardt arbeid, tårer og svette»". Kort etter denne kom to andre velkjente taler som han ga rett før slaget om Storbritannia. En av talene hadde den kjente setningen "«Vi skal forsvare vår øy, uansett hva det vil koste, vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landingsplassene, vi skal kjempe på markene og i gatene, vi skal kjempe på åskammene; vi skal aldri overgi oss.»" a>, Franklin D. Roosevelt og Churchill ved konferansen i Kairo i 1943 Den andre talen inkluderte den like kjente: "«La oss derfor stålsette oss for våre oppgaver, og gjennomføre disse slik at om det britiske imperiet og samveldet varer i tusen år, vil menneskene fremdeles si at det var deres fineste stund»". Mens slaget om Storbritannia var på det mest intense kom han med den berømte vurderingen av situasjonen; "«Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.»". En annen av hans velkjente oratoriske mesterverk ble holdt den 10. november 1942 da amerikanske og britiske tropper hadde omringet Casablanca i Afrika. Mange mente det var slutten på krigen, men Churchill sa; "«Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er, muligens, slutten på begynnelsen"» Etterhvert som Storbritannia kom på offensiven utstedte Churchill ordre om å utslette tyske byer gjennom terrorbombing. Han oppmuntret disse "«imponerende aksjoner med terror og vilkårlig ødeleggelse»", som skulle ødelegge tyskernes moral og gjøre den tyske befolkning husløse. Strategisk bombing av tyske byer førte til ødeleggelsen av historiske byer som Köln og Dresden og utryddelse av store antall sivile. I et memorandum datert 6. juli 1944 til forsvarets stabssjefer, under den verste perioden med V2-raketter, skrev Churchill: «Jeg ber dere gi spørsmålet om bruk av giftgass grundig overveielse. Jeg ville ikke gå inn for det med mindre det kunne påvises at a) det gjaldt liv eller død for oss, eller b) at det ville forkorte krigen med et år. Det er absurd å se moralsk på det når det var alment brukt i forrige krig uten ett ord til protest fra moralistene eller kirken. Derimot var bombing av åpne byer forbudt under forrige krig. Det er ganske enkelt et spørsmål om skriftende moter, som med damenes lange og korte skjørt.» Etter Frankrikes kapitulasjon var støtte fra det nøytrale USA helt avgjørende for Storbritannia. USA forsynte Storbritannia med mat, olje og krigsmateriale, fraktet på skip over Atlanterhavet. Churchill gjorde mye for å pleie det personlige forholdet til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, og ble svært lettet da Roosevelt ble gjenvalgt i presidentvalget i 1940. I løpet av krigsårene hadde Churchill ialt tolv strategiske konferanser med Roosevelt, møtene ble stort sett holdt i USA, men de hadde også konferanser i Casablanca, Kairo, Teheran og Jalta. Av de sakene som ble diskutert og bestemt var «Atlanterhavserklæringen», strategien med Europa først, og Erklæringen om De forente nasjoner som skulle opprettes etter krigen. For å kunne slå til mot tyskerne tidligst mulig tok Churchill initiativet til Special Operations Executive, en styrke som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner i tyskokkupert Europa. Churchill var også pådriver for etablering av såkalte commandos, spesielt utvalgte og trente soldater som dannet grunnlag for det vi i dag kaller spesialstyrker. Churchills helse tok skade av arbeidspresset. Under et besøk i USA i desember 1941 fikk han et lite hjerteinfarkt, og i desember 1943 ble han sengeliggende grunnet influensa. Churchill var delaktig i utarbeidelse av avtaler som skulle få vidtgående konsekvenser for landegrenser i Europa og Asia. Ved den andre konferansen i Quebec i 1944 ble et modifisert utkast av den såkalte Morgenthauplanen undertegnet. Opprinnelig var dette en plan for et massivt folkemord, som senere ble redusert til en plan for plyndring og ødeleggelse av Tysklands industrielle kapasitet. Churchill, Roosevelt og Stalin under toppmøtet på Jalta i februar 1945 Den sovjetiske deportasjonen av tyskere etter andre verdenskrig ble imidlertid gjennomført svært brutalt, og ifølge en tysk rapport fra 1966 omkom over 2 100 000, mens rundt 15 millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem av Stalin, og byer og landskaper lagt i ruiner. Churchill var sterkt imot Sovjets faktiske annektering av Polen, og skrev bittert om det i sine senere bøker; men hadde ingen mulighet for å stoppe det. Churchill fortsatte, som statsminister, å motarbeide den indiske selvstyrebevegelsen, ledet av Mahatma Gandhi. Han uttalte at "«jeg har ikke blitt statsminister i Hans Majestets regjering for å avvikle imperiet»". I 1943 var det en katastrofal hungersnød i Bengal. Den kjente økonomen Amartya Sen anslår at rundt tre millioner døde, og at katastrofen var et resultat av ulik distribusjon av mat og manglende kjøpekraft, ikke av faktisk matmangel. Da spørsmålet om nødhjelp til de hungersrammede ble diskutert i kabinettet, kom Churchill med et utbrudd om "«indere som formerte seg som kaniner og ble betalt millioner hver dag av oss uten å gjøre noen innsats i krigen»". India deltok med rundt 2 millioner soldater, hadde om lag 36 000 døde, 64 000 sårede og indiske soldater fikk i alt 30 Victoriakors. Etter krigen skrev han i boken "The Second World War": "«Ingen større del av verdens befolkning ble så grundig beskyttet fra redslene og farene ved verdenskrigen som befolkningen i Hindustan. De ble båret gjennom kampen på skuldrene til vår lille nasjon.»" Den mest kritiske studien av Churchills politikk under andre verdenskrig er av historikeren John Charmley. Han anser Chamberlain som en realistisk maktpolitiker. Churchill derimot, overvurderer gjentatte ganger Storbritannias styrke og tvinger frem en strategi med total krig og total seier. Denne strategien ledet imidlertid til nasjonal utmattelse, slutten på imperiet og til at Storbritannia ble forbigått av USA og Sovjet. Charmley mener den beste politikken for Storbritannia, i 1940-42, ville ha vært en forhandlingsfred med Tyskland og ettergivenhet overfor Japan. Fred og avskjed. a> i Berlin, tatt i forbindelse med Potsdamkonferansen den 16. juli 1945 Selv om det ikke var tvil om Churchills rolle som lederskikkelse i kampen mot nazi-diktaturet, hadde han mange fiender i sitt eget land. Hans vel formulerte forakt for en rekke populære forslag, spesielt offentlig helsetjeneste og bedre utdannelse for flertallet av befolkningen, skapte mye misnøye; særlig blant de som hadde kjempet i krigen. Rett etter at krigen i Europa var over, ble Churchill grundig slått i parlamentsvalget av arbeiderpartiet under Clement Attlee. Noen historikere mener at mange briter anså at denne mann som hadde ledet nasjonen så vel i krig, ikke var den beste lederen i fredstid. Andre ser Churchills nederlag som en reaksjon rettet mot de konservatives politikk i mellomkrigstiden. Statsminister igjen. Etter nederlaget i 1945 brukte Churchill mye tid på å skrive, men han var samtidig leder for den konservative opposisjonen i Parlamentet. Ved valget i 1951 tapte arbeiderpartiet valget og de konservative kom igjen til makten med Churchill som statsminister, 76 år gammel. Hans tredje regjering (etter samlingsregjeringen under krigen og en kortvarig overgangsregjering i 1945) varte inntil han trakk seg tilbake, grunnet dårlig helse, i 1955. I løpet av denne perioden fornyet han det han kalte «det spesielle forholdet» mellom Storbritannia og USA, som hadde vært en grunnpilar i hans første regjering. Perioden ble preget av en rekke utenrikspolitiske kriser, ofte et resultat av at imperiet var i ferd med å gå i oppløsning. Som en ivrig talsmann for Storbritannia som en stormakt, forsøkte Churchill vanligvis å løse slike problemer med maktbruk. I Kenya hadde det i årtier vært stadig økende misnøye med urettferdig distribusjon av jordbruksland og manglende demokratiske rettigheter for flertallet. Da reformforslag ble avvist i 1951, førte det til en radikalisering av kampen. Utover i 1952 var det en stadig økende voldsbølge. Den 17. august, 1952, ble det erklært unntakstilstand og britiske tropper ble fløyet inn for å møte opprøret. Både den britiske kolonimakten og opprørerne eskalerte sine angrep, og en borgerkrig utviklet seg, kjent som Mau Mau-opprøret. I 1953 fant en massakre sted i Lari: Mau Mau-opprørere angrep kikuyuene, som var lojale overfor kolonimakten. Massakren endret bildet av opprøret og ga britene et overtak i opinionen. Churchills strategi var å bruke militær makt kombinert med å innføre mange av de reformene Attles regjering hadde avslått i 1951. Han beordret økt bruk av tropper som etterhvert fikk slått ned opprøret i Nairobi og ved bruk av harde midler som blant annet konsentrasjonsleirer, ble det nøytralisert på landsbygden. Churchill tok initiativ til fredsforhandlinger, disse brøt imidlertid sammen kort tid etter han forlot statsministerposten. I Malaysia hadde et opprør bygget seg opp siden 1948. Nok en gang arvet Churchills regjering en krise og den ble igjen møtt med «pisken og gulroten», militær makt og reformer. Samtidig som britene militært forsøkte å slå til mot opprørerne, etablerte de sikre landsbyer dit utsatte deler av befolkningen ble flyttet. En slik kontroll av befolkningen hadde røtter tilbake til britenes kamp mot boernes opprør ved århundreskiftet. Krisen i Malaysia var mer omfattende enn den i Kenya, geriljabevegelsen ble støtte av Sovjet og på det mest intense var rundt 35 000 britiske tropper stasjonert i landet. Britene klarte etterhvert å slå ned opprøret, men det sto klart for kolonimakten at dens tid var over. I 1953 ble det lagt planer for uavhengighet for Singapore og de andre britiske koloniene i området. De første valgene ble holdt i 1955, bare dager før Churchills avgang som statsminister og i 1957 ble Malaysia uavhengig. Familie og privatliv. Den unge Winston Churchill og hans forlovede Clementine Hozier like før bryllupet i 1908 Den 12. september 1908 giftet Winston Churchill seg med Clementine Hozier, han hadde kjent henne siden mars samme år. Churchill hadde tidligere fridd til skuespillerinnen Ethel Barrymore, men hun hadde avvist ham. Winston og Clementine fikk fem barn: Diana, Randolph, Sarah, Marigold og Mary. Sønnen Randolph fulgte i farens fotspor med hensyn til karriere, og ble valgt til parlamentet, mens døtrene giftet seg med politikere og støttet deres karrierer. Diana tok sitt liv etter et liv med nerveproblemer, psykiatrisk behandling og to mislykte ekteskap. Sarah – oppkalt etter Sarah Jennings, hoffdame hos dronning Anne av Storbritannia – ville bli skuespiller og fikk flere roller i lettere komedier, men ble krakilsk av alkohol og måtte møte i retten for fyll, bråk og gateuorden – den ene gangen måtte hun i fengsel. Hennes første ektemann var Vic Oliver, en østerriksk komiker som Churchill ikke ville møte. Hennes andre ektemann, Antony Beauchamp, var fotograf og tok sitt eget liv. Hennes tredje ektemann var baron Audley som skaffet henne tittel som Lady. Marigold døde i foreldrenes armer bare tre år gammel, etter en halsinfeksjon som utviklet seg til en halsbyll, mens yngstedatteren Mary lyktes i å få et godt liv, med sin ektemann Christopher Soames og fem barn som alle skikket seg vel. Når han ikke var i London holdt Churchill seg gjerne i hjemmet, «Chartwell House» i Kent, sør for Westerham. Familien Churchill kjøpte huset i 1922 og bodde der inntil han døde i 1965. I tillegg til skrivingen var han også opptatt med å male; dessuten beskjeftiget han seg med praktisk arbeid som muring. Som mange politikere på den tiden var Churchill også medlem av flere engelske gentlemansklubber. Mens han var med i det liberale partiet var han medlem av «the Reform Club» og «the National Liberal Club», senere ble han med i «the Athenaeum Club», «Boodle's», «Bucks Club» og «the Carlton Club». På tross av medlemskap i flere klubber var ikke Churchill ofte i klubbene; han foretrakk å ha lunsj eller middagsmøter på «Savoy Grill» eller «Ritz», eller i parlamentsrepresentantenes spiserom når han møtte andre parlamentsmedlemmer. Churchills svakhet for alkohol er velkjent. Mens han var i India og Sør-Afrika fikk han vanen med å tilsette litt whisky i vannet han drakk; dette gjorde han for å unngå sykdom. I lange perioder av livet drakk han nesten daglig; gjerne både før, under og etter måltider. Av ettertiden har han ikke blitt bedømt som alkoholiker ettersom inntaket ga få, om noen, synlige spor på hans politiske virke eller privatliv. Gjennom det meste av sitt liv var Churchill plaget av depresjon (muligens en slags manisk-depressiv, eller bipolar lidelse) som han kalte «min sorte hund». Etter han avgikk fra posten som marineminister i 1915 begynte Churchill å male, det ble en hobby han dyrket med stor iver. Bortsett fra et motiv fra kampene i Frankrike i 1915 (malt mens han var bataljonssjef) var motivene lyse landskap, interiør eller hagebilder. Churchills siste dager. Churchills hus Chartwell i Kent I 1953 ble Churchill rammet av hjerneslag som var alvorlige nok til å frata ham arbeidsevnen i flere måneder fremover. Anthony Eden hadde lenge vært utpekt som etterfølger til statsministerembetet, men han var selv alvorlig syk i denne perioden og kunne derfor ikke tvinge frem Churchills avgang. Churchill vendte tilbake i embetet, men var merkbart svekket. Eden ble frisk igjen og øvde fornyet press på Churchill for å få ham til å gå av. Churchills avgang kom omsider i april 1955, da han var over 80 år gammel, og han ble som ventet etterfulgt av Eden. Churchill tilbrakte det meste av pensjonstiden i «Chartwell House», familiens hjem i Kent. Churchill besøkte flere ganger den franske presidenten Charles de Gaulle; under annen verdenskrig hadde forholdet mellom de to statslederne vært anstrengt, men på Churchills eldre dager kom de bedre ut av det med hverandre. Churchill fikk en rekke æresbevisninger etter krigen, han ble som den første noensinne utnevnt til æresborger av USA og fikk Karlsprisen for sitt arbeid for den europeiske ideen og fred. I 1948 ble han tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han mottok Hosebåndsordenen i 1953 og kunne deretter titulere seg som Sir Winston. Ved sin avgang som statsminister to år senere ble han tilbudt en hertug-tittel. Det hadde blitt praksis å tilby avgåtte britiske statsministre en jarl-tittel, men dronningen mente at Churchill burde verdsettes enda høyere enn dette. Likevel var hun ikke videre interessert i å gi hertugtittelen til den første ikke-kongelige siden Richard Grosvenor i 1874. Dronningen overrakte formelt tilbudet, men ikke før diskrete henvendelser ga forsikringer om at Churchill ville avslå. Churchill ble riktignok fristet av tilbudet, men takket nei. Churchill ønsket å bli værende i Underhuset, men mislikte også tanken på at sønnen Randolph ville arve hertugtittelen etter hans død. Av høflighetshensyn uttalte Churchill likevel at han takket nei til hertugtittelen for ikke å begrense sønnens politiske karriere, selv om denne allerede hadde dårlige fremtidsutsikter. Churchills siste ti år kan deles inn i tre faser: I perioden frem til 1959 beholdt han sin fysiske og mentale ytekraft stort sett slik den hadde vært siden han gjenopptok sin statsministerfunksjon etter hjerneslaget; han gjennomførte et og annet offisielt oppdrag, og holdt en og annen tale foran sitt siste gjenvalg til Underhuset i 1959. Etter den tid og frem til 1962 var han først og fremst opptatt av å få ut så mye glede av livet som hans tilstand tillot; han tilbragte mye tid på luksusyachten til sin nye venn, Aristotelis Onassis. I juni 1962 falt han og brakk hoften på et hotell i Monte Carlo. Etter det ble Churchill fløyet hjem til Storbritannia, hvor det nå bare handlet om å vente på at livet hans skulle komme til en ende. Han besøkte Underhuset for siste gang i juli 1964, og det ble deretter kunngjort at han ikke tok gjenvalg. Churchill besøkte Chartwell for siste gang i oktober samme år, og oppholdt seg deretter bare i London, hvor han hadde eiendommen Hyde Park Gate. 90-årsdagen hans i november ble feiret i stillhet. Mot kvelden var det fakkeltog utenfor hjemmet hans, og han viste seg noen få øyeblikk i vinduet, iført battledress og gjorde V-tegnet, som var blitt kjennemerket hans. Den 12. januar 1965 fikk Churchill enda et slag, det alvorligste så langt, og man forstod at slutten var nær. Han døde tolv dager etter, 24. januar 1965, i Hyde Park Gate; nøyaktig 70 år etter sin fars død. Etter et dekret fra Dronningen lå hans legeme tre dager på lit de parade i Westminster Hall, derpå ble det avholdt statsbegravelse i St. Pauls katedral. Det var den første britiske statsbegravelse for en ikke-kongelig siden 1914, og ingen vanlig brite har fått denne hederen etter Churchill. Statsbegravelsen var den største samling av statsoverhoder noensinne i Storbritannia; representanter for over 100 land deltok. Etter Churchills ønske ble han gravlagt på familiegravstedet ved «St Martin Church», nær Woodstock og fødestedet Blenheim Palace. Churchill som historiker. Gjennom det meste av sitt voksne liv var Churchill en svært produktiv forfatter; i de periodene han ikke satt i regjeringen var han mer kjent som forfatteren som også var parlamentsrepresentant. På tross av sin aristokratiske bakgrunn arvet han ingen formue, hans mor hadde brukt mesteparten og han hadde alltid behov for penger for å kunne fortsette sin overdådige livsførsel og for å betale for flere dårlige investeringer. Noen av hans historiske verk, som "A History of the English Speaking People", ble primært skrevet for å skaffe penger. Churchill var en glimrende skribent som lærte seg kunsten å skrive historiske bøker. I sin ungdom var han en ivrig leser av historie, men innenfor et smalt område. Den viktigste innflytelsen på hans ideer og stil var Clarendons historie om den engelske borgerkrigen, Gibbons "The History of the Decline and Fall of the Roman Empire" og Macaulays historie om England. Han hadde liten interesse for sosial og økonomisk historie, Churchill så historien som politisk og militær, drevet frem av nasjoner og store menn. Churchill var overbevist om at britene hadde en egen styrke og et skjebnens kall til å styre et imperium; all britisk historie burde derfor sees som skritt på veien mot å fullbyrde det kallet. Troen på dette kallet inspirerte både hans politiske karriere og hans historiske bøker. Han endret aldri syn på dette, ei heller hadde han noen interesse for andre retninger innen historie. Selv om han benyttet profesjonelle historikere som assistenter så hadde de ingen innflytelse på innholdet i hans verker. Churchills historie om de to verdenskrigene er langt fra vanlig historieskriving, siden forfatteren var en sentral deltaker i begge og brukte det under skrivingen. Begge verk er derfor på en måte så vel memoarer som historieverk, men Churchill var nøye med å utvide omfanget til også å omfatte hendelser han selv ikke var involvert i, som krigen mellom Tyskland og Sovjet. Churchill plasserer imidlertid Storbritannia og seg selv i senter av handlingen. Arthur Balfour omtalte "The World Crisis" som "«Winstons brilliante selvbiografi, kamuflert som historien om universet.»" Noe av grunnlaget for "The World Crisis" var Lord Eshers angrep på Churchill i sine memoarer. Verket ble snart utvidet til å favne hele første verdenskrig. Bøkene i verket er en blanding av militærhistorie, skrevet med Churchills fortellerevner, diplomatisk og politisk historie – ofte for å rettferdiggjøre Churchills egne handlinger og politikk under krigen. Det er portretter av andre politiske og militære figurer, noen gang for å videreføre politiske oppgjør (ikke minst med Lloyd George) og personlige memoarer, fargerikt skrevet men svært selektivt. I dag ansees ikke disse bøkene å ha særlig historisk verdi. Som med andre av Churchills historieverk har de lite å si om økonomisk eller sosial historie og de farges av hans politiske ideer; spesielt med tanke på den russiske revolusjon. Men de er svært lesbare med sine livlige skildringer av mennesker og hendelser. Da Churchill igjen kom med i regjeringen i 1939 hadde han klare planer om å skrive historien om krigen. Han sa flere ganger: "«Jeg vil overlate dommen i dette spørsmålet til historien; men jeg vil være en av historikerne.»" For å omgå reglene om bruk av offisielle dokumenter tok han den forholdsregelen å få laget et ukentlig sammendrag av brev, referater og andre dokumenter, disse referatene ble så lagret hjemme hos ham for senere bruk. I løpet av krigen skrev Churchill også et antall brev med den hensikt å få sine tanker arkivert for senere som historiker å kunne bruke dem. Dette vakte mye oppstyr da "The Second World War" begynte å komme ut i 1948. Churchill var ingen akademisk historiker, han var politiker, leder av opposisjonen og fremdeles innstilt på å bli statsminister igjen. Med hvilken rett, ble det spurt, hadde han adgang til referater fra kabinettet, forsvaret og diplomatiet som ikke andre historikere fikk tilgang til. Brook holdt nøye oppsyn med prosjektet og omarbeidet noen deler av det for å sørge for at intet kom ut som skadet britiske interesser eller stilte regjeringen i forlegenhet. Churchills historie ble dermed tilnærmet offisiell britisk historie om den andre verdenskrigen. Churchills priviligerte tilgang til dokumenter og hans ubestridte personlige kjennskap til begivenhetene ga ham en stor fordel framfor andre historikere som skrev om andre verdenskrig. Bøkene solgte i enorme opplag både i Storbritannia og USA, og for første gang i sitt liv ble Churchill virkelig rik. Det var ikke før etter hans død og åpningen av arkivene fra andre verdenskrig at noen av manglene ved hans historieverk sto klart frem. Noen av disse manglene lå innbakt i den unike rollen Churchill hadde som historiker, i det han både var tidligere statsminister og en aktiv politiker. Han kunne ikke avsløre militære hemmeligheter, som den om arbeidet i Bletchley Park hvor tyske koder ble brutt. Han kunne ikke skrive om krigstidens interne krangler med størrelser som Dwight Eisenhower, Charles de Gaulle eller Tito, siden alle tre var aktive politikere mens han skrev. Det var umulig å beskrive de interne kranglene i krigskabinettet med arbeiderpartilederen Attlee, hvis velvilje verket hvilte på. Churchill kunne ei heller skrive om problemene ved generaler som Archibald Wavell eller Claude Auchinleck, i så fall kunne de komme til å saksøke ham. Andre mangler ved verket var Churchills egen skyld. Selv om han beskrev kampene på Østfronten, hadde han ingen virkelig interesse for det og ingen adgang til sovjetiske eller tyske dokumenter. Dermed er denne delen en skisse basert på andre sekundære kilder, stort sett skrevet av hans assistenter. Det samme er tildels tilfelle med krigen i Stillehavet med unntak av episoder som Singapores fall hvor han selv var involvert. Hans beskrivelse av USAs maritime krig i Stillehavet var så tungt basert på andre forfattere at han ble beskyldt for plagiat. Det virkelige fokus for Churchills arbeid er alltid krigen i Vesteuropa, Middelhavet og Nordafrika, men her er verket sterkt basert på hans egne dokumenter så det overdriver hans egen rolle. Han hadde lite adgang til amerikanske dokumenter og selv de han hadde, som brev fra Roosevelt, Truman og Eisenhower måtte av diplomatiske grunner brukes med omtanke. Selv om han var en sentral person i den andre verdenskrig i Europa så var hans posisjon ikke så sentral som bøkene anslår. Han er vanligvis rettferdig men har allikevel noen personlige oppgjør, blant annet mot Stafford Cripps. "The Second World War" kan fremdeles leses med stort utbytte av interesserte, så sant verket sees som memoarer av en sentral person og ikke et autorisert verk av en profesjonell historiker. Krigen, og spesielt perioden mellom 1940 og 1941 da Storbritannia kjempet alene, var høydepunktet under Churchills karriere, og hans personlige beretning om den tiden er unik og uvurderlig. Men etter at arkivene er blitt åpnet har mer korrekte beskrivelser av perioden kommet ut. Churchills "History of the English-Speaking Peoples" ble bestilt og stort sett skrevet i 1930-årene hvor Churchill hadde økonomiske problemer, men ble lagt til side da krigen brøt ut i 1939. Verket ble utgitt etter at han gikk av som statsminister i 1955. Selv om Churchills enorme prestisje sørget for at bøkene ble godt mottatt og solgte bra, så er de lite lest i dag. Klimagass. En klimagass eller drivhusgass er en gass i atmosfæren som bidrar til drivhuseffekten, og som ved økte konsentrasjoner vil bidra til global oppvarming. Tabellen gir en oversikt over klimagassene, deres andel i atmosfæren og deres estimerte relative og absolutte effekt på drivhuseffekten. "Relativ effekt" er angitt i «globalt oppvarmingspotensial» (Global warming potential, GWP), et relativt mål på hvor oppvarmingsaktiv en gass er, som er satt til 1 for CO2. "Bidrag til drivhuseffekten" vil si hvor mange prosent av drivhusffekten som faktisk skyldes den aktuelle gassen. Dette målet tar altså hensyn både til den relative effekten og til andelen i atmosfæren. De fleste av disse gasser forekommer naturlig i atmosfæren. Unntaket er klorfluorkarbonene som er syntetiske (menneskeskapte). Flere av de naturlige gassene har økt i konsentrasjon gjennom menneskelig aktivitet (f.eks. CO2 gjennom brenning av fossilt brensel, og metan gjennom intensivert landbruk). Derfor blir den globale oppvarmingen som har blitt observert siden rundt 1900, knyttet til økningen av menneskeskapte klimagassutslipp. I tillegg er det flere andre gasser som bidrar i mindre grad, bl.a. Global oppvarming. Global oppvarming er et begrep knyttet til økningen av den gjennomsnittlige luft- og havtemperaturen på globalt nivå fra midten av 1900-tallet og den forventede fortsettelsen av denne økningen. Det er en vitenskapelig enighet om at menneskelig aktivitet er en av hovedårsakene til denne oppvarmingen. Den globale lufttemperaturen ved klodens overflate økte med 0,74 ± 0,18 °C fra begynnelsen til slutten av det 20. århundret, noe som er sammenfallende med et stigende CO2-nivå i atmosfæren. FNs klimapanel fastslår i sin fjerde hovedrapport fra 2007 at det er "meget sannsynlig" (dvs. med 90 % sannsynlighet eller mer) at det meste av den observerte temperaturøkningen etter ca. 1950 skyldes økt konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren på grunn av menneskelig aktivitet som bruk av fossilt brensel og industriell avskoging. Klimapanelet sier også at naturlige variasjoner i solinnstråling og vulkanaktivitet samtidig har gitt en svak avkjølende effekt i enkelte perioder. Klimapanelets fjerde rapport oppsummerer også tilgjengelige klimamodellers framtidsprojeksjoner, og fastslår at det er "sannsynlig" (dvs. med mer enn 66 % sannsynlighet) at den globale temperaturen vil øke med mellom 1,1 og 6,4 °C i løpet av det 21. århundret. Variasjonen skyldes at modellene opererer med ulike estimater av framtidige drivhusgassutslipp, av fremtidig befolkningsmønster og forbruk og av klimaets følsomhet for endringer i utslippene; der sistnevnte er gjenstand for debatt blant klimaforskere. De fleste studiene går fram til år 2100 (eller kortere). Det forventes imidlertid at temperaturen vil fortsette å øke også etter dette, selv om det skulle lykkes å stoppe utslippene helt. Dette skyldes at karbondioksid har lang levetid i atmosfæren og at verdenshavene har stor varmekapasitet. Økning i den globale temperaturen vil ha en rekke konsekvenser, blant annet høyere havnivå og endringer i klodens nedbørmønster, herunder trolig utvidete områder med subtropisk ørken. Oppvarmingen forventes å være størst i Arktis, noe som vil gi reduksjon i sjøis, breis og permafrost. Oppvarmingen forventes også å føre til utrydding av arter som er sårbare for klimaendringer, samt endringer i avlingsstørrelse; noe som igjen vil påvirke matvarepriser og tilgangen på mat. Lokalt og regionalt vil den klimatiske effekten (og dermed øvrige følger) av den globale oppvarmingen kunne variere sterkt. Det finnes foreløpig relativt få nedskaleringsanalyser, og de som finnes, har større usikkerheter enn det vi finner i det overordnete bildet. Selv om det er stor enighet blant klimaforskere om eksistensen av global oppvarming og årsakene til den, er det i en del andre kretser, først og fremst i politiske og økonomiske, men også i sjeldne tilfeller i enkelte vitenskapelige kretser, reist tvil om dette forholdet. Det foregår også en stor debatt om hvilke politiske konsekvenser som bør følge av de dramatiske framtidsutsiktene. Innen FN-systemet skjer dette gjennom en serie klimakonferanser, som blant annet har ført til Kyoto-protokollen om reduserte utslipp av drivhusgasser. Dokumentasjon. Klimaforskere har fremlagt dokumentasjon på at det foregår en global oppvarming, og at menneskelige utslipp bidrar til denne oppvarmingen. Likeledes er det gjennom arbeidet koordinert av FNs klimapanel fremlagt dokumentasjon om en global oppvarming. Det er estimert fra målinger hvordan den globale temperaturen og CO2-konsentrasjonen har variert langt tilbake i tid. Kjerner av is fra isbreer, Arktis og Antarktis viser endring i sammensetningen til luft og vann gjennom jordhistorien. Mengden av CO2 og studier av isotoper indikerer mengden av forurensning. Disse dataene kan sammenholdes med pollen og sporer fra kjerneboring i myr. Man har også studert den utgående langbølgede strålingen fra Jorden, og observert at mindre stråling slipper ut ved de bølgelengdene hvor CO2 absorberer strålingen. Gjennomsnittlig temperaturøkning for den nordlige halvkule de siste 70 år er på nivå med den raskeste estimerte økningen som har vært de siste 1000 år. Forklaring. Å forklare temperaturøkningen, er noe annet enn å dokumentere den. At CO2 er en drivhusgass, har man visst i snart 150 år. At menneskelige CO2-utslipp vil føre til en oppvarming, har man hatt kjennskap til minst siden 1938. Per i dag har man godt empirisk belegg for økningen i atmosfærens CO2-konsentrasjon. Det er også gjort beregninger av sammenhengen mellom konsentrasjonsøkningen og økt midlere netto innstråling mot jordoverflaten. Denne er estimert til 2,32 W/m² samlet for alle klimagasser. I tillegg til menneskeskapte endringer kan også naturlige fenomener medvirke til temperaturendringer, inklusive den temperaturøkningen vi er vitne til. Samtlige klimamodeller inkluderer slike naturlige faktorer, for å gi best mulige prediksjoner. FNs klimapanel samt de aller fleste klimatologer er imidlertid enige om at menneskets bidrag til den globale oppvarmingen er alvorlig og bør begrenses. Betydningen av menneskelige utslipp blir ikke minst tydelig av figur 4 som viser at den menneskeskapte økningen i CO2 har brakt denne konsentrasjonen til et nivå som er minst 20 % høyere enn estimatene for de siste 417 000 år, et minimumsanslag som av nyere forskning har blitt økt til 650 000 år. Konsekvenser. Om den globale oppvarmingen fortsetter, slik klimaforskerne prognostiserer, vil dette påvirke klimaet på mange ulike måter. Selv om Jordens gjennomsnittstemperatur øker, vil det regionalt og lokalt være store forskjeller. Oppvarmingen forventes f.eks. å være størst i arktiske områder. I Sibir er store mengder CO2, metan og andre klimagasser lagret i permafrosten, og forskere har i omlag ti år fryktet at en generell temperaturøkning skal gi avsmelting av permafrosten slik at store mengder klimagasser siver ut i luften og opp i atmosfæren. Høsten 2008 ble det fastslått at unormalt store konsentrasjoner av drivhusgassen metan siver ut fra undervannsbeholdninger via havet i Øst-Sibir. Andre steder kan klimaendringene som følger med den globale oppvarmingen føre til reduserte temperaturer. Beregninger indikerer at ørkenspredningen tiltar, mens arealet med permafrost blir sterkt redusert. Arealet som står til rådighet for jordbruk forventes å avta. Klimasonene kan sies å forskyves mot polene da områdene med tropisk regnklima og områder med ørkenklima beregnes å øke i utbredelse, mens boreale områder (skog-snø klima) og polare områder blir sammenpresset og mindre i utstrekning. Dessuten er ikke jordsmonnet i områder som nylig har blitt varmere, like fruktbar som jordsmonn i områder som har hatt temperert klima i lang tid. En annen konsekvens av temperaturøkningen er at havnivået har begynt å stige. Et estimat angir 1,8 mm/år. Og at dette vil fortsette. Dette kommer både av at vann utvider seg når det blir varmere, og av at deler av den landbaserte polisen smelter av. Havstigningen alene vil berøre millioner av mennesker som lever på øystater og i lave landområder. I tillegg hevder mange klimaforskere at global oppvarming gir mer variabelt og mer ekstremt vær. Ideen er at et økende termisk energiinnhold i atmosfæren gir sterkere vind og økende stormhyppighet. Nedbøren vil øke globalt sett, også dette fordi varmere luft kan ta opp større mengder vann. Økende vindstyrke og nedbørsmengde vil i sin tur også øke antallet «natur»katastrofer som ras og oversvømmelser. Klimamodeller. De viktigste verktøyene for å beregne det fremtidige klimaet er ved bruk av matematiske modeller basert på fysiske prinsipper inkludert væskedynamikk, termodynamikk og strålingspådriv. Selv om klimaforskerne prøver å inkludere så mange faktorer som mulig, så er det ikke til å komme unna at forenklinger av systemet må gjennomføres. Dette er på grunn av begrensninger i regnekapasiteten i superdatamaskinene som skal kjøre modellene og begrensninger i kunnskapen om Jordens klimasystem. Alle moderne klimamodeller er egentlig mange mindre modeller for ulike deler av Jorden satt sammen i en stor modell. Disse inkluderer en atmosfærisk modell for luftstrømmer, temperatur, skyer og andre atmosfæriske egenskaper; en havmodell som beregner temperatur, saltkonsentrasjon og havstrømmer; modeller for isdekket på land og på havet; en modell for overføring av varme og fuktighet fra jord og vegetasjon til atmosfæren. Noen modeller inkluderer også behandling av kjemiske og biologiske prosesser. Oppvarming som følge av en økning i klimagasser er ikke en forutsetning for modellene; det er heller et resultat fra samspillet mellom klimagasser, strålingspådrivet og andre fysiske egenskaper. Selv om mye av variasjonen i resultatet av modellkjøringene er avhengig av at man bruker klimagassene som en parameter, så varierer temperatureffekten av konsentrasjonen til en spesifikk klimagass med hvilken modell som blir brukt. Representasjonen av skyer er en av hovedårsakene til usikkerhet i nåtidens modeller. Globale beregninger fra klimamodeller bruker som oftest estimater av klimagassutslipp fra FNs klimapanel. I tillegg til menneskeskapte utslipp, så inkluderer noen modeller simuleringer av karbonsyklusen; dette viser generelt en positiv tilbakekobling, men denne responsen er usikker. Noen studier som fokuserer på observasjoner viser også en positiv tilbakekobling. Tar man i betraktning usikkerheter i blant annet fremtidige konsentrasjoner av klimagasser, så regner FNs klimapanel med en oppvarming som ligger i området fra 1,1 grader Celsius til 6,4 grader Celsius ved utgangen av dette århundret. Modeller blir også brukt for å undersøke årsakene til nylige klimaendringer ved å sammenligne observerte endringer med de som modellene forutså ut fra diverse naturlige og menneskeskapte årsaker. Selv om disse modellene ikke forbinder oppvarmingen fra 1910 til 1945 utvetydig til enten naturlige eller menneskeskapte årsaker, så indikerer de at oppvarmingen siden 1970 er dominert av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Den fysiske realismen i modellene blir testet ved å undersøke deres evne til å simulere nåværende eller tidligere klimaforhold. Nåværende klimamodeller produserer en god tilnærming til globale temperaturendringer gjennom de siste 100 år, men de simulerer ikke alle aspekter ved klimaet. Ikke alle effekter av den globale oppvarmingen er nøyaktig beregnet av klimamodellene. For eksempel, så har nedgangen i isdekket i Arktis vært raskere enn det som ble forutsatt. Skepsis. Noen kretser, ofte utenfor klimatologien, avdramatiserer eller tilbakeviser sammenhengen mellom den globale oppvarmingen og den menneskelige aktiviteten. De fleste moderate klimaskeptikere aksepterer at det er en sammenheng mellom den globale oppvarmingen og menneskelige klimagassutslipp, men mener at effektene av mange av de konkrete klimapolitiske tiltakene som har blitt foreslått ikke vil stå i forhold til kostnadene, og at andre gode formål blir skadelidende. Den samme gruppen mener at utslippsreduksjoner i størrelsesorden 80 % innen 2050 vil være urealistisk å oppnå, all den tid FN legger til grunn at 18% av de globale utslippene stammer fra landbruket. En påstand er at den registrerte temperaturøkningen kommer av at klimaet var spesielt kaldt i slutten av middelalderen da den lille istiden slo inn, og at senere temperaturøkninger representerer en normalisering i forhold til denne istiden. Andre påstander går på at effekten av CO2 er begrenset, og at det ikke er noen sterk positiv og monoton sammenheng mellom CO2 og de historiske temperaturerene. Dette har klimaskeptikere begrunnet med at rekonstruksjoner fra istapper viser en 800 års forsinkelse i korrelasjonen mellom økt temperatur og økt CO2-nivå. Videre har man hatt perioder hvor CO2-nivået har økt, mens den globale middeltemperaturen har falt, noe som klimaskeptikerne hevder svekker den kausale sammenhengen. I kontrast til påstanden om konsensus, finner vi en lang liste av klimaforskere og andre forskere som har publisert arbeider som avviker helt eller delvis fra IPCCs antagelser om klima. Prominente klimaskeptikere inkluderer Syun-Ichi Akasofu, Claude Allègre, John Christy, Petr Chylek, William M. Gray, Craig D. Idso, Patrick Michaels, William Kininmonth, Richard Lindzen, Tad Murty, Garth Paltridge, Tim Patterson, Fred Singer, Roy Spencer, Hendrik Tennekes m.fl. Flere forskere, deriblant Heinz Hug, Jack Barrett og David Bellamy har målt effekten av CO2 ved infrarød spektroskopi, og deres påstand er at en dobling av CO2-nivået leder til en varmeisolerende effekt på 0,012 grader i en atmosfære med 2,6% vanndamp. IPCC legger til grunn en varmeisolerende effekt på 125-500 ganger over dette, og det er nettopp feedback-mekanismene og effekten av CO2 på klimaet som er stridens kjerne i klimadebatten. Den sterkeste kritikken retter seg mot Michael Manns rekonstruksjoner av historiske temperaturforhold, med bakgrunn i McIntyre og McKitricks undersøkelser. Videre kritikk kom fra Richard Linzen og Yong-Sang Choi gjennom deres publikasjon "On the determination of climate feedbacks from ERBE data" fra 2009. Her ble det gjennomført målinger av satellittmålinger av både langbølget og kortbølget stråling til og fra Jorden, kombinert med målinger av havtemperaturene rundt tropene. Deres arbeid gikk på å finne ut hvor sterk klimafølsomheten i forhold til CO2 er. Deres målinger antydet en halv grad stigning av den globale middeltemperaturen ville bli resultatet av en dobling av mengden CO2 i atmosfæren. Dette står i strid med flere studier som foreslår at en dobling av CO2-nivået vil lede til en temperaturøkning på mellom 2 og 4,5 grader. Vytautas Landsbergis. Vytautas Landsbergis (født 18. oktober 1932 i Kaunas, Litauen) er en litauisk konservativ politiker. Han ble dr. hab. i 1994, og er professor i musikk ved Litauens musikkakademi siden 1978. Han er også forfatter av politisk litteratur. I 1988 var han en av grunnleggerne av den litauiske frigjøringsbevegelsen Sajudis, og var formann i det sovjetlitauiske parlamentet som 11. mars 1990 erklærte Litauen uavhengig av Sovjetunionen. Landsbergis var leder for den litauiske delegasjonen som forhandlet med Sovjetunionen 1990–91. Han var kritisk til at land som Storbritannia og USA ikke viste nok støtte til gjenopprettelsen av Litauens frihet etter mer enn 40 års sovjetisk okkupasjon. Han var frem til november 1992 formann i det midlertidige litauiske parlamentet, Litauens Øverste Råd, fungerende statssjef, men har aldri vært valgt til landets president. I dag er han leder for partiet Fedrelandsunionen/Litauens Konservative. Han er medlem av Europaparlamentet for Fedrelandsunionen. EU. I januar 2005 krevet han at EU skulle forby alle kommunistiske symboler på Europa-basis. Kommunistiske symboler er pr. idag forbudt i enkelte land i den tidligere Østblokken, som Ungarn. I 2000 gikk han også inn for at 23. juni 1941 (årsdagen for gjenopprettelsen av den litauiske staten etter at tyskerne kastet de russiske okkupantene ut av landet) skulle gjøres til nasjonaldag på linje med 1918 og 1990. Utmerkelser. Landsbergis ble tildelt Det norske folks Fredspris (1991) og en rekke litauiske og internasjonale priser. Fredsprisen gav grunnkapital til Vytautas Landsbergis' Fond. Landsbergis ble i 1998 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Familie. Han er gift med Gražina Ručytė-Landsbergienė. De har to døtre og en sønn. Folkets Fredspris. Folkets Fredspris er en norsk pris som ofte gis som en motreaksjon til utdelingen av Nobels Fredspris. Pengene er innsamlet av forskjellige organisasjoner og blant folket; derav navnet. 9. århundre. 9. århundre startet den første dagen år 801 og sluttet den siste dagen år 900 etter den gregorianske kalenderen. Begivenheter. Land i Europa omk 813 8. århundre. Statsdannelser i midten av 8. århundre. 8. århundre startet den første dagen år 701 og sluttet den siste dagen år 800 etter den gregorianske kalenderen. 7. århundre. 7. århundre startet den første dagen år 601 og sluttet den siste dagen år 700 etter den gregorianske kalenderen. Begivenheter. a>s regjeringsområde i gult. Vasallstater omkring. 6. århundre. Statsdannelser ved begynnelsen av 6. århundre. 6. århundre startet den første dagen år 501 og sluttet den siste dagen år 600 etter den gregorianske kalenderen. 5. århundre. 5. århundre startet den første dagen år 401 og sluttet den siste dagen år 500 etter den gregorianske kalenderen. 4. århundre. a>s inndeling i prefekturer år 395. 4. århundre startet den første dagen år 301 og sluttet den siste dagen år 400 etter den gregorianske kalenderen. 3. århundre. 3. århundre startet den første dagen år 201 og sluttet den siste dagen år 300 etter den gregorianske kalenderen. Begivenheter. De dominerende stormaktene omkring år 250 2. århundre. 2. århundre startet den første dagen år 101 og sluttet den siste dagen år 200 etter den gregorianske kalenderen. 1. århundre. 1. århundre startet den første dagen år 1 og sluttet den siste dagen år 100 etter den gregorianske kalenderen. Begivenheter. Romerrikets utstrekning omkring år 100 Det kategoriske imperativ. Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785. Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine. Universallovformuleringen. Kants første formulering av det kategoriske imperativ, universallovformuleringen, sier En «maksime» blir av Kant definert som «den grunnsetning subjektet handler etter». Dette utsagnet er syntetisk a priori. Dette er fordi handlingsregelen ikke springer ut fra erfaring. Selv hevder Kant at de allmene lover man skal teste sine grunnsetninger mot bare er et ideal og kun eksisterer i tankene våre, noe som betyr at denne formuleringen av det kategoriske imperativ har liten praktisk nytte. Naturlovformuleringen. På grunn av at universallovformuleringen er ment for et abstrakt idealmenneske kom Kant med en ny versjon av det kategoriske imperativ, kalt naturlovformuleringen. Her er altså de almene frihetslover fra universallovfomuleringen blitt erstattet med med allmenne naturlover. Kant kommer med fire eksempler som illustrerer denne formuleringen. Ett av dem går ut på et maksime om å ikke hjelpe andre i nød. Det er ikke noe i veien for å forestille seg en natur der aktørene ikke hjelper andre aktører i nød, men da mennesker i større eller mindre grad er avhengige av andres hjelp vil en slik natur ikke være ønsket. Humanitetsformuleringen. Her må «menneskeheten» forstås som «menneskelige egenskaper», ikke «mengden av alle mennesker». En vanlig feilslutning er at man med denne formuleringen ikke kan bruke andre mennesker som et middel. Det korrekte er at man ikke kan bruke andre "kun" som et middel, formuleringen må heller forstås som en grense for hvilken formål man kan realisere og på hvilken måte disse kan oppnås. Dekningsbidrag. Dekningsbidrag er et bedriftsøkonomisk begrep som gir et tall på det en sitter igjen med etter at de variable kostnadene er trukket fra salgsinntekten. I handelsbedrifter kalles dette ofte avanse eller bruttofortjeneste. Dekningsbidraget benyttes til å betale de faste kostnadene, slik som husleie, strøm, fast lønn og andre kostnader som ikke lar seg endre på kort sikt. Er det noe til overs etter dette, sitter man igjen med et overskudd, som kan tas ut eller benyttes til nye investeringer i bedriften. Dekningsbidraget kan regnes ut for en spesiell produksjonsvare / tjeneste (dekningsbidrag pr enhet) eller for bedriften som helhet (samlet dekningsbidrag). Dekningsbidragskalkyler er vanlige f.eks. i landbruket, der de regnes ut pr. dekar av en bestemt produksjon. Disse inngår da gjerne som grunnlag for produksjonsplanlegging og for lønnsomhetskalkyler ved investeringer. I en produksjonsbedrift vil dekningsbidraget kunne finnes ved å trekke direkte materialkostnader, direkte lønnskostnader og indirekte variable kostnader fra driftsinntektene. Hvis man så trekker salg- og administasjonskostnader samt avskrivninger fra dekningsbidraget finner man driftsresultat. Dekningsbidraget er et mer fleksibelt instrument for beslutninger enn selvkostkalkylen. Ved beslutninger på kort sikt er det irrelevant hvor store de faste kostnadene er, da faste kostnader per definisjon ikke lar seg endre på kort sikt. Ved tilbud om produksjon av en ny ordre sier man at den bør godtas så lenge den gir positivt dekningsbidrag (dvs. dekker variable kostnader), så lenge det er ledig kapasitet og ikke påvirker prissettingen til andre ordrer. Dette til tross for at ordren gir negativ selvkost. På lang sikt, derimot, kan ikke en bedrift overleve med 0 i dekningsbidrag, da det også må være igjen midler til å dekke faste kostnader. Charlie Chaplin. Charlie Chaplin, egentlig Charles Spencer Chaplin, (født 16. april 1889, død 25. desember 1977) var en engelsk komiker, skuespiller og filmregissør i stumfilmens tid. Han ble en av de mest kjente filmstjerner innen slutten av første verdenskrig. Chaplin benyttet miming, slapstick og andre visuelle komiske virkemidler med sikker sans for hva som var morsomt. Han fortsatte godt inn i lydfilmens tidsalder, men hans filmer kom mer sjelden fra slutten av 1920-årene. Hans mest berømte rolle var som "Landstrykeren", som han først framførte i filmselskapet Keystone Studios' film "Kid Auto Races at Venice" i 1914. Fra april samme år, med enrullsfilmen "Twenty Minutes of Love" og framover, skrev og regisserte han selv de fleste av sine filmer. Fra 1916 var han også produsent, og fra 1918 komponerte han i tillegg musikken. Sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D. W. Griffith var han med på å grunnlegge filmselskapet United Artists i 1919. Chaplin var en av de mest kreative og innflytelsesrike personlighetene i stumfilmtiden. Han ble inspirert av den franske stumfilmkomikeren Max Linder, som han også dedikerte en av sine filmer til. Chaplins karriere innenfor underholdning strakte seg over 75 år, fra viktoriatiden og varietéer i England som barneutøver og fram til 1970-årene, kort tid før han døde i en alder av 88 år. Hans høyprofilerte offentlige og private liv besto av både overdreven smiger og stridigheter. Under McCarthy-tiden tidlig på 1950-årene tvang Chaplins tilknytning til venstreradikale og hans frihetstanker ham til å forlate USA og bosette seg i Europa. I 1999 rangerte Det amerikanske filminstituttet Chaplin som den 10. største mannlige filmlegende gjennom alle tider. I 2008 skrev Martin Sieff i en anmeldelse av boken "Chaplin: A Life", skrevet av psykoanalytikeren Stephen M. Weissman: "«Chaplin var ikke bare «stor», han var enorm. I 1915 brøt han ut i en verden splittet av krig for å gi bort komediens gave, latter og avlastning mens verden ble revet i stykker i første verdenskrig. I løpet av de neste 25 årene, gjennom den store depresjonen og framveksten av Adolf Hitler, ble han værende på jobben... Det er tvilsomt om noen annen noen gang har gitt mer til underholdning, glede og avlastning til så mange mennesker da de trengte det som mest.»" George Bernard Shaw kalte Chaplin for «det eneste geni som filmindustrien har frambrakt». Tidlig liv i London (1889–1909). Den unge Charlie Chaplin, en gang mellom 1905-1910. Charles Spencer Chaplin ble født i Londons East Street i Walworth. Begge foreldrene, Charles Spencer Chaplin sr. og Hannah Chaplin var utøvende underholdere i musikkteater og varietéer som sangere og skuespillere. Moren benyttet scenenavnet Lilly Harley. De ble skilt før Charlie var tre år gammel, men han lærte å synge av sine foreldre. Folketellingen i 1891 viser at moren bodde sammen med Charlie og hans eldre halvbror Sydney i Barlow Street i Walworth. Under oppveksten bodde Charlie sammen med sin mor på ulike adresser i og rundt Kennington Road i Lambeth, inkludert 3 Pownall Terrace, Chester Street og 39 Methley Street. Hans mor og bestemoren på morssiden var fra familien Smith fra Romanichals (en engelsk undergruppe av Romanifolket), et faktum som Charlie var meget stolt av, skjønt i sin selvbiografi beskrev han det som «et skjelett i familiens skap». Charlies far, Charles Chaplin sr., var alkoholiker og hadde liten kontakt med sin sønn, selv om Charlie og halvbroren en kort tid bodde hos faren og hans elskerinne Louise i 287 Kennington Road. Halvbrødrene bodde der mens deres mentalt syke mor oppholdt seg på asylet Cane Hill Asylum ved Coulsdon. Farens elskerinne sendte guttene til skolen Archbishop Temples Boys School, men faren døde av skrumplever da Charlie var tolv år gammel i 1901. I henhold til folketellingen av 1901 bodde Charlie i 94 Ferndale Road i Lambeth, som en del av en dansetropp av unge menn som kalte seg for «The Eight Lancashire Lads», administrert av en William Jackson. En plage i strupehode avsluttet sangkarrieren til Chaplins mor. Etter at hun var blitt innlagt på asyl ble Charlie plassert i arbeidshuset i Lambeth i det sørlige London, og flere uker senere flyttet han til fattigskolen i Hanwell. Første år i USA (1910–1913). Et pressebilde av Chaplin ved sin kontorpult, ca. 1920 ("Bain News Service") Charlie Chaplin turnerte for første gang i USA sammen med Fred Karnos trupp fra 1910 til 1912. Etter å ha vært hjemme i England igjen i fem måneder reiste han tilbake til USA for en andre turne, og kom sammen med truppen den 2. oktober 1912. I Karno Company var også Arthur Stanley Jefferson, som senere skulle bli kjent som Stan Laurel (den ene halvparten i Helan og Halvan). Chaplin og Laurel delte en tid rom i et pensjonat. Da Stan Laurel reiste tilbake til England ble Chaplin igjen i USA. Mot slutten av 1913 ble hans opptreden i Fred Karnos trupp sett av Mack Sennett, Mabel Normand, Minta Durfee, og Fatty Arbuckle. Sennett ansatte ham for sitt filmselskap Keystone Film Company som erstatning for Ford Sterling. Chaplin hadde innledningsvis betydelige vanskeligheter med å tilpasse seg kravene til å spille i film og prestasjonene led under det. Etter Chaplins første film, "Making a Living", var blitt filmet ferdig, følte Sennett at han hadde gjort en kostbar tabbe. De fleste historikere er enige om at det var Mabel Normand som overtalte ham til å gi Chaplin ytterligere en sjanse. Mack Sennett ble ikke umiddelbart fortrolig med Chaplin og Chaplin trodde at Sennett hadde til hensikt å sparke ham på grunn av en uenighet med Normand. Imidlertid ble Chaplins film en suksess og på kort tid ble han en av de største stjernene hos Keystone. Chaplin ble overført til Normand som skrev og regisserte en håndfull av hans første filmer. Chaplin mislikte å bli regissert av en kvinne og de hadde flere stridigheter. De ble til sist enige og forble venner lenge etter at Chaplin forlot Keystone. Landstrykeren (1914–1915). Chaplin til høyre i hans filmdebut, "Making a Living" (1914) Chaplins kjente figur «Landstrykeren» (The Tramp) debuterte med komedien "Kid Auto Races at Venice", den 7. februar 1914. Chaplin, sammen med en liten gutt (The Kid) som en parallell minilandstryker, ble hurtig den mest populære stjernen i rekken av skuespillere hos Keystone. Chaplins tidligste filmer ble utviklet hos Keystone, og samtidig lærte han seg kunsten og håndverket i å lage film. Chaplin fortsatte å spille Landstrykeren i et dusin andre kortfilmer, og senere i lengre filmer. Kun i en håndfull filmer spilte han andre figurer enn Landstrykeren. Han portretterte en «Keystone Kop» i en nylig gjenoppdaget film, "A Thief Catcher", filmet i tiden 5. til 26. januar 1914. De to filmer som Chaplin gjorde i 1915, "The Tramp" og "The Bank", skapte karaktertrekkene av hans personlighet på filmlerretet. Mot slutten greier Landstrykeren å riste av seg sin skuffelse og fortsetter sitt sorgfrie vis, «patosen ligger i Landstrykerens håp om omforming gjennom kjærlighet, og hans nederlag i å oppnå dette». «Landstrykeren» er en omstreifer med de raffinerte manerer, klær og verdigheten til en herre. Fat Arbuckle bidro med sin svigerfars runde filthatt og sine egne bukser (i sjenerøse proporsjoner). Chester Conklin framskaffet den lille jakken (snippkjolen), og Ford Sterling fant fram de altfor store skoene i størrelse 14. De var så store at han hadde dem på seg på feil fot for ikke å gå dem av seg. Han konstruerte mustasjen fra noe kunstig hår som tilhørte Mack Swain. Det eneste som Chaplin eide selv var den tynne bambusstokken. Landstrykerfiguren fikk umåtelig popularitet blant kinopublikumet og ble kjent som «Charlot» i den fransktalende verden, og i Italia, Spania, Andorra, Portugal, Hellas, Romania, og Tyrkia. I Brasil og Argentina var han «Carlitos», og i Tyskland «Der Vagabund», tilsvarende som «Landstrykeren» i Norge. Chaplins første filmer hos Keystone benyttet det standardiserte opplegget til Mack Sennett med ekstrem fysisk komedie og overdreven mimikk. Chaplins pantomime var i seg selv mer subtil, mer egnet for romantiske og familiære farser enn de vanlige jakt- og mobb-scenene til Keystone. De visuelle skøyerstrekene var Keystones varemerke, og landstrykerfiguren ville aggressivt angripe sine fiender med spark og slag når det kom til det. Publikum elsker denne lystige, jordnære og nye komikeren, selv om enkelte kritikere advarte at hans tåpeligheter og tøys grenset mot det vulgære. Chaplin fikk snart tilliten til å regissere og redigere sine egne filmer. Han gjorde bemerkelsesverdig 34 kortfilmer for Sennett i løpet av sitt første år i filmen, foruten også den grensesprengende komedien "Tillie's Punctured Romance". Landstrykerfiguren ble benyttet i den første filmtraileren som ble vist i en amerikansk kino, et bildeslideshow som var utviklet av Nils Granlund, leder for reklame ved Marcus Loews teaterkjede, og vist ved Loews teater Seventh Avenue i Harlem i 1914. I 1915 signerte Chaplin en langt mer inntektsbringende kontrakt med filmselskapet Essanay Studios der han i ytterligere grad utviklet sin dyktighet og evner for film, og la nye lag av dybde og patos til den faste slapstick-komedien han hadde tatt med seg fra Keystone. Chaplin utviklet også sitt eget aksjeselskap som inkluderte "ingénuen" ved navn Edna Purviance og de komiske skurkene Leo White og Bud Jamison. Landstrykeren er tett og nært identifisert med stumfilmtiden, og ble betraktet som en internasjonal figur. Da lydfilmen fikk sitt gjennombrudd på slutten av 1920-årene nektet Chaplin å lage en lydfilm der hans figur snakket og hadde replikker. I filmproduksjonen "City Lights" ("Byens lys") fra 1931 var det fortsatt ingen dialog. Chaplin lot figuren bli offisielt pensjonert i filmen "Modern Times" ("Moderne tider"), utgitt den 5. februar 1936, som på passende vis lot Landstrykeren spasere nedover en endeløs motorveg mot den fjerne horisonten. Filmen var bare en delvis lydfilm med dialog, og er ofte kalt for den siste stumfilm til tross for at den hadde lyd (ikke ulik våre dagers filmer med Mr. Bean). Landstrykeren forble stum eller uten replikker fram til slutten av filmen da hans stemme blir hørt for første gang, skjønt kun som en del av en uforståelig kaudervelsk, franskitaliensklignende sang. Det gjorde det mulig for Landstrykeren å endelig bli gitt en stemme uten at det endret hans tilknytning til stumfilmtiden. Etter hvert som nye innvandrergruppe kom i bølger til USA var stumfilmen i stand til å krysse alle språkbarrierer, og kommuniserte på ethvert nivå i det amerikanske babels tårn. Chaplin sto fram som den fremste eksponenten for stumfilmene, og han var selv opprinnelig en fattig innvandrer fra London. Chaplins Landstryker spilte ut vanskelighetene og ydmykelsene til den innvandrende taperen og svake part, den konstante striden på bunnen av den amerikanske samfunnspyramiden og likevel triumferte han over motgangen uten å stige til toppen av pyramiden. På den måten sto han i kontakt med de mange fattige i sitt store publikum. Chaplins filmer var også fornøyelig nedbrytende, og filmenes pompøse autoriteter gjorde det mulig for innvandrerne å le av de som de fryktet. Nyskapende filmmaker og internasjonal celebritet (1916–1918). I 1916 betalte filmselskapet Mutual Film Corporation 670 000 dollar til Chaplin for å produsere to-rullers-filmer. Han ble gitt nær total kunstnerisk kontroll, og produserte tolv filmer i løpet av en periode på 18 måneder. Disse filmene er rangert blant de mest innflytelsesrike komediefilmer i filmhistorien. Bortimot alle komedier for Mutual er blitt klassikere: "Easy Street", "One AM", "The Pawnshop", og "The Adventurer" er kanskje de mest kjente. Edna Purviance fortsatte i den kvinnelige hovedrollen, og Chaplin fikk med seg Eric Campbell, Henry Bergman og Albert Austin i sitt eget selskap. Campbell, en veteran fra Gilbert og Sullivan-oppsetninger, var en utmerket filmskurk, og de øvrige, Bergman og Austin, arbeidet med Chaplin i flere tiår. Chaplin selv har vurdert denne tiden som den lykkeligste i sin karriere, selv om han også hadde bekymringer om at filmene fra denne tiden begynte å bli altfor standardiserte og produsert på en fast formel grunnet den strenge produksjonsplanen som kontrakten bandt ham til. Da USA gikk inn i den første verdenskrig ble Chaplin talsmann for «Liberty Bonds», krigsobligasjoner, sammen med sine nære venner Douglas Fairbanks og Mary Pickford. De fleste av Chaplins filmer som fortsatt er i sirkulasjon er datert fra hans perioder med Keystone, Essanay, og Mutual. Etter at han tok kontroll over produksjonen i 1918 (og holdt kinoer og kinopublikumet ventende på dem), forsøkte man å dekke etterspørselen etter Chaplinfilmer ved å sende ut hans gamle filmer på nytt. Disse ble kappet opp, stokket om, gitt nye titler, og utgitt på nytt og nytt, først for kinoene, og deretter for hjemmekinoene, og i nyere tid på kjøpsvideo. Selv Essanay var skyldig i denne praksisen med å skape «nye» Chaplinfilmer fra gamle klipp og klipp som var blitt forkastet. De tolv komediene fra Mutual ble omarbeidet som lydfilmer i 1933 da produsent Amadee J. Van Beuren la på orkestermusikk og lydeffekter. En liste av dusinvis med Chaplinfilmer og de alternative versjonene kan bli sett i Ted Okuda og David Maskas bok "Charlie Chaplin at Keystone and Essanay: Dawn of the Tramp" (2005). Anstrengelsene for å produsere endelige versjoner av Chaplins kortfilmer fra før 1918 har vært gjort av filmhistorikere i de siste årene. Alle de tolv filmene ved Mutual ble restaurert i 1975 av arkivaren David Shepard og Blackhawk Films, og nye restaureringer med ytterligere filmopptak ble utgitt på DVD i 2006. Straks kontrakten med Mutual ble fullført i 1917 signerte Chaplin en ny kontrakt med First National for å produsere 8 to-rullersfilmer. Selskapet finansierte og distribuerte disse filmene (1918–1923), men ga ham ellers total kontroll over produksjonen. Chaplin hadde nå sitt eget studio, og han kunne arbeide i et mer avslappet tempo som gjorde det mulig å fokusere mer på kvalitet. Selv om First National forventet av Chaplin å levere typiske korte komedier slik som de han hadde hatt suksess med hos Mutual, ekspanderte Chaplin ambisiøst de fleste av sine prosjekter til lengre spillefilmer, blant annet "Shoulder Arms" (1918), "The Pilgrim" (1923) og filmklassikeren "The Kid" ("Småen", 1921). United Artists (1919–1939). a>. Advokatene Albert Banzhaf (venstre) og Dennis F. O'Brien (høyre) står i bakgrunnen. I 1919 grunnla Chaplin, sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D. W. Griffith, et nytt filmselskap, United Artists. De hadde alle bestemt seg for å slippe unna den voksende markedsmakten til filmdistributører og forretningsfolk over utviklingen av Hollywoods studiosystem. Ved å være sin egen produsent med eget filmstudio, sikret Chaplin sin uavhengighet og kontroll som filmmaker. Han satt i styret til United Artists fram til begynnelsen av 1950-tallet. Alle filmene som Chaplin laget gjennom United Artists var spillefilmer i full lengde. Den første var "A Woman of Paris" (1923), og denne var et atypisk drama hvor Chaplin selv kun hadde en cameorolle. Denne ble fulgt av de klassiske komediene "The Gold Rush" ("Gullfeber", 1925) og "The Circus" ("Sirkus", 1928). Etter at lydfilmen kom, laget Chaplin "The Circus" (1928), "City Lights" ("Byens lys", 1931), foruten "Modern Times" ("Moderne tider", 1936) før han aksepterte at lydfilmen var et faktum. De nevnte filmene var i all vesentlighet stumfilm med lyd, bestående av hans egen musikk og lydeffekter. Byens lys inneholdt uten tvil hans mest perfekte balanse av komedie og sentimentalitet. Filmkritikeren James Agee skrev i magasinet Life i 1949 om finalescenen at den var «det største enkeltstykke innenfor skuespillerkunst som noen gang var festet til film». Selv om "Moderne tider" (1936) var film uten dialog, inneholdt den lyd og denne kom stort sett fra døde gjenstander som radio og fjernsynsskjerm. Dette var for å hjelpe 1930-tallets publikum som ikke lenger var vant til å se stumfilm, og heller ikke filmer uten dialog. "Moderne tider" var den første filmen hvor Chaplins stemme ble hørt på film. Det var i en sang med en uforståelig tekst mot slutten, og denne ble både skrevet og framført av Chaplin selv. De fleste tilskuere vil fortsatt betrakte dette som en stumfilm. Chaplins kresne arbeid med det rent ordløse uttrykk, bare ledsaget av lydeffekter og musikk (ofte egenkomponert), kunne gi seg uttrykk i nesten stormannsgale, egenrådige og kostbare endringer av arbeidet for å nå det ønskede resultat, som i "Gullfeber" og i "Byens lys". I mange tilfeller ble Chaplins studio stående klart i ukevis, med skuespillere og filmteam klare til opptak, mens Chaplin satt hjemme og forsøkte å tenke ut den ene, riktige løsningen på forskjellige dramaturgiske dilemma. Selv da «talkies», lydfilm, ble den dominerende uttrykksformen kort tid etter at denne teknologien ble introdusert i 1927, verget Chaplin seg for å lage slike filmer gjennom hele 1930-tallet. Han mente film i all vesentlighet var en pantomimehandling: «Handling er mer generelt forstått enn ord. Som kinesisk symbolisme vil det bety ulike ting i henhold til dens sceniske konnotasjon. Lytt til en beskrivelse av en del uvante objekter, — et afrikansk vortesvin for eksempel; se deretter på et bilde av dyret, og oppdag hvor overrasket du blir.» "Diktatoren" (1940). Charlie Chaplin og Paulette Goddard i "Diktatoren" (1940) Chaplins første talefilm, "The Great Dictator" ("Diktatoren", 1940), var en trassende handling og utfordring mot nasjonalsosialismen i Tyskland, filmet og utgitt i USA et år før angrepet på Pearl Harbor mens USA fortsatt var nøytral i den andre verdenskrig. Chaplin spilte selv rollen som «Adenoid Hynkel», diktator av landet Tomania, åpenbart basert på den tyske diktator Adolf Hitler. Filmen hadde også komikeren Jack Oakie som «Benzino Napaloni», diktator av landet Bacteria, et spark mot den italienske diktator Benito Mussolini. I tillegg til Hynkel spilte Chaplin også en jødisk frisør som var til forveksling lik Hynkel, og som samtidig minnet fysisk om Chaplins landstrykerfigur. I denne filmen spilte også Paulette Goddard igjen sammen med Chaplin, i en rolle som en kvinne i gettoen. I filmens avslutning byttet Chaplins to rollefigurer posisjoner via et komplekst komplott, og da han talte til publikum direkte på et større folkemøte tilsvarende «Rikspartidagene», gikk Chaplin gripende, om enn sentimentalt ut av sin karakter. I denne talen sa Chaplin blant annet: «Jeg beklager, men jeg vil ikke være en keiser. Det er ikke min greie. Jeg ønsker ikke å herske eller erobre noen. Jeg vil gjerne hjelpe alle om mulig – jøder, ikkejøder, svarte, hvite. Vi ønsker alle å hjelpe hverandre. Mennesker er slik. Vi ønsker å leve av hverandres lykke – ikke av hverandre ulykke. Vi vil ikke hate eller forakte hverandre. I denne verden er det plass for alle og den gode jord er rik og kan fø på alle.» Filmen ble sett på som en modig handling i det rådende politiske klimaet i samtiden, både for filmens latterliggjøring av Hitler spesielt og av nasjonalsosialismen generelt, og for dens framstilling av åpenbare jødiske karakterer som ble forfulgt av det nasjonalsosialistiske regimet. Chaplin ble nominert for "Oscar for beste film" (som produsent), "beste originale manuskript" (forfatter) og "beste skuespiller" for denne filmen. McCarthy-tiden. a>, hadde bestemt seg for at Charlie Chaplin skulle forvises fra USA for «uamerikansk virksomhet». Chaplin bodde fast i USA fra 1914 og hadde store triumfer og enorm suksess, men markerte ikke noen tydelig politisk standpunkt ut over det sosiale engasjementet en kan tolke ut fra filmene, før "Diktatoren" kom i 1940. Men under andre verdenskrig tiltrakk Chaplin oppmerksomhet fra FBI-direktøren J. Edgar Hoover da han i 1942 arbeidet for å få åpnet en ny europeisk front i krigen. Dette ble oppfattet som en støtte til Stalins press på sine allierte for dette, for å avlaste Sovjetunionen på Østfronten. I løpet av McCarthy-tiden ble Chaplin anklaget for «ikke-amerikansk virksomhet» som mistenkt kommunist. J. Edgar Hoover beordret FBI til å vedlikeholde et omfattende hemmelig arkiv over ham, i et forsøk på å få ham utvist. FBIs press på Chaplin nådde et kritisk nivå mot slutten av 1940-tallet da enkelte i den amerikanske kongressen truet med å innkalle ham som vitne i høringer. Dette ble aldri gjort, antagelig i frykt for Chaplins egenskap til å kunne latterliggjøre etterforskerne, og med "Diktatoren" friskt i minne kunne han også benytte erfaringen satirisk i filmøyemed. I 1952 reiste Chaplin ut av USA for hva som var tenkt som en kort tur til England for Londonpremieren på "Rampelys". Hoover fikk høre om reisen og fikk Immigrasjonsdepartementet til å trekke tilbake Chaplins innreisetillatelse, noe som i praksis forviste Chaplin fra å reise tilbake til sitt hjem i USA grunnet hans påståtte politiske tanker. Chaplin besluttet å ikke dra tilbake til USA. Han har skrevet at «... Siden slutten på den andre verdenskrig har jeg blitt mål for løgner og propaganda av mektige reaksjonære grupper som, ved deres innflytelse og ved støtte av Amerikas gule presse, har skapt en usunn atmosfære hvor liberalttenkende individer kan bli pekt ut og forfulgt. Under disse forholdene finner jeg det bortimot umulig å fortsette mitt filmarbeid, og jeg har derfor gitt opp min bolig i USA.» Chaplin skaffet seg et nytt hjem i Vevey i Sveits. Her ble han helt fram til han i triumf kom kortvarig tilbake til USA i april 1972 sammen med sin hustru for å motta en Æres-Oscar, og for å diskutere hvordan hans filmer kunne bli gjenutgitt og markedsført. Siste verker (1957–1976). a>", "Småen" (1921). På 1970-tallet arbeidet Chaplin for nyutsendinger av sine gamle filmer, også denne. Chaplins to siste filmer ble innspilt i London: "A King in New York" (En konge i New York, 1957) hvor han hadde hovedrollen, skrev, regisserte, og produserte; og "A Countess from Hong Kong" ("En grevinne fra Hong Kong", 1967), som han regisserte, produserte og skrev. Den siste filmen hadde filmstjerner som Sophia Loren og Marlon Brando i hovedrollene, og Chaplin gjorde sin siste opptreden på filmlerretet i en kort rolle som en sjøsyk stuert. Han komponerte også musikken for begge filmene med tittelsangen fra "En grevinne fra Hong Kong", «This Is My Song», som nådde førsteplass på de britiske hitlistene, sunget av Petula Clark. Chaplin satte også sammen en film kalt "The Chaplin Revue" fra de første filmene fra First National: "A Dog's Life" (1918), "Shoulder Arms" (1918) og "The Pilgrim" (1923). Også her komponerte han musikken og spilte inn en introduksjon. Foruten å regissere disse siste filmene skrev Chaplin også en selvbiografi, "My Autobiography", på norsk kalt "Mitt liv", i årene 1959 og 1963 og den ble utgitt i 1964. I en annen bok, en selvbiografi med bilder som ble kalt "My Life In Pictures", utgitt i 1974, bebudet Chaplin at han hadde skrevet et filmmanus for sin datter Victoria kalt for "The Freak". Hun var tenkt å inneha rollen som en engel. I henhold til Chaplin selv var manuset ferdigskrevet og forproduksjon og prøvene startet for filmen (boken inneholder et foto av Victoria i kostyme), men det hele ble utsatt da datteren giftet seg. «Jeg har til hensikt gjøre den en dag,» skrev Chaplin. Imidlertid forverret hans helse seg gradvis i løpet av 1970-tallet, noe som fjernet ethvert håp om at filmen noen gang ville bli produsert. Fra 1969 og fram til 1976 skrev Chaplin originale musikkomposisjoner og instrumenteringen for hans stumfilmer og utga dem på nytt. Han komponerte musikken til alle sine kortfilmer fra First National: The Idle Class in 1971 (satt sammen med The Kid for gjenutgivelsen i 1972), "A Day's Pleasure" i 1973, "Pay Day" i 1972, "Sunnyside" i 1974, og av hans spillefilmer først "The Circus" i 1969 og "The Kid" i 1971. Chaplin arbeidet sammen med musikeren Eric James mens han skrev instrumenteringen. Chaplins siste fullførte verk var instrumenteringen for hans film fra 1923: "A Woman of Paris" som ble fullført i 1976 på en tid da Chaplin var meget skrøpelig, og hvor kommunikasjon med ham var blitt vanskelig. Død (1977). Chaplins hittil robuste helse begynte langsomt å forfalle på slutten av 1960-tallet etter at han hadde fullført sin siste film, "En grevinne fra Hong Kong", og ytterligere etter at han mottok sin Heders-Oscar i 1972. I 1977 hadde han vanskeligheter med å kommunisere og var nødt å bruke rullestol. Han døde mens han sov i sitt sveitsiske hjem i Vevey på juledagen 1977. Chaplin ble gravlagt på kirkegården Corsier-Sur-Vevey i Vaud i Sveits. Den 1. mars 1978 ble hans lik gravd opp og stjålet av en liten gruppe sveitsiske mekanikere. Hensikten var å presse penger fra familien. Konspirasjonen feilet, og likrøverne og pengeutpresserne ble tatt til fange, og liket kom til rette igjen 11 uker senere i nærheten av Genfersjøen. Liket ble gravlagt på nytt under en 1,8 meter tykk betongplate for å forhindre ytterligere forsøk fra andre. Filmhåndverket. a> i Canning Town, London, 1931. Chaplin snakket aldri mer enn flyktig om sine metoder mens han laget film og hevdet at slik ville være ensbetydende med en tryllekunstner som avslørte sin egen illusjon. Først da han begynte å lage filmer med dialog, som med "Diktatoren" i 1940, brukte Chaplin manuskript under innspilling. Straks hans kontrakt med Essanay ga ham frihet til å skrive og regissere seg selv, utviklet han en prosessorientert metode hvor han startet med en vag forutsetning — eksempelvis «Charlie kommer til et helsestudio» eller «Charlie arbeider i en pantelånebutikk», og deretter utviklet handlingen gjennom improvisasjoner og gjennom ensemblet. Chaplin fikk under prosessen bygget settene og arbeidet sammen med ensemblet gjennom improvisasjoner av hver gag og alt annet rundt disse. Etter hvert som ideene ble akseptert og forkastet begynte en fortellerstruktur å danne seg, noe som ofte medførte at Chaplin måtte filme en allerede ferdig scene på nytt ettersom den ellers ville motsi fortellingen. Chaplins unike filmteknikk var forut for sin tid og ble først kjent etter hans død da hans sjeldne bevarte prøveopptak og sekvenser som ikke ble benyttet ble undersøkt i en britisk filmdokumentar fra 1983, "Unknown Chaplin". Denne prosessorienterte arbeidsformen var årsaken til at Chaplin brukte så mye lengre tid for å fullføre sine filmer enn hva hans rivaler brukte. I tillegg var Chaplin en særdeles krevende regissør som instruerte sine skuespillere nøyaktig slik han ville at de skulle framføre og spille sine scener. Videre filmet han i stadig nye opptak helt til han hadde fått scenen slik han ville ha den. Animatøren Chuck Jones, som bodde i nærheten av Chaplins Lone Star studio som barn, husker at hans far sa at han hadde sett Chaplin filme en scene mer enn hundre ganger før han var tilfreds med den. Kombinasjonen av den prosessorienterte, improviserte arbeidsformen og den hensynsløse perfeksjonismen medførte dager med anstrengelser og at tusenvis av meter med film ble forkastet. Samlet førte dette til enorme kostnader og store anstrengelser for Chaplin selv, som i frustrasjon kunne skjelle ut sine skuespillere og medarbeidere, og gjerne lot dem vente uten virksomhet i timevis, eller i noen ekstreme tilfeller, bare avsluttet hele produksjonen. I forhold til andre stumfilmer. Siden 1960-tallet har Chaplins filmer blitt sammenlignet med komediene til de to andre store komikerne fra stumfilmtiden, Buster Keaton og Harold Lloyd. Disse tre hadde forskjellig stil, hvor Chaplin hadde en sterk tiltrekning til sentimentalitet og patos, og dette var populært på 1920-tallet. Lloyd var kjent for sin hverdagslige figur og gjenspeilte optimismen på 1920-tallet, mens Keaton fremmet en stoisisme med en kynisk tone som var mer tilpasset et moderne publikum. I et historisk perspektiv var Chaplin innen den nyskapende generasjonen av filmkomikere, mens både den yngre Keaton og Harold Lloyd bygde på hans grunnmur. Faktisk var Lloyds tidlige figurer «Willie Work» og «Lonesome Luke» opplagte lån fra Chaplin, noe Lloyd innrømmet og siden jobbet hardt for å unnslippe, og til sist greide det. Chaplins periode med filmeksperimentering endte etter perioden i Mutual (1916–1917), rett før Keaton begynte å filme. Kommersielt sto Chaplin bak noen av de filmene som hadde de høyeste bruttoinntektene i stumfilmtiden; "Gullfeber" er den femte største med 4,25 millioner dollar og "Sirkus" er den syvende med 3,8 millioner dollar. Chaplins filmer samlet tjente inn rundt 10,5 millioner, mens Harold Lloyd tjente inn 15,7 millioner dollar. Grunnen var at Lloyd var langt mer produktiv og utga 20 filmer på 1920-tallet mens Chaplin utga kun tre. Buster Keatons filmer var ikke på langt nær så kommersielt vellykkede som Chaplin eller Lloyd selv på høyden av hans popularitet, og mottok kritisk anerkjennelse altfor seint, først på slutten av 1950- og 1960-tallet. Ved siden av sunn profesjonell rivalisering, hadde de to tidligere varietéskuespillerne Chaplin og Keaton høye tanker om hverandre. Keaton uttrykte i sin selvbiografi at Chaplin var den største komikeren som noen gang har levd, og den største regissør av komedier. Chaplin var også en stor beundrer av Keaton: han ønsket ham velkommen til United Artists i 1925; rådet imot Keatons katastrofale overgang til MGM i 1928, og i Chaplins siste film "Rampelys" skrev han en særskilt rolle for Keaton, og slik gjorde ham til hans første komikerpartner siden 1915. I følge Oscar Levant sin bok "The Unimportance of Being Oscar" skal Chaplin ha uttalt om komikeren Lloyd Hamilton at «han er den eneste skuespiller som gjør meg misunnelig.» Hamilton var en populær og kritikerrost komiker under stumfilmtiden, men er i dag nærmest bortglemt ettersom størsteparten av filmene hans er gått tapt. Koreografi, komponist og tekstforfatter. Det er en hyllest til Chaplins allsidighet at han også har en kreditering for koreografi i "Limelight" ("Rampelys", 1952), og kreditering som sanger av tittelsporet, "Sirkus" (1928). Chaplin skrev, alene eller sammen med andre, komposisjoner og sanger til mange av sine filmer. Blant de best kjente av Chaplins mange sanger er «Smile», komponert for filmen "Moderne tider" (1936). Denne ble en slager da en nyutsendelse av filmen skulle promoteres på 1950-tallet og sangen fikk en tekst sunget av Nat King Cole. Denne nådde andre plass på de britiske sanglistene. Sangen var også en av Michael Jacksons favorittsanger. En annen av hans sanger, «This Is My Song» fra Chaplins siste film, "A Countess from Hong Kong" ("En grevinne fra Hong Kong"), nådde førsteplass på de britiske hitlistene og god plassering i mange land, den mest kjente versjonen ble sunget av Petula Clark, og en tidligere ikke utgitt versjon som ble innspilt av Judith Durham fra The Seekers ble gjenoppdaget på 1990-tallet. Chaplins kjenningsmelodi fra "Rampelys" ble en slager på 1950-tallet under tittelen «Eternally». Chaplins partitur for "Rampelys" vant en Oscar for beste filmmusikk i 1972; en forsinkelse i filmens premiere i Los Angeles gjorde dette mulig flere tiår etter at den var filmet. Chaplin skrev også flere musikkpartiturer for sine tidligste stumfilmer da de ble utgitt på nytt i lydfilmens tidsalder, blant annet for "Småen" da den kom ut på nytt i 1971. Chaplin var ikke det eneste medlemmet i familien som hadde en musikalsk talent; hans nevø Spencer Dryden var trommeslaget for rockebandet Jefferson Airplane. Forhold til politikk. Chaplins politiske sympatier lå alltid til venstresiden. Hans stumfilmer fra tiden før Den store depresjonen hadde typisk nok ingen åpenbare politiske tema, undertoner eller budskap, bortsett fra landstrykerens forfatning med fattigdom og stadige sammenstøt med loven. På 1930-tallet ble Chaplins filmer mer politisk åpne og direkte. "Moderne tider" avbildet arbeidere og fattige mennesker i bedrøvelige forhold. Den siste dramatiske talen i "Diktatoren" advarte mot å følge patriotisk nasjonalisme blindt uten spørsmål. Chaplins offentlige støtte til å åpne en andre europeisk front i 1942 for å gi støtte til Sovjetunionen under andre verdenskrig var kontroversiell. Chaplin avslo å gi sin støtte til krigsanstrengelsene på samme vis som han hadde gjort under den første verdenskrig, noe som førte til offentlig raseri, til tross for at han hadde to sønner som tjenestegjorde i hæren i Europa. Store deler av tiden under andre verdenskrig måtte han bruke på å bekjempe alvorlige strafferettslige og sivile søksmål, med anklager knyttet til hans engasjement med skuespilleren Joan Barry (se nedenfor). Etter krigen lot han den svarte komedien "Monsieur Verdoux" (1947) vise et kritisk syn på kapitalismen. Chaplins siste amerikanske film, "Rampelys", var mindre politisk og mer selvbiografisk i sitt vesen. Hans påfølgende europeiske film, "En konge i New York" (1957), drev satire med den politiske forfølgelse og paranoia som hadde tvunget ham til å forlate USA fem år tidligere. Andre kontroverser. I løpet av den første verdenskrig ble Chaplin kritisert i britisk presse for ikke å gå inn i hæren. Dette til tross for at han faktisk hadde forsøkt, men hadde blitt avvist med begrunnelsen at han var for liten og undervektig. Chaplin skaffet til veie betydelige pengesummer for krigsinnsatsen i form av krigsobligasjoner ved ikke bare å holde offentlige taler, men også ved å gjøre den morsomme propagandafilmen "The Bond" (1918) med egne midler. Den langvarige striden kan ha medvirket til at Chaplin ikke ble adlet på 1930-tallet. I 2009 ble det oppdaget ytterligere en propagandafilm som Chaplin gjorde i 1916. I løpet av hele Chaplins karriere eksisterte det en viss grad av kontrovers knyttet til påstander i nasjonalsosialistisk propaganda på 1930- og 1940-tallet hvor han høylydt ble portrettert jødisk og påstander om at han egentlig het Karl Tonstein. Kontroversene støttet seg på artikler publisert i USA, og på slutten av 1940-tallet forsøkte også FBIs etterforskere å bevise at han hadde jødisk opprinnelse. Det finnes ingen dokumenterte bevis på jødisk nedstamming for Chaplin. I hele hans offentlige liv nektet han å tilbakevise eller bekrefte påstandene ved å si at premissene for dette ville uansett være å spille direkte inn i hendene på antisemittene. Selv om han var døpt i Den engelske kirke betraktet han seg selv som agnostiker. Chaplins livslange tiltrekning for yngre kvinner forble en annen langvarig kilde av interesse for omverdenen. Hans biografer mener årsaken til dette lå i en tenåringforelskelse til Hetty Kelly som han møtte i England da han var skuespiller på varieteene. Hun kan ha definerte hans feminine ideal. Chaplin likte åpenbart rollen som å være den som oppdaget og nært ledet unge kvinnelige stjerner. Med unntak av Mildred Harris begynte alle hans ekteskap, og de fleste av hans større forhold, på denne måten. Familie – og kvinner. Chaplins mor døde i 1928 i Glendale i California, syv år etter å ha blitt hentet til USA for å være sammen med sine sønner Charlie og Sidney. De hadde også en halvbror gjennom moren, men dette ble først kjent for Charlie og Sidney mange år senere. Gutten, Wheeler Dryden (1892–1957), vokste opp med sin far, men ble senere satt i forbindelse med resten av sin familie og fikk jobb hos Chaplin i hans filmstudio i Hollywood. Wheeler Dryden ble far til musikeren Spencer Dryden, som var hans eneste barn. En rekke romanser. Chaplin sammen Edna Purviance i filmen "The Immigrant" (1917). Chaplin og Paulette Goddard i "Diktatoren" (1940) Priser og anerkjennelse. Statue av Chaplin i Waterville, grevskapet Kerry, i Irland. Chaplin ble adlet i 1975, da han 85 år gammel ble utnevnt til "Knight Commander" (KBE) av Den britiske imperieordenen av dronning Elisabeth II. Denne æren ble første gang foreslått i 1931. Adelskapet ble fremmet på nytt i 1956, men ble nedstemt etter en rapport fra Utenriksdepartementet som uttrykte bekymring for Chaplins påståtte kommunistiske sympatier og hans umoralske oppførsel ved å gifte seg med to 16 år gamle piker; det ble antatt at ved å adle ham kunne det britiske ordenssystemet, og ikke minst forholdet til USA skades. Blant andre anerkjennelser ble Chaplin gitt en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1970; at han ikke hadde blitt beæret med dette i 1961 hadde førte til strid. Chaplins sveitsiske herskapsbolig vil bli åpnet som et museum som vil følge hans liv fra varieté- og revyteatrene i London til hans karriere som skuespiller og filmregissør i Hollywood. Tre av hans filmer er oppført på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste filmer («AFI's 100 Years…100 Movies»"): Gullfeber", "Byens lys" og "Moderne tider". Oscar. Chaplin mottok tre Oscar i sitt liv: en for beste filmmusikk, en æres-Oscar, og en "spesiell Oscar". Imidlertid i løpet av hans aktive år som filmregissør uttrykte Chaplin forakt for systemet med Oscar-utdelinger. Hans sønn Charles jr. skrev at Chaplin vekket Oscar-komiteens harme på 1930-tallet da han som spøk hadde sagt at han brukte sin Oscar fra 1929 som dørstopper. Det kan bidra til å forklare hvorfor "Byens lys" og "Moderne tider", som ved flere avstemninger er betraktet som to av de største spillefilmer gjennom alle tider, ikke ble nominert for en eneste Oscar av en hevngjerrig Oscar-komite. Ved den første Oscarseremonien 16. mai 1929 var dagens stemmesystem ennå ikke kommet på plass, og kategoriene var ennå flytende. Chaplins "Sirkus" var uttenkt til å bli den store vinneren da Chaplin opprinnelig hadde blitt nominert for beste produksjon, beste regissør i en komediefilm, beste skuespiller, og beste manus (originalhistorie). Imidlertid besluttet komiteen å trekke navnet hans fra alle konkurrerende kategorier og isteden gi ham en "spesiell Oscar" «for allsidighet og geni i skuespill, skriving, regi, og produksjon av Sirkus». Den eneste andre filmen som fikk en "spesiell Oscar" dette året var "The Jazz Singer", den første lydfilmen. Den 13. Oscarseremonien var i 1941 og "Diktatoren" var nominert for hele fem Oscar, inkludert to til Chaplin personlig: beste manus og beste skuespiller. Chaplin tapte begge, henholdsvis for Preston Sturges for "The Great McGinty", og som beste skuespiller til James Stewart i "The Philadelphia Story". Den 20. Oscarseremonien var i 1948. Chaplins manus for "Monsieur Verdoux" ble nominert, men prisen gikk isteden til Sidney Sheldon for "The Bachelor and the Bobby-Soxer". Den 44. Oscarseremonien var i 1972 hvor Chaplins andre Oscar ble gitt 43 år etter hans første. Chaplin kom ut fra sin landflyktighet for å akseptere en æres-Oscar for «uoverskuelig effekt han hadde i å gjøre spillefilm til en kunstart i dette århundre». Da Chaplin gikk opp på scenen til Dorothy Chandler Pavilion mottok han den lengste stående ovasjon og hyllest i Oscarseremoniens historie og som varte i hele tolv minutter. Det var i seg selv en beklagelse for tidligere forbigåelser fra Oscar-komiteen og ikke minst de politiske forfølgelser som tvang mesteren i landflyktighet. Den 45. Oscarseremonien var i 1973 og Chaplins film "Rampelys" ble beæret med en Oscar for beste filmmusikk. Dette til tross for at filmen først hadde blitt utgitt i 1952, men på grunn av den politiske forfølgelsen av Chaplin på 1950-tallet spilte filmen ikke en full uke i Los Angeles og møtte av den grunn ikke kriteriene for nominering før den ble utgitt på nytt i 1972. Oppkalling, imitasjon og lignende. Chaplins landstrykerfigur er muligens en av de mest imiterte på alle nivåer innenfor populær underholdning. Det er påstått at Chaplin en gang meldte seg på en «Chaplin-look-alike»-konkurranse hvor man skal se mest lik ut som komikeren, og Chaplin selv kom på tredje plass. Fra 1917 til 1918 gjorde stumfilmskuespilleren Billy West mer enn 20 filmer som komikeren ved nøyaktig å etterligne Chaplins landstrykerfigur, sminke og kostyme. Å skille Billy West-filmer fra Chaplin er derfor viktig for filmhistorikerne når det dukker opp gamle, nyoppdagede stumfilmer. Den tredje av komponisten Karl Amadeus Hartmanns komposisjon fra 1923-1930," Wachsfigurenkabinett: Fünf kleine Opern" («Voksfigurkabinett: Fem små operaer»), har tittelen «Chaplin-Ford-Trot», og har figuren Charlie Chaplin som en del av forestillingen i en talerolle framfor en operarolle. I 1985 ble Chaplin beæret med sitt bilde på et britisk frimerke, og i 1994 ble han også avbildet på et amerikansk frimerke, designet av karikaturtegneren Al Hirschfeld. John Woo regisserte en parodifilm av Chaplins film "Småen" kalt for "Hua ji shi dai" (1981), på engelsk kalt for «Laughing Times». En mindre planet, «3623 Chaplin», oppdaget av den sovjetiske astronomen Lyudmila Georgievna Karachkina i 1981, er oppkalt etter Chaplin. I 1992 ble det laget en spillefilm om Chaplins liv kalt for "Chaplin", regissert av Oscar-vinneren Richard Attenborough, med Robert Downey jr., i en Oscar-nominert hovedrolle som også ble hans gjennombrudd. Chaplins datter Geraldine Chaplin hadde rollen som Charlie Chaplins mor (og altså sin egen bestemor). I 2001 ble Chaplin spilte av den britiske komikeren Eddie Izzard i Peter Bogdanovichs film "The Cat's Meow" og hvor det ble spekulert i det ennå ikke oppklarte dødsfallet til filmprodusenten Thomas Ince ombord i et selskap på yachten til William Randolph Hearst, og hvor Chaplin var en gjest. Chaplin i Norge. Chaplins filmer var svært populære i Norge i mellomkrigstiden, men det finnes ingen samlet oversikt over konkrete steder og tidspunkter filmene hans ble vist under denne tiden. Chaplins navn blir imidlertid nevnt i Aftenposten så tidlig som 1915, hvilket tyder på at hans filmer kom til Norge på et tidlig tidspunkt; den 5. mai 1915 melder avisen: «Komikeren Chaplin gjorde voldsom lykke denne uge i filmen "Den Falske Baron", en 3-akters komedie, som gaar paa Eldorado.» 3. november 1964 besøkte Chaplin Oslo, i sammenheng med at hans selvbiografi ble utgitt her i landet. Filmografi. Chaplin skrev, regisserte og spilte selv hovedrollen i et dusinvis av kortfilmer og lengre spillefilmer. Blant de fremst er "The Immigrant" ("Immigranten", 1917), "The Gold Rush" ("Gullfeber", 1925), "City Lights" ("Byens lys", 1931), "Modern Times" ("Moderne tider", 1936), og "The Great Dictator" ("Diktatoren", 1940), alle disse har blitt valgt for å bli bevart i Det amerikanske filmregisteret i Det amerikanske nasjonalbibliotek. I dag er bortimot alt som Chaplin gjorde kontrollert av hans bo via et eget selskap, Roy Export Company Establishment, som kontrollerer rettigheter og beslutter hvor mye og når dette materialet kan bli gjenutgitt. Det franske selskapet MK2 er forhandler av rettighetene på verdensbasis for Roy Export Company. I USA per 2010 er distribusjonen håndtert under lisens av selskapet Janus Films, og hvor hjemmemarkedet blir håndtert av Criterion Collection, et selskap tilsluttet Janus Films. År. Et år er i utgangspunktet den tiden det tar Jorda å gå én runde i sin jordbane rundt sola. Denne tiden varierer litt, så en har etter hvert blitt enig om å regne ett år som 365,2422 dager. Akkurat nå er det år i den gregorianske kalender. Kalenderår. Et kalenderår er tiden mellom to datoer med samme navn i en kalender. Viggo Mortensen. Viggo Peter Mortensen, Jr. (født 20. oktober 1958 i New York City), er en dansk-amerikansk Oscar- og Golden Globe-nominert skuespiller, poet, fotograf og maler, mest kjent for rollen som «Aragorn» i "Ringenes herre-filmtrilogien" Tidlig liv og familie. Mortensen ble født i New York City. Hans danske far, Viggo Peter Mortensen, Sr. og amerikanske mor, Grace Gamble (født Atkinson), møttes i Norge. Hans morfar er canadisk, mens hans ene bestemor er fra Trondheim. Hans familie flyttet videre til Venezuela, Argentina og Danmark, og slo seg ned i Argentina, der hans far passet kylling-farmer. De ble der til Mortensen var 11 år gammel, da ble hans foreldre skilt og hans mor flyttet tilbake til New York. Han flyttet med sin far til København. Utdannelse. Mortensen og hans far reiste tilbake til USA, der Mortensen fikk sin eksamen ved Watertown High School (New York). Etter high school, dro han til Danmark igjen, og kjørte lastebil i Esbjerg, før han returnerte "over dammen" for å bli en skuespiller. Han gikk ved St. Lawrence University i Canton, New York, og fikk en bachelor's degree i spansk. Ekteskap. Mortensen giftet seg i 1987 med Exene (Christine) Cervenka, men ekteskapet endte i skilsmisse i 1997. De har en sønn, Henry. Skuespillerkarriere. Viggo Mortensen ved Toronto International Film Festival for å promotere filmen "History of Violence" "Ringenes herre-filmtrilogien". "Ringenes herre"-filmtrilogien er en filmtrilogi basert på "Ringenes herre"-bøkene til J.R.R. Tolkien. Trilogien består av "Ringens brorskap" (2001), "To tårn" (2002) og ' (2003). Filmene er regissert av Peter Jackson og utgitt av New Line Cinema. I følge spesial-DVD-utgaven av "Ringens brorskap", var Mortensen en erstatning for Stuart Townsend i siste liten, og han ville ikke ha spilt rollen som "Aragorn" hadde det ikke vært for sin sønns entusiasme for trilogien av J.R.R. Tolkien. I tilleggsmaterialie til "To tårn", beskriver filmens sverdmester og trener Bob Anderson Mortensen som "the best swordsman I've ever trained". Til og begynne med, ville ikke Mortensen ta rollen, fordi det ville bety tid borte fra sønnen sin, men Henry, en big fan av bøkene sa at han ikke måtte avslå. Viggo aksepterte og begynte å arbeide på rollen i filmen, som allerede hadde begynt filmingen. Mortensen var så engasjert i filmingen at han brakk en tann og to tær, mens han filmet kampscener under "To tårn". Mens han filmet, dro Mortensen avgårde sammen med andre skuespillere for å surfe på fritiden deres. En dag hadde han en ulykke, som ga han en skramme på høyre siden av ansiktet, det resulterte i at Peter Jackson måtte filme fra venstre side, i hele sekvensen som fant sted i Moria. Mortensen ba også Jackson om å skrive om dialogen i filmene slik at "Aragorn" snakket alvisk i flere av scene i hver av de enkeltstående filmene. "Hidalgo". I 2004 spilte han rollen som "Frank Hopkins" i "Hidalgo", historien om en eks-arme-kurer som reister til Midtøsten for å konkurrere med hesten sin, Hidalgo, i et farlig kappløp for en stor premie. Mortensen kjøpte hesten i filmen, Uraeus, som var hesten som spilte Brego (Aragorns hingst) i "Ringenes Herre"-filmene, og brukte denne i "Hidalgo". "Eastern Promises". I september 2007 hadde filmen "Eastern Promises", regissert av David Cronenberg premiere, og fikk massiv ros fra kritikerene. Dette gjaldt både filmen og Mortensens skuespill i rollen som en russisk gangster på vei opp og frem i London. En slåsscene i et damprom, der Mortensen er helt naken, brakte frem denne kommentaren fra Roger Ebert: "Om mange år, vil dette bli referert til som en standard." Hans skuespill i "Eastern Promises" ga han en nominasjon for Oscar i kategorien Beste Skuespiller, 22. januar 2008. Andre priser. "Listen under er ikke komplett, se " Saturn Award (Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films, USA) Critics Choice Award (Broadcast Film Critics Association Awards) Offentlig engasjement. Han har snakket offentlig ut som sin motstand mot militarisme og den amerikanske utenrikspolitikken. Han fortsatte med sin vokale opposisjon mot politikken til Bush-regjeringen, og deltok i en serie med innsamlinger for kongress-kandidat Bob Johnson, i september 2006. I januar 2008, støttet han offentlig Dennis Kucinich i hans kampanje for å bli valgt til amerikansk president, og talte sammen med han ved flere anledninger. I Danmark er Mortensen kjent for sin støtte til Fristaden Christiania og sin kritikk mot den danske deltagelse i Irak-krigen. Filmografi. "Listene under er ikke komplett, se " Trivia. Mortensen snakker flytende engelsk, dansk og spansk, og kan konversere på norsk. Han snakker også fransk, italiensk og svensk rimelig godt. Arthur Travers Harris. Arthur Travers Harris (født 13. april 1892, død 5. april 1984), mest kjent som «Bomber» Harris eller «Butcher» Harris, var øverste leder av RAF Bomber Command under den siste delen av andre verdenskrig. Han blir regnet som ansvarlig for de høye sivile tapstallene under de alliertes bombeangrep imot Tyskland. Harris ble født i England, men hans foreldre flyttet til Rhodesia (nåværende Zimbabwe) da han var en liten gutt. Det var her han vokste opp. Etter utbruddet av første verdenskrig sluttet han seg til "1st Rhodesian Regiment" og tjenestegjorde med dem i Sør-Afrika og Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia). I 1915 vendte han tilbake til England og sluttet seg til Royal Flying Corps. Etter krigen ble han overflyttet til det nye Royal Air Force. I RAF tjenestegjorde han i mange forskjellige stillinger rundt om i det britiske imperiet (India, Irak og Iran). I disse stillingene bidro Harris stort til utviklingen av terrorbombing. Han skal ha uttalt at «the only thing the Arab understands is the heavy hand» («det eneste araberen forstår er knyttneven»). I 1942 ble Harris utnevnt til sjef over RAF Bomber Command. Samtidig engasjerte professor Frederick Lindemann seg sterkt for områdebombingdoktrinen. På denne tiden drev russerne omtrent hele den allierte krigføringen. Derfor åpnet det britiske kabinettet noe motvillig opp for områdebombing av Tyskland, slik som Lindemann hadde foreslått. Harris skal ha sagt om sin egen bombing at «nazistene gikk inn i denne krigen i den nokså barnslige tro at de kunne bombe alle andre, men ingen kom til å bombe dem. I Rotterdam, London, Warszawa og et halvt dusin andre steder realiserte de sin nokså naive teori. De sådde vind, og nå kommer de til å høste storm.» Harris ble i 1946 forfremmet til Marshal of the Royal Air Force, den høyeste grad i RAF. Fra han ble utnevnt til kommandørridder av Order of the Bath i 1942 førte han tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Han ble forfremmet til storkorsridder i 1945. I 1953 ble Harris utnevnt til baronett. Adelstittelen ble gjort arvelig. Britiske myndigheter satte opp en statue av ham i 1992. Dette ble møtt med forferdelse, både i utlandet og i Storbritannia. Statuen ble tilgriset av demonstranter, og måtte bevoktes døgnet rundt. Tyske myndigheter leverte en offisiell protest. Fraser som "Bomber-Harris, gjør det igjen!" og "Bomber-Harris Superstar – Takk fra det røde Antifa" er populære slagord blant de såkalte antityske. Radiohead. Radiohead er et britisk rockeband, dannet i 1985 i Oxfordshire England. Bandet består av Thom Yorke (vokal, gitar og piano), Ed O'Brien (gitar), Jonny Greenwood (gitarer og elektronika), hans bror Colin Greenwood (bassgitar) og Phil Selway (trommer). Plateprodusent Nigel Godrich har jobbet med bandet siden starten og har bidratt til å utforme bandets lydbilde. Han blir ofte sett på som bandets sjette medlem. Radiohead debutalbum "Pablo Honey" ble internasjonalt kjent, men det var hovedsakelig det svært godt mottatte albumet "The Bends" som løftet gruppa opp til å bli et verdenskjent band. Radioheads neste album, "OK Computer", fikk enda bedre kritikker, og har senere fått en så høy status at andre band får sine suksessalbum beskrevet som «sitt "OK Computer"». Albumet lå 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002. Videre har Radiohead skrevet seg inn i musikkhistorien med de eksperimentelle albumene "Kid A" og "Amnesiac", som også ble tatt godt imot av kritikkerne. Sammen med "Hail to the Thief", "In Rainbows" og "The King of Limbs" har Radiohead markert seg som et av de mest innflytelsesrike og mektigste bandet i Storbritannia de siste 20 årene. Radiohead er kåret til nummer 73 på "Rolling Stone Magazine"s liste over verdens beste band noensinne, og ble i 2009 kåret av MTV som det nest beste bandet fra 2000-tallet. Begynnelsen og gjennombrudd. Universitetet i Abingdon hvor Radiohead ble dannet. Alle de fem medlemmene av Radiohead gikk på Abingdon School like utenfor Oxford. Vokalist og gitarist Thom Yorke og bassist Colin Greenwood, som begge glikte Magazine og Joy Division, startet punkbandet TNT, men det varte ikke lenge før det ble oppløst. Videre kom gitaristen Ed O'Brien som bevegede trioen seg mer mot The Smiths, Elvis Costello og Talking Heads. På det tidspunktet eide de en billig trommemaskin, men fikk etterhvert med seg den ett år eldre Phil Selway på trommer. Det siste medlemmet i gruppa ble Colin Greenwoods lillebror, Jonny Greenwood. Dette var i 1986, og de kalte seg "On a Friday", ettersom de hadde øvingstider på fredager. Greenwood spilte i starten kun keyboard, men endte opp med å bli hovedgitaristen. Etter å ha tatt eksamen begynte medlemmene å studere ved forskjellige universiteter i England, men de møttes i feriene og spilte sammen. I 1991 sluttet Yorke på universitet. Bandet begynte å turnere og takket ja til så å si alle spillejobber ble tilbudt. Bandet lagde en tresporsdemo produsert av Chris Hufford og Bryce Edge. Demoen ble hørt av plateselskapet Parlophone, som likte hva de hørte, og som et resultat begynte å følge bandet nærmere. I november 1991 møtte 25 representanter fra forskjellige plateselskaper opp på en konsert der "On A Friday" spilte. Konserten ble møtt med god kritikk, og ikke lenge etter slo bandet til med åtte albumskontrakter for Parlophone. Bandet og rådgiverne mente et skifte av bandnavn var på sin plass, og etter å ha vurdert blant annet Jude, Gravitate og Music, falt navnet på Radiohead, tatt opprinnelig fra Talking Heads-sangen «Radio Head» fra albumet "True Stories". Dette var et band som alle i Radiohead var store fan av. I mai 1992 kom "Drill EP". Den ble utgitt uten mye omtale, og havnet på 101. plass på den britiske singellista. Etter utgivesen med "Drill EP" som fikk skuffende mottagelser, begynte bandet å jobbe sammen med Paul Kolderie og Sean Slade, som tidligere jobbet sammen med de amerikanske bandene The Pixies og Dinosaur-Jr. Da singelen «Creep» kom i 1992, fikk Radiohead stor oppmerksomhet i engelske medier. Mottagelsen til sangen var derimot ikke storslående, og den britiske radio-stasjonen BBC Radio 1 boikottet sangen, fordi siden den var "for deprimerende". Bandet ga ut sangen på nytt og scoret denne gangen nummer 78 på den engelske UK Singles Chart. Låten solgte kun 6000 kopier, men fikk anerkjennelse verden rundt gjennom ulike radiokanaler. Radioheads debutalbum, "Pablo Honey", ble utgitt i februar 1993. Albumet gjorde Radiohead internasjonale, men fikk generelt dårlige mottagelser. "Pablo Honey" scoret #22 på the UK Albums Chart og solgte relativt lite. Det gikk like skuffende for singlene «Anyone Can Play Guitar» og «Stop Whispering». Albumet ble bedre mottatt i utlandet, spesielt i USA, noe som fikk bandet til å spille over 150 konserter i Nord-Amerika og resten av verden. "The Bends", "OK Computer" og kommersiell suksess. Bandet ga videre ut en EP, med tittel "My Iron Lung". Dette var en forsmak til deres oppkommende album. EP-en ble for det meste godt mottatt, men singelen "My Iron Lung" ble ikke like populær som "Creep". EP-en solgte relativt bedre enn hva bandet hadde trodd, noe som hintet om at bandet hadde allerede skapt en solid fangruppe med seg. Bandet begynte videre å jobbe med deres andre album, "The Bends". Den nye ingeniøren, Nigel Godrich, kom til å bli en solid medarbeider for Radiohead, og bandet var godt fornøyd resultatet hans. Innspillingen til albumet gikk sent, hovedsakelig fordi bandet hadde vanskeligheter med å takle suksessen til "Pablo Honey", og fikk derfor mye press på seg. Gitarist Johnny Greenwood eksperimentere en god del, noe som gjorde at lydinnspillingen tok enda lengre tid. Albumet kom ut i mars 1995 og ble møtt med overveldende bra kritikk. Det gikk rett opp på #4 på UK Albums Chart. Bandet slo denne gangen bedre gjennom i hjemlandet sitt. Albumet ble derimot ikke like godt mottatt i utlandet, slik som "Pablo Honey" gjorde, og scoret kun #88 på The American charts. Radiohead var på denne tiden ukjente i Britpop-perioden, som preget tiåret, men fikk nå større media opperksomhet. Bandet var selv svært fornøyd med utgivelsen av albumet, og følte de gikk i riktig retning.I ettertid har mange kritikere kåret albumet som det beste fra sitt tiår. Albumet står fortsatt som mange fans's favoritter, og albumet er å se på flere lister over verdens beste album. "The Bends" er #110 på musikkmagasinet "The Rolling Stone" sin liste over de 500 beste albumene noensinne. I lista til Virgin's "Top 1000 Albums of All Time", ble albumet plassert #2, rett bak The Beatles sitt album "Revolver". Etter en lang tour med "The Bends", ble bandmedlemmene enige om å lage et nytt album hovedsakelig alene. Tidligere produsent John Leckie, var ikke lenger med under lydinnspillingen. I studiet prøvde bandet å lage noe nytt, og ville at tekstene og lyden skulle fraskille seg tidligere album. Trommist Phil Selway uttalte; «The Bends was an introspective album... There was an awful lot of soul searching. To do that again on another album would be excruciatingly boring». Bandets ingeniør og mixer Nigel Godrich fikk en større rolle i innspillingene til albumet, og har siden blitt sett på som en viktig medarbeider for utviklingen til bandet. Han blir idag sett uformelt på som bandets «sjette» medlem. Bandet var før utgivelsen av deres tredje album misfornøyd med resultatet. De hadde generelt ingen tro på at albumet ville gjøre det særlig bra. Bandmedemmene uttalte at albumet ikke er et konseptalbum, men at enkelte sanger innholder like temaer i tekstene. Som blant annet sosiale fremmedgjøringer, depresjon, politiske utviklinger og mentale vansker i den moderne tidsalderen. Gitarist Ed O'Brien valgte sangen «Paranoid Android» som deres første singel. Til tross for at sangen ble lite spilt over radioen, scoret sangen #3 i Storbritannia. Noe som ga Radiohead deres høyeste posisjon på "Singles Chart" i hjemlandet deres. "OK Computer" ble gitt ut 1997, og ble møtt med enormt gode mottagelser. Albumet fikk nærmest topp karakter i hver eneste anmeldelse, og er en av de største og viktigste britiske album i ny moderne musikk-industri. Albumet ble sett på som et landemerke av sin tid, og har vært en stor betydning for videre innflytelse for andre band. I England holdt albumet seg på top 10 listen i flere uker, og i Norge lå albumet 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002. Albumet fikk tre platinium plater i Storbritannia, dobbel i USA og en i Australia. Albumet blir sett på som det mest suksessfulle for Radiohead, og kårer mange fans liste over deres favoritt album. Albumet vant en Grammy-pris for beste alternative album i 1998, og ble nominert for årets album. Eksperimentering, "Kid A" og "Amnesiac". Radiohead var svært lite aktiv etter touren i perioden fra 1997-1998, og spilte kun en konsert i 1998. Yorke har i ettertid uttalt at bandet var nær splittelse under denne perioden, og at han personlig hadde utviklet en alvorlig depresjon. I 1999 begynte Radiohead å spille inn oppfølgeren til "OK Computer", denne gangen ga ikke bandet ut noen singler. Deres nye album, "Kid A", ble utgitt i oktober år 2000. Igjen ble albumet svært godt mottatt, både i Storbritannia og internasjonalt. Radiohead splittet opp de vanlige rollene med å ha tre gitarister, og brukte heller andre instrumenter, slik som blant annet keyboard. "Kid A" fokuserte mest på å ha rhytmer laget av elektroniske programmer. Noe som kan bli hørt på sangene «Idioteqe» og «The National Anthem». "Kid A" inneholder også mindre og lettere tekster enn bandets tidligere album. Thom Yorke har uttalt at albumet er på ingen måte «kunst», men heller noe som skulle reflektere musikken de hørte på rundt den tiden. Som et resultat av albumets variende musikksjangre, har "Kid A" blitt siden sett på som et av de mest utfordrende albumene i pop historien. Bandmedlemmene, spesielt Thom Yorke, fikk et godt vennskap sammen med Michael Stipe, tidligere R.E.M. vokalist. Yorke har i ettertid uttalt at Stipe gjorde en påvirkning for låtskrivinga til "Kid A". Igjen vant Radiohead en Grammy-pris for beste alternative album for "Kid A", og nådde stor kommersiell suksess. Noen fans og kritikkere uttalte at de syntes albumet virket fremmedgjort, og var svært musikalskt annerledes enn tidligere album. Albumet, sammen med det neste, har blitt to store eksempler på Radiohead måte å lage ny musikk på. Albumet "Amnesiac", som kom ut i juni 2001, var et enda større og tydeligere eksempel på denne eksperimentelle perioden. "Amnesiac" ble spilt inn sammen med Kid A, og albumene er derfor nokså like. Amnesiac scoret ikke like høyt som "Kid A", men var generelt svært godt mottatt. Begge albumene står på flere lister over de beste fra hele tiåret. "Kid A" er kåret #428 av magasinbladet "Rolling Stone" over det beste albumet noensinne, og befinner seg #1 på det beste albumet fra hele tiåret. "Hail to the Thief" og "In Rainbows". Deres neste album, "Hail to the Thief", inneholder et større utvalg av gitar og piano. Bandmedlemmene har uttalt at innspillingen var mye mer avslappende enn tidligere album. Innspillingene av "Kid A" og "Amnesiac" inneholdt mye bruk av data, noe som tok ekstra tid. "Hail to the Thief" kom ut i juni 2003, og var et album Yorke uttalte som en reaksjon ovenfor fremtidens barn. Albumet har blitt sett på som et sterkt politisk album, men dette er noe Yorke selv har avkreftet. Han uttalte at tekstene var påvirket av krigshendelser mellom 2001 og 2002, men at albumet ikke var en form for politisk protestering. Gitarist Johnny Greenwood uttalte i et intervju at tekstene omhandlet «våre rettigheter og ansvar vi alle har individuelt i et samfunn». Mot slutten av innspillingen hadde bandet problemer med å redigere albumet. Plateprodusenten Nigel Godrich fikk derfor større innvirkning på platen, og bandet roste arbeidet han utgjorde. Bant annet måtte bandet velge antall og type sanger de ville inkludere med i albumet, noe som ofte førte til uenigheter. Albumet ble godt mottatt, og har blant annet blitt kåret #89 som det beste albumet i sitt tiår. Albumet ble nominert til Grammy for beste alternativalbum, og produsent Nigel Godrich og Darrell Thorp vant prisen for beste konstruert album. I 2005 begynte bandet å lage et nytt album, men innspillingene til albumet gikk svært sent. Thom Yorke uttalte; «vi kastet svært mye tid i studioet, hvor vi gjorde ingenting, og det var fryktelig frustrerende». Bandet gjorde derfor en ny tour verden rundt, og da de var ferdige re-intallerte de seg om på nytt i studiet. Innspillingene gikk fortere, og albumet "In Rainbows" ble utgitt 10 oktober 2007. Albumet ble denne gangen gitt ut på Radioheads egen nettside, hvor kjøperen selv kunne bestemme pris. Dette ble det mye debatt om i Storbritannia, angående ulovlig fildeling. Selve CDen til albumet ble ikke gitt ut før slutten av året. Bandet ga ut fire singler til " In Rainbows" Bandet slo fast på at "In Rainbows" inneholder ingen form for politisk agenda, men heller «den universelle sannheten at vi er alle mennesker». Gruppa uttalte at sangskrivingen på albumet var mye mer personlig. Tekstene i albumet ble beskrevet av Yorke som «den skumle, tilfeldige følelsen man får når man sitter i trafikken og tenker " jeg burde gjøre noe annet..."» Radiohead videreførte ideen om å ha flere typer instrumenter, slik som de hadde gjort med "Kid A" og "Amnesiac", noe som resulterte i at "In Rainbows" inneholder svært mange ulike instrumenter. Albumet ble svært godt mottatt, og høstet inn enormt gode kritikkere fra hele verden. "In Rainbows" vant Grammy for beste alternativalbum, og bandet ble for tredje gang nominert i kategorien Album of the Year. Alle singlene til albumet var med i listen på top 100 i UK Singles Chart. Radiohead spilte i 2008 inn en live video version av albumet som ble kalt "In the Basement", hvor det er ingen publikum til stede under fremføringen. "The King of Limbs" - Idag. Radioheads åttende album "The King of Limbs" ble gitt ut i februar 2011. Mottagelsen var generelt svært god, men ikke like entusiastisk som "In Rainbows". En rekke kritikere uttalte at de syntes "The King of Limbs" var skuffende i forhold til bandets tidligere album. Mange kritiserte også albumets lengde - med kun 8 spor, i alt 38 minutter, er dette bandets korteste album. Trommist Phil Selway uttalte at han var stolt av albumet, og at han ikke brydde seg om mottagelsen. Han sa videre at han visste albumet var annerledes enn tidligere utgivelser, og at kritikken derfor var forventet. Musikalsk har kritikere påpekt at albumet skiller seg fra "In Rainbows" ved å inneholde mindre gitar. Albumet har i stedet et bredere fokus på låtskrivingen, noe bandet også hadde under "Kid A" og "Amnesiac" tiåret før. Med "The King of Limbs" førte Radiohead stilen tilbake til det mer abstrakte og eksperimentelle taktene; trekk som som bandet også tidligere hadde vært innom. I juli 2011 spilte Radiohead inn en ny konsert: "In the Basement: The King of Limbs". Innspillingen var svært lik liveopptaket som ble gjort av "In Rainbows" ("Scotch Mist"), der samtlige spor ble spilt og lagt ut som webcast. Rett etter utgivelsen ga Radiohead ut to nye sanger: "Supercollider" og "The Butcher". Gjennom sommeren 2011 ga bandet ut en rekke remixer til "The King of Limbs", laget av diverse artister. Musikkstil og innflytelse. Radiohead har helt siden års-skiftet blitt sett på som et enorm viktig band i ny moderne musikk-industri. Yorke som vokalist og fremste låtskriver har vært den største årsaken til bandets skiftende musikk sjangre i sine nyere album. Dette er noe albumene "Kid A" og "Amnesiac" viser som et stort eksempel, hvor sjangrene er svært radikale og annerledes fra både eldre og nyere album. Det er mye på grunn av disse konstante evulosjonerende forandringene, som har gjort Radiohead kjente innenfor profesjonell musikk. Bandet er også kjent for å være politisk aktive, spesielt Thom Yorke. Yorke har vært svært kritisk til mainstream-musikk, og dagens musikk industri. Bandet har også ytret sine meninger om ulovlig nedlastning, og praktiserte det med å legge ut "In Rainbows" på sin egen nettside, hvor kjøperen selv bestemte pris. Bandets musikkstil er instrumentalt bygd opp på et bredt område innenfor alternativ rock. Vokalist Thom Yorke er gjenkjennelige med sin karakteristiske tenor stemme, med mye bruk av vibrato og falsett. Yorke har evnen til å nå og opprettholde noter som er over et stort vokalt spekter. Derfor er mange av sangene lagd hovedsakelig ut av Yorke sin stemme. Dette kan høres på sangene «Fake Plastic Trees», «Last Flowers» og «Videotape». Bandet har blitt inspirert av Queen, The Rolling Stones, The Beatles, Elvis Costello, R.E.M., Pixies, The Smiths og Sonic Youth. Bandet har også blitt inspirert av jazz og krautrock under innspillingen til "Kid A" og "Amnesiac". Thom Yorke har også uttalt at Neil Young har gjort en stor innflytelse, og han har coveret flere av hans sanger. Som et resultat av bandets suksess, har bandet gjort en enorm påvirkning for andre band rundt om i verden. Bandet har solgt over 30 millioner album. OK Computer. "OK Computer" er et musikkalbum av gruppen Radiohead. Det ble utgitt 1. juli 1997, og ble en stor suksess både hos kritikerene og platekjøperene. Denne utgivelsen satte den britiske gruppen på det moderne rock-kartet. "OK Computer" ble nominert til en Grammy i 1998 som den fikk året etter. Albumet ligger ofte på mange kritikeres «beste album»-lister. Platecoveret var designet som en collage med forskjellige bilder og tekst, noen som var skjult, inklusive noen fraser på Esperanto. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Thom Yorke, Jonny Greenwood, Ed O'Brien, Colin Greenwood og Phil Selway. «Paranoid Android», «Karma Police» og «No Surprises» ble også gitt ut som singler; «Airbag» ble gitt ut på "How Am I My Driving? EP" i 1998. Alle sangene er skrevet av Thom Yorke, med unntak av «The Tourist», som ble skrevet av Jonny Greenwood. Spor 5, «Let Down» var også tenkt utgitt som singel. Den er blitt beskrevet som en av de mest melankolske sangene på albumet. Teksten skildrer blant annet tomheten i det moderne samfunnet. Yorke ble inspirert til å skrive den på en pub da han betraktet menneskene som satt der. Verselinjen «One day I am going to grow wings[...]», er en allusjon til novellen "Forvandlingen" av Franz Kafka. Thom Yorke. Thomas Edward Yorke (født 7. oktober 1968) er en engelsk vokalist, låtskriver og politisk aktivist. Han er mest kjent for å være frontfigur i det engelske bandet Radiohead. Yorke har preget musikkindustrien stort, og han ble blant annet kåret til «the most powerful British musician» i 2005. Han ble også plassert nummer 66 i "Rolling Stones liste over tidenes hundre beste vokalister. En avstemning organisert av Blender og MTV2 kåret Yorke til 18. beste vokalist gjennom tidene. Tidlig liv. Thom Yorke ble født i Wellingborough, Northamptonshire. Han ble født med amblyopi, kjent som «lazy eye» på engelsk, noe som førte til at han var gjennom seks operasjoner før han var seks år, og måtte gå med lapp over det ene øyet i seksårsalderen. Dette har ført til at det ene venstre øyelokket henger litt mer ned enn det andre. Han har uttalt i senere tid at han ble mobbet på skolen på grunn av øyesykdommen. Familien hans flyttet fra by til by, noe som gjorde at Yorke gikk på forskjellige skoler. Familien slo seg endelig ned i Oxfordshire i 1978. Yorke fikk sin første gitar som syv åring, inspirert av Brian May, gitarist i det engelske bandet Queen. Han skrev sin første sang da han var elleve. På ungdomsskolen møtte han sine fremtidige bandmedlemmer og de stiftet bandet "On A Friday". Navnet kom til av at de kun spilte sammen på fredager. I bandet spilte han for det meste gitar, men han begynte senere å synge fordi «Ingen andre ville gjøre det». Radiohead. Da bandmedlemmene fullførte universitetsgradene sine i Oxford 1991, skiftet de navn til Radiohead. Thom har uttalt at han slet med alkoholmisbruk under denne perioden, og var ofte full under konsertene sine. Bandet fikk sitt gjennombrudd med hitsingelen "Creep" i 1992. Etter Radioheads debut albumet "Pablo Honey" i 1993, kom albumet "The Bends" som gjorde at Yorke og bandet ble internasjonale. Under Radioheads tour ble Yorke svært god venn med Michael Stipe, tidligere vokalist i det amerikanske bandet R.E.M.. Yorke fikk mange tips fra Stipe om hvordan man takler å være i et rockeband. Da bandet produserte deres tredje og best mottatt album "OK Computer" i 1997, hadde alle bandmedlemmene hver sin mening om hvilken rolle bandet hadde og ytret ofte sine tanker til media. En dokumentar film med navn Meeting People Is Easy skildrer bandet i denne perioden. Yorke har uttalt seg at han sterkt misliker media sine måter å behandle kjendiser på. Noe som har ført til at han sjeldent gjør offentlige intervjuer, og lar seg alltid bli intervjuet på sin egen karakteristiske måte. Han har også ytret sin negativitet til mainstream-musikk. Radiohead har helt siden års-skiftet blitt sett på som et enorm viktig band i ny moderne musikkindustri. Yorke som vokalist og hoved-låtskriver har vært den største årsaken til bandets skiftende musikk sjanger i sine nyere album. Både "Kid A" og "Amnesiac" har fått oppmerksomhet for å ha utskilt seg fra eldre album, men har uansett gått generelt ut med gode anmeldelser. Til tross for at det har også splittet mange av bandets' fans og anmeldere. "Hail to the Thief" som kom ut i 2003, var et album Yorke uttalte som en «reaksjon ovenfor fremtidens barn». Selv om albumet har blitt sett på som et sterkt politisk album, har Yorke selv bekreftet at albumet ikke er særlig politisk. Radiohead ga videre ut et godt mottat album "In Rainbows" i 2007, og "The King of Limbs" i 2011. Soloalbum og Atoms for Peace. Yorke ga ut et eget solo album "The Eraser" i 2006. Mange fans var redde dette betydde slutten på Radiohead, men Yorke uttalte «I want no crap about me being a traitor or whatever splitting up blah blah... this was all done with their blessing». Yorke uttalte albumet inneholder mer elektronikk enn Radiohead sin sjanger. Yorke opptrer sjeldent sine solo sanger, men har til tider spilt sangene sine sammen med Radiohead. I 2009 grunnla Yorke supergruppa Atoms for Peace sammen med blant annet Flea fra Red Hot Chili Peppers. Bandet har så langt kun spilt live, og da kun sanger fra "The Eraser" og noen få fra Radiohead. Spillestil. Som en sanger er Yorke gjenkjennelige med sin karakteristiske tenor stemme, med mye bruk av vibrato og falsett. Yorke har evnen til å nå og opprettholde noter som er over et stort vokalt spekter. Under innspillingene til "The Bends", så Yorke Jeff Buckley under en konsert. Han har uttalt at konserten gjorde en sterk og direkte påvirkning til vokalen hans. Han har også utforsket andre stiler å synge på, blant annet å være mer aggressiv. Noe som kan for eksempel høres på sangen " Paranoid Android " fra "Ok Computer". Yorke har uttalt; «Det irriterer meg hvor vakker min stemmen er... hvor høflig det kan høres ut, når kanskje hva jeg synger om kan være dypt seriøst. « Tiltross for å skrive flere av Radioheads sanger, har Yorke uttalt seg at han verken kan eller vil ikke lese musikk. Siden han synes det er meningsløs måte å uttrykke musikalske rytmer på, og er derfor svært lite effektivt. Dette er en stort kontrast fra de andre bandmedlemmene. Neil Young har gjort en stor innflytelse for Yorke. Han har også uttalt at The Pixies og R.E.M. forandret livet hans da han studerte. Personlig Liv. Yorke bor i Oxford sammen med samboeren Rachel Owen, som han møtte da de studerte sammen. De har to barn, Noah, født i 2001 og Agnes, født i 2004. Han har en bror, Andy, som er eks-vokalist i bandet Unbelievable Truth. Jonny Greenwood. Jonathan Richard Guy Greenwood (født 5. november 1971) er en britisk gitarist og musiker. Greenwood er en av hovedgitaristene i rockegruppen Radiohead, sammen med Ed O'Brien. Han er bror til et annet bandmedlem, bassist Colin Greenwood. Greenwood gitarstil er kjent for sitt særegnet og tilnærmet lyd innenfor Radioheads sjanger, som ofte utelater soloer og raske bevegelser. Hans stil er svært anerkjent, og er av "Rolling Stone Magazine" kåret til nummer 60 som verdens beste gitarist gjennom tidene. Greenwood har spilt en rekke instrumenter i Radiohead, blant annet gitar, piano, synthesizer, ondes martenot, xylofon og orgel, samt samplere, trommemaskiner og andre elektroniske bokser. I 2003 ga han ut sitt første soloalbum, "Bodysong", soundtracket til filmen med samme navn. Senere har han laget bestillingsverket "Popcorn Superhet Receiver" for BBC Concert Orchestra i 2007, samt komponert filmmusikken til Paul Thomas Andersons film There Will Be Blood, som han mottok en BAFTA-nominasjon for. Referanser. Greenwood, Jonny Greenwood, Jonny Greenwood, Jonny Pablo Honey. "Pablo Honey" er Radioheads første studioalbum, utgitt i 1993. Den inneholder hiten «Creep». IMAP. IMAP er en protokoll for å motta e-post via Internett. Akronymet står for Internet Message Access Protocol, en tidligere betegnelse var Interactive Mail Access Protocol. Den brukes for å få tilgang til en e-post-server for å motta post. Protokollen kjennetegnes ved at mottatt post blir lagret på serveren også etter at den er lastet ned. Dette betyr at e-posten er tilgjengelig fra en hvilken som helst e-post-klient på Internett, ikke bare lokalt der hvor innholdet ble lastet ned først. 1201. Fødsler. Johan Sverkersson – Konge av Sverige. Makedonia. Kart over den historiske regionen Makedonia Makedonia er en geografisk og historisk region på Balkan i sørøst-Europa, med et areal på ca. 67 000 km² og en befolkning på 2,15 millioner. Regionen dekker deler av Hellas (Makedonia (Hellas), ca. 52,4 %), Republikken Makedonia (ca. 35,8 %), Bulgaria (ca. 10,1 %), Albania (ca. 1,2 %), og Serbia (ca. 0,5 %). I klassisk gresk tid og hellenistisk tid var Kongeriket Makedonia et mektig makedonsk rike. Aleksander den store kom fra Makedonia. Navnet Makedonia er omstridt, og dermed kalles Republikken Makedonia formelt for «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia» (Former Yugoslav Republic of Macedonia), men grunnlovsnavnet benyttes av over 130 land, blant dem Tyrkia, Folkerepublikken Kina, Russland, Canada, India, USA og andre. Nord-Korea. Nord-Korea (eller offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, (koreansk: "Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk"; hangul: 조선민주주의인민공화국), hanja: 朝鮮民主主義人民共和國; ofte forkortet DPRK) opptar den nordlige halvdelen av den koreanske halvøy i det østlige Asia. Nord-Korea grenser mot Sør-Korea i sør og mot Kina og Russland i nord. Nordkoreanere referer til sitt eget land som "Pukchosŏn" («Nord-Chosŏn», 북조선), se Korea på koreansk." Nord-Korea følger Kim Il-sungs politiske filosofi, Juche (sjølberging), og siden 1990-tallet også Kim Jung-ils egen Songun-politikk (militæret først). Offisielt avholdes det valg og i henhold til landets konstitusjon respekteres menneskerettighetene, tross at de i realiteten ikke har noen betydning for landets ledere. Den politiske makten er imidlertid plassert hos Koreas arbeiderparti. Mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleire, der politiske fanger samt dennes familie i tre ledd fengles og settes til tvangsarbeid selv for den mest beskjedne systemkritiske ytring. Landet forsøker å være selvforsynt, men har hatt store problemer siden støtten fra Sovjetunionen falt bort i begynnelsen av 1990-tallet. Landbruksproduksjonen dekker ikke landets behov for mat, noe som har ført til sult flere steder i landet. Korrupsjon er utbredt. Deling av Korea. Korea var mellom 1905 og 1945 okkupert av Japan. Da Japan kapitulerte overga nordkoreanerne seg til Sovjetunionen, mens sørkoreanerne overga seg til USA. Landet ble delt ved 38. breddegrad. I 1947 opprettet kommunistene, ledet av Kim Il-sung, en kommunistisk stat i nord med Pyongyang som hovedstad. Opprettelsen ble gjort med støtte fra Sovjetunionen og Kina, mens Sør-Korea dannet en midlertidig nasjonalforsamling støttet av USA. FN oppfordret til forsoning og mål om forening av hele Korea. FN-overvåkede valg lot seg kun gjennomføre i Sør-Korea, hvor høyresiden vant, tross at også disse er omstridte. Etter egne ettpartivalg i Nord-Korea proklamerte Kim Il-sung opprettelsen av "Den demokratiske folkerepublikken Korea" (DFRK/Nord-Korea). Koreakrigen. 25. juni 1950 angrep og erobret Nord-Korea det meste av Sør-Korea. En FN-styrke ble opprettet, under amerikansk ledelse og med deltagelse av 16 nasjoner, deriblant norske sanitetsstyrker, for å slå tilbake angrepet. Dette var starten på Koreakrigen. De første månedene av krigen ble utkjempet i et blodbad langs grensen mellom nord og sør, omtrent på den 38. breddegrad. FN-styrken tok i oktober 1950 tilbake Seoul og okkuperte Pyongyang. I 1951 strømmet en kinesisk hær av bevæpnede bønder over grensen og presset FN-styrken tilbake. I januar 1951 hadde Nord-Korea tatt tilbake Seoul og store deler av Nord-Korea. USA iverksatte en kraftig offensiv og presset de nordkoreanske soldatene tilbake til den 38. breddegrad, der frontlinjen stabiliserte seg i 1953. USA og Nord-Korea forhandlet frem en enighet om å danne en demilitarisert sone langs den 38. breddegrad som grense mellom Nord- og Sør-Korea. En fredsavtale er aldri blitt undertegnet, så formelt sett er Nord- og Sør-Korea fremdeles i krig med hverandre. Under krigen ble også rundt 1 million nordkoreanske sivile drept. I tillegg var store deler av militæret ødelagt. Sør-Korea fikk også store skader under krigen, og rundt 350 000 sørkoreanske sivile mistet også livet. 1953-1991. I 1954 ble det opprettet en treårsplan for å bygge opp igjen industrien etter krigen. Da treårsplanen viste seg å fungere ble det opprettet en femårspan fra 1957 til 1961 og en sjuårsplan fra 1961 til 1967. Planøkonomien var bygget på at folket selv fikk bestemme hvor mye som skulle produseres. Nord-Korea helte mot Sovjetunionen, og «president på livstid» Kim Il-sung tok avstand fra den store og proletariske kulturrevolusjonen til Mao Zedong. På 1970-tallet innførte Kim Il-sung en politisk doktrine kalt juche. Juche går i hovedsak ut på "selvforsyning av varer og tjenester". Juche brukes ennå, og per idag forsøker Nord-Korea å være selvforsynt med mat. Økonomisk ble landet helt avhengig av støtte fra Sovjetunionen. Pyongyang ble svært ødelagt under Koreakrigen. Etter krigen ble den bygget opp igjen som et utstillingsby i stalinistisk stil. Store byggeprosjekter ble gjennomført i årene utover, for eksempel startet i 1987 byggingen av det som skulle bli verdens høyeste hotell, Ryugyong Hotel, men etter at penger fra Sovjetunionen uteble etter 1991 ble den aldri ferdigbygget. Forholdet til Sør-Korea forble anspent hele tiden. Attentatforsøk på sør-koreanske statsledere i 1968, 1974 og 1983 ble tilskrevet Nord-Korea. Tunneler fra nord under den demilitariserte sonen for en eventuell invasjonsstyrke ble oppdaget flere ganger. Etter 1991. Med Sovjetunion-oppløsning i 1991 mistet Nord-Korea den helt nødvendige økonomiske støtten derfra, og det markerte et tidsskille for økonomien. Kim Il-sungs død den 8. juli 1994 var forholdsvis av mindre betydning selv om den har hatt enorm betydning for nord-koreansk propaganda. Sønnen Kim Jong-il ble utnevnt til statsoverhode og overtok styringen av landet. Den dårligere økonomiske situasjonen gjorde seg gjeldende i årene 1995 til 1998, da ble Nord-Korea rammet av en omfattende hungersnød. Nordkoreanske myndigheter bekreftet at over 200 000 av landets innbyggere døde av sult i denne perioden. Men anslagene fra mer troverdige aktører/organisasjoner er langt høyere; fra 600 000 til 3,5 millioner døde. Nord-Korea ble nødt til å be omverdenen om hjelp, og fremdeles er landet avhengig av internasjonal hjelp for å fø befolkningen. Ifølge Amnesty International led 13 millioner nordkoreanere av underernæring i 2003. Som første sørkoreanske leder besøkte Kim Dae-jung i 2000 Nord-Korea og fikk møte Kim Jong-Il. Samme høst ble Kim Dae-jung tildelt Nobels fredspris. Den 9. oktober 2006 testet Nord-Korea atomvåpen i en underjordisk detonasjon. Dette møtte kraftig motstand fra FN og store deler av verden ("les mer: Nord-Koreas atom- og rakettprogram"). Nord-Korea signerte samme år en avtale med Sør-Korea, USA, Russland, Kina og Japan, der Nord-Korea forpliktet seg til å stenge ned Yongbyonreaktoren i bytte mot økonomisk hjelp og energi. I 2010 bombarderte nordkoreanske styrker øyen Yeonpueong i Sør-Korea. Demografi. Det bor omtrent 23 millioner i landet. I utgangspunkt er Korea et etnisk og lingvistisk svært homogent land med nesten utelukkende koreanere og koreansk språk som eneste offisielle språk. Dette forsterkes for Nord-Koreas tilfelle av landets ekstreme isolasjon; kinesere, japanere eller andre utlendinger er ekstreme minoriteter og ofte bare innom landet for kortere opphold. Forventet levealder er angitt til å være 64,1 år. Spedbarnsdødeligheten er oppgitt til å være 50,1 per 1000 levendefødte. Fertilitetsraten er 1,94. (Alle tall CIA factbook 2010.) Politikk. Nord-Korea er en sosialistisk ("juche") stat med et lukket, totalitært styresett som er delt inn i ni provinser og tre andre administrative regioner, i tillegg er det de to direkte styrte byene, hovedstaden Pyongyang og den store grensebyen Rason. Presidenten og lederskapet i Nord-Korea, kaller landet en enhetsstatlig «demokratisk» folkerepublikk. Det eneste lovlige nordkoreanske statsbærende parti, (Koreas arbeiderparti), under ledelse av lederen Kim Il Sung, kom til makten i den sovjetisk-okkuperte nordlige delen av den koreanske halvøya i 1946. Kim Il Sung ble statsminister i 1947 og president i 1972. Han styrte landet frem til sin død i 1994 og innførte et kommunistisk styresett, men i 1992 avskaffet han kommunismen. Så lenge Kim Il Sung levde, ble han i alle offisielle sammenhenger omtalt som «Den store leder» og han regnes ofte som «Nord-Koreas evige president». Formelt sett ligger den politiske makten i Nord-Korea hos befolkningen, som utøver sin makt gjennom den valgte folkeforsamlingen som kun blir valgt inn på de lavere administrative nivåer. Den øverste forsamlingen har 687 medlemmer og velges i såkalte «frie valg» hvert femte år. Stemmerett blir gitt ved fylte 17 år. Forsamlingen har offisielt den lovgivende myndighet, og den står fritt til å velge statsoverhodet og mange andre sentrale politiske ledere, bl.a. lederen for kabinettet (statsministeren) og de øverste dommerne for høyesterett. Men egentlig skjer disse valgene etter forslag som kommer fra Kim Jong-un, som har den egentlige makten. Den utøvende makt ligger hos kabinettet, som ledes av statsministeren og fungerer som den folkevalgte regjeringen. Dette kabinettet har ansvaret for en rekke kommisjoner og ministerier, og kabinettet er formelt ansvarlig overfor den øverste valgte folkeforsamlingen. Statsministeren leder kabinettets møter og er også formann for den nasjonale forsvarskommisjon. Det koreanske arbeiderpartiet nominerer, gjennom «Den demokratiske fronten for gjenforening av fedrelandet», alle personene som stiller som politiske kandidater og som blir valgt inn til den nord-koreanske folkeforsamlingen. Disse velges uten motkandidater fordi det ikke finnes noen andre lovlige politiske partier og uavhengige kandidater har ikke lov til å stille til valg, verken på lokalt plan eller til parlamentet. Derfor får de eneste kandidatene som er tillatt å stille, enorme stemmetall. Økonomi. Nord-Korea har en økonomi organisert etter stalinistisk modell, og staten kontrollerer mer enn 90 prosent av alt arbeid. Landets økonomi er en av verdens mest sentralstyrte og isolerte. 95 prosent av alle varene som finnes i landet kommer fra den statseide industrien, og jordbruket er organisert i store kollektiver. Nord-Korea eksporterer tekstiler, metaller og jordbruksprodukter. Viktige importvarer er råolje, kull, transportutstyr og maskiner. Viktige handelspartnere er Kina, Japan og Russland. Ettersom landet hele tiden har hatt fokus på selvforsyning er både eksporten og importen relativt beskjeden. Landet ble hardt rammet da Sovjetunionen ble oppløst. Sovjetunionen var landets viktigste handelspartner, og subsidierte i tillegg Nord-Korea med billig olje. Energimangelen er i dag et stort problem for landet, og er den viktigste grunnen til at industrien siden 1990 bare har gått for halv kapasitet. Turisme. Turisme til landet er mulig, men krever at man er ledsaget av minst en guide, en partirepresentant og en sjåfør. Dette selv om man reiser alene. Alle, bortsett fra sørkoreanske statsborgere og journalister, kan reise til Nord-Korea. Tidligere kunne amerikanske statsborgere kun besøke Nord-Korea på turer som inkluderte Arirang Mass Games, men denne regelen er nå kuttet. Nord-Korea er verdens minst besøkte turistland og kun omlag 1500 vestlige turister besøker landet årlig, samt noen tusen fra Asia. Nord-Koreas atom- og rakettprogram. Nord-Koreas atom- og rakettprogram er betegnelsen på det programmet som Nord-Korea har hatt for å utvikle kjernekraft, og i de senere år angivelig atomvåpen. Det hele startet i 1993 da Nord-Korea meldte seg ut av Ikkespredningsavtalen. Nord-Korea og USA signerte i 1994 en avtale der regimet i Pyongyang gikk med på å fryse og demontere sitt atomvåpenprogram, i bytte mot internasjonal hjelp til å bygge opp atomreaktorer for elektrisk kraft. I 1998 sendte Nord-Korea en rakett 2000 kilometer over Japan og ned i Stillehavet. USA forhandlet frem en ny avtale om økonomisk hjelp til bygging av atomkraftverk mot at Nord-Korea legger ned atomprogrammet. Siden atomkraftverkhjelpen ikke har kommet etter 2 år og USAs president George W. Bush har sluttet med kontakt på vanlige relasjoner gjenopptok Nord-Korea atomprogrammet. Etter internasjonal fordømmelse blir atomprogrammet igjen lagt på is og i 2007 er ifølge IAEA alle Nord-Koreas fem reaktorer stengt. Kraftverk. I Norge er over 99 prosent av elektrisitetsproduksjonen vannkraft (SSB 2003), men stadig nye vindkraftverk bygges ut, noen få gasskraftverk er i planleggingsfasen, og det eksperimenteres med andre typer kraftverk. Betegnelsen "kraftverk" er omstridt, ettersom et kraftverk ikke produserer kraft, men energi. Derfor er betegnelsen "energiverk" ofte brukt. Hippokrates. Hippokrates fra Kos (født 460 f.Kr., død 377 f.Kr.) var en gresk lege. Han blir vanligvis sett på som den mest betydningsfulle personen i medisinens historie og blir således kalt «legekunstens far». Han var leder for den medisinske skolen på øya Kos. Nedtegnelser tillegger ham at han avviste overtroen og magien i den primitive ‘medisinen’, og la fundamentet for medisin som en vitenskapelig gren. Hippokrates assosierte personlighetstrekk med de innbyrdes forhold i forekomster av kroppens fire væsker; slim, gul galle, svart galle og blod, og han hadde stor innflytelse på den senere legen Galen. Det "Hippokratiske Corpus" er en samling av ca seksti traktater, hvor de fleste er skrevet mellom 430 f.Kr. og 330 f.Kr.. De er i realiteten en gruppe tekster skrevet av flere forskjellige opphavsmenn med ulike synspunkt som feilaktig har blitt gruppert under navnet Hippokrates ved Biblioteket i Alexandria. De fleste tekstene som er med i Corpus er ikke ansett for å ha blitt skrevet av Hippokrates selv, og mange ble faktisk skrevet av hans svigersønn Polybus. Det mest kjente av de Hippokratiske nedtegnelsene er den hippokratiske ed som lite trolig ble skrevet av Hippokrates selv. En berømt, medisinsk regel tilskrevet Hippokrates er "Primus non nocere" (først, gjør ikke skade). Historie. Historikerne aksepterer at Hippokrates ble født en gang rundt år 460 f.Kr. på den greske øya Kos. Han ble en berømt lege og lærer i medisin. Annen biografisk informasjon er derimot apokryfisk og mest sannsynlig ikke sann. Soranus av Efesos, en gresk gynekolog fra 100-tallet e.Kr., var Hippokrates’ første kjente biograf og er kilden til det meste som kjennes om hans person. Informasjon om Hippokrates kan også finnes i skriftene til Aristoteles som daterer fra 300-tallet f.Kr.; i "Suda", en massiv bysantinsk–gresk historisk encyklopedi om antikken fra 900-tallet e.Kr.; og i verkene til Johannes Tzetzes, som levde i Konstantinopel på 1100-tallet. Soranus erklærte at Hippokrates’ far var Herakleides og hans mor var Praxitela, datter av Fenaretis. Hippokrates’ to sønner, Thessalos og Drakon, og hans svigersønn, Polybos, var hans elever. I henhold til Galen, en senere gresk lege, var Polybos Hippokrates’ sanne etterfølger, mens Thessalos og Drakon begge hadde en sønn ved navn Hippokrates. Soranos sa at Hippokrates lærte seg medisin av sin far og farfar, og studerte andre emner med Demokritos og Gorgias. Hippokrates studerte antagelig ved asklepieion på Kos, og fikk leksjoner av den trakiske legen Herodikos av Selymbria. Den eneste samtidige referansen av Hippokrates finnes i Platons dialog "Protagoras", hvor Platon beskriver «Hippokrates som "Hippokrates fra Kos, asklepiaden». Hippokrates underviste og utøvde legeyrket hele sitt liv og reiste så langt som til Thessalia, Trakia og Marmarahavet. Han døde antagelig i Larissa i en alder av 83 eller 90 år, men enkelte versjoner sier at han ble godt over 100. Det finnes også flere versjoner av hvordan han døde. Hippokratiske Corpus. Det Hippokratiske Corpus (latin: 'corpus' = kropp) er et biblioteket, eller rettere sagt restene etter et bibliotek. Selv om de 34 bøkene som er med i samlingen ble tilskrevet Hippokrates i antikken, vet humanister i dag at de sannsynligvis ble skrevet mellom det sjette og fjerde århundre før Kristus. Mellom Hippokrates virke og de pre-Sokratiske filosofene ble en spesiell form for prosa utviklet i Hellas. Øyen Kos hvor Hippokrates holdt til var i et område hvor man snakket dorisk, men de medisinske skribentene på Kos som utviklet de Hippokratiske traktatene, fant det passende å bruke filosofiens dialekt, som var jonisk. Bruken av jonisk fremfor den innfødte doriske dialekten samsvarer med praksisen til vitenskapsmenn i renessansen som ofte brukte Latin fremfor det lokale språket i sine traktater. Den hippokratiske ed. Et bysantinsk manuskript fra 1100-tallet med den hippokratiske ed. Den hippokratiske ed inneholder visse etiske retningslinjer og er tradisjonelt blitt avlagt av leger. Eden tilskrives tradisjonelt Hippokrates (450-377 f.Kr.) eller av en av hans studenter; imidlertid er den eldste i dag kjente skriftlige kilde som nevner dem fra Scribonius Largus (1. årh. e.Kr.). Diskusjon. Den tradisjonelle eden forbyr eksplisitt abort og eutanasi (aktiv dødshjelp), samt doktor–pasient-forhold. Den krever konfidensialitet for pasientene (taushetsplikt). «Steinene» som det referes til er nyresteiner eller gallesteiner. Fjerning av disse ble sett på som for vanskelig for allmennpraktikere, og ble derfor overlatt til spesialister. Eutanasi. Eutanasi (gresk "eu" god og "thanatos" død, «behagelig død») er bedre kjent under begrepet «dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap». Eutanasi går ut på å fremskynde en persons eller dyrs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse. Eutanasi kalles tidvis også «assistert selvmord». Introduksjon. Den første av disse praksisene er ulovlig i nesten alle land; den andre er ulovlig i mange. Selvmord er ofte resultat av en depresjon som er mulig å behandle, mens mange forsvarer at det i noen tilfeller kan være en rasjonell respons på en håpløs situasjon. Eutanasi blir ofte delt inn i to kategorier: aktiv og passiv. Aktiv betyr at man handler slik at døden inntreffer og inkluderer punkt 1 og 2 ovenfor. Passiv betyr å ikke hindre selvmord og er inkludert i punkt 3 ovenfor. På et sykehus kan dette bety at man tillater pasienten å nekte livsnødvendig medisinering og behandling. I praksis har mesteparten av den offentlige debatt dreid seg om aktiv eutanasi. Argumenter for og mot eutanasi. Tilhengere av eutanasi sier at mennesker bør kunne velge at de ikke vil leve lenger, og at dødssyke pasienter blir gitt større respekt hvis de får ende sine lidelser enn om de holdes i live mot sin vilje. Filosofen Peter Singer har vært en av de mest fremtredende tilhengere av eutanasi, og går ut i fra et utilitaristisk synspunkt. Argumentene fra motstandere av eutanasi kan deles opp i to hovedkategorier: religiøse og av forsiktighetshensyn. Mange religiøse mennesker, hovedsakelig kristne, mener at det ikke er en god handling å drepe noe, og at smertestillende medisiner er gode nok og at lidelse kan unngås hvis legene vil. Mange religioner ser også på livet som en gave fra Gud og at det enten er hans (ikke ens eget), eller at å kaste det bort er en fornærmelse overfor ham. Den andre gruppen argumenter mot eutanasi går på at det ikke er i egen interesse å støtte det; til slutt vil alle lide, og legene kan bli fristet til å utføre eutanasi. Lovlig eutanasi kan muligens føre til at leger presser folk til eutanasi for å redusere medisinske utgifter, eller etter press fra familie eller andre. Leger gir rutinemessig og lovlig medisinsk behandling til terminale (døende) pasienter som innbefatter store mengder smertestillende medikamenter. Dette gjøres først og fremst for å lette pasientens smerter, men det gis ofte i doser som kan sette ned kroppslige funksjoner og dermed redusere levetiden til pasienten. Leger som er imot eutanasi, argumenterer kraftig mot at slik behandling er eutanasi. Australia. Eutanasi ble legalisert i 1995 i Australias Nordterritoriet etter loven om rettigheter for terminale pasienter. Loven ble imidlertid raskt satt ut av funksjon av Samvelde-regjeringen gjennom et tillegg til loven om Northern Territory (selvstyre) av 1978 ("Northern Territory Self-Government Act"). (Bemyndighetsområdene til Northern Territory-lovgivningen – til forskjell fra det nasjonale lovverket – er ikke sikret av den australske grunnloven.) Tre personer hadde allerede blitt lovlig eutanisert, før dette lovtillegget. Belgia. Etter en grundig diskusjon legaliserte det belgiske parlementet eutansi i september 2002. Det nye lovverket krever forøvrig en komplisert prosess som har blitt kritisert som et forsøk på å etablere et "dødsbyråkrati". Uansett er eutanasi nå legalisert, og forkjempere i Belgia håper at det vil stanse mange ulovlige praksiser. (Det hevdes at flere tusen ulovlige eutanasier forekommer i Belgia hvert år). Nederland. I Nederland har Overhuset godkjent en lov om "Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord", som tidligere var vedtatt av Underhuset til Parlementet 28. november 2000. Loven trådte i kraft fra 1. april 2002. Dette lovverket har bred støtte blant liberale nederlendere. Etter det nye lovverket er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt en forbrytelse. Unntaket er når alle krav er oppfylt, og det kan en lege godkjenne ved å følge de korrekte prosedyrene. Loven slår fast at eutanasi er tillatt når pasienten har bedt om det gjentatte ganger, når pasientens lidelser er utålelige og når legen på forhånd har rådført seg med en kollega. Legen må også rapportere dødsårsaken til kommunens gravferdsagent med relevante opplysninger etter loven om begravelse og kremering. Regionale nemnder vil fortsette med å finne ut hvorvidt en sak med terminering av liv etter forespørsel om assistert selvmord fyller kriteriene. Avhengig av deres konklusjon vil en sak enten bli avsluttet eller oversendt til påtalemyndigheten. Lovverket er tydelig på at en skriftlig erklæring fra pasienten med ønske om eutanasi skal anerkjennes. Slike erklæringer kan brukes når pasienten er i koma eller på annen måte ikke kan uttrykke om de ønsker eutanasi eller ikke. I den første tiden da eutanasi ble vanlig praksis i Nerderland, ble det formelt gjennomgått av legekomiteer ved hvert enkelt sykehus. Slik loven var laget, hadde den kun formalisert en praksis som allerede eksisterte som sedvane etter domsavsigelser. Nederland har et velutviklet helsevesen og har i likhet med Norge høy forventet levealder (menn 76,0 år, kvinner 81.1 år – for Norge: menn 76,4 år, kvinner 81,7 år). Retten til eutanasi støttes av majoriteten av tradisjonelt liberale nederlendere, og erfaringene viser at legalisering ikke medfører lettvinte drap. Dog er statistikken i Nederland åpen for diskusjon. Underrapportering av debile og senile pasienter er sannsynlig, og misbruk kan aldri utelukkes. Videre er prosedyren ved eutanasi uten samtykke i utgangspunktet problematisk. Norge. Foreningen Retten til en verdig død har siden 1977 arbeidet for legalisering av eutanasi slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det og kontrollkriterier er ivaretatt. er en av organisasjonene som kjemper mot legalisering av eutanasi. Deres argumentasjon går langs to linjer. På den ene siden er påstanden om menneskelivet som unikt, ukrenkelig og uerstattelig. Fordi menneskelivet gis en slik stilling, er det alltid galt å ta et menneskes liv. På den andre siden er organisasjonen en pådriver for å tilrettelegge for aktiv livshjelp som et alternativ til eutanasi. I mai 2009 var Fremskrittspartiet Norges første politiske parti til å stadfeste retten til aktiv dødshjelp.tidl Justisminister Knut Storberget (Ap) sier også han ville ha valgt aktiv dødshjelp om han selv var dødssyk. Han vil likevel ikke jobbe politisk for at aktiv dødshjelp skal bli tillatt i Norge, og overlater ansvaret med å utvikle politikken på området til Helse- og omsorgs ministeren. Sykehjem og sykehus stilles daglig overfor samvittighetsvalg mellom hjelp til liv eller død. Flere kjente overleger har stått frem og tilstått at de har utført aktiv dødshjelp. USA. I USA er den vanligste formen for eutanasi å slutte med sondenæring til eldre og uføre pasienter. Dette blir vanligvis sett på som overgrep når pasienten har muligheter for å komme seg igjen. Disse pasientene dør ofte av dehydrering. Det vanlige enkelte steder i USA er at familien aktivt må hindre dette. Hvis ikke blir det gjort under stilltiende samtykke. I motsetning til resten av USA, har innbyggerene i staten Oregon hatt to avstemninger om legalisering av assistert selvmord med dødelig dose av medisiner. Det er beregnet at fra loven trådte i kraft i 1997 og frem til 2002 begikk rundt 100 terminale pasienter legeassistert selvmord. Det er vanskelig å tallfeste nøyaktig, siden loven ikke pålegger legene å rapportere om de har gått med på en pasients ønske. Oregons praksis har siden den trådte i kraft blitt vedvarende angrepet av ulike religiøse organisasjoner og føderale partier som støtter disse organisasjone. Tvunget eutanasi. I Nazi-Tyskland var uttrykket «eutanasi» ("Euthanasie") et kodeord for systematiske drap på misdannede barn og mentalt syke voksne under Adolf Hitlers T-4 eutanasiprogram. Dette har gjort ordet belastet i tysktalende land, på samme måte som mange andre uttrykk brukt av nazistene. Derfor foretrekker de å bruke ordet «Sterbehilfe» (dødshjelp). Saker i Norge angående eutanasi. Den mest kjente dommen mot helsepersonell er Arnfinn Nesset-saken. På bakgrunn av indisier ble han dømt til lovens strengeste straff for å ha gitt medikamentet Curacit til døende pasienter. Den 3. august 2007 begynte legene ved Ullevål universitetssykehus livsavsluttende behandling av en tre år gammel jente uten adoptivmoren "Gloriose Nduwimanas" samtykke eller viten. Sigurd Hoel. Sigurd Hoel (født 14. desember 1890 i Nord-Odal, død 14. oktober 1960) var en norsk forfatter og forlagskonsulent. Han debuterte med novellesamlingen "Veien vi gaar" i 1922. Gjennombruddet kom med "Syndere i sommersol" (1927), som ble filmatisert i 1934 og i 2001. Liv. Han var sønn av læreren Lars Anton og Elisa Dorothea Hoel, og vokste opp i Odalen. Barndomshjemmet er bevart som Sigurd Hoels hjem Han kom etter hvert til Ragna Nielsens skole i Kristiania, men da han gikk ut herfra i 1909, hadde han ikke råd til å begynne på universitetet straks. Han arbeidet en tid som forsikringsselger, før han kunne begynne å studere i 1910, samtidig som han forsørget seg ved lærerjobber. I 1913 ble han ansatt ved Ragna Nielsens skole. I universitetstiden var han redaktør for bladet «Minerva». Hans litterære karriere begynte med novellen «Idioten» fra 1918, da han vant en skrivekonkurranse. Samme år ble han ansatt i «Socialdemokraten» som litteratur- og teaterkritiker. I 1920 skrev han komedien "Den enes død" sammen med vennen Finn Bø. Harald Grieg skaffet ham arbeid som konsulent for Gyldendal Norsk Forlag, og Erling Falk gjorde ham til redaktør for «Mot Dag». 1924 reiste han til Berlin for å studere sosialismen, og her skrev han sin første roman, "Syvstjernen". Han fortsatte til Paris, hvor han møtte Caroline Schweigaard Nicolaysen (død 1960), som han giftet seg med i Norge i 1927. De ble skilt i 1936, og samme år giftet han seg på ny med Ada Ivan. Under krigen vendte Hoel og hans kone tilbake til Odalen. Han deltok i motstandsbevegelsen, og skrev artikler for motstandspressen. I 1943 måtte han flykte til Sverige. Hoel hadde kort tid tilknytning til landsmålsbevegelsen, men tok senere aktiv del i riksmålskampen. Han var blant stifterne av Forfatterforeningen av 1952 og var formann for Riksmålsforbundet fra 1956 til 1959. Han døde av slag, 69 år gammel. Forfatterskap. "Veien til verdens ende" (1933) er en barneskildring fra bondemiljø, og regnes som et av hans hovedverker, sammen med bl.a. romanen "Møte ved milepelen" (1947). I denne romanen tar han både avstand fra nazismen og problematiserer krigsoppgjøret. Den siste romanen, "Trollringen" (1958), er også blant hans mest kjente. Som hovedkonsulent for norsk og oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal norsk forlag satte Hoel sitt preg på en hele generasjon norsk litteratur. Fra 1929–1959 var Hoel redaktør for forlagets «Gule Serie», der han introduserte flere utenlandske forfattere, ofte med en forbløffende fornemmelse for hvilke forfatterskap som ville bli stående. Serien omfattet 101 bøker, blant annet verker av forfattere som Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og Franz Kafka. Hoel skrev innledninger til alle bøkene, og innledningene er samlet i bøkene "50 gule" (1939) og "De siste 51 gule" (1959). Krølle Bølle. Krølle Bølle er en bornholmsk eventyrfigur og maskot i form av et troll. Ludvig Mahler, fullmektig ved de bornholmske jernbaner, oppfant Krølle Bølle for sin sønn Ole sommeren 1943, mens de var på sommerhuset i utkanten av Langebjerg i Sandvig. En forlegger så tegningene og foreslo å utgi dem. Boken fikk navnet "Bobbarækus Filiækus - med Krølle-Bølle rundt på Bornholm" og ble utgitt første gang i 1948 på bokhandler Ernst G. Olsens forlag. Boken er på 40 sider og har siden blitt utgitt på Colbergs Boghandels Forlag. Boken er også oversatt til tysk. Ludvig Mahlers sønn, keramiker Ole Mahler, eier rettighetene til navnet og tegningene av trollet. Han produserte per 2006 keramikkfigurer av Krølle Bølle-familien i Rønne og i Hasle. Krølle Bølle har antakelig samme betydning og rolle for Bornholm som den lille havfruen har for København, og er en av de mest populære suvenirer fra øya. Handlingen. Krølle Bølle er et frekt lite trollbarn som har en krøll på hodet og en krøllete hale. I historien i boken lærer Krølle Bølle en ed av sin far, trollkongen: «bobbarækus filiækus». Han bruker denne til å beskytte seg selv når han er i fare. Men en dag møter han dessverre en døv person som ikke liker ham. Krølle Bølle Is. Fram til 2008 ble det produsert en Krølle Bølle Is på Bornholms Andelsmejeri i Klemensker. Isen ble markedsført av Nestlé Premier Is. I 2007 inngikk Ole Mahler en avtale med norske Diplom-Is, men det ble ikke enighet om noen produksjonsavtale, så produksjonen av ble flyttet til Diplom-Is sin samarbeidspartner Vebbestrup Flødeis ved Hobro i Jylland. The Clash. The Clash var et britisk punk rock-band. Musikken deres var påvirket av forskjellige musikkstiler som reggae og roots rock, og er regnet som et av de mest innflytelsesrike band i det 20. århundre. I motsetning til mange andre punkband var The Clash mer politisk bevisste, og flere av tekstene bærer sterkt preg av dette. Bandets politiske engasjement førte også til at de deltok på en del arrangementer i regi av bl.a. Rock Against Racism og Anti-Nazi League. Konsertene til The Clash var svært intense opplevelser og en av hovedårsakene til bandets suksess. De besøkte Norge to ganger; 21. mai 1980 i Storsalen på Chateau Neuf og 16. februar 1984 i Drammenshallen. I historisk perspektiv fremstår bandet som en av de mest sentrale aktørene i den fornyelsen av rocken som fant sted på slutten av 1970-tallet. Medlemmer. På albumet Cut the Crap bestod The Clash av Strummer, Simonon, Vince White (gitar), Nick Sheppard (gitar) og Pete Howard (trommer). The Clash ble oppløst i 1986. Jones spilte senere i Big Audio Dynamite, mens Strummer dannet bandet The Mescaleros, som bestod av talentfulle artister, blant annet hans venn fra før The Clash, Tymon Dogg. Simonon og Headon prøvde seg også på andre prosjekter, men holdt en forholdsvis lav profil. Headon ga ut et soloalbum, mens Simonon startet bandet Havana 3am som gav ut flere album. Syria. Syria, eller Den arabiske republikk Syria, er en arabisk stat i Midtøsten. Den grenser i nord til Tyrkia, i øst til Irak, i sør til Jordan og i vest til Libanon, Israel og Middelhavet. De syriske Golanhøydene er okkupert av Israel siden seksdagerskrigen i 1967. Hovedstad og største by er Damaskus, andre betydelige byer er Aleppo og Homs. Demografi. Ca. 86 prosent av befolkningen er muslimer, flertallet av disse er sunnimuslimer, 16 % av muslimene er alawitter, drusere, ismailere og andre sekter. 10-12 % er kristne. Syrisk kristendom er svært mangeartet. Man finner blant annet syrisk-ortodokse, den ortodokse kirke i Antiokia, nestorianere, armensk-ortodokse, armensk-protestantiske og andre kristne grupper som tilhører den vestlige Kirken. I tillegg eksisterer det en liten andel jøder i Damaskus. 90,3 % av befolkningen er arabere, også en del palestinske arabere. Andre folkegrupper utgjør 9,7 %. Av disse er armenere og kurdere de største. Kurderne hører tradisjonelt til i den nordøstlige regionen, men bor også i store antall i hovedstaden Damaskus. Armenerne, som i stor grad emigrerte til Syria etter det armenske folkemordet etter første verdenskrig har særlig en synlig tilstedeværelse i Aleppo. Andre mindre folkegrupper er arameere, circussere og irakiske turkmenere. Alle de forskjellige folkegruppene er i varierende grad assimilerte og ikke alle snakker sine opprinnelige språk. Flyktinger. Det bor (2010) ca en million irakiske flyktninger i Syria. Omkring 130 000 av disse mottar regelmessig matvarehjelp fra Verdens matvareprogram. Historie. Syria er en ung nasjon, men et gammelt land. Flere svært gamle byer er avdekket ved utgravninger, blant annet Ugarit (6. årtusen f.Kr.) og Mari (4. årtusen f.Kr.). I tur og orden har landet helt fra oldtiden vært besatt av arameere, assyrere, babylonere, persere, grekere, romere og arabere, og fra 1500-tallet av tyrkere. Da araberne erobret landet i år 635 e.Kr. gikk folket i Syria over til islam. Korsfarerne erobret mye av Syria på 1100-tallet, men de ble drevet ut av den kurdiske generalen Saladin. Syria var under ottomansk/tyrkisk rike fra 1517 til 1920, fransk kontroll fra 1920 til 1946. Landet ble medlem av FN og Den arabiske liga i 1945. Syria har deltatt i krigene med Israel og tapte Golanhøydene i 1967. Etter flere militærkupp og motkupptok tok Ba'ath-partiet makten i 1963. Landet har stått i et sterkt motsetningsforhold til Irak og inngikk 1980 en vennskapsavtale med Sovjetunionen. Syria deltok sammen med USA på alliert side i Golfkrigen mot Irak i 1991, mens de 2003 holdt sterk avstand til USA. Landet utnyttet denne posisjonen til å sikre seg en sterkere kontroll over Libanon. Da det sunni-muslimske broderskapet reiste seg mot Damaskus i 1982 ble opprøret slått ned, og omtrent 20 000 mennesker døde. Hafez al-Assad stod i spissen for det statsbærende Ba'ath-partiet, og han var president fra 1971 til sin død i 2000. Hans sønn, Bashar al-Assad, overtok da og har sittet som president siden (per 2012). Borgerkrigen i 2011-12. Syriske myndigheter opphevet aldri unntakstilstanden som ble innført i 1963, og lyktes i lang tid å unngå større demonstrasjoner. 15. mars 2011 brøt det først ut demonstrasjoner med et dusin mennesker i hovedstaden Damaskus, fulgt av et hundretalls demonstranter og titusener av støttespillere på Facebook neste dag. Etter fredagsbønnen 18. mars brøt det ut demonstrasjoner med flere tusen demonstranter i flere av Syrias største byer, som Damaskus, Daraa, Homs, Baniyas, Qamishli og Deir ez-Zor. Demonstrasjoner har vedvart siden. Etter flere måneder med i all hovedsak fredlige protester, har situasjonen utviklet seg til en væpnet konflikt som kan karakteriseres som en borgerkrig. Mer enn 19 000 mennesker skal ha blitt drept per juli 2012. Forsvars- og utenrikspolitikk. Syria har lenge hatt et anspent forhold til Tyrkia på grunn av elvene Eufrat og Tigris, samt på grunn av den tyrkiske Hatay-provinsen. Den tyrkiske provinsen Hatay blir fortsatt tegnet innenfor Syrias grenser, noe Tyrkia reagerer på. Videre støttet Syria lenge den marxist-leninistiske separatistorganisasjonen PKK, som kjemper for en kurdisk selvstendig stat i øst-Tyrkia. Etter utleveringen av PKKs leder, Abdullah Öcalan, og fram til borgerkrigen brøt ut i Syria i 2011 var forholdet mellom Syria og Tyrkia blitt bedre, men har så på nytt blitt mer anspent enn tidligere. Forholdet til USA har lenge vært anspent, og USA definerer Syria som en del av ondskapens akse og påstår at landet fortsatt støtter terrorisme. Syria har også hatt et spent forhold til Israel og har vært med i flere kriger mot Israel. Landet mistet Golanhøydene til Israel under en av disse krigene, som annekterte området til tross for internasjonal kritikk. Syria er medlem av den Arabiske Liga, men Assad-regimet i landet har også fått et anspent forhold til flere arabiske land, spesielt Saudi-Arabia, Egypt og Qatar, etter at borgerkrigen brøt ut. Som et resultat av borgerkrigen i Libanon hadde Syria militærstyrker utplassert der fra 1990, med undertegnelsen av Taif-avtalen. Etter drapet på Rafiq al-Hariri, tidligere statsminister i Libanon, i Beirut 14. februar 2005 vokste det fram en kraftig bevegelse for syrisk tilbaketrekning i nabolandet. Dette førte til at den syriske regjeringen vedtok å trekke soldatene ut av landet og de siste forlot Libanon 26. april. Men forholdet mellom det syriske regimet og den libanesiske regjeringen er fremdeles anspent, ettersom Syria av mange blir beskyldt for å stå bak likvideringen av Hariri. FNs sikkerhetsråd og den libanesiske regjeringen har godkjent et spesialtribunal for Libanon som skal rettsforfølge de ansvarlige for Hariris død. Som et resultat av sikkerhetsrådets resolusjon 1757 er tribunalet nå i ferd med å bli etablert. Landet har gode forbindelser med Iran og Russland, som begge støttet Assad-regimet da borgerkrigen brøt ut. Næringsliv. Syria pådro seg en stor utenlandsgjeld på grunn av sitt militære engasjement i Libanon, og har etter det trengt finansiell bistand utenfra. Da Sovjetunionen ble oppløst mistet Syria en viktig handelspartner, men til tross for det hadde Syria en stabil økonomisk vekst i 1990-årene. Etter en stund ble inflasjonen og budsjettunderskuddene større. Etter hvert ble økonomien basert på jordbruk og handel med jordbruksprodukter, i tillegg til økt turisme. I 1995 var antall turister i Syria cirka 2 millioner. I dag produserer Syria flere industriprodukter, blant annet tekstiler, drikkevarer, tobakk, fosfat og sement. Landet eksporterer også en del olje. Syria har mange svake statstyrte bedrifter og lav produktivitet. Oljeproduksjonen har begynt å ebbe ut, og arbeidsløsheten er forventet til å stige i Syria i fremtiden. Tom Waits. Thomas «Tom» Alan Waits (født 7. desember 1949) er en amerikansk Grammy-belønnet musiker og skuespiller. Det er som musiker og sanger han er mest kjent. Mange av sangene hans har han skrevet med sin kone Kathleen Brennan. Waits har også jobbet som komponist til filmer og musikaler, og har spilt biroller i filmer som for eksempel "The Fisher King" og "Bram Stoker's Dracula". Han har blitt nominert til en Oscar for sitt arbeid med filmmusikk-album. 14. desember 2010 ble det kjent at han ville bli tatt opp i Rockens æresgalleri, sammen med blant andre Neil Diamond, Alice Cooper, Darlene Love og Dr. John. Opptakseremonien var 14. mars 2011 på Waldorf-Astoria i New York City. Tidlig karriere. Tom Waits ble født i Pomona, California. Faren Frank var av skotsk og irsk avstamning og moren av norsk avstamning. Tom arbeidet som dørvakt på nattklubben Heritage i San Diego tidlig i 1970-årene, hvor artister av alle sjangere opptrådte. Som en stor fan av mange låtskrivere og musikere, blant annet Frank Sinatra, Bob Dylan, Lord Buckley, Hoagy Carmichael, Captain Beefheart, Marty Robbins, Raymond Chandler og Stephen Foster, begynte Waits å utvikle sin egen musikkstil, kombinert med sang og monolog. Etter en periode med United States Coast Guard tok han veien til «Monday nights» på The Troubadour i Los Angeles. Der var det musikere fra hele verden som sto i kø for få muligheten til å fremføre på scenen på mandagskveldene. En kort stund senere i 1971 begynte Waits sin opptakskarriere etter at han flyttet til Los Angeles. Han signerte med Asylum Records og fikk manageren Herb Cohen som også var manageren til Frank Zappa. Closing Time. "Closing Time" er Tom Waits' debutalbum, utgitt i 1973 av Elektra Entertainment. En coverversjon av «Ol' '55» ble senere en hit for The Eagles. Heart of Saturday Night. "Heart of Saturday Night" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i 1974 av Asylum Records. Sporliste. Alle sanger skrevet av Tom Waits. Harald Sæverud. Harald Sigurd Johan Sæverud (født 17. april 1897 på Nordnes i Bergen, død 27. mars 1992 i Bergen) var en norsk, nyklassisk komponist. Han var en av Norges mest betydelige komponister i sin tid. Sæverud bodde mange år i Rådal i tidligere Fana kommune, hvor hans romslige eiendom, Siljustøl, idag er museum. Hans sønn Ketil Hvoslef er også komponist. Utdanning. I 1915 begynte Sæverud ved musikkakademiet i Bergen hvor han studerte piano, supplert med musikkteori ved Borghild Holmsen, en anerkjent pianist og komponist med grad fra musikkonservatoriet i Leipzig. Etter fullført kursus i Bergen, studerte Sæverud videre i Berlin (1920–1921) og Paris (1925). Han var styremedlem i Norsk Komponistforening og i Musikselskabet Harmoniens orkester. Han ble medlem av Svenska musikalska akademien i 1952. Fra 1953 ble han tilkjent Statens kunstnerlønn. Kjempeviseslått, klaverminiatyrer og ny Peer Gynt-musikk. Hans "Slåtter og stev fra Siljustøl", der man finner klaverstykker som "Rondo Amoroso", "Småsveingangar", "Galdreslåtten" og andre miniatyrer med typisk sæverudske titler, er mye spilt. "Rondo Amoroso" finnes også for orkester. Det samme gjelder Kjempeviseslåtten, som ble skrevet under andre verdenskrig i vrede mot okkupasjonsmakten. "Kjempeviseslåtten", hans mest kjente verk, er inspirert av skadene tyskerne påførte Lærdal under okkupasjonen. Hans musikk til Ibsens "Peer Gynt" var et bestillingsverk til Det norske teaterets oppsetning i 1947, der Hans Jacob Nilsen hadde regien og selv spilte hovedrollen. Nielsens ide var at Ibsens drama skulle framføres som et «antiromantisk» verk, og da mente han at Edvard Griegs musikk skapte feil assosiasjoner og engasjerte Sæverud til å skrive en ny. Med sine ni symfonier må Sæverud sies å være en av Skandinavias viktigste symfonikere i det 20. århundre. To hovedkategorier. Sæveruds musikk faller inn i to klare hovedkategorier; verker for piano og verker for orkester. Blant orkesterverkene finner vi ni symfonier, flere obo-, fiolin-, piano- og fagottkonserter, samt en del énsatsverker. Sæveruds musikk lar seg ikke uten videre kategorisere. Han blir ofte regnet som en atonalist, men mye av hans musikk er tydelig tonal, og han tok avstand fra atonal musikk. («Musikkens tannråte» som han etter hvert kalte atonal musikk.) Han oppviser også slektskap med folkemusikk. «Jeg lager mine folketoner selv», er en kjent uttalelse fra Sæverud. Noen karakteriserer ham som en komponist av «barbarisk» musikk, men flere av verkene hans spiller på lyriske og romantiske stemninger. Mye av Sæveruds musikk er skrevet med nyklassiske virkemidler som polytonalitet, og nymodalitet (modale skalaer, bruk av kirketonearter). Hans raffinerte bruk av dissonanser er kanskje det folk flest gjenkjenner som det «sæverudske», men dette finnes langt fra i all hans musikk. Sæverud oppga ofte Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn som sine viktigste inspirasjonskilder. Særpreget personlighet. Sæverud var fantasifull, også når han fant på titler til sine komposisjoner, som i blant kan være de rene minidikt – f. eks. "Myrdunspele' på månestrålefele". Han kunne fortelle gode historier, og det er mange anekdoter knyttet til hans liv og virke. Han yndet å fortelle at han «var født på en kirkegård», noe som han mente hadde preget ham som kunstner. (Huset der han ble født skal ha ligget på et sted der det en gang hadde vært en kirkegård.) Han hadde nok en viss sans for det man i dag ville kalle merkevarebygging. Priser og utmerkelser. I 1952 ble Sæverud utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I 1957 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, i 1977 kommandør av samme orden. I 1979 mottok han Norsk kulturråds ærespris, i 1986 Lindemanprisen og han fikk tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1988. Komposisjoner i utvalg. Sæverud har også skrevet svært mange enkeltstykker uten opusnummer, og også mange bearbeidelser av egne verker. Eksterne lenker. Sæverud, Harald Sæverud, Harald Sæverud, Harald Sæverud, Harald Sæverud, Harald Rain Dogs. "Rain Dogs" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i august 1985. Albumet regnes som en "klassiker" av musikkavisen Panorama. Rod Stewart gjorde senere låten «Downtown Train» til en stor hit. Creatures. Creatures er et kunstig-liv spillserie, laget av Creature Labs. E-læring. E-læring er bruk av datamaskiner i undervisningen. E-læring (forkortelse for "elektronisk læring") omfatter en rekke former for læringsarbeid der den lærende normalt benytter en datamaskin for å motta lærestoff og oppgaver, arbeide med og diskutere disse og levere sine besvarelser. Vanligvis får de lærende lærestoffet presentert via Internett og presentasjonen kan være interaktiv, enten ved at datamaskinen gir ulike former for respons eller gjennom kommunikasjon med andre lærende og veiledere. Når undervisningen skjer via mobilt utstyr, som mobiltelefoner eller lommedatamaskiner, blir e-læring gjerne kalt for m-læring. Historie. Kunnskapstilegning er tilgjengelig i mange former. E-læring har sitt utspring i spesiallagete dataprogrammer og CD-ROM-kurs. Utviklingen skjøt fart på midten av 1990-tallet, og etter hvert som kapasiteten på Internett økte ble nettet i stadig større grad benyttet som distribusjonsmedium for denne typen undrvisning. Innholdet i kursene på CD-plater o.l. var monolittisk, det vil si at de ikke var enkle å dele opp i moduler for gjenbruk. Innholdet ble som regel integrert i selve presentasjonsprogrammet, som hadde sitt eget system for navigering mellom leksjonene. Dette var løsninger som krevde en del utviklingskostnader utover selve innholdsdelen. Med distribusjon via World Wide Web ble det enklere å skille innholdet fra presentasjonslogikken, og det ble utviklet rene LMS, «Learning Management System», læremiddelsystem eller læringsplattform, som var uavhengige av innhold. Kursutviklere begynte å lage læremoduler som kunne gjenbrukes (kurspakker uten egne, interne navigasjonssystem) for import til LMS-programmer som tok seg av selv presentasjonen med leksjoner og oppfølging av elevene. Kombinasjonen av slike kurspakker og LMS-nettsteder er i dag den mest utbredte formen for e-læring. E-læring har i økende grad blitt tatt i bruk i Norge. I en tidlig fase var e-læring proulært innen bedriftsopplæring, fordi det er økonomisk og sparsommelig å slippe å sende de ansatte av sted på reise hver gang det er behov for kursing og oppdatering. I løpet av de siste ti årene har imidlertid undervisningsinstitusjoner på alle nivå skaffet seg læringsplattformer. Undervisningsinstitusjonenes bruk omfatter ren fjernundervisning, men den vanligste bruken er som et supplement til ordinær undervisning – noe som gjerne omtales som blended learning. Læringsplattform. Skjermbilde fra et eldre engelsk ordlæreprogram. Læringsplattform (LMS) er et kjernebegrep i distribuert undervisning. Et komplett e-læringssystem er sammensatt av et LMS ("skolen") og et eller flere e-læringspakker ("kursene") med faglig innhold. Det er LMS-et som registrerer elevene, holder orden på pensum og den enkelte elevs framgang, og sørger for at lærestoffet fra riktig kurs kommer til riktig elev til riktig tid. Lærerne må være med på å utforme og godkjenne kursene, men et e-læringssystem med et godt LMS-program krever minimalt med innsats fra både lærere og administratorer etter at det er kommet i gang. Systemet bør likevel gi elevene anledning til å kommunisere med en menneskelig lærer når de har behov for det. Det finnes et ferdig sett med standarder for modulær lagring og distribusjon av kurs for opplæring via Internett. Det heter SCORMTM. Andre standarder er også under utvikling. SCORM omfatter blant annet spesifikasjoner laget av organisasjonen "IMS Global Learning Consortium", eksempelvis standardformat for XML-presentasjon av lærestoff. Det finnes gratisprogram på nettet for å pakke lærestoff i SCORM-pakker. Slike kurspakker kan flyttes fritt mellom ulike læringsplattformer så lenge som disse følger de samme standardene. __NOTOC__ Rusbrus. Rusbrus er en ferdigblandet cocktail tilsatt kullsyre på flaske. På 1990-tallet forekom også varianter som var fremstilt ved gjæring, svak musserende fruktvin. Disse er ikke lenger på markedet. Rusbrus var i løpet av hele 1990-tallet bare tilgjengelig på Vinmonopolet og utesteder med skjenkebevilling for brennevin. Alkoholprosenten i rusbrus tilsvarer som regel øl, men myndighetene regulerte det som brennevin fordi de mente at dets smak lettere kunne få ungdom til å begynne å drikke. Fremskrittspartiet (FrP) anket et vedtak i 1997 om å bare selge rusbrus på Vinmonopolet inn for EFTA-domstolen. Her fikk FrP medhold i sin anke. Grunnlaget for vedtaket var at norsk alkoholpolitikk forskjellsbehandlet ølprodusentene og rusbrusprodusentene. EUs regelverk om frihandel tilsa at alle alkoholholdige varer med samme styrke skulle ha like vilkår. Norske myndigheter fikk da et ultimatum om å enten flytte ølet til Vinmonopolet eller flytte rusbrusen ut i butikkene. Norske myndigheter valgte det sistnevnte, og fra 1. januar 2003 ble det åpnet for salg av rusbrus i butikk. Det ble samtidig åpnet for at steder med skjenkebevilling for øl også kunne skjenke rusbrus. The Eye (KUKL-album). "The Eye" er det islandske gothic rock-bandet KUKLs debutalbum. Det ble utgitt på Crass Records i 1984. The Bends. "The Bends" er den britiske rockegruppen Radioheads andre studioplate. Utgitt i 1995. Dette var den første Radioheadplata som ble produsert av Nigel Godrich. Evidensbasert medisin. Kunnskapsbasert medisin (EBM) er en medisinsk behandlingstilnærming basert på å bruke vitenskapelig metode så fremt denne foreligger, fremfor behandlingstilnærminger basert på tradisjon som man ikke har funnet støtte for. Oversikt. Ved å bruke metoder fra vitenskapen og statistikk slik som metaanalyse av eksisterende litteratur, risiko-nytte-analyse og randomiserte kontrollerte forsøk, sikter EBM mot at leger skal ta velbegrunnede og gjennomtenkte avgjørelser i forhold til individuell pasientbehandling, ved hjelp av de beste eksisterende vitenskapelige data, men samtidig ta hensyn til den den unike pasient. Evidensbasert medisin argumenterer at det er umulig å bruke bevitnelser, rykter og mystiske begrunnelser som bevis fordi den som observerer er inhabil og hindrer dermed objektiv innsamling av data. Å praktisere evidensbasert medisin tilsier ikke bare behov for klinisk ekspertise, men også ekspertise i å skaffe til veie, tolke og bruke resultater fra vitenskapelige studier, og i å kunne informere pasienten om de ulike risikoer og fordeler med ulike valg av behandlingsformer. Det er idag lovfestet at pasienten skal ha informert samtykke. Uttalelser fra "medisinske eksperter" regnes som den svakeste formen for evidens, i stigende rekkefølge regnes kasusrapporter, oppsummeringsartikler, metaanalyser, ukontrollerte studier og som sterkeste form for evidens er serier med dobbelt-blinde randomiserte kontrollerte studier utført av forskjellige forskningsteam som sterkest. Internett og søk i faglitteratur, tidsskrifter og lærebøker har gitt evidensbasert medisin betydelig enklere forhold siden søk på de vitenskapelig baserte kildene er blitt raskt og enkelt. Tilgang til fulltekstdatabaser igjennom legemiddelfirmaer og universitet gir mange leger mulighet for å sikre sine rutiner. er en databasert samling artikler der grupper av leger har gjennomgått litteraturen om enkelte fenomener og gir tilrådinger om behandling eller prosedyrer. De norske helsemyndigheter har betalt abonnement på denne tjenesten, slik at norske IP-adresser har fri tilgang til databasen. Historie. Professor Archie Cochrane var en britisk medisinsk forsker hvis bok "Effectiveness and Efficiency: Random Reflections on Health Services" (1972) og etterfølgende forsvaring av boken, førte til økt aksept for konseptet evidensbasert medisin. Cochranes arbeid har blitt æret gjennom navngivingen på forskningssentre for evidensbasert medisin, og gjennom en internasjonal organisasjon, the Cochrane Collaboration. Evidensbasert rangering av rusmidler. Stadig flere hveder at dagens system for narkotikaklassifisering er basert på tradisjoner og politiske fordommer, og ikke oppdatert i henhold til evidensbasert medisinskforskning de siste 50 årene. Dette skaper et dilemma, siden myndighetene i Norge og de fleste andre vestlige land har vedtatt at evidensbasert medisinskforskning skal ligge til grunn for både opplysningsarbeid, regulering og straffetiltak. Kritikk av evidensbasert medisin. Kritikere av evidensbasert medisin hevder at leger allerede gjør alle disse tingene, at man ofte mangler gode (vitenskapelige) bevis i mange sammenhenger. De hevder at mangelen på bevis og mangelen på fordeler ikke er den samme, at dess mer data man samler sammen og hoper seg opp, dess vanskeligere blir det å sammenligne pasientene i studiene med pasienten som sitter på legens kontor. ("..kunnskapen man får fra klinisk forskning svarer ikke direkte på det primære kliniske spørsmålet om hva som er best for pasienten man har med." (Tonelli MR:.)) Hovedproblemet er at evidensbasert medisin er mest effektivt når man tester effektiviteten til medikamenter og strekker gjerne ikke til for andre former for behandling, især de som krever aktiv deltakelse fra pasienten. Det kan bli vanskelig å tilpasse en uttestingsmodell som tar utgangspunkt i at pasienten er et passivt objekt som blir påvirket av behandlingen. Videre er det påpekt at bevisbyrden for at noe skal opptas i allmenn praksis kan være tilstrekkelig høy til at det blir vanskelig å introdusere ny kunnskap, og svært vanskelig å endre eksisterende oppfatninger og praksis, uten støtte fra legemiddelselskapene. Disse har igjen blitt kritisert i noen publikasjoner for å være svært selektive med hvilke studier som støttes, og det er stilt spørsmålstegn ved hvorvidt hensyn til profitt kan ha endt opp med å overskygge hensyn til hva som er ideell behandling for pasientene. I en del tilfeller er det vist radikalt forskjellige konklusjoner mellom studier som er sponset av de større selskapene, og studier som er foretatt av uavhengige instanser. Et eksempel på interessekonflikten i denne sammenheng finner man i kontroversene rundt bruk av SPECT undersøkelser i vurdering av korrekt medisinbruk ved psykiatriske lidelser. Det foreligger for øyeblikket ikke tilstrekkelig evidens som understøtter bruken av SPECT i slike forbindelser. Samtidig har eksempelvis Dr. David Amen fremsatt at det er tre forskjellige responsgrupper som slås sammen under diagnosen klinisk depresjon. I følge Dr. Amen reagerer kun "èn" av disse gruppene bra på de mest vanlige antidepressive midlene, altså SSRIer. Da disse midlene virker på rundt en tredjedel av pasientene som prøver dem, kan det være lite fristende for selskapene som produserer dem å gi støtte til studier som derved kan tenkes å vise at to tredeler av kundene deres heller bør bruke andre produkter som i hovedsak ikke lenger er dekket av patentrettigheter. Denne argumentasjonen gjelder samtlige selskap, da legemidlene er vist å ha lik effektivitet, slik at skadelige funn vil påvirke alle aktører i markedet om de tas opp i allmenn praksis. Utover dette er det også blitt stilt spørsmålstegn ved medikamentutprøving, da man ofte ender opp med at forskningsdataene er begrenset til en spesiell gruppe, men likevel blir generalisert i praksis som om det er allmenngyldig. Et ofte sitert eksempel på dette er en vesentlig tendens til at kaukasiske menn ender opp med å dominere studiedeltakerne, og at forskjeller i virkning mellom menn og kvinner, samt mellom kaukasiske og ikke-kaukasiske, derved ikke blir dokumentert i studier som senere brukes i behandling av også disse gruppene; dette fører eksempelvis til at doseringsforslag ofte ikke tar klart hensyn til at visse legemidler oftere skilles raskt ut av kroppen hos afrikansk-ættede personer, eller at hormonelle forhold mellom menn og kvinner kan ha en vesentlig effekt på virkning og bivirkninger av legemidlene. Problemet er også nevneverdig innen psykiatrien, hvor kriteriene en studie setter for å delta ofte i praksis utelukker de største pasientgruppene. Derved kan man ikke alltid regne med samme effekt i klinisk bruk som man ser i forskningen. Oxford. Oxford er en by i Oxfordshire, England. Den er også et administrativt distrikt, og administrasjonsby i grevskapet. Oxford er hjemby for det eldste universitet i den engelskspråkelige verden, University of Oxford. Ulikt «rivalen» Cambridge er Oxford også en industriby, og er spesielt forbundet med bilproduksjonen i forstaden Cowley. Byen er kjent som «byen med de drømmende spir», et navn innført av Matthew Arnold på grunn av universitetsbygningenes arkitektur. 1220-årene. Snorre Sturlasson skrev Heimskringla, eller Snorres kongesagaer, på 1220- og 1230-tallet. 1269. Begivenheter. I England lages et eget helgenskrin for levningene etter Edvard Bekjenneren. Det får sin plass i Westminster Abbey. 1225. Fødsler. Thomas Aquinas, katolsk filosof og teolog 1229. Begivenheter. Johanitterordenen flytter til til St Jean D'Acre 1231. Fødsler. Guo Shoujing, Kinesisk astronom og matematiker Ebba Grön. Ebba Grön var en svensk punkgruppe som ble etablert i 1977 i Stockholmsforstaden Rågsved. Bandet ble kjent over hele Skandinavia, og regnes for å være et av Sveriges aller fremste pønkband. Gruppa ble oppløst i 1983 og flere av medlemmene gikk da videre til gruppa Imperiet. Pierre Bourdieu. Pierre Bourdieu (født 1. august 1930, død 23. januar 2002) var en fransk sosiolog og antropolog. Bourdieu var spesielt opptatt av samfunnsmessig makt, og særlig hvordan maktforhold virket i det skjulte. "Sosiologiens funksjon som vitenskap er å tilby en forståelse av sosialt liv, med utgangspunkt i maktstrukturene […] All makt får en del av sin virkning – og ikke den minst viktige delen – fra miserkjennelse av mekanismene makten er basert på," uttalte han i et intervju Dette undersøkte han i sine mangfoldige empiriske arbeider, som omfattet alt fra berbersamfunn i Nord-Afrika til det franske boligmarkedet, via utdanningsystemet og klasseforhold. Liv. Han var født i Denguin i det sør-vestlige Frankrike. Familien kom fra en bondeslekt, men faren jobbet også som postbud. Han giftet seg med Marie-Claire Brizard i 1962. Sammen fikk de tre sønner. Bourdieu døde av kreft, 71 år gammel. Som ung ble Bourdieu tatt opp ved eliteskolen Ecole Normale Supérieure i Paris. Han studerte filosofi med blant annet Louis Althusser og ungdomskameraten Jacques Derrida. Sammen representerte Bourdieu og Derrida oppkomlinger og outsiderne innenfor fransk høyborgelig offentlighet. Bourdieu avtjente verneplikten sin i Algerie hvor han senere også arbeidet som lærer. Under krigen i Algerie (1958–1962) begynte han å gjøre etnografiske studier av kabyler, en berbisk folkegruppe. Resultatet ble hans første bok, «Sociologie de L'Algerie», som ble en umiddelbar suksess i Frankrike og publisert i USA i 1962. I 1960 returnerte Bourdieu til Universitetet i Paris og senere til Universitetet i Lilles. Fra 1964 ledet han École Pratique des Hautes Études (the future École des Hautes Études en Sciences Sociales) og fra 1981 innehadde han lærestolen i sosiologi ved Collège de France. Fra 1968 til sin død ledet han Centre de Sociologie Européenne. I 1975 etablerte han, sammen med forskergruppen ved Centre de Sociologie Européenne, tidsskriftet Actes de la recherche en sciences sociales. Bourdieu har mottatt en rekke priser, for eksempel «Médaille d'or du Centre National de la Recherche Scientifique» (CNRS) i 1993, «The Goffman Prize» fra University of California, Berkeley i 1996 og «The Huxley Medal of the Royal Anthropological Institute» i 2001. Teori. Et av de viktigste skillene mellom Bourdieu og andre teoretikere er at han ser på klassene som teoretiske klasser som er fiktive grupperinger og bare eksisterer på papiret. Risikoen er at de kan bli oppfattet som virkelige klasser. Han bestemmer den enkeltes posisjon ut ifra plassering i «det sosiale rommet». Klassene er uttrykk for avstander både sosiale og romlige. De som befinner seg langt fra hverandre i «rommet» vil ikke forstå hverandre, mens de som befinner seg innenfor et avgrenset område vil være nærmere hverandre f. eks. i smak eller utdanning. Men det betyr ikke at de konstruerer en klasse i Marx forstand, det vil si en gruppe mobilisert for et felles mål og mot en annen klasse. Kapitalformer; sosial kapital, økonomisk kapital, kulturell kapital, symbolsk kapital. Økonomisk og kulturell kapital. Bourdieu mener at ulike grupper har forskjellig volum av "kulturell" og "økonomisk kapital". Bourdieu plasserer ulike yrkesgrupper i det sosiale rommet som har to hoveddimensjoner: økonomisk kapital og kulturell kapital. Den økonomiske kapitalen er materiell rikdom, det vil si penger som et byttemiddel uten bruksverdi. Den kulturelle kapitalen erverves gjennom oppveksten og gjennom utdannelse. Den kulturelle kapitalen er symbolske goder med både bruksverdi og bytteverdi, det vil si akkumulerte ressurer som legitimerer statusforskjeller. Eksempler på kulturell kapital kan være kunnskaper, språk, verdier, «god» oppvekst og «gode» vaner. Den kan forekomme i objektivert form (bøker, paradigmer og metoder), kroppsliggjørt form (habitus og livsstil) og som institusjonalisert form (titler, diplomer, legitimasjon). En undergruppe av den kulturelle kapitalen er utdanningskapital. En lang universitetsutdannelse gir prestisjefylt teoretisk spesialkunnskap som en del av en internasjonal kulturtradisjon «danningskulturen». Men det er også forskjell på utdannelse. En økonomiutdannet direktør i en større bedrift vil ikke automatisk bli sett på som en «kulturperson» på bakgrunn av faglige kunnskaper. Størsteparten av prestisjen til denne yrkesgruppen stammer fra de økonomiske kildene og den makten de utøver over andre. De to formene for kapital er "konvertible". En type kapital kan «veksles om» i en annen type kapital. Pengekapital kan byttes mot utdannelse eller andre former for kulturkapital, og kulturkapital kan selges til høy pris på et "marked". Dette gjør at agentene kan «flytte» seg i det sosiale rommet. Kulturell kapital kan også veksles i sosial kapital, dvs. tilgang til visse sosiale kretser som kan gi status og åpne dører for videre investeringer og utbytte av kulturkapitalen. Den «rette» sosiale kapitalen kan også gi grunnlaget for å kunne tilegne seg «den rette» kulturelle kapitalen. Den habitusen som folk tilegner seg et eller annet sted i det sosiale rommet, på grunnlag av bestemte mengder økonomisk kapital eller kulturkapital, fører med seg ulike livsstiler og skaper forskjellige former for smak. De ulike livsstilene vi møter i det praktiske livet, er observerbare konsekvenser eller symbolske fremstillinger av den sosiale verden. "Habitus" er således et grunnleggende prinsipp som skaper ulike livsstiler i praksis, og samtidig et system hos den enkelte for å klassifisere og vurdere livsstiler som allerede finnes. Distinksjon. Gruppen i den øverste delen av det sosiale rommet har høyt utviklet sans for distinksjonene. Det går for seg en uformell læring der de nye generasjonene lærer å skille mellom «godt» og «dårlig» og mellom «det verdifulle» og «det forkastelige», eller hva som er «den gode smaken». Denne læringen blir mer stedfestet og utvikler seg jo høyere opp i utdannelsessystemet en kommer, og blir stedfestet gjennom sosial omgang med de som har om lag samme plassen i det sosiale rommet. Den sosiale bakgrunnen er med på å sile ut de privilegerte etter hvert som de går oppover i utdannelsessystemet. De elevene eller studentene som kommer fra ressurssterke miljø, har en ekstra fordel: De mest favoriserte studentene skylder bakgrunnsmiljøet sitt ikke bare vaner, trening og holdninger som direkte hjelper dem i studiearbeidet, de arver også rene kunnskaper så vel som viten om hvordan en skal te seg og gjøre ting, «smaker» og «den gode smaken». Bourdieu forkaster fremstillinger som ser på skolen som et speilbilde av samfunnet. Tvert imot fastholder han at skolen har en relativ autonomi, selv om den indirekte er under innflytelse av mektigere politiske og økonomiske institusjoner. Det er gjennom symbolsk vold at skolen, som en tilsynelatende upartisk og nøytral formidler, fremmer ulikhet. Farmakologi. Farmakologi, (gresk: "pharmacon" – legemiddel, "logos" – vitenskap) er læren om effektene av kjemiske substanser i levende systemer. Fagfeltet omfatter legemidlers sammensetning, egenskaper, interaksjoner, toksikologi og ønskede effekter som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte hos mennesker og dyr. Farmakogenetikk er studien av genetisk respons fra legemidler, dvs genetisk betinget legemiddeleffekt. Opprinnelig fokuserte farmakogenetikk på idiosynkratisk respons, hvor påvirkede individer viste abnormal respons av en gruppe legemidler. Den om handler nå bredere responser på grunn av større genetisk basis.Farmakogenomikk slekter på farmakogenetikk og omhandler hvordan genetisk informasjon kan brukes av valg av legemiddel på individuelt plan. Man skiller mellom hvordan kroppen tar opp og hvordan legemidlet påvirker kroppen. Farmakokinetikk er læren om «"hva gjør kroppen med legemidlet"» og farmakodynamikk er «"hva gjør legemidlet med kroppen"». Legemidler må godkjennes av et myndighetsorgan i det enkelte land, som det amerikanske "Food and Drug Administration" eller det norske Statens legemiddelverk, før de kan få markedsføringstillatelse. Historie. Som vitenskap ble farmakologi til i midten av det 19ende århundre på grunn av nye biokjemiske metoder som baserte seg på eksperimenter, og ikke på dogme som var gjeldende før. Fra tidenes morgen ble urteekstrakter brukt og farmakopeer blitt skrevet, men ingen vitenskapelige prinsipper ble forbundet med den terapeutiske effekten. Tilskyndelsen av å forbedre farmakologien kom av nye terapeutiske inngrep av leger, som på den tiden var erfaren i klinisk observasjon og diagnose, men utførlig dårlig til å behandle. Inntil sent på 1800-tallet var kunnskapene om en frisk og syk kropp for dårlige til at man kunne forstå effektene av legemidler. På samme tid var sykdom og død forbundet med religion. Dødsfall ble behandlet av autoritære metoder, istedet for vitenskapelige behandlinger. Klinisk behandling var ofte lydig for autoritær behandling og åpenbare verifiserbar fakta ble ignorert. For eksempel ble "cinchona officinalis" oppdaget som en effektiv behandling for malaria og en protokoll for dens bruk ble skrevet av James Lind i 1765. Men i 1804 erklærte Johnson at dens bruk var farlig ved feber og anbefalte istedet å bruke høye doser av calomel i første fase av malaria. Dette var en morderisk anbefaling og ble benyttet i de neste 40 årene. Motivasjonen til farmakologi kom fra klinisk behandling, men vitenskapen kunne bare bli bygd på fundamenter på fysiologi, patalogi og kjemi. Ikke før i 1858 da Virchow kom med sin celleteori og første kjemiske formel kom i 1868. I 1878 ble bakterier oppdaget i forbindelse med sykdom av Pasteur. Før dette hadde ikke farmakologien noen ben å stå på. Vi kan bare undre på målet til Rudolf Bucheim som startet verdens første farmakologiske institutt (i sitt eget hjem) i Estland i 1847. Utvikling og klinisk utprøving av legemidler. Hvis den kjemiske strukturen til et legemiddel blir forandret marginalt kan det resultere i effekten blir forandret mer eller mindre. Når grunnsubstansen forandres kalles de kjemiske forandringene for analoger, og de framstilles for å finne den substansen som har maksimal effekt. Dette heter i legemiddelutviklingen for pre-klinisk og tar mange år og er ressurskrevende. Disse nye analogene må bli utviklet for å bestemme hvor trygg medisinen er for mennesker, dens stabilitet og hvordan det skal administreres. Etter at analogene har blitt fremstilt må de sikkerhetstestes på dyr og senere i kliniske utprøvinger på mennesker. Denne fasen kan ta opp til seks år. På grunn av den lange utviklingstiden for legemidler kommer kun ett av 5000 potensielle legemidler på markedet. Godkjenning og sikkerhet. I EU er EMA ansvarlig for retningslinjer for godkjenning av legemidler, hvilket som gjelder i alle EU-land. Et legemiddel som blir godkjent av EMA blir automatisk godkjent for salg i samtlige EU-land. Dette gjelder også for Norge og Statens legemiddelverk er ansvarlig for godkjenning. Alternativt et legemiddel som får markedsføring i et EU-land, av den aktuelle legemiddelmyndigheten, blir automatisk godkjent i alle andre EU-land. Potensielle legemidler må ha gjennomgått en omfattende sikkerhetstudier på dyr og frivillige forsøkspersoner innen legemiddelet kan få godkjenning. En søknad kan ta opp til flere år om det finnes brister i de studiene som er gjort. Farmakokinetikk. Sammenheng av kreatin-clearnance og mengden av virkestoff i kroppen Farmakokinetikk er den delen av farmakologien som omhandler tidsforløpet av en forbindelse i et system. I praksis dreier det seg som regel om legemidler i hele eller deler av menneskekroppen, men farmakokinetiske prinsipper gjelder alle slags forbindelser i en organisme, som for eksempel næringsstoffer, metabolitter, endogene hormoner og toksiner. Genetiske og ervervede faktorer påvirker absorbsjon, distribusjon, metabolisme og ekskresjon. For eksempel vil det være farmakokinetiske forskjeller mellom menn og kvinner, hos pasienter med enkelte sykdommer, mellom ulike etniske grupper og mellom ulike aldersgrupper. Dette kan ha avgjørende betydning for hvilken effekt et legemiddel vil ha, og bør tas hensyn til ved dosering. Farmakokinetikk er spesielt viktig ved medisinsk behandling av eldre personer. Dette fordi leverens og nyrenes kapasitet til omsetning av legemidler avtar med alderen. Det finnes flere måter å beregne nyrekapasiteten (nyre-clearance). Eliminasjonen av et legemiddel gjennom nyren er oftest proporsjonal med clearance av kreatinin som kan beregnes ved å måle serum-konsentrasjonen av kreatinin som dannes ved nedbrytning av kreatinfosfat. Farmakodynamikk. Farmakodynamikk er læren om legemidlenes effekter og virkningsmekanismer. Et legemiddels virkninger eller effekter omfatter både de "farmakologiske virkninger" som det er hensikten å utnytte i behandlingen, de "terapeutiske" "effekter", og de uønskede som kalles "bivirkninger". På generelt grunnlag kan man si at legemidler aktiverer eller demper en fysiologisk prosess. Statens legemiddelverk. Statens legemiddelverk (SLV) er et forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet som skal sikre at alle legemidler som brukes i Norge har god kvalitet, er trygge å bruke og har ønsket virkning. In vitro. In vitro (fra lat, i glass) er et uttrykk som brukes blant annet i biologien når man snakker om noe som foregår i et prøveglass, eller like utenfor en levende organisme (en celle). Et eksempel er in vitro-fertilisering. Alternativer til "in vitro" inkluderer in vivo og in silico, henholdsvis inne i en celle og som simulering på en datamaskin. Ettersom mange eksperimenter i molekylærbiologien blir gjort utenfor celler, og resultatene ikke alltid er representativ for det som skjer "inne i" cellene, omtaler man resultatene med "in vivo", "in vitro" eller "in silico", etter hva som passer. Svartedauden. a> 1894-95, utgitt i boka og billedserien «Svartedauen» 1900 Svartedauden var en antatt byllepest som rammet Europa i perioden 1347–1351, og er en av de verste pandemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia. Svartedauden antas ofte å ha fått navnet sitt etter fargen på kroppen til mange av de pestdøde, men er også kalt for «den store manndauden» i Norge. Minst halvparten av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen i Europa døde, dvs. 50 av 80 millioner. På verdensbasis regner man med at 75 millioner mennesker omkom i pandemien. Svartedauden i Europa. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten i løpet av 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skipene stort sett døde før de kom fram. Svartedauden i Norge. Det siste kjente offer for svartedauden i Norge var biskopen av Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350. I løpet av to år tok svartedauden livet av halve Norges befolkning. Noen mener at det på landsbasis døde så mange som to tredjedeler av Norges befolkning, men usikkerheten rundt dette er stor da det ikke foreligger noe konkret tallmateriale. En utbredt oppfatning er at epidemien kom med et handelsskip fra England til Bergen i 1349. Enkelte norske historikere mener at det skal ha vært et lite utbrudd i Oslo, og også et utbrudd på Hamar allerede høsten 1348. Spredningshastigheten over land for pest i Vest- og Nord-Europa av fra ²/³ til 1½ kilometer pr dag. Basert på spredningshastigheten og tidspunktene for begravelser og messer over folk som hadde dødd av pesten, er det sannsynlig at pesten kom inn til Norge flere veier. Smitten ble fraktet av skip som seilte først fra England, langs kysten i Nord-Europa og langs kysten øst for Kristiansand. Selv om kilder om pesten i Norge ikke er eldre enn fra andre halvdel på 1500-tallet, er det klare indikasjoner på at pesten hadde kommet til landet før 1349 som først antatt. Februar 1349, altså før pesten kom til Bergen, ble det opprettet et alter for St. Sebastian i det som i dag er Oslo domkirke. St. Sebastian var helgenen for beskyttelse mot pest. Siden Europa ikke hadde blitt rammet av pest på 600 år før svartedauden, og alter for St. Sebastian var sjeldne i Europa, kan det hevdes at det ville vært merkelig om man plutselig opprettet et alter til ære for pesthelgenen helt uten videre. Ettersom det den gang tok tid før man fikk penger, tyder det på at ting skjedde høsten 1348. Kritikere av denne teorien mener det er forunderlig at svartedauden ikke fortsatte å spre seg videre ut over vinteren, og at om det fantes pest måtte den ha dødd ut. Forskning viser at både loppene som var bærere av pesten og rottene som igjen var bærere av loppene er mindre aggressive vinterstid, og dermed ville det være naturlig at det var færre eller nesten ingen dødsfall i løpet av vinteren. Om man ser på spredningen av svartedauden på Østlandet kan man ikke se bort fra at pesten kan ha hatt et annet utspring enn Bergen. I Oslo var ødeleggelsene størst. Før svartedauden var det omtrent 300 gårdsbruk, mens etter var det bare 69 igjen. Mange gårder ble lagt øde. Svartedauden var ikke den eneste pesten som rammet Norge. Omtrent hvert tiende år over en periode på 300 år var det pest. Svartedauden var den første og alvorligste av disse. I England, fra og med svartedauden til 1500 var det 20 større pestepedimier, i Nederlandene 18, i Norge trolig 16, mens det i hansabyene «bare» var 13. Pesten. a>. Musene rår grunnen etter at pesten har herja. Pest er en sykdom hos gnagere som kan overleve i natur der det er så mange gnagere at de ikke blir utryddet av en slik sykdom. Et slikt område kalles et pestreservoar. I 1331 brøt det ut pest i Hubei-provinsen sentralt i Kina. Kilden var trolig en latent smitte blant smågnagere i Yunnan og Burma, 800 km lenger sør. De neste tyve årene spredte smitten seg til resten av Kina. Etter folketellinger å dømme omkom minst 20 millioner. Kamelkaravanene langs Silkeveien brakte smitten vestover. Nyere forskning indikerer at pesten kanskje ikke oppstod i Kina som tidligere antatt, men i mongolkhanatet Den Gylne Horde i 1346. I dette området nordvest for Det kaspiske hav finnes pestsmitten også i dag. Mongolske krigere, som hadde reist gjennom dette pestområdet i Sør-Russland, førte smitten til den beleirede genovesiske havnebyen Kaffa (i dag heter den Feodosija) på Krimhalvøya i 1346. Tross store anstrengelser i sovjettiden klarte man ikke å utrydde verken pest eller gnagere i dette området i Sør-Russland. Så her smittes folk med pest den dag i dag. Pesten er i utgangspunktet like farlig som før, men vi vet mer om sykdommen, og kan forsvare oss bedre mot den. Bakterien kan bekjempes ved hjelp av antibiotika streptomycin og tetracyclin. Spredning. I dag vet man stort sett hvordan pesten spredde seg og hvordan den kan kureres. Svartedauden er forårsaket av bakterien "Yersinia pestis" eller "Pasteurella pestis". Det er en mikroskopisk encellet organisme som så snart den har en vert, multipliserer seg og produserer tre forskjellige symptomer avhengig av hvordan den er spredd. Pesten smittet til mennesker gjennom bitt fra lopper på rotter. Når pesten overføres fra ville gnagere til husrotter kommer også mennesker i fare. For når rottene dør går loppene over på mennesker. Den egentlige pesten er byllepest, som fører til at lymfeknutene svulmer opp i armhulene, lysken og på halsen. Smittestoffet kan så gå i blodet og føre til lungepest og blodforgiftningspest. Rotter. Det har i de senere år vært forsket mye på svartedauden, og flere forskere er nå i tvil om det var rotter som spredde pesten. På bakgrunn av et godt dokumentert utbrudd av pest i England på 1600-tallet og et annet utbrudd av byllepest i India tidlig på 1900-tallet, er det flere forskere som tror at svartedauen kan ha vært forårsaket av et ebolaliknende virus. Det er flere grunner til at de tviler på at pesten ble spredd av rotter. For det første: spredningsmønsteret. Pesten spredde seg veldig fort og spredde seg over Europa på bare noen få år. Utbruddet av byllepest i India tidlig på 1900-tallet brukte over et halvt år på å spre seg fra en landsby til en annen. Hvis dette var samme sykdom er det usannsynlig at pesten skulle spre seg så fort og i så stor utstrekning på en tid hvor reisevirksomheten var betydelig mindre enn på 1900-tallet. En annen årsak til at forskerne tviler er rottebestanden i perioden da pesten herjet. Det er ikke tvil om at det fantes massevis av rotter i byene, men utover på landsbygda kan det virke som om gnagerproblemet var mindre. Dette synet baserer de blant annet på oppdrett av duer på den engelske landsbygda i middelalderen. I dueslagene hadde de reirplasser helt nede ved bakken. Hvis rotter hadde vært et problem ville reirplassene vært plassert høyere opp slik at rottene ikke kunne ta eggene. Hvis man tar et eksempel fra mer hjemlige trakter, kan man se på bygging av bur. Buret ble brukt til oppbevaring av mat, og i våre dager kjenner vi det som stabbur. Men disse bygningene ble ikke satt på stabber før på 1700-tallet, og grunnen til at de hevet buret fra bakken var nettopp for å holde gnagere unna. Dermed kan det se ut som om gnagerproblemene var mindre i perioden pesten herjet, og dette vanskeliggjør teorien om at pesten ble spredd av rottene. I 2012 kartla den norske professoren Egil Lien de strategiene som "Yersinia pestis" benytter seg av for å snike seg ubemerket inn i organismen uten at immunsystemet merker noe. Den smittede er dermed alvorlig angrepet før immunsystemet rekker å gå til motangrep. Liens forskning vil omsider gjøre det mulig å fremstille en vaksine mot pest. Inkubasjonstid. Et tredje punkt forskerne har sett på er sykdommens inkubasjonstid. I følge den tradisjonelle teorien om svartedauen var tiden fra man ble smittet og til symptomene viste seg veldig kort. Det ble sagt at, "... en person som ble smittet av pesten kunne spise lunsj med sin familie på dagen, og om kvelden spiste han middag med sine forfedre." Sykdommen rammet raskt og stort sett med dødelig utgang. Dokumentasjonen av et av de siste utbruddene av pesten i England er meget god, og der kan man følge pesten nærmest fra hus til hus. Pesten slo til i en liten landsby, og den første som ble syk var skredderen. Han hadde 3 til 4 uker i forveien vært i London, og det virker sannsynlig at det var der han plukket opp sykdommen (ble smittet). Etter at skredderen ble syk og døde, fulgte familien hans. En uke etter at skredderen døde var så godt som hele familien utryddet, og deretter kan man følge pesten fra hus til hus. Først ble slektninger og venner av skredderen syke, disse hadde besøkt huset hans før han ble syk. Deretter ble deres slektninger og venner syke, og slik fortsatte det. Det som utmerker seg ved utbruddet er inkubasjonstiden. Det kommer tydelig fram at det i hvert fall tok 14 dager fra man ble utsatt for smitten til symptomene begynte å vise seg, og man rekker å smitte veldig mange mennesker på nærmere 3 uker hvis man er ute på reise. Hvis teorien om at svartedauden var et ebolaliknende virus med inkubasjonstid på 3 uker, vil det forklare den raske spredningen av pesten bedre enn hvis det var byllepest. Hygiene. Det er blitt diskutert om årsakene til den hurtige og omfattende spredningen av svartedauden. Det hersker ingen tvil om at middelalderens hygiene spilte en avgjørende rolle i den omfattende spredningen pesten hadde. Gatene var ofte fylt med avfall fra både mennesker og dyr. Folk gikk som oftest uten sko eller beskyttelse. Dette gjorde at folk lettere fikk infeksjoner og sykdommen spredte seg gjennom mat, klær og kontakt. Christofer Columbus. a> og er malt etter Columbus' død. Christofer Columbus (engelsk: "Christopher Columbus", dansk: "Christoffer Columbus". Også skrevet "Kristoffer Columbus", født midt på 1400-tallet, død 20. mai 1506) var opprinnelig en italiensk oppdagelsesreisende og handelsmann. Han var mest sannsynlig fra Genova i Italia, og navnet hans er "Cristoforo Colombo" på italiensk (Columbus er en latinsk variant av Colombo) og "Cristóbal Colón" på spansk. Han krysset Atlanterhavet, og nådde Amerika i 1492 under kastiljansk flagg (en del av Spania). Dette var egentlig et forsøk på å nå India, derav navnet «indianere». Columbus kalte seg guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det spanske kongehuset. Selv om mange anså ham for å være en utmerket navigatør, var det mange i hans samtid som så på ham som en dårlig administrator, og han ble fratatt guvernørtittelen i 1500. Columbus er en kontroversiell historisk person. Mange mener han er indirekte ansvarlig for at millioner av innfødte døde, at europeerne utnyttet de innfødte amerikanerne, og for slaveriet på de Vestindiske øyer. Andre gir ham æren for å være startskuddet for den geografiske utbredelsen og videreutviklingen av den vestlige kultur. Mange regner ham for å ha oppdaget Amerika, siden han åpnet sjøruten til det nye kontinent, selv om Leiv Eiriksson i dag anses for å være den første europeer i Amerika, omkring år 1000, da han reiste for å finne det landet Bjarne Herjolvsson hadde sett i vest. Men det var først da italieneren Amerigo Vespucci etter en ekspedisjon til Brasil i 1500-1501 berettet om sin reise at Europa ble klar over at et nytt kontinent var oppdaget. Kontinentet ble gitt navnet Amerika i 1507 for å hedre Amerigo Vespucci, som ble sett på som den egentlige oppdageren. Oppvekst. Det hersker en god del usikkerhet om Columbus' liv før 1476. De fleste historikere er enige om at han ble født i september 1451, i Genova, Italia. På den tiden var Genova en svært rik og travel havneby, kjent for sine dyktige karttegnere. Hans far var Domenico Colombo, en ull-handler og ullvever, og hans mor var Susanna Fontanarossa, som også var datter av en ullhandler. Christofer hadde tre yngre brødre, Bartolomeo, Giovanni Pellegrino og Giacomo, samt en yngre søster, Bianchinetta. En versjon om hans tidlige liv går ut på at hans familie i 1470 flyttet til Spania, der Christofer jobbet for sin far som vever. En mer vanlig versjon er at han og hans familie forble boende i Genova, men at Christofer ganske tidlig i tenårene ble med handelskip som trafikkerte Italias kyster. Christofer hadde lite formell utdanning, men var en lesehest, og var i stor grad selvlært. Han og hans bror Bartolomeo fikk imidlertid tidlig opplæring i karttegning. I 1474 ble han med et skip fra Genova som skulle til Chios i Egeerhavet, det kristne Europas utpost mot Det Osmanske Riket. Her bodde han i ett år. I 1476 seilte han ut på Atlanterhavet for første gang. Flåten med genuesiske skip skulle på handelsreise til England. Flåten ble imidlertid angrepet av franskmenn ved Kapp St. Vincent, sørvestspissen av Portugal, skipet hans ble satt i brann, og Columbus reddet seg ved å kaste seg i sjøen og svømme i land, hvilende på en mastestokk. Columbus kom seg derfra til Lisboa i Portugal, der han oppsøkte sin bror Bartolomeo, som jobbet som karttegner i det portugisiske sjøfartsdepartement. Portugal var ledende i europeisk sjøfart, og herfra seilte skip til både England, Irland, Island, Madeira, Azorene og Afrika. Christofer ble en seilende handelsmann i den portugisiske handelsflåten, og seilte til Island via Irland i 1477, til Madeira i 1478 for å kjøpe sukker, og han seilte langs kysten av Vest-Afrika fra 1482 til 1484. Columbus giftet seg i 1479 med Felipa Perestello e Moniz, som kom fra en adelig portugisisk familie som drev en sukkerrørplantasje på Azorene. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Et par år forsøkte han å bidra i familiebedriften, uten særlig hell, da han var mer opptatt av handelsreiser til fjerne strøk. Så forlot han også familien for å delta i en ekspedisjon til det nyoppdagede Elmina i Vest-Afrika (i dagens Ghana) i 1482. Felipa døde i 1485. Så lenge han var gift med henne, var han beskyttet av sin svigerfamilie mot kreditorene som var på jakt etter ham pga gjeld. Da hun døde hadde han ikke noen beskyttelse lenger, og han flyktet til Spania med sin sønn. I Spania møtte han senere Beatriz Enriquez, som han fikk sønnen Ferdinand med i 1488. De ble aldri gift. En annen teori hevder at Columbus ikke var italiener, men den portugisiske spionen Cristóvão Colombo i tjeneste hos kong Johan II av Portugal. Første reise. Columbus presenterte sin plan (om å reise til India via Atlanterhavet) for en portugisisk rett i 1485. Kongens eksperter trodde at reiseruten ville være lenger enn det Columbus mente (den faktiske avstanden var enda lenger enn selv det portugiserne trodde), og avviste å støtte hans planer. Etter sin flukt til Spania forsøkte han heller å få støtte fra de to monarkene Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla. De var gift, og styrte disse to kongedømmene sammen. Etter år med lobbyvirksomhet fikk han endelig støtte i 1492. Ferdinand og Isabella hadde akkurat erobret Granada, og tok imot Columbus på slottet sitt i Córdoba, Spania. Der fikk han klarsignal for en ekspedisjon vestover. Halvparten av investeringen skulle komme fra private investorer, som Columbus skaffet seg hos brødrene Pinzon. De skaffet ham de to minste av de tre skipene som til slutt seilte, og de deltok selv på ekspedisjonen som kapteiner. Columbus fikk tittelen admiral, og han fikk styringsretten over de områdene han kom til, samt en andel av all profitten derfra. Den 3. august 1492, dro Columbus fra Palos de la Frontera med de tre skipene «Santa Maria», «Niña» og «Pinta». Første stoppested var Kanariøyene, der han ble en måned for å reparere en skade på et av skipenes ror. Deretter startet han på sin 33 dagers tur over Atlanterhavet. Han jukset med loggboken for at mannskapet skulle tro at de hadde reist kortere enn de faktisk hadde og håpet han dermed kanskje kunne stagge mannskapets uro. Colombus fikk imidlertid viktig støtte fra brødrene Pinzón, tre dyktige spanske navigatører som var med på reisen. De ble etter hvert viktige rådgivere for Columbus, og takket være deres hjelp ble reisen en suksess. Det er en del diskusjon om hvilken øy han faktisk nådde først, men han nådde i alle fall Bahamas-øyene 12. oktober 1492. De innfødte (taino/arawak-indianerne) var fredelige og vennlige. I loggen sin for 14. oktober 1492 kladdet Columbus et brev til Ferdinand og Isabella om tainoene; Fra Bahamas seilte Columbus sørover og utforsket nordøst-kysten av Cuba (han gikk i land 28. oktober) og 6. desember kom han til nordkysten av øya de innfødte kalte Haiti og som Columbus døpte Hispaniola. Her gikk «Santa Maria» på grunn på selveste juledagen 25. desember og måtte forlates. Columbus ble mottatt av en lokal kasik (høvding) som het Guacanagari. Columbus grunnla kolonien «La Navidad», og satte igjen 39 menn der. 4. januar 1493 satte han seil hjemover, og etter en stormfull reise måtte han søke nødhavn i Portugal. Forholdet mellom Portugal og Castilla var dårlig på denne tiden, og han ble tatt til fange, men deretter løslatt. Han ankom Spania 15. mars, og viste fram både det gullet han hadde funnet og flere innfødte som han hadde tatt med over. Han beskrev også tobakk, ananas og hengekøyer, som var nytt for europeerne. Han ble mottatt som en helt i Spania, og nyhetene om "De vest-indiske øyer" spredde seg over hele Europa. Andre reise. Columbus dro ut på sin andre reise (1493–1496) den 24. september 1493, med 17 skip, forsyninger og 1500 mann for å kolonisere Hispaniola. Denne gangen la han kursen lenger syd enn på den første reisen, og det første land han så var Dominica. Derfra fulgte han nordvestover kjeden av øyer som har fått navnet De Små Antiller, der han ga navn til Guadeloupe, Montserrat, Antigua og Nevis. Disse gjorde han krav på som spansk territorium, på samme måte som Jomfruøyene og Puerto Rico. Deretter dro han til Hispaniola, der han fant La Navidad brent til grunnen og kolonistene drept. Han fant ut at kolonistene hadde kommet i strid med indianerne, som hadde utslettet den første hvite kolonien på amerikansk jord. Han etablerte en ny bosetting ved Isabella, lenger øst på nordsiden av Hispaniola, der skipene stanset opp pga motvind. Columbus anså det som Guds tegn på at det var her kolonien skulle ligge. Den hadde dårlig beliggenhet, og bosettingen varte ikke lenge. Han utforsket de indre deler av øya, og fant litt gull, hvor han etablerte et fort. Senere utforsket han sørkysten av Cuba, men snudde før han nådde vestspissen, og han var derfor sikker på at dette var en halvøy, ikke en øy. Han oppdaget også Jamaica, som han kalte for «Santiago» og Isla de la Juventud, som han kalte for «La Evangelista». Før han dro ut på den andre reisen, hadde han fått beskjed av Ferdinand og Isabella om å opprettholde et vennlig forhold til de innfødte. Men på turen sendte Columbus et brev tilbake der han foreslo å gjøre noen av de innfødte til slaver, særlig kariberne, som bodde på øyene i De Små Antiller, fordi de var så aggressive. Dette forslaget ble avvist. Likevel tok han i februar 1495 1600 tainoer til fange. 550 av disse ble sendt til Spania, hvorav 200 døde på reisen. Etter en rettssak ble de som overlevde turen satt fri og sendt tilbake. 500 av fangene ble fordelt som slaver blant kolonistene. Columbus slapp fri de resterende 400 av fangene, de fleste kvinner med små barn, og de flyktet opp i fjellet, slik at de ifølge Columbus gjorde det vanskelig å fange dem igjen senere. Denne ugjerningen var den første store konfrontasjonen mellom spanjoler og innfødte i «den nye verden». Hovedformålet med denne turen var å finne gull. For å oppnå dette påla Columbus de innfødte i Cibao-fjellene på Haiti et system der alle over 14 år måtte finne en viss mengde gull. Som bevis på oppfylt kvote fikk de et merke rundt halsen. De som ikke oppfylte kvoten sin fikk hendene sine hugget av! Til tross for disse ekstreme virkemidlene var det lite gull som ble hentet ut. I sine brev til den spanske kongen og dronningen foreslo Columbus flere ganger slaver som en mulighet for å tjene penger på den nyoppdagede øya, men forslagene ble alltid avvist. Kongen og dronningen anså heller de innfødte som framtidige kristne. Columbus innsatte sin bror Bartolomeo som kommandør i Isabela, og reiste fra Hispaniola tilbake til Spania 10. mars 1496 for å renvaske seg for anklager om vanstyre. Tredje reise og arrestasjonen. I 1498 reiste Columbus til den nye verden for tredje gang, sammen med den unge Bartolomé de Las Casas, som senere ga verden delvise avskrifter av Columbus' logger. På denne reisen oppdaget de øya Trinidad 31. juli, og Paria-halvøya, som senere viste seg å være del av Sør-Amerikas fastland, før de seilte videre til Hispaniola. Landområdet betraktet Columbus selv som en stor øy. Columbus sørget nå for etableringen av "repartimento", senere kalt "encomienda"; et formynderskap der spanjolene ble tildelt eneretten på bruken av arbeidskraften i "sitt" område i bytte mot at spanjolene kristnet de innfødte. Denne politikken skjerpet utnyttelsen av indianerne som slaver betydelig. I mange tilfeller slet indianerne seg til døde, i andre tilfeller døde de av de nye sykdommene spanjolene tok med seg, eller av underernæring. Overslag på innbyggertall før Columbus kom dit varierer mye. Thomas Cook beregnet antallet tainoer i Hispanola i 1493 til å være 8 millioner, dette er det høyeste overslaget, og trolig for høyt. Bartolomé de Las Casas viste i en senere bok til en folketelling i 1496, som gav et overslag på ca. 3 millioner tainoer. Nyere populasjonsanslag, bygget på sannsynlighetsberegning utfra erfaringer fra primitive jakt- og agrarsamfunns behov for landareal for overlevelse, viser at et mer sannsynlig folketall må ha vært rundt 350 000. En spansk folketelling i 1514, 22 år etter de hvite ankomst, viste da kun 22 000 tainoer, og i 1542 ble det talt kun 200 av dem. I siste halvdel av 1500-tallet er det ingen andre spor etter tainoene enn visse genetiske trekk i deler av befolkningen gjennom mestizisering. Andre erobrere videreførte det samme formynderskap-systemet med tilsvarende resultater også andre steder i Amerika. På tross av innføringen av det nye system, var mange av de spanske nybyggerne likevel misfornøyde, de så ikke noe til de rikdommene Columbus hadde lovet dem. Columbus måtte stadig kjempe mot opprør fra kolonistene. Noen av kolonistene ble hengt for å ikke adlyde ham. Hjemvendte kolonister drev lobbyvirksomhet mot Columbus i den spanske retten, og anklaget ham for vanstyre. Kongen og Dronningen sendte i år 1500 den kongelige administratoren Francisco de Bobadilla over til det nye landet for å overta styret og vurdere forholdene. Det første han møtte var hengte kolonister i galgen på havna, og han arresterte straks Columbus, la ham i lenker og sendte ham tilbake til Spania. Kapteinen ombord på fangeskipet tilbød Columbus å slippe fri fra lenkene på reisen, men han nektet å ta dem av seg. Hans ankomst til Spania i lenker vakte oppsikt, sjokk og avsky, og han ble straks satt fri. Selv om han ble satt fri, fikk han aldri tilbake den prestisje og respekt han hadde før han ble sendt tilbake til Spania i vanære. Han mistet også sin rett til å styre på Hispaniola eller vende tilbake dit. Som en ytterligere ydmykelse; portugiserne hadde vunnet kappløpet om å seile til India; Vasco da Gama kom tilbake i triumf i september 1499 etter å ha nådd India ved å seile rundt Afrika. Siste reise og hans senere liv. a>. Det er for øvrig ikke noe kjent portrett av Columbus som er malt med ham som modell. Etter mye lobbyvirksomhet, fikk endelig Columbus tillatelse til å gjøre en ny reise mot vest, en reise hvor Columbus ønsket å vise at India var like rundt hjørnet. Han forlot Spania 9. mai 1502 med 4 skip, men med streng beskjed om at han ikke var velkommen på Hispaniola. Han måtte likevel søke nødhavn i en bukt på Hispaniola (Boca Chica) for å ri av en orkan. Hans ansøkning om nødhavn i havna i kolonien på øya ble avslått. På denne reisen hadde han selskap av sin yngste sønn Ferdinand, som senere beskrev denne reisen i en bok. De seilte videre vestover, men før de nådde østkysten av Yucatan-halvøya, der de ville ha møtt på maya-kulturen, vendte skipene sørover, der de nådde kysten av Honduras. Herfra utforsket de kysten østover til Panama. Utenfor Honduras møtte de på en fullastet flåte, som var «lang som en galei». Dette var det første registrerte møtet mellom spanjoler og innfødte fra Meso-Amerika (befolkningen som holdt til fra Mexico til Sentral-Amerika, herav mayaene og aztekerne). Etter et mislykket forsøk på å etablere en koloni, pga fiendtlige angrep fra de innfødte, uutholdelig varme, sykdommer og skader på skipene, gav Columbus opp forsøket på å finne India og seilte nordover med det siste seilbare skipet for igjen å søke nødhavn på Hispaniola. Skipet hans strandet på revene på kysten av Jamaica. Columbus og hans mannskap ble værende på den strandede båten utenfor Jamaica i et helt år i påvente av hjelp. Han sendte en mann med kano for å hente hjelp på Hispaniola, og i mellomtiden holdt han den fiendtlige lokalbefolkningen i age. Han lyktes til slutt med å vinne deres respekt med korrekt å forutsi en måneformørkelse. Til slutt ble han og det gjenlevende mannskapet reddet, et skip kom og hentet dem til Hispaniola, og der måtte han vente på skipsleide tilbake til Spania, hvor han så ankom i 1504. Columbus oppga hele tiden omvendelse av ikke-kristne som motiv for sin utforskning av den nye verden. I de senere årene av sitt liv ble han stadig mer religiøs, og hevdet bl.a. at han hørte guddommelige stemmer. Han drømte også om et nytt korstog for å gjenerobre Jerusalem, hadde ofte på seg en fransiskaner-munkekutte, og hevdet at hans oppdagelser av «paradis» var en del av Guds plan, og snart ville resultere i Dommedag og verdens ende. I hans senere år krevde Columbus at den spanske kronen ga ham 10% av all fortjeneste fra de nye områdene, i tråd med tidligere avtaler. Men siden han var løst fra sine plikter som guvernør, følte ikke den spanske kronen seg bundet av disse kontraktene, og hans krav ble avvist. Familien hans saksøkte senere kronen for en andel av profitten fra Amerika, men tapte saken til slutt – 50 år senere. 20. mai 1506 døde Columbus i Spania, fortsatt overbevist om at hans oppdagelser var øyer langs østkysten av Asia. Selv etter sin død fortsatte hans reiser; Han ble først begravet i Valladolid, deretter i Sevilla. Senere, i 1542 ble han flyttet til Santo Domingo i Den dominikanske republikk, etter ønske fra testamentet til hans sønn Diego. I 1576 ble liket fraktet til Havanna i Cuba. Etter krigen i 1898 ble Cuba uavhengig. Da spanjolene trakk seg ut av Cuba tok de Columbus' levninger med seg, og han ble flyttet tilbake til Sevilla i Spania. Noen hevder imidlertid at han fortsatt er begravd i katedralen i Santo Domingo. Columbus fra Norge? Denne påstanden ble lansert i en bok av journalisten Tor Borch Sannes med tittelen "Christopher Columbus – en europeer fra Norge?" Oslo 1991, 236 sider, flott utstyrt og rikt illustrert. Etter at boken ble utgitt, ble det imidlertid raskt konstatert at argumentasjonen for at Columbus hadde norske foreldre og norsk avstamming, sviktet på vesentlige punkter. Den mangelfulle begrunnelsen, blant annet opplysningene om Columbus' angivelige norske slekt, samt om våpenskjoldet hans, førte til at boken ble stemplet som en ren spøk eller fleip. Boken ble anmeldt av Hans Cappelen under tittelen "Fleip om Columbus" i Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 33, Oslo 1991, side 230-232. Russefeiring. Russ og russefeiring er i Norge betegnelsen på feiringen for avgangselever på videregående skole. Den bygger dels på en dansk tradisjon hvor elevene som avslutter videregående skole kaller seg russ, og markerer dette med en feiring. En markering av fullført gymnasium fins mange steder i verden, men den norske feiringen er i høy grad særegen. Skikkene omfatter blant annet russekro, russerevy og russeavis (som utgis og selges 17. mai). Tradisjonelt har det vært såkalte "rødruss", det vil si elever med examen artium fra gymnas (i dag studiespesialisering), og "blåruss", det vil si elever fra handelsgymnas (i dag studiespesialisering med økonomi). Flere ukers feiring topper seg ofte opp mot og avsluttes på nasjonaldagen 17. mai da det mange steder er egne russetog etter barnetoget. Russeaktivitetene arrangeres ikke av skolene, men av elevene selv. I alt omkring 42 000 ungdommer er avgangselever ved norske videregående skoler hvert år. Etymologi og bakgrunn. Russemarkeringene har røtter tilbake til 1700-tallet. Da fantes det ikke universitet i Norge, og nordmenn måtte studere i ved Københavns Universitet ("Universitas Hafniensis") i Danmark. For å få tilgang til universitetsstudiene, måtte studentene bestå en "examen artium". Når eksamenen var over, fikk de et horn festet i pannen og ble gjort narr av av eldre studenter. Siden, når resultatene var klare, var studentene med på en seremoni kalt "examen depositionis" på latin, hvor de ble stilt foran eksaminatoren. Hvis de hadde klart prøven, ble hornet fjernet som et tegn på visdom og at villdyret i dem var borte. Etter dette kunne studentene med rette kalle seg studenter. Ordet russ skal være en forkortelse for det latinske navnet på denne handlingen, "cornua depositurus", som betyr «å legge av seg hornene». a> iført tradisjonell studenterlue, en forløper for russelua. Den norsk-danske forfatteren Ludvig Holberg skreiv i sitt berømte skuespill Erasmus Montanus fra 1722 følgende: "Der er kommen profecto en hob Russer til Kiøbenhavn. – Hvad mon Russen nu vil bestille her igien? – Det er ikke Moscoviter, Jeppe Berg! Det er unge Studentere, som man kalder Russer." Selv om studentfeiringen i Danmark og Sverige i dag praktiseres mer spredt enn norsk russefeiring, har ulike markeringer i Norden og ellers i Europa altså lange og sterke tradisjoner. Selve feiringen kan ha hatt flere årsaker. Det var nok dels et generelt ønske blant studentene å feste sammen med kamerater, og dels et behov for å markere en milepæl i et krevende studieløp der en bestått examen artium var en prestasjon. Gymnasutdanningen hadde da også svært høy status i et samfunn der de aller fleste bare hadde råd til sju års skolegang. I Norge. Den nåværende norske russetradisjonen skriver seg fra 1905, da røde russeluer først ble brukt av elever i avgangsklasser ved de høyere skoler i Kristiania. Russeluene ble først kun brukt av gutter og var inspirert av tyske studenter som hadde på seg røde luer da de besøkte Norge i 1904. I 1916 ble de blå russeluene første gang brukt av russ ved Oslo Handelsgymnasium, en høyere skole som særlig gir undervisning i økonomi. I 1979 vedtok Arbeiderparti-regjeringa å legge eksamensdagene etter 17. mai for å dempe en for vill russefeiring og gi elevene mer tid til faglige forberedelser. Lenge var russelue og russestokk, en enkel pinne av bambus med en farget sløyfe på, eneste utstyr for russen. Siden har det kommet egne klær, store busser og annet, og deler av russefeiringa er i dag sterkt påvirket av kommersielle utstyrsleverandører og klesimportører. I Danmark, Sverige og Finland. Tradisjonen med å feire opptak ved universitetene praktiseres fortsatt i Danmark, der nye studenter blir kalt "rus" og har "russemarkeringer" den første uken som første års studenter. Også i Sverige og Finland har de nye studentene feiret den såkalte "studenten", det vil si sin fullførte gymnasieutdanning. Det er forskjellig slags studentikos, munter og studentaktig, festing og feiring. Det kan være såkalt "studentspex", "student-spektakel" eller studentrevy, i Sverige og kjøring med hojende russ på lasteplan pyntet med bjørkeris i Danmark. Studentene i Danmark, Sverige og Finland kler seg for øvrig i hvite russeluer, en tradisjon fra midten av 1800-tallet. Slike studentluer kalles "studenterhue" på dansk og "studentmössa" på svensk. Enkelte svenske avgangselever bærer også en spesiell, fargerik kjeledress. Da den gamle studenteksamen opphørte i Sverige i 1969, la det imidlertid en stor demper på den tradisjonelle studentfeiringa. Tidligere kunne uteksaminerte gymnasiaster markere sin nyvunne status og bære sin hvite studenterlue hele sommeren fram til de begynte på universitetet på høsten. Studentfeiringa i Sverige har likevel fått et visst oppsving de seinere åra. Nå innledes den vanligvis med "mösspåtagning", nesten som vår russedåp, under "Valborgsmässoafton" i helga mellom april og mai måned. Skikkene i Sverige varierer imidlertid mye fra sted til sted. Dagens russ. Avhengig av hvor i landet man har studert, begynner russefeiringen med russebusser og russekroer på høsten siste året på videregående eller i slutten av april eller begynnelsen av mai og varer til 17. mai eller lenger. Russen tar sine avsluttende eksamener etter russemarkeringen, og de som eventuelt stryker kan faktisk bli russ igjen. Overdreven russefeiring vil for noen forstyrre skolearbeidet og føre til dårligere eksamensresultater. Bruk av farger. a>. Grønnruss er elever fra videregående skole med studieretning naturbruk. Tradisjonene med grønn-, og særlig oransje- og rosaruss, er ikke blitt særlig utbredt. Russedrakter, -luer og knuteregler. I forbindelse med russearrangementer, særlig om våren, kler russen seg i røde eller blå «uniformer», det vil si forskjellige plagg, for eksempel kjeledresser og snekkerbukser i russefargene, ofte dekorert med merker. Russen i Trøndelag har tradisjonelt hatt særegne frakker, opprinnelig labfrakker. Disse hvite frakkene blir dekorert med store tegninger eller malerier på ryggen. Lengre tradisjoner har imidlertid russeluer med lange dusker som på de mer høytidelige studentluene. I luedusken knyttes forskjellige typer knuter, ofte med små gjenstander. Disse knutene er tegn på gjennomføringen av forskjellige "knuteregler", det vil si fantasifulle russeoppgaver. Knutereglene blir ofte kritisert fordi de kan innebære ulovligheter, som blotting og kidnapping av elever, og potensielt farlige handlinger som inntak av store mengder alkohol på kort tid. De første knutereglene oppstod på 1940-tallet. Foran på russeluene er det for øvrig en tradisjonell kokarde i norske nasjonalfarger. Russefeiringen innledes enkelte steder med såkalt russedåp på en russekro i mai måned. Da kan skjermen på russeluene bli påmalt eierens kallenavn. Russelua er for øvrig en uhøytidelig variant av den tradisjonelle svarte lua med lang dusk som gymnaselevene bar under den avsluttende overrekkelsesseremonien der de fikk eksamenspapirene sine. Denne svarte lua ble da en synlig markør på bestått eksamen, og ikke sjelden ble de unge sendt til fotograf for å portretteres iført sin nyervervede stolthet. Russebiler. a> sentrum i 2006. Tryvannsområdet er samlingsted for et stort, årlig russearrangement med festing utendørs. Tradisjonen med egne russebiler oppsto omkring 1950.Russ kjøpte eller overtok gamle personbiler som ble malt røde eller blå og utstyrt med hvite tulletekster og senere også reklame. I 1950-årene ble åpne biler fra før 1920 foretrukket. Russebilene var opprinnelig først og fremst paradekjøretøyer i russetoget på 17. mai, men har for mange blitt et nødvendig framkomstmiddel og ikke minst en tidkrevende, men sosialt samlende hobby før og under russetiden. Bilene betales delvis med reklame. Med bedre økonomi har mindre russebiler de seneste tiårene i stor grad blitt erstattet av minibusser og store russebusser, som anskaffes, utbedres og utstyres i flere år før russetiden. Russebussene kan ha store påkostede lydanlegg på taket, og spesialbygget interiør eller eksteriør. I noen tilfeller brukes millioner av kroner på kjøretøyene. Den store pengebruken gjelder spesielt i Oslo og Akershus, der det kommersielle presset er ekstra stort. a> i 2007. Riggen er en såkalt lysrigg. I de senere år har også leie av lysutstyr blitt populært. Nye reguleringer for lyd- og lysanlegg i 2010 førte til at 2009-russen nådde høydepunktet hva enorme anlegg angår. Omsorgen for eksteriøret til bussene er også noe som har utviklet seg med den økende pengebruken. I 2009 valgte eierne av en buss fra Bærum å kle hele utsiden av bussen i blå puter i tillegg til å ha folie og spraymaling. I tillegg er det mange russ som investerer store summer i eksteriør uten direkte kontakt med bussen. Ved flere videregående skoler arrangeres også russebusskåringer sist i april, som en markering av begynnelsen på russetiden. Navnet på russebilene eller -bussene er ofte humoristiske, som f.eks. russebussen fra Stabekk VGS som i 2002 ble kalt «Gluteus Maximus» (dvs. "setemuskelen"). Et annet vanlig middel til skape oppmerksomhet for russebussene er å lansere dekknavn for konseptene sine. Disse kan ha sammenheng med et senere utgitt konsept eller være av helt annen karakter. Flere busslag bruker tusenvis av kroner på promotering, gensere, sanger og annet med sine dekknavn flere måneder før russetiden starter. Kjente artister leies ofte inn for å lage sang til busser. Kobojsarna hadde for eksempel en kjempehit med sangen "Bambi". Oral Bee og Pimp Lotion er også blant kjente artister som har laget sanger til blant andre bussene «Launch», «Touchdown» og «Trophy Men». Statens Vegvesen har utarbeidet veiledningsmateriell for godkjenning av russebiler og russebusser. Russekort. Hver enkelt russ har som oftest såkalte russekort. Hver russ lager sitt eget russekort, og velger selv hva man har på det, men det er vanlig å ha med bilde, sitater, "member of" og personopplysninger. Disse kortene blir byttet mellom russene og delt ut til familiemedlemmer og barn. Det er tre hovedutseender på russekort: Originaldesign, moderne design og selvdesignet. Russerevyer. Ved en del videregående skoler er det tradisjon for å sette opp russerevy. Russeavis. En russeavis er en avisliknende trykksak som utgis lokalt til 17. mai av russen ved mange store videregående skoler. Avisene inneholder først og fremst tullereportasjer, vitser, presentasjon av avgangselevene ved skolen og annonser. Russeavisene blir solgt av russen til forbipasserende på gata. Den første russeavisa i Norge kom ut i 1919. I 1931 kom den første blårussavisa. Terrordag. Dette er en mange år gammel tradisjon, hvor russen tuller med 1. og 2. klassinger på videregående skolen, med å sprute vann på elever og lærere. Russetog. a>. Her med vannpistoler og plakater med ironiske tekster. I flere norske byer er det egne russetog etter barnetoget 17. mai. Russetoget er en parade av russebiler, dansende russ og utkledte russ med humoristiske paroler. Kristenruss. Som reaksjon på russens voldsomme fokus på sex og rus er det blitt dannet flere bevegelser som legger vekt på at man skal ha en russetid uten dette som det sentrale innholdet. Kristenrussen, ofte kalt «krussen», består av kristen russ og har blant annet en rusfri festival i Kragerø og eliteknuter til erstatning for de som refererer til sex og alkohol. JesusRussen, en del av Ny Generasjon, er også en alternaltiv russeorganisasjon. Russelåter. I de siste årene har det blitt mer og mer vanlig å skaffe seg russelåter på enten russevan eller russebuss. Russebussene har et "dekk-navn" som slippes ut før selve "konseptet" kommer. Det er vanlig å slippe ut dekknavnet allerede 10/11 måneder før russetiden egentlig starter. Konkurransen om hvilken russelåt, som skal bli "årets låt", har også blitt stor. Derfor betaler mange,flere tusener av kroner, for at folk skal lage låt for dem. Noen betaler opp mot 40.000 kroner for å få sin egen russelåt. Kritikk av russen. Før 1970-tallet var vanligvis det villeste og frekkeste russen gjorde, å vekke lærerne grytidlig 17. mai. Siden har aktivitetene utartet, og hver vår kritiseres russen i massemediene og av enkelte rektorer for alt fra trafikkfarlige russebiler og pengesløsing, til overdreven festing med skadelig alkoholforbruk, sexovergrep og hærverk, samt for uro på skolene og mobbing av andre elever. De fleste russ føler at kritikken er urettferdig og påpeker at de påtalte forholdene er enkelttilfeller. Russens oppførsel forklares vanligvis som utslag av ungdommelig virketrang og behov for frihet og lek etter tretten års skolegang. Dessuten spiller gruppepress, rusmiddelmisbruk, umodenhet og manglende erfaring inn. Russekultur som overgangsrite. Allan Sande, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø, hevder i sin doktorgradsavhandling om russefeiringa at russetida er en såkalt liminal fase av livet. Det betyr at russetida markerer et overgangsrituale og hamskifte der man kler seg ut og opponerer mot samfunnets normer for så å komme ut som voksne, ansvarlige individer. Parallelle fenomener finnes i mange kulturer. Det gjelder for eksempel karnevalet i Rio, urgamle stammeritualer i Afrika, og gamle dagers fyllefester i forbindelse med begravelser eller bryllup. Allan Sande mener også at russefeiringa kan betraktes som en slags parodi og karikatur på samfunnet. Samtidig hevder han at den gir ungdom nyttige erfaringer og trener dem i selvstendighet, planlegging, struktur og samarbeid. I dag spår enkelte at russefeiringa i framtida kan bli enda mer populær fordi tradisjonelle overgangsriter mellom barndom og voksenlivet, som konfirmasjon, militærtjeneste og det å begynne i arbeidslivet som tenåring, ikke lenger er like utbredt. «Blåruss». Uttrykket «blåruss» brukes også i politiske debatter og retorikk som nedsettende og ironisk betegnelse på unge politikere som klandres for å legge ensidig vekt på økonomisk-rasjonelle vurderinger. Ordet brukes oftest fra venstresiden mot politikere fra høyresiden. Begrepet brukes også i en viss grad om økonomiutdannede personer i ledelsesskiktet i bedrifter, som kun tar økonomiske hensyn i driften av virksomheten. Ex cathedra. Ex cathedra er en latinsk frase som bokstavelig betyr «fra tronen (til St. Peter)». Etter det romersk-katolske dogmet brukes frasen om uttalelser fra paven i den katolske teologi når han uttaler seg som en ufeilbarlig veiviser og lærer for de rettroende. Dogmet om pavens ufeilbarlighet ble promulgert i 1870, mot slutten av samlingen av Italia. En uttalelse fra paven som ble erklært "ex cathedra" blir sagt å være beskyttet av Den hellige Ånd fra alle slags feil. I denne sammenheng indikerer "ex cathedra" den høyeste av autoriteter tilskrevet paven, definert av dyden av hans ultimate apostoliske autoritet og hans embede som hyrde og lærer for alle kristne i "Pastor Aeternus" etter første Vatikankonsil. Problemene reiser seg for øvrig når katolske teologer er uenig om uttalelser er blitt gjort "ex cathedra" eller ikke. Det blir også problemer når de katolske teologene har godtatt at en uttalelse er gjort "ex cathedra", men er likevel uenig i nøyaktig hva denne ufeilbarlige sanne uttalelsen betyr. Klinisk kjemi. Klinisk kjemi (eller klinisk biokjemi) er et fagfelt som er opptatt av å diagnostisere ved hjelp av biokjemiske analyser av blodet, kroppsvæsker og vev. C-reaktivt protein. C-reaktivt protein, oftest kalt CRP, er en blodprøve som særlig brukes ved diagnostikk av infeksjoner. Nivået av CRP stiger når en betennelsesreaksjon begynner i kroppen. Blod til analyse kan tas ved et stikk i fingeren og kan analyseres raskt, noe som gjør prøven anvendelig og mye brukt både i allmennpraksis og i sykehus. Betegnelse. C-reaktivt protein går også under det folkelige navnet «hurtigsenkning» (se senkning). Det er et plasmaprotein og akuttfaseprotein som lages i levercellene. Navnet har sin opprinnelse i dets evne til å binde seg til C-polysakkarider på kapselen til pneumokokker. Prøvetaking. Nivået av CRP måles i serum som man henter ut ved en blodprøve. Prøven krever ingen pasientforberedelser, og man kan produsere prøvesvar relativt raskt. Referanseområde. Referanseområdet ligger under 5mg/L eller under 10mg/L, avhengig av analysemetoden til laboratoriet. Som regel vil friske personer ikke kunne ha målbare verdier, med mindre man da tar i bruk metoder for mikroCRP. Bruk. Nivået av CRP øker ved mange typer betennelsesreaksjoner, både ved infeksjoner, autoimmune sykdommer og etter skader. Ved infeksjoner tar det bortimot et halvt døgn før den blir målbar. Under tilhelingsprosessen synker nivået av CRP på relativt kort tid (t½ ~12-24 timer i blod). Nivået øker mer under bakterielle infeksjoner enn virale, og kan således også brukes til å skille mellom disse to typene for infeksjon. Ved bakterieinfeksjoner kan CRP øke til over 100 mg/L, ved virusinfeksjoner er verdien oftest under 50 mg/L. Dette skillet mellom bakterier og virus er ofte nyttig fordi antibiotika (for eksempel penicillin) ikke har noen virkning ved virusinfeksjoner, men ofte kan være svært nyttig ved bakterieinfeksjoner. 1100. Dødsfall. Motpave Klemens (III) Flamsk. Flamsk brukes i hovedsak om den flamske delstaten Flandern i forbundsstaten Belgia. Ordet har litt forskjellig betydning. Vallonsk Brabant. Vallonsk Brabant er en provins i Vallonia og Belgia. Den grenser til de belgiske provinsene Flamsk Brabant, Liège, Namur og Hainaut. Provinshovedstaden heter Wavre. Arealet er 1093 km² og er delt inn i ett administrativt distrikt med 27 kommuner. Beauvechain. Beauvechain (Nederlandsk: Bevekom) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Namur. Namur eller Namen er en provins i Vallonia og Belgia. Den grenser til de belgiske provinsene Hainaut, Vallonsk Brabant, Liège, og Luxembourg. Provinshovedstaden heter Namur. Arealet er 3664 km² og er delt inn i tre administrative distrikter med 38 kommuner. 1. århundre f.Kr.. Statdannelser ved midten av 1. århundre f.Kr. 1. århundre f.Kr. startet den første dagen år 100 f.Kr. og sluttet den siste dagen år 1 f.Kr. Europa. Alle tidligere selvstendige nasjoner omkring Middelhavet blir underlagt Roma. Den romerske republikk blir avløst av Det romerske keiserriket. Midtøsten. Partia motstår Romerrikets ekspansjon. Armenia under Tigranes I gjør slutt på Selevkidriket. Fjerne østen. De tre kongedømmer dannet i Korea Wavre. Wavre (Nederlandsk: Waver) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Den har 31 526 innbyggere (2002) og et samlet areal på 42,06 km². Kommunen har en befolkningstetthet på 767 innbyggere pr. km². Wavre er også provinshovedstad for provinsen Vallonsk Brabant. Braine-l'Alleud. Braine-l'Alleud (Nederlandsk: Eigenbrakel) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Mordechai Vanunu. Mordechai Vanunu (hebraisk:, født 13. oktober 1954 i Marrakech) er en israelsk fredsaktivist og tidligere atomtekniker, som gjorde Israels utvikling og besittelse av kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen kjent for allmennheten i 1986. Dette førte til at Vanunu samme år ble kidnappet av Israel (fra Italia), dømt til 18 års fengsel og holdt fengslet til 2004, i mange år i isolat. Han ble sluppet fri fra fengselet i 2004, men har ikke fått forlate Israel og får heller ikke snakke med utlendinger. Amnesty International har uttalt at «organisasjonen anser Mordechai Vanunu som en samvittighetsfange og krever at han blir sluppet fri umiddelbart». Vanunu var universitetsrektor ("Lord Rector") ved University of Glasgow fra 2005 til 2008, og er æresdoktor ved Universitetet i Tromsø siden 2001. Han har mottatt Right Livelihood Award (1987) og Folkets Fredspris (2005), og er nominert til Nobels fredspris (bl.a. av tidligere fredsprisvinner Joseph Rotblat) en rekke ganger. Daniel Ellsberg har beskrevet ham som «den største helten i atomalderen». Bakgrunn. Vanunu ble født i Marrakech i Marokko, i en jødisk familie; faren var rabbiner. I 1963, da han var ni år, emigrerte han til Israel sammen med foreldrene og fire av sine 11 brødre og søstre. Han gikk på en ultraortodoks grunnskole, og på en yeshiva (religiøs skole) drevet av Bnei Akiva. Vanunu fullførte militærtjeneste i IDF som sappør, med graden førstesersjant. Etter militærtjenesten, fra 1976 til 1985, arbeidet han som atomtekniker og skiftleder ved atomanlegget Dimona i Negevørkenen. Samtidig var han deltidsstudent i geografi og filosofi ved Ben-Gurion-universitetet. På denne tiden ble han kritisk til Israels behandling av palestinerne, og dannet en fredsgruppe kalt "Campus" sammen med fire andre jødiske studenter og fem arabiske studenter, og som gikk inn for én stat i Palestina. Vanunu var også aktiv i en gruppe kalt Bevegelsen for fred. Tidlig på 1980-tallet konverterte Vanunu fra jødedommen til kristendommen. Vanunu tok baccalaureusgrad i filosofi og geografi ved Ben Gurion-universitetet i 1985. Han har mottatt en æresdoktorgrad ved Universitetet i Tromsø. Avsløringen av Israels atomvåpenprogram. I 1986 overførte Vanunu fotografier fra atomanlegget Dimona til den britiske avisen "The Sunday Times", som senere trykket bildene. Avisen lovet samtidig Vanunu $100 000 for å skrive en bok om saken. Samtidig lurte en kvinnelig israelsk agent Vanunu til å dra til Roma, der han ble kidnappet av Mossad i all hemmelighet og ført til Israel. Bortføringen kunne like gjerne blitt foretatt i London, men israelerne ønsket ikke problemer med britiske myndigheter, og man anså Roma som et bedre alternativ. I Jerusalem ble Vanunu stilt for retten for forræderi og spionasje, og han ble dømt til 18 års fengsel. Under fangenskapet ble Vanunu holdt 12 år i isolasjon. Under sitt lange fangenskap, og hele tiden etterpå, har Vanunu nektet å snakke hebraisk, og kommuniserer utelukkende på engelsk. Amnesty International beskrev behandlingen av Vanunu som «grusom, inhuman og nedverdigende behandling [...], slik som er forbudt gjennom internasjonal lov». Israelske myndigheter hevder at fasilitetene i Vanunus fengselscelle var bedre enn i gjennomsnittlige israelske fengsler. Videre påpeker de at hverken Den europeiske menneskerettighetskonvensjon eller FNs økonomiske og sosiale råds minimumsregler for behandling av fanger nevner noe forbud mot isolasjon, på tross av disse dokumentenes gjennomgående høye krav til behandling av fanger. Vanunu blir av mange menneskerettighetsgrupper ansett som en samvittighetsfange og ofte sammenlignet med den tyske pasifisten Carl von Ossietzky. I Israel er synet på Vanunu motsatt. Shimon Peres uttalte i forbindelse med løslatelsen at «Vanunu forrådte sitt land og fikk en rettferdig straff». Etter at det ble kjent at Vanunu uttalte at «vi trenger ikke en jødisk stat, det må være en palestinsk stat», ble Vanunu enda mer upopulær i Israel. De fleste israelere ser på ham som en forræder. Vanunu ble løslatt fra israelsk fengsel 21. april 2004. Han har imidlertid blitt nektet å forlate Israel, slik han ønsker, og blir også nektet å snakke med utlendinger. Mange beskriver disse tiltakene som en ren hevnakt fra Israels side. EU har fordømt Israels behandling av Vanunu og beskrevet kidnappingen som en grov krenkelse av italiensk suverenitet og folkeretten. Den israelske riksadvokaten Menachem Mazuz begrunnet tiltakene mot Vanunu med hensynet til statens sikkerhet, da Vanunu skal ha uttalt at han ønsker å avsløre flere statshemmeligheter. Vanunu har uttalt at han blir forfulgt av israelske myndigheter fordi han er kristen: «Jeg led her i 18 år fordi jeg er kristen». Internasjonal støtte og asyl. Mordechai Vanunu ble i 2001 kreert til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø. Han har blitt nominert til Nobels fredspris hvert år fra 1988 til 2004, og mottok i 1987 Right Livelihood Award. I desember 2004 ble han valgt til rektor ved universitetet i Glasgow (Skottland). Dette er en ren æresstilling som tidligere har vært innehatt av et stort antall fremstående britiske politikere, bl.a. statsministrene Benjamin Disraeli og Arthur Balfour. I 2005 mottok Vanunu Folkets Fredspris i Norge. Asyl. I oktober 2004 søkte Vanunu politisk asyl i Norge. Han sendte også søknader til Sverige, Danmark, Irland og Frankrike, og sa at han ville ta imot beskyttelse fra et hvilket som helst land som ville gi ham det. Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) har tatt til orde for Norge har moralsk plikt til å gi Vanunu politisk asyl. Det gjorde også Lars Sponheim da han var Venstreleder. Han uttalte at Vanunu var en viktig varsler og at han derfor bør få opphold i Norge. Universitetet i Tromsø har tilbudt Vanunu jobb på fredsstudiet sitt. Den 9. april 2008 ble det via Bergens Tidende gjort kjent at daværende kommunalminister Erna Solberg høsten 2004 hadde instruert norsk UDI om å avslå søknaden til Vanunu. Dette til tross for at UDI mente at han oppfylte alle aktuelle vilkår for å få innvilget asyl. Vanunu uttalte samme dag som opplysningene ble kjent at «jeg er skuffet, men ikke overrasket over å høre at det lå politiske motiver bak den avslåtte søknaden om asyl i Norge». 10. april bestemte den norske regjeringen at Vanunu kan få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Avgjørelsen, som er blitt kritisert av Vanunus støttespillere, ble tatt etter medienes avsløring av tidligere statsråd Erna Solbergs innblanding i saken. Vanunu har selv uttalt at en arbeidstillatelse ikke er verdt noe, og at norske styresmakter må presse Israel til å la ham reise ut av Israel. Israelere har ikke visumplikt til Norge. Det betyr i praksis at Vanunu automatisk hadde fått oppholdstillatelse i det han allerede har et jobbtilbud i Norge. Anhée. Anhée er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Beauraing. Beauraing er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Bièvre. Bièvre er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Ciney. Ciney er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Super Nintendo Entertainment System. Super Nintendo Entertainment System (Super NES eller SNES) er en spillkonsoll utformet og bygget av Nintendo på 1990-tallet. Den var etterfølgeren til Nintendo Entertainment System i Nord-Amerika og Europa. Den var den største konkurrenten til Sega Megadrive/Sega Genesis i 16-bitersperioden. Utvikling. I 1988 viste styret i Nintendo liten interesse for å utvikle et konkurrerende system da Sega kunngjorde at de var i ferd med å slippe sin 16-biters Sega Genesis. Men da Sega Genesis raskt overtok markedet i Nord-Amerika og Europa grunnet sin overlegne teknologi, bestemte Nintendo seg for å utvikle sitt eget system. Hiroshi Yamauchi, daværende administrerende direktør i Nintendo, ga ansvaret for å utforme konsollen til Masayuki Uemura. Opprinnelig hadde de planlagt at Famicomen/NESen skulle være et 16-bit system. Men komponentene var for dyre på den tiden og systemet ble et 8-bit system. Denne gangen var komponentene billigere og Nintendo nølte ikke med å lage et kraftigere system. Utgivelse og salg. Super Famicom-versjonen ble sluppet 21. november i 1990 i Japan. Mange selskaper som hadde kjøpt NES-lisenser kjøpte også SNES-lisenser grunnet suksessen til NES: Square Co., Ltd., Capcom, Tecmo, Konami og Koei. Dette ga Nintendo en fordel i konkurransen. SNESen ble sluppet 1. september, 1991 med en utgangspris på 200 USD. Spillet "Super Mario World" og to håndkontrollere fulgte med konsollen. Den originale nordamerikanske versjonen (ca. 1991) Det var noen vanskeligheter med utgivelsen av SNES. I motsetning til Super Famicom var den ikke bakoverkompatibel med NESen (som noen Atari-modeller), noe som skapte nøling blant kundene. I tillegg hadde Sega allerede lansert noen veldig populære spill for sin Genesis-konsoll. Et eksempel var "Sonic the Hedgehog", som var veldig viktig i markedsføringen av Genesis siden hovedfiguren i spillet var svært populær. Dessuten var Genesis rundt 50 USD billigere enn SNES. Noen måneder etter den første lanseringen ble "Power Set"-versjonen av SNESen introdusert. Den hadde ingen spill og bare en håndkontroller og ble solgt i Nord-Amerika for 100 USD. Etterhvert ble den også omdistribuert med forskjellig tilbehør. Et av disse settene ble solgt med Super Game Boy. Maskinvaren var bare ulik med hensyn til de forskjellige TV-systemene i landene der den ble solgt. Mange australske kassetter kom fra Europa siden begge hadde PAL-systemer. Rollespill måtte bli oversatt til andre språk siden de inneholdt store mengder tekst. Mange actiontitler og førstepersons skytespill trengte ikke mye oversetting siden tekstmengden var langt mindre omfattende. Til tross for startvansker og at den var bare marginalt bedre teknisk sett, fikk den hjelp av sin familievennlige image og populære hovedpersoner i spill som "Mario", og ble dominerende på tidlig 1990-tall. På slutten av 16-bit perioden hadde Nintendo dobbelt så stort salg av sin konsoll som Genesis. SNESen hadde et stort bibliotek som inneholdt mange eksklusive titler. Den hadde mange RPG-bestselgere som "Final Fantasy VI" og "Chrono Trigger". Noen SNES-spill er forbedrede versjoner av NES-spill. Noen eksempler er "Super Mario All-Stars" og "Ninja Gaiden Trilogy". SNESen ble sluppet i Storbritannia for 150 GBP i april 1992. Den tyske utgivelsen skjedde noen uker senere. Den europeiske versjonen hadde samme utseende som Super Famicom. Nintendo fikk aldri noe særlig fotfeste i Europa grunnet distribusjonsproblemer, men konsollen var populær i Skandinavia. Nedturen. Salget av SNESen i Nord-Amerika gikk nedover fra 1996 til 1999 og Sony Playstation tok mer og mer av markedsandelene. Nintendo avsluttet produksjonen i Nord-Amerika og Europa i 1999. Produksjonen fortsatte helt til september 2003 i Japan. En omformet SNES, som var lettere i vekt, kom ut i oktober 1997 og ble prissatt til 99,99 USD i USA for å kunne selge til de siste som var interessert i 16-bit markedet. Konsollen kom med '. RF-portene og utvidelsesportene var ikke med denne versjonen. Nintendo begynte så å utvikle et arvtaker med hjelp av Sony. Men uenigheter mellom de to bedriftene og Nintendos utelatelse av detaljer om Philips' engasjement i prosjektet gjorde at Sony trakk seg. Sony utviklet heller sitt eget system som ble til PlayStation. Mange av SNESens populære spill ble overført til Game Boy Advance som er omtrent like kraftig som SNESen. Nintendo 64 ble lansert i 1996 og ble Nintendos offisielle flaggskip. Emulering. Som sin forgjenger hadde SNESen fortsatt interesse blant sine fans. Den har fortsatt å blomstre på bruktmarkedet og senere gjennom konsollemulering. Mange spillere oppdaget SNESen etter dens nedtur. SNES fikk samme oppgangsbane som NESen. Emuleringsprosjekter begynte omkring 1996 med prosjekter som «VSMC» og «Super Pasofami». Ingen av disse varte lenger enn til 1998. Tidlig i 1998 begynte SNES-entusiaster å programmere en konsollemulator kalt ZSNES. Et år senere begynte utviklingen av rivalen Snes9x. Nintendo hadde samme stilling til SNES ROM-filer og emulering som de hadde med NESen. De insisterte på at det ikke var noe annet enn åpenbar piratkopiering. Mange har argumentert for å gjøre den lovlig. Argumentene innebar at SNES ikke lenger var i produksjon, skrøpeligheten til kassettene og mangel på visse utenlandske importer av spill. Under den nåværende 128-bit perioden har oppblomstringen av SNES lagt seg en smule. Til tross for mange rettstrusler og forsøk på å stoppe slike prosjekter og sider, har ikke Nintendos posisjon klart å stoppe utbredelsen av ROM-filer. Etter at konsollen ikke ble produsert lenger, nedgangen i brukthandelen, og Internetts enorme vekst, ble det å finne filene enklere enn det det hadde vært med NESen. De fleste generelle ROM-sidene tilbyr nå filer for SNES. Mange videospillkritikere ser på SNES-tiden som «TV-spillenes gullalder». Dinant. Dinant er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Walcourt. Walcourt er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Liège (provins). Liège er den østligste provinsen i Vallonien og Belgia. Den grenser til de belgiske provinsene Luxembourg, Namur, Vallonsk Brabant, Flamsk Brabant og Limburg. Dessuten grenser Liège til landene Nederland, Tyskland og Luxembourg. Provinshovedstaden heter Liège. Arealet er 3844 km² og er delt inn i fire administrative distrikter med 84 kommuner. Lasne. Lasne er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Beernem. Beernem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Blankenberge. Blankenberge er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Stedet er kjent for sine sandstrender og et uvanlig anlegg på europeiske kyster, en brygge som stikker 350 m ut i havet. I Blankenberge har man også forsøkt å holde i gang en årlig sandskulpturfestival. Brugge. Brugge (fransk: "Bruges", tysk "Brügge") er hovedstaden i den belgiske provinsen Vest-Flandern, og har ca. 117 000 innbyggere. Mer enn 20 000 bor i det historiske sentrumsområdet. Stedet er fortsatt en viktig havneby for Belgia med terminaler i forstaden Zeebrugge, lengre ute ved havet hvor Zeebrugge havn er etablert. Veggteppe fra Brugge, midten av 1600-tallet. «Psyche's far rådspør oraklet i Apollo.» Historisk Museum, Brussel. Byen er katolsk bispesete. Det bor mange EU-funksjonærer her. I byen ligger også eliteuniversitetet Collège d'Europe (College of Europe). Historie. Stedet var trolig før-romersk landsby da Julius Cæsar overvant stammen Menapii i det første århundret f.Kr. Brugge var en av Nord-Europas største byer i høymiddelalderen, og den ledende handelsbyen i Nederlandene fra 1200-tallet. I 1309 åpnet en meget tidlig børs her. Brugge var også tidvis hansaby. Etter omtrent 2-300 år overtok Antwerpen denne posisjonen, fordi kanalen til havet i Brugge tettet seg til, men Brugge forble viktig også i renessansen. Midt på 1600-tallet var byen eksilsete for Karl II av England. Byen vokste videre som senter for handel, håndverk og tidlig tekstilindustri. I 1907 ble havnen i Zeebrugge anlagt. Den middelalderske gamlebyen hører siden 2000 til UNESCOs liste over verdens kulturarv, og i 2002 var Brugge europeisk kulturhovedstad. Det lokale fotballaget heter Club Brugge og spiller i den belgiske 1. divisjon. Brugges historiske sentrum. Brugge har omfattende arkitektur fra middelalderen som er meget god bevart. Brugges historiske sentrum er også fredet og har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 2002.. Mange av bygningene fra middelalderen regnes som godt bevarte og tiltrekker seg vært år mange turister. Dette gjelder særlig Vår frues kirke, som har et av verdens høyeste tårn lagd av murstein. Også skulpturen av Madonna er kjent ettersom denne skulpturen regnes som å være den eneste av Michelangelos skulpturer som skal ha forlatt Italia mens kunstneren levde. Brugges mest kjente landemerke er et klokketårn fra det 13. århundre som står i byens historiske sentrum. Tårnet har totalt 48 klokker. Damme. Damme er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Knokke-Heist. Knokke-Heist er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. 1073. Fødsler. Magnus III Olavsson 1059. Begivenheter. I 1059 under et kirkemøte i Rom ble det vedtatt at det var kardinalene (pavens domkapittel) som skulle velge paven. 1043. Begivenheter. Magnus den Gode brente ned Jomsborg. Edvard Bekjenneren blir Konge over England. Jabbeke. Jabbeke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. UNESCO. UNESCO eller FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (engelsk: "United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization") er en organisasjon under De forente nasjoner (FN) som jobber med kunnskap, utdanning, forskning, kultur og kommunikasjon. Historie. UNESCO ble stiftet den 16. november 1945 og dens konstitusjon ble satt i kraft 4. november 1946 etter ratifisering av følgende tjue land: Brasil, Canada, Kina, Tsjekkoslovakia, Danmark, den Dominikanske republikk, Egypt, Frankrike, Hellas, India, Libanon, Mexico, New Zealand, Norge, Saudi-Arabia, Sør-Afrika, Tyrkia, Storbritannia, Amerikas forente stater og Østerrike Pr. 2012 har UNESCO 196 medlemsland. Virkefelter. UNESCO utfolder sine aktiviteter på feltene utdannelse, naturvitenskap, sosial- og humanistisk vitenskap, kultur, kommunikasjon og informasjon. Organisasjonen arbeider for fred blant annet gjennom samarbeide, kommunikasjon og utveksling av ideer mellom sine 195 medlemsland. De fleste av medlemslandene har etablert egne nasjonale kommisjoner som består av representanter fra undervisning, vitenskap og kultursamfunn. Noen land har også etablert egne nasjonale kommisjoner for sine biland. Verneprogram. UNESCO har tatt initiativ til flere ulike verneprogram. Det mest kjente er Verdensarven fra 1972 («|Verdens kultur- og naturarv») som har til formål å sikre vern av kulturminner og naturområder som har stor betydning i verdensmålestokk. 936 slike verneobjekter er hittil utpekt (pr. 2011). Andre verneprogram er Verdensminneprogrammet som ble etablert i 1992, og fikk en norsk utforming i 2012: Norges dokumentarv. Verneprogrammet for Immateriell kulturarv ble etablert i 2003. BASIC. BASIC (akronym for "Beginner's All-purpose Symbolic Instruction Code") er et programmeringsspråk som ble utviklet i USA i 1963, av John George Kemeny og Thomas Eugene Kurtz på Dartmouth College, med det mål for øye å gjøre programmering enklere. BASIC er et relativt lettfattelig programmeringsspråk og benytter seg av bestemte engelske ord i sine kommandoer. Eksempler på BASIC-dialekter som brukes i dag er Visual Basic, QBasic, REALBasic, DarkBasic, BlitzBasic, iBasic, Liberty Basic og PureBasic. El Salvador. El Salvador (spansk: "República de El Salvador", bokstavelig «Frelserens republikk») er den arealmessig minste og mest tettbebygde nasjonen i Mellom-Amerika. El Salvador grenser til Stillehavet i sør, Guatemala i nordvest og Honduras i nord og nordøst; Fonsecabukten skiller El Salvador fra Nicaragua i sørøst. El Salvador har et omtrentlig innbyggertall på 5,7 millioner fordelt på 21 000 km². Hovedstaden er San Salvador, som også er republikkens største by. I 2001 gikk El Salvador over fra myntenheten colón til amerikansk dollar. En tolvårig borgerkrig som kostet menneskeliv ble avsluttet i 1992 da regjeringen og geriljaen undertegnet en fredsavtale som lovet militære, sosiale og politiske reformer. Etymologi. Før spanjolenes ankomst kalte den nahuatltalende indianerstammen pipil, som bodde i de vestre delene av El Salvador, området "Cuzcatlan", som betyr «De edle tings land». Tidlig på 1500-tallet ankom spanske conquistadorer dagens El Salvador og døpte området "Provincia De Nuestro Señor Jesucristo El Salvador Del Mundo" («Vår Herre Jesu Kristus, Verdens frelser, sin provins»), som senere førte til det forkortede navnet El Salvador («Frelseren»). Historie. Før den spanske erobringen på 1500-tallet hørte området som El Salvador ligger i, til den kulturkretsen vi kaller Mesoamerika, og maya-kulturen blomstret i bystater som Tazúmal. El Salvador var frem til 1821 en spansk koloni, før den og resten av Den mellomamerikanske føderasjon brøt løs fra spansk styre. El Salvador løsrev seg fra føderasjonen i 1842. I 1992 ble en 12 år lang borgerkrig mellom regjeringen og opprørerne, som hadde kostet 75 000 mennesker livet, avsluttet med en fredsavtale som sikret store militære og politiske reformer. Departementer. El Salvador er delt inn i fjorten departementer. Eksterne lenker. Salvador Ada Byron Lovelace. Grevinne Augusta Ada Byron King av Lovelace, verdens første programmerer Augusta Ada Byron King av Lovelace (født 10. desember 1815 i London, død 27. november 1852 i London) var en engelsk grevinne og datapionér og er mest kjent for å ha skrevet en beskrivelse av Charles Babbages mekaniske, generelle datamaskin, "Den analytiske maskinen". Bakgrunn. Ada var datter av Lord Byron og Anna Isabel Milbanke. Faren var poet og ganske velstående, og moren var svært velutdannet og selvstendig. Ada var oppkalt etter Byrons halvsøster Augusta Leigh. Det var Augusta som oppfordret Lord Byron til å gifte seg med Anna Isabel for å unngå skandale da hun ble gravid. I januar 1816 forlot Annabella Byron, og tok den ett år gamle Ada med seg. Tre måneder senere underskrev Byron skilsmissepapirene og forlot England for godt noen dager senere. Hennes gode bakgrunn gjorde at hun fikk en god utdanning innen matematikk, astronomi, musikk og latin. Hun giftet seg i 1835 med William King, den åttende baron av King, senere den første jarl av Lovelace. Hun fikk tre barn med ham: Byron, født 12. mai 1836, Annabella (Lady Anne Blunt), født 22. september 1837, og Ralph Gordon, født 2. juli 1839. Ada var svært begavet, særlig i matematikk, og vitenskapkvinnen Mary Somerville oppfordret henne til å satse videre innen dette faget, men siden universitetene var forbeholdt menn, var dette vanskelig. Faglig karriere. I 1834 begynte Ada Byron Lovelace imidlertid å følge forelesningene til matematikeren Charles Babbage, som hadde stor interesse for regnemaskiner. Han hadde planer om å bygge en regnemaskin som kunne gjøre mange slags utregninger, i motsetning til de regnemaskinene som fantes, der man måtte lage en regnemaskin til hver oppgave som skulle løses. Denne nye regnemaskinen skulle hete "Den analytiske maskinen". Ada tok kontakt med Babbage for å få til et samarbeid. Babbage var imidlertid for opptatt med å samle inn penger til prosjektet sitt, så han hadde ikke tid til henne. I 1842 skrev en italiensk ingeniør en artikkel om maskinen til Babbage, og Ada tilbød seg å oversette denne artikkelen til engelsk. Babbage gikk med på dette, og ba henne også skrive kommentarer til artikkelen. Kommentarene ble tre ganger så lang som artikkelen. Hun hadde mange tanker om hvordan maskinen kunne mates med ulike instruksjoner for å gjøre de beregningene som var ønsket. Hun regnes dermed som historiens første dataprogrammerer. Med støtte fra Babbage og familien sin arbeidet hun videre med sine tanker. Imidlertid ble hun syk, og medisinen, som bestod av morfin, opium, alkohol og igler, gjorde henne ikke noe bedre. Samtidig gjorde hun et mislykket forsøk på å lage en maskin som skulle sikre gevinst på veddeløpsbanen, noe hun tapte store summer på. Alt i alt gjorde dette at hun måtte gi opp matematikken. Ettertiden har imidlertid gitt henne en viktig plass i datahistorien. I 1979 bestemte den amerikanske regjeringen at det skulle utvikles et nytt programmeringsspråk, for å gi datamaskiner instrukser. Dette nye programmeringsspråket fikk navnet Ada. Lovelace, Ada Lovelace, Ada Lovelace, Ada Norbatt. Norbatt var en del av FNs midlertidige styrke i Libanon Norbatt – Den norske FN-bataljonen i Libanon'", var en del av Den norske FN-styrken i Libanon (NORCO), en avdeling av FNs midlertidige styrke i Libanon ("eng. United Nations Interim Force in Lebanon" – UNIFIL). Historiesammendrag. a> XA-180 fra Norbatt i Ferdiss innen det norske ansvarsområdet i Sør-Libanon "Se også Norbatt og kultur" Norbatt ble opprettet i 1978 og eksisterte gjennom 41 kontingenter til 1998. Norbatt bestod i første kontingent av geværkompaniene 1, 2 og 3 som fra kontingent 2 ble omorganisert til geværkompaniene A og B – og videre ett stabskompani med forsterket sanitetstropp, sambandstropp og pionertropp samt bataljonsstab. Ca. 21 400 nordmenn tjenestegjorde i Norbatt i en eller flere kontingenter. Den 22. mars 1978 svarte Norge positivt på FNs henvendelse om å delta i Unifil. Den norske hovedstyrken ankom Libanon i 2 og 3. april 1978. 10. desember 1988: FNs fredsbevarende styrker blir tildelt Nobels fredspris for sin innsats. 28. november 1998: Norbatt overlater området til indiske Indbatt. Området Norbatt dekket lå i den sørøstre delen av Libanon, østfor «Ibil as Saqv» på dette kartet. Området Norbatt dekket lå i det sørøstlige hjørnet av Libanon og var 55 km² og var ett av seks ansvarsområder i Unifil. Ca. 550 nordmenn tjenestegjorde i Norbatt til enhver tid. Gjennom de første kontingentene tilhørte Blate-området den nepalske FN-styrken, men da Nepbatt trakk seg ut tok Norbatt over det. BN-stab og STKP lå den aller første tiden sør for den lille landsbyen Ebel es-Saqi ved bensinstasjonen hvor veien svinger opp til Marjayoun, men etter at nepaleserne i mai/juni 1978 ankom området, ble Ebel es-Saqi inntatt og gjennom fleste kontingentene lå hovedkvarteret inne i selve landsbyen. Omkring 1991 ble det flyttet til posisjonen 4-2HQ på Falkehøyden (Jabal Qalaat Jabbour), like nord for landsbyen. En rekke steder i Norbatt fikk norske navn av det norske personellet. Norbatt gjorde en stor innsats i rydding av landminer. Norbatts utførte i tillegg til det som lå i mandatet også humanitær innsats i området. Ikke minst stod norsk personell for en betydelig innsats i rydding av landminer. Skolene ble støttet av Norge, og Norbatts sanitet utførte en stor innsats også for sivilbefolkningen. Næringslivet blomstret opp takket være de kjøpesterke soldatene, og i det hele tatt virket det norske nærværet stabiliserende på regionen. De militære tapene var relativt små sett i lys av at styrken stod der gjennom 20 år. Av de 21 soldatene som mistet livet var det bare 4 som ble drept under direkte krigsrelaterte handlinger (2 beskutt av kjente og 2 av ukjente). De resterende skyldtes sykdom, trafikkulykker og en skyteulykke. Men i tillegg kommer skader og senskader, særlig psykiske, som ennå er lite kartlagt selv om man de senere år har fått statistikk på bordet som viser at FN-veteraner er overrepresentert i selvmordsstatistikken. Og da spesielt fra de tidligste kontingentene. Flere i lokalbefolkningen lærte seg norsk og minst 30 lokale libanesiske jenter giftet seg med unge norske menn de traff i Norbatt. Bataljonsstaben. "Liste over Norbatts bataljonssjefer" "Liste over Norbatts seksjonssjefer" Stabskompaniet. "Liste over Norbatts stabskompanisjefer" Norske styrker i Ebel es-Saqi opplevde ofte beskytning over byen mellom israelske styrker sør for ansvarsområdet og arabiske styrker i Bekaadalen (på bildet) nord for Norbatt. I Ebel es-Saqi holdt stabskompaniet til, sammen med bataljonsstaben. Kompaniet fungerte som en serviceinstans for hele bataljonen. De eneste troppene i stabskompaniet som ikke holdt til i Saqi var pionertroppen og hundetroppen. Oppgaven til «pi-troppen» var i første rekke alt av ingeniørarbeider, som minerydding, diverse gravearbeider, bygging og rivinger. En del av personellet i pitroppen hadde vært i tilsvarende tropp på Evjemoen i Norge, mens ofte bestod troppen av en blanding av folk med pi-bakgrunn fra infanteriet og folk med tjeneste i ingeniørvåpenet og andre med bl. a. håndverkerbakgrunn og maskinførererfaring. Trentroppen bestod av kjøkkenpersonale og proviantlag, samt transport-, verksted- og depotpersonell. Norbatt benyttet også den bærbare radiostasjonen PRC-77. Sambandstroppen betjente blant annet bataljonsveksleren (telefonsentralen) og kortbølgestasjonen «Radio Norge», som formidlet telefoner og meldinger mellom Norge og alle posisjoner i Norbatt. Kortbølgestasjonen ble i 1990 avløst av «Veksler Norge» da man gikk over til satellittsamband mot Norge. Menige mannskaper på bataljonsopsen kom også fra sambandstroppen. Troppens sambandsverksted betjente hele bataljonen. Troppens linjelaget oppførte og vedlikeholdt alle telefonlinjer i Norbatt. I Stabstroppen inngikk leiravdelingen med leirverkstedet og vannbilsjåførene, samt spesialfunksjoner som bl.a. PX-assistent og velferdsassistenter. Sanitetstroppen hadde tre leger, tre sykepleiere pluss en hel tropp med sykevoktere og andre viktige funksjoner, bl.a. hygienelaget som inspiserte hele UNIFIL. I stabskompaniet inngikk også MP-gruppen og hundetroppen, som begge var relativt store i forhold til hva som var vanlig norsk oppsetning. Totalt var det rundt 270 mann i stabskompaniet. BMR hadde sitt utspring i Mek. tropp (Mekanisert infanteritropp) KpA. Det ble besluttet å legge ned Mek (1992) og overføre panservognene til hvert Kp. Det ble opprettet CMR (Company Mobile Reserve) i KpA og KpB mens BMR (Battalion Mobile Reserve)ble opprettet i bataljonen. BMR var administrativt underlagt STKP og operativt underlagt BN-sjef. BMR bemannet 4-2 op, som var direkte underlagt KpA, i tillegg til å være i konstant beredskap for å kunne rykke inn hvor som helst i AO på kort varsel. BMR var oppsatt med tre SISU, finskproduserte panservogner. Alfa hadde en beredskap på 10 minutter, Bravo 30 minutter og Charlie 60 minutter. Charlie var forbeholdt saniteten, det vil si at når alarmen gikk så rykket Alfa og Bravo ut mens Charlie sto stand by og var til disposisjon for saniteten. Charlie sto alltid ferdig oppsatt som kampvogn men på ordre så ble den omgjort til ambulanse på meget kort tid. KP 1, 2 og 3. "Her finner du en liste over Norbatts sjefer for kompani 1, 2 og 3" Stabskompaniet flyttet til Ebel es-Saqi da Saad Haddad tok over israelernes stillinger. I løpet av kontingent I var det to store omgrupperinger, en etter ca. 1–2 uker og en ved ankomsten av den nepalske bataljonen Nepbatt. I de aller første dagene (første del av hovedstyrken som besto av 3. kompani ankom Ben Gurion-flyplassen tidlig om morgenen 1. april og kjørte inn i Libanon den 2. april. 3. kompani ble da gruppert over hele det som skulle bli Norbatts område (et svensk kompani fra UNEF II/Sinai hadde alt blitt deployert i området og ble trukket ut igjen etter noen dager, de mistet en mann før nordmennene ankom. 1. tropp ble plassert i El Hebbariye der det var rolig hele tiden, 2. tropp i Kaoukaba der de ble satt under heftig beskytning og for en natt tvunget til å foreta en delvis uttrekning, og 3. tropp ved Khardala-broen der det var også meget heftig beskytning. De to andre geværkompaniene ble deployert de neste to-tre dagene og plassert mellom 3. kompanis områder. 1. kompani tok over å være granatmål ved Khardala-broen mens 3. tropp flyttet til nedre Kaoukaba og vel ble granatmål der. En norsk soldat ble såret av granatsplint i Kaoukaba en av de første dagene, ca. 5. april. Ca. 7. april ble en full omgruppering foretatt og 3. kompani gruppert med 2. tropp i øvre Kaoukaba (selve landsbyen), 3. tropp i nedre del (mot hovedveien) 1. tropp som reserve i veikrysset sør for Kaoukaba og KP-KO på den lille høyden sønnenfor på østsiden av hovedveien, Tell Quesi. Helt i starten ble deler av stabskompaniet plassert i Ebel es-Saqi med ledelse- og forsyningsdel (TO)i teltleiren «Dovre» ved bensinstasjonen nedenfor Marjayoun. Stabskompaniets del i teltleiren (inkludert BN KO) ble flyttet til Ebel es-Saqi da Haddad tok over israelernes stillinger mellom Saqi og Marjayoun og truet med å stenge forbindelsen (juni?). Omtrent samtidig kom Nepbatt inn og det ble foretatt en gjennomgripende omorganisering. 3. kompani ble flyttet fra nordvest til sydøst, med KPKO i Kfar Hamam. 1. tropp ble da plassert med KO og to lag i Kfar Chouba. Da hadde det ikke vært fast stasjonert FN-styrker der, et lag nær Kfar Hamam og et lag som OP på en høyde 1-2 km vest for Kfar Chouba, det siste laget hele tiden forsynt daglig ved hjelp av muldyr. Norbatt hadde i kontingent I tre geværkompanier, 1., 2. og 3. kompani samt et stabskompani. Ved overgangen til Norbatt II ble det skåret ned til to geværkompanier, KP A og KP B slik det ble værende resten av tiden. Samtidig ble det omorganisering av ansvarsområder. Sjefen for Norbatt III, Zacharias Backer, foretok straks en omgruppering da han overtok, da han fant grupperingen for lite robust mot mer kraftige angrep, og kuttet ned på lagsleirer etc. og gikk vel kanskje mer over til patruljering og utsending av OP/CP fra mer robuste kompanistillinger. Oppsetningsplanen for Norbatt I. Alle var oppsatt med AG-3. Hver geværtropp var satt opp med 4 lag, hvert med 10 mann, en fenrik eller sersjant som lagfører, en korporal som nestlagfører og 8 menige, alle oppsatt med AG-3. Det var ikke avdelingsvåpen fysisk i lagene. Hver tropp hadde 2 stk. 84 mm RFK og 2 stk. MITR-3, det var ikke noe fast mannskap tilknyttet disse som ble fordelt til lagene etter behov. Troppsstaben besto av troppssjef som var løytnant, NK (lt./fenr.), troppsassistent (korp.), sanitetsmann (men.), sambandsmann (men.) og vognfører felt (men., Landrover). Troppsjef og sanitetsmann var oppsatt med pistol (P08 Luger), de øvrige med AG-3. Personellet hadde dessuten utdelt en del M72. Kompanistaben var en del forsterket i forhold til vanlig oppsetning (Brig. 78) på den tiden, bl.a. med en informasjonsoffiser og vel også en ass. infooff. Etter en stund ble 8 M113-vogner sendt nedover etter at man fant sterkt behov for noe robust. Mannskaper til en PPK-tropp ble tatt fra mannskaper i kompaniene som tidligere hadde tjenestegjort i stormtropp eller mekanisert infanteri. KP A. "Liste over Norbatts sjefer for kompani A" Mek.-tropp hadde i tillegg ansvar for eskortekjøringen mellom Ebel es Saqi – Metulla Gate og Etaibe (Finbatt), samt patruljer på Falkhøyden og ned Litani-dalen med ambushpoint 4-19AP. Mek.-tropp bemannet også fram til 1989 posisjonen 4-1F OP i Hazbani-dalen (på «baksiden» av Ebel es-Saqi). Sjekkpostene på hovedveien gjennom Norbatt, ved «blueline» nedenfor Ebel es-Saqi og ved «blueline» ved Kaoukaba betjentes av kompani A. Dette var de to mest trafikkerte sjekkpostene i Norbatt med hundrevis av passerende biler daglig. Sammen med de andre sjekkpostene ved Norbatts grenser, var dette de viktigste stedene for å forhindre at våpen, ammunisjon og sprengstoff kom inn i Norbatt. Mek-troppen var oppsatt med 8 M113 personellkjøretøy Bortsett fra den mekaniserte troppen, oppsatt med elleve pansrede personellkjøretøyer (8 stk. M113 og 3 stk. VAB) som var forlagt i Ebel es-Saqi, lå resten av kompani A i den vestre delen av Norbatt. I byene Kaoukaba og Blate hadde kompaniet posisjoner med sjekkposter, observasjonsposter og patruljer som arbeidsfelt. Kp A bemannet dessuten to Norbatt-posisjoner som lå utenfor selve ansvarsområdet, nemlig 4-15 som så utover den israelske grensebyen Metullah og 4-18 som lå ved Khardala-broen. Totalt var det i hver kontingent ca. 180 mann som tjenestegjorde i kp. A. I 1985-86 ble det gjort en undersøkelse over hvor mange timer en soldat i dette kompaniet jobbet pr. uke. Resultatet viste at gjennomsnittsbelastningen var 89 timer pr. uke, men enkelte uker kunne det være opptil 101 timer i de verste permperiodene. Det er ingen grunn til å tro at det andre geværkompaniet, kompani B, hadde noe lavere arbeidstid, og noen av troppene i stabskompaniet ville også kommet høyt opp i en slik undersøkelse. Følgende tropper: Stabstropp/HQ (Tell Quesi), tropp 1 (infanteritropp, Kaoukaba), tropp 2 (infanteritropp, Blate), og Kompaniets mobile reserve (CMR) oppsatt på pansrede personellkjøretøy av typen Sisu XA-180 (Tell Quezi). KP B. "Liste over Norbatts sjefer for kompani B" Mesteparten av Kp. B holdt til i Chebaa Totalt bestod kp. B av vel 170 personer, derav 28 befal. Kompanisjefen og kompanistaben var lokalisert i Rachaya el Foukhar. Litt lenger vest hadde kompani B to leire, 4-8 og 4-9, med sjekkposter, observasjonsposter og patruljetjeneste. I El Ferdiss hadde kompaniet en lagsleir, 4-6 A som i drev med patruljevirksomhet og hadde en sovende kontrollpost som ble bemannet ved behov. 4-5 lagsleir lå i krysset ved 4-5 helipad til El Hebbariye. Derfra ble det sendt ut patruljer. I Chebaa holdt tropp 2 til, som også hadde observasjonsposter og sjekkposter, samt patruljer hver eneste natt. På de høyeste posisjonene i Norbatt kunne det også være vinterlige forhold om vinteren En av UNIFILs høyeste posisjoner, observasjonspost 4-14, lå 1490 meter over havet. Et lag fra kp. B, sammen med hundefører og hund lå en måned i strekk på posisjonen. Posten hadde døgnvakt i observasjonstårnet og patrulje hver natt. Adkomsten til posisjonen tok minst 40 minutter gange fra den nærmeste posisjonen, sjekkposten 4-13 ved Kfar Chouba. For å bedre fremkommeligheten til 4-14 ble det i 1988 igangsatt veibygging dit. 4-14 hadde sitt troppshovedkvarter i Kfar Hamam. På grunn av store rekrutteringsproblemer til Norbatt overtok det estiske kompaniet Estcoy kompani B midlertidig for kontingent XXXVIII (mellom desember 1996 og mai 1997). Libanons flagg. Libanons flagg ble i sin nåværende form antatt i 1943. Sedertreet på flagget skal symbolisere styrke, hellighet og evighet. Tidligere brukte Libanon den den franske tricoloren med sedertreet på det hvite feltet. Venezuela. Republikken Venezuela er et land i Sør-Amerika. Venezuela grenser til Guyana, Brasil og Colombia. Utenfor den venezuelanske kysten finner man også øyene Aruba, Curaçao, Bonaire og Trinidad og Tobago. Naturgeografi. Venezuela har mange ulike landskapstyper. I nordvest samt langs den karibiske kysten i nord ligger en forlengelse av Andesfjellene, hvor det høyeste punktet er Pico Bolivar som rager 5007 moh. I nordvest finnes også lavsletter rundt Maracaibosjøen samt rundt Venezuelagolfen. Midt i landet ligger store sletteområder kjent som «llanos» som strekker seg fra grensen mot Colombia og til elvedeltaet av Orinoco. Sør i landet ligger de forrevne Guianahøyslettene, med flere tepuier. Fra en av tepuiene faller Salto Angel, som er verdens høyeste foss. Klimaet er tropisk og generelt varmt og fuktig. På høyslettene kan temperaturen og fuktigheten være mer moderat. Hovedstaden Caracas er den største byen i landet. Andre større byer er Maracaibo, Barquisimeto, Valencia, Maracay og Ciudad Guayana. Demografi. Venezuelas befolkning har aner fra ulike steder. Det er anslått at hoveddelen av befolkningen er mestiser, altså av blandet etnisk herkomst. Venezuelas rasestruktur kan klassifiseres som 68% mestis (blandet indiansk og europeisk), 21% hvit og 10% afrikansk. Den innfødte indianske befolkningen utgjør bare 1% av den totale befolkningen. I den kolonielle tidsalder og fram til etter den andre verdenskrig mange europeiske immigrater til Venezuela fra Kanariøyene, noe som har tatt spor f.eks. i landets skikker og mattradisjoner. Med etableringen av oljeindustrien i det 20. århundre, så kom en rekke personer fra USA, og senere under krigen kom immigranter fra en rekke steder, inkludert Europa, Midtøsten og Kina. Mellom 1900 og 1958 emmigrerte mer enn en million personer fra Europa til Venezuela. I tillegg har en rekke personer kommet fra Colombia, først som følge av økonomiske oppgangstider, senere på grunn av borgerkrigen i landet. Mellom 500,000 og en million ulovlige immigranter anslås å bo i landet. 96 % av befolkningen er katolikker. Historie. Venezuela ble den første permanente spanske kolonien i Sør-Amerika i 1522. Mesteparten av det nåværende Venezuela ble senere lagt under visekongedømmet Ny Granada. Etter flere mislykkede opprørsforsøk ble landet til slutt selvstendig fra Spania i 1821 under ledelse av landets store sønn Simón Bolívar. Etter selvstendigheten inngikk Venezuela i føderasjonen Gran Colombia sammen med Colombia, Panama og Ecuador til 1830, da Venezuela brøt ut og ble en selvstendig republikk. Karakteristisk for Venezuelas historie på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet var politisk ustabile regjeringer, skiftende diktaturer og revolusjonær uro. Etter at militæret trakk seg ut av politikken i 1958 har Venezuela har de to sentrumspartiene Accion Democratica og COPEI vekslet på å sitte med makten. De to partiene inngikk i 1958 en pakt som skulle sikre at ingen andre partier slapp til, den såkalte Punto Fijo-pakten. Under Punto Fijo-epoken, som varte frem til valget i 1998, var "forsvinninger" av opposisjonelle vanlig i Venezuela. De dominerende mediene støttet nesten uten unntak de to etablerte partiene og var i hovedsak kontrollert av to velstående familier med intime bånd seg imellom. En sentral hendelse i nyere venezuelansk historie er Caracazo-massakren (1989). Massakren ble satt i gang da politi og militære gikk til angrep på demonstranter som krevde stopp i nyliberalistiske reformer innført under president Carlos Andres Perez. Flere tusen demonstranter ble drept og hendelsen har blitt omtalt som en «kapitalismens Himmelske freds plass» i Latin-Amerika. President Perez ble siden stilt for riksrett og avsatt for korrupsjon. I 1992 forsøkte MBR-200 ("Movimiento Bolivariano Revolucionario 200") å ta makten. Opprøret ble begrunnet med at de demokratiske kanaler for endring var stengt og blir omtalt som et mislykket kupp av dets motstandere og som et forsøk på revolusjon av dets tilhengere. MBR-200 hadde Venezuelas frigjøringshelt Simon Bolivar som symbol og mobiliserte mot korrupsjonen under regimet til Carlos Andres Perez. Da opprøret feilet fikk Hugo Chavez slippe til på tv for å be sine tilhengere om å avslutte kamphandlingene. Han sa at opprøret bare hadde feilet "por ahora", "for nå", et sitat som siden har gått inn i venezuelansk historie. President Hugo Chávez (1999 -. Hugo Chávez ble valgt til president i 1999 med 80 % oppslutning, Et av de viktigste kravene fra hans politiske bevegelse var å få slutt på Punto Fijo-regimet. I 2002 ble hans styre utsatt for et mislykket kupp etter at opptøyer rammet hovedstaden Caracas. Det venezuelanske militæret annonserte Chávez' avgang på nasjonalt fjernsyn og inviterte en lokal næringslivsleder til å bli interimpresident. Etter noen få timer hadde de avskaffet parlamentet og gjort store forandinger i grunnloven. Den venezuelanske regjeringen mener at kuppet hadde støtte fra USA. Mindre en 48 timer senere, etter press fra folket, ble militæret lojale mot folket. Etter en stund gjeninnsatte lojale militæroffiserer Chávez som president. Politikk og administrasjon. Den nye grunnloven av 1999 i Venezuela lovfester direkte og deltakende demokrati. Hva som ligger i dette finnes det ulike tolkninger av. Men regjeringen i Venezuela har i flere år vist interesse for den sveitsiske modellen med direkte folkeavstemninger og skal få hjelp av sveitsiske jurister og Insituttet for føderalisme i Freiburg til å konkretisere en liknende modell i Venezuela, i følge det spanskspråklige nettstedet Swissinfo. Små kommuneråd etablert av innbyggerne innenfor et område har blitt populært i Venezuela etter at regjeringen la til rette for dette og det finnes nå 18 000 slike råd. Her bestemmer innbyggerne direkte over hvordan kommunerådets budsjett skal brukes. I desember 2005 stemte omkring 20 % av de stemmeberettigede i Venezuela under valget av ny nasjonalforsamling, La Asamblea. Opposisjonen i landet boikottet valget som følge av stor mistillit til hvordan tidligere valg har foregått. Dette førte til at Chávez' parti MVR, og de partiene som støtter han, fikk alle plassene i La Asamblea. Mange mener at den lave valgdeltakelsen gjør at valget ikke kan regnes som legitimt. Chavez-tilhengere viser i denne sammenheng til at valg til nasjonalforsamlingen tradisjonelt har hatt svært lav deltakelse i Venezuela, sammenliknet med presidentvalg. I 1998 fikk for eksempel sentrumspartiet Accion Democractica kontroll over kongressen med stemmene fra bare 11,24 % av landets stemmeberettigede uten at det i nevneverdig grad ble stilt spørsmål ved valgets legitimitet. Chávez vant på ny presidentvalget i desember 2006 foran Manuel Rosales. I februar 2007 ble «La Ley Habilitante» gjennomført. Dette betyr at nasjonalforsamlingen har gitt fra seg makten sin til Chávez i 18 måneder innenfor en rekke bestemte lovområder. Denne typen fullmakter er vanlige i land med presidentbasert demokrati og har blitt brukt blant annet i USA («Fast Track»-lovene) og i Peru hvor Alan Garcia nylig fikk utvidede fullmakter innenfor 9 spesifiserte områder. Liknende fullmakter har blitt gitt Hugo Chavez og tidligere presidenter ved flere anledninger. Alle lover som vedtas i Venezuela kan bli tatt opp til folkeavstemning dersom 5 % av de stemmeberettigede krever det. Administrativ inndeling. Amazonas, Anzoátegui, Apure, Aragua, Barinas, Bolívar, Carabobo, Cojedes, Delta Amacuro, Falcón, Dependencia Federal, Distrito Capital, Guárico, Lara, Mérida, Miranda, Monagas, Nueva Esparta, Portuguesa, Sucre, Táchira, Trujillo, Vargas, Yaracuy, Zulia Forsvars- og utenrikspolitikk. I april 2006 ankom de første MI-17-helikopterene som Venezuela har kjøpt fra Russland. I alt skal 33 kamphelikoptere leveres. I mai 2006 innførte USA et forbud mot eksport av våpen til landet. Avgjørelsen ble tatt pga «manglende støtte til krigen mot terror». Dette fulgte opp en amerikansk stopp på en eksport av deler til F-16-fly fra Brasil i januar. Chavez reagerte på dette med å true med å kjøpe fly fra Russland eller Kina. Chavez truet også med å selge landets amerikanske jagerfly til Cuba eller Kina. Tidlig i juni 2006 ankom den første leveransen av russiske våpen til Venezuela. 33 000 av totalt 100 000 Kalashnikov-gevær. USA uttalte at dette er med på å destabilisere regionen. Venezuela planlegger også lisens-bygging av Kalashnikov. Norsk presse har meldt at Venezuela leder an i et rustningskappløp i regionen. Venezuelas bruk av økonomiske midler til militær virksomhet har imidlertid gått ned både om man ser på relative tall (i forhold til BNP) og i absolutte tall siden Chavez kom til makten. Våren 2007 ble det meldt i norsk og internasjonal presse at Venezuela planla et større kjøp av ubåter fra Russland. Venezuelanske myndigheter har imidlertid avvist meldingene. Næringsliv. Venezuela er svært økonomisk avhengig av petroleumssektoren, som står for om lag en tredjedel av BNP og 80 % av eksportinntektene. På begynnelsen av 2000-tallet gjorde ustabile innenriksforhold, med blant annet kuppforsøk, at økonomien ble svekket. Dette kulminerte i en to måneder lang streik i oljeindustrien ved årsskiftet 2002–03. Landet er preget av store forskjeller i inntekt og av at store deler av befolkningen er fattig. Både Verdensbanken og Det nasjonale statistikkinstituttet (INE) er enige om at landet har redusert fattigdommen substansielt de siste årene, selv om man er uenig om nøyaktig hvor stor reduksjonen har vært målt i prosent. Verdensbanken uttalte nylig at «Venezuela har oppnådde betydelige forbedringer i sin kamp mot fattigdom». Samfunn. Korrupsjonen og kriminaliteten har eksplodert i Venezuela under Chavez' styre. Caracas er nå verdens farligste by når det gjelder voldelig kriminalitet. Ifølge FNs statistikker er forekomsten av våpenrelaterte forbrytelser høyere her enn noe annet sted på planeten. Venezuela, med en befolkning på 26 millioner, har i gjennomsnitt rundt 10 000 drap hvert år, med 37 drap pr. 100 000 innbyggere. For å sammenligne har Norge rundt 40 drap pr. år, med en befolkning på snart 5 millioner. Det er således 50 ganger større sjanse for å bli myrdet i Venezuela enn i Norge. Kritikere anslår at en del av denne økte kriminaliteten skyldes Chavez' aggressive retorikk overfor de velstående; det oppfattes blant visse deler av befolkningen som at presidenten mener det er legitimt for fattige mennesker å livnære seg gjennom kriminalitet mot rike mennesker. Massemedia. En ordning med pressestøtte til lokalbaserte og uavhengige medier har bidratt til flere lokale tv- og radiokanaler. Antallet tv-kanaler har økt fra 30 til 78 siden Chavez kom til makten og antallet radiokanaler har økt fra 368 til 617. Dette har gitt Hugo Chavez' flere støttespillere i media da mange av de nye kanalene stiller seg positive til regjeringens arbeid. Når det gjelder de riksdekkende tv- og radiokanalene dominerer imidlertid fortsatt opposisjonen. Det finnes over hundre aviser i Venezuela. De fleste av disse står åpent i opposisjon til landets regjering, men styrken i kritikken kan variere. Våren 2007 oppstod det konflikt i forbindelse med venezuelanske statens ikke-fornyelse av konsesjonen til den populære tv-kanalen RCTV til å sende på det nasjonale bakkenettet. Deler av opposisjonen oppfatter dette som et forsøk på sensur. Regjeringen viser til kanalens mange brudd på sendevilkårene, herunder aktiv deltakelse i statskuppet i 2002, manglende skattebetaling, visning av tobakksreklame, samt vold og pornografi mellom tidspunkt på døgnet når dette ikke er lov. President Chavez har også påstått at kanalen skal ha spredt homofobe holdninger. RCTV vil sende videre på kabel, i tillegg til at kanalen sender på Internett og satellitt. Internasjonalt har en rekke organisasjoner reagert på beslutningen om å ikke fornye konsesjonen til RCTV. Amnesty international Reportere uten grenser og Human Rights Watch har reagert på avgjørelsen til myndighetene, og kaller det et brudd på ytringsfriheten. Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) sin generalsekretær har imidlertid uttalt at beslutningen ikke representerer noen trussel mot demokratiet i Venezuela«og flere presidenter i regionen, herunder Brasils president Luiz Ignacio Lula da Silva, har tatt beslutningen i forsvar. Lula betegnet beslutningen som en demokratisk handling. «The decision to not renew the license is just as democratic as giving it (the license). I don't know why there is any difference between two democratic acts», skal Lula ha sagt til den brasilianske storavisen "Folha de Sao Paulo". Tv-kanalen som tar over RCTVs gamle frekvens på bakkenettet heter TVes. I følge regjeringen skal dette være en offentlig tjeneste-kanal etter «europeisk modell», hvor alle kan sende inn programmer. Myndighetene har også uttalt at «vi ville ikke være så dumme at vi gjorde TVes til en kopi av [statskanalen] VTV» og understreket at den nye kanalen vil være pluralistisk og inkluderende. Som en del av sin media-strategi har også regjeringen valgt å bygge ut gratis internettkaféer i fattigstrøk. Tilhengere av Hugo Chavez bruker gjerne dette som et eksempel på regjeringens demokratiske karakter, da mange undertrykkende regimer ser på Internett som en trussel. La Hulpe. La Hulpe (Nederlandsk: Terhulpen) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Jodoigne. Jodoigne (nederlandsk: Geldenaken) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Ikke-statlig organisasjon. Ikke-statlige organisasjoner (fra engelsk "Non-governmental Organization"; forkortelsen "NGO" forekommer også i norske publikasjoner) er organisasjoner som arbeider parallelt med statlige organer, men som ikke er underlagt en statlig myndighet. Man benytter dette begrepet for å understreke deres uavhengighet, noe som ofte kan gjøre det lettere å få innpass i visse deler av verden. Internajsonalt betyr NGO at organisasjonen(e) har offisiell status i FN og dermed anledning til å sende delegater til internasjonale konferanser. Mange av dem samarbeider med De forente nasjoners organer. Verdensbanken definerer en NGO som en privat organisasjon som fremmer aktiviteter, som skal lindre fattiges lidelser, sette lys på de fattiges situasjon, beskytte miljøet, dekke grunnleggende sosiale oppgaver eller som jobber med samfunnsutviklingen. I Norge brukes gjerne betegnelsene «frivillige organisasjoner» eller «ideelle organisasjoner». Normalt anses NGO-er for å jobbe på et ikke-kommersielt grunnlag. Generelt, men ikke alltid, får disse ideelle organisasjoner en del av sine bidrag fra private kilder. Mange ikke-statlige organisasjoner velger å kalle seg "Private Voluntary Organizations" (private frivillige organisasjoner). Kritikk mot ikke-statlige organisasjoner. I 1996 var det omtrent 5000 internasjonale NGO-er og 20000 lokale NGO-er som opererte i utviklingsland. Disse skaffet penger fra private og nordlige myndigheter tilsvarende 15 prosent av all offisiell bistandshjelp. En stor strøm av bilateral bistand kanaliseres gjennom NGO-er. En forklaring på denne utviklingen er NGOenes lokalt baserte og folkelig orienterte tilnærming til utviklingsarbeidet. Dette faller sammen med nye politiske strømninger i verden på 80-tallet; den nyliberalistiske tenkemåten til blant annet Thatcher og Reagan fremmet nedbygging av det offentlige og desentralisering av makt. Det økte fokuset på det private, og dermed også folkelig funderte organisasjoner, beredte grunnen for NGOenes framvekst. Det er likevel en forenkling å si at NGOer springer ut fra de liberale utviklingsmodellene. Disse fokuserer i stor grad på økonomiske modeller og selv om strukturelle tilpasningsprogrammer la vekt på privatisering, kan en ikke si at dette er disse utviklingsmodellene som blir brukt av NGO-er. Mange vil argumentere for at de alternative utviklingsmodellene fra 70-tallet, og utover, ligger til grunn for mye av NGOenes arbeid. På 70-tallet økte kritikken mot «ovenfra og ned»-politikken som ble ført; radikale teoretikere argumenterte for at denne tilnærmingen til utvikling bare ville tjene den transnasjonale kapitalindustrien og at en til da hadde sett økonomisk vekst, men ingen utvikling. For å oppnå utvikling måtte man, i følge alternativ utvikling, sette inn målrettede tiltak mot fattige, fokusere på lokale småskalaprosjekter og samfunnsbaserte utviklingsprogrammer, øke fokuset på grunnleggende behov, skifte fokus fra vekstorienterte utviklingsdefinisjoner til menneskeorienterte rammeverk, stimulere til lokal deltakelse i utviklingen, øke fokuset på hjelp til selvhjelp og redusere avhengigheten til bistand, samt fokusere på menneskerettigheter. De ikke-statlige organisasjonene ble i så måte viktige for å oppnå utvikling. Leger Uten Grenser passer godt innunder den alternative utviklingsmodellen, med sitt arbeid for å sikre menneskers grunnleggende behov og menneskerettigheter. Politisk assosieres NGOer vanligvis med sivilsamfunnet. En antar at NGO-er kan gi sivilsamfunnet bedre evner til å stå opp mot autoritære stater og kreve demokrati. En kan si at NGO-er i kraft av tett samarbeid med lokale befolkningsgrupper er i bedre stand til å få kjennskap til problemene og mulighetene for å løse dem. Likevel kan det stilles spørsmål ved om NGOene er så folkelig forankret som det argumenteres for. Organisasjonene er i stor grad avhengige av støtte fra privatpersoner, private næringer og myndigheter. Forskere har dermed spurt seg om NGOer i det hele tatt kan være tilregnelige for fattige dersom de finansieres av donorer. Enkelte mener at organisasjonene bare er ansvarlige overfor de som finansierer spesifikke aktiviteter og at de må bevise overfor sine donorer at pengene blir brukt i henhold til donorenes retningslinjer. En kan dermed si at NGOene fokuserer mer på sine legale forpliktelser overfor sine donorer enn sitt moralske ansvar over for sin klientgruppe. Det argumenteres også for at NGO-er er rimeligere, sett i forhold til den statlige bistanden. En kan tenke seg at NGO-er sparer penger fordi de er mindre byråkratiske enn store bistandsorganisasjoner. NGO-ene appellerer i tillegg til frivillighet, noe som gjør at de frivillige ikke trenger honoreres for deres innsats på markedsvilkår. Likevel sier enkelte at det ikke er noen empiriske studier som kan bevise, på et generelt grunnlag, at NGO-ers tiltak er billigere enn offentlige. Dersom det i det hele tatt gjøres besparelser er det oftest på grunn av det faktum at lønningene generelt er lavere i NGO-sektoren. En har også sett at mange NGOer har vokst i størrelse. Det er flere grunner til at en NGO vil vokse. Man ønsker «scaling-up» for å øke i størrelse, kompleksitet og øke påvirkningskraft og mulighet til interaksjon med myndighetene. Videre tenker en seg at en lettere kan muliggjøre et angrep på bakgrunnårsakene til fattigdom på makronivå om en er større og sterkere. Det kan også ligge en økonomisk årsak bak ønsket om «scaling-up». En organisasjonell oppskalering vil sikre at en er i stand til å opprettholde sine programmer uten å være totalt avhengig av støtte utenfra. Problemet med denne oppskaleringen kan være at NGO-ene blir fylt med motsetningsfylte krav. De må på den ene siden legitimere sin eksistens ved å vise til komparative fordeler (som folkelig forankring, evne til direkte og effektivt arbeid med fattige og kravet om eksperimentering). På den andre siden må de, på grunn av oppskaleringen og økte statsmidler, innføre finansielle og faglige styringssystemer, tilsvarende de statlige. De må dessuten utvise ansvarlighet og garantere god og fornuftig anvendelse av pengene. Scaling-up kan dermed stå i kontrast til NGO-enes komparative fordeler og kan føre til mindre innovasjon og fleksibilitet, mer byråkrati og større behov for å møte donorenes krav. NGO-ene er i stand til å høre på sine samarbeidspartnere og kan således være nyskapende, eksperimenterende og fleksible. NGO-er kan representere et tredje system, mellom stat og marked. Hvis en ser for seg at staten tar for seg samfunnet behov i bred forstand og markedet handler ut fra spesifikke behov, understøttet av konsumentenes kjøpekraft, kan NGO-ene fylle tomrommet mellom dette og være i bedre stand til å ta seg av behov og grupper som faller mellom markedet og staten. Likevel stilles det spørsmål om NGOer anses som fleksible fordi de er lettere for internasjonale donorer å manipulere enn myndighetene i Sør. NGO-er kan lettere forme sine programmer og sin hjelp til å etterkomme de kravene og målene som donorene setter. NGO. NGO er en forkortelse som kan ha flere betydninger Nasjonalt toppnivådomene. Et nasjonalt toppnivådomene (ccTLD'") er et toppnivådomene for Internett, reservert for et geografisk område, som regel et stat eller et biland. Alle nasjonale toppnivådomener er på to bokstaver, og de fleste (men ikke alle) tilsvarer ISO 3166-1 alfa-2-standarden for landskoder. Det er i dag over 250 ccTLD-er, og hvert enkelt toppnivådomene har en registreringsenhet, som setter reglene for det tildelte domenet. Noen tillater alle å registrere i sitt nasjonale toppnivådomene, for eksempel Østerrike (".at") og Kokosøyene (".cc"). Andre tillater kun registranter fra sitt eget land, for eksempel Norge (".no"), Australia (".au") og Canada (".ca"). Liste over nasjonale toppnivådomener. __NOEDITSECTION__ Ubrukte ISO 3166-1-koder. Landskoden EH er teoretisk sett tilgjengelig som ccTLD-er for Vest-Sahara, men har aldri blitt tildelt og finnes ikke i DNS. Koden CS (Serbia og Montenegro) var reservert men ble aldri tildelt som nasjonalt toppnivådomene, før landet ble delt i statene Serbia og Montenegro (som nå er i ferd med å få tildelt sine egne ccTLD-er, henholdsvis ".rs" og ".me".) Serbia og Montenegro (også kalt rest-Jugoslavia) brukte i stedet den gamle ".yu" koden, ettersom denne staten var en videreføring av det tidligere Jugoslavia). (".cs" var tidligere tildelt til Tsjekkoslovakia). ".tl" (Øst-Timor) blir nå introdusert for å erstatte ".tp". Alle andre gjeldende ISO 3166-1-koder har blitt tildelt og finnes i DNS, men noen tildelte domener blir ikke brukt. Et eksempel er toppnivådomenene for de norske områdene Bouvetøya (".bv") og Svalbard og Jan Mayen (".sj"), som finnes i DNS, men ingen underdomener har blitt tildelt, og det er NORIDs nåværende politikk å ikke tildele noen. Kun ett domenenavn ("dra.hmg.gb", for Defence Evaluation and Research Agency) er fortsatt registrert i ".gb". Dette domenet er imidlertid ikke lenger i bruk, og ingen nye registreringer blir akseptert. Sider i Storbritannia bruker i dag ".uk". Historiske ccTLD-er. Det er tre ccTLD-er som har blitt slettet etter at den tilsvarende landskoden ble fjernet fra ISO 3166-1; ".cs" (for Tsjekkoslovakia), ".zr" (for Zaire) og ".dd" (for Øst-Tyskland) Det kan være et betydelig tidsrom mellom fjerning av landskode fra ISO 3166-1 og slettingen av toppnivådomenet. Landskoden for Zaire ble fjernet i 1997, mens domenenavnet var i drift frem til 2001. Andre ccTLD-er er ennå ikke slettet, da de blir for mye brukt (for eksempel ".su" og ".yu"). Nye ccTLD-er. Det planlegges slike toppnivådomene for flere lande. Toppnivådomene. Ethvert domenenavn på Internett består av noen navn delt med punktumer, og det siste navnet blir kalt for toppnivådomenet (engelsk: "top-level domain" eller "TLD"). For eksempel i domenenavnet eksempel.com er com (eller COM ettersom det ikke er forskjell på små og store bokstaver) et toppnivådomene (TLD). TLD-er blir først og fremst brukt til DNS-protokollen, som avbilder domenavn over til IP-adresser. De kan deles i to hovedgrupper: nasjonale toppnivådomener (country code TLDs (ccTLDs)) eller generiske TLD-er (gTLD-er). Nasjonale toppnivådomener (ccTLD) er alltid på to bokstaver, mens de generiske (gTLD) er alltid lengre enn to bokstaver. Se også: Liste over toppnivådomener. Nasjonale toppnivådomener (ccTLD). Et nasjonalt toppnivådomene (eller ccTLD) er et toppnivådomene grunnlagt for bruk for et land eller et uavhengig område (f.eks. NO for Norge, eller JP for Japan). Reglene for hvem som kan gjøre rett på domener under de enkelte nasjonale toppnivådomenene blir vedlikeholdt av et styringsorgan, som er ansvarlig for driften av domenet. Organisasjonen Norid er ansvarlig for det norske toppnivådomenet NO. Generiske toppnivådomener (gTLD). Et generisk toppnivådomene (gTLD) er et toppnivådomene som er reservert for en bestemt type brukere. Generiske toppnivådomener er administrert globalt og var i utgangspunktet ment å være tilgjengelig til bruk av folk fra hele verden. Enkelte gTLD'er er dog likevel av historiske grunner begrenset til bruk i USA. Historiske TLD-er. ARPANET var en forgjenger for Internett, etablert av det amerikanske DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency). Da domenenavnsystemet (DNS) ble introdusert, ble ARPANET-vertsnavn til å begynne med overført til domenenavn ved å legge til.ARPA på slutten. Domene navn på denne formen ble raskt faset ut ved å ta i bruk domenenavn med andre, mer informative TLD-er. Forøvrig, som forklart ovenfor, blir ARPA-TLD-et fremdeles brukt for andre formål enn "reverse DNS lookup" hvor for eksempel IP-adressen 212.30.222.56 peker til 56.222.30.212.in-addr.arpa. Det er få ccTLD-er som har blitt slettet etter at den korresponderende 2-bokstavskoden ble trukket tilbake fra ISO 3166-1. Eksempler inkluderer CS (for Tsjekkoslovakia) og ZR (for Zaire). Det er vanligvis en betydningsfull forsinkelse mellom tilbaketrekking fra ISO 3166-1 og sletting fra DNS. For eksempel ZR forsvant som en ISO 3166-1-kode i 1997, men ZR-ccTLD-en ble ikke slettet før i 2001, og SU-ccTLD-en (Sovjetunionen) finnes fortsatt, mer enn ti år etter at den ble fjernet fra ISO 3166-1. Et NATO-TLD ble lagt til på slutten av 1980-tallet av NIC for bruk av NATO som følte at ingen av de eksisterende TLD-ene tilstrekkelig reflekterte deres status som en internasjonal organisasjon. Kort tid etter denne tilføyelsen, skapte forøvrig NIC INT-TLD-en til bruk av internasjonale organisasjoner, og ovebeviste NATO til å bruke NATO.INT istedenfor. Selv om NATO-TLD-en ikke lenger var i bruk, ble det ikke slettet før i juli 1996. Før i tiden var Internett bare en av mange fjernnettverk. Datamaskiner som ikke var tilkoblet Internett, men koblet til andre nettverk som Bitnet eller UUCP kunne normalt sett utveksle epost med Internett via epost-portaler (gateways). Når de ble brukt på Internett, ble adresser på disse nettverkene ofte passert under "pseudo-domener" som.bitnet og.uucp. Disse pseudo-domenene var ikke ekte toppnivådomener og eksisterte ikke i DNS. Det meste av disse nettverkene har sluttet å eksistere for lenge siden, skjønt UUCP blir fremdeles brukt i nevneverdig grad i deler av verden hvor Internetts infrastruktur ikke er veletablert. Det blir gradvis overført til bruk av Internetts domenenavn, så pseudo-domener er nå i hovedsak historisk. Reserverte TLD-er. RFC 2606 reserverer fire toppnivådomenenavn til ulik bruk, med det formål at disse aldri bør bli faktiske TLD-er i det globale DNS. Det Liberale Folkepartiet (1972–1988). Det Liberale Folkepartiet var et sosialliberalt parti, som ble opprettet etter en partisplittelse på Venstres landsmøte på Røros i 1972. Partiet ble oppløst i 1988. I 1992 ble det opprettet et parti med samme navn, men disse har kun navnet felles. Organisasjon. DLF ble grunnlagt etter at Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros i 1972. Grunnlaget for splittelsen var uenighet blant medlemmene og Venstres 13 stortingsrepresentanter om norsk medlemskap i EEC. Statsminister Trygve Bratteli stilte i august 1972 kabinettspørsmål til det norske folk i spørsmålet om medlemskap i EEC i 1972. Arbeiderparti-regjeringen tok derfor konsekvensene av at folket sa nei i folkeavstemningen, og gikk av til fordel for en sentrumsregjering under ledelse av Lars Korvald. Venstres 13 stortingsrepresentanter delte seg i spørsmålet om EEC. 8 av representantene på Stortinget var for medlemskap i EEC, mens 5 var mot. Et grunnleggende spørsmål var hvorvidt representantene var bundet av partiprogrammet som Venstres Landsmøte hadde bestemt. Det ble innkalt til ekstraordinært landsmøte som skulle bestemme om stortingsrepresentantene var bundet av Venstres program. Landsmøtet konkluderte med at stortingsrepresentantene måtte følge partiprogrammet. Derfor brøt disse 8 representantene ut av Venstre og de fleste medlemmene som var for EEC fulgte etter. Om lag 30 prosent av landsmøtedelegatene på Røros støttet utbryternes syn. Utbryterne dannet et nytt parti med navnet Folkepartiet Nye Venstre. Venstre protesterte mot dette navnet, og det nye partiet skiftet navn til Det Nye Folkepartiet. Politisk forsøkte partiet å plassere seg i sentrum og åpnet, i motsetning til Venstre, opp for samarbeid både til høyre og venstre. Ved stortingsvalget 1973 fikk DLF 3,4 prosent av stemmene og bare Ole Myrvoll fra Hordaland fikk plass på Stortinget. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 prosent av stemmene, 2,5 prosentpoeng mindre enn Venstre oppnådde alene fire år tidligere. Ingen av DLFs kandidater, inkludert Myrvold, ble valgt ved stortingsvalget 1977, og Myrvold ble dermed DLFs eneste stortingsrepresentant gjennom partiets historie. I 1980 skiftet partiet navn til Det Liberale Folkepartiet. Oppslutningen var jevnt synkende utover 1980-årene, og DLF vedtok på landsmøtet i 1988 sammenslåing med Venstre. Dette ble gjennomført på en samlingskongress 4. – 5. juni 1988. Den siste lederen, Marit Bjorvatn, ble nestleder i Venstre. Elg. Elg ("Alces alces", dansk: "elsdyr", svensk: "älg") er det største av hjortedyrene. Den trives i de store barskogene som finnes i nordlige strøk av Eurasia og Nord-Amerika. Hannen kalles okse, mens hunnen kalles ku, kvige eller kolle. Avkommet kalles kalv. Beskrivelse. Elg er en relativ ung dyreart, antakelig omkring 2-2,6 millioner år gammel. Hjorteelgen ("Cervalces scotti") var trolig en nær slekting av dagens elg, men den døde ut for omkring 11 500 år siden. Den var større enn elgen, men minnet mer om en krysning mellom elg og hjort. Elg er et stort partået klovdyr med en tydelig pukkel fremst på ryggen. Sommerpelsen varierer fra rødbrun til mørkebrun i farge, mens vinterpelsen gjerne er mer grålig. Hårlaget er vannavisende og svært isolerende ettersom hvert hår er hult. Både oksen og kua har hakeskjegg. Oksen kjennetegnes ved sitt fjølformete gevir (skovler). Dette kan bli opptil to meter bredt. I vekstperioden er elghorna dekket av et hudlag, såkalt "basthud". Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller gir store skader på skogen. Oksen feller geviret etter brunsten og utvikler nytt neste vår. Elgoksen blir omkring 2,5-3,2 m lang og ca. 190-220 cm i skulderhøyde. Oksen veier normalt ca. 200-600 kg. Kua blir gjerne ca. 10 cm kortere og er gjerne ikke like høy. Elgkua veier normalt 200-400 kg. En alaskaelg, som regnes som den største av underartene, skutt i 1897 er den største elgen som noen gang er målt. Den hadde en skulderhøyde på 234 cm og veide 816 kg. Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot. Utbredelsesområde. Elg finnes i de store barskogbeltene nord i Eurasia og Nord-Amerika, der den trives i skog der det finnes myrer og godt med vann. I Norge er det normalt ikke elg på Vestlandet. Det finnes om lag en million elger i Europa, og omtrent like mange i Nord-Amerika. Elgen kan derfor ikke betraktes som en truet dyreart. Underarter. Det finnes mange beskrevne underarter av elg, men det hersker uenighet omkring flere av de. Noen mener eksempelvis at de amerikanske underartene egentlig er varieteter av samme underart, og derfor bør samles til en. Likeledes er de uenighet om de eurasiske underartene. Etter hvert som ny forskning blir tilgjengelig, kan det derfor tenkes at bildet av underarter vil se annerledes ut i framtiden. Kaukasuselg ("Alces alces caucasicus") ble utryddet tidlig på 1800-tallet. Elgene i Nord-Skandinavia er større enn de i sør, noe som kan komme av at størrelse er et fortrinn jo kaldere det er. Det er lettere for et stort dyr å holde varmen enn for et lite, som ikke har så mye fett å tære på om vinteren. Dessuten har man slått fast, at elgens næring er av høyere verdi i nord enn i sør. Det er også blitt argumentert at denne størrelsesforskjellen skyldes menneskets preferanse for store dyr under jakt, noe som gjør at store dyr ikke får formert seg. Jakttrykket er større i sørligere regioner enn de nordlige. Det engelske ordet for elg er "elk" i Europa, mens man i nordamerika kaller den "moose". Nordamerikanerene bruker ordet "elk" om hjort. Ordet "moose" stammer fra det indianske (algonkinske) ordet "musee" som betyr "kvistspiser". Forplantning og livsløp. Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og sine rautende klagelyder, som kan bære opp mot 3,2 km. Rivaliserende hanner av omtrent samme størrelse vil konkurrere om kuas gunst og om nødvendig kjempe om retten til å pare seg. Mindre okser vil normalt trekke seg unna når en større ankommer. Kua går drektig i ca. 9 måneder og føder vanligvis 1-2 kalver i mai-juni påfølgende år. Det ser ut som om næringstilgangen i vinterhalvåret har innvirkning på om kua bringer fram en eller to kalver. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11-16 kg når den blir født, og legger på seg ca. 1 kg i døgnet så lenge den dier mora. Når kalven er ca. 3 uker gammel kan den følge mora. Når den er ca. 5 måneder gammel er den fullt avvendt. Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende overfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har gjort erfaring med. Rett før kua skal kalve neste vår, jager hun bort ettåringen. Disse ettåringene blir ofte "frustrerte" og kan ha uberegnelig atferd. Ikke sjelden medfører dette trafikkulykker. Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4-5 års alderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene. Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5-12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre. Ernæring og atferd. Elgen er drøvtygger og det er kjent at elg beiter på mer enn 1 000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, eksempelvis planter i nøkkerosefamilien. Elgen er en dyktig svømmer, og opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen kvister, løv og røtter. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år. Den har to mager. Elg ferdes helst alene. Den er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grålysningen og skumringen. Elgen regnes som relativt stedbunden, men den migrerer vår og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på ca. 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer. Bortsett fra mennesker er brunbjørn, svartbjørn og ulv elgens eneste naturlige fiender, i Nord-Amerika til en viss grad også puma. Jerven er også istand til å ta elgkalver. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver samt skadde og syke dyr. Noen hevder også at spekkhuggere har tatt elg på svømmetur, men dette er ikke bekreftet. Betydning for menneske. 6000 år gamle helleristninger av elg ved Møllerstufossen i Oppland. Norsk veiskilt som varsler at elg ofte ferdes over eller langs vegen. Skandinaviske helleristninger viser at mennesker allerede i steinalderen drev elgjakt. I lavlandet i Norge finnes det rester av fangstanlegg til elg i form av fangstgroper som kan dateres til ca. 3700 f.Kr. Denne jaktmetoden har imidlertid vært i bruk fram til 1900-tallet. Cæsars ukorrekte observasjon ble gjentatt av Strabon og Plinius den eldre. Opprinnelsen kan være en identisk historie som Aristoteles forteller om elefanter, og som, også etter å være blitt gjentatt av Strabon, ble repetert og trodd til sent på 1600-tallet. I Norge kalles elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med at den er det største dyret i de norske skoger. I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. Den er viktig for å holde bestanden nede. Ukontrollert elgvekst kan føre til stor skade på skogen. Således er nyskog av furu sterkt utsatt, idet elgen om vinteren ernærer seg av toppskuddene. Dessuten er elg årsak til en rekke trafikkulykker, både med bil og tog. Elgkjøtt egner seg godt for en rekke matretter, som for eksempel elggryte, gratinert elgfilet, karbonadekaker, viltpaté og elgpølse. Elg som smittespreder. Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm. Elgen er i også mellomvert for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og (). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge. Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av elg og andre hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem. Kystpartiet. Kystpartiet er mest kjent som partiet til tidligere stortingsrepresentant Steinar Bastesen, som i 1997 ble innvalgt på Stortinget for Tverrpolitisk Folkevalgte, men som i 1999 brøt med disse og stiftet Kystpartiet. Partiet ble stiftet som parti 1. februar 1999 og ble formelt godkjent av notarius publicus i Oslo 24. september 1999. Det er nå registrert i Partiregisteret. Bastesen ble gjenvalgt til Stortinget i 2001, men partiet mistet sin representasjon ved valget i 2005, etter et kuppliknende opprør mot Bastesen som partileder. I opinionen er det imidlertid Bastesen som «er» Kystpartiet, og uten ham som en fargerik frontfigur, ble partiet uinteressant for velgerne. Partiet har bevaring av den norske Grunnloven og norsk energi-, mat- og økonomisk selvstendighet som sin øverste prioritet. Naturvern er også en viktig del av deres program. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 stilte partiet liste i 18 fylker, og fikk 0,4 prosent av stemmene nasjonalt. Partiet fikk valgt inn en representant i fylkestinget i Troms, og to representanter i fylkestinget i Finnmark. Partiet mistet sin representant i fyklestinget i Nordland. Kystpartiet stilte også liste i 33 kommuner, og ble representert i 13 kommunestyrer med totalt 41 representanter. Partiet fikk også valgt tre ordførere, i Kvænangen, Loppa og Skjervøy. Stortingsvalgshistorikk 2001-2009. Kystpartiet har hatt hovedvekten av støtten sin i Nordland, Troms og Finnmark. Ved stortingsvalget 2001 fikk partiet 14 042 stemmer, eller 10,9 prosent, i Nordland, noe som holdt til mandat. 8124 stemmer, eller 10,0 prosent i Troms samme år var akkurat for lite. I Finnmark fikk partiet 6,4 prosent av stemmene. Ved fylkestingsvalget 2003 fikk partiet valgt inn to representanter i fylkestinget i Nordland, en i Troms og en i Finnmark. Ved stortingsvalget 2005 gikk imidlertid partiet kraftig tilbake i Nordland og oppnådde kun 4155 stemmer, eller 3,1 prosent. Partiet mistet følgelig mandatet sitt. Selv om tilbakegangen var mindre i Troms, 7218 stemmer, eller 8,6 prosent, manglet partiet 555 stemmer for å få mandat fra fylket. I Finnmark var resultatet 4,3 prosent av stemmene. Ved fylkestingsvalet 2007 fikk partiet 2,0 prosent av stemmene i Nordland, 3,5 prosent i Troms, 4,1 prosent i Finnmark og om lag 0,4 prosent på riksplan. Partiet fikk da valgt inn en representant i hvert av de tre fylkestingene. Stortingsvalget 2009 gav ytterligere tilbakegang. Tross lister i alle fylker fikk partiet bare 5341 stemmer. Det har relativt flest stemmer i kystfylkene fra Sogn og Fjordane og nordover, med beste resultat i Nordland (1139 stemmer; 0,9 prosent), Troms (954 stemmer; 1,1 prosent) og Finnmark (976 stemmer; 2,6 prosent). Ved fylkestingsvalget 2011 fikk partiet 1,2 prosent i Nordland og falt ut av fylkestinget der. I Troms beholdt partiet sitt ene mandat med 2,9 prosent av stemmene. I Finnmark opplevde partiet fremgang, til 6,4 prosent og to representanter i fylkestinget. Kystpartiet har i valgperioden 2011-2015 ordfører i Loppa, Kvænangen og Skjervøy kommuner. Historisk bakgrunn. Mange strømmer førte til dannelsen av Kystpartiet. To av partiene som ble inkludert i partiet, var Frihetspartiet mot EF-unionen og Borgelige mot EU. Kuwait. Staten Kuwait er et land i Midtøsten. Det grenser til Irak og Saudi-Arabia. Klimaet gir intenst varme sommere, med tørre ørkener og korte, kalde vintre. Landet består av fem guvernater (muhafazat, entall – muhafazah); Al Ahmadi, Al Farwaniyah, Al 'Asimah, Al Jahra' og Hawalli. Naturgeografi. Kuwait befinner seg i nordøst-hjørnet av Den arabiske halvøy og et av de minste landene i verden når det gjelder landareal. Landet ligger mellom breddegradene 28° og 31° N, og lengdegradene 46° og 49° Ø. Den flate arabiske ørkenen dekker mesteparten av Kuwait. Landet ligger generelt lavt, med det høyeste punktet 306 meter over havet. Landet har ni øyer, av disse er kun Failakaøya bebodd. Med et areal på 860 kvadratmeter, er Bubiyanøya den største øya i Kuwait og er forbundet med resten av landet via en 2 380 m lang bro. Landområdet er dyrkbart og spredt vegetasjon finnes langs den 499 km lange kystlinjen. Kuwait City ligger i Kuwaitbukta, en naturlig dypvannshavn. Kuwait har noen av verdens rikeste oljefelt, Burganfeltet har en total kapasitet på omlag 70 milliarder fat bevist olje. Gjennom Kuwaits oljebranner i 1991, ble det dannet mer enn 500 oljesjøer som dekket en samlet overflate av omlag 35.7 kvadratkilometer. Den resulterende jord forgiftningen fra oljen og sotet har gjort østre og sør-østre områder av Kuwait ubeboelige. Sand og rester etter oljeutviklingen har gitt store deler av Kuwaitørkenen en semi-asfalt overflate. Oljesølet under Golfkrigen hadde også effekt på Kuwaits marine ressurser. Klima. Vårsesongen i mars er varm og mild med tordenstormer innimellom. De vanlige vindene fra nordvest er kalde om vinteren og våren, og varme om sommeren. Vinder fra sørøst, vanligvis varme og fuktige, dukker opp mellom juli og oktober, varme og tørre vinder fra sør dukker opp om våren og tidlig sommeren. Shamal, en nordvestlig vind som er normal i juni og juli, forårsaker dramatiske sandstormer. Demografi. Befolkningen er 45 % kuwaitisk, fra andre arabiske land 35 %, fra Sør-Asia 9 %, iranske 4 %, og andre land 7 %. Religionen er 85 % muslimsk (sunni 70 %, Shi'a 30 %), kristne, hindu, parsi og andre utgjør 15 %. Historie. Kuwait har sitt navn fra det arabiske ordet "kut", som betyr «fort». Hovedstaden, som også heter Kuwait, ligger strategisk til ved kysten. Her kan det ha vært bosetninger alt i oldtiden. Dagens arabiske innbyggere er trolig etterkommere etter nomader som en gang tidlig på 1700-tallet var på leting etter et permanent sted å slå seg ned. På slutten av 1800-tallet var landet truet av koloniambisjonene til både Tyskland og Det osmanske riket. Men Kuwait gikk i kompaniskap med Storbritannia og ble i 1914 et britisk protektorat. Oljefunn i 1930-årene førte til uventet rikdom. 1960-tallet - Selvstendighet. Landet var under britisk overhøyhet, og utenriksanliggender og forsvar ble ivaretatt av Al-Sabah dynastiet fra 1899 fram til selvstendighet 19. juni 1961. 1990-tallet. I 1990 ble Kuwait invadert av irakiske soldater, da Kuwait ble sett på av Irak som landets 19. provins, og landet var okkupert i sju måneder og ble innlemmet i Irak. Gulfkrigen ble innledet med allierte flyangrep, og etter flere uker med bombardement av de irakiske styrkene fra luften, begynte den USA-ledete styrken 23. februar 1991 sitt bakkeangrep og frigjorde Kuwait i løpet av 4 dager. 2000-tallet. I 2003 var Kuwait igjen utgangspunktet for en massiv militær kampanje da tusenvis av soldater mobiliserte ved den irakiske grensen, for den USA-ledede invasjonen av Irak. Flybasen Ahmed Al Jaber Air Base var sentral i denne sammenhengen. I 2005 ga Kuwait fulle politiske retter til sine kvinnelige innbyggere. Statsoverhode og regjering. Kuwaits emirfamilie har vært under sterkt press fra USA til å si fra seg deler av makten etter at Saddam Hussein ble kastet i 2003. Emiren av Kuwait, sjeik Jaber al-Ahmad al-Sabah, døde 15. januar 2006 etter tids sykdom. Sjeik Jaber hadde vært emir i Kuwait siden 1977, etter først å ha vært finansminister og deretter statsminister i landet. Han var den 13. emiren i et 245 år gammelt dynasti som har ledet Kuwait. Regjeringen i Kuwait ba parlamentet i Kuwait i januar 2006 om å støtte fjerningen av den foreslåtte emiren Sheikh Saad al-Abdullah, på grunn av helseårsaker. Konstitusjonelt, når regjeringen ber om det, må parlamentet stemme 2/3 for å fjerne en emir pga helsen. Hvis en emir blir stemt ut av parlamentet, blir dette første gang i Kuwait sin historie. Den aldrende Emiren Sheikh Saad al-Abdullah al-Sabah, sa 23. januar 2006 at han ville trekke seg til fordel for statsminister Sheikh Sabah al-Ahmad al-Sabah. Næringsliv. Kuwait har en liten, rik, relativt åpen økonomi med oljereserver på ca 96 milliarder tønner – 10 % av verdens oljereserver. Inntektene fra olje og petroleum utgjør nesten halvparten av BNP, 95 % av eksport-inntektene og 80 % av regjeringens inntekter. Kuwait sitt tørre klima begrenser jordbruk, og landet er derfor helt avhengig av import av mat utenfra. 75 % av vannet må destilleres eller importeres. Det Politiske Parti. Det Politiske Parti (DPP) ble stiftet 17. september 2000 av komikerparet Atle Antonsen og Johan Golden, kjent fra TV-programmene "XLTV" og "En Lun Aften". Partiet gjorde seg bemerket ved å drive politisk satire fra innsiden av det demokratiske systemet. Golden og Antonsen fikk mye kritikk for partiprogrammet sitt som inneholdt uttalelser som «Eldre er i og for seg også mennesker og bør behandles deretter». Listene til partiet inneholdt blant annet en rekke navn på kjente norske komikere, og partiet ble av de etablerte politiske partiene avfeid som en dårlig spøk og en hån mot demokratiet. Slagordene på plakatene til DPP var bastardiseringer av klassiske politiske slagord: «Atle Antonsen: i arbeid for hele folket» og «Johan Golden: din slave på tinget». De inviterte representantene fra Arbeiderpartiet og Høyre valgte å boikotte en paneldebatt ved Høgskolen i Bodø da de fikk høre at de skulle debattere mot Golden og Antonsen, som også senere på kvelden skulle stå for underholdningen med sitt standup-show "En Lun Aften" og bandet DDR. Venstre og Senterpartiet stilte opp, men viste sterk misnøye med sine debattpartnere i DPP som uttalte at de «mente det samme som folket» og oppfordret publikum til å sende dem tekstmeldinger under debatten så de kunne vite "hva" de skulle stå for. Siden Golden og Antonsen kunne stille med lister og 1000 individuelle underskrifter fikk de også lov til å stille til stortingsvalg i 2001. Partiet fikk 19 457 stemmer, noe som utgjorde 0,8 % av stemmene på landsbasis. Dette var ikke nok stemmer til å komme inn på stortinget, og frontfigurene Antonsen og Golden sa seg i ettertid lettet over valgresultatet. Ved skolevalget det samme året fikk DPP over 8%. DPPs liste i Akershus ble ikke godkjent av valgstyret, noe Kommunal- og regionaldepartementet mente det ikke var grunnlag for. Beslutningen ble klaget inn for Stortingets fullmaktskomite, som imidlertid ikke så grunn til å igangsette omvalg i fylket. Partiet DPP hadde aldri noe ideologisk fundament. Partiet viktigste standpunkt var at de ikke sto for noe selv, de mente det samme som folket. Skulle en eller flere av dem komme inn på tinget, ville det norske folket få kunne bestemme hva representantene skulle mene i forskjellige saker gjennom folkeavstemming på Internett, en form for direkte demokrati. Partiet benyttet paraplyen som logo. Dette var et symbol på at de dekket hele det politiske landskapet. Etter stortingsvalget 2001 har partiorganisasjonen stått stille. DPP deltok ikke i kommune- og fylkesstyrevalgene i 2003. Da partiet ikke har meldt overføring til Partiregisteret, falt partinavnet ut som registrert partinavn etter stortingsvalget 2005. Senterpartiet. Senterpartiet (Sp) er et norsk, registrert politisk parti som har grunnlaget sitt i de norske primærnæringene, i første rekke (bonde- og fiskerbevegelsene). Partiet ble stiftet på landsmøtet i Norges Bondelag i 1920 under navnet "Bondepartiet" (B) og var det andre klassepartiet i Norge etter Arbeiderpartiet. Partiet brøt de organisatoriske båndene til bondebevegelsen allerede i 1922, og i 1959 endret partiet navn til "Senterpartiet". Senterpartiet har fra november 2005 sittet i regjering med Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet i den rødgrønne regjeringen. Forrige gang Senterpartiet satt i regjering, var det sammen med KrF og Venstre i Sentrumsregjeringen. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter å ha møtt stor motstand i Stortinget mot en miljøsak: Gasskraftsaken. Senterpartiet er et av de som er klarest motstandere av EU i Norge. Det arbeider for desentralisering, og for at økologiske (miljømessige) hensyn må være grunnleggende for staten og i samfunnet generelt. Etter at Åslaug Haga gikk av av helsemessige årsaker 19. juni 2008, fungerte Lars Peder Brekk som partileder. Liv Signe Navarsete ble valgt til ny partileder på ekstraordinært landsmøte 12. september 2008. På landsmøtet i Stjørdal i 2011 ble Navarsete gjenvalgt som partileder, mens Ola Borten Moe ble ny 1. nestleder. Trygve Slagsvold Vedum ble gjenvalgt som 2. nestleder etter at han fikk vervet på det ordinære landsmøtet i Ålesund i mars 2009. Ungdomsorganisasjonen til Senterpartiet heter Senterungdommen, og lederen for den er Sandra Borch. Partiavisa til Senterpartiet heter "Sentrum". Kvinnebevegelsen i partiet heter Senterkvinnene og partiet har et eget Samepolitisk Råd. Senterpartiets verdigrunnlag. Partiet regner seg som en garantist mot norsk EU-medlemskap. 1900–1920: Bondebevegelsen organiserer seg. 1896: Den første norske bondeorganisasjonen, Norsk Landmandsforbund (Norges Bondelag), ble stiftet. Organisasjonen skulle gjøre bøndenes krav tydeligere, og skape allianser med representanter i de to rådende partibevegelsene; Høire og Venstre. På stiftelsesmøtet ble det lagt frem et forslag om å stifte et eget parti for norske bønder for å bedre vilkårene for primærnæringene i Norge, men det samlet ikke nok støtte. I denne perioden kom det frem mange flere interesseorganisasjoner for primærnæringene (og for arbeiderklassen) i Norge. 1920–1921: Bondebevegelsen får et eget klasseparti: Bondepartiet. Bondelaget var den best organiserte og mest slagkraftige av interesseorganisasjonene innenfor de norske primærnæringene, men organisasjonen klarte ikke å få gjennomslag for sine hovedsaker hos de rådende partiene på Stortinget. 1920-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye. 1921: Norges Bondelag vedtok å stifte et eget politisk parti; Bondepartiet. 1922: Norges Bondelag hadde to representanter i styret til Bondepartiet, og koblingen mellom de to organisasjonene tilsvarte koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet. Men to år etter, i 1922, brøt Bondepartiet de organisatoriske båndene til Norges Bondelag. 1921: Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg og overrasket store deler av den politiske eliten med 13,1 % av stemmene. Med det var Bondepartiet allerede et parti å regne med i sin første stortingsperiode, noe som er veldig sjelden i norsk og europeisk historie. Mer om Bondepartiets første valg. 1921–1945: Regjeringsmakt, samvirke, Keynes, og klassekamp. I likhet med det andre store klassepartiet i Norge, Arbeiderpartiet, gjorde Bondepartiet det bra på 1920- og 1930-tallet. Partiet gjorde det bra i stortingsvalg og bygde en landsdekkende organisasjon som var langt bredere enn det grunnlaget det hadde fra det elitestyrte Bondelaget. I denne perioden befestet Bondepartiet sin posisjon som det sterkeste interessepartiet for primærnæringene i Norge. Samtidig som Bondepartiet forsterket støtten fra Bondebevegelsen, utviklet partiet også en selvstendig politikk. Det utviklet en økonomisk politikk som blant annet var sterkt inspirert av tankene til John Maynard Keynes og helt klart gikk i sosialliberal retning; med tro på at staten måtte være en regulerende aktør i markedet; spesielt i krisetider. Bondepartiets økonomiske politikk var nå begrunnet i en teori om blandingsøkonomi. Denne utviklingen dannet grunnlag for at Bondepartiet inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet i 1935, som førte Arbeiderpartiet til makten. Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på et bredt meningsfellesskap, men på at Bondepartiet ønsket at markedet måtte legges under en viss, statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket, ble "By og land, hand i hand", et av de mest populære, politiske slagordene i norsk historie, og som markerte grunnlaget for forliket. Med kriseforliket gikk de to klassepartiene i Norge inn i et samarbeid for første gang. Men siden Arbeiderpartiet fikk så stor makt i Stortinget måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for opposisjonspolitikken sin – og det gikk derfor lang tid før de samarbeidet igjen. 1930-tallet: Nasjonalisme i det gamle Bondepartiet. Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under Peder Kolstad, frem til han døde i 1932, og Jens Hundseid tok over statsministerposten. I denne perioden var nazismen på fremmarsj i Europa, og nasjonalismen stod fremdeles sterkt i Norge. Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på nasjonalisme, og deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av fascistene og nazistene lenger sør i Europa. 1945–1965: Fremveksten av Senterpartiet. Fra 1945 og fremover startet Bondepartiet en stor omveltning. Partiet stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsing på utenlandsk kapital og storindustri, samtidig som det krevde sosial utjevning for å sikre levekårene i bygdene. På landsmøtet i 1959 ble Bondepartiet omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene). Navnet varte knapt et halvt år innen et ekstraordinært landsmøte fastsatte navnet til Senterpartiet, etter at landsmøtet slo fast at partiet ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre). Fanesaken for Senterpartiet lå ikke lenger hos primærnæringene alene; nå var en generell distriktspolitikk det grunnleggende temaet for partiet. I løpet av 1960-tallet ble konfliktlinjene i desentraliseringspolitikken utarbeidet: "sentralisering mot desentralisering" – "sentrum mot periferi". I 1965 hadde partiet bygd seg så mye opp at senterpartilederen Per Borten tok regjeringsmakten i en bred koalisjon mellom alle partiene som den gangen lå til høyre for Arbeiderpartiet; Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. På den måten brøt Senterpartiet det Arbeiderpartistyret det selv hadde vært med å legge grunnlaget for. 1971–1973: Regjeringskrise, EF-seier og ny regjeringskrise. I 1971 måtte Per Borten gå av som statsminister etter en påstand om at han hadde gitt Nei-bevegelsen (Nå: Nei til EU) tilgang til interne regjeringsdokument om EF-forhandlingene. Borten innrømmet lekkasjen, og regjeringen måtte gå av. Denne saken er fremdeles særdeles omstridt, og i ettertid har det vist seg at det var en sekretær som var ansvarlig for lekkasjen. Nei-siden vant EF-valget i 1972, og med det som så ut som en klar ideologisk seier i ryggen, gikk partiet inn i den første sentrumsregjeringen i norsk historie sammen med KrF og Venstre – under ledelse av Krf-leder Lars Korvald. Den regjeringen måtte gå av etter ett år, på grunn av lav oppslutning fra velgerne ved Stortingsvalget. Senterpartiet fikk bare ett mandat mer enn året før, til tross for EF-valgseieren. 1973–1993: Ny politisk plattform; økologi og motstand mot materialisme. I løpet av 1970-tallet vedtok Senterpartiet et nytt prinsipprogram (verdigrunnlag), og økologi og miljøpolitikk ble en grunnsten i partiprogrammet – sammen med distriktspolitikk og desentralisering. Partiet gikk til valg på sterk kritikk mot materialisme og ukontrollert vekst mens "oljefeberen" var på sitt sterkeste. Ved valget i 1977 mistet Senterpartiet 10 mandat som følge av den upopulære linjen i en tid da det var stor vekst i Norge. Gjennom 1980-tallet ble Senterpartiet kjent som et pragmatisk parti. Partiet søkte seire i enkeltsaker og forsøkte å verne hovedverdiene sine gjennom enkeltstående samarbeid med de borgerlige partiene på Stortinget. Partiet satt i to regjeringer sammen med Høyre og KrF, under Høyre-lederne Kåre Willoch og Jan P. Syse. Oppslutningen blant velgerne gikk stadig nedover – og i ettertid blir det hevdet at problemet for Senterpartiet var at de så ut som de var en del av høyresiden. 1993–2005: EU-kamp, desentralisering og kursendring. Da EU-striden blusset opp igjen, brøt Senterpartiet med de borgerlige partiene og stilte seg igjen uten ryggdekning i det politiske landskapet. En slik posisjon hadde partiet ikke hatt siden tiden før andre verdenskrig. Nå hadde partiet bygd opp en grundig plattform basert på desentralisering og økologisk tenking. Da Senterpartiet brøt med høyresiden dannet det samtidig grunnlaget for en sentrumsblokk i norsk politikk. Ved kommunevalget i 1991 fikk Senterpartiet overraskende stor fremgang. Ved stortingsvalget 1993 var EU-striden fullstendig dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på Stortinget, blant annet etter å ha lansert visjonen om «annerledeslandet». Nei-siden vant EU-valget i 1994. Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen, og ved stortingsvalgene i 2001 og 2005 lå partiet på rundt 10–mandater; med en liten oppgang ved stortingsvalget i 2005. Senterpartiet satt i Sentrumsregjeringen med KrF og Venstre, der Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister fra 1997–2000. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter et kabinettspørsmål på en miljøsak; gasskraftsaken. Dette regjeringsalternativet markerte en 3. vei i norsk politikk, sentrum. 2005–til nå: Regjeringsmakt på rødgrønn side. Fra 2005 er Senterpartiet sammen med SV og Ap i den såkalte rødgrønne regjeringen (Stoltenberg II-regjeringen). Det politiske grunnlaget for regjeringen ble framforhandlet på Soria Moria fra 26. september til 13. oktober 2005. Regjeringen tiltrådte 17. oktober 2005. Dette er en ny kursendring for Senterpartiet (fra borgerlig, til sentrum, til venstresiden), men var også en kursendring for hele landet. Regjeringen ble historiske da de 14. september 2009 ble gjenvalgt som flertallsregjering. Etter valget ble en ny plattform, Soria Moria 2, framforhandlet i tiden fra 28. september til 7. oktober samme år. Senterpartiet kom tilbake til Stortinget med 11 stortingsrepresentanter. De innvalgte representantene er Janne Sjelmo Nordås, Irene Lange Nordahl, Ola Borten Moe*, Lars Peder Brekk*, Anne Tingelstad Wøien, Trygve Slagsvold Vedum, Liv Signe Navarsete*, Jenny Klinge, Kjersti Toppe, Magnhild Meltveit Kleppa* og Per Olaf Lundteigen. * Vararepresentant møter i og med at vedkommende er statsråd. Vararepresentant for Borten Moe er Heidi Greni, vararepresentant for Brekk er Christina Ramsøy, vararepresentant for Navarsete er Erling Sande og vararepresentant for Meltveit Kleppa er Geir Pollestad. Ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 fikk Senterpartiet 6,7 prosents oppslutning (- 1,2 fra kommunevalget i 2007). 163 371 stemmer ble avgitt for partiet ved kommunevalget, mens partiet fikk 141 326 stemmer i fylkestingsvalget. Partiet fikk 1.420 kommunestyrerepresentanter, også det en tilbakegang på 170 fra fire år tidligere. Ved valget i 2007 fikk partiet 89 ordførere totalt, 83 på rene Sp-lister og 6 ordførere på bygde- og eller felleslister. Etter kommunevalget i 2011 har partiet 84 ordførere. Navndiskusjonen. Arbeidsutvalget i Bondepartiet, med Einar Frogner, Elisæus Vatnaland og Hans Holten i spissen ba i 1952 om at en skulle finne ut hvilke partinavn som var registrert i Justisdepartementets protokoller og videre søke om å få registrert en del navn som «antas å kunne bli aktuelt enten som eventuelt nytt partinavn eller undertittel på listene», som det heter fra protokollen. Videre ba en om at fylkesstyrene skulle få komme med sitt syn på saken. Var Bondepartiets oppgave å være et parti kun for en bestemt klasse, eller var det å representere et bredere samfunnssyn? Dersom en mente det sistnevnte, måtte det komme et navneskifte, mente Holten, men dette krevde også at stortingsgruppen ble rekruttert fra et bredere lag av folket. I landsmøtet var stemningen om lag 50/50 i forhold til et navneskifte. Blant de som gikk på talerstolen og sa nei til forslaget, var Elisæus Vatnaland som mente et navneskifte ville være mer til skade enn til gavn, Jon Leirfall som mente et navneskifte ville være et svakhetstegn og Hans Borgen var totalt avvisende. De som var mer åpne for et navneskifte var Erland Steenberg, Erling Engan og Gabriel Moseid. Hans Holten foreslo å sette ned et utvalg som skulle se nærmere på et navnebytte og komme med en innstilling på landsmøtet i april i 1955. Jon Leirfall ble utvalgets leder, og avholdt ikke noe møte før i oktober 1954. Flertallet i komiteen, der også Leirfall var med, foreslo at partiet skulle få navnet «Bygdefolkets Samlingsparti». Et annet navn som komitemedlemmene ønsket var «Det Norske Bygdeparti». På landsmøtet i 1955 snakket Leirfall, som tidligere hadde vært mot, også for et navnebytte. Per Borten advarte mot en realitetsbehandling av spørsmålet, og også Hans Holten som sterkt ønsket et navnebytte, ville utsette saken. Karen Grønn-Hagen ville beholde Bondepartiet, men også hun sa at dette kunne virke innbydende for andre velgergrupper. Prøvevoteringen viste at 57 stemte for navnebytte på landsmøtet, mens 63 stemte mot. Splittelsen var dermed åpenbar, og saken ble utsatt. Og utsatt ble også saken i 1957 – der var den faktisk nesten ikke tema i det hele tatt. Men foran stortingsvalget denne høsten fikk fylkene Hordaland og Nordland tillatelse til å stille lister under navnet «Bygdefolkets Parti», med Bondepartiet som undertittel. Men fylkene brukte ikke det nye navnet på listene. Flere navnealternativ. Partiet hadde tre fraksjoner i spørsmålet; de som ikke ville ha navneendring, de som ville ha et bygdenavn for å nå ut bredere og de som ville ha et nytt navn som basis for nytt fellesskap og ny vekst for partiet. I forkant av landsmøtet ble partiorganisasjonen hørt i spørsmålet. Per Borten ga uttrykk for at han var skeptisk til bruk av senter- eller sentrumsnavnet. Han mente merkesakene til partiet hadde sitt utspring i begrepet demokrati – likestillingstanken, desentralisering, lik utdannelse og så videre. Personlig ville han ha et navn med «demokrati» i og gi uttrykk for en liberal samfunnsoppfatning. Han sa nei til alle forslag som hadde en klasseappell og brodd mot spesielle regioner og sosiale grupper. Landsmøtet avgjør. En prøveavstemning viste at flertallet ville ha et navnebytte på landsmøtet. 14 delegater stemte mot. Men der stoppet også enigheten. Følgende ønsket et partinavn med «demokrati/demokratisk» inkludert; Per Borten, Hans Holten, Ole Rømer Sandberg, Karen Grønn-Hagen og Hans Borgen. Blant de som tok til orde for «senter/sentrum» var Einar Hovdhaugen, Odd Fladstad og Halvor Langeland. For «bygdenavnet» var Jon Leirfall den fremste agitatoren. Hans Borgen og Hans Chr. Brevig kom deretter med et kompromissforslag; «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)» Dette ble vedtatt med stort flertall i landsmøtet (118 stemte for), mens Bondepartiet fikk 19 stemmer. Endres på nytt. I voteringen deretter – mellom Senter og Sentrum, seiret Senterpartiet med 70 mot 65 stemmer. Senterpartiet var dermed et faktum, etter å ha gått ut fra organisasjonen Norsk Landmandsforbund fra 1896 og deres politiske gren fra 1920, Bondepartiet. Force Mobile Reserve. FMR – Utrykningsstyrken – (eng. "Force Mobile Reserve") – er en fullt integrert multinasjonal avdeling i Unifil. Styrken opererer som en mekanisert infanteriavdeling med 11 stk. Sisu XA-180 pansrede personellkjøretøyer. Avdelingen består av 172 offiserer og menige/korporaler fra 7 av Unifils 9 nasjoner. Disse er: Fiji, Finland, Ghana, Irland, Nepal, India og Polen. Norges bidrag til FMR – Norplatoon – ble trukket ut sammen med de øvrige norske styrkene i Unifil, og hadde da vært en del av FMR siden opprettelsen i 1986. FMR er direkte underlagt øverstkommanderende (eng. "Force Commander (FC)") og utrykking kan bare beordres av øverstkommanderende eller nestkommanderende via Unifil operasjonsrom (UNIFIL OPS) på anmoding fra bataljonene. Bakgrunn. Disse problemene resulterte i at avdelingen ikke klarte å løse oppdraget under AEs (bevæpnede elementers) angrep på franske styrker i Markabe. Daværende FC general Gustav Hägglund fikk derved godkjenning fra FNs hovedkvarter i New York til å samle troppene til en avdeling – FMR. Avdelingens første lokalisasjon var Naqoura for deretter å bli forflyttet til Fijibatts posisjon 1-15, ikke så langt fra byen Quana, hvor en teltleir ble etablert, mens den nåværende FMR-leir var under bygging. 1. juni 1986 flyttet avdelingen inn i leiren, som i ettertid har fått navnet «Camp Grotle» etter Arild Grotle som var soldat i Norplatoon FMR og omkom i en Sisu-velt i Norbatt i 1989. Utførelse. FMR består idag av 4 mekaniserte tropper som daglig patruljerer Unifil AO (ansvarsområde). I tillegg bemanner personellet FMs kommandosentral, som også er oppsatt på SISU ved oppdrag der to eller flere av troppene er involvert. FMR skal til enhver tid ha 75 % av styrken i beredskap og kunne bemanne 9 Sisu pansrede personellkjøretøy (PPKer). Ved utrykning skal FMR kunne nå hele vestre AO i løpet av 1 time og østre AO på 2 timer. Wyoming. Wyoming er en delstat i USA som grenser til Colorado, Idaho, Montana, Nebraska, Sør-Dakota og Utah, og som ble innlemmet som USAs 44. stat den 10. juli 1890. Wyomings hovedstad og største by er Cheyenne, og delstaten hadde i 2007 522 830 innbyggere. Historie. Området som i dag utgjør delstaten Wyoming var opprinnelig bebodd av flere indianerstammer. Navnet Wyoming kommer fra lenape-ordet "xwé:wamənk", som betyr "ved den store flodsteppe", og som opprinnelig ble anvendt om dalen Wyoming Valley i Pennsylvania. Indianterstammene crow, arapaho, lakota og shoshone var noen av de opprinnelige innbyggerne og som de første hvite oppdagelsesreisende møtte da de første gang kom til området. Selv om franske pelsjegere muligens kom til områdets nordlige del på slutten av 1700-tallet, var John Colter, et medlem av Lewis og Clark-ekspedisjonen, sannsynligvis den første hvite amerikaner som nådde området i 1807. Hans beretninger om Yellowstone-området ble på den tid ansett for å være fiksjon. Robert Stuart oppdaget South Pass i 1812, som senere ble en del av Oregon Trail. I 1850 ble Bridger Pass oppdaget og ble senere brukt som transportvei for jernbanen Union Pacific Railroad i 1868, og i det 20. århundre av motorveien I-80. Etter at Union Pacific Railroad i 1867 nådde byen Cheyenne, som senere ble hovedstad, begynte befolkningen å vokse jevnt i Wyoming-territoriet, som ble dannet i 1868. I motsetning til Colorado mot sør opplevde Wyoming aldri en boom i befolkningen på grunn av funn av mineraler som gull eller sølv, men kobber ble funnet i deler av delstaten. Da statsfinansierte ekspedisjoner nådde Yellowstone-området, fant de at tidligere rapporter om naturen i området var korrekte. Dette førte i 1872 til dannelsen av Yellowstone nasjonalpark, verdens første nasjonalpark. I 1869 fikk kvinnene i Wyoming stemmerett som de første i USA, som delvis var et forsøk på å skaffe nok stemmer til at Wyoming kunne bli anerkjent som delstat. Wyoming var også den første staten som valgte en kvinnelig guvernør, dette skjedde i 1924. Wyoming ble en delstat i USA den 10. juli 1890. Politikk. Wyoming er overveiende konservativt og politisk rettet mot det republikanske parti. Delstaten har ikke stemt for en demokratisk presidentkandidat siden 1964 og kun to ut av 23 fylker anses som å være orientert mot det demokratiske parti. Ved presidentvalget i 2004 vant George W. Bush en andel av stemmene på 69%, det tredje høyeste tall i USA, og den tidligere visepresidenten, Dick Cheney (2001 – 2009), kommer fra Wyoming, og representerte delstaten i kongressen fra 1979 til 1989. Wyomings to senatorer i USAs senat og det ene medlem av Representantenes hus er alle republikanere. På tross av Wyomings klare preferanse for republikanere i føderal politikk har det demokratiske parti lenge hatt guvernørposten. Den nåværende demokratiske guvernør, Dave Freudenthal, ble valgt i 2002. Grunnet Wyomings lave innbyggertall har delstaten kun tre valgmannsstemmer ved presidentvalg. Teknisk sett har innbyggerne i Wyoming større politisk innflytelse enn andre delstater i USA, f. eks. har Montana en befolkning som er nesten dobbelt så stor som Wyomings, men det samme antall valgmannsstemmer. Geografi. Wyoming grenser mot nord til Montana, mot øst til Sør-Dakota og Nebraska, mot sør til Colorado, mot sørvest til Utah og mot vest til Idaho. Wyoming er en av tre delstater i USA som har grenser som kun består av rette linjer langs bredde- og lengdegrader; Utah og Colorado er de to andre. Det er den tiende største delstaten i USA med et areal på 253 348 km², den er den niende største hvis man kun ser på landarealet, og den er inndelt i 23 fylker. Sletteområdet Great Plains møter Rocky Mountains i Wyoming. Delstaten er et stort platå, der brytes av en rekke fjellkjeder. I nordvest ligger bl.a. Teton Range, i det sentrale nord Big Horn Mountains, i nordøst Black Hills og i sør fjellkjedene Laramie, Medicine Bow og Sierra Madre. Wyoming er en tørr delstat, hvor størstedelen av landområdene får mindre enn 25 cm nedbør om året, og derfor er de mindre egnede til landbruk. Kvegavl er utbredt, især i områdene nær de mange fjellkjedene i delstaten. Fjellkjeden Teton Range i nordvest løper over 80 km og representerer et imponerende utsnitt av fjell i delstaten. Den er hjemsted for fjellet Grand Teton, det nest høyeste punkt i Wyoming, og Grand Teton nasjonalpark. Flere elver har sine utspring i delstaten eller flyter gjennom delstaten, inkl. Yellowstone, Powder og Snake. Elva Lewis har hele sitt løp innenfor grensene av Yellowstone nasjonalpark. Elvene i øst, bl.a Platte, Winn, Big Horn og Yellowstone munner ut i Missouris system og til slutt ut i Atlanterhavet. Elva Snake i nordvest munner ut i Columbia, som renner til Stillehavet. Klima. Klimaet i Wyoming er kjølig, tørt og vindfullt sammenlignet med det meste av USA, primært på grunn av delstatens topografi. Somrene er varme med gjennomsnittlige høyeste temperaturer i juli på mellom 29°C og 35°C de fleste steder. Gjennomsnittet er dog lavere for områder som er høytliggende. Vintrene er kalde med varierende temperaturer. Området omkring Big Horn har en årlig nedbørsmengde på mellom 125 og 200 mm og de lavereliggende områder i nord og øst ca. 250-300 mm. Noen fjellområder har helt opptil 5 meter nedbør om året. Større byer. I 2005 bodde 50,6 % av innbyggerne i Wyoming i de 13 største byene. Økonomi. Ifølge U.S. Bureau of Economic Analysis var Wyomings bruttodelstatsprodukt 29,6 mrd US$ i 2006. Arbeidsløsheten var i 2006 ca. 3,3 %, lavere enn det nasjonale gjennomsnittet på 4,6 %. Wyomings økonomi adskiller seg markant fra andre delstaters økonomi, idet gruve- og turistindustrien er de viktigste sysselsettingene. USAs føderale myndigheter eier 50% av jorden, mens 6 % eies av delstatsmyndighederne I 2002 besøkte seks millioner personer Wyomings nasjonalparker og nasjonale monumenter. De viktigste turistattraksjoner omfatter bl.a. Grand Teton nasjonalpark, Yellowstone nasjonalpark, Devil's Tower National Monument og Fossil Butte National Monument. Hvert år har Yellowstone nasjonalpark tre millioner besøkende. Historisk sett har landbruk vært et viktig element i delstatens økonomiske identitet, men dets betydning har falt. De viktigste landbruksvarer er kveg, høy, korn og ull. Over 91 % av jorden i Wyoming er klassifisert som rural. Wyomings gruveindustri utvinner blant annet kull, naturgass, råolje og uran, og delstaten har en av de høyeste andeler av personer som arbeider med gruvedrift i USA. I 2002 var inntektene fra gruveindustrien over 48 mill. USD. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Demografi. I 2007 hadde Wyoming en anslått befolkning på 522 830, hvilket var en stigning på 5,88 % i forhold til 2000. I 2004 var andelen av personer født i utlandet 2,2 %. Wyoming er den minst befolkede blant alle USAs delstater og selv distriktet District of Columbia har flere innbyggere. Wyoming har også den laveste befolkningstetthet blant alle de 48 kontinentale delstatene. Alaskas befolkningstetthet er lavere, selv om denne statens befolkningstall er høyere enn Wyomings. De største opphavsgrupper i Wyoming er tysk-amerikanere (25,9 %), britisk-amerikanere (15,9 %), irsk-amerikanere (13,3 %), personer av amerikansk opprinnelse (6,5 %), norsk-amerikanere (4,3 %) og svensk-amerikanere (3,5 %). Petter Dass. a>, som etter tradisjon skal forestille Petter Dass. Petter (Pettersen) Dass (født ca. 1647, død 17. august 1707) var en norsk teolog og dikter. Han var sogneprest til Alstahaug i Nordland. Liv. Petter Dass var sønn av Peiter Dundas som innvandret med sin søster fra Dundee i Skottland (derav navnet Dundas, forkortet til Dass) og tok borgerskap i Bergen i 1635. Senere ble han oppkjøper av fisk nordpå og giftet seg der med Maren Falch. Hennes far var først fogd, deretter ansatt av den danske adelsmannen Henrik Rantzau som forvalter av Dønnesgodset. Petter Dass ble født på Helgeland, på Nord-Herøy – dette kan være både i dagens Herøy kommune og i dagens Dønna kommune. Faren døde da Petter var rundt 6 år gammel. Maren var ikke stort over 25 år da hun ble enke med fem barn; hun giftet seg senere om igjen med sognepresten i Hadsel, ble enke på ny i 1664, og giftet seg for tredje gang i 1670 med den tolv år yngre Peder Bloch, som overtok fogdeembetet på Helgeland – samme embete som Marens far hadde hatt. Fra 1660 gikk Petter Dass på Bergen katedralskole, der dagen startet halv seks med andakt på latin i Bergen domkirke. I et rimbrev fra 1679 skrev han at man måtte forbanne den dagen man ble sendt på skolen, for hva så man igjen for det? – men det virker som han trivdes ganske bra i Bergen. En av lærerne hans var Edvard Edvardsen ("Bergens beskrivelse"). Sammen med fire kamerater fra katedralskolen dro Dass til København i 1666 for å studere teologi. Dass ble i 1669 huslærer hos presten i Vefsn og i 1671 gjorde han seg skyldig i at prestekonens datter fra første ekteskap, Margrete Andersdatter, som han var forlovet med, ble gravid. Dette skjedde like etter at Petter Dass hadde søkt om en stilling som residerende kapellan i Nesna, Rana og Dønnes. Graviditeten skapte en vanskelig situasjon, siden samleie mellom ugifte etter tidens lover var ansett som en forbrytelse. Dass dro til København for å be kongen om tilgivelse for sin synd. Det kongelige benådningsbrevet, datert 17. september 1673, er bevart. Dermed slapp paret å stå offentlig skrifte, slik de etter loven skulle, men bot måtte de betale, og Dass måtte ta turen til Trondheim for å få biskopens avgjørelse om størrelsen på boten. De fikk flere barn etter at de hadde inngått ekteskap, deriblant sønnen Anders Dass som senere ble prest. Petter Dass ble i 1673 kapellan på Nesna, der han kjøpte opp storgården Strand ved innløpet til Ranafjorden, og sa opp de fire leilendingene som bodde der. Han var sogneprest i Alstahaug fra 1689 til sin død i 1707. Signaturen til Petter Dass fra manntallet av 1701 I tillegg til å være prest, drev Petter Dass også med fiskehandel. Fra 1689 drev han med salg av tørrfisk til en verdi av over 3 000 riksdaler årlig til den tyske kjøpmannen Gerdt Meyer i Bergen. Under sitt besøk i Bergen i 1680 oppsøkte han Dorothea Engelbretsdatter for å uttrykke sin beundring for hennes diktning. Han sendte henne også fire rimbrev full av virak, men Dorothea besvarte bare det første, noe Dass undret seg over. Ettertiden har skapt et bilde av Petter Dass som en avholdt prest og forfatter, som dertil leflet med svartekunst. Han figurerer derfor i mange sagn. Historikeren Kåre Hansen drøfter i boken "Petter Dass, mennesket, makten og mytene" (2006) mange av de mytene som er dannet rundt dikterpresten. Hansen diskuterer de økonomiske forholdene for Petter Dass og stiller seg tvilende til at han gikk rundt som fattig student under studieoppholdet i København. I boka blir Dass beskrevet som en person som satte egen vinning fremfor sine medmenneskers ve og vel. Hansens syn er imidlertid kontroversielt og er blitt møtt med skepsis av flere etablerte historikere, som har kritisert sider ved kildebruken. Fra femtiårsalderen fikk Dass gallestein med store smerter. Han brakk også beinet og forble halt. Som han selv uttrykte det: «En krop, opfylt med bruus og steen, har tusind gange breck og meen». Det har vært vanlig å snakke om landesorg ved Dass' bortgang, og at sorgen ble markert ved at jektene fikk innsydd en svart firkant i råseilet. I virkeligheten var den svarte firkanten bare en forsterkning der slitasjen på seilet var størst; og Dass' dikt var dengang bare kjent i en snever slekts- og vennekrets. Først i 1711 kom det en visebok på trykk, siden flere verk, trykt i København, Kristiania og Bergen – og gradvis ble Dass folkeeie. Svarteboksprest. Petter Dass hører til blant de mest kjente «svarteboksprestene», og det ble derfor sagt at han ikke hadde noen skygge. Den tok nemlig djevelen i bytte da de ferdige kandidatene forlot presteskolen i Wittenberg. I folketroen var rektor for denne skolen nemlig djevelen selv, og han forlangte én fra hvert kull som sin andel, enten den som var sist uteksaminert, eller valgt ved loddtrekning. Loddet falt på Petter Dass, men han narret djevelen ved å si: «Ikke ta meg, men han som kommer bak meg!» Djevelen så gjorde, men det var skyggen til Dass han fikk tak i. Før Norge i 1811 fikk sitt eget universitet i Christiania (Oslo), foregikk utdannelsen av landets prester ved Københavns universitet, grunnlagt i 1479 av kong Christian I, med tillatelse fra pave Sixtus IV. Ingenting tyder på at Dass hadde noen bakgrunn fra Wittenberg, og når denne skolen i folketroen knyttes til djevelen, skyldes det kanskje at dette var Martin Luthers hjemby i 38 år, der han og Philipp Melanchthon ligger gravlagt i slottskirken. Den lutherske presteutdannelsen la større vekt på teologisk kunnskap om djevelen enn den katolske, og demoniserte derfor også i høyere grad den gamle folketroen, slik at hekseprosessene tok seg opp etter reformasjonen. "Fanden som skysskar" er en sagntype som refererer til flere prester, men i versjonen om Petter Dass het det at den danske kongen ville høre Dass preke i København juledag. Biskopen i Bergen syntes imidlertid ikke noe om forslaget, og videresendte brevet så sent at det først rakk frem til Dass på julekvelden. Men Dass kunne sin Cyprianus, og fikk djevelen til å frakte seg til København mot at djevelen skulle få sjelene til de som sovnet under prekenen der. Djevelen slepte ham likevel slik at prestens kjoleflak sopte i sjøen. «Høyere opp og rett frem!» ropte Dass uforferdet. Han kom til København juledagen, og sørget for å preke med så høy stemme at ingen sovnet av. Den avtalen var djevelen ikke mye fornøyd med. Blant andre svarteboksprester kan nevnes Søren Schive (1623 – 1705) fra Bjelland, som heller ikke hadde skygge, og salmedikteren Magnus Brostrup Landstads far Hans Landstad (1771 – 1838), som ble sagt å ha stanset ild i sin tid som prest i Seljord. Presten Hans Jacob Wille (1756 – 1808) forteller i sin beskrivelse av Seljord prestegjeld fra 1786: «Hvad Hexerie angaaer, da ere de her, som andensteds, meget indtagne af den Fordom, at enhver Præst er meget beløben i alle Hexeriets Dele; dog er visse Præster deri større Mestere end andre, som da kaldes Visepræsten, og som eier Svartebogen hvoraf Viisdommen samles, og hvormed man kan læse Fanden baade til og fra sig, samt udøve Kurer og Mirakler». Det var ingen skam forbundet med å anses som «svarteboksprest». I folketroen fremsto de tvert om som handlekraftige og hjelpsomme Guds menn, som bruker sine evner og kunnskaper i det godes tjeneste for å sette djevelen på plass. Forfatterskapet. Bortsett fra de årene Petter Dass studerte i Bergen og i København, bodde han hele livet i Nordland. Dass er mest kjent for salmen "Herre Gud! Dit dyre Navn og Ære", og for det tidlige topografiske verket "Nordlands Trompet" som beskriver landsdelen. Han skrev også en rekke "kirkelige leilighetsviser"; salmer og forklaringer til katekisme og bibelhistorie på vers. Bortsett fra folkelivsskildringen "Den Nordske Dale-Viise" ble ingen av verkene trykt i hans egen levetid. Tekstene ble imidlertid spredt i avskrifter. Når tekstene først ble trykt, ble de meget populære og kom i stadig nye utgaver. Dass skriver på dansk, men legger inn "norvagismer" når han skal beskrive forhold som dansk språk ikke har uttrykk for. Petter Dass' fetter Peder Jespersen satt i 1696–99 i en kommisjon som utarbeidet en ny salmebok. Denne inkluderte mange av Thomas Kingos salmer, men Dass' tekster ble ikke funnet passende. I Magnus Landstads salmebok fra 1869 kom det imidlertid med syv Dass-salmer. Harald Grenske. Harald Grenske (født mellom 952 og 957, død 995) var far til Olav den Hellige. Tradisjonelt har det blitt krevd at Harald Grenske stammet fra Harald Hårfagre via faren Gudrød Bjørnsson. Tilnavnet "Grenske" kommer av at han var fra Grenland. Sagaen forteller imidlertid om en far Gudrød som døde, hvorpå Harald rømte til Opplandene, sammen med blant annet sin fosterbror Rane. Eirikssønnene, sønnene til Eirik Blodøks, var stadig ute etter å kvitte seg med alle som kunne utgjøre en trussel mot dem, og Harald forlot derfor Norge og reiste til Svitjod (Sverige). Der møtte han den svenske hærmannen Skoguls-Toste, far til Sigrid Storråde. De dro på noen viking-tokter sammen, blant annet til Baltikum. Ifølge Snorre Sturlasson var han en småkonge over Vingulmark, Vestfold og Agder. Disse områdene fikk han av Harald Gråfell da han var 18 år gammel. At dette skjedde må tyde på at han var forbundet til Hårfagreslekten, enten gjennom gifte eller direkte. Han ble gift med Åsta, datteren til Gudbrand Kula. Snorre forteller også om Haralds død. Under en reise i Sverige fridde Harald Grenske til dronning Sigrid Storråde, men hun sa nei. Sigrid var datter av Skoguls-Toste, og var nå enke. Hun var velstående, og eide mange gårder i Svitjod. Sigrid mente at Harald var godt nok gift som han var, men Harald svarte at Åsta var en god kone, dog ikke av like stor ætt som han selv. Deretter red Sigrid fra ham. Senere dro Harald tilbake til Sigrid for å prøve igjen, og samme kveld kom det enda en frier; Vissevald (Wsevolod) fra Gardarike (Russland). Begge frierne og følget deres fikk plass i en stor stue. De drakk tett om kvelden, og vaktene sovnet. Da lot Sigrid stuen tenne på, og alle døde, enten i brannen eller de ble drept da de forsøkte å rømme. Sigrid skal da ha sagt at dette skulle vende småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde. Haralds kone i Norge, Åsta, var gravid og ventet det guttebarnet som senere skulle bli Olav den Hellige. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr og fødte blant annet sønnen Harald Sigurdsson som også skulle bli Norges konge. Svitjod. Svitjod er et gammelt navn på deler av Sverige. Det diskuteres om man med "Østre Svitjod" kan ha ment områder som nå er i Russland. Navnet betyr trolig "landet til Svea-folket (Svea=Svi, folk=tjod). I gammelnordisk var formen Swēþiuð og i angelsaksisk Swēoðēod ("Beowulf"). Navnet Swethiuth og dets ulike former ga opphav til det latinske navnet for Sverige: Suethia, Suetia og Suecia liksom navnet på Sverige i vestgermanske språk som engelske Sweden og tyske Schweden. På islandsk heter Sverige fortsatt Svíþjóð. Det egentlige Svitjod tilsvarte antagelig de befolkede områdene nord for Mälaren, det vil si det Uppland og deler av Västmanland. Sveane bodde i Svitjod. Landsbyene inngikk i skipslag. Skipslagene ble styrt fra "Husaby" eller "Husby" (senere kalt Kungsgården). Til Husaby ble skippslagets "hund" innkalt til leidang ("hund" = 100 mann og fire "stridssnäckor" fra hver "hundare"). Svitjod ble inndelt i tre "folkeland", Attundaland (åtte "hundare"), Fjädrundaland (fire "hundare") og Tiundaland (ti "hundare"). Ved kystene (også de inne i Mälaren) lå Roden (Roslagen). Det finnes en del som taler for at "Östan om stång" i Östergötland, altså kyststrekningen, inngikk i Roden. Guido av Arezzo. Guido av Arezzo (italiensk "Guido d'Arezzo") (995-1050) var en italiensk (men trolig franskfødt) benediktinermunk og komponist. Han har fått mye av æren for utviklingen av notesystemet i musikken, fra ca. 1025, med det 4-linjede notelinjesystemet, som senere ble videreutviklet til det notesystem vi har i dag. Den første utviklingen av systematiske noter begynte rundt 990, noe Guido forbedret. Hans viktigste utgivelse var boken "Micrologus de disciplina artis musicae", (1026) en bok som beskriver musikken på hans tid. Han introduserte også solmisasjon i musikken (opprinnelig "ut, re, mi, fa, sol, la") i 1026, som representasjon av tonene fra C til A. Disse var de seks første lydene i en hymne til Døperen Johannes; («"Ut" queant laxis», «"Re"sonare fibris», «"Mi"ra gestorum», «"Fa"muli tuorum», «"Sol"ve polluti», og «"La"bii reatum»). "Ut" er i dag byttet ut med "Do", bortsett fra i Frankrike. Dette systemet gjorde det først og fremst mye enklere å lære sanger. Han demonstrerte systemet for pave Johannes XIX i 1028. Honduras. Republikken Honduras er et land i Mellom-Amerika som grenser til Guatemala, El Salvador og Nicaragua. Honduras har 8 flyplasser med regulær trafikk, 988 kilometer med jernbanenett, og 14 203 kilometer med veinett, hvorav 18 % er asfaltert. 73,1 % av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. Honduras er for det meste fjellrikt og vanskelig tilgjengelig. Størstedelen av befolkningen består av spansktalende mestiser. Landet har inntil nylig fremstått som det fattigste landet i Latin-Amerika, og har vært opphavet til betegnelsen «bananrepublikk», ettersom nordamerikanske bananselskaper har dominert både økonomien og politikken siden slutten av 1800-tallet. I lange perioder har Honduras vært styrt av militærjuntaer. Landets demokratisk valgte president Manuel Zelaya ble den 29. juni 2009 styrtet i et kupp og en de-factoregjering ledet av Roberto Micheletti ble satt inn. Ved utgangen av 2009 var Honduras i dyp politisk og sosial krise. Store deler av sivilsamfunnet anerkjente ikke utfallet av et valg de så på som fullbyrdelsen av det militære statskuppet. Det internasjonale samfunnet var også splittet i sitt syn på valgets legitimitet. Porfirio Lobo Sosa ble i november 2009 valgt til president og innsatt 27. januar 2010. Geografi. Honduras grenser til Det karibiske hav i nord og til Stillehavet i sør gjennom Fonseca-Golfen. Klimaet varierer fra tropisk i lavlandene og temperert i fjellene. De sentrale og sørlige regionene i landet er relativt varmere og mindre fuktige enn de nordlige regionene. Honduras' landområder består for det meste av fjell, men det er smale sletter langs kysten, en lavtliggende ubebygget jungel (La Mosquitia) i nordøst og den tett befolkede Sula-dalen i nordvest. I La Mosquitia ligger Río Plátano-biosfæren, en del av UNESCOs verdensarv. Der ligger også Coco-elven, som deler landet fra Nicaragua. Islas de la Bahía og Svaneøyene ligger på nordkysten. Misteriosa-banken og Rosario-banken, 130 til 150 km nord for svaneøyene, faller innenfor Honduras' økonomiske sone. Blant naturressursene finnes tømmer, gull, sølv, kobber, bly, sink, jernmalm, antimon, kull, fisk, reker og vannkraft. Økonomi og handel. Honduras sliter med et stort underskudd i sin utenrikshandel. Viktige eksportvarer er kaffe, bananer og skalldyr. Ellers utføres tømmer, kjøtt, sukker, bly og sink. Importen omfatter ferdigvarer, kjemikalier, drivstoff, maskiner, transportutsyr, og matvarer. Viktige handelspartnere er USA, Tyskland, Guatemala og Japan. USA er Honduras' klart viktigste handelspartner, med 54% av landets eksport, og 42% av importen. Med en Human Development Index på 0,732 er Honduras det nest fattigste landet i Mellom-Amerika. I 2009 levde to tredjedeler av befolkningen i fattigdom. Vanskeligst har den rurale befolkningen det. Ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP) lever 85 prosent av befolkningen på landsbygda i fattigdom. Landet hadde en utenlandsgjeld på 2,9 milliarder US dollar ved utgangen av 2009. Mer enn halvparten av honduransk eksport går til USA, og pengeoverføringer fra honduranere bosatt i USA utgjør omkring 20 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). Den internasjonale økonomiske krisen og fallet i råvareprisene, førte honduransk økonomi inn i en depresjon. I 2008 sank vekstraten med 2 prosent i sammenligning med året før. Institusjonen Foro Social de Deuda Externa y Desarrollo de Honduras – Sosialt forum for Honduras’ utenlandsgjeld og utvikling – anslår at økonomien vil svekkes med 3 prosent i 2009, ikke minst på grunn av de økonomiske konsekvensene av kuppet. 180 000 mennesker ble som følge av krisen og kuppet arbeidsløse samme år. Bondebevegelsen Via Campesina meldte om frykt for en utbredt hungersnød i 2010. Samfunn og kultur. Honduras har et trygdesystem som omfatter alderstrygd, syketrygd og yrkesskadetrygd, men mange faller utenfor systemet. Lege-og sykehusdekningen er svært lav (en lege per 1358 innbyggere i 1993) men det ligger på lik linje med nabolandene. Det gjør også forventet levealder. Infeksjons-og parasittsykdommer er utbredt, og kommer høyt på listen over vanlige dødsårsaker. Den høye arbeidsledigheten og de økonomiske innstrammingene, med medfølgende sosial uro, setter sitt preg på levevilkårene for svært mange mennesker. Skole og utdanning. Det er 6 års obligatorisk og gratis grunnskole fra barna fyller 7 år. Mange faller fra allerede i de første skoleårene. Ungdomsskolen er 3-årig og delt i to linjer, en allmennfaglig, og en praktisk og yrkesfaglig linje. Den videregående skolen er 2- til 3-årig. Den kan enten være en forberedelse til høyere utdanning eller ren yrkesutdanning. Landet har seks universiteter. Ifølge beregninger fra UNESCO var 27% av befolkningen i 1995 analfabeter, omtrent likt fordelt mellom kvinner og menn. Historie. Den vestlige delen av Honduras utgjorde en del av Mayariket som hadde gått til grunne før Columbus ankom kysten i 1502. En av de best bevarte maya-byene befinner seg her. Spanjolene fant lite av interesse og indianerne utøvde stor motstand inntil Lenca-høvdingen Lempira ble drept og hans 30 000 krigere overgav seg i 1537. Mellom-Amerikas første universitet ble grunnlagt i Honduras i 1632. Gruvedrift ble satt i verk fra slutten av 1500-tallet i området rundt den nåværende hovedstaden. Den lange kysten mot Karibia var delvis under britisk kontroll gjennom det meste av 1600-og 1700-tallet. Befolkningen langs kysten er for en stor del etterkommere av afrikanske slaver. 15. september 1821 ble Honduras sammen med de øvrige provinsene i Mellom-Amerika uavhengig fra Spania. Mellom 1821 og 1876 regjerte hele 85 presidenter. En av grunnene til at en sterk statsmakt ikke oppstod i Honduras, var at godseierklassen var svak. De klarte heller ikke å utvikle en sterk kaffe-økonomi i likhet med Guatemala og El Salvador. Korrupsjon var også så utbredt at landet på et tidlig tidspunkt slet med stor utenlandsgjeld. Honduras ble i 1998 rammet av orkanen Mitch. Det førte til store tap av menneskeliv og betydelige ødeleggelser av infrastruktur og produksjonsutstyr. Hainaut. Hainaut er en provins i Vallonien og Belgia. Den grenser til de belgiske provinsene Vest-Flandern, Øst-Flandern, Flamsk Brabant, Vallonsk Brabant og Namur. Provinshovedstaden heter Mons. Arealet er 3800 km² og er delt inn i sju administrative distrikter med 69 kommuner. Karlshamn. Karlshamn er en by som ligger i Blekinge län i Blekinge i Sverige. Det er Karlshamn kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 18 768 innbyggere. Karlshamn ble grunnlagt i 1664 og har fått sitt navn etter Karl X Gustav av Sverige. Karlskrona. Karlskrona er en svensk by som ligger i Blekinge län i Blekinge. Karlskrona er administrasjonssenter for både Karlskrona kommune og Blekinge län. I 2005 hadde byen 32 606 innbyggere. Karlskrona fikk bystatus i 1680 og har fått sitt navn etter Karl XI av Sverige. Den gamle marinebasen i Karlskrona er på UNESCOs verdensarvliste som orlogsbyen Karlskrona. FC Schalke 04. FC Schalke 04 en tysk fotballklubb fra industribyen Gelsenkirchen i delstaten Nordrhein-Westfalen. Med over 111 000 medlemmer er klubben den nest største idrettsforeningen i Tyskland (etter Bayern München) og den femte største i verden. Den ble stiftet i 1904 under navnet "Westfalia Schalke", men skiftet navn til "FC Schalke 04" i 1924. Opprinnelig var Schalke 04 et lag med sterk tilknytning til bergverksdrift, flere av fortidens kjente spillere var gruvearbeidere. Hjemmearena: Veltins-Arena, med publikumskapasitet 61 673 tilskuere. Nordmenn i klubben. Frode Grodås spilte her i perioden 1999–2002. Tore Reginiussen spilte i klubben fra januar 2010 til mars 2011. Wisconsin. Wisconsin er en delstat i det sentrale USA. Den ligger i midtvesten og har grense mot Michigan i nord og øst, Illinois i sør, Iowa i sørvest og mot Minnesota i vest. I øst grenser staten mot Michigansjøen. Wisconsin har fått tilnavnet "Badger State". Historie. Den første europeeren, den franske oppdageren Jean Nicolet (1598–1642), kom til området i 1634. De første permanente bosetningene ble etablert i 1670 av franske handelsmenn og misjonærer. Det var en del av Ny-Frankrike og det kom under britisk kontroll i 1763 og de avstod territoriet til USA i 1783. I 1787 ble det en del av "Northwest Territory" og fra 1800 en del av "Indiana Territory". På begynnelsen av 1800-tallet kom nybyggere fra Europa, da fremst fra den nordvestlige delen, til området og særlig fra Norge. I 1832 brøt Black Hawk-krigen ut, der indianerne som befolket området tapte – Abraham Lincoln deltok i krigen. I 1836 ble det opprettet et territorium med navnet Wisconsin Territory og i 1848 ble en del av det østlige territoriet til USAs 30. delstat. I perioden 1840–1850 var nesten to tredjedeler av befolkningen av norsk opprinnelse. Den første norsk-amerikanske avisen, Nordlyset, ble grunnlagt i denne delstaten i 1847 og immigrantpioneren James Denoon Reymert fra Farsund var redaktør. Demografi. Wisconsin har alltid vært en etnisk heterogen stat. Mellom 1850 og 1900 kom det mange tyskere til staten, spesielt til de østlige delene. Det kom også en del skandinaver, som bosatte seg i nordvest. Etter 1900 kom det mange polakker, og etter andre verdenskrig mange afro-amerikanere. Pr. 2005 er 91% av innbyggerne hvite. 6,5% er afro-amerikanere. Den største etniske gruppen er tyskættede (42,6%), irskættede (10,9%), polskættede (9,3%) og norskættede (8,5%). 85% av Wisconsins innbyggere definerer seg som kristne. 55% tilhører protestantiske trossamfunn, og 29% er katolikker. Økonomi. Wisconsin hadde i 2004 et brutto nasjonalprodukt på 211,7 milliarder amerikanske dollar. Dette tilsvarer $32 157 pr. innbygger. Tradisjonelt sett har Wisconsin vært preget av landbruk. Wisconsin er spesielt kjent for sine meieriprodukter, og er den staten i USA som produserer mest ost. Dette gjenspeiles i delstatens kallenavn, «America's Dairyland». Gårdsbrukene er svært små fordi meieridriften er mindre plasskrevende enn korndyrking. Men avkastningen er stor – bare tre stater har større verdiskaping fra kjøtt- og meieriproduksjon enn Wisconsin. Subsidiene til landbruket er følgelig relativt små. I Wisconsin brygges det en del øl, og byen Milwaukee er tilholdssted for Miller Brewing Company. Foredling av mat er basis for mesteparten av statens industri, blant annet er Kraft Foods store i Wisconsin. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Fylker. Wisconsin er delt inn i 72 fylker ("counties"). Se Liste over fylker i Wisconsin. Gedinne. Gedinne er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Befolkningstetthet. Befolkningstetthet er et geografisk og et demografisk uttrykk. Den kan vise graden av urbanitet i et område. Måles vanligvis i antall innbyggere per km². Man kan regne ut befolkningstetthet ved å ta antall innbyggere i et område og dele det på arealet de bor på. Oostkamp. Oostkamp er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Viborg amt. Viborg amt var et amt i vestlige Danmark, på den sentral-nordlige delen av halvøya Jylland. Kommuner. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Århus amt. Århus amt var et amt i det vestlige Danmark, på den sentrale delen av halvøya Jylland. Kommuner. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Andrzej Zaucha. Andrzej Zaucha (født 1967) er en velkjent polsk journalist og skribent. Han er født i Zakliczyn nær Tarnów, i sør-Polen. Han er forfatter av mange rapporter fra Russland og Tsjetsjenia. Siden 1997 har han bodd i Moskva som korrespondent for den polske avisen «Gazeta Wyborcza» og den private radiostasjonen RMF FM. I 2003 utga Zaucha sin mest kjente bok «Moskva. Nord-Ost», om terroristangrepet på Dubrovka-teatret i Moskva i oktober 2002. Radio SamHald. Radio SamHald ble opprettet i styret til Halden Studentsamfund høsten 2003. Første radiosjef var Ivar Andreas Bonsaksen, som 31. mars 2004 ble etterfulgt av Kristian Lunde, deretter fulgte Espen Gruer i Bonsaksens og Lundes fotspor. 23. april 2007 ble dessverre Radio Samhald avsluttet som prøveprosjekt, men studio står klart for engasjerte mennesker som ønsker å gjenåpne studentradioen i Halden. Radio SamHald har studio i studenthuset i Halden. Dagens studio er på 2,5m² og kalles "store studio", dette studioet inneholder det meste av det utstyret som brukes for å lage sendinger. Radio SamHald sendte kun på Internett. Programpostene forandret seg fra semester til semester. 16. februar 2005 var det diskutabelt programmene "Sladretantene" og "The laidi show" som toppet popularitetsskalaen, mens andre program som "Samtaler i natten" høstet inn sin andel av lyttere. Et annet program fra Radio SamHald er "Språklab1", som våren 2004 tok for seg det norske språkets finurligheter. Halden Studentsamfund. Halden Studentsamfund (HSS) er en velferdsorganisasjon for studentene ved Høgskolen i Østfold (HiØ) med lærested Halden. Foreningen står som en paraply for all studentsosial aktivitet i byen, og har rundt 2 500 medlemmer (pr. 2008). HSS er leddet mellom Studentsamskipnaden i Østfold og studentmassen i Halden, og står blant annet for fordeling av kulturmidler. Tidligere var de en høringsinstans i saker som angikk bygningen Samfundet i Halden. Alle studentene ved Høgskolen i Østfold (HiØ), med lærested Halden, er automatisk medlemmer av HSS. Studenter som studerer ved avdelingene i Fredrikstad eller Sarpsborg kan søke om medlemskap til samfundsstyret. Halden Studentsamfund har som hovedoppgave å legge til rette for at studentene ved HiØ har ett aktivitetstilbud ved siden av studiene. Dette gjøres ved en lang rekke arrangementer. HSS mottar hvert semester en tildeling fra Studentsamskipnaden i Østfold (SiØ) som brukes på aktiviteter og investeringer som kommer medlemmene tilgode. Det velges to ganger i året ett styre i HSS som har ansvaret for gjennomføring og koordinering av aktivitetstilbudet. Samfundet i Halden. HSS har tidligere gjennomført mange av aktivitetene på Samfundet i Halden, hvor studentene har hatt mulighet til ha en møteplass og mulighet til å bedrive aktiviteter. Her har det vært arrangert temafester, møter og det meste av lag og foreningsvirksomheten som er tilknyttet HSS. Nettbank. Nettbank er en fellesbetegnelse på banktjenester som kan utføres via en terminal knyttet til Internett. De aller fleste bankene i Norge tilbyr dette til sine kunder i dag. Det har ført til store omlegginger i driftsstrukturen til flere norske banker. Nettbank var i begynnelsen under sterkt søkelys fra media – som stilte seg kritiske til sikkerheten forbundet med transaksjoner over internett. Dette har i ettertid ikke vist seg å være et problem, og nettbank utvides stadig i tjenesteomfang. Namur (by). Namur er en by og kommune i den belgiske provinsen Namur, og er også hovedstaden i regionen Vallonia. Luxembourg (belgisk provins). Luxembourg er den sørligste provinsen i Vallonia og Belgia. Denne provinsen må ikke forveksles med nabolandet, storhertugdømmet Luxembourg. Den grenser til de belgiske provinsene Namur, Liège. Dessuten grenser Luxembourg til landene Luxembourg og Frankrike. Provinshovedstaden heter Arlon. Arealet er 4443 km² og er delt inn i fem administrative distrikter med 44 kommuner. Vestsjællands amt. Vestsjællands amt var et amt i østlige Danmark, på den vestlige delen av øya Sjælland. Kommuner. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. John Maynard Keynes. John Maynard Keynes (født 5. juni 1883 i Cambridge i England, død 21. april 1946 i Firle i East Sussex) var en britisk økonom. Han regnes gjerne som grunnleggeren av makroøkonomien med sitt berømte verk The General Theory of Employment, Interest and Money i 1936. Biografi. Keynes vokste opp i den engelske overklassen. Han gikk på de beste skolene og kunne smykke seg med flotte avgangskarakterer. Keynes tok avsluttende eksamen i Cambridge i 1906 etter å ha fulgt økonomiforelesningene til Alfred Marshall. Han ble nummer 2 av 104 kandidater. Hans far John Neville Keynes var selv en ledende økonom, og hans mor hadde også eksamen fra Cambridge og var borgermester. Han levde et pompøst liv og endte opp svært rik. Han var svært opptatt av kunst og estetikk. Han fikk bygd et teater i Cambridge og giftet seg med en berømt russisk ballettstjerne, Lydia Lopokova, noe som kan peke på andre av hans interessefelt utenom økonomifaget. Var åpent biseksuell og hadde en rekke homofile forhold til yngre menn før han giftet seg. Keynes var med i den britiske delegasjonen da Tyskland ble utpekt som den store synderen i Versailles og pålagt å betale enorme summer i krigserstatninger til vinnerne av første verdenskrig. Keynes var den første til å påpeke denne galskapen. "Dette ville kun føre til en ny krig!!!" ropte han sint ut til de lyttende. Han hadde rett. Han forlot delegasjonen i protest og utgav boken "The Economic Consequences of the Peace" (1919) der han skrev at krigsskadeerstatningene ville bli ødeleggende for hele Europas økonomi. Keynes hevdet at økonomien kunne havne i en varig tilstand av ulikevekt med lav produksjon og arbeidsledighet. Årsakene til dette mente han lå i at den samlede effektive etterspørsel over tid ble for lav til å sikre full kapasitetsutnyttelse og sysselsetting. Keynes tok dermed avstand fra "Says lov" som mange av hans samtidige økonomer bygde på. De mente at man burde føre en «laissez-faire» politikk, dvs. at staten skulle blande seg så lite som mulig inn i det økonomiske liv. Keynes anbefalte i stedet en aktiv statlig politikk for å stimulere etterspørselen gjennom blant annet rentesenkende pengepolitikk for å få opp investeringene, økte offentlig utgifter og skattelette for å komme ut av krisen. Dette ville ifølge Keynes også skape ringvirkninger via den såkalte multiplikatoren som gjorde at økonomien etterhvert ville komme tilbake til full kapasitetsutnyttelse og sysselsetting. På slutten av sitt liv var Keynes sjefsforhandler for den engelske regjeringen, først for å sikre nødvendige lån under krigen, og dernest som en sentral deltaker under Bretton Woods i USA i 1944. Økonomiske teorier. Keynes økonomiske teorier var en respons på de økonomiske nedgangstidene under 1. verdenskrig, den store depresjonen og 2. verdenskrig. Keynes mente økonomiens helse var for viktig til å bli overlatt til det frie markedet og forslo krisetiltak staten kunne iverksette for å redusere arbeidsledighet og gjenopprette økonomisk vekst. Teori om effektiv etterspørsel. Tilbudet av og etterspørselen etter penger, likviditetspreferansen, bestemmes av renten; renten og kapitalens marginaleffektivitet bestemmer investeringsvolumet; og med en gitt konsumetterspørsel bestemmer investeringsvolumet den samlede effektive etterspørselen, som igjen bestemmer samlet produksjon og inntekt. Multiplikatorteorien. Multiplikatorteorien viste at en viss initial økning i etterspørselen via for eksempel økte investeringer, økte offentlige utgifter eller lavere skatter til slutt ville generere en betydelig høyere samlet etterspørsel, avhengig av hvor stor andel av disponibel inntekt som blir brukt til konsum. Innflytelse. Fra midten av 1930-tallet fikk Keynes sitt syn mer oppslutning blant andre økonomer. «Storhetstiden» for hans teorier kom etter 2. verdenskrig og varte fram til begynnelsen av 1970-tallet. De fleste økonomer var i denne perioden enige om at man nå hadde funnet et effektivt virkemiddel mot konjunkturnedganger av den typen som man hadde hatt tidligere. Da amerikanerne bestemte seg for å samle alle verdens stormakter i forbindelse med Bretton Woods-konferansen var han Storbritannias fremste økonomiske og finansielle representant. På dette møtet overkjørte han imperialistiske og kapitalistiske amerikanere og bidrog dermed til å fremme ideer om velferdsstaten. På begynnelsen av 1970-tallet fikk man imidlertid nye typer økonomiske problemer. Blant annet dukket fenomenet stagflasjon opp, en kombinasjon av økende prisstigning og sviktende produksjon. Stagflasjonen kunne ikke oppheves ved hjelp av de tradisjonelle keynesianistiske etterspørselsstimulerende tiltak. I år 2008 ble Keynes lære igjen satt på dagsorden, gjerne formulert som «Keynes comeback» av økonomer og dagspressen, på grunn av den rådende finanskrisen. Mange regjeringer i ulike land deriblant USA, Tyskland, Frankrike, Island og Norge satte inn kraftige støttetiltak for næringslivet med mål å hindre stor økonomisk tilbakegang og/eller kollaps. Allikevel har mange land gått inn i en resesjon eller kommer til å gjøre det. Blant ledende ny-keynesianere regnes blant annet Paul Krugman, mottageren av Nobels minnepris i økonomi 2008. Leon Walras. Leon Marie Esprit Walras (født i 1834, død i 1910) var en sveitsisk økonom, opprinnelig fra Frankrike, som hørte til den nyklassiske retning. Han er særlig kjent for sin generelle likevektsanalyse som han framstilte strengt matematisk. Walras viste at under visse, økonomiske forutsetninger vil alle markeder være gjensidig avhengig av hverandre, og at det i en frikonkurransesituasjon kan eksistere et sett av priser som gjør at markedene gjennom det han kalte en «tatonnement» (utropings-, auksjons-) prosess vil bli klarert, dvs. at tilbudte mengder blir lik etterspurte mengder. Walras lov: Har vi n markeder og n – 1 er i likevekt med hverandre, så vil også det siste markedet være i likevekt. Walras, Leon Walras, Leon Bydel Grünerløkka. En Oslo-trikk snegler seg gjennom folkemengden under markedsdag på Grünerløkka 17. september 2005. Grünerløkka er en administrativ bydel på Oslos østkant. Grünerløkka er også et strøk i bydelen. Bydelen består av strøkene Grünerløkka, Sofienberg, Rodeløkka, Dælenenga, Carl Berner, deler av Tøyen, Ankerløkka i Hausmannsområdet, Lille Tøyen, Hasle, Keyserløkka, Sinsen, Rosenhoff og Løren. Bydelen har innbyggere per 1. januar 2012 og et areal på 4,8 km². Bydelens logo viser Mangelsgården, en fredet bygning i Storgata 36 som er en del av Prinds Christian Augusts Minde. Politikk. Grünerløkka er tradisjonelt en rød bydel. Ved alle de seneste valgene har flertallet av Grünerløkkas beboere stemt AP, SV og RV, sist ved stortingsvalget 2005 med 62,5% for de tre partiene. NKP har sine sentrale kontorer i bydelen. I 2007 blir det gjennomført direkte valg til bydelsutvalget for første gang i Grünerløkka bydel. Bydelsutvalget ledes nå av Per Østvold fra SV. Parker og plasser. På Ila, vest for Akerselva Korporal. Korporal (gjennom fransk, fra italiensk «fører», av "capo" «hode») er en militær grad for menige (vervede eller vernepliktige) soldater eller underoffiserer. I Romerriket ble de kalt dekurion. Amerikas forente stater. Korporalsmerket for den amerikanske hæren Korporalsmerket for det amerikanske marineinfanteriet Forholdene i den amerikanske hæren, "United States Army," avviker noe fra landets marineinfanteri, "United States Marine Corps." Generelt sett er det et skille mellom "commissioned"-offiserer på den ene side og underoffiserer og menige på den annen side. De høyere underoffiserene har enorm respekt. Mens offiserene som i stor grad er teoretikere skal ha en bachelor-grad er administrative ledere, er det underoffiserene som soldatene i det daglige forholder seg til og som driver opplæring. Verving som menig (med mulighet til å nå de høyeste underoffisersgrader) er for en periode som er valgfri fra to til seks år (i tillegg må man forplikte seg til å stå i inaktiv reserve inntil perioden er totalt åtte år), med større bonus jo lengre vervingsperioden er. Etter verving vil en amerikansk rekrutt gjennomgå «grunnleggende kamptrening» (9 uker) og deretter «avansert individuell trening» (varierende lengde avhengig av våpen/troppeart) før han/hun overføres som menig ("Private") til en stridende avdeling, går inn i en tjenestestilling der og fortsetter treningen der. I kampvåpnene (infanteri, kavaleri og feltartilleri) er BCT og AIT slått sammen til "One Station Unit Training" (OSUT) som varer 14-16 uker. De ferskeste soldatene i en stridende avdeling har altså 3 ½ til 4 måneders militærtjeneste bak seg, og det er de som er for eksempel geværmenn eller vognførere på stridsvogn. En "Private" får automatisk forfremmelse til visekorporal ("Private First Class") etter 12 måneders tjeneste, men dyktige soldater kan bli "Private First Class" 6 måneder etter verving. En "Private First Class" har samme type tjenestestillinger som "Private", men med høyere lønn. Videre gis det automatisk forfremmelse til "Specialist" etter 26 måneders total tjenestetid, men de dyktigste kan få denne graden etter 18 måneder. Typiske tjenestestillinger for en "Specialist" er MG-1-er og lader på stridsvogn. Det store flertallet av soldater som kun blir i hæren i én vervingsperiode har graden "Specialist" når de slutter. Korporal "(Corporal)" er samme grad som "specialist", men brukes kun hvis man leder en avdeling, f.eks som gjengleder/nestlagfører. I dag brukes den sjelden, da slike stillinger normalt innehas av neste trinn på stigen, sersjant "(Sergeant)." Grader over "Specialist" er underoffisersgrader, og for å utdanne underoffiserer har "US Army" et stort system av kortere kurser som til sammen kalles NCO Academy. Videre kreves det at man oppnår forlenget vervingskontrakt. Australia. I den australske hæren er korporal en grad mellom visekorporal ("lance-corporal") og sersjant ("sergeant"). En korporal er gjerne lagfører og har kontroll over 10–14 menige. Han kan også ha en assistent, gjerne en visekorporal. I artillleriavdelinger benyttes henholdsvis "bombardier" («bombekaster») og "lance-bombardier" tilsvarende. Canada. I de canadiske styrkene er korporal en grad for ferdig opplærte soldater; graden menig benyttes for soldater som ikke har fullført opplæringen eller har nok tjenestetid. Innen de fleste tjenestefelt kreves det at man gjennomfører en opplæringspakke, består et kurs og fullfører fire års tjeneste som menig før man forfremmes til korporal. Irland. I det irske forsvaret er korporal den laveste underoffisersgraden. Gradsmerket er to bølgete striper. En vanlig oppgave for en infanterikorporal er å ha kommando over et lag som lagfører eller over en ildstøttegruppe. Norge. I Norge er korporal (korp) en grad i Hæren og Luftforsvaret, tilsvarende visekonstabel i Sjøforsvaret. Den norske korporalsgraden tilsvarer NATO-graden OR-4. Etter at disiplinærreglementet av 1987 ble innført, har en korporalsgrad ikke lenger noen juridisk betydning. Korporalsgraden blir ofte utdelt til lagførere eller til menige med stillinger i tropps- eller kompanistaben. Det er varierende praksis fra avdeling til avdeling. Dagpengetillegget for korporaler under førstegangstjeneste er kr 19,- ekstra pr. dag (2011). Sverige. I den svenske hæren blir soldater som utvelges til troppsførere senere forfremmet til "furir" "(som tilsvarer norsk korporal)" og senere sersjant, mens lagførere forfremmes til "furir" etter 10 måneders tjeneste. (Sv. "korpral" en grad som tildeles vernepliktige soldater under opplæring til lagførere og troppeførere etter fem måneders opplæring. Denne graden tilsvarer den norske visekorporal.) Republikken Makedonia. Republikken Makedonia (makedonsk: Република Македонија) (albansk: Republika e Maqedonisë) (offisielt kjent av mange internasjonale organisasjoner og stater som Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, forkortet "FYROM" eller "FYR Macedonia" på engelsk) er en innlandsstat på Balkan i Sørøst-Europa, som grenser til Kosovo og Serbia i nord, Bulgaria i øst, Hellas i sør og Albania i vest. Makedonia ble selvstendig i 1991 etter å ha vært en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Hovedstaden er Skopje. Landet har makedonsk og albansk som offisielle språk. Landets høyeste punkt er fjellet Korab, 2764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija. Historie. Etnografisk-språklig kart over Balkan, utgitt i Paris i 1898. Slike kart ble produsert for å fremme partenes syn på befolkningens nasjonale tilhørighet og dermed de ulike lands territoriale krav i regionen. I dette kartet angis befolkningen i Makedonia som bulgarere. Under Det osmanske rike. De makedonske områdene kom fra midten av 1300-tallet og videre utover 1400-tallet under osmansk styre. Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram bevegelser som hadde til formål å etablere en egen stat i hele regionen Makedonia. Det sto strid om det slaviske språket som ble talt i området skulle regnes som bulgarsk eller som et eget språk, og både bulgarske og serbiske interesser talte for å regne slavisktalende innbyggere til sine respektive språkgrupper. Den mest kjente makedonske bevegelsen fra denne tiden er Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (IMRO), en revolusjonær organisasjon var dominert av slavisktalende medlemmer. I 1903 sto IMRO bak Ilinden-opprøret (eller St. Eliasdag-opprøret) og i byen Kruševo ble det utropt en makedonsk republikk. Opprøret ble slått ned og området forble under osmansk styre inntil Makedonia ble delt etter Balkankrigene. Det anses likevel som en milepæl i utviklingen av det som skulle bli Republikken Makedonia. Makedonia i Jugoslavia. Etter Balkankrigen 1912–1913 ble den historiske regionen Makedonias landområder delt mellom Hellas, Bulgaria, Serbia og Albania. Den serbiskkontrollerte delen, som fikk navnet Sør-Serbia, gikk i 1918 inn i det nydannede kongeriket Jugoslavia. Under den andre verdenskrig ble området delt mellom Bulgaria og italienskokkupert Albania. Landområdet som i dag utgjør Republikken Makedonia fikk i hovedsak sine grenser fastsatt etter den annen verdenskrig da Den føderale folkerepublikken Jugoslavia anerkjente slavisktalende makedonere som en egen nasjon og etablerte en delstat med navnet Folkerepublikken Makedonia. Anerkjennelsen av makedonerne som nasjon og opprettelsen av Makedonia som en politisk enhet var politisk viktig for å sikre integrasjon av Makedonia i Jugoslavia og for å motvirke Bulgarias interesser i området, men fikk også avgjørende betydning for makedonsk nasjonsbygging. Delstaten skiftet i 1963 navn til Den sosialistiske republikken Makedonia. Benevnelsen «sosialistisk» ble sløyfet da Makedonia i 1991 gikk ut av Jugoslavia etter en fredelig selvstendighetsprosess. Som selvstendighetsdag regnes 8. september, etter dagen i 1991 da det ble holdt folkeavstemning om selvstendighet. Selvstendighet. Republikken Makedonia kom ut av Jugoslavias oppløsning på en fredelig måte, uten å være innblandet i Jugoslavia-krigene som involverte de andre utbryterrepublikkene Slovenia, Kroatia og ikke minst Bosnia-Hercegovina. Landet var den siste av republikkene som erklærte selvstendighet tidlig på 1990-tallet og som etterlot et Rest-Jugoslavia bestående av Serbia og Montenegro. Republikken Makedonias regjering anmodet i slutten av 1992 FN om FN-styrker for å overvåke grensen mot Serbia og Albania. Denne styrken ble etablert av de nordiske landene og var operativ i løpet av første kvartal 1993. Styrken var en del av UNPROFOR. I etterkant av uavhengigheten opplevde landet indre uro og etniske stridigheter mellom slavisktalende makedonere og landets albansktalende minoritet, som særlig er konsentrert i områdene nord og vest i landet. Konflikten ble forsterket av at 360 000 albanske flyktninger tok tilhold i landet i forbindelse med Kosovokrigen. Selv om disse raskt forlot Republikken Makedonia, kom det i januar 2001 til væpnet konflikt mellom Republikken Makedonias militære styrker og den albanske nasjonale opprørsgruppen UCK. Konflikten endte i mars 2001 med at NATO gikk inn med en styrke for å overvåke våpenhvilen. Forhandlinger mellom partene fulgte og 13. august 2001 inngikk Republikken Makedonias regjering og representanter for den albanske folkegruppen, ved partiene Albanernes Demokratiske Allianse og Partiet for Demokratisk Velstand, Ohridavtalen om fredelig løsning på konflikten. Avtalen innebærer kulturell og politisk anerkjennelse av den albanske folkegruppen og overføring av større fullmakter til lokalforvaltningen i albanskdominerte områder, samtidig som den albanske siden overga alle krav om løsrivelse og i stedet aksepterte Republikken Makedonias territorielle integritet og landets politiske institusjoner. Strid om navn og internasjonal anerkjennelse. Republikken Makedonias selvstendighetsprosess var preget av diplomatisk strid, ikke bare med Rest-Jugoslavia, men særlig med nabolandet Hellas over landets navn, den makedonske navnekonflikten. I internasjonale sammenhenger er landet offisielt kjent av mange internasjonale organisasjoner og stater som Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (eng. fork. "FYROM"). Dette har sin bakgrunn i at Republikken Makedonia utgjør kun rundt 38 % av arealet til det historiske området Makedonia. Landets navn er derfor omstridt, siden mange, spesielt i Hellas, finner det misvisende. Mange grekere oppfatter også denne bruken av navnet Makedonia som krenkende, og hevder at Makedonia er et historisk gresk, ikke slavisk område, og at mesteparten av Makedonia ligger i Hellas. Fra gresk side omtales derfor landet som «Skopje», etter hovedstaden. Republikken Makedonia har også ligget i strid med Hellas om andre spørsmål knyttet til denne problematikken. I november 2004 gikk USA bort fra sin tidligere nøytralitet i forhold til navnedisputten og anerkjenner nå Republikken Makedonias konstitusjonelle navn, «Republikken Makedonia». En rekke andre land anerkjenner også Republikken Makedonia under dens konstitusjonelle navn. Forfatning. Republikken Makedonia er et parlamentarisk demokrati styrt etter forfatningen som ble vedtatt 17. november 1991. Etter vedtakelsen i 1991 har forfatningen har gjennomgått endringer tre ganger, først i 1992, dernest i 2001 og sist i 2005. Grunnlovsendringene av 6. januar 1992 gjør det klart at Republikken Makedonia ikke har territorielle krav mot nabolandene og at den ikke vil blande seg inn i andre lands indre anliggender. Endringene kom som følge av internasjonal, særlig gresk, press, og var en forutsetning for landets internasjonale anerkjennelse. Den andre, og mer omfattende, grunnlovsendringen ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 16. november 2001 og var en følge av avtalen de største makedonske og albanske partiene inngikk for å gjøre slutt på den væpnede konflikten mellom den albanske minoriteten og makedonske myndigheter. Grunnloven fikk et nytt preambel der det vektlegges at Republikken Makedonia er en stat for alle dens innbyggere. Albansk ble anerkjent som offisielt språk på nasjonalt nivå, og ethvert språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen i en kommune blir offisielt innenfor offentlig virksomhet i kommunen. Det ble nedfelt spesielle parlamentariske prosedyrer som krever dobbelt flertall i saker som særlig angår minoritetene (språk, kultur, utdanning, symboler), det vil si at slike saker for å bli vedtatt også trenger et flertall av stemmene fra minoritetsrepresentantene i parlamentet. Nasjonalforsamlingen ble tilført en ny Komiteen for interetniske valgt av og blant forsamlingens medlemmer. Denne har lik representasjon av makedonere og albanere, samt en representant for tyrkere, vlacher, roma, serbere og bosniere. Videre ble det gjort endringer for å sikre minoritetsrepresentasjon i offentlig forvaltning. Endringene medførte også vidtrekkende overføring av myndighet fra sentralregjeringen til kommunene. Grunnlovsendringene vedtatt av nasjonalforsamlingen 7. desember 2005 gjaldt landets rettssystem og hadde som mål å styrke rettsapparatets uavhengighet og effektivisere dets arbeid. Etter disse endringene er ikke lenger dommere og statsadvokater utnevnt av nasjonalforsamlingen men av to uavhengige råd. President. Boris Trajkovski, Republikken Makedonias president 1999-2004. Etter forfatningen er landet republikk, med en president som statsoverhode, men der den utøvende makten ligger til en regjering utgått av nasjonalforsamlingen. Presidenten velges for en periode av fem år i direkte valg. En og samme person kan bare velges for to perioder. Bare statsborgere som er over 40 år og som har bodd i landet i minst ti av de siste femten år er valgbare til presidentembetet. Presidenten har mest symbolske oppgaver, men er øverstkommanderende for republikkens væpnede styrker og leder for Statens sikkerhetsråd. Formelt er det presidenten som gir mandat for regjeringsdannelse etter valg, men er forpliktet til å gi dette mandatet til det eller de partier som har flertall i nasjonalforsamlingen. I perioden etter 1991 har Republikken Makedonia hatt tre presidenter. Landets første president var Kiro Gligorov. Han ble første gang valgt i 1991 og vant sin andre periode i 1994. Gligorov satt som president til 15. desember 1999 da Boris Trajkovski tok over. Trajkovski var republikkens president fra inntil han døde i en flyulykke ved Mostar i Bosnia 26. februar 2004. Siden Makedonia ikke har visepresident kom forfatningens artikkel 82 til anvendelse ved president Trajkovskis død slik at presidenten i nasjonalforsamlingen, Ljubtso Jordanovski, fungerte i presidentembetet inntil ny president ble valgt og innsatt. Landets nåværende president er Branko Tsrvenkovski, som ble valgt i andre valgomgang i april 2004. Tsrvenkovski har i flere perioder vært Makedonias statsminister og representerte ved valget Makedonias Sosialdemokratiske Union. Han ble innsatt som president 12. mai 2004. Ny president fra 2009 er Gjorge Ivanov. Nasjonalforsamling. Nasjonalforsamlingen, "Sobranie" på makedonsk, er en ettkammerforsamling som er republikkens lovgivende og bevilgende myndighet. Regjeringen utgår fra og står til ansvar overfor nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen består av 120 medlemmer valgt etter listevalg og proporsjonal representasjon uten sperregrense. Landet er inndelt i seks valgkretser, hver med 20 mandater. Valgperioden er fire år. Siden selvstendigheten har Makedonia hatt tre ulike valgsystemer. Fra 1991 av gjaldt flertallsvalg i enmannskretser. I 1998 ble et blandet valgsystem av flertallsvalg og proporsjonal representasjon innført. En valgordning basert på ren proporsjonal representasjon ble innført i mai 2002. Domstoler. Den dømmende myndighet består av Forfatningsdomstolen og et domstolshierarki bestående av tre instanser med Høyesterett på toppen. Etter grunnlovsendringen av 2005 utpekes dommere nå av et uavhengig dommerråd og ikke lenger av nasjonalforsamlingen. Endringene innførte også egne domstoler for mindre saker. Politiske partier. Den dominerende politiske skillelinjen i Republikken Makedonia går mellom landets største etniske grupper, makedonere og albanere, og partiene tar utgangspunkt i en av disse. Det ledende nasjonale makedonske partiet er Den Indre Makedonske Revolusjonære Organisasjon-Det Demokratiske Parti for Makedonsk Nasjonal Enhet (VMRO-DPMNE). Partiet framstiller seg som et kristeligdemokratisk parti. Det største partiet på venstresiden er Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), arvtakeren etter Makedonias Kommunistliga, det statsbærende partiet i tiden landet tilhørte Jugoslavia. SDSM inntar en forsonende holdning til landets øvrige etniske grupper. På albansk side er Demokratisk Union for Integrasjon det ledende partiet, i konkurranse med Albanernes Demokratiske Parti. Det finnes en rekke andre partier, blant annet flere som representerer landets etniske minoriteter. Disse stiller gjerne til valg i allianse med ett av de dominerende partiene. Ved valget i 2008 ble antallet partier representert i nasjonalforsamlingen redusert til fem, en nedgang fra åtte etter valget i 2006. Dette reduserer tendensene til fragmentering som har preget makedonsk politikk. De to første valgene, i 1991 og 1994, brakte 13 og 12 partier inn i nasjonalforsamlingen, mens henholdsvis 8 og 7 partier vant representasjon ved valgene i 1998 og 2002. Valg og regjeringsdannelse. Nasjonalforsamlingen velges i allmenne valg for fire år av gangen. Nasjonalforsamlingen kan oppløse seg selv. Regjeringen har rett til å be om tillitsvotum. Nasjonalforsamlingen kan også stemme over tillit til regjeringen dersom minst 20 av representantene ber om det. Om det framkommer mistillit til regjeringen, avholdes det nyvalg innen 60 dager etter at nasjonalforsamlingen ble oppløst. 2006. Ved valget 5. juli 2006 ble sentrums-høyre koalisjonen VMRO-DPMNE størst med 32,5 % av stemmene og 45 mandater. Partiet vant 38 mandater, mens koalisjonspartnerne Makedonias Sosialistparti fikk tre representanter, Makedonias Liberale Parti to representanter, mens Demokratisk Union og Unionen av Roma i Makedonia fikk en representant hver. Koalisjonen "Sammen for Makedonia", bestående av partiene Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), Det liberaldemokratiske parti, Tyrkernes demokratiske parti, Det Forente Parti for Roma i Makedonia og Serbernes Demokratiske Parti, fikk 23,3 % og 32 av plassene i nasjonalforsamlingen. SDSM ble det største av koalisjonspartnerne med 23 representanter, mens de liberale fikk 5. Partiene for tyrkerne fikk to representanter valgt inn, mens koalisjonspartnerne for roma og serberne fikk ett mandat hver. Koalisjonen ledet av Demokratisk Union for Integrasjon, som samarbeidet med Partiet for Demokratisk Velstand og Bosniernes Liga, fikk 12,1 % av stemmene og 17 representanter innvalgt. De to albanske partiene ble her valgt inn med 14 og 3 representanter, mens bosniernes parti ble uten representasjon. Albanernes Demokratiske Parti stilte alene, fikk 7,5 % av stemmene og vant med et 11 mandater. Partiet Nytt Sosialdemokratisk Parti, som ble stiftet i november 2005 av utbrytere fra SDSM, fikk 6 % og 7 mandater. VMRO Folkepartiet fikk 6.1 % og 6 representanter, mens partiene Demokratisk Rekonstruksjon av Makedonia og Partiet for Europeisk Framtid fikk en representant hver med henholdsvis 1,9 % og 1,2 % av stemmene. Valget i 2006 ledet til en koalisjonsregjering av partiene VMRO-DPMNE, Makedonias Sosialistparti, Albanernes Demokratiske Parti, Makedonias Liberale Parti, Nytt Sosialdemokratisk Parti og Partiet for Tyrkernes Bevegelse i Makedonia. 2008. Valget til nasjonalforsamlingen i 2006 var for perioden 2006–2010. På bakgrunn av at Makedonia ikke ble invitert til å bli medlem av NATO under organisasjonens toppmøte i Bukuresti, foreslo partiet Demokratisk Union for Integrasjon å skrive ut nyvalg. Forslaget ble støttet av regjeringskoalisjonen bestående av VMRO-DPMNE og Albanernes Demokratiske Parti. Forslaget var omstridt og opposisjonen, med Makedonias Sosialdemokratiske Allianse og Det liberaldemokratiske parti, boikottet avstemningen. Forslaget fikk likevel flertall og nasjonalforsamlingen vedtok 12. april 2008 å oppløse seg selv. Dette var første gang siden selvstendigheten at det ble utskrevet nyvalg. Valget ble avholdt 1. juni 2008. Det var preget av uro og voldsepisoder, særlig mellom de rivaliserende albanske partiene, noe som medførte at det ble nødvendig med omvalg ved 193 av 2 976 stemmelokaler. Valgdeltakelsen var imidlertid lav, 57 %. To brede valgallianser, ledet av de to viktigste partiene, ble dannet foran valget. VMRO-DPMNE sto i spissen for alliansen «For et bedre Makedonia», som også omfattet atten mindre partier. Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM) ledet an i «Sol – koalisjonen for Europa» og fikk følge av åtte andre partier. VMRO-DPMNE og «For et bedre Makedonia» ble valgets vinner med 48,8 % av stemmene og 63 av 120 mandater. SDSM og «Sol – koalisjonen for Europa» vant 23,6 % av stemmene og 27 mandater i nasjonalforsamlingen. De to albanske partiene Demokratisk Union for Integrasjon og Albanernes Demokratiske Parti fikk henholdsvis 12,8 % og 8,3 % av stemmene. Partiene fikk 18 og 11 representanter i nasjonalforsamlingen. Partiet for europeisk framtid fikk 1,5 % av stemmene og ett mandat. Ingen av de øvrige tretten partiene som stilte til valg oppnådde representasjon. Valget sikret nytt og større regjeringsflertall for VMRO-DPMNE og statsminister Nikola Gruevski, som likevel av hensyn til ønske om stabilitet og forsoning mellom folkegruppene søkte støtte fra det største av de albanske partiene, denne gang Demokratisk Union for Integrasjon. Landets regjering ble i juli 2008 en koalisjon bestående av VMRO-DPMNE, DUI og det lille Partiet for europeisk framtid. Forsvar. Republikken Makedonias forsvarsstyrker er organisert i hæren, med 9760 mann og luftforsvaret, med 1130 mann. En mindre marin styrke, som opererer på innsjøene som også utgjør deler av landets grense, sorterer under hæren og er oppsatt med patruljebåter. Totalt har landet 10890 mann under våpen, i tillegg kommer en reservestyrke på 21000. Den paramilitære politistyrken teller 7600, av disse er rundt 5000 væpnet. Landet har tidligere hatt verneplikt med en tjenestetid på seks måneder, men ordningen ble avsluttet fra oktober 2006. Makedonia skal fra da av ha et forsvar bestående av vervet personell. Republikken Makedonia aspirerer til medlemskap i NATO og er medlem av det NATO-tilknyttede Euro-atlantiske partnerskap. Republikken Makedonias har gitt styrkebidrag til internasjonale operasjoner, inkludert ISAF i Afghanistan og de multinasjonale styrkene i Operation Enduring Freedom i Irak. I 2007 var disse bidragene på henholdsvis 120 mann i ISAF og 33 til Operation Enduring Freedom. Internasjonale forbindelser. Makedonia er medlem av de fleste internasjonale organisasjoner. Landet ble opptatt som medlem av FN 8. april 1993 under navnet «The former Yugoslav Republic of Macedonia» og sorterer deretter under bokstaven T i FN-systemet, der landet er medlem av de fleste særorganisasjonene. Landet fikk medlemskap i OSSE 12. oktober og medlemskap i Europarådet fulgte 9. november samme år, i begge tilfeller under same navn som i FN. Makedonia er videre med i organisasjonen av fransktalende land, La Francophonie. Fra 4. april 2003 har landet vært medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Republikken Makedonia har som mål å bli medlem både i NATO og EU. Navnestriden med Hellas kan gjøre dette vanskelig. Høsten 2005 uttalte greske myndigheter: "Den greske regjering og det greske folket reserverer seg retten til å blokkere (Skopjes) deltagelse i enhver internasjonal organisasjon skulle denne deltagelsen skje under et annet navn enn FYROM". I 2004 søkte Republikken Makedonia om medlemskap i EU. Landet fikk status som kandidatland 17. desember 2005. Makedonias ambassade i Stockholm er sideakkreditert til Norge. I Norge har landet generalkonsulat i Molde, representert ved generalkonsul Knut Ødegård. Norge har ambassade i Skopje og er representert ved ambassadør Carl Schiøtz Wibye. Geografi. Korab er Republikken Makedonias høyeste fjell. Republikken Makedonia er en fjellrik innlandsstat som avgrenses geografisk av den sentrale dalen som skapes av elva Vardar og fjellkjedene som omgir denne. Landet preges av fjellandskap med dype daler og bassenger. I nord danner Šar-fjellet grensen mot Kosovo i nordvest, mens Osogovo-fjellet danner grensen mot Bulgaria i nordøst. Mot sør danner tre store innsjøer, Ohridsjøen, Prespasjøen, og Dojransjøen, grensen mot Albania og Hellas. Landets høyeste punkt er fjellet Korab, 2764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija. Klimaet preges av varme og tørre sommer og høst, med kalde og snørike vintre. Vardar-dalen har historisk vært en viktig ferdselsåre gjennom Balkan fra Egeerhavet til Donau i innlandet. Republikken Makedonia utgjør en del, kalt Vardar-Makedonia, av det videre landskapet Makedonia, der hoveddelen ligger i Hellas og en del i Bulgaria. Området er seismisk aktivt og rammes av jordskjelv. Det siste store skjelvet ødela Skopje i 1963, da flere enn 1000 menneskeliv gikk tapt. Republikken Makedonia har forekomster av krom, bly, sink, mangan, nikkel, jernmalm, asbest og svovel. Landet er skogrikt da 39 % av landet er dekket av skog. I underkant av en firedel av landeområdet er dyrkbart. Andre viktige byer er Ohrid, Veles, Štip, Kočani, og Strumica. 58 % av befolkningen bor i byer. Flytransport. Fly tilhørende det nasjonale flyselskapet MAT-Macedonian Air Transport. Til sammen finnes det tolv flyplasser i Republikken Makedonia, de fleste av disse mindre. Det er to internasjonale lufthavner, den ene ved hovedstaden Skopje, med navnet «Skopje Aleksander den Store», den andre ved byen Ohrid, med navnet «Ohrid St. Paul Apostelen». Skopje har direkteforbindelser til 16 europeiske byer; København, Amsterdam, Berlin, Düsseldorf, Hamburg, Paris, Praha, Zürich, Milano, Wien, Ljubljana, Budapest, Roma, Zagreb, Split og Istanbul. Ohrid har direkteforbindelser til Amsterdam, Düsseldorf, Ljubljana, Tel Aviv, Wien og Zürich. Det nasjonale flyselskapet MAT-Macedonian Air Transport ble etablert i januar 1994 og frakter passasjerer så vel som gods. Selskapet har base i Skopje og flyr til ni destinasjoner i Europa. Jernbane. Jernbanenettet er forholdsvis dårlig utbygd. Det har en total lengde på 699 km der 233 km er elektrifisert. Hovedlinjen går hovedsakelig til Serbia og Hellas. Skopje som viktigste knutepunkt og internasjonal stasjon også som stoppested for trafikken mellom Serbia og Hellas. Det finnes planer for utbygging av jernbanenettet til nabolandene Albania og Bulgaria. Jernbanen drives av det statlige selskapet Makedonski Železnici. Vegnett. Makedonia har et vegnett på 8684 km, der 5540 km har fast dekke. Hovedferdselsåren er motorvegen E75, som går fra den serbiske grensen i nord og sørøstover via Skopje til grensen mot Hellas. I og rundt hovedstaden Skopje finnes det også et motorvegnettet. Vegnettet har vært under opprustning siden selvstendigheten. Administrativ inndeling. Republikken Makedonia er delt inn i 84 kommuner (makedonsk: "opštini" (pl.), "opština" (sing.)). Hovedstaden Skopje er organisert som en samling av ti kommuner, men utgjør samtidig i seg selv en egen kommunaladministrativ enhet. Kommunestrukturen ble revidert i 2005, da antallet kommuner ble redusert fra de 123 kommunene som var etablert i 1996. Før 1996 var landet inndelt i 34 distrikter, kommuner eller fylker. Makedonias åtte regioner har kun statistiske funksjoner. Demografi. Republikken Makedonia er befolket av en rekke etniske grupper. Makedonerne er i flertall, mens albanerne er den største mindretallsgruppen. I folketellingen i 2002 erklærte 64,2 % seg som makedonere, mens 25,2 % erklærte seg som albanere. Republikken Makedonia har også flere mindre folkegrupper. Blant disse er tyrkere (3,9 %), roma (2,7 %), serbere (1,8 %), bosniere (0,8 %) og vlacher (0,5 %). I tillegg utgjør andre folkeslag til sammen 1 % av landets befolkning. Språk. Språksituasjonen i Makedonia er kompleks. I underkant av to tredeler av landets befolkning identifiserer seg som makedonere og taler makedonsk språk. Disse er etterkommere etter slaviske stammer som kom til området på 500-700-tallet. Språket disse taler er nært beslektet med bulgarsk. Det skrives med det kyrilliske alfabetet og er landets primære offisielle språk. Om lag en firedel av folket er albansktalende. Disse bor hovedsakelig nord og vest i landet og er særlig konsentrert rundt byene Tetovo og Gostivar. Som følge av Ohridavtalen og grunnlovsendringene i 2002 har albansk fått status som offisielt språk i Republikken Makedonia. Etter dette får ethvert språk som tales av minst 20 % av befolkningen offisiell status på nasjonalt nivå. Loven om kommunalt selvstyre av 2002 bestemmer at makedonsk er offisielt språk i alle kommuner, men at kommuner der mer enn 20 % av befolkningen taler et annet språk skal ha disse som offisielle språk for kommunens virksomhet. Etter denne reglen er albansk offisielt språk i 28 av landets 84 kommuner. Av disse har 16 albansk flertall. Tre språk oppfyller kravet om at et språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen skal være offisielt språk i en kommune: tyrkisk, serbisk og roma. Den tyrkisktalende befolkningen, som stammer fra flere århundrers osmansk styre, er på knapt 78 000 og finnes spredd i det sentrale og vestre av landet. Tyrkisk er offisielt språk i fire kommuner (Mavrovo og Rostuša, Plasnica, Tsentar Zhupa) og Vraneštica). Den serbisktalende befolkningen er på 36 000 mennesker og er spesielt konsentrert til Skopje og til landets tredje største by Kumanovo nord i landet. Serbisktalende utgjør likevel bare mer enn en femdel i en kommune, Čučer-Sandevo. Roma-befolkningen i Makedonia er på i underkant av 54 000 mennesker. I kommunen Šuto Orizari i utkanten av Skopje utgjør disse et flertall på 60,6 % av befolkningen. Kommunen kan selv avgjøre om den skal gjøre et språk som tales av mindre enn 20 % av befolkningen til offisielt språk i egen kommune. Andre språk, som ikke utgjør mer enn en femdel av befolkningen i noen kommune, er vlach og bosnisk. Vlach, et språk beslektet med rumensk, tales særlig rundt byen Kruševo. Vlachene i Makedonia teller 9.700 mennesker. Bosnisk språk tales av 17 000. Religion. St.Klement og Pantheleimon-kirken i Ohrid Religionsgrensene følger stort sett språkgrensene i Republikken Makedonia, da slik at makedonerne og andre slavisktalende grupper er ortodokse kristne, mens hoveddelen av albanerne, tyrkerne og roma-befolkningen er muslimer. Til sammen utgjør de ortodokse i underkant av to tredeler av befolkningen, mens muslimene utgjør den øvrige tredelen. De ortodokse er organisert i den Den makedonske ortodokse kirke. Denne erklærte seg selvstendig i 1968, etter at den brøt ut av Den serbisk-ortodokse kirke. Kirken står under ledelse av erkebiskopen av Ohrid og Makedonia. Utdanning. Retten til utdannelse er garantert i grunnloven, som også sikrer at grunnopplæring er obligatorisk og gratis. Retten til utdannelse på eget språk er sikret for alle landets nasjonaliteter gjennom grunnlovens artikkel 48 og er videre styrket gjennom grunnlovsendringene av 2001. Makedonia har tre offentlige universiteter. Det eldste og største av disse er St. Kyrill og St. Method Universitetet i Skopje, grunnlagt i 1949. Universitetet har over 36 000 studenter fordelt på 23 fakulteter. St. Klement av Ohrid-universitetet i Bitola ble grunnlagt i 1979 og har 15 000 studenter fordelt på åtte fakulteter. Universitetene i Skopje og Bitola er begge statlige og har makedonsk som hovedspråk. Landets tredje universitet er Statsuniversitetet i Tetovo. Dette var opprinnelig et privat albanskspråklig universitet, grunnlagt i 1994. Inntil 2004 manglet det anerkjennelse fra makedonske myndigheter, men ble gjort til statsuniversitet som del av prosessen for å integrere landets albanske minoritet. Statsuniversitetet i Tetovo har fem fakulteter. I oktober 2001 åpnet det private Sørøsteuropeiske universitetet i Tetovo, grunnlagt etter initiativ fra OSSEs Høykommissær for nasjonale minoriteter og finansiert av internasjonale donasjoner. Videre finnes det et privat University American College Skopje i hovedstaden. Dette gir utdanninger på engelsk. Republikken Makedonia deltar fra 2003 i Bologna-prosessen. Presse. Det utgis omkring 10 dagsaviser i Makedonia. Selv etter privatisering har den største avisutgiverne forblitt i statlig eie. De største av dagsavisene utgis i Skopje og skrives på makedonsk. Den statssubsidierte «Nova Makedonija» ble grunnlagt i 1944 og har et opplag på omkring 25000. «Večer», som også er statsstøttet, ble grunnlagt i 1963 og har et opplag på i overkant av 29000. De viktigste private dagsavisene er «Utrinski Vesnik», «Dnevnik» og «Vreme». Den albanskspråklige avisen «Flaka e vëllazërimit», opprinnelig grunnlagt 1945 og relansert i 1994, utkommer i Skopje og har et opplag på 4000. Kringkasting. "Makedonska Radio-Televizija" (MRT) er den eldste kringkastingsorganisasjonen i Makedonia. MRT ble grunnlagt i Skopje i 1944 og er tidligere kjent under navnene "Radio Skopje" og "Radiotelevizija Skopje". Radioprogrammene startet i 1944, mens fjernsynssendinger kom til i 1963. Sitt nåværende navn fikk MRT i 1993 da organisasjonen gikk ut av den jugoslaviske kringkastingsunionen. MRT er en statlig kringkaster som er lisensfinansiert. Den kringkaster tre kanaler og en satellittkanal i fjernsyn og det samme antall i radio. MRT kringkaster på makedonsk og albansk, men har også programmer på språkene til landets nasjonale minoriteter, det vil si tyrkisk, serbisk, roma, vlach og bosnisk. Til utlandet kringkastes det på bulgarsk, gresk og serbisk. Det finnes tre større private fjernsynsstasjoner i Makedonia, "A1 Television", "Kanal 5" og "Sitel TV". Til de riksdekkende private radiostasjonene hører "Antenna 5 Radio", "Kanal 77" og "Radio Ros". Det finnes i tillegg mange mindre radio- og fjernsynskanaler, samt flere som opererer uten lisens. "Macedonian Information Agency" (MIA) er et statlig nyhetsbyrå med hovedkvarter i Skopje. Det har konkurranse fra det private nyhetsbyrået "Makfax", etablert i 1993. Verdensarv. UNESCO satte i 1979 Ohridsjøen på sin Verdensarvliste som naturarv og året etter ble dette utvidet til å gjelde Ohrid-regionens kulturelle arv. Noen av de eldste bosettinger i Europa finnes ved innsjøen. Byen Ohrid ble grunnlagt på 600-tallet og rommer St.Pantaleon-klosteret, det eldste slaviske kloster. Den viktigste samlingen av bysantinske ikoner, for det meste fra 1000- til 1300-tallet, finnes i byen. Moldova. Moldova, offisielt Republikken Moldova (moldovsk: "Republica Moldova") er et land i Øst-Europa uten kystlinje, som ligger mellom Romania i vest og Ukraina i øst. Grensen mot Romania følger elvene Prut og Donau. Moldova var tidligere en del av Romania, men ble senere sovjetrepublikk i Sovjetunionen under navnet Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikk eller bare Moldavia, som er en slavisk form av Moldova. Landet omfatter mesteparten av det historiske landskapet Bessarabia, bortsett fra sumpmarkene lengst sør og de aller nordligste delene. I tillegg hører en smal landstripe på østsiden av elva Dnestr til Moldova. Dette området kalles Transnistria og ble innlemmet i Den moldovske SSR i 1940. Transnistria er for tiden ikke under moldovsk kontroll, og er i praksis selvstendig, selv om ingen har anerkjent det som egen stat. Moldova er det fattigste og mest underutviklede landet i Europa. Største by og hovedstad er Chișinău med innbyggere, etterfulgt av Bălți med innbyggere og Tiraspol med innbyggere. Befolkningen består av 63,9 % rumenere, 14,2 % ukrainere, 12,8 % russere og 9,1 % er andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 64,5 år, for kvinner er den 71,5 år. Historie. I oldtiden var dagens Moldova befolket av dakere. Strategisk plassert på ruten mellom Europa og Asia, ble Moldova rammet av en rekke invasjoner. Både russere, mongoler og diverse stammefolk herjet området. I middelalderen var dagens Moldova sammen med rumensk Moldova samlet i fyrstedømmet Moldova. Fyrstedømmet ble et lydrike under Det osmanske riket (Tyrkia), men i 1812 ble den østlige halvdelen (dagens Moldova) avstått til Russland. Den vestlige delen ble til Romania sammen med fyrstedømmet Valakia. Etter den russiske revolusjonen ble Bessarabia en selvstendig stat i 1918, men ble etter kort tid innlemmet i Romania. I 1940 ble Moldova okkupert av Sovjetunionen og regionen Transnistria ble innlemmet i Moldova. Med støtte fra Tyskland klarte Romania å kaste sovjeterne ut igjen i 1941. Etter 2. verdenskrig ble Moldova igjen okkupert av Sovjetunionen. Under Stalin ble et stort antall moldovere deportert til Sibir og Kasakhstan, mens russere ble sendt til Moldova. I august 1991 erklærte Moldova sin uavhengighet og brøt ut av Sovjetunionen. Til å begynne med var det sterk støtte i folket for en gjenforening med Romania, men i en folkeavstemning i 1994 stemte en overveldende majoritet for fortsatt selvstendighet. Siden 2001 har det tidligere kommunistpartiet hatt makten i Moldova. Politikk og administrasjon. Moldova er en demokratisk republikk. Statsoverhode er presidenten. Presidenten utpekes av parlamentet med 3/5 flertall. Statsministeren utpekes av presidenten, og utpeker igjen regjeringen. Begge disse må godkjennes av parlamentet. Vlad Filat har vært statsminister siden 2009. Parlamentet har ett kammer, og 101 medlemmer. Disse sitter i perioder på fire år. Høyesterett har mulighet til å overstyre alle parlamentsvedtak og presidentdekreter om de skulle stride mot grunnloven. Høyesterett har seks dommere, der to utpekes av presidenten, to av parlamentet og to av dommerstanden. I 2009 vant "Alianţa pentru Integrare Europeană" (Alliansen for europeisk integrasjon), bestående av "Partidul Liberal Democrat din Moldova", "Partidul Liberal" og "Partidul Democrat din Moldova", flertall i parlamentet. Liberaldemokraten Vlad Filat ble da statsminister. "Partidul Comuniştilor din Republica Moldova", et marxist-leninistisk parti, er det største opposisjonspartiet. Administrativ inndeling. 1. Anenii Noi 29. 350;tefan Voda Næringsliv. Moldova har et godt klima og godt jordbruksland, men mangler mineralforekomster. Derfor er økonomien basert hovedsakelig på landbruket, hvor det dyrkes frukt, grønnsaker, vin og tobakk. Olje, kull og naturgass må importeres fra Russland. Energimangel har bidratt til kraftig nedgang i industriproduksjonen etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. De første 10 årene etter uavhengigheten skjedde en kraftig liberalisering i landets økonomi, men i det siste har kommunistpartiet prøvd å reversere mye av dette. Landet har ikke hatt særlig økonomisk vekst etter uavhengigheten og landet preges av fattigdom. Ca. 1 million har forlatt landet for å finne arbeid andre steder, mens en tredel av de gjenværende reiser hvis de får sjansen. Moldova er trolig Europas fattigste land med en levestandard som mange u-land. Sersjant. Sersjant "(sjt.)" er et befal som normalt har gjennomgått en ettårig befalsutdanning, eller et utskrevet befalskurs "(UB-kurs)" med 6 måneders utdanning og 6 måneder praksis. Sersjanter er som oftest lagførere på troppsnivå i den «regulære» hæren, men disse kan også være menige eller vervede som har blitt gitt en midlertidig grad på grunn av stillingen de besitter. Sersjant er den høyeste graden en vanlig menig kan få. Den er høyere enn korporal men lavere enn fenrik som er en offisersgrad. Sersjantgrad symboliseres med tre vinkler. Tilsvarende nivå i Sjøforsvaret kalles Kvartermester. Fenrik. Fenrik (Fenr.) er den laveste offisergraden i det norske miliæret. Graden ble frem til 1930 kalt sekondløytnant, en tittel som brukes på mange andre språk. Gradene oversersjant og stabssersjant opphørte 1. juli 1975 og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle stabssersjantene fikk kapteins grad. På troppsnivå i regulære avdelinger vil en fenrik fungere som nestkommanderende "(NK)" troppssjef og/eller lagfører, men disse kan også jobbe på høyere nivåer. Fenrikgraden symboliseres med én stjerne (hæren/luftforsvaret) eller en galon (sjøforsvaret). Løytnant. Løytnant (fra fransk "lieutenant", stedfortreder, den høyeste etter sjefen, tidligere skrevet lieutenant, leutnant og løitnant på norsk) er den nest laveste graden for offiserer i det norske forsvaret. Den tilsvarer den tidligere graden premierløytnant. I 1930 ble gradene premierløytnant og sekondløytnant erstattet med løytnant og fenrik. Gradene oversersjant og stabssersjant opphørte 1. juli 1975 og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle stabssersjantene fikk kapteins grad. Løytnanter fyller mange stillinger, i regulære hæravdelinger vil disse tjenestegjøre som troppssjef, NK kompani, administrasjonsoffiser, vernepliktige leger, prester, ingeniører og lignende. Løytnantsgrad symboliseres med to stjerner i hæren og en stripe og en galon i sjøforsvaret. Romania. Romania (rumensk: "România") er et land i det sørøstlige Mellom-Europa som har vært regnet for å tilhøre både Øst-Europa og Balkan. Det gjennomskjæres av elven Donaus nedre løp og av fjellkjeden Karpatene. Det grenser til Svartehavet i øst, Bulgaria i sør, Serbia og Ungarn i vest, Ukraina i nord (og ved Donaus utløp) og Moldova i nordøst. Det moderne Romania oppstod i 1859 som en union mellom fyrstedømmene Moldavia og Valakia. Den tredje hoveddelen av Romania, Transilvania, ble avstått av Ungarn ved Trianon-traktaten etter første verdenskrig. Romanias hovedstad og største by er București. I 2004 ble Romania medlem i NATO, og i 2007 gikk landet inn i EU. Naturgeografi. Romania er et stort land med mye fjell og har derfor et variert klima. Landet har et temperert innlandsklima med store temperaturforskjeller mellom dag og natt, og mellom sommer og vinter. Dette kommer av at det nesten ikke er temperaturutjevnende effekt fra havet. Romania har sine største temperatursvingninger mellom årstidene i Transilvania, der det går fra -5°C i januar og 20°C i juli. Her er det også mest snø om vinteren, da fjellene har lavere temperaturer enn lavlandet i sør. Kysten ved Svartehavet får 400 mm nedbør i året, mens det i innlandet kommer 500-700 mm. Oppe i fjellene faller det 800-1500 mm. Demografi. Under folketellingen i 2011 hadde Romania et innbyggertall på 19 599 506. Språk. Hovedspråket i Romania er rumensk, verdens femte største romanske språk. Ungarsk og romanes er de største minoritetsspråkene. Frem til kommunismens fall var også tysk et viktig minoritetsspråk, men de senere årene er flesteparten av tyskerne emigrert til Tyskland. De viktigste fremmedspråkene er fransk og engelsk. Tradisjonelt sett har fransk vært det dominerende fremmedspråket i skolen, men dette er i ferd med å endre seg. Religion. Det er ingen statsreligion i Romania. Flesteparten av rumenerne er ortodokse (86,7 %), mens 4,7 % er romersk-katolske og 3,7 % protestanter. Tidlig historie. Det området som i dag utgjør Romania, har vært befolket fra forhistorisk tid. Et av fossilene som er funnet er et kjeveben fra en voksen mann, og regnes for å være mellom 34 000 og 36 000 år gammelt, noe som gjør dette til det eldste fossil av moderne mennesker som er funnet i Europa. I 513 f. Kr. ble de dakiske stammene sør for Donau bekjempet av den persiske erobreren Dareios den Store som et ledd i det store felttoget mot skyterne. Mer enn et halvt millenium senere ble Dakia erobret av romerne under Trajan i perioden 101-106, noe som gjorde at dagens Romania ble en romersk provins. Gotiske og karpiske invasjoner gjorde imidlertid at romerne måtte trekke seg tilbake til sydsiden av Donau i perioden fra 238 til 269. Goterne fortsatte ekspansjonen, og i 271 eller 275 forlot romerne Dakia. Goterne bodde i området frem til det fjerde århundre, da hunerne også invaderte Dakia. Folkevandringstiden førte til ytterligere innvandring, og gepiderne og avarerne slo seg ned i Transilvania, der de beholdt makten frem til 700-tallet. Dakia ble så innlemmet i Bulgaria. Det var i denne perioden bulgarerne ble kristnet, og de gikk etterhvert over til kirkeslavisk som liturgisk språk. Dette fikk også konsekvenser for rumenerne, som benyttet slavisk som kirkespråk frem til sekstenhundretallet, da de gikk over til rumensk. De fortsatte også å skrive rumensk språk med kyrilliske bokstaver til midten av 1800-tallet. Etter middelalderriket Bulgarias fall ble Romania politisk fragmentert. Transilvania ble en del av kongeriket Ungarn, som tidvis også behersket andre deler av det nåværende Romania. Trusselen fra osmanerne på trettenhundretallet gjorde at fyrstedømmene Moldavia og Valakia oppsto som mer sentraliserte politiske enheter. Osmanerne var imidlertid ikke til å stoppe, og på midten av femtenhundretallet var mesteparten av Balkan under tyrkernes herredømme. Moldavia, Valakia og Transilvania kom under osmansk suverenitet, men beholdt indre selvstyre. Habsburgernes seier over tyrkerne i 1699 gjorde at Transilvania ble tilbakeført til Ungarn som en del av Habsburgmonarkiet. I 1718 ble også den vestlige delen av Valakia erobret, men ble senere gitt tilbake igjen. I 1775 ble det vestlige Moldavia (Bukovina) innlemmet i Østerrike, samtidig som Russland tok over den østre halvdelen (Bessarabia). Nasjonal oppvåkning og et uavhengig Romania. I revolusjonsåret 1848 kom det også til opprør mot den bestående orden i Romania, etter at den rumenske nasjonalfølelsen var blitt vekket av et mislykket opprør ledet av Tudor Vladimirescu 27 år tidligere. Revolusjonen var mislykket, men ideen om uavhengighet ble ikke lagt død. I 1859 valgte både Valakia og Moldavia Alexandru Ioan Cuza til fyrste, og Donaufyrstedømmene ble dermed forent i en personalunion. Den tyske prinsen Karl av Hohenzollern-Sigmaringen ble i 1866 utpekt til fyrste i det forente fyrstedømmet Romania. I 1877 erklærte Romania full uavhengighet fra Det osmanske riket, og ved Traktaten i Berlin ble dette internasjonalt anerkjent. Bessarabia tilfalt imidlertid Russland, og Transilvania var fortsatt en del av Østerrike-Ungarn. I 1881 ble Karl utropt til konge av Romania under navnet Carol I. Den nye nasjonen orienterte seg nå mot Vest-Europa, og spesielt mot Frankrike for inspirasjon. "Calea Victoria" i hovedstaden stod ikke tilbake for "Champs Elysées", og București fikk gatebelysning før Wien. Den første elektriske gatebelysningen fikk București i 1882, lenge før mange vesteuropéiske byer. Under første verdenskrig gikk Romania inn på Ententens side i 1916 etter løfter om å få Transilvania, men krigslykken gikk dårlig, og landet ble etterhvert okkupert av Sentralmaktene. Romania ble tvunget til å slutte separatfred i 1918, men Sentralmaktenes sammenbrudd senere på året gjorde at rumenerne kunne gå inn i krigen igjen. Seieren førte til at Transilvania, Bessarabia og Bukovina ble innlemmet i Romania. Mellomkrigstidens Romania er kjent som "România Mare" (Stor-Romania), siden alle etniske rumenere nå var samlet i ett rike. Samtidig hadde landet store minoriteter, da 28 % av befolkningen besto av tyskere, ungarere, jøder og ukrainere. Frem til 1938 var Romania et liberalt, konstitusjonelt monarki, men landet ble så et diktatur. Kong Carol II ble diktator, men konsekvensene av Molotov–Ribbentrop-pakten gjorde at han måtte abdisere til fordel for sønnen Mihai. General Ion Antonescu grep imidlertid makten og innførte et autoritært tyskvennlig styre med støtte fra fascistene i Jerngarden. Under tysk press ble den nordlige delen av Transilvania, med en stor ungarsk minoritet, avstått til Ungarn i 1940. Under andre verdenskrig var Romania alliert med Tyskland, men i 1944 gjorde Mikael med støtte fra anti-fascistiske kretser statskupp og førte Romania over på de alliertes side. Den nærmest allierte makten Sovjetunionen rykket frem gjennom Romania under sluttoppgjøret mot Tyskland og beholdt okkupasjonsstyrker i landet også etter fredsslutningen. Andre verdenskrig førte til territoriale tap for Romania, som måtte avstå Bukovina og Bessarabia til Sovjetunionen (det senere uavhengige landet Moldova) og det Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Men Ungarn måtte i 1944 gi tilbake det nordlige Transilvania til Romania. Etterkrigstiden. Sovjetisk press førte til at Romania ble omdannet til en kommunistisk folkerepublikk, og kong Mihai I ble sendt i eksil. Romanias sterke mann i perioden 1948 til 1965 var Gheorghe Gheorghiu-Dej. I 1965 tok Nicolae Ceaușescu over ledelsen av landet, og begynte å føre en mer uavhengig utenrikspolitikk. Innenrikspolitisk var imidlertid regimet svært brutalt, og sikkerhetspolitiet Securitate brukte harde metoder for å undertrykke opposisjonen. Ceaușescu dannet en personkult rundt seg selv, og et besøk i Nord-Korea gjorde at han ble svært inspirert av Juche-ideologien. Dette førte til en serie med feilslåtte reformer, og åttitallet ble en eneste lang økonomisk nedgangstid. Rumenere måtte nøye seg med 40 Watts lyspærer hjemme, slik at strøm kunne eksporteres til Tyskland og Italia. Kjøtt, sukker, mel, smør og egg var blant fødevarer som ble rasjonert. Folk ble pålagt obligatorisk arbeid for det offentlige på søndager og i ferier (det som ble kalt hovtjeneste i livegenskapens tid og "corvée" i det før-revolusjonære Frankrike). Forbruket av bensin ble satt ned til et minimum, og i 1986 iverksatte man et program for hesteavl for å sette inn hester som erstatning for motorkjøretøyer. For å tvinge opp fødselstallene forbød Ceaușescu i 1966 abort for kvinner under førti, om de hadde mindre enn fire barn. I 1986 ble denne aldersgrensen hevet til førtifem år. I 1984 ble minimum giftealder for kvinner satt ned til femten år. For å hindre illegale aborter ble det innført tvungen månedlig underlivsundersøkelse av alle kvinner i fruktbar alder. Abort kunne bare innvilges i nærvær av en representant for partiet. Følgelig steg barnedødeligheten slik at en fødsel etter 1985 først registreres når barnet har overlevd de første fire ukene. Da Ceaucescu ble styrtet, var dødsraten for nyfødte 25 pr. 1 000, og det fantes bortimot 100 000 barn etterlatt på institusjoner. Frem mot år 2000 gikk en fjerdedel av budsjettet i Constanțas østlige bydeler til å sørge for forlatte, underernærte og syke barn. Gjennomsnittlig levetid for rumenske menn var i 2008 bare 66 år, lavere enn i 1989, og ti år lavere enn EU-gjennomsnittet, som er 76 år for menn. Sammen med kommunismens fall i resten av Øst-Europa ble også Ceaușescu-regimet styrtet, etter en revolusjon som oppstod i Timișoara. I en skinnrettssak ble Ceaușescu funnet skyldig i en lang rekke forbrytelser, og straks henrettet. Kommunisten Ion Iliescu overtok så makten, samtidig som restriksjonene på andre partier ble hevet. I desember 1991 fikk Romania ny grunnlov, og i 1995 ble Emil Constantinescu valgt til president. Romania etter kommunismens fall har vært preget av stadig skiftende maktforhold, der også eks-kommunistene har hatt en viss innflytelse. I 2004 ble Traian Băsescu valgt til president, etter at Iliescu igjen hadde fått sjansen en periode. Politikk og administrasjon. Romania er en demokratisk republikk. Den lovgivende forsamlingen består at to kamre, Senatet ("Senate"), som har 137 medlemmer (2005) og Deputertkammeret, "(Camera Deputaților)" som har 332 medlemmer (2004). Representantene blir valgt hvert fjerde år. Presidenten, som innehar den utøvende makt, blir også valgt ved direkte valg som avholdes hvert femte år. Presidenten utpeker en statsminister, som leder regjeringen og utpeker regjeringens medlemmer. Regjeringen skal godkjennes av den lovgivende forsamlingen. Fra 1. januar 2007 ble landet tatt opp som EUs medlemsland nummer 26 etter først å ha fått avslag på EU-medlemskap. To og et halvt år etter den store utvidelsen i 2004 hvor EU ble utvidet med ti nye land, var landet kvalifisert til medlemskap. Administrativ inndeling. Romania kan deles inn i fire historiske regioner. Disse er Transilvania, Valakia, Moldova (ikke å forveksle med republikken Moldova) og Dobrudsja. Romania har 41 fylker (rumensk "județe"). Disse styres av et fylkesråd ("consiliu județean"), samt en utpekt, upolitisk leder for administrasjonen. Landet er inndelt i 2686 kommuner ("comună"), og 265 byer. Kommunene og byene har lokalt selvstyre, og ledes av en borgermester ("primar"). De største byene har status som "municipiu", og har større lokalt selvstyre. Næringsliv. Det internasjonale pengefondet anslår BNP pr. innbygger til å være USD 10 661 i 2007. Tilsvarende velstandsmål fra UNDP for 2005 var 4.540 US$, men justert for kjøpekraft (PPP) hele 9.208 US$ per innbygger. Romania har vært med i EU siden 1. januar 2007. De første ti årene etter kommunistregimes fall var preget av dårlige økonomiske tider. Mange unge rumenere forlot i denne perioden landet for å søke lykken i Vest-Europa. Siden 2000 har imidlertid trenden snudd, og landet har lav arbeidsledighet med inflasjonen under kontroll. I 2006 hadde Romania en vekst i BNP på hele 7.7 %. Arbeidsledigheten er på moderate 4,5 %. Myntenheten i Romania er leŭ (flertall: lei). Denne utstedes av sentralbanken Banca Națională a României. Den rumenske regjeringen håper å kunne innføre Euro fra 2014. Største byer. a> er Romanias største by og har vært hovedstad siden 1862 a> gjør at byen er et populært feriested om sommeren Kultur. a> er en av Romanias mest kjente forfattere. Romania har et rikt kulturliv, basert på at landet ligger i skjæringspunktet mellom Sentral-Europa, Øst-Europa og Balkan. Rumenerne er stolte av sin latinske kulturarv, og er blant annet med i Francophonie. Romanias kultur er også påvirket av landets slaviske naboer, den ottomanske perioden, samt ungarerne og tyskerne i Transilvania. Unionen mellom Moldavia og Valakia i 1859 ble startskuddet til dannelsen av en nasjonal identitet, godt hjulpet av den kulturvennlige kongen Carol I. Miljøet rundt litteraturselskapet Junimea ble svært viktig for den unge nasjonen, med kulturstorheter som Titu Maiorescu, Ion Creangă, Ion Luca Caragiale og ikke minst Mihai Eminescu. Første halvdel av nittenhundretallet blir sett på som rumensk kulturs gullalder. Kunstneren Constantin Brancusi var svært viktig i modernismens fremvekst. Perioden så også en kulturkamp mellom tradisjonalister som Lucian Blaga og folk som Eugen Lovinescu, som omfavnet vesteuropeisk kultur. I etterkrigstiden førte kommunistregimet i landet til at flere rumenske kulturpersonligheter forlot Romania. Blant disse var Eugen Ionescu, som i eksil i Frankrike var en foregangsmann innen absurd teater. Andre kjente rumenere i etterkrigstiden var Sergiu Celibidache (dirigent for blant annet Berliner Philharmoniker) og filosofen Emil Cioran. To rumenere har vunnet en nobelpris. George Emil Palade vant nobelprisen i medisin i 1974, og Elie Wiesel fikk Nobels fredspris i 1986. I 2007 var byen Sibiu europeisk kulturhovedstad. Sekondløytnant. Sekondløytnant er den laveste offisersgraden i mange militære styrker, som hovedregel landstyrker. Den neste graden er da vanligvis premierløytnant (løytnant i Norge). I Norge ble den erstattet med fenrik fra 1. januar 1930. I den britiske armeen ble sekondløytnant innført som erstatning for fenrik (kornett i kavaleriet) i 1871, men graden hadde allerede vært lenge i bruk i Royal Artillery, Royal Engineers og musketer- og skarpskytterregimenter. Hamois. Hamois er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Viroinval. Viroinval er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Philippeville. Philippeville er en kommune i den belgiske provinsen Namur. 1230-årene. Snorre Sturlasson skrev Heimskringla, eller Snorres kongesagaer, på 1220- og 1230-tallet. 1260-årene. Norge. Utstein kloster bygges. Hastière. Hastière er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Læstadianerne. Læstadianisme er en luthersk kirkelig vekkelsesbevegelse som ble startet av den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800—61) i svensk Lappland. I 1840-årene bredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge, og har siden bredt seg til flere land, blant annet til Nord-Amerika, England, Tyskland, Russland og Estland. Etter Læstadius' død ble bevegelsen ledet av Juhani Raattamaa (1811—99). Etter Raattamaas død ble vekkelsen splittet i flere retninger; førstefødte, gammellæstadianere, småførstefødte, de nyvakte, lundbergianerne og lyngenretningen med sine to retninger; fundamentale og liberale. Læstadianismen tilhører statskirken, men har enkelte steder egen nattverd, dåp og konfirmasjon. I USA hvor de ikke har noen statskirke, har de nattverd, dåp, konfirmasjon, begravelse og bryllup i bedehuset. Bakgrunnen. Læstadius ble ordinert som prest i 1825 av biskopen i Halmstad, Erik Abraham Almquist. Hans første prestegjeld var Arjeplog, hvorav han ble misjonær for regionen Pite. Fra 1826 til 1849 var han sogneprest i Karesuando prestegjeld. I den tiden da Læstadius ankom Karesuando, hersket det stor nød og fattigdom der. Alkoholmisbruk var utbredt blant den samiske befolkningen. Alkoholmisbruket ble en av de viktigste tingene Læstadius ønsket å endre på. Dette klarte han på forbløffende kort tid, for det meste gjennom å opplyse og advare folket i sine prekener. Læstadianerne (trosretningen som oppstod ved og etter Læstadius) er kjent for sitt avhold, og utspringet til dette ligger nok for en stor del i de tilstandene Læstadius var vitne til. Størstedelen av den samiske befolkningen ble «tørrlagt» som følge av Læstadius' arbeid, og den utbredte fattigdommen mer utholdelig., Særtrekk. Læstadius prekte en streng form for luthersk kristendom. Hans forkynnelse og den gjenklangen dette vakte hos hans tilhengere skremte de kirkelige og verdslige myndighetene. Biskopen bestemte derfor at det fra og med 1853 skulle holdes to gudstjenester i Pajala; en for «de vakte» og en for andre. Dette anses som starten på den læstadianske bevegelsen. Læstadianerne har hele tiden forblitt medlemmer av statskirkene i Norge, Sverige og Finland, men holder egne møter (forsamlinger), og noen holder sine egne gudstjenester. Sentralt i Læstadius' lære er synd og tilgivelse, rett anger (over syndene) og nestekjærlighet. Gjennom å erkjenne sin syndige natur skal mennesket angre sine brudd mot Guds ord. Den angrende synderen får syndsforlatelse gjennom å be om denne fra en kristen han eller hun har tiltro til (ikke alle retninger), eller å gå til skriftemål ved nattverden. Utbredelse. Læstadianerne har i dag mange store forsamlinger i Norge, Sverige, Finland, Danmark og Amerikas forente stater. I de senere år er læstadianismen også blitt kjent blant studenter fra Kina, Russland og de østeuropeiske land. Læstadius' lære har samme utspring som haugianismen (som læstadianerne for øvrig mener er nokså utvannet i dag, sett i forhold til Hans Nilsen Hauges lære). Man kan videre følge læren til Martin Luther, til de første menigheter som oppstod etter Jesus. Læstadius ble etterfulgt av Johan Raattamaa, som overtok den åndelige ledelsen av læstadianismen. PowerPC. PowerPC er en RISC mikroprosessor arkitektur skapt av Apple-IBM-Motorola alliansen (kjent som AIM) i 1991. PowerPC-prosessoren skulle egentlig inngå i en samlet «AIM»-plattform, men bare prosessoren er i bruk den dag i dag. Bruk av PowerPC. PowerPC-prosessorer blir brukt i mange produkter, blant disse er Macintosh-maskiner til og med begynnelsen av 2007, 6000 UNIX arbeidsstasjoner, Cisco-rutere, Amiga-klonen Pegasos, akselerasjons-kort for Amiga, spillkonsollen Nintendo GameCube og den personlige videoopptakeren TiVo. I 2003 sendte NASA opp to «Mars-rovere» (Spirit og Opportunity) som brukte PowerPC-prosessorer. Havelange. Havelange er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Vallonia. Vallonia ("Région wallonne" på fransk, "Wallonische Region" på tysk, og "Waals Gewest" på nederlandsk) er en fransktalende region i Belgia. Den grenser til Nederland, Tyskland, Luxembourg og Frankrike, foruten til nabodelstaten Flandern. Den dekker rundt 35 % av Belgias befolkning og rundt 55 % av Belgias landområder. Et mindretall på om lag innbyggere er tysktalende. Sykehus. Sykehus er en fellesbetegnelse på institusjoner som yter medisinsk hjelp. En annen betegnelse er hospital. I vestlig sykehusvesen er som regel somatiske og psykiatriske sykehus adskilt. Men man behøver ikke være syk for å bli behandlet på et sykehus. I moderne tid foregår således de fleste fødsler på et hospital, og i de normale tilfelle behøver fødselslegen ikke å rekvirere hjelp fra operasjonsgangen til f.eks. keisersnitt. Sykehusbygning. Sykehus er også en bygningstype som er oppført for å oppfylle institusjonens behov. En sykehusbygning er avhengig av en rekke forhold: medisinske behov, kultur, sosiale forhold, religion, økonomi, stilperiode etc. Disse skifter gjennom tidene og gjør at byggeoppgavem endrer seg med hensyn til den tid sykehuset ble bygd i og befinner seg i. Norske sykehus. I Norge er alle offentlige sykehus eid av staten ved sine fire regionale helseforetak. I det offentlige helsevesen er det tre typer somatiske sykehus; lokalsykehus, sentralsykehus og regionsykehus. Alle norske regionsykehus er også universitetssykehus. Noen av dem, f.eks. Rikshospitalet, har nasjonale funksjoner. I tillegg finnes en rekke private sykehus, som også i utstrakt grad har avtaler med de regionale helseforetak om refusjoner for medisinsk behandling. Ordningen «fritt sykehusvalg» gjør at pasienter i dag fritt kan velge å la seg undersøke og behandle ved ethvert lokalsykehus eller privat sykehus med avtale. «Blücher». «Blücher» var en tysk krysser, den ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og ble senket etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak. Bakgrunn. «Blücher» var oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819) og var det tredje, tyske krigsskipet med dette navnet. Fartøyet hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør. Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen. I løpet av denne perioden ble baugen bygget om til en klipperbaug og skipet ble dermed lengre. Det ble erklært operativt den 30. mars 1940. Invasjonen av Norge. Kort tid etter ble det satt inn under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Det var førende skip i invasjonsgruppe 5 (under kontreadmiral Oskar Kummetz), og sammen med krysserne «Lützow» og «Emden», og noen mindre skip, brakte det invasjonsstyrker bestemt for Oslo. Det norske bevoktningsfartøyet «Pol III» anropte den tyske flåtestyrken like før midnatt 8. april. Dette alarmerte det norske forsvaret. «Blücher», med 1 000 soldater, ledet den tyske flåten idet den nærmet seg den mørklagte Oscarsborg festning på Kaholmen i Drøbaksundet. Klokken 04:21 norsk tid 9. april 1940 åpnet festningen ild mot «Blücher»; fortets tyskbygde 280 mm-kanoner engasjerte krysseren på en avstand av mellom 1 600 og 1 800 meter. Det første prosjektilet traff «Blücher» i stridsmasten like akter om broen. Her ble artillerioffiser II, Puchammer, sjef for luftvernartilleriet drept. Det andre prosjektilet fra hovedbatteriet traff nær flyhangaren mellom aktre mast og skorsteinen. Dette skapte et inferno av flammer og røyk midtskips frem til forre mast. Festningen kunne bare skyte disse to skuddene, da personellet på 30 var utrente rekrutter som brukte lang tid på å lade kanonene. «Blücher» var dessuten kommet for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt. Returilden fra «Blücher» hadde liten virkning. Artilleriet pekte for høyt. Det tunge sjøartilleriet ble ikke avfyrt da de ikke fant egnede mål. De sekundære, norske kystbatteriene bombarderte «Blücher» med skudd fra småkalibret 57 mm-ild fra Husvik på fastlandet på Drøbaksiden – ment til forsvar av fortets minefelt (som ikke var lagt) – og 15 cm-kanoner på Kopås på østre side av fjorden, mens «Blücher» brant kraftig. De større kanonene ødela mye ombord mens ilden fra 57 mm-kanonene ble fokusert mot overbygget og antiluftskytset. Ildgivingen undertrykket «Blücher»s lette artilleri mens hun sakte seilte forbi fortet. Husvik-batteriet måtte evakueres mens «Blücher» passerte og skjøt med det lette luftvernartilleriet rett ned i batteriet. En 15 cm-granat fra Kopås ødela roroverføringen mellom bro og rormaskinen. Skipssjefen klarte da å nødstyre med motor og propell. Fartøyet kan håndstyres fra rormaskinen, men det kan ha vært nødvendig med kurér for å overbringe rorordre, noe som ville tatt for lang tid. Tyskerne kjente ikke til torpedobatteriet på nordre Kaholmen. Det var bygget i 1901, innsprengt i fjell. I fjellhallen er det tre doble avfyringsrammer. Når disse er ladet, blir de låret ned i sjøen og torpedoene skytes ut via tre undervannstunneler. Torpedoene var østerriksk-ungarsk bygget i Fiume, Ungarn (i dag, Rijeka, Kroatia). Første treffer kom trolig i det aktre av kjelerommene under broen. Det andre traff trolig turbinrom 1. Tilsammen satte dette alt fremdriftmaskineri ut av spill. De dampdrevne generatorene falt snart ut og mye av det elektriske falt ut, kun dieselagregatene fortsatt å gå til fartøyet sank. Hun drev uten kontroll i den trange fjorden, og da resten av den tyske flåten så torpedoene eksplodere, trodde de feilaktig at «Blücher» hadde truffet miner, og avbrøt angrepet. Oslo ble derfor ikke invadert om morgenen som planlagt. Før flåten kunne trekke seg tilbake, ble «Lützow» truffet tre ganger av Kopaas og skipets kanontårn ble ødelagt mens hun bakket ut i fjorden og ut av de norske kanonenes rekkevidde. Av mannskapet på 1 308 mann, omkom 830 i det kalde vannet. Enkelte kilder antyder et noe lavere tap – kanskje ned mot ca. 400 mann. Forsinkelsen av invasjonen av Norge ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere. Også norske gullreserver ble flyttet i tide. KzS Woldag. «Blücher»s skipssjef, KzS Woldag ble etter tapet av skipet innkalt til Berlin for å avlegge rapport. På tur tilbake til Norge den 16. april i en Junkers Ju 52 fra KGzbv styrtet dette et sted i nærheten av Drøbak. Stedet der flyet styrtet kan nå være lokalisert som i nærheten av Tofteholmen sør for tettstedet Tofte, der en rekke øyenvitner så en Junkers styrte og der det ble funnet blant annet brev til besetningsmedlemmer på «Blücher», brev som Woldag hadde med. Sammen med Woldag gikk hele flyets besetning tapt: Pius Kohle, Ernst Maisch og Walter Poplow. Trolig hadde også Woldag med en adjutant eller oppasser, men slike er ikke nevnt i tapsmeldingen fra Luftwaffe. Vraket av «Blücher». Vraket av «Blücher» ligger ved Askholmene, på 90 meters dyp og det har tidvis lekket olje. Vraket ble første gang tilstandsundersøkt i 1993. Skroget inneholdt frem til 1994 anslagsvis 1 500 m³ brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut og det ble gjennomført oljetømming av vraket. I alt ca.1000 tonn olje ble pumpet opp og senere anvendt som fyringsolje i norske industribedrifter. Da «Blücher» ble tømt for olje i 1994 oppga Forsvaret en antatt mengde ammunisjon på ca. 700 tonn i vraket, fordelt på forre og aktre magasin. 108 av i alt 120 oljetanker ble penetrert fra utsiden og tanker med olje ble tømt. De resterende 12 oljetankene ligger svært nær forre og aktre ammunisjonskammer og det ble dermed etter råd fra Forsvaret ble det ikke gjort tømmingsforsøk på disse tankene. Andre skip med samme navn. «Blücher» (1937) var det tredje tyske krigsskip som bar navn etter den prøyssiske Feldmarschall Gebhard Leberecht von Blücher, kjent fra slaget ved Waterloo. Det første skipet som ble oppkalt etter von Blücher var skoleskipet SMS «Blücher» (1877), bygget ved "Norddeutsche Schiffbau AG", senere under navnet "Krupp-Germaniawerft" i Kiel, sjøsatt den 20 mars 1877. Etter en kjeleeksplosjon i 1907 ble den tatt ut av tjeneste og endte som frakteskip for kull i Vigo i Spania. «Blücher» (1901) ble sjøsatt som et sivilt, kombinert passasjer- og fraktedampskip. Den 11. april 1908 ble panserkrysseren SMS «Blücher» (1908) sjøsatt fra "Kaiserliche Werft Kiel". Dette skipet ble senket den 24. januar 1915 i Slaget ved Doggerbank. Det bukket under for en overveldende samling av slagkryssere ledet av Vice Admiral David Beatty. Begge de to siste skipene med navnet «Blücher» led den skjebne å bli senket i løpet av de første 8 måneder av første- og andre verdenskrig. Flandern. Flandern, på nederlandsk "Vlaanderen" og fransk "Flandre", er en region i Belgia. Den grenser til Nederland, Frankrike og naboregionene Vallonia og Brussel. Flandern kan også betegne et landskap eller område mellom Nordsjøen og elva Schelde som er delt mellom provinsen Zeeland sørvest for Schelde i Nederland, provinsene West-Vlaanderen og Oost-Vlaanderen i Belgia og en del av departementet Nord i Frankrike. Landskapet omfatter flere sandstrender ut mot havet, fruktbare jordbruksområder i marsklandet innenfor og områder preget av livlig handel og industri. Lengre sør er terrenget mer kupert. De største byene i regionen er Antwerpen, Gent og Brugge. Innbyggerne i Flandern kalles "flamlendere". Kulturen der betegnes som flamsk. Det samme gjør dialekten. Historie. Flandern ble i 864 et markgrevskap tilknyttet Frankrike. I 1384 ble området forent med hertugdømmet Burgund, men fra 1556 underlagt Spania og i 1794 igjen fransk. Belgia og Holland ble siden gjenforent som Det forente nederlandske kongedømme, men da belgierne proklamerte sin egen nøytrale stat i 1831, inngikk det meste av Flandern i den. Florennes. Florennes er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Burgenland. Burgenland er den østligste delstaten i Østerrike. Den grenser til Slovakia (Bratislavský kraj), Ungarn (Győr-Moson-Sopron og Vas) og Slovenia, foruten til nabodelstatene Niederösterreich og Steiermark. Geografi. I den nordlige delen av det forholdsvis flate Burgenland ligger Neusiedler See, en stor såkalt steppesjø, som er forholdsvis grunn, omgitt av et brett sivbelte, og med en unik fauna. Den sørlige delen er mer bakkete. Historie. Burgenland er på en måte den «yngste» delen av Østerrike, det vil si at denne delstatens område ikke var noen del av Østerrike før 1921. Selv om området har vært tyskspråklig helt siden kolonialiseringen på 1300-tallet, hørte det til den transleitanske riksdelen av Østerrike-Ungarn, dvs. lå under den ungarske kongekrone. I Saint-Germain-traktaten etter den første verdenskrig ble området tilslått Østerrike, men den språklig blandete byen Ödenburg (ungarsk "Sopron"), som hadde vært en naturlig hovedstad, tilfalt etter en folkeavstemning Ungarn. Dermed ble Eisenstadt til den nye delstatens hovedstad. Navnet (Burgenland = «borgenes land») refererer til de fire ungarske distriktene som bidro med arealer til Burgenland: Ödenburg, Eisenburg ("Vasvár"), Wieselburg ("Moson") og Pressburg ("Poszoni", slovakisk "Bratislava"). Ingen av de navngivende byene ligger imidlertid i Burgenland. Mettet. Mettet er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Kärnten. Kärnten (slovensk "Koroška") er den sørligste delstaten i Østerrike. Den grenser til Italia (Friuli-Venezia Giulia) og Slovenia samt til nabodelstatene Tirol, Salzburg og Steiermark. Kärntens regjeringssjef («Landeshauptmann») er Gerhard Dörfler (FPK). Kärntens politiske landskap er delt mellom FPK og de andre partiene, der sosialdemokratene er størst. Uwe Scheuch er partiformann for FPK. Delstatens offisielle språk er tysk og slovensk (kalt «windisch» av den tysktalende befolkning). Den slovensktalende minoritet sør i staten er på om lag 14 000 morsmålsbrukere. Etymologi. «Kärnten» er en fortysking av «Karantania», som igjen stammer fra keltisk, enten "carant" (venn, slektning) eller "karanto" (stein, klippe). Den første betydningen kan stamme fra en illyrisk bronsealderstamme som bodde her. Den andre tolkningen bruker ordstammen "kar-," som blant annet finnes i navnene «Karnburg» og «Karavankene». Symboler. Kärntens flagg er det eneste østerrikske delstatsflagget som har tre farger, og det eneste som er tredelt, eller mer presist, det er det eneste som ikke er todelt. Fargene er imidlertid ganske like de andre fargene: gult øverst, så rødt, så hvitt. Fargene er hentet fra det østerrikske flagget og gult fra delstatsvåpenet. Flagget er fra 1946, og er dermed det tredje eldste delstatsflagget etter Salzburg og Tirol Våpenskjoldet er U-formet og delt vertikalt på midten. Den høyre del består av et sølvbånd på rød bakgrunn, noe som gir effekten at det ser ut som det østerrikske flagg (uten ørn). Det venstre er i gull med tre sorte gående løver med røde klør under hverandre. Der de to øverste løvene er rette, følger den nederste kurven på våpenskjoldet, og har dermed en stigende holdning. Over våpenskjoldet er det en hornet hjelm med rød og gul hjelmklede. Hjelmtegnet er en krone og to store horn som stiger godt opp over tronen og de har fem vannrette festeanordninger under hverandre, hver med tre hjerter. Til høyre (altså over sølvbåndet er hjertene røde, mens over de tre sorte løvene er hjertene sorte. Kärnten har også en delstatshymne, «Kärntner Heimatlied». Geografi. a>, Østerrikes største innsjø, ligger sentralt i Kärnten.Käntern er sterkt dominert av de mange fjellkjedene som ligger rundt lavlandet, der vi finner de tettest bebodde byene. Blant fjellkjedene finner vi De karniske alpene og Karavankene i sør, som markerer grensen til Italia og Slovenia. I vest har vi fjellkjeden Hohe Tauern, der Großglockner, Østerrikes høyeste fjell, ligger. I nord har vi Gurktaleralpene. Kärnten gjennomløpes av flere store elver i vest-østlig retning, fremfor alt Drau med bielvene Gail, Möll og Isel. Wörthersee ved Klagenfurt er Østerrikes største innsjø. Ettersom Kärnten ligger et godt stykke fra havet, har delstaten innenlandsklima med kalde vintre og fuktige somre. Det er mye snø i fjellområdene i Kärnten. Klagenfurt er delstatshovedstad og den største byen i området med ca. 95 000 innbyggere. Kärnten består av i overkant av 560 000 innbyggere (1. januar 2011). Kärnten er med i overkant av 59 mennesker per kvadratmeter den nest tynnest befolkede delstaten i Østerrike etter Tirol. I tillegg til Klagenfurt er også Villach en relativt stor by med omtrent 60 000 innbyggere. De to byene har mye kommersiell kontakt. Den tredje største byen er Wolfsberg med 25 000 innbyggere. Samtlige av de åtte byene med innbyggertall (per 2011) over 10 000 er bundet sammen av europavei E66, bortsett fra Sankt Veit an der Glan og Feldkirchen in Kärnten. Sankt Veit er knyttet til E66 gjennom en annen motorvei, Klagenfurter Schnellstrasse, som går direkte til Klagenfurt. Dyreliv. Kärntens dyreliv er variert, med ca. 15 000 dyrearter. Ettersom Kärnten var dekket av is under istiden, har området i lang tid vært dominert av nordiske og alpine dyrearter. Blant disse er gemse, alpemurmeldyr, hjort og hare. I tillegg har det kommet arter fra Sør- og Øst-Europa, inkludert kroatisk fjelløgle, steintrost og sandviper, en sørøsteuropeisk hoggorm. Vanlig hoggorm finnes også. Det er ingen rovdyrstamme, men det er blitt rapportert enkelte bjørner, ulver, otere og gauper. (tysk) Det finnes enkelte tilfeller av endemiske dyr, da særlig snegler og skolopendere. Politikk. Den lovgivende forsamling i delstaten Kärnten er Landtinget Kärnten. Det er et enkammerting med 36 medlemmer, valgt for fem år. Landtinget ledes av en av de tre valgte landstingspresidenter. Det er også en delstatsregjering bestående av 7 medlemmer, der lederen for delstatsregjeringen, «Landeshauptmann», to viseledere og fire rådmenn er med. Delstatsregjeringen representerer antall partier i en proporsjonal skala, med partier som er for små utelatt. Kärnten domineres etter valget i 2009 av Bündnis Zukunft Österreich (BZÖ) et parti som ble dannet i 2005 av avhoppende medlemmer av Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ). Tidligere leder for FPÖ, Jörg Haider, var selv fra Kärnten, og kan ha spilt en rolle i at så mange gikk fra FPÖ til BZÖ. Som nytt parti fikk BZÖ 44,89% av stemmene i 2009, mens FPÖ mistet over 38%, og endte på beskjedne 3,68%, ikke nok til å komme inn i Landtinget. Det nest største partiet er Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ), som mistet nesten 10% av stemmene ved valget i 2009. Det tredje største partiet er det kristendemokratiske partiet Österreichische Volkspartei (ÖVP), mens det siste partiet er miljøpartiet Die Grünen – Die grüne Alternative, som har 2 plasser i Landstinget. Partier som ikke komm med i Landtinget inkluderer FPÖ, Kommunistische Partei Österreichs, Liste Stark og Gadaffi Partei Österreich. Tendensen har vært at høyrepopulistiske partier (BZÖ og FPÖ) har dominert de siste femten årene, mens før det var det de kristendemokratiske ÖVP og sosialdemokratiske (SPÖ) som dominerte før det. Valget i 1989 var et overgangsvalg der FPÖ var i ferd med å ta over for ÖVP. BZÖ ligger godt over landsgjennomsnittet, der ved siste valg BZÖ fikk omtrent 10% av stemmene. Imidlertid skjedde en utvikling da samtlige av Kärntens medlemmer av det østerrikske parlamentet meldte seg ut av BZÖ og fikk støtte av delstatsregjeringen etter at banken Hypo Alpe Adria ble kjøpt opp av staten den 11. desember 2009. Banken hadde tidligere vært en god bidragsyter til BZÖ i Kärnten, og var selv en Kärnten-bank. Samtlige medlemmer meldte seg deretter inn i Die Freiheitlichen in Kärnten (FPK), som i utgangspunktet hadde vært en lokalvariant av FPÖ i Kärnten. FPK ble imidlertid selvstendig som resultat av dette, men de samarbeidet tett med valgtaperen FPÖ, og i 2010 inngikk de et samarbeid med dem som var nesten en fusjon. Økonomi. Kärtnen ligger noe over EU-gjennomstnittet hva gjelder kjøpekraft. Kärntens hovedressurs er skog og jordbruk. Kärnten hadde i 2007 5272 heltidsansatte innen jordbruk eller skogbruk, enda antall bondegårder har blitt halvert siden 1945. I 2008 produserte 34 118 kyr 206 000 tonn melk. Innen jordbruk lages også store mengder grønn mais, som brukes som silofôr til dyr. I tillegg er det dyrking av bygg, hvete, mais og noe frukt i Wöhrterseebassenget. Skogsbruk og treforedlingsindustri er også viktig i Kärnten, der de i 2008 sto for 12,8 prosent av Østerrikes totalhogst. Østerrike er verdens femte største eksportør av trevirke. Kärnten har tidligere hatt stor produksjon av gruvedrift, især kull og stål, men fra slutten av 1800-tallet og fremover har det blitt stadig mer redusert. Det utvinnes fortsatt noe magnesitt, antimon og talk. Av lokal industri har de også ølbryggeriene Hirter og de forente ølbryggeriene i Kärnten, der Villacher bier dominerer. Preblauer er et mineralvannmerke som holder til i Kärnten. Alpen Adria Engergie, som spesialiserer i fornybar energi, holder også til i Kärnten. I tillegg er Wietersdorfer und Peggauer Zementwerke et sementverk med stor produksjon. Det er også flere banker i tillegg til treforedlingsindustri i Kärnten. Hirsch i Klagenfurt lager armbånd og armbåndsur. Kärnten lever imidlertid i stor grad også av turisme. På tross av de mange alpene, og ikke minst Grossglockner, er det klart sommeren som er den mest aktive turistsesongen i Kärnten. Særlig er beliggenheten rundt sjøene, da særlig de fire store sjøene Wörthersee, Millstätter See, Ossiacher See og Weißensee, populære. De fleste turistene er tyske (41% i 2008), østerrikske (37%) og nederlandske (9%). Omtrent 20% av de som overnattet i 2008 brukte en av de 128 campingplassene. Turisttettheten er størst i de små landsbyene vest for Klagenfurt, blant annet Maria Wörth. For å konkurrere med de billigere turiststedene i andre land, har næringsdrivende i området rundt Wörthseee satset på høykvalitetsturisme, familieturisme, og golf- og hesteridningsturisme. I tillegg har Kärnten mange godt merkede turstier, især rundt grensen til Italia. Siden 1981 har den bittelille byen Refnitz ved Wörtersee vært vertskap for et stort bilshow arrangert av Audi og Volkswagen. Historie. Kärnten var i sentrum av Hallstattkulturen, og man kan anta at det har bodd folk der fra 3000 før Kristus. Hallstattkulturen var relativt velutviklet, og man gar funnet tegn på at de handlet med grekere. Det er funnet tegn til fort og festninger, og også tegn etter flere smeder, sølvsmeder og gullsmeder. I Frög, rett vest for Wörthersee, er det blitt funnet en gravplass med blant annet en votivgave av en vogn, muligens trukket av tolv okser. Denne statuen ble funnet ved Magdalensberg, da Helenenberg, i 1502.Området Kärnten var sannsynligvis befolket av keltiske stammer, sannsynligvis "pannoianere", i slekt med illyrerne. Man antar at området rundt Magdalensberg, 20 kilometer nordøst for Klagenfurt, var et vesentlig keltisk tettsted. Etter hvert ble området kontrollert av taurisciene, som man antar stort sett var keltisk for «høylenderne», da «taur» betyr «fjell». Roten «taur» finner man i fjellkjeden «Hohe Tauern» (se geografi). Romerriket (16-ca. 450). Taruisciene ble kalt "norici" av romerne. Området ble dermed kalt Noricum. Innbyggerne levde stort sett i fred med den romerske republikken, og var til og med en viktig alliert for Julius Caesar i kampen mot Pompeius i 48 f.Kr. Det var livlig handel mellom Romerriket og de keltiske stammene i området, og Polybius forteller at det ble utvunnet så mye gull i området at verdien av gull gikk ned med en tredjedel. Horats forteller også om den høye kvaliteten på jern utvunnet der, og som ble brukt til fremstilling av våpen til den romerske hæren. Det viktigste senteret for jernutvinning i Kärnten lå nord for Klagenfurt. På toppen av det nesten tusen meter høye Magdalensberg lå i romersk tid en by basert på utvinning, forarbeidelse og salg av jern. Det kan derfor være noe i det, når lokalbefolkningen med et smil hevder at Jesus ble korsfestet med spiker av norisk jern. I år 16 ble Noricum formelt en romersk provins etter at befolkningen hadde støttet et pannonisk angrep på Histria. Noricum ble imidlertid ikke organisert som en før under Claudius. Fram til da hadde de status som et kongedømme under romersk kontroll. Omorganiseringen til provins skal har foregått uten motstand, og området ble ikke kjent som opprørersk før under Antonius Pius, som sendte legionen Legio II Pia (senere Italica) til området for å bekjempe opprørere. I romersk tid vokste det frem flere byer i området, og i Kärnten særlig to: Virunum, som ble hovedstaden i Noricum, og Teurnia. Virunum lå på Magdalensberg, og kan ha vært grunnen til at det er så beskjedne rester etter keltisk bosetning der. Virunum fikk ekstra oppmerksomhet i 1502, da en ung gutt fant en kobberstatue av en ung mann fra romersk tid der. Statuen ble kalt «Ynglingen fra Helensberg», men skiftet senere navn fra Helensberg til Magdalensberg fordi fjellet skiftet navn. Teurnia lå nærmere Hohe Tauern, ved Spittal an der Drau. Selvstendighet, frankisk og tysk-romersk (ca. 450-1335). a>.Markomannerne erobret store deler av Kärnten i det andre århundre, men ble etter hvert drevet tilbake. Deretter forfalt Kärnten i tråd med Romerriket, og ble etter hvert stort sett styrt av slavere, igjen under avarene. Ettersom avarene mistet grepet, ble slaverne i Kärnten heller med i et panslavisk forbund ledet av den frankiske handelsmannen Samo. Om enn den slaviske unionen falt sammen etter Samos død, besto det i et område nord for Klagenfurt. Dette området het Karantania. Karantania mistet sin selvstendighet i 743 som et resultat av at de ble en del av Frankerriket, mest fordi de ønsket beskyttelse mot avarene, som igjen hadde blitt en trussel. Området ble lagt under Bayern. I 828 var de slaviske adelsmennene med på et mislykket opprør mot frankerne ledet av Ljudevit Posavski, og de ble brutalt slått ned, de slaviske prinsene erstattet av bayerske, og området ble gjort om til et markgrevskap. Etter hvert ble Arnulf av Kärnten kronet til hertug, og han tok selv tittelen konge av Øst-Frankerriket. Det var imidlertid først under keiser Otto II at Kärnten ble et formelt eget fyrstedømme (området har vært omtalt som både "Fürstentum" og "Herzogtum"), som resultat av at Otto II kom i krangel med Heinrich der Zänker (nærmest «Henrik den kranglevorne»). I 976 ble landet et eget hertugdømme, som var mye mer omfattende enn dagens delstat. Flere av områdene løste seg i årenes løp fra Kärnten: Savinjadalen i 1025, markene Krain og Istria i 1040, markene Verona og Friaul i 1051 og Steiermark i 1056. I 1256 fikk Villach, Klagenfurt og Sankt Veit bystatus, samtlige grunnlagt av Bernhard von Spanheim. Habsburg (1335-1918). I 1335 kom Kärnten til Habsburg og forble del av de østerrikske stamlandene, med unntak av et mellomspill som del av De illyriske provinser fra 1809 til 1813. Kärnten, Krain og Tirol ble sett på som de habsburgske arvelandene, men som oftest ble de bare kalt «Østerrike» sammen med erkehertugdømmet Østerrike (det vil si Wien, Niederösterreich og mesteparten av Niederösterreich). Kort etter at Kärnten ble del av Habsburg, ble området plaget av flere naturkatastrofer. I 1338 og 1339 kom det gresshoppesvermer, og i 1339/40 kom en svært streng vinter. Sør-Kärnten ble også plaget av et jordskjelv med episenter i Friuli den 25. januar 1948, og av påfølgende oversvømmelse og pest med utspring i Italia, sannsynligvis Svartedauden. Etter at Rudolf IV av Østerrike døde, ble hans land delt mellom hans to sønner, der Albert tok erkehertugdømmet og Leopold de andre områdene, i 1379. Leopolds linje ble igjen delt mellom sønnene Ernest Jern og Frederick, der Ernest Jern tok over Kärnten, Steiermark og Krain, mens Fredrick tok resten, i hovedsak Tirol. I 1457 døde den albertinske linje ut, og i 1490 ga erkehertug Sigismund over Tirol til linjen til Ernest Jern, nå styrt av hans sønn, Frederick V. Bondehæren ble slaktet brutalt ned av tyrkerne ved Goggauer WieseDet ottomanske rike ekspanderte på bekostning av Balkan, og fra 1473 til 1483 plyndret de Kärnten. Kirken og adelen hadde igangsatt intens og desperat forsterkning av passene mot Krain, som hadde falt til tyrkerne. Dette ble finansiert av en økt skatt som gjaldt alle, uavhengig av stand og alder. Bøndene svarte med å mobilisere i en bondehær som i løpet av kort tid talte 3000 mann. Imidlertid flyktet flesteparten da de så de ridende tyrkerne, og de 600 som ble igjen ble fort bekjempet. Bondehæren hadde som mål også å bekjempe adelen, som ikke hadde beskyttet dem. Bondeopprør fortsatte imidlertid, og da Kärnten ble befridd fra tyrkerne i 1483, bar det bare for å bli erstattet i 1485 av Matthias Corvinus, den ungarske kongen som samtidig hadde forsynt seg av Wien og Steiermark. Da han døde i 1490, ble Kärnten igjen overfalt av en gresshoppesverm, og bøndenes frustrasjon overfor den ineffektive adelen som krevde skatter, men ikke greide å beskytte dem, skapte flere opprør, som først ble bekjempet i 1526. Under reformasjonen ble Kärnten formelt katolsk, men mange i Kärnten konverterte til protestantismen, noe som forble akseptert av de første keiserne etter reformasjonen. Imidlertid ble det hardt motarbeidet av erkehertug Ferdinand, som senere ble keiser Ferdinand II. Som keiser var han så eneveldig og så anti-protestantisk at han var sterkt delaktig i begynnelsen på Tredveårskrigen. Mens tredveårskrigen ikke ble noen større suksess for Ferdinand II og hans etterfølgere i Det tysk-romerske rike, medførte det at erkehertugdømmet, som da Kärnten var del av, ble nær rensket for protestantisme og i større grad under erkehertugens kontroll. Kärnten forble for det meste bare indirekte preget av krigene som fulgte i det 17. og 18. århundre. Mot slutten av 1700-tallet ble Klagenfurt imidlertid i begivenhetenes sentrum, da Napoleon Bonaparte marsjerte mot byen 27. mars 1797. Klagenfurt overga seg betingelsesløst den 17. april samme år til Napoleons general André Masséna. Østerrike kastet seg mer eller mindre provosert inn i flere kriger mot Frankrike, og tapte samtlige. Etter Schönbrunn-traktaten ble Kärnten og omkringliggende områder del av De illyriske provinser, en provins i det franske keiserriket. De ble befridd i 1812 etter Napoleons nederlag i Russland, men ble da slått sammen med omkringliggende områder til Kongeriket Laibach, og ble først en selvstendig delstat i 1849. a> ble stengt tidlig på 1900-tallet.Gjeninnføringen av Kärnten som delstat i 1849 kom som resultat av revolusjonene i 1848, som i Kärnten stort sett gikk stille for seg. Som del av moderniseringen av Østerrike ble Kärnten ikke bare en delstat med Klagenfurt som delstatshovedstad, men de fikk også et delstatsparlament, Kärntener Landestag. Kärntens gruvedrift, da med kull og jern, fikk et sterkt oppsving som følge av den industrielle revolusjonen, der særlig jernbanen trengte nettopp disse råstoffene i stor grad. Imidlertid greide ikke Kärntens gruvedrift å holde opp konkurransen, og etter hvert gikk flere gruver konkurs og måtte legges ned. Imidlertid ga jernbanen en ny industri til området, turisme. Turismen økte betraktelig i perioden utover 1900-tallet. Under første verdenskrig var soldater fra Kärnten, som da ikke hadde grense mot Italia, i utgangspunktet sendt til østfronten, men etter hvert ble det også folk som kjempet mot italienerne. Mellomkrigstiden (1919-1939). Etter første verdenskrig ble deler av Kärnten som følge av Saint-Germain-traktaten avstått til nabolandene: Kanaldalen kom til Italia og Mießdalen med flere andre områder til Jugoslavia. I tillegg ble hertugdømmet Kärnten avskaffet, og det ble holdt en avstemning i sør-Kärnten om tilhørighet til Jugoslavia eller Østerrike. 59,04%, av disse svært mange slovenere som nylig hadde fått spesielle rettigheter, stemte for fortsatt tilknytning til Østerrike. a> garanterte østerriksk selvstendighet i begynnelsen mot nazistiske opptøyer, og forhindret et kupp i Kärnten.Kärntens folkeavstemning var en suksess, men resultatet av at første verdenskrig ble tapt og at flere land skar dem av som handelspartnere, ødela enda mer for den hardt prøvede gruveindustrien. Det var også noen konflikter mellom den konservative «hjemmeforsvaret» og det sosialdemokratiske «republikanske forsvarsvern», men det ble aldri alvorlig i Kärnten. På 20-tallet ble det noe mykere, da radiosendinger begynte og Klagenfurt flyplass ble åpnet i 1925. Det ble en turistindustri som skapte både alpehytter og alpeforbund for vinteren og badesteder langsmed Wöhrtersee for sommerturister. Som følge av den store depresjonen gikk det nedover innen industri, og nok en gang ble stålindustrien hardt rammet, i tillegg til storfeindustri og skogsindustri. Det førte til økt arbeidsløshet, og frustrasjonen i Østerrike spredte seg også til Kärnten. Sosialister og kommunister på den ene siden og nasjonalsosialister og det paramilitære «Heimvernet» på den andre politiserte og polariserte også Kärnten. NSDAP gjorde et brakvalg i Kärnten i 1933, og ble delstatens nest største parti. Da Engelbert Dollfuß forbød partiet året etter, førte det ikke til noen minskning av den lokale støtten, og partiet sto sterkt også lokalt. I tillegg hadde Dollfuß greid å provosere sosialdemokratene også, og dette medførte mange opptøyer over hele Østerrike, som blant annet medførte at Engelbert Dollfuß ble drept av nazistpartisaner. Opprøret ble etter hvert måtte bli slått ned på av hæren, og i tillegg hadde et forsøk på kupp i Kärnten fra nazister blitt forhindret av den nærliggende italienske hæren, som skulle sikre østerriksk selvstendighet etter løfte fra Benito Mussolini. Imidlertid ble press øvet fra nasjonalsosialistene, og i 1938 overga Arnold Sucher delstaten til nazistene. Da Østerrike skulle stemme om Anschluss, stemte 99,8% i Kärnten for, omtrent tilsvarende landsgjennomsnittet. Kärnten var bare 6% av befolkningen, men hadde 15,4% av Østerrikes NSDAP-medlemmer. De hadde også 13 333 SS-medlemmer. Gitt den store slovenske minoriteten, ble et allerede noe anstrengt forhold stort, og fikk etterdønninger til langt etter andre verdenskrig. Andre verdenskrig og tiden etterpå (1940-). Kärnten ble lenge spart for krigens brutaliteter, men mot slutten av 1943 fikk de allierte kontroll over flyplassen i Friuli, og utførte bombetokt. Klagenfurt ble noe skadet, mens Villach fikk store skader under bombeangrepet. Før krigens formelle slutt hadde Meinrad Natmeßnig fått i oppdrag å lede Kärnten, og han brukte tiden på å overføre makten til kristendemokrater og sosialdemokrater, som etter litt frem og tilbake lyktes i å ta over makten i området. Kärnten ble også et kappløp mellom britiske styrker og Den jugoslaviske folkebefrielseshæren, en partisangruppe som hadde som mål å gjøre Kärnten til del av Titos Jugoslavia. Britene kom først og tok kontroll over Kärnten, hvorpå de plasserte kanoner i strategiske områder og gjorde det klart at jugoslaviske styrker ikke var velkomne i området. De jugoslaviske partisanene ble senere under kontroll av Sovjetunionen, som trakk dem tilbake. Før partisanene trakk seg tilbake, rakk de imidlertid å gjennomføre Bleiburg-massakren, der en rekke flyktninger fra partisanene hadde prøvd å overgi seg til de britiske troppene, som igjen sa at de hadde å overgi seg til partisanene. Partisanene viste liten nåde. Etter at Østerrike i 1955 ble selvstendige etter britisk okkupasjon, var det relativt få problemer i Kärnten. I 1972 skjedde imidlertid et systematisk hærverk etter at det ble bestemt at alle informasjonsskilt skulle stå på tysk og slovensk, noe som var svært lite populært. De anstrengte forholdene mellom tysk-østerrikere og slovensk-østerrikere kan forklare hvorfor Jörg Haiders høyrepopulistiske parti BZÖ ble populært. Nettopp Haider fastholdt på at skilt ikke skulle stå på slovensk i tillegg til tysk, og enda den østerrikske høyesteretten anså det for i strid med grunnloven, fortsatte Haider å nekte slovenske skilt. FN anklaget i 2008 Kärnten for fremmedfrykt. Det er tegn til forandring hva gjelder fremmedfrykt, ettersom lederen for delstatsregjeringen uttalte den 13. desember at han håpet å følge Steiermarks eksempel og tillate ikke-østerrikske statsborgere inn i brannvesenet. Kultur. Blant de viktigste kulturpersonlighetene fra Kärnten er forfatteren Robert Musil, hvis hovedverk «Mannen uten egenskaper» var en viktig del av modernismen innen litteratur. Av andre forfattere fra Kärnten kan Peter Handke, Ingeborg Bachmann, Josef Winkler og Heinrich Harrer («Syv år i Tibet») nevnes. Musikeren Udo Jürgens, fra Klagenfurt, har hatt stor suksess i Østerrike og også noe internasjonal suksess under sine 50 aktive år. Maleren Wolfgang Hollegha er også kjent i Østerrike. Religion. Kärnten er, som resten av Østerrike, dypt katolsk. I 2010 var det imidlertid, i anledning avsløringen av systematisk overgrep av barn fra den katolske kirke, en masseutmelding av medlemmer av kirken i Kärnten. Til gjengjeld har bygningsloven i Kärnten blitt brukt til å hindre oppføring av moskeer med minareter. Likevel er 2% av Kärntens befolkning muslimer, noe mindre enn landsgjennomsnittet på 4,2% (Norge ligger på 2,1%). Kärnten domineres av katolikker, men har også en større ansamling av protestanter enn landsgjennomsnittet. Det er færre muslimer, ortodokse og de uten bekjennelse (både religiøse, åndelige og ateister) enn i resten av landet. Kärntens store protestantiske del er den nest største i Østerrike, etter Burgenland. Muslimene i Kärnten ligger under distriktet Graz. Sport. a> i Kärnten.Klagenfurt dominerer stort i ishockey, der EC KAC er Østerrikes mestvinnende hockeylag med god margin. Også EC VSV, fra Villach, er et topplag i østerriksk ishockey. Under 2010/2011-sesongen møttes de to i semifinalen, en semifinale EC KAC gikk seirende ut av. Kärnten er et sted som satser stort på skiturisme. De har også flere kjente skistjerner, blant annet Thomas Morgenstern, Martin Koch, Daniel Mesotitsch, Heinz Kuttin, Christian Mayer, Rainer Schönfelder og Sabine Egger. Klagenfurts fotballag, SK Austria Klagenfurt, var et lag som ble stiftet i 1920, og som i 1999 ble forandret til FC Kärnten fordi Jörg Haider, som ble manager, ønsket et all-kärntensk lag. De vant cupen og var høyt oppe i serien på tidlig 2000-tall, men laget rykket ned to divisjoner, og ble i 2009 oppløst. I mellomtiden hadde et rivaliserende lag, SK Austria Kärnten, dukket opp, også de fra Klagenfurt. Dette laget kjøpte plassen til ASKÖ Pasching, som hadde gått konkurs, men lyktes ikke sportslig, og dessuten gikk de selv konkurs i 2010. Parat sto det nye laget SV Austria Klagenfurt, som hadde blitt dannet i 2007, men som begynte å spille først i 2010. Med navnet Austria Klagenfurt signaliserte klubben at det all-kärntenske prosjektet var avsluttet. Thomas Frigård spilte for FC Kärnten en periode. Hjemmebanen til samtlige lag har vært Wörthersee Stadion, tidligere kjent som Hypo Group Arena helt til banken Hypo Alte Adria fikk finansielle problemer og trakk seg ut. Banen ble åpnet i 2007, og ble beregnet til, og brukt under EM i fotball 2008. Museer og gallerier. Museum Liaunig, som fokuserer på østerriksk kunst etter 1950.Kärnten har flere museer av forskjellig type. Blant de mer originale er Eboardmuseum, egentlig «Museum für Vintage Keyboards», en samling av keyboard og synthesizere i Klagenfurt. De har også et Friluftsmuseum i Maria Saal, et kinomuseum i Klagenfurt, det moderne museet Museum Liaunig i Neuhaus, Museet for moderne kunst i Klagenfurt, gipsgjenstander fra 1200-tallet ved benediktinerklosteret i Millstatt, Porsche-museet i Gmund og Museet for folkekultur i Spittal an der Drau. Teater og musikk. ARBOS – selskapet for musikk og teater, har en avdeling i Klagenfurt (de andre er i Wien og Salzburg). ARBOS er et selskap som jobber med nye former for musikkteater. I Villach er det også en jazzfestival, «Jazz over Villach». Olofström. Olofström er et tettsted i Blekinge län i Sverige. Det er Olofström kommunes administrasjonssenter og i 2006 hadde tettstedet 7 425 innbyggere. Olofström vokste opp omkring et jernverk som ble anlagt i 1735. Olofström er kjent for sin høyteknologiske industri. Industrien har en lang historie på stedet, og har etterlatt seg en rik kulturarv innen industri og teknologi. Industrien domineres av selskapet Volvo Personvagnar. De kjøpte Svenska Stålpressningsaktiebolaget av Alfa Laval i slutten av 1960-årene. Stedets nest største arbeidsgiver er kommunen. Andre større arbeidsgivere er blant annet Finnveden Metal Structures, European Body Panels, Coor Service Management, Stans & Press og Blekinge läns landsting. Holje marknad er en festival og marked som arrangeres i sentrum av Olofström i slutten av mai hvert år. Her finner man salgsboder, tivoli og artistopptredener. Hvert år besøkers markedet av over 1000 personer. Det er mange idrettsforeninger i Olofström, bl.a. minigolfklubben Olofströms BGK, friidrettsklubben UF Contact (med blant andre høydehopperen Susanne Lorentzon), innebandyklubben Olofströms IBK (med damelaget i 1. divisjon sesongen 2008/2009) og ishockeyklubben Olofströms IK. Stedets fotballklubb heter Olofströms IF. Ronneby. Ronnebys byvåpen, nå kommunevåpen for Ronneby kommune Ronneby (tidligere dansk: "Rotnæby", "Rønneby") er en by som ligger i Blekinge län ved Ronnebyån i Blekinge i Sverige. Det er Ronneby kommunes administrasjonssenter og i 2010 hadde byen 12 029 innbyggere. Rønneby fikk bystatus første gang i 1387. Med freden i Roskilde i 1658 ble Blekinge svensk, og svenskene anla en flåtebase i Karlskrona. I den forbindelse ble Ronnebys byprivilegier trukket tilbake for å få Ronnebyborgerne til å flytte til Karlskrona. Sagnet sier at kongen beordret alle vinduer og dører beslaglagt, og at de som gikk med på å flytte til Karlskrona, fikk vinduene og dørene utlevert igjen. Helligkorskirken ble oppført på 1100-tallet og var et sentralt sted under Blodbadet i Rønneby den 4. september 1564. Store deler av byen brant ned i 1864. Kun området Bergslagen klarte seg unna brannen, og her kan man oppleve krokete gater og hus fra 1700-tallet. Sölvesborg. Sölvesborg er en svensk by som ligger i Blekinge län i Blekinge. Det er Sölvesborg kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 7 883 innbyggere. Avesta (Dalarna). Avesta er en svensk by i Dalarnas län i Dalarna. Det er Avesta kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 14 738 innbyggere. Avesta fikk bystatus i 1641, men bystatusen ble inndratt i 1686. Avesta fikk bystatus på nytt i 1919. Borlänge. Borlänge på begynnelsen av 1900-tallet. Borlänge er en svensk by i Dalarnas län i Dalarna. Det er Borlänge kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde byen 39 422 innbyggere. Borlänge fikk bystatus i 1944. Historisk bebyggelse. Borlänge by kan sies å ha utviklet seg ut ifra tre bebyggelseskjerner rundt Borlänge stasjon, Domnarvets Jernverk og Kvarnsvedens pappersbruk ved elven 3 km nord for jernverket. Store Kopparbergs Bergslag organiserte den bruksgata i "Hushagen" som ennå finnes bevart med både småhus og bostedskaserner. Den 1915-20 anlagte "Bergslagsbyn" ble formet som en mønsterbydel med arbeider- og tjenstemannaboliger tegnet av arkitekten Osvald Almqvist. Blant arkitektonisk interessante industribygninger i Borlänge kan kraftverkene ved Bullerforsen (arkitekt Klas Boman, 1910) og Forshuvudforsen (arkitekt Osvald Almqvist, 1921) nevnes. Borganäsvägen, som idag er sentral gågate, kom til å bli det forenende gatestrøket mellom stasjonssamfunnet Borlänge og Domnarvets Jernverk. Borlänge fikk imidlertid aldri noen samlet, regelmessig byplan, og idag er bebyggelsen splittet i blokk mellom de nedsunkne store trafikkårene. Jernbanestasjonen bleflyttet og senket 1966, og i samband med det uppførtes en nytt stasjon vest for sentrum. Gamla Stationsgatan har dog beholdt sin karakter av huvedgate. Et administrasjonssentrum med rådhus og et stort Folkets hus er uppført på den nordre siden av jernbanens sportrase. Hagakyrkan i Borlänge ble oppført 1936 etter tegninger av John Åkerlund og sammenbygd med rådhuset. Ljungberg Hall var opprinnelig en utstillingshall for verdensutstillingen "Allmänna konst- och industriutställningen" i Stockholm i 1897. Arkitekt Ferdinand Boberg og ingeniør Fritz Söberg konstruerte hallen som bidrag til Sveriges innovasjoner i teknologi og maskiner. Hallen er foreslått vernet av World Monuments Fund. Falun. Falun er en svensk by som ligger i Dalarnas län i Dalarna. Falun er administrasjonssenter for både Falu kommune og Dalarnas län. I år 2005 hadde byen 36 477 innbyggere. Sammen med nabobyen Borlänge danner Falun et område med nesten 100 000 innbyggere. Falun er mest kjent for kobbergruven, som stengte i 1992, og de årlige skirenn i verdenscupen. Tre ganger, i 1954, 1974 og 1993, har ski-VM blitt arrangert i Falun. Idrettsarrangement blir arrangert på Lugnet som også er et fredet område. I Falun blir en av verdens mest populære snowboard-konkurranser, "The Battle", arrangert. Falun var på 1400-tallet kjent som et handelssted for de omliggende områdene. Gruvedriften hadde pågått siden midten av 1200-tallet eller så tidlig som på 1000-tallet. Byen står idag på UNESCO Verdensarv-liste. Da byen fikk bystatus i 1641 var Falun allerede en av de største byene i Sverige og forsynte 2/3 av verdens etterspørsel etter kobber. Et stort ras i 1687 dannet den karakteristiske forsenkningen Stora Stöten midt i byen. Falukorv har sin opprinnelse i byen. I tidligere tider ble okseskinn brukt til å lage rep i gruvene og det ble derfor slaktet 10 000 okser i året på det meste. Kjøttet fra disse oksene ble brukt til å lage Falukorv. Også den karakteristiske rødfargen på mange svenske bygninger kommer fra Falun. Dette produseres fortsatt i byen. "Stora torget" i sentrale Falun Gagnef kommune. Gagnef kommune ligger i det svenske länet Dalarnas län i Dalarna. Kommunens administrasjonssenter ligger i Djurås. Tettsteder. Gagnef kommune hadde åtte tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Administrativ historie. Kommunereformen i Sverige i 1952 påvirket ikke Gagnef. I 1971 ble Floda landskomun i Kopparbergs län og Gagnef slått sammen til Gagnefs kommun. Kommunevåpenet. Blasonering: I rødt felt bølger som danner et gaffelkors av gull Bildet symboliserer Väster- och Österdalälven som flyter sammen og ble godkjent i 1946. Ved sammenslåingen hadde også Floda et våpen men dette måtte vike for Gagnefs, som ble registrert i Patent og registreringsverket i 1974. Sjøer. Tansen, Närsen, Hedemora. Hedemora er en svensk by som ligger i Dalarnas län i Dalarna. Det er Hedemora kommunes administrasjonssenter og 1. januar 2010, bodde det 15 195 innbyggere der. Hedemora er den eldste og eneste middelalderbyen i Dalarna den fikk bystatus i 1446. Leksand. Leksand er et svensk tettsted i Dalarnas län i Dalarna. Det er Leksand kommunes administrasjonssenter og i 2005 bodde det 5 861 innbyggere der. Leksand består for det meste av Österdalälvens nordre og søndre bredder («Noret» og «Åkerø»). Leksand har blitt kjent for stedets populære ishockeylag Leksands IF, som har fans over hele Sverige. Leksand er også et sentrum for svensk baseball. Leksand er også kjent for å ha den største maistangfeiringen i Sverige. I Sammilsdal, en dødisgrop fra istiden, kan det under maistangreisningen midsommarafton samles opptil 30 000 mennesker. Ludvika. Ludvika er en svensk by som ligger i Dalarnas län i Dalarna. Det er Ludvika kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 14 018 innbyggere, hvorav 13 626 i Ludvika kommune og 392 i Smedjebacken kommune Ludvika fikk bystatus i 1919. Malung. Malung er et svensk tettsted i Dalarnas län i Dalarna. Det er Malung-Sälen kommunes administrasjonssenter, og i 2005 bodde det 5 146 innbyggere der. Kjent for sin lange tradisjon innen skinnindustri. Folkehøgskole med folkemusikkutdanning, stor dansebandfestival hver sommer. Mora (Sverige). Mora er et tettsted i Dalarnas län i Dalarna i Sverige. Det er Mora kommunes administrasjonssenter og i 2006 hadde det 20 159 innbyggere. Mora ligger ved innsjøen Siljan og har egen flyplass et par kilometer utenfor sentrum. Vasaloppet er et av de største skirenn i Sverige som både samler toppløpere og store mengder mosjonister. Rennet har mål i gatene i Mora. Orsa. Orsa er et svensk tettsted i Dalarnas län i Dalarna. Det er Orsa kommunes administrasjonssenter og i 2006 bodde det 7 026 innbyggere der. Rättvik. Rättvik er et svensk tettsted i Dalarnas län i Dalarna. Det er Rättvik kommunes administrasjonssenter og i 2000 bodde det 4 521 innbyggere der. Rättvik kommune ligger ved den østre delen av Siljan mellom Falun og Mora i Dalarna. Rättvik ligger i et område som er preget av tradisjonelt jord- och skogbruk. Siden midten av 1900-tallet har Rättvik vært et populært turiststed, og kulturlivet lokker fremdeles mange turister fra hele verden. Blant arrangementene kan nevnes "Rättviks marknad", Musik vid Siljan og Classic Car Week. Den 628 meter lange "Långbryggan" er en bro ut til en liten øy i Siljan. På Hedsåsberget finner man det 28 meter høye og over 100 år gamle tretårnet "Vidablick". Smedjebacken. Smedjebackens kommunes beliggenhet i Sverige Smedjebacken er et svensk tettsted i Dalarnas län i Dalarna. Stedet er administrasjonssenter i Smedjebacken kommune. I 2005 var innbyggertallet 5 121 og arealet 6,36 km². Tettstedet ligger ved sjøen Norra Barken, omtrent fire mil sør for Borlänge. Historie. På 1300- eller 1400-tallet ble det oppført en steinkirke i By i Norrbärke. Kirken ble bygd ut til sin nåværende form mellom 1661 og 1724. Kirkens inventar kom for en stor del fra sognets brukseiere. Kirken var et kapell i Söderbärke sogn fram til 1646, da Norrbärke ble skilt ut som eget sogn. I området hadde det lenge eksistert små smier, og i 1631 ble det på samme sted som dagens stålselskap Ovako anlagt en bergsmannssmie. Byen vokste med tiden også fram som et kommunikasjonssenter, ettersom både landverts- og vannveier møtes her. Her lå også ei havn for utskiping av jern fra områdets smelteverk og smier. Havna ble enda viktigere i 1795 da Strömsholms kanal sto ferdig med sitt nordre endepunkt i Smedjebacken. Bebyggelsen vokste på den tid fram langs Kyrkogatan. Den største utvidelsen av stedet kom etter 1856 da Smedjebackens Walsverk og jernbaneforbindelsen med Ludvika sto ferdig. For å møte den økte etterspørselen etter boliger ble det nå oppført hus også i Västansjö sør for Kolbäcksån, og på stedet sto den nye jernbanestasjonen klar i 1900. Samme år ble Smedjebacken et municipalsamhälle og 18 år senere köping. I dag brukes den tidligere havnen bare av fritidsbåter. I Smedjebackens gammelgård finnes en del maskiner av Christopher Polhem, og 15 gamle bygninger, blant annet "Bellmangården", som tilhørte Carl Michael Bellmans mormors far. Säter. Säter er en svensk by som ligger i Dalarnas län i Dalarna. Det er Säter kommunes administrasjonssenter og i år 2000 bodde det 4479 innbyggere der. Säter fikk bystatus i 1642. Vansbro. Västerdalälven rinner samman med Vanån i Vansbro. Vansbro er et tettsted i Dalarnas län i Dalarna i Sverige. Det er Vansbro kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde stedet 2 132 innbyggere. Älvdalen. Älvdalen er et svensk tettsted i Dalarnas län i Dalarna. Det er Älvdalen kommunes administrasjonssenter og i år 2000 bodde det 1 812 innbyggere der. Bollnäs. Bollnäs er en svensk by som ligger i Gävleborgs län i Hälsingland. Det er Bollnäs kommunes administrasjonssenter og i år 2000 bodde det 12 726 innbyggere der. Bollnäs fikk bystatus i 1942. Gävle. Gävle er en by som ligger i Gävleborgs län i Gästrikland i Sverige. Byen er administrasjonssenter for både Gävle kommune og Gävleborgs län. I 2005 hadde byen 68 700 innbyggere og hele kommunen 92 205 innbyggere. Gävle fikk bystatus i 1446. Julebukken i Gävle i 2003 Hofors. Hofors er et svensk tettsted i Gävleborgs län i Gästrikland. Det er Hofors kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 7 438 innbyggere der. Hudiksvall. Hudiksvall er en svensk by som ligger i Gävleborgs län i Hälsingland. Det er Hudiksvall kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 15 448 innbyggere. Hudiksvall ble grunnlagt 1582 av Johan III gjennom sammenslåing av tettstedene Hudik og Vallen. Ljusdal. Ljusdal er et svensk tettsted i Gävleborgs län i Hälsingland. Det er Ljusdal kommunes administrasjonssenter og i år 2006 bodde det 7 451 innbyggere der. Nordanstig kommune. Gnarp kirke i Nordanstig kommune Nordanstig kommune ligger i det svenske länet Gävleborgs län i landskapet Hälsingland i landsdelen Norrland. Kommunen grenser mot nabokommunene Hudiksvall og Sundsvall. Kommunens administrasjonssenter ligger i Bergsjö. Geografi. Barkogkledd åslandskap i innlandet. Lavtliggende kystlandskap med strender mot Østersjøen. Barskogkledd åslandskap innenfor kysten. Mange vann i øst. Elva Harmångersån renner gjennom kommunen. E4 går gjennom kommunen. Nordanstig er forbundet med det svenske jernbanenettet gjennom Ostkustbanan. Tettsteder. Nordanstig kommune hadde åtte tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Ockelbo. Ockelbo er et svensk tettsted i Gävleborgs län i Gästrikland. Det er Ockelbo kommunes administrasjonssenter og i 2000 bodde det 2 739 innbyggere der. Det er registrert ca. 150 fornminner i Ockelbo, blant annet noen steinalderbosetninger. De fleste er imidlertid graver fra den yngre jernalder. På 1200-tallet ble det bygd en kirke i romansk stil i Ockelbo. Det ble oppført en ny kirke i 1791–93. Denne kirken ble totalødelagt av brann i 1904. I 1906–08 ble det oppført en ny kirke etter tegninger av arkitekt Gustaf Améen, preget av nybarokk. I Ockelbo er Ockelbo Marknad blitt avholdt to ganger i året siden 1981. På stedet har det blitt produsert både snøscootere og båter av merket Ockelbo. Ockelbos basketballag, Ockelbo Basket, har spilt i den øverste divisjonen i Sverige, men ble degradert til en lavere divisjon på grunn av økonomiske problemer. Ovanåker kommune. Ovanåker kommune ligger svenske länet Gävleborgs län i Hälsingland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Edsbyn. Tettsteder. Ovanåker kommune hadde seks tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sandviken (Sverige). Sandviken er en by som ligger i Gävleborgs län i Gästrikland i Sverige. Det er Sandviken kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 22 574 innbyggere. Sandviken fikk bystatus først i 1943. Söderhamn. Söderhamn er en by i Gävleborgs län i Sverige. Byen er administrasjonssenter i Söderhamn kommune og ligger ved kysten av landskapet Hälsingland. En bukt av Bottenviken, vanligvis kalt Söderhamnsfjärden, med utløpet av elven Söderhmansån, danner naturhavnen som byen er anlagt rundt. Byen fikk bystatus i 1620, og i 2005 hadde den 12 056 innbyggere. Utkikkstårnet Oscarsborg på Östra Berget i Söderhamn ble oppført i 1895, og har blitt et velkjent symbol for byen. Langrennsløperen Anders Södergren kommer fra Söderhamn. Falkenberg. Falkenberg er en svensk by i Hallands län i landskapet Halland. Den er administrasjonssenter for Falkenberg kommune og i 2005 hadde byen 18 972 innbyggere. Borgen Falkenbergshus ble anlagt ved en foss på sydsiden av elven Ätran en gang i slutten av 1200-tallet mens Erik Menved var konge. Den ble den danske kongens siste utpost mot nord. På den andre siden av elven, skiftevis under svensk og norske styre, vokste handelsplassen Ätraby frem. Adskillige kongelige møter skal ha funnet sted i området, og det var herfra at Kristoffer II utstedte markedsbyprivilegier for Halmstad. Borgen brant flere ganger, og etter den siste brannen i 1434 overtok byen borgens navn. Falkenberg fikk bystatus i 1558. I dag fremstår Gamla Stan med Skt. Laurentii kirke fra 1300-tallet, som en av Sveriges best bevarte historiske bykjerner. Hylte kommune. Hylte kommune ligger i det svenske "lenet" Halland, i administrativ forstand. Geografisk er kommunen samtidig fordelt på de to historiske landskapene Halland og Småland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Hyltebruk. Tettsteder. Hylte kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Kungsbacka. Skulpturen "Livets träd" står på Stortorget. Kungsbacka er en svensk by i Hallands län i landskapet Halland. Den er administrasjonssenter for Kungsbacka kommune, og i 2005 hadde byen 17 784 innbyggere. Byen Koningsbakkae var under middelalderen en dansk grensehandelsplass og var i en periode Danmarks minste by. Den første omtalen av byen er fra 1366 og gjelder befestningen Kungsbackahus, som ligger mellom Kungsbackaån og Söderån (dagens Skansen). Det er uklart når Kungsbacka fikk bystatus, men det eldste nedtegnede dokumentet som beskriver Kungsbacka som by er datert den 13. desember 1408. I begynnelsen av 1500-tallet ble «byprivilegiene» inndratt av kong Hans i hensikt å samle handelen til Halmstad. Kungsbacka fikk bystatus på nytt i 1582. Kungsbackas betydning minket da Halland ble svensk i 1645, og byen var lenge en av Sverige minste, med under 1 000 innbyggere på slutten av 1800-tallet. På midten av 1800-tallet ble store deler av byen ødelagt i en stor brann. Laholm. Laholm er en by i Hallands län i landskapet Halland i Sverige. Den er administrasjonssenter for Laholm kommune og i 2005 hadde byen 5 877 innbyggere. Laholm ligger ved elven Lagans utløp i Laholmsbukten. Det er Hallands minste, men også landskapets eldste by. Laholm fikk bystatus på 1200-tallet. Byens danske navn var Lagholm. Varberg. Varberg er en svensk by i Hallands län i landskapet Halland. Den er administrasjonssenter for Varberg kommune og i 2005 hadde byen 26 041 innbyggere. Varberg er et turist- og handelssentrum med havn, og ferjeforbindelse med Grenaa i Danmark. I Bockstens mosse ved gården Bocksten i Varberg fant man Bockstensmannen. 2 mil nord for byen finner man Ringhals kärnkraftverk som er nordens største kraftverk. Doische. Doische er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Couvin. Couvin er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Cerfontaine. Cerfontaine er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Bräcke. Bräcke er et svensk tettsted i Jämtlands län i Jämtland. Det er Bräcke kommunes administrasjonssenter og i 2006 hadde tettstedet 1 566 innbyggere. Bräcke ligger 70 km sørøst for Östersund, helt inntil Revsundssjön og ved Norra stambanan, som ved Bräcke bøyer av mot nordøst, mens tverrbanen fortsetter mot Östersund – Storlien (se under). Bräcke er omgitt av store skoger og innsjøer. Kommunikasjon. Jernbanen har hatt stor betydning for Bräckes historie, og det var da jernbanen ble lagt her at samfunnet vokste opp. Banen mellom Sundsvall og Trondheim går forbi Bräcke, og flere tog stopper her, blant annet InterCity-toget mellom Storlien/Östersund og Stockholm. E14 går rett gjennom Bräcke. Det er bussforbindelse med Östersund. Service. Bräcke har politistasjon og brannstasjon. Det er apotek og systembolag. I Folkets hus er det et bibliotek. Bräcke har også arbeidsformidlingskontor og forsikringsselskap. Idrett. I Bräcke er det ishall, ridehall og idrettshall (Gunder Hägg-hallen). På idrettsplassen "Björkhaga" er det to fotballbaner. Bräcke Polar Bears spilte noen sesonger i 1. divisjon avdeling nord, men måtte legge ned A-lagsvirksomheten noen sesonger på grunn av for dårlig økonomi. Bräckes basketballag spilte på Sveriges nest høyeste nivå på 1990-tallet, daværende divisjon 1. Härjedalen kommune. Härjedalen kommune (Sørsamisk: "Herjedaelien tjïelte") ligger i det svenske länet Jämtlands län i landskapene Härjedalen, Hälsingland og Dalarna. Kommunens administrasjonssenter ligger i Sveg. Det meste av kommunen, bortsett fra Ängersjö og Ytterhogdals gamle sogn, tilhørte Norge frem til freden i Brömsebro i 1645. Härjedalen kommune, som er Sveriges femte største i areal, og Gotland kommune er de eneste to svenske kommuner som har navn etter et landskap. Kommunen grenser i nord til Berg kommune. I nordøst har kommunen grense til Ånge i Västernorrlands län, i øst til Ljusdal i Gävleborgs län og i sør til kommunene Älvdalen, Mora og Orsa i Dalarnas län. I vest grenser kommunen mot Røros og Engerdal kommuner i Norge. Geografi. Fjellrik kommune med mange fjell over 1000 moh. Sveriges høyest beliggende grend, Högvålen (830 moh) ligger i kommunen. Kommunens største innsjø er Rogen på grensa til Norge, som regnes som utspringet for Skandinavias lengste vassdrag, Trysilelva-Klarälven-Göta älv. Imidlertid blir mesteparten av kommunen drenert av elva Ljusnan. Skogkledd platålandskap i den østlige delen av kommunen. Sonfjället nasjonalpark ligger i kommunen, det samme gjør flere naturreservater. Jord- og skogbruk er viktige næringer. Seterdrift har vært vanlig. Tre reinbeiteområder i kommuner ("samebyer"). Det er flere skisportsteder i kommunen. E45 går gjennom kommunen. Härjedalen er knytta til det svenske jernbanenettet gjennom Inlandsbanan. Härjedalen Sveg Airport har daglige flyforbindelser til Stockholm. Samisk språk. Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Härjedalen kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige. Tettsteder. Härjedalen kommune hadde åtte tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Härjeåsjön er en innsjø og et tettsted ca 19 km sørvest for Sveg og ca 11 km nordøst for Lillhärdal, Krokom. Kommunehuset i KrokomCentrumgatan i Krokom Krokom er et tettsted i Jämtlands län i Jämtland i Sverige. Det er Krokom kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 2 087 innbyggere. Ragunda kommune. Ragunda kommune ligger i det svenske länet Jämtlands län i Jämtland. Kommunen har grenser til nabokommunene Bräcke, Östersund, Strömsund, Sollefteå og Sundsvall. Kommunens administrasjonssenter ligger i Hammarstrand. Geografi. Åslandskap som som faller bratt ned mot omliggende lavland. Skog og myrlandskap i lavlandet. Indalsälven renner gjennom kommunen og danner flere fosser. Hammarforsen (regulert ved Hammarforsens kraftverk siden 1928) ble danna i 1796 da Indalsälven endra løp under vårflommen og tømte den store Ragundasjön i en av Sveriges største naturkatastrofer. Döda fallet er en tørrlagt foss danna da elva skifta løp i 1796, og er en av kommunens største turistattraksjoner. Stambanan genom övre Norrland går gjennom kommunen. Tettsteder. Ragunda kommune hadde fire tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Strömsund kommune. Strömsund kommune ligger i det svenske länet Jämtlands län i Jämtland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Strömsund. Kommunen grenser i nord og øst til Vilhelmina kommune og Dorotea kommune i Västerbottens län. I vest til Krokom kommune og Norge (Røyrvik og Lierne i Nord-Trøndelag), og i sør til Östersund kommune og Ragunda kommune. Samisk språk. Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Strömsund kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige. Geografi. Fjellområder mot grensa til Norge, men ingen av fjellene når over 1200 meter. Store myr og skogssområder i lavlandet i sørøst. Stor rovdyrbestand, særlig mye bjørn. Mange innsjøer og elver, det langstrakte sjøsystemet Ströms Vattudal danner en 90 kilometer lang naturlig vannvei seg fra Kvarnbergsvattnet ved grensa til Norge til Russfjärden ved Strømsund. Ströms Vattudal munner ut i Faxälven. E45 går gjennom kommunen. Strömsund er knytta til det svenske jernbanenettet gjennom Inlandsbanan. Tettsteder. Strömsund kommune hadde sju tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Åre kommune. Åre kommune (Sørsamisk: "Ååren tjïelte") ligger i det svenske länet Jämtlands län i Jämtland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Järpen. Tettstedet Storlien ligger like ved grensen til Norge og er kjent for omfattende grensehandel. VM i alpint 1954 og VM i alpint 2007 ble arrangert i Åre. Samisk språk. Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Åre kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige. Tettsteder. Åre kommune hadde seks tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Östersund. Östersund er en by i Jämtlands län i landskapet Jämtland i Sverige. Östersund er administrasjonssenter for både Östersund kommune og Jämtlands län. I 2010 hadde byen 44,321 innbyggere og den er Jämtlands eneste by. Byen ble grunnlagt i 1786 av Gustav III. Fra Östersund går det tog vestover til Storlien, som fortsetter over riksgrensa til Trondheim, og østover til Ånge og Sundsvall, og videre til Stockholm. Östersund var tidligere et jernbaneknutepunkt, der det også gikk tog til Kristinehamn og Gällivare, men etter at strekningen Mora-Gällivare ble nedlagt for persontrafikk, trafikkeres denne strekningen kun av turisttog. Europavei 14 og Europavei 45 går begge gjennom Östersund. Byens flyplass ligger på Frösön. Mittuniversitetet har sin største avdeling i Östersund. Byen har ellers flere komponentprodusenter for verkstedsindustrien, og hadde tidligere også en militærforlegning. VM i skiskyting ble arrangert i Östersund i 2008, og i øvrige år siden 2005 har sesongåpningen i verdenscupen i skiskyting funnet sted i Östersund. Östersund er også kjent for ikke å ha fått tildelt de olympiske vinterleker i 1994, til fordel for Lillehammer. Det var da den daværende rådmannen i Åre, John Bruno Jakobsson, uttalte de etter hvert så brukte ordene «Jag är inte besviken – jag är förbannad!» Östersund har sammen med Åre søkt om å få arrangere Olympiske vinterleker tre ganger, 1994, 1998 og 2002. Östersund–Åre stiller nok en gang som Sveriges kandidat i kampen om å få arrangere OL, denne gang om 2018-lekene. Vejle amt. Vejle amt var et amt i sørlige Danmark, på den østkysten av halvøya Jylland. Kommuner. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Aneby kommune. Aneby kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunen er länets minst folkerike, med 6.446 innbyggere pr 2010. Kommunens administrasjonssenter ligger i Aneby. I Aneby danner Svartån sør-Sveriges høyeste foss, med et fall på 20 meter: "Stalpafallet". Historie. Innen kommunens område var det før den nye kommuneinndelingen fra 1863 åtte sogn. Hvert sogn utgjorde en "landskommune". Disse ble slått sammen til to storkommuner ved kommunereformen i 1952; "Bredestad" (av Askeryd, Bredestad, Bälaryd, Frinnaryd og Marbäck) og "Hullaryd" (av Haurida, Lommaryd og Vireda). Disse ble igjen slått sammen i 1967 til "Aneby kommune", som fikk sitt navn etter det municipalsamhället, Aneby, som i årene 1923 til 1966 fantes i Bredestad og Bälaryd. Tettsteder. Frinnaryds kyrka, som ligger i Aneby kommune. Aneby kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Eksjö kommune. Eksjö kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Eksjö. Nils Dackes opprør i 1524 hadde fotfeste i Eksjö, og byen var en av de seks stedene hvor Dackes oppstykkede lik ble hengt opp til skrekk og advarsel. Byen ble brent ned under sjuårskrigen, i 1568. "Eksjö garnison" har røtter tilbake til 1400-tallet. Den omkring 800 meter lange og mellom 7 og 24 meter brede kløften Skurugata ligger i Eksjö kommune. Forfatteren Albert Engström kom fra kommunen. Kommunevåpenet. Blasonering: "På sølv bunn en grønn eik." Eiken kommer antagelig fra kommunenavnet og finnes på ett bevart seglavtrykk fra 1439. Våpenet ble offisielt først i 1949. Ved kommunedannelsen i 1971 fantes det to forskjellige våpen, dette for Eksjö stad, og et for Höreda landskommun. I 1974 lot kommunen registrere det gamle byvåpenet som kommunens våpen. Tettsteder. Eksjö kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Vennskapsbyer. Foruten de formelle vennskapsbyene finnes det også andre Internationale kontakter og projektpartnere. Skolene har kontakter på manga ulike plasser, for eksempel Eritrea, Nederland, Irland, Skottland, Tsjekkia, Kenya og Tyskland. Jönköping kommune. Jönköping kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Jönköping. Statsetaten Statens jordbruksverk har sitt hovedkontor i Jönköping; det samme har Husqvarna og Intersport. Byen Jönköping er Sveriges niende største, og den har fra gammelt vært et trafikkknutepunkt, særlig etter etableringen av Gøta kanal. Kommunen er vennskapskommune med blant annet Bodø. Tettsteder. Jönköping kommune har 16 tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Värnamo kommune. Värnamo kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Värnamo. Møbeldesigneren Bruno Mathsson var fra kommunen. Värnamo har mange industribedrifter, trolig på grunn av den gunstige beliggenheten langs E4. Befolkningsutveckling. Rådhuset ved Kryktorget i Värnamo Tettsteder. Värnamo kommune har ni tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. SARS. Severe acute respiratory syndrome (SARS) er en atypisk lungebetennelse som opptrådte første gang i november 2002 i Guangdong-provinsen i Sør-Kina. Årsaken til sykdommen er nå identifisert som SARS coronavirus (SARS CoV), som er et nyoppdaget coronavirus. SARS er et virus, som smittes ved dråpesmitte. Viruset kan overleve opptil 6 timer utenfor menneskekroppen, og kan dermed overføres via gjenstander som er virusinfisert. Viruset stammer trolig fra dyr, kanskje fugler, og sykdommen ble først oppdaget i Hanoi i Vietnam 28. februar 2003. WHO mener viruset stammer fra Guangdong-provinsen i Folkerepublikken Kina. Det anses at sykdommen først brøt ut i Guangdongs byprefektur Heyuan i 2002. Urfolk. Urfolk, urbefolkning og urinnvånere (etter tysk "Ureinwohner": «gamle eller opprinnelige beboere eller innbyggere»). I Norge er samene den eneste folkegruppen som er anerkjent som urfolk. Fem grupper er anerkjent som «nasjonale minoriteter» i Norge: jødene, kvenene, skogfinner, tatere/romani og sigøynere/rom. Det er og stilt krav fra kvenene om at de også skal få urfolkstatus. Betegnelsen urfolk passer til omkring 360 millioner mennesker som lever i rundt 70 land. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de er den av folkegruppene som bebodde området først. De har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en felles kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den majoritetsbefolkningen. Urfolk utgjør ofte også en minoritet i landet, selv om dette ikke alltid er tilfelle. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolket et betydelig flertall av befolkningen. Definisjon. a) "«stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;» b) "«folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.«Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som – uansett deres rettslige stilling – har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»" Bakgrunn for definisjonen. I 1982 ble den såkalte FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger etablert. Denne etableringen var delvis et resultat av konklusjonene og anbefalingene til FNs spesialrapportør som arbeidet med problemstillinger knyttet til diskrimineringen av urfolk, Jose Martinez Cobo. FNs spesialrapportør overleverte i 1983 rapporten «En studie av problemene knyttet til diskriminering mot opprinnelige befolkninger» (Study of the Problem of Discrimination Against Indigenous Populations) til FNs menneskerettskomité, som blant annet inneholdt en definisjon av begrepet "urfolk". Rapporten har senere dannet grunnlaget for bestemmelsene i ILO-konvensjon nr. 169 og FNs erklæring om urfolksrettigheter. Særlig viktig ble Cobo-rapportens utredning rundt definisjon av urfolksbegrepet, som man mente burde inneholdet både objektive og subjektive (identitet) kriterier for definisjonen. Dette dannet senere grunnlaget for kriteriene knyttet til det norske samemanntallet, og for urfolksdefinisjonen i ILO-konvensjon nr. 169. Utviklingen av urfolksrettighetene. Tradisjonelt har urfolk over hele verden vært utsatt for overgrep og undertrykkelse fra majoritetsbefolkningen og myndighetene i de statene de bebor. I tiden før 1950-tallet hersket et menneskesyn hvor urfolk ble ansett som primitive folkeslag og som ville ha best av å bli assimilert inn i de rådende folkegrupper og kulturer i nasjonalstatene. Etterhvert som dette menneskesynet endret seg, oppstod behovet for å sikre urfolkene grunnleggende rettigheter og beskyttelse mot overgrep og undertrykkelse. Den første internasjonale avtalen som anerkjente urfolks grunnleggende rettigheter var ILO-konvensjon nr. 107. Svakheten med den første urfolks-konvensjonen var at den ikke klart tok avstand fra nasjonalstatenes assimileringspolitikk. Dette ble i økende grad klart etter hvert som FN begynte å arbeide med urfolkserklæringen, og antallet urfolksdeltagere økte på de internasjonale møtene. Videre ble det etter hvert klart at prinsippene i konvensjon nr. 107, som er strekt preget av målsettingen om å assimilere urfolk, ikke lenger var i samsvar med menneskerettighetene og nyere politikk i forhold til urfolk. Mange urfolk i verden er fremdeles ekskludert fra det storsamfunnet de lever i og er ikke sjelden fratatt grunnleggende rettigheter som likeverdige medlemmer av nasjonalstaten de lever i. De kjennetegnes allikevel av et ønske om å sikre og utvikle sine tradisjonelle områder og å videreføre deres etniske identitet og kultur til kommende generasjoner. Den individuelle identiteten som medlem av et urfolk og urfolkets aksept av den enkelte som medlem, er grunnleggende for et urfolks fellesskapsfølelse. Deres eksistens som folk er knyttet til deres mulighet til å påvirke deres egen skjebne og framtid, og til å leve i tråd med sin egen kultur, egne sosiale institusjoner og rettsoppfatninger. ILO konvensjon nr. 169 er en vidtgående og omfattende folkerettslig bindende konvensjon, som utelukkende omfatter urfolks og stammefolks rettigheter. Den berører svært mange aspekter ved urfolks liv, som for eksempel tospråklig utdanning, sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, rett til å bli konsultert, rett til å delta i beslutningsprosesser, selvidentifikasjon og åndelige verdier. ILO-konvensjon nr. 169 krever imidlertid ratifikasjon av nasjonalstaten for at konvensjonen skal være juridisk bindende for nasjonalstatens og materialiseres som rettigheter for urfolk. FNs erklæring om urfolks rettigheter har en annen status, og har overnasjonal gyldighet i tråd med øvrige erklæringer fra FN. Nässjö kommune. Nässjö sentrum sett fra vanntårnet. Nässjö kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nässjö. Kommunen grenser til Aneby kommune i nord, Eksjö kommune og Vetlanda kommune i øst, Sävsjö kommune og Vaggeryd kommune i sør og Jönköping kommune i vest. Kommunen er kjent som jernbaneknutepunkt, og som hjemstedet til rockebandet Backyard Babies. Nässjö er vennskapskommune med Eidsberg. Tettsteder. Nässjö kommune har tolv tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Mullsjö kommune. Mullsjö kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Mullsjö. Kommunen er blant annet kjent for "Ryfors bruk", alpinanlegget "Knaggebo" og en folkehøgskole. Tettsteder. Mullsjö kommune har to tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Tranås kommune. Tranås kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Tranås. Kommunen har mye møbelindustri, og også Stiga har en fabrikk her. Lennart Hyland kommer fra kommunen. Kommunevåpenet. Blasonering: "Et skjold av gull med en trane i naturlig farge stående på ett grønt berg." Våpenet, et eksempel på ett "talende våpen" (en "trane" på en "ås"), ble offisielt for Tranås stad i år 1919. Det ble registrert 1974 for kommunen hos Patent- og registreringsverket. Tettsteder. Tranås kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Vetlanda kommune. Vetlanda kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Vetlanda. Kommunen er hjemstedet til salmedikteren Lina Sandell. Vetlanda bandyklubb har vunnet den svenske ligaen tre ganger: 1986, 1991 og 1992. Tettsteder. Vetlanda kommune har tolv tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Habo kommune. Habo kommune i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Habo. Kommunen ligger vest for Vänern, og en bøkeskog plantet av Per Brahe d.y. på 1600-tallet er et populært rekresjonsområde. Det finnes også to naturreservat i Habo. Habo kyrka (1723) er en av kommunens fremste attraksjoner. Tettsteder. Habo kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Gislaved kommune. Gislaved kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Gislaved. Industribedriften "Svenska Gummifabriken i Gislaved" ble etablert i 1895, og var kjent for sine bildekk. Fabrikken innstilte i 2002. Kommunen har seks naturreservater, blant annet med forekomster av Linnea. Innsjøen Bolmen i sydøst er Sveriges tiende største. Skuespilleren Sten-Åke Cederhök var fra kommunen. Tettsteder. Gislaved kommune har åtte tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Gnosjö kommune. Gnosjö kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Gnosjö. Kommunen inneholder blant annet Store Mosse nationalpark og westernparken "High Chaparral". Om lag halvparten av kommunens innbyggere er innvandrere til Sverige. Tettsteder. Gnosjö kommune har åtte tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Vaggeryd kommune. Vaggeryd kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Vaggeryd og i Skillingaryd. Vaggeryd kommune er kjent for det militære "Skillingaryd skytefelt", for travbanen "Vaggerydstravet" og som industrikommune. Tettsteder. Vaggeryd kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sävsjö kommune. Sävsjö kommune ligger i det svenske länet Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Sävsjö. Sävsjö vokste fram som stasjonsby etter utbyggingen av Södra stambanan i 1864. Kommunens kvinnehåndballlag vant seks strake SM i sesongene 1993/94–98/99, men falt ut av eliteserien fra 2002/03. Herregården Ekesjö er kjent tilbake til 1287. Tettsteder. Sävsjö kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Emmaboda kommune. Emmaboda kommune ligger i det svenske länet Kalmar län i landskapet Småland. Kommunen grenser til nabokommunene Nybro, Kalmar og Torsås i Kalmar län, Karlskrona og Ronneby i Blekinge län og Tingsryd og Lessebo i Kronobergs län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Emmaboda. Tettsteder. Emmaboda kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Hultsfred kommune. Hultsfred kommune ligger i det svenske länet Kalmar län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Hultsfred. Tettsteder. Hultsfred kommune har ni tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Högsby kommune. Högsby kommune ligger i det svenske länet Kalmar län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Högsby. Tettsteder. Högsby kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Høgnorsk. Høgnorsk er den vanlige benevnelsen på en uoffisiell og i dag lite brukt form for nynorsk. Til grunn for den høgnorske språkretningen ligger et ønske om å bevare det nynorske skriftspråket som et selvstendig språk, fritt for en sterk påvirkning fra bokmål. Denne målformen er således en ubrutt tradisjon etter det første nynorske skriftspråket (landsmål) slik det ble bygd opp av Ivar Aasen og senere brukt av klassiske nynorskforfattere som Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg, Olav Nygard og Olav H. Hauge. På 1900-tallet ble det ført en statlig politikk som hadde til mål å føre landsmål og riksmål, senere nynorsk og bokmål, sammen til et samnorsk språk «på norsk folkemåls grunn». Offisiell nynorsk ble derfor styrt bort fra Ivar Aasens systematiske normering og i retning såkalte folkemålsformer, først med rettskrivningsreformen i 1917 og deretter med rettskrivningsreformen i 1938. Rettskrivningsreformene i 1917 og 1938 hadde til formål å tilnærme nynorsken til bokmål og østlandsk talemål. Disse reformene innebar således et brudd med den tradisjonelle, typeformbaserte nynorsknormeringen som Ivar Aasen la grunnlaget for. Med 1938-rettskrivningen ble en rekke tradisjonelle nynorskformer forbudt eller redusert til «sideformer». Mest dramatisk var trolig forbudet mot det såkalte i-målet som skilte mellom sterke og svake hunkjønssord (For eksempel «ei gryta», «gryta», «grytor», «grytone», «ei sak», «saki», «saker», «sakene» mot offisiell nynorsk «ei gryte», «gryta», «gryter», «grytene», «ei sak», «saka», «saker», «sakene»). Høgnorskmannen Gustav Indrebø karakteriserte derfor 1938-reformen mer som et «målbrigde» enn som en reform. Et annet sentralt prinsipp i høgnorsken er den såkalte sammenhengsloven. Rent konkret sier denne loven at når et ord skal bøyes, skal roten av ordet gå igjen i alle bøyningsformene. For eksempel heter det «å segja – segjer – sagde – hev sagt» der det i såkalt moderne nynorsk heiter å «å seia – seier – sa – har sagt». På denne måten får man sammenheng i bøyningen, og dessuten med andre ord som er utledet fra samme ord, som «segn» og «soge». Et annet kjent eksempel som illustrerer prinsippene i normeringen er bruken av g i ordet «ei gjenta», mot offisiell nynorsk «ei jente». Forklaringen her er at ordet gjente opphavlig er utledet fra ordet «gant» (moro), og følgelig blir uttalt med en [dʑ]-lyd og ikke [j] i enkelte dialekter. Kritikere av høgnorsksynet hevder ofte at høgnorsken er altfor fjern fra vanlig talemål til å kunne slå gjennom som et fullverdig skriftspråk. Høgnorskfolket på sin side hevder at det er Aasen-normalens typeformprinsipper som er best egnet til å avspeile det store mangfoldet av dialektvarianter som finnes i norsk talemål. Etter deres syn har tilnærmingen til såkalt folkemål i realiteten vært en selektiv tilnærming mot bestemte dialekter og dermed gjort nynorsken mindre samlende. Mens målfolk flest har samlet seg bak parolen om «Snakk dialekt, skriv nynorsk», har ledende høgnorskfolk dessuten tatt til ord for at nynorsk på samme måten som bokmål må etableres med et eget normaltalemål og dermed bli normdannende. Siden den høgnorske nynorsken er basert på Aasen-normalen, assosieres den ofte med Vestlandet og Telemark av utenforstående. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor mange som faktisk bruker høgnorsk til vanlig eller om høgnorskbrukere skiller seg fra andre nynorskbrukere med hensyn til f.eks. kjønn, alder, utdanning osv. Bøyning av substantivene. Substantivene har tre kjønn; "hankjønn", "hunkjønn", "intetkjønn". Disse har enten sterk eller svak bøyning, som viser seg i endelsen. Kalmar kommune. Kalmar kommune ligger i det svenske länet Kalmar län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kalmar. Tettsteder. Kalmar kommune har femten tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Mönsterås kommune. Mönsterås kommune ligger i det svenske länet Kalmar län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Mönsterås. Kommunen ligger ved Østersjøkysten mitt i fylket, den grenser til kommunene Kalmar i sør, Nybro i sørvest, Högsby i vest og mot Oskarshamn kommune i nord. Tettsteder. Mönsterås kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Mörbylånga kommune. Mörbylånga kommune ligger i det svenske länet Kalmar län på øya Öland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Mörbylånga. Kommunen utgjør den sørlige og sørvestre del av øyen Öland, og er et eldgammelt kulturlandskap – Södra Ölands kulturlandskap – med rullesteinsmarker i vest og Stora alvaret på kalksteinsgrunn med alvar i øst. Borgen Eketorp vitner om høvdingemakt siden bronsealderen, og Vickleby har kirke fra 1100-tallet. I kommunen ligger tettstedet Färjestaden som har broforbindelse over til fastlandet. Ölands Djurpark ligger ved Färjestaden. En stor del av kommunens innbyggere pendler til arbeidsplasser utenfor kommunen, særlig til Kalmar. Tettsteder. Mörbylånga kommune har ni tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sønderjyllands amt. Sønderjyllands amt var et amt lengst syd i Jylland. Det grenset til Tyskland og hadde en viss tysk minoritet. 1. januar 2007 ble danske amt slått sammen til regioner. Sønderjyllands amt inngikk i Region Syddanmark. Kommuner. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Drag. Ájluokta / Drag er et sted i Tysfjord kommune i Nordland. Stedet ligger 20 mil nord for Bodø og ca. 12 mil sør for Narvik. Drag ligger 4 km fra avkjøring fra Europavei 6. Det er fergeforbindelse mellom Drag og Kjøpsvik. Ferga og riksvei 827 er et alternativ til Europavei 6 og ferga Bognes – Skarberget. Befolkningen på Drag er i hovedsak bumenn og lulesamer. Den senere tid har har det kommet folk fra Russland og Thailand og giftet seg med stedets befolkning. Drag har postnummer 8270 for husstander og 8271 for postbokser. Chastre. Chastre er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Motstand (resistans). "Ordet «motstand» brukes også om den elektroniske komponenten resistor." Elektrisk motstand eller elektrisk resistans for en komponent er i fysikken forholdet mellom elektrisk spenning over komponenten og elektrisk strøm gjennom den. Vanlig symbol for resistans er «R» mens SI-enheten er formula_1 (Ohm). For komponenten motstand (resistor) er dette forholdet konstant for konstant temperatur, uavhengig av spenningens eller strømmens verdi. Dersom verdien R er uavhengig av tilført spenning eller strøm, sier vi at resistansen er lineær, eller at den følger Ohms lov. (Formelen over blir feilaktig ofte kalt Ohms lov. Ohms lov er egentlig en observasjon som viser til at R har en konstant verdi for metaller dersom temperaturen er konstant.) Den inverse størrelsen til resistans kalles ledningsevne eller konduktans og er gitt av G måles i Siemens (S), men betegnelses Mho er også i bruk, særlig i USA. Resistivitet. Resistivitet (Spesifikk motstand, Spesifikk resistans) er en materialegenskap, eksempelvis for materialer som vi lager motstander som komponenter av. Resistivitet er definert som resistansen i et materialstykke med lengde 1 meter og tverrsnitt 1m². Vanlig symbol for resistivitet er formula_5 (den greske bokstaven rho) og SI-enhet er Ohm-meter (Ωm). Resistansen til et stykke materiale er gitt av For lettere å kunne resonnere i dimensjonene kan vi dimensjonere formula_5 for å beregne motstanden i Ohm per m for 1 mm² areal. formula_5 sin tallverdi blir da 106 høyere. Se tabellen over spesifikk motstand mot slutten av artikkelen for dette. Resistiviteten har en enorm spennvidde for forskjellige materialer. Vi grupperer materialer i denne sammenheng som ledere, halvledere og isolatorer. Metaller, som utgjør de beste lederne, har verdier nær 10-8 Ωm mens isolatorer er å finne rundt 1016 Ωm. Forskjellen er hele 24 størrelsesordener! Det er neppe noen annen materialkonstant som har større verdibredde for fast temperatur. At metaller er gode ledere kan vi se av glansen; lyset blir reflektert nettopp fordi metallet leder godt. Isolatorer kaller vi stoffer som leder elektrisk strøm svært dårlig. De fleste tørre stoffer er gode isolatorer. Plast, keramikk, stein og luft er gode isolatorer. Halvledere er «dårlige» isolatorer som ved hjelp av doping kan manipuleres til å bli ledere. Da er det graden av doping av andre stoffer som bestemmer den spesifikke resistansen. Halvledere som silisium og germanium brukes mye i elektronikken. Den inverse verdien til resistivitet for et stoff er dets konduktivitet eller "spesifikk konduktans". Den angis som Siemens per meter, S/m. Også her brukes formula_5 som symbol, noe som kan være forvirrende. Temperaturavhengighet. hvor T er temperaturen målt i grader Celsius og formula_11 er første ordens temperaturkoeffisient med dimensjonen "per grad" eller (°C)-1. Det finnes naturligvis stoffer som er utviklet for å ha ekstreme temperaturkoeffisienter. Vi kan gruppere komponenter laget av disse som I tillegg finnes legeringer som oppviser nesten ingen temperaturavhengighet i motstanden. Et eksempel på en slik legering er Konstantan. Konstantan er en legering av omtrent 55% kopper og 45% nikkel, av og til med noe mangan. Sammensetningen varieres noe. Som del av impedans. Resistansen kalles også den såkalt reelle delen av en impedans. Den andre delen er reaktansen, som kan være kapasitiv eller induktiv. Resistansen er den delen av impedansen som forbruker energi. Reaktansene opptar, lagrer og avgir energi i løpet av en periode, men kan ikke forbruke den (omdanne den til varme). For en impedans er strømmen gjennom den og spenningen over den ikke i fase, men forskjellen er begrenset til +/- 90 grader. Vekselstrøm. Resistansen er like mye gyldig for likestrøm som for vekselstrøm. Vi kan snakke om vekselstrømsmotstand for spoler og kondensatorer, og mener da deres impedans. Begrepet vekselstrømresistans gir ingen mening. Spenningstap. Resistans i leder betegnes som: RL Flateresistans. En flate dekket av et jevnt ledende sjikt danner en flateresistans. Dens motstandsverdi oppgis som Ohm per kvadrat siden ethvert kvadrat uansett størrelse oppviser den samme motstanden fra kant til kant. Negativ differensiell resistans. En spenning-strøm kurve for en tenkt komponent som oppviser et område med negativ differensiell resistans En negativ resistans kan ikke finnes som passiv komponent siden den ville avgi energi. Det finnes imidlertid spesielle komponenter som reduserer strømtrekket når de får tilført mere spenning. Dette fenomenet kalles negativ differensiell resistans og kan bare opptre i en begrenset del av karakteristikken. I hele området gjelder likevel at resistansen som absoluttverdi er positiv. Tetroder kan ha små (uønskede) områder med negativ differensiell resistans, og tunnelldioder er laget med dette som formål. De kan fungere som enkle oscillatorer sammen med reaktive komponenter og en forsyningsspenning. Andre komponenter eller fenomen med denne egenskapen er elektriske lysbuer, lysstoffrør, IMPATT- og Gunn-dioder, unijunction-transistorer og flere. Serie- og parallellkopling av to resistanser. Når to resistanser koples i serie deler de strømmen og får hver sin spenning slik at Når resistanser parallellkoples deler de spenningen og får hver sin strøm slik at ledningsevnene kan adderes. Denne formelen illustreres best ved den geometriske Arbelos-figuren der den inneholder Archimedes' dobbeltsirkler. Paralellmotstanden er diameteren på hver av de øvre, like store, dobbeltsirklene, hvor de innskrevne enkeltsirklenes diametre er de enkelte motstandsverdier. Seriekoplingen er selvfølgelig storsirkelens diameter. Denne formelen kan også brukes til parallellkopling. Fordelen med denne er at man enkelt kan putte inn flere enn to resistanser. Transformasjoner. Stjerne- og trekantkoplinger for illustrasjon. Betegnelsene her brukes ikke i teksten Beregningsvei for en ubalansert Wheatstone-bru. Klikk for større bilde. Når vi vil beregne forhold i nettverk kan vi fort få problemer med å sette opp passende ligninger. Et godt kjent eksempel er beregninger i en ubalansert wheatstone-bro. For å kunne forenkle nettverksdiagrammene kan en ty til transformasjon av tre motstander fra en konfigurasjon til en annen. Konfigurasjonene kalles stjerne og trekant (eng. star and delta). En stjerne har tre motstander utgående fra et felles sentrum. En trekant har tre motstander plassert i et triangel. Disse konfigurasjonene er fullstendig likeverdige hvis motstandsverdiene er riktig tilpasset. Transformasjon fra trekant til stjerne er enklest. Nevneren er alltid den samme, telleren består av de to hosliggende resisstansene for det samme punktet. hvor formula_22 er den bortliggende resistansen. Formlene må brukes en gang per motstand, altså tilsammen tre ganger. Formlene sier ikke noe om hvor mye effekt hver transformerte motstand må tåle. Det viktigste er at stjernen oppfører seg nøyaktig likt som trekanten. Slik kan de fem wheatstone-motstandene reduseres til tre idet en får to enkle seriekoplinger som hver slås sammen til en motstand. Effektforbruket. Produktet av spenningen over og strømmen gjennom motstanden sier oss hvor mye effekt som tilføres motstanden. Denne effekten omgjøres til varme.Kaller vi effekten P får vi som kan omskrives for variasjon av spenningen til eller til variasjon av strømmen som Tabell over spesifikk motstand ved 20 °C for noen ledere, halvledere og isolatorer. For enklere begrepsforståelse kan en regne om den spesifikke motstanden fra å gjelde resistansen for 1 m² areal og 1 m lengde, til 1 mm² areal og 1 m lengde. Selve tallverdien blir da 106 høyere, en million ganger. Begge disse fremstillingene er brukt i tabellen nedenfor. Resistansen i en leder er proporsjonal med lengden og omvendt proporsjonal til arealet. ! Spesifikk motstand [Ω · mm² / m] Superledning. Superledning betyr at strømmen ledes uten motstand. Den spesifikke motstanden formula_26 er null ved superledning. Superledning er kun blitt påvist ved svært lave temperaturer. Superleder. En superleder er i fysikken en tilstand med nøyaktig null elektrisk motstand og frastøtning av magnetfelt (Meissner-effekten). Null elektrisk motstand vil også si at energi overføres uten tap, i motsetning til stort sett all annen type energioverføring. Ved Ohms lov er det heller ikke noen elektrisk spenning i superledere. Den temperaturen som skiller superledning og ikke superleding for et metall kalles den kritiske temperaturen, Tc. Over den kritiske temperaturen er altså stoffet et vanlig metall, mens under den kritiske temperaturen er det en superleder. Den kritiske temperaturen er normalt svært lav, dvs. noen få Kelvin, ca. -270 °C, for de fleste metaller. De høyeste kritiske temperaturene finner vi i en klasse av keramiske kopperoksider, som i utgangspunktet er svært dårlige elektriske ledere. Denne klassen stoffer kalles høytemperatur-superledere og ble funnet å være superledende i 1986. Høyeste kritiske temperatur ved normalt trykk er ca. -150 °C. Superledning ble først oppdaget i 1911 av Heike Kamerlingh Onnes som fant at motstanden til kvikksølv falt til null ved -269 °C. Viktige egenskaper. a>, dvs. frastøtning av magnetfelt fra det indre av en superleder. Det ekstremt brå fallet av motstand til null ved den kritiske temperaturen skyldes at superledning er en termodynamisk fase (tilstand). Man kan dermed ikke si at en type materiale er superledende i seg selv, men derimot sier man at materialet går over i en superledende fase ved den kritiske temperaturen, omtrent som vann blir is ved frysepunktet. De fleste metaller og legeringer blir superledende ved noen få Kelvin. Unntak er edelmetaller, som gull og sølv, og ferromagnetiske materialer, slik som jern og kobolt, som ikke uten videre blir superledende. Meissner-effekten er, ved siden av null motstand, den mest sentrale egenskapen til en superleder. Effekten består av at eksterne magnetfelt frastøtes helt fra det indre av en superleder. Det finnes to ulike typer superledere, kalt "type I" og "type II", med ulike Meissner-effekter. Vi kan illustrere forskjellen ved å tenke oss at vi fører en magnet mot en superleder og ser på reaksjonen En av de mest iøynefallende egenskapene til en superleder er evnen til å få en magnet til å sveve. For svevende type II superledere skyldes svevingen at de kvantiserte magnetfelttrådende fra magneten hekter seg fast i urenheter inne i superlederen. Temperatur er ikke det eneste som bestemmer om noe er superledende eller ikke. Av andre størrelser som kommer inn, er magnetfelt det viktigste. Den magnetiske feltstyrken som er tilstrekkelig for å oppheve superledning kalles det kritiske feltet. Elektromagneter. Den viktigste kommersielle bruken av superledere i dag er som elektromagneter, og da spesielt i forbindelse med MR-avbildning. Superledere er spesielt egnet til å lage permanente, kraftige magnetfelt siden de ikke genererer varme når kraftige strømmer sendes gjennom dem, og man sparer da strøm ved å bruke superledere. Superledende elektromagneter brukes også i stor skala til forskningsformål, hvor spesielt fremtredende eksempler er LHC i CERN i Sveits og ITER i Frankrike. Av fremtidige anvendelser kan nevnes magnetiske kulelager til bruk i skipsmotorer. Her er formålet å redusere friksjon, og dermed spare energi Strømoverføring. Den mest opplagte anvendelsen av superledere er tapsfri strømoverføring, og dette har vært gjort i mindre testanlegg. De stedene potensialene er størst for slike anvendelser er for overføring av store strømmengder over store avstander, og for anlegg hvor varmeutvikling er et problem, f.eks. i transformatorstasjoner. Svevetog. Her blir superlederens evne til å frastøte magnetfelt (Meissner-effekten) brukt til å holde et tog svevende. Et svevetog har svært liten friksjon og kan dermed kjøre fort og med lite energibruk. Vær oppmerksom på at flere kommersielle svevetog ikke bruker Meissner-effekten til sveving, men heller bruker superledere som elektromagneter, for å oppnå samme resultat. Elektronikk. Elektroniske anvendelser av superleder er mange, men først og fremst innen forskning. Den viktigste anvendelsen per i dag er svært presise magnetometer, dvs. måling av magnetfelt. Basisenheten er her en SQUID, dvs. en superlede ring med isolerende kontakter (Josephson-kontakter). Superledere er også basiskomponent i mange forsøk på å lage kvantedatamaskiner. Historikk. Et stykke høytemperatur-superleder av typen BSCCO-2223 Superledning ble oppdaget i 1911 av den nederlandske fysikeren Heike Kamerlingh Onnes, som var den første til å lage flytende helium (ca. 3 K). Ved å bruke helium til kjølevæske fant han at den elektriske motstanden i kvikksølv falt brått til null ved 4,2 K. Onnes fikk nobelpris for sitt arbeid innen lavtemperatur-fysikk i 1913. I de følgende tiårene ble superledning oppdaget i diverse andre materialer, i hovedsak grunnstoffer. Den høyeste kritiske temperaturen var her for bly, ved 7 K. I 1941 ble niobiumnitritt funnet å ha kritisk temperatur på 16 K. Det neste viktige bidraget for forståelse av superledning kom i 1933, da Meissner og Ochsenfeld fant ut at superledere frastøter magnetfelt, et fenomen nå kjent som Meissnereffekten. I 1935 fant F. og H. London at Meissner-effekten kunne forklares ved minimering av superstrømmenes frie energi. I 1950 kom Ginzburg-Landau-teorien som forklarer superledning som en termodynamisk, annenordens faseovergang. Denne teorien er til å forklare mange superleder-relaterte fenomener, slik som Meissner-effekten, delingen i type I og type II superledning, og kvantisering av magnetisk fluks. Prediksjonen om at magnetfelt i superledere er kvantisert ble gjort av A. A. Abrikosov, et arbeid han fikk nobelprisen for i 2003. kom i 1957 av Bardeen, Cooper og Schrieffer (BCS), og samtidig, uavhengig av disse av N. Bogoliubov. BCS-teorien forklarer superledning ved at elektroner bindes sammen to og to (Cooper-par) og går over i en kollektiv tilstand, som kalles et kondensat. Bardeen, Cooper og Schrieffer fikk nobelprisen i 1972, for denne oppdagelsen. Videre ble viktige teoretiske arbeider relatert til BCS-teorien bla. gjort av Bogoliubov i 1958, da han viste at BCS-teorien kunne utledes ved kanoniske transformasjoner av elektronets Hamiltonoperator, og av Lev Gor'kov i 1958, da han viste at BCS-teorien og Ginzburg-Landau-teorien er forenlige i nærheten av den kritiske temperaturen. I 1962 ble den første kommersielle superlederkabelen, laget av en niobium-titan-legering, utviklet av forskere ved Westinghouse. Samme år gjorde Brian D. Josephson en viktig teoretisk oppdagelse: en superledende tilstand kan også strekke seg over en isolatorer, bare den er tynn nok. Dette kalles nå Josephson-effekten, og er bestanddelen i så godt som all superleder-elektronikk. Josephson fikk nobelpris for denne oppdagelsen i 1973. Forskning på hvordan superledere oppfører seg ved kontakt med isolatorer og metaller har vært et hovedelement i superleder-forskningen siden 1960-tallet. Et viktig arbeid her ble gjort av nordmannen Ivar Giæver, med sin forskning på granulære superledere, dvs. «superledende sand». Arbeidet ble gjort ved General Electrics i USA og Ivar Giæver fikk nobelprisen for arbeidet i 1973, samme år som Josephson. BCS-teorien setter en øvre grense for superledning ved 30 K. Stor var derfor overraskelsen da Bednorz og Müller i 1986 oppdaget superledning ved 35 K i en lantan-basert kopper-perovskitt. Dette ble opptakten til oppdagelsen av en helt ny klasse stoffer som kalles høytemperatur-superledere. Kort tid senere fant Paul C. W. Chu og M.K. Wu ut at ved å bytte ut lantan med yttrium, økte den kritiske temperaturen til 92 K, noe som betyr at billig og tilgjengelig flytende nitrogen kan brukes som kjølevæske i stedet for dyr og vanskelig håndterlig flytende helium. Flere andre høytemperatur-superledere med høyere kritiske temperaturer ble funnet i de følgende årene. Bednorz og Müller fikk nobelprisen for sin oppdagelse allerede i 1987. Den høyeste kritiske temperaturen per 2007 er i materiale bestående av thallium, kvikksølv, barium, kalsium, strontium, og oksygen, med kritisk temperatur på 138 K. Fysiske parametre. Følgende fysiske parametre karakteriserer en superleder Meissner-effekten. Meissner-effekten betegner superlederes evne til å frastøte magnetfelt. Alle superleder har denne egenskapen, men den gir seg forskjellige utslag for type I og type II superledere. For type I trenger magnetfelt inn bare en kort avstand, kalt "penetrasjonsdybde", mens det indre er magnetfeltfritt. For type II superleder buntes magnetfelt sammen og penetrerer som tråder med nøyaktig samme mengde magnetfelt i hver tråd. BCS-teori. BCS-teorien, oppkalt etter Bardeen, Cooper og Schrieffer, er en kvantemekanisk teori som beskriver alle superledere, unntatt høytemperatur-superledere. Den fundamentale ideen er at elektroner kan bindes til par (Cooperpar) som kan kondensere og oppføre seg mekanisk og kollektivt, noe som gir null elektrisk motstand. Elektroner i en superleder kommer altså alltid to og to, aldri alene. Forutsetningene for at elektroner skal kunne danne par er at tiltrekningen mellom elektroner gjennom atomenes gitterstruktur (dvs. via fononer) er sterk nok til å overvinne elektronenes naturlige frastøtning. Ginzburg-Landau-teori. Ginzburg-Landau teori beskriver superledning på en større lengdeskala enn BCS-teori. Den sentrale størrelsen er en kompleks funksjon som opprinnelig ble introdusert som en ordensparameter for en annenordens faseovergang, men som nå også blir tolket som den kvantemekaniske bølgefunksjonen i en ikke-lineær Schrödinger-ligning. Ginzburg-Landau-teori er svært viktig for beskrivelse av makroskopiske egenskaper til superledere.De to viktigste parametrene i Ginzburg-Landau-teori er penetrasjonsdybden formula_4 og korrelasjonslengde formula_3. Londonteori. London-teori kan sees på som et spesialtilfelle av Ginzburg-Landau teori som fokuserer på magnetiske egenskaper og den ble først utledet ved minimalisering av av superstrømmenes frie energi. Siden London-teori er lineær, er den lett å arbeide med og er dermed mye brukt. Den eneste parameteren i teorien er penetrasjonsdybden formula_4. Niederösterreich. Niederösterreich er den største delstaten i Østerrike (uttales «ni:da-østeraikj»). Den grenser til Tsjekkia (Sydböhmen og Sydmähren) og Slovakia (Trnavský kraj og Bratislavský kraj), foruten til nabodelstatene Oberösterreich, Steiermark, Burgenland samt Wien, som er fullstendig omsluttet av niederösterriksk område. Geografi. Niederösterreich ligger på begge sider av Donau, som gjennomstrømmer delstaten fra vest mot øst. I sydvest ligger «mostkvartalet» ("Mostviertel"), som omfatter den østligste delen av Alpene med flere topper rundt 2000 m. «Vinkvartalet» ("Weinviertel") i nordvest er bakkete. Øst for dette og også nord for Donau ligger «skogskvartalet» ("Waldviertel"), som geologisk sett er et granittplatå. Sør for Wien ligger det sydøstlige «industrikvartalet» ("Industrieviertel") i det flate såkalte Wiener Becken. Historie. Niederösterreich er på en måte den eldste delen av Østerrike, det vil si at denne delstatens område var det første som ble omtalt som "Ostarichi", "Ostmark" eller "Österreich" (rundt årtusenskiftet). Opprinnelig utgjorde det den østlige grensemarken til hertugdømmet Bayern, men ble i 1156 et eget hertugdømme. Etter at hertugdømmet ble utvidet vestover, ble det vanlig å referere til de «gamle» og «nye» delene av Østerrike som henholdsvis "Österreich unter der Enns" («Østerrike nedenfor [elven] Enns») og "Österreich ob der Enns" («Østerrike ovenfor Enns»). Dette ga senere opphav til betegnelsene Nieder- og Oberösterreich. Inntil opprettelsen av keiserriket Østerrike i 1804 betegnet navnet "Østerrike" strengt tatt bare dagens Nieder- og Oberösterreich, selv om også de andre delstatene ble regjert av huset Habsburg, stort sett i personalunion eller sekundogeniturer. Etter første verdenskrig ble Niederösterreich fra og med 1921 en av delstatene i den nyoppretta republikken Østerrike. Samtidig ble Østerrike gjennom Saint-Germain-traktaten forpliktet til å overlate Feldsberg (Valtice) og flere andre niederøsterrikske småbyer til Tsjekkoslovakia. Wien, som inntil da hadde vært (Nieder-)Österreichs hovedstad og kulturelle midtpunkt, ble dessuten skilt ut som en egen delstat. Wien fortsatte imidlertid som delstatshovedstad inntil 1986, da St. Pölten overtok denne funksjonen. Mellom 1938 og 1945 het distriktet (som "Reichsgau" i det tredje riket) Niederdonau fordi nazistene ville fremheve enheten med Tyskland ved å unngå navnet Østerrike. Otto von Bismarck. Fyrst Otto von Bismarck, hertug av Lauenburg, (født 1. april 1815, død 30. juli 1898) var en tysk statsmann og en av de mest prominente ledere av det 19. århundre; som statsminister i Kongeriket Preussen forente han Tyskland med en serie vellykkede kriger og ble Tysklands første kansler. Som en konservativ og aristokratisk politiker kjempet han mot fremveksten av sosialdemokratiet på 1880-tallet, ved bl.a. å forby flere organisasjoner, og ved pragmatisk å komme arbeiderne i møte med omfattende sosiale reformer som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Han var en forsiktig utenrikspolitiker som etter Tysklands samling arbeidet for opprettholde fred på det europeiske kontinentet. Bismarck ble kjent som "jernkansleren". Han ble født Otto Eduard Leopold von Bismarck i Schönhausen, og studerte jus i Göttingen og Berlin. I 1847 giftet han seg med Johanna von Puttkamer, og sammen fikk de tre barn. Historie. Lettet over at den tyske revolusjonen mislyktes i 1848, ble han valgt inn i det prøyssiske parlamentet i 1849. Han ble utnevnt til å representere Preussen i Frankfurt, og ble snart overbevist om at et prøyssisk-ledet forent Tyskland var en viktig målsetning. Han ble utnevnt til ambassadør i St. Petersburg og Paris, og i 1862 ble han av den prøyssiske kong Wilhelm I utnevnt til statsminister og utenriksminister i Preussen, som et ledd i konflikten mellom kongen og det stadig mer liberale prøyssiske parlamentet. Etter dette lyktes Bismarck i å forene Tyskland, ved å starte flere kriger. Først erobret han Schleswig og Holstein fra Danmark, i samarbeid med Østerrike – fredsavtalen ble undertegnet i Wien 30. oktober 1864. Selv om Østerrike allerede i 1865 ble presset til å la Preussen overta disse nordlige områdene, angrep han Østerrike, og vant raskt Slaget ved Königgrätz 3. juli, der han annekterte Hannover, Hessen-Kassel, Hertugdømmet Nassau og Frankfurt. Dermed var Det nord-tyske forbund dannet. Konføderasjonen var opprettet i forståelse med både Frankrike og Østerrike. I desember 1866 ble det utarbeidet et utkast til konstitusjon for det nord-tyske forbund. 16. april 1867 ble konstitusjonen vedtatt med 230 mot 53 stemmer. Etter at Bismarck provoserte Frankrike, som var styrt av Napoleon III, brøt det ut krig mellom Frankrike og Preussen i 1870. I løpet av atten dager ble 1 830 000 soldater mobilisert i Tyskland, og 462 000 soldater ble transportert til vestfronten. Dette var nesten dobbelt så mange soldater som Frankrike hadde mobilisert. De sør-tyske statene sluttet seg til Det nord-tyske forbund. Frankrike led et ydmykende tap, og den prøyssiske kongen Wilhelm I ble kronet til keiser over et samlet Tyskland i slottet Versailles utenfor Paris, hvor den prøyssiske armé hadde sitt hovedkvarter. Frankrike hadde gått til krig mot regionalmakten Preussen, men blitt beseiret av stormakten Tyskland. Forvandlingen skjedde på slagmarken. Det tyske imperiet. Det nye tyske imperiet som oppstod etter den tysk-franske krigen i 1870-71 var en union av 25 tyske stater av ulik størrelse og med ulike regjeringsformer, og et administrativt territorium, det såkalte Reichsland som bestod av Elsass (Alsace) og Lothringen (Lorraine) og ble styrt av en generalguvernør. Den føderale regjeringen bestod av en utøvende myndighet under ledelse av keiseren og hans kansler og deres staber, et føderalt råd (Bundesrat) sammensatt av utsendinger fra de forskjellige statene, og et nasjonalt parlament, Riksdagen, som var valgt av alle menn med alminnelig stemmerett og hemmelige valg. Proklamasjonen av det Det tyske riket i Versailles. Bismarck (i hvitt) ble etter dette feiret som nasjonalhelt. Bismarck ble feiret som en nasjonalhelt, og var den første rikskansleren i det nye riket. Utenrikspolitisk arbeidet han for å opprettholde fred med de europeiske stormaktene Frankrike, Østerrike og Russland. Han var redd for krig, siden Tyskland lå midt i Europa. Innenrikspolitisk var han mest opptatt av opprettelsen av de to nye politiske partiene, Det katolske sentrumspartiet og det sosialdemokratiske partiet (SPD). Bismarck var imot at religion skulle styre politikken, og startet en kampanje, kjent som kulturkampen, mot det katolske partiet. Politikken skulle ikke tjene religiøse, men nasjonale og maktpolitiske formål. Våren 1871 kom det et brev fra pavestolen som uttrykte dens solidaritet med Det katolske sentrumspartiet. Da bestemte Bismarck seg for å angripe den katolske kirken. Bismarck erklærte åpent krig mot Sentrumspartiet og den katolske kirken sommeren 1871. Han brukte særlig to midler mot sosialdemokratene; han forbød partiet og deres organisasjoner, og han innførte en rekke sosiale reformer for å komme arbeiderklassen i møte, med blant annet ulykkes- og helseforsikringer, samt alderspensjoner, i den hensikt å svekke oppslutningen om det sosialdemokratiske partiet. thumb Bismarck var velorientert om europeisk utenrikspolitikk, og sto blant annet for det såkalte Kissingen-diktatet fra 1877 som skapte ro på Balkan i mange år framover. Også der passet karakteristikken «stålhånd i silkehanske». I valget 20. februar 1890 gjorde både Det katolske sentrumspartiet og SPD et godt valg. Valget ga en riksdag som Bismarck i det hele tatt ikke kunne kontrollere. Bismarck innså at noe måtte gjøres, og var sikker på at dersom han skapte en stor konstitusjonell krise ville keiseren vende seg til ham, for bare Bismarck var brutal og handlekraftig og fantasifull nok til å skjære gjennom. Keiseren fikk nyss i disse planene. Keiseren ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere arrangementer i Riksdagen med Sentrumspartiet uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland. Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general von Hahnke, leder for det militære kabinettet, om at keiseren ventet at Bismarck umiddelbart gjorde det klart at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet i fire dager før han søkte om avskjed. Bismarck brukte sine siste leveår på å skrive sine memoarer, "Gedanken und Erinnerungen" (tanker og erindringer). Han døde i 1898 i Friedrichsruh, og er begravet i Bismarck-mausoleet der. Krigsskipet «Bismarck» og byene Bismarck i Nord-Dakota og Bismarck i Arkansas, USA, foruten tallrike gater i Tyskland, blant andre Bismarckstraße (Berlin-Charlottenburg), er oppkalt etter ham. Det samme er Bismarckøyene utenfor den forhenværende tyske kolonien Ny Guinea i Stillehavet. Houyet. Houyet er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Onhaye. Onhaye er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Rochefort (Belgia). Rochefort er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Somme-Leuze. Somme-Leuze er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Vresse-sur-Semois. Vresse-sur-Semois er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Yvoir. Yvoir er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Andenne. Andenne er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Assesse. Assesse er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Eghezée. Eghezée er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Fernelmont. Fernelmont er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Floreffe. Floreffe er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Fosses-la-Ville. Fosses-la-Ville er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Gembloux. Gembloux ((vallonsk: "Djiblou") er en kommune i den vallonsk provinsen Namur (Belgia). Gesves. Gesves er en kommune i den belgiske provinsen Namur, og er en av de mindre kommunene i Belgia. Jemeppe-sur-Sambre. Jemeppe-sur-Sambre er en kommune i den belgiske provinsen Namur. La Bruyère. La Bruyère er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Ohey. Ohey er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Profondeville. Profondeville er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Sambreville. Sambreville er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Sombreffe. Sombreffe er en kommune i den belgiske provinsen Namur. Chaumont-Gistoux. Chaumont-Gistoux er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Braine-le-Château. Braine-le-Château (Nederlandsk: "Kasteelbrakel") er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Court-Saint-Etienne. Court-Saint-Etienne er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Genappe. Genappe er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Nybro kommune. Nybro kommune ligger i det svenske länet Kalmar län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nybro. Tettsteder. Nybro kommune har ni tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Oskarshamn kommune. Oskarshamn kommune ligger i det svenske länet Kalmar län. I kommunen er det havn med ferjetrafikk blant annet til Gotland. Annen sysselsetting er skipsverft og mekanisk industri. Kommunens administrasjonssenter ligger i Oskarshamn. Tettsteder. Oskarshamn kommune har ni tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Torsås kommune. Torsås kommune ligger i det svenske länet Kalmar län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Torsås. Tettsteder. Torsås kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. En mindre del av tettstedet Brömsebro ligger også i kommunen, men mesteparten ligger i Karlskrona kommune. Borgholm kommune. Borgholm kommune ligger på Öland i det svenske länet Kalmar län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Borgholm. Tettsteder. Borgholm kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Vimmerby kommune. Vimmerby kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Kalmar län i landskapet Småland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Vimmerby. Kommunen ligger i den nordvestre delen av länet og har en stor turistnæring på grunn av Astrid Lindgrens Värld som tiltrekker seg flere hundretusen besøkende hvert år. Vimmerby kommune grenser til Västervik kommune i øst, Oskarshamn kommune i sørøst, Hultsfred kommune i sør, Eksjö kommune i sørvest, Ydre kommune i vest og Kinda kommune i nord. Administrativ historikk. "Vimmerby kommune" ble dannet 1. januar 1971 gjennom sammenslåing av byen Vimmerby og kommunene Sevede, Södra Vi og Tuna, samt Locknevi forsamling fra den oppløste Locknevi landkommune. Kommunevåpen. Vimmerby kommunevåpen og Vimmerby byvåpen Blasonering: "I felt av sølv en grønn eik med et i dets topp sittende rød ekorn samt Carl IX:s monogram i rødt, fordelt på begge sider om eikens stamme." Byen Vimmerby mistet sin bystatus i begynnelsen av 1500-tallet, men fikk sine byprivilegier tilbake av kong Karl IX av Sverige. Ved kommunesammenslåingen i 1971 ble Vimmerby byvåpen valgt som kommunens våpen, og det ble registrert i PRV (Patent- och registreringsverket) i 1974. Tettsteder. Vimmerby kommune har åtte tettsteder. Tabellen med innbyggere per 31. desember 2006. Kommunens administrasjonssenter i fet stil. Västervik kommune. Västervik kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Kalmar län i landskapet Småland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Västervik. Kommunen ligger helt nord i länet og grenser til Åtvidaberg kommune og Valdemarsvik kommune i nord, Oskarshamn kommune i sør, Vimmerby kommune i øst og Kinda kommune i nordvest. I øst ligger Østersjøen. Kommunvåpen. Västervik kommunevåpen og Västervik byvåpen Blasonering: "I blå skjold et enmastet skip av gull." Byen Västervik har siden 1500-tallet hatt et skip i sttt segl. På 1930-tallet fikk byen et enmastet skip i sitt byvåpen. Ved kommunesammenslåingen i 1971 ble Västervik byvåpen valgt som kommunens våpen og det ble registrert i PRV (Patent- och registreringsverket) i 1974. Tettsteder. Västervik kommune har elleve tettsteder. Tabellen med innbyggere per 31. desember 2005. Kommunens administrasjonssenter i fet stil. Alvesta. Alvesta er et svensk tettsted i Kronobergs län i Småland. Det er Alvesta kommunes administrasjonssenter og i 2005 bodde det 7 647 innbyggere der. Alvesta er også et knutepunkt for jernbane i Småland. Stasjonsbygningen ble bygget i årene 1907-1909 og stedet har direkte forbindelse til København med Øresundstog, reisetiden er 1,5 time. Til Stockholm og Malmö kan man ta X 2000, reisetid til Stockholm er 3 timer, til Malmö med X2000 eller Øresundstog er reisetiden om lag 1,5 time, Kust till kustbanan passerer også Alvesta. Lessebo. Lessebo er et svensk tettsted i Kronobergs län i Småland. Det er Lessebo kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde stedet 2 623 innbyggere. Ljungby. Ljungby er en svensk by som ligger i Kronobergs län i Småland. Det er Ljungby kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 14 810 innbyggere. Stedet er mest kjent som fødestedet til massemorderen Peter Westerstrøm (1779–1809) Markaryd. Markaryd er et svensk tettsted i Kronobergs län i Småland. Det er Markaryd kommunes administrasjonssenter, og i 2005 hadde Markaryd 3 826 innbyggere. Markaryd ligger langs E4 mellom Helsingborg og Stockholm nær grensen mellom Skåne og Småland. Historie. Markaryd var frem til Roskildefreden i 1658 en viktig grenseby for Sverige. I 1638 ble Sveriges andre poststasjon anlagt her for å knytte Stockholm til posttrafikken fra Danmark og det øvrige Europa. Etter at Skåne ble erobret av Sverige, ble stedets betydning redusert. På slutten av 1800-tallet ble det anlagt jernbane fra Åstorp til Jönköping, og en fra Hässleholm til Halmstad. Disse banene fikk sitt krysningspunkt i Markaryd, som dermed ble et jernbaneknutepunkt. Jernbanen har i dag mindre betydning, så jernbanen til Åstorp er nedlagt, i likhet med banen nordover. Banen mellom Hässleholm og Halmstad eksisterer fremdeles, men brukes i dag bare til godstrafikk og X 2000 mellom Malmö-Göteborg og nattogene mellom Malmö-Stockholm/Oslo via Hässleholm og Göteborg. I og med at veien mellom Helsingborg og Stockholm gikk gjennom Markaryd, økte stedets betydning. Fremfor alt vokste det frem en industri basert på verksteds- og skogsproduktforetak. Markaryd har omfattende industrivirksomhet. Nibe Industrier AB er et av de største foretakene. På stedet er dagligvarebutikken ICA Kvantum, en nybygd kino, en svømmehall (som ble bygd om til badeland sommeren 2005) samt hotell, flere restauranter og barer. man finner også flere pizzeriaer og frisørsalonger. Den andre helgen i september avholdes hvert år et av Sveriges største høstmarkeder, Markaryds marknad. Tingsryd. Tingsryd er et svensk tettsted i Kronobergs län i Småland. Det er Tingsryd kommunes administrasjonssenter og i 2005 bodde det 3 023 innbyggere der. Uppvidinge kommune. Uppvidinge er en kommune i det svenske länet Kronobergs län i Småland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Åseda. Tettsteder. Uppvidinge kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Växjö. Växjö er en svensk by som ligger i Kronobergs län i Småland. Växjö er administrasjonssenter for både Växjö kommune og Kronobegs län. I 2005 hadde byen 55 600 innbyggere. Växjö fikk bystatus 13. februar 1342 av kong Magnus Eriksson. Älmhult. Älmhult er et svensk tettsted i Kronobergs län i Småland. Det er Älmhult kommunes administrasjonssenter og pr 31. desember 2007 hadde tettstedet 8 624 innbyggere, mens det i Älmhult kommune bodde 15 386. Tettstedet ligger nær grensen til Skåne. Älmhult er hovedsakelig kjent for Carl von Linné og IKEA. Botanikeren Carl von Linné ble født i Råshult i 1707, noen kilometer utenfor tettstedet Älmhult. Älmhult vokste frem rundt jernbanen som kom til dit i 1862. I 1906 startet Gotthard Nilsson sin gjenbruksvirksomhet i Älmhult. Fra 1949 startet smelting av aluminiumavfall. I 1998 kjøpte Stena Metall Gotthard konsernet og byttet navn til Stena Aluminium i 2001. Virksomheten har 82 ansatte (pr. 2008) i Älmhult Färgeköps glasbruk flyttet til Älmhult i 1917 og ble Elme Glasbruk. Det ble tettstedets største arbeidsgiver med ca 300 ansatte på sitt meste på slutten av 1920-tallet. Virksomheten ble nedlagt på begynnelsen av 1970-tallet. På begynnelsen av 1950-tallet, da melkeruten ble lagt ned, måtte IKEAgründer, Ingvar Kamprad, flytte virksomheten fra sitt hjem, gården Elmtaryd. Valget stod mellom Älmhult og Diö hvor det var jernbanestasjon, på linjen mellom Malmö og Stockholm. Valget falt på Älmhult hvor en låve (Lagerbergska) ble kjøpt og IKEAs første møbelutstilling ble åpnet i 1953. I 1958 ble IKEAs første varehus åpnet i Ålmhult. IKEA er den største arbeidsgiveren i Älmhult med over 2400 ansatte (pr. 2008), fordelt bl.a. på varehus, distribusjon, sentrallager, produktkontor, katalog-/webproduksjon og vertshus. Arjeplog. Arjeplog er et svensk tettsted som ligger i Norrbottens län, og i landskapet Lappland. Det er Arjeplog kommunes administrasjonssenter og eneste tettsted, og hadde i 2005 1 947 innbyggere. Arjeplog ligger mellom innsjøene Hornavan, Sveriges dypeste innsjø, og Uddjaure. Like øst for Arjeplog ligger innsjøen Kakel. Stedsnavnet Arjeplog nevnes i kildene første gangen i 1640 og er av samisk opprinnelse. Riksveg 95 – «Silvervägen» – som går mellom Skellefteå og Bodø passerer gjennom Arjeplog og har sitt navn etter sølvgruvene i Nasa. I 1965 ble Silvermuseet åpnet, etter initiativ fra den såkalte lappmarksdoktoren Einar Wallquist Til tross for at Arjeplog ligger noen mil sør for polarsirkelen, kan man fra fjellet Galtispouda like utenfor Arjeplog se midnattssolen 10. juni – 3. juli. Testby for bilindustrien. Store deler av Europas bilindustri har valgt Arjeplog som sentrum for vintertesting. Det er den viktigste private næringsvei i kommunen. Fra desember til mars kommer det til Arjeplog ca 2 300 ingeniører og teknikere som arbeider med å vinterteste biler. Testindustrien har blitt svært viktig for økonomien i Arjeplog. I kommunen fins en videregående skole med linje for biltestvirksomhet, samt universitetsutdannelse ved Luleå tekniske universitet Grez-Doiceau. Grez-Doiceau (Nederlandsk: Graven) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Hélécine. Hélécine (Nederlandsk: Heilissem) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Incourt. Incourt er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Ittre. Ittre er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Mont-Saint-Guibert. Mont-Saint-Guibert er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Nivelles. Nivelles (Nederlandsk: Nijvel) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Orp-Jauche. Orp-Jauche er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Ottignies-Louvain-la-Neuve. Ottignies-Louvain-la-Neuve er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Perwez. Perwez er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Ramillies. Ramillies er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. I 1706 var stedet åsted for Slaget ved Ramillies. Rebecq. Rebecq er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Rixensart. Rixensart er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Tubize. Tubize (Nederlandsk: Tubeke) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Villers-la-Ville. Villers-la-Ville er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Walhain. Walhain er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Waterloo (Belgia). Waterloo er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant. Det var her slaget ved Waterloo mellom Napoleon og Wellington sto i 1815. Aartselaar. Aartselaar er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Antwerpen. Rådhuset i Antwerpen ("Het Stadhuis van Antwerpen") Antwerpen "(fransk: Anvers)" er en havneby og kommune i Belgia. Byen er hovedstad i den flamske provinsen Antwerpen og har omkring 450 000 innbyggere. Elva Schelde renner gjennom byen. Byen er sentrum for diamanthandel og diamantforedling. Antwerpen har også siden 1990-tallet et visst rykte som moteby. En av byens severdigheter og turistattraksjoner er Antwerpen zoo, som er en av verdens eldste. Antwerpen ble grunnlagt rundt år 800. Byen var vert for Sommer-OL i 1920. Under andre verdenskrig ble Antwerpen befridd 8. september 1944 av den britiske 11th Armoured division. Etter frigjøringen prøvde tyske styrker å ødelegge havnen med V-2-raketter. Antwerpen har vært kalt «vestens Jerusalem» på grunn byens store minoritet av ortodokse jøder. Navnet Antwerpen. Ifølge folkelig tradisjon, og som også statuen foran rådhuset henviser til, har byen fått sitt navn fra en legende som handler om en mytisk kjempe ved navn "Antigoon" som bodde nær elva Schelde. Han krevde toll av dem som skulle over floden. De som nektet hogde han hånden av på, og slengte den i Schelde. Til slutt ble kjempen drept av en ung helt som het "Brabo". Brabo hogde av kjempens egen hånd og kastet den i floden. Derav navnet "Antwerpen", fra nederlandsk "hand werpen" (å kaste en hånd). Denne folke-etymologien støttes av det faktum at håndavhugging faktisk ble praktisert i Europa i middelalderen. John Lothrop Motley anser derimot at Antwerpens navn kommer fra "an 't werf" (på verven). En annen mulighet er "Aan 't werp". Dette 'werp' kunne være en menneskeskapt haug, høy nok til å holde seg tørr ved flom, der en gård kunne bygges. Et annet ord for 'werp' er 'pol' (derav polders). Men den vanligste teorien er at navnet stammer fra den gallo-romanske perioden og kommer av det latinske "antverpia". "Antverpia" kommer av "Ante" (imot) "Verpia" (avleiring, sedimentering), som antyder land som bygges opp ved at sedimenter avsettes i innersvingen av en elvesving. Bemerk at elva Schelde hadde et annet forløp før den skiftet løp i perioden 600 til 750. Tidligere befestninger. Selv om Antwerpen tidligere var en festningsby, gjenstår nesten ingenting av de tidligere fortene eller det gamle citadellet som ble forsvart av general Chassé i 1832. Tilbake finnes kun festningen "Steen", nå restaurert. Det moderne Antwerpens brede avenyer viser de opprinnelige posisjonene til befestningene. Etter at Belgia ble selvstendig, ble Antwerpen forsvart fra citadellet og en ring av fort rundt byen. I 1859 ble 17 av de 22 fortene som ble oppført under oppsyn av Wellington i 1815-1818, revet. En ny 13 km lang forsvarsring ble konstruert, og landsbyene Berchem og Borgerhout, som nå er forsteder til Antwerpen, ble innlemmet i byen. Omkring 1870 anså man at Antwerpens befestninger var foreldet, på grunn av den økte rekkevidde og ildkraft av artilleri og sprengstoff. For å forsvare byen konstruerte man nå en ytre forsvarsring av fort og batterier på 10 til 14,5 kilometers avstand fra den tidligere forsvarsringen. Næringsliv. Ifølge American Association of Port Authorities (AAPA) var Antwerpens havn den syttende største havnen (i tonnasje) i verden i 2005, og den var nummer to i Europa etter Rotterdam. For stykkgodser havnen den største i verden. Den håndterer store volumer av økonomisk attraktivt stykkgods, såväl som bulklast. Antwerpens havneområde, med fem oljeraffinerier, har en kraftig konsentrasjon av petrokjemisk industri. Det eneste området som har mer petrokjemisk industri er i Houston, Texas. Kraftproduksjon er også en viktig næringsgren, med fire atomkraftverk ved Doel, et stort konvensjonelt kraftverk i Kallo, såvel som et antall mindre kraftstasjoner. Man planlegger et område med vindkraftverk i en del av havneområdet som ikke er i bruk. De gamle kaiene som grenser til Schelde, med en lengde på nesten 6 kilometer, som ligger nord og sør for byens sentrum, har fått bli stående på grunn av deres sentimentale verdi, og brukes hovedsakelig av cruise-skip og kortdistanse sjøfart. Antwerpens andre store næringsgren er diamanthandelen. Byen har fire diamantbørser. Sidan annen verdenskrig har familier innenfor det store chassidiske jødiske fellesskapet i Antwerpen dominert Antwerpens diamanthandel. Men i løpet av de siste to tiårene har indiske og armenske forhandlere blitt stadig viktigere. "Antwerp World Diamond Centre", etterfølgeren till "Hoge Raad voor Diamant", spiller en viktig rolle når det gjelder å sette standard, regulere yrkesmessig etikk, opplæring samt fremming av Antwerpens interesser som sentrum for diamanthandelen. Administrativ inndeling. Kommunen består av selve byen Antwerpen og forsteder. Kommunen deles inn i ni enheter ("districten" på nederlandsk). Innbyggertallet er fra 31 mai 2006. Historisk populasjon. Dett er en oversikt over den historiske populasjonen til byen Antwerpen, oversikten gjelder ikke de større områdene utenfor Antwerpen by. Kollektivtrafikk. Antwerpen har flere trikkelinjer hvorav flera går under bakken i sentrum. På slutten av 70-tallet bygde man flere tunneler med tilhørende stasjoner under bakken i sentrum, men på grunn av finansieringsproblemer stoppet byggingen opp i 1980. Idag finnes det derfor flere kilometer med forlatte tunneler og stasjoner under byen. I 2004 kom "Pegasusplanen" der man planlegger å åpne iallfall en av disse oppgitte linjene under bakken. Idag har Antwerpen 11 underjordiske stasjoner og omtrent like mange som er oppgitte og ikke ferdigbygde. Boechout. Boechout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Boom. Boom er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Arendonk. Arendonk er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Baarle-Hertog. Baarle-Hertog er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Baarle-Hertog er kjent for sin noe kompliserte grense til Baarle-Nassau i Nederland. Totalt består kommunen av 24 separate deler. Ved siden av hoveddelen (kalt "Zondereigen") består kommunen av tyve belgiske eksklaver inne i Nederland og tre andre på grensen mellom Nederland og Belgia. Dessuten ligger det syv nederlandske eksklaver inne i de belgiske eksklavene, og en nederlandsk eksklave i Zondereigen. Balen. Balen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Beerse. Beerse er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Boden. Boden er en by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Boden kommune, og i 2005 hadde byen 18 680 innbyggere. Boden fikk bystatus i 1919. Historie. Opprinnelig var Boden ei kirkebygd ("kyrkby") i Överluleå sogn. Første skriftlige benevning på Boden er "Bodebyn" fra 1539, derav navnet. I 1543 hadde bygda sju gårder. Fra tidligere var det samer som var bosatt her. Överluleå kirke ble bygd fra 1827, og derved ble sentrum flyttet til Bodträsk fra Heden. Nedenfor kirken dannet det seg ei lita kirkebygd. Formålet var at befolkningen skulle ha noen steder å bo når de skulle overvære gudstjenesten. På 1860-tallet begynte man å legge til rette for frakt av jernmalm langs Luleälven. For å unngå elvens fosser begynte man å grave en kanal sør for elven mellom Heden og nåværende Boden Kraftstasjon. Prosjektet, som ble kalt "Engelske kanalen", ble avbrutt, men den halvferdige kanalen kan man ennå i dag se restene av enkelte steder i terrenget. Siden slutten av 1800-tallet har byen vært det viktigste knutepunktet for jernbanen i landets nordligste deler. Jernmalm fra gruvene i Kiruna og Malmberget transporteres gjennom Boden, enten til stålverkene i Luleå eller videre sørover i landet. Også Haparandabanen går ut fra Boden. Stambanen gjennom øvre Norrland forbinder byen med de sørlige landsdelene. Banen ble bygget 1883-1894, og elektrifisert 1939-42. Den har flere svinger og større helning enn det som er tillatt for moderne jernbaner. Gjennomsnittshastigheten er 85 km/t, til tross for en rekke forbedringer. thumb Gällivare. Gällivare (finsk: "Jällivaara", nordsamisk: "Jiellevárre" og "Váhčir", meänkieli: "Jellivaara") er et tettsted som ligger i Norrbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Gällivare kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 8 480 innbyggere. Stedet er et jernbaneknutepunkt mellom Inlandsbanan og Malmbanan. Som for nabobyen Malmberget, har gruvedriften også betydd mye for utviklingen av Gällivare. Inlandsbanan er en jernbane som strekker seg fra Gällivare i nord til Östersund i sør, og den trafikkeres i sommersesongen. Malmbanan er den jernbanen som besørger passasjer- og malmfrakt til og fra havnene i Narvik og Luleå. Like ved ligger Dundret, et fjell med tilhørende skianlegg, der det blant annet er blitt avholdt verdenscuprenn i langrenn og alpint. Junior-VM i nordiske grener ble arrangert der i 1995. Anlegget er, avhengig av sesongvær, åpent fra 1. november til 30. april. Foruten kommunen er Boliden og LKAB Gällivares største arbeidsgivere. Nord-Europas største solcellefabrikk finnes her. European Energy School – Energigymnaset – ble åpnet i 2008, og underviser studenter fra hele Sverige. Gällivare er et senter for vestlæstadianismen. Årlig arrangeres «Gällivare julesamling» med deltagere fra Finland, Sverige, Canada, USA, Norge og andre land. Gudstjenesten tolkes til engelsk og finsk. Arvidsjaur. Arvidsjaur er et svensk tettsted som ligger i Norrbottens län i landskapet Lappland. Det er Arvidsjaur kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 4 644 innbyggere.Arvidsjaur ligger ved E45 cirka 110 kilometer sør for polarsirkelen og 160 kilometer vest for Luleå. Arvidsjaur er en stasjon på Inlandsbanan, og var tidligere et jernbaneknutepunkt med jernbanelinje til Jörn på Stambanan genom övre Norrland. Tverrforbindelsen Arvidsjaur-Jörn har imidlertid vært nedlagt siden 1990. Arvidsjaur lufthavn ligger 11 kilometer fra tettstedet og har daglige forbindelser til Stockholm Arlanda. Haparanda. Haparanda (finsk: "Haaparanta") er en by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Haparanda kommune og i 2005 hadde byen 4 778 innbyggere. Haparanda fikk bystatus i 1842. Den ligger ved finske grensen ved Bottenviken og er Sveriges østligste by. Like over grensen, som går i Torne älv, ligger den finske byen Torneå (finsk: "Tornio"). De to byene på hver side av riksgrensen anses ofte som en sammenvokst by, og omtales gjerne som Haparanda-Torneå. Haparandabanan knytter Haparanda til det svenske og det finske jernbanenettet. I 2000 ble persontrafikken lagt ned på banen og i dag er det kun godstrafikk på strekninga. Jokkmokk. Jokkmokk (finsk: "Jokimukka", lulesamisk: "Jåhkåmåhkke", nordsamisk: "Johkamohkki", meänkieli: "Jokinmukka") er et svensk tettsted som ligger i Norrbottens län, og i landskapet Lappland. Det er Jokkmokk kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde tettstedet 2 976 innbyggere. Kalix. a> i Nord-Sverige er en steinkirke fra middelalderen. Kalix, på finsk Kainuu og på meänkieli Kainus, er et svensk tettsted som ligger i Norrbottens län i landskapet Norrbotten. Det er Kalix kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde tettstedet 7 312 innbyggere, nesten halvparten av alle innbyggerne i kommunen. Kalix ligger ved munningen av Kalix älv nord i Bottenviken, 45 km vest for Haparanda like ved grensa til Finland. Blekinge. Fiskehavnen Hallarna på Hasslö, Karlskrona kommune. Blekinge er et landskap, geografisk identisk med fylket Blekinge län, i det sørøstre Sverige. Blekinge har om lag 150 000 innbyggere og er tett befolket. Landskapet kalles ofte «Sveriges hage», og har vakre skogsområder, landsbyer og en mye besøkt skjærgård. Blekinge var dansk frem til freden i Roskilde i 1658. Det pågikk blodige kriger her mellom de to landene om herredømmet over Blekinge. Länshovedstaden Karlskrona ble bygget opp som en marineby nærest mulig Danmark og kontinentet, for å hevde Sveriges nyvunne makt etter Freden i Roskilde. Marinehavnen Karlskrona står på UNESCOs verdensarvliste.Skjærgården i Blekinge er med i Unescos program Man and the Biosphere Programme. Blekinge ligger sørøst i Sverige og grenser mot Østersjøen i øst og sør og til Skåne i vest og Småland i nord. Administrasjonssenteret er Karlskrona, mens Ronneby er Blekinges eldste by. Det er flyplass ved Ronneby. Kjell Hallbing. Kjell Kaare Hallbing (født 5. november 1934 i Bærum, død 6. mai 2004 i Tønsberg) var en norsk forfatter. Hallbing er best kjent under pseudonymet "Louis Masterson". Han benyttet også pseudonymene Ward Cameron, Leo Manning og Lee Morgan. Hallbing skrev bokserien om westernhelten Morgan Kane, i alt 83 bøker i perioden 1966–1978, alle utgitt på forlaget Bladkompaniet. I alt har de 83 Morgan Kane-bøkene solgt over 10 millioner eksemplarer i Norge. Hallbing har skrevet nesten like mange bøker om andre helter og temaer, til sammen har han skrevet rundt 150 bøker. Liv og virke. Kjell Hallbing arbeidet i bank som bankfunksjonær, men han var glad i å skrive. Hans første bokprosjekt, "Riflen som synger", ble refusert i 1960. Året etter kom imidlertid både debutboken "Ubåt-kontakt" på Nasjonalforlaget, som han skrev under eget navn, og den første westernboken "Portrett av en revolvermann" på forlaget Green. Hallbing skrev i starten også flere noveller og krigsromaner. I perioden 1962 til 1965 vekslet han mellom pseudonymene Ward Cameron, Leo Manning og Lee Morgan. Han samarbeidet i denne perioden hovedsakelig med forlaget Green. Morgan Kane. I 1965 ga Hallbing ut boken "Drep for loven" på Nasjonalforlaget. Denne boken ble senere skrevet om, og gitt ut som bok nummer 22, med samme tittel i "Morgan Kane-serien" på Serieforlaget i 1968. Senere samme år ga Hallbing ut boken "Morgan Kane – Texas Ranger" på Romanforlaget under pseudonymet Colin Hawkins (boken ble senere gjenutgitt som bok nummer 15, "Mellom liv og død", i "Morgan Kane-serien"). Figuren "Morgan Kane" var gitt liv, og skulle bli den som ga Hallbing suksess. Den tradisjonelle western-sjangeren, med cowboybøker og cowboyfilmer var fortsatt svært populære i Norge. Men interessen var fallende i USA, og dermed minket tilgangen på nytt materiale. Bladkompaniet utga magasinet Western med noveller og artikler fra det gamle vesten. Forlagssjef Finn Arnesen lette derfor etter norske forfattere som kunne bidra. Han fant bankfunksjonæren og hobbyforfatteren Kjell Hallbing. Sammen skapte de Norges største suksess innen kiosklitteraturen. Pseudonymet "Louis Masterson" ble valgt trolig fordi leserne var vant til amerikanske forfattere. Etternavnet Masterson kan ha vært inspirert av de ekte westernheltene brødrene "Ed", "James" og Bat Masterson. Bladkompaniet fortsatte å gi ut Morgan Kane i «Stjerneserien», en serie med gule omslag som også bestod av mange oversettelser. Salget tok av, og Kjell Hallbing ble heltidsforfatter fra 1969. For å spe på inntekten skrev Hallbing i 1969 også 14 bøker om Clay Allison, en genre kalt «sexywestern» med noe mer inngående eksplisitte beskrivelser enn han hadde i sine andre bøker. For disse hentet Hallbing frem sitt gamle alter ego, "Leo Manning" og bøkene ble gitt ut på Williams forlag. Rettighetene til navnet Clay Allison ble senere solgt og bøkene utgis fremdeles (på et annet forlag). Bøker i serien skrevet av andre forfattere har et noe grovere innhold enn Hallbings opprinnelige bidrag. Som Louis Masterson ble Kjell Hallbing den første norske forfatter som solgte bedre enn oversatte forfattere i kiosker og på bensinstasjoner. Hallbing bygget seg opp en formue, som han blant annet brukte til å starte eget forlag. På 1980-tallet ble Jim Young, en ukjent amerikansk skuespiller, plukket ut til å portrettere Kane. Mangel på investorer gjorde at filmprosjektet falt. I 2001 ble filmen "Døden er en ensom jeger" produsert direkte for video med Frank Iversen som Morgan Kane, Mads Ousdal, Jan Grønli og Knut Husebø som filmens skurk. Line Verdal og Hanne Rekkedal spilte horer. Filmen ble sluppet på VHS i mars 2001, uten videre suksess. I 1975 reiste Hallbing for første gang til USA og til de områdene hvor han hadde plassert handlingen i Morgan Kane-serien. Denne reisen resulterte i boken "I Morgan Kanes fotspor", en reiseskildring ispedd noveller fra Kanes liv. Diablito og El Diablo. I 1978 og 1979 ga Hallbing ut "Diablito-serien", tre bestselgere om Morgan Kanes sønn Paco Galàn. "Korset og sverdet" og "Lenken og fanen" kom i 1978, "Flammen og rosen" i 1979. I den senere "El Diablo-serien" dro Hallbing figurene Kane og Galàn sammen over fire bøker: "El Diablo" 1991, "Askeneven" 1994, "Fryktens port" 1996, og Hallbings siste bok "Stormens øye" fra 1997. Kjell Hallbings Forlag. Hallbing startet i 1972 sitt eget forlag, Kjell Hallbings Forlag. Formålet var å stå friere til få publisert annet materiale enn Morgan Kane. Louis Masterson-serien. Fra 1972 til 1975 utga forlaget "Louis Masterson-serien". Flere av disse bøkene var nytrykk av bøkene gitt ut på Green tidlig på 60-tallet, mens noen var nye. "Louis Masterson-serien" ble senere, i perioden 1986 til 1991, også gitt ut på Serieforlaget (i "Stjerneserien"), da med 19 nye titler. Jesse Rawlins, en figur som er med i flere av bøkene om Morgan Kane har 8 egne bøker i denne serien. Hallbing tok også Clay Allison-bøkene med seg til sitt eget forlag, og ga de ut på nytt med Louis Masterson som forfatter. Også disse historiene kom fra 1990 i Serieforlagets "Stjerneserien". Senere ble rettighetene til navnet Clay Allison solgt, og flere bøker i serien ble skrevet av andre forfattere. Louis Masterson-magasinet. "Louis Masterson-magasinet" ble gitt ut i to nummer i 1977 på Kjell Hallbings eget forlag. Nr. 1 inneholdt en tegnet versjon av historien «Spissrot» der Metzgar hadde hovedrollen, og nr. 2 hadde El Sordo som hovedperson i historien «Når agavene blomstrer». Tegner her var Ernst Vevle Olsen under sitt pseudonym, «Ernst Meister». Disse tegnede versjonene ble trykket på nytt i nr. 2, 4 og 8 av tegneseriemagasinet Colt på et annet forlag fra 1987. Nr. 2 inneholdt «Spissrot», nr. 4 «Når agavene blomstrer» mens nr.8 inneholdt en historie om Jesse Rawlins, kalt «Rawlins» (også denne tegnet av Ernst Meister). Musken. Musken (lulesamisk: Måsske) er ei bygd i Tysfjord kommune i Nordland. Den ligger midtveis inne i den lange og smale Hellemofjorden, som er en arm av Tysfjorden. Stedet ligger ikke langt fra Hellemobotn, der Norge sør for Finnmark er på sitt smaleste. Fra Hellemobotn er det bare seks kilometer over til Sverige. Bygda har i dag ca 40 innbyggere. Musken skole, som bare hadde tre elever pr skolestart august 2009, er nå nedlagt. Skolen var ved siden av Drag skole, også i Tysfjord, den eneste skolen i Norge som underviste i lulesamisk som språk. Stedet har hurtigbåtforbindelse til Drag. Musken har i dag et av Norges få ordinære poståpnerier. Nord-Europas nest dypeste gjennomgangsgrotte, Råggejávrrerájgge, ligger like ved Musken. Grotten er 597 m dyp. Berlaar. Berlaar er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Bonheiden. Bonheiden er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Borsbeek. Borsbeek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Brasschaat. Brasschaat er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Lier (Belgia). Lier (fransk: "Lierre") er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Byen er kjent for sine ølmerker Caves og Sint Gummarus, den siste er oppkalt etter byens skytshelgen St. Gummarus. En av verdens største bussprodusenter Van Hool holder til i kommunen. Byens fotballklubb er Lierse SK. Den siste norske, katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, døde i Lier den 7. februar 1538, etter å ha måttet flykte fra Nidaros på grunn av reformasjonen. Laakdal. Laakdal er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Brecht (Belgia). Brecht er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Edegem. Edegem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Kommune består kun av byen Edegem. Den 1. januar 2006 hadde Edegem en befolkningsmengde på 21,668. Det totale området er 8.65 km², noe som gir en befolkningstetthet på 2,504 innbyggere pr km². Den gamle kirken Sint-Antoniuskerk (Sankt Andreas) er ikke lenger åpen for publikum. Man er ikke sikker når den ble bygget, men noen kilder indikerer så langt tilbake som 1500-tallet. Luleå. Luleå (finsk: "Luulaja", nordsamisk: "Luleju", lulesamisk: "Julev") er en by i det svenske Norrbottens län i landsdelen Norrland. Den er administrasjonssenter for både Luleå kommune og Norrbottens län. Innbyggertallet er for bykjernens del i overkant av 46 000, og for kommunen som helhet nærmere 74 000. Byen ble grunnlagt i 1621 av Gustav II Adolf og hadde da sin beliggenhet i det som nå heter Gammelstad. De rike forekomstene av jernmalm i traktene rundt Gällivare og Kiruna dannet grunnlaget for Luleås byvekst, siden byen ligger ved den nordlige enden av Østersjøen. Ved Luleälvens utløp til Østersjøen ble det etter hvert dannet en god utførselhavn for den malm som fortsatt brytes ut ved Gällivare og Kiruna. Etter hvert som skipene ble større og havnivået sank, tvang en større byflytting seg frem, og Luleå begynte sin forholdsvis raske vekst i det området den ligger i nå. Her ble det med tiden bygget opp en større industri, ved siden av malmutførselen. Særlig var det den metallurgiske industrien som vokste, med et større stålverk og et koksverk som hjørnesteiner. Et av særpregene ved Luleå havn er balansen mellom innførsel og utførsel, det gjensidige forholdet mellom disse og de ringvirkningene dette har gitt, og fortsatt gir, for byen Luleå. Havnen er ellers den største i Sverige nord for Stockholm, der skip med lasteevne inntil 110 000 tonn kan anløpe. I tillegg til å være en betydningsfull havn, er Luleå en større skoleby der det finnes flere videregående skoler og et universitet. Studenter fra flere land er representert her, der de studerer ulike slag teknologiske fag, samfunnsfag og helsefag. År om annet kan nærmere 15 000 studenter bekrefte sin tilknytning til Luleå. Som kulturby er Luleå en av de mest betydningsfulle i Sverige. Regionteateret Norrbottensteatern er plassert her, det samme er Nord-Sveriges største kulturhus, Kulturens hus. Sistnevnte innehar i tillegg til konsertsaler et større folkebibliotek. Næringslivet er mangfoldig og variert, Luleå har et pulserende og aktivt uteliv og turismen er en stor vekstnæring. Samferdselsforholdene er gode, her er en flyplass med internasjonale mål beliggende på Kallax ved sørbredden av Luleälven, og en jernbanestasjon gir forbindelse til blant andre Stockholm og Narvik. Kystriksvegen E 4 passerer Luleå, og mellomriksvegen E 10 fører trafikken i retning Kiruna og Norge. Ellers gir havnen mulighet for sommertidige anløp av cruiseskip. Fremtiden for Luleå preges av at byen vokser, blant annet takket være utvinning av nye forekomster av jernmalm og andre mineraler ved Gällivare og Pajala, og at Luleå som et ledd i en europeisk nordområdestrategi iscenesatt av blant andre EU er pekt på som et satsningssted for utvikling og forskning innen ulike slags teknologi. Kommunale anslag viser at Luleå vil vokse med over 10 000 innbyggere de nærmeste 10 til 15 årene. Pajala kommune. Pajala kommune er en grensekommune i det svenske fylket Norrbottens län i landskapet Norrbotten. Kommunens administrasjonssenter ligger i Pajala. Befolkningen er av både samisk, finsk og svensk herkomst. Pajala grenser mot nabokommunene Kiruna, Gällivare, Överkalix og Övertorneå. I øst grenser kommunen mot Finland. Kommunens næringsliv domineres av et stort antall små bedrifter, der ikke minst data- og elektronikkindustrien de senere årene har utviklet kommunen til Norrlands svar på Silicon Valley. Gruveselskapet Northland Resources åpner et gruveanlegg i Kaunisvaara i slutten av 2012 for å utvinne de rike jernmalmressursene i området, og det er forventes at denne virksomheten vil kunne gi kommunen et økonomisk oppsving. Historie. Det som i dag er Pajala kommune har siden de tidligste tider vært bebodd av reindriftere. De første tornedalsfinske nybyggerne slo seg ned i kommunens nedre del på 1570-tallet. Sognet og kommunen er oppkalt etter den mest framgangsrike av nybyggerne, birkarlen Lasse Pajanen (død ca 1600). Allerede tidlig på 1700-tallet var befolkningen som levde av reindrift nesten helt drevet ut av kommunen. På midten av 1600-tallet ble Kengis Bruk anlagt her, noe som førte til vallonsk og svensk innvandring de neste århundrene. Pajala er en tradisjonsrik kulturbygd, med en jernverkshistorie som strekker seg over nesten tre århundrer. Den tornedalske identiteten har blitt formet i møtet mellom finske, samiske og til en viss grad svenske kulturtradisjoner. Den geografiske beliggenheten har ført til at Pajala lenge har vært et naturlig handelssentrum. Utvikling i folketallet har ikke gagnet kommunen. I 1950 bodde det drøyt 15 000 personer i det som i dag er Pajala kommune, i årsskiftet 2005-2006 bodde det 6798 personer i kommunen. Mye av den gamle industrinæringen basert på jordbruk og skogbruk er nesten helt borte, og befolkningen har blitt desimert og foreldet gjennom dødsfall og fraflytting. Drøyt 27 % av befolkningen er 65 år eller eldre, noe som er blant de høyeste andelene i Sverige. Næringslivet i Pajala domineres i dag av service med kommunen som største arbeidsgiver, noe trevareforedling og pendling til malmfeltene i Gällivare og Kiruna. Språk. Meänkieli og finsk har status som offisielle minoritetsspråk i kommunen, og Pajala er en av seks svenske kommuner hvor meänkieli har status som offisielt minoritetsspråk. Geografi. Landskapet er dominert av store barskogsområder med innslag av myr. Torne älv er viktigste vassdrag i kommunen, og danner sammen med sideelva Muonio älv riksgrensa mot Finland. Pajala kommune har flyplass med daglige ruteflygninger til Luleå. Tettsteder. Pajala kommune hadde fire tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Kuriosa. Handlingen i Mikael Niemis bok "Populærmusikk fra Vittula" (sv. "Populärmusik från Vittula") utspiller seg hovedsakelig i Pajala kommun. Vittula er en folkelig benevning på et villaområde i Pajala. Piteå. Kart over Sverige der Piteå er markert med rødt Piteå (finsk: "Piitime", nordsamisk: "Biŧon", meänkieli: "Piitin") er en svensk by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten. Den er administrasjonssenter for Piteå kommune og i 2005 hadde byen 22 650 innbyggere. Piteå fikk bystatus i år 1621. Hellmobotn. Hellmobotn (lulesamisk: "Vuodnabahta") ligger i Tysfjord kommune. Med 6,3 km i luftlinje mellom havet og grensen til Sverige er det her Norge er på sitt smaleste sør for Finnmark. Hellmofjorden er omgitt av høye fjell på alle kanter. Hellmofjorden er en fortsettelse av Tysfjorden, som igjen er en sidefjord til Vestfjorden. En del av Atlanterhavet når med det her helt inn til den skandinaviske høyfjellskjeden Kjølen. Fra Hellmobotn er det et fint turterreng hvor man kan spasere nokså tørrskodd på broer over elvene. Det er fine utkikkspunkt fra fjellet Hievsstin og mange fine fiskevann over mot Sverige. Det er ikke fastboende i innerste del av fjorden, og hurtigbåten har rutetrafikk til Nordbukt og Hellmobotn bare om somrene. Fra fjorden og opp til utkikkspunktet Kanonen tar det ca. 2 timer med vanlig gange. Herfra går det flatt innover til svenskegrensen, en tur på et par kilometer. Fra Kanonen har man fantastisk utsikt ut over Hellmojuvet, 200 meter loddrett rett under Kanonen. Under 2. verdenskrig var dette en rute for flyktninger for å komme seg over til Sverige pga. den korte distansen. Dette ble tyskerne fort klar over, og fortsatt kan man se flere bunkere langs stien opp mot svenskegrensen. Älvsbyn. Älvsbyn er et svensk tettsted som ligger i Norrbottens län i landskapet Norrbotten. Det er Älvsbyn kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 5 042 innbyggere. Överkalix. Överkalix (finsk: "Ylikainuu" eller "Kainus") er et svensk tettsted som ligger i Norrbottens län, og i landskapet Norrbotten. Det er Överkalix kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde tettstedet 946 innbyggere. Överkalix kommune ligger ved Kalixälven, ca. 100 kilometer nordøst for Luleå, og ca. 55 kilometer nord for E4 langs E10 opp mot Gällivare og Kiruna. Nordfra kommer Kalixälven og gjør en Z-sving forbi tettstedet, der også Ängesån munner ut i elven. Like sørøst for tettstedet Bränna ligger de to sjøene Grundträsk og Djupträsk, den siste strekker seg knappe 10 kilometer sørover. Vest for elven ligger det 260 meter høye Lappberget, der man fra toppen har milevid utsikt i alle retninger. Kommunesenteret, der kirke, kommuneadministrasjon og skoler ligger, kalles Bränna. Grelsbyn, som ligger ca. en kilometer sør for Bränna, samt Brännaberget, ca. 500 meter sørøst for Bränna, og Tallvik, som ligger på den andre siden av elven, ca. en kilometer nord for Bränna, regnes også med til tettstedet. Kalixälven med sitt klare vann og faste sandbunn byr på mange gode bademuligheter fra midten av juli til midten av august, mange ganger med vanntemperatur over 20 grader C. Elven er derfor godt besøkt i sommermånedene av såvel lokalbefolkningen som tilreisende, hvorav mange kommer fra Nord-Norge. Överkalix har også en campingplass i nærheten av elven, som er mye besøkt av turister om sommeren, de fleste fra Norge. Historie. I 1644 ble Överkalix et eget sogn, men området har en historie som strekker seg til omkring år 4000 f.kr. Den lokale dialekten kalles Överkalixbondska, og oppfattes som vanskelig å forstå for ikke-innfødte, men desto mer interessant for språkvitenskapen. Flere doktoravhandlinger har blitt skrevet om dialekten, f.eks. av Carin Pihl allerede på 1920-tallet. Brännaberget ligger like sør for tettstedet, og er en festplass og et utsiktspunkt. I 2002 var festplassen 50 år, og da ble anlegget modernisert. I kommunen fins en steinalderboplass der man har funnet den østlige keramikktypen "kamkeramik". Stedet heter Lillberget og ligger nord for stedet Gyljen, ca. 15 kilometer nord for Bränna. I Gyljen fantes et jernverk og senere et større sagbruk på 1800-tallet. Næringsliv. Næringslivet domineres av en bedrift som lager kundetilpassede sandwichelementer, IT-virksomhet, samt offentlig sektor. LKAB. LKAB (Luossavaara Kiirunavaara AktieBolag) er et svensk gruvedriftsselskap som bryter jernmalm i Kiruna og Malmberget. Selskapet er heleid av den svenske stat. Mesteparten av jernmalmen blir transportert med tog til Narvik, Norge, og skipes derfra ut til land over hele verden. Historikk. Den første kjente malmforekomsten dateres tilbake til 1660-tallet. Mange skjønte at det lå store rikdommer i fjellene, men vanskelighetene var store ved å nyttiggjøre seg av malmen, ikke minst å transportere den til nærmeste havn. I 1888 ble Malmbanan bygget mellom Luleå og Kiruna. LKAB ble stiftet 1890. LKAB var fra først et privat selskap, noe som førte til en heftig debatt i Riksdagen om hvorvidt staten skulle overta eller ikke. Mange mente at staten burde overta til «rikets beste», og denne mening sto også militæret for, da man der fryktet hva som kunne skje hvis utenlandske eiere la beslag på svenske naturressurser. LKAB ble til slutt (1907) et selskap hvor staten eide halvparten, med opsjon på å overta resten etter 50 år. Dette skjedde så i 1957, da selskapet ble helstatlig. Sporveien i Kiruna. Etter initiativ fra Hjalmar Lundbohm begynte LKAB med drift av sporvogner i 1907. Billettprisen var 10 øre – gratis for LKAB-ansatte – og denne prisen ble ikke økt i den tiden driften av sporvognen varte. Den ble nedlagt i 1958 og erstattet av busser. Stetind (Tysfjord). Stetind (1 392 moh.), også kalt Stetinden og Stádda (lulesamisk), ligger i Tysfjord kommune i Nordland fylke. Den mektige «ambolten» kan sees fra minst syv prestegjeld, og fjellet har fra gammelt av vært et karakteristisk seilingsmerke for sjøfarende langs Nordlandskysten. Fjellet ble høsten 2002 kåret til Norges nasjonalfjell. UTM-koordinater for toppunktet er (±10 m): 33W 566140E 7562120N. Det ble gjort flere forsøk på å bestige Stetind i siste halvdel av 1800-tallet. Sommeren 1888 forsøkte tyske Paul Grussfeldt og norske Martin Ekroll seg uten å lykkes. Året etter, i 1889, gjorde dansken Carl Hall og den norske fjellføreren Mathias Soggemoen et nytt forsøk. Heller ikke de lyktes, men Carl Hall bygget en varde på fortoppen som befinner seg ca. 500 m sørøst for Stetind. Denne toppen ble oppkalt etter ham, Halls fortopp (1 314 moh.) Etter århundreskiftet forsøkte William Slingsby seg, også han uten å lykkes. Stetind ble første gang besteget 30. juli 1910 av Ferdinand Schjelderup, Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn. Den første vinterbestigningen ble foretatt av Arne Næss, Ralph Høibakk og Kjell Friis-Baastad i 1963 opp østveggen. Arne Næss og fire andre ble i 1966 de første til å bestige toppen via vestveggen. Råggejávrrerájgge. Råggejávrrerájgge er Nord-Europas dypeste grotte. Det lulesamiske navnet betyr, rett oversatt, «grop-vass-hullet». Grotten ligger like ved Musken i Tysfjord kommune i Nordland. Grotten er 597 m dyp. Övertorneå. Övertorneå (meänkieli og nordsamisk: "Matarengi", finsk: "Matarenki") er et tettsted som ligger i Norrbottens län, og i landskapet Norrbotten i Sverige. Det er Övertorneå kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet innbyggere. Övertorneå ligger ved elven Torne älv som danner grensen til Finland. På den andre siden av elven ligger den finske kommunen Övertorneå. Bornem. Bornem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Essen (Belgia). Essen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Zwijndrecht (Belgia). Zwijndrecht er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Hemiksem. Hemiksem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Hove (Belgia). Hove er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Dessel. Dessel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Heist-op-den-Berg. Heist-op-den-Berg er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Kalmthout. Kalmthout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Osveien (Bergen). Osveien er en del av E39 i Bergen kommune, fra Skjoldskiftet ved Nesttun, over Valle, forbi Kalandsvatnet og Kalandseidet til grensen mot Os kommune. I Os fortsetter veien under navnet Byvegen. Samer. Samer er en folkegruppe tradisjonelt bosatt i fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. Betegnelsen "same" er den skandinaviske formen av det samiske ordet "sápmi" (nordsamisk) eller "saemie" (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet synes lånt fra urbaltisk "*žeme", «land», til urfinsk/ursamisk "*šämä", og deretter endret til "sápmi" via regulære lydoverganger. Formene "sápmi", "sábme", "sábmelasj" og "saemie" er etnonymer (folkets navn på seg selv). Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene lapp og finn oppfattes i dag ofte som nedsettende av samene i Norge (og Sverige), og derfor har de siste tredve årene etnonymene "same" og "samisk" stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er 'lapp' fortsatt noe brukt. Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50-80.000 (1 600 i Russland, 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland) (for redegjørelse for og drøfting av tallet på samiskspråklige, se Rasmussen 1999, for Russland: Scheller 2006, Rantala 1994). Forhistorie i arkeologisk og språkhistorisk lys. De første menneskene kom til Nord-Skandinavia for 12 000 år siden. Om samene er etterkommere av disse menneskene vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på diskontinuitet i det arkeologiske materialet fra samisk jernalder til yngre steinalder og fra yngre steinalder til eldre steinalder. Samene skiller seg også genetisk fra de andre europeerne, også fra finnene, som de språklig sett er nært i slekt med. Sannsynligvis skiftet innbyggerne i dette området språk, det uralske urspråket har sannsynligvis oppstått for 6000 år siden, og dette språkskiftet må altså være yngre. Dette språkskiftet er datert til ha skjedd i løpet av jernalderen. Det språklige skillet mellom nordlig og sørlig vesturalsk, det vil si mellom samisk og østersjøfinsk oppstod senere, med germansk og baltisk påvirkning i sør, for mellom 3000 og 3500 år siden. Resultatet av denne "baltifiserte samisken" ble altså østersjøfinsk. Etnonymet "same", som er det samme som både "suomi" og "häme", oppstod i denne konktaktprosessen, som et lån fra baltisk. Det eksisterte samisk bosetning på Nordkalotten før dannelsen av statene Finland, Norge, Russland og Sverige. Siden samiske bosetningsområder ble innlemmet i alle fire statene vil samene regnes som urfolk i hver stat. Men det er kun Norge som har anerkjent samene som urbefolkning (etter ratifiseringen av ILOs konvensjon nr. 169). Samisk forhistorie i lys av moderne språkforskning. Det har blitt avdekket et stort substrat leksikon i samiske språk som har opprinnelse i det utdødde paleo-europeiske urspråket som ble snakket av samenes forfedre helt til jernalderen eller til så sent som år 500 e.kr. Det er blitt påvist at substrat konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikkområder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. Det er for eksempel flere ganger mer substratumleksikon for jakt og fiske enn det er tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk og en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Det er ingen som vet om dette språket var beslektet med uralsk, men ingenting tyder på dette (Aikio 2004). Det er derfor all grunn til å tro at det har vært en betydelig grad av kulturell kontinuitet mellom det tidligste jeger og fangstfolket og de moderne samene (Aikio 2004, Aikio 2006). Samisk forhistorie i lys av moderne genforskning. Det har vært en rivende utvikling innen genetikk siden 1990-tallet, og samenes opprinnelse har vært av spesiell interesse fordi samene skiller seg mest ut genetisk fra den øvrige europeiske befolkningen. Det er i hovedsak den nord-samiske befolkningen i Sverige, Finland og Norge, og den øst-samiske befolkningen i Finland og Russland som har blitt analysert. Det er avdekket variasjoner mellom disse, men alle har i stor grad felles opphav. Det er blitt forsket på mitokondrielt DNA, Y-kromosomer, X-kromosomer og klassiske autosomale markører. Forskningen indikerer at 95.6% av samisk kvinnelig mtDNA er av europeisk opphav og trolig kom fra den iberiske halvøya, mens 4,4% er av sibirsk-asiatisk opphav (Tambets 2004). Det er også påvist 9.000 år gammelt mtDNA-slektskap med de nordafrikanske berberne (Achilli 2005). På basis av varians er det estimert at de to dominerende mtDNA-gruppene hos samene har en alder på mellom 5.000 og 10.500 år (Delghandi 1998, Tambets 2004, Ingman 2006). Samisk mannlig Y-DNA indikerer at 29,8% kommer fra den iberiske halvøya og 58,2% fra Øst-Europa (Tambets 2004). De genetiske migrasjonsrutene er i samsvar med de rekonstruerte spredningene av de paleolitiske Ahrensburg- og Swiderkulturene (Tambets 2004). Den autosomale DNA-forskningen viser at samene ikke har nære slektninger i noen befolkninger (Cavelli-Sforza 1994, Niskanen 2002), men separerte seg fra dagens europeiske befolkning for ca 10.000 år siden (Chikhi 1998) og derfor er generelt nærmere beslektet med européere. Nærmeste fjerne slektninger er finnene, trolig etter nyere tids immigrasjon inn i de samiske områdene. Spesielt i Nord-Finland ble den tidlige samiske befolkningen assimilert i den øvrige finske befolkningen (Meinila 2001). Samene er ikke mer beslektet med de sibirske og mongolske befolkningene enn den øvrige europeiske befolkningen (Niskanen 2002). Dette er i kontrast til den klassiske oppfatningen om at samene er et sibirsk folkeslag. Den genetiske avstanden til andre folkegrupper kommer trolig av betydelig grunnleggereffekt og genetisk drift som følge av lang isolasjon og liten, spredt befolkning. Eldre kilder. Sápmi i vikingtida, navn med klammer er moderne. Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e.Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om folket "fenni". De fleste av antikkens og middelalderens lærde som skriver om Skandinavia, nevner disse "fenni", "finnoi, "finnas" eller "skridfinnar" (geografen Klaudios Ptolemaios i 2. årh., historikerne Prokopios og Jordanes rundt 550, Varnefrid eller Paulus Diakonen rundt 780, geografen fra Ravenna på 700- eller 800-tallet, den engelske kong Alfred den store rundt 900, Adam av Bremen rundt 1070, den anonyme norske forfatteren av Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet, islandske og norske sagaskrivere); de mange beskrivelsene stemmer godt overens: "finnane" skilte seg ut ved at de levde av jakt og ikke dyrket jorda; både menn og kvinner deltok i jakta; de var kledd i dyreskinn; de var ikke bofaste, men holdt til i noe som ut fra beskrivelsene må ha vært lavvoer eller gammer. Beskrivelsene passer til minste detalj på det vi vet om samene; alle andre folk som da levde i Norden, var bønder som levde av jordbruk og husdyrhold. Det er ingen tvil om at alle omtaler av "finnene" gjelder det samme folket, "samene", og ennå i dag er "finn" i norsk folkemål det samme som "same". (henvisning: Leiv Olsen: "Sørsamisk historie i nytt lys", blir utgitt av Universitetet i Tromsø 2010) Ifølge Historia Norvegiae kalte samene ski for "ondros". Dette er et norrønt ord som har levd videre i Ranværingsmålet helt til våre dager, men ski blir i norrøne kilder alltid forbundet med samene, for eksempel i trygdamål, der det heter at freden skal rå så lenge falkene flyr, furua vokser, elvene renner til havet, barna roper på mor og samene renner på ski (Mundal 1996:103). I år 550 e.Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski; dette folket kalte han skridfinner. I år 551 e.kr. skriver goteren Jordanes om folkene Screrefennae og Adogit på de nordlige deler av øya Scandza der solen skinte i førti dager midtsommer og var borte like mange dager om vinteren. Skribentene i middelhavslandene fortalte hva de hadde hørt av andre. Men da høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e.Kr. fortalte kong Alfred den store i England om finnene (samene), gjør han det ut fra egne erfaringer. En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra finnene (samene) som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder. Dette viser at samene på hans tid ikke bare drev omfattende jakt på rein og pelsdyr, men også omfattende sel- og hvalfangst, og var vant til å ferdes på havet. Snorre skriver at Sigurd Slembe lot finnene (samene) bygge skuter for seg: "Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet." Samene var ifølge sagaen kjent som dyktige sjøfolk; mye tyder på at samer også deltok i landnåmet på Island. Ottar var den første som fortalte mer presist hvor samene holdt til. "Han sa at nordmennenes land var meget langt og smalt, og det ligger ville fjell mot øst, ovenfor og langsmed det dyrkete landet. I disse fjellene lever samene." En gang la Ottar ut på langferd til bjarmene ved Kvitsjøen; under heile den lange reisen fra Ottars gård i midtre Troms til Kvitsjøen var det bare samisk land. Samene må derfor ha holdt til i grenselandet mellom Norge og Sverige, trolig i storparten av dette grenselandet, og like til Kvitsjøen i nordøst; fra Troms til kvitsjøen fantes bare samisk land. Det samme inntrykket gir Historia Norvegiae, som gir detaljerte opplysninger: Norge er delt på lang i tre soner, og den østlige sonen, grenseområdet mot Sverige, er "skogene der finnene holder til", Finnmarka, sameland. Finnene (samene) nevnes innenfor lovområdet til Borgartingslov og Eidsivatingslov skriftfestet 1067-1120. Det skal også være nevnt at det var en nomadiserende gruppe i Fjordane i Gulatingsloven. Sagaene fortelles blant annet om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere finnene var. De var også flinke med å risse inn runer. På denne tiden bodde det finner over hele landet. Finnene drev allmenningsbruk og dyrket en religion som er eldre enn Åsatrua. Arkeologen Jotein Bergstøl har i Østerdalen avdekket enkle terrasseåkrer fra eldre jernalder; disse må være anlagt av samene som hadde store dyrefangstsystem i området (Bergstøl, doktoravhandling 2008). Både Olav Trygvason og Olav den hellige tapte sine avgjørende slag fordi de ikke hadde samene på sin side. Tore Hund hentet sin styrke fra samene (Bromark & Herbjørnsrud 2005). Begynnende kolonisering. Utover middelalderen prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over Finnmark. Periodevis måtte innbyggerne betale skatt til alle tre rikene samtidig. I 1613 ga danskekongen avkall på det som nå regnes som samisk kjerneområde til fordel for Sverige. Ved grensedragningen i 1751 ble disse områdene overført til Norge. Kautokeino, Karasjok og Utsjok var organisert som svenske kirkesogn med kollektiv eiendomsrett til jord. Denne rettsoppfatningen har holdt seg helt til våre dager. Befolkningen på Nordkalotten, både norsktalende, samisktalende, finsktalende og andre levde også i middelalderen av all slags jakt og fangst, på land og hav. De var organisert i allmenningssamfunn: Flere familier eller hushold forvaltet et område i fellesskap. Men etter som ressursgrunnlaget ble redusert og koloniseringen av Sápmi økte, gikk man over til andre, mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utvikla tamreindrifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for almmenningssystemet måtte befolkningen godta et godseiervelde der ressursene ble forvaltet av godseiere og embetsmenn. De første kirkene i Sápmi ble bygd på 1100-tallet. Men misjonsarbeidet blant samene startet ikke før flere hundre år seinere. I de tidligere svenske områdene i indre Finnmark begynte misjonsarbeidet på 1600-tallet. I det øvrige Nord-Norge begynte misjonsvirksomheten etter at presten Thomas von Westen i 1714 ble leder for Misjonskollegiet i København. Han foretok selv tre reiser i hele Nord-Norge. Von Westen mente at samene burde få høre evangeliet på sitt eget språk. Derfor måtte prester og misjonærer lære seg samisk, hevdet han. Ut ifra denne tankegangen ble det viktig å lage samiske grammatikker og ordbøker, og oversette religiøse skrifter til samisk. Først i 1751 ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, mellom Norge og Russland i 1826. Mellom Norge og Finland ble grensa i 1852 stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland. Noen forskere mener de problemene som denne stenginga førte med seg, var en av årsakene til det blodige opprøret i Kautokeino dette året, mens andre legger mer vekt på at de som stod bak det, var religiøse mennesker som reagerte på brennevinshandel. Assimileringspolitikk. Sammen med kristningen kom skolene etter hvert til Sápmi. I starten ble det også undervist på samisk, men utover 1800-tallet forandra dette seg radikalt. Fra 1850 ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk, både som følge av den rådende ideologien, sosialdarwinismen, nasjonalisme og kollektivisme. Samene skulle bli norske og lære norsk, samisk skulle brukes stadig mindre i skolen. 12.februar 1752 foreslo amtmann Fries på Vardøhus en ny postrute, som etter hans beregning kunne få frem et brev på bare to uker fra Trondheim til Vardøhus, og med den ekstra fordel at området ville fanges opp av sivilisasjonen: «Finderne som der vandre omkring, blive bragt tilrette, og især de vilde Lapper, som svæve omkring på Nordlandenes Fjelde, komme for Lyset». Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen. Jordsalgsloven av 1902 slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i 1965, men den ble ikke så ofte håndhevet etter 2. verdenskrig. Skoleloven ble offisielt forandret i 1959, slik at fra da av ble det igjen lov til å bruke samisk som opplæringsspråk. Margarethe Wiigs ABC med parallelltekst på nordsamisk og norsk ble utgitt i 1951, mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967/68. Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det likevel mange samer som prøvde å stå imot det, både i nord og i sør. I nord utga Anders Larsen avisa «Sagai Muittalægje» i perioden 1904–1911. Isak Saba ble den første samiske stortingsrepresentanten i 1906. Sørsamen Daniel Mortensson stod bak avisen «Waren Sardne», som kom ut i periodene 1910–1913 og 1922–1926. Sammen med Elsa Laula Renberg var han drivkraften bak det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det ble da prøvd å få til en samisk riksorganisasjon, men det lyktes ikke før etter 2. verdenskrig med Norske Reindriftssamers Landsforbund i 1948 og Norske samers riksforbund i 1968. Ny politikk etter andre verdenskrig. Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter 1945, også fordi allmenne ideer om menneskeverd og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i 1960-årene. Men på norsk side kom debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-årene. Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i 1980 oppnevnte Samerettsutvalget til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte til Sameloven (1987), som er grunnlaget for Sametinget og samenes rettigheter i Grunnloven. Sametinget ble første gang åpnet 9. oktober 1989. I 2006 ble retten til land og vann i Finnmark fylke endelig avklart, og eiendomsretten ble overført til befolkningen i Finnmark (Finnmarkseiendommen). Rettighetsspørsmålene for Troms og Nordland er fortsatt ikke avklart. Samepolitikk utenfor Norge. På finsk side fikk samene "det samiske parlamentsutvalget" ("saamelaisvaltuuskunta") i 1973, avløst av "Sametinget" i 1996; på svensk side Sametinget i 1993. Samene på russisk side har ennå ikke fått noe tilsvarende organ, selv om de har arbeidet mot det en tid. En felles nordisk samekonvensjon er heller ikke utformet ennå, og fortsatt får ikke samene være med i Nordisk råd på samme måte som ålendingene og færøyingene. Det samiske flagget. Det samiske flagget er felles for alle "samer", uansett hvor de bor. Det har de samiske fargene og en sirkel som symboliserer solen (rødt) og månen (blått). Flagget skal ha blitt til under inspirasjon av runebommen og diktet «Paiven parneh» («Beaivvi bártnit») av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876). Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent i 1986, på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige. Flagget ble i 2003 i Norge offisielt anerkjent gjennom endringer i "Sameloven" og "Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger". Stortinget bemyndiget samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget, noe Sametinget gjorde 27. mai 2004. Flagget har offisiell status, men det er ikke et nasjonalflagg og flagging med det samiske flagget i Norge må ikke føre til at det reises tvil om hvilket flagg som folkerettslig og statsrettslig representerer kongeriket Norge. Samiske flaggdager. I 1993 fastsatte Den 15. samekonferansen syv samiske flaggdager. Senere er flere dager lagt til. Kriterier for sametingets valgmanntall. Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten a) har samisk som hjemmespråk, eller; b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført i Sametingets valgmanntall. Sametingets valgmanntall er basert på frivillighet og har kun funksjon som valgmanntall. I Norge kan enhver person oppfatte seg og definere seg som same, uavhengig av valgmanntallet. Duffel. Duffel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Stedet har gitt navnet til klesplagget duffelcoat. Kapellen. Kapellen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Kontich. Kontich er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Lint. Lint er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Malle. Malle er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Mortsel. Mortsel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Geel. Geel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Niel. Niel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Grobbendonk. Grobbendonk er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Ranst. Ranst er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Herentals. Herentals er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Rumst. Rumst er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Herenthout. Herenthout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Herselt. Herselt er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Schelle. Schelle er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Zoersel. Zoersel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Hoogstraten. Hoogstraten er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Schilde. Schilde er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Hulshout. Hulshout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Schoten. Schoten er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Stabroek. Stabroek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Kasterlee. Kasterlee er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Wijnegem. Wijnegem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Wommelgem. Wommelgem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Wuustwezel. Wuustwezel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Zandhoven. Zandhoven er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Mechelen. Mechelen er en kommune, by og et administrativt distrikt (kommunesamling) i den belgiske provinsen Antwerpen. Kommunen ligger midt i mellom byene Antwerpen og Brussel, ved elva Dijle. E19-motorveien og jernbanen gjør at Mechelen er høytrafikkert og opplever mye næringsliv. Den første jernbanelinjen på det europeiske kontintent gikk mellom Mechelen og Brussel. Linjen ble åpnet 5. mai 1835. Kunstmaleren Michiel Coxie ("den flamske Rafael") var født i Mechelen. To av de eldste fotballagene i Belgia, KV Mechelen (katolsk) og Racing Mechelen (protestantisk), kommer begge fra Mechelen. Nijlen. Nijlen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Putte. Putte er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Puurs. Puurs er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Sint-Amands. Sint-Amands er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Sint-Katelijne-Waver. Sint-Katelijne-Waver er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Willebroek. Willebroek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Lille (Belgia). Lille er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Meerhout. Meerhout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Merksplas. Merksplas er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Westerlo. Westerlo er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Oud-Turnhout. Oud-Turnhout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Vosselaar. Vosselaar er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Vorselaar. Vorselaar er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Mol (Belgia). Mol er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Turnhout. Turnhout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Olen. Olen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Ravels. Ravels er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Retie. Retie er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Rijkevorsel. Rijkevorsel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Barne-TV. "Barne-TV" er en norsk programtittel for TV-programmer på NRK som primært retter seg mot førskolebarn. Denne programtittelen ble brukt første gang i 1970. Til tross for at betegnelsen først og fremst brukes om programmer for førskolebarn, har begrepet ofte blitt brukt i en noe utvidet form som også omfatter programmer for eldre barn. Betegnelsen «barne-TV» er på norsk dessuten blitt brukt om underholdende eller belærende barneprogrammer på fjernsyn generelt, altså uavhengig om de har blitt vist på NRK Barne-TV eller ikke. "Lekestue", "Labbetuss", "Portveien 2" og "Sesam Stasjon" er eksempel på norskproduserte barne-TV-serier som faller under begrepet i snever forstand. TV-programmer for barn og unge sendt på NRK. Lista omfatter et utvalg norske studiopresentasjoner og norske og utenlandske fjernsynsserier og kortfilmer for barn og unge vist på NRK, ofte under den daglige programposten «Barne-TV». Årstallet viser når første program ble sendt. Norskproduserte studioprogrammer, serier og kortfilmer. a>", en norskprodusert serie som ble sendt fra 1985, ligger i Hjemmets kolonihager på Sagene i Oslo. a>", en norskprodusert serie med amerikanske forbilder og innslag om ble svært populær på 1990-tallet. Utenlandske serier. a>"som gikk på NRK fra 1973. As (belgisk kommune). As er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Bjuv. Bjuv er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Bjuv kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 6 348 innbyggere. Bromölla. Bromölla er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Bromölla kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 7428 innbyggere der. Burlöv kommune. Burlöv kommune ligger i det svenske länet Skåne län i landskapet Skåne. Kommunens administrasjonssenter ligger i Arlöv. Tettsteder. Burlöv kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Båstad. Båstad er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Båstad kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 4 793 innbyggere. Båstad er blant annet kjent for tennisturneringen Swedish Open. Historie. Båstad, eller Botzstadaedae (Bådsted) betyder båtplass eller sted. Kjøpstaden vokste frem under 1400-tallet, og oppnådde kjøpstadsstatus i 1462. Fordi kong Christian I angis som kjøper av jorden i området, kan det tenkes at han også sto bak byggingen av byen. Formålet var å etablere et kongelig privilegert utskibningssted for tømmer og tegl fra Skåne og det sydlige Halland. Båstad var til og med en storby etter datidens målestokk, det vitner den store Mariakirken om. Et dokument fra 1523, en fortegnelse over de skånske byenes skattekapasitet, viser at Båstad og Helsingborg da var ca. like store og innleverte like mye skatt.. Øst for byen ble det oppført en teglovn. Den ble omtalt i 1558 og var tilsynelatende ganske imponerende. Tegl derfra ble levert til slottsbyggeri i hovedstaden København.. Byen opplevde en storhetstid under 1500-tallet, men mistet senere sine kjøpstadsrettigheter. I 1664 fikk dog beboerne rett til småhandel, holde gjestgiveri samt å bedrive visse former for håndverk. Den fremragende botaniske forskeren og økonomiske tenkeren Carl Adolph Agardh var født i Båstad. Beringen. Beringen er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Diepenbeek. Diepenbeek er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Genk. Genk er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Gingelom. Gingelom er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Halen. Halen er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Ham (belgisk kommune). Ham er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Hasselt. Hasselt er en kommune i den belgiske provinsen Limburg, og fungerer som hovedstad i Limburg-provinsen. Byen dekker sentrale oppgaver som utdanning, arbeidsplasser og varehandel for store deler av Limburg-provinsen. Om lag 46 000 arbeider i Hasselt, 39 000 tar utdanning og over 160 000 besøker byens butikker hver uke. Kollektivtransport. Alle byens lokale gratis busser, regionale busser og tog reiser fra Hasselt togstasjon. Kollektivtrafikken i Hasselt ble gratis fra 1 juli 1997 og bruken av buss ble sagt til å være "13 ganger høyere" i 2006. Hasselt er den første byen i verden som har gratis kollektivtransport i hele sitt område. Transportnettverket her er hovedsakelig buss. Hasselt identitetskort er det som er nødvendig for å reise gratis. Innenfor byens grenser kan også turister kjøre gratis. Kjente personer fra Hasselt. Adrien de Gerlache kommer fra Hasselt. Første verdenskrig. Første verdenskrig er en av de blodigste krigene som noensinne er blitt utkjempet i Europa. Den varte fra 28. juli 1914 til 11. november 1918 og medførte vesentlige endringer av Europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatprinsippet, Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater, og Tyskland ble omformet fra monarki til republikk. Første verdenskrig anses også som en av de utløsende faktorer til den russiske revolusjon. Krigen er kjent i store deler av Europa som «den store krigen» (på engelsk kalt «The Great War»), men må ikke forveksles med russernes «store fedrelandskrig», som sikter til andre verdenskrig. Maktbalanse og alliansesystemer. Etter den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71 oppsto det for første gang på flere hundre år en lengre tidsperiode der de europeiske stormaktene ikke lå i krig mot hverandre. Blant annet den tyske kansleren Otto von Bismarck arbeidet aktivt for å bevare freden. Den fransk-prøyssiske krigen skapte et nytt Europa. Tyskland var blitt den største makten på kontinentet, og det var skapt en dyp splittelse mellom Tyskland og Frankrike. Spesielt viktig var områdene Alsace-Lorraine, som ble erobret av tyskerne i 1871 (i Versailles-traktaten etter første verdenskrig ble områdene ført tilbake til Frankrike for en periode på 15 år). For første gang i Europas historie ble det dannet allianser i fredstid, som hadde som formål å stabilisere makten i Europa. Tanken var at det skulle skapes så mektige maktblokker i Europa at en krig ville bli for ødeleggende for begge parter. Tyskland og Østerrike-Ungarn dannet en forsvarsallianse i 1878 («Dobbeltalliansen»). I 1882 kom Italia inn i alliansen, og den ble kjent som «Trippelalliansen», som ble fornyet i 1912. Frankrike gikk inn i en allianse med Russland på tross av store politiske forskjeller i 1893. Begge landene mente at denne alliansen ville hindre en storkrig i Europa fordi Tyskland ikke ville klare å kjempe en krig på to fronter. Storbritannia ble med i den fransk-russiske alliansen på bakgrunn av mindre formelle avtaler med Frankrike i 1904 og Russland i 1907. Denne alliansen ble kalt «Trippelententen». Kolonikappløpet styrket alliansesystemene ytterligere. Storbritannias entente med Frankrike kom i stand for å løse opp i fransk-britiske tvister om områder i Afrika. Det var aldri snakk om en forpliktende forsvarsallianse fra Storbritannia sin side i trippelententen. Tyskland mente at ententen var for svak, og at den ville sprekke. De satte den på prøve ved å erklære den franske kolonien Marokko for uavhengig i 1905. Men den første Marokkokrisen endte i diplomatisk krise for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske framstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en ny Marokkokrise, mens urolighetene på Balkan skapte både Den første balkankrigen og Den andre balkankrigen i 1912–1913 uten at disse avklarte eller løste maktfordelingen i regionen. Alle stormaktene hadde interesser på Balkan og det meste pekte mot en større europeisk konflikt. Norge førte, som de andre nordiske land, en vestvendt nøytralitetspolitikk under første verdenskrig. Et antall norske skip krigsforliste. Flåtekappløpet. Flåtekappløpet begynte på slutten av 1880-tallet, da Storbritannia mente at de trengte en mektig flåte for å beskytte sine kolonier og egen storhet. Storbritannia ble på slutten 1800-tallet akterutseilt industrielt og økonomisk, og det var bare et tidsspørsmål før Russland, USA og Tyskland ville true dets interesser på havet. Løsningen ble allianser med noen, men økt fiendskap overfor andre. Mens Tysklands handelsflåte hadde vokst enormt, hadde ikke Tyskland fulgt opp dette med tilsvarende økning av marinen. Den var også stadig svakere relativt sett, ettersom Russland, Storbritannia og Frankrike hadde doblet sine flåter mellom 1883 og 1898. For å beskytte sin handel mot press fra de andre, besluttet Tyskland i 1900 å øke sin flåte, men selv i 1906 hadde man fremdeles bare 14 % av flåten til de krigførende landene i første verdenskrig. Ledelsen i London mente likevel at dette truet Storbritannia og det britiske imperiet. For å beskytte og utvide imperiet var Storbritannia avhengig av å kontrollere verdenshavene gjennom et flåteherredømme. Tysklands flåteopprustning var i direkte konflikt med Storbritannias offisielle politikk og ønske om å ha dobbelt så stor flåte som den kombinerte størrelsen på nr. 2 og nr. 3 i verden. I 1903 begynte det å gå opp for Storbritannia at Tysklands flåteopprustning kunne true britiske interesser i hele verden, og som en følge av dette vedtok Storbritannia å bygge opp og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen med base i Skottland. Denne flåten ble ytterligere styrket ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, der Storbritannia kunne trekke sin flåte tilbake til Nordsjøen. Den tyske flåteopprustningen hadde utgangspunkt i den såkalte «risikoteorien», som betød at Tysklands flåte skulle kunne utfordre kun den britiske nordsjøflåten. Det var ikke tatt med i teorien at britene trakk tilbake sine flåtestyrker fra Stillehavet, Karibien og Middelhavet. Resultatet var at den tyske flåtens manøvre ble etter Jyllandslaget begrenset til Østersjøen. Oppfatningen i Europa i begynnelsen av 1914 var at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig. Dette var et resultatet av spenningene i maktbalansen og de enorme militære opprustningene i Europa som startet med flåtekappløpet. Tyskland var den største landmilitære makten i Europa, og hvis den store krigen var uunngåelig var det mange tyske offiserer som mente den måtte komme i 1914. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store pågående militære opprustningene i Frankrike og Russland. Mens nasjonalismen økte både blant folk og styre i Frankrike og Russland holdt Tyskland likevel tilbake, idet de visste av erfaring at de alltid hadde vært «Europas slagmark» og derfor den som fikk de største tapene. Skuddene i Sarajevo. "Utdypende artikkel: Skuddene i Sarajevo" Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn tok kontrollen over Bosnia-Hercegovina. De fleste innbyggerne der var kroater og serbere. For å slå fast at området tilhørte Østerrike-Ungarn, dro den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie på besøk til Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Dette førte til at storkrigen ble utløst da paret ble skutt i byen Sarajevo den 28. juni 1914. Attentatmannen var en ung serber som het Gavrilo Princip. Både Østerrike-Ungarn og Serbia ville styre Bosnia-Hercegovina. Tyskland støttet Østerrike-Ungarn, og Russland støttet Serbia. Fredsforkjempere og diplomater forsøkte å hindre en storkrig mellom de to alliansene, men overalt i Europa seiret nasjonalismen. De folkevalgte nasjonalforsamlingene stemte for ekstra krigsbevilgninger. Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike først, og dermed ble også de andre stormaktene trukket inn i storkrigen via sine allianseforpliktelser. Bare Italia holdt seg først utenfor. Julikrisen. Julikrisen begynte med skuddene i Sarajevo 28. juni 1914. Dette hadde vært et østerriksk område fram til 1908. Østerrike-Ungarn så det som viktig for sin egen sikkerhet å holde Balkan rolig. De satte derfor opp en rekke punkter for hvordan situasjonen kunne reddes i Serbia, og 14. juli stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia som skulle aksepteres i løpet av 48 timer. Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Kansleren i Tyskland slo fast at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn, og Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville blande seg inn til tross for store interesser på Balkan. Serbia sendte 24. juli en appell til tsaren, Nikolai II, og ba om hjelp fordi kravene var nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende og at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig. 25. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli. Det ble klart for alliansen at en krig muligens var uunngåelig. Storbritannia ønsket i det lengste å løse situasjonen diplomatisk, fordi de ennå ikke hadde rukket å mobilisere ferdig og ville holde Frankrike utenfor krigen av samme grunn. Storbritannia inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Men Østerrike-Ungarn mente de ikke hadde styrker store nok. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis franskmennene ble angrepet. 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Frankrike var i allianse med Russland, og en krig mot Russland ville derfor bli en tofrontskrig for Tyskland. Da Tyskland 1. august kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike. Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, var det ikke lenger noe håp for en fredelig løsning. Storbritannia hadde diplomatiske forbindelser til ententen, men krigserklæringen hadde sin direkte årsak i at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londonavtalen fra 1839 garantert for Belgias uavhengighet. Generelt. Første verdenskrig var en "stillestående" krig (første verdenskrig er også kjent som en skyttergravskrig). Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. Vestfronten (fronten mellom Tyskland og Frankrike) var ekstremt statisk. Den eneste perioden fronten hadde store bevegelser var i den innledende fasen da Tyskland angrep gjennom Belgia og Nederland (den såkalte Schlieffen-planen). Disse tyske framrykkingene sommeren 1914 var relativt store, og en stund så det ut som om at Paris var truet. Franskmennene klarte imidlertid å stoppe framrykkingen i august 1914, og fra da av "frøs" fronten til og ble kjennetegnet av skyttergravskrig og tanken om det store gjennombruddet – et gjennombrudd som aldri kom. En viktig årsak til at den tyske framrykkingen stoppet opp, var at den var for hurtig, og at forsyningene dermed ikke greide å holde følge. Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene var at den militære taktikken ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien, nærmere bestemt at den offensive taktikken ikke hadde tatt hensyn til den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part hadde alle fordelene. Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at den angripende part først satte igang en enorm bombardering med artilleri av fronten. Denne bombarderingen hadde liten effekt fordi den forsvarende part da var trygg i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men den hadde rotet opp alt terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke fram hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt god tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne mitraljøsene. Dette nye våpenet gjorde det meget enkelt å slå tilbake et angrep som ikke inneholdt stridsvogner (som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen). Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke fram på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme framrykkinger; angriperne måtte jo rykke fram over det sønderskutte ingenmannsland, noe som spesielt gjaldt kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at man hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort. Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en "utmattelseskrig", det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga Trippelententen en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. I tillegg førte utmattelsesstrategien til en meningsløs tilværelse for soldatene; soldatene ble beordret til meningsløse framrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild. Vestfronten. Krigen på østfronten bølget fram og tilbake, mens den på vestfronten utviklet seg til en fastlåst skyttergravskrig. På alle fronter var det enorme tap fordi generalene stadig gav ordre om masseangrep mot piggtråd og mitraljøser. I alle stater overtok kvinner mye av det sivile arbeidet, og statsapparatet styrket sin stilling. Østfronten. Tyskerne var tidlig ute med å forlange at Russland skulle stoppe mobiliseringen de hadde startet etter at Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia. Tsaren i Russland ble imidlertid opplyst av offiserer at det tok så lang tid å mobilisere de russiske styrkene at de ikke ønsket at han skulle trekke tilbake ordrene. Tsaren gjorde som offiserene ønsket, og 1. august 1914 erklærte Tyskland krig mot Russland. Det var Østerrike-Ungarn som fyrte av de to første granatene i krigen, da de bombarderte Serbias hovedstad Beograd. Serbia forsvarte seg, og den russiske hæren kom til unnsetning tidligere enn planlagt. At Russland hadde klart å mobilisere på så kort tid, gjorde at Tyskland måtte utkjempe den fryktede «tofrontskrigen», noe de imidlertid klarte usedvanlig bra, ettersom tyskerne klarte å stoppe russerne i øst, samtidig som de taklet vestfronten bra. Etter hvert gikk Det osmanske rike inn på tysk side, og dermed fikk britene framgang i Midtøsten, hvor både briter, franskmenn og russere oppfordret arabere, armenere og kurdere til å gjøre opprør mot tyrkerne, og lovet dem til gjengjeld egne nasjonalstater etter at krigen var vunnet. Samtidig som USA kom med i krigen, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. De nye russiske makthaverne sluttet fred med Tyskland, og Russland var dermed ute av krigen. Balkan. Siden en av hovedårsakene til krigen var fiendskapet mellom Serbia og Østerrike-Ungarn (som kulminerte med Skuddene i Sarajevo) var det naturlig at noe av krigens tidligste kamper skjedde mellom Serbia og dets mektige nabo i nord: Østerrike-Ungarn. Serbia holdt ut mot Østerrike-Ungarn i mer enn et år før det ble erobret mot slutten av 1915. Diplomatiinnsats fra de allierte klarte så å bringe inn Romania på deres side i krigen i 1916, men dette ble etterhvert katastrofalt for rumenerne. Kort tid etter de hadde involvert seg i krigen, ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot dem som hadde erobret 2/3 av landet i et hurtigfelttog som endte i desember 1916. Likevel klarte den rumenske og russiske hæren å stabilisere fronten og holde stand ved Moldavia. I 1917 ble Hellas med på alliert side, og i 1918 startet de allierte en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt "Orienthæren" som hadde base i Nord-Hellas. Denne offensiven drev så Bulgaria til å søke fredssamtaler, re-erobret Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet. Italia. Kampene i Italia var i hovedsak en fjellkrig under vanskelige forhold mellom Østerrike-Ungarn og Italia og deres allierte i det nordlige Italia i årene 1915 til 1918. Kongeriket Italia håpet at ved å slutte seg til Ententemaktene mot Sentralmaktene ville landet kunne få provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene, men krigen endte med en skyttergravskrig ikke ulik den på vestfronten. I 1917 gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte og italienerne ble under Caporetto-offensiven drevet tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. Italia med alliert støtte gikk imidlertid til en større motoffensiv mot slutten av 1918 og vant det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto, også kalt Italias Verdun. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia fram til fredsslutningen 4. november tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen. Afrika. Terrenget i Afrika var ikke alltid tilpasset utstyret Første verdenskrig i Afrika var hovedsakelig de kampene som ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene på dette kontinentet, nemlig Tysk Kamerun, Togo, Tysk Sørvest-Afrika og Tysk Øst-Afrika. Siden Tyskland hadde kommet så sent inn i koloniseringen, var ikke deres kolonier i seg selv så attraktive for de allierte, men de fryktet tysk ekspansjon fra disse inn mot de alliertes kolonier. Kampene i Afrika ble i hovedsak utkjempet av lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa. De tyske koloniene var omringet at de alliertes kolonier og de var dessuten avskåret fra forsyninger sjøveien da de allierte hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon. Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep Ententemaktene de tyske koloniene, mens den tyske strategien var å holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander, og slik binde opp flest mulig av deres styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på Vestfronten. Særlig vellykket var denne strategien i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kampen og var de eneste tyske enhetene som lyktes med å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Mens kampene de andre stedene tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen, og de tyske styrkene kapitulerte formelt aldri, men meldte seg for de britiske myndighetene i Nord-Rhodesia først 23. november 1918 da de av britene ble underrettet om våpenhvileavtalen i Europa. Se også: Slaget ved Tanga I Vest-Afrika var det kamper mellom de tyske styrkene i Togo og Tysk Kamerun mot både de britiske styrkene i Ghana og de franske i Fransk Vest-Afrika. Togo ble inntatt av britiske styrker 25. august 1914. Tyskerne rykket inn fra Tysk Kamerun i Belgisk Kongo og okkuperte store områder. Britene innledet et motangrep fra Nigeria, men ble slått tilbake av de tyske styrkene. Midtøsten. Etter Balkankrigene var Det osmanske riket ute etter en sterk alliert, og vendte seg mot Tyskland som hadde investert mye i området, blant annet gjennom jernbanen Berlin-Bagdad. Tyskland bisto gjennom den nye alliansen blant annet med militær opplæring og rådgivning, noe som medførte en modernisering av de militære styrkene og utvikling av en offiserstand. Da første verdenskrig brøt ut, håpet osmanerne å kunne gjenopprette de tapte posisjonene, særlig på Balkan og i Nord-Afrika. I hele Midtøsten-området ble det spesielt Storbritannia og Russland som deltok i stridighetene for de allierte mot Det osmanske riket med tysk militær støtte. Videre fikk de allierte støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen med støtte fra Den demokratiske republikken Armenia som ble opprettet etter Den russiske revolusjon, som en følge av folkemordet på armenerne. Det var også mindre kamphandlinger andre steder, som i det sørlige Arabia og Aden. Krigens mål. Ideologi spiller ofte en stor rolle under krig; Soldatene oppildnes til å slåss for verdier og idealer som de tror på. Da den første verdenskrig brøt ut, var det en ideologi som spilte hovedrollen: Nasjonalismen. Soldatene sloss for å forsvare fedrelandet, for å vise nasjonens styrke eller for å erobre områder som statslederne mente burde tilhøre nasjonen. For øvrig var det en gjengs oppfatning at vinneren i en krig hadde krav på belønning, landevinninger eller penger. Taperen skulle unngjelde. Bare sosialistene i de krigførende landene tok avstand fra en slik tankegang. De var motstandere av både nasjonalisme og krig. Gjennom 1800-tallet hadde liberalisme og demokrati vunnet fram i Europa. Idealer som folkestyre, frie valg, konkurrerende partier, parlamentarisme og en fri presse sto stadig sterkere. Men det var likevel ikke slike idealer statslederne appellerte til da krigen brøt ut. For de allierte var det vanskelig å danne en samlet ideologisk front for demokratiet så lenge det autoritære tsarstyret i Russland sto på deres side. I løpet av 1917-18 endret krigen karakter, og de ideologiske skillelinjene ble skarpere. Etter at Russland trakk seg ut av krigen, kunne de allierte tydeligere hevde at de gikk inn for folkestyre. Da USA gikk med i krigen, erklærte den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at amerikanerne sloss for demokratiet. Han formulerte i 14 punkter en rekke ideelle mål for de alliertes krigføring. De gikk blant annet ut på at seierherrene ikke skulle herske over nye områder bare i kraft av at de hadde vunnet krigen. Prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett måtte gjelde. I noen tilfeller burde nasjoner få sin egen stat, i andre tilfeller styre seg selv innenfor rammen av en stat. Når kolonispørsmål skulle avgjøres, burde den lokale befolkningens interesser telle med. Wilson ville også at alle statene skulle gå sammen i en internasjonal organisasjon som skulle sikre verdensfreden, Folkeforbundet. Norge og første verdenskrig. Norge var, på lik linje med de andre skandinaviske landene, nøytralt under første verdenskrig. Siden Norge var en såpass stor sjøfartsnasjon, bød dette på problemer etter at Tyskland i februar 1915 erklærte alt havområde rundt Storbritannia som krigssone. Storbritannia lagde også problemer for Norge ved å tvinge all norsk sjøfart til å gå gjennom den engelske kanal (som var en stor omvei og som i tillegg var minelagt). Senere fikk norske skip lov til å gå nord for Skottland, men da måtte de stoppe for kontroll i Kirkwall. De skandinaviske landene gikk sammen i protest imot disse overtrampene ifra stormaktene og situasjonen roet seg. Norsk sjøfart var dessuten sterkt involvert på britisk side. Det ble verre etter at Tyskland erklærte alt havområde rundt de allierte som krigsfarvann. Dette forårsaket en britisk frykt for at norske redere skulle trekke seg ut av konvoifarten. Derfor etablerte britene en politikk kalt «skip for skip»; ingen norske skip fikk forlate britisk havn før man visste at ett annet norsk skip hadde lagt til. Hele 50 % av den norske handelsflåten ble senket under krigen og 1 892 sjøfolk døde. Under krigen fikk en del norske redere kritikk for å «gamble» med menneskeliv ved å godta godt betalte risikooppdrag for stormaktene. Siden Norge var nøytralt ble store mengder av europeisk post sendt via postkontoret i Bergen, deriblant post fra Tyskland til USA (før USA kom med i krigen). Fredsavtaler og nye stater. Det eneste selvstendige landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Kolonibytter. I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier, og aldri få dem igjen. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina før krigen. Formelt var det da Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det bristiske imperiet sør for ekvator. Kunstnerdalen (Buskerud). Kunstnerdalen er et reiselivskonsept for markedsføring av en del av Buskerud. Snevert forstått er Kunstnerdalen et område i Sigdal og Eggedal, men i reiselivssammenheng omfatter markedsføringen også Modum med Blaafarveværket. Området har fått navnet fordi flere norske 1800- og 1900-tallsmalere malte herfra: Chr. Krohg, Tidemand og Gude og mange av Theodor Kittelsens illustrasjoner til norske folkeeventyr. Edvard Munch malte i Modum. Kunstnerhjemmene og -museene Lauvlia (etter Kittelsen) og Hagan (etter Christian Skredsvig) inngår i konseptet, sammen med Villa Fridheim. Andre attraksjoner er Krøderbanen og Eggedal Mølle. Steiermark. Steiermark er en delstat i Østerrike. Den grenser til Slovenia foruten til nabodelstatene Kärnten, Salzburg, Oberösterreich, Niederösterreich og Burgenland. Geografi. Steiermark er sterkt preget av Alpene, spesielt i vest. De viktigste fjellene er Niedere Tauern, Dachstein, Seetaler Alpen og Eisenerzer Alpen. Det fins to store elvesystemer, hvorav Enns drenerer nordover mot Donau og Mur sørover mot Drau. Lengst sydøst er Kärnten forholdsvis flat. Historie. Inntil 1056 hadde Steiermark, som den gang het "Karantanermark", vært en del av hertugdømmet Kärnten. Dette året ble området et selvstendig markgrevskap. Keiser Barbarossa gjorde det 1180 til et hertugdømmet og innsatte Ottokar IV som hertug. Etter dennes residens i Steyr (som i dag ligger i Oberösterreich) ble landet kalt Steyrermark/Steiermark. Tittelen hertug av Steiermark tilfalt etter Ottokars død i 1192 hertugene fra Østerrike. På denne måten ble Steiermark i 1282 habsburgsk og forble det til 1918. Etter første verdenskrig ble hele den sørlige Steiermark ifølge Saint-Germain-traktaten avstått til Jugoslavia. Akvarium. Et akvarium er en vannbeholder med det formål å vise fram undervannsliv. Begrepet brukes også om bygninger som inneholder mange akvarier. Blant de største offentlige akvariene i verden er Georgia Aquarium og Okinawa Churaumi-akvariet. Historie. Å holde akvarier er en utbredt hobby som kan dateres tilbake flere århundrer. Man tror at de første akvariene ble holdt av rike menn i Kina, som hadde paradisfisk i enkle vannbeholdere. Fremskritt innen teknologi har hatt mye å si for at hobbyen har blitt populær i moderne tid, fordi selv de kaldeste og fjerneste av hjem nå kan utstyres med et vakkert og spennende undervannsmiljø fra en hvilken som helst del av verden. Privat akvaristikk. Et hjemmeakvarium på 69 liter I private hjem innredes akvarier oftest med tropiske fisker eller undervannsplanter, ofte med et bunnlag av grus eller sand, samt diverse pyntegjenstander som stener, røtter og plastobjekter. For å holde eventuelle beboere friske og raske har også akvarier som oftest et system av filtre, varmekolber, luftinnsprøytere, kraftige lys eller annet, og når det gjelder tropiske akvarier i kaldere omgivelser er mye av dette en grunnleggende nødvendighet. a>. Vannet suges gjennom et rør (1), et mekanisk, biologisk og eventuelt kjemisk filtermateriale (2, 3 og 4), og pumpes deretter tilbake til akvariet (5). Leonardo da Vinci. Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i fjellandsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet både maler, billedhogger, arkitekt, oppfinner og vitenskapsmann. Han blir ansett som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket». Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de maleriene som oftest blir reprodusert og parodiert. Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi. Leonardo var også ingeniør, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid. Som vitenskapsmann forbedret han i stor grad vitenskapene anatomi, astronomi, sivilingeniørfag, optikk og studiet av vann (hydrodynamikk). Bare få av hans malerier og notatbøker finnes idag, i ulike samlinger som inneholder tegninger, vitenskapelige diagrammer og notater. Tidlig liv 1452-1466. Leonardo ble født i 1452 i den lille toskanske fjellandsbyen Vinci, som "uekte" sønn av bondejenta Caterina og den fiorentinske notaren Piero da Vinci. Leonardo hadde ikke noe etternavn i den moderne betydningen; "da Vinci" betyr ganske enkelt «fra Vinci». Hans fulle navn var «Leonardo di ser Piero da Vinci», som betyr «Leonardo, sønn av (Mes)ser Piero fra Vinci». Lite er kjent om Leonardo da Vinci første år. De fem første årene bodde han i Anchiano i nærheten av Vinci. Deretter bodde han sammen med sin far, farens kone Albiera, besteforeldrene og en onkel (Francesco) i den lille landsbyen Vinci. Verrocchios verksted 1466–1476. Den unge Leonardo viste tidlig ualminnelige evner, og da han var fjorten, i 1466, satte faren ham i lære hos en av datidas mest framgangsrike kunstnerne, Andrea di Cione, bedre kjent som Verrocchio. Verrocchio var en begavet og allsidig billedhogger, maler, bronsestøper og gullsmed. Han hadde uten tvil stor innflytelse på Leonardos utvikling. Verkstedet hans var senter for det intellektuelle Firenze, og hvor den unge Leonardo sikret seg en utdanning innen humanistiske fag. Andre berømte malere som gikk i lære hos, eller på andre måter blir assosiert med Verrocchios verksted, er Ghirlandaio, Perugino, Botticelli og Lorenzo de Credi. I 1472 ble Leonardo opptatt i Sankt Lukas laug som maler, "Lionardo de Ser Piero da Vinci dipintore". Men selv etter at faren fikk ham etablert med eget verksted, var han så nært knyttet til Verrocchio at han fortsatte å samarbeide med ham. Leonardos tidlige arbeider inneholder blant annet en pennetegning av Arno-dalen, tegnet 5. august 1473. I denne perioden arrangerte han også Medici-familiens prosesjoner i 1469 og 1475 og velkomstfestlighetene i Firenze i 1471 for Galeazzo Maria Sforza, hertugen av Milano. Profesjonelle liv 1476–1513. Fra 1482 til 1499 var hertugen av Milano Ludovico Sforza Leonardos velynder. Leonardo hadde sitt eget verksted med lærlinger. 70 tonn bronse som skulle brukes til Leonardos hestestatue "Gran Cavallo", ble omstøpt til våpen til bruk mot franskmennene under Karl den VIII i 1495. Da franskmennene vendte tilbake i 1498 under Ludvig XII, falt Milano uten kamp, og Sforza ble fordrevet. Leonardo ble i Milano, inntil han en morgen så franske bueskyttere anvende leirmodellen (i full størrelse) av "Gran Cavallo" som øvelsesmål. Sammen med Salai og vennen Luca Pacioli (oppfinneren av det dobbelte bokholderi) reiste han til Mantova og to måneder senere til Venezia, for i slutten av april 1500 å fortsette til Firenze. I Firenze gikk han i tjeneste som militær arkitekt og ingeniør hos Cesare Borgia, sønn av Rodrigo Borgia, senere pave Alexander VI. I 1506 vendte han tilbake til Milano, som nå var i hendene på Maximilian Sforza, etter at leietropper hadde fordrevet franskmennene. Her møtte han også Francesco Melzi, som skulle bli en nær venn og Leonardos ledsager og arving. Hans siste år 1513–1519. Fra 1513 til 1516 bodde han i Roma, hvor malere som Raffaello Santi og Michelangelo arbeidet på denne tiden. Leonardo skal ikke ha hatt så mye kontakt med dem. I 1515 gjenerobret Frans I av Frankrike Milano, og Leonardo fikk til oppgave å skape et verk: «en mekanisk løve» til fredsforhandlingene i Bologna mellom den franske kongen og Pave Leo X. I 1516 gikk han i tjeneste hos Frans I, og han fikk landstedet Clos Lucé nær kongens residens på slottet Amboise. Leonardo fikk et stort beløp til sitt underhold og ble en nær venn av kongen. Han døde den 2. mai 1519 i Cloux i Frankrike. Først den 12. august ble han begravet i kapellet i kirken Saint-Florentin i Amboise, en kirke som for lengst er revet ned. Etter hans ønske fulgtes kisten av 60 tiggere. Leonardo synes ikke å ha hatt nære forbindelser med kvinner. I 1476 ble han anonymt beskyldt for å ha en homoseksuell forbindelse med den sytten år gamle modellen Jacobo Saltarelli, som også var kjent som prostituert. Han ble, sammen med tre andre unge menn, beskyldt for sodomi. Alle fire ble likevel frikjent i to omganger. Siden ble Leonardo og de andre overvåket av Firenzes «Nattens offiserer» – en form for politistyrke. Man kan ikke med sikkerhet fastslå om Leonardo var homoseksuell – eller om han simpelthen bare var aseksuell. Leonardos manuskripter. En meget stor del av Leonardos notater er bevart, fordi man trodde at han skrev i kode. Av frykt for å miste noe viktig, turde man ikke brenne hans papirer like etter hans død. Da man hadde tydet hans notatsystem, var papirene blitt arkivert, og de er derfor bevart så man kan se dem i dag. Notatene er ikke skrevet i kode, men Leonardo var venstrehendt og skrev baklengs, det vil si fra høyre mot venstre, som i orientalske skriftspråk. Leonardo kunne samle flere korte ord til et ord og tilfeldig oppdele lange ord i flere deler, og han brukte heller ikke punktum og komma. Når en enkelt side videre kan inneholde notater om flere forskjellige emner, er det ytterst vanskelig for den alminnelige leser å få en sammenheng ut av notatene. Malerier. På Leonardos tid var maleriet oftest et felles arbeid, hvor mesteren malte de viktigste figurene og assistenter og lærlinger resten på basis av skisser og instruksjoner fra mesteren. Det tidligste kjente verk av Leonardo antas å være den venstre engelen i Verrocchios «Kristi Dåp». Leonardo signerte som regel sine verk «Leonardo» eller «Io, Leonardo» (Jeg, Leonardo), og derfor omtales hans verker oftest som «Leonardos», og ikke «da Vincis». Liste over malerier. Med sikkerhet å fastslå hvilke bilder som er malt av Leonardo selv, og hvilke som er malt av ham sammen med andre, eller av helt andre, er en vitenskap i seg selv, siden kunstnerne ikke fikk lov til å signere bildene sine selv. Dermed var det vanlig at kunstnerne på denne tiden puttet inn tegn som viste til navnet sitt eller hvem de var. Enten om det var et selvportrett eller tegnspråk for de første bokstavene i navnet sitt. Det finnes mange slike eksempler på hvordan kunstnerne la inn hemmelige signaturer i renessansen. I 2005 oppdaget man at et bilde man før hadde ment var malt av en av Leonardos elever, høyst sannsynlig var malt av Leonardo selv. Bildet bærer tittelen «Maria Magdalena» og viser en barbrystet kvinne kledt i rødt med et slør for magen. Leonardo som ingeniør og forsker. Leonardos ingeniørmessige og vitenskapelige arbeide var ganske imponerende, dokumentert gjennom opp mot sider notater og tegninger med en blanding av kunst og vitenskap. Han var iakttager og prøvde å forstå fenomener gjennom detaljert iakttagelse og beskrivelse; han la ikke vekt på eksperimenter og teoretiske forklaringer. Leonardo ble i det store hele ignorert av tidens lærde, kanskje fordi han ikke mestret latin og matematikk. Flyvning fascinerte ham, og derfor gjennomførte han detaljerte studier av fuglenes flyvning og planla adskillige flyvende maskiner; også et helikopter drevet av fire menn, samt en lett hangglider som antagelig ville ha virket. 3. januar 1496 forsøkte han uten hell en flyvende maskin som han hadde konstruert selv. Leonardo deltok i obduksjoner og utførte på den bakgrunnen en rekke ytterst detaljerte tegninger av menneskets anatomi. Tegninger og iakttagelser som i 2005 fikk hjertekirurgen Francis Wells fra Papworth Hospital, Cambridge, til å endre sin metode. «Hva Leonardo sa om formen på hjerteklaffen er viktig. Det betyr at vi nå kan reparere hjerteklaffen på en bedre måte.» I 1502 tegnet han for sultan Beyazid II av Konstantinopel (nå Istanbul) en bro med en spennvidde på 240 meter til bruk over Bosporosstredets Det Gylne Horn mellom Konstantinopel og havnebyen Pera. Broen ble aldri bygget, men i 2001 ble en bro basert på Leonardos tegninger bygget ved Ås i Norge. Den kalles Da Vinci-broen. Hans notater omfatter også adskillige militære oppfinnelser, herunder et pansret kjøretøy drevet av mennesker eller hester, stridsvogner med roterende skjær og en kjempemessig armbrøst. Selv om man den gang antok at en kanonkules bane var en rett linje, fremgår det av Leonardos skisser at han hadde forstått at banen i høyere grad hadde form som en parabel. Dessuten fremgår det at han syslet en del med optikk. Hans notater viser at forsøkene han gjorde innenfor optikken, var noe han holdt særdeles hemmelig. Mye av informasjonen om dette fikk han i kontakt med alkymisten Tommaso di Giovanni Masini, også kalt Zoroaster fra Peretola. Leonardo offentliggjorde ikke selv sine skrifter, og de forble faktisk ukjente frem til det 19. århundre; de har derfor ikke hatt betydning for den tekniske utvikling. Noen av de mindre oppfinnelsene hans, den automatiske spolevikleren og en maskin for å utprøve materialers strekkfasthet, ble likeledes ikke kjent før etter Leonardos død. Mange av Leonardos tegninger eies i dag av det britiske kongehus. Han regnes som en tidlig konstruktør av trinnløse girsystem. Forbrukerrådet. Forbrukerrådet ble opprettet i 1953 som et råd med egne vedtekter og 20 medlemsorganisasjoner. I dag er Forbrukerrådet en frittstående og uavhengig interesseorganisasjon under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Forbrukerrådet er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, har et eget styre (se lenger ned) og har egne vedtekter fastsatt ved Kongelig resolusjon. Dette innebærer at Forbrukerrådet er politisk fristilt fra departementet. Forbrukerrådet må ikke forveksles med Forbrukerombudet, som hovedsakelig fører tilsyn med markedsføring av varer og tjenester med utgangspunkt i markedsføringsloven. Formål. Forbrukerrådets formål er å arbeide for økt forbrukerinnflytelse i samfunns- og næringsliv, bidra til en forbrukervennlig utvikling og fremme tiltak som kan bedre forbrukernes stilling. Forbrukerrådet har følgende visjon: «Vi gir forbrukeren makt og mulighet til å ta gode valg”. Organisasjon. Forbrukerrådet har om lag 130 årsverk. Blant disse er om lag 70 årsverk fordelt på ti regionkontorer. Regionkontorene er lokalisert i Bergen, Bodø, Gjøvik, Kristiansand, Oslo, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Om lag 60 årsverk er lokalisert i Oslo. Direktør i Forbrukerrådet er Randi Flesland. Forbrukerrådets styre ledes av Inge Takle Mæstad. Mæstad er for øvrig daglig leder og konsulent i Blå Mediamentor og er oppnevnt som styreleder til 2014 (se øvrige medlemmer lenger ned). Kommunikasjon. Bladet Forbruker-rapporten ble startet i 1958 og utkom i 52 år. Bladet gikk inn i februar 2010. I dag kommuniserer Forbrukerrådet hovedsakelig via forbrukerrådets nettside og Finansportalen. I tillegg kan forbrukere ta kontakt med Forbrukerrådet via forbrukertelefon og epost. Satsingsområder. Forbrukerrådets har tre satsingsområder: Forbrukerservice, Forbrukerpolitikk og Markedsportaler. I tillegg bidrar Forbrukerrådet til finansieringen av Forbruker Europa. Forbrukerservice. Direktør for Forbrukerservice, Ingeborg Flønes Har som mål å bistå norske forbrukere gjennom kompetent, effektiv og tilgjengelig service. Forbrukerservice møter forbrukeren via flere kanaler, deriblant, Forbrukertelefonen (03737) og e-post (hjelp@forbrukerradet.no). Forbrukerservice besvarer årlig om lag 100.000 henvendelser. I tillegg har Forbrukerrådet portalene og (handel over landegrensene) Målet for Forbrukerrådets servicearbeid er å gi hjelp til selvhjelp for flest mulig forbrukere på kortest mulig tid. Forbrukerrådet tilbyr også hjelp til å klage gjennom den interaktive klageguiden på institusjonens hjemmeside. Her finnes blant annet ferdige brevmaler hvor forbrukeren selv kan fylle ut detaljer som navn, klageobjekt og hva man krever. Om nødvendig kan Forbrukerrådet megle mellom forbrukere og næringsdrivende. Hvis partene ikke kommer til enighet, kan forbrukeren begjære saken behandlet i Forbrukertvistutvalget (FTU), som er et domstollignende forvaltningsorgan. Forbrukerrådet har forøvrig medvirket til å opprette en rekke spesifikke bransjeklagenemnder, eksempelvis boligtvistnemnda, finansklagenemnda, pakkereisenemnda og parkeringsklagenemnda. I disse nemndene er det representanter fra forbrukermyndighetene og fra bransjen, samt en nøytral leder (se alle nemnder lenger ned). En annen viktig oppgave for Forbrukerservice er å informere om gjeldende plikter og rettigheter. Dette gjøres både i kontakt med den enkelte forbruker, til næringsdrivende og gjennom media. Forbrukerpolitisk avdeling. Arbeider for å styrke forbrukernes interesser og bevege samfunnet i en mer forbrukervennlig retning. Målet er at Forbrukerrådet skal være en politisk aktør som setter dagsorden, lyttes til og blir sitert innenfor prioriterte politikkområder. De prioriterte politikkområdene er boligmarkedet, det digitale samfunn, finansmarkedet, kollektiv persontransport, mat og dagligvarehandel og offentlige tjenester. Markedsportaler. Assisterende direktør og ansvarlig for Markedsportaler, Irene Solberg Finansportalen.no. Har som overordnet mål å gi forbrukerne makt og mulighet til å ta gode valg i markedet for finansielle tjenester. Portalen er et verktøy som skal hjelpe forbrukerne til å sammenlikne finansbransjens produkter. Portalen tilbyr blant annet oversikter over boliglånsrenter, innskuddsrenter, bilforsikring, husforsikring, innboforsikring og reiseforsikring. I tillegg finnes modulen. Sende penger hjem-barometeret i Finansportalen presenterer pris- og produktinformasjon for pengeoverføringstjenester til utlandet og et øyeblikksbilde av kostnadene og betingelsene på en bestemt dato hver måned. Flere markedsportaler. I tillegg arbeider Forbrukerrådet med å opprette flere såkalte markedsportaler. Som for finansportalen.no skal disse fremme både forbruker- og konkurransepolitiske mål. I henhold til Forbrukerrådet vil en pris- og kvalitetsbevisst forbruker bidra til økt konkurranse, riktige priser og effektivitet i økonomien. Rådets mål er at god og nøytral informasjon gjennom offentlige portaler vil gjøre det vanskeligere for tilbyderne å utnytte forbrukernes manglende kunnskap. Dette igjen vil kunne bidra til å skjerpe konkurransen i de ulike markedene. Forbrukerrådet ønsker at markedsportalene skal være dynamiske, digitale verktøy som skal gi forbrukerne god og sammenlignbar informasjon i uoversiktlige markeder. Forbrukerrådet har som strategisk ambisjon å etablere flere kvalitetssikrede markedsportaler innen udekkede områder med stor økonomisk konsekvens, lav gjennomsiktighet eller stor mulighet til å påvirke hele bransjer. Forbrukerrådet arbeider for tiden med å etablere en tannhelseportal og utreder i tillegg flere ulike alternativer innenfor de politisk prioriterte områdene. Forbruker Europa. Sammen med Europakommisjonen finansierer Forbrukerrådet også Forbruker Europa. Forbruker Europa skal bistå forbrukere ved alle typer tvister knyttet til europeiske forbrukeres kjøp av varer og tjenester fra næringsdrivende over landegrensene i EU og på Island. Forbruker Europa kommuniserer hovedsakelig via forbrukereuropa.no (www.forbrukereuropa.no) Bakgrunn for opprettelsen. Initiativet til opprettelsen av Forbrukerrådet kom fra kvinnebevegelsens og arbeiderbevegelsens organisasjoner. Sosialdepartementet oppnevnte 1. august 1952 et utvalg til å komme med forslag om hvordan et forbrukerråd burde organiseres og hvilke arbeidsoppgaver det burde ha. Utvalget leverte sin innstilling til Sosialdepartementet i 1953. Forslaget om å opprette Forbrukerrådet ble oversendt Stortinget fra Sosialdepartementet i 1953. 7. juli ble opprettelsen enstemmig vedtatt. Talerne understreket sterkt at Rådet måtte ha en fri og uavhengig stilling, og at denne frie stillingen også omfattet retten til selv å gi innhold til begrepet forbrukerpolitikk. Den formelle opprettelsen av Forbrukerrådet skjedde ved Kongelig resolusjon i september 1953. Eslöv. Eslöv er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Eslöv er administrasjonssenter for Eslöv kommune og i 2006 hadde byen 17 070 innbyggere. Eslöv fikk bystatus i 1911. Helsingborg. Helsingborg (mellom 1912 og 1971 stavet Hälsingborg) er en svensk by som ligger i Skåne län i landskapet Skåne. Den er Skånes nest største by, etter Malmö, med 91 457 innbyggere (2005). Helsingborg er administrasjonssenter for Helsingborg kommune. Byen ligger ved Öresunds smaleste stred, og byens navn kommer sannsynligvis av ordet «helsing» som betyr hals og viser til den smale passasjen i Öresund mellom Helsingborg og Helsingør. På 1070-tallet er byen omtalt i et brev av Adam av Bremen, og den 21. mai 1085 nevnes byen Helsingborg (da skrevet Helsingaburgh) i et gavebrev fra den danske kongen Knut den hellige. I 1362 foregikk et større sjøslag mellom Danmark og hanseatene her, se Slaget ved Helsingborg 1362. 26. februar 1658 ble byen svensk – Freden i Roskilde. I 1709 ble den inntatt av danske tropper under Christian Ditlev Reventlow. Slaget ved Helsingborg 1710 var det siste dansk-svenske slaget i Skåne. Helsingborg's historie strekker seg tilbake til vikingtiden, og der Øresund er som smalest har hatt en strategisk posisjon i krigs sammenheng. I mellomkrigstiden var byen og dens slott ett av Nordens mektigste steder og dermed innblandet i mye av krigføringens maktspill. Under de siste århundrer har Helsingborg vært en skadeplass for flere politiske konflikter og stridigheter. Den standhaftige krigføringen har ogå formet byen bebyggelse og severdigheter. Idag har Helsingborg bygd seg til å bli en av Sveriges raskest voksende byer gjennom dens plassering som en viktig industri og handelplass, samtidig som havnen er en knutepunkt for internasjonal handel. Johan Vaaler. Johan Vaaler som student i 1887. Vaalers «papirklemme», patentert i 1901. Johan Vaaler (født i Aurskog 15. mars 1866, død i Kristiania 14. mars 1910) var en norsk oppfinner, feilaktig tilkjent æren for å ha oppfunnet bindersen. Han tok examen artium i 1887 og livnærte seg som huslærer mens han studerte elektronikk hjemme. I 1892 ble han ansatt på Bryns patentkontor i Kristiania. I 1899 søkte han tysk patent på en «papirklemme» av ståltråd til å holde papir sammen, og patentet ble innvilget 6. juni 1901. Samme år fikk han også amerikansk patent på sin oppfinnelse. Hans papirklemme kom aldri i produksjon fordi en bedre og mer funksjonell papirklemme allerede fantes på markedet, men antagelig ikke i Norge. Den papirklemmen som vi nå kaller "binders", ble fremstilt av «The Gem Manufacturing Company» i England, antagelig allerede omkring 1890. Derav den svenske betegnelsen for binders: «ett gem». Ut fra kunnskapen om at Vaaler oppfant en slags binders, er det oppstått en norsk myte om at han faktisk oppfant den vi bruker idag. Men Vaalers versjon var mindre brukbar fordi den siste runden på ståltråden manglet. Litteraturen om binders, også internasjonalt, krediterer ofte feilaktig Vaaler med oppfinnelsen som er blitt et symbol på teknisk genialitet. Vaaler skal ha vært en stor teknisk begavelse med en fabelaktig hukommelse, men dessverre døde han så tidlig at han aldri rakk å få fullt utløp for talentet. Ifølge hans familie skal han ha vært en beskjeden og innesluttet person, uten den pågåenhet som er nødvendig for å gjøre en oppfinnelse til en kommersiell suksess. Men det vitner om stort pågangsmot at han faktisk søkte og fikk patent for sin papirklemme i to store industriland. Det må ha vært hans livs store skuffelse å oppdage at andre hadde kommet ham i forkjøpet med et mer anvendelig produkt. Hans patentrettigheter fikk utløpe i all stillhet. Men han slapp å oppleve at han i ettertid ble tilkjent ufortjent berømmelse for en mislykket oppfinnelse. Den norske dyrkelsen av Vaaler som oppfinner av bindersen nådde et høydepunkt i 1999, hundre år etter at han søkte patent i Tyskland. Da utga Posten et frimerke med bilde av en binders som det første i en serie om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den papirklemmen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men en binders av den kjente gem-typen. Samme år ble Binderssteinen av kunstneren Arne Lindaas avduket som et minnesmerke over Johan Vaaler og hans patent på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune, like ved gården hvor han ble født. Johan Waalers vei på Lierfoss er oppkalt etter Johan Vaaler. Johan Vaaler tilkjennes fremdeles i nyere utgaver av norske oppslagsverk æren for å ha oppfunnet den vanlige bindersen, og så sent som i 2005 fikk han en lang biografi i siste bind av det nye Norsk biografisk leksikon som bindersens oppfinner. Binders. Binders er en klemme, oftest av bøyd ståltråd, til å holde flere papirark sammen. De fleste binders er varianter av en type som har vært i produksjon i mer enn hundre år, kjennetegnet ved at tråden gjør nesten to fulle runder. Vanligvis har de en avlang form med rette langsider, men også trekantede, runde og andre varianter forekommer. Binders produseres også med farget belegg av plast, og i senere år også støpt i plast. Den særnorske betegnelsen «binders» er ikke tilfredsstillende forklart. Flertallsendelsen -s tyder på at det er et lånord fra engelsk, men det engelske ordet 'binder' har andre betydninger. Felles for alle egentlige binders, og det som berettiger denne betegnelsen, er virkemåten, som baserer seg på "torsjonsprinsippet" og materialets elastisitet. Når et moderat antall papirark føres inn mellom bindersens to «tunger», bøyes disse ut og klemmer arkene sammen, idet tverrenden utsettes for vridning. En for tykk papirbunke vil føre til overskridelse av elastisitetsgrensen og varig deformasjon av materialet. Nordmannen Johan Vaaler har lenge feilaktig vært tilskrevet rollen som bindersens oppfinner. Historie. Det første patent for en slags binders ble utstedt til amerikaneren Samuel B. Fay i 1867. Hans binders var egentlig beregnet på å feste merkelapper til tekstiler, men ble også markedsført som papirklemme. Neste kjente patent ble gitt til Erlman J. Wright i 1877. Hans klemme var uttrykkelig laget for papir, og i form og virkemåte var den nokså lik dagens binders. Flere nye patenter fulgte, og fra 1890-årene kom de på løpende bånd i USA, flere hvert år. Teknologihistorikeren Henry Petroski har publisert en liste på 27 amerikanske patenter innvilget fra 1898 til 1994 for varianter av binders. Det ser ut til at den vanligste typen som brukes i dag aldri er blitt patentert. Det er sannsynlig at den ble produsert av "The Gem Manufacturing Company" i England allerede i 1890-årene. (På svensk kalles en binders derfor «ett gem»). Den tidligste dokumentasjon med bilde er en annonse i august 1894 fra firmaet "Cushman & Denison" for «Gem Paper Clip». En annonse for samme produkt fra 1899 henviser til et patent, uten at dette er dokumentert. Henry Petroski har funnet en omtale så tidlig som i 1883, men det kan handle om et annet produkt fra samme engelske fabrikk. Navnet «Gem» ble registrert som varemerke i USA i 1904, og søkeren Cushman & Denison presiserte i søknaden at det hadde vært i bruk siden mars 1892. Et sikkert bevis på at den «klassiske» binders var velkjent senest i 1899, er patentet som 27. april dette år ble utstedt til William Middlebrook fra Waterbury, Connecticut for en «Machine for making wire paper clips». Patenttegningen avbilder tydelig en fullkommen binders av gem-type. Siden er det innvilget patenter for et utall av varianter over det samme temaet – med spiss i stedet for rund avslutning på «tungene», med enden bøyd ut fra planet for lettere å gape over papirkanten, med bølger eller mothaker på ståltråden for å holde bedre på papiret, og rent estetiske varianter med trekantet eller rund form osv. Men den originale gem-typen har i mer enn hundre år vært den beste og derfor den mest solgte. Designikon. T-trøye med logo, Any del disseny, Barcelona 2003. Johan Vaaler som student i 1887. Vaalers «papirklemme», patentert i 1899 og 1901. Alle variantene av den klassiske grunnformen viser at det ikke finnes noen helt perfekt utgave av bindersen, til tross for dens ry som det perfekte svar på et design-problem. Oppfinnerne av nye varianter har forsøkt å eliminere svakheter ved den vanlige bindersen, men aldri uten å skape andre problemer i stedet. Som alle brukere vet, er «bindersdøden» det største problemet, det at den også griper tak i papir som ikke var ment for den. Den mister spensten og løsner når bunken blir for tykk. Binders i eske kan lett hekte seg sammen og bli vanskelige å plukke opp enkeltvis hvis ståltrådendene stikker ut. Men om den klassiske bindersen av gem-typen har funksjonelle ulemper, har den en form som alltid har appellert til design-interesserte og som mange har sett på som «fullkommen». Derfor ble den tidlig et symbol for god design. Designskribenten "Owen Edwards" skrev om den i 1989: «In our vast catalog of material innovations, no more perfecly conceived object exists... With its bravura loop-within-a-loop design, the clip corrals the most chaotic paper simply by obeying Hooke's law.» Senest i 2003 ble den brukt som offisiell logo for Det internasjonale design-år i Barcelona, "Any del disseny 2003". Norsk bindershistorie. Johan Vaaler, født i Aurskog 15. mars 1866, død i Kristiania 14. mars 1910, er feilaktig blitt tilskrevet æren for å ha oppfunnet bindersen. Han søkte patent på en lignende papirklemme i Tyskland i 1899 og fikk det innvilget i 1901. Samme år fikk han også patent i USA. Det var neppe kjent for Vaaler og norske forbrukere at en mer brukbar binders allerede var utviklet og markedsført i utlandet under varemerket «Gem». Vaalers klemme var mindre funksjonell på grunn av at den siste runden på ståltråden manglet, og den kom derfor aldri i produksjon. I ettertid har nordmenn skapt en nasjonal myte om bindersen som en norsk oppfinnelse, og myten har også funnet veien til internasjonal litteratur. Hvordan kunne Vaaler få patent i USA og Tyskland når bedre papirklemmer allerede var patentert og i produksjon? Sannsynligvis var patentmyndighetene nokså liberale og ga uttelling for enhver forskjell fra tidligere «oppfinnelser», også de mest marginale. Hvorfor søkte han ikke patent i Norge? I all norsk litteratur om binders kan vi lese at Norge ikke hadde noen patentlov på den tiden, og at han derfor måtte søke utenlands. Men dette er bare en seiglivet myte – den norske patentloven kom allerede i 1885. Som ansatt på Bryns patentkontor må Vaaler ha visst dette. Men han hadde antagelig så sterk tro på sin egen oppfinnelse at han ville sikre seg rettighetene internasjonalt, og han hadde kanskje erfart at det var vanskelig å få gjennombrudd for gode ideer i hjemlandet. I alle fall må han nokså snart ha fått sitt livs skuffelse, enten han forgjeves forsøkte å få industrien interessert, eller fordi han ble presentert for «the Gem» før han kom så langt. Vaalers patent fikk lov til å utløpe i all stillhet. Grunnen er innlysende – den var rett og slett for upraktisk. Uten de to rundene som kjennetegner den fullt utviklede bindersen ble Vaalers papirklemme vanskelig å træ inn på en papirbunke. Det gikk på et vis å få den indre trådenden til å gape over kanten av arkene. Helt umulig ble det å bruke ytre ende av ståltråden. Da ville ikke torsjonsprinsippet bli utnyttet, og klemmen ville stå som en «kjøl» vinkelrett på papirplanet. Det er enkelt å teste Vaalers papirklemme i praksis ved å ta en vanlig binders og klippe bort siste ytre sving og langside av ståltråden. Binders som motstandssymbol under okkupasjonen. En binders i jakkeoppslaget ble brukt demonstrativt som tegn på "samhold" under krigen, i protest mot okkupasjonsmakten og dens norske forbundsfeller. Dens evne til å «holde sammen» var grunnen til at den ble funnet egnet til formålet. Forfatteren Finn Bø skrev i boken «Forbuden Frukt» fra 1945 at det særlig var forakten for NS som fikk «den tause, forbitrede våpenløse hæren» til å lete etter synlige tegn for å markere standpunkt. Høsten 1940 ble noen studenter enige om at en binders i knapphullet skulle være symbolet for samhold. «Nyheten spredte sig som en løpeild over byen, og neste dag gikk halve Oslo med binders i knapphullet...En uskyldig kontorrekvisitt var plutselig blitt et politisk emblem, som skulde vise sig å være av aller ’farligste sort’ og avstedkomme tumulter og massearestasjoner». Bindersaksjonen var innledningen til en rekke lignende kampanjer, som alle bidro til å styrke motstandsviljen og ergre makthaverne tilstrekkelig til at de gjorde seg latterlige. De mest kjente motstandssymbolene etter bindersen var "røde toppluer" og blomster i knapphullet på kongens 70-årsdag 3. august 1942. Myndighetenes hjemmel til å slå ned på slike demonstrasjoner var rikskommissær Terbovens forordning av 25. september 1940 om forbud mot politiske partier og derav følgende forbud mot å bære «merker, tegn, emblemer, klæsplagg o.l. som uttrykk for en demonstrasjon» I ettertid har det styrket oppfatningen av binders som norsk nasjonalsymbol at den under krigen ble brukt som tegn for samhold, og det har vært antatt at den ble brukt slik også fordi den angivelig var oppfunnet i Norge. Men bindersens «norskhet» var ennå ukjent for de fleste på den tid. Historien om binders som motstandssymbol fant veien inn i norske leksika allerede før de proklamerte den som en norsk oppfinnelse. Binders skal også ha vært brukt som motstandssymbol i Frankrike. "Gaule" er et fransk ord for stav eller stolpe. To stolper heter "deux gaules". Den synlige del av en binders i brystlommen kan da se ut som to stolper og bringe tankene hen på Charles de Gaulle. Norsk nasjonalsymbol. Bindersmonumentet fra 1989 utenfor det tidligere BI-bygget i Sandvika, nå demontert. Bindersens «norskhet» var ukjent i flere tiår. Mustads fabrikker begynte å produsere binders av gem-typen i 1928 i konkurranse med importvarer, uten mistanke om at den snart skulle bli et nasjonalsymbol. Opphavsmannen til den sterke norske myten var overingeniør Halvard Foss ved Patentstyret. I mellomkrigstiden gjennomgikk han tyske patentarkiver for å kartlegge norske patenter og kom tilfeldigvis over Vaalers glemte patent. Han så ikke grundig nok på tegningene og oppfattet derfor oppfinnelsen som identisk med bindersen som han selv og alle andre kontorfolk hadde i skrivebordsskuffen. I Patentstyrets 50-årsberetning skrev han om norske oppfinnelser bl.a.: «Den vanlige trådbinders i sin nåværende kjente form er oppfunnet av Johan Vaaler som var kontorsjef på et patentkontor». Til en reportasje i A-magasinet fra 1989 fortalte han: «Jeg gjorde dette kjent i mine omgivelser». Fra disse omgivelsene spredte feiltagelsen seg ut over landet og inn i flere oppslagsverk i etterkrigstiden. Det var først i etterkrigstiden at myten om bindersens norskhet for alvor festet seg. Forfattere av bøker og artikler om norsk teknologihistorie grep begjærlig til bindersen for å gjøre en tynn historie litt fyldigere. De som kjente Vaalers versjon, valgte å overse at den ikke var helt lik den fullkomne binders. Ved 90-årsjubileet for Vaalers patent ble bindersen hyllet i A-magasinet som en genial norsk oppfinnelse, uten at forfatteren festet seg ved at den faktisk var mislykket, men tvertimot hoverte over utenlandske oppfinneres hjelpeløse forsøk på å lage noe bedre. I 1989 ble det også reist en gigantisk binders-skulptur utenfor Handelshøyskolen BI i Sandvika, sju meter høy og med en vekt på 600 kg. Den var en gave fra den norske bindersprodusent O. Mustad & Søn til «BI-dagene» dette året, som også var et minneår for Vaalers patent. Monumentet viser imidlertid ikke Vaalers oppfinnelse, men en binders av Gem-typen. BI-bindersen ble omtalt i Guinness rekordbok som verdens største. Binders-monumentet ble demontert etter at BI flyttet fra Sandvika. Det er senere gjenreist på gårdsplassen til studentboligene i Gunnar Schjelderups vei 13 i Nydalen. Feiringen av Vaalers oppfinnelse nådde et høydepunkt i 1999, hundre år etter hans tyske patentsøknad. Da utga Posten et frimerke med bilde av en binders, som det første i en serie om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den papirklemmen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men en binders av den kjente gem-typen. Samme år reiste Aurskog historielag i samarbeid med Aurskog-Høland kommune minnesmerket «Binderssteinen» ved Lierfoss i nærheten av gården Våler for å hedre oppfinneren Vaaler. Historielaget avbildet hans papirklemme, og ikke den han feilaktig blir tilkjent æren for. Så sent som i 2005 har den nye utgaven av "Norsk biografisk leksikon" i siste bind en lang biografi av Johan Vaaler som den norske oppfinner av bindersen. «The Paper Clips Project». Vaalers ry som bindersens oppfinner har også spredt seg utenlands, særlig i USA. Til tross for resultatene av nyere forskning ved Henry Petroski og andre, presenterer mange nettsteder stadig gammel feilinformasjon. I senere tid har myten skutt nye grener. På en skole i Tennessee skulle åttendeklassinger lære om drapet på 6 millioner jøder under krigen. For å illustrere det ufattelig store tallet fikk en lærer den gode idé å samle et tilsvarende stort antall små gjenstander. Valget falt på binders, og en innsamling innbrakte langt flere enn 6 millioner. Fra norsk synspunkt er det interessant at elevene ifølge én av nettsidene valgte binders «after they learned (that) Norwegians wore them on their clothes to show support for Jews during World War II». En annen nettside utdyper dette: «That symbol of resistance originally honored Johann Vaaler, the Norwegian Jew who invented the paper clip». Begge utsagn er uriktige. Vaaler var ikke jøde, og nordmenn brukte binders som tegn på samhold mot okkupasjonsmakten, ikke i protest mot folkemordet på jødene. Men «The Paper Clips Project» var både pedagogisk og ikke minst som folkeopplysningstiltak meget vellykket. Det innbrakte ikke bare langt flere binders enn de 6 millioner som var målet, men resulterte også i én film, flere bøker og et offentlig minnesmerke. «Project Paperclip» eller «Operation Paperclip» var kodenavnet på flyttingen av tyske vitenskapsmenn til USA etter andre verdenskrig. Ymse. Den svenske forfatteren Peter Englund har skrevet om binders i essaysamlingen "Tystnadens historie och andra essäer" i 2003, senere utgitt på norsk under tittelen: "Stillhetens historie og andre essays", Universitetsforlaget 2004. Han mener at det finnes «knappast något annat ting som i så liten grad brukes til sådant som det egentligen är avsett för: försäkringsbolaget Lloyds i London har räknat ut att knappt var tionde gem någonsin kommer i kontakt med papper. Samtidigt finns det få ting som är så användbara: de kan brukas till att rensa öron eller naglar, laga BH-band eller CD-Romläsare. Göra pedagogiska modeller av polymerer eller helt enkelt beskjuta kollegor. Spillet är också ofantligt. En annan undersökning, suspekt i sin precision, påstår att av 100 000 gem förstörs runt 14 000 under telefonsamtal medan 15 000 bare tappas bort.» Artikkelen om Johan Vaaler i "Norsk biografisk leksikon" (2005) utdyper også bindersens nytteverdi for andre formål – som «universalverktøy» i mangel av sikkerhetsnål, fiskekrok, skrutrekker, tannpirker, syl, hempe osv. Ifølge artikkelen i "Norsk biografisk leksikon" er verdens samlede produksjon av binders ca. 20 milliarder årlig. Den empirisk utregnede formelen nedenfor gjelder tilnærmet for den mest vanlige typen av binders, hvor alle kurver er tilnærmede halvsirkler, og hvor de rette sidene i den ytre runden er tilnærmet lik avstanden fra ståltrådens ender til midtpunktet i den innerste kurven. Lengder som innsettes i formelen bør måles langs midtlinjen i ståltråden. T = 4L – 5B + 3/2πB L = bindersens totale lengde (mellom ytterpunktene i de to ytterste halvsirklene). B = avstanden mellom de to innerste langsidene. Liste over norske bryggerier. Litteratur. * Norske bryggerier Bryggerier Trolldalen (Moss). Trolldalen er et område i Kambo i Moss. Området domineres i nordvest av en tidligere søppelfylling, i nordøst av rekkehusbebyggelse og i sør av betongelementfabrikken Contiga og Aanerød Avfallsbehandling. Hele området var tidligere en del av Kambo gård. De fleste boligene i Trolldalen er rekkehus bygget omkring 1974 i regi av Moss Boligbyggelag (MBBL). Dette området kjøpte Moss kommune tidlig på 1970-tallet. Området ble gjerne kalt E-feltet i kommunale planer og dokumenter på denne tiden. Provins. En provins er en undernasjonal regjeringsform som i noen tilfeller er under direkte kontroll av nasjonens høyeste regjering. I noen land bruker man ordene stat eller departement i stedet for provins. Ordet "provins" ble introdusert av romerne, som delte imperiet sitt inn i "provinciae" for å holde effektiviteten og dynamikken oppe. Ordet har røtter i latin og betyr "innflytelsessone". Den mest befolkningsrike provinsen i verden er Henan i Kina som har hele 93 000 000 innbyggere. Provinsen Xinjiang i Kina med en flate på 1 600 000 kvadratkilometer er den største rent arealmessig, mens Québec i Canada er like etter med sine 1 500 000 kvadratkilometer. «Bismarck» (1939). «Bismarck» var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter fyrst Otto von Bismarck, og ble bygget hos Blohm & Voss i Hamburg. Sammen med søsterskipet «Tirpitz» og japanernes «Yamato» var det et av sin tids kraftigste slagskip. Skipet. Skipets deplasement var 41 700 tonn, det hadde et mannskap på 2 200, lengde på 251 meter og topphastighet over 30 knop. Det hadde åtte 38 centimeter kanoner med rekkevidde på 35 000 meter og 81 mindre kanoner, for det meste antiluftvern. Hun ble bestilt 16. november 1935 og ble sjøsatt 14. februar 1939. Hun ble døpt av fru Dorothee von Loewenfeld, kansler Otto von Bismarcks barnebarn. Besetning. Lasterommene på «Bismarck» hadde en kapasitet slik at besetningen var forsynt med mat for et par måneder. Det var en rekke fasiliteter ombord, blant annet tannklinikk, frisørsalong, skomakerverksted, vaskeri og skredder. Gjennomsnittsalderen på besetningen var 21 år. De kunne kjøpe seg øl om bord, og man fikk en ukentlig rasjon med sigaretter. Kjølerommet på «Bismarck» kunne lagre 300 sider oksekjøtt og 500 slaktede griser. Hver mann hadde et klesskap og en hengekøye som ble ryddet vekk om dagen.. Alle om bord var frivillige og hadde gjennomgått en streng opptaksprøve, der de aller fleste søkerne strøk. De som kom igjennom nåløyet, underskrev en kontrakt for fire år med mulighet for forlengelse. Operasjon Rheinübung. Skipet forlot byen Gdynia om morgenen 19. mai 1941, for sitt første og siste oppdrag, "Unternehmen Rheinübung" (Operasjon Rheinübung). Formålet var å senke handelsskip i Atlanterhavet som fraktet forsyninger og våpen fra USA til Storbritannia. Etter å ha forlatt hjemmehavnen Gdynia seilte «Bismarck» gjennom dansk, svensk og norsk farvann. Dermed var det lett å følge ruten hennes, og via den engelske marine-attachéen i Stockholm ble ferden nordover rapportert til London. I noen timer mistet man kontakten, til hun ble gjenfunnet av et Spitfire-rekognoseringsfly i Dolviken ved Bergen. Hun ble så sett av britiske kryssere i Danmarkstredet, og britene satte inn mottiltak og hadde flere av sine skip klare. I trefninger med britiske skip ble HMS «Hood» senket, og «Prince of Wales» fikk store skader. Bismarck fikk selv noen direkte treff mot seg, hvor et var temmelig alvorlig. Et prosjektil fra «Prince of Wales» hadde truffet en av oljebunkringstankene, og olje rant ut i havet. Denne skaden fikk admiral Günther Lütjens til å avbryte oppdraget og returnere til land. Under forsøk på å komme i havn i Brest i det tyskokkuperte Frankrike, ble «Bismarck» selv senket, og over 2000 mann omkom, kun ni dager etter at slagskipet hadde lagt ut på sitt første oppdrag. Bare i overkant av 100 mann ble reddet. Vraket. «Bismarck» ble funnet av undervannsarkeologen Robert D. Ballard i 1989 på bunnen av Atlanterhavet på 4790 meters dyp, cirka 1200 km vest for Frankrike. Flere ekspedisjoner har besøkt det godt bevarte vraket. Ingen av ekspedisjonene har imidlertid funnet spor etter torpedohull eller lignende som kunne forklare skipets endelige undergang. Til gjengjeld ble det funnet flere tegn på at de tyske sjøfolkene snakket sant da de hevdet at det var de selv som hadde senket det gigantiske skipet. Under en britisk ekspedisjon av Channel 4 lykkes det for første gang å komme seg inn i skipet. Etter at denne ekspedisjonen var ferdig ble konklusjonen at «Bismarck» var så hardt skadet at den trolig ville ha sunket uansett, men at tyskerne fremskyndet prosessen slik at skipet sank hurtigere. Blohm und Voss. Blohm & Voss Schiffswerft und Maschinenfabrik GmbH er et tradisjonsrikt tysk skipsverft. Verftet ble etablert 5. april 1877 på øya Kuhwerder ved Hamburg av Hermann Blohm og Ernst Voss. Verftet eies idag av det tyske industrikonsernet ThyssenKrupp. Skipsbygging. Verftet har bygget skip og store maskiner i 125 år. 3 skip fra Hurtigrutens etterkrigsflåte ble bygd ved Blohm und Voss i 1956: MS «Nordstjernen», MS «Ragnvald Jarl», og MS «Finnmarken». Verftet bygger nå krigsskip for både den tyske marinen og for eksport, deriblant til Norge. Flyproduksjon. Mellom 1930 og 1945 utviklet og bygget Blohm & Voss også fly for det tyske statsflyselskapet, Lufthansa, og for flyvåpenet (Luftwaffe). Særlig verdt å legge merke til var sjøflyene selskapet utviklet. Flyproduksjonsavdelingen gikk under betegnelsen Hamburger Flugzeugbau, derav «Ha» betegnelsen på enkelte av flytypene. HMS «Hood» (1918). HMS «Hood» var en britisk slagkrysser. Den var basert på et design fra 1915, og var et av totalt fire skip av denne typen som ble bestilt i 1916 som et krisetiltak grunnet første verdenskrig. Byggingen av «Hood» begynte ved Clydebank i Skottland i september 1916. Etter slaget ved Jylland ble det lagt til 5 000 tonn med ekstra pansring. Byggingen av de andre tre skipene ble stoppet i mars 1917. «Hood» ble sjøsatt 22. august 1918, og ble satt inn i aktiv tjeneste 15. mai 1920 under kommandør Wilfred Tomkinson. Hun hadde da kostet 6 millioner britiske pund. I mellomkrigsårene var hun det største krigsskipet i verden. Hennes navn og mål gjorde at hun ble kjent som «Mektige Hood» («Mighty Hood»). Siden skipet var såpass kjent ble det mest benyttet til PR og rene maktdemonstrasjoner, og utgjorde selve symbolet på britenes overlegne sjømakt. Skipet ble ansett for å være velproporsjonert, pent og elegant, og "Hood" ble kjent og gjenkjent overalt hvor hun seilte. Hun ble gitt en full oppgradering i 1930 og en full oppgradering var planlagt i 1941 for å få skipet opp på samme standard som andre moderniserte fartøy fra første verdenskrig. Krigsutbruddet gjorde det imidlertid umulig for Royal Navy å fjerne henne fra aktiv tjeneste, og hun fikk derfor aldri den planlagte oppgraderingen. Allerede før krigen brøt ut var hun derfor umoderne. Som flaggskip i Force H ledet av James Somerville, tok hun del i Ødeleggelsen av den franske flåten i Mers-el-Kebir i juni 1940. Under Slaget om Danmarkstredet ble hun truffet av en granat fra «Bismarck», som forårsaket en katastrofal eksplosjon i ammunisjons­magasinene akterut. Eksplosjonen rev skipet i to, og oljen som var ombord ble antent, noe som førte til at et stor flak av flammer la seg rundt hele skipet, noe som trolig også tok livet av mange sjøfolk. Av det store mannskapet på 1 415 overlevde bare 3, hvorav den mest kjente er Ted Briggs. Det dramatiske tapet av et velkjent symbol på britisk sjømakt hadde stor effekt på den britiske befolkningen – flere husket det som den mest sjokkerende nyheten i løpet av andre verdenskrig. Vraket av HMS «Hood» ble funnet på omlag 3 000 meters dyp i juli 2001 av Robert Ballard, forøvrig samme mann som fant Bismarck og RMS Titanic. HMS «Hood». HMS «Hood» har vært navnet på tre forskjellige skip, oppkalt etter medlemmer av Hood-familien. Denne familien frembrakte flere kjente Royal Navy–offiserer i det 18. og 19. århundre. Hun ble tatt ut av tjeneste i 1888. Hässleholm. Hässleholm med Stortorget og Första Avenyen. Hässleholm er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Hässleholm kommune og i 2005 hadde byen innbyggere. Hässleholm fikk bystatus i 1914. Frem til 1906 ble navnet skrevet Hessleholm. Frédéric Chopin. Fryderyk Franciszek Chopin ("Frédéric François Chopin"; døpenavn "Fryderyk Franciszek Szopen") (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie. 2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske Novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap. Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude. Tidlige år. Huset Frédéric Chopin ble født i, nå et museum hvor det også gis pianokonserter Nicolas Chopin, av "Ambroży Mieroszewski" 1829 Den unge Frédéric Chopin, Mieroszewski 1829 Chopin ble født som Fryderyk Franciszek Chopin i Żelazowa Wola, en liten landsby knapt fem mil vest for Warszawa. Fødselsdatoen er ikke entydig fastslått, dåpsattesten med latinsk tekst som ble oppdaget ca 50 år etter hans død oppgir 22. februar 1810. Også den polske dåpsattesten med farens egenhendige underskrift bekrefter 22. februar 1810. Familien og Chopin selv oppga alltid fødselsdatoen 1. mars, så det er ikke utenkelig at dåpspapirene som ble skrevet nesten to måneder senere (Chopin ble døpt 23. april i Brochów kirke) feilaktig oppga en dato som var en uke for tidlig. Faren, en franskmann ved navn Nicolas Chopin (1771–1844) (i Polen "Mikołaj"), livnærte seg først på farens vingård i Lothringen, men flyttet til Polen i 1788 og tok tjeneste som kontorist. Han ble polsk statsborger og kjempet på polsk side i den polsk-russiske krig i 1792. Etter Polens andre deling i 1793 kjempet han i den påfølgende Kościuszko-oppstanden, og arbeidet deretter som huslærer for ulike franske adelige familier. 2. juni 1806 giftet han seg med Justyna Krzyżanowska (født 1782), hun var i slekt med en av hans arbeidsgivere og stammet fra en forarmet polsk adelsslekt. Familien hennes satte pris på forbindelsen og hjalp Nicolas til en stilling som fransklærer på et nylig opprettet gymnas. Familien Chopin flyttet til Warszawa i oktober 1810, hvor faren var fransklærer på en skole i Det saksiske palass. I 1817 begynte Nicolas Chopin å arbeide – fortsatt som fransklærer – ved Warszawa Lyceum som lå i Kazimierzowski-palasset. Familien bodde i en romslig leilighet og hadde leietakere, blant andre "Julian Fontana" som ble en livslang venn av Frédéric Chopin. Fram til Fontana reiste til USA i 1841 arbeidet han som Chopins kopist, arrangør, sekretær og impresario, og etter Chopins død publiserte han noen til da upubliserte verk. Frédéric Chopin og hans tre søstre Ludwika (f. 1807), Isabella (f. 1811) og Emilia (f. 1812) fikk en grundig utdannelse preget av varme og toleranse. Ifølge tradisjonen var det morens og Ludwikas oppgave å rettlede de yngste søsknene ved klaveret. Chopins musikalske talent viste seg tidlig, han ble regnet som et vidunderbarn, og komponerte allerede i en alder av syv år. De første polonesene i B-dur og g-moll er datert 1817 og viser en uvanlig begavelse for improvisasjon. I årene 1816 til 1822 var hans eneste lærer pianisten og fiolinisten Wojciech Żywny. a>, av Maksymilian Fajans, etter 1853 I 1818 spilte den åtteårige Frédéric en konsert av den østerrikske komponisten Adalbert Gyrowetz på et veldedighetsarrangement, og etter dette opptrådte han ofte i den polske høyadelens salonger. Fra 1822 fikk Chopin privatundervisning i musikkteori og komposisjon av Józef Elsner. Et år senere opptrådte han offentlig med en konsert av Ferdinand Ries. Chopin tok middelskoleeksamen i 1826 og studerte deretter ved konservatoriet, først kontrapunkt, deretter musikkteori, generalbass og komposisjon hos Józef Elsner. Samtidig fulgte han forelesninger på universitetet. Han komponerte ivrig og la resultatene fram for sin lærer Elsner, som kommenterte: "«Han unngår opptråkkede stier og vanlige metoder, men så er også talentet hans uvanlig.»" Chopins andre publiserte verk, opus 2, variasjoner over temaet "«Là ci darem la mano»" fra Mozarts opera Don Giovanni, vakte få år senere oppsikt i Tyskland. I 1831 skrev komponisten Robert Schumann i egenskap av musikkritiker i den Leipzig-baserte musikkavisen "Allgemeine Musikalische Zeitung" en strålende kritikk av dette verket, med utropet "«Av med hattene mine herrer, et geni!»" Chopin avsluttet sitt studium i juli 1829. I Elsners vitnemål sto det: "«Szopen Friderik. Szeczególna zdolność, geniusz muzyczny»" (dvs «Chopin Frédéric. Spesiell begavelse, musikalsk geni.» Warszawa, Wien og Paris. Mellom 1829 og 1831 oppholdt Chopin seg vekselvis i Warszawa, Wien og Paris. Han ga flere konserter som fikk strålende mottakelse både hos publikum og i fagpressen. "Allgemeine Musikalische Zeitung" i Leipzig framhevet den "«store følsomheten i anslaget, en ubeskrivelig teknisk dyktighet, hans fullendte, dypt følsomme nyansering»", og betegnet ham som "«en av de mest lysende meteorene på den musikalske horisont»". I 1829 forelsket Chopin seg i konservatoriestudenten Konstancja Gładkowska, men etter utbruddet av Novemberoppstanden mot det russiske fremmedherredømmet rådet Nicolas Chopin sin sønn til å ikke vende tilbake fra utlendigheten, og kjærligheten kjølnet etterhvert. Avskjeden med hjemlandet var tung å bære for Chopin som hele livet var en ihuga Polen-patriot; «mer polsk enn Polen» som George Sand senere skrev. «Den vakreste av alle verdener». Chopin var svært imponert over Paris: Så vel bygningene og stemningen i byen som parisernes urbane stil fascinerte ham. «Den vakreste av alle verdener» skrev han i et brev. Her lærte han å kjenne sitt pianistidol Friedrich Kalkbrenner, som tilbød å gi ham tre års klaverundervisning. Chopin avslo av frykt for å miste det personlige uttrykket i sitt spill. Selvbevisst slo han fast at ingenting "«kunne forstyrre en kanskje alt for modig, men edel vilje og plan om å skape seg sin egen verden.»" a> i 1838,maleri av Auguste Charpentier I Paris livnærte Chopin seg med å gi konserter. Til å begynne med var inntektene ikke større enn at han akkurat klarte å dekke levekostnadene, han var ganske enkelt ikke kjent nok. Tilslutt hjalp en innflytelsesrik venn ham slik at han fikk spille på en mottakelse hos familien Rothschild. Chopins ferdigheter ved klaveret begeistret gjestene slik at han straks fikk en mengde nye pianoelever fra hele Europa, og spesielt kvinnelige. Fra 1833 ga pianoundervisningen en regelmessig inntekt, og konsert- og komposisjonshonorarene plusset godt på. Chopin kunne nå unne seg en privat kusk og tjenere, og gikk bare i klær av de fineste stoffer. Han levde på en så høy fot at han snart så seg nødt til å øke antallet undervisningstimer fra fire til fem timer om dagen. I 1835 reiste Chopin til Karlovy Vary hvor han så sine foreldre for siste gang. Her ble han kjent med Clara Wieck og Robert Schumann. På tilbakeveien til Paris møtte han familien Wodziński i Dresden, de var gamle venner fra Warszawa som i likhet med Chopin hadde forlatt Polen. Datteren Maria hadde han møtt fem år tidligere, og han forelsket seg i den sjarmerende, kunstneriske og intelligente jenta som nå var blitt seksten år. Året etter, i september 1836 fridde Chopin til Maria. Hun aksepterte, og moren ga i prinsippet sin godkjenning. Men på grunn av Marias lave alder og Chopins vaklende helse – vinteren 1835/36 var han så syk at det gikk rykter i Warszawa om at han var død – ble bryllupet utsatt på ubestemt dato. I 1837 reiste familien Wodziński tilbake til Polen uten å gi Chopin beskjed om det, og forlovelsen rant ut i sanden. Siden forlovelsen aldri ble bekjentgjort var den ukjent for omverdenen helt til det ble funnet en stor konvolutt full av brev fra Maria og hennes mor. Utenpå konvolutten hadde han skrevet "Moja bieda" («min sorg»). Chopins følelser for Maria la han i Vals i Ass-dur, "La Valse de l'Adieu" («Avskjedsvalsen») op. 69, nr. 1 "Étude op. 25, nr. 2 i f-moll", som han kalte «et portrett av Marias sjel». I tillegg sendte han Maria syv sanger han hadde tonesatt til tekster av de polske romantiske poetene Stefan Witwicki, Józef Zaleski og Adam Mickiewicz. Etter at Chopins gifteplaner gikk i vasken dukket grevinne Delfina Potocka iblant opp i Chopins liv som velgjører og mål for hans romantiske bestrebelser. Han komponerte "Vals i Dess-dur, op. 64, nr 1" til henne — den berømte «Minuttvalsen». I Chopins vennekrets fant man blant andre dikterne Alfred de Musset, Honoré de Balzac, Heinrich Heine og Adam Mickiewicz, maleren Eugène Delacroix, musikerne Franz Liszt, Ferdinand Hiller og Auguste Franchomme, og ikke minst "Amandine Aurore Lucille Dupin", baronesse Dudevant, bedre kjent under forfatterpseudonymet George Sand. Henne lærte han å kjenne i Franz Liszts hjem, og han reagerte først med avsky på denne sigarrøykende kvinnen i mannsklær: "«Hvilken usympatisk kvinne hun er! Er hun virkelig en kvinne? Det betviler jeg nesten.»" Tiden med George Sand. I 1837 hadde Chopin kjærlighetssorg etter Maria Wodzińska, og det var George Sand som gav ham likevekten tilbake. Ved første blikk virker det forunderlig, for George Sand og Maria Wodzińska hadde så godt som ingenting til felles. Wodzińska var en feminin type, slik man forventet at døtre fra gode hjem var, mens forfatterinnen Sand var selvbevisst, provoserende og konfronterende. På grunn av Chopins heftige avskyreaksjon etter at de møttes første gang, er det mange ubesvarte spørsmål ved forholdet deres. George Sand var en lidenskapelig kvinne som regelrett falt for en rekke, stort sett yngre menn. Om hun gjorde det også for Chopin er usikkert, for George Sand ødela senere tallrike brev som kunne belyst saken. Men i et hemmelig brev til deres felles venn grev Wojciech Grzymała, vedgår Sand at hun har sterke følelser for komponisten. Videre skriver hun at hun overveier å avslutte det forholdet hun er i for å starte et nytt med Chopin, og hun forsøker å finne ut om Maria Wodzińska og Chopin fortsatt var å regne som et par slik at hun ikke trengte seg inn i et forhold. Fra sommeren 1838 var Chopins og Sands forhold en offentlig hemmelighet. De holdt sammen i ti år, og i denne tiden vekslet de mellom å bo i Paris og på George Sands landsted i Nohant. Valldemossa. November 1838 reiste George Sand med sine barn Maurice og Solange til Mallorca. Årsaken var et legeråd om at Maurices revmatisme kunne ha godt av et opphold der. Chopin, som led av tuberkulose hele livet, sluttet seg til familien fordi han håpet at et opphold i et mildere klima ville lindre plagene. Maurice kom seg betraktelig, men for Chopin falt ikke oppholdet i karteuserklosteret i Valldemossa heldig ut. Rommene var kalde, vinteren 1838/39 var usedvanlig kald og regnfull, og til alt overmål holdt de dypt religiøse mallorkinerne en reservert avstand til det ugifte paret. Allerede fra begynnelsen av oppholdet utviklet Chopin alle tegn på en lungebetennelse. Etter 98 dager forlot Chopin og Sand øya, men til tross for at oppholdet var kort, ble det av stor betydning for begge. George Sand avsa sin knusende dom over mallorkinerne i boka "En vinter på Mallorca", mens Chopin reagerte mindre avvisende. Det ofte siterte brevet fra 3. desember 1838 om mallorkinernes legekunst er sannsynligvis ment som en selvironi Chopin ofte brukte for å avfeie sin kroniske sykdom. "«Øyas tre mest berømte leger undersøkte meg; den ene snuste på det jeg spyttet ut, den andre slo på stedet jeg spyttet fra, den tredje befølte og lyttet på hvordan jeg spyttet. Den ene sa jeg ville krepere, den andre sa jeg var i ferd med å krepere og den tredje at jeg allerede var krepert.»" Chopins klostercelle med hans elskede franske piano "«Bare få kilometer fra fjell og hav ligger det forlatte, veldige karteuserklosteret hvor du må forestille deg meg i en celle med en dør større enn en Parisisk byport, ustelt på håret, uten hvite hansker, blek som alltid. Cellen er som en kiste på høykant, buen i taket er enorm, nedstøvet, vinduet lite, utenfor vinduet appelsiner, palmer, sypresser; vis-à-vis vinduet er sengen min under en mauretansk rosett. Ved siden av sengen en "nitouchable", en kvadratisk nedslagbar pult som knapt duger til å skrives på, oppå den en lysestake av bly […] med et stearinlys, Bach, mine skriblerier og annet noteskrot … likevel … kunne man skrike … og likevel er det stille. Med andre ord, jeg skriver til deg fra et underlig sted.»" Ifølge George Sand led Chopin på denne ofte tiden ofte av hallusinasjoner. En gang hun og barna på grunn av et overhendig regnvær ikke rakk tilbake fra en utflukt til Palma før midt på natten, sprang Chopin fra klaveret og klaget: "«Å, jeg visste jo at dere var døde. Først langsomt gikk det opp for ham at han tok feil, og at alle var i live.»" Chopins helse ble så dårlig i løpet av vinteren at de ble nødt til å forlate øya for å redde livet hans. Pianoet, som han først etter store forsinkelser og omkostninger hadde fått gjennom tollen, ble nå et hinder for en rask retur. George Sand lyktes å selge det til et fransk ektepar på Mallorca, og pianoet er nå utstilt i Chopins klostercelle i Valldemossa. Paris og Nohant. a> maleri av Chopin ved pianoet og en syende George Sand Etter det miserable oppholdet på Mallorca reiste de først til Barcelona, så til Marseille hvor de bodde noen måneder for å hente seg inn igjen. I mai 1839 satte de kursen for Sands landsted i Nohant, og da det lakket mot høst returnerte de til Paris. Først bodde de atskilt, men etter kort tid flyttet Chopin inn i Sands hus i Rue Pigalle nr 16. De fire bodde sammen på denne adressen fra oktober 1839 til november 1842. Chopin levde nå et ganske regelmessig liv. Vintrene ble brukt til undervisning, selskapeligheter, kulturlivet, salongene og Chopins egne få opptredener. Somrene tilbrakte han fram til 1846 stort sett sammen med George Sand på hennes landsted i Nohant. I 1842 flyttet de til Rue Titbout nr 80 i Square d'Orléans, der de bodde i tilgrensende bygninger. Det var sommerstid i Nohant Chopin fikk tid og ro nok til å komponere. Her tok han også i mot gjester og beskjeftiget seg med estetiske spørsmål, f.eks. i samtaler med Delacroix. Han studerte 1700-tallets belcanto-repertoar og Luigi Cherubinis "Cours de contrepoint et de fugue". Et imponerende antall verk ble til i denne tiden sammen med George Sand. Forholdet avsluttes. Forholdet mellom Chopin og George Sand endte i 1847. Ingen av dem omtalte bruddet, så grunnen er ikke entydig klar. Men etterhvert som komponistens sykdom forverret seg ble Sand gradvis mer pleier enn elskerinne, og i brev til andre luftet hun ofte en heftig utålmodighet. Hun omtalte for eksempel Chopin som «mitt tredje barn», «sjuklingen» og det «kjære lille liket.» George Sand skal også ha vært spesielt konfliktsøkende på denne tiden. Da det ble kjent at datteren Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse med den ubemidlede billedhuggeren Jean-Baptiste-Auguste Clésinger, utløste det familiekonflikter, blant annet med et fysisk oppgjør mellom Clésinger og Sands sønn Maurice. Chopin var såret over at Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse, men holdt likevel vennskapet ved like, noe som George Sand oppfattet som en ufattelig krenkelse. Deres felles venn Wojciech Grzymała som fulgte romansen fra begynnelse til slutt, hevdet senere at "«dersom han ikke hadde vært så uheldig å møte G.S. [George Sand], som forpestet hele tilværelsen hans, ville han ha levd like lenge som Cherubini.»" Chopin ble 39 år, vennen Cherubini døde i 1842, 81 år gammel. Som kuriositet kan nevnes at de to komponistene hviler fire meter fra hverandre på kirkegården Père Lachaise. Sykdom og død. Fotoet viser en syk Chopin i sitt siste leveårBisson 1849 Chopins helse. Chopin slet med dårlig helse hele livet. Som barn var han plaget av pusteproblemer og diaré. Senere i livet led han av tett nese, lungebetennelse, hosteanfall, blodstyrtning og feber. Symptomene ble litt om senn forverret og han var sengeliggende i flere lengre perioder. Han tålte ikke fysiske anstrengelser og var utmagret. Senere utviklet han åndenød under hvile, ødemer i lemmene og alvorlig hodepine. Det er i ettertid blitt forsøkt gitt en rekke forklaringer på Chopins sykdomsbilde, eksempler er lungebetennelse, mitralstenose, cystisk fibrose, lungeemfysem, Churg-Strauss syndrom og allergisk bronkopulmonal aspergillose (ABPA). Basert på opplysninger om søstrene og farens sykdomsbilde er den arvelige varianten av cystisk fibrose, "alfa1-antitrypsinmangel" i senere tid trukket fram som den mest sannsynlige. Chopin var en sensitiv, forfinet og reservert mann som periodevis led av melankoli, og det har blitt antydet at han kan ha hatt psykiatriske problemer som bipolar lidelse eller tunge depresjoner. Nylig er det pekt på at Chopins symptomer med kortvarige hallusinasjonene og senere god innsikt i at det dreide seg om en hallusinasjon kan skyldes tinninglappepilepsi. Et av anfallene var da George Sand kom tilbake til Valldemossa midt på natten og fant Chopin i en tilstand hvor han trodde både hun og han selv var døde. Ved et annet tilfelle forlot Chopin pianokrakken midt under en konsert fordi han så de samme monstrene som hjemsøkte ham natten i Valldemossa. Etter en pause kom han tilbake og spilte videre. Siste år. Avstøpning av Chopins venstre hånd Chopins grav. Monumentet er laget av Auguste Clésinger. I løpet av året 1847 forverret Chopins helse seg stadig. Populariteten som pianovirtuos avtok, og det gjorde også antallet elever. 16. februar 1848 ga han sin siste konsert i Paris, og i april, under Februarrevolusjonen 1848 reiste han til London hvor han gav flere konserter og en rekke store mottakelser. Mot slutten av sommeren bodde han i Skottland på slottet til sin store beundrerinne og tidligere elev Jane Wilhelmina Stirling. Jane fridde, men Chopin, som sannsynligvis skjønte at han ikke hadde lenge igjen, foretrakk friheten framfor utsiktene til å være avhengig av en hustrus generøsitet. I slutten av november var han tilbake i Paris. På grunn av den sviktende helsen underviste han nå nokså uregelmessig. Han var syk hele vinteren, men hadde likevel kontakt med sine venner, og han besøkte og roet den syke Adam Mickiewicz' nerver ved å spille for ham. Etterhvert hadde han ikke lengre krefter til å undervise, men han fortsatte å komponere. Mot slutten manglet han penger til livsopphold og dekning av legeregninger, og måtte selge verdifulle møbler og eiendeler. Tidlig på morgenen et par minutter før klokken to den 17. oktober 1849 døde Chopin i sin bolig på Place Vendôme nr. 12. Dødsårsaken var lungebetennelse, eller en cystisk fibrose som hadde plaget ham i årtier. Ved dødsleiet våket nære venner, blant annet George Sands datter Solange Clésinger, Solanges ektemann Auguste Clésinger og Chopins søster Ludwika. Senere samme morgen tok Jean-Baptiste-Auguste Clésinger Chopins dødsmaske og en avstøpning av hans venstre hånd. Chopin ønsket at Mozarts "Requiem i d-moll" skulle spilles i begravelsen. Det førte til en to ukers utsettelse fordi store deler av rekviemet krever kvinnestemmer, mens Église de la Madeleine, der begravelsen skulle finne sted, ikke tillot kvinnelige sangere. Kirken ga tilslutt etter på betingelse at de kvinnelige sangerne sto skjult bak et svart fløyelsforheng. Av solistene i "Requiemet" var bassen Luigi Lablache, som også sang i Beethoven og Bellinis begravelser, og familievennen, mezzosopranen Pauline Viardot – som altså måtte synge inkognito bak forhenget. Chopins "Prélude" nr. 4 i e-moll og nr. 6 i h-moll ble også spilt. Nesten tre tusen mennesker var til stede under begravelsen. George Sand var ikke blant dem. Chopins siste hvilested på "Père Lachaise"-kirkegården i Paris trekker fremdeles til seg mange besøkende og er alltid blomsterdekorert, selv vinterstid. Chopins hjerte ble etter hans eget ønske bisatt i Helligkorskirken i Warszawa. Inspirasjonskilder. Chopin ble kjent med operaformen allerede som elev hos Elsner; Carl Maria von Webers romantiske opera "Der Freischütz" var en favoritt. Ellers var Chopin framfor alt opptatt av italiensk opera, og en av hans venner, Vincenzo Bellini, var en betydelig komponist av belcanto-operaer. Chopins instrumentalmusikk er med sine sangbare melodier preget av vokalmusikk og belcantoens forsiringskunst. En annen viktig kilde til Chopins stil er den briljante virtuoslitteraturen. Innflytelsen fra Ignaz Moscheles, Friedrich Kalkbrenner, Carl Maria von Weber og framfor alt fra Johann Nepomuk Hummel, såvel som Maria Szymanowska – også hun undervist av Elsner – bør ikke undervurderes. Chopin fikk sin utdannelse gjennom disse komponistenes verk, og ved hjelp av dem utviklet han sin umiskjennelige klaverstil hvor briljansen underordnes uttrykket. Læreren Elsner oppmuntret Chopin til å ta i bruk polsk nasjonal musikk, dvs de polske folkedansene og -sangene. Kjennetegnene deres finner man igjen i de stiliserte dansene som polonese, masurka og krakowiak, men også andre verk uten at tittelen viser til opphavet. Ifølge den engelske Chopin-biografen Arthur Hedley "«fant Chopin de viktigste inspirasjonskildene i seg selv og i Polens tragiske historie. Polens storhet og tragedie var alltid et tema for ham, og han omdannet ungdommens enkle rytmer og melodier til varige kunstformer.»" Romantikken. Chopin stilte seg nokså likegyldig til sine samtidige, selv om mange av hans bekjente var aktive innen romantisk musikk, litteratur og de skjønne kunstarter — flere kjente han via George Sand. Likevel oppfattes Chopins musikk gjerne som et kroneksempel på den romantiske stilen. Den relativt klassiske renheten og selvbeherskelsen i musikken hans med lite vekt på ekstragavant ekshibisjonisme er delvis et resultat av Chopins aktelse for Bach og Mozart. Tonemaleriet, som ellers var så utbredt i romantikken, var fremmed for Chopin, og han kritiserte utgivere som ga musikken hans programmatiske titler. Arbeidsmetode. Gjennom analyser av Haydns og Mozarts verk og sine Bach-studier hos Elsner lærte Chopin å arbeide konsentrert og nitid med sine komposisjonsutkast. Ofte filte han – som med sin "Ballade Nr. 1" – i flere år før stykket fikk sin endelige form: George Sand skrev at "«han […] gjentok og endret en takt hundrevis av ganger, skrev den ned og strøk den like ofte ut, for å gjenoppta arbeidet neste dag med samme minutiøse, fortvilte standhaftighet.»" Innflytelse. Mange av Chopins stykker er blitt svært kjente, for eksempel «Revolusjonsetyden», «Regndråpepreludiet», «Minuttvalsen» og «Sørgemarsj». Chopin ga selv aldri andre navn til sine instrumentalverk enn genrenavn og nummer, så alle tilnavnene har stykkene fått av andre. For eksempel ble «Revolusjonsetyden» skrevet samtidig med, og kanskje inspirert av, det mislykkede polske opprøret mot Russland, men navnet var det andre som fant på. «Sørgemarsj» ble skrevet før resten av sonaten den tilhører, men ser ikke ut til å ha blitt inspirert av en personlig sorgprosess. «Regndråpepreludiet» har fått navnet etter en beretning av George Sand der det er et poeng at Chopin protesterte mot å knytte musikken til lyden av regnet som trommet på taket mens han skrev det. Robert Schumann var en stor beundrer av Chopins musikk, han brukte Chopins melodier og ga en sats i suiten "Carnaval" navn etter Chopin. En annen beundrer, som dessuten var en personlig venn, Franz Liszt, transkriberte seks av Chopins polske sanger for piano. Johannes Brahms og de yngre russiske komponistene fant også inspirasjon hos Chopins verk. Chopins tekniske nyvinninger fikk stor innflytelse. "Préludes" op. 28 og "Études" opp. 10 og 25 ble hurtig standardverk og inspirerte både Liszts "Transcendental Études" og Schumanns "Symfoniske studier". Aleksandr Skrjabin var også sterkt påvirket av Chopin, for eksempel er hans 24 preludier op. 11 inspirert av Chopins op. 28. Ved å legge så stor vekt på sin polskhet utøvet Chopin "«en stor innflytelse på nasjonaliseringen av tallrike andre komponisters verk, og mange — som Smetana og Grieg — bekreftet dette personlig…»" Verk. Over 230 av Chopins verker er bevart; noen manuskripter og stykker fra tidlig barndom er tapt. Totalt skrev Chopin rundt 80 opusnummer. Pianoet opptrer i alle, og de aller fleste stykkene er for piano solo. Han skrev også noe kammermusikk og noen pianokonserter. Celloen inngår i klavertrioen fra slutten av 1820-årene og i "Introduction et Polonaise brillante" for klaver og cello. Dessuten i en "Grand Duo" over temaer fra Meyerbeers opera "Robert der Teufel" som han skrev med vennen og cellisten Auguste Franchomme, og tilslutt i "Sonate for cello og piano" op 65 – den siste komposisjonen Chopin publiserte i sin levetid. De 19 polske sangene med pianoakkompagnement som han skrev til privat bruk fikk ikke samme betydning som for eksempel den samtidige Robert Schumanns lieder. Poloneser, masurkaer og valser. I likhet med Karol Kurpiński og Maria Szymanowska reiste Chopin et minnesmerke over hjemlandets danseformer, polonese og masurka. Det tidligste Chopin-verket i trykk er en polonese i g-moll (K. 889) fra 1817. Verker av denne formen komponerte han mange flere av. Noen poloneser uten opustall er ungdomsverk som Chopin ikke ville publisere fordi han syntes de var for enkle. Polonesene til Michał Kleofas Ogiński, Józef Elsner, Johann Nepomuk Hummel og Carl Maria von Weber var forbilder for de tidlige polonesene, men i de senere som han skrev i Paris hadde han frigjort seg seg fra disse forbildene. De fleste (fra op. 26 nr. 1) består av en kadenserende åpningsfrase som deler stykket formalt. Til forskjell fra polonese var masurka en ganske ny form på begynnelsen av 1800-tallet. Den etablerte seg raskt i hele Europa, og Chopin hørte moderne masurkaer i bysalongene, men var også kjent med de opprinnelige folkloristiske formene "masur", "kujawiak" og "oberek" fra sommeropphold på den polske landsbygda. 15 år gammel skrev han sine første masurkaer (B-dur K. 891–895). Stilistiske kjennetegn på Chopins masurkaer er bruken av kromatikk, modale vendinger og iblant bass med kvint-bordun. Fra op. 6 (1830-32) publiserte han vanligvis masurkaene i sykluser, mange av dem er utstyrt med et stort anlagt avslutningsstykke. Chopins poloneser og masurkaer er ofte tiltenkt et virtuost foredrag, de er mer å regne som stiliserte og poetiske danser, og går gjennomgående for hurtig til å fungere som dansemusikk. Det samme gjelder valsene som er ment som underholdningsmusikk i salongene. Derfor er det ikke til å undres over at han med få unntak lot disse stykkene gå i durtonearter, som etter gammel harmoniforståelse gir stykkene en lysere stemning enn molltonearter gjør. Den berømte "«Minuttvalsen»" er for øvrig – til tross for hva man ofte hører – ikke tenkt å skulle spilles på et minutt. Et for hurtig foredrag ødelegger denne miniatyren. Denne valsen er også kjent under navnet «Petit chien», da Chopin ifølge tradisjonen skal ha blitt inspirert til hovedtemaet (som dreier seg rundt tonen "ass") av å se på en hvalp som jaget sin egen hale. Etyder. Chopins epokegjørende etyder op. 10 og op. 25, og de tre posthumt utgitte verkene, egner seg godt som studieverk til finpuss av tekniske finesser, men de er samtidig musikalsk interessante nok til å oppføres i konsertsalene. Med det brøt Chopin nytt land: fram til nå var øvingsstykker (jfr. Carl Czerny, Muzio Clementi og Johann Baptist Cramer) overveiende teknisk og pedagogisk orientert, men i den romantiske musikkens århundre ble ikke slike verk lengre utelukkende laget for å polere spilleteknikken. Chopins etyder er ekspressive karakterstykker som han brukte til en systematisk utforsking av klaverets uttrykksmuligheter og tekniske forutsetninger. Resultatet ble en uforliknelig personlig stil. Også Franz Liszt og andre av tidens pianister, som Adolf Henselt og Charles-Valentin Alkan, såvel som de senere Aleksandr Skrjabin og Claude Debussy videreutviklet etydeformen. Sammenligning av åpningstaktene i J. S. Bach, WTK I, preludium I, og Fr. Chopin, op. 10, nr.1 Chopins etyder er delvis basert på J. S. Bachs preludier fra første del av "Das Wohltemperierte Klavier", men Chopin utvidet den klavertekniske og harmoniske dimensjonen betraktelig. Sammenhengene og forskjellene blir tydelig når man for eksempel stiller opp Bachs akkordpregede "C-dur-preludium" mot "Etyde op 10 nr. 1" og Bachs "Preludium i D-dur" mot "Etyde op 10 nr. 2". Chopins berømte "Revolusjonsetyde op. 10 nr. 12" i c-moll – en heroisk melodi med høyre hånd over en teknisk krevende sekstendelsfigur med venstre – skal være skrevet samtidig med at den polske Novemberoppstanden i 1830 ble slått ned. Den opphissede stemningen og den åpne slutten gir inntrykk av å være laget for å uttrykke personlige følelser. Populær er også Etyde op. 10 nr. 5 i Gess-dur med tilnavnet «svarte tangenter» fordi høyre hånd utelukkende spiller på de svarte tangentene. I samlingen op. 25 fascinerer også nr 11 i a-moll («Vintervind»). Det koralaktige og vemodige temaet presenteres kort før det får selskap av virtuose passasjer i overstemmen. Nokturner. En annen av Chopins verkgrupper er de 21 nokturnene som han videreutviklet fra iren John Fields nye salongform. Field hadde stor påvirkning på Chopin, men Chopins verk har en rikere harmonikk, mer variert rytmikk og en smidigere melodiføring. Chopin legger virtousiteten til side til beste for uttrykket. Melodiene er tydelig preget av Gioachino Rossini og Vincenzo Bellinis belcantostil. Fra op. 27 publiserte Chopin nokturnene parvis og bandt dem sammen slik at de dannet en gjensidig kontrast, men de fungerer også enkeltvis. Preludier. Chopin ved klaveret, 1838, kort før reisen til Mallorca Likevel har Preludium nr. 15 senere fått tilnavnet "«Regndråpepreludiet»". Gjennom nesten hele stykket spiller mellomstemmen en gjentatt åttendedels "ass" (eller enharmoniske omtydet "giss") som kan minne om et jevnt vanndrypp. Sand fortalte ikke hvilken komposisjon det var snakk om, så det kan ha dreid seg om et annet preludium, for eksempel den sjette i h-moll. Chopin selv avviste stort sett enhver utenommusikalsk programmatisk fortolking av sine verk. Ballader og scherzi. Blant Chopins andre verk finner man fire ballader og fire scherzi, alle er konsertante og svært krevende stykker. I midtpartiet av Scherzo op. 2 i h-moll, med sitt første åndeløse og nesten fortvilte tema (angivelig selvbiografisk farget), skjenker Chopin hjemlandet en tanke ved at han innarbeidet temaet til den polske voggesangen "Lulajże Jezuniu, lulajże, lulaj" («Sov, lille Jesus, sov»). Ballade i F-dur op. 38 tilegnet han Robert Schumann, som hevdet at Chopin meddelte "«at balladene var inspirert av Mickiewicz' dikt.»" Impromptus. a>, "Impromptu" op. 89, og Frédéric Chopin, "Fantaisie-Impromptu" op. 66 (posth.) Chopins Impromptus har i mindre grad Franz Schuberts impromptus som forbilde enn de lengre som – nærmere den opprinnelige betydningen – gir et inntrykk av improvisasjon, og som i en delvis briljant stil ble svært populære både hos publikum og musikkforleggerne. Framfor alt er "Fantasi-impromptuen" fra 1834 kjent. Den ble utgitt posthumt fordi Chopin ikke ville publisere den. En antatt grunn er at han først etter at stykket var ferdig innså at temaet var svært likt «Vivace»-temaet fra "Impromptu" op. 89 av Ignaz Moscheles – og påstander om plagiat ville ikke Chopin utsette seg for. Sonater. Blant Chopins omfangsrike verkliste for klaver finnes bare tre sonater. "Klaversonate nr 1" er et ungdomsverk som Chopin dediserte læreren Józef Elsner. Skisse og første side av manuskriptet til "Berceuse i dess-Dur" op. 57. Tredjesatsen i "Klaversonate nr 2" (op. 35, fullført i 1839) inneholder den berømte «"marche funèbre"» (sørgemars) med "«Grave – doppio movimento»" og "«Scherzo»" som første og andre sats, og "«Finale: Presto»" som avslutningssats. Allerede i Chopins levetid vakte dette verket anstøt; alle satsene går i moll og de er så ulike at Robert Schumann bemerket at Chopin her bare hadde "«samlet fire av sine mest uregjerlige barn»". "Grave – doppio movimento" åpner med et stormfullt førstetema som går over i et lyrisk andretema. "Scherzo"en er virtuos og heftig med en mer melodisk mellomseksjon (Schumann: "«djerv, ånfull, fantastisk»"), «sørgemarsjen» (Schumann: "«enda mørkere»") og den melodiløse "unisono" presto-satsen som finale (Schumann: "«Minner mer om gjøn enn om musikk"). Selv kommenterte Chopin finalen kort og greit slik: "«Etter marsjen pludrer venstre og høyre hånd "unisono.»" Satsrekkefølgen og oppbyggingen av den tredje sonaten i h-moll fra 1844 følger med noen unntak (scherzoen og en forkortet reprise i første sats) forbildene fra den klassiske sonatesatsformen, og kan ha vært et forsøk på å imøtekomme kritikken av den foregående sonaten, op 35. Enkeltverk: Berceuse og Barcarolle. Av Chopins enkeltstående verk, altså verk som ikke inngår i en syklus eller i verkgrupper, viser framfor alt "Berceuse i Des-dur" op. 57 fra 1844 og "Barcarolle i Fiss-dur" op. 60 fra 1846, Chopins improvisatorisk pregede variasjons- og forsiringskunst. Bevarte skisser til Berceusen gir et sjeldent innblikk i Chopins' kreative prosess. Klaverkonserter. Ved siden av solostykkene er begge klaverkonsertene godt kjent. Den første konserten i e-moll ble skrevet senere enn den andre i f-moll. Det er fremdeles ikke entydig klart om Chopin orkestrerte konsertene selv, men det er lite som taler i mot, for Chopin behersket orkestrering. Disse komposisjonene viser at han så på orkesteret som et utsmykkende vedheng. Til innledninger, overganger og sluttpassasjer brukes orkesteret på samme måte som i forbilder av Johann Nepomuk Hummels klaverkonserter, men der pianisten kan briljere trekkes orkesteret tilbake og brukes bare til å akkompagnere soloinstrumentet. Det er viktig å være klar over at da Chopin skrev klaverkonsertene, var klavermekanikken i utvikling. Tidens klaverer hadde et svakere volum enn senere tiders utgaver; derfor ga Chopin orkesteret en tilbaketrukket rolle når orkester og solist samtidig er i aksjon. Unix. Screenshot av et nyere UNIX-systemUNIX® (kjent som Unix) er et tverrplattform-operativsystem for datamaskiner. Unix var en videreføring av prosjektet som ble kalt "Multics". Arbeidet med Multics mislyktes, men ble overtatt av ansatte ved AT&T Bell Labs hvor det ble til UNIX. De mest kjente blant dem er Ken Thompson, Dennis Ritchie og Douglas McIlroy. Før UNIX hadde operativsystemene vært tunge og uoversiktlige, der programmer ofte var programmert til å utføre mange forskjellige oppgaver samtidig. Når strukturen i UNIX-systemet ble laget baserte man seg heller på små programmer som bare utførte en oppgave av gangen. Når maskinen skulle gjøre store tunge oppgaver baserte man seg heller på å kjøre informasjonen fra program til program gjennom "pipes". Under arbeidet med UNIX fikk man også bruk for et lett, enkelt, maskinuavhengig, men kraftig programmeringsspråk for å kunne flytte programmer fra maskin til maskin. På den tiden måtte nemlig et program skrives på nytt for hver nye type maskin, noe som var meget upraktisk. Det var starten på programmeringsspråket C. En viktig del av UNIX er også det såkalte skallet som er et program som fortolker kommandoer brukeren skriver inn på et tekstvindu på skjermen. Skallet har vært og er fremdeles det viktigste grensesnittet mellom bruker og operativsystem. Gjennom skallet kan brukeren administrere filer, få oversikt over systemressurser, starte opp andre programmer og så videre. I stedet for å skrive kommandoene interaktivt på tekstvinduet, kan brukeren også lage en tekstfil med nøyaktig de samme kommandoene. Tekstfilen kan deretter kjøres som et vanlig program. Dette forenkler bruken av et UNIX-system vesentlig, idet arbeidsoppgaver som stadig må gjentas kan programmeres og tas vare på i en slik fil. Flere operativsystemer har basert seg på eller hentet inspirasjon fra Unix, deriblant Linux, Minix, FreeBSD, NetBSD, plan9 og Darwin. I dag er restene av det det opprinnelige Unix spredt rundt omkring, noe som har ført til flere kontroverser. AT&T solgte Unix til Novell i 1993, som senere bestemte seg for bare å beholde kildekoden og selge varemerket Unix og Single Unix Specification til The Open Group. Single UNIX Specification, som i dag er i sin tredje utgave (UNIX 03), er en spesifikasjon som sier hvilke krav som stilles til et operativsystem for at det skal kunne kalles Unix. Ingen Linux distribusjoner er UNIX-sertifisert, og heller ingen av de gratis *BSD distribusjoner, selv om det ikke skal mye til for å få til dette rent teknisk. Hovedårsaken er antakelig at det er kostbart å søke sertifisering og at det krever streng kontroll over kodeendringer for å sikre at sertifiseringen forblir gyldig. Den gratis BSD-varianten Darwin er UNIX 03 kompatibel med ikke sertifisert. Den mest utbredte sertifisert UNIX 03 operativsystem i dag er Mac OS X. Mac OS X er forøvrig det første BSD-variant med UNIX 03 sertifisering. Andre kjente kommersielle UNIX distribusjoner med UNIX 03 sertifisering er AIX, HP-UX, og Solaris. Olav den hellige. Olav II (Haraldsson) den hellige (gammelnorsk "Óláfr Haraldsson" og "Óláfr hinn helgi") (død 29. juli 1030 på Stiklestad), gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028. Han fikk innført kristendommen som statens religion i Norge. Erklært som helgen 3. august 1031. St. Olavs skrin i Nidarosdomen var et viktig nordisk valfartssted til reformasjonen i 1537. Bakgrunn. a> fra ca 1450. Dragen med menneskehode som Olav tråkker på kan symbolisere hedenskapen eller Olavs egne negative sider som han prøver å undertrykke. Han var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter. Noen kilder angir at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Knytningen mot Harald Hårfagre er svært tvilsom. Det å stamme fra Harald Hårfagre var politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere til Harald Hårfagre. Harald Grenske døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr. Olav vokste opp på Ringerike. Snorre Sturlason skildrer Olavs egenskaper og utseende svært positivt, trolig konstruert som en del av legendedannelsen. Oppvekst og impulser fra utlandet. 12 år gammel dro Olav på sitt første vikingtokt. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østersjølandene, deretter møtte han en jomsviking i Danmark som het Torkjell Høge, som han slo seg sammen med. Deretter herjet de sammen i England. De forsøkte å ta London, og i år 1011 tok de Canterbury. På vei hjemover – etter en snartur nedom Spania og Karlså (sannsynligvis dagens Cadiz) – overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie (1013–1014). Her fikk Olav mange kristne impulser. Hertugen selv var en ivrig kristen, og normannerne var også kristnet. Siden Olav knapt hadde bodd hjemme, hadde han også liten tilknytning til Åsatroen, noe som nok gjorde ham mer åpen for disse impulsene. Han lot seg etterhvert døpe i Rouen (hovedstaden i Normandie). Under tiden sin her hørte han mange historier om gamle hendelser og helter, og særlig én gjorde inntrykk på ham - Karl den Store (Karla-Magnus) (ca. år 800). Han ble i stor grad Olavs forbilde som konge. Olavs sønn fikk navnet Magnus av Sigvat Skald, oppkalt etter Karla-Magnus. På vei mot Norge dro Olav innom England. I år 1014 hjalp han den angelsaksiske kongen Adalred II med å gjenvinne London fra danene, og rev i den anledning ned London bro. Den engelske barnereglen «London Bridge is falling down» kan ha sin rot i denne hendelsen. Olav ble rikt belønnet av Adalred for hjelpen. Han la igjen langskipene her, og reiste videre med handelsskip. Dette var høsten 1015. Tilbake til Norge. Olav kom til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. Noe av det første Olav gjorde, var å ta Eirik Jarls (963 – 1024) sønn, Håkon til fange. Han ga ham grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik jarl, i England. Etter dette begynte han arbeidet med å bygge seg opp makt, først ved å bli småkonge i Opplandene. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundsfjorden ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet til konge, og senere også i Inntrøndelag. På vei sørover derfra ble han også kronet i ting etter ting. Dermed var han snart konge over hele Midt- og Sør-Norge. Etter dette sluttet Olav fred med svenskekongen, og som en del av avtalen skulle han få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette, rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Da dette var ordnet, dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også, og var i prinsippet konge over hele Norge. Olav styrte fra Borg, nå Sarpsborg, byen han selv grunnla i 1016. Etter å ha seilt opp Glomma nådde hans skip fossen Sarpr, idag kjent som Sarpsfossen. Fossen kunne ikke passeres, og kongen gikk derfor i land, og slo seg til slutt ned på oversiden av den. Byen Borg ble Norges hovedstad, og kongen lot bygge en voll rundt hele byen. Deler av vollen finnes den dag i dag. Da Olav giftet seg med svenske Astrid, var kongehus i en rekke land representert. Olav var også vert for andre bryllup og feiringer hjemme i Borg. Kristningen av Norge. Kristningen av Norge var godt igang lenge før Olav ble konge. Olav hadde også tatt med seg fire biskoper fra England. Den viktigste av disse var biskop Grimkjell. Han var Olavs nærmeste i kirkesaker. Omlag 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, med biskopene og kongens menn. "Kristenretten" ble da vedtatt – vil si kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som «Det store sedskifte». Loven (1024) begynte slik: «"Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle".» Lovforslaget var bare en avtale mellom kongen og biskopene, men var ikke juridisk bindende før den ble vedtatt av tingene i landet. Her ble det blant annet forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold. Olav reiste mye rundt etter dette, for å holde ting med bøndene, og lese opp kristenretten. Det var besluttet på lagtingene rundt i Norge at kristendommen skulle innføres som statsreligion. Noen steder var det problematisk, mens de fleste steder gikk det greit. Snorre Sturlason forteller historier om folk som ble drept eller lemlestet når de nektet å oppta den nye troen. Her møtte han mye motstand, fordi lovene stred mot de skikkene som ble praktisert. Olav truet med både død og lemlestelse, og tap av eiendom. På denne måten skaffet han seg mange fiender. Han praktiserte likhet for loven, dvs at storfolk ble straffet på samme måte som bønder. Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer. I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet. "Heimskringla" mente det var innenfor Bokn. Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i «Flokkr om Erlingr Skjalgsson». De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som «der var en hard kamp utenfor Tungenes» (vers 2), «Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes» (vers 3) og «etter kampen her ved Utstein» (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden. Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: «Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn». Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: «Nå hogg du Norge ut av hånden min», og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik det det er mulig at replikken er dikting. I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Han var da konge over Danmark og England. Med sin enorme rikdom kjøpte han seg allierte blant stormennene, og de ble lovet stor makt og etterlengtet frihet fra Olavs harde styre dersom de støttet ham. Olav ble sviktet også av sine hærmenn, og måtte til slutt flykte. Biskop Grimkjell ble igjen for å styre kirken. Olav dro med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn til Gardarike (Russland). Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegjerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle giftet seg med. Knut ble hyllet til konge på Øretinget, og gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge. Jaroslav tilbød Olav å bli konge i Volga-Bulgaria, noe han avslo. Da Håkon Jarl druknet i et skipsforlis, bestemte Olav seg for å dra tilbake til Norge. Olavs hjemkomst og slaget på Stiklestad. Olav faller på slagmarken. Tegnet for den illustrerte Snorreutgaven av Halfdan Egedius. Torgils og Grim bærer Olavs lik bort fra slagmarken. Tegnet for Snorres "Norge Kongesagaer. Heimskringla" (1899) av Halfdan Egedius. Alterbilde fra Nidaros som viser Olavs død på Striklestad. Olav den helliges død. Miniatyrbilde. Olav reiste tilbake til Norge. Olav ble drept i slaget ved Stiklestad. Olav skal ha blit drept av hogg i halsen, magen og låret. Snorre hevder at det var Kalv Arnesson som hogg kongen i halsen, Tore Hund som stakk spydet i magen på kongen og Torstein Knarresmed som hogg kongen i låret. Dette var 29. juli 1030. Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen. Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad er således først og fremst å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt helgenlegende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn. Hoftuns tolkning har liten støtte blant andre forskere. Olav som grunnlag for maktkamp mellom kirken og kongene. Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til helgen og «Norges evige konge» (Rex Perpetuus Norvegiae). Kirken ville at Norges konger i ettertiden skulle regnes som Olavs vasaller. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Svært få av de senere kongene gikk med på akseptere dette. Den eldste teksten som hyllet Olav som helgen kan være skrevet allerede omkring 1031-1035: "Glælognskvida" av Torarinn Lovtunge. At Olav var en viktig helgen kommer også til uttrykk i Norges riksvåpen, der løven holder en øks – et symbol på helgenkongen. Sagndannelsen. Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Som dokumentasjon ble det laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk "Passio Olavi" fra ca 1170, en helgenvita som både ble en del av Gammelnorsk homiliebok og som i en kortversjon ble spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster kan nevnes diktet "Geisli", som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros. I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik. Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det påstås at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Om dette har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om. Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Nidarosdomen ble reist til ære for Olav. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene i middelalderen, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål. Foruten Nidarosdomen er Ringsaker kirke og Avaldsnes kirke kjente olavskirker i Norge. Skt.Olai domkirke i Helsingør ligger like ved Kronborg slott på Sjælland i Danmark. Det var også Olavskloster i Stavanger, Tønsberg og Oslo alle med tilhørende Olavskirker. Reformasjonen. Den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-1537 satte en stopper for valfartene til St. Olavs skrin i Nidarosdomen. De to kostbare ytterskrinene ble raskt ødelagt, mens den opprinnelige trekisten med helgenkongens legeme ble oppbevart på erkebiskop Olav Engelbrektssons borg Steinvikholm 1536-1564 og deretter i en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen fram til 1568. Siden er stedet for denne graven blitt glemt. Helgenkultus i den ortodokse kirken. St. Olav omtales oftest som en katolsk helgen, men også Den ortodokse kirke holder frem Olav Haraldsson som en stor norsk helgen. Ikke bare var han en del av den udelte kirke før Det store skisma i 1054; han tilbragte også en viktig del av sitt liv i Russland. Da han forlot Russland, lot han sin sønn bli igjen i landet. Olavskirker og -monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden, også i østlige egner som Novgorod, Viborg, Gdansk og Tallinn. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs legendariske og mirakuløse sverd Bæsing. Ortodokse ikonmalere har utvilet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirkene i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert eller som del av ikonostasen. Den norske ambassadørresidensen i Moskva huser også et russisk Olavsikon. Men det eldste kjente Olavsikonet i bysantinsk stil er fra 1200-tallet og finnes på én av søylene i Fødselskirken i Betlehem. I Tromsø finnes Hl. Olav ortodokse kirkeforening, som er en del av Den ortodokse Kirke i Norge. Ortodokse olsokfeiringer har blant annet funnet sted i Nidaros, på Stiklestad og i Oslo. Olav i nasjonal retorikk. Olavs liv og verk er tema i en rekke dikt, teaterstykker, drama, romaner og musikkverk. Ludvig Irgens-Jensens oratorium "Heimferd" ble skrevet i 1930, i anledning 900-årsdagen for Olavs død. Det var på 1930- og 1940-tallet et av de mest populære musikkverk skrevet i Norge. Partido Socialista Obrero Español. Partido Socialista Obrero Español (PSOE) eller "Det spanske sosialistpartiet" er et spansk sosialdemokratisk parti, grunnlagt 2. mai 1879. Etter valgene til den spanske nasjonalforsamlingen 14. mars 2004 ble partiet landets største med 43 prosent av stemmene. Partiet er medlem av Det Europeiske Sosialdemokratiske Partiet og Sosialistinternasjonalen. Partiet har siden 2000 blitt ledet av José Luis Rodríguez Zapatero, som også ble landets statsminister i 2004. Historie. Partiet ble grunnlagt av Pablo Iglesias i Madrid den 2. mai 1879 med det formål å organisere og representere arbeiderbevegelsens interesser. Partiets politiske mål var sosialisme i henhold til marxismens prinsipper. PSOE var en del av venstresiden som vant valgene i 1936, og partiets leder Juan Negrín ble statsminister fra september 1936 til 1939. Da general Francisco Franco sammen med høyrekrefter ledet et forsøk på statskupp i 1936 og den spanske borgerkrigen startet, ble partiet splittet i tre deler: en marxistisk, en sentrumsorientert og en reformistisk sosialistisk retning. Under diktaturet fra 1939 ble partiet forbudt og fikk først gjenoppta sin virksomhet i 1977. I 1979 ble marxismen avskaffet i partiprogrammet, og partiet sluttet seg til de andre europeiske sosialdemokratiske partiene. Etter gjeninnføringen av det spanske demokratiet har partiet fått ny regjeringsmakt, første gang fra 1982 til 1996 under partileder og statsminister Felipe Gonzalez. Ved valget 2004 overtok partiet overraskende regjeringsmakten fra det borgerlige Partido Popular som lenge lå an til å vinne valget. Den borgerlige regjeringens håndtering av terrorbombingen i Madrid like før valget, hadde utvilsomt betydning for PSOEs valgframgang. Partileder José Luis Rodríguez Zapatero, som hadde vært partiets generalsekretær i en årrekke, ble i 2004 Spanias statsminister. Ved valget i 2008 økte partiet sin oppslutning, og fortsatte ved makten, selv om partiet ikke fikk rent flertall. Ved parlamentsvalget i november 2011 gikk PSOE tilbake med 59 mandater til 110 i deputertkammeret. Det var det det dårligste resultatet etter at partiet ble tillatt igjen i 1977. Partiet mister regjeringsmakten til Partido Popular, som fikk rent flertall. John Wyclif. John Wyclif (født i 1320-årene, død 31. desember 1384) var en engelsk reformator, som i sterke ordelag kritiserte paven og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. Han begynte tidlig å studere Bibelen, hvis ord og innhold ble viktig i hans kirkekritikk. I 1370 ble han professor i teologi ved Universitetet i Oxford, og det var i denne perioden han stod frem som reformator. Han fremmet etter hvert sine reformtanker både gjennom ord og handling. Wyclif hevdet at Gud har all makt og at det bare er den som oppfyller Guds lov som har rett til å styre. Hans lære gikk ut på at det er Bibelen som er kirkens høyeste autoritet; han forkastet pavedømmet og avviste helgendyrkelse, valfarter, avlat og sjelemesser. Kritikken gikk også utover sakramentene – verken konfirmasjonen eller den siste olje er i følge Bibelen sakramenter. Wyclif fikk oversatt Bibelen til engelsk, slik at folk flest kunne lese den, skjønt han deltok ikke selv i oversettelsesarbeidet. Skriftene ble ikke oversatt fra grunnteksten, men fra den latinske bibelen "Vulgata", som ble brukt av den katolske kirke. Som et annet tiltak sendte han ut predikanter, hvis oppgave var «Guds ord» – som i Matteus 10, hvor Jesus sendte ut apostlene. Grunnet sitt avvikende syn ble Wyclif av kirken dømt som kjetter og måtte et par år før han døde trekke seg fra professoratet ved Oxford, men han fikk beskyttelse både fra parlamentet og folket til å fortsette sitt arbeid livet ut. Mange av hans predikanter ble forfulgt, og mange av dem ble henrettet ved brenning på bål. Etter Wyclifs død ble forfølgelsene hardere, graven hans ble åpnet og hans ben ble brent og kastet på elven i 1427. John Wyclif blir sammen med Jan Hus sett på som reformasjonens forløpere. Selv om Wyclifs reformbevegelse ble stoppet, levde tankene videre. Den verdensomspennende organisasjonen Wycliffe Bibeloversettere er oppkalt etter ham. Martin Luther. Martin Luther (opprinnelig "Martin Luder", født 10. november 1483 i Eisleben i Det tysk-romerske riket, død 18. februar 1546 i Eisleben) var en tysk reformator og teolog. Han ble opprinnelig katolsk prest i augustinereremittenes orden. Han fikk en grundig utdannelse av sin orden, og ble professor ved universitetet i Wittenberg. Tidlig i 30-årsalderen utviklet han teologiske synspunkter både om kirkens myndighet, sakramentene, og mennesket og dets forhold til Gud som – sammen med hans avstandtagen fra kirkelige misligheter, for eksempel innen måten avlat ble praktisert på – ga støtet til reformasjonen og førte til grunnleggelsen av de evangelisk-lutherske kirker. Startpunktet for reformasjonen oppgis tradisjonelt som 31. oktober 1517, den dag han utsendte sine diskusjonsteser mot sider ved avlatspraksisen, som han ifølge en utbredt, men tvilsom og dårlig historisk belagt legende spikret opp på kirkedøren i Wittenberg. Men i seg selv representerte ikke denne hendelsen noe skjellsettende brudd. Derimot var det den måten striden mellom Luther og hans motstandere utviklet seg på, både dens stadig eskalerende form og i dens gravitasjon mot teologisk mer sentrale anliggender enn kun sider ved kirkelig botspraksis, som frembragte et ugjenkallelig brudd i løpet av få år. I 1521 ble Luther lyst fredløs, og han tok tilflukt hos en velvillig og mektig fyrste. Hans bevegelse fikk noen tilbakeslag i forbindelse med den tyske bondekrigen og da det ikke lyktes å holde de kirkekritiske fraksjoner samlet på grunn av sprikende teologiske standpunkter. Luthers oversettelser av Bibelen hadde en stor betydning for utviklingen av det tyske språk. Hans salmediktning inspirerte til en fremblomstring av kristen menighetssang også innen andre trossamfunn. Hans ekteskap med nonnen Katharina von Bora ga presteekteskapet legitimitet innen flere kristne tradisjoner. Luthers reformasjon sprengte den kirkelige enhet på det kontinentale Vest-Europa og i Nord-Europa, og fikk også store og varige politiske og kulturforandrende konsekvenser. Oppvekst, utdannelse, prestevielse (1483–1509). Martin Luther ble født i en familie i Eisleben den 10. november 1483, og ble døpt dagen etter i St. Peters- og Paulskirken. (Den 11. november er i den katolske kalender minnedagen for Martin av Tours.) Han vokste opp i Mansfeld (nær Eisenach) der hans far Hans Luder (fra "Lothar") arbeidet i gruvene. Faren ble senere rådsherre i hjembyen. Her fikk Martin inn hele atmosfæren av senmiddelaldersk folkefromhet. I den spilte troen på hekser og djevler en ikke ubetydelig rolle, sammen med annen overtro. Samtidig var han sterkt bundet til kirken. Man levde i kirken og med kirken, slik som kirken levde i og med folket. Martins utdannelsesvei var også lagt helt inne i det kirkelige liv: latinskole i Mansfeld (1489–95) og i Magdeburg (1495–97), der han bodde hos Brødrene av det felles liv og ble kjent med "«Devotio Moderna»". Deretter skole i Eisenach (1498–1501). Fra 1501 studerte han i Erfurt, hvor han i 1505 avsluttet med det filosofiske grunnkurset som "Magister artium". Oppholdet i Erfurt kom til å få stor betydning for hans teologiske kurs. Der doserte man den occamistiske-nominalistiske "«via moderna»" i filosofi og teologi. Denne skoleretningen innenfor katolsk teologi hadde ingen stor tilslutning i Europa forøvrig, men i Sachsen stod den sterkt. Det var farens vilje at Martin skulle bli rettslærd. Men da han den 2. juli 1505 befant seg ved Stotternheim på vei til Erfurt, kom han i samvittighetsnød da lynet slo ned like ved ham. I en skuddbønn lovet han å bli munk dersom den hellige Anna berget hans liv. (Jomfru Marias mor den hl. Anna var gruvearbeidernes vernehelgen, og Martin hadde vokst opp med mange gruvearbeidere rundt seg.) Noe overilet, men ikke uten indre forberedelse, meldte han seg den 17. juli hos augustiner-eremittene i Erfurt. Etter novisiatet mottok han prestevielsen i domkirken ("Der Erfurter Dom", tidligere kalt "Marienkirche") i Erfurt den 4. april 1507 av Mainzer-hjelpebiskopen Johann Bonemilch von Laasphe, som bodde i Erfurt. Den 2. mai feiret han sin første messe i augustiner-eremittenes kloster. Først deretter begynte det egentlige teologistudium i Erfurt. Dette bygget igjen på Gabriel Biels strengt nominalistiske teologi. Undervisning i Wittenberg (fra 1509). Han fortsatte så teologistudiene i Wittenberg (1508/09) mens han underviste i filosofi, og tok teologisk doktorgrad etter et avbrudd 1510/11) da han var på Roma-reise. I 1512 overtok han sin ordensforesattes, Johann von Staupitz', bibelprofessorat ved universitetet i Wittenberg, og holdt forelesninger over Salmene (1513–15), Romerbrevet (1515/16), Galaterbrevet (1516/17), Hebreerbrevet (1517/18), og igjen over Salmene (1518/19). I 1517 endret han sitt etternavn "Luder" til "Luther" (henspiller på det greske ord ελευθερος, "eleutheros" = «den befridde, fri»). «Tårnopplevelsen». Innenfor denne rammen spiller en «tårnopplevelse» ("Turmerlebnis") i tårnværelset i klosteret i Wittenberg en rolle. Under stille refleksjon over Rom 1,16-17 gikk betydningen av «Guds rettferdighet» opp for Luther. Et spørsmål som lenge hadde opptatt ham var: "«Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?»". Nå oppdaget han at den «Guds rettferdighet» som det tales om i Rom 1,17, ikke er den strenge dømmende rettferdighet hos en Gud som i ubønnhørlig hårdhet holder dom over den arme synder. Det er tvert i mot en "nådens" rettferdighet. Gjennom den ser han nådig på den syndige troende, av ren barmhjertighet for sin Sønns forsonende lidelses skyld. Ved det blir synderen «rettferdiggjort». Mange Lutherforskere vil ikke betrakte «tårnopplevelsen» som det skjellsettende punkt i Luthers utvikling, og fremholder at hans «reformatoriske oppdagelse» sikkert vokste frem gradvis. Datering av tårnopplevelsen. Tidligere har forskere gjerne datert tårnopplevelsen til et tidlig tidspunkt. Men noen senere historikere finner det sannsynligst at den fant sted senere, cirka 1518/19. Dette synes å ha ryggdekning også i Luthers egen angivelse i sitt såkalte «store selvvitnesbyrd» i 1545, der han sier at erkjennelsen kom til ham før han foreleste over Salmene for annen gang (1518/19). Kamp mot avlatshandelen (1517–1518). Som sjelesørger i Wittenberg lærte Luther de skjebnesvangre følgene av dominikaneren Johann Tetzels forflatende avlatsforkynnelse å kjenne. Han forfattet så, på latin, 95 teser på som utgangspunkt for en diskusjon om avlatens bruk og vesen. Den 31. oktober 1517 sendte han dem til erkebiskopen av Magdeburg og Mainz, Albrecht av Brandenburg og biskopen av Brandenburg, Hieronymus Schultz, og til noen lærde venner. De angrep ikke avlaten i seg selv, men reagerte på misbruk og en grovt materialistisk innstilling. Mot dette stilte han sin nyvunne lære om troen som den avgjørende faktor i frelseshendelsen. I sitt private følgeskriv til de nevnte biskoper bad han om oppklaring, og krevde at avlatspredikantene skulle pålegges tilbakeholdenhet. Noen måneder senere, ved disputasen i Heidelberg i mai 1518, tok Luther ikke opp avlaten i seg selv, men den teologi som var med på å legge grunnlaget for avlaten. Ble tesene slått opp på kirkedøren? Ifølge nyere forskning kan det ikke være tale om at Luther høytidelig protesterende slo opp disse tesene på døren til slottskirken i Wittenberg. Dette bygger på en versjon som først ble fremkastet etter Luthers død av Filip Melanchthon i 1546, og som senere ble ukritisk gjentatt. Ettersom slike oppslag var en metode i universitetsmiljøer å føre offentlig debatt på (og slottskirken tjente som universitetskirke), kunne man ikke "a priori" avvise muligheten. Men Melanchthons versjon er ingen øyenvitneskildring; han kom ikke til Wittenberg før i 1518. Luther sendte rett og slett tesene til de nevnte biskoper og til vennene Johann Lang i Erfurt og Christoph Scheurl i Nürnberg. Det ville ha vært en provokasjon av Luther å offentliggjøre tesene før de biskoppelige adressatene mottok dem; intet tyder på at han ønsket dette. Det er også bemerkelsesverdig at det aldri fant sted noen offentlig disputasjon om tesene i Wittenberg, og at det aldri (så langt, 2004) er funnet noe tidlig trykk av tesene i byen. Det var Scheurl som lot dem trykke, uten at Luther visste det eller ville det, og snart ble de kjent i hele Tyskland. Reaksjoner på tesene. Offentliggjørelsen av tesene fikk en uventet virkning, i begynnelsen til Luthers oppriktige forskrekkelse. Det viste seg at det var en vidt utbredt uvilje og harme over den usalige handel som den romerske kurie, erkebiskop Albrecht og fuggernes bank drev med avlaten, og som dominikanerne hadde gjort seg til håndlangere for. De fleste oppfattet Luthers teser som en åpen protest, og så ikke noe dypere teologisk anliggende i dem. Erkebiskop Albrecht innklaget Luther for Roma, uten å verdige ham selv noe svar. Erkebiskopen led selv et økonomisk tap, da avlatsforkynnelsen måtte bli avbrutt, og han fikk ikke den sum som han var blitt lovet fra fuggernes bank, til sammen skulle avlaten ha innbragt 52 286 dukater. I juni 1518 ble kjetterprosessen mot Luther åpnet i Roma. Luther hadde i utgangspunktet søkt samtale og diskusjon, ikke strid. Han var imidlertid lite fornøyd med sine «samtalepartnere». Lokalt i Tyskland engasjerte Tetzel seg kraftig, også for å forsvare seg mot det han oppfattet som fortegnelser av hans forkynnelse. Den romerske kurie kom etter noen måneder på banen. Dialogen gikk fort i stå fordi Luther ble mer og mer avfeiende ovenfor sin romerske motpart Mazzolini (også kalt "Prierias"), og til slutt 1519 sluttet han rett og slett å besvare hans brev. Luther for Cajetan (1518). Det var meningen at Luther skulle svare for seg i Roma. Men kurfyrst Fredrik den Vise av Sachsen utvirket at han ikke ble avhørt i Roma, men i stedet av kardinal Cajetan, som var til stede på riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den 11. oktober 1518. Her nektet Luther å tilbakekalle noe, flyktet fra Augsburg og tilbake til Wittenberg, der han ankom på selve årsdagen for de 95 tesene. I løpet av året hadde han vunnet meget støtte hos fyrstene. Han klaget på kardinalen til paven. Dermed var det hele for alvor satt i bevegelse. Paven selv engasjerte seg nå direkte i spørsmålet, med bullen "Cum Postquam" (8. november 1518). Her utla han katolsk avlatslære, vel innrømmet misforhold innen avlatshandelen men ellers direkte motsa Luthers prinsipielle standpunkter. Snart etter, den 28. november 1518, appellerte Luther til et allment konsil. Luther oppfattet situasjonen som truende, og kort tid etter tilbød Luther seg å gå i eksil. Men kurfyrst Fredrik den vise bestemte seg for å holde sin hånd over ham (18. desember 1518). Også den pavelige utsending Karl von Miltitz engasjerte Luther i dialog i 1519, uten at det førte til noe varig. Disputasen i Leipzig og dens virkninger (1519–1520). a>. Luther sitter til venstre for tronstolen. Teologen Johann Eck (1486–1543) i Ingolstadt hadde befattet seg med Luthers teologi siden 1517, og var en av de første som innså at de 95 tesene pekte ut over sitt direkte siktemål, en korreksjon av avlatspraksisen. De stilte i virkeligheten også spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat, og endelig ved den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv. Ved disputasen i Leipzig mot Karlstadt og Luther (27. juni–16. juli 1519) forsvarte Eck kirkens lære. Det dreiet seg ikke lenger om avlat, men om pavens makt, om konsilenes ufeilbarlighet og om sakramentene prinsipielt. Luther forkastet at pavens primat er begrunnet i Bibelen (Matt 16,18), og hevdet at de allmenne konsiler kunne ta feil, slik for eksempel konsilet i Konstanz hadde tatt feil i saken mot Hus. Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket. Ecks argumenter bidro sikkert til å fremskynde hos Luther en skarpere avvisning av grunnleggende deler av katolsk lære. Men etter disputasen var Sachsens hertug Georg entydig i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser. Luthers kritikk av kirken blir mer grunnleggende. Etter disputasen i Leipzig tok Luther sitt kirkebegrep opp til grundig vurdering. Da kom han til at hans trosopplevelse, som hadde sitt grunnlag i en umiddelbar, subjektivt erfart troende hengivelse til Kristus, ikke lenger hadde plass for noen form for formidlere. Dermed var sakramentene og hele det religiøst-kirkelige liv nærmest blitt hindringer på veien mot Gud. Han betegnet dem som «gjerningsrettferdighet». Hele den synlige, institusjonelle kirke syntes for ham å være djevelens verk. Luthers holdning til paven skjerpes. Hva gjelder Luthers innstilling til paveembedet, er det uklart om omslaget virkelig kom etter disputasen. Før disputasen skrev Luther riktignok (3. mars 1519) i et brev til pave Leo X at "«for Gud og hans skapning vitner jeg at ikke har ønsket, ei heller nå ønsker, å rokke ved eller undergrave den Romerske Kirkes eller Deres Hellighets myndighet»". Men litt senere skrev han at han var "«usikker på om paven er Antikrist eller hans apostel»". Og i februar takket han Scheurl for det krasse kampskriftet mot paven som han hadde tilsendt ham "(«Julius' og St. Peters dialog»)" med ordene at han var sårt fristet til å oversette det til folkespråket for folkets del. Men i alle fall, etter disputasen ga Luther uten omsvøp uttrykk for at paven var Antikrist, Kristi onde motstander, som ledet menneskene ut i elendighet. Han hadde satt seg selv i Kristi sted, og dermed utfordret Guds vrede. Med tiden forsterket disse forstillingene seg hos Luther: Paven ble for ham Antikrist i egen person. Fra bullen "Exurge Domine" til bannlysningen (1520–1521). Den romerske prosessen mot Luther hadde foran valget av ny keiser stoppet opp, og ble ikke gjenopptatt i Roma før i begynnelsen av 1520. Johann Eck reiste selv til Roma for å få fortgang på saken. Den 15. juni 1520 kom så bullen "Exurge Domine" fra pave Leo X. Den fordømte 41 læresetninger fra Martin Luthers skrifter, og krevde at han skulle trekke den tilbake innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon. Bullen representerte den første offisielle stillingtagen fra Pavestolen mot den begynnende lutherske reformasjon. Bullen forkynnes i Tyskland. Paven utnevnte Johann Eck til å proklamere bullen i Tyskland. Hans ankomst sommeren 1520 utløste voldsomme mishagsytringer; det var bare så vidt mulig for ham å forkynne bullen mange steder. Bullen hadde ingen virkning på Luther utover å befeste ham i sine standpunkter og skjerpe den polemiske tonen. Tre reformatoriske hovedskrifter. Samme høst utga han også et skrift "«Om gode gjerninger»". Det endelige bruddet. Luther fullførte bruddet fra sin side den 10. desember 1520 med å sette fyr på bullen i Wittenberg. Samtidig brente han også sine motstanderes skrifter og de kirkelige rettsbøker. Den 3. januar 1521 ble han bannlyst i Roma med bullen "Decet Romanum Pontificem". Riksdagen i Worms (1521). Luthers popularitet i Tyskland var sterkt stigende, både blant fyrster og i brede lag av befolkningen. Men den nye keiser Karl V, som var blitt kronet i Aachen den 23. oktober 1520, hadde til hensikt å reise en riksakt mot ham så snart han var blitt bannlyst av kirken. Han innkalte riksstendene til Worms for riksdag. Bare etter påtrykk fra Fredrik den Vise av Sachsen gikk han med på at Luther først skulle bli utspurt på riksdagen. Luther for riksdagen. I mars ga keiseren Luther fritt leide til og fra Worms. Hans reise dit, ledsaget av tro medarbeidere som Justus Jonas, var en triumfferd, og han preket for folket i Erfurt, Gotha og Eisenach. Luthers inntog i Worms den 16. april 1521, høytidelig ledet av den keiserlige herold, ga ikke inntrykk at det var en slagen mann som ankom. Den 17. og 18. april fremstod han for riksdagen, og fastholdt og forsvarte sine skrifter. "(Jeg hverken kan eller vil tilbakekalle noe, for det hverken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet.)" Keiseren holdt neste dag også en tale, der han beklaget at han hadde har nølt med å ta forholdsregler mot Luther. Han bekreftet Luthers frie leide, men sa at han heretter ville betrakte ham som kjetter, og oppfordret riksstendene til å gjøre det samme. (For flere detaljer, se Riksdagen i Worms). I slutten av april forlot Luther Worms, og ble «bortført» av hertug Fredriks menn (avtalt på forhånd), og bragt i tilflukt på borgen Wartburg den 4. mai. Wormser-ediktet. Luther ble så lyst fredløs ved "Wormser-ediktet" av keiseren. Ediktet reiste riksakt mot ham og hans tilhengere. Det inneholdt også fordømmelser av Luther og erklærte ham som kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Augustinermunken ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser. Ediktet ble ikke offentliggjort før på riksdagens siste dag, etter at mange stender var reist. Forsøk på å håndheve en utlevering av Martin Luther slo feil fordi han alt var på Wartburg. Også på lang sikt ble det vanskelig å gjennomføre ediktet. Keiser Karl, som hadde gjort gjennomføringen av ediktet til sitt program, ble nå borte fra Tyskland i hele ni år. Imens kunne Luthers lære uhindret slå rot. I tilflukt på borgen Wartburg (1521–1522). Luthers nesten ett år lange opphold på Wartburg var en ny viktig opplevelse, borte fra klosterlivets religiøse rutiner og andre ytre forpliktelser. Han hadde all tid til egne prosjekter og eksistensielle og teologiske refleksjoner. Under pseudonymet «Junker Jörg» reiste han av og til rundt i omegnen for å bli bedre kjent med den vanlige tyskers omstendigheter og ikke minst språkføring. Allerede våren 1521 hadde en enkelt prest giftet seg. Luther hadde rost ham for det, skjønt det stred mot rikets rett. Mens Luther lå i skjul, rullet reformasjonen videre. Stadig flere ordensfolk forlot sine klostre. I januar 1522 ga ordenskapittelet for augustiner-eremittene i Weimar tillatelse til at alle medlemmer kunne tre ut av ordenen, og snart var deres tyske provins helt oppløst. Nå satte det inn en regulær klosterflukt, og mange steder lukket hele klostre sine porter. Lutherbibelen. Det var på Wartburg at Luther begynte sitt store oversettelsesarbeid av Bibelen på tysk. Det var slett ikke første gang Bibelen ble oversatt til tysk eller ble utgitt i trykt form. Luther var heller ikke den første som oversatte bibelske tekster til tysk fra gresk. Men Luther var den første som oversatte "hele" Bibelen fra originalspråkene i stedet for fra latin. Med hjelp fra Melanchthon, Spalatin og andre fullførte han sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk i 1522 – det meste av arbeidet hadde han gjort på kun elleve uker under oppholdet på Wartburg, på grunnlag av Erasmus' greske utgave av nytestamentet fra 1516. «Lutherbibelens» språklige kvaliteter kom til å bety meget for normeringen av et tysk fellesspråk, og er blitt kalt «en språklig genial personlig prestasjon» (Josef Lortz). Den språklige kraft og oversetterens berømmelse gjorde at den snart ble vidt utbredt. Førsteutgaven, den såkalte septemberutgaven, solgte så raskt at en ny utgave måtte trykkes allerede i desember. Selv om oversettelsen fra et filologisk synspunkt var uten sidestykke i tysk språkhistorie idet den ved ett slag skapte grunnlaget for "«Hochdeutsch»" (høytysk), inneholdt den teologisk tendensiøse feil som gjorde det nødvendig med senere revisjoner. Foruten å være en bibeloversettelse var den et angrepsvåpen mot den gamle kirke, den inneholdt også illustrasjoner som gjorde narr av pavedømmet. Oversettelsen av Det gamle testamente tok lengre tid, og var ikke ferdig før i 1534. Luther valgte å utelate deler av GT som fantes i den greske Septuaginta men ikke i de hebraiske masoretiske tekster. De var riktignok med i hans tidligste oversettelser, men ble senere fjernet, likesom de nytestamentlige skriftene Jakobs brev, Judas' brev og Åpenbaringsboken, som Luther mislikte blant annet fordi de syntes å stride mot læren om "troen alene". De nytestamentlige utelatelsene ble raskt tatt inn igjen. Wartburgpostillen. Mens han var på Wartburg utarbeidet Luther også en "«Kirkepostille»", kjent som «Wartburgpostillen». En postill er en samling prekener over alle kirkeårets evangelieperikoper og epistler som prestene i nødstilfeller kunne lese opp fra prekestolen under gudstjenesten eller bruke i sitt prekenarbeid. Wartburgpostillen var en utvidet tysk utgave av den latinske postillen som han året før hadde utarbeidet på oppfordring av kurfyrst Fredrik den vise, og som inneholdt prekentekster for de fire adventssøndagene. Under sitt opphold på Wartburg ble Luther bare ferdig med prekenene til advent (1522) og jul (Julepostillen 1522). Senere kom en samling med prekener frem til og med langfredag (Fastepostillen 1525). Etter dette kom det ut en rekke forskjellige prekensamlinger, men disse var alle skrevne av Luthers medarbeidere på grunnlag av notater fra prekener Luther holdt. Kvaliteten på disse varierer. Nye kampskrifter. Samtidig forfattet han også små leilighetsskrifter, som "«Om munkeløftet»". Med dem innledet han en lang rekke kampskrifter der han ofte på en grotesk måte rakket ned på katolsk lære og katolske skikker. Han svartmalte også det som man skulle mene stod ham særlig nær personlig: munkestanden, sølibatet, messeofferet, den prestelige tjeneste, og så videre Hans svar på kritikk fra Latomus av Leuven, Hieronymus Emser og fra det teologiske fakultet ved universitetet i Paris, der han grovt karikerer og overhøvler dem i utøylet raseri. Hans kommentar til den ferskeste pavelige skjærtorsdagsbullen "«In coena Domini»" på folkelig tysk, spiller på humor fra nederste hylle og krysser også grensene for det religiøst anstendige. Den grove formen og tonen i disse skriftene, som takket være boktrykkerkunsten fikk hurtig spredning, bidro til å forgifte den alminnelige atmosfæren. Billedstormen i Wittenberg og bruddet med Andreas Karlstadt (1522). Avbildning av Luther på Lutherhaus i Wittenberg I desember 1521 kom det til tumulter i Wittenberg, hvor billedstormere som Andreas Karlstadt og andre påberopte seg en særlig inspirasjon fra den Hellige Ånd. De bekjempet barnedåpen og stiftet vidtgående uro. På anmodning fra Melanchthon forlot Luther sitt eksil på Wartburg i mars 1522 for å gjenopprette ro og orden. Han rettet massiv kritikk mot Karlstadt, og erklærte en rekke av reformene som ugyldige eller forhastede. Karlstadt svarte med et skarpt skrift mot Luther, og dermed var de gamle meningsforskjellighetene mellom de to (som i utgangspunktet ikke hadde vært av teologisk men snarere av strategisk art) vokst til noe mer ugjenkallelig. I 1523 vendte Karlstadt ryggen til Luther og Wittenberg, og i 1524 fikk Luther ham fordrevet fra Sachsen. Luther fikk mye å ta seg av overfor «svermerne» i Wittenberg. Til dem hadde Thomas Müntzer sluttet seg. Disse svermerne påberopte seg at Gud ikke bare har åpenbart seg ved «Skriften alene» (Sola scriptura), men like meget gjennom det «indre lys», det «åndelige ord». Under bondekrigen ble den teologiske striden ytterligere skjerpet. Bondekrigen og fyrstereformasjonen (1524–1525). Bondekrigen (1524–25) hadde primært økonomiske og sosiale årsaker, men tidspunktet og omfanget av utbruddet var delvis en følge av Luthers forkynnelse. Mange bønder var av den oppfatning at Luthers skarpe kritikk av kirkelig øvrighet og hans forkynnelse om stendenes likeverd og frihet, innebar at han også støttet angrep på den sosiale orden, som de så på som urettferdig og undertrykkende og i strid med sann kristendom. En rekke av territorialfyrstene var også embedsbærere for den kirke Luther angrep. Krigens forløp. Oppstandene brøt ut sent i 1524 og grep om seg særlig i Schwaben, Franken, Elsass og Thüringen. Etterhvert som Thomas Müntzer ble en fremtredende lederskikkelse, utviklet opprøret seg til en regulær krig. Den anabaptistiske bevegelse (gjendøperne, av sine motstandere kalt Svermerne) fikk dermed økt vind i seilene, men den var aldri en ensartet bevegelse. Dåp på bekjennelse av tro var fra 1525 flere steder en opptakt til en seriøs kirkereform «nedenfra», som søkte politisk akseptering, men som under bondekrigen og senere ble oppfattet som en trussel mot lov og orden og en avvisning av barnedåpstradisjonen. De ble effektivt forfulgt både av lutherske, reformerte og katolske myndigheter. Til å begynne med virket det som Luther støttet bøndene, fordi han fordømte mange av de trykkende ordninger de led under. Men som krigen utviklet seg og det kom til eksesser i områder i Luthers hjemtrakter, så han for seg at stat, kirke, eiendom og familie stod i fare. Småfyrstene forente nå sine krefter og Luther oppmuntret dem i deres forehavende å slå ned opprøret. Den 6. mai 1525 oppfordret han fyrstene i skriftet "«Mot bøndenes myrdende og røvende bander»" til å gjøre sin plikt og slå opprørerne ned som gale hunder: "«Stikk, slå, drep.. Dør du, så vel deg! En saligere død kan du aldri få, for du dør i lydighet mot Guds ord...»". Mange av opprørerne betraktet Luthers ord som forræderi. Andre ga opp straks de forstod at de ikke hadde støtte hverken fra kirken eller fra kirkens hovedmotstander. I juni 1525 var opprøret knust. Fra folkebevegelse til fyrstereformasjon. Bondehæren ble tilintetgjort, og dette ble også et vendepunkt i reformasjonens historie. Bøndene var skuffet over Luther; mange vendte tilbake til den gamle kirken eller flyktet inn i sekter eller såkalte gjendøperbevegelser, selv om tortur og dødsstraff og andre former for straff og stigmatisering førte til at «svermerne» forsvant, selv om de så sent som 1530 fortsatt eksisterte som en reell faktor også i lutherske områder og som derfor fordømmes i sterke ordelag i den lutherske Augsburg-bekjennelse. Med bondekrigen mistet Luther mye av sin popularitet i folkedypet. Tilknytningen til territorielle fyrster førte imidlertid til den såkalte «fyrstereformasjon». Reformasjonen ble forordnet ovenfra. Den kirkelige makt ble overført til fyrstene. Dermed hadde man egentlig også prisgitt den «åndelige kirke» som Luther hadde kjempet for. Blant de første fyrstene som innførte reformasjonen «ovenfra» på denne måten, var landgreve Philipp i Hessen, og den tyske ordens stormester Albrecht av Preussen som på Luthers råd fikk Preussen omgjort til et hertugdømme og innrettet en luthersk landskirke der. Utviklingen kunne bli ganske forskjellig, etter hvilke territorier og byer det gjaldt. Den videre utbredelse av reformasjonen var først nå begynt, men tingene skjedde ikke lenger spontant. Bruddet med Erasmus om viljens frihet (1524-1525). Disse første årene hadde reformasjonen endel støtte fra mange humanister, men den mest innflytelsesrike av dem, Erasmus i Rotterdam, satt på gjerdet. Men i 1524 ble det åpenbart at Erasmus definitivt takket for seg. I sitt verk "«De libero arbitrio»" (1524 – om den frie vilje), analyserte han det han oppfattet som Luthers overdrivelser om den menneskelige frihets begrensninger. Luther tok dette ille opp og svarte med "«De Servo Arbitrio»" (1525, om den trellbundne vilje), der han ikke bare angrep Erasmus' verk, men også Erasmus personlig. Ekteskapet med Katharina von Bora (1525). Den 13. juni 1525 giftet han seg med den tidligere nonne Katharina von Bora, som sammen med elleve andre nonner var blitt ført fra sitt kloster Marienthron i Nimbschen sør for Leipzig i april 1523. Luther hjalp de som trengte hans hjelp til å finne ektemenn. Den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Katarina nektet; dersom hun ikke fikk gifte seg enten med en Nikolas von Amsdorf (46 år) eller Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet. Ekteparet fikk seks barn: Johannes (Hans) (7. juni 1526 – 28. oktober 1575), Elisabeth (10. desember 1527 – 1528), Magdalene (4. mai 1529 – 1542), Martin (9. november 1531 – 3. mai 1565), Paul (28. januar 1533 – 8. mars 1593) og Margarethe (17. desember 1534 – 1570). Påstanden om at Luther har norske etterkommere gjennom et tipptipptippoldebarn, Paul Schubert, som skal ha flyttet til Troms og virket som prest der, er forøvrig ikke sann. Konsolidering av reformasjonen. Statue av Luther på Marktplatz i Wittenberg, rådhuset i bakgrunnen I de følgende år tok den nye kirke form i Sachsen. Luthers gudstjenesteordning ble innført i 1526 "(«Deutsche Messe und Ordnung des Gottesdienstes»)". Fra oktober 1528 til januar 1530 var han engasjert ved kirkevisitasjonene som ga den saksiske kirke sin form. Han arbeidet også videre på sin bibeloversettelse, og var en fremragende salmedikter. Bruddet med Zwingli (1529). I 1529 kom og det endelige brudd mellom den saksiske (lutherske) reformasjon og de sveitsisk/sydtyske reformatorer. På riksdagen i Speyer 1529 ble det endelig vedtatt å iverksette Wormser-ediktet. Da la de nytroende stendene for første gang inn en åpen protest. De kalte seg nå «protestanter». Landgreve Philipp av Hessen ønsket nå å bilegge uenighetene blant reformatorene, og innkalte til religionssamtalene i Marburg i oktober. Prosjektet strandet på uenigheten mellom Luther og Zwingli om nattverden. Luther holdt fast ved Kristi reelle nærvær, mens Zwingli bare ville forstå det symbolsk. "«Dere har en annen ånd enn oss»", sa Luther ved bruddet. Luthers lille og store katekisme (1529–1530). Under sine reiser rundt i menighetene for å vurdere folkets religiøse oppdragelse, innså Luther at forholdene var elendige. "«Det alminnelige folk, særlig i landsbyene, har overhodet hadde noen kunnskap om kristen lære»" (forord til den lille katekisme). Dermed utarbeidet han sin lille og sin store katekisme, utgitt i 1529 og 1530. "Confessio Augustana", Riksdagen i Augsburg (1530). Bruddet med zwinglianerne innebar at de saksiske (lutherske) og de sørtyske stendene fremstod med hver sin bekjennelse under riksdagen i Augsburg 1530. Den saksiske var utarbeidet av Luther og særlig hans kollega og venn Philipp Melanchthon som hadde utarbeidet: "Confessio Augustana". Det ble fremført på riksdagen den 25. juni 1530, og formulerte den nye lære slik at det praktisk neppe var noen forskjell fra den gamle kirkelæren. Viktige omstridte lærespørsmål som viljens frihet, forvandlingen under messen, pavens primat, skjærsilden m.m. var blitt utelatt. Melanchthon og den bannlyste Luther kunne ikke selv vise seg, de ble underveis til Augsburg geleidet fra kurfyrstens slott Coburg i Thyringen. Den ledende rolle blant sachserme i Augsburg var det kansler og Martin Luthers nære venn og velgjører Christian Beyer som spilte med sin 3 timers lange forelesning, som for første gang på en riksdag var på holdt tysk. Den avgåtte kansler Gregor Brück stod klar med teksten på latin. Den tilsynelatende offisielle ettergivenhet var ikke lett å forstå fra et teologisk synspunkt alene. Den fryktede ottomanske hær stod meget nær Wien i juni 1530 hastet det å få en løsning på finansiering av en hærstyrke til å nedkjempe den tyrkiske fremmarsen. Keiser Karl 5, stod gjennom sin søster, dronningen av Danmark, familiært nært den wettinske fyrstefamilie i Wittenberg/Weimar. Han hadde tidlig i 1530 vært på reise til Wien. På veien forteller hans referenter at han var i Sachsen og kunne selv direkte ha vært delaktig i de pågående forarbeidene og forberedelsene som var satt i verk som fyrstelig oppdrag på kursfyrstens egen læreanstalt (det frie Universitetet i Wittenberg). Senere kan man forstå at det var viktig å avlede den pengepolitiske (og Karl 5s private gjeld til Fuggerne) og akutte militære begrunnelse (som fant sin historiske løsning) og fokusere på den teologisk/filosofisk diskusjon som foregikk i bakgrunnen. Særlig mellom den wittenbergske (saksiske) og den sveitsiske forståelse av hva som skulle skille protestanter og katolikkene. "Det er oppnådd mer enn man kunne håpe. Dere har gitt keiseren, hva keiserens er, og Gud hva Guds er (Matt 22,21) Keiseren..fullkommen lydighet ved at dere har innfunnet dere under så stor bekostning, møye og besvær". Den 4. oktober 1530 forlot Luther Coburg slottet sammen med delegasjonen fra Augsburg i kurfyrstens følge (kilde: brev til Justus Jonas 20.9.1530) Videre i brev til kurfyrst Johann: "Jeg gleder meg over at deres kurfyrstlige nåde har sluppet ut av helvetet i Augsburg". I de Schmalkaldiske skrifter berømmer han sin studievenn fra Erfurt og "fadder" Christian Beyer for det som tross alt ble oppnådd før det massive pavelige motangrepet som kom noen år senere. Landgreve Philipp av Hessen hadde forlatt Augsburg i protest; Forhandlingene brøt sammen. Riksdagen ble avsluttet 23. september 1530 med et skriv hvor man krevde at protestantene innen 15. april 1531 måtte gi sin tilslutning til den katolske lære på de punkter som fremdeles stod åpne. De protestantiske stender ledet av wettinerne og den brandenburgske kurfyrster kjempet for en annen løsning og la med dette grunnlaget for Schmalkaldenforbundet, som siktet mot både en endelig politisk og religiøs frigjøring fra både pavekirken og det tysk-romerske riket. Melanchthon og Luther på forskjellig kurs. De følgende år drev de saksiske reformatorer gjennom langs to akser: Melanchthon var dialogvillig og smidig, Luther holdt igjen og fryktet at «ettergivenhet» truet den evangeliske frihets fremtid. I denne ånd forfattet han i 1537 de schmalkaldiske artikler (etter Schmalkalden-forbundet, et forsvarsforbund opprettet av protestantiske fyrster og byer i 1531), i 1541 avviste han formidlingsforslagene fra Regensburg, og i 1545 protestantisk deltagelse på Tridentinerkonsilet. Philipp av Hessens «dobbeltekteskap». At Luther var seg bevisst betydningen av å holde seg inne med de reformatoriske territorialfyrster, viser hans håndtering av Philipp av Hessens ønske om å inngå et bigamøst ekteskap. I 1539 ga han i en uttalelse landgreven ryggdekning for å gifte seg med sin elskerinne, det ville være bedre enn hor. Han forklarte at selv om bigami ikke burde være lovlig eller en generell ordning, var det tillatt i Moseloven og ikke uttrykkelig forbudt i evangeliene. Ekteskapet fant sted i mars 1540. Her viser Luther seg fra en meget svak side moralteologisk. Om ikke det var nok: I Eisenach ("Eisenacher Konferenz" 1540) møtte han Philipp som nå motsatte seg å holde dette «dobbeltekteskapet» hemmelig. Luther rådet ham ikke bare til hemmelighold, men til å lyve om saken med en «sterk løgn» ("stark zu lugen"): «Å begå en liten løgn ville være bedre enn å utsette seg for så meget markskrikersk» for «å begå en nødløgn, en nytteløgn, en hjelpeløgn ville ikke være imot Gud» "(«ein geringe lugen zu thun, wer besser dan sovil mortgeschrei auf sich zu laden», for «ein notlugen, ein nutzlugen, hilflugen zu thun, wer nicht widder Gott.»)" I et brev til landgreven erklærte han seg beredt til selv å betjene seg av nødløgn for også Jesus hadde jo sagt at Sønnen kjenner ikke timen, og at han ville benytte seg av sin status som skriftefar siden det er forbudt å avdekke hva som er sagt under skriftemålets segl. Kampskriftene fra Wittenberg blir mer groteske. Bortsett fra kortere reiser, særlig til kurfyrstens hoff i Torgau og i 1539 til Leipzig der hertug Henrik innførte reformasjonen, holdt Luther seg for det meste i Wittenberg der han ble oppsøkt og rådspurt av tusener. Samtidig ble hans fysiske plager mer og mer påtrengende; konstipasjon, dysenteri, nyresten, hals- og øreverk, hjerteproblemer, leddgikt, verkesår på bena. Han tynges også av depresjoner, og under et pestutbrudd i området har han sterke endetidsforventninger. (Eldre antiluthersk historieskrivning har antydet eller påstått at "malum Franciae", det vil si syfilis, skulle ha vært blant Luthers lidelser. Men senere lutherforskning etterlyser vederheftige holdepunkter for en slik antagelse.) Til tross for sine lidelser fortsatte Luther å preke, forfatte traktater og skrifter, og vant seg selv en plass som en av Tysklands mest populære og produktive forfattere. Forfatterskapet vitner om store humørsvingninger, hans polemikk mot Henrik VIII av England og senere mot Heinrich von Braunschweig er blant det skarpeste han har skrevet. I disse årene blir språket hans ofte svært grovt og til tider svært vulgært. Luthers utfall var ikke avgrenset til personer som åpenbart stod reformasjonen fjernt; han kunne ytre seg svært intolerant både om «sakramentarianere» (et navn han ga tilhengerne av Zwingli) og «svermere» (gjendøpere som reformatoren Thomas Müntzer), "«jeg vil trampe dem alle under fot»". Luther, jødene og de tilbakestående. a>n i samtida, men tonen var likevel uvanlig hatsk. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti-judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet "Daß Jesus ein Geborner Jude Sei" vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse. Etter at det ikke skjedde, ble han en brutal og innbitt jødefiende, og forfattet tre hemningsløse kampskrifter mot dem: "Brief wider die Sabbather an einen guten Freund" («Brev mot sabbaterne til en god venn») (1538), "Von den Jüden und ihren Lügen" («Om jødene og deres løgner», 1543) og "Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi" («Om Schem Hamphoras (egentlig "Hellige, unevnelige navn", det vil si jødenes Gud) og Kristi ætt», 1544). I den første boka var han åpen for å omvende jødene til kristendommen, men fremstilte siden jødene og djevelen som kristendommens argeste fiender. Luther kom blant annet med utfall som dette: "«Hvis jeg kunne, ville jeg stukket dem (jødene) ned og i mitt raseri gjennombore dem med mitt sverd»". Det finnes en rekke slike utsagn. Andre protestantiske reformatorer var gjennomgående ille berørt av den eldre Luthers utfall mot jødene, og noen steder der den lutherske reformasjon var innført ble disse skriftene direkte underslått slik at folket ikke skulle la seg oppildne. Ettersom han også anførte en rekke resonnementer for denne jødefiendligheten, er det ikke å undre seg over at nasjonalsosialistiske ideologer senere skulle betjene seg av luthersitater, uten å nevne at han i sin siste preken sa at det var jødenes omvendelse og ikke utryddelse han oppfordret til. Nazistene betjente seg nokså fritt også fra andre kanskje ikke så skjønne sider av Luthers omfattende etterlatenskaper: Den protestantiske naziteologen Wolfgang Stroothenke viste til Luther i et verk («Erbpflege und Christentum», Leipzig, 1940) for å styrke de nazistiske holdninger til avliving av «livsuverdig liv» (eutanasiprogrammet Aktion T4). Han gjengir Luthers møte med et tolvårig åndssvakt barn, og sier at Luther var av den mening at det beste ville være å drukne det. "«Slike vesen er bare et stykke kjøtt og har ingen riktig sjel»." Luther og hekseforfølgelsene. Både Martin Luther og den sveitsiske reformatoren Jean Calvin engasjerte seg som predikanter mot hekser og trolldom. En forfølgelse av heksene så de som Guds vilje, og anførte 2.Mos 22,18: "«En trollkvinne skal du ikke la leve»". Et siste angrep på pavedømmet. I februar 1537, da han hadde så store nyresteinssmerter at han trodde seg døden nær, skrev han nærmest som et siste ønske til de protestantiske fyrster at de måtte være standhaftige i sitt "hat" mot paven. Blant bønner og dødslengsel skrev han på vers "«Pestis eram vivus, moriens ero mors tua, papa»". Han håpet bare på et liv til pinse så han skulle rekke å få ferdig et nytt skrift mot paven. Men han skulle leve nesten ti år til, og i 1545 ble han ferdig med dette sitt kraftigste antipavelige skriv: "«Wider das Papsttum vom Teufel gestiftet»" («Mot pavedømmet innstiftet av djevelen»). Språket er av det mest voldsomme Luther har prestert. Han fikk Lucas Cranach til å dekorere skriftet med skatologiske politiske tegninger mot Roma og paven. Luthers død (1546). Martin Luthers grav i slottskirken i Wittenberg Det siste Luther utrettet før sin død, var et forsoningsverk. Det gjaldt en strid mellom de to grevene i Mansfeld, Albrecht og Gebhard. I den hensikt la han ut (23. januar 1546) for å besøke ham. Under reisen ble han syk, og var svak da han ble innlagt på herberget i Eisleben. Til tross for sin svekkelse holdt han fire prekener. Den 17. februar ble han i sengen. Den 18. februar 1546 døde han, i sin fødeby. Båren ble bragt tilbake til Wittenberg den 20. februar, og begravelsen fant sted i Slottskirken. Johannes Bugenhagen holdt gravtalen. Som det står på stenen over hans grav, ble han 63 år, to måneder og ti dager gammel. Martin Luthers verker. Fra Martin Luther er tallrike skrifter overlevert; det finnes også et stort antall prekener, brev og taler, foruten en stor mengde salmer. Overleveringen av materialet er i stor grad Georg Rörer å takke, som samlet Luthers skrifter og nedskrev de fleste taler og prekener. Jean Calvin. Jean Calvin (født 10. juli 1509, død 27. mai 1564) var en fransk-sveitsisk kirkereformator. Calvin regnes sammen med Ulrich Zwingli som grunnlegger av den reformerte kirke. Han var påvirket av Martin Luther. Calvin forlot Frankrike i 1534 på grunn av forfølgelse og oppholdt seg deretter hovedsakelig i Genève i Sveits. Biografi. Calvin ble født i Noyon i regionen Picardie i Frankrike, og fikk navnet Jean Chauvin (eller Cauvin, på latinsk, "Calvinus"). Hans foreldre var Gérard Cauvin and Jeanne Lefranc. Calvin ble sendt til Universitetet i Paris da han var 14 år av sin far Gérard Cauvin som var advokat. Her studerte han humanvitenskap og jus, og i 1532 oppnådde han doktorgrad i rettsvitenskap i Orléans. Kalvinismen. Jean Calvins lære spredte seg til mange land, og går gjerne under betegnelsen kalvinisme. Kalvinismen ble det dominerende teologiske system i Skottland, Nederland og noen deler av Tyskland. Den fikk også innflytelse i Frankrike, Ungarn (særlig i Transilvania som nå er i Romania, og i områder som nå ligger nordsøst i Ungarn), og i Polen. Et flertall av de første europeiske kolonister på Nord-Amerikas midtre atlanterhavskyst og i New England var også kalvinister, blant annet puritanerne og de nederlandske grunnleggere av Ny-Amsterdam (New York). Sør-Afrika ble kolonisert av nederlandske kolonister på 1600-tallet; de ble kjent som "«boere»" eller "«afrikaanere»". Sierra Leone ble kolonisert av kalvinister fra Nova Scotia. Noen av de største kalvinistiske gruppene ble etablert på 1800- og 1900-tallet; særlig store er de i Korea og Nigeria. Kalvinismen lærer at Bibelen er Guds lov. Noen mennesker er forutbestemt av Gud til evig frelse, andre til evig fortapelse. Guds majestet og forutbestemmelse er viktige deler av Calvins lære. Eksterne lenker. Calvin, Jean Calvin, Jean Calvin, Jean Sven-Ingvars. Sven-Ingvars er ei popgruppe/danseband fra Slottsbron i Grums i Sverige. Bandet ble dannet i 1956 og besto av Sven Svärd, Ingvar Karlsson og Sven-Erik Magnusson. I begynnelsen besto repertoaret av populære rockelåter som "Diana", "Bouna Sera", "Guitar Boogie" og "Let's Think About Living". Etter hvert fikk bandet to medlemmer til, bassisten Rune Bergman og saksofonisten Sven-Olof Petersson. I 1961 kom Sven-Ingvars' store gjennombrudd med låten "Te dans mä Kalstatösera". Sven-Erik sang på värmlandsk og ble et av 1960-tallets største jenteidoler. Sven-Ingvars var enormt populære på 1960-tallet, sanger som "Säg inte nej, säg kanske", "Kristina från Wilhelmina", "Fröken Fräken" og "Min gitarr" havnet på Svensktoppen og solgte til gull. Etter en mindre vellykket film, "Under ditt parasoll" (1967), dalte populariteten. Sven-Ingvars kom tilbake i 1971, da de ga ut en LP med sanger av Gustaf Fröding. I begynnelsen av 1990-tallet dro en 60-tallsbølge inn over Sverige, og Sven-Ingvars ble igjen populære. I 1991 opptrådte bandet på Hultsfredsfestivalen. Medina. Medina er en by i Saudi-Arabia hvor Muhammed opprettet verdens første moské, al-Masjid an-Nabawi. Byen het "Yathrib" i før-islamsk tid. Frie teatergrupper. Frie teatergrupper eller frie sceniske prosjekter arbeider utenfor teater institusjonene, og gjerne med utgangspunkt i andre teatertradisjoner og teaterformer enn dem som ofte blir presentert på Institusjons-teatrene. Uttrykket varierer innenfor alle typer genrer og teaterformer – fra eksperimentelt fysisk teater, musikk-teater, politisk teater, performance, dans, dukketeater til mer tradisjonelle klassiske teateroppsetninger. Generelt sett kan man si at frie sceniske prosjekter/ konstellasjoner ofte arbeider prosjektbasert i kortere ellere lengre perioder med et begrenset antall produksjoner. I Norge kan prosjektbaserte sceniske konstellasjoner søke produksjonsstøtte fra Norsk Kulturråds scenekunst-ordning. Spitsbergen. Inndeling av Svalbard for verneformål, og navn på "Land" (f.eks "Bünsow" = Bünsow Land). Område-nummer er provisoriske kommunenumre tildelt for inndelingsformål, Svalbard settes da som fylke nr 21. Forvaltningsområde 10 er angitt med ytre blå grense. Spitsbergen (før 1969: "Vestspitsbergen", nederlandsk: "Spitzbeergen", «Spisse fjell») er Svalbards største øy med 37 673 km² areal. Spitsbergen er mer enn ti ganger så stor som Hinnøya, og er dermed Norges største øy og den 36. største øya i verden. Den ligger vest i øygruppen og strekker seg ganske nøyaktig 400 km i nord-sørlig retning fra Verlegenhuken i nord til Sørneset i sør. På tvers er Spitsbergen nesten 220 km i øst-vestlig retning fra Kapp Payer i øst til Kvadehuken i vest. Rundt kysten i vest og nord finnes det noen ganske få mindre øyer i et utpreget fjordlandskap. De fire lengste fjordene og samtlige bosettinger på Svalbard, ligger på Spitsbergen. Øya har alle øygruppens sju nasjonalparker. Det bor (2011) folk i Longyearbyen, Barentsburg (russisk), Ny-Ålesund og Sveagruva, samt 10-12 polske forskere i Isbjørnhamna og 4-5 fastboende hotellverter i Pyramiden. Det har aldri vært større, permanente bosettinger på noen av de andre øyene. Bosettingen fikk sine stimuli fra fangst 1600-1850, utforskning 1880-1928, og gruvedrift 1906-2000. I nyere tid har forskning og turistnæring hatt sterkest vekst. Fra 1601 var det engelske og nederlandske hvalfangst-stasjoner på øyene i nordvest, senere også lengre sør – blant annet med en norsk sommerstasjon i Green Harbour. Pomor-perioden med russisk fangst hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Utfordringer med sjøis og kommunikasjoner har medført at det aldri har vært landbaserte fiskerier her, alt fiske har historisk vært landet i Europa. I nyere tid er fisket sterkt beskyttet av Fiskerivernsonen rundt Svalbard. Restene av Golfstrømmen bringer varmt, atlantisk vann oppover vestkysten og nordkysten av Spitsbergen og Nordaustlandet, som er mindre islagt enn østkystene av de samme øyene. Spitsbergen er preget av fjell og isbreer, og øst-vestgående elvedaler i midtpartiet. Midtpartiet fra Isfjorden og sørover har yngre fjell fra kvartær og tertiær, og 65 millioner år gamle kull-leier tilknyttet de sentrale bosettingene. Spitsbergen fikk sitt navn av nederlenderen Willem Barents, som oppdaget den i 1596. Han kalte den "West-Spitsbergen" (Svalbard i sin helhet kalte han Spitsbergen), etter de mange høye og spisse fjellene på øygruppen. Natur og geografi. Øygruppen strekker seg fra 74*N til 81*N, mens Spitsbergen går fra 76*30'N til 80*N. Golfstrømmen fører derimot til isfire forhold og gjør dette til verdens nordligste isfrie samfunn. I Longyearbyen kommer sola 8.mars, og høysommeren er omkring øygruppens «nasjonaldag» 14.august. Mørketida starter i oktober. Spitsbergen har fire viktige landskapsregioner: Tre isdekte brelandskap i sør, vest og øst, og en relativt bar fjellregion i nord-midt og vest-midt. Øya har vært utsatt for omfattende istids-aktivitet, og har et sterkt innskåret fjordlandskap. Alle fjordene skjærer inn på vest- eller nordkysten. Wijdefjorden i øst er østgrensen for devon-grabenen, mens de vestlige fjordene er klassiske, brede elvedalsfjorder gravd ut av ismassene og smelteelver. Det er bare fire større elver på hele øygruppen, og de ligger alle i det sentrale Nordenskiöld Land og munner ut i Isfjorden og Van Mijenfjorden fra øst. Elvedalene er brede på grunn av historisk isskuring samt at vannføringen er meget høy i periodene med is- og snøsmelting om våren. Isskuringens retning er tydelig øst-vest. Det er sju nasjonalparker på Spitsbergen inklusive Forlandet, og dette er alle på øygruppen – de andre øyene har ingen nasjonalparker siden det er lite ferdsel der – de har et sterkere vern gjennom naturreservater, noe det også er tre av på Spitsbergen. Videre har Spitsbergen seksten fuglereservat, som etter Svalbardmiljøloven har status som naturreservat. Det er også et geotopvernområde som verner et arkeologisk viktig område ved ytre Isfjorden. Geologi. Spitsbergen lå fra kambrium via devon og videre klemt mellom Laurentia og Siberia, og ble formet av den kaledonske fjellkjedefolding. Den kaledonske foldingen skjedde trolig for 450 – 440 millioner år siden, altså i sen ordovicium, basert på studier av Ny Friesland og Nordaustlandet. Hele vest- og nordkysten er preget av denne foldingen (her kalt Hecla-Hoek-provinsen), med noe nyere, mulig variskisk fjellkjedefolding i sørøst (Torell Land). De kaledonske fjellene tilhører antakelig den Laurentiske kontinentalplaten. Fjellene i øst er høyest. Midtpartiet, et 100 km bredt belte fra sør til nord på øya, er en graben som sank ned under platetektonisk aktivitet i devon-perioden. Den nordlige delen av grabenen forble devonsk, mens den sørlige delen fra Isfjorden og nedover ble dekket av hav og yngre sedimenter langt senere, mange av dem fra kvartær og tertiær. Bockfjorden, som er en sidefjord av Woodfjorden i nordvest, har varme kilder som en rest av tidligere tiders vulkanisme. Området ligger i forkastningsgrensen mellom det vestlige Hecla Hoek-beltet og den devonske grabenen. Det er rikelig med fossiler i midtpartiet, bl.a 135 millioner år gamle musling- og blekksprutskall fra jura, 100 millioner avtrykk av dinosaurer, og 65 millioner år gamle plantefossiler og kull fra tertiær. Fossiler av dinosaurer er funnet i f.eks Festningen geotopvernområde som ligger ytterst ved Isfjorden på grensen mellom de yngre midtmassene og de kaledonske dekkene i vestbeltet. I midtbeltet er det dannet kull av plantemateriale for omlag 65 millioner år siden, og dette er blant de yngste kulleiene vi kjenner til (kull forbindes andre steder oftest med det langt eldre karbon-perioden). Kullagene er horisontale ved Longyearbyen som ligger midt i grabenen, men vertikale ved Barentsburg og Sveagruva som ligger i hnhv vest- og østgrensen av grabenen. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, men det er ikke gjort drivverdige funn. Klima. Varmt, atlantisk vann følger restene av Golfstrømmen langs vest- og nordkysten, og kystene av fjordene er nesten uten unntak isfrie. Derimot er østkysten og de andre øyene lenger øst konstant dekeks av sjøis. Det gunstige klimaet i vest bidrar til å forklare at bosettingen fra de tidligste tider ble lagt her, med tilgang til fast land og havner som er isfrie 3-4 måneder i året. Hovedfjordene Isfjorden og Van Mijenfjorden er isfrie minst 4 måneder, mens deres sidefjorder ofte har litt kortere isfri seilingssesong. Våren kommer i mai og sommeren varer fra juli til september. Om sommeren ligger temperaturen stort sett på plussiden, med en gjennomsnittstemperatur på 6°C. Det er lite nedbør, men fuktig luft fra havet kan gi tåke og lett duskregn. De indre fjordområdene har et svært tørt klima; Svalbard Lufthavn har lavest normal årsnedbør av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm nedbør i året. Vinteren på Svalbard er mild, beliggenheten tatt i betraktning. Februar er vanligvis den kaldeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på -12°C til -17°C. Bjørnøya, som også regnes som del av Svalbard, har gjennomsnittstemperatur på bare -8°C i kaldeste måned. De seneste årene har vært betydelig mildere, opp til 5 grader varmere årsgjennomsnitt. Svalbard er dermed den delen av Norge hvor temperaturen stiger raskest, noe som stemmer med klimaforskernes modeller for framtidens klima. I Longyearbyen er det midnattssol fra 19. april til 22. august, og mørketid fra 27. oktober til 15. februar. Flora og fauna. Floraen er tundrapreget med en del gressarter og noe blomsterplanter. De drøyt 160 planteartene på Svalbard er i hovedsak representert nettopp på Spitsbergen. Ulike fjellplanter, bl.a soleier, er stedegne og typiske for Svalbard, mens enkelte også finnes på Norge eller Island. Blant de mer iøyenfallende eller vanlige artene er tundragras, snøull, reinrose, svartbakkestjerne, skjørbuksurt, svalbardvalmue, fjellsmelle, polarflokk, rublom, fjellsyre, snøarve, tuesildre og rødsildre. I tillegg vokser flere arter av lav og mose. Det vokser også sopp på Spitsbergen. Det er tre landbaserte pattedyr på øygruppen inkludert Spitsbergen: isbjørn (ca 3 000 individer), svalbardrein, og polarrev. Svalbardreinen er nærmere beslektet med nord-amerikansk karibu enn med europeisk rein, og kan ha kommet inn vestfra. Tidligere utstasjonerte moskus har dødd ut på Spitsbergen. I tillegg er det marine arter som hvalross, ringsel, storkobbe, steinkobbe, og en rekke arter av hval. Fuglelivet omfatter blant annet kortnebbgås, hvitkinngås, ærfugl, praktærfugl, svalbardrype, krykkje, gråmåke, polarmåke, rødnebbterne, havhest, teist, alkekonge, lundefugl og fjæreplytt. Av fuglene er det kun svalbardrype som lever på øygruppen hele året. Polarmåke og krykkje hekker på øgruppen, men om vinteren trekker den ut til Grønland og Jan Mayen. Polarlomvi hekker bare på Bjørnøya. Turisme og kulturminner. Under Svalbardmiljøloven er alle menneskelige minnesmerker og gjenstander fra før 1946, per definisjon fredet innen en avstand av 100 meter. Kulturminner fra fangstperioden 1600-1900, og fra gruveperioden siden 1904, er tallrike langs vestkystene av øya. Det vestlig-sentrale Spitsbergen tilhører Forvaltningsområde 10 og her kan tilreisende bevege seg fritt uten forsikringskrav eller meldeplikt. Forvaltningsområdet omfatter hele Nordenskiöld Land, Dickson Land, Bünsow Land, vestlige Sabine Land, samt sjøarealene i Isfjorden og Van Mijenfjorden, men ikke hnhv nord- og sørkystene av disse. Dessuten omfattes et område i nærområdene rundt Ny-Ålesund. I øvrige grupper må man ha særskilt forsikring og melde seg for Sysselmannen før ferdsel skjer. Et økende antall anløp av cruisefartøy og utbredt turisme setter først og fremst sine spor i form av urbanisering i Adventdalen, med Longyearbyen og hytte- og hundefeltene oppover denne dalen som sentrale installasjoner. Gruvedrift skjer idag kun i Gruve 7 (midtre Adventdalen), i Barentsburg og i Svea. Scooterkjøringen mellom Longyearbyen og Svea har krevd lite utbygging. Det er mobildekning i Barentsburg, Longyearbyen, Adventdalen, Svea, og delvis i Reindalen. Det arrangeres årlig et hundespannkløp fra Longyearbyen via Fardalen og Colesdalen til Kapp Laila, og tilbake. Det er ingen utbygging av områder for skiidrett eller andre utendørs sportsaktiviteter utenom merkede løyper for scooter- og hundekjøring. Ishuler i breer er populære utfartsmål, eksempelvis innerst i Bolterdalen. Folketelling. Folketelling foretas med jevne mellomrom av de fleste av verdens nasjonale eller binasjonale myndigheter for å føre offisielle innbyggertall i et land eller område. Hensikten med folketellingene har variert fra skatteinnkreving og utskriving av soldater til rene statistiske formål. Historie. De eldste kjente folketellingene ble foretatt i Babylon, Egypt og i Kina 2000–3000 f.Kr. Romerrikets folketellinger er kjent fra Bibelen, der de kalles «manntall». Fra middelalderen og fram til siste del av nyere tid var det svært få folketellinger. I Europa begynte flere land med folketellinger på 1700-tallet, blant annet Island i 1701, Sverige i 1748 og Danmark-Norge i 1769. USA hadde sin første folketelling i 1790 mens England og Frankrike holdt sine første folketellinger i 1801. I Norge er det gjennomført systematiske folketellinger siden 1769. Fra og med 1801 ble de gjennomført med navn. De tidligste folketellingene hadde til hensikt å skaffe oversikt over (den mannlige) befolkningen på grunn av skatteinnkreving og utkalling til militærtjeneste. Ved de siste folketellingene har man kombinert opplysninger på spørreskjema med opplysninger fra blant annet Folkeregisteret og GAB. Den siste folketellingen i Norge ble gjennomført 3. november 2001. I den forbindelse ble det gjort et stort arbeid for å gi boligadresse til alle boliger i flerbolighus for å kunne gi god statistikk over boliger og husholdninger. De registre som finnes over befolkning, sysselsetting og boliger er nå så omfattende at man regner med at det ikke er nødvendig å gjennomføre flere skjemabaserte tellinger. I 2011 gjennomførte SSB for første gang «folketelling» uten å sende ut spørreskjema til befolkningen. Tellingen bygger fra og med 2011 kun på administrative registre. Dette heter nå registerbasert telling. Manntall i Norge. Manntallet 1663−1666 var ingen folketelling, men et militært manntall som kom istand etter initiativ fra Titus Bülche. Det nevner ikke kvinner. Innbyggere i byene og Finnmark ble heller ikke tatt med. Hensikten var å registrere tjenestedyktige menn under en eventuell krig. I årene 1663−1665 omfattet manntallet menn (og gutter) som var eldre enn 12 år. I 1666 ble også 12 år gamle gutter inkludert. Manntallet 1701 ble igangsatt etter kongelig befaling av 6. juli 1701, og omfattet landdistriktene i Norge sør for Finnmark. Manntallet omfattet ladesteder i landdistriktene, men ikke byer. I deler av Nord-Norge ble manntallet foretatt i februar−april 1702. Resten stammer fra høsten 1701. Store deler av manntallet er gått tapt. Med unntak av Rygge prestegjeld, Nedre Romerike futedømme, Odal prestegjeld, Larvik grevskap og Nedenes futedømme, er hele det «sønnafjelske» Norge (Sør- og Østlandet) gått tapt. Manntallet i Jostedal prestegjeld, Stjørdal futedømme og Verdal futedømme, er også gått tapt. Folketellinger i Norge. Folketellingene for 1801, 1865, 1875, 1900 og 1910 har blitt digitalisert av Digitalarkivet og Registreringssentral for historiske data, og er gjort søkbare på internett. Benelux. Benelux eller Be-Ne-Lux-landene er en fellesbetegnelse på Belgia, Nederland og Lux'"emburg. Navnet er skapt ved sette sammen de første stavelsene fra hvert lands navn, og ble opprinnelig til ved opprettelsen av den økonomiske union «Benelux» ("Benelux Economische Unie/Union Économique Benelux"). Tollunion. Tollunionen ble avtalt i 1944 og trådte i kraft 1948 med det formål å fremme den frie bevegelse av arbeidskraft, kapital, tjenesteytelser og varer de tre landene imellom. Stiftelsen bidro til utviklingen frem mot Den Europeiske Union (EU). Kriminalitetsbekjempelse. I 2004 ble det dessuten avtalt, at medlemslandenes politistyrker gjerne må overskride hverandres landegrenser i kampen mot den internasjonale kriminalitet. Avtalen går et skritt videre enn Schengen-samarbeidet. Robert Schuman. Robert Schuman (født 29. juni 1886, død 4. september 1963) var en fransk-tysk politiker som ansees som en av grunnleggerne av den europeiske union. Schuman ble født i Luxembourg av foreldre fra Lothringen (nå Lorraine), og familien returnerte snart til denne provinsen, som da var en del av Tyskland. Schuman ble derfor utdannet i det tyske utdannelsessystemet, og hans juridiske doktorgrad, tatt ved Humboldt-Universität zu Berlin, var i tysk rett. Han tok sin abitur (artium) ved Kaiserliche Gymnasium i Metz, og studerte deretter ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn, senere i München, Berlin og Straßburg (i dag: Strasbourg). Han avla den første juridiske statseksamen i Metz i 1908 og ble 1910 promovert dr. jur. i Berlin, "summa cum laude". I 1912 tok han sin andre juridiske statseksamen, og arbeidet som advokat i Metz, hvor han også var medlem av den tyske "Katholikentag". 1914-1918 arbeidet han ved "Bezirkspräsidium" i Metz, tjenestegjorde som offiser i den tyske hær og ble 1918 medlem av byrådet. Etter første verdenskrig ble Elsass-Lothringen annektert av Frankrike, og Schuman ble fransk statsborger. Han ble aktiv i fransk politikk, og ble innvalgt i det franske parlamentet i 1919. Han var formann for komitéen for Alsace-Lorraine og samtidig visepresident for parlamentet fra 1928 til 1936. I mellomkrigstiden avdekket han tålmodig korrupsjon i stålindustrien i Lorraine. Under krigen ble han arrestert av Gestapo i 1940, men flyktet og sluttet seg til Den franske motstandsbevegelsen i 1942. Han var fransk statsminister fra 1947 til 1948, og var deretter utenriksminister. Den 9. mai 1950, mest på initiativ fra Jean Monnet, holdt Schuman sin berømte tale, hvor han inviterte Tyskland til i fellesskap å samordne deres kull- og stålindustrier. Dette ble begynnelsen på det europeiske kull- og stålfellesskap, som senere utviklet seg til den europeiske union. 9. mai feires i hele Europa som Europadagen. Schuman var president for Europaparlamentet 1958-1960. Han var dypt religiøs, i likhet med Konrad Adenauer, og skal ha levet et svært asketisk liv. Han skal ha snakket fransk med tysk aksent, morsmålet var lëtzebuergesch. Det pågår et arbeide for å gjøre Schuman til helgen i den katolske kirke. 15. mai 2004 ble det annonsert at en undersøkelse av grunnlaget for saligkåring snart vil være ferdig. Annet. Université Robert Schuman ligger i Strasbourg i Frankrike, og inneholder blant annet et institutt for høyere europeiske studier, et juridisk fakultet og et institutt for statsvitenskap (I.E.P.; Institut d'Etudes Politiques). Rote Armee Fraktion. Rote Armee Fraktion (RAF) (norsk: "Røde Armé Fraksjon") var en venstreekstremistisk terrororganisasjon som var aktiv i Vest-Tyskland fra 1970-årene frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den forårsaket stor uro, utførte bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer, gisselaksjoner og drepte tallrike høyprofilerte tyske politikere, embedsmenn og næringslivsledere (i tillegg til et stort antall politimenn, sikkerhetsvakter og privatsjåfører), noe som førte til nasjonal krise høsten 1977 (den tyske høsten). RAF hadde sine røtter i studentopprøret på slutten av 1960-tallet, og ville etter forbilde av sydamerikanske venstreekstremistiske grupper, f.eks. Tupamaros i Uruguay, føre væpnet kamp som «bygerilja» mot «systemet», som betød den herskende kapitalistiske staten og den «amerikanske imperialismen». De hevdet også at NATO-landene, særlig Vest-Tyskland, var styrt av fascister. Navnet var inspirert av den Japanske Røde Armé, en lignende japansk terrororganisasjon, mens «Fraktion» skulle illustrere tilknytningen til en større marxistisk bevegelse. RAF var i konservativ tysk presse også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter to av medlemmene, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Selv om gruppen i offentligheten ble best kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden», brukte gruppen aldri selv dette navnet, og Meinhof var antagelig en mindre sentral lederskikkelse enn Baaders kjæreste Gudrun Ensslin. I RAFs historie er det mulig å skille mellom tre ulike «generasjoner», med liten eller ingen personlig sammenheng seg imellom. Opprinnelse. RAFs røtter kan spores tilbake til studentopprøret i siste halvdel av 1960-tallet, og i særlig grad til den radikaliserte og militante studentbevegelsens aktivistmiljøer i Vest-Berlin. Studentopprøret var et internasjonalt fenomen hvor kampen mot USAs krigføring i Vietnam var en viktig fellesnevner, men det fikk i Vest-Tyskland et særlig preg av oppgjør mot den nazistiske foreldregenerasjonens ugjerninger under andre verdenskrig og dennes mangel på selvoppgjør i de første ti-årene etter krigsslutt. Hatet mot «Auschwitz-generasjonen» sto også sentralt i den politiske ideologien til RAFs grunnleggere. Den første RAF-generasjonen kom i hovedsak fra den militante fløyen av ulike venstregrupperinger, kommunistiske utbryterpartier («K-grupper»), og av den oppløste («utenomparlamentariske») opposisjonelle studentbevegelsen (APO, "Außerparlamentarische Opposition"). I perioden fra 1965-1966 og fram til RAFs dannelse i 1970 var også flere av dem direkte eller indirekte tilknyttet SDS ("Sozialistischer Studentenbund"), som etter bruddet med moderpartiet SPD på begynnelsen av 1960-tallet, hadde utviklet seg til å bli det ledende organisatoriske uttrykk for den stadig voksende opprørsbevegelsen blant Vest-Tysklands studenter. En annen drivkraft bak de mange demonstrasjoner og happenings som preget Vest-Berlin i siste del av 1960-tallet, og som utgjorde en viktig del av omlandet til de kommende grunnleggerne av RAF, var det aksjonistiske og anarkistiske bokollektivet «Kommune 1». I Tyskland ledet studentopprøret til store uroligheter når sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi, besøkte Vest-Berlin i begynnelsen av juni 1967. Etter en dag med voldelige protester hvor eksiliranere og tyske studenter deltok, besøkte sjahen Deutsche Oper. Etter forestillingen ble studenten Benno Ohnesorg – som deltok på sin første demonstrasjon – skutt i hodet og drept av vesttysk politi. Datoen for drapet – 2. juni – ble et viktig symbol for flere generasjoner av terrorister, og ga senere også opphav til RAFs søsterorganisasjon «Bewegung 2. Juni». Det vesttyske politiets reaksjon mot studentdemonstrasjonene kan i dagens øyne sees på som ganske brutale. Dette, sammen med forestillingen om statlig brutalitet i forbindelse med andre protester, og sterk opposisjon mot Vietnamkrigen og USA, fikk Andreas Baader og Gudrun Ensslin sammen med Thorwald Proll og Horst Söhnlein 2. april 1968 til å sette fyr på to varehus i Frankfurt, etter strategidiskusjoner i studentbevegelsen om legitimiteten til «vold mot ting». En annen hendelse som bidro sterkt til videre radikalisering av den utenomparlamentariske bevegelsen, var attentatet mot den karismatiske studentlederen Rudi Dutschke i Vest-Berlin 11. april 1968. Dutschke var en sentral skikkelse i miljøet rundt SDS, og en viktig inspirator for og kampfelle med mange av de personer som senere skulle bli sentrale i RAF. Skuddene mot Dutschke ble avfyrt av den unge nynazisten og malersvennen Josef Bachmann. Det regnes som dokumentert at Bachmann ble påvirket til å utføre sin handling gjennom vedvarende hets og propaganda fra den berlinske boulevardpressen, herunder særlig avisen "Bild Zeitung". Attentatet resulterte i blokade, steinkasting og brannstifting mot det forhatte Springerkonsernets (utgiver av Bild Zeitung) hovedkvarter i Berlin. En av aktivistene var den senere lederskikkelsen i RAF, Ulrike Meinhof. Dutschke overlevde etter intensiv legebehandling, men døde 11 år senere av senskader fra attentatet. Etter attentatet fortsatte han sin kamp for den radikale studentbevegelsens mål, men han tok etterhvert klart avstand fra RAFs terroristiske metoder og ble utover 1970-tallet et viktig forbilde for de delene av den nye revolusjonære bevegelsen som avviste RAFs metoder som politisk og moralsk feilslåtte. Brannstifterne fra varehusbrannen i Frankfurt ble arrestert etter kort tid og den 31. oktober 1968 ble Baader, Ensslin, Proll og Söhnlein dømt til mangeårige fengselsstraffer. Under rettssaken traff Ensslin journalisten Ulrike Meinhof for første gang. Saken ble anket til føderal høyesterett, og de fire slapp ut av fengselet med plikt til å melde seg for politiet regelmessig. Da høyesterett stadfestet den tidligere dommen gikk brannstifterne under jorden. Sammen med forsvareren deres, Horst Mahler, bestemte de seg for å grunnlegge en bygerilja-tropp etter latinamerikansk forbilde (jf. "Minihandbuch des Stadtguerilleros" av Carlso Marighella og «fokusteorien» til Che Guevara og Régis Debray). Denne planen ble ikke gjennomført på grunn av arrestasjonen av Andreas Baader. Den første aksjonen til RAF regnes derfor som den følgende frigjøringen av Baader fra fengsel. Frigjøringen ble gjennomført 14. mai 1970. Andreas Baader var ført til Berlins Institutt for sosiale spørsmål da Ulrike Meinhof hevdet hun ville skrive en bok om barnehjemsbarn sammen med ham. Anledningen ble benyttet til å frigjøre Baader ved hjelp av skytevåpen, og en ansatt ved instituttet, Georg Linke, ble alvorlig skadet av et skudd. Noen uker etter frigjøringen av Baader, reiste en gruppe på ca 20 personer, herunder Baader, Ensslin, Meinhof og RAF-advokaten Horst Mahler, til en leir for våpentrening i Jordans ørken. Ansvarlig for våpentreningen var gruppens forbundsfeller i den radikale palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP. Forbindelsen til de militante og til dels terroristiske delene av den palestinske frigjøringsbevegelsen ble etterhvert et viktig grunnlag for RAFs aksjoner i Vest-Tyskland. Støtten tok form av våpenleveranser, våpenopplæring, tilbud om skjulesteder ved ulike steder i Midtøsten og annen logistisk bistand. Selv om det diskuteres om brannstiftelsene i Frankfurt var den egentlige grunnleggelsen av RAF, regnes oftest frigjøringen av Baader som grunnleggelsen. Dette svarte også til gruppens selvforståelse. Den første generasjonen. Den «første generasjonen» (Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Holger Meins, Ulrike Meinhof, Jan-Carl Raspe og andre) var aktive fra 1970 til 1972. I oppbyggingsfasen gjennomførte gruppen en rekke bankran, kjøretøy- og dokumenttyverier. Mye av dette var nødvendig for å bygge opp en logistikk for det nye livet i undergrunnen. RAF steg ut i offentligheten i april 1971 med strategiskriftet «Bygeriljakonseptet» («Das Konzept Stadtguerilla»). Skriftet la grunnlaget for en riksomfattende jakt på de omkring femti gruppemedlemmene. I juli 1971 måtte for første gang en av gruppens medlemmer bøte med livet, da Petra Schelm ble skutt under forsøk på pågripelse i en større politiaksjon i Nord-Tyskland. Gruppens første drap skjedde i Hamburg 22. oktober 1971, da politbetjenten Norbert Schmid ble skutt ned på åpen gate under forsøk på arrestasjon av Ulrike Meinhof og to andre RAF-medlemmer. To måneder senere ble politibetjenten Herbert Schoner skutt ned og drept av et RAF-medlem under et bankran i Kaiserslautern. Rett før fengslingen av de ledende medlemmene i juni 1972 gjennomførte RAF en rekke bombeangrep mot representanter for maktinstitusjonene gruppen hadde erklært krig, herunder USAs militære hovedkvarter i Frankfurt og Heidelberg, Springerforlagets hovedsentral i Hamburg, politidireksjonen i Augsburg og bilen til dommeren Wolfgang Buddenberg. Resultatet av aksjonene, den såkalte «Mai-offensiven», var 4 døde og 41 skadede. I løpet av 2 uker i juni 1972 ble medlemmene Baader, Meins, Raspe, Ennslin og Müller arrestert under politiaksjoner i Hamburg, Frankfurt og Hannover. Det ble reist tiltale mot de ledende medlemmene i mai 1975. Etter en spektakulær og nesten 2 år lang rettsprosess i det spesialbygde Stammheim-fengselet, ble medlemmene dømt til livsvarig fengsel for bl.a. mord. I fengselet klaget terroristene over de skjerpede fengslingsvilkårene som ble stilt dem. De omtalte vilkårene som «isolasjonstortur» (jf. menneskerettskonvensjonen), og krevet bl.a. å få status som krigsfanger. For å knytte vekt til kravene sine ble det gjennomført flere sultestreiker. En av de mest symboltunge av disse var Holger Meins' flere måneder lange sultestreik i Wittlich-fengselet høsten 1974. Tross tvangsforing resulterte sultestreiken i at Meins døde 9. november 1974. Det er sannsynlig at dødsårsaken delvis kan knyttes til at de ansvarlige justismyndighetene, tross innstendige oppfordringer fra hans advokat, nektet å sørge for nødvendig legetilsyn i de siste dagene før hans død. Det spredte seg på dette grunnlag en oppfatning i store deler av offentligheten om at myndighetene var skyld i Meins død, noe som resulterte i massive demonstrasjoner. Meins død førte også til økt sympati for terroristenes sak på den ekstreme venstrefløyen, og til nyrekruttering av både RAF-medlemmer og til scenen av halvlegale understøttere. I hele RAFs historie spilte bevegelsens advokater en viktig rolle, og noen av dem ble også rettsforfulgt for deltagelse i terroristenes virksomhet (blant annet Horst Mahler og Klaus Croissant). RAF-advokatene fungerte bl.a. som kurerer mellom de innsatte i Stammheim-fengselet og det illegale RAF utenfor fengselet. Blant den første RAF-generasjonens kjente forsvarere finnes senere politikere for De grønne, som Hans-Christian Ströbele og Otto Schily. Schily ble senere også innenriksminister for SPD. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre fikk møte Baader i Stammheim-fengselet 4. desember 1974, og skrev deretter en artikkel i den franske avisen Libération hvor han kritiserte de fengslede RAF-medlemmenes soningsforhold. Under ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 okkuperte seks tyske medlemmer av «Kommando Holger Meins» deler av den tyske ambassaden i Stockholm, og krevde at 26 fengslede RAF-medlemmer skulle løslates. To gisler og to gisseltakere ble drept. Ledende medlemmer av den «første generasjonen» døde mellom 1976 og 1977 i fengselet. Ulrike Meinhof ble funnet hengt i sin fengselcelle 9. mai 1976. RAF og et ikke ubetydelig miljø av sympatisører utenfor fengselet, hevdet at det var statsmakten som sto bak «selvmordet» og at Meinhof var blitt henrettet. Etter krav fra RAF-advokat Schily ble det gjennomført ekstra obduksjoner for å få brakt klarhet rundt dødsårsaken. De medisinsk sakkyndige konkluderte med at det ikke var indikasjoner på noen annen dødsårsak enn selvmord gjennom hengning. Ca 1,5 år senere, og som en kulminasjon av Den tyske høsten 1977, fulgte selvmordene til Baader, Ensslin og Raspe. Selvmordene kom få timer etter at den palestinske kommandogruppen «Martyr Halimeh» hadde mislykkes med kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut», og dermed også i forsøket på å tvinge myndighetene til å løslate RAF-fangene. Dagen etter, den 19. oktober 1977, ble den bortførte arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer, etter 6 uker som RAF-gissel, funnet død i koffertrommet på en bil i Frankrike. Irmgard Möller var den eneste av de fengslede som overlevde. Hun avfeier den dag i dag den offisielle forklaringen om et planlagt, kollektivt selvmord. Omstendighetene rundt dødsfallene har gitt grobunn for en rekke konspirasjonsteorier, og noen påstår at myndighetene drepte RAF-medlemmene. Kort tid etter dødsfallene rapporterte ukemagasinet Stern at en på grunn av byggearbeid hadde slått av alarmsensorene knyttet til nødutgangstrappen i fengselet. Slik kunne uautoriserte personer fått tilgang til fangene. Enkelte har mistanke om innblanding fra sikkerhetstjenestene; imidlertid finnes det ingen beviser for dette. Konspirasjonsteoretikere hevder at omstendighetene rundt dødsfallene, måten mordvåpnene ble brukt på, er grunnlag for å stille spørsmål ved om det var selvmord. Den andre generasjonen. Den «andre generasjonen» vokste frem etter arrestasjonene av størstedelen av den første generasjonen, og prøvde høsten 1977 («den tyske høsten») å tvinge staten til å løslate den fengslede «første generasjonen» gjennom kidnappingen av arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer. Sentrale skikkelser i den andre generasjonen var Brigitte Mohnhaupt, Peter-Jürgen Boock og Christian Klar. For å øke presset mot den føderale regjeringen, kapret en gruppe arabiske terrorister fra Folkefronten for Palestinas frigjøring Lufthansa-passasjerflyet «Landshut», og førte det til Mogadishu i Somalia, og tok passasjerene som gisler. Gisselaksjonen tok slutt da tyske kommandosoldater fra GSG9-gruppen befridde det kaprede flyet i Somalia uten at en eneste passasjer ble skadet. Derimot ble tre av de fire terroristene skutt, den eneste overlevende terroristen var Souhaila Andrawes, som idag lever i Norge. Få timer etter frigjøringsaksjonen begikk Baader, Ensslin og Raspe selvmord i cellene sine (den såkalte «Stammheim-dødsnatten»). Deretter gjorde den nye RAF-generasjonen alvor av truslene sine, og drepte Hanns-Martin Schleyer. Medlemmer av den «andre generasjonen» fikk organisatorisk og finansiell hjelp fra DDR. Videre lyktes det enkelte RAF-medlemmer med hjelp fra Stasi å gå under jorden i DDR. Etter at DDR brøt sammen i 1989 ble medlemmenes nye identiteter avdekket. Susanne Albrecht, Inge Viett, Werner Lotze, Ekkehard Freiherr von Seckendorff-Gudent, Christine Dümlein, Monika Helbing, Silke Maier-Witt, Henning Beer, Sigrid Sternebeck og Ralf-Baptist Friedrich ble dømt for forbrytelsene sine. Den tredje generasjonen. Den «tredje generasjonen», etter informasjon fra den tyske overvåkningstjenesten (BfV), en sammenslutning av opptil 250 personer, var ansvarlig for gjennomføringen av sabotasjeaksjoner og flere mordanslag. De myrdet kjente personer fra tysk politikk og næringsliv. Den «harde kjernen» utgjorde trolig 15-20 personer. Av den tredje generasjonens aksjoner er attentatet på Siemens-direktøren Karl Heinz Beckurts, sjefen for Deutsche Bank Alfred Herrhausen og sjefen for Treuhandanstalt (som hadde ansvaret for privatisering av DDRs folkeeiendom) Detlev Karsten Rohwedder mest kjent. Etterforskningen av disse drapene er imidlertid ennå ikke avsluttet, og særlig i forhold til attentatet mot Herrhausen er det reist tvil, på tross av at tyske myndigheter utelukker at noen andre kan stå bak. Den 4. juli 1993 kom det til skuddveksling i Bad Kleinen ved Schwerin under arrestasjonen av RAF-medlemmene Wolfgang Grams og Birgit Hogefeld. Den 26-årige GSG-9-tjenestemannen Michael Newrzella og Grams døde. Etter opplysninger fra den senere granskningen skjøt Grams, etter at han hadde drept Newrzella med en medbragt pistol, seg selv for å unnslippe arrestasjonen. Spesielt i RAF-sympatiserende kretser spredte mistanken om at Grams ble skutt av en GSG-9 mann seg. Særlig ettersom flere angivelig uavhengige vitner hevdet dette. Da forholdene rundt operasjonen ble gjennomgått fremkom det vesentlige mangler ved rapporten fra de ulike etterforskningsorganene. På grunn av den offentlige debatten gikk innenriksminister Rudolf Seiters og riksadvokat Alexander von Stahl av. Wolfgang Grams ble anklaget for å myrdet sjefen for Treuhandanstalt, Detlev Karsten Rohwedder, den 1. april 1991 i Düsseldorf. Riksadvokaten offentliggjorde at man gjennom en DNA-analyse av spor fra åstedet hadde bevis for at Grams var medskyldig. Den 15. september 1999 ble Andrea Klump og Horst Ludwig Meyer arrestert av østerriksk politi. Ved en skuddveksling døde Meyer. På grunn av Meyers dødsfall er saken ennå ikke behandlet i rettsvesenet. Anklagen om at Klump var RAF-medlem er ikke klarlagt, og i en rettsprosess ble den tilbakekalt. Oppløsningen av RAF. Den 20. april 1998 ble en erklæring på åtte sider offentliggjort, der RAF erklærte at de oppløste seg selv. I erklæringen stod det: «For snart 28 år siden, den 14. mai 1970, oppstod i en frigjøringsaksjon RAF. I dag avslutter vi dette prosjektet. Bygeriljaen i form av RAF er nå historie.» Teksten i erklæringen er offentliggjort på internett. RAFs ofre. Norbert Schmidt, Herbert Schoner, Hans Eckhard, Paul Bloomquist, Clyde Bronner, Ronald Woodward, Charles Peck, Andreas von Mirbach, Dr. Heinz Hillegaart, Fritz Sippel, Siegfried Buback, Wolfgang Göbel, Georg Wurster, Jürgen Ponto, Heinz Marcisz, Reinhold Brändle, Helmut Ulmer, Roland Pieler, Arie Kranenburg, Dr. Hanns-Martin Schleyer, Hans-Wilhelm Hansen, Dionysius de Jong, Johannes Goemans, Edith Kletzhändler, Dr. Ernst Zimmermann, Edward Pimental, Becky Bristol, Frank Scarton, Prof. Dr. Karl Heinz Beckurts, Eckhard Groppler, Dr. Gerold von Braunmühl, Dr. Alfred Herrhausen (omstridt), Dr. Detlev Karsten Rohwedder og Michael Newrzella (omstridt). RAF-medlemmer som døde. Petra Schelm, Thomas Weisbecker, Holger Meins, Ulrich Wessel, Siegfried Hausner, Katharina Hammerschmidt, Ulrike Meinhof, Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Jan-Carl Raspe, Ingrid Schubert, Willy-Peter Stoll, Michael Knoll, Elisabeth van Dyck, Juliane Plambeck, Wolfgang Beer, Sigurd Debus, Johannes Thimme, Wolfgang Grams og Horst Ludwig Meyer. Se også: Kilde: Klaus Pflieger: "Die Aktion "Spindy" – Die Entführung des Arbeitgeberpräsidenten Dr. Hanns-Martin Schleyer", Baden-Baden 1997. ISBN 3789045985 RAF-medlemmer som sitter i fengsel. Det sitter pr. februar 2010 kun en person tidligere tilknyttet RAF i tyske fengsler, Birgit Hogefeld (siden 1993). Man regner med at Hogefeld vil bli løslatt sommeren 2011. Brigitte Mohnhaupt og Christian Klar, som begge var viktige lederskikkelser i RAFs 2. generasjon, ble løslatt hhv. mars 2007 og januar 2009. Klar hadde en samlet soningstid på nærmere 30 år. Til forskjell fra de fleste andre tidligere RAF-medlemmene var Klar ved løslatelsen ikke villig til å ta et kritisk oppgjør med sitt virke som RAF-terrorist. Eva Haule ble løslatt i august 2007 etter 21 år i fengsel. En rekke øvrige personer tilknyttet RAFs 2. og 3. generasjon ble løslatt i perioden 2000-2007. Den tidligere terroristen Andrea Klump sitter (siden 2001) fortsatt i fengsel. Tiltalen om RAF-medlemskap ble frafalt av påtalemyndigheten, men hun ble dømt for delaktighet i andre terroraksjoner. Tre tidligere RAF-medlemmer, Ernst Volker Staub, Daniela Klette og Burkhard Garweg, er fortsatt etterlyst av politiet. Om RAFs teorier. Etter de skriftlige etterlatenskapene etter RAF (i hovedsak fra «den første generasjonen») kan man i utgangspunktet kategorisere RAF som en radikalisert revolusjonær-sosialistisk gruppering. De satte seg inn i neomarxismen til den såkalte Frankfurtskolen og knyttet seg dessuten til denne etter radikaliseringen, selv om representantene for denne skolen bestemte seg for å distansere seg fra terrorisme. I skriftene deres knytter de seg dels også til marxist-leninistiske teorier; man kan konstatere maoistiske tendenser. Det er således vanskelig å karakterisere dem som «neomarxistiske terrorister». RAF var tydelig fylt av et erklært hat mot «systemet» og statsapparatet til forbundsrepublikken Tyskland. De trakk, som den «utenomparlamentariske opposisjonen» (APO) før dem, frem det de hevdet var fascistiske tendenser i det vestlig-europeiske samfunnet, spesielt den «ufullendte», «tilgitte» og ennå fungerende nasjonalsosialistiske fortiden til Tyskland. Den første generasjonen («Baader-Meinhof-gruppen») og der spesielt den tidligere journalisten Meinhof utviklet en venstreradikal intellektuell teori som til tider fremstår som overraskende klar. Den er preget av en entydig ideologi. Av venstreorienterte «utenomparlamentariske intellektuelle» i samtiden, som f.eks. Rudi Dutschke, ble innholdet i den radikaliserte teorien og terroristpraksisen ikke støttet. I dagbøkene til Dutschke så han «RAF-dumskap» (30.11.1974) og mente: «De negative utslagene av RAF-skitten ser en flere steder, CDU/CSU spesielt, regjeringen generelt og enkelte i RAF-skitten virker å stå sammen: om å hemme den politiske klassekampen!!» (1.12.1974). RAF-skriftene/-posisjonene ble, ikke minst som følge av RAFs forbrytelser, ikke diskutert i størstedelen av samfunnet. I store deler gjaldt dette også like meget for ulike kritiske meningsytringer. RAFs synspunkter og synspunkter fremsatt av RAF-sympatisører ble ikke sett på som seriøse bidrag til den politiske diskursen. Wikimedia. Wikimedia-stiftelsen er en paraplyorganisasjon for Wikipedia, Wiktionary, Wikiquote, Wikibooks (inklusive Wikijunior og Wikiversity), Wikisource, Wikimedia Commons, Wikispecies, Wikinews og Nupedia. Det er en ideell organisasjon organisert under gjeldende lov i Florida, USA. Stiftelsen ble offisielt offentliggjort av direktøren for Bomis og medgrunnlegger av Wikipedia, Jimmy Wales, den 20. juni 2003. Navnet "Wikimedia" ble første gang brukt av Sheldon Rampton på prosjektets postliste, og domenenavnet http://wikimedia.org ble sikret til stiftelsen av Daniel Mayer, en av Wikipedias meget aktive medforfattere. Siden 1. desember 2007 er Sue Gardner daglig leder. Ifølge data fra firmaet Comscore var nettstedene til Wikimedia Foundation i desember 2008 på 5. plass blant verdens mest besøkte nettsteder, med totalt 272,9 millioner besøkende og 27,1 % av totalt antall internettbrukere i verden. Formålsparagraf. Målet med stiftelsen er å stimulere veksten og utviklingen av wiki-baserte prosjekter med åpent innhold og å sørge for at det komplette innhold av disse prosjektene er tilgjengelig for offentligheten, gratis og uten reklame. I tillegg til å støtte Wikipedia, som er en encyklopedi på mange ulike språk, støtter man også Wiktionary, en ordbok, Wikiquote, en samling av sitater, samt Wikibooks, som er en samling av e-bøker som henvender seg til studenter. Stiftelsen tar seg også av det nesten døde Nupedia-prosjektet (det er ikke en wiki, men det er åpent innhold). Med annonseringen av stiftelsen, overførte Wales også eierskapet av alle Wikipedia-, Wiktionary- og Nupedia-domenenavnene til Wikimedia sammen med opphavsretten til alt materiale i forbindelse med prosjektene, som er laget av ansatte på Bomis eller av Wales selv. De datamaskiner som brukes for å kjøre alle Wikimedia-prosjektene er også donert til stiftelsen av Wales. Wales har tidligere ved flere anledninger nevnt at båndbredde og strøm fortsatt vil bli sponset gratis av Bomis til disse prosjektene. Håpet er at eksistensen av den ideelle stiftelsen vil muliggjøre at det kommer nok donasjoner og gaver til å sikre den fortsatte vekst av hvert av Wikimedia-prosjektene. Programvare. Wikimedias plattform er basert på åpen kildekode og er en blanding av det egenutviklede wikiprogrammet Mediawiki og programmer som PHP, Apache, MySQL, Linux og andre programmer. Maskinvare. Det meste av trafikk mot Wikimedias servere er lesing av data og involverer ikke databasene da de håndteres av Squid cacheservere. Transjordan. Emiratet Transjordan var en autonom politisk enhet i det britiske Palestinamandatet, opprettet som en administrativ enhet i april 1921 før mandatet trådte i kraft. Det var geografisk tilsvarende dagens kongedømmet Jordan, og forble under Folkeforbundets formelle beskyttelse frem til uavhengigheten i 1946. Etter den arabisk-israelske krig 1948 ble Vestbredden av Jordan (elv) annektert. Kongedømmets nye navn ble deretter, i 1949, "Jordan". Tross tapet av Vestbredden i 1967 beholdt landet det nye navnet. Christian Frederik. Christian VIII Frederik (født 18. september 1786 i København, død 20. januar 1848 samme sted), av den oldenborgske slekt, var i to adskilte tidsperioder konge av Norge og deretter konge av Danmark. Offisielt var han sønn av arveprins Frederik (halvbroren til den sinnssyke Christian VII) og Sophie Frederikke, og dermed fetter til sin forgjenger Frederik VI, men innen familien var det kjent at den biologiske faren var hoffsjef Frederik von Blücher, som også var far til Christian Fredriks tre søsken. Familiebakgrunn. Christian Frederik ble født på Christiansborg slott. Da Frederik VI ikke etterlot seg sønner, var arveprinsens sønn Christian Frederik ifølge Kongeloven nærmeste arving til tronen. Han var kronprins da Frederik VI var konge, og var Norges valgte konge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han besteg tronen som Danmarks konge i 1839, og regjerte til sin død i 1848. Som dansk konge omtales han som Christian VIII. Ekteskap og barn. Christian Frederik som ung på et maleri av ukjent kunstner. I 1806 giftet han seg med sin kusine Charlotte Frederikke. I april 1807 fødte hun sønnen Christian Frederik som døde kort tid etter fødselen, og i 1808 ble de foreldre til den senere Frederik VII. Da det ble kjent at prinsessen hadde et forhold til sin franske sanglærer, Édouard du Puy, sørget kong Frederik VI for at ekteskapet ble opphevet. Charlotte Frederikke ble forvist til Horsens og fikk forbud mot å noensinne se sønnen igjen, og du Puy ble forvist til Sverige – han fikk to timer på seg til å forlate Danmark og sitt hjem i Vingårdstræde 15, hvor prinsessen hadde besøkt ham. Prinsen giftet seg senere i 1815 med Caroline Amalie, barnebarn av dronning Caroline Mathilde og Struensee. Christian VIII fikk 10 barn utenfor ekteskap, deriblant forstmannen Frederik Carl Eide. Forfatteren Jens Jørgensen har fremført den spekulative teori at han også skulle være faren til H.C. Andersen. Som norsk konge. I mai 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Denne hadde lidd under Danmarks skjebnesvangre allianse med Napoleon. Ved Kielfreden den 14. januar 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Dette hadde vært en betingelse Sverige satte for å gå med i alliansen mot Napoleon. Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. I februar 1814 foretok han en rundreise i innlandet opp til Trondheim for å lodde stemningen og sammenkalte deretter til det kjente stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar. Her ble Christian Frederik enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. Christian Frederik ble landets regent og hadde et råd som lignet en regjering. Riksforsamlingen drøftet lovene og vedtok 17. mai 1814 en norsk grunnlov. Samme dag ble han valgt til norsk konge. Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. En delegasjon ble sendt til Christian Frederik, men forhandlingene førte ikke frem. Det førte til en kort krig hvor svenskenes makt var overlegen, selv om nordmennene hevdet seg blant annet ved Lier. Til sist ble Mossekonvensjonen av 14. august undertegnet. Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og returnere til Danmark etter å ha sammenkalt et overordentlig Storting og lagt makten i dets hender. Til gjengjeld skulle Norge få beholde grunnloven, men med de forandringer som var nødvendige for å inngå en realunion med Sverige. Stortinget forhandlet samme høst med svenske utsendinger, vedtok 4. november den reviderte Grunnloven, og valgte samme dag Sveriges konge Karl II til norsk konge. Prins Christian Frederik forlot Norge 10. oktober og vendte skuffet tilbake til Danmark. Ettertidens vurdering av Christian Frederik som norsk konge. Christian Frederik var den sentrale lederskikkelsen i opprøret våren 1814, han var veltalende, kunnskapsrik, karismatisk og usedvanlig arbeidsom. Da det viste seg at den svenske overmakten var for stor sensommeren 1814, valgte han å gi ordre om retrett, våpenhvile og forhandlinger med svenskene. Han frasa seg den norske kronen og reiste nedbrutt tilbake til Danmark. Denne forvandlingen fra å være energisk, initiativrik og kampklar til å gi seg, nærmest uten motstand, førte til at han umiddelbart ble utsatt for kritikk fra de kretsene han hadde oppglødd til kamp. Den dominerende holdningen på 1800-tallet var fortsatt at Christian Frederik hadde vært for vek, at det var en teaterkonge. Historikere på 1900-tallet, som Sverre Steen og Jens Arup Seip, hadde en mer positiv vurdering. De mente at Christian Frederik var helt sentral for selvstendighetsreisningen, men Steen var fortsatt noe spørrende til innsatsen sensommeren 1814: "Det var riktig av Christian Frederik å ta krigen i 1814 selv om han så nederlaget i øynene. Det blir derimot et åpent spørsmål om det ikke hadde vært riktigere for Norges fremtid å føre krigen med større alvor, selv om det også hadde ført meg seg større tap. Som det nå var, hadde mange inntrykk av at det hele var gjort på skrømt, eller at det skyldtes en klosset tilfeldighet, eller at det var avtalt spill”. Det kan tenkes at denne vurderingen skyldes tidspunktet Steen skrev dette, bare 6 år etter at Norge hadde vært okkupert av Tyskland, Særlig Knut Mykland har oppvurdert Christian Frederiks handlemåte på slutten av hans regjeringstid i Norge. Da det viste seg at England ikke støttet den norske selvstendighetskampen, var Christian Frederiks mål, etter Myklands vurdering, å legge til rette for at nordmennene skulle få bevare sin grunnlov i den nye unionen med Sverige. Da var forhandlingsbordet å foretrekke fremfor en lang og blodig krig med helt overveiende sannsynlighet for norsk tap. Som dansk prins. I 1815 giftet Christian Frederik seg med Caroline Amalie. Samme år ble han utnevnt til guvernør over Fyn og Langeland. Fra 1818 til 1822 var paret på en lengre utenlandsreise og fikk anledning til å møte Europas ledende statsmenn. Christian Frederik fikk også anledning til å dyrke sine vitenskapelige og kunstneriske interesser. I 1831 ble han medlem av statsrådet. Han viste der stor forståelse for de nasjonalliberales sak, og den oppvåknende danske nasjonalfølelse i hertugdømmene. Dansk konge. Christian VIIIs kroning 28. juni 1840. Utsnitt av samtidig stikk. Da Frederik VI døde 13. desember 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen. Under navnet Christian VIII satte han ved den siste kroning i Danmarks historie kronen på sitt hode. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform. De danske liberale husket hans innsats i Norge, og mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning. Deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I 1840 utstedte han en forordning om at dansk skulle være retts- og forvaltningsspråk i de delene av Slesvig hvor det allerede var kirke- og skolespråk. I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn. Først på midten av 1840-tallet fikk kongen ro på seg og kunne sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning. De første utkastene gjorde han på egen hånd og noe senere samarbeidet han med juristen Anders Sandøe Ørsted. Han hadde til hensikt å proklamere den frie forfatningen som høydepunkt under feiringen av oldenborgernes 400-års-jubileum høsten 1848. Kongen rakk ikke å gjennomføre dette. Han ble alvorlig syk etter en årelating i januar 1848. 9. januar, 11 dager før han døde, skrev den døende kongen sin siste vilje som et brev til sin sønn og arving til tronen, kronprins Frederik. Dette brevet er også kalt Christian VIIIs politiske testamente og ble først kjent etter kongens død. Christian Frederik døde 20. januar 1848 og ble bisatt i Roskilde domkirke. Trivia. I 1914, hundre år etter sin korte tid som norsk konge, fikk han oppkalt en plass i Oslo sentrum etter seg, Christian Frederiks plass ved Bjørvika. Vinsjan på kaia. «Vinsjan på kaia» er en kjent sang av trønderrockgruppa DDE. Teksten ble skrevet av Idar Lind og melodien av bandets ene gitarist Frode Viken. Den var med på platen Rai-Rai i 1993 og ble en av årets største slagere. Politiker. Politiker (fra greske "polis") er en person som deltar aktivt i politisk beslutningstaking og har politiske verv. Personer som har rent administrative stillinger (som byråkrater) regnes ikke som politikere. Oftest refererer begrepet til personer som politiske verv som hovedinntektskilde ("heltidspolitiker"). Bryggen i Bergen. Bryggen i Bergen, også kjent som Tyskebryggen og Hansabryggen, omfatter den gamle hanseatiske trebebyggelsen i det sentrale Bergen. Fra 1360 til 1754 var Tyskebryggen sete for Det tyske kontor og det sentrale knutepunktet for den hanseatiske handelsvirksomheten i Norge. Hansa-kompaniet var også Nordens første handelskompani. Bryggen består av ca. 13 mål med 61 fredede bygninger, og befinner seg på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bryggen er den tredje mest besøkte turistattraksjonen i Norge. Navn. Tilbake i sagatiden finner en belegg for navnet "Bryggen" eller "Bryggene". Sent i middelalderen, i forbindelse med at bryggen oppstod som et hanseatisk handelssted, dukker navneformen "Tyskebryggen" opp, på samme måte som Mariakirken ble omtalt som «Tyskekirken» fordi det ble holdt gudstjenester på tysk der frem til 1868. På 1600- og 1700-tallet var også den folkelige navneformen "Garpebryggen" vanlig. På norrønt betydde «garp» en kjernekar, men brukt om de tyske kjøpmennene kan betegnelsen ha vært ironisk ment. Senere ble formen "Tyskebryggen" enerådende. 25. mai 1945 vedtok Bergen bystyre at navnet fremover skulle være Bryggen. Navnebruken har vært kilde til strid, og flere har argumentert med at Tyskebryggen er mest historisk korrekt, og ønsket av bystyret skal reversere navnevedtaket. Lasse Bjørkhaug, direktør i Stiftelsen Bryggen, har uttalt at han har merket seg at «stadig flere nå bruker navnet Tyskebryggen igjen». I 2011 fremmet Venstre forslag i bystyret om at det offisielle kommunale navnet skulle endres til Tyskebryggen. Hans-Carl Tveit fra Venstre begrunnet det med at «dette handler om å ta historien tilbake. I 2016 skal Bergen være vertskap for Hansadagene, og det hadde vært flott å få tilbake det gamle navnet før det». Forslaget fikk imidlertid bare støtte fra Venstre og den uavhengige representanten Siv Gørbitz. Strøket Bryggen. Strøket grenser mot Bergenhus i nord og langs "Øvregaten" til "Vetrlidsallmenningen" i sør, ned denne og tilbake langs Bryggens kaifront på østsiden av Vågen. Området nord for de historiske handelsgårdene heter "Dreggen". Her ligger "Bradbenken" som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl, og "Dreggsallmenningen" med Mariakirken fra 1100-tallet, Bryggens Museum og Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason. I området ligger det også gamle trehusklynger og mer moderne bygårder med hoteller og næringsbygg, samt friidrettshallen "Vikinghallen". Sørover fra Dreggsallmenningen ligger de gamle hanseatiske handelsgårdene i tre og Schøtstuene, og sør for "Nikolaikirkeallmenningen" bygårder i mur i samme stil. Lengst i sør ligger Hanseatisk museum og Kjøttbasaren. Det lokale buekorpset heter Dræggens Buekorps. Fra Bryggen går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til "Munkebryggen" på Strandsiden. Strøket omfattes av grunnkretsene Dreggen, Bryggen og Vetrlidsalmenningen som hadde til sammen 1 160 innbyggere 1. januar 2012 og et areal på 0,16 km², men dette inkluderer mindre områder tilhørende strøkene Stølen og Fjellet øst for Øvregaten og Lille Øvregaten, og mindre områder tilhørende strøket Vågsbunnen sør for Vetrlidsalmenningen. Handelsgårdene på Bryggen. a>s «Prospect av Handels Contoiret udi Bergen», 1768 Bryggen ble anlagt rundt 1070, og var fra 1360 til 1754 sete for "Det tyske kontor" i byen og det sentrale knutepunktet for den hanseatiske handelsvirksomheten i Norge. Hansa-kompaniet var forøvrig også Nordens første handelskompani. Frem til 1901 utgjorde hele området mellom Dreggsallmenningen i nord og Kjøttbasaren i sør en sammenhengende rekke handelsgårder i tre som var gjenreist etter bybrannen i 1702. Handelsgårdene sør for Nikolaikirkeallmenningen ble da revet og erstattet med bygårder i mur i samme stil, tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland, med unntak av den sørligste gården som i dag er bevart som Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene, som også omfatter de gamle Schøtstuene som ble gjenreist i 1937–38 med delvis originale og delvis rekonstruerte deler, i området sør for Mariakirken. En storbrann 4.juli 1955 ødela den nordlige halvparten av de gjenværende gamle handelsgårdene i tre. Fasadene av den nedbrente delen ble gjenreist som kopier i 1980, og utgjør en del av hotellet som ligger på dette området. På branntomten ligger også Bryggens Museum med rester fra de eldste tider avdekket etter arkeologiske utgravninger på stedet. De gjenværende historiske bygningene fra 1702 mellom dem som ble erstattet med bygårder i mur i 1901 og dem som ble gjenreist som kopier i 1980, fikk kledning på 1800-tallet og utgjør gårdrekker som har følgende navn, regnet fra syd: Søndre og nordre Holmedalsgård, Bellgården, Hjortegården (Jacobsfjorden), Svensgården (dobbelgård), Enhjørningen, søndre og nordre Bredsgård og Bugården. Alle bygningene på Bryggen i Bergen er i privat eie. "Stiftelsen Bryggen" (etablert i 1962) eier 35 bygninger, og er således største gårdeier. Stiftelsen Bryggen er en dedikert organisasjon som arbeider for bevaringen av verdensarven, og har en stab av tømrere med spesialkompetanse på tradisjonshåndverk. Over inngangen til Svensgården henger et utskåret hode med tre ansikter i treverk, en kopi av en original i marmor. Konservator Jan Hendrich Lexow har i årbok for Stavanger museum i 1957 argumentert for at originalen var en gave til kong Håkon Håkonsson fra den tysk-romerske keiseren Fredrik 2. Lexow mente at hodet var lagd av en billedhogger i Sør-Italia som et symbol på den treenige Gud. Fredrik 2. holdt hoff i Palermo. Han og kong Håkon utvekslet gaver, og Lexow mente at hodet nettopp kan ha vært en slik gave fra perioden 1230-40. Videre antok han at hodet fikk en sentral plass i Store Kristkirke, som lå nord for Håkonshallen og var kroningskirke. Da Store Kristkirke blev revet på ordre fra Eske Bille i 1531, mente Lexow at hanseatene tok vare på hodet og tok det i bruk som merke for Svensgården, som på den tiden ble gjenoppbygd etter en brann. Slik markering av gårdene var viktig på et tidspunkt hvor mange verken kunne lese eller skrive. Hodet på Svensgården har få paralleller i européisk kunst, og utformingen af neser, munn og skjegg peker etter Lexows mening mot antikken, da det kristne gudsbildet ennå ble påvirket av portretter av Zevs. Krigens ødeleggelser. Gjennom historien har Bergen gjennomlevd mange branner, siden bygningsmassen stort sett bestod av tre. Eksplosjonsulykken 20. april 1944 satte fart i planene om å rive Bryggen, og Terboven fikk støtte hos alle fagfolk i Bergen kommune i sitt ønske om å jevne området med jorden. Sett med Terbovens øyne var det labyrintiske systemet av gårder ideelt for å skjule motstandsfolk, slik som Theta-gruppen og radiosenderen deres. Sterke krefter i lokalbefolkningen lyktes likevel i å skaffe seg støtte, ikke minst fra professor Hermann Phleps fra Den tekniske høyskolen i Danzig (Gdańsk), som foretok en grundig befaring av de raserte bygningene, og konkluderte med at «det tyske kvartalet» kunne reddes med enkle midler. Den virkelige redningen ble kriseproduktet «Domus-plater», som ble gjennomvåte i regnvær, og lett gikk i stykker. Men de gjorde likevel nytten, ettersom de dekket 8.000 kvadratmeter takflate midlertidig. De raserte takene var for øvrig ikke det eneste problemet. Eksplosjonen hadde også løftet Bryggen til værs, og latt den falle ned igjen på underlaget, slik at man måtte ta i bruk donkraft for å få husene noenlunde i vinkel igjen. Men sikringen var utført, ikke minst til glede for arkitekt Halvor Vreim fra Riksantikvaren, som allerede hadde avskrevet Bryggen. Stiftelsen Bryggen. I 1962 ble «Bryggens venner» og «Stiftelsen Bryggen» dannet. Stiftelsen Bryggen eier i dag 35 av de 61 bygningene som inngår i verdensarven. Stiftelsen har som formål å bevare Bryggen i samråd med antikvariske myndigheter. Stiftelsen driver sikring, vedlikehold og restaureringsarbeid, samt utleie av lokaler. Eksterne lenker. Panorama av Bryggen i Bergen Yggdrasil. Yggdrasil (av norrønt "yggr", «skrekkelig», og "drasill", «hest») er navnet på verdenstreet i norrøn mytologi, en ask med grener som rekker ut over hele verden og opp over himmelen. Yggdrasil skildres i den norrøne litteraturen i "Voluspå", "Grimnesmål" og i Snorres "Gylvaginning". Toten. Toten er et landskap i Oppland fylke, Norge, som består av kommunene Østre og Vestre Toten, med henholdsvis 14 465 og 12 723 innbyggere. Kommunene har areal på 561 og 249 km², til sammen 810 km². Administrasjonssenteret i Vestre Toten er Raufoss, og i Østre Toten Lena. Navnets opphav er satt i sammenheng med det norrøne "Þótn" som angivelig betyr "noe man liker". Toten var del av et lite kongerike i tidlig Vikingtiden og Halvdan Kvitbein var den mest kjente kongen som regjerte der. Toten har tradisjonelt vært et av Norges største jordbruksområder, og industriparken på Raufoss er et av de største industrisentra i innlandet. Dialekten på Toten tilhører opplandsmål (dialektene på Toten, Hadeland, i Land, Solør, Odalen og Hedmarken), og avviker fra de offisielle skriftspråkene på mange punkter. Blant annet har Toten-dialekten bevart dativ som egen kasus opp til nyere tid, og samsvarsbøyning i adjektiv og perfektum partisipp, som finnes i nynorsk, men ikke bokmål, hvor dette ble oppgitt i 1907. Et eksempel: «Totninger er namnet på innbyggera i dom to Totenkommuna Vestre Toten og Østre Toten. Generelt for totninger er at dom talar totning. Ellers er det sagt at det tæk tid å vara totning.» Grenader (infanterist). Grenader (fra fransk "grenadier", granatkaster) var opprinnelig en betegnelse på en spesialisert stormsoldat for beleiringsoperasjoner, først opprettet som en særskilt rolle tidlig i det 17. århundre. Betegnelsen grenader ble en betegnelse på en elite-infanterist allerede før 1700. Historisk bakgrunn. Grenaderer var soldater som stormet strender og kastet granater, dvs. de tidligste former for håndgranater som var en jernkule fylt med krutt og en lunte. Man måtte meget nær inn på fienden for å kaste granaten, grenaderene måtte være spesielt modige eller vågale. Mange grenaderer ble drept på grunn av at granaten eksploderte i ansiktet på kasteren. Pedagogikk. Pedagogikk er et vitenskapelig fagområde som tar for seg spørsmål knyttet til undervisning og oppdragelse, læring og utvikling. Pedagogikk er nært knyttet opp mot fagområdene psykologi, filosofi og sosiologi. Teori og praksis. Som fag har pedagogikk både en teoretisk og praktisk side. Teoretisk dreier det seg om å beskrive og drøfte oppdragelse og undervisning og belyse forholdet mellom disse virksomhetene og individ, samfunn og kultur. Praktisk dreier det seg om gjennom ulike undervisnings- og oppdragelsestiltak å legge til rette for læringsprosesser for tilegnelse av kunnskaper og ferdigheter, holdninger, normer og verdier og for utvikling av de ulike sider ved menneskets personlighet. Forholdet mellom teori og praksis i pedagogikken kan enklest uttrykkes slik at den primære hensikten med det teoretiske arbeidet er å bidra til en mer reflektert og forbedret praksis. Historie. Mot slutten av 1800-tallet løsrev pedagogikken seg fra avhengighetsforholdet til teologi og filosofi og etablerte seg etter hvert som en egen vitenskapelig disiplin. I dag er pedagogikk som vitenskap både deskriptiv, årsaksforklarende og normativ. Pedagogiske emner. Som fag og studium deles pedagogikken gjerne inn i ulike pedagogiske disipliner eller forskningsområder. Noen av disse er vokst fram gjennom kontakten med andre vitenskaper. Det gjelder disipliner som pedagogisk psykologi, pedagogisk sosiologi, pedagogisk filosofi og historisk pedagogikk. Andre disipliner har en mer umiddelbar tilknytning til den pedagogiske situasjonen, slik som didaktikk (undervisningsteori) og oppdragelsesteori, der en forsøker å analysere og systematisere den pedagogiske virkelighet med sikte på å utvikle prinsipper og retningslinjer for den pedagogiske praksis. De ulike pedagogiske disiplinene har imidlertid stor berøringsflater med hverandre på den måten at det samme problemet ofte blir betraktet fra forskjellige synsvinkler, alt etter i hvilken disiplin problemet blir tatt opp. Utdanning i pedagogikk. Utdanning innenfor pedagogikken har to retninger. Profesjonsstudier og akademiske studier. Lærer- og førskolelærerutdannigen tilbys ved lærerhøyskolene, mens praktisk-pedagogisk utdanning er en tilleggsutdanning for de som allerede har en akademisk eller yrkesfaglig utdannelse. Praktisk-pedagogisk utdanning gir rett til å undervise i skolen innenfor et avgrenset fagfelt. De akademiske studiene fører frem til en bachelor- eller mastergrad. Akademiske studier innenfor pedagogikk tilbys ved de fleste høyskoler, og alle landets universiteter. Københavns Universitet. Københavns Universitet (latin "Universitas Hafniensis") er det eldste universitetet i Danmark og et av de eldre universiteter i Nord-Europa overhodet. Det ble grunnlagt 1. juni 1479 av kong Christian I. Frem til Det Kgl. Frederiks Universitet ble grunnlagt i Christiania (Oslo), måtte nordmenn reise til København for å studere. Den første nordmannen som er innskrevet i bevarte immatrikuleringsprotokoller ved Københavns Universitet, er den senere prosten i Telemark, Peder Povelssøn Paus (1587–1648). Det undervises som regel på dansk, men enkelte kurs er på engelsk og tysk. Ved flere anledninger måtte Københavns Universitet stenge ned på grunn av pestutbrudd. Dette skjedde i årene: 1546-48, 1553-54, 1564-65, 1575-78, 1592, 1619, 1624-25, 1629 og siste gang 1637-38. Ved pestutbruddet i 1575 ble det utstedt en «Befaling til de højlærde i Kiøpnehafn». Universitetets historie. Universitetet ble innviet 1. juni 1479 av kong Christian I etter at han hadde fått tillatelse fra pave Sixtus IV til opprettelsen i 1475. Etter tysk forbilde hadde universitet fire fakulteter; teologi, jus, medisin og filosofi. Frem til reformasjonen i 1536 var Københavns Universitet en del av den romersk-katolske kirke og derfor førte Roskildes biskop tilsyn med universtetet. I forbindelse med reformasjonen overtok staten denne oppgaven. Inntil staten overtok hadde universitetet et vidtrekkende selvstyre som blant annet medførte at det ikke var underlagt det ordinære rettsvesenet, men hadde egne lover, egne domstoler og eget ordens- og fengselsvesen. Fengselscellene finnes fortsatt i universitetets kjeller. Magister Peder Albertsen var universitetets første rektor og han ble pålagt av kongen å finne et antall lærde til å undervise. Fra innvielsen i 1479 og frem til 2004 ble universitetet ledet av rektor og et konsistorium. Ved årsskiftet 2004/2005 ble konsistoriet nedlagt og erstattet av et styre og en ansatt ledelse; rektor, prorektor, dekaner og instittutledere. Med virkning fra 1. januar 2007 har Københavns Universitet fusjonert med Den Kongelige Veterinær- og Landbohøjskole og Danmarks Farmaceutiske Universitet, som ble universitetets 7. og 8. fakultet. Universitetet har dermed mer enn forskere tilknyttet. Bystene ved hovedinngangen. Foran hovedbygningen ved Frue Plads er det oppstilt 6 byster av markante personer fra universitetet, 3 på hver side av midtpartiet. Bystene fremstiller Vilhelm Thomsen, Johan Nicolai Madvig, H.N. Clausen, Joakim Frederik Schouw, Japetus Steenstrup og Niels Bohr. Bysten av Vilhelm Thomsen er utført av Ludvig Brandstrup, Niels Bohr av Jørgen Gudmundsen-Holmgreen og de øvrige av Vilhelm Bissen. Sjøforsvaret. Sjøforsvaret er den militære grenen i Norges forsvar som ivaretar de maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. Sjøforsvaret har en styrke på omtrent 3700 mann i fredstid og 4500 ved mobilisering. Forsvarsgrenen omfatter avdelingene Kysteskadren og Kystvakten. Historie. Torpedobåter av 1. klasse i Kiel, 1900. Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut når det var "allmenning". Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten. De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen foregikk til sjøs, like mye som på landjorden. Den norske leidangsflåten viste seg ved sammenstøt mot tyske vitalinere først på 1400-tallet, å være fullstendig underlegne og med avleggs konstruksjon. Kravellbygde skip med høye kasteller overtok for de klinkerbygde langskipene. Under krigene på 16- og 1700-tallet ble det med vekslende hell forsøkt etablert flåteavdelinger, både av skjærbåter (rofartøyer) som under Bjelkefeiden, og såkalte defensjonsskip, som var større seilfartøyer bygd av handelsredere, som i påkommende tilfeller også kunne utrustes til krigsbruk. Spesielt under Gyldenløvefeiden på 1670-tallet og fram til 1720 hadde disse en viss betydning. Da Norge igjen fikk sjøkrig i 1807, etter det engelske angrepet på København, var sjøforsvaret på et lavmål. Kysten var i realiteten lagt åpen for fransk kaperkrig mot England helt siden krigsutbudd internasjonalt i 1793. En skotsk historiker påviste i 1995 at Napoleon bygde opp en flåte i Bergens havn, med danske myndigheters vitende, som skulle gjøre landgang på Shetland (1804). Høststormene satte en stopper for forsøket. Imidlertid var et norsk sjøforsvar godt forberedt på papiret alt i 1790, med hele tre flåtekommisjoner, som avga kompetente innstillinger om valg av skip, kystbatterier og oppsetting av norske mannskaper. Dette ble tatt til følge den første krigsvinteren, ved at den danske marinens mest krigserfarne sjøoffiser, Lorents Fisker, etter eget forslag reiste til Norge og organiserte Den norske Kystdefention ((2.november 1807). Det var i realiteten starten på det norske sjøforsvaret, og hele det grunnlag i materiell og mannskaper marinen hadde å bygge på i 1814. I sju år var det krig for det meste til sjøs, mens krigen til lands dreide seg om noen måneder 1808-09 på Østlandet, og et nytt svensk angrep begrenset til Østfold høsten 1814. Mens britiske skip blokkerte Norge gjennom lange år med, sult, nød og synkende folketall til følge. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler disse krisetider i norsk historie. Norske skip ble oppbragt, og tusenvis av sjøfolk fortvilte ved årelange opphold i britisk krigsfangenskap, når de ikke ga seg til å gå i fiendens tjeneste. Av og til kunne skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre motstand. Lorents Fisker satset på å bygge kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60-70 fot og med et mannskap på 60-70 mann og en for joller på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning. Til 1814 ble det bygget over femti av hver type, og samtidig ble kystbatteriene utbedret eller nyanlagt. Det norske sjøforsvaret hadde i 1814 under 10 havgående fartøyer av briggs størrelse, og rundt 100 kanonbåter for kystnære farvann. Flåten ble de følgende år sterkt redusert, og mannskapene ble demobiliserte alt samme høst. I det følgende kom en ny faglig konsolidering til å skje ved Fredriksvern Verft, fram til Horten verft overtok gradvis over flere etapper fra 1830. I 1828 ble det sjøsatt et nytt fartøy, fregatten Freia, og det skjedde på en nybygd bedding i Horten. Arbeidet ble utført med bare norske håndverkere. Det skulle dog ennå gå et decennium før Stortinget overvant sin mistillit til den norske marinens offiserer, og det ble bevilget nye midler til marinen, etter den fatale «Marinefallitten». Trusselbildet, slik den fra svensk side ble definert, var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene, fordi Russland tradisjonelt sett ikke var fiende av Norge - mange mente at nordmenn derfor ble ufrivillig trukket inn i en konflikt som kun angikk Sverige og Russland. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsningen i 1905, men samtidig rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var under oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt. Mens verdenskrigen raste ble den norske marinen mobilisert i sin helhet mobilisert sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter at krigen var over, var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Mange av fartøyene som var i bruk under første verdenskrig, var allerede ved århundreskiftet foreldede og til liten nytte. Likevel tjenestegjorde de også etter første verdenskrig. En ny klasse ubåter ble bestilt, B-klassen, men disse var utdaterte allerede ved overlevering. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles Luftforsvar. Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noen allierte forsterkninger. Etter krigen bestod sjøforsvaret av noen få tidligere fartøyer, men også en del overtatte tyske krigsskip, samt britiske og amerikanske skip som var overtatt av og tjenestegjorde i den norske marinen i eksil under krigen. I 1950-årene planla man marinens oppgradering, og arbeidet resulterte i flåteplanen av 1960: Fem nye fregatter i Oslo-klassen, fem korvetter i Sleipner-klassen (senere redusert til to), femten ubåter av Kobben-klassen, åtte MTBer av Tjeld-klassen og 23 (senere redusert til 20) MKBer av Storm-klassen. Etter Sovjetunionens og Warsawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-tallet ble antallet soldater betydelig redusert. I etterkrigsårene hadde også Forsvaret hatt utenlandsstyrker, spesielt i FN-regi. Marinen fikk dog i slutten av 1980-årene levert seks ubåter av Ula-klassen, og litt tidligere hadde nye MTBer av Hauk-klassen blitt bygget. For tiden bygges fem nye fregatter av Fritjof Nansen-klassen, og nye MTBer i Skjold-klassen er under bygging i Mandal. Kritikere hevder at marinen i dag er på et farlig lavt nivå hva gjelder antallet fartøyer og mannskap, og forsvaret har slitt med rekruttering til offisersstillinger. Organisasjon før omstillingene. Sjøforsvaret bestod inntil de store omstillingene rundt årtusenskiftet av de tre våpengrenene Marinen, Kystartilleriet og Kystvakten. I krig og ved beredskap inngikk også Sjøheimevernet (som i fredstid var en integrert del av Heimevernet). Den Kongelige Norske Marinen ble etablert 12. april 1814. Kystartilleriet ble besluttet opprettet ved kongelig resolusjon 17. juni 1899 og oppsatt 1. oktober samme år. Kystvakten ble opprettet som en del av Forsvarets organisasjon 1. april 1977. Alle kystfort ble lagt ned og de to våpenartene Kystartilleriet og Marinen ble slått sammen og permanent etablert under navnet Kysteskadren 1. januar 2002. Fartøyer. Dette er en opplisting over nåværende fartøyer. Se også listen Liste over den Kongelige Norske Marines skip for tidligere fartøyer. Oslo-klassen. KNM «Oslo» på øvelse ved nordlandskysten i 1971 Fem skip ble bygget fra 1964 til 1966. Formelt sett er klassen operativ, men det siste fartøyet, KNM «Narvik» (F 304), la til kai i Horten som museumsskip i juni 2007. Nansen-klassen. Sjøforsvaret er under anskaffelse av totalt fem skip. Viktige våpensystemer (helikopter og NSM) vil ikke være tilgjengelig før senere. De vil ikke være fullt stridsdyktige før i 2011, og inntil videre står Norge uten et operativt fregattvåpen. MTB-våpenet/kystkorvetter. Den tidligere Hauk-klassen er utfaset og hugget. Seks kystkorvetter av Skjold-klassen skal erstatte disse. Minevåpenet. På 1870-tallet ble kontrollerbare miner tatt i bruk etter mønster fra den amerikanske borgerkrig. Det var kapteinløytnant Johan Koren som på norsk side ledet arbeidet med å få dette etablert i Norge, og da i første omgang ved Oscarsborg festning. Arbeidet foregikk i samarbeid med den svenske og danske marine som var den ledende i arbeidet med slike minefelt. Marinens jegervåpen. Marinens jegervåpen består av Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Taktisk Båtskvadron. Disse avdelingene opererer et antall små båter der de største er kystjegernes Stridsbåt 90N. Kystjegerne er også den siste gjenværende rest av Kystartilleriet og viderefører noen av tradisjonene derfra. Logistikkvåpenet. Logistikkvåpenet er en ny avdeling som skal fylle Sjøforvarets behov for logistikk. Det er en prosess på gang for å utvikle et «logistikk på kjøl»-konsept og å anskaffe fartøy til det formålet. Prosjektet heter «Nytt logistikkfartøy». Thorbjørn Egner. Thorbjørn Egner (født 12. desember 1912 i Oslo, død 24. desember 1990) var en norsk tegner, forfatter, visedikter og komponist. Han har skrevet bøker for både voksne og barn, men er først og fremst kjent for sine fortellinger og teaterstykker for barn, særlig "Karius og Baktus", "Dyrene i Hakkebakkeskogen" og "Folk og røvere i Kardemomme by". Egner ble 78 år gammel. Tidlige år. Egner vokste opp på Kampen i Oslo. Han utdannet seg før andre verdenskrig innen billedkunst ved Statens kunst- og håndverkskole, under blant andre Per Krohg. Egner arbeidet siden noen år som reklametegner og dekorasjonsmaler. I 1945 drog han til København for å lære litografi hos Christian Sørensen, der han ble kjent med mange kommende kunstnere, blant annet Robert Jacobsen, Richard Mortensen og Asger Jorn. Han følte seg hjemme i Danmark, og oppholdet åpnet øyene hans for resten av verden. Under krigen skrev han to bøker om gamle hus i Vågå og Rauland som han selv illustrerte. Egner lagde også tresnitt til Hans E. Kincks noveller. I tillegg til billedkunsten var Egner svært interessert i teater. Alt som student holdt han teaterklasser og skrev småstykker. Senere skulle han dramatisere og sette opp flere av stykkene han selv hadde lagd for barn. I tillegg diktet og framførte Egner egne viser. Fra 1937 var Thorbjørn Egner gift med Annie Egner (født Eliassen i 1912) som han hadde møtt på Oslo kommunale handelsskole da de begge var seksten. De giftet seg i 1937 og fikk fire barn sammen. Barnetimen for de minste, bøker og skuespill. Thorbjørn Egner er likevel mest kjent som barnebokforfatter og forteller i Barnetimen for de minste i NRK Radio. Der begynte han å jobbe etter krigen og lagde hørespill (blant annet "Anne og Ole Jacob på bytur" og "Prinsesse Vilikke" – begge 1947) og fortalte historier om "Karius og Baktus" (utgitt som bok i 1949), "Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen" (1953) og "Folk og røvere i Kardemomme by" (1955). Med "Karius og Baktus" skapte han figurer som var både søte og skremmende, og gjorde en stor innsats for å bedre tannhelsa i landet. Han diktet også opp steder som "Hakkebakkeskogen" og "Kardemomme by", der alt går bra til slutt dersom bare alle gjør så godt de kan. I "Folk og røvere i Kardemomme by" forekommer Egners kanskje mest kjente sitat, nemlig Kardemommeloven. Han gav også ut "Tretten viser fra barnetimen" (1951), "I eventyrland" (1976, fire bøker) og "Musikantene kommer til byen" (1978). Bøkene og platene hans solgte i store opplag, og er blitt oversatt til en rekke språk. Flere av bøkene ble dessuten dramatisert og oppført gjentatte ganger, både i Norge og i utlandet. Egner komponerte også noe av musikken til stykkene. Visesangeren Yukon Gjelseth fremførte Egners melodier på en rekke utgivelser. Lesebøker og gjendiktninger. Thorbjørn Egner gav ellers ut en serie med lesebøker for grunnskolen. De skulle være interessante og fornyende, og Egner både skrev og illustrerte og valgte utdrag av andres tekster. Egner var dessuten oversetter som gjendiktet og illustrerte. Han gav Norge en fritt oversatt Ole Brumm etter A. A. Milnes "Winnie the Pooh", og oversatte «Tommy og elefanten» av H. G. Wells og «Doktor Dyregod» av Hugh Lofting. Arven etter Egner. Thorbjørn Egner mottok St. Olavs Orden «for fortjenstfull kulturell innsats» i 1972 og Cappelenprisen i 1979. Han vant tre Spellemannpriser i klassen barneplate: Spellemannprisen 1975 for "Ole Brumm og vennene hans", Spellemannprisen 1977 for "Folk og røvere i Kardemomme by" og Spellemannprisen 1982 for "De beste Egner-viser". I Kristiansand Dyrepark er det bygget en "Kardemomme by" i full målestokk etter modell og hjelp av Thorbjørn Egner. Thorbjørn Egners viser og barnebøker kom i medienes søkelys i 2006 da Cappelen forlag valgte å utelate barnesangen "Visen om vesle Hoa" i den nye utgaven av visesamlingen "Kaptein Sorte Bill og 40 andre Egnerviser". Sangen handler om «en negergutt som hette Vesle Hoa» som redder stammen sin fra angrep av nabostammen, og beskrivelsene i teksten ble omtalt som rasisme og eksotifisering. Egner gav også ut maleboka "Klattiklatt drar til negerland" i 1943. Lesebøkene. "Thorbjørn Egners lesebøker" avløste Nordahl Rolfsens lesebøker, og var i utstrakt bruk fra 1950-tallet til et godt stykke ut på 1970-tallet. Bøkene ble redigert av Thorbjørn Egner sammen med Karen Jacobsen og Helene C. Kløvstad. Egner illustrerte og skrev også tekster selv til bøkene. Diskografi. "Thorbjørn Egners lesebøker" kom også i utgaver på nynorsk. Oversettelsen var det Halldis Moren Vesaas som stod for. Allemannsretten. Allemannsretten er den rett som enhver har på en annen persons eiendom. Flesteparten av disse opprinnelig hevdvunne rettighetene har vært lovfestet siden 1957 gjennom friluftsloven. De er basert på respekt for naturen, og alle besøkende forventes å ta hensyn til bønder, grunneiere og andre brukere, og å ivareta miljøet. Reglene om allemannsrett er særegne for Norge og de øvrige skandinaviske land. I de fleste andre land er omfanget av slike regler av langt mindre omfattende karakter. Den viktigste delen av allemannsretten er ferdselsretten på andres eiendom. Det skilles her mellom innmark og utmark. I innmark, som vil være områder hvor eieren har et rimelig krav på å få være i fred, typisk hustomt og dyrket mark, har allmennheten begrensede rettigheter. Her har man kun lov å ferdes vintertid mens marken er frosset (og hustomt og inngjerdede områder er uansett unntatt). I utmark, som i loven defineres som «udyrket mark som ikke regnes som innmark», er ferdselsretten som utgangspunkt fri så lenge man tar tilbørlig hensyn. Andre rettigheter som reguleres i friluftsloven er rett til bading i rimelig avstand fra bebyggelse, samt å sette opp telt i inntil to dager. Visse rettigheter følger også av andre lover enn friluftsloven, blant annet retten til å plukke bær, sopp og nøtter, som kan utledes av straffeloven § 400. Allmennhetens frie ferdsel i naturen er truet av kommersiell utbygging og privatisering. Noen steder blir det til og med reist gjerder eller andre avsperringer selv der dette ikke er tillatt etter friluftsloven. Gradvis utbygging langs kysten, spesielt ved Oslofjorden og i populære områder i Sør-Norge, har litt etter litt begrenset den frie ferdselen i strandsonen. Som en generell regel er bygging og oppdeling av eiendom forbudt i en 100 m sone langs strandlinjen (plan- og bygningslovens § 17-2), men lokale myndigheter i mange områder har i stor grad benyttet seg av sin mulighet til å gi dispensasjon fra denne regelen. Balkan. Balkan er en halvøy som danner det sørøstlige hjørnet av Europa. Regionen har et areal på 550 000 km² og omkring 53 millioner innbyggere. Opp gjennom historien har Balkan vært et nokså urolig hjørne i Europa, som f. eks. krigene i 1990-årene. Bare det smale Bosporos-stredet skiller Balkan fra Asia, og det har lenge vært livlig kontakt mellom folk og kulturer på begge sider av sundet og nordover inn i Svartehavsområdet. Den gunstige plasseringen ved dette skjæringspunktet mellom øst, vest, nord og sør ga makthaverne i Istanbul muligheter for å kontrollere ferdselen og handelen i området, og var et grunnlag for rikdom og makt. Regionen har navnet fra Balkan-fjellene som går gjennom midten av Bulgaria og inn i Øst-Serbia. Selve navnet Balkan kommer fra det protobulgarske «balh» og som betyr den bulgarske rikdom. Geografisk avgrensning. Balkanhalvøya har Adriaterhavet i vest, Middelhavet og Marmarahavet i sør, og Svartehavet i øst. Nordgrensen er det noe uenighet om, men en vanlig definisjon er å sette elvene Donau, Sava og Kupa. Dette gir da en klar grense mellom Balkan i sør, og «det utvidede Sentral-Europa» i nord: Er man på Balkan, er man pr definisjon ikke lenger i Sentral-Europa. Olympiske leker. De olympiske ringer De olympiske leker (gammelgr. "οἱ Ὀλυμπιακοὶ Ἀγῶνες": hoi olympiakoi agōnes) er en multisportkonkurranse som arrangeres hvert fjerde år. Opprinnelig ble de holdt i det gamle Hellas, men ble blåst til liv igjen av franskmannen Baron Pierre de Coubertin på slutten av det 19. århundre. Tidligere ble vinter- og sommerlekene avholdt samme år, men siden 1994 har det gått to år mellom hver gang det ble arrangert olympiske leker, da henholdsvis som vinter- og sommerleker. Olympiske sommerleker har blitt arrangert siden den første moderne olympiaden i Athen i 1896, med unntak av tre avlyste leker på grunn av verdenskrigene. To olympiske vinterleker har blitt avlyst på grunn av krig siden de første gang ble arrangert i 1924 i Chamonix. Utviklingen av den olympiske bevegelse har resultert i flere endringer i OL. Noen av disse justeringene er opprettelsen av vinterlekene for vintersport, paralympiske leker for utøvere med en funksjonshemming, og et ungdoms-OL for idrettsutøvere i tenårene. IOK har måttet tilpasse seg varierende økonomiske, politiske og teknologiske realiteter i det 20. århundre. Derfor har lekene i stor grad beveget seg bort fra å være en konkurranse kun for amatører, som var Coubertin store visjon, til å tillate at profesjonelle idrettsutøvere deltar. Den økende betydningen av massemedia reiste spørsmålet om sponsing og kommersialisering av lekene. Den olympiske bevegelse består av internasjonale idrettsforbund (IFS), nasjonale olympiske komiteer (NOK) og organisasjonskomiteer for hvert enkelt OL. Som besluttende organ er Den internasjonale olympiske komité (IOK) ansvarlig for valg av vertsby for hvert OL. Vertsbyen er ansvarlig for organisering og finansiering av lekene i samsvar med det olympiske charter. Det olympiske programmet, altså hvilke idretter det skal konkurreres i under lekene, blir også bestemt av IOK. Feiringen av lekene omfatter mange ritualer og symboler, som for eksempel det olympiske flagget og den olympiske ild, samt åpnings- og avslutningsseremoniene. Over utøvere konkurrerer i sommer- og vinter-OL i 33 ulike idretter og nesten 400 øvelser. Vinnerne av første-, andre- og tredjeplass i hver øvelse får medaljer i valørene gull, sølv og bronse, og vinneren blir tildelt tittelen «olympisk mester». Arrangementet har vokst i omfang til det punktet at nesten alle verdens nasjoner er representert. I tillegg har en del territorier egne nasjonale komiteer, så det er flere deltagernasjoner enn det fins stater anerkjent av FN. En slik vekst har skapt mange utfordringer, blant annet boikott, doping, bestikkelser og terrorisme. Mediaeksponeringen til de olympiske leker gir ukjente utøvere mulighet til å oppnå nasjonal, og noen ganger internasjonal berømmelse. Lekene utgjør også en stor mulighet for vertsbyen og -landet til å vise seg for verden. Tidlig historie. Oldtidens idrettsleker ble holdt i Olympia, i landskapet Elis ved Alfeioselven på nordvestkysten av Peloponnes i Hellas. Man vet ikke nøyaktig når lekene startet, men en liste over seierherrer går tilbake til 776 f.Kr. Mye tyder imidlertid på at lekene er enda eldre. De olympiske lekene var opprinnelig en religiøs fest til ære for de greske gudene, spesielt Zevs. Første dag av lekene var det derfor en stor fest til ære for Zevs og kona hans Hera. Man tente ild på et alter, og deltakerne ofret til gudene. I starten var det kun frie greske borgere (menn) som kunne delta, men senere ble det åpnet for at også grekere som bodde i koloniene kunne delta, samt romere. Utøverne stilte nakne. Homer beskriver premiene som blant annet bronsegjenstander, rustninger, hester, kveg og kvinner. Lekene ble arrangert hvert fjerde år, og regelmessigheten førte til at man på 200-tallet f.Kr. begynte å betegne intervallene mellom lekene som «olympiader». I starten konkurrerte man i kappløp, over én stadionlengde, som var 192 meter. Senere ble distansen også utvidet til to lengder, med vending midtveis, og etter hvert opptil 24 lengder («stadioner»). Deres femkamp bestod av sprintløp (en lengde), diskos, spydkast, lengdehopp og bryting. Den tids bryting ble avgjort på fallseier, men man hadde også en variant som het pankration, der alt var lov unntatt å bite, knekke fingrene til motstanderen eller å dra ut øynene. I likhet med boksing fortsatte man til en av utøverne ikke kunne fortsette. Det var mange som ble hardt skadd, og noen døde også av skadene. Lengdehopp ble utført med spesielt formede steiner som lodd i hendene, fra stillestående. Spydet ble kastet med en slynge, ikke slik som i dag. Andre øvelser i antikkens olympiske leker var boksing, langdistanseløp (4800 m), ridning, og kappkjøring med hest og vogn. Det ble også konkurrert i roping, musikk og løping med fullt krigsutstyr. I de antikke lekene var det slett ikke viktigst å delta. Det eneste som talte var seier. Dersom du ikke vant, tapte du, og de som tapte ble utsatt for spott og spe. Tjuvstarter og ulovligheter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Fra det fjerde århundre f.Kr. ble juksemakere også bøtelagt, og pengene ble brukt til å reise statuer av Zevs. Den femte og siste dagen av lekene var det premieutdeling og avslutningsfest. Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. etterhvert som kristendommen vant grunn i Romerriket. De ble arrangert siste gang 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius (kom til makten i år 381) på grunn av deres hedenske karakter. Grekerne protesterte på forbudet, men måtte gi seg. Forløpere. Det egentlige initiativet til gjenopptagelsen av de olympiske leker stammer fra midten av det 19. århundre, men flere steder var det allerede flere hundre år tidligere blitt avholdt forskjellige sportskonkurranser som hadde varianter av «olympisk» knyttet til seg. En engelskmann ved navn Robert Dover tok initiativ til en begivenhet kalt "Cotswold Olimpick Games", som har blitt avholdt årlig siden starten av det 17. århundre (et sted mellom 1604 og 1612, hvor sistnevnte årstall nå regnes som den offisielle starten) i Cotswolds. Også i Frankrike ble det avholdt nasjonale "L'Olympiade de la République", som ble arrangert årlig fra 1796 til 1798 og omfattet en rekke konkurranser som var kjent fra antikkens leker. Interessen for de olympiske leker vokste også som følge av tyske arkeologers utgravninger av Olympia på midten av det 19. århundre. I Hellas hadde man etter løsrivelsen fra det osmanske rike i 1829 behov for å styrke sin nasjonalfølelse, og den antikke olympiske tradisjon var et velegnet middel for å oppnå dette. De første «moderne» internasjonale olympiske leker ble dermed avholdt i Athen i 1859, hvor der ut over grekere også deltok idrettsutøvere fra det osmanske rike. Disse regionale lekene ble gjentatt i 1870 og 1875. I 1870-årene funderte den franske baron Pierre de Coubertin over årsaken til det franske nederlaget i den fransk-prøyssiske krig (1870–71), og han kom frem til at det skyldtes de franske soldatenes dårlige fysiske form og manglende idrettslige oppdragelse. Han overvar i 1890 engelske olympiske leker i Much Wenlock, som hadde blitt avholdt siden 1866 som en nasjonal begivenhet. Dette overbeviste ham om at det måtte være mulig å etablere olympiske leker på et overnasjonalt nivå, selv om tidligere forsøk på dette var strandet på grunn av motstand fra forskjellige lokale parter. Han fikk opprettet Den internasjonale olympiske komité på den første olympiske kongress, som ble avholdt på Sorbonne-universitet i Paris 16.–23. juni 1894. På kongressens siste dag ble det besluttet at de første egentlige internasjonale olympiske leker skulle avholdes i Athen i 1896. IOK skulle være eneansvarlig for organiseringen av lekene og valgte den greske forfatteren Demetrius Vikelas som sin første president. Premieren på de moderne olympiske leker. Åpningsseremonien ved de første moderne olympiske leker i 1896 De første moderne olympiske leker fant sted 6.–14. april 1896 i Athen med utgangspunkt i Panathinaikos stadion, som hadde røtter tilbake til oldtiden. Der deltok 241 idrettsutøvere fra 14 nasjoner, hvorav omkring 190 var fra Hellas. Det internasjonale bidraget var derfor relativt begrenset, men Tyskland, Frankrike og Storbritannia hadde hver 10–20 deltagere. Norge deltok ikke i de første lekene, men stilte med sju deltagere i Sommer-OL 1900 i Paris. I de første lekene ble det konkurrert i til sammen 43 konkurranser fordelt på ni idrettsgrener: friidrett, bryting, sykling, fekting, turn, skyting, svømming, tennis og vektløfting. Roing var planlagt, men måtte avlyses på grunn av dårlig vær. Lekene ble en stor nasjonal suksess i Hellas med overveldende publikumsinteresse, og denne suksessen smittet av på noen av utøverne, som foreslo at man fremover skulle avholde lekene fast i Hellas. IOK hadde imidlertid allerede besluttet at vertskapet skulle skifte for å sikre en internasjonal oppbakking og hadde utpekt Paris som vertsby fire år senere. De tidlige årene. I svømming med hinder måtte deltagerne klatre over en båt og svømme under en annen Med bakgrunn i suksessen fra Athen var det forventninger om ytterligere interesse ved de påfølgende lekene. Men både i Paris i 1900 og i St. Louis i 1904 ble oppmerksomheten omkring lekene skuffende lav. Årsaken til dette er sannsynligvis at OL ble avholdt samtidig med de respektive verdensutstillingene i de to byene, og at disse tiltrakk seg mye av oppmerksomheten. Til tross for dette var det en økning i deltagerantallet i Paris, hvor nesten tusen idrettsutøvere stilte opp, og nytt i forhold til Athen var deltagelsen av kvinner i konkurransene. Andre nye tiltak var tilføyelsen av en rekke konkurranser, hvorav noen var med for første og eneste gang i OL-historien, blant annet høyde- og lengdehopp med hest samt svømming med hinder. Lekene i St. Louis var opprinnelig tildelt Chicago, men i St. Louis var man bekymret for konkurransen om oppmerksomheten i forhold til verdensutstillingen, og det lyktes arrangørene av utstillingen å få OL flyttet til byen som en del av verdensutstillingen i stedet. På den måten kom de tredje olympiske lekene til å strekke seg over nesten fem måneder, da man bestrebet seg for å få avholdt én OL-konkurranse hver dag i perioden. Til tross for disse tiltakene druknet OL i forhold til verdensutstillingen. Noe av dette skyldtes kanskje også at deltagerantallet falt markant i forhold til Paris-lekene med 651 deltagere fra bare tolv nasjoner, og av disse var omkring 580 fra Nord-Amerika. Mange deltakere fra andre verdensdeler holdt seg borte av økonomiske og praktiske årsaker; blant annet var ingen av de nordiske landene representert i disse lekene. Dessuten var de politiske spenningene i Europa etter den russisk-japanske krig en medvirkende faktor. Etter disse to litt skuffende OL-ene ble det besluttet at det skulle avholdes jubileumsleker for å feire starten på de moderne lekene ti år etter at de første ble arrangert. Det ble de olympiske mellomlekene i 1906, som ikke regnes som offisielle da de ble holdt midt i olympiaden, det vil si midt mellom to normale leker. Lekene ble avholdt i Athen, og som ved de første lekene ble disse også en stor suksess på både deltager- og tilskuersiden. I så henseende hadde lekene sin plass i den olympiske historien, idet det siden stort sett bare har vært stadig økende interesse for OL. Fra 1912 til 1948 var kunstkonkurranser en del av lekene. De fem kunstartene arkitektur, skulptur, musikk, malerkunst og litteratur var en del av det olympiske programmet, og hvert kunstverk skulle ha en forbindelse til sport og godkjennes av det land kunstneren representerte. Vinter-OL. Med utbruddet av første verdenskrig ble det satt en midlertidig stopper for OL. De planlagte lekene i 1916 måtte avlyses – man kunne ikke som i antikken stoppe krigen for å avholde lekene. Til disse lekene var det også planlagt en uke med vintersportskonkurranser, noe man i begrenset omfang forsøkte å inkludere også i noen av de påfølgende lekene. Men denne strategien hadde en rekke naturlige praktiske vanskeligheter, og under den olympiske kongressen i Lausanne i 1921 besluttet IOK å etablere et eget vinter-OL, og de første vinterlekene ble arrangert i Chamonix i Frankrike i 1924. Her deltok 258 atleter fra 16 land i 16 konkurranser innenfor 9 idrettsgrener. Vinter-OL ble fra begynnelsen avholdt i de samme år som sommer-OL, men på en annen tid av året og i andre byer, og det ble dermed en selvstendig begivenhet fra begynnelsen av. Vinter-OL i Albertville i 1992 ble den siste vinterolympiaden som ble holdt samme år som sommer-OL etter at IOK i 1986 hadde bestemt at vinter-OL skulle avholdes i en separat fireårssyklus i partallsår som ikke var skuddår. Begynnelsen på den nye syklusen fant sted i 1994 ved Lillehammerlekene. Paralympiske leker. I 1948 hadde Sir Ludwig Guttmann et ønske om å fremme rehabilitering av soldater etter andre verdenskrig, og han organiserte samtidig med London-OL en konkurranse mellom flere sykehus hvor det ble konkurrert i flere grener. Guttmanns arrangement, da kjent da som "Stoke Mandeville Games", ble en årlig sportsfestival. I løpet av de neste tolv årene fortsatte Guttmann og andre sine anstrengelser for å bruke idrett som en vei til helbredelse. Til sommer-OL i 1960 i Roma brakte Guttmann 400 idrettsutøvere for å konkurrere i «Parallell-OL», som ble i ettertiden har blitt kjent som de første paralympiske leker. Siden da har paralympiske leker blitt holdt i alle olympiske år. Siden Sommer-OL 1988 i Seoul har vertsbyen for OL også vært vertskap for de paralympiske lekene. Etablert verdensbegivenhet. Etter de storslåtte, men også politisk problematiske olympiske lekene i Berlin i 1936 ble OL igjen rammet av en verdenskrig, og de planlagte lekene i 1940 og 1944 måtte avlyses. Siden har lekene funnet sted regelmessig og har for alvor utviklet seg til en verdensbegivenhet. Fra 241 deltakere og 14 nasjoner i 1896 har lekene vokst til i underkant av deltagere fra 204 land under Sommer-OL 2008. Vinter-OL er mindre i omfang. For eksempel var Torino vert for utøvere fra 80 land som konkurrerte i 84 øvelser under Vinter-OL 2006. Etter de to store krigene ble det relativ ro på jordkloden, og det ga grobunn for vekst samt større internasjonalt samarbeid på mange fronter. Selv om den kalde krigen ga spenninger i mange år, var sportens verden i lang tid ikke rammet av politisering. De forbedrede transportmulighetene gjorde det mulig å komme omkring store deler av jorden med OL, og Sommer-OL 1956 ble tildelt Melbourne i Australia. Åtte år senere kom lekene for første gang til Asia da de ble arrangert i Tokyo i Japan. Det har etter hvert blitt en større og større økonomisk satsing å bli OL-vert, og det har i praksis betydd at vertskapet ennå ikke har gått til land i noen av de fattigste områdene i verden som Afrika, Midt-østen og Sentral-Asia, og Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro er de første lekene som arrangeres i Syd-Amerika. IOK tillot tidligere dannelsen av nasjonale olympiske komiteer som representerer land som ikke oppfyller de strenge kravene til politisk suverenitet som andre internasjonale organisasjoner krever. Som et resultat kan kolonier og territorier stille med egne delegasjoner til OL. Eksempler på dette er områder som Puerto Rico, Bermuda og Hongkong, som alle konkurrerer som separate nasjoner til tross for at de er en del av en annen stat. Den gjeldende versjonen av charteret åpner kun for etablering av nye nasjonale olympiske komiteer for å representere nasjoner som kvalifiserer som «en uavhengig stat anerkjent av det internasjonale samfunnet». Dermed kunne det ikke dannes nasjonale olympiske komiteer for Sint Maarten og Curaçao da de fikk samme konstitusjonelle status som Aruba i 2010, selv om IOK hadde anerkjent Arubas olympiske komité i 1986. Den olympiske bevegelse. Den olympiske bevegelse omfatter et stort antall nasjonale og internasjonale idrettsorganisasjoner og forbund, anerkjente mediapartnere, samt utøvere, funksjonærer, dommere og andre personer og institusjoner som godtar å overholde reglene nedfelt i det olympiske charter. Som paraplyorganisasjon for den olympiske bevegelse er Den internasjonale olympiske komité (IOK) ansvarlig for valg av vertsby, føring av tilsyn med planleggingen av OL, oppdatering og godkjenning av det sportslige programmet, og forhandling om sponsing og kringkastingsrettigheter. IOK har hovedkontor i Lausanne i Sveits, og ledes av et arbeidsutvalg på 15 personer med IOK-presidenten i spissen. Den nåværende presidenten er Jacques Rogge fra Belgia. Arbeidsutvalget har som oppgave å stå for den daglige driften av organisasjonen. Den høyeste myndigheten er likevel den årlige IOK-kongressen, hvor IOK-medlemmene (maksimalt 115), som er valgt for åtte år av gangen, tar de store beslutningene – først og fremst om valg av vertsbyer til kommende leker. Fransk og engelsk er de offisielle språkene i den olympiske bevegelse. De andre språkene som brukes under de enkelte OL, er språket i vertslandet (eller språkene dersom et land har mer enn ett offisielt språk bortsett fra fransk eller engelsk). Hver proklamasjon (som kunngjøringen av hvert land under paraden av nasjoner i åpningsseremonien) uttales på disse tre (eller flere) språk, eller to hvis vertslandet er et engelsk- eller fransktalende land. IOK har eneretten til de olympiske begivenheter og symboler. Omstridt. a> var president i IOK 1980–2001 IOK har ofte blitt kritisert for å være en umedgjørlig og lite gjennomsiktig organisasjon, med flere medlemmer i komiteen valgt på livstid. Presidentskapene til Avery Brundage og Juan Antonio Samaranch var spesielt kontroversielle. Brundage var president i over 20 år, og i løpet av hans tid beskyttet han OL fra politisk engasjement. Han ble anklaget for både rasisme, for sin håndtering av apartheidproblematikken med den sørafrikanske delegasjonen og antisemittisme. Under Samaranch' formannskap ble komiteen anklaget for både nepotisme og korrupsjon. Samaranch' bånd til Franco-regimet i Spania var også en kilde til kritikk. I 1998 ble det avdekket at flere IOK-medlemmer hadde tatt imot bestikkelser fra medlemmer av Salt Lake Citys budkomité for vertskap til Vinter-OL 2002 for å sikre at deres stemmer ble avgitt til det amerikanske budet. IOK igangsatte en etterforskning som førte til at fire medlemmer trakk seg og seks andre ble utvist. Skandalen satte igang ytterligere reformer som endret måten vertsbyene blir valgt, for å unngå lignende saker i fremtiden. En dokumentar med tittelen "Panorama: Buying the Games", som ble sendt på BBC i august 2004, undersøkte mottak av bestikkelser i anbudsprosessen for Sommer-OL 2012. Dokumentaren hevdet at det var mulig å bestikke IOK-medlemmer til å stemme på en bestemt kandidatby. Etter å ha blitt slått med knapp margin i budrunden for Sommer-OL 2012 anklaget Paris' ordfører Bertrand Delanoë spesifikt den britiske statsministeren Tony Blair og Londons budkomité (ledet av tidligere OL-mester Sebastian Coe) for å bryte budreglene. Påstanden ble aldri etterforsket fullt ut. Budrunden til vinter-OL i 2006 ble også omgitt av kontrovers. Et fremtredende IOK-medlem, Marc Hodler, sterkt forbundet med det rivaliserende budet til den sveitsiske byen Sion, kom med beskyldninger om bestikkelser av IOK-tjenestemenn fra medlemmer i Torinos organisasjonskomité. Disse beskyldningene førte til en omfattende etterforskning. Beskyldningene kom også til å vende mange IOK-medlemmer bort fra Sions bud og de hjalp potensielt Torino til å sikre vertskapet. Vertsbyer. Kart over arrangører av sommer-OL. Land som har holdt ett sommer-OL er merket grønt, mens land som har arrangert to eller flere er markert med blått Kart over arrangører av vinter-OL. Land som har holdt ett vinter-OL er merket grønt, mens land som har arrangert to eller flere er markert med blått Vertskapsbyen for et OL velges vanligvis sju år før lekene avholdes. Utvelgelsesprosessen gjennomføres i to faser som spenner over en toårsperiode. Den potensielle vertsbyen søker sitt lands nasjonale olympiske komité. Hvis mer enn én by fra samme land sender inn søknad, holder den nasjonale komiteen typisk et internt valg, siden bare én by per NOK kan legges fram for Den internasjonale olympiske komité for behandling. Når fristen for innsending av forslag fra NOK er nådd, begynner den første fasen med at søkerbyene blir bedt om å besvare et spørreskjema om flere viktige kriterier knyttet til organiseringen av de olympiske leker. I dette skjemaet må søkerne gi forsikringer om at de vil overholde det olympiske charter og eventuelle andre forskrifter fastsatt av IOK. En undergruppe står for evalueringen av spørreskjemaene og gir IOK en oversikt over hver søkers prosjekt og deres potensial til å arrangere lekene. På bakgrunn av denne tekniske evalueringen velger IOKs hovedstyre søkerne som vil gå videre til kandidaturstadiet. Når kandidatbyene er valgt, må de sende en større og mer detaljert presentasjon av sitt prosjekt til IOK som en del av en kandidaturmappe. Hver by blir grundig analysert av en evalueringskommisjon. Denne kommisjonen vil også besøke kandidatbyene, intervjue lokale tjenestemenn og inspisere potensielle sportsarenaer og sende en rapport om sine funn en måned før IOKs endelige avgjørelse. Under intervjuprosessen må kandidatbyen også garantere at den vil være i stand til å finansiere lekene. Etter at arbeidet i evalueringskommisjonen er ferdig, blir en liste over kandidater fremlagt for generalforsamlingen i IOK, som må samles i et land som ikke har en kandidatsøknad inne. IOK-medlemmer samlet i kongressen utfører den endelige avstemmingen over vertsby. Når valget er gjort, undertegner vertsbyens budkomité (sammen med NOK i de respektive land) en vertskapsbykontrakt med IOK og blir offisielt en olympisk vertsnasjon og vertsby. Per idag har olympiske leker har blitt holdt av 43 byer i 22 land, men kun åtte ganger i byer utenfor Europa og Nord-Amerika. Siden Sommer-OL i Seoul har OL vært holdt i Asia eller Oseania fire ganger, en kraftig økning sammenlignet med de foregående 92 årene i moderne olympiske historie. Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro vil være de første olympiske leker i et søramerikansk land. Ingen bud fra land i Afrika har så langt lyktes. USA har arrangert åtte OL, derav fire sommer og fire vinter, hvilket er mer enn noen annen nasjon. Den britiske hovedstaden London har hatt æren av å være vertskap for tre OL, alle sommerleker, og er med det den eneste byen som har avholdt flere enn to leker. Andre nasjoner som har arrangert sommerlekene to ganger er Tyskland, Australia, Frankrike og Hellas. Byer som har holdt sommerlekene to ganger er Los Angeles, Paris og Aten. I tillegg til USA har følgende land arrangert vinter-OL mer enn én gang: Frankrike med tre, Sveits, Østerrike, Norge, Japan, Canada og Italia to ganger. Av vertsbyer har Lake Placid, Innsbruck og St. Moritz vært vertskap for vinter-OL mer enn en gang, alle to ganger. De siste vinterleker ble arrangert i Vancouver, Canadas tredje OL totalt. De neste vinterleker vil være i Sotsji i 2014, Russlands første vinter-OL og andre OL totalt. IOKs økonomi. Hovedtyngden av kostnadene for et OL bæres av arrangørbyen og vertslandet. Driften av Den internasjonale olympiske komité går på et separat budsjett, og utgiftene har økt kraftig de siste 40 årene. I perioden 2001–2004 var dette budsjettet på 4,5 milliarder amerikanske dollar. IOK var opprinnelig motstander av finansiering gjennom sponsorer. Det var ikke før IOK-president Avery Brundage gikk av i 1972 at IOK begynte å utforske potensialet i TV-mediet og det lukrative annonsemarkedet som kunne utnyttes. Under ledelse av Juan Antonio Samaranch begynte lekene å skifte mot internasjonale sponsorer som søkte å knytte sine produkter til den olympiske merkevaren. Budsjett. I løpet av første halvdel av det 20. århundre drev IOK på et lite budsjett. Som president for IOC 1952–1972 avviste Avery Brundage alle forsøk på å knytte OL opp mot kommersielle interesser. Brundage trodde lobbyvirksomhet av kommersielle krefter ville påvirke IOKs beslutningsprosesser. Hans motstand mot denne inntektsstrømmen betydde at IOK kun hadde 2 millioner USD i aktiva da han pensjonerte seg. Åtte år senere hadde IOCs pengereserver svulmet til 45 millioner USD. Dette skyldtes hovedsakelig en vridning i ideologi mot utvidelse av lekene gjennom bedriftssponsing og salg av TV-rettigheter. Da Juan Antonio Samaranch ble valgt til president for IOK i 1980, var hans ønske å gjøre IOK økonomisk uavhengig. Sommer-OL 1984 ble et vannskille i olympisk historie. Den Los Angeles-baserte organisasjonskomiteen, ledet av Peter Ueberroth, var i stand til å generere et overskudd på 225 millioner USD, noe som var et enestående beløp på den tiden. Organisasjonskomiteen hadde vært i stand til å skape et slikt overskudd delvis ved å selge eksklusive sponsorrettigheter til utvalgte selskaper. IOK forsøkte å få kontroll over disse sponsorrettighetene, og Samaranch bidro i 1985 til å etablere The Olympic Program (TOP) for å skape en olympisk merkevare. Medlemskap i toppen var, og er, svært eksklusivt og dyrt. Det koster i utgangspunktet 50 millioner USD for et fire års medlemskap, og medlemmer av TOP får eksklusive globale reklamerettigheter for sin produktkategori og tillatelse til å bruke det olympiske symbol, de olympiske ringer, i sine publikasjoner og annonser. Effekten av fjernsyn. En vitsetegning fra OL i Berlin i 1936 forestiller seg at i 2000 vil tilskuere bli erstattet av TV og radio. Berlinlekene i 1936 var de første lekene som ble kringkastet på TV, men bare til et lokalt publikum. De første internasjonale TV-sendingene kom under Vinter-OL 1956, og de påfølgende vinterleker var de første der kringkastingsrettighetene ble solgt til spesifikke TV-nettverk – CBS betalte USD for de amerikanske rettighetene, og European Broadcasting Union (EBU) betalte USD. I de påfølgende tiårene ble OL en av de ideologiske frontene i den kalde krigen. Supermaktene kjempet om politisk overlegenhet, og IOK ønsket å dra nytte av denne økte interessen via fjernsynsmediet. Salget av kringkastingsrettigheter gjorde IOK i stand til å øke eksponeringen av de olympiske lekene, og dermed generere mer interesse, som igjen skapte mer appell til annonsører på fjernsyn. Denne syklusen tillot IOK til å kreve stadig økende avgifter for disse rettighetene. For eksempel betalte CBS 375 millioner USD for rettighetene til Naganolekene i 1988, mens NBC brukte 3,5 milliarder USD for å sikre seg kringkastingsrettighetene til alle OL i perioden 2000 til 2012. Seertallene økte eksponentielt fra 1960-tallet til slutten av århundret. Dette skyldtes både at det ble tatt i bruk satellitter for å kringkaste direkte TV over hele verden i 1964 og innføringen av farge-TV i 1968. Overslag over det global publikum for lekene i Mexico by i 1968 lå på 600 millioner, mens de til Los Angeles-lekene i 1984 hadde økt til 900 millioner. Tallet vokste til 3,5 milliarder ved Sommer-OL 1992 i Barcelona. Nedgangen kom under sommerlekene i 2000 i Sydney, da NBC viste de laveste seertallene for noe sommer eller vinter-OL siden 1968. Dette ble tilskrevet to forhold: det ene var økt konkurranse fra kabelkanaler, det andre var internett, som var i stand til å vise resultater og video i sanntid. TV-selskapene brukte fortsatt opptaksforsinket innhold, noe som var blitt utdatert i den nye informasjonsæraen. Et fall i seertall betydde at TV-selskaper måtte gi bort gratis reklametid. Med de høye kostnadene kringkastingsrettigheter utgjorde kombinert med konkurransen fra internett og kabel, krevde TV-industrien gjenytelser fra IOK for å øke seertallene. IOK svarte med en rekke endringer i det olympiske programmet. I sommer-OL ble turnkonkurransen utvidet fra sju til ni dager, og en mestergalla ble lagt til for å øke interessen. IOK utvidet også svømme- og stupeprogrammet, begge populære idretter med en bred base av fjernsynsseere. Den amerikanske TV-bransjen var også i stand til å diktere når visse øvelser skulle bli avholdt slik at de kunne bli kringkastet direkte i beste sendetid i USA. Resultatet av dette arbeidet var blandet; seertallene for vinterlekene i 2006 i Torino, Italia, var vesentlig lavere enn de for lekene i 2002, mens det var en kraftig økning i seere for sommer-OL i 2008 i Beijing. Kontroverser. Salget av det olympiske merket har vært kontroversielt. Argumentet er at lekene har blitt for likt andre kommersialiserte idrettsarrangement. Spesifikk kritikk ble reist mot IOK for markedets metning under Atlanta-OL i 1996 og OL i Sydney i 2000. Byene var fulle av bedrifter og selgere som forsøkte å selge OL-relaterte varer. IOK indikerte at de ville ta opp dette for å hindre overmarkedsføring på fremtidige leker. En annen kritikk er at lekene er finansiert av vertsbyene og nasjonale myndigheter. IOK påtar seg ingen av kostnadene, men kontrollerer alle rettighetene og fortjenesten fra de olympiske symbolene. IOK tar også en prosentandel av alle sponsor- og kringkastingsinntekter. Vertsbyene fortsetter likevel å konkurrere om retten til å arrangere lekene, selv om det ikke er sikkert at de vil tjene inn igjen investeringene sine. Kostnader for vertsbyen. Kostnaden for OL (sommer og vinter) har blitt studert av Bent Flyvbjerg og Allison Stewart ved University of Oxford. De fant at de mest kostbare lekene over de siste 50 årene har vært i London 2012 (14,8 milliarder USD), Barcelona 1992 (11,4 milliarder USD) og Montreal 1976 (6 milliarder USD). Beijing 2008 kan ha vært mer kostbart eller ikke, ettersom de kinesiske myndigheter ikke har frigitt data som kan bekrefte kostnadene for disse lekene. Kostnadene som nevnes her, omfatter bare sportsrelaterte kostnader og inkluderer dermed ikke andre offentlige utgifter, slik som vei, jernbane, flyplasser eller annen infrastruktur. Heller ikke private kostnader, for eksempel på oppgraderinger eller andre investeringer pådratt i forberedelsene til lekene, er tatt med. Sistnevnte er typisk betydelige beløp, men disse varierer mye fra by til by og er vanskelige å sammenligne konsekvent. Til slutt fant Flyvbjerg og Stewart at i det siste tiåret har kostnadsoverskridelsene for olympiske leker kommet ned til mer vanlige nivåer for megaprosjekter. For perioden 2000–2010 var den gjennomsnittlige kostnadsoverskridelsen på 47 %, mens det før dette var gjennomsnittlige overskridelser på 258 %. Imidlertid har London 2012 reversert denne trenden med en inflasjonsjustert kostnadsoverskridelse at på 101 %, tilbake i det tresifrede territoriet. Fremover vil utfordringen for planleggere og ledere av lekene være å få kostnadsoverskridelse og utgifter tilbake under kontroll, og å redusere dem ytterligere, konkluderer Flyvbjerg og Stewart. Sport. Den olympiske definisjonen av idrett er noe annerledes enn den generelle definisjonen. IOK definerer en idrett ut fra det idrettsforbundet som organiserer idretten internasjonalt. For eksempel organiserer Det internasjonale skiforbundet (FIS) både alpine øvelser og langrenn, så disse regnes som to disipliner av én idrett. En disiplin kan videre bestå av flere øvelser, for eksempel super-G og utfor i alpint. Likeledes vil to nært beslektede øvelser som aking og bobsleigh regnes som to separate idretter fordi de organiseres av to forskjellige forbund (FIL og FIBT). OL-programmet består dermed av 35 idretter, hvorav 14 er delt inn med forskjellige disipliner. Dette blir nesten 400 øvelser til sammen i sommer- og vinter-OL. Programmet under sommerlekene omfatter 28 idretter, mens programmet for vinter-OL har 7 idretter. Friidrett, svømming, fekting og turn er de eneste sommeridretter som har stått på programmet i alle olympiadene. Langrenn, kunstløp, ishockey, kombinert, skihopping og skøyter har vært med i alle vinter-OL siden starten i 1924. Andre nåværende olympiske idretter, som badminton, basketball og volleyball, dukket først på programmet som prøvegrener, og ble senere forfremmet til fulle olympiske idretter. Enkelte idretter som ble representert i tidligere leker, har senere blitt fjernet fra programmet. Olympiske idretter er underlagt internasjonale idrettsforbund anerkjent av IOK som de globale styrende organer for disse idrettene. Det er 35 forbund representert i IOK. Det er idretter som er anerkjent av IOK, men som ikke finnes på det olympiske programmet, og disse regnes ikke som olympiske idretter. De kan bli forfremmet til en slik status under en programrevisjon som finner sted på den første IOK-kongressen etter et OL. Under slike revisjoner kan idretter bli ekskludert eller inkludert i programmet på grunnlag av et to-tredjedels flertall av medlemmene i IOK. Noen anerkjente idretter har aldri vært på et olympisk program i noen form, blant andre sjakk og surfing. Det internasjonale sjakkforbundet (FIDE) har arrangert et eget sjakk-OL siden 1927; fra 1931 hvert annet år med unntak av perioden 1939–1949. I oktober og november 2004 etablerte IOK en OL-programkommisjon som fikk i oppgave å gjennomgå idrettene på det olympiske programmet, og alle ikke-olympiske anerkjente idretter. Målet var å bruke en systematisk tilnærming til å etablere det olympiske programmet for hver feiring av lekene. Utvalget formulerte syv kriterier for å bedømme om en idrett skal tas med på det olympiske programmet. Disse kriteriene er historie og tradisjon for sporten, universalitet, popularitet, omdømme, utøvernes helse, utvikling av internasjonale organer som styrer sporten, og kostnadene ved å holde sporten. Med bakgrunn i denne studien dukket fem anerkjente idretter opp som kandidater for inkludering til sommer-OL 2012: golf, karate, rugby union, roller-sport og squash. Disse idrettene ble meldt inn til IOKs hovedstyre og deretter henvist til generalforsamlingen i Singapore i juli 2005. Av de fem idrettene anbefalt for inkludering ble kun to valgt som finalister, karate og squash. Ingen av disse oppnådde de nødvendige to tredeler av stemmene og ble dermed ikke forfremmet til det olympiske programmet. I oktober 2009 stemte IOK for å innføre golf og rugby union som olympiske idretter til lekene i 2016 og 2020. Den 114. IOK-kongressen i 2002 begrenset sommerprogrammet til maksimalt 28 idretter, 301 arrangementer og idrettsutøvere. Tre år senere, ved den 117. kongressen, ble den første store programrevisjonen utført, noe som resulterte i utelukkelsen av baseball og softball fra det offisielle programmet fra og med Londonlekene i 2012. Siden det ikke ble enighet om lanseringen av to andre idretter, hadde programmet i 2012 bare 26 idretter. I 2016 og 2020 vil programmet komme tilbake til maksimumsgrensen på 28 idretter med tillegget av rugby og golf. Amatørstatus og profesjonelle utøvere. a> fra lekene i 1998. Bildet er fra finalen mellom Russland og Tsjekkia. Etoset til aristokratiet som ble eksemplifisert i de private skolene i England påvirket Pierre de Coubertin sterkt. I disse skolene var man av den tro at idretten utgjorde en viktig del av utdanningen, en holdning som oppsummeres i uttrykket "Mens Sana i corpore Sano" – «en sunn sjel i et sunt legeme». I dette etos var en gentleman den som ble en allrounder, ikke den beste på én bestemt ting. Det var også et rådende rettferdighetsbegrep hvor øving eller trening ble ansett jevngodt med juks. De som praktiserte en idrett profesjonelt, ble ansett å ha en urettferdig fordel over dem som praktiserte det bare som en hobby. Utelukkelsen av profesjonelle utøvere har forårsaket flere kontroverser gjennom den moderne olympiske historien. Etter Sommer-OL 1912 ble femkamp- og tikampmester Jim Thorpe fratatt medaljene da det ble oppdaget at han hadde spilt semiprofesjonell baseball før OL. Hans medaljer ble posthumt restaurert av IOK i 1983 av menneskelige hensyn. Sveitsiske og østerrikske skiløpere boikottet Vinter-OL 1936 til støtte for sine skiinstruktører som ikke fikk lov til å konkurrere fordi de tjente penger på idretten sin og dermed ble ansett som profesjonelle. Etter hvert som klassestrukturen utviklet seg gjennom det 20. århundre, ble definisjonen av amatørutøveren som en aristokratisk gentleman utdatert. Da de østeuropeiske landene ga statsstøtte til «fulltids amatøridrettsutøvere», ble den rene amatørideologien ytterligere erodert, ettersom dette ga de selvfinansierte amatørene i de vestlige landene en ulempe. Likevel holdt IOK seg til de tradisjonelle reglene om amatørutøvere.. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble amatørkravene gradvis faset ut av det olympiske charteret. Etter lekene i 1988 besluttet IOK å tillate alle profesjonelle idrettsutøvere kvalifisering til OL, med forbehold om godkjenning av IFS. I 2004 var de eneste idrettene uten profesjonelle deltagere boksing og bryting, selv om også dette krever en definisjon av amatørbegrepet basert på kampregler snarere enn på betaling, siden noen boksere og brytere mottar pengepremier fra sine nasjonale olympiske komiteer. I herrefotball kan bare tre profesjonelle spillere over 23 år delta per lag i OL-turneringen. Symboler. Den olympiske bevegelsen benytter flere ulike symboler som er nedfelt i det olympiske charteret og som er opphavsrettslig beskyttet. Det mest kjente av disse er det hvite olympiske flagget med dets fem ringer i fargene rødt, blått, grønt, gult og svart. Disse fargene ble valgt ut da alle lands flagg inneholder minst én av dem. Ringene symboliserer også de fem verdensdelene. Flagget ble designet i 1914 og har blitt heist ved alle leker siden Antwerpen i 1920. En tradisjon er at arrangørene gir videre et olympisk flagg til neste vertsby. Denne tradisjonen begynte i Paris i 1924. Selv om flagget fra OL i Antwerpen forsvant og ikke ble returnert til IOK før i år 2000, ble flagget fra Parislekene kalt «Antwerpen-flagget». Det ble levert videre til den neste vertsbyen for både sommer- og vinterlekene fram til Oslos ordfører Brynjulf Bull overrakte et nytt flagg til IOK etter OL i Oslo i 1952, og fra da av hadde sommer- og vinterlekene separate flagg. Til å begynne med var dette en relativt useremoniell begivenhet, men fra 1960 ble overrekkelsen en del av avslutningsseremonien. Både Oslo-flagget og Antwerpen-flagget er nå erstattet, men originalene blir fortsatt oppbevart av IOK. Noen måneder før lekene begynner, foregår det også en seremoni i Olympia i Hellas med røtter i ritualer fra antikken når den olympiske fakkelen tennes. Når fakkelen er tent, gis den til den første løperen i en stafett som avsluttes i den aktuelle arrangørbyen der den tenner den fakkelen som brenner lekene gjennom. Tradisjonen med en olympisk ild begynte ved lekene i Amsterdam i 1928. At ilden føres fra Olympia til vertsbyen, begynte med lekene i Berlin i 1936 etter en idé av Carl Diem. Fakkelstafetten var tyskernes forøk på å fremme den nasjonalsosialistiske ideologi. Åpningsseremoni. Åpningsseremonien omfatter en rekke tradisjoner som fastslås i det olympiske charter. Feiringen innledes med heising av arrangørlandets flagg og at nasjonalsangen spilles. Etter dette følger ulike kulturelle innslag (musikk, sang, dans, teater) som skal representere vertslandet. Denne delen har gjennom årene vokst i omfang. Ved lekene i Beijing ble kostnadene for åpningen anslått til 100 millioner dollar. Etter de kulturelle innslagene følger deltagernes innmarsj. En utøver fra hvert land går i teten som flaggbærer. Siden 1928 har Hellas i kraft av å være lekenes opprinnelsesland gått inn først. Så følger de andre deltagerlandene i alfabetisk rekkefølge ut fra landets navn på engelsk eller fransk. Ved lekene i Beijing i 2008 ble rekkefølge basert på kinesisk skrift. Når alle utøverne har kommet inn på arenaen, holder lederen for organisasjonskomiteens en kort tale. Deretter følger en tale fra IOK-presidenten før han gir ordet til vertslandets statsoverhode som offisielt erklærer lekene for åpnet. Så spilles den olympiske hymnen samtidig som det olympiske flagget bæres inn og en atlet avsier den olympiske ed. Det siste som skjer er at den olympiske fakkelen kommer inn med den nest siste stafettløperen, som gir den til den siste løperen som tenner den olympiske ilden. Tidligere ble det også sluppet løs fredsduer, men denne tradisjonen ble fjernet etter lekene i Seoul da noen duer fløy inn i ilden. Avslutningsseremoni. Avslutningsseremonien finner sted når alle konkurransene er avsluttet. Også her er det rom for kulturelle innslag, men siden 1956 har avslutningsseremoniene vært betydelig mindre formelle enn åpningsseremoniene. Etter en prosesjon der alle deltagernasjonenes flagg bæres inn, kommer igjen deltagerne inn på hovedarenaen, men er nå blandet og ikke oppdelt i nasjoner. Dette symboliserer forbrødringen som har funnet sted gjennom idretten. Tre nasjonalflagg heises mens de korresponderende nasjonalsanger spilles, vertsnasjonens, Hellas' og den kommende vertsnasjonens. IOK-presidenten og en representant for organisasjonskomiteen holder sine avslutningstaler, lekene avsluttes offisielt og den olympiske flammen slukkes. Deretter gir ordføreren i vertsbyen det olympiske flagget til IOK-presidenten som så overrekker det til ordføreren i neste arrangørby. Seremonien avsluttes med en kort presentasjon av neste vertsby. Medaljeseremonier. En medaljeseremoni blir avholdt etter at hver OL-øvelse er avsluttet. Vinneren står øverst på en seierspall omgitt av deltagerne på andre og tredje plass på lavere trinn på pallen. I lagkonkurranser står hele laget samlet. Her blir de ropt opp i omvendt rekkefølge og får utdelt sine medaljer av et IOK-medlem. Så blir nasjonalflaggene til de tre vinnerne heist mens nasjonalsangen til gullvinnerens hjemland blir spilt. For hver olympisk gren er det respektive medaljeseremonier som senest blir holdt en dag etter at øvelsen er avsluttet. For mennenes maraton blir konkurransen vanligvis holdt tidlig om morgenen den siste dagen av lekene, med medaljeseremonien om kvelden under avslutningsseremonien. Mestere og medaljevinnere. Utøverne eller lagene som vinner en første, andre eller tredjeplass i hver øvelse, får medaljer. Vinnerne mottar gullmedaljer, som inntil 1912 var av solid gull, deretter laget av forgylt sølv og nå gullbelagt sølv. Hver gullmedalje må imidlertid inneholde minst seks gram rent gull. Andrepremievinnerne mottar sølvmedalje, og tredjeplass tildeles bronsemedalje. I utslagningsøvelser (spesielt boksing) konkurreres det ikke nødvendigvis om tredjeplassen, og begge taperne av semifinalene mottar bronsemedaljer. Under de første to olympiske leker fikk bare de to beste medalje: sølv for førsteplass og bronse for andre. Det nåværende tre-medaljeformatet ble introdusert til Sommer-OL 1904. Fra 1948 har idrettsutøvere på fjerde, femte, og sjetteplass har fått diplomer, som offisielt ble kjent som seiersdiplomer, og fra 1984 ble det lagt til diplomer for syvende og åttendeplass også. Under Sommer-OL 2004 i Athen fikk gull, sølv og bronsemedaljevinnerne også olivenkranser. IOK holder ikke statistikk over medaljer som er vunnet, men nasjonale olympiske komiteer og media registrerer medaljestatistikk som et mål på suksess. IOKs regler for statsborgerskap. Det olympiske charter krever at en idrettsutøver er borger av det landet de konkurrerer for. Utøvere med dobbelt statsborgerskap kan velge hvilket land de vil konkurrere for, men det må ha gått minimum tre år siden han eller hun konkurrerte for et annet land. Dersom de nasjonale olympiske komiteene og idrettsforbundene som er involvert i slike spørsmål er enige, kan IOKs hovedstyre redusere eller kansellere denne perioden. Denne ventetiden er bare aktuell for de som tidligere har konkurrert for én nasjon og ønsker å konkurrere for en annen. Hvis en idrettsutøver får en ny eller endret nasjonalitet, men ikke tidligere har deltatt i et OL, trenger de ikke å vente før de deltar for det nye landet. Grunner for å endre statsborgerskap. Noen ganger blir idrettsutøvere borgere av nye nasjoner utelukkende for å konkurrere i OL. Dette skjer vanligvis enten på grunn av sponsing eller bedre treningsfasiliteter i land som for eksempel USA eller fordi en idrettsutøver ikke kvalifiserer seg i sitt opprinnelige land. Det siste skjer vanligvis fordi det er for mange kvalifiserte utøvere i utøverens hjemland og de ønsker å være i stand til å delta og hjelpe sitt nye lands tropp. Mellom 1992 og 2008 var det omtrent femti utøvere som innvandret til USA for å konkurrere på det amerikanske OL-laget etter tidligere å ha konkurrert for en annen nasjon. Kontroverser rundt statsborgerskap. Et av de mest kjente tilfellene hvor endret statsborgerskap før OL skapte debatt, var da Zola Budd, en sørafrikansk løper, emigrerte til Storbritannia fordi Sør-Afrika under apartheidregimet var utestengt fra olympiske leker. Budd hadde rett til britisk statsborgerskap fordi hennes bestefar ble født i Storbritannia, men britiske borgere anklaget regjeringen for å framskynde statsborgerskapsprosessen for henne. Andre kjente eksempler er den kenyanske løperen Bernard Lagat, som ble amerikansk statsborger i mai 2004. Den kenyanske grunnloven krever at man gir avkall på sitt kenyanske statsborgerskap når man blir en borger av en annen nasjon. Lagat konkurrerte for Kenya under Athen-OL i 2004, selv om han allerede hadde blitt amerikansk statsborger. Ifølge kenyanske myndigheter var han ikke lenger kenyansk statsborger, noe som satte sølvmedaljen hans i fare. Lagat sa at han startet statsborgerskapsprosessen i slutten av 2003 og ikke forventet å bli amerikansk statsborger før etter Athenlekene. Det har nylig også blitt reist spørsmål rundt statsborgerskapet til norsk-amerikanerne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen. De to bryterne konkurrerte for USA og vant hver sin gullmedalje under Sommer-OL 1904, men det har i ettertid kommet fram at de fortsatt var norske statsborgere da lekene pågikk. Dette kan bety at Gudbrand Skatteboe likevel ikke er Norges første olympiske mester, men det er fortsatt uvisst hvordan IOK vil behandle saken. Politikk og kontroverser. Antikkens olympiske leker var ikke bare en arena for idrettslige prestasjoner, det var også en arena for politikk og kontroverser. På grunn av den store mediedekningen har dette også blitt en del av de moderne lekene. Men der de gamle grekerne holdt våpenhvile så lenge lekene pågikk, har ikke de moderne lekene vært noen garanti for fred. Fem planlagte leker har måttet avlyses på grunn av krig, og flere andre har vært rammet av både boikott og terrorisme. Politikk. De olympiske leker har blitt brukt som en plattform for å fremme politiske ideologier nesten fra starten. Nazi-Tyskland ønsket å skildre sitt nasjonalsosialistiske parti som velvillig og fredselskende da de arrangerte lekene i Berlin i 1936. De brukte også lekene til å vise «den ariske rases» angivelige overlegenhet, og Tyskland ble den mestvinnende nasjonen under lekene. Merkbare seire fra afrikansk-amerikaneren Jesse Owens, som vant fire gullmedaljer, og den ungarske jøden Ibolya Csák, la en demper på budskapet. Sovjetunionen deltok ikke før Sommer-OL 1952 i Helsingfors. I stedet begynte de i 1928 å organisere en internasjonal sportsbegivenhet kalt Spartakiader. I 1920- og 1930-årene forsøkte kommunistiske og sosialistiske organisasjoner i flere land, deriblant USA, å motvirke såkalte «borgerlige» OL med egne Arbeiderolympiader. Det var ikke før i lekene i 1956 at sovjeterne dukket opp som en sportslig supermakt, og dermed kunne dra fordel av publisiteten som fulgte med å vinne i OL. Individuelle utøvere har også brukt den olympiske scenen for å fremme sin egen politiske agenda. Under Sommer-OL 1968 i Mexico by gjorde to amerikanske friidrettsutøvere, Tommie Smith og John Carlos, en Black Power-hilsen på seierspallen. Som svar på protesten forlangte IOK-president Avery Brundage at USAs olympiske komité (USOC) enten måtte sende de to utøverne hjem eller trekke hele friidrettstroppen. USOC valgte det første. Regjeringen i Iran har tatt skritt for å unngå konkurranse mellom sine utøvere og utøvere fra Israel. En iransk judoka, Arash Miresmaeili, lot være å konkurrere i en kamp mot en israeler under Sommer-OL 2004. Selv om han offisielt ble diskvalifisert for å være overvektig, ble Miresmaeli tildelt 125 000 USD i premiepenger av den iranske regjeringen, det samme beløpet som ble utbetalt til alle iranske gullmedaljevinnere. Han ble offisielt renvasket for anklagene om bevisst å ha unngått kampen, men hans mottak av premiepengene reiste mistanker. Boikotter. Australia, Storbritannia og Sveits er de eneste landene som har sendt en delegasjon til hvert eneste OL siden oppstarten i 1896. Noen land kan være fraværende fra et OL på grunn av mangel på kvalifiserte utøvere, mens andre har valgt å boikotte et OL av ulike årsaker. Den irske olympiske komité boikottet Berlinlekene i 1936 fordi IOK insisterte på at delegasjonen deres skulle være begrenset til Den irske fristaten i stedet for å representerer hele øya Irland. Det var tre boikotter av OL i Melbourne i 1956. Nederland, Spania og Sveits nektet å delta på grunn av den sovjetiske undertrykkelsen av den ungarske oppstanden, men sendte en rytterdelegasjon til konkurransene i Stockholm. Kambodsja, Egypt, Irak og Libanon boikottet lekene på grunn av Suezkrisen, og Kina boikottet lekene fordi Taiwan ("Republikken Kina") fikk lov til å konkurrere i lekene. Til lekene i 1972 og 1976 truet et stort antall afrikanske land med en boikott for å tvinge dem til å forby Sør-Afrika og Rhodesia, på grunn av deres raseskilleregimer. New Zealand var også en av de afrikanske boikottmålene fordi herrelandslaget deres hadde turnert i det apartheid-styrte Sør-Afrika. IOK ga etter for de første to tilfellene, men nektet å utestenge New Zealand med den begrunnelse at rugby ikke var en olympisk idrett. Tyve afrikanske land sammen med Guyana og Irak gjorde alvor av truslene og trakk sine delegasjoner fra Montreallekene, etter at noen av deres utøvere allerede hadde konkurrert. Taiwan, eller Republikken Kina, besluttet også å boikotte disse lekene fordi Folkerepublikken Kina utøvet press på Montreals arrangementskomité for å hindre delegasjonen fra Republikken Kina fra å konkurrere under det navnet. Republikken Kina nektet på et foreslått kompromiss som ville ha tillatt dem å bruke Republikken Kinas flagg og nasjonalsang så lenge navnet ble endret. Taiwan deltok ikke igjen før 1984, da de kom tilbake under navnet Kinesisk Taipei og med et spesielt flagg og nasjonalsang. Åpningsseremonien under OL i Moskva 1980 I 1980 og 1984 boikottet motstanderne i den kalde krigen hverandres leker. Sekstifem nasjoner nektet å konkurrere under Moskva-OL i 1980 på grunn av den sovjetiske invasjonen av Afghanistan. Denne boikotten reduserte antallet nasjoner som deltok til 81, det laveste antallet siden 1956. Sovjetunionen og 14 av deres østblokkallierte (med unntak av Romania) svarte med å boikotte lekene i Los Angeles i 1984 med begrunnelsen at de ikke kunne garantere for sikkerheten til sine utøvere. Sovjetiske tjenestemenn forsvarte sin beslutning om å trekke seg fra lekene ved å si at «sjåvinistiske følelser og et antisovjetisk hysteri blir pisket opp i USA». De boikottende østblokklandene arrangerte sitt eget alternative arrangement, Vennskapslekene, i juli og august. Mange talte for en boikott av kinesiske varer og de olympiske lekene i Beijing i protest mot Kinas brudd på menneskerettighetene, og som svar på opptøyene i Tibet og den pågående konflikten i Darfur. Til syvende og sist støttet ingen nasjon en boikott. I august 2008 oppfordret regjeringen i Georgia til en boikott av Vinter-OL 2014 i Sotsji, som svar på Russlands deltakelse i Krigen i Sør-Ossetia. Vold og terrorisme. Studenter ønsket å utnytte den internasjonale oppmerksomheten rundt Mexico i forbindelse med de olympiske sommerlekene der, mens Mexicos president Gustavo Díaz Ordaz ønsket å unngå ubehageligheter under de prestisjefylte lekene. Den meksikanske regjeringen svarte med vold, og 2. oktober, ti dager før lekenes start, skjedde Tlatelolcomassakren, der mer enn to hundre demonstrerende studenter ble skutt av regjeringsstyrker. Terrorisme har også påvirket de olympiske leker. I 1972, da sommer-OL ble holdt i München, ble elleve medlemmer av den israelske OL-troppen tatt som gisler av den palestinske terroristgruppen Sort September i det som nå er kjent som München-massakren. Terroristene drepte to av utøverne like etter at de hadde tatt dem som gissel og drepte ni andre i løpet av et mislykket frigjøringsforsøk. En tysk politimann og 5 terrorister omkom også. Terrorisme påvirket også de to siste OL holdt i USA. Under Sommer-OL 1996 i Atlanta ble en bombe detonert ved Centennial Olympic Park. Bomben som drepte to og skadet 111 andre ble plassert av Eric Rudolph, en amerikansk statsborger som for tiden soner en livstidsdom for bombingen. Vinter-OL 2002 i Salt Lake City fant sted bare fem måneder etter terrorangrepet 11. september, noe som betydde et høyere sikkerhetsnivå enn noensinne igangsatt til et OL. Åpningsseremonien av lekene inneholdt elementer for å minnes 11. september, blant annet et flagg på World Trade Center-tomten, en politimann fra New York-politiet (NYPD) som sang «God Bless America», og æresvakter fra NYPD og New Yorks brannvesen. Hendelsene den dagen har gjort sikkerheten under OL til en økende bekymring og fokus for arrangørene av olympiske leker for å unngå et storstilt terrorangrep. Kjønnsdiskriminering. Kvinner fikk først lov til å konkurrere under Sommer-OL 1900 i Paris, men under Sommer-OL 1992 sendte trettifem land fortsatt delegasjoner kun bestående av menn. Dette tallet har senere falt raskt, og i 1996 ble Lita Fariman første kvinne til å konkurrere for Iran. Hun deltok i 10 m luftrifle og endte på en 46. plass. I 2000 sendte Bahrain to kvinnelige utøvere for første gang: Fatima Hameed Gerashi og Mariam Mohamed Hadi Al Hilli. I 2004 ble Robina Muqimyar og Fariba Rezayee de første kvinnene til å konkurrere for Afghanistan i et OL. I 2008 sendte De forente arabiske emirater kvinnelige idrettsutøvere (Maitha Al Maktoum deltok i taekwondo og Latifa Al Maktoum i hestesport) til de olympiske leker for første gang. Begge utøverne var fra Dubais herskerfamilie. Innen 2010 var det kun tre land som aldri hadde sendt kvinnelige idrettsutøvere til OL: Brunei, Saudi-Arabia og Qatar. Brunei hadde tatt del i bare tre feiringer av lekene og sendt kun én enkelt idrettsutøver ved hver anledning, men Saudi-Arabia og Qatar hadde konkurrert regelmessig med rene mannlige tropper. I 2010 kunngjorde Den internasjonale olympiske komité at den ville «legge press» på disse landene for å muliggjøre og forenkle deltakelse av kvinner til Sommer-OL 2012; Anita DeFrantz, leder av IOKs Kvinner og Sport-kommisjon, foreslo at land skulle bli utestengt hvis de forhindret kvinner fra å konkurrere. Kort etter kunngjorde Qatars olympiske komité at de «håpet å sende opptil fire kvinnelige idrettsutøvere» til Londonlekene. I 2008 mente Ali Al-Ahmed, direktør for Institute for Gulf Affairs, også at Saudi-Arabia burde utestenges fra OL. Han beskrev landets forbud mot kvinnelige idrettsutøvere som en krenkelse av Den internasjonale olympiske komités charter. Han bemerket: «I de siste 15 årene har mange internasjonale frivillige organisasjoner over hele verden prøvd å drive lobbyvirksomhet mot IOK for bedre håndhevingen av deres egne lover som forbyr kjønnsdiskriminering [...] Mens deres innsats resulterte i et økende antall kvinnelige olympiere, har IOK vært motvillige til å ta en sterk posisjon og true de diskriminerende landene med suspensjon eller utvisning.» I juli 2010 rapporterte avisen "The Independent": «Presset vokser på den internasjonale olympiske komité for å sparke ut Saudi-Arabia, som sannsynligvis vil være den eneste store nasjonen som ikke inkluderer kvinner i OL-troppen i 2012. [...] skal Saudi Arabia [...] sende en ren herretropp til London, forstår vi de vil møte protester fra likestillings- og kvinnegrupper som truer med å forstyrre lekene.» Sommer-OL 2012 i London var de første lekene i olympisk historie der alle land stilte med kvinnelige idrettsutøvere. Saudi-Arabia hadde to kvinnelige utøvere i delegasjonen sin, Qatar fire, og Brunei en (Maziah Mahusin, i 400 m hekk). Qatar gjorde en av sine første kvinnelige olympiere, Bahiya al-Hamad (skyting), til flaggbærer under åpningsseremonien. Løperen Maryam Yusuf Jamal fra Bahrain ble den første kvinnelige utøver fra Gulfområdene til å vinne en medalje da hun vant en bronse på 1500 m. Dette var forøvrig Bahrains første olympiske medalje noensinne. Den eneste idretten på det olympiske programmet der menn og kvinner konkurrerer sammen er hestesportøvelsene. Det er ingen «Feltritt for kvinner», eller «dressur for menn». Per 2008 var det fortsatt flere medaljeøvelser for menn enn kvinner, men med tillegget av kvinners boksing til programmet i Sommer-OL 2012 kunne kvinnelige idrettsutøvere konkurrere i alle de samme idretter som menn. Det er for tiden to olympiske øvelser der mannlige idrettsutøvere ikke kan konkurrere: synkronsvømming og rytmisk gymnastikk. Doping. I begynnelsen av det 20. århundre begynte mange OL-utøvere å bruke doping for å forbedre sine atletiske evner. For eksempel ble vinneren av maraton under Sommer-OL 1904, Thomas Hicks, gitt stryknin og brennevin av treneren sin. Den eneste olympiske død knyttet til doping skjedde i Romalekene i 1960. Under landeveissyklingen falt den danske syklisten Knud Enemark Jensen av sykkelen og døde senere. Etter obduksjon ble det funnet at han var under påvirkning av amfetamin. Rundt midten av 1960-tallet begynte idrettsforbund å forby bruk av prestasjonsfremmende medikamenter, og i 1967 fulgte IOK etter. Den første olympiske utøveren som testet positivt for bruk av prestasjonsfremmende medikamenter var Hans-Gunnar Liljenwall, en svensk femkamputøver under Sommer-OL 1968, som mistet sin bronsemedalje for alkoholbruk. Den mest omtalte dopingrelaterte diskvalifikasjonen i olympisk historie var da den kanadiske sprinteren Ben Johnson, som vant 100-meteren under Sommer-OL 1988 i Seoul, testet positivt for stanozolol. Hans gullmedalje ble deretter tatt fra ham og tildelt amerikaneren Carl Lewis, som selv hadde testet positivt for forbudte stoffer før OL. På slutten av 1990-tallet tok IOK initiativet i en mer organisert kamp mot doping etter dannelsen av World Anti-Doping Agency (WADA) i 1999. Det var en kraftig økning i positive dopingtester under Sommer-OL 2000 og Vinter-OL 2002. Flere medaljevinnere i vektløfting og langrenn ble diskvalifisert på grunn av doping. Under Vinter-OL 2006 testet bare én utøver positivt og ble fratatt medaljen. De IOK-etablerte dopingtestrutinene (nå kjent som den olympiske standard) har satt den verdensomspennende standarden som andre sportslige forbund rundt om i verden forsøker å leve opp til. I løpet av Beijinglekene ble utøvere testet av IOK i regi av World Anti-Doping Agency. Både urin- og blodprøver ble brukt til å oppdage forbudte stoffer. Flere utøvere ble utestengt fra konkurranse av sine nasjonale olympiske komiteer før lekene, og bare tre utøvere testet positivt under lekene. Markante olympiske prestasjoner. Gjennom årene har det forekommet en rekke prestasjoner under lekene som har satt spor etter seg i historien. Her nevnes noen få. a> ved fire OL på rad Serbia og Montenegro. Serbia og Montenegro (serbisk Србија и Црна Гора "Srbija i Crna Gora") var en løs føderasjon av de to republikkene Serbia og Montenegro, ofte forkortet til SCG. Statsunionen ble opprettet den 4. februar 2003 som etterfølger til den tidligere forbundsrepublikken Jugoslavia (formelt Den føderale republikken Jugoslavia) (fra 29. april 1992 kun bestående av Serbia og Montenegro). Den 21. mai 2006 ble det avholdt en folkeavstemning i Montenegro for å bestemme om republikken skulle fortsette å være i union med Serbia, eller bli en selvstendig stat. Et flertall på 55,4 % stemte for selvstendighet. 3. juni 2006 erklærte Montenegro seg uavhengig fra Serbia og unionen Serbia og Montenegro ble oppløst. Landet lå vest-sentralt på Balkan, med grenser til Ungarn i nord, Kroatia og Bosnia-Hercegovina i vest, Albania og Makedonia i sør og Bulgaria og Romania i øst. Provinsene Vojvodina og Kosovo hadde autonom status. Kosovo erklærte selvstendighet 17. februar 2008. Historie. Ved delingen av Romerriket i 395 kom dagens Serbia og Montenegro inn under Det østromerske riket (Bysants) På 500- og 600-tallet innvandret slaviske stammer til området. På 700-tallet sluttet de seg til den ortodokse kirken. Serbiske fyrstedømmer (Duklja (senere kalt Zeta), Rashka (Rascia) og Bosnia) ble opprettet som vasallstater under Bysants før 750. 1040 Zeta tilkjempet seg uavhengighet og ble et kongedømme i 1077. Zeta la Bosnia og Rashka under seg i perioden 1090-1138. I 1168 ble Rashka en bysantinsk vasallstat, og oppnådde uavhengighet i 1180. Deretter overtok Rashka kontroll over Zeta, før kongedømmet Serbia deretter ble opprettet i 1217. Nemanjići-dynastiet regjerte i perioden 1167-1371. Dette innledet en storhetstid. På 1200- og 1300-tallet ble en stor del av Balkan erobret – Makedonia, Bosnia, Epirus, Thessalia og Albania («Stor-Serbia»). I 1346 ble Stefan Dušan kronet til «Serbernes og grekernes keiser». Riksoppløsning etter hans død i 1355. Serberne tapte to viktige slag mot Det osmanske riket i 1371 og 28. juni 1389 (Kosovo Polje), mens Zeta (siden 1500 kalt Montenegro) bevarte sin uavhengighet. Fra 1459 ble Serbia en del av Det osmanske riket – en liten del i nord – i dagens Vojvodina – kommer inn under dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Serberne, ledet av Đorđe Petrović (Ђорђе Петровић) – med tilnavnet Karadjordjes, gjorde opprør mot osmanerne i 1804 og igjen i 1815. Ved fredsavtalen i Bucureşti 28. mai 1812 oppnådde Serbia autonomistatus. Fyrstedømmet Serbia ble etablert 21. november 1815. Den osmanske administrasjonen av området ble avsluttet i 1835 og de siste osmanske militære styrker forlot landet i 1867. Ved Berlinkongressen i 1878 (som ble avholdet etter Den russisk-tyrkiske krig (1877-1878)) oppnådde Serbia full uavhengighet. Kongedømmet Serbia ble opprettet den 6. mars 1882. Etter Den første balkankrigen i 1912-13 ble også Kosovo og Nord-Makedonia underlagt Serbia. 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig etter mordet på tronfølger Franz Ferdinand i Sarajevo. Mordet ble begått av en bosnisk-serbisk nasjonalist, Gavrilo Princip (Гаврило Принцип). Etter første verdenskrig ble Serbernes, kroatenes og slovenenes kongedømme opprettet 1. desember 1918 (navneendring til "Kongedømmet Jugoslavia" den 3. oktober 1929). Landet ble okkupert av Tyskland i april 1941. Etter andre verdenskrig tok partisanbevegelsen makten og den 29. november 1945 ble Den føderale folkerepublikken Jugoslavia proklamert av Josip Broz Tito. Jugoslavia ble regjert av kommunistpartiet frem til oppløsningen på 1990-tallet. Serbia var i etterkrigstiden en av i alt 6 republikker i Jugoslavia. For mer informasjon; se Jugoslavias og Montenegros historie. Politikk. Den 24. mars 1999 startet NATO bombing av mål i Serbia og Montenegro (daværende Jugoslavia) som et svar på landets krigføring i Kosovo. Bombingen pågikk i 78 døgn, frem til Landets «sterke mann» Slobodan Milošević (serbisk Слободан Милошевић) ble til slutt tvunget til å gå av som president 6. oktober 2000 etter å ha startet og tapt hele 4 kriger i løpet av sin presidenttid 1989-2000. Først etter omfattende folkelig protest mot myndighetenes forsøk på valgfusk, kunne Vojislav Koštunica (serbisk Војислав Коштуница) innsettes som lovlig valgt ny president i landet den 7. oktober 2000. Han var president frem til den 7. mars 2003. Unionsparlamentet i Serbia og Montenegro valgte 7. mars 2003 Svetozar Marović (Светозар Маровић) som landets president. Parlamentet er sammensatt av 126 medlemmer – 91 fra Serbia og 35 fra Montenegro. Den 3. april 2003 ble Serbia og Montenegro opptatt som det 45. medlemslandet i Europarådet. EU har også satt som krav for å bli en del av unionen, at Serbia og Montenegro utleverer de ettersøkte krigsforbryterne Administrativ inndeling. Serbia og Montengero med provinsene Vojvodina og Kosovo "Utdypende artikkel: Serbia og Montenegros regioner" Geografi. Serbia og Montenegros totale flateinnhold er 102 173 km² – fordelt på 88 361 km² i Serbia og 13 812 km² i Montenegro. I Vojvodina i nord er landskapet flatt (Den pannoniske slette), lenger sør mer fjellfylt. Ved grensen til Romania og Bulgaria ligger Balkanfjellene, i sørvest De dinariske alper. De sentrale områdene mellom fjellkjedene er preget av mange åser og daler. I nord er vintrene kalde og somrene varme og fuktige. I sør og sørvest er det middelhavsklima med varme og tørre somre og relativt kjølige vintre. De sentrale områdene mellom fjellkjedene er mer tempererte. Den høyeste fjelltoppen er Daravica (Ðaravica) (2656 moh.), fulgt av Crni vrh (2585 moh.). Til sammen ni fjelltopper i Serbia er høyere enn 2400 meter. Høyeste punkt i Montenegro er Durmitor (2522 moh.). Den vakre Scutarisjøen (serbisk "Skadarsko jezero", albansk "Ligeni i Shkodrës") på grensen mellom Montenegro og Albania er landets største innsjø. Størrelsen er 369,7 km² (hvorav 147,9 km² ligger i Albania). Nest største innsjø er Ðerdap på grensen til Romania. Innsjøen er på 253 km² (hvorav 75 km² er i Romania). Elven Donau (Дунав "Dunav") løper 588 km gjennom landet. Begge de to største byene, Beograd og Novi Sad ligger ved denne elven. Øvrige lange elver er Nord-Morava 308 km, Sør-Morava 295 km, Ibar 272 km, Drina 220 km, Sava 206 km, Timok 202 km, Velika Morava 185 km og Tisa (Tisza) 168 km. Økonomi. Siden 1989 er økonomien i Serbia og Montenegro preget av sterk tilbakegang. Alene i 1993 sank nasjonalproduktet med 30% i forhold til 1992, industriproduksjonen med 37% og reallønningene med 61%. I årene etter 2001 viser økonomien igjen tegn til vekst. Bruttonasjonalproduktet i Serbia viste en realvekst på 7 % i 2004. Arbeidsledigheten er imidlertid fortsatt høy. I oktober 2004 var den på 18.5 %. Gjennomsnittlig inntekt er i Serbia 200 euro per måned (tall fra 2004). Mellom 1. oktober 1993 og 24. januar 1995 var inflasjonen i daværende Jugoslavia på ufattelige 5 quadrillioner prosent (et 5-tall med 15 nuller bak). Det er den verste episoden av hyperinflasjon i verdenshistorien. Pengeseddelen med valør 500 milliarder dinar var den 29. desember 1993 verdt vel 2 norske kroner. Montenegro avskaffet dinaren som gyldig betalinsmiddel i 1999 og innførte tyske mark (DEM), siden 1. januar 2002 euro (EUR). Tradisjonelt hadde Montenegro tidligere rundt 70% av Serbias økonomiske og sosiale nivå. Nå er både gjennomsnittlige lønninger og pensjoner dobbelt så høye som i Serbia. Kultur. 5 steder i Serbia og Montenegro er med på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List) Friluftsloven. Friluftsloven, egentlig Lov om friluftslivet, har som hensikt «å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes». Loven definerer innmark og utmark og regulerer forholdet mellom grunneier og allmennheten, inkludert ferdsel på innmark og i utmark. Friluftsloven har bestemmelser om friluftsområder. Friluftsloven omhandler blant annet det som populært kalles allemannsretten. Innmark. Innmark er all dyrket jord, som åker, eng, kulturbeite, hage og yngre plantefelt. Innmark er også gårdsplass, hustomt og industriareal. I moderne landbruk er det innført nye begrep som «nær utmark», «gjengroingsareal» og «beitelandskap». Disse begrepene er nye betegnelser på innmark som gjør det lettere å kunne beskrive forandringer i kulturlandskapene som følge av drifts og bruksendringene i den akselererende sentraliseringsprosessen som preger store deler av jordbruksaktiviteten. Innmark brukes som begrep i friluftsloven, og er her motstykket til utmark. I motsetning til i utmark vil allmennhetens rettigheter i forbindelse med innmarksområder være sterkt begrenset. Utmark. Utmark er i norsk rettslig forstand i prinsippet alt areal som ikke defineres som innmark. Betegnelsen omfatter det meste av innsjøer og vann, strender, myr, skog og fjell i Norge. Begrepet brukes i friluftsloven, som betegnelse på områder der enhver har utstrakte rettigheter, blant annet til ferdsel. Høyesterett. En høyesterett er en domstol som dømmer i siste instans i et selvstendig rettssystem, som en stat, delstat eller lignende. Høyesterett i en jurisdiksjon dømmer gjerne primært saker av prinsipiell betydning, og på denne måten dannes presendens som lavere domstoler følger. I Storbritannia var høyesterett, av historiske årsaker, en komité av Overhuset inntil en egen høyesterett begynte sitt virke i oktober 2009. I Tyskland er funksjonen som føderal høyesterett delt, ved at de har en egen føderal grunnlovsdomstol (Bundesverfassungsgericht) og ytterligere frem likestilte føderale høyesteretter i ikke-konstitusjonelle saker, nemlig Bundesgerichtshof, Bundesverwaltungsgericht, Bundessozialgericht, Bundesfinanzhof og Bundesarbeitsgericht. Muligheten for at de likestilte domstoler kan komme til avgjørelser med motstridende innhold er løst ved opprettelsen av et fellesorgan (Gemeinsamer Senat der obersten Gerichtshöfe des Bundes). På grunn av internasjonale traktater og medlemskap i internasjonale organisasjoner er det blitt mindre entydig hvilke domstoler som har funksjon av høyesterett i europeiske stater. For eksempel føyer Norge seg etter rettsavgjørelser i Menneskerettsdomstolen (ihht. EMK) selv om Høyesterett har kommet til motsatt utfall innen det norske rettsystemet. EF-domstolen i Luxemburg har siden 1964 (Saken Costa mot ENEL) lansert en doktrine om at den er overordnet de enkelte medlemslands respektive høyesteretter innenfor EF-rettens område. Motsigelsen om hvordan en høyesterett kan være underlagt en utenlandsk retts juristiksjon er forsøkt løst innenfor juridisk teori med prinsippene om rettsmonisme og rettsdualisme. Domstol. En domstol er et organ for løsning og avgjørelse av konflikter. Etter maktfordelingsprinsippet i europeisk statsskikk er domstolene – "den dømmende myndighet" – den tredje statsmakt, og skal operere uavhengig fra "den lovgivende" (parlamentet) og "den utøvende" (regjeringen) myndighet. En domstol er ofte tilsikret uavhengighet gjennom at det skal være vanskelig å si opp dommere – et vanlig krav er at dette må skje ved dom (jf. embede). Jon Blund. Jon Blund, John Blund eller Ole Lukkøye er en eventyrskikkelse fra blant annet tysk og skandinavisk folkediktning som har som oppgave å få mennesker, særlig barn, til å sovne inn om kvelden. Jon Blund framstilles ofte som en liten mann som kommer med sand eller magisk sovepulver som han drysser i øynene på dem som skal sove, for å få dem til å lukke øynene, sove godt og drømme søtt. Navnet Jon Blund eller John Blund har tradisjonelt først og fremst vært brukt i Norge og Sverige, men figuren er her til lands også kjent under det danske navnet "Ole Lukøje" og særlig slik han er beskrevet av eventyrdikteren H. C. Andersen. Den engelske ekvivalenten til skikkelsen kalles "Sandman". I nyere tid er Jon Blund også brukt som det norske navnet på "Sandmännchen", en figur fra en lang serie korte dokkefilmer produsert fra 1960 av østtysk fjernsyn som godnatthistorier for barn. Historikk. a> om "Ole Lukøie" påvirket vår oppfatning av Jon Blund. Jon Blund har røtter i gammel folklore, særlig korte godnattfortellinger for å bysse små barn i søvn. Navnet "Jon Blund" opptrer i en tekst av den svenske poeten Johan Runius allerede omkring 1710. På norsk finner vi Jon Blund nevnt blant annet i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr "En gammeldags juleaften", der uttrykket «snart kommer Jon Blund» brukes synonymt med «snart skal de sove». Også August Strindberg nevner John Blund i et av sine kammerspill med referanse til gamle barnefortellinger. Formen "John Blund" er vanligst på svensk, men har også vært brukt på dansk, blant annet på 1700-tallet. Den tyske forfatteren Ernst Theodor Amadeus Hoffmann beskriver skikkelsen i sin dramatiske eventyrnovelle "Der Sandmann" («Sandmannen») fra 1817 og H.C. Andersen i sine eventyr i 1842 og eventyrkomedien "Ole Lukøje" i 1850. Ifølge H. C. Andersens eventyr kommer Ole Lukkøye med to paraplyer, den ene med skjønne bilder på innsida som han slår opp over de snille for at de skal drømme søtt, den andre uten bilder for at de slemme skal sove tungt og bli uthvilt til neste dag. I eventyret fortelles det også fortrøstningsfullt om en annen Ole Lukkøye som lukker øynene på folk, nemlig Døden. Eventyrfiguren er siden brukt i en rekke populære sammenhenger, blant annet i den danske sangen "Den lille Ole med paraplyen" fra 1873, sangduoen Gerd og Ottos vesle slager "Lille Jon Blund" fra like før krigen og i Ivo Caprinos animasjonsfilm "En dukkedrøm" fra 1950. På engelsk kalles Jon Blund oftest "Sandman" og opptrer i flere bøker og filmer. I moderne populærkultur danner han dessuten grunnlag for blant annet amerikanske Neil Gaimans actiontegneserie Sandman som ble utgitt mellom 1988 og 1996. "Sandmann" er også det vanligste navnet for Jon Blund i tysk kultur. Annet. Jon Blund eller Jon-Blund var også navnet på en hip-hop/rap-gruppe fra Bergen. Ole Lukkøye er dessuten klengenavnet til bokseren Ole Klemetsen fra Stavanger. Fagforening. Fagforening er en sammenslutning av arbeidstakere innenfor samme industrigren eller fag. En fagforening tar vare på interessene til en yrkesgruppe. Fagforeningens fremste oppgaver er å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår. Etter andre verdenskrig har også trygdeordninger, velferdsgoder og ulike politiske solidaritetsspørsmål blitt viktige kampsaker. I områder med flere bedrifter innenfor samme fag, blir det ofte opprettet fagforeningsklubber på hver enkelt bedrift. De fleste fagforeninger er knyttet til et fagforbund, også kalt fagorganisasjon eller yrkesorganisasjon. Fagforbundene er som regel landsomfattende organisasjoner som er bygd opp av lokale fagforeninger eller avdelinger. Tradisjonelt ble fagbevegelsen fra midten av 1800-tallet oftest bygd opp rundt fagene, gjerne knyttet til den dominerende produksjonen ved en lokal fabrikk eller primærnæring. Jo større bedriftene var, desto lettere var det å organisere arbeiderne og skape det samholdet og lojaliteten som trengtes i begynnelsen for å forsvare organisasjonsretten. Arbeidstakerne i grafisk industri var tidligst ute, mens andre tidlige grupper var skogsarbeidere, metallarbeidere, fyrstikkarbeidere, og telegrafarbeidere. Det første norske fagforbundet i Norge var «Centralforeningen for Boktrykkere» etablert i 1882. Disse fagforbundene ble etterhvert organisert i nasjonale hovedsammenslutninger. LO ble etablert i 1899 som en sammenslutning av fagforbund, og er den eldste hovedsammenslutningen i Norge. Etterhvert ble bedriftene sammensatt av mer ulike yrkesgrupper ettersom produksjonen ble mer avansert, og det ble vanligere med industriforbund hvor alle ansatte innen industrien, uavhengig av fagutdanning, organiserte seg. Tidlige industrier som ble fagorganisert omfatter eksempelvis kjemisk industri og verftsindustri. I Norge. Norges første levedyktige fagforening var Oslo typografiske forening under «Centralforeningen for Boktrykkere», stiftet i 1872. En stor del av fagforbundene er tilknyttet Norges største lønnstakerorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge (LO). Denne organisasjonen representerer over halvparten av alle som er tilknyttet en yrkesorganisasjon, ialt ca 840 000 medlemmer i 2007. I likhet med YS baserer LO seg på å organisere alle utdanningsgrupper på de enkelte arbeidsplassene, i motsetning til Unio og Akademikerne som organiserer bestemte utdanningsgrupper og dermed gjerne har flere fagforbund representert på samme arbeidsplass. Aker. Aker (fra norrønt "akr", åker) var en bondegård i det nåværende Oslo, mellom Akerselva og Bislett. Gårdene Aker. Aker var etter alt å dømme en av Oslo-områdets største og eldste gård, med en sannsynlig historie tilbake til tiden rundt Kristi fødsel. Gården er nevnt som kirkested 1080, se Gamle Aker kirke. Gårdsnavnet ble derfor sognenavn. Aker var klostergods i middelalderen. Fra 1602 var Aker-gårdene avlsgårder for Akershus slott. I 1629 ble gårdene lagt ut til bymark for Christiania. Det var da to Aker-gårder; Store og Lille Aker. Tufter etter gårdene er aldri funnet, men det antas at Store Aker har ligget ved Gamle Aker kirke, og Lille Aker ved Underhaugsveien. Akersberg gruver. I Akersberget øst for Gamle Aker kirke er det funnet mineralisering av sølv en nordøst-sørvestgående gang med bergarten diabas i kambrosilur-sedimentene som dominerer fjellgrunnen i Oslofeltet. I Historia Norvegiae, en Norges-historie på latin fra 1170-årene, omtales en gruve i Oslo, kalt «Dragehullene», og Akersberg gruver kan ha vært drevet på disse sølvforekomstnene. Man mener dette er landets eldste gruve. Det var bergverksdrift her på 1000-tallet, og igjen på 1500-tallet. Den tyske mineralogen Georgius Agricola nevner gruvene i sin bok. I fjellknausen ned mot Maridalsveien finnes fremdeles synlige rester etter sølvgruvene i form av selve fjellveggen som avgrenser kirkegården mot øst, og en eller flere stoller. En av de gamle stollene ble i 1975 påtruffet under sprengningsarbeider for nybygg ved Maridalsveien. Den ble undersøkt, oppmålt og deretter forseglet, og er som del av et gruveanlegg fra middelalderen automatisk fredet etter kulturminneloven. Aker herred. Aker er et tidligere herred i Akershus. Aker kommune ble 1. januar 1948 innlemmet i Oslo. Kommunen hadde da 130 976 innbyggere og omsluttet Oslo kommune fullstendig. Kommunen besto av sognene Ullern, Vestre Aker, Østre Aker og Nordstrand, Aker sogn ble første gang delt i Østre Aker og Vestre Aker i 1861, og i 1906 ble Ullern og Nordstrand utskilt som egne sogn. Siden byen Christiania ble anlagt i 1624, måtte Aker flere ganger avstå territorium til utvidelse av byen, første gang da mange gårder ble utlagt til bymark i 1629. Bymarken lå under byens sivile administrasjon, men hørte i kirkelig sammenheng til Aker sogn. Akers grense mot Bymarken var på vestsiden Skillebekken, på østsiden Akerselva. Etter at kommunalt selvstyre ble innført, oppførte Aker herred i 1850-årene sitt administrasjonsbygg i Trondheimsveien 5. På den tilstøtende tomten ble det reist et større nybygg i 1941. Hele Bymarken og deler av Aker øst for Akerselva med 9 551 innbyggere ble i 1859 innlemmet i byen. Ved en ny byutvidelse i 1878 ble grensen igjen justert. 18 970 innbyggere fikk ny bostedskommune. Nye, ubebodde deler av Aker ble tillagt Oslo ved grensereguleringer i 1937 og i 1946. Aker kommune ble slått sammen med Oslo kommune i 1948. Aker kjempet hardnakket imot sammenslåingen, og gikk heller inn for et forpliktende samarbeid. Oslo arbeidet for sammenslåing av kommunene. Lokalpolitikerne i Aker hadde en inngrodd mistillit til Oslo, og ved kommunevalget i 1948 sørget den tidligere Aker-befolkning for å sikre sine kandidater plass i bystyret ved en gjennomført kumuleringsvirksomhet. Akers siste ordfører Halvdan Eyvind Stokke ble valgt til Oslos første ordfører etter sammenslåingen. Kirken, sognet Aker og andre navn avledet av Aker. Aker kirke og sognet var kirke for hele bymarka. I dag har Gamle Aker menighet liten utstrekning. Foruten til gårdene, sognet og kommunen har Aker gitt navn til Akerselva, til Aker universitetssykehus og til Akersneset med Akershus slott. Slottsnavnet har ført til ytterligere navnespredning til lenet, amtet og senere fylket Akershus. Akersgata og Akersveien var landeveien mellom Christiania og Aker kirke. Wien. Wien (uttales «vi:n», bairisk: "Wean") er Østerrikes hovedstad og største by. Den ligger ved Donau og har ca. 1,7 millioner innbyggere. Byen er inndelt i 23 distrikter. Wien er også en egen østerriksk delstat (siden 1921), som er fullstendig omsluttet av delstaten Niederösterreich. Det er en betydelig industri i byen, som likeledes er et viktig sentrum for kultur og vitenskap. Universität Wien ble grunnlagt i 1365, og byen har flere faghøyskoler, et av verdens beste vitenskapelige biblioteker, foruten verdensberømte muséer, teatre og operaer, blant annet Burgtheater og Staatsoper. Byen er en betydelig turistby og et viktig trafikknutepunkt. Den er sete for mange internasjonale organisasjoner, som OPEC og IAEA, og er dessuten den fjerde FN-byen ved siden av Genève, Nairobi og New York. Wien har en interessant byplanhistorie. Byen har en indre middelaldersk kjerne som inntil midten av 1800-tallet var omgitt av festningsverk. Festningsverket var blitt bygget ut i løpet av det 15. og 16. århundre for å holde fienden ute, i første rekke tyrkerne. Dette førte til at byen etterhvert holdt på å bli kvalt. Et av byens problemer var at det ikke fantes noen naturlige gjennomfartsveier mellom bykjernen og omlandet, til den bebyggelse som var grodd opp der. Fra 1809 til 1850 hadde ruinene av festningsverket stått uendret, men i 1857 gav keiser Frans Josef sin tillatelse til at befestningene i en bredde av 600 meter kunne rives, og en fikk frigjort et enormt byggeområde. Det ble utlyst en stor konkurranse, og de tre prisvinnernes bidrag ble bearbeidet av regjeringen. Ringstraße, som området ble kalt, består av ca 30 offentlige bygninger, 38 statuer, syv fontener og fem parker fordelt over ca 4 km. Ringstrasse fungerte ikke bare som et overgangsområde mellom sentrum innenfor og arbeiderbydelene utenfor. Det hadde også en militær funksjon i tilfelle opptøyer, og kaserner ble plassert strategisk på strekningen. Gatenettet preges av dette ringformede strøket. Blant de kulturhistorisk mest betydningsfulle bygninger kan særlig nevnes domkirken Stephansdom, keiserens tidligere residens Hofburg, det keiserlige lystslott Schönbrunn, slottet Belvedere, foruten rådhuset og parlamentsbygningen. Naturparken Prater med forlystelseområde er også berømt. Østerrikes hovedstad Wien ligger ikke langt fra Bratislava i Slovakia eller Budapest i Ungarn Historie. I romertiden var Wien en befestet leir, Vindobona. I 1278 ble den sentrum i det habsburgske rike (senere Østerrike-Ungarn), noe den var frem til slutten av første verdenskrig, noe som medførte at Wien idag er mye større og mer praktfull som hovedstad enn det nåværende Østerrikes størrelse skulle tilsi. Hele den indre byen finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Den ble utsatt for store ødeleggelser under annen verdenskrig, men gjenoppbygget etter krigen. Wien spilte også en stor rolle i stridighetene mellom de europeiske maktene og Det osmanske riket, og fra begynnelsen av 1500-tallet lå byen nært grensene mot det osmanske riket. I 1529 ble Wien for første gang beleiret av de osmanske troppene, som imidlertid måtte heve beleiringen etter kort tid. I 1683 ble imidlertid Wien beleiret av osmanerne for andre gang, og først etter hjelp fra en rekke katolske stater, deriblant Polen, klarte de keiserlige troppene å heve beleiringen. I de påfølgende krigene ble imidlertid tyrkerne jaget bort fra de ungarske slettene, og Wien ble ikke lenger en grenseby. Et varig minne fra den tyrkiske beleiringen er wienernes forkjærlighet for kaffe. I 1809 led Napoleon sitt første store nederlag utenfor Wien, men han holdt byen okkupert en stund. Wiens befolkning ble tidoblet fra ca 130 000 i 1801 til over to millioner i 1910. Følgelig var bolignøden større enn i noen annen europeisk by. I 1910 bodde knapt 1% av Wiens befolkning i husstander på bare én familie. Bare 7% disponerte et bad. Mindre enn en fjerdedel hadde toalett. Mange var "Bettgeher" (= sengegåere), dvs at de ikke leide et rom, bare en sengeplass. Mange slet med tuberkulose og tarminfeksjoner pga den sviktende drikkevannsforsyningen. Byen var svært konservativ. Frem til 1900 var det forbudt å etablere varehus i Wien, ettersom mer enn halvparten av innbyggerne levde av å drive en liten forretning som neppe ville tåle for mye konkurranse. Telefoner og heiser vant svært langsomt innpass, klær ble sydd for hånd, og frem til 1918 var skrivemaskiner bannlyste fra offentlige kontorer. Transport. Wien har et omfattende kollektivtransport tilbud med både undergrunnsbane, trikk og Pendlertog. Wien internasjonale lufthavn ligger i Schwechat 18 km sørøst for Wien. Wormser-ediktet. Wormser-ediktet ble utferdiget under riksdagen i Worms i Tyskland av keiser Karl V av det tysk-romerske rike den 8. mai 1521, og offentliggjort den 25. mai. Det reiste riksakt mot Martin Luther og hans tilhengere. Forhistorie. Luther var allerede blitt truet med bannlysning av paven året før i bullen "Exurge Domine" den 15. juni 1520, men dette hadde ingen vesentlig virkning, unntatt kanskje å vekke sinne hos Luthers tilhengere. Martin Luthers popularitet i Tyskland var sterkt stigende. Etter at han offentlig hadde brent et eksemplar av bullen i Wittenberg den 10. desember 1520, og utgitt en rekke kampskrifter, fulgte den endelige bannlysning den 3. januar 1521 i bullen "Decet Romanum Pontificem." Deretter lot keiseren seg bevege særlig av den pavelige legat til det keiserlige hoff Girolamo Aleandro til å sammenkalle til riksdag. Luther ble gitt fritt leide til og fra riksdagen i Worms, og avkrevd en avsvergelse av sine skrifter. Men Luther ville ikke gi etter på noen punkter. Innhold. Ediktet inneholdt fordømmelser av Luther, og erklærte ham som kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære, særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Augustinermunken Luther ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser, og ble lyst fredløs etter utløpet av et 20 dagers fritt leide. Ediktets manglende gjennomslagskraft. Ediktet ble offentliggjort helt på tampen av riksdagen, faktisk på dens siste dag, etter at mange stender allerede hadde forlatt forsamlingen. Forsøk på å håndheve en utlevering av Martin Luther slo feil fordi Luther allerede var brakt i sikkerhet i borgen Wartburg ved Eisenach allerede før ediktet var utferdiget. Også på lang sikt ble det et problem å gjennomføre dette ediktet, fordi fyrstene også senere motsatte seg påtrykk om å få ham utlevert. Keiser Karl hadde ettertrykkelig gjort gjennomføringen av ediktet til sitt program, men ytre kriger gjorde det nødvendig for ham å være borte fra Tyskland i hele ni år. I denne tiden kunne Luthers lære uhindret bli utbredt og slå rot. Fra kirkelig hold ble det også gjort en rekke forsøk på å få de tyske territoriale fyrster til å iverksette ediktets bestemmelser. Fra Romas side var kardinal Lorenzo Campeggio først ute, og han var hjernen bak det fremstøtet som ble gjort under riksdagen i Nürnberg 1522/23. Her lot den nederlandske pave Hadrian VI sin pavelige nuntius, Francesco Chieregati, lese opp en oppsiktsvekkende syndsbekjennelse fra den romerske kurie, hvor han lovet å sette alt inn på å gjennomføre en reform i kirken. Som gjenytelse krevde han at ediktet fra Worms skulle bli iverksatt. Dette vakte stor politisk motstand. Ettersom pave Hadrian døde kort tid etter, ble det heller ikke noe av hans og Campeggios reformplaner i Roma. Den 5. juni 1524 ledet Campeggio det møte i Regensburg der «Den katolske føderasjon» ble grunnlagt, der sørtyske kirkelige og verdslige ledere gikk sammen for å forsvare den gamle tro og håndheve Wormser-ediktet. Riksdagen i Speyer 1526 støttet tilsynelatende ediktet, men overlot spørsmålet om dets iverksettelse til de territoriale fyrstene. På riksdagen i Speyer 1529 ble det endelig besluttet å iverksette ediktet. Da la de nytroende (luthersk-troende) stendene for første gang inn en åpen protest mot dette. De kalte seg nå «protestanter». Alsace. Alsace (ty. Elsass) er en region i Frankrike langs grensen mot Tyskland og Sveits. Rhinen er grenseelv, og den største byen er Strasbourg. Alsace og deler av naboregionen Lorraine var en del av Tyskland mellom 1871 og 1919 (se Alsace-Lorraine). Regionen består av departementene Bas-Rhin og Haut-Rhin. Alsace er også kjent siden middelalderen for produksjon av hvitvin. Historisk har området tilhørt både Tyskland og Frankrike, og har vært et sentralt stridsområde mellom de to statene. Språklig er både fransk og tysk språk representert i regionen. Morgenbladet. "Morgenbladet" er en riksdekkende avis som utgis hver fredag i Oslo. Avisen har som mål å være en uavhengig stemme i den offentlige debatten og konsentrerer seg hovedsakelig rundt temaene kultur, medier, forskning, politikk, kunst og litteratur. Avisen har hatt en turbulent historie. "Morgenbladet" ble utgitt første gang den 1. januar 1819, og den regnes som Norges første dagsavis og ble regnet som en av landets fremste konservative aviser i konkurranse med "Aftenposten", en konkurranse "Morgenbladet" etterhvert tapte, blant annet fordi den ble stanset under andre verdenskrig. Etter mange år med økonomiske vanskeligheter har opplagene til avisen økt de siste årene. Den eies i dag av Forlagskonsult og Fritt Ord. Ansvarlig redaktør siden 2003 er Alf van der Hagen. Historie. Forsiden den 2. januar 1820. Kommentaren som angrep Wergeland, sannsynligvis skrevet av redaktør Stabell. Christian Friele gjorde avisen til norske konservatives hovedorgan. Etablering og gjennombrudd. Ideen til avisen kom fra boktrykker Niels Wulfsberg, også kalt «Norges første avisentrepenør», og planen for den nye avisen ble utarbeidet gjennom et «prospectus» av Wulfsberg i 1818. Wulfsberg sto bak den første utgaven av Morgenbladet, som ble utgitt den 1. januar 1819, hvilket gjør avisen til Norges første dagsavis og generelt en av Norges aller eldste aviser. Wulfsberg utgav til tross for at enkelte krefter mente at man hadde nok aviser i landet. "Morgenbladet" utkom samtidig med aviser som "Nationalbladet", "Drammens Tidende", "Budstikken" og "Rigstidende". Avisen kom med undertittelen «En daglig Avis af alle Slags Indhold» og ble trykket av det Wulfbergske Boktrykkeri under faktor Rasmus Hviid. Avisens opprinnelige format var 20 x 20 cm, mindre enn dagens tabloidformat, og bestod av fire sider. Dette formatet ble beholdt i 17 år. Gjennombruddet for Morgenbladet kom trolig i mai 1819 under en brann på de viktige planketomtene i Christiania. Brannen varte i flere døgn, og dette førte til et økt behov for nyhetsmeddelelser. I 1821 ble Wulfsberg avisens første stortingskorrespondent. Referater fra Stortinget var noe nytt i norske aviser, og Wulfsbergs innsats førte til en økning i leserskaren under stortingssesjonen. Samme år trakk Wulfsberg seg som redaktør for avisen. Trykkeren Rasmus Hviid overtok styringen av avisen sammen med sin trolovede, velbeslåtte Else Marie Ring, og de to klarte sammen å unngå at avisen gikk konkurs. Utover 1820-årene ble "Morgenbladet" ansett som en av Norges viktigste aviser, og avisen markerte seg med blant annet sterke meninger om konstitusjonen med Sverige, en beklagelse av at Stortinget ikke feiret grunnlovsdagen den 17. mai 1829 og ved å trykke den svært kontroversielle forfatterinnen Germaine de Staël. Opposisjonskongen Stabell. I 1831 fikk avisen Norges første redaktør som førte en langsiktig politisk linje, nemlig Adolf Bredo Stabell, som hadde en fortid som jurist. Med inspirasjon fra utlandet innførte Stabell skrivingen av en lederartikkel i avisen, og i løpet av få år innførte han en mer moderne balanse mellom nyheter, kommentarer, debatt og annonser. Stabell ble avisens stemme utad, og han måtte etterhvert avfinne seg med å bli kalt «Opposisjonskongen» på grunn av sitt ståsted i spissen for den liberale opposisjonen i Norge. Stabell brukte Grunnloven som avisens manifest for dens liberale ståsted. Dette førte til at avisen "Den Constitutionelle" ble skapt som en mer regjeringsvennlig konkurrent. De to avisene var hyppig uenige, særlig med hensyn til dikterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, om enn synspunktene på de to varierte i avisene. Stabell fikk Ludvig Kristensen Daa inn i avisen som medarbeider i 1841. Samme år hadde "Morgenbladet", som til da hadde nytt godt av Wergelands bidrag i avisen, en stor disputt med Wergeland, blant annet på grunn av uenighet mellom Wergeland og Daa. Det medførte at avisen først nektet Wergeland spalteplass, for så å anklage ham for å være upassende som biskop fordi han var «opirret og i slet Lune», og at Wergeland, etter å ha forfattet «Mig Selv», kuttet samarbeid i en treårsperiode. Diktet ble innsendt til avisen, men returnert av Stabell. Gjennom sitt politiske ståsted og uavhengighetsideal i "Morgenbladet", ble Stabell en av de fremste bidragsyterne til utformingen av den norske redaktørrollen. Konservativt hovedorgan. I 1857 ble Christian Friele ansatt som sjefredaktør. Arne Garborg beskrev han som «stiv, stram, med Flossen i Nakken og Brillur paa Nasa …» Friele var beryktet for sin sarkasme, og han kunne avskrive presteskapet som «geistlig lutefisk» og navngitte stortingsmenn som «komplette nulliteter». Under Friele ble "Morgenbladet" utviklet til å være de konservatives hovedorgan i Norge. Som sjefredaktør hadde han stor innflytelse på hvilke Høyre-menn som ble valgt fra Christiania. Friele hev seg inn i den politiske striden mellom Høyre og Venstre med all kraft, og han kunne føre en meget skarp penn. Motstanderne omtalte ham gjerne som «ubarmhjertig» eller «grusom», og Fredrik Stang mente at han hadde mye til felles med den sarkastiske Welhaven, som også var fra Bergen. Fra 1885 utkom avisen med både morgen- og aftenutgave, og etterhvert utkom den også stadig oftere med flere utgaver av hvert nummer. I 1894 ble Friele avløst av Nils Vogt, og han ble i sin tur etterfulgt av C.J. Hambro i 1913. Samme år kom avisen igjen ut i nytt format, og Hambro fortsatte som svært produktiv litteraturanmelder og leder av avisens litteraturavdeling frem til andre verdenskrig, skjønt han ble avløst som sjefredaktør av Olaf Gjærløw i 1920. I 1928 dukket Johan Borgen opp i avisen under signaturen «Mumle Gaasegg». I 1934 tok avisen over idrettsprisen Idrettsbladets Gullmedalje og endret navnet til «Morgenbladets Gullmedalje». Denne prisen ble etter hvert regnet som en av de mest prestisjefulle prisene i norsk idrett. I 1997 tok "Aftenposten" over prisen og endret navnet til «Aftenpostens Gullmedalje». Fallende betydning. Under andre verdenskrig inntok "Morgenbladet" en fast holdning under sjefredaktørene Olaf Gjærløw og Fredrik Ramm. I 1941 ble sjefredaktørene sittende i tysk fangenskap, og i april 1943 ble avisen, da redigert av Rolv Werner Erichsen, stanset av den tyske okkupasjonsmakten. I 1945 kom Gjærløw tilbake som sjefredaktør i en fireårsperiode. Opplagsutviklingen etter krigen var negativ, for mens avisen før krigen hadde vært en av landets store konservative aviser, hadde den tvungne stansen under krigen gitt konkurrenten "Aftenposten", som fikk utkomme under hele krigen, et stort forsprang. Avisen var et av de viktigste fora for norsk antroposofi i 1940-, 1950- og 1960-årene, særlig i de periodene Øistein Parmann og Erik Egeland var avisens kulturredaktører. Niels Chr. Geelmuyden har ment at «det ekte og opprinnelige "Morgenblad" gikk egentlig dukken i 1972, da Erik Egeland og hans enestående kulturredaksjon til dels ble avskjediget og til dels frosset ut.» I 1950-årene stod kampen mot samnorsk, sosialisme og kulturradikalisme sentralt i "Morgenbladet", og da avisen oppfordret til lovbrudd i anledning kampen mot samnorsken sa sosialisten Trygve Bull: «For første gang på 105 år går Morgenbladet inn for revolusjon.» I 1963 ble Birger Kildal erstattet med Christian Christensen som sjefredaktør, til protester fra både avismedarbeidere, tre styremedlemmer og Rolf Stranger (som trakk seg som ordfører i representantskapet). Man håpte at Christensen skulle forbedre avisens vanskelige økonomi, noe han ikke klarte. Som sjefredaktør ble Christensen kjent under signaturen «C.C.» og fikk også fast spalteplass i "Dagbladet". Avisens fremtoning i denne perioden har av Roald Helgheim blitt beskrevet som reaksjonær. Journalist Odd Eidem konkluderte med at «Morgenbladet er eneste bevis på et liv etter døden.» I 1982 trakk Christensen seg som sjefredaktør, og året etter ble "Morgenbladet" overtatt av stiftelsen Libertas, etter mange år med økonomiske problemer og nedgang i opplagstallet. Tidligere sjefredaktør Hans Geelmuyden i 2008. Libertas solgte avisen til forretningsmannen og Fremskrittsparti-politikeren Hroar Hansen i 1987. Hansen ansatte Hans Geelmuyden som sjefredaktør, og avisen ble definert som en uavhengig nyhets- og kommentaravis. Ved tiltredelsen uttalte Geelmuyden at "Morgenbladet" skulle bli høyresidens svar på "Dagbladet" og samtidig fortsette sin seriøse linje. Formatet ble lagt om fra fullformat til tabloid. Allerede i 1988 trakk Geelmuyden og det meste av redaksjonen seg etter konflikter med eieren om avisens redaksjonelle profil. Det ble innsatt en ny redaksjonell ledelse med Hansen selv som ansvarlig redaktør, og avisen endret politisk plattform i retning liberalismen og nærmet seg Fremskrittspartiet. Fornyelse og vekst. Hroar Hansen solgte Morgenbladet til IT-gründeren Truls Lie i 1993, og Lie, som også tok over som ansvarlig redaktør, utviklet avisen til en uavhengig kultur- og kommentaravis. Avisen utkom etterhvert som ukeavis, og formatet ble endret tilbake til fullformat. I denne tiden fikk avisen også en liberal-radikal og intellektuell profil. I likhet med Hroar Hansen opplevde også Truls Lie sterke konflikter med de ansatte i avisen i sin periode som eier, hvilket førte til at han i 2003 valgte å selge avisen og trekke seg som ansvarlig redaktør. Morgenbladet A/S ble i 2003 kjøpt opp av "Dagsavisen", stiftelsen Fritt Ord og Forlagskonsult (Bjørn Smith-Simonsen) i fellesskap, og Alf van der Hagen ble ansatt som ny ansvarlig redaktør. Samtidig ble formatet lagt om fra fullformat til tabloid igjen. "Dagsavisen" ble kjøpt ut av Fritt Ord og Forlagskonsult i 2008. De nåværende eierne og redaksjonen har utviklet avisen til en ukentlig kultur- og kommentaravis med sterkt økende opplag gjennom 2000-tallet. I tråd med denne profilen har avisen initiert kanonkåringer som «Morgenbladets 12 viktigste kunstverk» (2005), «Morgenbladets 12 viktigste byggverk» (2007) fra etterkrigstiden. Musikkrangeringen «Morgenbladet topp 100» for norske plater ble presentert i 2011, og i 2012 hadde de en artikkelserie hvor landets ti fremste forkere under 40 år ble kåret. Undersøkelser viser at "Morgenbladet"s lesere i all hovedsak er høyt utdannet, ansatt innen akademia, i departementer eller innenfor kulturlivet, bosatt i landets fem største byer, mens over halvparten er under 40 år. Opplagstall. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Mobiltelefon. Mobiltelefon, ofte bare kalt mobil, er en bærbar telefon. Apparatet er en kombinert radiosender og -mottaker som er knyttet til et telefonnett. I et mobiltelefonnettverk kalles håndsettet en "mobilstasjon" eller "terminal", mens de landbaserte radiosenderne kalles "basestasjoner". Basestasjonene er vanligvis forbundet med hverandre via fiberkabler og koblet sammen i digitale telefonisentraler hos mobiloperatøren (netteieren). Normalt vil en mobilsamtale i Norge hovedsakelig gå via fiberkabel i bakken. Dersom mobiltelefoni brukes til å forbinde maskiner med hverandre, snakker vi om maskin-til-maskin-kommunikasjon. Mobiltelefoner i Norge støtter hele frekvensbåndet med alle operatørers frekvensblokker i 900-båndet, og kan derfor i utgangspunktet brukes i kundeforhold hos alle tilbyderne. Derimot låser ofte selgerne telefonen til en operatør. Det er SIM-kortet som sørger for at man hele tiden er tilknyttet nettet til bare et mobilselskap, slik at dette selskapet kan fakturere tjenestene. Mobiltelefoner som støtter to, tre eller fire ulike frekvensområder kalles dual-band-, tri-band- eller quad-band- telefoner, og kan svitsjes over i et annet bånd manuelt eller automatisk, f.eks når man er i utlandet. Mobiltelefoni avhenger av at det er mobildekning i det området man befinner seg i, og vil avhenge av gunstig avstand til nærmeste basestasjon samt fravær av fysiske hindre. Mobiltelefoni kan også brukes via kommunikasjonssatellitt. Mobiltelefoner har eksistert siden midten av 1950-tallet, og det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i 1966. Det var likevel ikke før GSM-nettet kom i 1993 at mobile telefonapparater begynte å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste. I tidsperioden før GSM ble tatt i bruk var NMT 450 og etterhvert NMT 900 de dominerende telefonsystemene for mobile telefoner. Telefonene var store og dyre, og de ble fastmontert i bil. Ordet «mobil» er opprinnelig latinsk og betyr «bevegelig», og mobiltelefonen kalles mobil fordi den kan tas med overalt. Historie. a>er i bane rundt jorda. Dermed blir det mulig å oppnå kontakt også med steder uten et landbasert telefonnett. Teknisk utvikling. Mobiltelefoner sender signaler til nærliggende basestasjoner, som er tilknyttet det øvrige telefonnettet ved hjelp av optisk fiberkabel – eller i sjeldnere tilfeller via radiolink som bruker mikrobølger. Når mobiltelefonapparatet forlater en basestasjons dekningsområde overfører telefonsentralens datamaskin telefonen til neste basestasjon. Mobiltelefonene brukte opprinnelig frekvensmodulering (FM), men for tiden benyttes forskjellige digitale modulasjoner. Mobiltelefoni skjer i dag ved overføring av digitale informasjonspakker, som skilles fra hverandre i nettet ved enten å sendes i kodet (CDMA) eller i tidsdelt (TDMA) kanalaksess. Den europeiske, og etterhvert globale, standarden for mobil taletelefoni er GSM, mens USA og andre deler av verden benytter DSC1800, iDEN, cdmaOne, TDMA, og enkelte andre standarder. De ulike standardene er ikke kompatible med mindre mobiltelefonapparatet er satt opp for dual-band, tri-band eller quad-band mottak. Dette gjør det for eksempel mulig å benytte europeiske apparater i Amerika, og til dels omvendt. Den manuelle VHF mobiltelefontjenesten, OLT, Offentlig Landmobil Telefoni, kom til Norge i 1966. Den første standarden for automatisk mobiltelefon var det felles nordiske systemet NMT 450 (dvs i 450 MHz båndet) som kom i 1981. Tjenesten NMT 900 kom i 1986. Fra midten av 1990-årene ble det vanlig i Europa å sende over 900 MHz, dvs høyere i UHF-båndet. Høyere frekvenser gir større overføringskapasitet, men kortere rekkevidde. Mobilbruk og mobilpenetrasjon. Det er Europa som er verdens beste mobilmarked målt i utbredelse per innbygger, og inntekt per bruker. I år 2000 var 37% av alle verdens mobiltelefoner i Vest-Europa, mot 31% i Asia. Målt i verdi er fortsatt Europa verdens største mobilmarked, men Asia er i ferd med å innhente denne posisjonen. "Antallet" brukere er allerede kalrt større i Asia, med 41% av mobilbrukerne i slutten av 2007, mot 27% for Europa. Største mobilmarkeder etter land. Med over 500 millioner brukere er Kina verdens fremste mobilnasjon, etterfulgt av USA, India, Russland og Japan. Målt per innbygger har derimot østeuropeerne størst mobilbruk, mens inntekten per kunde er størst i Vest-Europa. I Vest-Europa har nå bare Belgia og Frankrike under 100 % mobilpenetrasjon. I Øst-Europa har mange land langt høyere mobilpenetrasjon enn f.eks USA, Japan og Frankrike. Mobilen er utvilsomt et viktig statussymbol i mange nye markeder, i tillegg til at fastnettet ofte ikke er noe alternativ. Utviklingen av mobilmarkedet i USA går langsommere enn man nok kunne forvente, fortsatt har under 80 % skaffet seg mobiltelefon. Flere inkompatible teknologier har nok hemmet veksten, og fortsatt er tjenester som f.eks MMS ikke vanlig i amerikanske mobilabonnement. Mest avansert er brukerne og tjenestene i Japan, som har hatt 3G-tjenester siden 1998 og nå er på andre generasjons turbo-3G. Men penetrasjonen i Japan er ikke den høyeste – fortsatt har mange japanere ikke mobiltelefon. Veksten i mobilbruk er sterkest i Afrika, og har vært det siden 2005, men har siden dette året likevel falt fra 60 % årlig til 40 % årlig. Før 2005 var veksten sterkest i Øst-Europa med opptil 70 % vekst. Etter sterke veksttall de siste ti årene har mobilveksten klart avtatt i hele verden, alle verdensdeler har nå en vekst på 10-35 % og alle verdensdeler vokser saktere enn i 2001. Bruk av mobiltelefon i bil. I Norge er det forbudt å bruke håndholdt mobiltelefon under kjøring. Mobiltelefonen skal være fastmontert. Overtredelse av regelen gir pr. desember 2008 en bot på 1300 kroner. Følgende er fastsatt av Samferdselsdepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 § 23 b: "Fører av motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøringen, med mindre mobiltelefonen under bruken er plassert i eller på en holder som er forsvarlig fastmontert i motorvognen. Holder skal være montert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets originalinnredning." Mobilstråling. Mobiltelefonprodusenter og offentlige faginstanser som WHO, EU og Statens strålevern er enige om at elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner trenger inn i kroppen, men det er ikke dokumentert at slik stråling utgjør noen helsefare. Mobiltelefonprodusenter. Tabellen under viser salg i tredje kvartal 2010, i tusen enheter, i følge IT/Telecom-analysebyrået Gartner. Lockout. Lockout (arbeidsstengning, utestengelse) er en arbeidskamp der en arbeidsgiver hindrer ansatte fra å jobbe, i motsetning til en streik der ansatte nekter å jobbe. Hensikten med en lockout er en utvidelse og dramatisering av arbeidskonflikten, på samme måte som streik. Utvidelsen medfører gjerne at arbeidere som ikke er i streik, blir permittert. Dermed blir det en interessekonflikt mellom de streikende, som får streikebidrag, og de permitterte, som får dagpenger. Under en lockout vil arbeidsgiverorganisasjonen som går til dette skrittet, gjerne kompensere for tapene de berørte medlemmene får av konflikten, slik som streikende arbeidere får av sin fagforening. Konflikten blir også kostbar for staten gjennom produksjonsstansen. Resultatet blir gjerne økt press fra staten på partene til å lempe kravene, eller i ytterste konsekvens tvungen lønnsnemnd. Transportarbeiderstreiken i 2004 ble kraftig opptrappet ved lockout i andre sektorer. Lockout i 1986 førte til at administrerende direktør i den daværende Norsk Arbeidsgiverforening, Pål Kraby måtte gå av. SMS-språk. SMS-språk er en noe omtrentlig omtale av slang som har utbredt seg på tekstmeldinger sendt mellom mobiler. Etterhvert som mobiltelefoner ble vanligere i slutten av 1990-årene, og da særlig blant ungdom, oppsto slangen i tekstmeldinger. De små tastaturene er langsomme hvis en skal skrive lengre meldinger og hver melding kunne opprinnelig bare inneholde 160 tegn. Det finnes også slang som brukes på tilsvarende meldingstjenester på internett. Lulesamisk. Lulesamisk er nr. 4 på dette kartet. Lulesamisk er et samisk språk som snakkes av totalt 2 000 lulesamer, 1 500 i Sverige og 500 i Norge. Det snakkes langs Luleelva i Sverige, spesielt rundt Jokkmokk, og i Nordland i Norge, særlig i Tysfjord, Hamarøy og Sørfold. Den seneste rettskrivingen for lulesamisk er fra 1984. Lulesamisk grammatikk ble nedskrevet allerede tidlig på 1800-tallet av prosten Lars Levi Læstadius. Drag skole i Tysfjord har undervist i språket siden 1985. I 2008 hadde 27 grunnskoleelever i Norge lulesamisk som førstespråk, mens 36 hadde det som andrespråk. Det er verdt å merke seg at de sørlige dialektene i det nordsamiske språkområdet, og da særlig den markasamiske dialekten, bærer et sterkt preg av at den ligger på grensen til det lulesamiske språkområdet. Nordsamisk. Nordsamisk er det mest brukte samiske språket, og snakkes av over 90 % av de som bruker et samisk språk til daglig. Kjerneområdet for nordsamisk er Finnmark og Nord-Troms. Det er offisielt språk i disse to fylkene, og er offisielt i sju kommuner. Språket har sin seneste rettskriving fra 1979. Utbredelse. Både mobiliseringa rundt Alta-saken og et mer tolerant politisk klima førte til ei endring i den norske assimileringspolitikken de siste tiåra av 1900-tallet. I dag er nordsamisk offisielt språk i to fylker og sju kommuner: Kautokeino/Guovdageaidnu, Karasjok/Kárášjohka, Nesseby/Unjárga, Tana/Deatnu, Porsanger/Porsáŋgu i Finnmark og Kåfjord/Gáivuotna og Lavangen/Loabát i Troms. Samer født før ca. 1977 har ikke lært å skrive samisk (etter dagens rettskriving) på skolen, så det er først de siste åra det er blitt rekruttert skrivekyndige samer til ulike administrative stillinger. I 2008 hadde 997 grunnskoleelever i Norge nordsamisk som førstespråk, mens 573 hadde det som andrespråk. Historie. Den første som beskrev språket var Knud Leem i "En lappisk Grammatica efter den Dialect, som bruges af Field-Lapperne udi Porsanger-Fiorden" i 1748, og i ordbøker i 1752 og 1768. En annen tidlig utforsker av det nordsamiske språket var samen Anders Porsanger, som imidlertid ble offer for rasistiske holdninger og den vanlige akademiske forakten for autodidakter, og ikke fikk publisert sine avhandlinger om språket. Det meste av Porsangers verker er gått tapt. Røttene til dagens rettskriving går tilbake til Rasmus Rask, som etter samtaler med Nils Vibe Stockfleth i 1832 gav ut "Ræsonneret lappisk sproglære efter den sprogart, som bruges af fjældlapperne i Porsangerfjorden i Finmarken. En omarbejdelse af Prof. Knud Leems Lappiske grammatica". Rask gikk inn for et ortofont prinsipp for rettskrivinga. Alle seinere nordsamiske rettskrivinger går tilbake til Rasks system, i motsetning til den lulesamiske og sørsamiske rettskrivinga, som i større grad bygger på svenske og norske ortografiske konvensjoner. Arven etter Rask viser seg i bruken av diakritiske tegn på konsonantene. De nordsamiske bokstavene "č, đ, ŋ, š, ŧ" og "ž" har vært et problem ved maskinskrift fram til innføringa av Unicode. Både Stockfleth og seinere J. A. Friis publiserte samiske grammatikker og ordbøker, og før Ivar Aasens grammatikk kom ut var nordsamisk langt bedre utforska enn norsk. Rettskrivinga til Friis ble brukt i den samiske bibeloversettelsen, i den første samiske avisa "Sagai Muitalægje" og i Finnemisjonens blad "Nuorttanaste". Standardverket i nordsamisk leksikografi, Konrad Nielsens "Lappisk ordbok", bruker en egen ortografi. Fra 1948 ble rettskrivingene i Norge og Sverige slått sammen i den såkalte Bergsland-Ruong-ortografien. Denne ble lite brukt i Norge, i og med at myndighetene her førte en politikk som i praksis forbød samisk som bruksspråk. I Sverige var det undervisning på samisk i Sameskolan; her førtes en aktiv segregasjonspolitikk gjennom den såkalte Lapp ska vara lapp-politikken. I 1979 kom den nåværende nordsamiske rettskrivinga, ei felles rettskriving for alle de tre nordiske landa. Rettskriving og uttale. Nordsamisk har ortofon rettskriving, det vil si at det er samsvar mellom uttale og skrift. Rettskrivinga er likevel noe mindre ortofon enn den finske. Språket har fem vokaler, "i, e, a, o" og "u", og disse kan være korte eller lange. Lang a skrives med et eget tegn, "á". "o" uttales som i norsk «kom» og "u" som i «kum». Trykket ligger alltid på første stavelsen i ordet. Grammatikk. Nordsamisk har på mange måter utvikla seg lengre bort fra det samiske urspråket enn de andre samiske språka. Nordsamisk har sju kasus, dersom en regner genitiv og akkusativ som to ulike kasus. Genitiv og akkusativ har ikke egne bøyningsmorfem, og kan regnes som ett kasus. I tillegg til de grammatiske kasus nominativ og akkusativ/genitiv brukes lokalkasuser illativ og lokativ og de adverbiale kasus komitativ og essiv. Til forskjell fra de andre samiske språka har påstedskasus og frastedskasus falt sammen til ett lokativt kasus; "Kárášjogas" kan dermed bety både «i Karasjok» og «fra Karasjok». Illativ "Kárášjohkii" betyr «til Karasjok». Andre relasjoner blir uttrykt med postposisjoner, som "birra", «om», og "haga", «uten». Eieforhold blir uttrykt ved genitiv av de personlige pronomena: mu fanas, «min båt». Språket har tre grammatiske tall; entall (singularis), totall (dualis) og flertall (pluralis). Så godt som alle konsonantene er med i stadievekslingsystemet, til forskjell fra finsk, der bare p, t og k er gjenstand for stadieveksling. På nordsamisk uttrykkes nektelse ved hjelp av et eget nektelsesverb + en nektelsesform av hovedverbet. I setningen "Jeg kommer ikke" «In boađe» bøyes nektelsesverbet etter person, mens hovedverbet har en fast nektelsesform uavhengig av person. Til sammenligning, kan "(Jeg) kommer" uttrykkes som «boađán». Syntaktisk bærer nordsamisk preg av langvarig kontakt med germanske språk, med grunnleggende SVO-ordstilling. Også når det gjelder ordforrådet er nordsamisk sterkt prega av skandinaviske lånord. Tendensen har tiltatt i seinere år, i takt med utbygging av samiske institusjoner og bruken av samisk på stadig nye områder. Lulesamer. Lulesamer er en samisk befolkningsgruppe med kulturelle og språklige særtrekk. Frem mot 1970-årene ble betegnelsen etablert for samer som flyttet til Nord Salten-området på 1700-tallet da beitemarkene sviktet i lule lappmark i Sverige. I Norge omstilte de seg til gårdsdrift, fiske og fangst. På norsk side holder lulesamene tradisjonelt til mellom Kjerringøy og nordlige deler av Fauske i sør og Tysfjord i nord, men de fleste lulesamene har hatt tilhold på svensk side. Det lulesamiske sentret Árran på Drag i Tysfjord er formet som en lavvo. Lulesamene snakker et samisk språk som kalles lulesamisk. FreeBSD. FreeBSD er et Unix-lignende operativsystem som arver fra den opprinnelige UNIX gjennom BSD-grenen. FreeBSD kan brukes på prosessorer kompatible med Intel sin x86-familie, samt UltraSPARC, Intel Itanium, AMD64, ARM og andre. FreeBSD er lisensiert under BSD-lisensen, som tillater fri bruk og distribusjon. Dette gjør FreeBSD til et fri programvare-system. Det finnes også en live versjon av FreeBSD som heter Freesbie. Tredjeparts programmer. FreeBSD har en samling av tusenvis av programmer som utvikles av tredjepart utenfor selve prosjektet. Nettlesere som FireFox, Opera og Chromium, e-post-klienter som Mozilla Thunderbird, office-pakker som OpenOffice, etc er eksempler på dette. Generelt sett kan man si at prosjektet selv ikke utvikler disse programmene, men danner rammeverket som gjør at disse programmene kan installeres, kalt Ports Collection. Programmer kan enten installeres ved å kompilere kildekoden hvis lisensen som er tilknyttet programmet tillater dette (dette kalles "porter", eller "ports" på engelsk), eller som forhåndskompilerte, binære programmer (kalt "pakker", eller "packages" på engelsk). Ports Collection støtter de siste utgavene av STABLE og CURRENT. Eldre utgaver støttes ikke, og fungerer kanskje ikke med en oppdatert Ports Collection. Ports Collection. Hvert program i portsamlingen installeres fra kildekoden. Hver port sin Makefile henter automatisk applikasjonskildekoden, enten fra en lokal disk, CD-ROM eller ftp, pakker disse ut på systemet, installerer "patches", kompilerer og installerer programmet. Denne metoden kan være tidkrevende, siden kompilering av store programvarer kan ta flere timer, men brukeren får da mulighet til å kunne installere brukertilpassede programmer. Pakkesystem. For de fleste portene eksisterer det også fohåndskompilerte, binære pakker. Denne metoden er meget rask, siden hele kompilasjonsprosessen er unødvendig, men brukeren kan da ikke installere brukertilpassede programmer. Linux-kompabilitet. De aller fleste programmene som kan kjøres på Linux, kan også kjøres på FreeBSD uten behov for å installere et eget "kompabilitetslager". Likevel tilbyr FreeBSD et slikt kompabilitetslager for flere andre UNIX-liknende-operativsystemer, blant annet Linux. Dette gjør at mange Linux-programmer kan kjøres på FreeBSD i binær form. Eksempler på slike programmer er StarOffice, Linux-utgaven av Firefox (det finnes en egen "ekte" FreeBSD-utgave av Firefox), Linux-utgavene av Adobe Acrobat, RealPlayer, Oracle, Mathematica, Maple, MATLAB, WordPerfect, Skype, Wolfenstein: Enemy Territory, Doom 3 og Quake 4. Noen av disse programmene har også egne, "ekte" (engelsk: "native"), utgaver for FreeBSD. Helt problemfritt er det ikke; noen programmer fungerer bare delvis eller ikke i det hele tatt på FreeBSD, dette fordi Linux-kompabilitetslageret i FreeBSD kun støtter systemkall i den utdaterte Linux 2.4.2-kjernen. Siden versjon 7.0 har FreeBSD hatt støtte for systemkall i Linux versjon 2.6.16. 64-biters Linux-programmer støttes ikke. Assembler. Assembler (ASM) er en notasjon for et programmeringsspråk som er leselig for mennesker, brukt av en spesifikk maskinarkitektur. Maskinspråk, som i bunn og grunn bare er et mønster av bit (0 eller 1), blir gjort leselig ved å erstatte rådata med symboler kalt mnemonics. Assemblerspråk er 2. generasjons programmeringsverktøy, direkteinntasting av maskinkoder er 1. generasjons verktøy. Så, mens en maskin vil kjenne igjen hva maskininstruksen IA-32 gjør, er det lettere for programmereren å huske assemblerspråkets representasjon Til forskjell fra høynivåspråk, er det tilnærmet et 1:1 forhold mellom enkel assemblerkode og maskinkode. For å konvertere fra assemblerspråk til maskinspråk (maskinkode) bruker man et program vi kaller en "assembler", og det motsatte kan man gjøre med en "disassembler". Enhver maskinarkitektur har sitt eget maskinspråk, og har derfor også sitt eget assemblerspråk (eksempelet ovenfor er fra i386-prosessoren). Disse språkene skiller seg utfra antall og hva slags type operasjoner de støtter. De kan også ha ulike størrelser og antall registre, og ulike måter å lagre data på. Mens de fleste allsidige datamaskiner er i stand til å gjøre stort sett det samme, er ofte måten de gjør det på forskjellig. Eksempel. mov ax,0002; Flytter verdien 0002 til AX-registeret mov bx,0004; Flytter verdien 0004 til BX-registeret add ax,bx; Legger sammen verdiene i AX- og BX-registeret mov ah,0x4C; Flytter verdien 0x4C inn i AH int 0x21; Avslutter programmet (i MS-DOS) Visekongene. Visekongene er et bergensk frirockband som tar utspring i kunstnerkollektivet 1970 og har mye med Chr.Mich. å gjøre. Astronomer mot orddeling. Astronomer mot orddeling (AMO) er en norsk organisasjon som arbeider mot fenomenet orddeling (egentlig "særskriving"). Pr. 08. februar 2012 hadde organisasjonen 11.356 medlemmer. AMO er ikke en organisasjon i konvensjonell forstand, men mer en bevisstgjøringskampanje uten noen av de organer man normalt forbinder med organisasjoner. På hjemmesiden deres er det bilder av feilaktige orddelinger i forskjellige sammenhenger, for eksempel på butikkskilt, for å gjøre oss oppmerksom på gal språkbruk i samfunnet. I vedtektene på nettsiden deres brukes imidlertid termen «organisasjon» konsekvent som betegnelse. Medlemmene kalles "sjefer" og er nummerert etter når de meldte seg inn. Ledelsen består av et "overhode", en "president" og en "adm. direktør". Disse må oppfattes som tomme titler. Navnet er en referanse til AMOs opphav: organisasjonen ble stiftet av astronomistudenter ved Universitetet i Oslo våren 1996. Vedtektene, som kun består av tre paragrafer, slår fast at man «trenger ikke engang å være astronom» for å være medlem. Eksempler på feil orddeling som man går ut mot: HÅND LAGDE REDSKAPER (lagd av en spøkelseshånd?) Det skal selvsagt være «håndlagde» i ett ord. KONGE REKER I SURSØT SAUS (og som han rekte i den sursøte sausen sin!) Det skal selvsagt være «kongereker» i ett ord. TUNFISK BITER I VANN (men på land biter den ikke!) Det skal selvsagt være «tunfiskbiter» i ett ord. ANANAS RINGER (fra en ananastelefon?) Det skal selvsagt være «ananasringer» i ett ord. Dan Brown. Dan Brown (født 22. juni 1964) er en amerikansk forfatter som skriver spenningsromaner. Han er best kjent for romanen "Da Vinci-koden" fra 2003. Hans nyeste roman er «"Det tapte symbol"». Oppvekst og utdanning. Brown vokste opp i Exeter i New Hampshire i USA, som den eldste av tre barn. Moren hans Constance, eller Connie, var profesjonell musiker og spilte orgel i kirken. Faren hans skrev lærebøker og var matematikklærer ved Phillips Exeter Academy fra 1968 og frem til han pensjonerte seg i 1997. Phillips Exeter Academy var en eksklusiv internatskole, noe som medførte at han måtte bo på skolen, noe også resten av familien gjorde. Miljøet i Exeter var stort sett kristent. Brown sang i kirken, gikk på søndagsskole og deltok på kristne sommerleire i store deler av oppveksten. Han gikk på den offentlige skolen frem til niende klassetrinn, da han begynte på Phillips Exeter Academy. Her var han ferdig i 1982, og ble så immatrikulert ved Amherst College. Her ble han medlem i Psi Upsilon-fellesskapet, som både presidenter, senatorer og andre kjente personligheter har vært medlem. Her spilte han squash og sang i Amherst Glee Club. Han tok her sin grad i 1986. Musikk-karriere og samliv. Brown gikk ut av Amherst med beste karakterer både i engelsk og spansk i 1986, og ville prøve seg på å lage lydeffekter med en synthesizer, og spilte inn en kassett som het "SynthAnimals", som inneholder blant annet låtene "Happy Frogs" og "Suzuki Elephants". Denne kassetten solgte han noen hundre kopier av, og startet et innspillingsselskap som han kalte Dalliance. I 1990 produserte han en "Perspective", et album som hadde en mer voksen målgruppe. Denne solgte han også noen hundre eksemplarer av. I 1991 flyttet han til Hollywood for å prøve seg som låtskriver og pianist. For å tjene penger jobbet han på Beverly Hills Preparatory School. Under oppholdet i Los Angeles ble han med i National Academy of Songwriters. Det var der han traff Blythe Newlon, som var Academy's Director of Artist Development. Utenom den offisielle jobben hennes, tok Blythe på seg oppgaven med å fremme Browns prosjekter; hun skrev til pressen for ham, fikk tak i oppdrag og skaffet ham kontakter som kunne være viktige for karrieren. Etter hvert utviklet det seg et personlig forhold mellom Brown og Blythe. Dette ble ikke kjent før i 1993, da Brown flyttet tilbake til New Hampshire og fikk vite at Blythe ville flytte med ham. De giftet seg i 1997 i Pea Porridge Pond, som ligger nær North Conway, New Hampshire. I tillegg til å være en stor støtte for Browns musikalske karriere, har Blythe også hatt stor påvirkning på Browns karriere som forfatter. Det siste musikalske verket, er CD-en "Dan Brown", som inneholder låtene "976-Love" og "If You Believe in Love". Blythe er kunsthistoriker og maler. Hun er behjelpelig med å skaffe bakgrunnsmateriale til hans romaner. Heltidsforfatter. I 1996 bestemte Brown seg for å bli forfatter på heltid etter å ha undervist i engelsk ved Phillips Exeter, og i 1998 kom "Den digitale festning" ut. Blythe gjorde mye av jobben med å skrive presseuttalelser, få Brown med i tv-programmer og sette opp intervjuer og liknende for ham. Noen måneder senere kom den humoristiske boka "The Bald Book" ut, opprinnelig i Blythes navn, men forlaget sa at det hovedsakentlig var Brown som hadde skrevet den. I 2000 kom "Engler og demoner" ut, og bare få måneder senere, i 2001, kom "Iskaldt bedrag". Browns tre første romaner hadde forholdsvis liten suksess, sett i lyset av hans fjerde roman: "Da Vinci-koden". "Da Vinci-koden" var en suksess uten like; den toppet New York Times' bestselgerliste allerede etter én uke på markedet. Den blir nå ansett for å være en av de mestselgende bøkene i historien, med over 80 millioner solgte kopier på verdensbasis. Den er oversatt til 44 forskjellige språk. Suksessen gjorde også at salgstallene til de andre bøkene hans økte. Inntektene på "Da Vinci-koden" skal ha vært på utrolige 1,6 milliarder kroner, og i oktober 2004 donerte Brown og søsknene 14 millioner kroner til Phillips Exeter Academy til ære for faren. I 2006 ble filmen "Da Vinci-koden" lansert. Det ble en svært omdiskutert film, til tross for varierende tilbakemeldinger. Brown produserte selv både filmmusikk og koder til filmen. I 2009 ble filmen "Engler og demoner" lansert. Suksessen har ført til at Brown i 2005 var med på lista over «World's 100 Most Influential People» av TIME Magazine. 962. Utlandet. 2. februar – Den tyske konge Otto den Store krones til tysk-romersk keiser av pave Johannes XII 902. Begivenheter. Verdens befolkning passerer ca 240 millioner Kongesangen. «Norges Kongesang» er en hyllestsang til Norges konge. Den er basert på «God Save the King», en engelsk kongesang fra 1741 skrevet av Jean-Baptiste Lully. Henrik Wergeland skrev en norsk tekst til den engelske sangen i 1841 kalt «Gud signe Kongen vor». Denne ble senere omskrevet om av P. Vogtmann under tittelen «Gud sign vor konge god». En forenklet versjon av denne ble til slutt skrevet av Gustav Jensen. Objective Caml. Objective Caml, eller OCaml, er «storebroren» til Caml og tilbyr i tillegg til Caml-egenskapene mulighet for objektorientert programmering. Hello World. codice_1 Caml. Caml, Categorical Abstract Machine Language, er et programmeringsspråk i ML-familien. Det er et sterkt typet funksjonelt programmeringsspråk med fokus på typeinferens. En populær implementasjon av Caml er Objective Caml. Caml ble utviklet av G. Huet, G. Cousineau, Ascander Suarez, Pierre Weis, Michel Mauny og andre fra både INRIA og ENS. Picardie. Picardie er en region i Nord-Frankrike, øst for Normandie og nord for Paris. Regionen består av departementene Aisne, Oise og Somme. Hovedstad er Amiens. Regionens korte kyststripe består i hovedsak av sandstrender. Odalen. Odalen er et dalføre i Hedmark med elva Glåma i sør, innsjøen Storsjøen i nord og åa Oppstadåa i mellom. Regionen er i dag fordelt på de to kommunene Sør-Odal og Nord-Odal. En person fra Odalen kalles en "odøling". Historie. Navnet, som lokalt uttales "o´daɳ", er et gammalt landskapsnavn som stammer fra det gammalnorske navnet «Ódalr». "Ó" eller "á" betyr «å», altså «elv», og navnet refererer til dalen som Glåma renner gjennom. Navnet kan dokumenteres å ha vært i bruk siden 1386. Opprinnelig besto Odalen av prestegjeldet Strøm og Øysetbygda i Vinger prestegjeld som først når matrikuleringa 1819–1838 var fullført ble overført til Vinger. I 1819 ble det gamle prestegjeldet Strøm delt i to herreder som fikk navna Søndre og Nordre Odalen. Senere ble disse omgjort til kommunene Sør-Odal og Nord-Odal. Geologi. Nord for Storsjøen finnes "odalsgranitten" som er en prekambrisk grunnfjellsbergart. Sand (Nord-Odal). Sand er et sogn og et tettsted i Nord-Odal kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Sand har funksjon som kommunesenter i kommunen, og tettstedet har poststedsnavn Sagstua med postnummer 2120. Kommunesenterfunksjoner for Nord-Odal kommune finnes også i Mo. På Sand finner man Sand kirke. Sagstua. Sagstua, del av tettstedet Sand i Nord-Odal kommune. På grunn av hyppig forekomst av stedsnavnet Sand, har Sagstua gitt poststedsnavn til hele tettstedet. Solør. Solør er et landskap i Hedmark fylke som i dag utgjøres av Brandval sogn i Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler. I eldre tid hørte også Vinger og Eidskog med. Lokal uttale av navnet er "så`ler", med tjukk l, mens gammal uttale i nabområdene Odalen, Østerdalen, Hedmarken og Eidskog er "sø`li", med tjukk l. Normert uttale er "so`lør" uten tjukk l. Etter den gammalnorske navneformen "Soløyjar" og uttalene av navnet er det trolig dannet av førsteleddet "sol", som betyr søle, og en flertallsform av "øy", som tidligere betydde frodig landområde langs vann. En person fra Solør kalles en "solung". Dialekten herfra kalles også solung. Det er gode jordbruksområder langs Glåma i Solør og landskapet er et av landets største potetdistrikter. Området preges av store skogområder både vest for Glåma og øst mot svenskegrensen, der det er store moreneavsetninger og grusforekomster. Her er gode muligheter til friluftsliv, rekreasjon, jakt og fiske. Det drives aktivt fiske etter røye i sjøen Skasen om vinteren. Fuktige områder langs Glåma med sideelver utgjør til tider gode utklekkingsområder for mygg. Områdene rundt tettstedet Flisa er ofte mest berørt av dette. Historie. I følge Snorre i Ynglingesagaen, var det Solve den gamle som ryddet i Solør først. Arkeologiske funn tyder på at bosetning i Solør i sen jernalder og vikingetiden særlig var knyttet til Grue og Hof. Hof var også hovsted i vikingtiden. Solve den gamles oldebarn, Halvdan Gulltann, bodde i Solør da han giftet bort sin datter (Solveig eller Solva) til Olav Tretelgja fra Värmland, sønn av Ingjald Illråde. Med dette giftemålet kom Ynglingeætten til Norge. Olavs og Solvas sønn ble kalt Halvdan Kvitbein. Han vokste opp hos sin morfar i Solør og ble i følge Snorre en mektig konge som la under seg mye av Hedmark, Toten, Hadeland og Vestfold. Halvdan Kvitbein var tipp-oldefar til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre. «Solørsangen». «Solørsangen» ble skrevet av Oddvar Tangen. Oddvar Tangen med Robert Levins orkester spilte den inn i Oslo i mars 1953. Sangen ble utgitt på 78-platen «His Master's Voice A.L. 3295». Arr.: Robert Levin. Glåmdalen. Glåmdalen er en nyere betegnelse for distriktene Odalen, Vinger og Solør. Distriktet har til sammen 53 155 innbyggere (1. juli 2009) og dekker 5 285 kvadratkilometer. Regionsenteret er byen Kongsvinger. Distriktet dekkes av avisen Glåmdalen som også dekker Nes i Akershus. Industrinettverket 7sterke er et samarbeid mellom bedrifter i området. Historie. Glåmdalen er en nyere begrep som blir brukt om områdene Odalen, Vinger og Solør. Odalen var tidligere en del av Øvre Romerike, mens Solør besto av Kongsvinger, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler. I 1943 skifta avisa Kongsvinger Arbeiderblad navn til Glåmdalen etter et forslag fra den daværende redaktøren Rolf Jacobsen. Etter dette har avisnavnet festa seg til dekningsområdet til avisa, særlig landskapa Odalen og Solør. Før dette var begrepet i liten bruk, og da helst om hele elveløpet til Glåma i Hedmark inkludert Østerdalen. Tidligere bruk av navnet fins i "Glommendalens bank" (privatbank fram til 1948), "Glaamdalsmuseet" (fra januar 1911, "Glomdalsmuseet" fra mars 1911) og "Årbok for Glåmdalen" (fra 1941 til 1992). Den første registrerte bruken av navnet er fra 1868 i Jonas Lies dikt «Farvel til Glommendalen». I 1995 opprettet de sju kommunene i distriktet samt Hedmark fylkeskommune Glåmdal regionråd, et politisk organ som behandler saker av felles interesse mellom kommunene og saker som fremmer regionens interesser i fylkes- og rikssammenheng. 1. april 2006 fikk den tidligere Vinger og Odal tingrett navnet "Glåmdal tingrett" etter at Grue ble overført fra den tidligere Solør tingrett. Sigrid Undset. Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer, Norge) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, "«spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen»". På grunn av sin markerte holdning mot Hitler og nazismen, og sitt engasjement for jødenes skjebne, måtte hun rømme fra Norge etter invasjonsdagene i 1940. Nordover gjennom Gudbrandsdalen og et bombet Åndalsnes, kom hun seg videre inn til Sverige med hjelp fra motstandsbevegelsen i Mo i Rana. Fra Sverige reiste hun til USA, hvor hun under krigen utrettelig forsvarte Norge og de allierte i en rekke artikler og foredrag. Sigrid Undset skrev på riksmål og er mest kjent for romanene om livet i skandinaviske land i middelalderen. Hennes mest kjente verk er trilogien "Kristin Lavransdatter" (1920–1922). Liv og arbeid. Undset ble født i Kalundborg som datter av arkeologen Ingvald Undset og hans danske kone Charlotte Undset, født Gyth. Da hun var to år gammel flyttet familien til Oslo. Hun skrev blant annet om barndom på Fagerborg ved Stensparken, der det i 1991 ble satt opp en skulptur av henne. Hennes lange yrkeskarriere begynte i Oslo, der hun arbeidet som kontordame. I 1905 leverte hun "Aage Nielssøn til Ulvholm" til forlaget Gyldendal forlag i København. Undset er selv kilde til anekdoten om at Peter Nansen skulle ha nøyd seg med å svare: «Forsøk Dem ikke mer på historiske romaner. Det kan De ikke.» Nansen døde i 1918 og kunne ikke protestere. Men fra et brev Undset skrev til lillesøsteren Signe datert 31.juli 1905, vet vi at Nansen i virkeligheten sendte henne «et pent brev», der han skrev at han ikke kunne tilrå utgivelse, men at han fant «meget talent» med «partier af megen finhed og megen styrke» i manuskriptet hennes, og at det ville interessere ham å se henne «behandle et moderne emne». Avslutningsvis advarte han hende «mot forkledning – dvs historie naturligvis». Sigrid Undset debuterte i 1907, med samtidsromanen "Fru Marta Oulie", men gjennombruddet kom med romanen "Jenny" i 1911. Hun arbeidet fra hun var ung om natten, alene, mens hun drakk kaffe og røkte sigaretter. I 1919 flyttet Sigrid Undset til Bjerkebæk ved Lillehammer hvor hun bodde fram til sin død. Bjerkebæk er nå museum under Lillehammer museum. I de historiske romanene søkte hun konsulentbistand hos ekspertise i historie, norrøne tekster, teologi osv. når det var nødvendig. Hennes litterære verk handlet særlig om konfliktene knyttet til kvinner som brøt de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, enten det var samtidige bykvinner eller historiske skikkelser. I 1924 offentliggjorde hun en samling nedskrifter hun hadde gjort av eventyr moren og barnepikene hadde fortalt henne. Sigrid Undset kjente til den norske og danske folketradisjonen og fortalte gjerne eventyr selv. Utgivelsen ble gjort i samarbeid med Rikard Berge. Under annen verdenskrig kom hun seg over til USA og arbeidet der for Norges frigjøring. Sigrid Undset var i en årrekke medlem av Forfatterforeningens litterære råd og foreningens formann fra 1935 til 1940. Barndommen. Sigrid Undsets hjem på Bjerkebæk Sigrid Undset ble født 1882 i Kalundborg i Danmark. Faren var en norsk kjent arkeolog ved navn Ingvald Undset. Moren hennes het Anna Maria Charlotte Gyth, og hun var dansk. I 1884 flyttet hun og familien til Kristiania, hvor de bodde på flere ulike adresser ved Stensparken, lengst i Lyder Sagens gate 10. Der ble hennes søstre født, Ragnhild og Signe. Da hun var elleve år, døde faren etter lengre tids sykdom. Hun beskriver at han utviklet en sjanglende gange, og mye tyder på at diagnosen kan ha vært multippel sklerose. Hun tilbrakte mye tid hos ham. Hun leste for ham, og hun ble kjent med norrøn litteratur, vikingtiden og middelalderen. Faren hennes døde av sykdommen. I 1934 skrev hun en selvbiografisk roman om sin barndom fram til farens død, som hun kalte "Elleve år". Etter farens død ville moren at Sigrid skulle gå videre skolegang, men Sigrid visste at moren hadde dårlig råd etter hun ble enke, og tok derfor handelsskolen og fikk jobb som kontordame som 17-åring. Den jobben hadde hun i 10 år. Forfatter på heltid. Sigrid var forfatter ved siden av kontorjobben. Hun ønsket å være forfatter på heltid, men drømmen måtte vente. Tre år etter debutromanen "Fru Marta Oulie", som kom ut i 1907, kunne Sigrid bli forfatter på hel tid. Hun fikk stipend og reiste til Italia. Der levde hun i kunstnermiljø. Hun traff maleren Anders Svarstad, og de forelsket seg. Hun var 27 år gammel, og han var 40. Han var også gift og hadde tre barn. Forholdet deres ble holdt hemmelig da de var tilbake til Kristiania. De hadde begge et stort ønske om å være sammen. I 1912 giftet de seg i det norske konsulatet i Antwerpen. Mor og forfatter. Etter Sigrid hadde giftet seg med Anders reiste de til London i et halvt år og deretter til Roma. I Roma 1913 ble sønnen Anders født. Han holdt på å dø, og da reiste Sigrid hjem til moren, mens mannen kom hjem tre måneder senere. Mor om dagen, forfatter om natten. De fikk datteren Maren Charlotte. Hun hadde epilepsi og var psykisk utviklingshemmet. Sigrid klarte ikke å være den ideelle mor, men hun var alltid den man kunne stole på. I 1919 flyttet Sigrid og mannen fra hverandre. Sigrid flyttet til Bjerkebæk ved Lillehammer. Hun var gravid, og det var hun som tok med seg barna. Litt senere sa Sigrid at hun ville skilles fordi hun ville bli katolikk. Den 1. november 1924 konverterte hun, ble medlem av Dominikanernes tredjeorden og tok navnet søster Oliva. Sigrid Undset fikk Nobels litteraturpris i 1928 for de historiske romanene om Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset. Før henne hadde to andre norske forfattere fått Nobelprisen (Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun). Sigrid gav halvparten av pengene hun fikk til et Legat for familier med psykisk utviklingshemmede barn, og resten ble fordelt mellom Legat for ubemidlede katolikker og Forfatterforeningens stipendiefond. Norsk patriot. Da krigen kom, flyktet hun fra landet til USA. Der arbeidet hun for Norges frigjøring. Hun var en varm patriot og skrev artikler og holdt foredrag for et fritt Norge. Etter krigen reiste hun hjem til Bjerkebæk ved Lillehammer. Hun døde på Lillehammer sykehus den 10. juni 1949. Utmerkelser. I tillegg til Nobelprisen i litteratur ble Undset også tildelt en rekke andre ordener og utmerkelser for sitt virke. Hun ble i 1930 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fremragende litterære arbeider». I 1947 ble hun forfremmet og tildelt storkorset av St Olavs Orden «for fremragende litterært virke og fortjenester av fedrelandet.» Undset var den første kvinne som ble tildelt storkorset av denne ordenen. Hennes innsats for Norge under krigen bidro til denne utmerkelsen. Undset ble i 1928 utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden og i 1929 mottok hun den pavelige utmerkelsen Æreskorset Pro Ecclesia et Pontifice. I 1947 ble hun tildelt Kong Christian Xs frihetsmedalje. Våren 1941 ble hun tildelt en kristen kulturpris av Assumption College i Canada. Under tiden i USA ble Undset utnevnt til æresdoktorater ved Russell Sage College, Rollins College og Smith College. I USA ble hun i 1943 også utnevnt til "Honorary Associate" ved National Institute of Arts and Letters og i 1945 til "Fellow" av American Geographical Society. I januar 1944 ble hun av Jewish Welfare Board i New York hedret med en "citation" i anerkjennelse av hennes innsats for de som kjempet for den allierte sak. I Norge ble Undset i 1945 utnevnt til æresmedlem i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og året etter til livsvarig medlem av Den Norske Forfatterforening. Allerede i 1928 var hun blitt utnevnt til livsvarig medlem av Det norske studentersamfunn. Hun er portrettert på forsiden av den norske femhundrekroneseddelen, i sirkulasjon fra 1999. Jupiter. Jupiter () er den femte planeten fra solen og den største planeten i vårt solsystem. Planeten er en gasskjempe med masse på én promille av solens, men med to og en halv ganger massen til alle andre planeter i solsystemet til sammen. Jupiter klassifiseres som en gasskjempe sammen med Saturn, Uranus og Neptun. Disse fire planetene blir noen ganger referert til som de ytre planetene i solsystemet. Planeten var kjent blant astronomer i oldtiden og var forbundet med mytologi og religiøse oppfatninger i en rekke kulturer. Romerne oppkalte planeten etter den romerske guden Jupiter. Sett fra jorden kan Jupiter nå en tilsynelatende størrelsesklasse på –2,94. Dette gjør planeten til i gjennomsnitt det tredje mest lyssterke objektet på nattehimmelen etter månen og Venus (Mars utligner såvidt Jupiters lysstyrke ved enkelte punkt i banen). Jupiter er hovedsakelig sammensatt av hydrogen. Helium utgjør en fjerdedel av massen – den kan også ha en steinete kjerne av tyngre grunnstoffer. På grunn av den raske rotasjonen har Jupiter form som en flattrykt sfæroide (den har en liten, men merkbar bul rundt ekvator). Den ytre atmosfæren er synlig segregert i flere striper på forskjellige høyder, noe som fører til turbulens og stormer langs de vekselvirkende grensene. Et fremtredende resultat er den store røde flekken, en gigantstorm som i alle fall har eksistert siden 1831, da den ble sett gjennom et teleskop. Rundt planeten ligger et svakt planetarisk ringsystem og en kraftig magnetosfære. Der befinner det seg også minst 67 måner, deriblant de fire store galileiske måner, som ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Den største månen Ganymedes er større enn planeten Merkur. Den nest største månen Callisto er bare litt mindre enn Merkur. Den svovelfargede månen Io er kjent for sine vulkanske formasjoner. Den isdekkede månen Europa har en tynn atmosfære som hovedsakelig er sammensatt av oksygen. Jupiter har blitt utforsket av flere robot-romfartøyer, deriblant av Pioneer-sondene, Voyager-sondene og Galileos banesonde. Den siste sonden som besøkte Jupiter, var New Horizons, underveis mot Pluto, sent i februar 2007. Sonden brukte gravitasjonen fra Jupiter til å øke farten. Fremtidige oppdrag for utforskning av det jovianske systemet omfatter mulige islagte flytende hav på månen Europa. Struktur. Jupiter består hovedsakelig av gass og flytende materie. Den er den største av fire gasskjemper så vel som den største planeten i solsystemet med en diameter på  km ved ekvator. Tettheten på 1,326 g/cm³ er den nest høyeste blant gasskjempene, men lavere enn noen av de fire terrestriske planetene. Øvre atmosfære. Jupiters øvre atmosfære er sammensatt av ca. 88–92 % hydrogen og 8–12 % helium med prosentvolum eller fraksjoner av gassmolekyler. Siden et heliumatom har ca. fire ganger så høy masse som et hydrogenatom, endres sammensetningen når den beskrives som en andel av masse bestående av ulike atomer. Således er atmosfæren ca. 75 % hydrogen og 24 % helium, og den gjenværende prosenten av massen består av andre grunnstoffer. Det indre inneholder mer kompakte materialer slik at fordelingen etter masse er omtrent 71 % hydrogen, 24 % helium og 5 % andre grunnstoffer. Atmosfæren inneholder spormengder av metan, vanndamp, ammoniakk og silikonbaserte forbindelser. Der er også spor av karbon, etan, hydrogensulfid, neon, oksygen, fosfin og svovel. Det ytterste laget inneholder krystaller av frossen ammoniakk, og gjennom infrarød og ultrafiolette målinger har spormengder av benzen og andre hydrokarboner også blitt oppdaget. Proporsjonene av hydrogen og helium ligger svært nær den teoretiske sammensetningen av den opprinnelige soltåken. Andelen neon i den øvre atmosfæren er bare 20 ppm, eller ca. én tiendedel av mengden i solen. Heliumet er utarmet til ca. 80 % av solens heliumsammensetning. Utarmingen kan skyldes nedbør av disse grunnstoffene inn i planetens indre. Mengden av tyngre, inerte gasser i atmosfæren er to til tre ganger forekomsten på solen. Spektroskopi antyder at Saturn har tilsvarende sammensetning som Jupiter, mens gasskjempene Uranus og Neptun har mye mindre hydrogen og helium. To sonder har gått ned i Jupiters atmosfære; noe tilsvarende har ikke skjedd for planetene utenfor Jupiter. Derfor mangler vi en mengde tall for de tyngre grunnstoffene i disse planetene. Masse. Tilnærmet størrelsesammenligning mellom jorden og Jupiter, inkludert den store røde flekken. Jupiters masse er to og en halv ganger massen til alle de andre planetene i solsystemet til sammen. Diameteren er elleve ganger større enn jordens. Volumet tilsvarer om lag  jordkloder, men massen er bare 318 ganger større. Radiusen er ca. én tiendedel av solens radius og massen er 0,001 ganger massen til solen, slik at tettheten til disse to legemene er tilsvarende. En «jupitermasse» (MJ eller MJup) brukes som enhet til å beskrive massen til andre legemer, spesielt eksoplaneter og brune dverger. Eksempelvis har eksoplaneten HD 209458 b en masse på 0,69 MJ, mens COROT-7b har en masse på 0,015 MJ. Modeller indikerer at dersom Jupiter hadde mye mer masse, ville planeten krympe. For mindre endringer i massen vil ikke endringene i radiusen være merkbar. For endringer over 500 M⊕ (1,6 MJ) vil det indre komprimeres såpass mye av den økende gravitasjonskraften at planetens volum vil "synke" til tross for økt materie. Det antas at Jupiter har en så stor diameter som en planet av denne sammensetningen og med samme utviklingshistorie kan oppnå. Prosessen med ytterligere krymping med økende masse ville fortsette inntil betydelig stjernetenning var nådd i brune dverger med høye masser på rundt 50 MJ. Jupiter ville måtte være om lag 75 ganger mer massiv for å fusjonere hydrogen og bli en stjerne. Likevel er de minste røde dvergene bare ca. 30 % større i radius enn Jupiter. Jupiter utstråler mer varme enn den mottar fra solen; mengden av varme som produseres på innsiden av planeten, tilsvarer den totale solstrålingen den mottar. Denne ekstra varmeutstrålingen genereres av Kelvin-Helmholtz-mekanismen gjennom adiabatisk konsentrasjon, og medfører at planeten krymper med om lag 2 cm hvert år. Da Jupiter ble dannet, var den mye varmere og hadde omtrent det dobbelte av sin nåværende diameter. Indre struktur. Modell av Jupiters indre, med en steinete kjerne og et dypt lag med metallisk hydrogen over. Jupiter antas å ha en kompakt kjerne med en blanding av grunnstoffer, et omliggende lag av flytende metallisk hydrogen med noe helium og et ytre lag overveiende av molekylært hydrogen. Utover denne grunnleggende sammensetningen blir kjernen ofte beskrevet som steinete, men detaljene er ukjente. Det er også egenskapene til materialene ved disse temperaturene og trykket i disse dybdene. I 1997 ble eksistensen av en kjerne antydet ved gravitasjonelle målinger. De indikerte en masse fra 12 til 45 ganger jordens masse, eller grovt 3–15 % av Jupiters totale masse. Målingene var ikke tilstrekkelig presise til å være et endelig bevis, grunnet feilmarginer i rotasjonskoeffisienten J6, radius til ekvator og temperaturen ved 1 bar. Det er forventet at romsonden Juno, som ankommer i 2016, vil redusere usikkerheten rundt disse parametrene. Modeller for Jupiters dannelse antyder en steinete eller isete kjerne som var tilstrekkelig massiv til å samle hoveddelen av hydrogenet og heliumet fra en protosolar tåke. Denne teoretiske kjernen kan ha krympet, etter hvert som den ble smeltet av konveksjonsstrømmer av varmt, flytende metallisk hydrogen, som fraktet dens innhold til høyere nivåer i planetens indre. Tett metallisk hydrogen er antatt å omgi kjernen, og strekke seg utover til om lag 78 % av planetens radius. Regndråper av helium og neon faller nedover gjennom dette laget og utarmer forekomsten av disse grunnstoffene i den øvre atmosfæren. Over laget med metallisk hydrogen ligger en transparent innvendig atmosfære av hydrogen. Temperaturen ligger alltid over 33 K, som er den kritiske temperaturen for hydrogen. I denne tilstanden er det ingen distinkte væske- og gassfaser – hydrogen sies å være i en superkritisk flytende tilstand. Av praktiske grunner omtales likevel hydrogen som «gass» fra den øverste delen av skydekket og nedover til en dybde på om lag  km, og som «væske» i de dypere lagene. Fysisk sett er det ingen klar grense – gass blir smidig varmere og tettere når den synker nedover. Temperaturen og trykket øker jevnt innover. Ved faseovergangsregionen hvor hydrogen – oppvarmet utover det kritiske punktet – blir metallisk, antas det at temperaturen er  K og trykket 200 GPa. Temperaturen i kjernegrensen er anslått til  K, og det indre trykket anslås til omtrent  GPa. Atmosfære. a> fra 6. januar til 3. februar 1979 i avstander fra 58 millioner til 31 millioner km. Jupiter har den største planetære atmosfæren i solsystemet. Den teoretiske kjernen er ennå ikke påvist med sikkerhet, og planeten har heller ingen kjent «overflate». Atmosfæren mangler en klar nedre grense og der er gradvise overganger mot det flytende indre av planeten. Utgangspunktet for atmosfæren er vanligvis blitt satt til punktet hvor det atmosfæriske trykket er 10 bar, eller ti ganger overflatetrykket på jorden. Dette er ca. 90 km under nivået for 1 bar trykk (atmosfæresonden til Galileo sluttet overføringen på en dybde av 22 bar, 132 km under «overflaten» med 1 bar trykk.) Derifra beveger den seg oppover gjennom en troposfære, stratosfære, termosfære og eksosfære. Hvert lag har karakteristiske temperaturgradienter og ulike grader av atmosfærisk trykk. Eksosfæren har ingen godt definert øvre grense. Tettheten avtar gradvis før den smidig går over til interplanetarisk materie omtrent  km over «overflaten» på 1 bar. Skylag. Jupiter er dekket av skyer av ammoniumkrystaller og muligens ammoniumhydrosulfid. De ligger i tropopausen og er ordnet i striper i ulike breddegrader, kjent som tropiske regioner. Disse er delt videre inn i lettfargede "soner" og mørkere "belter". Vekselvirkningene mellom disse motstridende sirkulasjonsmønstrene forårsaker stormer og turbulens. Vindhastigheter på 100 m/s (360 km/t) er vanlig i sonale strømmer. Sonene varierer i bredde, farge og intensitet fra år til år, men har vært tilstrekkelig stabile til å få identifiserende betegnelser. Skylaget er bare ca. 50 km dypt og består av minst to skydekker: et tykt, nedre dekke og et tynt, klarere område. Det kan også være et tynt lag av vannholdige skyer under ammoniakklaget, noe som gjenspeiles av lyn oppdaget i Jupiters atmosfære. Vannets polaritet skaper ladningsseparasjon som trengs for å produsere lyn. Disse elektriske utladningene kan være opptil tusen ganger så kraftige som lynene på jorden. De vannholdige skyene kan danne tordenvær drevet av varmen som stiger opp fra det indre. Den oransje og brune fargen forårsakes av oppstrømmende stoffer som skifter farge når de møter ultrafiolett lys fra solen. Sammensetningen er usikker, men stoffene antas å være fosfor, svovel eller muligens hydrokarboner. Disse fargerike kromoforene blander seg med det varmere nedre skydekket. Sonene dannes når stigende konveksjonsceller danner krystalliserende ammoniakk som skjuler de lavere skydekkene. Jupiters lave aksehelning betyr at polene konstant får mindre solstråling enn ved ekvatorregionen. Konveksjon i planetens indre transporterer mer energi til polene og balanserer ut temperaturene i skylagene. Den store røde flekken og andre virvler. a>" 25. februar 1979 mens sonden var 9,2 millioner km fra Jupiter. Skydetaljer så små som 160 km på tvers kan ses her. Det fargerike, bølgete skymønstret til venstre for den store røde flekken er en region med usedvanlige komplekse og variable bølgebevegelser. Den hvite ovale stormen rett under den store røde flekken har omtrent samme diameter som jorden. Den store røde flekken er en vedvarende antisyklonsk storm som som ligger 22° sør for ekvator. Den har i alle fall eksistert siden 1831, og kanskje siden 1665. Matematiske modeller antyder at stormen er stabil og et permanent trekk for planeten. Den er synlig gjennom jordbaserte teleskoper med en irisblender på 12 cm eller større. Det ovale objektet roterer mot klokken, med en periode på rundt seks dager. Dimensjonene er  km ×  km; tilstrekkelig stor til å inneholde to eller tre planeter med jordens diameter. Den maksimale høyden til stormen er ca. 8 km over de omkringliggende skytoppene. Slike stormer er vanlige innenfor de turbulente atmosfærene til gasskjemper. Jupiters hvite og brune ovaler er mindre ubenevnte stormer. Hvite ovaler synes å bestå av relativt kjølige skyer innenfor den øvre atmosfæren mens brune ovaler er varmere og ligger innenfor de «normale skylagene». Slike stormer kan vare fra et par timer til flere århundrer. Før Voyager beviste at formasjonen var en storm, fantes det beviser på at flekken ikke var en dyp formasjon: Den roterte anderledes enn resten av atmosfæren, noen ganger raskere og andre ganger saktere. I løpet av den tiden flekken har blitt registrert, har den beveget seg flere ganger rundt planeten relativt til noen mulige faste roterende markører nedenfor. I 2000 dannet det seg en atmosfærisk formasjon på den sørlige halvkulen som ligner på den store røde flekken i utseende, men som er mindre. Denne ble dannet da flere mindre, hvite ovalformede stormer slo seg sammen til én formasjon – disse tre mindre hvite ovalene ble først observert i 1938. Disse sammenslåtte formasjonene har fått navnet "Oval BA" og kalles også "den lille røde flekken". Siden 2000 har den økt i intensitet og skiftet farge fra hvit til rød. Planetariske ringer. Jupiter har et svakt planetarisk ringsystem sammensatt av fire hovedsegmenter: en indre torus av partikler kjent som haloen, en relativt lys hovedring og to ytre slørete ringer. Ringene består tilsynelatende av støv heller enn is, hvilket er tilfellet med Saturns ringer. Hovedringen er sannsynligvis dannet av materialer fra månene Adraste og Metis. Materialer som ellers ville falt tilbake til månene, dras inn mot Jupiter av dens sterke gravitasjon. Materialets bane svinger inn mot Jupiter, og nytt materiale tilføres ved nye nedslag. På en tilsvarende måte produserer sannsynligvis de to månene Thebe og Amalthea de to hovedkomponentene i den slørete ringen. Det finnes også en steinete ringstreng langs Amaltheas bane som kan bestå av kollisjonsrester fra månen. Magnetosfære. a> på Jupiter. Tre lyspunkter oppstår på grunn av magnetiske flukssylindre som kobles til den jovianske månen Io (til venstre), Ganymedes (nederst) og Europa (også nederst). I tillegg kan man se den svært lyse og nærmest sirkulære regionen kalt hoved-ovalen og de svakere nordlysene. Magnetfeltet er fjorten ganger sterkere enn jordens og går fra 4,2 gauss (0,42 mT) ved ekvator til 10–14 gauss (1,0–1,4 mT) ved polene. Dette gjør det til det sterkeste magnetfeltet i solsystemet med unntak av solflekker. Feltet antas generert av virvelstrømbevegelser av konduktive materialer – innenfor den teoretiske kjernen av metallisk hydrogen. Vulkaner på månen Io avgir store mengder svoveldioksid som danner et strålingsbelte av gass langs månens bane. Gassen blir ionisert i magnetosfæren og danner svovel og oksygenioner. Sammen med hydrogenioner fra Jupiters atmosfære danner de et plasmasjikt i Jupiters ekvatorplan. Plasmaen i sjiktet roterer med planeten og fører til deformasjon av det dipole magnetfeltet til en magnetskive. Elektroner i plasmasjiktet genererer en sterk radiosignatur som produserer strøm i området 0,6–30 MHz. Ved ca. 75 jupiterradier fra planeten genererer vekselvirkningen mellom magnetosfæren og solvinden et buesjokk. Rundt magnetosfæren er det en magnetopause som ligger ved den indre kanten av en magnetosheath – en region mellom den og buesjokket. Solvinden vekselvirker med disse regionene, forlenger magnetosfæren på Jupiters leside og utvider den utover til den nesten når Saturns bane. De fire største månene til Jupiter går alle i bane innenfor magnetosfæren, som beskytter dem mot solvinden. Magnetosfæren er ansvarlig for intense episoder med radioutslipp fra polomådene. Vulkansk aktivitet på den jovianske månen Io (se nedenfor) injiserer gass inn i magnetosfæren og produserer en torus av partikler rundt planeten. Ettersom Io beveger seg gjennom denne torusen, genererer vekselvirkningen Alfvénbølger som frakter ionisert materie inn i polområdene på Jupiter. Som et resultat genereres radiobølger gjennom en syklotron maser-mekanisme, og energien føres ut langs en kjegleformet flate. Når jorden krysser denne flaten, kan radioutslippene fra Jupiter overstige de fra solen. Omløp og rotasjon. Jupiter går i bane rundt solen i en gjennomsnittsavstand på 778 millioner kilometer (ca. 5,2 AE) og fullfører ett omløp for hvert 11,86 år. Jupiter er den eneste planeten som har et massefellespunkt med solen som ligger på utsiden av solens volum, dog bare 7 % av solens radius. Gjennomsnittsavstanden mellom Jupiter og solen er 778 millioner km (ca. 5,2 ganger gjennomsnittsavstanden mellom jorden og solen, eller 5,2 AE), og den fullfører en runde for hvert 11,86 år. Dette er to femtedeler av omløpsperioden til Saturn. Dette gir ikke en ekte 5:2-baneresonans mellom de to største planetene i solsystemet. Det kan likevel indikere at resonans eksisterte i fortiden, eller at systemet beveger seg mot en resonans i fremtiden. I sitt verk "Théorie du movement et de la figure elliptique des planètes" fra 1784 betegnet Pierre-Simon Laplace dette forholdet som "den store ulikhet". Den elliptiske banen er inklinert 1,31° sammenlignet med jorden. På grunn av en eksentrisitet på 0,048 varierer avstanden til solen med 75 millioner km mellom perihelium og aphelium, eller henholdsvis det nærmeste og fjerneste punktet til planeten langs sin bane rundt solen. Aksehelningen er kun 3,13°. Planeten har derfor ikke så store årstidsforandringer som jorden og Mars. Jupiters har den raskeste rotasjonen av alle planetene i solsystemet og fullfører en rotasjon rundt sin egen akse på noe mindre enn ti timer. Dette fører til en bul rundt ekvator som lett kan ses gjennom et jordbasert amatørteleskop. Akselerasjonen krever en sentripetalakselerasjon ved ekvator på ca. 1,67 m/s², sammenlignet med overflategravitasjonen ved ekvator på 24,79 m/s²; dermed er nettoakselerasjonen på overflaten ved ekvator ca. 23,12 m/s². Planeten er formet som en flattrykt sfæroide, noe som betyr at diameteren ved ekvator er større enn diameteren målt mellom de to polene. Ekvatordiameteren er  km større enn diameteren mellom polene. Siden Jupiter ikke er et fast legeme, gjennomgår den øvre atmosfæren en differensiell rotasjon. Atmosfærens rotasjon ved Jupiters poler er omlag fem minutter lengre enn atmosfærens rotasjon ved ekvator; tre systemer brukes som referanserammer, spesielt når bevegelsen til atmosfæriske formasjoner skal kartlegges. System I gjelder fra breddegradene 10° N til 10° S, og perioden er planetens korteste med 9 t, 50 min og 30,0 s. System II gjelder alle breddegrader nord og sør for disse og har en periode på 9 t, 55 min og 40,6 s. System III ble først definert av radioastronomer og tilsvarer rotasjonen til planetens magnetosfære, og dens periode er Jupiters offisielle rotasjon. Observasjon. Den retrograde bevegelsen til en ytre planet er forårsaket av den relative beliggenheten i forhold til jorden. Jupiter er vanligvis det fjerde lyssterkeste objektet på himmelen (etter solen, månen og Venus), men til tider kan Mars fremstå mer lyssterk. Avhengig av Jupiters posisjon i forhold til jorden kan planeten variere i synlig størrelsesklasse fra så lyssterk som –2,9 i opposisjon og ned til –1,6 under konjunksjon med solen. Vinkeldiameteren til Jupiter varierer på samme måte fra 50,1 til 29,8 buesekunder. Gunstige opposisjoner oppstår når Jupiter passerer gjennom perihel én gang per omløp. Da Jupiter nærmet seg perihel i mars 2011 var det en gunstig opposisjon i september 2010. Jorden passerer Jupiter hver 398,8. dag mens den går i bane rundt solen, en varighet som kalles den synodiske periode. Når dette skjer, gjennomgår Jupiter en retrograd bevegelse med hensyn til stjernene i bakgrunnen. For en periode ser det ut som at Jupiter beveger seg bakover på nattehimmelen i en loop. Omløpstiden på tolv år tilsvarer de tolv astrologiske tegnene i Dyrekretsen, og kan ha vært den historiske opprinnelsen til tegnene. Hver gang Jupiter når opposisjon, har den avansert østover med ca. 30°, tilsvarende bredden av Dyrekretsen. Fordi banen er utenfor jordens, overstiger fasevinkelen til Jupiter sett fra jorden aldri 11,5°. Derfor fremstår planeten alltid nesten fullt opplyst sett gjennom jordbaserte teleskoper. Først under romfartsoppdrag ble Jupiter sett som en halvmåne. Før-teleskopisk utforskning. Modell i "Almagest" av de langsgående bevegelsen til Jupiter (☉) relativ til jorden (⊕). Jupiter ble observert av babylonske astronomer i det 7. eller 8. århundret f.Kr. I den babylonske teksten Enuma anu enlil, er Jupiter omtalt i tekst 3 på tavlene 50-51. Den kinesiske astronomihistorikeren Xi Zezong har hevdet at Gan De, en kinesisk astronom, oppdaget en av Jupiters måner i år 362 f.Kr. med det blotte øye. Dersom dette stemmer vil det være nesten to årtusener forut for Galileos oppdagelse. I verket "Almagest" fra det andre århundre konstruerte den hellenistiske astronomen Klaudios Ptolemaios en geosentrisk planetmodell basert på deferenter og episykluser for å forklare Jupiters bevegelse relativt til jorden. Han anga omløpstiden rundt jorden til  dager, eller 11,86 år. I 499 brukte Aryabhata, en matematiker og astronom fra den klassiske tiden for den indiske matematikken og astronomien, en modell som beregnet Jupiters periode som  dager, eller 11,86 år. Bakkebasert teleskopundersøkelse. I 1610 oppdaget Galileo Galilei de fire største månene til Jupiter – Io, Europa, Ganymedes og Callisto (nå kjent som de galileiske månene) – ved bruk av et teleskop, antagelig den første teleskop-observasjonen av andre måner enn jordens. Dette var også den første oppdagelsen av himmelbevegelse som ikke var sentrert rundt jorden. Det var et viktig punkt i favør av Kopernikus' heliosentriske teori om planetenes bevegelse; Galileos uttalte støtte av Kopernikus' modell plasserte ham som en trussel for inkvisisjonen. På 1660-tallet brukte Cassini et nytt teleskop for å oppdage flekker og fargefulle striper på Jupiter og observerte da at planeten er utflatet ved polene. Han anslo også rotasjonsperioden for planeten. I 1690 oppdaget han at atmosfæren gjennomgår en differensiell rotasjon. Detaljbilde i falske farger av Jupiters atmosfære som viser den store røde flekken og en passerende hvit oval. Den store røde flekken, en tilsynelatende ovalformet figur på Jupiters sørlige halvkule, kan ha blitt observert i 1664 av Robert Hooke og i 1665 av Giovanni Cassini, men dette er omstridt. Farmasøyten Heinrich Schwabe produserte tegninger som viste detaljer av den store røde flekken i 1831. Den store røde flekken ble angivelig ute av syne ved flere anledninger mellom 1665 og 1708 før den ble ganske lett synlig igjen i 1878. Den ble registrert som svinnende igjen i 1883 og i begynnelsen av det 20. århundre. Både Giovanni Borelli og Cassini lagde møysommelige tabeller over de jovianske månenes bevegelser. Dette gjorde det mulig å forutsi når månene ville passere foran eller bak planeten. I 1670-årene ble det observert at når Jupiter var på motsatt side av solen sett fra jorden, forekom disse hendelsene ca. 17 minutter senere enn forventet. Ole Rømer utledet at sikten var unøyaktig, en konklusjon Cassini hadde avvist. Tidsavviket gjaldt bare observasjoner fra andre objekter (som jorden), og skyldtes tiden lyset bruker på å nå oss. Forskjellen ble dermed brukt til å beregne lyshastigheten. I 1892 observerte Edward Barnard en femte satellitt rundt Jupiter med 910-millimeters refraktor ved Lick Observatory i California. Oppdagelsen av dette relativt lille objektet gjorde ham raskt berømt, og var en anerkjennelse av hans ivrige synssans. Månen ble senere kalt Amalthea, og var den siste planetariske månen til å bli oppdaget direkte ved visuelle observasjoner. Ytterligere åtte satellitter ble så oppdaget før "Voyager 1"-sonden passerte planeten i 1979. I 1932 identifiserte Rupert Wildt absorpsjonsstriper av ammoniakk og metan i Jupiters spektrum. I 1938 ble tre langtlevde antisyklonske formasjoner observert, kalt hvite ovaler. I flere tiår forble disse adskilte formasjonene i atmosfæren. Noen ganger var de svært nær hverandre, men aldri sammenslått. I 1998 kom to av ovalene inn i hverandre, mens den tredje ble observert i år 2000. Disse tre utgjør nå "Oval BA". Undersøkelser med radioteleskop. I 1955 oppdaget Bernard Burke og Kenneth Franklin utbrudd av radiosignaler fra Jupiter på 22,2 MHz. Perioden til utbruddene stemte med rotasjonen til planeten og de brukte denne informasjonen til å finjustere rotasjonshastigheten. Radioutbruddene kom i to former: lange utbrudd (eller L-utbrudd) som varer opp til flere sekunder, og korte utbrudd (eller S-utbrudd) som varer under én hundredel av et sekund. Utforskning med romsonder. Siden 1973 har en rekke automatiserte romsonder besøkt Jupiter. "Pioneer 10" var den første som gikk tilstrekkelig nær Jupiter til å avsløre egenskaper og fenomener ved solsystemets største planet. Flyvninger til andre planeter innenfor solsystemet krever energi som er beskrevet som netto endring i hastigheten til en romsonde, eller "delta v" (Δv). Å komme inn i en Hohmann-bane fra jorden til Jupiter krever en Δv på 6,3 km/s, noe som er sammenlignbart med den Δv på 9,7 km/s som kreves for å nå en lav jordbane. Gravitasjonshjelp gjennom en planetarisk forbiflyvning kan redusere energibehovet for å nå Jupiter, men fører samtidig til en betydelig lengre varighet på flyvningen. Forbiflyvninger. "Voyager 1" tok dette bildet av planeten Jupiter 24. januar 1979, mens den fremdeles var mer enn 40 millioner km unna. Siden 1973 har flere romsonder utført forbiflyvningsmanøvre innenfor observasjonsvidde for Jupiter. "Pioneer"-sondene tok de første nærbildene av atmosfæren og flere av månene. De oppdaget at strålingsfeltene nær planeten var mye sterkere enn antatt, men begge romsondene overlevde oppholdet i dette miljøet. Banene til disse romsondene ble brukt til å finjustere anslagene for massen til det jovianske systemet. Okkultasjoner av radiosignalene fra planeten resulterte i bedre målinger av Jupiters diameter og graden av utflating ved polene. Seks år senere forbedret "Voyager"-programmet vår forståelse av de galileiske månene. De oppdaget Jupiters ringer og bekreftet at den store røde flekken var antisyklonsk. Bildene viste at den røde flekken hadde endret nyanser fra oransje til mørk brun siden "Pioneer"-oppdraget. Det ble oppdaget en torus av ioniserte atomer langs Ios bane, og man fant vulkaner på månens overflate, noen av de i ferd med å få utbrudd. Bak planeten observerte sonden lyn i nattsidens atmosfære. Solsonden Ulysses foretok i 1992 en forbiflyvningsmanøver for å oppnå en polar bane rundt solen. Under passeringen studerte sonden Jupiters magnetosfære. Siden "Ulysses" ikke har kameraer, ble det ikke tatt bilder. Neste forbiflyvning fant sted i 2007, men på mye større avstand. I år 2000 fløy "Cassini"-sonden forbi Jupiter på vei mot Saturn og ga noen av de bildene med høyest oppløsning som noen gang er tatt av planeten. 19. desember 2000 tok sonden et bilde av månen Himalia, men oppløsningen var for lav til at overflateformasjonene kom frem. "New Horizons"-sonden fløy forbi Jupiter på vei mot Pluto for å benytte seg av Jupiters gravitasjon. Den nærmeste passeringen fant sted 28. februar 2007. Sondens kameraer målte plasma fra vulkanene på Io og studerte alle de fire galileiske månene i detalj i tillegg til langdistanseobservasjoner av de ytre månene Himalia og Elara. Fotograferingen av det jovianske systemet begynte 4. september 2006. Galileo-oppdraget. Så langt har kun banesonden "Galileo" gått i bane rundt Jupiter. Den gikk inn i bane rundt planeten 7. desember 1995, roterte rundt planeten i over syv år og gjennomførte flere forbiflyvninger av alle de galileiske månene og Amalthea. Sonden fanget også opp nedslaget til kometen Shoemaker-Levy 9 da den nærmet seg Jupiter i 1994. Den informasjonen man fikk om det jovianske systemet fra "Galileo" var omfattende.Likevel var dens kapasitet begrenset etter en mislykket utrulling av en høyt-oppnåelig radiosenderantenne. Det ble sluppet en atmosfærisk sonde fra romsonden i juli 1995, som gikk inn i planetens atmosfære 7. desember. Den steg nedover i fallskjerm gjennom 150 km av atmosfæren og samlet inn data i 57,6 minutter før den ble knust av trykket (ved rundt 22 ganger det normale trykket på jorden og 153° C). Sannsynligvis smeltet og fordampet den. Banesonden "Galileo" opplevde en raskere versjon av samme skjebne da den ble styrtet inn i planeten 21. september 2003 med en hastighet på 50 km/s. Dette ble gjort for å unngå at den skulle krasje med og forurense Europa – en måne som muligens huser liv. Fremtidige sonder og avbrutte oppdrag. NASA har et oppdrag på gang for å studere Jupiter i detalj fra polarbane. Romsonden "Juno" ble skutt opp 5. august 2011 og vil ankomme mot slutten av 2016. Europa Jupiter System Mission (EJSM) er et foreslått fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av Jupiter og månene. I februar 2009 ble det annonsert at ESA og NASA hadde gitt dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission. Oppskytningen vil finne sted rundt 2020, men ESAs bidrag vil fortsatt måtte konkurrere økonomisk med andre ESA-prosjekter. EJSM består av den NASA-ledede banesonden "Jupiter Europa Orbiter" og den ESA-ledede banesonden "Jupiter Ganymedes Orbiter". Mulighetene for flytende hav under overflaten på Jupiters måner Europa, Ganymedes og Calisto har vekket stor interesse i å studere ismånene i detalj. Problemer med finansieringen har imidlertid forsinket fremdriften. NASAs "JIMO" ("Jupiter Icy Moons Orbiter") ble kansellert i 2005. En europeisk "Jovian Europa Orbiter" ble også studert. Disse oppdragene ble erstattet av Europa Jupiter System Mission (EJSM). Måner. Jupiter med de galileiske månene Jupiter har 67 navngitte naturlige satellitter. Av disse er 51 mindre enn 10 km i diameter og har kun blitt oppdaget etter 1975. De fire største (de galileiske månene) er Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Galileiske måner. Banene til Io, Europa, og Ganymedes danner en Laplace-resonans; for hvert fjerde omløp Io fullfører rundt Jupiter, fullfører Europa nøyaktig to omløp og Ganymedes nøyaktig ett omløp. Resonansens gravitasjonseffekter forvrenger deres baner til en elliptisk form siden hver måne mottar et ekstra rykk fra sine naboer på det samme punktet i hvert omløp. Tidevannskraften fra Jupiter gjør derimot banene mer sirkulære. Eksentrisiteten til banene forårsaker vanlig variasjon i de tre månenes former, der Jupiters gravitasjon strekker dem ut når de nærmer seg og tillater dem å gå tilbake til en mer sfærisk form når de svinger bort. Denne tidevannsforandringen varmer opp månenes indre ved friksjon. Dette ses mest dramatisk ved den ekstraordinære vulkanske aktiviteten på den innerste månen Io (som utsettes for de sterkeste tidevannskreftene), og i mindre grad på den unge geologien på Europas overflate (som indikerer nylig gjenoppbygging av månens overflate). Klassifisering av måner. a> 7. september 1996 i en avstand av 677 000 km. Før Voyager-programmet ble Jupiters måner fordelt på fire grupper, basert på likhet i deres baneelementer. Oppdagelsen av flere små ytre måner har komplisert bildet, og det opereres nå med åtte hovedgrupper. Åtte indre regulære måner har nesten sirkulære baner nær planet til Jupiters ekvator og antas å ha blitt dannet sammen med Jupiter. Resten er et ukjent antall små irregulære måner med elliptiske og inklinerte baner som antas å være innfangede asteroider eller fragmenter fra innfangede asteroider. Irregulære måner som tilhører en gruppe, har like baneelementer og kan dermed ha et felles opphav, kanskje som en større måne eller et innfanget legeme som brøt opp. Vekselvirkning med solsystemet. Sammen med solen har den gravitasjonelle påvirkningen fra Jupiter bidratt med å forme solsystemet. Banene til de fleste av solsystemets planeter ligger nærmere Jupiters baneplan enn solens ekvatorplan, Merkur er den eneste planeten som ligger nærmere solens ekvator i banehelling. Kirkwoodgapet i asteroidebeltet er hovedsakelig forårsaket av Jupiter og planeten kan ha vært ansvarlig for det sene tunge bombardementet av det indre solsystemet. Sammen med sine måner kontrollerer Jupiters gravitasjonsfelt en rekke asteroider som har plassert seg i regionene ved Lagrange-punktene før og etter Jupiter i dens bane rundt solen. De kalles trojanske asteroider og blir delt inn i greske og trojanske «leirer» til minne om "Iliaden". Den første av disse, 588 Achilles, ble oppdaget av Max Wolf i 1906; siden da har mer enn to tusen blitt oppdaget. Den største er 624 Hektor. De fleste kort-periodiske kometer tilhører Jupiter-familien – definert som kometer med store halvakse mindre enn Jupiters – og antas å dannes i Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane. Under nærkontakt med Jupiters bane blir banene deres perturbert til mindre perioder, før den gravitasjonelle vekselvirkningen med solen og Jupiter gjør dem mer sirkulære. Nedslag. a>-bilde tatt 23. juli 2009 viser en ca.  km lang flenge etter nedslaget i 2009. Jupiter har blitt kalt solsystemets støvsuger på grunn av den enorme gravitasjonsbrønnen og beliggenheten nær det indre solsystemet. Planeten har de hyppigste forekomstene av kometnedslag av planetene i solsystemet. Det var antatt at planeten delvis skjermet det indre solsystemet mot kometer. Datasimuleringer tyder på at Jupiter ikke fører til noen netto nedgang i antall kometer, siden dens gravitasjon perturberer banene innover i omtrent samme antall som den samler eller støter bort. Temaet er fortsatt kontroversielt. Noen mener planeten trekker kometer fra Kuiperbeltet mot jorden. Andre hevder den beskytter jorden mot kometer fra den angivelige Oorts sky. En gjennomgang i 1997 av historiske astronomiske tegninger, antyder at astronomen Cassini registrerte et nedslagskrater i 1690. Gjennomgangen ga liten eller ingen sannsynlighet for åtte andre observasjonskandidater for et nedslag. Fra 16. til 22. juli 1994 kolliderte over 20 fragmenter fra kometen Shoemaker-Levy 9 (SL9, formelt betegnet D1993 F2) med Jupiters sørlige halvkule, og ga de første direkte observasjonene av en kollisjon mellom to objekter i solsystemet. Nedslaget ga nyttig informasjon om Jupiters atmosfære. 19. juli 2009 ble det oppdaget et nedslagsted ved omtrent 216. breddegrad i System II. Nedslaget etterlot en sort flekk i atmosfæren, tilsvarende størrelsen til "Oval BA". Infrarøde observasjoner viste en lys flekk på nedslagstedet, som betyr at det varmet opp den nedre atmosfæren i området nær Jupiters sørpol. Et mindre nedslag ble oppdaget 3. juni 2010 av amatørastronomen Anthony Wesley fra Murrumbateman i New South Wales i Australia, og ble filmet av amatørastronomen Christopher Go fra Cebu på Filippinene. Muligheter for liv. I 1953 viste Miller-Urey-eksperimentet at en kombinasjon av lyn og de kjemiske sammensetningene som eksisterte i atmosfæren i jordens urtid, kunne danne organiske forbindelser (inkludert aminosyrer) som kunne fungere som byggeblokker for liv. Den simulerte atmosfæren inneholdt vann, metan, ammoniakk og molekylært hydrogen, som fremdeles finnes i Jupiters atmosfære. Atmosfærens sterke vertikale luftsirkulasjon vil bringe disse forbindelsene ned til de lavere regionene. Den høyere temperaturen i atmosfærens indre bryter ned disse kjemikaliene og forhindrer dannelsen av jordlignende liv. Det er neppe jordlignende liv på Jupiter. Det finnes lite vann i atmosfæren og en mulig fast overflate vil befinne seg under ekstreme trykk. I 1976 lanserte de amerikanske astronomene Carl Sagan og Edwin Ernest Salpeter en hypotese om at ammoniakk- eller vannbasert liv kunne utvikles i Jupiters øvre atmosfære. Hypotesen var basert på økologien til terrestriske hav som har enkle fotosyntetiske plankton i de øvre nivåene, fisker i de lavere nivåene som lever av disse skapningene, og marine predatorer som jakter på fiskene. Dette var før Voyager-oppdragene utvidet innsikten om det jovianske systemet. I science fiction novellen "A Meeting with Medusa" fra 1971 beskrev Arthur C. Clarke jovianske skapninger som lignet Sagans og Salpeters hypotetiske livsformer. Mulige underjordiske hav på noen av Jupiters måner har ført til spekulasjoner om at det er mer sannsynlig å finne liv der. Mytologi. Jupiter, skisse fra en 1550-utgave av Guido Bonattis "Liber Astronomiae". Planeten Jupiter har vært kjent siden antikken. Den er synlig for det blotte øye på nattehimmelen og kan i blant ses på dagtid når solen står lavt. For babylonerne representerte den guden Marduk. De brukte en grov 12-års bane for planeten langs ekliptikken for å definere stjernebildene i Dyrekretsen. Romerne oppkalte planeten etter "Jupiter" (og Jove), den høyeste guddommen i romersk mytologi. Navnet kommer fra den urindoeuropeiske vokative sammensetningen *"Dyēu-pəter". Nominativ *"Dyeus-pətēr" betyr «O Fader Himmel-Gud» eller «O Fader Dag-Gud». Det astronomiske symbolet for planeten, ♃, er en stilisert fremstilling av gudens lyn. Den opprinnelige greske guddommen "Zevs", som ble adoptert av romerne, står for roten "zeno-" som blir brukt til å danne noen Jupiter-relaterte ord på engelsk, som «zenographic». "Joviansk" er adjektivformen for Jupiter. Den eldre adjektivformen "jovial", satt ut av astrologer i middelalderen, har fått betydningen «glad» eller «lystig», som er stemninger som tilskrives Jupiters astrologiske påvirkning. I Kina kalles planeten for "trestjernen" (, kantonesisk: "moqsing"), basert på den kinesiske læren om de fem elementene. Denne navneformen brukes også i Korea (hangul: 목성, revidert romanisering: "moksseong") og på japansk ("mokusei"). Grekerne kalte den, "Phaethon", «flammende». I vedisk astrologi oppkalte hinduistiske astrologer planeter etter Bṛhaspati, den religiøse læreren for gudene. De kalte den ofte «Guru», som bokstavelig betyr «den tunge». I det norske språket er "torsdag" avledet fra «Tors dag», der Tor er assosiert med planeten Jupiter i germansk religion. Dietrich Fischer-Dieskau. Dietrich Fischer-Dieskau (født 28. mai 1925 i Berlin, død 18. mai 2012 i Berg) var en tysk baryton som av mange anses som den fineste liedertolker av sin generasjon og som en av de fremste operasangere. Han var også virksom som dirigent, maler, forfatter og resitator. Bakgrunn. Han var sønn av Albert, en rektor, og Dora, en lærerinne. Dietrich Fischer-Dieskau begynte å synge allerede som barn og tok timer i stemmebruk fra han var 16. Da han ble innrullert i hæren i 1943 hadde han avsluttet gymnasiet og et semester på Berlin-konservatoriet. Han ble tatt som krigsfange av amerikanerne i Italia i 1945 og ble repatriert etter to år. Karrière. Hans karrière begynte i januar 1948, da han – fremdeles som student hos Hermann Weissenborg – første gang sang Schuberts "Winterreise" for RIAS. Samme år ble han ansatt ved operaen i Berlin, og i 1949 utgav han sin første plate med Brahms-sanger. Det året gjestet han operascener i München og Wien. I 1951 debuterte han på festspillene i Salzburg under Wilhelm Furtwängler, og samme på festivalen i Edinburgh. I 1952 fulgte hans første turné i USA, og i 1954 opptrådte han for første gang på festspillene i Bayreuth. I 1980 ble han tildelt Ernst von Siemens' musikkpris, og har siden 1983 vært professor ved Universität der Künste i Berlin. I 1993 avsluttet han sin aktive karrière som sanger. Familieliv. I 1949 giftet Fischer-Dieskau seg med sin første kone, cellisten Irmgard Poppen. Hun døde i barselseng i 1963 da deres tredje sønn ble født. Han var så kortvarig gift med skuespillerinnen Ruth Leuwerik. Fra 1977 av var Dietrich Fischer-Dieskau gift med sangerinnen Júlia Várady. Priser og utmerkelser (utvalg). Han er innehaver av ordenen Pour le Mérite. Beograd. Beograd, (serbisk: "Beograd, Београд", ("hvit by") tysk: "Belgrad"; ungarsk "Belgrád") er hovedstaden i Serbia og dessuten landets største by med hensyn til befolkning. Beograd er sete for Serbias sentrale politiske institusjoner, inkludert landets president og nasjonalforsamlingen, "Narodna Skupština Srbije". Med sine to statlige universiteter (blant annet Universitetet i Beograd) og en rekke andre institusjoner for høyere utdanning, er Beograd landets sentrum for utdanning og forskning. En rekke av landets største forlag, aviser, radio- og fjernsynsstasjoner har sine hovedkontorer i byen. Beograd er hovedsete for den serbisk-ortodokse kirke og residens for den serbiske patriarken. Det største gudshuset på Balkanhalvøya, Sankt Savakirken er oppført på Vracarhøyden. Festningen Kalemegdan på høyden over Savas munning er et symbol for Beograd. Beograd ligger der Sava møter Donau, i den sørøstlige delen av den pannoniske slette ved overgangen til Balkan. Dette har ført til at byen også kalles "Porten til Balkan". Kommunikasjonsmessig ligger Beograd ved de pan-europeiske korridorenes rute X og VII. Historie. Serbias hovedstad er en av Europas eldste byer. Arkeologiske utgravninger har vist spor av bosetting på stedet så langt tilbake som fra det sjette årtusenet før Kristus. I utkanten av dagens Beograd finnes fødestedet for Vinčakulturen, en av de store førhistoriske kulturene i Europa. De arkeologiske utgravningene i Starčevo og Vinča viser at området har vært bebodd i mer enn 7 000 år. Det vil si at Beograd er blant de eldste bosetningene i Europa som har vært bebodd sammenhengende. I år 279 f.Kr. ble byen for første gang skriftlig nevnt som Singidun, grunnlagt av en keltisk stamme. Romerne erobret byen i 86 f.Kr.. Deres navn på Beograd var Singidunum. Navnet Beograd ble brukt for første gang i en pavelig bulle datert 878. Stefan Nemanjic ble i 1217 kronet til den første serbiske kongen og regjerte til 1227. I 1403 ble byen hovedstad for det serbiske despotiet under Stefan Lazarević. Dette regnes også som den første serbiske statsdannelsen. Det osmanske riket erobret byen i 1521, og det siste osmanske regimentet forlot Kalemegdan først i 1867. Fra samme tidspunkt ble Beograd hovedsete for Fyrstedømmet Serbia. Byen ble senere hovedstad i Kongeriket Serbia fra 1883 til 1918 og hadde deretter tilsvarende status i Kongeriket Jugoslavia. Fra slutten av andre verdenskrig var Beograd hovedstad i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia, fra 2003 var den hovedstad i Serbia og Montenegro og fra juni 2006 er den hovedstad i republikken Serbia. Administrasjon. Beograd er en selvstendig administrativ del av Serbia med en egen byregjering. Den er inndelt i 17 kommuner og hver kommune har eget lokalt råd. Samferdsel. Beograd er fra gammelt av et viktig knutepunkt – med ferdselsårer som den seilbare Donau med bielven Sava, internasjonale vei- og siden 1800-tallet jernbaneforbindelser, i perioder også som stasjon for Orientekspressen. De fleste trikkene er av eldre årgang, men denne er fra 2011. Kollektivtransport. Ødeleggelsene under krigene, embargoen av Jugoslavia, NATOs bombing – og behovet for gjenreisning – har ikke vært gunstig for utbyggingen av et moderne kollektivsystem. Jernbanens lokaltrafikk omfatter fem linjer på til sammen ca. 70 km og 41 stasjoner, med gjennomsnittlig ca. 25 000 reiser pr. virkedag og vel 7 mill. pr. år. Beograd er en av få europeiske millionbyer uten tunnelbane. GPS Beograd avvikler mesteparten av kollektivtransporten og har inntil 700 000 passasjerer pr. dag – fordelt på 12 trikkelinjer, åtte trolleybuss- og 118 (diesel-)bussruter. Sporvognparken er i gjennomsnitt nærmere 30 år gammel og består hovedsakelig av Tatra KT4-vogner, som fortsatt er mye brukt i tidligere østblokkland – i tillegg til brukt materiell av eldre årgang fra Basel. Selskapet har også noen nye trikker med lavgulv og skal etter planen kjøpe flere slike og utfase det eldste materiellet. En buss har gjerne betydelig kortere levetid enn en trikk, og bussene er gjennomsnittlig ni år gamle; de fleste har lavgulv. Busselskapet SP Lasta betjener også omlandet og har 2500 avganger daglig, fordelt på over 300 bussruter. Beograd har hatt en bussprodusent, Ikarbus. Religion. Beograd er sete for en serbisk-ortodoks patriark og en romersk-katolsk erkebiskop. Jødiske samfunn har antagelig eksistert i byen siden romertiden. Trolig fantes ca. 12 000 jøder i byen da tyskerne invaderte Jugoslavia i 1941. Bare 1115 overlevde nazistenes jødeutryddelser. Kalemegdan. Festningen Kalemegdan ligger på en landtunge der elvene Sava og Donau møtes, nordvest for sentrum av Beograd. Fra festningens murer 125,5 moh er det utsyn til Savas munning i Donau, Krigsøya i forlengelsen av dette utløpet og bydelene Zemun og Novi Beograd på motsatt side av Sava. Beogradska Arena. I Novi Beograd ligger en av Europas største innendørsarenaer, Beogradska Arena, der den europeiske musikkfestivalen Eurovision Song Contest ble avholdt i mai 2008. Skadarlija. Skadarlija (Скадарлија) er en pittoresk bydel i Beograd beliggende i kommunen Stari Grad. På begynnelsen av 1900-tallet vant Skadarlija renommé som kunstnerkvarter, idet en rekke unge kunstnere fra det jugoslaviske området oppholdt seg her. I dag finnes det i bydelen restauranter og kafeer der det serveres typisk serbisk mat og drikke. Kirker. Sankt Savakirken på Vračarhøyden regnes som verdens største ortodokse kirkebygg. Andre attraksjoner. Beograd ligger ganske sentralt og er derfor et av Europas travleste transportpunkt. Byen er kjent for å være den mest livlige i regionen og er forbundet med uttrykket «der alt skjer». Beograd har det beste nattlivet og er som regel et hovedmål for besøkende fra nabolandene. Beograd ble kåret som fremtidens europeisk by i Sør-Øst Europa av Foreign Direct Investment. I en undersøkelse har også The New York Times kåret Beograd til en av de beste europeiske hovedstedene og ga omtalen en stor overskrift med tittelen «Belgrade Rocks». Saturn. Saturn () er den sjette planeten fra solen og den nest største i vårt solsystem, etter Jupiter. Den er oppkalt etter den romerske guden Saturn, og det astronomiske symbolet representerer gudens sigd. Saturn er en gasskjempe med bare én åttendedel av jordens tetthet, men med en gjennomsnittsradius ni ganger jordens, og med 95 ganger jordens masse. Saturn har den største flattrykning (1/10) blant planetene i solsystemet. Saturns indre består sannsynligvis av en kjerne av jern, nikkel og silikater, omgitt av et lag metallisk hydrogen, fulgt av lag med flytende hydrogen og helium, som ytterst mot overflaten går over i gassform. Laget med metallisk hydrogen leder elektrisk strøm, og antas å gi opphav til planetens magnetfelt, som ved overflaten er noe svakere enn jordens, og ca. én tjuendedel av Jupiters. Den ytre atmosfæren er stort sett rolig og uten kontraster, men langvarige formasjoner kan oppstå. Vindhastighetene kan komme opp i  t – raskere enn på Jupiter, men ikke like raske som på Neptun. Den store hvite flekken er en kjent storm som finner sted rundt sommersolverv hvert Saturn-år på den nordlige halvkulen. Ett Saturn-år tilsvarer ca. 30 år på jorden. Saturns ringsystem består av ni sammenhengende hovedringer og tre usammenhengende buer, som består hovedsaklig av ispartikler, med også en del stein og støv. 62 kjente måner går i bane rundt planeten – 53 av disse har fått offisielle navn. I tillegg befinner det seg hundrevis av «dvergmåner» i ringsystemet. Titan, Saturns største og solsystemets nest største måne, er større enn planeten Merkur og er den eneste månen i solsystemet med en betydelig atmosfære. Fysiske egenskaper. Grov sammenlikning av størrelsene til Saturn og Jorden. Sammen med Jupiter, klassifiseres Saturn som såkalte gasskjemper. Begge planetene består hovedsaklig av de aller letteste grunnstoffene; hydrogen og helium, som finnes i væskeform i planetenes indre, og som utover mot atmosfæren gradvis går over i gassform, som så gradvis blir tynnere og tynnere. Ingen av planetene har noen fast (eller flytende) overflate, og for praktiske formål må overflaten derfor defineres. Høyder oppgis normalt i forhold til nivået i atmosfæren der gasstrykket har sunket til 0,1 bar. Karakteristisk for Saturn er at den har den laveste tettheten blant planetene i solsystemet. Med en gjennomsnittlig tetthet på 0,69 g/cm³, er planeten den eneste i solsystemet med en tetthet lavere enn vann; rundt 30 % lavere. Kjernen er riktignok betydelig tettere, men de ytre væske- og gasslagene trekker ned gjennomsnittet. Saturn har dermed «bare» 95 ganger jordens masse, mens den har 763 ganger jordens volum. I motsetning har Jupiter 318 ganger jordens masse, selv om Jupiter bare er ca. 20 % større enn Saturn. Til sammen utgjør Jupiter og Saturn 92 % av planetmassen i solsystemet. Den lave tettheten er også medvirkende til at planeten er den mest flattrykte i solsystemet. Rotasjon gjør at ingen av planetene har form som perfekte kuler, men som flate sfæroider, litt flattrykte ved polene og litt utbulende ved ekvator. For Saturns del avviker radiene ved ekvator og ved polene med nesten 10 % – henholdsvis  km og  km. Indre struktur og kjerne. En sannsynlig modell av Saturns indre struktur og kjerne. Saturn består av rundt 96 volumprosent hydrogen, som i 99,9 % av planetens masse er å finne i væskeform på grunn av høyt trykk. Kun i det aller ytterste laget av planeten finnes hydrogen som gass, og det er ingen klar grense mellom de to fasene, fordi stoffet befinner seg over sitt kritiske punkt. Planeten har dermed heller ingen veldefinert overflate. Innover mot kjernen øker temperatur og trykk jevnt, og fører etterhvert til at hydrogenvæsken går over til å bli metallisk. Foruten hydrogen finnes det rundt 3 volumprosent helium og spor av ulike volatiler. De fleste fysiske modeller forutsier også at Saturn har en fast kjerne, men lite er kjent om denne. Modeller baserer seg blant annet på planetens masse, radius, rotasjonsperiode, flattrykthet, gravitasjonsmomenter, og tilstandsligninger for stoffene i planeten. Ut fra en gjennomgang av tilgjengelige resultater, kunne de franske astronomene og i 2004 anslå kjernens masse til å være i området 9–22 ganger jordens masse. Usikkerheten skyldes blant annet usikkerhet i målingene av Saturns gravitasjonsmomenter, og usikkerhet i tilstandsligningene for hydrogen ved høy temperatur og høyt trykk. Temperaturen i kjernen antas å ligge på rundt. Varmeproduksjon. I motsetning til mindre planeter som jorden, som hovedsaklig mottar varme fra solen, er Saturn en netto varmeprodusent; den utstråler 1,78 ganger mer energi enn den mottar fra solen, og har en effektiv temperatur på. Hovedandelen av varmeproduksjonen kan forklares ved Kelvin-Helmholtz-mekanismen, fra oppspart gravitasjonell energi fra akkresjon i planetens formasjonsprosess, men i motsetning til hva tilfellet er for Jupiter, kan ikke dette forklare hele varmeproduksjonen. Det antas at resten kommer fra friksjon ved utskillelse av helium. Historisk har helium og hydrogen utgjort en homogen blanding, men for et par milliarder år siden sank temperaturen på planeten nok til at de begynte å skille seg i ytre lag. Helium er tyngre enn hydrogen, og vil derfor gradvis synke innover, noe som skaper friksjon. Det er mulig at heliumet har samlet seg, eller vil samle seg, i et eget lag rundt kjernen. Atmosfære. Den ytre atmosfæren inneholder 96,3 % molekylær hydrogen og 3,25 % helium. Andelen helium er vesentlig mangelfull i forhold til overfloden av dette grunnstoffet på solen. Mengden av grunnstoffer som er tyngre enn helium er ikke nøyaktig kjent, men proporsjonene antas å tilsvare den opprinnelige mengden fra dannelsen av solsystemet. Deres totale masse anslås til 19–31 ganger jordens, med en betydelig del beliggende i kjerneregionen. Foto av en global storm som herjet planeten i 2011. Fronten (lyst område) passerer halen som sirkulerer rundt den venstre delen. Det er oppdaget spormengder av ammoniakk, acetylen, etan, propan, fosfin og metan i atmosfæren. De øvre skyene er sammensatt av ammoniakkrystaller. De lavere nivåene synes å bestå av enten ammoniumhydrosulfid () eller vann. Ultrafiolett stråling fra solen forårsaker fotolyse av metan i den øvre atmosfæren. Dette gir kjemiske hydrokarbonreaksjoner som frakter produktene nedover med virvler og diffusjon. Denne fotokjemiske syklusen er modulert av Saturns årlige sesongsyklus. Skylag. Orkanlignende virvel ved sørpolen, fotografert 9. november 2006 Atmosfærens stripete mønster ligner på Jupiters, men Saturns striper er mye svakere og mye bredere nær ekvator. Nomenklaturen som brukes til å beskrive disse stripene er den samme som på Jupiter. De finere skymønstrene ble ikke observert før Voyager-sonden passerte på 1980-tallet. Siden da har jordbaserte teleskoper blitt så mye bedre at regelmessige observasjoner kan utføres. Sammensetningen varierer med dybden og trykket. I de øvre skylagene, hvor temperaturen er i størrelsesorden 100–160 K og trykket på 0,5–2 bar, består skyene av ammoniakkis. Skyer av vannis oppstår på nivåer hvor trykket er ca. 2,5 bar og strekker seg ned til 9,5 bar – temperaturen går her fra 185–270 K. Innblandet i dette laget er en stripe av ammoniumhydrosulfidis som ligger i trykkområdet 3–6 bar med temperaturer mellom 290–235 K. De lavere lagene, hvor trykket er mellom 10–20 bar og temperaturen er 270–330 K, inneholder regioner med vanndråper med ammoniakk i vandig løsning. Atmosfæren er vanligvis rolig, men innimellom oppstår langlevde ovaler og andre formasjoner liksom på Jupiter. I 1990 fotograferte Hubble-teleskopet en enorm hvit sky nær ekvator som ikke fantes da Voyager-sonden passerte. I 1994 ble en annen mindre storm observert. Stormen i 1990 var et eksempel på den store hvite flekken – et unikt, men kortlevd fenomen som oppstår en gang per år på Saturn (tilsvarende ca. 30 år på jorden). Stormen oppstår rundt tiden for sommersolverv på den nordlige halvkulen. Tidligere store hvite flekker ble observert i 1876, 1903, 1933 og 1960, men stormen fra 1933 er mest kjent. Hvis syklusen fortsetter, er en ny storm ventet rundt 2020. Vindhastighetene er blant de høyeste i solsystemet, men ikke like høye som på Neptun. Data fra Voyager-programmet indikerte østlige vinder med hastigheter opp mot 500 m/s ( km/t). Bilder tatt av "Cassini"-sonden i 2007 viste en lyssterk blå nyanse på den nordlige halvkulen, tilsvarende som på Uranus. Fargen ble sannsynligvis forårsaket av Rayleigh-spredning. Polarvirvel på sørpolen. I de sørlige polregionene indikerer bilder fra Hubble-teleskopet tilstedeværelsen av jetstrømmer. Infrarød fotografering har vist en varm polarvirvel på sørpolen – den eneste kjente i solsystemet. Temperaturen i virvlene kan komme opp i –122 °C, mot normalen på –185 °C, og antas å være de varmeste stedene på Saturn. NASA rapporterte den 10. november 2006 at "Cassini" hadde observert en «orkanlignende» storm låst mot den sørlige polen som tydelig hadde definert et orkanøye. Skyer med orkanøyer var aldri før observert utenfor jorden. Bilder tatt av "Galileo" viste for eksempel ikke noe orkanøye i den store røde flekken på Jupiter. Heksagonale skymønstre på nordpolen. Et vedvarende heksagonalt bølgemønster rundt den nordlige polarvirvelen – ca. ved 78°N – ble oppdaget av Voyager. Hver av de rette sidene på det heksagonale skymønsteret på nordpolen er omtrent  km lange, noe som gjør de lengre enn diameteren på jorden. Hele strukturen roterer med en periode på, det samme som planetens radioutstråling som antas å være lik rotasjonen til planetens indre. Formasjonene forflytter seg ikke i lengdegrad som de andre skyene i den synlige atmosfæren. Magnetosfære. a>-bilde av Saturn tatt nær jevndøgn, som viser begge polarlysene. Saturns iboende magnetiske felt kan i høy grad approksimeres som en enkel magnetisk dipol. En spesiell karakteristikk for Saturn er at magnetfeltets akse er nesten helt parallel med rotasjonsaksen. For alle andre planeter i solsystemet er det et markant større avvik mellom aksene, og det er vanskelig å forklare hvorfor de kan holde seg så stabilt parallelle i Saturns tilfelle. Styrken på feltet ved ekvator er 0,2 gauss (20 µT), som er ca. en tjuendedel av feltet rundt Jupiter og noe svakere enn jordens magnetfelt. Derfor er Saturns magnetosfære mye mindre enn Jupiters. Da "Voyager 2" gikk inn i magnetosfæren, var trykket fra solvinden høyt og magnetosfæren strakk seg kun 19 saturnradier ut, eller 1,1 millioner kilometer. Den forstørret seg imidlertid i løpet av et par timer og forble slik i ca. tre dager. Mest sannsynlig genereres magnetfeltet på lignende måte som Jupiters – ved strømmer i lagene av metallisk hydrogen, kalt en metallisk hydrogendynamo. Magnetosfæren avleder partiklene fra solen effektivt. Månen Titan går i bane innenfor den ytre delen av magnetosfæren og tilfører plasma fra ioniserte partikler i Titans ytre atmosfære. Magnetosfæren produserer polarlys på samme måte som jordens. Omløp og rotasjon. a>). Saturn bruker  dager på jorden på ett omløp rundt solen. Gjennomsnittlig avstand til solen er over 1,4 milliarder kilometer (9 AE). Med en gjennomsnittlig omløpshastighet på 9,69 km/s, tilsvarer ett år på Saturn, det vil si tiden for ett omløp rundt solen, ca. 29,5 jordår eller  jorddager. Den elliptiske banen er inklinert med 2,48° relativt til jordens baneplan. På grunn av en eksentrisitet på 0,056, varierer avstanden til solen med omtrent 155 millioner kilometer mellom perihelium og aphelium, de nærmeste og fjerneste punktene langs banen. Siden Saturn ikke har en fast overflate, kan man ikke fastslå planetens rotasjonsperiode med særlig presisjon fra visuell inspeksjon. Overflateformasjoner roterer ved ulike hastigheter, typisk raskere ved ekvator og saktere ved polene, og observerte rotasjonsperioder varierer mellom 10 og 11 timer. For å finne rotasjonsperioden til planetens indre masser, har man derfor brukt rotasjonsperioden til planetens magnetfelt som indikator. Denne rotasjonsperioden ble funnet fra målinger av planetens radioutstråling ("Saturn kilometric radiation", SKR) gjort av "Voyager"-sondene i 1980 og 1981, hvorfra et Saturn-døgn ble fastslått til å ha en lengde på 10 timer, 39 minutter og 24 sekunder (± 7 s). Nye målinger fra "Cassini" i 2004 viste imidlertid at perioden for radioutstrålingen hadde økt med 6 minutter, til (± 36 s). Med planetens enorme treghet tatt i betraktning, ble det imidlertid sett på som usannsynlig at planetens rotasjonshastighet hadde blitt så mye langsommere i løpet av så få år. I mars 2007 ble det foreslått at avviket kan skyldes geysiraktivitet på månen Enceladus. Vanndampen fra denne aktiviteten, som havner i Saturns bane, blir ladet, og skaper et drag mot Saturns magnetfelt, som senker rotasjonen noe relativt til planetens rotasjon. Det siste estimatet, basert på varierte målinger fra "Cassini", "Voyager" og "Pioneer"-sondene, ble rapportert i 2007 og er på. Saturns ringer. a>" i 2007) er de mest massive og iøynefallende i solsystemet. Saturns planetariske ringer gjør planeten til et visuelt bemerkelsesverdig objekt i solsystemet. De strekker seg fra  km og ut til  km fra Saturns ekvator. De er i snitt ca. 20 m tykke og består av 93 % vannis med spor av urenheter fra tholin og 7 % amorft karbon. Partiklene i ringene varierer i størrelse fra støvkorn og opp til 10 m. En teori er at ringene er rester av en måne som har gått i oppløsning. En annen er at ringene er rester etter det opprinnelige tåkematerialet som Saturn ble dannet fra. Noe av isen i de sentrale ringene stammer fra isvulkanene på månen Encelauds. Utenfor hovedringene, 12 millioner km fra planeten, ligger den spede Phoebe-ringen. Denne heller med 27° i forhold til de andre ringene, og som Phoebe går den i en retrograd retning. Noen av månene, deriblant Pan og Prometheus, fungerer som gjetermåner som begrenser ringene og forhindrer at de sprer seg utover. Pan og Atlas forårsaker lineære tetthetsbølger i ringene som har gitt mer pålitelige beregninger av massene. Tidligere trodde astronomer at ringene ble dannet samtidig med planeten for milliarder av år siden. Det har imidlertid vist seg at de sannsynligvis bare er noen hundre millioner år gamle. Måner. Saturn har minst 62 måner, hvorav 53 har formelle navn – de fleste oppkalt etter titaner i gresk mytologi. Månen Titan utgjør mer enn 96 % av massen i bane rundt Saturn, inkludert ringsystemet. Den nest største månen Rhea synes å ha et eget tynt ringsystem og en tynn atmosfære. Av de øvrige månene er 34 mindre enn 10 km i diameter og 14 mindre enn 50 km. Titan er den eneste satellitten i solsystemet med en betydelig atmosfære hvor kompleks organisk kjemi oppstår. Den er også den eneste satellitten med sjøer av hydrokarboner. Enceladus har ofte blitt ansett som en potensiell base for mikrobielt liv. Månens saltrike partikler har en «havlignende» sammensetning som indikerer at det meste av dens forviste is skyldes fordampning av flytende saltvann. Utforskningshistorie. Der har vært tre hovedfaser i utforskningen av Saturn. Den første æraen var i antikken (med det blotte øye), før de moderne teleskopene. Fra det 17. århundre ble det utført mer progressive og avanserte teleskopiske observasjoner fra jorden. Den andre typen er besøk av romsonder, enten ved forbiflyvning eller plassering i bane. I det 21. århundre fortsatte observasjonene fra jorden (eller observatorier i bane rundt jorden) og fra "Cassini"s banesonde ved Saturn. Antikkens observasjoner. Saturn har vært kjent siden førhistorisk tid. Babylonske astronomer observerte og registrerte Saturns bevegelser systematisk. I antikken var det den fjerneste av de fem kjente planetene i solsystemet (ikke medregnet jorden) og en viktig skikkelse i ulike mytologier. I romersk mytologi var Saturnus guden for jordbruk, og romerne betraktet den som likeverdig med den greske guden Kronos. Grekerne gjorde den ytterste planeten hellig til Kronos, og romerne fulgte opp med å gjøre den hellig til Saturnus. På moderne gresk har planeten beholdt sitt antikke navn "Kronos" (). Grekeren Klaudios Ptolemaios, som var bosatt i Alexandria, observerte en opposisjon med Saturn som ble grunnlaget for hans fastsettelse av planetens baneelementer. Hinduistisk astrologi opererer med ni astrologiske objekt, kjent som Navagrahaene. Blant disse er Saturn kjent som «Shani» (sanskrit: शनि, kannada: ಶನಿ Śani, tamil: சனி, Caṉi), og dømmer alle basert på gode og onde gjerninger utført i livet. Antikkens kinesiske kultur utpekte Saturn som «jordens stjerne» (kinesisk: 土星, pinyin: Tŭxīng, kantonesisk: Tousing), basert på de fem elementene som tradisjonelt ble brukt for å klassifisere de fem naturlige elementer. Denne navneformen brukes også i koreansk (hangul: 토성, revidert romanisering: Toseong) og i japansk (Dosei). I antikkens hebraisk ble Saturn kalt "Shabbathai". Europeiske observasjoner (17.–19. århundre). a> skyggene (a og b) som både kloden og ringene kaster på hverandre. Saturns ringer krever minst et teleskop med diameter på 15 mm for å kunne sees, og var derfor ikke kjent før Galileo Galilei oppdaget dem i 1610. Han tenkte imidlertid på dem som to måner til Saturn. Da Christiaan Huygens brukte en større teleskopisk forstørrelse, ble dette tilbakevist. Huygens oppdaget også månen Titan, mens Giovanni Cassini noe senere oppdaget de fire månene Iapetus, Rhea, Tethys og Dione. I 1675 oppdaget Cassini et gap som i dag er kjent som Cassini-delingen. I 1789 oppdaget William Herschel ytterligere to måner – Mimas og Enceladus. Den irregulært formede månen Hyperion ble oppdaget av et britisk lag i 1848. Hyperion har en resonans med Titan. I 1899 oppdaget William Henry Pickering Phoebe – en svært irregulær måne som ikke roterer synkront med Saturn slik de større månene gjør. Phoebe var den første av denne typen som ble funnet, og bruker over ett år på å gå i bane rundt Saturn i en retrograd bane. I løpet av det tidlige 20. århundre førte utforskning av Titan i 1944 til bekreftelsen på at den hadde en tykk atmosfære – en unik egenskap blant månene i solsystemet. "Pioneer 11". I september 1979 passerte "Pioneer 11"  km over Saturns skytopper. Den tok bilder av planeten og noen av månene, men oppløsningen var for lav til å skjelne overflatedetaljer. Romsonden studerte også ringsystemet, og avslørte den tynne F-ringen og det faktum at de mørke gapene er lyse når de ses ved høy fasevinkel (mot solen). Det vil si at de inneholder fint lysspredende materialer. "Pioneer 11" utførte også temperaturmålinger av Titan. "Voyager". I november 1980 besøkte "Voyager 1"-sonden Saturn-systemet. Den sendte tilbake de første høyoppløste bildene av planeten, sammen med bilder av ringene og måner. Formasjoner på overflaten til forskjellige måner ble dermed sett for første gang. En nærpassering av Titan bidro til økt kunnskap om månens atmosfære. Den beviste at Titans atmosfære er ugjennomtrengelig i synlige bølgelengder, så ingen overflatedetaljer ble sett. Forbipasseringen endret banen ut av solsystemets plan. I august 1981 tok "Voyager 2" flere nærbilder av månene, og samlet beviser for endringer i atmosfæren og ringene. Dessverre satte sondens vendbare kamera seg fast i to dager under forbiflyvningen, så noen planlagte bilder gikk tapt. Saturns gravitasjon ble brukt for å rette sondens bane mot Uranus. Sondene oppdaget og bekreftet flere nye måner i bane nær eller innenfor ringene, i tillegg til det lille Maxwell-gapet innenfor C-ringen og det 42 km brede Keeler-gapet i A-ringen. "Cassini–Huygens". 1. juli 2004 utførte "Cassini"-romsonden en SOI-manøver (Saturn Orbit Insertion) og gikk inn i bane rundt planeten. Før SOI hadde "Cassini" allerede studert systemet utstrakt. I juni 2004 hadde den utført en nærpassering av Phoebe, og sendte tilbake høyoppløste bilder og data. Under forbipasseringen av Titan, tok "Cassini" radarbilder av store innsjøer med tilhørende kystlinjer med en rekke øyer og fjell. Banesonden passerte Titan to ganger før den frigjorde Huygens-sonden 25. desember 2004. Huygens steg ned til Titans overflate 14. januar 2005, og returnerte en strøm av data under nedstigningen gjennom atmosfæren og etter landing. "Cassini" har siden gjennomført flere forbiflyvninger av Titan og andre ismåner. Siden tidlig 2005 har forskere sporet lyn på Saturn. Kraften til lynene er omtrent  ganger så høy som de på jorden. I 2006 rapporterte NASA at "Cassini" hadde funnet bevis for flytende vannreservoarer som brøt ut i geysirer på Saturn-månen Enceladus. Jetstråler av ispartikler ble slynget ut i bane rundt Saturn fra ventiler på månens sørlige polregioner. Ifølge ved California Institute of Technology "«har andre måner i solsystemet hav av flytende vann dekket av kilometere med isskorper. Det som er forskjellen her, er at lommene med flytende vann kanskje ikke er stort mer enn noen titalls meter under overflaten»." I mai 2011 rapporterte NASA-forskere ved en Enceladus Focus Group-konferanse at Enceladus "«fremstår som det mest beboelige stedet for liv i solsystemet utenfor jorden slik vi kjenner det»". "Cassini" avslørte enda en planetring utenfor den lyse hovedringen og på innsiden av G- og E-ringene. Den antas å være dannet av en meteoridekollisjon med to måner. I juli 2006 ga "Cassini"-bilder bevis for hydrokarbonsjøer nær Titans nordpol. Dette ble bekreftet i januar 2007. I mars 2007 avslørte ytterligere bilder fra nær Titans nordpol «hav» av hydrokarboner, og det største var nesten på størrelsen med Det kaspiske hav. I oktober 2006 oppdaget sonden en syklonlignende storm med diameter på  km og et stormøye nær Saturns sørpol. Fra 2004 til november 2009 oppdaget og bekreftet sonden åtte nye måner. Hovedoppdraget ble avsluttet i 2008 etter 74 omløp rundt planeten. Oppdraget ble utvidet til september 2010 og deretter til 2017 for å studere en full periode med Saturns årstider. Observasjon. Saturn er den fjerneste av de fem planetene som er synlige for det blotte øye; de andre fire er Merkur, Venus, Mars og Jupiter (Uranus og noen ganger 4 Vesta er synlige for det blotte øye ved svært mørk himmel). Med det blotte øye fremstår Saturn som et lyst, gulaktig punkt med lys med en tilsynelatende størrelsesklasse mellom +1 og 0. Det tar omtrent 29½ år å fullføre en komplett runde rundt ekliptikken mot bakgrunnsstjernebildene i Dyrekretsen. De fleste trenger optisk hjelp (store kikkerter eller et teleskop) med minst 20x forstørrelse for å tydelig kunne skille Saturns ringer. Selv om den er et givende mål for observasjoner det meste av tiden den er synlig på himmelen, sees Saturn og ringene best når planeten er ved eller nær opposisjon (når planeten har en elongasjon på 180° og dermed står på motsatt side av solen på himmelen). Under opposisjonen 17. desember 2002 fremstod Saturn på sitt mest lyssterke på grunn av en gunstig orientering av ringene i forhold til jorden, selv om Saturn var nærmere jorden og solen sent i 2003. Kikhoste. Kikhoste er en infeksjon som er forårsaket av bakterien bordetella pertussis. Tiden fra smitte til sykdommen bryter ut (inkubasjonstiden) er vanligvis mellom 1 og 2 uker. Sykdommen smitter lett. I 1997/98 hadde Norge ett av de største utbruddene av kikhoste på flere tiår. Årsaken til utbruddet vites ikke helt. De fleste som ble syke, var i aldersgruppen 2-19 år. I 2004 hadde Norge den høyeste forekomsten av kikhoste i Europa, med en forekomst på 168 per 100 000 innbyggere. Sykdomstegn. Sykdommen starter med moderat feber, forkjølelse og tørrhoste om natten. Disse symptomene kan vare 1-2 uker. Deretter begynner pasienten å hoste, ofte og i serier. Hostene kommer raskt etter hverandre. Siden hostene kommer så tett, får barnet vanskelig for å puste inn under anfallet. Det får åndenød, blir redd og kan få blålig ansiktsfarge. Når hostingen gir seg, kan pasienten begynne å puste raskt og dypt, og få "kiking" (pipende lyd under innpustingen), og eventuelt brekninger. Hosten kan vare i 2-6 uker. Behandling. Ved mistanke om kikhoste, bør lege kontaktes. Legen kan vurdere om det virkelig dreier seg om kikhoste ved å undersøke den syke og ved å ta bakterieprøver fra halsen og eventuelt en blodprøve. Hvis diagnosen bekreftes eller er overveiende sannsynlig, får barnet et antibiotikum, vanligvis erytromycin. Det forhindrer smittespredning og forkorter sykdommen litt. Den syke er vanligvis smittebærende i fem dager etter at behandling startet, og barn bør holdes hjemme fra barnehage eller skole i denne tiden. Barn under 1 år og svært syke barn må vanligvis behandles på sykehus. Legen vil også vurdere om andre barn i nærmiljøet kan være smittet. Hvis smitteutsatte barn ikke er fullt vaksinert mot kikhoste, kan det være aktuelt med en ny vaksinedose. Smitteutsatte spedbarn får som regel forebyggende behandling med erytromycin. Vaksine. Vaksine mot kikhoste inngår i barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksinen gis ved 3, 5 og 11-12 mnd alder. Fordi vaksineeffekten avtar etter ca. 5 år, er det fra 2006 innført en 4. vaksinedose til skolebarn i 1. klasse. De aller fleste barn er vaksinert mot kikhoste før de fyller 1 år (kombinasjonsvaksine: difteri-tetanus-kikhoste-polio + Hib). Som følge av vaksineringen er kikhoste i dag langt sjeldnere enn tidligere, men fra 1997 har det vært en epidemi i landet vårt med 2000-3000 meldte tilfeller årlig. Sykdommen forekommer i alle aldersgrupper. Det er som regel barn som ikke er vaksinert som får kikhoste blant småbarna. Men vaksinen gir heller ikke full beskyttelse. Har man vært utsatt for smitte, er det derfor mulig å utvikle sykdommen. Som regel får de som er vaksinert en mildere form av sykdommen som kan være vanskeligere å kjenne igjen. Norsk Regnesentral. Informatikkbygningen på Blindern i Oslo Norsk Regnesentral (NR) er en privat og uavhengig forskningsstiftelse som kan spore sin historie tilbake til 1952. NR utfører kontraktbasert forskning innen databehandling og kvantitative metoder for en lang rekke industrielle, kommersielle og offentlige organisasjoner, både på det nasjonale og internasjonale marked. Norsk Regnesentral er et av de største forskningsmiljøene innen statistikk i Europa. NR-avdeling innen IKT, tilbyr innen multimedia, informasjonssikkerhet, universell utforming og e-inkludering. DART tilbyr konseptstudier, analyser, prototyping, undervisning, utvikling og evaluering. NRs avdeling innen generell statistikk tilbyr innen alle områder av matematisk statistikk. De viktigste anvendelsene er Statistikk innen klima, miljø, marin og helse, Statistikk innen finans, forsikring og råvarer, Statistikk innen teknologi, industri og administrasjon, Jordobservasjon og Bildebehandling og mønstergjenkjenning. NRs avdeling innen statistikk rettet mot oljeindustrien tilbyr innen med bruk av statistikk rettet mot oljeindustrien. Gruppen bidrar til å kvantifisere risiko og usikkerhet rettet mot mange forskjellige anvendelser innen oljeindustrien. Hovedanvendelsene er reservoarbeskrivelse, stokastiske modeller av geologi inkludert bruk av alle former for data, oppskalering og historietilpasning. NR er vertskap for et senter for forskningdrevet innovasjon, Statistics for Innovation med finansiering fra Norges Forskningsråd for perioden 2007-2014. Historiske milepæler. NR ble etablert i 1952. Inntil 1970 var en viktig del av aktiviteten å utføre matematiske beregninger for andre organisasjoner. Det er bakgrunnen for navnet Norsk Regnesentral. Etter 1970 har NR arbeidet med metodeutvikling innen EDB/IT/IKT og kvantitative metoder. I 1985 ble NR et uavhengig forskningsinstitutt og flyttet til sine nåværeende lokaler, Informatikkbygningen, Universitetet i Oslo. NR er mest kjent for å ha utviklet det første objektorienterte programeringsspråket, Simula i 1960-årene. NR har arbeidet med datakommunikasjon siden 1963, Internett siden 1973 og Multimedia siden 1994. NR har arbeidet med statistikk siden 1952, fjernmåling siden 1982, geostatistikk og olje siden 1983, marine ressurser siden 1988 og elektrisitetspriser og finans siden 1994. NRs historie er beskrevet Programmeringsspråket Simula ble utviklet og skrevet av professor emeritus Ole-Johan Dahl og professor emeritus Kristen Nygaard ved Norsk Regnesentral mellom 1962 og 1967. De fikk begge Turing-prisen i 2001 og IEEE's i 2002 for å ha introdusert konseptene bak objektorientert programmering gjennom design og implementasjon av Simula 67. Kvantitativ metode. Kvantitative metoder er forskningsmetoder som befatter seg med tall og det som er målbart (kvantifiserbart). De skiller seg således fra kvalitative metoder. Telling og måling er vanlige former for kvantitative metoder. Resultatet av forskningen er et tall eller en rekke med tall. Disse blir ofte fremstilt i tabeller, grafer eller i andre statistiske fremstillinger. I de fleste fysikalske og biologiske vitenskaper er bruken av enten kvantitative eller kvalitative metoder ukontroversielt, ettersom den mest passende metoden blir brukt i ulike tilfeller. I samfunnsvitenskap for øvrig – især sosiologi, sosialantropologi og psykologi – er bruken av enten den eller andre type metode blitt et kontroversielt tema, noen ganger til og med en ideologi. Ulike retninger innenfor fagfeltene favoriserer den ene til fordel for den andre. Tilhengere av kvantitative metoder har hevdet at bare ved å bruke slike metoder kan samfunnsvitenskapelige fag bli vitenskapelige. Tilhengere av kvalitative metoder hevder på den annen side at de kvantitative metodene har en tendens til å tilsløre virkeligheten av de sosiale fenomener man studerer. Den moderne tendensen (og i realiteten den hovedsakelige tendensen i de samfunnsvitenskapelige fags historie) er en eklektisk tilnærming. Kvantitative metoder blir brukt sammen med kvalitative metoder. Ved å bruke kvalitative metoder blir det ofte mulig å forstå meningen med tallene fra kvantitative metoder, og ved å bruke kvantitative metoder er det mulig å gi en presis og falsifiserbart uttrykk for kvalitative ideer. Ved kvantitative studier er hovedprinsippet nøyaktighet. I det store og hele er opplegget fastlagt før datainnsamlingen begynner. Forskeren har på forhånd bestemt hvilke utvalgte aspekter ved kildene som skal undersøkes. Ved f. eks strukturerte intervju skal informantene behandles mest mulig likt. Alle skal få de samme spørsmålene. Pass på at spørsmålene ikke blir misforstått, da kan forskeren miste viktige data. Jeanne d’Arc. Jeanne d’Arc (født 6. januar 1412, død 30. mai 1431), også kjent som Jomfruen av Orléans er en nasjonal heltinne i Frankrike og en helgen i den katolske kirke. Under hundreårskrigen ledet hun Frankrike i kamp mot England frem til hun til slutt ble tatt til fange og henrettet. Jeanne Darc (skrivemåten «d’Arc» er en senere variant) ble født inn i en bondefamilie i Domremy i Lorraine, under hundreårskrigen mellom Frankrike og England. De nordlige delene av Frankrike var okkupert av engelskmennene, som var alliert med burgunderne. Frankrike hadde ikke hatt en kronet konge siden Karl VI døde i 1422. Selv om Karl VI hadde etterlatt seg en arving, dauphinen Karl, var Frankrikes krone blitt gitt til spedbarnet kong Henrik VI av England isteden. Dette var et resultat av Troyes-traktaten, undertegnet av Karl VI og Englands Henrik V i 1420, i et forsøk på å få en slutt på hundreårskrigen og en gjentagelse av de store tapene av liv som var resultatet av slaget ved Agincourt. Etter traktatens termer var Henrik gift med Katharina, Karl VIs datter, og etter Karls død skulle det gå til Henrik og Katharinas barn, og dermed forene de to kongedømmene. Dette fjernet i praksis dauphinen fra arverekkefølgen, men møtte motstand blant mange franske adelsmenn. Jeanne hevdet at hun hørte stemmene til helgenene Sankt Mikael, Sankt Katharina og Sankt Margarethe fortelle henne at hun skulle frigjøre Frankrike og sette dauphinen på tronen. 16 år gammel reiste hun til en nærliggende by og spurte om å få slutte seg til dauphinens styrker. Hun ble nektet, men kom tilbake et år senere og fikk lov til å treffe dauphinen Karl ved Chinon. I mannsklær – som hun gikk med fra da av og resten av sitt liv – reiste hun til Chinon. Hun var i stand til å plukke ut Karl, som hadde gjemt seg blant det øvrige hoffet, og fortalte ham om sitt oppdrag. Karl lot henne først avhøre av kirkens autoriteter før han gikk med på hennes plan om å frigjøre Orléans som var under beleiring av engelskmennene. Som 19-åring ble hun brent på bålet for hekseri og for å ha brukt mannsklær. Etter initiativ fra kong Karl VII beordret pave Callixtus III i 1452 en ny rettssak som førte til at dommen ble erklært ugyldig i 1456. Jeanne d’Arc ble kanonisert av paven i 1920. Teater og opera. Historien om Jeanne d'Arc har blitt dramatisert for teater og opera av Friedrich Schiller, Giuseppe Verdi, Pjotr Tsjajkovskij, Berthold Brecht og flere andre. Le Dauphin. Heraldisk krone for Dauphin de France. Våpen for Dauphin de France. Le Dauphin de France var tittelen til tronarvingen til Frankrikes trone under Valois- og Bourbon-dynastiene. Guy VIII, greven av Vienne, hadde en delfin på sitt våpenskjold og fikk tilnavnet "le Dauphin" (fransk for «delfinen»). Denne tittelen ble ført videre i slekten frem til 1349, hvor Humbert II solgte sine eiendommer, kalt Dauphiné, til kong Filip VI på den betingelse at Frankrikes tronarving skulle ha tittelen "le Dauphin de France". Den første franske prinsen som ble kalt "le Dauphin de France" var Johan II, som overtok tronen etter Filip. Den siste var hertugen av Angoulême, sønn av Karl X, som sa fra seg tittelen i 1830. Liste over Dauphins de France (1349–1830). Dauphin 815. Døde. Harald Granraude 809. Døde. 24. mars – Harun al-Rashid afghansk kalif 726. Døde. Man antar at kong Angantyr døde i kamp på Samsø i 726. Angela Merkel. Angela Dorothea Merkel (født 17. juli 1954 i Hamburg i Tyskland) er en tysk konservativ politiker. Hun har vært leder for CDU siden 10. april 2000 og Tysklands forbundskansler siden 22. november 2005. I 2007 var hun også vert for G8-toppmøtet og president for Det europeiske råd. "Forbes Magazine" utpekte henne hvert år fra 2006 til 2009 til den mektigste kvinnen i verden. Hun blir betraktet som Europas viktigste politiker. Merkel er utdannet fysiker og startet sin politiske karrière som pressetalskvinne i Lothar de Maizières kristeligdemokratiske regjering etter den demokratiske revolusjonen i DDR i 1989. Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble hun innvalgt i Forbundsdagen for delstaten Mecklenburg-Vorpommern, og som Helmut Kohls protegé ble hun gitt en ministerpost i det føderale kabinettet allerede året etter. Hun var familieminister fra 1991 til 1994 og deretter miljø- og atomsikkerhetsminister frem til Kohls liberal-konservative koalisjonsregjering gikk av etter valget i 1998. Merkel ble nestleder i CDU i 1991 og i 1998 ble hun generalsekretær i partiet. Som følge av finansieringsskandalen i partiet kunne hun utmanøvrere alle konkurrenter og ble valgt til partileder i 2000. Hun tok over som opposisjonsleder i parlamentet i 2002, og kunne danne regjering i storkoalisjon med SPD etter valget i 2005, som Tysklands første kvinnelige kansler. Etter forbundsdagsvalget i 2009 gikk CDU-CSU i koalisjon med FDP og Merkel ble 28. oktober 2009 for andre gang valgt til Tysklands forbundskansler. Merkel har som regjeringssjef særlig markert seg på den internasjonale arena, og spilte som president i Det europeiske råd en nøkkelrolle i forhandlingene om Lisboa-traktaten og utarbeidelsen av Berlin-erklæringen. Hun har også forbedret Tysklands tradisjonelle gode forhold til USA, etter uenigheten om Irakkrigen under forgjengeren Gerhard Schröder. I innenrikspolitikken har en helsereform og energipolitikken vært sentrale temaer. Hun har mottatt flere priser for sitt arbeid for bl.a. demokrati, menneskerettigheter, miljøvern og europeisk samarbeid, blant dem Karlsprisen. Tidlig liv. Merkel ble født i Hamburg som datter av Horst Kasner, en luthersk prest opprinnelig fra Berlin, og Herlind Jentzsch, en lærerinne i engelsk og latin opprinnelig fra Danzig. Hun har også røtter fra Elbing i Øst-Preussen, og en av besteforeldrene var av polsk opprinnelse. Få uker etter at hun ble født, flyttet familien til DDR, hvor faren fikk en stilling som sogneprest i Quitzow ved Perleberg i Brandenburg. På denne tiden var det fremdeles mulig å flytte mellom øst- og vestsonen. Familien bodde i presteboligen i Quitzow, konfrontert med den vanskelige situasjonen for kristne og for kirken i DDR. Tre år senere flyttet familien til byen Templin, hvor faren sammen med Andreas Rosenbaum bygget opp et pastoralkollegium, et kirkelig videreutdannelsesseminar. Pastoralkollegiet holdt til i den såkalte Skoggården utenfor bysenteret i Templin. Horst Kasner arbeidet ikke lenger som sogneprest, men som leder for pastoralkollegiet, en viktig posisjon i den protestantiske kirken i Berlin-Brandenburg. Moren fikk yrkesforbud i DDR-skolevesenet, og brukte derfor tiden på å undervise sine egne barn. I 1961 begynte Angela Kasner på den polytekniske overskolen i Templin. Hun ble medlem av Junge Pioniere, barneorganisasjonen i den kommunistiske masseorganisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ). På skolen gjorde hun det spesielt godt i matematikk og russisk. Hun deltok ikke i den kommunistiske "Jugendweihe" for sin årgang, men ble 3. mai 1970 kirkelig konfirmert i St. Maria-Magdalenen-Kirche i Templin. I 1973 tok hun Abitur (artium) med gode karakterer som gav henne mulighet til å studere ved universitetet. Studium i Leipzig. Allerede i skoletiden bestemte hun seg for å studere fysikk ved universitetet i Leipzig. I likhet med de fleste andre studenter fortsatte hun å være aktiv i FDJ. Under studiet møtte hun sin første mann, Ulrich Merkel. De ble kirkelig gift 3. september 1977 i Templin, og hun tok da mannens navn. Angela Merkel ble regnet for en flittig student. Hun ble ferdig med hovedfag i fysikk i 1978. Vitenskapelig arbeid (1978–1989). Etter studiet flyttet hun med sin mann til Øst-Berlin, hvor hun fikk en stilling ved Zentralinstitut für Physikalische Chemie (ZIPC), en del av Akademie der Wissenschaften. Hun ble skilt fra sin mann i 1982 etter et års separasjon, men beholdt mannens navn. Ved ZIPC arbeidet Merkel med teoretisk kjemi, og tok doktorgraden i 1986. Etter doktorgraden ble hun tilknyttet prosjekter innen analytisk kjemi. Under årene ved ZIPC var Merkel fortsatt aktivt FDJ-medlem og blant annet «sekretær for agitasjon og propaganda». Hun har selv beskrevet dette arbeidet som «kulturarbeid». Hun var ikke politisk aktiv utover dette. På instituttet ble hun kjent med kjemikeren Joachim Sauer, som hun giftet seg med i 1998. Demokratischer Aufbruch (1989). Først fra slutten av desember 1989, etter murens fall, ble Merkel aktiv i partiet Demokratischer Aufbruch (DA). Enkelte av hennes tidligere venner har uttrykt forundring over at hun senere ble CDU-politiker, og hadde heller ventet seg at hun stod nærmere De grønne. Merkels mor ble etter gjenforeningen aktiv i SPD, og faren stod langt fra CDU. Men i desember 1989 var DAs plassering i det politiske landskapet langt fra avgjort. Angela Merkel skrev flyveblader og ble etter hvert partiets pressetalskvinne. I forbindelse med Folkekammervalget i 1990 ble også vesttyskere engasjert i det politiske arbeidet i DDR, og vest-CDUs generalsekretær Volker Rühe utviklet valgforbundet "Allianz für Deutschland" i DDR. I dette valgforbundet fikk DA en nøkkelposisjon. Helmut Kohl ville ikke bare støtte seg på CDU i DDR, som var belastet fordi partiet hadde vært et «blokkparti» under SED-styret, eller på Deutsche Soziale Union, som stod nærmere bayerske CSU. I februar 1990 tok Merkel permisjon fra stillingen ved Akademie der Wissenschaften for å arbeide på heltid med valgkamp for DA. Få dager før valget ble det kjent at partiets leder Wolfgang Schnur hadde en fortid som Stasiinformant. Det var Merkels oppgave å lede pressekonferansen hvor DA-ledelsen uttalte seg i saken. Allianz für Deutschland (1990). Det første frie Folkekammervalget 18. mars 1990 endte for DA med et resultat på bare 0,9 %. Takket være alliansepartneren CDUs overraskende resultat på 41 % ble alliansen likevel valgets vinner. Under CDUs toppkandidat Lothar de Maizière ble det dannet en koalisjon bestående av alliansen, sosialdemokratene og de liberale. 12. april valgte Folkekammeret Lothar de Maizière til statsminister. I Maizières regjering fikk DA én ministerpost. Angela Merkel ble stedfortredende regjeringstalskvinne i den eneste demokratisk valgte regjeringen i DDR. I ukene etter valget stod spørsmålet om tysk gjenforening sentralt. Angela Merkel deltok under mange forberedende samtaler, som ledet til valutaunionen 18. mai 1990. DDRs viktigste forhandlingsleder var Maizières statssekretær Günther Krause, som ble en viktig mentor for Merkel. 31. august 1990 ble gjenforeningstraktaten underskrevet i Bonn av Krause og Vest-Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble. Angela Merkel ledsaget Maizière under flere utenlandsreiser. Innmelding i CDU. DAs dårlige valgresultat førte til at partiet nærmet seg alliansepartneren CDU. 4. august 1990 stemte flertallet på en ekstraordinær generalforsamling i partiet for å fusjonere med det vesttyske CDU, etter først å ha fusjonert med CDU i DDR. I denne sammenhengen fikk Merkel en av de tre delegatpostene til CDUs partidag i Hamburg. I en tale der presenterte hun seg som tidligere pressetalskvinne for Demokratischer Aufbruch og medarbeider av Lothar de Maizière. Om ettermiddagen fikk hun en personlig samtale med Helmut Kohl, CDUs leder og Vest-Tysklands kansler. Med gjenforeningen 3. oktober 1990 tok Merkels virksomhet som regjeringstalskvinne i DDR slutt. Hun ble i stedet utnevnt til ministerialråd i Presse- und Informationsamt der Bundesregierung. Å gå tilbake til instituttet hvor hun hadde arbeidet i 12 år var ikke noe alternativ, da det allerede var bestemt å avvikle det. Med hjelp fra Günther Krause stilte Merkel til valg for et mandat i den tyske Forbundsdagen. Minister i Helmut Kohls regjering. Merkel ble innvalgt i Forbundsdagen, og vant sin valgkrets Stralsund-Rügen-Grimmen i Mecklenburg-Vorpommern med 48,5 prosent av stemmene. Av valgets seierherre Helmut Kohl, som i november 1990 inviterte henne til en samtale i Kanzleramt i Bonn, ble hun overraskende utnevnt til minister for kvinner og ungdom i den føderale regjeringen. Det gamle ministeriet for ungdom, familie, kvinner og helse ble delt i tre. Gerda Hasselfeldt ble helseminister og Hannelore Rönsch minister for familier og eldre. Ettersom Merkel på dette tidspunktet var en av få politikere fra det tidligere DDR uten en belastende fortid, ble hun valgt av Kohl til å lede det lille restministeriet for kvinner og ungdom, hvor altså ansvarsområdet var blitt sterkt beskåret. Hun ble tatt i ed som minister 18. januar 1991. Som statssekretærer valgte hun Peter Hintze og Willi Hausmann. På grunn av sin oppvekst i DDR hadde Merkel ikke gjennomgått den samme sosialiseringen som vesttyske CDU-topper, for eksempel i Junge Union. Hennes politiske karrière var basert utelukkende på kanslerens gunst, og hun gikk derfor under betegnelsen «Kohls jente». For å skaffe seg en territoriell basis forsøkte hun i november 1991 å bli valgt til leder for CDU i Brandenburg, men tapte valget mot Ulf Fink. Men i desember samme år ble hun valgt til nestleder i CDU på partidagen i Dresden, den stillingen som Lothar de Maizière hadde hatt før han trakk seg på grunn av Stasibeskyldninger. I juni 1993 ble hun valgt til Krauses etterfølger som leder for CDU i Mecklenburg-Vorpommern. Etter det føderale valget 16. oktober 1994 ble Merkel utnevnt til minister for miljø, naturbeskyttelse og reaktorsikkerhet, en langt viktigere ministerpost. Hennes forgjenger var Klaus Töpfer, som også utenfor CDU var anerkjent for sin innsats for miljøet. Hans politikk støtte imidlertid på økende motstand fra næringslivsfløyen i CDU og koalisjonspartneren FDP, og forflytningen av Töpfer til minister for bygningsvesen kan derfor ses på som en degradering. Tre måneder etter å ha tiltrådt avskjediget Merkel Töpfers mangeårige statssekretær Clemens Strotmann og erstattet ham med Erhard Jauck. Slutten på Kohl-æraen og partifinansieringsaffæren. Ved valget i 1998 gjorde CDU/CSU sitt dårligste valg siden 1949, og æraen Kohl tok slutt. Wolfgang Schäuble, Kohls «evige kronprins», hadde fra 1996 flere ganger forsøkt å få igang en diskusjon om «kandidatspørsmålet», hvem som skulle være kanslerkandidat ved neste valg. Men Kohl, «den evige kansleren», hadde ikke vært villig til å gi fra seg makten ennå. Allerede før valget hadde Schäuble ytret kritikk mot Kohls nye kandidatur. Etter valgnederlaget ble så Schäuble valgt til ny partiformann. Etter Schäubles forslag ble Merkel generalsekretær, en av de viktigste postene i partiet i dets nye rolle som opposisjonsparti uten ministerposter. Helmut Kohl ble valgt til æresformann, med sete i presidiet og styret. I månedene etter gjorde CDU noen gode delstatsvalg og et godt valg ved Europavalget i juni 1999. At velgerne straffet de regjerende partiene ved mindre viktige valg var kjent allerede fra Kohls regjeringstid. Disse valgresultatene styrket likevel Merkels posisjon i partiet. I november 1999 brøt det som ble kjent som partifinansieringsaffæren i CDU ut. Det ble kjent at CDU hadde mottatt milliongaver for å finansiere sine valgkamper. Kohl nektet å fortelle hvem som hadde gitt gavene under henvisning til sitt «æresord». Merkel kritiserte da Kohl offentlig i avisen "Frankfurter Allgemeine Zeitung". 18. januar 2000 sa Kohl forbitret fra seg vervet som æresformann i CDU. Wolfgang Schäuble hadde forsøkt å rydde opp, men det ble fort klart at han selv var innviklet i affæren, og hadde mottatt penger fra våpenlobbyisten Karlheinz Schreiber, noe han hadde benektet for Forbundsdagen. Etter at CDUs kasserer Brigitte Baumeister gav motstridende uttalelser om detaljene ved pengegavene var det klart at Schäuble måtte gå av som CDU-formann. CDU-leder. 16. februar 2000 erklærte Schäuble sin avgang som partiformann og fraksjonsleder for CDU/CSU. I ukene etter hadde partiet ingen leder, og Angela Merkel befant seg som generalsekretær i en nøkkelposisjon. Det fant sted ni såkalte regionalkonferanser, hvor affæren ble diskutert i partiet. Det utkrystalliserte seg snart en støtte for Merkel som Schäubles etterfølger. Merkels bakgrunn fra DDR og sene politiske karrière ble nå en fordel. Hun ble regnet som ubelastet i saken. Den nedersaksiske CDU-lederen Christian Wulff uttalte seg tidlig til støtte for Merkel. Derimot var Volker Rühe og Friedrich Merz, samt CSU-lederen Edmund Stoiber, kritiske til Merkels kandidatur. 10. april 2000 ble Angela Merkel valgt til ny leder i CDU på partidagen i Essen med 897 av 935 stemmer. Etter Merkels forslag ble Ruprecht Polenz ny generalsekretær. Merz ble fraksjonsleder. Etter at den rødgrønne regjeringen hadde klart å få delstater hvor CDU deltok i regjeringen til å stemme for SPDs forslag i Forbundsrådet skiftet Merkel den moderate Polenz ut med Laurenz Mayer, som opptrådte mer aggressivt. I 2001 begynte posisjoneringen for det kommende valget i 2002. Merz lanserte seg selv som kandidat til å bli kansler, og diskusjonen om det såkalte «K-spørsmålet» ble innledet. Merkels villighet til å stille til valg var kjent, men hun hadde liten ryggdekning i partiet. Flere av CDUs delstatsledere foretrakk den bayerske statsministeren, Edmund Stoiber. I desember 2001 ble det bestemt på partilandsmøtet i Dresden at beslutningen skulle tas av CDUs presidium og styre 11. januar 2002 i Magdeburg. Merkel valgte imidlertid å unngå konfrontasjon, og under en frokost hjemme hos Stoiber i Wolfratshausen i Bayern gav hun ham sin støtte som kansler. Tilbaketoget var også nødvendig for å sikre egen posisjon; et avstemningsnederlag overfor Stoiber ville blitt tolket som et mistillitsvotum mot hennes person. Opposisjonsleder. Merkel støttet lojalt opp om Stoibers kanslerkandidatur ved valget 22. september 2002. De konservative hadde opprinnelig ligget godt an på meningsmålingene, men valget endte likevel med en knapp seier for den sittende rødgrønne regjeringen. De rødgrønnes effektive håndtering av Elbeflommen og klare nei til krig mot Irak, såvel som lite heldige uttalelser fra Stoiber, bidro til deres valgseier. Umiddelbart etter valget gjorde Merkel krav på fraksjonsledervervet i Forbundsdagen, som Friedrich Merz hadde innehatt til da. Hun ville fremstå som opposisjonsleder overfor regjeringen i parlamentet. Merz ønsket imidlertid ikke å gi opp fraksjonsledervervet, og kritiserte Merkel. På det avgjørende styremøtet i CDU skal Stoibers stemme til fordel for Merkel ha gjort utslaget. Forholdet mellom Merz og Merkel hadde allerede tidligere båret preg av konfliktfylt konkurransesituasjon. I november 2002 ble Angela Merkel gjenvalgt som CDU-leder med 746 av 796 stemmer. I 2003 gjorde CDU gode delstatsvalg i Hessen og Niedersachsen, og CDUs styrkede stilling i Forbundsrådet gav Merkel mulighet til i større grad å påvirke den føderale regjeringens politikk. Ved valget til parlamentet i bystaten Hamburg i begynnelsen av 2004 fikk CDU et godt resultat. Etter en reise til Tyrkia utviklet hun idéen om et «privilegert partnerskap» heller enn fullt medlemskap for Tyrkia, som var regjeringen Schröders politikk. Slutten på president Johannes Raus embedsperiode innebar at Tysklands høyeste embede skulle besettes på nytt. Wolfgang Schäuble foreslo tidlig seg selv, og kunne håpe på støtte fra deler av CDU og CSU. Motspillere i partiet som Roland Koch og Friedrich Merz favoriserte Schäuble, og det samme gjorde Edmund Stoiber. Horst Köhler, som var forholdsvis ukjent og ikke hadde noen egen politisk tyngde, ble regnet som Merkels kandidat, og da han ble valgt ble det tolket som en videre utvidelse av hennes maktposisjon. Landdagsvalgene og Europavalget i 2004 ble for CDU likevel alt i alt skuffende, noe flere mente skyldtes samarbeidet med regjeringen om reformer. De regjerende partiene gjorde imidlertid enda dårligere valg. 12. oktober annonserte Merz i et brev til «kjære Angela» at han trakk seg fra ledelsen i partiet og fraksjonen. 22. desember 2004 gikk Merkels generalsekretær Laurenz Meyer av, og ble etterfulgt av Volker Kauder. Det fremskyndte valget. Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen 22. mai 2005 innebar et stort nederlag for SPD, og fortsettelsen av en negativ trend som hadde pågått helt siden 2003. Den konservative opposisjonen hadde da et klart flertall i Forbundsrådet, og kunne blokkere regjeringens politikk. Denne situasjonen førte til at forbundskansler Gerhard Schröder bestemte seg for å fremskynde det føderale valget, som egentlig skulle funnet sted i 2006, med ett år. 30. mai bestemte presidiene i CDU og CSU i et felles møte at Angela Merkel skulle være kanslerkandidat. På dette tidspunktet var Merkels motstandere i partiet marginalisert. Merkel utnevnte et skyggekabinett kalt «kompetanseteam». Den planlagte finansministeren Paul Kirchhofs radikale høyttenkning om økonomi skremte flere valgere og bidro til et utilfredsstillende valgresultat. Ved valget fikk CDU/CSU 35,2 %, mens SPD fikk 34,2 %. Merkel vant sin egen valgkrets i Mecklenburg-Vorpommern med 41,3 %. Begge partiene gikk klart tilbake, men SPD mest. CDU/CSU gjorde et dårligere valg enn de hadde regnet med, og oppnådde ikke det som hadde vært deres mål, et absolutt flertall sammen med FDP. Men den sittende regjeringen bestående av SPD og De grønne mistet også sitt parlamentariske grunnlag. Koalisjonsforhandlinger. I ukene etter valget ble flere konstellasjoner diskutert. De grønne avviste ideen om en Jamaica-koalisjon, bestående av CDU/CSU, FDP og De grønne. Gerhard Schröder sa seg villig til å samarbeide med alle andre partier enn det venstreekstreme Die Linkspartei, som gjorde et svært godt valg og kunne sikret ham fortsatt flertall, om partiets erklærte mål ikke hadde vært å kaste den rødgrønne regjeringen. Det ble etter hvert klart at eneste mulige måte å få en regjering i landet på var et samarbeid mellom CDU/CSU og SPD. Samtidig gjorde Schröder krav på kanslerembedet, og viste til at SPD var blitt største parti (fordi CDU og CSU er to partier, om enn med et meget nært samarbeid, bl.a. felles fraksjon i Forbundsdagen). De konservative på sin side pekte på at CDU/CSU var største fraksjon. Først etter flere ukers tautrekking valgte Schröder å gi avkall på kanslerembedet, og dermed bane veien for Merkel. I mellomtiden hadde Merkel blitt demonstrativt gjenvalgt som fraksjonsleder for CDU/CSU med 219 av 222 stemmer, og dermed fått tydelig ryggdekning i eget parti. 10. oktober offentliggjorde SPD, CDU og CSU at det var blitt enighet om at Merkel skulle velges til kansler i en regjering bestående av disse partiene. 12. november presenterte partiene en koalisjonsavtale som la grunnlaget for regjeringens politikk. Angela Merkel ble så 22. november 2005 valgt til Tysklands første kvinnelige kansler med 397 av 611 stemmer i Forbundsdagen. 202 stemte mot, 12 avstod fra å stemme. Merkel fikk 51 stemmer mindre enn koalisjonspartiene hadde til sammen. Regjeringsdannelse. I forbindelse med diskusjonene om regjeringsdannelse erklærte Edmund Stoiber overraskende at han gav avkall på posten det var meningen at han skulle få i den føderale regjeringen, som næringsminister. Den offisielle grunnen var at Franz Müntefering gikk av som SPD-leder etter å ha tapt en intern maktkamp. I den viktige stillingen som leder for Kanzleramt valgte Merkel Thomas de Maizière, fetter av Lothar de Maizière. Europeisk politikk og G8. Tyskland hadde formannskapet i EU våren 2007, og Merkel var vert for toppmøtet i Berlin i forbindelse med 50-årsfeiringen av det europeiske samarbeidet. Der ble Berlin-erklæringen vedtatt. Under formannskapsperioden ledet Merkel også forhandlingene om Lisboa-traktaten, som endte med at det ble enighet blant medlemslandene. Merkel ønsket opprinnelig en referanse til Europas kristne røtter i Lisboa-traktaten, og viste til den tyske grunnloven hvor det refereres til «ansvar overfor Gud og folket». Selv om flere andre land, bl.a. Polen, Irland og Italia, også støttet dette ønsket, ble det ikke enighet om dette. I stedet viser Lisboa-traktaten til Europas «kulturelle, religiøse og humanistiske arv». Andre viktige temaer i Tysklands formannskapsperiode var energipolitikk og samarbeidet med Russland. Som leder for G8 i 2007 var hun vert for G8-toppmøtet 2007 i Heiligendamm. Merkel markerte seg som en forkjemper for å redusere klimautslippene. Etter sterk motstand fra George W. Bush vedtok G8-møtet en mindre forpliktende erklæring enn Merkel hadde ønsket seg. Toppmøtet vedtok også å gi Afrika 360 milliarder kroner i bistand de kommende årene. Midtøstenpolitikk. Det europeiske samarbeidets 50-årsjubileum i Berlin Under en USA-reise i februar 2003 uttrykte Merkel sympati for USAs Irakpolitikk og «koalisjonen av villige». Hun kritiserte Schröders utenrikspolitikk, noe som førte til reaksjoner i Berlin. SPDs fraksjonsformann Franz Müntefering betegnet hennes holdning som «knefall for den amerikanske administrasjonen». Som kansler har hun lagt seg på en mer pragmatisk vilje og fører offisielt videre den forrige regjeringens politikk i dette spørsmålet. Det innebærer at det ikke er aktuelt å sende soldater til Irak. Merkel har derimot gått inn for å sende marinefartøyer til kysten utenfor Libanon. Økonomisk og sosial politikk. Merkel gikk i slutten av 2000 inn for en «ny sosial markedsøkonomi», og står for mye av det samme som Tony Blair og Gerhard Schröder på dette området. Sentralt står reformer for å gjøre velferdsstaten mer effektiv og mindre dyr, og dermed sikre at statens finanser er bærekraftige også for fremtidige generasjoner. Familiepolitikk. Som minister for kvinner og ungdom var Merkel konfrontert med en dramatisk synkende kvinneandel i arbeidslivet og samtidig en synkende fødselsrate. Hun gikk særlig inn for reform av abortlovgivningen, og fikk vedtatt likestillingsloven i 1993-94. Hun fikk også lovfestet retten til barnehageplass fra fylte tre år. Miljøpolitikk. I april 1995 var Merkel vert for FNs klimakonferanse i Berlin, der «Berlinmandatet» som i 1997 førte til Kyotoavtalen ble vedtatt. Merkel gikk under Kyotoforhandlingene inn for høye reduksjonsmål. Som leder for G8 var miljø en hovedsak for Angela Merkel. Utmerkelser. 21. mars 2006 mottok Merkel Republikken Italias fortjenstorden. Merkel ble i 2007 utnevnt til æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Samme år mottok hun Leo Baeck-prisen. Under et statsbesøk fra Norge til Tyskland mottok hun 15. oktober 2007 storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I november 2007 ble det kjent at Angela Merkel ville motta Karlsprisen for 2008 for sitt arbeid med å reformere Den europeiske union. Overrekkelsen fant sted i kroningssalen i Aachens rådhus på Kristi himmelfartsdag (som falt på 1. mai) i 2008, laudator var Nicolas Sarkozy. Hun mottok i januar 2008 storkors av Bundesverdienstkreuz. I juni 2008 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Leipzig for «sine fortjenester for fagområdet fysikk og dets omdømme gjennom sin innsats for vern av miljøet, demokrati og menneskerettigheter». Laudator var Javier Solana. Yangôn. Yangon, tidligere kjent som Rangoon, var tidligere hovedstaden i Burma, inntil Naypyidaw, Mandalay Division offisielt overtok som Myanmars nye hovedstad 26. mars 2006. Byen ble sannsynligvis stiftet i det 6. århundre, men var en liten fiskelandsby før Kong Alaungapaya erklærte den hovedstad i 1753. Befolkningstallet i byen ligger på rundt 5 millioner. Sykdom. Sykdom er en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager for en person eller folk som er i kontakt med en person. Noen ganger blir "sykdom" brukt som et vidt begrep som inkluderer skader, lyter, syndromer, symptomer, avvikende oppførsel og atypiske variasjoner i struktur og funksjon. I andre tilfeller er dette sett på som egne, separate kategorier. Begrepet "sykdom" kan defineres på mange ulike måter, og ulike personer har forskjellig forståelse av hva som ligger i begrepet. En tilstand som for en person blir sett på som en sykdom, kan oppfattes annerledes av en annen. Innenfor medisinen, er begrepet sykdom ofte relatert til diagnoser eller symptomer. Sykdomsbegrepet i vår kultur kan sies å bestå av en personlig-subjektiv del og en vitenskapelig-objektiv del. I de nordiske språk dekker ordet sykdom både de subjektivt opplevde forandringer i helsetilstand og de objektive forandringer som av legen eller andre profesjonelle behandlere kan kategoriseres som en diagnose. I engelsk språk skilles det begrepsmessig mellom disse forholdene. Begrepet illness betyr den personlige opplevelsen av å være syk mens disease er uttrykk for den vitenskapelig-objektive diagnosen som behandleren har satt. Ordet sykdom kommer fra norrønt "sjukr" («syk»), som betyr «bekymret» eller «sørgende», og norrønt "dómr", som betyr «vesen» eller «væremåte». Det betyr altså «en bekymret væremåte», som er et vanlig symptom på sykdom. Et beslektet ord er "illr", som betyr «vond» (jamfør engelsk «illness»), igjen et vanlig symptom på sykdom. Diagnose. Diagnose (gresk διάγνωση, "diágnosi", fra sammensetningen av δια, "dia", «ved» og γνώση, "gnósi", «erkjennelse») angir en metode ved problemløsning. Innenfor medisinen er diagnosen navnet på symptomer og sykdommer. Å diagnostisere vil si å sette en "diagnose" på en person. Det typiske er at en person med en eller flere uvanlige symptomer oppsøker en lege som får høre hva som plager personen og undersøker personen for tegn etter sykdom. Legen fremstiller så en hypotese om sannsynlige diagnoser. Listen over sannsynlige diagnoser basert på den tilgjengelige informasjonen i øyeblikket kaller vi "differentialdiagnoser". Legen vil så ta videre tester for å bekrefte eller avkrefte de sannsynlige diagnosene, inntil han kan konkludere med at pasienten sannsynligvis har en enkelt diagnose. Når legen har konkludert med at en person mest sannsynlig har en viss diagnose, sier vi at "legen setter en diagnose"; han diagnostiserer. Det er viktig å ikke glemme, særlig når det gjelder psykiatri, at diagnose ikke er identisk med lidelse. Diagnosen er en språklig størrelse, noe som illustreres godt om vi tenker på at homofili for ikke så mange årene siden var en egen psykiatrisk diagnose. Selv om diagnosen nå er borte, er mennesker fortsatt homofile. Diagnosene er heller ikke avgrensede entiteter – det er de kun i navnet. Se artikkelen «Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis» i psykologitidsskriftet "Impuls" 1/2003 som forteller at det er 256 måter å «være borderline» på. I Norge og internasjonalt benyttes International Classification of Diseases (ICD) som kodeverktøy for å klassifisere sykdom. Symptom. Et symptom er en sansning eller endring av en helsetilstanden til en pasient. Det er en "subjektiv" beskrivelse, i motsetning til sykdomstegn eller kliniske funn, som er begreper som brukes om "objektive" tegn på tilstedeværelsen av en sykdom. Eksempler på "symptomer" er tretthet, smerte, kvalme og svimmelhet. I motsetning til dette, er forhøyet blodtrykk eller utslett på huden sykdomstegn. Sykdom som ikke gir pasienten symptomer kalles asymptomatisk (eks. klamydia) GNU General Public License. The GNU General Public License (GPL) er GNUs lisens for publisering og distribusjon av fri programvare, og er den mest brukte av den typen lisenser i dag. Så nær sagt alle programmer som er utgitt i GNU-systemet, og godt over halvparten av all fri programvare er lisensiert under GPL. Mest kjent er kanskje operativsystemet Linux, som det i stor grad blir assosiert med. Selv om de fleste programmene som er lisensiert under GPL hører til i Unix-familien, så begynner det også å komme en del programmer eller utgaver av programmer til ikke-Unix-systemer, som for eksempel til Microsoft Windows. Eksempler på kjente programmer som er lisensiert under GPL er Audacity, Fluxbox, GIMP, Pidgin, Irssi og Linux. Av spill som ligger under GPL kan nevnes Battle for Wesnoth. MediaWiki, som er programvaren skrevet originalt for Wikipedia, er utgitt under GPL. Hovedtrekk i lisensen. Grunnregelen i GPL er at et program som distribueres i kompilert form også skal være tilgjengelig for brukerne i form av kildekode – alle filer som er nødvendige for å produsere den distribuerte versjonen skal være tilgjengelig for fri bruk. Hvis programkode som er GPL-lisensiert inkluderes i et annet program, må også dette programmet lisensieres under GPL, noe som av mange beskrives som en «virus-effekt». Denne effekten har mottatt kritikk fra enkelte miljøer, spesielt fra tilhengere av BSD-lisensen som ikke inneholder dette kravet. Blant tilhengere av GPL ansees dette kravet som en nødvendig forsikring om at programvaren vil forbli fri; ingen kan ta over kildekoden og lage egne lukkede versjoner. Sykdomstegn. I medisinen er et sykdomstegn en egenskap ved en sykdom som blir observert av en lege. Det blir derfor regnet som «objektivt», i motsetning til pasientens erfaring (symptomer) som er forholdsvis subjektiv. Eksempler på "sykdomstegn" er økt blodtrykk, flekker på netthinnen, eller trommestikkfingre. Disse tegnene vil ofte ikke være av så stor betydning for pasienten, men kan gi legen en pekepinn på ulike kategorier av sykdommer som kan forklare pasientens symptomer. En rekke sykdomstegn er kalt opp etter legene som først beskrev dem. Et eksempel på dette er Babinskis tegn. Trommestikkfingre. Clubbing i en fingernegl. Den røde linjen markerer den clubbede neglen. Merk at vinkelen mellom neglesengen og folden over (vanligvis er 165 grader) er utslettet. Trommestikkfingre, clubbing eller pulmonal osteoartropati er en deformasjon av fingre og fingernegler som er forbundet med en rekke sykdommer, hovedsakelig hjerte- og lungesykdommer. Idiopatisk "clubbing" kan også forekomme. "Clubbing" – som er den vanligste betegnelsen i norske fagmiljøer – er forbundet med lungekreft, interstitiell lungesykdom, tuberkulose, cyanotisk hjertesykdom, Crohns sykdom og Ulcerøs kolitt. Selv om "clubbing" er et etablert funn i mange sykdomstilfeller, er de fysiologiske mekanismene bak fenomet mer ukjent. Man antar at disse sykdommene fører til en vasodilatasjon (utviding av blodårer) i den distale sirkulasjonen som fører til hypertrofi av vevet i neglerøttene og dermed til klubbeformede fingernegler. Idiopati. Idiopati (fra gresk "ἴδιος" «egen» og "πάϑος" «lidelse») er et medisinsk betegnelse som brukes om sykdommer der årsaksforholdene er ukjente. Eksempler på idiopatiske sykdommer innbefatter blant annet scoliosis, pulmonal fibrose, hypersomnia og Idiopatisk trombocytopenisk purpura. Eponym. Et eponym er navnet på en person (ekte eller fiktiv) hvis navn er blitt tatt i bruk som betegnelse på et bestemt objekt, sted eller aktivitet. Et av de første tilfellene av eponymbruk var i det andre årtusenet før Kristus. Assyriene kalte opp hvert år etter en høyere embedsmann (limmu). De "eponyme arkon" var de høyeste magistratene i Aten som ble byttet ut årlig, og hvert år ble kalt opp etter den som ble valgt. I Roma ga de to årlige konsulene ulike navn til det samme året. Både i antikkens Hellas og uavhengig mellom Hebraeere, ga en legendarisk leder sitt navn til sin stamme. Eponymet ga tilsynelatende en forklaring på mystiske navn på stammer. Men steder og byer kunne også få navn etter en kjent person. Gjennom historien har mange byer endret navn og fått nye navn etter nye personer. Byene Fredrikstad og Kristiansand er eksempel på norske byer som har fått sine navn etter danske konger. Gater, bygninger og flyplasser er også blant objekter som er navngitt etter samme mønster, for ikke å snakke om amerikanske småbyer. Begrepet "quisling" stammer fra Vidkun Quisling som samarbeidet med tyskerene under andre verdenskrig, og ordet i dag er synonymt med både «forræder» og «landssviker». I dag er bruken av eponym mest tydelig i vitenskapen, særlig medisin og astronomi. Naturlover (Newtons 3.lov eller Einsteins relativitetsteori), syndromer (Sjögrens syndrom) og himmellegemer (Halleys komet) har mange eksempler på eponymer. «Eponym» brukes først og fremst for å referere til navnet på "personen", men «eponym» brukes også, i noen tilfeller, for å referere til navnet (ordet) på "objektet, stedet eller aktiviteten". For å unngå begrepsforvirring kan man isteden bruke adjektivet "eponymt" når man referere til "egenskapen ved navnet" på gjenstanden, stedet eller aktiviteten. For eksempel: «Bynavnet Roma er "eponymt" etter personnavnet Romulus». Geosentrisme. De himmelske sfærer med jorden som midtpunkt Episykler. Med en ekstra sirkelbevegelse førsøkte man å forklare planetenes retrograde bevegelse. Geosentrisme er en modell som plasserer jorda som midtpunkt i universet, og lar sola og de andre planetene rotere rundt jorda. I antikken var dette verdensbildet de fleste hadde. Noen hadde foreslått en solsentrert modell. Blant andre Arkimedes mente imidlertid at man skulle forvente å observere parallaksebevegelse for fiksstjernene hvis jorden går i bane rundt solen. Platon og Aristoteles mente planetene og fiksstjernene gikk i sirkelrunde baner og med jevn hastighet, og at de fysiske lovene over månens bane var forskjellige fra de fysiske lovene under månens bane. I denne modellen ble jorda plassert som det ubevegelige sentrum i universet. Deres autoritet bidro til at dette synspunktet holdt seg gjennom middelalderen. Planetenes bevegelser var vanskelig å forklare; observasjoner viste at de hadde regelmessige tilbakegående (retrograde) bevegelser på himmelen. Apollonius fra Perga foreslo derfor at planetene går i episykler, se illustrasjon. Hipparkhos fra Nikea regnes som opphavsmann til det første fullt utarbeidete geosentriske verdensbilde. Sola og månen plasserte han i eksentriske baner rundt jorda. De ubevegelige stjernene kunne lett plasseres på en kuleformet stjernehimmel. Klaudios Ptolemaios var den som i antikken beskrev det geosentriske systemet mest utfyllende, i sin bok "Almagest", det kalles derfor også ofte for det ptolemeiske verdensbilde. Igjennom middelalderen viste det seg at forutsigelser av astronomiske hendelser kunne være flere dager feil. Det førte til en rekke forslag, men dette var i bunn og grunn mindre endringer. Det geosentriske verdensbildet holdt i store trekk stand gjennom middelalderen. Det er vanlig å lese at geosentrismen var et resultat av menneskets selvfølelse og sentrale stilling i tilværelsen. Imidlertid var den vanlige antagelsen i antikkens og middelalderens kosmologi at jorda hadde lavest rang i universet. Det ble skilt skarpt mellom en ufullkommen og foranderlig verden under månens bane, og en fullkommen og uforanderlig verden fra månens bane og utover. Nikolaus Kopernikus var den første astronomen som utformet en moderne formulering av den heliosentriske teorien, i boka "Om himmelsirklenes omdreininger" (1543). Tyge Brahe formulerte senere en geoheliosentrisk modell med en stillestående jord, denne modellen var dominerende første halvdel av 1600-tallet. Den solsentrerte modellen var i praksis akseptert siden i hvert fall Newtons tid. Heliosentrisme. Heliosentrisme, eller det heliosentriske verdensbilde, er oppfatningen om at Solen er solsystemets sentrum, og at Jorden og de andre planetene går i bane rundt Solen. Ordet stammer fra gresk "Helios" (Sola). Heliosentrisme er motsetningen til geosentrisme, som plasserte Jorda i sentrum. Nikolaus Kopernikus regnes som mannen som innledet overgangen fra det geosentriske verdenssynet til det heliosentriske, med boken "Om himmelsirklenes omdreininger" i 1543. Lenge innebar teorien at Solen var universets sentrum. Forskjellen mellom solsystemet og universet ble klar først senere. Antikken og middelalderen. De første som foreslo en solsentrert kosmologi var de aleksandrinske astronomene Heraklides fra Pontus (388–315 f.Kr) og Aristark fra Samos (ca. 310–230). Denne muligheten var imidlertid så overraskende og kontraintuitiv at den ikke fikk noe gjennomslag. Grekerne kunne for fiksstjernene ikke måle noen parallaksebevegelse, noe blant andre Arkimedes mente man skulle vente dersom jorden forflytter seg i bane rundt solen. De fleste astronomer i antikken og middelalderen, også Ptolemaios, begrenset seg til å lage matematiske modeller av de observerbare planetbevegelsene. De mente planetene var så fjerne og opphøyde over vår ufullkomne verden at sikker kunnskap om den fullkomne del av virkeligheten ikke kunne nås langs vitenskapens vei. I motsetning til dette ønsket bl.a. Kopernikus å beskrive reelle, fysiske planetbaner. "(Jf. realisme vs. instrumentalisme.)" Forsiden av "Om himmelsirklenes omdreininger" Respekten for Platons og Aristoteles' kosmologi og for Ptolemaios' modell gjorde at den solsentrerte modellen ikke slo gjennom før på 1600-tallet med den vitenskapelige revolusjonen. Det er vanlig å lese at heliosentrismen var et slag mot menneskets selvfølelse og sentrale stilling i tilværelsen. I stedet var den vanlige antagelsen i antikkens og middelalderens astronomi at Jorda hadde lavest rang i universet. Ved å gjøre Jorda til et himmellegeme, hadde man opphøyd dens verdi og flyttet mennesket et langt steg nærmere Gud. Kopernikus' modell. Selv om det gjennom middelalderen var blitt gjort mange forbedringer av den jordsentrerte modellen fra Ptolemaois, var dette i bunn og grunn mindre endringer. Kopernikus så behovet for en større endring som gjorde modellen enklere. Ideen til det heliosentriske verdensbilde hadde Kopernikus klar rundt 1507. En solsentrert modell gav en elegant forklaring på hvorfor planetene i perioder beveger seg bakover i forhold til fiksstjernehimmelen. Modellen gav også en elegant forklaring på hvorfor noen planeter (Venus og Merkur) alltid er synlige nær sola, mens de andre planetene kan befinne seg hvor som helst i forhold til Sola. Modellen innebar også at jorden dreier rundt sin egen akse. Buridan og Oresme hadde i middelalderen vist at dette kan være mulig selv om vi ikke merker det, og selv om det for oss ser ut som det er stjernehimmelen som roterer rundt jorda. Deres begrunnelser ser ut til å ha inspirert Kopernikus da han forklarte hvordan jorden også kan gå i bane rundt solen selv om det ikke oppleves slik. Kopernikus beholdt prinsippet fra Platon og Aristoteles om at planetene går i sirkulære baner og med jevn fart. Dermed måtte også han gjøre utstrakt bruk av episyklene som var tatt i bruk i den jordsentrerte modellen. De teoretiske modellene han brukte var egentlig de samme som Ptolemaois hadde benyttet. Planetobservasjonene han bygde teorien på var også mange av de samme som den jordsentriske modellen bygde på og ikke alltid like nøyaktige. Sammenlignet med den ptolemeiske modellen var Kopernikus' modell dermed omtrent like komplisert. Modellen i seg selv var også av omtrent samme nøyaktighet. Ingen av modellene kunne gjøre rede for at planetenes hastighet så ut til å variere. Mye av "Om himmelsirklenes omdreininger" var ferdig i 1530. Kopernikus ventet med å utgi boken fordi han ikke kunne finne direkte bevis for at jorden beveger seg. Georg Joachim Rheticus publiserte et sammendrag av hans teori i 1540. Boken ble i sin helhet utgitt samme år som Kopernikus døde, i 1543. Ifølge bokens forord var den solsentrerte modellen ment som en regnemodell til å forutsi planetenes posisjoner, i tråd med hvordan mange astronomer i antikken og middelalderen hadde tenkt om tidligere modeller. Dette forordet var imidlertid skrevet av Andreas Osiander for å dempe eller om mulig unngå kritikk fra aristotelikere. At planetene går i bane rundt sola mente Kopernikus selv som en reell fysisk beskrivelse. I den grad Kopernikus fryktet noen reaksjon på sin bok ser det ut til å ha vært å bli til latter blant aristotelikere. Hvordan Kopernikus' modell ble mottatt. En av hovedutfordringene for den solsentrerte modellen var at man for fiksstjernene fortsatt ikke kunne måle noen parallaksebevegelse. Kopernikus mente derfor universet, og dermed også avstanden til fiksstjernene, var svært mye større enn tidligere antatt, så stort at en med datidas observasjonsteknikk ikke ville observere noen parallakse. Dette ble oppfattet som en ad hoc-forklaring som reduserte troverdigheten til Kopernikus' modell. I tillegg mente mange at stjernene med Kopernikus' modell ville være urimelig store. Dagens astronomer vet imidlertid at fiksstjernene ser mye større ut enn de egentlig er pga. lysbrytning i atmosfæren, og at fiksstjernene egentlig har så å si ingen utstrekning på himmelen. I mangel av beviser på at jorda virkelig beveger seg stod valget på Kopernikus' tid dermed mellom to modeller, den geosentriske og den heliosentriske, der argumentene for den ene modellen ikke var mer overbevisende enn for den andre. Kopernikus' bok fra 1543 var matematisk vanskelig å forstå, så de første årene var det få som hadde lest den. 1551 ble det publisert et sett av astronomiske tabeller, "Tabulae prutenicae", basert på Kopernikus’ arbeid. En av grunnene til at den geosentriske modellen gav noe unøyaktige forutsigelser av planetbanene, var at flere tallverdier (eller parametre) i denne modellen hadde forandret seg siden Ptolemaios' tid. Til sin nye modell hadde Kopernikus brukt flere år på å beregne nye tallverdier; dette, og ikke den heliosentriske modellen i seg selv, gjorde Kopernikus' modell mer nøyaktig. Derfor ble "Tabulae prutenicae" mer nøyaktig enn tidligere tabeller. Disse tabellene ble raskt anerkjent og ble brukt blant annet i pavens kalenderreformen som førte til den gregorianske kalender. I 1570-årene ble en supernova og en komet synlig på himmelen, noe som i følge rådende teorier måtte være atmosfæriske forstyrrelser. Men målinger viste at fenomenene fant sted lenger borte enn månens bane, dermed kunne ikke dette området være uforanderlig, noe som ble et argument mot det aristoteliske verdensbilde der alt utenfor månens bane var fullkomment. Tyge Brahe var en av de første som foreleste om Kopernikus' teorier, han kalte Kopernikus den andre Ptolemaios. Men Brahe var selv ikke overbevist og formulerte sin egen modell som både var jordsentrert og solsentrert. Denne modellen kombinerte Kopernikus' elegante løsninger med at man selv med Brahes svært nøyaktige observasjoner likevel ikke kunne måle noen parallakse for fiksstjernene. Denne modellen ble rådende noen tiår. Det fantes også andre modeller som konkurrerte om datidens oppmerksomhet. Først med Johannes Kepler kom en matematiker som var dyktig nok til beskrive en modell som var enkel. Hans modell gav også enda mer nøyaktige forutsigelser. Etter kontroversen mellom paven og Galilei i 1616 vedtok kirken av ulike grunner at den heliosentriske modellen kunne publiseres som en praktisk regnemodell eller hypotese, ikke som den fysiske sannhet. Noen mindre endringer måtte dermed gjøres i bl.a. "Om himmelsirklenes omdreininger". Den opprinnelige utgaven kom på kirkens liste over forbudte bøker. Keiser Rudolf IIs rikdom og velvilje, Brahes stjernedata, Keplers matematiske evner, den europeiske trykkekunsten, reformasjonens tvil på autoriteter, og også Galileis kontrovers med paven, var viktig for at det solsentrerte verdensbilde gradvis vokste frem. Keplers planettabeller fra 1627, som han kalte "Rudolfinske tabeller", viste seg etter hvert for de fleste planetene å være atskillig mer nøyaktig enn tidligere tabeller. 1725 ble fenomenet astronomisk aberrasjon korrekt tolket som at jorden beveger seg i bane rundt solen. Først i 1838 ble en av hovedutfordringene for det solsentrerte verdensbilde løst, da man kunne måle en stjernes parallakse. Men tross mangel på endelige bevis hadde den solsentrerte modellen da allerede vært akseptert i praksis siden i hvert fall Newtons tid, fordi den fungerte så bra for praktiske beregninger. Johann Gottlieb Fichte. Johann Gottlieb Fichte (født 19. mai 1762, død 27. januar 1814) var en tysk filosof og regnes som grunnlegger av tysk idealisme ved siden av Hegel og Schelling, og Kants første etterfølger. Biografi. Fichte hadde en fattig bakgrunn; faren var vever og han måtte selv arbeide som barn. Han studerte teologi i årene 1780-84, først i Jena, Wittenberg, senere i Leipzig hvor han avbrøt studiet. I årene 1784-90 arbeidet Fichte som huslærer. I 1790 vendte han tilbake til Leipzig og fordypet seg i Kant. Fichte opplevde det som en befrielse fra sitt deterministiske verdenssyn og skrev "Aphorismen über Religion und Deismus". I juli 1791 besøkte han Kant i Köningsberg, men ble skuffet. I 1792 utga han etter Kants anbefaling verket "Versuch einer Critik aller Offenbarung", et verk mange tror er skrevet av Kant. Kant offentliggjorde Fichtes navn og Fichte ble kjent. I 1794 ble Fichte kalt til professor i filosofi ved Universitetet i Jena etter anbefaling av Weimarministeren Goethe. (Fichte ble Reinholds etterfølger). Samme år utga han første utkast til en systematisk rekonstruksjon av Kants vitenskapslære, den såkalte "Grundlage der gesamten Wissenschaftslehre". I årene som fulgte publiserte han en del større verker, men det er essayet "Ueber den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung" som skapte furore. Essayet førte til den såkalte ateismestriden, Fichte ble beskylt for å være ateist og ble i 1799 avsatt fra professoratet. Fichte forsøkte å tilbakevise påstanden om at han var ateist gjennom en appell (1799). I årene etter bosatte han seg hovedsakelig i Berlin hvor han arbeidet som som privatdosent. I 1804 takket han ja til en stilling ved Universitetet i Erlangen (ble professor fra april 1805). I 1806 flyktet Fichte til Köningsberg pga. Napoleons invasjon. I 1807 vendte han tilbake til Berlin og holdt i årene 1807-8 sine berømte "Reden an die deutsche Nation". I 1810 ble han utnevnt til professor i filosofi ved det nyopprettede universitetet i Berlin og ble dets første rektor (1811–12). I 1814 død Fichte av en tyfusinfeksjon. Han er gravlagt på Friedhof der Dorotheenstädtischen und Friedrichswerderschen Gemeinden. Arven fra Kant. Fichte er avgjørende preget av Kant, og ønsker å fullende Kants arbeide. Fullendelsen medfører at han overgår Kant, i det han avdekker det han mener er en skjult hensikt i Kants verk. Han mener nemlig at Kant ikke har tatt steget fullt ut når det gjelder "Ding an sich", og følgelig Kants gyldne middelvei mellom idealisme og deterministisk dogmatisme. Forestillingene som følges av en følelse av nødvendighet, av følelsen av å være påvirket av et objekt som eksisterer uavhengig av sinnet eller tanken, må redegjøres for, uten et tilbakefall til den kantianske tanken om "Ding an sich". Filosofien som system. Fichte har som mål å gjøre filosofien til et system, og dermed finne det samlende prinsipp. For Fichte er det filosofiens praktiske karakter. På den ene side er filosofien fornuftig og på det andre side er det menneskets radikale autonomi. Dette systemet umyntes endelig i Fichtes ’’Die Wissenschaftslehre in ihrem allgemeinen Umrisse’’, der vitenskapslæren, selve grunnlaget for vår viten, føres naturlig videre i etikk, retts- og statsfilsofi, religionsfilsosofi og historiefilosofi. Fichtes erkjennelsesteori. Selve hjørnesteinen i Fichtes filosofi er hans erkjennelsesteori, en videreføring av Kants erkjennelsesteori, og er ofte kalt trancendental idealisme, siden han spør etter erkjennelsens grunnlag og finner svaret i "jeget". "Jeget" består for Fichte av bevisstheten med dens forestillinger. Fichte mener at når han reduserer alt til ”jeget”, så tenker han Kant ut helt til sin ytterste konsekvens. For Kant var "Ding an sich" blitt mer og mer et problem, men dette oppgir så Fichte – han mener at Kant ikke er konsekvent. Alene "jeget" (som jeg kan tenke bevisst på) blir igjen: "Jeget setter seg selv". (Første grunnsetning). Jeget har således en forestilling om noe utenfor, og siden jeget setter seg selv må den andre grunnsetning være: "Jeget setter et ikke-jeg". Forholdet mellom disse to jeget og ikke-jeget (begge satt av jeget) er preget av et skille og til og med motsetninger – noe som selvsagt må skyldes jeget. Derfor blir den tredje grunnsetning: "Jeget setter et begrenset jeg i motsetning til et begrenset ikke-jeg". Jeget er et absolutt sentrum, og følgelig er det vi oppfatter som den ytre verden noe som er frembrakt av meg selv (jeget). Det er jegets natur å skape seg en slik verden. Fichtes erkjennelsesteori løper altså ut i en ren form for subjektivisme. Fichte kritiseres av Schelling for ikke å klare å skape en harmoni mellom mennesket og naturen. Altså den spinozismen som Fichte avviste. Det selvbevisste. Mennesket som er kan si "jeg" om seg selv er selvbevisst. Og det er gjennom analyse av denne selvbevisstheten, man avdekker et viktig problem: Jeg’et er fritt, selvbestemmende – idet det forholder seg til seg selv. Men samtidig forholder det seg selv ut fra noe annet. Det er altså et grunnlag for at det kan bestemme seg selv, altså være fritt, men hvordan kan friheten ha et grunnlag? Midt i sin radikale frihet er mennesket avhengig av noe annet. Fichte forstår dette andre som Gud. Religionsfilosofi. I ateismestriden gjaldt det spørsmålet om en riktig forståelse av Gud. Fichte lar det etiske gå opp i det religiøse (å tråd med Kants forståelse av religionen som et anheng til moralen). For ham er menneskets forhold til Gud utfoldet i det etiske fellesskap mellom mennesker, i kjærligheten. Det absolutt bestemmende er (plutselig) ikke lengre som "jeg’et", men som Gud. Gud er her forstått som omfattende identitet ("enhet") og som fornuft ("logos"). Og det er her i ateismestriden oppstår, i det Fichte oppgir en klassisk form for teisme. Fichte ble dermed beskyld for å være ateist, noe han ikke vedkjente seg (med rette). Bibliografi. Fichte, Johann Gottlieb Fichte, Johann Gottlieb Fichte, Johann Gottlieb Tysk idealisme. Tysk idealisme er en betegnelse på en utvikling innenfor filosofien sent på 1700-tallet og tidlig 1800-tallet med røtter i deler av Kants filosofi og filosofene Fichte, Schelling og Hegel som hovedrepresentanter for retningen. Bevegelsen er på ingen måte en homogen retning, men har sterke fellestrekk. Med utgangspunkt i Kants metafysikk og praktiske fornuft forfattet Hegel (og sannsynligvis også Hölderlin) et forsøk på et program for idealismen og etikken, "Das älteste Systemprogramm des deutschen Idealismus" (1796/97). Idealismen forsøker å gi en ny utforming av metafysikken, en filosofi om det absolutte. Den menneskelige bevissthet som hos Kant måtte forlates til fordel for en absolutt bevissthet. Virkeligheten er en sammenhengende enhet, og forstås best ut i fra et prinsipp. Subjektet forstås i tråd med Kant som fundamentalt skapende og produktivt, og er autonomt. Friheten former virkeligheten og står dermed i en diastase til virkeligheten som helhet og sammenheng. I skjæringspunktet mellom forsøket på å forene virkeligheten som helhet og friheten finner vi bestrebelsen til de tyske idealister. Hos Fichte det absolutte jeget som fordeler seg i de enkelte individer for å fremme sin moralske utvikling, hos Schelling det absolutte som kommer til bevissthet i individet for at menneskene skal kunne nyte den estetiske kontemplasjonen av bevissthetens og naturens enhet – og hos Hegel den absolutte ånd Den tyske idealismen innledet og inspirerte i stor grad romantikken (med Goethe også som kilde). Andre filosofer som kan regnes til idealismen er Schleiermacher, Herbart og Arthur Schopenhauer. Kilogram. Kilogram er den grunnleggende SI-enheten for måling av masse. Prefikset "kilo" er det greske ordet for "tusen". Et kilogram er siden 1889 definert som massen til en bestemt mengde platinum-iridium, som blir oppbevart i "Pavillon de Breteuil" hos "Det internasjonale byrået for mål og vekt" ("Bureau International des Poids et Mesures") ved Paris. Dette loddet kalles det Internasjonale Prototype Kilogram (IPK). Kilogram er den eneste grunnenheten som er definert gjennom en prototype og ikke ved hjelp av en fysisk konstant. Imidlertid har det vist seg at IPK har mistet rundt 50 mikrogram masse i løpet av de 120 årene den har eksistert, derfor forsøker metrologer internasjonalt å definere kilogrammet på nytt, slik at det kan avledes av en fysisk grunnkonstant. Opprinnelig var enheten definert som massen til en liter rent vann ved 3,98 °C (maksimal tetthet) og et fastlagt lufttrykk. Fordi disse betingelsene også inneholdt enheten kilogram var denne definisjonen ikke brukbar. Anvendelse. Kilogram, i dagligtale ofte bare kalt «kilo», er en av de mest brukte enhetene for måling av masse. Carl von Clausewitz. Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (født 1. juni 1780 i Preussen Tyskland, død 16. november 1831) var en general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk "Om krigen" ("Vom Kriege"), som beskjeftiger seg med krigsteori. Hans teorier omkring strategi, taktikk og filosofi har fått en betydelig innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt pensum ved militærakademier, og finner også anvendelse på andre områder, som organisasjonsteori og markedsføring. Bakgrunn og oppvekst. Clausewitz ble født i 1780 som den fjerde og yngste sønn i en lavere middelklassefamilie i Prøyssen. Hans bestefar, sønn av en luthersk pastor, hadde vært professor i teologi. Faren var tidligere løytnant i den prøyssiske hæren og hadde holdt en mindre post i det prøyssiske skattevesenet. Clausewitz vokste opp i Burg bei Magdeburg i middelklassens Preussen og ble innrullert i hæren som tolvåring. Han deltok i sine første kamper allerede som 13-åring, og deltok i mange slag mot revolusjonære styrker fra Frankrike. Clausewitz var blant annet med under beleiringen av Mainz, da den prøyssiske hæren invaderte Frankrike under den franske revolusjonen, og han tjenestegjorde senere i Napoleonskrigene mellom 1806 og 1815. Clausewitz gikk inn i Kriegsakademie i Berlin som på denne tiden også var kjent som det prøyssiske militærakademiet i 1801, i en alder av 21 år. Clausewitz var med under slaget ved Jena-Auerstedt den 14. oktober 1806, da Napoleon invaderte Preussen og skulle beseire den prøyssiske-saksiske armeen som var ledet av Karl Wilhelm Ferdinand, hertug av Braunschweig. Clausewitz ble tatt til fange i en alder av 26 år og han ble holdt fanget i Frankrike frem til 1808. Militærkarriere. Tilbake i Preussen etter å ha sluppet ut fra fangenskap, assisterte han i en reform av den prøyssiske hæren og staten. Han giftet seg senere med den sosialt fremtredende grevinnen Marie von Brühl, og han sosialiserte seg med Berlins litterære og intellektuelle elite. I motsetning til Preussens tvungne allianse til Napoleon, forlot han den prøyssiske hæren, og senere tjenestegjorde han i den russiske hæren fra 1812 til 1813 under den russiske kampanjen som blant annet inkluderer slaget ved Borodino. I tjeneste for det russiske riket, hjalp Clausewitz å forhandle frem konvensjonen av Tauroggen i 1812, noe som forberedte veien for en kommende koalisjon med Preussen, Russland og Storbritannia som til slutt beseiret Napoleon og hans allierte. Clausewitz ble en integrert del av den prøyssiske hæren igjen i 1815 og han ble snart utnevnt til stabssjef for Johann von Thielmann's III Corps. I den egenskap, tjente han i slaget ved Ligny og i slaget ved Wavre i 1815. Prøysserne ble slått ved slaget om Ligny, som ligger sør for Mont-Saint-Jean og landsbyen Waterloo. Hæren som slo dem ble personlig ledet av Napoleon. Det var Napoleons manglende evne til å faktisk ødelegge de prøyssiske styrkene som førte til hans eventuelle tap noen dager senere i slaget ved Waterloo, da den prøyssiske styrkene ankom på sin høyre flanke sent på ettermiddagen og sluttet seg til den anglo-nederlandske styrken som allerede trykket på Napoleons front. Clausewitz ble forfremmet til generalmajor i 1818 og utnevnt til direktør for Kriegsakademie i Berlin, hvor han tjenestegjorde frem til 1830. I det siste året, dukket utbruddet av flere revolusjoner i Europa frem og en krise i Polen førte snart en annen stor europeisk krig. Clausewitz ble utnevnt til sjef for den eneste hæren som Preussen var i stand til å mobilisere, som raskt ble sendt til den polske grensen. Han døde senere under et utbrudd av kolera i 1831. Hans enke var overlatt til å publisere hans filosofiske magnum opus om krigen posthumt, i 1832. Dette var en bok han hadde startet arbeidet på i 1816, men som han ikke hadde rukket å fullført. Selv om Clausewitz hadde deltatt i en rekke militære kampanjer, var han først og fremst en militær teoretiker. Han skrev en forsiktig, systematisk, filosofisk undersøkelse om krig i alle dens aspekter, slik han så på det som skjedde. Resultatet av hans observasjoner, ble hans aller viktigste verk, On War, Vestens fremste arbeid på filosofien om krigen. Clausewitz sitt arbeid blir fortsatt studert den dag i dag, noe som viser dens fortsatte relevans. Eksterne lenker. Clausewitz, Carl von Clausewitz, Carl von Clausewitz, Carl von Clausewitz, Carl von Fredrik Vilhelm I av Preussen. Fredrik Vilhelm I av Preussen (ty. "Friedrich Wilhelm"), av huset Hohenzollern (14. august 1688 – 31. mai 1740), ofte kjent som "Soldatkongen", regjerte som konge av Preussen fra 1713 til sin død i 1740. Hans far, Fredrik I av Preussen, var den første konge av Preussen. Fredrik Wilhelm konsentrerte seg om å bygge opp Preussens militære makt. Han sentraliserte og forbedret den prøyssiske staten, erstattet tvungen militærtjeneste for middelklassen med en årlig skatt, opprettet grunnskoler, og sørget for å rebefolke Østpreussen etter at befolkningen hadde blitt redusert som følge av pesten i 1709. Han levde spartansk for sin stand og likte best å være kledd i hæruniformen sin. I motsetning til faren og bestefaren hadde han ikke mye til overs for kultur og protesterte på penger som ikke gikk til hæren. I hans levetid fordoblet den prøyssiske hæren seg. Fredrik Wilhelm og hans kone Sophie Dorothea av Hannover hadde åtte overlevende barn. Anatomiske retningsbeskrivelser. Anatomiske retningsbeskrivelser har et eget vokabular. Poenget med dette vokabularet er at beskrivelser skal passe uansett hvilken stilling en person eller et dyr befinner seg i. Det finnes noen forskjeller mellom dyr og mennesker, men denne artikkelen vil ha fokus på beskrivelser for menneskets anatomi. For at det skal bli forståelig, tar alle retningsbeskrivelser utgangspunkt i en anatomisk utgangsstilling. Den "anatomiske utgangsstillingen" er en person som står oppreist, ser rett frem med hodet rett og føttene fremover og rettvinklet i forhold til kroppen. Armene skal være relativt tett til kroppen, med innsiden av hendene frem, og fingrene strukket ut. Det må bemerkes at dette ikke er den vanlige posisjonen for armene, ettersom en avslappet person ville rotere armene medialt, og latt innsiden av hendene ligge mot kroppen. En kropp i den anatomiske utgangsstillingen kan vi dele opp i tre ulike plan. Medianplanet deler kroppen i lengdeaksen, og skiller kroppen opp i to like halvdeler, venstre og høyre del av kroppen. Posisjoner nært medianplanet kaller vi "mediale", og posisjoner bort fra medianplanet kaller vi "laterale". Begrepet "bilateralt" vil si noe som ligger på begge sider av medianplanet. Frontal- eller koronarplanet går også gjennom kroppens lengdeakse, men står vannrett på medianplanet. Det deler forsiden av kroppen, eller "ventrum", fra baksiden av kroppen, eller "dorsum". Det som ligger mot forsiden av kroppen, sier vi ligger "ventralt". Det som ligger mot baksiden av kroppen, sier vi ligger "dorsalt". Vi kan også bruke begrepene "anterior" om det ventrale, og "posterior" om det dorsale (og henholdsvis også begrepene "anteriort" og "posteriort"). Disse er synonymer når man beskriver menneskets anatomi, men dette gjelder ikke nødvendigvis for beskrivelse av firbente dyr. Mens begrepene "anterior" og "posterior" henholdsvis kan oversettes med "fremme" og "bak", kan begrepene "ventral" og "dorsal" oversettes med "mot buken" og "mot ryggen". Det horisontale eller transverse planet ligger vannrett i forhold til de to andre planene, og går gjennom i nivå med navlen. Posisjoner over planet kaller vi "superior", og posisjoner under planet kaller vi "inferior". Vi kan også i de fleste tilfeller bruke "kranial" og "rostral" for "superior" og "kaudal" for "inferior". Men disse er ikke alltid synonymer, især ikke om man ser på firbente dyr. Mens ordene "superior" og "inferior" betyr henholdsvis over og under, betyr begrepene "kranialt" og "rostralt" henholdsvis "mot kraniet" og "mot nebbet (nesen)", og begrepet "kaudalt" betyr "mot halen". Plantarrefleks. I medisinen er Babinskirefleksen eller Babinskis tegn en refleks som kan identifisere sykdom i ryggmargen og hjernen (samlet; sentralnervesystemet). Det er mer korrekt å kalle det plantarrefleks, ettersom "Babinskis tegn" egentlig bare refererer til den patologiske formen. Metoder. En bedre måte å karakterisere responsen på er ganske enkelt å dele den inn etter stortåens bevegelse: oppadvendt eller nedadvendt. Dette skaper mindre forvirring når informasjon skal utveksles mellom ulike faggrupper, som i varierende grad har den nødvendige kunnskap til å evaluere og konkludere ut i fra undersøkelsesresultatet. Hos pasienter med en nedsatt hjernefunksjon, kan en mer kompleks refleksbevegelse observeres, en refleks som involverer løfting av hele beinet. Dette er en primærrefleks og tyder på alvorlig hjerneskade. Tolkning. En ekstensjonsrespons kan tyde på skade av pyramidebanen (den motoriske nervebane) i enten hjernen eller ryggmargen, altså sentralnervøs skade. Et slikt funn vil man ikke få ved periférnervøs skade. Det hender at en patologisk plantarrefleks er den første (og eneste) indikasjonen på en alvorlig sykdomsprosess. En tydelig unormal plantarrefleks krever som regel en grundig nevrologisk undersøkelse, inkludert CT- og MR-undersøkelse Athen. Athen eller Aten (gammelgresk Ἀθῆναι, "Athenai" og nygresk Αθήνα, "Athina") er hovedstaden i Hellas. Navnets etymologi er ikke kjent; en teori om at det kommer fra byens skytsgudinne Athene er ikke mulig å bevise, da gudinnen kan ha sitt navn fra byen der hennes kult sto sterkest. Det gammelgreske navnet er i flertallsform, et fenomen man finner i flere greske bynavn der byen har vokst frem fra flere mindre landsbyer. Byen er fødestedet for den vesterlandske kultur. Demokrati og moderne naturvitenskap har sin opprinnelse her. Byen har adskillige arkeologiske minner, og høyt over byen troner Akropolis. Dagens Athen er en storby på nesten 4 millioner mennesker. Sommer-OL ble arrangert i og utenfor byen sommeren 2004. Historie. De eldste spor av mennesker i Athen er fra neolittisk tid. I bronsealderen oppsto et mer organisert samfunn, en del av den mykenske palasskultur. Etter denne kulturens fall omkring 1200 f.Kr. fulgte den mørke tidsalder (ca. 1200 til 900 f.Kr.). Det er fra denne perioden en del spor etter aktivitet i Athen, men det ser ikke ut til å ha vært et samfunn som var organisert i noen særlig grad. Byen begynte å vokse rundt 900 f.Kr. Fram til omkring 640 f.Kr. var Athen et kongedømme med en aristokratisk styreform. Athenerne la under seg Attika i denne perioden. Mens alle greske bystater hadde kontroll over et område rundt selve byen, skiller Athen seg ut med et svært stort territorium. Under tyrannen Peisistratos begynte byen å markere seg som et sentrum for kunsthåndverk og arkitektur. I 510 f.Kr. fikk motstanderne av tyranniet hjelp fra Sparta til å endre styreformen. Det athenske demokratiet var et direktedemokrati med en rekke særegenheter. Siden 558 f.Kr. hadde perserne drevet en gradvis ekspansjon. Persiske styrker kom til det greske fastland i 490 f.Kr.. I løpet av krigen ble Athen beleiret, og måtte evakueres to ganger, men i 479 f.Kr. ble perserne slått ved Plataiai, og ga opp forsøket på å erobre Hellas. Athen hadde blitt den dominerende bystaten i Hellas, noe som skapte bekymring i Sparta. Krigene mellom dem endte til slutt med Athens nederlag, og da Filip II av Makedonia ekspanderte inn i Hellas, hadde ikke athenerne mulighet til å stå imot. Byen var i hans kontroll, og hans sønn, Aleksander den store, befestet denne kontrollen. Athen fortsatte å være en viktig by også i hellenistisk tid, men var ikke lenger en uavhengig stat. Byen ble ledende på kultur og utdannning, og de filosofiske skolene tiltrakk seg studenter fra store deler av den greske verden – og etter hvert også den romerske. Hellas ble innlemmet i Romerriket i 86 f.Kr.. Athen fikk enda mindre innflytelse politisk sett, men forble viktig som læresenter. Paulus reiste blant annet til Athen for å forkynne kristendommen, og Hellas ble blant de første områder i Romerriket som tok til seg den nye troen. Dette markerer begynnelsen på slutten for Athen som læresenter, men det var ikke før under keiser Justinian, i 529 at de ble stengt. Athen var i byzantinsk tid bare en provinsby. Mange av kunstverkene i byen ble flyttet til Konstantinopel, og den ble plyndret flere ganger uten å ha mulighet til å stå imot. Fra 1204 til 1458 kjempet byzantinerne mot franske og italienske riddere om kontroll over Athen og andre greske byer. Den franske La Roche-familien fikk tittelen "Hertug av Athen". I det 14. århundre hersket katalanske og sicilianske adelsmenn i Athen. Ottomanerne erobret Athen i 1458. De gjorde mye for å bevare de antikke bygningene i byen, men noen endringer ble gjort – Parthenon ble gjort om til moske. I det 17. århundre angrep venetianerne byen, og i 1687 ble Parthenon ødelagt da en kanonkule traff et ammunisjonslager i det gamle tempelet. Mye av det som sto igjen etter striden ble brukt som bygningsmateriale. Året etter satte tyrkerne byen i brann, og i 1778 bygde de en bymur av rester fra antikke monumenter. Greske opprørere erobret Athen i 1822, men tyrkerne tok den tilbake i 1826. De holdt den til 1833, da de måtte gi tapt for grekerne. Athen ble da hovedstad for Hellas. Byen var på det tidspunktet ikke så mye mer enn en husklynge nedenfor Akropolis, der bydelen Plaka ligger i dag. Da grensene for den nye greske staten ble fastsatt, lå alle de fire viktigste greske byene -Smyrna, Saloniki, Konstantinopel og Alexandria – utenfor. Nafplion ble utpekt til ny gresk hovedstad, men alt i 1833 ble denne funksjonen overført til Athen, begrunnet i byens storhetstid i antikken. Kong Otto I av Hellas tilkalte arkitekten Leo von Klentze hjemme fra Tyskland. Klentze formulerte i 1834 sitt renoveringsprogram slik: «Sporet etter en barbarisk tid, skrot og formløse ruiner skal her som overalt ellers i Hellas bort, og restene etter en ærerik fortid skal skinne i ny glans som faste støttepunkter for en ærerik samtid og fremtid.» Tidligere hadde lord Elgin tatt med seg Parthenon-frisen og andre kunstverk til London med godkjennelse fra de tyrkiske myndighetene. Det virker ikke som lokale grekere protesterte da, men men kort tid etter at den nye greske staten var opprettet, kom de første kravene om tilbakelevering, som fremdeles ikke har funnet sted. Beliggenhet og infrastruktur. Athen med forsteder har en befolkning på omkring 3,7 millioner, mer enn en tredjedel av landets befolkning. Byen vokste sterkt etter andre verdenskrig, særlig fram til ca. 1980. Dette har medført stor forurensing, et problem som i de senere år har ført til store investeringer i infrastruktur. Spesielt mye har blitt gjort etter 1996, da Athen ble tildelt de olympiske sommerlekene i 2004. Mye av midlene til dette har kommet fra EU. Forurensningen blir også forverret på grunn av klimaet, da temperaturfenomener fører til at utslipp blir liggende som et lokk over byen. Byen ligger på den sentrale sletten i Attika, som grenser til fire fjell: Egaleo i vest, Parnitha i nord, Penteli i nordøst og Ymittos i øst. Mot sydvest ligger Saroniabukta. Athen dekker nå hele sletten, og kan i liten grad vokse utover på grunn av disse naturlige grensene. Grunnen er steinete, og det er lite dyrkbar mark. Byens naturlige og historiske sentrum er Akropolis, og det er i dette området man også finner de eldste spor etter mennesker. Det moderne sentrum er Syntagmaplassen (Grunnlovsplassen), der parlamentet ligger. Havnebyen Pireus var opprinnelig en egen by, men har blitt innlemmet i stor-Athen. Turistattraksjoner. Athen var et turistmål allerede i antikken. Det er fortsatt de antikke monumentene som trekker mennesker; forurensningen og trafikkproblemene som plager byen gjør den ellers ikke til det ideelle reisemål. Mye har blitt gjort for å bedre på dette, blant annet en kraftig opprustning av området rundt Akropolis. Store deler av området er nå sperret for biltrafikk, noe som også gir litt bedre beskyttelse mot forvitring av marmoren. Akropolis med Parthenon, Erekhtheion og andre klassiske bygninger forblir det viktigste turistmålet. Rett utenfor inngangen ligger Areopagos, høyden der Folkedomstolen hadde sitt tilhold. Ved trappen opp til denne høyden står en bronseplate med utdrag fra Apostlenes gjerninger til minne om Paulus' forkynnelse i Athen. Nedenfor Akropolis ligger Athens agora, som var byens torg i antikken. Dette er i dag en arkeologisk utgravningsområde. På et høydedrag over agoraen ligger Hefaisteion, som regnes som verdens best bevarte doriske tempel. I nærheten av Syntagmaplassen ligger Kallimarmaro stadion. Denne idrettsarenaen er fra antikken, og er svært grundig rekonstruert med tribuner i marmor etter de originale målene. Det er plass til omkring 60 000 tilskuere. Den har en annen form enn den man er vant til fra moderne anlegg – langsidene er betrakelig lengre i forhold til kortsidene. Den ble brukt som hovedarena i de første moderne olympiske leker i 1896, men er i dag ikke egnet fordi utøverne ikke er vant til de krappe svingene. Den ble i sommer-OL 2004 derfor bare brukt til avslutningen av maratonøvelsen. Det fremste museet i Athen er Det nasjonale arkeologiske museum. Her finner man verdens største samling av antikk gresk kunst. Andre populære museer er Benakimuseet og museet for kykladisk kunst. Gatebilde fra bydelen Plaka i Athen Utenom de antikke levninger er Plaka den mest populære bydelen. Her finner man Athens berømte loppemarked, og et mylder av småbutikker i de trange gatene. Mange av gatene er stengt for biltrafikk. Bydelen Psirri er populære for sine mange utesteder. En ny attraksjon i Athen er arenaene etter sommer-OL 2004. Infrastruktur. Athen har lenge hatt et metrosystem, med en linje fra byen til Pireus. Metroen har blitt sterkt opprustet og har fått en to nye linjer i forbindelse med OL. Som i andre antikke byer har dette vært et vanskelig og kostbart arbeid, da man hele tiden støter på levninger av antikke bygninger. En av linjene er forlenget til flyplassen. I tillegg til metro er det både buss og trikk. Eleftherios Venizelos internasjonale lufthavn åpnet for trafikk i mars 2001. Denne erstatter den gamle Ellinikon lufthavn. Det går motorveier nordover mot Thessaloniki og vestover mot Korinth. Sistnevnte fortsetter videre både til Tripoli og Patras. Lokalstyre. Stor-Athen er delt inn i 54 kommuner, hvorav den største er "Dimos Athinaion", med knapt 1 million innbyggere. Den nest største er havnebyen Pireus. Hver av kommunene har en valgt rådsforsamling og en borgermester. Ringenes herre. "Ringenes herre" er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954-55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok "Hobbiten". Den første norske oversettelsen ("Krigen om ringen") ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, "Ringdrotten" (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris. Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: "Ringens brorskap" (bok I og II), "To tårn" (bok III og IV), og "Atter en konge" (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter. Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte "Ringenes herre" som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre. "Ringenes Herre" bygger videre på det grunnlaget Tolkien la i og med barneboken "Hobbiten". Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (NN. Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden. For detaljert handlingsreferat, se "Ringens brorskap, To tårn" og "Atter en konge". "Ringenes herre" begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, samt keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av "Hobbiten", og bygger på bakgrunnsinformasjon fra "Silmarillion". Hobbitene blir involvert i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gjenopprette hans fulle potensial. Ringenes herre-filmtrilogien. I 1998 begynte regissør Peter Jackson å lage en film av "Ringenes herre", med Miramax Films som produksjonsselskap. Miramax ville i begynnelsen lage to filmer, men da de bestemte seg for å bare lage en, ville ikke Jackson godkjenne det, og fikk en avtale om at om han fant et annet filmselskap som ville støtte dem, skulle han få filmrettighetene kostnadsfritt. Han viste det til New Line Cinema, og de ville ikke bare lage to filmer, men tre – en for hver del av boka. De tre filmene ble filmet samtidig. "Ringens brorskap" hadde premiere 19. desember 2001, "To tårn" hadde premiere 18. desember 2002, og "Atter en konge" hadde premiere 17. desember 2003. "Ringens brorskap", "To tårn" og "Atter en konge" ble henholdsvis belønnet med fire, to og elleve Oscar-statuetter. Samtlige filmer vant Hugo-prisen. Ringenes herre-filmene er også utgitt i spesialutgaver på DVD, der mange av de bortklippede scenene er tatt med i filmen igjen. DVD-ene inneholder også veldig mye annet ekstramateriell. Bivirkning. En bivirkning er en sideeffekt en kan få av et legemiddel eller annen behandling. De fleste bivirkninger er uønskede. Når en lege vurderer om en pasient skal få et preparat, må han alltid ta bivirkningene med i betraktning. Hvis bivirkningene er verre enn plagen som skal behandles må man kanskje vurdere andre legemidler eller å ikke ta noen i det hele tatt. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor man må ta andre tunge medikamenter for å bli kvitt bivirkningene. Dersom plagen medikamentet taes for er alvorlig og bivirkningene er mindre alvorlige, kan det være aktuelt å ta medikamentet selv om man vet at det vil oppstå bivirkninger. Nye legemidler. Det vil ofte ta tid før man har oversikt over bivirkningene for et nytt legemiddel. Derfor beskrives ofte nye preperat ved lav bivirkningsprofil. Ofte forsvinner relativt nye perperater fra markedet fordi det oppdages alvorlige, eventuelt livstruende bivirkninger. Gamle legemidler har ofte en lang liste med kjente sjeldne bivirkninger. For pasienter med sammensatte plager kan det være ønskelig å utnytte bivirkninger. En pasient med senil forvirring, søvnvansker og kvalme kan få behandlet alt med et mildt nevroleptika med søvnighet som bivirkning, i stedet for å bruke flere preperater. Interaksjoner. En spesiell gruppe bivirkninger kalles interaksjoner. Dette er bivirkninger som ikke oppstår ved at ett enkelt preperat gis, men når to eller flere preperater gis til samme pasient. Dette kan ha sammenheng med at ett preperat påvirker nedbrytningen av et annet legemiddel så konsentrasjoner blir større eller mindre enn normalt. Når det oppstår nye, ukjente bivirkninger skal leger melde dette til Bivirkningsnemnda. Slike meldinger kan resultere i at bivirkningen blir beskrevet i legemiddelets Felleskatalogtekst. K. right K, k er den ellevte bokstaven i det latinske alfabetet. Uttales «kå» på norsk. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller konsonanter. Kaffeplanter. Kaffeplanten (vanligvis "Coffea arabica") er en busk eller et tre hvis frukt gir oss kaffe. Treet har eviggrønne, tynne, skinnende mørkegrønne blader som sitter parvis. Barken er grågrønn og veden er hard og lys kremfarget. Som tre kan den bli mer enn 10 m høy om den får vokse fritt, men på plantasjene blir den gjerne trimmet til en høyde på omkring 2-4 m. Planten som sådan kan bli nærmere 60 år gammel og har et dyptgående rotsystem. Den vokser ca. 50 cm i året og blomstrer først når den er tre til fire år gammel. Kaffeplanter trives best i temperaturer omkring 25 oC (min/max 16-28 oC om den skal blomstre) og i gode lysforhold uten direkte sollys. De trenger jevn fuktighet, og må ikke tørke ut, og trives i fuktig luft uten for mye kalk i jordsmonnet. Kaffeplanter. Det finnes fire forskjellige kaffeplanter, Arabica ("Coffea arabica"), Robusta ("Coffea canephora" eller "Coffea robusta"), Liberica ("Coffea liberica") og Excelsa ("Coffea dewevrei"). Arabica (Arabia) utgjør ca. 70 % av produksjonen, mens Robusta (Afrika) står for mesteparten av det resterende. Liberica og Excelsa utgjør kun en svært liten del av produksjonen, der Liberica (dyrkes i Malaysia og i Vest-Afrika) utgjør mesteparten. Kaffebønner. Det er i de røde steinfruktene, som også kalles bær, vi finner de frøene vi vanligvis kaller kaffebønner. Bønnene ligger som regel parvis i hver frukt, og inneholder det aktive elementet koffein, teobromin og teophyllin (metyllxanthin alkaloider). Det er først ved risting av bønnene at den egentlig kaffearomaen vekkes til live. Det ferdige produktet er en drikk som kalles kaffe. Bønner fra kaffeplanter som vokser i høyere områder anses for å gi kaffe av bedre kvalitet. Plantens historie. Kaffeplanten ("Coffea arabica") kommer trolig fra høylandet (omkr. 1500 moh.) i provinsen Kaffa i sydvesten av Etiopia, der den til å begynne med ble brukt som mat. Kaffebønnene ble tygget som et stimuli, noe både Bibelen og Koranen bekrefter. I det gamle Arabia, for ca. 1 500 år siden, brukte man også kaffebønnene som krydder. Fra Arabia og Jemen spredde planten seg til Kenya og østover til Java og resten av Indonesia. Fra Java ble det eksportert en plante til Amsterdam i Nederland, som ble kultivert og spredd til den såkalte «nye verden», Surinam i 1718 og Brasil i 1727. Beplantningen av kaffeplanter rundt Rio de Janeiro i 1780 markerer i så måte starten på Brasils massive dominans i kaffemarkedet siden. Planten som kom til Amsterdam ga imidlertid opphav til utplanting i en rekke andre land, bl.a. på Hawaii og de karibiske øyene, og på Filippinene. Som drikk ble kaffe populær først for ca. 500 år siden. Da lå sentereret for kaffeproduksjon i området rundt byen Mokka (ref. "mokkakaffe", "caffe mocha") i Jemen. Derfra ble drikken eksportert til Egypt i ca. 1510, til Tyrkia i ca. 1550, til Italia i ca. 1616 og så til England i ca. 1650, og det var i dette landet de første kaffehusene så dagens lys. Kaffehusene ble raskt viktige politiske arenaer, der politikere og byråkrater tilbragte mye tid. Denne trenden spredde seg raskt til resten av Europa og Amerika. Når så kaffeproduksjonen sviktet på grunn av uår, ble kaffehuseierne desperate. Dette dannet i sin tur grunnlaget for dannelsen av de mange tehusene som etter hvert dukket opp. En kaffeplantasje er det sted hvor det produseres kaffe fra kaffeplanten. Det er vanlig å finne slike plantasjer for det meste i fattigere varme land, spesielt afrikanske, sør-amerikanske og søraseatiske. De skjulte ord. En svensk utgave av boken "De skjulte ord" ("Kalimát-i-Maknúnih" – کلمات مکنونه) er en hellig tekst innen bahá'í, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1857–58 på bakgrunn av åpenbaringer han skal ha hatt. Teksten består av 71 vers på arabisk og 82 vers på persisk. Den fremstår som en henvendelse fra Gud til menneskene, og regnes for å være den av Bahá'u'lláhs tekster som i størst grad retter seg mot alle mennesker uavhengig av religiøs tilhørighet. Boken sies å være både «de etiske kjernepunktene» i Bahá'u'lláhs budskap og å ha en inderlig og konsentrert form, med poetiske uttrykk. Tekstene skal ha blitt til under Bahá'u'lláhs eksil i Bagdad, og det er vanlig å skildre profeten mens han «vandrer langs Tigris' bredder» og mottar åpenbaringene. Det internasjonale pengefondet. Det internasjonale pengefondet eller Det internasjonale valutafondet (engelsk: "International Monetary Fund (IMF))" er en organisasjon med 187 medlemsland som jobber for å fremme internasjonalt pengesamarbeid, ordnede valutaforhold, stabil økonomisk vekst, høy sysselsetting, samt å yte finansiell bistand til fattige land. Pr. 31. desember 2003 hadde organisasjonen et samlet utlån på 107 milliarder amerikanske dollar. IMF oppstod i juni 1944 under Bretton Woods-konferansen, og i desember 1945 signerte de 29 første landene vedtektene, for å få orden på verdensøkonomien etter andre verdenskrig. IMF sine vedtekter i dag er de samme som de som ble formulert i 1944. Den britiske økonomen John Maynard Keynes og Harry Dexter White fra det amerikanske finansdepartementet regnes som de viktigste arkitektene bak organisasjonen. I de senere årene har IMF blitt sterkt kritisert av anti-globaliseringsbevegelsen for å presse et markedsliberalistisk system på landene de støtter med økonomiske midler. Kritikken har gått på at Pengefondet krever effektivisering, omstrukturering og privatisering av offentlig sektor. Lederskap. En uskreven regel sier at lederen for IMF skal være fra Europa, og at lederen for Verdensbanken skal være fra USA. Mange utviklingsland er imidlertid lite tilfreds med at sjefsjobbene i to av verdens mektigste organisasjoner fordeles i henhold til en «gentleman’s agreement» fra slutten av andre verdenskrig. Blant annet Brasil har tatt til orde for at kandidatenes kvalifikasjoner, og ikke deres nasjonalitet, må være det avgjørende når den neste IMF-sjefen skal utpekes. Nåværende administrerende direktør er Christine Lagarde. Hennes forgjenger var Dominique Strauss-Kahn. Alle medlemsland er representert under hovedmøter, hvor konsensusprinsippet etterstrebes. Under avstemninger, tildeles landene stemmervekter basert på landets innskudd til fondet. I saker om organisering og drift av IMF kreves det kvalifisert flertall som på grunn av USA sin stemmevekt innebærer at USA ved å stemme i mot i praksis har veto. Eksterne lenker. Internasjonale pengefondet L. L er den 12. bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører gruppen vi kaller konsonanter. Herk-de-Stad. Herk-de-Stad (fransk:Herck-la-Ville) er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Heusden-Zolder. Det historiske slottet Vogelsanck i Zolder, bygget på 1300-tallet Heusden-Zolder er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Heusden-Zolder er resultatet av to sammenslåtte kommuner, Heusden og Zolder som ble slått sammen 1. januar 1977. Heusden består av områdene Heusden sentrum, Berkenbos og Eversel. Zolder består av Zolder sentrum, Boekt, Viversel, Bolderberg og Lindeman. Heusden-Zolder har om lag 2000 immigranter fra ulike deler av verden, mange av de kom opprinnelig som gjestearbeidere for å arbeide i kullgruvene på 1960-tallet. Etter at kullgruvene ble lagt ned valgte de fleste å forbli i kommunen. Leopoldsburg. Leopoldsburg er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Bønn. Bønn er en religiøs praktisering hvor den troende søker kommunikasjon med en eller flere guddommer, bønn praktiseres i de fleste store religioner. Bønn er ofte formulert, men kan være ordløs (meditativ kontemplasjon), kan utføres i ensomhet eller sammen med andre for eksempel i gudstjenesten. Bønn kan også synges eller nynnes og har vært praktisert av religiøse mennesker i flere tusen år. Bønnen har ulike formål, for eksempel takksigelse, lovprisning, tilbedelse, klage, ønske eller forbønn. Ulike religioner og tradisjoner har utformet bønnen på mange måter. I noen religioner finnes obligatoriske bønner som skal fremsies flere ganger om dagen og den troende skal bevege kroppen i et bestemt mønster. I to religioner vender den troende seg i bønnen mot et tilbedelsespunkt: bahá'íer mot Qiblih og muslimer mot Mekka. Det kan være ritualer forbundet med bønn. Andre bønner er inngitt spesielle krafter og betydning. Den kristne bønnen. Bønn har til alle tider funnet sted i kristendommen. Fundamentet for den kristnes bønn utspringer fra troen på en personlig Gud, som elsker mennesket og ønsker å kommunisere med det for at den troende skal få daglig veiledning og oppleve åndelig utvikling og vekst. I kristen sammenheng blir bønn betraktet som en toveis kommunikasjon med Gud. Det er bare Gud den troende skal henvende seg til i bønn (2. Mosebok 20:3-5) Jesu lære om bønn. Jesu lære om bønn finnes særlig i Matt 6,5-15 og Luk 11,1-13, hvor han understreker at bønnen er et personlig anliggende mellom den troende og Gud. Den skal ikke bli sett av andre mennesker. Den som skal be oppmuntres derfor til å gå inn i sitt lønnkammer og lukke sin dør for å be. Om Jesus står det ofte at han trakk seg tilbake for å be. Her bes det ofte med tungetale i tillegg til "normale" bønneemner. De aller fleste kristen-karismatiske menigheter har så stor tro på bønn at de har egne sider på internett, der folk kan anonymt legge igjen sine bønneemner, som igjen blir bedt for av menigheten. Amerikas historie. Amerikas historie refererer til de to amerikanske kontinentenes historie. Disse var opprinnelig bebodd av indianske urfolk, men ble kolonisert av vestlige sjøfarere fra slutten av 1400-tallet. Amerikas historie begynte ved at mennesker fra de nordlige delene av Asia vandret over Beringstredet i flere omganger fra ca 50 000 til ca 12 000 år siden. De første innvandrerne var jegere-samlere, men for ca 8 000 år siden ble de første faste bosettingene med jordbruk etablert. I Nord-, Sentral- og store deler av Sør-Amerika ble mais snart den viktigste kulturplanten, sammen med squash og bønner. I de kalde høylandsområdene rundt Andesfjellene var poteter en egnet kulturplante. Lummen. Lummen er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Samiske språk. Samiske språk er en uralsk språkgruppe som brer seg utover det nordlige Skandinavia (Norge og Sverige), nordlige Finland og på Kolahalvøya i Russland. Det er registrert at mellom 20 000 og 30 000 samer snakker de ulike samiske språka. De mest brukte samiske språka i dag er nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Antall samer beregnes til å utgjøre i overkant av 100 000 mennesker. Av disse benytter bare ca. 15 % et samisk skriftspråk, og man regner med at kun 30 % kan snakke et samisk språk. De språka som brukes skriftlig i størst grad er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. I tillegg arbeides det for å ivareta de øvrige samiske språka, også i form av skriftspråk. Historien forteller om et intensivt arbeid om å redde de samiske språka og skriftspråka. Nordsamisk har ikke vært truet på lik linje som de øvrige samiske språk, men gjennom en hard kamp om revitalisering av språk har det i dag lyktes å ta vare på de to samiske minoritetsspråka lule- og sørsamisk for bruk i hverdagen, og gjennom språklov der myndighetene har deltatt for en aktiv revitalisering, også på skole m.v. Underinndeling. 1. Sørsamisk, 2. Umesamisk, 3. Pitesamisk, 4. Lulesamisk, 5. Nordsamisk, 6. Skoltesamisk, 7. Inarisamisk, 8. Kildinsamisk, 9. Tersamisk Østsamiske språk Vestsamiske språk Nabospråk (f.eks. sørsamisk og umesamisk) er som regel gjensidig forståelige. Forskjellen mellom samiske språk med et annet språk mellom seg (f.eks. sørsamisk og pitesamisk) er større, og er ofte sammenlignet med forskjellen mellom norsk og islandsk. Forskjellen mellom sørsamisk og nordsamisk er imidlertid sammenliknbar med forskjellen mellom norsk og nederlandsk. Man kan derfor si at de samiske språkene danner et dialektkontinuum, selv om mange av språkene er helt uforståelige for hverandre. Historie. I den historiske lingvistikken har nyere forskning avdekket et stort substrat-leksikon for samiske språk. Dette leksikonet har opprinnelse i det utdødde paleoeuropeiske urspråket, som ut fra lingvistiske dateringer ble brukt av samenes forfedre helt til jernalderen eller så sent som år 500 e.Kr. Det er blitt påvist at substratum konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikk-områder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. I substratum-leksikonet er det for eksempel flere ganger så mange ord for jakt og fiske som tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk, samt en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Det er ingen som vet om dette språket var beslektet med uralsk, men så langt er det ingenting som tyder på dette. Det er derfor gode grunner til å tro at det har vært en betydelig grad av kulturell kontinuitet mellom det tidligste jeger- og fangstfolket og de moderne samene. Fra ursamisk til moderne samisk. Den ursamiske perioden, eller perioden da det er mulig å skille mellom på den ene sida et urfinsk og den andre sida et ursamisk språk, starta med mer intensiv kontakt med baltiske og etter hvert germanske språk i den sørlige delen av språkområdet. Det fins også noen baltiske lånord i mordvinsk, men hovedtyngden av kontakten kom i vest. I den gammelsamiske perioden splitta de samiske språka seg opp i de språka vi kjenner i dag. De eldste skriftlige kildene. Den eldste språklige kilden for samisk er fra 1597, da en engelsk sjømann, Stephen Borroughs, skrev ei liste på 95 samiske ord på Kolahalvøya. Moderne samisk regnes som perioden fra det litt tilfeldige årstallet 1619, da de første bøkene på samisk ble utgitt. Det dreide seg om ei ABC-bok og ei messebok som ble trykt i Sverige, og var skrevet på sørsamisk. Språkforma som ble brukt i disse bøkene skiller seg relativt lite fra moderne sørsamisk. Den lille katekismen kom i 1633, og var skrevet på samme språk. Ei ABC-bok fra 1638 ble skrevet på et nordligere språk, lulesamisk. I 1648 kom Johannes Tornæus' Manuale lapponicum ut, et bestillingsverk fra den svenske staten. Kirkas språkpolitikk på 1700- og 1800-tallet. På 1700- og 1800-tallet var det samemisjon og statskirker som publiserte tekst på samisk. Selv om bruken av samisk varierte fra tiår til tiår, var en sentral del av politikken i flere perioder at det var viktigere å forkynne det kristne budskapet på et språk som samane forsto, enn det var å lære hovedspråka i landa samene var bosatt i. Det sørlige skriftspråket i Sverige (som var basert på pite- og umesamisk) ble brukt til å publisere en katekisme, ei ABC-bok, ei håndbok, salmebok, Det nye testamentet (1755) og Bibelen (1811), skolebøker og en kalender. I Norge publiserte Knud Leem og J. A. Stockfleth ordbøker og grammatikker, men det var først med J.A. Friis sin Bibeloversettelse fra slutten av 1800-tallet at det oppsto et skriftspråk som var i bruk blant samer flest (det er faktisk i bruk den dag i dag, i tidsskriftet Nuorttanaste). Statlig politikk i assimileringsperioden. Statenes politikk før 1900-tallet var mer prega av en svak stat enn av en tolerant politikk. Fra og med moderniseringa av samfunnet, og overgangen til pengeøkonomi, gjennomførte statene også en assimileringspolitikk, der forbud mot bruk av samisk i skoleundervisning og å snakke samisk på skole eller skoleinternater var en sentral del fra 1898 og frem til 1967. Det samiske språket fortsatte å fungere som språk i religiøse sammenhenger. Flere samiske rettskrivninger ble innført i løpet av 1900-tallet (f. eks. Ravila-Itkonen-rettskrivninga i Finland på 1930-tallet og Bergsland-Ruong-rettskrivninga i Norge og Sverige i 1948, men på grunn av de statlige politikkene ble disse ortografiene svært lite brukt. Først de siste tiåra har dette bildet endra seg. Først i 1975 ble den norske loven for grunnskolen endret slik at alle barn som bor i samiske områder fikk rett til opplæring i samisk. Norge. Kultur- og kirkedepartementet har sendt forslag til endring i Samelovens kapittel 3 på høring. Dagens bestemmelse i loven er: «Med forvaltningsområdet for samisk språk menes kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana, Kåfjord». Departementet foreslår en endring der loven ikke lenger fastslår hvilke kommuner som utgjør området for samisk språk, men at Kongen i stedet gis myndighet til å avgjøre hvilke kommuner som skal komme inn under forvaltningsområdet. Bakgrunnen er at Sametingsrådet i mai 2002 spurte seks kommuner om de ønsket å omfattes av Samelovens språkregler. Det foregår fortsatt utredninger og drøftelser i de øvrige tre kommunene: Skånland, Evenes og Tjeldsund. I 2007 ble det innført at landets 7.-klassinger skal lære seg å gjenkjenne og uttale de elleve særsamiske bokstavene i det nordsamiske alfabetet. «Samisk og norsk er likeverdige språk, jf. sameloven kap. 3. Innenfor forvaltingsområdet for samisk språk... er samisk og norsk likestilte språk.» Samisk er offisielt språk kun i forvaltningsområdet for samisk språk; ikke nasjonalt. Sverige. Fra år 2000 er samisk et offisielt minoritetsspråk i Sverige. Samisktalende har dermed rett til å nytte sitt språk i kontakt med myndigheter og domstoler. Barne- og eldreomsorg skal også tilbys på samisk innenfor det som heter "Förvaltningsområdet för samiska". Forvaltningsområdet omfatter følgende kommuner (per 2010): Arjeplog, Arvidsjaur, Berg, Gällivare, Härjedalen, Jokkmokk, Kiruna, Lycksele, Malå, Sorsele, Storuman, Strömsund, Umeå, Vilhelmina, Åre, Älvdalen og Östersund. Finland. Ifølge det finske sametingets statistikk fra 2007, finnes det i Finland ca 1770 personer som har nordsamisk som morsmål, ca 300 som har enaresamisk som morsmål og ca 360 som har skoltesamisk som morsmål. Det samiske området i Finland omfatter kommunene Enontekis, Utsjok, Enare og den nordlige delen av Sodankylä. Nordsamisk har status som offisielt språk i alle disse kommunene, og i tillegg har enare- og skoltesamisk offisiell status i Enare kommune. Russland. Kildinsamisk er et av de «26 nordlige språkene» i Russland, og det blir undervist i kildinsamisk i Lovozero rayon i Murmansk fylke. Nordisk råd. Samisk har ingen formell status i Nordisk råd, men rådet publiserer likevel en del av informasjonsmateriellet sitt på nordsamisk. Typologiske særdrag. Uralske språk er typisk agglutinerende språk, der bøyningsendelser og andre endelser settes etter ordroten. Substantivene har ikke genus (kjønn), men bøyes etter ordstamme (stammebøyning). De fleste uralske språkene er SOV-språk, men noen samiske språk har utviklet seg til SVO-språk. Postposisjoner er vanligere enn preposisjoner. Samiske språk er uralske språk som har utviklet seg langt vekk fra opphavet, men har fortsatt umiskjennelige uralske særdrag. Nieuwerkerken. Nieuwerkerken er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Nieuwerkerken har en befolkning bestående av 6 606 beboere (per januar 2006). Det totale området består av 22 46 km² som gir en befolkningstetthet på 294 innbyggere per km². Området består av fire landsbyer: Binderveld, Wijer, Kozen og Nieuwerkerken. Den nåværende ordføreren er Benny Bamps (CD&V – Kristendemokratene). Museum. Et museum er en institusjon som samler, bevarer, forsker på og stiller ut kunstverk eller andre gjenstander som har vitenskapelig, naturhistorisk eller kulturhistorisk interesse. Museer spesialiserer seg vanligvis innenfor ett eller flere fagfelt, og har fagfolk med stor interesse for, eller med spesialutdanning innenfor disse fagfeltene. International Council of Museums (ICOM) vedtok denne definisjonen på sin generalforsamling i København i 1974: "Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materielle vitnesbyrd om mennesker og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøyemed". Museumstyper. Moderne museer begrenser vanligvis virksomheten til visse temaer, og de fleste kan plasseres i en eller flere av kategoriene: museer for kunst, kunsthåndverk, arkeologi, etnografi, etnologi, historie, kulturhistorie, naturvitenskap, teknikk eller naturhistorie. Innenfor disse kategoriene kan museer spesialisere seg videre, eksempelvis museer for moderne kunst, luftfart, industri, landbruk eller geologi. I Norge er det i tillegg blant annet vegmuseum, forsvarsmuseum, marinemuseum, kystkulturmuseum, fotomuseum, fjellmuseum, oljemuseum, bremuseer, og museer som belyser kjente menneskers liv og virke. Enkelte bygninger med status som kulturminner drives også som museum, f.eks. Eidsvollsbygningen. Mange byer og mindre steder har egne lokalsamlinger og by- eller bygdemuseer. Et nyere fenomen er de mer spesialiserte formidlingssentre, hvor formidling er hovedsaken, og hvor det ikke nødvendigvis finnes samlinger eller drives forskning. Utstillingene på formidlingssentrene er ofte preget av å være mer brukervennlige og interaktive, og multimedia anvendes i større grad enn ved museene. Friluftsmuseer. Friluftsmuseer er en egen kategori blant kulturhistoriske museer. Som navnet sier, viser de utstillinger under åpen himmel, ofte på vidstrakte arealer. De fleste stiller ut bygninger som er tilflyttet og gjenreist etter demontering på opphavsstedet. Moderne friluftsmuseer forsøker å gjenskape totalbilder av fortidige situasjoner, med hele bygningsgrupper og tilhørende innretninger, og om mulig slik at landskap og vegetasjon tilsvarer det som fantes på opphavsstedet i den aktuelle perioden. Verdens første friluftsmuseum var kong Oscar IIs samlinger på Bygdøy Kongsgård ved Oslo, anlagt i 1881. I 1891 åpnet den svenske museumspioneren Artur Hazelius sitt friluftsmuseum Skansen i Stockholm, og dette ble forbildet for alle senere friluftsmuseer i Nord- og Øst-Europa, og etterhvert i andre deler av verden. Også Norsk Folkemuseum i Oslo og den lange rekken av senere norske friluftsmuseer er anlagt med Skansen og det tilhørende Nordiska museet som forbilder. De første friluftsmuseene oppsto i regioner med trebebyggelse, ettersom trebygninger lar seg demontere, flytte og gjenreise uten alt for stort tap av autentisitet. En moderne variant av friluftsmuseet er økomuseet, som oppsto i Frankrike. Kystkultursenter. Kommuner langs kysten av Norge er i ferd med å bygge museer og restaurere bebyggelse som viser gammel sjøfartstradisjon. Historikk. Selve ordet "museum" er lånt fra latin, og opprinnelig fra gresk "museion", et sted eller et tempel viet til musene, som i gresk mytologi var beskyttere av kunst og vitenskap. Oldtidens mest berømte museion lå i Alexandria i Egypt. De første museene sprang ut av fyrstelige privatsamlinger av sjeldne, eksotiske eller merkverdige gjenstander, både naturlige og menneskeskapte, i såkalte "raritetskabinetter". Benevnelsen museum ble tatt i bruk på 1600-tallet. Det første moderne, offentlige museet var British Museum som ble grunnlagt i London i 1753. I Norge ble Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo opprettet i 1810. Bergens Museum åpnet i 1825 med både natur- og kulturhistoriske gjenstander. Arendals Museum ble grunnlagt i 1832, og var fra begynnelsen av både museum og bibliotek. Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet åpnet i Oslo i henholdsvis 1837 og 1876. Det Hanseatiske Museum i Bergen åpnet 1872. Norsk Folkemuseum på Bygdøy ble stiftet i 1894 som det første landsdekkende kulturhistoriske museum som også skulle drive friluftsmuseum. De Sandvigske Samlinger på Lillehammer åpnet i 1904, i samme tradisjon som Norsk Folkemuseum. Organisering og drift. Museer kan være organisert på mange måter. De kan være eid av foreninger eller museumslag, de kan være statlige eller kommunale, eller de kan være selveiende stiftelser. Svært få museer har egeninntekter som kan dekke driften, og de fleste er derfor hovedsakelig finansiert med offentlige tilskudd. Vitenskapelige medarbeidere ved norske museer kalles vanligvis konservatorer, ved kunstmuseene også kuratorer. Museene har i tillegg spesialister på mange felter, som dokumentasjon, magasinforvaltning, konservering, utstillingsdesign, museumspedagogikk og en rekke andre spesialfelter. Utstillinger og samlinger. Museer anskaffer gjenstander til samlingene ved kjøp eller gaver, de arkeologiske museene ved utgravninger, og de naturhistoriske museene også gjennom ekspedisjoner og feltarbeid. Kunst- og kulturhistoriske museer har sjelden økonomi til dyre innkjøp og er hovedsakelig henvist til å motta gaver eller finne sponsormidler. De fleste museer har permanente utstillinger (basisutstillinger) på sine kjerneområder, men også temporære utstillinger av kortere varighet om spesielle temaer. Ofte kan de vise innlånte utstillinger produsert ved andre museer, og vandreutstillinger som vises på flere museer er vanlige. Museer samarbeider ofte om utstillingsproduksjon, og de fleste er avhengige av å låne inn gjenstander fra andre museer for å supplere sine egne samlinger. Mange museer tar inngangspenger av sine besøkende, vanligvis differensiert etter alder og betalingsevne. Tendensen i mange land går i retning av gratis adgang. Litteratur. Shetelig, Haakon (1944): Norsk museeer historie. Festskrift til Thor B. Kielland på 50-årsdagen 9.12.1944, Oslo Alfabetisk liste over norske TV-programmer. Alfabetisk liste over norske TV-programmer er en alfabetisk liste over norske TV-programmer og TV-serier med diverse tilleggsinformasjon. Se også. norske TV-programmer alfabetisk alfabetisk alfabetisk tv-programmer på 1950-tallet tv-programmer på 1960-tallet tv-programmer på 1970-tallet tv-programmer på 1980-tallet tv-programmer på 1990-tallet tv-programmer på 2000-tallet Christiaan Huygens. Christiaan Huygens (født 14. april 1629 i Den Haag, død samme sted 8. juli 1695) var en nederlandsk matematiker og fysiker. Huygens var den første som publiserte et verk om sannsynlighetsteori, og blir vanligvis forbundet med den vitenskapelige revolusjonen. Biografi. Huygens kom fra en velstående familie. Hans far, Constantijn Huygens, var diplomat og dikter. Frem til han var femten år gammel fikk han privatundervisning hjemme, og han fikk blant annet noe hjelp av en av den tidens beste matematikere, René Descartes som han møtte via faren. Descartes fikk stor betydning for ham når det gjaldt matematikken. Christiaan Huygens studerte jus og matematikk ved universitetet i Leiden fra 1645 til 1647. Etter dette fortsatte han studiet ved "College van Oranje" i Breda. I 1649 var Huygens underveis til Sverige for å besøke Descartes, men kom ikke lengre enn til Danmark på grunn av dårlig vær. Takket være at hans far hadde kontakt med Marin Mersenne, en annen matematiker, fikk Huygens interesse for problemer som for eksempel formen til et tau som er hengt opp i begge ender. I 1651 og 1654 publiserte han sine første verker, disse handlet om matematiske problemer. Etterhvert gikk hans interesse mer til astronomi og sannsynlighetsregning. Sammen med raadspensionaris Johan de Witt spiller Huygens en viktig rolle innen forsikringsmatematikken. Best kjent er Huygens for sine teorier rundt lys, han mente at det var bygget opp av bølger, mens Isaac Newton mente at lys var bygget opp av partikler (se: Bølge-partikkel dualiteten). I 1655 oppdaget han månen Titan, Saturns største måne, og han var den første som beskrev oppbygningen av Saturns ringer. Han undersøkte også kjeglesnitt og gjorde forberedende arbeider i retning av differensial- og integralregning. Huygens undersøkte hvordan tid kan måles nøyaktig, han fikk interesse for dette via astronomien som krever nøyaktige tidsmålinger. Han undersøkte da pendelbevegelsen og fikk i 1656 patent på det første pendeluret. I verket "Horologium Oscillatorium sive de motu pendulorum" (1673) beskriver han teorien bak pendelbevegelsen. Christiaan Huygens oppfant også 31-tonersfordelingen som et alternativ til den tempererte stemmingen som han mente ikke holdt mål. 31-tonersfordelingen har 31 toner per oktav isteden for de vanlige 12 halve tonene. Teylers museum i Haarlem har et 31-toners orgel som er bygget etter denne stemmemåten. Kuriosa. I vår tid er ESAs romsonde Huygens oppkalt etter ham. Romsonden landet i området Xanadu Regio på Titan 14. januar 2005. I tillegg var han nest siste person på den nederlandske 25 Gulden-seddelen. Höganäs. Höganäs er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Höganäs kommune og i 2005 hadde byen 13 550 innbyggere. Höganäs fikk bystatus i 1936. Hörby. Hörby er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Hörby kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde stedet 6 651 innbyggere. Opglabbeek. Opglabbeek er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Sint-Truiden. Sint-Truiden (Fransk: Saint-Trond) er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. I kommunen ligger et av Belgias tretten beginerhus som i 1998 ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, het begijnhof van Sint-Agnes. Sint-Truidens beginerhus. Beginerhusene i Sint-Truiden Tessenderlo. Tessenderlo er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Dette er hvor de tre belgiske provinsene Limburg, Flamsk Brabant og Antwerpen møtes foran Averbode kloster. Zonhoven. Zonhoven er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Zutendaal. Zutendaal er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Hedmarken. Hedmarken er et landskap (distrikt) i Hedmark fylke som består av kommunene: Stange, Hamar, Løten og Ringsaker. Landskapet har gitt navn til Hedemarkens amt, senere Hedmark fylke og fylkeskommune, selv om landskapet bare utgjør en meget liten del av fylket. Hedmarken ligger på østsiden av innsjøen Mjøsa. Distriktet har til sammen 86 993 innbyggere (1. juli 2009) og 2 726 kvadratkilometer. Regionsenteret er byen Hamar. Området utgjorde tidligere Hedemarken fogderi. Kirkelig er Hedmarken inndelt i Hamar domprosti og Ringsaker prosti. Distriktet utgjør domsmyndighetsområdet til Hedmarken tingrett under Eidsivating lagdømme. De fire kommunene samarbeider i regionrådet for Hamarregionen. Hedmarken omtales av og til som Hedemarken. Klagenemnda for stedsnavnssaker vedtok i 2003 å følge nedarvet lokal uttale, og Hedmarken uten e er heretter det offisielle navnet. Informasjonskløft. En informasjonskløft er det skillet som finnes mellom to eller flere befolkningsgrupper eller sosiale lag med bakgrunn i at den ene gruppen vet noe den andre gruppen ikke vet, som gir den første gruppen et fortrinn i forhold til den andre. Mediebruk kan forsterke sosiale skiller eller ulikheter mellom grupper – altså skape informasjonskløfter. Tradisjonelt har informasjonskløftene gått mellom de som har vært utdannede; de som kunne lese, skrive og ta til seg kunnskap og de som ikke har gått grunnleggende skolegang. I vår tid er skillet mellom hvem som kan å bruke internett til å skaffe seg informasjon. Internettet er kanskje den viktigste og stadig mer brukte informasjonskanalen vi har. Og den er stadig under videre utvikling. I denne kløften er det de unge som kommer best ut, mens gamle mennesker ofte ikke har rørt en datamaskin. Informasjonskløfter skapes ofte fordi grupper benytter seg av forskjellig teknologi, språk eller at man benytter seg av forskjellige informasjonkanaler. Konsekvenser av en langvarig informasjonskløft er at en gruppe av samfunnet blir ekskludert ut av det og ikke får mulighet til å delta i samfunnsdebatten på linje med andre borgere. På mange vis er dette en trussel mot demokratiet. Et velfungerende demokrati er nemlig avhengig av at flest mulig deltar i samfunnsdebatten, slik at man kan få mest mulig riktige beslutninger. For å ha et velfungerende demokrati må flesteparten av medlemmene i demokratiet kunne være med i samfunnsdebatten. For å få til det må alle ha det samme grunnlaget å diskutere på. Hvannadalshnjúkur. Hvannadalshnjúkur (eller Hvannadalshnúkur) er Islands høyeste fjell med 2 110 moh. Fjellet er en stratovulkan, og er omkring 700 000 år gammel. Vulkanen har de siste 1000 årene hatt to utbrudd. Utbruddet i 1362 er Islands største i historisk tid. Det som fant sted i 1727–28 var kraftig, men ikke like voldsomt. Hvannadalshnjúkur er det høyeste punktet av Öræfajökull (en del av isbreen Vatnajökull). Turen frem og tilbake er 23 km lang og tar normalt 10-15 timer å bestige. Fjellet er vanskelig å komme til. Det ligger langt fra folk, og inne på isen. Utgangspunktet for å nå Hvannadalshnjúkur er Svínafell ved Þjoðvegur (100 moh.). Herfra går det to stier inn til Öræfajökull, men ikke inn til selve fjellet. Det går turer med fører inn til Hvannadalshnjúkur. Fram til 2005 ble fjellets høyde oppgitt til 2 119 meter, men nye GPS-målinger viste at den riktige høyden på toppen var 2 110 meter over havet. Liste over tidligere britiske kolonier. Lista viser tidligere kolonier, protektorater og mandatområder i Det britiske imperiet. Se også. Storbritannia, tidligere kolonier Bocholt (Belgia). Bocholt er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Bree (Belgia). Bree er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Dilsen-Stokkem. Dilsen-Stokkem er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Hamont-Achel. Hamont-Achel er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Hechtel-Eksel. Hechtel-Eksel er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Houthalen-Helchteren. Houthalen-Helchteren er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Kinrooi. Kinrooi er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Lommel. Lommel er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Maaseik. Maaseik er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Kongsvinger festning. Kongsvinger festning ble anlagt i årene fra 1673 til 1784 med utgangspunkt i forløperen Vingersundet skanse fra 1658 på vestsiden av Glomma ved Glommakneet ved Tråstad. Skansen er senere også benevnt Tråstad skanse. Flere kart tyder på at det også har ligget en skanse der Vinger kirke senere ble bygget, men den ble overflødig da festningen ble anlagt høyere oppe. Festningen eies i dag av Nasjonale festningsverk. Historie. Hovedporten sett opp mot festningsplassen. Kanon ved «Wedels batteri» over ravelinporten fra 1690. Vinger skanse. I 1673 begynte man arbeidet på en ny skanse på toppen av Tråstadberget, hvorfra man kunne kontrollere hele området rundt Glommakneet. Enkelte kilder hevder at det allerede i 1658 fantes et forsvarsverk på toppen av berget, men senere vurderinger tyder på at disse kildene er basert på flere misforståelser. Løytnant Anthony Coucheron var ansvarlig for arbeidene. Anlegget bestod av en donjon omgitt av en firkantet mur med batterier i tre av hjørnene. Andre bygninger ble etterhvert oppført i eller rundt skansen. Ettersom anlegget ble beordret av stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve, ble det ofte kalt Gyldenborg. Kaptein Ole Ellingsen var kommandant over den første garnisonen som ble utplassert i 1674. I likhet med grunnen til den tidligere skansen, tilhørte området her også gårdene Sør-Tråstad og Nord-Tråstad. Skanse blir festning. For å bedre kunne stå imot sterkere beleiringsartilleri, begynte man i 1681 å planlegge en utbygging av Vinger skanse til festning. Johan Caspar de Cicignon var først ute, men hans utkast var for dyrt og omfattende. Anthony Coucheron fikk derfor i oppgave å utarbeide en ny plan, som ble godkjent av kong Christian V 8. oktober 1681. Festningen ble bygget med en uregelmessig stjerneform. I januar 1683 bestemte Gustav Wilhelm von Wedel at festningen skulle kalles Kongens Vinger, noe som senere ble trukket sammen til Kongsvinger. Festningen ble i hovedsak ansett som ferdig i 1684, selv om byggearbeidene fortsatte noen år til. Christian V besøkte festningen i 1685 under en reise i Norge. Det var i denne forbindelse at "Leiren" dukket opp i skråningen sør for festningen. I leiren bodde det militære personellet med sine familier, samt de håndverkerne og handelsmennene som forsynte festningen med varer og tjenester. Kongsvinger by hadde begynt å vokse frem. I løpet av 1700-tallet ble det bygget en tørr grav med kontreskarpe og glasier rundt hele festningen. Flaggstangen på festningen med tilhørende flagghus var Norges geografiske midtpunkt for kartverk i en årrekke. Aldri i strid. Festningen har aldri vært beleiret og har heller aldri vært i direkte kamp. Kanskje kan det være på grunn av festningens mulighet til å bestryke en fiende på østsiden av Glomma med kanonild. Glomma virket som en gigantisk vollgrav og var veldig viktig som forsvarsverk. To ganger kom svenskene så langt som til den østre siden av Glomma, uten å våge å krysse elven. Begge ganger ble de beskutt fra festningen. Kamper foregikk dog i 1808 og 1814 ved Lier skanse 6 km øst for festningen. Unionsstriden. I årene 1901–02 ble festningen modernisert med tvillingfortene Vardåsen og Gullbekkåsen fort vest for den gamle festningen. Ved unionsoppløsningen i 1905 skulle alle grensefestninger rives, og en demilitarisert sone på 30 km opprettes på hver side av grensen mellom Sverige og Norge. Den gamle festningen ble ansett som gammeldags og ubrukelig og ble følgelig ikke berørt. Vardåsen og Gullbekkåsen fort fikk også bestå. Andre verdenskrig. I 1939 ble det tyske prisemannskapet fra «Deutschland», som hadde bordet SS «City of Flint», internert på festningen. I tillegg ble åtte tyske flygere internert. Dermed fikk Kongsvingers befolkning før mange andre se tyske offiserer i uniform når de frekventere norske bevertningssteder høsten 1939. De var jo internerte, ikke krigsfanger. I april 1940 kapitulerte festningens kommandant uten kamp, til forskjell fra det nyere Vardåsen fort én km lenger vest, under kaptein Gösta Benckert. Kampene rundt Vardefortet med sine kanoner fra 1905 regnes blant de viktigere i Norge i 1940. I Benckerts kompani tjenestegjorde blant andre Max Manus. Under krigen var det både SS-skole og Gestapo-skole på Kongsvinger festning. Moderne tid. Etter krigen flyttet Befalsskolen for Hærens Artilleri inn på festningen, men den ble flyttet til Haslemoen i 1959. Senere har Heimevernet holdt til på Kongsvinger festning. Heimevernet benyttet festningen blant annet til befalskurs, men dette ble i 2002 flyttet til Værnes sammen med størstedelen av HVs rekruttopplæring. 24. oktober 2000, FN-dagen, ble det avduket et minnesmerke på festningen over soldatene som mistet livet mens de tjenestegjorde i den fredsbevarende styrken i Libanon. I juli 2005 raste en del av festningsmuren ut, og utpå høsten ble en annen del av festningen sperret av grunnet rasfare. Reparasjonsarbeider ble satt i gang, men måtte midlertidig stanses i 2006 da det ble gjort uventede arkeologiske funn i jordmassene bak den utraste muren. Arbeidet ble fullført i 2009, og kommandantens hage på toppen fremstår i ny prakt. Festningen ble i 2009 overført fra Heimevernet til Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon. Med dette ble det satt punktum for festningens operative rolle. Kulturfestning. Kongsvinger festning har vært viktig for kulturlivet i Kongsvinger i over 300 år. Hit kom velutdannede offiserer fra både Tyskland og Danmark og senere Sverige. En av disse var Fredrik Daniel Werenskiold, kaptein og etter hvert kommandant på Kongsvinger festning. Slekten kom fra Ribe i Jylland på midten av 1600-tallet. Tegneren og maleren Erik Theodor Werenskiold (1855–1938) var sønn av kommandant Werenskiold, og han tilbragte sin barndom på festningen. Festningen har også vært scene for Festningsspillene i Kongsvinger gjennom en årrekke, samt for konserter. I det gamle provianthuset fra 1682 ligger Kongsvinger Festningsmuseum. Det drives av Kongsvinger festnings venner og består av fire utstillinger. Den viktigste ble åpnet av Hans Majestet Kong Olav V i 1982 og viser Forsvarets historie fra vikingtiden frem til i dag. Dette er en avdeling av Forsvarsmuseet i Oslo. I tillegg til den rent forsvarshistoriske utstillingen finnes det en avdeling med funn tilbake fra steinalderen som beskriver distriktets mer sivile historie. Grenselosutstillingen «De gode hjelperne» ble åpnet i 2002 og tar for seg den omfattende kurértrafikken over grensen mot Sverige under andre verdenskrig. Bildegalleriet i tredje etasje viser fotoutstillingen «Fra Grændsevagten», om tiden rundt unionsoppløsningen. Den siste utstillingen viser arbeider av Ole Boger, som var vaktmester og altmuligmann på festningen. Første helg i juli hvert år arrangerer foreningen Byen Vår Kongsfestivalen eller Festningskonserten i amfiet under murene. Anlegget. Kongsvinger festning ble anlagt i en uregelmessig stjerneform med murer fra 6 til 10 alen høye. Mot nord, vest og til dels sør er muren bygget med tenaljer, mens den mot øst har to bastioner. Hovedporten er mot sør, med mindre sortiporter mot nord og øst. Utenfor hovedporten ble det alt i 1690–91 bygget et ravelin for å beskytte hovedporten bedre. Denne hadde foruten en ytre hovedport mot sør, en sortiport mot vest. Opprinnelig hadde festningen tre sammenhengende utenverk mot nord, sør og vest. Disse hadde murer 3 alen tykke og 3 alen høye, bortsett fra det vestre som hadde 4 alen tykke og over 6 alen høye murer. Den bratte østsiden ble ansett som forsvar nok i seg selv. Innenfor ble det reist en del hus. Disse forsvarsverkene ble tidlig ansett for å være utilstrekkelige, og alt i 1688 ble det nordre verket erstattet av en dekket vei. Arbeidet med å erstatte de to gjenværende utenverkene med en dekket vei rundt hele festningen startet først i 1718. Grunnet pengemangel var ikke dette arbeidet ferdig før i 1748. Hovedveien inn til festningen kom, som den fortsatt gjør, opp fra sør, med en mindre sortiport mot vest. Bygninger. Opp gjennom historien har det vært mange bygninger på festningen. Noen har overlevd fra festningens grunnleggelse, mens andre har blitt revet eller forfalt, og nye har blitt bygd. Dette er en oversikt over de bygningene som fortsatt finnes eller som har hatt spesiell betydning, sortert etter alder. Gyldenløves tårn. Gyldenløves tårn var en donjon plassert på toppen av berget og opprinnelig en del av Vinger skanse/Gyldenborg. Den ble senere en del av festningen som ble bygd rundt. Tårnet hadde tre etasjer. Etter et forslag fra 1692 ble det besluttet å lagre krutt også i Gyldenløves tårn. En av forutsetningene var at tårnet ble gjort bombesikkert. Dette ble ikke gjort, noe som skulle vise seg å være skjebnesvangert. 30. juni 1733 ble tårnet truffet av lynet, som detonerte ammunisjonslageret. Store skader ble påført de andre bygningene på festningen da biter av tårnet ble slengt avgårde av eksplosjonen. Kong Christian VI kom selv til festningen 7. juli og bestemte at et nytt tårn skulle bygges på samme sted. Provianthuset og bakeriet. Ytre festningsmur og «Prindsessens bastion» med «Kruttårnets batteri» (kanoner) i forgrunnen. I bakgrunnen mot murens spiss ligger «Prindsessens batteri», som igjen er plassert ved siden av endeveggen til bakeriet fra 1721 og provianthuset fra 1682 (vegg-i-vegg). Spisstaket midt i bildet til høyre er det lille kruttårnet fra 1682. Det gule bygget helt til høyre er kommandantens stall og fehus fra 1743. I festningens sørøstre hjørnet ligger provianthuset. Dette ble oppført 1682 av murt stein og er dermed blant de eldste bygningene. I 1721 ble provianthuset utvidet med et bakeri i østenden. Dette bakeriet hadde til å begynne med to bakerovner, men dette ble fordoblet i 1774. Provianthuset har siden 1982 huset Kongsvinger Festningsmuseum. Kommandantbygningen. Kommandantboligen ble opprinnelig kjøpt fra Nordre Nor i 1683 og flyttet til den nyanlagte festningen. Den har siden vært gjennom mange oppussinger og ombygginger, blant annet etter at Gyldenløves tårn eksploderte i 1733. Opprinnelig var det en toetasjes bygning, men 2. etasje ble i 1694 tatt ned og satt opp som egen offisersbolig. Denne boligen brant ned i 1701. Kommandantboligen ligger mellom provianthuset og hovedporten. Kruttårnet. Festningens lave kruttårn ble påbegynt i 1683 og stod ferdig året etter. Den ligger nord for provianthuset i den sørøstre bastionen (prinsessens), nedsenket bak festningsmuren. Kruttårnet ble bygget om i perioden 1760–62. Andre kruttlagre har også eksistert på festningen. Allerede nevnt er Gyldenløves tårn. Etter at dette eksploderte bygde man et nytt lager under Kongens batteri og senere mellom provianthuset og festningsmuren. Kasemattene. Innenfor murene mot nordvest ble det i 1688–89 bygget seks eller sju kasematter. Dette var opprinnelig trekonstruksjoner som var utsatt for råte. For å sikre at batteriene på toppen ikke raste ned, ble kasemattene i 1701–02 erstattet av fem murte kasematter, hvorav én brukt som laborérkammer. I de fire kasemattene var det plass til over 200 mann. Med ferdigstillelsen av den gamle kaserne kort tid etter sluttet man å bruke kasemattene i fredstid. Krig brøt imidlertid snart ut og kasemattene måtte tas i bruk igjen. Det ble klaget over at de var direkte usunne å oppholde seg i, men problemene ble aldri løst. Kasematter av tre med plass til 114 mann ble også bygget i ravelinet i 1695. Disse ble omgjort til murte kasematter først i 1739–42. Den gamle kaserne. Den gamle Barakke (1702) med hovedbrønnen i forkant. Den gamle kaserne, lokalisert i nordøst, ble bygget i perioden 1702–04 som erstatning for den nylig nedbrente offisersboligen. Etterhvert ble deler av bygget også tatt i bruk til å huse opptil 150 soldater. Inntil 1780 var det bryggerhus og bakerovn i kjelleren. Da ble kjelleren tatt i bruk av kommandantens tjenestefolk. Etter 1814 økte antallet slaver (fanger på straffarbeid) på festningen, og to av rommene i den gamle kaserne ble tatt i bruk som slavelokaler. Bygningen ble da omtalt som "Slaveriet". Den gamle kaserne var opprinnelig ikke pusset, men har senere fått puss på tre sider. Fargen har til forskjellige tider vært gul eller hvit. Arsenalet. Arsenalet stod ferdig i 1737 og erstattet det ødelagte Gyldenløves tårn. Det var da en toetasjes bygning på 24×20 alen. Tidligere har det vært kjent under mange navn, blant annet «Det Store Krud Taarn» (1741). I 1771–72 ble et vollavetthus i tre etasjer oppført inntil arsenalet slik at de to framstår som én bygning. På baksiden ble det i 1774–76 satt opp et lite sprøytehus til brannutrustning. Plassert på festningens høyeste punkt er den gule bygningen godt synlig fra sør. Den nye kaserne. For å bedre kunne innlosjere hele garnisonen på festningen vurderte man i 1765 å bygge på den gamle kasernen. I stedet valgte man å oppføre en helt ny kaserne. Den stod ferdig i 1771. Første etasje ble satt av for soldater, med underoffiserer i hver ende, mens andre etasje var for offiserer. Alt i alt var det plass til 200 mann. I likhet med den gamle kasernen var det bakerovner og bryggerkjeler i kjelleren. Bryggerkjelene skulle opprinnelig støpes på Odals Verk, men de fikk det ikke til. Den nye kaserne er, ulikt de andre bygningene, oppført med teglstein og er upusset. Flaggstangen. Fra 1779 startet man en planmessig triangulering med tanke på å kartlegge først og fremst hele Syd-Norge. For å få sammenheng mellom de ulike nabokartbladene, la man inn et nasjonalt koordinatsystem som tok utgangspunkt i flaggstangen på Kongsvinger festning. De første kartseriene som ble laget, fikk også sin kartbladinndeling med utgangspunkt i denne flaggstangen. Batterier. Navn som Gyldenløves batteri og Wedels batteri går også igjen, men har blitt brukt om forskjellige batterier til forskjellige tider. Navnet Gyldenløves batteri ble sist brukt om batteriet sør for kommandantboligen, mens batteriet på toppen av ravelinet ble kalt Wedels batteri. Batteriene i den dekkede vei ser ikke ut til å ha hatt egne navn, men ble identifisert ut fra hvilket batteri som lå bak og over dem på festningen. Nærliggende skanser. Under Napoleonskrigene ble det bestemt at festningen trengte ytterligere utenverker mot nordvest og vest. Blant disse er Skjærskansen, også kalt Prins Christian Augusts batteri, like utenfor festningens vestre sortiport. Her står monumentet til minne om de norske soldatene som mistet livet mens de tjenestegjorde i UNIFIL. Andre skanser er "Se til høyre" ved dagens skytebane, og nord for denne igjen "Norske løve" og "Prins Fredrik". Alle disse skansene er fortsatt festningens eiendom, men er ikke satt i stand. Forvaltning. Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. AK-47. Avtomat Kalasjnikova 1947 (norsk:"Automat Kalasjnikov 1947"), kjent under forkortelsen AK-47'", er et automatgevær med flerskuddsfunksjon i 7,62 × 39 mm kaliber utviklet i 1947 av Mikhail Kalasjnikov og produsert av IZH. Den var mye brukt i Sovjetunionens militære styrker fra 1950-tallet til 1970-tallet. Designet og filosofien bak AK-47 var preget av de sovjetiske styrkenes erfaringer fra andre verdenskrig. De fant ut at de fleste kamper ble utkjempet på rundt 300 meters avstand, derfor var det ikke behov for de langt mer nøyaktige og treffsikre boltdrevne og halvautomatiske riflene (slik som Mosin Nagant). Man hadde heller behov for en rifle som var konstruert for å være treffsikker rundt denne avstanden, derfor er ikke AK-47 og flere av dens etterkommere kjent for å være særlig treffsikre over 500 meter. AK-47 og dens etterkommere har blitt produsert i større antall enn noe annet automatgevær, og er fremdeles i produksjon. AK-47 er avbildet i Mosambiks flagg. Bakgrunnen for designet. Under andre verdenskrig hadde Tyskland utviklet konseptet automatgevær. Dette var grunnet i at de fleste trefninger i moderne krigføring skjedde på ganske nært hold, på rekkevidder under 100 meter. Datidens geværkalibre hadde forholdsvis lang rekkevidde, hvilket ble vurdert som unødvendig. Man søkte da å finne en kombinasjon av våpen og kaliber som ville gi fordelene til maskinpistolen (stor magasinkapasitet og helautomatisk ild) med en middels kraftig geværpatron som ville være effektiv til 300 meter. For å redusere produksjonskostnadene tok man en 8 mm Mauser-patron og kortet den ned til 33 mm samt en lettere kule. Resultatet ble Sturmgewehr 44 (StG44). Det var ikke det første geværet av denne typen som ble laget, men det første som ble satt i tjeneste i stort nok antall til at man kunne trekke noen erfaringer av bruken. På Østfronten var våpenet i utstrakt bruk mot slutten av krigen og påvirket dermed den sovjetiske doktrinen etter krigen. Mikhail Kalasjnikov begynte å konstruere våpen mens han lå på sykehuset etter å ha blitt såret i slaget om Bryansk. Han var blitt informert om at et nytt våpen trengtes for 7,62×41 mm-patronen utviklet av Elisarov og Semin i 1943. Sudajevs PPSh43 maskinpistol ble den foretrukne, og Kalasjnikov redesignet våpenet sitt etter å ha undersøkt en tysk StG44 i 1946. Kalasjnikov ble så satt til å lede et designteam, muligens like mye på grunn av hans propagandaverdi som krigshelt som for hans tekniske kvalifikasjoner. Slikt hadde skjedd flere ganger i andre sovjetiske industriforetak. Konseptet. Kalasjnikov selv benektet at geværet hans var en kopi av det tyske geværet, og teknisk viser det inspirasjoner fra mange hold. Punkter som understøtter Kalasjnikovs standpunkt er at teknisk sett ligner AK-47 mer på amerikanske M1 Garand enn på tyske våpen. Doble låseklakker, utløsbart glidespor og avtrekksmekanisme er svært lik det amerikanske patentet. Bortsett fra disse elementene har AK-47 lånt konseptet med lett kaliber, betjeningshendler, gassystemet og produksjonsmetoder fra StG44. Sikringsmekanismen er svært lik John Brownings Remington Model 8. Det som var nytt med AK-47 var måten alle konseptene ble forent på, og hvordan det ble tilpasset masseproduksjon. Man tok det beste fra M1 Garand og det beste fra StG44 og produserte det med den beste prosessen som var tilgjengelig i Sovjetunionen på den tiden. Utviklingen av låskassen. AKS-47 med en Type 4B låskasse (øverst) sammen med en Type 2A Da produksjonen ble satt i gang, støtte man på mange problemer. De første produksjonsmodellene hadde låskasse av stanset stål. Det var problemer med å sveise inn styreskinnene og utkasterskinnene, noe som førte til mye vrak i produksjonen. I stedet for å avbryte produksjonen ble en tyngre, maskinert låskasse satt inn i stedet for den stansede. Dette var en mer kostbar prosess, men det gjorde at man kunne ta i bruk verktøymaskiner fra produksjonen av det tidligere Mosin-Nagant-geværet, som også hadde en maskinert låskasse. Delvis på grunn av dette var ikke Sovjetunionen i stand til å ta i bruk det nye geværet i stor skala før i 1956. I mellomtiden fortsatte produksjonen av mellomløsningen SKS. Da produksjonsproblemene var løst, kom en modifisert variant, kalt AKM ("M" for modernisert, eller "oppgradert", på russisk: Автомат Калашникова Модернизированный) i 1959. Denne modellen hadde en stanset låskasse og en skåstilt rekyldemper på enden av løpet. I tillegg ble en ekstra sikring satt på hanen for å hindre at våpenet fyrte uten at sluttstykket var fullstendig låst under rask eller automatisk ild. Dette kalles noen ganger «skuddtaktbegrenseren», da den også reduserer skuddtakten noe under automatisk ild. AKM var også lettere enn forgjengeren, med en vekt på omtrent 2/3 av denne. Både lisensproduksjon og uautoriserte kopier av Kalashnikov-våpen produsert utenlands var som regel bygget på AKM, delvis på grunn av den enklere produksjonsprosessen. Dette er den varianten som oftest observeres, da den er produsert i overlegent størst antall. Alle geværer basert på Kalasjnikovs design kalles ofte AK-47 i Vesten, men dette er bare riktig da det refereres til geværer basert på Type 3 låskasse. I tidligere østblokkland kalles den ofte bare «Kalasjnikov». Fotografiet på høyre side illustrerer forskjellen mellom maskinert Type 2-låskasse og stanset Type 4-låskasse. Man kan også se bruken av nagler i stedet for sveising på den stansede låskassa, og en liten grop over magasinbrønnen. Denne stabiliserer konstruksjonen. I 1978 begynte Sovjetunionen å bytte ut sine AK-47 og AKM med en nyere utgave, kalt AK-74. Dette nye geværet og patronen hadde så vidt begynt å bli eksportert ut av Sovjetunionen da unionen kollapset, noe som satte ned produksjonstakten for dette og andre håndvåpen. Egenskaper. AK-47 er enkel, billig å produsere og lettvint å pusse og vedlikeholde. Dens robusthet og pålitelighet er legendarisk. Det store gasstempelet, store toleranser mellom bevegelige deler og koniske patronform gjør at den tåler store mengder skitt og støv uten feilfunksjoner ("klikk"). Påliteligheten går på bekostning av presisjonen, da større toleranser gjør at mekanisk presisjon er lavere enn hos mer presise skytevåpen. Den er skapt i henhold til sovjetisk infanteridoktrine, som på den tiden la vekt på rettet ild i stort volum, ikke presisjonsskyting på langt hold. Skursiktet bak er justerbart i intervaller på hundre meter. Kornet framme er justerbart i høyde i felten. Sidejustering gjøres av børsemaker før geværet sendes ut. Innstillingen av siktet gjør at kula treffer noen få cm over eller under siktepunktet ut til rundt 250 meter. Dette gjør det lettvint å skyte på kort hold. Lengre sikteinnstillinger er beregnet for støtteild på lengre hold. Disse innstillingene tilsvarer de på tidligere Mosin-Nagant og SKS-geværer, noe som gjorde overgang til og trening på de nye våpnene lettere. Løpet, kammeret, stempelet og gassylinderen er som regel forkrommet. Dette øker levetiden på disse komponentene, da de blir mer motstandsdyktige mot korrosjon og slitasje. Militær ammunisjon på 1900-tallet inneholdt også korrosive kvikksølvsalter i tennsatsen, noe som krevde hyppig pussing for å forebygge skader. Forkromming av deler av skytevåpen har etter hvert blitt vanlig på mange moderne militære våpen også. Virkemåte. Bruken av våpenet er svært enkel: Et ladd magasin i settes i, sikringsfløyen slås ned til nedre stilling, ladearmen trekkes tilbake og slippes frem. Våpenet er nå ladd og avsikret, og press på avtrekkeren vil fyre av patronen i kammeret. I denne stillingen avfyrer våpenet et skudd per trekk i avtrekkeren. Hvis sikringsfløyen flyttes opp til midtre stilling, avfyrer våpenet en byge med skudd inntil avtrekkere slippes. Når kula beveger seg nedover løpet, blir noe av kruttgassene ledet opp i gassylinderen, hvor de presser stempelet bakover. Stempelet beveger så sluttstykkebæreren bakover, og med denne følger sluttstykket. Sluttstykket kaster patronhylsen ut av kammeret, og går tilbake og klemmer sammen rekylfjæra. Fjæra skyver hele mekanismen framover igjen, og sluttstykket tar med seg en patron fra magasinet og skyver den inn i kammeret. Demontering. For å demontere våpenet fjernes først magasinet ved å trykke inn magasinhendelen. Ladearmen trekkes så tilbake til bakre stilling, og kammeret undersøkes for å forvisse seg om at det ikke inneholder en patron. Ladearmen slippes fram igjen, og en knapp bak på låskassedekselet skyves inn og dekselet løftes opp. Rekylfjæren skyves fram og løftes opp, og tas ut av sluttstykkebæreren og løftes ut av låskassa. Sluttstykkebæreren tas så helt tilbake og løftes ut. Sluttstykket tas ut ved å skyve det i bakre stilling på sluttstykkebæreren, hvor det roteres før det løftes framover og ut. Våpenet pusses så, med spesiell vekt på løpet, sluttstykkets framre del og gasstempelet, før det oljes lett og settes sammen igjen. Ballistikk. En standard AK-47 eller AKM fyrer en 7,62×39 mm patron med en utgangshastighet på 710 m/s. Munningsenergien er 1990 joule. Lengden på patronhylsen er 38,6 mm og vekten er 18,21 gram. Prosjektilvekten er vanligvis 8 gram. Maksimal praktisk rekkevidde ligger på rundt 300 meter. Ulovlig handel. Rundt i verden er AK-47 med varianter sterkt representert blant den mengden med våpen som smugles og selges til både nasjonale og private aktører, lovlige og kriminelle, på et lite regulert marked. Dette markedet skaffer til veie billige våpen i store mengder til et stort antall konflikter. I noen land hvor de har hatt krig eller fremdeles er i krig er prisen på AK-varianter svært lav. I for eksempel Somalia, Rwanda, Mosambik, Kongo og Etiopia ligger prisene på mellom 30 og 125 amerikanske dollar (2006). Spor i kulturen. Under den kalde krigen leverte Sovjetunionen, Kina og USA våpen og opplæring til et stort antall allierte og opprørsbevegelser for å fremme sine interesser. I perioder leverte Sovjetunionen og Kina AK-er til pro-kommunistiske grupper slik som FSLN i Nicaragua og Viet Cong i Vietnam. AK-47 var til slutt i bruk i 55 forskjellige nasjonale militærvesen. Utbredelsen vises av mer enn kun tall. AK-47 er med i både flagget og våpenskjoldet til Mosambik, og i flagget til Hizbollah. I amerikanske filmer bruker ofte terrorister og gjengmedlemmer AK-47, og moderne dataspill og musikkvideoer viser våpenet. Leketøysfabrikanter og leverandører til airsoft-hobbyen lager replikaer av AK-47, og alt i alt er det et av de lettest gjenkjennelige våpnene i dagens verden. Varianter. I 1978 begynte Sovjetunionen å bytte ut sine AKM'er med AK-74. Dette nye våpenet hadde så vidt begynt å bli eksportert da Sovjetunionen brøt sammen, noe som la en demper på produksjonstakten. Produksjon utenfor Russland. Rumensk AIM-variant av AKM. Type 4A låskase PMK med Type 3A låskasse PKMS med Type 3B låskasse a> variant, med granatkaster og spesielt magasin for å bruke granatkasteren. Type 3A låskasse Andre varianter har vært i produksjon gjennom tidene, men listen over viser de største produsentene og variantene. En oppdatert AKM produseres fremdeles i Russland. Andre geværer har også vært utviklet med utgangspunkt i AK-47. Eksempler inkluderer finske 76, israelske Galil, indiske INSAS og den jugoslaviske Zastava M76 og M77/82. Lisenser. Russland har gjentatte ganger hevdet at de fleste av disse produsentene produserer våpnene uten ordentlig lisens fra IZH. IZH-fabrikken søkte om og fikk innvilget en patent i 1999, noe som i teorien blokkerer andre fra å produsere våpnene. Tråstad skanse. Tråstad skanse, tidligere Vingersund skanse, er en del av de gamle festningsanleggene ved Kongsvinger i Hedmark, anlagt på 1600-tallet til forsvar mot svenskene. De første festningsanleggene ble anlagt ved bredden av Glomma. Tråstad skanse ble bygget i 1658 på vestsiden av Glomma ved gården Tråstad. Skansen var viktig for å sikre fergestedet over Glomma. På begynnelsen av 1900-tallet startet moderniseringen av det norske forsvaret. Glomma-linjen ble et nytt begrep, en festningslinje fra Halden i sør til Elverum i nord. Tråstad skanse inngikk som en liten del av dette forsvarsverket. I september 1939 ble det gjort funn som førte til arkeologiske utgravninger ved skansen. Krigsskolen hadde øvelse på Tråstad Nordre, og under graving av en skyttergrav ble det like ved Tråstad skanse funnet en samling gjenstander av bronse og jern og noen få perler, som utvilsomt stammer fra en kvinnegrav fra vikingtiden. Tråstad. Tråstad er en bydel i Kongsvinger. Den ligger lengst sørøst i den delen av byen som ligger nord for Glomma. Bydelen er oppkalt etter to gårder, Nord- og Sør-Tråstad, som eide mye av det området som senere skulle bli starten på Kongsvinger by. En av de viktigste veiene fra Sverige og inn mot Oslo krysset frem til midten av 1800-tallet elven Glomma ved fergestedet ved Tråstad. For å hindre svenskene i å krysse elven ble Tråstad skanse anlagt på stedet. Senere ble forsvaret styrket ved byggingen av Kongsvinger festning høyere opp på Tråstadberget. Brobygging har senere flyttet stedet der veien krysser Glomma vestover og vekk fra Tråstad. Dagens Tråstad består av boligområder, Tråstad ungdomsskole og flere idrettsanlegg, hvorav Kongsvingerhallen og tennisanlegget er de mest dominerende. Meeuwen-Gruitrode. Meeuwen-Gruitrode er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Neerpelt. Neerpelt er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Overpelt. Overpelt er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Peer. Peer er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Alken. Alken er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Bilzen. Bilzen er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Herstappe. Herstappe er en veldig liten kommune i den belgiske provinsen Limburg. Heers. Heers er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Borgloon. Borgloon er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Hoeselt. Hoeselt er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Kortessem. Kortessem er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Lanaken. Lanaken er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Maasmechelen. Maasmechelen er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Riemst. Riemst er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Tongeren. Tongeren er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Tongeren er den eldste byen i Belgia. Den ble grunnlagt som romersk hærlager, Castrum omtrent 15. f.Kr. Byen som utviklet seg av det het "Atuatuca Tungrorum" og var administrativt sentrum for distriktet Tungri. En romersk bymur fra det andre århundre er delvis bevart. Tongeren var hovedete for den katolske helgenen Sankt Servatius som var byens biskop i den senromerske periode og døde sannsynligvis 384. Han flyttet bispsetet til Maastricht, 25 km lengre mot nordøst, etter at germanske stammer hadde begynt å presse på Romerrikets grenser. Fra middelalderen er særlig byens katedrale bevart. 1 1677, under den fransk-nederlandske krigen ble byen brent ned nokså fullstendig av troppene til Ludvig XIV av Frankrike. Byen klarte ikke å reise seg etter denne katastrofen. Først etter 1830 vant byen igjen i betydning. Voeren. Voeren (fransk: Fourons) er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Voeren ligger som en eneklave imellom Liège og Nederland, grunnen til dette er at innbyggerene snakker fortrinnsvis nederlandsk. Wellen. Wellen er en kommune i den belgiske provinsen Limburg. Aalst. Aalst er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Den ligger ved elva Dender, midt imellom Brussel og Gent, og har 45 900 innbyggere. (1974). I byen finnes tekstilindustri og humlehandel. St. Martinskirken, som ble påbegynt i 1481, har Europas eldste klokkespill. Denderleeuw. Denderleeuw er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Aalter. Aalter er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. 1. januar 2007 bodde det i byen, som har et flateinnhold på 81.92 km², noe som gir en befolkningstetthet på 231 innbyggere pr. km². Erpe-Mere. Erpe-Mere er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Geraardsbergen. Geraardsbergen er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Haaltert. Haaltert er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Herzele. Herzele er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Lede. Lede er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Ninove. Ninove er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Det legenariske sykkelløpet Flandern rundt går i mål her. Sint-Lievens-Houtem. Sint-Lievens-Houtem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Zottegem. Zottegem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Berlare. Berlare er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Buggenhout. Buggenhout er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Dendermonde. Dendermonde er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Guy Verhofstadt er født her. Hamme. Hamme er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Der er kjent for de spesielle Hamme pølsene som er helt spesielle for regionen. Laarne. Laarne er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Lebbeke. Lebbeke er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Waasmunster. Waasmunster er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Wetteren. Wetteren er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Wichelen. Wichelen er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Zele. Zele er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Assenede. Assenede er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern med grense mot Nederland. Tettsteder. Assenede er en av de eldste landsbyene i hele Flandern og er tidligst omtalt fra skrifter så langt tilbake som på 900-tallet. Eeklo. Eeklo er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Beveren. Beveren er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. T-34. T-34 var en sovjetisk stridsvogn som hovedsakelig ble brukt under andre verdenskrig. Den ble produsert mellom 1940 og 1958. Vogna ble ansett for å være en svært god modell på det tidspunktet Sovjetunionen kom med i krigen, og dens effektive og formålstjenlige konstruksjon hadde stor innflytelse på stridsvognutviklingen. T-34 ble først og fremst bygget ved ChPZ-fabrikken i Kharkov i nåværende Ukraina, og utgjorde kjernen i sovjetiske panserstyrker under krigen. Etter krigen ble modellen en eksportsuksess, og i tillegg til å være den mest produserte krigsvognmodellen under andre verdenskrig ble den også historiens nest mest produserte totalt, bare overgått av sin etterfølger T-54/55. T-34 var så sent som i 1996 i tjeneste i 27 land. T-34 ble utviklet fra BT-serien, og det var tenkt at den skulle erstatte denne, samt T-26, i tjeneste. Da den ble introdusert hadde den en god balanse av ildkraft, mobilitet og beskyttelse, selv om den i begynnelsen var hemmet av begrensnigner i ergonomi, mangelen på sambandsradio og den dårlige taktiske utnyttelsen av vognen. Mot slutten av 1943 kom den forbedrede T-34-85, som var utrustet med en kraftigere kanon og større tårn. Designet og konstruksjonen ble forbedret gradvis under krigen, både for å øke effektiviteten og for å senke produksjonskostnadene. Som en følge av dette steg produksjonen kontinuerlig under krigen. Ved krigens slutt i 1945 hadde T-34 erstattet mange lette og tunge stridsvogner i tjeneste og utgjorde hoveddelen av den sovjetiske stridsvognproduksjonen. Den hadde stor innflytelse på konseptet med middelstunge stridsvogner, hvor én og samme vogn løste oppgavene til både tunge og lette stridsvogner på slagmarken. Revolusjonerende nykonstruksjon. Før krigsutbruddet i 1939 var stridsvognen T-26 og BT-serien de vanligste modellene innenfor det sovjetiske panservåpenet. T-26 var en langsom vogn som skulle støtte infanteriet, og hastigheten var tilpasset dette. BT-vognene var raskere, såkalte kavalerivogner, og var også lettere, men var ikke egnede for å bekjempe infanteri. Begge typene hadde tynt panser som beskyttet mot håndvåpenild, men ikke mot panserverngeværer og 37 mm panservernkanoner. Bensinmotorene de benyttet hadde også lett for å ta fyr. Ingeniøren Michail Kosjkin fikk i 1937 i oppdrag av Den røde armé å konstruere en etterfølger til BT-vognene. Disse skulle produseres ved Kharkovs lokomotivfabrikk (KhPz) i Kharkov. Prototypen, kalt A-20, ble utrustet med 20 mm panser, en 45 mm kanon og ingeniør Aleksandr Morozovs nye V-2 dieselmotor. Fra BT-vognen hadde den egenskapen at den kunne drives framover på hjul i tillegg til belter. Dette var en tilpasning til 1930-tallets dårlige beltedriftsystemer, og skulle bidra til å redusere vedlikeholdet og forlenge levetiden. I strid var derimot ikke hjul noen fordel, selv om det tillot en hastighet på 100 km/t på vei. Konstruktørene kom til slutt fram til at hjuldriften var en dårlig utnyttelse av volumet i vognen, og ga unødvendig mye ekstravekt. Kosjkin overtalte den sovjetiske lederen Josef Stalin til å la ham utvikle en annen prototyp, en bedre pansret og bestykket «universalstridsvogn» som skulle erstatte både T-26 og BT-vognene. Den andre prototypen, som kaltes A-30, men snart ble omdøpt til T-32, hadde 30 mm panser, en 76 mm kanon og samme V-2 dieselmotor. Begge prototypene ble testet ved Kubinka i 1939, og det viste seg at den tyngre T-32 var like mobil som A-20. De dårlige prestasjonene til de sovjetiske stridsvognene under Vinterkrigen mot Finland og tyske erfaringer fra slaget om Frankrike gjorde at militærledelsens skepsis og redsel for høye kostnader ble satt til side. En enda tyngre versjon av T-32, men med 45 mm frontpanser og bredere belter ble utviklet, og den ble satt i produksjon under navnet T-34. To prototyper av T-34 ble ferdigstilt i februar 1940 og tilbake la en 2 000 km lang testtur fra Kharkov til Moskva, Smolensk, Kiev og tilbake til Kharkov i april og mai. Noen feil ved motoren ble tydelige under den strabasiøse turen, men ble rettet. De første serieproduserte vognene ble ferdige i september 1940 og kom til å helt erstatte T-26, BT og T-28. Kosjkin døde av lungebetennelse i slutten av måneden og arbeidet med å utvikle T-34s motor ble gitt til Aleksandr Morozov. Han fikk også stillingen som sjefsutvikler ved KhPZ. T-34 hadde et hjuloppheng av Christie-type, det samme som BT-vognene, men uten muligheten for hjuldrift. Den hadde sterkt skrånende panser, kraftig motor og brede belter. Den første hadde en 76,2 mm kanon, og ble senere kalt T-34/76, en sedvane som stammer fra tysk etterretning fra krigen. Sent i 1943 kom produksjonen av den andre hovedtypen, T-34-85 (eventuelt T-34/85) som hadde et større tårn og en større 85 mm kanon. Innledning og opprettholdelse av produksjonen. Den nye stridsvognen stilte sovjetisk industri ovenfor nye utfordringer. Den var den tyngst pansrede stridsvognen som hadde blitt produsert fram til dette tidspunkt, og en rekke mindre monteringsfabrikker ble opprettet: Kharkovs dieselfabrikk nr. 75 monterte V-2-motoren, Kirovfabrikken nr. 185 i Leningrad produserte den opprinnelige L-11-kanonen og Dynamofabrikken i Moskva produserte elektriske komponenter. Vognene ble opprinnelig montert ved ChPZ nr. 183 og ved Stalingrads traktorfabrikk (STZ), og senere ved Krasnoje Sormovofabrikken nr. 112 i Gorkij. Man hadde dog visse problemer med defekte panserplater. På grunn av mangelen på den på den tiden nye V-2-motoren ble mange vogner i første omgang i 1940 levert med BT-vognenes konverterte flymotor, en løsning som hadde dårligere ytelse, girkasse og kobling (clutch). Man kunne bare utruste eskadronsjefenes vogner med radioapparater. L-11-kanonen oppfylte ikke forventningene, og Grabins designbyrå ved Gorkijfabrikken nr. 92 lagde en overlegen F-34 76,2 mm kanon. Byråkratene nektet i utgangspunktet produksjonsløyve til den nye kanonen, men Gorkij og ChPZ iverksatte produksjon uten lov, og Stalins statlige forsvarkomité ga offisiell tillatelse etter at styrker i felten hadde lovpriset den nye kanonen. Konservative politikere la press på hæren for å få bygget de eldre stridsvognene T-26 og BT på bekostning av T-34 mens man ventet på de mer avanserte T-34M-vognene. Det tyske overraskelsesangrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 gjorde det plutselig tvingende nødvendig å fryse utviklingen og øyeblikkelig starte produksjonen av stridsvogner. Tysklands raske fremganger tvang sovjeterne å flytte fabrikkene sine øst for Uralfjellene, en monumental oppgave. KhPZ ble gjenopplivet rundt Dzjerzjinski Urals jernbanefabrikk i Nizjnij Tagil. Fabrikken ble omdøpt til Stalins Ural stridsvognfabrikk nr. 183. Kirovfabrikken ble evakuert bare uker før Leningrad ble omringet, og ble flyttet sammen med Kharkovs dieselfabrikk til Stalins traktorfabrikk i Tjeljabinsk. Etter hvert gikk byen under navnet "Tankograd". Vorosijilovs stridsvognfabrikk nr. 174 fra Leningrad ble innlemmet i Uralfabrikken og den nye Omskfabrikken nr. 174. Ordsjonikidze Urals tunge verktøysmaskinfabrikk (UZTM) i Sverdlovsk tok opp i seg flere mindre fabrikker. Mens disse fabrikkene ble flyttet i rekordfart ble Stalingrads traktorfabrikk hovedkilden for T-34, og produserte 40% av alle disse vognene fram til den ble helt omringet under slaget om Stalingrad høsten 1942. Bortsett fra dette avbruddet ble bare mindre endringer tillatt i produksjonen. Disse var ofte for å gjøre vognene enklere og billigere å produsere. Nye metoder ble utviklet av professor Jevgenij Paton for automatisk herding og sveising av plater. Kanonmodellen 76,2 mm F-34 modell 1941 ble redusert fra forgjengerens 861 til 614 deler.. Under de to neste årene ble prouksjonskostnadene for hver stridsvogn redusert fra 269 500 rubler i 1941, til 193 000 og senere til 135 000. Produksjonstiden ble halvert ved slutten av 1942 til tross for at majoriteten av de erfarne fabrikksarbeiderne var blitt sendt til fronten. Deres erstatninger besto av 50% kvinner, 15% gutter og 15% invalider og gamle mann. Samtidig gikk T-34 fra å være produsert med en finish tilsvarende vesteuropeiske og amerikanske stridsvogner til å bli et mer grovhugget produkt. Det ble dog ikke firt på den mekaniske påliteligheten. Evolusjonær utvikling. I 1942 begynte arbeidet med å utvikle et nytt tårn, tatt fra det forlatte T-34M-prosjektet. Det ble bedre plass i vognen og en ny luke for vognkommandøren ga han bedre utsyn. På grunn av begrensede strategiske lager av gummi så ble det innført stålhjul. En ny clutch ble innført, noe som gjorde at motoren og den femgirede girkassen virket bedre sammen. I 1942 og -43 støtte sovjetiske styrker på de nye tyske stridsvognene Tiger I og Panther. Med erfaringer fra slaget ved Kursk og forespørsler fra fronten om mer ildkraft og lengre rekkevidde foretok sovjetiske militære myndigheter det vanskelige valget å bygge om fabrikkene for å produsere en ny modell som hadde større tårnkrans (fra 1 425 mm til 1 600 mm). Dette tillot at man kunne sette inn et større tårn, og med det en større kanon. T-34-85 sin nye 85 mm kanon var overlegen den gamle, og man flyttet radioen opp fra skroget til det nye tremannstårnet. Nå kunne vognkommandøren lede striden og la laderen og skytteren skjøtte kanonen. Kostnadseffektivitet. Kostnaden for å produsere en T-34-85 stridsvogn var 164 000 rubel, hvilket i begynnelsen var rundt 30% høyere enn for enn tilsvarende modell 1943, men innen 1945 hadde prisen gått ned til 142 000 rubler. Under krigens gang hadde prisen for en T-34 nesten blitt halvert. Samtidig var mobiliteten nesten den samme, på tross av at den både hadde fått kraftigere bestykning og tykkere panser. Ved slutten av 1945 var mer enn 57 000 T-34 blitt bygget. Av disse var 34 780 eksemplarer av den opprinnelige modellen, bygget fram til 1944, og ytterligere 22 559 av modellen T-34-85 bygget mellom 1944–45. Etter krigen ble storskalaproduksjonen avsluttet i Sovjetunionen. I 1946 ble for eksempel bare 2 701 eksemplarer produsert. Produksjonen ble gjenopptatt i 1951 i Polen og Tsjekkoslovakia, der respektive 1 380 og 3 185 T-34-85 ble produsert fram til 1956. Sent på 1960-tallet gjenomgikk sovjetiske T-34-85 et moderniseringsprogram for eksporterte eksemplarer og reservestridsvogner. Den ble da hetende T-34-85M. Oppgraderingen besto i ny motor fra T-54/55-serien, noe som kan tas som et bevis på hvor langt sovjetmyndighetene var villige til å gå for å standardisere komponenter. Til sammen regner man at det er produsert så mange som 84 070 eksemplarer av T-34, pluss opp til 13 170 selvdrevne artillerivogner på T-34s chassis. Vognen dukket opp her og der i konflikter under den kalde krigen. Kamphistorie. T-34 modell 1942 "s ekranami", med ekstra panserplater fastsveitset på skroget, i nærheten Leningrad, 1942. T-34 brukes ofte som et symbol for det sovjetisk motangrepets framgang mot tyskerne. Det første møtet med T-34 sommeren 1941 var et psykologisk sjokk for de tyske soldatene: de hadde forberedt seg på å møte en underlegen motstander. Dette illustreres blant annet av Alfred Jodls dagbok, der han tilsynelatende virker overrasket over at T-34 dukket opp i Riga. T-34 kunne effektivt bekjempe alle modeller av tyske stridsvogner som var i bruk i 1941. De første vognene led dog av alvorlige mekaniske feil og mangler, spesielt med hensyn på kraftoverføring og kobling - minst 50% av den sommerens tap av vognene kom av mekaniske problemer og ikke av tysk ildkraft.. De sovjetiske styrkene manglet berge- og reperasjonsressurser, og det var ikke uvanlig at T-34 gikk i strid med en reservegirkasse på motordekket. De mekaniske problemene ble løst med tiden. I løpet av vinteren 1941-42 dominerte T-34 igjen slagmarken, da tyske stridsvogner ikke kunne bevege seg over dyp gjørme og snø på samme måte med sine smale belter, men i stedet ofte ble sittende fast. Terrengegenskapene til T-34 var ganske enkelt overlegne. Det tyske infanteriet, som på dette tidspunktet for det meste var utrustet med tauede panservernkanoner av typene 37 mm 36 og 50 mm PaK 38, hadde store problemer med å stanse de sovjetiske vognene. Bare de sovjetiske soldatenes mangelfulle utdannelse og den sovjetiske ledelsens sviktende kompetanse hindret at avdelinger med T-34 hadde noen større framgang. Hovedsatsningen innen Den røde armé i 1942-43 besto av å gjenoppbygge det som hadde gått tapt i 1941, og å forbedre taktikken. Produksjonen av T-34 steg raskt, men all videreutvikling hadde blitt «fryst»; bare forbedringer som ga høyere produksjonstakt ble tatt med. De sovjetiske konstruktørene var klar over behovet for å rette visse mangler i konstruksjonen, men dette ville koste med hensyn på antall vogner som kunne bli produsert, så saken ble foreløpig liggende. Midt i 1943 kom T-34-produksjonen opp i rundt 1 000 vogner i måneden, mye høyere enn den tyske produksjonen. Tapene på sovjetisk side var dog høyere på grunn av den stadige tyske taktiske overlegenheten. Tyskerne fant raskt ut at det eneste virkelige effektive våpenet de hadde til å bekjempe T-34 med, også på lang avstand, var luftvernkanoner, da spesielt den beryktede 8,8 cm FlaK. I stor hast ble også fronten forsynt med nye panservernkanoner av type 75mm PaK 40, som fantes både som tauede og selvdrevne versjoner. På kjøretøysiden erstattet tyskerne i mars 1942 den korte 75 mm kanonen, StuK 37, i stormkanonen Sturmgeschütz III, med den lengre og forbedrede 75mm StuK 40 L/43, og på høsten med den enda mer effektive L/48. Disse kanonene ga granaten høyere utgangshastighet og bedre gjennomslagskraft, med betydelig høyere virkning på pansrede kjøretøyer, og StüG III fikk med ett rollen som kanonpanserjager. Denne vognen hadde en stor betydning på Østfronten, og det er antatt at den allerede våren 1944 hadde slått ut ikke mindre enn 20 000 stridsvogner. Også de vanlige panserstyrkenes arbeidsjern Panzer IV fikk sommeren 1942 en lengre kanon, 75mm KwK 40 L/43, og under våren 1943 en L/48. Det kraftigste motmiddelet var uansett den helt nye Panzer V/Tiger I, som ble satt inn i kampene mot slutten av 1942. I 1943, da tyskerne innførte den middelstunge Panther-stridsvognen, kunne man se mange trekk fra T-34, og Sovjetunionen møtte nå en jevnbyrdig stridsvogn på slagmarken. Sovjetiske tap økte etter dette. Da krigen brøt ut besto det sovjetiske stridsvognarsenalet av bare omtrent 4% T-34, men da krigen var over utgjorde de minst 55% av Sovjetunionens enorme produksjon av stridsvogner. Der hvor tyskerne bygde flere forskjellige og mer teknisk avanserte stridsvogner, og et stort antall undervarianter, satset Sovjetunionen på å masseprodusere én enkelt modell, som ble gradvis forbedret gjennom krigen for å møte utviklingen i stridsvogn-design. Dette kan sammenliknes med USAs satsning på M4 Sherman. Etter andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig ble T-34-85 brukt i mange land som var i sovjetisk interessesfære. Den nordkoreanske invasjonen av Sør-Korea i 1950 ble ledet av en brigade utrustet med rundt 120 T-34-85. De møtte amerikanske stridsvogner av type M24 Chaffee, M4 Sherman og M26 Pershing. Den nordkoreanske 105te panserbrigaden hadde noen tidlige framskritt mot det sydkoreanske infanteriet og lette stridsvogner av typen M24, men mistet momentet da de møtte amerikanske middelstunge stridsvogner av typen M26 og infanteri satt opp med panservernvåpen. Etter de første månedene av krigen støtte man sjelden på nordkoreansk panser. T-34 utgjorde hovedstyrken i flere væpnede styrker innenfor Warszawapakten, og ble brukt mot det ungarske opprøret som ble slått ned i 1956. De ble også brukt i Midtøsten, under Vietnamkrigen og også så sent som krigen i Bosnia på 1990-tallet. Kroatia arvet 25 eller 30 vogner fra Jugoslavia, men har nå tatt de ut av tjeneste. T-34 ble sporadisk brukt i Afghanistan, men det er ikke kjent at de har blitt brukt mot koalisjonsstyrker. I Irak var T-34 i tjeneste så sent som tidlig på 1990-tallet. Flere afrikanske stater, blant annet Angola og Somalia har brukt T-34-85 i nyere tid. Kubanske T-34-85 har også blitt brukt i Afrika. Kina produserte T-34 under navnet "Type 58". Produksjonen stoppet dog da Type 59 ble tilgjengelig. Et lite antall T-34 ble også i Kina bygget om til brannslukkingskjøretøy. T-34 i finsk tjeneste. I noen bøker er det opplysninger om at en og annen T-34-prototoyp skulle ha blitt testet under vinterkrigen 1939-40, men dette er sannsynligvis en feilidentifisering. Den første gangen finnene støtte på T-34 var i begynnelsen av fortsettelseskrigen. Finnene klarte å erobre to stykker på høsten 1941 ved Svirkraftverket, og tok dem umiddelbart i bruk. De hadde blitt bygget ved traktorfabrikken i Stalingrad og lokomotivfabrikken i Karkov. De fikk straks kallenavnene "sotka" (dykkand) på grunn av profilen. Ytterligere én vogn ble erobret på våren 1942 og en på sommeren 1943. Man hadde nå fire i tjeneste, og de ble nyttet under hele krigen. Sommeren 1944 lovte tyskerne å sende ni erobrede og reparerte T-34 til finnene, men det ble bare levert tre stykker. I månedskiftet juni/juli erobret de ytterligere to vogner, og de hadde da til sammen ni T-34 av den eldre modellen i tjeneste da krigen tok slutt. Finnene brukte senere disse vognene mot tyskerne i Lappland. Én ble skadet av en tysk mine, men ble reparert. Ikke én eneste T-34 ble helt ødelagt under krigen. Etter krigen ble de ansett for å være landets beste stridsvogner, sammen med stormkanonen StuG III og Panzer IV. T-34 forble i tjeneste i Finland fram til 1961, da de til slutt ble pensjonert. T-34-85 i finsk tjeneste. T-34-85 var en oppgradert modell av T-34 med tremannstårn og en 85 mm kanon utviklet fra en luftvernskanon. Panseret var opp til 110 mm i fronten og 75 mm på sidene. Disse stridsvognene ble benyttet i Karelen på sommeren 1944. På tross av at finnene trakk seg tilbake klarte de å erobre ni vogner av modell T-34-85. De fleste av disse ble erobret når den sovjetiske offensiven dabbet av og finnene klarte å gjenopprette linjene sine til en viss grad. Finnene tok umiddelbart syv av dem i bruk. De gjenstående to ble reparert og var klare til strid når krigen mellom Finland og Sovjetunionen tok slutt. Etter fortsettelseskrigen vurderte man å erstatte 85 mm-kanonen med en 75 mm som også StuG III bruke, på grunn av mangel på ammunisjon til 85 mm-kanonene og de tyske kanonenes ellers gode egenskaper. Én stridsvogn ble bygget opp, men senere på vinteren 1994–45 fikk den tilbake 85 mm-kanonen. Alle ni T-34-85 overlevde krigene, og de var i bruk fram til 1962. De var meget populære blant mannskapene. Symbolsk betydning. Hundrevis av T-34 ble reist som krigsminnesmerker i Sovjetunionen og de nye satellittstatene. Et eksempel er det sovjetiske krigsminnesmerket i Tiegarten i Berlin der en statue av en rødearmist er flankert av to T-34 stridsvogner. Minst ett av disse monumentene var gjenstand for stor kontrovers. Dette var montert i Praha, på et monument over sovjetiske stridsvognmannskaper. Monumentet var tenkt å representere løytnant I.G. Gontjarenkos T-34-85, den første sovjetiske stridsvognen som kjørte inn i Praha i mai 1945, men vognen på toppen var en tung stridsvogn av typen JS-2m. For mange i Praha var dette monumentet også en påminnelse om den sovjetiske invasjonen som slo ned Prahavåren 1968. Stridsvognen ble malt rosa av kunstneren David Černý i 1991, men dette avstedkom en offisiell protest fra den russiske regjeringen. Černý ble arrestert, vogna ble malt grønn igjen. Dette resulterte i demonstrasjoner i gatene, og stridsvogna ble igjen malt rosa, denne gangen av femten parlamentsmedlemmer. Vogna ble etter dette omplassert på et militærmuseum. En annen rosa T-34 er den såkalte Mandela Way Tank i London. "Fire stridsvognmannskaper og en hund" ("Czterej pancerni i pies") var en populær polsk TV-serie som ble sendt på 1960-tallet, hvor en T-34 med taktisk merking 102 ble et popikon i Polen. Serien ble også vist i andre land bak jernteppet, hvor den også ble populær. Betydning. T-34 var blant de viktigste våpensystemene i den røde armé under andre verdenskrig. Det at Østfronten utgjorde det avgjørende operasjonsområdet under krigen gjør at T-34s betydning ikke bør undervurderes. Når den først kom i tjeneste i 1940 var den den beste stridsvognkonstruksjonen i verden. I midten av krigen var den ikke lenger overlegen sine motstandere, men den var fortsatt bedre enn de fleste og var tilgjengelig i enormt antall. Den forbedrede T-34-85 forble standard stridsvogn for Sovjetunionen med en uavbrutt produksjonsserie fram til slutten av krigen. Tyskerne svarte på T-34 ved å lage nye, svært dyre og komplekse andre generasjons stridsvogner, hvilket senket tempoet i stridsvognproduksjonen deres og førte til en vesentlig tallmessig overlegenhet på sovjetisk side. T-34 erstattet de fleste lette, middelstunge og tunge stridsvogner i sovjetisk tjeneste. Videreutviklingen av vogna ledet fram til T-44 og 55, som ble bygget fram til 1981 og fremdeles er i tjeneste. T-34s effektivitet som stridsvogn i mobile, samvirkende operasjoner viste seg å ha betydning for videre utvikling av pansret strid. Infanteristridsvognen viste seg å være et foreldet konsept, og ble forlatt av alle nasjoner ved slutten på krigen. Mens mere økonomiske modeller av andre kjøretøyer kom til å overta de forskjellige støtterollene stridsvognene hadde hatt, kom balanserte stridsvognkonstruksjoner til å bli mer spesialiserte og optimaliserte for deres spesielle rolle i mekanisert strid. Den middelstunge stridsvognens potensial, demonstrert til fulle av T-34, ledet til det moderne konseptet med en enhetlig stridsvognpark ("main battle tank" (MBT) på engelsk). Tabell over stridsvognmodeller. Å identifisere ulike versjoner av T-34 kan være komplisert. Tårnstøp og ytre detaljer varierte mellom de forskjellige fabrikkene. Nye detaljer ble innført midt i en produksjonsserie eller ettermontert på eldre vogner. Skadede stridsvogner ble reparert, og i noen tilfeller brukte man komponenter fra nyere modeller, også hele tårn. Visse modeller fikk nytt panser improvisert fra vrakstål i forskjellig tykkelse. Dette ble sveiset fast i skroget og i noen tilfeller tårnet. Disse siste stridsvognene ble kalt "s jekranami" («med skjermer»). Modellbetegnelser. Den tyske etterettnignstjenesten under andre verdenskrig kalte de to hovedproduksjonsmodellene for "T-34/76" og "T-34/85", der mindre modellserier fikk bokstavsbetegnelser som "T34/76A". Disse navnene ble også senere brukt i Vesten, spesielt innen populærlitteratur. Siden 1980-tallet har mange akademikere, blant annet stridsvogneksperten Steven Zaloga, brukt de sovjetiske betegnelsene: "T-34" og "T-34-85", hvor mindre modellserier ble identifisert med år: "T-34 modell 1940". Dette systemet er også i bruk i denne artikkelen. I følge kilder som ble offentliggjort etter Sovjetunionens fall kaltes alle T-34 med originaltårnet og F-34-kanonen, altså konvensjonelt kjent som Modell 1941 og 1942, offisielt for "Modell 1941" og versjonen med det sekskantede tårnet, Modell 1943, offisielt for "Modell 1942". Erobrede T-34 i tysk tjeneste ble kalt "Panzerkampfwagen T-34(r)", hvor "r" sto for "Russland". Finnene kalte T-34 for "Sotka", som betyr "and", siden profilen minner litt omm en kvinand. Dette i følge det finske stridsvognesset Lauri Heino. T-34-85 ble kalt for "pitkäputkinen Sotka", «langpipet and». Stridsvognmodeller. "T-34" (tysk betegnelse: T-34/76) var den opprinnelige stridsvognen med en 76,2 mm kanon. "T-34-85" var en større forbedring med et tremannstårn og en 85 mm kanon med langt løp. Man fortsatte å gjøre diverse forbedringer på T-34-85, blant annet et større restaureringsprogram i 1960 og 1969. All T-34-85-modeller var svært like utvendig. Utviklingen av den mer avanserte T-34M, som hadde ligget brakk siden før krigen, ble tatt opp igjen i 1944, og dette ledet til stridsvognen T-44. Den nye vognen hadde en tårnkonstruksjon som var basert på T-34-85, men hadde et nytt skrog, med torsjonsstaver og tverrstilt motor. Den hadde en lavere profil enn T-34-85, og var enklere å produsere. Mellom 150 og 200 av denne modellen ble produsert før krigen var slutt. Etter en viss modifikasjon på motoren og et nytt tårn, ble den døpt T-54, og ble satt i produksjon fra 1947. Øvrige kampkjøretøyer. Etter andre verdenskrigen ble forskjellige egyptiske og syriske T-34 bygget om med 122 mm haubitser. Støttekjøretøyer. Mange støttekjøretøyer og til og med sivile traktorer ble bygget på skroget til T-34, fra krigens dager til inn på 1990-tallet. De fleste kjøretøyer som ble bygget om var enten skadede stridsvogner eller selvdrevet artilleri. Stridseffektivitet. Stridseffektiviteten til tidlige T-34 kan best sammenlignes i form av «harde» faktorer – pansring, ildkraft og mobilitet – og «myke» faktorer, slik som ergonomi, brukervennlighet, anordninger for utsyn, innredningen ellers og så videre. T-34 var overlegen på de harde faktorene og svak på de myke. De tre viktigste egenskapene ved stridsvogndesign har alltid vært pansring, ildkraft og mobilitet. T-34 var en utmerket balanse mellom alle tre under hele andre verdenskrig. I 1941 kunne det tykke, skrånende panseret stopp alle tyske panservernkanoner på normale avstander. T-34 kunne bare slås ut av den tauede luftvernkanonen 88 mm FlaK eller på nært hold av 50 mm og 75 mm kortløpede strisvognkanoner. De fleste tyske stridsvogner på dette tidspunkt hadde ikke 75 mm kanoner, derimot var 37 mm mer vanlig. I midten av 1942 var T-34 sårbar mot forbedrede tyske våpen og forble det til krigens slutt. Pansringen var dog sammenlignbar med den amerikanske M4 Sherman og den tyske Panzer IV. Ildkraften var ivaretatt i 1941 ved at T-34s 76 mm kanon med letthet kunne slå ut samtlige tyske stridsvogner. I 1943 ble denne utklasset av Panthers lange 75 mm og Tigers lange 88 mm. Innføringen av den sovjetiske 85 mm i 1944 gjorde ikke at T-345 ble likeverdig i ildkraft, men denne kanonen kunne fremdeles penetrere både Panther og Tiger på midlere avstander. Hekken på en T-34. I senter er den runde serviceluka for girkassen, på sidene av denne eksosrør, MDSj røykbeholdere på det bakre skroget og ekstratanker på sidene. På mobilitetssiden bidro T-34 brede belter, gode hjuloppheng og store motor til å gi vogna en overlegen terrengmobilitet. Første generasjonens tyske stridsvogner hang ganske enkelt ikke med. I sammendrag var T-34s harde faktorer en trendsetter internasjonalt innenfor stridsvognutvikling under krigens første år. Ergonomisk sett var T-34 svak, selv om man gjorde visse forbedringer under krigen. Alle versjoner som var utrustet med 76 mm kanon led under det trange mannskapsrommet i tårnet, som var konstruert for to mann. Vognkommandørens sikte var dårlig, og luken som kunne åpnes framover tvang han til å observere slagmarken gjennom en liten observasjonsspalte og et nedsenkbart periskop. Han var også nødt til å avfyre kanonen. Til sammenligning hadde vanlige tyske, britiske og amerikanske stridsvogner bedre plass for mannskapene, men rom for tre personer i tårnet; nemlig vognkommandør, skytter og lader. Dette opplegget gjorde at vognkommandøren bedre kunne konsentrere seg på sin oppgave, nemlig å lede sine menn og koordinere med andre vogner i avdelingen, uten å for eksempel måtte gjøre ting som å rette inn og avfyre kanonen. Fra og med T-34-85 ble problemet, som man hadde observert allerede før krigen, korrigert. T-34s tårn, med kuppelen som tillater vognkommandøren å ha et synsfelt rundt vogna. Denne ble innført delvis i midten av produksjonen av T-34 modell 1943. Utsynet fra vognførerens plass var også dårlig. Noen vognførere rapporterte at deres optikk var så dårlig at de var nødt å kjøre med luken sin på gløtt, også i strid. Dårlig utstyn gjorde det også vanskeligere å utnytte terrenget til sine fordel. Taktisk var det også en ulempe, da andre stridsvogner hadde bedre utsyn. Laderen hadde også en tung jobb, da det ikke fantes noen tårnkurv (en roterende gulvplate som følger med tårnet rundt). Dette problemet delte T-34 med mange andre stridsvogner, for eksempel den amerikanske M3 Stuart. Gulvet besto av ammunisjon, lagret i små metallkasser og dekket av en gummimatte. Ni granater var tilgjengelige fra stridsrommet, klare til bruk. Når disse ni var brukt opp var besetningen nødt til å ta fram flere granater fra kassene i gulvet, noe som gjorde at gulvet etter hvert ble strødd med åpne ekser og biter av gummimatten. Dette distraherte besetningen og forverret deres stridsevne. Andre faktorer som minskede T-34 virkning på slagmarken i begynnelsen var det dårlige lederskapet, taktiske ferdighetene og mannskapenes utdannelse, en konsekvens av Stalins utrenskninger av det sovjetiske offiserskorpset på slutten av 1930-tallet. Dette ble forsterket av tapet av de beste mannskapene under de katastrofale hendelsene i 1941. Mange mannskaper ble sendt i strid med bare grunnleggende militær utdannelse pluss 72 timers instruksjon i klasserom. Sammen med T-34s mangel på sambandsradio gjorde det at det var nesten umulig å koordinere stridsvognavdelinger i strid. Tyske pansertropper fant at de sovjetiske panserstyrkene angrep i tette formasjoner og dro lite, om ingen, nytte av terrenget. På slutten av 1943-44 hadde det blitt bedre, men de sovjetiske stridsvognmannskapene nådde aldri helt opp til de tyske på utdannelsessiden. Deinze. Deinze er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. De Pinte. De Pinte er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Destelbergen. Destelbergen er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Destelbergen, rådhus (slott, ca 1900) Brakel. Brakel er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Horebeke. Horebeke er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Evergem. Evergem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Evergem, klassisistisk kirke fra 1700-årene Gavere. Gavere er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Gent. Gent (fransk:"Gand") er en bykommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. I middelalderen var Gent den nest største byen i Nord-Europa etter Paris, på grunn av sin store tekstilproduksjon. Økonomi. Havnen i Gent, nord i byen, er den tredje største i Belgia. Havnen er tilknyttet havet gjennom Gent-Terneuzenkanalen. Universitetet i Gent og mange forskningsorienterte selskaper holder til i sentrum og sør i byen. Som den største byen i Øst-Flandern har Gent også mange sykehus, skoler og kjøpesentre. Turismen er sterkt økende og sysselsetter stadig flere. Turisme. Graslei er en av de vakreste stedene i Gent sentrum. Bygningen på hjørnet er det gamle postkontoret (med et lite klokketårn) og lenger bak til høyre ser man de tre Gent-tårnene. Arkitektur. Mye av byens middelalderarkitektur er intakt og er svært godt vedlikeholdt. Sentrum er det største bilfrie by-område i Belgia. Interessante steder er St. Bavo-katedralen, klokketårnet, Gravensteenslottet og den utmerkede arkitekturen langs den gamle havnen Graslei. Gent har ivaretatt en fin blanding av nåtid og historie og er ikke noen død museumsby. Byen huser også et vakkert operahus og flere teatre. Restauranter. Som de fleste belgiske byer har Gent et rikt nasjonalt og internasjonalt serveringstilbud. Spesielt det hyggelige småhusområdet «Patershol» har mange restauranter. «Sleepstraat» litt lengre nord har mange tyrkiske restauranter. Byen har ellers et rikt uteliv med mange konserter. Festivaler. Gent er vertskap for noen store festivaler som den store Gentse Feesten (bokstavelig «Gentfesten»), I Love Techno, Flanders International Film Festival Ghent og Festival van Vlaanderen (Flandernfestivalen). Museer. Gravensteenslottet fra 12. århundre Viktige museer i Gent er Museum voor Schone Kunsten (Museum of Fine Arts), med bilder av Hieronymus Bosch, Jean Fouquet og mange flamske kunstnere. SMAK (Stedelijk Museum voor Actuele Kunst (Bymuseet for Samtidskunst)), med arbeider fra det 20. århundret av bl.a. Joseph Beuys og Panamarenko; og Designmuseet. Det er også et museum som presenterer Gents industrielle styrke, Museum voor Industriële Archeologie en Textiel (MIAT). Her finner du gjenskapt verksteder og butikker fra 1800-tallet og kan se vevemaskinene som står igjen i denne bygningen. Gravensteenslottet er også et museum som viser slottets utvikling siden det ble bygget i 1180. En del av slottsmuseet er også viet gamle tourturredskaper. Samferdsel. De to store store Europaveiene E17 og E40 krysser ved Gent. Byen har også den tredje største jernbanestasjonen i Belgia. Lokalt domineres kollektivtrafikken av busser og trikker. Gent er meget godt tilrettelagt for syklister. Mange av byens gamle torg er bygget om og har nå flere etasjer med parkeringshus under seg. Kaprijke. Kaprijke er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Maldegem. Maldegem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Sint-Laureins. Sint-Laureins er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Zelzate. Zelzate er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Knesselare. Knesselare er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Lochristi. Lochristi er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Lovendegem. Lovendegem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Merelbeke. Merelbeke er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Moerbeke. Moerbeke er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Nazareth (Belgia). Nazareth er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Nevele. Nevele er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Oosterzele. Oosterzele er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Sint-Martens-Latem. Sint-Martens-Latem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Waarschoot. Waarschoot er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Wachtebeke. Wachteeke er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Zomergem. Zomergem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Zulte. Zulte er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Kluisbergen. Kluisbergen er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Kruishoutem. Kruishoutem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Lierde. Lierde er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Maarkedal. Maarkedal er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Oudenaarde. Oudenaarde er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Ronse. Ronse (Renaix på fransk) er en belgisk by og kommune i provinsen Øst-Flandern. Ronse hadde 25 176 innbyggere per 1. januar 2011, og et areal på 34,5 km2. Geologen Alphonse Renard ble født i Ronse. Tidlig bosetninger. Åsene rundt Ronse viser spor av menneskelig aktivitet i paleolittiske perioden (eldste steinalder), og i neolittisk tid (bondesteinalderen) var området bosatt av fastboende bønder med kveg. Ulike levninger av byggestrukturer viser også bosetninger i romersk tid. Ronses urbane senter begynte å ta form på 600-tallet da Amandus, eller en av hans etterfølgere, bygde en kirke og et kloster dedikert apostlene Peter og Paulus. På 800-tallet ble både byen Ronse og dets kloster gitt til Indeklosteret i Cornelismünster, i nærheten av Aachen, av kong Ludvig den fromme. Det er på rundt denne tiden at relikviene til den hellige Hermes kom til Ronse. Under disse vanskelige tidene tvang norrøne vikinger munkene til å flykte fra byen mer enn en gang, og klosteret ble brent av nordboerne i 880. Relikviene ble funnet igjen, hevdes det, i 940, og huset i en romansk krypt i 1083. Kirken, dedikert den hellige Hermes, som senere ble bygget på toppen av krypten, ble viet i 1129. Ronse ble mål for pilegrimsreiser ettersom Hermes, som på den tid var kjent for å lege mentale sykdommer, opprettholdt den lokale økonomien. Det er fortsatt et fast fransk uttrykk som sier at «Sankt Hermes leger stedets gale menn, men lar de som bor i Ronse være som der». Herren av Ronse, Gerard de Wautripont, som også var ansvarlig for Indeklosteret på den tiden, ga byen alle byprivilegier i 1240. Noen få år senere var økonomien blomstrende, og Indeklosteret solgte alle sine besittelser i Ronse. Fram til den franske revolusjonen, var lensherredømmet Ronse, et baroni i 1549, inkludert en enklave, nøt Ronse eksklusive rettigheter som ble administrert av kapittel av den hellige Hermes med fullstendig juridiske og fiskal (skattemessige) uavhengighet og med sitt eget lovmessige system. Renessansen og Det gamle styre. Den 26. mars 1478 ble byen angrepet av franske soldater som herjet og brente, men den kom seg raskt igjen takket være en blomstrende økonomi basert på fabrikasjon og tilberedning av lin. På midten av 1500-tallet ble byen et viktig kalvinistisk senter i spanske eller katolske Nederlandene. Den religiøse uroen i dette århundret, særlig den fryktelige undertrykkelsen til hertugen av Alba tvang et stort antall av byens håndverkere til å søke tilflukt i nordlige Nederlandene, England og Tyskland. Brannen den 21. juli 1559 ruinerte byen, og i begynnelsen av 1600-tallet tok Ronse fordel av den relativt fredelige perioden under de katolske monarkene Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón i Spania for å komme seg tilbake på føttene. Det var i løpet av denne perioden at en av de vakreste slottene i sørlige Nederlandene (revet i 1823) ble bygd for grev Jean de Nassau-Siegen, baron av Ronse siden 1629. Pesten i 1635-1636 kom nær på å tømme byen fullstendig. Til tross for motstand fra kongen av Spania, ble Ronse annektert av Frankrike fra 1680 til 1700. I løpet av den påfølgende østerrikske perioden, den 31. mars 1719, ble byen igjen herjet av den voldsom brann som la det meste av den i aske. Takket være borgernes utholdenhet kunne Ronse atter reise seg by med en handel og en økonomi basert på tekstilindustrien. Etter den franske revolusjon. Sentrum av Ronse med utsyn mot kirken dedikert den hellige Hermes. Seieren ved Fleurus den 26. juni 1794 gjorde det mulig for Frankrike å okkupere og annektere landet. Ronse sto overfor betydningsfulle ekspropriasjoner og befant seg snart i økonomiske vanskeligheter. I 1796 ble den gamle byadministrasjonen oppløst og en kommuneadministrasjon ble opprettet. Fransk lovgivning var gjeldende fra da av inntil Belgia ble slått sammen med Nederland i 1815. I 1798 kostet den såkalte bondekrigen mange liv. Det var en reaksjon på utskrivning til militærtjeneste av Frankrike. I 1799 var det rundt 10 000 innbyggere i Ronse, men en tredjedel av befolkningen levde i fattigdom. I 1840, innenfor det nyopprettede kongedømmet Belgia, hadde mer enn halvparten av byens befolkning sitt levebrød basert på tekstilindustrien. Noen få år senere førte den økende mekaniseringen i industrien til en dyp økonomisk krise og arbeidsledighet. Mange forlot Ronse for arbeid på tekstilplantasjene i nordlige Frankrike, som i byene Lille, Roubaix og Tourcoing, eller for få arbeid i jordbruket i distriktene Somme eller Oise. Fra 1870-tallet fikk Ronses tekstilindustri en oppblomstring igjen til tross for en dalende trend fram mot utløsningen av den første verdenskrig. Nedgangen i denne industrien begynte på nytt etter den andre verdenskrig, men var særlig akutt på 1960-tallet. I dag er Ronse hovedsakelig en kommersielt sted med mange butikker og et mål for turister. Wortegem-Petegem. Wortegem-Petegem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Zingem. Zingem er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Zwalm. Zwalm er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Kruibeke. Kruibeke er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Lokeren. Lokeren er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Fotballaget KSC Lokeren Oost-Vlaanderen kommer fra byen og spiller hjemmekampene sine på Daknamstadion. Sint-Gillis-Waas. Sint-Gillis-Waas er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Sint-Niklaas. Sint-Niklaas er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Stekene. Stekene er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Temse. Temse er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Oswald Spengler. Oswald Arnold Gottfried Spengler (født 29. mai 1880, død 8. mai 1936) var en tysk historiefilosof og kulturhistoriker. Hovedtrekkene i Spenglers teorier kan spores tilbake til de utviklingsteorier som var vestens filosofiske arv etter Friedrich Hegel, en tradisjon som også Karl Marx, Herbert Spencer og Henri Bergson virket innenfor. Til forskjell fra disse tre, var han påvirket av Nietzsches teori om alle tings evige gjenkomst, enda de storhetene han studerte var historiske sivilisasjoner og ikke individer. Det historiesynet som Spengler står for er nærmest mystisk, og er i grunnen et utslag av hans tro på den historiske utviklingens naturlige syklus; dette i motsetning til den lineære tidsoppfatningen. Han var en foregangsmann for tysk hegemoni, og var i ideologisk henseende konservativ revolusjonær. Vesterlandets undergang. Spengler er mest kjent for sitt verk "Vesterlandets undergang" (tysk "Der Untergang des Abendlandes") i to bind (1918–1922). Han stiller de tyske dydene opp mot Englands individuelle konkurranse og Frankrikes egalitarisme. Denne prøyssiske ånd, fyldigere beskrevet i "Preussentum und Sozialismus" (1921), innebærer at den suverene makten innehas av en organisk helhet som individet oppgår i, en «kosmisk» total enhet som man henfaller til med hele sitt legeme. Den tyske nasjonens mytologiske sjel grunner seg ifølge Spengler i historiske tradisjoner og den idémessige verden, snarere enn i biologien, som nasjonalsosialistene hevdet. Spengler mente at historien var syklisk, og gjennom sin forskning i blant annet Romerrikets og Egypts utvikling spådde han den vestlige høykulturens fall. Den sykliske historieutviklingen framstilles metaforisk som årstidenes skiftninger, der våren er sivilisasjonens fødsel og vinteren dens død; metaforikken er også sentral for bevisføringen. Spengler vender seg i sin sivilisasjonskritikk mot pengenes makt over det konkrete livet. Kampen for nasjonens sjel må, i følge ham, derfor utkjempes mot et «indre England», det vil si finansinteressene og den liberalt demokratiske Weimarrepublikken. I sitt siste verk skriver han at sosialismen bare er de fattiges form for kapitalisme, og allerede i "Vesterlandets undergang" kritiserer han den frie pressen. Ifølge Spengler er kampen for «det muliges kunst» gjennom «kosmiske enheter» som hverken er «borgerlige» eller «plebeiske» ingenting annet enn livets selve vesen. Dette høyere forenende mål innebærer plikt, gjerning og forsakelse. På samme måte er hans teorier et oppgjør med den lineære tids- og romoppfatning som har vært dominerende siden opplysningstiden. Myten om det «faustiske» menneske som Spengler forfekter finner han ikke bare i den germanske heltediktningen, men også i ulike kulturer, epoker og land – ikke minst i den indiske religionens "Mahabharata", og hos de japanske samuraiene. Spenglers teorier og nasjonalsosialismen. Herbert Tingsten snakker om Spenglers innflytelse på nasjonalsosialismen i "Begrepet «sosialisme» i nasjonalsosialismen", og skriver at skillene er på den ene siden betydelige mellom Spengler og nazismen, og at visse nasjonalsosialistiske ledere skarpt kritiserte visse av hans verker. På den andre siden, skriver Tingsten, har "Preussentum und Sozialismus" vært «veiledende for mange av det tredje rikets teoretikere». Spengler stemte først på nazistene, men kom senere til å avvise nasjonalsosialismen, og ble endelig antinazist. I hans siste verk, "Jahre der Entscheidung", var bruddet totalt, og dette ledet til at han ble landsforvist av nazistene. Tross Spenglers personlige opposisjon mot nazismen, har det blitt heftende ved ham at han med deler av sine verker kom til å påvirke de tyske nazistenes tankeverden. Spenglers innflytelse i ettertid. Spenglers tanker om samfunnet har blant annet influert den finske filosofen Georg Henrik von Wright. Han har også påvirket Samuel P. Huntington ("Kulturenes kamp") og Bassam Tibi ("Sivilisasjonenes krig"). Den amerikanske politikeren Henry Kissinger har betegnet Spengler som sin læremester når det gjelder nasjoners skjebne. TVNorge. TVNorge (tidligere forkortet TVN) er en norsk fjernsynskanal. Kanalen begynte å sende 5. desember 1988 og ble dermed den første helnorske, reklamefinansierte fjernsynskanalen, og var det frem til 1992. Den 9. januar 2012 ble TVNorge igjen den eneste norskeide reklamefinansierte fjernsynskanalen. Gründerne bak TVNorge var Ola Grønvold, Erik Rynning og Ola Steinsrud. Hallvard Flatland kom inn senere. TVNorge ble tidlig kjent på grunn av programmene "Casino" og "Starshot". I 1997 kjøpte TV 2 49,33 % av aksjene i TVNorge, men solgte aksjene til det luxembourgske mediekonsernet SBS Broadcasting i 2004, som ble kjøpt av ProSiebenSat.1 Media i 2007. TVNorge har i dag 125 ansatte. Kanalen hadde en dekningsgrad på 95,4 % per desember 2010, noe som innebærer et seerpotensiale på ca 4,3 millioner. TVNorge er Norges tredje største TV-kanal basert på antall seere. TVNorge distribueres via satellitt, kabel-tv og gjennom et samarbeid med et nettverk av lokal-TV-stasjoner som sender noen lokale programmer samt TVNorges programmer over eteren. Kanalen retter sine sendinger i stor grad mot seere i alderen 12 til 49 år, og har de siste årene økt antall norske egenproduksjoner sterkt. Blant kanalens mest populære programmer de seneste årene, finner vi blant annet "71° nord", "Alt for Norge", "Ylvis møter veggen" og "Norges herligste". Det amerikanske datafirmaet Novell reiste sak om midlertidig forføyning mot TVNorge i 2003 da de mente at den nye "N"-logoen til TVNorge lignet Novells logo. Novell tapte saken, og det virker ikke som om de i ettertid har forfulgt saken videre. I 2008 lansert TVNorge Norges første HD-kanal, TVNorge HD. Omleggingene i 2009. I mai 2009 gjorde kanalen det kjent at den nedlegger sin nyhetssending, værmeldingen og sporten i løpet av høsten 2009. Dermed vil programposter som "Aktuelt", "Sporten", "Været" og "Spotlight" forsvinne fra kanalen. Kanalen har hatt nyhetssendinger siden 1991. De legger også ned lokal-TV-satsingen OsloTV i løpet av 2009. Kanalens siste nyhetssending gikk søndag den 27. september. Kanalens daværende kommunikasjonsdirektør, Ditlef M. Jacobsen, begrunnet avgjørelsen med at kanalen ønsket å rendyrke sin profil som underholdningskanal kombinert med en stadig sterkere konkurranse blant nyhetsmediene. Han poengterte også at kanalen både hadde mindre forutsetninger og ressurser til å lage tyngre nyhetssendinger enn NRK og TV 2, og at seertallene hadde vært sviktende det siste året. Dette kombinert med at Internett stadig «spiser seg mer og mer innpå» var også en medvirkende årsak. En annen grunn til at kanalen ga opp nyhetskampen er omleggingen fra analog til digitalt sendenettverk. Direktør Øystein Kristiansen i Mastiff fortalte at TVNorge basert mye av sin nyhetsdekning på samarbeid med lokal-TV-stasjoner. Men på grunn av at flere av disse hadde gått overende de senere årene falt grunnlaget for samarbeidet bort. Kanalens administrerende direktør, Harald Strømme, hevdet at avgjørelsen ikke var finanskriserelatert, men et offensivt grep for å rendyrke TVNorges profil som en bred, sterk underholdningskanal. «Avgjørelsen hviler på et ønske om å være framtidsrettede og kunne investere i de områdene vi er best. Vi må kjempe der vi har størst muskler, og er best egnet til kamp». TVNorge HD. TVNorge var den første norske TV-kanalen til å starte sendinger i HD. TVNorge HD startet sendingene 3. oktober 2008 og har det samme sendingsskjemaet som TVNorge. Programmer som ikke er tilgjengelig i HD, vil bli sendt i SD (dette vil i hovedsak inkludere eldre programmer). TVNorge HD hadde planer om å sende 71° nord i HD samme høst som en del av HD-satsingen, men på grunn av de økonomiske utgiftene som inngår i små fleksible HD-kameraer, som de hadde behov for, ble dette droppet. Det ble istedenfor sendt i HD i 2010. Schibsted. Schibsted ASA er Norges største mediekonsern, og en av Skandinavias store medieaktører. Konsernet har etablerte produkter og rettigheter innenfor mediene avis, forlag, multimedia og mobile tjenester. Deres strategi går ut på å bygge plattformer for fremtidig vekst innenfor ulike mediekanaler. Konsernet har per 1. oktober 2012 ansatte og virksomheter i 27 land, i Skandinavia Norge, Sverige, og Danmark, i resten av europa, Finland, Frankrike, Estland, Latvia, Litauen, Belgia, Spania, Portugal, Polen, Irland, Ungarn, Østerrike, Italia, Romania, Sveits, i Asia/Oseania Singapore, Malaysia, Filippinene, i Latin-Amerika Chile, Colombia, Argentina, Brasil og Mexico. Hovedkontoret ligger i Oslo. Schibsted er et børsnotert selskap med en styringsstruktur som bygger på norsk lovgivning. Schibsteds aksjer er notert på Oslo Børs. Historie. Selskapet ble grunnlagt av Christian Schibsted i 1839 da han startet en liten virksomhet som boktrykker i Oslo. Schibsted overtok eierskapet til Verdens Gang i 1966, da avisen var i finansielle problemer. I 1988 ble det til da familieeide selskapet gjort om til aksjeselskap og det ble opprettet ulike datterselskaper. I dag eier Schibsted blant annet Verdens Gang, Aftenposten, Aftonbladet, Svenska Dagbladet, 20 Minutes Frankrike og 20 Minutos Spania. I 2012 ble også VG og Schibsted Forlag lagt inn i dette selskapet, og navnet ble endret til Schibsted Norge. Schibsted sin internasjonale rubrikksatsing ble i 2008 organisert i et eget selskap, Schibsted Classified Media (SCM). Schibsted ASA eier Sveriges største rubrikkannonsør på nett: Blocket.se og kontrollerer dessuten rubrikkannonsøren FINN.no. I tillegg har Schibsted Classified Media selskaper og nettsteder i mange land, deriblant Leboncoin i Frankrike. Konsernet ble børsnotert i 1992. Kjell Aamot var konsernsjef fra 1989, og gikk av i 2009, da Rolv Erik Ryssdal ble ny sjef. Schibsted ASA hadde i 2010 en omsetning på 13,7 milliarder kroner og resultatet var millioner kroner (EBITA). Eierforhold. Selskapets aksjer inngår i OBX-indeksen. Oberösterreich. Oberösterreich er en delstat i Østerrike (uttales «å:ba-østeraikj»). Den grenser til Tyskland (Bayern), Tsjekkia (Sydböhmen) samt de østerrikske delstatene Niederösterreich, Steiermark og Salzburg. Geografi. Oberösterreich ligger på begge sider av Donau, som gjennomstrømmer delstaten fra vest mot øst. Andre viktige elver er Inn, Enns og Traun. I Traunviertel lengst sør har Oberösterreich del i høyfjell som Dachstein og Totes Gebirge. Resten av delstaten ligger utenfor (dvs. nord for) Alpene, men er likevel nokså bakkete. Innviertel i vest ligger ved siden av Inn og den bayerske grensen, Hausruckviertel mellom Traun- og Innviertel, og Mühlviertel ligger lengtst nord mellom Donau og Tsjekkia. Historie. Oberösterreich består av områder som hertugdømmet Østerrike ervervet fra Bayern mellom 1180 og 1779. Det siste området som på denne måten ble oberösterriksk, var Innviertel. Siden disse nye områdene lå ovenfor elven Enns, en bielv til Donau som tidligere hadde vært grenseelven mellom Østerrike og Bayern, ble de kalt for "Österreich ob der Enns" («Østerrike ovenfor Enns»). Dette ga senere opphav til betegnelsene Oberösterreich. Etter første verdenskrig ble Oberösterreich fra og med 1921 en av delstatene i den nyoppretta republikken Østerrike. Mellom 1938 og 1945 het distriktet (som "Reichsgau" i det tredje riket) Oberdonau fordi nazistene ville fremheve enheten med Tyskland ved å unngå navnet Østerrike. 640. Født. St.Kilian – Apostel og martyr Landskap. Et landskap er et område som utgjør en geografisk enhet. Enheten benevnes gjerne med ett navn. I følge den europeiske landskapskonvensjonen betyr «landskap» et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer. Her menes alle typer landskap uten bestemt avgrensing eller innhold, – det er avhengig av eget ståsted, man definerer det selv (det kan være et stort åpent viddeområde, et dalsøkk eller en innesluttet park i en by m.v.,- avhengig av hvordan en selv oppfatter det). Oftest brukes begrepet «landskap» i norsk dagligtale når man snakker om et naturområde man kan få et overblikk over. Et eksempel på bruk av ordet kan være «her er det et ganske fint landskap». Landskapet i kombinasjon med opplevelsen av det utgjør landskapsbildet. Ellers brukes ordet i sammensetninger som landskapsmaleri eller kulturlandskap. Et landskap kan være et distrikt eller en dal, men behøver ikke være det. I Frankrike brukes ofte distrikt (Champagne) der også landskap kunne vært brukt. Landskap i Norge. I Norge er begrepet ikke brukt om et bestemt område eller distrikt i geografisk sammenheng. Likevel er der områder som kan karakteriseres som landskap. Norge har mange daler, og alle bør kunne kalles landskap. Historisk sett, og i en nordisk sammenheng, ender landskapsnavn ofte på etterstavelsen -land og -fylke, noe som peker tilbake på de gamle småkonge- og jarledømmene fra før Norges samling. Noen er gamle folkeland, som Romerike, raumenes rike, eller Hadeland, hadenes land. Flere av disse landskapene finnes den dag i dag. Landskap må likevel ikke forveksles med fjorddistrikt (for eksempel Hardanger), fylke eller landsdel, selv om noen gamle landskapsnavn er tatt i bruk som fylkesnavn. Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag, Østlandet og Nord-Norge er alle landsdeler. Tirol. Tirol (norsk også "Tyrol", tysk og ladinsk "Tirol", italiensk "Tirolo") er et landskap i Alpene. Det utgjøres i hovedsak av Inn-, Wipp-, Puster- og Etschdalene og de omkringliggende høyfjellene (opptil 3899 moh.). De tre språkene som snakkes i Tirol er tysk, italiensk og ladinsk. Tirol har hatt en turbulent historie: Det har vært samlet som én politisk enhet, har vært delt i opptil tre forskjellige land, og er i dag delt mellom Østerrike og Italia. Som Europaregion har den i den senere tid opplevd en viss form for enhet igjen. Inndeling. Kart over Nord-, Øst-, Syd-Tirol og Trentino Nord-Tirol. Nord-Tirol (tysk "Nordtirol") utgjøres av dalføret til Inn (mellom Finstermünz og Kufstein) samt bielvene, og Lechtal (mellom Steeg og Pflach). Nord-Tirol grenser til Bayern (Tyskland) i nord, Salzburg (Østerrike) i øst, Syd-Tirol og Graubünden (Sveits) i sør og Vorarlberg (Østerrike) i vest. Grensen mot Syd-Tirol dannes av Alpenes hovedkjede. Nord-Tirol utgjør sammen med Øst-Tirol Østerrikes delstat Tirol. De største byene er Innsbruck, Kufstein, Telfs, Schwaz, Hall og Wörgl. Det høyeste fjellet er Ötztaler Wildspitze (3774 m). Offisielt språk er tysk. Øst-Tirol. Øst-Tirol (tysk "Osttirol") utgjøres av dalførene til Isel og Drau (mellom Sillian og Oberdrauburg). Øst-Tirol grenser til Salzburg (Østerrike) i nord, Kärnten (Østerrike) i øst, Veneto (Italia) i sør og Syd-Tirol i vest. Østtirol utgjør distriktet Lienz i delstaten Tirol. Den største byen er Lienz. Det høyeste fjellet er Großglockner (3797 m). Offisielt språk er tysk. Syd-Tirol. Syd-Tirol (tysk og ladinsk "Südtirol", italiensk "Alto Adige") utgjøres av dalførene til Etsch (it. "Adige") samt bielver frem til Salurn (it. "Salorno"). Syd-Tirol grenser til Nord-Tirol og Salzburg (Østerrike) i nord, Øst-Tirol og Veneto (Italia) i øst, Trentino i sør og Lombardia (Italia) og Graubünden (Sveits) i vest. Grensen mot Trentino dannes omtrent av vannskillene mellom Etsch og Noce, respektive Eisack (it. "Isarco") og Avisio. Syd-Tirol er en italiensk autonom provins med det offisielle navnet Bolzano-Syd-Tirol (tysk "Bozen-Südtirol", it. "Bolzano-Alto Adige", lad. "Balsan-Südtirol"), og utgjør sammen med Trentino den autonome regionen Trentino-Alto Adige. De største byene er Bolzano (tysk "Bozen"), Meran (it. "Merano"), Brixen (it. "Bressanone"), Laives (tysk "Leifers"), Bruneck (it. "Brunico") og Eppan (it. "Appiano"). Det høyeste fjellet er Ortler (3905 m; it. "Ortles"). Offisielle språk er tysk, italiensk og ladinsk. Trentino. Trentino (ladinsk "Trentin") utgjøres hovedsakelig av dalførene til Adige (mellom Salurn og Borghetto), Sarca, Chiese og Avisio. Trentino grenser til Syd-Tirol i nord, og Veneto og Lombardia (Italia) i øst, sør respektive vest. Trentino er en italiensk autonom provins med det offisielle navnet provinsen Trento. De største byene er Trento, Rovereto, Pergine Valsugana, Arco og Riva del Garda. Det høyeste fjellet er Monte Cevedale (3764 m; tysk "Zufallspitze"). Offisielt språk er italiensk, men ladinsk snakkes i nordvest og zimbrisk-tysk i noen isolerte landsbyer. Bosetting av Tirols område. Det fantes enkelte bosettinger i Tirol minst fra neolittisk tid. Dette ble ikke minst kjent gjennom funnet av den over 5000 år gamle isbremumien av «Ötzi». Fra omtrent samme tid er de første koppergruvene dokumentert. Før romerne erobret området og delte det mellom provinsene Raetia og Noricum, var det befolket av retere, italikere og keltere. Romerne bosatte seg ikke i de alpine områdene, men anla veier over Reschen- og Brennerpasset. Gjennom kontakten med latin utviklet det retoromanske språket seg, som også er opphavet til ladinsk. Før folkevandringstiden ble dette språket snakket i store deler av Tirol inkludert Nord-Tirol. Fra 500-tallet ble den opprinnelige befolkningen fortrengt gjennom germanske (bayerske) innvandrere. Sydgrensen for det germanske kultur- og språkområdet ble fra 700-tallet liggende omtrent langs dagens grense mellom Syd-Tirol og Trentino. Grensen var stort sett nokså «skarp» (der den fulgte geografisker hindre som fjell). Noen steder (øvre Val di Non) var grensen litt mer diffus, blant annet pga. ulike driftsformer, som gjorde at germanske innbyggere bodde i den samme dalen som romanske, men i høyereliggende strøk. Det retoromanske/ladinske språket fortsatte imidlertid (helt frem til 1600-tallet og delvis betydelig lenger) å dominere i mange alpedaler, bl.a. i Vinschgau og den øverste Inndalen samt Dolomittene. Tidlig middelalder. For de tysk-romerske keiserne var det viktig å kunne kontrollere Brennerpasset, siden keiseren måtte passere Alpene på vei til og fra kroningen i Roma. Derfor sørget keiseren for at bispedømmene Trento (1004) og Brixen (1027) ble riksumiddelbare fyrstbispedømmer, fikk kontrollen over store deler av Tirol og ble slått til Det tysk-romerske rike (som en formell del av hertugdømmet Bayern). Tirol har navnet sitt etter slottet Tirol ved Meran, som var sete for de første grevene av Tirol. Grevskapets opprinnelige utstrekning var kun området som den dag i dag heter Burggrafenamt, men det ble i løpet av 1200-tallet utvidet med store deler av dagens Nord- og Syd-Tirol samt Montafon (dagens Vorarlberg) og Nedre Engadin (som i dag er sveitsisk). Tirol kontrollerte dermed Ofen-, Reschen- og Brennerpasset og var blitt en viktig passtat. Grevene av Tirol var først fogder for biskopene i Trento og Brixen, men utvidet territoriet sitt på bekostning av, og gjorde seg etter hvert uavhengige av, både disse og hertugen av Bayern. Etter Albert IVs død i 1253 gikk Tirol over på grevehuset av Görz. Grevene Meinhard I og II utvidet landet med områdene fra de tidligere grevskapene Eppan (ved Bozen) og Andechs (i Nord-Tirol). Den siste grevinnen av Tirol-Görz, Margrete, overgav grevskapet 1363 med folkets godkjennelse til huset Habsburg. Fyrstegrevskapet Tirol under Habsburgerne. Det skjedde flere viktige politiske hendelser i den habsburgske tiden. Fredrik IV avskaffet i 1406 livegenskap og innrømmet bøndene og borgerne politisk innflytelse. Dette skjedde som takk for at folket hadde støttet sin populære fyrstegreve i konflikten med både lavadelen og keiseren. Det var også Fredrik IV som gjorde Innsbruck til landets residensby. Keiser Maximilian I foretrakk sågar Innsbruck fremfor Wien som hele rikets residensby. Formelt forble Meran Tirols hovedstad inntil 1848. Maximilian I kontraktsfestet også Tirols forsvarsmessige særstilling: Tirolerne kunne ikke forpliktes til krigstjeneste utenfor landets egne grenser, men måtte til gjengjeld selv bidra til landets forsvar. Dette innebar at også bøndene fikk lov til å bære våpen. På det territorielle plan skjedde det flere utvidelser av Tirol under habsburgerne. De såkalte "Welsche Confinen" («velske grenseområder», dvs. Cortina d'Ampezzo, Fiera di Primiero, Valsugana og Rovereto) ble ervervet fra Veneto mellom 1379 og 1509. Øst-Tirol og Pustertal kom til Tirol fra Görz i 1500 etter at grevehuset Görz hadde dødd ut. Områdene rundt Kufstein og Kitzbühel ble ervervet fra Bayern i 1504. På den andre siden falt Nedre Engadin i 1653 til Graubünden, som faktisk hadde styrt området allerede siden 1499. De vorderøsterrikske landene (Vorarlberg m.m.) ble forvaltet fra Innsbruck, men utgjorde ikke noen egentlig del av Tirol. Den napoleonske tiden. Da Det tysk-romerske rike sekulariserte alle kirkelige områder i 1803 (se "Reichsdeputationshauptschluss"), ble bispedømmene Brixen og Trento slått til Tirol. Disse områdene hadde inntil den tid vært formelt uavhengige, men hadde allerede siden 1500-tallet hørt til den østerrikske rikskretsen av Det tysk-romerske rike. Også biskopenes verdslige makt hadde for en stor del blitt utøvet av de tirolske grevene. I løpet av de napoleonske kriger ble Tirol 1805 okkupert av Bayerne, som var Napoleons forbundsfeller. Etter kontraktsbrudd fra Bayerns side (bl.a. innskrenking av folkets medbestemmelsesrett) gjorde tirolerne i 1809 opprør under Andreas Hofer. Tre ganger klarte de å påføre bayerske og franske tropper nederlag i slagene ved Bergisel og befri landet fra okkupasjonsmakten. Tirolerne tapte imidlertid det fjerde slaget. Dette resulterte i at Hofer ble henrettet og Tirol delt opp mellom Bayern (Nord-Tirol), Italia (Syd-Tirol og Trentino) og De illyriske provinser (Øst-Tirol). På Wienkongressen fikk Tirol 1815 gjenopprettet sine grenser fra 1803. Året etter ble også de tidligere salzburgske områdene Zillertal og Iseltal ført inn under Tirol. 1900-tallet. Etter at England og Frankrike hadde lovet Italia både Trentino og Syd-Tirol, sa Italia 1915 opp trippelalliansen med Østerrike-Ungarn og Tyskland og erklærte samtidig Østerrike-Ungarn krig. Denne «alpekrigen», den italienske fronten under første verdenskrig, varte fra 1915 til 1917. Forsvaret var i begynnelsen overlatt til Tirols hjemmefront ("Landesschützen"/"Kaiserschützen") fordi de østerrikske troppene var bundet ved østfronten. Likevel klarte Tirol å forsvare sine grenser. Gjennom St.-Germain-traktaten ble Østerrike imidlertid forpliktet til å avstå Syd-Tirol og Trentino til Italia fra 1920. Etter fascistenes maktovertagelse i Italia 1922 begynte en systematisk diskriminering og italienisering av Syd-Tirols ikke-italiensktalende befolkning: Tysk og ladinsk ble forbudt i skolen, personnavn ble oversatt til italiensk, det ble funnet opp italienske oversettelser for alle stedsnavn, og italienere ble flyttet til de større byene. Navnet "Tirol" og "Syd-Tirol" ble forbudt og erstattet med "Alto Adige" («øvre Adige»). I tillegg ble «splitt og hersk»-teknikken satt i system: 15 tysktalende kommuner ble (frem til 1972) slått sammen med Trentino til provinsen Trento (Aldein, Altrei, Auer, Branzoll, Kurtatsch, Laurein, Margreid, Montan, Neumarkt, Proveis, Salurn, St. Felix, Tramin, Truden og Unsere Liebe Frau im Walde). Det ladinsktalende området, som hadde utgjort en del av bispedømmet Brixen, ble sågar del i tre: Mens Gherdëina og Val Badia forble hos provinsen Bolzano, ble Fascia slått til provinsen Trento og Ampezzo og Fodom til provinsen Belluno. Før italieniseringspolitikken, som varte helt frem til 1960-tallet, var 93 % av Syd-Tirols befolkning tysktalende og 3 % italienskspråklig. I dag snakker 69 % tysk og 26 % italiensk. De resterende 4 % var/er ladinsktalende. Den østerrikske delen av Tirol ble etter Østerrikes "Anschluss" til Tyskland i 1938 delt i to: Nord-Tirol og Vorarlberg ble slått sammen til en "Reichsgau" (distrikt), mens Øst-Tirol ble slått til Gau Kärnten. Syd-Tirolerne fikk heller ikke drahjelp av de tyske nazistene, som tvert imot støttet det italienske kravet om at de tysktalende måtte forlate Syd-Tirol, og ble tilbudt landsbyer i de nyerobrete områdene øst i Det stortyske rike. Etter Mussolinis fall ble utflyttingsaksjonen imidlertid lagt på is, og tyskerne opprettet mellom 1943 og 1945 den såkalte "Operationszone Alpenvorland" i Nord-Italia. Denne bestod av Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno, og ble forvaltet av Tirol-Vorarlbergs "Gauleiter". Etter krigen ble Nord- og Øst-Tirol gjenforent til delstaten Tirol. De tysk-talendes situasjon i Syd-Tirol ble gjenstand for forhandlinger mellom Østerrike og Italia, og for drøftelser i FN. Italia prøvde å trenere de sydtirolske autonomibestrebelsene ved å slå sammen Syd-Tirol og Trentino til den italienskdominerte regionen Trentino-Alto Adige, og ved å fortsatt gi statsstøtte til syditalienere som var villige til å flytte til Syd-Tirol. Denne politikken ble på 1950- og 1960-tallet møtt med til dels væpnete motstandsaksjoner fra enkelte sydtirolske organisasjoner. De internasjonale forhandlingene ble ikke påvirket av disse i særlig grad og resulterte i 1972 i en avtale om autonomistatus for Syd-Tirol. Først i 1992 hadde imidlertid Italia innfridd alle FNs krav, slik at Østerrike kunne bilegge striden om Syd-Tirol-spørsmålet. I den senere tid har Tirol fått en ny svak felles organisasjonsform som Europaregion ("Euregio Tirol-Südtirol-Trentino"). Tirol (Østerrike). Tirol er den mest alpine og tynnest befolkete delstaten i Østerrike, og utgjør den østerrikske delen av alpelandskapet Tirol. Delstaten grenser til Tyskland (Bayern), Sveits (Graubünden), Italia (Syd-Tirol og Veneto) samt delstatene Vorarlberg, Salzburg og Kärnten. Tirol består av to geografisk atskilte områder, Nord-Tirol og Øst-Tirol. Landsvåpnet er en rød ørn i et sølv skjold med en gylden krone og en grønn krans over hodet. Geografi. Nord-Tirols største dal er Inndalen, som strekker seg fra vest til øst. Nord for Inn ligger De nordlige Kalk-Alpene med fjellgrupper som Lechtal-Alpene, Wetterstein, og Karwendel, og med få og veldig små sidedaler. Syd for Inn ligger Sentral-Alpene med bl.a. Ötztal-Alpene, Stubai-Alpene og Zillertal-Alpene. Her ligger også de største sidedalene, som strekker seg inn til Alpenes hovedkam: Kauner-, Pitz-, Ötz-, Wipp- og Zillertal. Hovedstaden Innsbruck ligger sentralt i Inndalen og deler Nord-Tirol i Tiroler Oberland (vest for Innsbruck) og Tiroler Unterland (øst for Innsbruck). Helt i vest, ved overgangen til Vorarlberg, ligger dessuten fjellgruppene Verwall og Silvretta. Helt i øst, ved overgangen til Salzburg, Kaiserfjellet og Kitzbühel-Alpene. Tirols og Østerrikes høyeste fjell er den 3797 m høye Großglockner i fjellmassivet Hohe Tauern i Øst-Tirol ved grensen til Kärnten. Øst-Tirol er ellers gjennomtrukket av Isel- og Draudalene og har andel bl.a. i De karniske Alpene. Næring. Næringen varierer veldig mellom bynære områder, der servicebedrifter og mellomstore til industrielle bedrifter dominerer, og de mer alpine strøkene, der turismen er den viktigste inntektskilden. Over hele delstaten er servicenæringen den største næringsgrenen, der to tredjedeler jobber. De viktigste beskjeftigelsene er her det offentlige (forvaltning, helse- og skolevesen) med 21 %, handel med 16 % og turisme med 11 %. 17 % av arbeidstagerne jobber i industrien, spesielt glass/keramikk, metallbearbeidelse, matvareforedling, maskinbygging og kunsthåndverk. Landbruket inklusive seterdrift spiller en stor rolle i tirolernes selvforståelse og for bevaringen av landskapsbildet. Setre og fjellslåtter utgjør hele 26 % av landets areal, noe som er den høyeste andelen av alle østerrikske delstater. Per i dag jobber imidlertid bare rundt én prosent av befolkningen i landbruket. Politikk. Tirols "Landeshauptmann" (guvernør) er Herwig van Staa (ÖVP). Han leder delstatsregjeringen ("Landesregierung"), som for tiden er en koalisjon mellom ÖVP og SPÖ og har åtte medlemmer. Regjeringen velges av delstatens parlament ("Landtag"), som i sin tur er folkevalgt og har 36 seter. Tirol er en forholdsvis konservativ delstat. ÖVP har vært det største partiet i alle valg etter andre verdenskrig, og har stort sett hatt absolutt flertall. På den andre siden er Tirol den østerrikske delstaten der De grønne alltid har vært og er er best representert. Dette kan ha sammenheng med at miljøproblemer (som f.eks. tungtransporten over Brennerpasset, de negative effektene av turismen m.m.) er mer synlige i et alpint landskap. Historie. Delstaten Tirol er bare en del av det forhenværende fyrstegrevskapet Tirol. Se for øvrig egen artikkel om historien til landskapet og delstaten Tirol. Østerrikes delstater. Østerrikes delstater har lenge hatt en viss selvstendighet, som gjorde og gjør dem til mer selvstendige enheter enn rene administrasjonsdistrikter. Republikken Østerrike (dagens delstater). Fra og med grunnloven fra 1920 er Østerrike en forbundsstat. Dens delstater heter "Bundesländer" («forbundsland») og har stor selvstendighet med egne lovgivende delstatsparlamenter ("Landtage") og delstatsregjeringer ("Landesregierungen"). Østerrike-Ungarn (Cisleithanias kronland). Etter omorganiseringen av det østerrikske keiserriket i 1867 fikk den ungarske riksdelen (Transleithania) større selvstendighet. Den østerrikske riksdelen (Cisleithania) bestod av femten såkalte "Kronländer" («kronland»). Selv om disse ikke var autonome, hadde mange av disse rettslige særtrekk og var derfor heller ikke rene forvaltningsdistrikter. Edward Jenner. Edward Jenner (født i Berkeley, Gloucestershire, England, død 26. januar 1823 samme sted) var en britisk lege med praksis i Berkeley, England. Han er kjent som oppfinneren av vaksinasjonen. Han var den første til å finne en vaksine mot kopper - et virus som tidligere tok livet av flere hundre millioner mennesker. I sin ungdom var han opptatt av mange sider ved naturvitenskap, og var den første som obersverte at det er gjøkens unger, ikke de voksne fuglene, som kaster unger og egg ut av fosterforeldrenes reder. Jenner, Edward Jenner, Edward Jenner, Edward Höör. Höör er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Höör kommunes administrasjonssenter. I 2005 bodde det 7379 innbyggere der. Den uvanlige stavemåten med to ö-er i navnet ble innført i 1917 etter problemer med postgangen i Sverige. Tidligere var det vanlig at brev som ble sendt lokalt innen et mindre område, kunne merkes «Härstädes» eller bare «Här» istedenfor med full postadresse. Da skjedde det ofte at brev ble feilsendt til tettstedet Hör. Stavemåten ble derfor offisielt endret til Höör, selv om skriveformen Hör fortsatt var i bruk i flere år. Klippan. Klippan er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Klippan kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde stedet 7 778 innbyggere. På 1500-tallet anla Tycho Brahes onkel Steen Clausen Bille, en papirmølle ved det nærliggende Herrevad kloster. Produksjon i større skala oppsto på 1600-tallet, og Klippans forgjenger, bondebyen Åby, vokste seg stadig større. Klippan er kjent for sin produksjon av ull samt den brutalistiske Sankt Petri kirke. I nærheten ligger også det berømte vertshus og overnattingssted "Kalle på Spången". Den skånske lokalbane "Pågatåget" stopper ved Klippan stasjon. Salzburg. Salzburg (bairisk: "Såizburg") er en by i Østerrike, nær grensen til Bayern i Tyskland. Den er hovedstad i den likelydende delstaten Salzburg. Byen ble grunnlagt i romertiden som Juvavum i provinsen Noricum. Den forfalt etter vestromerrikets sammenbrudd, men gjenoppbygging ble påbegynt ca. 700 e.Kr. Da fikk også byen sitt nåværende navn etter Salzach (betyr «Saltelven»); den var en viktig eksportør av salt. Salzburg er bl.a. Mozarts fødeby. Om Klima, se Østerrikes geografi. Byen var sammen med sørkoreanske Pyeongchang og russiske Sotsji kandidat til å arrangere Vinter-OL 2014, en kamp Sotsji vant. Samferdsel. Trolleybussnettet er blant Europas største. Salzburg har jernbaneforbindelser til byer som München og Zürich, med bl.a. ICE-tog, forbindelser til Italia, samt lokaltog og andre tog til andre steder i Østerrike. Byen utmerker seg først og fremst med et av Europas største trolleybussnett, som tar en stor del av lokaltrafikken. I 2009 hadde byens 55 trolleybusser, fordelt på ni ordinære ruter og én rushtidsrute, 38 mill. passasjerer (Hondius 2010). Den har også ca. 10 bussruter. Mens ca. 7 % av reisene i Østerrike skjer med sykkel, er andelen i Salzburg 16 % (bare Bregenz har høyere sykkelandel). Dette tilskrives 30-soner, utbygging av sykkelveier og gode parkeringsmuligheter. Selv om kollaktivtrafikken står sterkt i forhold til bystørrelsen, er biltrafikken betydelig; to motorveier møtes i Salzburg. Byen har en internasjonal flyplass. Eksterne kilder. Harry Hondius 2010: Neue Obusse für den Stadtbus Salzburg. Stadtverkehr 4/2010, s. 18. Salzburg (delstat). Salzburg er en delstat i Østerrike., som tilsvarer omtrent det historiske området Salzkammergut. Salzburg ligger mellom delstatene Oberösterreich, Steiermark, Kärnten, Tirol og den tyske staten Bayern. Hovedstaden i delstaten er byen Salzburg. Geografi. Den sørlige delen av Salzburg er dominert av Alpene med bl.a. Hohe Tauern og Großvenediger. Det nordligste området (Flachgau), som omtrent begynner ved byen Salzburg, ligger utenfor Alpene og er forholdsvis flatt. Historie. Allerede rundt år 700 ble det grunnlagt klostere i Salzburg. Fra 739 var Salzburg et bispesete, og landet ble erkebispedømme i 798. Salzburg var den viktigste saltleverandøren for Bayern, som det opprinnelig hørte til. Landet fikk riksumiddelbarheten, dvs. ble et fyrstbispedømme, under Karl den store. Salzburg ervervet i sin storhetstid store eiendommer i forskjellige områder i dagens Østerrike (i Tirol, Kärnten og Steiermark), Tyskland (Bayern), Italia (Friaul) og Slovenia (Krain). Salzburg forble et uavhengig fyrsterkebispedømme inntil sekulariseringen i 1803. Etter først å ha blitt et kurfyrstedømme under Ferdinand III av Toskana, kom Salzburg 1805 til Østerrike. Etter Napoleons seier over Østerrike og Tirol hørte Salzburg mellom 1909 og 1916 til Bayern, men ble i Wienerkongressen gitt tilbake til Østerrike. Samtidig ble flere større områder (bl.a. Zillertal) lagt under Tirol, mens resten ble forvaltet fra Oberösterreich. Denne «resten» ble i 1850 et eget kronland, og i 1921 en delstat i den nyoppretta østerrikske republikken. Kristianstad. Kristianstad (til 1906 Christianstad) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne, grunnlagt av kong Christian IV. Byen er administrasjonssentrum for Kristianstad kommune, og i 2010 hadde byen 35 711 innbyggere. Deler av byen ligger under havnivået, og Sveriges laveste punkt, 2,41 meter under havet, befinner seg i Kristianstad. Historie. I 1612 besluttet kong Christian IV å bygge en ny sterkt befestet by i det nordøstlige Skåne, etter at den nærliggende byen Væ var blitt ødelagt av svenskene. Byen, som fikk navn etter kongen sønn, den utvalgte prins, skulle danne bolverk mot svenskene og utvikles til en moderne handelsstad. Beliggenheten på Allön var glimrende for en festningsby. Herfra kunne man overskue landskapet til alle sider, og Helgeån dannet seilvei for små fartøyer og vareutveksling med omverdenen. Med i beslutningen var at Væ og Åhus' borgere skulle befolke den nye byen, samtidig som de to nevnte byene mistet sine bypriviliegier. Pga. Allöns mudrete og ustabile grunn, viste foretagendet seg å bli vanskelig. Festningsverker og bygninger måtte fundamenteres ordentlig, fordi vannspeilet store deler av året sto over det normale. Store mengder sten ble derfor fraktet over til øya via en bro. Likevel kunne det ikke unngås at det oppsto senkninger og utsklidninger av vollene. Festningsbyen. Planen for festningsbyen lå ferdig i 1614, utferdiget med insipirasjon fra renessansens stadsbygningsideer og med bastioner av jordvoller etter nederlandsk mønster, hvor det omliggende terrenget dannet et vollgravsystem. Den eneste adgang for allmennheten foregikk fra syd via porttårn og bro. Gatenettet ble regelrett og inndelt i kvartaler med plass til handelstorv og representative formål. Det eneste som brøt symmetrien var den veldige Trefoldighetskirken. Modell over den opprinnelige byen. I tillegg til kirken, lot kongen også oppføre en større representativ bygning på "Kongl. Maytts Platz", som i dag inngår i byens lensmuseum. Videre bygget han en skole nær kirken samt et hospital med tilhørende kirkesal og tårnbygning. Resten av byens hus forventet han at de nye borgerne ville bygge. Byen skulle dog være presentabel, så han bannlyste gemene hytter og tillot ikke stråtak pga. brannfaren. Helst så han at det ble oppført stenhus, men avfant seg med at kjøpmenn og borgere fra Væ gjenoppførte bindingsverkshus med materialer fra den nedlagte byen. De fornemste byggegrunnene ved Store Torv, nær den påtenkte slottsbygningen, var forbeholdt fremtredende personer, mens kjøpmenn holdt til omkring Lille Torv. Håndværkerne ble henvist til mindre representative bakstræder. Av hensyn til avvanning ble det gravet en kanal tvers igjennom byen. Den 470 m lange broen ut til øya sto helt ferdig i 1616, og det ble bygget nye veier for å forbinde den nye byen med resten av Skåne og Blekinge. Seilleden til Østersjøen ble forbedret ved graving av kanaler til Helgeåns utmunning ved Åhus. Christianstad ble således et revolusjonerende anlegg i Norden, den første moderne by i full skala uten middelalderens krokede gater og streder, med en åpen og luftig bebyggelse. Svensk tid. Danske soldater gjenerobrer Christianstad 1676, maleri av Claus Møinichen, 1686. Byen ble sammen med Skåne overgitt til Sverige ved freden i Roskilde 1658, men ble i en kort periode erobret tilbake i 1676. Det siste forsøk på tilbake-erobring var i 1710, som kun varte én måned. På slutten av 1600-tallet fantes i alle gatenes hus et stort antall kjøpmenn og omkring hundre håndverks­mestre. Byens viktigste eksportvarer var i sær bek, tjære og potaske som kunne fremstilles fra de store skogene mot nord. Nederlandske og tyske agenter hørte til byens handelsmenn, noen av dem hadde egne handelsskip som seilte på europeiske havner. Ved midten av 1700-tallet var Christianstad den fremste sjøfartsby i Skåne. Handelen med utenlandske havner bidro også til å fremme byens egne industrier med kledefabrikker, farverier, garverier og tobakksfremstilling. Utenfor byen lå et stort teglverk og en sepefabrikk. I begynnelsen av 1800-tallet ble forutsetningene for handel endret som følge av Napolenskrigene. I tillegg hadde Helgeån, byens livsnerve, dannet et nytt utløp mot Østersjøen så vanndybden ved utskipningsstedet Åhus ble mindre. Man måtte derfor i stedet bruke de vanskelige landveiene til transport av varer, og Christianstads utenrikshandel skrumpet omsider inn til ingenting. Norreport av barokkarkitekten Carl Hårlemann, tegnet i 1752, oppført i 1766. Inntil 1847 var Christianstad det sydlige Sveriges viktigste militærby. En brann la dette året det meste av byens sydlige del øde, og samme år opphørte statusen som festningsby. Vollanleggene ble første revet ned omkring århundreskiftet 1900 og erstattet med brede boulevardanlegg. I dag er bybildet dominert av store og imponerende bygninger fra denne tid, tilsammen med 17-1800-tallets kasernebyggerier. Kristianstad var administrasjonssentrum for Kristianstads län, som eksisterte i årene 1719–1997. Ved sammenslåingen av Malmöhus og Kristianstads län til Skåne län ble administrasjonssentret lagt til Malmö. Kristianstad beholdt den opprinnelige stavemåten til 1906, da en svensk rettskrivningsreform moderniserte alle stedsnavn. Kristianstads vennskapsby i Norge er Kongsberg. Kävlinge. Kävlinge er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Kävlinge kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde stedet 8 550 innbyggere. Kävlinge har lenge vært et viktig jernbaneknutepunkt. Den første banen, mellom Arlöv, Teckomatorp og Billesholm, ble åpnet i 1886. Samme år innviet man også strekningen mot Lund, som var en del av "Lund-Trelleborg Järnväg". I 1893 bygde man linjen videre mot Landskrona ("Landskrona-Kävlinge järnväg" – LaKJ). I 1906 ble det først bygd spor mot Sjöbo og året deretter mot Barsebäckshamn. På 1950-tallet begynte jernbanelinjene mot Sjöbo og Barsebäck å bli ulønnsomme, og ble etter hvert lagt ned. I dag drives det pendlertogtrafikk, med Pågatåg og Öresundståg på sporene mot Lund, Landskrona og Teckomatorp. Kävlinge kommune har tre 18-hulls golfbaner og like mange nihullsbaner. Den mest kjente av banene er Barsebäcks Golf & Country Club, der blant annet Scandinavian Masters er blitt spilt. I april 1996 sporet et godstog med ammoniakklast av i Kävlinge. Cirka 9 000 mennesker ble evakuert i det som er den største evakueringen i Sverige i moderne tid. Landskrona. Sankt Olofs sjö og det gamle vanntårnet a>er har kjørt reisende mellom Landskrona sentrum og jernbanestasjonen siden 2003 Landskrona (tidligere dansk: Landskrone) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Byen er administrasjonssenter for Landskrona kommune og i 2006 hadde byen 40 018 innbyggere. Om Landskrona. Landskrona fikk bystatus i 1413 av Erik av Pommern, og ved freden i Roskilde 1658 ble byen svensk. En av byens hovedattraksjoner Landskrona slott, bygget av den dansk-norske kongen Christian III. Det er ferjeforbindelse til øya Hven, hvor astronomen Tycho Brahe residerte. Broren hansJørgen Ottesen Brahe var lensmann på Landscrone slot 1588-91, og hadde der besøk av broren i de nyoppførte bygningene innenfor slottsmurene. Moderne tid. Byens kunsthall ble bygget i 1963 til byens 550-års jubileum som en utstillingshall for industrielt design. Den er tegnet av arkitekt Sten Samuelsson, og er den eneste bygning som ble stående i slottsparken etter at jubileet var over. Kaptensgårdens skulpturpark, som omgir kunsthallen, er en permanent skulpturpark. Byen er kjent for sine mange vakre kolonihaver. Idrettshallen i Landskrona, med sine 1100 sitteplasser, ble tegnet av den danske arkitekt Arne Jacobsen og innviet i 1965. Fotballaget Landskrona BoIS kommer fra Landskrona. Vorarlberg. Vorarlberg (uttales «få:a-arl-berg») er den vestligste delstaten i Østerrike og ligger mellom Bodensee, Rhinen og Arlbergpasset. Vorarlberg grenser mot Tyskland (Bayern), Sveits (St. Gallen og Graubünden) og Liechtenstein samt den østerrikske delstaten Tirol. Delstaten har flere vintersportsteder, og turisme er en viktig næringsgren. Den tyske dialekten som snakkes i Vorarlberg (alemannisk) er nærmere beslektet med dialektene i Sveits og det sydvestlige Tyskland enn med de bairiske dialektene i resten av Østerrike. Geografi. Fra Tirol og resten av Østerrike er Vorarlberg atskilt gjennom Arlbergpasset (1793 m), som også er opphavet til delstatens navn («bortenfor Arlberg»). De største elvene i Vorarlberg er Rhinen (som danner grense mot Sveits), Ill, Bregenzer Ach og Dornbirner Ach. Historie. I løpet av 1400- og 1500-tallet ble mesteparten av Vorarlberg ervervet av habsburgerne. Før den tid hadde området tilhørt ulike grevehus, bl.a. grevene av Montfort og Tübingen. Vorarlberg ble lenge administrert fra Innsbruck i Tirol (inntil 1805 som en del av Vorderösterreich), men fikk selvstyre i 1861. Etter den første verdenskrig ble det holdt en folkeavstemning om en tilslutning til Sveits, som ble støttet av 80 % av innbyggerne. Likevel forble Vorarlberg ved den nyoppretta republikken Østerrike, nå som delstat. Bortsett fra perioden 1938–1945, da Vorarlberg inngikk i "Reichsgau" (disktriktet) "Tirol-Vorarlberg" sammen med Nord-Tirol, har Vorarlberg vært en selvstendig delstat i Østerrike. Oben am jungen Rhein. "Oben am jungen Rhein" (instrumentalversjon) «Oben am jungen Rhein» er nasjonalhymnen i Liechtenstein. Teksten er skrevet i 1850 av Jakob Josef Jauch. Melodien er den samme som kongehymnen som brukes i Storbritannia (Queen), og som i perioden 1871-1918 også ble brukt i Tyskland. Henry Ford. Henry Ford (født 30. juli 1863, død 7. april 1947) var grunnleggeren av Ford Motor Company og en av de første som benyttet seg av samlebånd som produksjonsmetode for å lage rimelige biler. Denne metoden revolusjonerte ikke bare industriell produksjon, men hadde også enorm innflytelse på moderne kultur i denne perioden som mange sosialteoretikere kaller «fordismen». Oppvekst og utvikling. Ford ble født på gården til foreldrene sine, William og Mary Ford, som var velstående innvandrere fra byen Cork i Irland. Han var den eldste av seks søsken. Som barn hadde Henry et lidenskapelig forhold til mekanikk. Da han var 12 brukte han mesteparten av tiden sin i en maskinhall som han selv hadde utrustet. Som 15 åring lagde han sin første forbrenningsmotor. I 1879 dro han hjemmefra til den nære byen Detroit for å arbeide som maskinistlærling, først for James F. Flower & Bros., og senere for Detroit Dry Dock Co. Etter å ha fullført lærlingetiden fikk Ford jobb ved firmaet Westinghouse der han jobbet med bensinmotorer. Da han giftet seg med Clara Bryant i 1888 drev han også et sagbruk. I 1891 ble Ford ingeniør i Thomas Edisons firma, og etter at han ble forfremmet til sjefsingeniør i 1893 hadde han nok tid og penger til å vie seg til sine egne eksperimenter med lukkede forbrenningsmotorer. I 1896 fullførte han sitt egne selvdrevne fartøy med betegnelsen Quadricycle, som han prøvekjørte den 4. juni samme år (dette var den første automobilen han i det hele tatt hadde kjørt). Etter denne suksessen forlot Ford og Edison Illuminating og stiftet Detroit Automobile Company sammen med andre investorer. Detroit Automobile Company gikk kort tid etter konkurs fordi Ford stadig forbedret designet fremfor å selge biler. Ford kjørte også billøp mot andre produsenter for å vise at hans biler var de beste. Med interessen for bilsport stiftet Ford kort tid etter Henry Ford Company, og i denne perioden kjørte han personlig sin Quadricycle til seier i et løp mot Alexander Winton, en velkjent sjåfør og vinnerfavoritt, den 10. oktober 1901. Ford ble tvunget ut av selskapet av investorene, som inkluderte blant andre Henry M. Leland i 1902, og selskapet skiftet navn til Cadillac. Ford Motor Company. Henry Ford bygde sine to første bilprototyper i 1890-årene, og sin første racerbil i 1901. I 1903 startet han sammen med elleve andre "Ford Motor Company" i Highland Park, Michigan. Han satte i gang samlebåndsproduksjon av Fords T-modell i 1908. Henry Ford hadde selv designet bilen og produksjonsprosessen. Måten han satte opp produksjonen via samlebånd revolusjonerte produksjonsindustrien og kuttet produsjonskostnadene kraftig. Designet var enkelt og produsjonsprosessen enklest mulig. Blant annet ble bilene bare levert i svart. Han skal ha uttalt om fargevalget: «You can paint it any color, as long as it is black». Modell-T ble totalt solgt i 15 millioner eksemplarer de neste 19 årene, og suksessen gjorde Henry Ford til en av verdens rikeste menn. I 1927 var halvparten av alle bilene i hele verden av merket Ford. Henry Ford var direktør i selskapet frem til hans sønn overtok i 1919, men det var fremdeles Henry Ford som tok alle beslutningene. Han uttalte i ettertid sin tilnærming til bedriftsansvar slik: «When one of my cars break down I know I am to blame». Ford var en typisk radikal innovatør, han våget å skape det helt nye som ikke lot seg utvikle gjennom å studere kundenes ønsker og uttrykte behov. Som han selv uttrykte det: «If I'd listened to customers, I'd given them a faster horse.» Selskapet Ford Motor Company var helt annerledes enn de andre bilfabrikkene i Detroit. På Highland Park, Fords første fabrikk, fikk arbeiderne bedre betalt end noe annet sted, men samlebåndsarbeidet var med sin monotoni fysisk og psykisk utmattende. En av arbeiderne som gav opp etter en uke og gikk tilbake til Dodge-fabrikken, sa: «"Det var en form for helvete på jord, hvor menneskene ble forvandlet til roboter. Jeg foraktet tanken på at Fords markedsførere fremstilte selskapet som en velgjører, når sannheten var at de utnyttet arbeiderne mer hensynsløst enn noen annen bilprodusent, og dominerte arbeidernes liv på måter som fratok dem privalivet og individualiteten deres."» Ford hadde en egen divisjon for sosiologi til dette formålet. Sosiologene hans kunne når som helst banke på døren til de ansatte og spørre dem ut om deres sivilstatus, religion, spareplaner, kosthold, alkoholforbruk, helse, fritidsinteresser, livsforsikring osv. Alt ble nøye notert ned på egne, blå skjemaer. Den som røykte eller drakk hjemme, fikk sparken. Ledelsen bygget opp et nett av informanter. Arbeiderne ble hyrt til å spionere på hverandre. Hvis noen prøvde å fagorganisere Fords arbeidere, ble de oppsagt, jult opp eller til og med drept av Fords mafia-forbindelser. Overvåkningen var ikke bare politisk motivert. En arbeider som tok seg for mange pauser, ble konfrontert med hvert minutt han hadde «stjålet» fra Ford. Denne policyen var lenge den rådende, selv om den ble mildnet ved innføring av 40-timersuke (lørdag ble fridag i stedetfor 8-timers arbeidsdag) omkring 1925, frafall av paternalismen omtrent samtidig – og endelig i 1941 ved et forlik med fagorganisasjonen. Det siste var etter et betydelig press fra hans ektefelle, som så at mannens motstand lett ville ødelegge det som var bygd opp, slik at sønnen Edsel ikke kunne overta. Highland Park var en magnet for arbeidskraft fra hele Europa. På 1920-tallet var bare tre av ti Ford-ansatte født i USA. Ford hadde egne språkskoler for innvandrerne, og etter eksamen gjennomgikk de en seremoni i Highland Parks forsamlingshus. På en scene stod en modell av et dampskip til kai ved Ellis Island. Skipet ble praiet, og en «matros» svarte at det var lastet med gjestearbeidere, som ble satt i «land» utkledd som til karneval i klær fra den gamle verden, hver med en bylt som de bar på en kjepp over skulderen. På kaien skulle de så gjennom en kjel, «smeltedigelen», og når de kom ut på andre siden, var de kledd i moderne amerikanske klær, med et amerikansk flagg i hånden. På slutten av 1920-tallet var Fords River Rouge-anlegg det største i verden. På det fem tusen mål store området var der kraftverk, stålverk, valsemøller, glassfabrikk og 160 km jernbane. 128.000 arbeidere ved River Rouge produserte en million biler i året. Ford har stadig seks fabrikker i gang i området, som fremstiller en bil i sekundet. Ved utløpet av River Rouge er det bygd en enorm, kunstig industri-øy: Zug Island. The Dearborn Independent. Henry Ford dedikerte mye av sin førpensjon fra Ford Motor til å publisere en avis, "The Dearborn Independent", som han kjøpte i 1919. Her innførte han samlebåndsprinsippet i fremstilling av avisartikler. Én journalist samlet inn fakta; en annen la på humor; en tredje sørget for den redaksjonelle linjen, osv, til det ble «Ford-journalistikk» av det. Avisen ble gitt ut i omkring åtte år, og introduserte i løpet av den tiden amerikanerne for et mye brukt propagandaskrift som opprinnelig var laget av den russiske tsarens etterretningsvesen, som ledd i intern russisk maktkamp: "Sions vises protokoller". (Dette skriftet var alt den gang for lengst avslørt som en forfalskning med sterkt antisionistisk tilsnitt, men det lever fortsatt videre som propagandaskrift i flere arabiske land.) Den jødiske historieforeningen i USA har beskrevet Fords idéer i denne perioden som «anti-innvandrer, anti-arbeid, anti-alkohol og anti-semittisk». Ford publiserte også, under eget navn, flere anti-jødiske artikler i "Dearborn Independent", som ble utgitt tidlig på 1920-tallet som fire innbundne verk med tittelen "Den internasjonale jøde". Artiklene benektet vold mot jøder, og hevdet at det var jødene selv som sto bak episodene. Disse artiklene ble skrevet av flere forfattere, blant annet Fords personlige sekretær gjennom 34 år, Ernest Liebold. Ingen av dem var skrevet av Ford selv, men de måtte ha hans godkjenning da han var avisens utgiver. "Den internasjonale jøde" ble oversatt og utgitt på tysk. Noen av passasjene er så like avsnitt i "Mein Kampf" at det ser ut som om Hitler har skrevet mer eller mindre av etter dem. Ford la ned avisen "Dearborn Independent" i desember 1927, og trakk senere tilbake bøkene "International Jew" og "Protocols". Den 7. januar 1942 skrev Henry Ford et åpent brev, hvor han benektet sitt hat mot jødene, og uttrykte et håp om at antisemittisme og jødehat ville utryddes for all fremtid. Noen hevder at Ford aldri verken skrev eller signerte dette brevet, og har også stilt spørsmål ved oppriktigheten i unnskyldningen. Skriveriene hans blir fortsatt benyttet som propaganda av varierende organisasjoner, og dukker ofte opp på antisemittiske eller nazistiske nettsider. Henry Ford og nazismen. Ford støttet Charles Lindberghs kandidatur for presidentskapet i USA. Lindbergh var i likhet med Ford og Adolf Hitler en glødende anti-semitt. Henry Ford skrev boken "Den internasjonale jøde" der han gjør rede for jødenes innflytelse over internasjonal politikk. Boka som var basert på den antisemitistisk propaganda fra tsar-Russland skal ha hatt direkte påvirkning på Hitler. Det finnes bevis for at Henry Ford ga økonomisk støtte til Hitler tidlig i Hitlers politiske karriere. Dette kan spores tilbake til uttalelser fra Kurt Ludecke, Tysklands representant i USA i 1920-årene, og til Winifred Wagner, svigerdatter av Richard Wagner, som sa de mottok økonomisk støtte fra Ford til den nasjonalist-sosialistiske bevegelsen i Tyskland. En etterforskning utført av den amerikanske kongressen i 1933 klarte ikke å bekrefte at disse pengene faktisk var sendt. Etter at Lindbergh i mai 1927 som den første hadde fløyet over Atlanterhavet fra vest til øst, fikk Rudolf Hess for seg at han kunne bli den første som krysset Atlanterhavet i fly fra øst til vest. Dette ville også bli fin propaganda for NSDAP. Han bad derfor sin tilkommende, Ilse Pröhl, om å telegrafere Ford om han kunne tenkes å ville sponse et slikt tiltak med 200 000 Mark. Peter Padfield refererer i sin bok "Hess, the Führer's disciple" (side 37) at NSDAP hadde så knapt med penger at Hess bad henne telegrafere på tysk eller engelsk – det som ble kortest, for «hvert ord koster en mark». Noen penger fra Ford kom imidlertid ikke. Ford Motor Company var aktiv i Tysklands militære oppbygning før 2. verdenskrig. I 1938 åpnet Ford en fabrikk i Berlin, som skulle levere lastebiler til tyskerne. I juli samme år fikk Ford storkors av Den tyske ørns fortjenesteorden ("Großkreuz des Deutschen Adlerordens"). Ford var den første amerikaneren, og den fjerde personen noensinne, som fikk denne ordenen, noe som på det tidspunkt var nazi-Tysklands høyeste utmerkelse gitt til noen utlending. Tidligere samme år hadde også Benito Mussolini blitt dekorert med samme utmekelse, men med diamanter. Utmerkelsen ble gitt til Ford «for hans arbeid med å gjøre bilen tilgjengelig for massene». Medaljen ble levert sammen med en personlig gratulasjon fra Hitler. Henry Ford og Sovjetunionen. 31.mai 1929 undertegnet Ford Motor Company en kontrakt om å produsere 30.000 biler av modell A og 70.000 små lastebiler av modell AA årlig i Sovjetunionen. Ford ble kritisert for å hjelpe kommunistene, men svarete at det viktige for ham var å få folk i arbeid: «Det er bare et tidssspørsmål før høye lønner, lave priser og masseproduksjon er innført i alle land,» mente han. «I stedet for å redusere utenlandsmarkedene våre, vil det definere dem.» På denne tiden inngikk også Austin Company avtale om bygge enda større fabrikker i Nisjnij Novgorod i Sovjetunionen enn de hadde gjort for General Motors. På oppfordring fra Lenin studerte sovjetiske ledere Fords idéer om masseproduksjon. Sovjet-systemet ble forsøkt oppbygd etter mønster av en Ford-fabrikk. I russiske landsbyer feiret man festivaler til ære for Fordson-traktoren. Aldous Huxley påpekte koblingen mellom Ford og bolsjevismen da den første femårsplanen ble iverksatt: «For den bolsjevikiske idealisten er Utopia ikke til å skjelne fra en Ford-fabrikk(...)For å komme inn i det kristne himmelriket, må mennesket bli som små barn. Forutsetningen for å komme inn i det bolsjevikiske, jordiske paradiset, er å bli som maskiner.» I Huxleys roman "Vidunderlige nye verden" er handlingen lagt til år 632 AF (= "after Ford", dvs etter hans død i 1947). Gud heter ikke lenger "our Lord", men "our Ford", og symbolet for denne trosretningen, som ikke har konkurrenter, er et kristent kors uten den øverste delen, altså en T som i T-Ford. Stiftelsen «Ford Foundation». Sammen med sønnen Edsel grunnla han i 1936 stiftelsen «Ford Foundation» med lokal veldedighet i staten Michigan som formål. Stiftelsen utviklet seg sterkt, og rundt 1950 var omfanget blitt både nasjonalt og internasjonalt. Siste år. I sine siste år var Ford opptatt med å bygge opp et museum bestående av historiske gjenstander som George Washingtons feltseng, og stolen som Abraham Lincoln satt i da han ble skutt, samt Edisons siste åndedrag, forseglet i et reagensrør. Her er også berømte biler, lokomotiv og fly, ikke minst hans atomdrevne Ford Nucleon fra 1958, som aldri ble satt i produksjon av frykt for kjernefysiske trafikkulykker. Det meste av museumsområdet er likevel viet til Greenfield Village, et idyllisk amerikansk landsbyunivers fra 1800-tallet. Her finnes ingen industri, kun små verksteder der det drives nettopp det tradisjonelle håndverket, basert på kunnskap og erfaring, som Ford utkonkurrerte med sin masseproduksjon, der arbeideren gjentok den samme bevegelsen dagen igjennom, og kunne byttes ut på et øyeblikk med folk hentet rett inn fra gaten. Ford innførte også samlebåndsprinsippet sitt på Henry Ford Hospital, så pasienten kunne få «reparert» den syke «delen» raskere. For ham var kroppen en maskin som fungerer godt eller dårlig, avhengig av hvilket «drivstoff», dvs mat og drikke, man fyller den med. Ford mente derfor at sykdom og kriminalitet skyldes «feil blanding i magesekken». På slutten av krigen overlot Ford, som da var meget syk, presidentskapet til sitt barnebarn Henry Ford II. Dette skjedde 21. september 1945, hvorpå han pensjonerte seg. Han døde i en alder av 83 på Fair Lane, farmen sin i Dearborn, Michigan, og ble begravet på Ford Cemetery i Detroit. Lederstil. Selv om Fords lederstil ble hyllet i sin tid med datidens ekstremt gode produktivitet, er det en kjennsgjerning at han ga ikke ved dørene og krevde 100 % innsats hos dem som arbeidet for ham. Italiensk. Italiensk er et romansk språk, som tales av ca. 62 millioner mennesker som morsmål, hvorav størstedelen lever i Italia. Italiensk er også et av de fire offisielle språkene i Sveits. I kantonen Ticino og de sydvendte dalførene av kantonen Grigioni (tysk Graubünden), med henholdsvis ca. 320 000 og ca. 15 000 innbyggere, er italiensk offisielt språk. I Ticino er italiensk eneste offisielle språk og brukes av ca. 80 % av befolkningen, i Grigioni er det ett av tre offisielle språk. Italiensk er offisielt språk ved siden av kroatisk i den kroatiske regionen Istria, der språket brukes av ca. 15 000 personer. Hjemlandet. Italiensk brukes først og fremst i Italia, hvor det er det eneste offisielle språket. Videre er det det offisielle språket i San Marino. I Sveits brukes italiensk av 800 000 mennesker, og er offisielt språk i kantonen Ticino og noen få av dalene lengst sør i Grigioni/Graubünden. I Sveits er italiensk det tredje mest brukte av de fire offisielle språkene. I alpedalene sørøst i Frankrike finnes det små samfunn som snakker italienske dialekter. Språket på Korsika skiller seg ikke mer ut fra italiensk enn mange dialekter i selve Italia. På Malta var italiensk tidligere et offisielt språk, og snakkes i dag av en minoritet. Det tales dessuten av den eldre garde i tidligere italienske kolonier som Libya, Eritrea og Somalia. Italiensk har også en lang historie på kysten av Slovenia og Kroatia, og her finnes ennå noen italienske samfunn, blant annet i byen Rijeka, italiensk Fiume. De fleste italiensktalende forlot imidlertid Slovenia og Kroatia etter grensereguleringene i forbindelse med avslutningen av 2. verdenskrig. Utvandrere i hele verden. På grunn av stor utvandring gjennom mange år snakkes det italiensk i mange hjørner av verden. «Little Italy» i New York er kjent, selv om de fleste italiensk-amerikanere i det store eplet nå bor i andre bydeler. I Montréal regner man med at 100 000 mennesker snakker italiensk hjemme. Også byer som Boston, Toronto, San Francisco og Chicago har store italienske konsentrasjoner. I Argentina og Uruguay utgjør italienskættede en stor andel av befolkningen, selv om de fleste i dag snakker spansk. Også i Brasil og Mexico finnes det grupper av italienere. I Australia, spesielt i byer som Melbourne og Sydney bor det store grupper av italienere. Også i Tyskland, Belgia og Frankrike finnes det større grupper av italienskspråklige som først og fremst kom etter 2. verdenskrig. Utvandringen fra Italia er imidlertid snudd til innvandring til Italia. Dermed går italiensk språk en langsom død i møte i emigrantmiljøene. Italiensk og dialekter. "Lingua toscana in bocca romana", sier italienerne om sitt standardspråk, og henspiller på at språket er basert på toskansk, mens uttalen heller mer mot romersk. Italienerne kaller standardspråket for "italiensk" (italiano), i motsetning til "dialektene" ("i dialetti"). Siden Italia gjennom århundrer var oppdelt i ulike selvstendige fyrstedømmer, står dialektene sterkere enn i Frankrike, Tyskland eller Spania. Alle delene av Italia har sin sterke og karakteristiske dialekt, og mange steder knytter man lokalpatriotismen til dialektbruk. I Venezia brukes dialekt for å distansere seg fra nyinnflyttere fra det fattigere sør. Napolitansk har en kjent dialekt brukt i sanger (O sole mio"). Dialektene på Sardinia er så ulike at man ofte regner sardisk som et eget språk. Dialekten i Friuli regnes som et eget språk, gruppert sammen med retoromansk. Innen Italia har det alltid eksistert en lang rekke språk/dialekter som har vært svært forskjellige. Det har eksistert et italiensk kunstspråk fra 1600-tallet, som stammer fra og ble benyttet av Dante,Francesco Petrarca, Niccolò Machiavelli, Galileo Galilei og senere Giacomo Leopardi. Dette var et språk som ble Europas operaspråk, men som svært få utenfor den intellektuelle eliten snakket i Italia. Det offisielle språket før samlingen var derfor ved domstolene og i en rekke av områdene latin. Likeens var latin det litugiske språket i kirkene, mens prestene holdt sine prekener på den lokale dialekten. Foruten de regionale dialektene/språkene, som seg imellom kunne være uforståelige og like fremmede som fransk, katalansk og spansk, ble det snakket fransk og piemontesisk i Piemonte hvor kongefamilien kom fra, slik at i det nye samlede landet snakket både kongehuset og den første statsministeren, Camillo Benso di Cavour bare fransk og piemontesisk. Når disse skulle holde offisielle taler på italiensk, var manuskriptene sjkrevet i lydskrift, og mange av de senere kjente sitatene fra Cavour ble opprinnelig sagt på fransk, men er senere oversatt. I tiden etter samlingen av Italia på 1800-tallet har imidlertid standarditaliensk vunnet fram. Prosessen er påskyndet av TV og radio, samt av at skolevesenet insisterer på korrekt italiensk. Den omfattende arbeidsinnvandringen fra Sør-Italia til industribyene i nord har også styrket standardspråket. Språkhistorie. Italiensk er et språk som stammer fra vulgærlatinen. Vulgærlatin er gatespråket i det gamle Roma, og et ord som «testa» (hode) viser det folkelige opphavet. "Testa" betyr krukke på korrekt latin. "Cavallo" (hest) betydde opprinnelig "gamp", på korrekt latin skal det hete "equus". Talespråket i det gamle Roma og i provinsene må tidlig ha begynt å skille seg fra den latinske standarden. Etterhvert som Romerriket gikk i oppløsning og produksjonen av skriftlig materiale gikk kraftig ned, hadde ikke latinen noen innflytelse på talespråket lengre. Dermed utviklet talespråket seg ukontrollert, og endret seg kraftig. Blant annet ble det kompliserte kasussystemet i latin brutt fullstendig ned, og intetkjønnet forsvant fra språket. Det ble skrevet svært lite, men det ble stort sett skrevet på latin. Fra 1000-tallet ble det produsert poesi og sanger på ulike dialekter på halvøya. Stor litteratur oppsto i Firenze og Toscana på 1200-1300-tallet, skrevet av forfattere som Dante, Petrarca og Boccaccio. Dermed fikk toskansk en forrang fremfor andre dialekter, og ble et standardspråk. Utover i århundrene etterpå vant toskansk frem i alle deler av Italia, og skjøv til side skriftlig prosa på de ulike dialektene. Det er bemerkelsesverdig at denne prosessen skjedde samtidig som Italia var oppdelt i ulike stater. Da Italia ble samlet i den bevegelsens om kalles Risorgimento, var toskansk uttale en selvfølgelighet. Italiensk var tidligere et utbredt fremmedspråk i resten av Europa. Karl V av Østerrike og Spania uttalte for eksempel: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min». Spesielt innenfor opera og operette har italiensk alltid hatt en sterk stilling, både på grunn av italienernes enestående musikkarv og fordi ikke-italienere som Wolfgang Amadeus Mozart skrev noen av verkene sine på italiensk. Uttale. Å uttale italiensk er ikke spesielt vanskelig for nordmenn, men spesielt vestlendinger og nordlendinger vil ha få problemer med intonasjonen. Vokalene. Vokalene er relativt enkle for nordmenn. Det viktiste er at o uttales å, og u uttales o. Napoli uttales således "Napåli", Liguria "Ligoria". Lydene y, æ og ø brukes ikke i italienske ord. Vokallydene i det italienske språket er 7. Trykk. For trykk finnes det få regler, så her må det læres for hvert ord. Róma, Milàno, Palèrmo, spaghétti, pomodòri (tomater). Nàpoli, Gènova, Càgliari, Màntova, péntola (gryte), tàvola (bord) Cefalù [tʃefalu'], casinò [cazinɔ'], città [tʃitta'] (by), gioventù [dʒoventu'] (ungdom), può [pwɔ'] (han/hun/det kan). Venèzia [venɛ'tsja], Lombardìa [lombardi'a], Lucìa [lutʃi'a]. Grammatikk. Generelt kan man si at verbalsystemet i italiensk er komplisert; alle verbene bøyes i indikativ og konjunktiv, i person og tall og i en lang rekke tider. I sterk motsetning står substantivene og adjektivene, som i det store og hele har en enkel bøying. Artiklene. Italiensk språk har også både bestemte og ubestemte artikler. De bøyes etter kjønn og tall. Språket har bare to kjønn, hankjønn og hunnkjønn. Den bestemte artikkelen plasseres foran substantivet, som på engelsk, og ikke i enden av ordet, som vi gjør på norsk. Legg merke til at den siste bokstaven i både den bestemte og ubestemte artikkelen sløyfes der substantivet begynner på en vokal, også i hankjønn. Substantiv. Det finnes to kjønn på italiensk, hankjønn og hunkjønn. De fleste hankjønnsordene ender på -o (ragazzo – gutt), mens de fleste hunkjønnsordene ender på -a (ragazza – jente). Hankjønnsordene endrer endelse til -i i flertall (ragazzi – gutter), mens hunkjønnsordene ender på -e (ragazze – jenter). Dermed vet man automatisk kjønnet på de fleste ord. Litt vanskeligere blir det med ordene som slutter på -e. Dette er det gamle, utdødde intetkjønnet. Noen er hankjønn (lo studente – studenten), andre er hunkjønn (la sensazione – følelsen). Likevel er de fleste ordene som slutter på -ione hunnkjønnsord (la conversazione, la colazione) og de fleste ordene som slutter på -ante er hannkjønnsord (il ristorante, lo spumante). De får imidlertid alle -i i flertall. Den bestemte artikkelen bestemmes ut i fra kjønnet (gli studenti, le sensazioni). Verb. Bøying av verb er viktig på italiensk. Årsaken er at de ikke bruker personlig pronomen like ofte som vi gjør på norsk. I stedet forstår de ut fra verbets form om hvem som utfører en handling. Det er altså verbets bøyningsform som oppgir hvilket pronomen som er i bruk. En italiener som vil fortelle at han er italiener, sier "Sono italiano" (sono = jeg er). Hvis han derimot sier "Io sono italiano", og tar med det personlige pronomenet "io", er det for å understreke at "JEG er italiener" Vi ser på to verb i presens. De fleste verb er regelrette i presens. Det finnes tre hovedgrupper, de som i infinitiv ender på -are, -ere og -ire. Skjematisk framstilling av hvilke endelse regelmessige verb får. Nyttig å huske når man skal lære språket. Bologna. Bologna er en universitetsby i Italia, og et viktig næring- og jernbaneknutepunkt. Den er hovedstad i regionen Emilia-Romagna og ligger ved foten til Apenninene. Byen har 374 425 innbyggere (01.01.06) og danner med omkringliggende kommuner Provinsen Bologna. Byens universitet ble grunnlagt i 1088, og er således Europas eldste. Berømte professorer fra dette universitet er bl.a. Romano Prodi og Umberto Eco. Universitetet har rundt 100 000 studenter. Flere av italias viktigste motorveiene passerer byen og gjør byen til en av de viktigste transportknutepunktene i Italia. Motorveiene er som følger: A1 som går fra Milano til Roma og Napoli. A2 begynner i Bologna og går til Bari, mens A13 går til Padova. Byen er også Nordøst-italias viktigste jernbaneknutepunkt hvor 9 linjer møtes. Bolognas flyplass ligger i Borgo Panigale. 2. august 1980 ble byen rammet av et terrorangrep kjent som "Strage di Bologna". Se Terrorangrepet i Bologna 2. august 1980. Bologna er en ikke ubetydelig messe- og konferanseby som blant annet arrangerer verdens største internasjonale barnebokmesse hver vår. Siena. Siena er en by i sentrum av den italienske regionen Toscana. Byen var en egen bystat til den ble erobret av hertugdømmet Firenze under Cosimo I de' Medici, fra 1569 storhertug av Toscana. Den regnes av mange som en av de vakreste byene i Toscana og i Italia overhodet. Byen har 54 066 innbyggere. Siena er blant annet kjent for «Palio», et hestekappløp som holdes to ganger hvert år (2. juli og 16. august) på torget Piazza del Campo (bildet) midt i byen. I 1995 ble Sienas historiske sentrum ført opp på på UNESCOs verdensarvsliste. Byens forballag heter AC Siena og spiller i Serie A. Innledningen til James Bond-filmen "Quantum of Solace" ble spilt inn i byen. Toscana. Toscana er en region i Italia som i nord grenser til Liguria og Emilia-Romagna, i øst til Marche og Umbria og i syd til Lazio. Geografi. Toscana har et areal på ca. 23 000 km² og knapt 3,6 millioner innbyggere. Den største byen er Firenze, som ligger i den nordlige delen av regionen. Andre viktige byer er Pisa, Siena, Cortona, Grosseto og Lucca. Toscana kjennetegnes ved sitt maleriske landskap, med pinjetrær, sypresser, olivenlunder og vinranker. Veneto. Veneto er en region i nordøst-Italia. Den består av provinsene Belluno, Padova, Rovigo, Treviso, Venezia, Verona og Provinsen Vicenza. Hovedstaden er Venezia. Regionen grenser i nordøst til Friuli-Venezia Giulia, i nordvest til Trentino-Sydtirol, i vest til Lombardia og i syd til Emilia-Romagna. Historisk tilhørte området Republikken Venezia, og utgjorde dennes "terra firma". I 1797 kom størstedelen av området under Østerrike, og i 1867 ble det en del av det nylig grunnlagte Kongeriket Italia. I erindringen av den lange selvstendigheten og Venezias stolte tradisjon, finnes det idag krefter i regionen som ønsker autonomi eller sogar selvstendighet. Den regionale økonomien, som før var fullstendig basert på landbruk, er nå i høy grad orientert mot høyteknologisk industri og mote (f.eks. Benetton). Liguria. Liguria er en kystregion i nordvest-Italia, og landets tredje minste. Den grenser til Frankrike i vest, Piemonte i nord, og Emilia-Romagna og Toscana i øst. I sydvest grenser den til det liguriske hav. Regionen har et areal på 5 410 km² og en befolkning på 1,76 millioner. Liguria er inndelt i fire provinser: Genova, Imperia, La Spezia og Savona. Allerede i romertiden ble regionen betegnet som Liguria. I middelalderen var den delt opp i en rekke bystater, den mest kjente var republikken Genova, som ved slutten av det 13. århundre underla seg hele dagens region. 1797–1815 var området okkupert av Frankrike, og ble deretter en del av Kongeriket Sardinia, som i 1861 ble til Kongeriket Italia. Liguria omfatter den italienske riviera, med bl.a. Cinque Terre, og er kjent for sin vinproduksjon. Italias regioner. Italias regioner Italias regioner (italiensk "regioni", entall "regione") er Italias forvaltningsnivå mellom staten og provinsen. Landet er delt inn i 20 regioner, hvorav fem har særstatus som "autonome regioner". Struktur og forvaltning. Hver region har en folkevalgt regionsråd ("Consiglio regionale"), som er regionens parlament. Regionens regjering heter "Giunta regionale" og ledes av en president ("Presidente della Regione"). Regionsrådet har lovgivende makt. Inntil 2001 var denne makten begrenset til områder som staten eksplisitt hadde utpekt som kompetanseområde for regionene. Etter grunnlovsreformen i 2001 ble dette forholdet snudd. Regionene kan nå vedta lover på alle områder som grunnloven ikke eksplisitt forbeholder statens lovgivning. Autonome regioner. Fem av de 20 regionene er såkalte regioner med særstatus ("Statuto speciale"), som gir dem mye større autonomi enn de øvrige 15 regionene. Disse fem regionene er Aostadalen, Friuli-Venezia Giulia, Sardinia, Sicilia og Trentino-Alto Adige. De autonome regionene har større kompetanser innen lovgivning og forvaltning. Dessuten har de større økonomisk selvstendighet enn andre regioner. Inndeling. Regionene er delt i totalt 106 provinser. Det laveste forvaltningsnivået er kommunen (som Italia har mer enn 8000 av). Delvis er kommuner sammenfattet i distrikter, som dermed altså ligger mellom provins- og kommunenivå. Spesialtilfeller. Den automone regionen Aostadalen er ikke delt i provinser. Regionen ivaretar her også provinsens oppgaver (og er også i størrelsen sammenlignbar med andre provinser). Den autonome regionen Trentino-Alto Adige er delt i to "autonome provinser". Regionens kompetanser og oppgaver er stort sett gått over til disse, slik at Trentino og Syd-Tirol i praksis er (minst) like autonome som andre italienske regioner. Regionen har her nesten bare samordnende og administrative oppgaver. Historie. De autonome regionene Aostadalen, Sardinia, Sicilia og Trentino-Alto Adige ble opprettet i 1948, Friuli-Venezia Giulia i 1963. Grunnene til at disse regionene fikk innrømmet autonomi var ofte av språklig art, og/eller for å imøtekomme autonomi- og separasjonsbevegelsene i disse områdene. På 1970-tallet ble de resterende («vanlige») regionene opprettet. At Trentino-Alto Adige avstod sine kompetanser til de autonome provinsene Trentino og Syd-Tirol, ble vedtatt i 1972. Det tok imidlertid omtrent ytterligere 20 år før endringene hadde trådt i kraft. Liste over Italias regioner. Tabellen baserer seg på tall fra Istituto Nazionale di Statistica fra 2006. Tabellen kan sorteres på de ulike kolonnene ved å trykke på pilsymbolet. ! Umbria. Umbria er en region i det sentrale Italia. Umbria grenser til Toscana i vest, til Marche i øst og til Lazio i syd. Geografi. Umbria er den eneste av Italias regioner som hverken har grense mot et naboland eller en kyststripe. Landskapet er dominert av fjell og daler, med Appenninene i øst på grensen til Marche. Italias 4. største innsjø Lago Trasimeno ligger i Umbria. Historie. Regionen er oppkalt etter stammen Umbri, som slo seg ned i området på 500-tallet f.Kr. 672 f.Kr. blir i følge sagnet regna som året da Terni blei grunnlagt. Umbrierne snakka umbrisk, et romansk språk som er i slekt med latinsk og oskisk språk. Arkeologiske funn kan tyde på at umbrierne var med på å danne Terramare- og Villanovakulturene i begynnelsen av bronsealderen. Umbrierne skal på denne tida ha erstatta den opprinnelige liguriske bosetningen etter invasjoner fra nordøst. Dersom man ser på hvilken tid umbrierne kom til området og hvor de kom fra, er det mye som tyder på at de er i slekt med akhaierne. Grekerne er etterkommere av akhaierne. Etruskerne var hovedfienden til Umbri. De invaderte umbriernes områder fra vest, mot nord og øst (fra rundt 700 til 500 f.Kr.) og dreiv etter hvert umbrierne opp i Appenninene. De erobra 300 umbriske byer. Likevel ser det ikke ut til at alle umbriske innbyggere forsvant fra de erobra områda. Etter at etruskerne forsvant, prøvde umbrierne hjelpe samnittene i det avgjørende slaget mot romerne (308 f.Kr.). Romerne bygde en festning ved Narni (298 f.Kr.) for å hindre de to folkeslaga i å samarbeide. Det endte med at umbrierne ikke hjalp samnittene i det hele tatt under det store slaget ved Sentinum (295 f.Kr.). Etter den romerske seieren ved Sentinum, kom gradvis områdene under romersk herredømme. Romerne oppretta noen kolonier (blant dem Spoletium) og bygde veien via Flaminia (220 f.Kr.). Under den andre punerkrigen, invaderte Hannibal området; slaget ved Trasimene blei utkjempa her, men umbrierne kom ikke Hannibal til unnsetning. Under den romerske borgerkrigen mellom Marcus Anonius og Octavian (40 f.Kr.), valgte byen Perugia å gi sin støtte til Anonius. Følgen blei et totalt nederlag i møte med Octavians styrker. Den moderne regionen Umbria består av helt andre landområder enn romertidas Umbria (se Romersk Umbria). Det romerske Umbria strakk seg inn i det som i dag er de nordlige områdene av Marche, og til Ravenna. Områdene ved vestbredda av Tiber var ikke med: dermed var ikke Perugia en del av Umbria, da den lå i Etruria og heller ikke Norcia, som lå i Sabine. Etter Romerrikets fall kjempa østgotere og østromere om makta i regionen. Lombarderne grunnla hertugdømmet Spoleto, som dekka store deler av dagens Umbria. Lombarderne hadde kontroll over området fra 571 til 1200-tallet. Da Karl den store erobra store deler av de lombardiske kongedømmene i Italia, blei noen deler av de umbriske områdene gitt til paven. Noen byer fikk en form for sjølstyre og var ofte i krig med hverandre. Disse krigene hadde sammenheng med konflikten mellom Kirkestaten og Det tysk-romerske rike, og mellom Welf og ghibellinere. På 1300-tallet oppstod signorie-herredømmer som gradvis blei underlagt Kirkestaten. Denne styreformen blei delvis beholdt fram til slutten av 1700-tallet. Etter den franske revolusjon og erobringa av Italia, blei Umbria en del av den kortvarige romerske republikken (1798–99), og deretter av Det første franske keiserdømme (1809–1814). I 1860, etter Risorgimento og Piemonte sin utvidelse, blei Umbria en del av Kongedømmet Italia. Grensene som Umbria har i dag blei fastsatt i 1927, da provinsen Terni blei oppretta og provinsen Rieti blei delt opp innlemma i Lazio. Emilia-Romagna. Emilia-Romagna er en administrativ region i nordøst Italia. Regionene er inndelt i 9 provinser og hvoedstaden er Bologna. Regionene er sammensatt av de to historiske landskapene Emilia og Romagna. Geografi. Emilia-Romagna ligger mellom elven Po i nord og fjellkjeden Appenninene i syd. I øst grenser regionen til Adriaterhavet. Naboregionene i nord er Lombardia og Veneto. I syd grenser Emilia-Romagna til regionene Toscana og Marche, samt republikken San Marino. Regionen gjennetegnes med et intenst landbruk på Po-sletten som dekker store deler av regionen. Her dyrkes korn, mais, frukt og grønnsaker. Spesielt i Ravenna dyrkes mye fersken, nektarin og aprikose. Innenfor finner man et kuperte landskap som danner begynnelsen av Appenninene. Her dyrkes vin, solsikker og det drives med husdyr. Kjente vinmerker er Lambrusco og Sangiovese. Langs grensen til Toscana finner man det høyeste fjellpartiene i regionen. Her ligger flere nasjonal- og regionsparker. Her når Appenninene over 2000 moh. Gårdsbruk og kirke i Sesso i Reggio Emilia Næringsliv. Emila-Romagna er en av Italias og Europas rikeste regioner Industrien er høyt utviklet, spesielt i området mellom Parma og Bologna. Her finner man luksusbilprodusentene Ferrari, Lamborghini og Maserati. Ellers er næringsmiddelsindustrien stor med selskaper som Barilla og Parmalat. Langs kysten er turismen viktig. Regionen kjennetegnes ved at kooperativer står for rundt 30-40% av regionens BNP Transport. De fleste av transportrutene fra nord til sør i Italia går gjennom Emilia-Romagna. Dette gjør at regionen har flere viktige motorveier og jernbanelinjer. Bologna fungerer som en transporthub for Italia. En ny høyhastighetesbane mellom Milano og Roma vil gå gjennom regionen, hovedsakelig på viadukt og vil være ferdigstilt i 2008. Det er noe elvetrafikk på Po og det er 4 flyplasser i regionen. Attraksjoner. De siste årene har Emilia-Romagna opplevd en folkeøkning etter mange år med nedgang pga høyre dødsrate enn fødselsrate. Folkeøkningen skyldes innvandring. Lombardia. Lombardia er en administrativ region i Nord-Italia. Den er den mest folkerike med ca 9 millioner innbyggere. Milano er regionens hovedstad. Lombardia grenser i nord til de sveitsiske kantonene Ticino og Graubünden, i vest til Piemonte, i syd til Emilia-Romagna og i øst til Veneto samt Trentino-Alto Adige. Lombardia er en av Europas tre rikeste regioner. Dens BNP per innbygger er 50% høyere enn resten av Italia. Mange selskaper, både italienske og utenlandske, har sine hovedkvarterer i Milano. Latium. Latium (italiensk "Lazio") er en region i Italia. Regionen grenser i nord mot Toscana og Umbria, i øst mot Marche, Abruzzo og Molise, i syd mot Campania og i vest mot Tyrrenhavet. Regionens hovedstad er Roma, hovedstaden i Italia. Geografi. Typer av terreng som finnes i Lazio. Lazio inneholder 4 491 km² med fjell ("montagna"), 9 291 km² med åser og høydedrag ("collina") og 3 424 km² med sletter ("pianura"). Med sletter i denne konteksten menes flater ved kysten der høyden over havet er nær null, eller kun noe over havnivået. Innlandet bak kystslettene består i nord av åser eller "colli", som igjen går over i fjellene. Det eksisterer ikke i sør. Innlandet bak åsene eller kystsonen består av fjell. Lazios kyst er lavtliggende med sandstrender, ledsaget av nes og odder som Circeoyeah (541 m) og Gaeta (171 m). De pontinske øyer, som er en del av Lazio, ligger midt imot sørkysten. Bakenfor kyststripen i nord ligger: Maremma Laziale (fortsettelsen av toskanske Maremma), avbrutt av Civitavecchia ved Tolfafjellene (616 m) i midten av Campagna Romana og i sør av Agro Pontino og dens fortsettelse sør for Terracina, Sør-Pontino. Dette området, en gang preget av myrer og malaria, er i århundrenes løp blitt overtatt og kultivert av befolkning og jordbruk. Lazios Pre-apenniner, markert av Tiberdalen og elven Liri med bielven Sacco, sørøst for Tiberen, består av tre grupper med vulkanske fjell: Volsini, Cimini og Sabatini, og de tidligere vulkanske kraterne i disse er fylt av innsjøene (og landsbyene med samme navn) Bolsena, Vico og Bracciano. Sør for Tiberen danner en annen fjellgruppe en del av Preapenninene: Alban-åsene, også av vulkansk opprinnelse, og de kalkholdige fjellene Lepini, Ausoni og Aurunci. Apenninene i Lazio er en fortsettelse av Abruzzos Apenninene: Reatinifjellene med Monti Terminillo (2 213 m), fjellene Monti Sabini, Monti Prenestini, Monti Simbruini og Monti Ernici som fortsetter øst for Liri og inn i Mainardefjellene eller Monti della Meta. Den høyeste toppen er Gorzano (2 458 m) ved grensen til Abruzzo. Friuli-Venezia Giulia. Friuli-Venezia Giulia (italiensk), Friûl-Vignesie Julie (friulisk) eller Furlanija-Julijska krajina (slovensk; tysk "Friaul-Julisch Venetien") er en autonom region i Italia. Regionen grenser mot Veneto i vest, Østerrike (Kärnten) i nord, Slovenia i øst, og Adriaterhavet i syd. De største byene er de fire provinshovedstedene, Trieste (som også er regionens hovedstad), Udine, Pordenone og Gorizia. Provinsene er ikke sammenfallende med de historiske enhetene i Friuli-Venezia Giulia. Mesteparten av regionen hører til landskapet Friuli, som er fordelt over provinsene Pordenone (hele), Udine (alt bortsett fra Kanaldalen) og Gorizia (den vestligste delen). Kanaldalen hørte inntil 1919 til Kärnten. Resten av regionen hørte tidligere til grevskapet Görz (Gorizia) eller fristaden Trieste (før 1919 del av det østerrikske Küstenland). Området rundt Trieste ble etter andre verdenskrig (i 1947) en fristat under FN-kontroll. I 1954 ble området delt opp mellom Italia, som fikk den nordlige delen inkludert byen, og Jugoslavia, som fikk de sydlige delene. Navnet "Venezia Giulia" refererer altså ikke til noe historisk landskap, men til de Juliske alper. Områdene som betegnes som "Venezia Giulia" har (i motsetning til Friuli) heller aldri hørt til Venezia. I Friuli-Venezia Giulia snakkes det fra gammelt av fire språk, som siden 1999 alle har status som offisielle språk i regionen eller deler av den. Ved siden av italiensk er dette friulisk, slovensk og tysk. Friulisk tales bare i Friuli-Venezia Giulia (og noen få tilstøtende områder i Veneto), men her til gjengjeld i hele 175 av de 213 kommunene i provinsene Pordenone, Udine og Gorizia (ca. 50 % av befolkningen i regionen). Slovensk tales langs den slovenske grensen i totalt 32 kommuner i Udine, Gorizia og Trieste (8 %). Tysk forekommer bare i Kanaldalens tre kommuner (kärntneriske dialekter) og i to isolerte fjellandsbyer nord i Udine (zimbriske dialekter; tilsammen under 0,3 %). De tre minoritetsspråkene hadde en større utbredelse ved århundreskiftet, men ble delvis sterkt redusert gjennom italieniseringen som begynte i 1920-årene. Puglia. Puglia er en region i Italia. Den ligger sørøst mot Adriaterhavet i øst, det Ioniske hav til sørøst og passasjen til Otranto og Tarantogolfen i sør. Den sørlige delen, Salento, er halvøyen som former hælen på den italienske «støvel». Regionen består av land, og den har en befolkning på innbyggere (1991). Den grenser til de andre italienske regionene Molise i nord, Campania i vest og Basilicata til sørvest. Puglia ligger kun fra Albania, på andre siden av Adriaterhavet. Regionen strekker seg så langt nord som til og med Gargano og var slagmarken for de siste stadier under den andre punerkrigen. Geografi. Beliggende på den sør-østlige enden av den italienske halvøya dekker 19 357 km² i i rekkefølge av de brede slettene og lavtliggende høydene. De eneste fjellområdene, forhøyningen Gargano og Monti Dauni, strekker seg ikke over 1 150 meter og finnes nord i Apulia, som er det området i Italia med minst fjell. Apulia er et svært tørt område. Det er få elver som strømmer og de finnes i Tavoliere delle Puglie ved foten av Gargano, og er således det rikeste jordbrukslandet i Italia. Puglia er den regionen i Italia som produserer mest olivenolje, korn og vin. Andre steder har regnvannet trukket gjennom kalksteingrunnen og dannet vannløp i undergrunnen som kommer til syne ved kysten. Grunnvannet er derfor rikelig, og det er mange grotter og huleforskning. Grottene ved Castellana Grotte er særlig praktfulle. Klimaet er varmt og tørt om sommeren, og det regn som faller i vintermånedene har et gjennomsnitt som ikke overgår 500 mm i året. Marche. Marche (utt. "mar-ke") er en region i Italia. Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sydvest, Abruzzo og Lazio i sydøst og Adriaterhavet i øst. Hovedstad er Ancona. Piemonte. Piemonte (italiensk for «ved foten av berget») er en region i Italia. Den omfatter et areal på 25 399 kvadratkilometer, og har ca. 4,3 millioner innbyggere. Aostadalen i nordvest av regionen tilhører historisk og naturgeografisk Piemonte, men utgjør en autonom region. I nord grenser Piemonte til Sveits, i vest til Frankrike, i syd til Liguria, i sydøst til Emilia-Romagna og i øst til Lombardia. Geografi. Piemonte er Italias nest største region av utstrekning, etter Sicilia. Provinser og byer. Hovedstad og viktigste by er Torino. Andre viktigere byer er Novara, Alessandria, Asti og Cuneo. Naturvernsområder. Av Piemontes samlede areal er 1 930 kvkm (7,6%) vernede områder: Det har 56 parker eller naturvernsområder, to nasjonale naturparker "Gran Paradiso" og "Val Grande", den regionale naturparken "Laghi di Avigliana" og den provinsielle parken "Lago di Candia". Språk. Det dominerende språk er italiensk. Men mange innbyggere benytter piemontesisk, som innbyggerne selv mener er et eget språk, og i noen avsidesliggende oksitanske alpedaler pleier man fremdeles det gamle oksitanske språk. I den tilgrensende autonome region Val d'Aosta benyttes også fransk av så mange at det også er i bruk i offentlig forvaltning. Religion. Piemonte er, likesom det øvrige Italia, gjennomgående katolsk. Kirken er organisert i to metropolitanprovinser. Erkebispedømmet Torino forestås som regel av en erkebiskop som kreeres til kardinal, og det har suffraganbispedømmer med bispeseter i Acqui, Alba, Aosta, Asti, Cuneo, Fossano, Ivrea, Mondovì, Pinerolo, Saluzzo og Susa. Det andre erkebispedømmet er Vercelli, og har suffraganene Alessandria, Biella, Casale Monferrato og Novara. Piemonte er også tyngdepunkt for valdenserne, en protestantisk bevegelse som begynte sin eksistens som kirkekritisk utbrytergruppe i Lyon-området på 1200-tallet. Dalførene i Alpene vest for Torino kalles ofte uformelt for Waldensia eller Valdenserdalene, og der ligger Torre Pellice, som i flere hundre år har vært senter for den italienske valdenserkirkes viktigste institusjoner. Historie. Området har vært bebodd siden utgangen av den yngre steinalder. Etter at isen trakk seg opp i Alpene tilkom det keltisk-liguriske grupper som taurinere og salassere. De ble etterhvert fortrengt av romerne som grunnla kolonier som "Augusta Taurinorum" (dagens Torino) og "Eporedia" (Ivrea). Piemontes selvstendige historie begynner med romernes tilbaketrekning da Romerriket falt fra hverandre. Under folkevandringstiden reiste en rekke folkeslag gjennom området. Lenge var store deler av det et lite langobardisk fyrstedømme, et markgrevskap, sentert om Torino. I 1046 kunne huset Savoia innlemme markgrevskapet Piemonte til sine besittelser, som inntil da var avgrenset til Savoia, med hovedstaden i Chambéry (nå i Frankrike). Savoiaherskerne ble opphøyet til hertuger i 1416, og hertug Emanuele Filiberto flyttet sin residens til Torino i 1563. Piemonte ble flere ganger erobret av vekselvis Frankrike og Habsburg-herskerne. I 1718 klarte Savoia-herskerne å forene Piemonte og Sardinia og mottok kongeverdigheten to år senere som nådehandling av den tysk-romerske keiser i Wien. Napoleon Bonaparte erobret Piemonte i 1798, men fra 1814 kom området igjen under kontroll av Østerrike, som gjorde det til en østerriksk vasallstat. På Wienerkongressen i 1815 fikk Piemonte-Sardinia tillagt Republikken Genova for å styrke den som barrierestat mot Frankrike. Dette kongedømmet, med sin hovedstad i Torino, ble kalt kongedømmet Sardinia (se kart). Kongedømmet Sardinia var springbrettet for Italias samling i 1859–1861, etter to mislykkede kriger mot Østerrike i 1820–1821 og 1848–1849. I 1969 kom det i Torino til blodige arbeideroppstander, som førte til opprettelsen av terrororganisasjonen De røde brigader. Piemonte er siden opprettelsen i 1992 også høyborg for partiet Lega Nord som arbeider for norditaliensk uavhengighet. Turisme. I motsetning til andre deler av Italia er turismen i Piemonte forholdsvis moderat. Tyngdepunktet ligger i nord ved Lago Maggiore og i Langhe, hvor man kan nyte bl.a. vin og trøfler. Trøffelsesongen begynner med trøffelhøstingen i oktober. Grande Traversata delle Alpi er en vandrevei gjennom alpene i Piemonte. Kunst og kultur. Piemonte er rikt på kunst og kulturskatter. Til de mest berømte hører de barokke praktbygningene i Torino (Palazzo Reale, Palazzo Madama, kirken San Lorenzo). I Stupinigi, en forstad til Torino, befinner lystslottet Palazzina di Caccia seg. I senrenessansen ble Sacro Monte bygget i Varallo. Fra middelalderen er abbediet Staffarda og borgen i Manta bevart. Fra romansk tid finnes klosteret San Giulio på øya San Giulio i Ortasjøen. Ved Lago Maggiore hører Isole Borromee til de største attraksjoner. Næringsliv. Piemonte hører til blant de rikeste regionene i Italia. Arbeidsledigheten er med omkring 8 % tydelig lavere enn det italienske gjennomsnittet, som er 11 %. Noen av de viktigste italienske selskaper har sitt sete her, deriblant bilprodusentene Fiat og Lancia (begge i Torino), næringsmiddelfabrikanten Ferrero (i Alba) og elektronikkselskapet Olivetti (i Ivrea). Ved siden av moderne industri i og omkring Torino, ullbearbeidelse i Biella og serviceindustri, så har også landbruket stor betydning. Gastronomi og vindyrking. Gastronomisk regnes Piemonte som et av Italias beste matdistrikter, ved siden av Toscana og Sicilia. Hva er så årsaken til at piemonteserne er gourmeter? For også i denne regionen legges det vekt på bordets henrykkelser. Råvarene er lokale: I Po-området dyrkes ris (en tredjedel av den europeiske ris-produksjonen stammer herfra), frukt og grønnsaker. Høydeområdene produserer vin og hasselnøtter, og i Aostadalen drives det dyrerøkt. Piemontes tradisjonelle rett "bollito" (kokt) skildrer virkelig bordets gleder. Tilberedningsmetoden består av flere kjøttyper som kokes sammen – opp mot fire timer i gryten. Så jakten på lykken via matveien her blir å summere opp ingrediensene pluss tiden – men som sagt – i enkelte retter. Det gasronomiske året i Piemonte starter med "bollito", trøfler, "avoli" (sopp) og andre typiske råvarer fra denne årstiden om høsten og avsluttes om våren med asparges i utallige variasjoner. Så i resten av sommerhalvåret låner innbyggerne retter fra andre distrikter, for så om høsten å starte igjen på det gastronomiske piemontesiske kretsløpet. Piemontes kulinariske tradisjoner er kjent for å skape mesterverk i oppfinnelse og raffinementer ofte ved hjelp av helt alminnelige ingredienser (som gjelder mange andre steder i Italia for øvrig). Se også Bresaola. Historien om "Kylling Marengo". Dette kan illustreres med historien om "kylling Marengo": Dagen før det blodige slaget ved den lille byen Marengo 14. juni 1800, stod Napoleon med sin hær klar til angrep, men det hersket kaos rundt matfatet og det var umulig å finne frem til kjøkkenvognene. Kokken måtte improvisere for generalene og førstekonsulen. Han måtte stjele noen høns og kalte retten for «Kylling Marengo». Etter det storslåtte måltidet kunne kokken nyte begunstigelse hos Napoleon. Så hva mer har dette med Piemonte å gjøre? Historikere er enige om at denne beretningen er ganske korrekt, men mener at æren for denne opprinnelige, genuine retten, må komme fra en ukjent fattig bondekone fra Piemonte som tilberedte hønsene i all enkelhet slik skikken var på stedet, nemlig med smør, olje, muskat, vin, mel, og persille. Flere varianter av denne berømte retten finnes i dag. Men se det: Fordi kokken hadde mistet oversikten over og maten sin i kaoset, måtte han bli en hønsetyv og til og med finne noen beskjedne ingredienser for å piffe opp hønsegryten. Om han rappet oppskriften eller fikk noen enkle råd på det lokale steder sier ikke historien så mye om. Det som er sikkert er at tilberedningen er piemontesisk. Sammensetningen ble et uforglemmelig festmåltid blant de høye herrer og det samme kan sies om hønseretten som har føyet seg inn et sted i den «store» historien. Trøfler. Piemonte er kjent som et av de beste områder for trøffelsanking. Trøffelen er «diamanten» i de mange rettene som lages fra oktober til desember, og i enkelte tilfeller kan sesongen vare til januar. Disse vidunderlige trøflene finnes i nærheten av eike- og kastenjetrær. Trøflene vokser dypt under overflaten. Spesielle hunder blir trent opp til å finne dem. Når trøflene nesten er gravd frem, må hunden trekkes hurtig til side slik at de skjøre delikatessene ikke skades, og menneskehender overtar arbeidet med å få opp trøflene på en nennsom måte. Man finner både den sorte og den hvite trøffelen her. Siden 1600-tallet er den piemontesiske trøffelen blitt ansett blant den ypperste blant "feinschmeckerne" i de europeiske hoff. Blant kjente kjennere av denne jordens frukt må nevnes komponisten Gioacchino Rossini, som kalte den for «trøflenes Mozart». Den hvite piemontesiske trøffel "(Tuber magnatum)" er alltid blitt ansett som den beste, men det er først siden 1900-tallet at den hvite trøffelen fra Alba har nydt internasjonal berømmelse. Dette skyldes ikke minst Giacomo Morras fremragende arbeid for å gjøre den kjent. Den er med rette blitt «kronet» til kongen blant trøfler så tidlig som i 1933 av London-avisen The Times. Markedet for hvite trøfler i Alba er på sitt travleste i månedene oktober og november. "Tuber magnatum" går for mellom 200€ og 400€ pr. hekto. Svarte trøfler er mer vanlige og mindre aromatiske og finnes også bl.a. i Umbria-regionen. De er ikke så kostbare som de hvite. Carpaccio. "Carpaccio" er etter hvert blitt kjent over hele verden. Det er en forrett som i dag ofte består av løvtynne skiver av rått kjøtt med oljedressing og tynne «høvelspon» av Parmigiano drysset over. Eieren av Harry's Bar i Venezia, Guiseppe Cipriani, oppkalte retten etter den berømte venezianske maleren Vittore Carpaccio, men denne komposisjonen er ubetinget fra Piemonte. Kaker og desserter. thumb Kaker og desserter må også: De aller fleste kaker og desserter har sitt opphav i gjestebud i møter mellom statsledere, politiske begivenheter, våpenhviler eller fredstraktater. Piemontes kaker og andre søtsaker fikk sitt landsvide renommé under den italienske Risorgimento (Italias samling). Se Caffarel og Venchi. Viner. Piemonte er også et av Italias mest berømte områder for vindyrking. Over halvparten av regionens 700 km² vinmarker bærer kvalitetsklassifiseringen Denominazione di Origine Controllata (DOC), og regionen har i tillegg en tredel av alle Italias Denominazione di Origine Controllata e Garantita (DOCG) – den høyeste kvalitetsklassifiseringen i landet. Vinene er gjerne basert på den berømte druetypen Nebbiolo, men også på Barbera, Dolcetto, Moscato i tillegg de mindre kjente Freisa, Grignolino og Brachetto. Blant de mest berømte vinene som produseres i Piemonte er Barolo og Barbaresco. Molise. Molise er en region i Italia. Molise er den nest minste av de italienske regionene både i areal og i inbyggertall. Frem til 1963 var den en del av regionen "Abruzzi e Molise". Molise grenser i nord til Abruzzo, i vest til Lazio, i syd til Campania, i sydøst til Puglia og i nordøst til Adriaterhavet. I 2002 ble Molise utsatt for et jordskjelv, flere omkom og mange ble husløse. Steve Jobs. Steven Paul Jobs (født 24. februar 1955 i San Francisco i USA, død 5. oktober 2011) var grunnlegger, styreleder og tidligere administrerende direktør for Apple. Han var tidligere også administrerende direktør/styreformann for Pixar Animation Studios. Jobs var mest kjent som grunnleggeren (sammen med Steve Wozniak) av Apple Inc. Han ble også ansett som en av de fremste pionerene innen datateknologi, og var blant de første til å se det kommersielle potensialet i det grafiske brukergrensesnittet og musen, noe som førte til at Apple lanserte den suksessfulle og innflytelsesrike datamaskinen Apple Macintosh. Tidlig liv. Jobs ble adoptert av Paul og Clara Jobs etter fødselen, og vokste opp i California. Hans biologiske søster er forfatteren Mona Simpson. Etter å ha droppet ut av Reed College i Portland, Oregon dro han tilbake til California i 1974, hvor han møtte Steve Wozniak. Jobs jobbet en kort tid i Atari, før han dro på en rundreise i India for å besøke ulike guruer. Det var under et besøk hos Xerox på deres PARC (Palo Alto Research Centre) i desember 1979 at Jobs, da 24, fikk se "Alto" ble introdusert til grafiske brukergrensesnitt og metaforer som skrivebord, ikoner, vinduer og mapper, samt ideen om å bruke mus som navigeringsverktøy. Besøket hos Xerox PARC overbeviste Jobs om at grafiske brukergrensesnitt var fremtiden, og Apple Lisa ble introdusert 19. januar 1983 til US$9.995, som andre kommersielt tilgjengelig datamaskin (etter "Xerox Star" introdusert i 1981 til US$16.000). Apple. I 1976, da Jobs var 21 og Wozniak var 26 grunnla de Apple Computer i garasjen til familien Jobs. Deres første produkt var den personlige datamaskinen Apple I. I 1977 lanserte Apple oppfølgeren, Apple II, som ble en stor suksess og gjorde Apple til en stor spiller i den gryende databransjen. I 1980 ble Apple børsnotert, og både Jobs og Wozniak ble mangemillionærer. I 1983 hentet Apple inn John Sculley til å ta over ledervervet fra Jobs. Sculley, som kom fra Pepsi-Cola, fikk det legendariske spørsmålet fra Steve Jobs: «Do you want to spend the rest of your life selling sugared water, or do you want a chance to change the world?» (Vil du selge sukret vann resten av livet, eller vil du ha en mulighet til å forandre verden?) Sculley kom umiddelbart godt overens med Jobs, men i 1985 endte en maktkamp mellom de to med at Jobs forlot selskapet, men ikke før de i 1984 hadde introdusert Apples største suksess, den personlige datamaskinen Macintosh. Etter å ha forlatt Apple dro Jobs på en lengre ferie i Italia, før han grunnla dataselskapet NeXT Computer i 1985. I 1996 ble NeXT kjøpt opp av Apple, og i 1997 tok Jobs igjen over ledervervet for Apple etter at daværende administrerende direktør, Gil Amelio, hadde fått sparken av styret. I 1986 kjøpte Jobs datagrafikkavdelingen i Lucasfilm Ltd, som ble skilt ut som Pixar Animation Studios. Han ble kreditert i Toy Story (1995) som utøvende produsent og forble administrerende direktør og majoritetseier på 50,1% til oppkjøpet av Walt Disney Company i 2006. Oppkjøpet gjorde Jobs til Disneys største enkeltaksjonær på syv prosent og medlem av Disneys styre. 24. august 2011 ble det kjent at Steve Jobs hadde sagt opp sin stilling som leder av Apple med umiddelbar virkning, og at Tim Cook overtok som konsernsjef, siden han mente han «ikke var i stand til å oppfylle sine forpliktelser og forventninger som sjef for Apple», grunnet sykdom. Jobs kunne to uker før dette registrere at Apple var nå blitt verdens mest verdifulle selskap. Pixar. I 1986 kjøpte Jobs Lucasfilms data-animasjons-avdeling for fem millioner dollar, som han førte videre under navnet Pixar. Da Pixar ble kjøpt opp av Walt Disney Company etter suksessfilmen Toy Story, ble Jobs største enkeltaksjonær i Disney-konsernet. Privatliv. Jobs giftet seg med Laurene Powell 18. mars 1991, og de hadde tre barn sammen. Han hadde også en datter fra et tidligere forhold, "Lisa", født i 1978. Han ble diagnostisert med bukspyttkjertelkreft i oktober 2003, og etter at han forgjeves hadde forsøkt å bli kurert ved hjelp av alternativ medisin i ni måneder, ble han operert i juli 2004. 5. oktober 2011 meldte Apple at Jobs var avgått ved døden. Microsoft Windows. Microsoft Windows er en serie operativsystemer fra selskapet Microsoft. Den nyeste utgitte versjonen er Windows 7, som kom høsten 2009. Den første versjonen av Windows, et grafisk grensesnitt som tilleggsprogram til MS-DOS, ble annonsert allerede i 1983. Den kom på markedet den 20. november 1985 som versjon 1.01. Siden den gang har det vært tradisjon at nye versjoner av Windows blir annonsert svært lenge før de blir lansert. Windows har utviklet seg fra datidens tilleggsfunksjonalitet til dagens selvstendige operativsystem, og er suveren markedsleder for skrivebordsdatamaskiner med over 90 % markedsandel. 1985–1986. Microsoft lanserte sin første versjon av Windows i 1985 for å etterkomme en økende etterspørsel etter grafiske brukergrensesnitt på datamaskiner, en trend Macintosh har fått æren for å starte. Konseptet grafisk brukergrensesnitt var utviklet av Xerox allerede på begynnelsen av 1970-tallet og en av hovedutviklerne av Windows, Scott McGregor, hadde tidligere vært med å utvikle Xerox grafiske brukergrensesnitt ved Xerox PARC. "Windows 1.0" tilførte en svært begrenset grafisk funksjonalitet til MS-DOS, ved å innføre – som det ligger i navnet – vinduer. På grunn av lisensproblemene det ville medføre å etterape egenskapene til Macintosh sitt system var vindu- og skrivebordsfunksjonaliteten lite dynamisk. Programmene som støttet grafisk visning var også få i antall og bestod av flere moro-programmer enn nytteprogrammer. 1987–1989. I 1987 kom "Windows 2.0" og med sine kontorprogrammer Excel og Word for Windows, som blant annet kunne startes fra MS-DOS og kjøre en Windows-sesjon selv kun så lenge den trengtes for å støtte programmet. Nå hadde Microsoft også inngått en avtale med Apple om bruk av blant annet dynamiske vinduer og papirkurv. Versjon 2.0 inkluderte skalerbare vinduer og større frihet til å organisere programmene på skjermen enn sin forgjenger. 1990–1994. "Windows 3.0" ble lansert i 1990 og introduserte virtuelt minne. Mer effektiv minnebehandling, støtte for flere farger (VGA) og en større og kraftigere programsamling gjorde dette til den første virkelig populære versjonen. Noen måneder etter lanseringen kom det en tilleggsutgave som støttet multimedia som lydkort og CD-ROM. "Windows 3.1" ble resultatet av en videreutvikling av 3.0, bestående av implementering av multimediastøtten, de nyutviklede TrueType-fontene og feilrettelser. Den ble sluppet i 1992, og senere samme år kom en oppdatert versjon 3.11 og "Windows for Workgroups" (WfW). WfW hadde nettverksfunksjonalitet og implementerte en rekke protokoller og P2P -støtte. I juli 1992 ble også et annet prosjekt ferdigstilt, Microsofts selvstendige operativsystem som fungerte uavhengig av MS-DOS. Her splittet utviklingen av systemet seg i to parallelle produktserier, hjemmebrukersystemet (basert på MS-DOS) og det profesjonelle (basert på NT-kjernen). Det nye systemet fikk navnet "Windows NT", og første versjon NT 3.1 for at den skulle oppfattes som en videreutvikling i rekken av tidligere versjoner. NT tok i bruk det avanserte NTFS-filsystemet, et 32-bits API og en sikrere maskinvarebehandling. Resultatet ble "Windows NT 3.51", som ble solgt fra 1993 ble sterk konkurrent til 2 og Novell, hovedsakelig for serverbruk. 1995–1999. Microsoft skiftet fokus til brukervennlighet og ga Windows en enorm ansiktsløftning i "Windows 95". Denne ble også til dels kodet i 32 bit og støttet multitasking. Året etter, i 1996, kom "Windows NT 4.0" som hadde fått oppdateringer innen nettverksstøtte og grafisk ytelse, blant annet Windows 95 sitt brukergrensesnitt for å gjøre det attraktivt også innenfor arbeidsstasjoner og klientsiden av nettverket. I 1998 kom "Windows 98", i hovedsak en oppdatering av forrige versjon. Den hadde forbedret støtte for filsystemet FAT32, som tillot større partisjoner, utvidet og stabil USB-støtte, og var første versjon ut til å implementere Internet Explorer i brukergrensesnittet. Året etter slapp Microsoft "Windows 98 Second Edition" som en revidert utgave. Den tilførte driverstøtte, deling av nettverkstilkoblinger og en rekke feilrettelser. 2000. I 2000 kom to Windows-versjoner, en fra hver produktlinje. Den første ut var "Windows 2000" (NT 5.0), som fulgte NT 4 i NT-serien. Den hadde nye og nå velkjente teknologier som Active Directory og Terminal Services. Den ble også gjort aktuell for skrivebordsdatamaskiner på grunn av sin økte støtte for media som film og spill, blant annet ved hjelp av en ny DirectX-versjon som støttet NT-kjernen. Windows 2000 ble som sin forgjenger sluppet i ulike utgaver tilpasset forskjellige arbeidsstasjons- og serverbehov med ulike nettverks- og databehandlingsfunksjoner. Senere på året kom "Windows Me" (Millenium Edition) som en oppusset utgave av Windows 98 i den 9x/MS-DOS-baserte produktlinjen. Den introduserte ny innholdsprogramvare fra Microsoft for bruk av internett og media, samt funksjonen "System Restore" som et sikkerthetsnett for å revertere til en tidligere konfigurasjon dersom ny programvare, driver eller innstilling skulle medføre problemer med å kjøre systemet. "Automatic Updates" kunne sjekke for, laste ned og installere systemoppdateringer automatisk. Windows Me fikk mye kritikk for manglende driverstøtte og ustabilitet, og ble den siste i sin produktlinje. 2001–. "Kodenavn Whistler" ble ferdigstilt i 2001 og slo sammen de to til nå delte utviklingslinjene til ett produkt: "Windows XP". Den er bygget på NT-kjernen og har versjonsnummer 5.1. Den kombinerte den store nettverksstøtten til Windows 2000 med økt brukervennlighet, en rekke grafiske hjelpemidler og "eye-candy" samt bred og effektiv støtte for media og spill, alt basert på og utviklet fra de tidligere 9x/MS-DOS hjemmebrukerutgavene. XP introduserte blant annet flerbrukerstøtte og "Windows Firewall" for en grunnleggende nettverkssikkerhet. I tillegg til to hovedutgaver – "Home Edition" og "Professional Edition", der sistnevnte er tiltenkt en mer krevende bruker og har blant annet økt nettverkstøtte, sikkerhet og maskinvarestøtte – finnes det en rekke versjoner tilpasset forskjellige behov og maskinvareoppsett. Blant annet "Media Center Edition" for HTPC-bruk, 64-bits versjoner for 64-bits maskinvare, og versjoner som ikke inkluderer Windows Media Player. Windows XP var beregnet eksklusivt for klientsiden/arbeidsstasjonen og i 2003 kom neste generasjon serverprogramvare, "Windows Server 2003". I tillegg til oppdateringer fra Windows 2000-serverne inkluderte den kompatibilitet, brukervennlighet, grensesnitt og andre egenskaper fra Windows XP. Den hadde også et sterkere fokus på sikkerhet enn andre versjoner, blant annet ved et utgangspunkt som ikke kjørte noen tjenester, men heller aktiverte kun de man ba om. Server 2003 består av en håndfull varianter tilpasset forskjellige tjenestebehov og var i en periode før lansering kjent som "Windows.NET Server". 2007–2008. De neste versjonene av Windows fikk navnene "Windows Vista" (arbeidsstasjon og hjemmebruker) og "Windows Server 2008" (nettverkstjenester). De ble lansert i henholdsvis tidlig 2007 og årsskiftet 2007/2008. 2009. Windows 7, tidligere Blackcomb og senere Vienna, er det endelige navnet på den store versjonen av Microsoft Windows og er etterfølgeren til Windows Vista. Lansert i oktober 2009. 2012. Windows 8 er den nyeste versjonen av Microsoft som blir laget av Microsoft, nye ting som kommer er støtte for ARM microprosessor. Grensesnittet har blitt endret for å passe bedre sammen med føleskjermer sammen med mus, tastatur og penn. Datoen har ikke blitt bestemt enda, men på Microsoft Developer Forum i Tokyo den 23. mai 2011 uttalte selskapets leder Steve Ballmer at Windows 8 ville bli lansert i 2012. Heinz Fischer. Dr. Heinz Fischer (født 9. oktober 1938) er en østerriksk politiker fra det sosialdemokratiske partiet SPÖ. Han ble valgt til Østerrikes president den 25. april 2004 med 52.4% av stemmene, over den konservative motkandidaten, Østerrikes utenriksminister Benita Ferrero-Waldner. Den 8. juli samme år ble han innsatt som president, to dager etter at forgjengeren Thomas Klestil døde. Han ble 25. april 2010 gjenvalgt for en ny periode. Fischer er født i Graz, Steiermark, og avla sin "Matura" (examen artium) i 1956. Han studerte deretter jus ved Universität Wien, hvor han i 1961 ble dr. jur. Han habiliterte seg i 1978, og ble i 1993 professor i statsvitenskap. Siden 1971 er Fischer medlem av Østerrikes nasjonalråd (underhuset i Østerrikes parlament). Mellom 1983 og 1987 var han forskningsminister i en koalisjon under kansler Fred Sinowatz, og 1990–2002 var han president i Nasjonalrådet. Hans kandidatur til å etterfølge Thomas Klestil som president ble bekjentgjort i januar 2004. Fischer la da ned sine partifunksjoner som medlem av sentralstyret og viseformann. Heinz Fischer er siden 1968 gift med sin fru Margit og har to voksne barn. Han er en begeistret fjellklatrer og mangeårig leder for de østerrikske naturvennene. Fischer er innehaver av storkors av St. Olavs Orden. I 1996 ble han hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. By. a> "Norge fremstillet i Tegninger" som kom ut i 1846-48. En by er et tettbebygd, mer eller mindre avgrenset geografisk område av en viss størrelse og/eller viktighet. Karakteristiske trekk for en by er tett bebyggelse, forholdsvis stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon, begrenset vekt på jordbruk og sentral plassering med hensyn til kommunikasjonsårene i et samfunn. Å gi en allmenngyldig definisjon av begrepet by er likevel vanskelig, fordi definisjonen varierer fra land til land, og byenes funksjon har endret karakter gjennom historien. I Norge omtales ofte byliknende strøk og tettsteder som sentrum for en kommune – juridisk var norske byer tidligere definert som bykommuner i motsetning til landkommuner. Definisjoner og særtrekk. Det finnes ingen allmenn internasjonal vedtatt definisjon av by-begrepet. Ulike land og organisasjoner har ulike definisjioner. Disse kan være geografiske eller juridiske. Bygeografer – og andre som studerer fenomenet by – refererer til fire ulike typer kriterier som brukes til å definere byer og urbanitet: Bebyggelse og befolkning, næringslivets sammensetning, administrative kriterier og byens funksjon i forhold til sitt omland. De fleste definisjoner av by bruker ett eller flere slike kriterier. Tett bebyggelse på et avgrenset areal er byens mest iøynefallende karakteristikk. Det er sammenhenger mellom byens bebyggelse og byens befolkning, i samtiden og historisk. En viss befolkningsstørrelse og en viss befolkningstettet innenfor et avgrenset areal er viktige karakteristiska for byer. Næringslivet i en by domineres av handel, håndverk og industri, samferdsel og administrasjon (sekundær- og tertiærnæringer). Næringer som fiskeri, jordbruk og skogbruk (primærnæringer) er tilsvarende lite karakteristisk for byer. Slike kriterier brukes i mange land for å skille landsbyer fra byer. Administrative kriterier dreier seg om juridiske forhold: Et steds historiske rett til å kalle seg by. Retten til bystatus kunne gi visse rettigheter til innbyggerne. Administrative kriterier kan bety at fastsatte bygrenser definerer urbanitet, selv om deler av området er landlig, mens andre urbane områder faller utenfor fordi de ligger utenfor bygrensene. Byens funksjon som servicested for sitt omland er en fjerde type kriterium for en by. Nivået på denne funksjonen vil avgjøre hvilken type by. Pendlingsomlandet er en del av en moderne by funksjonalitet. Etymologi. Ordet "by" kommer fra det norrønt "býr", som betyr "gard" eller "plass med flere bygninger". Ordene "by" og "bygd" har opprinnelig nesten samme mening. By henleder på bebyggelse som står tett på et begrenset område, mens bygd henleder på spredt bebyggelse i et større geografisk landskap. Begge har imidlertid sitt opphav i (bonde)gårdsbebyggelse, jmfr. betydningen av det norrøne ordet "býr". De første «byene» i Norge var således verken kaupangen i Skiringssal, Tønsberg eller Trondheim, men urgårder med det beskrivende navnet "By". Urgårdene fikk korte enstavelsesnavn som beskrev det menneskene så, navn som berg, fjell, haug, ås, stein, lund, bjørk, eik, ask, os, vik og by m.fl. Den moderne forståelsen av begrepet "by" i norsk språk er derimot en ganske annen. Byen er i sin funksjon og opprinnelse knyttet til handel, og våre forfedre kalte nemlig sine gryende handelssteder for kaupanger (kjøpsteder). Fra Norge kjenner vi kaupangen i Skiringssal som den eldste og best forklarte. Likeledes kjenner vi til Birka i Sverige og Hedeby (Haithabu) i Danmark. I norrønt språk ble disse stedene sikkert referert til kaupanger, men bebyggelsen der de fantes ble trolig omtalt som "býr", og det kan være en vesentlig del av forklaringen på hvorfor dansker og nordmenn i dag kaller sine kjøpsteder for byer. Svensk språk har beholdt den opprinnelige betydningen og her brukes ordet "by" om jordbrukssamfunnets landsby, mens kjøpstaden betegnes som "stad". Byene og omlandet. Byer er som oftest egne politiske enheter, eller de er enheter som utgjør byen med omland. Inntil for ganske få år siden (i Norge til 1960, Sverige til 1970 og Finland til 2000) ble byenes interesser regnet som så spesielle at byene bare styrte over selve byen, og aldri over omlandet, slik det fortsatt er i mange land. Byer i ulik klasser. Fra senmiddelalderen til 1900-tallet ble byene i Norden ordnet i to klasser, Kjøpsteder og ladesteder. Kjøpstedene hadde fulle rettigheter til å drive handel og håndverk, mens ladestedenes rettigheter var noe begrenset, og de var underordnet en kjøpstad. Men både kjøpsteder og ladesteder var byer. Kirken er en viktig faktor i vestens byer. Ved siden av at noen byer har en del av sin opprinnelse i klostre eller kirker, kalles byer med domkirke gjerne «stiftsby». I Norge og Danmark hadde de mest sentrale byene, der biskopene hadde sete, lenge status som stiftssteder. Senere er disse byene benevnt som "landsdelshovedsteder", og senest som "storbyer" i Norge. I England og enkelte land med engelske tradisjoner klassifiseres byer som henholdsvis city eller town. Det var opprinnelig byenes plass i kirkelig rangering som var avgjørende; "City" var byer med katedral, en "town" var en mindre by som manglet katedral. I dag brukes "village" som betegnelse på tettbebyggelser som ikke er store nok til å betegnes som town, men opprinnelig var village en landsby sterkt knyttet til jordbruksnæringen. I USA har hver delstat et lovverk om «hamlet», «village», «township», «town» og «city». Landsby og by. Byer må ikke forveksles med landsbyer. Landsbyer er ikke "kjøpstader", de er tilknyttet jordbruksnæringen, og har en høy andel yrkesaktive innen jordbruk. Byene derimot er knyttet til næringer som handel, håndverk og administrasjon. Byene hadde ofte sentralfunksjoner for et større område med landsbyer eller spredt jordbruksbebyggelse. Folketallet er ikke avgjørende for å skille byer og landsbyer. Det finnes landsbyer i Ungarn med 50 000 innbyggere. I industrialiserte land er landsbyen ikke like dominert av jordbruk som før. Mange landsbyer er urbaniserte, og fungerer som små drabantbyer innen en større byregion. I Danmark bruker Danmarks Statistikk betegnelsen "landsby" på små byer, med mindre enn 1000 innbyggere, og i England brukes betegnelsen "village" på omtrent samme måte. Danmark og Sverige hadde landsbyer, mens denne type bebyggelse manglet i Norge, der landbruksbebyggelsen lå mer spredt, og enkeltgårdene var dominerende. Den mangebølte gården kun bare i noen få tilfelle sammenliknes med en landsby. Omkring 1960 festet betegnelsen "tettsted" seg som begrep for den norske småbyen som juridisk sett ikke var by. Statistisk Sentralbyrå hadde da tatt i bruk dette begrepet for å avgrense det urbane Norge. Formell bystatus. I mange land er det et krav at byen skal ha en formell hjemmel fra en myndighet, et charter. Dette kan være forekomst av en eller annen definert byfunksjon, slik som en domkirke med et bispesete. Eller det kan være kongelig priviligiebrev, eller et vedtak i lokale politiske eller administrative organer. I USA kalles det siste "incorporation". Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet indre selvstyre, med eget rettsvesen og selvstendig forvaltning, og dessuten enerett for de med borgerbrev til å drive næringsvirksomhet innenfor et geografisk definert område. Kjøpstadsrettigheter var således «gull verd» for noen, mens det la store begrensninger på andre. Vi vet også at Håkon VI den 16. mars i 1358 utstedte et privilegiebrev som sikret Skien kjøpstadsrettigheter. Etter reformasjonen i 1536 fikk stadig flere tettsteder slike rettigheter i Norge. Fra 1850 til i dag har slike privilegier i næringsvirksomheten blitt opphevet. I Norge har kommuner med mer enn 5 000 innbyggere siden 1997 kunnet ta i bruk betegnelsen by for hele kommunen eller en del av kommunen. Bybegrepet - en varedeklarasjon. Kommuneloven av 1992 likestiller alle norske kommuner. Begrepet by har ingen juridisk eller formell status i Norge i dag. Begrepet by er likevel ikke forsvunnet. Fra 1997 kan alle kommuner med mer enn 5000 innbyggere og et urbant sentrumsområde kalle kommunen eller kommunesenteret for by. Dette kan skje etter vedtak i kommunestyret. Elverum (Leiret) er kommunesentrum i Elverum kommune, og de valgte å kalle seg by etter eget vedtak. Sandvika og Ski er andre eksempler på dette. Begrepet by brukes mange steder i reklameøyemed for handelstanden. Levanger og Kolvereid er gode eksempel. Levanger var fra 1836 kjøpstad, men etter en kommunesammenslåing i 1962 ble det bestemt at kommunen var en landkommune. I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle kalle seg by, og man la da vekt på at bynavn ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen. Tilsvarende finner vi i Nærøy kommune en av landets minste byer, Kolvereid, med 1450 innbyggere. Ordføreren fremhever i et intervju 2002 at det først og fremst er "oppmerksomheten" som er viktig. For det er ikke til å komme fra at Nærøy er en distriktskommune. Men regionsenteret Kolvereid har kvaliteter som en by, sier ordføreren. Statistisk bybegrep. SSB fører ingen spesiell statistikk over kommuner eller tettsteder som kaller seg byer. Men SSB har et godt utviklet verktøy for å lage statistikk for bymessige områder eller tettbebyggelser. Byrået bruker et spesielt statistisk bybegrep til å lage statistikk over byer og tettsteder. De såkalte tettstedene defineres som sammenhengende bebygde arealer, og de defineres uavhengig av administrative grenser mellom kommuner og fylker. Tettstedenes grenser er dynamiske; de flyttes ettersom bebyggelsen utvides. De nordiske land har en definisjon som i hovedtrekkene er sammenfallende. Ifølge den nordiske tettstedsdefinisjonen er alle tettbebyggelser med en viss maksimumavstand mellom husene og et minimum folketall på 200 mennesker å anse som et tettsted i Norge, en "tätort" i Sverige eller et byområde i Danmark. Maksimal avstand mellom husene er 200 meter, med unntak av Norge som her opererer med 50 meter. Avstanden mellom husene kan overstige dette der det er områder som ikke kan bebygges, eller det er husklynger som naturlig hører med til et tettsted. SSBs begrep kalles også for det dynamiske bybegep fordi tettstedenes grenser har vært justert fra folketelling til folketelling (hvert tiende år) etter 1950. Nå justeres tettstedsgrensene årlig. "Urban area" brukes på engelsk som det dynamiske statistiske bybegrep. Liste over Norges største tettsteder‎ presenter de mest folkerike tettstedene i Norge og tettstedet Oslo er naturlig nok i særklasse. Byens historie. Man regner Ur fra ca 10 000 f.Kr. som den første byen. Det fantes byer i det som er dagens Pakistan med teglstensbygninger, innlagt vann og avløp for 5 000 år siden (Mohenjo-Daro). Enkelte flere tusen år gamle byer finnes ennå i dag, slik som Istanbul, Jeriko, Bagdad, Damaskus, Jerusalem og Roma. Byens form og funksjon. Byer kjennetegnes av at de ved siden av å ha bymessig bebyggelse også har tjenesteytende næringer som handels og håndverksbedrifter. Ofte vil man også finne bedrifter innen industri og transport, og sentralstaten vil være representert med ordensmakt, domstol, skattemyndighet og helsevesen. Jordbruk vil ikke dominere i yrkesmessig sammenheng. Historisk sett er bybegrepet knyttet til handelsvirksomhet. Den europeiske byen var gjennom lang tid defineret med kjøpstadsrettigheter, gitt av landets myndigheter. Kommunikasjonsforhold er et viktig aspekt ved byen. En by må ha intern kommunikasjon og forbindelser til sitt omland. Utviklingen av transport fra apostlenes hester til bil har betydd enormt for utviklingen av byer. Bybegrepet er knyttet til en urban kultur som står i motsetning til det rurale, til bondekulturen og landbruksbefolkningen. Eksponentene for urban kultur ser vanligvis på seg selv som eksponenter for noe forfinet. Også byfolk trenger mat, men arealene i en by er ikke store nok for tilstrekkelig matproduksjon. En by er derfor som regel avhengig av mattilførsel utenfra. Ofte har byene vokst fram i gode jordbruksområder, der ressursene i byens nære omgivelser var gode nok til også å fø en stor bybefolkning. Mattransport til markedet i byen har vært en viktig del av byens kommunikasjonssystem. Byer er bygget omkring et sentrum med hovedgate. Ofte er det sentralbanestasjon og handlegate som utgjør sentrum i en by. Det er ikke nødvendigvis antallet innbyggere som avgjør om et sted er en by. I Ungarn finnes det landsbyer med 50 000 innbyggere – og landsbyer er jordbruksbebyggelse og ikke by. Ved siden av det som er nevnt i innledningen har en by gjerne husene bygd slik at de danner gaterom og torgrom. Dette gjelder i mindre grad mange av USAs byer, der parkeringsplasser rundt hver bygning gjør byrommet dårlig definert. I en by er det også flere håndverkere og utsalgssteder å velge mellom, ofte innen samme bransjer. Det finnes ofte politi, domstoler, fengsler, overnattings- og serveringssteder. Gjerne parker, og kanskje et foreningsliv som innebærer flere ulike klubber og foreninger. Bilismen har ført til en ny type byer som sprees utover større arealer. En by kan heller ikke spres utover et for stort område i forhold til befolkningens størrelse, slik vi har sett det fra mange steder i USA, og etterhvert ellers i den vestlige verden. Det er bygget kjøpesentre for å gi innbyggerne muligheten til å handle i et kontrollert bymessig miljø, men det egentlige byrommet har klare fordeler fremfor dette. Blant annet estetisk variasjon, større fleksibilitet, blandingen av virksomheter som bensinstasjon, sykkelverksted, restaurant, dagligvarebutikk, gullsmed, park, trykkeri, bank, NAV-kontor, kirkegård, havn osv. En av byens sterkere kvaliteter har brakt byen på mote igjen, nemlig byens nærhet til alt. Byer i Norge. Nyere arkeologiske utgravinger tyder på at Kaupang i Vestfold var den første bybebyggelse i det som i dag er Norge, og at Trondheim er landets eldste eksisterende by. Det føres ingen statistikk i Norge for steder eller kommuner som kaller seg byer. De tre største kommunene med bystatus i Norge etter innbyggertall er Oslo, Bergen og Trondheim. Oslo er også den største byen (tettstedet) regnet etter utstrekning, og strekker seg over flere kommuner. Den største bykommunen etter areal er Alta. Tettstedet Oslo strekker seg langt ut over den administrative byen eller kommunen Oslo, mens tettstedet Tromsø bare utgjør en liten del av kommunen Tromsø. Tettsteder vokser og de vokser sammen, slik som dobbeltbyene Porsgrunn, Sarpsborg og Sandnes. Bergen og Stavanger er de to storbyene i Norge som ligger nærmest hverandre utenfor Oslo-området, med 200 kilometer og 4 timer reisetid i avstand fra hverandre. Tidligere hadde man flere typer tettsteder med ulike typer juridiske krav og lovgivning. En by kunne være bergstad, ladested eller kjøpstad. Ofte har man regnet at kun byer med kjøpstadsrettigheter var ordentlige byer. Det var en omstendelig prosess å få slike rettigheter, fordi det var mange ulike krav en by med formell bystatus måtte tilfredsstille. Et kommunestyre kan i dag selv vedta å kalle kommunen for by hvis dersom kommunen har minst 5 000 innbyggere, bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse (). Bynavn medfører i dag ingen rettslige konsekvenser, og gir ingen privilegier. Begrepet "bykommune" brukes ofte, men har ingen formel betydning i administrativ sammenheng. Det betyr enten en kommune hvor i allefall kommunesenteret hadde bystatus fra gammelt av, en kommune som selv har vedtatt at den vil kalle seg by eller bykommune, eller en kommune som har et sterkt urbant preg. Dog er det slik at statlige myndigheter fortsatt gjør forskjell på byer som har kjøpstadstatus og de som kaller seg by. Byer som er opprettet ved lov eller kongelig forordning har kommunenummer som som har «0» som tredjesiffer i kommunenummeret (eksempel: Kongsvinger har kommunenummer 0402, så det er en by i myndighetenes øyne, mens den selverklærte «byen» Elverum har kommunenummer 0427) Landets handelsdistrikt og andre faktorer er også indikasjoner på at man kan godt kalle seg by, men at det er forskjell på by og «by». Ved stortingsvalg og andre valg kan man på NRK tekst-tv for eksempel se at i Hedmark fylke er det kun Hamar og Kongsvinger som er skrevet med versaler, mens den selverklærte Elverum kun har versal i forbokstaven (som resten av fylkets kommuner). IPod. iPod er en harddisk- eller flashbasert musikkspiller fra Apple. En iPod kan spille musikkformatene MP3, WAV, AAC, AIFF, Audible og Apple Lossless (sistnevnte kan man ikke benytte med IPod Shuffle.). Ved siden av avspilling kan enkelte iPoder også brukes som en ekstern harddisk. En iPod kjennetegnes ved dens kompakte størrelse, enkle brukergrensesnitt basert på et sentralt klikkehjul, samt en hurtig FireWire- eller USB 2.0-forbindelse som kan overføre data med hastigheter opp til 400 Mbit/sekund. Historie. Da den første iPod-enheten ble annonsert i oktober 2001, var den kun tilgjengelig i en 5 GB-versjon. En 10 GB-versjon kom i mars 2002 og en 20 GB-versjon i juli 2002. Dessuten ble både 10- og 20 GB-versjonene utstyrt med et berøringsfølsomt (istedet for bevegelig) rullehjul. Firmware-oppdateringer har siden den gang tilført iPod nesten PDA-lignende funksjoner, som kalender og adressebok, i tillegg til enkle spill. 28. april 2003 annonserte Steve Jobs en ny «ultra-tynn» serie av iPod. Disse ble opprinnelig solgt i størrelser på 10, 15 og 30 GB. I september 2003 ble 15- og 30 GB-versjonene erstattet av en 20 GB og 40 GB versjon. I motsetning til tidligere versjoner er det ingen forskjell på Mac- og Windows-versjonene, den samme iPoden kan brukes av begge operativsystemer. Den eneste forskjellen var at Windows-brukere måtte kjøpe en USB-kabel i tillegg fordi iPoden opprinnelig var beregnet for bruk med FireWire. Mac-maskiner kommer med FireWire som standard, i motsetning til de fleste Windows-maskiner. I dag kommer alle iPoder kun med USB-kabel. Dette er også den eneste måten å lade ipoden på, om du ikke kjøper en lader. Dette er også en av grunnene til at iPoden har sunket veldig i pris. Programmet iTunes brukes for å overføre musikk til iPoden. Før oktober 2003 ble programmene Musicmatch eller ephPod brukt for å koble en iPod til en Windows-maskin. iTunes brukes også for å kjøpe musikk fra iTunes Music Store I oktober 2003 var iPod den mest populære digitale musikkspilleren i USA, med en markedsandel på 31%. I januar 2005 annonserte Apple at salget hadde passert 10 millioner enheter. Ett år senere, i januar 2006, var samlet salg økt til 42 millioner enheter, og det ble på dette tidspunktet omsatt 100 iPod i minuttet. I 2004 kom den første iPoden med fargeskjerm og mulighet til å lagre digitale bilder, iPod photo (40- og 60 GB-versjoner), mens Apple tidlig i 2005 lanserte en helt ny flashspiller, iPod shuffle, under slagordet «Life is Random». I tillegg finnes en egen U2 iPod i fargene sort og rødt, med autografene til U2-medlemmene inngravert på baksiden. I 2005 kom det to nye iPoder; iPod nano og iPod video. iPod nano er en ultratynn versjon av iPod mini, som kom i 2003. Nano kommer med kapasiteter på 2, 4 og 8 gigabyte. iPod video ble vist første gang under en pressekonferanse 13. oktober. Det er den første av Apples populære musikkspillere som i tillegg til bilder og musikk kan spille av video. 9. april 2007 annonserte Apple at de hadde solgt 100 millioner iPoder siden starten fem og et halvt år tidligere. Salgstall for iPod fram til juni 2008 I september 2007 ble en ny iPod lansert, iPod Touch. Dette var sterkt påvirket i design og funksjonalitet av iPhone, og ble levert i to utgaver, med minne på henholdsvis 8 og 16GB. Det ble også lansert en ny iPod nano og iPod classic. 5. februar 2008 kom en ny 32GB iPod Touch. senere har det også kommet en ipod touch med 64 GB. Mange produsenter har utviklet en rekke tilleggsprodukter til iPod. Et eksempel er applikasjonen iPodWizard som tillater brukere å redigere formgivningen på brukergrensesnittet.Den lille musikkavspilleren har fått en mengde egenskaper med tiden. Kritikk. Apple gir kun ett års garanti for iPod, globalt. Imidlertid gir norsk forbrukerlovgivning og rettspraksis fem års reklamasjonstid på forbrukereletronikk i denne prisklassen (noen hevder kun to år). Personer som opplever at deres iPoder går i stykker etter garantitiden har ofte opplevd at Apple forsøker å unndra seg reglene i Forbrukerkjøpsloven for å spare reparasjonsutgifter. Selskapet nekter ofte å ta imot iPoder til reparasjon. Det kan hjelpe å be om skriftlig avslag på reklamasjon ettersom Apple ikke ønsker å gi forbrukerne skriftlig dokumentasjon som kan brukes mot selskapet i rettssystemet. Forbrukertvistutvalget fastslo i 2008 5 års norsk reklamasjonsrett for MP3-spillere. Lagring av filer. Med unntak av iPhone og iPod Touch er iPod-er masselagringsenheter, det vil si at filsystemet er tilgjengelig for datamaskinen man kobler dem til. Dermed kan filer flyttes til og fra uten spesiell programvare. For at iPod-en skal finne filene og spille dem, må filene være oppført i en databasefil, og det trenger man spesiell programvare til. iTunes fikser dette når man bruker det til å kopiere filer til iPoden. Filene lagres da i mapper som er skjulte (synlige på Linux) og med navn som foruten endelsen består av 4 tilfeldige små bokstaver (a-z), for eksempel "abcd.mp3". Metadata som typisk ligger i filene, som artist, tittel, album og sporlister blir ikke borte, og kan brukes til å gjenskape gjenkjennelige filnavn når man skal hente filene tilbake igjen. Måned. En måned, et måneverv eller en kalendermåned er en enhet for tid, brukt i en kalender, som er omtrent like langvarig som den naturlige perioden relatert til bevegelsen til Månen. Den inkluderer alle dager fra og med den første til og med den siste dagen i en måned. Hvor lang en måned er, kommer an på hvilket kalendersystem som benyttes; luna-kalendere regner en måned som en månefase, mens lunisolar-kalendre tar hensyn til både månefaser og solen. Det tradisjonelle konseptet oppstod ved å måle kretsen av månefasene, hvor slike måneder er synodiske måneder som varer 29 døgn 12 timer 44 minutter og 2,9 sekunder. Fra fremgravde tellestaver har forskere en teori om at menneskeheten har telt dager i relasjon med månens faser fra så tidlig som den paleolitiske tidsalder. Akkurat nå er det måned i følge den gregorianske kalender, som vi benytter i Norge. Huskeregel for antall dager i en måned. På en knyttneve ved fingerrøttene kalles de utstikkende knokene "31" og mellomrommene "30". Når telling starter på pekefinger-knoken med januar og en fortsetter å telle, inklusive mellomrom, februar, mars... kommer en frem til juli på lillefingerknoken. Her snus tellingen på det viset at lillefingerknoken også teller for august (eller det startes forfra på pekefingeren igjen). Dette gir korrekt antall dager i hver eneste måned. Det er et unntak for korte februar, der skuddårsreglene må brukes for å finne antall dager som 28 eller som 29. Dag. En dag er en av flere ulike enheter for å måle tid. Ordet refererer enten til perioden med lys, der solen er over den lokale horisonten, eller til en hel dag som dekker både den mørke og lyse perioden (ett døgn – 24 timer). Beijing. Beijing (kinesisk: 北京; pinyin: "Běijīng"; Wade-Giles: "Pěi-chīng"; Kinesisk postalromanisering: Peking () er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Byen har vært Kinas hovedstad siden oktober 1949 og også før det i en rekke perioder, sammenlagt i over 600 år. Nå er den også en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med landets provinser. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 京 for "Jing". Befolkningen var på 19.612.368 innbyggere ved utgangen av 2010. I selve bykjernen bodde pr. 1. januar 2007 7,6 millioner personer. I Beijings totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bodde 17,43 millioner, av disse var 12,03 millioner registrert som faste innbyggere, mens 5,4 millioner var midlertidig bosatte ("liudong rénkou"). Det er også noen millioner kinesiske arbeidere fra andre provinser der og som ikke har botillatelse i byen. Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas folkerikeste by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, i skarp konkurranse med Hongkong. Gjennom sin lange historie har Beijing opparbeidet en variert og enestående kulturarv. Mest kjent er Tiananmen (ved Den himmelske freds plass) og keiserpalasset og templene i "Gugong" (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. På verdensarvlisten står også for eksempel Himmeltempelet, Lamatempelet og Konfuciustempelet. Utenfor byen, men fremdeles innenfor dens politiske grenser, er også en rekke storslagne kulturminner, som den kinesiske mur i nord og i nordvest, og Ming-dynastiets graver. Den kinesiske stat har en egen liste over Nasjonale historiske minnesteder og kulturgoder under statlig beskyttelse, og på den står 98 bygninger, anlegg eller annet i Beijing (etter siste oppføringsvedtak, den 25. mai 2006). Beijing arrangerte de 29. olympiske sommerleker i 2008. En olympisk bydel var anlagt nord i byen; de fleste sportsøvelsene under lekene fant sted der. Navn, etymologi. Beijing skrevet med kinesiske bokstaverNavnet Běijīng betyr «nordlig hovedstad», mens Nánjīng, en by lenger sør i landet, betyr «sydlig hovedstad». "Dōngjīng", «østlig hovedstad», viser på kinesisk forøvrig til Tōkyō (mens ordet tidligere var et annet navn for den tidligere hovedstaden Bianjing), mens "Xijīng" eller «vestlig hovedstad» i overført betydning brukes om den tidligere keiserhovedstaden Xi'an. I periodene under 1900-tallet da Beijing ikke var rikshovedstad, bar den navnet "Beiping" (Peiping). Men byen har også vært kjent under et stort antall andre navn, noe som det redegjøres for grundigere i kapittelet nedenfor om byens historie. I Nordkina og i standardkinesisk er uttalen Běijīng (tonemtegnene betyr henholdsvis fallende, og deretter stigende tonefall på "e"´en, og høyt vedvarende toneleie på "i"´en). Det er forøvrig beijingdialekten som ligger til grunn for standardkinesisk. Romaniseringen "Peking" slo gjennom med franske katolske misjonærer sent på 1600-tallet, og gjengir ganske godt datidens uttale. Det var den gang særlig jesuittene tilknyttet det keiserlige hoff både under Ming- og Qing-dynastiene som gjorde kinesisk samfunn og kultur kjent i Europa. Dette var innen det skjedde en lydforskyvning i uttalen av mandarin fra til (gjengis i pinyintranskripsjon som j, som i "Beij'"ing"). Dette går fremdeles igjen i en rekke språk (som på fransk ("Pékin"), italiensk ("Pekino"), spansk ("Pekín"), portugisisk ("Pequim"), litauisk ("Pekinas"), bulgarsk, russisk, serbisk, nederlandsk, tysk, ungarsk og polsk. I dag tilsvarer stavemåten "Peking" godt med uttalen i noen sydkinesiske dialekter, som faktisk i meget kan ligge nærmere uttalen av eldre kinesisk. Beijing betyr «nord-hovedstad» på mandarin-kinesisk, men på kantonesisk heter «nord» "bak" og «hovedstad» "ging", så her er Beijings navn "Bakging". På koreansk heter byen derimot "Pukyeong", av "puk" = «nord» og "yeong" = «hovedstad», og på japansk er navnet "Hokyo", av "hoku" = «nord» og "kyo" = «hovedstad» (slik man også finner det i "Tokyo"). Endelig har Beijing navnet "Bac Kinh" på vietnamesisk - der "bac" betyr «nord» og "kinh" betyr «hovedstad». Historie. «"Homo sinathropus pekinensis"», modell av en hodeskalle funnet i 1929. I dag har antropologien forlatt denne benevnelsen, til fordel for det mer universelle begrepet "Homo erectus". Førhistorisk tid. I området der Beijing nå ligger fantes for 500 000 til 230 000 år siden en variant av førmennesket "Homo erectus", nemlig det som tidligere ble vitenskapelig benevnt "Sinanthropus pekinensis" (dvs. «Kinamennesket fra Peking», Pekingmannen). Rester ble avdekket i 1920- og 1930-årene i Zhoukoudian, 50 kilometer sørvest for dagens by. Universitetet i Uppsala spilte en viktig rolle, for den svenske forskeren Johan Gunnar Andersson hadde virket i området i flere år. Han og en rekke arkeologer og paleontologer som amerikaneren Walter Granger, østerrikeren Otto Zdansky og den franske jesuitten Pierre Teilhard de Chardin var med på å gjøre og fortolke funnene. På funnstedet fant man verktøy av stein og knokler, og et tykt sjikt med aske. Askelaget tolker mange fagfolk som tegn på bruk av ild, selv om dette er omstridt. I 1987 ble stedet oppført på UNESCOs liste over Verdensarven. Vitenskapelig arbeid på stedet pågår fortsatt, og det gjøres fremdeles (2005) interessante funn. Før keisertiden. Byens eksistens er belagt så langt tilbake som til det vestlige Zhou-dynastiets tid (1121–770 f.Kr.) da den bar navnet "Ji". Dette nevnes i en skriftlig kilde fra 1000 f.Kr.. "Ji" var da et viktig sted for handelen med mongolene og koreanerne, og med forskjellige stammer fra Shandong og det sentrale Kina. Under De stridende rikers tid var Beijing hovedstad for staten Yan, og het av den grunn "Yanjing" (燕京, "Yan-hovedstaden"). Dette gamle navnet, som byen også hadde i en periode under den tidlige keisertiden, lever videre i den folkelige bevissthet, både som et ærverdig kulturnavn, og som et populært ølmerke, Kinas ledende merke på innenriksmarkedet. De første keiserdynastiene. Etter staten Yans fall etablerte Qin-dynastiet (221–207 f.Kr.) det første allkinesiske keiserdynastiet. Qin-dynastiet, Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.), og Jin-dynastiet (265–420 e.Kr., det første av tre dynastier med navnet «Jin») hadde lokale prefekturer i området rundt Beijing. I 221 f.Kr. ble byen erobret av Kinas senere første keiser Qin Shihuangdi (259–210 f.Kr.). Under hans regjeringstid ble murene mot nord befestet. Under Qin-dynastiet fikk byen atter navnet "Ji". Den tapte da sin betydning, ved at den ikke lenger var hovedstad for noen stat. Under de følgende århundrer utviklet "Ji" seg fra en ubetydelig provinsby til et knutepunkt for handel og viktig militært feste for forsvaret av Kinas nordgrense. Byens strategiske og samtidig utsatte beliggenhet førte til at den en rekke ganger ble angrepet og tidvis okkupert av de halvnomadiske steppefolkene fra nord. Så overtok Tang-dynastiet, som kalte byen "Youzhou" 幽州 eller "Fanyang". Byen lå innen det som i dag er Stor-Beijing, men det er likevel et stykke fra det som er Beijings gamleby. Fanyang ble hovedkvarter for Fanyang jiedushi, med en slags militærguvernør over det som nå er Beijing og den nordlige del av provinsen Hebei. En av disse jiedushier, An Lushan, innledet sitt opprør herfra i 755. Dette opprøret anses gjerne som vendepunktet for Tang-dynastiet; fra da begynte sentralregjeringen å miste grepet over mange av landsdelene. Jin-, Liao- og Jin-dynastiene. I 936 avstod det nordkinesiske senere Jin-dynasti (936–947) en stor del av sine nordlige grensetrakter, inklusive Beijing (på den tid ble kalt "Youzhou"), til khitanfolket, og det etablerte i sin tur Liao-dynastiet (907–1125). I 938 etablerte Liao-dynastiet en sekundær hovedstad der, og kalte den "Nanjing" («den sørlige hovedstad»). (Den må ikke forveksles med dagens Nanjing, den by som nå er hovedstad i Jiangsu-provinsen). Liao-dynastiet var et regionalt nordkinesisk dynasti; ellers var det øvrige Kina under denne perioden regjert av Song-dynastiet. På 1000-tallet fikk byen hete "Yenjing". I 1125 annekterte jurchenernes Jin-dynasti Liao, og i 1153 flyttet det sin hovedstad til Liaos "Nanjing", som de igjen gav nytt navn. Nå fikk byen navnet "Zhongdu" (中都, «den sentrale hovedstad»). Zhongdu lå i det området som nå er omkring Tianningsi, noe sørvest for det sentrale Beijing. Tianningtemplets pagode er den viktigste arkitektoniske monument som har overlevd av Nanjing og Zhongdu. Yuan-dynastiet (1271–1368). I 1264 kom mongolene under Kublai Khan, og etter få år etablerte de sitt eget dynasti, Yuan-dynastiet, i Kina. De bygde en direkte tilgrensende bybebyggelse nordøst for det som var igjen av de gamle husene av Liao-dynastiets hovedstad. Den byen var blitt brent og plyndret allerede i 1215. Kublai Khan bygde faktisk opp en helt ny by. Den stod ferdig i 1293. Denne nye byen het på kinesisk "Dadu", som betyr den store hovedstad. Men byen var best kjent under det mongolske navnet "Khanbaliq". Dette var hvor khanens palass var. Khanbaliq hadde sine keiserlige palasser omtrent der de også var under de senere Ming- og Qing-dynastiene, og rundt det moderne Kinas regjeringsområde. Khanbaliq lå sentrert noe nord for det moderne sentrale Beijing. Dens geografiske midte var nærmere den nordlige langsiden av Andre ringvei, og byen strakk seg nordover til et sted mellom tredje og fjerde ringvei. Noen beskjedne rester av mongoltidens nordlige mur er fremdeles bevart. Det var til denne byen – som han kalte "Cambaluc" – den italienske reisende Marco Polo kom fra Venezia og tjenestegjorde for khanen i 17 år; han kunne fortelle om en høyt utviklet sivilisasjon med både krutt og papir. Ming-dynastiet (1398–1644). Den himmelske freds port (Tiananmen) I 1368 overtok Ming-dynastiet. Hongwu-keiseren, den første av Ming-keiserne, forla sin residens til Nanjing lenger sør i Kina, og denne byen ble dermed hovedstaden. Dadu fikk nå navnet "Peiping". Den forble imidlertid en viktig by, særlig som forsvarsfeste mot stammene i nord. I 1408 begynte Yongle-keiseren med en fullstendig nybygging av byen, som han gav navnet Beijing. Han bygde blant annet den forbudte by og Himmeltempelet, og la dermed de viktigste føringene for bybildet og utbyggingsaksene. I 1421 flyttet han hovedstadsfunksjonen tilbake til Beijing. Tiananmenporten ble senere til statsemblemet for Folkerepublikken Kina. Den brant ned to ganger under Ming-dynastiet, og ble gjenoppbygd for siste gang i 1651. Det var under Ming-dynastiet at Beijing fikk sin nåværende form hva gjelder store deler av den indre by. Ming-dynastiets nordlige bydel var trukket noe sørover i forhold til Yuan-tidens bymur. Restene av den nordligere Yuan-muren er fremdeles å finne i det moderne Beijing. De er kjent som "Tucheng" 土城, som betyr «jordvollen». Mingtidens bymur gjorde tjeneste som Beijings bymur helt til den fra 1950-tallet ble revet for å gi godt rom for anleggsarbeidene av ringveien rundt den indre by. Det antas at Beijing var verdens største by fra 1425 til 1650 og fra 1710 til 1825. Qing-dynastiet (1644–1911). I 1644 erobret mandsjuene byen og etablerte sitt Qing-dynasti i Kina. Inntoget i den da stygt borgerkrigsherjede byen ble fulgt av store omstillinger. Mandsjusoldater og deres familier fikk ordre om å flytte inn i den nordlige del av byen, med keiserbyen og de omliggende deler innenfor Beijings bymur i nord. For at de skulle få plass, ble alle kinesiske borgere kastet ut. Dermed ble hele norddelen av Beijing reservert for mandsjuer, som fikk boligområder etter det mandsjuiske banner de tilhørte. Denne delen fikk i senere vestlige beskrivelser navnet "Tartarbyen". Kineserne fikk trenge seg sammen i den sørlige halvdelen, som fikk tilnavnet "Kineserbyen". Under Qing-dynastiet ble byen ytterligere beriket med flere templer og palasser. Både palassområdet og de aller fleste viktige templer og embeder lå i Tatarbyen. Det var lite slikt i Kineserbyen; blant de få unntak var Himmeltempelet. Hit pleide keiseren å dra om morgenen til vintersolverv, og der frembar han på et friluftsalter et offer til Shangdi. Ved tørke eller hungersnød oppsendte han bønner til samme guddom. Ved siden av mot vest er Åkerbrukets tempel: Hvert vårjevndøgn dro keiseren dit for å innlede vårarbeidet ved å pløye en fure i jorden. Det var i første del av 1700-tallet at byen opplevde sin største blomstringstid, under Kangxi, Yongzheng- og Qianlong-keiserne. Det var på denne tiden at Qing-herskerne litt nord for byen bygde det legendariske sommerpalasset for keiserslekten og adelen, et enestående anlegg også i verdenssammenheng med 200 paviljonger, templer og palasser, i et vakkert landskap med kunstige innsjøer og åser. Sammen med keiserpalasset i Den forbudte by representerte det gamle og det nye sommerpalasset midtpunktet og symbolet for det kinesiske keiserdømmes herlighet og maktutfoldelse. Men under andre opiumskrig trengte seierrike britiske og franske troppestyrker frem til byen i 1860. Sommerpalasset nordvest for sentrum ble plyndret og deretter brent. Sivilbefolkningen gikk tunge tider i møte, mens keiserhoffet fremdeles kunne leve sitt liv på det store området innenfor den forbudte bys murer. Sommerpalasset ble senere gjenoppbygd og var ferdig igjen i 1895. Men likesom i 1860 ble det igjen brent ned av utenlandske styrker noen år etter at det var ferdig, denne gangen i forbindelse med åttenasjonsalliansens intervensjon mot boksernes opprør i 1900. Etter at de hadde unnsatt de beleirede utlendinger og kristne i legasjonskvarteret og i Nordkirken, satte de gang med straffeaksjoner. Det ærverdige Hanlin-akademiet mellom Tiananmen og det nevnte legasjonsområdet var blitt plyndret og brent av de beleirede diplomatene allerede før de vestlige troppene ankom, men det var meget annet som ble ødelagt av dem i bykjernen. De var først inne på å jevne Den forbudte by til jorden som straff for opprøret, men ombestemte seg og gikk istedet løs på Sommerpalasset. Sommerpalasset ble imidlertid i noen grad gjennombygd og stod ferdig igjen i 1902. Republikken Kina (1912–1949). Etter at mandsjuene og deres dynasti ble styrtet og Republikken Kina ble grunnlagt, var det de revolusjonæres mening at Nanjing skulle bli hovedstaden. Men til å begynne med ble det ikke slik. Embedsmannen Yuan Shikai i Beijing, som hadde betydd meget for at revolusjonen lyktes, fikk igjennom at han selv skulle bli den unge republikkens president og at hovedstaden skulle forbli i Beijing. Før han døde i 1916 var han blitt meget omstridt og upopulær – han hadde forsøkt å oppkaste seg selv til keiser. Etter hans død forfalt landet til borgerkriger mellom forskjellige krigsherrer, og flere av dem forsøkte å sikre seg kontrollen over Beijing. Selv om Beijing i teorien forble landets politiske sentrum frem til 1928, var det ikke noe maktsentrum av landsomfattende karakter. Det var ikke før i 1927 at det nasjonalistiske parti Kuomintang fra sin maktbase i sør klarte å nedkjempe krigsherrene i nord. Nanjing ble offisielt landets hovedstad i 1928, og Beijing endret navn til "Beiping" ("Peip'ing") (北平) den 28. juni samme år. Med hendelsen ved Marco Polo-broen ("Lugouqiao") den 19. juli 1937 som påskudd brøt den annen sino-japanske krig ut, og Beiping ble inntatt av Japan den 29. juli 1937. Under okkupasjonen ble navnet Beijing gjeninnført, og byen ble sete for Kinas provisoriske regjering som ledet en av lydstatene som japanerne opprettet på kinesisk jord. Senere ble den forent med den mer omfattende Wang Jingweis regjering med sete i Nanjing. Den japanske hær etablerte et bakteriologisk forskningsinstitutt i byen, en del av deres forskningsprogram der japanske leger eksperimenterte med mennesker. Først ved slutten av annen verdenskrig i 1945 ble Beijing befridd av Kuomintanghæren og av US Marines. Nå fikk den hete Beiping igjen. Etter verdenskrigen blusset den kinesiske borgerkrig opp for fullt, og mye av kampene skjedde nord for Beiping, i Mandsjuria. Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria i 1948 kunne kommunistene fokusere på områdene sør for Den kinesiske mur. Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. Beiping ble inntatt av kommunistene ti dager etter, og de bestemte seg for å kalle byen Beijing igjen. Folkerepublikken Kina (siden 1949). I oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina opprettet, og hovedstaden kom igjen nordover, til Beijing. Da Folkerepublikken ble grunnlagt, bestod det politisk-administrative området Beijing bare av det bymessige området og de nærmeste av forstedene. Det bymessige område var inndelt i en mengde små distrikter innenfor det som nå er Annen ringvei. Siden da er mange omliggende fylker blitt inkorporert, og dermed er Beijings administrative område blitt mangedoblet i utstrekning. Beijings berømte bymur ble revet, det meste mellom 1965 og 1969. Ombyggingen av hovedstaden og fjerningen av det som kunne minne om det forrige regime var et høyt prioritert forehavende for det kinesiske kommunistparti, Man skulle fri seg fra fortiden, og det innebar at en meget stor del av den gamle bygningssubstans ble revet eller kraftig ombygd. I pakt med den aktivt ateistiske politikk gikk det ikke minst ut over gamle templer. For eksempel ble Tempelet for den sublime visdom omgjort til en fabrikkbygning. I Tempelet for ildguden ble det produsert lyspærer. Mens det i 1940-årene var 8 000 templer og religiøse minnehaller og -steder i byen, var det bare 150 igjen i 1960-årene. Byen har hatt eksplosiv vekst siden de økonomiske reformene ble igangsatt under Deng Xiaoping siden 1979. Byen sprengte seg raskt ut over både Annen ringvei og Tredje ringvei, og presser nå mot og tildels forbi de nyere ytre ringveier, Femte ringvei og Sjette ringvei. Store jordbruksområder er kommet under asfalt og har fått høyhusbebyggelse. Et nytt forretningsområde er blitt utviklet i Guomao-området, Wangfujing og Xidan har utviklet seg til blomstrende innkjøpsområder, og Zhongguancun er blitt et større senter for elektronikk i Kina. Problemer som tung og treg trafikk, dårligere luftkvalitet, tap av historiske nabolag og en betydelig tilstrømning av folk fra fattige landlige områder i landet, har fulgt Beijings vekst. Tidlig i 2005 godkjente regjeringen en plan om å stanse Beijings vekst i alle retninger. For fremtiden skulle veksten heller skje i to semisirkulære bånd øst og vest for sentrum, istedet for å gro i konsentriske ringer i alle retninger. Forberedelsene til OL utløste en rekke håndfaste saneringstiltak. Fabrikker som ikke var i stand til å modernisere seg slik at de forurenset mindre, ble stengt. Det ble ryddet plass for mange store og små friområder og andre grøntarealer. Tilskitnede kanaler ble drenert og renset. Beliggenhet. Beijing ligger 110 kilometer vest for Bo Hai, den vestligste bukten av Gulehavet, og er omsluttet av provinsen Hebei, som byen tidligere var del av og provinshovedstad for. Den er forvaltningsmessig en enhet på provinsnivå, og har et areal på 16 807,8 km². Det er litt større enn Hordaland, litt mindre enn Sør-Trøndelag. Derav tilhører kun 1 369,9 km² (åtte prosent) den egentlige by. 15 398,4 km² (92 %) består av forsteder og landlige områder. Metropolregionen Beijing, det vil si den egentlige by og dens forsteder, har et areal på 8 859,9 km². Byen er i den nordlige randen av en tett befolket lavlandsslette som ligger i gjennomsnitt 63 moh, og er halvveis omkranset av fjellene foran det mongolske høyplatå. I nord-sør-retning er dette området 180 kilometer langt, i øst-Vest-retning over 170 kilometer. Andre store byer i Beijing-byprovinsen er Mentougou (205 574 innbyggere, pr. 1. januar 2007), Tongzhou (169 770 innb.), Shunyi (122 264 innb.), Huangcun (109 043 innb.) og Fangshan (100 855 innb.). Beijing ligger i nordenden av den omtrent trekantede nordkinesiske slette, som åpner seg opp sør og øst for byen. Fjellene i nord, nordvest og vest skjermer byen og det nordkinesiske jordbruksområde mot ørkensteppene på den andre siden. De største elvene som renner gjennom Beijing byprovins er Yongdingelven og Chaobaielven. De renner begge mot sør, og er del av elvesystemet knyttet til elven Hai He. Beijing er også det nordlige endepunkt for Keiserkanalen. Et stort reservoir bygd i den øvre del av Chaobaielven i fylket Miyun, er områdets største reservoar, og svært viktig for Beijings ferskvannsbehov. Den nordvestre del av byprovinsen, særlig distriktene Yanqing og Huairou, domineres av Jundufjellene, mens de vestlige deler innrammes av Xishanfjellene. Den kinesiske mur, som åler seg tvers over den nordlige delen av området, gjorde bruk av det ruglete fjellterrenget for å danne forsvarsverker mot innfall fra nomadestammene på de nordlige stepper. Donglingfjellet i Xishanfjellene på grensen mot Hebei er Beijings høyeste punkt, med en høyde på 2303 meter. Geologi. Den nordkinesiske slette som Beijing ligger på, er et forkastningsområde som er tilført sedimenter fra deltaer ved utløpet til de nordkinesiske elvene. Sletten består av løss og sand som er tilført fra fjellandet i vest og nordvest. Guleelven i sør er den viktigste elven som har fylt ut dette området med masse. Denne floden er den slamrikeste elven i verden og den har fylt på sedimenter både nord og sør for Shandonghalvøya. Området er utsatt for sterke tektoniske spenninger som stadig utløser jordskjelv. Årsaken er at Eurasiaplaten beveger seg nordover mot Den australske plate med en hastighet på fire til fem centimeter i året. Den 28. juli 1976 fant det sted et jordskjelv i Tangshan 140 kilometer øst for Beijing som også medførte skader i Beijing. Jordskjelvet i Tangshan var det alvorligste jordskjelvet på 1900-tallet med styrke 8,2 på Richters skala. Offisielt kostet det 242 419 mennesker livet, men utenlandske overslag var så høye som oppimot 800 000. Klima. Selv om Beijing bare ligger rundt 150 kilometer fra kysten, har den på grunn av sin beliggenhet i et vestavindbelte et innlandsklima sterkt preget av Sibirhøytrykket. Det innebærer varme og våte somre, samt kalde og tørre vintre. Nedbørsmengden er i gjennomsnitt på 578 millimeter, hvorav 62 % faller i månedene juli og august. Gjennomsnittstemperaturen gjennom ett år er på 11,8 ºC. Den varmeste måneden er juli med maksimum 30,8 ºC og minimum 21,6 ºC midlere dagstemperatur. Den kaldeste måned er januar med maksimum 1,6 ºC og minimum −9,6 ºC dagstemperatur. Om vinteren kan man oppleve temperaturer på inntil −20 ºC og en isnende vind som kommer fra høyslettene i Indre Mongolia. Smog i Beijing 10. august 2006 Sommeren (juni til august) er klam og varm med temperaturer inntil 40 ºC. Den korte våren (april og mai) er tørr men med mye vind. Om høsten (september og oktober) dominerer tørt og mildt vær. Når vinden kommer fra sør eller sørøst er sikten, særlig i juni til august, svært lav. Men når det er nordavind blir det om vinteren svært kald, og om våren kan det innebære sandstormer. Den høyeste temperaturen som er blitt offisielt registrert var 15. juni 1942 på hele 42,6 ºC, den laveste var 22. februar 1966 med −27,4 ºC. Forurensningsproblemer. Smog over Beijing – satellittbilde fra mars 2006 Den kinesiske hovedstaden må kjempe med en rekke forurensningsutfordringer. Elvene er sterkt forurenset, og det er problemer med drikkevannet og luftkvaliteten. Trafikken er svært tett og kollektivtransportnettet, som stadig utbygges, er utilstrekkelig. Siden tidlig i 1990-årene har man arbeidet målrettet for å redusere forurensningen. Det er blitt vedtatt lover om gjenbruk, forurensningsmålinger og grenseverdier, effektivisering av energiforbruket og luftrenhet. Utviklingen av Beijing fortsetter med stor fart, og denne veksten påfører byen mange slags problemer. Smog er et vesentlig problem; likeledes det som myndighetene kaller kraftbesparende tiltak – som planlagte strømbortfall og «brownouts». Beijingborgere klager stadig over vannkvaliteten og prisene på grunnleggende tjenester som elektrisitet og gass. De større industriområder utenfor byområdet fikk beskjed om å få orden på sine utslipp eller forlate området. De fleste fabrikkene som ikke klarte å oppdatere sine renseanlegg flyttet til steder som Xi'an. Etter 1. januar 2003 har man bare tillatt personbiler som oppfyller det som tilsvarer CENs Euronorm 2. Mange dieseldrevne busser erstattes med gassdrevne. I tillegg steg (frem til 2007) antallet elektrisk drevne trolleybusser til fem prosent av Beijings i alt 18 000 busser. Den skinnebundne nærtrafikken, fremfor alt undergrunnsbanen, utbygges i aggressiv fart. Men luftforurensningen i Beijing er fortsatt (2008) betenkelig høy, med mye støv og stort kullosandel. Støvstormene som hjemsøker byen til stadighet skyldes erosjon i ørkenlandskapene i det nordlige og nordvestre Kina. Noen ganger utløser Beijings værmodifikasjonsbyrå regnvær på kunstig vis for å dempe følgene av disse støvvindene. I løpet av de fire første månedene av 2006 var det åtte slike støvstormer. I april 2002 etterlot en slik storm seg nesten 50 000 tonn støv i Beijing før den trakk videre til Korea og Japan. Luftkvaliteten i Beijing er i følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) en av de verste i verden. Blant årsakene må fremheves både de mange fabrikker og kraftverk i området, trafikksituasjonen, og boligfyringen. Ettersom urbaniseringen i Beijings byprovins fortsetter er det vanskelig å oppnå nettoforbedringer. Politisk ledelse. Som i resten av landet er det politiske system organisert med parallelle strukturer: Det kinesiske kommunistpartis struktur, og den statlige struktur. Borgermesteren er den høyestrangerende i den offisielle borgerlige struktur. Borgermesteren har samme rang som provinsguvernør. Men hva gjelder reell makt, har den øverste kommunistiske partisekretær for Beijing, for tiden (juli 2008) Liu Qi, vesentlig mer makt enn borgermesteren. Borgermester av Beijing er Guo Jinlong (født 1947 i Nanjing). Han tiltrådte dette embede i november 2007 etter å ha vært partisekretær i provinsen Anhui. Det har vært noe uro i embedet; i april 2003 måtte borgermesteren Meng Xuenong fratre fordi man mente at han hadde sviktet under SARS-utbruddet i hovedstaden. Det er Det kinesiske kommunistparti som avgjør hvem som skal bekle de politiske verv. Man mente at han fortiet og så bagatelliserte problemene. Flere tusener ble SARS-syke i byen, og hundrevis døde. Byregjeringen er overordnet instans for Beijings 16 bydistrikter og fylker. Disse enhetene er inndelt i stadig mindre enheter, helt ned til nabolags- og landsbykomiteer. Beslutninger fattes ofte raskt, og styresettet er slik at fattede beslutninger eksekveres uten å innvilge mye tid eller anledning til protester eller borgerinitiativer, eller klager gjennom rettssystemet. Ved gjennomføring av store infrastrukturprosjekter som innebærer rivning slik at beboere og bedrifter må reallokeres, tildeles disse andre tilholdssteder og gis et flyttebidrag. Dersom de ikke er flyttet innen fristen, risikerer de ikke bare å bli fysisk fjernet, men også at omkostningene til dette belastes dem slik at erstatningsutbetalingen reduseres eller bortfaller. Beijings administrative enheter. Hovedstaden Beijing har jurisdiksjon over 14 distrikter (区 "qū") og 2 fylker (县 "xiàn"). To distrikt i bykjernen, Chongwen ("崇文区") og Xuanwu ("宣武区"), ble 1. juli 2010 innlemmet i distriktene Dongcheng ("东城区") og Xicheng ("西城区") respektivt. Beijings distrikter og fylker er ytterligere inndelt i 273 lavere administrative enheter: 119 bykommuner, 24 landsbykommuner, 5 etniske landsbykommuner og 125 subdistrikter. Flere stedsnavn i Beijing slutter på "mén" (门), som betyr "port" – det dreier seg da om steder ved portene i den tidligere bymuren. Andre stedsnavn slutter på "cūn" (村), som betyr "landsby" – dette var en gang landsbyer utenfor bymuren. Befolkning. Allerede i 1450 hadde byen ca 600 000 innbyggere. Dette steg frem til 1800 til 1,1 millioner. Etter en midlertidig nedgang til 693 000 personer i 1900 vokste innbyggertallet til 1,6 millioner i 1930 og 2,8 millioner i 1953. Befolkningen i byprovinsen Beijing, definert som det totale antall mennesker som bor der i seks måneder eller lengre hvert år, var oppe i 17,43 millioner i 2007. 12,03 millioner av dem hadde "hukou" (lovlig fast bosetting) og de øvrige hadde midlertidig oppholdstillatelse. I tillegg er det et stort men ukjent antall arbeidstilvandrede som bor illegalt i Beijing uten offisielle tillatelser. De fleste barnefødsler skjer innen gruppen midlertidig bosatte, selv om den er vesentlig mindre enn gruppen fast bosatte. Befolkningen i Beijings bymessige kjerneområde er på rundt 7,5 millioner. De fleste av innbyggerne bor i boligblokker. To boligområder er særlig store: Wangjing i nordøst og Huilongguan i nordvest. Det bygges og planlegges store satellittbyer utenfor det nåværende storbyområdet som hver vil ha rundt eller over 500 000 innbyggere. Over 95 % av Beijings befolkning tilhører den hankinesiske flertallsbefolkning i landet. Av andre etniske grupper kan nevnes mandsjuer, huikinesere og mongoler. Byen har en tibetansk høyere skole for unge av tibetansk bakgrunn. Majoriteten av de som kommer til Beijing fra Tibet, kommer for å studere. Beijing har en stor utenlandsk befolkning som for det meste arbeider innen handel. Mange bor i byens tett befolkede nordlige, nordøstlige og østlige sektorer. Det er kommet mange sørkoreanske forretningsfolk og studenter til byen; mange bor i områdene Wangjing og Wudaokou. Kultur og severdigheter. Fra forestilling i Beijingteateret i juli 2007 Opera og teater. Byen har mange konserthus og teatre, som for eksempel "Folketeaterets". Den berømte formen for kinesisk opera som kalles Pekingoperaen er oppkalt etter byen. Den har sin egen blanding av særegne uttrykk innen sang, dans, akrobatikk og mimikk. Handlingen bygges som regel rundt historisk eller mytologisk stoff. Mye av Pekingoperaen fremføres på et arkaisk scenespråk som er temmelig forskjellig både fra standard mandarin og fra beijingdialekten. Det moderne teater er under rask utvikling og forandring, og det fremvises gjerne kinesiske versjoner av vestlige stykker. Eksperimenteringsviljen er stor. Taleteateret kom ikke til Beijing før på 1900-tallet. Det fikk Folkekunstteateret i Beijing som særlig hjemstavn, og frem til kulturrevolusjonen hadde det ofte på repertoaret europeiske verker med et tydelig sosialt budskap. I 1968 fikk imidlertid Mao Zedongs tredje hustru, Jiang Qing, for det meste forbudt de fleste teaterstykker innen sjangeren. Teateret og de fleste kinoer var stengt under de ca ti årene kulturrevolusjonen raste. Det betød ikke at det var full stans på kulturarbeidet under kulturrevolusjonen. Det var imidlertid blitt en ensrettet og strømlinjeformet «kulturfront». Blant de få operastykker som var tillatt oppført, var Jiang Qing "Den røde lanterne" («Hongdeng ji») fra 1964. Her skildrer Maos hustru jernbanearbeideren Li Yuhe og hans kone som kjempet mot japanerne, der hans jernbanelanterne spilte en viss rolle. Denne røde lanternen overlot han senere til datteren Li Tiemei. Det henspilte på bokseropprørets kvinnelige røde lanterner, og var ment å oppildne rødegardistene. Slik ble lanternen symbol på den vedvarende revolusjonære patriotiske kamp som gikk i arv fra generasjon til generasjon. En omfattende propaganda utnyttet symbolet for å trekke tråder tilbake fra rødegardistene til bokserne, som ble fremstilt som de åndelige forløpere for samtidens revolusjonære rettledet av Mao, den røde morgengrys sol. I tiden etter kulturrevolusjonen har den klassiske Beijingoperaen og annen kinesisk opera opplevd en renessanse. Stykkene som oppføres er av klassisk merke, men det skjer også nyskapning innen rammer som er tro mot sjangeren. Det klassiske repertoar innen sjangeren omfatter om lag 1 400 stykker. Beijings symfoniorkester ble grunnlagt i 1977. Museer. Palassmuseet er uten tvil byens viktigste museum. Det omfatter både bygningene i Den forbudte by, det vil si den tidligere residens for keiserfamilien og hoffet, og de samlinger som oppbevares der, og av noen bygninger i sørlig forkant av dette. På 1930-tallet ble disse gjenstandene evakuert og dermed sikret fra japansk plyndring. Det kom senere tilbake, og deler av det er fast utstilt, andre på rullerende utstilling, i Den forbudte by. Palassmuseet omfattende samlinger av kunst og gjenstander er for det meste bygget på samlinger oppstått under Ming- og Qing-epokene. Gjenstander derfra er også ofte på vandreutstillinger verden rundt. Men ikke alt kom tilbake til Beijing; viktige deler havnet i Det nasjonale palassmuseum i Taipei. På grunn av en av Qing-keisernes samlemani er det et interessant og uvanlig "urmuseum" i Palassmuseet. De fleste av urene er barokkeksemplarer fra Europa, mange av dem tilpasset de kinesiske kunder: Man har for eksempel et urapparatur med en mekanisk figur av en mandarin; på klokkeslaget kalligraferer figuren tre kinesiske tegn. Det er også et interessant kjempestort kinesisk vannur i museet. Beijing har også et godt "naturhistorisk museum". Beijing har et stort antall kunstmuseer. Det er imidlertid vanskelig å finne god moderne kunst. Det meste av den er i alternativgallerier som lenge ikke ble oppført i byens egne guidehefter. De mest kjente er "Courtyard Gallery" i Donghuamen Dajie og "Red Gate Gallery" i "China World Hotel" i Jianguomenwai Dajie. 60 kilometer nord for byen er et interessant "luftfartmuseum". I en kjempehangar og i en utstillingshall er det utstilt mer enn 300 luftfartøy, fra en kopi av brødrene Wrights fly, og frem til kamphelikoptere fra slutten av 1900-tallet. Til samlingen hører også fly fra Koreakrigen, bombeflyet som slapp den første kinesiske atombomben i 1964, Mao Zedongs personlige fly, og det flyet hvorfra Zhou Enlais aske ble spredt for alle vinder. I bydistriktet Chaoyang ligger Kinas jernbanemuseum. Beijing har også et museum for "den antijapanske krig", fremstilt etter Det kinesiske kommunistpartis historiografi. Den samfunnskritiske forfatteren Lu Xuns residens da han bodde i Beijing er blitt et viktig museum. Han var et ledende medlem av 4. mai-bevegelsen som skulle bety meget for landets kulturelle utvikling utover 1920-årene. Museet ligger inne blant hutongene nær Baitaisi, og er hjem til 21 842 gjenstander knyttet til forfatteren. Gamlebyen og keiserpalasset. Audienshaller i Den forbudte by Hydrant i Den forbudte by Gamlebyen, som opprinnelig var omgitt av en meget kraftig bymur, ble ansett som et bilde på kosmos (fra gresk "kósmos" = Verden[sorden]). Den hadde fire firkantede distrikter. Langs byens hovedakse, i nord-sør-retning, var det portbyggverk, palasser og seremonielle byggverk. Den forbudte by, som lå innenfor Keiserbyen og som opprinnelig var forbudt område for vanlige borgere, er fremdeles omgitt av sin mur. Innenfor er det tidligere keiserpalasset, som i 1987 ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Her hadde alt i alt 24 kinesiske keisere fra Ming- og Qing-dynastiene sin residens sammen familie og slekt. I dag er anlegget offisielt designert som Beijings palassmuseum, men ettersom det er en helt overlappende størrelse med Den forbudte by, er det for det meste denne betegnelsen som står sterkest. Dette komplekset fra 1400-tallet har mange store haller og palasser. Vest for dette er området Zhongnanhai, en stor park med to sjøer. Den er også omsluttet av en mur. Zhongnanhai betyr «sentral- og sørsjøen», de to innsjøer som ligger innen området. De to sjøene er del av en serie av irrigasjonsprosjekter som ble gjennomført da Den forbudte by ble anlagt. En tredje og nordligere innsjø, «Nordsjøen», ligger rett utenfor Zhongnanhai. Disse tre innsjøene var opprinnelig del av en keiserlig lystpark, med parkanlegg, paviljonger og templer. De mer religiøst innrettede anleggene var rundt Nordsjøen, mens Sentralsjøen og Sørsjøen snarere hadde palasser ved sine bredder. De fleste av disse bygningene står fremdeles. Gamlebyen bestod av den ytre by, og den kvadratiske nordligere indre by som ble bygd mellom 1409 og 1420 og omgitt av en bred og 15 meter høy mur med ni porter. Den indre bys omfang tilsvarer for det meste Yuan-dynastiets hovedstad Dadu (1271–1368). Keiserbyen lå i den indre by, med regjeringsbygg, palasser, templer, have- og parkanlegg og Den forbudte by. Utenfor Keiserbyen lå bydeler med markeder, templer og boliger. Muren var ca 25 kilometer lang. Den sørligere "ytre by" ble bygget under Ming-dynastiet mellom 1521 og 1566. Den var rektangulær og var omsluttet av en 23,5 kilometer lang mur. Her var det viktige tempelanlegg og dessuten boligområder for vanlig folk. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina den 1. oktober 1949 ble de gamle bymurer etterhvert revet, men flere steder er det mulig å se rester og bruddstykker. Siheyuaner og hutonger. Siheyuananlegg (四合院) representerer en tradisjonell pekingnesisk arkitektonisk stil. En siheyuan består av et kvadratisk bostedskompleks med rom som omgir en indre gårdsplass. Denne gårdsplassen har gjerne et granatepletre eller et annet slags tre, potteplanter og en fiskedam. Siheyuaner ligger langs hutonger (胡同), det vil si streder som gjennomtrekker det indre av gamlebyen. De er vanligvis helt rette og løper fra øst til vest slik at dørportene kan vende mot nord eller sør, av Feng Shui-grunner. De varierer i bredde – enkelte er svært trange slik at bare noen få fotgjengere kan benytte dem om gangen. En gang var siheyuanene og hutongene å finne over alt i Beijing, men de forsvinner i dag raskt ettersom hele kvartaler jevnes med jorden for å bli erstattet av skyskrapere. Beboerne langs hutongene har rett til å få nye boliger som er minst like store som de som de måtte fraflytte, men mange klager over at det sterke tradisjonelle nabolagssamholdet som preget hutonglivet ikke lar seg gjenskape der de kommer til. Noen hutonger som er særlig historiske eller pittoreske er blitt bevart og holdt i stand av det offentlige. Eksempler på dette ser man blant annet i nabolaget Nanchizi nær Den forbudte by. Tehus. Tehus er det mange av i Beijing. Kinesisk te finnes i mange varianter, noen av dem er svært kostbare men hevdes å ha medisinale virkestoffer. Gammel og moderne arkitektur møtes. Tre arkitektoniske stiltyper skiller seg ut blant Beijings ellers nokså pregløse for det meste høyhusbebyggelse. Den første er den tradisjonelle arkitektur fra keisertidens Kina, kanskje best eksemplifisert ved den massive Tian'anmen ("Den himmelske freds port"), Den forbudte by og Himmelens tempel. Man ser den også i blant annet de keiserlige sommerpalassene og i mange av de gamle templene i den grad de er blitt bevart. Den historiske hutong-arkitekturen og de etterligningsformer som er kommet med moderniseringen av sentrum faller også inn i den tradisjonelle arkitektur. Dernest det som noen ganger kalles "sinosov-stilen", byggverk reist fra 1950-årene til 1970-årene – de er gjerne bokslignende, ubestemmelige og ofte dårlig utførte. Noen er imidlertid nokså særegne. Beijing fikk ti monumentale bygninger oppført på kort tid fra utgangen av 1958 og frem til 1. oktober 1959 - de hadde tiårsdagen for Folkerepublikken som absolutt tidsfrist. De er kjent som de ti store bygninger, og var med på å gi Beijing et moderne hovedstadspreg med monumentale offentlige bygninger, likesom for eksempel Washington DC. Ved Den himmelske freds plass ble det i full fart bygd to slike rett overfor hverandre: Folkets store hall og Det kinesiske nasjonalmuseum. Arkitekturen av de bygningene som skjøt i været var en blanding av tre hovedtendenser: En modernisme av internasjonal type, den stalinistiske arkitekturs «sosialistiske realisme», og en form for historisme basert på tradisjonell kinesisk arkitektur.Peter G. Rowe og Seng Kuan: "Architectural Encounters With Essence and Form in Modern China", MIT Press, 2002. ISBN 026268151X (Mao Zedongs mausoleum, som også ligger til Den himmelske freds plass, er fra 1976-1977 og dermed fra en senere epoke.) Til slutt har man de meget mer moderne utførte arkitektoniske stiler, oppført fra 1990-årene og fremover. Den finner man mange steder i byen, men kanskje særlig konsentrert i Beijing CBD-strøket. Noen av de ultramoderne bygninger er imidlertid helt nede i det historiske sentrum, og dette har utløst heftige diskusjoner for eller imot ettersom de i noens øyne beriker og i andres øyne forringer helhetsinntrykket i området. Blant de mange mer iøynefallende eksempler på storslagen moderne arkitektur er den nasjonale idrettsstadionen populært kalt «Fuglereiret» i olympiadeområdet, China Central Television Headquarters som er nybygget til det nasjonale statsfjernsynsselskapet CCTV i Beijing CBD, og operahuset bak Folkets Store Hall og dermed ikke langt fra Den himmelske freds plass, kalt «Egget». CCTV-hovedkvarteret er tegnet av den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas og den tyske arkitekten Ole Scheeren, «Egget» av den franske arkitekten Paul Andreu. De olympiske leker har også etterlatt seg et flunkende nytt vannsportsenter, som på grunn av sin utforming har fått tilnavnet «Vannkuben». Den kinesiske mur. Med en lengde på 6 000 kilometer bukter Den kinesiske mur seg gjennom det nordlige Kina. Flere deler av muren er innenfor provinsen Beijings grenser. Det mest kjente avsnittet er ved Badaling, 70 kilometer nordvest for Beijing. Dette delstykket var det første som ble restaurert i moderne tid. Det skjedde i 1957. Muren er der seks meter bred og bestykket med vakttårn fra Mingtiden (1368–1644). Forløpet løper langs en kjede av høydedrag, og kunne neppe ha vært anlagt bedre enn dette fra et forsvarsmessig synspunkt. Muren ble aldri forsøkt angrepet på dette sted. Mindre kjent er delen ved Mutianyu, 90 kilometer nordøst for Beijing. Avsnittet der, bygget i 1368 og restaurert i 1983, løper med sine mange vakttårn i to kilometers lengde langs en høydekam i et grønt og vakkert landskap. Et tredje del innen provinsen Beijing er ved Simatai, 110 kilometer nordøst for byen. Størsteparten av det man der kan se er i sin opprinnelige tilstand fra Ming-dynastiets tid, og det er bare foretatt små utbedringer senere – som ramper for kanoner, og noen moderne smårestaureringer. Parker. Det nye sommerpalasset ("Yiheyuan") i nordvest er et av Beijings mest interessante parkanlegg. Det dekker et meget stort område som også omfatter en stor kunstig innsjø, Kunmingsjøen. Det var til hit, eller til det gamle sommerpalasset like ved, at de siste keiserne trakk seg tilbake da sommeren var på det heteste. Anleggene går tilbake til 1000-tallet, men det meste av hageanleggene og de mange tempelbygninger ble til i sin nåværende form under Qianlong-keiseren på 1700-tallet. Begge sommerpalassene ble rasert helt mot slutten av keisertiden, men Det nye sommerpalasset ble relativt godt restaurert tidlig på 1900-tallet. I det gamle sommerpalasset ligger meget fortsatt i ruiner, men på langt nær alt, og med sine hager og sjøer er også dette et yndet besøksmål. Inne i sentrum ligger Beihaiparken nordvest for Keiserpalasset, og det er kjent for sine vakre kinesiske hager. Denne parken begynte i 1179 som sommerpalass for Jin-keiseren Shizong. Også nær og nord for Den forbudte by ligger Jingshanparken, Shichahai og Ditanparken. Flere av byens viktige templer, som for eksempel Himmelens tempel, har større eller mindre parkanlegg. Noe vest for det historiske sentrum er Beijings zoologiske have der både dyr og parkanlegg tiltrekker besøkende. I Xishanfjellene vest for byen ligger en rekke parker, som for eksempel Badachu og Xiangshanparken. Man kan også nevne de to botaniske haver i vest. Matkultur. Den lokale variant av det kinesiske kjøkken går under navnet pekingkjøkkenet, eller "mandarinkjøkkenet". Den best kjente og mest karakteristiske matretten er pekingand, og byen har restauranter som utelukkende har spesialisert seg på denne retten. Man finner også restauranter som serverer bankettmat, Manhan Quanxi («mandsju-han-kinesisk full bankett»), som skal gi inntrykk av Qing-hoffets festmåltider. Man kan også skille ut det keiserlige kjøkken, som i moderne tid nærmest oppfattes som en del av Beijingkjøkkenet men som under keisertiden var matstellet forbeholdt dels for keiseren, og dels for enkekeiserinnen, som hadde sitt eget separate hushold. Det keiserlige kjøkken serveres nå på utvalgte finere restauranter, og er populært blant besøkende. Både Beijingkjøkkenet og det keiserlige kjøkken har gitt impulser til andre varianter av det kinesiske kjøkken; regionalt kanskje primært til Liaoningkjøkkenet, sosialt til flere varianter av det aristokratiske kjøkken. Som verdensmetropol byr Beijing også på vestlig, japansk, thailandsk, indisk, arabisk og meget annet av internasjonal eller kinesisk regional matkultur, og internasjonale hurtigmatkjeder er også svært utbredte. I en periode hadde McDonald's en hamburgerrestaurant inne i Den forbudte by. Sport. Beijing og Kina forøvrig forventer seg svært store ringvirkninger etter den spektakulære gjennomførelsen av Sommer-OL 2008, både av sportslig art og ved å heve landets og byens renommé i verdenssamfunnet. En ekstra drahjelp fikk man av det forhold at disse olympiske leker er de første der alle fjernsynsopptak ble gjort for HDTV. De fleste sportsøvelsene fant sted i Beijing, skjønt noen blr avholdt i andre byer; som fotball (i Qinhuangdao, Shanghai, Shenyang og Tianjin), ridning (i Hongkong) og seiling (utenfor kystbyen Qingdao i provinsen Shandong). I Beijing fant de fleste av øvelsene sted i de nordlige bydeler. Men det ble også øvelser avholdt vest og øst i byen. Byggevirksomheten i og rundt byen var hektisk i flere år i forkant av De olympiske leker, med idrettsanlegg, infrastrukturforbedringer av alle slag og prangende praktbygninger og skyskrapere. Kanskje på grunn av de strenge sikkerhetskravene og visumprosedyrene tiltrakk lekene kun 400 000 utenlandske besøkende til Beijing, langt færre enn de henimot to millionert man hadde håpet på. Selv om alle femstjernes hoteller var fullbookede, var belegget på de firestjernes og lavere på ikke mer enn 30-40 prosent. Også endel forretninger led på grunn av OL; restaurantene hadde inntil en tredjedel færre besøkende enn vanlig. Utdanning. Beijing har et stort antall universiteter og høyere læreanstalter, og flere av dem har et internasjonalt renomme. Man kan særlig merke seg det som regnes som landets to mest fremstående læresteder, Pekinguniversitetet og Tsinghuauniversitetet. Begge de nevnte foretrekker at deres navn i utlandet transkriberes på «gammeldags» vis, dels for å forhindre forvekslinger, dels ut av pietet for den opprinnelige form. I Kina er de mest kjent ved sine skrifttegnsforkortelser, som "Beida" 北大 for Pekinguniversitetet. Disse universitetene, og forøvrig de aller fleste andre av byens universiteter og høyere læresteder, ligger i bydistriktet Haidian nordvest for den historiske bykjernen. Flere av de gjeveste utdannelsesstedene er etterfølgerinstitusjoner av kristne, for det meste protestantiske, læresteder anlagt av misjonærer; det amerikanskstiftede Yenching University har både Peking- og Tsinghuauniversitetet som arvinger. De ble arnesteder for en rekke av de politiske og sosiale nye bevegelser i Kina fra slutten av keisertiden og fremover. Beijings pedagogiske universitet må også nevnes som ett av landets ledende. Det tok i 1952 opp i seg Fu Jen katolske universitet. Det er minst 59 læresteder på universitetsnivå i Beijing. De tiltrekker seg også mange studenter fra utlandet, fra Japan, Korea, Nord-Amerika, Europa og Sørøstasia, og tilstrømningen er tiltagende (2008). Fly. Hovedflyplassen ligger i Shunyi, cirka 20 kilometer nordøst for sentrum av byen. Den kalles Hovedstadsflyplassen. Den hadde nesten 54 millioner passasjerer i 2007, og 400 000 flybevegelser. Tallene har en raskt stigende tendens. Flyplassen har rask motorveiforbindelse mot sentrum, og kapasiteten ble utvidet forut for OL med nok en motorvei og en linje fra undergrunnsbanenettet. Nesten alle byens internasjonale flyforbindelser er fra denne flyplassen, og likeså de fleste og viktigste innenriksrutene. Denne flyplassens Terminal 3, tatt i bruk i mars 2008, var ved åpningen verdens største flyterminal. En langt mindre flyplass er Beijing Nanyuan lufthavn. Den er bare 15 km sør for det sentrale Beijing, i distriktet Fengtai. Den er nyere og relativt liten, med en raskt økende årlig passasjertrafikk på nærmere en million reisende (2007). Det er også andre flyplasser rundt byen: Beijing Liangxiang, Beijing Xijiao, Beijing Shahe og Beijing Badaling. Men disse er først og fremst militærflyplasser. Motorveier og hovedveier. Beijing er knyttet til andre byer med ni motorveier. Motorveinettet rundt Beijing blir stadig forbedret og utvidet. For trafikken i selve byområdet er fem store ringveier (mer rektangulære enn sirkulære) og enkelte brede gjennomgående gater/hovedveier av vital betydning. Man definerer Beijings bysentrum som det området som ligger innenfor innerste ringvei (Annen ringvei; noen første ringvei finnes ikke), og «Stor-Beijing» som alt som ligger innenfor femte ringvei. På lignende måte som Moskva har Beijing et i relativ forstand sammenpresset sentrumsområde, men boligbegyggelsen brer seg utover i ringform. Dette har medført store trafikkproblemer. Trafikkork oppstår til stadighet, og utbyggingen av nye eller bredere ringveier synes ikke å løse problemene. I selve byen er det offentlige kollektivtrafikk i form av nesten ett tusen buss- og trolleybusslinjer. Byens første trolleybuss ble satt i rute 26. februar 1957. Byens hovedgatenett er i rutemønster, med gater i nord-sør- og øst-vest-retning. Chang'an-avenyen er en meget lang hovedgate, på hele 42 kilometer hvis man ser bort fra gateaksens navneskifter, som løper langs øst-vest-aksen gjennom det sentrale Beijing, forbi Tian'anmen. Den kalles gjerne for «Kinas gate nummer én» av myndighetene. Skinnegående befordringsmidler. Beijing har to større jernbanestasjoner: Beijing jernbanestasjon (eller sentralstasjonen) og den nå enda travlere Beijing vestbanestasjon. Det er også andre jernbanestasjoner i byen beregnet på vanlig passasjertrafikk, som for eksempel Beijing Øst og Beijing Nord. Det er i tillegg en rekke mindre stasjoner/stoppesteder som betjener forstedene. Per 1. august 2006 hadde Sentralstasjonen 167 passasjertogbevegelser, mens Vestbanestasjonen hadde 176 tog. Beijing er et jernbaneknutepunkt. Herfra går det jernbanelinjer til Guangzhou, Shanghai, Harbin, Baotou, Taiyuan, Chengde og Qinhuangdao. En høyhastighetsbane til Tianjin åpnet den 1. august 2008, åtte dager før Sommerolympiadens åpning. Togene på strekningen kommer opp i en hastighet på 350 km/t, slik at strekningen tilbakelegges på en halvtime (lenger dersom det aktuelle toget stanser ved de tre stasjonene som ligger underveis). Sikkerhetssystemet er slik at det er mulig å sende avgårde tog med treminuttersintervaller dersom det skulle være behov for det. Over 85 prosent av strekningen løper togskinnene på broer over bakkenivået. Denne høyhastighetsbanen er den første av sitt slag i landet, og er av samme type som for tiden konstrueres langs mange høytrafikkerte akser i Folkerepublikken. Internasjonale tog, med trafikk til byer i Russland og til den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang, løper gjennom Beijing. Det er direkte togforbindelse til Kowloon i Hongkong. Den internkontinentale jernbanelinjen nordover fører via Ulaanbaatar og over på den transsibirske jernbane videre inn i Europa. Den 24. juni 1899 kom de første elektriske trikkene. Driften ble imidlertid innstilt allerede under bokseropprøret, den 13. juni 1900. Den 17. desember 1924 ble trikkesystemet gjeninnført, og denne gangen holdt sporveien seg gående til 6. mai 1966. Riktignok har ikke byen lenger noe sporveisnett, men det er bygd fire undergrunnsbanelinjer (to helt underjordiske og to som for det meste er på bakkenivå). Undergrunnen ble åpnet 1. oktober 1969. Ikke desto mindre er det stadig trafikkorker i byen. Ytterligere tre undergrunnsbanelinjer ble åpnet i juli 2008. Kanaler. Med Keiserkanalen har Beijing forbindelse med Den gule flod (黄河, "Huáng Hé") og Yangtse. Kanalen er riktignok bare delvis farbar for kommersiell trafikk. Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 satte man Keiserkanalen delvis i stand igjen. Den har deretter gjenvunnet endel av sin betydning, særlig som regional transportåre. Kanalens økonomiske betydning vil ventelig tilta ettersom provinsregjeringene for Shandong, Jiangsu og Zhejiang har besluttet å drenere og tildels utvide kanalen slik at skipskapasiteten kan økes med 40 prosent frem til 2012. I seile byområdet er det ellers et nettverk av kanaler som vel har utspilt sin rolle som kommersielle transportårer, men som er blitt populære innen turistnæringen. Beijings vannkonserveringsbyrå åpnet en rekke av disse kanalene for almenheten i 1999, og det drives en passasjerbåtrute fra bakenfor Beijings utstillingssenter i Xizhimen og fra Yuyuantanparken i Fuxingmen til Sommerpalasset. Mange av elvebåtene er utstyrt slik at de ligner på de keiserlige båtene som bragte fint folk fra Keiserbyen og ut dit under Qing-dynastiet. Denne kanaltrafikken er operativ mellom 1. april og 30. oktober hvert år. Pedicab. Sykkeldrosjer i et hutong-område i august Pedicabs, både pedaldrevne og motoriserte, er i bruk både i vanlig trafikkbefording særlig i de gamle hutongene, men dessuten også for turistbefordring rundt om en del av de store turistattraksjoner. Sykkel. Sykkelen var i mange år av stor betydning som framkomstmiddel i byens sentrale deler. De rundt 10 millioner privateide syklene hadde mange egne sykkelveier. Men etterhvert er de blitt mer og mer fortrengt av privatbilene. I forkant av De olympiske leker begynte imidlertid myndighetene med å aktivt fremme sykkelen igjen etter modell fra andre lands bikesharingsopplegg. Det ble anskaffet 50 000 sykler for dette opplegget. Fjernsyn og radio. Beijingtelevisjonen kringkaster på nummererte kanaler fra 1 til 10. Til forskjell fra det riksdekkende CCTV har stasjonen ingen kanal som utelukkende sender på engelsk. Derimot har tre radiostasjoner programmer på engelsk: "Hit FM" på FM 88,7, "Easy FM" fra "China Radio International" (CRI) på FM 91,5, og "Radio 774" på AM 774. Presse. Avisen "Beijing Wanbao" ("Beijings kveldsnyheter") distribueres hver ettermiddag, og dekker nyheter fra Beijing på kinesisk. Byen har også avisene "The Beijing News", "Xin Jing Bao" ("Beijings nyheter"), "Beijing Stjerne dagblad", "Beijing morgennyheter", "Beijing Qingnian Bao" ("Beijings Ungdoms dagblad"), såvel som de engelskspråklige ukeavisene "Beijing Weekend" og "Beijing Today". Riksavisene "Renmin Ribao" og "China Daily" (engelsk) utgis også i Beijing. Det utgis også noen publikasjoner som primært retter seg mot internasjonale besøkende eller bosatte: "City Weekend", "Beijing This Month", "Beijing Talk", "that's Beijing" og "MetroZine". Man kan også finne internasjonal presse, deriblant engelsk- og japanskspråklige aviser og magasiner, i de større internasjonale hoteller, og innholdet er ofte fullstendig. Økonomi. I 2006 var Beijings nominelle GDP på 772,03 milliarder RMB (om lag 97 milliarder amerikanske dollar), noe som representerte en vekst i forhold til året før på 12 prosent. GDP "per capita" var 49 505 RMB, en økning på 8,8 % og mer enn det dobbelte av tallet fra 2000. I 2005 var Beijings primær-, sekundær- og tertiærindustrier verdt 9,77 milliarder RMB, 210,05 milliarder RMB og 461,63 milliarder RMB. I 2006 var byboernes disponible inntekt "per capita" på 19 978 yuan, en realøkning på 12,9 % fra året før. Tilsvarende "per capita"-inntekt for landbefolkningen var på 8 620 RMB, en realøkning på 9,6 %. "Per capita" disponibel inntekt for de 20 % bosatte med lavest inntekt økte med 16,7 %, 11,4 prosentpoeng mer enn vekstraten for den 20 % med høyest inntekt. Boligmarkedet og bilindustrien i Beijing har vært særlig raskt voksende. I 2005 ble det solgt 28,032 millioner kvadratmeter boligarealer, for totalt 175,88 milliarder RMB. Totalt antall Beijing-registrerte biler i Beijing i 2004 var 2 146 000, hvorav 1 540 000 var i privat eie (en årlig vekst på 18,7 %). Beijing CBD, i og rundt Guomao, anses som det nye sentrale forretningsområde i byen. Der har en rekke konserner sine hovedkontorer, og området har handlegater og boliger av svært høy standard. Beijing gamle finansielle senter i Fuxingmen og Fuchengmen er fremdeles av stor betydning. Områdene Wangfujing og Xidan har de viktigste handlegatene. Zhongguancun, kalt «Kinas "Silicon Valley"», er et viktig senter for elektronikk- og datamaskinrelaterte industrier så vel som for farmasøytisk forskning. Yizhuang, sørøst for det bymessige område, er i ferd med å bli et nytt senter for farmasi, IT og materialingeniørkunst. Beijing er også kjent for å være et sentrum for piratproduksjon av alt fra merkevareklær til de seneste DVDer som fallbys byen rundt, ofte særlig overfor besøkende utenlandskinesere og andre fra utlandet. Byen er også verdensledende for produksjon og distribusjon av melamin og melaminrelaterte produkter (ammelin, ammelid og cyanurisk syre). Blant de større industriområder kan man nevne Shijingshan, som ligger i byens vestlige periferi. Jordbruket utenfor det bymessige område har hvete og mais som viktigste grøde, dessuten er det en omfattende dyrkning av grønnsaker. Over to millioner arbeidstagere i byprovinsen er sysselsatte i industrien. Det videreforedles matvarer og produseres klær, bomullsstoffer, syntetiske tøyer, farvestoffer, papir, smøremidler, elteknoprodukter og meget annet. Bygningsbransjen begynte å vokse for alvor som følge av dengismens reformer fra 1978 av, og sysselsetter rundt 700 000 bygningsarbeidere. Beijing er blitt stadig mer kjent for sine innovative entreprenører og raskt voksende nyetableringer. Denne kulturen har ryggdekning fra kapitalinnsprøytning fra et stort antall kinesiske og utenlandske investorfirmaer, som for eksempel Sequoia Capital, hvis hovedkontor i Kina er i Chaoyang-distriktet i Beijing. Blant store kinesiske foretak som har sine hovedkontorer i Beijing kan nevnes blant annet PC-produsenten Lenovo, som i 2004 kjøpte PC-avdelingen til IBM, og oljeselskapene PetroChina og Sinopec – som begge er blant verdens viktigste. Shanghai betraktes riktignok som Kinas økonomiske sentrum, men dette er mest på grunn av det store antallet korporasjoner som har sine hovedkontorer der, og ikke fordi det er det store senter for kinesisk entreprenørskap. Litteratur. Gatebilde fra Beijing ca. 1864 («Den runde gate»). Coca-Cola. Coca-Cola (også kjent som Coke, i engelsktalende land) er en amerikansk brus som produseres av The Coca-Cola Company i Atlanta, USA. Coca-Cola er verdens mest solgte brus, samt et av verdens mest kjente varemerker. Hvert år drikkes det nok Coca-Cola til å fylle hele Niagarafallene i tre timer. Drikken ble oppfunnet av apotekeren John Pemberton i 1886. I 1893 ble Coca-Cola registrert som varemerke, og drikken ble solgt på glass til 5 cent pr. stk. I 1887 solgte John Pemberton rettighetene til forretningsmannen Asa Griggs Candler, som grunnla Coca-Cola Corporation i 1892. Han hadde ikke andre valg enn å selge oppfinelsen billig siden han ikke hadde penger til å masseprodusere den på egenhånd. Allerede året etter døde John Pemberton av magekreft, ukjent og uvitende om den fremtidige suksessen til sin oppfinnelse. Selskapet produserer kun konsentratet til Coca-Cola, som selges til en rekke tapperier, restauranter og distributører over hele verden. Tapperiene, som har avtaler som sikrer dem eksklusivitet innen sitt område, produserer så det ferdige produktet og tapper det på bokser eller flasker fra konsentratet kombinert med vann og søtstoffer. Coca-Cola er den markedsledende produsenten i nesten samtlige land på kloden. Historie. Coca-Colas karakteristiske glassflaskeCoca-Cola ble oppfunnet i Atlanta, Georgia av John S. Pemberton den 8. mai i 1886, opprinnelig som en såkalt "cocawine", en alkoholholdig drikk som kombinerte kokain og vin. Pemberton var inspirert av den formidable suksessen til den europeiske Vin Mariani, datidens mest populære "cocawine". I 1885 ble et alkoholforbud innført i Atlanta, der Coca-Cola holdt til, og Pemberton utviklet det vi kjenner som Coca-Cola. Navnet kommer fra drikkens ingredienser: kokablader fra Sør-Amerika og kolanøtter. Før i tiden inneholdt Coca-Cola anslåtte ni milligram kokain per glass, men i 1903 ble det fjernet. I 1888 ble det solgt tre versjoner av Coca-Cola av tre separate selskaper. Asa Griggs Chandler kjøpte en del av Pembertons selskap i 1887, og stiftet Coca-Cola Corporation i 1888. Samme år, mens han kjempet mot en avhengighet av morfin, solgte Pemberton rettighetene til tre andre forretningsmenn, nemlig J.C. Mayfield, A.O. Murphey og E.H. Bloodworth. Samtidig startet Pembertons alkoholiserte sønn, Charley Pemberton, salg av sin egen versjon av produktet. I et forsøk på å rydde opp i situasjonen erklærte John Pemberton at "navnet" Coca-Cola tilhørte sønnen Charley, men at de andre forretningsmennene fortsatt kunne benytte seg av "oppskriften". Sommeren 1888 solgte Chandler sin versjon av produktet under navnene Yum Yum og Coke, men etter at salget sviktet, forsøkte han å gå rettens vei for å få rettighetene til navnet Coca-Cola. Han kjøpte angivelig også eksklusive rettigheter til oppskriften fra John Pemberton, Margaret Dozier og Woolfolk Walker, men i 1914 ble det avslørt at Doziers signatur var en forfalskning, og at Pembertons sannsynligvis også var falsk. I 1892 startet Chandler et nytt selskap, The Coca-Cola Company, som er dagens rettighetshaver til Coca-Cola. Coca-Cola ble solgt på flaske første gang den 12. mars 1894, og bokser ble lansert i 1955. Den første tappingen på flaske fant sted i Vicksburg, Mississippi av Biedenharn Candy Company i 1891. Coca-Cola-flasken er blant verdens mest kjente emballasjer, og ble beskrevet av kunstneren Andy Warhol som "århundrets designikon". Flasken ble introdusert tidlig på 1900-tallet for å hindre kopiering og imitasjoner. Coca-Cola Zero. Coca-Cola Zero er et produkt fra Coca-Cola Company. Drikken er en lavkalorivariant av Coca-Cola, søtnet med aspartam og Acesulfam K. Drikken ble introdusert i USA i 2005, og ble distribuert og solgt på det norske markedet fra og med lørdag 30. september 2006 og full reklamelansering mandag 2. oktober 2006. Ingredienser. Det er en drikk tilsatt 34,5 mg koffein, omtrentlig det samme som vanlig Coca-Cola (som har 34 mg koffein). Merkenavnstrid. I Norge hevder Ringnes at de har rettighetene til Zero-navnet, da Bryggeriforeningen eier rettighetene til ølet Zero, etablert i, og bygget opp i av Ringnes i 1972 og trukket tilbake fra markedet i 1996. De krever at Coca-Cola AS endrer navn på Coca-Cola Zero Caffeine Free Coca-Cola light. Caffeine Free Coca-Cola light (eller oversatt til norsk: Koffeinfri Cola light), er en coladrikk uten sukker, som heller ikke er tilsatt noe koffein. Drikken ble lansert i USA allerede i 1983, men den kom ikke til Norge før sensommeren 2005. Næringsinnhold. En halvliter Coca-Cola inneholder ca 20 sukkerbiter Mary Wollstonecraft. Mary Wollstonecraft (født 27. april 1759, død 10. september 1797) var en britisk feminist, forfatterinne og filosof. Hun er mest kjent for sin bok "A Vindication for the Rights of Women", men for nordmenn også for sin bok "Min nordiske reise", basert på en reise i 1795. I løpet av Wollstonecrafts korte karriere skrev hun romaner, avhandlinger, en reiseskildring, en historie over den franske revolusjonen, en barnebok og hun drev blant annet en pikeskole og skrev "Thoughts on the education of daughters" ("Tanker om døtres utdannelse"). Wollstonecraft mente at kvinnen hadde fornuft på lik linje med mannen og burde derfor ha de samme økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Hun argumenterte for at både menn og kvinner burde bli behandlet som rasjonelle vesener og så for seg et samfunn bygget på fornuft. Blant det store publikum og spesielt blant feminister har Wollstonecrafts liv fått større oppmerksomhet enn hennes skrifter grunnet hennes ukonvensjonelle og ofte stormende personlige forhold. Etter to vanskelige forhold til Henry Fuseli og Gilbert Imlay giftet Wollstonecraft seg i 1797 med filosofen William Godwin, og ble mor til forfatteren Mary Wollstonecraft Shelley. Hun døde i barselseng 38 år gammel og etterlot seg flere ufullførte manuskripter. Godwin utgav hennes biografi året etter hennes død, "Memoirs of Mary Wollstonecraft" (1798), hvor han i oppriktig ærlighet avslørte hennes uortodokse livsstil og dermed ufrivillig ødela hennes omdømme for et helt århundre. Med fremveksten av feministbevegelsen på 1900-tallet har Mary Wollstonecraft i økende grad blitt mer aktuell og blir betraktet som en grunnleggende feministisk filosof. Tidligste år. Wollstonecraft ble født den 27. april 1759 i Spitalfields, London, og skjønt hennes familie hadde en komfortabel inntekt da hun var liten mistet hennes far gradvis formuen på spekulative prosjekter. Familien fikk en ustabil økonomi og var stadig på flyttefot i hele hennes barne- og ungdomstid. Familiens økonomiske situasjon ble etterhvert så prekær at Wollstonecrafts far tvang henne til å overføre midler hun ellers ville ha arvet når hun ble myndig. I tillegg var han tilsynelatende en voldelig mann, som brutalt slo sin hustru i fyllerier. Som tenåring brukte Wollstonecraft å legge seg utenfor sin mors soverom for å beskytte henne. Hun påtok seg også en tilsvarende morsrolle for sine søstre, Everina og Eliza, for resten av livet. For eksempel overtalte hun Eliza, som led av hva som antagelig var en form for fødselsdepresjon, på et avgjørende tidspunkt i 1784 til å forlate sin ektemann og spedbarn. Wollstonecraft sørget for alle de praktiske forberedelser for Elizas flukt, og det demonstrerte Wollstonecrafts vilje til å utfordre sosiale normer. De menneskelige kostnadene var derimot store, hennes søster måtte tåle heftig sosial fordømmelse, og ettersom hun ikke var i stand til å gifte seg på nytt var hun fordømt til et liv i fattigdom og hardt arbeid. To nære vennskap preget Wollstonecrafts tidligste år. Det første var med Jane Arden i Beverley. Sammen leste de ofte bøker og fulgte forelesninger som ble gitt av Ardens far, en selvutnevnt filosof og forsker. Wollstonecraft blomstret i den intellektuelle atmosfæren hos Ardenfamilien og verdsatte vennskapet med Jane meget høyt, noen ganger til et punkt som i ettertid synes følelsesmessig besatt. Wollstonecraft skrev til Jane at «Jeg har dannet romantiske forestillinger om vennskap... Jeg er noe ensidig i mine tanker om kjærlighet og vennskap; jeg må ha førsteplassen eller ingenting». I noen av hennes brev til Jane avslører hun de truende og tyngende følelsene som ville hjemsøke henne resten av livet. Hennes andre og mer essensielle vennskap var med Fanny Blood, introdusert til Wollstonecraft av ekteparet Clares fra Hoxton, som fikk en foreldrerolle for henne. Wollstonecraft har kreditert Blood for å ha åpnet hennes sinn. Ulykkelig med sitt liv i hjemmet var Wollstonecraft bestemt på å skape sitt eget i 1778 og hun aksepterte en post som selskapsdame for Sarah Dawson, en enke som levde i Bath. Hun hadde derimot problemer med å komme overens med den hissige og bråsinte kvinnen – en opplevelse hun bygget på da hun beskrev ulempene ved slikt arbeid for kvinner i "Thoughts on the Education of Daughters" ("Tanker om døtres utdannelse", 1787). I 1780 dro hun tilbake til hjemmet for å pleie sin syke mor. Heller enn å dra tilbake til Mrs. Dawsons tjeneste etter at hennes mor døde, flyttet hun inn hos familien Blood. Hun forsto i løpet av de to årene som hun tilbrakte med familien Blood at hun hadde idealisert Fanny Blood, som var langt mer interessert i tradisjonelle feminine verdier enn Wollstonecraft var. Hun forble uansett knyttet til henne og hennes familie resten av livet, og ga for eksempel ofte økonomisk hjelp til Bloods bror. Mary Wollstonecraft hadde sett for seg at hun ville leve i en kvinneidyll, en form for feministisk utopi, sammen med Fanny Blood. De hadde planlagt å leie et rom og støtte hverandre følelsesmessig og økonomisk, men denne drømmen kollapset på grunn av de økonomiske realitetene. For å kunne ha en inntekt startet Wollstonecraft, hennes søstre og Blood en skole sammen i Newington Green, et frikirkeområde. Blood ble snart forlovet og etter at hun ble gift tok hennes ektemann, Hugh Skeys, henne med til Europa for at hennes skrøpelige helse skulle bedres. Til tross for miljøskiftet ble Bloods helse enda dårligere da hun ble gravid, og i 1785 forlot Wollstonecraft skolen for å følge Blood og pleie henne, men uten at det hjalp. At hun forlot skolen betydde samtidig at den ble forsømt og deretter nedlagt. Fanny Bloods død oppskaket Wollstonecraft og var delvis inspirasjon for hennes første roman, "Mary: A Fiction" ("Mary, en fiksjon", 1788). «Den første av en ny slekt». a>)Etter Fanny Bloods død hjalp Wollstonecrafts venner henne med å få en stilling som guvernante for døtrene til den engelsk-irske familien Kingsborough i Irland. Selv om hun ikke kom overens med fruen i huset synes barna at hun var en inspirerende lærer; Margaret King kom senere til å si at hun «hadde befridd hennes sinn fra all overtro». Noen av Wollstonecrafts erfaringer fra året i Irland ble senere benyttet i hennes eneste barnebok, "Original Stories from Real Life" ("Originale fortellinger fra det virkelige livet", 1788). Frustrert over de begrensete karrieremuligheter som var tilgjengelige for respektable, men dog fattige kvinner, noe Wollstonecraft veltalende beskrev i et kapittel i "Tanker om utdannelse for døtre" kalt «Uheldige situasjoner for kvinner, moderne utdannet, og uten formue» — besluttet hun etter kun ett år som guvernante å satse på en karriere som forfatter. Det var et radikalt valg ettersom det var svært få kvinner på denne tiden som kunne leve av å skrive. Som hun skrev til sin søster Everina i 1787 forsøkte hun å bli «den første i en ny slekt». Hun flyttet til London og støttet av den liberale utgiveren Joseph Johnson fant hun et sted å bo og arbeide. Hun lærte seg fransk og tysk og kunne således oversette utenlandske tekster, de mest minneverdige er "Of the Importance of Religious Opinions" ("Om viktigheten av religiøse meninger") av Jacques Necker og "Elements of Morality, for the Use of Children" ("Moralske stykker, til bruk for barn") av Christian Gotthilf Salzmann. Hun skrev også anmeldelser og omtaler, hovedsakelig av romaner, for Johnsons "Analytical Review". Mary Wollstonecrafts intellektuelle univers ble utvidet i løpet av denne tiden, ikke bare fra å lese som hun gjorde for sine omtaler, men også fra det selskap som hun omgav seg med: hun var tilstede ved Johnsons berømte middager og møtte lysende begavelser som blant annet Thomas Paine og William Godwin. Etter hennes og Godwins første møte var de begge skuffet over hverandres selskap. Godwin hadde kommet for å høre Paine, men Wollstonecraft plaget ham hele kvelden, var uenig og motsa ham i bortimot hvert eneste emne som kom opp. Johnson selv, derimot, ble mye mer enn en venn for henne, og i brev har hun beskrevet ham både som en far og en bror. Mens hun var i London hadde Mary Wollstonecraft et forhold til den engelske kunstneren Henry Fuseli, til tross for at han allerede var gift. Hun var, skrev hun, forhekset av hans geni, «storheten i hans sjel, hans kvikke forståelse, og elskverdige sympati». Hun foreslo at hun kunne bo platonisk sammen med ham og hans hustru, men Fuselis hustru var forferdet over forslaget og han brøt forholdet med Wollstonecraft. Etter Fuselis avvisning besluttet Wollstonecraft å reise til Frankrike for å unnslippe ydmykelsen og heller delta i de revolusjonære hendelsene der, som hun nylig hadde hyllet i sin nye bok; "Vindication of the Rights of Men" ("Et forsvar for menneskenes rettigheter", 1790) og som hadde gjort henne berømt over natten. Boken var et tilsvar til Edmund Burkes "Reflections on the Revolution in France" (1790) og var et innlegg i en heftig debatt i Storbritannia, den såkalte Revolusjonsdebatten. Hun ble, 31 år gammel, sammenlignet med ledende intellektuelle som Joseph Priestley og Paine, sistnevntes "Rights of Man" ("Menneskets rettigheter", 1791) skulle bli det mest populære tilsvaret til Burke. Wollstonecraft fulgte opp ideen hun understreket i Paines bok med "A Vindication of the Rights of Woman" ("Et forsvar for kvinners rettigheter", 1792), hennes mest berømte og innflytelsesrike verk Frankrike og Gilbert Imlay. a> stormet og den revolusjonære volden spredte seg.Mary Wollstonecraft reiste til Paris i desember 1792 og kom til Frankrikes hovedstad rundt en måned før kong Ludvig XVI ble henrettet i giljotinen. Den franske nasjonen var i opprør. Hun oppsøkte andre britiske besøkende som Helen Maria Williams, og omgikkes andre britiske landflyktige i Paris Etter å ha skrevet "Et forsvar for kvinners rettigheter" var hun fast bestemt på teste sine tanker, og i den stimulerende intellektuelle atmosfæren under den franske revolusjonen etablerte hun sitt mest eksperimentelle romantiske forhold til da: hun møtte og ble lidenskapelig forelsket i Gilbert Imlay, en amerikansk eventyr, forretningsmann og forfatter. Om Wollstonecraft var interessert i å gifte seg eller ikke er uvisst, men Imlay hadde absolutt ingen slike ønsker. Muligens ble Mary Wollstonecraft forelsket i en idealisert oppfatning av mannen. Mens hun hadde avvist den seksuelle delen av forhold i "Et forsvar for kvinners rettigheter", synes det som om Imlay vekket hennes lidenskap og hennes interesse for sex, og hun ble snart gravid. Den 14. mai 1794 fødte hun sitt første barn, Fanny, sannsynligvis oppkalt etter hennes nærmeste venninne. Hun var selv overlykkelig over sitt nyfødte barn, og skrev til en venn: «Min lille pike begynner å suge så "mannlig" at hennes far antar uforskammet om henne at hun skriver den andre delen av "Kvinners rettigheter"». Wollstonecraft fortsatte å skrive intenst, til tross for graviditeten og byrden ved å være enslig, nybakt mor i et fremmed land og de voksende urolighetene under den franske revolusjonen. Mens hun var i Le Havre i det nordlige Frankrike, skrev hun den franske revolusjonens tidlige historie, "An Historical and Moral View of the French Revolution" ("En historisk og moralsk vurdering av den franske revolusjon", utgitt i London i desember 1794) Da den politiske situasjonen forverret seg erklærte Storbritannia krig mot Frankrike, noe som satte alle britiske borgere i Frankrike i betydelig fare. For å beskytte Wollstonecraft registrerte Imlay henne som sin hustru i 1793, selv om de ikke var gift. Noen av hennes venner var ikke like heldige: Thomas Paine ble arrestert og andre ble henrettet. Wollstonecrafts søstre trodde lenge at hun satt i fengsel. Etter at hun forlot Frankrike fortsatte hun å referere til seg selv som fru Imlay, selv til sine søstre, for å gi legitimitet til sitt barn. Imlay var ikke begeistret da hun ble preget av hjem, barn og foreldreansvar, og han forlot henne. Han lovte at han skulle komme tilbake til Le Havre hvor hun fødte sitt barn, men hans manglende brev og lange fravær overbeviste Wollstonecraft om at han hadde funnet en ny kvinne. Hennes brev til ham er fulle av fortvilede bebreidelser, de fleste litteraturforskere ser på disse som uttrykk for en dypt deprimert kvinne, mens andre ser på dem som et naturlig resultat av hennes situasjon, alene med et nyfødt barn i midten av en revolusjon. England og William Godwin. Lengtende og søkende etter Imlay forlot Wollstonecraft Frankrike og dro tilbake til London i april 1795, men der avviste han henne. I mai 1795 forsøkte hun å begå selvmord, sannsynligvis med Laudanum, et opiat oppløst i alkoholholdig væske, men Imlay reddet livet hennes, hvordan er fortsatt noe uklart. I et siste forsøk på å vinne ham tilbake gikk hun inn i noen forretningsforhandlinger for ham i Skandinavia, i et forsøk på gjenvinne noe av hans finansielle tap. a>, kjent engelsk filosofi, forfatter og Wollstonecrafts ektemann og biograf Gradvis kom Wollstonecraft tilbake til sitt litterære liv og ble igjen involvert i kretsen rundt Joseph Johnsons, spesielt Mary Hays, Elizabeth Inchbald, og Sarah Siddons via William Godwin. Wollstonecraft og Godwins unike beilingstid begynte sakte å utvikle seg til en lidenskapelig kjærlighetsaffære. Godwin hadde lest hennes "Min nordiske reise" og skrev senere at «Om det noen gang var en bok som er beregnet på å få en mann til å bli forelsket i forfatteren, synes det for meg å være denne boken. Hun skriver om sine sorger på en måte som fyller oss med melankoli, og oppløser oss i ømhet, på samme tid viser hun et geni som tvinger oss til å beundre henne». Straks Mary Wollstonecraft igjen ble gravid besluttet de å gifte seg, slik at deres barn skulle bli legitimt og født innenfor ekteskapet. Deres ekteskap avslører det faktum at Wollstonecraft aldri hadde vært gift med Imlay, og av den årsak mistet både hun og Godwin mange såkalte venner. I tillegg mottok Godwin ytterligere kritikk, ettersom han hadde gjort seg til talsmann for avskaffelsen av ekteskapet i sin politiske avhandling "Politisk rettferdighet". Etter at de giftet seg den 29. mars 1797 flyttet de inn i to sammensluttede hus, kjent som Polygonet, slik at de begge kunne fortsette å opprettholde sin uavhengighet, og de kommuniserte ofte via brev. Ut fra alle vurderinger synes deres forhold å ha vært lykkelig og stabilt, skjønt tragisk kort. Død og Godwins "Memoarer". Den 30. august 1797 ga Mary Wollstonecraft fødsel til hennes andre datter, Mary. Selv om fødselen tilsynelatende gikk etter planen, sprakk morkaken i løpet av fødselen og ble infisert, noe som ikke var uvanlig på 1700-tallet. Etter flere dager i angst og dødskamp døde hun av sepsis, det vil si blodforgiftning, den 10. september. Godwin var knust av sorg: han skrev til sin venn Thomas Holcroft, «jeg tror bestemt at hennes like ikke eksisterer i verden. Jeg vet av erfaring at vi ble skapt for å gjøre hverandre lykkelige. Jeg har ingen forhåpninger om at jeg noen gang vil bli lykkelig igjen» Mary Wollstonecraft ble gravlagt på kirkegården til Old Saint Pancras og et minnesmerke for henne ble reist der, skjønt både hennes og Godwins levninger ble senere flyttet til Bournemouth. Hennes gravstein sier: "«Mary Wollstonecraft Godwin, forfatter av "Et forsvar for kvinners rettigheter": Født 27. april 1759: Død 10. september 1797»". I januar 1798 utga Godwin sin biografi om sin avdøde hustru, "Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman" ("Memoarer av Forfatteren av Et forsvar for kvinners rettigheter"). Selv om Godwin selv mente at han ga et ærlig og redelig portrett av sin hustru, skrevet med kjærlighet, medlidenhet og oppriktighet, ble mange lesere sjokkert over at han kunne avsløre Wollstonecrafts barn utenfor ekteskap, hennes kjærlighetsforhold og hennes forsøk på å begå selvmord. Robert Southey beskyldte ham for «ønsket om rive klærne av sin døde hustru», og ondskapsfulle satirer som det kvinnehatske "The Unsex'd Females" ("De ukjønnslige kvinner", 1798) ble skrevet av Richard Polwhele. Ettermæle. Mary Wollstonecraft har hatt hva Cora Kaplan betegnet som et «underlig» ettermæle: «for en forfatteraktivist dyktig i mange sjangrer... fram til det siste kvartårhundre har Wollstonecrafts liv blitt lest mer nøye enn hennes egne skrifter». Etter den tilintetgjørende effekten av Godwins "Memoarer" lå Wollstonecrafts rykte i ruiner i det neste århundret. Hun ble satt i gapestokk av forfattere som Maria Edgeworth som formet figuren Harriet Freke i "Belinda" (1801), som et «misfoster», etter Wollstonecraft. Andre kvinnelige forfattere, som Mary Hays, Charlotte Smith, Fanny Burney og Jane West, skapte lignende litterære figurer inspirert av hennes liv, alle med den hensikt å gi leserne «en moralsk lærdom». Som Wollstonecraft-forskeren Virginia Sapiro viser leste svært få Wollstonecrafts egne verker under 1800-tallet, ettersom «de som angrep henne antydet eller uttrykte direkte at ingen kvinne med respekt for seg selv kunne lese hennes verker». Kun Lucretia Mott, en tidlig amerikansk feminist, synes å ha blitt påvirket av Wollstonecrafts skrifter. I henhold til Sapiro, «det er få indikasjoner på at noen som spilte nøkkelroller i kvinners historie eller i feminismen, andre enn Lucretia Mott, leste Wollstonecrafts verker seriøst etter hennes død, før på 1900-tallet». Med framveksten av den moderne feministbevegelsen omfavnet derimot kvinner, som ellers sto fjernt fra hverandre politisk slik som Virginia Woolf og Emma Goldman, historien om Wollstonecrafts liv og feiret hennes «eksperimenter i levesett», slik Woolf betegnet det i et berømt essay. Imidlertid var det mange som fortsatte å rakke ned på og fordømme Wollstonecrafts livsstil, og hennes verker ble fortsatt oversett. Med fremveksten av feministisk forskning og vitenskap i den akademiske verden på 1960- og 1970-tallet kom Wollstonecrafts verker igjen til verdighet. Verkenes skjebne reflekterte den feministiske bevegelsen selv, eksempelvis på begynnelsen av 1970-tallet ble det utgitt hele seks betydelige biografier om Wollstonecraft, som presenterte hennes «lidenskapelige liv i tillegg til (hennes) radikale og rasjonalistiske agenda». Wollstonecraft ble sett på som en paradoksal, skjønt samtidig fengslende figur, som ikke kunne plasseres i 1970-tallets versjon av feminismens — «det personlige er politisk». På 1980- og 1990-tallet oppsto et annet bilde av Wollstonecraft, som beskrev henne mer som en skapning av sin egen tid: forskere som Claudia L. Johnson, Gary Kelly, og Virginia Sapiro demonstrerte kontinuiteten mellom Wollstonecrafts tanker og andre betydningsfulle tenkere på 1700-tallet, innenfor emner som følsomhet, økonomi, og politisk teori. Wollstonecrafts verker har også hatt innvirkning på feminismen utenfor den akademiske verden i de senere år. Ayaan Hirsi Ali, en feminist som er kritisk til Islams diktat over kvinner, siterer fra "Et forsvar for kvinners rettigheter" i sin selvbiografi, og skriver at hun var «inspirert av Mary Wollstonecraft, en pioner blant feministiske tenkere som fortalte kvinner at de hadde samme fornuftsevner som menn, og således fortjente de samme rettigheter». Pedagogiske verker. Det fleste av Wollstonecrafts tidligste skrifter var sentrert rundt pedagogikk. Hun samlet en antologi av litterære utdrag «for forbedringen av unge kvinner» kalt "The Female Reader" ("Den kvinnelige leser"), og hun oversatte to barnebøker; Maria Geertruida van de Werken de Cambons "Young Grandison" ("Unge barnebarn") og Christian Gotthilf Salzmanns "Elements of Morality" ("Moralske stykker"). Hennes egne skrifter tok også opp dette emnet. I begge hennes bøker om oppførsel, "Thoughts on the Education of Daughters" ("Tanker om døtres oppdragelse", 1787) og barneboken "Original Stories from Real Life" ("Originale fortellinger fra virkeligheten", 1788), hevder hun at barn bør bli utdannet i den framvoksende middelklassens etikk: selvdisiplin, ærlighet, nøysomhet og sosial tilfredshet. Begges bøkene fremhevet også viktigheten av å lære barn fornuft, å resonnere og trekke slutninger, noe som viser hennes intellektuelle gjeld til den betydningsfulle pedagogen og filosofen John Locke. Imidlertid skiller den betydning som hun tillegger religiøs tro og de naturlige følelser, hennes verker fra hans, og hennes skifter knyttes derfor til tankene om følsomhet som ble populære på slutten av 1700-tallet. Begge hevder at kvinner bør kunne utdanne seg, et kontroversielt emne på denne tiden og ett som hun stadig kom tilbake til i løpet av sin litterære karriere, mest merkbart i "Et forsvar for kvinners rettigheter". Wollstonecraft argumenterte at godt utdannende kvinner ville bli gode hustruer og mødre og til syvende og sist også bli til det beste for nasjonen. Politiske skrifter. "Forsvar av menneskets rettigheter" ble utgitt som et polemisk svar på Edmund Burkes "Reflections on the Revolution in France" ("Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike", 1790), som var Burkes forsvar av det konstitusjonelle monarkiet, aristokratiet og Den engelske kirke. Wollstonecrafts "Forsvar av menneskets rettigheter" (1790) angrep aristokratiet og argumenterte for republikansk styresett. Hun fremmet dette synet først i en pamflettkrig, som siden ble kjent som «Revolusjonsdebatten» og hvor Thomas Paines bok "Rights of Man" ("Menneskets rettigheter", 1792) ble kampropet for de radikale. Wollstonecraft angrep ikke bare aristokratiet og arvelige privilegier, men også det språket som Burke benyttet for å forsvare og opphøye det. I en berømt passasje i "Refleksjoner" hadde Burke jamret: «Jeg har tenkt titusen sverd dratt fra slirene for å hevne selv truende blikk som fornærmet henne ("Marie Antoinette"). Men ridderlighetens tidsalder er nå over». De fleste motstanderne av Burke avviste det de så på som teatralsk medlidenhet med den franske dronningen — en medlidenhet de følte var på bekostning av folket. Men Wollstonecraft var unik i sitt angrep på Burkes kjønnsbetingede språk. Ved å omdefinere «det opphøyde» og «det vakre», begreper først etablert av Burke selv i "A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful" ("En filosofisk granskning av opprinnelsen til våre ideer om det opphøyde og det vakre", 1756), underminerte hun hans retorikk samt hans argumenter. Burke hadde assosiert det vakre med svakhet og kvinnelighet, og det opphøyde med styrke og maskulinitet. Wollstonecraft snudde disse definisjonene mot ham, argumenterte at hans teatralske tablå gjorde Burkes lesere, borgerne, til svake kvinner som er blitt forført av hans oppvisning. I sin første åpenbare feministiske kritikk, som Wollstonecraft-forskeren Claudia L. Johnson mener har forblitt uovertruffen i sin polemiske styrke, angrep Wollstonecraft Burkes forsvar av et ulikhetssamfunn basert på kvinners passivitet. Forsvar for kvinners rettigheter. Tittelsiden til den første amerikanske utgaven av "Kvinners rettigheter". Wollstonecrafts "Et forsvar for kvinnens rettigheter" (1792) er et av de tidligste verker innenfor feministisk teori. Her argumenterer Wollstonecraft for at kvinner burde ha en utdannelse som er i samsvar med deres posisjon i samfunnet, og går deretter videre for å redefinere denne posisjonen ved å hevde at kvinner er uunnværlige for nasjonen, ettersom de utdanner barna og fordi de kan være «kamerater» for sine ektemenn, ikke bare deres hustruer. Istedenfor å se på kvinner som samfunnets dekorasjoner eller eiendeler, som kan bli kjøpt og solgt ved ekteskap, fastholder hun at de er menneskelige vesener som fortjener de samme grunnleggende rettigheter som menn. Store deler av boken går heftig i rette med forfattere som James Fordyce og John Gregory og pedagogiske filosofer som Jean-Jacques Rousseau, som ønsket å frata kvinner retten til utdannelse. Eksempelvis har Rousseau berømt argumentert i "Émile" (1762) at kvinner burde bli utdannet for å kunne glede menn. Wollstonecraft hevdet at mange av samtidens kvinner var tåpelige og overfladiske, hun referer til dem som «spaniels» (fuglehunder) og «leketøy», men argumenterte at dette ikke var grunnet medfødte mangler i deres intelligens, men heller at menn har nektet dem tilgang til utdannelse. Wollstonecrafts hensikt var å illustrere de begrensninger som kvinners utilstrekkelige utdannelse har gitt dem, som hun skriver, «lært fra barndommen at skjønnhet er kvinners septer, sinnet former seg etter kroppen, og skimlet rundt dets forgylte bur, og søker kun å smykke dets fengsel». Hun forutsatte at kvinner kunne oppnå langt mer, uten den oppmuntring som unge kvinner mottar fra tidlig alder til å fokusere sin oppmerksomhet på skjønnhet og ytre ferdigheter. Mens Wollstonecraft krever likhet mellom kjønnene på bestemte områder av livet, slik som i moral og sedelighet, hevder hun ikke uttrykkelig at menn og kvinner "er" like. Isteden hevder hun at menn og kvinner er like for Guds øyne, men slike påstander står i kontrast til hennes utsagn om den mannlig styrkes overlegenhet og tapperhet. Wollstonecraft har i et kjent og tvetydig avsnitt skrevet at «La det ikke bli konkludert med at jeg ønsker å vende opp ned på tingenes orden; jeg har allerede utgått fra at menn, gitt deres kroppsforfatning, synes å være utrustet fra forsynet for en større grad av dyd. Jeg snakker samlet om hele kjønnet, men jeg ser ikke den minste grunn til å konkludere med at deres dyd skulle variere med hensyn til deres natur. Hvordan kan den det, hvis dyden bare har én evig standard? Jeg må derfor, hvis jeg resonerer konsekvent, like sterkt fastholde at de har den samme enkle retning, som at det er en Gud». Hennes flertydige utsagn om kjønnenes likhet har siden gjort det vanskelig å klassifisere Wollstonecraft som en moderne feminist, men det har også sin grunn i at både begrepet og konseptet ikke var tilgjengelig for henne. En av Wollstonecrafts mest bitende kritiske avsnitt i "Kvinners rettigheter" er om den falske og overdrevne følsomhet, som blir tilegnet kvinner. Hun argumenterer at kvinner som ligger under for følsomhet «blåses rundt av hvert eneste forbigående vindkast av følelser», og ettersom de er «bytte for sine sanser» kan de ikke tenke rasjonelt. Faktisk hevder hun at de skader ikke bare seg selv, men også hele sivilisasjonen: disse er ikke kvinner som kan bidra til foredle sivilisasjonen — en populær tanke på 1700-tallet — men kvinner som vil ødelegge den. Wollstonecraft hevder ikke at fornuft og følelser skal handle uavhengig av heverandre; men tror heller at de burde prege hverandre. I tillegg til hennes lengre filosofiske argumenter har Wollstonecraft også lagt fram en spesifikk plan for utdannelse. I det tolvte kapittelet av "Kvinners rettigheter", «Vår nasjonale utdannelse», argumenterer hun for at alle barn burde bli sendt på «landlig dagskole», foruten at noe utdannelse burde bli gitt i hjemmet «for å inspirere en kjærlighet til hjemmet og hjemmets sysler». Hun hevder også at undervisningen bør skje i fellesskap med begge kjønn, og argumenterer for at menn og kvinner, ettersom ekteskap er «samfunnets sement», burde bli «utdannet etter den samme modell». Wollstonecraft adresserer sin tekst til middelklassen som hun beskriver som den «mest naturlige standen», og på mange måter er "Kvinners rettigheter" påvirket av et borgerlig syn på verden. Boken oppmuntrer leserne til beskjedenhet og flid og angriper aristokratiets ubrukelighet, men hun er ikke nødvendigvis en venn av de fattige, for eksempel foreslår hun i sin nasjonale plan for utdannelse at etter det niende alderstrinnet burde de fattige, unntatt de som er briljante, bli skilt fra de rike og få undervisning på en annen skole. Romaner. a>s "Ung pike leser" (1883); i både "Mary" og "Maria" kritiserer Wollstonecraft kvinner som innbiller seg selv at de er sentimentale heltinner.Wollstonecrafts to romaner kritiser begge hva hun så på som ekteskapets patriarkalske institusjon og dets skadelige effekt på kvinner. I hennes første roman, "Mary: A Fiction" ("Mary, en fiksjon", 1788), er den kvinnelige hovedpersonen, som har gitt romanen sin tittel, tvunget inn i et kjærlighetsløst ekteskap av økonomiske grunner. Hun finner sine behov for kjærlighet og ømhet utenfor ekteskapet i to lidenskapelige romantiske vennskap, ett med en kvinne og ett annet med en mann. "Maria: or, The Wrongs of Woman" ("Maria, eller, En kvinnes urett", 1798) er en uferdig roman som ble utgitt posthumt og er ofte blitt betraktet som Wollstonecrafts mest radikale feministiske arbeid, og handler om en kvinne som blir fengslet i et sinnssykehus av sin ektemann. Som Mary finner Maria også kjærligheten utenfor ekteskapet, i et forhold med en annen som er innlagt og i vennskapet med en av pleierne. Ingen av Wollstonecrafts romaner forteller om gode ekteskap, skjønt hun hevder at slike forhold finnes i "Kvinners rettigheter". På slutten av romanen Mary tror heltinnen at hun går «til den verden hvor det er hverken gifting eller bortgifting», antagelig en positiv tilstand. Begge romanene kritiserer også tanken om følsomhet, en moralfilosofi og en estetikk som hadde blitt populær på slutten av 1700-tallet. Mary er i seg selv en roman om følsomhet og Wollstonecraft forsøker å benytte sjangerens trekk for å underminere det sentimentale i seg selv, en filosofi hun mente var ødeleggende for kvinner ettersom den oppmuntret dem til stole for mye på sine følelser framfor fornuften. I hennes andre roman, "Maria", er heltinnen forført av romantiske fantasier fostret av romaner som blir beskrevet som spesielt skadelige. Vennskap mellom kvinner står sentralt i begge romanene, men det er vennskapet mellom Maria og Jemima, en tjener som har til oppgave å vokte henne i sinnssykehuset, som er mest historisk betydningsfullt. Dette vennskapet er basert på et sympatisk bånd av moderskap mellom en overklassekvinne og en underklassekvinne. Det er ett av de aller første hendelser i historisk kvinnelitteratur som gir hentydninger om et argument som overtrer klassegrensene, det vil si at kvinner i ulike økonomiske posisjoner har samme interesser ettersom de begge er kvinner. Vandringsmannen over tåken, av Caspar David Friedrich (1818); beskrivelse av det opphøyde. Brev skrevet i Sverige, Norge og Danmark (1796). Mary Wollstonecrafts "Letters Written in Sweden, Norway, and Denmark" ("Brev skrevet i Sverige, Norge og Danmark", 1796, utgitt på norsk under tittelen "Min nordiske reise", 1976) er en dypfølt personlig reisefortelling. De 24 brevene dekker en omfattende rekke emner, fra sosiologiske refleksjoner om Norge og Skandinavia og dets folk, til filosofiske spørsmål om identitet og til grubling over hennes forhold til Imlay, til tross for han ikke blir nevnt med navn i teksten. Ved å benytte en utsøkt retorikk utforsker Wollstonecraft forholdet mellom jeget og samfunnet. Hennes refleksjon viser sterk påvirkning fra Rousseau, og verket deler tilsvarende temaer med Rousseaus uferdige "Les Rêveries du promeneur solitaire" ("Drømmerier av en ensom vandrer", 1782): «søken etter kilden til menneskelig lykke, den stoiske refleksjon over materielle goder, den ekstatiske omfavnelsen av naturen, og det uunnværlige sinnelag for forståelse». Mens Rousseau til sist avviser samfunnet, priser Wollstonecraft hjemmet og den industrielle framgang. Wollstonecraft fremmer en subjektive erfaring i forhold til naturen, utforsker sammenhengene mellom det opphøyde og følsomhet. Mange av brevene beskriver de betagende utsiktene i Norge og Skandinavia og hennes ønske om å skape en emosjonell sammenheng til den naturlige verden. I dette gir hun en større verdi til forestillingen og fantasien enn hun har gjort i sine tidligere verker. Som i hennes tidligere skrifter er hun en forkjemper for frigjøringen av kvinner og deres rett til utdannelse. En endring fra hennes tidligere verker er derimot at hun illustrerer de skadelige effekter av handelen på samfunnet, og setter opp en kontrast mellom den innbilte sammenhengen til verden med en tilsvarende kommersiell og kremmeraktig, en holdning hun assosierer med Imlay. "Min nordiske reise" ble Wollstonecrafts mest tilgjengelige og populære bok på 1790-tallet. Den solgte godt og ble positivt mottatt av de fleste kritikere. William Godwin skrev at «om det noen gang var en bok beregnet på å få en mann til å elske forfatteren, så synes det for meg å være denne boken.». Boken påvirket romantiske poeter som William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge, som lånte fra bokens tema og dens estetikk. Bibliografi. Dette er en komplett liste over Mary Wollstonecrafts verker på engelsk; alle verkene er førsteutgaven og ble forfattet av Wollstonecraft om ikke annet er oppgitt. Roald Amundsen. Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 på Tomta i Borge i Østfold, død sannsynligvis 18. juni 1928) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha funnet Nordvestpassasjen i 1903. Amundsen var sammen med sin kollega Fridtjof Nansen det nylig selvstendige Norges virkelige nasjonalhelter i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og aeroplaner i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile, det antas at flyet han var ombord i havarerte nær Bjørnøya. Mennesket Roald Amundsen. Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Amundsen var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor i skipsfart, selv påbegynte han, etter morens ønske, studier i medisin. Da moren døde, droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å vie livet sitt til oppdagelsesreiser. Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var ombord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905, i forbindelse med forberedelsene til toktet med «Fram». Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham. Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små eskimojenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på «Uranienborg» på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever. Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: først "Sigrid Castberg". Hun forlot sin mann, men da tapte Amundsen interessen. Den neste var "Kiss Bennett" – norsk født i Trondheim, bosatt i England og gift med en styrtrik britisk trelasthandler. Henne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var "Bess Magids", en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Det er trolig i dette at hun og Amundsen fant felles interesser. Etter at hun ble enke kom hun først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska» som hun er blitt kalt, var på vei til Oslo med «Stavangerfjord» i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska. Amundsen kjøpte en eiendom ved Bunnefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytten som senere skulle bli «Framheim» ble bygget og demontert på plenen utenfor huset før det ble fraktet ombord i Fram som lå ankret opp i Bunnefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum. Roald Amundsen mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener. Mellom disse er storkorset av St. Olavs Orden (1906), Sydpolsmedaljen (1912) og Borgerdådsmedaljen. Amundsen ble i 1907 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone. Han var statsstipendiat fra 1913, som en "nasjonalgave". I 1917 tilbakeleverte han alle sine tyske ordener i protest mot Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig. Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann. Belgica-ekspedisjonen 1897–1899. Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med «Belgica». Målet med ekspedisjonen skulle være å finne den magnetiske sydpol. Han oppsøkte Gerlache, mønstret på som ulønnet matros den 16. august 1896 og ble forfremmet til andrestyrmann og videre til førstestyrmann før avreise. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, og selv om det ikke var planlagt, frøs skipet fast i isen. I løpet av tiden skipet var fast i isen var Amundsen med på flere kortere sledeturer med varighet opp i mot én uke. Etter Amundsens mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen ombord, Frederick Cook, bedrev jakt og serverte ferskt sel- og pingvinkjøtt til ekspedisjonsmedlemmene. Dette ble nyttig kunnskap ved senere ekspedisjoner. Forholdet til de Gerlache ble problematisk i løpet av overvintringen. Dette skjedde blant annet på grunn av at ekspedisjonslederen hadde skrevet under på en kontrakt om at ekspedisjonen alltid skulle være under belgisk ledelse, som innebar at dersom de to over Amundsen på rangstigen døde ville han ikke kunne ta ledelsen av ekspedisjonen. Belgica-ekspedisjonen var den eneste gangen Amundsen ikke var leder for en ekspedisjon han var med på. Amundsen fikk i løpet av ekspedisjonen et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut. Da han mønstret av «Belgica» 13 måneder senere, ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Etter dette begynte han å forberede sin egen ekspedisjon, som ble gjennomført med skipet «Gjøa». Nordvestpassasjen 1903–1906. Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med «Gjøa». Med på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Henrik Lindstrøm. Hanssen og Lindstrøm fulgte også Amundsen på senere ekspedisjoner. Ekspedisjonen som reiste via Baffinbukten, Lancaster, Peelsundet, James Ross og Raestredet, tilbrakte to vintre i isen. De kunne dermed utforske land og isområder fra stedet som i dag kalles Gjoa Haven, Nunavut i Canada. Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet flere målinger for bestemmelse av posisjonen til den magnetiske nordpolen. 26 april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt med hundespann den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Amundsen ble dermed andremann på den magnetiske nordpol og den første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg. I løpet av de to vintrene studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og han studerte blant annet deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen. De fortsatte syd for Victoriaøyen, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren før det kunne fortsette til Nome på Alaskas Stillehavskyst. I Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, var det en telegraf-stasjon, og dit reiste Amundsen over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905. Nome ble nådd i 1906. De måtte gjennom farvann hvor vanndybden enkelte steder bare var én meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen. Sydpolekspedisjonen 1910–1912. Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906, planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens «Fram», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til Madeira fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis. Ekspedisjonen besto ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokken Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette ga mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene. Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå. Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte istedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder. Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51 °C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen, eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulden og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare. Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen. Mot Sydpolen. Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram pemmikan, 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver. Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder. Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Rossbarrieren. Den 23. oktober nådde de depotet på 80°S og den 3. november nådde de depotet på 82°S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantarktiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Mauds Fjell. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som sto ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg. Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg-breen (som Amundsen navnga), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp, nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet "Slakteren". På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom avgårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt "Djevelens Ballsal", som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88°23′S. Den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satte i 1909. Fremme ved Sydpolen. Amundsen nådde Sydpolen den 14. desember 1911. Basen på polpunktet fikk navnet Polheim. Amundsen gav polplatået navnet "Haakon VIIs vidde", men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til Kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen ba ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen. Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Tilsammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet. Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot «Fram» Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet. Den 7. mars 1912 ankom «Fram» Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent. Robert Scotts ekspedisjon. Kart som viser ruten Amundsen (grønn) og Scott (blå) fulgte til polpunktet. Scott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen. Årsakene til Amundsens suksess og Scotts fiasko har siden den tid vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på Rossbarrieren på vei tilbake fra polpunktet. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at å nå polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til inuittenes levesett i polare strøk, nøyaktig planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski. Begge ekspedisjonene brukte pemmikan som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår, var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende. Til forskjell fra Scott, som hadde med te som varm drikke, brukte Amundsen kakao. Den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks; Amundsens var bakt av Sætre. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scotts var bakt med hvetemel og natron, var Amundsens bakt med fullkornsmel og gjær. Amundsens kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scotts. Ruten opp Axel Heiberg-breen. Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg-breen, som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn Beardmorebreen som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet, er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg-breen var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmorebreen, noe det neppe er grunnlag for å hevde, selv om den er kortere. Amundsens rute opp var vesentlig brattere enn Scotts rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg-breen, tilbakela han en distanse på i overkant av 70 km og klatret over 3 000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84 km, på flatmark. Amundsens prestasjon disse dagene er blitt omtalt som en av de mest ekstraordinære bragdene i polarhistorien. Bruken av hunder. Den avgjørende faktoren for Amundsens suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt, slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefôr samtidig som de drepte hundene gav fôr til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Det ferske kjøttet var viktig for å motvirke skjørbuk, men ble siden kritisert av britene for å være umoralsk og på grensen til juks. Siden hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen og hans menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scotts menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i tillegg mye forsyninger ligge igjen på hjemturen fordi de ikke hadde bruk for dem. Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger; den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde lå 20 km fra et stort depot. Scott brukte hunder, ski, traktorer og mongolske hester på sin ekspedisjon. Traktorene var til liten nytte; den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80 km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av dem. Amundsen hadde også kommet ham i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på Grønland. Hundene ble brakt ombord i «Fram» på Fredriksholm festning utenfor Kristiansand. Medlemmene av Scotts ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski, og Scott hadde derfor tatt med nordmannen Tryggve Gran, etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene med menneskekraft. Det var denne metoden Ernest Shackleton hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han måtte snu bare 180 km fra polpunktet på grunn av mangel på forsyninger. Nordøstpassasjen 1916–1919. Roald Amundsen fikk benytte Fridtjof Nansens «Fram», til sydpolekspedisjonen, men i 1916 kontraherte han sitt eget polarskip. Skipet ble sjøsatt i 1917 og døpt «Maud», og ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, en ekspedisjon Amundsen ledet fra 1918 til 1920. Med på denne ekspedisjonen var Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som begge var med Amundsen til Sydpolen. I tillegg skulle Henrik Lindstrøm være med som kokk, men han fikk slag og ble så fysisk redusert at han ikke kunne delta. Målet for ekspedisjonen var utforske de ukjente områdene i Polhavet, sterkt inspirert av Nansens tidligere ekspedisjon med «Fram». Planen var at man skulle seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort. I motsetning til Amundsens tidligere ekspedisjoner hadde denne ekspedisjonen en klar vitenskapelig profil, med geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup. Seilasen gikk i nordøstlig retning over Karahavet. Utenfor Kapp Tsjeljuskin satte «Maud» seg fast i isen. Ekspedisjonen ble liggende fastfrosset i nesten ett år, uten at skipet kom i drift i isen. I september 1919 kom skipet løs av isen, men frøs fast igjen etter elleve dager lengre øst mellom Vrangeløya og Nysibirøyene, på bare 70° nord. Amundsen deltok selv lite i arbeidet utendørs, som sledeturer og jakt, etter at han hadde vært utsatt for en rekke ulykker. Han hadde blant annet brukket armen og blitt angrepet av isbjørn. Hanssen og Wisting, sammen med to andre, la ut på ekspedisjon med hundeslede til Nome i Alaska til tross for at det var tusen kilometer dit. På grunn av dårlig is i Beringstredet kunne det ikke krysses. De fikk imidlertid sendt telegram fra Anadyr. Etter to vintre fastfrosset i isen uten at man hadde oppnådd målet om å drive med isen over polpunktet bestemte Amundsen seg for å dra til Nome for å reparere skipet og proviantere. Her gikk flere av mannskapet i land, blant annet Hanssen, som etter Amundsen sin mening med det brøt kontrakten og følgelig fikk han ikke reisepenger. Den tredje vinteren lå «Maud» fastfrosset vest i Beringstredet, før skipet gikk til Seattle for reparasjoner i 1921. Amundsen dro nå tilbake til Norge, blant annet fordi han måtte rydde opp i sin egen økonomi. Hjem til Norge tok han med seg to små jenter fra Sibir, som etter planen skulle få et bedre liv i Norge. De ble boende hos Amundsen i to år, før de returnerte tilbake til Sibir. Amundsen reiste tilbake til «Maud», som nå lå i Nome, i juni 1922. Han flyttet nå fokuset fra skipsekspedisjoner til ekspedisjoner med fly, og tok derfor med seg to fly ombord på skipet. Ekspedisjonen ble delt i to, én del skulle overvintre og gjøre seg klar for et forøk på å fly over polen. Denne delen ledet Amundsen selv. «Maud», under kommando av Wisting, skulle gjennomføre den opprinnelige planen om å drive over polpunktet i isen. Skipet drev i isen i tre år øst for Nysibirøyene, før det til slutt ble tatt beslag i av Amundsen sine kreditorer for å skaffe dekning for gjelden han hadde pådratt seg. Forsøkene på å fly over polpunktet mislyktes også. Det ble gjort to prøveflygninger, men flyet ble så ødelagt ved det siste forsøket at man måtte gi opp. For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen i 1924 reise rundt i USA på foredragsturné. Selv om polpunktet ikke ble nådd, og ekspedisjonen sånn sett var mislykket, var de vitenskapelige undersøkelsene en større suksess. I de periodene skipet lå innefrosset foretok Sverdrup etnografiske studier av de innfødte, i tillegg til geofysiske studier, som egentlig var hans fagfelt. Flyferden 1925. a> før take off ved 87° 43' nord sommeren 1925. Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. I 1909 vurderte han draker. Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturne, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller flyplass for å bli med Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham mer og mer, og han ba om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet ga straks tillatelse til dette. 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge på Kjeller. I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å nå Nordpolen med de to flybåtene «N–24» og «N–25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N–25» var Hjalmar Riiser-Larsen pilot, Roald Amundsen navigatør og Karl Feucht mekaniker. På «N–24» satt Leif Ragnar Dietrichson ved spakene, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87°44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N–24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N–25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen. Luftskipet 1926. I 1926 nådde Amundsen Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma, Italia, til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk ombord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, Jakob Bjerknes var ekspedisjonens meteorolog og Oskar Omdal var mekaniker. De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge», er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til Frederick Cook i 1908, Robert Peary i 1909 og Richard E. Byrd noen få dager før «Norge» i 1926. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen også den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene. Søket etter Nobile 1928. Etter nordpolferden oppstod det dyp uenighet mellom Amundsen og Nobile. Begge hadde ulik oppfatning av den andres rolle som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. Året etter organiserte Nobile en ny ekspedisjon med luftskipet «Italia». Skipet havarerte og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Amundsen sa seg villig til å delta i letingen etter overlevende fra «Italia», og den franske stat stilte en flybåt, «Latham», til disposisjon. «Latham» forlot Tromsø 18. juni 1928. Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og at det havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen har overlevd landingen. Hva som egentlig skjedde er fortsatt ubesvart. Regjeringen bestemte at den 14. desember, Sydpoldagen, skulle være minnedag for Roald Amundsen. Alle landets kirkeklokker ringte, og det var to minutters stillhet kl. 12. Amundsen i ettertid. I sin samtid møtte Roald Amundsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert og hans personlighet og lederstil er blitt kritisk vurdert av flere forfattere; først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman "Kappløpet" fra 1974 vakte bred forargelse for å pirket i en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte fremstillingene er blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken "Den tredje mann - beretningen om Hjalmar Johansen" av Ragnar Kvam jr.. Kritikken mot Amundsen har i ettertid fokusert på hans krav om absolutt lojalitet og underkastelse, og hans problemer med å lede ekspedisjonsdeltakere som viste selvstendig vurdering og våget å si imot Amundsen som ekspedisjonsleder. Hjalmar Johansen fikk merke dette under Sydpolekspedisjonen, da han stilte spørsmål ved en avgjørelse, og ikke fikk bli med laget som nådde selve polpunktet. Universitetet i Tromsø har kalt sitt polarforskningssenter for Amundsensenteret Frammuseet på Bygdøy hvor «Fram» er utstilt med intakt interiør og gjenstander. Verk. De fleste er oversatt til flere språk. Sydpolen. Kartografisk fremstilt bilde over sydpolen. Sydpolen eller Sørpolen er det sydligste punktet på jorden. Det finnes to forskjellige sydpoler, den geografiske sydpolen og den magnetiske sydpolen. Den norske polfareren Roald Amundsen var den første som nådde den geografiske sydpolen. Der opprettet han en base kalt Polheim som ble brukt til å nærmere fastslå hvor polpunktet lå. Dette fant sted i tiden 14. – 17. desember 1911. I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter Amundsen og Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, i januar 1912. Den geografiske sydpolen. Den geografiske sydpolen er definert som ett av de to punktene hvor jordens rotasjonsakse skjærer jordoverflaten. (Det andre er den geografiske Nordpolen). Jordens rotasjon er imidlertid ikke helt stabil slik at denne definisjonen er ikke helt presis. For tiden ligger Antarktika over Sydpolen, men det har ikke alltid vært slik. Dette på grunn av kontinentaldriften. Fastlandet over Sydpolen ligger svært nær havnivået, men iskalotten som dekker området er 3000 meter tykt, slik at overflaten faktisk ligger på en stor høyde. Den polare iskalotten flytter seg om lag 10 meter hvert år, så den eksakte posisjonen til isen og bygningene som står på den, flytter seg gradvis over tid relativt til polpunktet. Markøren på Sydpolen blir derfor flyttet hvert år for å vise dette. Erobring og utforskning. De første menneskene på den geografiske sydpolen var nordmannen Roald Amundsen og hans lag. De nådde frem 14. desember 1911. Amundsen kalte leiren Polheim og hele platået rundt polen kalte han "Haakon VIIs Vidde" til ære for kong Haakon VII. Amundsens konkurrent i kappløpet om Sydpolen, Robert Falcon Scott, nådde Sydpolen en måned senere, men på tilbaketuren omkom Scott og hans fire kompanjonger av sult og ekstrem kulde. I 1914 prøvde den britiske utforskeren Ernest Shackleton å krysse Antarktika via Sydpolen, men hans skip «Endurance» ble fanget i pakkisen og sank 11 måneder senere. Den amerikanske admiralen Richard Byrd, med hjelp av førstepilot Bernt Balchen, ble den første til å fly over Sydpolen 29. november 1929. Det var derimot først den 31. oktober 1956 at mennesker igjen satte foten på sydpolen. Dette var da den amerikanske admiralen George Dufek gikk inn for landing i sitt Douglas DC-3-fly. Den amerikanske Amundsen-Scott-basen ble opprettet i 1956–1957, og har siden den gang vært bemannet av forskere. Klima. Sydpolen har et helt halvår uten sollys, mens solen aldri går ned det andre halvåret. Selv om den aldri går ned i sommerhalvåret, står den alltid lavt på himmelen. Mye av sollyset som når ned til overflaten, blir reflektert av den hvite sneen. Denne mangelen på varme fra solen, kombinert med høyden Sydpolen ligger på (om lag 3 200 moh), fører til at Sydpolen har ett av de kaldeste klimaene på jorden. Temperaturene på Sydpolen er mye lavere enn på Nordpolen, hovedsakelig fordi Sydpolen ligger i et høyere nivå midt på en stor kontinentallandmasse, mens Nordpolen ligger på havnivået midt i et hav (som virker som et varmereservoar). På midtsommeren, når solen står høyest på himmelen, om lag 23,5 grader over horisonten, er middeltemperaturen på Sydpolen om lag -25 ºC. Når solen synker, faller temperaturen, og i det solen går ned (sent i mars) eller står opp (sent i september), er den rundt -45 ºC. Om vinteren holder temperaturen seg jevnt rundt -65 ºC. Den høyeste temperaturen som noen gang er målt på Amundsen-Scott-basen er -14ºC, og den laveste er -83 ºC. Dette er derimot ikke det kaldeste som er målt på jorden. Forskningsstasjonen Vostok lenger inne i isødet har målt -89,2 ºC. Sydpolen har ørkenklima, og opplever nesten aldri nedbør. Vind kan derimot føre til sterkt snedrev. Tid. De fleste stedene på jorden er den lokale tiden mer eller mindre synkronisert med solens posisjonen på himmelen. Dette går ikke på Sydpolen, siden «dagene» varer et helt år. Man har ikke valgt noen spesiell tidssone på Sydpolen, men av praktiske årsaker benytter Amundsen-Scott-basen New Zealand-tid. Den seremonielle sydpolen. Den seremonielle sydpolen er et område som er satt opp for å ha et sted å ta bilde av. Den består av en metallkule på en sokkel omringet av flaggene til landene som har signert Antarktistraktaten. Punktet ligger noen meter fra den geografiske sydpolen, som bare er markert av et lite skilt og en stolpe. Dette kommer av at iskalotten flytter seg om lag 10 meter per år, og staken blir flyttet hver nyttårsdag. Den magnetiske sydpolen. Den magnetiske sydpolen er det punktet på jordoverflaten der de geomagnetiske feltlinjene er direkte vertikale oppover. Den magnetiske sydpolen endrer posisjon hele tiden på grunn av variasjoner i jordens magnetfelt, og i 2005 var den kalkulert til å ligge ved 64,53°S og 137,86°A, like utenfor kysten av Wilkes Land i Antarktis. Den geomagnetiske sydpolen. Jordens geomagnetiske felt kan tilnærmes av en skråstilt dipol plassert i senteret av Jorden. Den geomagnetiske sydpolen er det punktet der aksen til den best tilpassede skråstilte dipolen krysser jordoverflaten på den sydlige halvkulen. I 2005 ble dette punktet kalkulert til å være 79,74°S and 108,22°A, nær forskningsstasjonen Vostok. Fordi dette feltet ikke er en eksakt dipol, ligger ikke Den geomagnetiske sydpolen på samme sted som Den magnetiske sydpolen. I tillegg flytter den geomagnetiske sydpolen seg av samme årsak som den magnetiske polen. Utilgjengelighetspolen. Utilgjengelighetspolen (eller "den mest utilgjengelige sydpolen") er det punktet på det antarktiske kontinentet som er lengst borte fra Sydishavet. Det ligger ved og ble nådd 14. desember 1958 av den tredje sovjetiske antarktisekspedisjonen, ledet av Jevgeni Tolstikov. På dette punktet opprettet de en midlertidig stasjon, "Poljus Nedostupnosti". På vei til polen, ved, opprettet de stasjonen "Sovetskaja", som eksisterte mellom 16. februar 1958 og 3. januar 1959. En ny sovjetisk ekspedisjon returnerte til Utilgjengelighetspolen i 1967. I dag står en av bygningene fra basen som ble opprettet der, på taket av bygningen er det en byste av Vladimir Lenin med ansiktet vendt mot Moskva. Utilgjengelighetspolen er mye fjernere, og mye vanskeligere å nå, enn den geografiske sydpolen. Den 4. desember 2006 la ut på en ekspedisjon der målet var å bli de første som nådde denne polen uten direkte mekanisk assistanse. De brukte skipulker og kite-skigåing. Målet ble nådd den 20. januar 2007. Ottawa. Ottawa er Canadas hovedstad og landets fjerde største by, grunnlagt i 1855 og har idag 822 600 innbyggere. Byen ligger i provinsen Ontario ved bredden av elven Ottawa som er grense mot provinsen Quebec. Byen er tospråklig og det snakkes både engelsk og fransk (33 % av innbyggerne er fransktalende). Ottawa er iferd med å utvikle seg til et senter for høyteknologi. Byen har to universiteter: ett som er tospråklig University of Ottawa / Université d'Ottawa, og engelske Carleton University. Sergej Prokofjev. Sergej Sergejevitsj Prokofjev (russisk: Сергей Сергеевич Прокофьев; født, død 5. mars 1953) var en sovjet-russisk komponist. Sergej Sergejevitsj Prokofjev ble født i Sontsovka (nåværende Krasne i Donetsk oblast), Ukraina som enebarn. Hans mor var pianist, og hans far en relativt velstående jordbruksingeniør. Prokofjev kom inn på konservatoriet i St. Petersburg i 1904, som trettenåring. Allerede som sekstenåring i 1907 skrev Prokofjev sin første pianosonate. I 1912 ble hans første pianokonsert fremført. I 1916–17 skrev Prokofjev sin første symfoni. Denne var inspirert av symfoniene til østerrikeren Joseph Haydn, og fikk navnet «Den klassiske». Denne symfonien ble en stor suksess, og regnes i dag blant Prokofjevs mest kjente verk. Prokofjev dro fra Russland like etter Den russiske revolusjon. Etter et kort opphold i Japan dro han videre til USA og Europa (Tyskland og Frankrike). Først i 1936 vendte han tilbake til et Stalin-styrt Sovjet. Det er uklart hvorfor Prokofjev valgte å vende tilbake til hjemlandet, men han oppga selv hjemlengsel som viktigste årsak. Prokofjev var en usedvanlig mangesidig komponist, og komponerte innen de aller fleste sjangre: både operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, symfonier, kammerverk, sonater og konserter. Han studerte komposisjon hos bl.a. Rimskij-Korsakov ved konservatoriet i St. Petersburg. Prokofjev var dessuten kjent som en fremragende pianist, og ble belønnet med førstepremie i klaverspill ved konservatoriet da han fremførte sin klaverkonsert nr. 1. Prokofjev skrev en rekke dagbøker og et betydelig selvbiografisk materiale. Han skrev selv historien til «Peter og ulven». Han underviste i komposisjon. I 1941 måtte Prokofjev forlate sin spanskfødte kone Lina, da det ble forbudt for sovjetiske borgere å være gift med utlendinger. Lina ble senere sendt til Sibir, anklaget for «spionasje». Hun ble dømt til 20 års fengsel, men etter Stalins død ble hun frigitt og utvist fra Sovjetunionen. Prokofjev ble heller gift på nytt med Mira Mendelson. I 1944 kom Prokofjev med sin 5. symfoni. Denne er sammen med den første symfonien høydepunkter blant Prokofjevs symfonier. Disse to verkene er imidlertid temmelig forskjellige, der den første er et lite og «enkelt» verk, er den femte et verk av en helt annen skala. De siste årene av sitt liv var Prokofjev sterkt plaget av dårlig helse. Fra og med 1948 ble han dessuten utsatt for sterk kritikk fra de stalinistiske kulturmyndighetenes side og blant annet beskyldt for formalisme. Til tross for dette lyktes det ham å skape noen av sine beste verk, som f.eks. Sinfonia Concertante (for cello og orkester), og balletten «Stenblomsten». Prokofjevs komposisjoner har i flere perioder toppet UNESCOs lister. Eksterne lenker. Prokofjev, Sergej Prokofjev, Sergej Prokofjev, Sergej Bach. Bach-familien. Familien Bach var en vidt forgreinet og tallrik slekt musikere som var aktive fra andre halvpart av 1500-tallet til slutten av 1700-tallet. Lomma kommune. Lomma kommune ligger i fylket Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lomma. Tettsteder. Lomma kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Malmö. Fosie, med Turning Torso i bakgrunnen Malmö er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Byen vokste frem på 1200-tallet, og er administrasjonssenter for både Skåne län og Malmö kommune. Det er Sveriges tredje største by med over 300 000 innbyggere. Byens tyske navn var "Elbogen" (= albue) med tanke på kystens bueform ved Limhamn. Tidligere betydde ordet malm også grus. Byens mest påfallende landemerke er Turning Torso, som med høyde 190 meter er en av Europas høyeste boligblokker. Demografi. Malmö har vært gjenstand for internasjonal oppmerksomhet på grunn av den demografiske utviklingen. Kriminalitet. I 2010 var Malmö den byen med nest flest anmeldte lovbrudd i Sverige. Antallet var på 20 696 anmeldte forbrytelser per 100 000 innbyggere. Det er noe lavere enn Stockholms 21 035, og en del høyere enn landsgjennomsnittet på 14 605. Når det gjelder hverdagskriminalitet har antallet anmeldinger per innbygger sunket med 20% det siste tiåret, men når det gjelder voldskriminalitet, voldtekt og ran har antallet økt kraftig. Per 100 000 innbyggere var det anmeldt 1 053 voldstilfeller i 1996, over femten år har antallet har økt til 1 727. Antall voldtekter per 100 000 innbyggere har økt fra 109 til 217, og antall ran har økt fra 424 per år til 984 i samme periode. I 2010 var det 64 drapsforsøk og 12 drap i Malmö, politiet har vært utsatt for flere bombeangrep, og i perioder vil ikke politiet bevege seg inn i noen bydeler. Flere av drapene i byen blir koblet til gjengkriminalitet. Malmös «lasermann». I 2010 var det flere skyteepisoder i Malmö hvor en mann skjøt på tilfeldige innvandrere, og da spesielt innvandrere med mørk hud. Gjerningsmannen fikk kallenavnet «Malmös lasermann» av mediene. Motivet for skyteepisodene antas å være rasisme. Osby. Osby er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Osby kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 6 942 innbyggere der. Osby ligger ved Osbysjön noen få kilometer sør for grensen til Småland. Perstorp. Perstorp er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Perstorp kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 5 468 innbyggere der. Simrishamn. Rådhuset i Simrishamn ved tidlig 1900-tall Simrishamn (tidligere dansk: "Simmershavn", tidligere også "Cimbers Havn") er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Simrishamn kommune og i 2005 hadde byen 6 546 innbyggere. Historie. Sigurd Jorsalfare skal ifølge Heimskringla ha kommet seilende til «Svimraros» (Simris) i år 1123 og herfra ha gjort utfall mot Tommerup. Før byen ble kjøpstad var det et lite fiskeleie på stedet, som var havn for den nærliggende kjøpstad Tommerup, hvor den danske kongen hadde et myntverk. Simmershavn fikk kjøpstadsprivilegier og en ny kirke, Sankt Nicolai i begynnelsen av 1300-tallet. Byen hadde sin blomstringstid under Christian 4., men ble i 1655 kraftig rammet av pest. Byen var en viktig del i handelen med det nærliggende Bornholm. I 1657 beæret kong Frederik III byen med sitt besøk, og året etter gikk Simrishamn over til Sverige. Den svenske arméen hogg ned den omkringliggende bøkeskogen, for å unngå at motstandsmenn og snapphaner kunne gjemme seg i den. Beboerne sørget over tapet av skogen, og over at svinene ikke lenger kunne finne føde i den. Det ble innført toll og restriksjoner på handelen med Danmark og Bornholm, hvilket medvirket til at byen gikk i dvale i en lengre periode. I dag er Simrishamn et yndet turistmål på Østerlen. Sjöbo. Sjöbo er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Sjöbo kommunes administrasjonssenter og i 2005 bodde det 6 364 innbyggere der. Sjöbo ligger cirka 35 kilometer øst for Lund, 25 km nord for Ystad og 45 km vest for Simrishamn. Skurup. Skurup er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Skurup kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde Skurup 6 978 innbyggere. Tettstedet ligger ved jernbanen mellom Malmö og Ystad. Cascading Style Sheets. Cascading Style Sheets (CSS, gjennomgående stilark) er et språk som brukes til å definere utseende på filer skrevet i HTML eller XML. Prinsippet er at HTML- eller XML-dokumentet utelukkende skal beskrive struktur og semantikk, mens oppsett, farger og annen stilinformasjon skal beskrives ved hjelp av CSS. Stilinformasjonen kan integreres i selve dokumentet eller skilles ut som en egen fil med endelsen.css. Et ubegrenset antall dokumenter kan peke til og styres av samme.css-fil, noe som er styrken i CSS: Ved å endre på en fil, kan man endre fargebruk, bakgrunnsbilder osv. i alle dokumenter som peker til CSS-filen. Her setter man bakgrunnsfargen til rød ved hjelp av background-color og HEX-koden #ff0000 samt tekstfargen til hvit. Den første versjonen av CSS ble lagt fram av Håkon Wium Lie i 1994. Han videreutviklet siden språket sammen med Bert Bos, og i dag er det W3Cs CSS Working Group, hvor Lie og Bos begge er medlemmer, som oppdaterer CSS-spesifikasjonen. Med versjon 2 av CSS kom medietyper (media types) inn i spesifikasjonen. Medietyper gjør det mulig å definere ulik stil for det samme dokumentet avhengig av hvor og hvordan det blir brukt. For eksempel brukes medietypen "screen" for vanlig pc-nettleservisning, mens "handheld" er for mobiltelefoner og andre mindre skjermer, "print" for utskrift og "projection" for visning på storskjerm. Claude Debussy. Claude Achille Debussy (født 22. august 1862, død 25. mars 1918) var en fransk komponist og regnes som en av grunnleggerne av impresjonismen i klassisk musikk. Debussy ble født i St. Germain-en-Laye, Yvelines i Frankrike, og vokste opp under svært trange kår. Faren, Manuel Debussy, eide en porselensbutikk, og jobbet også som handelsreisende og trykkerassistent, mens moren var skredder. Det var Claudes første pianolærer, madame Mauté de Fleurville, som oppdaget hans musikalske talent. I 1872 sendte madame Mauté ham til konservatoriet i Paris, og han fikk ambisjoner om å bli pianovirtuos. Det ga han opp etter to mislykkede eksamineringer i 1878 og 1879. Claude Debussy (i hvit jakke) på et gruppebilde fra Villa Médicis, Roma (1885) I 1880 begynte Debussy å studere komposisjon under Ernest Guiraud, og i 1884 vant han komposisjonsprisen Prix de Rome med kantaten "L'enfant prodigue". Premien var midler til å studere i Roma. Han reiste året etter og studerte der i to år. Viktigere inntrykk var nok de han fikk på sine reiser til Bayreuth i 1888 og 1889, og da han hørte javanesisk musikk i Paris i 1889. Viktige inspirasjonskilder var også Edvard Griegs og spesielt Richard Wagners musikk. Debussy giftet seg med Rosalie (Lily) Texier i 1899. I 1903 hadde han en romanse med Emma Bardac, som var amatørsanger og gift med en bankier. Året etter forlot Debussy sin kone og flyttet sammen med Emma. 30. oktober 1905 ble datteren Claude-Emma (med kallenavnet Chou-Chou) født, og foreldrene giftet seg 20. januar 1908. Claude Debussy ved pianoet (1893) Claude Debussy døde i Paris, og ble gravlagt i gravkammeret Cimetière de Passy. Han har hatt innflytelse på en rekke komponister, med Igor Stravinskij og Maurice Ravel blant de tydeligste eksemplene. Gavrilo Princip. Gavrilo Princip i fengselscellen i Theresienstadt Gavrilo Princip, serbisk kyrillisk: Гаврило Принцип (født i Obljaj ved Bosansko Grahovo i dagens Bosnia og Hercegovina, død 28. april 1918 i Theresienstadt i Böhmen i daværende Østerrike-Ungarn) var en bosnisk/serbisk student som myrdet den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans hustru Sophie i Sarajevo den 28. juni 1914. Princip var medlem av organisasjonen Unge Bosnia, støttet av Den svarte hånd, som ville ha en union mellom Bosnia og Serbia. Mordet ble noen måneder etterpå anført som den utløsende faktor til første verdenskrig. I virkeligheten utløste drapet ingen bestyrtelse, heller ikke i Wien. Begravelsen fant sted uten særlig oppmerksomhet. Det er først i senere historiografi at man har manet frem en bestyrtelse og krigsfrykt over hele Europa etter snikmordet, jamfør uttrykket «skuddene i Sarajevo». Franz Ferdinand var ikke særlig populær, og de ledende politiske krefter i Østerrike så på hans synspunkter som problematiske. Det var også i noen sentrale politiske kretser i Østerrike en stille tilfredshet over at han ikke lenger var der. Det var først da andre forhold førte til en økende krigsvilje at drapet ble benyttet som "casus belli", over tre måneder etter. Princip ville ikke tatt på seg oppdraget om han ikke hadde vært døden nær av tuberkulose og ikke hadde noe å tape – en sint ung serber fikk dårlige nyheter av sin lege, og første verdenskrig var et faktum. Han hadde med seg en flaske med cyanid i lommen og en pistol da han skulle drepe tronarvingen. Pistolen skulle han skyte tronearvingen med, mens giften var for å begå selvmord hvis han ble tatt av politiet. Han drakk giften, men den var for gammel, så det endte med litt oppkast. Etter attentatet ble Princip pågrepet umiddelbart og samme år dømt til tyve års fengsel. I 1918 døde han av tuberkulose i fengslet i Theresienstadt i Böhmen, dagens Terezín i Tsjekkia. Forholdene i fengselet var langt ifra sanitære, og Princip måtte amputere armen før han døde. Etter østerriksk lov dømte man ikke tenåringer til døden, men en fengselspsykiater spurte Princip om han beklaget sin handling, som hadde ført til første verdenskrig og så mange millioner menneskers død. Han svarte: «Om jeg ikke hadde gjort det, ville tyskerne bare funnet en annen unnskyldning.» Trolig hadde han rett. Tyske militære hadde lenge sagt at de kunne vinne en krig der og da, men ikke den dagen Russland hadde utviklet sitt jernbanenett til å kunne mobilisere hæren sin like raskt som den tyske – noe de anslo ville være tilfellet i 1917. Silvio Berlusconi. Silvio Berlusconi (født 29. september 1936 i Milano) er en italiensk politiker og forretningsmann. Han var Italias statsminister i tre perioder, fra 1994 til 1995, fra 2001 til 2006 og fra 2008 til 16. november 2011. Han er også majoritetseier i selskapene Mediaset og A.C. Milan. Berlusconi er den statsminister som har sittet lengst i etterkrigstidens Italia, og den tredje lengst sittende i hele Italias historie, etter Benito Mussolini og Giovanni Giolitti. Berlusconi er fra 2009 leder for partiet Il Popolo della Libertà. Han ledet tidligere partiet Forza Italia som han grunnla da han gikk inn i politikken i 1993. Berlusconi eier også en stor del av italienske medier og har gjennom disse gode muligheter til å påvirke italiensk opinion. Han har dessuten interesser i mange andre deler av næringslivet. På slutten av 1970-tallet begynte han i mediebransjen, og i 1980 startet han landets første kommersielle TV-kanal, Canale 5, og hans selskap Mediaset kontrollerer tre (Italia 1, Rete 4 og Canale 5) av de syv store TV-kanalene i Italia. Han er hovedaksjonær i Italias største forlag, Mondadori, og eier bl.a. fotballklubben AC Milan, forsikringsselskaper og reklamebyråer. I november 2011 kunngjorde Berlusconi at han ikke ville stille til nyvalg som statsminister. Biografi. Berlusconi ble født i Milano i 1936, som sønn av Luigi Berlusconi (1908–1989) og Rosa Bossi (1911–2008). Faren jobbet i en bank og moren var hjemmeværende. Han var den første av tre søsken, hans søster Maria Francesca Antonietta Berlusconi (f.1943) døde i 2009, mens hans bror Paolo Berlusconi (f.1949) lever fremdeles. Begge var entreprenør av yrke. Etter å ha fullført videregående skole studerte han på Università Statale hvor han skrev en avhandling om juridiske finurligheter innad i reklamebransjen. Etter å ha fullført skolen i 1961 unngikk han den italienske verneplikten som var på ett år. I 1965 giftet han seg med Carla Elvira Dall'Oglio og fikk to barn. Maria Elvira født i 1965 og Pier Silvio (f. 1969). Han etablerte et forhold med skuespillerinnen Veronica Lario i 1980 som han fikk tre barn med. Barbara (f. 1984), Eleonora (f. 1986) og Luigi (f. 1988). Han giftet seg med Lario i 1990, etter å ha blitt skilt fra sin første kone i 1985. De skilte seg i 2009 etter at flere av Berlusconi sine sidesprang kom fram i media. Etter valget i 2006, ble han igjen bli president i AC Milan (Associazione Calcio Milan), men fortsatte å lede opposisjonsalliansen "Casa delle Libertà" («frihetenes hus») i parlamentet. I mai 2008 ble han igjen statsminister etter å ha vunnet parlamentsvalget som ble avholdt den 13. og 14. april samme år. Valget ble avholdt etter en regjeringskrise som oppsto da daværende statsminister Romano Prodi tapte en avgjørende avstemning i senatet 6. februar. I mars 2009 ble Berlusconi valgt til leder for det nye partiet Il Popolo della Libertà («Frihetens folk», PdL), som ble dannet ved at Forza Italia slo seg sammen med de andre partiene i Casa delle Libertà, med unntak av Lega Nord som valgte å fortsette som et selvstendig parti. Han har vært tiltalt for korrupsjon flere ganger, og skulle igjen møte i retten i november 2006 for anklager om skatteunndragelse. Under et valgmøte i Milano den 13. desember 2009 ble han angrepet av en miljø-aksjonist og stygt skadd i kjeve og munn-partiet. Talspersoner for Berlusconi sier at angrepet kan sees i lys av hatretorikk rettet mot Berlusconi fra politiske motstandere og andre hold. Angrepet har fra ministerhold også blitt omtalt som en terrorhandling. Berlusconi ble 26. oktober 2012 av en domstol i Milano dømt til fire års fengsel for skattesvik. Gjennom en amnestiregel ble straffen redusert til ett år. Han har fem barn fra sine to ekteskap. Utmerkelser. Berlusconi ble i 2001 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Supermarine Spitfire. Supermarine Spitfire var et britiskprodusert enseters jagerfly som ble benyttet av Royal Air Force og mange andre allierte land under andre verdenskrig. Spitfire var i bruk under hele krigen og i alle kampområder. Den var dessuten hele tiden under konstant videreutvikling. Flyet ble også brukt av flere flyvåpen i etterkrigstiden. Bakgrunn. Spitfire er et av de lettest gjenkjennbare jagerflyene fra krigen, med sine elegante, elliptiske vinger og slanke skrog. Flyet er kjent for sine gode flyegenskaper, og mange krigsflygere mener det var andre verdenskrigs beste jagerdesign, i alle fall den vakreste. I Storbritannia er Spitfire et kulturelt ikon. Spitfiren ble designet av et team ledet av flykonstruktøren R.J. Mitchell som døde av kreft i juni 1937. Konstruktøren Joe Smith tok over, og han ledet arbeidet med Spitfire til de første flyene ble tatt i bruk av RAF i august 1939, en måned før britene erklærte krig mot Tyskland etter angrepet på Polen. Flyet var i kamp første gang 16. oktober 1939 under et tysk bombeangrep mot Royal Navys skip i Firth of Forth. Senere skulle det få sin "finest hour" sommeren og høsten 1940, da det spilte en sentral rolle i forsvaret av de britiske øyene under slaget om Storbritannia. Sir Robert McLean, styreformann i Vickers (som eide Supermarine), har fått æren for navnet, som skulle begynne med en «S» og lede tankene mot et oppfarende farlig dyr. McLeans første tanke var å gi flyet, som gikk under betegnelsen Type 300, det lite sannsynlige navnet "Shrew" (Spissmus). Han kom så i tanker om de åtte maskingeværene i vingene, og valgte navnet "Spitfire" (sinnatagg/hissigpropp) etter sin datter Ann som han kalte «a little spitfire». Det navnet viste seg å bli en legende i luftfarts- og krigshistorien. Hadde konstruktøren Reginald Mitchell fått bestemme selv, ville navnet imidlertid ha vært et helt annet. Første gang «Spitfire» ble foreslått, skal han med et fnys ha bemerket at det var «just the sort of bloody silly name they would choose», Konstruksjon og produksjon. Spitfire var utvilsomt det beste operative britiske jagerflyet i sin tid. Mitchells konstruksjon benyttet det nye prinsippet med bærende ytterkledning i motsetning til Hawker Hurricane som hadde en indre bæreramme, og Spitfire hadde tynnere vinger som tillot høyere hastigheter ved stup. Spifieren viste seg derfor i det lange løp å ha mulighet for forbedringer langt ut over de originale spesifikasjonene. Vickers innså at den første bestillingen på 310 fly mest sannsynlig kom til å bli fulgt av større bestillinger, og startet derfor byggingen av en stor ny fabrikk ved Castle Bromwich (i tillegg til fabrikken i Woolston i Southampton). I 1938 bar fremsyntheten deres frukter. Air Ministry bestilte ytterligere 1 000 Spitfire-fly fra den nye fabrikken. Det ble fulgt opp med en bestilling i 1939 på nye 200 fly fra Woolston, og noen få måneder senere enda en bestilling, denne gang på 450. Totalt bestilte Air Ministry 2 160 fly før krigen, noe som gjør dette til en av de største flybestillingene noensinne. Spitfire var på vingene første gang 5. mars 1936 og var i produksjon helt frem til oktober 1947. I den siste etterkrigsmodellen, Mk 24, var motorkraften økt til 2 375 hk, propellen var femblads og toppfarten lå rundt 950 km/t. I alt 20 334 Spitfire ble produsert (alle varianter) og noen var i bruk helt frem til 1960-tallet. Mk.I. RAF Spitfire Mk.I med førkrigsmerking. Woolston-fabrikken begynte å levere Spitfire Mk.I sent i 1937. De første flyene ble levert til 19th squadron ved Duxford 4. august 1938. Tidlige Spitfire Mk.I ble drevet av en 1 030 hestekrefters Rolls-Royce Merlin Mk. II motor, senere Merlin Mk.III med samme ytelse. De første flyene hadde også en fast to-bladet trepropell, men bare 77 fly var blitt produsert før man gikk over til en tre-bladet De Havilland metallpropell med to alternative vridningsvinkler. Denne økte hastigheten med ca. 8 km/t og gav stor bedring av stigeevnen. Ved krigsutbruddet var bare noen få skvadroner utstyrt med Spitfire. Hawker Hurricane og Gloster Gladiator var de eneste britiske jagerflyene som var i kamp under felttoget i Frankrike. Ved starten av slaget om Storbritannia i juli 1940 var 19 skvadroner utstyrt med Spitfire og 27 med Hurricane. Da slaget var over i oktober hadde RAF mistet 565 Hurricane og 352 Spitfire. Fabrikkene produserte nye fly på spreng for å erstatte tapene. Standardbevæpningen på Mk.I-modellen var 8.303 Browning maskingevær. Under slaget om Storbritannia ble No. 19 Squadron som et forsøk utstyrt med Spitfire Mk.IB, hvor fire av maskingeværene var erstattet med to eksperimentelle 20 mm maskinkanoner. Den opprinnelige varianten med åtte mitraljøser fikk etter dette betegnelsen Mk.IA. Kanonen hadde stor slagkraft, men ammunisjonen hadde en tendens til å kile seg fast. På tross av dette ble 92 Squadron også utstyrt med den nye Mk.IB. Den første Mk.IB var en ombygget standard Mk.I og ble første gang testet i februar 1940. Ved en tilfeldighet skjøt en slik testmaskin ned en tysk Dornier Do 17 allerede i mars 1940. Mk.IB ble forløperen til de senere variantene med to maskinkanoner og fire mitraljøser (se Mk Vb og c). Alt i alt ble 1 583 av den originale bestillingen på 2 160 Spitfire Mk.I fly levert, før den ble erstattet av den oppdaterte Mk.II. Mk.II. Spitfire Mk.IIa, No 41 skvadron, 1941 Spitfire Mk.II var svært lik Mk.I av utseende. Den største forandringen var motoren, en oppgradert Merlin XII på 1 175 hk. Mk. II ble bygget på fabrikken i Castle Bromwich, i stedet for på Supermarines fabrikk i Woolston, Southampton. Den nye modellene kom ut til skvadronene mot slutten av slaget om Storbritannia, høsten 1940. Da slaget stilnet av fikk RAF et sårt tiltrengt pusterom, som blant annet ga mulighet til å sette Mk.II i full produksjon. Med ny motor og en Rotol Jablo tre-bladet "constant-speed" propell økte den Spitfierens hastighet med 28 km/t og gav bedre klatreevne. Klatrehastigheten ville antakelig blitt enda bedre, hadde det ikke vært for den ekstra cockpitpansringen på 34 kg. Mk.II ble også produsert i to varianter, Mk.IIA (åtte maskingevær) og IIB med to 20 mm Hispano maskinkanoner + fire maskingeværer. Erfaringen fra krigens første år viste at maskinkanoner var en stor fordel, særlig overfor bombefly. Trommelmagasinene og matingen på de nye Hispano Mk.I-kanonene viste seg å være upålitelige når det ble skutt mens flyet manøvrerte, og fikk lett forkiling bare etter noen få skudd. De fleste Mk.II ble derfor likevel utstyrt med maskingeværer som sin forgjenger. Leveransene fra fabrikkene økte i takt, og innen april 1941 var hele RAFs beholdning av Mk.I byttet ut. Totalt 920 Spitfire Mk.II ble produsert. Mk.III og IV. Den viktigste forbedringen med Mk.III var motoren, denne gangen en Merlin XX med en kompressor som satte motoren i stand til å gi mer kraft i tynn luft. Flyet fikk også en mer strømlinjeformet frontrute. Det ble også eksperimentert med innfellbart halehjul. Det ble laget bare to Mk.III, og mange av forbedringene (blant annet halehjulet) ble droppet i de neste modellene grunnet tekniske problemer. Modell Mk.IV var i utgangspunktet ment å bli utstyrt med Rolls-Royce Griffon motor i stedet for Merlin, men problemer med å tilpasse de nye motorene gjorde at dette ble utsatt i mer enn et år. De nye flyene ble i stedet utstyrt med Merlin 45 eller 46 og brukt til foto-rekognosering under betegnelsen PRIV. Alle naglehoder ble banket flate og glattet ut og ekstra drivstofftanker ble plassert langs forkanten av vingene. Det ble bygget 229 PRIV-Spitfirere. Mk.Vb og Vc. Spitfire Mk.V med lett gjenkjennbare kanonløp og asymmetriske radiatorer under vingene. Eksosrørene er fra en nyere modell. Spitfire Mk.V begynte å komme ut til skvadronene rundt årsskiftet 1940–41 og representerer den første store forbedringen av Spitfire-designen. På de tidligere utgavene hadde rorflatene vært av seilduk strukket over stålrammer. Dette gjorde rorene litt trege, og mange piloter klaget over at det var tungt å manøvrere i høye hastigheter. Bevæpningen på de tidligere utgavene med åtte.303 Browning maskingevær var heller ikke tilfredsstillende. De nye F-utgavene av det tyske Messerschmitt Bf 109 jagerflyet var markant raskere enn Spitfire Mk.I og II. Spitfire Mk.V ble utstyrt med de nye Merlin 45 motorene, som gjorde flyene i stand til å fly høyere og raskere. Rorene ble byttet ut med metallror, som løste problemene med treghet i høye hastigheter, og propellen fikk en spiss spinner som forbedret luftmotstanden. En del eldre Spifire-fly fikk også ettermontert nye ror. Den største forandringen var likevel bevæpningen. De to innerste maskingeværene i hver vinge ble byttet ut med en enkel, langløpet 20 mm Hispano-kanon. Kanonene hadde forbedret mating, men brukte fortsatt 60-skudds trommelmagasin. Hver kanon hadde i utgangspunktet et trommelmagasin med 60 skudd. Skjønt ammunisjonsmengden var i minste laget, utgjorde 20mm-granatene en betydelig forbedring. I motsetning til de tidligere eksperimentelle modellene var nå Hispano-kanonene blitt driftssikre og ble beholdt resten av krigen. Flyene ble også utstyrt for å ta bomber. Spifire Mk. V var en god og velkonstruert modell og ble godt mottatt av flygerne. Mange krigsflygere mener Mk. V var den best balanserte av alle Spitfire-modellene. Det ble bygget mer enn 6 000 Spitfire Mk.V, mer enn noen annen modell. Det er lett å kjenne igjen på de lange kanonløpene som stikker fram fra vingekanten, samtidig som den har beholdt asymmetriske radiatorer (en smal oljekjøler og en bred radiator) under vingene. Den vanligste utgaven av Mk.V var b-utgaven, men det ble også bygget en c-utgave med tropefilter for bruk i Nord-Afrika og Middelhavet. En egen utgave av Mk.Vc ble utstyrt med ikke bare to, men fire kanoner, hovedsakelig ment for bruk mot bakkemål. Mk. VI og VII – «Strato-Spits». I løpet av slaget om Storbritannia fryktet RAF at Luftwaffe ville gå over til å bruke bombefly som fløy så høyt at Spitfire- og Hurricane-jagerne ikke ville kunne nå dem. Parallelt med utviklingen av Mk.V ble det designet en variant for å kunne operere helt oppe i 13 000 meters høyde. Den fikk trykkabin, forlengede vinger og en firebladers propell i stedet for den gamle med tre blader. Den første varianten, Mk. VI hadde et cockpitdeksel som ble spent ned og åpnet sideveis, noe som ville gjøre det vanskelig for piloten å hoppe ut av flyet om det skulle bli nødvendig. Den var også dårlig balansert, og var lite populær i skvadronene. Det kom snart en forbedret utgave, Mk. VII, som hadde det vanlige skyvedekslet over cockpiten, ny Merlin 61-motor med kompressor for ekstra ytelse i høyden og et mer kompakt luftfilter. Flyet fikk også to ekstra små drivstofftanker i vingene for å kunne være på vingene lenger når den endelig hadde kommet opp i operativ høyde. Det ble bygget 140 Mk. VII, og varianten var så vellykket at den ble brukt resten av krigen. De siste maskinene med Merlin 71 motor kunne operere helt opp i 15 000 meters høyde. Det franske esset Pierre Clostermann skjøt ned et tysk rekognoseringsfly i 13 000 meters høyde over Scapa Flow i 1944 med en Mk. VII. Mk. VIII. Ved årsskiftet 1941–42 arbeidet Supermarine med å samle erfaringene med de eksperimentelle Mk. III, IV og Strato-Spitene og kombinere dem i en ny standard produksjonsmodell med den nye Merlin 61-motoren. Utviklingen tok tid. Den nye motoren var tyngre og kraftigere enn de tidligere Merlin-motorene og krevde omfattende forbedringer av skrog og haleror. Introduksjonen av det tyske Focke-Wulf Fw 190 våren 1942 gjorde det nødvendig å skrinlegge utviklingen av Mk. VIII til fordel for Mk. IX, som kunne bygges på de eksisterende Mk. V-skrogene. Mk. VIII kom derfor i produksjon etter Mk. IX, og ble nesten utelukkende brukt i Middelhavet og av SEAC i Asia. Foruten litt lengre nese for å gi plass til kompressoren på den nye motoren, fikk Mk. VIII et større haleror trukket opp i en spiss, innfellbart halehjul og symmetriske radiatorer under vingene. Mk. VIII ble brukt som utgangspunkt for de senere Spitfire.modellene med dråpeformet cockpitdeksel. Mk. IX. I begynnelsen av 1942 dukket Luftwaffes nye Focke-Wulf Fw 190 jagerfly og jagerbombere opp. Selv om dette jagerflyet ikke var så manøvrerbart som de britiske jagerflyene, var det atskillig raskere, bedre bevæpnet og mer solid bygget enn Spitfire Mk. V. Den nye Mk. VIII-modellen hadde en rekke forbedringer som ville kreve ombygging av fabrikkene. Dette ville ta for lang tid, og det ble derfor besluttet a laget en midlertidig modell basert på de eksisterende Mk. V-skrogene. Den nye modellen fikk betegnelsen Mk. IX. Den var rett og slett et Mk. V-skrog med den nye Merlin 61-motoren med totrinns kompressor (samme motoren som i Mk. VII og den planlagte VIII), men uten alle forbedringene og forsterkningene av skroget. De ytre forskjellene besto i en litt lengre motorkasse for å gi plass til kompressoren, firebladet propell og symmetriske oljekjøler/radiatorer under vingene. Siden motoren var litt lengre og tyngre, ble flyet mer stabilt i lengderettningen. Ulempen var at flyet samtidig mistet noe av manøvrerbarheten som hadde vært Spitfire-jagerens fremste fortrinn og ble noe tyngre. Rekkevidden var også noe mindre. På den annen side hadde den nye modellen en toppfart på 642 km/t, 40 km raskere enn Mk. V og kunne klatre nesten dobbelt så raskt. Den kunne operere helt oppe i 12 500 meters høyde. Den nye modellen ble øyeblikkelig en suksess. En norsk jagerflyger skrev senere "Med de nye Spifirene gikk snart mystikken av Focke-Wulfene". På tross av at modellen i utgangspunktet var en nødløsning i påvente av Mk. VIII, forble den i bruk resten av krigen og fortsatte å tjenestegjøre i mange lands luftforsvar (blant annet Norge) i etterkrigsårene. Hele 5 665 Spiftfire Mk. IX ble produsert. Den store suksessen til det nye flyet førte til at det ble bygget i mange varianter. Det fantes varianter spesielt for flyging i stor høyde (Mk. IXHF) og lav høyde (Mk. IXLF), til og med utgaver med avklippede vingetupper for økt møvrerbarhet i ekstremt lav høyde. Sommeren 1944 ble modellen forbedret med ny bevæpning. De fire.303 maskingeværene ble byttet ut med to.50 (12,7 mm) M2 Browning mitraljøser, mens maksinkanonene ble beholdt. De nyproduserte flyene fikk også et gyrosikte som gjorde det lettere å treffe under manøvrering, og en større halefinne (den samme som på Mk. VIII-modellene) for å motvirke torsjonskreftene fra motoren og propellen. PR Mk. X og XI – Fotorekongnoseringsfly. PR Mk. XI med det distinkte dype motorhuset for oljetanken under nesa. PR Mk. X og XI modellene var fotorekognoseringsversjonene av henholdsvis Mk. VII «Strato-Spit» og Mk. VIII. PR-betegnelsen sto for "Photo Reconnaissance" (fotorekognosering). Begge modellene løp inn i samme problemer med produsjonskapasitet som sine modermodeller. Det var mangel på egnede «Strato-Spit»-skrog, slik at Mk.XI ble produsert før Mk. X. PR Mk.X besto av av skroget til en Mk. VII med en Merlin 61 motor, men med vinget uten bevæpning og kameraer montert i skroget. Den beholdt den forbedrede trykkabinen med skyvedeksel og pansret frontrute. PR Mk. XI hadde komponenter både fra Mk. VII, VIII og IX. Den manglet trykkabin, og pansret frontrute, og hadde en ekstra oljetank under nesen på motoren som gav den en distinkt profil. Ytelsen på de to fotorekongnoseringsmodellene var omtrent like, men trykkabinen til Mk.X gjorde at piloten holdt ut lengre i 13 tusen meter høyde. De fleste Mk. XI var utstyrt med sandfiltere for bruk i tropiske strøk. Det ble bare bygget 16 PR Mk. X. De ble brukt fra mai 1944, og malt blekrosa for kamuflasje under flyging ved soloppgang og -nedgang. PR Mk. XI var i produksjon fra 1942 til 1944 og ble laget i 471 eksemplarer. Det norske luftforsvaret brukte slike, og den siste militære flyvingen med en Spitfire på norsk jord var med oppklaringsvingens PR Mk. XI i 1954. Mk. XII. Langnesede Mk. XII fra No 41 Squ. Merk forhøyningene over eksosrørene for Griffin-motoren Mk. XII var den første Spitfire-modellen som fikk installert en Rolls-Royce Griffon motor i stedet for Merlin-motor. Griffon-motoren var lengre enn Merlinen, og hadde påtagelig mer kraft i lave høyder. Prosjektet med Griffon-motoren begynte i 1942. Modellen var basert på Mk. VII skrog som ble forlenget for å gi plass til den nye lange motoren, og gitt distinkte uthevinger over eksosrørene for å gi plass til kamakslingene som satt høyere på Griffon-motoren. Den nye motoren gav adskillig mer kraft og gjorde Mk. XII mer enn 20 km/t raskere enn Mk. IX i lav høyde, men mistet fort kraften og var langsommere over 600 meter. Fordi den var tenkt brukt til lavtflyving, fikk den avklippede vingetupper for raskere roller. Den ble brukt mot lavtflygenede FW 190 jagerbombere, og senere mot V1 flygende bomber fram til den ble faset ut i 1944. Mk. XII var i stor grad et prøveprosjekt, og i motsetning til Mk. V og IX som ble «permanente» prosjekter, ble bare 200 produsert. PR Mk XIII. Mk. XIII var en oppklaringsversjon med kamera for fotorekonosering i lav høyde. Motoren var en Merlin 32 motor uten kompressor og skroget var derfor basert på de tidlige flymodellene med kort motorkasse. Den var bevæpnet med fire Browning maskingevær i tillegg til kameraene, tilsvarende tidlige oppklaringsversjoner av Mk.I-modellen. To F.24 kameraer var installert i skroget, et pekte skrått ned mot venstre, det andre rett ned. En ekstra 132 liters drivstofftank ble installert bak førersetet. Modellen ble lansert på vårparten 1943 og var en stor forbedring over de eldre Mk.I oppklaringsmodellene. Det ble bygget 26 stykker, all fra skog av eldre Mk.I, II og V-modeller. De ble brukt til oppklaring i lav høyde, særlig under forberedelsene til invasjonen i Normandie i 1944. Mk XIII var den siste modellen av modellene med kort motorkasse som var i produksjon. Andre varianter. Biltemas Mk.XVIII fra 1945, SM845 (GZ-J), registrert SE-BIN, som havarerte på Tynset i august 2010 Spitfire i norsk tjeneste. To norske jagerskvadroner ble etablert i England under den annen verdenskrig: 331 (Norwegian) Squadron 21. juli 1941 og 332 (N) Squadron 15. januar 1942. 331 skvadron ble opprinnelig satt opp med Hawker Hurricane, men begge fikk etter hvert Spitfire. Loggbøkene forteller at disse to skvadronene skjøt ned 116 fiendtlige fly, 34 sannsynlige nedskytninger og 124 skadet. I 1943 var 331 den høyest og 332 den 4.(3.?) høyest skårende av alle RAFs jagerskvadroner. 331 og 332 fløy flere forskjellige varianter Spitfire, blant annet Mk. IIa, Va, Vb og IXc. Etter krigen ble skvadronene overført til Norge. 332 skvadron med Spitfire ble den første norske flyavdeling som fikk fast tilholdssted på Værnes Flystasjon. Luftforsvarets Fotoving var den siste norske enheten som brukte Spitfire i tjeneste. Vingen hadde delvis tilhold på Kjevik Flystasjon i årene etter krigen. Den disponerte tre blåmalte PR Mk. XI, en Spitfire-versjon spesialbygd for fotorekognosering. Fotovingen ble nedlagt 26. mars 1954. Den siste flyging med Spitfire i operativ tjeneste i Norge skjedde dagen før. I alt 471 stk PR.XI ble produsert for RAF fra november 1942 til 1944. Konstantin Tsjernenko. Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko (russisk Константин Устинович Черненко), (født i Bolsjaja Tes i Sibir, død 10. mars 1985 i Moskva) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og ledet unionen fra 13. februar 1984 til sin død i 1985. Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko ble født den 24. september 1911 i Krasnojarsk kraj i Sibir. Han ble medlem av Komsomol i 1926 og kommunistpartiet i 1931. Etter en rask tjeneste som grensevakt ble han karrierepolitiker i forskjellige regioner, og i 1960 ble han hentet til Moskva. I 1971 ble han medlem av Sentralkomiteen og i 1978 ble han fullt medlem av Politbyrået. Han var av mange ansett til å være Brezjnevs etterfølger, men ble forbigått av Andropov i valget på generalsekretær da Brezjnev døde i 1982. Grunnen til dette var at det fantes en del kritiske røster til Tsjernenko både i KGB og den røde hær. Derfor falt valget på Andropov, som også var leder av KGB. Da Andropov døde etter kun 16 måneder, falt valget på Tsjernenko, selv om det var en del bekymring grunnet hans dårlige helse. Under Tsjernenkos styre falt Sovjetunionen tilbake til den harde linjen som Brezjnev hadde ført. Den kalde krigen ble enda kaldere, samtidig som han forhandlet frem en handelsavtale med Kina. Hans dårlige helse gjorde at han var nærmest ute av stand til å styre landet, men han fikk stoppet de voldsomme personutskiftingene i partiet. Korrupsjonsbekjempelsen som Andropov hadde igangsatt, ble også stoppet. Tsjernenko var opptatt av oppslutning blant befolkningen og han investerte derfor mye i konsumervarer, offentlige tjenester og jordbruk. Under hans styre fikk dissidentene det tøffere. Tsjernenko døde den 10. mars 1985 og ble begravd i Kreml. Rett etter hans død ble hans private safe åpnet av etterfølgeren Gorbatsjov. I safen ble det funnet noen få personlige papirer og en masse penger. Enda flere penger ble funnet i hans skrivebord. Hva han hadde tenkt å bruke disse pengene til, er fremdeles et mysterium. Eisenach. Eisenach er en by i delstaten Thüringen i Tyskland. Byen har et innbyggertall på 43.626 (2006) og et areal på 103,84 km² Martin Luther vokste opp i Mansfeld nær Eisenach. Det var på borgen Wartburg i 1521, rett ved Eisleben, at han oversatte Det nye testamente fra gresk til tysk. Byen er også fødested for Johann Sebastian Bach. Dollar. Dollar er den offisielle valutaen i mange land og andre regioner (se liste nedenfor). Navnet er en engelsk form av den gamle tyske valutaen "Taler" (norsk: "daler"). Den er representert med symbolet $. Man tror symbolet $ stammer fra den meksikanske eller spanske «P» for pesos, eller piastres, eller «pieces of eight». Bokstavene U og S gjenspeiler den historiske dobbel-streken. Denne dobbel-streken har blitt brukt for å signalisere den amerikanske myntenhet. Endringen fra dobbel-strek til enkel-strek dollar er parallell med endringen fra «eiendel»-støttet valuta (slik som gull) til pengevaluta. William Shakespeare. William Shakespeare (døpt 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon i England, død samme sted) var en engelsk poet og skuespillforfatter. Han betraktes som den største engelskspråklige forfatter og verdens mest fremragende dramatiker. Han kalles Englands nasjonalpoet og «skalden fra Avon» – eller simpelthen «skalden». Ben Jonson gav ham navnet «svanen fra Avon». Forfatterskapet består av 38 skuespill, 154 sonetter, to lange fortellende dikt og flere andre dikt. Skuespillene er oversatt til alle store språk og fremføres oftere enn andre dramatikeres skuespill. Shakespeare ble født og vokste opp i Stratford-upon-Avon. Da han var 18 år gammel giftet han seg med Anne Hathaway, som han fikk tre barn sammen med: Susanna og tvillingene Hamnet og Judith. Han reiste til London en gang mellom 1585 og 1592 og innledet en fremgangsrik karriere som skuespiller, forfatter og deleier av skuespillerselskapet Lord Chamberlain's Men – senere kjent som King's Men. Han trakk seg antagelig tilbake til Stratford omkring 1613 hvor han døde tre år senere. Shakespeare skrev mesteparten av sine kjente verker mellom 1590 og 1613. Hans tidlige skuespill var hovedsakelig komedier og krønikespill, genrer han raffinerte innen slutten av 1500-tallet. Han skrev i hovedsak tragedier frem til 1608 – som for eksempel klassikerne "Hamlet", "Macbeth" og "Romeo og Juliet". På slutten av livet skrev han tragikomedier og samarbeidet med andre skuespillforfattere. Mange av hans skuespill ble utgitt i utgaver av varierende kvalitet og grad av nøyaktighet under hans levetid. I 1623 utgav to av hans tidligere teaterkolleger Shakespeares samlede skuespill, som inneholdt alle hans skuespill, bortsett fra to. Biografi. a>, huset er idag et museum. Tidlig liv. William Shakespeare var sønn av John Shakespeare, en suksessfull hanskemaker og "alderman" (bystyremedlem) fra Snitterfield, og Mary Arden, datteren av en velstående jordeier og bonde. Han ble født ved Stratford-upon-Avon, og døpt den 26. april 1564. Han egentlige fødselsdato er ikke kjent, men den er tradisjonelt blitt satt til 23. april, Jørgensdagen eller St. Georgsdagen. Denne datoen, som kan bli sporet tilbake til feiltagelse hos en forsker på 1700-tallet, har vært tiltalende ettersom Shakespeare døde den 23. april 1616. Han var sine foreldres tredje barn av åtte, og den eldste overlevende sønnen. Selv om opptegnelser for denne perioden har blitt bevart er de fleste biografer enige om at Shakespeare fikk sin utdannelse ved King's New School i Stratford, en fri skole som ble opprettet i 1553, omtrent en halv km fra hvor han bodde. Gymnasskoler varierte i kvalitet i elisabethansk tid, men pensum var diktert ved lov som var gjeldende i hele England, og skolen måtte gi en omfattende utdannelse i blant annet latinsk grammatikk og klassikerne. I en alder av 18 år giftet Shakespeare seg med den 26 år gamle Anne Hathaway. Kirkerådet ved bispesetet i Worcester utstedte en ekteskapspakt den 27. desember 1582. To av Hathaways naboer postet obligasjonsgjeld den neste dagen som sikkerhet for at det var ingen hindringer for inngåelse av ekteskapet. Paret må ha arrangert seremonien i en del hastverk ettersom kansleren ved Worcester tillot at ekteskapslysningen ble lest en gang framfor de vanlige tre ganger. Annes graviditet kan ha vært grunnen for dette. Seks måneder etter bryllupet fødte hun en datter, Susanna, som ble døpt den 26. mai 1583. To tvillinger, sønnen Hamnet og datteren Judith, fulgte bortimot to år senere, og ble døpt den 2. februar 1585. Hamnet døde av ukjente årsaker 11 år gammel og ble gravlagt den 11. august 1596. Etter fødselen til tvillingene er det få historiske spor fra Shakespeare før han er nevnt som en del av teaterlivet i London i 1592. På grunn av dette gapet har forskere tidvis referert til årene mellom 1585 og 1592 som Shakespeares «tapte år». Biografer som har forsøkt å redegjøre for denne perioden har gitt mange apokryfiske fortellinger. Nicholas Rowe, Shakespeares første biograf, gjenfortalte en Stratford-legende at Shakespeare flyktet til London for å unnslippe straffeforfølgelse for krypskytteri av dåhjort. En annen historie fra 1700-tallet vil ha det til at Shakespeare begynte sin teaterkarriere ved å sko hester for teaterkunder og andre tilknyttet teaterlivet i London. John Aubrey rapporterte at Shakespeare hadde vært en landsens skolelærer. En del forskere på 1900-tallet har foreslått at Shakespeare kan ha vært ansatt som skolemester av Alexander Hoghton av Lancashire, en katolsk landeier som navnga en viss «William Shakeshafte» i sitt testamente. Ingen bevis har underbygget slike historier annet enn rykter etter hans død. London og teaterkarriere. Hva som er den nøyaktige meningen i ordene til Greene har vært diskutert blant forskerne, men de fleste er enige om at Greene anklager Shakespeare for å strekke seg over sin sosiale rang i et forsøk på å være likemann med universitetsutdannede forfattere, slike som Christopher Marlowe, Thomas Nashe og Greene selv. Frasen om "tigerhjertet" er en parodi på linjen «Oh, tiger's heart wrapped in a woman's hide» («Å, tigerens hjerte skjult i en kvinnes hud») fra Shakespeares Henrik VI, del 3, sammen med ordspillet «Shake-scene», som identifiserer Shakespeare som Greens mål. Greenes angrep er den første skriftlige benevnelsen av Shakespeares karriere i teateret. Biografer har foreslått at hans karriere må ha begynt en gang fra midten av 1580-tallet og til rett før Greenes bemerkning. Fra 1594 ble Shakespeares stykker framført utelukkende av Lord Chamberlain's Men, et selskap eid av en gruppe skuespillere, inkludert Shakespeare, som snart ble det ledende skuespillselskapet i London. Etter at dronning Elisabeth døde i 1603, ble selskapet belønnet med en kongelig patent av den nye kongen, Jakob I, og de endret sitt navn til King's Men. I 1599 bygget en sammenslutning av selskapets medlemmer deres eget teater på sørbredden av elven Thames som de kalte Globen. I 1608 overtok dette fellesskapet også Blackfriars innendørsteater. Opptegnelser av Shakespeares eiendomskjøp og investeringer indikerer at selskapet gjorde ham til en velholden mann. I 1597 kjøpte han det nest-største huset i Stratford, New Place, og i 1605 investerte han i en andel av sognetiender i Stratford. En del av Shakespeares skuespill ble utgitt i "quarto"-utgaver fra 1594 ("quarto" er et teknisk begrep som beskriver formatet på en bok). Ved 1598 hadde hans navn blitt et salgsargument og begynte å bli vist på tittelsidene. Shakespeare fortsatte å spille sine egne og i andre skuespiller etter at han fikk suksess som dramatiker. 1616-utgaven av Ben Jonsons "Works" ("Verker") navngir Shakespeare på skuespillerlisten av de som var med på oppføringen av "Every Man in His Humour" (1598) og "Sejanus, His Fall" (1603). Fraværet av hans navn fra 1605-listen for Jonsons "Volpone" har blitt tatt som et tegn på av en del forskere at hans skuespillerkarriere ebbet ut på denne tiden. Den første folio-utgaven av 1623 lister imidlertid Shakespeare som en av «hovedskuespillerne i alle disse skuespillene», en del som ble satt opp etter "Volpone", skjønt vi kan ikke vite med sikkerhet hvilke roller han spilte. I 1610 skrev John Davies fra Hereford at «gode Will» spilte «kongelige» roller. I 1709 videreformidlet Rowe en tradisjon om at Shakespeare spilte spøkelset til Hamlets far. Senere tradisjoner har opprettholdt at han også spilte Adam i "Som dere vil ha det" og i koret i "Kong Henrik V", skjønt en del forskere tviler kildene til denne informasjonen. Shakespeare delte sin tid mellom London og Stratford i løpet av sin karrire. I 1596, året før han kjøpte New Place som familiehjem i Stratford, levde Shakespeare i sognet St. Helen's i Bishopsgate, nord for elven Thames. Han flyttet over elven til Southwark ved 1599, året hans selskap begynte å bygge Globe-teateret der. Ved 1604 hadde flyttet nord for elven igjen til et område nord for St. Pauls katedral med mange fine hus. Her leide han rom fra en fransk hugernott ved navn Christopher Mountjoy som lagde parykker for kvinner og annet hodeplagg Senere år og død. Rowe var den første biografen som førte videre tradisjonen at Shakespeare trakk seg tilbake til Stratford en del år før han døde, men pensjonering fra alt arbeid var uvanlig på denne tiden. I 1612 ble han innkalt som vitne i en rettssak angående Mountjoys datter Marys ekteskapsavtale. I mars 1613 kjøpte han en portnerbolig i det tidligere nonneklosteret Blackfriars, og fra november 1614 var han i London i flere uker med sin svigersønn, John Hall. Etter 1606–1607 skrev Shakespeare færre skuespiller, og det er ingen som er tilskrevet ham etter 1613 Han siste tre stykker er samarbeid, sannsynligvis med John Fletcher, som etterfulgte ham som husforfatter for King’s Men. Shakespeare døde den 23. april 1616 og ble overlevd av sin hustru og to døtre. Susanna hadde giftet seg med en lege, John Hall, i 1607, og Judith hadde giftet seg med Thomas Quiney, en vinhandler, to måneder før Shakespeare døde. I sitt testamente etterlot Shakespeare den største delen av hans store eiendommer til sin eldste datter Susanna. Vilkårene ga instrukser at hun skulle gi dem videre intakt til «den første sønn av hennes kropp». Familien Quiney fikk tre barn, som alle døde før de ble gift. Familien Hall fikk en datter, Elizabeth, som ble gift to ganger uten å få barn i 1670, og således avsluttet Shakespeares direkte slektslinje. Shakespeares testamente nevnte knapt hans hustru Anne som sannsynligvis ble gitt automatisk en tredjedel av hans eiendommer. Han gjorde imidlertid et poeng at å etterlate henne «min nest-beste seng», en testamentering som har ført til mye spekulasjon. En del forskere har sett på det som en fornærmelse til hustruen, mens andre har ment at nest-beste sengen ville ha vært ekteskapssengen og således rik på betydning. En gang før 1623 ble det reist et monument i hans minne på nordveggen og med en byste av ham som viser ham mens han skriver. Dens plakett sammenligner ham med Nestor, Sokrates og Vergil. I 1623, i forbindelse med utgivelsen av Første folio, ble Droeshout-graveringen utgitt Shakespeare har siden blitt feiret i mange statuer og minnesmerker rundt om i verden, inkludert gravmonumenter i Katedralen i Southwark og Poet's Corner i Westminster Abbey. Forfatterskapet. William Shakespeare er kjent både for sine 38 skuespill og sine 154 sonetter. I sin samtid var han kanskje aller mest kjent for sonettene, selv om det er skuespillene som i historiens løp har skjenket ham hans verdensberømte ettermæle. Hans dramatiske verk kan deles inn i fire perioder. I perioden 1589 til cirka 1594 skrev han historiske skuespill med stoff tatt fra Englands historie. Shakespeare skrev i denne perioden både komiske og tragiske stykker som var preget av hans mesterlige stil og komposisjon. "Richard III" og "Kong Henrik VI" er eksempler på skuespill fra denne perioden. I perioden fra 1594 til cirka 1599 fortsatte han å skrive historiske stykker som for eksempel "Richard II" og "Kong Henrik IV". De fleste av hans komiske skuespill som "En midtsommernattsdrøm", "Kjøpmannen i Venedig" og "Som dere vil ha det" stammer også fra denne perioden. Her viser han mer modenhet, hans følsomme sider kommer også klarere frem. I den tredje perioden, fra 1599 til cirka 1608, skrev han sine store tragiske stykker som "Hamlet", "Othello", "Kong Lear" og "Macbeth". Han skrev også noen mørke og bitre komedier som "Når enden er god, er allting godt" i denne perioden. I den siste perioden, fra 1608 til 1613, skrev Shakespeare sine eventyrspill som for eksempel "Stormen", som trolig er inspirert av advokaten William Stracheys beretning om en tre dagers storm han kom ut for etter å ha forlatt Plymouth 2. juni 1610 med kurs for den nyanlagte kolonien Jamestown i Virginia. Stracheys skip forliste ved Bermuda, der han og følget hans oppholdt seg i ni måneder mens de bygget nye skip. En i følget, John Rolfe, mistet kone og barn på Bermuda, men selv kom han seg videre til Virginia, der han grunnla tobakksindustrien og giftet seg med høvdingdatteren Pocahontas. Strachey skrev senere en beretning om den dramatiske ferden. Begge hans siste skuespill, "Henry VIII" og "The Two Noble Kinsmen" anses nå for å være helt eller delvis skrevet sammen med John Fletcher i 1613. Felles for alle hans skuespill er at de gjenspeiler Shakespeares forskjellige livssyn og moralske verdier som ærlighet, troskap, mot, tillit og medlidenhet. Shakespeare var veldig flink til å bruke eldre kilder som Saxo Grammaticus' "Gesta Danorum", engelske og italienske noveller samt andre skuespill i sine skuespill. Shakespeare i ettertid. Shakespeare var en høyt verdsatt poet og skuespillforfatter i sin egen tid; men dette omdømmet var ikke den gang like stort som det ble på 1800-tallet. Romantikerne opphøyet Shakespeare til geni. George Bernard Shaw hånet tilhengerne av Shakespeare blant viktorianerne på 1800-tallet. På 1900-tallet ble hans verker gjentatte ganger oppdaget av nye bevegelser innen teaterkunsten. Hans skuespill forblir høyst populære i dag, og blir stadig fremført og gjenfortolket i forskjellige kulturelle og politiske kontekster over hele verden. Spekulasjoner om Shakespeare. Lite dokumentasjon vedrørende Shakespeares privatliv finnes. Det har derfor blitt spekulert i hans seksualitet, religiøse overbevisninger og om hvorvidt verkene som ble tilskrevet ham var skrevet av andre. Forfatterskap. Rundt 150 år etter Shakespeares død kom det tvil om forfatterskapet som ble tilskrevet ham. Andre kandidater som har blitt foreslått for å ha skrevet Shakespeares verker isteden for Shakespeare har blant annet vært Francis Bacon, Christopher Marlowe, og Edward de Vere, 17. jarl av Oxford. En rekke «gruppe-teorier» har også blitt foreslått. Mens kun en liten minoritet av akademikere mener det er grunn til å stille spørsmål ved den tradisjonelle tilskrivelsen, har det vært stor populær interesse for emnet, kanskje særlig «Oxford-teorien» (at det var Edward de Vere som var Shakespeare), og som fortsatt eksisterer. Det skeptikerne har gjort og fortsatt gjør er å inngi «rimelig tvil» på de fakta som allerede eksisterer "uten" å fremme fakta som beviser det motsatte, og til dags dato har ingen klart å rokke ved de fakta som viser at Shakespeare skrev Shakespeare. Et vedvarende problem med de alternative Shakespeare-teoriene er blant annet at det finnes håndgripelig historisk dokumentasjon som man velger å overse. Se artikkel "Pseudohistorie". Gresk mytologi. Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas, som handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere har henvist til mytene og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen. Gresk mytologi består delvis av en stor samling fortellinger som forklarer opprinnelsen til verden, og livene og opplevelsene til vidt forskjellige guder, gudinner, helter, heltinner og andre mytologiske vesener. Disse beretningene var opprinnelig muntlig poetisk tradisjon. De greske mytene er i dag hovedsakelig kjent fra gresk litteratur. De eldste kjente litterære kildene, de episke diktene "Iliaden" og "Odysseen", fokuserte på hendelsene rundt Trojanerkrigen. To dikt av Homers nesten samtidige, Hesiod, "Theogonien" og "Arbeid og Dager", inneholder beretninger om verdens skapelse, de etterfølgende guddommelige herskerne, menneskets tidsaldre, opprinnelsen til menneskets skjebne og opprinnelsen til offerpraksisene. Myter er også tatt vare på i "Homeriske hymner", i fragmenter av episke dikt i den episke syklus, i lyriske dikt, i tragediene fra det 5. århundre f.Kr., i verkene til forskere og poeter i den hellenistiske tidsalder og i forfattere i Romerrikets tid, f.eks. Plutark og Pausanias. Viktige bevis ved mykenske og minoiske steder hjalp til med å forklare mange av spørsmålene rundt Homers episke verk og gav arkeologiske bevis på mange mytologiske detaljer om guder og helter. Gresk mytologi ble også avbildet på mange bruksgjenstander. Geometriske former på keramikk i det 8. århundre f.Kr. viser scener fra Trojanersyklusen samt noen av opplevelsene til Herakles. I de etterfølgende arkaiske, klassiske og hellenistiske periodene, dukker homeriske og forskjellige andre mytologiske scener og supplerer eksisterende litterære bevis. Gresk mytologi har hatt betydelig innflytelse på kultur, kunst og litteratur i den vestlige sivilisasjon og forblir del av verdensarven og språk. Den har vært del av utdannelsen fra barndommen, mens poeter og kunstnere fra antikke tider til i dag har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og har oppdaget samtidig betydning og relevans i klassiske mytologiske temaer. Der er vestlig litteratur diakronisk tung av allusjoner til arven etter de antikke greske mytene. Etymologi. Mens alle kulturer har sine egne myter, er begrepet "mytologi" av gresk opprinnelse og hadde en spesialisert betydning i den greske kulturen. Kilder for gresk mytologi. De greske mytene som er kjent i dag kommer primært fra gresk litteratur. I tillegg til de skrevne kildene er der mytiske representasjoner på visuelle media som stammer fra den geometriske perioden (ca. 900-800 f.Kr.) og fremover. Litterære kilder. Mytiske fortellinger spiller en viktig rolle i nesten alle sjangre av gresk litteratur. Den enste generelle mytografiske håndboken som overlevde fra gresk antikk var "Bibliotheca" som forsøker å samle de motsetningsfylte fortellingene til poetene og gir en stor oppsummering av tradisjonell gresk mytologi og heroiske legender. Blant de eldste litterære kildene er Homers to episke dikt, "Iliaden" og "Odysseen". Andre poeter fullførte den «episke sirkelen», men disse senere og mindre diktene er nå nesten alle gått tapt. Til tross for deres tradisjonelle navn, har homerske hymner ingen forbindelse med Homer. De er korhymner fra den tidligere delen av de såkalte lyriske perioden. Hesiod som muligens var samtidig med Homer, gir i "Theogoni" ("gudenes opprinnelse") den mest utfyllende beretningen om de tidligste grekernes myter og tok for seg skapelsen av verden, opprinnelsen til gudene, titanene og kjempene, samlet slektstre, folkelige fortellinger og årsaksforklarende myter. Hesiods "Arbeid og dager", et didaktisk dikt om bondelivet, inkluderer også mytene om Prometeus, Pandora og "Menneskets tider". Poeten gir råd om den beste veien til å lykkes i en farlig verden som er blitt etterlatt enda farligere av dens guder. Lyriske poeter tar noen ganger sine personer fra myter, men behandlingen blir stadig mindre fortellende og mer billedlig. Greske lyriske poeter, inkludert Pindar, Bacchylides, Simonides, og hyrdepoeter som Teokritos og Bion gir individuelle mytologiske hendelser. I tillegg var myter sentrale for klassiske athenske drama. De tragiske skuespillforfatterne Aiskhylos, Sofokles og Euripides hentet sine handlinger fra heltenes tidsalder og Trojanerkrigen. Mange av de store tragiske fortellingene (f.eks. Agamemnon og hans barn, Oedipus, Jason, Medea osv) fant sin klassiske form i disse tragiske skuespillene. Den komiske skuespillforfatteren Aristofanes brukte myter som i "Fuglene" eller "Froskene". Historikerne Herodot og Diodorus Siculus og geografene Pausanias og Strabo som reiste rundt i den greske verden og skrev ned fortellinger de hørte, gav tallrike lokale myter, ofte lite kjente og alternative versjoner. Særlig Herodot lette i de forskjellige tradisjonene og fant de historiske eller mytologiske røttene i konfrontasjonen mellom grekerne og østen. "Fabulae" og "Astronomica" til den romerske forfatteren Gaius Julius Hyginus er to viktige, ikkepoetiske kompendier av myter. Til slutt gav et antall bysantinske greske forfattere viktige detaljer om myter med kilder fra tapte greske arbeider, inkludert leksikonene til Hesychius og Suidas og traktatene til John Tzetzes og Eustathius. Arkeologiske kilder. Oppdagelsen av den mykenske sivilisasjonen av den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann i det 19. århundre og oppdagelsen av den minoiske kulturen på Kreta av den britiske arkeologen Arthur Evans i det 20. århundre, hjalp til med å forklare mange av de spørsmålene om Homers epos og gav arkeologiske bevis på mange av de mytologiske detaljene om guder og helter. Dessverre er bevisene om myter og riter ved mykenske og minoiske steder fullstednig monumentale, siden Linear B-skriften, en antikk form for gresk som finnes både på Kreta og i Hellas, hovedsakelig ble brukt til å nedskrive lister over lagre, selv om navnene til guder og helter med tvil har blitt avslørt. Geometriske mønstre på keramikk fra det 8. århundre f.Kr. avbilder scener fra den trojanske syklus, i tillegg til Herakles sine opplevelser. Disse visuelle representasjonene av myter er viktige av to grunner. På den ene siden blir mange greske myter bekreftet på vaser tidligere enn i literære kilder. Av de tolv arbeidene til Herakles, er det bare oppgaven med Kerberos som første gang dukker opp i tekster. På den andre side dukker de første kjente representasjonene av en myte i geometrisk kunst opp flere hundre år før den sene arkaiske poesien. I de arkaiske (ca. 750-500 f.Kr.), klassiske (ca. 480-323 f.Kr.) og hellenistiske periodene ser det ut til at homeriske og forskjellige andre mytologiske scener dukker opp for å supplere eksisterende litterære bevis. Mytisk historie. Grekernes mytologiske konstruksjon forandret seg gjennom tiden for å ta opp i seg endringene i sin egen kultur. De tidligere innbyggerne på Balkanhalvøya var et jordbruksfolk som tilla alle aspekter ved naturen en ond ånd. Til slutt tok disse vage åndene menneskelig form og gikk inn i den lokale mytologien som guder og gudinner. Da stammer fra nord invaderte, førte de med seg et nytt sett med guder, basert på erobring, styrke, mot i slag og voldelig heltemodighet. Andre eldre guddommer i jordbruksverdenen blandet seg med de til de mektigere invadererne eller ble ubetydelige. Etter midten av den arkaiske perioden ble myter om kjærlighetsforhold mellom mannlige guder og mannlige helter mer og mer vanlige, noe som indikerte den parallelle utviklingen av pedagogisk pederasti "(Eros paidikos, παιδικός ἔρως)," som er antatt å ha blitt introdusert rundt 630 f.Kr. Innen slutten av det 5. århundre, hadde poeter tillagt minst en eromenos til alle viktige guder med unntak av Ares og til mange legendariske figurer. Tidligere eksisterende myter som den om Akilles og Patroklus, var også sett i et pederastisk lys. Alexandriske poeter til å begynne med og senere mytografer i det tidlige romerske imperiet generelt, tok opp fortellinger med karakterer i greske myter på måter som ikke reflekterte tidligere faktisk tro. Mange av de mest populære versjonene av disse mytene vi har i dag, var faktisk fra disse oppfinnsomme gjenfortellingene som kan skygge for den arkaiske troen. Mens gudenes tidsalder ofte har blitt viet mer interesse blant samtidige studenter av myter, hadde de greske forfatterne i de arkaiske og klassiskse periodene en klar preferanse for heltenes tidsalder. De heroiske "Iliaden" og "Odysseen" overskygget de guddommelig fokuserte "Tegoni" og homeriske hymner i både størrelse og popularitet. Under innflytelsen til Homer førte «heltekulten» til en restrukturering i det åndelige liv, uttrykket i separeringen av riket til gudene fra riket til de døde (heltene), av Olympen fra Ctonic. I "Arbeid og dager" setter Hesiod opp fire Menneskets tider (eller raser): Gylden, sølv, bronse og jern. Disse rasene eller tidene er separate skapninger av gudene, den gyldne tidsalder tilhører styret til Cronus, de etterfølgende rasene er skapt av Zevs. Hesiod setter tiden (eller rasen) til heltene rett etter bronsealderen. Den siste tidsalderen var jernalderen som poet levde i selv. Poeten regner den som den verste, det ondes tilstedeværelse ble forklart gjennom myten om Pandora I "Metamorfoser" fulgte Ovid Hesiods tanker om de fire tidsaldrene. Verdens og gudenes opprinnelse. Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse. Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods "Theogoni" starter med Kaos, en gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge eller Gaia (jorden) og noen andre primære guddommer opp: Eros (kjærlighet), Tartaros (underverdenens straffeby), Nyx (natten) og Erebos underverdenen. Uten mannlig assistanse fødte Gaia Uranos (himmelen) som så befruktet henne. Fra deres kom først titanene: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var Oceanos, Coeus, Crius, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Mnemosyne, Phoebe, Tethys og Kronos. Så fikk Gaia og Uranos de enøyde kyklopene og de hundrearmede. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff. Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, Zevs. Zevs utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zevs satte fri fra Tartaros seiret Zevs og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros. Den tidligste greske tanken om poesi regnet Theogoni som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske "mythos" (myte), og la nesten magisk makt i den. Orfeus, den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i Apollonios' "Argonautika" og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til Hades. Da Hermes oppfant lyren i de "Homeriske hymner til Hermes", er det første han gjør å synge gudenes fødsel. Hesiods "Theogoni" er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige overlevende beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av musene. Theogoni var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, Musaeus, Epimenides, Abaris og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at Plato var kjent med noen versjoner av den orfeiske theogoni. Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av neoplatonistiske filosofer og nylig utgravde papyrus-ruller. En av disse rullene, Derveni-papyrusen beviser nå at senest i det 5. århundre f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods "Theogoni" og familietreet til gudene ble utvidet bakover med Nyx (natt) som en ultimat begynnelse før Uranos, Kronos og Zevs. Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven Oceanos og med en hemisferisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen (Helios) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gylden kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem. Greske guder. a>, sent i det 18. århundre. Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt panteon av guder og gudinner opp. Blant de fremste greske guddommene var olymperne som bodde på fjellet Olympos under Zevs overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke. Ved siden av olymperne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden Pan, nymfer, najader som holdt til i kildene, dryader som holdt til i trærne, nereider som bodde i sjøen, elveguder, satyrer og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som Erinyes (eller Furies) som var sagt å forfølge de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke panteonet komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger. I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men idéelle legemer. Ifølge Walter Burkert er de definerende karakteristikkene til gresk antropomorfisme at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept.» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av nektar og ambrosia som fornyet deres guddommelige blod i blodårene. Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og epiteter som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. "Apollo Musagetes" er «Apollo som musenes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel under den klassiske epoken i Hellas. De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. Afrodite var f.eks. gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, Ares var krigsguden, Hades de dødes gud og Athene gudinnen for visdom og mot. Noen guddommer som Apollo og Dionysos avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som Hestia («hjerte») og Helios («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende templene hadde en tendens til å være dedikert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. Under den heroiske tidsalderen supplerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene. Gudenes og menneskenes tidsalder. Overgangsalderen hvor guder og menn gikk sammen knyttet tiden da gudene levde alene sammen med tiden da guddommelig intervensjon i menneskets affærer var begrenset. Dette var de tidlige tider da grupper blandet seg friere enn de gjorde senere. De fleste av disse fortellingene ble senere fortalt i Ovids "Metamorfoser" og de er ofte delt inn i to tematiske grupper: Kjærlighetsfortellinger og fortellinger om straff. Kjærlighetsfortellinger involverte ofte incest, forførelse eller voldtekt av en dødelig kvinne utført av en mannlig gud, noe som førte til heroisk avkom. Fortellingene antyder vanligvis at forholdet mellom gudene og dødelige er noe som må unngås. Selv forhold der begge parter går med på handlingen, ender sjelden lykkelig. I noen få tilfeller involverer gudinner seg med en dødelig mann som i "Homerisk hymne til Afrodite" hvor gudinnen ligger med Ankises og får Aeneas. Ekteskapet til Peleus og Thetis som gav Akilles er en annen slik myte. Fortellingene om straff involverer bruken av eller oppfinnelsen av noen viktige kulturelle gjenstanden som da Prometeus stjeler ild fra gudene, Tantalos stjeler nektar og ambrosia fra Zevs' bord og gir det sine egne undersåtter og avslører gudenes hemmeligheter, Prometeus eller Lykaon oppfinner offeret, Demeter lærer landbruk og mysteriene til Triptolemus eller Marsyas oppfinner aulos og starter en musikalsk konkurranse med Apollo. Opplevelsene til Prometeus markerer «en sted mellom gudenes historie og menneskets.» Et anonymt papyrusfragment datert til 3. århundre f.Kr. portretterer Dionysos sin straff til kongen av Thrakia, Lykurgos som anerkjente den nye guden for sent, noe som resulterte grusomme straffer som strakte seg til etterlivet. Fortellingen om Dionysos sin ankomst i Thrakia for å etablere sin kult var også temaet i Aiskhylos sin trilogi. I en annen tragedie, Euripides' "Bacchae", blir kong Pentheus av Theben straffet av Dionysos fordi han ikke viste guden respekt og spionerte på hans maenader, de kvinnelige tilbederne av guden. I en annen fortelling, basert på et gammelt tema i folkelige fortellinger, og som gir ekko i lignende tema, lette Demeter etter hennes datter, Persefone, tok form som en gammel kvinne som het Doso og ble ønsket velkommen av Celeus, kongen i Eleusis i Attika. Som gave til Celeus fordi han var så gjestfri, planla Demeter å gjøre Demofon til gud, men hun klarte ikke å fullføre ritualet siden hennes mor Metanira gikk inn og så hennes sønn i ilden og skrek i frykt. Dette gjorde Demeter sint som langet ut mot dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet. Heltenes tidsalder. Den episke og genealogiske poesien skapte sykluser av fortellinger som sirklet rundt spesielle helter eller hendelser og etablerte familieforholdene mellom heltene i de forskjellige fortellingene. De arrangerte dermed fortellingene i sekvenser. Ifølge Ken Dowden «er der til og med en sagaeffekt. Vi kan følge skjebnene til noen familier i etterfølgende generasjoner». Etter at heltekulten dukket opp, utgjorde gudene og heltene den sakrale sfæren og er sammenblandet i eder og bønner som ble adressert til dem. I kontrast til gudenes tidsalder blir listen over helter aldri gitt en fast og endelig form. Store guder blir ikke lenger født, men nye helter kan alltid trekkes opp fra de dødes hær. En annen viktig forskjell mellom heltekulten og gudekulten er at helten ble sentrum for lokale gruppers identitet. De monumentale hendelsene til Herakles regnes som starten på heltenes tidsperiode. Til denne tidsperioden tilskrives også tre store militære hendelser, argonautenes felttog, Trojanerkrigen og den thebanske krig. Herakles og herakleidene. Bak den kompliserte mytologien til Herakles var det antagelig en reell mann, kanskje en underordnet høvding i kongedømmet Argos. Men tradisjonelt var Herakles sønnen til Zeus og Alkmene, barnebarn av Perseus. Hans fantastiske bedrifter med sine mange temaer i folkloren, gir mye materiale for populære legender. Han portretteres som en ofrer, nevnt som grunnlegger av altere, og tenkt som en storspiser. Det er i den rollen han dukker opp i komedien, mens hans tragiske slutt gir mye materiale i tragedien. "Herakles" er regnet av Thalia Papadopoulou som «et skuespill av stor betydning i undersøkelsen av andre euripidiske drama». I kunsten og litteraturen ble Herakles representert som en enormt sterk mann av moderat høyde. Hans karakteristiske våpen var buen, men jevnlig også klubben. Vasemalerier demonstrerte Herakles popularitet som var uten sidestykke, hans kamp med løven ble avbildet hundrevis av ganger. Herakles gikk også inn i etruskisk og romersk mytologi og kult, og uttrykket «mehercule» ble like vanlig for romerne som «herakleis» var for grekerne. I Italia ble han tilbedt som handelsmennenes gud, selv om også andre ba til ham for sine karakteristiske gaver, god lykke eller redning fra fare. Herakles fikk den høyeste sosiale prestisje gjennom sin oppnevnelse til offisiell forfar til de doriske kongene. Dette tjente antagelig som legitimisering for den doriske migrasjonen inn i Peloponnes. Hyllus, helten som en dorisk søyle ble oppkalt etter, ble sønnen til Herakles og en av "herakleidene", de tallrike etterkommerne av Herakle. Andre herakleider inkluderte Makaria, Lamos, Manto, Bianor, Tlepolemos og Telefos. Disse herakleidene erobret de peloponnesiske kongedømmene til Mykene, Sparta og Argos og hevdet, ifølge legenden, at de hadde rett til å herske gjennom deres forfar. Deres oppkomst kalles jevnlig den «doriske invasjon». Lydiske og senere makedonske konger ble også herakleider. Andre medlemmer av denne tidligste generasjonen helter som Perseus, Deukalion, Thesevs og Bellerofon, har mange trekk felles med Herakles. Som ham er de alene om bedriftene, de er fantastiske og grenser til eventyr, siden de drepte monstre som Kimere og Medusa. Bellerofons opplevelser er dagligdagse i forhold til opplevelsene til Herakles og Thesevs. Det gjentagende temaet i denne tidlige heroiske mytologiske tradisjonen med å sende en helt til hans antatte død, er brukt i tilfellet med Perseus og Bellerofon. Argonautene. Det eneste overlevende hellenistiske eposet, "Argonautika" av Apollonios Rhodios, forteller myten om reisen til Jason og argonautene for å få tilbake det gyldne skinnet fra det mytiske landet Kolchis. I "Argonautika" sendes Jason på sin reise av kong Pelias som får en profeti om at en mann med en sandal vil bli hans nemesis. Jason mister en sandal i en elv, ankommer hoffet til Pelias og eposet er i gang. Nesten alle medlemmene i den neste generasjonen av helter, i tillegg til Herakles, reiste med Jason i hans skip "Argo" for å få tak i skinnet. Denne generasjonen inkluderer også Thesevs som reiste til Kreta for å drepe Minotauros, Atalanta, den kvinnelige heltinnen, og Meleager som en gang hadde en episk syklus selv som kunne utfordre "Iliaden" og "Odysseen". Pindar, Apollonios og Apollodoros forsøker å gi en fullstendig liste over argonautene Selv om Apollonius skrev sitt dikt i det 3. århundre f.Kr. er sammensetningen i fortellingen om argonautene (en svært kompleks legende) tidligere enn "Odysseen" som viser likhet med bedriftene til Jason. Reisen til Odyssevs kan ha vært delvis basert på den. I antikken ble felttoget regnet som et historisk fakta, en hendelse som åpnet Svartehavet for gresk handel og kolonisering. Den var ekstremt populær og dannet en syklus som et antall lokale legender festet seg til. Særlig historien om Medea fikk oppmerksomhet fra de tragiske poetene. Atrevs' hus og den thebanske sirkel. Mellom Argo og Trojanerkrigen var der en generasjon som hovedsakelig er kjent for sine forferdelig forbrytelser. Dette inkluderer gjerningene til Atrevs og Thyestes ved Argos. Bak denne myten til Atrevs' hus, et av de to fremste heltedynastiene med Labakos' hus som det andre, ligger problemet med maktoverførelse. Tvillingene Atrevs og Thyestes med deres etterkommere spilte hovedrollene i tragedien om Mykenes forfall. Den thebanske syklus tar for seg hendelser som særlig er knyttet til Kadmus, byens grunnlegger, og senere med gjerningene til Laios og Oedipus ved Theben, en rekke mytologiske fortellinger som førte til den endelige plyndringen av byen i hendene til "Syv mot Theben" og Epigoni. Det er uvisst om Syv mot Theben var med i det tidligste eposet. Når det gjelder Oedipus, ser det ut til at tidlige beretninger ser ut til å ha fulgte et annet mønster, hvor han fortsatte å herske i Theben etter at det ble avslørt at Iokaste var hans mor og det påfølgende ekteskapet med sin andre kone som ble hans barns mor, fra det som er kjent for oss gjennom tragedien og senere mytologiske beretninger Trojanerkrigen og etterspillet. a> dukker plutselig opp og har tatt Akilles etter håret og forhindrer voldeligheter. Gresk mytologi kulminerte i Trojanerkrigen som ble utkjempet mellom grekerne og Troja, og dets etterspill. I Homers verker har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. Trojanerkrigen skapte stor interesse fra romersk kultur siden fortellingen om Aeneas, en trojanerhelt som dro fra Troja og grunnla byen som en dag skulle bli Roma, er nevnt i Virgils "Aeneiden". Bok II i Aeneiden inneholder det mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene Dictys Cretensis og Dares Phrygius. Trojanerkrigsyklusen, en samling av episke dikt, starter med hendelsene som førte til krigen: Eris og det gyldne eple til Kallisti, dommen over Paris, bortførelsen av Helena og ofringen av Ifigeneia ved Aulis. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under den øverste kommandoen til Menelaos' bror, Agamemnon, konge av Argos eller Mykene, men trojanerne nektet å levere Helena tilbake. "Iliaden" som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn Patroklos og Priams eldste sønn Hektor. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av amasonene og Memnon, etiopiernes konge og morgengudinnen Eos' sønn. Akilles drepte begge disse, men Paris klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele trebildet av Pallas Athene (Palladium). Med Athenes hjelp bygget de den trojanske hest. Til tross for advarsler fra Priams datter Kassandra, ble trojanerne overtalt av Sinon, en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten Laokoon som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger. Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priam og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert Odyssevs og Aeneas ("Aeneiden") og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, Tilbaketuren ("Nostoi" som er gått tapt) og Homers "Odysseen". Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, Orestes og Telemakhos. a> var en trojansk prest som forsøkte å få den trojanske hesten ødelagt, men ble selv drept av sjøslanger. Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som metoper på Parthenon som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for antikk gresk sivilisasjon. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderske europeiske forfattere som ikke kjente direkte til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om hoff og ridderske tanker. Forfattere i det 12. århundre som Benoît de Sainte-Maure ("Roman de Troie", 1154–60) og Josef av Exeter ("De Bello Troiano", 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i "Dictys" og "Dares". De fulgte dermed Horatius' råd og Virgils eksempel. De omskrev et dikt om Troja fremfor å fortelle noe helt nytt. Gresk og romersk oppfattelse av mytene. Mytologien var i hjertet av dagliglivet i antikkens Hellas. Grekerne så på mytologien som del av deres historie. De brukte myter til å forklare naturfenomener, kulturelle forskjeller, tradisjonelle fiendskap og vennskap. Det var kilde til stolthet å kunne spore sine lederes opphav fra en mytologisk helt eller gud. Få tvilte noen gang på at der var sannhet bak beretningene om Trojanerkrigen i "Iliaden" og "Odysseen". Ifølge Victor Davis Hanson, en militærhistoriker, skribent, politisk forfatter og tidligere professor i den klassiske periode, og John Heath, professor i klassisk historie ved Santa Clara University, ble kunnskapen i de homeriske eposene vurdert av grekerne til å være basisen for deres kulturelle endring. Homer var «utdannelsen til Hellas» (Ἑλλάδος παίδευσις) og hans poesi «Boken». Filosofien og mytene. a>". Filosofen kastet ut studiene av Homer, tragediene og de relaterte mytologiske tradisjonene fra sin utopiske republikk. Etter fremveksten av filosofien, historien, prosaen og rasjonalisme sent i det 5. århundre f.Kr., ble skjebnen til mytene usikker, og mytologiske slektstre gav plass til en oppfattelse av historie som forsøkte å ekskludere det overnaturlige, som i Thukydids historie. Mens poeter og dramatikere omarbeidet mytene, begynte greske historikere og filosofer å kritisere dem. Noen få radikale filosofer som Xenofanes begynte allerede å merke poetenes fortellinger som blasfemiske løgner i det 6. århundre f.Kr. Xenofanes klaget over at Homer og Hesiod tilla gudene «alt som er skammelig og forkastelig blant mennesker. De stjeler, begår ekteskapsbrudd og forråder hverandre». Denne tankegangen fant sitt reneste uttrykk i Platons "Republikk" og "Lover". Platon skapte sine egne allegoriske myter som visjonen av Er i "Republikk", angrep de tradisjonelle fortellingene om gudenes triks, tyveri og ekteskapsbrudd som umoralske og protesterte på deres sentrale rolle i litteraturen. Platons kritikk, han kalte mytene for «gamle kvinners skravling,» var den første alvorlige utfordringen til den homeriske mytologiske tradisjonen. Aristoteles kritiserte den førsokratiske kvasimytiske filosofiske angrepsvinkelen og understreket at «Hesiod og teologiske forfattere var bare opptatt med det som virket fornuftig for dem selv, og hadde ingen respekt for oss...Men det er ikke verdt å ta seriøst forfattere som viser seg i mytisk stil. Når det gjelder dem som fortsetter å bevise sine antagelser, må vi krysseksaminere dem.» Hanson og Heath anslår at Platons forkastelse av denne homeriske tradisjonen ikke ble godt mottatt blant grasroten i gresk sivilisasjon. De gamle mytene ble holdt i live i lokale kulter, de fortsatte å ha innflytelse på poesien og å danne hovedtemaet i malerier og skulpturer. Tragedieforfatteren Euripides i det 5. århundre f.Kr. spilte ofte på lag med gamle tradisjoner, gjorde narr av dem og gjennom stemmen til sine karakterer skjøt han inn tvil. Men subjektene i hans skuespill ble tatt, uten unntak, fra mytene. Mange av disse skuespillene ble skrevet som svar på en forgjengers versjon av de samme eller lignende myter. Euripides stiller hovedsakelig spørsmål ved mytene om gudene og begynner sin kritikk med en protest lignende den som ble uttrykt av Xenofanes: Gudene slik de tradisjonelt ble presentert, var for antropomorfistiske. Hellenistisk og romersk rasjonalisme. a> så på seg selv som forsvareren av den etablerte orden, til tross for sin personlige skepsis med tanke på myter og sin tendens til mer filosofiske forståelse av guddommelighet. Under hellenismen ble mytologien elitekunnskap med prestisje som preget de som hørte til en viss klasse. Samtidig ble den skeptiske vendingen i den klassiske alderen enda mer uttalt. Den greske mytografen Euhemeros etablerte tradisjonen med å søke faktisk historisk grunnlag for mytiske vesener og hendelser. Hans opprinnelige verk ("Hellige skrifter") er tapt, men mye vites om innholdet fra det som er nedskrevet av Diodorus og Lactantius. Rasjonaliserende hermeneutikk av mytene ble stadig mer populært i Romerriket, takket være fysiske teorier til stoisk og epikuristisk filosofi. Stoikerne gav forklaringer på gudene og heltene som fysiske fenomen, mens euherister rasjonaliserte dem som historiske figurer. Samtidig fremmet stoikerne og neoplatonister de moralske betydningene av den mytologiske tradisjonen som ofte var basert på gresk etymologier. Gjennom sitt epikuriske budskap forsøkte Lukretius å fjerne frykten for det overnaturlige hos sine medborgere. Livius er også skeptisk til den mytologiske tradisjonen og hevder at han ikke har til intensjon å felle dom over slike legender. Utfordringene for romere med en sterk og apologetisk sans for religiøse tradisjoner var å forsvare tradisjonen mens de innrømmet at den ofte var grobunn for overtro. Den romerske akademikeren Cotta gjør narr av både bokstavlig og allegorisk aksept av myter og erklærer at myter ikke har plass i filosofi. Cicero er også generelt skeptisk til myter, men som Varro er han empatisk i sin støtte for statsreligionen og dens institusjoner. Det er vanskelig å vite hvor langt ned på den sosiale skalaen som denne rasjonalismen bredte seg. Cicero legger vekt på at ingen (selv ikke gamle kvinner og gutter) er så dumme i frykten for Hades eller eksistensen til Skylla, kentaurer eller andre vesener, men andre steder klager taleren over overtroen og troens karakter i folket. "De Natura Deorum" er den mest omfattende oppsummeringen av Cicero sin tankegang i denne saken. Synkretiserende trender. I løpet av den romerske epoken dukker en populær trend i å synkretisere flere greske og utenlandske guder i merkelige, nesten ugjenkjennelige, nye kulter. Sykretismen skyldtes også det faktum at romerne hadde lite egen mytologi og arvet greske mytologiske tradisjoner. Derfor var de viktigste romerske gudene synkretisert med grekernes. I tillegg til denne kombinasjonen av de to mytologiske tradisjonene, førte assosieringen til romerne med østlige religioner til videre synkretisering. Solkulten ble introdusert i Roma etter Aurelians vellykkede felttog i Syria. De asiatiske guddommene Mithras («solen») og Baal ble kombinert med Apollon og Helios til en Sol Invictus med blandede ritualer og sammenblandede egenskaper. Apollon kan i økende grad ha blitt identifisert i religionen med Helios eller til og med Dionysos, tekster som gjenforteller hans myter reflekterer denne utviklingen. Den tradisjonelle literære mytologien var i økende grad i utakt med faktisk religiøs praksis. Samlingen av orfiske hymner og Ambrosius Theodosius Macrobiuss "Saturnalia" som har overlevd fra det 2. århundre er påvirket av teoriene til rasjonalismen og de synkretiserende trendene. De orfiske hymnene er et sett med førklassiske poetiske deler som er tillagt Orfeus som selv er subjektet i en kjent myte. I realiteten var disse diktene antagelig sammensatt av flere forskjellige poeter og inneholder et rikt sett med spor om forhistorisk europeisk mytologi. Det uttalte formålet med "Saturnalia" er å overføre den hellenske kulturen han har samlet i sine studier, selv om mye av hans behandling av gudene er farget av egyptisk og nordafrikansk mytologi og teologi som også påvirket tolkningen til Virgil. I Saturnalia dukker igjen mytografiske kommentarer som var påvirket av euhemeristene, stoikerne og neoplatonistene opp. Moderne tolkninger. Fødselen til moderne forståelse av gresk mytologi regnes av noen forskere som en dobbel reaksjon på slutten av det 18. århundre mot «den tradisjonelle holdningen fra kristne sterke fiendtligheten», hvor den kristne fortolkningen av myter som «løgn» eller fabler var beholdt. I Tyskland rundt 1795 var der en voksende interesse for Homer og gresk mytologi. I Göttingen begynte Johann Matthias Gesner å gjenopplive greske studier, mens hans etterfølger, Christian Gottlob Heyne, arbeidet med Johann Joachim Winckelmann og la grunnlaget for mytologiske studier både i Tyskland og andre steder. Sammenlignende og psykoanalytisk innfallsvinkel. Utviklingen av komparativ filologi i det 19. århundre, sammen med etnologiske oppdagelser i det 20. århundre, etablerte vitenskapen om mytene. Siden romantikken hadde alle studier av myter vært komparativ. Wilhelm Mannhardt, James Frazer og Stith Thompson brukte den komparative innfallsvinkelen for å samle og klassifisere temaene i folklore og mytologi. Edward Burnett Tylor publiserte i 1871 sin "Primitive Culture" hvor han brukte den komparative metoden og forsøkte å forklare opprinnelsen og evolusjonen til religion. Tylors prosedyre med å trekke sammen materiell kultur, ritualer og myter til vidt forskjellige og separate kulturer påvirket både Carl Jung og Joseph Campbell. Max Müller brukte den nye vitenskapen av komparativ mytologi på studier av myter hvor han oppdaget forvridde rester av arisk naturtilbedelse. Bronislaw Malinowski la vekt på måten som mytene utfyller felles sosiale funksjoner. Claude Lévi-Strauss og andre strukturalister har sammenlignet de formelle forholdene og mønstrene i myter i hele verden. For Karl Kerényi er mytologi «et legeme av materialer som holdes i fortellinger om guder og gudelignende vesener, heroiske slag og reiser til underverdenen, "mytologem" er det beste greske ordet for dem, fortellinger som allerede er velkjente, men ikke foranderlige for videre omforming». Sigmund Freud introduserte en transhistorisk og biologisk forståelse av mennesket og et syn på myter som et uttrykk for undertrykkede idéer. Drømmetolkning er grunnlaget for freudisk mytetolkning og Freuds konsept om drømmeverket anerkjenner viktigheten av kontekstuelle forhold for tolkning av individuelle elementer i en drøm. Dette forslaget skulle finne et viktig punkt av harmoni mellom strukturalistiske og psykoanalytiske innfallsvinkler til myter i Freuds tankegang. Carl Jung utvidet den transhistoriske, psykologiske innfallsvinkelen med sin teori om den «kollektive ubevissthet» og erketypene (arvede «arkaiske» mønstre), ofte kodet i myter som steg ut av den. Ifølge Jung «måtte mytedannende strukturelle elementer være til stede i den ubevisste psyken.» Robert A. Segal sammenlignet Jungs metoder med Joseph Campbells teori og konkluderte med at «for å tolke en myte, indetifiserer Campbell bare erketypene i den. En tolkning av f.eks. "Odysseen" ville vise hvordan Odyssevs liv stemmer med et heltemønster. Jung, derimot, regner identifiseringen av erketypene som bare det første steget i en tolkning av en myte.» Karl Kerenyi, en av grunnleggerne av moderne studier i gresk mytologi, gav opp sitt tidlige syn på myter for å bruke Jungs teorier om erketyper på greske myter. Opprinnelsesteorier. Der er forskjellige moderne teorier om opprinnelsen til gresk mytologi. Ifølge teorien om hellige tekster, stammer alle mytologiske legender fra beretninger til de hellige bøkene, selv om de reelle faktaene har blitt skjult og endret. Ifølge den historiske teorien var alle personer som er nevnt i mytologien en gang reelle mennesker, og legendene som er knyttet til dem er stort sett bare tillegg i senere tider. På denne måten skal fortellingen om Aiolos ha dukket opp fra det fakta at Aiolos var herskeren av en eller annen øy i Tyrrenhavet. Den allegoriske teorien går ut fra at alle gamle myter var allegoriske og symbolske. Den fysiske teorien mener at idéen om at elementene luft, ild og vann opprinnelig var objektene for religiøs tilbedelse, dermed var de viktigste guddommene personifisering av disse naturkreftene. Max Müller forsøkte å forstå en indoeuropeisk religiøs form ved å spore den tilbake til sin ariske, vediske, «opprinnelige» manifestasjon. Han hevdet i 1891 at «den viktigste oppdagelsen som har blitt gjort i løpet av det 19. århundre med tanke på menneskets antikke historie...var dette regnestykket: sanskrit Dyaus-pitar = gresk Zeus = latin Jupiter = norrøn Ty.» I andre tilfeller antyder nære paralleller i karakter og funksjon et felles opphav, men stadig manglende lingvistiske bevis gjør det vanskelig å bevise, som i sammenligningen mellom Uranos og den sanskritiske Varuna eller Moirae og nornene. Arkeologi og mytografi, på den andre siden, har avslørt at grekerne var inspirert av noen av sivilisasjonene i Lille-Asia og den nære østen. Adonis ser ut til å være den greske motparten, klarere i kult enn i myte, til en nære østens «døende gud.» Kybele har sin rot i anatolisk kultur mens mye av ikonografien til Afrodite har opphav i semittiske gudinner. Der er også muligens paralleller mellom de tidligste guddommelige generasjonene (Kaos og dets barn) og Tiamat i "Enuma Elish". Ifølge Meyer Reinhold «fant theogoniske konsepter i den nære østen som involverte guddommelig etterfølgelse gjennom vold og maktkamper mellom generasjoner sin vei...inn i gresk mytologi.» I tillegg til indoeuropeisk og opprinnelse i den nære østen, har noen forskere spekulert i gjelden til gresk mytologi til førhellenistiske samfunn: Kreta, Mykene, Pylos, Theben og Orkomenos . Religionshistorikere var fascinert av et antall tydelige antikke konfigurasjoner av myter som var forbundet med Kreta, guden som okse, Zeus og Europa, Pasifaë som underlegger seg oksen og føder Minotauros osv. Professsor Martin P. Nilsson konkluderer med at alle store greske myter var forbundet til mykenske sentre og var forankret i forhistorisk tid. Ifølge Burkert har ikonografien i den kretiske palassperioden uansett gitt nesten ingen bekreftelser for disse teoriene. a>, av Aison (ca. 410 f.Kr., Louvre, Paris). Motiver i vestlig kunst og litteratur. Den utstrakte adopteringen av kristendom kneblet ikke populariteten til mytene. Med gjenoppdagelsen av klassisk antikk periode i renessansen fikk poesien til Ovid en betydelig innflytelse på kreativiteten til poeter, dramatikere, musikere og kunstnere. Fra de tidlige årene til renessansen portretterte kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael de hedenske temaene til gresk mytologi sammen med mer konvensjonelle kristne temaer. Gjennom mediet latin og verkene til Ovid, fikk greske myter innflytelse på poeter i middelalderen og renessansen som Francesco Petrarca, Boccaccio og Dante i Italia. I det nordlige Europa fikk aldri gresk mytologi samme tak på den visuelle kunsten, men dens effekt var svært opplagt i litteraturen. Den engelske forståelsen av gresk mytologi startet med Geoffrey Chaucer og John Milton og fortsatte gjennom William Shakespeare til Robert Bridges i det 20. århundre. Jean Racine i Frankrike og Johann Wolfgang von Goethe i Tyskland fornyet gresk drama og arbeidet med de antikke mytene. Reaksjoner mot greske myter under opplysningstiden i det 18. århundre spredte seg i Europa, men mytene fortsatte å være en viktig kilde som råmateriale for dramatikere, inkludert de som skrev librettoer for mange av Georg Friedrich Händels og Wolfgang Amadeus Mozarts operaer. På slutten av det 18. århundre satte romantikken i gang en entusiasme for alt som var gresk, inkludert gresk mytologi. I Storbritannia inspirerte nye oversettelser av greske tragedier og Homer samtidige poeter som Alfred Tennyson, John Keats, George Byron og Mary Shelley og malere som Frederic Leighton og Lawrence Alma-Tadema. Christoph Gluck, Richard Strauss, Jacques Offenbach og mange andre satte greske mytologiske temaer til musikk. Amerikanske forfattere i det 19. århundre som Thomas Bulfinch og Nathaniel Hawthorne mente at studiet av klassiske myter var essensielt for å forstå engelsk og amerikansk litteratur. I nylige tider har klassiske temaer blitt tolket på nytt av dramatikerne Jean Anouilh, Jean Cocteau og Jean Giraudoux i Frankrike, Eugene O'Neill i USA og T.S. Eliot i Storbritannia og av novelleforfattere som James Joyce og André Gide. Verdens syv underverker. Verdens syv underverker (eller Antikkens syv underverker) er en liste over syv menneskeskapte klassiske byggverk: Kheopspyramiden, Babylons hengende hager, Kolossen på Rhodos, Zevsstatuen i Olympia, Mausoleet i Halikarnassos, Artemistempelet i Efesos og Fyrtårnet på Faros ved Alexandria. Listen var basert på guidebøker som var populære blant greske reisende og inkluderer bare byggverk fra området rundt Middelhavet. Senere lister utvider oversikten både geografisk og til nyere tid. Bakgrunn. Grekerne benyttet ikke begrepet «undre», men "«theamata»" som er mer tilsvarende «må sees». Listen vi kjenner i dag ble produsert i middelalderen på en tid da flere av undrene ikke lenger eksisterte. Siden listen stort sett kom fra greske nedtegnelser, ble bare undre som kunne vært kjent og besøkt av de gamle grekerne inkludert. Selv så tidlig som 1600 f.Kr., ble egyptiske monumenter i Kongenes dal utsatt for graffiti fra besøkende. Antipater's opprinnelige liste erstattet Fyrtårnet på Faros ved Alexandria med Babylons murer. Det var først på 600-tallet at listen over ble benyttet. Av alle undrene er det bare Kheopspyramiden som har overlevd. Eksistensen til Babylons hengende hager har aldri blitt bevist. Nedtegnelser viser at fem av undrene ble ødelagt av naturlige katastrofer. Artemistempelet i Efesos ble ødelagt av brann mens Fyrtårnet på Faros ved Alexandria, Kolossen på Rhodos og Mausoleet i Halikarnassos ble ødelagt av jordskjelv. Det er skulpturer fra Mausoleet i Halikarnassos og Artemistempelet i Efesos i British Museum i London. Lister fra Middelalderen. Ulike lister over syv undre fra Middelalderen eksisterer uten at en kjenner opprinnelsen til de fleste. Listene går som oftest under navn som «Middelalderens undre» uten at tallet syv er med, «Syv underverk fra Middelalderen» og «Arkitektoniske undre fra middelalderen». De fleste listene er trolig ikke fra middelalderen. Brewe kaller dem for «senere lister» og mener at listene ble produsert senere. Dette er støttet av andre ettersom ordet middelalderen ikke ble benyttet før i opplysningstiden (1700-tallet), og konseptet middelalder ikke ble benyttet før på 1500-tallet. Romantikken (1800–1850) glorifiserte alt som hadde med middelalderen å gjøre, særlig tiden fra før opplysningstiden, og foreslo at en slik liste ville ha funnet et samtidig publikum på 1700-tallet og 1800-tallet. Noen av tingene fra listene er ikke teknisk fra middelalderen (ifølge moderne standarder) men vi vet at listene ikke ble skapt av moderne historikere. Moderne lister. I tråd med tidligere tradisjon er det produsert mange lister opp igjennom årene, som inkluderer mange menneskeskapte bragder. Disse er imidlertid mer av informativ art, og det eksisterer ingen konsensus for en enkelt liste. De moderne underverk. Det finnes to lister over syv moderne undre som har vært promotert siden 2000. I 2001 organiserte den sveitsiske organisasjonenan New Open World Corporation (NOWC) en avstemming for å finne Verdens sju nye underverk fra et utvalg av 177 eksisteredne menneskeskapte konstruksjoner. 21 finalister var klare 1. januar 2006 og siden har det vært stemt over kandidatene via telefon og Internett over hele verden. resultatet ble gjort kjent 7. juli 2007. "USA Today" produserte i november 2006 i samarbeid med frokost TV-showet "Good Morning America" en ny liste over verdens syv underverk, utvalg av en egen jury. Lucca. Lucca er en by i Toscana med 90 000 innbyggere. Den ligger i Provinsen Lucca. Det er en av de rikeste og mest konservative byer i Norditalia. Lucca ble grunnlagt av etruskerne og ble en romersk koloni i 180 f.Kr. I det tiende og ellevte århundre var Lucca hovedstaden i det føydale markgrevskapet Toscana, underlagt den tysk-romerske keiser. Byen ble i 1806 overtatt av Napoleon, og ble deretter et bourbonsk hertugdømme. Keiserens søster Elisa Bonaparte (1877–1820) ble storhertuginne av Lucca. Byen opphørte som selvstendig nasjonal enhet ved Italias samling. Byen er omgitt av en intakt og meget omfattende og bred bymur. Lucca er Giacomo Puccinis fødested. Casa de Puccini er åpen for almenheten, og i Torre del Lago, hvor Puccini hadde et hus, finner en Puccini-operafestival sted hvert år i september. Attraksjoner. "Duomo di San Martino" byens katedral Giacomo Puccini. Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini (født 22. desember 1858 i Lucca, Storhertugdømmet Toscana, død 29. november 1924 i Brussel, Belgia) var en italiensk komponist hvis "La bohème", "Tosca" og "Madama Butterfly" er blant verdens mest oppførte operaer. Operaariene «O mio babbino caro» fra "Gianni Schicchi" og «Nessun Dorma» fra "Turandot" har blitt en del av moderne kultur. Puccini var en av de få operakomponistene som med hell brukte både tyske og italienske operateknikker. Han anses som en etterfølger til Giuseppe Verdi. Tidlig levnet. Puccini ble født i Lucca i Toscana i Italia inn i en familie med fem generasjoner av musikkhistorie bak seg. Hans far døde da han var fem år gammel, og han ble sendt hjemmefra for å studere med sin onkel Fortunato Magi, som betraktet ham for å være en svak og udisiplinert student. Senere tok han posisjonen som kirkeorganist og kormester i Lucca, men det var ikke før han så en fremføring av Verdis "Aïda" at han ble inspirert til å ville bli en operakomponist. Sammen med sin venn, gikk han tre mil for å se fremføringen i Pisa. I 1880, med hjelp av en slektning og en bevilgning, ble Puccini innskrevet i konservatoriet i Milano for å studere komposisjon med Amilcare Ponchielli og Antonio Bazzini. I det samme året, da han var 21, komponerte han "Messa", som markerer kulminasjonen av hans families lange forbindelse med kirkemusikk i hans innfødte Lucca. Skjønt Puccini selv riktignok titulerte arbeidet "Messa", som henviser til den katolske messe, er verket i dag populært kjent som "Messa di Gloria", et navn som teknisk sett henviser til bare de første to bønnene av messen, Kyrie og Gloria, mens Credo, Sanctus og Agnus Dei er unnlatt. Puccinis verk er en messe som henviser til den katolske messe. Verket foregriper Puccinis karriere som operakomponist ved å gi glimt av den dramatiske kraften som han snart skulle slippe løs på scenen; de mektige ariene for tenor og bass-solister er utvilsomt mer operapregede enn hans vanlige kirkemusikk, og "Messa"s instrumentering og dramatiske kraft, sammenlignes interessant nok med Verdis "Requiem". Mens Puccini studerte ved konservatoriet, ervervet han en libretto fra Ferdinando Fontano og deltok i en konkurranse for en enakters opera i 1882. Selv om han ikke vant, ble "Le Villi" senere arrangert i 1884 i Teatro dal Verme, noe som førte til at Giulio Ricordi fikk øynene opp for den, sjefen for G. Ricordi & Co. musikkforleggere, som bestilte en annen opera, "Edgar" i 1889. Puccini og Fontano skulle bli venner gjennom et helt liv. Puccini i Torre del Lago. Fra 1891 av, tilbrakte Puccini mye av sin tid i Torre del Lago, et lite landsbysamfunn omkring 25 mil fra Lucca beliggende mellom det tyrrhenske hav og Massaciuccoli-sjøen, rett syd for Viareggio. Mens han leide et hus her, tilbrakte han tiden ved å jakte, og besøkte Lucca jevnlig. Innen 1900 hadde han ervervet land og bygde en villa ved sjøen, nå kjent som "Villa Museo Puccini". Han bodde her helt til 1921, da forurensningen produsert av torv i sjøen tvang ham til å flytte til Viareggio, noen få kilometer nordover. Etter hans død, ble et mausoleum bygget i Villa Puccini, der komponisten er begravet i et kapell, sammen med hans kone og sønn som døde senere. "Villa Museo Puccini" er for tiden eid av hans barnebarn, Simonetta Puccini, og er åpen for offentligheten. Original plakat for Puccinis "Tosca" Operaer skrevet i Torre del Lago. Etter 1904 komponerte han sjeldnere. Puccini hadde en lidenskap for å kjøre raske biler, og ble nesten drept i en stor ulykke i 1903. I 1906 døde Giacosa, og i 1909 hendte en skandale etter at Puccinis kone, Elvira, urettmessig anklaget hushjelpen Doria Manfredi for å ha et forhold til Puccini. Dette førte til at hushjelpen begikk selvmord. Elvira ble med suksess saksøkt av Manfrediene, og Giacomo var nødt til å betale omkostningene. Endelig, i 1912, førte døden til Giulio Ricordi, Puccinis forlegger, at Puccini endte en produktiv periode i sin karriere. Allikevel fullførte Puccini "La fanciulla del West" i 1910 og ferdiggjorde manuskriptet til "La rondine" i 1917, et stykke han omarbeidet fra en operette han forsøkte å komponere, for senere å finne ut at hans stil og talent var uforenlig med genren. I 1918 hadde "Il Trittico" premiere i New York. Dette verket består av tre enakters operaer: en skrekkinngytende episode ("Il Tabarro"), i stilen til den parisiske Grand Guignol, en sentimental tragedie ("Suor Angelica"), og komedien ("Gianni Schicchi"). En av de tre, "Gianni Schicchi", har forblitt den mest populære, og inneholder den populære arien "O mio babbino caro". Se også. Festival Puccini; den årlige festivalen for Puccinis operaer i Torre del Lago. Bøker. (William Weaver, Mary Jane Phillips-Matz), Northeastern University Press [2002] Eksterne lenker. Puccini,Giacomo Puccini, Giamcomo Puccini, Giamcomo Giuseppe Verdi. Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. januar 1901) var en av de største italienske operakomponister. "Verdi" er på italiensk flertallsformen av «grønt», og da teateret i Busseto ble innviet 15.august 1868 med fremføring av "Maskeballet" og "Rigoletto" – et teater Verdi selv ikke ville ha og aldri satte sine ben i – var kvinnene til hans ære kledd i grønt, og mennene med grønne slips. Han ble født i Roncole i hertugdømmet Parma, som da var okkupert av Napoleon, og flyttet i 1824 til Busseto, hvor han påbegynte sine musikalske studier med Ferdinando Provesi. Han komponerte en ouverture til Gioacchino Rossinis "Il Barbiere di Siviglia", og flyttet til Milano, men fikk ikke plass på konservatoriet. Han hadde derfor private studier med Vincenzo Lavigna. Etter noen vanskelige år fikk han sitt gjennombrudd med librettoen til operaen "Nabucco" i 1842. I de neste fem år ble Verdi stadig mer berømt, først i Italia og Europa, og senere også i USA. I perioden 1844–1850 skrev Verdi flere operaer, heriblant "Ernani", "Macbeth" og "Luisa Miller". Operaene ble gradvis mer og mer fyldige og orkestret fikk en større og kraftigere rolle. Hans inspirasjon kom først og fremst fra store operakomponister som Rossini, Mercadante og Donizetti. For Verdi var det viktig at det også var en historie bak en opera og han gjennomarbeidet sine librettoer meget omhyggelig. Det er på slutten av denne perioden vi finner de største og mest populære Verdi-operaene; først og fremst "Rigoletto," som ble oppført i Venezia. Senere, og med like stor popularitet, ble "Il trovatore" satt opp i Roma i 1853. Allerede seks uker senere ble "La Traviata" satt opp; den ble umiddelbart ikke vel mottatt, men etter en nyoppsetning året etter, var også den en suksess. I 1870 begynte Verdi å arbeide med verket "Aïda," som fikk sin uroppføring i Kairo i slutten av 1871. Etter dette trakk Verdi seg tilbake fra operaskrivningen, og hans verker fra 1873 omfatter bl.a. en strykekvartett og et rekviem over dikteren Manzoni. I 1879 ble Verdi oppfordret til å skrive nok en opera, "Othello". Verdi brukte da mye tid på å revidere sine tidligere operaer, og "Othello" ble først ferdig i 1886. Denne, som må sies å være hans mest kraftfulle og tragiske verk, ble uroppført i Milano i 1887. Verdis siste opera skulle bli nok en Shakespeare-historie; "Falstaff", fra 1893. Verdi mistet sin kone tidlig, og to barn. Senere flyttet han sammen med en sangerinne, den ugifte tobarnsmoren Giuseppina, og følte seg fordrevet fra Busseto fordi hun ble så dårlig behandlet av lokalbefolkningen. Kom hun til søndagsmesse, reiste de andre kvinnene seg og gikk. Da hans forhenværende svigerfar gikk i rette med Verdi om dette, svarte han i et brev: «Jeg har ingenting å skjule. I mitt hus bor det en fri, selvstendig kvinne. Som meg elsker hun å gå sine egne veier. Hun eier nok midler til egne behov. Verken hun eller jeg står til ansvar for noen. Hvem vet hva vårt forhold er? Hvilke bånd? Hvilken rett jeg har til henne, og hun til meg? Hvem vet om hun er min kone eller ikke? Og om hun er, hvem vet hvilke grunner vi har til ikke å gjøre det kjent? Hvem vet om det er rett eller galt? Hvorfor skulle det ikke være riktig? Og selv om det ikke var riktig, hvem har rett til å fordømme oss? Jeg vil iallfall si så mye: I mitt hus har hun krav på like mye respekt som, eller mer, enn jeg selv, og ingen har under noen omstendighet lov til å glemme dette. Både gjennom sin karakter og sin oppførsel har hun all mulig rett til den store omsorgen hun aldri unnlater å vise andre.» Giuseppina tjente nok som inspirasjon til portrettet av "La Traviata". Sine siste år tilbrakte Verdi som en rik og respektert mann i Milano. Ved hans død i 1901 ble han hyllet i Milanos gater av mer enn 28 000 mennesker. Skeid Fotball. Skeid ble stiftet 1. januar 1915, og fikk sitt nåværende navn i 1925, da klubbene Ski og Fotballklubben Frem 1914 (Frem 1914) og Kristiania Ballklubb slo seg sammen. Klubben er knyttet til strøket Torshov i bydel Sagene. Skeids fotballdrakter er røde og blå (rød drakt og blå shorts), mens klubbens logo er svart og gul. Grunnen til dette stammer fra da Kristiania BK og Frem 1914 slo seg sammen i 1925. Fargen på fotballdraktene, rødt og blått, kommer fra Kristiania Ballklubb, mens klubbmerket og vinteridrettene bruker gult og svart, som opprinnelig var fargene til Frem 1914. Skeid er teknisk sett delt opp i to deler: Allianseidrettslaget Skeid og Skeid Fotball. Enkelt forklart er breddeidretten (barne- og ungdomsfotball, bandy og ski) samlet i allianseidrettslaget, mens toppfotballen (a-laget og junior elite) er samlet i Skeid Fotball. Styreleder i Skeid er Tarald Rode, mens Konrad Kuhlman er styreleder i Skeid Fotball. Skeid Fotballs trener i 2010 var Arild Stavrum. Med seg i trenerteamet hadde han assistentene Eivind Sundet og Are Østreng, samt keepertrener Onar Nymoen. Den 2. april 2009 ble det kjent at Stig Inge Bjørnebye ble med i Skeids sportslige utvalg. I mai 2010 ble hovedtrener skiftet ut. Stavrum gikk som følge av klubbens økonomiske situasjon, og mangeårig Kjelsåstrener Stig Mathisen tok over fra 4. mai. Assistenttrener Eivind Sundet og keepertrener Onar Nymoen ble med videre. Historie. a> i 2008. Kampen endte med 8-2-seier til Skeid. Hjemmebane. Skeid Fotball spiller sine hjemmekamper på Bislett stadion. Skeid flyttet til Bislett fra Voldsløkka matchbane i 2007. Bakgrunnen for dette var at da Skeid i 2007-sesongen rykket opp til Adeccoligaen, fikk klubben ikke lenger lov av Norges Fotballforbund (NFF) til å bruke Voldsløkka som hjemmebane, på grunn av banens dårlige forfatning. Klubben hadde i et par år før dette fått dispensasjon fra NFF til å bruke Voldsløkka i Adeccoligaen. Hovedgrunnen til at NFF nekter Skeid å spille på Voldsløkka matchbane er banens dårlige sanitærforhold for tilskuere og garderobefasiliteter for spillere og ledere. Både Voldsløkka matchbane og Bislett stadion er eid av Oslo kommune. Skeid har i mange år arbeidet for at Voldsløkka matchbane skal flyttes og rustes opp. 15. oktober 2008 vedtok bystyret i Oslo en disponeringsplan for Voldsløkka-området. Dette vedtaket innebærer blant annet at Voldsløkka matchbane skal flyttes til hjørnet av Uelands gate og Stavangergata. Det gjenstår ennå å få kommunen til å sette av penger til utbyggingen, men ny Voldsløkka matchbane vil bety mye for idretten i Oslo øst, for Skeid og Sagene IF. Supportere. Skeids supportere er «Skeidoksene» (også bare «Oksene»). Skeidoksene har som overordnet formål å støtte Skeids a-lag i fotball i kamper, så vel hjemme som borte. Supporterklubben har tatt sitt navn fra Oksefontenen på Torshov. Supporterleder er Morten A. Fagerli. Barcelona. Barcelona (katalansk:, spansk:) er hovedstaden i Catalonia, en autonom region i det nordøstlige Spania. Den er også hovedstad i provinsen Barcelona og i comarca Barcelonès. Byen befinner seg ved Middelhavskysten, mellom utløpa til elvene Llobregat og Besòs, rundt 120 km sør for fjellkjeden Pyreneene. Med sine 1,6 millioner innbyggere er Barcelona også Spanias nest største by etter Madrid og den største byen i Catalonia. Stor-Barcelona har over 5 millioner innbyggere, noe som utgjør rundt 70 % av Catalonias befolkning. Barcelona er et viktig økonomisk sentrum og en av Europas viktigste havnebyer. Byen er også et populært turistmål. Den har en rik kulturarv, blant annet flere arkitektoniske verker av Antoni Gaudí og Lluís Domènech i Montaner som står på UNESCOs verdensarvliste. Barcelona er fødeby for kunstnerne Joan Miró og Antoni Tàpies. Byen arrangerte sommer-OL i 1992, og er hjemby for et av verdens mest meritterte fotballag, FC Barcelona. Navn. Navnet "Barcelona" kommer fra det levantin-iberiske navnet "Barkeno", som er funnet i en myntinskripsjon skrevet med iberisk skrift: Barkeno skrevet med det levantin-iberiske alfabetet. I greske kilder er byen omtalt som "Βαρκινών"; og i latinske kilder som "Barcino", "Barcelo" og "Barceno". I middelalderen var byen til ulike tider kjent som "Barcinona", "Barçalona", "Barchelona" og "Barchenona". Symboler. Barcelonas byvåpen stammer fra Middelalderen og dukka opp første gang i 1329, med hovedsakelig samme utforming som det har i dag. Våpenskjoldet er delt inn i fire deler, med Georgskorset, som er rødt på hvit bakgrunn, øverst til venstre og nederst til høyre, og grevesymbolet, som består av fire røde striper på gul eller forgylt bakgrunn, øverst til høyre og nederst til venstre. Grevesymbolet er det samme som har gitt opphav til flagget senyera, og går igjen i våpna og flagga til en rekke områder som tidligere var en del av Aragóns krone. Over våpenskjoldet er det en krone, som symboliserer Aragóns krones herredømme over byen. Under Francos diktatur ble våpenet endra til å kun ha to røde striper i grevesymbolet; først i 2004 ble det opprinnelige utseendet igjen offisielt. Flagget stammer direkte fra våpenet og har samme komposisjon, men uten krona. Historie. De første tegna på bosetning i området hvor Barcelona ligger i dag, stammer fra neolittisk tid (2000–1500 f.Kr.). De første større bosetningene dukka imidlertid ikke opp før på 600–500-tallet f.Kr., sannsynligvis i form av laietanerne, en iberisk folkegruppe. Under andre punerkrig overtok kartagenerne byen, og den ble grunnlagt på nytt av Hamilcar Barca, faren til Hannibal. Etter byens nederlag mot romerne ble den en romersk koloni, og ble døpt "Colonia Julia Augusta Paterna Faventina Barcino", eller "Colonia Faventia Julia Augusta Pia Barcino", i år 218 f.Kr. Rundt 15 f.Kr. ble Barcino et castrum (romersk militærleir), med den lille høyden Mons Taber like ved det midlertidige rådhuset ved Plaça de Sant Jaume som sentrum. Handel var imidlertid også viktig for byen i denne perioden, mye takka være en ideell plassering ved kysten. I det andre århundret e.Kr. ble det bygd en mur rundt byen, etter ordre fra Claudius. I det tredje århundret e.Kr. hadde Barcino en befolkning på mellom 4 000 og 8 000. I år 415 e.Kr. ble byen erobra av vestgoterne. Barcelona var hovedstad i det vestgotiske riket i en kort periode, før den ble flytta til Toledo. På 700-tallet ble Barcelona erobra av den muslimske herskeren Al-Hurr, men ble igjen kristent territorium da Frankerriket erobra byen i 801 og gjorde den til en del av Marca Hispanica. De muslimske angrepa tok ikke slutt, og i 985 ødela troppene til Almanzor så å si hele byen. Grev Borrell II tok fatt på gjenoppbygginga, noe som markerte starten på den såkalte «grevskapsperioden». Under denne perioden ble Barcelona den viktigste byen i Catalonia og også en av de viktigste i Aragóns krone. Byen blomstra og var en av stormaktene ved Middelhavet på 1200- og 1300-tallet, i konkurranse med Genova og Venezia. Innbyggertallet var på rundt 50 000, og bymurene ble utvida flere ganger for å gi større plass. På slutten av 1300-tallet ble byens befolkning tynna kraftig ut som følge av svartedauden, men det var allikevel i denne perioden at store deler av den såkalte gotiske bydelen ble bygd. Nedgangen starta på 1500-tallet med opp- og nedgangstider, og dette fortsatte i de påfølgende århundrene. Spenningene på grunn av unionen med Castilla, som ble oppretta gjennom ekteskapet mellom Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla, nådde et av sine høydepunkter med det katalanske opprøret fra 1640 til 1651, og seinere med den spanske arvefølgekrigen fra 1706 til 1714, som førte til at Catalonias mista alle sine egne institusjoner. Okkupasjonen av Barcelona av fransk-spanske tropper fant sted 11. september 1714, og fra og med denne dagen styrte Filip V av Spania Catalonia. Den økonomiske oppgangen som starta på slutten av 1700-tallet og industrialiseringa på 1800-tallet, gjorde at Barcelona på nytt ble et viktig politisk, økonomisk og kulturelt sentrum. Bymurene ble revet, og i 1897 ble seks tilgrensende kommuner innlemma i byen, noe som tillot Barcelona å vokse. Byens urbane vekst fulgte i hovedsak byplanen for den nye bydelen Eixample, som ble utarbeida av Ildefons Cerdà. I 1888 og 1929 arrangerte Barcelona verdensutstillinger. Disse ble også svært viktige for byutviklinga, ettersom man i forkant av begge utstillingene ombygde og moderniserte deler av byen. Rundt århundreskiftet oppsto den såkalte katalanske "renaixença" (renessansen). Samtidig opplevde Barcelona en arkitektonisk fornyelse gjennom den katalanske modernismen, en variant av art nouveau, som skulle sette et varig preg på byen. Den mest kjente eksponenten for dette er Antoni Gaudí. I 1883 starta han konstruksjonen av katedralen Sagrada Familia. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var anarkister aktive i byen, og i 1909 fant den såkalte "Setmana Tràgica" («Den tragiske uka») sted; en arbeideroppstand mot tvangsutskriving til krigen i Marokko førte til en uke med anarkistisk vold og nedbrenning av kirker. Begynnelsen av 1900-tallet var prega av både en ny økonomisk vekst og de nye politiske ideologiene hos befolkninga. Myndighetene starta bygginga av både metroen og havna. Framgangen stoppa imidlertid opp da den spanske borgerkrigen begynte. I tillegg til at Catalonias regjering kjempa for republikken, var Barcelona også prega av interne opprør og slagsmål som ikke engang republikkens regjering kunne kontrollere. Barcelona ble bomba ved flere anledninger, og Francos tropper nådde byen i slutten av januar 1939. Diktatoren fordelte makta i byen, noe som førte til en ukontrollert utvikling med stor innflytting fra resten av Spania, særlig fra sør. Under diktaturet var det katalanske språket forbudt og den katalanske kulturen ble undertrykt. Etter Francos død i 1975 og gjeninnføringa av demokratiet skjedde det en gjenoppblomstring av katalansk kultur både i Barcelona og i resten av Catalonia, og det ble på nytt starta opp kulturelle og urbanistiske prosjekter. Byen arrangerte blant annet et vellykka sommer-OL i 1992 og Forum for kultur i 2004. Barcelona har de siste tiåra gjennomgått en kraftig fornyingsprosess, og har samtidig blitt et av Europas mest populære turistmål. Geografi. Barcelona ligger ved nordøstkysten av Den iberiske halvøy, ved Middelhavet, på et platå som er omtrent 5 km bredt og som er avgrensa av fjellkjeden Collserola i nordvest, elva Llobregat i sørvest og elva Besòs i nord. Dette platået er på 170 km², og selve byen opptar 101 km². Byen ligger 160 km sør for Pyreneene og den katalanske grensa til Frankrike. Fjellkjeden Collserola ligger nordvest for byen. Dens høyeste topp er Tibidabo, på 512 meter over havet. Barcelona er full av små åser og høydedrag. De fleste av dem er bebodde, slik som Carmel (267 moh.), Putxet (181 moh.) og Rovira (261 moh.). Høydedraget Montjuïc ligger sørøst i byen. Barcelona grenser til kommunene Santa Coloma de Gramenet og Sant Adrià de Besòs i nord, L'Hospitalet de Llobregat og Esplugues de Llobregat i sør, Middelhavet i øst, og Montcada i Reixac og Sant Cugat del Vallès i vest. Klima. Barcelona har et middelhavsklima, med milde, fuktige vintre og varme, tørre sommere. Januar og februar er de kaldeste månedene, med en gjennomsnittstemperatur på rundt 10 °C. Juli og august er de varmeste månedene. Da ligger gjennomsnittstemperaturen på rundt 25 °C. Den høyeste temperaturen som er registrert på målestasjonen ved El Prat de Llobregat, er 37,3 °C 13. august 2003, og den laveste er −7,2 °C 16. januar 1985. I selve Barcelona er den høyeste registrerte temperaturen 38,6 °C i 2003. Ved målestasjonen på Tibidabo har man registrert en temperatur på 39,8 °C. Demografi. Den demografiske utviklinga i Barcelona 1900–2005, ifølge data fra INE Ifølge Barcelonas bystyre var befolkninga 1. januar 2007 på 1 595 110 innbyggere. Befolkningstettheten i byen var på 15 825 innbyggere per km² i 2007 Distriktet med høyest befolkningstetthet var Eixample, med 35 082 innbyggere per km². Lavest befolkningstetthet hadde Sarrià-Sant Gervasi, med 7 017 innbyggere per km². Gjennomsnittsalderen i Barcelona er på 45 år. Forventa levealder i 2005 var 83,9 år for kvinner og 77,0 år for menn. Ifølge de samme talla hadde 15,4 % av befolkninga (245 999 personer) utenlandsk statsborgerskap. Denne andelen er over tre ganger så stor som i 2001, da den var på 3,9 %. 18 % av Barcelonas innbyggere er født i utlandet, mens bare 60,3 % er født i Catalonia. Størsteparten av innbyggerne med utenlandsk statsborgerskap kommer fra (i rekkefølge) Ecuador, Italia, Bolivia, Peru, Marokko, Pakistan, Colombia, Kina og Frankrike. 98 028 innbyggere er fra Sør-Amerika, 70 217 fra Europa utenom Spania, 38 624 fra Asia, 20 292 fra Nord- og Mellom-Amerika, 18 414 fra Afrika (de fleste fra Nord-Afrika) og 271 fra Oseania 95 % av befolkninga forstår katalansk, 74,6 % kan snakke det, 75 % kan lese det og 47,1 % kan skrive det (tall fra 2001). De aller fleste innbyggerne forstår også spansk. De aller fleste av innbyggerne tilhører den katolske kirke (208 kirker). Men det er også andre trosretninger representert, deriblant evangelister, Jehovas vitner og buddhister. I 1900 hadde Barcelona 533 000 innbyggere. Innbyggertallet vokste jevnt, men langsomt fram til 1950. På 1950- og 1960-tallet fant det sted en stor arbeidsinnvandringsbølge. Barcelonas innbyggertall hadde i 1979 kommet opp i 1 906 998. Det falt på 80- og 90-tallet, fordi mange søkte høyere livskvalitet ved å flytte ut i forstedene. En annen årsak til utflyttinga var den store veksten i boligprisene. Etter å ha nådd bunnen av bølgedalen i 2000 med 1 496 266 innbyggere, begynte folketallet igjen å vokse da unge mennesker starta å flytte tilbake til byen. På grunn av dette har boligprisene steget på nytt. Distrikter og bydeler. Barcelona er delt inn i ti distrikter. Hvert distrikt fungerer som en politisk enhet, noe som hjelper til med å desentralisere byens politikk. Representene i distriktstingene velges ut i fra hvor mange stemmer partiene får i de enkelte distriktene ved lokalvalget. Det vil si at ett parti kan få flertall i bystyret, mens andre partier får makta i enkelte distrikter. Den territorielle inndelinga av distriktene samsvarer med gamle historiske inndelinger av byen. De fleste distriktene var uavhengige områder som ble innlemma i byen på 1800- og 1900-tallet, og har fortsatt sin egen personlighet. Økonomi. Barcelona har lenge vært en industriby. Det ble bygd et stort antall fabrikker i løpet av de forrige århundrene. Nå om dagen har fabrikkene blitt omplassert til utkanten av byen, noe som har gjort det mulig å gjøre om de tidligere fabrikkstrøkene til moderne bolig- og serviceområder. De viktigste industrielle sektorene for Barcelonas økonomi er tekstil- og bilindustri, kjemisk, farmasøytisk og elektronisk industri. Når det gjelder tjenester er det logistikk, trykking og informatikk som er byens viktigste sektorer. Barcelonas økonomi forbedra seg i 2006 med 3,5 %, noe som var den største økninga på fem år, ifølge Barcelonas handelsdepartement. I 2007 var økninga på rundt 3,0 %. La Fira, Barcelonas varemesse, organiserer tallrike utstillinger, og er blant de viktigste messene i Europa. Hvert år blir den besøkt av over 3,5 millioner mennesker. Når utvidelsene av området er ferdige i 2009, blir La Fira Europas nest største messeområde. Byen har også mange kongresslokaler, som brukes året rundt til nasjonale og internasjonale sammenkomster. Havna i Barcelona har i løpet av de siste åra blitt den viktigste i Middelhavet når det gjelder mengden varer som transporteres. Den er også Middelhavets viktigste havn for cruisebåter. Flyplassen, som i 2006 hadde et passasjertall på 30 millioner, er den nest viktigste i Spania. De siste åra har Barcelona klart å få bukt med så å si all arbeidsløshet, og har dermed overvunnet problemene med utflyttinga av industrien og den store innvandringa fra Latin-Amerika, Afrika, Asia og Øst-Europa. Turisme. Turisme har utviklet seg til å bli en av byens viktigste økonomiske ressurser, særlig etter at de arrangerte de Olympiske Leker i 1992. Barcelona er for tida et av Europas mest populære reisemål, og har gått forbi Paris når det gjelder antall besøkende, og ligger kun bak London og New York på verdensbasis. Dessuten er det den byen i Europa som har hatt størst økning i antall turister de siste åra. I 2005 besøkte over 5 millioner turister byen, 11 % flere enn i 2004. Hotellene registrerte mer enn 11 millioner overnattinger i 2005, 8 prosent mer enn året før. 60 % av de 5 millionene kom til byen for å tilbringe noen feriedager der, resten kom på grunn av forretninger eller internasjonale kongresser. I 2006 hadde hotellene i Barcelona plass til mer enn 50 000 personer, dobbelt så mange som i 1996. I tillegg til de utenlandske turistene som ble registrert ved hotellene i Barcelona, var det også en stor andel av turistene som overnatta andre steder i Catalonia som besøkte byen. Catalonia ble besøkt av hele 13,5 millioner turister i 2005. Til disse talla må man også legge til alle de tusener av turister som kom fra resten av Spania. Sentrum. Plaça de Catalunya er det naturlige midtpunktet i Barcelona. Ved denne store plassen møtes mange av byens viktigste gater. Den aller mest kjente av dem, La Rambla, går nedover mot havna til Columbus-monumentet, en høy søyle med en statue av Christofer Columbus på toppen. La Rambla har alltid et yrende folkeliv og masser av gateartister, kunstnere, menneskelige statuer og selgere. Det er også boder hvor det selges blomster, kjæledyr og fugler, samt et godt utvalg restauranter og butikker. Langs la Rambla er det flere kjente severdigheter, slik som drikkefontena Font de Canaletes, Palau de la Virreina, markedet la Boqueria og teateret Liceu. Sidegatene til la Rambla byr også på interessante opplevelser. På sørvestsida av La Rambla ligger bydelen El Raval, som er kjent for sin flerkulturelle atmosfære på grunn av den store andelen innvandrere som bor der. Den gotiske bydelen, Barri Gòtic, ligger rett nordøst for la Rambla. Barri Gòtic er den eldste delen av byen, og er populær blant turister på grunn av sine smale gater og bygninger både fra middelalderen og den romerske kolonitida. Bydelen er også Barcelonas administrative og religiøse sentrum. Her ligger byens gotiske katedral, kjent som La Seu, og Plaça de Sant Jaume, hvor Catalonias regjering (Generalitat de Catalunya) og Barcelonas byråd (Ajuntament de Barcelona) holder til. Plaça Reial, en palmefylt plass omringet av gamle bygninger, som er kjent for sine mange restauranter, barer og utesteder, befinner seg også i den gotiske bydelen. Det samme gjør flere museer, med Picasso-museet og Barcelonas byhistoriske museum som de mest besøkte. Andre steder i Barri Gòtic som er populære blant turister, er kirkene Santa Maria del Mar og Santa Maria del Pi, samt en rekke plasser og trange gater. Montjuïc og Plaça d'Espanya. Montjuïc er en ås med en forholdsvis flat topp som ligger ovenfor havna sør for sentrum av byen. På denne åsen har det ligget flere befestninger, og den siste av dem, Castell de Montjuïc, ligger der fortsatt. På Montjuïc finner man dessuten mange av arenaene som ble brukt under OL 1992, blant annet olympiastadionet Estadi Olímpic Lluís Companys, svømmeareanaen og det spektakulære telekommunikasjonstårnet. På åsen ligger også Barcelonas botaniske hage, Fundació Joan Miró og Poble Espanyol. Fra havna går det en kabelbane opp til Montjuïc. Ved foten av åsen, på motsatt side av havna, befinner Plaça d'Espanya seg. Området rundt plassen var sentrum for verdensutstillinga i 1929. I dag brukes området blant annet til den store messa Fira de Barcelona. Ved Plaça d'Espanya ligger den ærverdige bygninga som rommer Catalonias nasjonale kunstmuseum. Ved trappene opp til museet er det en rekke fontener som brukes til spektakulære lys- og lydshow flere dager i uka, kjent som Font Màgica. Strender og havneområder. Takka være ombygginga av kystområdene som starta i 1992, har Barcelona i dag sju strender med en samla lengde på rundt 4,6 kilometer. Strendene er veldig sentrale, og ligger få minutter fra sentrum av byen. Fram til slutten av 1980-tallet var de både skitne og forurensa, men holder i dag høy standard, og er veldig populære blant både turister og fastboende. Nærmest sentrum ligger de to strendene Platja de Sant Sebastià og Platja de la Barceloneta. Mellom disse strendene og de fire andre ligger Port Olímpic («Den olympiske havna»), med sine barer, restauranter og fortøyningsplasser for luksusbåter. Her befinner også Barcelonas to høyeste bygninger seg, Hotel Arts og Torre Mapfre, samt den kjente bronseskulpturen «Peix» av Frank Gehry. På den andre sida av Port Olímpic ligger de fem øvrige strendene på rekke og rad. Disse er Platja Nova Icària, Platja de Bogatell, Platja de la Mar Bella, Platja de la Nova Mar Bella og Platja de Llevant. Den nyeste av dem, Platja de Llevant, ble åpna sommeren 2006. Der hvor Platja del Bogatell møter Platja de la Mar Bella er det et lite nudistområde. Det fins også en rekke flotte strender både nordøst og sørvest for byen. Særlig kjent er feriebyen Sitges, som ligger rundt 35 km sørvest for Barcelona. Parker. Barcelona har til sammen 68 parker, inndelt i 12 historiske parker, 5 tematiske (botaniske) parker, 45 byparker og 6 skogsparker. Parkene utgjør rundt 10 % av byens totale areal. Det gir 18,1 m² parkareal per innbygger. Den mest kjente parken i Barcelona er nok Parc Güell, som ligger nord i byen, og som er utforma av Antoni Gaudí. Den har en rekke bisarre bygninger og skulpturer i Gaudís særegne stil, og den har også gode turmuligheter. I Parc Güell ligger blant annet Sala de les Cent Columnes, med en lang porselensbenk på taket. En annen kjent park er Parc del Laberint d'Horta, som har en stor hagelabyrint. Byens største park er parken på Montjuïc, som er på 203 hektar. Deretter følger Parc de la Ciutadella, hvor blant annet Catalonias parlamentsbygning, dyrehagen og flere museer befinner seg. Byens tredje største park er Parc Guinardó. En del av Parc de Collserola ligger også innafor bygrensene. Barcelona har videre forsøkt å myke opp bybildet ved å plante trær også langs gatene og på nesten enhver grønn flekk. Det finnes titusener av plantede trær i byen, og med et stort artsmangfold, se Liste over trær i Barcelona. Arkitektur. Barri Gòtic, den gotiske bydelen, har som navnet tilsier, en stor mengde bygninger i gotisk stil. Basilikaen Santa Maria del Mar regnes som selve juvelen innen katalansk gotisk arkitektur på grunn av sin reine stil. En rekke andre framtredende bygninger, som katedralen La Seu, er også opprinnelig bygd i gotisk stil. En stor del av bygningene i Barri Gòtic stammer fra Middelalderen, og noen helt tilbake til romernes første bosettinger i byen. Rester av den romerske bymuren står fortsatt. På midten av 1800-tallet ble byen utvida, og byplanleggeren Ildefons Cerdà sto for det meste av utviklinga i denne perioden. Hans kvadratiske gatemønster med store bygningsblokker går igjen i hele det som i dag er bydelen Eixample. Den katalanske modernismen (kjent som jugendstil eller art nouveau i resten av Europa) utvikla seg fra 1880-tallet til 1910-tallet, og etterlot seg viktige spor i Barcelona. Modernisten Antoni Gaudí er kanskje den personen som har satt aller mest preg på Barcelona. Rundt om i hele byen kan man finner bygninger som er tegna av denne kontroversielle, men populære, arkitekten. Hans mest kjente byggverk, katedralen Sagrada Familia, ble påbegynt i 1882 og er ennå ikke ferdig. Den er foreløpig planlagt å stå ferdig i 2026. Sju av Gaudís verker står på UNESCOs verdensarvliste. Disse er Sagrada Familia (fødselsfasaden og krypten), Parc Güell, Palau Güell, Casa Milà ("la Pedrera"), Casa Vicens, Casa Batlló og krypten i Colonia Güell. To av bygningene til en annen innflytelsesrik modernismearkitekt, Lluís Domènech i Montaner, er også en del av verdensarven: Palau de la Música Catalana og Hospital de Sant Pau. I Passeig de Gràcia ligger bygningsblokka med kallenavnet Illa de la Discòrdia, som inneholder bygninger av de tre store modernistiske arkitektene Gaudí, Domènech og Josep Puig i Cadafalch. Museer. Barcelona har et stort antall museer. Museu Nacional d'Art de Catalunya (Catalonias nasjonale kunstmuseum) ved Plaça d'Espanya har en av verdens viktigste samlinger med romansk kunst, mens Museu d'Art Contemporani de Barcelona (Barcelonas museum for moderne kunst) i El Raval fokuserer på katalansk og spansk kunst fra etter 1945. Picasso-museet, Fundació Joan Miró og Fundació Antoni Tàpies har viktige samlinger av disse tre kunstnerne. Blant byens mest populære museer er Museu del FC Barcelona, som ligger i Camp Nou, og Museu de la Xocolata (sjokolademuseet). Det vitenskapelige museet CosmoCaixa ligger ved foten av Tibidabo, og ble kåra til årets museum i Europa i 2006. Museer som tar for seg historie og arkeologi, er blant annet Museu d'Història de Catalunya (Catalonias historie), Museu d'Història de la Ciutat (byens historie), Museu Marítim (sjøfartsmuseet) og Museu d'Arqueologia de Catalunya (Catalonias arkeologiske museum). Musikk og scenekunst. De mest kjente teaterscenene i Barcelona er Teatre Nacional de Catalunya, Teatre Lliure og Teatre Grec. I distriktene Eixample og Ciutat Vella er det flere mindre teatre. Av scenene for musikk er det verdt å trekke fram den verdenskjente operaen Gran Teatre del Liceu, som ligger ved La Rambla, og konserthallen Palau de la Música Catalana. Symfoniorkesteret Orquestra Simfònica de Barcelona i Nacional de Catalunya (OBC) holder konserter i det relativt nye l'Auditori. Kjente artister og grupper på turné holder ofte konsertene sine i Palau Sant Jordi. Idrettsstadiona Camp Nou og Estadi Olímpic Lluís Companys benyttes også av og til til konserter. Det er flere årlige musikkfestivaler i byen, deriblant Sónar, Primavera Sound Festival og Festival Grec. Media. Barcelona har flere lokale tv-kanaler, blant annet Barcelona TV (eid av byrådet) og 8TV (eid av "Godó-gruppa"). Hovedkvarteret til Televisió de Catalunya, som eier seks katalanske kanaler, ligger i Sant Joan Despí, i Barcelonas storbyområde. Det er også en rekke lokale radiostasjoner for Barcelona og Catalonia. "El Periódico de Catalunya" (som har både en katalansk og en spansk utgave) og "La Vanguardia" er Barcelonas to største aviser. De to største sportsavisene er "Sport" og "El Mundo Deportivo". Nyheter fra byen dekkes også av en rekke mindre publikasjoner, blant annet "Metro" og "20 minutos", samt landsdekkende aviser med egne seksjoner for Barcelona, som "El Mundo" og "El País". Idrett. Barcelona har lange idrettstradisjoner, og arrangerte et vellykka sommer-OL i 1992 og flere kamper i fotball-VM 1982. Byen var også vert for svømme-VM 2003 og har arrangert Eurobasket to ganger. FC Barcelona er en idrettsklubb som er mest kjent for fotballaget sitt, et av de største i Europa. I 2006, 2009 og 2011 vant de både den spanske ligaen og UEFA Champions League. I tillegg vant de også VM i fotball for klubblag for første gang i klubbens historie i 2009. FC Barcelona har også lag i den spanske basketballigaen (Regal FCB), håndballigaen (FC Barcelona Borges, som har vunnet EHF Champions League 8 ganger) og rulleskøyteligaen (FC Barcelona Sorli-Discau). Fotballaget spiller hjemmekampene sine på Camp Nou, Europas største fotballstadion. Basketballaget spiller i Palau Blaugrana, som ligger rett overfor Camp Nou. De har også amatørlag i flere andre idretter. Klubben har også et museum, som er det nest mest besøkte museet i Catalonia. RCD Espanyol er byens andre fotballag som spiller i den øverste divisjonen. De vant Copa del Rey i 2006, og ble tapende finalist i 2007. CE Europa, Gramenet UEA, CF Badalona og UE Sant Andreu er andre fotballklubber fra Barcelona og områdene rundt. Joventut Badalona er en annen kjent basketklubb. Barcelona har to fotballstadioner som er rangert som femstjerners av UEFA: FC Barcelonas Camp Nou og Estadi Olímpic Lluís Companys. Den sistnevnte ble brukt under sommer-OL 1992, og fungerer nå som hjemmebane for RCD Espanyol. Camp Nou befinner seg i området Les Corts, mens Estadi Olímpic Lluís Companys ligger på høyden Montjuïc. Open Seat Godó, ei 50 år gammel tennisturnering, arrangeres årlig av Reial Club de Tenis Barcelona. Flere populære gateløp arrangeres i Barcelona: Cursa del Corte Inglés (med rundt 60 000 deltakere hvert år), Cursa de la Mercè, Cursa Jean Bouin, Milla Sagrada Familia og San Silvestre. Hvert år ved juletider avholdes det også en svømmekonkurranse ved havna. Nær Barcelona, i Montmeló, ligger Circuit de Catalunya, hvor Spania Grand Prix i Formel 1 og Catalonia Grand Prix (motorsykkel) arrangeres hvert år. Barcelona har også blitt en veldig populær by blant rullebrettkjørere, noe som har ført til en lov mot rullebrett. Shopping og uteliv. Den mest kommersielle delen av byen er midt i det historiske sentrum: i gatene Portaferrisa, Pelayo, La Rambla, Portál del Ángel og plassen Plaça de Catalunya lever de små butikkene sammen med de store kjøpesenterne. Litt nord for Plaça de Catalunya, i Passeig de Gràcia, Rambla de Catalunya og Avinguda Diagonal, ligger butikker med de kjente internasjonale merkene og skinn og smykker. I bydelen Borne er det butikker med moderne design. I bydelen Gràcia og spesielt i gatene Travesseria de Gràcia og Gran de Gràcia fins det mange små og individuelle butikker som er billigere enn de store kjedebutikkene langs Avinguda Diagonal og Passeig de Gràcia. Barcelona er kjent for et energisk uteliv, og dette har bidratt til den store turistflommen. Et av hovedområdene for utesteder er mellom El Raval på den ene sida av la Rambla, og Barri Gòtic på den andre sida. Dette inkluderer blant annet området rundt Plaça Reial. Det er et stort antall turister og utlendinger på disse stedene, og et mindretall av personer fra Barcelona. Mange nattklubber er sentrert i bydelen Eixample. Andre ligger ved Poble Espanyol på Montjuïc, i komplekset Maremàgnum i enden av la Rambla og Port Olímpic. Ved Port Olímpic er det et stort antall barer og dansesteder, og flere større diskoteker. Disse stedene har blitt obligatoriske utesteder å besøke for utlendinger i Barcelona. De mest popluære utestedene i en høyere prisklasse ligger i Sant Gervasi og Tibidabo. Flyplasser. Barcelonas hovedflyplass er El Prat, som ligger i El Prat de Llobregat, rundt 10 km fra Barcelona. Det er den nest største flyplassen i Spania, og den største flyplassen ved Middelhavskysten. Den er hovedbase for flyselskaper som Vueling Airlines og Clickair, og er også viktig for de større selskapene Spanair, Air Europa og Iberia. De fleste flygningene går til andre europeiske destinasjoner, men noen selskaper flyr også til Asia og USA. En av de tre terminalene er satt av til det som kalles en «luftbru», som binder sammen Barcelona og Madrid med konstante flygninger hver time. Denne flystrekningen var i 2006 verdens travleste. Flyplassen er forbundet med byen med motorvei, busser og tog. I 2006 hadde flyplassen 30 008 152 passasjerer. Girona-Costa Brava lufthavn brukes særlig av lavprisselskaper som Ryanair og ligger i Girona, rundt 90 km nord for Barcelona. Det samme gjelder Reus lufthavn, som ligger 77 km sør for Barcelona i byen Reus. Sabadell lufthavn, som ligger i byen Sabadell nær Barcelona, har ingen kommersielle flygninger, men tillater flytrafikk og blir blant annet brukt til pilottrening og private flygninger. Havner. Port de Barcelona («Barcelona havn») har en historie som strekker seg 2000 år tilbake i tid. Den er i dag Middelhavets viktigste havn for frakt av passasjerer og gods. Havna administreres av Barcelonas havnemyndigheter. Den har et areal på 7,86 km² og er delt inn i tre områder: Port Vell («Den gamle havna»), den kommersielle havna og logistikkhavna. Havna er for tida under utvidelse, og vil bli dobbelt så stor. Dette gjøres ved å flytte munninga til elva Llobregat to kilometer sørover. I Port Vell-området ligger også ligger også Maremàgnum-komplekset, kinoer og Akvariet i Barcelona. Port Vell brukes som småbåthavn. Port Olímpic og Port de Sant Adrià er to andre småbåthavner i byen. Veier og motorveier. Barcelona ligger mellom to store motorveier: Ronda de Dalt, som går langs fjellene, og Ronda del Litoral, som går langs kysten. Disse motorveiene har flere avkjøringer inn til byen. En av byens hovedgjennomfartsårer er Avinguda Diagonal, som krysser byen på skrå. En annen er Avinguda Meridiana, som går fra Parc de la Ciutadella til den store rundkjøringa ved Plaça de les Glòries, hvor den møter Avinguda Diagonal samt Gran Via de les Corts Catalanes, som krysser byen fra nord til sør. Offentlig transport. Barcelona har et stort nettverk av offentlig transport bestående av blant annet metro, busser, trikker og flere fjellbaner og kabelbaner. Barcelonas metro består av ni linjer, og er en viktig del av den offentlige transporten. Den ble åpna i 1924, og de fleste linjene administreres i dag av Transports Metropolitans de Barcelona (TMB). TMB administrerer også byens to trikkenettverk, kjent som Trambaix og Trambesòs, bussrutene på dagtid, samt turistbussene. Selskapet Transports Ciutat Comtal har ansvaret for nattbussene Nitbus og flybussene. Andre selskaper har bussruter som knytter byen samme med forstedene. Funicular de Montjuïc er en fjellbane som går opp til Montjuïc-høyden. Det går også to fjellbaner opp til Tibidabo. Barcelona har to kabelbaner: en som går opp til Montjuïc, og en annen som går over havna, mellom de to tårna Torre Jaume I og Torre Sant Sebastià. Barcelona er et knutepunkt for RENFE, det statlige spanske jernbanenettet, og den viktigste stasjonen for utenbystrafikk er Barcelona Sants stasjon. Høyhastighetstoget AVE ble i 2007 forlenga til Barcelona, og kan tas både til Madrid og Sevilla. Renfe rodalies og Ferrocarrils de la Generalitat de Catalunya (FGC) driver Barcelonas lokal- og regiontog. Estació del Nord, en tidligere togstasjon, ble renovert i forbindelse med de olympiske leker i 1992, og fungerer nå som terminal for langdistanse- og regionalbusser. Barcelonas taxier er styrt av Institut Metropolità del Taxi. Det er over 10 000 taxier i byen. De fleste lisensene innehas av private sjåfører. Lakkert i svart og gult er de lette å få øye på. 22. mars 2007 starta Barcelonas byråd «Bicing»-tilbudet. Har man et Bicing-kort, kan man ta en sykkel fra hvilken som helst av de 100 stasjonene rundt om i byen, bruke den hvor man vil innenfor byområdet, og sette den fra seg ved en annen stasjon. Tilbudet har blitt en suksess, og hadde 50 000 registrerte brukere etter bare tre måneder. Sokrates. Byste av Sokrates i romersk marmor fra Louvre-muséet. Sokrates (gresk: Σωκράτης, "Sōκrátēs", født omkring 470 f.Kr., død 399 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas som la fundamentet for vestens filosofi, og er blant dens mest innflytelsesrike representanter. Biografi. Den viktigste kilden til informasjon om Sokrates er Platon. Platons dialoger skildrer Sokrates som en lærer som avstår fra å ha elever, som en fornuftig mann som adlyder en guddommelig stemme i sitt indre (se daimonion), og som en from mann som blir henrettet for å ha forledet ungdommen og bedrevet blasfemi. Sokrates kritiserer sanselig nytelse, men begeistres likevel av skjønnhet; han vier seg til utdannelsen av Athens innbyggere, men stiller seg likegyldig til sine egne sønner. Sokrates' rettergang og henrettelse var hans livs klimaks og den sentrale begivenheten i Platons dialoger. Ifølge Platon var begge hendelser unødvendige. Sokrates innrømmer i retten at han kunne unngått rettergangen ved å forlate filosofien, gått hjem og passet sine egne saker. Etter domfellelsen kunne han unngått dødsstraff ved å rømme ved hjelp av sine venner. Samarbeidet med statens mandat danner et verdifullt filosofisk kjennskap til Sokrates, og er best artikulert i dialogene selv, spesielt i dialogen med Kriton. Detaljer om Sokrates er utledet fra tre samtidige kilder: Platons dialoger, Xenofons dialoger og Aristofanes' skuespill. Det foreligger ingen bevis for at Sokrates selv skrev noe. Ingen samtidige statuer kan med sikkerhet sies å forestille ham. I Aristofanes' skuespill "Skyene" latterliggjøres Sokrates som en som lærer sine studenter å snakke seg ut av gjelden de har stiftet. De fleste av Aristofanes' verker er komedier. Ifølge Platon var Sokrates' far og mor henholdsvis Sofroniskos og jordmoren Fainarete. Sokrates giftet seg med Xanthippe, som skal ha vært mye yngre enn sin ektemann. Hun fødte ham tre sønner: Lamprokles, Sofroniskos og Menexenos. Sokrates' venn Kriton kritiserte ham for å være hensynsløs mot sine sønner ved å la seg henrette. Det er uklart hvordan Sokrates tjente til livets opphold. Ifølge Timon fra Fleios og senere kilder fulgte han farens yrke og arbeidet som stenhugger. Ifølge tradisjonen var Sokrates skaperen av statuene av de tre gratier som stod nær Akropolis til det andre århundre f.Kr, men det er ikke bekreftet i moderne vitenskap. Det finnes indisier på at Sokrates aldri var yrkesaktiv: I Xenofons "Symposium" fortelles det at Sokrates sier han hengir seg bare til det han mener er den viktigste beskjeftigelse: å filosofere. I "Skyene" skildrer Aristofanes at Sokrates aksepterer betaling for undervisning ved en sofist-skole sammen med Khairefon, mens i Platons "Forsvarstalen" ("Apologia"), "Drikkegildet i Athen" ("Symposium") og i Xenofons redegjørelser fornekter Sokrates å akseptere betaling for undervisning. Mer spesifikt omtaler Sokrates sin fattigdom som et bevis på at han ikke er lærer. Flere av Platons dialoger omhandler Sokrates' militærtjeneste. Sokrates sier at han deltok i tre felttog: i Poteidaia, Amfipolis og Delion. I "Symposium" beskriver Alkibiades Sokrates' tapperhet i slagene i Poteidaia og Delion, og beretter hvordan Sokrates reddet livet i det førstnevnte slaget. Sokrates' eksepsjonelle tjeneste i Delion er også nevnt i "Lakhes", av generalen dialogen er oppkalt etter. I "Apologien" sammenligner Sokrates sin militærtjeneste med sine problemer i retten, og sier at de av juryen som mener han bør trekke seg fra filosofien, også må mene at soldater bør slå retrett når det ser ut til at de vil bli drept i strid. Sokrates var et svært sosialt menneske. Han hadde godt humør, var glad i å drikke, og fikk etter hvert et godt rykte for sine talegaver. Dette utnyttet han i stor grad. Han pleide å stanse folk midt på gaten eller på torget for å stille dem ubehagelige og nærgående spørsmål. Det var dette som skulle bli hans motstanderes hovedargument. Myndighetene og sofistene mente nemlig at Sokrates påvirket ungdommen på en negativ måte, og dermed var en fare for samfunnet. Da Sokrates ble dømt skyldig i dette, fikk han valget mellom å bli forvist fra Athen eller få dødsstraff. Han valgte overraskende nok å akseptere sin dødsstraff, og tømte et beger giftig saft av skarntyde. Ved å nekte å avstå fra sine prinsipielle verdier, ble Sokrates den første intellektuelle martyr. Sokrates døde i en alder av 70 år. Sokrates' siste dager er skildret i ialt syv av Platons dialoger, hvorav "Faidon" er den siste. Filosofi. Sokrates var en av grunnleggerne av humanistisk filosofi, en filosofi som setter mennesket og dets samfunn og kultur i sentrum. Hans tenkning betraktes som en reaksjon mot sofistenes skeptisisme, erkjennelsesteoretiske relativisme og verdinihilisme. Sokrates mente at det finnes noe allmenngyldig godt og rett. I dialoger skilte han seg også ut fra sofistene ved at man skulle "overbevise" deltakere i debatter, ikke "overtale" dem. Sokrates var en spørrende filosof. Gjennom «sokratisk ironi» fikk han dem han pratet med til å buse ut med sine fordommer. Sokrates tvang sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. På den måten kunne de kaste fra seg sine fordommer og klatre høyere opp i «erkjennelsens stige». Den nye innsikten måtte komme innenfra. Derfor stilte Sokrates bare spørsmål. Sokrates prøvde å «vekke» folk, å få dem til ikke bare å akseptere kunnskap, men også å tenke over dette først. Slik ville man oppnå sann innsikt. Denne pedagogiske fremgangsmåten kalles «maievtikk». Måten Sokrates samtalte på for å lede andre til større innsikt, kalles «sokratisk metode» eller «dialektisk metode». Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre. Sokrates’ tanker og liv har vært en inspirasjonskilde for ettertidens filosofer. Han ble sammenlignet med en jordmor fordi han sa at alle var gravide med visdom, og måtte bli stilt spørsmål til for og føde ut visdommen. Sokrates og renessansen. I middelalderen kjente Vesten Sokrates bare gjennom Aristoteles' og Ciceros skrifter og halvannen Platon-dialog. Men i det Byzantinske rike var Platons skrifter bevart, og da man innså at hovedstaden snart kom til å bli erobret av muslimske hærstyrker, prøvde geistlige fra Østkirken å forene de to kirkene. I 1438 ble det arrangert et kirkemøte i Firenze. De østlige delegatene ankom med tallrike antikke skrifter, deriblant Platons dialoger og Xenofons erindringer om Sokrates, som fra da av ble anføreren for renessansens humanisme, talsmann for moralsk frihet ubundet av dogmer og tradisjon, lyttende kun til sin samvittighets indre stemme. Sokrates mente at salighet kan oppnås i dette livet, ikke avhengig av nåde, men av en utrettelig streben etter å fullkommengjøre sitt eget vesen. «"Sancte Socrates, ora pro nobis!"» (= Hellige Sokrates, be for oss!), utbrøt Erasmus av Rotterdam. Julius Cæsar. Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale [kajsar]) (født 13. juli 100 f.Kr. i Roma, drept 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius som kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite, blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia i dagens moderne Frankrike og Belgia nådde den romerske republikken frem til Atlanterhavskysten og Nordsjøen, og i år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørkelse Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma førte til sist en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet å stå til rette for ulike anklager marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator i evighet». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen "Idus martiae", den 15. mars 44 f.Kr., i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger som endte med keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelse av hans militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, og historieskrivningen til Sallustius. De senere biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark er også betydelige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, "De Bello Gallico" ("gallerkrigen") er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill "Julius Cæsar", foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer. Tidlig liv og karriere. Cæsar ble født i patrisierfamilien "gens Iulia" som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den legendariske trojanske prinsen Æneas, som det ble sagt var sønn av kjærlighetsgudinnen Venus. Dette ble fremhevet av Cæsar senere; på høyden av sin karriere bygde han et tempel til "Venus Genetrix" («Stammoren Venus») i Roma. Tilnavnet «Cæsar» hadde sin opprinnelse, i henhold til Plinius den eldre, med en av forfedrene som var blitt født ved keisersnitt (engelsk "caesarean section") (fra det latinske verbet å kutte, "caedere, caes-"). Historieverket "Historia Augusta" forslår tre alternative forklaringer: at den første Cæsar i slekten hadde en tykk krone med hår (latin "caesaries"); at han hadde skinnende grå øyne (latin "oculis caesiis"); eller at han hadde drept en elefant ("caesai" på fønikisk) i kamp. Cæsar fikk preget mynter med bilder av elefanter på, noe som antyder at han selv likte denne tolkningen av navnet sitt. Til tross for deres avstamning fra oldtiden hadde familien "Julii Cæsares" ingen større politisk innflytelse. Cæsars far, også kalt Gaius Julius Caesar, styrte den romerske provinsen Asia mens derimot hans mor, Aurelia Cotta, kom fra fra Cottae-grenen av Aurelia-familien, en rik, innflytelsesrik familie. Svært lite er nedtegnet om Cæsars barndom. I år 85 f.Kr. døde Cæsars far brått, og da ble den seksten år gamle Cæsar selv overhode for familien. Det påfølgende året ble han nominert til å bli den nye yppersteprest for guden Jupiter. Ettersom den som innehadde denne posisjonen ikke bare måtte være patrisier, men også gift med en kvinne fra patrisierfamilie, brøt han sin forlovelse til en plebeiisk pike som han hadde vært sammen med siden barndommen, og giftet seg isteden med Lucius Cinnas datter Cornelia. Cæsars unge år kom i en urolig tid. Det var flere kriger gående fra år 91 f.Kr. til 82 f.Kr., skjønt fra 82 f.Kr. til 80 f.Kr. hadde diktatoren Lucius Cornelius Sulla utrensket Roma for sine politiske fiender. Cæsars tante på farssiden, Julia, hadde giftet seg med Gaius Marius, en fremragende general som sto bak flere reformer i den romerske hæren. Marius var også leder av "popularene", en av fraksjonene i senatet. Mot slutten av Marius' liv, i 86 f.Kr., nådde de politiske stridighetene et høydepunkt, og spliden mellom ham og Lucius Cornelius Sulla førte til borgerkrig. Etter å ha bekjempet Romas fiende Mitridates i Anatolia kom Sulla tilbake og fikk seg selv utnevnt til diktator. Sulla fikk hundrevis av sine politiske fiender drept eller forvist. Cæsar, som nevø av Gaius Marius og svigersønn av Cinna, ble også et forfulgt. Hans arv ble tatt fra ham, hans hustrus medgift, og hans presteembete, men Cæsar nektet å la seg skille fra Cornelia og måtte derfor gå dekning. Truslene mot hans liv ble fjernet ved at hans mors familie gikk i mellom, og på den siden fantes det støttespillere av Sulla, foruten også vestalinner. Sulla ga seg motvillig, og det er sagt at han hadde sett mange Marius'er i Cæsar. Cæsar forlot Roma og gikk inn i hæren hvor han vant den militære dekorasjonen borgerkransen, "corona civica", for sin del i en betydningsfull beleiring. På et krigstokt til Bitynia nordvest i Anatolia mot Svartehavet for å gi støtte til kong Nikomedes' flåte ble han værende så lenge ved dennes hoff at hans motstandere i Roma begynte å spre rykter om en affære med kongen, noe Cæsar heftig benektet resten av livet. Ironisk nok var det tapet av presteembetet som fikk ham til å søke en militær karriere: Jupiters yppersteprest kunne ikke røre en hest, sove tre netter utenfor sin egen seng eller en natt utenfor Roma, eller kaste øyne på en hær. Da han fikk høre at Sulla var død i år 78 f.Kr. følte han seg trygg nok til å reise tilbake til Roma. Ved å være uten økonomisk midler etter hans arv var blitt konfiskert levde han i et beskjedent hus i Romas område for lavere klasser. Isteden vendt han seg mot advokatvirksomhet hvor han ble kjent for sin framragende veltalenhet, fulgt av lidenskapelige fakter og en høy stemme, og en ubarmhjertig forfølgelse av tidligere guvernører beryktet for pengeutpressing og korrupsjon. Cursus honorum. På veg tilbake til Roma ble han valgt som militær tribun, noe som ble hans første skritt mot en politisk karriere. Han ble valgt til kvestor i år 69 f.Kr., og løpet av det samme året ga han en gravtale for sin tante Julia, "Laudatio Iuliae amitae". Hans hustru Cornelia døde også dette året i barselseng. Barnet var dødfødt. Julias begravelse ble en politisk markering, ettersom Cæsar insisterte på at Marius' dødsmaske skulle bæres i prosesjonen. Dette var det første åpne angrepet på Sullas proskripsjoner. Etter hustruens gravferd, om våren eller tidlig på sommeren 69 f.Kr., dro Cæsar for å tjenestegjøre som kvestor i Spania. Mens han var i Spania ble det sagt at han kom over en statue av Aleksander den store, og han innså da misfornøyd over hvor kort han selv var kommet i en alder hvor Aleksander allerede hadde verden for sine føtter. Da han reiste tilbake i 67 f.Kr. giftet han seg med Pompeia, et barnebarn av Sulla, men som han senere skilte seg fra etter at hans mor hadde hevdet at hun hadde vært involvert i seksuell løssluppenhet.. I år 65 f.Kr., da han ble valgt til aedil. Embetet innebar regulering av byggeprosjekter, trafikk, handel og andre sider av dagliglivet i byen. Det var også aedilens oppgave å sørge for at det ble avholdt leker i Circus Maximus. Disse lekene ble bare i liten grad finansiert av staten, og det var derfor aedilens oppgave å skaffe penger. Dette betydde enorme kostnader fra egen formue. Cæsars leker var storslagne; ved et tilfelle fikk han ledet Tiberen inn på arenaen for å vise scener fra sjølivet. Han ble derfor meget populær, men også meget pengelens. På slutten av embetsåret hadde han en gjeld på flere hundre talenter. Dette kunne satt en stopper for hans ambisjoner, ettersom han trengte penger for å bli valgt til høyere embeter. Hans investering viste seg å være lønnsom, da han i 63 f.Kr. ble valgt til "Pontifex Maximus", yppersteprest for den romerske statsreligionen, etter at forgjengeren Quintus Caecilius Metellus Pius døde. Hans motkandidater var to mektige senatorer. Det ble fremmet anklager om bestikkelser fra alle de tre sidene, men Cæsar vant overlegent til tross for sine motkandidatenes større erfaring og rang. Dette betydde blant annet at han fikk et hus, Domus Publica på Forum Romanum. Embetet innebar at han hadde ansvar for all romersk religionsutøvelse, og et spesielt ansvar for vestalinnene. Det betød også slutten på hans pengeproblemer. Selv om embetet ikke innebar høye nok inntekter til å betale gjelden, lå veien nå igjen åpen til å fortsette oppover på den politiske rangstigen. Dessuten var han i kraft av sitt embete mer eller mindre immun for krav fra kreditorene. Hans embetstid startet med en skandale. Hans kone var ansvarlig for organiseringen av festivalen for Bona Dea i desember, ettersom dette var en festival utelukkende for kvinner. Publius Clodius Pulcher klarte å komme seg inn på festivalen, utkledd som kvinne. Dette var helligbrøde, og Cæsar så seg nødt til å skille seg fra Pompeia. Selv om han ikke var sikker på om hun hadde noe skyld, uttalte han at «Cæsars kone, som resten av Cæsars familie, må være hevet over enhver mistanke». "Cicero fordømmer Catilina" av Cesare Maccari. Marcus Tullius Cicero, som var konsul, avslørte en konspirasjon for ta kontroll over republikken organisert av Lucius Sergius Catilina, en patrisisk aristokrat. De sammensvorne hadde planer om å styrte de valgte embetsmennene. Fem av Catilinas menn, alle fra prominente familier, ble dømt til døden uten forutgående rettssak. Dette var en skandale for romerne, og Cæsar var blant dem som protesterte mot dette bruddet på rettstradisjonen. Saken ble behandlet i Senatet, der Cato den yngre fikk trumfet gjennom at de skulle henrettes, – noe som skjedde samme dag. Flere senatorer anklaget Cæsar for å ha vært involvert i sammensvergelsen. Cæsar hadde en dårlig dag også av andre grunner enn det politiske nederlaget; hans forhold til Servilia Caepionis ble offentlig kjent denne dagen. Det er usikkert om Cæsar hadde noen rolle i Catilinas konspirasjon, noe han ble beskyldt for. Mest sannsynlig er det at han dels virkelig så på mangelen på rettssak som en skandale, og dels at han så en mulighet til å knekke politiske motstandere uten at han hadde vært med på selve konspirasjonen. Tilsvarende ville han være et lett bytte for sine motstandere dersom de hadde kunnet knyttet ham til konspirasjonen. Selv om han sto på den tapende side og ble utsatt for alvorlige beskyldninger, fortsatte hans karriere riktig vei. Etter endt embetsperiode som praetor ble han i 61 f.Kr. guvernør i Hispania Ulterior igjen. Denne stillingen var svært innbringende, og han kunne betale ned mye av sin gjeld. Cæsar vendte seg til Marcus Licinius Crassus, en av Romas rikeste menn. I motytelse for politisk støtte i Crassus' motstand mot Pompeius, betalte Crassus en del av Cæsars gjeld og fungerte som garantist for andre. Selv da, for å unngå å bli en privat borger og således bli åpen for rettforfølgelse sin gjeld, reiste Cæsar til den spanske provinsen før hans tid som pretor var avsluttet. I Spania beseiret han to lokale stammer og ble hyllet som "imperator" av sine soldater, reformerte loven for gjeld, og fullførte sin guvernørpost med ære. Som "imperator" hadde Cæsar krav på et triumftog, men han ønsket også å bli valgt til romersk konsul, den fremste embetsverdigheten i republikken. Om han hadde feiret triumftoget måtte han ha forblitt soldat og stått utenfor byen inntil seremonien kunne bli foretatt, men for å stille til valg måtte han gi fra seg kommando og reise inn til Roma som privat borger. Han kunne ikke makte begge deler på den tiden som var tilgjengelig. Han ba senatet om tillatelse for å stille til valg "in absentia", uten selv å være tilstede, men Cato den yngre blokkerte forslaget. I valget mellom å komme til Roma i spissen for et triumftog eller stille til valg som konsul valgte Cæsar det siste. Konsul og militærkampanjer. Byste av Pompeius, i dag på Ny Carlsberg Glyphotek. I år 60 f.Kr. stilte Cæsar til valg som konsul av centurieforsamlingen for året 59 f.Kr. To andre kandidater stilte også, og det var et skittent valg. Selv Cato, med sitt omdømme som ubestikkelig, ble det sagt å han benyttet seg av bestikkelser for en av Cæsars motkandidater. Cæsar vant, sammen med Marcus Bibulus, medlem av optimatenes fraksjon og en personlig venn av Cato. På denne tiden kjempet den berømte generalen Gnaeus Pompeius Magnus (Pompeius den store) i Senatet for åkerland til sine veteraner. Han klarte ikke å få gjennom dette kravet. En annen som hadde problemer av lignende art var Marcus Licinius Crassus. Han var angivelig den rikeste mannen i Roma, men slet med å få en militær kommando mot Partherriket som han lenge hadde ønsket. Cæsar så at han kunne dra nytte av Pompeius' innflytelse og Crassus' rikdom. Cæsar var allerede i politisk gjeld til Crassus, men han gjorde også tilnærmelser til Pompeius. Crassus og Pompeius hadde vært motstandere i et tiår, men Cæsar forsøkte å forlike dem. Mellom de tre var det nok penger og politisk innflytelse til å kontrollere offentligheten. Denne uformelle alliansen, kjent som Det første triumvirat (tremannsstyre), ble sementert med ekteskapet mellom Pompeius og Cæsars datter Julia. Cæsar giftet seg også på nytt, denne gangen med Calpurnia, som var datter av en annen mektig konsul. Cæsar foreslo også en lov for fordele offentlig landområder til de fattige, med militær makt om nødvendig, et forslag som ble støttet av Pompeius og Crassus, noe som gjorde triumviratet offentlig. Pompeius fylte Roma med soldater, og triumviratets motstandere ble skremt. Marcus Bibulus, som framstilte seg selv som gudfryktig, forsøkte å få erklært at varslene på himmelen var ugunstige og således hindre den nye loven, men han ble forvist fra forum av Cæsars bevæpnete støttespillere. Hans "liktorer" (livvakter) fikk deres "fasces" (seremonielle økser) brukket, to framstående magistrater som fulgte ham ble såret, og Bibulus fikk en bøtte med illeluktende avføring kastet over seg. I frykt for sitt liv trakk han seg tilbake til sitt hus for resten av året og hvor han tidvis sendte ut proklamasjoner om dårlige varsler. Disse forsøkene på å hindre Cæsars lovgivning viste seg å være forgjeves. Romerske satirikere har siden referert til året som «konsulatet til Julius og Cæsar». Da Cæsar først ble valgt forsøkte adelen å begrense hans framtidige makt ved å tildele skoger og beiteområder i Italia framfor i guvernørposten ("prokonsol") i en provins ettersom hans militære plikt var over. Med hjelp fra sine politiske allierte fikk Cæsar dette senere veltet overende, og ble isteden utpekt til å styre Gallia Cisalpina (dagens nordlige Italia) og Illyricum (sørøstlige Europa, på motsatt side av Adriaterhavet for Italia) og senere også med Gallia Narbonensis (dagens sørlige Frankrike) med fire legioner. Perioden for hans guvernørstyre ble fastsatt til fire år, og således hans fritakelse for juridisk rettsforfølgelse. Det vanlige var kun ett år. Da hans guvernørtid ble avsluttet unngikk Cæsar så vidt søksmål for uregelmessigheter under hans tid i tjenesten, og dro raskt tilbake til sin provins. Gallerkrigen. Cæsar var fortsatt i dyp gjeld, og det var ingen penger å tjene på å være guvernør, enten det var ved pengeutpressing eller ved militære eventyr. Å bli prokonsulær for romerske provinser var en vanlig måte å belønne tidligere konsuler; slike provinser kunne være svært innbringende. Men mens mange nøyde seg med å la andre samle inntekter fra provinsen, gikk Cæsar aktivt inn. Cæsar hadde fire legioner under sin kommando. To av hans provinser grenset mot uerobret land, og deler av Gallia var kjent for å være ustabile og usikre. En del av Romas galliske allierte hadde blitt beseiret av deres rivaler og med hjelp fra germanske stammer. Romerne fryktet at disse stammene lå forberedelse til utvandre sørover, nærmere Italia, og at de var krigersk innstilt. Cæsar fikk skaffet ytterligere to legioner og beseiret disse stammene. a> som er tatt til fange I 58 f.Kr. startet han gallerkrigen, som skulle vare til 49 f.Kr.. I løpet av denne tiden ble hele Gallia og deler av Germania underlagt Roma. Som svar på Cæsars tidligere aktiviteter hadde stammene i nordøst begynt bevæpne seg. Cæsar behandlet det som en aggressiv handling, og etter et ikke avgjørende sammenstøt mot de forente stammene, erobret han stammene stykkevis. Han beseiret helveterne i 58 f.Kr., det belgiske forbundet og nerverne i 57 f.Kr. og veneterne i 56 f.Kr.. I mellomtiden hadde en av hans legioner begynt erobringen av stammene lengst nord, rett overfor Britannia. Erobringen i nord var snart fullført med kun lommer av motstand igjen. Våren 56 f.Kr. holdt triumviratet en sammenkomst da Roma var i opprør. Møtet fornyet sammenslutningen, og Pompeius og Crassus sto fast ved sine bånd til Cæsar, og utvidet hans periode som prokonsul med fem år. Dette var det første triumvirats siste handling. Cæsar hadde nå en sikker base som han kunne forberede en invasjon av Britannia. I 55 f.Kr. hadde Cæsar slått tilbake et fiendtlig streiftog i Gallia av to germanske stammer, og fulgt opp med å bygge en bro over elven Rhinen, og gjorde en maktdemonstrasjon på germansk område før han trakk seg tilbake og rev ned broen. Senere denne sommeren, etter å ha underkastet ytterligere to andre stammer, krysset han den engelske kanal den 25. august 55 f.Kr. og gjorde landgang i Britannia. Han hevdet at britonerne hadde støttet en av hans fiender forrige år. Hans etterretning om Britannia var svak, og selv om han hadde skaffet seg fotfeste ved kysten kunne han ikke avansere videre, og trakk seg tilbake til Gallia for vinteren. Han invaderte Britannia på nytt året etter, bedre forberedt og med en større hærstyrke, og oppnådde mer. Han avansert mot innlandet og etablerte noen få allianser. Imidlertid hadde en dårlig innhøsting ført til omfattende opprør i Gallia, og det tvang Cæsar å forlate Britannia for andre og siste gang. Mens Cæsar var Britannia hadde hans datter Julia, hustru av Pompeius, død i barsel. Cæsar forsøkte å sikre seg Pompeius' støtte på nytt ved å tilby ham sin grandniese i ekteskap, men Pompeius avslo. I 53 f.Kr. ble Crassus drept i en feilslått invasjon i øst. Roma sto på kanten av borgerkrig. Pompeius ble utnevnt som enekonsul som et grep i nødssituasjonen, og han giftet seg med Cornelia Metella, datter av Metellus Scipio, en bitter politisk motstander av Cæsar. Triumviratet var da død. I 52 f.Kr. oppsto det et større opprør i Gallia, ledet av Vercingetorix, som greide å forene alle de gallisk stammene. Han viste seg å være en verdig motstander for Cæsar. Han beseiret Cæsar i flere trefninger, men Cæsars beleiringsmaskiner i slaget ved Alesia klarte til sist å tvinge Vercingetorix til å overgi seg. Til tross for spredte utbrudd av krigføring det påfølgende året, var Gallia blitt effektivt og nådeløst erobret. Plutark hevdet at hæren hadde kjempet mot tre millioner menn i løpet av Gallerkrigen, og av dem hadde 1 million blitt drept, og ytterligere 1 million ble gjort til slaver. Romerne underkastet 300 stammer og ødela 800 byer. Det er imidlertid vanskeligheter i finne et mer nøyaktig antall. Cæsars egen propagandistiske redegjørelser og den vanlige overdrivelsen av antall i oldtidens tekster. Plutarks antall er mest sannsynlig altfor høyt. Det står likevel igjen at erobringen av Gallia var det største militære framstøt siden Aleksander den stores felttog. Til tross for alt dette var Cæsar upopulær blant sine likemenn. Særlig den konservative fraksjonen var skeptisk og mistenkte ham alltid for å ønske å la seg utrope til konge. Borgerkrig. Slagformasjon ved Farsalos mellom Cæsar (sort) og Pompeius (rødt) i august 48 f.Kr. hvor sistnevnte ble avgjørende beseiret. I år 51 f.Kr. gikk det mot slutten for Cæsars tilmålte periode i Gallia. Triumviratet var over, og Pompeius og Cæsar ikke hadde lenger et godt forhold. Cæsars familie hadde også skrumpet inn. Moren hans var også død. Clodus, som Cæsar hadde gjort til folketribun, var blitt drept i et slagsmål. Året etter beordret senatet, ledet av Pompeius, Cæsar til å oppløse sin hær og komme tilbake til Roma da hans tid som guvernør var ferdig. Cæsar fryktet at han ville bli tiltalt om han kom tilbake til Roma uten den immunitet han hadde som magistrat. Pompeius anklaget Cæsar for utilbørlig, respektstridig oppførsel og forræderi. I januar 49 f.Kr. krysset Cæsar elven Rubicon, den tradisjonelle grensen mot Italia, med en legion og utløste borgerkrig. Da han gikk over elven, i følge Plutark og Suetonius, skal Cæsar ha sagt på gresk et sitat fra den greske dramatikeren Menandros, "alea iacta est", «terningen er kastet». Den senere Desiderius Erasmus har imidlertid hevdet at en mer nøyaktig oversettelse av det greske imperativ ville ha vært "alea icta esto", «la terningen bli kastet». Pompeius og de fleste i senatet flyktet sørover da de ikke hadde større tiltro til Pompeius' nylig sammensatte tropper. Til tross for at han hadde langt flere soldater enn Cæsars, som hadde kun med seg 13. legion, ville Pompeius ikke gå i kamp. Cæsar forfulgte Pompeius i håpet om å ta ham til fange før hans soldater slapp unna, men byttet glapp for ham. Cæsar besluttet da å dra til Spania og etterlot Italia under kontroll av Marcus Antonius, en fjern slektning av ham. Cæsar gjorde en forbausende marsj på kun 27 dager til Spania og beseiret deretter Pompeius' løytnanter. Han dro deretter rett østover for å utfordre Pompeius i Hellas hvor han i juli 48 f.Kr. i slaget ved Dyrrhachium med nød og neppe unngikk et katastrofalt nederlag. Sammen med Marcus Antonius beseiret han likevel Pompeius helt og holdent i slaget ved Farsalos i nordlige Hellas 9. august 48 f.Kr. i det som ble et egenartet kortvarig slag. "Cæsar gir Kleopatra hennes trone", maleri av Pietro da Cortona (1596–1669). I Roma ble Cæsar utpekt til diktator, sammen med Marcus Antonius som sin "magister equitum", «herre over hestene», det vil si som sin nestkommanderende. Cæsar tok forsetet over hans eget valg til sin andre periode i konsulembete og deretter, etter elleve dager, gikk han av som diktator. Cæsar forfulgte deretter Pompeius til Egypt hvor Pompeius etter kort tid ble myrdet og Cæsar selv befant seg involvert i en egyptisk borgerkrig mellom barnefaraoen og hans søster, hustru, og dronning, Kleopatra. Kanskje som et resultat av faraos rolle i drapet på Pompeius, gikk Cæsar inn og støttet Kleopatra. Det ble sagt at han gråt da han fikk se Pompeius' hode som ble tilbudt ham av farao som en gave. Han beseiret faraos styrker i 47 f.Kr. og installerte Kleopatra som dronning og hersker av Egypt. Marmorhode av Kleopatra fra 30-40 f.Kr., Altes Museum Berlin Cæsar og Kleopatra feiret deres seier med et triumfseilas på Nilen om våren 47 f.Kr. Den kongelige lystbåten ble fulgt av 400 andre skip, og Cæsar ble introdusert til den luksuriøse og overdådige livsstilen til de egyptiske faraoene. Han giftet seg aldri med Kleopatra ettersom romersk lov kun anerkjente ekteskap mellom to romerske borgere, men han fortsatte sitt intime forhold til den egyptiske dronningen gjennom hele sitt siste ekteskap, og som varte i 14 år, og som i romerske øyne ikke utgjorde utroskap, og han ble kanskje far til en sønn ved navn Caesarion. Kleopatra besøkte Roma flere ganger, bodde da i Cæsars villa rett utenfor Roma ved elven Tiber. På slutten av 48 f.Kr. ble Cæsar igjen utpekt til diktator, men kun for ett år. Etterå ha tilbrakt de første månedene i av 47 f.Kr. i Egypt dro han til Midtøsten og videre nordover til Svartehavet hvor han angrep kongen av Pontos. Hans seier var så rask og ødeleggende at han hånte Pompeius tidligere seire over slike ynkelige motstandere. Deretter dro han tilbake til Afrika for å ta et oppgjør med Pompeius' tidligere støttespillere fra senatet. Han fikk raskt en betydelig seier i 46 f.Kr. over Cato den yngre, som deretter begikk selvmord. Etter denne seieren ble Cæsar igjen utpekt til diktator, og da for ti år. Likevel greide Pompeius' sønner å slippe unna og rømte til Spania. Cæsar fulgte nådeløst etter og beseiret de siste levningene av opposisjonen i slaget ved Munda i mars 45 f.Kr. I løpet av denne tiden ble Cæsar valgt til hans tredje og fjerde periode som konsul i 46 f.Kr. og 45 f.Kr. (den siste gangen uten en kollega). Diktatur og attentat. Byste av Julius Cæsar i marmor, Château de Versailles. Mens Cæsar fortsatt drev krig i Spania begynte senatet gi æresbevisninger til ham. Cæsar hadde ikke gitt proskripsjon til sine fiender, men isteden benådet dem alle, og det var ingen alvorlig opposisjon mot ham. Storslåtte leker og feiringer ble holdt i april for å ære Cærsars seier ved Munda. Plutark skrev at mange romere fant triumftoget som ble foretatt at etter Sæsars seire å være smakløse da de beseirede i borgerkrigen ikke hadde vært utlendinger, men andre romerske borgere.. Da Cæsar kom tilbake til Italia i september 45 f.Kr. gjorde hans sitt testamente hvor han navnga sin grandnevø Gaius Octavius som sin arving til alt, inkludert sitt navn Cæsar. Han skrev også at om Octavius døde før han selv gjorde skulle Marcus Junius Brutus være den neste arvingen i rekkefølgen. I løpet av sin tidlige karriere hadde Cæsar sett hvor kaotisk og hvor dårlig den romerske republikk hadde blitt. Det republikanske maskineri hadde brutt sammen under imperialismens vekt, sentralregjeringen hadde blitt maktesløs, provinsene hadde blitt omformet til uavhengige fyrstedømmer under absolutt kontroll av deres guvernører, og hæren hadde erstattet konstitusjonen som midlet for utføre politiske mål. Med en svak sentralregjering hadde politisk korrupsjon spiralisert ut av kontroll, og status quo hadde blitt opprettholdt av et korrupt aristokrati som ikke ønsket endringer til et system som hadde gjort dem rike. I tiden mellom hans kryssing av elven Rubicon i 49 f.Kr. og mordet på Cæsar i 44 f.Kr. hadde han etablert en ny forfatning som hadde til hensikt å oppnå tre adskilte mål. Først, han ønsket å undertrykk all væpnet motstand i provinsene, og således bringe orden tilbake til riket. For det andre ønsket han å skape en sterk sentralregjering i Roma. Og for det tredje, han ønsket å knytte riket sammen til en enkelt bindekraftig enhet. Det første målet ble oppnådd da Cæsar beseiret Pompeius og hans tilhengere. For å oppnå de to neste målene hadde han behov å øke sin egen autoritet og sikre seg at hans kontroll over regjeringen var ubestridt, og han fikk den makten ved å øke sin egen autoritet, særlig over Romas andre politiske institusjoner. Til sist fikk han utført en rekke politiske reformer som hadde til hensikt å adressere en rekke saker som lenge hadde vært oversett, den viktigste var reformeringen av kalendersystemet. Han innførte den julianske kalender i år 46 f.Kr. Reformen bygget på solåret framfor måneåret og er fortsatt grunnlaget for den kalender som vi har i dag. Måneden juli ble oppkalt etter ham og bærer fortsatt hans navn den dag i dag. Diktator. Statue av Cæsar i Forum Romanum i Roma. Da Cæsar kom tilbake til Roma skjenket senatet ham et triumftog for hans seiere, etter alt å dømme for over Gallia, Egypt, Pharnakes og Juba, framfor over hans romerske motstandere. Ikke alt gikk Cæsars veg. Da Arsinoe IV, Egypts tidligere dronning, ble ført fram i lenker i triumftoget, måtte de som fulgte prosesjonen beundre hennes verdige holdning og folk ble beveget til å føle medlidenhet med henne. Det ble feiret med leker som involverte hele 400 løver og med gladiatorkamper. Et simulert sjøslag ble holdt på et basseng ved Campus Martius. Også ved Circus Maximus ble to hærer bestående krigsfanger, hver på 2000 mennesker, 200 hester og 20 elefanter, tvunget til å kjempe til døden. På nytt var det enkelte av tilskuerne som klagde, denne gangen mot Cæsars ødsel overdrivelser. Et opprør brøt ut, og ble først stoppet da Cæsar fikk to av opprørerne korsfestet av prestene ved Campus Martius. Da triumfen var over satte Cæsar i gang med sine lovendringer. Han fikk slått fast at jurymedlemmer kun bare komme fra senatet eller fra lavadelen "equites". Deretter vedtok han en lov som begrenset kjøp av bestemte luksusvarer. Etter dette vedtok han en lov som belønnet familier som fikk mange barn, slik at befolkningen i Italia skulle øke. Deretter en lov som forbød profesjonelle lauger, unntatt de som var grunnlagt i oldtiden, ettersom mange av disse laugene var forfatningfiendtlige politiske sammenkomster. Han fikk også gjennomført en egen lov som begrenset perioden som guvernører kunne inneha sin posisjon. Han fikk også endret gjeldsloven som i seg selv fjernet rundt en fjerdedel av all gjeld. Cæsars forum med dets tempel for Venus Genetrix ble bygget sammen med mange andre offentlige bygg. Cæsar regulerte også tett kjøpet av statssubsidiert korn og reduserte antallet av de som mottok det til et fast antall. Dette skjedde etter at han hadde fått gjennomført en folketelling. De som mottok korn ble ført inn i et eget register. Fra år 47 til 44 f.Kr. gjorde han planer for omfordele landområder til rundt 15 000 av sine veteraner. Den viktigste endringer, og den varigste, var kanskje likevel den før nevnte kalenderen. Kalenderen på hans tid var regulert av månens bevegelser, og det hadde ført til stor urorden. Cæsar erstattet denne kalenderen med den egyptiske kalenderen som ble regulert av solen. Han satte årets lengde på 365,25 dager ved å legge til en innskutt dag (skuddårsdag) ved slutten av februar hvert fjerde år. For å justere kalenderen med årstidene fikk han lagt til tre ekstra måneder som ble lagt til år 46 f.Kr. (den ordinære kaldeeren endte med februar, og to ekstra måneder etter november). Således begynte den juliansk kalender, oppkalt etter ham selv, den 1. januar 45 f.Kr. Denne kalender er bortimot identisk med den nåværende vestlige kalender. Byste av Marcus Antonius, i dag i Vatekanmuseene. Kort tid før han ble myrdet gjennomførte Cæsar ytterligere noen reformer. Han etablerte en politistyrke, utpekte embetsmenn som utførte hans landreformer, og beordret at Kartago skulle gjenoppbygges. Det samme var tilfellet med Korint i Hellas som var blitt ødelagt av romerne under beleiringen i 146 f.Kr., men Cæsar fikk den greske byen grunnlagt på nytt som "Colonia laus Iulia Corinthiensis". Han utvidet også de latinske rettighetene over hele den romerske verden, og avskaffet skattesystemet og vendte tilbake til den tidligere utgaven som tillot at byene samlet inn skatt når de hadde behov for det, framfor at det var behov for romerske mellommenn. Mordet på Cæsar forhindret ytterligere og større planer. Han ønsket blant annet å bygge et enestående tempel for krigsguden Mars, et stort teater og et bibliotek på størrelse med biblioteket i Alexandria. Han ønsket også å omforme Ostia Antica (nær dagens by Ostia) til en betydelig havn, og anlegge en kanal gjennom Korinteidet Militært ønsket han å erobre Dakia, Partia, og hevne tapet ved Carrhae i 53 f.Kr. Av den grunn hadde han anordnet en massiv mobilisering. Kort tid før han ble myrdet hadde senatet navngitt ham som "censor" på livstid og som «Far av Fedrelandet», og måneden til "Quintilis" ble omdøpt til juli for hans ære. Han ble gitt ytterligere æresbevisninger som senere ble benyttet for å rettferdiggjøre mordet på ham som en tilstrebet guddommelig monark; mynter ble preget som hadde hans bilde og hans statue ble plassert ved siden av de romerske konger. Han ble gitt en gullstol i sentatshuset, gitt tillatelse til å bære en triumfdress når han så måtte ønske det, og ble tilbudt en form for delvis offisiell eller populær kult hvor Marcus Antonius var yppersteprest. Politiske reformer. a> (Frihet) og på motsatt side en offermugge og "lituus", fra det militære myntverksted i Smyrna. Historien om Cæsars politiske utnevnelser er kompleks og usikker. Cæsar holdt både posisjonen som romersk diktator og tribunatet, men skiftet mellom konsul og prokunsul. Hans makt innenfor staten synes å ha støttet seg på disse embetsverdighetene. Han ble først utpekt til diktator i 49 f.Kr., muligens for å ha forsete ved valgene, men gikk av som diktator i løpet av elleve dager. I 48 f.Kr. lot seg utpeke til diktator på nytt, men denne gangen for en ubegrenset tid, og i 46 f.Kr. ble han utnevnt til diktator for en tiårsperiode. I februar 44 f.Kr., en måned før han ble myrdet, ble han utpekt til diktator på livstid. Under Cæsar ble en betydelig andel autoritet gitt til hans løytnanter, hovedsakelig ettersom Cæsar ofte ikke var tilstede i Italia. I oktober 45 f.Kr. hadde gitt fra seg posisjonen som enekonsul, og lettet valget for to etterfølgere ettersom konstitusjonen ikke anerkjente en enkelt konsul uten en kollega. I 48 f.Kr. ble Cæsar gitt endelige tribunal makt, noe som gjorde hans person ukrenkelig og sakrosankt, og tillot ham å gi veto overfor senatet, skjønt ved minst en anledning forsøkte senatet å blokkere ham. De forulempende tribunater i dette tilfellet ble ført fram for senatet og fratatt deres posisjoner. Det var ikke første gangen hvor Cæsar hadde forbrutt seg mot en tribuns ukrenkelighet. Etter at han først gang marsjert inn i Roma i 49 f.Kr. hadde han med tvang åpnet skattekisten til tross for det segl som var blitt satt på av en tribun. Etter anklager om forræderi mot to obstruktive tribuner hadde Cæsar, kanskje ikke overraskende, ikke møtt ytterligere opposisjon fra andre medlemmer av folketribunene. I 46 f.Kr. hadde Cæsar gitt seg selv tittelen «Prefekt av moralen», noe som var en posisjon som var nytt kun i navnet, da dens makt var identisk til de romerske censorer. Således kunne han også ha makten til censorene mens han teknisk sett ikke underla seg den samme undersøkelse som de ordinære censorer måtte, og han benyttet seg av denne makten til å fylle senatet med sine egne partifeller. Han satte også presedens, som hans keiserlige etterfølgere kom til å følge, av å kreve at senatet ga ham ulike titler og æresbevisninger. Han var for eksempel gitt tittelen «Far av Fedrelandet» og «imperator». Mynter fikk hans bilde og han ble gitt retten til å snakke først ved senatsmøter. Cæsar økte deretter antallet magistrater som ble valgt hvert år, noe som førte til at en stor andel av magistratene var uten erfaring i senatet, samtidig som det også gjorde det mulig for ham å belønne sine egne tilhengere. Han tok også skritt til å forvandle Italia til en provins blant andre provinser og samtidig knytte andre provinser tettere til riket. Det adresserte et underliggende problem som hadde ført til forbundsfellekrigen noen tiår tidligere hvor enkeltindivider utenfor Roma og Italia ikke ble betraktet som «romer», og således ikke gitt fullt romersk borgerskap med tilhørende rettigheter. Denne prosessen som smidde hele Romerriket til en tett sammenhengende helhet framfor å være et nettverk av ulike fyrstedømmer. Denne prosessen ble fullført av Cæsars etterfølger, keiser Augustus. Da Cæsar kom tilbake til Roma i 47 f.Kr. hadde senatets rekker blitt alvorlig utvannet og han benyttet sin makt som sensor for å utpeke nye senatorer, noe som til sist økte antallet av medlemmer av senatet til 900. Alle utnevnelsene var hans egne håndplukkede støttespillere, noe som minsket senatsaristokratiets prestisje og gjorde senatet i økende grad fiendtlig innstilt. For å minimalisere risikoen at en annen general kunne forsøke å utfordre ham, sørget Cæsar for en lov som begrenset guvernørenes periode. Mot slutten av sitt liv begynte Cæsar å forberede en krig mot det partiske riket. Ettersom hans fravær fra Roma kunne begrense hans mulighet til å installere egne konsuler fremmet han en lov som tillot ham å utpeke alle magistrater i 43 f.Kr. og alle konsuler og tribuner i 42 f.Kr. Det omformet effektivt magistratene fra å være folkets representanter til å være diktatorens representanter. Cæsars død. De fleste av antikkens historikere vil ha det til at Cæsars maktarroganse var det som fikk hans motstandere til å planlegge en sammensvergelse. Gaius Cassius, en politiker og hærmann, følte misnøye med styret. Han fikk med seg mange høytstående menn på sammensvergelsen. Blant dem kan nevnes Trebonius, en våpenbror som var sjalu på Cæsar. Han fikk også med seg Decimus Brutus som hadde vært trofast mot Cæsar i mange år. Mest omtalt av dem som ble med på sammensvergelsen, blir imidlertid Marcus Junius Brutus, som stod Cæsar nær. Cæsar hadde utnevnt både ham og og Cassius til pretorer. Marcus Brutus hadde fått ansvaret for Gallia Cisalpina. Han nøt etter alt å dømme stor gunst, og noen mente endog at Cæsar hadde sett ham ut som sin etterfølger. I februar 44 f.Kr. ble Cæsar utnevnt til diktator på livstid. Dette førte til at motstanderne ble enda ivrigere på å få ham ryddet av veien. Cæsar ville, sa han, dra direkte til Partia og krige mer for å utvide riket. Han ønsket å flytte grensen til Donau. Han ville dra 19. mars og skulle være borte i to år, så de sammensvorne måtte skynde seg. Det fortelles mange historier om omstendighetene omkring mordet. Spåmenn skal ha advart Cæsar mot 15. mars. Dessuten skal han ha visst at det var noe farlig på gang. Likevel var han dristig nok til ikke å gjøre mye for å beskytte seg. Han hadde til og med avsatt livgarden sin. Det fortelles at natten til 15. mars skal Calpurnia hatt en merkelig drøm. Det skal også ha vært et voldsomt uvær ute. Dagen etter bad Calpurnia ham om ikke å dra til Senatet. Han utsatte derfor møtet. Men de sammensvorne fikk høre det. Decimus Brutus kom og fikk ham til å ombestemme seg. Han la så i vei til Senatet fulgt av en gruppe personer. En greker ved navn Artemidoros traff ham på veien og gav ham en lapp hvor det stod om sammensvergelsen. Men Cæsar hadde ikke tid til å lese den. Cæsar gikk inn i Senatet. Da gikk signalet om at de sammensvorne skulle gå til handling. De samlet seg rundt ham med kniver og begynte å stikke ham. En som het Casca, stakk først. Cæsar skal ha sagt: «Hva? Dette er en oppstand!» Han stakk etter Casca med en penn. Cæsar prøvde å beskytte seg, men han ble stukket mange ganger. Så skal også Marcus Brutus ha stukket ham med en kniv i magen. Det fortelles mye om hva Cæsar skal ha sagt, hvis han i det hele tatt sa noe. Noen sier at han sa "Et tu Brute", som betyr «Du også Brutus?» Andre sier at han sa "Et tu fili mi", som betyr «Du også min sønn?» Noen sier også at han sa på gresk: "Kai sy teknon", som betyr «Du også mitt barn?» Cæsar drog togaen om seg og dekket til ansiktet. Etter å ha blitt stukket tjuetre ganger falt han om. Hos Suetonius kan man lese at Cæsar ble liggende en tid før tre slaver førte ham hjem. Cæsars legeme ble dessuten undersøkt av legen Antistius. Han fikk så en storslått begravelse hvor musikere og soldater deltok i stor stil. Hans testamente ble lest opp i huset til Marcus Antonius, og da kom det frem at særlig tre grandnevøer var begunstiget. En av dem var Gaius Octavius (den senere keiser Augustus) som Cæsar adopterte, og derved gjorde til sin arving. Ettervirkningen av mordet. Det uforutsett resultatet av mordet var at Cæsars død framskyndet slutten på den romerske republikk. De romerske mellom- og nedre klasser, hvor Cæsar var meget populær og hadde vært det siden før Gallia, ble rasende over at en liten gruppe aristokrater hadde drept deres forkjemper. Antonius, som selv hadde drevet vekk fra Cæsar, dro fordel av sorgen og raseriet til Romas folkemengde og han truet med å slippe mobben løs på optimatene. kanskje med den hensikt å selv ta kontroll over Roma. Imidlertid til hans egen overraskelse hadde Cæsar navngitt sitt grandnevø Gaius Octavian som sin enearving, testamenterte ham sitt særdeles potente Cæsar-navn og gjorde ham til en av de rikeste borgerne i republikken. Menneskemengden ved gravferden kokte over, og kastet tørre kviser, møbler og selv klær på Cæsars gravbål, slik at flammene flammet opp og ut av kontroll og ødela Forum. Mobben angrep deretter husene til Brutus og Cassius og de ble slått tilbake kun med de største vanskeligheter, i seg selv begynnelsen på liberatorernes krig, og således oppfylte i det minste deler av Antonius' trusler mot aristokratiet. Antonius greide imidlertid ikke å forutse den endelige utgangen av de neste borgerkrigene, særlig angående Cæsars adopterte arving. Octavian var kun 18 år da Cæsar døde, men viste seg å ha betydelig politiske evner, og mens Antonius tok seg av Decimus Brutus i den første runden med borgerkrig, kunne Octavian på egen hånd konsolidere sin i utgangspunktet spinkle posisjon. For å bekjempe Brutus og Cassius, som hadde samlet en meget stor hær i Hellas, trengte Antonius soldater, penger fra Cæsars krigskister, og legitimiteten som Cæsars navn kunne skaffe ham. Med vedtaket av "lex Titia" den 27. november 43 f.Kr. ble det andre triumvirat offisielt dannet, og besto av Antonius, Octavian og Cæsars trofaste kavalerikommandant Lepidus. Det formelt guddommeliggjorde Cæsar som "Divus Iulius" i 42 f.Kr. og Cæsar Octavian ble således "Divi filius" («Sønn av en gud»). Ettersom det var Cæsars mildhet som hadde ført til at han ble myrdet, brakte det andre triumvirat tilbake praksisen med proskripsjon, noe som hadde vært forlatt siden Sulla. Det lovfestet forordningen av drapet på et stort antall motstandere for å kunne sikre finansiering av de 45 legioner som ble benyttet i den andre borgerkrigen mot Brutus og Cassius. Antonius og Octavius beseiret dem i slaget ved Filippi i nordlige Hellas. Etterpå giftet Marcus Antonius seg med Cæsars elskerinne Kleopatra med den hensikt å benytte seg av det enestående rike Egypt som sin base for å dominere Roma. En tredje borgerkrig brøt ut mellom Octavian på den ene siden og Antonius og Kleopatra på den andre siden. Dette ble den endelige krigen som kulminerte i at Antonius og Kleopatra led nederlag i slaget ved Actium den 2. september 31 f.Kr.. Med dette resultat fikk Octavian eneveldig makt og ble den første romerske keiser under navnet Cæsar Augustus, et navn som opphevet ham til statusen av en guddom. Julius Cæsar hadde vært i forberedelse på å invadere Partia, Kaukasus og Skytia, og deretter marsjere tilbake til Germania over østlige Europa. Disse planene ble forhindret av mordet på ham. Hans etterfølgere forsøkte å erobre Partia og Germania, men uten varig resultater. Julius Cæsar var den første historiske romer som offisielt ble guddommeliggjort. Han ble etter sin død gitt tittelen "Divus Iulius" eller "Divus Julius" (den guddommelige Julius eller den gudeopptatte Julius) ved en bestemmelse av det romerske senat den 1. januar 42 f.Kr. Selv om hans tempel ikke ble dedikert før etter hans død, kan han ha mottatt sine guddommelige æresbevisninger i løpet av sitt liv, og kort tid før han ble myrdet. Marcus Antonius hadde blitt utpekt som hans "flamen" (prest). Både Octavian og Marcus Antonius fremmet kulten Divus Iulius. Etter at Antonius var død, tok Octavian som den adopterte sønnen til Cæsar tittelen "Divi Filius" («sønn av en gud»). Helse og fysisk framtoning. Statue av Cæsar, av Nicolas Coustou (1658–1733) Basert på bemerkninger fra Plutark, er det tidvis antatt at Cæsar kunne ha hatt lidelsen epilepsi (fallesyke). Moderne forskning er «skarpt delt» i dette, og en del forskere mener han var plaget av malaria, særlig i løpet av Sullan-proskripsjonene på 80-tallet. Til tross for den vanlig oppfatningen at Cæsar led av epilepsi har flere spesialister i hodepinemedisin ment at en mer nøyaktig diagnose kunne være hodepine av typen migrene. Cæsar hadde fire dokumenterte episoder av hva som kan ha vært en kompleks begrenset form for slagtilfelle. Han kan i tillegg ha hatt absens i sin ungdom og som er sykdom som forekommer ved visse typer epilepsi, særskilt i barneårene. De tidligste nedtegnelsene av disse ble gjort av biografen Suetonius, som selv ble født etter at Cæsar var død. Påstand om epilepsi er tatt med av en del medisinske historikere ved en påstand om hypoglykemi, en tilstand hvor blodsukkeret er for lavt, noe som kan føre til epileptiske anfall. I 2003 publiserte psykiateren Harbour F. Hodder hva han kalte for sin «Cæsars kompleks-teori» og hvor han argumenterte at Cæsar led av tinninglobsepilepsi, en form av epilepsi som er knyttet til tinninglapp, og symptomer på svekkelse som var en faktor for Cæsars beviste beslutning om å oppgi sin personlig trygghet i de dagene som førte fram til mordet. En tekstlinje fra William Shakespeare har tidvis blitt tatt som et tegn på at Cæsar var døv på det ene øret: "Come on my right hand, for this ear is deaf". Men det er ingen klassiske kilder som nevner hørselsskade i forbindelse med Cæsar. Den engelske dramatikeren kan ha gjort en metaforisk bruk av et avsnitt hos Plutark som ikke referer til døvhet i det hele tatt, men heller til en håndbevegelse som Aleksander av Makedonia på sedvanligvis gjorde. Ved å dekke til sitt øre indikerte Aleksander at han vendt sin oppmerksomhet fra en beskyldning til å kunne høre forsvaret. Den romerske historikeren Suetonius beskrev Cæsar som «høy av vekst med en lys hudfarge, velskapte lemmer, et noe fullt ansikt og skarpe sorte øyne.» Navn og familie. Ved å benytte seg av det latinske alfabet slik det eksisterte på Cæsars tid (det vil si uten små bokstaver, «J», eller «U»), ville Cæsars navn ha blitt gjengitt «GAIVS IVLIVS CAESAR»; formen «CAIVS» er også dokumentert, bruken av eldre romersk representasjon av G for C: det er en antikk form av den mer vanlige «GAIVS». Den vanlige forkortelse var, og det er ikke arkaisk, «C. IVLIVS CAESAR». Bokstaven «Æ» er en ligatur som er ofte benyttet i latinske inskripsjoner for å spare plass, og er ikke mer enn bokstavene «ae». Ettersom bokstaven «æ» finnes på norsk er det derfor korrekt å skrive «Caesar» som «Cæsar». I klassisk latin ble navnet uttalt [ˈɡaːjus ˈjuːljus ˈkajsar], hvor «C» ble utalt som en skarp K. I tiden under den sene romerske republikk ble mange historiske skrifter ble skrevet på gresk, et språk som de fleste utdannede romere studerte. Unge og rike romerske gutter hadde ofte greske slaver som lærere og tidvis ble de også sendt til Athen for høyere utdanning, noe som var tilfellet for Cæsars morder Brutus. På gresk i Cæsars tid vil hans navn ha blitt skrevet Καίσαρ, noe som reflekterte samtidens uttale. På vulgærlatin er den foniske lukkelyd /k/ før fremre vokal begynner grunnet palatalisering, og dermed uttalt som en affrikat – derav gjengivelse som [ˈtʃeːsar] på italiensk og [ˈtseːsar] på tysk uttale av latin, derav også at navnet har gitt tittelen tsar. Med utviklingen av de romanske språkene, affrikatet [ts] ble en frikativ (hemmelyd) [s] (derav [ˈseːsar]) i mange regionale uttaler, inkludert fransk, fra hvor moderne engelsk uttale er avledet. Den opprinnelige /k/ er muligens bevart i norrøn mytologi hvor han er manifestert som den legendariske kong Kjår (norrønt Kjárr). Det er derimot flere figurer i norrøn mytologi med skarp K-lyd i første stavelse, slik at denne konstruerte forbindelsen tilbake til den romerske generalen er ikke like overbevisende for alle forskere. Julius Cæsars tilnavn og familienavn ble i seg selv en tittel. Det ble i stor grad fremmet av "Bibelen" ved det kjente strofen fra "Evangeliet etter Matteus" i norsk oversettelse: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.», men en mer korrekt oversettelse er «Så gi Cæsar hva Cæsars er, og Gud hva Guds er.» Cæsar ble "keiser" på norsk, "kaiser" på tysk og slaviske "tsar/czar". Den siste tsar med formell makt var Simeon II av Bulgaria som avsluttet sitt styre i 1946. For to tusen år etter Julius Cæsars død var det minst et overhode for en stat som bar hans navn. Litterære verker. Cæsar ble i løpet av sin levetid betraktet som en av de beste talere og prosaforfattere i Roma. Selv Cicero skrøt av Cæsars retorikk og stil. Blant hans mest berømte verker var hans gravtale for tante Julia og hans "Anticato", et dokument skrevet for å svekke Catos omdømme og som svar på Ciceros Cato-minne, Cæsar skrev også dikt som er nevnt i oldtidens kilder. Hans andre verker foruten hans krigskommentarer har gått tapt, skjønt noe få setninger er bevart i andre sitat. Memoarer. a>", en redegjørelse skrevet av Julius Cæsar om hans ni år lange krig i Gallia. Disse fortellingene ble skrevet og utgitt på årlig basis i løpet av eller rett etter de faktiske hendelsene som en form for «rapporter fra fronten». Tilsynelatende enkle og direkte i stilen, til det punkt hvor Cæsars "Commentarii" er vanligvis studert ved første og andre år for dagens latinstudenter, men de er faktisk meget sofistikerte avhandlinger, med særlig det brede lag av den lesende befolkningen i Roma for øye. Cæsar er langt fra noen objektiv forfatter, og særlig hans omtale av gallerkrigen er et utsøkt propagandaverk. Latin-Amerika. Latin-Amerika Latin-Amerika beskriver landområder som tidligere var kolonier til europeiske land hvor romanske språk ble benyttet. (Spania, Portugal og Frankrike). Latin-Amerika dekker det meste av Søramerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico (Nord-Amerika). I land hvor engelsk er det dominerende språk (eksempelvis Jamaica, Belize og Guyana) brukes begrepet Anglo-Amerika. (Begrepet Anglo-Amerika blir sjelden benyttet.) Når det gjelder Surinam så er nederlandsk hovedspråk. Normalt refererer begrepet «Latin-Amerika» kun til landene hvor spansk og portugisisk er de dominerende språk. Land i Syd-Amerika og Karibien som har fransk som offisielle språk blir også regnet med i Latin-Amerika. Landene i Latin-Amerika. "Spania og Portugal blir ofte omtalt som Latin-Amerikas «moderland»." Språk. Det dominerende språket i Latin-Amerika er spansk, og er det offisielle språket i de fleste landene. Derimot snakkes det portugisisk i Brasil og fransk i mindre land i Karibia og Fransk Guyana. Andre språk. Det snakkes fortsatt mange tradisjonelle precolombianske språk i Latin-Amerika, hovedsakelig i land som Peru, Ecuador, Guatemala, Bolivia, Paraguay og Mexico. Det snakket også til en viss grad italiensk i Brasil og Argentina, tysk i Sør-Brasil og Argentina og walisisk i Sør-Argentina. Edvard Grieg. Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. september 1907 i Bergen) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet, fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905. Griegs mest kjente verk er trolig klaverkonserten i a-moll, op. 16. Andre kjente orkesterverk er "Peer Gynt"-suitene, opp. 46 og 55, samt suiten "Fra Holbergs tid", op. 40. Størst betydning i samtiden hadde Grieg med sine 66 klaverminiatyrer "Lyriske stykker", mens det i dag er kammermusikk og sanger som regnes som mest verdifulle. Som sangkomponist er Grieg i Norge blitt mest kjent med sine tonesettinger til dikt av Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. I utlandet ble hans sanger til tekster av Henrik Ibsen, H. C. Andersen og Heinrich Heine lagt mest merke til. 15 år gammel begynte Grieg å studere ved konservatoriet i Leipzig. Senere tilbrakte han noen grunnleggende ungdomsår i København. Her møtte han tidens nasjonalromantiske strømninger. Avgjørende for utviklingen av hans personlige stil som komponist var et møte med Rikard Nordraak. Grieg begynte bevisst å ta utgangspunkt i trekk fra norsk vokal og instrumental folkemusikk, og lot dem gjennomsyre et høyromantisk tonespråk. I 1866 flyttet han til Christiania og overtok ledelsen av Det Philharmoniske Selskab. Etter noen omflakkende år bygde Grieg et hus på Hop i Fana utenfor Bergen. Her på Troldhaugen bodde han i sommerhalvåret resten av livet. Grieg tilbrakte vanligvis vinterhalvåret utenlands, gjerne på konsertreiser som gjestedirigent, klaversolist eller akkompagnatør for sin kone, sopranen Nina Hagerup. Slektsbakgrunn. På farssiden hadde Grieg skotske aner tilbake til MacGregor-klanen (gælisk "Mac Griogair"), som hadde mistet sine landområder og til tider var fredløse. I 1603 innførte kong James VI dødsstraff for å bære MacGregor-navnet, og klanmedlemmene tok navn som "Grig", "Greig" og lignende. Edvards oldefar Alexander Greig (1739–1803) kom til Bergen i 1770, hvor han raskt bygget opp en vellykket virksomhet med tørrfisk- og hummereksport. Han fikk norsk statsborgerskap i 1779 og endret da skrivemåten av navnet sitt til "Grieg", angivelig fordi den norske uttalen lå nærmere den skotske uttalen av "Greig". Alexander var en tid britisk visekonsul i Bergen, og hans sønn og sønnesønn, dvs. Edvards bestefar og far, var begge britiske konsuler samtidig som de fortsatte med handelsvirksomhet Alexander Greig hadde etablert. Edvard Griegs farfar John, giftet seg med Marie Regine Haslund, datter av den danske fiolinisten Nils Haslund som i 1770 ble leder av Musikselskabet Harmonien. John var musiker i orkesteret og den første av en lang rekke familiemedlemmer som gjorde seg gjeldende i Bergens musikkliv. Også på morssiden hadde Edvard danske aner, men langt tilbake via den kjente Kjeld Stub (1607–1663). Edvards Griegs morfar – og Nina Hagerups farfar – var stiftsamtsmann i Bergen og en velstående og innflytelsesrik person i byen. Siden Edvard Griegs mor, Gesine, var musikalsk begavet, sendte foreldrene henne til Altona, som den gang var dansk, for å studere med den tyske komponisten Albert Methfessel. Tilbake i Bergen opptrådte hun som pianist og akkompagnatør, og var byens best betalte pianolærer. Hun skrev også dikt og skuespill og arrangerte ukentlige musikkaftener hvor instrumentalverk og deler av operaer ble oppført. En av Gesines søstre var gift med Ole Bulls bror, så Ole Bull hadde en fjern og inngiftet relasjon til familien. Barndom og ungdom. Alexander og Gesine Grieg hadde fem barn. Edvard var nummer fire i rekka. Han vokste opp i Strandgaten 152 i nærheten av Fisketorget og Tyskerbryggen. Huset ble ødelagt i en eksplosjon 20. april 1944 og området bygd om, men det er satt opp en minneplate der Griegs barndomshjem sto tidligere. Fra seksårsalderen fikk gutten regelmessig klaverundervisning av sin mor. Ni år gammel gjorde han sine første komposisjonsforsøk, men de endte i papirkurven. Fra ungdomsårene er det bevart flere klaverstykker som er tatt med i hans "Samlede verker". Sommeren 1858 fulgte han faren til Østlandet. Unge Grieg var da for alvor begynt å tenke på å bli musiker. Det som avgjorde spørsmålet, var det første møtet med «filleonkelen» Ole Bull samme år. Da Bull fikk høre Edvard spille noen av sine egne komposisjoner på klaver, ble Ole Bull og foreldrene enige om at gutten måtte til Leipzig for å studere musikk. Leipzig. Konservatoriet i Leipzig i 1886Stadtgeschichtliches Museum Leipzig Høsten 1858 begynte Grieg på musikk-konservatoriet i Leipzig. Her møtte han studenter fra flere ulike nasjoner. Den danske C.F.E. Horneman ble en god kamerat. Senere omtalte han Grieg som en «genial studiefelle, en vill, ubendig kamerat med et lyst hode og et varmt hjerte». Mendelssohn og Schumann hadde tidligere vært viktige personer i byen, og Grieg verdsatte spesielt det arbeid Schumann hadde nedlagt for å skape aksept for nye musikalske strømninger i det tradisjonsbundne musikkmiljøet. Også Schumanns poesifylte musikk tiltalte Grieg, og da særlig romansene og klaverstykkene. Konservatoriestudentene hadde gratis adgang til det berømte Gewandhaus-orkesterets generalprøver, og Grieg mente selv at all musikken han hørte her, særlig orkester- og kammermusikken, var vederlag for manglende kompetanse i komposisjonsteknikk ved konservatoriet. Grieg innrømmet imidlertid også at han ikke studerte særlig ivrig til å begynne med. Dette endret seg etter hvert som han så at medstudentene begynte å bli bedre enn ham. Edvard arbeidet nå flittig. 18 år gammel ble han uteksaminert og fikk rosende omtale av sine lærere. Mens han studerte i Leipzig, pådro Grieg seg en alvorlig betennelse av brysthinnen (plevritt). En lunge ble satt ut av funksjon, noe som førte til pustebesvær ved store anstrengelser. Grieg ønsket imidlertid å fullføre sine studier og returnerte til Leipzig etter et rekonvalesensopphold i Bergen. Han ble ledsaget av sin bror John som studerte cello ved konservatoriet. Grieg fikk etterhvert et anstrengt forhold til musikkmiljøet i Leipzig. En grunn var at han mente at hans musikk ble dårlig mottatt. Det er mulig at han bare hadde den beryktede kritikeren Eduard Bernsdorf i tankene. Denne presterte både å rakke ned på Griegs g-moll-strykekvartett, og å underkjenne den andre symfonien til Johannes Brahms. Imidlertid ble både Griegs "Peer Gynt"-suite nr. 1, op. 46, og til og med hans ufullførte opera om Olav Tryggvason, møtt med jubel i Leipzig. Også senere i livet uttalte Grieg seg ofte nedsettende om konservatoriet og dets lærere. Nyere forskning har imidlertid påpekt at han med dette gir et nokså unyansert og subjektivt bilde av de kunstneriske forholdene i Leipzig. Fra Leipzig til hjembyen. På vei hjem igjen debuterte Grieg som pianist i Karlshamn den 18. juni 1861. Her spilte han blant annet "Kreisleriana", op. 16, av Robert Schumann, "Capriccio brilliante" i h-moll, op. 22, av Felix Mendelssohn-Bartholdy og noen konsertetyder av sin tidligere lærer Ignaz Moscheles. Griegs bekjentskap med Therese von Berg, datter av flaggpunschens oppfinner og riksdagsmedlem C.C. von Berg, har vært behandlet i triviallitteraturen. Våren 1862 var Grieg tilbake i Bergen og holdt sin første offentlige konsert i Norge den 21. mai. Her ble det blant annet framført tre satser av en strykekvartett han skrev i Leipzig, og som senere gikk tapt. Mottakelsen var positiv, og Grieg ønsket å studere mer, men faren hadde ikke lenger råd til å finansiere flere studier. En søknad om statsstipend ble avslått, og Grieg måtte bedrive selvstudium hjemme i Bergen et års tid. Men Bergensmiljøet hadde lite impulser å gi den aspirerende komponisten, og han ønsket seg intenst ut. Det endte med at faren gav ham et lån, og som Edvard selv skriver: «en ubestemmelig lengsel drev meg mot København...». København. Våren 1863 ankom Grieg København som på den tiden hadde et stort kunstnermiljø. Han hadde også kontakter her – hans gamle venn Emil Horneman og slektninger i familien Hagerup bodde i København. Sansen for folkemusikken var vekket i de nordiske landene på denne tiden, i Danmark var Niels W. Gade og J.P.E. Hartmann sentrale. Gade oppfordret Grieg til å skrive en symfoni, og han lot seg ikke be to ganger. I København mottok han viktige musikalske impulser gjennom bekjentskapet med Rikard Nordraak som tross lite musikkutdanning allerede hadde funnet sin egen komposisjonsstil. Tidsånden og kontakten med Nordraak bidro til at Grieg begynte å arbeide med å kombinere folkemusikalske trekk med kunstmusikalske teknikker. I 1864 grunnla Grieg sammen med blant annet Horneman, musikkselskapet «Euterpe», som hadde til formål å fremme ny nordisk musikk. Grieg skrev nå de fire humoresker, op. 6, som var hans første utgitte komposisjon inspirert av norsk slåttemusikk. Med dette verket begynte Grieg sin vei som stilfornyer i nordisk musikkliv. Omflakkende år. I oktober 1866 reiste han til Christiania hvor han fikk et toårs engasjement som leder av Det Philharmoniske Selskab. Til tross for motstand fra familiene giftet han seg i 1867 med sin kusine Nina Hagerup. Årene 1869/70 oppholdt han seg i Roma. Her traff han blant mange andre kunstnere også Andreas Munch, Henrik Ibsen, den danske komponisten Niels Ravnkilde og Giovanni Sgambati, vidunderbarn på klaver og senere komponist. I Roma ble han også kjent med Franz Liszt som uttalte seg rosende om Griegs musikk. 1871/72 var Grieg med på å skaffe hovedstaden en fast orkesterinstitusjon, Musikforeningen. Den representerte et forstadium til det som senere skulle bli Oslo-Filharmonien. Grieg var inne i en produktiv periode preget av samarbeid med Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev bl.a. scenemusikk til sagadramaet "Sigurd Jorsalfar" og utformet den store sagamonologen "Bergliot" som melodrama. Verkene ble senere publisert som opp. 22 og 42. Fra 1874 levde Grieg som fri kunstner på Stortingets kunstnerlønn. Samarbeidet med Bjørnson om den planlagte nasjonaloperaen "Olav Trygvason", op. 50, skar seg; dels fordi Bjørnson mistet interessen og tross mange henvendelser fra Grieg sluttet å sende mer tekstmateriale. Da Ibsen henvendte seg til Grieg for å få ham til å skrive scenemusikk til en framføring av "Peer Gynt", slo Grieg til, selv om han omtalte stykket «som det mest umusikalske av alle sujetter», sannsynligvis fordi betalingen på 200 Speciedaler fristet. Rundt århundreskiftet var "Peer Gynt" med Griegs musikk blitt en enestående suksess på verdensbasis. I Tyskland skal stykket ha blitt oppført over 5 000 ganger før første verdenskrig, selv om anmeldelsen etter premieren i Berlin var lunken. Høsten 1875 døde foreldrene med bare tre ukers mellomrom, et slag som Grieg bearbeidet kompositorisk i g-moll-balladen, op. 24, hans mest omfattende pianokomposisjon. Noen år tidligere hadde Edvard og Nina mistet sitt eneste barn, Alexandra. Hun døde av hjernebetennelse (encefalitt), bare ett år gammel. Forholdet mellom ektefellene var tidvis ikke det beste. Grieg ønsket å komme seg vekk fra det hektiske konsertlivet, også for å få anledning til å komponere mer. Han valgte å tilbringe sommeren på den avsidesliggende gården Øvre Børve i Ullensvang, noe Nina som var vokst opp i en storby, ikke var særlig fornøyd med. I vinterhalvåret begynte også Edvard å mistrives på gården, og begge flyttet ned til Lofthus der Edvard fikk oppført en komponisthytte som folkevittigheten gav navnet «Komposten». Det var her han begynte på strykekvartetten i g-moll, op. 27, og "Album for mannssang", op. 30. Men han kjente seg snart isolert i Hardanger, og den rastløse Grieg reiste ut på ny. De neste årene foretok kunstnerparet en rekke konsertreiser gjennom hele Europa. Fra 1880 til 1882 var han dirigent for Musikkselskabet Harmonien i Bergen. Arbeidet slet på helsen, og etter et kuropphold i Karlsbad tilbrakte de igjen en sommer i Lofthus. Her tok han fatt på arbeidet med cellosonaten i a-moll, op. 36, som han tilegnet broren John. Tidlig på 1880-tallet kom Grieg i en midtlivskrise. Komponeringen gikk trått, og han følte at han var i ferd med å stagnere kunstnerisk. Cellosonaten var for eksempel preget av at han tråkket i gamle spor, og et forsøk på å skrive en ny klaverkonsert, denne gang i h-moll, måtte oppgis. Forholdet til Nina skrantet igjen, og i 1883 reiste Edvard sin vei for å oppsøke den unge malerinnen Leis Schjelderup som han var blitt kjent med i Hardanger. Hun bodde i Paris, men dit kom han ikke. På reisen gjennom Nederland og Tyskland holdt han en rekke konserter, og underveis klarte vennen Frants Beyer å få til forsoning mellom Edvard og Nina. Tilbake i Lofthus skrev Grieg Holberg-suiten. Troldhaugen til og fra. Griegs ønsket nå et fast punkt i tilværelsen, og i 1884 kjøpte han tomt på Hop syd for Bergen. Her fikk han reist Troldhaugen. Men Grieg var fremdeles rastløs, og det varte ikke så lenge før han begynte å lengte etter større forhold igjen. Dessuten hadde byggingen kostet penger, og økonomien var ikke den aller beste. En lang og vellykket konsertturne høsten 1885 gjenopprettet økonomien. Høsten 1887 bar det ut igjen, og i Leipzig møtte Grieg Brahms og Tsjajkovskij som begge snakket varmt om hans musikk. De neste årene var Edvard og Nina Grieg på mange og lange konsertreiser og feiret store suksesser. Men det gikk ut over helsen. Grieg oppsøkte stadig kurbad og nye leger i et forgjeves håp om å bli bedre. Reisene derimot tok ikke slutt. I 1904 mottok han storkorset av St. Olavs Orden. Han var også æresdoktor i Oxford og Cambridge. Siste sykdom og død. Fra 1903 fikk han stadig større luftveisproblemer, og utover våren 1907 forverret helsen seg betraktelig. Etter en uvanlig våt sommer på Vestlandet ble tilstanden kritisk. Edvard Grieg døde 4. september på Bergen Kommunale Sykehus. Under obduksjonen ble det diagnostisert et lungeemfysem som dødsårsak. Bisettelsen var storslått, og titusenvis av mennesker dannet sørgeprosesjonen. Edvard Griegs urne er satt inn i en grotte ved Troldhaugen. Da Nina Grieg døde i 1935, ble hun bisatt ved siden av sin ektefelle. Musikk. Grieg ved flygelet, c. 1900. Griegs opusliste omfatter 74 verk. I tillegg kommer det mange verk uten opusnummer. Man mener at streng selvkritikk, dårlig helse og et aktivt turnéliv må ta en del av skylden for den relativt lave produksjonen. Det blir også antatt at Grieg var avhengig av optimale forhold for å komponere, men det harmonerer ikke helt med beretningen til Griegs danske venn Benjamin Feddersen som skrev at ikke en gang lyden av biljardspill og -spillerne kunne avlede Grieg fra å komponere. Grieg regnes for å være en nasjonalromantisk komponist, med den norske folkemusikken som viktig inspirasjonskilde. På liknende vis som den mektige håndfull i Russland med Mussorgski i spissen, skapte Grieg en syntese av elementer fra hjemlig folkemusikk basert på kvintharmonikk og skarpt betonte danserytmer hentet fra slåttemusikken. Han vekslet gjerne mellom funksjonell og modal tonalitet – bearbeidet med satsteknikker fra høyromantikken. Hans mange kortere klaverstykker gjorde at han ble sett som «Nordens Chopin», et tilnavn som kan tilbakeføres til den tyske dirigenten Hans von Bülow. Det er tvilsomt om dette yter noen av dem rettferdighet, for klaverkomposisjonene deres hviler på ulikt grunnlag med hensyn til genre, satsteknikk, harmonisk avansement og formidling. Sanger og romanser. Griegs kjærlighet til Nina var kildespringet for hans romanser. Om hun ikke var alene om å fremkalle alle de 140 romansene, er det tydelig at fra og med "Hjertets melodier", op. 5, hadde hun en klar innvirkning på sangenes endelige utforming. I romansene viser Grieg at han forstår uttrykksmulighetene i menneskestemmen. Han skaper også en balanse mellom sangeren og akkompagnatøren som er sammenliknbar med Schubert. I motsetning til Schubert står imidlertid melodiføringen nesten alltid i forgrunnen hos Grieg. Akkompagnementet har sjeldent en selvstendig rolle. De fleste av Griegs romanser er skrevet til strofiske tekster. Noen har en variert strofeform, mens svært få er gjennomkomponerte. Romansene spiller på et bredt følelsesregister, og den enkelte romanses grunnstemning er umiddelbart lett å gripe. Men innsikt i teksten er selvsagt nødvendig for en fullstendig tilegnelse. Grieg selv klaget mange ganger over oversettelser som villedet både sangeren og lytteren slik at romansenes følelsmessige innhold ble vanskelig å oppfatte. Det gjelder spesielt for sangsyklusen "Haugtussa", op. 67, med tekster av Arne Garborg. Av hele Griegs sangproduksjon er det én romanse som skiller seg spesielt ut. Det er «Jeg elsker Dig» etter H.C. Andersen op. 5 nr. 3. Allerede i Griegs tid var den så populær at komponisten arrangerte den for piano solo (op. 41 nr. 3). I dag finnes den bearbeidet for de fleste orkesterinstrumenter med klaver- eller orkesterakkompagnement, samt for harmonium (trøorgel) og forskjellige typer kor. Sangen er imidlertid ikke ettertrykkelig tilegnet Nina Grieg. Det er derimot "Fire tyske dikt", op. 4. Ved siden av "Haugtussa" regnes de seks tyske sanger, op. 48, som et høydepunkt blant Griegs romansesykluser. Fra sistnevnte kan man trekke fram «Dereinst, Gedanke mein» (Jeg ved, min Tanke, ved), hvor en enkel melodilinje settes opp mot en ekspressiv kromatisk akkordprogresjon. I et europeisk perspektiv står Griegs romanser mellom Johannes Brahms, Modest Musorgskij og Claude Debussy. Spesielt romansene etter Heinrich Heine knytter seg til Brahms. Her kan det nevnes «Das alte Lied» fra op. 4, «Hör' ich das Liedchen klingen» fra op. 39, samt «Gruß» fra op. 48. «Lys nat» fra op. 70, skrevet på en tekst av Otto Benzon, har derimot klare impresjonistiske trekk. Den underliggende melankolien i mange av Griegs romanser (ikke minst i "Haugtussa") kan man finne igjen i Musorgskijs sykluser "Uten sol" og "Dødens sanger og danser". Tidlig klavermusikk. a>) Fra Griegs Humoreske op. 6 nr. 4., med sin uvanlige bassgang. Takt 131–134. I "Fire stykker for klaver", op. 1, fra 1861, dedisert pianolæreren Ernst Ferdinand Wenzel, røper Grieg at røttene hans har fått næring fra den tyske høyromantikken, særlig fra Robert Schumann. Griegs viktigste tidlige klaverkomposisjoner er humoreskene op. 6 og «Sonate», op. 7. Humoreskene fra 1865 er den første publiserte komposisjonen som viser tydelige trekk av norsk folkemusikk (selv om folkemusikkinnflytelse kan spores så langt tilbake som til "Tre klaverstykker", EG 105, fra 1860). Sonaten – også den fra 1865 – er Griegs første publiserte komposisjon hvor han tar i bruk sonatesatsform. En ouverture og en strykekvartett fra studietiden er gått tapt, og en første symfoni i c-moll som var tiltenkt opusnr. 3, ønsket Grieg ikke å få utgitt likevel. Tonespråket i sonaten er knapt og konsist. Det er en selvbevisst komponist som her presenterer sitt første modne verk i genren: Grieg signerer sin komposisjon idet han bygger hovedtemaet i åpningssatsen på sine egne initialer E(dvard) – H(agerup) – G(rieg). Sammen med sitt første kammermusikkverk, fiolinsonaten i F-dur, op. 8, etablerte klaversonaten Griegs ry som sonatekomponist. Fra et analytisk-musikkhistorisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante: Grieg bruker i gjennomføringsdelen flere ganger et åpent tritonusintervall både i melodiføring og i akkordprogresjon, noe som var meget uvanlig på denne tiden. Sonaten har i dag ikke helt funnet veien til pianistenes repertoar. Men ikke minst Glenn Goulds kontroversielle innspilling fra 1973 har bidradd til å fornye interessen for Grieg som komponist av de såkalte «store» former. Sonaten ble publisert av forlaget Breitkopf & Härtel i Leipzig i 1866. En revidert utgave med en litt kortere finale kom i 1887. Lyriske stykker. Griegs sans for lettfattelige og korte musikalske ideer viser seg tydelig i hans "Lyriske stykker" for klaver. Totalt skrev han 66 slike stykker som ble utgitt i ti hefter mellom årene 1867 og 1901 ved Peters forlag i Leipzig. Selv om det dreier seg om enkeltstykker, var de satt sammen slik hvert hefte dannet en helhet, kanskje med unntak av «Bryllupsdag på Troldhaugen» som alene utgjør 10 sider i op. 65 (mot 20 sider for de resterende fem stykkene). Grieg tar opp tråden etter Felix Mendelssohn-Bartholdy som med sine "Lieder ohne Worte" («Sanger uten ord») hadde grunnlagt genren. Ved siden av «Bryllupsdag på Troldhaugen» er «Arietta», «Troldtog», «Ensom vandrer», «Liten fugl», «Klokkeklang» og «Efterklang» blant de mest kjente lyriske stykkene. Ballade. Balladen er Griegs største verk for piano solo. I 14 variasjoner over folketonen «Den nordlandske Bondestand» fra Valdres skrev han seg ut av sorgen over tapet av foreldrene, ekteskapsproblemer og kunstnerisk stagnasjon. Balladen utgjør en stor del av musikken til filmen "What Price Immortality?" med den svenske pianisten Staffan Scheja som Edvard Grieg. Holbergsuite. Grieg fikk i oppdrag å skrive en kantate til 200-årsmarkeringen for Ludvig Holbergs fødsel. Kjennskapet til bysbarnet Holbergs forfatterskap og ideer inspirerte Grieg til også å skrive en suite for klaver som fikk navnet "Fra Holbergs tid". Suiten er bygd opp etter barokt mønster med satsene «Preludium», «Sarabande», «Gavotte», «Air» og «Rigaudon». Om suiten skrev Grieg til Julius Röntgen: «Rent unntagelsesvis er det egentlig en god øvelse å skjule sin egen personlighet». Suiten gjorde umiddelbart stor lykke, og ikke lenge etter arrangerte han den for strykeorkester med fiolin- og bratsjsolo i siste sats. Norske folkeviser. "Norske folkeviser for klaver", op. 66 (1896), inneholder 20 arrangementer av 18 melodier, de fleste samlet av Griegs venn Frants Beyer i Sunnfjord og Jotunheimen. Som vanlig for norske folketoner er musikken preget av «den dypeste melankoli, bare avbrutt hist og her av forbigående lysstreif». En av melodiene skrev Grieg selv ned på Skogadalsbøen sommeren 1891. Med en kurygg som skrivepult skrev han opp den religiøse bånsullen som fikk navnet «Gjendines bådnlåt» etter den unge seterjenta Gjendine Slålien, som sang voggevisa for et spedbarn samtidig som hun melket ei ku. Slåtter. "Slåtter for klaver", op. 72, er bearbeidelser av hardingfeleslåtter etter den gamle mesterspillemannen Knut Johannesen Dale som sto i tradisjonen etter Myllarguten og Håvard Gibøen. Slåttene ble nedtegnet av Johan Halvorsen i løpet av 14 dager. Grieg la seg tett opp til transkripsjonene: Høyre hånd følger slåttemelodien og er teknisk krevende med forsiringer og rytmiske spissfindigheter, venstre hånd harmoniserer melodien med utsøkte og komplekse akkordprogresjoner. Stilen er helt annerledes enn i "Lyriske stykker" og "Norske folkeviser", krassere og mer direkte. Slåttene er blitt utsatt for en del kritikk: Siden Halvorsen misforsto en del av det han hørte – for eksempel oppfattet han ikke alltid springarrytmene riktig og satte taktstrekene feil – var de nedtegnelsene Grieg bygde på, unøyaktige. Et likesvevende stemt piano kan heller ikke gjengi skalaene med ulikt intonerte toner slik spillemennene bruker dem. Grieg ble i så måte beskyldt for å ha tatt seg for mange friheter under tilpasningen. Deler av folkemusikkmiljøet hevdet til og med at Grieg hadde skadet folkemusikksaken. Til dette må det sies at Grieg ikke hadde til hensikt å skrive folkemusikk. Hans prosjekt var å bygge på folkemusikalske elementer innenfor kunstmusikkens rammer – han ønsket å lage «kunst etter internasjonal målestokk». Symfoni. Symfonien i c-moll, EG 119, fullført i 1864, ble skrevet på oppfordring av Niels W. Gade. Grieg dirigerte i hvert fall deler av verket ved forskjellige anledninger, men det er mulig at han aldri framførte første satsen. Grieg ønsket heller ikke å gi ut symfonien siden han mente at den gav uttrykk for en svunnen Schumann-periode i hans liv. Han var også blitt kjent med Johan Svendsens første symfoni, som han muligens holdt for å være bedre enn sin egen. Dermed la han bort verket og skrev senere «Må aldrig opføres! E.G.» på manuskriptets første side. Bergen Offentlige Bibliotek pleide likevel å låne bort kopier av materialet, og det er derfor overraskende at symfoniens første fullstendige framførelse i nyere tid ikke skjedde før 10. desember 1980, da Vitalij Katajev oppførte den med det Sovjetiske Statskringkastingsorkester, i dag kjent som Tsjaikovskij Symfoniorkester. Bergen Offentlige Bibliotek bestemte seg deretter for å frigi materialet. Symfonien ble i en lettere retusjert orkestrering oppført ved Festspillene i Bergen i 1981. Det eksisterer nå en rekke plateinnspillinger av symfonien. Peters forlaget i Frankfurt/Main publiserte i 1984 et partitur som imidlertid ikke er helt tro mot Griegs manuskript. Symfonien er også tatt med i bd. 11 av Griegs "Samlede verker". Grieg selv hevdet at han ikke trengte mer enn to uker til å skrive og orkestrere symfoniens førstesats. I et historisk-estetisk perspektiv står verket mellom Robert Schumanns tredje og Johannes Brahms' første symfoni. Det finnes Schumannske trekk spesielt i andre og fjerde sats, mens koralseksjonen i fjerdesatsen tydelig peker framover mot Brahms. Fra et musikkteoretisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante. Grieg gir satsen en form som står mellom sonatesats og sonaterondo. Det mest bemerkelsesverdige er at Grieg innfører et nytt tema i gjennomføringen, det vil si i en formdel som ellers er forbeholdt det motiviske arbeidet med temaene som er framstilt i eksposisjonsdelen. Det er godt mulig at symfoniens gjenoppdagelse på 1980-tallet mest var et mediefenomen, ikke en kunstnerisk begivenhet. Analysene og omtalene i musikkhistorisk litteratur viser imidlertid at Grieg kanskje var litt vel streng med seg selv. Hovedtema i Griegs klaverkonsert, 3. sats Blant Griegs etterlatte skisser finnes det et utkast til et Symfonisk dikt ved navn "I forår" som kanskje var tenkt som hans andre forsøk i symfonigenren. Det er også mulig at "I forår" skulle bli motstykket til konsertouverturen "I høst", op. 11. Klaverkonsert. Klaverkonserten fra 1868 ble skrevet i Søllerød i Danmark under en av de mange reisene han gjorde dit for å dra nytte av klimaet. «a-moll-konserten» som den ofte kalles, er et av Griegs viktigste verk, og fremdeles en av verdens mest spilte pianokonserter. Urframføringen skjedde i København 3. april 1869 med Edmund Neupert som solist. Grieg kunne ikke være til stede og fikk ikke oppleve den enestående suksessen. Siden verket ble så populært, framførte Grieg verket en rekke ganger, og han foretok flere endringer gjennom årene, den siste så sent som 1907. Åpningstonene A – A – G – E er et typisk Grieg-motiv som han brukte i mange av sine verk. Komposisjonen viser tydelig at Griegs interesse for norsk folkemusikk var blitt vekket, for eksempel i pianoets hallingrytmer. Peer Gynt. I 1874 bestemte Henrik Ibsen seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt Peer Gynt for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i Christiania Theater. Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene. For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg to suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse to inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk. Suite nr. 1 er trolig den mer populære, med satsene «Morgenstemning», «Aases død», «Anitras dans» og «I Dovregubbens hall». I suite nr. 2 finner vi «Bruderovet», «Arabisk dans», «Peer Gynts hjemfart» og «Solveigs sang». En versjon som også inneholdt «Dans av Dovregubbens datter», ble trukket tilbake etter en framførelse den 4. februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig. "Peer Gynt" er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer: «Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte "den kåpe av stemning" som Griegs musikk kastet over "Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer".» Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de åtte satser i de to suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. "Hele" Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i «Nattscenen» og den underfundige erotikken i «Peer og seterjentene» hører til det ypperste Grieg har komponert. Hovedtema i «I Dovregubbens hall» fra "Peer Gynt"-musikken Grieg mente altså selv han hadde smurt på med så tjukke lag med nasjonale symboler at alle burde få tak i satiren. Musikkens virkningshistorie kan tyde på at publikum ikke har oppfattet den. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis noe for Griegs musikk i seg selv, men heller noe for den måten den er blitt fortolket på. Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr. 23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av Johan Halvorsen ved Peters forlag i Leipzig. Mange andre komponister har før og siden satt musikk til stykket, for eksempel August Söderman i 1870, Werner Egk i 1938 og Harald Sæverud i 1948. Sæverud skrev sin musikk som i dag stort sett er glemt, til Hans Jacob Nilsens antiromantiserende oppsett på nynorsk. «Nå vil jeg altså prøve å sette opp Peer Gynt slik at Ibsens mening med stykket kommer frem. Det er såvidt jeg kan forstå en oppgave som bare ligger og venter på å bli løst.». Kammermusikk. Som nevnt ovenfor, ble Grieg i København først kjent som sonatekomponist. Hans fiolinsonate i c-moll, op. 45, står i samme klasse som sonatene til Johannes Brahms. Grieg selv betegnet sonaten som den «med den videre horisont». Innflytelsen fra folkemusikken og senromantisk satsteknikk inngår i en tilnærmet perfekt balanse. Innledningstaktene til åpningssatsen er grunnlag for den tematiske utviklingen i både første og andre sats. Dette er en teknikk som Grieg senere brukte igjen i den ufullførte klaverkvintetten i B-dur, EG 118. Den tyske musikkencyklopedien "Die Musik in Geschichte und Gegenwart" regner g-moll-kvartetten som «en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet». Kvartetten baserer seg på romansen «Spillemænd» etter Henrik Ibsen og har et sterkt personlig, nærmest selvbiografisk preg; den er «et stykke livshistorie» som Grieg selv uttrykte det. Med dette verket tok Grieg steget fra å være musikalsk representant for én nasjon til å bli en komponist av internasjonalt ry. Han begynte også på en strykekvartett i F-dur, EG 117 (1890/91). Ved hans død forelå nr. 2 i manuskripts form med to fullførte satser og en del skisser for de to neste satsene. Verket er blitt forsøkt ferdigstilt blant annet av Julius Röntgen og Levon Chilingirian. Chilingirians utgave ble publisert i 1998. 2002 kom A-R Editions med en praktisk utgave som omfatter bare det Grieg selv skrev. Denne utgaven inneholder også urtekst versjoner av klaverkvintetten, samt klavertrio i a-moll(?), EG 116. Innflytelse. Griegs harmonikk pekte i det hele fram mot impresjonismen. Allerede i hans levetid avslørte enkelte komposisjoner av Emil Sjögren og ungareren Árpád Doppler Griegs popularitet. Ernő Dohnányis tidlige klavermusikk viser trekk fra Brahms og Grieg. Ganske tydelig kan man merke påvirkningen hos Carl Nielsen som tilegnet en strykekvartett til Grieg, og i Claude Debussys strykekvartett i g-moll, op. 10, selv om Debussy selv ikke ville vedkjenne seg det. I det hele tatt hadde Debussy et ambivalent forhold til Grieg. Debussy kritiserte et program med musikk av Grieg og Wagner med at man ikke kunne spise «roast beef» (Wagner) etter «petit fours» (Grieg). På den annen side roste Debussy Griegs mannskorsanger og hadde bare lovord for Grieg som dirigent. Her var han enig med litteraten og musikkritikeren George Bernard Shaw som på sin side ønsket Grieg som dirigent for Royal Philharmonic Society. Griegs påvirkning på de etterfølgende komponistgenerasjonene viser seg på ulikt vis. Blant de komponister som kan knyttes til Grieg, enten uttrykkelig eller gjennom musikken, finner man Frederick Delius, Maurice Ravel, Dmitrij Sjostakovitsj, Sigfrid Karg-Elert, Nikolai Medtner og Béla Bartók. Griegselskaper og forskingsinstitusjoner. I Norge finnes Det Internasjonale Edvard Grieg selskap. Det finnes også en rekke Griegselskap i utlandet. I 1995 ble det grunnlagt et forskningsmiljø for Edvard Grieg ved Westfälischen Wilhelms-Universität Münster. Institusjonen er siden 2007 lokalisert ved Universität der Künste Berlin. Carlsberg. Forskjellige sorter med øl fra Carlsberg Carlsberg er et dansk bryggeri grunnlagt i 1847 av J.C. Jacobsen. Bryggeriet var anlagt etter bayersk mønster, og den carlsbergske bayer fikk raskt høy popularitet. Eksport av Carlsberg begynte på 1860-tallet. Noen av selskapets logoer inneholder elefanter og hakekorset. Bruken av hakekorset ble avsluttet på 1930-tallet på grunn av nazistenes maktovertakelse i nabolandet Tyskland. Carlsberg kjøpte opp Tuborg bryggerier på 1970-tallet og inngikk en fusjon med Tetley i 1992. Carlsberg er draktsponsor til flere fotballag. Blant de mest kjente lagene er Liverpool og FC København. Slagordet til Carlsberg er «Probably the best beer in the world». På begynnelsen av 1990-tallet var det lokale danske slagord: "Vores øl". Carlsberg navnet kommer av Sønnen til J.C. Jacobsen, Carl og berg som symbolsk pekte på det første bryggeriets plassering, ved Valby Bakke, utenfor København. Gullstandard. Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Under en gullstandard består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt som er mer praktisk for handel med store beløp, men bankenes reserver består av gull, ikke lån fra sentralbanken. Reservene er begrenset til hvor mye gull som finnes, men utover det kan pengemengden øke og minke i forhold til reservene. Gullstandarden var bakgrunnen for produksjonen av sedler. Siden en mynt var sin verdi i gull skulle sedlene fungere som et verdipapir som viste at eieren av seddelen hadde rett til å gå inn i den utstedende bank og ta ut den mengden gull som seddelen viste. Gullstandarden tillot pengemengden å vokse seg ca. 10 ganger så stor som når kun gull var penger gjennom fraksjonsreservesystemet. Store kostnader i forbindelse med 1. verdenskrig gjorde at flere land droppet gullstandarden og lot sentralbanken låne bankene reserver istedet i form av sentralbanksedler. Under den store depresjonen da pengemengden sank med 1/3 på slutten av 20-tallet droppet de fleste andre land også gullstandarden. USA avskaffet gullstandarden i 1933 for egne borgere og deretter gjorde eierskap av gull ulovlig og deretter devaluerte "Franklin Roosevelt" dollaren med 40 %, men beholdt en internasjonal gullstandard frem til 15. august 1971. Det betydde at mens en vanlig borger ikke kunne gå til sentralbanken og kreve gull fra Federal Reserve, så kunne andre sentralbanker frem til 1971 gjøre det. Dollaren oppnåde med det en posisjon som valuta for internasjonal handel siden dollarens verdi var sikret i gull. Liste over Edvard Griegs verker. Dette er en liste over Edvard Griegs verker. Mandag Morgen. "Mandag Morgen" er et analytisk uketidsskrift som ble grunnlagt i 2003. Tidsskriftets mål er «å gi norske beslutningstakere og premissleverandører et bedre beslutningsgrunnlag». Mandag Morgen Norge ble til i et samarbeid mellom Terje Osmundsen og det danske tidsskriftet med samme navn (grunnlagt i 1989). "Mandag Morgen" kommer ut 41 mandager i året, arrangerer en rekke frokostseminarer og har egen analyseavdeling og foredragsvirksomhet, i tillegg til å utgi ukebrevet "Mandag Morgen". Etter at gamle "Mandag Morgen" valgte å gå til skifteretten i mars 2010, har Fora Medier tatt over driften av bladet. Redaktør er Knut Petter Rønne. Rykkinn. Rykkinn er et boligfelt i Bærum kommune utenfor Oslo, med ca. 9 000 innbyggere. Stedet ble utbygd med blokk- og rekkehusbebyggelse fra tidlig på 1970-tallet. Rykkinn er blitt skildret kunstnerisk i flere episoder av TV-serien "Lille Lørdag" på 1990-tallet, samt i romanen "Teori og praksis" av Nikolaj Frobenius (2004). Sistnevnte bok ble filmatisert i 2011. I filmen, som fikk navnet "Sønner av Norge", er store deler av opptakene gjort på Rykkinn. Historikk. Utbyggingen av Rykkinn inneholdt en del nye elementer innen boligbygging. Ideen var at det ikke skulle være tungt trafikkerte veier der innbyggerne bodde. Området ble derfor konstruert med en ringvei rundt hele boligfeltet – med bare mindre stikkveier som blindveier inn til boligene. Samtlige leiligheter fikk lukket garasjeplass eller egen parkeringsplass under bakken. Store sentrale parkeringsplasser skulle ta imot besøkende biler slik at selve boområdet ble bilfritt og trafikksikkert. Det ble også lagt vekt på å sikre store grøntarealer mellom boligene, slik at Rykkinn fremstår som langt grønnere og mer luftig enn mange senere boligfelt som ble bygget ut på 1980- og 90-tallet. Representanter fra flere land som Japan og Australia kom til Rykkinn for å studere prøveprosjektet. Samtidig ble det tatt i bruk en del nye byggemetoder og -materialer, som senket prisen på leilighetene kraftig. Sentralisert strøm- og vannutbygging bidro til at leilighetene på Rykkinn var blant de rimeligste som til da hadde vært bygget i Norge. Hovedutbygger var Selvaagbygg, mens entreprenøren Ragnar Evensen bygget ut et lavblokkområde på sørsiden av Rykkinnfeltet. (Bjørnebærstien, Bringebærstien). Dette feltet ble bygget etter en arkitektkonkurranse. Rykkinn i dag. Til tross for at Rykkinn var et uvanlig gjennomtenkt boligprosjekt, oppsto det markante ungdomsproblemer i en periode fra midt på 1970-tallet til inn på 1980-tallet. Da Rykkinn var nybygd gjorde de lave leilighetsprisene og den kommunale tildelingspolitikken at en stor del av innflytterne var unge småbarnsfamilier. Mot midten av 1980-tallet ble derfor antallet ungdommer i tenårene stort, og i enkelte ungdomsmiljøer oppsto det rusproblemer. I dag er befolkningssammensetningen mye mer balansert aldersmessig, og Rykkinn fremstår som et harmonisk og modent boligområde. Dette reflekteres i høye boligpriser. Handel. «KI», eller «Rykkinn Nærsenter» er Rykkinns sentrale kjøpesenter. Senteret består av en rekke butikker, og åpnet dørene i 1971. Senere er det bygget ut i flere etapper. Navnet «KI-senteret» har sin opprinnelse i at Kjøpmannsinstituttet holdt til i kjøpesenteret fram til 1990. En rekke av Norges rikeste menn, blant annet Rimi-gründer Stein Erik Hagen, Petter Stordalen, Idar Vollvik og Odd Reitan er blant dem som er utdannet her. Da Kjøpmannsinstituttet flyttet fra senteret skiftet det navn til «Rykkinn Nærsenter», men går fremdeles under navnet "KI-senteret" lokalt. Skoler. Rykkinn skole består av to avdelinger, avd. Gommerud og avd. Berger, etter at Gommerud skole og Berger skole ble slått sammen fra 1. januar 2006. Avdelingene ligger ca 300 meter fra hverandre med Rykkinnhallen imellom. På avdeling Berger går elever fra 1.-5. trinn og på avdeling Gommerud går elever fra 6.-10. trinn. Skolen er en flerkulturell skole. Den har lærere som gir tospråklig fagstøtte på ca 20 språk. Gommerud skole vant i 2005 Benjaminprisen. Belset ungdomsskole ligger i nærheten av Nærsenteret på Rykkinn. Skolen har elevdrevet kantine og andre elevbedrifter. Idrett. Riksanlegget for basketball ligger sentralt på Rykkinn, og heter Rykkinnhallen. Berger svømmehall ligger også på Rykkinn. Vestre Bærum tennisklubb holder til på den nordøstlige delen av boligfeltet. I det samme området ligger Gommerudbanen med kunstgressdekke, og hovedkvarteret til Bærums Verk Idrettsforening. Verdi (økonomi). Verdi betegner innenfor økonomien den relative nytte et individ tillegger en gjenstand eller en tjeneste. Det "relative" i den tillagte verdien kan uttrykkes ved å gjøre rede for individets "preferansekart" - hvordan vurderer individet den aktuelle varen eller tjenestens nytte sammenliknet med nytten av andre (tilgjengelige) varer eller tjenester? Innen økonomien angir derved benevnelsen den nytte et element tillegges basert på markedets interesse for å gjøre et bytte mellom elementet og noe annet. Som oftest benyttes en monetær betegnelse på nivået verdien av elementet har. Verdi må ikke forveksles med pris. Warren Buffett har sagt at «Price is what you pay. Value is what you get». I et marked vil tillagt verdi være bestemt av en rekke forhold, som tilgjengelighet og knapphet (tilbud og etterspørsel), individuelle preferanser og behov, trender og moter (påvirkning), eller markedsføring. Såkalt "intrinsikal verdi", iboende verdi eller egenverdi betegner et individs verdsetting eller vurderte kvalitet av en gjenstand eller tjeneste. Ordet kan ha ulik mening i ulike sammenhenger, men brukes oftest for å angi en økonomisk verdi ved bruk av økonomiske mål (pris). Kilimanjaro. Kilimanjaro er et fjell nordøst i Tanzania. Det består av tre utdødde vulkaner: Shira i vest, stigende til 3 962 meters høyde, Mawenzi i øst, med 5 149 meters høyde, og Kibo, som er det yngste geologisk, som ligger mellom to andre og som med Uhuru Peak på 5 895 meter over havet er det høyeste punktet i Afrika. Kilimanjaro er også kjent for isbreen på toppen. Sneen på Kilimanjaro har krympet siden begynnelsen av det tjuende århundre, og forventes å forsvinne helt innen 2020/2050. Den minskende snøkappa forklares dels med global oppvarming, men avskoging er også en viktig faktor. Til tross for opprettelsen av Kilimanjaro nasjonalpark i 1973 fortsetter skogbeltet å krympe, til skade for irrigasjonen i fjellsidene, og vannets kretsløp i regionen. Fjellets økosystem er av stor betydningen for nomadefolket masaiene i nord og vest som trenger fjellets høye gressletter som beite for sitt kveg, og for de jorddyrkende chaggaene i sør og øst, som driver et stadig mer intensivt jordbruk. Etter at fjellets legendariske eksistens ble bekreftet av den tyske misjonæren Johannes Rebmann i 1848, har Kilimanjaro tiltrukket seg flere oppdagelsesreisende. Hans Meyer og Ludwig Purtscheller nådde toppen i 1889 sammen med sin guide Yohanes Kinyala Lauwo. Siden har Kilimanjaro blitt et fjell med stor symbolverdi, nevnt eller representert i kunst og brukt i mange kommersielle produkter. Fjellet besøkes årlig av tusenvis av turgåere som forsøker å nå toppen; omlag 30% av dem lykkes. Kilimanjaro ligger sammen med med de fleste andre høye fjellene i Afrika i nærheten av Riftdalen. Stedsnavn og etymologi. Navnet som brukes til å angi hele fjellet er stavet "Kilimanjaro" på de fleste europeiske språk. Navnet er dannet som en kombinasjon av to kichaggaord Kilemia og ngaruo med betydningen «vanskelig å klatre». Chaggafolket er jordbrukere ved foten av Kilimanjaro. Fjellet har tre topper hvis navn også er fra kichagga-språket: "Kibo" fra "Kifwo" som i kichagga betyr «tilstede», "Mawenzi" fra "Kimawenje" som betyr «brudd/brukket», og "Shira" som betyr «krig», ettersom toppen ble knyttet til strid mellom chagga og masaier. Disse navnene er eldre enn de europeiske oppdagelsesreisende. På masai er fjellet kjent som "Ol Doinyo Oibor", som kan tolkes som «Det hvite fjellet», eller «Det skinnende fjellet». Det er ukjent hvor navnet "Kilimanjaro" har sin opprinnelse, men de finnes en rekke teorier. Europeiske oppdagelsesreisende hadde tatt navnet i bruk fra 1860 og mente at navnet var fra swahili, med "Kilimanjaro" sammensatt av ordene "Kilima" (swahili for «lite fjell») og "Njaro", et et hvis betydning varierer i ulike teorier, noen mener at det er et gammelt swahiliord for "hvit" eller "skinnende", mens andre oppfattet det som et chaggaord; "Jaro" som betyr "karavane". Ingen av disse teoriene kan imidlertid gi en god forklaring på hvorfor diminutivet "kilima" brukes i stedet for det riktige ordet for fjell, "mlima". Navnet kan være en lokal spøk, og være en henvisning til at den «lille bakken i Njaro» er det største fjellet i Afrika. på det afrikanske kontinentet. Njaro er en landsby i nærheten av fjellet. En annen tolkning er at navnet kommer fra chaggaordet "kilmanare" eller "kileajao" som betyr «som beseirer fuglen / leoparden / karavanen». Men heller ikke denne teorien kan forklare det faktum at navnet Kilimanjaro aldri ble brukt i chagga før det ble tatt i bruk i Europa på midten av 1800-tallet. På 1880-tallet ble fjellet, den gang stavet "Kilima-Ndscharo" i tysk etter leddene i swahilinavnet, en del av tysk Øst-Afrika etter at Karl Peters hadde forhandlet med de afrikanske høvdingene og blitt enige om en avtale. (En vandrehistorie om at Dronning Victoria ga fjellet som gave til Keiser Wilhelm II er derfor ikke sann). I 1889 ble toppen av Kibo gitt navnet «"Kaiser-Wilhelm-Spitze"» av Hans Meyer, under den første oppstigningen til toppen 5. oktober 1889. Dette navnet ble brukt fram til 1918, da tyske kolonier ble overlevert til det britiske imperiet, som en del av oppgjøret etter første verdenskrig. Når det britisk-administrerte Tanganyika fikk sin uavhengighet i 1961, ble toppen gitt et nytt navn: «Uhuru peak»; Uhuru er et swahiliord som lettest oversettes som «frihet». "Ki"-prefikset har flere betydninger i swahili. Den gamle "Ka-"leddet var en diminutiv substantivprefiks (den finnes nå bare i ordet "Kadogo" – en liten grad), som fusjonerte med "Ki"-klasse. En av dets meninger var å betegne noe som er unikt i sitt slag: "Kilima" er én enkel topp, i motsetning til ordet "Mlima", som bedre kan beskrive en fjellkjede eller kupert land. Flere andre fjell også bære dette prefikset, for eksempel Kilima Mbogo (Bøffelfjellet), like nord for Nairobi i Kenya. Folk med funksjonshemminger blir også karakterisert med dette ordlegget; ikke som en nedgraderende karakteristikk, men for å fremheve en unik tilstand de har: en blind eller døv person eller hhv "Kipofu" og "Kiziwi". Vulkansk aktivitet. Vulkanen Kilimanjaro er inaktiv men ikke utdødd; krateret på toppen av "Kibo" slipper ennå ut gasser. Vitenskapsmenn konkluderte i 2003 med at det er flytende magma bare 400 meter under krateret. Det finnes ingen nedskrevet historie om utbrudd, men lokal muntlig historie forteller at vulkanen var aktiv for 150–200 år siden. Det har vært flere mindre kollapser og jordras på Kilimanjaro tidligere. Ett av disse jordrasene skapte området kjent som «den vestlige sprekken». Miljøtilstand. Toppen av Kilimanjaro er et av de få stedene i Afrika som er dekket av en isbre. Breens størrelse avhenger mer av nedbørforholdene enn av lufttemperaturen. I og med at nedbøren styres av monsunen, varierer breene veldig gjennom et og samme år. Over toppen har isdekket minket med 66% mellom 1880 og 1953. Breen har fortsatt å minke siden. Iskjerneprøver viser at størrelsen og tykkelsen er mindre nå enn noen gang de siste 11 000 årene. Kilimanjaro har også et stort belte av skog som befinner seg mellom 1600 meter til 3100 meter over havet. De store variasjonene i både høyde og nedbørsmengde gjør at det finnes en rekke økosystemer, og mange ulike former for vegetasjon i området. Skogen har mange dyre- og plantearter; omtrent 140 pattedyr og over 900 forskjellige typer planter. Med isbreen forsvinner en viktig vannkilde for disse økosystemene, som da står i fare for å bli ødelagt. Bestigning. Den høyeste toppen er Uhuru (5895 moh.) (Swahili: selvstendig) på kraterkanten på vulkanen Kibo. Den ble først besteget av Dr. Hans Meyer i 1889. To andre av Kilimanjaros topper er også utdødde vulkaner: Mawensi (5149 moh.) og Shira (3962 moh.). Fjellet er, med unntak av Mawenzi, ikke alpint og er ingen utfordring med hensyn til klatring eller bestigning. Utfordringen er høyden som gir om lag halvparten så tykk luft på toppen som ved havflaten. Det er nødvendig å sette av tid til skikkelig akklimatisering for å redusere risikoen for høydesyke. De tre enkleste rutene, Marangu, Rongai og Machame kan gås av enhver person med normal fysikk og helse og krever ingen erfaring fra fjellklatring. Hvert år prøver ca. 15 000 mennesker å nå toppen, men bare 30% lykkes. På grunn av den spesielle kombinasjonen av høyde og nærhet til ekvator, kan klatrere oppleve nesten alle klimasoner og værtyper på vei til toppen. Viking. a> bygger på et gammelt sagn fra vikingtiden. Vikingene, av norrønt "víkingr", var mennesker fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet. I samtiden var ordet "viking" reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd. Under nasjonalromantikken ble betydningen av ordet utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver som levde under perioden som ble døpt «vikingtiden» på 1800-tallet. På grunn av behovet i de skandinaviske landene for et nasjonalt symbol å føle identifikasjon og stolthet over, ble vikingene gjort til gjenstand for hemningsløs beundring, særlig fra 1840-tallet til 1940-tallet. Selv om datidens nasjonalistisk pregede fremstilling av vikingene er kraftig nedtonet i etterkrigstiden, er vikingene fortsatt et av de mest kjente etniske symboler i de nordiske land. Dessuten er de det mest kjente symbol for Norden i verden utenfor Skandinavia. Vikingtiden fant sted under yngre jernalder. Etymologi. Betydningen av ordet «viking» er uviss. Tre teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en "vík" (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden. Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing». Eldste bevarte kilde til ordet «viking» er fra det angelsaksiske diktet "Widsith" som trolig stammer fra 800-tallet: «siþþan hy forwræcon wicinga cynn» («siden de jagde viking-ætt»). Innbyrdes angelsaksiske overfall kaltes den gang av angelsakserne for «vikingeoverfall». Angrep fra de skandinaviske områdene omtales i de samme kildene som regel som angrep fra hedninger, daner eller nordmenn. I sagalitteraturen brukes "viking" ofte i uttrykket «å dra i viking». Vikinger var da personer som dro på oversjøisk hærferd. Ordet forsvant fra språket i århundrene etter sagatiden. Hos Ludvig Holberg på 1700-tallet er ordet synonymt med sjørøver. I de nærmeste år etter 1810 ble ordet igjen innført i samtidens språk, i Sverige i patriotiske dikt av Erik Gustaf Geijer og Esaias Tegnér, mens det ble gjeninnført i dansk av de såkalte gullalderdikterne. I Norge noe senere. Under nasjonalromantikken på 1800-tallet ble ordets betydning utvidet til det ugjenkjennelige slik at det kom til å bety nærmest hva som helst relatert til samfunnet et årtusen tidligere. En viking ble ikke bare betegnelsen på de som dro på hærferd, men en karakteristikk av hele datidens samfunn. Idag brukes gjerne «viking» som en hedersbetegnelse om mennesker som er barske og sterke, gjerne idrettsfolk. For eksempel "«Bjørn Dæhlie er en ordentlig viking.»". Vikingtiden. Både arkeologien og historievitenskapen regner vikingtiden fra ca. 800 – ca. 1050. Det er ikke noe skarpt politisk skille som markerer vikingtidens begynnelse eller slutt. Eldre, mer militært og politisk orientert historieskrivning tidfestet epoken til mellom angrepet på Lindisfarne og henholdsvis slagene ved Stiklestad eller Stamford Bridge. Men slik nøyaktighet i tidfestingen regnes i dag som kunstig i en mer bred forståelse av vikingtidens samfunn. Den eldste bevarte sikre skriftlige referanse til vikingaktivitet, er plyndringen av klosteret Lindisfarne på kysten av det nordøstlige England den 8. juni 793, selv om lignende aktivitet trolig har foregått før dette, men uten å bli nedtegnet og bevart for ettertiden som kilder. I 789 nevner den angelsaksiske krønike et tokt mot Portland på sørkysten av England. De som utførte toktet skal ha vært fra Hordaland, selv om kildene er noe uklare om dette. Vikingtiden må sees i lys av den sosiopolitiske situasjonen Europa var i etter Vest-Romerrikets fall på 400-tallet. Det tidligere keiserdømmet var nå delt inn i mange mindre høvdingdømmer, germanske folkeslag var på vandring og det kom ofte til konflikt. På mange måter kan man si at vikingtiden var en forlengelse av den folkevandringsperioden man ser i Europa i århundrene før. I år 814 døde Karl den store og hans rike gikk i føydal oppløsning. Dette gjorde at det ikke fantes noen samlet statsmakt på det europeiske kontinent som kunne motsette seg vikingenes erobringsforsøk og skattlegging. I løpet av andre halvdel av 1000-tallet minket vikingenes aktivitet utenfor hjemlandet og vikingtiden gikk mot slutten. Slaget ved Stamford Bridge i 1066 var siste skandinaviske forsøk på å gjenerobre England, og Magnus Berrføtt falt i Irland i 1103 som den siste av vikingkongene. Blant årsakene til at vikingtiden tok slutt nevnes blant annet at det danske Nordsjøveldet gikk i oppløsning, at volden i Norge ble vendt fra ytre ekspansjon til indre borgerkrig etter 1130, videre at de europeiske landene fikk sterkere statsmakter, noe som gjorde dem til et vanskeligere bytte for ytre angrep. Vikingtidens slutt sammenfaller med det første korstoget i 1095. Vikingenes ferder. Færøysk frimerke minnes vikingferdene over storhavet Reiseveier og år for viktige vikingferder Utbredelsen av reisevirksomheten er det som klarest skiller vikingenes samfunn fra de foregående og etterfølgende. Vikingenes reiser strakk seg fra Grønland i vest til Kaspihavet i øst. Ofte foregikk erobringene etappevis, slik at vikingene slo seg ned på et sted, ble der noen år eller en generasjon før de fortsatte erobring videre. Hva var årsakene til vikingtoktene? De fleste heller i dag til den teori at de skyldtes mangel på dyrkbar jord. Fra Norge var det særlig fra Vestlandet de drog ut på sine ferder. Geografien tilsier at her måtte mangel på jord være størst. Det begynte med handelsferder til fremmede land. Senere gikk denne virksomheten over til piratferder. Det var gjerne storbønder og høvdinger – mest fra Vestlandet – som ledet disse toktene. Hjemme i Norge ville de gjerne leve på storkarsvis – med overdådige gjestebud og blotgilder, hvor tallrike gjester kunne ta rikelig for seg av mat og drikke. Men ressursene ble for knappe i de overbefolkede sjøbygdene. Eget forråd strakk ikke til. Så spedde man på husholdningen ved å plyndre i fremmed land. De kunne ligge i viking om sommeren og leve raust på sine gårder høst, vinter og vår. En høvdingsønn som ikke var odelsbåren, så vikingyrket som et brukbart alternativ til gårdsdrift. Herjinger i fremmede land skaffet ham gratis løsøre. Mange vikinger ble styggrike på røvet gods. Dessuten kunne han gjennom dristige kamper mot andre vikinger eller landets stående hær vinne stor heder hjemme i Norge. Det siste telte like mye som gods og gull. For andre, som la ut på det åpne hav, var landnåm den egentlige og viktigste hensikt for utferden. I siste halvpart av 800-årene organiserte vikinger fra de nordiske land det historien kaller «den store hæren». Den herjet i Frankrike, Irland og England. Når enorme mengder av norske, danske og svenske vikinger gjorde strandhogg, lot de det ikke bli med det. De erobret nytt land og grunnla byer. Nordiske kjøpmenn og jordhungrige bønder fulgte i deres kjølvann. Norske vikinger seilte nordover langs kysten av Norge og over Vesterhavet til Færøyene, Skottland og Irland. De oppdaget og befolket Island på slutten av 800-tallet og anla to kolonier på Grønland. Etterhvert la norske konger under seg øyene i Vesterhavet, samt deler av Skottland og Irland under seg. Islendingen Leiv Eriksson anla en bosetning nord på øya Newfoundland på den amerikanske siden av Atlanterhavet rundt år 1000. I østlig retning dro vikinger (især fra Svearike) opp langs elvene i Russland, noen så langt som til Det kaspiske hav. Her ble staten Novgorod anlagt, som er en av Russlands første større statsdannelse. Danske vikinger seilte over Nordsjøen til England, og dannet et kongedømme i Jorvik (York). Fra 830-tallet ble Frankerriket utsatt for hyppige vikingangrep. Her dro vikingene opp langs elvene inn i Frankrike, men de dro sjelden langt fra skipene. I det som skulle bli kjent som Normandie i Nord-Frankrike ble området kolonisert, og ble anerkjent som eget rike i 911 Landskapet fikk navn etter vikingene, befolkningen ble assimilert slik at normannerne var fransktalende da de erobret England i 1066. Med koloniene i Irland, England og Frankrike som base, ble også den iberiske halvøy og Sør-Italia utsatt for plyndringstokter. På den iberiske halvøy kjenner man angrep mot kongedømmet Asturias' kyster på 800-tallet, og dette kongedømmets provins Galicia synes å ha vært særlig hardt utsatt. I 968 ble biskop Sisnando av Compostela drept og klosteret Curtis plyndret. Bispesetet Tuy ble rammet av en flåte under (den senere) Olav den helliges ledelse, ble liggende vakant i et halvt århundre. Nordmennene tok også gisler som de løslatte mot løsepenger. På halvøyas sørlige og islamske del seilte vikingene opp Guadalquivir-elven på sin plyndringsferd i 844, og dette ble foranledningen til at Cordobakalifatet organiserte sin første flåtestyrke. Frykten for vikingene. Hos frankerne, Vest-Europas nye herskere, kom de oversjøiske angrepene nordfra som en meget ubehagelig overraskelse – og de frankiska kilder beskriver vikingenes aksjoner som "uhyggelige". Ifølge muntlige overleveringer lød bønnen "A furore Normannorum libera nos, Domine", "«Frels oss, o Gud, fra nordmennenes vrede»" fra kirker og klostre. Under nasjonalromantikken ble de brutale sidene ved vikingenes fremferd feid under teppet av diktere og historikere. Den mest anerkjente norske historikeren på midten av 1800-tallet uttalte for eksempel: "«at vikingtogene i det hele taget utførtes med en for hine tider sjelden og med hensyn til togenes øiemed merkelig ærlighet og humanitet»". 1800-tallets historikere hadde oppdaget at frankernes tidligere erobringer av skandinavenes handelspartnere i sør (frisere og saksere) hadde foregått med en stor grad av massiv brutalitet. Fra et skandinavisk synspunkt var det på 1800-tallet og inn på 1900-tallet gjerne fristende å beundre vikingenes foretaksomhet og frihetstrang. I etterkant av denne romantikken – under sosial-darwinismens framvekst i Europa – ble vikingene sogar tillagt en usedvanlig fysisk og psykisk styrke. Under 30-tallets politiske propaganda ble vikingenes idealer misbrukt til politisk propaganda, hvor man ønsket å framheve idealer som "ukuelig pågangsmot og vilje til seier". Samtidig framhevet man også deres faktiske begavelse for tekniske nyvinninger og sosial organisasjon. Etter siste krig har pendelen svingt til ett motsatt, politisk ytterpunkt – hvor man igjen henter fram de frankiske beretninger som beskriver vikingens "blodige fremferd" og "suverene menneskeforakt". Beskrivelsene må naturligvis ses i lys av tidens bitre fiendskap mellom det katolske keiserdømmet og de frie kongedømmene i nord. Hvor meget av dette som har rot i virkeligheten er i dag omstridt. Sosiale, økonomiske og teknologiske forutsetninger for vikingenes reiser. I de siste to århundrene har det blitt lansert en rekke teorier for å forklare vikingenes 250 år lange militære ekspansjonisme. Vikingtidens samfunn var et ættesamfunn, noe som vil si at en persons stilling, status, rettigheter og plikter fullt og helt ble bestemt av dennes slektskap eller underordningsforhold til stormenn. Altså ikke ut fra tilhørighet til en stat som i vår tid. Mangelen på statsmakt, kirke og politi førte til at den eneste trygghet og sikkerhet en person kunne sikre seg var den en fikk gjennom sin ættetilhørighet. Fravær av en sentral statsmakt, ættesamfunn, samt en svært hårsår forståelse av "ære", førte til sammen til endeløse ættefeider der krig var en familiesak, ikke et bare et statsanliggende. Opprettelsene av institusjoner som tingene, kirka og sentralstatene kan tolkes som forsøk på å legge en demper på dette ekstreme voldsnivået. Sett i lys av ættefeider, voldskultur var det ikke noe som helst unikt i vikingenes ekspansjonisme. Den eneste forskjellen var at skipsteknologien (se under) nå hadde nådd et slikt nivå at hærferdene lettere kunne legges oversjøisk i stedet for internt mellom de skandinaviske høvdingdømmene. Erobringstrangen skilte dem heller ikke fra datidens europeiske ridderskap. Vikingtidens Skandinavia var også et slavesamfunn. Ettersom dette var i førstatistisk tid, kan imidlertid slaveholdets omfang kun anslås ut fra litterære kilder og stedsnavn (f.eks "Trelleborg", "Trældal" etc). Enkelte har anslått størrelsen på slavehold til 1/3 av befolkningen. Hvis dette anslaget stemmer, kan en tenke seg at kontroll over slavebefolkningen krevde store militære ressurser fra den frie befolkningen. Vikingferdene førte også til en kontinuerlig forsyning av nye treller til de nordiske landene. Nyere genetisk forskning har vist at en stor del av skandinavers arvematerialet kan føres tilbake til keltiske slaver. I Vest-Europa var de fleste innbyggerne ufrie bønder uten tyngre væpning, ("serfer"), mens militærmakt var monopolisert til en liten prosent jord-eiende riddere. Dette stod i kontrast til samfunnsforholdene i Skandinavia, der slaveøkonomi og relativt stor grad av væpning i den frie delen av bondebefolkningen førte til at selv om befolkningen var liten (<1,5 mill i hele Skandinavia) kunne de i flere århundrer mønstre hærer som overgikk Vest-Europas småstater i både størrelse og slagkraft. Det kan spekuleres på om kanskje 10 ganger så stor "andel" av den mannlige befolkningen kunne tjenestegjøre for stormenn som vikinger i Skandinavia, enn tilsvarende riddere kunne mønstre av like godt trente soldater i de europeiske småstatene. Jernutvinning. Arkeologer har påvist en sterk økning i jernutvinning ved starten av vikingtiden. Dette var en forutsetning for den militære ekspansjonen som fulgte. Skipene. Skipene som ble brukt i de Skandinaviske landene i vikingtiden var blant en av forutsetningene for vikingenes suksess. Skipene kunne seile hurtig og langt, på et døgn kunne de godt seile over 150 nautiske mil (om lag 280 km) med en hær på 200 skip og 5 000 mann. En hær av en størrelse som skulle forsvare seg mot vikingene, kunne først samle seg etter at vikingene var vekk igjen. Ikke minst kunne de hurtig komme i land, med en hel hær, på en bar sandstrand, eller langt oppe i en liten elv. Vikingene var ikke avhengig av havner. Skipene kunne også transporteres over land, da en snekke ikke veide mer enn at en normal hestevogn kunne bære den. Vikingenes utrustning. Vikingenes utrustning kunne bestå av øks, skjold og spyd. Videre kunne de ha på seg klær av vadmel, ull og pels. Basert på arkeologisk kunnskap kan vi med sikkerhet si at kun velstående vikinger hadde hjelm og brynje. Vikingtidens sverdklinger kunne være damasksmidde, det vil si, at klingen var smidd delvis av karbonfritt, delvis av oppkullet stål, som gir et vakkert mønster av lyst og mørkt stål. Klinger fra Rhinlandet i Frankerriket var spesielt ettertraktet på grunn av den høye kvaliteten. Som regel sto smedens navn som varemerke på klingen. Vikingene ga ifølge sagaene sverdene navn, og mente at de hadde en egen personlighet. Konger og hærførere kan ha hatt spesielt flotte hjelmer, så det var enkelt for hirdmennene å følge dem og beskytte dem i kampen. Det er en utbredt myte at vikingene bar hjelmer med horn. Dette er imidlertid en romantisk ide fra det tyske operaliv på 1900-tallet, der vikinger i blant annet Wagners opera Der Ring des Nibelungen bar hjelmer med horn for å virke mer fryktinngytende. Det finnes avbildninger av mennesker med hjelmer med horn, blant annet på den danske Gundestrupkjelen fra år 100 f.Kr. Det finnes også hjelmer med horn i fra sørligere deler av Europa. Disse er imidlertid ikke fra vikingtiden men fra førromersk jernalder, flere hundreår tidligere. Den eneste vikinghjelmen som er funnet er i fra en grav på Gjermundbu. Kilder til vikingenes historie. I ettertid er synet på vikingtiden sterkt preget av kildesituasjonen. Det meste av skriftlige kilder som har blitt brukt som beretning om vikingtiden har enten vært gjenfortalt muntlig og blitt nedtegnet flere hundreår i ettertid, eller de er sterkt farget av å være nedtegnet av vikingenes motstandere som regnet dem som ugudelige hedninger. Kilder fra sagatradisjonen er nedtegnet i en kristen høymiddelalderstat som skilte seg sterkt fra det førkristne vikingtidssamfunnet som ble beskrevet. Imidlertid inkluderer sagaene mange kvad som i motsetning til sagaene er fra vikingtidshendelsenes samtid. Historikere har derfor festet langt større lit til kvadenes enn til sagaenes sannhetsgehalt. Kvad. Vikingene levde før skriftkulturens tid. Evnen til å deklamere dikt ble høyt verdsatt. Fordi diktene følger helt fastsatt versefot og har bokstavrim (såkalt allitterasjon), kan vi feste lit til at kvad fra vikingtiden er overlevert i nærmest uendret form til de ble nedskrevet i høymiddelalderen. 3-4 kvad er bevart fra 800-tallet, et par dusin fra 900-tallet. Disse har vi bevart fordi de ble inkorporert i islandsk sagalitteratur på 1200-tallet. Som redskap til å forstå vikingenes tid regner historikere kvadene for å ha høyere kildeverdi enn sagalitteratur som er nedtegnet flere hundreår etter vikingtiden. De fleste bevarte kvad er skrevet for å bevare minnet om gjerninger som vikingene oppfattet som heroiske og for å styrke ættas anseelse for ettertiden. Å bli skildret skald (dikter) var et av datidens viktigste PR-tiltak. Runesteiner. Runesteinene er en viktig samtidskilde for vikingekspedisjonene, og navn på de ulike aktørene. Slike steiner finnes flere plasser i Norden. Et eksempel er Ingvarsteinene i Mälardalen i Sverige, som ble reist for å minnes den skjebnesvangre vikingferden inn i dagens Russland, tidlig på 1000-tallet. I tillegg til å være en kilde for vikingene, er disse steinene også kilder for hvordan samfunnet forøvrig var i de nordiske områdene på denne tiden. Ibn Fadlan. Ahmed Ibn Fadlan var en arabisk geograf som i 921 besøkte volga-bulgarerne, og som også skrev en detaljert beskrivelse av en vikingbegravelse. Arkeologi. Det er først og fremst utgravningene av de store gravhaugene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som har vært avgjørende for vårt syn på vikingene og vikingtiden. De store utgravningene av gravhauger i Norge på 1800- og 1900-tallet ga arkeologene viktig informasjon om gravskikk i de øverste sosiale lag i vikingtiden. Lite var imidlertid kjent om hvordan de vanlige menneskene i denne tidsperioden levde og bodde. De første undersøkelser av boplasser var fokusert på hustufter som var synlige på markoverflaten. Disse lå som regel i utmark og var uforstyrret av moderne aktiviteter. Det var ikke før på 1970-tallet med introduksjonen av nye feltmetoder til Norge, som for eksempel maskinell flateavdekking, at dette synet forandret seg og man begynte å undersøke store åkerområder. Nå til dags er det vanlig med arkeologiske undersøkelser i dyrket mark, der husanlegg kan være bevart etter flere århundrer med moderne dyrkingsmetoder. De arkeologiske undersøkelsene har vist at de mest typiske husene fra vikingtiden er såkalte langhus, der indre rekker med takbærende stolper deler huset inn i 3-5 langsgående rom, såkalte «skip». Husenes lengde og rominndeling kan variere. Tuftene er imidlertid som regel pløyd vekk. Det største kjente langhuset lå på Borg i Lofoten og var ca. 83 m langt og inntil 9 m bredt, mens de fleste husene er rundt 20-30 m lange og 5-7 m brede. Noen av husene kan ha vært delt inn i en del for mennesker og en for dyr. Dette er basert på at inndelinger kan spores i undergrunnen og at det i noen hus bare finnes ildsteder i en av husdelene. I tillegg til langhusene finnes også såkalte grophus, hus som er bygget rundt en stor nedgravning. Disse tror man ble benyttet til håndverk. Man finner også mindre hus som kan ha hatt en lagringsfunksjon. Det er riktignok ikke funnet hele gårdstun fra vikingtid i Norge, så det er vanskelig å si hvordan disse var organisert. Vikingene synes å ha tilpasset seg den lokale byggeskikken ettersom de flyttet til områder der det allerede bodde mennesker. På Shetland og Orknøyene, for eksempel, finnes det steinbygde hus som er datert til vikingtid mens stolpebygde hus er sjeldne. Disse steinbygde husene finner man ikke i Norge eller i resten av Skandinavia. Våre fremste kilder for forståelsen av vikingenes handelsruter kommer fra de omfattende utgravningene gjort i byer i Nord-Europa gjennom hele 1900-tallet, og spesielt på 1960 og 70-tallet. Det var først og fremst med disse utgravningene at oppfatningen av vikingene som hensynsløse barbarer forandret seg og man kom fram til et mer nyansert bilde. Vikingenes raid langs Europas kyster ga kortsiktig gevinst, men kunne ikke sammenlignes med hva man kunne oppnå ved å opprette handelssteder for for eksempel salg av slaver til de arabiske landene. Oppblomstringen av disse handelsstedene sørget også for en oppsving for lokale handelsmenn og håndverkere, noe som har kommet tydelig frem under de arkeologiske undersøkelsene. I byene kunne håndverkere ta med seg sine kunnskaper og spre dem gjennom handel, samtidig som de fant inspirasjon blant varene som ble handlet fra fjerne strøk. Slike byutgravninger har vært gjennomført i Hedeby, Birka, ved Kaupangen i Skiringssal, i Novgorod, Dublin og Jorvik. Viktige vikingbyer, -«riker» og -slag. De første mindre handelsstedene i Skandinavia ble grunnlagt før 800-tallet, men med oppsvingen i handel i vikingtiden kom større handelssteder. Mange ble grunnlagt med kongelig myndighet, slik som for eksempel Hedeby og Bergen, ettersom de kongelige hadde interesse av å innbringe skatt fra handelen. Handelen var intensiv gjennom hele vikingtiden og ved slutten av 900-tallet hadde den spredt seg fra Island til det Kaspiske hav. Handelsmennene i Skandinavia var ute etter sølv fra Østen. Dette ble byttet i varer som for eksempel pelsverk, honning, voks, våpen og slaver. Andre varer som ble importert til Skandinavia fra Østen var glassvarer, silke og metallarbeider. De fleste av disse varene ble sannsynligvis importert fra Bysants. Varer fra den vestlige verden er mer hverdagslige slik som tekstiler og basalt til kvernsteiner. Det ble imidlertid også importert luksusartikler som for eksempel keramikk, vin og drikkeglass. Kaupang (norrønt for «kjøpstad», «by») er et stedsnavn som ble brukt om forskjellige handelsplasser, som Kaupangen i Skiringssal, Kaupanger i Sogn, Koppang i Østerdalen, Kaupangen i Trøndheimen og Hamarkaupangen. Den eldste norske kaupangen vi kjenner til, er den i Skiringsal, som ble nevnt av Ottar. Kaupang som navn ble brukt alene (en kaupang innenfor et større område, som Kaupangen i Trønderheimen) eller sammen med stedsnavn. I områdene Skåne og Halland i Sverige er det et antall av mindre handelssteder som alle har navn som ender med «-köping». Samtlige steder ligger i nærheten av kysten og en elv. Birka. Birka var en svensk handelsby i vikingtiden, på lik linje med Kaupang i Norge. Birka lå på Björkön i Uppland. Byen ble opprettet på 700-tallet og hadde i sin storhetstid omkring 1000 innbyggere. Birka nevnes på 800-tallet som Birca, som anses å være en latinisering av Björkö. Birka omtales av Adam av Bremen. Hit kom den hellige Ansgar og anla den første kristne menighet på den skandinaviske halvøy i 829. Cirka syv hundre personer bodde på Birka da byen var som størst. Kjøpmenn fra nær og fjern (selv fra den arabiske halvøy) med dyrebare handelsvarer søkte seg til byen, men de fleste utlendingene synes å ha vært frisere. Mot slutten av 900-tallet ble Birka forlatt til fordel for Sigtuna. Birka har vært fokus for undersøkelser siden 1600-tallet. De første systematiske undersøkelsene ble imidlertid utført av arkeologen Hjalmar Stolpe mellom 1871 og 1895. De største moderne utgravningene fant sted mellom 1990 og 1995, da Björn Ambrosiani undersøkte den såkalte «Svarta jorden» hvor hovedbosetningen skal ha vært. Hovedområdet ligger ved Björkö og dekker omtrent 7 hektar. De arkeologiske undersøkelsene her har avdekket både bosetningsspor og gravfelt. Fra disse undersøkelsene har man kommet frem til at det kan ha bodd så mange som 1 000 mennesker i Birka da byen var på sitt største. Byen var i følge Rimbert omkranset av et palisadeverk, selv om de arkeologiske undersøkelsene ikke har funnet bevis for dette. Det er heller ikke kjent hvordan husene innenfor palisaden så ut, men det er sannsynlig at de var bygd av tre. De arkeologiske undersøkelsene har avslørt at Birka var en svært aktiv handelsplass og at det var hjem til handelsmenn, håndverkere og bønder. Her ble det blant annet handlet i arabisk sølv, russiske perler, jern og pelsverk. Kaupangen i Skiringssal. Kulturminner i dagen ved utgravningsplassen på Kaupang Rekonstruerte hus i Hedeby i tidsriktig byggestil. Skiringssal var en handelsplass, en kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord fem km østenfor Larvik sentrum. Skiringssal betraktes som Norges første by. Man referer ofte til stedet som Kaupang. Man antar at på 800-tallet kan det ha bodd 400-600 mennesker der. Universitetet i Oslo har gjennomført store utgravninger fra 2000 til 2002. Våre eldste kunnskaper om kaupangen i Skiringssal har vi fra en samtidig skriftlig kilde. Den skriver seg fra en nordnorsk sjøfarer og handelsmann, Ottar fra Hålogaland fra rundt 880-tallet, som fortalte om ‘nordmennenes land’ til den engelske kong Alfred den store og om reisen han hadde gjort langs norskekysten, innom Skiringssal og Hedeby, før han kom til London. Hedeby. Hedeby var en dansk kaupang helt sør i Danmark, rett ved Danevirke. Navnet betyr heden eller lyngmo. Hedeby var en viktig kontakt midt mellom Østersjøområdene i øst, de saksiske markeder i vest, de frankiske og germanske markeder i syd, og den norske kaupangen Skiringssal i nord. Kaupangens utvikling besto i dens gunstige beliggenhet; dels var den beskyttet mot overfall fra syd av Danvirke-befestningen, dels lå den ved vestenden av Østersjøen, hvor det ble lastet av til transport av varer tvers over Jylland, og dels lå den ved hærvegen hvor den nord- og sydgående trafikken langs land passerte stedet. Den første bosetning der går tilbake til midten av 700-tallet. I 803 nevnes stedet i kildene for første gang. Fra 1000-tallet ble Hedeby beskyttet med festningsvoll. Byområdet innenfor befestningsverket dekket 24 hektar. Munken Ansgar fikk omkring år 848 tillatelse til å bygge en kirke i Hedeby, og utførte her den første kristne misjon i Danmark. Muligens var Hedeby en kortere tid under svensk styre. De mest omfattende utgravningene i Hedeby fant sted i perioden 1930 – 1939 under ledelse av arkeologen Herbert Jankuhn, men det har også vært flere undersøkelser senere. Til tross for de mange utgravningene, er fortsatt er bare rundt 5% av områdene undersøkt. Man allikevel se omrisset av en større byområde enn noen annen nordisk kaupang. Man har sporet Hedebys gater av treverk, grunnplanene av bygninger som tjente til boliger, verksteder av omfattende typer håndverk og salgshus for varer. Bosetningen var godt organisert med hus på rekke, atskilt med gjerder og grøfter dekket av treverk. Også deler av bygningsverket er blitt bevart. En rekonstruksjon av et typisk Hedeby-hus er blitt reist på Moesgård Museum i Danmark. Det har også blitt funnet dype brønner for å sikre vanntilførselen. Hedeby lå lavt i terrenget og den vannholdige jorda har bevart store mengder organisk materiale som treverk, lær og tekstiler. Alt i alt er rundt 340 000 gjenstander funnet. Undersøkelser gjort av havnebunnen har også avdekket bryggekonstruksjoner. I tillegg er det funnet vraket av et langskip fra sen vikingtid i bukta. Dette er bygget i nordisk klinktradisjon, men ble sannsynligvis satt i brann ved et angrep på Hedeby, muligens tett ved det sted hvor det ble bygget. Ved Hedeby er det også avdekket betydelige gravsteder både med og uten trekister og trekammer innenfor festningsverkene og utenfor mot sydvest. Trekammergravene var rikere utsmykket og inneholdt blant annet spyd og skjold. Dublin. Omkring 840 ankom norske vikinger, som anla en festning i området. Byen ble sete for et norsk kongedømme. I 852 tok danske vikinger kontroll, og de etterfølgende årene var preget av kamper mellom irer og dansker/nordmenn. Kildene varierer i sin omtale av hvem det egentlig var som kontrollerte Dublin; i Norge snakker man ofte om det som et norsk vikingkongedømme, mens man i Irland og Storbritannia omtaler dem som "Danes". Dette fortsatte inntil 1014, da irene seiret i slaget ved Clontarf. I 1169 begynte engelskmennene å ta kontroll over Irland. Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kjent som "Strongbow"), tok først Wexford, Waterford og størstedelen av Leinster, og deretter Dublin. Henrik II av England ankom i 1171, og ga Dublin sitt første bybrev. Man. De norske vikingene opprettet det lokale parlamentet Tynwald for over 1000 år siden. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon siden starten. Man var norsk skattland frem til 1266, da øya ble gitt til Alexander III av Skottland. Etter hans død i 1286 tok Edvard I av England over. Øya var under engelsk herredømme frem til 1406. Jorvik. Jorvik var det norrøne navnet på den engelske byen York. Navnet kommer sannsynligvis fra det angliske navnet "Eoforwic". Jorvik var i vikingtiden hovedstaden i Nordimbraland (Northumberland eller Northumbria). Nordimbraland var større enn senere tiders Northumberland. Snorre Sturlason omtaler Nordimbraland som en femtedel av hele England. Jorvik ble erobret av danske vikinger i 866, og ble hovedstad i et lite kongedømme. Kongedømmet hadde handelsforbindelser med store deler av verden. Omkring år 1000 hadde Jorvik det nest største folketallet av byene på de britiske øyer, etter London. Vilhelm Erobreren gjorde slutt på Jorviks selvstendighet. Normandie. Hertugdømmet Normandie ble etablert i 911 gjennom kong Karl den enfoldiges avståelser til Rollo, av mange holdt for å være identisk med møringen Gange-Rolv. Ettersom barneoppdragelse var overlatt til vikingenes (oftest) fransktalende kvinner, gikk språket raskt over til fransk. 150 år senere erobret den normanniske hertugen Guillaume (Vilhelm Erobreren) England i 1066. Holmgard (Novgorod). Olav Tryggvason tilbragte deler av sin barndom i Holmgard, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen Olav Haraldssons opphold i denne byen. Da kong Knut den mektige dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte. Fire vikingkonger – Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot Konstantinopel (norrønt: «Miklagard») for å sikre handelen med Bysants. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kievriket. Konstantinopel (Miklagard). Væringer (norrønt "væringjar", flertall av substantivet "várar" = løfte, ed) er en felles norrøn betegnelse på de menn som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard (Konstantinopel). Væringer var en form for leiesoldater på 900-tallet og 1000-tallet. Væringer som begrep er beslektet eller overlappende med begrepet varjager, «de edsvorne», (russisk: Варяги, Varyagi) som var de menn som drev handel østover og sørover på de russiske elvene, eller drev plyndring som vikinger. Arkeologiske funn på Gotland i form av utenlandske mynter tyder på et vestlig senter for denne handelen og at handelen var betydelig. Stamford Bridge. Kong Harald Hardråde ledet i 1066 et norsk felttog mot England. Harald Godwinson var nettopp blitt kronet til engelsk konge, og nordmennene ventet liten motstand. Felttoget var mislykket, og Harald falt ved Stamford Bridge den 25. september. Hendelsen har liten plass i engelsk historieskriving, og kommer lett i skyggen av alt som hente senere det året. Slaget var likevel avgjørende for ettertiden, da det bidro til å svekke den angelsaksiske hæren så mye at de tapte for den normanniske hæren med Villiam Erobreren i slaget ved Hastings like etter. Jomsborg. Jomsborg er et lite mysterium. Det er klart at det fantes en gruppe kalt "Jomsvikingene" på 900- og 1000-tallet. Ifølge "Jómsvíkinga saga", "Olaf Tryggvassons saga" i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wollin i Polen. I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende. Vikingtiden fremheves. I høymiddelalderen fikk perioden status som en spesielt heroisk og minneverdig tid. Dette medførte at det islandske aristokrati på 1200-tallet la ned et stort arbeid i å nedtegne ættesagaer og litteratur. For islendingene var særlig perioden 870-930, da den til da ubebodde øya Island ble befolket særlig viktig. Kalveskinnspergament var svært kostbart, så kun de aller mest ressurssterke stormennene hadde råd til å nedskrive hendelsene i århundrene forut. Imidlertid opererte en ikke med noe begrep om en «vikingtid», men derimot med et skille mellom hedensk tid (<1000/1030) og kristen tid (etter kristningen). Vikingtiden glemmes? Etter senmiddelalderen ble minnene om vikingtiden trolig gradvis glemt i befolkningen. Et mulig unntak var innen lovverket, der lover fra tiden før reformasjonen fikk ekstra autoritet om de ble tilegnet å være «Hellig Olavs Lov». Rettstradisjonen og tingsinstitusjonen som ble skapt i vikingtiden og middelalderen bevarte en viss grad av kontinuitet til Christian Vs tid. Vikingtidens militære forsvar, Leidangen, ble omformet fra en hær til kun å være en skatt. Det som i ettertid ble regnet som et av vikingtidens karakteristika, vold og ættefeider, fortsatte riktignok med uforminsket styrke, men ble negativt omtalt i tingbøker i stedet for å bli heroisert over i sagaer. Oppfattelsen av vikingene i tidlig nytid. På 1600-tallet ble Snorres kongsagaer oversatt til dansk og ble dermed tilgjengeliggjort. Dette ble hovedkilden til de første Norgeshistoriene som kom ut i opplysningstiden. Personer som islendingen Árni Magnússon (1663–1730) la ned et stort arbeid i å ta vare på og kopiere middelalderhåndskrifter som kunne kaste lys over vikingtidens historie. Vikingsvermeri under nasjonalromantikken. I de første generasjonene etter 1814, ble Norges «egentlige historie» regnet som Vikingtiden og høymiddelalderen. Siden historie var definert som statshistorie og ble skrevet fra et slags «konge(ørn)perspektiv» innebar kongefellesskapet i Oldenborgstaten i datidens snevre historieoppfatning at Norge ikke hadde noen historie etter middelalderen. For en nylig selvstendig nasjon som Norge var det da sett på som viktig å knytte sin historie bakover til en antatt gloriøs fortid. Vikingtiden passet da perfekt inn i tidens nasjonalisme for å skape et bilde av en fortid som kunne tjene som nasjonal identitet og legitimering av kulturens egenart. Norrønfilologien ble også utviklet i denne perioden, og tekstkritikken ble benyttet til å skape autentiske utgaver av kildene. Vikingskipsutgravingene, den nye Snorre-utgaven og 1905. To begivenheter kom til å skape en voldsom og vedvarende begeistring for vikingtiden ved århundreskiftet i 1900. Oseberg- og Gokstadskipene ble utgravet og Snorres kongesagaer utkom i ny, statssubsidiert billigbokutgave med Norges fremste kunstnere som illustratører. Boken ble solgt i rekordopplag og ble folkelesning. Boken var med på å forme den nasjonale identiteten som ingen andre litterære verk. Før historikerne hadde utviklet sagakritikken, ble Snorres livaktige fortellinger fra vikingtiden trodd bokstavelig. Etter at skolereformen på 1860-tallet hadde innført ikke-religiøse fag som historie og geografi, ble undervisning om vikingtidens konger viet stor plass. Historikeren og venstreideologen Ernst Sars formidlet historien om at vikingtiden og høymiddelalderen kultur levde videre, og at det var bøndene som var bærere av denne kontinuiteten. Norge bestod i størst grad av selveiende bønder, med en kultur som strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Eksempler på dette er videreføring av treskjæring på stavkirker og trebåtbygging som er nærmest identisk med vikingenes båter. Vikingtradisjonene som ble videreført i bondesamfunnet passet selvfølgelig venstrebevegelsen som hånd i hanske da de overtok makten i 1884. De latinskoleutdannede embetsmennene fikk dermed sin kulturelle kapital devaluert. Deres idealisering av Romerriket ble utfordret av en venstre- og nynorskbevegelse som dyrket vikingene og satte Snorre høyere enn Cicero. Første halvdel av 1900-tallet: Kamp om eiendomsretten til vikingtiden. I mellomkrigstiden var norsk identitet i svært stor grad tuftet på vikingmyter. Mange samtidsfenomen ble forklart med at dette var kulturkarakteristika og nedarvede tradisjoner fra vikingtiden. De norske utvandrerne til USA bar med seg denne kulturelle bagasjen, noe som den dag i dag gir seg utslag i vikingdyrkning som av mange oppfattes som ekstrem kitch. Ishavsimperialismen og den norske okkupasjonen av Grønland i 1931–33 ble legitimert med at det var i samsvar med at «vikingene kom først». Historikeren Halvdan Koht skrev talløse verk om tidlig Norgeshistorie. Heroisering av vikingtiden ble derfor i mellomkrigstiden et felles tankegods for alle politiske grupper (kanskje med unntak av kommunistene). Mest hengivne i dyrkingen av vikingtradisjonene var imidlertid partiet Nasjonal Samling som ble stiftet i 1933. Quisling hadde forlest seg på sagalitteratur, og nærmest ethvert politisk fenomen eller politisk krav kunne legitimeres med henvisning til «slik var det i vikingtiden». Under krigen foregikk det en hard symbolkamp der både motstandsbevegelsen og nazi-sympatisørene ønsket eierskapet til den «riktige tolkninga» av vikingtiden. Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet. Bruken av vikingsymbolikk var spesielt utbredt i Nasjonal Samling. Vikingene som etnisitetsmarkør i etterkrigstidens Skandinavia. Volds- og herjingsekspedisjonene et tusenår tidligere i de landene som hadde vært Norges allierte under andre verdenskrig passet plutselig dårlig i Norges nye image utad. Dessuten hadde nazistenes bruk av vikingtidssymboler og retorikk diskreditert bruken av denne tiden. Heroiseringen av vikingtiden i skolelærebøker ble derfor gradvis nedtrappet i løpet av etterkrigstiden. Men over hundre års nasjonalistisk vikingretorikk har satt så dype spor at vikingtidsmyter fortsatt preger den kollektive identitet i de skandinaviske land. Nyere historiografi om vikingtidens samfunn. Siste tiår har forskningen på vikingsamfunnet dreid i etnografisk/sosialantropologisk retning. Arkeologen Jøren Haavardsholm har analysert bruken av vikingsymbolikk og hevdet at dagens forståelse av vikingtiden er en 1800-tallskonstruksjon. Middelalderhistorikeren Sverre Bagge er en av mange som har tolket sagalitteraturen fra vikingtigen som en antropologisk kilde til datidens samfunnsforhold, og i stedet for kun å benytte sagaene som beretning om hvilke politiske begivenheter som faktisk fant sted. Hornete hjelmer. Bortsett fra to-tre tilfeller av rituelle hjelmer som hadde utstående horn, eller slanger, har ingen illustrasjoner eller utgravinger av vikinghjelmer antydet at de hadde horn. I virkeligheten ville slike hjelmer ha ført til at deres kampmetode, som var nærkamp, hadde blitt mer problematisk å gjennomføre. Den generelle misoppfatningen om at vikinger hadde hornete hjelmer stammer antageligvis fra det gøtiske forbundet i Sverige, som ble grunnlagt i 1811 i den hensikt å promotere norrøn mytologi som en religion av høy kunstnerisk anseelse. Myten har trolig blitt forsterket gjennom nasjonalismen, og gjennom at vikingtiden har blitt blandet sammen med den nordiske bronsealderen, som var 2000 år tidligere. Fra bronsealderen har det blitt funnet hornete hjelmer, både gjennom arkeologiske funn og helleristninger, hjelmer som antageligvis har blitt brukt i seremonier. Vikingene var «norske». Vikingene var verken «norske», «svenske» eller «danske», selv om de bebodde et geografisk område som i dag er innenfor tilsvarende stater. Statsmaktene i disse landene ble konsolidert først flere århundrer "etter" vikingtiden, og nasjonalfølelser og patriotisme oppsto slik vi tenker i dag først på 1800-tallet. Vikingene knyttet sin identitet til hvilken ætt de tilhørte og hvilke stormenn de tjente, ikke hvilken stat de bodde i. Sverige oppstod først på 1100-tallet (etter vikingtiden), «Danmark» var området bebodd av folkeslaget danene, og Norðrvegr var lenge kun et geografisk uttrykk, ikke et navn på en nasjonalitet. Turistmarkedsføring. Turistindustrien bruker ofte 1800-tallsmyter om vikingene som blikkfang i markedsføringen av de skandinaviske land som turistmål. For eksempel ved å fremstille vikinger med horn på hjelmen. I arbeidet innen turistnæringene for å selge de Skandinaviske land som en merkevare til turister, blir vikingstereotypier brukt som kulturell markør for alt skandinavisk. Dette fordi vikingene på grunn av 1800-tallets historiefremstilling har blitt det mest berømte delen av Skandinavias historie. Vikingidealer i nazismen. Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet. Bruken av vikingsymbolikk var spesielt utbredt i Nasjonal Samling. Psykologisk krigføring. Psykologisk krig eller psykologisk krigføring (også kalt psyops'") er å benytte seg av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke fiendens meninger, følelser, holdninger og adferd slik at den støtter egen nasjons interesser i krigssituasjoner og/eller i fredstid. Psykologisk krigføring (Psyops) brukes også til bearbeidet folkeopinionen i sitt eget land og internasjonalt dvs. venne folket til noe uunngåelig for at de skal sette seg mindre til motstand overfor en eventuell opptrapping av konflikten. Det ferskeste eksemplet på det er USAs planlegging av krigen mot Irak i 2002 og frem til krigsutbruddet i 2003. Særlig i USA ble folk sterkt påvirket av denne taktikken i 2002. Psykologisk krigføring og propagandas betydning, la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til greske filosofer, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far. Blant annet den amerikanske lingvisten og medieforskeren Noam Chomsky argumenterer for at USA kan bryte internasjonal rett (menneskerettighter, krigsforbryter-lover, etc.) ved hjelp av propaganda via finansiering av filmer fra Hollywood og kontroll over mektige nyhetsformidlere som CNN og Fox News. Ved å skape en opplevelse av at USA er en genuint god makt ("a good guy") kan man i utenrikspolitikken foreta sterkt moralsk forkastelige handlinger og likevel slippe unna, fordi verdensopinionen indoktrineres til å tro at hva USA gjør alltid er av det gode. Spansk. Spansk ("español") eller kastiljansk ("castellano") er et romansk språk i den iberoromanske språkgruppe. Det har utviklet seg fra flere dialekter av muntlig latin (vulgærlatin) i den sentrale og nordlige del av den iberiske halvøy i løpet av 800-tallet og spredte seg gradvis ved at kongedømmet Castilla (dagens nordlige Spania) utvidet sitt rike til de sentrale og sørlige delene av den iberiske halvøya i løpet av senmiddelalderen. Overgangen fra middelalderspansk til moderne spansk er markert ved skifte i konsonantlyd i vislende konsonanter i det gamle språket (på spansk kalt for "reajuste de las sibilants"), en språkutvikling som begynte på 1400-tallet. Tidlig i språkets historie ble spansk ordforråd beriket av kontakten med baskisk og arabisk, og språket fortsatte å tilpasse seg utenlandske ord fra en rekke språk, foruten at det også selv utviklet nye ord. Spansk ble spredt videre til Amerika foruten også til Afrika og Asia og Stillehavsområdet med utbredelsen av det spanske imperiet i tiden mellom 1400- og 1800-tallet, og hvor ble det viktigste språket i administrasjon og handel. I 1999 var det i henhold til "Ethnologue" 358 millioner mennesker som snakket spansk som sitt morsmål og totalt på verdensplan var det i alt 417 millioner spansktalende. Per 2011 er disse tallene gått opp til henholdsvis til rundt 400 millioner og til rundt 500 millioner mennesker. Spansk er det nest største morsmålsspråket i verden. Kun han-kinesisk (eller mandarin) er større. Mexico er det land som har den største befolkningen av spansktalende. Spansk er et av seks offisielle språk i Forente nasjoner, og er også benyttet som offisielt språk i Den europeiske union og Mercosur. Ettersom spansk har en økende tilstedeværelse, demografisk og kulturelt, i USA, særlig innenfor de hurtigvoksende statene i «solbeltet» er spansk det mest populære andrespråket som blir lært av de innfødte som har amerikansk engelsk som førstespråk. Voksende politisk stabilitet og økonomi i mange store spansktalende land, språkets enorme geografiske utstrekning i Latin-Amerika, og den voksende populariteten for varmere og billigere regioner som feriemål, har gjort at turisme har bidratt til at spansk har økt som et populært fremmedspråk over hele kloden. Spansk er således det språk i verden som studeres og læres mest etter engelsk. På Internett er spansk det tredje mest vanlige språket etter engelsk og kinesisk. Navnebruk. Ordet «spansk» heter «español» (uttales omtrent "espanjål") på spansk. Noen steder i Spania og i mange latinamerikanske land kalles språket ofte for «castellano» (uttales "kastejánå"), kastiljansk på norsk. Dette gjøres for å skille det fra andre offisielle språk i Spania, først og fremst katalansk. Kastiljansk er betegnelsen på en dialekt av spansk som snakkes i Castilla, og som danner grunnlaget for det spanske riks- og skriftspråket. Klassifikasjon og slektskap. Aragonesisk (aragonés) i Aragón i nordøst, leonesisk (llïonés) i León i nord, asturiansk (asturianu) i Asturias på nordkysten, galisisk (galego) i Galicia i nordvest, portugisisk (português) i Portugal og dets tidligere kolonier, ekstremaduransk (estremeño) i Extremadura i vest, katalansk (català) i Katalonia, Valencia og på Balearene, oksitansk (lenga d'òc) i Val d'Aran i Nordøst-Spania, samt i hele Sør-Frankrike. Disse språkene kan i stor grad forstås innbyrdes, i alle fall om taleren har en viss trening. Spansktalende kan forstå italiensk rimelig bra gjennom å få en kort innføring i typiske forskjeller. Fransk og rumensk er derimot temmelig uforståelig uten vanlig opplæring. Geografisk utbredelse. Spansk er et av de offisielle språkene i den Afrikanske Union, den Europeiske Union og de Forente Nasjoner. I tillegg er spansk et offisielt språk (og det viktigste språket) i 20 land: Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Dominikanske Republikk, Ecuador, El Salvador, Ekvatorial-Guinea, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Puerto Rico, Spania, Uruguay og Venezuela. Mexico har det største antallet spansktalende i verden, av de anslagsvis 106 millioner innbyggerne har ca. 94% spansk som morsmål, mens de øvrige snakker ulike urfolksspråk og har spansk som hjelpespråk. Colombia, Argentina og Spania har alle ca. 40 millioner spansktalende. I USA er spansk bare offisielt språk ved siden av engelsk i New Mexico, men tales av et sted mellom 25 og 40 millioner mennesker over hele USA, men med store konsentrasjoner rundt Los Angeles, i Texas, i Miami og i New York. I Belize er engelsk offisielt språk, men sannsynligvis snakker flere mennesker der spansk enn engelsk. På Filippinene har spansk en lang historie, og de ulike filippinske språkene har tusenvis av spanske lånord. Imidlertid er det i dag kun noen få tusen mennesker som har spansk som morsmål. Judaeo-Spansk er en form for spansk som jødene tok med seg da de ble kastet ut av Spania i 1492. Denne formen for spansk er fortsatt levende i Israel og Tyrkia. I Andorra brukes spansk av gjestearbeidere. Språket på de Nederlandske Antillene heter papiamento, og er nært i slekt med spansk. Endelig er spansk i bruk av noen i de tidligere spanske koloniene Nord-Marokko og Vest-Sahara. Språk og dialekter. Spansk er bemerkelsesverdig ensartet, gitt den store geografiske utbredelsen. Det spanske akademi, Real Academia Española, hvor hele den spansktalende verden er representert, regulerer språket og ser til at skriftlig spansk er ensartet over hele språkområdet. Latin-Amerika og Spania. Det eksisterer likevel noen forskjeller mellom Latin-Amerika og Spania. I europeisk spansk uttales z og c (foran e og i) som en lespe-s. Denne lyden uttales som en vanlig s i hele Latin-Amerika, på Kanariøyene og i Andalucia i Sør-Spania. I Spania tiltaler man flere man er dus med med formen «vosotros» («dere»), mens man i hele Latin-Amerika sier «ustedes», som i Spania bare er den høflige formen. Innen Spania. De største dialektforskjellene er innen selve Spania, hvor variasjonene kan bli svært store, selv innenfor det kastiljanske språkområdet. Universitetsbyen Salamanca sies å ha det reneste språket. De to mest markante dialektene finner man i nordøst i Galicia og i sør- i Andalucía. Den andalusiske dialekten preges av at s-ene på slutten av ord eller stavelse er svake eller faller helt bort, slik at for eksempel «hablamos» (vi snakker) uttales «hablamo». S-ene svekkes eller faller også helt bort inne i ord foran konsonanter slik at for eksempel «estás» (du er) blir til «etá». Et annet kjennetegn ved andalusisk er at «d» mellom vokaler heller ikke uttales, slik at for eksempel «hablado» blir til «hablao», og «pescado» blir til «pecao». Latinamerikanske spesialiteter. Spansken i Latin-Amerika er mer ensartet. I mange deler, spesielt i Karibia, Mellom-Amerika og Chile, utelates ofte s-en i slutten av stavelsen. «Kristus» blir da «Cri'to» i stedet for «Cristo». Lyden «ll» som i «Mallorca» uttales som 'j' de fleste steder, men i Argentina, Uruguay og Chile uttales det som en stemt «sj»-lyd. I mange deler av Latin-Amerika, for eksempel i Argentina, Uruguay, El Salvador, Nicaragua, deler av Colombia og i Vest-Venezuela heter «du» «vos», og ikke det vanlige «tú». I Argentina og vestlige Venezuela skriver man også «vos», mens de andre landene bruker «tú» i skrift. Ordforrådet kan mange steder farges av språkene til urfolkene som fremdeles bor i området. I Mexico kan man for eksempel høre «esquincle» for «guttunge» og «guajolote» for kalkun, som heter henholdsvis "chico" og "pavo" på spansk. I Argentina, vestlige Venezuela og Uruguay er derimot ordforrådet sterkt preget av den store italienske innvandringen, dette gjelder spesielt i storbyer som Montevideo, Maracaibo og Buenos Aires. Uttalen i Mexico by brukes mye på fjernsyn, spesielt i telenovelas, barne-tv, show og filmer, og er dermed godt kjent over hele den spansktalende verden. I "Nuevo Mexico" (New Mexico) i USA, hvor en spansktalende folkegruppe har bodd nokså isolert fra den generelle språkutviklingen i spansk, spesielt forsterket av den nord-amerikanske erobringen i 1846, snakkes et spansk preget av arkaiske former. Helt annerledes er spanglish, som er et nyere blandingsspråk som snakkes i områder med kontakt mellom spansk og engelsk, slik som California, Florida, Texas og Puerto Rico med flere. Ikke bare brukes det en lang rekke anglisismer, man tenderer også til å begynne setningen på spansk og avslutte den på engelsk eller omvendt. Grammatikalsk struktur. Spansk tilhører den romanske språkgruppa, og har dermed tilnærmet den samme oppbyggingen som fransk, portugisisk og italiensk. Substantiver. Spanske substantiver finnes i to kjønn, hankjønn og hunkjønn. Intetkjønnet fantes i latin, men er i dag forsvunnet. De fleste ord som ender på -o er hankjønn ("chico", gutt), mens de fleste som ender på -a, er hunkjønn ("chica", jente). Den ubestemte artikkelen er un i hankjønn ("un chico") og una i hunkjønn ("una chica"). I bestemt form heter det "el" ("el chico") i hankjønn, og "la" ("la chica") i hunkjønn. Flertall dannes med suffiks -s ("chicos", "chicas"), med artiklene "los" i hankjønn og "las" i hunkjønn for å uttrykke bestemt form ("los chicos" = guttene, "las chicas" = jentene). Verb. Spanske verb har en svært rik bøyning, og har langt flere former enn norske verb. Dermed utgjør verbbøyingen den viktigste og største utfordringen for den som vil lære språket. Finitt og infinitt. Vi deler inn verbformene i infinitte og finitte former. På spansk finnes det tre infinitte verbformer: infinitiv, gerundium og partisipp. Disse bøyes ikke. I tillegg finnes de finitte verbformer som bøyes i person, tall, tid og modus. På spansk bøyes verbet i 3 personer og 2 tall (1., 2. og 3. person entall og flertall), og det finnes tre modi: indikativ, konjunktiv og imperativ. Det finnes 9 tider i indikativ (presens, preteritum, perfektum, imperfektum, pluskvamperfektum, 1. og 2. futurum, 1. og 2. kondisjonalis) og 4 i konjunktiv (presens, perfektum, imperfektum og pluskvamperfektum). Verbklasser. Forøvrig deles spanske verb inn i fire grupper, eller konjugasjoner, etter infinitivsendelsene: AR-verb (f.eks. "hablar" = å snakke), ER-verb (f.eks. «comer» = å spise), IR-verb (f.eks. «vivir» = å leve/bo) og fast gruppe, men kan variere mellom å være uregelmessige eller ikke, slik at f.eks. et verb som er uregelmessig i presens indikativ, kan være regelmessig i imperfektum indikativ. I tillegg har spansk, som mange andre språk, refleksive verb, verb som styres av objektet (i stedet for subjektet), modalverb osv. Spansk språkhistorie. Spansk utviklet seg fra vulgærlatin, som var språket de romerske soldatene tok med seg. I Spania opptok dette språket lånord fra de språkene som allerede var der, slik som keltiberisk og baskisk. Etterhvert ble vulgærlatinen det dominerende språket på halvøya, og de lokale språkene døde ut, med unntak av baskisk. Arabisk herredømme. Med den arabiske invasjonen fra år 711 av, ble en lang rekke arabiske ord assimilert, og noen av dem spredde seg til resten av Europa via Spania. "Azúcar" ble for eksempel til sukker i norsk. Ord som begynner på al- er i regelen lånord fra arabisk; "alcalde" (ordfører) eller "almohada" (pute). Når spanjolene utbryter "olé", kommer det fra "Allah", og det håpefulle uttrykket "ojalá" («gid det måtte skje») kommer fra "Insha'allah" («Om Allah vil»). Noen ganger kan man velge mellom et latinsk og et arabisk, slik som "å leie", som kan være "rentar" (fra latin) eller "alquiler" (fra arabisk). Kastiljansk blir til. Spansk utviklet seg i de nordlige områdene av Castilla tidlig i middelalderen til noe i nærheten av det vi har i dag, mens de sentrale og sørlige delene var under maurisk herredømme. I de sørlige delene snakket de kristne innbyggerne mozarabisk, en romansk dialekt ispedd en rekke arabiske ord. Mozarabisk er en av de større bidragsyterne til moderne spansk. I Aragón og Katalonia skjedde det en parallell, men ikke identisk, utvikling. Her utviklet de nærbeslektede språkene aragonesisk og katalansk seg. Fra latin til spansk. Disse endringene er unike i spansk, og finnes stort sett ikke i språk som portugisisk og italiensk (sistnevnte bortsett fra "o" til "uo" i noen former av enkelte verb). For øvrig skjedde mye av det samme med spansk som med de andre romanske språkene: Det rike latinske formverket ble forenklet, slik at kasusbøyningen av substantivene forsvant. Intetkjønnet forsvant, og språket sto igjen med hankjønn og hunkjønn. Språket når sørover. Som følge av la reconquista, gjenerobringen, ble dette nordlige språket tatt med sørover til de nyerobrede områdene. Den første spanske grammatikken ble skrevet av Elio Antonio de Nebrija i Salamanca i 1492. Isabella av Kastilla ("Isabel de Castilla") ble presentert for verket av forfatteren under en audiens i det nyerobrede Granada. Hun bemerket: "Hva skal jeg med et slikt verk, når jeg allerede snakker språket?" "Frue," svarte de Nebrija, "språket er imperiets instrument." Spansk blir et verdensspråk. Fra 1492 ble også språket bragt med til Amerika, først til Vest-India, siden til Mexico, Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og derfra videre til Filippinene, Marianene, Guam og øvrige øyer i Mikronesia, og fra 1600-tallet inn i det som i dag er USA. I det 20. århundre ble også spansk innført i Spanias afrikanske kolonier i Nord-Marokko, Vest-Sahara og Ekvatorial-Guinea. På slutten av det 1900-tallet forsterker spansk språk seg i USA, og er nå det nest mest talte språket i verdens supermakt. Spansk fikk også etterhvert en enda mer dominerende stilling i hjemlandet Spania, på bekostning av regionale språk som katalansk, baskisk, aragonesisk og galicisk. Siden kongemakten brukte spansk, ble spansk etterhvert dominerende i overklassen også i Katalonia, Baskerland osv. Stormaktens språk. På grunn av Spanias stormaktsrolle i Europa var språket også i bruk som europeisk kultur- og diplomatspråk på 15- og 1600-tallet. Carlos V (Karl V), som var født i Belgia før han ble spansk konge, bemerket "Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min". Fra slutten av 1600-tallet blir spansk imidlertid forbigått av fransk som diplomati- og kulturspråk i Europa, en refleksjon av Spanias svekkede stilling. Franz Liszt. Franz Liszt, ungarsk: Liszt Ferenc (født 22. oktober 1811, død 31. juli 1886) var en ungarsk pianovirtuos og komponist. Franz Liszts liv i fire faser; som gutt, ungdom, voksen og som gammel mann. Liszt ble født i Raiding i Østerrike-Ungarn som sønn av en ungarsk far og en østerriksk mor, men studerte og spilte i Wien og Paris, og reiste stort sett rundt i Europa og ga konserter. Liszts virtuositet var gjenstand for beundring hos både komponister og pianister gjennom hele Europa, og han var spesielt respektert for sine spektakulære pianotranskripsjoner av samtidige operaer og symfonier. Disse gjorde det mulig å høre denne musikken til en atskillig lavere pris enn tidligere, noe som bidro til å øke deres utbredelse. Hans store sjenerøsitet med både penger og tid ble også satt stor pris på. Fra svært ung alder viste Liszt et utrolig talent, og spilte med letthet avanserte komposisjoner fra bladet. Hans første leksjoner ble gitt av faren, Adam Liszt. Lokale aristokrater la merke til det unge talentet og ga ham et stipend så han kunne reise til Wien med familien. Dette førte til at Liszt aldri lærte sitt morsmål ungarsk, noe han angret svært på i senere brev og dagbøker. I Wien ble han undervist i klaverteknikk av Carl Czerny. Av Antonio Salieri lærte han improvisasjon. 13. april 1823 ga han en konsert, og det sies at 53 år gamle Beethoven ga ham et kyss for hans glimrende spill. Samme år forlot han Wien for å reise rundt og bli populær. I Paris overvar Liszt en konsert med fiolinvirtuosen Nicolo Paganini. Dette skal ha motivert ham til å sette seg som mål å bli sin tids største pianist. Han var stort sett alene på sitt rom, og øvde ofte i over 10 timer daglig. I denne perioden skrev han blant annet sine 12 etyder (Douze Etudes d'execution Transcendante). Han tilbrakte tid med store samtidige komponister som Frederic Chopin, Robert Schumann og Richard Wagner, som hans datter etter hvert giftet seg med. Fra 1835 til 1839 bodde Franz Liszt sammen med Marie d’Agoult, født Marie Catherine Sophie de Flavigny, bedre kjent under pseudonymet Daniel Stern. De fikk to døtre og en sønn. Datteren Cosima giftet seg senere med Richard Wagner. I 1847 traff Liszt prinsesse Carolyne von Sayn-Wittgenstein, og de bodde sammen resten av hans liv. Prinsessen var forfatter, hvis et verk ble utgitt i 16 bind; hvert med over 1600 sider. Hennes omstendelige skrivestil hadde effekt på Liszt selv. Hans Chopin-biografi og den kronologiske analysen av sigøynermusikk han skrev (som senere skulle inspirere Béla Bartók) er begge skrevet i samme langtekkelige stil. I 1848 sluttet Liszt å opptre offentlig ved pianoet og reiste til Weimar, Tyskland, hvor han befant seg fram til 1861. I denne perioden hadde han sitt virke som dirigent på konserter, og ved spesielle anledninger underviste han også flere pianister, skrev artikler om Berlioz og Wagner, og produserte orkester- og koralstykkene som hans omdømme som komponist hovedsakelig hviler på. Hans innsats på vegne av Wagner, som da var i eksil i Sveits, kulminerte med den første oppsetningen av "Lohengrin" i 1850. Komposisjonene fra Weimar-perioden omfatter to pianokonserter, i Ess-dur og A-dur, "Totentanz", "Concerto pathetique" for to pianoer, klaversonaten i Hm, diverse etyder, 15 ungarske rapsodier, 12 symfoniske dikt, Dante-symfonien, Faust-symfonien, den 13. salme for solotenor, kor og orkester, samt koret til Herders dramatiske scener "Prometheus", og "Graner Fest Messe". Liszt dro til Roma i 1861, og ble tatt opp i fransiskanerordenen i 1865. Fra 1869 og utover fordelte Liszt sin tid mellom Roma og Weimar, hvor han under sommermånedene, uten å ta betalt, fortsatte å undervise. Fra 1876 til hans død i Bayreuth i Tyskland i 1886, underviste han i flere måneder ved det ungarske konservatoriet i Budapest. Charles-Valentin Alkan. Charles-Valentin Alkan (født 30. november 1813, død 29. mars 1888) var en fransk komponist og en av sin tids største virtuose pianister. Biografi. Charles-Valentin Alkan ble født i Paris, og het opprinnelig Charles-Valentin Morhange. Han og hans brødre tok farens fornavn, Alkan, som etternavn. Han tilbrakte sitt liv i og rundt Paris, og døde der i 1888. Som vidunderbarn kom Alkan inn på Paris-konservatoriet i en alder av seks år, hvor han studerte både piano og orgel. Blant hans lærere var Joseph Zimmermann (som også underviste Georges Bizet) César Franck, Charles Gounod og Ambroise Thomas. Da han var i tjueårene, spilte Alkan konserter i elegante kretser og underviste piano. Blant hans venner var Franz Liszt, Frédéric Chopin, George Sand og Victor Hugo. I en alder av 24 hadde han skaffet seg omdømme som en av de store pianovirtuoser på den tiden, med Liszt og Sigismond Thalberg blant sine «konkurrenter». Likevel trakk han seg på denne tiden tilbake til private studier, kun med sporadiske offentlige opptredener; og slik skulle det bli resten av hans liv. Alkan ser ut til å ha hatt få etterfølgere. Han hadde noen beundrere, blant andre Ferrucio Busoni og Anton Rubinstein, som dediserte en konsert til ham. Død. Det finnes mange historier om Alkans dødsårsak, og ingen er helt sikker på hvilken som er riktig. En av dem er at han skal ha strukket seg etter et eksemplar av "Talmud" da bokhyllen plutselig kollapset over ham og drepte ham momentant. Mange mener denne historien er tvilsom, og det finnes ikke noen sikre bevis for at det var dette som skjedde. Musikk. I likhet med Chopin, komponerte Alkan nesten utelukkende for piano. Hans viktigste verker er sonaten "Les Quatre Ages" (opus 33) og de to etydesettene med alle dur- og moll-toneartene (opus 35 i dur og opus 39 i moll). Disse til sammen 24 etydene kan sågar måle seg med Liszts «transcendentale etyder» i skala og vanskelighetsgrad. Nummer åtte, ni og ti fra opus 39 former en «konsert for solopiano», som tar nesten en time å spille og byr på mange utfordringer for pianisten. Nummer fire, fem, seks og sju utgjør en «symfoni for solopiano». Alkans musikk er svært kompleks og utfordrende for pianisten. Vanskelighetene i disse verkene kan noen ganger virke å være der for sin egen skyld. Energien og tettheten i hans musikk kan sammenlignes med Liszts, men komposisjonene blir sjelden framført. Dette har nok mye å gjøre med deres vanskelighetsgrad. Etter Alkans død gikk mye av musikken hans i glemmeboken og ble der i flere år. I det 20. århundre har interessen vært stabilt økende. Pianistene Egon Petri, John Ogdon, Raymond Lewenthal, Ronald Smith og mest nylig Jack Gibbons, Marc-André Hamelin og Stephanie McCallum, har alle gjort innspillinger av Alkans musikk. Camille Saint-Saëns. Charles Camille Saint-Saëns (født 9. oktober 1835, død 16. desember 1921) var en fransk komponist og pianist. Liv. Saint-Saëns ble født i Paris. Han var et vidunderbarn, det ble slått fast at han hadde absolutt gehør da han var to år og han kunne lese og skrive fra han var tre år gammel. På denne tiden begynte han også å ta pianotimer og komponere. Fem år gammel gjorde han sin første pianoresital og hans første komposisjon er et lite pianostykke datert 22. mars 1839 (da han var fire år) og dette befinner seg på i Bibliothèque nationale de France. I en alder av 10 spilte han verker av Bach, Beethoven og Mozart i offentlige recitaler. Da han var 16, skrev han sin første symfoni. Han kunne latin i en alder av syv. Han fikk utdannelse i komposisjon ved musikkonservatoriet i Paris, og hadde som levebrød å være organist, først i ulike kirker i Paris-området, men fra 1857 var han fast organist i Madeleine-kirken. Saint-Saëns giftet seg med Marie Truffot i 1875, og ble far til to barn som døde med seks ukers mellomrom i 1881. Han forlot sin kone samme år. De to ble aldri skilt, men levde resten av sine liv atskilt. Det er blitt antydet at Saint-Saëns skal ha hatt homoseksuelle forhold, men dette har aldri vært påvist. Saint-Saëns skrev om musikkteoretiske, vitenskapelige og historiske emner, og reiste ofte rundt i Europa, Sør-Afrika og ellers i Afrika før han tilbrakte sine siste år i Alger i Algerie. Han ble blant annet tildelt den franske Æreslegionen og den sivile utgaven av den tyske Pour le Mérite for sitt musikalske virke. Camille Saint-Saëns døde i Alger, og fikk statsbegravelse i Paris, hvor han ble gravlagt på den berømte gravplassen Cimetière du Montparnasse. Musikalsk virke. I 1871 var han med på å stifte "Société Nationale de Musique", en forening for å fremme en fransk nasjonal musikkstil, som besto av tidens ledende franske komponister. Samtidig skrev han dramatiske verker, blant annet fire symfoniske dikt og 13 operaer, hvor "Sanson et Dalila" og tonediktet "Danse Macabre" er blant hans mest berømte. Totalt komponerte han over 300 verker og han var den første store komponisten til å skrive musikk spesielt for kino. I 1886 skrev han sin tredje symfoni, «avec orgue», dvs. «med orgel», antakelig hans mest berømte verk. Med monumentale symfoniske orgler bygget i Frankrike av Aristide Cavaillé-Coll, den tids største orgelbygger, passer symfonien perfekt inn i det 19. århundres «gigantisme», og står fint ved Eiffeltårnet, verdensutstillingen i Paris i 1889 og begynnelsen på «belle-epoken». Maestoso-delen i andre sats er et tydelig uttrykk for europeerens tro på seg selv, sin teknologi og sin vitenskap. Saint-Saëns ble ofte kalt «den tyskeste av alle franske komponister», kanskje grunnet sine fantastiske evner til å konstruere melodiske passasjer. Samme år fullførte han "Dyrenes karneval", som fikk sin uroppføring 9. mars 1886. Dette verket er svært populært i dag, men Saint-Saëns forbød fulle framføringer av det like etter dets premiere, og tillot kun én av satsene, "Svanen", et stykke for cello og piano, å bli utgitt i hans levetid. Han skrev også seks preludier og fuger for orgel, tre i op. 99 og tre i op. 109, hvor det mest framførte er preludium og fuge i Ess-dur, op. 99, nr. 3. Leif Ove Andsnes. Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970) er en norsk klassisk pianist. Han er Norges mest kjente pianist på 2000-tallet. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser i inn- og utland. Med sine ni Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann for 1998, er han den soloartist som har vunnet flest Spellemannstatuetter. Årene 1970-1987. Andsnes er eldste barn av lektor Steinar Andsnes (1947–) og lektor Sissel Austevik (1947–). Begge foreldrene er utdannede musikklærere, og Leif Ove fikk sin første klaverundervisning hjemme på Håvik, Karmøy, allerede som fireåring. Åtte år gammel fikk Andsnes plass ved Karmøy musikkskole. Her studerte han i seks år hos Laila Unni Laurendz Pedersen, etterfulgt av to år under Terje Mathisen, som på den tiden var fylkesmusiker i Rogaland. Sin første klaveraften holdt Andsnes i Haugesund Billedgalleri i 1984, bare 14 år gammel. I 1985, mot slutten av skolegangen ved Bø ungdomsskole på Karmøy begynner Andsnes å pendle til Bergen annenhver helg for å ta timer med den tsjekkiske klaverpedagogen Jiří Hlinka. Imponert over Andsnes´ talent, overtaler Hlinka foreldrene til å sende Leif Ove til Bergen Musikkonservatorium, i dag Griegakademiet, rett etter ungdomsskolen. Etter et strålende prøvespill våren 1986, begynner Andsnes studiene høsten samme år. Under læreårene i Bergen får Andsnes en raskt stigende fremgang, noe som i første rekke kulminerer med Hindemith-prisen i Frankfurt i februar 1987. Deretter følger tre bejublede predebutkonserter på Karmøy, i Bergen og i Stavanger, før selve ilddåpen finner sted i Universitetets aula i Oslo den 6. mai 1987. Samtidig lanseres Andsnes´ første LP, en innspilling gjort i Askøyhallen utenfor Bergen. Årene 1988-1995. I mai 1988 vant Andsnes 2. pris ved Eurovisjonens konkurranse for unge musikere i Amsterdam. Snaue to uker etter var han tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert under Festspillene i Bergen, en fremførelse som ble direktesendt på NRK-TV. Musikkretser i USA fattet snart interesse for den unge norske pianisten, og Andsnes gjorde sin amerikanske debut i New York 4. mars 1989, etterfulgt av flere konserter i Washington D.C. og Canada. I august samme år debuterte også Andsnes på Festspillene i Edinburgh og musikkfestivalen i Lanaudière. I november 1989 undertegner Andsnes en treårskontrakt med Virgin Classics. I 1990 gjennomfører Andsnes sin nordamerikanske orkestrale debut under The Blossom Festival med Cleveland Symphony Orchestra og Neeme Järvi. Samme år undertegner Andsnes, Ole Edvard Antonsen, Truls Mørk og Marianne Thorsen en sponsoravtale med Statoil til en verdi av 1 million kroner. I mai 1991 holder Andsnes en kritikerrost Chopin-aften under Festspillene i Bergen, før han i juli samme år debuterer med Los Angeles Philharmonic i legendariske Hollywood Bowl. 15. februar 1992 debuterer Andsnes med Berliner Philharmoniker, samt spiller for første gang under Proms-konsertene i Royal Albert Hall. I 1993 erobrer Leif Ove Japan med Bergen Filharmoniske Orkester, og spiller 12. juni samme år (på 150-årsdagen for Griegs fødsel) Griegs klaverkonsert ved Festspillene i Bergen. Fra 1993 blir Andsnes også kunstnerisk leder for Risør Kammermusikkfest, en stilling han deler med bratsjisten Lars Anders Tomter. Gjennom 1993/1994-sesongen turnerer Andsnes med Rakhmaninovs 3. klaverkonsert i Europa og USA. Han blir da berømmet for sin ”tekniske sikkerhet, sensitivitet og udemonstrerende virtuositet”. I mars 1994 returnerer Andsnes til Japan for en serie av solo-recitals og konserter med Los Angeles Philharmonic under ledelse av Esa-Pekka Salonen. I løpet av sommeren gjør Leif Ove sin australske debut med ABC Orchestra. I mai 1995 besøker Andsnes Japan for tredje gang med Japan-filharmonien og Neeme Järvi. Andsnes spiller også under 'the Proms' for andre gang, nå med Philharmonia Orchestra, ledet av Leonard Slatkin. I november opptrår Andsnes med Danmarks Radio Symfoni Orkester, dirigert av Ulf Schirmer, på deres store turné i Tyskland og Østerrike. Samme året blir Andsnes´ innspilling av Griegs klaverkonsert kåret av VG til historiens beste gjort av en norsk solist. Årene 1996-. 1996 førte med seg Andsnes sin Paris-debut, samt en fjerde reise til Japan – denne gang med Oslo-filharmonien. I mars 1996 ga Andsnes en rekke solo-recitals i Europa, før han under Proms spilte Rachmaninovs 3. klaverkonsert med BBC National Orchestra of Wales under ledelse av Tadaaki Otaka. På høsten signerte han en fem-platers kontrakt med EMI Classics, og var også en av de nominerte til Nordisk Råds Musikkpris. Andsnes debuterer med New York Philharmonic i 1997, og er samme år 'Årets Festspillmusiker' ved Festspillene i Bergen. En europaturné følger i 1998 med Detroit Symphony Orchestra. I mars 1999 debuterer Andsnes med stor suksess i legendariske Carnegie Hall i New York, og blir i november 2001 den første musikeren i historien som får sin egen serie på Barbican-senteret i London. I januar/februar 2002 holder Andsnes en serie konserter med New York Philharmonic, og turnerer i tillegg kontinentet fra øst til vest med fiolinisten Christian Tetzlaff. I juni er Andsnes igjen solist med Griegs a-moll under Festspillene i Bergen. Den samme konserten spiller Andsnes også ved direktesendte Last Night of the Proms, den 14. september. Dette året blir han også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. 20. mars 2005 debuterer Andsnes i Moskva med Griegs klaverkonsert og Rakhmaninovs 2. klaverkonsert. Samme året spiller Andsnes på BBC Proms under verdenspremieren av Dalbavies klaverkonsert. I oktober 2011 havner Andsnes' innspilling av Rachmaninovs klaverkonserter nr. 3 og 4 på plass nummer 49 i Morgenbladets liste over historiens 100 beste norske utgivelser. Senere samme måned ender innspillingen av Griegs Ballade i g-moll på plass nummer 32 i samme kåring. Sonic the Hedgehog. Sonic the Hedgehog var spillet som startet karrieren til Sonic the Hedgehog og Sonic Team. Det ble sluppet 23. juni 1991 i Nord-Amerika for Sega Genesis. Den europeiske versjonen ble sluppet senere i juni 1991 for Sega Megadrive. Den japanske versjonen ble sluppet den 26. juli 1991 for Megadrive. Spillet ble relansert flere ganger som f.eks for Sega Saturn i 1997 som en del av Sonic Jam. Den amerikanske versjonen manglet «parallax scrolling».Parallax er at bakgrunnen beveger seg i ulike lag med ulik hastighet. Dette "livgir" spillet veldig. Den originale japanske versjonen hadde alle disse detaljene, og versjon 2.0 av den japanske versjonen hadde også fikset «spike-buggen». Dette spillet var det første spillet som virkelig drev Genesis (Mega Drive) til sin store popularitet i Nord-Amerika. Etter det hadde blitt sluppet, erstattet det etterhvert Altered Beast som det spillet som fulgte med konsollen. Sonic the Hedgehog la til fartselementet til den standard plattformformelen, og introduserte andre unike elementer i tillegg, som loopene og springbrettene som nå blir assosiert med spillserien. I spillet må Sonic hindre Doctor Ivo Robotnik (Doctor Eggman i Japan) fra å få tak i kaossmaragdene i sitt forsøk på å få herredømme over Mobius. Det fantes også en versjon av Sonic the Hedgehog sluppet for Sega Master System og Game Gear som fulgte designet til Megadrive-versjonen omtrentlig, skjønt med noen forskjellige zones og et levelkart. Hovedkjeltringen, Doctor Eggman, har alltid blitt kalt det i de japanske titlene, men i de europeiske og amerikanske versjonene har han blitt omdøpt til Doctor Ivo Robotnik. Det har vært slik til Sonic Adventure, der det har blitt forandret til Doctor Eggman. Selv om Genesis\Mega Drive-versjonen var ekstremt populær i USA og Europa, fikk Sonic the Hedgehog bare lunken respons i Japan. Sonic ble ikke populær før Sonic Jam. Alle tre versjonene (amerikansk, europeisk/japansk original og 2,0) er tilgjengelig på Sonic Mega Collection. Adventures of Sonic the Hedgehog. I september 1993 kom det to forskjellige tv-serier med Sonic. DiC lagde serien Adventures of Sonic The Hedgehog, ofte kalt AOSTH, der Sonic og Miles "Tails" Prower bekjemper Dr. Robotnik og hans dumme ogklønete medhjelpere Scratch og Grounder mot verdensherredømme. Serier var veldig fargerik og humoristisk i forhold til ABC's svar til tv-serien. Serien ble laget i 65 episoder for tv-kanalen Nickelodeon, samt en spesial-episode som ble laget vinteren 1996. Sonic the Hedgehog. Nesten samtidig lagde DiC serien Sonic the Hedgehog (TV series), ofte kjent som SatAM. Serien hadde en mye mørkere og mer alvorlig ramme enn AOSTH, og hadde mange flere karakterer som kjempet mot Doctor Ivo Robotnik. Her stiftet vi bekjentskap Frihetskjemperne, med blant annet Princess Sally Acorn, Antoine D'Coolette og Bunnie Rabbot. Miles "Tails" Prower var også med, men hadde en vesentlig mindre rolle enn han hadde i Adventures of Sonic the Hedgehog. Doctor Ivo Robotnik har tatt kontrollen over Mobotropolis, gjort hele byen om til en robotby, og kalt den Robotropolis. Frihetskjemperne må stoppe han fra å gjøre hele planeten til en robotplanet. Dr. Robotnik's nærmeste støtte og lakei er Snively. Han får som regel skylden når noe går galt med planene. De er konstant på jakt etter Frihetskjempernes skjulested, Knothole village. Serien, som ble vist på ABC, varte kun i to sesonger (26 episoder totalt). Til tross for dette har serien fortsatt en stor fanskare. Sonic Underground. I 1999 kom den tredje serien med Sonic, Sonic Underground. Denne gangen stifter vi bekjentskap med Sonic's søsken, Sonia the Hedgehog og Manic the Hedgehog, samt deres mor Queen Aleena the Hedgehog. Her møter vi også for første gang i tv-sammenheng Knuckles the Echidna. Serien fulgte ikke noen av trådene fra de forhenværende seriene, og var en helt ny historie, men hadde likevel mest likehetstrekk med SatAM. I denne serien har Dr. Robotnik mer eller mindre gjort Mobius om til en stor søppeldynge. Også her er mye av konseptet det samme, stoppe Dr. Robotnik fra å overta hele Mobius. Serien ble vist i 40 episoder over en sesong. Sonic X. Sonic X er den foreløpig siste serien med Sonic, og for denne serien er nesten alle karakterene byttet ut, med et unntak av Sonic, Tails, Knuckes og Dr. Robotnik, som har blitt omdøpt til Doctor Eggman for denne serien. Her møter vi flere karakterer hentet fra spillene Sonic Adventure, Sonic Adventure 2 og Sonic Heroes, deriblant Amy Rose, Shadow the Hedgehog og Rouge the Bat. I tillegg får vi et gjensyn med Miles "Tails" Prower etter et opphold vekk fra Sonic Underground. Serien starter på Sonic's hjemplanet. Frihetskjemperne skal inn i Doctor Eggmans palass for å redde figurene Cream the Rabbit og Cheese the Chao, men et uhell med kaoskontrollen utløser en eksplosjon som sender alle i nærheten til et ukjent sted for dem. Separert fra hverandre legger de ut på jakt etter hverandre, søken etter svar på hvor de er, og søken etter de savnede syv kaossmaragdene. Serien er produsert av TMS Entertainment i Japan. Serien er ferdig med sin tredje sesong, og en fjerde er planlagt. I Norge blir/ble serien sendt på Jetix & TV 2. Figurer. Sonic the hedgehog (Mega Drive) Sonic the Hedgehog 2 (Mega Drive) Piratversjoner. Spillet ble konvertert til et Famicom-spill som ble kalt Somari av en gruppe i Hongkong. Spillet er for det meste spillbart. En piratversjon av Sonic the Hedgehog som ble i stor grad piratkopiert i Asia har alle SEGA-logoene fjernet. Hackede versjoner. Sonic the Hedgehog har blitt forandret av hackere og en mengde hackede versjoner har vært tilgjengelig på Internett. I tillegg til eksemplene ovenfor finnes også mange andre versjoner med ulike endringer der man kan f.eks spille som Tails, Knuckles eller andre figurer fra Sonic-universet. Blod. Blod består av blodplasma og blodceller. Blodplasmaet er en fargeløs væske. Blodcellene transporteres gjennom blodplasmaet. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. Et voksent menneske har mellom fire og seks liter blod avhengig av kjønn, høyde og vekt. Blodtyper hos mennesker. Ifølge, har vi denne prosentvise fordelingen av blodtyper i Norge: Blodtype A: 48 %, blodtype O: 40 %, blodtype B: 8 % og blodtype AB: 4 %. De rhesus-positive (RhD+pos) utgjør 85 %, mens 15 % er rhesus-negative (RhD-neg). Fordelingen av blodgrupper i forskjellige etniske befolkninger kan gi en pekepinn om historiske slektskap og migrasjoner, selv om alle befolkninger både har vandret og er oppblandet med andre. Disse tallene tar kun hensyn til blodtype, og ikke rhesusfaktor. Europeiske folkegrupper kjennetegnes ved en særlig høy andel av blodtype A, mens asiatiske folkegrupper karakteriseres med en høy andel av blodtypene A og B. Tabellen er basert på et utdrag av data fra nettstedet. Folkelige forestillinger om blodet. Den katolske kirke kom til å forby dissekering av lik, men legene fulgte gjerne med krigerne ut på slagmarken og fikk ved selvsyn se og undersøke de sår og kutt som fienden hadde påført de falne. Dermed ble legene vitne til hvorledes livet formelig rant ut av de sårede. Kanskje ikke så rart da at blodet ble forbundet med en forestilling om at det var der livskraften satt. Ettersom blodet hadde sammenheng med livet selv, ble også blodet anvendt som tegn på legitimering. Den som ønsket å lage seg en dradukke for at denne skulle hente rikdommer til sin eier, kunne gi dukken liv gjennom å tilføre den noen dråper av eget blod. Fra norrøne kilder hører vi om kjemper som har inngått en gjensidig pakt om å yte hverandre hjelp og støtte. De blander da blod og fremstår som «blodsbrødre». Etter forbilder i sagalitteraturen gjennomførte eventyrfortellerne Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe en slik forbrødring. Også de som forsøkte å inngå pakt med djevelen, sørget for å skrive kontrakten med eget blod istedenfor blekk. Spilt blod. Blodet kunne dessuten virke som sannhetsvitne. Det finnes mordsagn om blodflekker som ikke lot seg «vaske vekk» etter drap. Det er samme tanke med forestillingen om blod som aldri lot seg fjerne, som ligger bak uttrykket «å ha blod på hendene», dvs. morderen blir ikke kvitt udåden. Videre finnes sagn om at blodet fra uskyldig henrettede personer viste det naturstridige i hendelsen ved å renne oppoverbakke fra retterstedet. Også forestillingen om at det aldri ville vokse gress på stedet hvor en urettmessig dømt var blitt henrettet, tilhører samme sakskompleks. Den hippokratiske lære om kroppsvæskene. Den hippokratiske lære om væskebalansen i kroppen satte blodet og hjertet i forbindelse med varme og kjærlighet, i motsetning til hjernen som var forbundet med kjølig fornuft. Forestillingen om blodet som den varme kroppsvæsken har ført til utsagn som at det «koker i blodet», eller at en har «brennende kjærlighet», «varme følelser», osv.. Slike overopphetede personer ble gjerne årelatt mot yrhet om våren. Det er blitt hevdet at Ole Bull hver eneste vår lot seg årelate for å legge en nødvendig demper på sitt fyrrige gemytt. Om mengden av en væske ble for stor, ville dette skape ubalanse. Hos en person som skremmes slik at hjernen mottar sjokkartede opplevelser, heter det at «blodet stivner til is i årene», noe som uttrykker at fornuften sprer sin kalde angst også til andre deler av kroppen. En kaldblodig person er på samme vis en som i stor grad er beregnende, og lar hjernens ro styre handlinger og gjøremål. Omvendt heter det om folk som lar blodet dominere kroppen at de er «varmblodige», eller om vedkommende reagerer på overraskende hendelser med en serie følelsesutbrudd; «at blodet stiger til hodet». Rødme er et synlig bevis for at blodet trenger inn og påvirker et område som ellers burde vært forbeholdt hjernens kjølige vurderinger. Er det riktig ille, kan det forårsake galskap at blodet går til hjernen. Hos et friskt menneske forholder ifølge den hippokratiske lære de fire kroppsvæskene seg i fullstendig harmonisk balanse. De øvrige kroppsvæskene, sort galle og gul galle, står altså i et tilsvarende balansert forhold til flegmaet og blodet som de står i til hverandre. Tidlige forsøk på blodoverføringer. Allerede på 1600-tallet ble det gjort forsøk på blodtransfusjon. Det ble som oftest eksperimentert med griseblod, fordi en mente at grisens anatomi var den som liknet mest på menneskets, men det ble også forsøkt med lam som ble ansett som spesielt «rene» dyr. Kunnskapen om at det eksisterte ulike blodtyper var ikke kjent, blodet koagulerte, og forsøkene måtte mislykkes. Det endte i verste fall med at pasientene døde. Humoralpatologi. De ulike kroppsvæskene hadde sin spesielle plass i kroppen, hvor de også ble oppbevart og dannet. Blodet befant seg i hjertet, flegmaet i ryggmargen med kanaler som gjorde at slimet sto i forbindelse med så vel hjernen som med penis. Herav tanken om at onani ville gå til hodet på en og forårsake galskap, eller den fatale vrangforestillingen om at samleie kunne helbrede slike sykdommer som en mente skyldtes flegmaet (for eksempel syfilis), hvilket førte til en hyppigere spredning av kjønnssykdommen. Den svarte gallen hørte hjemme i milten og den gule gallen i leveren. Antikkens leger mente kroppsvæskene, de fire "humores", påvirket menneskets temperament. Ordet "humores" (= væsker) danner da også det etymologiske utgangspunktet for begrepene; humor og (godt eller dårlig) humør. Den muntre, oppstemte sangvinikeren ble behersket av blodet (sanguis). Slim eller flegma (fibrin) var fremtredende hos den flegmatisk trege og ettertenksomme person. Svart galle (melancholia) fremkalte melankoli og hypokondri og førte til mørke tanker og depresjoner, mens gul galle eller blodserum (cholera) ble kjennetegnet ved den oppfarende kolerikerens væremåte. Kroppen som mikrokosmos sto videre i forbindelse med allnaturen som uttrykk for makrokosmos, slik at blodet hadde forbindelse med elementet luft, svart galle med jord, gul galle med ild, mens flegmaet sto i sammenheng med vann. Slik som innslaget av tørrhet, fuktighet, hete og kulde kunne variere innenfor hvert av de fire elementene, påvirket disse også i sin tur kroppsvæskene. Det var derfor en utbredt forestilling, inntil omkring år 1900, at den syke ved forkjølelse hadde fått tilfrosset blodårene som forårsaket at flegmaet fløt ut av nese og munn. Blodstemming. Enkelte mennesker påstås å ha evnen til å stoppe blødninger. Dette kalles å stemme blod. Iblant dro blodstemmeren en ullfille over såret, så stoppet blødningen, men blodstemmeren behøvde ikke alltid å være til stede. Fra nyere tid finnes historier om folk som har stemt blod over telefonen etter at de har fått forklart hvem som var såret. Det merkelige er at sår det hadde vært blodstemt over, ble helt hvite. Det er imidlertid aldri dokumentert at blodstemming faktisk har skjedd. Homer forteller ca 800 f.Kr at Odyssevs ble såret i låret på en villsvinjakt, og at kameratene hans stanset blodet ved å lese bønner over ham. Sagaene inneholder ingen blodstemmingsformler, men en blodbønn Moltke Moe skrev opp i Bø i Telemark i 1882, inneholder ordet "mjod", som var en norrøn kjenning (= omskrivning) for blod. Blod var et tabuord som man unngikk å nevne. d:"er viste ret, men gjore raangt" J.R.R. Tolkien. John Ronald Reuel Tolkien (født 3. januar 1892 i Bloemfontein, Sør-Afrika, død 2. september 1973 i Bournemouth, England), mest kjent under kortformen J.R.R. Tolkien, var en engelsk forfatter og akademiker av tysk avstamning. Han var professor i angelsaksisk ved Universitetet i Oxford fra 1925 til 1945, og fra 1945 til 1959 i engelsk språk og litteratur. Han ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 1972. Familienavnet Tolkien er avledet av tysk "tollkühn" (= dumdristig). I senere tid har han blitt kjent for sine litterære kvaliteter. Han var en språkkunstner og skrev både fiksjon og lyrikk gjennom hele sin voksne levetid. Det var hovedsakelig verket "Ringenes herre" og den tidligere boken "Hobbiten". Begge disse bøkene utspiller seg i Tolkiens eget litterære univers, Midgard; en projeksjon av nord-vest-Europa i en fiktiv forhistorisk tid. Det er denne verdenen og skapelsen av den som gjorde ham kjent som skaperen av den moderne, fantastiske litteraturen. Men han var først og fremst akademiker og ikke forfatter. Han utførte mye arbeid på "Beowulf" og lærte seg finsk for å lese Kalevala på originalspråket. Han tilhørte den litterære diskusjonsgruppen The Inklings, sammen med C.S. Lewis, som han i lange perioder av livet var nær venn med. Biografi. De fleste av Tolkiens forfedre var håndverkere. Slekten Tolkien var opprinnelig fra Sachsen i Tyskland, men hadde bodd i England siden det 18. århundre. Navnet Tolkien, opprinnelig skrevet "Tollkiehn", er avledet fra det tyske ordet "tollkühn", som betyr noe slikt som «"dumdristig"» eller en som ikke tar hensyn til farer. John Ronald ble født i Bloemfontein i Oranjefristaten (i dag en del av Sør-Afrika). Da han var tre år gammel flyttet han med sin mor og bror til England. Før faren kunne dra etter dem døde han, og Tolkien vokste opp uten far. Mesteparten av barndommen ble tilbragt i og nær Birmingham i England, blant annet i (den gang) landsbyen Sarehole. Han gikk på King Edward's School, St. Phillip's Grammar School og vant et stipend til Exeter College i Oxford der han begynte sine studier i 1911, 19 år gammel. Til protester fra resten av familien og svigerfamilien konverterte John Ronalds mor Mabel Tolkien til katolisismen. I 1904, da John Ronald var tolv år gammel, døde hun av diabetes. Tolkien mente morens sykdom og død dels var forårsaket av de problemene hun fikk med familien og omgivelsene som følge av at hun konverterte, og han oppfattet henne nærmest som en martyr for katolisismen, noe som kom til å få stor innvirkning på hans egen religiøse tro. Troen var en viktig faktor i hans liv, og ble en av bærebjelkene i hans forhold til C. S. Lewis (forfatter av blant annet "Narnia"-serien). Samtaler med Tolkien var en av de utløsende faktorer som gjorde at Lewis etter en periode med religiøs spekulasjon erklærte seg som kristen. Som foreldreløs ble Tolkien oppfostret av Fader Francis Morgan ved Birmingham Oratory. Han bodde en periode på et slags pensjonat i Birmingham, der han møtte og ble forelsket i Edith Bratt (som senere ble modell for Lúthien, en alveprinsesse i "Silmarillion"). Forholdet mellom John Ronald og Edith ble hindret av at Tolkiens verge, fader Francis, forbød dem å møtes, men etter at Tolkien ble myndig, gjenopptok han kontakten, og de to giftet seg i 1916. Under første verdenskrig sluttet Tolkien seg til det britiske forsvaret etter å ha avsluttet sin universitetsutdannelse med eksamen med beste karakter i engelsk språk og litteratur. Han var i Lancashire Fusiliers, den mest dekorerte britiske enheten under krigen. Under krigen opplevde han grusomhetene og døden i skyttergravene blant annet i slaget ved Somme, og mistet de fleste av sine venner fra skoledagene i Birmingham. Historikere har spekulert i om den hendelsen har inspirert stedet Daudemyrene i Ringenes Herre. Selv havnet han til slutt på militærsykehus fordi han led av skyttergravsfeber, noe som kanskje reddet livet hans idet det fikk ham vekk fra frontlinjen. Mens han lå på sykehus og prøvde å komme seg etter sykdommen, begynte han å skrive en syklus av mytologisk inspirerte fortellinger under samletittelen "The Book of Lost Tales". Fortellingene var dels pastisjer på myter han kjente og likte (for eksempel er fortellingen om Túrin Turambar en bearbeidelse av fortellingen om Kullervo i Kalevala). En fellesnevner eller ramme for syklusen skulle være en tilknytning til England. Mange mener at det å skrive fantastisk litteratur var en måte å flykte fra den harde virkeligheten i det tyvende århundre, med fabrikker, maskinpistoler og bomber. Etter krigen fikk Tolkien en stilling ved The Oxford English Dictionary, en av de høyest aktede ordbøkene i verden. I 1920 fikk han en lektorstilling i engelsk språk ved Universitetet i Leeds, men han flyttet tilbake til Oxford i 1925 da han fikk et professorat i gammelengelsk (anglosaksisk). I 1945 byttet han til et professorat i engelsk språk ved Merton College i Oxford, en stilling han beholdt til han pensjonerte seg i 1959. Den 28. mars 1972 ble han gjort til kommandør av Order of the British Empire. Gravert på gravstenen på Wolvercote kirkegård i Oxford, der både han og hustruen er gravlagt, står det Beren og Lúthien. En hyllest til en av de største kjærlighetsfortellingene fra Midgard. Forfatterskapet. Tolkien var hele sitt liv en skrivende mann. Den «private» mytologien som begynte med noen løsrevne dikt og skjøt fart med "The Book of Lost Tales", arbeidet han på fra før 1917 til han døde mer enn 55 år seinere. Ingenting av dette ble imidlertid utgitt før en helt annen side av hans fortellernatur forårsaket det. Tolkien elsket å dikte opp fantastiske fortellinger for sine egne barn. Hver jul skrev han brev fra julenissen som han sendte til barna. Brevene var skrevet i en skjelvende håndskrift og fortalte om de forskjellige gjøremålene julenissen og hans venner, blant annet den klumsete polarisbjørnen, hadde rundt jul. Etter hvert bygget brevene seg opp til en rekke små fortellinger og de ble senere gitt ut i en bok kalt "Brev fra Julenissen". En annen fortelling som Tolkien diktet for sine barn, var den om hobbiten «Bilbo Lommelun» (originalt «Bilbo Baggins») som ble med en flokk dverger på en farefull ferd, for å vinne tilbake sitt tidligere fjell og sine tidligere skatter fra dragen Smaug. Denne fortellingen ble renskrevet og sirkulerte i Tolkiens vennekrets, og kom slik til forlaget Allen & Unwins kjennskap. "Hobbiten" ble utgitt i 1937. Boken fikk god mottagelse og førsteopplaget ble utsolgt på få måneder. Så populær ble den at forleggeren spurte Tolkien om han kunne skrive en oppfølger. Det var det som til slutt skulle bli hans mest kjente verk, den tredelte romanen "Ringenes herre" (gitt ut mellom 1954–1955). Skrivearbeidet på denne tok nesten ti år, delvis på grunn at han ikke var forfatter og fiksjonsskriving ikke var hovedgeskjeften hans, og fordi Tolkien var en evig perfeksjonist. "Ringenes herre" ble uhyre populær blant studenter på 1960-tallet, og den har holdt seg populær helt siden den tid. Tolkiens intensjon med boken var å skrive en ny barnefortelling i samme stil som "Hobbiten", men den utviklet seg raskt til å være noe mye mørkere og mer seriøst. Det reflekteres i skrivestilen i begynnelsen av historien, til tross for gjentatte omskrivinger av Tolkien. Selv om den bygget direkte på historien i "Hobbiten", bygget den også i større grad på bakgrunnshistorien og universet han hadde skapt i "Silmarillion", og boken Hobbiten ble redigert av Tolkien etter utgivelsen av "Ringenes herre" for å fjerne noen av de mange logiske bristene mellom de første utgavene av "Hobbiten" og "Ringenes herre". Tolkien skrev selv at han helst hadde skrevet den på nytt. Blant annet ble historien om hvordan Bilbo fikk tak i ringen fra Gollum skrevet om. Mytologien som Tolkien skapte, var hans tolkning av hvordan en engelsk mytologi hadde vært dersom de gamle kulturene i Storbritannia i førkristen tid ikke hadde blitt undertrykket, og han vever sammen navn, historier og andre elementer fra hele Europas førkristne historier, fra det norrøne til det greske og egyptiske, som bevart i blant annet "Beowulf" (som "Hobbiten" er basert på). Dette misliker enkelte kritikere fordi de mener at det reflekterer en mangel på kreativitet fra Tolkiens side. Gitt at Tolkien ønsket å skrive en troverdig gjenfunnet mytologi for England, er det lite overraskende at historiene inneholder mye gjendiktning fra gamle kilder, inkludert "Beowulf", "Edda", og historiene om Atlantis. Tolkiens mesterstykke er nettopp at han klarte å veve sammen myter og historier fra så mange kulturer til en «fellesmytologi» som er hverken norrønt, keltisk, eller gresk men en blanding av alle. Enkelte litteraturkritikere mener at bøkene er for fjerne fra den moderne virkeligheten til å kvalifisere som kvalitetslitteratur og mangler dybde i karakterskildringene. Det interessante med dette er at bøker som Tolkien skrev for å underholde seg selv, skaper så mye debatt blant fagfolk og eksperter og at det er stor uenighet om bøkenes kvaliteter mellom de som elsker bøkene og de som ikke kan fordra dem. "Ringenes herre" ble etter både salgstall og undersøkelser blant lesere sett på som en av de mest populære fiksjonsfortellingene i det tyvende århundre. Tolkiens påvirkning på den moderne fantastiske litteraturen har vært massiv. Inspirasjonen til selveste J. K. Rowling, skriver av de syv "Harry Potter"-bøkene var Tolkien. Bibliografi. Eventuelle norske titler og utgivelsesår står i parentes. Etter Tolkiens død. Merk at posthume verk, slike som "The History of Middle-earth" og "Unfinished Tales" inneholder uferdige, oppgitte, alternative, og til og med motstridende versjoner av historiene, fordi Tolkien fortsatte å jobbe med sin mytologi over flere tiår, med konstante omskrivninger, rokeringer og utvidelser av historiene. Bare "Silmarillion" er konsistent med "Ringenes herre" takket være en del redigeringsarbeid av Christopher Tolkien, men den inneholder likevel mange mindre motsetninger. Selv "Hobbiten" er ikke fullstendig konsistent med "Ringenes herre". Et interessant posthumt Midgardsrelatert verk er diktet Akademisk materiale som ikke omhandler Midgard. Biblioteket på Marquette Universitetet i Milwaukee, Wisconsin, USA, oppbevarer mange originaler av Tolkiens manuskripter, notater og brev. Mye annet originalt materiale er hos Bodleian-biblioteket på Oxford Universitet. Marquette har manuskriptene til "Ringenes herre" og "Hobbiten", mange «mindre» bøker som "Egil Bonde fra Heim", og fan-materiale, mens Bodleian har "Silmarillion" papirene og Tolkiens akademiske arbeid. Språk. Filologi, studiet av språk, var Tolkiens første akademiske kjærlighet, og hans interesse for lingvistikk inspirerte ham til å finne opp femten kunstige språk. De to mest berømte er de to alviske språkene fra "Ringenes herre": quenya og sindarin. Han utviklet senere en hel kosmogoni og historie for Midgard, som bakgrunn. Tolkien hadde taleferdigheter i et dusin europeiske språk, fra gammelengelsk og gælisk til fransk og spansk, i tillegg til erfaring med andre germanske språk. Personlig syntes han lydene i det finske språket var de vakreste. Populariteten bøkene hans oppnådde, har hatt en liten, men stabil effekt på bruken av språk i fantastisk litteratur, spesielt i bruken av formen "dwarves" i stedet for "dwarfs" og "elvish" i stedet for "elfin" på engelsk. Arbeider basert på Tolkiens verdener. "Ringenes herre" er grunnlaget og navnegiveren til filmtrilogien (2001–2003) regissert av Peter Jackson. Ralph Bakshi regisserte i 1978 (laget med rotoscope-teknikken), en film som dekker den første halvdelen av bøkene. Rankin-Bass dekket den andre halvdelen med en tegnefilm "The Return of the King" (1980); tidligere hadde de laget en tegnefilm av "Hobbiten" (1977). Tolkien solgte opprinnelig filmen, grunnlaget og salgsretten til "Hobbiten" og "Ringenes herre" til United Artists i 1968, men de laget aldri noen film, og i 1976 ble rettighetene solgt til "Tolkien Enterprises", en del av Saul Zaentz-selskapet. I tillegg til Jacksons og Bakshis filmer er det blitt laget mange dataspill, og rollespill som "MERP" (Middle-earth Role-playing). Rettighetene til "Silmarillion" og annet materiell har forblitt hos "The J.R.R. Tolkien Estate Ltd." et selskap eid av Tolkiens etterkommere. Delingen av Tolkiens arbeider mellom Tolkien Enterprises og the Estate gjør at ingen av Tolkien Enterprises' produkter kan inneholde kildemateriale utover "Hobbiten" og "Ringenes herre", og derfor er en film- eller teaterversjon av "Silmarillion" svært usannsynlig. Donald Swann satte musikk til "The Road Goes Ever on", en samling av Tolkiens tekster og dikt. Andre komponister som arbeider med Tolkiens viser inkluderer Howard Shore, komponisten av filmmusikken til Peter Jacksons filmer; David Arkenstone; the Tolkien Ensemble; og Blind Guardian. Johan de Meijs 1. symfoni «Lord of the Rings» har også hentet inspirasjon fra "Ringenes herre"-bøkene. Symfonien består av fem satser, og er skrevet for blåseorkester. Erlend Wiborg. Erlend Wiborg (født 20. januar 1984) er en norsk politiker for (FrP). Han er varaordfører i Moss og gruppeleder på fylkestinget i Østfold. Han er også 1. vara til Stortinget. Han ble innvalgt i bystyret og fylkestinget i 2003 og gjenvalgt både i 2007 og 2011. Fra 2007 har han også vært Frps gruppeleder i både bystyret og fylkestinget, samt politisk nestformann i Østfold Fremskrittsparti. Han var Frps ordførerkandidat i Moss ved valgene i 2007 og 2011. Han har tidligere hatt en rekke ungdomspolitiske verv, bl.a. som formann i Østfold FpU (2002–2006) og sentralstyremedlem i FpU (2004–2006). Skolevalget 2003. Erlend Wiborg, som da gikk siste året på videregående, ble rikskjent da han på en skoledebatt under skolevalget på Greåker Videregående Skole i 2003 ble beskyldt for å ha holdt opp en plakat med et bilde av et esel da en blind ungdomspolitiker fra Sp talte. Saken ble slått stort opp i riksmediene (Aftenposten, VG og NRK) under valgkampen i 2003. Wiborg avviste påstanden, men innrømmet at han hadde med en plakat for å «billedgjøre» noen av sine synspunkter. Han skal ifølge media også hevdet å ha holdt opp plakaten mens andre hadde ordet, og at han forsøkte å være morsom. FrP beskyldte senere AUF for å ha regissert hele mediedekningen og påstod at alt var løgn og funnet på av AUF. Senterpartiets leder Åslaug Haga gikk ut og ba om offisiell unnskyldning fra formann for Frp, Carl I. Hagen. Ved samme anledning skal Wiborg ifølge NRK og Nettavisen ha sagt at de fleste innvandrere er kriminelle på en eller annen måte, noe som skal ha ført til at innvandrerelever i salen ble lei seg. Wiborg selv benektet dette. Ifølge Wiborg sa han: «Dessverre så er våre nye landsmenn overrepresentert på flere kriminalstatistikker». Datasnok. En datasnok eller hacker er betegnelse for en som setter pris på den intellektuelle utfordringen ved å bryte grenser eller jobbe seg rundt begrensninger på et felt h*n er interessert i, primært dataprogrammering. Begrepet oppstod blant informatikk-studentene på MIT på sekstitallet. Det siste punktet er kontroversielt, og mange i hacker miljøet mener den korrekte betegnelsen på en slik person med onde hensikter er cracker (Criminal Hacker). Sort hatt Hackere (Black Hat/Cracker): En Sort hatt hacker vill hacke seg inn på datamaskiner kun for gøy men også for og vise hvor høy hans/hennes tekniske tallenter er, som vanligvis er mellom Medium og Høy. Blå hatt Hackere (Blue hat hacker): En Blå hatt hacker er en person utenfor datasikkerhet konsulentfirmaer som brukes til å teste et system før lanseringen, da er han på jakt etter utnyttelser slik at de kan bli stengt. Begrepet har også vært assosiert med en årlig sikkerhetskonferanse av Microsoft, det uoffisielle navnet kommer fra den blå fargen forbundet med emblemene til de ansatte i Microsoft. Grå hatt Hackere: En grå hatt hacker er en hacker av litt to-delt etikk og kanskje ballanserer litt på grensen mellom Lovlig/Ulovlig (Fargen selv står midt i mellom "sort" og "hvit", "slemme" og "gode" gutta). Hvit hatt Hackere: En hvit hatt hacker (noen ganger referert til som "etisk hacker") er en som bryter sikkerheten, men som gjør det for ikke-skadelige årsaker. Hvite hatter har klare og definerte etiske regler, og vil ofte forsøke å jobbe med en produsent eller eier for og oppdage og reparere svakheter. Begrepet brukes også til å beskrive hackere som arbeider for å bevisst designe og kode sikrere systemer. Til hvite hatter, jo mørkere hatten, jo mer etikk av aktiviteten kan anses tvilsom. Motsatt kan svarte hatter kreve den hvite hatten, jo mer etikk av aktiviteten går tapt. Tidsskriftet tar opp spørsmål som er aktuelle for datasnoker. Volkswagen. Volkswagen (forkortet VW'") er Europas største og en av verdens største bilprodusenter, basert i Wolfsburg i Tyskland. Mens VW refererer til bilmerket Volkswagen (Folkevogn), brukes forkortelsen VAG om konsernselskapet. Forkortelsene VAG og V·A·G har gjennom årene hatt forskjellige betydninger. VAG stod for Volkswagenwerk AG (Volkswagenwerk Aktiengesellschaft) frem til 4. juli 1985. Da ble foretaksnavnet endret til Volkswagen AG. V·A·G ble brukt for å betegne VW og Audis felles salg- og markedsorganisasjon for personbiler og nyttekjøretøy, Volkswagen-Audi-Gruppe, frem til 1992 da det ble besluttet at de to merkene skulle separeres profilmessig. Produksjonen i 2007 var på 6,2 millioner biler, herav var 3,6 millioner VW-merker. De resterende var Audi, Seat, Lamborghini, Skoda samt lastebiler. Omsetningen i 2007 var på 108 807 millioner euro, som tilsvarer 878 milliarder norske kroner. Konsernet har totalt 171 bilmodeller og det blir produsert 24 400 biler hver arbeidsdag. Porsche, som har 12 000 ansatte, eide i 2009 tretti prosent av aksjene i Volkswagen, som har 330 000 ansatte. I juli 2009 ble det avgjort å slå sammen de to selskapene. Historie. Selskapet ble grunnlagt 30. mai 1937 i Tyskland for å produsere Folkevognen. Den nazistiske regjeringens ønske var at alle skulle ha råd til å kjøpe seg en bil, og ettersom Tysklands daværende folkevogn og største bilprodusent Opel nettopp hadde blitt kjøpt opp av amerikanske General Motors, ble det nok fra Adolf Hitlers side maktpåliggende å erstatte Opels suverene posisjon som bestselger. Hitler gav oppdraget til den østerrikske konstruktøren Ferdinand Porsche. Prototyper av bilen ble kalt KdF-Wagen (Kraft durch Freude = Styrke gjennom glede), og var tilgjengelige fra 1936. De første ble produsert i Stuttgart. Bilen hadde allerede sin karakteristiske runde form og VW-motoren. Da den tyske bilindustrien var ute av stand til å imøtekomme Hitlers krav om å bygge en folkevogn til en salgspris på 1000 Reichsmark eller mindre, bygget Porsche en ny Volkswagen-fabrikk i Fallersleben til en meget høy kostnad, som ble dekket ved at man forsynte seg av Tysk Arbeidsfront ("Deutsche Arbeitsfront") oppsamlede midler, og kontingenter innbetalt av DAFs medlemmer. Folkevognen ble solgt til tyske arbeidere på avbetaling, men starten på andre verdenskrig betød at ingen av de 340 000 arbeiderne som betalte avdrag på et bilkjøp, mottok noen bil. Hele prosjektet bedømmes i dag som økonomisk feilslått, og var mulig bare takket være de nazistiske styresmaktenes korrupsjon. Erwin Komenda, som hadde vært Porsches sjefdesigner, utviklet folkevognens (også kalt «Boble») berømte form. Den nye fabrikken i Wolfsburg hadde bare produsert noen få biler da krigen brøt ut. Derfor var de første masseproduserte bilene militære kjøretøyer, som den jeep-lignende Kübelwagen og den amfibiske Schwimmwagen. Etter annen verdenskrig utviklet Volkswagen seg til en av verdens største bilprodusenter. Boblas tekniske utforming. Bobla fikk svært god fremkommelighet på snø på grunn av motoren langt bak og bakhjulstrekk. Forhjulene bar relativt liten vekt og presset snøen moderat godt sammen. Når bakhjulet kom i samme sporet trykket det ned snøen litt ekstra og fikk godt grep og slapp å "skyve" løssnø foran seg. Hjulene var store (15 tommer). Med kjetting på bakhjulene var det mulig å passere relativt dyp snø. Bilen skled på snøen med forhjulene høyt og bakhjulene ned på fast grunn. Både fram- og bakhjul hadde fjæring med tversgående torsjonsarmer koblet til bakovervendte opphengsarmer, to foran og en bred arm bak. Gearkasse og differensial lå foran boksermotoren. Drivleddet på siden av differensialen var koblet til en stiv drivaksel som var festet i midten av bakhjulet, slik at på en oppjekket boble pekte bakhjulene nedover og innover, mens på en tungt lastet boble sto bakhjulene utover og nedover. Eksosanlegget ledet eksos fra manifolder på hver side av den luftkjølte boksermotoren til en felles eksospotte bak motoren med to utløpsrør. Gjennom eksospotta gikk et rør med luft som ble varmet opp og ble ledet inn i bilen med størst hull under begge bakseter. Noe av denne luften fortsatte gjennom de nedre kanalene under dørene til utløp ved sjåførenes og framsetepassasjerenes føtter. Derfra gikk kanaler opp mot frontruta for defrostereffekt. Det var ikke særlig åpning til å slippe ventilasjonsluft ut av bilen, så om vinteren var det nødvendig å sette opp et lite ventilasjonsvindu i døra for å få varmluft inn i bilen. Reservehjulet var midtplassert helt foran i bilen i bagasjerommet, rett foran bensintanken. Siden motoren var bak, var det største bagasjerommet foran, like over bena til sjåfør og framsetepassasjer. Flere vitsetegninger fra den tiden påpekte mangel på motor under panseret foran, eller en ekstra motor bak. Det var et bagasjerom i kupeen bak bakseteryggen, under bakvinduet. For småbarn var dette et populært sted å sitte på turen. Bilen hadde 6 volts anlegg til sent på 1960-tallet da 12 volt anlegg overtok. De siste årgangene bobler hadde McPherson hjuloppheng foran. På 50-tallet og tidlig på 60-tallet var gearstangen på forskjellige bilmerker plassert mange forskjellige steder; på rattstammen, i dashbordet eller langt framme eller lenger bak på gulvtunellen. Bobla var tidlig ute med 4-trinns gearkasse med gearstang rett ned på tunnelen like ved framkanten av forsetene slik det er nesten enerådende nå. Modellreformer. I 1973 ble det vedtatt at den originale tyskproduserte Bobla ikke skulle være i vanlig produksjon lenger, og både Polo, Passat og Golf ble brakt på markedet. I 1984 kom Mark II varianten av legendariske Volkswagen Golf, samt ansiktsløftningen på Volkswagen Passat. De luftkjølte boxermotorene i Volkswagen Caravelle og Transporter forsvant og ble erstattet med den vannavkjølte "Wasserboxer"-motoren. I 1991 forsvant siste rest av de boxermotordrevne Type 2 Transporter og Caravelle, og det ble også lansert nye varianter av denne serien. 1991 var også siste år den originale Golf II og søsterbilen Volkswagen Jetta ble produsert, da den ble fulgt opp av en ny generasjon Golf. Jetta-navnet forsvant her, og sedan-varianten av Golf ble istedet hetende Vento. Året 1991 er dermed viktig for Volkswagen med tanke på overgangen fra 1980-tallets kantete biler. Denne reformen spesifikt begynte i 1988, med redesignet av Passat for å skape en ny bil. I 1990 fulgte en redesign av Polo, og også den ble rundere og fikk et mer moderne preg. Til slutt fulgte samtlige modeller etter. Hawker Hurricane. Hawker Hurricane var en britiskprodusert en-seters jagerfly og jagerbomber brukt av Royal Air Force under den andre verdenskrig. Flyet var pålitelig og driftssikkert, og selv om det var foreldet som jagerfly allerede tidlig i krigen, ble det helt til krigens slutt brukt på Middelhavsfronten og i Asia. Flyet hadde en tradisjonell konstruksjon med et rammeverk av metallrør, kledd med trespiler og trukket med seilduk og var ikke like rask og elegant som den mer moderne Spitfire. Det var likevel Hurricane som bar hovedbøren under Slaget om Storbritannia der de skjøt ned flere fly enn Spitfire. Etter slaget var Hurricane foreldet som førstelinjes jagerfly i Europa, men flyet var robust og lett å fly og ble brukt i Afrika, Middelhavet og i Sør-Østasia. Forbedrede utgaver med maskinkanoner var i bruk helt fram til slutten av krigen som bakkeangrepsfly. Mer enn 14 000 fly ble produsert (alle varianter) frem til produksjonen opphørte i 1944. Merlin-motor og en «uhørt bevæpning». I 1934 utlyste the Air Ministry i Storbritannia spesifikasjon 34. Denne utlysningen ba om en jagerflykonstruksjon som kunne bruke den nye Rolls-Royce PV-12 motoren, senere kjent som Rolls-Royce Merlin. Jagerflyet var tenkt som et monoplan, selv om det ikke sto eksplisitt i F.5/34. En annen viktig faktor var bevæpningen. Med den nye motoren antok the Air Ministry at en pilot ikke ville ha tid til å skyte på et fiendefly lenge nok til at to maskingevær ville kunne gjøre tilstrekkelig skade. Spesifikasjonen bad derfor om at de nye flyene kunne ta hele åtte Browning M1919 maskingevær, dobbelt så mye mange som på de tyngst bevæpnede jagrerfly på den tiden. Sydney Camm og Hawkerfabrikken. I 1934 besto RAF av bare 13 skvadroner, utstyrt med dobbeltdekkere, alle designet av og bygget av Hawker Aircraft Ltd., der Sydney Camm arbeidet som designer. Camm var en av Storbritannias ledende flykonstruktør og Hawker var interessert i en kontrakt på et nytt jagerfly. Camm hadde faktisk tegnet et forslag til en ny jager året før, basert på Hawker Fury, en jagervariant av Hawkers meget vellykkede lette bombefly, Hawker Hart. Grunnkonstruksjonen med et ramverk av stålrør var den samme for å kunne utnytte Hawkerfabrikkens eksisterende utrustning og delelager. Denne konstruksjonen var for konvensjonell, selv for det svært konservative Air Ministry. Camm vendte tilbake til tegnebordet og reviderte den og denne gangen ble modellen antatt. Camms utforming av det nye jagerflyet var basert på mange av de samme prinsippene som lå bak Hawker Hart-serien, med skroget konstruert rundt et rammeverk av stål- og aluminiumsrør, og trukket med trelister som holdt oppe ytterhuden av seilduk. Med tanke på økonomi ble flyet konstruert slik at fabrikken kunne gjenbruke en del av de allerede eksisterende jiggene for selve skroget og halen. På mange måter var flyet en Hawker Fury med bare ett vingepar og innfellbart understell. I begynnelsen ble det ofte omtalt som "the Fury monoplane". Selv for et utrenet øye skal det være mulig å se slektskapet, særlig likner halepartiet på de to flyene hverandre. Protoptype og konstruksjon. Nærbildet viser tydelig den blandede konstruksjonen med spanter og metallplater. Bygging av en prøvemodell i tre begynte høsten 1934 og var klart på tampen av året. Etter en del justeringer for å kunne bruke den nye PV-12 motoren fra Rolls-Royce ble en flygende prototype påbegynt i august 1935. Takket være den tradisjonelle konstruksjonen og Camms lange erfaring som konstruktør, var prototypen "K5083" klar til prøveflygning allerede i oktober samme år. Hurricane var på mange måter en hybrid mellom mellomkrigstidens dobbeltdekkere av spanter og seilduk og de senere monocoque-konstruksjonene som Spitfire og Hawker Tempest. Bærerammen i skrog og vinger var av duraluminium- og stålrør. Framkanten på vingene, cockpiten og nesepartiet var dekket med metallplater, mens resten var trukket med seilduk. Vingene var relativt tykke og ga godt løft og gjorde flyet lett å manøvrere i lave hastigheter. Det innfellbare understellet løftet seg med vinkel innover slik at hjulleggene var festet i vingene langt fra hverandre. Den lange avstanden mellom hjulene gjorde flyet stødig på bakken. Sammen med den lave landingshastigheten gjorde det Hurricanen lett å ta av og lande med, særlig på gressbaner. Produksjon og krigsfrykt. Rundt midten av 1930-tallet begynte det å gå opp for mange at det ville kunne bli en ny krig. RAF ville trenge nye fly – fort. I motsetning til Spitfire-jageren som var en ny og uprøvet design, kunne Camms modell straks settes i produksjon takket være den tradisjonelle konstruksjonen. Hurricane var dessuten relativt billig av samme grunn, man kunne få tre Hurricane for prisen av to Spitfire. Selv om Spitfire uten tvil var en bedre og mer moderne jager, ble det derfor besluttet å starte full produksjon av Hurricane. I 1936 rullet den første produksjonsmodellen ut fra Hawker-fabrikken. Produksjonsmodellen hadde gjennomgått små endringer i forhold til prototypen. De åpne eksorsportene var byttet ut med eksosrør som pekte bakover og gav en liten ekstra ytelse, deler av dekket til understellet ble droppet. Prototypen hadde en tendens til å komme i spinn, og det ble montert en langsgående kjøl av tre på undersiden av skroget, parallelt med halefinnen som gjorde flyet mer stabilt i lufta. Det innfellbare halehjulet på prototypen ble byttet med et fastmontert hjul. Hurricane kom med RAFs standardiserte brune og grønne kamuflasjemaling fra fabrikken. Hurricane var Englands første moderne enkeltdekker. Mange nasjoner meldte sin interesse, og fly ble solgt til en rekke land, blant annet Sør-Afrika, Canada, Tyrkia, det persiske imperium, Jugoslavia, Belgia og Romania. Flere av flyene havnet på Aksemaktenes side, slik som de som ble solgt til Romania og fly som ble erobret, stjålet eller på annen måte havnet i Finland, Irland og Japan. Flyveegenskaper. Hurricane Mk.IIc rettleder en søkebåt utenfor kysten av Nord-Afrika, 1943 "Mitt første inntrykk etter å ha gått fra Spitfire til Hurricane, var ikke godt. Hun var som en flygende bombe, en stor, treg gamp. Men etter noen minutter fant jeg Hurricanens fortrinn. Hun var stødig som en klippe og vidunderlig lett å skyte med. På en eller annen måte gav hun piloten en fabelaktig selvsikkerhet. Du følte deg helt trygg i Hurricanen." I gjennomsnitt skjøt Hurricane-piloter ned 1,3 fiendtlig fly for hver Hurricane som ble skutt ned. Til sammenlikning hadde Spitfire en nedskytning/tap-rate på 1,8. Noe av denne forskjellen skyldes at de raskere Spitfire-jagerne gjerne ble brukt mot den tyske jagerflyeskorten, mens de mer stødige Hurricane ble brukt mot bombefly der det var mulig. Forskjellen i ytelse på de to jagerflyene hadde ikke så mye å si i en kampsituasjon, der overhøyde, drivstoffmengde og overaskelsesmoment var langt viktigere for utfallet. Hurricanes fordel som fly var at den var svært stødig i flukt. I motsetning til Spitfire var den grei å håndtere selv på svært dårlige rullebaner. De tykke vingene gav rom til et robust understell som tålte hard behandling, og konstrusjonen av motorhuset gjorde at piloten hadde relativt god utsikt over nesen. Dette gjorde flyet godt egnet til tjeneste fra improviserte flystriper og steder med vanskelige forhold der styrke og pålitelighet var viktigere enn kampegenskaper. RAFs arbeidshest. a> No 303 skvadron foran en av skvadronens Hurricane-jagere. Da slaget om Storbritannia startet sommeren 1940 hadde RAF dobbelt så mange Hurricane som Spitfire. Det var Hurricanen som kom til å bære hovedbyrden i slaget. Dens største fordel var Sydney Camms tradisjonelle konstruksjon. De britiske bakkemannskapene var vant med seilduk og spanter, og mange av reservedelene fra tidligere Hawker-fly kunne brukes. Kulehull i seilduk kunne oftest repareres med seildukslapper og lim. Mange fly kunne repareres på stedet og sendes i kamp igjen, mens Spitfire med tilsvarende skader måtte sendes til fabrikken for reparasjon. Selv om Spitfire hadde bedre nedskyting/tap-rate under slaget om Storbritannia, var de totale tapstallene mye høyere enn for Hurricane. Dette skyldtes fly som var for skadet til å kunne repareres og fly som forulykket av andre årsaker enn kamp. Det er blitt sagt at under slaget om Storbritannia elsket pilotene Spitfiren, mens bakkemannskapene elsket Hurricanenen. RAFs 303 Squadron, som skjøt ned flest fiendelfy under slaget om Storbritannia, fløy Hurricane. Det samme gjorde det høyest dekorerte flyveresset under slaget, den tsjekkiske piloten Josef František. Også RAFs høyest dekorerte flyveress gjennom hele krigen, Marmaduke 'Pat' Pattle skåret mesteparten av sine seiere med Hurricane. Det eneste Victoria Cross som ble tildelt Fighter Command i løpet av hele krigen gikk til James Brindley Nicolson, nok en Hurricane-pilot. Etter slaget ble det imidlertid klart at Hurricane var foreldet som frontlinje-jagerfly. De ble tatt ut av jageravdelingene og brukt som nattjagere og jagerbombere eller sendt til avsidesliggende frontavsnitt. Selv etter at Hurricanen var foreldet som jagerfly, ble den høyt verdsatt som bakkeangrepsfly. Stadig nye versjoner (se under) med kraftigere bevæpning og bedre motor gjorde den til et verdifullt arbeidsredskap, særlig i Afrika og i Sørøst-Asia. Camms konstruksjon var i produksjon helt fram til 1944, og Hurricane fløy stridsoppdrag helt fram til krigens slutt. Erfaringen med Hurricane som et driftssikkert fly gjaldt først og fremst RAF. Særlig de finske og det sovjetiske flyvåpenet var lite begeistret for Hurricanen. Alle skruer og fester trengte et spesialverktøy, "the Hawker tool", som fulgte med hvert fly. Mens RAF alltid hadde mange slike til overs, var andre flyvåpen hjelpeløse skulle de miste sine. Russerne hadde også problemer med å skaffe 100 oktan drivstoff til Merlin-motoren, og fikk derved ikke den samme ytelsen ut av den som RAF gjore. Produsjonshistorie. Hurricane-jagere ble produsert i flere fabrikker spredt rundt i England, og med en egen produsjonsserie i Canada. Med unntak av den aller første produksjonsserien var de enste forskjellene på de forskjellige modellene motoren (de senere modellene hadde lengre motorhus med plass til kompressor), propell og bevæpning. En av fordelene med konstruksjonen var at delene kunne gå om hverandre uten spesielle tilpasninger. En del fly ble satt sammen av havarerte maskiner, og gamle maskiner ble oppgradert. Eksempelvis ble alle Sea-Hurricane laget ved konvertering av vanlige Hurricane-fly, ofte utrangerte maskiner. Noen nøyaktig oversikt over hvor mange Hurricane som ble produsert er derfor ikke mulig å gi, men totalproduksjonen blir gjerne oppgitt som 14 533 stykker. Hurricane Mk.I. Den første produsjonsmodellen hadde seilduksvinger, en Watts tobladet fast trepropell og ble drevet av en Merlin Mk. II eller III med 1030 hestekrefter (768-kW). Bevæpningen var åtte .303 Browning maskingevær. Det ble produsert 430 fly av denne modellen fra 1937 til 1939. I 1939 ble versjonen revidert med flere forbedringer. De viktigste var at Merlin Mk.II- motoren ble byttet ut med en Mk.III. Seilduksdelen av vingene ble byttet ut med en sterkere konstruksjon dekket med metallplater. Den tobladede trepropellen ble i første omgang byttet ut med en de Havilland trebladers, vridbar metallpropell. I løpet av 1939 sørget RAF for å sikre seg 500 slike fly som ble ryggraden av jageravdelingene. Flere av dem var eldre fly som var blitt oppgradert til den nye standarden. De Haviland fikk problemer med leveransen av propeller i 1939. Rotol propeller med butte spinnere som egentlig var beregnet til Spitfire ble brukt i stedet på på de nyproduserte Hurricanene. Spitfire-spinneren hadde litt for stor diameter for Hurricanens snute, og propellen hadde det med å skvette olje. Det ble derfor montert en oljesamlering bak spinneren, og denne ble beholdt på senere Hurricane-modeller, på tross av at de store Rotol-spinnerene bare ble brukt på Mk.I-serien. 3 289 Mk.Ia ble bygget før produksjonen av senere modeller overtok i 1941. I tillegg ble em del av de eldre Mk.I-maskinene oppgradert til Ia-standard, og en egen serie på 600 fly med Rolls-Royce Mk.III-motor ble bygget i Canada. Krigserfaringene gjorde det snart klart at maskingevær var i letteste laget for å håndtere bombefly. Allerede i 1939 ble det gjort forsøk på å montere en Oerlikon 20 mm maskinkanon i egne gondoler under hver vingene, men instalasjonen fungerte dårlig og ble aldri prøvd i kamp. En del utrangerte Mk.I ble senere modifisert til å kunne skytes ut med katapult fra skip. Disse ble kalt «Sea Hurricanes» (se lenger ned). Etter slaget om Frankrike ble flere par med skadde vinger returnert til Hawker, som kunne eksperiemnetere med instalering av den den nye Hispano-kanonen. Disse var mindre og nettere enn Orelikon-kanoner, og mekanismen fikk plass inne i Hurricanens ganske romlsige vinger. Problemer med matingen av ammunisjonen fra trommelmagasiner gjorde at kanonene hadde en tendens til å kile seg under krappe manøvre, og maskinkanoner ikke ble innført i produsjonen før beltemating var blitt utviklet i 1941. Hurricane Mk.II. Hurricane Mk.IIa under evaluering på Langley Research Center, Virginia (USA), 1941 Sommeren 1940 ble Hurricanen oppgradert med de nye Merlin XX-motorene med 1 185 hestekrefter (883 kW). Denne motoren hadde større kompressor for flyving i større høyde, og motorhuset ble forlenget med 10 cm for å gi plass. De nye flyene fikk også en ny propell med en noe lengre spinner enn Mk.I-versjonen. Det lengre motorhuset gjorde flyet en tanke mer fortungt og bidro i høy grad til å gjøre den enda stødigere i flukt. Bevæpningen var den samme. Hurricane Mk.IIa nådde ut til skvadronene i september samme år. Det ble bare bygget 451 maskiner av IIa-typen, men mange av de gamle Mk.I-maskinene ble oppgradert til Mk.II-standrad. En del maskiner med tilsvarende motorkraft og bevæpning ble bygget i Canada. Disse var utstyrt med Packard Merlin-motorer, og fikk fikk betegnelsen Mk.X, Mk.XI og Mk.XIIa. En bevart «Hurribomber» med bombefeste under vingene. Maskinen er egentlig en canadiskbygget Mk.XII Erfaringene fra slaget om Storbritannia viste at åtte maskingevær, som hadde vært en «uhørt bevæpning» bare fem år tidligere, var i spinkleste laget for moderne luftkamp. Problemer med produsjonen av maskinkanoner førte til at mange Mk.II fikk «b-vinger» med seks i stedet for fire maskingevær, slik at hvert fly hadde 12 Browning maskingevær, det største antall faste maskingevær montert på noe fly. Luftkampene over Storbritannia hadde nå stilnet av, og mange av B-variantene ble utstyrt med feste for slipptanker eller bomber. De sistnevnte ble kalt «Hurribombers», og brukt som jagerbombere. B-versjonen nådde ut til avdelingene på vårparten 1941. Det ble bygget 2 048 Mk.IIb-maskiner. Canadiskbyggede versjoner med Pacard-motor fikk betegnelsen Mk.XII. Mange av disse ble senere bygget om til å ta «c-vinge» med maskinkanoner i stedet for maskingevær. Hurricane Mk.IIc PZ865, malt som nattjager med svart buk. Dette flyet er den siste Hurricanen som ble produsert. Eksperimenter med Oerlikon 20 mm maskinkanoner under slaget om Storbritannia hadde ikke vært vellykkede, men i 1941 kom det nye Hispano-kanoner med beltemating. Hurricanens vingekonstruksjon tillot å montere to kanoner i hver vinge. Den nye «c-vingen» ble også utstyrt med feste for 250 og 500 punds bomber eller dropptanker. Dette gav Hurricanen en voldsom ildkraft, men gjorde den samtidig enda langsommere i forhold til de nye og forbedrede tyske jagerne. Mk.IIc-versjonen ble i all hovedsak brukt til angrep på bakkemål, men også som nattjagere. Det ble bygget 3 400 Mk.IIc-maskiner, den nest mest produserte varianten av Hurricane. Den siste Hurricanen som ble bygget var av denne modellen. Denne maskinen, PZ865, ble kjøpt tilbake av Hawkerfabrikken og eksisterer i flygedyktig stand den dag i dag. Det ble bygget en egen variant med to seter (Mk. T IIc) for det persiske flyvåpenet. Versjonen ble bare bygget i to eksemplarer. I 1941 ble det utviklet en egen versjon til bruk mot stridsvogner. Disse hadde en 40mm maskinkanon i egne gondoler under hver vinge, samt to enkle maskingevær utstyrt med sporlysammunisjon for å hjelpe til å sikte. Det var ekstra panserplater rundt cockpiten og radiatoren. Versjonen nådde ut til skvadronene i 1942 og ble særlig benyttet i Afrika der den ble kalt «den flygende bokseåpneren». Bare 800 maskiner ble bygget før produksjonen ble lagt om til Mk.IV, samt 20 eksemplarer laget i Canada. Under ørkenkrigen i Afrika fikk Hurricanen ettermontert et sandfilter. Dette senket hastigheten ytterligere i forhold til de tyske jagerne. Mk.IIe og Mk.III. En ny planlagt forbedring av d-vingene ble etter hvert så omfattende at den ble gitt en egen produksjonsmodell, se Mk.IV. Under slaget om Storbritannia var det frykt for at Rolls-Royce ikke ville være i stand til å produsere mange nok Merlin-motorer, og det ble planlagt en egen modell som kunne ta amerikanskbygde Packard Merlin, men versjonen ble skrinlagt da Rolls-Royce holdt produksjonen oppe. Mk.IV. Den siste store forbedringen av Hurricanen var å innføre en ny og forbedret vinge. På dette stadiet var Hurricane tenkt som et rent bakkeangrepsfly, og bevæpningen var deretter. Fly utstyrt med de nye «universalvingene» kunne i en håndvending bytte på å ta to bomber, to 40 mm maskinkanoner eller åtte 60-punds raketter. Den eneste faste bevæpningen var to maskingevær som i all hovedsak var ment for å sikte seg inn mot målet med sporlys før man brukte 40mm-kanonene. Den nye modellen ble utstyrt med Merlin 24- eller 27-motor med 1 620 hestekrefter (1,208 kW) og sandfilter. Selv om motoren var kraftigere, hadde flyet nå mer pansring, slik at toppfarten var omtrent som på en Mk.I. Det ble bygget 2 000 maskiner av denne typen. Mk.V. I 1943 var Hurricanen for alvor utdatert. Den nye Hawker Typhoon var under produksjon for å ta over for Hurricanen. To Mk.IV ble utstyrt med firebladers propell og en Merlin 32-motor og gitt betegnelsen Mk.V. Tre prototyper ble konvertert fra Mk.IV-skog, men modellen ble aldri satt i produksjon. Canadiske Hurricaner. Forsøket med å utruste Hurricane med Packard-produserte Merlin-motorer stoppet opp i England, men fortsatte i Canada. De canadiske modellene med slik motor fikk betegnelsen Mk.X og oppover. Det ble også bygget en del maskiner med Rolls-Royse-motorer, som fikk samme typebetegnelse som de engelskproduserte maskinene. De to første canadiskbyggede modellene var utstyrt med Packard Merlin 28 med 1300 hestekrefter (969 kW) og åtte maskingevær. Skjønt motoren kunne yte noen hestekrefter mer, var maskinene i alle praktiske henseende var de lik de britiskproduserte Mk.IIa. Mange av de canadiskbyggede maskinene havnet i Sovjet i forbindelse med Lend-lease-avtalen. Det ble laget 446 Mk.X og 200 Mk.XI. Mk.XII-varianten ble utstyrt med den forbedrede Packard Merlin 29, som hadde en ytelse på 1 300 hestekrefter (969 kW), midt mellom ytelsen til en Mk.II og en Mk.IV. Versjonen ble i utgangspunktet utstyrt med «b-vinge» med 12 maskingevær, men de fleste ble senere bygget om til c-bevæpning med fire 20 mm maskinkanoner. En egen Mk.XIIa-variant ble utstyrt med åtte maskingevær for å være lettere og mer manøvrerbar. Til sammen 398 Mk.XII ble bygget. Sea Hurricane. Sea Hurricane Mk.Ia montert på katapult, klar til utskyting Royal Navy og Fleet Air Arm benyttet også Hurricane. Utgangspunktet var at konvoier med forsyninger fra Storbritannia til Murmansk hadde behov for luftstøtte mot lavtflygende tyske bombefly eller observasjonsfly som peilet inn konvoien for ubåter. Ingen fly hadde tilstrekkelig rekkevidde til å dekke konvoiene ute i Nordishavet, og sjøfly hadde hverken hastighet eller bevæpning til å fungere i en slik rolle. Det ble derfor eksperimentert med å utruste Hurricane-jagere med festeanordning for å skytes ut med katapult. Senere modeller fik egne marineradioer og halekrok, for å kunne ta av og lande på små hangarskip. Samtlige av disse flyene ble bygget om fra vanlige produsjonsmodeller. Disse ombyggede maskinene fikk navnet Sea Hurricane, ofte kalt «Hurricats». De første Sea Hurricane ble konvertert fra mer eller mindre utrangerte Hurricane Mk.I og Mk.IIa. Ideen var at flyet skulle skytes ut, jage bort eller skyte ned det fiendtlige flyet og piloten hoppe ut i fallskjerm eller buklande flyet på havet. 50 slitne Mk.I-jagere ble omgjort til Hurricats. Minst et av dem brøt sammen av kreftene det ble utsatt for da det ble testet i katapultutskyting. Den neste versjonen ble bygget om fra Mk.IIa-maskiner. De fikk en halekrok i tillegg til utskytingsanordning. Disse flyene kunne lande på svært korte hangarskip som egentlig bare var vanlige lasteskip med et lite tredekk. 340 fly ble konvertert til denne modellen. C-versjonen var identisk til b-versjonen, men utrustet med fire 20 mm maskinkanoner i stedet for åtte maskingevær. 400 fly ble konvertert fra Hurricane Mk.IIb og c-jagere. Mk.II-modellen hadde egne radio for bruk på havet i tillegg til halekrok og festeanordning for katapultutskytning. Denne modellen var ment til bruk på regulære hangarskip. Alle hadde «c-vinge» med fire 20 mm kanoner, ombygd fra forhenværende RAF-maskiner. Canadiskbygget Sea Hurricane, basert på en ombygget Mk.XIIa. Disse var utstyrt med b- eller c-vinge (12 maskingevær eller 4 20 mm kanoner). Brukere. Hurricane var det første enkeltdekker jagerflyet Storbritannia tilbød andre nasjoner. Det ble imidlertid bare solgt noen ganske få eksemplarer før andre verdenskrig brøt ut. Det ble derfor eksportert til langt færre land enn tidligere Hawker-maskiner, slik som eksporten av Hawker Hart. Den største enkeltmottageren av Hurricane-jagere var Sovjetunionen, som mottok 2 952 eksemplarer gjennom Lend-lease-avtalen. Flere av eksilregjeringene i London kjøpte eller fikk tildelt Hurricane-jagere fra RAF til skvadroner for flygere i eksil som fløy som en del av RAF-systemet. Både polske og tsjekkiske skvadroner var utrustet med Hurricane under selve slaget om Storbritannia. Den norske skvadronene (331 skvadron) fløy Hurricane før de ble flyttet til Sør-England og tildelt Spitfire-jagere. Frie franske styrker fløy også Hurricane under kampene i Afrika. Noen av maskinene som ble solgt til allierte land rakk aldri å bli montert før krigen kom. En del slike maskiner ble tatt som krigsbytte av de tyske styrkene og gitt videre til andre land eller overtatt av de tyskvennlige regimene i landet. Noen fly ble også erobret eller reparert etter å ha nødlandet bak fiendens linjer. Hawker Hurricane er derved det eneste jagerflyet som ble brukt på begge sider på alle frontavsnitt i løpet av krigen. Super Mario World. er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet var en av lanseringstitlene til Super NES, sammen med "Pilotwings" og "F-Zero". Spillet har også blitt gitt ut til Game Boy Advance under navnet '. "Super Mario World" ble produsert av Shigeru Miyamoto, og musikken ble komponert av Koji Kondo. Overblikk. Det var i dette spillet at Marios dinosaurvenn Yoshi først dukket opp. Her dukker Yoshi opp i fire forskjellige farger (grønn, gul, rød og blå) med litt forskjellige egenskaper. Handlingen i spillet går ut på at Mario og Luigi prøver å redde Prinsesse Toadstool og Yoshis venner fra Bowser og hans Koopalings som har kommet tilbake til tross for å ha blitt beseiret i "Super Mario Bros. 3". Som i tidligere Mario-spill er dette spillet også sideskrollende og drar fordel av Super Nintendoens 16-bit grafikk og stereolyd. Spillet består av en reise gjennom brett i syv verdener: Yoshi's Island, Donut Plains, Vanilla Dome, Cookie Mountain, Forest of Illusion, Chocolate Island og the Valley of Bowser. Det finnes også to hemmelige verdener, the Star Road og Special Zone (som er tilgjengelig fra the Star Road) som åpner seg ved å gjennomføre tilleggsmål på spesielle brett. Spillet har ofte blitt sammenliknet med "Super Mario Bros." siden begge spillene «setter lista» for alle etterfølgende spill sluppet på sine respektive systemer. SMW innførte mange nye konsepter til actionspill, for eksempel det å gi spilleren muligheten til å gå tilbake til tidligere brett for å finne oversette hemmeligheter. Dette var et av de første spillene som belønnet spilleren for å «få 100 %» (finne alle hemmelighetene på brettene), et konsept som senere ble veldig populært. Det blir fortsatt sett på av mange som et av de beste spillene gjennom alle tider for sitt enkle og kreative spillbarhet. En utgave av Super Mario World kom med hver enkelt Super Nintendo da systemet ble sluppet i Amerika, men denne ordningen ble senere droppet. På grunn av dette er SMW fortsatt en av de mestselgende videospillende noensinne. Super Mario World var med i en spesiell versjon av "Super Mario All-Stars", kalt "Super Mario All-Stars + Super Mario World", sluppet i 1998. Torino. Torino ("Turin" på piemontesisk, fransk, tysk og engelsk) er en by i nordvestre Italia med 963 000 innbyggere (2011). Den er Italias fjerde største by, og et viktig industrisentrum. Blant annet hører bilfabrikanten Fiat hjemme i byen. Byen er administrasjonssentrum for regionen Piemonte. Den er også et katolsk erkebispesete. I den katolske domkirken oppbevares det såkalte likkledet i Torino. Navnet Torino kommer fra "Tau", et keltisk ord som betyr fjell. Det italienske navnet Torino betyr tilfeldigvis «liten okse», og det reflekteres i byvåpenets avbildning av en gullokse. Vinter-OL 2006 ble avholdt i Torino. Demografi. Torino med forsteder har en lav befolkningsvekst som skyldes en lav fødselsrate; innenfor bygrensene har befolkningen faktisk hatt en nedgang. Rundt 12,4% av befolkningen er under 14 år (tall fra 2004), mens rundt 20,8% er pensjonister. Byen med omegn har hatt en sterk økning i innvandringen, men byens innbyggere er fremdeles overveldende etnisk italienske (92,1%). Store minoritetsgrupper er rumenere (2,3%), marokkanere (1,5%), peruvianere (0,5%) og albanere (0,4%). Før-romersk og romersk tid. Området ble bosatt av taurinerne i førromersk tid. I det første århundre f. Kr. anla romerne et militærfeste her ("Castra Taurinorum", tradisjonelt datert til 27 f.Kr.), og det ble kort tid etter dedikert til Augustus ("Augusta Taurinorum", eller "Julia Augusta Taurinorum"). Innbyggerne ble gitt romersk borgerskap. Under "firekeiseråret" 69 e.Kr. ble byen delvis ødelagt under en brann som brøt ut da keiserne Othos og Vitellius' styrker braket sammen. Tidlig middelalder. På 500-tallet ble Torino et langobardisk hertugdømme. I 773 ble det erobret av Karl den stores tropper og omgjort til et frankisk markgrevskap. På 1100- og 1200-tallet var det en frittstående bystat. Savoiardene overtar. Et viktig og varig skille i byens historie skjedde i 1280, da huset Savoia la området under seg. De skulle beholde det i hundrevis av år, med bare kortvarige avbrudd. Franskmennene regjerte over byen fra 1536 til 1562, da Emanuele Filiberto ("Duca Testa di Ferro" = «hertugen med jernhodet») kunne gjeninnlemme det i savoiernes rike. I 1563 ble byen hovedstad for huset Savoias besittelser, da hertugene flyttet dit fra sin gamle hovedstad i Chambéry. Det var i den forbindelse at Milano-kardinalen Carlo Borromeo klarte å bevirke at det berømte "likkledet" ble bragt fra Chambéry til Torino. Under den spanske arvefølgekrigen beleiret franskmennene i 1706 byen i 117 dager uten å innta den. Under fredsslutningen i Utrecht noe senere ble kongedømmet Sardinia tillagt Savoia. Nå begynte større byggearbeider i det som nå var hovedstad for et europeisk kongedømme; mye av byfornyelsen skjedde eller ble igangsatt under den sicilianske arkitekten Filippo Juvarra (1678–1736). På denne tiden hadde Torino omkring 90 000 innbyggere. Etter at Napoleon Bonaparte hadde okkupert Piemonte var Torino mellom 1802 og 1814 administrasjonsbyen for det franske departementet Pô. Etter byggingen av Frejustunnelen under Alpene ble Torino et viktig europeisk trafikknutepunkt. Folketallet var nå ca 250 000. a>, Italias første konge, residerte først i Torino. Italias samling. I 1861 ble Torino Italias første hovedstad under Viktor Emmanuel II av Italia, men i 1865 overtok Firenze – og fra 1870 Roma. Nå skjøt industrialiseringen av byen kraftig fart. Da "Verdensutstillingen" ble lagt til Torino i 1911 var befolkningen kommet 430 000 innbyggere. Etter første verdenskrig opplevde byen arbeidskonflikter mellom arbeidere og industriherrer; de første streikene fant sted i 1920 og samme år ble Lingotto-fabrikken okkupert. I tiden før og under andre verdenskrig førte Italias krigsforberedelser under Mussolini til at industrien i Torino ble gjort om til krigsproduksjon. I 1942 la alliert bombing mye av industriområdene i byen i grus, og i 1943 gjorde arbeiderne i byen opprør. Da tyskerne rykket inn i september 1943 og gjeninnsatte Mussolini, trakk partisanene ("partigiani") opp i fjellene. 18. april 1945 paralyserte en streik byen, og 26. april begynte partisanenes forsøk på å ta kontroll over byen. Da de allierte ankom 3. mai, var Torino under partisanenes kontroll. Tiden etter annen verdenskrig. I tiden etter krigen flokket mennesker fra Sør-Italia til Torino for å finne jobb. Hovedsakelig var dette i bilindustrien, som på den tiden bygde de første italienske økonomibilene Fiat 500 og 600. Bydelene Falchera og Valette ble bygget for å huse de nye innbyggerne. I 1960 hadde Torino ca én million innbyggere. I etterkrigstiden gjenoppbygget også arkitektene Antonio Bassi og Pietro Boschetti "Galleria d’Arte Moderna" (Galleriet for moderne kunst), arkitekten Albertini tegnet et nytt bygg for "Museo dell’Automobile" (Bilmuseet) og i forbindelse med Italiautstillingen i 1961 ble både "Palazzo del Lavoro" (tegnet av Pier Luigi Nervi) og "Palazzo a Vela" (tegnet av arkitekten Annibale Rigotti og ingeniøren Nicolas Esquillan) reist. Disse bygningene er med på å gi Torino det preget byen har i dag, sammen med alle bygningene fra mesterarkitekten Carlo Mollino. I 1969 kom det i Torino til blodige arbeideroppstander, som førte til opprettelsen av terrororganisasjonen De røde brigader. Befolkningstoppen ble nådd i 1975 med 1,5 millioner. I 1980-årene ble byen rammet av sin første industrielle krise, og befolkningen begynte å synke. Den synker fremdeles (2006) innenfor bygrensene, skjønt det bymessige området inklusive forsteder har nå en liten vekst. Geografi. Torino ligger nordvest i Italia, i regionen Piemonte. Den ligger omkranset av Alpene mot vest og nord, og av Monferrato-åsene mot sør. Tre store elver går gjennom byen: Po og dens to sideelver Dora Riparia og Stura di Lanzo. Langs motorveien ligger Torino 110 km fra Aosta, 138 km fra Milano og 170 km fra Genova. Den italienske hovedstaden Roma er 673 km unna. De som kommer til Torino for første gang vil straks legge merke til at denne byen er annerledes enn andre italienske byer. Gater, torg og byens «layout» virker vid, åpen og svært raffinert – og ikke «bare» som en stor industriby slik den har vært tenkt siden industriens inntog på midten av 1900-tallet. På mange måter kan man si at byen har forblitt tro mot sitt renommé som Italias tidligere hovedstad, og som det prestisjefulle finansielle og kulturelle sentrum. Sentralt i byen ligger plassen Piazza Castello. For noen år siden ble plassen stengt for biltrafikk, som en del av myndighetenes prosjekt for å gjenopplive gamlebyen. Et antall kaféer, barer og restauranter kom til etter det. Piazza Castello ble tegnet på slutten av 1500-tallet av arkitekten Ascanio Vitozzi på oppdrag av hertug Carlo Emanuele I. Fra Piazza Castello går hovedgatene utover i byen. De heter "Via Po", "Via Roma" og "Via Garibaldi". Rundt plassen ligger Palazzo Madama, og rundt dette igjen ligger Palazzo Reale, Prefettura, Armeria Reale og Teatro Regio. Severdigheter. Et viktig vartegn i byen er bygningen Mole Antonelliana, reist 1863–1880 etter tegninger av arkitekten Alessandro Antonelli (1798–1888). Her huses nå det nasjonale filmmuseum. En spektakulær heiskonstruksjon trekker glassheisen fritt svevende langs ledekabler gjennom hovedrommet under kuppelen og til utsiktsplattformen. I katedralen "Duomo di San Giovanni" (Johannes Døperens katedral), bygd 1491–1498, befinner det berømte "Likkledet" seg. Det æres av mange pilegrimer som Jesu likklede fra hulegraven utenfor Jerusalem. Til tross for at den katolske kirke har gjennomført og offentliggjort dateringsundersøkelser som plasserer kledet i middelalderen, er den internasjonale pågang og interesse uforminsket hver gang likkledet utstilles. De siste gangene det har skjedd var i 1978, 1998 og i 2000. Det er også dem som mener at karbondateringen som ble gjennomført hadde svakheter, og at likkledet bør undersøkes på nytt fordi det er så mange andre indikasjoner på dets ekthet. Katedralen er sete for erkebiskopen av Torino. En av de internasjonalt viktigste samlinger av antikk egyptisk kunst befinner seg i Torinos "Museo Egizio". Den har verdens nest største samling av mumier etter museet i Kairo. Savoia-hertugenes residenser og slott ble i 1997 oppført på UNESCOs liste over verdensarven. I Torinos sentrum ligger "Palazzo Reale", som var kongepalass for herskerne av Piemonte-Sardinia fra 1600-tallet og frem til 1860, da det ble sete for Kongedømmet Italia. Her henger et selvportrett av Leonardo da Vinci. Her finner vi også en verdens største antikke våpensamlinger. Bak den strenge fasaden på slottet skjuler det det seg rikt dekorerte rom, blant annet et fantastisk galleri, den overdådig dekorerte tronsalen, det det mesterlige kinesiske kabinettet og for ikke å glemme prosjektmakeriet "La scala delle Forbici" (saksetrappen) av Filippo Juvarra fra 1720. Bak slottet finnes store flotte hager som vender mot nord. Ved siden av ligger Palazzo Madama, sentralt på Piazza Castello. Den består av to deler: En middelalderfestning som ble reist på 1200-tallet over restene av en byport fra romertiden, og et nyere tilbygg i barokkstil utført rundt 1700. Denne delen fikk en raffinert balustradefasade, og det nye utseende ble føyd til av Juvarra etter ønske fra en kongelig enke i 1718. (Juvarra var også byggmester for en rekke residensslott for Savoiahertugene.) Palazzo Madama rommer Museet for eldre kunst "(Museo di arte antica)". Barokkirken San Lorenzo med sin særpregede geometriske kuppel av Guarino Guarini ligger like i nærheten. Palazzo Carignano er et barokkpalass og Guarinis mesterverk. Praktbyggets fasade er ikledd flott mursten, og er desidert den fineste blant palazziene i Torino. Det ble bygd i 1679. Etter å ha huset medlemmer av den kongelige slekt rommer Palazzo Carignano i dag Museo Nazionale del Risorgimento som gjennom kunst og gjenstander forteller historien om Italias samling. Piazza San Carlo, kalt «Torinos penstue», heter egentlig Piazza San Carlo, der et knippe av barokkarkitektur i en sofistikert utførelse pryder byen. I sentrum av plassen står det en statue fra 1800-tallet som fremstiller Emanuele Filiberto og har blitt et symbol på Torino. Her på det staselige torget i sørenden finner vi ikke minst tvillingkirkene Santa Cristina og San Carlo som ble oppført på 1630-årene. a> er Torinos symbol og utgangspunktet for OL-logoen "Pilegrimsbasilikaen Superga" på en høyde litt utenfor sentrum er også en severdighet. En tannhjulbane fra forstaden Sasso letter adkomsten. Den er en nydelig barokk- kirke ble bygget av Juvarra i 1717-1731, på en høyde øst for Torino. Oppdragsgiver var hertug Vittorio Amadeo II. Han ønsket å innfri et løfte gitt av Jomfru Maria. Basilikaen ble oppført som minne over Torinos befrielse i 1706 fra den franske beleiringen av byen og hertugens hær. Fasaden på basilikaen er holdt i gult og hvitt, og den fremskutte delen domineres av søyler og er utformet som et klassisk tempel. Interiøret er holdt i lyseblått og gult. Under basilikaen finnes et stort mausoleum, med gravene til hertugene av Huset Savoia fra Viktor Amadeus II til Karl Albert, med unntak av én, Karl Felix. På baksiden av basilikaen står det en minnetavle over ofrene – blant dem byens fotballag –, etter en stor flyulykke i Torino i 1949. Basilica di Superga har en flott utsikt over byen Torino. Både barokkirken og utsikten berettiger et besøk dit. Nede i byen tilbys også en omvisning til alle de steder der filmklassikeren "The Italian Job" (1969, med Michael Caine) ble innspilt. Denne filmen bidro i sin tid til økt interesse for Torino. I Stupinigi, en forstad til Torino, befinner lystslottet "Palazzina di Caccia" seg. Næringsveier. Torino er en av Italias viktigste industribyer. Biler. Bilfabrikanten Fiat "(FIAT = Fabbrica Italiana Automobili Torino)" har siden sin grunnleggelse i 1899 hatt sitt hovedkontor og sin viktigste fabrikk i Torino. Det var mange sør-italienere og sicilianere som reiste til bilfabrikkene for å få arbeide og bedre levekårene. Tog som gikk fra Sør-Italia til Torino og andre steder i nord ble kalt "Il treno della speranza" (håpets tog) fordi de ble fylt av fattigfolk i håp om arbeid og velstand. "Lingotto"-bygget var engang i tiden verdens største bilfabrikk. Den er kjent for sin testbane for biler på taket. Idag er bygningen et kongressentrum, med konsertsal, kunstgalleri, butikksenter og hotell. En annen berømt bilfabrikant tilknyttet Torino er Lancia, som ble grunnlagt i 1906 og ble inkorporert i Fiatgruppen i 1969. Torino har også flyindustri. Noen viktige deler av den internasjonale romstasjonen har blitt produsert i Torino. Spisesjokoladens fødeby. Torino er den faste sjokoladens fødeby. Tidligere var sjokoladen gjennomgående en drikk. Det var i Torino at en franskmann ved navn Doret tidlig på 1700-tallet oppfant den revolusjonerende hydrauliske maskinen som kunne omdanne kakaobønnene til en pasta, noe som var en forutsetning for de faste plater og former som man har kjent og etterhvert foretrukket siden siden 1800-tallet. Det mest kjente sjokolademerke som produseres i Torino er "Gianduiotto" (etter Gianduia, en lokal Commedia dell'Arte-maske). Den kjente Caffarel-sjokoladen hører også hjemme i byen, men det er også en rekke mindre sjokoladeprodusenter over hele byen. Annet. Lavazza (kaffe), Martini (vermut) og Venchi (sjokolade) er kjente merkebedrifter fra Torino. Utdanning. Tre universiteter hører hjemme i byen. Det eldste er Universitetet i Torino (Università degli Studi di Torino). Det stammer fra 1400-tallet, en periode med ustabilitet i Lombardia-regionen, da forelesere fra universitetene i Pavia og Piacenza foreslo at det skulle opprettes et lærested for høyere utdanning i området. Valget falt på Torino, da det lå sentralt til, det hadde et kirkesete og prinsen var villig til å etablere et universitet på sine egne landområder. På høsten 1404 kom det en pavelig bulle fra motpaven Johannes XXIII som etablerte universitet. Det ble formelt godkjent både av keiseren og paven i Roma, og fikk en rekke pavelige privilegier. I tidlige år ble universitetet plaget av omveltningene i forbindelse med pest i området. Universitetet var stengt i forbindelse med den franske okkupasjonen fra 1536. Fra 1558 ble det startet undervisning igjen ved Mondovì. Først i 1566 åpnet universitetet igjen dørene i Torino. Fram til andre halvdel av 1600-tallet hadde universitetet en glansperiode. En serie med epidemier, sult og kriger gjorde at institusjonen først stagnerte, og så krympet. I 1720 eller 1721 flyttet de inn i en ny bygning på Via Po, i sentrum av Torino. Dette markerte begynnelsen på en ny oppgangsperiode. Under hertug Viktor Amadeus II ble også utdanningssystemet reformert. Viktor mente at et statlig styrt utdanningssystem var viktig for å bygge opp en trofast herskerklasse som kunne hjelpe ham å «bygge nasjonen». Nye studier, blant annet i italiensk retorikk, og et internat komplett med studieassistener, ga universitetet et ry som påvirker utdanningsreform i andre deler av Italia. Nok en krig mot Frankrike gjorde at universitetet var stengt fra 1792 til 1799. Under det franske departementet Pô ble studiene reorganisert i 1800. Universitetet ble det nest største i det franske keiserriket, bare overskygget av Paris. Etter Napoleons fall ble universitetet igjen reorganisert, nå etter gamle retningslinjer. I forbindelse med opptøyene i 1821 ble universitetet igjen stengt for en tid. Utover på 1800-tallet åpnet en rekke nye fakulteter. Selv om hovedstaden ble flyttet til Firenze overlevde universitetet og blomstret på tross av byens synkende innbyggertall. I 1893 flyttet noen av de naturvitenskapelige fakultetene ut til Valentino-området. I 1923 ble universitetet statlig, som en del av en utdanningsreform som etablerte 21 statlige universiteter i Italia. Et annet universitet i byen er Politecnico di Torino. Det ble stiftet i 1906, men kan spore røttene sine tilbake til en ingeniørskole som ble stiftet i 1859. Istituto Europeo di Design som også har universitets rang, er også representert med en avdeling i Torino. Sport. Byen er hjemby til fotballklubben Juventus, som er en av de største klubbene i italiensk fotball. En annen klassisk Torino-klubb er Torino Calcio. Begge disse lagene spilte på byens største arena, Stadio delle Alpi (et stadion med plass til ca. 71 000 tilskuere), helt til Torino flyttet til Stadio Grande Torino i starten av 2006/07-sesongen. I 2005 ble byens nye olympiske skøytehall Oval Lingotto innviet med verdenscup i hurtigløp på skøyter 9.-11. desember. OL i 2006. I februar 2006 arrangerte Torino de 20. olympiske vinterleker. Foruten i Torino arrangeres konkurranser i Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere. Dette er andre vinter-OL som er blitt lagt til Italia – det første var 50 år tidligere, i Cortina d'Ampezzo. Jernbane. Torino er godt betjent av den italienske jernbanen. En høyhastighetsstrekning for tog ble åpnet i 2005 mellom Torino og Novara. Den reduserer reisetiden også til Milano og storflyplassen Milano-Malpensa. I 2009 vil toglinjen være forlenget helt frem til Milano, og da vil reisetiden dit komme ned i mellom 1 t. 50 min. og 1 t. 30 min. Det er også planlagt en raskere togforbindelse til Lyon, men dette har vist seg å være veldig kontroversielt, på grunn av tvilsomme fordeler (linjen skal betjene kun godstransport), høye kostnader, og at samferdselministeren Pietro Lunardis eget selskap, Rocksoil, har store interesser i byggearbeidet. De viktigste jernbanestasjonene i Torino er Porta Nuova, Porta Susa og Lingotto. Hovedbanegården er "Porta Nuova", men det vil endre seg når "Porta Susa" er ferdig opprustet. Motorveier. Torino betjenes av flere motorveier i det italienske nettet: A4 fra Milano, A5 fra Aosta, A6 fra Savona, A21 fra Piacenza, A32 fra Frejustunnelen (som kobler Italia til Frankrike). For å benytte de fleste av disse motorveiene må man betale bompenger. Flyplass. Torino betjenes av en internasjonal flyplass oppkalt etter politikeren Sandro Pertini (TRN – LIMF). Den ligger i Caselle Torinese og har togforbindelse rett ned til Torino sentrum. Milanos vestlige lufthavn, Malpensa, er heller ikke langt borte. Offentlig transport. I forbindelse med vinter-OL fikk Torino et nytt tunnelbanesystem. Det er foreløpig (januar 2006) bygget én linje, som begynner ved jernbanestasjonen "Porta Nuova", går via sentrum og jernbanestasjonen "Porta Susa" og ender opp vest i byen. Den offisielle åpningen er berammet til 4. februar, få dager før olympiaden begynner. I tillegg er det busser og trikker, drevet av selskapet Gruppo Torinese Trasporti. Et delt offentlig/privat selskap kalt 5T utvikler trafikkovervåkningen for byen. Aprilsnarr. Aprilsnarr er den godtroende som blir lurt 1. april, som er en dag da det skal være lov å narre hverandre. Skikken er utbredt over hele Europa og Nord-Amerika. "Poisson d’avril" (= «aprilsfisk»). Det er blitt påstått at den nordiske formen for aprilsnarr er et innlån fra fransk. Ved overgangen til den gregorianske kalenderen, som i Frankrike skjedde i 1582, ble nyttår flyttet til 1. januar, og de som fremdeles praktiserte gammelt nyttår ved vårjevndøgn «ga man aprilfisken», (= "donner le poisson d'avril"). I hemmelighet forsøkte en å få hengt en utklippet papirfisk på ryggen til vedkommende. Imidlertid har det å narre april trolig sammenheng med vårfestene i keisertidens Roma. Under de tøylesløse vårfestene som markerte vårens komme da naturen atter våknet til liv ble lovverket satt til side, og det var en formildende omstendighet dersom en gjorde andre et pek på denne tid. En kastet mel og råtne tomater, snudde oppned på tilværelsen, festet og drakk. Kvinnene kunne gå i mannsklær og vice versa, soldatene kommanderte offiserene, og det utviklet seg spøk og narrestreker. Det har vært pekt på at disse overtredelsene av den vante mønsteret virket som en sosial sikkerhetsventil i det strenge autoritære systemet. Selve narredagen var ved inngangen til påsken, som samtidig ble oppfattet som starten på det nye året. Men ettersom påsken falt på såkalt bevegelige helligdager og vekslet fra år til år ble i det i 1566 slått fast at 1. april skulle være nyttår. Dette med å knytte narringen til årets gjenoppvåkning og grødevekstene ser vi også av det i eldre norsk tradisjon var alminnelig å drive narrestrekene først i slutten av april eller i begynnelsen av mai. Offeret ble da kalt for maikatt eller maigås. Aprilsnarr er idag en kjent og praktiserbar tradisjon over hele Europa. Et unntak er Spania, der brukes "Día de los Santos Inocentes", (De uskyldige barns dag), hvor folk lures den 28. desember. Alle tåpers dag. Det en i engelsktalende land omtaler som "April fool’s day" eller "all fool’s day" er en folkelig festdag. Her heter det også at en skal begrense narringen til formiddagen, før noon, men det heter også at en ikke skal avsløre de store kollektive narrespillene før etter klokken 12. Norske barn, i hert fall på Østlandet, roper gjerne: «Aprilsnarr i gamle da'r, som ingen tanker har». En spesiell form for lurerier, som også ble utført overfor nybegynnere i spesielle yrker ble folk sendt ut på lureærender, for å hente sleggefett hos kokka, stripete maling eller skrutrekker for en skjeivhendt. Slike spøker gikk ut på å stille den godtroende i forlegenhet. Flere teorier om narreskikkens opprinnelse. Opprinnelsen til denne skikken er omdiskutert, og mange teorier er lagt frem. Noen hevder at den stammer fra en minnefest hvor Kristus ble sendt fra Annas til Kaifas, fra Kaifas til Pilatus, fra Pilatus til Herodes og fra Herodes tilbake igjen til Pilatus, der korsfestelsen fant sted rundt første april. Det som virker sikkert, er at det er en etterlevning av de en gang universale feiringene av vårjevndøgn, som startet på den gamle nyttårsdagen den 25. mars og som sluttet 21. april. I India er vårjevndøgnfesten navngitt som "Holifesten", og den avsluttes den 31. mars. Folk blir som regel lurt ved å sendes ut på fruktløse ærend, og tradisjonen sies å ha pågått i uminnelige tider. Likevel er det usannsynlig at denne forklaringen på aprilspøkens opprinnelse er korrekt. Lenge før 1582, da kong Karl IX av Frankrike brakte inn den nye gregorianske kalenderen, hadde franske og nederlandske kilder fra 1508 og 1539 beskrevet aprilspøker og skikken med å lage dem på den 1. april. Selv om 1. april lenge så ut til å ha vært en vanlig fest i Storbritannia så var det tydeligvis ikke før starten på 1700-tallet at aprilspøker ble en vanlig skikk. I Skottland er skikken kjent som "Hunting the Gowk", som vil si "å jakte på gjøken", og aprilspøker var aprilgjøker, der gjøken var, som i de fleste land, et ord for forakt. Nederlenderne har sine egne grunner. Tilbake i 1572 var Nederland fremdeles styrt av kong Filip II av Spania. Det var nederlandske opprørere rundt omkring som kalte seg selv "Geuzen" etter det franske "Geux" som betyr tiggere. Den 1. april 1572 inntok de en liten kystby kalt Den Briel. Denne hendelsen var også starten på et omfattende opprør mot spanjolene i andre byer i Nederland. General Alva av den spanske hæren kunne ikke gjøre mye. "Bril" er det nederlandske ordet for briller, og den 1. april 1572 oppstod uttrykket "mistet Alva sine briller". Nederlendere finner dette ordspillet så morsomt at de fremdeles markerer denne dagen. Skikken med spøker den 28. desember eksisterer også i noen deler av Belgia, som for eksempel i provinsen Antwerpen. Den flamske tradisjonen er at barn skal låse ute sine foreldre eller lærere og bare slippe dem inn hvis de lover å ta med godteri samme kveld eller neste dag. I Iran spiller folk hverandre puss den 3. april, den trettende dag av den persiske kalenders nyår ("Norooz"). Denne dagen kalles "Sizdah Bedar" som betyr utendørs-tretten. Det sies at folk bør gå ut denne datoen for å unnslippe ulykken fra tallet 13. Det har i nyere tid blitt veldig populært å trykke aprilspøker i aviser, og å vise fabrikkerte nyhetsinnslag på TV. Uskyldige offer. En form for aprilspøk går ut på å legge igjen en beskjed med bud om å ringe for eksempel «Mister C.Lion» eller «Mr. L.E. Fant», med et vedlagt nummer til en dyrepark. Denne spøken er det mange som blir utsatt for, og det resulterer i en strøm av telefoner til dyreparkene. I noen tilfeller får spøker i aviser lesere til å sende post til ikke-eksisterende adresser, noe som skaper problemer på postkontor rundt om. Super Mario All-Stars. "Super Mario All-Stars" (japansk: "Super Mario Collection") er et videospill til Super NES med forbedrete utgaver av NES-spillene "Super Mario Bros.", "Super Mario Bros. 2", "Super Mario Bros. 3", og ' på samme kassett. Spillet ble sluppet i 1993. Fakta. Super Mario All-Stars var en av de første forbedrede versjonene av et spill. Grafikken hadde fått nye farger og var forbedret for Super NES, og mange feil fra de originale versjonene var rettet opp. Lydene og bakgrunnsmusikken var bedre enn i sin originale versjon. En lagrefunksjon var nå også tilgjengelig. Super Mario Bros. 2 hadde fått flest forbedringer. Måten man møtte Bowser i Super Mario Bros. og Super Mario Bros.: The Lost Levels er unike for Super Mario All-Stars. Super Mario Bros: The Lost Levels er Super NES versjonen av den japanske Super Mario Bros. 2 som først ble sluppet for Nintendo Family Computer i Japan i 1986. Ideen med Super Mario All-Stars har også blitt brukt i "Final Fantasy" og "Dragon Quest" og forsøkt med "The Legend of Zelda". Noen spillere er imot ideen med forbedrete utgaver. "Super Mario Bros." og "Super Mario Bros.: The Lost Levels". I NES-versjonen av "Super Mario Bros." og ' fantes det ikke en spesiell bonus der man fikk 50 poeng for hver tidsenhet som sto igjen på klokka når en nådde slutten av et x-4 brett. Dette fantes derimot i Super NES versjonen. Spillere trenger ikke lenger å holde inne A-knappen mens man trykket Start for å fortsette i den verdenen man eventuelt døde, siden man nå kan fortsette fra et lagret spill. Bowser, Prinsesse Toadstool og Toadene har fått nye animasjoner, og man kan høre ny bakgrunnsmusikk når man treffer på Bowser. Labyrintbaner som brett 4-4 og 7-4 i "Super Mario Bros." har nå lydeffekter som indikerer den riktige veien. "Super Mario Bros. 2". "Super Mario Bros. 2" (japansk: "Super Mario USA") fikk flest forbedringer. Presentasjonen av hver bane har fått farger og animasjoner. Spilleautomaten har nå blitt forbedret med større ikoner og et nytt «7»-ikon. I NES versjonen kan spilleren bare få maksimum fem ekstra liv, men i Super NES versjonen kan man – med innførselen av 7-ikonet – få opptil ti ekstraliv. Når det gjelder å fortsette etter at man har mistet sitt siste ekstraliv kunne man på NES versjonen bare fortsette to ganger. Men på Super NES versjonen kan man nå fortsette så mange ganger man vil, og man kan i tillegg lagre spillet. På NES versjonen kan man velge en spillefigur på begynnelsen av hvert brett, men må være denne figuren gjennom hele brettet. I Super NES versjonen kan spilleren i tillegg til å kunne velge figur på begynnelsen av hvert brett også forandre figur etter at man har mistet et liv. "Super Mario Advance" til Game Boy Advance er basert på Super NES versjonen av Super Mario Bros. 2. "Super Mario Bros. 3". "Super Mario Bros. 3" har fått store grafiske forbedringer, men ikke så mye som Super Mario Bros. 2. Flere ting er nå blitt animert. Grafikken til kongetransformasjonene har blitt forandret. Kongen i verden 7 av Super Mario Bros. 3 ble forandret til en Yoshi i Super NES versjonen, men ble forandret til en Piranha Plant i NES versjonen. I tillegg kan man også i dette spillet nå lagre. Super NES versjonen likner mer på den japanske Famicom versjonen enn den amerikanske NES versjonen, men er likevel en kombinasjon av de to. En spesiell animasjon som indikerte at man ikke kunne fly lenger som var på den japanske Famicom versjonen fantes ikke i den amerikanske NES versjonen, men dukket opp igjen i Super NES versjonen. ' til Game Boy Advance inneholder Super NES versjonen av Super Mario Bros. 3. Afrikas klima. Afrika er et enormt kontinent som strekker seg både over den nordlige og den sørlige halvkule. Med sine over 30 millioner km² er det like stort som Kina, USA, India, Europa, Argentina og New Zealand til sammen. Som et gammelt kontinent som ikke er blitt preget av istider slik som Skandinavia, er det bortsett fra området rundt «Great Rift Valley» og små områder i Sahara og Sørøst-Afrika, et kontinent med store sletter og platålandskaper som har blitt til over mange millioner år. Da mesteparten av kontinentet ligger innenfor de tropiske vendesirklene 23,5° nordlig bredde og 23,5° sørlig bredde, vil sola stå i senit i nesten hele Afrika en gang i løpet av året. Afrika er preget av denne plasseringen, men det er også mange andre faktorer som spiller inn på klimaet som varierer både geografisk og sesongmessig. Mesteparten av Afrika mottar mindre enn 1400 mm nedbør i året, der store deler utgjør den Namibiske ørkenen og Sahara som mottar mindre enn 200 mm. Enkelte steder i Sahara mottar også mindre enn 1 mm i året. På den andre siden finner man de tropiske områdene som er konsentrert rundt Kongobassenget og på vest/sørvest-kysten. Her er det på en målestasjon i Kamerunfjellene (Debundscha) blitt målt over 10 000 mm gjennomsnittlig nedbør pr. år. (Nicholson 2001, Goudie 1996). På grunn av den tropiske plasseringen rundt ekvator varierer temperaturen generelt mer fra dag til natt enn gjennom året. Den daglige variasjonen ligger på rundt 10°C til 15°C, (bortsett fra ørkenene), mens den årlige er mindre enn 6°C i en tredjedel av kontinentet, og passerer ikke 10°C i mesteparten av Afrika sør for Sahara. (Nicholson 2001). Temperaturene som det varieres mellom er for det meste over 5°C (bortsett fra indre deler av det sørlige Afrika og nordlige deler av Sahara), vanligvis over 32°C og i 30% av kontinentet over 38°C (Goudie 1996). ITCZ. Som før nevnt dominerer den tropiske plasseringen over ekvator det afrikanske klimaet, slik som den også vil dominere andre områder på samme breddegrader. Værsystemet som oppstår rundt ekvator blir kalt "den intertropiske konvergenssonen" eller ITCZ (engelsk forkortelse for InterTropical Convergence Zone). Dette er et lavtrykksbelte som omkranser jorda ved ekvator der fuktig luft fra under- og overliggende breddegrader møtes. Under ITCZ er det mye nedbør. Den kalde, tørre lufta kan ikke synke ned igjen ettersom det der er varm luft som presser den opp. Den blir derfor presset mot de subtropiske høytrykksbeltene (se figur). Der synker den ned tørr og kald rundt 30° nordlig og sørlig bredde og gir opphav til for eksempel Sahara- og Kalahariørkenene. Noe av den tørre kalde lufta vil så gå tilbake mot ITCZ for å konvergere, stige og så videre. (Klein 2004.) ITCZ forandrer derfor sin posisjon ettersom solas senitpunkt flytter seg, og skaper dermed sesongmessig variasjon. Nedbøren under ITCZ følger derfor sonens bevegelse og gir to regntopper i året. Den geografiske plasseringen i forhold til ekvator gir altså det generelle klimatologiske mønsteret, men andre faktorer spiller også inn. Områdene rundt fjellene i forbindelse med Great Rift Valley får nedbør i et område som ellers ikke har nedbør i denne perioden, og det er også tendenser til mer nedbør rundt de andre områdene over 1500 m. Somaliaområdet på Afrikas horn mottar veldig lite nedbør i forhold til Kongobassenget på samme breddegrad. Dette er fordi overflatetemperaturen på havet utanfor Afrikas horn er relativt lav, slik at lufta som blåser inn fra havet er relativt tørr og kald. (Klein 2004). Et annet unntak er klimaet i kystlandene – Ghana, Togo og Benin – som er mye tørrere enn kystlandene lenger nordvest. (Goudie 1996.) I tillegg til disse unntakene fra de generelt tropisk tørre og tropisk våte områdene kommer ytterkantene på kontinentet. På en smal stripe helt nord (i for eksempel Marokko, Algerie og Tunisia) og en helt sør i Sør-Afrika, er et klima som blir kalt middelhavsklima. Her er det større sesongvariasjon, med temperaturer godt over 20°C om sommeren og ned mot 10°C om vinteren når mesteparten av nedbøren kommer (Klein 2004). Forørkning i Afrika. Forørkning i Afrika er ikke et nytt fenomen. Klimatiske forhold, tørke og jordbruk har i århundrer påvirket jordsmonnet i Sahelbeltet i nordlige Afrika. Selve begrepet forørkning eller ørkenspredning stammer fra den franske skogforvalteren Andre Aubreville i 1949. Aubreville brukte det franske ordet «désertification» som opprinnelig betydde «fraflytting fra landsbygda» for å beskrive «avskoging, overbeiting, manglende regn og spredning av sand». Frykten for ørkenen. Frykten for «forørkning» var likevel ikke noe nytt. Helt siden den kjente misjonæren David Livingstone i 1843 skrev om hvordan Afrika var i ferd med å bli til «steril ødemark», og Livingstones mentor og svigerfar Robert Moffat beskrev hvordan dette var på grunn av «menneskets første ulydighet», var «forørkning» på dagsorden. Hovedgrunnene ble betraktet å ligge hos blant innfødte jordbrukere som tærte på miljøet ved nedhogging av skogen og overbeite. I tørre år var det også tydelig for alle at dette kunne skje. Nivået av vann i innsjøene sank, grønt land ble til goldt land og ligende, men etter noen tiår tok nivået av vann seg opp og regnet kom tilbake. Erfaringene som USA i midtvesten på begynnelsen av 1930-tallet var også friskt i minnet. Der fikk kombinasjonen feil jordbruksteknikk, tørke og vind det mulig for enorme mengder jordbruksjord ble blåse bort. Konsekvensen ble at antatt 3,5 millioner mennesker måtte flytte. FN involverer seg. På 1950- og 1960-tallet var en veldig våt periode i Sahel som snudde til det motsatte på begynnelsen av 1970-tallet. Det førte til ekstrem tørke, og hungersnød som tok livet av et løst anslag på mellom 50 000 og 250 000 mennesker, og rundt 3,5 millioner dyr i årene 1972/1973. Etterhvert ble forørkning/ørkenspredning et tema for Forente nasjoner (FN). I 1975 ble økologen Hugh Lamprey gitt i oppdrag å redegjøre for årsakene for forørkning i Sahel. Rapporten og utsagnene han kom med fikk stor oppmerksomhet og er aktuell også i dag. Han tok for seg et område vest i Sudan der han fløy over med fly for å finne hver grensen for Acacia-treet var, og sammenlignet dette med vegetasjonskart fra 1950-tallet. Konklusjonen ble at ørkenen hadde flyttet seg mellom 90 og 100 km sørover fra 1958 til 1975. FN arrangerte i 1977 en stor konferanse «The United Nations Conference on Desertification» som samlet mange forskere, og i 1980 annonserte FN at ørkenspredningen hadde globalt rammet rundt 35 millioner km² med land og at 35 prosent av jordens fastland var truet. Den offisielle definisjonen som FN brukte i 1980 var «diminution or destruction of the biological potential of the land [which] can lead ultimately to desertlike conditions». Det ble definert som menneskeskapt og klimaets rolle ble heller lagt til det som ble påvirket. (Nicholson 2001: 134). Det som i dag blir brukt som definisjon er «FNs Convention to Combat Desertification» sin versjon: «Desertification means land degradation in arid, semi-arid and dry sub-humid areas resulting from various factors, including climatic variations and human activities». Den nye bekymringen på 70-tallet som kom med store spådommer og skremmende tall fikk mye vind i seilene og penger i kassen. Det ser ut til at det kanskje er dette siste elementet som har vært viktigst. Undersøkelsene som Lamprey gjorde i 1975 viste seg fort å være feilaktige. Lamprey hadde sammenlignet et område med et kart lagd rett etter en lang periode med mye nedbør, og observasjoner fra fly rett etter en tørr periode. (Benjaminsen 2000, Nicholson 2001, Lein 2004b). Kartet fra 50-tallet var basert på nedbørsgrenser og ikke observasjon (Lein 2004). Senere undersøkte svenske forskere samme området som Lamprey og kunne ikke se at ørkengrensen hadde forandret seg, mens amerikanske forskere fant at Saharas sørlige grense flyttet seg frem og tilbake avhengig av nedbøren (Benjaminsen 2000, Lein 2004b). Slik som Lamprey brukte kart baserte på nedbør, kan en også sammenligne nedbørskartet for Afrika med forørkningskartet som FN publiserte i 1980. En vil da kunne se en slående likhet. (Nicholson 2001). Forørkning som menneskeskapt fenomen fikk likevel stor oppmerksomhet, og mye penger ble brukt til tiltak som ikke nødvendigvis forbedret situasjonen (Warren 1996). Afrikanerne har skylden. På denne tiden (fra 1960-tallet) fikk også tankene til Thomas Malthus ny næring, i en retning som blir kalt nymalthusianisme. Thomas Robert Malthus var en prest og samfunnsforsker som i 1798 ga ut et verk som bar tittelen «Et essay om prinsippene for befolkning slik de påvirker fremtidig forbedring av samfunnet med merknader om spekulasjonene til hr. Godwin, hr. Condorcet og andre skribenter». Boka formulerte i korthet en «befolkningslov» som sa at befolkningsveksten alltid vil være høyere enn veksten i matproduksjon, slik at så lenge denne befolkningsloven virker vil befolkningen bli justert i f.eks. katastrofer som hungersnød. Nymalthusianistane advarte mot en befolkningsvekst som førte til et så stort press på jorden at det gikk utover jordens bæreevne, altså evnen til å være like produktiv i fremtiden. (Benjaminsen 2002). I teoriene om bæreevne og befolkningslover var det også mange som støttet seg til en artikkel av Garret Hardin publisert i tidsskriftet "Science" i 1968 som han kalt «The Tragedy of the Commons», altså «Almenningens tragedie» (Lein 2004b). I denne artikkelen prøver Hardin å forklare hvordan allmenninger ikke kan fungere, ettersom hver bruker av allmenningen vil prøve å karre mest mulig av allmenningens ressurser til seg selv. Nymalthusianisme fikk også god vind i seilene av befolknings- og matproduksjonsutviklingen. Fra 1950 til 1975 hadde befolkningen økt fra 221 millioner til 406 millioner mennesker, og i 2000 var det 794 millioner mennesker. Noe som tilsvarer 2,56% vekst pr. år. (estimat fra UN 2002). Den offisielle statistikken viser at kornproduksjonen ikke klarte å følge befolkningsøkningen, og som en konsekvens gikk kornproduksjon pr. hode ned gjennom hele perioden (Benjaminsen 2002). For å forklare årsakene til forørkning blir det vanligvis operert med fire menneskeskapte årsaker; (1) intensiv og feilaktig dyrking av jord, (2) misbruk av irrigasjonsanlegg, (3) avskoging, og (4) overbeiting (Lein 2004b:3-4). Alle skal føre til utarming av jorden og evt. erosjon. Det er klart at et jordbruk som ikke har utviklet seg på mange hundre år vil bli sett på som «underutviklet». Dette var også tilstanden i Afrika på begynnelsen og langt inn i det 20. århundre. Store, dyre prosjekter ser likevel ikke ut til å være løsningen. De store prosjektene for å vanne ørkenen i Libya har f.eks. store vanskar p.g.a. at vannet som blir brukt er såkalt fossilt vann. Det er altså vann fra en tid da området fikk mye mer nedbør, noe som betyr at de bruker en vannkilde som til slutt vil gå tom. I tillegg har de hatt store problemer med at jorden blir ubrukelig p.g.a. «salinisering» d.v.s. at den blir mettet med salt og dermed ubrukelig. (Edwards 2003). Vestlige antropologer og biologer mente at afrikanerne var irrasjonelle og drevet av religion og overtro. Derfor «nedbeitet» nomadene jorden ved å ha for mange dyr og bruke for dårlig (tørr) jord. Biologene mente de kunne regne ut hvor mange dyr et beiteområde kunne tåle. Men det viste seg etterhvert at beregningene ble gjort til skamme, ettersom den fastslåtte kapasiteten ble overskredet i tiår etter tiår i f.eks. Zimbabwe. Senere viste flere studier at det Afrikanske feholdet var mer effektivt enn introduserte vestlige former. Ny teori går ut på at slike tørre økosystem som den tørre Afrikanske savannen blir «beskyttet» av tørke. Da beiteområder vil bli ubrukelige i tørketid, vil dette føre til nedgang i antall fe, og dermed bedre mulighet til å bygge seg opp når vannet kommer tilbake. (Warren 1996). Vegetasjonen er også tilpasset ved at den består av planter som vokser fort og dør fort for å utnytte vannet den korte tiden det kommer, etterpå kan frøene ligge i flere år og vente på neste regnsky. Selv om Afrika blir nevnt som et spesielt eksempel for land truet av erosjon er det studier som viser at Afrika faktisk har lite erosjon sammenlignet med andre kontinenter (Stocking 1996). På den andre siden kan en prøve å se om vinderosjon har økt ved å se på hvor mye støv som drar fra eller i Afrika. Det er estimert at nesten 50% av verdens atmosfæriske støv kommer fra Vest-Afrika, og før trodde en at dette kom fra Sahara. Nyere forskning ser imidlertid ut til å vise at det heller kommer fra Sahel-Sudan området. Samtidig viser forskningen at antall og lengde på sandstormer har økt jevnt både i vest (Nicholson 2000) og nord (Goudie) i Afrika helt siden 1970-tallet. Det er likevel ingen forskning som viser om dette betyr at vinderosjon faktisk har økt mye. Mistanken går mot at det er veldig lokal erosjon i nærheten av der det blir målt (Warren 1996). Forskningen på erosjon har vært mye preget av teorier og teoretisk forskning. Malthus' befolkningslov er en teori som sier at befolkningen må vokse fortere enn matproduksjonen. Hardins teori sier at allmenninger ikke fungerer, og erosjonsekspriment finner ut hvor mye jord som forsvinner i løpet av et år. Studier som går ut i felten og ser på realiteten viser et annet bilde. Studier som støtter Boserup sin «befolkningslov». Benjaminsen (2001) har tatt for seg den bomullsproduserende delen av Mali. Dette er et område som blir beskrevet som suksess for jordbruket, men ulykke for miljøet og evt. fremtiden. Området har hatt stor befolkningsvekst som har ført til økt folketetthet. I studien viser Benjaminsen hvordan Ester Boserups modell sannsynligvis er mer dekkende for utviklingen i Mali enn Malthus'. Ester Boserups modell for hva som vil skje når folketallet øker går i korthet ut på at i stedet for at flere folk skal slåss om den samme kaka, så vil flere mennesker føre til mer tilgjengelig arbeidskraft som sammen med ny teknologi vil gjøre det mulig å «intensivere» matproduksjonen og dermed økt produktivitet og tilgang på mat. Benjaminsen viser hvordan ny teknologi som plog, kunstgjødsel, treplanting (som nitrogenbinder og bruksplante) og sprøytemiddel har blitt tatt mer i bruk ettersom folketettheten har økt. Han viser også at treproduksjonen for det meste er høyere enn forbruket. Skog har forsvunnet og plantesorter med, men området produserer sin egen energikilde både til kropp og ovn, og eksporterer faktisk både bomull, ved og korn. Et annet mye brukt eksempel er Mortimore & Tiffens (1995) studie i Machakos fylke i Kenya. Machakos hadde mellom 1950 og 1989 en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst på rundt 3%, slik at landet måtte fordeles på flere. Dette førte til større investering i å sikre og bruke det vesle landet en hadde. Med hjelp fra myndigheter f.eks. ved å tilrettelegge for salg av de produserte jordbruksvarene økt produksjonen sterkt utover 70- og 80-tallet. For å få dette til ble jorden mer intensivt brukt. En tok i bruk plog, terrassedyrking og nye maissorter. Selv om mer folk skulle bety mer vedforbruk viste undersøkelser av bilder at tretettheten ikke hadde gått ned mellom 1937 og 1991. Skogene hadde blitt mindre men flere bønder plantet flere tre. Klimaet har skylden. Afrika er et stort kontinent som har verdens største ørken Sahara som sammen med resten av de tørre områdene i Afrika dekker 60% av kontinentet (Lancaster 1996). Samtidig har det en befolkning som bare bruker 27 år på å fordoble seg (UN 2002). Det er derfor ikke så rart at det fører til bekymring når nedbøren i ørkennære strøk blir bortimot halvert i flere tiår. Men Afrika ble ikke til noen gold ødemark, og er det heller ikke i dag. Nyere forskning viser at ørkenen flytter seg etter hvor mye nedbør den får. Således har en kunnet observere at Sahara rykker tilbake helt siden midten av 1980-årene (Pearce 2002b). Endringene i førhistorisk tid har vært enda større. Saharas grenser har flyttet seg ettersom klimaet har endret seg, og var altså mye mindre rett etter siste istid. Selv om det kan se ut som om historien forteller oss at nedbøren i Afrika generelt og Sahel spesielt varierer «naturlig», er det ting som tyder på at kanskje den siste tørken er menneskeskapt likevel. I klimatidskriftet Cicerone, argumenterer Kristjánsson m.fl. (2002) for at tørken på 1970- til 90-tallet kanskje var menneskeskapt likevel. Men Kristjánsson og hans kolleger tenker ikke på afrikanerne som skyldige, men derimot europeerne. De fant at sotforurensning fra Europa som var veldig høy på 1970 til 90-tallet, kan ha ført til en generell avkjøling av den nordlige halvkulen og dermed sørlig forskyving av ITCZ, slik at det ble mindre nedbør over Sahel. Når forurensningen avtok på 1990-tallet har også nedbøren kommet tilbake. Også andre studier (Nicholson 2000, Seip 2002) viser at støv (kanskje også Sahel sitt eget støv) kan ha effekt på varmeutvikling. Avskoging i Afrika. Avskoging i Afrika er et forskningsemne ettersom det er relativ liten kunnskap av avskokingen og effektene av prosessen. Som det siste kolonialiserte kontinentet har Afrikas natur lenge vært et aktuelt tema. Skogen har lenge vært et viktig emne for europeiske og afrikanske politikere. Skal en hogge, bruke, eller bevare skogen må en vite hvor den er, hvor mye det er av den og hvor fort den forsvinn. Fra Forente nasjoners organisasjon for mat og landbruk (FAO) første undersøkelse i 1948 til den siste i 2001 har institusjonen basert seg for det meste på både ekspertberegninger og på mer eller mindre upålitelig nasjonale statistikker. En kan dermed fra tabell 1 og 2 (som langt i fra er komplette) se både hvor mye skogsområde som finnes og takten for den afrikanske avskogingen, og resultatene har variert svært mye fra undersøkelse til undersøkelse. Hva er avskoging, og hvorfor er det et problem? Før en kan diskutere avskoging som et problem er det viktig å vite hva det er en snakker om. Hva er skog? Hva er avskoging? Når er avskoging et problem og hvorfor? Definisjon. Hva som blir definert som skog har helt vesentlig betydning for hva statistikken sier om hvor mye skog det er og hvor mye skog som forsvinner. Er for eksempel en frukttrehage, en palmeplantasje eller en savanne med et tre her og der skog? Hvor tett må trærne stå? Hvor høye må de være? Hvor stor betydning slike detaljer i skogdefinisjonen kan ha å si for selve statistikken kan en se fra den store endringen i verdens skogsområder mellom FAO (1993) sin undersøkelse «Forest Resource Assessment 1990» (FRA 1990) og «FRA 2000» (FAO 2001).1 I FRA 1990 ble skog definert ulikt i utviklede og utviklingsland (som hele Afrika hører inn under). I utviklingsland skulle skogtoppene (kruna) dekket 10 %, mens i utviklede land 20 %2. I FRA 2000 ble skog derimot definert til 10 % trekrunedekke for alle land3. Verden gikk dermed fra å ha 3442,4 millioner hektar (m ha) skog i 1990 (FAO 1993) til 3869,5 i 2000 (FAO 2001). Skulle en sammenlignet de to statistikkene ville en altså se at verden hadde fått 12,4 % mer skog mellom 1990 og 2000! Men FRA 2000 kom også med nye tall for 1990 som viste at skogene skulle ha minket med 2,4 % (FAO 2001). Dette illustrerer hvor viktig det er å være klar over hva definisjoner (og undersøkelser) det er snakk om før en sammenligner ulike statistikker. Ettersom Afrika hele tiden har vært «utviklingsland» skulle ikke denne endringen ha innvirkning på tallene der, men en kan se hvor mye de likevel har variert i tabell 1. Matthews (2001:2), som representerer «World Resources Institute» (WRI) bemerker at 10 % grensen er «low enough that it includes land that most nonspecialists would consider to be tundra, wooded grassland or savanna, or scrubland – not forest». «Naturlig skog» blir ofte oppfattet som «urørt» eller «utilgjengelig» skog, og det er den miljøvernorganisasjonene fokuserer på (f.eks. WRI 2000a, 2000b og 2002). Denne blir av FAO () definert som «forests composed of indigenous trees, not planted by humans». Men Fairhead & Leach (1995, 1998) har vist at store områder skog i vest Afrika som har blitt sett på som avskoget dette århundret sannsynligvis ikke har vært skogkledd. Det en har trodd var gjenværende skogsøyer i et område som før var fullstendig skogkledd, viser seg å være skogsøyer under utvikling (p.g.a. menneskelig påvirkning) i et område som før var savanne. Slik har store skogsområder som en i dag har sett på som «naturlig skog» blitt menneskeskapt. Med FAO sin hoveddefinisjon blir avskoging en netto reduksjon i område dekket av skog over tid. Dersom en bruker naturlig skog kan en ikke ta med tilvekst fra plantasjer, og dersom en definerer skog som «urørt» skog kan en vanskelig ta med tilvekst i avskoget område i det hele tatt; det blir da egentlig snakk om brutto avskoging. Andre vil kanskje definere avskoging som «skogsdegradering», og «degradering» er ofte i den sammenhengen en reduksjon av biomasse og biodiversitet, eller som Grainger (1996:184) skriver det: «temporary or permanent reduction in the density or structure of vegetation cover or its species composition». Selv om det er så mange ulike definisjoner og ulikhetene kan være store ser det ut til at FAO sin siste definisjon er den som er dominerende (f.eks. DeFries 2002, og FAO 2004 tilpasser sine tall til denne definisjonen) og ettersom FAO også delvis publiserer tall over plantasjeområder kan en finne tall for «naturlig skog». I tillegg er det vanlig å bruke en «closed forest» eller «dense forest» definisjon for regnskogsområdene (f.eks. Archard 2002; WRI 2000a, 2002). Årsaker til avskoging. Hva er så årsakene til avskoging i Afrika? Kull (2000) viser i sin studie av Madagaskar at selv om jordbruk har vært med på å fjernet regnskogen øst på Madagaskar, kan ikke denne årsaken overføres direkte til resten av øya. Store deler av høylandet som før var dekket med gress, har sannsynligvis aldri blitt avskoget, men kan i dag etter stor befolkningsvekst «sport imbricated crop fields, rice terraces, woodlots and fruit trees» (Kull 2000:432). Det er nok klart at jordbruk kan føre til avskoging, men en kan neppe påstå at innfødte jordbruksteknikker som skiftjordbruk og svibruk universelt fører til dette. Archard (2002a:111) formulerer det slik i en av de siste studiene om tropisk avskoging som er publisert: «Shifting cultivation mainly occurs in the mosaics of 112 secondary forests and affects only partially the closed primary forests», samtidig peker han på at storparten av landet som ble avskoget ble gjort om til jordbruksland. Vedhogst ble i 1997 av FAO ikke gitt stor vekt, og 2/3 av vedbehovet kommer fra «nonforest sources such as woodlands, roadside verges, and wood industries» (WRI 2000). I «Forest Outlook Study for Africa» (FOSA) (FAO 2003a, b, c, d, e, f) blir det gitt ulik vekt. Selv om produksjonen av ved har økt veldig mye de siste årene og 91 % av all industriell trefelling blir brukt til fyring, er det ting som tyder på at etterspørselen minker p.g.a. at andre energikilder kommer til, og at avskogingen rammer skog som er plantet for å bli hogd til ved. Det kan se ut til at der en har knappe vedressurser p.g.a. avskoging har en begynte å ta konsekvensene av dette ved hjelp av plantasjeetablering. (FAO 2003). FOSA forutser at økt etterspørsel vil mest gå utover bynær skog, men dette vil være avhengig av markedskrefter og den uformelle sektoren. Tidligere og nåværende avskoging i Afrika. For å finne gode løsninger på problemet avskoging og vite hvor stort det blir i fremtiden er det fundamentalt viktig å vite hvor mye skog det er, og hvor fort den forsvinner. Tidligere avskoging. Det er tydelig at det er skrevet mye om skog i Afrika. Skogen ble prioritert av kolonimaktene, både for å ta vare på noe som var nesten helt borte i Europa, men også p.g.a. at de store ressursene som skogene inneholdt. Ser en langt tilbake i tid så har skogen variert med det vekslende klimaet på jorden (Goudie 1996). Det som er mest interessant er likevel hvor mye menneskelig påvirkning har ført til avskoging. De fleste har brukt 1900 som referanseår, og dermed indirekte påstått at det ikke fant sted menneskelig påvirkning før 1900. Dette er i alle tilfelle det Fairhead & Leach (1998) fant i sin studie av vest-Afrika, og det er sannsynlig at det kan overføres til andre deler av kontinentet. En går oftest ut fra at i dette referanseåret dekket skogen sitt «klimaks-område» eller potensiell utbredelse slik som Grainger (1996:175) og Alhassan (2004) viser til. Ved å beregne et potensielt område ut fra klimatiske forhold og jordforhold, og sammenligne det med dagens skogdekke (som i seg selv er ganske usikkert) har en funnet ut at vest-Afrika i det 20. århundre har mistet opp til 87 % av skogdekket (Fairhead & Leach 1998). Som en kan se fra tabell 3, har Fairhead & Leach komme til at avskogingen i vest-Afrika sannsynligvis har vært 20–41 % av det som en har trodd. Noe av det de baserer seg på når de har undersøkt vest-Afrika er den tidligere refererte studien i Kissidougou, Guinea. Kull (2000) har kommet til liknende resultat på Madagaskar. Der har den rådende «fortellingen» vært dominert av en tro på at Madagaskar sitt klimaks naturmiljø slik det var før mennesket kom innebar nesten 100 % skogdekke. Konsekvensen er at avskoging har fjernet opp til 90 % av skogdekket. Han viser at selv om store deler av den østlige regnskogen har blitt avskoget og fortsatt er truet av avskoging, er det samtidig lite trolig at storparten av øya som består av høyland noen gang har vært komplett skogkledd. Slike nye studier stiller viktige spørsmål om hva som er årsakene til avskoging i Afrika, og hvor mye skog som faktisk har forsvunnet. Både på Madagaskar og i vest-Afrika er det lokalbefolkningen som har fått skylden for at 50–90 % av skogen er borte. Spørsmålet er om denne skogen faktisk har eksistert, og om det er lokalbefolkningen som har fjernet den. På Madagaskar ser det ut til at kolonial tømmerhogst kan ha hatt veldig stor betydning (Kull 2000), og på Elfenbenskysten har store koloniale folkevandringer hatt mye å si for avskogingen (Fairhead & Leach 1998). Konklusjonen er at vi vet alt for lite, og dersom vi vil vite hvor mye skog det har vært i Afrika, så må det flere slike kritiske studier til. Nyere avskoging. Vet en noe mer om dagens avskoging i Afrika? Er det slik at «there are indications that there might be nothing left for posterity» (Alhassan 2004:2). Det som kanskje er det største problemet når en skal svare på dette spørsmålet er «the paucity and sometimes-complete lack of basic reliable data on forest cover» (Alhassan 2004:6). FAO er den klart dominerende kilden for informasjon om verdens skogsressurser. Problemet har alltid vært og er det fortsatt i dag at dataene er for upålitelige, definisjonene ulike, og FAO oftest må basere seg på gamle skogundersøkelser (median for FRA 2000 var 1991) og «ekspertmeninger». I tabell 1 kan en se hvordan FAO sitt estimat for hvor mye skog det var i Afrika i 1990 har svingt mellom 545, 539 og 703 millioner hektar i undersøkelser publisert i henholdsvis 1993, 1997 og 2001 – og dette uten store definisjonsendringer. Eller en kan se at i 1981 ble det estimert at tropisk Afrika hadde 703 millioner hektar skog i 1980, og tjue år senere blir det estimert at hele Afrika hadde like mye skog i 1990. Dette er tall som blir brukt og referert til i mange, innflytelsesrike og populære verk av f.eks. Verdsbanken (WB), WRI, FAO og andre FN-organisasjoner. Samtidig har FAO siden FRA 1990 også gjort undersøkelser med satellittbilder som basis. Siden disse bare har dekket den tropiske delen av verden, ikke har gitt tall for hvert enkelt land og kanskje også fordi de har spriket så mye fra hovedundersøkelsen, har den ikke blitt lagt vekt på. Resultatene som ble delvis publisert i FRA 1990 og FRA 2000 som «pan-tropical survey», er hentet fra en ny database på FAO sine internettsider. De er her representert som «FAO 2004» i tabell 1 og 2. Ettersom undersøkelsen baserer seg på «Landsat» satellittbilde fra bare 10 % av landarealet i den tropiske verden, tatt rundt 1980, 1990 og 2000 har den blitt kritisert for å være usikker (Matthews 2001). I senere tid har det komme flere undersøkelser som baserer seg på satellittbilder. To av dem er støttet av EU og er i tabell 1 og 2 representert som «TREES-I» og «TREES-II». Achard (2002) brukte i TREES-II satellittbilde fra flere ulike satellitter med god resolusjon (standard 1,1 km, men ned til 20 m). Den siste undersøkelsen er en NASA støttet undersøkelse som er representert som «AVHRR» (Advanced Very High Resolution Radiometer). DeFries (2002) brukte AVHRR satellittbilder med 8 km. resolusjon for hvert år i perioden 1984–97 og korrigerte det med Landsat data. Mens FAO og DeFries har gitt statistikk for «tropisk Afrika» har Achard konsentrert seg om «fuktig tropisk Afrika» (se figur i). Da tropisk Afrika dekker storparten av kontinentet med betydelig skogdekke (se figur på [web] og tabell 2), har nok ikke ikke-tropisk Afrika så mye å si for statistikken. Av de nye undersøkelsene er det nok TREES-II som gir de mest pålitelige verdiene ettersom de har brukt flest og mest nøyaktige satellittbilde og har korrigert ved hjelp av observasjon på «sample sites» som vist i figur i. Men siden denne undersøkelsen bare dekker en mindre del av Afrika og konsentrerer seg om «dense forest» gir den ikke hele bildet. Også disse nye undersøkelsene bør leses med feilmarginer i mente: satellittbilde kan forstyrres av skydekke, bildene kommer fra ulike perioder som kan være ukompatible og FAO sin undersøkelse dekker som sagt bare 10 %. AVHRR verdiene for avskoging som er presentert i tabell 2 for 80 og 90 årene (henholdsvis −0,28 og −0,38 millioner hektar) skjuler derfor en skala på henholdsvis 0-0,65 og 0-0,66 m ha. TREES-II tallene skjuler en feilmargin på 0,3 m ha som i motsetning til AVHRR undersøkelsen er lite i forhold til de andre kontinentene. Når en så skal oppsummere kan det være nyttig å se på FAO sine dokument om plantasjer. Disse viser at områder som allerede har lite skog – disse kan egentlig samanfattast som de landene som ikke omfatter tropisk Afrika – har forholdsvis mye plantasjer, og noen land øker også sitt skogdekke (FAO 2001). Dersom en skal ta FRA 2000 alvorlig så er store deler av skogen i land som Algerie, Kapp Verde, Egypt, Libya, Sør-Afrika, Swaziland og Tunisia allerede plantasjer og skogsområdet har stige fra 1990–20005. Som en kan se fra figur på [web] dekker disse landene storparten av det som ikke er «tropisk Afrika». Slik kan en konkludere at når en skal snakke om avskoging i Afrika er det nok hensiktsmessig å konsentrere seg om tropisk Afrika. Ettersom TREES-II undersøkelsen ikke bruker samme definisjon og ikke dekker hele Afrika, kan den vanskelig brukes til å finne noe 10 %-trekrunedekke-tall for hele tropisk Afrika. Da står en igjen med FAO sin FRA 2000 rapport basert på nasjonal statistikk og FAO sin «pan-tropical» satellittbildeundersøkelse. Afrika har da sannsynligvis en sted mellom 484 og 650 m ha skog etter FAO sin definisjon. Hvor fort skogen forsvinner er et helt annet spørsmål. Som en kan se fra tabell 2 er det store sprik mellom tallene. Avskogingstakten har gått ned etter hvert som undersøkelsene har blitt publisert. De mest aktuelle viser fra 0,28–2,38 m ha årlig avskoging på 80-tallet og 0,38–5,26 på 90-tallet. Dersom en utelukkar FRA 2000 data og konsentrerer seg om satellittbildeundersøkelsene for tropisk Afrika, blir ikke skalaen like stor. AVHRR undersøkelsen skjuler en stor feilmargin (0–649 på 80-tallet, 0–662 på 90-tallet), men vil selv om en regner inn denne være langt under FAO tallene. Jeg vil tro at DeFries sin undersøkelse er mer pålitelig enn FAO, fordi DeFries har brukt bilder fra hvert år for hele området, mens FAO har brukt 3 bilder fra 45 «sampling units»6 som for hele det pan-tropiske området dekker 10 %. Men det som er nyttig å vite i afrikansk sammenheng er hvor det er mest avskoging. Dette har TREES-II undersøkelsen illustrert bra. De røde feltene i figur på viser «varme steder» for avskoging som er områder der avskogingen går fort. Avskoging i fremtiden, løsninger. Det er store regionale forskjeller på avskogingstakten i Afrika. Områder som allerede har lite skog i sør og nord ser ut til å ta konsekvensen av dette og etablere plantasjer. Etterhvert som landene ser fordelene med dette og dersom en forutsetter en generell positiv økonomisk og demokratisk utvikling er det sannsynlig at disse områdene vil holde seg på samme nivå eller evt. plante enda mer skog. FAO mener det er lite gjenværende plantasjepotensial i Sør-Afrika, men at land som Zimbabwe og Mosambik har potensial. I små folkerike land med lite skog som Burundi og Rwanda ser en også tendenser til at skog blir dyrket for å dekke etterspørsel etter ved. (FAO 2003). I forhold til de tropiske skogene i sentral-Afrika er det likevel små områder en her snakker om. På Madagaskar og i Sentral-Afrika er sannsynligvis mye avhengig av hvordan den samfunnsmessige utviklingen ellers er. På Madagaskar er håpet fornyet om at om ikke annet befolkningen der skal få bedre del i inntektene, nå etter at det gamle regimet er kastet. I Sentral-Afrika ser derimot fremtiden mørkere ut. Som en kan se fra figur i er det der det er mest tropisk skog, og i land som Kamerun, DR Kongo, Kongo og Gabon at presset er størst. DR Kongo som nettopp har overlevd et mislykket kuppforsøk er fortsatt ustabilt. Samtidig er det allerede nå gitt løyve for felling av nesten 45 m ha skog i DR Kongo «with little socio-economic benefits to the Congolese people» (WB 2004). Dette gjelder også for resten av sentral-Afrika inkludert Gabon. I følge WRI (2002:9) er det solgt løyver for felling av 45 % av skogen (som definert i TREES 2000) i sentral-Afrika og 71 % i Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo. Dersom inntektene fra felling av tropisk skog i Afrika går til internasjonale selskap, korrupte regjeringer og krigføring samtidig som utallige plante- og dyrearter går tapt, er det klart at dette er en stor ulykke for lokalbefolkningen og verdenssamfunnet. Utviklingen i sentral-Afrika er altså sterkt avhengig av den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i regionen. I følge TREES undersøkelsen er også deler av skogen i Liberia og Elfenbenskysten truet. Med tanke på ustabiliteten i disse landene er også fremtiden i denne regionen usikker, selv om det kan fremheves at krig kan virket «konserverende» slik som i DR Kongo der «actual timber production was temporarily at a standstill due to war and poor infrastructure» (WB 2004) mellom 1997 og 2002. Ellers er det positive tendenser som peker mot at vedhogst ikke vil gå ut over det samlede skogdekket, men vil heller bli erstattet av andre energikilder og plantasjeproduksjon. Alt i alt ser fremtiden både lys og mørk ut, men det meste henger sammen med den generelle utviklingen i Afrika. Dersom en oppnår en god demokratisk utvikling kan også skogsressursene fordeles demokratisk til det beste for lokalbefolkningen. Det er jo Afrikanernes skog det er snakk om. Årsaker til migrasjon. Forståelsen av migrasjon er dominert av såkalt neoklassisk teori. Et sentralt moment innen denne teorien er at hvert enkelt individ avgjør å migrere ved å vurdere såkalte «push & pull» faktorer. Push-faktorene er de negative faktorene som «dytter fra seg» folk og dermed fører til ut-migrasjon, mens pull-faktorene som er positive, «drar til seg» folk og fører dermed til inn-migrasjon. Disse faktorene inngår i en individuell rasjonell vurdering som prøver å finne den beste løysingen (migrere og hvor en skal migrere, eller bli). (Bilsborrow 2002). Økonomiske faktorer kan være håp om arbeid eller bedre betalt arbeid, økonomiske støtteordninger (jamfør frykten for at rike EU/EØS-land vil bli invadert av øst-europeere som går på arbeidsledighetstrygd, trygd, barnebidrag osv.) eller andre økonomiske muligheter (f.eks. bedre eller mer jord). Faktorene kan være håp om sosiale goder og støtteordninger (f.eks. utdanning eller helsetjenester), slekt og/eller kjærlighet, kultur og samfunnsmessige forhold (f.eks. ytringsfrihet, likhet eller religiøs tilhørighet). Eller det kan være snakk om rene miljømessige faktorer (f.eks. by versus land, ren versus forurenset luft, skogkledd versus slettelandskap), klimatiske (f.eks. varmt eller kaldt, stabilt eller ustabilt, vått eller tørt), og positive og negative miljøendringer som vi kommer tilbake til lenger ut i teksten. Alle disse faktorene kan være med i vurderingen i større eller mindre grad og hva som blir oppfattet som negativt (push) eller positivt (pull), kan variere fra person til person. (Birkeland 2004). Disse individuelle faktorene er likevel bare en side av saken. Migrasjon er på ingen måte alltid individet sitt eget valg. En kan bli tvunget til å flytte på grunn av statlig ekspropriering (f.eks. for å bygge en dam) eller evakuering, og voldelig utdriving (krig, slavehandel). I utviklingsland er også ofte migrasjon en del av en diversifiseringsstrategi innenfor en familie eller et hushold. Det er heller ikke sikkert at alle valg er åpne. Dersom en fattig familie fra Mali vil til et fuktigere område, vil det være mye lettere å migrere til et annet vest-afrikansk land enn for eksempel Norge. Ikke bare fordi det er kortere avstand og koster mindre, men også fordi grensene til Norge er strengt regulert slik som de er i mesteparten av den vestlige verden. Miljøendringer som årsak til migrasjon. Miljøendringer som kan føre til migrasjon kan deles opp i naturkatastrofer, klimaendringer og menneskelige endringer. Når endringene fører til at det blir vanskelig å f.eks. fortsette jordbruk (utpining av jorda) eller skaffe brensel (avskoging) kan det medføre at folk ikke klarer å brødfø seg og dermed bestemmer seg for å migrere til et annet sted med bedre muligheter. Naturkatastrofer som oversvømmelse og vulkanutbrudd kan også tvinge folk til å migrere bort fra steder der de rett og slett ikke kan bo. Disse ulike formene for miljøendringer kan påvirke migrasjon på ulike måter. Stillehavsøyene Niue og Tuvalu som begge er uavhengige stater er gode illustrasjoner på hvordan de tre nevnte typene miljøendring kan henge sammen. Studier peker på at menneskelige utslipp av klimagasser fører til en økning av temperaturen på jorda. Dette skal føre til et mer ustabilt klima (mer storm) og et stigende havnivå. Den lavtliggende øya Tuvalu sitt landareal minker dermed, noe som gjør at folketettheten øker. Samtidig ble Niue i januar 2004 truffet av en syklon som gjorde 200 niuanere hjemløse (New Zealand Herald 2004), og førte til ut-migrasjon til New Zealand. Niue som har en befolkning på under 2000 får dermed folkemangel, noe som de har løst før, og ser ut til å løse nå ved å «importere» folk fra Tuvalu (ReliefWeb 2004). Slik kan altså menneskelige faktorer føre til klimaendringer som fører til naturkatastrofer som så fører til ut-migrasjon. Samtidig som statene samarbeider og stimulerer til migrasjon fra Tuvalu til Niue. Vanligvis vil naturkatastrofene som oftest føre til midlertidig ut-migrasjon og deretter inn-migrasjon. Slik kan vulkanutbrudd i første omgang være veldig ødeleggende, men etter mange år bidra til fruktbar jord og inn-migrasjon. Jordskjelvet i Bam i Iran har i første omgang ført til stor ut-migrasjon (UNICEF 2004), mens det etterhvert som byen med hjelp fra myndigheter og andre organisasjoner ble bygd opp igjen, vil den oppleve stor inn-migrasjon når folk kommer tilbake til hjemstedet sitt. I Afrika som er et forholdsvis stabilt kontinent med lite naturkatastrofer har dette lite å si for migrasjon. Men her har klimaendringer i Sahel-regionen som utløste en såkalt «forørkning» fått folk til å flytte til fuktigere områder, altså ut-migrere. Helt siden midten av 80-tallet ser denne trenden ut til å ha snudd slik at det nå pågår en «avørkning» og familier som flyttet, reiser tilbake (Pierce 2002). Det skjer altså en inn-migrasjon. Et område kan være oppfattet som «ubrukt» eller spesielt attraktivt og får derfor inn-migrasjon. Dette kan føre til at naturressursene (altså miljøet) blir ekstensivt utnyttet og etterhvert degradert p.g.a. avskoging og utpining av jorda. Når jorda er så dårlig at den ikke kan dyrkes og folk ikke får tak i ved fører dette til ut-migrasjon. Miljøendringene er i dette tilfellet endringer som en kan betegne som negative, da de vanligvis ikke har noen positive effekter. Huambo i Angola er et område som kan vise hvordan miljøendringer kan føre til migrasjon. Dette området ble sett på som et veldig fruktbart område av den portugisiske kolonimakten som derfor satset mye på storskala jordbruk i provinsen på 50- til 70-tallet. Dette medførte stor inn-migrasjon av europeere (Birkeland 2000). Det viste seg etterhvert at området ikke var spesielt godt egnet for jordbruk, og europeerne etterlot seg derfor utarmet land når de reiste ved Angolas uavhengighet. I tillegg til dette har skogen gradvis forsvunnet ettersom den er en ettertraktet vedkilde for lokalbefolkningen. Birkeland () nevner eksempelvis en kvinne som «gave the lack of fertile land and the possibility of practising agriculture as her reason to flee further from Huambo to a less safe area». Det blir ikke her sagt at landet er så dårlig at befolkninga faktisk minker, men tilstanden er altså så dårlig at noen ut-migrerer. Dette var et eksempel på «negative» menneskelige endringer som førte til ut-migrasjon, men endringer som ikke nødvendigvis er negative kan også føre til eller stimulere migrasjon. Det mest nærliggende eksempelet er byetablering og etablering av byggefelt. I slike tilfeller (som f.eks. Brasilia) blir ofte miljøet komplett omformet fra et ruralt landskap til et urbant bebygd landskap. Om dette er negativt eller positivt vil ofte være opp til øynene som ser, å svare på. Et annet litt sjeldnere eksempel kommer fra Elfenbenskysten. Fairhead og Leach (1998) viser her at det ser ut som bøndene i savanneområdet dyrker jorda følger etter skogen. Når skogen har vokst seg tett flytter bøndene for å finne ny savanne som de kan dyrke. Dette blir nok ikke skikkelig langdistanse migrasjon, men det viser hvordan menneskelige miljøendringer som av de fleste blir oppfattet som positive også kan føre til ut-migrasjon. «Negative» menneskelige miljøendringer som medfører migrasjon finner man mange eksempler på i avskogingen av tropisk skog. Avskoging skjer vanligvis for å skaffe jordbruksland, men ofte blir også avskogede områder gjort til jordbruksland som en konsekvens av avskoging. Tømmerveier og avskoging åpner områder for inn-migrasjon (WRI 2002), samtidig som utpining av jorda fører til ut-migrasjon og selve tømmerindustrien er et midlertidig foretak som fører med seg først inn- og så ut- migrasjon. Men som før nevnt: uansett hva slags miljøendringer, hvor raske og hvor alvorlige de er, vil hver og ens avgjørelse om å emigrere avhenge av mange ulike faktorer som ikke nødvendigvis har med miljøendringer å gjøre. Tvungen migrasjon. Tvungen migrasjon betegner migrasjon p.g.a. diskriminering av politiske, religiøse eller etniske årsaker; tvingende økonomiske årsaker (som f.eks. at en må flykte for å kunne tjene til livets brød); eller miljøendringer som naturkatastrofer eller andre alvorlige miljøendringer som ikke gjør det mulig å leve der man kommer fra. Folk som av slike årsaker blir tvunget til å flykte blir ofte kalt for henholdsvis konvensjonsflyktninger, økonomiske flyktninger og miljøflyktninger. Konvensjonsflyktninger kommer inn under FN sin høykommissær for flyktninger (UNHCR) sitt ansvar og blir dermed prioritert og fordelt på land som har forpliktet seg til å ta i mot flyktninger. Å komme inn under FN sin definisjon for flyktning kan altså ha stor betydning. Begrepet miljøflyktning er et relativt nytt begrep som kom med den generelle oppmerksomheten rundt miljøproblemer på 1980-tallet. Politisk økologi. Politisk økologi er et nytt begrep som oppstod omkring 1980-tallet, der Piers Blaikie er en sentral fagperson. Hans regionale politiske økologi kan ses som en «kreativ idé som kombinerer ulike innfallsvinkler» (Klein 2004:2). For å oppnå dette er den tverrfaglig. Begrepet har enkelt sett oppstått fra en kombinasjon av «kulturell økologi» og «politisk økonomi», og innebærer derfor at man kombinerer kunnskap fra både naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag som f.eks. biologi, økologi, botanikk, hydrologi, meteorologi, geomorfologi, sosiologi, antropologi, geografi og økonomi (Klein 2004:2). Jacques Cartier. Jacques Cartier (født 31. desember 1491, død 1. september 1557) var den franske oppdageren som oppdaget Canada på vegne av den franske kronen. Cartier ble født i Saint-Malo i Bretagne, som på den tiden var en av Frankrikes største sjøfartsbyer, drevet av kaprervirksomhet rettet mot britiske skip. I 1534 satte han seil for å lete etter en vestlig sjøvei til India. Han utforsket deler av det nåværende Newfoundland og øst-kysten av Canada, da han fikk høre om en elv (St. Lawrence-elva som han trodde var Nordvestpassasjen. På denne reisen bortførte han to sønner av en lokal høvding og tok dem med tilbake til Frankrike. Cartier la ut på en ny reise 19. mai 1535 med tre skip, 110 menn og de bortførte guttene (som ble returnert til faren). På denne reisen seilte han oppover St. Lawrence-elva til Huron-landsbyene Stadacona (omtrent der det nåværende Quebec ligger) og Hochelaga (Montreal). Her fikk han høre om et land lenger nord, kalt Sagyenay som skulle være fullt av gull. 23. mai 1541 la Cartier ut fra Saint-Malo på sin tredje reise. Denne gangen lette han etter Saguenay; riktignok kom han aldri lenger enn til Hochelaga, der han måtte overvintre. Han returnerte til Frankrike året etter og tilbragte resten av livet sitt i Saint-Malo, der han døde i 1557. Cartier, Jacques Cartier, Jacques Cartier, Jacques HIV og AIDS i Afrika. Begynnelse. Det er i dag med rimelig stor sikkerhet antatt at hivviruset (Humant immunsvikt virus) opprinnelig kommer fra Vest-Afrika (Aase 2004). Afrika har derfor en lang historie med viruset og det tilhørende sykdomsforløpet aids. Aids ble først diagnostisert i 1981, og hiv identifisert i 1984 av to uavhengige forskergrupper i USA ogFrankrike ledet av virologene Robert Gallo og Luc Montagnier. Sykdommen ble i Afrika først oppdaget i Uganda på begynnelsen av 1980-tallet, der den allerede i 1986 ble erklært som en nasjonal katastrofe. (Aase 2004). Siden da har mer enn 26 millioner mennesker dødd av sykdommen (UNAIDS 2008), over 75% av disse er afrikanere (UNAIDS 2003a). Bare i 2003 drepte aids 2,3 millioner mennesker i Afrika sør for Sahara (ASS) (UNAIDS 2003b). Situasjonen i dag. I den siste oppdateringen om aids-situasjonen i verden, estimerer UNAIDS (2006) at av ca. 40 millioner hivsmittede barn og voksne i 2006 kommer 25–28,2 millioner fra Afrika sør for Sahara. Dette gir en hivprevalens på 7,5–8,5% for den voksne befolkning, mens i resten av verden er det bare Karibien med 1,9–3,1% som har over 1% smittet voksen befolkning. Hvert år vokser tallet på smittede, bare i 2006 regner en med at 3,5 millioner ble smittet. Hiv/aids har satt den økonomiske og sosiale utvikling i Afrika tilbake med mange tiår, og har endret kontinentet mer grunnleggende enn slavehandel og kolonialisme noen gang gjorde. "«The 2002 Revision indicates a worsening of the impact of the HIV/AIDS epidemic in terms of increased morbidity, mortality and population loss. Although the probability of being infected by HIV is assumed to decline significantly in the future (particularly after 2010), the long-term impact of the epidemic remains dire. Over the current decade, the number of excess deaths because of AIDS among the 53 most affected countries is estimated at 46 million and that figure is projected to ascend to 278 million by 2050. Despite the devastating impact of the HIV/AIDS epidemic, the populations of the affected countries are generally expected to be larger by mid-century than today, mainly because most of them maintain high to moderate fertility levels. However, for the seven most affected countries in Southern Africa, where current HIV prevalence is above 20 per cent, the population is projected to increase only slightly, from 74 million in 2000 to 78 million in 2050, and outright reductions in population are projected for Botswana, Lesotho, South Africa and Swaziland.»" Det er ikke noe absolutt skille i hivprevalens mellom urbane og rurale områder. Nasjonale og regionale variasjoner er her store. UNAIDS (2002) sine undersøkelser av kvinner som kommer på svangerskapskontroll viser f.eks. at i Lesotho er det mye større hivprevalens blant urbane gravide (42,2 %) enn blant rurale (19 %), men i DR Kongo er situasjonen omvendt (4,1 % og 8,5 %), og i Sør-Afrika er det nesten ingen forskjell (24,3 % og 22,9 %). Samme rapport viser også at en gruppe som utmerker seg, er prostituerte. Hivprevalens for urbane kvinnelige prostituerte ligger langt over landsgjennomsnittet, som oftest fra 10-40 % og helt opp mot 86 % i Zimbabwe. Som man kan iaktta over hele verden, kan hiv etablere epidemiologiske kretsløp som er forskjellig fra land til land eller fra region til region. Noen land eller bestemte områder innen et land kan være meget hardt berørt, mens det i nærliggende områder kan finnes nesten hivfrie soner. Forklaringen på slike forskjeller er både epidemiologiske og sosiokulturelle faktorer. Har først hiv etablert seg innenfor et bestemt geografisk eller sosialt kretsløp, vil smitteutviklingen være selvforsterkende innen sitt kretsløp. Men holder man utenom det sørlige Afrika, der hiv har slått inn i samfunnet på bred front samt i enkelte andre land i Øst-Afrika med høy prevalens, vil man i mange land kunne se at hiv mer oppfattes som en typisk middelklasse- og øvre middelklasse-sykdom enn en sykdom som fortrinnsvis rammer de svakeste og aller fattigste. Dette antas å ha sammenheng med at høyrisikoatferd til en viss grad forutsetter en sosial uavhengighet som den fattigste delen av befolkningen ikke har. Kvinner er i Afrika betydelig mer utsatt for hivepidemien enn i andre deler av verden. Dette har sammenheng med at smitteoverføringen i afrikanske land overveiende skjer heteroseksuelt og deretter fra mor til barn i forbindelse med fødsel, mens den i andre deler av verden er tydeligere avgrenset til mer marginale risikogrupper. Tabell 1: "Land med over 20% HIV-smittet voksen befolkning, 2001. Fra UNAIDS 2002." Bakgrunn. I tillegg til disse faktorene peker demografen John Caldwell på at afrikanske land har generelt høy forekomst av utenomekteskapelig sex, høy prostitusjon, stadig økende mobilitet i befolkningen (arbeidsmigrasjon). Det pekes på at dette igjen henger sammen med underskudd på kvinner eller ektefeller som er lite seksuelt tilgjengelige. Forståelsen for å bruke kondomer er lav også når de er tilgjengelige, og oppfattes av menn lett som noe som står i motsetning til tradisjonelle idealer om maskulinitet. Høy forekomst av utenomekteskapelig sex henger igjen sammen med kulturelle sedvaner og holdninger til mannlig seksualitet. Caldwell peker på «men's perceived need for sexual relations with more than one woman [...] implied by the centrality of polygyny as a social institution» og «women's limited control over their sexual activity» (Caldwell 2000:119). Polygami i seg selv er en faktor ettersom det fører til sex med flere partnere, og flere enn 40 % av kvinnene i Vest- og Sentral-Afrika kommer til å være i et slikt ekteskap i løpet av livet sitt (Caldwell 2000:125). I Malawi har en tradisjoner i forbindelse med overgangsritualer, der unge jenter blir innviet til voksentilværelsen gjennom å ha sex med såkalte hyener, som er eldre menn. Det er også i flere samfunn oppstått en mytologi rundt hiv, der det å ha sex med en jomfru tros å ha en helbredende virkning på sykdommen. (Aase 2004). Sex og dermed aids er samtidig sterkt tabubelagte emner og forbundet med mye overtro. I en nigeriansk undersøkelse fant man at de fleste mente at aids er annerledes enn andre sykdommer fordi "«it was caused by malevolent forces or was a divine punishment»" (Caldwell 2000:125). Bruk av kondom. Kondomer blir i dag regnet som det fremste våpenet i kampen mot aids og andre kjønnssykdommer. Den katolske kirke har imidlertid tatt til orde for at å fremme kondombruk leder til økt risikoadferd. Den katolske kirke er anklaget for å være det største hinderet for å gjennomføre effektive tiltak mot hivepidemien. Det er imidlertid i de land der den katolske kirke står relativt svakest at hiv har størst utbredelse, som i det sørlige Afrika, der protestantisk kristendom er dominerende. Uganda, der den katolske kirke står sterkt, er det eneste land som har lykkes med nasjonale tiltak mot hiv/aids og hvor hivprevalensen har gått tilbake. (UN 2004). Myndighetenes innsats. De hardt rammede befolkningene har heller ikke lagt press på myndighetene for å prioritere kampen mot aids. Fatalistiske og tabubelagte holdninger preger statlige helsemyndigheters tilnærming til problemet i samme grad som hos folk flest. Spesielt tragiske konsekvenser har dette hatt i Sør-Afrika. Men selv der hvor tiltak gjøres, vil man ha store problemer med gjennomføringen pga. manglende medisinsk infrastruktur, manglende intellektuelle og økonomiske ressurser, manglende tilgang til den kostbare laboratorieteknologi som er påkrevd for å drive effektiv testing og smitteoppsporing. (Caldwell 2000). Arbeid mot hiv/aids. Utvikling og tilstand i Afrika er ikke lik over hele kontinentet. Etter hvert som globale, samordnede tiltak mot epidemien har kommet inn i mer organiserte former, har man også sett at kampen mot hiv ikke er nytteløs. Etableringen av UNAIDS og The global Fund i 1996 og 2003 har ført til at et betydelig og stadig antall mennesker har kommet under livreddende behandling. Myndighetene i Senegal og spesielt Uganda har vært tidligst ute med å sykdommen på fullt alvor. Uganda kan som eneste land i Afrika vise til en effektiv nedgang i hivprevalens blant gravide kvinner. I hovedstaden Kampala er denne gått ned fra en topp på 30 % til 8 % i 2002. Liknende endringer ser man ellers i landet, der tosifret prevalens er blitt sjelden. (UNAIDS 2003b). Uganda har imidlertid vært svært hardt rammet. 10 % av befolkningen er allerede døde av aids og 5 % er fremdeles smittet (Caldwell 2000). I det siste har imidlertid Uganda igjen hatt en økning i antall smittede. I likhet med Uganda var også Senegal raske til å reagere og har klart å holde en hivprevalens på under 1 %, noe som i afrikansk sammenheng er svært lavt. Det er også ett av få land i Afrika sør for Sahara som har nasjonale ordninger som gir hivsmittede tilgang til livreddende behandling med HAART.(UNAIDS 2003a). I Sør-Afrika har situasjonen vært motsatt. Etter i mange år å ha neglisjert hivepidemien og basert sin politikk på dissidentene innen hiv/aids-forskningen, som Duesberg og Perth-gruppen, har Sør-Afrika først i den aller seneste tid innsett nødvendigheten av en nasjonal satsing som inneholder statlige programmer for hivbehandling. UNAIDS spådde i 2003 en utflating av epidemiens vekst fra 2010 av. Hittil har dette ikke slått til. For Afrika sør for Sahara som helhet er epidemien ennå ikke i tilbakegang. Selv om behandlingstilbudet drastisk bedres, er det også et kontinuerlig behov for å opprettholde folks bevissthet om egen sexatferd. Det største hinderet er likevel mangelen på en medisinsk og sosialpolitisk infrastruktur som er nødvendig for at tiltakene skal bli effektive. Spesielt problematisk er dette i rurale områder uten kommunikasjoner, hvor muligheten til å distribuere medisiner og gi medisinsk veiledning og oppfølging ikke er til stede. Det er flere eksempler på at lagre med medisiner hoper seg opp uten å bli distribuert til dem som trenger dem. Hiv griper i Afrika inn på alle nivåer i samfunnslivet, og hvor alle de typiske fattigdomsproblemene som et flertall av de afrikanske statene sliter med, har avgjørende betydning for i hvilken grad tiltakene mot epidemien får gjennomslagskraft. Å lykkes med tiltakene mot hiv/aids henger derfor i siste instans nøye sammen med kampen for en mer rettferdig sosial og økonomisk verdensorden. Dernest kreves en grunnleggende endring i tradisjonelle holdninger til kjønn, der det å bevisstgjøre kvinner på deres rettigheter i tradisjonelle mannsdominerte samfunn, er helt fundamentalt. Forsøk på å bruke mannlig omskjæring som en vaksine er det også stil forventninger til, slik det nå prøves ut i bl.a. Malawi. Likeså er såkalt "posteksponerings profylakse" (PEP-behandling), der nyfødte med høy risiko for å smittes i fødselsøyeblikket, får en tidsbegrenset intensivbehandling med høyaktive antiretrovirale legemidler umiddelbart etter fødsel og før hiv har rukket å serokonvertere, dvs. infisere cellene i kroppen og starte sin reproduksjon.(Banda 2004) UNAIDS og The Global Fund. UNAIDS er FNs organisasjon for bekjempelse av hivepidemien og med oppgave å samordne globale tiltak, motivere regjeringer, næringsliv og frivillige organisasjoner og mobilisere menneskelige, økonomiske og intellektuelle ressurser i kampen mot hiv/aids. Organisasjonen skal overvåke epidemiens globale utbredelse, evaluere tiltak og samarbeide nært med regjeringer og det sivile samfunn i berørte land og hjelpe til med å bygge opp effektive strukturer i arbeidet med å bekjempe epidemien. Organisasjonen ble stiftet i 1996 og var 15 år etter hivepidemiens utbrudd det første samordnede tiltak mot hiv/aids-trusselen med internasjonal rekkevidde. UNAIDS finansieres ved frivillige bidrag fra regjeringer og organisasjoner, der Norge nest etter Nederland er det største giverlandet. På initiativ av FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan ble i 2002 The Global Fund opprettet med sikte på å skape utvidede samarbeidende strukturer mellom private og offentlige organer og samle inn midler til ekstra innsats i særlig hardt rammede land i Afrika og Asia. I tillegg til hiv/aids har organisasjonen til formål å finansiere en tilsvarende bekjempelse av malaria og tuberkulose, som nest etter aids utgjør de alvorligste helsetruslene i Afrika. Siden 2002 har The Global Fund benyttet 19.3 milliarder US$ som er investert i 572 tiltak i 144 land. Det utgjør en fjerdel av den samlede innsats mot hiv/aids globalt, og det har kommet Afrika særlig til gode. President G. W. Bush og "The President's Emergency Plan for Aids relief". USAs tidligere president, George W. Bush, satte dype spor etter seg i aidskampen da han i 2003 lanserte en egen amerikansk offensiv til bekjempelse av hivepidemien, kalt "The President's Emergency Plan for Aids relief" (PEPFAR). Bush fikk Kongressen med på å bevilge først 15 milliarder US$ til målrettede tiltak i Afrika, Vietnam, Guyana og Haiti og deretter ytterligere 30 milliarder US$ i 2007. Takket være dette har 1.1 millioner hivsmittede i de land som er omfattet av tiltaket, fått tilgang til livreddende medisiner. Målet er at ytterligere 2,5 millioner skal hjelpes og at 12 millioner nye smittetilfeller skal avverges. I president Bushs plan inngikk også en storstilt kampanje for å fremme seksuell avholdenhet. Bushs engasjement i kampen mot aids representerte et vendepunkt i USAs holdning til hiv/aids-trusselen. Særlig innen det republikanske partiet har det siden Ronald Reaganadministrasjonen fikk hiv/aids i fanget på begynnelsen av 1980-tallrt, vært en fremherskende holdning at hiv/aids først og fremst er et moralsk problem og at fattige og underutviklede land i Afrika ikke vil ha mulighet til å bekjempe hivepidemien til tross for økonomisk bistand. Som en følge av slike holdninger ble internasjonal aidsforskning grovt underfinansiert i en kritisk fase av hivepidemiens utvikling på 1980-tallet. Hiv - aids i Sør-Afrika. Sør-Afrika er ett av de aller hardest rammede land i verden. UNAIDS har estimert at 5 millioner mennesker, dvs. 20,1 % av befolkningen hadde sykdommen på slutten av 2001. Bare i 2001 døde rundt 360 000 innbyggere av sykdommen, og 660 000 barn ble hjemløse pga. at forsørgerne hadde dødd av aids (UNAIDS 2002). Denne utviklingen har fortsatt i akselererende tempo. Sør-Afrika er samtidsig ett av de høyest utviklede land i Afrika sør for Sahara (ASS). Dette er paradoksalt nok også noe av forklaringen på landets høye hivprevalens. Mellom de sørafrikanske landene går lange, gjennomgående transportårer, og mobiliteten innen den arbeidsføre del av befolkningen er stor. En annen grunn til landets katastrofale hiv/aids-statistikk er den tidligere presidenten Thabo Mbekis støtte til en liten gruppe dissenterende forskere som benekter sammenhengen mellom hiv og aids eller som sågar benekter at hiv finnes (Duesberg og den australske Perth-gruppen). Dette har ført til at man ikke bare har lukket øynene for hivtrusselen, men også forsøkt å forklare den ut fra en fullstendig feilaktig medisinsk forståelse av hva hiv/aids er. President Mbeki ble bl.a. beryktet for en uttalelse der han anbefalte befolkningen å dusje etter samleie for å forhindre smitte. At slike holdninger har fått slå rot, skyldes imidlertid en mer fundamental skepsis og mistro til den rike verdens forsøk på å diktere Afrikas svarte befolkning. Etter massivt internasjonalt press og etter at epidemien har fått katastrofale dimensjoner og satt den økonomiske utvikling i landet drastisk tilbake, har sørafrikanske myndigheter modifisert sine holdninger og begynt å ta tak i problemet. (Kingston 2004, Aase 2004). I 2003 ble det vedtatt ordninger for antiretroviral terapi av hivsmittede. Tiltaket er likevel svært begrenset i forhold til behovet. I 2004 fikk bare 53 000 av 5 millioner smittede tilbud om behandling. The Global Fund måtte i 2004 også true med å trekke tilbake støtte til den sørafrikanske regjeringen, fordi bevilgede midler ikke ble benyttet i tråd med formålet (SABCNews.com 2004). Regjeringens manglende forståelse og innsats har til en viss grad vært kompensert av at myndigheter på provinsnivå har hatt en mer virkelighetsnær og offensiv forståelse og iverksatt egne tiltak. (Aase 2004:10). Det er et lyspunkt at andelen av tenåringer og barn som blir smittet ved fødsel, har vist en markant tilbakegang, i det første tilfelle fra 20 til 15 %. Likevel har den forventede levetiden fortsatt å falle fra 61,8 år i 1995 til 41,5 år i 2010. Kilder. http://www.ctv.ca/servlet/ArticleNews/story/CTVNews/1067452296560_5/?hub=Specials Hentet 19.05.2004. http://www.sabcnews.com/south_africa/general/0,2172,80298,00.html Hentet 25.05.2004. Shelton, James D. (2002): "Pearl" for the week of June 20, 2002. Male Circumcision and National HIV Infection Rates. Baltimore: United States Agency for International Development. 20. juni 2002. http://www.unaids.org/html/pub/global-reports/barcelona/brglobal_aids_report_en_pdf.pdf Hentet 14.05.2004. http://www.unaids.org/html/pub/UNA-docs/ICASA_Report_2003_en_pdf.pdf Hentet 14.05.2004. http://www.unaids.org/html/pub/publications/irc-pub06/jc943-epiupdate2003_en_pdf.pdf Hentet 14.05.2004. Nordvestpassasjen. Populære rutealternativer for NordvestpassasjenNordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i Nord-Canada. De ulike øyene i arkipelet er skilt fra hverandre og det kanadiske fastland av en serie av Arktiske sjøveier som tilsammen er kjent som Nordvestpassasjen. Historikk. Fra det 15. århundre til det 20. århundre sendte mange europeiske land ut ekspedisjoner for å finne passasjen for å etablere en raskere handelsrute til Asia. Det var på leting etter denne passasjen at mesteparten av den nord-amerikanske øst og vest-kysten ble oppdaget og kartlagt. I 1539 sendte Hernán Cortés en ekspedisjon under ledelse av Francisco de Ulloa, som skulle seile langs dagens Baja California for å finne passasjen. 8. august, 1585 kom den engelske oppdageren John Davis frem til Cumberland Sound på Baffin Island. I 1609 seilte Henry Hudson opp Hudsonelva for å lete etter passasjen. Hudson var senere involvert i oppdagelsesferder til Nord-Canada, og oppdaget Hudsonbukta. Jens Munk prøvde i 1620, på oppdrag fra Christian IV å finne Nordvestpassasjen, men kom ikke lengre enn Hudson Bay. I 1845 forsøkte en velutstyrt britisk ekspedisjon ledet av Sir John Franklin å bryte seg vei igjennom isen ifra Baffinbukta til Beauforthavet. Da ekspedisjonen ikke returnerte ble det organisert et utall redningsekspedisjoner. Det var disse ekspedisjonene som kartla større deler av passasjen. Den første til å seile hele passasjen var den norske oppdageren Roald Amundsen, som hadde kastet anker i 1903 akkurat i tide for å unngå hissige kreditorer som ville stoppe ekspedisjonen. Reisen ble gjennomført på tre år med den lille ombygde fiskebåten «Gjøa». Den ekstreme tidsbruken hadde sin årsak i at han valgte en rute som var kommersielt upraktisk for gjennomfarten. I tillegg var passasjen tidvis meget grunn. Den første krysning fra vest til øst var med skonnerten «St. Roch» i 1940 under kaptein Henry A. Larsen. Med samme skip var Larsen også den første til å ta seg igjennom passasjen på en enkelt årstid (1944). Passasjen er opphavet til en uenighet mellom Canada og USA. USA ser på passasjen som internasjonalt farvann, mens Canada mener at det er canadisk område. Skip som vil seile gjennom passasjen må ha tillatelse fra canadiske myndigheter. Sommeren 2000 dro flere skip nytte av tynnere sommeris i passasjen og tok seg igjennom. Det er mulig at global oppvarming kommer til å gjøre passasjen farbar i større deler av året, noe som gjør passasjen attraktiv som shippingrute. Skip som skal fra Asia til Europa sparer 4000 km ved å benytte passasjen i motsetning til dagens shippingruter gjennom Panamakanalen. Francis Drake. Francis Drake (født ca. 1540, død 28. januar 1596) var en engelsk sjøkaptein, navigatør, marinehelt, politiker og oppdager. Han var den første engelskmannen som gjennomførte en jordomseiling, fra 1577 til 1580. I 1579 gikk han i land i nordlige California og gjorde krav på landområdet som «Nova Albion» for den engelske kronen. Kart som er laget i tiden like etter kravet hadde tegnet inn alt land nord for Nye Spania som britisk. Fødsel og tidligste år. På lik linje med mange andre på hans tid er Drakes eksakte fødselsår ukjent og kan ha vært så tidlig som 1535. Året 1540 er tatt ut ifra et portrett malt av den aldrende Francis Drake. Drake ble født i Tavistock, Devon, sønn av protestantiske bønder. Under det katolske opprøret i 1549 måtte familien flykte til Kent. Da Drake var 13 år mønstret han ombord på et lasteskip. Han ble skipssjef bare 20 år gammel. Han tilbragte sin tidlige karriere ved å forbedre sine seileferdigheter på Nordsjøen. Etterhvert ble han en kaprer. Konflikten i Karibien. I 1563 seilte Drake først vest mot de spanske fastlandskoloniene, trukket dit av den enorme rikdommen Spanias sølvmonopol førte med seg. Han mislikte spanjolene fra første stund, dels på grunn av deres mistro mot alle ikke-spanjoler, og dels på grunn av deres katolske tro. Hans fiendtlige innstilling skal ha blitt forsterket etter en hendelse ved San Juan de Ulloa i 1568, da spanske styrker utførte et overraskelsesangrep til tross for at våpenhvile var inngått noen dager tidligere. Drake mistet nesten livet ved dette sammenstøtet. Fra da av viet han seg til å kjempe mot det spanske riket. På sin andre reise utkjempet han et slag mot spanske styrker, hvor han vant en dyrekjøpt seier; mange engelske sjømenn falt, men Drake vant dronning Elizabeths gunst. I mars 1573 utførte Drake sin største bedrift under sine reiser i Karibien, da han kapret den spanske sølvtransporten ved Nombre de Dios. Han hadde samlet et mannskap som inkluderte flere franske kaprere og rømte afrikanske slaver, og seilte utenfor Darien (dagens Panama) på leting etter spanske skip. Han fant sølvtransporten i havnen Nombre de Dios, og erobret en enorm mengde gull. Sølvet måtte han la ligge igjen; han hadde ikke mannskap nok til å ta med de spanske skipene, og hans egne kunne ikke holde hele lasten. Da han kom tilbake til Plymouth den 9. august 1573 hadde han bare tredve engelske sjømenn igjen ombord, alle rike etter den vellykkede kapringen. Til hans store skuffelse kunne ikke bedriften anerkjennes offentlig, da dronningen hadde signert en midlertidig våpenhvile med Filip II av Spania. Jordomseilingen. Drake seilte ut igjen i 1577 med flaggskipet "Pelican" og fire andre skip for å utforske Magellanstredet. Under reisen ble flaggskipets navn endret til "Golden Hind", som er det skipsnavn man fremfor alt forbinder med Drake.Etter å ha passert Magellanstredet, ble flåten hans rammet en storm som drev dem sørover like til sørspissen av kontinentet. Men Drake og hans menn overlevde 3 ukers kamp mot værgudene i verdens mest værharde region, og seilte så nordover langs Stillehavskysten av Sør-Amerika. Ettersom krigen med Spania hadde brutt ut igjen angrep han de spanske havnebyene etterhvert som han kom over dem. Det må ha vært litt av et sjokk for spanjolene, som inntil da hadde ansett Stillehavskysten som trygt område. Drake seilte så videre nordover i håp om å finne nord-østpassasjen for via den å seile tilbake til England. Et sted nord på den amerikanske stillehavskysten tok han et landområde i besittelse for den engelske kronen, som han kalte «Nova Albion». Det er usikkert hvor dette var, men Bodega Bay i California eller Coos Bay, Whale Cove of Neahkanicfjellet i Oregon er gode kandidater. Deretter krysset han Stillehavet,ettersom han gav opp forsøket på å finne en vei tilbake nord for Amerika. Første landkjenning etter kryssingen av Stillehavet var på øya Palau. Siden kom han til Mindanao-øya på Filippinene, Krydderøyene og Java. Etter reparasjoner fortsatte han vestover tilbake til England via Kapp det Gode Håp i Sør-Afrika; dermed var jordomseilingen fullført. Da han var vel hjemme i Plymouth 22. september 1580, ble han slått til ridder av dronning Elizabeth, og ble etter dette tiltalt «Sir». Den spanske armada. I 1588 var England i den største fare da den spanske armada seilte mot landet. Drake gjorde da tjeneste som viseadmiral under Lord Howard av Effingham. Drake var blant de som ble hyllet etter den lille engelske marinens spektakulære seier over den enorme Armadaen. En kjent historie, som antagelig er apokryf, stammer fra denne episoden: Drake skal ha spilt "bowls", et populært ballspill, ved havnen i Plymouth da beskjeden om at armadaen var på vei nådde ham. Han skal ha svart at det var mer enn nok tid til å spille ferdig og allikevel slå spanjolene. Hans siste år. Han fortsatte som aktiv kaptein også etter dette. I 1595 angrep han San Juan på Puerto Rico, uten å lykkes. En kanonkule skutt fra festningen El Morro gikk gjennom kapteinskabinen på flaggskipet, men han unnslapp uskadd. Året etter forsøkte han igjen å angripe San Juan, der spanske skip som transporterte sølv hadde søkt tilflukt. Forsøket var igjen mislykket. Kort tid etter, den 28. januar 1596 døde han av feber. Drake, Francis Drake, Francis Drake, Francis Drake, Francis Jimmy Carter. a>. Carter seiret med 297 valgmannstemmer, mot 240 for Ford. James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. oktober 1924 i Plains i Georgia i USA) var USAs 39. president fra 1977–1981 fra Det demokratiske parti. Hans største utenrikspolitiske suksess som president ble forhandlingene rundt Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt i 1978. Bakgrunn. Jimmy Carter hadde utdannelse fra United States Naval Academy hvor han ble uteksaminert i 1946. Han tjenestegjorde i US Navy fram til farens død i juli 1953, da han som løytnant søkte avskjed for å overta familiebedriften i Plains. Bedriften produserte peanøtter noe som etter hvert gjorde ham ganske velstående. Han engasjerte seg tidlig i politikk, og satt to perioder (valgt i 1962 og 1964) i staten Georgias senat. I 1966 avsto han fra gjenvalg og tok først sikte på å stille til valg til Representantenes hus, men stilte i stedet som guvernør i hjemstaten Georgia. Selv om han tapte valget, bidro hans kandidatur at han ble mer kjent i staten og han brukte de neste fire årene på å forberede det neste guvernørvalget, i 1970. I denne perioden holdt han rundt 1 800 taler ulike steder innen staten. Han møtte stor motstand på grunn av sin bakgrunn som motstander av raseskillepolitikken, men vant en knepen seier i demokratenes primærvalg, og senere en klar seier i guvernørvalget i 1970 med nesten 60 % av stemmene. Guvernør. Carter ble satt inn som Georgias 76. guvernør 12. januar 1971 og han satt i embetet fram til 14. januar 1975. På den tiden kunne ikke guvernører gjenvelges direkte og slik etterfølge seg selv. President. I presidentvalget i USA 1976 vant demokratene tilbake presidentembetet da den TV-vante sørstatskandidaten Carter framsto som et friskt og rent pust etter skandalene med Watergate og diskrediteringen av republikanerne. I oppgjøret med sittende president Gerald Ford, som overtok presidentembetet etter at Watergatesaken felte Nixon, fremsto den yngre, TV-vante Carter med det doble slagordet – «Carter. A leader, for a change». Carters presidentperiode ble ingen stor suksess. Gisselkrisen i Iran i 1979 ble dårlig håndtert, og kostet Carter presidentembetet, i presidentvalget i USA 1980 vant motkandidaten Ronald Reagan en solid seier over Carter, med en kampanje hvor Carter ble fremstilt som lite handlekraftig i internasjonal politikk. Etter presidentperioden. Etter avgangen som president har han engasjert seg i humant og fredspolitisk arbeid verden over. Blant annet har han meklet i konfliktområder i Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika. Jimmy Carter var den første sittende eller tidligere amerikanske president som besøkte Cuba siden 1928, som et ledd i å bedre dialogen mellom USA og Cuba. Carter mottok 9. august 1999 Presidentens Frihetsmedalje av president Bill Clinton og han ble i 2002 tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid med å finne fredelige løsninger i internasjonale konflikter. Han har også de senere årene markert seg som en kraftig kritiker av USAs håndtering av krigen mot terror og behandlingen av fangene ved Guantanamo Bay, og har også gjort seg bemerket gjennom kritikk av Israel og Israel-lobbyen i USA. I USA er Jimmy Carter også kjent for sin tjeneste som søndagsskolelærer for voksne i sin lokale baptistkirke Folk kommer tilreisende fra hele USA for å høre Carter undervise. Dette er en oppgave han har utført både før og etter sin tjeneste som USAs president. Carter tilhører det største evangeliske trossamfunn i verden, Southern Baptist Convention (Sørstatsbaptistene). Kosovos frigjøringshær. Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) var en albansk terrororganisasjon som opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet. I 1992 startet gruppen en rekke terrorangrep på serbisk politi og sivile i Kosovo og Metohija. Gruppen ble med en gang stemplet som en terroroganisasjon av den serbiske staten, og etter en del angrep ble de satt på USA's terrorgruppe liste. Så sent som i 1997 stod UÇK listet som en terrororganisasjon i USA sine lister. USA President Bill Clintons spesialutsending til Balkan, Robert Gelbard uttalte at UCK var en terroristorganisasjon. Gruppen har aldri blitt fjernet fra terrorlisten, men samarbeidet tett med USA gjennom CIA på slutten av Kosovo-krigen. Det finnes bevis fra pålitelige kilder at UÇK representanter hadde møter med de amerikanske, britiske og sveitsiske etterretningstjenestene i 1996 og trolig flere år før det også. Den britiske avisen "The European" skrev også at «tyske sivile og militære etterretningstjenester har bistått med trening og våpen til gruppen for å bedre tysk innflytelse på Balkan». Et av kravene i FN resolusjon 1244 (de facto fredsavtalen meglet frem av FN mellom de krigende parter "NATO" og "Republikken Jugoslavija) var at den sikkerhetsstyrken som skal implementere fredsavtalen og ta vare på sikkerheten i Kosovo provinesen (KFOR) på vegne av FN og Republikken Jugoslavia, måtte avvæpne terrororganisasjonen UCK. Fatmir Limaj (tidl. Kommandant i UCK) og Ramush Haradinaj (Tidl. Statsminister), ble fengslet av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og tiltalt for krigsforbrytelser under Kosovo-krigen, men etter en lang rettssak hvor flere titalls vitner hadde blitt drept ble Limaj og Haradinaj frikjent av denne domstolen i desember 2005 i mangel av bevis. De ble tatt imot som en helter i Kosovo. Til tross for dette ble Fatmir Limaj sin medtiltalt, Haradin Bala, dømt til 13 års fengsel for flere massedrapdrap på lokale serbere. Flere andre UÇK-medlemmer har også blitt tiltalt av Tribunalet, Idriz Balaj, Lahi Brahimaj, Agim Murtezi og Isak Musliu. Flesteparten av disse har dog blitt løslatt av tribunalet pga. manglende bevis som en direkte følge av at vitner har blitt drept. Hashim Thaci (Statsminister i Kosovo) som var leder for UCK har blitt beskyldt for å lede kidnapping og drap av mennesker med intensjoner om å ta ut organer (nyre, hjerte, lunger) for videresalg av de samme organen på det svarte marked. Anklagene kom først fra påtalemaktens høyeste organ i ICTY Haag domstolen Carla del ponte (Sveits), men hun ble tvunget av den sveitsiske staten til å frafalle videre etterforskning da de var redd for at det skulle ødelegge Sveits sitt rykte som en nøytral stat. Det er estimert at ialt 200-1000 serbere ble kidnappet, deportert til Albania til landsbyen Rripe hvor de ble drept og frattat organene som ble sendt til Europeiske land for transplantasjoner. Saken ble først etterforsket av Krigsforbryterdomstolen i Haag, men fordi de ikke hadde juridisk tilgang til områder utenfor Serbia (inkl. Kosovo) så var det begrenset med bevismateriale som ble samlet sammen. De fant imidlertid anestesi utstyr og blodrester som er utrolige funn i et slikt avsidesliggende fjellhus. Bevismaterialet som ble samlet, ble destruert i Haag sitt arkiv etter ordre fra ukjent hold. EU har beordret full granskning av denne saken og har presset på Albania for å få tilgang til huset og området som organtyveriene og drapene skjedde på. De har nå 13 år etter den aktuelle saken fått tillatelse til å gjennomføre dette. Men bevisforspillelsesfaren til nå er stor. Staffanstorp. Staffanstorp er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Staffanstorp kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 13 783 innbyggere der. Svalöv. Svalöv er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Svalöv kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 3 344 innbyggere. Svedala. Svedala er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Svedala kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 9 593 innbyggere der. Svedala ligger cirka 18 kilometer sørøst for Malmö. Tomelilla. Tomelilla er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Tomelilla kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde stedet 6 204 innbyggere. Trelleborg (Sverige). Trelleborg er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Trelleborg kommune og i 2005 hadde byen 25 643 innbyggere. Trelleborg er Sveriges sørligste by. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1257, men Trelleborg var bebodd allerede på 700-tallet. I dag er Trelleborg en vakker industriby ved sjøen. Den viktigste industrien er gummi (Trelleborg AB), men Trelleborg blir satt på kartet grunnet byens store havn (Trelleborg Hamn AB). Her går det båtforbindelser med Scandlines, TT-Line og Unity Line til Sassnitz, Rostock, Travemünde og Swinoujscie. Andre store bedrifter i Trelleborg er Dux og Akzo Nobel Inks (FlintGroup). Historie. Trelleborg nevnes for første gang i 1257, men var bebodd allerede på 700-tallet. Navnet Trelleborg kommer fra en trelleborg som er fra vikingtiden. Borgen ble oppdaget på 1980-tallet, og ble restaurert på 90-tallet. Den blir i dag bygget videre ut, og den nye "Trelleborgen" skal være klar sommeren 2007. Trelleborg første kirke, "St Nicolai kyrka", ble påbegynt på 1200-tallet og er tegnet av arkitekten Helgo Zettervall. Det ble også bygget et stort fransiskanerkloster i 1247 eller 1267, men det er bare små deler av grunnmuren som fortsatt står på "Gamla torg". Trelleborg ble med på flyttelasset da den danske prinsessen Sophia giftet seg med den svenske kongen Valdemar Birgersson. Trelleborgerne begynte da å betale skatt til Sophia og Valdemar. Vellinge. Vellinge er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Vellinge kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 6 115 innbyggere. Ystad. Ystad er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Ystad kommune og i 2005 hadde byen 17 286 innbyggere. Ystad fikk bystatus på midten av 1200-tallet. Åstorp. Åstorp er et svensk tettsted i Skåne län i landskapet Skåne. Det er Åstorp kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 14 350 innbyggere. Ängelholm. Ängelholm (Engelholm frem til 1912) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Ängelholm kommune og i 2005 hadde byen 22 532 innbyggere. Ängelholm fikk bystatus i 1516 av den danske kong Christian II, da byen Luntertun, litt lenger nede ved Rönne å ble nedlagt. Örkelljunga. Örkelljunga (dansk "Ørkellyng") er et tettsted i Skåne län i Sverige. Det er administrasjonssenter i Örkelljunga kommune. I 2005 hadde stedet 4 574 innbyggere, og et areal på 5,2 km². Slaget ved Ørkellyng. I den danske tiden fant slaget ved Ørkellyng sted den 27. august 1510. Ved Fanteholle ("Fantehåla"), en dalsenkning på grensen mellom Ørkellyng og Rye sogn, ble den svenske hærføreren og tidligere riksråd Åke Hansson Tott, som hadde herjet Øst-Danmark siden 1506, beseiret. Lensmannen Tyge Krabbe på Helsingborg hadde hørt om et planlagt svensk angrep på Helsingborg og kom Åke Hanssons hærenhet på 700 mann i forkjøpet. Flere svenske ledere ble drept, deriblant Åke Hansson. Hans lik ble ført til Helsingborg, hvor Krabbes hustru, Anne Rosenkrantz, hedret den falne fiende med en fornem begravelse. En minnestein ble i 1923 plassert ved slagmarken med en tekst fra Tyge Krabbes hånd: «1510 Tisdag efter Bartolomej da stod det Slag ved Fanteholle mellem mig og Her Aage Hanssen og jeg fik Død paa hannem.» Östra Göinge kommune. Östra Göinge kommune ligger i det svenske fylket Skåne län i landskapet Skåne. Kommunens administrasjonssenter ligger i Broby. Tettsteder. Östra Göinge kommune har åtte tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. European Telecommunications Standards Institute. European Telecommunications Standards Institute (ETSI) er en organisasjon som arbeider med standarder innen telekommunikasjon. ETSI ligger i Frankrike, og har pr. 2004 688 medlemmer fra 55 land. Disse medlemmene er aktører i mobilbransjen, og er de som sammen utvikler nye standarder, f.eks. GSM, TETRA, DECT, DAB og UMTS. K2. K2 (også kalt Mount Godwin-Austen, Lambha Pahar, Chogori, Kechu, Qogir Feng og Dapsang) er verdens nest høyeste fjell, 8611 moh., etter Mount Everest. Det ligger i Kashmir, i fjellkjeden Karakoram i Gilgit-Baltistan på grensen mellom Pakistan og Folkerepublikken Kina. Fjellet ble først kartlagt av europeere i 1856, av en gruppe forskere ledet av Henry Haversham Godwin-Austen. Fjellet ble hetende K2, som Karakorams andre fjell ifølge kartleggingen. Flere andre og nærliggende fjell ble også navngitt på dette viset, som K1, K3, K4 og K5. De fleste av disse fjellene har siden fått tilbake sine opprinnelige navn, som Masherbrum, Broad Peak, Gasherbrum II og Gasherbrum I, hvorav de tre sistnevnte er over 8000 meter over havet. Klatrehistorikk. K2 blir betraktet som et vesentlig vanskeligere fjell å bestige enn Mount Everest, både på grunn av den vedvarende brattheten på alle sider av fjellet, og på grunn av beliggenheten mye lenger nord enn Everest. Langt færre klatrere har stått på toppen av K2 enn Everest. Pr. august 2008 hadde kun 305 klatrere besteget toppen, og minst 75 mennesker har mistet livet i forsøket. Den sørlige delen av fjellet, som kalles "Magic Line", regnes som nærmest suicidal, og har kun blitt besteget én gang (5. juli 1986), av polakkene Jerzy Kukuczka og Tadeusz Piotrowski. Ingen har klart å klatre ruten siden den gang. Allerede i 1902 skjedde første forsøk på å beseire K2. De britiske fjellklatrerne Oscar Eckenstein og forfatteren og mystikeren Aleister Crowley gjorde flere forsøk på å nå toppen via nørdøst-ryggen, men kom ikke høyere enn 6525 meter. Neste ekspedisjon til K2 (1909) var ledet av Luigi Amadeo, hertug av Abruzzi. Denne ekspedisjonen nådde opp til 6250 meter på sørøst-ryggen, på ruta som nå er kjent som Abruzzi Spur (Abruzziryggen). I 1938 ledet Charles Houston en amerikansk ekspedisjon som nådde opp til 8000 meter på Abruzziryggen. Året etter kom et nytt amerikansk klatrelag opp til 200 meter under toppen, men ekspedisjonen ble avbrutt da fire klatrere omkom høyt oppe på fjellet. Houston returnerte til K2 i 1953, men også denne ekspedisjonen ble avbrutt under dramatiske omstendigheter under en storm, og klatrerne kom denne gangen ikke høyere enn 7800 meter. K2 ble først besteget 31. juli 1954 av en italiensk ekspedisjon, ledet av Ardito Desio. Ulykker. K2 er beryktet for ekstreme værforhold, med sterke stormer som gjerne kommer brått på ekspedisjoner som befinner seg på fjellet. Det er mye på grunn av dette at K2 har fått tilnavnet «The Savage Mountain» («det ville fjellet») i klatrekretser, og uvær har ført til flere ulykker med tildels store tap av menneskeliv. K2 regnes av mange som verdens farligste fjell å klatre i. I august 1986 mistet 13 klatrere fra flere ulike ekspedisjoner livet under en sterk storm på fjellet. I 1995 mistet 7 klatrere livet da uvær igjen rammet flere ekspedisjoner på fjellet. I løpet av de første dagene i august 2008 mistet 11 klatrere livet på Abruzziryggen på fjellets sørøstlige side. Sent på dagen 1. august tok et isras med seg flere klatrere og ødela samtidig de faste tauene som skal sikre klatrerne over passasjen kjent som "the Bottleneck" («Flaskehalsen») på ca. 8200 meter, det siste vanskelige opptaket før toppen. Flere klatrere ble derfor fanget i den såkalte «dødssonen» over 8000 meter, uten mulighet til å komme seg ned. Rolf Bae, medlem av en norsk ekspedisjon til K2, var blant de omkomne. Bae var igang med nedstigning fra fjellet mot Camp 4 (8000 meter over havet) etter å ha snudd bare 25 minutter fra toppen, og var blant klatrerne som ble tatt av israset like før passasjen over det utsatte partiet. På samme ekspedisjon var Lars Nessa og Baes ektefelle Cecilie Skog, som da raset gikk var på vei ned etter å ha nådd toppen tidligere på dagen, og akkurat hadde forsert Flaskehalsen. Nessa og Skog er de eneste norske klatrere som har besteget K2. Nordmenn på toppen. 2008: Cecilie Skog og Lars Nessa nådde toppen 1. august Moss Fotballklubb. Moss Fotballklubb er en fotballklubb som holder til i Moss, helt vest i Østfold. Klubben spiller 2012-sesongen i 2. divisjon for andre året etter nedrykket fra Adeccoligaen i 2010. Fra tidligere år har MFK gull i Fotball-NM i 1983 og Tippeligaen i 1987 som sine fremste meritter. Moss FK har kvalifisert seg for Europacup tre ganger, der de møtte 1. FC Magdeburg i 1980, Bayern München i 1984, og Real Madrid i 1988. Starten. Moss FK ble stiftet som Moss Idretsforening 28. august 1906 i et vedskjul i Henrik Gerners gate. De første årene var det fotball, friidrett, sykling, ski, ishockey og skøyter som preget klubben. Fotballen hadde ikke akkurat slått rot i Norge på denne tiden – ei hadde regler og retningslinjer. De første årene gikk det ikke i det tradisjonelle fotballspillet, men i såkalt fotballtennis. Dette kom av at det ikke var noen regulerte fotballbaner i Moss-regionen på denne tiden. Men i 1910 begynte MIF å spille fotball slik vi kjenner den i dag. Ettersom treningsbaner var et av klubbens største problemer, var et av Moss Idretsforening stadig skiftet oppholdssted. Først til en løkke oppe ved Solisaga på Ørehavna, derfra til en slette ved Schulstocks Reperbane (nåværende Herfordsgate) og endelig til Sandløkka på Skarremyra. Banen lå der, men tribune og klubbhus måtte vente. Noen gamle treskur ble satt opp og gjorde tjeneste i mange år, frem til Melløs Stadion stod ferdig 21.mai 1939. Klubben har siden oppstarten spilt i gult og svart, selv om fargenyansene har endret seg noe over tid. MFKs emblem holder også klubbens farger – logoen er et sort skjold med gul bård, fotball og initialene «MFK». Likt som nyansene på drakten har forandret seg har også klubbens tilholdsted endret seg siden 1911. Den første seriøse klubbeide fotballbanen kjøpte stiftelsen i 1911 – da de fikk tilslag om et areal der Malakoff Videregående Skole ligger i dag – banen ble opparbeidet på dugnad i løpet av åtte måneder. 21. mai 1939 stod Melløs stadion ferdig. Gjennombruddet. Året 1921 må kunne betegnes som gjennombruddsåret for fotballen i MIF. Banen på Malakoff ble betydelig utvidet, riktignok på grunn av NM på skøyter. Laget spilte seg for første gang frem til 4.runde i NM, hvor det ble tap for Odd. Kampen ble spilt på Malakoff, og samlet 3 000 tilskuere – ikke dårlig sett i relasjon til dagens tilskuertall. MFK ble avdelingsmester i Østfold Nordre med 6 poeng. Rivalene Fredrikstad FK kom på andreplass med 5 poeng. MIF fortsatte fremgangen i 1922, og vant sin avdeling i kretsserien. Dessverre tapte de finalen mot Kvik 3-0. De nådde for første gang semifinalen, som ble spilt i Fredrikstad for fulle tribuner. Motstander var nok en gang Kvik Halden, som vant 1 – 0. Den 15. juni 1924 fikk MIF sin første landslagsspiller – Arvid Lindberg – som debuterte mot Tyskland. For 5. gang på rad vant MIF i 1925 avdelings-mesterskapet i klasse A i Østfold. Det ble tap i finalekampen om kretsmesterskapet mot Sarpsborg, med 4-2. I 1926 ble det vedtatt at sykling og hockey skulle sløyfes fra klubbprogrammet, og året etter ble det vedtatt at skøyter og ski skulle nedlegges. Da stod klubben tilbake med kun fotball og friidrett. I 1929 ble friidretten utskilt i egen forening og klubben endret navn til Moss Fotballklubb. Etter å ha spilt sine kamper på Malakoff fra klubbens fødsel, flyttet laget til dagens stadion, Melløs den 21. mai 1939. Denne dagen ble Melløs Stadion offisielt innviet med idrettsparade, taler, turnoppvisning, friidrett og fotballkamp mellom MFK og Sprint, hvor MFK vant 1-0. Nærmere 4000 tilskuere var tilstede. I serien ble MFK nr tre etter Fredrikstad FK og Sarpsborg FK. I Norgesmesterskapet kom MFK igjen til 5. runde, hvor laget møtte Drafn på Ullevaal, og tapte 1-0. Det ble spilt en kamp mot landslaget den 21. juni samme år, hvor resultatet ble 2-2. Den 9. april 1940 ble all trening stoppet pga krigsutbruddet, og ble først satt i gang igjen 11. juni samme år, da klubben spilte sin første kamp mot Fredrikstad Fotballklubb, der det ble seier 4-2. Fra august ble det igjen spilt Norgesmesterskapskamper og MFK kom «bare» til semifinalen, men vant for første og eneste gang kretsmesterskapet i Østfold – på bedre målforskjell enn Sarpsborg FK. Etterkrigsårene. Den 11. mai 1945 sto denne annonsen i byens aviser: ”Moss Fotballklubb begynner treningen på Melløs Stadion førstkommende tirsdag kl 19.00. Styret” – altså kun tre dager etter at krigen var over i Norge. Etter dette fulgte noen svake år sportslig for MFK, og i 1947 ble det nedrykk fra 1.divisjon til 2. divisjon. Laget spilte seg imidlertid opp igjen i 1948. Etter år med plasseringer midt på tabellen ble laget østlandsmester i Landsdelsserien i 1953, og rykket dermed opp til Hovedserien – dagens Tippeligaen. Det ble imidlertid bare et år i Hovedserien for MFK denne gangen, klubben led mange nederlag, og rykket ned i Landsdelsserien igjen. Nyere tid. Klubben holdt seg i Landsdelsserien med et nødskrik i perioden 1956-1960, men klubben var svært nære nedrykk alle de nevnte årene. I 1963 ble ligastrukturen i NFF endret, og de forskjellige landsdelsdivisjonene ble nå til 1. divisjon, 2. divisjon og 3. divisjon, hvorav MFK ble plassert i 3. divisjon. Etter flere sesonger med topp og midt-plasseringer i 3. divisjon, ble klubben kronet med et overraskende nedrykk i 1969. Laget røk også ut i første runde av cupen denne sesongen, i det som karakteriseres som Moss FKs dårligste sesong noensinne – i god konkurranse med 1992, 2003 og 2010-sesongene. 1970-tallet ble en seiersgang for MFK. I løpet av sesongene sesongene 1970 og 1971 tok klubben steget opp fra 4. divisjon til 2. divisjon. De følgende årene ble gode rent sportslig, og i klubbens 70-årsjubileumssesong – 1976 – tok klubben steget opp i 1.divisjon, som var toppdivisjonen den gangen. I klubbens jubileumskamp på Melløs vant klubben 12-3 over Lillestrøm. Det var også i denne sesongen hvor Moss-legenden Einar Aas debuterte på U-landslaget, mot henholdsvis Sverige og Danmark. I 1978 ble MFK nr åtte i toppserien. Den 17. mai dette året fikk MFK besøk av Hamburger SV, som hadde bl.a Kevin Keegan på laget. Det endte i 1-6 tap for MFK. På A-laget denne sesongen spilte Philip Holyoak fra Tottenham de fleste seriekampene for MFK, men fikk etter hvert ikke arbeidstillatelse i Norge, og måtte derfor reise hjem igjen til England. Sesongen 1979 ble betegnet som den beste gjennom tidene for MFK – hvor laget kom på sølvplass, bare 2 poeng etter Viking, noe som ga UEFA deltagelse neste sesong. Einar Aas, som ble kåret til årets spiller denne sesongen, undertegnet etter endt sesong proffkontrakt med Bayern München på 2 ½ år, og ble den første profesjonelle fotballspilleren fra MFK. Året etter ble han den første nordmann til å spille profesjonelt for et engelsk lag – nemlig Nottingham Forest, hvor han spilte under den legendariske manageren Brian Clough. Han ble også den aller første utlending som ble kaptein for et engelsk fotballag noen sinne. Gulldeceniumet 1980. Savnet etter Einar Aas kom til syne i 1980-sesongen, hvor klubben endte på sjetteplass i toppserien. Denne sesongen spilte MFK også i UEFA-cupen mot FC Magdeburg. Det ble tap borte med 2–1, og 2–3 tap hjemme på Melløs – og dermed exit i første runde. I 1981 kom klubben til cupfinalen for første gang etter å ha slått Fredrikstad 6-0 i 4. runde, Start med 3–0 i 5. runde og Viking 2–0 i semifinalen. Finalen endte med 1–3 tap mot Lillestrøm. Sesongen 1983 ble betegnet som MFKs «gullår». I 1. divisjon ble laget nr fire, men laget tok for første gang hjem cupen! Finalekampen gikk på Ullevaal den 23. oktober, og MFK beseiret Vålerenga med 2-0, etter at Stein Kollshaugen ga MFK ledelsen på straffespark. Geir Henæs fastsatte sluttresultatet til 2–0. Lagets kaptein, Geir Henæs, mottok Kongepokalen, og hele laget løp æresrunden på et fullsatt Ullevaal Stadion. Hele byen tok imot spillerne og lederne da de kom tilbake, med fakkeltog fra Øvre Torv til Samfunnshuset. Dette førte også til deltagelse i europacupen for cupvinnere. Her spilte MFK 2 kamper mot FC Bayern München, og ble slått ut i 1. runde med 4–1 tap i München, og 1–2 på Melløs. Sesongen 1985 ble en dårlig sesong sesong for laget. MFK ble nr 10 i serien med 19 poeng. De hadde 7 seire, 5 uavgjort og 10 tapte kamper. Dette resulterte i kvalifiseringskamper, først mot Sogndal (2-0 seier) og deretter mot Tromsø (0-1 tap på Melløs). MFK var etter 9 sammenhengende år i 1. divisjon degradert til 2. divisjon. Eggen-periode I. I 1986 ble Per og Hans Jacob Henæs satt til side på trenersiden. Inn kom en ung versjon av Nils Arne Eggen, som siden den gang har blitt en legende i fotball-Norge – og uten tvil den mest anerkjente norske klubbtreneren gjennom tidene etter hans prestasjoner ved roret i Rosenborg. Men han gjorde også sakene sine vel i MFK – to år var alt han trengte på å skrive MFK inn i norsk fotballhistorie – med gulltusj. Målsetningen for sesongen 1986 var opprykk til 1. divisjon, et mål som ble nådd. Etter endt serie i 2. divisjon avdeling A, lå MFK på toppen med 35 poeng. Klubben feiret også jubileum dette året – Moss Fotballklubb var 80 år. Men det var ikke før neste sesong – i sesongen 1987 – at klubben virkelig skulle få noe å feire. En hjemvendt Einar Aas kunne motta pokalen som bevis på at klubben for første og hittil eneste gang var blitt norsk seriemester. Nils Arne Eggen forlot senere på høsten klubben til fordel for Rosenborg. Her skulle han senere bli den mest suksessfulle klubbtrener i norsk fotballs historie, men mange mener fremdeles at hans største prestasjon var nettopp det å ta et nyopprykket MFK-lag til et meget overraskende seriegull i 1987. Mellom-Eggen perioden. En rekke av veteranene som hadde sikret seriegullet la opp før 1988-sesongen. Ny trener var svenske Stefan Lundin, og i serien dette året endte laget på 4. plass. I cupen nådde laget nok en gang semifinalen. Her ble det tap 0-1 for Brann på Melløs. Moss deltok dette året i den europeiske serievinnercupen, og i likhet med i UEFA-cupen i 1983 trakk man et av de desiderte topplagene; Real Madrid. I den første kampen i Madrid ble det tap 0-3, mens det ble tap 0-1 på Melløs. I sesongen 1990, kun tre sesonger etter å ha blitt kronet seriemestere, måtte klubben ta steget ned i 2. divisjon etter å ha kommet på sisteplass i 1.divisjon med Einar Aas som trener. Der ble klubben værende i fem sesonger. Mike Speight var trener for klubben i fire år, før klubben endelig tok steget opp i 1995 under ledelse av Per-Mathias Høgmo. Nordlendingen ledet også laget kommende sesong, men klarte ikke redde laget fra nedrykk sesongen 1996. Nedrykket fra Tippeligaen til 1. divisjon innebar et farvel til flere sentrale spillere. Rune Tangen – som ble kåret til årets stopper av VG og årets spiller av NRK – gikk til proffspill i Østerrike, mens Martin Andresen gikk til Viking. Eggen-periode II. Sesongen 1997 markerte starten på klubbens andre Eggen-periode. Men denne gangen var det Knut Torbjørn Eggen – sønn av Nils Arne – som fikk trene klubben. Og med Nils Arnes suksess 10 år tidligere friskt i minnet ble det stilt store forventninger til Eggen junior. Og disse ble på en måte innfridd; Moss og Vålerenga knivet mot hverandre i toppen av 1. divisjon gjennom hele sesongen, og til slutt endte Moss ett fattig poeng bak Oslo-laget, og hele 19 poeng foran Eik-Tønsberg på kvalik-plassen. Dermed var Moss igjen tilbake i det gode selskap i Tippeligaen. Men der Nils Arne fortsatte med seriegull, slet Eggen jr med å få Moss ut av nedrykkssumpa. Laget overlevde såvidt i sesong etter sesong frem til 2001. Både klubben og Eggen ble lei av middels plasseringer i Tippeligaen, og den tidligere Molde-treneren Erik Brakstad fikk oppgaven med å overta trenerrollen etter Knut Torbjørn Eggen før 2002-sesongen. Det ble tidlig klart at Moss fikk en tung sesong, og i slutten av august ble det klart at Rune Tangen erstattet Brakstad som trener. Han klarte imidlertid ikke å redde klubben fra nedrykket som følgte. Adeccoligaperioden. Rune Tangen ble ansatt som hovedtrener også for 2003-sesongen. Moss var blant favorittene til å rykke opp, men resultatene uteble og det så lenge ut til å gå mot den ultimate fadese – og nedrykk til 2. divisjon. Ved inngangen til september lå Moss under nedrykksstreken, og svenske L-O Mattsson ble hentet inn som ny hovedtrener sammen med Tangen. Mattsson stod for en formidabel snuoperasjon og bidro sterkt til ny kontrakt. L-O Mattsson tok på seg treneransvaret nok en sesong, og også denne skulle bli en kamp mot nedrykksspøkelset. Foran den aller siste serierunden hadde Moss virkelig kniven på strupen med tanke på fornyet kontrakt Ikke bare måtte Moss vinne hjemmekampen mot serieleder Aalesund, men minst to av de andre lagene i nedrykkstriden måtte samtidig avgi poeng. 15 minutter før slutt lå Moss under 0-1, men en utligning på straffe skapte nytt håp. Resultatene som tikket inn fra de andre kampene tydet på at det ville være mulig å berge plassen, og mot slutten av kampen hamret Moss løs på Aalesund-forsvaret. Og 3 minutter før full tid fikk Jon André Fredriksen kanontreff på et skudd som snek seg inn i hjørnet. Melløs eksploderte i jubel – nedrykk til 2. divisjon var unngått på utrolig vis! L-O Mattsson kunne reise hjem til Sverige med visshet om at han to år på rad hadde vært med på å redde Moss fra nedrykk. I sesongen 2005 var Knut Tørum trener for Moss, og han hadde med seg Rune Tangen som assistenttrener. Til tross for at tre markante spillere fra året før hadde forsvunnet til Tippeligaen (Rob Friend til Molde, Patrice Bernier til Tromsø og Håvard Sakariassen til Glimt), hevdet laget seg på bemerkelsesverdig vis. Sakte men sikkert inntok laget kvalifiseringsplassen til Tippeligaen, og før den siste kampen mot Sandefjord var avstanden til nettopp vestfoldingene kun 2 poeng – slik at direkte opprykk ville ha vært sikret med seier. I en dramatisk kamp foran hele 9 100 tilskuere trakk mossingene det korteste strået, og Sandefjord kunne feire opprykk til Tippeligaen etter resultatet 3-4. Moss skulle nå ut i to kvalifiserings-kamper mot Molde FK. På hjemme-bane ble det tap 1-3, og i Molde vant vertene 2-0. Moss fikk likevel vist seg fram som et meget offensivt lag, og høstet lovord fra ekspert-hold i TV og aviser. Etter sesongslutt gikk trener Knut Tørum til Rosenborg, og ble erstattet av Geir Bakke fra Vålerenga. 2006 skulle bli opprykksåret, hvor Moss endelig skulle ta steget opp i Tippeligaen igjen i sitt 100 årsjubileum. Og nevnte Geir Bakke skulle være mannen til å gjøre det. Etter nesten-opprykket i 2005 var forventningene til laget høye – ikke minst blant supportergjengen i Kråkevingen. Sesongstarten i Adeccoligaen ble dessverre av det tunge slaget – kun 3 poeng på de første fem seriekampene. Etter hvert havnet Geir Bakkes mannskap i "ingenmannsland", og målet ble etter hvert å klare en plass på øvre halvdel av tabellen – noe klubben klarte med 8. plassen som til slutt ble plasseringen. 2007 og 2008-sesongen førte til samme scenario som i 2006. Klubben hadde høye forhåpninger og høye budsjetter, men klarte ikke å innfri sportslig. Ettersom resultatene uteble utover i 2008-sesongen, valgte Geir Bakke å forlate sin stilling – et ønske som ble innfridd av den sportslige ledelsen. En midlertidig løsning ble at tidligere juniorlagstrener Joakim Klæboe ledet laget ut 2008-sesongen med begrenset suksess. Laget endte på en 9.plass. Nedturen. Før 2009-sesongen ble Per Morten Haugen hentet inn som en permanent løsning. Han ble hentet fra sin posisjon som Sportsdirektør i Fredrikstad FK. Moss FK ble hans første utfordring som hovedtrener, men han hadde også vært innom klubben som spiller tidligere. Det ble før sesongen lagt opp til et nøkternt budsjett, noe som gjenspeilet en skuffende 7.plass som fasit i seriespillet. Økonomien i klubben ble stadig mer kritisk etterhvert som den ene negative økonomiske overraskelsen etter den andre fra fortiden kom opp i dagen. Sesongen 2010 endte med nedrykk til nivå tre i norsk fotball, og i 2011 spiller klubben på sitt laveste nivå på 40 år. Klubben har i dag gjort en formidabel økonomisk snuoperasjon, til tross for dette sliter MFK enda med noe gammel gjeld, mesteparten av dette er gammel baneleie til Moss Kommune. Spillerstallen er byttet ut fra dyre profesjonelle spillere til unge fremadstormende gutter som har fotballfremtiden foran seg. Snittalderen i første seriekamp i 2011 var 21,4 år. Resultater 1987-2012. Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. D1 = Tippeliga, D2 = Adeccoliga, D3 = 2.div. Rivalisering. Moss FK sin største rival er Fredrikstad Fotballklubb – ingen kamper engasjerer mossingene i større grad enn disse lokalderbyene. Moss FKs publikumsrekord i moderne tid kom nettopp mot Fredrikstad, den 23.oktober 2003. 10 085 tilskuere så hjemmelaget vinne 1-0 etter scoring av Vidar Martinsen. Flest kamper og mål. Geir Henæs har med sine 569 klubbkamper rekorden for antall spilte kamper for klubben, fordelt på 227 i toppserien, og 342 i divisjonen under. Han er også den spilleren som har scoret flest toppseriemål for klubben med sine 87 fulltreffere mellom 1977–1988. Hans avskjedskamp var mot Real Madrid på Melløs i serievinner-cupen i 1988. Seier og tap. 13-0 seieren mot IL Flint i cupen 1981 klubbens største seier noensinne. Klubbens største borteseier i cupen er 10-0 mot Kongsvinger IL på Gjemselund stadion i 1976. I ligasammenheng er den største hjemmeseieren 7-0 mot Steinkjer FK i 1978 og 2011, mens den største borteseieren i ligasammenheng kom mot Skeid på Voldsløkka stadion i 1999 med sluttsifrene 6-0. Største hjemmetap er 1-6 mot Glimt i 2000, mens 0-8 for Molde i 1996 er det største tapet på bortebane. Tilskuere. Offisielt var 10 085 tilskuere innenfor portene på Melløs den 23. oktober 2003 da hjemmelaget tok i mot FFK i daværende 1.divisjon, men i bevisstheten til de av litt eldre årgang er det nok opprykkskampen mot Odd i 1976 (2-0) som står som «rekordkampen». Telleapparatene brøt sammen på 9 500. Da sto flere tusen fortsatt i kø utenfor, og man slapp inn publikum uten å ta betalt. Anslagsvis var 12500 innenfor portene. Kjente spillere med fortid i Moss FK. Spillere i uthevet skrift er i dag aktive i nevnte klubb. La traviata. Plakat fra uroppføringen av "La Traviata" "La Traviata" (omtrentlig: «den falne») er en opera i tre akter av Giuseppe Verdi. Akt to består av to scener. En kan derfor finne operaen omtalt som fireakters. Librettoen av Francesco Maria Piave er basert på novellen "La dame aux Camelias" (Kameliadamen) av Alexandre Dumas den yngre. Den anerkjennes som en av operahistoriens fremste operaer, og har en enorm popularitet. Operaen ble først oppført den 6. mars 1853 i Teatro La Fenice i Venezia, men var først en fiasko. Etter hvert oppnådde den imidlertid en svært stor popularitet. Operaen handler kort og godt om selskapsdamen (prostituerte) Violetta Valery, og hvordan den fornemme faren (Giorgio Germont) til hennes kjæreste (Alfredo) forsøker å presse henne til å avslutte forholdet. Det vil skape skandale at sønnen er sammen med en selskapsdame. Violetta blir dødssyk, men alle rekker å tilgi hverandre før hun dør. For å forstå historien må man ha et visst overblikk over 1800-tallets seksualmoral og visse realiteter i datidens England og Frankrike; Det var ganske vanlig for overklassens menn å ha elskerinner fra lavere klasser som de støttet økonomisk. Virksomheten lar seg utvilsomt klassifisere som prostitusjon, dog var det ikke snakk om gateprostituerte. Dette var profesjonelle selskapsdamer. Ikke ulikt dagens eskorter som ledsager sine kunder på festligheter og andre anledninger. Alfredo Germont gjorde det som også i dag blir sett på som tabbe; å forelske seg i en man betaler for seksuelt samkvem. Colonization. Colonization er et dataspill utviklet av Brian Reynolds og Sid Meier. Det ble utgitt av Microprose i 1994. Spillet er et tur-basert strategispill, der man kan spille den tidlige europeiske koloniseringen av Amerika ifra 1492 til 1800. Det ble opprinnelig lansert for MS-DOS, men ble senere portet til Windows, Amiga og Mac. Spillet fikk en god del kritikk da det kom, blant annet ettersom slavehandelen ikke var inkludert. Spilleren velger en av datidens fire stormakter, England, Frankrike, Nederland eller Spania. Hver stormakt har sine fordeler; for eksempel samarbeider franskmennene godt med de innfødte, mens spanjolene er gode til å utslette dem. Spillet dreier seg om å bestyre en større mengde kolonistenheter, som representerer forskjellige yrker (snekker, sukkerplantasjearbeider, pelsjeger, og så videre). Spesialister, som produserer mer råvarer hver tur, kan rekruteres fra Europa eller trenes opp. Dominique de Villepin. Dominique de Villepin, fullt navn Dominique Marie François René Galouzeau de Villepin (født 14. november 1953 i Rabat i Marokko) er en fransk embedsmann og politiker. Han var Frankrikes statsminister fra 31. mai 2005 til 17. mai 2007. Før han ble statsminister var han utenriksminister (7. mai 2002–31. mars 2004) og deretter innenriksminister. Som utenriksminister uttalte han seg skarpt mot USAs invasjon av Irak. Dominique de Villepin var medlem av det konservative gaullistpartiet Union pour un Mouvement Populaire (UMP), som før 2002 het Rassemblement pour la République (RPR). Etter konflikt med UMPs leder Nicolas Sarkozy startet han i juni 2010 sentrum-høyre-partiet Republique Solidaire. Han har blant annet studert ved ENA, og arbeidet før han ble minister i embedsverket og som diplomat. Han har aldri vært folkevalgt. de Villepin ble i 2000 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Mozart (slekt). Mozart er slektsnavnet til en tysk-østerriksk musikerfamilie, hvorav det mest kjente medlemmet var Wolfgang Amadeus Mozart. Selve navnet stammer fra Schwaben der det ble skrevet "Motzhart". a> og ungene foran et portrett av deres avdøde mor Komponister og fiolinisten Leopold Mozart (1719–87) var den første musikeren i slekta. Han var født i Augsburg og kom fra en gammel håndverkerslekt. Som musiker gjorde han stor suksess og ble ansatt som hoffkomponist i Salzburg. Hans barn, Wolfgang Amadeus Mozart (1756–91) og Maria Anna Mozart (1751–1829), fikk musikkundervisning av faren i svært ung alder. De to dro rundt på turneer som vidunderbarn over hele Europa. Mens Wolfgang Amadeus ble en av de fremste komponistene i musikkhistorien, fikk søsteren Nannerl, som var en talentfull pianist, forbud mot å spille utenfor hjemme fra slutten av tenåra. Sønnen til Wolfgang Amadeus, Franz Xaver Wolfgang Mozart (1791–1844), var også pianist og komponist. Fridtjof Nansen-klassen. Fridtjof Nansen-klassen er det norske Sjøforsvarets nye fregattklasse, og ble bygget på det spanske verftet Navantia. Totalkostnaden på hele prosjektet som inkluderer fem fregatter og seks NH90-helikoptre er 21 milliarder kroner. Fregattprosjektet er det største investeringsprosjektet i Forsvaret noensinne. Fregattene dekker pennantnumrene F 310 til 314, og er oppkalt etter kjente norske oppdagere: Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl. Historikk. Det første leverte skipet, KNM «Fridtjof Nansen» (F 310), i Oslo. Den første fregatten KNM «Fridtjof Nansen» ble sjøtestet og gikk for egen maskin 27. juni 2005. Det spanske verftet som bygger fregattene er for tiden i dype økonomiske problemer, og etter flere forsinkelser ble fartøyet overlevert 5. april 2006 og seilte inn Oslofjorden 1. juni 2006. Fregatt nummer to, KNM «Roald Amundsen» ble sjøsatt og døpt 25. mai 2005 og overlevert til Sjøforsvaret 21. mai 2007. «Roald Amundsen» har flere endringer i forhold til «Fridtjof Nansen», den viktigste er at den har kommunikasjonssystemet «Link 16». Kutting av det første stålet til den femte fregatten KNM «Thor Heyerdahl» startet opp 19. april 2005. Strategi. Fridtjof Nansen-klassen skiller seg fra den førti år gamle Oslo-klassen på en rekke måter. Fartøyene er langt større og tyngre, og har i tillegg langt flere elektroniske og automatiske systemer. Fartøyenes store, lange flater har til oppgave å redusere fartøyenes radarsignatur, det vil si å gjøre fartøyet vanskeligere å oppdage på radar, samt vanskeligere å lede radarstyrte våpen mot. «Nansen»-klassen er 38 meter lengre enn Oslo-klassen, og stikker to meter dypere. Man har også gått bort fra dampkjeler til framdrift, til fordel for dieselmotorer og gassturbiner. Etter politiske vedtak har målene for Norges sjøforsvar endret seg siden den kalde krigen, de nye målene er ment å bli reflektert i fregattene. Fregattene er fortsatt de eneste plattformene i den norske marinen med evne til å jakte ubåter. Som ledd i utviklingen av denne evnen, har de nye fregattene alle mulighet til å bære med seg NH-90 helikoptre, som vil ha dyppesonar og egne lettvektstorpedoer. Sammen med nytt sonarutstyr gjør dette fregattene langt mer effektive til anti-ubåtkrigføring enn Oslo-klassen. Skjold-klassen. Skjold-klassen er Sjøforsvarets nye missiltorpedobåter eller kystkorvetter, som fartøyene etter hvert skal hete. De seks fartøyene i Skjold-klassen bygges av Umoe Mandal og erstatter Hauk-klasse. Kontrakten for leveransen av fartøyene er inngått med Skjold Prime Consortium (SPC) som består foruten av Umoe Mandal av franske Armaris og Kongsberg Defence and Aerospace. Fartøyene er konstruert som en slags hybrid mellom luftputebåt og katamaran, kalt Surface Effect Ship. Skroget er formet som et katamaranskrog, men mellom skrogene er der montert fleksible skjørt. Mellom skjørtene blir der pumpet inn luft, som sørger for overtrykk, slik at skipene vil heve seg over sjøen mer enn oppdriften skulle tilsi. Dette fører til lav motstand fra sjøen, og dermed høyere hastighet. For å oppnå en så lav vekt som mulig, er skipene konstruert i fiberforsterket plast. MTBene vil være bevæpnet med Naval Strike Missile (NSM) og en OTO Melara 76 mm kanon, samt Mistral anti-luftmissiler til luftforsvar. Skipene i Skjold-klassen blir sannsynligvis verdens hurtigste operative krigsskip når de blir overtatt av Sjøforsvaret. Skjold-klassen blir kanskje også verdens raskeste krigsskip noensinne konstruert. Andre mener denne æren tilfaller HMCS «Bras d'Or», men «Bras d'Or» var aldri operativ som krigsskip eller utstyrt med våpen eller våpensystemer. Ytelse og konstruksjon. Under utprøving av prototypen KNM Skjold, som ble sjøsatt 22. september 1998, ble det høstet erfaringer som har ført til at klassen er modifisert. Blant annet er de to store gassturbinene, som først var hovedmaskineriet, erstattet av fire mindre for å få et bedre kjøremønster. Fartøyene har et deplasement på 273 tonn. Hvert fartøy skal ha en mannskap på 21: 14 befal, 4 matroser og 3 vernepliktige. KNM Skjold ble så ombygget og testet på nytt før det ble levert som første fartøy i 2008. Båttypen er kjent for svært høy hastigheter selv i røff sjø samt svært lav radarsignatur, infrarød signatur og akustisk signatur. Radarsignatur er redusert ved hjelp av stealth-teknologi. Fartøyene har ingen utstikkende konstruksjoner, og ved å bygge f.eks. pullerter inn i selve skroget og å benytte radarabsorberende materialer i skrogkonstruksjonen, har en redusert radarsignaturen ytterligere. Alt dekksarbeid så som fortøying kan gjøres under le, og via luker i skrogkonstruksjonen. Bruken av radarabsorberende materialer har ført til at skroget er svært godt varmeisolert, som reduserer fartøyets IR-signatur. I tillegg føres alle varme avgasser ut bak fartøyet, og også under – dvs. mellom skjørtene, og avgasser fra fremdriftsmaskineriet blir blandet med vann før de slippes ut. Slik kjøles avgassene ned. Dette for å ikke bli oppdaget av varmesøkende instrumenter. Skjold-klassen er også svært vanskelig å oppdage visuelt, på grunn av kamuflasjemalingen som er benyttet. Vekten er essensielt for et godt SES-fartøy. Skjold-klassens fartøyer veier 20-30 prosent av hva et stålskrog av samme størrelse ville veid, og ved å legge på materialet fartøyene er konstruert i lagvis, og deretter «trekke» lim gjennom ved hjelp av vakuum, oppnår en et skrog som er like sterkt som et tilsvarende stålskrog. «Som forventet var det ganske rufsete sjø ut fra Island, men det roet seg gradvis vestover. Det er ganske slitsomt å forsere disse store havstrekkene i 50 knop og kan være vrient å få i seg både vått og tørt. Kokken baker derfor grovbrød og lager smørbrød som han plasserer rundt i båten. Kaffen får vi inn ved hjelp av sugerør.» Tidligere har den norske marinen kjøpt mineryddere konstruert som SES-fartøyer, men disse er ikke like lette som Skjold-fartøyene (deplasement oppgitt til 367 tonn), og oppnår dermed ikke samme hastighet. Fremdriftsmaskineriet er i tillegg svakere. Bevæpning. Skjold-klassen vil bli bevæpnet med NSM som sitt hovedvåpen. Det er dermed ikke noe igjen av den gamle betydningen av MTB, Motor Torpedo Båt - senere Missil Torpedo Båt; Skjold-klassen fører ikke torpedoer, og mange mente fartøyklassen dermed ikke aspirerte til torpedobåt-benevnelsen. MissilPatruljeBåt ble foreslått, MPB (Engelsk: Missile Patrol Boat.), men det ble i desember besluttet at Skjold-klassen skal omtales som «kystkorvetter». NSM vil bli plassert i åtte brønner bak overbygningen. Under avfyring vil missilene bli heist opp fra brønnen, sammen med en egen utskytningsrampe. Etter avfyring senkes utskytningsrampen igjen, for å holde fartøyets radarsignatur så lav som mulig. Missilene er fremdeles under utvikling, og det er store forventninger til våpensystemet. Til luftvern har Skjold-klassen 76 mm kanon og Mistral luftvernmissiler. Mistral missilene er om bord i Manpad konfigurasjon slik at de også kan stasjoneres på land når fartøyet er fortøyd. Kanonen ombord er en multi-rollekanon, som kan brukes både mot overflate- og luftmål. I tillegg vil det bli plassert mitraljøser på hver side av toppbro. Våpenkapasiteten i overflaterolle er tilsvarende som for en moderne fregatt. Fartøyene vil også få en svært effektiv hevbar Chaff-launcher. Chaff er et anti-våpensystem, som er designet for å narre innkommende missiler – det være seg IR-missiler eller radarstyrte missiler. Treningsplattform. Grunnet blant annet det høye operasjonelle fartsområdet, opersjonskostnadene og bemanningen på bro, besluttet Sjøforsvaret å anskaffe en 1:1 brosimulator for Skjold-klassen for navigering- og manøvreringstrening. Simulatoren er en av verdens mest avanserte, og ble levert av Kongsberg Maritime i 2010. Fartøyer. a>. Bildet illustrerer godt hvor dypt fartøyene egentlig stikker uten løftevifter. KNM Skjold i fart, under demonstrasjonsturen til USA Mulig kansellering og kontrovers. I Forsvarsstudie 07 foreslo forsvarssjef general Sverre Diesen å legge ned «Skjold»-prosjektet. Han fikk støtte av Forsvarspolitisk utvalg, et tverrpolitisk statlig råd, som kan ha blitt feilinformert om fartøyets kapasiteter. Over fem milliarder kroner er hittil brukt på Skjold-klassen, i utvikling og produksjon. I tillegg kommer kostnadene knyttet til utviklingen av NSM. Eieren av Umoe Mandal, Jens Ulltveit-Moe, opplyste at verftet vil ferdigstille seks båter i Skjold-klassen, selv om Forsvaret eventuelt avslutter prosjektet før kontrakten er fullført. Det ble derimot den 14. mars 2008 slått fast av Arbeiderpartiets stortingskomite at det skal bevilges penger til gjennomføring og drifting av prosjektet, forslaget blir støttet av FrP, Høyre og Senterpartiet. SV var det eneste partiet som viste misnøye med at prosjektet blir videreført. Det ville, uavhengig av støtte, uansett blitt vedtatt (eller forkastet) på grunn av regjeringens avgjørelse og flertall i Stortinget. KS «Norge». KS «Norge» ved Skeppsbron i Stockholm, under den norske kongefamiliens besøk i september 2005 Kongeskipet «Norge» ble gitt som folkegave til Kong Haakon i 1948. Skipet er Kongens eiendom, men blir drevet av mannskap fra Sjøforsvaret. Skipet blir primært benyttet i sommerhalvåret. Historien bak kongeskipet. Da den danske prins Carl forhandlet med norske diplomater om å la seg krone som norsk konge, ble han lovet «en yacht utrustet til bruk når han måtte ønske», men den norske statens økonomi tillot ikke det etter unionsoppløsningen. Etter Kongens eksil under den annen verdenskrig kom spørsmålet opp og en innsamling til en folkegave ble startet. I juli 1947 ble den britiske motoryachten «Philante» kjøpt for 1,5 millioner kroner. Skipet var bygget av Sir Thomas Sopwith, en av Storbritannias fremste flykonstruktører, og ble sjøsatt i 1937 som «Philante». Det ble av Sopwith brukt som moderfartøy for seilbåter under hans forsøk på å vinne America's Cup. Da krigen brøt ut ble fartøyet rekvirert av myndighetene og seilte som eskortefartøy for den britiske marine. KS «Norge» i dag. Skipet er bemannet med mannskap fra Sjøforsvaret. Total besetning er 18 befal og 36 vernepliktige. KS «Norge» henter hovedtyngden av sitt vernepliktige mannskap fra rekruttskolen KNM Harald Hårfagre i slutten av februar. Etter oppussing og oppøving åpner sesongen i mai ved Kongens embarkering. Kongeskipet seiler etter Kongens behov; mye knyttet opp mot Kongens store seilerinteresse. Kongen debarkerer vanligvis i september. Anime. Anime (アニメ) er et japansk låneord som er en forkortelse for "animation", og betegner de fleste typer animasjonsfilm, gjerne med unntak av helaftens filmer. I Norge betegner ordet spesielt tegnestilen som har blitt assosiert med japansk animasjon siden etterkrigstiden. Den kjennetegnes blant annet ved at kvinnelige figurer (og noen mannlige) har store øyne og lange ben, ofte lengre enn resten av kroppen, grimaser og ansiktsutrykk viser tydelig hvilket humør figurene er i, samt at store overdrivelser er et vanlig virkemiddel. Den største og mest kjente pioneren innen anime var tegneserietegneren Tezuka Osamu, som sto bak serien Tetsuwan Atom. Japanske tegneserier ("manga") og japansk animasjon står hverandre svært nær, og eldre japanere bruker gjerne ordet manga for å beskrive begge mediene. Blant nåtidens største animatører finner vi Hayao Miyazaki, hvis arbeid for Studio Ghibli, blant annet med "Chihiro og heksene", "Howl's Moving Castle", "Nausicaä, prinsessen fra vindenes dal", "Porco Rosso" og Min venn / nabo Totoro har gjort ham kjent i store deler av verden. Sjangere. Anime har mange sjangere som vanligvis blir funnet i enhvert massemediaformat. Slike sjangere inkluderer blant annet action, eventyr, barnefortellinger, komedie, drama, erotikk (hentai), fantasy, okkult/horror, romantikk og science fiction. De fleste animer inneholder ting fra flere forskjellige sjangere i tillegg til en variasjon av tematiske elementer. Slik at seriene kan bli kategorisert under flere sjangere. En serie kan ha et enkelt plot på overflaten, men samtidig ha en dypere og mer kompleks historie og figurutviklig. Det er ikke uvanlig at en actionorientert anime også involverer komedie, romantikk, eller til og med sosial kritisisme. Det samme kan bli brukt mot romantikkorientert anime i at det kan ha actionelementer, og noen ganger brutal vold. Mottagelse av Anime i Norge. Anime er et rimelig nytt fenomen i Norge. Mye av animeen som blir utgitt i landet kommer via import fra land som England og USA. I 1997 startet et svensk firma kalt Emina å distribuere anime i Skandinavia. Outland er en norsk butikk som selger blant annet anime og manga. På TV i Norge viser blant annet TV 2 Pokemon. Den 2. desember 2006 ble Norges første animekongress, Desucon holdt i Oslo. Den 12. mai 2007 holdt maidene fra Desucon et opplegg på Outland Paléet hvor de delte ut manga. Desucon 2 ble avholdt 17. november 2007 på Oslo Kongressenter. Desucon 3 ble avholdt på Oslo Kongressenter 25. oktober 2008. Desucon 4 ble arrangert 17.-18. oktober 2009, Desucon 5 den 26.- 27. juni i 2010 og Desucon 6 den 25.- 26. juni i 2011, som også ble holdt på Oslo Kongresssenter. Fansubs. Selv om det bryter med kopiloven i mange land ser mange animefans på anime igjennom fansubs, som er opptak av anime serier og filmer som har blitt tekstet av fans. Å se på tekstede japanske utgaver, da ikke nødvendigvis nedlastet fansubs, er sett blant mange entusiaster som den bedre måten å se anime på. De etiske spørsmålene rundt å produsere, distribuere, og se fansubs er emner av mye kontroverisalitet selv når fansubgrupper ikke tjener på det de gjør og slutter å distribuere verket når serien eller filmen har blitt sluppet utenfor Japan. Artikler. – To artikler som Aftenposten har skrevet. Botkyrka kommune. Botkyrka kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Södermanland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Tumba. Tettsteder. Botkyrka kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Innsjøer i kommunen. Innsjøene Axaren, Gölan, Getaren, Lilla og Stora skogssjön, Malmsjön og Somran Luciano Minguzzi. Luciano Minguzzi (født 24. mai 1911 i Bologna; død 30. mai 2004 i Milano) var en italiensk billedhugger. Han ble født i Bologna som sønn av en billedhugger, og forlot skolen allerede som 17-åring for å begynne å studere ved Kunstakademiet i Bologna, under Ercole Dei og Giorgio Mordandi. Takket være et stipendium kunne han fra 1934 tilbringe to år i Paris. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han på 30-tallet. Senere underviste han selv, bl.a. ved kunstakademiet i Padova. Etter annen verdenskrig grunnla han sammen med Borgonzoni, Ciangottini, Corsi, Mandelli og Rossi en gruppe som ble kalt "Cronache", som fikk stor betydning for Italias kulturliv på denne tiden. Til Minguzzis viktigste arbeider hører bl.a. utformingen av en av portene til Peterskirken i Roma, og til katedralen i Milano. I 1996 ble det åpnet et museum i Milano til hans ære. Mer enn 400 av hans verker er utstilt andre steder i verden. Luciano Minguzzi døde i en alder av 93 år i Milano. Leni Riefenstahl. Leni Riefenstahl, egentlig Helene Bertha Amalie Riefenstahl (født 22. august 1902 i Berlin, død 8. september 2003 i Pöcking i Bayern) var en tysk filmregissør, fotograf, danser, skuespiller og koreograf. Hun var svært innovativ med sin fototeknikk og utviklet mange av dagens standardteknikker innen filming, og hennes filmer er anerkjent for sine estetiske kvaliteter. Hun var mest kjent for å ha laget dokumentarfilmer som propaganda for de tyske nasjonalsosialistenes styre på 1930-tallet. Danser og skuespiller. Leni Riefenstahl fotografert i 1923. Riefenstahl vokste opp i arbeiderbydelen Wedding i Berlin, og startet karrieren innen moderne dans og ballett, men etter en kneskade hun pådro seg under en opptreden i Praha måtte hun legge opp. Hun ble tidlig fascinert av filmmediet og oppsøkte regissøren Arnold Fanck og lyktes med å få roller i hans filmer. Riefenstahl debuterte som skuespiller i Alexander Kordas «Tragödie im Hause Habsburg»- Hun fikk sitt gjennombrudd i filmen som «Der heilige Berg» (1926) og spilte dessuten i filmene «Der große Sprung» (1927), «Die weiße Hölle vom Piz Palü» (1929), «Stürme über dem Mont Blanc» (1930) og «Der weiße Rausch» (1931). Hun klarte etterhvert å opparbeide seg et visst ry innen stumfilmene. Regissør for Hitler. a> massemønstring. Filmen hadde premiere året etter. Sin første regi hadde hun i 1932 med fabeldramaet «Det blå lyset» («Das blaue Licht»). I 1933 lagde hun propagandadokumentaren «Troens seier» («Sieg des Glaubens») for Hitler og hans nazistparti NSDAP. Hennes to mest kjente produksjoner er «Viljens triumf» (1935) og «Olympia» (1936). «Viljens triumf» handler som «Troens seier», om nazistenes store årlige partikongress i Nürnberg, denne gang i 1934. Filmen ble en skremmende velgjort hyllest til Hitler og den nasjonalsosialistiske militærideologien, og vant gull i Venezia i 1935 og i Verdensutstillingen i Paris i 1937. Året etter kom Olympia-filmene, om de olympiske leker i Berlin i 1936. De fikk gull i Paris i 1937, betegnelsen «verdens beste film» i Venezia i 1938 og IOCs spesialpris i 1939. Hun samarbeidet med Albert Speer i utformingen av rikspartidagene. Hun regnes som Hitlers favorittregissør og filmene hennes ga nazi-Tyskland den estetiske fasaden som fortsatt ofte forbindes med dette regimet. Hun hadde direkte adgang til Hitler og dette ga henne en stor handlefrihet. I 1940 lagde hun filmen «Tifland», der hun hentet 30 sigøynere fra konsentrasjonsleiren i Dachau i Sør-Tyskland og brukte dem i filmen. Like etter krigen hevdet hun at disse ikke ble drept, men dette var ikke tilfelle. Mange av dem ble sendt til Auschwitz og ble drept der. Dette beklaget hun offentlig på pressekonferansen i forbindelse med sin 100 årsdag. Etter krigen. Etter Tysklands sammenbrudd i 1945 ble hun internert i en fransk fangeleir, hvor hun satt i fire år. Hun ble etterforsket for eventuelt medansvar for krigsforbrytelser, men det ble ikke reist anklager mot henne, verken som propagandist eller for bruken av konsentrasjonsleirfanger i filmene. Hun påberopte seg en naivitet hvor hun bare var fascinert av nasjonalsosialistene, men kjente ikke til de krigsforbrytelsene som ble begått. Hun prøvde å gjenoppta karrieren som filmskaper, men ble avvist av filmindustrien og fikk derfor ikke finansiert prosjektene. Hun konsentrerte seg da hovedsakelig om fotoarbeid, og blant hennes kjente produksjoner var fra bryllupet mellom Mick Jagger og Bianca. Hun har også gitt ut fotobøker om Nuba-stammen i Sudan. I 2000, da hun var 97 år gammel ble hun offer for et helikopterhavari mens hun arbeidet med et prosjekt i Sudan. Rienfenstahl slapp unna ulykken med kun noen brukkede ribbein. I en alder av 72 år klarte hun å innlede en ny fase i karrieren ved å lyve på alderen slik at hun ble sertifisert innen apparatdykking. Hennes siste film var dokumentaren «Impressionen unter Wasser» («Undervannsinntrykk») som ble lansert på hennes 100-årsdag 22. august 2002. Dette er en 45 minutters noe idyllisert dokumentar om hennes fotoekspedisjoner under havoverflaten i Det indiske hav mellom 1974 og 2000. Våren 2003 giftet Riefenstahl seg med sin assistent og medprodusent siden 1968, Horst Kettner. En av de største og mest spennende filmpersonligheter noensinne sovnet stille inn en høstkveld i 2003, i sitt hjem i Pöcking i en alder av 101 år. Kun uker etter sin 101 bursdag, etter flere år med kreft. Leni Riefensdahl vil alltid bli husket som en pioner i sitt fagfelt og en stor filmressigør. Venuspassasje. En venuspassasje oppstår når planeten Venus passerer mellom solen og jorden slik at Venus fra jorden fremstår som en liten svart flekk som beveger seg over solskiven. Det er det samme som skjer ved en solformørkelse når månen kommer mellom solen og jorden, men siden Venus ikke oppleves så stor fra jorden blokkerer den knapt solen i det hele tatt. Venuspassasjer inntreffer i par adskilt av rundt åtte år, igjen adskilt av rundt 105 eller 121 år. I den moderne astronomiens historie har slike passasjer bare inntruffet åtte ganger: i 1631-1639, 1761-1769, 1874-1882, 2004-2012. De neste kommer i 2117-2125. Historisk har venuspassasjer vært viktige hjelpemidler for å estimere avstanden mellom jorda og solen. Samstillinger mellom Venus og solen. Diagram over Venuspassasjer og vinkelen mellom banene til Venus og Jorden Når jorden og Venus står i samstilling står de ikke på linje med solen. Venus' bane heller med 3,4° i forhold til jordens bane, så det ser ut som om Venus går forbi under (eller over) solen. Passasjer oppstår når de to planetene står i samstilling i (eller nært) et av punktene der banene krysser hverandre. Vitenskapelig betydning av passasjer. Diagram over måling av passasjetider for å beregne solparallaksen. Når man ser bort i fra sjeldenheten, var den opprinnelige vitenskapelige interessen i å observere venuspassasjer at man kunne bruke dem til å beregne størrelsen på solsystemet. Teknikken innebærer at man utfører presise observasjoner i tidspunktet for enten starten eller slutten på passasjen fra steder på jorden som lå langt fra hverandre. Avstanden mellom punktene på jorden kan deretter bli brukt som en målestokk på avstanden fra Venus til solen. Se parallakse. Selv om europeiske astronomer i det 17. århundre satt inne med ganske detaljerte observasjoner av banene til de største planetene og kunne beregne hver enkelt planets relative avstand fra solen, var den absolutte avstanden mellom jorden og solen (en astronomisk enhet) fortsatt ukjent. Og enda var det den geosentriske modellen av solsystemet som gjaldt, siden den katolske kirken hadde hindret utgivelsen av Kopernikus' heliosentriske system. Johannes Kepler var den første som forutså en venuspassasje i 1631, men ingen observerte det, muligens fordi Keplers beregninger ikke var nøyaktige nok. Den første observasjon av en Venuspassasje gjorde Jeremiah Horrocks fra sitt i hjem i Much Hoole i England den 24. november 1639. Horrocks forutså passasjen ved å korrigere Keplers beregninger for venusbanen, selv om han var usikker på det eksakte tidspunktet. Det var bare såvidt han fikk sett selve passasjen siden skyer blokkerte solen og forsvant bare en halvtime før solen gikk ned. Men hans observasjoner ble ikke publisert før i 1666, lenge etter hans død. Uansett var hans estimat av størrelsen på solsystemet bare rundt halvparten av den korrekte størrelsen. Etter forslag fra Edmond Halley ble passasjeparet i 1761 og 1769 brukt for å beregne den eksakte verdien til den astronomiske enheten ved å bruke parallaksen. Flere ekspedisjoner ble satt ut til forskjellige deler av verden for å observere disse passasjene; i praksis var dette det første internasjonale vitenskapelige samarbeid. Det var på en av disse ekspedisjonen at den uheldige Guillaume Le Gentil mistet eiendelene sine, konen sin, og ble erklært offisielt død. En annen ekspedisjon var den første reisen til kaptein James Cook for å observere 1769-passasjen fra Tahiti før han reiste videre til New Zealand. Særlig vellykket ble jesuitten Maximilian Hells observasjon fra Vardøhus festning i Finnmark i 1769: Været var godt på selve dagen, og observasjonene gikk bra. Hells observasjoner muliggjorde en beregning av den såkalte solparallaksen, hvorved middelavstanden fra jorden til solen kunne utregnes. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km, forbløffende presist (i dag angis verdiene til 8°79'15" resp. 149.450.000 km). Dessverre var det umulig å beregne eksakt tidspunktet for passasjen på grunn av optiske forvrengninger i det planeten befinner seg nær randen av solen. (black drop effect). Forvrengningene ble lenge tolket som bevis for at Venus hadde en atmosfære. Senere er det observert at også Merkur som ikke kan ha noen atmosfære, gir opphav til samme effekt ved passasje. Den astronomiske enheten er senere bestemt ved hjelp av telemetri og fra radarobservasjoner av himmellegemer. Derfor er prosjektet fra 1700-tallet om å måle de nøyaktige tidene for passasjen ikke like viktig innen moderne astronomi. Likevel er passasjene interessante forskningsobjekter. Ved å få kjennskap til hvordan sollyset endrer seg når det blir blokkert av en planet, kan man muligens kjenne igjen denne effekten på andre stjerner, og slik oppdage andre solsystemer. Mens vi inntil nå kun har vært i stand til å observere virkningen av store planeter i bane rundt andre stjerner, er det muligheter for at effektene ved passasjer er mer sensitive. I så fall kan vi kanskje ved å studere lysintensiteten, oppdage solsystemer med små planeter også. Passasjen i 2004. Venuspassasjen i 2004 fant sted den 8. juni. Hele passasjen kunne observeres fra store deler av Europa, Afrika og Asia, mens slutten av passasjen kunne observeres fra Nord-Amerika. I Norge samlet astrofysikeren Knut Jørgen Røed Ødegaard flere tusen mennesker i Frognerparken for å observere begivenheten. Passasjen måtte vises på storskjerm med bilder fra Trondheim der været var bedre. Passasjen i 2012. Venuspassasjen i 2012 fant sted den 6. juni. Etter norsk sommertid begynte den klokken 00.09 og sluttet klokken 06.54. Fra Sør-Norge kunne passasjen dermed observeres fra solen stod opp over horisonten, mens hele passasjen kunne observeres fra områder nord for polarsirkelen. I store deler av Nord-Norge var det dessuten skyfri himmel. Eugenio Barba. Eugenio Barba (født 29. oktober 1936 i Italia) er en italiensk-norsk teaterregissør og forfatter. Han flyttet fra Italia til Norge som 17-åring. Her ble han tatt under vingene av Bjørneboe-familien og var en nær venn av Jens Bjørneboe. I 1961 dro Barba til Warszawa for å studere teaterregi ved den statlige teaterskolen der, men fant seg ikke til rette, og kom i stedet med kontakt med Jerzy Grotowski som var leder for Teatr 13 Rzedow i Opole. Barba studerte med Grotowski i 3 år og er kreditert for å gjøre Grotowski kjent i vesten. Etter sitt opphold hos Grotowski flyttet Barba tilbake til Oslo og stiftet i 1964 Odin Teatret sammen med søkere som ikke kom inn på Statens teaterhøyskole. Gruppens første produksjon var Ornitofilene, et stykke som var basert på en tekst av Jens Bjørneboe. I 1966 flyttet Odin Teatret til Holstebro i Danmark, som på denne tiden hadde bestemt seg for å bli en kulturby, og som var villig til å gi gruppen den økonomiske støtten de ikke fikk i Norge. Lockheed Martin F-16 Fighting Falcon. F-16 Fighting Falcon er et amerikansk flerrolle-kampfly som ble utviklet av General Dynamics. Flyet ble konstruert som et lettvektsjagerfly, men har siden hatt stor suksess i delte roller mot både luft og bakkemål. I 1983 solgte General Dynamics flyproduksjonen sin til Lockheed Corporation, som nå er en del av Lockheed Martin. F-16s muligheter til å utføre en rekke forskjellige oppgaver er den største årsaken til at flyet ble en suksess i eksportmarkedet, med eksport til så mange som 24 land. F-16 er det største nåværende kampflyprogram i vesten, med over 4 000 fly produsert siden produksjon startet i 1976. Selv om det ikke lenger produseres for det amerikanske luftforsvaret blir det fremdeles produsert for eksportmarkedet. Flyet er regnet som enestående egnet til luftkamp, og det var også det første amerikanske kampfly som var i stand til å utføre 9 g manøvrer, på samme vis som det britiske English Electric Lightning. Selv om det offisielle navnet på F-16 er «Fighting Falcon» blir det vanligvis referert til som «Viper» innad i det amerikanske luftforsvaret. Første prototypen, YF-16, fløy i 1974. Flyet ble bestemt innkjøpt til det norske Luftforsvaret i 1975, og første fly ankom Norge 15. januar 1980. Det ble da anskaffet 60 F-16A og 12 F-16B. Senere ble det anskaffet ytterligere to F-16B. Deltakelse i kamp. Norsk F-16 (MLU) over Balkan. På grunn av at F-16 er så utbredt som kampfly har det også deltatt i mange konflikter, spesielt i Midtøsten. I 1981 deltok 6 israelske F-16 i bombingen av Osirak, en irakisk atomreaktor som lå nær Bagdad. Det første fly skutt ned av en F-16 var et syrisk Mi-8 helikopter og et MiG-21 jagerfly, begge skutt ned av israelske F-16 samme år. Det påfølgende året, under Israels invasjon av Libanon, var israelske F-16 igjen ved flere anledninger involvert i luftkamp mot syriske fly med stor suksess. Israelerne brukte også i samme tidsrom flytypen til å angripe bakkemål i Libanon. Under den sovjetiske krigføringen i Afghanistan på 1980-tallet skjøt F-16 fra det pakistanske luftforsvaret ned minst syv afghanske og et sovjetisk fly. I samme perioden ble også det første F-16 skutt ned. Flyet ble skutt ned av et annet pakistansk fly, og årsaken ble senere sporet tilbake til et luft-til-luft missil som var defekt. Under Gulfkrigen i 1991 fløy 249 amerikanske F-16 mer enn 13 000 oppdrag mot irakiske styrker, det meste av noen flytype under krigen. De amerikanske styrkene mistet fem F-16 – 3 ble skutt ned av bakke-til-luft missiler, én ble ødelagt da en bombe eksploderte for tidlig, og én ble ødelagt etter at motoren tok fyr. F-16 var tilbake i regionen i 1998, da det igjen gjennomførte bombetokt mot Irak. I tillegg var de involvert i invasjonen av Irak i 2003, der de ble brukt til angrep mot bakke-til-luft installasjoner. F-16 ble også benyttet av NATO i Bosnia fra 1994–95 (et fly ble skutt ned av et bakke-til-luft missil), i Jugoslavia i 1999 (et fly ble også skutt ned av luftvern), og av USA i Afghanistan siden 2001. F-16 fly skjøt ned flere fly i disse konfliktene. F-16 er også en del av de amerikanske styrkene i Irak. 7. juni 2006 utførte to amerikanske F-16 et bombetokt mot et hus som Al-Qaida lederen i Irak, Abu Musab al-Zarqawi, befant seg i. Flyene slapp to 500 punds bomber som drepte alle i huset, inkludert Al-Zarqawi. Israelske F-16 var trolig også involvert i den væpnede konflikten mellom Israel og Libanon som begynte i juli 2006. Designkarakteristikker. F-16 er et enmotors multirolle jagerfly. Det er utstyrt med en M61 Vulcan gatlingkanon i forkant av venstre vinge, og kan i tillegg utstyres med luft-til-luft missiler og en lang rekke bomber og missiler mot skip og bakkemål. Helt fra starten av har F-16 vært beregnet på å være en kostnadseffektiv "arbeidshest" som kunne utføre et bredt spekter av oppdrag, og være klar til bruk dag og natt. Flyet er mindre kompleks og lettere enn sine forgjengere, men benytter likevel avansert aerodynamikk og flyinstrumenter, inkludert fly-by-wire, for topp ytelse. Ergonomi og utsikt. Piloten sitter tilbakelent 30 grader i et sete som sitter høyt i cockpiten og gir en god utsikt ut cockpithooden. Det tilbakelente setet gjør det lettere for piloten å håndtere høye g-kreftene, som oppstår ved brå manøvre i høy hastighet. Kontrollstikken befinner seg på høyre armlene istedenfor mellom beinene til piloten som er den tradisjonelle plasseringen, og gasshåndtaket som styrer motoren sitter på venstre side. Dette gir piloten bedre manøvreringsmuligheter ved høy g-belastning. I tillegg befinner det seg en «Heads-Up Display» (HUD) foran piloten, som gjør det lettere å følge med på viktig informasjon under manøvrering, og hindrer piloten i å bli distrahert av «kontorarbeid», dvs. å måtte se ned på instrumenter hele tiden. Det første flyet med Fly-by-wire kontrollsystem. F-16 opptil blokk 40/42 benytter seg av et analogt elektrisk kontrollsystem og har ingen mekanisk kobling mellom kontrollstikken i cockpiten, og kontrolloverflatene rundt om på flyet. Flyet har et aerodynamisk ustabilt design for å gjøre det mer manøvrerbart, og stabiliteten kontrolleres og justeres kontinuerlig av en datamaskin. F-16 blokk 40/42 og seinere har et digital kontrollsystem som utfører de samme funksjonene. Denne mangelen på kobling mellom kontrollstikke og ror førte til en noe uvanlig designløsning der kontrollstikken ikke beveger seg, men istedet reagerer på styrken piloten dytter på stikka med. Dette medførte forøvrig ubehag for pilotene og var vanskelig å bli vant med, så det ble siden endret slik at stikken beveger seg litt i hver retning, men likevel mindre enn en centimeter. Datamaskinen ombord utfører tusenvis av beregninger og korreksjoner hvert sekund for å holde flyet stabilt, noe som gir pilotene bedre mulighet til å konsentrere seg om andre oppgaver. Datamaskinen sørger også for å holde piloten i sjakk, slik at flyet for eksempel ikke kan svinge så krapt at det går i oppløsning. I tillegg justeres flaps og slats automatisk, også under flyvning i f.eks. en sving, for å minske svingradius. Dette gjør at F-16 er svært agilt i en luftkamp, og kan manøvreres i svært krappe svinger. Et populært utsagn om F-16 er at «du flyr ikke et F-16, det flyr deg». Norske forhold. Et av det norske luftforsvarets F-16A Etter lange militære og politiske diskusjoner, der kampen til slutt sto mellom F-16, Saab Viggen og Dassault Mirage F1, ble F-16 bestilt i 1975. Leveringen av de 72 bestilte flyene fant sted fra januar 1980 til juni 1984. I tillegg ble to erstatningsfly levert i 1989. Det første flyet ble levert til 332 skvadron, men også 331-, 334- og 338 skvadron er operative med F-16. Også 336 skvadron var en veldig kort periode oppsatt med F-16, men deres fly ble etter kort tid overført til 338. Siden innføringen av F-16 i Luftforsvaret, har 17 fly gått tapt, med tap av 6 flyvere. Den første alvorlige hendelsen med F-16 i Norge inntraff 2. juni 1981 da løytnant Morten Køpke kolliderte med en trane. Køpke klarte å skyte seg ut, men flyet gikk i bakken ved Tunhovdfjorden i Buskerud. Den siste ulykken med F-16 med tap av menneskeliv inntraff 5. april 1989 da to fly (294 og 297 tilhørende 338 skv.) kolliderte i lufta ved Sula. Flyveren i det ene flyet fikk ikke skutt seg ut, og omkom. Siste tap av fly inntraff i 2001, da en to-seter (som var det ene av de to flyene som ble levert i 1989) fra 331 skvadron styrtet ved Landegode utenfor Bodø. Begge ombord fikk skutt seg ut. De første 72 flyene var satt sammen ved Fokker i Nederland, mens de to erstatningsflyene kom fra General Dynamics. 60 av disse var F-16A, altså en-setersvarianten, mens 14 var -B, to-setere. Av de sytten som har gått tapt, var 13 F-16A og 4 F-16B. Varianter. Norsk F-16B etterfyller drivstoff i luften. F-16 varianter bruker et sekvensielt «Blokk» nummer for å indikere hvilke oppgradering som har blitt utført. Et komplisert program kalt «Multinational Staged Improvement Program» (MSIP), multinasjonalt stegvis forbedringsprogram, ble innført for stegvis å oppgradere F-16 og retroaktivt forbedre allerede leverte F-16. F-16 A/B. F-16 A/B var opprinnelig utstyrt med en Westinghouse APG-66 Pulse-doppler radar, Pratt & Whitney F100-PW-200 turbofanmotor med en kraft på 64,9 kN (160,0 kN med etterbrenner). USAF kjøpte 674 F-16A og 121 F-16Bs. Disse var ferdig levert i mars 1985. F-16 C/D. thumb Utskiftinger. I USA vil F-16 og en rekke andre andre fly bli byttet ut med F-35A. I Norge vil også F-16 gradvis bli erstattet av F-35A, trolig i perioden 2016 til 2020. Jerzy Grotowski. Jerzy Grotowski (født 11. august 1933, død 14. januar 1999) var en polsk teaterregissør. Han var lidenskapelig opptatt av Konstantin Stanislavskij mens han studerte på teaterskolen. Senere gikk han ifra Stanislavskijs drøm om en skuespiller med et naturalistisk uttrykk. Han ville skape noe nytt, et utrykksfullt, nakent teater som gikk mot den rituelle teatertradisjonen. Han ville viske ut skillet i mellom publikum og aktørene. Fokuset skulle være på opplevelsen, ikke visningen. I 1955 fullførte Grotwski skuespillerlinjen ved den statlige teaterhøyskolen i Krakow. Han fortsatte studiene ved å studere regi i Moskva i 1955–56. I 1959 flyttet Grotowski til Opole hvor han overtok som regissør for Teatr 13 Rzedow («Teatret med 13 Rader»). Institusjonen fikk også Ludwik Flaszen (litteratur- og teaterkritiker, og tidligere litterær direktør ved et teater i Krakow) som ny litterær leder. Flaszen skulle virke som en fødselshjelper for Grotowski, og samarbeid høstet fruker i dannelsen av et avant-garde teater som også ble et senter for fordypning i skuespillerkunsten. I årene som fulgte bygget de opp en ny metode for skuespillerarbeid basert på fysiske øvelser. Som regissør bearbeidet Grotowski fritt strukturen i stykkene han satte opp. Tilbedelsens Hus. Tilbedelsens hus Mashriqu'l-Adhkár ("arab. «Demringsplassen for Guds pris»"). Bahá'u'lláh etterlot en befaling om at hans tilhengere skulle bygge templer for tilbedelse i alle land. Dette bahá'ítempel er en nisidet bygning med kuppel øverst. Den skal ha ni sider, dører, springvann, stier, porter, søyler og hager. Det skal være en hall med gallerier og kupler og skal være praktfullt i arkitektur og utførelse. Til Mashriqu'l-Adhkár hører andre bygninger, like viktige som selve tempelet. Dette er skole for foreldreløse barn, hospital og apotek for fattige, hjem for arbeidsudyktige, universitet for høyere vitenskapelig utdannelse og hospits for reisende. I framtiden kommer det til å bygges tilbedelsens hus i hver by og det kommer til å holdes gudstjenester hver morgen. Det finnes ingen prekestol eller orgel i tempelet, og sang og messe ledsages ikke av instrumentalmusikk. Tilbedelsens hus porter er åpne for alle mennesker. I dag (2004) finnes tilbedelsens hus i Kampala, Sydney, Chicago, Frankfurt, New Delhi, Samoa og Panama. Det pågår projekt for bygningen av det seneste tilbedelsens hus i Chile. Åpenbaring. Åpenbaring er et teologisk begrep som finnes i mange religioner. Dets innhold er derfor like forskjellig som det finnes religioner. I alminnelighet kan åpenbaring sies å være det hvor religionen framtrer som et virkelig, eller ektefølt, forhold fra Gud til mennesket. Et slikt forhold kan ikke bevises på en vitenskapelig måte, og åpenbaring kan derfor kun oppfattes og formidles som tro. Åpenbaring handler om tro på at religiøse budbærere, helgener og profeter som åpenbarer en form for guddommelig budskap til menneskene. Åpenbaringen er ofte delt i to deler, den første er den viktigste og tilhører den evige verden og består av guddommelige sannheter og viktige grunnsetninger. "Den andre delen består av??" I naturreligioner var det som regel stammens eller gruppens sjaman som åpenbarte den høyeste viljen som naturens variasjoner, tid for seremonier, ofringer og lignende. Sjamanen var under selve åpenbaringen i en form for transelignende tilstand i kortere eller lengre varighet. Innen jødedommen, islam og andre religioner med profeter er det ofte profetene som formidlet en åpenbaring fra Gud. Profetenes guddommelige åpenbaringer kan skje på flere måter, og beskrevet i mange religiøse tradisjoner. Selve åpenbaringen hvor profeten er i nærkontakt med Gud (bortenfor tid og rom), påvirket de som beskrev hendelsen. Innen religioner med en hellig skrift, som eksempelvis "Den hebraiske Bibelen", "Det nye testamente", og "Koranen", er det vanligvis skriften som formidler åpenbaringen. Ikke alle kristne mener at skriftene er åpenbaringer. Liste over tysk-romerske monarker. Ved traktaten i Verdun i 843 ble Frankerriket delt i tre. Den ene var Øst-Frankerriket, som senere ble til det tysk-romerske rike. Otto I. trådte i Karl den Stores fotspor og gjenopprettet keiserverdigheten i det østfrankiske rike, og gjelder således som det tysk-romerske rikes grunnlegger. Kongene ble valgt av kurfyrstene, og førte tittelen "Romanorum Rex" (romersk konge), og etter å ha blitt kronet av paven i Roma titlen "Romanorum Imperator" (romersk keiser). Etter Maximilian I. ble den formelle kroning i Roma utelatt, da regenten anså seg som mektig nok til selv å ta tittelen. Ikke alle konger ble kronet til keiser. Forgjengere – Liste over romerske keisere, Liste over frankiske konger Etterfølgere – Liste over østerrikske keisere, Liste over tyske keisere. "Se også" Vestfrankerriket, Liste over franske konger og keisere, Midtriket (Lotharii Regnum) Liste over konger av Preussen, Bøhmens regenter, Ungarns regenter, Liste over nederlandske monarker, Sachsens regenter, Liste over polske monarker, Herskere av Thüringen, Liste over belgiske monarker, Hersker av Hannover, Liste over herskere av Østerrike, Liste over Bayerns monarker Habsburg-Lothringen. Tyske monarker Hernán Cortés. Hernán Cortés, marki av Valle de Oaxaca (født i 1485, død 2. desember 1547) var en conquistador som erobret Mexico for Spania. Cortés ankom Vera Cruz i 1519 med 521 menn, og var kun 200 km fra aztekernes hovedstad, Tenochtitlan. Da han ankom, trodde de innfødte at han var en hjemvendt gud, fordi de hadde profetier om at guden Quetzalcoatl skulle ankomme over sjøen dette året, og at han skulle være blekhudet og med skjegg. For spanjolene var dette en stor fordel, fordi alt dette stemte forbløffende godt med virkeligheten – bortsett fra det faktum at de ikke var guder. Da aztekerne endelig skjønte at de ikke var guder, var det for sent. Det oppstod en blodig krig, der nesten alle aztekerne ble drept. Byen ble ødelagt og omgjort til det som i dag kalles Mexico by (Ciudad de México). Veien til Mexico. Hernan Cortés ble født i Medellin, Extremadura, i Kastilla, Spania. Han var født i en halvadelig familie og dro over havet for å skaffe seg et bedre liv. Han kom til Hispaniola, spanjolenes første koloni i den nye verden, i 1505. Siden fulgte han kaptein Velazquez til Cuba, som gjennom brutale massakrer av de innfødte ble erobret i 1511. Cortes var en respektert mann, og ble utnevnt til ordfører i en av de nye kolonibyene på øya. Da Velasques som guvernør av øya ville sende en ekspedisjon til det nyoppdagede Mexico for å etablere handel, fikk Cortes overtalt ham til å velge ham som ekspedisjonens leder. Cortes anså framtidsutsiktene i Mexico som så store at han investerte store summer av egne midler for å gjøre ekspedisjonen enda større enn guvernøren hadde planlagt. Han hadde 600 mann og 16 hester fordelt på 11 skip da han la ut fra Cuba i januar 1519. Han mellomlandet på øya Cozumel utenfor Yucatanhalvøya, der han fikk et godt forhold til mayaindianerne som bodde der. Mayaene kunne fortelle Cortes at det var to hvite menn som bodde blant mayaindianerne på fastlandet. Cortes fikk sendt bud etter dem, da han skjønte de kunne være til god nytte. Bare en av de hvite kom til Cozumel; det var en prest som het Aguilar. Flere spanjoler var blitt tatt til fange av mayaene etter skibbrudd i 1511, men de fleste var blitt ofret til gudene. Han og en mann ved navn Guerrero hadde unnsluppet og blitt gjort til mayaenes tjenere. Guerrero hadde tilpasset seg livet på en slik måte at han ikke ønsket å vende tilbake til spanjolene. Han hadde giftet seg, fått barn, tatovert seg og fått en posisjon som krigsleder. Men Aguilar viste seg, som Cortes hadde forventet, å være til god nytte som tolk og kjenner av mayaenes væremåte. Ettersom Cortes kjente til at de tidligere ekspedisjonene til Mexico hadde møtt hard motstand fra mayaene langs Yucatankysten, passerte han halvøya uten å gå i land. Først innerst i Mexicogolfen, på kysten av Tabasco-området, gikk han i land. Malinche. Det viste seg at Tabasco-området også var bebodd av fiendtlig innstilte mayaer. De kom i kamp med mayaene, som ble beseiret. Mayaene og spanjolene møttes og inngikk en fredsavtale. Som et bevis på deres fredelige hensikter, overbrakte mayaene 20 kvinner til spanjolene. En av dem var en kvinne som var kjøpt som slave fra aztekerne i nord. Det viste seg å være en aztekisk adelskvinne som pga. intriger innad hos aztekerne ble solgt til mayaene. Hun viste seg å være både intelligent og språkmektig. Spanjolene kalte henne Dona Marina og brukte henne som tolk, først via Aguilar, deretter direkte etter hvert som hun tilegnet seg spansk. Etter hvert ble hun også Cortes' elskerinne og fødte ham en sønn. Blant indianerne gikk hun under navnet Malinche. Mexicos første spanske koloni. På stedet der byen Vera Cruz ligger i dag gikk spanjolene i land og grunnla en koloni. Der fikk Cortez sine menn til å utnevne ham som borgermester av den nye byen. Dermed hadde han skaffet seg en maktbase uavhengig av guvernør Velasques på Cuba. Cortes sendte et skip til Spania om at han la kolonien direkte under den spanske kongen, og frigjorde seg dermed fra enhver forpliktelse og lydighet overfor guvernør Velasques. Fra nå anså Cortes ekspedisjonen han ledet som sitt private prosjekt.For å sikre seg at Velasques-lojale offiserer ikke skulle desertere og varsle Velasques, lot han brenne hele skipsflåten. Nå var det ingen annen vei å følge enn å stille seg bak Cortes og hans prosjekt. Etter kort tid fikk kolonien besøk av indianere som inviterte spanjolene til sin by Cempoala lenger nord. De fortalte at de, og mange andre folk, var ufrivillige vasaller under aztekerfolket, og de så på ankomsten av spanjolene som en mulighet til å kvitte seg med aztekerne. Cortes skjønte at den politiske situasjonen ville kunne gi ham mange støttespillere i hans plan om å erobre Aztekerriket. Cortes fikk også besøk av utsendinger fra kong Moctezuma, med store mengder med gaver av edelt metall, men også med beskjed om at kongen ba spanjolene snu. Men gavene fra Moctezuma gav bare Cortes blod på tann. Han gav beskjed om at han insisterte på å komme til kongebyen, og før han sendte utsendingene tilbake til Moctezuma, imponerte han dem med dramatiske oppvisninger med hester, dyr indianerne aldri før hadde sett. De bragte Moctezuma sine beretninger om villskapen og hurtigheten til "de tohodede uhyrene" (hest og rytter). Etter sine oppvisnnger marsjerte Cortez med sine menn inn i landet med det mål for øyet å entre kongens hovedstad Tenochtitlan. Allianse med Tlaxcaltekerne. På veien kom spanjolene i kamp med Tlaxcaltekere, en folkegruppe som ikke var blitt underlagt aztekerne, og som var i kontinuerlig kamp med dem. Cortez forsøkte å komme i kontakt med dem, og da han etter gjentagne trefninger endelig kom på talefot med dem, innså tlaxcaltekerne at det hadde store fordeler å alliere seg med nykommerne. Tlaxcaltekerne sendte straks flere tusen soldater til å følge Cortes og hans menn på hans videre ferd mot Tenochtitlan. Massakren i Cholula. På sin videre ferd møtte Cortes på utsendinger som inviterte ham og hans menn til Cholula, en aztekerby sør for ruten Cortes fulgte. Tlaxcaltecerne advarte ham om at det nok var en felle, men Cortez valgte likevel å takke ja til invitasjonen. Tlaxcaltekerne var ikke velkomne i byen, og slo leir utenfor, mens spanjolene ble tatt imot av bysborgerne og traktert etter beste evne. Tlaxcaltecerne fortsatte å advare Cortes, som imidlertid hadde sin egen plan for å komme eventuelle aztekiske planer i forkjøpet. Under en mottagelse på byens sentrale torg, der flere tusen av byens innbyggere hadde møtt opp for å beskue de fremmede, satte han igang en voldsom massakre på alle de fremmøtte. Legenden om Quetzalcoatl. Overraskelsesangrepet og brutaliteten skapte sjokkbølger like til kongepalasset i Tenochtitlan. Kong Moctezuma sendte igjen utsendinger med beskjed om sine vennlige hensikter, men ba igjen spanjolene om å snu. Moctezuma var tydeligvis ambivalent om hva han skulle mene om de fremmede, og om hva han skulle gjøre med dem. Han kunne ha sendt hele sin hær, men gjorde det ikke. Man mener at han var handlingslammet, ettersom de fremmedes ankomst minnet skremmende mye om guden Quetzalcoatls løfte om å komme tilbake over havet fra øst. Quetzalcoatl var fremstilt med hvit hud og med skjegg! Ankomsten til Mexicodalen. Spanjolene lot seg ikke stanse; de presset på videre mot hovedstaden. For å komme dit måtte de over et fjellpass. Herfra kunne de se ned på Mexicodalen, en bred og frodig dal dekket av byer og åkre. Midt i dalen lå Texcoco-sjøen,omgitt av flere byer, og med hovedstaden Tenochtitlan liggende som en øy ved vestbredden. Fra fjellpasset delte veien seg i to. Den ene var sperret med tømmerstokker. Cortez antok at aztekerne ville at spanjolene skulle velge den åpne veien, og at det der ventet dem et bakholdsangrep. Cortes gav derfor ordre om å fjerne sperringen, og fulgte den stengte veien. De ankom Mexicodalen uten flere hindringer. Tenochtitlan. Spanjolene lot seg imponere av de velholdte åkrene og praktfulle byene de passerte, og beundret de velkledde og stolte innbyggerne som samlet seg langs veien for å beskue de fremmede. 6. november 1519 nådde de fyllveien som ledet dem ut til Tenochtitlan ute i sjøen. Her ble de møtt av et opptog av adelige aztekere, anført av kong Moctezuma, beskyttet mot solen av en baldakin båret av fire menn. Etter de påkrevde høflighetsfraser, formidlet frem og tilbake av Malinche, ble spanjolene geleidet inn til den store hovedstaden. Her fikk de losji i et av kongens palasser. I 8 dager vandret spanjolene fritt rundt i byen som turister, og de ble overveldet av byens skjønnhet, renhet og orden. På torget i sentrum var det et stort marked med kjøp og salg, med egne dommere som sørget for at konflikter ble løst. Men de vemmedes også av de blodige prestene som voktet over tempelpyramidene, hvor også de blodige offersteinene på toppen vakte avsky. Kong Moctezuma tas til fange. Så ville Cortes markere seg. Ham overtalte kongen til å la ham rydde et av templene og istedet plassere et stort kors der. Handlingen vakte harme i befolkningen, og Cortes skjønte at han igjen måtte handle. Han overtalte kongen til å følge ham til palasset der spanjolene bodde og stille seg under spansk "beskyttelse". Han var i realiteten blitt spanjolenes fange. Men han fikk fortsette sine kongelige plikter og befalinger. Cortes skaffer seg forsterkninger. Utpå våren kom det en melding om at en straffeekspedisjon var blitt sendt fra guvernøren på Cuba. Velazques hadde kommet under vær med at Cortes hadde sveket og forrådt ham. 1300 mann med kanoner og andre våpen var på marsj inn i landet for å arrestere Cortez. Cortes tok halvparten av sine menn og dro dem i møte. Ved et listig, nattlig overfall tok han kontroll over hele ekspedisjonen, og overtalte alle til å gå over til ham, med løfter om de store skattene som ville bli dem til del når til kom til den forjettede by. Men da de kom til Tenochtitlan var freden over. Massakren på danseplassen. Cortes hadde overlatt kommandoen av de gjenværende spanjolene til sin nestkommanderende, kaptein Pedro de Alvarado. Han hadde i Cortes sitt fravær blitt invitert til en religiøs fest, der hundrevis av unge menn stolt viste fram krigsdanser i flotte fjærdekkede drakter, til rytmiske trommevirvler fra trommeslagere. Plutselig hadde Alvarado sluppet løs sine menn, som med hevede sverd hugget av trommeslagernes hender og massakrerte de dansende unge mennene. Alvarez påsto i etterkant at han fryktet at dansen var opptakten til bakholdsangrep på dem, mens andre spekulerer i at angrepet var et forsøk på å ta kontroll over byen. Skrikene fra massakren alarmerte befolkningen i byen, og rasende bevæpnede menn kom snart strømmende fra alle kanter. Spanjolene fant det best å trekke seg tilbake til palasset, og bli der. Men først sikret de seg at de hadde med seg kong Moctezuma. Palasset ble omringet og beleiret. Aztekernes beleiring av kongepalasset. Slik var situasjonen da Cortes kom tilbake med 1600 menn, der de 1300 nyankomne var fulle av forventninger. Merkelig nok lot aztekerne forsterkningene komme inn i palasset uten at de ble hindret; antagelig var det fordi de kanskje trodde at de var lettere å få has på når alle var sperret inne et sted. Kong Moctezumas død. Cortes var rasende på Alvarado for handlingene som hadde ført til den dramatiske situasjonen, men nå gjaldt det å stå samlet. Cortes gjorde forsøk på utbrudd, men ble stanset av et regn av steiner,spyd og piler. Kapteinen rådførte seg med aztekerkongen, som anbefalte ham å sette fri hans bror Cuitlahuac, som da ville overtale befolkningen til å avslutte fiendskapet. Men straks Cuitlahuac var satt fri, satte han seg selv i spissen for opprøret. Kapteinen gjorde nå et nytt forsøk på å komme i dialog med aztekerne, denne gangen ved å føre kong Moctezuma opp på palassets tak, hvor han forsøkte å overtale dem til å være nådige mot spanjolene og la dem forlate byen. Han fikk hånlige tilrop om at de nå hadde valgt en annen konge, hans bror Cuitlahuac, og i neste øyeblikk ble han truffet av en stein i hodet. Blodig og forslått ble han trukket unna av spanjolene, mens kampropene bare økte. Neste dag ble liket av Moctezuma kastet ut i en grøft bak palasset. Aztekerne mente spanjolene hadde myrdet Moctezuma nå som de ikke hadde nytte av ham mer, mens spanjolene hevdet at han døde av hodeskadene. "Den triste natten". Spanjolene skjønte at deres dager var talte hvis de ikke greide å komme seg ut av byen. Anledningen kom natt til 1.juli 1520. Aztekerne holdt en religiøs fest, og utpå kvelden ble det stille. Cortes antok at aztekerne sov rusen ut, og grep sjansen. Spanjolene snek seg ut av palasset og ut på en av fyllveiene ut fra byen uten at noe skjedde. Men så ble de oppdaget; kampropene gjallet, og aztekiske krigere strømmet til fra alle kanter, bakfra fra byen og med kanoer fra begge sider av fyllveien. En bro på fyllveien ble revet bort, og spanjolene syntes å være sperret inne på veien. Hundrevis av spanjoler og hester falt døde om i kampens hete; så mange døde at den åpne kanalen som sperret for videre ferd ble helt fylt opp. De som kom etter kunne klatre over likene og kadavrene, og kom seg dermed i sikkerhet på land. Også her møtte spanjolene motstand, men de lyktes å drive aztekerne bort og komme seg i sikkerhet. Da Cortes endelig kunne samle sine tropper og ta dem i øyesyn, var det bare 300 mann igjen. Cortes visste at han kunne søke ly hos sine venner tlaxcaltekerne på andre siden av sjøen. Og spanjolene marsjerte avsted; ikke sør for sjøen,som ville være kortest, men nordover, gjennom sumper og ulendt terreng. Forgjeves ventet aztekiske styrker på spanjolene på sørsiden av sjøen. Men andre astekiske styrker fulgte etter spanjolene, nådde dem igjen og engasjerte dem i et stort slag ved Otumba, like før de nådde Tlaxcala. Men trass i deres underlegenhet beseiret spanjolene aztekerne. Da spanjolene kom til tlaxcaltekerne fant de endelig den etterlengtede hvile og omsorg. Men tlaxcaltekerne var slettes ikke sikre på at alliansen med spanjolene burde forlenges. Mange tusen tlaxcaltekere hadde også falt "Den triste natten", som natt til 1. juli siden ble omtalt som. Etter en intens debatt blant deres ledere endte det likevel med at de ville fortsette med å stå ved spanjolenes side. Kampen om Tenochtitlan. Cortes planla nå å slå tilbake mot aztekerne. I januar 1521 var planene og forberedelsene klare. Spanjolene og tlaxcaltekerne gikk til angrep på den ene etter den andre av byene rundt Texcoco-sjøen,beleiret dem, og lyktes med å overtale dem til å gå over på deres side. I mai var alle byene rundt sjøen erobret, og angrepet direkte på Tenochtitlan kunne begynne. Cortes hadde latt bygge seksjoner til brigantiner; små skuter med seil, som nå ble satt sammen,satt på vannet og utstyrt med kanoner. I løpet av kort tid var aztekernes kanoer uskadeliggjort. Cortes og hans menn kunne marsjere over fyllveiene inn til Tenochtitlan uten å bli antastet fra sjøen. Samtidig hadde han sørget for at aztekerne ikke kunne skaffe seg forsyninger fra land. Nå var det han som beleiret og blokkerte Tenochtitlan. Også akvedukten som førte vann fra land ut til byen ble slått i stykker (Texcoco-sjøen inneholdt brakkvann!) Men aztekerne lot seg ikke knekke så lett. De kjempet mot angriperne fra gatehjørne til gatehjørne, fra vinduer og døråpninger. Cortes skjønte at det var aztekerne som var i sitt ess i sin egen by, der de var lommekjente. Kapteinen svarte med å la rive hvert hus og fylle igjen hver kanal hans menn hadde erobret; dermed ble byen jevnt og trutt jevnet med jorden etter hvert som spanjolene og deres allierte trengte seg fram. I august var det bare et lite område igjen av den store byen; den delen som var vendt lengst ut mot sjøen, uten noen retrettmuligheter for de som var igjen. Aztekerne var utmattede, de var utsultede og desperate, trengt inn i et hjørne. Kampene stoppet opp, begge sider ventet på hva som nå skulle skje. Så oppdaget spanjolene en kano som forsøkte å legge fra i det skjulte fra det beleirede området; det bar kongens merke. Spanjolene forfulgte kanoen med en brigantin; snart oppgav kanoen flukten og snudde, og aztekernes kong Cuauhtémoc steg fram og overgav seg til sine beseirere. Aztekerne og deres rike var knust. De siste forsvarere av den engang så strålende byen fikk fritt leide ut, og vandret fillete og ydmykede inn til fastlandet for å starte et nytt liv aller nederst i samfunnet. På ruinene av og med fyllmassene etter Tenochtitlan lot Cortes bygge en ny by etter spansk mønster; Mexico by var grunnlagt. Cortes, aztekerrikets erobrer. Den spektakulære seieren over aztekerne gjorde Cortes til en berømt og fryktet mann også blant indianerne. Nabokonger kom for å ved selvsyn få bekreftet ryktet om Tenochtitlans dramatiske fall, og underkastet seg straks en så mektig mann som Cortes måtte være. Snart var erobreren hersker over hele sentrale Mexico. Den siste aztekiske kongen var i hans varetekt, og han ble jevnlig torturert i forsøk på å fravriste ham hemmeligheten om hvor rikdommene spanjolene hadde sett i byen hadde blitt av. De mente kongen hadde gjemt dem unna. Av de edelmetallene Cortes like fullt hadde lyktes med å samle sammen, sendte han kongens rettmessige femtedel med et skip til Spania i 1522. Skipet ble kapret av franske kaprere i Biscaya, og de bragte skatten til kongen i Frankrike. De enorme verdiene skipet inneholdt vakte stor oppstandelse, i Frankrike og i resten av Europa. Kong Cuauhtémoc ble hengt i et tre av Cortes i 1525 for mistanke om forsøk på "forræderi" (Opprør). Tiden etter. I 1526 ble Cortes kalt tilbake til Spania for å stå til rette for beskyldninger om forræderi mot den spanske kongen. Anklagene kom fra misunnelige spanjoler som hadde kommet strømmende til Mexico for å mele sin egen kake. De misunte Cortes hans enorme innflytelse og popularitet blant indianerne, som respekterte ham for at han hadde befridd dem fra aztekernes åk. Det lyktes ham å renvaske seg, men fikk ikke vende tilbake til Mexico som guvernør som han hadde håpet. En annen ble utnevnt, og han ble istedet hertug og godseier i Oaxacadalen. Da han vendte tilbake til Mexico i 1529, kjente han ikke landet igjen. En pest hadde utryddet store deler av befolkningen, og de tidligere fruktbare åkerlandskapet var allerede begynt å bli overgrodd, og overalt var det stille, menneskemylderet var borte. Han skjønte at det ikke var mulig å hente noe utkomme der, og kastet seg ut i det han alltid hadde vært best på, nemlig organisering av ekspedisjoner for å utforske nytt land, i håp om igjen å finne rikdommer. Han dro ut for å utforske den nordlige vestkysten av Mexico,og oppdaget Baja California-halvøya, som han imidlertid trodde var en langstrakt øy. Men ulykker med tap av menneskeliv (selvfølgelig bare spanske liv) førte til at guvernøren av Mexico nedla forbud mot flere ekspedisjoner. Cortes vendte desillusjonert tilbake til Spania på slutten av 1530-årene. Kampanjen mot Alger. I 1540 erklærte keiser Karl 5. krig mot den muslimske sjørøverbyen Alger. Han inviterte alle gode menn til å delta i den forestående kampanjen, og Cortes investerte hele sin formue i et eget skip, mannskap og utrustning, med forventning om store fortjenester i rikdommene i byen. En stor hærstyrke ble satt i land på Nordafrikakysten,men et uvær presset den keiserlige flåte til havs, og gjorde samtidig den keiserlige hæren midlertidig kampudyktig. Cortes hadde erfaring med at det lot seg gjøre å vinne bare man var modig nok, og argumenterte for å fortsette mot målet. Men flertallet av offiserene stemte for å avbryte aksjonen, og hæren ble tatt ombord igjen i skipene straks de var tilbake. Uværet førte til at skipet til Cortes gikk ned med mange menn og all utrustningen. Cortes klarte seg, men han tapte hele sin formue. De siste år. De siste årene av sitt liv levde Cortes i all enkelhet. Det vites ikke om han endte opp som fattig, da det er mulig at han fortsatt hadde noe midler. Men på tross av at han hadde erobret aztekerriket og samlet seg store verdier i Amerika, endte han opp med både å bo i enkle kår og være delvis glemt for sin bragd i sin samtid. Han døde på havet, på vei tilbake til Mexico 2. desember 1547. Hvordan klarte Cortes det? Den mest vanlige forklaringen på at Cortes lyktes så effektivt med å erobre et så enormt rike med så få mann, er at spanierne hadde teknologisk overlegent utstyr. Muskettene deres tok lang tid å lade, og fikk derfor begrenset nytte. Hellebarder, jernsverd, og kanoner gjorde imidlertid sin nytte. For ikke å glemme rustninger og hjelmer, som beskyttet mot indiandernes spyd med steinspisser. En annen grunn var Dona Marina. Cortes kunne få all den informasjonen han ville av henne og kjente derfor Aztekerneses strategier og forestillinger. Hun fungerte også som en fortolker av hva som ble sagt, og når hun oversatte det Cortez sa til kong Moctezuma, sørget hun for å ordlegge seg på en slik måte at Cortes sitt budskap fikk den rette virkning. En tredje grunn var at indianerne i utgangspunktet ikke kjempet for å drepe, men for å ta fanger de kunne ofre til gudene. Derfor fikk spanierne overtaket, siden de slaktet ned sine motstandere uten å blunke. En siste og viktig grunn er også at de undertrykte indianerfolkene i aztekerriket så på spanjolene som befriere og gjerne stilte opp selv i kampen mot aztekerne. Dermed fikk Cortes en ekstrahær på mange titusen mann, og disse ekstra stridskreftenes betydning har nok blitt ganske undervurdert. Konsekvenser. Fra erobringen i 1521 og fram til Mexicos selvstendighet i 1821, var det spanjolene som hersket over landområdet, og indianerne ble en underkuet underklasse, som ble behandlet som slaver. I løpet av 1500-tallet døde etter anslag over 85% av befolkningen, slik at det bare var ca. 1 million indianere igjen i 1600. Store deler strøk med i en pest i 1526-27, da indianerne ikke tålte sykdommene de hvite hadde bragt med seg over havet. I dag er fortsatt indianerne et lite mindretall av befolkningen, og nasjonalspråket er spansk. Keiser. Keiser (latin "Imperator") er i Europa det høyeste titulatur for en monark. Ordet «keiser» er avledet av tysk "Kaiser", som igjen er avledet av "Cæsar", som på klassisk latin ble uttalt omtrent som «kaisar». Den slaviske titlen "tsar" er en annen avledet variant av det samme ordet. Hunkjønnsformen er "keiserinne". En keiserinne er en kvinne som enten er en keisers hustru eller selvstendig regjerende. Tittelen keiser har vanligvis vært brukt om en som regjerer over et imperium. I vår tid bruker man tittelen om monarken i Japan. Panamakanalen. Panamakanalen (spansk: "Canal de Panamá", engelsk: "Panama Canal") er en stor kanal som skjærer gjennom Panamas smaleste parti, og gjør det mulig for skip å ta en «snarvei» mellom Atlanterhavet og Stillehavet, via Gatúnsjøen. Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne. Ved siden av Suezkanalen er Panamakanalen verdens viktigste kanal. Kanalen har hatt stor innflytelse på sjøfarten, ettersom skip ikke lenger behøver å dra den lange og utsatte reisen via Drakestredet rundt Kapp Horn på Sør-Amerikas sørspiss. En seilingsrute fra New York til San Francisco gjennom kanalen er på 5 130 nautiske mil (9 500 kilometer), noe som er under halvparten av den tidigere ruten rundt Kapp Horn, som er 12 150 nm (22 500 kilometer) lang. De første ideene om en kanal i Panama dukket opp på begynnelsen av 1600-tallet, men det første forsøket på å konstruere en kanal skjedde først i 1880 under fransk lederskap. Etter at forsøket kollapset fullstendig, ble arbeidet overtatt av USA, og kanalen kunne åpnes i 1914. Utbyggingen av den 80 kilometer lange kanalen ble hjemsøkt av problemer, inkludert sykdommer (spesielt malaria og gulfeber) og massive jordskred. Så mange som 27 500 arbeidere skal ha mistet livet under byggingen av kanalen. Kanalen har siden åpningen vært en nøkkelkanal for internasjonal sjøfart. Hvert år trafikkeres kanalen av mer enn 14 000 fartøy, som frakter mer enn 203 millioner tonn last. Over 900 000 fartøy har passert gjennom kanalen siden åpningen i 1914 og fram til 2005. Panama og USA inngikk i 1903 en avtale som innebar at USA skulle bygge og forvalte Panamakanalen samt en åtte kilometer bred landremse på hver side av kanalen, Panamakanalsonen. Konstruksjonen av kanalen ble siden overvåket av ingeniørtropper fra USAs hær mellom 1904 og 1914. I 1977 gikk USA med på krav om tilbakeføring av kanalen og ved midnatt 31. desember 1999 overtok Panama kontrollen. Kanalen er i ferd med å utvides med ekstra sluser som settes i drift i 2015, kanalens kapasitet kan da dobles. Dimensjoner. Panamakanalen sett fra sørøst mot nordvest Panamakanalen er vel 80 km lang. Den har to sett med sluser på Stillehavssiden, Miraflores- og Pedro Miguel-slusene, og Gatun-slusene, på Atlanterhavssiden. Hvert slusekammer er 305 meter langt, 33,5 meter bredt og 24 meter dypt. Kanalen har to løp slik at det kan gå skip i begge retninger samtidig. Høydeforskjellen fra havet til Gatunsjøen er 26 meter. Sammenliknet med Suezkanalen ble det tatt ut 3 ganger mer masse da Panamakanalen ble bygget, totalt 204 millioner kubikkmeter (268 millioner kubikkyards). På Atlanterhavssiden har slusene massive stålporter som er 21 meter høye og veier 745 tonn hver, men de er allikevel så godt balansert at de bare krever en 30 kW (40 hestekrefter) motor for åpning og lukking. På Stillehavssiden, ved Miraflores, er slusene 24 cm høyere og er utsatt for mye større tidevannsforskjeller. Beskrivelse. Panamakanalen forbinder Stillehavet med Det karibiske hav og Atlanterhavet ved vannveien gjennom Panamaeidet. På grunn av Panamaeidets s-form går kanalen fra Stillehavet vest–nordvestover gjennom eidet. For å unngå forvirring betegner kanalmyndighetene seilasen fra Stillehavet til Det karibiske hav som nordgående og fra Det karibiske hav til Stillehavet som sørgående. Kanalen benyttes av alt fra små fritidsbåter opp til store handelsskip. Den maksimale størrelsen på skip som kan bruke kanalen kalles «panamax». Et stigende antall moderne skip er større enn denne grensen og kalles "post-panamaxskip". Det første av disse kom allerede i 1936 med passasjerskipet «Queen Mary». For et lasteskip tar en typisk passering gjennom kanalen omkring ni timer. I 2006 passerte 14 194 skip gjennom kanalen, med en total lastekapasitet på 296 millioner tonn, hvilket er nesten 40 skip daglig. Den raskeste passeringen gjennom kanalen ble gjort av en av den amerikanske marinens hydrofoilbåter i 1979, som brukte 2 timer og 41 minutter. Den største vekten som er fraktet på et skip gjennom kanalen var da tankeren «Arco Texas» passerte med en last på 65 299 tonn olje i 1981. Det lengste skipet som har passert gjennom kanalen er «San Juan Prospector» (senere «Marcona Prospector»), med en lengde på 299 meter og en bredde på 32,6 meter. Det bredeste er slagskipet USS «New Jersey», som er 294,2 meter langt og 32,91 meter bredt. Utforming. Et skjematisk kart over Panamakanalens strekning med passasjer og sluser. Den totale strekningen er om lag 80 kilometer, og reisen tar minst 7–8 timer. Den lengste slusen på den østre siden av Gatún-slusene synes her fra dekket på en liten båt. Den maksimale variasjonen i tidevannet på Stillehavssiden er fra +3,35 meter til –3,20 meter, og løftehøyden ved Mirafloresslusene varierer derfor mellom 13,1 m ved flo og 19,7 ved fjære. Tidevannsvariasjonene på Atlanterhavssiden overstiger ikke 60 centimeter. Middels havnivå på Stillehavssiden er i gjennomsnitt 20 centimeter høyere enn på Atlanterhavssiden. På sitt grunneste er kanalen 13 meter og på sitt smaleste 153 meter. Høyst 48 skip per døgn kan passere gjennom kanalen, og ventetiden ved innseilingen kan være på opptil et døgn. Bahía Límon på Atlanterhavssiden utgjør en ankringsplass avgrenset av en molo, men den har ofte ikke plass for alle skipene som vil trafikkere kanalen. På Stillehavssiden er ankringsområdet helt åpent, men der utgjør topografien i Panamabukten en naturlig molo. Landskapet langs kanalen består for det meste av uberørt regnskog. Bare i kanalmunningene på hver side er kanalen omgitt av bymessig bebyggelse og industriområder. Sluser. Et frakteskip som sluses forsiktig gjennom Miraflores-slusene ved hjelp av «muldyr» på hver side. De mest spektakulære delene av kanalen er dens sluser. Slusene er 33,53 meter (110 fot) brede og med en effektiv lengde på 304,8 meter (1 000 fot). Dybden i slusene varierer, men den dypeste er 12,55 meter (41,2 fot) ved den sørlige delen av slusene i området Pedro Miguel. Alle kanalens sluser er doble, og det er altså to parallelle slusetrapper på alle tre sluseområdene, hvilket i teorien tillater samtidig trafikk i begge retninger. I praksis kan dog større skip ikke møtes i Gaillard Cut, så derfor anvendes skipskonvoier inn og ut de to kanalfilene i én retning om gangen. Hver slusefylling krever 101 000 kubikkmeter vann, og vannet fylles inn ved hjelp av gravitasjonen og et nettverk av kulverter under hver sluse. Skipene blir holdt på rett kurs i slusene med mindre lokomotiver som går på spor langs slusene. Lokomotivene kalles for «muldyr», etter sine forgjengere som tidigere ble anvendt til oppgaven. Mindre fartøy, som turist- og fritidsbåter, seiler i konvoi, bruker egen motorkraft i slusene og posisjoneres ved egne liner under fylling/tømming av slusekammerene. Gatún- og Alajuelasjøen. Gatúnsjøen og elven Chagres er hovedårene i kanalen og utgjør en betydelig del av strekningen. Gatúnsjøen fungerer som et vannreservoar som tillater slusene å operere selv i den tørre årstiden. Sjøen ble laget og elven gjort bredere og dypere under byggingen av Gatúndammen i elven Chagres. Det oversvømte den tidigere frodige dalen, og nå, nesten et århundre senere, finnes det fremdeles mahognytrær som stikker opp av vannet. Seilbåter på vei gjennom Banana Cut-leden i Gatúnsjøen. Det finnes en liten seilingsled over sjøen som er kjent som «Banana Cut» og som gir en marginalt kortere reise; denne anvendes av kanalbåter og fritidsbåter som da kan unngå den tyngre skipstrafikken. Mange øyer ligger i Gatúnsjøens del av kanalen, inklusive Barro Colorado Island, der det berømte Smithsonian Tropical Research Institute (STRI) ligger. Det skal store mengder vann til hver gang et skip passerer en sluse. I regntida kommer det store mengder nedbør i nedslagsfeltet til Chagreselva. I tørketida fra desember til april er det imidlertid vanskelig å ha nok vann i kanalen. En ekstra dam, Maddendammen, ble derfor bygget overfor Gatúnsjøen. Dette lagde Alajuelasjøen – også kjent som Maddensjøen – som fungerer som et ekstra vannlager i kanalsystemet. Broer. Puente de las Américas går over Panamakanalen Det er flere broer over kanalen. I den sørlige delen (ved Stillehavet) ligger Puente de las Américas, en større veibro som ble åpnet i 1962. I mange år var dette den eneste permanente broen over kanalen. Før den ble oppført gikk det fergetrafikk på samme sted. Lengre nord, ved Miraflores-slusene, finnes en klaffebro med både vei og jernbane som ble åpnet i 1942. Men ettersom den bare kan brukes når det ikke passerer noen skip, brukes den sjelden. På samme sted er det en liten klaffebro som er er innebygd i Miraflores' slusesystem, men den anvendes også sjelden. Den nyeste broen er Centennial Bridge, som går over Gaillard Cut rett nord for Pedro Miguel-slusene; denne veibroen har seks kjørefelt og sto ferdig i 2004 (men åpnet for trafikk i 2005). Det er også bygd en mindre klaffebro som en del av Gatúnslusene; denne kan bare brukes når sluseportene er stengt, og den har liten kapasitet. Det finnes dessuten broer som ikke er åpne for offentligheten. Disse brukes av kanalarbeiderne når sluseportene er stengt. Fra conquistadorene til lobbyisme. Historisk kart over kanal gjennom Panama og Nicaragua Første gang en skipskanal gjennom Panamaeidet ble nevnt, var i 1534, da Karl V av Det tysk-romerske rike og konge av Spania ville undersøke om det gikk an å bygge en kanal som ville forkorte skipsreisen mellom Spania og Peru, så vel som å gi Det spanske imperiet en taktisk militær grense mot portugiserne. Under en ekspedisjon i årene 1788–1793, argumenterte Alessandro Malaspina for fordelene med en kanal, og utarbeidet planer for hvordan den skulle bygges. På grunn av Panamas strategiske beliggenhet og det smale eidet som delte to store hav, ble andre former for handelsruter forsøkt opp i gjennom årene. Den mislykkede Dariénplanen var et forsøk fra Kongeriket Skottland i 1698 på å opprette en handelsrute over land, men ble ødelagt av usunne og farlige leveforhold, og lagt ned to år etter, i 1700. Gullrushet i California i 1849 førte til en eksplosiv økning i trafikken over Panamaeidet. Panama-jernbanen ble så ganske raskt bygget over eidet og åpnet i 1855. Denne handelsruten ble en vital del av infrastrukturen og gjorde den senere kanalen mer aktuell. En handelsrute over vann ble fortsatt sett på som den ideelle løsningen og interessen for en kanal økte etter suksessen med Suezkanalen. Franskmennene, under Ferdinand de Lesseps, som var ansvarlig for konstruksjonen av Suezkanalen, begynte 1. januar 1880 byggingen av en kanal på havnivå (uten sluser) gjennom det som dengang var Colombias provins, Panama. Franskmennene begynte å arbeide i all hast, uten å ha studert områdets geologi og hydrologi tilstrekkelig. I tillegg gjorde sykdommer som malaria, gulfeber og andre tropiske sykdommer mange arbeidere syke og tusenvis omkom. Det var vanskelig å forhindre flere utbrudd av sykdommene, fordi myggen på den tiden ikke ble sett på som en potensiell smittebærer. Disse forholdene gjorde det umulig å fortsette med en erfaren arbeidsstyrke, da mange av ingeniørene raskt flyktet tilbake til Frankrike. Selv sykehusene var et stort problem, fordi de var yngleplasser for mygg på mange avdelinger. Forholdene ble holdt skjult for offentligheten i Frankrike for å opprettholde rekrutteringen. I 1893, etter mye arbeid, ble det franske engasjementet avsluttet. De store tapene på grunn av sykdom var en av hovedgrunnene til at prosjektet mislyktes, og det ble estimert at så mange som 22 000 arbeidere døde under byggingen (1881–1889). En annen viktig årsak var mangel på lignende erfaring, slik som å unngå at vannet fikk stålet til å ruste. I følge Stephen Kinzer leide Philippe Bunau-Varilla, sjefen for det franske kanalsyndikatet (en gruppe som eide store landområder i Panama), inn William Nelson Cromwell (fra det amerikanske advokatfirmaet Sullivan & Cromwell) til å drive lobbyvirksomhet i den amerikanske Kongressen. Målet var å få bygget en kanal gjennom Panama, og ikke igjennom Nicaragua. I 1902 oppdaget Cromwell et 10-cent frimerke fra Nicaragua, laget av United States’ American Bank Note Company, som uriktig viste en røykfylt Momotombovulkan. Momotombo var nesten utdødd og sto mer enn 160 km fra den planlagte Nicaraguakanalpassasjen. Cromwell plantet en historie i avisen "New York Sun" om at Momotombovulkanen hadde hatt utbrudd og forårsaket en serie av seismiske skjelv. Deretter sendte han løpesedler med dette frimerket til alle amerikanske senatorer som bevis på den vulkanske aktiviteten i Nicaragua. 19. juni 1902, tre dager etter at senatorene fikk tilsendt frimerket, stemte de for en rute igjennom Panama for kanalen. For denne lobbyvirksomheten, fikk Cromwell en sum på $ 800 000. Panamas uavhengighet og byggestart. Konstruksjon av slusekamrene, man ser midseksjonen på bildet, røret nederst er for å lede vann inn i slusekammeret. Mannen nederst i bildet viser dimensjonene Det amerikanske slagskipet «Missouri» passerer Panamakanalen 22. januar 1903, ble Hay-Herran-traktaten signert av Colombia og USA. Den ville ha garantert USA en 99-års lease-avtale fra Colombia på landet skulle brukes til kanalen, men det colombianske senatet ratifiserte aldri traktaten. Den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt skiftet taktikk, ved å hjelpe minoriteten av konservative panamanere som jobbet for uavhengighet fra Colombia. Panama fikk sin uavhengighet 3. november 1903, da USA sendte krigsskip for å sikre Colombias tilbaketrekning fra regionen. I november 1903 signerte Phillipe Bunau-Varilla, Panamas ambassadør til USA, Hay-Bunau Varilla-traktaten, som garanterer USAs rettigheter til å bygge og administrere Panamakanalen. Selv om Bunau-Varilla var Panamas ambassadør, var han fransk statsborger og var ikke autorisert til å signere traktaten på vegne av Panama uten panamanere tilstede. Denne traktaten ble en betent diplomatisk sak mellom de to landene. USA, under president Theodore Roosevelt (med John Frank Stevens som sjefsingeniør fra 1905–1907), kjøpte ut det franske utstyret og utgravninger for 40 millioner US$ og begynte arbeidet 4. mai 1904. USA betalte Colombia i 1921, syv år etter ferdigstillelsen av kanalen, for oppreisning for president Roosevelts rolle i opprettelsen av Panama, og Colombia anerkjente Panama under kravene i Thomson-Urrutia-traktaten. Den amerikanske president Woodrow Wilson fullførte den siste sprengningen av Gamboadiket den 10. oktober 1913, og kanalen var dermed ferdig. Et stort antall vest-indiske arbeidere hadde arbeidet med kanalen, og det er anslått at 5 609 mistet livet i byggingen. Da kanalen omsider åpnet den 15. august 1914, var den et teknologisk vidunder. En kompleks serie av sluser gjorde det mulig for endog datidens største skip å passere. Kanalen var et viktig økonomisk og strategisk støttepunkt for USA, og revolusjonerte skipstrafikken i hele verden. Da japanerne ødela det meste av den amerikanske stillehavsflåten ved angrepet på Pearl Harbor i desember 1941, sendte amerikanerne skip fra østkysten via Panamakanalen, også store hangarskip, for å gjenoppbygge marinenærværet i Stillehavet. Etter andre verdenskrig fortsatte USAs kontroll over kanalsonen å være et omstridt emne og endte i opprør som på martyrenes dag, den 9. januar 1964, tok livet av 21 panamanere og 4 amerikanske soldater. Panamakanalen og Panamasonen som omgir den, var administrert av USA helt frem til 1999, da kontrollen ble overført til Panama. Dette var et resultat av Jimmy Carters signering av Torrijos-Carter-traktatene i 1977, avtalen løste misnøyen som befolkningen i Panama hadde hatt mot USAs kontroll over kanalsonen. Panama har siden tatt hånd om kanalen på en meget god måte gjennom selskapet Panama Canal Authority og slått alle tidligere trafikk-, omsetnings- og sikkerhetsrekorder år etter år. Nå er det vedtatt å bygge ut Panamakanalen med et nytt løp ved siden av det eksisterende. Løpet skal bli så bredt og langt at selv de aller største skipene i dag og i fremtiden kan passere. Byggingen er ventet igangsatt om noen år. Først var det planer om å grave den ut og heve havnivået i Gatun-sjøen med 45 cm, men dette er ikke lenger aktuelt. Det er vedtatt å bygge større og raskere sluser for å redusere tiden det tar å passere kanalen. Kapasitet. Kanalen håndterer i dag adskillig mer trafikk enn det ble regnet med da kanalen ble bygget. Det ble beregnet i 1934 at den maksimale kapasiteten ville ligge på rundt 80 millioner tonn per år, men som nevnt ble det i 2006 fraktet 296 millioner tonn. Til tross for moderniseringene som har gjort kanalen mer effektiv, beregnes det at kanalen snart når sin maksimale kapasitet. En ytterligere komplikasjon er fartøyenes størrelse, som oftere ligger på eller over Panamax. Dette kan resultere i en framtidig nedgang i antallet transporter, selv om antall fraktede tonn øker. I alle tilfeller må kapasiteten utvides dersom Panamakanalen skal tilfredsstille behovet for verdens sjøfart. Effektivitet og vedlikehold. Enkelte mente at kanalens effektivitet og vedlikehold ville minke etter at USA slapp kontrollen, men kanalens driftseffektivitet går fortsatt framover under PCA. "Canal Waters Time" (CWT) er snittiden for et skip for å passere gjennom kanalen, inklusive ventetid. CWT er derfor også et nøkkeltall på effektivitet.I følge PCA er kanalens vanntid på vei nedover, samtidig som antallet ulykker ligger på rekordlavt nivå. Økende volumer av USAs import fra Asia, som tidigere gikk til USAs vestkyst, går nå via kanalen direkte til østkysten. Det totale antallet passasjer var regnskapsåret 1999 på 14 336, og falt i 2003 til lave 13 154, trolig delvis på grunn av globale økonomiske faktorer. I 2005 økte antallet passasjer igjen til 14 011 (kanalens regnskapsår løper fra oktober til september). Disse tallene bør sees i sammenheng med en stadig økning av skipenes størrelse, og derfor har antallet fraktede tonn økt fra 227,9 millioner UMS tonn i 1999 – til 278,8 millioner tonn i 2005. Tross enkelte flaskehalser (for eksempel Gaillard Cut) påvirkning på skipenes størrelse, viser altså tallene en total økning av tonnasje, selv om det passerer færre skip. Kanalen slo trafikkrekorden 16. mars 2004 med 1 005 551 PC/UMS tonn fraktet på én dag, og dette ble slått 13. mars 2006, da 1 070 023 PC/UMS tonn ble fraktet i gjennom kanalen. Kanalens administrasjon har investert nærmere én milliard dollar for å modernisere og utvide kanalen, med mål om å øke kapasiteten med 20 prosent. Forbedringer har blitt utført trafikkledningssystemet for å mer effektivt kontrollere trafikkflyten gjennom kanalen. Etter USAs tilbaketrekning har Panama tatt over salget av vannkraft/elektrisitet generert i kanaldammene, som USAs regjering hadde ansvar for tidligere. Bare 25 prosent av den produserte elektrisiteten går til driften av kanalen. Konkurranse. Nordvestpassasjen mot Panamakanalen; New York - Tokyo via Nordvestpassasjen er 7 600 nautiske mil, mens tilsvarende via Panamakanalen er 9 800 nautiske mil Etter å ha hatt en særstilling i mange år, har kanalen i senere tid møtt økende konkurranse fra flere hold. Det spekuleres i om muligheten for å bygge en kanal gjennom Mexico eller Colombia som skal klare å håndtere betydelig større fartøy. Det finnes i tillegg forslag om en leder gjennom Nicaragua, dels en kanal foreslått av regjeringen, og dels et par private forslag om en jernbaneforbindelse mellom havner på hver sin kyst. Kritikere har også gitt uttrykk for sin uro over de planlagte økningene av kanalavgiftene, og har foreslått at Suezkanalen skal kunne bli et realistisk alternativ for fartøy mellom Asia og den amerikanske østkysten. I påvente av eventuelle alternativer, øker etterspørselen etter å benytte kanalen. Den økte issmeltingen i Nordishavet har også ledet til spekulasjoner om at Nordvestpassasjen en gang i framtiden skal kunne brukes til kommersiell sjøfart. Denne kan forkorte reisen mellom Asia og Europa med 9 300 km i forhold til når man bruker Panamakanalen, og kan dermed komme til å ta over for noe av denne. Å reise gjennom Nordishavet vil derimot ikke gå uten problemer; foruten problemer med is, er det uløste territorielle spørsmål. Vannspørsmål. Et markant problem er den minkende mengden vann i Gatúnsjøen, framfor alt på grunn av avskoging. Hver gang et fartøy reiser gjennom kanalen, følger 200 millioner liter ferskvann med ut i havet, og selv om den årlige nedbøren er tilstrekkelig for å kompensere dette, innebærer den varierende mengden regn mellom årstidene at vann må lagres mellom regnperiodene. Selv om Gatúnsjøen kan lagre en del av dette vannet, har regnskogen tradisjonelt spilt en avgjørende rolle ved å absorbere regnet, for så å utskille vannet i en jevnere takt. På grunn av den minkende vegetasjonen, renner regnet raskere ned i sjøen og videre ut i havet. Dette fører til vannmangel i tørketiden, da relativt lite vann renner ned i sjøen. Avskogingen og den derav forårsakede erosjonen leder også til større mengder slam som samles på bunnen og minsker sjøens kapasitet. Ytterligere et problem er vannforurensning gjennom oljesøl fra de forbipasserende fartøyene. Kinesisk nærvær. Innen overleveringen av kanaldriften i 1999, hadde Panamas regjering en internasjonal budgiving for en 25-årig kontrakt for kanalens havner for containerfartøy (anleggene på begge sider av kanalen), som ble vunnet av det kinesiske, Hongkong-baserte selskapet Hutchison Whampoa, eid av Li Ka Shing. Det forekom kritikk i USA om at dette kunne gi Kinas forsvar en okkupasjonsåpning, en overtagelse av kanalen, eller til og med et angrep på USAs fastland med kanalen som base. Panamas regjering sa at det kinesiske selskapet bare hadde kontrakt for å drive havnene ved munningene, og kritikerne noterte seg at med "Neutrality Act" har USA rett til en militær inngripen om det anses som nødvendig. Budgivningens forsvarere mener at drift av havnene spiller en mindre rolle i forhold til kanalens hovedsakelige drift, og at Hutchinson Whampoa bare ga det beste budet i forhold til Panamas innbyggere. Kanalavgifter. Avgiften for å passere kanalanlegget fastsettes av Panama Canal Authority, og er basert på type fartøy, størrelse og type last. For containerskip er avgiften beregnet per «TEU» (Twenty-foot Equivalent Unit), som er størrelsen på en container som har målene 6 × 2,4 × 2,6 meter (20 × 8 × 8,5 fot). Fra og med 1. mai 2009 er denne avgiften 57,60 dollar per TEU. Et panamax-containerskip kan laste over 4 000 TEU. En redusert avgift tas ut for ballasterte containerskip (ballastede skip uten verdilast og passasjerer). a> fra Wallenius Wilhelmsen på vei gjennom Panamakanalen De fleste andre typer skip betaler en avgift per PC/UMS nettotonn, hvor et tonn i virkeligheten er et volum av 100 kubikkfot (2,8 m³) (tonnasjekalkylen for trafikkfartøy er ganske kompleks). I 2008 var denne avgiften 3,90 dollar per tonn for de første 10 000 tonn, 3,82 dollar/tonn for de neste 10 000 tonn og 3,76 dollar/tonn utover dette. I likhet med containerskip betaler fraktskip som går "i ballast" (f.eks. med vann) en redusert avgift. Den største avgiften for å passere gjennom kanalen som er betalt til nå, var den 16. mai 2008, da cruiseskipet «Disney Magic» betalte så vidt over 331 200 dollar for å passere. Den laveste avgiften som har blitt satt, var på 36 cent, men det var ikke noe skip, men den amerikanske eventyreren Richard Halliburton som svømte gjennom kanalen i 1928. I gjennomsnitt betaler hver båt ca. 54 000 dollar for å passere. Betydning for Panamas økonomi. Kanalen har stor betydning for Panamas økonomi, siden kanalselskapet har kontinuerlig drift, 24 timer i døgnet, hele året rundt. Om lag 9 000 mennesker arbeider direkte for kanalselskapet med ulike oppgaver knyttet til drift, vedlikehold og utbygging. I tillegg kommer ulike underleverandører og sideeffekter, kanalen er blant annet et populært mål for cruisebåter. Kanalen omsatte i regnskapsåret 2008 for 2 007 045 000 amerikanske dollar, en økning på 14 % fra 1 760 385 000 i 2007. Dette tilsvarer ca. 13 milliarder kroner og er ca. 7 % av Panamas bruttonasjonalprodukt. Kanalselskapet leverte i 2008 et driftresultat på 1 028 462 000, en økning på 27,5 % fra 806 647 000 i 2007. Turisme. Kanalen har blitt et yndet turistmål og har blant annet et besøkelsessenter ved Miraflores. Besøkelsessenteret inneholder en kino, tre observasjonsdekk og et museum med fire forskjellige utstillinger. I framtiden. Med økt handelstrafikk mellom kontinentene er kanalen i posisjon til å bli en enda viktigere faktor i framtiden. Endringer i skipenes størrelse – særlig den økende andelen post-panamax-skip – gjør det nødvendig med endringer av kanalen om den skal kunne beholde sin markedsandel. Det spås at i år 2011 kommer 37 prosent av handelsflåten i verden til å være for stor for den nåværende kanalen, og en uteblitt kapasitetsøkning vil derfor resultere i en kraftig nedgang i markedsandelen. Den maksimale kapasiteten til den nåværende kanalen, med relativt små forbedringer, er beregnet til mellom 330 og 340 millioner PC/UMS tonn per år, og dette beregnes at kommer til å nås mellom 2009 og 2012. Cirka 50 prosent av skipsstrafikken anvender allerede hele bredden i slusene. Oppgraderingsplaner lik «The Third Locks Scheme» i 1939, som går ut på å tillate flere og større skip, har blitt diskutert i en årrekke. 4. april 2006 rapporterte BBC at man regnet med at planene ville godkjennes av president Torrijos' regjering og av landets nasjonalforsamling, der regjeringen hadde majoritet. Nasjonalforsamlingen gjennomførte en nasjonal folkavstemning i denne anledningen. Avstemningen resulterte, 22. oktober 2006, i en støtte på cirka 78 prosent til å gjennomføre en utbygging av kanalen etter den gjeldende planen. Tre sluser-prosjektet. Skisse over planene for en utvidelse av kanalen, tre sluser-prosjektet Den nåværende planen gjelder to nye slusetrapper: en øst for den nåværende Gatún-slusen, og en sørvest for Miraflores-slusene, inklusive innløpskanaler. Hver trapp kommer til å gå direkte fra havnivå til Gatúnsjøens nivå, og de nåværende to stegene med Miraflores / Pedro Miguel kommer ikke til å kopieres. De nye slusekammerne kommer av sikkerhetshensyn til å ha doble lukkeporter, og vil ha en lengde på 427 meter (1 400 fot), en bredde på 55 meter (180 fot) og en dybde på 18,3 meter (60 fot). Dette kommer å tillate skip med en bredde på opp til 49 meter (160 fot), en total lengde på 366 meter (1 200 fot) og som stikker 15 m (50 fot) dypt, noe som tilsvarer et skip som frakter ca. 12 000 20-fots containere (TEU). De nye slusene kommer å nås via nye anslutningskanaler, inklusive en 6,2 kilometer lang kanal ved Miraflores fra slusen til Gaillard Cut rundt Mirafloressjøen. Hver sluserenne kommer å bli 218 meter bred (715 fot), noe som krever at post-panamax-skip navigeres inn i slusene i én retning av gangen. Gaillard Cut og kanalen gjennom Gatúnsjøen kommer å mudres bredere til 280 meter (918 fot) på de rette partiene og 366 meter (1 200 fot) i kurvepartiene. Gatúnsjøens maksimale nivå over havet kommer til å økes fra referansehøyden 26,7 meter til 27,1. Hver slusetrapp vil få ni vannbassenger (tre per slusekammer), og hvert basseng blir da ca. 70 meter (230 fot) bred, 430 meter (1 410 fot) lang og 5,5 meter (18 fot) dyp. I disse gravitasjonsmatede bassengene kommer 60 prosent av vannet i hver slusesyklus til å gjenbrukes; de nye slusene kommer til å anvende 7 prosent mindre vann enn den nåværende slusefilen. Gatúnsjøens ekstra dybde og høyningen av det maksimale vannivået kommer også til å resultere i en økning i vannressursene. Disse utregningene betyr at den oppgraderte kanalen skal kunne fungere uten å konstruere nye vannreservoarer. Den beregnede kostnaden for prosjektet er på ca. 5,25 milliarder dollar. Prosjektet er planlangt å kunne tillate en trafikkøkning fra 280 millioner PC/UMS i 2005 til nærmere 510 millioner PC/UMS tonn i 2025; den oppgraderte kanalen kommer til å ha et maksimal stabilt tonnasjenivå per år på ca. 600 millioner PC/UMS tonn per år. Tollsatsene kommer fotsatt til å være basert på skipstonnasje, og kommer ikke til å baseres på anvendte sluser. De nye slusene forventes å kunne åpne for trafikk i 2015. De nåværende slusene, som vil være 100 år gamle, kommer til å kunne være mer tilgjengelige for vedlikehold, og er prosjektert til å fortsatt kunne være i drift. 3. september 2007 begynte arbeidet med å utvide kanalen, og tusenvis av mennesker i Panama var vitner til en stor eksplosjon ved Paraiso i Panama by ved kanalens sørlige munning i Stillehavet. Eksplosjonen innledet symbolsk den praktiske innledningen av utvidelsesprosjektet, ved å sprenge løs en del av en fjellside. Det skjedde en ulykke allerede ved denne første sprengningen, da en arbeider døde etter han kjørte en lastebil inn i en kraftledningsmast. Prosjektets første fase blir utgravningen av en 218 meter bred anslutning fra "Culebra Cut" til Stillehavet, ved å transportere bort 47 millioner kubikkmeter av jord og stein. Dette er det første steget for å anlegge de nye slusetrappene etter planen. Heraklit. Heraklit (gresk: Ἡράκλειτος; 540–480 f.Kr.), "den dunkle", var en filosof som hevdet at urstoffet var ild og at verdens innerste vesen og natur er forandringen. Han hevder likevel ikke at denne forandringen er konstant. Etter Heraklit finnes også bare fragmenter som vi kan bruke som kilder for hans filosofi. Han mener at forandring skjer som veksling mellom ulike motsetninger. Eksempelvis: Natt blir til dag, sommer blir til vinter blir til sommer igjen... Disse motsetningene er i strid og alt blir til som følge av disse motsetningenes kamp. Motsetningene er avhengige av hverandre, for enhver side i et motsetningsforhold får sin identitet gjennom å være det motsatte av det andre. Dessuten viser det at all stabilitet er forbigående ettersom tingenes identitet er avhengig av at motsetningene veksler fra tid til annen. Parmenides. Parmenides (gresk: Παρμενίδης; født 515 f.Kr., død 450 f.Kr.) var en filosof som fortalte i verseform hvordan han av en gudinne læres opp om verdens egentlige vesen. Hans argumentasjon bygger på disse hovedpunktene: verden er en uforandelig, evig, sammenhengende enhetlig kule og sansene som forteller oss annet, lyver. Forandringen er umulig i og med at ingenting kan bli til av ingenting. Det som er, det er. Det kan ikke ha blitt til av ingenting og ei heller slutte å eksistere. Parmenides mener at forklaringen på den forandring og bevegelse som sansene gir inntrykk av, ligger på et rent tankemessig plan. Og dermed må være en løgn. Hos Parmenides er tomrom umulig, for det er ikke-eksisterende og ikke-eksistens kan umulig ha utstrekning. Benita Ferrero-Waldner. Benita Ferrero-Waldner (født 5. september 1948) er en østerriksk diplomat og politiker. Mellom 2000 og 2004 var hun Østerrikes utenriksminister, og våren 2004 var hun dessuten de konservatives presidentkandidat, men tapte valget. Fra 1. november 2004 er hun EUs utenrikskommisær. Hun ble født Benita Waldner i Salzburg, tok sin "Matura" i 1966 og studerte deretter jus. Hun ble dr. jur. i 1970. Frem til 1983 arbeidet hun i det private næringsliv, før hun året etter trådte inn i statstjenesten som diplomat. Hun ble senere bl.a. "Chef de protocole" for FNs generalsekretær Boutros-Ghali ved hovedkvarteret i New York. Fra 1995 til 2000 var hun statssekretær i to regjeringer ledet av sosialdemokratene Franz Vranitzky og Viktor Klima. Da Wolfgang Schüssel ble Østerrikes kansler i begynnelsen av 2000 ble Ferrero-Waldner utnevnt til utenriksminister. I januar 2004 ble det annonsert at hun ville stille til valg for å etterfølge Thomas Klestil som president i juli 2004. Hennes kandidatur var støttet av det konservative partiet, og den eneste motstanderen var sosialdemokraten Heinz Fischer. Med 47,61 % av stemmene mot Fischers 52,39 % tapte hun imidlertid knepent direktevalget den 25. april. I oktober 2004 ble hun imidlertid utnevnt til EUs nye utenrikskommisær, og gikk da av som østerriksk utenriksminister. Fra 1974 til 1983 var Waldner gift med Wolfgang Sterr, en bayersk lektor. De ble skilt, og i 1993 ble Waldner gift med Francisco Ferrero Campos, som underviser i spansk og latin-amerikansk litteratur ved Universität Wien. Hun har ingen barn. Ferrero-Waldners besluttsomme, vennlige smil har gitt henne tilnavnet "Ferrero-Küsschen". I 1996 ble Ferrero-Waldner hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Castilla. To mulige tolkninger av dagens område Castilla. Castilla (spansk: "Castilla", også kjent som "Kastilien" eller "Kastilla" i Skandinavia) var en spansk historisk region med uklare grenser som er resultatet av en gradvis integrere med kongedømmet Castilla med dens naboer til å bli Castillas krone og senere kongeriket Spania da det ble forent med Aragóns krone og kongedømmet Navarra. I dagens Spania er Castilla vanligvis betraktet å utgjøre en del av den selvstyrte regionen i Castilla og León i nordvest, og Castilla-La Mancha og Madrid i sentralt, og sentral-sørvestlige delen av landet, tidvis også inkludert Cantabria og La Rioja, av historiske grunner. Det er imidlertid ulike versjoner om de nøyaktige grensene til Castilla, og ettersom området mangler offisiell anerkjennelse i dag har området ingen offisielle grenser. Det er dog tradisjonelt delt mellom «Gamle Castilla», som er Cantabria, La Rioja og den østlige halvdelen av Castilla og León, og «Nye Castilla», som er Castilla-La Mancha og regionen Madrid. Moderne spanske monarker er nummerert i henhold til systemet i Castilla. Castillas navn er antatt å bety «festningenes land» (festning på spansk er "castillo" (jf. engelsk "castle"), fra latin "castellum"), i referanse til de festninger som ble bygd i området for å konsolidere og befeste den kristne gjenerobringen, "Reconquista" fra maurerne (det muslimske herrestyret på den iberiske halvøy). Røvær. Røvær er et lite øysamfunn som ligger utenfor bykjernen i Haugesund med omkring 100 fastboende fra 0 – 86 år. Røvær hører til Haugesund kommune og er byens vestligste bydel. Røvær skole har rundt 20 elever fra 1-10 klasse. Røvær barnehage ble utvidet til heldagsbarnehage 1.august 2008 og det planlegges et nytt barnehagebygg i løpet av 2009. Røvær landhandel er øyas nærbutikk og her finnes det meste. Rutebåten Røværfjord har 7-9 daglige avganger til sentrum i Haugesund. Båten anløper Indre Kai ved hurtigbåten Stavanger/Bergen. På Røvær kan man fremdeles finne folk som lever av fiske, havbruk og jordbruk. I de seinere år også av reiseliv. Øysamfunnet har utmerket bredbåndsforbindelse som gjør det enkelt med hjemmekontor. Det er også vanlig å pendle til maritime yrker som skipper og maskinist, og flere velger å dagpendle inn til byen i ulike stillinger. Den gode kommunikasjonen til byen gjør det enkelt å dagpendle, også i kveldsturnus. Fra Røværs høyeste punkt (Bråvarden 43 moh.) har du et fantastisk utsyn fra Folgefonna til Utsira, Bokn og Jæren på klare dager, og du kan nyte solen gå ned i havet og beundre de vakreste solnedganger du kan forestille deg. Om sommeren har Røvær Sjøhus åpen sommerkafè og da serveres de berømte Røværkomlene. Her er det også mulig å overnatte til en rimelig penge i skolenes ferier og helger. Fra 2008 er Røvær Sjøhus medlem av Hostelling International og fungerer som vandrerhjem i skolenes sommerferie. Røvær kulturhotell åpnet sommeren 2005. Hotellet er i drift hele året og tilbyr velværehelger for jenter, par og grupper, julebord, konserter, foredrag m.m. Røvær får mange gjester vår og sommer, både de som kommer med rutebåten og folk som reiser på egen kjøl. Seilere fra mange land har Røvær som stoppested på ruta, noen kommer igjen hvert eneste år. Erwin Rommel. Erwin Johannes Eugen Rommel (født 15. november 1891 i Heidenheim i Tyskland, død ved påtvunget selvmord 14. oktober 1944 i Herrlingen) var en av de mest berømte tyske generalfeltmarskalker. Han var sjef for det tyske Afrikakorpset under Den andre verdenskrig, og er også kjent under kallenavnet «Ørkenreven» for sine dyktig utførte militære felttog i Nord-Afrika. Han ble ikke bare kjent som en stor taktiker, men fikk også et godt rykte blant britene for sin ridderlighet mot sine motstandere. Han ble tvunget til å ta sitt eget liv på grunn av mistanke om deltagelse i kupplaner mot Hitler. Tidlig liv. Rommel ble født i Heidenheim, omkring 50 km fra Ulm, i staten Württemberg, som sønn av en protestantisk skolelærer, Erwin Rommel den eldre, og hans kone Helene von Luz. Morfaren Karl von Luz var "Regierungspräsident", dvs. fylkesmann i et av regjeringsdistriktene i Württemberg. Erwin Rommel planla å bli flyingeniør, etter påtrykk fra sin far, men meldte seg i stedet som frivillig til det lokale 124. tyske infanteriregiment som offiserskadett i 1910. Han ble uteksaminert fra krigsskolen i november i 1911 og utskrevet som løytnant i januar 1912. I mars 1911 hadde han under et ball ved krigsskolen i Danzig møtt den da 17 år gamle polsk-italiensk-ættede Lucia Maria Mollin («Lucie»), som han giftet seg med i 1916. Rommel hadde tidligere truffet den 20-årige fruktselgeren Walburga Stemmer, som han i 1913 fikk datteren Gertrud med. Dette uekte barn var lenge en vel bevoktet hemmelighet, og ble senere, under Det tredje rike, beskrevet som hans niese. I 1928 fikk Rommel og hans ektefelle "Lucie" sønnen Manfred, som senere ble overborgermester i Stuttgart. Rommel under første verdenskrig. Under første verdenskrigs første fase tjenestegjorde han på vestfronten i Frankrike, der han utviste en slik tapperhet i Argonnerskogen sør i Ardennene at han ble tildelt Jernkorset av 1. klasse. Senere ble han kompanikommandant for den württembergske bergjegerbataljon ved den rumenske og så ved den italienske fronten. Under krigen ble han såret tre ganger og mottok Jernkorset av 1. og 2. klasse. Mens han tjenestegjorde i denne avdelingen, fikk han ry på seg for å kunne fatte raske taktiske beslutninger som dro fordel av forvirringen på fiendens side. Monte Mataiur er ikke markert på dette kartet, men ligger i felt D3, rett nord for «N» i ordet «Second» Han ble også den yngste mottager i historien av Preussens høyeste militære orden, Pour le Mérite. Dette var en orden som ellers var forbeholdt generaler; Rommel var bare "Oberleutnant". Det skapte først noe forviklinger da en annen tysk militæravdeling (med urette) ville ta æren for den seieren det dreide seg om. Han fikk ordenen etter å ha deltatt i kampene i fjellene mellom Slovenia og det nordøstlige Italia. Under kampene ved Isonzo deltok hans bataljon på Soca-fronten. Hans bataljon spilte en nøkkelrolle under Sentralmaktenes avgjørende seier over italienerne ved slaget ved Caporetto, der den tok 3 000 italienske tropper til fange. Den prøyssiske ordenen fikk Rommel på grunn av sin innsats ved erobringen av Matajur i De julianske alper den 26. oktober 1917. Stormingen av fjellet ledet han med en styrke på bare 100 mann. Dermed kunne tyskerne ta til fange 150 italienske offiserer, 7 000 mann og erobre 81 artilleribestykninger. Det italienske nederlaget i kampene i oktober og november var samlet sett helt knusende. For en kortere periode kjempet Rommel i det samme infanteriregiment som Friedrich Paulus, som også senere ble general, og som under andre verdenskrig ble tvunget av Hitler til å kjempe en fåfengt kamp om Stalingrad. I januar 1918 ble Rommel overført til stabskommando, i Generalkommando 64, der kan ble forfremmet til kaptein (Hauptmann) i oktober. Han vendte deretter tilbake til det 124. infanteriregiment i Weingarten. Mellomkrigstiden. Etter krigen arbeidet han som kommandør på regimentnivå, og var instruktør ved Dresden Infanteriskole (1929–1933). Han ble forfremmet til major i april 1932, og i oktober 1933 ble han bataljonskommandant i det 17. infanteriregiment forlagt i Goslar ved Harzfjellene i Nord-Tyskland. Etter at Hitler var kommet til makten, krevde han en troskapsed til sin person fra de militære, og ble på den måten i stand til en langt mer personlig styring av de væpnede styrker enn de fleste av sine forgjengere som Tysklands herskere. Hitler ble først oppmerksom på Rommel i 1934 da han kom for å inspisere troppene i Goslar. I 1935 ble han gjort til liaisonoffiser mellom Krigsministeriet og Hitlerjugend. Rommel ble snart klar over HJ-lederen Baldur von Schirachs metoder, og Schirach var heller ikke særlig betatt av Rommel. Deres veier skiltes raskt ad. Rommel var instruktør ved krigsskolen i Potsdam (1935–1938). Der fikk han fullført boken "«Infanterie greift an»" (Infanteriet i angrep) og fikk den utgitt i 1937: Den ble brukt som lærebok og oppslagsverk, og det er liten tvil om at Hitler lot seg imponere av den. Den er også i etterkrigstiden blitt betraktet som en ypperlig innføring i emnene den tar for seg. Etter den tyske innmarsj i Sudetenland, dvs. de vestlige tyskspråklige områder av det daværende Tsjekkoslovakia, i 1937, bestemte Hitler seg for å besøke de nye områdene. Han utnevnte da Rommel til leder av den såkalte "«Führerbegleitbataillon»", det vil si livgarden. Deretter, i 1938, på et tidspunkt hvor Rommel var oberst, fikk han kommandoen over krigsskolen ved Wiener Neustadt, en østerriksk by ikke langt fra Wien som med resten av landet var blitt innlemmet i Det tyske rike ved "Anschluss". Tiden der skulle bli noen av Rommel-familiens lykkeligste år. Så, i mars 1939, utpekte Hitler Rommel til kommandør for sitt mobile hovedkvarter under okkupasjonen av Praha. Andre verdenskrig. Rett før invasjonen av Polen ble han forfremmet til generalmajor og fikk dermed ansvaret for Førerens sikkerhet under dennes mange besøk ved fronten så snart det braket løs. Om denne innsikt, som vel må sies å ha tatt Hitler på kornet, her uttrykkes med kritisk distanse eller med fascinert personlig tilslutning, kan diskuteres. Kanskje begge deler. Selv opplevde Hitler i hvert fall Rommel som en lojal støttespiller, noe han blant annet ga uttrykk for i 1942: "«Han står oss nasjonalsosialister ikke bare nær, han er en nasjonalsosialist»" Under invasjonen av Polen ble Rommel svært klar over hva de tyske stridsvognsenheter kunne utføre i nær koordinasjon med artilleri og flystøtte, og i samarbeid med motorisert og raskt fremrykkende infanteri. Kort tid etter at invasjonen av Polen var over, bad han Hitler om å få kommandoen over en panserdivisjon, til tross for at han selv var infanterist. Det ble innvilget. Faktisk presset Hitler utnevnelsen på generalene mot Hærens Overkommandos heftige innvendinger om at Rommel ikke hadde den egnede militærfaglige bakgrunn. Belgia-Frankrike 1940. Den 5. februar 1940 fikk han kommandoen over 7. panserdivisjon, som ble del av det XV. panserkorps under general Hoth. Rommels divisjon ble senere kalt spøkelsesdivisjonen (opprinnelig av franskmennene) fordi de aldri kunne vite hvor den var og ville angripe fra. Tilnavnet skyldtes divisjonens svært raske fremrykning gjennom Ardennene og kryssing av elven Meuse ved Dinant i Belgia, dens inntrengning gjennom forsvarernes rekker og dype inntrengning retning Den engelske kanal. Invasjonen var begynt den 10. mai, og allerede den 12. mai stod Rommel i Yvoir ved Meuse, en nokså smal elv som franskmennene av grunner som i dag er vanskelige å forstå, anså som en formidabel invasjonshindring. Broen ved Yvoir var blitt sprengt, og Rommel rykket sørover der man ved landsbyen Houx kom over et vannhøydereguleringsanlegg som spente over hele elvens bredde. I ly av nattemørket fikk Rommel noen tropper over, og ved daggry hadde de fått i gang en ferjetjeneste der de tunge stridsvognene ble dratt over elven på pontongflåter som ble holdt oppe av stålvaiere. Den 14. mai var et nytt brohode sikret ved Bouvinges, og Rommels stridsvogner rykket raskt fremover. Den 18. mai stod divisjonen hans i Cambrai. Der var de svært sårbare for franske motangrep, men franskmennene var for forfjamsede til å slå til. Noe senere stod Rommel foran bedre pansrede britiske stridsvogner ved Wailly, sørvest for Arras. Da tyskerne ikke kom noen vei, foretok Rommel en serie omdisponeringer som åpnet for fremrykning i en ny retning, og den 26. mai kommanderte han sin egen og den 5. panserdivisjon under angrepet på Lille. Hitler var henrykt, og kort tid etter kunne Rommel føre sine styrker helt frem til kysten (8. juni, ved "Les Petites Dalles" mellom Dieppe og Fecamp). Få dager etter kapitulerte et dusin generaler og 13 000 fiendtlige styrker for Rommel. Den 17. juni var «spøkelsesdivisjonen» atter på fremmarsj, denne gangen mot havnebyen Cherbourg. Etter en rekordlang fremrykning på 300 km på én dag begynte bombardementet mot Cherbourgs forsvarsverker den 18. juni. Da byen falt, overgav 30 000 franske tropper seg til Rommel. Invasjonsforberedelser. Etter at Frankrike overgav seg den 21. juni, kunne Rommel, etter noen tids hvile med familien i Wiener Neustadt, begynne på forberedelsene av "Operation Seelöwe", den tyske invasjon av England. Rommels panserstyrker hadde intensive øvelser som blant annet involverte på- og avlossing på ombygde elvelektere som skulle ta med seg stridsvognene over Den engelske kanal. Invasjonen ble utsatt etter noen måneder og senere helt avblåst, da Luftwaffe ikke lyktes i sine invasjonsforberedende flyangrep. Afrika 1941-43. Rommel med rådgivere våren 1942. Erwin Rommels store dyktighet på vestfronten gjorde at han ble gitt kommandoen over tyske tropper, 5. lette og senere 15. panserdivisjon, som var sendt til Libya i begynnelsen av 1941 for å støtte de italienske stykene der. Denne tyske styrken utgjorde Det tyske Afrikakorps "(Deutsches Afrikakorps)". Det var i Afrika Rommel fikk tilnavnet «ørkenreven». Rommel tilbragte mesteparten av 1941 med å bygge opp sin egen organisasjon og reorganisere de italienske enhetene som hadde lidd en serie nederlag mot britene under generalmajor Richard O'Connor. En offensiv presset britene ut av Libya. Rommel var under ordre om ikke å fortsette fremrykningen sin forbi oasen Maradah, men han brøt den ordren. Han ble stanset akkurat på den egyptiske grense ved Helfaya-passet. Dit hadde han avansert til tross for innvendinger fra staben hans og divisjonskommandantene. Han hadde håpet at den raske fremrykningen, som utflankerte den viktige havnen Tobruk, ville føre til at storparten av de allierte styrker ville bli innesperret og omringet i en lomme der. Men slik gikk det ikke; fremrykningen forbi Tobruk skjedde ikke raskt nok på grunn av de alt for lange forsyningslinjene. Og ettersom veien Rommel fulgte ikke gikk sammen med kystveien østover fra Tobruk, ble ikke de allierte styrkene der fullstendig avskåret tidlig nok. Og de første av Rommels angrep nordover løp på grunn av ørkenstormer så å si ut i sanden. I det omringede Tobruk holdt de allierte styrker ut under den australske general Leslie Morshead. Den alliertes øverstkommanderende, general Archibald Wavell gjorde to mislykte forsøk på å komme Tobruk til unnsetning ("Operation Brevity" og "Operation Battleaxe"). At begge slo feil, må også tilskrives at angrepene var for hastige og dårlig forberedt, noe som igjen må ses i sammenheng med Churchills store utålmodighet. For Rommel var erobringen av Tobruk svært viktig av logistiske grunner, og at han mislyktes med det satte hans karriere i fare. Han var også utålmodig, slik at de dårlig forberedte angrepene i mindre skala som han iverksatte, alle kunne slås tilbake av forsvarerne. Etter en tid var situasjonen slik at et eventuelt utbruddsforsøk fra Tobruk høyst sannsynlig ville kunne nå frem til El Adem. Dette ville ha kuttet Afrikakorpsets kommunikasjonslinjer. Men general Morshead skjønte ikke hvilken mulighet han hadde; hans militæretterretning overvurderte de tyske styrkenes størrelse. Rommel var en vanskelig situasjon, men fikk ikke de forsterkninger han bad så innstendig om. Han var ikke populær i den tyske overkommando etter sitt brudd på ordren om ikke å avansere forbi Maradah, men uansett hadde Berlin lite å avse ettersom hovedfokus nå var satt på den massive troppeoppbyggingen før det planlagte angrepet på Sovjetunionen. Halder, som aldri hadde vært noen Rommel-beundrer, og som nå var svært bekymret over de store tapene småangrepene mot Tobruk hadde ført til, sendte general Friedrich Paulus for å sette Rommel på plass. General Paulus forbød Rommel å fortsette småangrepene, men heller planlegge et systematisk storangrep. Den britiske øverstkommanderende, general Wavell, hadde heller ikke gjort det så skarpt; hans "Operation Battleaxe" hadde vært en kostbar fiasko, og han ble byttet ut med øverstkommanderende for India, general Claude Auchinleck. Nå ble det Auchinlecks tur å sette i gang en storoffensiv for å komme Tobruk til unnsetning. Angrepsplanen hans inneholdt en finte som skulle lokke tyskerne til et motangrep nettopp der britene ønsket seg det. Men da Rommel ikke spilte på lag, men ble stående, ble det britene som foretok seg noe overilet og rykket for langt frem. De hadde imidlertid ilt forbi både minefelter og antitankposisjoner, og hadde også forsømt å føre frem tilstrekkelig artilleri. Dermed ble de et lett bytte for tyskerne. Rommel, som frem til dette tidspunktet hadde forholdt seg meget smart, gikk da alt for overmodig til verks. Igjen overhørte han råd fra sine offiserer og bestemte seg for å presse britene enda lenger mot øst og forbi deres utgangsposisjon. Han la også inn en omgående flankemanøver i ørkenen. Rommel visste at det ville bli et drøyt stykke for hans styrker under vanlige forhold, men hadde kanskje overbevist seg selv om at den britiske soldat nå sikkert var så traumatisert av det blodige kaos de hadde vært igjennom at de ville legge på flukt ved synet av de første tyske stridsvognene som nærmet seg. I alle fall: Slik gikk det ikke. Hans styrker led kraftig under alliert antistridsvognskyts, og da de spredte seg ut i ørkenlandskapet ble de tatt under effektiv beskytning fra RAF. Tyskerne klarte ikke en gang å holde sine egne utgangsposisjoner. Forvirringen var så stor at Rommel og hans stab på et tidspunkt dumpet opp i et nyzealandsk felthospital som fremdeles var under alliert kontroll. Rommel "«spurte om det var noe de trengte, lovet britene (sic) medisinsk utstyr og kjørte uhindret unna»". "Crusader" ble til slutt et nederlag for Rommel. Etter flere ukers kamper beordret Rommel retrett av alle sine styrker fra Tobruk-området (7. desember 1941) og mot El Agheila. De allierte fulgte på og håpet å avskjære de retirerende tyske styrkene. Men Rommels motangrep den 20. januar 1942 rev opp de allierte styrker. Afrikakorpset gjeninntok Benghazi, og de allierte trakk seg tilbake mot Tobruk der de begynte å bygge forsvarsstillinger. Den 24. mai 1942 gikk Rommel til angrep. Britene ble grundig nedkjempet i en klassisk Blitzkrieg, og i løpet av noen uker var de presset tilbake inn i Egypt. Rommels offensiv ble til slutt stoppet ved den lille jernbanestasjonen El Alamein, snaut 100 km fra Kairo. Rommel tapte det første og månedslange slaget ved El Alamein (1.-27. juli 1942) fordi han led under ørkenkrigens evige problem: lange forsyningslinjer. Britene var derimot svært nær sine forsyningsbaser og hadde uthvilte tropper til disposisjon. Rommel forsøkte å slå seg igjennom de britiske linjene ved slaget ved Alam Haifa. Han ble stanset av den nylig ankomne britiske kommandanten, generalløytnant Bernard Montgomery. Med dette hadde de allierte stoppet aksemaktenes fremrykking mot Kairo. Med britiske styrker fra Malta som forhindret forsyninger fra sjøen, og de massive distansene de måtte dekke i ørkenen, kunne ikke Rommel holde El Alamein for alltid. Likevel holdt han stand frem til det andre slaget ved El Alamein (21. oktober – 2. november 1942). Rommel var i Europa da britene angrep, men vendte raskt tilbake til fronten. Hitler beordret Rommel til å holde forsvarsstillingen, men Rommel forstod at Afrikakorpset i så fall ville bli utslettet og gjennomførte i stedet en rask retrett, i en operasjon der mesteparten av de italienske styrkene ble ofret. Etter slaget om El Alamein var Afrikakorpset en sterkt redusert avdeling, men tilbaketoget ble utført på kløktig vis gjennom Libya før Rommel nådde Tunisia. Her forskanset han seg i påvente av angrep fra både øst og vest. Rommel møtte et uerfarent amerikansk armekorps og slo dette tilbake under Slaget ved Kasserinepasset. Hitler nektet å oppgi Afrika, og Rommel måtte derfor gå i stilling i de gamle franske grensebefestningene i Mareth-linjen i Tunisia. Disse ble raskt nedkjempet, blant annet takket være den britiske Churchill-stridsvognens overlegne evner til å klatre. Rommel forlot deretter Afrika etter å ha blitt hjemkalt av Hitler, og de gjenværende delene av Afrikakorpset endte i alliert krigsfangenskap. Frankrike 1943–44. Tilbake i Tyskland var Rommel en tid uten tjeneste, men ble i november 1943 sjef for armégruppe B som hadde ansvaret for forsvaret av den franske kysten mot en mulig alliert invasjon. Forsvaret gikk under betegnelsen "Atlanterhavsvollen" ("Atlantikwall"), ettersom kystbefestninger var en sentral bestanddel av strategien. Etter sine erfaringer fra Afrika konkluderte Rommel at ethvert offensivt trekk var umulig på grunn av de alliertes overlegenhet i luften. Han argumenterte sterkt for at stridsvognene skulle holdes så nær fronten som mulig, så de ikke måtte kjøre lange strekninger når et slag startet. Han ville stoppe invasjonen på strendene. Imidlertid følte hans kommandant Gerd von Rundstedt at det på grunn av den britiske marinens styrke ikke var mulig å gjøre dette på strendene. Han ville at stridsvognene skulle organiseres i store enheter godt inne i innlandet, nær Paris, slik at de allierte kunne få komme inn i Frankrike og deretter bli slått. Da han ble bedt om å velge en plan, nølte kansleren og valgte en mellomløsning, hvor han plasserte dem i midten, for langt borte til å kunne gjøre nytte for Rommel, og ikke langt nok vekk for Rundstedt. Da de allierte startet invasjonen natt til 6. juni 1944, tok de bokstavelig talt tyskerne på senga. Dagen før hadde de tyske meteorologer meldt om et tilstundende uvær som syntes å gjøre en invasjon umulig. Rommel var samtidig dratt hjem i Tyskland for å feire sin kone Lucies 50-årsdag. Flere høye offiserer var fraværende: Befalshaver for den tyske 7. armé, generaloberst Friedrich Dollmann, var i Rennes på en planøvelse; kommandøren for 1. SS-panserkorps, obergruppenführer Sepp Dietrich, var i Brussel. På D-dagen var en rekke tyske stridsvognsenheter, særlig 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend under ledelse av Kurt Meyer, nær nok Normandiekysten til at de kunne ha hatt en vesentlig innvirkning. Men Hitler hadde gitt forhåndsordre mot å frigi noen stridsvognsreserver; han og hans militære stab var blitt narret av de allierte til å tro at hovedinvasjonen ville komme ved Calais, og at Normandie følgelig måtte være en avledningsmanøver. Panser-reserven ble dermed ikke satt inn i Normandie fordi ingen turde å vekke Hitler som måtte gi slik tillatelse. Attentatet mot Hitler og Rommels selvmord. Den 17. juli 1944 ble Rommels stabsbil pepret med maskingeværild fra en canadisk Spitfire. Etter at general Montgomery hadde nedkjempet ham i Afrika, var det ironisk nok ved den franske landsbyen av samme navn – Montgomery mellom Livarot og Vimoutiers – at han ble truffet av granatsplinter i hodet. Sjåføren ble drept, mens Rommel ble innlagt på sykehus med store hodeskader. En langvarig rekonvalesens fulgte. I mellomtiden fikk sikkerhetspolitiet mistanke om at Rommel hadde forbindelse til det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler. Bormann var sikker på at det var tilfelle, Goebbels tvilte. Styrkende for mistanken var rapporter om at Rommel under sitt sykeleie hadde kommet med omfattende og ramsalt kritikk mot nasjonalsosialistene inkompetente lederskap, og at en av de sammensvorne – Rommels egen stabssjef, Hans Speidel – for å dekke over sin egen rolle påstod at det var Rommel (ikke ham selv) som hadde utstedt opprørsordrene og at han selv var blitt forhindret fra å melde fra. Dessverre for Rommel var to av hans motstandere, Heinz Guderian og Gerd von Rundstedt, med i den gruppen offiserer som til slutt skulle ta stilling til om han skulle overføres til "Volksgerichtshof" under Roland Freislers juridsdiksjon. Dermed ble det bestemt at han skulle utleveres. Det er fremdeles uklart hvor mye Rommel visste om attentatet. Hans kone hevdet etter krigen at han var imot sammensvergelsen. Det er blitt spekulert i om Rommels holdning – dersom han var motstander av attentatplanene og, som det ble spekulert, heller ville ha Hitler stilt for retten – var motivert av at ikke senere generasjoners tyskere skulle komme til å mene at krigsnederlaget skyldtes forræderi, et dolkestøt i ryggen, slik det ble alment antatt i datidens Tyskland om nederlaget under Første verdenskrig. På grunn av Rommels enorme folkelige popularitet som Tysklands mest populære hærfører under annen verdenskrig, ga Hitler gjennom sjefen for hærens personalavdeling, general Wilhelm Burgdorf, ham valget mellom å begå selvmord med cyanid, fremfor å bli stilt offentlig for retten i Volksgerichtshof, noe som ville medført dødsstraff. I sistnevnte fall ville dessuten Rommels familie og hans stab (som var tungt involvert i kupplanene) bli utsatt for alvorlige represalier, noe som var praksis under disse «rettsforfølgelsene». Hitler visste derfor hva Rommel ville velge. Rommels dødsfall skulle tilskrives et selvmord for slik å holde de egentlige omstendighetene skjult for det tyske folk. Rommel tok sitt eget liv den 14. oktober 1944, og ble begravet i en stor statsbegravelse. Etter krigen. Etter krigen ble hans dagbøker publisert. I Blaustein-Herrlingen ligger det et Rommel-museum (i Villa Lindenhof), som eier Rommels dagbøker, korrespondanse, kart og planer, foruten øvrige skrift- og billeddokumenter knyttet til hans biografi og samtid. Den tyske hærens Generalfeldmarschall Rommel-Kaserne i Augustdorf, Generalfeldmarschall Rommel-Kaserne i Osterode/Harz og Rommel-Kaserne i Dornstadt ble i 1961 oppkalt etter ham. Den tyske marinen døpte også et skip «Rommel»; det ble døpt av hans enke Lucia Maria Rommel i 1969. Gater i en rekke tyske byer er også oppkalt etter generalfeltmarskalken, bl.a. i hans siste hjemby Blaustein-Herrlingen. Wehrmacht-veteraner og allierte veteraner har møttes årlig ved Rommels grav. Krig uten hat. Det er en rådende oppfatning blant militærhistorikere at krigen mellom Afrikakorpset og den britiske 8. armé ble utkjempet på en «ren» måte, uten brudd på krigens lover. Felttoget i Nord-Afrika fikk navn på seg som en krig uten hat, et forhold som krigsveteraner på begge sider av konflikten gjentatte ganger har bekreftet i ettertid. Det ble regelmessig holdt kamppauser for å sørge for forpleining av sårede. Da ble også motstanderes sårede soldater som lå innenfor den ene krigførende parts område forpleiet. I kamppausene kunne det også komme til kameratslig omgang mellom motstanderne og utveksling av sigaretter. Dette var enestående, ikke bare for annen verdenskrig. Dette kan ha vært et utslag av at engelskmenn og tyskere ikke hadde noe virkelig fiendebilde av hverandre, i hvert fall ikke under de rådende forhold i Nord-Afrikas ørken, i skarp kontrast til forholdet mellom Tyskland og Sovjetunionen. På grunn av sin ridderlighet og strategiske kyndighet ble Rommel høyt aktet av britene. Når alt kom til alt fulgte han sin egen samvittighet først. Det var av denne grunn at han nektet å etterkomme Hitlers ordre om å henrette tilfangetatte allierte kommandosoldater. Det hører imidlertid med til historien at han helt frem til 1944 unnlot å stille spørsmål ved det regimet som forventet at han utførte slike forbrytelser. Rommel i populærkulturen. Det er laget flere filmer som involverer Rommel. Den amerikanske filmen ' fra 1951 handler om Rommel fra slaget ved El Alamein til attentatet mot Hitler og det tvungne selvmordet. Filmen fremstiller Rommel i et positivt lys, og filmer som dette har bidratt til at Rommel også etter sin død har nydt stor berømmelse og anerkjennelse som hærfører både i Tyskland og i de tidligere allierte landene. Ludvig XIV av Frankrike. Ludvig XIV (fransk "Louis XIV"), kalt «Solkongen», født 5. september 1638 i den franske byen Saint-Germain-en-Laye, død 1. september 1715 i Versailles, var konge i Frankrike fra 14. mai 1643 til 1. september 1715. Ludvig var den eldste sønnen til kong Ludvig XIII og Anna av Østerrike. Så lenge kongen var umyndig lå den reelle makt hos kardinal Mazarin, som handlet med enkedronningens samtykke. Da kardinalen døde i 1661 overtok Ludvig XIV selv makten, og innførte et av Europas mest konsekvente enevelder. Det medførte at høyadelen mistet mye av sin politiske makt til kongen, som regjerte med støtte fra flere dyktige rådgivere. Det var allikevel ingen tvil om hvem som satt med makten: Kongen skal ha sagt «L’état c’est moi» (Staten, det er meg). I 1682 flyttet Ludvig XIV hoffet fra Paris til Versailles, hvor han fikk bygget et stort palass. Slottet dannet rammen for et kostbart hoff, som skulle understreke monarkiets autoritære stilling. Ludvig XIVs første år på tronen var preget av oppgangstid for Frankrike, hvor landets økonomi bedret seg og militærvesenet ble forsterket. Under kongens ledelse vant Frankrike flere kriger i årene 1672 – 81, særlig Den fransk-nederlandske krig og erobret områder i Flandern. Senere led han store nederlag, i Niårskrigen og Den spanske arvefølgekrigen i årene 1701 – 14, i kriger med Spania og Østerrike. Da kongen døde i 1715 var landet i økonomisk og sosial krise. Han regjerte i 72 år, lenger enn noen annen fransk eller stor europeisk monark. Ludvig giftet seg med Maria Theresia av Spania den 9. juni 1660. Dronningen fødte ham flere barn, men har ofte havnet i skyggen av hans mange elskerinner, som Louise de la Vallière og Madame de Montespan. Etter dronningens død giftet han seg med Françoise d'Aubigné, marquise de Maintenon. Det var et morganatisk ekteskap. Kongen overlevde både sin eldste sønn og sønnesønn, og ble etterfulgt av sin sønnesønns sønn Ludvig XV. Barn. Med Louise Françoise de La Vallière Fatwa. Fatwa (Arabisk: فتوى) er en domsavsigelse i islam, utstedt av en ekspert på religiøs jus. Vanligvis blir en fatwa utstedt etter ønske fra et individ eller en dommer om å avgjøre en sak der islamsk lovgivning er uklar. Siden det ikke eksisterer noe presteskap i islam er det generelt sett ingen måte å avgjøre hvem som kan utstede en fatwa. Dette er grunnen til at så mange lærde muslimer klager over at alt for mange mennesker uten den nødvendige utdannelse føler at de kan utstede fatwaer. I både teori og praksis kan forskjellige islamske lærde utstede motstridene fatwaer. Dette løses på forskjellige måter, avhengig av om landet legger islamsk sharialov til grunn for sin lovgivning, eller om sharialoven ikke har noen gyldighet. Det må nevnes at flertallet av land med muslimsk majoritet ikke legger sharialoven til grunn for sin lovgivning. Derfor er en fatwa ofte utstedt på spørsmål fra en enkeltperson, for å løse et religiøst problem vedkommende har. I tradisjonell islamsk oppfatning er en fatwa en ikke-bindende juridisk oppfatning. Dette er fordi Gud er Lovgiveren og en fatwa er et menneskes forsøk på å forstå hva som er guddommelig lov i en bestemt situasjon som mangler en konkret omtale i Sharia. I land som baserer seg på sharialoven blir fatwaer oftest debattert og votert over av det religiøse lederskapet. I disse landene er fatwaene sjelden motstridene og de bærer lovs makt. Hvis de er motstridene vil det religiøse lederskapet lage en kompromissløsning som har lovs makt. I land som ikke baserer seg på sharialoven blir religiøse muslimer ofte konfrontert med to motstridene fatwaer. I et slikt tilfelle følger de den fatwaen som er utstedt av sin gren av islam. Innenfor islam er det bare Koranens ord og Profeten Muhammeds uttalelser (hadith, flertall: ahadith) som har direkte gyldighet som lov. I Koranen og i mange ahadith står det at man skal lære om religionens fatwaer av "de lærde", men hvem som er "de lærde" er det uenighet om i den islamske verden. Dette har ført til at det ble flere ulike retninger innenfor Islam. I dag er det fire gyldige juridiske tankeretninger, de såkalte lovskoler. Disse heter (i kronologisk rekkefølge) hanafi, maliki, shafi'i og hanbali, etter sine grunnleggere. Ingen av disse ansees som mer korrekt enn den andre og det er opptil den enkelte muslim å velge hvilken lovskole man vil følge. Forskjellene i lovskolene er først og fremst basert på hvordan man forstår og fortolker de ord og vers (ayat) i Koranen som kan forstås på to forskjellige måter, hvordan man utvelger og veklegger ahadith som kan brukes til lovgivning, samt hvilken vekt man legger på de forskjellige juridiske verktøy de juridisk lærde har tilrådighet. «Den som utsteder fatwa uten grunnlag av Islam (Koranen, Hadith og andre kilder), kan gjøre sitt område i helvete klar.» På den annen side kan en jurist som utsteder en fatwa etter beste evne og samvittighet forvente to guddommelige belønninger hvis han har rett og en hvis han tar feil. Oversettelser. En moske i Oslo (Minhaj-ul-Quran), «har har stått for den første oversettelsen av den over 600 sider lange» fatwa «mot ekstremisme og ekstreme grupper», som er forfattet av den skriftlærde Tahir Quadri. Bertha von Suttner. Bertha Sophie Felicitas baronesse von Suttner (født 9. juni 1843 i Prag, død 21. juni 1914 i Wien), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau, var en østerriksk radikal pasifist og første kvinnelige mottager av Nobels fredspris i 1905. Bertha von Suttner tilhørte den bøhmiske adel. I 1889 offentliggjorde hun den pasifistiske romanen "Die Waffen nieder!" («Ned med våpnene!», norsk utgave, Oslo 1954), som vekket stor oppmerksomhet. Den gjorde med ett slag Bertha von Suttner til en av fredsbevegelsens fremste talspersoner. I 1891 grunnla hun østerriksk fredsforening, som hun selv ledet. I 1892 grunnla hun den tyske fredsforening ("Die Deutsche Friedensgesellschaft"). På bakgrunn av en kontaktannonse ble hun Alfred Nobels privatsekretær. Hun ansporet ham til å innstifte Nobels Fredspris. Hun er avbildet på den østerrikske to-euromynten. Eksterne lenker. Suttner, Bertha von Suttner, Bertha von Suttner, Bertha von Tobruk. Kart over Libya som viser Tobruk Tobruk eller Ţubruq (arabisk: طبرق; også skrevet som "Tóbruch", "Tobruch", "Ţubruq", "Tobruck") er en havneby, kommune og halvøy med en naturlig havn ved Middelhavet i det østre Libya (Nord-Afrika). Byen befinner seg i området som tidligere het Cyrenaica, og er hovedstaden i provinsen (arabisk: baladiyat) ved samme navn. Under andre verdenskrig (i 1941 og 1942) fant flere blodige slag sted i og ved Tobruk. Etter at sanksjonene fra 1980 og 90-årene ble opphevet etter 2000, har Tobruk vokst sterkt, da særlig med hensyn til boikotten i forbindelse med lufttrafikk. I 1984 hadde byen 75 282 innbyggere, noe som hadde vokst til 121 052 i begynnelsen av 2005. Byen er endepunkt for en oljeledning, og like ved er et oljeraffineri i drift. Geografi. Tobruk har en sterk, naturlig, dyp, godt beskyttet havn som videre er omgitt av ørken. Sør for Tobruk er det mange klipper, akkurat som i resten av Øst-Libya. Klippene former en naturlig barrière mot resten av Libya, da de generelt sett er høyest og steilest på sørsiden, mens nordsiden er lavere og mer tilgjengelig. Sør for byen ligger også Øst-Libyas største flyplass, som sammen med havnen, jernbaneforbindelsen og de beskyttende klippene sørget for at Tobruk var strategisk viktig under andre verdenskrig. Jernbanen forbinder Tobruk med resten av det østlige Libya og Egypt via Matruh. Mot vest forbinder den byen med Benghazi via Derna. Linjen mellom El Alamein og Tobruk ble bygget av det britiske samveldet under den annen verdenskrig. Historie. Tidligere var Tobruk en landbrukskoloni under Antikkens Hellas, og var da kalt "Antipyrgos" ("Antipyrgus"), et navn som fremdeles brukes fra tid til annen. Navnet betyr noe slikt som «på den andre siden av Middelhavet sett fra Pyrgos». Pyrgos lå på øyen Kreta. I romerrikets tid var Tobruk et romersk fort som voktet fronten ved Cyrenaica. Senere ble byen et sted der karavaner langs kysten stoppet og hvilte. Strategisk rolle under den annen verdenskrig. Da andre verdenskrig begynte, var Tobruk en liten by i den italienske kolonien Libya med ca. 2 000 innbyggere, og en for militæret strategisk sett viktig havn for den videre erobringen av Øst-Libya (da provinsen Cyrenaika). Dette gjorde byen til en viktig krigsskueplass; havnen var en god ankomsthavn for forsyningslinjer tett ved fronten. Tobruk var strategisk viktig blant annet på grunn av havnen, den lå beskyttet fra Middelhavet, var dyp og naturlig. Dette betød at skip kunne ligge for anker på et sted der de var beskyttet mot storm selv om havnen ble bombet. For militære strateger var dette av kritisk betydning, da byen kunne brukes som forsyningshavn under ørkenkrig. Bortsett fra dette hadde italienerne forsterket byens forsvarsverker i forbindelse med at de invaderte Egypt i november 1940. Videre var Tobruk fra naturens side også godt beskyttet fra invasjon sørfra takket være klippene, og beliggenheten på en halvøy. Det siste gjorde at byen kunne forsvares med et minimalt antall mannskaper. Dette siste ble utnyttet av britene da byen ble beleiret av feltmarskalk Erwin Rommel og troppene hans. Forsvarerne kunne ikke uten videre passeres, for om så skjedde kunne angriperens forsyningslinjer angripes og avbrytes, noe som ville ødelegge deres fremrykning. Byen var også strategisk plassert i forhold til resten av Cyrenaica. Om angripere østfra inntok og holdt Tobruk, hadde de muligheten for fremrykning gjennom ørkenen til Benghazi langs klippene mellom Tobruk og Soluch. I denne bevegelsen ville fiendtlige tropper ved kysten (som ved Derna) isoleres. Fienden ville vanskelig kunne gå til motangrep takket være klippene. Dette betød at den som holdt Tobruk og Soluch kontrollerte den største delen av Cyrenaica, og dermed forsyningslinjene fra kysten inn i ørkenen. En ørkenkrig uten disse var nærmest umulig å føre, selv om forsyninger kunne sendes inn via luften til Øst-Libyas største flyplass, som lå sør for Tobruk. Det var tydelig, som det senere ble bevist under Gulfkrigen, at luftstøtte er viktig for krigføring i ørkenen. I november 1940 invaderte italienske styrker sammen med tropper fra Libya Egypt, der de slo leir langs Middelhavet, ikke langt fra grensen til Libya. Tidlig i desember åpnet britiske tropper fra «7th Armored Division» (en infanteridivisjon bestående av britiske og indiske tropper) et motangrep som fikk kodenavnet Operasjon Compass. De allierte mente at dette var akseptabelt, siden italienske tropper ikke bare hadde invadert Hellas og Frankrike, som begge var alliert med det britiske samveldet, men dessuten etter angrepet på Egypt hadde plassert tropper på området til et britisk protektorat. Under motangrepet ble to av de italienske leirene ved Middelhavet isolert fra de øvrige italienske styrkene, og derved tvunget til overgivelse. Dette førte til at de italienske styrkene trakk seg tilbake mens samveldetroppene avanserte. Under slaget ved Tobruk (12. januar 1941) ble den okkupert av britiske og australske styrker. Italia ba nå Tyskland, dets allierte, om hjelp. Tyskland sendte to av sine Panzer-divisjoner (den 15. og 21.) og dessuten den 51. lette divisjon. Til disse troppene ble de italienske panserdivisjonene Ariete og Trieste. Under ledelse av generalleutnant Erwin Rommel drev de de britiske troppene tilbake til Tobruk. Byen der britene hadde søkt tilflukt ble beleiret frem til 21. juni 1942, da de allierte troppene overga seg etter at et forsøk på å komme britene til unnsetning ("Operasjon Crusader") hadde mislyktes. Etter at de tyske troppene hadde undervurdert situasjonen ved det første slaget ved El Alamein, ble de overvunnet av britiske tropper under ledelse av feltmarskalk Bernard Law Montgomery under det neste feltslaget på samme sted, og Tobruk ble gjenerobret den 11. november 1942. Etter dette forble byen i allierte hender. Manfred Rommel. Manfred Rommel (født 24. desember 1928 i Stuttgart i Tyskland) er en tysk politiker (CDU) og embedsmann. Han var overborgermester i Stuttgart fra 1974 til 1996. Manfred Rommel er eneste barn av generalfeltmarskalk Erwin Rommel og Lucia Maria Mollin. Da Manfred var 16 år gammel, ble faren Erwin tvunget av nazistene til å begå selvmord etter 20. juli-attentatet. Manfred Rommel tjenestegjorde under krigen som luftvernhjelper. Han avsluttet sin Abitur i 1947 og studerte deretter jus og statsvitenskap i Tübingen. I 1956 trådte han så inn i statstjenesten i Baden-Württemberg, og i 1959 ble han regjeringsråd og så personlig sekretær for den daværende innenriksministeren Hans Filbinger. I 1971 ble han ministerialdirektør i finansministeriet og senere statssekretær samme sted. I 1974 ble han valgt til overborgermester i Stuttgart som etterfølger etter Arnulf Klett. Han ble valgt med 58,9 % av stemmene og slo SPDs kandidat Peter Conradi. I 1982 ble han gjenvalgt med 69,8 % og i 1990 med hele 71,7 %. I 1996 ble hans tidligere sekretær Wolfgang Schuster valgt til hans etterfølger. Manfred Rommel var også president for den tyske bykongressen ("Deutscher Städtetag"), en sammenslutning av tyske byer. Han var gjennom mange år en av CDUs mest populære kommunalpolitikere. Han ble i 1996 utnevnt til æresborger av Stuttgart, og har også utgitt flere bøker og diktsamlinger. Han har også mottatt en rekke utmerkelser. Han skriver jevnlig kommentarer for "Stuttgarter Zeitung". 1984 (roman). "1984" er en fremtidsroman av George Orwell som ble utgitt i 1949. Boken er en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli, med et totalitært system der praktisk talt ingen individuelle rettigheter finnes. Denne boken ble skrevet i skyggen av annen verdenskrig med inspirasjon fra blant annet det nasjonalsosialistiske Tyskland og Sovjetunionen. Boken er dermed like aktuell selv om årstallet for lengst er passert. Tittelen, 1984 har sin forklaring i at boken ble skrevet i 1948 og Orwell valgte å snu om på årstallet. Vanlige misforståelser rundt boken. «Min nyutkomne roman 1984 er IKKE ment som et angrep på sosialisme eller det britiske arbeiderpartiet (som jeg er tilhenger av) men fremvisning av de perversjoner... som allerede har blitt virkelighet i kommunisme og fascisme.... Scenariet som boken er lagt til er Storbritannia for å understreke at de engelskespråklige raser fra naturens side ikke er bedre enn andre og at totalitarisme, hvis den ikke bekjempes, kan triumfere overalt.»|"Collected Essays" I sitt essay «Why I Write», har Orwell beskrevet seg som en «demokratisk sosialist». «Hver linje av seriøs tekst jeg har skrevet siden 1936 har blitt skrevet direkte eller indirekte, mot totalitarisme og for demokratisk sosialisme, slik jeg forstår den», skriver han i 1946. Handling. Et pyramidediagram av Oceanias sosiale klasser; Big Brother på toppen, Partiet i midten, Proletarene på bunnen. Kart over verden slik den fremstår i Orwells roman Handlingen er lagt til et Storbritannia, omdøpt til Airstrip One, som sammen med Amerika, Oseania og deler av Afrika utgjør staten "Oceania". Mesteparten av handlingen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn, London, hvor «Storebror» alltid ser deg og Tankepolitiet til en hver tid overvåker innbyggerne. Ideologien i samfunnet kalles Ingsoc (engelsk sosialisme). Det styrende sjikt (som personifiseres i den ikke-eksisterende Storebror) er Partiet. Partiets mål er å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. I tillegg har disse styresmaktene utviklet et nytt språk, «Nytale», som er en forenklet versjon av dagens språk, med så få beskrivende ord som mulig og ingen synonymer. Dette vil også gjøre det enklere å endre fortiden, da Partiet alltid har kontroll over all informasjon i samfunnet. Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten, Overflodsministeriet, som sørger for at det er konstant matmangel, Fredsministeriet, som tar seg av krig og Kjærlighetsministeriet, som er et fryktet terrororgan. I nytale kalles disse institusjonene for minisann, miniflod, minifred og minikjær. Samfunnet er dessuten delt inn i tre klasser: «Det indre Parti», «Det ytre parti» og «Proletarene». Hovedpersonen «Winston Smith» som er en lavere funksjonær i Sannhetsministeriet, der historien blir revidert i tråd med gjeldende policy, befinner seg i stor fare da hans hukommelse fortsatt fungerer, stikk i strid med styresmaktenes retningslinjer. I løpet av historien får «Smith» kontakt med motstandsbevegelsen. Han utvikler dessuten et forhold til den yngre jenta Julia, som arbeider i en annen avdeling i Sannhetsministeriet. At de finner sammen er ikke direkte ulovlig, men implisitt vet de at det likevel "er ulovlig". Samtidig dras han mot O'Brien, et høytstående medlem av Det indre Parti, som får Winston til å tro at det finnes en mulighet til å gjøre motstand mot regimet. Innflytelse. Boken har etter den ble publisert i 1949 ofte blitt brukt nærmest som en klisjé på hvordan samfunnet er i ferd med å utvikle seg, eller farene som har oppstått med informasjonssamfunnet. Apple brukte 1984 i forbindelse med sin legendariske reklamefilm, "1984", som bare ble vist én gang – ved Superbowl 22. januar 1984. Slutt-replikken var: "And you'll see why 1984 won't be like 1984" ("Og du vil skjønne hvorfor 1984 ikke kommer til å bli som 1984"). «Storebror» (engelsk: «big brother») er navnet på et reality-program første gang produsert i Nederland i 1999, et konsept som senere er kopiert til en rekke land i hele verden, deriblant Norge. Navnet kommer av at deltakerene i programmet blir overvåket til enhver tid av døgnet, akkurat slik figurene i boken blir det. Referanser. 1984 Kamerat Napoleon. "Kamerat Napoleon" (originaltittel "Animal Farm" – «dyregården») er en satirisk, allegorisk roman av den engelske forfatteren George Orwell, først utgitt 1945. Handlingen er lagt til gården «Manor Farm» der dyrene tar makten fra menneskene og begynner å drive gården på sine egne premisser. Boken er en åpenbar kritikk av den russiske revolusjonen og en vurdering om hvordan kommunismen utviklet seg under Stalin. Handlingen i boken foregår i England på gården "Manor Farm". Boken åpner med at dyrene har rådsmøte, en av grisene, Old Major, holder tale om hvordan alle dyrene på gården som alle er like mye verdt må stå sammen mot menneskene. Grisene, som av de andre dyrene er holdt for å være veldig intelligente og derfor respekterte, leder møtet. Dyrene har flere slike møter i løpet av de neste månedene. Old Majors tale egger til revolusjon blant dyrene på gården. De kaller idelogien deres for "dyrismen" ("animalism"), som kan sammenlignes med Marx' og Engels kommunisme. Revolusjonen kommer og dyrene tar over Manor Farm, som etter dette blir kalt Dyregården (Animal Farm). Utover i boken blir det utviklet et sterkt skille mellom grisene og de andre dyrene. Dette rettferdiggjøres av grisene ved å hevde at «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre». Etterhvert opptrer grisene som menneskeliknende ledere, og ideologien de begynte med blir glemt. Boken, i engelsk versjon var kursorisk pensum i engelsk på gymnaset i slutten av 1950-årene. Da den kom i norsk utgave på Pax Forlag, var det under tittelen «Kamerat Napoleon». Det er også blitt utgitt en tegneserieadapsjon av Jean Giraud og Marc Bati, og boken har blitt filmatisert flere ganger. Pink Floyd-albumet Animals er delvis inspirert av romanen. Kamerat Napoleon Benjamin Franklin. Benjamin Franklin (født i Boston i USA, død 17. april 1790) var en amerikansk journalist, forfatter, filantrop, vitenskapsmann, oppfinner og diplomat, blant mye annet. Han var også en av lederne av den amerikanske revolusjon. Han huskes også for sine eksperimenter med elektrisitet. Benjamin var den femtende av 17 søsken. Han måtte tidlig ta seg arbeid, som 12-åring kom han etter å ha jobbet en tid som såpekoker i boktrykkerlære. Sin utdannelse fikk han i London, og etterpå startet han sitt eget trykkeri i Philadelphia. Det skulle snart bli et av landets beste. Der startet han tolvmannsselskapet som drøftet politikk og vitenskap, og i denne gruppen kom han i gang med sine elektriske eksperimenter. Han innså at lyn var utladninger, og foreslo å plassere en mann på en harpiksplate på toppen av et tårn for å teste om skyene var elektriske. Dette førte senere til minst en dødsulykke. Franklin selv laget verdens første lynavleder, og fant opp bifokale briller og et instrument kalt glassharmonika. Benjamin Franklin var den første som foreslo sommertid. Det skjedde i et essay så tidlig som i 1784, men det ble ikke innført før første verdenskrig Han er kjent for uttrykket «tid er penger» fra boken "Advice to a young tradesman". Benjamin Franklin og strømretningen. For skoleelever blir Benjamin Franklin gjerne husket som han som tok feil av strømretningen. På Benjamin Fanklins tid opererte man med begrepene glasselektrisitet og lakkelektrisitet om henholdsvis positivt og negativt ladet statisk elektrisitet. Benjamin Franklin forstod at det under utladning av statisk elektrisk ladde gjenstander gikk en "strøm" av elektrisitet. Han antok at strømmen gikk fra de glasselektriske gjenstandene til de lakkelektriske, altså fra + til -. Senere fant vitenskapen ut at det faktisk var omvendt: "Elektronene" tiltrekkes glasselektrisk ladde gjenstander, og beveger seg "bort fra" lakklektrisk ladde gjenstander. Men da var allerede begrepene positiv (+) og negativ (÷) elektrisitet innarbeidet, og språkbruken som sier at strømmen går fra + til – ble beholdt. Dette kalles derfor den klassiske strømretningen i dag. "Elektron"strømretningen er altså den motsatte av den klassiske strømretningen. Kationer er molekyler som har et underskudd av elektroner i forhold til protoner, og er derfor positivt ladet. I en strømførende elektrolytt beveger kationene seg i den klassiske strømretningen. Liste over SNES-spill. __NOTOC__ Dette er en liste over spill for Super Nintendo Entertainment System, forkortet SNES. De er sortert alfabetisk etter navn. For offisiell liste, se Eksterne lenker Alle spillene har blitt oversatt til engelsk, enten fordi de var offisielt markedsført i Nordamerika og Europa eller grunnet senere fanoversettelse fra japansk til engelsk gjennom emulering. Fanoversatte spill er listet separat fra de kommersielle spillene. For spill relatert til Super Famicom i Japan, se: Liste over Super Famicom spill Se Liste over data og videospill for relaterte lister. Innholdsfortegnelse: A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z | Fanoversatt | Eksterne lenker USB. Universal Serial Bus (USB) (universell seriebuss) er en seriell databuss-standard for å koble enheter til en datamaskin. Et USB-system har et asymmetrisk design som består av en enkelt vert og flere enheter som er koblet sammen i en trelignende struktur ved å bruke spesielle hub-enheter. Opptil 127 enheter kan kobles til en enkelt vert, hub-enheten medregnet, så det totale reelle antall blir noe mindre. Det trengs ingen terminator på en USB-buss slik det trengs for for eksempel SCSI. Mål og muligheter. Målet med USB var å fjerne behovet for å installere separate utvidelseskort i datamaskinens ISA eller PCI busser, og å forbedre plug-and-play mulighetene ved å la enhetene bli hot swappet eller lagt til systemet uten å måtte starte datamaskinen på nytt. Når den nye enheten blir koblet til, vil vertsmaskinen identifisere den og laste inn driveren for å kjøre den. Det er mulig å koble til periferiutstyr som mus, tastatur, scanner, digitalt kamera, skrivere, platelager og nettverkskomponenter via USB. For multimediaenhter som scannere og digitale kamera er USB blitt standard tilkoblingsmetode. USB er også blitt populær for skrivere og er på vei til å erstatte parallellporter siden USB gjør det enkelt å legge til mer enn en skriver til en datamaskin. Som standard blir det anskaffet strøm til den tilkoblede enheten. Noen enheter behøver minimalt med strøm, og på den måten kan man koble sammen flere uten å koble til ekstra strømforsyning. De fleste hubber har strømforsyning som vil gi strøm til enheter som er koblet gjennom dem, men noen enheter trekker så mye strøm at de trenger sin egen kraftforsyning. Hubber med strømforsyning gir kraft til nedadgående enheter (innenfor visse grenser, vanligvis 500 mA) uten å trekke strøm for oppadgående enheter. Når det gjelder platelager kommer USB mest sannsynlig ikke til fullt ut å erstatte databusser som ATA (IDE) og SCSI siden USB-tilkoblinger er noe tregere enn disse standardene. Den nye Serial ATA-standarden gjør det mulig å overføre data med hastigheter rundt 150 MB pr sekund. USB har imidlertid en annen viktig fordel: å kunne installere og fjerne enheter uten å åpne selve datamaskinen, noe som er nyttig for eksterne platelagre. I dag tilbyr en del fabrikanter bærbare USB-platelagre som har en ytelse som nesten ikke kan skilles fra konvesjonelle ATA (IDE) disker. USB har ikke helt erstattet AT-tilkoblinger for tastatur og 2-tilkobling for mus, men praktisk talt alle PC hovedkort i dag har en eller flere USB-porter. I 2004 har de fleste nye hovedkort flere USB 2.0 høy-hastighetsporter, selv om noen er interne, og må ha en spesiell header-tilkobling for å være tilgjengelig fra forsiden eller baksiden av datamaskinen. Versjoner. Mens USB 1.0 bare støtter en dataoverføring med en hastighet på 1,5 Mbit/s for tastatur, mus, joysticker og lignende, har USB 1.1 en "full speed"-modus på 12 Mbit/s. Hovedegenskapen til USB 2.0 er dets høyhastighetoverføring på 480 Mbit/s. Den retter opp også mindre tekniske feil. Ved sin høyeste fart konkurrerer den direkte med FireWire, unntatt når det gjelder overføring av video og lyd i "sanntid" fra digitale videokameraer, der USB har teknologiske begrensinger som gjør at den ikke er brukbar. USB blir derimot brukt når man overfører video fra kameraer i form av filer, dvs. fra kameraer som bruker minnekort eller harddisk som lagringsmedium. Forvirrende nok har USB Forum omdøpt USB 1.1 til USB 2.0 Full Speed og USB 2.0 til USB 2.0 High Speed. Spesifikasjonene for USB 1.0, 1.1 og 2.0 definerer to sorter kontakter for tilkobling av enheter til bussen: A og B. Men den mekaniske delen har blitt forandret i noen tilfeller. Et eksempel er IBM UltraPort som er en egendesignet USB-kontakt som sitter på toppen av IBM's notebook LCDer. Den bruker en annen mekanisk tilkobling, men bevarer signaltypen og protokollen for USB. Andre fabrikanter av mindre enheter har også utviklet sine egne små formfaktortilkoblinger, og et stort antall varianter av disse har dukket opp. For spesifikasjonsformål ble disse enhetene behandlet som om de hadde fast kabel. Et tillegg til USB som blir kalt USB-On-The-Go, tillater en å bruke en enkelt port som enten host eller enhet – noe som bestemmes av hvilken ende av kabelen man bruker. Til og med etter at kabelen er tilkoblet og enhetene kommuniserer med hverandre, kan man bytte tilkobling under programkontroll. Målgruppen for dette er enheter som PDAer der USB-linken kan koble til en PC som en enhet i ett tilfelle, eller være host selv for et tastatur eller mus i et annet tilfelle. USB-On-The-Go har også definert to små formfaktorkontakter, mini-A og mini-B. Dette burde stoppe egendesign. Mini-USB, Mikro-USB og adaptere. Mikro USB er den nye standarden for mobilladere. Noen USB-adaptere kan kobles til en strømkilde (nettet eller sigarettenner i bil/båt) for å lade for eksempel mobiltelefoner, mp3-spillere eller digitalkamera, eller for å gi strøm til små LED-lamper som gir leselys. Nå kan «standard» mini-USB porter (f.eks. mini-USB 4 pin) koble sammen små enheter (f.eks. digitalkameraer eller mobiltelefoner) til datamaskiner og skrivere. Mikro-USB ble i perioden 2007-2009 gjennom en rekke organer anbefalt å bli den nye standarden for mobilladere. Innen 1. januar 2012 skal flesteparten av nye mobiltelefoner ha den nye, universelle laderen, som forhåpentligvis skal eliminere 51 000 tonn overflødige ladere. Den vil også være mer miljøvennlig siden den er mer energieffektiv: Den vil halvere energiforbruket når laderen er i standby-modus. Lineær algebra. Lineær algebra er den delen av matematikken som omhandler vektorer og vektorrom, samt lineære transformasjoner. Fagfeltet inngår som en del av algebra og er grunnleggende for all moderne matematikk. Lineære transformasjoner kan ofte representeres ved matriser, og studiet av egenskapene til matriser er sentralt i lineær algebra. Også teori for lineære ligninger er inkludert i fagfeltet. Sentrale begrep. Algebra er en gren av matematikk som generaliserer tallregning ved å la bokstaver eller andre symboler representere tall. Lineær algebra er igjen en del av algebra der en studerer lineære operasjoner mellom størrelser. Sentrale begrep i lineær algebra er vektorrom og transformasjoner mellom slike rom. Vektorrom. Et vektorrom "V" er en mengde av elementer, kalt vektorer, der det er definert to operasjoner, vektoraddisjon og skalarmultiplikasjon. Vektoraddisjonen er en regel som til hvert par av elementer "x" og "y" i "V" tilordner et nytt element ("x"+"y") som også er inneholdt i "V". Tilsvarende er skalarmultiplikasjon en regel som for hver skalar "a" og hvert element "x" i "V" tilordner et nytt element ("ax") i "V". Operasjonene i et vektorrom er lineære, og sammensatte elementer som ("ax"+"by") kalles for "lineærkombinasjoner". Alle vektorene i et vektorrom kan uttrykkes som en lineærkombinasjon av vektorene i en algebraisk basis for vektorrommet. Dimensjonen til vektorrommet er lik antall vektorer i basisen, og denne dimensjonen kan være både endelig og uendelig. En vektor i et endeligdimensjonalt rom kan uttrykkes ved hjelp av en koordinatvektor ("a"1, "a"2...,"a"n) der "a"i er reelle eller komplekse tall. Lineære transformasjoner. En lineær transformasjon er en funksjon mellom to vektorrom som bevarer operasjonene vektoraddisjon og skalarmultiplikasjon. Også begrepene "lineær avbilding", "lineær funksjon", "lineær mapping" og "lineær operator" blir brukt. En funksjonen er en lineær transformasjon hvis det for alle vektorer "x" og "y" i "V" og alle skalarer "a" i "K" gjelder at Parentesen rundt argumentet til funksjonen blir ofte utelatt, slik at en skriver "T(x) = Tx". En affin transformasjon er en funksjon sammensatt av en ikke-singuær lineær transformasjon og en translasjon, det vil si en funksjon "F" på formen Her er "T" en ikke-singulær lineær transformasjon, og "z" er en vektor i vektorrommet som er verdiområdet til "T". Matriser og determinanter. "n" × "m"-matrise med elementer formula_3 En matrise er et rektangulært sett av tall, ordnet i rader og kolonner. En lineær transformasjon mellom to endeligdimensjonale vektorrom kan representeres entydig ved en matrise. Når en studerer egenskapene til matriser studerer en dermed også egenskapene til en viktig klasse av lineære transformasjoner. Matriser er også viktige for å behandle lineære algebraiske ligningssystem. Et slikt system kan skrives på formen der "A" er en matrise og "b" en kjent vektor, mens "x" er en vektor der komponentene er de ukjente i ligningssystemet. For et system med like mange ligninger som ukjente kan en formelt skrive løsningen som Løsningen eksisterer dersom den inverse matrisen "A"-1 er definert. Den inverse matrisen eksisterer hvis og bare hvis determinanten til matrisen er ulik null. Egenverdi og egenvektor. En egenverdi og en egenvektor til en lineær transformasjon "T" er samhørende verdier formula_7 og "x" som oppfyller ligningen Egenverdien er en skalar. En egenvektor endrer ikke retning når den avbildes av transformasjonen. Problemet å bestemme samhørende verdier for egenverdien og egenvektoren kalles å løse et "egenverdiproblem". Egenverdier og egenvektorer spiller en svært viktig rolle i studiet av lineære transformasjoner, blant annet for å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsområdet og verdimengden til transformasjonen.. Lineære ligninger. Lineære ligninger er ligninger på formen der "A" er en skalar, en matrise eller en lineær transformasjon. Den ukjente "x" er en vektor i et vektorrom. Lineære matriseligninger kan løses ved hjelp av Cramers regel eller ved Gausseliminasjon. Lineær algebra og geometri. Lineær algebra er nært knyttet til geometri. Mange tidlige matematikere, inkludert Pytagoras, forsøkte å knytte geometri sammen med tall. Dette lot seg først gjøre i mer fullstendig form etter introduksjonen av reelle tall, og med utviklingen av analytisk geometri på 1600-tallet. Posisjonen til et objekt i rommet kan beskrives med en tre-dimensjonal stedvektor. Rotasjon, skalering, refleksjon og projeksjon er alle operasjoner som kan beskrives med lineære transformasjoner. Affin geometri er studiet av geometriske egenskaper som er bevart under affine transformasjoner. Bruken av affine transfomasjoner gjør at også translasjon – eller parallellforskyving – er inkludert i samlingen av geometriske operasjoner som studeres. Numerisk lineær algebra. Numerisk lineær algebra er studiet av algoritmer for å løse problemstillinger i lineær algebra numerisk. Slike algoritmer er svært viktige for mange beregninger utført på datamaskiner, for eksempel i numerisk værvarsling. Vektor (matematikk). Navnet er avledet fra latin "ve'ctor" som betyr «bærer». En geometrisk vektor bærer et punkt over i et annet. En egenskap er "vektoriell" dersom den kan representeres matematisk med en vektor. Vektorer brukes i mange deler av matematikk, også i fysikk. I "vektorregning" studerer en regneregler og operasjoner utført med vektorer. Vektorregning inngår som en del av lineær algebra. Formell definisjon. En vektor fra "A" til "B" Mellom to punkt "A" og "B" i rommet kan en trekke et rett linjestykke "AB". Dersom linjestykket er orientert fra "A" til "B" kalles dette en vektor, mange ganger skrevet som I fysikk- og matematikkundervisning skrives også ofte vektorer "uten" noen form for markering, fordi det som regel fremkommer av sammenhengen at det er en vektor det er snakk om. Dette har flere grunner: det er ikke mulig eller praktisk å skrive med fet skrifttype på tavle og det blir raskt mange piler å tegne i løpet av en forelesning hvor vektorer brukes. Pilen vil også komme i veien for andre tegn som brukes, blant annet derivert, potenser o.l. For å gjøre plass til dette, men samtidig markere at det er en vektor, brukes noen ganger tegnet tilde under bokstaven: "ṵ". To vektorer langs linjestykkene "AB" og "CD" sies å være like eller ekvivalente dersom den ene kan parallellforskyves over i den andre. I notasjon skrives dette som Vektorer som starter i origo "O" kalles for "stedvektorer" eller "posisjonsvektorer". En stedvektor brukes ofte som representant for alle vektorer som er ekvivalent med denne. En vanlig betegnelse på en (vilkårlig) stedvektor er bokstaven r. Basisvektorer og koordinater. Med referanse til et sett av basisvektorer e1, e2 og e3 kan en vilkårlig vektor skrives på koordinatform der "v"1, "v"2 og "v"3 er koordinatene til vektoren med hensyn på den valgte basisen. Ofte skriver en forenklet koordinatvektoren I lineær algebra blir en vektor ofte oppfattet som en matrise med dimensjon "n" × 1. Vektoren vil da skrives på matriseform som I et tredimensjonalt rom med et rettvinklet koordinatsystem er det vanlig å bruke standardbasisen definert ved I planet er standardbasisen definert ved Lengde. Lengden av en geometrisk vektor skrives ofte som |v| og er definert ved Generaliseringen av en vektorlengde til et vektorrom kalles en norm og skrives som ||v||. Lengden av en geometrisk vektor svarer til den euklidske normen, også kalt 2-normen. På grunn av denne sammenhengen ser en ofte brukt symbolet ||v|| også som betegnelse på den (euklidske) vektorlengden. Nullvektoren og enhetsvektorer. "Nullvektoren" er en vektor der alle koordinatene er lik null. Denne vektoren har ingen retning. Alle vektorer bort sett fra nullvektoren kalles "egentlige vektorer". Enhetsvektorer betegnes ofte med bokstaven e. Grunnleggende operasjoner. Addisjon av to vektorer a og b Indreprodukt, prikkprodukt, skalarprodukt. Skalarproduktet mellom to vektorer v og u er et reelt tall definert ved Her er formula_14 vinkelen mellom de to vektorene. Også navnene "prikkprodukt" eller "indreprodukt" blir brukt som betegnelse. Skalarproduktet er null dersom de to vektorene står nitti grader på hverandre. Ved hjelp av skalarproduktet kan lengden av en vektor skrives som For skalarproduktet til geometriske vektorer gjelder Cauchy-Schwarz' ulikhet Vektorprodukt. Vektorproduktet eller kryssproduktet av to vektorer v og u er en ny vektor definert ved Resultatvektoren står nitti grader på begge vektorene som inngår i kryssproduktet. Trippelprodukt. Parallellepiped utspent av tre vektorer a, b og c. Det "skalare trippelproduktet" av tre vektorer a, b og c skrives som (a b c) eller [a b c] og er et reelt tall definert ved Absoluttverdien av det skalare trippelproduktet er lik volumet av et parallellepiped utspent av de tre vektorene. Ved hjelp av koordinatene til de tre vektorene og definisjonen av en determinant kan trippelproduktet skrives på forma Det "vektorielle trippelproduktet" er definert som et dobbelt kryssprodukt av alle tre vektorene, det vil si Matematiske og fysiske størrelser. I matematikk og fysikk er mange parametre og elementer definert med både størrelse og en retning i rommet. For eksempel kan hastigheten til et objekt være 60 kilometer i timen i retning rett nordover. Slike elementer sies å være vektorielle, det vil si at de kan være representerte ved en geometrisk vektor. Lengden av vektoren representerer da størrelsen til elementet. I fysikk kan en også definere en "tilstandsvektor" som beskriver en mulig tilstand for systemet en studerer. Vektoren er sammensatt av koordinater eller komponenter i et "tilstandsrom" eller "faserom". For eksempel kan et enkelt termodynamisk system karakteriseres ved en tilstandsvektor ("p","T"), der koordinatene er trykket "p" og temperaturen "T" til systemet. Elementer i vektorrom. Et vektorrom er en samling av elementer med egenskaper som formaliserer og generaliserer egenskapene til geometriske vektorer. Også vektorer brukt i fysikk kan karakteriseres som elementer i et vektorrom. Et vektorrom formaliserer kun egenskapene for addisjon og skalarmultiplikasjon av geometriske vektorer. I et vektorrom trenger ikke vektorene være definert med en lengde, og en har heller ikke definert et vinkelbegrep. Strukturen i vektorrommet kan utvides til å omfatte definisjonen av lengde og kalles da for et "normert vektorrom". I et "indreproduktrom" kan en også si å ha en formalisering av et vinkelbegrep. Koordinatsystem. Et koordinatsystem (fra lat. "koordinat" – "tilordnet") benyttes innen matematikk for å angi punkter i et rom. Den enkleste formen for et koordinatsystem er kanskje det kartesiske koordinatsystemet. Andre måter å angi punkter i et rom er ved polarkoordinater, sylinderkoordinater, kulekoordinater og flere andre koordinatsystemer. Når vi angir posisjoner på jordkloden med bredde og lengde, bruker vi en slags kulekoordinater. Tallinjen kan oppfattes som et endimensjonalt koordinatsystem. Ved hjelp av tallinjen kan ethvert punkt langs en linje entydig assosieres med et tall (koordinat). Det samme kan vi oppnå for flere dimensjoner ved å legge til flere akser. Ved to tallinjer lagt i kryss kan man assosiere alle punktene i et plan med to koordinater. Det er vanlig å uttrykke settet av koordinater for et punkt i et flerdimensjonalt rom som en vektor. @. @, på norsk vanligvis kalt krøllalfa, er et skrifttegn som har blitt vanlig på grunn av Internett der det brukes som skilletegn mellom brukernavn og domenenavn i e-postadresser. På de fleste norske PC-tastaturer kan man finne tegnet på to-tallet ved å trykke Alt Gr samtidig, mens det på Mac-maskiner ligger ved siden av enterknappen. Enkelte ignorerer Språkrådets anbefaling om å bruke navnet "krøllalfa" og kaller tegnet "alfakrøll", "att" og annet. Det har vært foreslått å bruke ordet "hos" for @ på norsk. "Hos" peker på betydningen av @ i e-postadresser, "navn hos firma". Dette samsvarer også med bruken på engelsk og gir en lett forståelig og konsis uttale av adresser. F.eks uttalt slik: "fornavn-punkt-etternavn-hos-firma-punkt-no" Opprinnelse. En utbredt teori om opphavet til krøllalfaen er at den stammer fra middelalderen da munker skrev av Bibelen, kanskje allerede på 600-tallet, selv om det ikke foreligger kjente eksempler på slik tidlig bruk. For å gjøre kopieringsprosessen enklere laget munkene nye bokstaver og tegn som var forkortelser for de aller vanligste ordene, samt sammentrekninger av bokstaver, såkalte ligaturer (for eksempel «æ» for bokstavkombinasjonen «a e»). Krøllalfaen kan ha vært munkenes tegn for det latinske ordet "ad" som betyr "til". På engelsk leses @ som ordet «"at"», som betyr "hos", "ved" eller "på". Andre har feilaktig tolket den engelske uttalen "att" som betegnelsen "att." i postadresser, en forkortelse for det engelske "attention" («oppmerksomhet») og betyr «bestemt til» en person på en arbeidsplass eller et annet sted som har adressen som står på brevet. Bruken av "att." likner på bruken av forkortelsen "c/o" ("care of") som kan skrives foran en postadresse på brevpost til en person som kan nås under en annens adresse. René Descartes. René Descartes (latinif. "Cartesius") (født 31. mars 1596 i La Haye en Touraine (nå Descartes) i Frankrike, død 11. februar 1650 i Stockholm i Sverige) var en fransk filosof og matematiker. Descartes kalles noen ganger grunnleggeren av moderne filosofi og den moderne matematikkens far. Han rangeres som en av Vestens viktigste tenkere gjennom tidene. Han er og var allerede i sin samtid en inspirasjonkilde for andre filosofer. Hans mest berømte utsagn er «Cogito ergo sum» (fransk: «Je pense, donc je suis»; norsk: Jeg tenker, derfor er jeg), som finnes i §7 av del I i "Principia philosophiae" og i del IV i "Om metoden" (fr. "Discours de la méthode"). Han var den første som tok i bruk projisering av punkter i planet på en x- og y-akse, noe som nå er kjent som det kartesiske koordinatsystemet. Biografi. René Descartes ble født i Frankrike i 1596. I 1604 sendte Descartes' far ham til det kongelige kollegium i den lille byen La Flèche, nord for Touraine. Dette var grunnlagt av Henrik IV av Frankrike og ble ledet av jesuittene. La Flèche ble en av de fornemste skolene i Europa og her ble Descartes frem til 1612. De siste årene studerte han logikk, filosofi og matematikk. Deretter avla han eksamen i juss i Poitiers. Som student så han at mange av argumentene som ble brukt av de ulike autoritetene han studerte, var ugyldige, og ofte visste han ikke hva han skulle tro. Han forteller selv at han gikk inn i hæren for å fullføre utdannelsen sin. Descartes reiste vidt omkring i Europa som soldat, men opplevde ikke krigshandlinger. Reisene lærte ham at menneskenes verden var enda mer mangfoldig og full av motsetninger enn bøkenes verden. Han ble besatt av spørsmålet om det var noe vi kunne være sikre på, noe vi kunne vite med sikkerhet. Descartes slo seg ned i Holland som var det land i Europa med best utviklet ytringsfrihet, og her begynte han å undersøke grunnlaget for menneskets tenkning, undersøkelser knyttet til filosofi, matematikk og vitenskap. I sine siste 20 år, fra 1629 til 1649, skrev han en rekke fremragende arbeider. Innen filosofien var det særlig to som fikk stor betydning: "Om metoden" fra 1637, og "Meditasjoner" fra 1641. Descartes var en av de første vitenskapsmenn som utga arbeidene sine på sitt eget språk, fransk. Han utga forøvrig også flere latinske arbeider, bl a "Principia philosophiae" (1644). Dette verket kom ut i en fransk oversettelse i 1647 med et forord rettet til dronning Christina av Sverige. I 1649 inviterte dronning Christina av Sverige ham til Stockholm som sin lærer i filosofi. Det heter seg at vinterklimaet og tidlige undervisningstimer ved slottet i Stockholm gikk ut over filosofens helse. Uansett utviklet han lungebetennelse og døde i Stockholm i 1650. Descartes ble også gravlagt der, men kroppen ble senere overført til Paris. Ikke lenge etter hans død konverterte dronning Christina til katolisismen, og abdiserte fra sin posisjon som dronning i det lutherske Sverige. Hodeskallen som ligger sammen med levningene i kirken i Saint-Germain-des-Prés i Paris, er nesten helt sikkert ikke Descartes'. Det er trolig at en kaptein i den svenske vaktstyrken som var tilstede da levningene ble gravet opp, fjernet hodeskallen og erstattet den med en annen. Hodeskallen ble solgt flere ganger før den til slutt ble plassert i Musée de l'Homme i Palais de Chaillot. Analytisk geometri. Descartes var et matematisk geni og oppfant den nye grenen innen matematikken som består i å anvende algebra på geometri, kjent som analytisk geometri. Denne grenen oppfant Descartes i 1637. Grunnlaget for analytisk geometri er ideen om at et punkt i rommet kan bestemmes ved tall som angir dets posisjon. Descartes anvendte algebra på geometrien, men ikke bare ved å bruke algebra for å bestemme dimensjonene i de geometriske figurene, men også når han gjenga linjer og kurver i ligninger. Grafen ble også oppfunnet av ham. De to aksene i grafen er oppkalt etter ham: De er kalt cartesiske koordinater, og adjektivet cartesisk er utledet av hans navn. Utvikling av den moderne vitenskap. Descartes var fascinert av matematikkens innlysende og sikre sannheter. Og han begynte å lure på om det som gav matematikken dens sikkerhet, var noe som kunne overføres og anvendes på andre kunnskapsområder. Men enda viktigere var det at vi ville ha funnet en metode til å få sikker kunnskap om verden, en metode som kunne danne grunnlag for utviklingen av vitenskapen i den moderne betydningen av ordet. Descartes' konklusjon var at matematikkens sikkerhet berodde på følgende grunner: Matematiske bevis begynte fra et minimalt antall premisser av størst mulig enkelhet; en enkelhet så grunnleggende og innlysende at det var umulig å tvile på den, for eksempel at en rett linje er den korteste vei mellom to punkter. Bevisføringen ble deretter foretatt deduktivt ved ett logisk skritt av gangen, hvor hvert enkelt trinn var ugjendrivelig og vanligvis meget enkelt og innlysende. Og det som begeistret alle som ble betatt av matematikken, var at hvis man kun beveget seg gjennom enkle og innlysende slutninger fra premisser som også var enkle og innlysende, ville man komme frem til konklusjoner som ikke var enkle i det hele tatt, og slett ikke innlysende. Verdener av uforutsette oppdagelser begynte å åpne seg, mange av dem var forbløffende. Mange hadde stor praktisk nytteverdi, og alle var sanne. Og det syntes ikke å være noen ende på alle disse uoppdagede verdenene: Matematikerne ville alltid åpne for det nye og uventede, slik Descartes hadde gjort. Cartesisk tvil. Descartes spurte om det ville være mulig å anvende nettopp denne metoden på ikke-matematisk kunnskap. Hvis vi kan finne noen utsagn utenfor matematikken som det ikke er mulig å tvile på, kan vi bruke dem som premisser i en deduktiv argumentasjon, og således må alt det vi kan dedusere logisk fra dem være sant. Dette vil gi oss det metodiske grunnlaget for en kunnskap vi kan stole hundre prosent på. Men finnes det slike premisser? Eller er det slik – som mange på Descartes' tid hevdet – at det ikke er mulig å ha sikker viten utenfor matematikken og logikken? I sin jakt på sikre premisser det ikke var mulig å tvile på, beveget Descartes seg gjennom tre stadier. For det første drøftet han den direkte og umiddelbare sanseerfaring. Hvis man ser direkte på et kirkespir eller et tre med grener som bøyer seg i vannet, kan man da stole på det sansene forteller en? Dessverre, undersøker man saken nærmere, viser det seg direkte sanseiakttagelse ofte bedrar oss. Kirkespiret som skinner gyllent i ettermiddagssolen og som gløder rødt i solnedgangen, ser grått ut resten av tiden. Grenen som synes å bøye seg idet den treffer vannflaten, viser seg å være rett når man løfter den opp av vannet. Descartes konkluderte dermed med at han aldri kunne være sikker på at tingene virkelig er slik de fremstod for ham, uansett hvor direkte han så på dem, og uansett hvor konsentrert og oppmerksom han var. En ond ånd. Dette fører oss til neste nivå i Descartes' drøftelser. Han forteller at han ofte hadde vært absolutt sikker på at han hadde gjort et eller annet, for deretter å våkne opp og oppdage at han bare hadde drømt. Av og til hadde han drømt om hendelser som skjedde i hverdagen: Han hadde drømt at han satt og leste ved bordet i arbeidsværelset, mens han i virkeligheten hadde ligget i sengen. Hvordan kunne han være sikker på at han ikke drømte akkurat nå? Det virket som om han aldri kunne være absolutt sikker på at han ikke drømte, hadde hallusinasjoner eller noe lignende. På dette kritiske punktet i sin jakt på sikkerhet gikk Descartes enda lenger, og dette er tredje stadium. la oss anta, sa han, at alle mine feil og illusjoner skyldes at det eksisterer en høyere ånd, hvis eneste mål er å bedra meg: En ånd som har overmenneskelig makt over meg og kan få meg til å sove og drømme at jeg er våken, eller gjøre det slik at alt det jeg ser på, ser ut som noe annet, eller få meg til å tro at to pluss to er lik fem. Finnes det i det hele tatt noe som selv ikke en slik ond ånd ikke kan bedra meg med? Descartes kommer frem til at det finnes noe slikt, nemlig at det som fremtrer i en bevissthet, "er", uansett "hva" det er. Descartes mener at man kan alltid trekke gale slutninger på grunnlag av dem – man kan anta at man sitter ved peisen selv om det i virkeligheten ikke finnes noen peis, og man ligger og drømmer i sengen, og allikevel er det "at" en antar at en sitter ved peisen, et ugjendrivelig faktum. Det eneste man i dette og ethvert annet tilfelle kan være absolutt sikker på, er at man har den erfaringen man har. Og fra dette kan man foreta visse slutninger med absolutt sikkerhet. Descartes sier: Først og fremst betyr det at jeg vet at jeg er et vesen som eksisterer. Det kan være at jeg ikke kjenner min egen natur, og jeg kan ha feil oppfatninger om hva den er, men "at" jeg eksisterer, kan jeg ikke tvile på. Og hva mer er, jeg vet med absolutt sikkerhet at jeg er et vesen som i det minste har bevisste erfaringer, de konkrete, bevisste erfaringer jeg har. Descartes bakte denne konklusjonen inn i et latinsk utrykk som er blitt meget berømt: "Cogito ergo sum", vanligvis oversatt noe upresist med «Jeg tenker, altså er jeg». Jakten på sikkerhet. Følgelig fant Descartes at det finnes fenomener utenfor matematikken og logikken, fenomener i den faktiske verden, som han kunne ha absolutt sikker viten om. Men han spør om det er noe han kan slutte fra disse fenomene med den samme grad av sikkerhet? På dette stadiet benytter Descartes seg av en ny versjon av Det ontologiske gudsbeviset. Jeg vet at jeg selv, sier han, er et meget ufullkomment vesen, flyktig, forgjengelig og endelig, og likevel har jeg i min bevissthet et begrep om et uendelig vesen, evig og udødelig og på alle måter fullkomment. Og det er umulig at noe kan være i stand til å skape noe større enn seg selv, ressonerer han. Derfor må dette fullkomne vesen eksistere, og det må ha gitt meg en bevissthet om seg selv, på samme måte som en håndverkers signatur finnes på dennes produkter. Descartes utleder følgende: «Det faktum at jeg vet at gud eksisterer og er fullkommen, betyr at jeg kan ha tillit til ham. Han vil ikke som den onde ånden, bedra meg. Forutsatt at jeg gjør det som kreves av meg, er oppmerksom og gjennomfører den disiplinerte tenkningen som kreves av meg, kan jeg være sikker på at alt det som fremstår klart og tydelig for meg, er sant – selvfølgelig ikke ved sansene, som jeg allerede vet bedrar, men ved min ånd, den delen av meg som både begriper gud og også matematikk, noe sansene ikke kan» Rasjonalismens fødsel. a>` portrett av Descartes. Imidlertid er det så å si sikkert at Descartes aldri satt modell for Hals. Denne konklusjonen ble utgangspunktet for den filosofiske retningen som kalles rasjonalismen og som baserer seg på troen på at vi får vår kunnskap om verden ved å bruke fornuften, og at det sansene sier oss, er fundamentalt upålitelig, at det snarere er en kilde til feil enn til kunnskap. Rasjonalismen har siden vært en av de sentrale tradisjonene i Vestens filosofi. Den hadde sin glansperiode på 1600- og 1700-tallet, og i tillegg til Descartes var dens mest betydelige representanter Baruch de Spinoza og Gottfried Leibniz. Det var få filosofer etter Descartes som trodde at guds eksistens ikke kunne være gjenstand for tvil. Men på noen områder ble han grunnleggende for tenkningen i Vesten. Hans tro på vitenskapelige oppdagelsers logikk, som krevde at man tok utgangspunkt i ugjendrivelige fakta og utledet logiske konsekvenser fra disse fakta i deduktive slutningskjeder, ble grunnleggende for vitenskapen i Vesten. Tenkere som kom etter ham, trodde stort sett at kontrollert og disiplinert observasjon – og derfor bruk av sansene – spilte en nødvendig rolle i etableringen av ugjendrivelige fakta. Men de trodde allikevel at Descartes`metode i hovedssak var riktig: Man må starte med pålitelige fakta for så å anvende logikken på disse fakta, dernest er det avgjørende at man ikke lar seg påvirke av noe som kan være gjenstand for tvil, uansett hvor ubetydelig denne tvilen kan være. Descartes overbeviste folk om at denne metoden muliggjorde en matematisk basert vitenskap som kunne gi mennesket en pålitelig kunnskap om verden, og at det var den eneste måten man kunne få sikker kunnskap om verden på. Ånd og materie. Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie. Han oppfatter menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjekter selv, består av materielle objekter som de observerer. Denne delingen av naturen i to enheter; ånd og materie, subjekt og objekt, ble en del av den måten Vestens mennesker betraktet verden på. Fremdeles kaller filosofer dette for den «cartesiske dualismen». Mellom Descartes og det 20. århundre var det få filosofer som avvek fra den; Baruch de Spinoza og Arthur Schopenhauer var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det 20. århundre at en annen tenkemåte ble utbredt, og selv i det 21. århundre finnes det ledende filosofer som holder fast ved den. Descartes var avgjørende, viktigere enn Francis Bacon og Galileo når det gjaldt å overbevise menneskene i Vesten om at det var mulig å få sikker kunnskap om verden. For å få det, var det nødvendig å følge den rette metoden, og om man gjorde det, kunne man bygge opp en sikker, pålitelig kunnskap. Det var han som mer enn noen annen «solgte» vitenskapen til det utdannede, vestlige mennesket. Og det var stort sett under hans innflytelse at jakten på sikkerhet kom til å dominere den intellektuelle aktiviteten i Vesten, og at metodedrøftelser ble avgjørende i denne jakten. Selv var han av den oppfatning at det ikke var sikker kunnskap om verden han ga oss, men metoden som viste oss hvordan vi kunne få den. Det grunnleggende spørsmålet for de første filosofene var gjerne: «Hva eksisterer?» eller «Hva består verden av?». Sokrates hadde erstattet dette med et annet spørsmål: «Hvordan bør vi leve?» Slike og lignende spørsmål dominerte filosofien i mange hundre år. Så kom Descartes og erstattet det med et nytt «Hva kan jeg vite?» Dette satte epistemologien, det vil si erkjennelsesteorien, i sentrum for den filosofiske refleksjonen, og her befant debatten seg i tre hundre år, så lenge at filosofer kom til å oppfatte filosofi først og fremst som epistemologi. Metodisk tvil. «Den metodiske tvil» var en metode Descartes benyttet for å få et sikkert fundament for sine oppfatninger. Han bestemte seg for at han ikke ville la daglige problemer og utfordringer spille noen rolle overfor tvilen. Hvis han skulle gå rundt og tvile på om det som sto på spisebordet var mat, kunne det bli vanskelig å overleve. Derfor ville han bare tvile på de store og viktige tingene i livet, men ellers leve så normalt som mulig. Han begynte å stille spørsmål om de tingene vi ser rundt oss og som vi er sikre på. Tenk hvis alt var innbilning! Ja, hva med ham selv? Hva med troen på Gud? Fantes det egentlig noe man ikke kunne tvile på? 1) De måtte være klare og tydelige. Tanken på engler er ikke klar og tydelig, for eksempel. Hvis vi tenker på engler, så tenker vi ofte på noe vi har sett på bilde, men det kan jo nettopp være en innbilning at de ser slik ut, og dermed kan vi ikke vite om de finnes i det hele tatt. Men hva med et lønnetre? Kan det være innbilning? Ja, det finnes jo så mange av dem, tror vi, og dermed blir ikke tanken så veldig klar og tydelig. 2) Tanken måtte deles opp i så mange små og enkle deler som mulig. Et lønnetre er en stor ting på alle måter, men et lønneblad er mindre. Men dessverre så kan fortsatt lønnebladet være innbilning. 3) Begynn med de tankene som virker mest kjent og har med kjente ting å gjøre. Det er enklere å få klare ideer om et lønnetre enn om et ibenholttre hvis man bor her i nord. 4) Når tankene skal settes sammen igjen, så må alle muligheter sjekkes slik at ingen mulige innbilninger blir igjen. Nå var det ikke lønnetrær Descartes hadde i tankene med sine fire krav – selv om det her er brukt som eksempel. Descartes fant ut at alt unntatt én eneste ting kunne betviles. Det som ingen kunne innbille ham, var at han tenkte. De tankene han hadde kunne være innbilning, men ikke det at han faktisk tenkte. Jeg tenker, altså er jeg. Descartes søkte etter en metode for å avgjøre om en oppfatning er sann eller ikke. For å finne en slik metode mente han at det var best å begynne med å tvile på alt, og så skritt for skritt komme frem til hva det er umulig å tvile på. Det handler om den grunnleggende tvilen til Descartes som innebærer å tvile på alt en sanser, altså om en er våken eller drømmer, men også på matematiske grunnsetninger som 2+2=4. Han begynner derfor også å tvile på sin egen eksistens. Hvordan kan han vite at han finnes? Han svarer på det med at han ikke kan tvile på tvilen selv, noe som gjør at det finnes tvil. Finnes det tvil, må det være noen som tviler. Å tvile er å tenke. Altså vet han at han tenker, og for å tenke må han finnes. Dermed kom den setningen som er blitt en av filosofiens mest kjente setninger. «Cogito, ergo sum»: «Jeg tenker, altså er jeg» Hva med Gud? Men dermed var han i gang med å bygge opp en filosofisk bygning. Den neste tingen Descartes mente at han ikke behøvde å tvile på når han nå ikke lenger trengte å tvile på seg selv og sin evne til å tenke. Det han tenkte på var godhet. Han hadde en klar og tydelig idé om godhet, og når han delte den opp, sjekket det han kjente godt, så følte han seg sikrere og sikrere på at godhet var noe som fantes. Han hadde en tanke om noe godt, og selv om det kunne være innbilning, så var det nokså vanskelig å tro. For han mente at han kunne tenke seg noe uendelig godt, og hvis han gjorde det, så måtte jo tanken komme fra et sted. Den kunne være innbilning, men han tvilte veldig på at han som ikke var så veldig god kunne komme på en slik idé av seg selv. Det samme måtte gjelde alle andre. Dessuten kunne jo de være innbilning. Det kunne være en ond ånd, selv om slikt også godt er noe man kan tvile på, og Descartes hadde ikke truffet noen, men noe måtte være skyldig hvis alt han kunne tenke seg var innbilning. Men var det sannsynlig at en ond ånd, hvis den fantes, ønsket å forvirre ham så totalt? Ja, en ond ånd kunne nok forvirre mye, men å forvirre med tanken om noe uendelig godt, det syntes Descartes virket altfor lett å tvile på. Da var det utrolig mye lettere å tenke seg at Gud, som måtte være uendelig god, hvis Han fantes, hadde sendt Descartes tanken om sin uendelige godhet. Tingene rundt - ting med utstrekning. Men hvis Gud nå fantes, så ble ting mye enklere. For da måtte jo Descartes kunne tenke seg at alt det Gud hadde skapt var godt, slik Bibelen fortalte. Og når Descartes tenkte på de tingene, så var det jo ingen grunn til å tvile på dem lenger. Altså kunne han begynne å tro på at tingene rundt ham fantes – ikke bare når han trengte å spise dem eller kle seg med dem eller noe slikt – men når han filosoferte. Det kanskje vanskeligste for Descartes var å se hvordan hans tenkende person kunne ha en kropp. I virkeligheten er det jo ikke så vanskelig, men hvis vi tenker etter, så blir det ofte vanskelig å se hvordan personligheten skal ha plass i en kropp. Hvor er den? I hjernen, vil mange svare, men for Descartes var spørsmålet altså stilt på hodet. Hvordan kan min personlighet, mine tanker få plass i en kropp. Jeg og tankene mine har jo ingen utstrekning, men det har kroppen. Descartes svar var at en liten del av hjernen, som han kalte konglekjertelen, var stedet der den tenkende personligheten og den utstrakte kroppen hang sammen. Det svaret var nok ikke så vellykket i ettertiden, for den forbindelsen er det svært få som har trodd på. Hva er så Descartes bidrag til filosofien? Han var den første etter antikken som forsøkte å stille spørsmål ved hvordan tingene henger sammen. I middelalderen hadde det vært vanlig å lese hva andre tenkere hadde tenkt før og så bygge videre på det. Det var få som stilte spørsmål ved de viktige tingene i livet, og det var få som forsøkte å skape sine egne tanker om hvordan ting hang sammen. Descartes fire krav er også et viktig bidrag. For oss som lever 350 år etter kan det virke nokså selvsagt og pirkete. Men det er kanskje fordi vi i liten grad tenker etter hvordan vi mener at tingene henger sammen og fordi vi ikke har levd i en tid hvor man skulle godta og ikke stille mange spørsmål. Descartes stilte krav om at den som vil være filosof må gå vitenskapelig til verks. Slik Descartes hadde gjort i matematikken da han blant annet skapte koordinatsystemet de fleste av oss kjenner fra skolen, slik hadde han også gått til verks da han skulle finne ut hvordan de viktige tingene i livet hang sammen. Han leste ikke i en bok. Han undersøkte saken selv, og resultatene skrev han ned i flere bøker, slik at andre kunne følge hans tanker. Robert F. Kennedy. Robert Francis «Bobby» Kennedy, også kalt «RFK», (født 20. november 1925 i Brookline i Massachusetts, død 6. juni 1968 i Los Angeles, California), var en amerikansk politiker. Han var sønn av Joseph Kennedy, og bror av den amerikanske presidenten John F. Kennedy og senator Edward «Ted» Kennedy. Under brorens presidentperiode ble han utnevnt til justisminister og arbeidet mye med bl.a. Invasjonen i Grisebukta og Cubakrisen. Han ble drept i et attentat i California i 1968 mens han førte valgkamp for å bli Demokratenes presidentkandidat. Tidlig liv. Under andre verdenskrig meldte den 18 år gamle Kennedy seg til US Navy hvor han gjennomgikk grunnopplæring. Han ble ikke satt ut i aktiv krigstjeneste. Robert Kennedy gikk på college ved Harvard, hvor han tok avsluttende eksamen i 1948 og tok juridikum ved "University of Virginia Law School" i 1951. Men før han hadde tatt avsluttende eksamen giftet han seg 17. juni 1950 med Ethel Skakel, og allerede 4. august året etter fikk de sitt første barn (av etter hvert elleve barn), da Kathleen Hartington Kennedy ble født. Justisminister. Robert Kennedy taler til en forsamling av Congress Of Racial Equality utenfor Justisdepartementet i Washington, DC i 1963 Da storebroren stilte som presidentkandidat, var det Robert Kennedy som organiserte valgkampen og fikk plass som justisminister etter valgseieren. Blant de krevende oppgavene han konsentrerte seg om som justisminister var arbeidet mot den organiserte kriminaliteten og dens forgreninger inn i amerikansk fagbevegelse, blant annet lederen for de amerikanske transportarbeiderne Jimmy Hoffa. Han var hele tiden en del av presidentens innerste krets, særlig kom dette fram under Cuba-krisen. Robert Kennedy støttet aktivt den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og var en viktig politisk støttespiller for denne. Presidentkandidat. Etter drapet på president John F. Kennedy, fortsatte Robert Kennedy som justisminister for Lyndon B. Johnson, men samarbeidet mellom disse var ikke spesielt godt. Etter ni måneder ble Kennedy valgt som senator fra New York med 53,5 prosent oppslutning. Johnson begynte forberedelsene for å stille til gjenvalg som president i 1968, men etter Tết-offensiven i februar samme år, ble det klart at krigen i Vietnam ikke gikk som forventet, og Johnson trakk sitt kandidatur 31. mars. Den 16. mars hadde Kennedy erklært seg som kandidat. Kennedy vant primærvalgene i Indiana og Nebraska, men tapte i Oregon. Det ble derfor viktig for Kennedy å vinne primærvalget i California, slik at han kunne få et forsprang på sin sterkeste rival Hubert Humphrey. Drap. Kennedy vant valget i California 4. juni, men ble skutt av den 24 år gamle palestineren Sirhan Sirhan etter at Kennedy hadde holdt sin takketale tidlig om morgenen 5. juni på The Ambassador Hotel i Los Angeles. Drapet skjedde i en gang inn til hotellets kjøkken. Kennedy var da på vei inn for å takke kjøkkenbetjeningen for innsatsen. Kennedy døde på sykehuset den påfølgende dagen. Robert Kennedy ble gravlagt på Æresgravlunden i Arlington. Kartesisk koordinatsystem. I det kartesiske koordinatsystemet er koordinataksene vinkelrett på hverandre. I to dimensjoner er det vanlig å kalle disse for x- og y-aksen. x-koordinaten kalles "abscisse" og y-koordinaten "ordinant". Den tredje dimensjonen går da eventuelt langs z-aksen. Det kartesiske koordinatsystemet ble først brukt av Rene Descartes (latinisert "Cartesius"), derav navnet. Koordinatene til et punkt i et kartesisk koordinatsystem er bestemt av projeksjonen ned på hver av koordinataksene. Punktet kan derfor beregnes fra koordinatene ved å ta lineærkombinasjonen av de kartesiske basisvektorene, vektet med koordinatene. I tillegg til kartesiske koordinater, brukes det mange andre kjente koordinatsystemer. Eksempler på disse er polar-, sylindriske eller sfæriske koordinatsystemer. Eksempel. formula_1 for å uttrykke hvor punktet formula_2 befinner seg. Etymologi. Koordinat betyr å sette sammen to eller flere ordinate akser: Altså fra co[o]rdinate. Punktet der aksene krysser heiter Origo. Origo stammer fra F. origine, og L. origo, -iginis, fra oriri, og tyder å stige opp, å bli synleg; Gr. 'orny`nai´: å stirre opp. Origo har altså med den første eksistens å gjere; opphav. Abscisse tyder å separere og stammer fra det Latinske ordet abscindo: ab (“from, away from”) + scindō (“cut, tear; divide”). Ordinate (seint 1300) stammer fra det Latinske ordet ordinatus, pp. fra ordinare "arrange, set in order". Det er også interessant i matematikken å kople uttrykket til den filosofiske og kunstneriske betydningen. Den horisontale aksen omfatter dei rytmer og forhold som utgjør dagliglivet på jorda, mens verdier målt ved den vertikale aksen representerer en spenning som går ut over det jordiske: den sakrale dimensjon; og i Islam kalles den således sjelens linje. Skalar. En skalar er et matematisk objekt som kun har størrelse, men ikke retning. I motsetning til dette har vektorer både størrelse og retning. I algebra kalles også objekter i en kropp for skalarer. Reelle og komplekse tall er begge eksempel på skalarer. I fysikk skiller en ofte mellom fart og hastighet, der den første er en skalar, den siste en vektor. I vektorrom spiller skalarer en viktig rolle. Slike rom har definert en operasjon "multiplikasjon med skalar", der en skalar multipliseres med en vektor. Operasjonen representerer en lineær transformasjon av vektoren. En lineær transformasjon som er en skalar multiplum av identitetstransformasjonen kalles en "skalar transformasjon". Et spesialtilfelle av dette er en diagonalmatrise der alle diagonalelementene har lik skalarverdi, og en slik matrise kalles en "skalarmatrise". Resultatet av et indreprodukt er en skalar, og navnet "skalarprodukt" brukes ofte alternativt. Pour le Mérite. Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste Pour le Mérite (fransk for «for fortjeneste»), også kjent som "Blauer Max", er en tysk orden opprinnelig innstiftet i 1677. Den var Preussens høyeste militære orden og ble særlig berømt under første verdenskrig. I 1852 ble det innstiftet en fredsklasse av ordenen, særlig innrettet mot vitenskap og kunst. Mens den militære avdeling av ordenen ble avskaffet med Det tyske keiserrikets fall i 1918, har avdelingen for vitenskap og kunst overlevd som et ordenssamfunn organisert som en fri forening av lærde og kunstnere. Bakgrunn og utvikling. Ordenen ble innstiftet i 1667 under navnet "Orden de la générosité". I forbindelse med Fredrik II av Preussens tronbestigelse i juni 1740 fikk ordenen navnet "Pour le Mérite". Under Fredrik II ble det foretatt 924 tildelinger. Den første tiden ble ordenen tildelt både sivile og militære, men utover 1700-tallet ble militære mottagere stadig mer dominerende. Under Fredrik Vilhelm II ble omkring 1600 personer tildelt ordenen og under etterfølgeren Fredrik Vilhelm III ble det inntil 1812 utnevnt 924 riddere. Ordenen ble under Fredrik Vilhelm III også tildelt Preussens allierte, inkludert 240 russiske offiserer. Den 18. januar 1810 kunngjorde kong Fredrik Vilhelm III at ordenen heretter kun skulle tildeles tjenestegjørende militært personell for innsats i kamp mot fienden. Da det i 1852 ble innstiftet en fredsklasse av ordenen, til anerkjennelse av fortjenester av vitenskap og kunst, fikk denne et ordenstegn som var helt forskjellig fra de militære ordenstegn. Mens tildeling av Pour le Mérite for militære fortjenester ble innstilt ved monarkiets fall i 1918, har Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste i 1924 og 1952 gjenoppstått som et fritt ordenssamfunn. Pour le Mérite som militær fortjenstorden. Fra 1810 av fungerte Pour le Mérite som en orden til belønning av innsats i strid. Ordenen ble tildelt under krigene Preussen var involvert i på 1800-tallet, men nøyaktige oppgaver over antall tildelinger er ikke kjent. I 1866 innstiftet Vilhelm I en storkorsklasse av den ellers enklassige ordenen. Denne ble tildelt i meget begrenset omfang. Kronprinsen, den senere Vilhelm I, og prins Fredrik Karl av Preussen, ble som de første utnevnt til storkors med stjerne av ordenen. I 1878 ble tsar Aleksander II av Russland utnevnt til storkors med stjerne og året etter ble samme ære feltmarskalk Helmuth von Moltke til del. Under første verdenskrig ble ordenen særlig berømt. Selv om den kunne tildeles alle militære, ble den særlig kjent som en orden for det nylig grunnlagte luftvåpenet, Luftwaffe. I utgangspunktet ble den gitt til piloter som hadde skutt ned åtte fiendtlige fly. Max Immelmann ble den første piloten som mottok den, etter hvem den ble kjent som den "blå Max" blant hans pilotkolleger. Antallet seire som ble krevet for å få ordenen øket i løpet av krigen og ved slutten av krigen var kravet tyve. I løpet av første verdenskrig ble det utnevnt 687 riddere og 122 personer mottok ordenstegnet med eikeløv, indikasjonen på tildeling for annen gang. Mottagere av ordenen var pålagt å alltid bære den når de var i uniform. Den siste tildeling av den militære avdeling av ordenen fant sted 8. november 1918. Pour le Mérite ble da tildelt Ernst Jünger. Ordenen ble avskaffet med keiserens abdikasjon, som ble kunngjort av rikskansler Maximilian av Baden den 9. november 1918, dagen etter den siste tildelingen. Insignier. Ordenstegnet for den militære avdeling av Pour le Mérite består av et blåemaljert malteserkors i gull. Korset bærer ordenens navn samt en kronet F. I korsvinklene finnes det prøyssiske ørner i gull. Ved gjentatt tildeling, ble ordenstegnet opphengt i korset i et ledd utformet som eikeløv. Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. a> med ordenstegnet for "Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste" om halsen Den 31. mai 1842 innstiftet Friedrich Wilhelm IV den såkalte fredsklassen av ordenen, "Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste", som en orden for vitenskapsmenn og kunstnere som hadde oppnådd utbredt anerkjennelse i sitt felt, likevel slik at teologer var eksplisitt forbudt medlemskap. Kongen var ordenens høye beskytter, men ordenens avdeling for vitenskap og kunst fikk en autonomi som gjorde den til et selvrekrutterende ordensselskap. I motsetning til de fleste kongelige ridder- og fortjenstordener i samtiden, der kongen selv sto for utnevnelse, fikk medlemmene av Pour le Mérite selv frihet til å innvelge nye medlemmer. Ordenssamfunnet fikk også frihet til å velge sin ordenskansler og vise-kansler. Ordenen fikk en klasse. Naturvitenskapsmannen Alexander von Humboldt var den ledende akademiske kraft ved opprettelse av ordenen. Han var også ordenens første ordenskansler. Antallet medlemmer ble satt til maksimalt 30 medlemmer, som alle måtte være tyske. Ut over dette kunne det også innvelges et tilsvarende antall medlemmer fra andre land, likevel slik at det aldri kunne være flere utenlandske enn tyske medlemmer. Ved valg av ordenens ledelse og ved innvalg av nye medlemmer hadde kun ordinære, tyske medlemmer stemmerett. Fra kongelig orden til ordenssamfunn som forening. Etter det tyske keiserrikets fall i 1918 falt både den militære og sivile versjon av ordenen bort som kongelig prøyssisk orden. I Weimarrepublikkens forfatning av 11. august 1919 ble det i artikkel 109 punkt 4 nedfelt forbud mot tildeling av statlige ordener og ærestegn. I 1923 tok imidlertid den sist utnevnte ordenskansler, teologen og kirkehistorikeren Adolf von Harnack, initiativ til å omdanne ordenen til en fri forening av fremstående lærde og kunstnere. Ordensforeningen kunne dermed fortsette å rekruttere nye medlemmer. I 1924 ble denne nyordningen akseptert av den prøyssiske regjering. Ordensforeningen fikk samtidig rett til å disponere de historiske ordenstegnene. Innstilling av utnevnelser under nasjonalsosialismen. Som fritt ordensselskap fortsatte ordenen å rekruttere nye medlemmer på fritt grunnlag. I 1929 ble den første kvinne, kunstneren Käthe Kollwitz, innvalgt i ordenen. I 1933 ble billedhuggeren Ernst Barlach innvalgt som medlem. Begge utnevnelser ble mislikt av nasjonalsosialistene og i 1935 fikk ordenskansleren, Max Planck, beskjed om at videre utnevnelser burde innstilles. Selv om de nasjonalsosialtiske myndighetene vurderte å oppløse ordenen, skjedde dette likevel ikke. I stedet innstiftet Hitler Tysk nasjonal pris for kunst og vitenskap, med en som var ment å skulle belønne samme personkrets. Ved slutten av andre verdenskrig var det tilbake bare et fåtall av ordenens medlemmer. Forbundsrepublikken: Andre nyinnstiftelse. Ordenstegnet for "Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste" gjengitt på et frimerke fra 1981 I 1952 tok forbundspresident Theodor Heuss initiativ til å gjenopprette ordenen, men også denne gang som et ordenssamfunn av lærde og kunstnere på grunnlag av en rettslig fri forening. Ordenen ble innstiftet som fri forening på den historiske innstiftelsesdatoen 31. mai 1952. Det var på det tidspunkt kun tre gjenlevende tyske medlemmer av ordenen i dens tidligere form, orientalisten Enno Littmann, dirigenten Wilhelm Furtwängler og militærhistorikeren Hermann von Kuhl. Littmann ble ved gjeninnstiftelsen i 1952 ordenskansler. Forbundsrepublikkens president påtok seg å være ordenens beskytter. Ordenen styres og organiseres etter statutter som sist ble endret i 1990 med nye valgregler fra 2006. Ordenssamfunnets rett til fritt velge sin egen ledelse fortsatte og ordenen er som tidligere selvrekrutterende, ved at ledige poster fylles gjennom medlemmenes innvalg av nye medlemmer. Alle medlemmer, også utenlandske, har rett til å nominere ved innvalg av nye medlemmer. Det opprinnelige maksimale antallet medlemmer er hevet fra 30 til 40, både for ordinære tyske medlemmer og utlendinger. Det skal velges inn et omtrent likt antall medlemmer fra de tre sektorene naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap og kunst. Ordensmedlemmene velger en ordenskansler og to visekanslere. Ordenesmedlemmene møtes to ganger i året, omkring innstiftelsesdatoen 31. mai, samt en gang om høsten. Det holdes i den anledning offentlige foredrag, såkalt festforedrag, i tillegg til innvalg og utnevnelse av nye medlemmer. Selv om ordenen formelt og juridisk er en forening, har ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste et halvoffisielt preg. Forbundspresidenten har overtatt rollen som beskytter for ordenen og dens sekretariat er lagt til innenriksdepartementet. Ordensinsigniene er offentlig eiendom. Fra 2009 er Eberhard Jüngel ordenskansler, mens Hubertus von Pilgrim og Christiane Nüsslein-Volhard er visekanslere. Ordenstegn. Ordenstegnet for Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste består av en midtmedaljong i gull med den prøyssiske ørn som motiv. Medaljongen er omgitt av fire speilmonogrammer dannet av bokstaven F og fire romertall II, for Frederik II, også dette i gull. Dette er igjen omgitt av et blåemaljert bånd med omskriften POUR LE MERITE. På utsiden av borden er det satt fire kongekroner i gull. Ordenstegnet er opphengt i et svart bånd med sølvhvite kanter. Svart og hvitt er Preussens våpen- og flaggfarger. Ordenstegnet er Forbundsrepublikken Tysklands eiendom og skal tilbakeleveres til Innenriksdepartementet ved et medlems død. Mottagere. Personer som har mottatt ordenen inkluderer kunsthistorikeren Erwin Panofsky, forfatteren Thomas Mann og legen Albert Schweitzer. En rekke skandinaver er gjennom tidene tildelt ordenen. To nordmenn er blitt hedret med ordenen, Christopher Hansteen og Peter Sylow. Blant skandinaviske mottagere finnes dansker som Bertel Thorvaldsen, Hans Christian Ørsted, Adam Oehlenschläger, Johan Nicolai Madvig, Niels W. Gade, Vilhelm Thomsen og Niels Bohr, samt svensker som Adolf Erik Nordenskiöld, Oscar Montelius, Bernhard Karlgren, Lise Meitner, Stig Strömholm og Svante Pääbo. Matrise. "n" × "m"-matrise med elementer formula_1 En matrise i matematikk er et rektangulært sett av elementer ordnet i rader og kolonner. Elementene vil vanligvis være reelle eller komplekse tall, men kan også være mer generelle objekter i en kropp eller en ring. Et eksempel på en matrise er vist i figuren til høyre. En "(n" × "m)"-matrise har "n" rader eller rekker og "m" kolonner eller søyler, og "dimensjonen" til matrisen sies å være "n" × "m". En matrise med like mange rader som kolonner kalles en "kvadratisk matrise". "Rangen" til en matrise er det største antallet lineært uavhengige rader eller kolonner i matrisen. Matriser har et stort anvendelsesområde i ulike deler av matematikk og også i andre fagfelt som fysikk og kjemi. En viktig grunn for dette er at en lineær transformasjon fra et "n"-dimensjonalt vektorrom inn i et "m"-dimensjonalt vektorrom kan representeres ved en "(n" × "m)"-matrise. Også lineære ligningssystemer er nært knyttet til matriser. Ulike praktiske problemstillinger kan lede til svært store matriser, der millionvis av elementer ikke er uvanlig. På grunn av det store bruksområdet er det lagt ned en betydelig innsats i å utvikle effektive beregningsmetoder for matriser. I matematikk er grunnleggende teori for matriser en del av fagfeltet lineær algebra, men de studeres også i andre spesialområder, som i numerisk matematikk. Matriser som består av kun én kolonne eller én rad kalles vektorer, mens en tensor kan betraktes som en generalisering av en matrise fra to dimensjoner (rader, kolonner) til tre eller flere dimensjoner. Notasjon. Matriser betegnes vanligvis med en stor bokstav "A", ofte også med fet skrift A. En markering av dimensjonen til matrisen gjøres ved hjelp av suffiks "A'nm" eller "A'n" × "m". En generell "n" × "m"-matrise med "n" rader og "m" kolonner skrives ofte på formen Her er "a'ij" elementet i den rad nummer "i" og søyle nummer "j". I en kvadratisk matrise kalles elementene "a'ii" "diagonalelementene". Alternative kompakt skriveformer der en ikke oppgir hvert element er gitt i de følgende eksemplene En "diagonalmatrise" skrives av og til som "diag"("a"1,"a"2...,"a"n), der "a"i er element nummer "i" på diagonalen. Alle elementer utenfor diagonalen er lik null. Skalarmultiplikasjon. De to operasjonene matriseaddisjon og skalarmultiplikasjon gjør at mengden av "(n"×"m)"-matriser definerer et vektorrom. Matrisemultiplikasjon. Dersom "A" er en "n"×"m"-matrise og "B" er en "m×"l"-matrise, så kan produktmatrisen "C" = "A B" defineres ved at matriseelementene til "C" er Her er "a"ij og "b"jk matriseelementene til "A" og "B". Matrisemultiplikasjon er "assosiativ", slik at "(AB)C = A(BC)", når matrisene "A", "B" og "C" er slik at multiplikasjonene er definert. Videre er multiplikasjon "distributiv" med hensyn på addisjon, slik at "(A + B)C = AC + BC" og "A(B+ C) = AB + AC". Derimot er multiplikasjonen ikke "kommutativ", slik at "AB" generelt ikke er lik "BA". Produktene "AB" og "BA" vil bare være definert samtidig dersom "A" har dimensjonen "n" × "m" og "B" har dimensjonen "m" × "n". Dette er tilfelle dersom begge matrisene er kvadratiske. Med matrisemultiplikasjon er mengden av matriser en gruppe. Med både addisjon og multiplikasjon er mengden også en algebraisk struktur. Kronecker-produkt. Dersom "A" er en "n"×"m"-matrise og "B" er en "p×"q"-matrise, Resultatmatrisen har dimensjon ("np")x("mq"). Produktet kalles også tensorprodukt og direkte produkt. Direkte sum. Den direkte summen av to kvadratiske matriser er definert ved Transponering. formula_12 For den transponerte er notasjonen "A"tr også brukt. Konjungert transponering. formula_13 "A"H kalles også den Hermitske-adjungerte til "A". Notasjon "A"* er også vanlig brukt. Invers. En invers til en kvadratisk matrise "A" er definert som den entydig bestemte matrisen "A-1 som oppfyller ligningene Matrisen A er "invertibel" hvis determinanten til "A' er ulik null: det "A" ≠ 0. I motsatt fall er matrisen "singulær". Invers av 2×2-matrise. formula_15 Generalisert invers. En generalisert invers "A"- til en generell matrise "A" er en matrise som oppfyller ligningen Dersom "A" er en kvadratisk "(n"×"n)"-matrise med rang "n", så er "A"- = "A"-1. Den generaliserte inversen er generelt ikke entydig. Lineære ligninger og lineære transformasjoner. Matriser er nært knyttet til lineære ligninger og lineære transformasjoner. Lineære ligninger. Lineære algebraiske ligninger er ligninger på formen der "A" er en matrise og "b" en kjent vektor. Den ukjente "x" er også en vektor. For et system med like mange ligninger som ukjente kan en formelt skrive løsningen som Løsningen eksisterer dersom den inverse matrisen "A"-1 er definert, dvs dersom matrisen er ikke-singulær. Lineære ligninger kan løses ved hjelp av Cramers regel eller ved Gausseliminasjon. Lineære transformasjoner. En lineær transformasjon fra et vektorrom til et annet kan skrives på formen der "A" er en matrise. Slike transformasjoner er blant annet viktige i geometri for å beskrive operasjoner som translasjon, rotasjon, speilvending, projeksjon og skalering av objekter i rommet. Determinanten til en kvadratisk matrise. "Determinanten" til en kvadratisk matrise er et reelt eller komplekst tall entydig bestemt av elementene i matrisen. Mer presist kan en si at determinanten er en funksjon med definisjonsmengde lik mengden av alle kvadratiske matriser og med verdimengde lik mengden av reelle eller komplekse tall. Determinanten til matrisen "A" betegnes ofte "det A" eller "det(A)". Notasjonen |"A"| brukes også for determinanten, men det er lett å forveksle denne med absoluttverdien av matrisen. For absoluttverdien av en matrise brukes både |"A"| og |"A"|abs. Determinanten defineres ved hjelp av "Laplaces formel" eller ved "Leibniz’ formel". Sporet til en kvadratisk matrise. Notasjonen er avledet av det engelske begrepet «trace», som betyr spor. Sporet er også lik summen av egenverdiene. Egenverdier til en kvadratisk matrise. "Egenverdiene" til en kvadratisk matrise er definert som nullpunktene til "det karakteristiske polynomet", definert ved Her er "I" enhetsmatrisen med samme dimensjon "n" som "A". Polynomet i formula_28 har grad "n", og tar en multiplisiteten med i betraktning vil matrisen ha "n" egenverdier. Alternativt kan en definere en egenverdi som et tall formula_28 som gjør at ligningen har en løsning ulik nullvektoren. Løsningsvektoren "v" kalles en egenvektor til "A". Ifølge "Caley-Hamiltons teorem" tilfredsstiller matrisen "A" sitt eget karakteristiske polynom, det vil si der høyre side nå er nullmatrisen. Singulærverdier. Singulærverdiene til en matrise "A" med dimensjon "(n" × "m)" er kvadratrøttene til egenverdiene til produktet "AA"H dersom "n" ≤ "m" og til produktet En matrise "A" kan alltid skrives som et matriseprodukt der D er en diagonalmatrise av singulærverdiene, og " U" og " V" er unitære matriser. Matriseproduktet " UDV"H kalles "singulærverdi-dekomponeringa" til matrisen. Matrisenorm. Normen til en kvadratisk matrise "A" er et ikke-negativ reelt tall ||"A"|| definert med de følgende egenskapene Historie og etymologi. Matrisekonseptet har en lang historie, men selve begrepet matrise ble innført av James Joseph Silvester i 1848. Stammen i det latinske ordet «matrix» er «mater» med betydning «mor». Ordet "matrix" ble i latin brukt som betegnelse på et avlsdyr av hunnkjønn, men gikk etter hvert over til å bety «livmor» og også «gravid kvinne». Gradvis fikk ordet også metaforisk betydning, brukt for å betegne «noe som er opphav til noe annet». En matrise i matematikk er opphav til geometriske og algebraiske transformasjoner. Thomas Mann. Thomas Mann (født 6. juni 1875 i Lübeck i Schleswig-Holstein i Tyskland, død 12. august 1955 i Zürich i Sveits) var en tysk forfatter og Nobelprisvinner. Han var den yngre bror av Heinrich Mann, og far til Klaus, Erika, Golo (Angelus Gottfried Thomas), Monika, Elisabeth og Michael Mann. Biografi. Familien Mann, med mor og søsken Han vokste i de første årene opp i hansastaden Lübeck. Faren, Thomas Johann Heinrich Mann, var senator og storkjøpmann som handlet med korn, men døde da Thomas Mann var kun 15 år. Hans mor, Julia da Silva-Bruhns, var av tysk-brasiliansk opprinnelse. Familien flyttet etter farens død til München, hvor Mann bodde fra 1891 til 1933, med unntak av et ett-årig opphold i Palestrina i Italia med broren Heinrich tidlig i hans karrière. Han giftet seg med Katharina Hedwig («Katja») Pringsheim, datter av en prominent, sekularisert jødisk familie av intellektuelle, og som blant annet var barnebarn av den tyske kvinnerettsforkjemperen Hedwig Dohm og nedstammet fra en av Münchens rikeste familier. Familien emigrerte i 1933, etter at nasjonalsosialistene hadde festet grepet i Tyskland. Første bopel var i Sanary-sur-Mer i Frankrike, men de slo seg så ned i Küsnacht nær Zürich i Sveits. I 1941 flyttet de til USA, til Pacific Palisades i nærheten av Santa Monica nord for Los Angeles. I 1944 fikk familien få amerikansk statsborgerskap. Under store deler av andre verdenskrig drev antinaziztisk propaganda, til dels rettet mot amerikansk opinion, for å få USA med i krigen på de alliertes side, til dels rette mot Tyskland for å motvirke nasjonalsosialistenes mediemonopol. I 1951 flyttet han og familien fra USA, etter å ha blitt gransket for antiamerikansk virksomhet, og ha måttet gjøre rede for sitt forhold til kommunismen og Stalin. Thomas Mann døde i Kilchberg, ikke langt fra Küsnacht i 1955. I den lange perioden i eksil ble familien forsørget av Katja Mann, mens Thomas Mann konsentrerte seg om å skrive. Thomas Manns plass i litteraturen. Thomas Mann er blitt kalt den betydeligste tyskspråklige forfatter i det 20. århundre. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1929, for romanen "Buddenbrooks". Både denne, "Doktor Faustus" og "Trolldomsfjellet" er kåret blant de ti beste tyskspråklige bøker i det 20. århundre av et panel på 99 framstående tyske forfattere, litteraturkritikere og litteraturprofessorer for Literaturhaus München og Bertelsmann. Like mye lest og anerkjent er langnovellen "Døden i Venedig", som også er filmatisert. De fleste av hans noveller omhandler spenningen mellom den usikre, dødselskende kunstner og den lovlydige, livsbekreftende borger. Manns dagbøker, som ble avseglet i 1975, taler bevegende om hans egen kamp med hans homoseksuelle ønsker, som fant uttrykk i hans verker, særlig "Døden i Venedig". Mann beskrev sine følelser for den unge fiolinisten og maleren Paul Ehrenberg som «mitt hjertes sentrale opplevelse». Selv om hans litterære produksjon nesten i sin helhet foregikk i første halvdel av 1900-tallet er han sterkt påvirket av det foregående århundre, og bevarte dets fortellerstil helt til de seneste verkene. Påvirkningen fra de store russiske forfatterne Leo Tolstoj og Dostojevskij er tydelig, både stilistisk og temamessig. Blant forfattere og kunstnere som forøvrig kan sies å ha påvirket ham finner vi (de fleste av dem nevnt av ham selv i dagbøkene): Stirner, Fontane, Freud, J.P. Jacobsen, Goethe, Hesse, Hoffmann, Jung, Lessing, Luther, Nietzsche, Poe, Schlegel, Schopenhauer, Wagner, Schönberg, von Platen, Grimmelshausen, Heinrich Mann, Melville Forfattere som på sin side sier seg påvirket av Thomas Mann er blant annet: Hesse, Sontag, Lukacs, Adorno, Kafka, Heinrich Mann, Klaus Mann, Tuten, Pamuk, Campbell, Houellebecq, Böll, Stevens, Vargas Llosa. Sistnevnte har blant annet skrevet et innsiktsfullt essay om Døden i Venedig. Thomas Mann og forholdet til nasjonalsosialismen. Nasjonalsosialistenes maktovertakelse var hovedårsaken til at Mann i 1933 emigrerte til Sveits. Sett på bakgrunn av at han holdt en tale i 1930, hvor han omtalte nasjonalsosialismen som bestialsk, og at han i 1935 ble fratatt sitt tyske statsborgerskap, var mange i emigrantmiljøet skuffet over at han lenge var tilbakeholden med å gå aktivt ut i offentligheten med sin avstandstaken fra nasjonalsosialismen. Dette gjaldt også barna, spesielt Erika som han i motsetning til Klaus hadde et svært nært forhold til. Men under andre verdenskrig skrev han artikler om nasjonalsosialistenes krigsforbrytelser i flygebladene som ble kastet ned over tyske byer; han holdt også radiotaler rettet til tyske lyttere om forbrytelsene, f.eks. snakket han 27.september 1942 om bruken av gassvogner i det tyskokkuperte Warthegau i Polen. Thomas Mann ble imidlertid upopulær i sitt tyske hjemland ved å betone den kollektivskyld som han mente at alle tyskere som ikke hadde gått i eksil hadde, og som han ikke ville være en del av. Han var en kort stund på tale som mulig forbundspresident i den nyopprettede vesttyske forbundsrepublikk, men hans person kan ha vært litt for kontroversiell. Selv om ikke mange i ettertid syntes godt om Hitlers gjerninger, hersket det likevel i Tyskland en skepsis overfor dem som var reist i eksil. Mange følte at disse hadde sviktet landet, og at de hadde unnveket de lidelser alle de andre hadde måttet gå igjennom, og at de dermed ikke var en del av det lidelsesfellesskap som i de første år etter krigen holdt tyskerne sammen. De siste år av sitt liv tilbrakte Thomas Mann derfor hovedsakelig i Sveits, avvekslende med jevnlige besøk til Tyskland. I 1955 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Filmografi. Et utvalg filmer som er bygget på Manns romaner, noveller og motiver. Lineær. Ordet lineær kommer av det latinske "linea", som betyr «linje». Et system som ikke er lineært kan karakteriseres som "ikke-lineært" eller ulineært. Lineær algebra. Lineær algebra er en gren av matematikk som omhandler vektorer og lineære transformasjoner. Lineær avhengighet. Vektorer "x", "y "og "z" i et vektorrom er lineært avhengige dersom det finnes skalarer "a", "b" og "c" (hvor ikke alle er 0) slik at Dersom slike skalarer ikke finnes, så er vektorene lineært uavhengige. Lineær differensialligning. En lineær differensialligning er lineær i den ukjente funksjonen og i samtlige deriverte av denne. En lineær "n"-tegrads differensialligning har den generelle formen Lineært estimat. Et lineært estimat av en ukjent størrelse er basert på å lineærkombinere observasjoner. Lineær interpolasjon. I lineær interpolasjon blir en ukjent størrelse tilnærmet ved hjelp av en lineær funksjon. Lineær funksjon / transformasjon / operator. En lineær transformasjon er en funksjon "T(x)" mellom to vektorrom som oppfyller egenskapene Lineærkombinasjon. En lineærkombinasjon av objekter "x", "y" og "z" i en mengde er et uttrykk på forma der "a", "b" og "c" er koeffisienter eller skalarer. I et vektorrom er en hver lineærkombinasjon selv en vektor i rommet. Lineær ligning. En lineær ligning er en ligning på forma der "A" er en skalar, en matrise eller en lineær operator. Lineær regresjon. En lineær regresjon er en regresjon som er lineær i de ukjente parametrene, uansett orden til de kjente parametrene. Tilpassing av en andregradskurve til et sett av observasjoner er et eksempel på en lineær regresjon, da problemet består i å bestemme koeffisientene "a", "b" og "c" i et estimat på formen Lineært rom. Et lineært rom er det samme som et vektorrom. Lineær skala. I en lineær skala er avstander i skalaen proporsjonal med størrelsen som representeres av skalaen. En logaritmisk skala er et eksempel på en ikke-lineær skala. Bilinearitet. En funksjon av "f(x,y)" av to variable er bilineær dersom den er lineær i hver av de to variablene uavhengig av hverandre. En bilineær funksjon kan skrives på formen Lineær akselerator. En lineær akselerator eller "lineac" er en partikkelakselerator der elektroner eller protoner blir akselerert i et rettlinjet vakumkammer. Lineært filter. Et lineært filter i signalbehandling og elektronikk er et filter der signalet ut fra filteret varierer proporsjonalt med signalet inn. Lineær forsterker. En lineær forsterker er en type forsterker der signalet ut fra forsterkeren er proporsjonalt med signalet inn. Lineær motor. En lineær motor eller en lineær induksjonsmotor er en vekselstrømsmotor der statoren er rettlinjet. Lineær polarisasjon. Ved lineær polarisasjon begrenses det elektriske eller magnetiske feltet i en elektromagentisk bølge til å svinge kun i ett plan langs forplatningsretningen. Lineær molekylgeometri. Et molekyl med tre eller flere atom har en lineær molekylgeometri dersom bindingsvinkelen mellom atomene er 180°. Eksempel på slike molekyl er CO2 og HCN. Vann er eksempel på et molekyl der geometrien er ikke-lineær, ettersom bindingsvinklene er 104,45°. Lineær avisproduksjon. Lineær avisproduksjon eller lineær repro innebærer at annonsører leverer utkast til en annonse nøyaktig slik de vil den skal framstå i avisen. Lineær pensjonsopptjening. Lov om foretakspensjon fastslår at opptjent pensjon skal være lineært beregnet. USS «Liberty». __NOTOC__ USS «Liberty» var et Belmot-klasse etterretningsskip. Hun ble bygget i 1945 som et handelsfartøy med navnet «Simmons Victory». Skipet fortsatte i handelsfart frem til 1958, da ble skipet en del av reserveflåten i det nasjonale forsvaret i USA. I 1963 fikk skipet navnet USS «Liberty» og ble klasset som AG-168. Fartøyet gikk inn i tjeneste i desember 1964. I februar 1965 ble skipet utstyrt som etterretningsfartøy i Norfolk, Virginia. I juni 1965 opererte skipet på vestkysten av Afrika. USS «Liberty» begynte å operere i Middelhavet i 1967. Angrepet av Israel. Under seksdagerskrigen i 1967 den 8. juni utenfor Sinai, i internasjonalt farvann, ble USS «Liberty» angrepet av Israels krigsfly, selv om skipet var godt merket som et amerikansk militærfartøy. Mange ble drept i dette angrepet, som besto av bomber, raketter og maskingevær. Senere ble hun angrepet av tre israelske motortorpedobåter. En torpedo laget et stort hull på styrbord side. Totalt ble 34 amerikanske soldater drept og nesten 170 såret. På grunn av det nære forholdet mellom USA og Israel ble dette angrepet mot det amerikanske fartøyet med mange drepte og sårede dysset ned. Overlevende besetningsmedlemmer, amerikanske offiserer, som tidligere generalstabssjef under president Richard Nixon, admiral Thomas Moorer, samt mange vestlige observatører, mener at angrepet var planlagt og forsettlig, og at Israel visste at skipet var amerikansk. Mange av de som var i tjeneste om bord på USS «Liberty» følte seg sveket av de amerikanske myndighetene. Veteranene har laget en hjemmeside der de belyser det israelske angrepet og de politiske uttalelsene om hendelsen. Først i 1991 fikk veteranene en oppreisning. Den 8. juni 1991 proklamerte Bill Clinton datoen som en minnedag for de som var ombord i skipet den 8. juni 1967. Forløp. USS «Liberty» var blitt ombygd til et overvåkningsskip og utstyrt med det nyeste utstyret. Bla. TRSSCOMM, et system som leverte informasjon direkte til Washington. Liberty hadde seilt til Sinai-området for å overvåke partene i den tredje arabisk-israelske krigen som involverte Israel, Jordan, Syria og Egypt. Det israelske angrepet kostet 34 amerikanske sjømenn livet og såret 171 (av et mannskap på 297), det verste enkeltstående tap som den amerikanske marine hadde hatt siden andre verdenskrig. Mindre enn en time etter angrepet fortalte Israel at deres styrker hadde begått en tragisk feil. Senere sa Israel at de trodde at USS Liberty var en egyptisk hestetransport. US Secretary of State, Dean Rusk, og leder for Joint Chiefs of Staff, admiral Thomas Moorer, insisterte derimot på at det israelske angrepet var med fullt overlegg og hadde som hensikt å senke Liberty. Det samme konkluderte tre rapporter fra CIA; en av rapportene påsto at angrepet var under direkte ordre fra Israels forsvarsminister, Moshe Dayan. Annet. I 2002 lagde BBC en dokumentarfilm om hendelsen, "USS «Liberty» Dead in the water". Termodynamikk. Termodynamikk er en gren av fysikken som ble utviklet på 1800-tallet i forbindelse med at varmekraftmaskinen gjorde det mulig å omdanne høy temperatur til mekanisk arbeid. Det ble utført eksperimenter og utviklet teoretiske begreper for å beskrive disse prosessene kvantitativt. Blant de mest kjente fysikerne som bidrog til termodynamikken finner vi Carnot, Boltzmann og Joule. Termodynamikken har påvirket hverdagen til de fleste av oss. For eksempel med Aksiomatisk grunnlag. Termodynamikkens andre lov kan også uttrykkes på andre måter. En vanlig formulering er at entropien til et isolert system aldri kan minke. Det betyr at det stadig blir mer uorden, og at et isolert system aldri vil "rydde" seg selv. For eksempel er det aldri observert at en mengde av glassbiter kastes opp i lufta og pusler seg sammen til en tallerken idet skårene lander på bordet. Den motsatte prosessen, at tallerkenen kan bli knust idet den lander, er derimot noe vi tar for en selvfølge. Dette aksiomet har følgelig betydning for "retningen" av naturlige prosesser. Stephen Hawking sier det er termodynamikkens andre lov som fører til at tiden bare går en vei. Siden aksiomene som termodynamikken bygger på, er svært generelle og ikke avhenger av detaljene i systemet som beskrives, kan teorien som er bygget opp fra dem benyttes i svært varierte problemstillinger. For eksempel benyttes termodynamikk til å analysere svarte hull, prosessene i solen, effektiviteten til forskjellige motorer, kjemiske reaksjoner og evighetsmaskiner. Tilstandsligninger. Et termodynamisk system kan beskrives av en eller flere tilstandsligninger. De er matematiske relasjoner som systemet alltid vil oppfylle når det er i likevekt. For eksempel gjelder for en ideell gass ved konstant temperatur at trykket og volumet er omvendt proporsjonale, formula_1. Dersom systemet har flere variabler, er disse bestemt av andre tilstandsligninger. Ekstensive og intensive variabler. Man skiller mellom "intensive" og "ekstensive" variabler. De intensive variablene karakteriseres ved at de vil ha samme verdi enten vi ser på hele systemet, eller om vi begrenser oss til en del av det. De ekstensive variablene vil avhenge av hvor stor del av systemet vi tar med. Anta for eksempel at vi har en gass i likevekt i en beholder, og vil studere bare den ene halvparten av gassvolumet. Trykket i delsystemet vil være det samme som trykket i hele systemet. Massen derimot, som er en ekstensiv størrelse, vil være halvparten av totalmassen. Det finnes også flere, gjerne knyttet til magnetisme eller elektrisitet. Slike konjugerte par av variabler har det til felles at når den ekstensive variabelen endres, vil den intensive bestemme hvor mye den indre energien til systemet påvirkes. Hvis vi antar at den indre energien "U" er en funksjon av volum, entropi og stoffmengde, kan en reversibel endring av "U=U(S,V,N)" skrives formula_2 Her er "dU" endringen i "U", og "dV, dS" og "dN" endringer av de ekstensive variablene "V, S" og "N". Vi ser at "p, T" og "μ" avgjør hvor stor innflytelse hver av de ekstensive variablene har på "dU". Termodynamiske potensialer. All informasjon om et bestemt system kan sammenfattes ved hjelp av et termodynamisk potensial. Et slikt kalles ofte for en fundamentalrelasjon eller en tilstands"funksjon", og må ikke forveksles med tilstands"ligningene". Kjenner vi det termodynamiske potensialet for et system kan alle tilstandsligningene avledes fra det. Et eksempel på en fundamentalrelasjon er en funksjon for indre energi "U(S,V,N)", slik som i eksempelet ovenfor. Vi kan sammenligne uttrykket for "dU" ovenfor med det totale differensialet av "U" formula_3. formula_4 Ved å utføre derivasjonene finner vi tilstandsligningene for systemet. Flere termodynamiske potensialer. Et prinsipielt viktig potensial er entropien "S(U,V,N)" som kan utledes direkte fra "U(S,V,N)" uten å bruke Legendre-transformasjonen. Entropien brukes som potensial for isolerte systemer, hvor man direkte kan anvende termodynamikkens andre lov: at isolerte systemer til enhver tid vil søke å maksimere entropien. Dermed kan "S(U,V,N)" brukes til å finne likevektstilstandene, eller til å se hvilke prosesser systemet spontant vil gjennomgå for å oppnå maksimal entropi. Hver av tilstandsfunksjonene inneholder like mye informasjon om det termodynamiske systemet. Det er også mulig å transformere motsatt vei og slik gjenvinne "U(S,V,N)" som vi startet med. Alle potensialene lar oss utlede tilstandsligningene ved partiell derivasjon slik som for "U(S,V,N)". Termodynamisk likevekt. Tilstandsligningene i termodynamikken beskriver systemer i likevekt. Dette er en idealisering fordi reelle prosesser tar tid, og for å oppnå "fullstendig" likevekt måtte vi ha ventet i det uendelige. Dersom systemet skulle gått gjennom en termodynamisk prosess og hele tiden vært i likevekt, måtte prosessen ha gått uendelig sakte. Et eksempel på dette kan være hvis vi tilfører varme til et egg ved å legge det i et vannbad med høy temperatur. Dersom egget hele tiden hadde vært i termisk likevekt, ville det hatt lik temperatur tvers gjennom. Men vi vet at egget vil først bli varmt ytterst, og så etterhvert innover, ellers ville det vært umulig å bløtkoke et egg. Hvilken betydning har det at systemene i praksis ikke oppnår likevekt? En konsekvens er at det generelt må utføres mer arbeid for å tilføre systemet energi. Motsatt gjelder det at hvis vi vil hente ut energi fra systemet, får vi mindre igjen for den energien systemet avgir. Begge disse påstandene kan sannsynliggjøres ved å se på kompresjon eller ekspansjon av en gass i en sylinderformet beholder. Vi ser for oss at kompresjonen skjer ved at den ene enden av sylinderen er et stempel som kan beveges. Dersom gassen komprimeres vil trykket først øke ved stempelet, og etterhvert i resten av sylinderen inntil likevekt er oppnådd. Anta at prosessen skjer så raskt at systemet kommer utav likevekt. Det vil si at stempelet må skyves mot et midlertidig trykk som er større enn likevektstrykket. Da vil det kreve mer energi å føre inn stempelet enn hvis systemet var i likevekt. For ekspansjon kan vi gjøre et tilsvarende resonnement. Reversibilitet. For et generelt system har vi i følge første lov at endringen av energien i systemet må være summen av tilført varme δ"Q" og annen tilført energi δ"W", formula_5. Dersom vi tilfører energien δ"W" på en måte som tar systemet utav likevekt, og altså bruker mer energi enn nødvendig, ser vi at varmeutvekslingen δ"Q" må bli litt mindre. Det tilsvarer at det er et varmetap til omgivelsene under prosessen. Hvis vi derimot henter ut energien δ"W" på en måte som tar systemet utav likevekt, vil vi ikke få ut all energien vi kunne fått. Da ser vi at δ"Q" må bli litt større, og det tilsvarer at omgivelsene har et varmetap til systemet under prosessen. Det varmetapet som skjer på grunn av at systemet er utav likevekt, medfører også at den totale entropien øker. (Total entropi er entropien til systemet og omgivelsene.) I følge termodynamikkens andre lov kan entropien til et isolert system bare øke eller være konstant. Det betyr at en prosess der systemet kommer utav likevekt, bare kan skje i den retningen som gjør at den totale entropien øker. Prosessen er irreversibel. I praksis er det umulig å finne en helt reversibel prosess fordi ingen reelle systemer kan være i perfekt likevekt, og det vil følgelig alltid være en viss økning av den totale entropien. Virkningsgraden av varmekraftmaskiner. Termodynamikken forteller oss også at ingen varmekraftmaskin kan være mer effektiv enn en innretning som benytter carnotprosessen for å utvinne mekanisk arbeid. I den teoretiske carnotprosessen er alle stegene reversible, og dermed blir det ikke noe varmetap. Likevel vil selv en perfekt carnotprosess alltid gi en virkningsgrad lavere en 100%. I praksis vil det også være et varmetap som reduserer virkningsgraden ytterligere. Derfor er det ikke mulig å bygge en evighetsmaskin. Det som avgjør virkningsgraden er forholdet mellom lav og høy temperatur i syklusen, og en virkningsgrad på 100% hadde krevd at maskinen måtte benytte et kuldereservoar med 0 Kelvin. Det er både praktisk og prinsipielt umulig. Hildegard von Bingen. Hildegard von Bingen (født sommerhalvåret 1098 i Bermersheim vor der Höhe eller Niederhosenbach; død 17. september 1179 i Kloster Rupertsberg ved Bingen) var en tysk benediktinerabbedisse, mystiker og komponist. Hun regnes som den første, men ikke typiske, representanten for den tyske middelaldermystikken. Skriftene hennes omfatter så atskilte emneområder som religion, medisin, musikk, etikk og kosmologi. 7. oktober 2012 utnevnte pave Benedikt XVI henne til å være kirkelærer i Den katolske kirke. Liv og virke. Hildegard von Bingen var det tiende barnet til Hildebrecht og Mathilda von Hosenbach. Faren var vasall under greven av Sponheim, nære slektninger av Hohenstaufen-keiserne. Som den den tiende i barneflokken ble Hildegard i henhold til skikken gitt som tiende til kirken. Hun var da i sitt åttende leveår og den fjorten år gamle Jutta von Sponheim, søster av grev Meinhard av Sponheim, fikk ansvaret for Hildegards religiøse opplæring. Fra november 1112 bodde Hildegard og en annen ung kvinne sammen med Jutta i Kloster Disibodenberg. Da Jutta døde 1136, ble Hildegard valgt til leder av det klostersamfunnet som hadde vokst fram rundt Jutta. Mellom 1147 og 1150 grunnla Hildegard Kloster Rupertsberg ved Bingen. Mange av Hildegards omfattende skrifter er bevart, bl.a. beskrivelser av religiøse syn som hun hevdet at hun mottok fra svært ung alder, musikk, medisin og brev. Fem år etter at hun ble valgt til abbedisse hevdet hun at hun fikk et profetisk kall fra Gud om å «skrive hva hun så». Visjonene samlet hun i tre bøker, "Scivias", "Liber Vitae Meritorum" og "De operatione Dei" (også "Liber Divinorum Operum"). En omfattende korrespondanse hun hadde med blant annet paver, keiser Fredrik Barbarossa og St. Bernhard av Clairvaux er bevart. Disse kildene viser at hun kunne rette alvorlige anklager mot selv høyt ansatte personer i samtiden, og de beretter om lange sjelesørger-reiser som også omfattet offentlig forkynnelse. At en kvinne fikk et slikt handlingsrom i middelaldersamfunnet kan forklares med at omgivelsene delte den profetiske selvforståelsen hennes. Interessen for Hildegard von Bingen har vært stor i Europa i lang tid og det er skrevet en rekke vitenskapelige arbeider om hennes virke. De senere årene har interessen økt også i USA og i Asia. Helgenkåring. Den katolske kirken feirer Hildegard 17. september. Helgenkulten rundt henne ble uformelt godkjent av pave Johannes XXII i 1324. En formell hellligkåringssak pågår, og ettersom det foreligger en gammel helgenkult, føres ikke denne etter de normale reglene, men etter en forenklet prosedyre. Siden hun helt siden 1400-tallet har stått i helgenlistene har dette liten praktisk betydning. Hildegard var mye syk både som barn og voksen. Hun beskrev sine symptomer i svært illustrerende vendinger, og ut fra disse har nevrologen Oliver Sacks framsatt en hypotese om at hun led av alvorlig migrene, spesielt på bakgrunn av lysopplevelsene hennes. Sachs og andre går derfor ut fra at hun led av skotom som skapte disse lysfenomenene. Kirkelærer. 20. august 2011, under Verdensungdomsdagene i Almudena-katedralen i Madrid, erklærte pave Benedikt XVI at han hadde til hensikt å erklære Hildegard von Bingen sammen med Johannes av Ávila som kirkelærer, og dette ble gjort 7. oktober 2012. Eksterne lenker. Hildegard von Bingen Ronald Reagan. a>, røde for Ronald Reagan, som seiret med 489 valgmannstemmer, mot 49 for Carter. a>, røde for Ronald Reagan, som seiret med 525 valgmannstemmer, mot 13 for Mondale. Ronald Wilson Reagan (, født 6. februar 1911 i Tampico i Illinois, død 5. juni 2004 i Los Angeles i California) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 40. president 1981–1989. Før det var han Californias 33. guvernør 1967–1975 og skuespiller i film, radio og fjernsyn. Han ble født i Tampico i Illinois, og vokste opp i Dixon. Reagan hadde bachelorgrad i samfunnsøkonomi og sosiologi, og flyttet først til Iowa for å arbeide i radio. I 1937 dro han til Los Angeles, hvor han begynte sin karrière som skuespiller, først i film og senere i fjernsyn. Reagan spilte blant andre i "Knute Rockne, All American" (1940), "Kings Row" (1942) og "Bedtime for Bonzo" (1951). Reagan var president i Screen Actors Guild, og kom senere inn i politikken som talsmann for General Electric. Han var opprinnelig demokrat, men beveget seg mot høyre fra slutten av 1950-årene, og ble republikaner i 1962. Etter å ha holdt en berømt valgtale for Barry Goldwater foran presidentvalget i 1964, ble Reagan oppfordret til å stille til valg som guvernør i California, hvorpå han ble valgt i 1966 og gjenvalgt i 1970. Reagan mislyktes i å bli nominert som republikansk presidentkandidat i 1968 og 1976, men vant både nominasjonen og valget i 1980, da han slo den sittende presidenten Jimmy Carter. Som president stod Reagan for et politisk skifte. Hans nyklassiske økonomiske politikk, kalt "Reaganomics", søkte å redusere skattenivået for å skape økonomisk vekst, kontrollere pengemengden for å redusere inflasjon, deregulere næringslivet og redusere offentlige budsjetter. I sin første periode overlevde han et drapsforsøk, førte en hard linje overfor fagforeninger, og igangsatte en invasjon av Grenada. Han ble gjenvalgt i et jordskredvalg mot Walter Mondale i 1984. Den andre presidentperioden var først og fremst preget av utenrikspolitiske hendelser, slik som slutten på den kalde krigen, bombingen av Libya i 1986 og avsløringen av Iran-Contras-skandalen. Reagan beskrev åpent Sovjetunionen som «ondskapens imperium», støttet antikommunistiske bevegelser verden over, og forlot sin tidligere avspenningspolitikk ved å starte et storstilt våpenkappløp mot Sovjetunioen. Reagans forhandlinger med den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov kulminerte med INF-avtalen og atomvåpennedrustning. Reagan gikk av som president i 1989, og ble etterfulgt av sin visepresident, George H.W. Bush. I 1994 gjorde den tidligere presidenten det kjent at han hadde blitt diagnostisert med Alzheimers sykdom tidligere samme år. Reagan døde ti år senere, 93 år gammel. Han har gjennomgående høy anseelse i meningsmålinger om amerikanske presidenter, og har fått æren for en ideologisk oppvåkning på den amerikanske høyresiden. Skuespiller og fagforeningsmann. Før Reagan ble skuespiller, arbeidet han i radio i Des Moines. Her var han blant annet kommentator for baseball. I 1937 prøvespilte han for filmselskapet Warner Brothers, som holdt til i Hollywood. Reagan var ved dette selskapet i sju år. Under krigen var Reagan innrullert som skuespiller, og spilte inn mange propaganda- og rekrutteringsfilmer for det amerikanske forsvaret. Han hadde for dårlig syn til å delta i kampene. I 1941 ble Reagan valgt til styret i fagforeningen Screen Actors Guild, hvor han ble øverste leder i 1947. Tidlig på 1950-tallet vant fjernsynet frem som det dominerende medium i USA, og Reagan jobbet mye med fjernsynet. Ikke minst var han en slags talsmann for selskapet General Electric. I denne stillingen jobbet han tidvis med TV, tidvis reiste han rundt på GEs fabrikker og talte om politiske spørsmål. Som skuespiller medvirket Reagan i 53 filmer. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Politikk. Reagans første store politiske innsats var da han holdt en tale på det landsmøtet som nominerte Barry Goldwater som republikanernes presidentkandidat i 1964, et valg Goldwater tapte mot Lyndon B. Johnson. To år senere stilte Reagan til valg som guvernør i California, USAs mest folkerike stat, i 1966. Han vant en overveldende seier mot demokraten Pat Brown, som da hadde sittet i vervet i to perioder. Reagan var guvernør i California i to perioder, inntil han gikk av i 1974. Presidentvalget i 1980 ga en knusende seier over motkandidaten Jimmy Carter, mest på grunn av Gisseldramaet i Iran 1979 og den mislykkede militæroperasjonen for å forsøke å frigjøre gislene, som endte med at tre helikoptre styrtet og samtlige av operasjonens deltagere omkom. Reagans kampanjer brakte TV-reklame til nye høyder, hvor de helt indirekte virkemidler ble introdusert for første gang. Den mest legendariske TV-reklamen som ble brukt i neste valgkamp mot Walter Mondale – «The Bear» fra 1984 – viste en bjørn som lusket rundt i Amerikas skoger, og henspilte indirekte på trusselen fra Sovjetunionen. Reagans positive budskap hadde appell til nasjonalfølelse og patriotisme. I 1984-valget vant Reagan en knusende seier over norskættede Walter Mondale. Demokratenes kandidat seiret bare i en delstat, hjemstaten Minnesota, samt i distriktet Washington D.C. og fikk kun 13 valgmannstemmer. President. Reagans utenrikspolitikk var å gjenskape USAs lederskap i verden ved å oppruste, innta en fast holdning overfor Sovjetunionen, og ved å støtte land og bevegelser som bekjempet kommunismen. Etter Reagans gjentatte invitasjoner til sovjetiske ledere, aksepterte endelig Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov invitasjonen og Reagan og sovjetlederen begynte den prosessen som gjorde slutt på den kalde krigen. Innenrikspolitisk stod Reagan for store skattelettelser og en mindre offentlig sektor. Inflasjonen, som hadde blitt et stort problem under andre del av 1970-tallet, ble kvalt tidlig i Reagans første periode. Store utgifter til opprustning førte til at underskuddet på det føderale budsjettet eksploderte under Reagan. I 1981 gav Reagan 11 359 flyveledere sparken, under det som senere ble kjent som Flyvelederstreiken i USA 1981. Dette som følge av at Reagan beordret alle de ulovlig streikende tilbake på jobb innen 48 timer. Da dette ble ignorert, var ingen av flyvelederne i offentlig tjeneste de neste 15 årene. Reagan var en av de mest populære presidentene som har sittet i Det hvite hus. Ved valget i 1984 vant han alle valgmennene bortsett fra de ti valgmennene i Minnesota og de tre i Washington D.C. i oppgjøret mot Walter Mondale. Han var blant annet kjent som «The great communicator». Reagan var en meget god taler, som brukte TV-mediet svært effektivt. Han brukte ofte humor, og fortalte vitser ved enhver anledning, ofte til stor frustrasjon for pressekorps og ved spørsmål fra mediene. De siste årene av Reagans liv var preget av hans Alzheimersykdom. Familie. Ronald Reagan var gift to ganger. Han giftet seg med skuespiller Jane Wyman i 1940. Sammen fikk de to døtre (hvor den ene døde én dag gammel), og adopterte en sønn. Reagan og Wyman ble skilt i 1948. I 1952 giftet Reagan seg med Nancy Davis, også hun skuespiller. Ekteparet Reagan fikk en datter og en sønn. Utmerkelser. I 1993 ble Reagan tildelt Presidentens frihetsmedalje. Reagan mottok i 2007 posthumt Den hvite ørns orden fra Polens president. Unionen mellom Sverige og Norge. Unionen mellom Sverige og Norge var en forening mellom de to kongerikene Norge og Sverige fra 1814 til 1905, da de to landene besto som separate, selvstendige stater, men i personalunion med én felles monark. Unionen blir av og til betegnet som «Sverige-Norge», men betegnelsen er misvisende fordi den antyder én samlet statsdannelse, i likhet med Danmark-Norge. Sverige og Norge hadde tidligere ved to anledninger vært forent under samme krone, fra 1319–1343, og kortvarig under Karl Knutsson fra 1449–1450, i opposisjon til Christian av Oldenburg, som av danskene var valgt til ny konge av Kalmarunionen. Bakgrunn. Norge hadde kommet i union med Sverige ufrivillig og som en følge av Napoleonskrigene. Norge hadde inntil 1814 vært i union med Danmark, men som en følge av at Danmark-Norge sluttet seg til den tapende side (Napoleons), lovet stormaktene (Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen) at Norge skulle overføres til Sverige som påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning til Sverige for tapet av Finland i 1809. En svensk hær under tronfølgeren, Karl XIV Johan, deltok i sluttkampene mot Napoleon. Etter de alliertes seir ved Leipzig i 1813 gikk svenskene nordover mot Danmark, som måtte akseptere Kielfreden 14. januar 1814. Ett av fredsvilkårene var at kong Frederik VI måtte avstå Norge til kongen av Sverige, men uten de norske bilandene Grønland, Island og Færøyene. Nyheten om Kielfreden vakte forbitrelse i Norge, og stattholderen, prins Christian Frederik, satte seg i spissen for en norsk selvstendighetsbevegelse. Siden den svenske hæren under Karl Johan fortsatt var med i kampene på Kontinentet, fikk nordmennene tid til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik sammenkalte den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll. 17. mai 1814 ble Grunnloven undertegnet og Christian Frederik valgt til norsk konge. I juli gikk Sverige til krig for å tvinge Norge inn i unionen, slik det var bestemt i Kiel-traktaten. De svenske troppene var overlegne i antall, men til tross for at de rykket raskt frem i Østfold greide de ikke å overvinne den norske hæren. På norsk side ble det klart at en langre krig med svenskene ville bli svært vanskelig og etter to uker ba Norge om forhandlinger, noe som den svenske kongen aksepterte. Begge parter hadde interesse av en rask avsluting på krigen og en avtale ble inngått ved Mossekonvensjonen 14. august. Konvensjonen innebar at Norge måtte godta den svenske kongen som konge også over norge, ikke etter Kiel-traktaten, men på nye vilkår som sikret landet en formell likestilling i en personalunion. Norge fikk beholde sin nye Grunnlov, med de forandringer som ble nødvendige som følge av unionen. Christian Frederik forpliktet seg til å overgi sin utøvende makt til Stortinget og forlate landet. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt 4. november 1814, og samme dag valgte Stortinget kong Carl XIII av Sverige til ny norsk konge. Unionen i praksis. Unionsvilkårene som var avtalt i Moss og fastlagt i den reviderte Grunnloven og Riksakten ga Norge en langt mer selvstendig stilling enn tilsiktet i Kiel-traktaten. Norge gikk formelt frivillig inn i en personalunion med Sverige. De to statene hadde bare kongemakten og utenrikstjenesten felles. Utenrikstjenesten var direkte styrt av kongen gjennom det svenske utenriksdepartementet, en ordning som senere skulle bli årsak til økende norsk misnøye og ende med unionsbruddet i 1905. For øvrig var statsadministrasjonen og alle statlige institusjoner rent norske, også forsvaret og finansvesenet. Etter Grunnloven skulle kongen selv velge sin regjering. Som følge av at kongen det meste av tiden residerte i Stockholm, måtte en norsk statsrådsavdeling med statsministeren holde til der. De øvrige statsrådene bestyrte departementene i Christiania, og møttes under ledelse av stattholderen. Stattholderembetet ble i begynnelsen besatt av svensker, senere av nordmenn, men var lite velsett i Norge, og etter langvarig politisk strid ble det avskaffet. Et viktig poeng med unionen var at Norge hadde langt mer radikale og demokratiske lover enn Sverige. Den norske Grunnloven av 1814 var klarere i maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Et annet eksempel er at mange flere hadde stemmerett i Norge enn i Sverige. Karl Johan forsøkte i sin regjeringstid å knytte de to statene tettere sammen gjennom sin amalgasjonspolitikk, men Stortinget avviste konsekvent alle slike fremstøt med sin grunnlovskonservatisme. Det kom ofte til konflikt mellom kongen og norske selvstendighetsaktivister i og utenfor statsstyret. Det bidro også til høyt konfliktnivå at han lenge bekjempet norske symbolsaker som 17. mai-feiringen og flaggsaken. Unionsvåpenet 1844-1905, etter gjengivelse i Tønsbergs plansjeverk om Oscarshall fra 1852 Under sønnen Oscar I og sønnesønnen Karl IV var unionen stort sett populær i Norge fordi det ble gjort innrømmelser fra svensk side, og som en følge av skandinavismen. Likestillingen mellom statene ble markert blant annet ved kong Oscars «morgengave» til det norske folk i 1844 i form av et nytt unionsvåpen og nye flagg. I unionsvåpenet var Sveriges og Norges riksvåpen sidestilt i et kløvet skjold, under "to" kongekroner som markerte to selvstendige kongeriker. Et felles unionsmerke med lik fordeling av svenske og norske flaggfarger, populært kalt «sildesalaten», ble satt inn i begge lands flagg. Den norske misnøyen med at flagget av 1821 fikk et innslag av svenske farger, ble oppveiet av at det svenske flagget fikk et tilsvarende norsk innslag. Et eget norsk orlogsflagg til erstatning for det felles svensk-norske unionsorlogsflagget av 1815 ble godt mottatt. Men under den siste Bernadotte-kongen Oscar II ble motsetningene skjerpet. De politiske bestrebelsene for økende demokratisering i Norge førte til en radikalisering av Stortinget, og til innføring av parlamentarismen i 1884. Partiet Venstre forsvarte folkestyret mot kongemakten og ble mer og mer åpent en motstander av unionen, mens Høyre i det lengste forsvarte unionen, forutsatt at full likestilling kunne bli gjennomført. Kampen for et eget norsk konsulatvesen førte i 1895 til svenske krigstrusler og norsk retrett. Da den ble gjenopptatt ved århundreskiftet, ble det denne saken som til slutt førte til unionsoppløsning. Relativitetsteorien. Innen fysikken benyttes relativitetsteorien for å beskrive hvordan naturen oppfører seg ved ekstreme hastigheter eller gravitasjonsfelt. Man skiller gjerne mellom den spesielle og den generelle relativitetsteorien. Førstnevnte beskriver forhold som angår observatører som beveger seg i forhold til hverandre, mens sistnevnte egentlig er en teori om gravitasjonskraften. Relativitetsteorien ble resultatet av et prosjekt innen fysikken på slutten av 1800-tallet som gikk ut på å forene James Maxwells elektromagnetisme og Isaac Newtons mekanikk. I denne prosessen tårnet det seg opp en rekke teoretiske problemer. En løsning som skulle få omfattende ringvirkninger ble publisert i 1905 under tittelen "«Zur Elektrodynamik bewegter Körper»". Artikkelen kom ut i fysikkjournalen "Annalen der Physik", og forfatteren het Albert Einstein. Den "generelle relativitetsteorien" ble presentert i 1915. Einsteins to postulater. I artikkelen viser Einstein at dersom man tar utgangspunkt i disse to prinsippene, er det mulig å flette elektromagnetismen sammen med resten av fysikken uten å støte på selvmotsigelser. En vitenskapelig revolusjon. Dersom relativitetsteorien skulle aksepteres, måtte mange av det 19. århundrets vedtatte sannheter forkastes. Det som ble forkastet var bl.a. den universelle gyldigheten av Newtons mekanikk og forestillingene om absolutt tid og rom. Også den lysbærende eteren ble overflødig, fordi det i relativitetsteorien ikke var "a priori" mulig å påvise noe medium for lysbølgenes utbredning. Noen interessante konsekvenser av relativitetsteorien er tidsdilatasjon, lengdekontraksjon, tvillingparadokset og sammenhengen mellom masse og energi (masseenergiloven, "E" = "mc"2). Først i 1921 fikk Einstein Nobel-prisen i fysikk, men ikke for relativitetsteorien siden den fortsatt var ansett som for kontroversiell i den konservative svenske nobelkommitéen. Eksperimentell bekreftelse. Relativitetsteorien er eksperimentelt bekreftet. Observasjoner i 1919, gjort under en solformørkelse, bekreftet at banen til lyset fra fjerne stjerner bøyes like mye som teorien forutsa når det passerer sola. Senere har blant annet eksperimenter i partikkelakseleratorer gitt ytterligere bekreftelse. I GPS-mottakere kreves det at man tar hensyn til ligningene i relativitetsteorien for å regne ut riktig posisjon. Uten dette vil posisjonsfeil øke med hele 10 km per dag. Treghet. Innen fysikken er treghet ("inertia") en egenskap ved all materie som gjør at legemer motsetter seg endringer av bevegelsestilstanden. All masse har treghet. Tregheten til et legeme er proporsjonal med legemets masse, i henhold til Newtons 2. lov. Dersom summen av kreftene på et legeme er lik null, vil legemet fortsette å bevege seg med den samme hastigheten i samme retning helt til kreftene på legemet endres. "Et legeme kan altså ikke endre hastighet eller retning dersom det ikke blir påvirket av noen kraft". Dette er definert ved Newtons første lov, og et uttrykk for treghet. Benito Juárez. Benito Juárez (født 21. mars 1806, død 18. juli 1872) var en zapotekisk indianer, som i flere perioder (mellom 1858 og 1872) var Mexicos president. Juárez ansees ofte som Mexicos største og mest populære leder. Benito Pablo Juárez ble født i landsbyen San Pablo Guelatao i Oaxaca. Foreldrene var bønder og døde før han fylte 4 år. Han arbeidet på kornåkrene og som gjeter inntil han fylte 12 år, men den 17. desember 1818 gikk han til fots til byen Oaxaca for å utdanne seg og få et bedre liv. På det tidspunktet var han analfabet og snakket ikke spansk, kun zapotekisk. I byen ble han ansatt som tjener i en husholdning og arbeidet ivrig for å kunne skaffe seg utdannelse. En lekbror av Fransiskaner-ordenen ved navn Antonio Salanueva ble imponert over den unge Juárez' intelligens og lærelyst, og hjalp ham med å bli tatt opp på byens presteseminar. Han tok sin avsluttende eksamen fra seminaret i 1827 og studerte deretter jus. Juárez ble advokat i 1834 og dommer i 1842. Han var staten Oaxacas guvernør fra 1847 til 1853, da han ble sendt i eksil på grunn av sine innvendinger mot Antonio López de Santa Annas korrupsjon. Han tilbrakte sitt eksil i New Orleans i Louisiana, hvor han arbeidet i en sigarfabrikk. Juárez vendte tilbake til Mexico i 1855 og sluttet seg til opposisjonspartiet "Liberales"; to år senere vant de valget og Juárez ble justisminister under president Ignacio Comonfort. "Conservadores"-partiet gjorde opprør og det brøt ut borgerkrig. Juárez avløste Comonfort som provisorisk president, og ankom Mexico by den 11. januar 1861 for å gjenetablere den nasjonale enhet. Han ble valgt som president i mars samme år, for en fireårig periode. Frankrike invaderte Mexico i 1862 etter Napoleon IIIs planer om å opprette et marionettstyre i landet. Etter harde kamper ble Juárez og hans valgte regjering tvunget til å trekke seg tilbake til den nordlige delen av landet. Juárez ledet den mexicanske motstandskampen mot de franske okkupantene og innsettelsen av marionettkeiseren Maximilian av Habsburg. Maximilian tilbød Juárez amnesti og posisjonen som statsminister, men Juárez nektet å akseptere monarkiet og en regjering påtvunget av en fremmed makt. I 1867 ble de siste franske tropper og Maximilians allierte slått og fordrevet fra landet. Samme år ble Juárez gjenvalgt som president. Benito Juárez var en progressiv reformist, som gikk inn for demokrati, like rettigheter for landets indianske befolkning, samt en forminskning av den store innflytelse den romersk-katolske kirke hadde på meksikansk politikk. Benito Juárez døde av hjerteslag mens han arbeidet ved sitt skrivebord i Nasjonalpalasset i Mexico By. Juárez' berømte sitat huskes stadig i Mexico: "El respeto al derecho ajeno es la paz", som betyr «respekt for andres rettigheter er fred». Sitatet inngår i delstaten Oaxacas flagg. Juárez' fødselsdag (21. mars) er en nasjonal helligdag i Mexico ("se: Fiestas Patrias"). "Se også:" Mexicos historie. Juárez har vært skildret i film av skuespillerne Paul Muni (1939), Jason Robards, Sr. (1940), Fausto Tozzi (1965), Helmut Schellhardt (1988) og Luis Valdez (1994). Juárez, Benito Juárez, Benito Juárez, Benito Byrkjelo. Byrkjelo er et tettsted i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Tine Meierier har sitt anlegg med Norges største største produksjon av gulost plassert på Byrkjelo. Byrkjelo stadion ligger sentralt til ved siden av barneskolen Breim skole. Europavei 39 kommer gjennom Våtedalen fra Jølster, og skjærer gjennom Byrkjelo sentrum mot Sandane. E39 krysser riksvei 60 mot Stryn i Byrkjelo, og er et sentralt trafikknutepunkt for buss. Et sentralt landmerke for Byrkjelo er fjelltoppen Eggenipa mot sør. Myklebustdalselva renner gjennom sentrum og møter Breimselva like sør for Byrkjelo. Historie. Byrkjelo er en tidligere gård, også skrevet "Bjørkelo". Da veiforbindelsen Vadheim – Sandane (senere riksvei 4, nå Europavei 39) var ferdig i 1889 begynte Byrkjelo i Breim å ta form som et bygdesenter. Tidligere var Reed det naturlige senteret i Breim. Byrkjelo stadion. Byrkjelo stadion er et fotball- og friidrettsanlegg med gummidekke (Spurtan). Anlegget er hovedarena for kommunen, og hjemmebane til idrettslaget Breimsbygda idrettslag. Byrkjelo og banen er kjent for friidrettskonkurransene Byrkjelo Games som ble holdt her hvert år. Banen har også vært arena for norgesmesterskapet i friidrett tre ganger, i 1988, 1999 og i 2011 Urnordisk. Urnordisk er språkstadiet i de skandinaviske språk i tiden mellom ca. 200 til 500 e.Kr, og var språkstadiet mellom urgermansk (ca. 2000 f.Kr. til ca. 200 e.Kr.) og synkopetiden (500-700 e.Kr.) – da de trykklette stavinger falt bort og det norrøne oppstod. Utvikling. Urnordisk spaltet seg i forskjellige dialekter, som siden utviklet seg til selvstendige språk. Denne spaltingen fant sted i vikingtiden (ca. 800 til ca. 1050), og førte til at man fikk tre gammelnordiske språk: gammelvestnordisk (norsk-islandsk), gammeløstnordisk (svensk-dansk) og gammelgutnisk (på øya Gotland i Sverige). Til disse kom gammelislandsk etter Islands bebyggelse omkring 900. Først på 1000-tallet var forskjellen så stor, at man kanskje kan snakke om språk i stedet for dialekter. Gammeldansk og gammelsvensk på den ene siden og gammelnorsk og gammelislandsk på den andre står hverandre svært nær. Man pleier å kalle de første østnordiske språk og de siste vestnordiske. Gullhornene. Innskriften på de danske gullhornene som sannsynligvis er fra 400-tallet e.Kr., er det best kjente eksemplet på urnordisk språk. Den lyder slik: "ek HlewagastiR holtijaR horna tawido". Teksten ville på norrønt lyde omtrent slik: "Ek Hlégestr hyltir táða horn". Gullhorninnskriften oversettes ofte slik: «Jeg Legjest fra Holt (eller skogmannen eller Holts sønn) gjorde hornet». «R» indikerer et fonem som uttales som en mellomting mellom stemt "s" og en tungespiss-"r". I norrøn tid falt «R» sammen med «r». Det er den samme språkform en møter overalt i Skandinavia på urnordiske runeinnskrifter, men enkelte mener å se visse lokale forskjeller i grammatikken. Urnordisk er et så gammelt nordisk språk, at tyske forskere har hevdet at gullhorninnskriften, og tilsvarende, like gjerne kunne vært kalt felles nordvestgermansk. Siden gullhornene dateres til 400-tallet e.Kr. og man mener urnordisk da i noen hundre år skulle vært atskilt fra urgermansk, ville likheten med urgermansk i alle tilfelle fortsatt være stor. Dette spørsmålet handler mer om definering av termer, enn det handler om betraktninger rundt det faktiske språklige materialet som foreligger. Andre kilder. En annen og til dels kanskje eldre kilde til kjennskapet om urnordisk består i lånordene som har kommet over fra urnordisk til de finske og samiske språkene. Til grunn for disse ligger ofte eldre språkformer enn dem man finner i runeinnskriftene; dette kan tyde på at lånene til dels har funnet sted alt i de første århundrene e.Kr. (omkr. 500 eller tidligere). På den annen side er det vanskelig å skille disse ordene fra ord som har trengt inn i finsk fra gotisk. En tredje og mindre rikholdig kilde er de nordiske steds- og folkenavnene hos latinske og greske forfattere fra de første 7 århundrene e.Kr., som f. eks. Strabon, Mela, Plinius, Tacitus, Ptolemaeus, Procopius og fremfor alle Jordanes (500-tallet). Tidsdilatasjon. Ifølge relativitetsteorien finnes det ingen absolutt tid. Tidsdimensjonen påvirkes av bevegelsestilstanden og av gravitasjonsfeltet rundt observatøren. Det innebærer at tiden går med forskjellig hastighet i to treghetsystemer som beveger seg i forhold til hverandre, eller som befinner seg på forskjellige steder i et gravitasjonsfelt. Tidsdilatasjonen gir opphav til det såkalte tvillingparadokset. Eksperimentelle bevis. I dag er det eksperimentelt bekreftet at tiden virkelig går saktere under høye hastigheter og i gravitasjonsfelt. Bevis ved hjelp av to atomur. At tiden går saktere er bevist ved å bruke to atomur, der det ene er på jorden og det andre blir med på en tur i et supersonisk fly. Ved sammenligning av urene etterpå, har man sett at uret som var om bord i flyet har saktnet en tanke i forhold til det uret som har vært på jorden hele tiden. (Selv om supersoniske fly går fort, så er hastigheten langt fra lysets hastighet – for Concorde omkring 1/500 000 – så effekten er svært liten, men kan være målbar.) Bevis ved partikkelakseleratorer. Når partikler akselereres til svært høye hastigheter i forbindelse med fysiske eksperimenter er det nødvendig å regne med relativistiske bevegelsesligninger for å få akseleratoren til å virke. GPS. Det globale navigasjonssystemet GPS bygger på relativistiske bevegelsesligninger. Ombord i satellittene som inngår i systemet er det atomklokker som gjør det mulig å beregne satellittens nøyaktige posisjon basert på hva klokken er. Uten å korrigere for at tiden går saktere ombord i satellittene, hadde systemet ikke vært mulig. Tvillingparadokset. Et enegget tvillingpar vokser opp. De er selvfølgelig like gamle. En av dem velger å bli astronaut. Han/hun blir med på den første bemannede reisen til Alfa Centauri (vår nærmeste stjerne bortsett fra solen). Fartøyet går med en hastighet nær lysfarten. Romfarerne når sitt mål, og returnerer til jorden. Hvor lang tid har gått siden ekspedisjonen startet? Relativitetsteorien sier oss at vi må presisere nærmere "hvilken" tid vi snakker om. For tvillingen som ble med på reisen har det kanskje gått 10 år mellom avreise og hjemkomst. På jorden derimot har tiden gått raskere, og det har kanskje passert 40 år mellom de to hendelsene. Neste gang tvillingene har fødselsdag, må de feire kombinert 30- og 60-årsdag! Merk at ingen av de to har "gått glipp av" noen år, de har ganske enkelt opplevd at tiden ikke er absolutt. Grunnen til at tiden går langsommere for vedkommende som reiser tur/retur Alfa Centauri, er den hastigheten han/hun utsetter seg for. Den spesielle relativitetsteorien beskriver hvordan høye hastigheter (spesielt hastigheter nær lysets hastighet) fører til at tiden går langsommere. Det virkelige paradokset kommer først fram når vi snur på det. Relativitetsteorien sier at det ikke finnes absolutt bevegelse, og derfor kan ethvert treghetsystem hevdes å være i ro. Men hva da hvis vi sier at astronauten har holdt seg i ro? Sett fra det perspektivet er det tvillingen på jordkloden som har reist med høy hastighet, og astronauten skulle kunne hevde at han/hun var den eldste! Hvem av dem har rett? Forklaringen er at astronauten "skifter" treghetsystem i det han/hun snur for å vende tilbake til jorden, mens tvillingen på jorden hele tiden er i samme treghetsystem. Derfor er det den jordfaste tvillingen som regner riktig. Tidsdilatasjonen er for øvrig eksperimentelt bekreftet. Adam Oehlenschläger. Adam Gottlob Oehlenschläger (født 14. november 1779, død 20. januar 1850) var en dansk lyriker og skuespillforfatter. Oehlenschläger har blant andre skrevet Danmarks folkelige nasjonalsang, "Der er et yndigt land" og "Guldhornene". Det siste regnes som selve programdiktet for nordisk romantikk, inspirert av samtaler med dikterfilosofen og mineralogen Henrik Steffens. Oehlenschläger forsøkte seg i årene 1797–1799 som skuespiller, men uten hell. Han fortsatte sin skolelesning, og fikk i 1800 adgangseksamen til Københavns Universitet, hvor han begynte på jusstudiet. Han giftet seg med Christiane Heger, søster av Kamma Rahbek, i 1810 Verker. I Oehlenschlägers forfatterskap er det to hovedverk: "Aladdin", som er en del av dobbeltbindet "Poetiske Skrifter I-II", og "Digte 1803". Det best kjente diktet fra sistnevnte er "Guldhornene". Dette diktet om funnet av gullhornene og tyveriet er skrevet i et versemål som etterligner de gamle skaldeversene man kjente fra Island. Om tilblivelsen av diktet finnes en av de best kjente anekdoter i den danske litteraturhistorien: Oehlenschläger og Steffens gikk seg en tur en sommerdag. Det endte med å bli en 16 timer lang samtale, som inspirerte Oehlenschläger til å skrive "Guldhornene". Da han viste Steffens diktet, utbrøt han: «Ei, min Bedste! [...] De er jo virkelig en Digter!». Diktet viser tydelig den lengselen etter tidligere tider som hele diktsamlingen bærer preg av. Inspirasjonen fra Steffens sees også i "Aladdin". Historien om den unge gategutten som ender som sultan, er en arketypisk romantisk historie. Emnet er fra 1001-natts eventyr, de arabiske folkeeventyrene, og viser på samme måte som "Digte 1803" Oehlenschlägers forkjærlighet for folkeviser, en søken tilbake til folkesjelen. I sitt stykke bruker Oehlenschläger Aladdin til å illustrere Steffens' genitanke. Geniet er en person, som er født til storhet, han er med Steffens' ord «det eviges åbenbaring i det endelige». Han er en person som når ut over sin tid, og geniets uttrykte bilde er Aladdin. I hele stykket dumper lykken ned i turbanen hans uten at han trenger å gjøre noe særlig for det. Hans motstander Noureddin, trollmannen, som har studert og arbeidet seg til sin posisjon kan ikke oppnå Aladdins gaver. Han forsøker å stjele dem, men kjemper forgjeves. Oehlenschlägers selvbiografi utkom første gang i 1830-1831 under tittelen "Oehlenschlägers Levnet, fortalt af ham selv". Men dikteren hadde i denne førsteutgaven fortiet mange hendelser eller beskåret dem sterkt. Etter dikterens død sørget sønnen hans for at det i 1850-1851 kom ut en vesentlig større utgave i fire bind under tittelen "Erindringer". Dette er et av Den danske gullalders beste prosaverk og gir et enestående bilde av Romantikkens tidlige gjennombrudd og den tallrike vennekretsen rundt dikteren. Man skal imidlertid ta høyde for at det hist og her er er tydelige avtrykk av forfatterens synspunkter i noen av personskildringene, bl.a. i skildringen av den eldre Henrik Steffens og Jens Baggesen etter bruddet med dem. Men som et selvopplevd historisk tidsbilde av Den danske Gullalder er verket en utmerket innføring. I de senere år fikk Oehlensclägers verker ofte blandet mottakelse i pressen. Kun få fikk overveiende positive anmeldelser og resten, for det meste sørgespill, fikk dempet kritikk. Fremdeles var aktelsen for Oehlenschläger i dansk åndsliv stor og først etter hans død tok samtiden en kursendring i forholdet til ham, bl.a. anført av Johan Ludvig Heiberg som lenge hadde snakket for en fornyelse av litteraturen. Oehlenschläger har også skrevet den danske nasjonalsangen: "Der er et yndigt land". Oehlenschläger sto selv for utgivelsen av opptil flere utgaver av sine samlede verker i sin levetid. Men han rettet stadig i sine dikt og særlig i ungdomsdiktene, slik at de i disse utgavene mistet noe av sin ungdommelige friskhet. Men etter Oehlenschlägers død sto F.L. Liebenberg for en samlet utgave som minutiøst gjenga de opprinnelige utgaver og kommenterte senere rettelser. Baggesen-feiden. a> og det Øhlenschlægerske parti. Til venstre Baggesen med misunnelsens gudinne ved sin side. Til høyre Øhlenschlægers forsvarer Chr. Molbech, hvem hovmod står bi. I bakgrunnen Fornuftens hodeløse statue. De unge leserne og glødende tilhengerne av Oehlenschlägers lyrikk ble nå ansett for unge lømler av den eldre generasjon, en slags ungdomsopprørere. Skarpest kom dette til uttryk da Jens Baggesen ville gi den nye dikteren sin velsignelse i rimbrevet fra 1806 "Noureddin til Aladdin", hvor han overrekker lyren til Oehlenschläger, fra den ene store dikter til den andre, akkurat slik Johan Herman Wessel i sin tid hadde gjort det for ham selv. Oehlenschläger ville imidlertid ikke vite av den gamle garden og følte selv sitt eget Geni hevet over gamle rimmakere som Jens Baggesen. Det utbrøt nå en litterær kamp hvor skiftevis Oehlenschläger og Baggesen og innimellom deres tilhengere utgav rim og stykker som forfektet hver sin stilling. Rundt omkring på prestegårdene tok man pennen fatt til forsvar for Baggesen, selv om man hadde likt han dårlig tidligere. Men nå ville man heller forsvare han enn denne unge oppkomlingen. Derimot var særlig studentene i København aktive som ivrige Oehlenschläger-støtter, anført av jusstudenten Peder Hjort. Det kom til regulær utpiping i teateret når det var en oppsetning av et av Baggesens stykker, mens derimot et Oehlenschläger-stykke helst skulle bifalles til suksess. Oehlenschläger var ikke særlig trenet i kunsten å skrive satiriske rim og var ikke på langt nær så aktiv skrivende i denne feiden og overlot det meste av pamflettkrigen til sine støttespillere. Baggesen derimot briljerte i denne kunsten og utga i tillegg i en kort årrekke diverse tidsskrifter stort sett grunnlagt med det formål for øye å angripe den gryende romantikken og forsvare sine egne standpunkter. Allikevel måtte Baggesen se seg slått da samtidens smak var for romantikken over alt i Europa etter hvert og Oehlenschläger ble snart en institusjon i dansk åndsliv. Kulturkanonen. «Hakon Jarls Død eller Christendommens Indførsel i Norge» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi og "Aladdin" er tatt opp under scenekunst. Eksterne lenker. Danske forfattere Senator. En senator er en person som har sete i et senat (fra latin "senatus"). Historisk sett var senator betegnelsen på medlemmene av det romerske senatet. I moderne tid kan en senator både være en parlamentariker, som i det amerikanske senatet, eller et regjeringsmedlem, som i senatet i de nordtyske bystatene. Senat. a> er overhuset i USAs parlament Et senat er en besluttende forsamling. Ordet senat, fra latin "senatus", betyr råd av de eldste, avledet av ordet "senex": gammel mann. Det ble brukt om den lovgivende forsamling i antikkens Roma, og har senere blitt brukt blant annet om overhuset i parlamenter, som i Frankrike, USA og andre land. Det kan også være navnet på en utøvende regjering. Inntil 1919 var "Finlands senat" både regjering og høyesterett i Finland. I enkelte nordtyske bystater (for tiden Berlin, Hamburg og Bremen) er senatet også navnet på regjeringen, og senatorene har ministerporteføljer. Lederen av senatet kalles her overborgermester, og har samme funksjon som en statsminister. Også hansestaden Lübeck har et senat, selv om denne byen ikke lenger er en egen stat. Bayern hadde et senat frem til det ble avskaffet etter en folkeavstemning i 1999, det var her parlamentets overhus. Lübeck. Hansestadt Lübeck er en nordtysk havneby cirka 65 kilometer nordøst for Hamburg. Lübecks verneverdige gamleby ligger på et høydedrag mellom elvene Wakenitz og Trave som knytter den til Østersjøen ved Travemünde 15 kilometer lenger nord. Med sine drøyt innbyggere (2007) er Lübeck nest største by i delstaten Schleswig-Holstein. Lübeck blir også kalt "byen med de sju tårn" etter kirketårnene som dominerer silhuetten av gamlebyen. Eldre tid. Lübeck er kjent tilbake til Karl den stores (748–814) tid og oppstod som den slaviske byen Liubice langs en gammel handelsrute som gikk fra Nordsjøen mot Elben og Trave. Lübeck regnes som forbilde for den eldste byplanen i Stockholm. Dagens by skriver seg fra 1143, da den ble grunnlagt av Adolf II von Schauenburg und Holstein. Fra tidligere lå det en festning fra omkring år 1100 på stedet, reist av den vendiske fyrsten Cruto. Fra Helmolds "Chronica Slavorum", trolig nedskrevet omkring år 1170, vet man at Henrik Løve fratok grev Adolf herredømmet over den lybske halvøyen etter at Lübeck brant ned i 1157/58. Deretter grunnla Henrik byen på nytt, trolig i 1159. I 1160 ble byen bispesete. I 1188 mistet Henrik Løve byen, og Lübeck kom under Det tysk-romerske rike. Deretter var Lübeck under Danmark fra 1203 til 1225, men kom i 1226 på nytt under keiseren. Dette førte til en styrking av det lybske byrådet, som på egen hånd hadde inngått en handelsavtale med Hamburg, avgjort spørsmål om toll, og stått for overdragelse av tomter i byen. Dermed kunne byrådet kontrollere hvem som fikk råderett over bytomter, og medfølgende rettigheter og plikter. Lübeck regnes som det fremste eksempelet på en selvstendig bystat i middelalderens Nord-Europa. Lübeck utviklet seg raskt til en av Nord-Europas mest velstående handelsbyer. Viktig var en handelsstrategisk god posisjon i Østersjøen og i forhold til den tyske innlandshandelen, tilgangen til salt (fra Salzgitter) som ble brukt som konserveringsmiddel for eksempel for norsk fisk. Et handelsforbund som i første omgang skulle beskytte handelen i Østersjøen, utviklet seg til Hansaforbundet. Etter at Visby var blitt erobret og ødelagt av Valdemar Atterdag i 1361, ble Lübeck den fremste hansastaden. I 1370 måtte Atterdag inngå en fredsavtale med Hansaforbundet (Freden i Stralsund). Lübeck var på den tiden Tysklands nest største by etter Köln. Lübeck hadde status som fri riksby under Det tysk-romerske rike. Dens handelsdominans var imidlertid en torn i øyet for de danske kongers maktambisjoner, og Christian III beseiret byen i 1534 og styrte den en kort tid. Tross gjenvunnet selvstendighet gjennomgikk byen fra da av en gradvis politisk og økonomisk svekkelse frem mot hansatidens avslutning i andre halvdel av 1600-tallet. Etter oppdagelsen av asiatiske og amerikanske handelsruter lå Lübeck også mer avsides enn for eksempel Hamburg og nederlandske byer. Under Tredveårskrigen klarte Lübeck å forbli nøytral og forholdsvis uskadet. I 1669 ble den siste Hansedagen avholdt og Lübeck, Hamburg og Bremen ble innsatt som forvaltere av hansaens juridiske ettermæle og restformue. I 1806 ble Lübeck en suveren bystat. Den nøytrale bystaten ble imidlertid allerede samme år okkupert av Napoleon etter slaget ved Lübeck, der prøyssiske styrker under ledelse av Blücher ble slått av de invaderende franskmennene. Den franske utplyndringen av byen under okkupasjonen fikk økonomiske konsekvenser som varte til midten av århundret. Ved Wienerkongressen i 1815 ble Lübeck medlemsstat i Det tyske forbund. Nyere tid. Lübeck var en selvstendig bystat fra 1226 til 1937. Med Stor-Hamburg-loven i 1937 mistet byen sin 711 år gamle territorielle selvstendighet og ble innlemmet i den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein - kanskje fordi Lübecks myndigheter hadde nektet Hitler å holde tale i byen under valgkampen i 1932. Han dro i stedet til Bad Schwartau, og omtalte senere Lübeck som «"den vesle byen i nærheten av Bad Schwartau"». Natt til palmesøndag 28. mars 1942 ble Lübeck som første tyske storby bombet av engelskmennene etter det nye "Area Bombing Directive". 320 mennesker ble drept og 1.044 bygninger i gamlebyen ødelagt eller skadet, bl.a. byens landemerker Peterskirken, Domen og Mariakirken med den berømte frisen kjent som "Dødedansen" eller "Døden fra Lübeck". Det dannebrogsflagget som lübeckerne hadde tatt som krigsbytte fra Erik av Pommern i 1427, ble likeledes ødelagt. Enestående arkivmateriale var blitt evakuert til en saltmine i Sachsen-Anhalt, og havnet etter fredsslutningen dels i Potsdam og dels i Moskva. Lenge ble "die Oberstadtbücher" (kalt slik fordi de stod i rådhusets øverste etasje) fra 1284 og fremover ansett som tapt, men på slutten av 1980-tallet ble arkivene sendt tilbake til Lübeck. Etter 1945 opplevde byen en uventet vekst. Innbyggertallet ble mer enn fordoblet da byen ble nytt hjem for et stort antall flyktninger fra de tapte tyske provinsene i øst. Attraksjoner. Lübecks gamleby befinner seg på Unescos verdensarvliste. Med omhyggelig restaurering har man langt på vei lyktes med å gjenskape den bygningsmassen som gikk tapt i krigens bombeangrep. Gamlebyen er kjent for sine fine eksempler på middelalderarkitektur og tradisjonsrike julemarked i november/desember. Lübeck forbindes også med sin produksjon av utsøkt marsipan. "Gruben"-smugene. I Lübeck går ordet "-grube" igjen i mange gatenavn. Det betyr «grøft til drenering av vann eller avfall». I løpet af 1300-tallet vokste behovet for bedre plass til arbeidsfolk, og man fant frem til en løsning der man bygget småhus til dem i bakgårdene, og til gjengjeld bygget en tunnel, et smug, gjennom hovedhuset, slik at beboerne kom seg inn fra gaten. Noen av disse smugene er så trange at man nærmest må gå på kne. Regelen var at åpningen iallfall rakk til at man fikk en likkiste igjennom. Arbeiderboligene minner om dukkehus, helt ned til femten kvadratmeter av størrelse, og der ble ikke bygd noen kloakk. På 1970-tallet begynte man at restaurere dem med støtte fra stiftelser og UNESCO, og i dag er de ettertraktet. Vennskapsbyer. For øvrig har Lübeck vennskapelige forbindelser med flere hundre andre europeiske byer som regelmessig deltar på «Den nye tidens Hansa-dager»/"Hansetage der Neuzeit". Sørsamisk. Sørsamisk er nr. 1 på dette kartet. Sørsamisk (sørsamisk "åarjelh-saemien giele") er et samisk språk. Det er store forskjeller mellom sørsamisk og de øvrige samiske språkene. Sørsamisk snakkes i det indre Skandinavia, sør for polarsirkelen. Det finnes 300 sørsamer i Sverige og 300 i Norge ifølge Ethnologue, hvorav halvparten snakker språket. Sørsamisk danner et dialektkontinuum med umesamisk. Den sørligste dialekten av sørsamisk er Røros-dialekten, som også er den som avviker mest fra nordsamisk. Som andre urbefolkningsspråk er sørsamisk sterkt knyttet til naturen. Tallrike ord og begreper er knyttet til reindriftsnæringen – samenes tradisjonelle næringsvei. Sørsamisk er også et skriftspråk, men bare noen få bøker er gitt ut. Mange salmer er imidlertid oversatt til sørsamisk. I motsetning til nordsamisk, skrives sørsamisk i Norge uten diakritiske tegn, dvs. som norsk språk kun med det latinske alfabetet samt bokstavene "æ", "ø" og "å". (I Sverige brukes "ä" for "æ" og "ö" for "ø".) I tidligere tider ble språket talt nord til polarsirkelen og så langt sør som til Rendalen i Hedmark. Språket var også i bruk på Dovre og Nordmøre. Etter den annen verdenskrig har bruken av språket gått sterkt tilbake. I våre dager er det først og fremst de eldre som snakker språket, selv om det fortsatt undervises på sørsamisk i Hattfjelldal og Snåsa. Sørsamisk språk regnes som sterkt truet, selv om mange samer iherdig prøver å bevare det. Statusen til språket er stigende, men den sterke dominansen av norsk og svensk gjør at det sjelden brukes i det offentlige rom. Språket står antakelig sterkest i Snåsa i Nord-Trøndelag hvor det brukes av ca. 5 % av befolkningen (ca. 100 personer). I 2008 hadde 19 grunnskoleelever i Norge sørsamisk som førstespråk, mens 68 hadde det som andrespråk. De første grunnskole-lærebøker i sørsamisk ble skrevet av Ella Holm Bull 1984-87, basert på "Bergsland-Bull"-rettskrivningen (med Knut Bergsland) fra 1974. I 2004 ble sørsamisk offisielt språk i Snåsa kommune i et forsøk på å styrke språkets stilling. Sørsamisk Internett-bibel. I desember 2009 ble oversettelser av flere bibeldeler til sørsamisk publisert som prøvetekster på Bibelselskapets nettsted. Cosimo I de' Medici. «Cosimo I de' Medici i rustning» av Agnolo Bronzino Cosimo I de' Medici, med tilnavnet Cosimo den Store (født 12. juni 1519 i Firenze i Republikken Firenze, død 21. april 1574 i samme by, som da var blitt hovedstad i Storhertugdømmet Toscana) var hertug av Firenze fra 1537 til 1574 på slutten av renessansen. Fra 1569 var han den første storhertug av Toscana. 17 år gammel kom Cosimo de' Medici til makten da den første hertug av Firenze, Alessandro de' Medici, ble myrdet i 1537. Alessandro hadde ingen legitim mannlig arving, og den relativt ukjente Cosimo fra en yngre gren av familien Medici ble utpekt som hans etterfølger av byens ledende borgere. De regnet med å kunne ha den reelle makten i hans navn, men forregnet seg da Cosimo viste seg som en sterk leder som snart tok makten i sine egne hender. Hans gren av Medici-familien kom til å beholde herredømmet over Firenze og senere hele Toscana helt til den siste erkehertugen Gian Gastone de' Medici (1671–1737) døde. Styringsstrukturene han opprettet varte imidlertid meget lenger, idet de ble videreført da Frans I, hertug av Lothringen, etterfulgte ham som hertug av Toscana i 1738. I 1745 ble Frans I valgt til keiser av Det tysk-romerske rike takket være sitt ekteskap med Maria Teresia av Østerrike, og slekten Habsburg beholdt Toscana som sitt arveland til storhertugdømmet ble innlemmet i Italia i 1850-årene. Cosimo de' Medici ble anerkjent som hertug av keiser Karl V og oppnådde med hans hjelp å få slutt på utstasjoneringen av keiserlige tropper i Toscana, og å bli mer uavhengig av den spanske innflytelsen i Italia. Med keiserlig støtte erobret han også i 1555 Firenzes rival, bystaten Siena. Pave Pius V gjorde ham til storhertug av Toscana i 1569. Han styrket sin stilling ved en storstilt bygging av festningsbyer, blant dem Siena, Arezzo, Pisa og Livorno. Han etablerte Toscana som en sterk sjømilitær makt i Middelhavet ved å utbygge landets marine, som deltok i slaget ved Lepanto i 1571. Cosimo I er også kjent for sin støtte til kunst, arkitektur og vitenskap. Han var byggherre for Uffizi-galleriet i Firenze, opprinnelig et kontorbygg for hans administrasjon, senere omgjort til kunstgaller. Han overtok og fullførte Palazzo Pitti og gjorde det til familiens residens og anla Boboli-hagene bak palasset. I hans tid ble Universitetet i Pisa utbygget, og han støttet billedkunsten ved å bestille verker av bl.a. Cellini, Vasari, Bronzino og Pontormo. Hans rytterstatue fra 1598, utført i bronse av Giambologna, står fremdeles på Piazza della Signoria, sentralplassen i Firenze. Medici. Medici var en mektig og innflytelsesrik florentinsk slekt som hadde sin storhetstid fra det 14. til det 17. århundre. Slekten omfatter tre paver (Leo X, Klemens VII og Leo XI), et stort antall herskere i Firenze og franske kongelige. Slekten hadde stor betydning for den italienske renessansen. Slekten fikk sin første maktstilling gjennom bankvirksomhet. Medici-banken var en av de rikeste og best respekterte i Europa. Med banken som basis skaffet familien seg politisk innflytelse. Til å begynne med var innflytelsen i Firenze, senere i Italia og utover i Europa. Giovanni di Bicci de' Medici innledet Medici-slektens bankvirksomhet, og klarte også å skaffe seg innflytelse i florentinsk styre og stell. Det var imidlertid hans sønn Cosimo den eldre som i 1434 ble gran maestro og dermed uoffisielt overhode for den florentinske republikk. Den ene slektsgrenen stammer fra Cosimo den eldre, og den styrte frem til Alessandro de' Medici ble myrdet. Da var det Cosimo I den store som tok over. Han var en del av den grenen som stammet fra Lorenzo den eldre. Lorenzo var yngre bror av Giovanni de Bicci. Kunst og arkitektur. Mediciene hadde sine viktigste bidrag innen kunst og arkitektur. De viktige renessansekunstnere og arkitektene fikk oppdrag fra Mediciene. Giovanni di Bicci de' Medici var den første da han støttet Masaccio og beordret rekonstruksjonen av Basilica di San Lorenzo di Firenze. Cosimo den eldres benyttet Donatello og Fra Angelico. Michelangelo ble benyttet av flere av slektens medlemmer, først Lorenzo de' Medici. I tillegg til kommisjonene samlet også Mediciene på kunst. Deres samlinger danner basis for det store kunstgalleriet Uffizi i Firenze. Arkitektonisk har Mediciene satt sterkt preg på Firenze, med Uffizi galleriet, Piazza de' Pitti og havene bak palasset (Giardino di Boboli), fortet Belvedere, og Palazzo Medici. Boris Jeltsin. Boris Nikolajevitsj Jeltsin (kyrillisk: Борис Николаевич Ельцин født 1. februar 1931 i Sverdlovsk (nå Jekaterinburg), død 23. april 2007 i Moskva) var president i Russland fra 1991 til 1999. Jeltsin var den første demokratisk valgte statsleder i Den russiske føderasjonen. Oppvekst. Jeltsin var bondesønn. To år etter at han ble født måtte familien flytte til byen Kazan, der faren jobbet som bygningsarbeider. Boris Jeltsin gikk på Urals polytekniske institutt i Sverdlovsk fra 1949 til 1955, der han utdannet seg til bygningsingeniør. Politikk. Jeltsin ble medlem av det sovjetiske kommunistpartiet i 1961. I 1985 kom han inn i politbyrået og året etter ble han utnevnt av Mikhail Gorbatsjov til partisjef i Moskva. Han ble imidlertid avsatt fra begge disse postene i 1987 ettersom han hadde kritisert Gorbatsjov og sagt at han gjennomførte perestrojkaen for langsomt. I mars 1989 ble han valgt til kongressen og fikk en plass i Det øverste sovjet. I mai 1990 ble han formann i RSFSRs øverste sovjet men da Russland erklærte seg selvstendig i juni trådte han i juli ut av kommunistpartiet. Den 12. juni 1991 ble Jeltsin valgt til Russlands president med 57 prosents majoritet. I august lyktes det ham med folkelig støtte å avverge et kuppforsøk utført av kommunisten Vladimir Krjutsjkov og på denne bakgrunn forbød han i november kommunistpartiet i Russland. Den 8. desember erklærte Jeltsin sammen med Ukrainas president Leonid Kravtsjuk og Hviterusslands leder Stanislav Sjusjkevitsj at Sovjetunionen var oppløst. Jeltsin er blitt kritisert for sin innsats som president i Russland; en innsats som omfatter flere regjeringskriser og krig i Tsjetsjenia. Jeltsins dårlige helse og alkoholproblem bidro til at han fratrådte sin presidentpost den 31. desember 1999. Han ble etterfulgt av sin statsminister, Vladimir Putin, som ble valgt til Russlands president den 26. mars det påfølgende år. Jeltsin døde 23. april 2007 i en alder av 76, etter et hjerteinfarkt. Han ble begravd på Novodevitsjekirkegården den 25. april. Mao Zedong. Mao Zedong (tradisjonell kinesisk: 毛澤東, forenklet kinesisk: 毛泽东, pinyin: "Máo Zédōng"; Wade-Giles: "Mao Tse-tung", født 26. desember 1893 i Shaoshan i Hunan i Kina, død 9. september 1976 i Beijing) var leder av Folkerepublikken Kinas kommunistparti fra 1935 til sin død i 1976. Under hans lederskap fikk partiet makten over mesteparten av Kina som følge av den kinesiske borgerkrig. I Folkerepublikken Kina får Mao æren for å ha skapt et (nesten) forent Kina uten utenlandsk dominans for første gang siden opiumskrigene. Samtidig er han kritisert for sin politikk, ikke minst på det økonomiske området. Mao er noen ganger omtalt som den "fire store": store lærer, store leder, store øverstkommanderende og store styrmann (伟大导师，伟大领袖，伟大统帅，伟大舵手). Kallenavnet formann Mao var det som ble best kjent i Vesten. Til tross for den nevnte kritikken er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man minnes at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert, og levealderen og folketallet steg. Mye av den takknemligheten kineserne har overfor Mao, skyldes propagandaens styrke. I viktige perioder svekket han faktisk skolevesenet, både før og ikke minst under Kulturrevolusjonen. Han tvangsinndrev så meget av jordbruksproduksjonen at det førte til en forferdelig hungersnød. Det er vanskelig å tallfeste hvor mange som mistet livet enten direkte ved henrettelser eller indirekte ved vanstyre under Maos maktperiode, tall på mellom 40 og 70 millioner har vært nevnt. Barndom og ungdom. Mao Zedong ble født i 1893 som eldste sønn av en måtelig velhavende bonde i Shaoshan i Xiangtan fylke i provinsen Hunan. Dette var under det Qing-dynastiets aftenår. Områdets kinesiske tungemål er hunanesisk, og det ble Maos morsmål. a>, nå et museum Hans forfedre var kommet til området fra Jiangxi-provinsen under Ming-dynastiet og hadde drevet jordbruk i mange generasjoner. Familien var i stand til å gi sønnen enkel skolegang ved landsbyskolen. Han avsluttet i 1906, i den alder som var vanlig den gang. Da han ble 14 år, arrangerte foreldrene et ekteskap med en noe eldre ungjente fra naboklanen Luo (sannsynligvis en 18-åring). Mao aksepterte aldri dette som noe egentlig ekteskap. I 1910 forlot Mao foreldregården, og dro til den nærliggende byen Xiangtan der han fikk to privatlærere som hjalp ham med utdannelsen i leseferdighet og i klassiske tekster. Under den kinesiske revolusjon i 1911 var han medlem av Hunans antikeiserlige hær. Deretter vendte han tilbake til skolebenken. Etter avslutningen fra Hunans første lærerhøyskole i 1918, ble han med sin lærer Yang Changji til Peiching (Beijing). Ved denne lærerens formidling ble han ansatt som hjelpebibliotekar ved Pekinguniversitetet i Beijing, med en månedslønn på åtte yuan, og ble der kjent med dets leder, Li Dazhao. Han var av de viktigste av de tidlige kinesiske marxistene og medgrunnlegger av Kinas kommunistparti. Her opplevde han "4. mai-bevegelsen". Mao var samtidig deltidsstudent, og fulgte gjerne forelesningene av ledende professorer som Chen Duxiu, Hu Shi og Qian Xuantong. Det var også i Beijing at han ble kjent med sin senere andre hustru, Yang Kaihui (i Maos øyne var dette hans første; han anerkjente ikke det arrangerte ekteskapet fra tenårene). Yang var datter av læreren hans. Det å gifte seg av kjærlighet var den gang alt annet enn normaltilfellene. Dermed ble ekteskapet mellom de to unge intellektuelle i Changsha feiret som et særlig tegn på det sosiale fremskritt. Til forskjell fra flere andre av de senere ledende krefter innen den kinesiske kommunisme, tilbragte ikke Mao de tidlige 1920-årene i utlandet. Men han reiste meget i de kinesiske provinser, ikke minst i Hunan. Den offisielle kinesiske kommunistiske historieskriving hevder feilaktig at Mao var med på grunnleggelsen av Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1920 i Shanghai. Men det stemmer ikke; på denne tiden bodde og oppholdt Mao seg i Changsha. Men i 1921 var Mao med på Det kinesiske kommunistpartiets første kongress. Under den andre partikongressen, i 1923, ble han innvalgt i partiets sentralkomite. Under Den første enhetsfront mellom KKP og Guomindang (GMD eller KMT – Kuomintang) var han leder for et KMT-institutt for den revolusjonære oppdragelse av bøndene i Guangzhou. Tidlig politisk tenkning. På denne tiden utviklet Mao Zedong mange elementer av den politiske tenkning som senere er blitt kjent under betegnelsen "maoismen". Disse tankene har hatt en dyptgripende innvirkning på flere generasjoner av kinesere, og har også satt sterke spor i mange andre land. Maos tanker tilpasset marxismen til en politisk ideologi som kunne bringe en kommunistisk revolusjon til seier i det for det meste ikke-industrialiserte kinesiske samfunn. Maos hypotese var at bøndene kunne bli drivkraften for en kommunistisk omveltning, men at det bare ville skje dersom partieliten var villig til å forkynne det revolusjonære budskap på grasrotnivå på en måte som landsbybefolkningen var i stand til å begripe. Dette innebar en prosess der det gjaldt å få de ledende partikadre til å sette seg inn i de lokale realiteter, og prøve å integrere bøndenes nære problemer med partiprogrammet. Dette ble kalt "masselinjen". Mao bygget også på Hegels og Marx' filosofi for å utvikle en egen versjon av den dialektiske materialisme. Denne dialektiske teori ble anvendt på samfunnskonfliktene, og la vekt på at konfliktene var empirisk betinget og nødvendige. Mao utviklet også sin trestadiersteori for geriljakrig, og en egen versjon av kommunismens teori om de demokratiske folkediktaturer. Under borgerkrigen. Etter bruddet mellom GMD og KKP i 1927 anstiftet Mao høstoppstanden i Changsha, men den ble raskt knust. Med enkelte andre overlevende trakk han seg så tilbake til Jinggangfjellene (Jinggangshan). Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under Zhu De, Chen Yi og Zhou Enlai. De hadde også retirert til disse fjellene, etter Nanchangopprøret. Den kinesiske sovjetrepublikken Jiangxi. Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i 1931, og i november ble sovjetrepublikken Jiangxi grunnlagt av en kommunistisk folkeforsamling i Ruijin. Mao ble innsatt som president, eller "formann". Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i Shanghai og andre byer. Geriljabasen vokste raskt, og i 1928 behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500 000. Men Mao utøvet ikke fullstendig kontroll. Moskva hadde utnevnt Zhu De til hærsjef, og som partisekretær var Zhou Enlai egentlig nr. 1 i det kommunistiske hierarki. Disse årene ble preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og Komintern-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt "Striden mellom de to linjer". I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, He Zizhen. Mao var allerede gift med Yang Kaihui, men hun hadde han latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang, og henrettet i 1930. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i Shanghai, inntil de ble oppsport av kommunistene og bragt utenlands. Maos sønn Mao Anying falt senere i Koreakrigen under et luftangrep. Den lange marsjen. I 1934 ble presset fra Kuomintang til slutt så sterkt at sovjetrepublikken i Jiangxi måtte oppgis. De kommunistiske tropper trakk seg med store tap tilbake til Yan'an i provinsen Shaanxi (tilbaketrekningen kalles "Den lange marsjen") – generalissimo Chiang Kai-shek lot dem faktisk slippe ut av fellen i det som noen år etterpå skulle vise seg å være hans største strategiske tabbe. Det var nærmere 100 000 mann som forlot Jiangxi, og færre enn 20 000 som kom frem til Yan'an. Hele marsjen tok drøyt ett år og strekningen som ble tilbakelagt var på 6000 til 9600 kilometer, alt etter som hvilke marsjkolonner man velger å følge til enhver tid. Under den tidligste fase av marsjen var Mao febersyk, og under deler av marsjen ble han derfor båret i en spesialbygd bærestol. Blant ofrene for sammenstøtene med Kuomintang eller lokale krigsherrer var antagelig flere barn av ham og He Zizhen. De var blitt etterlatt blant bøndene, men etter 1949 kunne man ikke lenger finne spor etter dem. He Zizhen overlevde marsjen, men var fysisk svært nedbrutt. I 1937 ble hun sendt til Sovjetunionen for å gjenvinne sin helse. Men en annen grunn var at hun ikke skulle kunne stå i veien for Maos kurtisering av sin senere fjerde ektefelle, skuespillerinnen og politikeren Lan Ping, som skulle bli kjent under navnet Jiang Qing. Det endte noen år senere med at Mao skilte seg fra He Zizhen før han giftet seg på nytt. Det var under Den lange marsjen at Mao, under konferansen i Zunyi i provinsen Guizhou, og med hjelp fra Zhou Enlai, klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets leder. Konsolidering under Den andre kinesisk-japanske krig. Den andre kinesisk-japanske krig hadde i 1937 ført til Den annen enhetsfront mellom kommunistene og GMD. Under denne tiden bekjempet Mao ikke bare den japanske invasjonsmakt, men bekjempet også dem han oppfattet som politiske motstandere i egen leir, og utvidet sitt eget maktgrunnlag. Det var også fra Yan'an at Mao klarte å konsolidere sin stilling innen kommunistpartiet ytterligere. Særlig viktig var "beriktigelskampanjen" ("Cheng Feng") han satte i gang i 1942, som var rettet mot rivaliserende kommunistiske størrelser som Wang Ming, Wang Shiwei og Ding Ling. Mao Zedongs militære strategi ble kritisert både av Chiang Kai-shek og USA. USA betraktet Chiang som en viktig alliert som bidro til å forkorte krigen mot Japan med sine angrep på japanerne i Kina. Chiang visste at han samtidig måtte styrke sin regjeringshær for å være i stand til å slå Maos styrker tilbake etter at borgerkrigen ganske sikkert ville blusse opp igjen etter annen verdenskrigs avslutning. Amerikanerne forstod ikke i hvilken grad de to kinesiske styrkene forberedte seg på ny konflikt med hverandre. Til og med mens japanerne stod på kinesisk jord, var det sammenstøt mellom kommunister og nasjonalister. En mer ekte enhetsfront ville utvilsomt betydd meget for et raskere japansk militært sammenbrudd. Fornyet borgerkrig. Etter Japans kapitulasjon og de japanske troppenes tilbaketrekning fra Kina flammet den kinesiske borgerkrigen opp igjen i 1946. GMD var kommet svekket ut etter den harde krigføringen mot japanerne, mens kommunistene derimot hadde tiltatt i styrke. USA fortsatte å støtte Chiang Kai-shek, nå helt åpent og med brodd mot kommunistene. Samtidig gav Sovjetunionen endel militær støtte til Mao. De største sammenstøtene skulle komme i nord. Etter en rekke militære tilbakeslag i Mansjuria, særlig under forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg hele området. Det skyldes nok i vesentlig grad at Mao klarte å fremstå som moderat i møte med den amerikanske general George Marshall, som var sendt til Kina for å megle mellom kommunister og nasjonalister. Han presset Chiang Kai-shek til en langvarig våpenhvile på et tidspunkt da kommunistene var nær ved å måtte rømme den siste mansjuriske storbyen de holdt, Harbin. Under våpenhvilen klarte Maos styrker å konsolidere sine styrker i det nordlige Mansjuria, og han mottok store leveranser av krigsutstyr fra Sovjetunionen i nord. Endel av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i Kuomintang-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. I tillegg kom at Chiang Kai-sheks hærstyrker på grunn av brutal framferd fikk liten støtte i befolkningen. Fra kampene i Mandsjura omtales ofte skjebnen til innbyggerne i Changchun. Da Maos tropper ikke klarte å innta byen ved et direkte angrep i 1948, ble den omringet. Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere, og en stor del av befolkningen sultet i hjel under den fem måneder lange beleiringen. General Cheng Tung-kuo hadde forsøkt å evakuere sivilbefolkningen. Lin Biaos ordre var, med Maos ryggdekning, "«Forby sivilbefolkningen å forlate byen»". Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også andre steder. Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949, men kampene fortsatte. Da Den Røde Arme den 10. desember begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte by på fastlandet, Chengdu, evakuerte Chiang Kai-Shek sine styrker og trakk seg tilbake til Taiwan, der GMD videreførte Republikken Kina. Kamp mot vestlig innflytelse. Det stod klart både for Mao og for Stalins utsendte, Anastas Mikojan, at mange mellomklassekinesere hadde en beundring for den vestlige verden som kunne bli problematisk for innføringen av kommunismen. Store deler av den kinesiske intelligentsia var utdannet i USA, Storbritannia, Tyskland og Japan. Liu Shaoqi rapporterte sommeren 1949 til Stalin at bare USA og Storbritannia hadde 31 universiteter og spesialiserte skoler, 32 religiøse undervisningsinstitusjoner og 29 biblioteker i landet, foruten 2 822 andre skoler, 3 822 misjonsstasjoner og -organisasjoner og 147 sykehus. Kina hadde ikke nok mennesker med høy utdannelse, så arbeidet med å svekke den vestlige innflytelse ville bli vanskelig. Det begynte med at vestlige konsulater ble tvunget til å stenge, og senere fulgte utvisninger, konfiskasjoner og/eller stenging av institusjoner. Stalin og Mao. Mao møtte Stalin i Moskva i desember 1949 i anledning Stalins 70-års dag.Det ble inngått en avtale som gav russerne rettigheter både i Xinjiang og i Mansjuria, og rett til alt det «overskytende» av den kinesiske wolfram-produksjon samtidig som den sovjetiske hjelpen til Kina ble intensivert og handelsforbindelsene bygd ut. Mao hevdet alltid at han bare var en elev av de store; Marx, Lenin og Stalin, og Mao og det kinesiske kommunistpartiet var mot Khrustsjevs oppgjør med Stalinepoken (1956) og hevdet at det nye styret i Sovjetunionen var "sosialimperialistisk". Vietnam. Mens Mao var i Moskva, anerkjente Sovjetunionen Ho Chi Minhs opprørsregjering i Vietnam. Mao hadde lenge interessert seg for Vietnam, og hadde finansiert, trent og bevæpnet kommunistene der. Nå gav Stalin ham i oppdrag å sørge for kommunismens sak der. Mao engasjerte seg sterkt, og la seg også opp i militær planlegging. Men i oktober 1950 trappet Mao kraftig ned det kinesiske engasjement i Vietnam. Han konsentrerte nå sin oppmerksomhet mot et annet land: Korea. Koreakrigen. Maos kriger var ennå ikke over. Det interne oppgjøret mellom venstreorienterte og USA-vennlige koreanere utviklet seg til en konflikt mellom de midlertidige statene Nord- og Sør-Korea (Korea som var okkupert av Japan, ble delt i interessesfærer av seierherrene etter Japans nederlag), og 25. juni 1950 kom det til åpen krig. Nordkoreanerne hadde stor framgang, og USA besluttet å sette inn egne og allierte styrker under FN-flagg. Da nordkoreanerne ble trengt tilbake og den massive USA-offensiven førte til at Pyongyang ble inntatt 20. oktober 1950, satte kineserne inn styrker. Motoffensiven var i det vesentlige en stor suksess, og den 4. januar 1951 hadde de og nordkoreanerne inntatt Seoul. De nådde langt ned mot sørspissen av den koreanske halvøy før motangrepet kom. Til slutt stabiliserte fronten seg omtrent ved den 38. breddegrad. Tibet. Tibet hadde vært under kinesisk overhøyhet fra 1720. Under de urolige forholdene (krigsherrer, hungersnød osv) i Kina fra 1911 og utover interesserte kineserne seg lite for Tibet. Mao ønsket reell kontroll med Tibet for blant annet å gjennomføre en sosial revolusjon også der. Høsten 1950 rykket den kinesiske hær inn i landet, og etter å ha nedkjempet sporadisk motstand fra tibetanske styrker, nådde den hovedstaden Lhasa i 1951. En avtale ble inngått mellom lama-styret og den kinesiske regjering, som fikk hånd om forsvar og utenrikssaker, mens Tibet skulle beholde sitt indre selvstyre. Dalai Lama ble værende i håp om at fredelig sameksistens med okkupantene var mulig, men flyktet i eksil til India etter de blodige opptøyene i 1959. «La hundre blomster blomstre». I 1956 initierte Mao sammen med Zhou Hundre blomster-kampanjen "(«La de hundre blomster blomstre»)": Han uttrykte at partiet var villig til å vurdere andres forslag om hvordan Kina burde regjeres. Kampanjen ble startet i oktober 1956, men det var sterke oppfordringer fra Maos side fra februar som fikk fart på den. Han kritiserte da de intellektuelle som ikke benyttet denne anledningen til å fremføre "sunn kritikk", og bedyret dens verdi og nødvendighet for å kunne bygge et bedre Kina. Gitt denne ytringsfrihet og dette pålegg begynte mange liberale og intellektuelle også å stille kritiske spørsmål ved selve kommunistpartiet og dets lederrolle. Dette ble både tolerert og oppmuntret til å begynne med. Men etter et halvt år, i juli 1957, reverserte Maos regjering sin politikk og arresterte dem som hadde fremsatt slik kritikk (eller som det ble hevdet hadde gjort det). Dette tiltaket ble kalt Anti-høyre-bevegelsen. Forfatterinnen Jung Chang anfører uttalelser fra Mao fra den tiden som gjør det nærliggende å konkludere at Hundre blomster-kampanjen fra begynnelsen av var et knep for å røke ut «farlige» tenkere. I en tale til partiledere sa Mao i 1958: "«Hva er så uvanlig ved keiser Shi Huangdi fra Qin-dynastiet? Han lot bare 460 lærde begrave levende, mens vi derimot har begravd 46 000 lærde levende. Vi er hundre ganger foran keiseren … hva gjelder undertrykkelsen av kontrarevolusjonære intellektuelle.»" (Dette er en andre- eller tredjehånds kilde) Innstramningen etter Hundre blomster-kampanjen skulle prege meget av Maos tenkning i årene som fulgte, og særlig under Kulturrevolusjonen som ble lansert ca ti år senere. Det store spranget. Etter økonomiske feilbeslutninger "(«Det store spranget» og «De tre røde banneres politikk)»" ble Maos makt svekket, og reformatorer som Deng Xiaoping fikk mer innflytelse. «Det store spranget» var en storslagen plan som skulle vise et alternativ til den sovjetiske (med sin store vekt på tungindustri). «Det store spranget» la hovedvekten på kollektiviseringen av kinesisk landbruk, og oppbygging av småindustri. Til å begynne med gikk det svært bra: Landbruksproduksjon og stålproduksjon skjøt fart. Men Mao og andre i det sentrale lederskap ble fiksert på en helt urealistisk vekstkvote. Antallet jordbruksarbeidere som ble overført til stålproduksjonen, var alt for høyt, men man ville ikke se realitetene i øynene mens sammenbruddet nærmet seg; man trodde på sine egne propagandapregede seiersmeldinger. Mao mente at veien til økt produksjon var ved opprettelsen av folkekommuner der all eiendom ble kollektivisert og arbeidet ble utført med masseinnsats. Det ble etablert omkring 25 000 folkekommuner, hver på rundt 5 000 hushold. Ettersom han var så fiksert på å få opp stålproduksjonen, gikk han inn for at det skulle bygges opp ministålverk i alle kommuner. Bøndene måtte forsyne dem med brensel og jern. Produksjonsmålene var så høye og metodene så hensynsløse at det gikk ut over mange av husene (trevirke i vegger og tak brukt som brensel, folk måtte flytte til kasernelignende fellesbygninger), naturen (snauhogst med etterfølgende økt flomproblem), og husgeråd (særlig det som var av jern). Når det senere ble klart at felleskantinene ikke var noen heldig løsning og folk fikk vende hjem, hadde de ofte ikke noe riktig hjem å komme tilbake til, eller de manglet kjøkkenovner, woker og annet nødvendig til husholdet. I 1959 ble klart at «Det store spranget» på mange måter var mislykket. Selv om målsetningene for stålproduksjonen forsåvidt ble nådd, var det ikke meget å trøste seg med. Man hadde benyttet svært meget skrapjern for å få opp produksjonen, og kvaliteten på stålet var ofte så dårlig at det var ubrukelig. Khrusjtsjov innstilte på denne tiden den sovjetiske tekniske assistanse som følge av de stadig forverrede sinosovjetiske forbindelser. Samtidig kom tørkeperioder, og landsbruksproduksjonen ble redusert. Samtidig økte Kina sin eksport av matvarer til østeuropeiske land. Hvor mange millioner kinesere som døde som følge av den feilslåtte kampanjen, er det strid om. Jung Chang og Jon Halliday anslår ca. 36,67 millioner døde, mens historikeren Frank Dikötter er kommet frem til et dødstall på minst 45 millioner. Mot brudd med Sovjetunionen. Mao likte ikke Khrusjtsjovs tale til det sovjetiske kommunistpartis 20. partikongress i 1956, der han tok offentlig avstand fra Stalin. Han var kjent med at Khrusjtsjov gikk enda lengre, og i andre taler og sammenhenger hadde avvist Stalins autoritære lederstil og dempet den marxistisk-leninistiske kjernelære om den uunngåelige væpnede konflikt mellom kapitalismen og sosialismen. Mao mente at Sovjetunionen fjernet seg fra den rene marxistisk-leninistiske rene lære (eller mer presist fra stalinismen), og mistet tillit til sovjeterne. I 1959 var Sovjetunionen svært bekymret over det kaos som rådde i Kina etter det mislykkede «store spranget», og trakk tilbake sine løfter om å hjelpe kineserne til å utvikle atomvåpen. Samme år møtte Khrusjtsjov den amerikanske president Eisenhower, og dessuten vegret han seg for å støtte Folkerepublikken Kina i landets grensekonflikt med India. Mao var nå overbevist om at Khrusjtsjov var for ettergivende overfor Vesten. Maos maktposisjon svekkes innenrikspolitisk, men går til motangrep. Andre sentrale medlemmer av kommunistpartiet, blant annet Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, fikk i denne situasjon støtte for det synspunkt at Mao skulle vingeklippes: Han skulle fratas reell makt, men beholde en seremoniell og symbolsk rolle. De forsøkte så å marginalisere Mao, og i 1959 ble Liu Shaoqi statspresident, skjønt Mao forble formann. Liu og andre begynte å vurdere landets situasjon på en langt mer realistisk måte, og forlot et stykke på vei den idealismen som Mao stod for. Brudd med Sovjetunionen. Den voksende spliden mellom Kina og Sovjetunionen gav Mao anledning til å fremstille sine innenrikspolitiske motstandere som agenter for fremmed makt, og så dra nytte av de nasjonalistiske følelser som det vakte til å fremstå som den eneste naturlige og troverdige leder. Lenge hadde ikke partene kritisert hverandre direkte. Men man var indirekte på en måte som alle forstod: Når Mao ville ramme sovjeterne gikk han løs på Tito og Jugoslavia (som Sovjet var i ferd med å normalisere sitt forhold til). Omvendt kritiserte sovjeternes den kinavennlige diktator Enver Hoxha og hans Albania. Men i juni 1960 ble striden offentlig, under en kommunistisk kongress i Romania. Khrusjtsjov kalte Mao "en nasjonalist, eventyrer og avviker", og kineserne kalte Khrusjtsjov "revisjonist" og kritiserte hans "patriarkalske, vilkårlige og tyranniske fremferd". Etter konferansen skrev Khrusjtsjov en åtti sider lang fordømmelse av Kina. Fra dette gikk det kort tid til det formelle brudd. I 1962 kritiserte Mao russerne for å ha gitt etter under Cubakrisen, og samme år støttet russerne inderne i en kortvarig væpnet grensekonflikt mot Kina. Den siste offisielle kommunikasjon mellom de to stormaktene kom i 1963 der de fordømte hverandres versjoner av kommunismen. I 1964 hevdet Mao at det hadde skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen, slik at proletariatets diktatur var avskaffet og kapitalismen var gjeninnført. Khrusjtsjovs avsettelse i oktober 1964 gav et lite pusterom. Men da den kinesiske statsminister Zhou Enlai kom tilbake etter et forhandlingsmøte med den nye sovjetiske ledelse i november og kunne fortelle Mao at verken Bresjnev eller Kosygin ville endre den politiske kurs, kalte Mao den sovjetiske politikk for «khrusjtsjovisme uten Khrusjtsjov», og splittelsen vedvarte. Mao og atombomben. Striden med Sovjetunionen førte til tilbakeslag for Maos utvikling av atomvåpen. De sovjetiske eksperter ble trukket ut. De makulerte alle sine notater før de reiste i 1960. På denne tiden var sovjeterne blitt mer og mer klar over den redsel og gru en atomkrig ville ført med seg. Men samtidig reflekterte den kinesiske presse mer og mer Maos sterke vilje til at Kina skulle telle med blant stormaktene. Kinesiske forskere klarte å utvikle teknologien så raskt at de kunne foreta den første prøvesprengning allerede i 1964. Økende personkult. Etter bruddet med Sovjetunionen fremmet Mao en enda sterkere personkult rundt seg selv. Blant virkemidlene var fremfor alt boken "«Sitater fra formann Mao Tse-tung»" ("Maos lille røde"), men også en annen bok, "«Lei Fengs dagbok»" som indirekte styrket Maos lederstilling. "Lei Fengs dagbok". Boken "Lei Fengs dagbok" var utviklet av propagandaforfattere knyttet til Folkets Frigjøringshær. Lei Feng var en ukjent lastebilsjåfør i hæren som ut av sin kjærlighet til Mao gav all sin kraft til kommunismens sak, og som omkom da en lastebil rygget over ham. Boken ble inkludert som pensum i skoleverket, og Mao oppfordret folket til å lære av Folkets Frigjøringshær, som han hadde fast kontroll over («Lær av kamerat Lei Feng»-kampanjen, lansert i 1963), og dermed reduserte han kommunistpartiets maktstilling (han hadde ikke lenger den samme lederposisjon der som tidligere). Lei Feng ble raskt til en slags sosialistisk helgenskikkelse, og utallige postere viste ham i heroiske positurer. Det ble også satt opp et teaterstykke som hyllet Lei Fengs bedrifter. Det er blitt spekulert over hvor impulsen til Mao-dyrkelsen kom fra. Det kan se ut som om røttene verken lå i noe initiativ fra Liu Shaoqi eller fra Zhou Enlai, men i Folkets Frigjøringshær fra 1960/61, det vil si, hos Lin Biao. Maos lille røde. Den sitatsamlingen med Mao-utsagn som skulle bli så populær under kulturrevolusjonen noen år senere ("Maos lille røde", egentlig "Sitater fra formann Mao Tse-tung") var blitt til i 1960, men ble ikke systematisk utgitt i den form den skulle bli verdenskjent før i 1964. De første utgavene var smykket av en kalligrafi av Lin Biao, en av Maos nærmeste ledsagere den gang. Boken ble oversatt til en mengde språk, og fikk stor utbredelse i Vest-Europa fra 1968. Den ble også oversatt til norsk og flittig brukt av norske maoister. Det verdensomspennende opplag kom opp i godt over én milliard eksemplarer (nr. 2 på verdenstoppen, nokså langt bak Bibelen). Den ble kalt "liten" fordi de fleste utgivelsene var i lommeformat, og "rød" på grunn av fargen. I annen halvdel av 1960-årene og flere år fremover var denne boken et mer fremtredende særmerke for den kinesiske kommunisme enn til og med avbildninger av Mao selv. Det ble omtrent umulig å finne bilder av kinesiske kommunistledere uten å se den lille røde, som regel høyt løftet som et seiersbanner. Boken består av 427 sitater i 33 tematiske kapitler. Sitatene kommer i stor grad fra en gruppe av ca to dusin dokumenter i firebindsverket "Maos samlede verker". Etter Maos død bleknet bokens popularitet svært raskt i Kina, særlig etter at den var blitt karakterisert som "venstreavvik". Foranledningen. Blant kritikerne av "Det store spranget" var den store krigshelt fra Koreakrigen, marskalk Peng Dehuai. Mao tolererte ikke motstanden, og sørget for å fjerne ham fra embedet. Kort tid etter begynte teatrene å sette opp et teaterstykke skrevet av historikeren Wu Han: "Hai Rui avsettes fra embedet". Det handlet om en rettskaffen embedsmann på Song-dynastiets tid som hadde stått opp mot myndighetene og forsvart folkets rettigheter. Folk forstod med én gang at dette var et "a propos" til Maos avsettelse av Peng. Mao sørget for at stykket ble diskreditert: Det kom angivelig til kort når det ble analysert etter marxistiske prinsipper. Frontlinjene var nå trukket opp mellom Mao og hans motstandere i Partiet. Men det ble ikke med dette. I 1966 møttes den såkalte "femmergruppen" ledet av Beijings borgermester Peng Zhen for å diskutere tilfellet Wu Shan. Selv om de var enige om at det var en alvorlig sak, lot de være å gjøre noe. Men Maos hustru Jiang Qing så det annerledes, og under et forum i Shanghai la hun frem behovet for en renselse innen kunstens verden. Etter dette bad Lin Biao henne om å koordinere Folkets Frigjøringshærs kulturpolitikk. Dermed lå forholdene til rette for det som skulle komme: Kulturrevolusjonen. Kulturrevolusjonen. Motgangen som de forskjellige problemene førte med seg, motvirket Mao med på sette i gang skarpe politiske angrep mot Liu Shaoqi og Deng Xiaoping og andre pragmatiske politikere. Han lanserte en bevegelse som han kalte "«den store proletariske kulturrevolusjon»". Ved hjelp av rødegardistene "(hongweibing)" både sikret hans egen posisjon, og lot revolusjonen fortsette i hele landet, skjønt på en måte som rystet Kina. I tråd med Maos teori om motsigelsen, var en vedvarende kulturrevolusjon en forutsetning for å lede landet til det kommunistiske samfunnstadium. Rødegardistene var grupper av unge mennesker, ofte tenåringer, som hadde fått røde armbind og sendt ut på gatene. De fikk etablere egne tribunaler. Kulturrevolusjonen ødela meget av Kinas kulturelle arv. Et stort antall kinesiske intellektuelle ble kastet i fengsel, ikke minst ble undervisningsinstitusjonene berørt,med alvorlige følger både for samfunnsstrukturene og for økonomien. Politisk og sosialt var det anarkistiske tilstander. Mange nonner, prester, munker, forfattere, professorer og kunstnere ble banket opp, noen så grundig at det stod om livet, andre tok sitt eget liv. Særlig brutalt gikk det for seg i provinsen Sichuan og i storbyen Wuhan. Under kampanjen mot kulturelle institusjoner i hele Folkerepublikken Kina ble også Tibets buddhisme rammet. Mange av Tibets buddhistklostre ble ødelagt, og munker og nonner ble kvestet/drept eller fengslet. Maos hovedmotstandere ble sjaltet ut; president Liu Shaoqi døde i fengsel i 1969, og Deng Xiaoping ble sendt som arbeider til en bilmotorfabrikk sør i landet. Personkulten rundt Mao nådde nye høyder, han ble hyllet som en halvgud. For første gang etter Puyis abdikasjon kom folk for å hylle den nasjonale leder med ordene «lenge leve i ti tusen år», et utrop som hadde sitt historiske utspring i det kinesiske føydalsamfunn. Det var under Kulturrevolusjonen at Mao utpekte Lin Biao til sin fremtidige etterfølger. I ettertid er det uklart om Lin planla et kupp eller mordforsøk. Han døde i en flystyrt i Mongolia under et forsøk på å forlate Kina, formodentlig etter at han fant ut at han var i fare for å bli arrestert. Det ble deretter hevdet at Lin hadde planlagt å avsette Mao, og han ble posthumt ekskludert fra Kommunistpartiet. Etter denne hendelsen mistet Mao sin tiltro til mange i partiets ledersjikt. Maos siste år. Med Lins død og Maos sviktende helse var det Zhou Enlai som hadde mest innflytelse på styret av Kina fra dag til dag. I 1969 erklærte Mao at kulturrevolusjonen var over, men i Folkerepublikken Kinas offisielle historieskrivning anses det at den vedvarte til Maos død i 1976. Det var i denne fasen av sitt liv at Mao justerte Kinas utenriks- og sikkerhetspolitikk ved sine overtyrer mot USA, som førte via "pingpongdiplomatiet" og Henry Kissingers reiser frem til president Richard Nixons en uke lange Beijingbesøk i slutten av februar 1972. Besøket endte med det såkalte Shanghaikommunikéet, der de to statene fremla sitt syn på utenrikspolitikken. USA, som fortsatt støttet massivt opp om Republikken Kina, tilkjennegav toleranse for Beijings syn om at det bare er ett Kina. Kommunikéet gjorde det mulig for Folkerepublikken Kina og USA å utvikle politiske kontakter og åpne for handel. De siste årene av livet var han plaget av svekket helse. Det er i dag uenighet om de symptomene han hadde tilsa at han led av Parkinsons sykdom eller en annen motorisk lidelse kalt amyotrofisk lateralsklerose (ALS), men det er sikkert at han i tillegg til dette hadde lungeproblemer på grunn av sin røyking, og dessuten hjerteproblemer. Da Mao ikke lenger kunne svømme, ble hans innendørs svømmebasseng i Zhongnanhai omgjort til en stor mottakelseshall. Mao var passiv mens maktkampene innen kommunistpartiet tiltok i takt med at hans egen styrke avtok. Hans kone Jiang Qing hadde klart å innta en sentralposisjon, men motkreftene mot henne forberedte seg på det oppgjør som man visste måtte komme etter Maos død. Mao var mot slutten endel opptatt av styrtede eller avsatte statsledere. Hans reaksjon i 1975 etter den etiopiske keiser Haile Selassies og særlig etter sin mangeårige motstander Chiang Kai-sheks død synes å ha vært personlig sorg. Han hadde også et behov for et siste farvel med den nå fratrådte Richard Nixon, som han lot hente med et eget fly fra USA til Beijing i 1976. Han flyttet inn i en sikkerhetsbygning i Zhongnanhai for de siste månedene, og forble våken og oppdatert om sine omgivelser inntil få timer før sin død. Han etterlot seg intet testamente, og hadde ikke utpekt noen etterfølger, skjønt han hadde sagt til Deng Xiaoping at han hvis han ville kunne ta et oppgjør med hans kone Madame Mao og hennes krets etter hans bortgang. Maos død. Mao døde den 9. september 1976 i Beijing, 82 år gammel. Hans helse hadde da vært synlig svekket i flere måneder. Han ble stedt til hvile i Folkets Store Sal, og en minnehøytidelighet ble arrangert på Den Himmelske Freds Plass den 18. september. Tre minutters stillhet inngikk i minnestunden. Etterpå ble hans nærmeste medarbeidere utsatt for forfølgelser. De ble arrestert, og hans kone Jiang Qing ble dømt til døden. Dommen ble ikke eksekvert, hun ble benådet. Ettermæle og betydning i tiårene etter sin død. Mao er en av den 20. århundres mest lidenskapelig omstridte skikkelser. Det er stor uenighet om hvordan hans liv og virke skal vurderes. Noen fastlandskinesere holder fast ved at han var en strålende revolusjonsleder, selv om de også medgir at han begikk alvorlige feil i de senere livsfaser. Ifølge Deng Xiaoping hadde Mao «til syv deler rett og til én del feil», og «hans positive bidrag er av første rang, hans feilslag av annen rang». Det store spranget og Kulturrevolusjonen anses også som politiske feilgrep, eller regelrette katastrofer. Andre kritiserer ham for ikke å ha gått inn for barnebegrensning og dermed for den demografiske situasjon som senere kinesiske ledere svarte på med ettbarnspolitikken. Tilhengere av Mao fremholder for eksempel at det før 1949 var 80 % analfabeter i Fastlandskina og at gjennomsnittlig levetidsforventning var så lavt som 35 år. De hevder at det ved Maos død bare var syv prosent analfabeter i landet, og at levetidsforventningen oversteg 70 år. (Alternative statistikker viser også store forbedringer, men på langt nær så dramatiske som de ovennevnte.) I tillegg til dette økte Kinas befolkning med 57% til 700 millioner. Den hadde ligget rundt 400-millionsmerket i perioden mellom opiumskrigene og den kinesiske borgerkrig. Tilhengere understreker også at Maos regime markerte slutten på «ydmykelsenes hundreår» i Kinas historie. De fremholder også industrialiseringen av landet. Mange av Maos tilhengere beskriver styret under Kuomintang som korrupt, og takker Mao for å ha fordrevet KMT fra fastlandet. De mener også at den maoistiske era forbedret kvinnenes kår ved at prostitusjonen ble avskaffet, og at den først har dukket opp som følge av at Deng Xiaoping og postmaoistiske kommunistledere liberaliserte økonomien mer og mer. Et av de mer kjente påståtte Mao-sitater er at «Kvinnene holder oppe halve himmelen». Skeptikere påpeker at lignende fremskritt i leseferdighet og levealder også fant sted i naboland som Taiwan, som ble regjert av Maos motstandere, nemlig Chiang Kai-Shek og Kuomintang. Noen av fremskrittene kunne vel tilskrives at landet ikke lenger befant seg i stadig krig og konflikt, mener de, slik at nær sagt et hvilket som helst land ville ha lykkes med slike forbedringer. Det regime som styrte i Taiwan var sammensatt av de samme ledere som hadde regjert på det kinesiske fastland i over 20 år mens levealderen var så lav, men på Taiwan er den også gått kraftig opp. Mao mente at «sosialismen er Kinas eneste utvei» ettersom USA og andre vestlige land ikke ville ha tillatt Kina å slutte seg til de avanserte kapitalistiske lands rekker. Og det er historisk ubestridt at USA ila Kina en handelsembargo som vedvarte helt til tøværet mellom Richard Nixon og Mao. Mens de asiatiske "tigerøkonomiene" fikk fordelaktige handelsavtaler med USA, fikk de fleste kapitalistiske land i Den tredje verden det ikke, og de har intet som ligner den fastlandskinesiske økonomiske vekst å oppvise. Det er større grad av konsensus om Maos rolle som militærstrateg og taktiker under den kinesiske borgerkrig og under Koreakrigen. Selv blant dem som ser på Maos ideologi som ubrukelig eller endog som avskyelig, er det dem som medgir at Mao var en lysende politisk og militær strateg – Maos militære skrifter har fremdeles stor interesse både blant dem som vil oppildne til opprør og dem som vil nedkjempe dem. Maos egenskaper som geriljaleder var uomtvistelige, de kinesiske kommunistenes erobring av makten fra utgangspunkt i områder der de hadde støtte i befolkningen og delte hverdagen med den, ble en mektig inspirasjon for revolusjonære grupper i andre land; Indokina, Nepal og delvis også i Sør-Amerika. Den maoistiske ideologi har hatt innflytelse på kommunister over hele verden. Dette gjelder blant annet tredje verden-revolusjonære som Kambodsjas Khmer Rouge, Perus Sendero Luminoso og Nepals Kommunistiske Parti. I tillegg preget den for eksempel Revolutionary Communist Party i USA og Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) i Norge. AKP(m-l) var ett av de mest utpregede maoistiske partiene i Vest-Europa på 1970-tallet. Kina har selv beveget seg langt vekk fra maoismen etter Maos død, og de fleste som betegner seg som maoister utenfor Kina, anser Deng Xiaoping-tidens reformer som et forræderi mot Maos tanker. Debatten om Mao i Kina lider noe ved at enkelte verker som øver den skarpeste kritikken mot ham, er forbudt der. Det gjelder blant annet boken ' av Jung Chang og Jon Halliday. Den gir et svært lite flatterende bilde av Mao, og er meget skarpere i sin kritikk enn tidligere historieverker. Changs bok hevder at Mao fabrikkerte mange myter om sin bakgrunn og ungdomstid for å fremme bildet av seg selv som en ekte folkehelt. Den mener også at elementer i beretningene om "Den lange marsjen" i 1935 er oppdiktede, som for eksempel "Slaget ved Luding-bruen". Den åpne akademiske diskusjon om Maos liv holder seg til den offisielle «70% god, 30% dårlig»-linjen. I 2006 ble det i Shanghai innført et nytt sett lærebøker for historieundervisning på videregående skoler. De utelot omtale av Mao, med unntak av i et avsnitt som handler om etikette. I skolealder ville dermed folk bare lære om Mao på ungdomsskolen. Bill Gates og J.P. Morgan fikk bredere omtale enn Mao i dette pensumet. Lærebøkene ble etter ett år bestemt trukket tilbake. Søsken. Mao Zedongs foreldre hadde i alt seks sønner og to døtre. Fire av de åtte døde som barn. Mao som dikter. Som mange andre intellektuelle kinesere på den tid var Mao grundig utdannet i de kinesiske klassikere og annen eldre kinesisk litteratur og diktning. Han var særlig påvirket av store Tangdiktere som Li Bai, og skrev selv dikt. Han blir regnet som en romantisk dikter, til forskjell fra den realistiske diktning representert ved Du Fu. Mange av Maos dikt er fremdeles (2007) populære i Kina og enkelte av dem er obligatorisk skolepensum. Blant hans best kjente dikt er "Changsha" (1925), "Den dobbelt niende" (oktober 1929), "Loushanpasset" (1935), "Den lange marsjen" (1935), "Snow" (februar 1936), "Folkets Frigjøringshær erobrer Nanjing" (april 1949), "Svar til Li Shuyi" (11. mai 1957) og "Ode til plommeblomstringen" (desember 1961). Bibliografi. Mao skrev også poesi, hovedsakelig av variantene "ci" og "shi". Genova. Genova (tysk "Genua", genovesisk "Zena" (zay'nah), italiensk "Genova", fransk "Gênes") er en havneby i det nordlige Italia. Byen har en befolkning på ca. 700 000 og er hovedstaden i Liguria. Ligurernes by var lojal mot Roma mens andre stilte seg på karthagernes side under den andre punerkrigen, men mistet sin betydning som havneby etter at "Vada Sabatia" ble bygget nær Savona. I middelalderen var Genova en uavhengig og mektig republikk (en av de såkalte "Repubbliche Marinare", de andre var Venezia, Pisa og Amalfi) primært orientert mot sjøen. Republikken Genova dekket det moderne Liguria og Piemonte. Den hadde flere kolonier i Midtøsten, Svartehavet, på Sicilia, Sardinia og i Nord-Afrika. Den kontrollerte også Korsika. Genova er verdens eldste republikk. Berømte genovesiske familier som Doria hadde i praksis full kontroll over det tyrrhenske hav. Republikken ble en del av Frankrike inntil 1815, da Wienerkongressen godkjente at den falt til Kongeriket Sardinia og ble en del av Piemonte. Berømte genovesere er Christofer Columbus, admiral Andrea Doria, fiolinisten Nicolò Paganini og den italienske patrioten Giuseppe Mazzini. Arkitekten Renzo Piano (mannen bak Pompidousenteret) kommer fra Genova. Landemerker i byen er Palazzo Ducale, Cattedrale di San Lorenzo, den gamle bryggen Porto Antico, og Via Garibaldi med sine praktfulle paleer. I 2001 holdt G8-landene toppmøte i Genova. Genova er av EU erklært som kulturhovedstad i unionen i 2004 sammen med den franske byen Lille. Fotball. Genova er hjembyen til to store italienske fotballag. Den tradisjonsrike klubben Genoa har vunnet Serie A hele ni ganger. Byens andre store fotballag, Sampdoria, har vunnet Serie A én gang. Charles Francis Richter. Charles Francis Richter på 70-tallet Charles Francis Richter (født 26. april 1900 i Hamilton, Ohio i USA, død 20. april 1985 i Los Angeles) var en amerikansk seismolog. Han er mest kjent for å ha utviklet Richters skala, som brukes for å måle styrken på jordskjelv, sammen med Beno Gutenberg i 1935. Motorpsycho. Motorpsycho er et norsk rockeband fra Trondheim. Bandet består av Bent Sæther på bass og vokal, Hans Magnus «Snah» Ryan på gitar og vokal og Kenneth Kapstad på trommer. Gruppens navn er hentet fra en film av Russ Meyer. Alle medlemmene har spilt i og medvirket i flere andre band og musikkprosjekter, både før og etter Motorpsycho ble startet. Motorpsycho har heller aldri vært redd for å benytte seg av gjesteartister, både live og i studio, blant andre Deathprod, Anneli Drecker, Baard Slagsvold ((fra Tre Små Kinesere) var fast medlem i gruppa over lengre tid), Jaga Jazzist, Strings Unlimited, med flere. Kim Hiorthøy har designet de fleste av bandets albumcover. Musikken deres kan best beskrives som en eksperimentell blanding av psykedelisk rock, vanlig rock, jazz, metall og punk. De er kjente for å lage variert musikk, og varierer stil mellom plateutgivelsene. Den av platene som kanskje utmerker seg mest i slikt henseende er "The Tussler", en fullverdig country-plate bandet laget delvis fordi Gebhart hadde fått seg banjo, delvis "for å bevise at country & western er noe mer enn den musikken foreldrene våre nesten drepte oss med i bilen i sommerferiene". Bandet har vunnet tre Spellemannpriser: Spellemannprisen 1996 i klassen rock for albumet "Blissard", Spellemannprisen 1997 i klassen hardrock for albumet "Angels and Daemons at Play" og Spellemannprisen 2000 i klassen rock for albumet "Let Them Eat Cake". Sistnevnte ga dem også Alarmprisen 2001 i klassen rock. Bandet fikk dessuten Gammleng-prisen i klassen pop/rock i 1999 og Edvard-prisen i klassen populærmusikk i 2010 for albumet Child of the Future. Historie. Bandet ble startet i 1989 i Trondheim, med Kjell Runar «Killer» Jenssen på trommer. I 1990 produserte bandet sin første demo "Maiden Voyage", og året etter kom albumet "Lobotomizer". Stilen deres på den tiden var noe helt annet enn det rolige, avbalanserte bandet fansen kjenner i dag. De var sterkt inspirert av punk og grunge, en sjanger som var på det tidspunktet var "det nye store". Det var mye skriking og fuzzgitar. Etter albumet sluttet "Killer" i bandet, og "Snah" hentet inn en kompis fra folkehøyskolen, nemlig Håkon Gebhardt. Bandet var veldig tidlig knyttet opp til UFFA og Svartlamon i Trondheim, et frisinnet boligområde for boligløse, kunstnere og politiske aktivister. De neste utgivelsene var "Soothe" i 1992 og "3 Songs for Rut" året etter. Begge disse to utgivelsene kom bare på vinyl. Derfor ble utgivelsen "8 Soothing Songs for Rut" gitt ut, en cd som i inneholdt begge de to tidligere utgivelsene. Det var i denne perioden at Motorpsycho møtte Helge Sten, en artist som arbeidet mye med eksperimentell elektronisk musikk og keyboard. Helge fattet interesse for prosjektet og ble med på den neste utgivelsen "Demon Box", en plate som blant store deler av fansen regnes som deres beste utgivelse og som inneholder høydepunkter som "Waiting for the One", "Nothing to say", "Demon Box" og flere andre kjente og kjære låter. Etter "Demon Box" ble Deathprod mindre aktiv i Motorpsycho for å kunne konsentrere seg om egne studier. Han fortsatte dog som co-produsent og støymaker ved behov. I 2003 brøt Motorpsycho tradisjonen med å gi ut et album hver høst. De hadde tidligere på året gitt ut "In The Fishtank" sammen med Jaga Jazzist. Neste utgivelse ble ikke en ordinær Motorpsycho-utgivelse men en plate med det musikalske sideprosjektet The International Tussler Society. Denne plata kom høsten 2004 og var oppfølgeren til det første Tussler-prosjektet fra 1994. Utgivelsen, som fikk the beskjedne navnet "Motorpsycho presents: The International Tussler Society", ble en stor suksess, og plasserte seg bra på salgslistene. Bent Sæther samarbeidet i 2004 med Øyvind Holm fra Dipsomaniacs. Dette resulterte i to låter som ble utgitt på Øyvind Holms solodebut. Øyvind Holm spilte forøvrig inn "Kill Some Day" til tributealbumet "Selfindulgent Mono-minds, A Motorpsycho Tribute" (3xLP) som ble utgitt i 1998. Sommeren 2005 sluttet trommeslager Håkon Gebhardt i Motorpsycho. De to gjenværende medlemmene ga i 2006 ut "Black Hole/Blank Canvas" hvor Bent Sæther spiller trommer på de fleste låtene. For første gang siden "Trust Us" fra 1998 slapp de med dette et dobbeltalbum, som tradisjonen tro også kom i en begrenset spesialutgave, med annet cover og en ekstra CD med 2 ekstra (tidligere uutgitte) spor. Slippdato var 17. mars i land som slipper nye plater på fredager, og 20. mars i land som slipper nyheter på mandager. Norge inngår i sistnevnte. Etter et og et halvt år uten fast trommeslager, ble Kenneth Kapstad fullverdig medlem av bandet i høsten 2007. Med ny trommeslager på plass, har trioen spilt inn et nytt album som ble gitt ut 31. mars 2008 under navnet "Little Lucid Moments" i Skandinavia, Frankrike, England og USA på selskapet Rune Grammofon. Albumet er produsert av Helge Sten og Bent Sæther og består av fire lengre spor som gis ut som både CD og dobbelt LP. Senere har trioen fulgt opp med "Child of The Future" i 2009 (kun tilgjengelig på vinyl). 18. januar 2010 kom albumet "Heavy Metal Fruit", som fikk utmerkede anmeldelser i Adressa, Verdens Gang, Dagbladet, Bergens Tidende, Aftenposten, Musikknyheter og Fædrelandsvennen. For albumet ble de nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen rock. Augsburg. Augsburg er en by i den tyske delstaten Bayern, ved elven Lech. Byen har et areal på 147 km², og har 263 477 innbyggere (2007). Herav er om lag 46 000 innvandrere fra andre EU-land, Balkan, Tyrkia og Midtøsten, mens ca 50 000 er tilbakevendte tyskere fra det tidligere Sovjetunionen. Majoriteten av befolkningen er katolikker. Universität Augsburg er blant de beste universiteter i Tyskland. Historie. Byen ble grunnlagt av keiser Augustus i år 15 f.Kr. under navnet "Augusta Vindelicorum", men fikk byrettigheter først i år 121 under keiser Hadrian. I Romerriket var dette hovedstad i provinsen Raetia og den nest største byen nord for Alpene – med om lag 12 000 mennesker – bare overgått av Trier. Byen ble inntatt av alemannerne i 450, men ble spart for ødeleggelse fordi den i århundrer forble en viktig katolsk valfartsby og bispesete, til minne om martyren Sta. Afra (død i år 304). Den ble en riksstad i det tysk-romerske rike i 1276. Handelen blomstret på grunn av byens strategiske posisjon som bindeledd mellom Tyskland og Italia. Det var her den rike bankierfamilien Fugger hadde sitt stamsete. En håndverkeroppstand i 1368 førte til innføring av en stenderforfatning. Fra 1469 regjerte overborgermester Ulrich Schwarz i praksis som diktator i spissen for et lavstender-regime, inntil han selv ble henrettet i 1478. Augsburg var svært viktig i reformasjonen, og her formulerte Philipp Melanchthon den såkalte Augsburgske konfesjon som er det teologiske grunnlag for den lutherske (protestantiske) kirke. Byen ble i Tredveårskrigen inntatt av svenske styrker i 1632. Augsburg var åsted for et veveropprør i 1794, da innslag av mekanisert tekstilindustri begynte å true lønnsomheten til de mange veverne i byen. "Schüleschen Kattunfabrik" fra 1771 regnes som en av Europas aller første fabrikker. Da det tysk-romerske rike ble oppløst i 1806 mistet Augsburg sin status som fristad og ble lagt under kongedømmet Bayern. Tekstilindustrien forble viktig på 1800-tallet, mens neste århundre ble preget av mer avansert industri. Byen fikk elektrisk trikk fra 1898, og flyfabrikanten Messerschmitt hadde sitt hovedkvarter i Augsburg fra 1927. Ved riksdagsvalget i 1933 oppnådde nazistpartiet NSDPA knappe 33% av stemmene, og i 1938 ble byens synagoge brent og den sosialdemokratiske motstandsmannen Bebo Wager ble drept i Augsburg. Byen led store tap ved bombing med mer enn 300 000 brannbomber under Andre verdenskrig. USAs 7. Armé befridde byen 28. april 1945, uten motstand. Lev Trotskij. Lev Davidovitsj Trotskij (russisk: Лев Давидович Троцкий, etternavnet blir også transkribert som Trotski, Trostskii eller Trotsky og fornavnet som Leo; født, død 21. august, 1940), født som Lev Davidovitsj Bronstein (Лев Давидович Бронштейн), var en revolusjonær bolsjevik og en marxistisk intellektuell. Han var en innflytelsesrik politiker i det tidlige Sovjetunionen; først som folkekommissær for utenrikstjenesten og deretter som grunnlegger og leder av Den røde armé og folkekommissær for krigen. Han var en av grunnleggerne av det mektige politbyrået. Trotskij ble ekskludert fra kommunistpartiet og utvist fra Sovjetunionen på grunn av sin opposisjon mot Josef Stalins politikk og maktkonsentrasjon. Han ble til slutt drept i Mexico av en sovjetisk agent. Han har gitt navn til trotskismen, som bygger på hans kritikk av Stalins politikk i Sovjetunionen og den offisielle ideologien under Stalin. Før revolusjonen i 1905. Han ble født 26. oktober, i henhold til den julianske kalenderen. Dette er den 7. november i henhold til den gregorianske kalenderen som ble innført i Russland i 1918. Han ble født i Janovka i Kherson-provinsen i Ukraina, som sønn av David Bronstein, en jordbruker av jødisk bakgrunn. Først i 1896 ble Trotskij introdusert for marxismen, da han gikk på skole i provinsbyen Nikolajev, der han studerte matematikk. Han ble første gang arrestert i 1898, da han arbeidet for å organisere arbeidere i Nikolajev. I 1900 ble han dømt til fire års eksil i Sibir, hvor han giftet seg med sin første kone, Aleksandra Sokolovskaja. Han rømte fra Sibir, tok navnet Trotskij fra en av sine fangevoktere i Odessa, og dro til London for å slå seg sammen med Vladimir Lenin som da var redaktør for "Iskra", avisen til det Russiske sosialdemokratiske partiet. Han deltok på den andre partikongressen i London sommeren 1903, og i den interne striden som splittet partiet valgte Trotskij å støtte mensjevikene mot Lenin. På tross av at hans støtte til mensjevikene var kortvarig skulle hans forhold til Lenin bære preg av konflikten i hele 14 år. Mellom 1905- og 1917-revolusjonen. I 1905 hadde han returnert til Russland. Han ble valgt som formann til sovjetet i St. Petersburg. Som en følge av hans deltagelse i generalstreiken i oktober og hans støtte til det væpnede opprøret som fulgte, ble han dømt til livsvarig eksil. I januar 1907, på vei til eksil, rømte han på nytt og dro til London, hvor han deltok på den femte partikongressen. I oktober flyttet han til Wien, der han ble redaktør for den sosial-demokratiske avisen "Pravda", som ble smuglet inn i Russland. Dette var en av flere revolusjonære aviser med samme navn, som hadde det til felles at de hadde et kort liv. Disse må ikke forveksles med den offisielle avisen til SUKP (se Pravda). Krigen nærmet seg, og Trotskij flyttet først til det nøytrale Sveits, deretter til Frankrike. Han ble deportert fra Frankrike og bodde i New York da den russiske revolusjonen kastet tsaren. Han vendte tilbake til Russland i mai 1917 for å støtte opp om revolusjonen og bolsjevikenes linje. Etter noen måneder ble han formelt medlem i Bolsjevikpartiet. Trotskij deltok aktivt for å få kastet den provisoriske regjeringen, ledet av Aleksander Kerenskij, og var selv leder av den revolusjonære militærkomité som planla og gjennomførte selve maktovertagelsen 25. oktober. Etter revolusjonen i 1917. Etter at bolsjevikene kom til makten ble Trotskij utpekt som folkekommissær for utenriksvesenet, hvor hans viktigste oppgave var å få forhandlet fram en fredsavtale med Tyskland og deres allierte. Den 10. februar trakk han seg tilbake fra samtalene, noe som provoserte fram en tysk invasjon 18. februar. 3. mars ble det likevel signert en fredsavtale, den såkalte Brest-Litovsk-avtalen. Etter dette forlot Trotskij posten som utenriksminister for å bli folkekommissær for krigen. Trotskij hadde, som grunnlegger og leder for den røde hær, og som begavet demagog, mye av æren for at de seiret både over den hvite hær, og i borgerkrigen som fulgte. Krigen etterlot seg titusener av døde i Russland og Ukraina. Etter Lenins sykdom og død så Josef Stalin en mulighet for å konsolidere sin makt i partiet og regjeringen. På dette tidspunktet var det ikke mulig, eller ønskelig, for Trotskij å aktivt motarbeide Stalin. På partiets tolvte partikongress i 1923 var Trotskij taus, også i det omstridte spørsmålet om Lenins testamente som oppfordrer til å fjerne Stalin, men som også inneholder kritiske bemerkninger om Trotskij for overdreven selvfølelse og svært stor forkjærlighet for rent administrative tiltak. Trotskij mistet med dette sin siste sjanse til å stå i mot Stalin som sammen med Lev Kamenev og Grigorij Sinovjev tok over lederskapet i partiet etter dette. Trotskij og hans tilhengere grunnla venstreopposisjonen og kjempet mot Stalins lederskap og linje innenfor Kommunistpartiet i flere år. Trotskij lanserte for eksempel teorien om «permanent revolusjon», i sterk kontrast til Stalins politikk for å bygge «sosialisme i ett land». Denne ideologiske uenigheten dannet store deler av grunnlaget for den politiske konflikten mellom Stalin og Trotskij, som kulminerte i at Trotskij ble ekskludert fra partiet den 12. november 1927 (noe som ga Stalin full kontroll over partiet). Han ble plassert i Alma Ata i eksil den 31. januar 1928. I 1929 ble han utvist fra Sovjetunionen. I eksil. Etter utvisningen dro han først til Tyrkia hvor han ble boende på øya Prinkipo i fire og et halvt år, deretter to år i Frankrike. Han dro fra Frankrike til Norge 18. juni 1935 hvor han søkte politisk asyl. Han bodde hos Konrad Gustav Knudsen på gården Veksal i Heradsbygda og ble værende på Ringerike en periode, inntil han ble internert på gården Sundby ved Storsand i Hurum 2. september 1936. Han ble utvist fra Norge og måtte forlate landet 19. desember 1936. I Norge var blant andre Olav Scheflo og Walter Held viktige støttespillere. Trotskij dro da til Mexico hvor han endelig slo seg ned etter invitasjon fra maleren Diego Rivera. I en periode bodde han også hjemme hos Rivera, i en annen hos malerinnen Frida Kahlo. I 1938 grunnla Trotskij en internasjonal marxistisk organisasjon, den fjerde internasjonalen. Meningen var at organisasjonen skulle være et trotskistisk alternativ til den stalinistiske tredje internasjonalen. I 1939, etter en konflikt med Rivera flyttet Trotskij inn i en egen bolig. 24. mai 1940 overlevde Trotskij et angrep av angivelig stalinistiske snikmordere. 20. august samme år ble Trotskij slått i hjel med en isøks av en stalinistisk agent, Ramón Mercader. Trotskijs livvakter var nær ved å ta livet av Mercader da de kom inn og oppdaget det som hadde hendt, men Trotskij stoppet dem og sa «Denne mannen har en historie å fortelle.» Neste dag døde Trotskij. Siden sa Mercader i rettssaken: «Jeg la regnfrakken min på bordet slik at jeg skulle kunne ta ut isøksen som lå i lommen. Jeg bestemte meg for ikke å gå glipp av den fantastiske sjansen jeg fikk. Idet Trotskij begynte å lese artikkelen så jeg mitt snitt, tok ut isøksen og, med lukkede øyne, slo jeg til det jeg kunne.» Trotskijs hus i Coyocán ble bevart slik det var den dagen Trotskij ble myrdet og er i dag et museum. Trotskij ligger begravet på stedet. Trotskij ble aldri formelt rehabilitert av Sovjetunionen, på tross av at de fleste andre gammelbolsjevikene, som også ble ofre for Stalins utrenskninger, ble rehabilitert i glasnost-tidens ånd. Eksterne lenker. Trotskij, Lev Trotskij, Lev Det hellige land. Jødedom, kristendom, islam samt bahá'í betegner Israel/Palestina som Det hellige land. Abrahams land. Guds beslutning om å gi Abrahams etterkommere Det hellige land står ved makt. Gud åpenbarte seg for Abraham og sa: "Ditt avkom gir jeg dette land" (1.Mos.15:18) I kap. 17 vers 8 gjentar Gud sitt løfte til Abraham, og understreker, at det gjelder for alltid. Kristen valfart. I mange århundrer har kristne valfartet til Det hellige land. Etter opprettelsen av staten Israel har denne virksomheten bare økt, dels i form av pilegrimsreiser eller tradisjonelle bibelturer, dels i form av studiereiser, men også i form av vanlige turistreiser. Korstog. a) Man ville befri Det hellige land fra de vantro muhamedanere. b) Man ville sikre handelsrutene, herunder Silkeveien til Østen. c) Man ønsket å misjonere og kanskje samtidig vinne nytt land. Når fant de sted – og hvem ledet dem? Kritikk på reiser. Middelalderens reisebeskrivelser forteller at folk hadde ulike motiver for å besøke landet den gangen også. I senere tid har en del kritisert bibelturene til Israel, fordi de er lagt opp uten noen synlig interesse for politiske forhold som er brennende i dagens situasjon. Janus (mytologi). Janus (eller "Ianus") er i romersk mytologi guden for portene, dørene, dåråpningene, alle begynnelser og enhver slutt. Hans mest kjente trekk i dagens moderne kultur er at han har gitt navn til januar måned, begynnelsen på det nye året. Han er som regel avbildet med to ansikter på et hode som er vendt i hver sin retning. En tolkning er det ene ser framover i tid og det andre bakover i fortiden. Opprinnelse. Både Macrobius og Cicero forsøkte å forklare navnet Janus som latin ved å avlede det fra verbet "ire" («å gå»). Det har i moderne tid blitt forsøksvis avledet fra indoeuropeiske rotord i betydningen «overgang», sammenlign med sanskrit "yana-" eller avestisk "yah-", likeledes med latin "i-" og gresk "ie-". William Betham argumenterte at kulten for Janus må ha kommet fra Midtøsten og at Janus korresponderer med Baal-ianus eller Belinus i Kaldea som delte en felles opprinnelse med Oannes, den figur som den babylonske skribenten Berossos beskrev, en mystisk vesen som lærte menneskeheten visdom. I henhold til Macrobius og Cicero var Janus og Jana (Diana) et gudepar som ble dyrket som solen og månen, således ble de sett på som de helligste av alle gudene, og de mottok sine offer før de andre. Janus' vesen. Janus avbildet på karakteristisk vis på en mynt. Vanligvis var Janus beskytteren av den konkrete og abstrakte begynnelsen på verden (som religionen og gudene selv), menneskelivet, nye historiske tidsaldre, og økonomiske foretak. Han var også guden for den hjemlige inngangen ("ianua"), porter, bruer, og overdekket overganger og bueganger ("iani") var oppkalt etter ham. Janus ble hyppig benyttet for å symbolisere endringer og overganger slik som utvikling fra fortiden til framtiden, fra en kondisjon til en annen, av en visjon til en annen visjon, unge mennesker som vokser opp og endres fra barn til ungdom og fra ungdom til voksen, og fra et univers til et annet univers. Han var også kjent som den figur som representerte tid ettersom han kunne se inn i fortiden med et ansikt og inn i framtiden med et annet. Således ble Janus dyrket og æret i begynnelsen av høstingen og ved plantningstiden om våren. Han ble også beæret ved inngåelse av ekteskap, ved fødsler og andre begynnelser. Han var representativ for mellomgrunnen mellom barbari og sivilisasjon, mellom jordbruket på landsbygda og de urbane byene. Passasjen mellom fred og krig. a>, Burgund, som minner om de som er beskrevet i klassiske litteraturen, og tradisjonelt tilskrevet Janus, men som antagelig ikke er bygd for den romerske guden. Da Numa Pompilius regulerte den romerske kalender kalte han den første måneden i året, "Januarius", opp etter Janus, på den tiden den fremste guddommen i romersk tro. Numa introduserte også epitetene "Ianus Geminus, Janus Bifrons, Janus Quirinus" eller "Portæ Belli", og som var en passasje som rituelt ble åpnet hver gang det var krigstid, og stengt når det ble fred og romerne la ned sine våpen. Bygningen utgjorde en inngjerding bestående av murer som hadde en åpning i hver ende. Den lå i Forum Romanum og hadde blitt innviet av Numa Pompilius. I krigstid ble Janus' porter åpnet og dets interiør med ofringer og "vaticinia" ble benyttet for å spå utkommet av de militære krigshandlingene. Dørene ble stengt først når det var fred, noe som var en ekstremt sjelden hendelse. Titus Livius skrev i sin "Ab urbe condita" at dørene til tempelet hadde blitt stengt kun to ganger siden Numa Pompilius' styre: første gang i 235 f.Kr. etter den første punerkrig, og andre ganger etter slaget ved Actium i 31 f.Kr. Et tempel for Janus skal etter hva som er sagt ha blitt innviet av konsul Gaius Duilius i 260 f.Kr. etter slaget ved Mylæ i Forum Holitorium. Strukturen bestående av fire sider er kjent som «Janus' hvelving» (engelsk «Arch of Janus») i Forum Boarium og er datert til 300-tallet f.Kr. Myter om Janus. Janus skal etter sigende ha delt et kongedømme med Kamese i Latium. De fikk mange barn sammen, blant annet Tiberinus. Andre myter har gitt Tiberinus andre foreldre. Da Romulus og hans menn røvet kvinner fra sabinene lot Janus en vulkansk varmekilde bryte ut, og angriperne ble gravlagt levende i dødelig kokende vann og aske, og mange av Romulus' menn ble drept eller skadet i utbruddet. Romulus ble forskrekket av gudens makt. Til ære for ham ble dørene til et hus uten tak (ikke et tempel) holdt åpne når det var krig etter at en symbolsk mengde soldater hadde gått gjennom passasjen. Når det var fred ble dørene under en seremoni stengt. Både Augustus og Nero påberopte seg verdensfred og det førte til at «Janus ble stengt» i løpet av deres regime. Andrew S. Tanenbaum. Andrew S. Tanenbaum i 2006 Andrew Stuart «"Andy"» Tanenbaum ble født i New York 16. mars 1944 hvor han vokste opp i forstaden White Plains. Han er nå sjef for avdelingen for datasystemer ved Vrije Universiteit i Amsterdam, Nederland. Han er lærer med operativsystemer som sitt spesialfelt, og best kjent for å ha laget det Unix-lignende operativsystemet Minix, en fri etterligning av Unix, laget i undervisningsøyemed. Han har også skrevet flere lærebøker om datakunnskap. Han er utdannet ved MIT (det samme stedet som blant annet Richard M. Stallman er utdannet ved) og tok doktorgraden ved Berkeley-universitetet. Minix var en sterk inspirasjonskilde for Linus Torvalds når han begynte å arbeide med Linux. Tanenbaum ble involvert i en berømt Usenet-diskusjon med Torvalds i 1992 angående Torvalds' planer om å bruke en monolittisk kjerne i prosjektet i stedet for et mikrokjerne-basert design som Tanenbaum så på som fremtiden. Han har arbeidet med å skrive operativsystemet Amoeba. Johannes Kepler. Johannes Kepler (født 27. desember 1571 i den frie riksstad Weil der Stadt nær Stuttgart, død 15. november 1630 i Regensburg) var en tysk matematiker, astronom og astrolog. Han var en av nøkkelpersonene under den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet og er best kjent for for hans selvtitulerte lover om planetenes bevegelser, kodifisert av senere astronomer, og basert på hans verker "Astronomia nova", "Harmonices Mundi" og "Epitome of Copernican Astronomy". Disse verkene ga også grunnlaget for Isaac Newtons teori om universell gravitasjon. I løpet av karrieren underviste Kepler i matematikk ved en seminarskole i Graz, Østerrike, hvor han ble medarbeider til Hans Ulrich von Eggenberg. Senere ble han assistent til den danske astronomen Tycho Brahe, og til slutt for den keiserlige matematikeren Rudolf II og hans to etterfølgere Matthias og Ferdinand II. Han var også matematikklærer i Linz, Østerrike, og en rådgiver for General Wallenstein. I tillegg gjorde han grunnleggende arbeider innen optikk, oppfant en forbedret refraktor og nevnte de teleskopiske funnene til Galileo Galilei. Kepler levde i en æra hvor det ikke fantes noe klart skille mellom astronomi og astrologi, men det fantes et sterkt skille mellom astronomi (en gren av matematikken innenfor de frie kunstene) og fysikk (en gren av naturfilosofien). Kepler innlemmet også religiøse argumenter og resonnementer i sitt arbeid, motivert av religiøs overbevisning og tro om at Gud hadde skapt verden i følge en forståelig plan tilgjengelig gjennom naturlig lys av fornuft. Kepler beskrev hans nye astronomi som «himmelfysikk», som «en utflukt i Aristoteles' metafysikk» og som et supplement til Aristoteles' "På himmelen", og han forandret den gamle tradisjonen med fysisk kosmologi ved å behandle astronomien som en del av en universell matematisk fysikk. Biografi. Huset i Weil der Stadt hvor Kepler ble født. Den store kometen i 1577 som Kepler så som barn, og som vakte mye oppmerksomhet i hele Europa. Oppvekst og utdannelse (1571-1594). Hans far Heinrich Kepler var soldat. Hans mor, Katharina Guldenmann, var datter av borgermesteren i landsbyen Eltingen. Voelkel skriver at han vokste opp i et hjem med en ubehagelig atmosfære, og at det mest var moren som oppfostret han. Kepler selv beskrev henne som en med skarp tunge som var kranglesyk, og det er ingen tvil om at hun var en kvinne som folk ikke likte. Fire år gammel fikk han synet og hendene skadet av sykdommen kopper. Fem år gammel flyttet familien til byen Leonberg. Her fikk han adgang til det gode utdanningssystemet i hertugdømmet Württemberg. Han begynte på ordinær tysk skole men ble tidlig overført til latinskolen, som forberedte elevene på universitetsutdannelse. Han ble tidlig introdusert for astronomi. I 1577 så han den store kometen som viste seg, han skriver at moren tok ham med til et høyt sted for å se den; og i 1580 fikk han se en måneformørkelse. Hans reduserte syn begrenset imidlertid mulighetene til astronomiske observasjoner. Han likte å gjøre utfordrende mentale øvelser, som f.eks. å memorere de lengste salmene i Bibelen, og han hadde glede av å skrive dikt der han benyttet anagrammer og akrostika. På skolen var det svært viktig for ham å være best i klassen. Württemberg var protestantisk område, og i tiårene etter reformasjonen var det vanlig at det ble diskutert og markert hva som skilte dem fra katolikkene og fra andre protestantiske retninger. Voelkel skriver at han som gutt aldri aksepterte det som ble sagt i kirken før han selv hadde vurdert argumentasjonen og undersøkt hva Bibelen sa. Han kombinerte elementer fra ulike kristne retninger og også fra gresk filosofi. Han opplevde også et kall til å bli prest. Etter studier ved seminaret i Maulbronn, fikk han i 1589 av hertug Ludwig av Württemberg stipend til universitetet i Tübingen, noe som også innebar en livslang tjeneste hos hertugen. Han var da kommet til den delen av studiet som kaltes quadrivium og som inkluderte astronomi og matematikk, dette var fag han var svært interessert i. Gjennom sin lærer i matematikk og astronomi Michael Mästlin ble han overbevist kopernikaner, dvs. at Kopernikus' modell av det heliosentriske verdensbildet var en fysisk beskrivelse av universet og ikke utelukkende en praktisk regnemodell. Han fulgte vanlig studieprogresjon og begynte på teologistudiet i 1591. Graz (1594-1600). 1594 ble han bedt om å avbryte studiet og bli lærer i matematikk og astronomi i Graz i Østerrike. Til tross for motforestillinger, blant annet fordi han opplevde et kall til å bli prest, aksepterte han likevel stillingen. Dette ble det første skritt i en karriere som gjorde Kepler til en av de viktigste naturforskerne i sin tid. Som matematiker var han en av de mest begavede matematikere i sin tid. 1596 publiserte han sin bok "Det kosmografiske mysterium", som var en beskrivelse av det kopernikanske system, side om side med filosofi som koblet kristne idéer med idéer fra Platon og Pytagoras. Særlig viktig for oss er hans tre kapitler om at planetenes hastighet ser ut til å minke når avstanden til sola øker, og at Kepler dermed regnet solen for å være planetenes drivende kraft. 1596 møtte han Barbara Müller, som han året etter giftet seg med, og som han fikk tre barn sammen med. 1598 påbød erkehertug Ferdinand, som en del av motreformasjonen, at alle protestantiske prester og skolelærere måtte forlate «indre Østerrike». Få uker etter bidro imidlertid den katolske jesuittordenen til at Kepler ble gjeninnsatt som lærer i Graz. Praha (1600-1612). År 1600 ble han tilbudt stillingen som Tycho Brahes assistent hos keiser Rudolf II i Praha, noe han takket ja til. Da Brahe døde i 1601, ble Kepler utnevnt til keiserlig matematiker. Dermed fikk han tilgang til alle Brahes observasjoner. Boken "Den nye astronomi" (1609), "Astronomia nova", blir regnet som hans mesterverk. 1610 fikk han fra erkebiskop Ernst av Köln et teleskop, som han naturlig nok hadde stor glede av. I 1604 hadde Kepler utgitt en bok om optikk, "Astronomiae Pars Optica". I 1611 utgav han den første detaljerte optiske teori om et overlegent teleskop med to konvekse linser, i boken "Dioptrice". Denne typen teleskop blir i dag kalt "astronomisk" eller "keplersk" teleskop. Personlige belastninger. Så kom noen år som var utfordrende på det personlige plan. Hans kone Barbara døde av en smittsom febersykdom 1611. Ved Rudolfs død i 1612 valgte Kepler å bli lærer i matematikk i Linz i Østerrike, en by som lignet på Graz. Her giftet han seg med Susanna Reuttinger 1613. En sønn han fikk med Barbara og en datter han fikk med Susanna døde av sykdom. Og hans mor ble anklaget for hekseri. Monument over Tycho Brahe og Johannes Kepler in Praha. Anklagene mot hans mor hadde å gjøre med hennes personlighet, og Kepler selv mente hun var støyende og sta. Hennes interesse for folkemedisin og urtemedisin gjorde henne også til et enkelt mål for beskyldninger om trolldom. Anklagene ble i første rekke fremsatt av en ustabil kvinne som het Ursula Reinbold. 1620 ble moren arrestert, og Kepler reiste til sin hjemby for å forsvare moren. Det tok mer enn et år før moren ble frikjent, Kepler var i Württemberg det aller meste av denne tiden. Selv om det var kjent at Kepler både var protestant og kopernikaner, arbeidet han mest i katolske områder. Han opplevde ingen større problemer med hverken å undervise i eller publisere sitt solsentrerte verdensbilde, men som en konsekvens av kontroversen mellom Den katolske kirke og Galilei i 1616 ble også noen av Keplers bøker satt på Index librorum prohibitorum. Linz (1612-1626). Han skrev flere bøker frem til 1621. I 1623 fullførte han et 538-siders manuskript til nye planettabeller basert på Keplers prinsipper. 1625 ble motreformasjonen innledet i denne delen av Østerrike. Som keiserlig matematiker var Kepler beskyttet, men pga. urolighetene forlot han likevel Linz for godt i 1626. Blant annet pga. forhandlinger med Tycho Brahes arvinger ble planettabellene utgitt først i 1627. Tabellene kalte han "Rudolfinske tabeller". Kepler hadde satt september som frist slik at han kunne ta med boken til bokmessen i Frankfurt, noe han lyktes med. Kepler og Wallenstein. I 1628 flyttet han til området styrt av general Wallenstein, Wallenstein mente som Kepler at ulike trosretning måtte kunne leve fredfullt side om side. Etter dette brukte Kepler mye av sin tid på å reise, blant annet til Praha og Linz. Under et besøk i Regensburg ble han syk. Han døde 15. november og ble gravlagt der. "Den nye astronomi" (1609). Illustrasjon til Keplers 1. og 2. lov Kepler ble år 1600 tilbudt stillingen som Tycho Brahes assistent. Brahe hadde gjennom mange år gjort svært nøyaktige og systematiske observasjoner av stjernehimmelen og hadde hadde behov for en dyktig matematiker. Kepler fikk i oppgave å beregne planeten Mars' bane. Først forsøkte Brahe på ulike måter å kombinere sirkulære baner med jevn fart, slik astronomer hadde gjort gjennom to tusen år. Det nærmeste han kom var et avvik på 8 bueminutter (0,13 grader), og han visste at med Brahes nøyaktige observasjoner var dette for mye. Deretter forsøkte han med ujevn fart, og så med ovale baner. Kepler skrev at han forsøkte tjue ulike måter. Da han forsøkte med ellipser, fant han en bane der teorien stemte med observasjonene. Han skrev at det var Dermed kunne han forklare planetenes baner med én ellipseformet bane for hver planet, uten bruk av episykler. Dette var en langt enklere teori enn Kopernikus' kompliserte modell. Det var også et brudd med en tradisjon i alle fall siden Platon og Aristoteles om sirkulære baner. 1605 var det meste av boken "Den nye astronomi" ferdig, boken ble utgitt først i 1609 pga. uenighet med Brahes arvinger. Kepler beskriver i boken Mars' elliptiske bane. Her beskriver han også det som kalles Keplers 1. og 2. lov. Disse prinsippene betydde et radikalt brudd med tidligere astronomisk tenkning. Han visste at han ikke hadde noe bevis for at de ellipseformede planetbanene rundt solen var en fysisk realitet. Han var likevel selv overbevist om dette, og han fant støtte i Galileis bok "Sendebud fra stjernene" som ankom Praha mars 1610. Med Kepler, og også med Galilei, ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene over månens bane er de samme som de fysiske lovene under månens bane. Boken inneholdt matematikk som de fleste i samtiden ikke var kjent med og var svært vanskelig å lese. Hvordan Keplers modell ble mottatt. De nye planettabellene, "Rudolfinske tabeller", viste seg etter hvert for de fleste planetene å være atskillig mer nøyaktig enn tidligere tabeller. Disse tabellene var en viktig grunn til at Keplers prinsipper i løpet av 1600-tallet ble akseptert av de fleste. Imidlertid ble Kepler oversett av både Galilei og Decartes. De elliptiske banene var generelt akseptert rundt 1655. Før sin død forutsa Kepler en Merkurpassasje i 1631. Dette var den første planetpassasjen som ble observert, og tidspunktet var bare fem timer feil i forhold til tabellene, noe som var svært imponerende. Jeremiah Horrock forbedret Keplers planettabeller og forutsa korrekt en Venuspassasje i 1639. Som fysisk teori stod Keplers lover i lang tid som isolerte beskrivelser. Da Newton formulerte sin gravitasjonsteori, kunne Keplers lover integreres som konsekvenser av mer generelle prinsipper. Keplers tre lover. 1. Planetene går i ellipsebaner med sola i det ene brennpunktet. 2. Baneradiene sveiper over like store flater på like lange tider. 3. Forholdet mellom kvadratet av omløpstid og middelradius i tredje potens er det samme for alle planeter. Regensburg. Regensburg (latin: "Castra Regina": festningen ved Regen – fra 179 e. Kr. en romersk romersk militærleir for en legion) er en kretsfri by i den østre delen av den delstaten Bayern i Tyskland. Den ligger ved elven Donau ca. 100 km nord for München, og har ca. 134 000 innbyggere (2009). Fra 13. juli 2006 er gamlebyen i Regensburg og bydelen Stadtamhof på Donaus venstre bredd, oppført på UNESCOs liste over verdensarven. Regensburg er en av de eldste byene i Tyskland. I skriftlige kilder nevnes stedet som et romersk kastell omkring år 80. Regensburg var fra 1207 en fri riksstad og fra 1663 det permanente setet for Det tysk-romerske rikes riksdag. Byens historiske kjerne er fremdeles stort sett intakt, til tross for bombeangrep mot Messerschmitt-fabrikken i nærheten av byen under krigen. Det ble grunnlagt et universitet her i 1965. Anlegningen av en ny havn og ferdigstillelsen av Main-Donaukanalen i 1978 har bidratt til stor økonomisk vekst i de senere årene. Regensburg er sete for det romersk-katolske Regensburg bispedømme med bl.a. de berømte Regensburger Domspatzen, og for fyrstehuset Thurn und Taxis og et av Europas største bebodde slott, Schloss Thurn und Taxis. Pave Benedikt XVI var professor ved byens universitet mellom 1969 og 1977. Øst-Karelen. 47.Øst-Karelen (også kalt "Russisk Karelen", er den delen av Karelen som etter Stolbovatraktaten i 1617 forble under russisk styre. Det er delt fra den vestlige delen av Karelen (tidligere kalt "Svensk Karelen"). Mesteparten av Øst-Karelen ligger i dag i Den karelske republikk som er underlagt Den russiske føderasjonen. En nasjonalistisk finsk gruppe i det 19. århundre så Øst-Karelen som selve høyborgen i finsk kultur, ubesudlet av skandinavisk og slavisk kultur. Det var i Øst-Karelens tynt befolkede skoger at Elias Lönnrot samlet sine folkeeventyr som senere skulle bli Finlands fremste nasjonale litteraturverk, Kalevala. Det var kretser i det nylig selvstendige Finland som arbeidet for finsk overtakelse av Øst-Karelen, angivelig for å redde lokalbefolkningene fra bolsjevistisk og senere stalinistisk undertrykking. Mesteparten av Øst-Karelen ble okkupert av finske styrker i Fortsettelseskrigen mellom 1941–1944, og deretter gjenerobret av sovjetstyrkene. James Earl Jones. James Earl Jones (født Todd Jones 17. januar 1931 i Arkbutla i Mississippi) er en amerikansk Emmy- og Tony-belønnet skuespiller. Han vokste opp i Dublin i Michigan. Jones' første rolle var i filmen "Dr. Strangelove" i 1964. Han har senere blant annet bidratt med stemme til en god del filmer, blant annet stemmen til Darth Vader i "Star Wars"-filmene, Mufasa i "Løvenes konge", en god del gjestestemmer i "Simpsons", Conan the Barbarian og CNN-introen «This Is CNN». I 1997 hadde Jones en gjesterolle i tre episoder av serien '. Kiss. Kiss (av og til skrevet "KISS") er et amerikansk hard rock/heavy metal band dannet i New York i 1973, kjent for pyroeffekter, ansiktsminke og kostymer. Bandet har solgt over 100 millioner musikkalbum, hvorav 19 millioner er RIAA sertifisert salg i USA. Bandet har mottatt 30 platinaplater og 28 gullplater bare i USA. Biografi. Bassist Gene Simmons og gitarist Paul Stanley spilte i bandet Wicked Lester sammen, og etter å ha rekruttert gitarist Ace Frehley og trommeslager Peter Criss ved å annonsere i New York Times i 1972, da de andre medlemmene sluttet, byttet de navn til Kiss. Stanley kom opp med navnet og Frehley laget logoen. 30 januar 1973 spilte Kiss sitt første show på en klubb i Queens som het Popcorn. Bandmedlemmene bytter på å synge på sporene, men Simmons og Stanley er de som synger på flest spor. Debutalbumet "Kiss" kom ut i 1974, etter at bandet hadde signert med Casablanca Records. Musikkalbumet inneholder kjente spor som «Deuce», «Black Diamond» og «Strutter». Kiss fikk først ordentlig suksess etter at de gav ut konsertalbumet "Alive!" i 1975. I 1980 forlot Peter Criss bandet, og Ace Frehley fulgte etter i 1982. De gjenværende medlemmene tok av ansiktsminken, første gang 18. september 1983 på MTV. Kiss ble bedt om å spille på MTV Unplugged 9. august 1995, og Simmons og Stanley tok kontakt med originalmedlemmene for å høre om de ville være med på noen låter. Det skjedde, og grunnlaget for en gjenforening med originalbesetningen ble initiert. 28. februar 1996 stilte originalbesetningen opp på Grammy Awards i full sminke og med kostyme fra «Love Gun-perioden». 16. april annonserte de at de skulle turnere sammen på en pressekonferanse, som ble sendt samtidig til 58 land. 20. april ble nesten 40 000 billetter til den første turneen solgt på 47 minutter. De spilte så sammen på to turneer, og ga ut albumet "Psycho Circus" 22. september 1998. Siden 2003, da Criss og Frehley igjen sluttet i bandet, har Kiss bestått av bare av de to originalmedlemmene Paul Stanley og Gene Simmons. Kiss har solgt store mengder supportereffekter, inkludert leker, en tegneserie publisert av Marvel, og en spillefilm ("Kiss Meets the Phantom of the Park") fra 1978. Kiss har over 3 000 offisielle supportereffekter, alt fra vin, kondomer og gravkister. Gene Simmons har uttalt: «We are not a band – we are a brand». Kiss fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame 11. august 1999. Navnet. Navnet har skapt endel kontroverser for bandet. Rune S-ene i logoen (designet av Frehley) ble også brukt av Schutzstaffel som forkortelse. Dette skapte mye kontroverser for bandet i begynnelsen, og album og effekter som ble gitt ut i Tyskland ble utgitt med «vanlige» S-er i navnet (ZZ på albumomslag), da nasistiske symboler ble forbudt i Tyskland etter krigen. Mange motstandere av hardrock og bandet brukte argumenter som at medlemmene i bandet var nazister, og det forekom, og forekommer fremdeles, påstander om at KISS er et akronym for «Knights In Satan's Service», og at medlemmene i bandet er satanister. Urbanisering i Afrika. Urbanisering i Afrika: Da kolonimaktene for alvor begynte å se seg om etter kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet var det først og fremst for å skaffe seg inntekter i form av råvarer og makt i form av landområder. En motivasjon var at Europas store nasjoner mente de hadde "rett" til kolonier; som stor sivilisasjon var oppfatningen at det var både deres rett og tidvis også plikt å herske over mindre avanserte sivilisasjoner. I tillegg var det et spørsmål om europeisk rivalisering, om ikke eksempelvis Storbritannia tok de kolonier de kunne, ville en annen europeisk stormakt gjøre det, og tapte Storbritannia kampen om Afrika til Frankrike eller Tyskland vil de i det lange løp også miste autoriteten i Europa. Koloniherrene anså at den europeiske sivilisasjonen var overlegen alle andre sivilisasjoner og ofte kunne de knapt forestille seg at områdene som ble overtatt eller erobret kunne kalles «siviliserte». Om afrikanske samfunn ikke var å betrakte som siviliserte manglet de også de politiske og sosiale systemene som en urban kultur innebærer. Eurosentriske briller har ført til at definisjonen på «sivilisasjon» er noe som Afrika har oppnådd ved europeisk innflytelse. En regner en med at om lag 95 % av Afrikas innbyggere sør for Sahara var knyttet til primærnæringene jordbruk, jakt, kvegnomadisme og fiske i tiden rundt år 1900 (Aase, 2003:1). Av den grunn bodde trolig mindre enn 5 % i byer. I 1950 (begynnelsen av frigjøringsperioden) viste statistikk at denne delen av befolkningen hadde økt til 14,7 % og i 2000 til 37,2 %. En regner med at tallet stiger til 45,3 % i 2015, altså med 3,76 %-3,35 % per år (UN, 2002). Lagos i Nigeria som i 1963 hadde 665 000 innbyggere (Rakodi, 1997) — og 8,7 millioner i 2000 — er ventet å bli verdens 11. største by med 16 millioner innbyggere i 2015 (UN, 2002). Byveksten er altså enorm i storparten av Afrika, og særlig sør for Sahara. Nildalen. De tidligst kjente byene i Afrika oppsto i området rundt Nildalen. Den mest kjente av disse er Alexandria i Egypt. Historien til det egyptiske riket har blitt grundig studert, og teknologien, historien og deres politiske system er godt kjent og dokumentert. Men Afrika sør for Sahara hadde også mange byer. En av de første og betydningsfulle var Meroe i dagens Sudan som var hovedstad i kongedømmet Kusj. Byen blomstret i tidsrommet det 14. og 4. århundre f.Kr. Meroe og andre kusjittiske byer gjorde fremskritt innen stein- og jernteknologi, byggeteknikk og vanningsteknikk. Aksum som var hovedstad i Aksumriket i dagens Etiopia blomstret fra 1. århundre til om lag det 10. århundre. Byen hadde et omfattende handelsnettverk med det romerskdominerte Middelhavet, foruten Sør-Arabia og India, og handlet i elfenben, edle metaller, tekstiler og krydder. Steinarbeid fra Aksum fins i dag og vitner om fremskritt innen steinbruddsdrift, steinarbeid, terrassebygging, byggeteknikk og vanningsteknikk. Vest-Afrika. Mellom 700-tallet og 1600-tallet slo det seg frem byer gjennom den trans-sahariske handelen i den vest-afrikanske savannen. Noen av de mer fremstående var Kumbi Saleh, Timbuktu, Jenne og Gao. Arabiske lærde som for eksempel Ibn Khaldun har vært en veldig viktig kilde for historiske vitnemål fra dette området og denne tiden. Gullgraving, jernteknologi, keramisk teknologi og tekstilproduksjon var viktige teknologier. I Kumbi Saleh, hovedstad og kommersielt sentrum i Ghanariket (ikke dagens Ghana) ble det utviklet et omfattende økonomisk system som inkluderte skattlegging. I de vest-afrikanske skogsområdene utviklet det seg byer hos Yoruba-folket og Hausa-folket, og i Ashantiriket og Beninriket. I tillegg til å være kommersielle og politiske sentra var de også åndelige sentra. Sentral-Afrika. I den sentrale, ekvatorialske delen av Afrika kunne en finne byer i det som i dag er Kongo, DR Kongo, Angola, Zambia, Rwanda og Burundi. Kysten av Øst-Afrika. På kysten av Øst-Afrika oppsto swahilikulturen. Et bantutalende folk som etterhvert tok til seg Islam. Viktige byer. Teknologiske fremskritt inkluderte mynt-, kobber-, bygge-, båt- og bomullstekstil-teknologi. Byene hadde mye handelskontakt med Asia, Arabia og hverandre. Det sørlige Afrika. Stor-Zimbabwe er en av de mest kjente førkoloniale byene i Afrika. «Den store innhegningen» (engelsk «Great Enclosure») som en fortsatt finner rester av i Zimbabwe er regnet for å være den største forhistoriske konstruksjonen i Afrika. En regner med at Khoi-Khoi-folket var opphavet til Stor-Zimbabwe. Kolonial tid. Med utgangspunkt i Berlin-konferansen i 1884/1885 ble Afrika delt på en tildels tilfeldig måte nesten som om det var en kake. I 1914 var bare Etiopia og Liberia igjen som uavhengige områder, resten av kontinentet var under britisk, fransk, portugisisk, tysk, belgisk, italiensk eller spansk kontroll. Det var disse europeiske maktenes interesser som lå til grunn for delingen. Kontinentet var nesten ikke urbanisert og kolonimaktene hadde ikke begynte å ta skikkelig kontroll over, eller investere noe særlig i «kakestykkene» sine (Hernæs, 2003a). Nord-Nigeria hadde for eksempel i 1900 et budsjett på 100 000 GBP og en militærstyrke på 2000 Hausa-soldater og 120 britiske offiserer. Med dette skulle de styre et enormt område med en befolkning på om lag 10 millioner mennesker (Hernæs, 2003a:10). Den økonomiske og administrative politikken hadde størst effekt på byveksten. "Cash crops" (for eksempel bomull, mais, tobakk, sukker, kaffe, te, palmeolje og jordnøtter (Dorsey, 1998)) og mineraler, som var de viktige eksportproduktene, måtte føres ut til havnebyene for eksport. Til dette trengte en transport (jernbane), og for å bygge infrastruktur og styre kolonien trengte en administrasjon og personell. Sentraladministrasjonen ble ofte lagt til havnebyene, men det ble ikke opprettet noe nett av små og mellomstore byer (Aase, 2003:3). Nye byer ble lagt til eksisterende bosetning eller på en helt ny plass. Helt nye byer ble opprettet særlig i "kobberbeltet" for å huse arbeiderne i gruvene. Eksempler på dette er Johannesburg og Kimberley i Sør-Afrika, Ndola og Kitwe i Zambia og Lubumbashi i DR Congo (Stock, 1995:210). Noen eksisterende byer ble brukt, og andre ble tilsidesatt. Ved transportårene vokste byene, mens byer som ble tilsidesatt av transport, og ikke fikk noe administrasjon forsvant så å si. Dette hendte for eksempel med Kukawa og Dahomey (Stock, 1995). Det var i transport- og administrasjonsbyene en kom i kontakt med myndighetene og handel, og det var således i disse byene det ble investert, slik at det ble bruk for arbeidskraft. Den økonomiske politikken med eksport av råvarer for å finansiere kolonistaten og utvikle Afrika, bestemte således hvilke byer som skulle vokse. Til tross for denne utviklingen var ¾ av de store viktige byene i dag etablert før kolonitiden (Stock, 1995). Samtidig ble kolonimaktene oppmerksom på problemene som byveksten førte med seg. Den rural-urbane migrasjonen dro arbeidskraft fra landsbygda som produserte de viktige eksportråvarene. Afrikanerne bodde oftest trangt og under dårlige sanitære forhold og ble knyttet til (og smittet med) sykdommer som for eksempel malaria. Løsningen til kolonimaktene var ikke å forbedre afrikanernes forhold, men heller å skille europeere, asiater og afrikanere fra hverandre og innføre bybegrensende lover. I Sør-Afrika kulminerte dette i den offisielle apartheidpolitikken fra 1950. Dette var politikk som var særlig utbredt i settlerbyer som for eksempel Harare, Lusaka og Nairobi. (Stock, 1995). Den økonomiske kollapsen i 1930-årene førte til lave priser på Afrikas eksportvarer og dermed også økonomisk nedgang og arbeidsledighet. Før hadde arbeidskraften i gruveindustrien vært for det meste midlertidig eller sesongbasert, ofte var det også tvangsarbeidskraft. Arbeiderne bodde slik i gruvebyene skilt fra hjem og familie på landsbygda (Aase, 2003). Fra 1920-årene i belgisk Kongo og fra 1940-årene i Sør-Afrika og Sør- og Nord-Rhodesia ville så selskapene ha mer stabil arbeidskraft. Myndighetene skiftet da politikk for å legge til rette for dette. Etterhvert flyttet så arbeiderne sine familier også til byen. Politikken gikk for det meste ut på å styrke statens kontroll over land og byvekst, og legge til rette for europeiske tjenestemenn (Rakodi, 1997). En kan se hvor stor effekt apartheid og liknende politikk kunne ha på byveksten ved å sammenligne vekstraten i det sørlige Afrika og resten av Afrika i 1950-årene. Samtidig ser en også at denne politikken ikke fungerte eller ikke ble gjennomført i de andre koloniene: Mens bybefolkningen i det sørlige Afrika vokste med om lag 3,3 %, vokste bybefolkningen i hele Afrika med om lag 4,6 % (se figur 1). Etterhvert som økonomien vokste, vokste byene. I 1940- og 50-årene begynte kolonimaktene å styrke «utviklingspolitikken» som hadde fått en knekk på grunn av depresjonen i 1930-årene. Det ble utviklet sosiale tilbud, spesielt grunnskoler, men også videregående skoler, og på slutten av koloniperioden også universitet i noen av koloniene. Infrastruktur som havner, elektrisitetsnett og veinett ble også bygd ut (Hernæs, 2003). Dette innebar økt administrasjon, økt eksport — og økende byvekst som har økt enda mer inn i den postkoloniale perioden. Postkolonial tid. Den store frigjøringsbølgen i Afrika kom på 1960-tallet. Uansett hvordan de var blitt uavhengige, så var de nye statene preget av troen på "planøkonomi". Staten skulle være aktiv i utviklingen av landet, ikke bare i utvikling av infrastruktur og sosiale tjenester, men også utvikling av industri og arbeidsplasser. Mange semistatlige selskap står i dag igjen som «hvite elefanter», og vitner om de store investeringene som ble gjort i byene i begynnelsen av den postkoloniale perioden (Rakodi, 1997). Av mange grunner ble det satt likhetstegn mellom sentralisering og en sterk statsmakt. Årsakene til denne troen på sentralisering kunne være ønsket om å fremme nasjonalfølelse, som også førte til opprettelsen av helt nye hovedsteder (blir nevnt senere); mangel på kvalifiserte tjenestemenn, noen måtte ta over for kolonimaktenes tjenestemenn, men utviklingsprosjektet til kolonimaktene hadde noen steder ikke kommet så langt at det var noen til å ta over; frykten for at lokale myndigheter kunne snu seg mot sentraladministrasjonen (Rakodi, 1997). Sentraliseringen førte til at næringsliv hadde enda større grunn til å søke til de allerede store hovedstedene fordi det var her makten holdt til. Den førte også til enorm investering i byområder som for eksempel i Nigeria der 80% av investeringer som ikke gikk til jordbruk gikk til byområder (Rakodi, 1997). Også i den postkoloniale perioden ble det opprettet nye byer, men ikke med samme grunnlag som i kolonitiden. I påvente av stor industriell vekst ble havnebyen Tema bygd i Ghana. Senere ble det bygd nye hovedsteder med inspirasjon fra den planlagte hovedstaden Brasilia i Brasil. Slike utbygginger fant sted i Malawi (Lilongwe), Elfenbenskysten (Yamoussoukro) og Nigeria (Abuja) (Stock, 1995). Meningen var å få en frisk start, byene skulle være begynnelsen på den gyldne fremtiden som var blitt lovet av frigjøringspolitikerne. Ettersom ingen av de nye hovedstedene har vokst til å romme mer enn om lag en halv million innbyggere har det nok ikke hatt noe særlig effekt på veksten i de andre byene. Tema kan kanskje sies å ha blitt en suksess da det er den viktigste havnen i Ghana i dag, og utgjør sammen med Accra det største metropolske området ("The World Bank Group", 2001; UN, 2003b). Samtidig som byregulerende lover ble forsterket i Sør-Afrika med apartheid som offisiell politikk ble slike lover svekket i de nye frigjorte statene. Dette førte til økt rural-urban migrasjon i de frigjorte statene (Rakodi, 1997), og en stabilt synkende urbaniseringsvekst fra 1950 til 1990 i Sør-Afrika. Fra figur 1 kan en se at etter opphevelsen av apartheid i 1990 stiger byveksten fra 2,29% til 3,41%, mens den fortsetter å synke i resten av Afrika. Lovene som kontrollerte innflyttingen ble opphevet i 1986, var en del av denne utviklingen. Byen «Bloemfontein» vokste med 51 % mellom 1988 og 1996. ("The Ministry of the Flemish Government", 2001). årlig urbaniseringsvekst som %. Fra: World Urbanization Prospects: The 2001 Revision, FN 2002. Øst-Afrika er tatt med fordi det er denne regionen som har hatt størst byvekst etter 1950. Alle tall er estimerte, og særlig tallene for 2000–2005 er I Sør-Afrika var altså bybegrensende lover aktive helt frem til 1986/1990, mens de mer eller mindre ble avviklet eller var uten effekt i resten av det frie Afrika. Restene etter disse lovene kunne likevel ha innvirkning på hvordan byveksten tok form, ved at de gjorde det vanskelig å få tak i lovlig land som førte til ulovlig okkupasjon av land. En grunn til at folk vil flytte fra landsbygda til byen er at de tror de vil få det bedre der. En sammenlikning mellom HDI rangering og urbanisering i Afrika kan vise at det muligens er grunn til å ha en slik tro. De 5 afrikanske landene som i 2001 rangerte høyest på «Human Development Index» var også noen av de mest urbaniserte, se figur 2. Tall hentet fra UNDP, 2003: "Human Development Index" som er FNs indeks for menneskelig utvikling og FNs "World Urbanization Prospects, the 2001 Revision“. HDI verdien er kalkulert ut fra hvert lands utdanningsnivå, forventet Landene er rangert etter HDI verdi." I noen stater har en gitt landsbygdas innbyggere enda større grunn til å migrere til byen ved å sette ned matvareprisene i byene, gjerne etter påtrykk fra fagforeninger. Dette har ført til mindre inntekter på landsbygda og dermed større migrasjon til byene (Rakodi, 1997; Aase, 2003). Til slutt bør det nevnes at krig og økonomisk vanstyre har ført til utarming av landsbygda og tidvis stor rural-urban migrasjon. På slutten av 1980-tallet var det bare 18 afrikanske land som ikke hadde opplevd militærkupp (Rakodi, 1997). Oppsummering. Urbaniseringstakten i Afrika er på vei ned, men det er også takten på folketilveksten, mye pga. HIV/AIDS (UN, 2003a). De store byene i Afrika vil fortsette å bli større, men fremtiden er som alltid usikker. I 1994 var det ventet at Lagos skulle bli verdens 3. største by i 2015 med 24,4 millioner innbyggere (Todaro, 1997), mens i 2001 var dette justert til verdens 11. største by med 16 millioner innbyggere (UN, 2002). Det viser hvor usikre de fleste av tallene er, og hvor uforutsigbar den afrikanske befolkningsutviklingen er. Det er tydelig at den afrikanske urbaniseringen som i resten av verden har blitt styrt av økonomi. Kolonimaktene la havnebyene, jernbanen, gruvebyene og administrasjonen til økonomisk strategiske steder. Byene har både i kolonial og postkolonial tid vært økonomisk prioriterte. Folk søkte selvsagt til disse sentra for nasjonalistisk stolthet, arbeid, administrasjon, utdanning og helsetilbud. Det store unntaket er Sør-Afrika som med sin strenge «influx-control» og apartheidpolitikk til en viss grad klarte å kontrollere byveksten, likevel er dette et av de mest urbaniserte landene i Afrika og har i dag lav byvekst. Likevel har nok den økonomiske politikken som har vært styrende for hver byer skulle etableres, hver administrasjon skulle legges og hver ressurser skulle investeres, vært sterkt politisk planlagt: først kolonialistisk planlegging som vektla velvære og økonomisk gevinst til europeerne (og tildels kolonien), og etterpå nasjonalistisk planøkonomi som ofte skled over i vanstyre og militærdiktatur. Hønefoss. Hønefoss er en by på Østlandet og ligger i Ringerike kommune i Buskerud fylke. Fram til 1964 var byen også egen kommune. Hønefoss er en innlandsby og et sentralt knutepunkt på Østlandet. Herfra går blant annet jernbane til Bergen, Drammen og Oslo, og til Gjøvik via Roa. Gjennom Hønefoss gikk dessuten fra Sandvika til Vestlandet via Valdres, samt riksvei 7 til Vestlandet via Hallingdal og riksvei 35 til Hokksund og Hadeland. Disse veiene går imidlertid nå i hovedsak utenom selve byen, bortsett fra Rv35 som fortsatt passerer gjennom. Fakta om byen. Hønefoss fikk bystatus i 1852 og er i dag et naturlig handelssentrum for befolkningene i kommunene Ringerike, Hole og Jevnaker. Byen ligger som det nordligste punktet i et triangel med Drammen i sør og Oslo i sørøst. Det bor personer i tettstedet Hønefoss per 1. januar, det området som i dag gjerne defineres som byområdet Hønefoss selv om dette er mye større enn den opprinnelig bykommunen. Byen fikk sitt eget byvåpen ved kongelig resolusjon av 15. mars 1902. Det var tegnet av myntgravør Ivar Throndsen og har et motiv som henspiller på byens bakgrunn og opprinnelse. Da bykommunen ved årsskiftet 1963/1964 inngikk og ble en del av den nye storkommunen Ringerike, var det alt besluttet å la gamle og ærverdige Hønefoss Sparebank få benytte det gamle byvåpenet, som siden har vært en del av bankens logo. Innenfor de gamle bygrensene er det i dag tilsammen 62 gater og veier. Et overveiende flertall av dem har gate som endelse i navnet. Byens historie. Tanken om en by ved fossen ble lansert alt i 1839. Det var etnologen og historikeren Ludvig Daae som plantet tanken, gjennom en artikkelserie i Morgenbladet. Han lanserte byen som en av elleve nye mulige byer i landet, men det skulle altså gå mange år før stedet ved fossen ble en egen by. I 1841 søkte Norderhov herredskommunes representantskap Buskeruds amt om å få Hønefoss anlagt som by, men fikk avslag. Tanken om en by ved fossen var imidlertid da så sentral at saken ikke fikk ligge i ro spesielt lenge etter avslaget. Alt i 1842 fremmer daværende stortingsrepresentanter Thor Breien (Ringerike) og Christopher Simonsen Fougner (Hole) en ny sak overfor Stortinget, der de foreslår Hønefoss som kjøpstad. Det gikk imidlertid flere år før noe skjedde i saken, men mot slutten av 1840-tallet nedsatte Stortinget "Næringskomite No. 2" for å utrede spørsmålet om opprettelse av to nye kjøpsteder, "Hønefoss" og "Odnes". Nå kastet også flere andre seg inn i kampen om å få bystatus, blant annet de lokale arbeiderforeningene. Vinteren 1849/1850 sendte arbeiderforeningene en søknad til kong Oscar II i Stockholm om at «"Hønefods maatte blive Kjøbstad"». Den "24. juni" 1851 leverte også Anton Martin Schweigaard og hans komité sin innstilling, der de enstemmig gikk inn for at Hønefoss skulle velges som ny kjøpstad framfor Odnes. Komiteens innstilling ble kronet med hell, og førte til lov av 3. september 1851: «"Oprettelse av kjøbstad ved Hønefos i Norderhovs præstegjeld, Buskeruds Amt"». Den 22. april 1852 fikk Hønefoss bystatus. Nordsiden og Sørsiden. Nordsiden og Sørsiden er to svært sentrale begreper i Hønefoss. Den opprinnelige byen og bybebyggelsen startet som trehusbebyggelse på nordsiden av fossen, men etter flere bybranner bestemte man seg omsider for å utvikle den videre på sørsiden av fossen. Som følge av dette har byen siden slutten på 1800-tallet bestått av to distinkte deler, kalt "Nordsiden" og "Sørsiden". Den moderne delen av byen vokste fram sør for Hønefossen fra slutten av 1870-åra og framover. Deler av boligområdet på Vesterntangen (Vesterngata, Elvegata og Christies gate), fram til Ole Torkildsens vei ved Hønefoss sykehjem på østsiden av Randselva, ligger også innenfor den gamle bygrensen og sogner naturlig til Nordre torv, men regnes ikke med til bydelen Nordsiden. Torvene og parkene. Stedsbegrepene Nordsiden og Sørsiden har blitt hengende ved områdebeskrivelsen av byen som to primærområder, selv om de ikke har noen offisiell status. Hver av bydelene har hatt sitt naturlige sentrum i et eget torv. Nordsiden ved Nordre torv og Sørsiden ved Søndre torv. Som for torvene er det også knyttet opp parker til hver av bydelene. Nordre park ble anlagt etter den siste store bybrannens herjinger i trehusbebyggelsen på Nordsiden den 12. august i 1878. Søndre park ble anlagt på Løkka, på Sørsiden, som den største av dem. I nær tilknytning til Søndre park finnes også friluftsområdet Petersøya. Opprinnelsen til bynavnet. Det stedet vi i dag kjenner som Hønefoss har ikke alltid båret dette navnet. På 1300-tallet gikk stedet rundt fossen under navnet "Weienfoss". Det indikerer at fossen som sådan var eiet av storgården Weien (nå Veien i Heradsbygda) i tidligere tider. Dette bevises også i et gammelt diplom fra 11. juli 1337, som nå befinner seg i den Arnemagnæanske samling ved Det Arnamagnæanske Institut ved Universitetet i København. I dette kan man lese at; (adelsmannen) «"Ogmund på Veigin erkjenner at prestene ved Maria Kirke i Oslo har rett til hugst i Weien skog til vedlikehiold av den kvernen de eier i Weienfoss"». På nordsiden av fossen var situasjonen en annen, idet grunnen der tilhørte den tidligere storgården Hønen. Det var imidlertid først etter at sagbrukene begynte å dukke opp på nordsiden av fossen at hønefossnavnet dukket opp. Således ser man at dette navnet («Hønen Fos») er i bruk på 1600-tallet og 1700-tallet. I dagligtale ble imidlertid stedet bare omtalt som «Sagene» lokalt, og man må helt fram til 1914 før byens formannskap formaliserte navnet Hønefoss slik det brukes i dag. Bynavnet er sammensatt av de to ordene "høne" og "foss". Sistnevnte skulle vel alle forstå betydningen av, men ordet "høne" er det mer komplisert å gi en god og troverdig forklaring til. Det har imidlertid ingen ting med hønsefugler å gjøre, selv om mange gjennom årene har hatt et spøkefullt forhold til en slik sammenheng. Navneforskere og andre er uenige om opprinnelsen, men de fleste er enige i at den trolig har med enten topografien eller gammel hedensk gudelære å gjøre. Det eksisterer således to hovedteorier som har fått allmenn aksept, en av topografisk karakter og en med røtter i norrøn mytologi. Hønefossen. Hønefossen var i tidligere tider et omfangsrikt skue som bredte seg utover et område som var omkring tre ganger så stort som dagens foss. Fossen hadde opprinnelig en rekke mindre øyer og tre større nedløp; «Veslefossen» eller «Litlefossen» i sør, «Høgbrofossen» i midten, og «Storfossen» («Sigtefossen») i nord. Sistnevnte er mer eller mindre synonym med dagens nedløp. Litlefossens nedløp gikk omtrendt der Fossveien går i dag, mens Høgbrofossens nedløp lå der Hønefoss kraftstasjon I ligger. Øya. I den tiden, da fosseløpet var mye større og bredere, lå det ei større øy sentralt i fossen, som var kjent under navnet "Øya". Øyabakken, som er synonym med første del av Arnemannsveien i dag, ligger der som et minne om Øya og samfunnet rundt sagene og møllene i fossen. Det fortelles at det kunne være lovløse tilstander på Øya under 1600- og 1700-tallet. Da stedet senere fikk bystatus var det bare et par sager igjen der. Det var oppgangssagene rundt Hønefossen som dannet grunnlaget for en by der. Man antar at de første sagene kan ha blitt bygget omkring 1620. Før dette var det møllekvernene som dominerte. I 1640 er det 6 sager i drift rundt fossen. Noen år senere var de blitt 18, men på det meste var det hele 23 sager der (om man skal tro alle kildene). «Oppgangssaga» er en større skulptur gjort av skulptøren Knut Steen. Den ble gitt i gave fra Hønefoss Sparebank til Ringerike kommune i forbindelse med bankens 100-årsjubileum i 1976. Skulpturen ble opprinnelig plassert i bybruas sørende, men fordi den har rennende vann skapte den problemer for trafikken. Mange mente dessuten at den heller skulle vært plassert ut i fossen, og dit ble den omsider flyttet i 1987. Bruene. Hønefoss har tre veibruer og ei jernbanebru Hønefoss har i dag fire større bruer, hvorav tre veibruer og en jernbanebru. Begna bru. Begna bru er ei jernbanebru i granitt som løper over Ådalselva (del av Begnaelva) fra Hønefoss stasjon til Blyberghaugen og Storløkka, like på oversiden av Hønefossen. Brua er ca. 216 meter lang og har 10 spenn. Den sto ferdig til åpningen av Bergensbanen i 1909 og var opprinnelig en del av denne, men da Bergensbanen ble bestemt å gå om Drammen ble brua del av Roa–Hønefosslinjen. Begna bru ble av ringerikingene kåret til «Århundrets byggverk» (20. århundre) på Ringerike. Kvernbergsund bru. Kvernbergsund bru er ei bilbru med ett kjørefelt i begge retninger, med fortau på begge sider. Brua kalles også «Sundbrua» og «Rådhusbrua» lokalt. Det er den sørligste av de tre bilbruene i Hønefoss, og den danner forbindelse mellom Eikli i tidligere Norderhov kommune og den gamle bykommunen. Brua passerer over Storelva ved Eikli skole og Ringerike rådhus på Eikli, og den ender opp i Owrens gate som fører til Kongens gate (hovedferdselsåre gjennom byen) og Storgata. Kongens gate løper parallelt med Storgata (den tidligere hovegaten gjennom byen) fram til Hønefossen, der det finnes nok ei bru. Hønefoss bru. Hønefoss bru, som lokalt også kalles «Hønefossbrua» og «Bybrua», er ei bilbru med tre kjørefelt, samt fortau i begge retninger. Brua løper over Hønefossen, som kan være mektig den dag i dag. Brua gir forbindelse til Nordre torv fra Arnemannsveien og Kongens gate på Sørsiden. Brua sto ferdig til byens 100-års jubileet i 1952. Den gamle bybrua var ikke lenger representativ nok for byen, som i 1949 tok til å bygge ei ny bru over elva. I sydenden av brua fjernet man taket på den gamle kraftstasjonen og benyttet restene som fundament for den nye brua. Billedhuggeren Ståle Kyllingstad laget de to iøynefallende bjørnene som står på hver sin side av nordenden av brua. Disse ble montert der den 15. mai 1952. Det har imidlertid stått mange bruer der før denne. Den første kjente brua over fossen ble anlagt der på 1600-tallet engang. Den ble tatt av storflommen i 1701. Søren Hanssen Lemmich får oppdraget med å bygge ei ny bru over fossen, og får hjelp av bygdefolk og bybeboere fortelles det. En ny storflom i 1754 ødelegger imidlertid også denne brua, og Søren Moss får i oppdrag å bygge ny. Den står ferdig i 1757 og får navnet Mossebrua, men alt i 1788 tar flommen på ny brua over fossen. Moss setter da opp ei ny bru, som står ferdig i 1793. Den blir imidlertid sterkt skadd av storflommen i 1804, selv om den fortsatt var farbar. Den utbedres til stadighet i tidsrommet 1804–1860, men da tar en ny storflom også denne brua. Iver Sætrang får i oppdrag å bygge ny bru, som står ferdig i 1862. Han fikk tilnavnet "Bru-Iver" etter byggingen. I 1898 kom det gangbru på hver side av brua, som sto helt til nybrua kom i 1952. Overmannsund bru. Overmannsund bru, som lokalt også kalles «Hvitbrua» og «Vesterntangbrua», er ei bilbru med to kjørefelt, samt fortau på begge sider, som løper over Randselva. Brua ligger like ved Hønefoss skole og danner forbindelse på fylkesvei 163 mellom Hønengata ved Sankthanshaugen i Hønefoss og Vesterngata på Vesterntangen. Brua ble bygget på 1950-tallet. Krysset mellom Hønengata og Vesterngata var forøvrig byens første lysregulerte gatekryss, som på folkemunne bare ble kalt og fortsatt kalles «lyskrysset». I dag er imidlertid deler av både Osloveien og Kongens gate gjennom Hønefoss lysregulert, slik at det nå helst kalles «lyskrysset i Hønengata». Riddergården. Riddergården er et komplett gårdsanlegg fra 1700-tallet, en typisk løkkegård. Bondegården ligger idyllisk til på nordsiden av byen, på en tange der elvene Randselva og Begna møtes like nedenfor Hønefossen. Stedet er alminnelig kjent som utbygget på 1780-tallet av sagfogd Fredrik Ridder (1756–1798). På en av dørene (på en dørbanker) står det imidlertid «"Riddergaarden bygget anno domini 1732"», så det er knyttet noe usikkerhet til når våningshuset ble oppført. Noen mener at den opprinnelige delen av det ble bygget på begynnelsen av 1730-tallet. Området der gården ligger er i dag alminnelig kjent som "Glatved" blant ringerikingene, men i tidligere tidligere gikk denne tangen også under navnet "Bilthuggertangen". Det indikerer at det trolig bodde en billedhugger der i tidligere tider. Glatved, som senere ble hotell, lå også på denne tangen og ble i sin tid bygget av Lars Ridder (1738–1794). Glatvedts Hotel, som var en stor trebygning i sveitserstil, brant dessverre ned til grunnen i 1941. Riddergården består imidlertid fortsatt og er en stor severdighet, som også står sentralt i mange kulturarrangement gjennom sommerhalvåret. Eiendommen der Riddergården ligger, var aldri i familien Ridders eie, men var arvefestet av gården Hønen (i Haug prestegjeld). Arvefestet var imidlertid av en slik art at eieren verken kunne ta tomten tilbake eller forhøye grunnleien, som var på 25 riksdaler årlig. I 1961 donerte de siste arvingene Riddergården til tidligere Hønefoss kommune, mot bruksrett så lenge de levde. Thorolf Ridder levde lengst, og døde i 1968. Dermed gikk eierrettighetene over til den ny storkommunen Ringerike, som siden 1964 har forvaltet den gjennom Ringerikes Museum. Fengselet. Av andre kulturminner kan nevnes det gamle fengselet, som ligger midt i hjertet av byen (i Storgaten på Sørsida). Da Ringerike fengsel ble bygget (1994–1997) like utenfor Tyristrand ble gamle Hønefoss hjelpefengsel stående tomt og derfor nedlagt mot slutten av 1996. De ærverdige gamle trebygningene var imidlertid for flotte til å rives, så det ble besluttet å finne et nytt formål for eiendommen. Etter å ha gjennomgått en totalrestaurering oppstå fengselsbygningene som en moderne kafé og restaurant under navnet «"Fengselet"». Spisestedet har 60 sitteplasser inne og 125 sitteplasser ute i en tidligere luftegård. Rettssalen med tilhørende siderom, 13 celler og celleganger brukes i dag til konserter, foredrag, utstillinger, teater, møter og spesialarrangementer. Regjeringen vedtok å bygge en rekke nye fengsler i 1842. I 1859 var planene kommet så langt at det ble besluttet at tre av disse skulle legges til Buskerud. Ett på Nesbyen i Hallingdal, ett i Hokksund og ett i Hønefoss. Arkitekten var Henrik Thrap-Meyer (1833–1910), som også har tegnet Victoria terrasse i Oslo. Tomten ble kjøpt for 400 spesidaler og byggingen kom i gang i 1863. Fengselet åpnet 22. januar 1864 og hadde da plass for 17 innsatte fordelt på 12 celler. I tillegg disponerte politiet 2 celler. Hønefoss kirke. a> før brannen i januar 2010. Den 4. desember 1852 la sognepresten i Norderhov kirke, Johan Lyder Brun (1802–1865), som var barnebarn av biskop Johan Nordal Brun, fram et forslag for bystyret om å bygge ei kirke i Hønefoss. Stedet han foreslo lå på gården Veiens grunn, men det ble ikke umiddelbart akseptert. I stedet satte bystyret ned en komité for å se på saken, og allerede den 29. desember s.å. forelå resultatet. De foreslo plassen Braaten, men heller ikke dette ble godtatt. Saken ble tatt opp igjen flere ganger gjennom 1850-åra, og både stein- og trekirker ble diskutert. Den 9. september 1858 la imidlertid fogd Ole Anton Owren frem et forslag og et utkast (tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch) til ny kirke, som 12. mars 1859 ble akseptert av bystyret. Tomten ble kjøpt 25. august 1860 og Hønefoss kirke ble innviet den 10. desember 1862. 26. januar 2010 brant kirken ned til grunnen. Hattemakerfeiden og thranitterbevegelsen. Hønefoss sto sentralt i Norge under hattemakerfeiden. Thranitterbevegelsen ble lokalt ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen (1805–1855), mens Marcus Thrane (1817–1890) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Thrane besøkte Hønefoss i 1849, da den første arbeiderforeningen ble startet her. Knudsen kom til Hønefoss som hattemakersvenn, under "Lars Andresen", og ble leder for den lokale arbeiderforeningen. Den 21. juli 1851 startet bråket. Sorenskriver Jørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingen "Christian Fjeld" i Madame Glatveds gård på Norsiden. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet («Lilletinget») på Bygdøy, og der hadde det blitt tatt opp endel radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor. En av hattemakerens våpendragere, den velvokste "Helge Gunbjørnsen Tytodden", ropte ut til folk som hadde samlet seg: «"Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!"» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til å oppfordre folk til ikke å svikte ham, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet ham. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da øvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av dem som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robshahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i fossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten. Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra det Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham og dro opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpnet med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være tilstede da under avhørene av av formannen deres, Johan Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han på nytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene. Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav fem kom fra Ringerike. Våren 1854 blir hattemakeren ble dømt til 9 års tukthus, sammen med flere andre. I sin dype fortvilelse tok han fart og stanget hodet inn i en kakkelovn og døde blir det sagt. Han døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel, men av kolera. Marcus Thrane selv fikk 4 års tukthus, og utvandret til USA etter soning. Det skulle gå mange år før det ble noe fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846–1931) fra Hønefoss valgt til Det norske Arbeiderpartiets første partiformann. Man kan kanskje hevde at han var et resultat av hattemakerfeiden. Bybranner og brannvesen. Byen har hatt eget brannvesen siden 1855. Det kom i stand etter den store bybrannen som startet i proprietær Erik Tandbergs gård på Nordsida i 15-tiden 23. mai 1854, der 20 bygninger ble lagt i aske. Kun 9 av byggene var forsikret. I halv sekstiden på kvelden den 12. august 1878 brøt en ny storbrann ut på Nordsida, der man tror at ei limpotte tok fyr hos snekker Løkken. Til tross for stor hjelp fra mange brant 16 bygninger til grunnen. Ni mennesker ble dessuten skadd i brannen. Etter dette branntilfellet ble det bestemt at byen for ettertiden skulle utvikles på Sørsida av elva. Brannvesenets første brannbil, en 1927 modell Mercedes, er fortsatt intakt og i brannvesenets eie. Jernbanen kommer. Siste halvdel av 1800-tallet medførte en betydelig teknologisk utvikling for Hønefoss og distriktene rundt byen. Fra å være et lite samfunn med næringsvirksomhet knyttet til fossefallet og sagbrukene, ble tilknytningen til Drammen via jernbane i 1868 viktig for byens industri og handel fram mot 1900-tallet. Tanken om en slik jernbane ble lansert alt i 1846, da Land herredsstyre gjorde en henvendelse til Indredepartamentet og ytret ønske om bedre kommunikasjon mellom Drammen, Tyrifjorden og Randsfjorden. Det skjedde imidlertid ikke noe den gangen. I 1853 nedsatte imidlertid Drammen formannskap en komité for å utrede en forbindelse til Opplandene. Den gang ble også kanal utredet, men siden denne bare kunne benyttes halve året ble den uaktuell. I 1857 fikk så sivilingeniør Carl Abraham Pihl i oppdrag fra Indredepartementet å utrede hvorvidt det var mulig å anlegge en jernbane mellom Drammen og Randsfjorden, og rapporten hans forelå allerede den 31. mai 1858. Der konkluderte han med at dette var fullt mulig å bygge Randsfjordbanen, og han hadde dessuten kostnadsberegnet prosjektet til å koste 1.150.000,00 speciedaler. Dette var oppløftende nyheter, og Drammens formannskap kalte inn til møte om prosjektet i Hønefoss den 12. september 1859, der det ble enighet om å gå igang. Den 11. juni 1863 vedtok Stortinget med 65 mot 44 stemmer å bygge banen. Den 31. oktober 1866 ble første del av strekningen åpnet. Den knyttet Vikersund og Drammen sammen. Den 1. desember 1867 ble så Skjærdalen på Tyristrand knyttet til strekningen. Etter hvert ble også arbeidene med å bygge Hønefoss stasjon ferdig, og den 12. oktober 1868 kunne toget rulle helt fra Drammen til Randsfjord stasjon ved Randsfjorden. Randsfjordbanen, som den ble hetende, var den femte jernbanestrekningen i landet. Persontrafikken ble nedlagt fra 26. mai 1968, etter 100 års drift. Den 7. januar 2001 ble så all lokaltrafikk på banen nedlagt, etter 133 års drift. «"P.g.a. svikt i persontrafikken"» sa NSB. Lørdag 27. november 1909 var det igjen duket for en stor samferdselsbegivenhet i Hønefoss. Den gang var det Bergensbanen som ble åpnet. Den er som kjent fortsatt i drift. Den 31. juli 1926 blir også Sperillbanen åpnet, og knytter Finsand i Ådal til Randsfjord- og Bergensbanen. Den ble vedtatt bygget i 1921, men alt den 1. juli 1933 blir det vedtatt å nedlegge persontrafikken ved banen. Konkurransen med busstrafikk hadde alt blitt for stor. Den 1. august 1957 ble også godstrafikken nedlagt og banen ble lagt øde. Byen får kraftverk og gatebelysning. Mange tror at de største byene var først ute med elektrisk strøm og elektrisk gatebelysning, men det stemmer ikke for Hønefoss. Alt i 1885 anla daværende Follum Træsliberi (siden kjent som "Follum Fabrikker" og "Norske Skog Follum", nå del av Norske Skogkonsernet) en 110 V generator for likestrøm som ga 10 KW til belysning innvendig i fabrikken. Samme året fulgte Hønefoss Træsliberi etter, og deretter gikk utviklingen fort. Det ga positive ringvirkninger for byen at næringslivet lå i forkant teknologisk. Allerede i 1896 fikk Hønefoss elektrisk gatebelysning. Det var kun 5 år etter Hammerfest, som var blant de første byer i Europa med slik belysning. (Den svenske byen Härnösand fikk elektrisk gatebelysning i 1885.) Oslo fikk sin første elektriske gatebelysning i 1893. I Hønefoss ble det anlagt 36 glødelamper, som kostet byen 25 kroner stykket å drifte i året. Det var Edward Lloyd Limited, som etablerte seg i byen gjennom oppkjøpet av Hønefoss Træsliberi (siden kjent som Hønefoss Brug) i 1893, som ga byen muligheten av å få elektrisk gatebelysning. Norges første dampskip bygges. Hønefoss er ikke kjent som sjøfartsby, men på plenen foran rådhuset ligger det et gammelt anker, som for mange nok kan virke malplassert i en innlandsby. Ankeret var en gave fra vennskapsbyen Emmeloord, som ligger i kommunen Noordoostpolder i Flevoland i Nederland, og er over 100 år gammelt. Det ble funnet i Zuidersjøen og overrakt Hønefoss den 27. september i 1980. Ankeret er et symbol på at byen i sin tid sjøsatte det første dampskipet som noensinne ble bygd i Norge. Dampskipet ble sjøsatt på elva i Hønefoss den 9. juli i 1837, like nedenfor bybrua og Hønefossen. Dampbåten fikk navnet «"DS Kong Ring"», og den ble bygget på Øya (der Øyabakken ligger i dag), som på den tiden lå omtrent midt i Hønefossen, før denne fikk endret sine mange nedløp. Båten skulle frakte tømmer og varer på elva og over Tyrifjorden til Svangstrand i Lier, men den viste seg snart å være for svak for oppgaven. En ny og kraftigere dampbåt, som fikk navnet «"Halvdan Svarte"», ble derfor bygget på Randsfjord i Jevnaker og fraktet over Eggemoen og sjøsatt på elva i Hønefoss. Egenvektor. I matematikk er en egenvektor til en lineær transformasjon "T": "V" → "V" et element i vektorrommet "V" som ikke endrer retning når den avbildes av transformasjonen. Egenverdien er et uttrykk for hvor mye egenvektoren strekkes av den lineære transformasjonen. En egenverdi og en egenvektor opptrer i samhørende par, og en gitt lineær transformasjon kan ha ingen eller mange slike par av egenverdier/egenvektorer. Begrepet "egenløsning" blir brukt til å referere til både egenverdi og egenvektor. Dersom vektorrommet "V" er et rom av funksjoner brukes også navnet "egenfunksjon" synonymt med egenvektor. Retninger bestemt av egenvektorer kalles av og til "egenretninger". Å finne sammenhørende verdier for egenverdi og egenvektor kalles å løse et "egenverdiproblem". Egenverdier og egenvektorer spiller en svært viktig rolle i studiet av lineære transformasjoner, blant annet for å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsområdet og verdimengden. Mange problemstillinger i anvendt matematikk og fysikk kan formuleres som egenverdiproblem, for eksempel beskrivelse av svingninger i en membran. Egenverdi og egenvektor. En egenverdi og egenvektor til en lineær transformasjon "T": "V" → "V" er et samhørende par av en skalar verdi formula_1 og et ikkenull-element "x" i vektorrommet "V" som oppfyller ligningen Dersom "x" er en egenvektor, så vil også "kx" være det, der "k" er en skalar. Egenvektoren med lengde 1 er en "enhetsegenvektor". Absoluttverdien til den største egenverdien, dersom en slik verdi eksisterer, kalles "spektralradien" til transformasjonen. Egenrom. Til en og samme egenverdi formula_1 kan det eksisterer flere egenvektorer. Rommet utspent av egenvektorene til en gitt egenverdi kalles for "egenrommet" svarende til egenverdien. Dimensjonen til dette rommet kalles for den "geometriske multiplisiteten" til egenverdien. Egenrommet svarende til egenverdien formula_1 er lik nullrommet til transformasjonen ("T" – formula_1"I"). Lineære transformasjoner på endeligdimensjonale rom. Dersom vektorrommet "V" har endelig dimensjon, så har den lineære transformasjonen en matriserepresentasjon, og definisjonen av egenløsning for en lineær transformasjon og for en matrise er sammenfallende. For en kvadratisk matrise "A" er egenverdiene en løsning av det såkalte karakteristiske polynomet, definert ved Her er "I" enhetsmatrisen med samme dimensjon "n" som "A". Polynomet i formula_1 har grad "n", og tar en multiplisiteten med i betraktning vil alltid matrisen ha "n" komplekse egenverdier. Faktorisert kan det karakteristiske polynomet skrives som Her er formula_9 en egenverdi, og "d"i kalles den "algebraiske multiplisiteten" til denne. Sammenhengen mellom den algebraiske om den geometriske multiplisiteten til en egenverdi er komplisert, men den geometriske multiplisiteten er alltid mindre eller lik den algebraiske. Eksempel for endelig-dimensjonale rom. Gitt en transformasjon "T": R2 → R2 definert ved den følgende matrisen Transformasjonen har egenverdier lik 3 og -2, med tilhørende egenvektorer (1,1) og (2,-3). For det første paret gjelder altså at Eksempel for uendelig-dimensjonale rom. Gitt en transformasjon "T" definert på mengden av reelle funksjoner på intervallet [0,2formula_12] som er to ganger deriverbare, og som har egenskapen "f"("0") = "f"(2formula_12) = 0. La "T" avbilde enhver funksjon på den andrederiverte av seg selv, det vil si Transformasjonen har egenverdier lik "k" = 1/"n" ("n" = 1,2...) og egenfunksjoner "f"("x") = "sin kx". Eksempel på ikke-eksistens av egenløsninger. La "V" være vektorrommet av alle polynomfunksjoner. Definer transformasjonen "T" på dette rommet ved Siden integrasjon av et polynom øker graden til polynomet med én eksisterer det ingen egenløsninger til denne transformasjonen. Eksempel på eksistens / ikke-eksistens. Gitt en transformasjon "T" definert ved matrisen Dersom "T" er definert som en transformasjon på mengden av reelle vektorer R2, så eksisterer det ingen egenløsninger. Definert som en transformasjon på mengden av komplekse vektorer C2 så eksisterer egenverdiene "i" og (-"i") med de tilhørende egenvektorene (-1,"i") og (1,"i"). Her er "i" den imaginære enheten. Egenskaper. I det følgende, la formula_1 og "x" være samhørende egenverdi og egenvektor til transformasjonen "T": "V" → "V". Egenverdier til similære matriser. To matriser "A" og "B" er "similære" dersom de representerer den samme lineære transformasjon "T": "V" → "V" med hensyn på to ulike basis-sett for "V". Det eksisterer da en ikke-singulær matrise "M" slik at Similære matriser har same sett av egenverdier. Dersom egenvektorene utspenner rommet "V", så eksisterer det en diagonalmatrise "D" med diagonalelementer lik egenverdiene til "T", som er similær med "A". Matrisen "M" er da definert med søyler lik egenvektorene, og "D" har forma diag(formula_11,formula_11,formula_11...formula_12,formula_12...formula_1k). Hver egenverdi formula_1i opptrer "g"i ganger, der "g"i er den geometriske multiplisiteten til egenverdien. Dette blir ofte uttrykt som at matrisen kan "diagonaliseres". En reell symmetrisk matrise vil alltid kunne diagonaliseres, og alle egenverdiene på diagonalen er ulike. Matrisen "M" av egenvektorer er i tillegg ortogonal. Singulærverdier. For ikke-rektangulære matriser representerer singulærverdiene en generalisering av egenverdi-konseptet. For en vilkårlig matrise kan en vise at det alltid vil eksistere to unitære matriser "U" = "U'nn" og "V" = "V'mm" slik at der "p" er lik den minste av verdiene "m" og "n". Diagonalelementene formula_31i kalles singulærverdiene til matrisen. Singulærverdiene er alltid ikke-negative. Singulærverdiene for en matrise "A" = "A'nm" er lik kvadratrøttene til egenverdiene til matriseproduktet ("A"H"A") dersom "m" er større eller lik "n" og ellers lik egenverdiene til ("AA"H). Her er bokstaven H brukt for å markere konjungert transponering av en matrise. Spektralteori. Spekteret til en lineær transformasjon er mengden av skalarer formula_1 som gjør at inversen ikke eksisterer eller ikke er begrenset. Skalarene inneholdt i spekteret kalles "spektralverdier". Mengden av egenverdier til "T" er inneholdt i spekteret til "T" og blir i denne sammenhengen kalt for "punktspekteret" til "T". Studiet av spektralverdiene til en lineær transformasjon og egenskapene til disse blir kalt spektralteori. Generelt kan en transformasjon ha spektralverdier som ikke er egenverdier. For en matrise er spekteret identisk med mengden av egenverdier. Den franske revolusjon. Den franske revolusjon (fransk "Révolution française", 1789–1799), tidvis også framhevet som «Den store revolusjonen» ("La Grande Révolution"), var en periode med radikal, sosial, politisk og økonomiske omveltninger i Frankrike som fikk ringvirkninger for hele Europa. Resultatet ble det monarkiske franske eneveldets fall og slutten på et tusenårig stendersamfunn. Frankrike gikk i gjennom en voldsom forvandling da føydale, aristokratiske og religiøse privilegier fordampet under et fortløpende angrep fra radikale venstreorienterte grupper, massene i gatene, fattige, og bønder på landet. Gamle ideer om tradisjon og hierarki – om monarki, aristokrati, og kirkens autoritet – ble brått veltet overende av prinsipper og idealer fra opplysningstiden: "Liberté, égalité, fraternité" – «Frihet, likhet, brorskap», eller likhet, borgerskap og likhet for loven (rettsvern). Revolusjonen skyldtes det voksende borgerskaps misnøye med et tungrodd statsapparat som ikke taklet Frankrikes økende økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske problemer. Vanskelighetene hadde utspring i landets kostbare deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrig, flere uår innen landbruket og ineffektiviteten i et uoversiktlig forvaltningssystem der maktposisjoner var forbeholdt adelen. Den franske revolusjonen begynte i 1789 med sammenkallelsen av "États généraux", stenderforsamlingen 1789. I det første året av revolusjonen proklamerte medlemmene av tredjestanden Ballhuseden i juni, stormen på Bastillen i juli, Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i august, og kvinnenes marsj til Versailles tvang det kongelige hoff til Paris i oktober. De neste få årene ble dominert av spenninger mellom ulike liberale og konservative fraksjoner i den lovgivende forsamling om betydelige reformer. Den første franske republikk ble proklamert i september 1792 og kong Ludvig XVI ble henrettet det neste året. Ytre trusler spilte også en dominerende rolle i revolusjonens utvikling. De franske revolusjonskrigene begynte i 1792 og førte til storslåtte franske militære seirer som medførte erobringen av den italienske halvøya og de fleste områdene vest for Rhinen – prestasjoner som hadde mislyktes i århundrer av tidligere franske regjeringer. Internt i Frankrike hadde populære stemninger radikalisert revolusjonen betydelig og kulminerte i framveksten av Maximilien Robespierre og jakobinerne og et faktisk diktatur av Comité de salut public, komiteen for offentlig trygghet i løpet av skrekkveldet fra 1793 og 1794 hvor mellom 16 000 og 40 000 mennesker ble drept. Etter at jakobinerne mistet makten og Robespierre ble henrettet, tok direktoriet kontroll om den franske staten i 1795 og holdt på makten fram til 1799 da det ble erstattet av Napoléon Bonaparte. Etter Napoleonskrigene og den påfølgende veksten og fallet til Napoleons første franske keiserdømme, gjeninnføring av monarkiet som ble fulgt av ytterligere to suksessfulle, men mindre revolusjoner i 1830 og 1848. Det betydde at 1800-tallet og i prosessen hvor det moderne Frankrike fant sin form ble Frankrike igjen styrt suksessivt av en tilsvarende syklus av konstitusjonelt monarki (1830–48), skjør republikk (andre republikk) (1848–1852) og keiserdømme (det andre) (1852–1870). Frankrikes historie i moderne tid har utfoldet seg i skyggen av den franske revolusjon. Framveksten av republikker og liberale demokratier, spredningen av sekulære verdier, utviklingen av moderne ideologier, og oppfinnelsen av total krigføring fikk alle sin fødsel i revolusjonen. Den franske revolusjon skapte ringvirkninger over hele Europa. Kollisjonen mellom gamle og nye tanker og rivaliserende maktkonstellasjoner resulterte i en rekke kriger og voldeligheter. Revolusjonens idealer om menneskerettigheter, enkeltindividets ukrenkelighet og demokratisk styring som grunnleggende prinsipper for ethvert sunt samfunn, har preget Vestens utvikling frem til i dag. Årsaker. Årsakene til den franske revolusjon er sammensatte. Ulike historiske tradisjoner har ulike syn og har vektlagt forskjellige typer faktorer (ideologiske, økonomiske og politiske). Bakenforliggende årsaker. Den mest utbredte oppfatningen er at revolusjonen ble drevet frem av en allianse mellom et voksende borgerskap, undertrykte bønder og en ny, sterk samfunnsgruppe: lønnstagere i byene. Disse så det gamle aristokratiske systemet som foreldet. Et annet historiesyn fremhever at revolusjonen først brøt løs da de mange ulike aristokratiske, borgerlige og intellektuelle reformbevegelser som fantes i Frankrike på 1780-tallet, mistet kontrollen med sin misnøye og den skjøre monarkiske statsmakten ikke hadde krefter til å demme opp for kaoset som fulgte. Ifølge dette synet var revolusjonen følgelig ikke et resultat av en bevisst allianse mellom sterke samfunnsgrupper som stod sammen for å fjerne monarkiet. Selv om opposisjonsgrupperingene i utgangspunktet var enige om opplysningstidens idealer, var de politiske allianser kun flyktige og tilfeldige. I de senere årene har naturvitenskapen pekt på en langt enklere årsak: Sult. De to årene som ledet opp til revolusjonen (1788–89) førte feilslåtte avlinger og uvanlig strenge vintre til kraftige prisvekst på mat (først og fremst på brød). Årsaken til uårene er etter alt å dømme det langvarige vulkanutbruddet i Laki på Island i 1783-84, som kastet den nordlige halvkule ut i en El Niño og resulterte i «året uten sommer» i 1784. I henhold til dette synet var det uår, og ikke politiske forhold som var den drivende årsaken bak revolusjonen. Stenderforsamlingen. Stenderforsamling er en forsamling av representanter for et lands ulike stender sammenkalt av kongen eller den som styrte landet. Som oftest besto stenderforsamlingene av disse stenderne; presteskap, adel og tredjestand, dvs. alle ikke-privilegerte undersåtter. Bønder og tjenere ble ikke regnet for å tilhøre noen stand i det hele tatt, de var helt ubetydelige. Stenderforsamlinger kjennes både fra middelalderen og de senere tider. Ofte sammenkalte kongen stendene under føydalismen for å kontrollere adelen i perioder da den nesten truet med å bli for mektig. 1343, 1355, 1356, 1357, 1358, 1359, 1363, 1468, 1484, 1491, 1498, 1506, 1560, 1588, 1589, 1593, 1614 og i 1789. Stenderforsamlingen 1789 i Frankrike ble sammenkalt av Ludvig XVI i Versailles 5. mai 1789. Dette var da den første stenderforsamling i Frankrike siden 1614. Bakgrunnen for møtet var den dårlige økonomiske situasjonen, kombinert med en dårlig høst året før, som førte til matmangel og uro på landet, og stigende matpriser og opprørsstemning i byene. Møtet var omfattet med stor interesse, og en menneskemengde hadde samlet seg i Versailles for å se riksstendene innta møtesalen. Kongen og dronning Marie Antoinette hadde stenderforsamlingen i Hôtel des Menus i Versailles med 290 menn fra adelen, 292 prester og biskoper og 584 fra tredjestanden. Tredjestandens representanter besto for det meste av forretningsmenn, advokater og andre med juridisk og økonomisk kompetanse. Mange var dessuten sterkt påvirket av opplysningstidens tanker. Talsmenn for tredjestanden markerte seg tidlig under forhandlingene med en offensiv strategi, idet de ikke lenger ville finne seg i det tradisjonelle systemet for stemmegivning, der stendene forhandlet hver for seg og stemte med én stemme. Resultatet ble da gjerne at de privilegerte stendene stemte ned tredjestandens forslag med to stemmer mot én. De forlangte avstemning med én stemme pr hode, noe som ville bety at tredjestanden (som representerte mer enn 95% av befolkningen) ville være i flertall. Den 17. juni erklærte tredjestanden seg som Frankrikes nasjonalforsamling, og tilbød representanter for de andre stendene å slutte seg til dem enkeltvis med samme rettigheter. Under denne tiden – som er blitt omtalt som den franske revolusjons fødsel – spilte Emmanuel Joseph Sieyès – en avgjørende rolle. Kongen fulgte dronningens råd om ikke å godkjenne en forsamling der det ble stemt pr. hode, og stengte tredjestanden ute fra møtesalen. De søkte da inn i den kongelige tennishallen, der de den 20. juni avla Ballhuseden. 23. juni sammenkalte kongen riksstendene på nytt, erklærte tredjestandens vedtak av 17. juni ugyldig, og lanserte samtidig et kongelig reformprogram. Kongen annonserte at forhandlingene skulle fortsette neste dag, med hver stand for seg, og trakk seg så tilbake. Medlemmene av tredjestanden ble sittende. Etter en stund innfant en høy hoffmann seg og oppfordret de tilstedeværende til å gå hver til sitt. Det var i denne situasjonen at Mirabeau trådte fram og sa: «Gå og si til de som har sendt Dem at vi er her med folkets vilje, og vi forlater bare våre plasser for bajonettene.» Noen dager senere vendte kongen helt om, og befalte adel og presteskapet å gå sammen med tredjestanden for i fellesskap å ta fatt på den nye nasjonalforsamlingen. Statsforvaltningen i krise. Uansett hvilken forklaring man velger, er det hevet over tvil at misnøyen med statsforvaltningens håndtering av uår og økonomi var den sterkeste motivasjonen for ønsket om forandring. Vanstyret skyldtes et system som hadde begynt å utvikle seg drøyt hundre år tidligere. Kong Ludvig XIV og Ludvig XVs aggressive utenrikspolitikk og lemfeldige finanspolitikk, munnet ut i en rekke kostbare kriger som påførte Frankrike store sosiale og psykologiske byrder. En økende krigsgjeld, kombinert med militære nederlag, udugelighet i den adelsdominerte hærledelsen og mangelen på sosiale ordninger for krigsveteraner, skapte over tid en økende frustrasjon i befolkningen. Utover på 1700-tallet mistet landet gradvis sin posisjon som Europas økonomiske og militære stormakt. Rivaliserende stater som Storbritannia, Østerrike og Preussen, gikk forbi Frankrike i finansiell styrke og politisk handleevne. Dette startet en økende uro innad i Frankrike, særlig i aristokratiske kretser som var avhengig av en sterk kongemakt for å verne sine privilegier. De økonomiske problemene økte merkbart ved Frankrikes innblanding i den amerikanske uavhengighetskrig. Dette viste seg å bli svært ressurskrevende. Under regjeringstiden til Ludvig XVI (fr. Louis XVI, 1774–1792) utviklet det seg en alvorlig økonomisk krise der landet nærmet seg bankerott. I flere år hadde ulike finansministere (Turgot, Neckar og Calonne) foreslått en skatteordning der alle, inkludert de øverste stendene, skulle betale eiendomsskatt. Dette ble avvist av de ledende samfunnsklassene, adelen og kirken. Til tross for at kongen i prinsippet var eneveldig, hadde han ifølge fransk sedvane ingen myndighet til å pålegge disse gruppene bestemmelser de motsatte seg. Filosofiske meninger. Jean-Jacques Rousseau var en fransk forfatter og filosof som på 1700-tallet skrev dette: «kongen er ansvarlig for folket, ikke for Gud!». Ellers fikk Rousseau fem barn med Thérèse Levasseur, som alle endte på barnehjem. Det er i stor kontrast til hans kjærlighet til barn og sin egen pedagogiske filosofi. En av kollegaene hans, François-Marie Arouet, bedre kjent som Voltaire, var en sterk tilhenger av ytringsfriheten, og skrev en gang: «Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil med mitt liv forsvare din rett til å si det!». Tidligere i sitt liv ble han jaget hjemmefra og dro ut i verden. Der ble han syk, og han overlevde både et jordskjelv og en dødsdom. Voltaire var både begavet og modig, velstående og velutdannet. Han ble tidlig politisk engasjert og kritiserte makthaverne. For det ble han både kastet i fengsel og kastet ut av landet en stund. Charles de Secondat, Baron de Montesquieu, ofte kalt Charles Montesquieu, var en annet viktig navn innen opplysningstiden. Han var en filosof, aristokrat og forfatter. Han mente at makten måtte fordeles mellom flere parter; en folkevalgt gruppe, som skulle lage lover, en konge son skulle styre og dommere som skulle dømme. Da den franske revolusjon startet var både Voltaire, Rousseau og Montesquieu døde, men alt de hadde skrevet og gjort, levde videre og hjalp mange franskmenn til å kjempe for et nytt samfunn. Nye skatter. Motstanden mot regimet fikk ny næring da et økende skattetrykk som skulle øke statsinntektene, kun i liten grad ble belastet adelen. I tillegg kom skattene som måtte betales til Den katolske kirke, som var det franske monarkiets sterke ideologiske støttespiller, og også Frankrikes største eier av dyrkbar jord. Uårene med feilslåtte avlinger i 1789–93 og påfølgende stigende matpriser førte til merkbart dårligere kår for landets fattige, som i stor grad livnærte seg som livegne på aristokratiets jordegods. Frankrike hadde som et føydalt ordnet samfunn få selveiende bønder. Utover på 1780-tallet førte problemene enkelte steder i tilløp til underernæring og hungersnød. Det fikk dessuten makroøkonomiske konsekvenser at en høyere andel av franskmennenes inntekt gikk med til mat. Innenlandske investeringer begynte å synke merkbart og rammet igjen handelsvirksomheten. De økonomske bedrestilte måtte i økende grad importere varer, den franske eksporten falt drastisk. Store underskudd på handelsbalansen ble et vedvarende problem. Kongehusets posisjon. Den tiltagende forakten for statssystemet blant borgere og bønder ble styrket av at kongehuset og adelen i denne situasjonen ikke begrenset sin egen omgang med luksus og økonomiske privilegier. Den negative stemningen mot kongehuset hadde økt ved kronprinsens giftermål med Marie Antoinette, datter av Østerrikes keiserinne Maria Theresia. Østerrike var Frankrikes bitre arvefiende. Ekteskapet var i utgangspunktet ment å styrke båndene mellom de to statene og bilegge gamle utenrikspolitiske stridigheter. Effekten ble den motsatte. Mistenksomhet mot en østerriksk født dronning på Frankrikes trone resulterte i ondsinnet ryktespredning og bakvaskelseskampanjer mot Marie Antoinette. I ettertid har det fremkommet at kampanjene i vesentlig grad var igangsatt av politiske krefter i Storbritannia, den andre av Frankrikes arvefiender som på denne måten ønsket å svekke Frankrike. En siste, og sterkt medvirkende faktor som beredte grunnen for revolusjonen, var den økende oppslutningen om tankene til opplysningsfilosofer som Voltaire og Rousseau og det franske handelsborgerskapets tro på liberalismens prinsipper. Stendene. Frem til den franske revolusjon i 1789 var den franske befolkningen delt inn i tre. En stand er et sosialt lag av mennesker som er klart utskilt i samfunnet ved at alle som hører til den etter loven har bestemte rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er forskjellige for de ulike stendene og gir klart uttrykk for sosial lagdeling. Det gir de høyere stendene langt bedre vilkår og rettigheter enn de lavere. Stendersamfunnet var altså et privilegiesamfunn der noen mennesker hadde lovfestede fordeler. Den øverste standen var geistligheten, de som tok seg av nasjonens åndelige liv. Adelen var andrestanden og skulle krige og forsvare landet. Disse to stendene hadde store lovbestemte fordeler eller privilegier. Viktigst av alt var at de ikke trengte å betale skatt. Alle andre mennesker hørte i prinsippet til tredjestanden. De skulle forsørge første- og andrestanden gjennom arbeid, skatter og avgifter, og utgjorde hele 98 prosent av Frankrikes 25 millioner innbyggere. Innad i stendene var det store økonomiske forskjeller, for eksempel skilte høyborgerskapet seg fra tredjestanden, med at de blant annet hadde mye bedre økonomiske vilkår enn enkelte i både andre og førstestanden. Det var høyborgerskapet som møtte frem og utøvde politisk innflytelse på vegne av tredjestanden. Den eneste grunnen til at de fikk muligheten til å delta politisk var den innflytelsen som økonomisk styrke gav. Stenderforsamlingen. I mai 1789 samlet kongen en stenderforsamling. Folket var redde for at kongen og geistligheten ville klare å tvinge gjennom en avgjørelse i egen favør. I den forrige stenderforsamlingen, i 1614, hadde alle stendene hatt like mange representanter, og man telte kun én stemme pr. stand. Dette syntes folk var urettferdig, så en komité bestående av 30 liberale parisere krevde at 3. standen, folket, skulle få dobbelt så mange representanter i forsamlingen som de øvrige stendene, og at stemmene skulle telles pr. hode, ikke pr. stand. Dette møtte ikke gehør hos de andre stendene. Over halvparten av geistligheten og nesten alle de adelige ville holde på den gamle ordningen hvor stenderforsamlingen besto av førstestanden som var kongen og kirken, andrestanden besto av adelen og tredjestanden besto av bøndene Stenderforsamlingen 1789 tok til 5. mai 1789. Men etter mye diskusjon og uenighet ble forsamlingen tilslutt oppløst. Den tredje standen samlet seg sammen til en nasjonalforsamling. Anført av Emmanuel Joseph Sieyès vedtok nasjonalforsamlingen 17. juni 1789 at de skulle erklære seg som en representant, ikke for tredje stand, men av folket. De inviterte de andre stendene til å delta, men forklarte samtidig at de fra nå av kom til å lede nasjonen enten med eller uten dem. En del av de utvalgte representantene for stendene møtte nasjonalforsamlingen på en tennisbane der de avtalte at de ville holde sammen til de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Etter hvert vokste sympatien for nasjonalforsamlingen, og til og med store deler av militæret samlet seg utenfor Paris for å gi sin støtte. Kongen ønsket ikke at folket skulle ta over makten, og under innflytelse av sine rådgivere sparket han regjeringen, og satte sammen en ny. Dette gjorde folket rasende. Folk samlet seg for å protestere og gjøre opprør. Stormen på Bastillen. «Stormen av Bastillen». Maleri av Jean-Pierre Louis Laurent Houel, 1789 14. juli 1789 stormet militæret og borgere av Paris fengselet Bastillen. De drepte direktøren av fengselet og flere av vaktene. Bastillen var et forhatt symbol på de undertrykkende styresmaktene, så selv om det bare var sju fanger som ble frigitt (politiske fanger uten dom, den ene hadde sonet i 30 år), ble frigjøringen av Bastillen sett på som et symbol på frihet og likhet (mange tror at "brorskap" skal være med her, men det er feil, det bli innført av konventet i 1793.), og ble et signal for allment opprør. Og ennå er 14. juli, dagen da Bastillen ble stormet, Frankrikes nasjonaldag. Da kongen så hvordan folkemassene protesterte, trakk han og hans militære støttespillere seg foreløpig tilbake i slottet i Versailles. Nasjonalforsamlingen. Nå tok nasjonalforsamlingen over styringen. Forsamlingen vedtok å fjerne føydalismen, og etter et par timer hadde politikerne også tatt fra adelen og geistligheten deres privilegier. Alle ble likeverdige, og fra nå av skulle ingen ha fordeler eller privilegier ovenfor resten av folket. De nye myndighetene tok også fra kirken dens eiendommer og makt. Samtidig angrep bønder landet rundt adelens slott og gårder, og gamle dokumenter med bestemmelser om adelens føydale særrettigheter ble ødelagt under dette opprøret. Dette ble kjent som «den store skrekken». Politiske retninger. Etterhvert ble det splittelser i forsamlingen, og politiske partier ble dannet. Rojalist-demokratene og Mirabeau allierte seg med med tidligere finansminister Necker. De ønsket et monarki som liknet det engelske der de både hadde konge, et folkevalgt parlament og et parlament av aristokrater. I tillegg ville de ha et senat bestående av representanter valgt av kongen. Kongen skulle ha makt til å utsette en lov, men han skulle ikke ha vetorett. Helt til venstre var den svært radikale Maximilien de Robespierre og hans forening Jakobinerklubben. Disse ønsket å fjerne kongen, og heller ha republikk der en folkevalgt president skulle styre. Jakobinerklubben var Frankrikes mektigste klubb. På toppen var det oppimot medlemmer av klubben. Kongen rømmer. Kongen ble nå flyttet fra Versailles til Paris. Det var for at forsamlingen skulle kunne kontrollere kongen bedre, og for å forhindre ham i å forsøke å gripe makten på ny. Etter hvert ble kongen nervøs av å være i Paris. Han fryktet at han ville bli drept, så han og konen fant ut at de ville rømme. Den 20. juni 1791 dro kongen og hans gemalinne Marie-Antoinette. Men dagen etter at de hadde rømt, var kongen uforsiktig og viste seg offentlig. Han og kona ble arrestert ved Varennes. Han ble så fraktet tilbake til Paris. Denne hendelsen gjorde kongen enda mer upopulær enn han allerede var blant folket. Senere ble han arrestert og satt i fengsel av de radikale sammen med sin kone Marie-Antoinette. Massakren ved Champ-de-Mars. Det var fremdeles uenighet i nasjonalforsamlingen, som ikke klarte å avgjøre hvilken styreform landet skulle ha. Forsamlingen lente mot konstitusjonelt monarki, men ikke alle var enige. Noen politikere gikk ut blant folket for å samle underskrifter mot kongen, og for å holde taler der de kritiserte kongens oppførsel. Mange folk møtte opp, noe rojalistene ikke likte. En av dem var lederen for nasjonalgarden, general Lafayette. Han beordret garden til å konfrontere forsamlingen. De svarte med å hive stein på garden. Garden svarte med å skyte opp i luften for å skremme folkemassene til å slutte. Da dette ikke gikk startet garden å skyte inn i folkemassene. Til slutt var over 50 mennesker drept. Etter denne massakren flyktet mange av republikanerne fra landet eller gikk under jorden, i frykt for sitt liv. Dermed ble Jakobinerklubben det ledende partiet på venstresiden, og etterhvert det mektigste partiet i Frankrike. Revolusjonskrigene. Politikken Frankrike førte drev landet til krig mot Østerrike og deres allierte. Kongen og de revolusjonære ønsket å unngå krig. Likevel så kongen dette som en mulighet til å øke sin popularitet. Han tenkte at uansett resultat i krigene ville han fremstå som mer populær som følge av den. Jakobinerne var for krigen, fordi de så på den som en mulighet til å fremme revolusjonen, og håpet at den ville bre seg til resten av Europa. I april 1792 brøt krigen mot Preussen og Østerrike ut. Den varte frem til Amiens-traktaten i 1802. Kongen henrettes. Sommeren 1792 var det igjen krig med nabolandene. På slagmarken ble den franske hær drevet tilbake, og land som Preussen og Østerrike truet med at hvis ikke franskmennene gjeninnsatte kongen, ville det få følger for det franske folket. Ettersom kongen i lang tid hadde blitt mistenkt for å ha hatt ulovlig kontakt med utenlandske kongehus, ble han nå anklaget for å konspirere med fienden. Han ble kastet i fengsel, og det ble startet en rettssak mot ham. En ny revolusjonær bølge gikk over landet, der republikanerne igjen fikk vind i seilene. I september 1792 ble fengslene i Paris stormet, og flere hundre fengslede adelsmenn ble massakrert. Ludvig 16. ble dømt til døden 17. januar 1793 for å ha konspirert mot folkets frihet og sikkerhet, og til store protester blant rojalistene ble han giljotinert 21. januar 1793. Hans kone Marie-Antoinette ble henrettet 16. oktober samme år bl. a for å ha delt Frankrikes militærplaner med Østerrike. Terroren. Republikanerne var mot slutten av 1792 den sterkeste grupperingen i Frankrikes parlament. Jakobinerne tok over komiteen for nasjonal sikkerhet, og etter kongens død startet perioden som nå kalles for Terroren eller Skrekkveldet. I løpet av denne perioden, som varte fra 1793 til 1794, drepte jakobinernes leder Robespierre og hans medarbeidere over 1200 politiske motstandere, de fleste ved hjelp av giljotinen. Tilsammen døde ca mennesker, de fleste var i borgerkrigen mellom rojalistene og republikanerne. Etterhvert sank jakobinernes popularitet, og i 1794 gjorde parlamentet opprør mot jakobinerne og deres overdrevne bruk av terror. Robespierre ble selv arrestert og halshugget i giljotinen. Et nytt parlament ble hovedsakelig satt sammen av overlevende girondister (liberale republikanere). Etter at de hadde tatt tilbake makten hevnet de seg på jakobinerne og deres sympatisører. Napoleon Bonaparte. Det nye parlamentet skrev så en ny konstitusjon som ble grunnlaget for et styresett som ble kalt Direktoriet. Parlamentet skulle bestå av 500 medlemmer, 249 senatorer, og "direktører". Det nye regimet møtte mye motstand fra jakobinerne og rojalistene, og måtte ty til militærbruk for å stanse opptøyer og kontrarevolusjonære aktiviteter. På denne måten fikk hærens leder mye makt og innflytelse. Hans navn var Napoleon Bonaparte. Han ble også veldig populær med store militære seire i Italia, der han samlet bystatene i lydriker med egne konstitusjoner som i Frankrike. Napoleon Bonaparte var en ung mann, som i 1793 ble leder for den franske hær, og det i en alder av 24. 9. november 1799 kuppet Napoleon makten i Frankrike og etablerte Konsulatet, der han skulle styre landet sammen med 2 andre. Men han styrte som diktator til 1804, da han utnevnte seg selv til keiser av Frankrike. Gjennom store militære seire i nabolandene tvang han dem til å inngå fredsavtaler og allianser med Frankrike. I et forsøk på å tvinge Storbritannia i kne innførte han Kontinentalblokaden mot øystaten, der alle allierte land i det kontinentale Europa forpliktet seg til å delta. Men Russland brøt blokaden,og Napoleon svarte med å marsjere mot Russland. Han angrep Russland 24. juni 1812. Russerne trakk seg tilbake mot Moskva. De ble ledet av general Barclay de Tolly og senere av general Kutusov. På veien brente de ned byene slik at de ikke etterlot noe til franskmennene, også kjent som «den brente jords taktikk». Da Napoleon og hans hær nådde Moskva, var byen forlatt av tsaren, hans soldater og byens innbyggere, og samme natt begynte byen å brenne. Vinteren hadde satt inn med sterk kulde og Napoleon måtte trekke seg tilbake. Rundt soldater døde i vinterkulda, både av forfrysninger og i bakholdsangrep fra russerne under tilbaketrekningen. Etter en natt kunne man våkne opp til et helt kompani med døde, frosne soldater foran et sluknet leirbål. Invasjonen av Russland ble Napoleons alvorligste nederlag. Napoleons styrke var alvorlig svekket, og de fleste av hans allierte svek ham straks og gikk over til hovedfienden Storbritannia. De møtte ham og restene av hans hær ved slaget i Leipzig i 1813, hvor Napoleon mistet store deler av hæren sin. Det endte med at tsar Aleksander og resten av de allierte marsjerte inn i Paris. Napoleon ble tvunget til å abdisere den 6. april. Han ble sendt til den italienske øya Elba, der han fikk styre som guvernør. Men Napoleon så naturlig nok dette som en fornærmelse, og vendte tilbake til Frankrike i 1815. Styrkene, ledet av marskalk Ney som hadde vært en av Napoleons mest lojale generaler, og helten fra tilbaketrekningen fra Moskva, som ble sendt til Marseille for å arrestere ham hyllet ham istedet som sin hjemvendte keiser, og fulgte ham nordover til Paris. Etter 100 dager med Napoleons 2. keiserdømme møtte han og hans hær et samlet Europa i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon flyktet til England og søkte politisk asyl, men ble arrestert og sendt til øya Sankt Helena langt ute i Atlanterhavet mellom Afrika og Sør-Amerika, hvor han døde i 1821. Lysets hastighet. Relativitetsteorien bygger på et postulat om at lysets hastighet skal være konstant for alle observatører og uforanderlig under enhver koordinattransformasjon. Derfor faller det naturlig å benytte lysfarten som utgangspunkt for å definere andre størrelser som meteren og enheter utledet derfra. Meterdefinisjonen ble i 21. oktober 1983 knyttet til lysets hastighet og slik at denne ble et helt antall meter per sekund. Historie. Det første kjente forsøket på å bestemme lyshastigheten ble utført av Galileo Galilei. Han utstyrte assistenten sin med en fjøslykt før de gikk opp på hver sin fjelltopp. I det Galilei avdekket sin egen lykt, skulle assistenten umiddelbart gjøre det samme, og Galilei ville ta tiden før han fikk øye på lyset. Optimistisk gikk de til verks og slik skulle lysfarten bestemmes. Det eneste redskapet Galilei hadde for å måle tidsrommet var sine egne pulsslag, og dette satte naturlig nok visse begrensninger for nøyaktigheten av forsøket. Galilei konkluderte derfor med at dersom lyset gikk med endelig hastighet, så gikk det raskere enn han kunne måle på den måten. Senere ble det utviklet mer raffinerte metoder. I 1672 målte den danske astronomen Ole Rømer lyshastigheten ved å se på solformørkelsene til Jupiters måner. På Io varte solformørkelsen 17 minutter lenger da Jupiter og Io var på vei bort fra Jorda enn da de var på vei mot Jorda. Lyset må da tilbakelegge en større distanse. Han anslo lyshastigheten ut ifra disse observasjonene til å være 227 000 km/s, et avvik på ca. 24 %. Senere, i 1849, ble lyshastigheten målt av Hippolyte Fizeau som ved hjelp av et roterende tannhjul, speil og en mer nøyaktig metode for å måle tiden, beregnet lysfarten til 313 000 km/s, altså et avvik på mindre enn 5 % fra dagens verdi. Lys gjennom materialer. hvor n er brytningsindeksen. Denne relasjonen er et uttrykk for prinsippet om at lys som går mellom to punkter følger den veien som gir den korteste totale transporttiden. OpenBSD. OpenBSD er et fritt operativsystem som kan kjøres på mange forskjellige datamaskinarkitekturer. OpenBSD fokuserer på sikkerhet, og er utviklet på en proaktiv og forsiktig måte. Dette gjør systemet svært stabilt og sikkert. Prosjektet ledes av Theo de Raadt, som også var en av de som utviklet NetBSD. Systemet er en avart av Berkeley Software Distribution. OpenBSD ble utviklet på grunn av filosofiske og personlige motsetninger imellom de Raadt og de andre utviklerene av NetBSD. Selv om sikkerhet er en av de største årsakene for operativsystemets eksistens, er det langt fra det eneste utviklerene fokuserer på, og systemet er i dag kjørbart på 12 forskjellige plattformer. Fra og med versjon 3.5 inkluderer systemet en avart av XFree86 4.4-RC2 på grunn av forandringer i XFree86-lisensen. Systemet er dermed det eneste BSD-systemet med en egen versjon av vindussystemet X. Til og med juni 2002 brukte OpenBSD slagordet "No remote hole in the default install, in nearly 6 years". Dette ble skiftet til "Only two remote holes in the default install, in more than 10 years!" etter at et hull ble oppdaget. Enkelte har kritisert dette slagordet, siden den enkleste installasjonspakken inkluderer svært få tjenester, og enkelte programmer som har blitt inkludert tidligere har senere vist seg å ha hull. Andre regner dette for å være en av systemets største fordeler; få applikasjoner installeres som basis, noe som gjør systemet svært sikkert i utgangspunktet. Uansett hva de forskjellige frontene mener er OpenBSD et forbløffende sikkert operativsystem. På grunn av dets sikre design blir OpenBSD ofte brukt som basis for brannmurer og andre systemer innen datasikkerhet. Lille. Lille ("Rijsel") er en by i det nordlige Frankrike. Den er hovedstad i departementet Nord og regionen Nord-Pas-de-Calais og nær grensen til Belgia. Sammen med Roubaix, Tourcoing og forstedene utgjør Lille det fjerde største sammenhengende urbane området i Frankrike, regner man med belgiske byer – bl.a. Kortrijk – er storbyområde på cirka 1,7 mill. Historie. En legende setter tidspunktet for byens grunnlegging til 600-tallet, første kildeomtale er fra 1066. Navnet kommer fra "insula" or "l'Isla" som reflekterer det tidligere myrområde, der Lille var sannsynligvis en øy. Lille var i middelalderen hovedby i grevskapet Flandern som var et av de rikeste områder i Europa på grunn av sin produksjon av tekstiler. Området falt via arv til Burgund (1369) og på 1400-tallet hadde byen en befolkning på omtrent 25.000. Etter at den nordlige delen av Burgund falt til Habsburg (1477) ble Lille en del av de spanske Nederlandene. Kong Ludvig XIV av Frankrike førte noen erobringskriger, blant annet mot de spanske Nederlandene 1667–1668. I forløpet ble Lille beleiret og måtte kapitulere (25. september 1667). Spania måtte fratre området til Frankrike. Franskmennene sikret erobringen med en av datidens Europas største festninger i Lille. Den motsto ikke erobringsforsøk under den spanske arvefølgekrigen 1708, men i Freden i Utrecht fikk Frankrike beholde Lille (1713). Under industrialiseringen var gruvedrift (kull) og fortsatt tekstilindustri viktig. Lille var den første franske byen som fikk en sosialistisk borgermester i 1896 (Gustave Delory). Under både første og andre verdenskrig kom byen under tysk okkupasjon. Kultur. På grunn av tilhørigheten til Flandern var fransk og nederlandsk sidestilt og det franske og nederlandske navnet er like gammel. Byen ble fransk på 1700-tallet. Lille har et stort universitet overført fra Douai i 1808 og et av de viktigste kunstmuseer i Europa med flamske, nederlandske, franske og spanske mesterverk. Lille var av EU erklært som europeisk kulturhovedstad sammen med den italienske byen Genova i 2004. Lille er hjemby til fotballaget Lille OSC. T-banen i Lille var verdens første førerløse t-bane, også kalt people mover. Berkeley Software Distribution. Berkeley Software Distribution (BSD) er et felles navn for unix-baserte operativsystemer som ble utviklet ved University of California, Berkeley på 1970-tallet. Navnet brukes også på moderne varianter av programvaren. Historie. I den tidlige dataalderen ga det amerikanske telefoni- og IT-selskapet AT&T Bell Laboratories en generell lisens til Berkeley og andre universiteter som ga de mulighet til å bruke og utvide kildekoden til deres UNIX operativsystem. Berkeley brukte systemet som basis for forskning innen design av operativsystemer på 1970-tallet og 1980-tallet. Etter en stund hadde nesten alle komponenter i de forskjellige systemene som universitetene brukte blitt byttet ut, og på begynnelsen av 1990-tallet ble kildekoden til BSD frigitt under en proprietær BSD-lisens. Dette førte til en opphavsrett-disputt imellom Berkeley og AT&T som ble avgjort i Berkeleys favør. Dette førte til at BSD ble et fritt operativsystem. Teknologi. BSD var en pionér innen data, og svært mye av det som i dag anses som standard ble utviklet ved universitetet. Berkeleys UNIX-variant var den første distribusjonen med støtte for Internett-protokoller; Berkeley Sockets. Dette gjorde det like enkelt å lese og skrive filer over et nettverk som direkte til en lokal harddisk. AT&T lanserte senere en egen variant, STREAMS, som hadde omtrent samme funksjonalitet som Berkeley Sockets, men på det tidspunktet hadde BSDs variant allerede fått et godt fotfeste. Distribusjoner. I tillegg var DEC Ultrix og tidlige versjoner av Sun OS (Solaris) basert på kildekode fra BSD. NetBSD. NetBSD'", en avart av Berkeley Software Distribution, er et fritt, Unix-lignende operativsystem. Som den første Berkeley Software Distribution-varianten ble systemet formelt lansert som versjon 0.8 i mai 1993. Under mottoet «"Of course it runs NetBSD"» kan systemet kjøres på over 58 forskjellige datamaskinarkitekturer. Samtlige versjoner er bygd fra samme kildekode, noe som gjør det mulig å tilby et tilnærmet eksakt likt operativsystem for et stort antall datamaskiner. NetBSD leveres med en en egen, tredjeparts programvarepakke (ports), the NetBSD Packages Collection (pkgsrc), som består av over 4 000 forskjellige programmer. Dette gjør det mulig å installere programvaren ved å gå til riktig mappe og skrive «make install». Programmet blir da hentet, pakket ut, konfigurert, kompilert og installert på en enkel måte, som samtidig gjør det like enkelt å fjerne programmet i ettertid. Ferdigkompilert programvare for de forskjellige plattformene tilbys også. Som et resultat av systemets fleksibilitet tilbys også pkgsrc for andre unix-varianter som Linux, FreeBSD, OpenBSD, Solaris, Mac OS X mfl. «NetBSD» er et registrert varemerke for The NetBSD foundation. G8. G8 ("gruppen av åtte") er en koalisjon av de åtte ledende industrinasjonene i verden – Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia (G6, 1975) og Canada (G7, 1976) – samt Russland, som ble invitert til å delta i 1998 og ble medlem i 2002 (G8). EU møter dessuten som fast representant på G8s toppmøter. G8-landene møtes årlig for økonomiske og politiske samtaler mellom sine statsoverhoder, og mellom andre politikere og embedsverk. G8 er av noen (særlig kritikere) blitt kalt en «uoffisiell verdensregjering». De årlige møtene er ofte mål for antiglobaliseringsprotester. Foran G8-toppmøtet i Skottland i 2005 ble konsertarrangementet Live 8 arrangert samtidig i alle G8-landene, for å forsøke å presse G8-lederne til å slette all u-landsgjeld og gjøre slutt på sult og fattigdom i Afrika. Det ble også avholdt en konsert i Johannesburg i Sør-Afrika for å markere Afrika og kontinentets problemer. Høye mat- og oljepriser, klimaforandringer samt Afrikas utvikling står høyt på dagsordenen. Senere møter. Lokaliseringen av de årlige møtene roterer årlig mellom medlemmene i følgende rekkefølge: Frankrike, USA, Storbritannia, Tyskland, Japan, Italia, Canada. Etter at Russland nylig ble innvilget medlemskap er Russland plassert mellom Storbritannia og Tyskland i rotasjonen. G8-toppmøtet 2007 ble holdt i Heiligendamm i Mecklenburg i Nord-Tyskland. G7. G7, G-7 eller Gruppen av syv er en betegnelse på de opprinnelig syv viktigste industrilandene i verden: USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. De seks første av disse etablerte G6 (Gruppen av seks) som et samarbeidsforum for sine statsledere i 1975, og Canada sluttet seg til året etter. Russland ble invitert til å delta som gjest i 1997, og har deltatt i de fleste møtene fra 2002. Det viktigste unntaket er G7-gruppens finansministermøte, som møtes flere ganger i året og diskuterer politiske og økonomiske temaer. G7 pluss Russland refereres til som G8. Fredrik III av Tyskland. Fredrik III (ty. "Friedrich III") (født 18. oktober 1831 i Potsdam, død 15. juni 1888 i Potsdam) var konge av Preussen og keiser av Tyskland. Han regjerte i 1888. Han var sønn av Vilhelm I, den daværende prins Vilhelm, yngre bror av kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen, og keiserinne Augusta. Fredrik giftet seg i 1858 med prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland, den eldste datteren av prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria (av huset Hannover). Victoria øvet stor innflytelse på sin mann med sine liberale politiske synspunkter. Da Fredriks far ble konge ble Fredrik Preussens kronprins. Han kommanderte armeene under den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og i den fransk-prøyssiske krig i 1870. Han ble aldri likt av Bismarck, som så med skepsis på hans, og særlig hans kones, liberalisme, og ble derfor holdt utenfor enhver virkelig maktposisjon så lenge hans far levde. Da hans far døde og Fredrik etterfulgte ham som konge og keiser, led han uhelbredelig av kreft, som hadde blitt feildiagnostisert i 1887, noe som førte til at en nødvendig operasjon ble kansellert. Han regjerte kun 99 dager før han døde, og ble etterfulgt av sin sønn Vilhelm II. Den daværende kronprins Fredrik leder troppene sammen med Moltke under krigen mot Frankrike i 1870. My Lai-massakren. Fotografi av noen av ofrene, for det meste kvinner og barn. Bilde ble tatt av en av US Armys fotografer 16. mars 1968 Mỹ Lai-massakren var en massakre av sivile sørvietnamesere under Vietnamkrigen, begått av amerikanske soldater tilhørende kompaniet "Charlie" av den 11. brigaden, under kommando av løytnant William Calley, den 16. mars 1968. Totalt ble mellom 347 og 504 mennesker, hovedsakelig eldre, kvinner og barn, drept av de amerikanske styrkene. Mange ble i tillegg torturert og voldtatt. Ifølge USAs armé ble 347 mennesker drept, men det er i dette tallet bare medregnet det som skjedde i bygda My Lai, og ikke det som skjedde i nabobygda My Khe. Ifølge Vietnams folkehær ble 504 drept – i både My Khe og My Lai. Ofre fra My Khe er ofte inkludert som tilhørende My Lai-massakren. Massakren ble stoppet av et amerikansk helikopter som landet mellom de amerikanske soldatene og de gjenværende vietnamesiske sivilistene. Helikopterpiloten Hugh Thompson jr. gav de amerikanske soldatene et ultimatum om å stoppe massakren eller bli beskutt fra helikopteret, der skytterne "Spc". Lawrence Colburn og "Spc". Glenn Andreotta satt klar bak hver sine mitraljøser. Helikopterbesetningen reddet på denne måten minst 11 liv. 30 år senere ble de tre gitt medaljen "Soldier's Medal", hærens høyeste utmerkelse for «mot ikke tilknyttet direkte strid med fienden». USA forsøkte først å dekke over saken, men da verdenspressen fikk kjennskap til massakren, eksploderte skandalen. My Lai ble for mange et symbol på amerikanske overgrep i Vietnam. En amerikansk offiser sa senere at hver større enhet i Vietnam hadde sitt My Lai. Den ansvarlige for massakren, løytnant William Calley, ble dømt til livsvarig fengsel for mord, men presidenten beordret ham løslatt to dager etter, i påvente av ankebehandlingen. Calley satt 3½ år i husarrest i militærbasen Fort Benning, Georgia, og ble deretter løslatt. Calley skyldte på sine overordnede, blant annet kaptein Ernest Medina, noe Medina benektet. De øvrige involverte soldatene var forlengst dimittert innen denne saken nådde offentlighetens lys, men av totalt 26 menn som ble siktet, var det bare Calley som ble dømt. Saken blir i dag referert til som Medina-standarden, noe som avklarer overordnedes ansvar for underordnedes handlinger, når de ikke kjenner til dem. Dronning Maud Land. I Antarktika mellom 20° vest og 45° øst Norsk biland 14. januar 1939 Dronning Maud Land eller Dronning Mauds land er den delen av det antarktiske kontinent som strekker seg fra 20° vestlig til 45° østlig lengde. Området ble i 1939 annektert av Norge, etter initiativ fra Adolf Hoel, og har siden hatt status som et norsk biland. Den norske sektoren grenser til den britiske sektoren i vest og den australske sektoren i øst. Mot syd er grensen ikke fastsatt, men det er alminnelig akseptert at den strekker seg helt til polpunktet. Historie. Fabian Gottlieb von Bellingshausen er blitt tilskrevet oppdagelsen av det antarktiske kontinent, etter at han 27. januar 1820 rapporterte om observasjon av et islagt område «dekket med små koller» i posisjon, ca. 30 km utenfor kysten av Dronning Maud Land. I perioden 1927–1937 utrustet forretningsmannen Lars Christensen, som drev med utstrakt hvalfangst i Sørishavet, tilsammen ni ekspedisjoner for å utforske hvalforekomster utenfor Dronning Maud Land. Ekspedisjonene gjennomførte også kartlegging av kysten og deler av fastlandet, blant annet ved hjelp av flyfotografering. I løpet av ekspedisjonene ble Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land erklært for norsk territorium. 14. januar 1939 ble Dronning Maud Land offisielt annektert av Norge. Tyskland gjorde krav på en del Dronning Maud Land mellom 20°E og 10°W fra 19. januar 1939. Området ble kalt for Neuschwabenland. I 1959 undertegnet tolv nasjoner den internasjonale Antarktistraktaten som skal hindre at kontinentet skal bli benyttet militært og sikre området for vitenskapelige formål. I dens artikkel IV er det klargjort at Norge som følge av traktaten ikke oppgir noen av sine eksisterende territorielle krav. Geografi. Dronning Maud Land ligger mellom 20° vest og 45° øst og omfatter Kronprinsesse Märtha Kyst, Prinsesse Astrid Kyst, Prinsesse Ragnhild Kyst, Prins Harald Kyst, Kronprins Olav Kyst og polarplatået, Haakon VIIs vidde. Fra isbremmene utenfor kystlinjen stiger landskapet med mektige isbreer gradvis til over 1000 meter. Der finnes flere områder med ruvende fjell og nunataker, de høyeste rager over 3000 moh. Fra vest til øst ligger Vestfjella, Heimefrontfjella og Borgmassivet på Maudheimvidda, Gjelsvikfjella, Mühlig-Hofmannfjella og Wohlthatmassivet i Fimbulheimen, Sør-Rondane og Belgicafjella som de mest fremtredende fjellkjedene. Det høyeste fjellet er Jøkulkyrkja med 3148 moh. Tre mektige isbreer drenerer denne delen av Øst-Antarktis. Ved 20° vest renner Stancomb-Willsstraumen vestover ut over Brunt isbrem. Grensen mellom Borgmassivet og Gjelsvikfjella og er preget av Jutulstraumen som gir næring til Fimbulisen. Mellom Wohlthatmassivet og Sør-Rondane renner av den 200 km brede Carsten Borchgrevinkisen. Biologi. Det er flere arter sjøfugl som hekker på land, og ved kysten forekommer fire forskjellige selarter. Plantelivet i Dronning Maud Land er stort sett begrenset til lav, mose og alger som vokser i de snøfrie områdene med nunataker. Det er opprettet to spesielt fredede verneområder (ASPA) i Dronning Maud Land: ASPA nr. 141 (Yukidori Valley) ved Lützow-Holmbukta som har et typisk antarktisk fjellmarksøkosystem, og ASPA nr. 142 ved Svarthamaren som med nærmere en halv million antarktispetrell ("Thalassoica antarctica") har Antarktis' største innlandskoloni av sjøfugl. Adgang til disse områdene er forbudt uten spesiell tillatelse. Forskning. Forskningsstasjoner i Dronning Maud Land Ellers finnes det en rekke andre baser som enten kun har sommerdrift, eller er automatisk drevne meteorologiske stasjoner. Sverige og Finland opererer hver sin sommerbemannede stasjon, henholdsvis Svea og Aboa, side om side på nunataken Basen i Vestfjella. I forbindelse med Norsk Polarinstitutts 75-årsjubileum i 2003 ble den norske forskningsstasjonen Troll oppgradert til en helårsstasjon, og Norge ble den siste nasjonen med kravområde i Antarktis som åpnet en helårsstasjon. Stasjonen ble opprinnelig satt opp av den norske Antarktis-ekspedisjonen 1989/90 og var en lett konstruksjon på 100 m². Stasjonen var kun egnet til bruk i sommerhalvåret, fra november til februar. Stavanger Aftenblad. a> sentrum 2007. Kranen som stikker opp bak bygget, jobber med det nye Stavanger Aftenblad-bygget som åpnet i august 2008. "Stavanger Aftenblad", ofte bare kalt "Aftenbladet", er regionavis for Sandnes, Jæren, Haugalandet, Ryfylke og Dalane i Rogaland fylke. Avisa har hovedkontor i Stavanger. Sjefredaktør er Lars Helle. Historikk. Stavanger Aftenblad ble grunnlagt i 1893 av presten og venstremannen Lars Oftedal. Etter Oftedals død i 1900 overtok sønnen Lars Oftedal d.y. Han var redaktør til sin død i 1932. Da overtok tredje generasjon, Christian Stephansen Oftedal. Under annen verdenskrig prøvde Oftedal først å leve med sensuren, men trakk seg som redaktør 19. juni 1940 fordi han nektet å skrive på diktat fra okkupantene. I begynnelsen av august 1940 ble Oftedal arrestert for illegalt arbeid, og sendt i fangenskap. 16. april 1942 ble nazi-ordfører Johannes Kringlebotn innsatt som redaktør. Dermed ble Stavanger Aftenblad den første avis i Norge som ble såkalt nyordnet. Opplaget økte sterkt etter krigen og avisa ble raskt den største i Stavanger. Avisa bygde nytt avishus i sentrum av Stavanger. Chr. S. Oftedal døde i 1955. Per Thomsen overtok, siden fulgte Jon Arnøy fra 1977, og i 1983 overtok Thor Bjarne Bore, som satt til årtusenskiftet. Noen dager senere ble den nye redaktøren Jens Barland og resten av avisen rystet da Europa-korrespondent Stein Viksveen ble siktet for spionasje, siktelsen er siden frafalt. Tom Hetland var sjefredaktør fra slutten av 2002 til 31. desember 2011, da Lars Helle overtok. Stavanger Aftenblad var fram til 1970-tallet organ for det politiske partiet Venstre. Avisa var lenge en av landets mest innflytelsesrike. Stavanger Aftenblad har hatt flere kjente journalister, blant andre Vegard Sletten, Klaus Sletten, Per Thomsen, frontkjemperen Karl Holter, forfatterne Jon Moe, Alfred Hauge, Jan Inge Sørbø, Tor Obrestad og Einar O. Risa, kulturredaktøren Odd Kvaal Pedersen, Ivar Johansen og Kjell Gjerseth, samt faste anmeldere som Lars Kristian Holst, kunstneren Bjarne Menard Hansen og forfatteren Ronald Fangen samt avistegnere som Henry Imsland, Kåre Eikeland og Roar Hagen. Stavanger Aftenblad i dag. Stavanger Aftenblad består av morselskapet Stavanger Aftenblad ASA, som utgir avisa Stavanger Aftenblad, driver Aftenbladet.no, Nettradio.no og Aftenbladet Mobil. Stavangerpuls AS selger annonser for konsernets nettbaserte medier, herunder Finn.no AS. Norsk Ombæring AS ble etablert i 2004 med sikte på å distribuere konsernets publikasjoner og andres publikasjoner. Konsernets trykkerivirksomhet er med virkning fra 1. januar 2005 utskilt fra Stavanger Aftenblad ASA i eget selskap, Aftenbladet Trykk AS. Schibsted eier i dag 94,3% av Stavanger Aftenblad. Stavanger Aftenblad har hovedkontor i Stavanger og avdelingskontorer i Haugesund, Jørpeland, Sandnes, Bryne, Egersund, Flekkefjord og Oslo. Aftenbladet Trykk ligger på Lura i Sandnes. Nettutgaven til Stavanger Aftenblad, Aftenbladet.no, hadde i 2004 omkring 46 000 besøkende hver dag. Mot slutten av 2007 lå tallet på daglige brukere relativt stabilt på rundt. Avisen gikk lørdag 16. september 2006, som en av de siste avisene i Norge, over til tabloidformat. I 2008 åpnet Stavanger Aftenblads nye kontor. Det nye kontoret har et moderne design og skaper nok plass for alle arbeidere. Åpningen av det nye bygget, 30. august 2008, ble feiret med mulighet til å rappellere ned bygningen, guiding, konkurranse med radiostyrte biler og mer. Treghetssystem. Innen mekanikken beskriver man bevegelsen til partikler eller legemer matematisk i forhold til et gitt koordinatsystem. Dette referansesystemet har selv en bestemt bevegelsestilstand som påvirker hvordan bevegelsene ser ut. Et treghetssystem, også kalt inertialsystem, er et koordinatsystem som ikke er under akselerasjon. Da vil den mekaniske beskrivelsen av en bevegelse oppfylle Newtons lover. Det innebærer at enhver akselerasjon som observeres i et treghetsystem er forårsaket av en kraft. Det er ikke lett å finne et virkelig treghetsystem: jorden roterer rundt seg selv, jordkloden trekkes mot solen, solen trekkes mot senteret av galaksen, og galaksen er også akselerert av gravitasjonskrefter fra andre steder. Men i praksis har dette lite å si så lenge akselerasjonen kan betraktes som svak. Hvorvidt den kan det avhenger av størrelsesordenen på det fysiske systemet som skal modelleres. For eksempel er jordrotasjonen viktig i meteorologisk sammenheng, men neglisjerbar for fenomener som foregår på en mindre skala. I Newtons mekanikk er det en vanlig framgangsmåte å regne på det akselerte systemet som om det var et treghetssystem. Dette kan gjøres ved å innføre imaginære krefter som sentrifugalkraften og corioliskraften. Newton hevdet i sine teorier eksistensen av et absolutt treghetssystem slik at all observert bevegelse (som nødvendigvis er relativ) kunne tilskrives en absolutt bevegelse. Relativitetsteorien avviser dette, og hevder i stedet at alle treghetssystemer er likeverdige. Dette synspunktet ble formulert allerede av Galileo Galilei og går under navnet relativitetsprinsippet. Mekanikk. Mekanikk er den grenen av fysikken som omhandler bevegelse, forskyvninger, spenninger og stabilitet av partikler og legemer. Klassisk mekanikk viser hvordan årsaker og virkninger er knyttet sammen, og er et langt større fagfelt enn det de fleste elever møter. Som «sannheten om hvordan universet er laget» er klassisk mekanikk i dag erstattet av relativistisk mekanikk. De gamle klassiske teoriene er likevel de mest brukte verden over i hverdagen for ingeniører. Men for relativitetesfysikken er de klassiske teoriene bare et spesialtilfelle. Komplekst tall. Et komplekst tall er tall på formen "a + ib", der "a" og "b" er reelle tall og "i" er den imaginære enheten, med egenskapen formula_1 Mengden av komplekse tall skrives vanligvis C eller formula_2. Denne mengden inneholder de reelle tallene R som en delmengde, og innføringen av komplekse tall gir en naturlig utviding av begrepet reelle tall. Et komplekst tall "z = a + ib" er definert ved en "realdel" "a = Re(z)" og en "imaginærdel" "b = Im(z)". Dersom "a = 0" sies tallet å være "rent imaginært". Mange assosierer komplekse tall med løsningen av andregradsligninger, som for eksempel ligningen formula_3. Anvendelsesområdet er imidlertid langt videre enn dette, og komplekse tall spiller en viktig rolle i mange deler av matematisk analyse og i anvendt matematikk. Studiet av "komplekse funksjoner", det vil si funksjoner der definisjonsmengden og/eller verdimengden ligger i C, kalles "kompleks analyse". Matematikk bruker en mer formell innføring av komplekse tall, basert på definisjon av operasjonene addisjon og multiplikasjon for komplekse tall. Formell definisjon av komplekse tall. Mengden av komplekse tall utgjør en kropp. Reelle tall er en delmengde av de komplekse tallene, og et reelt tall kan skrives "r = (r,0)". Addisjon og multiplikasjon, slik de opptrer i definisjonen av komplekse tall, reduserer seg til de velkjente operasjonene for reelle tall. Ordningsrelasjoner i R lar seg imidlertid ikke generalisere til C, slik at formula_5 har mening bare for reelle verdier av formula_6 og formula_7. Den imaginære enheten "i" er definert ved "i = (0,1)", og fra definisjonen av multiplikasjonsoperasjonen følger det at formula_8. Additiv og mulitplikativ invers. Til ethvert komplekst tall "z = a + ib" eksisterer det en additiv invers "(-z) = (-a - ib)" slik at "z + (-z) = 0". Den additive inversen er brukt til å definere subtraksjon. Absoluttverdi. "Absoluttverdien" eller "modulus" til et komplekst tall "z = a + ib" er definert ved Kompleks konjungert. Den kompleks konjungerte til et komplekst tall "z = a + ib" er definert ved Fra definisjonen av multiplikasjon følger det at Geometrisk tolkning av komplekse tall. Argand-diagram for det komplekse tallet z = (a,b) = a + ib. Ethvert komplekst tall "(a,b) = a + ib" kan representeres ved et punkt i et kartesisk koordinatsystem, som vist i figuren til høyre. Den horisontale og den vertikale aksen kalles nå henholdsvis den relle aksen og den imaginære aksen. Den geometriske tolkningen av et komplekst tall ble introdusert av den dansk-norske matematikeren Caspar Wessel, men framstillingsmåten kalles idag et "Argand-diagram", etter den sveitsiske matematikeren Jean Robert Argand. Alternativt brukes også navnet et "gaussisk plan" eller et "komplekst plan". Siden den kompleks konjungerte til tallet "z = a + ib" er definert ved formula_16 representerer den kompleks konjungerte en refleksjon om den horisontale aksen i det komplekse planet. Rotasjonsvinkelen formula_17 som vektoren "(a,b)" danner med den reelle aksen kalles "argumentet" til det komplekse tallet, og fra figuren følger de trigonometriske relasjonene Polarform. For et gitt kompleks tall "z = a + ib" definerer absoluttverdien formula_19 og argumentet formula_17 et sett av polarkoordinater, og "z" kan skrives på "trigonometrisk form" som Alternativt kan en bruke en "eksponensial form" Eksponentialformen er praktisk for analyse, siden de vanlige eksponentialreglene gjelder. For multiplikasjon av to komplekse tall gjelder for eksempel at Geometrisk kan multiplikasjon av et komplekst tall med et annet "reiφ", tolkes som en forlenging med faktoren "r", samt en rotasjon med vinkelen formula_17. For divisjon av to komplekse tall gjelder Osip Mandelstam. a>-fotografi av Osip Mandelstam etter hans første arrestasjon. Osip Emiljevitisj Mandelstam (russisk: Осип Эмильевич Мандельштам; født i Warszawa, død 27. desember 1938 nær Vladivostok) var en russisk forfatter. Mandelstam skrev lyrikk, prosa og barnebøker. Han tilhører gruppen av akmeister sammen med blant annet Anna Akhmatova og Nikolaj Gumiljov. På norsk er han særlig kjent for "Reisen til Armenia". Med dette essayet inspirerte han Joseph Brodsky da han skrev "Reisen til Istanbul" i 1986. Mandelstam var spesielt opptatt av arkitektur og gotisk kirkekunst. Mandelstam er av jødisk herkomst, og studere i tre år i Frankrike fra 1907 til 1910. Utenfor Russland er han mest kjent for moderne klassiske dikt. Han skrev sitt første dikt i 1910, like etter at han var ferdig med studiene sine. Etter det skrev han en diktsamling som kom ut i 1913. Han ble i 1934 arrestert for å skrive et stygt dikt om Josef Stalin. På grunn av det fikk han ikke lov til å publisere de diktene som han skrev i 1930-årene. Disse brevene ble utgitt i USA etter hans død. I 1938 ble han arrestert igjen. Også denne gangen ble han arrestert fordi han skrev «upassende» dikt om Stalin og kommunismen. Han døde på vei til en arbeidsleir i Sibir. Mandelstam, Osip Mandelstam, Osip Mandelstam, Osip Anna Akhmatova. Anna Andrejevna Akhmatova (russisk: Анна Андреевна Ахматова, født nær Odessa, død 5. mars 1966 i Domodedovo) var en russisk lyriker. Sammen med bl.a. Osip Mandelstam var hun kjent som del av gruppen kalt akmeistene, en dikterretning i Russland på 1920-tallet. Hun har skrevet diktsamlingene "Aften" og "Den hvite skare", samt kjærlighetslyrikk. Akhmatovas foreldreløse, som besto av blant annet Josif Brodskij, var en gruppe russiske poeter som hentet inspirasjon fra Akhmatova. Akhmatova, Anna Akhmatova, Anna Akhmatova, Anna Josif Brodskij. Graven til Joseph Brodsky i Venice, island San-Michele Josif Brodskij (russisk Iosif Aleksandrovitsj Brodskij) (født 24. mai 1940, død 28. januar 1996) var en russisk-amerikansk lyriker som fikk Nobelprisen i litteratur i 1987. Wole Soyinka. Wole Soyinka (født 13. juli 1934) er en nigeriansk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1986. Han er først og fremst dramatiker og teaterinstruktør, men har skrevet i mange sjangre. Han har sittet i husarrest i hjemlandet. Journalistikk. En nyhetsdesk for hundre år siden i Chicago Journalistikk er arbeidet med å dokumentere hendelser i samtiden og produktet av denne prosessen. Journalistikk skiller seg fra skjønnlitteratur ved at journalister kun unntaksvis benytter seg av direkte fiksjon for å formidle begivenheter. En journalists oppgave er å samle sammen informasjon og lage en historie ut av dette som så kan selges gjennom forskjellige medier. Journalistens samfunnsrolle er å gjøre informasjon, politikk og kultur tilgjengelig for publikum, holde en kritisk debatt om samfunnet og samtiden, utøve et press og kritikk mot politiske og økonomiske makthaverne og utøve kritikk mot andre medier og journalister. Mediene blir derfor i Norge (og Danmark) ofte kalt den fjerde statsmakt, noe som kan skyldes en noe feilaktig oversettelse av det engelske begrep "the fourth estate" (den fjerde stand). I Sverige kalles pressen den "tredje statsmakten" og domstolene omtales ikke som en statsmakt. Historikk. Journalistikk betegnet opprinnelig bare det redaksjonelle innhold i trykte aviser, men ordet ble utvidet til også å innbefatte andre trykte medier. Siste hundreår har også nyhets- og aktualitetsprogrammer på TV og radio blitt medium for journalistikken. Siden 1990-tallet har publisering på internett blitt det raskest voksende mediet for formidling av journalistikk. Journalistikkens utvikling henger nært sammen med den teknologiske og politiske utviklingen i samfunnet. Mange utviklingstrekk i journalistikken har skyldtes økonomiske motiv om å selge fest mulig aviser, eller som svar på etterspørsel etter bestemte typer informasjon fra leserne. De føste årene var journalistikken oftest underlagt forhåndssensur eller politiske begrensnigner i hva de kunne skrive om. På 1900-tallet forsøkte autoritære eller totalitære regimer å detaljstyre journalistikken i et forsøk på å påvirke opinionen i tråd med ideologi. Journalistiske sjangre. Referat-journalistikk er sammen med reportasjen den eldste sjangeren innen journalistikken. Det særpregede for referatjournalistikken er at hendelser og begivenheter listes opp i kronologisk rekkefølge, uavhengig av hvilke momenter som regnes som viktigst. For å fenge leserne og gi dem raskere overblikk i hva en sak egentlig handlet om, ble skrivestilen "den omvendte pyramide" utviklet i amerikansk presse i løpet av 1800-tallet. Prinsippet innebar at innholdet ikke ble sortert kronologisk men etter viktigste poeng ble lagt inn først i artikkelen, ytterligere informasjon ble sortert i synkende viktighet nedover artikkelen. Denne journalistiske stilen ble dominerende i USA fra 1880-1910, og erstattet referatstilen i Norden i løpet av første midten av 1900-tallet. I kjendisjournalistikk har den omvendte pyramide til en viss grad blitt forlatt som journalistisk stil, til fordel for en stil som har blitt kalt "dropsposejournalistikk", det vil si informasjon og illustrasjoner er strødd rundt i velsmakende biter, hvor alt er like (u-)viktig for leseren. Intervjuet ble en vanlig sjanger i trykte medier først på 1900-tallet, og senere i radio og tv. Stoffområder. Politiske begivenheter og anmeldelser av kultur har siden journalistikkens tidligste tid hatt høyest anseelse. Dagsaktuelle politiske begivenheter har vært grunnstammen i nyhetsdekningen, men har siste tiår blitt supplert med flere stoffområder og journalistiske sjangre. Særlig etter Watergate-skandalen på 1970-tallet har kritisk undersøkende journalistikk ("gravsjournalistikk") oftest blitt anført som den journalistiske virksomheten som av størst betydning for samfunnet. Feature-jouralistikk, gonzo-journalistikk, forbrukerjournalistikk («DU-journalistikk»), forskningsjournalistikk, miljøjournalistikk... er nye stoffområder som har blitt del av jouralistiske sjangre. Sportsjournalistikk. Sportsjournalistikk er et eget område innenfor den generelle journalistikken. I Norge har de fleste store avisene og de fleste lokalaviser sportsdekning. Sportsjournalistikken sprer seg også til radio og TV, hvor NRK og TV 2 vier mest sendetid til sport. Aftenposten var den første norske avisen som etablerte en sportsredaksjon, i 1919. Siden da har omfanget av sportsnyheter i avisene økt. I dag regnes VG som den mest sportsfokuserte dagsavisen og avisen har daglig et eget sportsbilag. Fratelli d'Italia. "Il Canto degli Italiani", instrumentalversjon framført av Banda Centrale della Marina Militare Italiana Fratelli d'Italia ("Italias brødre"), også kalt Il Canto degli italiani og Inno di Mameli, er en italiensk folkesang av Goffredo Mameli med musikk av Michele Novaro. Den er Italias nasjonalsang. Soweto. Soweto er et byområde sør vest for Johannesburg i provinsen Gauteng i Sør-Afrika. Navnet Soweto er en sammentrekning av "South Western Townships" og har ingen annen betydning på noe sørafrikansk språk. Under apartheidstyret ble Soweto bygget med det spesifikke formål å huse svarte som ikke bodde i de såkalte bantustans, og som jobbet for de hvite i Johannesburg der de ellers ikke hadde lov til å bo. Soweto ble derfor bygget like ved Sør-Afrikas viktigste industriområde med store gullgruver, som hadde behov for mye arbeidskraft. Byområdene eller gettoene hvor de svarte bodde, ble kalt «townships». I dag er befolkningen i bydelen fremdeles overveldende svart, og utgjorde i folketellingen 2001 896 295 personer — – eller ca en tredjedel av Johannesburgs befolkning. Byen ble verdenskjent 16. juni 1976, da det brøt ut opprør blant skoleelever der, de såkalte Soweto-opprøret. Foranledningen var at myndighetene hadde bestemt at all undervisning skulle foregå på afrikaans, og ikke på engelsk. Ca 10 000 tenåringer demonstrerte denne dagen, hvorav 556 ble drept av politiet. Dagen minnes idag i Sør-Afrika som offentlig høytidsdag, National Youth Day. Ved siden av opptøyene i 1977 har Soweto vært hovedsete for antiapartheidkampen i Sør-Afrika, og mange berømte sørafrikanere har bodd der eller kommer derfra, blant andre Nelson Mandela, Winnie Mandela og Desmond Tutu. Soweto er også hjemmebane for to av Sør-Afrikas viktigste fotballag, Orlando Pirates og Kaizer Chiefs. Ulrike Meinhof. Ulrike Marie Meinhof (født 7. oktober 1934 Oldenburg, død 9. mai 1976 i Stuttgart) var en tysk venstreekstremist, en av grunnleggerne av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Bakgrunn. Hun var datter av kunsthistorikerne Werner Meinhof og Ingeborg Meinhof. Hennes far var direktør for bymuseet i Jena, men døde i 1939; i 1948 døde også moren, og historikeren professor Renate Riemeck fikk formynderskapet for deres barn. Riemeck var en av grunnleggerne av Deutsche Friedensunion, og her kom Ulrike Meinhof første gang i kontakt med pasifistiske og sosialistiske ideer. Etter å ha avlagt abitur, studerte Meinhof filosofi, pedagogikk, sosiologi og germanistikk i Marburg i 1955-56. Hun ble aktiv i anti-atomvåpenbevegelsen, og begynte å arbeide som journalist. Blant annet ble hun redaktør for det radikale tidsskriftet "konkret", og skrev senere også dreieboken til fjernsynsfilmen "Bambule". Meinhof ble gift med utgiveren av "konkret", Klaus Rainer Röhl, i 1961 og fikk to døtre, Bettina og Regine, i 1962. Terrorist. Meinhof og Röhl ble skilt i 1968, og ved rettssaken mot brannstifterne som hadde satt fyr på Frankfurter Kaufhaus ble hun kjent med de anklagede, Thorwald Proll, Horst Söhnlein samt de senere medgrunnleggerne av RAF, Andreas Baader og Gudrun Ensslin. På dette tidspunktet ble Meinhof stadig mer radikal og kompromissløs. Hun dro sammen med en gruppe andre til palestinske leirer i Jordan for våpentrening, hjalp Baader å flykte fra fengsel, og deltok i de følgende årene i bankran og bombeangrep mot industriområder, kidnapping og drap på et stort antall høyprofilerte tyske politikere, diplomater, dommere og næringslivsledere. Gruppen ble fort kjent som "Baader-Meinhof-banden" i konservativ tysk presse, selv om Meinhof antagelig ikke var leder av gruppen. Hun skrev mye av propagandaen gruppen sendte ut, og påsto at de bekjempet utnyttelsen av vanlige folk og det kapitalistiske systems imperialisme. I 1970 kidnappet hun døtrene, og planla å la dem bli lært opp av Folkefronten for Palestinas frigjøring i Jordan. Døtrene ble reddet av journalisten Stefan Aust og gjenforent med faren. Fengsel og død. Hun ble arrestert i 1972 i Langenhagen og dømt til 8 års fengsel for 6 mord, 60 mordforsøk, bombeattentater, mordbranner, bankran og en rekke andre forbrytelser. Hun hengte seg i fengselscellen i Stuttgart i 1976 før hun skulle for retten for ytterligere fire andre drap, 54 drapsforsøk og for å ha grunnlagt en kriminell organisasjon. Enkelte konspirasjonsteoretikere har i ettertid påstått at selvmordet var arrangert og at hun ble myrdet av myndighetene. Det ble imidlertid senere oppdaget at hun hadde blitt stadig mer isolert fra de andre RAF-innsatte i fengselet, og blant meldinger dem imellom ble det oppdaget at Gudrun Ensslin hadde beskylt henne for å være «for svak». Flere kommuner i Tyskland vegret seg mot at Ulrike Meinhof skulle gravlegges hos dem. Til slutt ble hun 15. mai 1976 gravlagt på Trefoldighetskirkegård III ("Dreifaltigkeitsfriedhof III") felt A-12-19 i Mariendorf, Tempelhof-Schöneberg i Berlin. Bisettelsen ble fulgt av ca 4 000 mennesker. Carl von Ossietzky. Carl von Ossietzky (født 3. oktober 1889 i Hamburg, død 4. mai 1938 i Berlin) var en radikal tysk pasifist, dømt for landssvik og spionasje i 1931 og mottager av Nobels fredspris i 1936, for året 1935. Bakgrunn. a>en døde i fangenskap i 1938. Carl von Ossietzky ble født i Hamburg som eneste barn av ekteparet Carl Ignatius von Ossietzky og Rosalie, født Pratzka. Faren Carl Ignatius (1848–1891) var fra Øvre Schlesien og arbeidet som stenograf ved advokatkontoret til advokaten og senatoren Max Predöhl. Faren var protestant (lutheraner), moren var from katolikk som lenge ønsket at Carl skulle gå i kloster. Carl von Ossietzky ble katolsk døpt 10. november 1889 i den katolske kirken Kleine Michel i Hamburg, og protestantisk konfirmert 23. mars 1904 i den lutherske Hauptkirche St. Michaelis i Hamburg. Faren døde da Carl var to år gammel, og farens søster tok i stor grad ansvar for barnet, mens moren drev et gjestgiveri. Senator Predöhl støttet også familien økonomisk og sørget for at Carl fikk gå på den renommerte Rumbaumsche Schule. Ti år etter ektemannens død giftet moren seg med billedhuggeren og sosialdemokraten Gustav Walther. Stefaren påvirket Carls politiske holdninger. Selv om han avbrøt gymnaset, klarte Ossietzky å gjøre karrière som journalist, med fokusområder som spente fra teater-anmeldelser til feminisme og de tidlige problemene med motoriserte framkomstmidler. Hans opposisjon til den tyske militarismen under keiser Vilhelm II førte til at han i 1913 erklærte seg selv som pasifist. Samme år fikk han en betinget dom for å ha kritisert militarismen, etter at en løytnant i Zabern i Elsass hadde gått løs på noen sivilister med sabel fordi de angivelig ikke hadde hilst høflig nok på ham. Løytnanten slapp tiltale. Under første verdenskrig gjorde Ossietzky tjeneste på vestfronten og ble etter hvert korporal. Krigen beskrev han som «dirigert og organisert mord». I 1918 var han, i likhet med Adolf Hitler, en 29 år gammel, desillusjonert korporal. I løpet av Weimar-republikkens eksistens (1918–1933) ble han kjent som en sterk tilhenger av demokrati og et pluralistisk samfunn. Han ble også sekretær for det tyske fredssamfunnet (Deutsche Friedensgesellschaft). Han utgav heftet "Die Weltbühne", som Sigurd Hoel kalte «den våkne samvittighet i Tysklands politiske liv». Familie. Ossietzky ble gift med Maud Lichfield-Woods i 1913 i England. Maud Lichfield-Woods var datter av en britisk offiser og en indisk prinsesse. Carl og Maud von Ossietzky fikk datteren Rosalinda von Ossietzky-Palm, som også ble en aktiv pasifist. Landssvikdommen. I en artikkel i "Die Weltbühne" avslørte Ossietzky at transportministeriet drev en «avdeling M» som i all hemmelighet forsøkte å bygge opp et tysk luftvåpen i samarbeid med Lufthansa. Avisen avdekket dette kun gjennom bruk av åpent tilgjengelige kilder. Like fullt ble Ossietzky dømt til ett og et halvt års fengsel for landsforræderi og spionasje 23. november 1931. Datteren hans, Rosalinda von Ossietzky-Palm, fikk tatt opp igjen saken på 1980-tallet, men landssvikdommen ble endelig stadfestet i 1992 av tysk høyesterett. Ossietzky-Palm fremla to uttalelser fra sakkyndige som nye bevis i saken, som hevdet at den franske hæren allerede før Ossietzky offentliggjorde sin tekst, hadde kjent til de forholdene han omtalte. De hevdet også at enkelte av Ossietzkys «avsløringer» ikke hadde samsvart med fakta. Berlins kammerrett avviste å ta opp igjen saken, og slo fast at de nye bevisene ikke rakk til å frikjenne Ossietzky etter daværende rett. Ossietzky-Palm anket til føderal høyesterett, som opprettholdt kjennelsen fra Berlins kammerrett. I høyesteretts avgjørelse av 3. desember 1992 het det: "Nach der Rechtsprechung des Reichsgerichtes schloß die Rechtswidrigkeit der geheimgehaltenen Vorgänge die Geheimniseigenschaft nicht aus. Jeder Staatsbürger schuldet nach Auffassung des Reichsgerichtes seinem Vaterland eine Treuepflicht des Inhalts, daß das Bestreben nach der Einhaltung der bestehenden Gesetze nur durch eine Inanspruchnahme der hierzu berufenen innerstaatlichen Organe und niemals durch eine Anzeige bei ausländischen Regierungen verwirklicht werden durfte." Fangenskap og fredspris. Ossietzky ble også tiltalt for å skrevet at «soldater er mordere». Tiltalen lød på nedsettende omtale av det tyske forsvaret, men på dette punktet ble han frikjent. På grunn av et juleamnesti ble Ossietzky løslatt fra fengsel den 22. desember 1932 etter å ha sonet 227 dager. Han hadde da tatt av ti kilo, og hans venner oppfordret ham til å flykte fra Tyskland. Natten til 28. februar 1933 brant Riksdagsbygningen i Berlin mens Ossietzky spiste kvelds hos noen venner. De bad ham bli natten over, men han gikk hjem, og morgenen etter ble han arrestert og satt i Spandau-fengselet i såkalt «beskyttende varetekt». 6. april 1933 ble han overført til konsentrasjonsleiren Sonnenburg. Fangene hadde fått forferdelig juling; ved ankomst ble de satt til å grave sine egne graver. Etter en uke fikk Ossietzky sitt første hjerteinfarkt. I februar 1934 ble han overført til leiren Esterwegen i myrlandet nær Nederland. Her bar han stein og vaklet under vekten. Vokterne sa: «Vi burde gi deg en på kjeften, men deg snakkes det jo om.» Og folk som Albert Einstein, Thomas Mann og Willy Brandt arbeidet for å skape en opinion som kunne sette ham fri. I oktober 1935 fikk Røde Kors sende inn representanten Carl Jacob Burckhardt i leiren. Han beskriver møtet slik: «Etter ti minutters venting kom to SS-folk som mer slepte enn ledsaget en liten skikkelse. Et skjelvende, dødsens blekt vesen som virket helt følelsesløst, med et opphovnet øye, tennene øyensynlig slått inn, og som slepte på et brukket og dårlig helet ben. Jeg rakte ham hånden, men han tok den ikke. 'Avgi melding!' skrek kommandant Loritz. En uartikulert, lav lyd kom ut av strupen på det forpinte mennesket. 'Trekk Dem tilbake!' sa jeg til Loritz. 'Herr von Ossietzky,' sa jeg. 'Jeg bringer Dem hilsen fra Deres venner. Jeg representerer Røde Kors og er her for å hjelpe Dem – så langt det er mulig.' Ingen reaksjon. Foran meg, så vidt i live, stod et menneske som var nådd til den ytterste grense for hva det kunne tåle. Jeg trådte nærmere. Da fyltes det ene, seende øyet med tårer, og lespende, avbrutt av hulk, sa han: 'Takk. Si til mine venner at det er slutt med meg; snart er det forbi; det er godt slik.'» Stille føyde han til: «Det var freden jeg ville.» Så kom skjelvingen tilbake. Han snudde seg møysommelig og slepte seg tilbake til brakken. Enkelte har hevdet at Ossietzky ikke så nasjonalsosialismens farer, noe som er delvis sant. Han hadde advart mot nazismen i mange år da Hitler i januar 1933 ble valgt som rikskansler, og det nazistiske diktaturet startet. Imidlertid var han bare en av svært få som gikk ut med åpen kritikk mot nazistene også etter at Hitler ble valgt. Den 28. februar 1933 ble han fengslet. Wilhelm von Sternburg, en av Ossietzkys biografer, har uttalt at hvis fengslingen hadde skjedd bare noen dager senere, ville Ossietzky vært en del av den store gruppen av intellektuelle som på den tiden flyktet fra Tyskland. Det kan derfor hevdes at Ossientzky ikke forutså hvor raskt nazistene ville iverksette fjerningen av politiske motstandere. I 1935 ble det ikke utdelt noen fredspris, da komitéen ville tenke seg om. Men verdensopinionen arbeidet for Ossietzky, og Hermann Göring fremskaffet en legeattest for Ossietzkys helse som gav all mulig grunn til bekymring. Ossietzky ble overført til et fengselssykehus for behandling, og innkalt til samtale med Göring, som tilbød ham friheten og en livsvarig pensjon på 500 riksmark i måneden om han skrev under på at han gav avkall på fredsprisen, og ikke ville ha noe med pasifismen utenfor Tyskland å gjøre. Men Ossietzky svarte: «Jeg var, jeg er, jeg forblir pasifist.» Ossientzky ble berømt da han i 1936 mottok Nobels fredspris, for året 1935. I forkant trakk både utenriksminister Halvdan Koht og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel seg fra komitéen for å unngå at regjeringen og Stortinget ble stilt ansvarlige for komitéens valg. "Aftenposten", "Morgenbladet", "Nationen" og andre borgerlige aviser var uttalte motstandere av å tildele fredsprisen til en «lovbryter», og hevdet at det var en antitysk demonstrasjon. "Aftenposten" skrev: «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.» "Norges Handels- og Sjøfartstidende" var ikke snauere: «Handlinger som oppholdstillatelse for Trotskij og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp.» Også forfatteren og litteraturnobelprisvinneren Knut Hamsun tok sterk avstand fra idéen om å tildele fredsprisen til Ossietzky. Han skrev 22. november 1935 i "Aftenposten" og "Tidens Tegn": «Hva om hr Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang, da hele verden flekker tenner mot myndighetene i det store folk han tilhører? Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?» Nordahl Grieg svarte samme ettermiddag i "Dagbladet": «- her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer – den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.» 33 norske forfattere sendte ut en erklæring der de beklaget at Hamsun angrep en forsvarsløs fange. Verken "Aftenposten" eller "Tidens Tegn" ville trykke den. I stedet skrev "Aftenposten" på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!» Den Konservative Studenterforening takket i en resolusjon Hamsun: «Aldri har De vært mer i pakt med tidens unge. Den nasjonale ungdom slutter også i denne sak opp om sin store åndelige høvding.» Fredspriskomiteen valgte likevel å tildele prisen til Ossietzky etter en delt avstemning. Nobelfamilien protesterte mot tildelingen, og kong Haakon valgte å utebli fra seremonien, noe som aldri er skjedd før eller senere. Også den tyske regjeringen reagerte skarpt, og Ossietzky fikk ikke lov å reise til Oslo for å motta prisen. Propagandaministeren Joseph Goebbels sendte ut følgende melding: «Tildelingen av Nobels fredspris til en notorisk landsforræder er en så uforskammet utfordring og fornærmelse mot det nye Tyskland at det vil bli gitt et tilsvarende tydelig svar.» Hitler forbød deretter enhver tysk borger – for all fremtid – å motta noen av Nobels priser. Ossietzky fikk aldri prisbeløpet på 100 000 riksmark; pengene ble underslått av mellommenn. På sanatoriet der han var innesperret, var han blitt oppsøkt av en tidligere Wehrmacht-offiser, Kurt Wannow, som presenterte seg som advokat og fikk skaffet seg Ossietzkys fullmakt til å hente beløpet. Dette investerte Wannow i verdipapirer i Lotte Lenzes navn – en rødhåret, barnehageansatt nittenåring i Berlin – slik at Ossietzky ville få problemer med å få tak i sine egne penger. Hans lege, Dosquette, lånte Ossietzky penger til advokater som anla sak mot Wannow og Lenze. Disse ble stilt for retten, og Ossietzky samlet nok krefter til å vitne. Det var her han kom med sin siste offentlige uttalelse: «Jeg spurte meg selv: Er du virkelig verdig til denne prisen, eller er det bare en politisk demonstrasjon? Men så tok jeg et overblikk over mitt liv og kom til at jeg ikke var helt uverdig.» Den norske ingeniøren Finn Lie og hans kone besøkte Ossietzky i påsken 1938. Han bodde i en brakke i fattigkvarteret Pankow i Berlin. Det fuktige rommet var på 3 x 4 meter. Om sin tuberkulose sa han at han trolig var blitt infisert med tuberkelbakterien, siden ingen i familien hadde sykdommen. Han var kjent med Hamsuns angrep, men bad likevel Finn Lie om å sende seg neste bok, "Ringen sluttet", når den utkom på tysk. Men alt 4. mai var Ossietzky død. Ved bisettelsen var bare enken, legen og hans kone, samt to Gestapo-vakter til stede. På kisten lå ingen kranser, bare en enkel bukett fra ekteparet Lie. Organisten spilte "Åses død" og "Solveigs sang". Ossietzky beundret Hamsun som forfatter og hadde bedt Finn Lie hilse ham fra seg. Like før krigen traff Lie faktisk Hamsun i en heis i en bygård i Pilestredet i Oslo og grep da sjansen til å overbringe ham hilsenen. «Fra hvem?» spurte den tunghørte dikteren. «Fra Carl von Ossietzky!» ropte Lie inn i øret på ham. «Jeg kjenner ingen ved det navn,» svarte Hamsun og skyndte seg bortover korridoren. Ray Charles. Ray Charles Robinson, kjent under artistnavnet Ray Charles, (født 23. september 1930 i Albany i Georgia, USA, død 10. juni 2004 i Beverly Hills, California) var en amerikansk sanger, pianist, komponist og bandleder. Han var en stilskapende pioner innen soulmusikken som blandet rhythm and blues med jazz, country, rock, gospel- og popmusikk og dermed påvirket musikere i de fleste populærmusikalske sjangre. Blant hans største musikalske suksesser er slagere som «I've Got a Woman» (1955), «What'd I Say» (1959), «Georgia On My Mind» (1960), «I Can't Stop Loving You» (1962), «Hit the Road Jack» (1961), «Don't Set Me Free» (1963), «Unchain My Heart» (1964), «Crying Time» (1966) og «Let's Go Get Stoned» (1966). Ray Charles vokste opp sammen med en fattig aleinemor. Han ble blind som seksåring og sendt på blindeskole der han lærte å spille. Han forkortet navnet sitt da han startet i underholdningsindustrien for ikke å bli forvekslet med den berømte bokseren Sugar Ray Robinson. I 1965 ble han stoffri etter å ha brukt heroin i tjue år. Ray Charles var gift to ganger og fikk i alt 12 barn med ni kvinner. I 2004 kom spillefilmen "Ray" som handler om livet hans. Ray Charles fikk aldri anledning til å oppleve den ferdige versjonen før han døde. I 1982 ble Charles valgt inn i Blues Hall of Fame, og i 1986 i Rockens æresgalleri. Han har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ray Charles har også spilt i action-komedien "The Blues Brothers" (1980). Thabo Mbeki. Thabo Mvuyelwa Mbeki (født 18. juni 1942 i Idutywa i Sør-Afrika) var president i republikken Sør-Afrika mellom 1999 og 2008. Han representerer partiet African National Congress (ANC). Mbeki var i politisk eksil fra 60-tallet til ANC ble legalisert i 1990 og han studerte økonomi ved University of Sussex. Han var visepresident mellom 1994 og 1999, og han ble valgt til president i 1999. I 2004 ble han gjenvalgt. Han ble avsatt som president i september 2008 av sitt eget parti, etter å ha blitt beskyldt for å ha manipulert en rettssak mot sin etterfølger som partileder i ANC og tidligere visepresident i Sør-Afrika, Jacob Zuma. Bakgrunn. Thabo Mbeki ble født og vokste opp i Idutywa (Transkei), i det som nå er Eastern Cape-provinsen i Sør-Afrika. Mbeki tilhører Xhosafolket og har Xhosaspråket som morsmål. Han er eldste sønn av Epainette Mbeki og Govan Mbeki og har tre søsken. Hans far var aktiv i African National Congress (ANC) og satt 25 år i fengsel sammen med Nelson Mandela. Til tross for at han tidligere var medlem av det sørafrikanske kommunistpartiet har han i stadig større grad blitt assosiert med nyliberalistisk økonomisk politikk og regnes som arkitekten bak det sørafrikanske økonomiske reformprogrammet GEAR som har vært offisiell regjeringspolitikk siden 1996. Kontrovers om hiv og aids. Internasjonalt er han også blitt kjent for sitt kontroversielle syn på aids, der han støtter seg på en mindre gruppe vitenskapsmenn som mener at hiv-viruset ikke forårsaker aids. I stedet har han ved flere anledninger antydet at de helsemessige konsekvensene ekstrem fattigdom fører med seg, som f.eks. underernæring, kan være en av årsakene til sykdommen. Avgang. Mbeki kunngjorde den 20. september 2008 sin avgang som Sør-Afrikas president, som et resultat av at ANCs nasjonale eksekutivkomité bestemte seg for ikke lenger å støtte ham i parlamentet. Denne avgjørelsen var igjen fattet etter at rettsvesenet hadde avvist en korrupsjonsrettssak mot Jacob Zuma uken før på grunn av prosedyrefeil og mulig politisk innblanding. Jens Bjørneboe. Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Veierland i Nøtterøy kommune) var en norsk forfatter med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Han utfoldet seg i ulike genrer: romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Mange av hans verk er oversatt til andre språk, blant annet engelsk og tysk, og har fått en større leserkrets utenfor Norge. I diktning og sakprosa gikk han blant annet til angrep på skolevesen, rettsvesen og fengselsvesen. Bjørneboe levde et turbulent liv, der alkoholmisbruk og depresjoner satte sine spor. Bjørneboe begikk i mai 1976 selvmord. Bjørneboe var en profilert antroposof i Norge på 1940- og 1950-tallet, og flere av bøkene hans er mer eller mindre preget av antroposofisk tankegang. Romanen" Jonas" (1955) kan langt på vei leses som en anbefaling av en 'annerledes' skole, og denne har mye til felles med steinerskolen. Dette skoleslaget blir imidlertid ikke nevnt med navn. Romanen har et videre sikte og tar opp flere viktige emner, som fenomenet nazisme, som Bjørneboe mente kunne gi seg uttrykk hvor som helst, f.eks. i Norge på 1950-tallet. Bjørneboes siste bok var den allegoriske sjøromanen "Haiene". Bjørneboe var utpreget riksmålsmann, og hadde ingenting til overs for samnorsken; i flere av sine romaner og andre tekster latterliggjorde han denne. I 1967 ble han dømt for å ha utgitt den angivelig usedelige romanen "Uten en tråd", som senere ble frigitt. Han var fetter av André Bjerke. Jens Bjørneboe ble opprinnelig oppfattet som en konservativ kulturpersonlighet, men nærmet seg etterhvert anarkismen. Tidlige år. Jens Bjørneboe var sønn av Ingvald Bjørneboe og Maja Svensson, kalt «Sørlandets vakre Maja» i sin ungdom. Faren var 40 og moren 22 da de giftet seg. Slekten, som innvandret fra Tyskland på 1600-tallet, teller en lang rekke med skipsoffiserer, og Jens dro selv til sjøs et par ganger. Faren var både skipsreder, belgisk konsul og Høyre-politiker, og familien var velstående etter at faren hadde tjent en formue under første verdenskrig. Ifølge Bjørneboes egne utsagn hadde han ingen god barndom, og var til tider både psykisk og fysisk nedbrutt. Faren var fjern, det eksisterte en isfront mellom foreldrene, og moren var i følge Bjørneboe både dominerende og selvopptatt. Etter en alvorlig lungebetennelse var han sengeliggende i flere år. Tolv år gammel smakte han alkohol for første gang, og det hendte han forsynte seg litt i smug når foreldrene holdt selskap. Fjorten år gammel forsøkte han å ta livet av seg, men grenen han ville henge seg i, knakk. På skolen viste han tidlig opprørske tendenser. På et tidspunkt var han den som var blitt utvist fra Kristiansand katedralskole flest ganger. Til slutt ble han utvist for godt. Selv mente han mange år senere at han var blitt utvist fordi han hadde skrevet i en stil at Aleksander den store var homofil, noe han hadde lest i en av sin fars bøker. Det er nok mer trolig at han ble utvist på grunn av en dom for seksuell omgang med en pike som var noen måneder under den seksuelle lavalder. Et ekko av episoden dukker opp i jungmannens historie i romanen "Jonas", der jungmannen forteller fra sin privatskoletid i en småby ved kysten. Episoden og dens følger er lett omskrevet og utnyttet litterært. Som ung brukte han navnet Ingvald, og ble kalt Vallen av familie og venner. Lesning i oppveksten. Bjørneboe ble tidlig interessert i klassisk litteratur og filosofi, og som femtenåring hadde han blant annet lest de fleste av Friedrich Nietzsches bøker. På denne tiden kom han over boken «Myrsoldater» av Wolfgang Langhoff som skulle få stor betydning for hans senere diktning. Boken avdekker sannheten om de tyske konsentrasjonsleirene, og Bjørneboe sa selv at han aldri ble helt den samme etter å ha lest den. Han sa at mens han leste, ble solen sort, og alt ble mørkt. På en Tysklandstur mange år senere møtte han en teaterregissør. Til ham fortalte han om sin opplevelse av denne boken. Mannen så lenge taust på ham, før han utbrøt: «Ich bin Langhoff. Det var jeg som skrev boken». Før, under og etter andre verdenskrig. Rett før andre verdenskrig, i 1938, døde faren. Hans siste ord til sønnen skal visstnok ha vært: «Du er en grei gutt, Jens, men hva skal det bli av deg?» Bjørneboe og moren dro på rundreise i Europa etter farens død. Bjørneboe fullførte examen artium som privatist i 1940 og begynte på Statens malerskole for å bli kunstmaler. I 1940 ble han også del av det antroposofiske miljøet i Oslo, sammen med Karl Brodersen og André Bjerke. Her ble han også kjent med Ingeborg Møller, Dan Lindholm, Leif Wærenskjold, Øistein Parmann og Ernst Sørensen. I 1943 dro han sammen med Karl Brodersen til Sverige for å slippe unna den tyske Arbeidstjenesten. Det kan i denne sammenheng nevnes at Brodersen var aktiv motstandsmann og var med i trefninger der han holdt på å miste livet. I sin biografi om Jens Bjørneboe (utk. 2009) og i et intervju i Klassekampen gir Tore Rem uttrykk for at Bjørneboe som ung nærmest var et apolitisk menneske. «Da Bjørneboe flyktet til Stockholm i 1943, var det ånd, antroposofi og maling som betydde noe for ham, ikke motstand mot okkupasjonen hjemme i Norge eller krigen som raste i Europa. Dette var mennesker som ikke forholdt seg til det dagsaktuelle.». I følge Rem hadde antroposofene «et syn på politikk som gjorde den underordnet åndslivet og kulturen». Kaj Skagen påviser en dyp sammenheng mellom åndelig søken og samfunnsmessig handling hos den unge Bjørneboe, og mener han står for en type anarkoindividualisme. «En anarko-individualist vil hevde at det best mulige samfunn oppstår gjennom den størst mulige virkeliggjøring av individuelt talent.» Det er en politisk ide som kjennetegner mange motkulturelle strømninger, og som har som mål å omdanne samfunnet innenfra. I Sverige ble Bjørneboe en del av et antroposofisk emigrantmiljø, og ble kjent med den tysk-jødiske fotografen og antroposofen Louise Charlotte («Lisel») Funk. Av henne lærte han mye om tysk kultur, poesi og malerkunst. Bjørneboe og Funk giftet seg og flyttet til Oslo i 1945. Samme år foretok han en reise til det utbombede Berlin. Bjørneboe forsto at malerkunsten alene ikke strakk til for hans uttrykksbehov, så han bestemte seg for å bli forfatter. I Stockholm hadde han skrevet langnovellen "Hertug Hans", om den dansk-norske kongesønnen Hans' problematiske liv, men den ble refusert da han forsøkte å få den utgitt i Oslo etter krigen. Først i 1972, da han hadde fått et navn som forfatter, kom den ut på Gyldendal. Bjørneboes første roman "Før hanen galer" (skrevet i 1946), handler om medisinske eksperimenter utført på fanger i tyske konsentrasjonsleirer. Boken er basert på opplevelser og samtaler han hadde hatt i Berlin, samt på beretninger om den tyske legen Josef Mengeles forbrytelser i Auschwitz. Boken ble godt mottatt da den kom ut i 1952, men ble langt fra den suksessen forlaget og Bjørneboe hadde håpet på. Familierederiet, Ingvald Bjørneboes Rederi, mistet sitt siste skip i et forlis rett før krigen kom til Norge og fikk utbetalt en stor forsikringssum. Dette skulle vise seg å være en lykke for Bjørneboefamilien, som satt med store pengemidler da krigen sluttet. Jens Bjørneboe mottok i årevis økonomisk støtte fra moren som muliggjorde hans forfatterliv. Jens og broren forsøkte flere ganger å frata moren kontrollen over familieformuen. Maja Bjørneboe døde i uskiftet bo, 96 år gammel, og da var formuen oppbrukt. Lyrikkdebut og språkstrid. Bjørneboe mente selv at det bodde en lyriker i ham. I løpet av en natt skrev en rekke sonetter, og neste morgen presenterte han dem for fetteren André Bjerke, som straks trykte dem i Riksmålsforbundets blad Ordet. Han fortsatte å produsere lyrikk, og i 1951 hadde han ferdig en diktsamling, men slet med å få den utgitt. Da det lyktes, ble samlingen en suksess. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var hans fremste inspirasjon og forbilde når det gjaldt poesi. I 1952 var Jens Bjørneboe én av flere forfattere som brøt ut av Den norske forfatterforening og dannet Forfatterforeningen av 1952. Striden hadde sitt opphav i den opphetede norske språkstriden på begynnelsen av femtitallet. Utbryterne var stort sett riksmålstilhengere. Steinerskolen og romanen "Jonas". I 1950 ble han ansatt som sløydlærer ved Steinerskolen i Oslo. Han underviste også i andre fag og trivdes ifølge et senere utsagn godt med skolearbeidet; Bjørneboe elsket barn, og Odd Nerdrum, som var én av elevene hans, har bekreftet at elevene hadde utbytte av hans fantasifulle undervisning. Skolens undervisningsopplegg passet ham, og han ble der i syv år; men lønnen var lav, arbeidet tungt, og det ble lite fritid. Den fritid han hadde, brukte han til å skrive i. Han arbeidet nærmest døgnet rundt, kjente seg etter hvert utbrent og tydde til alkoholen, som gradvis tok overhånd. Til slutt måtte han gi opp læreryrket, men han mintes siden årene ved skolen med glede. Læreryrket inspirerte ham til romanen "Jonas" (1955). Den vakte berettiget oppsikt. Boka rommer flere livshistorier, men handler først og fremst om en ordblind gutt som den offentlige skolen ikke forstår seg på. I skolen er de såkalte "salamanderne" i ferd med å få stadig mer makt. De er mer opptatt av egen karriere enn av barna. De sverger blant annet til intelligensmålinger og samnorsk, satser på lærebøker som nok inneholder kjensgjerninger, ispedd «litt pjatt her og der», siden de henvender seg til barn; men bøkene er ribbet for anekdoter og fortellinger som kunne fått stoffet til å feste seg hos elevene. Dikt blir gjerne gjengitt mer eller mindre forvrengt, bibelstoff blir banalt presentert og elevene blir åndelig underernærte. Det mener i alle fall overlærer Jochumsen og hans gode venn Werner. Men Jochumsen er av den gamle skole. Jonas faller utenfor og rømmer hjemmefra da det blir snakk om å sende ham på spesialskole. Han kommer seg om bord på en båt som blindpassasjer. En jungmann, egentlig en lektor som er gått lei av skolearbeidet – og som med rimelighet kan leses som forfatterens alter ego, finner Jonas. Symbolsk nok har gutten gjemt seg i en livbåt. Jungmannen tar seg av den vettskremte ungen, og må love at han ikke skal sendes på spesialskolen. Denne kaller barna for «Iddioten», og Jonas vil heller dø enn komme dit. Jungmannen, som til og med kan fortelle eventyr, vinner guttens fortrolighet. Han følger opp også etter at Jonas er begynt på en ny og annerledes skole der menneskelighet settes høyere en prestasjoner. Her får Jonas det godt. Etter en stund blir også jungmannen knyttet til skolen, som lærer. Romanen "Jonas" har vært oppfattet som en anbefaling av Steinerskolene. Den offentlige skolen har imidlertid også sine store personligheter, men de er tydeligvis på vei ut i det romanunivers som Bjørneboe skaper. Når de fantasiløse "salamanderne" får stadig mer makt i samfunnet og i den offentlige skolen, blir det verken plass for et barn som Jonas, eller for det gode mennesket, representert ved overlærer Jochumsen. Romanen "Jonas" har etter alt å dømme inspirert den pedagogiske debatt og praksis i Norge. «Da romanen kom ut i 1955 vakte den storm. Den ble oversatt til flere språk og i Norge er den kommet i utallige opplag. Ingen annen norsk roman har betydd mer for skolen, for lærere og foreldre.» En kan imidlertid vanskelig forstå skole- og samfunnskritikken i "Jonas" til bunns om en ikke får med seg i hvilken grad Bjørneboes bok står i dialogforhold til Karel Čapek. Bjørneboe «mente å se en menneskefiendtlig smålighet blant mennesker i ledende stillinger. Disse paragraf-rytterne er salamanderne, begrepet er hentet fra Karel Čapeks "Salamanderkrigen". Jonas er et offer for systemet». Science fiction-romanen "Salamanderkrigen" (1936), skildrer hvordan de menneskeliknende, men følelseskalde og fantasiløse salamanderne formerer seg i en uforutsett grad og bokstavelig talt oversvømmer vår klode så menneskene (og menneskeligheten) blir mer og mer fordrevet. Det blir stadig klarere at leseren skal assosiere til Hitlers Tyskland. I "Jonas" er nazismen et stort tema, og gjennom allusjonene til Čapeks bok mer enn antyder Bjørneboe at nazistiske tendenser kan finnes der man ikke skulle tro det, f.eks. i et samfunn som det norske etter annen verdenskrig. I 1976, etter Bjørneboes død, utgav og redigerte André Bjerke essaysamlingen "Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole" med tekster av Jens Bjørneboe om pedagogikk og steinerskole. Til Ragnhild Jølsens Enebakk== . I 1959 møtte Jens Bjørneboe den unge skuespillerinnen Tone Tveteraas. Etter skilsmissen med Lisel Funk, i 1961, giftet han seg med Tveteraas som dermed ble Tone T. Bjørneboe. De flyttet til Enebakk og fikk tre døtre. Der skrev han boken "Drømmen og hjulet" (1964), som var inspirert av livet til den særpregede forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Bjørneboe må ha opplevd et slags skjebnefellesskap med Jølsen. Årene i Enebakk var relativt rolige for Bjørneboe. En bevisst provokasjon. Bjørneboe gjorde maksimalt ut av riksadvokatens herostratisk berømte påstand: «Det er slått fast [...] at i vårt land er det i siste instans "domstolene som skal avgjøre en boks litterære verdi"» Bjørneboe og forleggeren hans ble dømt i 1967, først i byretten og siden i høyesterett, for å ha henholdsvis skrevet og utgitt en bok med pornografisk innhold. I ettertid takket Bjørneboe rettsvesenet for reklamen. Han fikk så stort salg at han hadde råd til å kjøpe et lite hus til seg og familien i Billingstad i Asker. Rettssaken inspirerte til essayet "Istedenfor en forsvarstale" samt en rekke artikler der han gjorde narr av rettsprosessen. Han skrev også en oppfølger som ble gitt ut bare i Danmark, "Uden en trævl 2". Her figurerer blant andre aktor og statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, i en dårlig skjult forkledning. Landssvikoppgjøret og kriminalomsorgen. Han mente at mange under landssvikoppgjøret var blitt straffeforfulgt på uholdbart grunnlag. Boken vakte enorm oppsikt, og Bjørneboe ble utsatt for beinhard kritikk. Men boken var ikke noe forsvar for nazistisk ideologi. Til sin dødsdag kjempet Bjørneboe mot nazisme i alle dens avskygninger. Han fulgte siden opp med flere angrep på rettsvesenet. For teateret. Skuffet over måten samfunnet behandlet ham på, flyktet han til utlandet. Han tilbrakte mye tid i Italia, der han blant annet skrev romanen "Vinter i Bellapalma" (1958) Da Bjørneboe returnerte til Norge etter noen år i utlandet, måtte han sone fengselsstraff for en dom for fyllekjøring. Han ble mer og mer opprørt over fengselsvesenet, og skapte mye debatt om emnet. Dette ble utløsende for boken "Den onde hyrde" (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I 1965 kom skuespillet "Til lykke med dagen", basert på handlingen i romanen "Den onde hyrde". Bjørneboe var opptatt av scenens muligheter, og studerte dem grundig. Han ønsket ikke å følge opp Ibsentradisjonen. Han var mer opptatt av Brecht, og av de uuttrykksmuligheter som ligger i bevisste illusjonsbrudd. Han skrev flere skuespill som "Fugleelskerne" og "Semmelweis" (1968). Det siste bygger på historisk materiale fra Wien på 1800-tallet. Stykket har den ungarsk-østerriksk legen Ignaz Semmelweis som modell, og handler om hvordan fødende kvinner blir påført barselfeber og dør fordi fødselslegene går rett fra obduksjon til fødselshjelp uten å vaske seg. Semmelweiss oppdager årsaken til den unormalt høye dødeligheten blant kvinnene og vil innføre nye rutiner for hygiene, men blir forsøkt kneblet av de andre legene. Skuespillet "Amputasjon", som handler om hvordan mennesker blir utsatt for det som kan kalles 'tvangsnormalisering', hvilket vil si at autoritetene vil tvinge alle til å følge samme norm. Bjørneboe viker ikke tilbake for å bruke de krasseste virkemidler for å få fram sitt budskap. Bestialitetens historie. Trilogien "Bestialitetens historie" regnes som Bjørneboes hovedverk, og består av romanene "Frihetens øyeblikk", "Kruttårnet" og "Stillheten". Bjørneboe behandler her det ondes problem på mange forskjellige måter. Bøkene er intense og preget av en misantropi på vegne av menneskeheten. Tematikken er inspirert av den franske filosofen og forfatteren Michel Foucault Bjørneboe skriver seg med denne trilogien inn i en europeisk tradisjon. Bjørneboe gav alt i disse bøkene og døyvet den psykiske smerten arbeidet påførte ham med et stadig større konsum av alkohol. I den siste boken i serien, "Stillheten", som er skrevet i – og foregår i – Marokko i Nord-Afrika, spekulerer hovedpersonen på hvorvidt den vestlige verden i fremtiden vil få erfare konsekvensene av den utbytting den er ansvarlig for på kloden. Det tok Bjørneboe 25 år å fullføre disse bøkene. Han led seg gjennom hver setning. Da depresjonene plaget ham som verst, tapte han troen på menneskeheten og på det gode i mennesket. Han drev endog gjøn med idéene om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen. Samme år som Bjørneboe avsluttet "Bestialitetens historie", gav han ut skuespillet "Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker". Skuespillet er basert på en virkelig straffesak mot Fredrik Fasting Torgersen som i 1958 ble dømt for mord. Bjørneboe mente at Torgersen var uskyldig. Fasting Torgersen lever fortsatt. Han har sonet dommen, men hevder at han ble utsatt for justismord. Han takker Bjørneboe for at han i det hele tatt er i live. Mot undergangen. Bjørneboes siste roman "Haiene" (1974), med undertittelen "Historien om et forlis", har vært oppfattet som Bjørneboes mest helstøpte verk. Her gjennomspilles hans sentrale tematikk i sterk konsentrasjon. Handlingen finner sted ved et sekelskifte, nærmere bestemt ved overgangen fra 1899-1900, og skildrer dramatiske begivenheter ombord på barken «Neptun» på dens seilas mot undergangen. Det bygger seg opp mot katastrofe. Mytteri, tyfon og forlis avløser hverandre i rask rekkefølge. Forliset fører mannskap og offiserer sammen, og alle reddes ved felles anstrengelser i land på en koralløy i Stillehavet, der de blir funnet etter noen måneder. Avslutningsordene løfter perspektivet ytterligere ved å skape assosiasjoner til andre Bjørneboetekster, og især til "Jonas", som kom ut 19 år tidligere. "Haiene" ble godt mottatt av kritikere og publikum. Den ble karakterisert som en frisk sjøroman, full av spenning, men med en mørk og tung undertone «som er et ekko fra sjelens ytterste grense» (Olav Varen i "Fædrelandsvennen"). Etter "Haiene" kom det ikke flere romaner, men Bjørneboe var fortsatt aktiv som dramatiker og samfunnsdebattant. I 1975 publiserte han et dikt i Dagbladet med tittelen "Farvel, bror alkohol!". Det ble oppfattet som uttrykk for Bjørneboes endelige oppgjør med alkoholen. Han avholdt seg også fullstendig fra alkohol i noen uker, men da NRKs Haagen Ringnes i 1976 skulle intervjue ham hjemme på øya Veierland ved Tønsberg, der han bodde i et eldre sveitserhus det siste året han levde, og ikke hadde med alkohol, ble Bjørneboe rasende. Ringnes måtte returnere til byen etter en flaske whisky. Intervjuet med Ringnes ble det siste før Bjørneboe døde for egen hånd 9. mai 1976. Bidrag til den litterære debatt. Foredraget «Litteratur og virkelighet» fra 1971 er ett av Bjørneboes bidrag til den samtidige litterære debatt. Han sier at han finner det ufruktbart å operere med et absolutt skille mellom skjønnlitteratur og andre skriftlige framstillinger av faglitterær eller journalistisk art. Han hevder at formålet med alle seriøse skriftlige genrer er å uttrykke og fastholde en bit av virkeligheten, enten det dreier seg om den ytre, såkalte objektive virkelighet, eller en indre, subjektiv virkelighet. Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserene både ønsker seg og trenger bøker «"som det står noe i"». Bjørneboes grunnmotiv? Av det ovenfor omtalte foredraget "Litteratur og virkelighet" kan følgende spørsmål utledes: er det mulig å formulere Bjørneboes eget grunnmotiv? Hans forfatterskap fortoner seg komplekst og, til tider, lite homogent. Forskere har da også søkt etter både "brudd" og "sammenheng" i hans dikteriske utvikling. Og man har spurt seg: brøt han med antroposofien, eller brøt han ikke med den? Drømmer, gamle myter, legender og eventyr spiller uansett en viktig rolle i mye av hans diktning, og noen fortellinger viser tilbakevendende tendens. Spesielt har man framhevet legenden om Den hellige gral som bl.a. forekommer i "Jonas" (jf. kap. XI). Kan slike elementer i diktningen føre leseren nærmere den dypeste kjerne i Bjørneboes virkelighetsforståelse? Gralsridderen finner altså sin egen sanne identitet gjennom å ta hånd om barnet. Med bakgrunn i en forståelse av grallegendens plass i forfatterskapet, kan Per Thomas Andersen konkludere med at «antroposofen Bjørneboe og den sosialt engasjerte forfatteren er én og samme person». Kontroversiell og kulturkonservativ. Bjørneboe så opp til personer som trosset det etablerte samfunnet. I så måte skriver han seg inn i tradisjonen etter blant annet den franske forfatteren og dramatikeren Jean Genet, som Bjørneboe også hyllet i diktet "Blomster for Genet". Utenrikspolitisk støttet han staten Israel og havnet derfor i konflikt med ledelsen i tidsskriftet "Orientering", hvor Bjørneboe var skribent på sekstitallet. Hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte kommer også til uttrykk i hyllesten til den irske republikaneren og dramatikeren Brendan Behan, – i diktet "Ved Brendan Behans båre". Han satset på neste generasjon, og syntes det var tåpelig av voksne mennesker å klage over ungdommens småkriminelle handlinger, djerve meninger og frie tankegang. Dette var jo ingenting i forhold til de verdenskrigene som de to foregående generasjonene hadde forårsaket på under 50 år. Dette tar han opp i diktet «Om ungdommens råskap». Selv om han støttet ungdommen i mangt, var han ikke helt som den. Han gikk lite på kino, likte ikke rockemusikk og annen moderne musikk. Han likte heller ikke tegneserier. Nei, Bjørneboe sverget til de tradisjonelle kulturuttrykkene, som han hadde gjort siden han var barn: teater, litteratur og klassisk musikk. Men han kunne bli sett på Club 7, klubben for mange frittenkende i en periode. Den norske artisten Anne Grete Preus har satt musikk til flere dikt av Bjørneboe. Denne finnes på platen "Fullmåne" (1988). Christian I av Danmark og Norge. Christian I (født 1426, død 21. mai 1481) var konge av Norge i perioden 1450–1481, av Danmark 1448–1481 og av Sverige 1457–1464. Han var sønn av Didrik den lykkelige av Oldenburg (1390–1440) og Hedvig av Holstein (1398 – 1436), og var den første av huset Oldenburg som besteg den dansk-norske tronen. Valgspråk: «Dyden viser vei». Bakgrunn. Etter at Kristoffer av Bayern plutselig døde barnløs, stod den skjøre Kalmarunionen uten konge og uten naturlige arvinger til tronen. Det danske riksrådet tilbød tronen først til hertug Adolf VIII av Slesvig, som var tipptippoldebarn av Erik Klipping, men han mente at hans søstersønn, grev Christian av Oldenburg, var en mye bedre kandidat. I forkant måtte Christian likevel love sin onkel å overholde bestemmelsen i Valdemar IIIs håndfestning fra 1326 om at "hertugdømmet Slesvig og kongeriket Danmark aldri måtte forenes under samme regent". Det danske riksrådet hadde problemer med å få godkjent Christian som konge i Norge, og Sverige sprengte Kalmarunionen i 1448 ved å velge Karl Knutsson Bonde til konge. Etter å ha underskrevet en håndfestning utstedt av det norske riksrådet, hvor det fremgikk at ingen utlending måtte få len eller opptas i riksrådet, samt at det ikke ble truffet noen viktige foranstaltninger utenom riksrådet, ble Christian hyllet til konge på Viborg landsting den 28. september 1448, og 28. oktober 1449 kronet i Vor Frue Kirke i København. Striden om Gotland. Gotland var et av de første problemene som møtte Christian som konge. Her hadde den tidligere Kalmar-kongen Erik av Pommern sitt hovedkvarter, og herfra bedrev han regelrett piratvirksomhet i Østersjøen. Den svenske kongen Karl VIII Knutsson krevde at Sverige skulle få Gotland tilbake, og satte hærmakt bak kravet. Erik rettet da en hemmelig henvendelse til det danske riksrådet og tilbød at Danmark kunne få Gotland. Mot slutten av 1449 ble en dansk hærstyrke sendt til Visby, og svenskene trakk seg tilbake. Det hele endte med at Danmark overtok Gotland, og Erik dro tilbake til sitt hjemland, Pommern, hvor han forholdt seg rolig til sin død. I 1449 kronet den norske erkebiskopen Aslak Bolt, Karl Knutsson til konge av Norge, selv om det norske riksrådet hadde valgt Christian I. På Halmstadmøtet i 1450 ble man enige om at Christian skulle anerkjenne Karl Knutssons krav på Sverige mot til gjengjeld å bli konge av Norge. Dessuten ble det avtalt at den av dem som levde lengst, skulle overta den andres trone. Christian I kunne dermed la seg krone som norsk konge i Trondheim 2. august samme år. Deretter møttes norske og danske rådsherrer i Bergen og inngikk 29. august en traktat, "Bergens recess", som fastslo at de to riker for alltid skulle være forent under samme konge. Karl Knutsson, som med dette hadde tapt Norge, innledet i 1452 en krig mot Danmark og angrep Skåne. Etter fem års krig, hvor krigslykken skiftet flere ganger, ble Christian i 1457 kronet i Uppsala. Christians sønn, Hans, ble i 1458 anerkjent som tronfølger og arving til Sverige og Norge. Karl Knutsson ble avsatt og måtte flykte til Danzig. Korstogsløfte. Etter Konstantinopels fall i 1453 avla Christian løfte om å dra på korstog for å befri det hellige land, men ble forhindret. I 1471 møttes imidlertid de nordeuropéiske fyrstene på en riksdag i Regensburg, og Christians utsending fremla en plan om å angripe tyrkerne på tre fronter – keiseren og de tyske fyrstene skulle invadere osmanernes besittelser på Balkan, og paven og de italienske bystatene seile over Adriaterhavet og angripe fra sjøen, mens Christian selv skulle lede en stor hær fra hele Nord-Europa ned gjennom Russland direkte mot Jerusalem. Han støttet seg her på en profeti av Birgitta av Vadstena, som ble helgenkåret i 1391, der hun hevdet at Jerusalem skulle befris av en keiser som het Fredrik og tallet tre, og av en konge som het Kristoffer, og Christian I hadde også det navnet. Planen ble vel mottatt, og avreisedag for det nye korstoget satt til 24. april 1472. Imidlertid hadde Christian unnlatt å ta i betraktning at svenskene saboterte hans prosjekt. Han prøvde å overtale dem ved hjelp av en stor, innleid hær, men led et forsmedelig nederlag (slaget ved Brunkeberg) utenfor Stockholm 10. oktober 1471. Han innså nå det umulige i å kunne forlate unionen i årevis for å kjempe i en annen verdensdel. Det ble senere gjort forsøk på å gjenopplive hans storstilte prosjekt, men det ble aldri noe av. I stedet sendte han sammen med Alfonso V av Portugal en ekspedisjon til Grønland og Newfoundland i håp om å finne en snarvei til India. Portugisiske fiskere etablerte seg i denne tiden i Nord-Atlanteren. Hertugdømmene Slesvig og Holsten. Den 4. desember 1459 døde hertug Adolf VIII av Sønderjylland uten å etterlate seg barn. Christian øynet en sjanse for å tilbakeføre Sønderjylland til riket. Selv om det var flere andre arveberettigede, og på tross av håndfestningen, besluttet riksrådet at Danmark og Sønderjylland atter skulle regjeres av én herre. Den 5. mars 1460 ble Christian I utnevnt til hertug av Slesvig og greve av Holsten. Christian måtte riktignok love å anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året. Christian satte et råd på 12 stormenn til å forvalte hertugdømmet. Kongen måtte betale kompensasjoner for denne utvidelsen av riket, mer enn han hadde å rutte med. Størsteparten av de len som utgjorde Christians besittelser, var eid av noen få mektige adelsslekter som ikke betalte skatt til kongen. Christian ble tvunget til å øke skattetrykket og å pantsette en del av sine len for å finansiere dette, og han havnet snart i bunnløs gjeld. Men nå trådte hans fornuftige kone til. Hun hadde arvet en pen formue fra sin far. Dessuten pantsatte hun sine smykker og kjøpte lenene tilbake. Hun ga dem riktignok ikke til kongen, men fant det mest fornuftig å beholde dem selv. Christian måtte føre flere kriger mot de andre arveberettigede til hertugdømmet Sønderjylland. For å finansiere disse krigene måtte han både ta opp lån og utskrive nye skatter i Skåne. I 1464 brøt det ut opprør i Sverige. Svenskene kalte tilbake Karl Knutsson, som igjen ble kronet til konge. Etter Karl Knutssons død i 1470 forsøkte Christian igjen å vinne Sverige, men led et knusende nederlag den 10. oktober 1471 i slaget ved Brunkeberg. Christian var selv nær ved å bli drept. Ved den etterfølgende fredsslutning ble det bestemt at man ved voldgift skulle finne ut av hvordan Christian I kunne gjeninnsettes som svensk konge. Det skjedde aldri, og i stedet valgte det svenske riksrådet Sten Sture som riksforstander. Den 9. januar 1474 dro Christian med et stort følge til Roma. Der inngikk han en avtale med pave Sixtus IV som ga ham tillatelse til å besette de høyeste kirkeembeter i Danmark og Sverige, samt åpne et universitet i København. (Københavns Universitet ble innviet i 1479). Etter hjemkomsten lyktes det Christian å få styr på den holstenske adel, og få ettergitt en del av den gjelden han hadde til hertugdømmene. Han bygget ut og forsterket embedsmannsapparatet, og lot borgerlige besette de fleste poster. For å avløse danehoffet, som ikke hadde fungert i lengre tid, dannet han en riksrepresentasjon, og i 1468 sammenkalte han det første stendermøte noensinne. Christian I døde den 21. mai 1481 på Københavns slott. Han ble begravet i Roskilde domkirke. Christian etterlot seg sønnene Hans og Frederik, som begge ble konger, samt datteren Margrete, som ble gift med Jakob III av Skottland. I den forbindelse pantsatte han Orknøyene og Hjaltland som medgift. Christian II av Danmark, Norge og Sverige. a>. Her et utsnitt som viser to scener fra hendelsene.Til venstre ser man bøddelen løfte øksen for å halshugge Vincens Henningsson, den ene av de to biskopene. Kroppen som ligger i forgrunnen tilhører biskop Mattias Gregersson; han har allerede blitt henrettet og i scenens nedre høyre hjørne kan man skimte det mitraprydete hodet.Scenen til høyre framstiller ekshumeringen av Sten Sture den yngres lik samt knekter som fjerner kroppen samt de halshuggedes kropper for å brenne dem på kjetterbål på Södermalm. Gustav Vasas blodbadsplansje har et klart politisk og propagandistiskt formål. Han ville skildre Christian II som en skånselløs tyrann. Christian II (født 1. juli 1481, død 25. januar 1559) var dansk, norsk og svensk konge av huset Oldenburg. Han ble født på Nyborg slott som sønn av kong Hans og Christine av Sachsen. Han var dansk-norsk konge i perioden 1513–1523 og svensk konge 1520–1523. Før Christian kom på tronen, hadde han vært visekonge i Norge i 1506–1513. Her lærte han norsk lynne å kjenne og de norske stormennene lærte hva Christian sto for, nemlig en klar anti-aristokratisk linje. Målet var å sette det norske riksrådet ut av spill, slik at han fikk full kontroll over landet og derved fikk styrket sitt kandidatur ved det kommende kongevalget. I Norge møtte han to hollandske kvinner, som begge fikk stor betydning for hans liv: Dyveke, som han møtte ved en dansefest på rådhuset i Bergen, og hennes mor, Sigbrit Willoms. Christian som konge. Før Christian ble kronet, ble han tvunget av de danske stormennene til å underskrive en streng håndfestning, som begrenset kongehusets makt på mange områder. En tilsvarende håndfestning måtte han underskrive før han ble valgt til norsk konge. Her ble det bl.a. gitt bestemmelser for å styrke den norske adel. I 1515 giftet han seg med Isabella av Burgund, den senere keiser Karl Vs yngre søster, som fikk navnet Elisabeth. Tross dette ekteskap forble Dyveke kongens elskerinne og store kjærlighet, og han installerte henne i behagelig nærhet av kongeslottet. I 1517 døde Dyveke uventet, og kongen anklaget lensmannen på Københavns slott, Torben Oxe, for å ha forgiftet henne, og tross forbønn fra Riksrådet og hoffet lot kongen Torben Oxe halshugge. Etter denne episoden neglisjerte kongen adelen, og Riksrådet handlet heretter nesten utelukkende etter råd fra mor Sigbrit og Malmös borgermester Hans Mikkelsen. I denne perioden fungerte Sigbrit Willums nærmest som landets finansminister. Den norske maleren Eilif Peterssen malte 1874/76 bildet "Christian den 2. undertegner dødsdommen over Torben Oxe". Etter Dyvekes død fattet kong Christian endelig interesse for sin unge dronning, og ekteskapet utviklet seg til et av de mest harmoniske i kongehusets historie. Den karakterfaste og hengivne Elisabeth støttet kongen i ett og alt, og etter hans fall fra tronen reiste hun med ham i landflyktighet, og fungerte som hans representant ovenfor utenlandske statsoverhoder da han forsøkte å vinne kongemakten tilbake. Elisabeth konverterte til protestantismen i 1523, og måtte se at hennes tre barn ble sendt til hennes katolske slektninger for at de kunne vokse opp i «den rette tro». Stockholms blodbad. I 1520 angrep Christian II Sverige. Sten Sture den yngre ble dødelig såret, og kampene ble avsluttet med overgivelse av Stockholm borg mot ubetinget amnesti til svenskene. Den 4. november lot Christian II seg hylle som arvekonge og startet festligheter på Stockholms slott. På feiringens fjerde dag ble slottets porter lukket og en stor del av de festkledte bisper og adelsmenn ble kastet i fengsel. De tidligere motstanderne ble anklaget for kjetteri av biskopen, og nitti av dem ble dømt til døden. Henrettelsene foregikk på Stortorget i Stockholm med stor brutalitet. Likene ble brent på et bål utenfor byporten. "Stockholms blodbad" vekket forferdelse i hele Europa – ikke minst i Danmark, hvor adel og geistlighet nå for alvor begynte å føle seg truet. Christian II fortsatte sin borgervennlige politikk med støtte til næringsliv og handel. I 1521 ga han etter nederlandsk forbilde kjøpstedene enerett på all handel. Adelen ble dermed fratatt retten til å handle med egne varer. På det kirkelige område ble det ikke lengre tillatt å appellere domsavsigelser til paven i Roma, noe som økte kirkens avhengighet av kongemakten. For å kunne hamle opp med Hansabyene inngikk han forbund med Nederlandene. I 1521 erklærte Lübeck Danmark krig, og året etter brøt det ut opprør i Sverige mot «Christian Tyrann», som han ble kalt etter Stockholms blodbad. På den tiden lot det seg nemlig ikke moralsk forsvare å gjøre opprør uten at kongen var en despot. Adelen gjør opprør. Det endte med at Sverige løsrev seg under ledelse av Gustav Vasa. I 1523 samlet Christian en hær av leietropper for angrep på Sverige. De store skatteutskrivningene fikk utilfredsheten til å blusse opp, især blant de jyske råder («Sammensvergelsesbrevet» – utstedt i Viborg den 21. desember 1522). Den tidligere så besluttsomme kongen tapte motet. Det fortelles at han lot seg ro tyve ganger frem og tilbake over Lillebelt,Notefør han oppga forsøket på å samle tropper mot de jyske opprørerne. Den 13. april 1523 flyktet kongen, dronningen og deres tre barn til Nederlandene, hvor de levde åtte år i landflyktighet. Samme år tilbød den danske adel og geistlighet tronen til Christians onkel, hertug Frederik av Gottorp (Frederik I), som i en alder av 52 år endelig kunne ta den danske og norske tronen i besittelse. Frederik skrev til den landflyktige dronning Elisabeth, hvis mektige habsburgske slekt han gjerne ville tekkes, og forsikret henne om at hun (men ikke Christian) rolig kunne vende hjem til Danmark – kong Frederik skulle personlig sørge for at hun fikk tilkjent pensjon som enkedronning. Men den 22-årige dronning svarte med sitt livs replikk. Hun takket høflig sin manns onkel, men «ubi rex meus, ibi regna mea» – «hvor min konge er, der er mitt kongerike!» Tilbake til Norge. Høsten 1531 foretok Christian II landgang i Norge, hvor han fant en havn i Langesund og senere ble hyllet som konge. Flåten, som var på ca. 25 skip med nesten 7000 mann ombord, var stilt til disposisjon av keiser Karl V. Den kom ut for en kraftig storm i Skagerrak, og strandet på forskjellige steder i det sydlige Norge. Etter noen uker ble mesteparten av mannskapene samlet i Oslo, hvor han etter hvert fikk støtte fra deler av den norske geistlighet, blant annet fra erkebisp Olav Engelbrektsson. Dette skulle vise seg å få fatale følger for katolisismen i Norge og for den norske kirkes stilling. Noen militær seier fikk han imidlertid ikke i Norge; han klarte ikke engang å innta Akershus festning. Fangenskap og død. Året etter ble Christian lokket til forhandlinger i København under løfte om fritt leide. Men onkelen, Frederik I, brøt løftet og lot Christian føre som fange til Sønderborg slott. I 1549 overførtes den nå 68-årige konge til Kalundborg slott, hvor han fikk et noe friere regime og bl.a. lov til å bevege seg utenfor slottet og til å gå på jakt. Men i januar 1559 døde Frederik Is sønn, kong Christian III, og den gamle kongens høye alder til tross ble vakten omkring Christian II fordoblet og hans privilegier nok en gang innskrenket. Det var flere blant rikets mektigste menn som så med bekymring i retning Kalundborg, men kun tre uker senere gikk også kong Christian II inn i den evige hvile, og den nyvalgte kong Frederik II ga sin ulykkelige slektning en kongelig begravelse i Graabrødre kirke i Odense. I begynnelsen av 1800-tallet ble han flyttet til St. Knuds Kirke i samme by, hvor han ligger sammen med sin mor og sin far, og med sin dronning ved sin side. Christians sønn, Hans av Oldenburg, døde ugift allerede i 1532, samme år som Christian ble satt i fengsel. Datteren Dorothea ble gift med kurfyrst Friedrich av Pfalz, som på grunn av sitt ekteskap senere ble dratt inn i Grevefeiden. Datteren Kristina var gift to ganger, først med grev Francesco II Maria Sforza (sønn av den beryktede Ludovico «el moro») og deretter med Frans I av Lothringen. Christian og Elizabeth fikk også ytterligere to sønner, som begge døde unge. Myten om Christian den gode. I tidligere tiders nasjonalromantiske historieundervisning ble svenske skolebarn undervist i at Kalmarunionen til slutt gikk under i blod og hat ved «Christian Tyranns» stockholmske blodbad, men at denne kongen samtidig blir kalt "Christian den Gode" i Danmark. I skånsk-dansk historie finnes ikke belegg for tilnavnet «den Gode» eller «Bondekjær», selv om han visstnok omtalte seg selv med slike tilnavn da han var i landflyktighet, i et forsøk på å vinne tilhengere. Christian og religionen. Christians tid var reformasjonens tid i Europa. Allerede som ung mann kom han i kontakt med og fattet sympati for protestantismen. Dette var ikke på langt nær så kontroversielt i Danmark som i Norge. Den norske kirken og det norske folk var rotfestet katolsk, og etter hvert som Norge svant hen som selvstendig nasjon, ble det ytterligere viktig å holde fast ved «den gode religion». Men Norge fikk allerede under Christians visekongetid merke at noe var på gang, og bedre ble det ikke da en rekke høytstående svenske katolikker ble henrettet under det stockholmske blodbad. I 1523 overvar han sammen med sin søster Elisabeth og sin kone en messe med Martin Luther. Som landflyktig i Nederlandene kastet Christian masken og bekjente seg til protestantismen, antagelig for å oppnå begunstigelser fra de nederlandske protestantene. At han likevel ble ønsket gjeninnsatt som konge etter tilbakekomsten til Norge i 1531, og at det var erkebispen selv som var pådriver for dette, må sees i lys av alternativet: Kong Frederik hadde alltid vært en svoren protestant. Beatrix av Nederland. "Beatrix" Wilhelmina Armgard (født 31. januar 1938) er dronning av Nederland, prinsesse av Oranien-Nassau og prinsesse av Lippe-Biesterfeld. Hun er datter av dronning Juliana av Nederland (av huset Mecklenburg-Schwerin) og prins Bernhard zur Lippe-Biesterfeld. Hennes fulle navn er Beatrix Wilhelmina Armgard van Oranje-Nassau, siden det er tradisjon for at medlemmene av kongehuset i Nederland bruker dette etternavnet, selv om det er lenge siden tronen passerte til andre slekter. Hun tilhører fyrstehuset Lippe. Hun er den første nederlandske dronning ved navn Beatrix. 10. mars 1966 giftet hun seg med den vesttyske diplomaten "Claus" Georg Wilhelm Otto Friedrich Gerd von Amsberg i Amsterdam. De fikk tre sønner, "Willem-Alexander" Claus Georg Ferdinand (født 27. april 1967), "Johan Friso" Bernhard Christiaan David (født 25. september 1968) og "Constantijn" Christof Frederik Aschwin (født 11. oktober 1969). Beatrix har regjert siden 30. april 1980 da moren abdiserte. Hun ble i 1964 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Familiebakgrunn. Dronning Beatrix tilhører grenen Lippe-Biesterfeld av den kjente tyske adelsslekten Lippe. Kognatisk nedstammer hun bl.a. også fra den frisiske grenen av huset Oranien (Oranje på nederlandsk), og dettes stamfar Jan de Oude (den Gamle), greve av Nassau og yngre bror av Vilhelm av Oranien, som sees som Nederlandenes far. Friesland har hatt stattholdere fra denne grenen siden 1584. Den første var Vilhelm Fredrik, sønn av Jan de Oude. Fra 1747 leverte denne grenen også stattholdere til de andre nederlandske fylkene etter at den hollandske grenen av Oranien-slektens mannlige linje (stamfar Willem de Zwijger (Vilhelm den tause)) var utdødd. Dette skjedde da Vilhelm den tredje, stattholder av Holland og konge av England, falt fra sin hest og døde i 1702. van Oranje-Nassau. Navnet ble første gang fastlagt som et kongelig navn ved kongelig dekret av 8. februar 1901 at dronning Wilhelminas eventuelle barn skal bære dette navnet – men da som «van Oranje Nassau». Nederland gjorde dette for å bevare dette historiske navnet for ettertiden. 8. januar 1937 ble det fastlagt ved et nytt kongelig dekret at eventuelle barn av daværende prinsesse Juliana ville komme til å hete «van Oranje-Nassau», altså med bindestrek. 16. februar 1966 ble ved nok et kongelig dekret fastlagt at prinsesse Beatrix' barn skulle kalles «van Oranje-Nassau». Det foreløpig siste kongelige dekret fra 2. januar 1967 foreskriver at hennes søstres eventuelle barn kun ville få personlige titler (ikke arvelige) som prins eller prinsesse «van Oranje-Nassau» etterfulgt av farens etternavn. Oppvekst og utdanning. Beatrix som barn sammen med moren Juliana i 1938 Hun ble født i Paleis Soestdijk i Baarn (i provinsen Utrecht). 5. august 1939 ble søsteren "Irene" Emma Elisabeth født. I Baarn bodde den kongelige familien frem til mai 1940, da de flyktet for den tyske invasjonen. Først til Storbritannia, senere videre til Ottawa i Canada. De vendte tilbake til Nederland 2. august 1945. Beatrix hadde da fått en søster til, "Margriet" Francisca, født 19. januar 1943. Den siste søsteren, Maria Christina, ble født 9. oktober 1947 på Soestdijk. Hun ble kalt "Marijke", og kom senere til å bruke navnet "Christina". Beatrix' skolegang begynte med barneskole i Canada, og fortsatte i Nederland frem til en god eksamen fra Baarns Lyceum i 1956. Fra hun fylte 18 år i 1956 tok hun del i statsråd, og kunne etter den nederlandske grunnloven bære kongelig ansvar. Hennes opptreden under offisielle oppdrag i 1950- og 60-årene ga henne tilnavnet Prinsesse Smil. Hun var tidlig klar over hvilke plikter hun som fremtidig overhode for det nederlandske kongehuset ville komme til å bære, og tok disse meget alvorlig. I 1956 begynte hun å studere ved universitetet i Leiden, flyttet på hybel og fulgte forelesninger innen sosiologi, jurisprudens, økonomi, konstitusjonell lovgivning og parlamentær historie. Ved siden av dette fulgte hun også forelesninger rundt kulturen i Surinam og på de Nederlandske Antiller, internasjonal politikk, folkerett, historie, den nederlandske grunnloven (het Statuut van het Koninkrijk) og europeisk lov. En annen del av utdannelsen hennes i disse årene var arbeidsbesøk hos ulike europeiske og internasjonale organisasjoner i Genève, Strasbourg, Paris og Brussel. I juli 1961 bestod hun eksamen ved det juridiske fakultetet. Ved siden av studiene fant hun tid til å være et aktivt medlem av Foreningen for Kvinnelige Studenter i Leiden. I 1963 besøkte hun Japan, Canada og USA. I USA ble hun mottatt i Det hvite hus av president John F. Kennedy. Det samme året flyttet hun inn i slott Drakestein i Lage Vuursche ved Baarn, der hun ble boende, senere med familie, helt frem til 1981 etter at hun overtok tronen fra dronning Juliana i 1980. Familien trivdes så godt på Drakestein at de så på dette slottet som et «tapt paradis», da hennes nye rolle som dronning betydde at familien måtte flytte til Huis Ten Bosch i Den Haag. Paleis Noordeinde i sentrum av Den Haag ble kontor/arbeidssted fra 1984. Forlovelse og bryllup. 1. mai 1965 ble hun for første gang fotografert sammen med Claus von Amsberg. 28. juni 1965 ble forlovelsen mellom Beatrix og den tyske diplomaten "Claus" Georg Wilhelm Otto Friedrich Gerd von Amsberg annonsert av dronning Juliana og prins Bernhard via radio og TV. Forlovelsen vakte mange reaksjoner på grunn av at Claus var tysk statsborger. Det ble ved Rikslov av 8. desember 1965, Stbl. 525, gitt tillatelse til giftermål av Het Tweede Kamer (andrekammeret i det nederlandske parlamentet). To dager senere ble Claus nederlandsk statsborger. Bryllupet fant sted i Amsterdam den 10. mars 1966. I Amsterdams rådhus stod borgermester van Hall for formalitetene, mens den kirkelige vielsen ble foretatt av presten H.J. Kater i Westerkerk. Prekenen ble holdt av presten J.H. Sillevis Smitt. Claus fikk i denne sammenhengen tittelen Prins av Nederlandene og Jonkheer av Amsberg. 27. april 1967 ble kronprins Willem-Alexander født i Utrecht, den første mannlige arvingen til den nederlandske tronen på 116 år. I 1968 og 1969 fødtes Johan Friso og Constantijn. I tiden etter bryllupet reiste Beatrix og Claus flere ganger utenriks, blant annet foretok de en reise til Sovjetunionen som ble ansett som kontroversiell. Prins Claus døde 6. oktober 2002. Reiser og aktiviteter. Prins Claus og prinsesse Beatrix donerte folkets bryllupsgave – en god del penger – til veldedige formål. Beløpet ble delt mellom 4 nasjonale foreninger for foreldre med handikappede barn, ekstra medisinsk utstyr til «Henri Dunant» (et sykehusskip tilhørende det nederlandske Røde Kors) og handikappede barn og ungdom i Surinam og på de Nederlandske Antiller. I denne tiden var prinsesse Beatrix blant annet formann for en europeisk arbeidsgruppe for frivillige arbeid innen utviklingsarbeid i Asia og Afrika, det daglige styret for «de Zilveren Centra» (arbeid blant ungdom som bor på internat) og videre for UNICEF og et nasjonalt fond for barn og ungdom. Prinsesse Beatrix har vist mye interesse for Surinam og de Nederlandske Antiller og deres innbyggere. Hun besøkte landene i 1958 for første gang, og igjen i 1965. Under det siste besøket var hovedinteressene den sosiale og økonomiske utviklingen landene hadde gått igjennom etter hennes forrige besøk. Under det tredje besøket, i 1966, presenterte hun prins Claus for innbyggerne i disse landene. Både prinsessen og prinsen var tilstede da Surinam fikk sin uavhengighet i 1975. Som tidligere nevnt ble flere andre land, og også internasjonale konferanser, besøkt. Et eksempel er den årlige Bilderbergkonferansen, som ble startet på initiativ av prins Bernhard. På disse konferansene deltok fremstående nederlandske og utenlandske politikere, forretningsmennesker, fagforeningsledere, journalister og akademikere. Temaer under disse konferansene var aktuelle problemer blant annet innen internasjonal politikk og økonomi. Dronning av Nederlandene. Den 30. april 1980 underskrev dronning Juliana dokumentet som bekjentgjorde hennes abdikasjon, og prinsesse Beatrix ble innsatt som Dronning av Nederlandene under et møte i Nieuwe Kerk i Amsterdam der både det Eerste og Tweede Kamer der Staten-Generaal (Storting og Regjering) deltok. Heretter blir dronningens fødselsdag feiret 30. april (dronning Julianas fødselsdag). Dagen kalles Koninginnedag og er en nasjonal festdag. Akkurat som på bryllupsdagen, ble det også demonstrert på kroningsdagen. Denne gangen var det demonstrasjoner mot Nederlands økende boligmangel. Uroen utenfor Nieuwe Kerk, der det ble ropt slagord som «uten bolig ingen kroning», kunne høres inne i kirken der seremonien fant sted. Da hun i 1988 igjen offisielt besøkte Amsterdam, ble hun mottatt på en mye varmere måte. I motsetning til hennes mor, som ville være en folkets kvinne som ble tiltalt «frue», velger Beatrix å være en fyrstinne, og foretrekker å bli tiltalt «deres Majestet». Hvert år taler hun til folket via radio og tv første juledag. Da snakker hun om det som hun selv er opptatt av. I 1988 hevnet hun seg på en subtil måte på regjeringen som i trontalen hadde latt henne si at det gikk bra med miljøet i Nederland. Hun snakket i juletalen om sin bekymring for hvordan naturen og omgivelsene stadig mer blir antastet av miljøgifter. Politikk og statssaker. Dronning Beatrix' rolle har ofte brakt henne i kontakt med journalister, og har uttalt seg kritisk om dette. 27. november 1999 sa hun om dette at «løgnen regjerer». Denne uttalelsen har senere ofte blitt sitert og brukt på samme måte som dronning Victorias historiske utsagn «We are not amused». Tidligere statsminister A.A.M. van Agt omtalte samtalene med henne som «en vanskelig eksamen», mens en av fylkesmennene (commisaris der Koningin) fortalte at hun alltid hadde en liste med notater og at det var tydelig at hun hadde forberedt alt til i minste detalj. En stor del av arbeidet hennes er å lese igjennom og underskrive statsdokumenter. For å holde seg godt orientert snakker hun videre regelmessig direkte med f.eks. ministere, statssekretærer, fylkesordførere, borgermestre og ambassadører. Med statsministeren har hun møte hver mandag. Videre er hun aktivt med i arbeidet med å sammenstille nye regjeringer, etter valg til Tweede Kamer (Storting) eller en regjeringskrise gir hun en eller flere personer oppdrag om å danne en ny regjering, denne personen kalles informatør. E. van Thijn, som var hennes informatør i 1981, bekrefter dette: «Hun stiller spørsmål, hun kaller deg inn, og vet eksakt hva som skjer fordi hun har lest alle dokumentene». Ministerne og statssekretærene i den nye regjeringen beediges av dronningen. De følgende regjeringene har arbeidet i hennes tid som dronning: Van Agt 2, Van Agt 3, Lubbers 1, Lubbers 2, Lubbers 3, Kok 1, Kok 2, Balkenende 1 og Balkenende 2. Parlamentet åpnes offisielt hvert år den tredje tirsdagen i september (Prinsjesdag). På denne dagen kjører dronningen fra Slott Noordeinde til het Binnenhof i den gylne vognen (de Gouden Koets). I Riddersalen holder hun trontalen for et samlet parlament. I denne talen bekjentgjøres regjeringens planer for det kommende året. Personlig formue. Bladet Forbes meldte i 2002 at dronningens personlige formue er antatt å være 2,5 milliarder amerikanske dollar. Hvis dette overslaget stemmer er hun en av verdens rikeste personer. Det er imidlertdig antatt at mye av formuen er bundet i andeler i ulike selskaper. Samfunnsbevisst. Dronningen er ofte til stede ved åpninger, minnesammenkomster og andre offisielle tilstander. Videre besøker hun Nederlands (lands-)byer og fylker. Ved arbeidsbesøk interesserer hun seg for eksempel lov og orden, landbruk, miljø, ulike (folke-)grupper, forhold mellom arbeidsgivere og –tagere, folkehelse og samfunnsspørsmål rundt for eksempel narkomane og uteliggere. 8. februar 2005 ble hun av universitetet i Leiden utnevnt til æresdoktor. Begrunnelsen var at hun gjentagne ganger satte frihet og hvor viktig den er på dagsordenen. I takketalen nevnte hun at hun siden 1980 stadig har fått mer frihet av statsministrene, utenom de områdene der det nederlandske parlamentet kan stille den ansvarlige minister til ansvar for hennes handlinger (ministeriële verantwoordelijkheid, Nederlands Grunnlov artikkel 42, paragraf 2), da dronningen (i lovteksten kongen) ikke kan forfølges. Kunst og kultur. Dronningen er meget interessert i billedhugging, malerkunst, ballett og musikk. Hun er en regelmessig gjest ved utstillinger og forestillinger, der hun gjerne også møter kunstnerne. Tildelingen av den Kongelige prisen for fri malerkunst er hun hvert år sterkt forbundet med. Tidligere har hun også vært gjestekonservator ved Stedelijk Museum i Amsterdam. Utstillingen hun regisserte ble vist mellom 9. desember 2000 og 4. februar 2001. Fritid. Dronningen er en habil billedhugger, hun har blant annet laget en statue som står i Madurodam (Jantje Beton) og byster av sine tre sønner. Hun skal ha sagt at dette for henne var en viktig måte å ytre seg på. Av sport liker dronningen ridning, seiling, tennis og skisport. Hun seiler gjerne med «De Groene Draeck» (den grønne dragen), et "lemster aak" (et typisk nederlandsk seilskip) som hun fikk til attenårsdagen fra det nederlandske folk. Venuspassasjen, 2004. Venuspassasjen 2004 var en Venuspassasje som fant sted 8. juni 2004. Det var den første av to parvise Venuspassasjer, den andre i paret fant sted åtte år senere, 6. juni 2012. Hvor den var synlig. Hvor 2004 passasjen var synlig Den forrige venuspassasjen skjedde den 8. juni 2004. Den var synlig i Europa, Asia og Afrika, mens Nordamerika fikk se slutten av den. Den vestre delen av Nordamerika fikk ikke se den i det hele tatt, heller ikke Hawaii eller New Zealand. Den var fullt synlig på formiddagen i Norge. De delene av verden hvor man kunne se passasjen vises på kartet. Når synlig. Den følgende tabellen gir tider for forskjellige hendelser (henholdsvis for første kontakt, andre kontakt, midtpunktet, tredje kontakt og fjerde kontakt) i løpet av Venuspassasjen den 8. juni 2004 for en hypotetisk observatør fra Jordens sentrum. Pga parallaksen vil de faktiske tidene variere med så mye som ±7 minutter forskjellige steder på Jorden. Burundi. Burundi, offisielt Republikken Burundi (fransk: "République du Burundi"; kirundi: "Republika y'u Burundi"), er et land i Øst-Afrika. Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. Burundis areal er på rett under 28 000 km², og landet har en anslått befolkning på over 10 millioner. Hovedstaden er Bujumbura. Selv om landet er en innlandsstat, ligger mye av den sørvestre grensen langs Tanganyikasjøen. Folkeslagene twa, tutsi og hutu har bodd i landet siden det ble opprettet for fem hundre år siden. Burundi ble styrt som et kongedømme av tutsiene for over to hundre år. På begynnelsen av det tjuende århundret okkuperte Tyskland og Belgia regionen, og Burundi ble sammen med Rwanda en europeisk koloni under navnet Ruanda-Urundi Regionen har opplevd mye politisk uro på grunn av de sosiale forskjellene mellom hutuene og tutsiene, noe som resulterte i borgerkrig på midten av 1900-tallet. I dag er Burundi styrt som en representativ demokratisk republikk under en president. Burundi er et av de ti fattigste landene i verden. Det har en av de laveste BNI per innbygger av alle land i verden. Landet har et lavt bruttoinnlandsprodukt, i stor grad på grunn av borgerkrig, dårlige utdannelsesmuligheter og virkninger av HIV/AIDS. Burundi er tett befolket og opplever stor utvandring. Kobolt og kobber er blant landets naturressurser, og hovedeksportartiklene er kaffe og sukker. Naturgeografi. Burundi er et av de minste og tettest befolkede landene i Afrika, det har ikke kystlinje og har et ekvatorialsk klima. Det er en del av Albertineriften i Riftdalen og ligger på et platå i sentrum av Afrika. Gjennomsnittshøyden på platået er 1707 moh, med lavere høyder på kantene. Den høyeste toppen er Heha på 2685 moh. Den ligger sørøst for hovedstaden Bujumbura. En av Nilens kilder ligger i Burundi, og henger sammen med Lake Victoria via elven Ruvyironza Victoriasjøen er også en viktig vannkilde og blir fylt av vann fra elven Kagera. En annen viktig innsjø er Tanganyikasjøen, som dekker store deler av Burundis sørvestre hjørne. Burundis mark er i hovedsak dyrket mark og beiteland. I dag domineres store deler av landskapet av menneskeskapt savanne. Lite jord fordelt på mange mennesker har ført til overbeite og overdyrking av jorda, og mye av landets opprinnelige vegetasjon har blitt borte. Burundi sliter både med avskoging, jorderosjon og ødlagte habitater for dyr og planter. Avskogingen av hele landet kommer i stor grad på grunn av overbefolkning, og det er kun omtrent 600 kvadratkilometer skog igjen, et tall som årlig går ned med rundt 9%. Landet har to nasjonalparker; Kibira nasjonalpark i nordvest (et lite område regnskog på grensen til Nyungwe nasjonalpark i Rwanda), Ruvubu nasjonalpark i nordøst (langs Rurubuelven, også kjent som Ruvubu or Ruvuvu). Begge ble grunnlagt i 1982 for å ta vare på dyrebestanden. Historie. I Burundi tilhører 85 prosent av befolkningen den etniske gruppen hutuer, mens 14 prosent er tutsier. Før Burundi ble belgisk koloni, var landet et føydalt kongerike styrt av en konge som alltid var tutsi. Likevel var ikke etnisitet noe som ble vektlagt i noen særlig grad. Det ble det først av tyskerne og belgierne, som koloniserte landet på slutten av 1800-tallet. Både tyskerne og belgierne favoriserte tutsiene, og styrket sin egen posisjon ved å sette ulike folkegrupper opp mot hverandre. Da landet fikk sin frihet i 1962, kontrollerte tutsiene hæren, og det var derfor de som overtok makten. Hutuene organiserte seg i diverse motstandsgrupper, og klarte til slutt å få til valg i 1993, hvor hutuen Melchior Ndadaye ble valgt til president. Han ble imidlertid myrdet kort til etterpå, noe som utløste et skred av voldshandlinger mot sivile tutsier. Tutsiene svarte med å drepe hundretusener av hutuer, og deretter fulgte en borgerkrig som varte fram til 2000. Europeisk erobring. Etter å ha gått tapende ut av Første verdenskrig måtte Tyskland overgi kontrollen over Tysk Østafrika til Belgia. 20. oktober 1924 ble dette landet, som bestod av dagens Rwanda og Burundim et belgisk mandatterritorium under Folkeforbundet, i praksis en del av den belgiske kolonimakten, under navnet Ruanda-Urundi. Belgia lot derimot det gamle kongedynastiet få beholde makten. Etter Andre verdenskrig ble Ruanda-Urundi underlagt FNs autoritet, og i løpet av 1940-tallet førte en serie politiske bestemmelser til at landet ble mer splittet. 4. oktober 1943 ble den lovgivende makten i Burundi delt på flere nivåer. I 1948 gav Belgia befolkningen lov til å danne politiske partier. Disse skulle senere bli en av hovedfaktorene da landet fikk uavhengighet fra Belgia. Uavhengighet og borgerkrig. 20. januar 1959 ba Burundis hersker Mwami Mwambutsa IV den belgiske koloniministeren om at Ruanda-Urundi skulle bli delt opp i Rwanda og Burundi. Seks måneder senere ble det dannet politiske partier som ville få oppmerksomhet på uavhengighetssaken og skille Rwanda fra Burundi. Det første av disse partiene var Union pour le Progrès national (UPRONA). Burundis forsøk på å få uavhengighet var til en viss grad påvirket av uroligheter og etnisk forfølgelse som fant sted i Rwanda. I november 1959 angrep rwandiske hutuer tutsier og drepte dem i tusentall. Mange tutsier flytet til Burundi og Uganda for å unngå forfølgelsen. Hutuene tok makten i Rwanda gjennom seier i et belgiskkontrolert valg som ble avholdt i 1960 UPRONA, et multietnisk parti ledet av prins Louis Rwagasore, og det kristendemokratiske pratiet PDC ble de viktigste organisasjonene i Burundi-Urundi. Etter at UPRONA vant valget til den lovgivende forsamlingen, ble prins Rwagasore drept i et attentat 13. oktober 1961, angivelig med innflytelse fra de belgiske kolonimaktene. Landet erklærte seg uavhengig 1. juli 1962, og skiftet formelt navn fra Ruanda-Urundi til Burundi. Mwami Mwambutsa IV ble utnevnt til konge. 18. september 1962, bare to måneder etter å ha erklært seg uavhengig fra Belgia, ble landet med i FN.. Ved uavhengigheten etablerte man et konstitusjonelt monarki og både hutuer og tutsier var representerte i parlamentet, men da kong Mwambutsa utnevnte en tutsi til statsminister følte hutuene, som hadde majoriteten i parlamentet, seg lurte. Et kuppforsøk utført av det hutudominerte politiet ble nådeløst slått ned av hæren, under ledelse av en tutsioffiser, kaptein Michel Micombero. Da den Pierre Ngendandumwe, en hutu som var statsminister, ble drept i 1965 førte dette til en serie angrep på tutsiene fra hutuer, angrep styresmaktene slo kontant tilbake i frykt for at tutsier skulle bli drept av hutuer som ville gjøre det samme som hadde blitt gjort i Rwanda. Både militæret og politiet ble nå lagt under tutsikontroll. Mwambutsa ble avsatt av sinn sønn, Ntare V av Burundi i 1966. Samme år avsatte kaptain Michel Micombero Ntare, avskaffet monarkiet og erklærte landet for republikk, selv om det i praksis var et militærregime. I 1972 ble en det dannet en hutuorganisasjon under navnet Umugambwe w'Abakozi b'Uburundi eller Burundis arbeiderparti (UBU). Denne gjennomførte systematiske angrep på etniske tutsier med det erklærte mål å utrydde hele gruppen. Militærregimet svarte med storskala rerisalier mot hutuer. Det totale dødstallet har aldri blitt bekreftet, men anslag for begge voldsbølgene sammen skal ligge på over 100 000, med et tilsvarende antall asylsøkere i Tanzania og Rwanda. I ledet en annen tutsioberst, Jean-Baptiste Bagaza, et blodløst kupp og gjennomførte forskjelluge reformer. En ny grunnlov som holdt Burundi som en ettpartistat, ble fremlagt i 1981. I august 1984 ble Bagaza valgt som statsoverhode. I sitt styre undertrykte han politiske motstandere og kuttet ned på religionsfriheten. Major Pierre Buyoya, en tutsi, kastet Bagaza i 1987 og opphevet grunnloven, oppløste de politiske partiene og gjenninsatte militærstyret. Anti-tutupropaganda ble spredt av restene av UBU fra 1972 som hadde reorganisert seg under navnet PALIPEHUTU i 1981. Dette førte til drap på tutsibønder i de nordlige områdene Ntega og Marangara i august 1988. Dødstallene ble anslått til 5000 av myndighetene, men noen internasjonale organisasjoner mener dette er et for lavt tall. Det nye regimet slo ikke tilbake med hard hånd, slik det hadde blitt gjort i 1972, men tillitten det vant gikk snart tapt da man utstedte et amnesti for dem som hadde tatt initiativ til, utført og tatt ansvar for drap på etnisk grunnlag, noe som tilsvarer folkemord i internasjonal rett. Mange analytikere anser denner perioden som begynnelsen på det som blir omtalt som «straffefrihetskulturen», mens andre anser dette for å ha startet i 1965 eller 1972 da opprøret fra en liten og lett identifiserbar gruppe hutuer utløste store masakrer av tutsier. Som et etterspill for drapene skrev en gruppe hutuintelektuelle et åpent brev til Pierre Buyoya hvor de bad om større huturepresentasjon i administrasjonen. De som skrev under på brevet ble fengslet, men noen få uker senere utnevnte Buyoya en ny regjering med like mange hutuer som tutsier og med en hutu, Adrien Sibomana, som statsminister. Buyoya utnevnte også en kommisjon som skulle jobbe med nasjonal enhet.a I 1992 ble det fremmet en ny grunnlov som skulle sikre et flerpartisystem, noe som førte til at det brøt ut borgerkrig. Anslagsvis 250 000 mennesker ble drept mellom 1962 og 1993. Siden Burundis uavhengighet i 1962 har det vært to hendelser som har blitt kalt for folkemord i landet. Både massedrapene av hutuer av den tutsidominerte hæren i 1972, og massedrapene av tutsier utført av hutubefolkningen i 1993 blir beskrevet som folkemord i sluttrapporten til den internasjonale kommusjonen for Burundi i 2002. Det første forsøket på demokrati. I juni 1993 vant Melchior Ndadaye, leder av det hutudominerte Frodebu, det første demokratiske valget i landet, og ble med det den første hutuen som ble statsoverhode og dannet en hutuvennlig regjering. I oktober samme år ble Ndadaye drept av tutsisoldater, noe som førte til nye år med vold mellom hutuer og tutsier. Det har blitt anslått at rundt 300 000 mennesker, i hovedsak sivile, ble drept årene etter attentatet. Tidlig i 1993 valgte parlamentet Cyprien Ntaryamira, også han en hutu, til president. Han ble drept sammen med presidenten i Rwanda da flyet de satt i ble skutt ned. Dette økte flyktningestrømmen til Rwanda. Også den neste presidenten var en hutu; lederen for parlamentet, Sylvestre Ntibantunganya, ble utnevnt til president i oktober 1994. I løpet av få måneder brøt det ut en bølge av etnisk motivert vold som startet med en massakre på hutuflyktninger i hovedstaden, Bujumbura, og at, Union pour le Progrès national, et tutsidominert parti trakk seg fra regjeringen og parlamentet. I 1996 tok tutsien Pierre Buyoya makten gjennom et kupp. Han opphevet grunnloven og ble sverget inn som president i 1998. Som et resultat av angrep fra opprørere ble befolkningen tvunget til å søke tilflukt i flyktningleire Under hans styre ble det avholdt lange fredssamtaler under mekling fra Sør-Afrika. Begge partene skrev under på avtaler i Arusha i Tanzania og Pretoria i South Africa hvor man ble enige om å dele makten i Burundi. Avtalen tok fire år å få ferdig, og 28. august 2000 var en overgangsregjering klar. Overgangsregjeringen fikk en prøveperiode på fem år. Til tross for flere brud på våpenhvilen har en plan fra 2001 om fred og maktfordeling vært relativt vellykket. I 2003 ble det underskrevet en våpenhvileavtale mellom den tutsidominerte regjeringen og den største opprørsgruppen, CNDD-FDD). I 2003 ble lederen for Frodebu, hutuen Domitien Ndayizeye, valgt til president I 2005 lagde man etniske kvoter for posisjonene i regjeringen i landet, og i løpet av året ble det gjennomført valg til parlamentet og presidentembetet og Pierre Nkurunziza, en tidligere leder for en opprørsgruppe, ble valgt til president. Fredsavtaler. På oppfordring fra FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali tok afrikanske ledere initiativ til en serie fredssamtaler mellom de ulike fraksjonene. Samtaler ble startet opp organisert under den tidligere presidenten i Tanzania, Julius Nyerere, i 1995. Da han døde tok den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela over og etter som samtalene utviklet seg kom også både en ny sørafrikansk president, Thabo Mbeki, samt USAs president Bill Clinton med i bildet. Samtalene gikk langs det såkalte «Spor I»-mønsteret. Denne metoden for forhandlinger kan bli definert som en form for diplomati som involverer representanter for regjeringer eller representanter som står mellom regjeringer, som bruker sine positive omdømmer i dialogen, eller man bruker såkalt «gulrot og pisk»-metode for å komme fram til et resultat. Hovedmålet for samtalene var strukturelle endringer i den burundiske regjeringen og i militæret for å motvirke den etniske kløften som var i samfunnet. Dette ville man nå på to måter. For det første ville man etablere en overgangsregjering med en president som skulle sitte i tre år. Deretter ville man reorganisere militæret og sikre de to gruppene lik makt. Det viste seg at det var flere hindringer i veien mot disse målene. Først mente den burundiske delegasjonen til samtalene at målene var urealistiske og så på forslagene som tvetydige, motstridende og forvirrende. Dernest, og kanskje viktigst, mente burundierne at avtalen ville være meningsløs uten en medfølgende våpenhvile, noe som ville kreve egne, direkte samtaler med opprørsgruppene. Hovedgorganisasjonenene blant hutuene var skeptisk til å dele makten med tutsiene og viste til at de hadde blitt lurt tidligere. I 2000 skrev den burundiske presidenten under på avtalen sammen med 13 av 19 stridende hutu- og tutsifraksjoner. Til tross for dette var det uenigheter langs hele linjen av organisasjoner om den nyfødte regjeringen og når våpenhvilen skulle intre. Det som ødela fredssamtalene var de gruppene som nektet å gi kompromisser, både hutuer og tutsier. Som et resultat av disse gruppene fortsatte, og økte, volden. Tre år senere skrev den burundiske presidenten og den største opposisjonsgruppen blant hutuene under på en avtale som skulle avslute konflikten og de som skrev under fikk ministerposter i regjeringen. Til tross for dette fortsatte små, militante hutugrupperinger som før. FN-involvering. Mellom 1993 og 2003 gjorde mange runder med fredssamtaler oversett av lederne i Tanzania, Sør-Afrika og Uganda at man gradvis fikk på plass avtaler for å fordele makten mellom de stridende grupperingene. Fredsbevarende styrker fra Den afrikanske union (AU) ble utplassert for å se til at den nyinnsatte overgangsregjeringen frikk jobbe i fred. I 2004 tok FN over ansvaret for de fredsbevarende styrkene som et signar på den økende internasjonale støtten til den pågående fredsprosessen i Burundi. Mandatet til FNs oppdrag var å overvåke våpenhvilen, utføre avvæpning, demobilisering og reintegrering av de stridende partene, støtte humanitært arbeid og flyktninger, assistere ved valg, beskytte internasjonale arbeidere og burundiske borgere, overvåke Burundis grenser og stoppe ulovlig våpenimport samt assistere i å innføre institusjonelle reformer innen grunnlov, rettsvesen, militæret og politiet. I oppdraget tjenestegjorde 5650 militære, 120 sivile politimenn og -kvinner og rundt 1000 internasjonale og lokale sivilt ansatte. Oppdraget fungerte bra og dro stor nytet av den eksisterende overgangsregjeringen som samtidig jobbet med å gjøre klart for en mer legitim, valgt regjering. Hovedproblemet for operasjonen var i begynnelsen en fortsatt motstand mot fredsprosessen fra en nasjonalistisk tutsigruppe. Denne organisasjonen fortsatte sin voldelige virksomhet i utkantene av hovedstaden, til tross for FNs tilstedeværelse. I juni 2005 hadde gruppen lagt ned våpnene og ble tatt inn igjen i den politiske prosessen. Alle politiske partier har akseptert formelent for etnisk maktdeling, noe som betyr at ingen partier kan få regjeringsmakt uten at de er etnisk integrert. Fokuse for FNs operasjon har vært å sikre at maktdelingsavtalen ble vedtatt i en grunnlov vedtatt ved folkeavstemning, slik at man deretter kunne avholde et valg for å få på plass en ny regjering. Avvæpning, demobilisering og reintegrering ble gjort parallelt med valgforbredelser. I februar 2005 ble grunnloven godkjent med over 90% av stemmene. I mai, juni og august samme år ble det så avholdt tre ulike valg på lokalnivå for parlamentet og presidentvervet. Selv om det fremdeles er noen vanskligheter med flyktninger som returnerer og å sikre nok mat til den krigstrøtte befolkningen, har oppdraget i hovedsak gjort at man har klart å vinne tillitten til majoriteten av de tidligere stridende lederne i tillegg til befolkningen som helhet. FN har også vært involvert i flere småprosjekter som rehabilitering og nybygging av skoler, barnehjem, helseklinikker og i å gjennoppbygge infrastruktur som vannledninger. 2006 til i dag. Gjenoppbyggingen av Burundi startet i praksis opp etter 2006. FN la ned sine fredsbevarende styrker og fokuserte heller innsatsen på å hjelpe til med gjenoppbyggingen. For å nå målet om økonomisk rekonstruksjon gjenopplivet Rwanda, Den demokratiske republikk Kongo og Burundi den økonomiske organisasjonen The Great Lakes Countries Economic Community. I tillegg ble Burundi, sammen med Rwanda, med i Det østafrikanske fellesskap i 2007. Noen av betingelsene for våpenhvilen mellom regjeringen og den siste væpnede motstandsgruppen, Front de Libération Nationale eller FROLINA (FLN) ble ikke implementert, og noen av topplederne i FLN forlot derfor gruppen som skulle overvåke våpenhvilen og hevdet at deres sikkerhet var truet. I september 2007 kom det til sammenstøt mellom rivaliserende fraksjonere innen FLN i hovedstaden, noe som resulterte i 20 drepte samt fastboende som ble drevet på flukt. Det ble også rapportert om opprørere i andre deler av landet. Opprørerne var uenige med regjeringen om avvæpningen og om løslatelse av politiske fanger. På slutten av 2007 og begynnelsen av 2008 angrep FLN regjeringsbeskyttede leire hvor tidligere soldater bodde. Hjem på landet ble også plyndret. Amnesty Internationals rapport fra 2007 forteller om mange områder der forbedring er påkrevd. Sivile er offer for gjentatte angrep fra FLN som også rekrutterer barnesoldater. Vold mot kvinner er vanlig og de som begår dette blir som regel ikke straffeforfulgt eller straffet. Det er også et presterende behov for reform av det juridiske systemet. Folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten forblir ustraffede. Etableringen av en «sannhetskommisjon» og et spesialtribunal for etterforskning og straffeforfølging har ikke blitt gjennomført. Ytringsfriheten er begrenset og journalister blir regelmessig arrestert for å gjøre jobben sin. Totalt ble 38087 burundiske flyktninger repatriert mellom januar og november 2007. I mars 2008 ba FLN parlamentet om en immunitet mot å bli arrestert. Denne immuniteten skulle gjelde vanlige forbrytelser, men ikke grove brudd på internasjonal lov som krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Selv om regjeringen hadde gitt slike amnesti tidligere, ble det ikke gjort nå. 17. april 2008 bombarderte FLN Bujumbura. Den burundiske hæren kjempet tilbake og FLN led stor tap. En ny våpenhvileavtale ble signert 26. mai. I august møtte president Nkurunziza FLNs leder Agathon Rwasa, under mekling av Charles Nqakula, Sør-Afrikas minister for sikkerhet. Dette var det første direkte møtet mellom dem siden juni 2007. Begge gikk med på å møtes to ganger i uken for å sette ned en kommisjon som skulle jobbe for å løse alle problemer som kunne oppstå i fredsprosessen Flyktningleire ble nå stenget, og 450000 flyktninger vendte tilbake. Landets økonomi er rystet og landet har den minste inntekten per innbygger i verden. Politikk og administrasjon. I 2005 fikk Burundi ny grunnlov, og loven fra 1962, som favoriserte tutsiene, ble byttet ut. Den nye loven slo fast at presidenten og de to visepresidentene skulle ha ulik etnisk opprinnelse. I ministerrådet og parlamentet skulle man ha 60 prosent hutuer og 40 prosent tutsier. Tre seter i parlamentet skulle også forbeholdes representanter fra landets twa-befolkning, som utgjør en prosent av Burundis befolkning. Ifølge den nye loven skulle heller ingen etnisk gruppe utgjøre mer enn 50 prosent i hæren. Næringsliv. Burundi er et av verdens fattigste land, noe som skyldes borgerkrigen på 90-tallet og at landet generelt har hatt mye politisk og sosial uro. I tillegg er om lag åtte prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år rammet av aids/hiv, og stadig flere smittes. Landet er svært avhengig av økonomisk bistand fra utlandet. Jordbruket står for om lag halvparten av landets BNP, men mye av jorda er utarmet. Kaffe utgjør 3/4 av all eksport til utlandet, og landets økonomi er derfor svært avhengig av kaffeprisene på verdensmarkedet. Burundi sliter også med at landskapet er vanskelig framkommelig, at infrastrukturen er dårlig utbygd og at varene må fraktes over lange avstander. Det er langt fra jordbruksområdene til havner langs Tanganyikasjøen. Djibouti. Republikken Djibouti (tidligere "Fransk Somaliland") er det minste landet på Afrikas horn. Det grenser til Eritrea i nord, Etiopia i vest og sør og Somalia i sørøst. Resten av landets grenser består av Rødehavet og Adenbukten. Den arabiske halvøy og Jemen er bare 20 kilometer utenfor kysten. Djibouti er 23 000 km² og har drøyt 800 000 innbyggere. Naturforhold. Den nordlige delen av landet er fjellendt, mens den midtre og sørlige delen domineres av vulkanske platåer. Djibouti er et av verdens varmeste land. Mesteparten av den knappe nedbøren faller i fjellene i nord, fra sensommeren og til slutten av mars. Den dominerende vegetasjonen er ørkenkratt, samt skog langs kysten og noen få skogkledde områder i fjellene. Dyrelivet er godt tilpasset til de ekstreme forholdene, og det finnes antiloper, gauper, sjakaler og gaseller. Det er funnet i underkant av ca 350-400 fuglearter, inkludert en endemisk art (Djibouti Francolin (Francolinus ochropectus)). Historie. Landområdet som utgjør staten Djibouti ble sent befolket. Dette skyldes at landet har mye ørken og lite fruktbare områder. Før kolonitiden var det lite bofaste folk der. Det var stort sett nomader som bodde der i korte perioder. Etter hvert kom det afarer til området fra Etiopia og Eritrea, og issaer fra Adal-kongedømmet i sør. Befolkningen ble religiøst påvirket av araberne og folket ble muslimer. Afarene var slik de fortsatt er, organisert i flere forskjellige klaner og sultanater. Etter hvert kom også europeere til området. Franskmenn slo seg ned ved Obock i 1859. I 1884 ble området fransk protektorat, og koloni fra 1896 med navnet Fransk Somaliland. Dette var viktig for Frankrike fordi britene i 1897 begynte å bygge havnen Aden på den andre siden av Rødehavet. I forbindelse med byggingen av jernbanen til Etiopia ble Djibouti en viktig utskipningshavn for etiopiske varer. I 1946 ble statusen for området endret til fransk oversjøisk territorium. Reformen åpnet for politisk aktivitet, blant annet til å holde møter og danne fagforeninger. Egne folkeforsamlinger ble også opprettet, men den franske guvernøren hadde fortsatt all reell myndighet. På 1960-tallet gikk det en bølge av avkolonisering over Afrika og svært mange av de europeiske koloniene i Afrika ble selvstendige. Dette var også aktuelt for Fransk Somaliland. Samtidig ble området gjort krav på av både Etiopia og det nylig selvstendige (og konstruerte) Somalia. Etter folkeavstemning i 1967 ble forslagene forkastet. Isteden forble området under fransk kontroll, med utvidet indre selvstyre under navnet Afar- og Issa-territoriet. Opposisjonspartiet Ligue populaire africaine pour l'Indépendence (LPAI) presset med støtte fra Somalia på for selvstendighet. Ti år senere, i 1977, ble det igjen holdt folkeavstemning om selvstendighet. Et stort flertall var da for dette, og området ble selvstendig under navnet Djibouti. Selvstendighet. 27. juni 1977 ble Republikken Djibouti selvstedig, og 20. september samme år ble det medlem av FN. Perioden etter selvstendigheten har vært preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, LPAI-lederen Hassan Gouled Aptidon greide til en viss grad å begrense urolighetene med sitt ettpartistyre. I 1979 etterfulgte Rassemblement populaire pour le progrès (RPP) LPAI, og Gouled ble valgt til president uten motkandidat. Under 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt, og måtte derfor operere i all hemmelighet. I 1986 flyktet tidligere statsråd Aden Robleh Awalleh til Etiopia der han etablerte opposisjonsgruppen Mouvement national djiboutien pour ĺinstauration de la démocratie (MNDID). I 1989 utviklet det seg voldelige motsetninger mellom etniske grupper i hovedstaden Djibouti Ville og i den afar-dominerte byen Tadjourah, med økene spenninger i afar-områdene. Også året etter var det etniske sammenstøt i hovedstaden. Ved inngangen til 1990-årene ble motstanden mot Gouleds regime skjerpet, og i 1990 gikk Front démocratique pour la libération de Djibouti (FDLD) sammen med MNDD i en felles front, Union des mouvements démocratiques (UMD). Dette var første gang to politiske grupper med basis i hver av de to etniske gruppene afar og issa gikk sammen for en felles sak. Konflikten mellom de to etniske gruppene utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til en borgerkrig, da særlig Front pour la restauration de l'unité et de la démocratie (FRUD), som bestod av tre militante afar-grupper, grep til våpen mot Gouleds regime 1991. Året etter tok FRUD kontroll over flere deler av landet, særlig i nord, noe som førte til at presidenten påkalte militærhjelp fra Frankrike, som plasserte soldater flere steder i landet. Gouled hevdet at opprørerne var støttet av Etiopia, og den djiboutiske hæren økte i 1990-årene fra 2500 til 25 000 mann. FRUD signerte en fredsavtale med regjeringen i 1994, og mesteparten av volden opphørte. Tilstandene var imidlertid ikke helt rolige før frem til 2001. Demokratisering. I 1992 ble det vedtatt en flerpartigrunnlov, men begrenset antall partier til fire, hvor FRUD var ett av partiene som ikke ble godkjent, noe som førte til at deler av opposisjonen boikottet valget, og regjeringspartiet RPP vant alle de 65 setene i nasjonalforsamlingen. Gouled vant det første presidentvalget med mer enn én kandidat i 1993 etter å ha blitt gjenvalgt uten motkandidat 1987. I 1993 brøt det ut nye kamper, bl.a. ved en omfattende regjeringsoffensiv i det nordlige og sentrale Djibouti, da FRUDs hovedkvarter ble erobret. 80 000 mennesker fordrevet fra sine hjem som følge av kampene. 1994 ble FRUD splittet, og Ali Mohamed Daoud ble utpekt til ny leder. Den tidligere lederen Ahmed Dini Ahmed dannet en rivaliserende organisasjon i Addis Abeba i Etiopia. I 1994 kom det i stand fredsforhandlinger mellom regjeringen og FRUD, og som resultat av megling fra Frankrike ble det inngått en fredsavtale desember 1994, som la grunnlag for å etablere en koalisjonsregjering og å fordele makt mellom folkegruppene og regionene. FRUD-medlemmer ble gitt amnesti og medlemmer av geriljaen ble innlemmet i det nasjonale forsvaret. FRUD forpliktet til gjengjeld å oppgi den militære kampen. Noen sammenstøt fant fortsatt sted 1995–96, men i 1996 ble FRUD legalisert som Djiboutis fjerde politiske parti. FRUD ble splittet på ny, og først i 2000 ble det inngått en endelig fredsavtale. Året etter overga FRUD alle sine våpen til regjeringshæren for destruksjon. Også i regjeringspartiet RPP fant det sted en avskalling da RPP – Groupe pour la démocratie de la république (RPP-GDR) ble opprettet 1996. Sammen med Parti national démocratique (PND) og Front uni de l'opposition djiboutienne (FUOD) ble opposisjonsalliansen Coordination de l'opposition djiboutienne etablert i 1996 av RPP-GDR. Ved parlamentsvalget 1997 tok en koalisjon mellom RPP og FRUD samtlige 65 seter. Koalisjonen fikk på ny alle representantene etter valget i 2003. Opposisjonen samlet seg i Union pour une alternance démocratique (UAD). For første gang i landets historie ble det innvalgt kvinnelige parlamentsmedlemmer. President Aptidon gikk av som president i 1999 i en alder av 83 år etter å ha blitt valgt til en femte periode i 1997. Han ble etterfulgt av sin nevø Ismail Omar Guelleh. Ved presidentvalget i april 2005 ble Guelleh gjenvalgt for en ny 6-års-periode. Det samme skjedde i 2011. Også etter fredsavtalen med FRUD og under Guelleh har politisk undertrykkelse fortsatt i Djibouti, og flere medlemmer av opposisjonen er blitt tatt i forvaring. Det samme gjelder FRUD-medlemmer deportert fra Etiopia. Også fagforeningsledere og journalister er tatt i forvaring, aviser er stengt og det er rapportert om bruk av tortur. Sommeren 2008 gikk eritreiske styrker inn i Djibouti. Dette førte til en tre dager lang krig som endte med eritreisk tilbaketrekning. Dette førte til sterke internasjonale reaksjoner, og Frankrike økte sin militærbistand til Djibouti. Utenrikspolitikk. Siden selvstendigheten har Djibouti opprettholdt et nært forhold til Frankrike, som bl.a. har sin største militærbase i Afrika der. Frankrike brukte denne basen både under Gulfkrigen i 1991 og intervensjonen i Somalia året etter. I 1991 sluttet Djibouti seg til koalisjonen mot Irak, noe som styrket forbindelsene med Frankrike. I 2001 fikk Djibouti økt betydning med sin viktige strategiske beliggenhet i forbindelse med den USA-ledede kampen mot internasjonal terror. I juni 2002 etablerte også USA en militær base i landet. Også soldater fra Spania og Tyskland ble utstasjonert i Djibouti for å lede sjøoperasjoner, og flere land benytter landets havn for militære formål. Djibouti har pga. beliggenheten i en ustabil region vært avhengig av gode forhold til nabolandene Etiopia, Eritrea og Somalia, og i 1980-årene klarte landet å innta en meglerrolle mellom de to fiendene Etiopia og Somalia, og mot slutten av 1990-årene mellom Etiopia og Eritrea. Djibouti ble i 1988 trukket inn i konflikten i Nord-Somalia ved at forsyninger til regjeringssiden ble sendt via Djibouti. Under 1990-årene hadde Djibouti et anspent forhold til utbryterrepublikken Somaliland, men i 1997 anerkjente Djibouti landet. Høsten 1999 la president Guelleh som formann i den regionale samarbeidsorganisasjonen Inter-Governmental Authority on Development (IGAD) frem nye forslag til en fredsløsning i Somalia, noe som førte til at Somaliland-republikken anklaget Djibouti for å blande seg inn i dets anliggender og stengte grensen. I mai 2000 fant det sted en fredskonferanse mellom partene i Somalia i Djibouti. Da grensekrigen mellom Etiopia og Eritrea brøt ut i 1998 forsøkte også Djibouti å megle mellom partene, men bestrebelsene førte ikke frem. Etterhvert tok Djibouti mer og mer Etiopias parti, og ble anklaget av Eritrea for å være upartisk i meglingsforsøket. I 1998 brøt Djibouti de diplomatiske forbindelsene med Eritrea etter å ha beskyldt landet for å støtte FRUD. Forbindelsene ble ikke gjenopprettet før 2000. I 1998 ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene som følge av krigen mellom Etiopia og Eritrea, og bare havnen i Djibouti sto igjen, noe som ytterligere styrket forbindelsene mellom Djibouti og Etiopia. I 1998 inngikk Djibouti og Iran en avtale om økonomisk samarbeid og avtaler med Libya og Jemen ble inngått 2000. Som følge av sin geografiske plassering på det konfliktfylte Afrikas horn, har Djibouti gjennom mange år vært mottaker av betydelige antall flyktninger. Politikk. Djibouti er en alliert av USA i Kampen mot terror, og det er blant annet en stor amerikansk base (Camp Lemonnier) i landet. Administrativ inndeling. Djibouti er delt inn i fem regioner og en hovedstadsregion. Disse er videre delt inn i elleve distrikter. Økonomi. Djiboutis økonomi er sterkt drevet av handelsvirksomhet, og mesteparten av eksporten fra det mye større, men landlåste nabolandet Etiopia går via Djiboutis havner. Djibouti har selv erklært å være «Øst-Afrikas Singapore». Landet får økonomisk støtte fra blant annet Frankrike og Saudi-Arabia. Landet har nærmest ingen naturressurser, tilnærmet ingen industri og forholdsvis lite jordbruk, men noe fiske. Hans av Danmark, Norge og Sverige. Kong Hans' med families liksten fra Sankt Knuds Kirke Hans, (født 2. februar 1455, død 20. februar 1513)var konge av Danmark fra 1481 til 1513, av Norge fra 1483 til 1513 og av Sverige fra 1497 til 1501. Hans var sønn av Christian I og Dorothea av Brandenburg. Han ble valgt til Christian Is etterfølger i Danmark i 1456, og i Norge og Sverige i 1458. Kalmarunionen vakler. Etter Christian Is død i 1481 var det på tross av tidligere løfter uro omkring fortsettelsen av Kalmarunionen. Norge søkte forbund med Sverige, men svenskene svarte ikke på tilnærmelsene. Derfor ble Hans to år senere, i 1483, også utropt til konge av Norge. I Sverige holdt Sturepartiet igjen, og Hans valgte å vise tålmodighet. Hele 16 år etter farens død ble han endelig utropt til konge også i Sverige, og unionen var dermed igjen samlet under et felles overhode. Den svenske riksforstanderen Sten Sture hadde på det tidspunkt fått et så dårlig forhold til Riksrådet av han ble avsatt. Han ble deretter beseiret av Hans i slaget ved Rotebro den 28. september 1497. Sten Sture underkastet seg, og sverget troskap mot å få tilgivelse for sin motstandsvirksomhet. 26. november 1497 kunne Hans endelig krones til konge av Sverige på tinget i Mora. Også i Sønderjylland hadde kongen problemer. Enkedronning Dorothea ønsket at hans 16 år yngre bror Frederik, som var hennes yndling, skulle være enehertug. Den holsteinske adelen fikk gjennom at hertugdømmet skulle være delt mellom Frederik og Hans. Frederik fikk velge først, og fikk den gottorpske delen, mens Hans fikk den segebergske delen. I en tidligere avtale var det lovet at hertugdømmet skulle være udelt, og de to måtte derfor regjere dem i fellesskap. Dorothea fortsatte sine forsøk på å skaffe Frederik mer makt, og foreslo at Norge og Danmark skulle deles på samme måte. Dette gikk ikke Hans med på, og ved Danmarks tredje stendermøte i Kalundborg i 1494 ble det slått fast at riket er udelelig. Frederik kom raskt i konflikt med bøndene i Ditmarsken. Han overtalte Hans til et felles hærtog mot dem, og de stilte med en hær på 12-15 000 mann. Dette ville normalt vært nok til å slå ned opprøret, men været snudde til tøvær og regn nettopp den dagen de rykket frem. Veiene var smale og gjørmete, og hadde dype grøfter på sidene, og den tunge rytterhøren og de tyske leiesoldatene hadde derfor ingen bevegelsesfrihet. Kongen og hertugen klarte med nød og neppe å slippe unna Slaget ved Hemmingstedt, men led et forsmedelig nederlag. Stockholm beleires. Denne situasjonen ble benyttet av Sten Sture. I august 1501 ble han igjen innsatt som riksforstander, og opphevde sin troskapsed til Hans. Kongen, som var i Sverige, reiste til Danmark for å hente forsterkninger. Han overlot forsvaret av Stockholm til dronning Christina, som med bare omkring 1 000 mann måtte forsvare slottet mot svenske styrker. Slottet ble beleiret, men Hans kunne ikke komme til unnsetning. I skjærgården frøs vannet til, og Hans ble også nødt til å avse tropper til å avverge opprør i Norge, ledet av Knut Alvsson, og angrep fra Lübeck. Mot slutten av april 1502 trengte svenskene under ledelse av biskop Hemming Gad helt inn i slottets forgård. De ble slått tilbake i siste øyeblikk. Situasjonen var da helt uholdbar. Slottet hadde ikke lenger proviant og var herjet av sykdom. De døde måtte stables i hauger i kjellere og kammere. På morgenen 9. mai 1502 måtte Christina kapitulere. Hun fikk forlate slottet med de 70 overlevende. Av disse var bare omkring 20 sterke nok til å bære sine egne våpen. Hans ankom tre dager for sent til å redde Stockholm. Den 12. mai 1502 kom han seilende gjennom skjærgården, og så at hans flagg var strøket. Dronningen og hennes gjenværende menn fikk løfte om fritt leide til Danmark. Men Sten Sture tok dem allikevel til fange, og Hans måtte vende tilbake til Danmark uten sin dronning. Først i oktober 1503, etter lange forhandlinger, ble hun løslatt. Sten Sture døde samme år, og Svante Nilsson Sture tok over hans verv. Unionen blir samlet igjen. Samme år brøt det også ut et nytt opprør i Norge. Prins Christian ble sendt for å slå det ned, noe han lyktes med. Som følge av dette ble Christian utnevnt til visekonge i Norge i 1506. Danmark innførte handelsblokade mot Sverige. I 1509 ble svenskene tvunget til forlik. Det svenske riksrådet ble forpliktet til å betale 12 000 mark i året, inntil enten Hans eller Christian var anerkjent som konge av Sverige. I 1510 erklærte Lübeck krig mot Danmark, og Sverige fulgte etter. Danmark fikk raskt overtaket i sjøkrigen. Hans hadde bygget opp en dansk flåte med tanke på å kunne bekjempe Hansaforbundet. Vinteren 1511 rykket Christian inn i Sverige fra Norge, og tvang svenskene til å slutte fred. 23. april 1512 ble fredsavtalen undertegnet i Malmö. Svenskene forpliktet seg til å anerkjenne Hans som konge, og Lübeck måtte betale en erstatning på 30 000 gylden. Død. Tidlig i 1513 var Hans på vei til Ålborg da hesten hans falt i vadestedet over elven Skjern. Følget fortsatte til Ålborg, men kongen hadde blitt skadet og ble stadig svakere. 20. februar 1513 døde han på Aalborghus, det samme slott hvor han ble født 58 år tidligere. Han ble gravlagt i Gråbrødre klosterkirke i Odense. Hans sønn Christian II ble utropt til konge. I 1802 ble kisten hans åpnet og det ble konstatert flere runde hull i kraniet, og et brudd i venstre tinning. Dette førte til spekulasjoner om at han hadde blitt myrdet. Noe slikt har imidlertid aldri blitt nevnt i tidligere kilder. En mulig forklaring er at det dreier seg om nagler som har blitt slått gjennom kisten, men dette stemmer ikke helt med plasseringen av hullene. En annen mulighet er at kraniebruddet skjedde i forbindelse med fallet fra hesten, og at de andre hullene er fra trepanasjon, men det er også merkelig med flere trepanasjonshull. Han ble, sammen med resten av familien, gjenbegravet i Odense domkirke. Familie. 6. september 1478 giftet han seg med Christine av Sachsen, datter av kurfyrst Friedriech Ernst av Sachsen. De fikk sønnene Christian, Hans, Ernst og Frans, og datteren Elisabeth. Av sønnene var det bare Christian som overlevde faren. Datteren Elizabeth ble gift med Joakhim 1. Nestor av Hohenzollern. Økonomi. Kong Hans innførte det Lybske myntsystemet. Frederik I av Danmark og Norge. Frederik I (født 7. oktober 1471 på Haderslevhus, død 10. april 1533 på Gottorp slott) var nest eldste sønn av Christian I og Dorothea av Brandenburg. Han var konge av Danmark og Norge fra 1523 til 1533. Frederik vokste opp i hertugdømmene Schlesvig og Holstein. Christian Is enke Dorothea fikk i 1490 til en deling av hertugdømmet Holstein mellom sønnene Hans og Frederik, slik at Hans fikk Segebergdelen og Frederik Gottorpdelen. For ikke å bryte en gammel avtale om at hertugdømmene skulle forbli udelt, het det seg at Hans og Frederik skulle styre dem sammen. Fra 1490 til 1523 regjerte hertug Frederik på Gottorp og brakte både fred og stigende velstand til hertugdømmet. Da Christian IIs trone begynte å vakle, inngikk Frederik en allianse med utilfredse medlemmer av den danske adelen. Den 8. mars 1523 erklærte hertug Frederik sin nevø, kong Christian II krig og allerede 18 dager senere ble Frederik hyllet som konge på landstinget i Viborg. Da Christian II forlot Danmark den 13. april underskrev Frederik sin håndfestning med adelen og lot seg hylle som Frederik I av Danmark og Norge. Christian II og hans dronning Isabella forlot København ombord på orlogsskipet "Løven" og flyktet til Nederlandene. Vollene og stranden var etter sigende fulle av bedrøvede mennesker som fulgte sin konge med øynene. Christian IIs lover ble erklært for fordervelige og lovbøkene hans brent på bål. Frederik som konge. Frederik Is regjeringsperiode var preget av uro blant borgere og bønder som ønsket Christian II gjeninnsatt som konge. I årene 1524 og 1525 var det tilløp til opprør i Jylland og Skåne. Christian IIs stattholder på Gotland, Søren Norby gikk i land i det vestlige Blekinge i et desperat forsøk på å få gjeninnsatt Christian II på Danmarks trone og han lyktes å samle ikke mindre enn 8 000 mann, som innledet en beleiring av Helsingborg slott. Frederik Is holsteinske hærfører Johan Rantzau med en hær på 900 fotfolk og 400 ryttere samt artilleri, slo seg sammen med den danske adelshæren samt en kontingent svenske tropper. Disse knuste den utrente bondehæren i to blodige slag ved Lund den 28. april og ved Bunketofte på Helsingborgsletten den 4. mai 1525. I slaget ved Lund ble bøndene forfulgt helt inn i byens domkirke og 60 borgere som hadde søkt tilflukt i kirken, ble slept ut og slaktet av soldatene. Bondehærens tap ble beregnet til cirka 3 000 døde. I 1532 lyktes det Frederik å lokke Christian II fra Norge til Danmark under løfte om fritt leide. Kongen brøt løftet og satte den tidligere monarken i fengsel på Sønderborg slott. I 1549 ble den da 68-årige Christian II overført til Kalundborg slott, hvor han oppholdt seg til sin død i 1559. I størstedelen av sin regjeringsperiode holdt Frederik seg på Gottorp slott. Han kom bare til Danmark når det var absolutt nødvendig og Norge besøkte han aldri. På tross av den strenge håndfestningen lyktes det Frederik å få stor politisk innflytelse. I noen tilfeller truet han med å fraskrive seg tronen til fordel for den landflyktige Christian II og denne trusselen var virkningsfull. På tross av at han hadde lovet å verne den katolske kirken i forbindelse med håndfestningen, innførte Frederik I reell religionsfrihet for lutheranere i Danmark. For eksempel utnevnte han Hans Tausen til sin kapellan. Tausen hadde vakt oppsikt med sine sterkt lutherske prekener. I 1526 innførte Frederik I bestemmelsen om at bispene for framtiden skulle velges i Danmark. Ekteskap og barn. Gravminne i form av en tumba over Frederiks første kone Anna (og Frederik selv) i Bordesholm klosterkirke Frederik giftet seg med kurfyrsten av Brandenburgs datter hertuginne Anna den 10. april 1502. Hun var på dette tidspunkt 15 år gammel. Med Anna fikk han barna Christian, den senere Christian III og Dorothea av Oldenburg, som ble gift med Albrecht av Preussen. Anna døde i 1514. Etter hennes død giftet Frederik seg med Sophie av Pommern i oktober 1518. Hun var datter av Bogislav X av Pommern. I ekteskapet med Sophie ble det født fem barn; Hans (1521–1580), Elisabeth (1524–1586), Adolf (1526–1586), Dorothea (1528–1575) og Frederik (1529–56). Dertil kommer at han var far til to utenomekteskapelige barn, Catharina og Geseke. Død. Frederik I døde på Gottorp slott den 10. april 1533. Han ligger begravet i Schleswig domkirke. Christian III av Danmark og Norge. Christian IIIs segl med små skjold Christian IIIs våpen, som trykket i den første dansk-språklige bibelen fra 1550 med Norges løve i hovedskjoldets andre felt. Christian III (født 12. august 1503, død 1. januar 1559) var en dansk-norsk konge. Christian III var eldste sønn av Frederik I og Anna av Brandenburg. Han var av den oldenburgske slekt og ble født på Gottorp slott. Christian innførte Reformasjonen i Danmark-Norge og gjorde Norge til et lydrike fullstendig avhengig av det danske kongehus. Avgjørende møte med Luther. Christian overvar han den berømte riksdagen i Worms under en utenlandsreise i 1521 og møtet med Martin Luther gjorde et uutslettelig inntrykk. Da Frederik I døde i januar 1533 vegret det katolsk-dominerte riksrådet seg for å velge den luthersk inspirerte Christian og kongevalget ble derfor utsatt til året etter. Katolikkene hadde deres egen kandidat i kongens halvbror Hans den Eldre. I denne perioden var Danmark og Norge uten konge. Det lutherske mindretallet i riksrådet, sammen med Københavns og Malmös borgermestre, tilbød tronen til hertug Christian, men han avslo i første omgang. De to borgermestrene tok deretter initiativ til å få Christian II, som nå satt som fange på Sønderborg slott, gjeninnsatt med grev Christoffer av Huset Oldenburgs og Lübecks hjelp. Christian overtok først kongemakten på anmodning fra Riksrådet etter at Lübeck hadde angrepet Danmark i 1534. Dette utløste Grevefeiden. Han ble valgt av adelen på et møte i kirken i Ry 4. juli 1534. Christian III og hans tilhengere hadde i begynnelsen kun kontroll over Jylland. I september reiste Skipper Clement til opprør i det nordlige Jylland. Opprøret ble slått ned og Clement flyktet fra Aalborg med Johan Rantzaus tropper i hælene. Han ble snart fanget og halshugget i Viborg den 9. september 1535, liket ble partert og lagt på steile og på det avhuggede hodet satte man en krone av bly. På vårparten 1535 satte hæren over til Fyn hvor Johan Rantzau vant den avgjørende seieren over Lübeckerne i slaget ved Øksnebjerg den 11. juni. Omtrent samtidig beseiret en dansk-svensk flåtestyrke under ledelse av Peder Skram Lübecks flåte ved Svendborgsund. Den 29. juli 1536 inntok den 33-årige Christian København, og Danmark var igjen ett rike. Den 12. august 1536 lot kongen tre katolske biskoper arrestere, dels for å fjerne motstanden mot reformasjonen og dels fordi konfiskasjon av kirkens anselige formue skulle brukes til å betale gjelden til den store hæren av landsknekter. Martin Luther sendte lykkeønskninger til kongen. Reformasjonen var dermed gjennomført i Danmark-Norge. Sett fra Norge. I Norge var den sønnenfjeldske og nordenfjelske riksrådsavdelingen delt i synet på etterfølger etter Frederik I. I den nordenfjeldske delen styrte biskop Olav Engelbrektsson. Han motsatte seg en luthersk konge av all makt, og tvang de øvrige rådsmedlemmer til konfrontasjon. Men da Grevefeiden endte med total seier for Christian og han sendte troppestyrker til Norge, var spillet ute og Olav rømte landet. Riksrådet godtok Christian III som konge, ble selv oppløst og Norge mistet sin selvstendighet og ble et lydrike under Danmark. Ekteskap og barn. Christian giftet seg med Dorothea i 1525 og fikk etter hvert fem barn. Christian III døde i Koldinghus den 1. januar 1559, ble bisatt i Odense domkirke samme år, og ble overført til Roskilde domkirke i 1579. Gravmonumentet er utført av den nederlandske arkitekten og billedhuggeren Cornelis Floris de Vriendt. Han ble etterfulgt på tronen av sin sønn Frederik II. Frederik II av Danmark og Norge. Frederik II (født 1. juli 1534, død 4. april 1588), sønn av kong Christian III og Dorothea av Sachsen-Lauenburg. Han ble født på Haderslevhus i Haderslev. Frederik var konge av Danmark-Norge i perioden 1559–88 og var av den oldenborgske slekt. Etter farens seier i "Grevefeiden" ble Frederik valgt som tronfølger med tittel prins av Danmark i 1536. Da faren døde i 1559 underskrev Frederik håndfestningen og besteg tronen som konge av Danmark-Norge. Fra sin tid som kronprins på Malmøhus, hadde han vært forelsket i adelsdamen Anne Hardenberg, men oppga omsider tanken om et forhold etter press fra familie og adel. I 1572 giftet han seg i stedet med sin 15-årige kusine Sophie, som var 23 år yngre. Kriger. Våpenskjold tilskrevet Frederik II. Kobberstikk av Lauterbach, 1592. a>s portrett av Frederik II fra 1582. I 1559 erobret han Ditmarsken sammen med sin onkel hertug Adolf av Gottorp. Ellers var de første årene av hans regjeringsperiode preget av et sterkt motsetningforhold til Sverige. Frederik II klarte ikke å realisere sine militære planer under den nordiske syvårskrigen fra 1563–1570. Han hadde regnet med at han raskt kunne vinne krigen mot svenskene med sine tyske leiesoldater. Men på grunn av et dårlig organisert forsyningssystem måtte man stanse fremrykningen mot Stockholm og gå i vinterkvarter i Skåne. Året etter var det svenskene som hadde initiativet, og de trengte inn i Norge flere steder og herjet også i Halland og Blekinge. Sent på sommeren tok Frederik II opp et lån for å finansiere planene om et angrep på Stockholm. Det ble en fullstendig fiasko og hæren måtte trekke seg tilbake. Da et nytt forsøk i oktober samm år led samme skjebne, var Riksrådet nær ved å miste tålmodigheten. Til slutt så Frederik II seg nødt til å kalle hjem sin fars gamle uvenn, Peder Oxe. Peder Oxe hadde mistet Christian IIIs gunst i 1556 og blitt tvunget til å ta opphold i utlandet. Ved Christian IIIs død ble alle Peder Oxes eiendommer konfiskert. Peder Oxe hadde flere ganger uten hell forsøkt å bli tatt i nåde igjen, men nå fikk han fritt leide og reiste til Danmark, hvor han ble forsonet med Frederik. Peder Oxe ble medlem av Riksrådet igjen og fikk Vordingborg slott som len og sitt konfiskerte gods tilbake. Året etter ble han utnevnt til rikshovmester og medvirket i de følgende årene til å bringe de danske statsfinansene på fote igjen. Heretter var det i realiteten Riksrådet med Peder Oxe i spissen som styrte landet. Det lyktes Peder Oxe å overtale adelen til å bære en større del av de økonomiske byrdene og han tredoblet Øresundstollen. Ved fredsslutningen i Stettin i 1570 var Danmark fortsatt den sterkeste staten i Norden. Blant annet ble Jemtlands tilknytning til Norge konsolidert ved at fylket også i religiøst henseende ble underlagt Norge ved biskopen i Trondheim. Frederik som byggherre. Etter krigen kastet kongen seg over forskjellige byggeprosjekter. Ved hjelp av makeskifter kom han i besittelse av hovedgården Hillerødsholm nord på Sjælland. Kongen lot gården bygge om til Frederiksborg slott i 1560. For å kontrollere seilasen gjennom Øresund og sikre inntektene fra Øresundstollen fikk han bygget Nordens sterkeste festning i perioden 1574-84. Festningen fikk navnet Kronborg. Byggingen kunne finne sted ved hjelp av en forhøyet Øresundstoll. Ved diverse makeskifter med adelen ble krongodset samlet. Slik ga det mer avkastning og kongen fikk et sammenhengende jaktterreng. Frederik har muligens blitt undervurdert i historien og nærmest blitt ansett for å være dårlig intellektuelt utrustet; dette kan skyldes at han formulerte seg dårlig skriftlig på både tysk og dansk. Enkelte historikere mener at dette kan skyldes ordblindhet. Frederik var den første av de danske kongene som opptrådte som mesén; han støttet blant annet Tycho Brahe økonomisk og på andre måter. Da kongen fikk oppført og smykket ut Kronborg var det ved hjelp av noen av de beste bygningsingeniørene, arkitektene og kunstnerne som fantes i samtidens Nord-Europa. En av dem var billedhuggeren Johan Gregor van der Schardt som tidligere hadde vært knyttet til kretsen rundt Palladio. Av andre kunstnere kan nevnes Melchior Lorck og Hans Knieper samt arkitekt Hans van Steenwinckel den eldre. Frederik sett fra Norge. Frederik viste liten interesse for Norge. Han var på reise og lot seg hylle i 1548 i Oslo før han overtok tronen. Som konge var han på et besøk i 1585, men da bare til Båhus. I 1572 utnevnte kongen stattholder til Norge og noen år senere lot han Ludvig Munk overta dette embetet. Ludvig Munk var dårlig likt i Norge etter en konflikt han hadde hatt med bøndene i Trøndelag. Muligens har kongen etter hvert blitt misfornøyd med hans måte å utføre stattholderembetet på ettersom Munk ble avsatt allerede i 1583. I 1567 grunnla han imidlertid Fredrikstad, som dermed ble den første norske byen som ble oppkalt etter en konge. Ved hans død i 1588 var det Jacob Jacobsen Wolf, rektor ved Oslo katedralskole 1584-1594, som holdt nekrologen etter ham. Det var også Wolf selv som hadde skrevet den. Død. Frederik II døde 53 år gammel på det tidligere Antvorskov kloster den 4. april 1588, sannsynligvis av en lungesykdom. Han ligger begravet i Roskilde domkirke. Hans sønn Christian IV etterfulgte han på tronen. Christian IV av Danmark og Norge. Christian IV eller Christian Kvart (skrives også Quart) (født 12. april 1577, død 28. februar 1648) var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg. Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, i realiteten bare 52 år. Reiser. Christian hadde stor tiltakslyst og dette ga seg blant annet utslag i mange reiser. Han var i Norge mellom 25 og 30 ganger. De fleste av reisene gikk til Oslofjordregionen, Båhuslen og Agder, han var fire ganger i Bergen. Den ene gangen han var innom Bergen var i forbindelse med en reise langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til Kolahalvøya i 1599. På dette toktet reiste han som Christian Frederiksen. Byggherre og bygrunnlegger. Selv om hans regjeringstid var preget av militære nederlag og økonomisk tilbakegang, fremstår Christian IV som en av de mest fremtredende, elskede og beundrede konger i Danmark og Norges historie. Det skyldes ikke minst alle byene han anla i sin tid: Christianshavn, Christianstad i Skåne og Christianopel i Blekinge, Glückstadt i Holsten, Christiania (Oslo), Christianssand og Konningsberg (Kongsberg) i Norge. Byene er anlagt etter renessansetidens idealer, hvor gatene ligger vinkelrett mot hverandre. I København etterlot han seg mange vakre bygninger som Børsen, Holmens kirke, Rosenborg slott, Regensen, Trinitatis kirke med Rundetårn, som skulle tjene som observatorium, Nyboder, Proviantgården, Tøjhuset og Bryggerhuset. Dessuten bygde han om Frederiksborg slott ved Hillerød til et vakkert renessanseslott. Han var utvilsomt den største byggherre som har vært i Norden. Christian IV døde 28. februar 1648 på Rosenborg og ble bisatt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sønnen Frederik III. Frederik III av Danmark og Norge. Frederik III (født 18. mars 1609, død 9. februar 1670) var konge av Danmark og Norge 1648–1670 og tilhørte huset Oldenburg. Han huskes spesielt for at han var den monarken som innførte eneveldet i 1660. Frederik ble født på borgen Haderslevhus i 1609 som nest eldste sønn av Christian IV og dronning Anna Kathrine. Da kongens eldste sønn, prins Christian, døde i 1647, ble Frederik valgt som den nye tronfølgeren og overtok derfor tronen etter sin far da han døde i 1648. I forbindelse med kroningen samme år måtte han underskrive den hittil strengeste håndfestning, noe som øket Riksrådets makt betydelig. I 1643 giftet den 35-årige Frederik seg med den 15 år gamle Sophie Amalie. I løpet av ekteskapet fikk de åtte barn. Maktkampen i Danmark. I de første årene etter at han hadde overtatt tronen førte Frederik III en tilbaketrukket tilværelse og overlot ledelsen av Danmark og Norge til Riksrådet og embetsmennene. Da maktkampen mellom rikshovmester Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested på den ene siden, og Riksrådet på den andre brøt ut i lys lue, stilte kongen seg på Riksrådets side og bidro dermed til å styrte to av landets dyktigste menn. Kongen hadde muligens også hatt personlige grunner, da han ikke brydde seg om svogeren Ulfeldt. Corfitz Ulfeldt ble senere dømt til døden "in absentia" for landsforræderi og hustruen Leonora Christina – Christian IVs yndlingsdatter – satt i fengsel i Blåtårn i 22 år som medskyldig. Krigen mot Sverige 1657-1660. På det utenrikspolitiske området gjenopptok Frederik sin fars kamp om herredømmet i Østersjøområdet. I 1657 gikk Danmark til krig mot Sverige, mens Karl X Gustav var opptatt i Polen og Brandenburg. Dessverre hadde Danmark verken noen særlig slagkraftig hær eller betydelige allianser på det tidspunkt. Den svenske kongen forlot Polen og marsjerte med sin hær på 6000 ryttere og 2500 fotfolk opp gjennom hertugdømmene og Jylland. Svenskene inntok den nyanlagte festningen Frederiksodde og tok blant annet den hardt sårede øverstbefalende for den danske hær, riksmarsk Anders Bille, til fange. Inntil videre forhindret den danske flåten den svenske hær i å krysse Lillebælt, men tre måneder senere lyktes det svenskene å gå over isen til Fyn, og få dager senere fortsatte de over isen på Storebælt mellem Langeland og Lolland. Danskenes forsvar brøt sammen og Frederik III måtte kapitulere til arvefienden. Ved Freden i Roskilde i februar 1658 ble Skåne (med Bornholm), Halland og Blekinge, samt Båhuslen og Trondheim len i Norge avstått til Sverige. Det verste for Frederik var kanskje at Corfitz Ulfeldt, som hadde flyktet til Sverige, satt som svensk representant ved forhandlingene. Kort tid etter brøt Karl Gustav freden og rykket frem mot København, som ble beleiret. Frederik III deltok aktivt i forsvaret. Han ble oppfordret til å forlate hovedstaden, men sa at han ville «dø i sitt rede», noe som gjorde ham umåtelig populær blant Københavns borgere. Beleiringen mislyktes, ikke minst takket være byens kvinner, som deltok aktivt i forsvaret av vollene. Da Karl døde i begynnelsen av 1660 ble det sluttet fred i København. Roskildefreden av 1658 ble stadfestet, og de skånske områdene forble svenske. Kun Trondhjems len kom tilbake til Norge. Bornholm hadde allerede i 1658 befridd seg selv og overdratt øya til Frederik III som arv og eiendom. Tronfølgestrid og enevelde. På det etterfølgende stendermøtet i 1660 utnyttet Frederik uenigheten mellom adelen på den ene siden og borgere og geistlige på den andre siden, samt den nyvunne folkelige populariteten til å oppnå arverett, få annullert håndfestningen, og innføre enevelde. Den 18. oktober samme år avla stenderrepresentantene ed til den nykårede arvekongen foran Københavns slott. Peder Schumacher – senere adlet som Griffenfeld – utarbeidet Kongeloven, verdens eneste nedskrevne enevoldsgrunnlov, som fastslo kongens uinnskrenkede makt. I den omtales kongen som «det ypperste og Højeste Hoved her på Jorden over alle menneskelige Love». Frederik III skrev under Kongeloven i 1665. Innsats for vitenskapen. Frederik og Sophie Amalie, ca. 1650, ukjent kunstner Frederik III, som var en belest mann interessert i teologi og datidens vitenskaper, grunnla omkring 1648 Det Kongelige Bibliotek basert på sin egen boksamling, samt en rekke adelige biblioteker som han hadde kjøpt opp. Han var også interessert i alkymi, og da han hadde brukt opp sine titler da Gothersgade og Vendersgade i København fikk navn, brukte han av metallene – slik fikk Sølvgade sitt navn. I Rigensgade hadde han en alkymist ved navn Borri i sving i et laboratorium. Det nærliggende Garnisonssykehuset fikk derfor tilnavnet "Gullslottet", inntil soldater som var pasienter der, fikk det omdøpt til "Grøtslottet". Videre fikk han oppført dagens "Rigsarkiv", med arsenal i 1.etasjen, bibliotek i 2.etasjen og «kunstkammer» i 3.etasjen. Det siste inneholdt rariteter som skjelettet av hunden Tyrk som holdt vakt i hans far Christian 4.s soverom; hodeskallen til pave Lucius I som ble fjernet fra Roskilde domkirke etter reformasjonen; atten rotteunger med sammenviklede haler; et forstenet foster som Colombe Chatri fra Toulouse hadde gått gravid med i 28 år da hun døde; et tommelangt misfoster som Sehested hadde kommet med, og som angivelig var et av de 365 fostrene grevinne Marie av Holland nedkom med på én gang; samt en blærestein, skåret ut av Griffenfeld og større enn et hønseegg. Dessverre har bare en liste over severdighetene overlevd, bortsett fra pave Lucius' hodeskalle, som nå oppbevares i Københavns katolske domkirke, Sankt Ansgar. Frederik III døde av lungebetennelse i februar 1670 og ble gravlagt i Roskilde domkirke. Hans eldste sønn Christian overtok tronen som kong Christian V. Christian V av Danmark og Norge. Christian V (født 15. april 1646, død 25. august 1699) var eneveldig konge av Danmark og Norge 1670–1699, og tilhørte huset Oldenburg. Christian ble født som eldste sønn av kong Frederik III og dronning Sophie Amalie på Duborg slott i Flensburg. I 1655 ble han hyllet som tronfølger bare 9 år gammel. Først som 18-åring fikk han sete i statsrådet, imidlertid uten større innflytelse – kongen var jo eneveldig. Ved Frederik IIIs død i 1670 trådte Kongeloven fra 1665 for første gang i kraft og den 24-årige arvekongen Christian V kunne bestige tronen som Danmark-Norges andre enevoldskonge. Ettersom han hadde arvet tronen, skulle han ikke krones, men ble i stedet salvet. Det skjedde i Frederiksborg slottskirke. Christian giftet seg med Charlotte Amalie i 1667. Fire år senere installerte han sin 16-årige elskerinne, den offisielle maitressen Sophie Amalie Moth i umiddelbar nærhet av Københavns slott. Dronningen fødte kongen syv barn og maitressen fem, som han offentligt vedkjente seg. Som takk ble Sophie Amalie utnevnt til grevinne av Samsø, som rikskansleren hadde mistet etter å ha blitt styrtet. Den Skånske krigen. I 1675 erklærte kongen krig mot Sverige, en krig kjent i Norge som "Gyldenløvefeiden", men ellers kalt Den Skånske krig. Målet var å gjenerobre de gamle danske landområdene som Frederik III hadde mistet ved Freden i Roskilde i 1658. Det kom til voldsomme kamper i Skåne, og kongen deltok personlig i flere slag, men noen avgjørelse på krigen kom aldri, Niels Juels seier i Slaget ved Køge bukt til tross. Krigen endte med at Frankrike i 1679 dikterte en fred hvor man gikk tilbake til tilstanden man hadde hatt før krigen. Den mektigste av kongens menn var rikskansler Peder Griffenfeld, hvis voksende makt og store politiske evner hadde skaffet ham mange fiender. Svenskene var på dette tidspunktet alliert med stormakten Frankrike, som Griffenfeld for enhver pris ønsket å unngå konfrontasjon med. I 1676, da Griffenfelds forbindelser med franskmennene ble avslørt, lot kongen ham arrestere og anklage for høyforræderi. Kongen hadde tidligere skriftlig advart ham mot å avgjøre saker uten å involvere kongen, mot å favorisere egne yndlinger og mot å motta bestikkelser. Griffenfeld ble dødsdømt og ført til skafottet, men i siste øyeblikk endret kongen straffen til livsvarig fengsel. Straffen ble sonet på Munkholmen utenfor Trondheim, hvor Griffenfeld døde i 1698. Ved Freden i Roskilde var den gottorpske delen av Slesvig blitt frigjort fra dansk overherredømme og den gottorpske hertug hadde alliert seg med Sverige. I 1675 angrep Christian V Gottorp og tok sin svoger, hertug Christian Albrecht, til fange, men ved slutten av Den Skånske krigen måtte den danske krone etter fransk diktat gi slipp på Gottorp igjen. I 1684 forsøkte kongen på nytt å innlemme Gottorp i riket, men i 1689 måtte han ved Altonaforliket oppgi dette. Lover. For å styrke eneveldet innførtes i 1671 en ny adelsklasse: greve- og friherrestanden. Uansett stand kunne enhver som var i besittelse av en tilstrekkelig mengde jord, skaffe seg en grevetittel. Hvis man ikke hadde nok jord, måtte man nøye seg med å kalle seg friherre. Friherretittelen ble senere avløst av tittelen baron. I løpet av Christian V regjeringstid utkom Danske Lov av 1683 og Norske Lov av 1687. Død. Kongen døde i august 1699 etter at han året i forveien var blitt såret av en skadeskutt hjort i forbindelse med parforsejakt i Jægersborg Dyrehave. Til tross for at han ikke var en særlig gammel mann på dette tidspunkt, var han sterkt preget av et liv i overdådig nytelse av mat og alkohol. Han ble gravlagt i Roskilde domkirke og etterfulgt av sin sønn, Frederik IV. Frederik IV av Danmark og Norge. __NOTOC__ Frederik IV i kroningsdrakt malt av Benoit Le Coffre Frederik IV (født, død 12. oktober 1730) tilhørte huset Oldenburg og var konge av Danmark og Norge 1699–1730. Han ble født på Københavns slott som sønn av Christian V og Charlotte Amalie. Ekteskap og barn. Etter sin fars død i 1699 arvet Frederik den dansk-norske tronen som rikets tredje enevoldskonge. Kongen inngikk i 1695 det sedvanlige pliktekteskap med Louise av Mecklenburg, og lot seg ytterligere vie til venstre hånd med Elisabeth Helene von Vieregg i 1703. Elisabeth døde i barselsseng året etter. På flukt fra pesten i København oppholdt kongen og hoffet seg i 1711 på Koldinghus. Her møtte han den 18-årige Anna Sophie Reventlow, som han forelsket seg i. Moren ante uråd og sperret Anna Sophie inne på slektsgården Clausholm, men året etter bortførte kongen Anna Sofie, som han samme dag ektet til sin ledige venstre hånd. Dagen etter dronning Louises død og begravelse i 1721 lot han seg vie til Anna Sophie, som dermed ble dronning. Den store nordiske krig. I 1700 erobret danske tropper den slesvigske del av Gottorp, og innledet dermed den store nordiske krig, som med avbrytelser varte til 1720. Frederiks lange regjeringstid ble i stor grad preget av dette. Reformer. Frederik IV gjennomførte en del reformer. Han innførte den gregorianske kalender og avskaffet vornedskapet, som forpliktet bøndene til ikke å forlate fødestedet uten godseierens tillatelse. Til gjengjeld opprettet kongen en landmilits. Frederik IV, som hadde vært på to reiser til Italia, oppførte to lystslott i italiensk barokk: Frederiksberg slott og Fredensborg slott, som ble et monument over slutten på svenskekrigene. På sine eldre dager ble Frederik IV grepet av pietismen. Han etablerte hedningemisjonen på Grønland under Hans Egedes ledelse, og han opprettet 240 almueskoler på kronens ryttergods. Skolene, som også ble kalt rytterskoler, skulle lære barn å lese og oppdra dem til kongetro undersåtter. Han beordret også byggingen av Det Kongelige Vajsenhus i København. Andre opplysninger. Frederik var svært nøye og arbeidsom og hadde stor arbeidskapasitet. Han gikk grundig inn i alle saker han behandlet og brukte tid før han fattet en beslutning. To ganger var Frederik IV på besøk i Norge; i 1704 og 1709. På den første reisen var han rundt i store deler av landet. Død. Frederik IV døde den 12. oktober 1730 på Odense slott og ble gravlagt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sin sønn Christian VI. Den 22 år yngre dronning Anna Sophie ble etter kongens død forvist til Clausholm i Jylland, hvorfra hun i sin tid var blitt bortført. Christian VI av Danmark og Norge. __NOTOC__ Christian VI (født, død 6. august 1746) var konge av Danmark-Norge 1730–1746. Han var sønn av Frederik IV og Louise av Mecklenburg-Güstrow, og tilhørte huset Oldenburg. Christians forargelse over farens kvinneglade og bigamistiske liv førte til at han, som en av sine første regjeringshandlinger, omgjorde farens testamente og fratok enkedronning Anna Sophie, Frederik IVs andre hustru, en stor del av den formuen hun hadde arvet. Deretter ble hun forvist til Clausholm, hvorfra Frederik IV i sin tid hadde latt henne bortføre. I 1721 giftet Christian seg med Sophie Magdalene. Hans regjeringstid var preget av økonomisk tilbakegang, som medvirket til landmilitsens opphevelse i 1730. Mange bønder benyttet den nye friheten til å flykte til byene og slippe fra det umenneskelige hoveriarbeidet under tyranniske herrer. Etter hardt press fra godseierne, som manglet arbeidskraft, ble stavnsbåndet innført i 1733. Stavnsbåndet forbød bønder mellom 14 og 36 år å forlate det godset de var født på. Bøndene ble først kvitt det forhatte stavnsbåndet 55 år senere. For å sikre høye priser på dansk korn ble det i 1735 innført et forbud mot kornimport. Dette gikk spesielt hardt ut over nordmennene, som var avhengige av importert korn. Norgesreisen i 1733. I motsetning til sin reiselystne far holdt den tungsindige og religiøse Christian VI seg stort sett hjemme, bortsett fra et enkelt besøk i Norge og hertugdømmene. Reisen til Norge var imidlertid en stor begivenhet som ble grundig dokumentert gjennom historieskrivere og tegnere som fulgte med hoffet på reisen. De reiste fra Østfold til Christiania, gjennom Gudbrandsdalen, over Dovre til Trondheim, og derfra sørover langs kysten, først til ladestedet Lille-Fosen på Nordmøre, deretter til Bud, Ålesund og Bergen, og tilbake til Christiania. Bildene fra reisen ble stukket med en rekke kobberstikk, men praktverket ble ikke utgitt slik som planlagt. Norgesreisen ble i første omgang beskrevet i «Jonas Kierulfs Journal» (1745) og det påtenkte verk kom først som bibliofil utgave i 1990. Christian VIs Norgesreise festet seg i folkeminnet, og i sær fra Sunnmøre finnes tallrike sagn om det famøse kongebesøket. Folk ble bedt om å male sorte kors på dørene og stå langs ruten og sukke høylydt for å vise at de led under hardt arbeid og kristelig tungsind. Kongens pietistiske tilbøyeligheter resulterte blant annet i at han forbød enhver forlystelse på søndagen. I 1735 utstedte Christian VI den beryktede helligdagsforordningen om tvungen kirkegang, hvor pliktforsømmelser medførte bøter eller opphold i gapestokken. Personlighet. Christian VI, miniatyr fra Frederiksborg Slot Kongen var sky og innesluttet av vesen, og holdt seg unna offentligheten. Med tiden stivnet livet ved hoffet til i kjedsommelig ensformighet. Musikken ved hoffet var religiøs og det ble aldri danset. Videre var kongen, både av helsemessige og religiøse grunner, sjelden arrangør eller deltaker i jakt ved hoffet. Bygging. I 1734–1736 lot kongen den unge hoffbyggmesteren Laurids de Thurah bygge det vakre barokkslottet Eremitageslottet i Jægersborg dyrehave som jaktslott. For å understreke eneveldets verdighet sørget Christian VI også for oppføring av flere prestisjebygninger, blant annet det første Christiansborg. Disse bygningene ble finansiert av Øresundstollen, men var med på å underminere statsfinansene. I 1736 ble forløperen for Nationalbanken, den seddelutstedende Kurantbanken, opprettet for å fremme vareomsetningen. Christian VI døde 6. august 1746, bare 46 år gammel. Han ble gravlagt i Roskilde domkirke og etterfulgt av sin sønn, Frederik V. Frederik V av Danmark og Norge. Frederik V (født 31. mars 1723, død 14. januar 1766), av den oldenborgske slekt, var konge av Danmark-Norge 1746–1766. Frederik var sønn av Christian VI og Sophie Magdalene. Hans mor kalte ham iblant «der dänische Prinz» (den danske prinsen) fordi han innimellom snakket dansk. Han giftet seg med Louise den 10. november 1743 i Hannover. Brudens bror, hertugen av Cumberland, var stedfortreder. Den «egentlige» vielsen fant sted 11. desember i København samme år. Med dronningen fikk han fem barn, deriblant den senere Christian VII. Like mange barn fikk han med sin yndlingselskerinne, Madam Hansen. Etter at dronning Louise døde i barsel i 1751, giftet han seg året etter med Juliane Marie. Vielsen fant sted i Fredensborg slottskirke. Paret fikk kun én sønn, Frederik, far til den senere kong Christian VIII. Til tross for at Frederik vokste opp i et strengt pietistisk hjem, ble han en livsnyter som elsket kvinner og vin. Tiden gikk med til besøk på byens vertshus og bordeller, og faren, den strengt religiøse Christian VI, overveide å umyndiggjøre ham. Regjeringstid. Kong Frederik V av Danmark-Norge. Kongens alkoholproblem utviklet seg, så den reelle makten lå i hendene på geheimeråd og overhoffmarskalk Adam Gottlob Moltke. Til tross for, eller kanskje på grunn av, drukkenskapen og utskeielsene, nøt den livlige og livsglade kongen stor popularitet. Kanskje også fordi han i motsetning til Christian VI snakket dansk. Kunst og vitenskap fikk gode betingelser og offentlige teaterforestillinger ble igjen tillatt. Frederik Vs regjeringsperiode var preget av fremgang for handelen og den spirende industrien. Kruttverket og kanonstøperiet i Frederiksværk, som ble oppført av Johan Frederik Classen, var den første store danske industrivirksomheten. Kravene om jordreformer ble ikke imøtekommet av Moltke, og bøndene merket ikke noe til den økonomiske fremgangen. I samme periode ble også Det Kongelige Opfostringshus, Frederiks hospital og Kunstakademiet opprettet i København. Kongen lot oppføre bydelen Frederiksstaden med Amalienborg som knutepunkt. De fire Amalienborgpaléene sto ferdige i 1760 og Salys rytterstatue av Frederik V sto ferdig i 1771, fem år etter kongens død. Kongen bodde ikke selv i Frederikstaden, men han forærte tomter med god beliggenhet til betydningsfulle borgere, mot at de oppførte et palé på tomten. Frederik V døde i 1766, bare 42 år gammel sterkt preget av sitt alkoholiserte liv. Han ble gravlagt i Roskilde domkirke og etterfulgt av sin sønn Christian VII. Danderyd kommune. Utsikt over deler av Danderyd, 2006 Danderyd kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Djursholm. Danderyd er Sveriges rikeste kommune. Tettsteder. Danderyd kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Ekerö kommune. Ekerö kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger på Ekerö. Tettsteder. Ekerö kommune har ti tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Christian VII av Danmark og Norge. Christian VII (født 29. januar 1749 på Christiansborg Slott i København, død 13. mars 1808 i Rendsburg) av den oldenborgske slekt, var konge av Danmark-Norge og hertug av Slesvig-Holsten 1766–1808. På grunn av kongens sinnssykdom ble alle regjeringsbeslutninger i hans tid som konge foretatt av dem som sto han nærmest. Disse kongelige rådgiverne var forskjellige personer alt etter hvem som vant maktkampene rundt tronen, men fra 14. april 1784 og frem til Christian VIIs død i 1808 var det hans sønn, den senere Frederik VI som var det uoffisielle, men i realiteten fungerende kongelige overhodet. Oppvekst og ekteskap. Bespisningen av folket på Christiansborgs Ridebane ved kroningen av Christian VII i 1767. Christian var sønn av Frederik V og Louise. Som prins var Christian meget begavet og hadde et sosialt gemytt, men han var også nervøst anlagt. Dette siste karaktertrekk ble ytterligere utviklet og forsterket da han fikk Ditlev Reventlow som hovmester (dvs. lærer og oppdrager). Reventlow var ikke pedagogisk anlagt og hans oppdragelse ble for det meste utført ved hjelp av spanskrøret og verbale skjenneprekener. Kronprinsen hadde samtidig andre lærere, men de klarte ikke å bryte Reventlows kontroll med undervisningen. Christian hadde særlig et godt forhold til sin lærer sveitseren Elie Salomon François Reverdil, men Reventlow forsto for det meste å bryte inn når Reverdil på en interessant måte hadde fanget kronprinsens oppmerksomhet. Da han den 14. januar 1766 besteg tronen, var han ennå ikke fylt 17 år. Den 8. november 1766 inngikk han ekteskap med sin kusine, den 15-årige prinsesse Caroline Mathilde av England, den engelske kong Georg IIIs søster. I 1768 fødte hun deres sannsynligvis eneste felles barn, den senere Frederik VI. Forholdene ved hoffet. Christian elsket fysiske utfoldelser og var en mester i såvel dans som ridning og fekting. Hans faste følgesvenn i en periode var den prostituerte Anna Cathrine Benthagen – i Danmark kjent som "Støvlet-Cathrine" – som han fartet rundt på Københavns vertshus og bordeller med. Kongen og hans svirebrødre havnet stadig i slagsmål, også med ordensmakten. På et tidspunkt viste kongen stolt fram en morgenstjerne som han hadde tatt fra en vekter. Til slutt klaget vekterne til hoffet. Statsrådet grep inn og tvang igjennom at Støvlett-Cathrine skulle deporteres til Wandsbeck i Holstein, hvor hun fikk en årlig ytelse på 400 rdl. Christian viet senere meget av sin oppmerksomhet til den veldige grand danois Gourmand. Struensee. Christians far hadde i sin regjeringsperiode latt statsrådet under ledelse av grev J.H.E. Bernstorff styre landet. Eneveldet hadde dermed i realiteten blitt et embetsmannsvelde. Christian fortsatte med dette, da han lot ministrene treffe de nødvendige beslutninger. I 1768 var han på utenlandsreise, og traff under et opphold i Altona, Johann Friedrich Struensee, som han leide inn som reiselege. Kongen fattet tillit til Struensee, og de diskuterte blant annet Voltaire og andre moderne tenkere. Reisen skulle egentlig vare i 2 år, men ble avbrutt etter 8 måneder. (Reisekostnadene har blitt beregnet til rundt 250 000 rdl.) I Storbritannia ble Christian utnevnt til æresdoktor av Oxford og Cambridge, og i Frankrike konverserte han datidens store filosofer d'Alembert og Diderot. Ved hjemkomsten ble Struensee ansatt ved hoffet som livlege. På høsten brøt det ut kopper i København, og mer enn 1 000 barn døde. Struensee hadde erfaring som stadsfysikus i Altona, og innførte koppevaksine. Caroline Mathilde var bekymret for sin svakelige sønn Frederik, og ba Struensee om hjelp. Sønnen ble vaksinert med godt resultat, og legen hadde dermed vunnet hennes tillit. I begynnelsen av 1770 ble Struensee utnevnt til kabinettsekretær for dronningen, og foreleser for kongen. Han ga opp sitt legeembete og ble politiker. Etter kort tid ble han den forsømte, da 19-årige, dronningens elsker, og han fikk stadig mer makt ved hoffet. 7. juli 1771 fødte Caroline Mathilde en datter, prinsesse Louise Augusta. Kongen anerkjente farskapet. Den alminnelige oppfatningen, både i samtiden og nåtiden, er at Struensee var faren. Kuppet mot Struensee. En gruppe høytstående offiserer, embetsmenn, kabinettsekretær Høegh-Guldberg, enkedronning Juliane Marie av Danmark og hennes sønn arveprins Frederik (kongens halvbror), samlet seg 12. januar 1772 med det formål å fjerne Struensee. Natten mellom 16. og 17. januar ble Struensee og Enevold Brandt arrestert på ordre fra enkedronningen, og plassert i en celle i Kastellet etter et maskeradeball i hoffteateret. Hovedanklagen mot Struensee var maktmisbruk, og hans forhold til dronningen. Brandt ble anklaget for å ha prylt kongen ved flere anledninger samt for å ha bitt ham i fingeren. Begge ble funnet skyldige i majestetsfornærmelse og dømt til døden. Christian VII underskrev selv dødsdommene, under stort press. Dommen ble fullbyrdet på Øster Fælled i København den 28. april 1772. Begge fikk først ødelagt sine respektive våpen, dernest ble høyre hånd hugget av før de ble halshugget. Likene ble lagt på steile og hjul. Dronningen tilsto sitt forhold til Struensee, og ekteskapet ble opphevet. Etter forhandlinger med hennes bror, den engelske kong Georg III, ble hun deportert til Celle i Hannover, som var i den britiske kongens besittelse. Hun så aldri sine barn igjen og døde i 1775, 23 år gammel. Enkedronning Juliane Marie og arveprins Frederik fikk plass i det gjeninnsatte statsrådet. Den som fikk størst innflytelse i rådet var en av hovedmennene bak kuppet, Ove Høegh-Guldberg, som var teolog og professor i retorikk. Han ble etterhvert regjeringens egentlige leder. Så godt som alle de reformer Struensee hadde stått bak ble avskaffet, og Høegh-Guldberg innførte en rigid kontroll med kongens gjøren og laden. I 1784 tok kronprinsen, den senere Frederik VI, makten i et palasskupp. Høegh-Guldberg ble da fjernet fra rådet. Formelt var fortsatt Christian VII eneveldig konge. Hans rolle besto for det meste i å underskrive de dokumenter statsrådet la foran ham, samt i å konversere utenlandske gesandter. Christian døde etter et hjerneslag den 13. mars 1808 i Rendsburg og ble begravet i Roskilde domkirke. Haninge kommune. Haninge kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Södermanland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Handen. Tettsteder. Haninge kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Natur. Fra Stensjön i Tyresta nasjonalpark. I Haninge ligger et omfattende arkipelag med flere tusen øyer, holmer, og skjær, i tillegg til halvøya Gålö, et av kommunens 17 naturreservater. I Haninge ligger også Tyresta nasjonalpark med 55 km turstier gjennom urørt villmark. Sør for kommunedelen Jordbro finnes det lille naturreservatet Gullringskärret. På linje i skogsområdet Hanveden ligger Rudans-, Paradisets- og Tornbergets naturreservat. Huddinge kommune. Huddinge kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Södermanland. Tettsteder. Huddinge kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. mars 2012. Järfälla kommune. Järfälla kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger Jakobsberg. Tettsteder. Järfälla kommune har kun ett tettsted. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Frederik VI av Danmark og Norge. Frederik VI (født 28. januar 1768, død 3. desember 1839) var konge av Danmark 1808–1839 og av Norge 1808–1814. Han var sønn av Christian VII og Caroline Mathilde. Familie. Frederiks fødsel, hvor faren med sin stab avlegger visitt Den 31. juli 1790 giftet kronprins Frederik seg på Gottorp slott med sin kusine Marie Sophie, datter av landgreve Karl av Hessen og Christian VIIs søster Louise. De fikk åtte barn, hvorav seks døde som små. Ingen guttebarn overlevde, kun to døtre: Caroline (1793 – 1881) og Vilhelmine (1808–91). Paret fikk ingen barnebarn. Frederik VI hadde også den siste offisielle kongelige elskerinne i Danmark, Bente Rafsted. Hun ble tildelt navnet fru Frederikke Dannemand, samtidig med at hun i 1829 fikk rang av oberstinne. Deres forhold, som mer eller mindre ble akseptert av dronningen, varte gjennom mer enn 30 år. De fikk fire barn sammen: Louise Frederikke (f.1810), Caroline Augusta (1812–44), Frederik Vilhelm (1813–88) og Frederik Valdemar (1819–35). Grunnet sin fars tilstand var Frederik VI i realiteten regent fra 1784. Han hadde en trist barndom. Etter at moren, dronning Caroline Mathilde, ble forvist til Tyskland, og hennes elsker Struensee ble arrestert og henrettet i 1772, sto den 4-årige Frederik tilbake med en sinnssyk far, som var ute av stand til å ta seg av ham. I Struensees tid hadde Frederik i tillegg vært utsatt for en hardhendt oppdragelse som anbefalt i Rousseaus bok "Émile" – ikke snakk med barnet utover det strengt nødvendige, ikke kom fordi det gråter og la barnet på egen hånd finne ut av ting, selv om det kan skade seg. Kronprinsen som fungerende regent. Etter et kupp ble han i 1784 tatt opp i statsrådet, hvor han ble kronprinsregent for sin sinnssyke far frem til 1808. Som fungerende regent iverksatte han på oppfordring av Andreas Peter Bernstorff, juristen Christian Colbjørnsen og brødrene Christian og Ludvig Reventlow reformer som førte til bøndenes frigjørelse fra stavnsbåndet og overgang til selveie. Den 20. juni 1788 ble stavnsbåndet opphevet for 14–36 årige menn, som ennå ikke hadde vært soldater, først med virkning fra år 1800. Bøndene var nå frie borgere som kunne reise hvor de ville. Disse linjene ble så populære blant folk at Frederik VI gjeninnførte sensuren med ordene: På selveste julaften 1799 ble Heiberg idømt landsforvisning på livstid, og måtte i all hast reise til Paris, der han slo seg ned. I 1811 grunnla Frederik etter snarrådig aksjon fra grev Wedel Jarlsberg "Det kongelige Frederiks universitet" (på latin "Universitas Regia Fredericianum") i Oslo. Universitetet hadde dette navnet frem til 1936, da det skiftet navn til Universitetet i Oslo ("Universitas Osloensis"). På denne tiden var det et allment ønske å få hengt opp postkasser, men Frederik VI fikk hindret det, fordi han fryktet at «yre mennesker» ville poste brev til folk som ikke fantes og dermed skaffe postvesenet mye unødig bry. Da filologen J.J. Dampe og hans venn, smedmester H.C. Jørgensen i 1820 stiftet et selskap til demokratiets fremme, så Frederik meget godt at det kunne føre til en statsomveltning, som ikke tjente hans interesser. Begge ble arrestert. Dr. Dampe ble dømt til livsvarig fengsel, selv om han mye heller ville vært landsforvist som P.A. Heiberg eller til og med dømt til døden. Han sonet på Kastellet i København og ble utsatt for grov vold og isolat, slik han selv forteller i sine erindringer, "Fortælling om mit fængsel i hårdeste grad i tyve år og min forvisning i syv år, lidelser mig tilføjede formedelst min lære om folkets ret". Han forteller fra isolatet:Han ble løslatt noen år etter Frederiks død, men først ved tronskiftet i 1848 fikk han amnesti. Etter innføringen av den frie forfatning i 1848 mottok han som kompensasjon en statspensjon på 360 riksdaler, senere forhøyet til 500. Englandskrigene. For ikke å bli dratt inn i den fransk-britiske storkonflikten, sluttet Danmark-Norge seg i 1800 til det svensk-russisk-prøyssiske nøytralitetsforbundet. Da den danske regjeringen nektet å gå ut av forbundet, angrep engelskmennene under ledelse av viseadmiral Horatio Nelson i 1801 den danske flåten på Reden utenfor København. Kronprinsen fulgte slaget fra et rom i 9.etasje i Vestindisk pakkhus ved Amalienborg – rommet står der ennå som da pakkhuset ble bygget i 1781. Med store tap fikk Nelson tilintetgjort en stor del av de danske skipene – flere av de engelske gikk på grunn i det vanskelige farvannet mellom Middelgrunden og Refshaleøen. Men da en betenkt admiral Hyde Parker ga Nelson signal om å innstille kampen, satte han som bekjent kikkerten for det blinde øyet og fortsatte. Nelson sendte en forhandler i land med et brev til kronprins Frederik. Da han truet med at de erobrede danske skipene skulle brennes med mannskapet om bord, ga kronprinsen etter for de britiske kravene og innstilte skytingen. To som deltok tappet i slaget på Reden, var negerslavene Hans Jonathan og Peter Samuel, som var kommet fra Vestindia til København med eierne sine. De stakk av fra disse for å delta i kampene og anmodet etterpå kronprinsen om ansettelse i flåten som belønning. Men eierne protesterte og Frederik konkluderte med at vel kjente han ikke til slavehold på dansk jord, men tjenere skulle adlyde sitt herskap og derfor ikke stikke av. Med denne begrunnelsen ble de to returnert til eierne sine – og slavearbeid på kaffeplantasjene på de vestindiske øyer. I 1804 ble Napoleon keiser av Frankrike, og i de følgende årene erobret han størsteparten av det europeiske fastlandet. Tilbake var stort sett kun Storbritannia og Russland. I 1807 stod Napoleons hær tett ved Russlands grense, og tsar Aleksander I følte seg tvunget til å inngå en fredsavtale med Frankrike. Tsaren måtte nå love å utvide den franske fastlandssperringen, slik at den også omfattet Sverige og Danmark, slik at danske farvann var sperret for britene. England sendte straks en flåte inn i Øresund, med krav om at Danmark-Norge enten allierte seg med Storbritannia eller utleverte den dansk-norske flåten. Frederik var i Holstein. Han returnerte til København, men dro dagen etter tilbake til Holstein uten å svare britene. De sjøsatte nå tropper ved Vedbæk og nord for Køge. I tillegg bombet de København. Etter tre døgns bombardement, hvor Vor Frue Kirke mistet sitt spir, kapitulerte hovedstaden. Danmark-Norge ble tvunget til å gå med på kravet om utlevering av flåten til britene. Disse dro sin vei allerede i oktober, hvoretter Frederik erklærte England krig. Dette medførte at han inngikk et forbund med Frankrike som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for Danmark-Norge, fordi det førte til tapet av Norge. Wienerkongressen 1814-15. Salving av Frederik i Frederiksborg slottskirke Etter faren Christian VIIs død i 1808 ble Frederik VI konge. Etter tronbestigelsen nedla han statsrådet og fungerte som sin egen utenriksminister. Han regjerte ved hjelp av et kabinett, men spesielt under innflytelse av generaladjutantstaben, som under krigen holdt kongen fast i det skadelige forbundet med Napoleon. Da denne i 1812 angrep Russland, allierte tsaren seg med Storbritannia, og dessuten med Sverige som fikk løfte om å få Norge som kompensasjon for Finland, som Russland hadde forsynt seg med i 1809. Russland prøvde også å få med Danmark i alliansen, men Danmark takket nei, siden prisen var å avgi Norge til Sverige. Dermed sto Frederik VI tilbake som Napoleons siste forbundsfelle. Etter sine militære nederlag satt Napoleon i eksil på Elba, og den svenske kronprins Karl Johan utnyttet situasjonen ved å sende tropper inn i Holstein. Ved freden i Kiel måtte Danmark 15. januar 1814 skrive under på en traktat med Storbritannia og Sverige, hvor de avsto Norge til Sverige etter 434 år under den danske krone. Som kompensasjon skulle Danmark få deler av Pommern og Rügen, samt et større beløp. Nordmennene overgav seg imidlertid ikke uten videre til svenskene, og utnevnte i stedet den danske stattholderen, prins Christian Frederik til konge. Samtidig kunngjorde de sin nye forfatning på Eidsvoll 17. mai 1814. Men snart måtte nordmennene kapitulere for svenske tropper, og Christian Frederik reiste tilbake til Danmark. Karl Johan beskyldte ham og Frederik VI for å ha oppildnet nordmennene til å føre krig og mente han burde få kompensasjon for utgiftene han var blitt påført da han nedkjempet nordmennene. Etter freden i Kiel i 1814 stod en stor russisk hær i Holstein, og Karl Johan øynet nå en sjanse for å innta Danmark. Frederik oppfattet dette som en direkte trussel mot Danmarks videre eksistens, og forlot landet 5. september 1814 for å forhandle om saken i Wien. Her ble han vel mottatt av keiser Frans Josef I av Østerrike og installert i slottet Hofburg som keiserens gjest. Riktignok følte han seg noe overvåket av den østerrikske tjenerstaben, som rapporterte hva han foretok seg, men han ble svært populær fordi han i motsetning til Wienerkongressens øvrige deltakere ikke isolerte seg fra byens befolkning. "Kongressen danser" ble et stående uttrykk, fordi deltakerne ble invitert til et utall arrangementer, fra jakt til galla, men Frederik lyktes i å overbevise Karl Johan om at verken han eller Christian Frederik kunne lastes for Norges motstand mot å komme under Sverige. Danmark var like fullt bankerott og truet av ruin, for Karl Johan gikk ikke lenger med på noen vesentlig kompensasjon for tapet av Norge. I Wien falt Frederik VI for den 18 år gamle Karoline Seuffert med de pene, brune øynene og innlosjerte henne i et palé i byen. Dette kom til å koste Danmark en livslang pensjon på 2 000 gylden, som hvert år ble utbetalt fra statskassen. Karoline viste seg å ha god helse, for hun overlevde fire danske konger og døde først som 96-åring. Hjemme igjen. Kongen måtte gi etter for stadig voksende krav fra befolkningen om demokratisering. Det ble opprettet 4 stenderforsamlinger (kongen sørget for at de kun ble rådgivende): i Roskilde for øyene, i Viborg for Jylland, i Slesvig for Hertugdømmet Slesvig og i Itzehoe for Hertugdømmet Holsten. Island og Færøyene fikk 3 plasser i Øernes Stænderforsamling. Universitet og geistligheten ble også representert. Stenderforsamlingen skulle kun samles hvert annet år. Det var så som så med demokratiet, ettersom kun omtrent én av 40 innbyggere hadde stemmerett, avhengig av inntekt og formue. Og «selvfølgelig» kun menn. Stemmerettsalderen var 25 år. I 1837 iverksattes en landsinnsamling for å skaffe penger til byggingen av et museum i København som skulle romme Bertel Thorvaldsens samlinger av egen og andres kunst. I september 1838 kom Thorvaldsen tilbake til København etter mer enn 40 år i Roma. Samme år donerte Frederik VI grunnen hvor museet kom til å ligge – like ved siden av Christiansborg. Byen København ga store summer til museumsbyggingen, som ble tegnet av arkitekten Michael Gottlieb Bindesbøll. Den 18. september 1848 åpnet Thorvaldsens Museum, Danmarks første museumsbygning. Frederik VI døde den 3. desember 1839 på Amalienborg slott og ble gravlagt i Frederik Vs kapell i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av Christian VIII. Lidingö kommune. Lidingö kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lidingö. Lidingö inngår i storbyområdet rundt Stockholm (Storstockholm). Lidingöbanan (sporvognslinje 21) går fra Ropsten tunnelbanestasjon på Stockholmssiden (bydelen Hjorthagen) til Gåshaga på Lidingö (tettstedet Brevik). Nest etter Stockholm har Lidingö høyest tetthet av ambassader og konsulater. Albania, Angola, Bahamas, Bolivia, El Salvador, Eritrea, Honduras, Iran, Kongo, Ukraina, Hviterussland og Zimbabwe har ambassade eller konsulat i kommunen. Dessuten har flere land sine ambassadørboliger på Lidingö. Tettsteder. Lidingö kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Nacka. Nacka er en svensk by i Stockholms län i landskapet Södermanland. Det er Nacka kommunes administrasjonssenter og i år 2000 hadde byen 25 170 innbyggere. Nacka fikk bystatus i år 1949. Norrtälje kommune. Norrtälje kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Norrtälje. Norrtälje er den største kommunen i Stockholms län og utgjør nesten en tredjedel av länets areal. Norrtälje har også opplevd stor innflytting. Fra 1985 til 2005 har innbyggertallet økt med 29%. I løpet av sommermånedene har kommunen en enda høyere befolkning på grunn av alle sommerhusene. Tettsteder. Norrtälje kommune har 16 tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Nykvarn kommune. Nykvarn kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Södermanland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nykvarn. Kommunens største innsjø er Yngern. Tettsteder. Nykvarn kommune har to tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Nynäshamn kommune. Nynäshamn kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Södermanland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nynäshamn. Tettsteder. Nynäshamn kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Salem kommune. Salem kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Södermanland. Kommunes administrasjonssenter ligger i Salem. Tettsteder. Salem kommune har kun ett tettsted. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sigtuna. Sigtuna er en svensk by i Stockholms län i Uppland (Sigtuna kommune). Byen hadde år 2005 7 204 innbyggere. Sigtuna ble grunnlagt rundt år 980 av Erik Seiersæl og byen fikk bystatus i 1010 av Olof Skötkonung. Sollentuna. Sollentuna er et svensk tettsted og en del av Stockholm. Det ligger i landskapet Uppland i Stockholms län. Det er administrasjonssenteret for Sollentuna kommune. Historie. De første sporene etter mennesker i Sollentuna er funn av steinøkser som dateres til 3000-tallet f.Kr. og en gang på 500-tallet f.Kr. kom de første permanente bosetningene. På slutten av 1800-tallet var Sollentuna en jordbruksbygd hvor størstedelen av befolkningen på rundt 1 150 mennesker var engsjert i jord- og skogbruk. Bygdens marker og gårder var i stor grad eid av familien Rudbeck. Samfunnet ble endret da samferdselen og kommunikasjonene ble bedre, blant annet da den nordlige jernbanen («norra stambanan») ble bygd gjennom Sollentuna. Den første jernbanestasjonen ble ferdigstilt i Rotebro i 1866. En mindre holdeplass for togene ble også bygd i Tureberg og videreutviklet til stasjon i 1900. Selv arbeidet ble endret da flere fabrikker ble etablert i Sollentuna, blant annet en fabrikk for produksjon av sprengstoff og en annen, Jästbolaget, som fremstilte gjær. I løpet av 1900-tallets begynnelse ble de gamle herregårdenes jordbruksområder stykket opp og solgt som eneboligtomter. Mellom 1906 og 1910 ble bygd 114 eneboliger i området Norrviken som førte til at denne delen av kommunen fikk sin egen jernbanestasjon. Samme utvikling skjedde i Rotebro og Tureberg. Patrice Lumumba. Patrice LumumbaPatrice Lumumba (født 2. juli 1925, død 17. januar 1961) var en kongolesisk og nasjonalistisk politiker som motarbeidet det belgiske kolonistyret i datidens Belgisk Kongo. Lumumba ble statsminister i 1960 og myrdet etter et militærkupp i 1961 ledet av oberst Joseph Desire Mobutu som senere tok navnet Mobutu Sese-Seko. __TOC__I ettertid blir han i Afrika oppfattet som en av den afrikanske nasjonalismens og pan-afrikanismens fremste martyrer på linje med Malcolm X og Paul Robeson. Den afrikanske nasjonalismen blir for øvrig sett på som den viktigste politiske drivkraften i avkolonialiseringen av Afrika. Lumumba ble født i Onalua i provinsen Kasai i Belgisk Kongo. Han fikk sin utdannelse på misjonsskoler og arbeidet dels som funksjonær i kolonimaktens postvesen, dels som personlig næringsdrivende og dels som journalist i Leopoldville (Kinshasa) og Stanleyville (Kisangani). Politisk karriere. I 1955 ble han leder av postvesenets fagforening og sluttet seg til "Det Belgiske Liberale Parti". I 1957 ble han arrestert, anklaget for underslag, bøtelagt og satt ett år i fengsel. Mot slutten av 1958 deltok han i opprettelsen av sentrumspartiet "Mouvement National Congolais" (NCE) og bidro til å gi partiet et nasjonalt preg på tvers av etniske, regionale og sosiale skiller i landet. (se og McKown, 1969). Presset av andre kolonimakters avkolonialisering og indre uro i Kongo, erklærte Belgia i 1959 at det ville iverksette en femårsplan for å opprette Kongos uavhengighet. I lokalvalgene i desember 1959 vant NCE en overveldende seier til tross for at Lumumba satt fengslet under valgkampen, anklaget for politisk oppvigleri. Etter at NCE truet med å boikotte videre forhandlinger med Belgia, ble Lumuba satt fri og kunne delta på konferansen i Belgia i 1960. På konferansen gikk Belgia med på å framskynde Kongos uavhengighet til juni 1960, etter at det nasjonale valget var blitt avholdt i mai 1960. NCE vant også det nasjonale valget i mai og 23. juni 1960 dannet NCE regjering med Lumumba som statsminister. Hans fremste motstander i valgkampen, Joseph Kasavubu, ble utnevnt til seremoniell president. Forskjellen mellom Lumumba og Kasavubu var at førstnevnte gikk inn for at Kongo skulle være en enhetsstat. Kasavubu på sin side ønsket å gjøre Kongo til en føderasjon av ulike stater. Katanga-konflikten. Like etter at regjeringen var dannet, brøt deler av den kongolesiske hæren ut i protest mot sine belgiske ledere. I uroen som fulgte erklærte den ressursrike provinsen Katanga sin uavhengighet fra Kongo. Katanga var særdeles rik på etterspurte malmer og mineraler som kopper, sink, diamanter, gull, germanium, uran, jern, kobolt, sølv og bly. Bak løsrivelsen stod Moise Tshombe med solid støtte fra utenlandske gruve- og finansselskap under ledelse av den belgisk-amerikanske organisasjonen "Société Générale de Belgique". Lumumbas regjering prøvde å motarbeide Katangas løsrivelse. Frykten for at den ressursrike provinsen ville gå ut av Kongo og dermed undergrave Kongos enhet og økonomi, var stor. I tillegg kom at Belgia intervenerte med militære tropper, angivelig for å beskytte belgiske statsborgere. Størstedelen av styrkene ble imidlertid stasjonert i Katangas Elizabethville som Tshombe hadde valgt som den nye hovedstaden i Katanga. (se) Erfaringene som Lumumba hadde om kolonistyrets praksis, gjorde det nærliggende for han å mistenke Belgias intervensjon som en støtte til Katangas løsrivelse, og for å sikre det belgiske næringslivs økonomiske interesser i den ressursrike provinsen. Samlet fikk dette Lumumba til å be FN, USA og Sovjetunionen om støtte til å utvise de belgiske troppene og ivareta interessene til den lovlig valgte og nasjonale enhetsregjeringen mot Katangas løsrivelse. USA med president Dwight D. Eisenhower viste ingen interesse. FN sendte noen få flernasjonale fredsbevarende tropper som ikke kunne gjøre noe for å bevare enhetsstaten Kongo mot Katangas løsrivelse. I tillegg ble FN-soldatene stadig hindret i sitt arbeid av de belgiske troppene som stod i landet. (se) Lumumba ba derfor FN om å sende inn regulære styrker, men FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld avviste Lumumbas forespørsel. (se) Frustrert over manglende bistand fra USA og FN takket Lumumba ja til Sovjetunionens tilbud om transportfly og lastebiler for å frakte Lumumba-lojale militærenheter til Katanga. Dette trekket fikk USAs ambassadør i Kongos hovedstad, Leopoldville, til konsekvent å omtale statsminister Lumumba som «Lumumbavitch». Uroen fortsatte og 5. september 1960 besluttet Kongos president, Joseph Kasavubu, å avsatte Lumumba til tross for at en seremoniell president ikke har slik myndighet. Lumumbas reaksjon kom derfor umiddelbart. Han svarte med å avsette Kasavubu. Den 14. september 1960 ble Lumumba reelt avsatt av oberst og forsvarsminister Joseph Mobutu i et statskupp. Lumumba oppholdt seg på dette tidspunkt i statsministerboligen i Leopoldsville, beskyttet av deler av FNs fredsstyrke. Han kunne imidlertid ikke forlate bygningen av frykt for å bli arrestert av kuppmakerne. I november 1960 besluttet Lumumba likevel å dra til Stanleyville som var under kontroll av militærenheter som var lojale til Lumumba og landets lovlig valgte regjering. Lumumba ble smuglet ut om natten i en besøkende diplomatbil, og tok fatt på den lange reisen til Stanleyville. Noen hadde imidlertid alarmert Mobutus tropper og Lumumba ble pågrepet og tatt til fange i nærheten av elven Sankuru. Lumumba appellerte til FN om beskyttelse, men FN avslo på direkte ordre fra FNs hovedkvarter i New York. (se) FN begrunnet det med at Lumumba hadde flyktet fra deres beskyttelse i Leopoldsville. Drapet på Lumumba. «Han lå i lenker på et lastebilplan. Han blødde, håret var i uorden og han hadde mistet brillene. Men vi kunne ikke gripe inn.» (se) Belgiske representanter krevde at Lumumba skulle overleveres til sin største fiende, utbryteren Mois Tshombe i Katanga. Den 15. januar 1961, skrev "Den Belgiske minister for Afrika-saker" til sin representant i Elizabethville. Budskapet var klart. Tshombe måtte uten å nøle ta imot Lumumba (de Witte, 2001). I realiteten var dette Lumumbas dødsdom og 17. januar 1961 ble han fløyet til Elizabethville sammen med to av sine nære medarbeidere, Robett Okito og Maurice M’Polo. De ble mottatt av katangiske soldater som ble ledet av belgiske offiserer, og kjørt til "Villa Brouwe" i Elizabethville. Der ble de satt i arrest og mishandlet av både belgisk og katangisk militært personell mens president Tshombe og hans ministere vurderte hva de skulle gjøre med dem. (Se og de Witte, 2001) Samme natt – 17. januar 1961 – fraktet en militærkonvoi dem inn i skogen der Lumumba, Okito og M’Polo ble henrettet etter tur av en ekskursjonspelotong som ble ledet av en belgisk offiser. Tshombe og to ministere i Katangas utbryterregjering var også til stede under henrettelsene (de Witte, 2001). I oktober 1961 ble Kasavubu og Mubutus kuppmaker-regjering anerkjent av et flertall i FNs generalforsamling med USA i spissen. Tilhengerne av den lovlig valgte regjeringen til avdøde Lumumba, prøvde ut over 60-tallet å organisere en gerilja som kunne fjerne kuppmakerne. I arbeidet med å bygge opp en slagkraftig gerilja, deltok også den cubanske revolusjonshelten Che Guevara i 1965 i en periode på vel 7 måneder. Geriljaen ble imidlertid stadig angrepet av enheter fra en sammensatt styrke som bestod av Green Berets, sørafrikanske leiesoldater, Cuba-fiendtlige eksilcubanere fra USA og regulære kongolesiske tropper. I tillegg til liten kamperfaring og svak motivasjon førte dette til at Lumumba-tilhengerne, herunder geriljalederen Laurent Désiré Kabilas tropper, ikke fikk noen framgang på 60-tallet. Rollen til Belgia, USA og CIA. Journalisten og historikeren Ludo de Witte har gransket den belgiske stats arkiver i mange år, og hevder at den belgiske regjeringen i all hemmelighet var arkitekten for Katangas løsrivelse. «Dokumentene er helt klare. Alle offiserer og funksjonærer fulgte ordrer fra den belgiske regjering og etterlevde belgisk politikk». De Witte leverte så solid dokumentasjon at det ble svært pinlig for Belgias regjering. Den 5. februar 2002, hele 41 år etter likvideringen av Lumumba, rykket derfor den belgiske utenriksministeren Louis Michel ut. Han uttrykte sin dypeste beklagelse og unnskyldning for Belgias medvirkning i mordet på Lumumba og dermed også Belgias medvirkning til opprettelsen av Mobutu Sese Sekos diktatur. Michel lovet også å opprettet et Lumumba-fond til støtte for demokrati-utviklingen i Kongo og administrert av den belgiske regjering, Lumumbas familie og familiene til Okito og M’Polo. Hvilken rolle spilte så USA og CIA i mordet på Lumumba? At Lumbuma også henvendte seg til Sovjetunionen for hjelp til den lovlig valgte regjeringen i Kongo, ble ikke tatt nådig opp i USA. En forklaring er selvsagt den kalde krigens intensitet i 1960, og at Eisenhower-administrasjonen feilaktig oppfattet Lumumba som en afrikansk Fidel Castro fordi Lumumba også hadde henvendt seg til Sovjetunionen (Weissman, 2002). Lederen av CIA, Alan Dulles, omtalte Lumumba som en gal hund, og president Eisenhower ga CIA tillatelse til å myrde han (se og CIA planla å forgifte Lumumba, men mordforsøket lyktes ikke og noe nytt forsøk ble ikke nødvendig, ettersom Belgia "gjorde jobben" ved å sende Lumumba til utbryteren Mois Tshombe i Katanga. Å legge skylden ene og alene på den kalde krigen for USAs atferd, er likevel ikke en tilstrekkelig forklaring. Bak Tshombes løsrivelse av Katanga stod også flere USA-dominerte finans- og gruveintresser, dels organisert gjennom den belgisk-amerikanske organisasjonen "Société Générale de Belgique." Et av disse selskapene var "Anglo-American Corporation of South Africa". En av selskapets største eierne var gruvemagnaten Charles W. Engelhard som var et viktig investeringsobjekt for banken "Dillon Read" (nå: "Warburg Dillon Read"). Banken ble eid av familien til C. Douglas Dillon som var finansminister i administrasjonen til John F. Kennedy som overtok presidentembedet etter Eisenhower. (se) Frigitte CIA-dokumenter viser også at kongolesiske ledere spilte en nøkkelrolle i den hemmelige CIA-operasjonen "Project Wizard" som hadde som mål å fjerne Lumumba (Weissman 2002). Hundretusener av dollars og militært utstyr ble kanalisert gjennom disse lederne som holdt CIA informert om planen om å sende Lumumba til Katanga. Å sende han til Katanga og en sikker død, kan derfor sies å ha foregått i nær samforståelse mellom myndighetene i USA og Belgia. Det som underbygger en slik påstand er at CIA-dokumentene også viser at president Joseph Kasavubu i Kongo ble satt på CIAs lønningsliste 1. september 1965 og altså fire dager før han tok beslutningen om å avsette Lumumba. Pengene fra CIA ble også brukt – via Kasavubu – til å støtte oberst Joseph Mobutu med penger og våpen, etablere en kuppregjering og betale personer som hadde vært behjelpelig med å få Lumumba brakt til Katanga og myrdet. I tillegg viser dokumentene at planene og utbetalingene til blant annet Kasavubu ble godkjent på høyeste nivå i Eisenhower-administrasjonen, enten av (National Security Council) eller av NSCs "Special Group" som består av den nasjonale sikkerhetsrådgiver, CIA-direktør, viseutenriksminister for politiske saker og viseforsvarsminster (Weissman, 2002). Den senere diktatoren i Kongo, Mobutu Sese Seko, som stod bak arrestasjonen og overleveringen av Lumumba til Katanga, ble en av USA nærmeste medspillere i Afrika. Samtlige amerikanske presidenter fra John F. Kennedy og fram til Bill Clinton, støttet Mobutu så vel politisk som økonomisk og militært fram til hans fall i 1997. Belgia ba i 2002 Kongo om unnskyldning for sin intervensjon og delaktighet i mordet på Lumumba. Pr. 2006 foreligger ingen unnskyldning verken fra CIA, NSC eller USAs myndigheter. Patrice Lumumba University. For å ære Patrice Lumumba sin innsats oppkalte Sovjetunionen et universitet i Moskva etter Lumumba. Det fikk navnet Patrice Lumumba University. Navnet beholdt universitetet helt fram til 1992 hvor det tok tilbake sitt gamle navn Peoples' Friendship University of Russia. Utmerkelser. Lumumba ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. La Spezia. La Spezia er en by i Liguria i det nordlige Italia. Den er hovedstad i provinsen La Spezia. Byen er en av de større italienske militære og kommersielle havnebyer, og ligger mellom Genova og Pisa ved det tyrrhenske hav. Den har ingen virkelig bemerkelsesverdig arkitektur, bortsett fra den moderne (ca. 1960) Cristo Re alla Spezia-katedralen og Lia kunstmuseum. La Spezia er en svært moderne by; nesten alle bygningene er oppført etter 1920. La Spezia har blitt beskrevet som en hyggelig by med lite turister, og provinsen La Spezia inkluderer vakre steder som Lerici, Portovenere og Cinque Terre, alle beliggende ved La Spezia-bukten. Statistikk. Kart over La Spezia og omegn fra 1880-årene. Pentti Saarikoski. Pentti Saarikoski (født 2. september 1937 i Impilahti, død 24. august 1983 i Joensuu) var en finsk lyriker. Han var gift med Mia Berner. Berlin-konferansen. Euopeiske kolonier i Afrika 1913. Berlin-konferansen i 1884–85, på tysk kalt "Kongokonferenz", regulerte europeisk kolonisering og handel i Afrika. Økt interesse blant europeiske stormakter for å kolonisere Afrika fra slutten av 1870-tallet førte til et ønske om å definere noen spilleregler for hvordan kappløpet om Afrika skulle foregå og til å definere deres respektive interesser så langt som mulig. Konkurranse blant europeiske stater om området ved den nedre Kongoelven ble utslaget som førte til enighet om å arrangere en internasjonal konferanse om afrikanske spørsmål, for å unngå en opptrapping av konfliktene. Landene som var representert på konferansen var Tyskland, Østerrike-Ungarn, Belgia, Danmark, Frankrike, Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal, Russland, Spania, Sverige, Norge, det osmanske rike (Tyrkia) og USA. Ingen afrikanske land var representert. Konferansen fant sted i Berlin den 15. november 1884, og etter langvarige forhandlinger ble generalakten for Afrika undertegnet den 26. februar 1885 av representanter for alle landene som deltok på konferansen. Ratifikasjoner ble deretter deponert av alle signaturstatene, unntatt USA. Begrepet «innflytelsessfære» ble første gang brukt i Berlinavtalen. Berlinavtalen innebar slutten på selvstendighet for det meste av Afrika. Koloniseringen ble fullført 1890-1900. Inndelingen av kolonier imperialistmaktene seg i mellom ble foretatt uten hensyn til geografiske og etniske forhold. Dette har medvirket til mange konflikter senere, der to eller flere rivaliserende etniske grupper har befunnet seg innenfor samme politiske grenser, f.eks. Darfur-konflikten og borgerkrigen i Rwanda. Corfitz Ulfeldt. Corfitz Ulfeldt (født 10. juli 1606, død mellom 14. og 20. februar 1664) var en dansk adelsmann og politiker. Han var sønn av rikskansler Jakob Ulfeldt og Birgitte Brockenhuus. Ulfeldt var elev ved Herlufsholm skole i perioden 1613–1617. I 1618 ble han sendt på dannelsesreise til flere europeiske land sammen med fem av sine brødre. Han var immatrikulert ved universitetet i Padova i 1628–1629, hvor han studerte hos venetianeren Cesare Cremonini. Tilbake i Danmark ble han i desember 1629 utnevnt til hoffjunker og i 1630 til kammerjunker hos Christian IV. Som kammerjunker var det hans ansvar å tilrettelegge kongens hverdag. 23 år gammel ble han forlovet med den 9–årige Leonora Christina som var datter av Christian IV og hans ektefelle til venstre hånd; Kirsten Munk. Ekteskapet kom i stand på bakgrunn av Christian IVs langsiktige strategi når det gjaldt ønsket om å kunne demme opp for riksrådets makt. Han sørget for å få døtrene han hadde med Kirsten Munk gift med sønner fra høyadelen for på denne måten å danne en lojal adelsfraksjon. Ulfeldt og Leonora Christina giftet seg først 9. oktober 1636. Karriere. Ulfeldt gjorde raskt karriere og var en av Christian IVs nærmeste medarbeidere. I 1636 ble han utnevnt til medlem av riksrådet og året etter til stattholder i København. Han fikk med dette tilsyn med Københavns forvaltning og ansvaret for orlogsværftet på Bremerholm, for Tøjhuset og Provianthuset. 1. april 1643 ble Ulfeldt utnevnt til rikshovmester; rikets førsteminister og forvalter av økonomien. Som landets rikshovmester var han blant annet deltaker i fredsforhandlingene i 1645 mellom Danmark-Norge og Sverige som førte frem til Freden i Brömsebro. Han var på diplomatisk reise – såkalt "ambassade" – til England i 1640 og 1642 og til keiseren i Regensburg i 1641. Sammen med Leonora Christina ble han sendt på diplomatisk reise til Nederland og Frankrike i 1646. Han knyttet flere kontakter på reisene sine, særlig til katolske miljøer. Det var i forbindelse med kontakten med den katolske kirken han fikk kodenavnet "Enhjørningen". Anklager om underslag. I 1644 anklaget Christian IV han for å la store summer gå utenom statskassen og i sin egen lomme. Etter anklagen meldte Ulfeldt seg syk og ba om avskjed, men krisen løste seg midlertidig og Ulfeldt fortsatte i sin stilling. Etter flere gnisninger nektet kongen i 1647 å betale for Ulfeldt og Leonora Christinas lange diplomatiske reise til Nederland og Frankrike. Det fikk igjen Ulfeldt til å nekte å fungere i sine embeter. Tronfølgeren prins Christians død i 1647 ga Ulfeldt en mulighet for å komme tilbake. Han og riksrådet krevde en fullstendig oppreisning som betingelse for å utpeke hertug Frederik som tronfølger. Ifølge Ulfeldt utferdiget kongen et brev den 18. november som renvasket Ulfeldt og han gjenopptok sine embeter. Tronskifte. Ulfeldt hadde ikke det beste forhold til kongens øvrige svigersønner i riksrådet, men nå slo de seg sammen for å få sine ektefeller brakt rangmessig på linje med kongens og dronning Anna Katrines barn for å styrke sin egen stilling. Etter flere innrømmelser fra Christian IVs side innkalte riksrådet til stendermøte for å velge hertug Frederik som tronfølger og møtet ble berammet til april 1648. Kongen døde imidlertid den 28. februar. Etter Christian IVs død styrte Ulfeldt Danmark i egenskap av rikshovmester inntil svogeren Frederik III ble innsatt som konge. Forholdet mellom de to var ikke godt. I forbindelse med kongevalget 1648 gjorde Ulfeldt og deler av adelen alt for å innskrenke kongens makt. Kongen på sin side innledet en undersøkelse mot Ulfeldt, hvor hans finansadministrasjon ble gransket. Kongen underskrev i 1651 et dokument hvor en hel rekke anklager ble rettet mot rikshovmesteren, blant annet ble han mistenkt for å ha begått underslag på flere hundre tusen riksdaler fra Øresundstollen, som han personlig administrerte i egenskap av rikshovmester. I svensk tjeneste. Den nye svenske kongen Karl X Gustav hørte ikke til Ulfeldts beundrere, men det forhindret han allikevel ikke fra å låne penger av han. Da kongen i 1657 bestemte seg for å invadere Danmark, sluttet Corfitz Ulfeldt seg til den svenske hær. Ulfeldt lånte den svenske kongen 150 000 riksdaler i den forbindelse. Det lyktes Karl X Gustav å erobre nesten hele Danmark og ved fredsforhandlingene sendte han den svenske riksråden Steen Bielke og Ulfeldt som svenske forhandlere til Danmark. I 1658 ble Ulfeldt utnevnt til en av guvernørene over det erobrede Skåne. Han kom imidlertid snart på kant med Karl X Gustav og ble blant annet anklaget for å ha røpet planene for stormingen av København under den andre danske krig. Fengslet i Danmark. Ulfeldt ble idømt husarrest mens han ventet på rettssaken, men hadde flyktet sammen med Leonora Christina til Danmark, hvor de ble fengslet igjen og satt inn på Hammershus festning på Bornholm. Her ble ekteparet løslatt etter et bønneskrift. Betingelsen var at de frasa seg alt de eide. På en utenlandsreise i 1662 fortalte Ulfeldt kurfyrsten Wilhelm av Brandenburg at han planla å styrte den danske kongen og han tilbød kurfyrsten Danmarks krone. Da disse opplysningene nådde den danske kongen, ble Ulfeldt dømt til døden "in absentia". Da den dødsdømte ikke var innenfor umiddelbar rekkevidde, lot man i stedet for en trefigur av ham henrette. Det ble også reist en skamstøtte over ham på Ulfeldts Plads / Gråbrødretorv med ordene: "Corfitz WF (Ulfeldt) forræderen/ Till Æwig Spott/ Skam og Skiendsel". Støtten kan i dag ses på Nationalmuseet. Det er satt opp en minnetavle på stedet hvor skamstøtten sto på Gråbrødretorv. Man fikk aldri tak i ham, men Leonora Christina ble arrestert under et besøk i England og satt i fengsel i Blåtårn på Københavns slott. Hun ble først løslatt etter 22 år og døde i 1698. Ulfeldt døde på en båt på Rhinen i Tyskland i 1664. Han ble i første omgang begravet ved et fransiskanerkloster i byen Neuenburg. Senere ble han gravet opp på initiativ av sønnene, fraktet til Basel og gravlagt på et ukjent sted. Hanns-Martin Schleyer. Hanns-Martin Schleyer på CDUs landsmøte i 1973 Dr. jur. Hanns-Martin Schleyer (født 1. mai 1915 i Offenburg i Tyskland, drept 18. oktober 1977 nær Mulhouse i Alsace i Frankrike) var en tysk jurist, industrileder og terroroffer. Han var president for den tyske arbeidsgiverforeningen BDA (1973–1977) og president for den tyske industriforeningen BDI (1977). Den venstreekstreme terrororganisasjonen RAFs drap på Schleyer i 1977 var en av de viktigste begivenhetene under den «den tyske høsten», den største krise i Vest-Tyskland i etterkrigstiden. Bakgrunn, utdannelse og tidlig karrière. Han ble født i Offenburg i en nasjonalkonservativ dommerfamilie, og studerte fra 1933 jus i Heidelberg. Han ble dr. jur. i 1939 ved Universität Innsbruck i Østerrike. Han begynte sin karrière som studentpolitiker innenfor den nasjonalsosialistiske studentbevegelsen og ble formann for studentvelferdsorganisasjonen i Heidelberg. Senere ble han etter ønske fra riksstudentfører Gustav Scheel leder for studentvelferdsorganisasjonen i Innsbruck. I 1937 meldte han seg inn i NSDAP. Han avtjente militærtjeneste ved vestfronten fra 1940 til 1941, da han ble dimittert som tjenesteudyktig, og arbeidet deretter som formann for studentvelferdsorganisasjonen i Prag. Etter 1943 arbeidet han som saksbehandler og senere personlig sekretær for lederen for det bøhmiske industriforbundet. I mai 1945 forlot han Bøhmen og flyktet til sine foreldre i Konstanz. Der ble han tatt som krigsfange 18. juli samme år. Etter krigen ble han holdt internert i tre år på grunn av sin offiserstjeneste i SS før han ble repatriert. Industrileder. Schleyer på en mottagelse i det tyske håndverksforbundet, 1977 I 1949 begynte han som sekretær ved industri- og handelskammeret i Baden-Baden. 1951 ble han ansatt som saksbehandler i Daimler-Benz-konsernet, hvor han allerede i 1953 ble utnevnt til leder for hovedsekretariatet og assistent for styreformann Fritz Könnecke. Som Könneckes protesjé steg han hurtig i gradene, og ble 1956 leder for personalavdelingen og 1959 varamann i konsernstyret. Han ble utnevnt til styremedlem i Daimler-Benz i 1963, og fikk ansvaret for personalsaker og sosialvesen. Fra 1968 var han dessuten betrodd bedriftsplanlegning, men gav fra seg dette vervet etter at Joachim Zahn hadde blitt valgt til styreformann, et verv Schleyer hadde ønsket seg. Etter dette konsentrerte Schleyer seg i økende grad om sitt arbeide for arbeidsgiverforeningen. Fra 1962 til 1968 var han formann for metallindustriens forening i Baden-Württemberg. 6. desember 1973 ble han valgt til president for den tyske arbeidsgiverforeningen (BDA), og 1. januar 1977 ble han i tillegg president for den tyske industriforeningen (BDI). Allerede på 60-tallet ble Schleyer hatobjekt for venstreradikale, ikke minst på grunn av sin aggressive fremtoning, særlig på fjernsyn, og harde holdning i arbeidskampene, samt hans bakgrunn som entusiastisk nasjonalsosialist. I forbindelse med sitt valg til industripresident ble han spurt av en journalist om sin bakgrunn som SS-offiser, og erklærte at han var stolt av denne bakgrunnen. New York Times beskrev ham som en karikatur på en heslig kapitalist. Ifølge Bernt Engelmanns bok "Großes Bundesverdienstkreuz" var han aktiv i et hemmelig høyrekonservativt nettverk på 70-tallet som arbeidet for å få Helmut Kohl til makten. Han ble medlem av CDU i 1970, og ble samme år utnevnt til æressenator ved Universität Innsbruck i Østerrike, hvor han hadde tatt sin juridiske doktorgrad. Bortføring og drap. 5. september 1977 ble Schleyer bortført av terrorister fra den såkalte Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon. To politimenn, en sikkerhetsvakt og Schleyers privatsjåfør ble drept under bortføringen. Etter å ha vært holdt som gissel i flere uker ble han myrdet den 18. oktober samme år, etter at myndighetene hadde nektet å innfri terroristenes krav om frigivelse av flere fengslede RAF-medlemmer. Liket ble funnet i grensebyen Mulhouse (tysk: Mülhausen) i Frankrike den 19. oktober. Likvideringen skjedde etter at det kaprede Lufthansa-flyet «Landshut» dagen før var blitt stormet og befridd av tyske soldater i Somalia, og alle terroristene, unntagen Souhaila Andrawes, blitt drept. Samtidig begikk Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe selvmord i Stammheim-fengselet. Etter Schleyers død. Schleyer ble bisatt ved en stor statsakt under voldsom medieoppmerksomhet på kirkegården Stuttgart-Sillenbuch den 25. oktober 1977, hvor alle fremtredende tyske politikere deltok. Kansler Helmut Schmidts kondolanse til Schleyers enke ble oppfattet som en unnskyldning, siden Schleyers familie ikke hadde vært innforstått med myndighetenes kompromissløse holdning ovenfor terroristene. Familien hadde sagt seg villig til å betale 15 millioner mark i løsepenger, men ble forhindret i dette av myndighetene. Schleyers sønn hadde reist sak ved forfatningsdomstolen for å få løslatt de fengslede terroristene for å redde sin fars liv, men saken ble avvist kort før utløpet av RAFs ultimatum. Den tyske arbeidsgiverforeningen og industriforeningen grunnla etter Schleyers død stiftelsen Hanns-Martin-Schleyer-Stiftung til Schleyers minne, som hovedsakelig støtter unge forskere innen retts-, økonomi- og kulturvitenskaper, og mange gater i Tyskland er blitt oppkalt etter ham. Det samme er den berømte Hanns-Martin-Schleyer-Halle, Stuttgarts største arrangementshall. Schleyers enke og barn har i tysk offentlighet gitt ofrene for RAFs terror et ansikt. Familie. Schleyer ble i 1939 gift med Waltrude Ketterer, datter av legen og byråden i München, SA-Obergruppenführer dr. Emil Ketterer. De hadde fire sønner. Han var en slektning av kunstspråket Volapüks oppfinner, presten Johann Martin Schleyer. Souhaila Andrawes. Souhaila Sami Andrawes Sayeh (eller Soraya Ansari'") (født 28. mars 1953 i Beirut) er et tidligere medlem av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Hun er den eneste overlevende flykapreren fra terrorgruppen «Martyr Halimeh», som stod bak kapringen av Lufthansaflyet «Landshut» i 1977. Hun ble terrordømt for blant annet flykapring og drap i Somalia, men ble utvist uten å sone. I 1991 søkte Andrawes med familie om opphold i Norge. Hun ble senere dømt for samme forhold (flykapring og mord) i Tyskland, og sonet deler av den tyske straffen i Norge. Kapringen. Hun deltok i oktober 1977, 24 år gammel, i kapringen av Lufthansaflyet «Landshut», en Boeing 737 som var underveis fra Palma de Mallorca til Frankfurt am Main i Vest-Tyskland. Det ble tvunget til å fly over Roma, Larnaka (Kypros), Bahrain, Dubai og Aden før det endte i Mogadishu i Somalia. Kaprerne krevde løslatelse av elleve medlemmer av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion fra vesttysk fengsel, og dessuten av to palestinere. I Mogadishu ble flyet stormet den 18. oktober 1977 av den vesttyske antiterrorstyrken GSG9, etter at kaprerne hadde likvidert kapteinen Jürgen Schumann. Dette var en av mange begivenheter under den såkalte tyske høsten, hvor et stort antall terroraksjoner i regi av Rote Armee Fraktion og tilknyttede palestinske grupper førte til nasjonal krise i Vest-Tyskland. «Den tjukke», som Souhaila Andrawes ble kalt av gislene skal, i følge andrepiloten Jürgen Vietor, ha vært den verste av terroristene. Under kapringen var hun spesielt brutal, slo gislene, bandt dem ekstremt stramt og helte alkohol over dem «så de kunne brenne bedre». Mens de andre kaprerne ble drept under stormingen av flyet, slapp Andrawes fra det med livet i behold, skjønt hun var blitt skutt i beina. Bildet av den blodige Andrawes som blir båret ut fra flyet mens hun holder to fingre i været («V-tegnet») og roper «kill me, kill me» gikk verden rundt. Etter kapringen. Hun ble dømt til 20 års fengsel av en spesialdomstol i Somalia, men det tok ikke mer enn knapt to år før hun ble benådet og utvist. Hun dukket opp i Norge, visstnok fra Kypros, i 1991. Her bodde hun i Oslo sammen med sin libanesiske ektemann og deres datter. De oppga sine riktige navn og data og søkte om politisk asyl, og fikk tidlig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, blant annet fordi ektemannen fremholdt at han fryktet forfølgelse fordi han bekjempet terrorisme. Andrawes skulle (ifølge den senere tyske dommen) ha gjort alt hun kunne for å integreres fortest mulig i det norske samfunn: I løpet av noen få måneder lærte hun seg å forstå og snakke norsk, hun flyttet omgående med sin familie til en leilighet i et boligområde med overveiende norsk befolkning, hun holdt seg til en menighet i Den norske kirke, for Oslo kommune overtok hun oppgaven å ta seg av andre flyktninger og hjelpe dem med integreringen, datteren sendte hun omgående på norsk skole og lot seg velge til foreldrerepresentant. I 1994 ble hun sporet opp av tysk politi og begjært utlevert. Hun ble arrestert i Oslo den 13. oktober 1994, og umiddelbart underkastet et en uke langt avhør. Hun fortalte da meget om PFLP og nevnte navn, fakta og politiske strategier fra 1970-årene. Det ble gjort forsøk på å hindre utleveringen til Tyskland, men etter ett år med tildels følelsesladede runder i rettssystemet avgjorde justisminister Grete Faremo 10. oktober 1995 at hun skulle utleveres til Tyskland i lys av forbrytelsenes karakter. Selve utleveringen fulgte den 26. november. Der ble hun i november 1996 dømt av Hanseatisches Oberlandesgericht i Hamburg til ti års fengsel for flykapring, frihetsberøvelse, utpressing, medvirkning til overlagt drap på flykapteinen og drapsforsøk på de tyske politimannskapene som stormet flyet. Selv om hennes deltagelse i flykapringen aldri var noe tvilsspørsmål, dreide mye av rettssaken seg rundt forsvarets problematisering av om hun kunne sies å ha pådratt seg noe personlig ansvar for mordet på flykapteinen. Den tidligere terroristen fremholdt at hun følte seg uskyldig for mordet, og at utsagn hun hadde gjort om dette tidligere var blitt galt oversatt og oppfattet. Hun understreket at hun hadde forakt for ugjerninger som mord. Rettens kjennelse ble imidlertid i pakt med aktoratets påstand om medvirkning til drapet. Hun ble i tillegg i desember 1996 dømt til seks måneders fengsel for å ha nektet å vitne mot Monika Haas, tiltalt for å ha skaffet flykaprerne våpen. Norske myndigheter gav tidlig tilsagn om at Andrawes kunne mottas for soning i Norge, der hennes mann og mindreårige datter bodde, etter at hun hadde sonet ferdig tilleggsdommen. Etter at dette hadde funnet sted i en fengselsanstalt i Frankfurt, ble hun imidlertid overført til et fengsel i Hamburg i mai 1997. Der innledet hun en sultestreik i protest. To uker etter tok stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV) opp hennes svar i skriftlig brev til justisministeren, som da var Gerd-Liv Valla. Hun svarte at Justisdepartementet ville prioritere behandlingen av en overføringssøknad straks den innkom fra tysk side, og gjentok at departementet ikke ville motsette seg en slik overføring og at dette var kjent for tyske myndigheter. Den 11. juli var avgjørelsen formelt fattet, og overflyttingen fant sted 29. juli. Andrawes kom da til Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Etter å ha sonet halve straffen ble hun i november 1999 løslatt fra fengselet. Etter løslatelsen. Den norske regjering begrunnet benådningen med henvisning til Andrawes' dårlige helsetilstand. I intervjuer har hun senere klaget over å ha smerter på grunn av skadene hun fikk da hun ble skutt under GSG9-aksjonen. Både overføringen til norsk fengsel og den tidlige løslatelsen avstedkom mange protester. Mange, deriblant Carl I. Hagen, mente det var upassende at en som var dømt for flykapring skulle slippe ut etter bare fem år og at Andrawes ikke burde få opphold i Norge. Også daværende Høyreleder Jan Petersen advarte mot en tidlig løslatelse og fremholdt at «ved slik alvorlig kriminalitet må straffen fullbyrdes». Så sent som noen få uker før norske myndigheter løslot henne hadde det tyske justisdepartementet gjort det klart at det ikke var aktuelt å løslate henne i overskuelig fremtid. Andrawes bor i dag (2008) i Norge, og har blant annet sittet i redaksjonen for det marxistiske tidsskriftet Materialisten. I slutten av 2004 dukket hun opp i fjernsynsprogrammet Redaksjon EN på NRK, der hun ble presentert som «norsk-palestiner». Hun kommenterte Yasir Arafats død og spørsmålet om Yasir Arafat var terrorist. Andrawes har vært trukket frem i flere offentlige diskusjoner, både knyttet til norsk innvandrings- og flyktningepolitikk og terrorbekjempelse. I boken "Für die RAF war er das System, für mich war er der Vater" av Anne Siemens forteller den tidligere Landshut-flyvertinnen Gabriele von Lutzau om sin uforstående holdning til at den brutale terroristen kan leve fritt i Norge og bare satt fire år i fengsel for sine menneskeforaktende gjerninger. Det tidligere gisselet beskriver Andrawes som spesielt grusom og ubarmhjertig. Ifølge Gabriele von Lutzau skal Andrawes ha ledd kaldblodig da lederen for terroristene skjøt flykapteinen. Andrawes snakker selv om sin deltagelse i kapringen i Heinrich Breloers dokudrama "Todesspiel". I intervjuet beklager hun sin deltagelse i forbrytelsen. Filmatisering. I 2007 ble kapringen av Landshut filmatisert av ARD. I filmen spilles Souhaila Andrawes av den tyrkisk-tyske skuespilleren Nezâ Selbuz. Den tyske høsten. Den tyske høsten (tysk: "Deutscher Herbst") betegner komplekset av begivenheter som fulgte med bortføringen av den tyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer og kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» høsten 1977. Hendelsene markerte en kulminasjon av flere år med venstreekstrem terror. Det var den største krise i Vest-Tyskland i etterkrigstiden. Fra bortførelsen av Schleyer til den harde RAF-kjernens død i fengsel. Den 5. september 1977 ble arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer overfalt på veien i Köln av en RAF-gruppe. Hans sjåfør, livvakt og to politimenn ble omgående skutt og drept, mens Schleyer ble bortført og skjult i et høyhus i Erftstadt-Liblar utenfor Köln. Han ble deretter tvunget til å appellere til den sosial-liberale regjeringen under Helmut Schmidt om å utveksle den fengslede «første generasjonen» av RAF-medlemmer mot ham. Da regjeringen, i motsetning til ved bortføringen av Peter Lorenz to år tidligere, ikke ville gå med en utveksling, forsøkte RAFs forbundsfeller i PFLP (Kommando Martyr Halimeh) å øke presset ved å kapre Lufthansa-flyet «Landshut». Etter en lang ferd gjennom Middelhavet og den arabiske verden og drapet på flykapteinen Jürgen Schumann, landet flyet på lufthavnen i Mogadishu i det østafrikanske landet Somalia, hvor det ble stormet av tyske kommandosoldater. Alle gislene ble befridd, men av de fire terroristene (Zohair Youssif Akache alias kaptein Mahmud, Souhaila Andrawes, Riza Abbasi, Nadia Duaibes alias Shanaz Holun) overlevde bare Souhaila Andrawes. Som reaksjon på dette ble Hanns-Martin Schleyer, som i mellomtiden var blitt bragt over Nederland til Belgia, skutt av sine kidnappere. Hans lik ble funnet om aftenen den 19. oktober i koffertrommet i en Audi 100 parkert i Rue Charles Peguy i grensebyen Mulhouse i Alsace. Samtidig døde de fengslede RAF-terroristene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe i Stuttgart-Stammheim-fengselet. Deres medfange Irmgard Möller overlevde. Tyske myndigheter har hele tiden hevdet at det dreide seg om et koordinert masseselvmord. Konspirasjonsteoretikere på den ekstreme venstresiden har imidlertid påstått at fangene i virkeligheten ble drept av myndighetene. For å støtte denne teorien viser de til at RAF-fangene var adskilt fra kontakt med hverandre, og derfor angivelig vanskelig kunne planlegge dette sammen. Det er også stilt spørsmål om hvordan Baader fikk smuglet en pistol inn i høysikkerhetfengselet og hvorfor han bare brukte den på seg selv. Möller, som overlevde, benekter også at det var snakk om selvmord, det er fra enkelte hold sådd tvil om hvordan hun var i stand til å stikke seg selv tre ganger så nær hjertet. Blant de fremste daværende kritikerne av den offisielle forklaringen var RAF-advokat Otto Schily, som senere ble sosialdemokratisk innenriksminister. Som følge av begivenhetene under «den tyske høsten» besluttet tyske myndigheter å aldri mer forhandle med terrorister. Tyske høsten Tyske høsten Peter I Øy. Peter I Øy eller Peter 1.s øy er en ubebodd, vulkansk øy i Sørishavet, 450 kilometer utenfor det antarktiske kontinentet. Øya har en utstrekning på 12 ganger 19 kilometer og et areal på 156 km²; det høyeste punktet er den 1640 moh. høye Lars Christensentoppen. Nesten hele øya er dekket av isbreer, og mesteparten av året er den omgitt av pakkis som gjør den utilgjengelig. Det er lite dyre- og planteliv på øya, men det finnes noen sjøfugler, blant annet sørlig havhest, samt seler. Norge gjør krav på øya, og sammen med Dronning Maud Land og Bouvetøya utgjør det ett av Norges tre biland i Antarktis og subantarktis. Øya ble oppdaget av Fabian Gottlieb von Bellingshausen den 21. januar 1821 og ble navngitt etter Peter I av Russland. Den første ilandstigningen på øya ble foretatt 2. februar 1929 av den andre Norvegia-ekspedisjonen, finansiert av Lars Christensen, som gjorde krav på øya for Norge. Den 1. mai 1931 ble øya lagt inn under norsk overhøyhet, og siden 24. mars 1933 har den hatt status som norsk biland. Den neste ilandstigningen ble foretatt i 1948, og det har siden den gang blitt gjennomført enkelte vitenskapelige undersøkelser og noen få turistbesøk. Historie. Peter I Øy ble oppdaget 21. januar 1821 av Fabian Gottlieb von Bellingshausens russiske ekspedisjon med fartøyene «Vostok» og «Mirnyj». Pakkis forhindret Bellingshausen å komme nærmere øya enn 25 kilometer. Det var til da den sørligste observasjon av land, og også den første observasjonen av land sør for den sørlige polarsirkelen. I januar 1910 bekreftet Jean-Baptiste Charcots andre antarktisekspedisjon øyas eksistens, men heller ikke denne ekspedisjonen var i stand til å gjennomføre en ilandstigning. Pakkisen stoppet ekspedisjonsskipet «Pourquoi-Pas?» fem kilometer fra land. Fra anneksjonen av Peter I Øy 2. februar 1929 Den norske hvalfangstrederen Lars Christensen finansierte en rekke ekspedisjoner til Antarktis, både for å drive utforskning og for å kreve land for Norge. Det sistnevnte var motivert av britisk skattlegging av de landbaserte hvalfangststasjonene i britiske kravområder, og Christensen håpet å etablere stasjoner på norsk territorium for å oppnå bedre vilkår. I 1927 seilte Odd I-ekspedisjonen under ledelse av Eyvind Tofte rundt øya og undersøkte den fra ekspedisjonsskipet «Odd I». Ekspedisjonen var imidlertid ikke i stand til å komme i land. Den første ilandstigningen ble utført av den andre Norvegia-ekspedisjonen under ledelse av Ola Olstad, og med den erfarne Antarktis-kapteinen Nils Larsen som skipsfører. De steg i land 2. februar 1929 og gjorde krav på øya for Norge. Larsen gjorde et nytt forsøk på ilandstigning i 1931, men ble hindret av pakkis. Den 6. mars 1931 ble anneksjonen stadfestet av myndighetene ved kongelig resolusjon, og siden 24. mars 1933 har den hatt status som norsk biland. Den neste ilandstigningen ble foretatt 10. februar 1948 av Brategg-ekspedisjonen, også denne gangen med Nils Larsen som fører av ekspedisjonsfartøyet, «Brategg». Biologiske, geologiske og hydrografiske undersøkelser pågikk i tre dager før pakkisen tvang ekspedisjonen til å forlate øya. Det ble bygget en hytte og lagt igjen en kopi av anneksjonsdokumentet fra 1929. Den 23. juni 1961 ble Peter I Øy underlagt Antarktistraktatens bestemmelser etter at Norge hadde signert traktaten i 1959. Siden dengang har det vært gjennomført en rekke landganger på øya av forskere fra ulike nasjoner, og enkelte cruiseskipsanløp har lykkes med å ilandsette turister på øya. I 1987 sendte Norsk polarinstitutt fem forskere som tilbragte elleve dager på Peter I Øy. Hovedformålet var å gjennomføre flyfotografering og topografisk oppmåling for å kunne fremstille et nøyaktig kart over øya. Det ble også gjennomført omfattende marinbiologiske undersøkelser, såvel som geologiske, biologiske og andre undersøkelser. Forskerteamet satte også opp en automatisk værstasjon. Per 2005 er det anslått at færre enn 600 personer har vært i land på Peter I Øy. Geografi. Kart over Peter I Øy Peter I Øy er en vulkansk øy som ligger sør for polarsirkelen, i Bellingshausenhavet 450 kilometer utenfor kysten av Ellsworth Land på det antarktiske kontinentet. Den er den eneste oseaniske øya i stillehavssektoren av Sørishavet. 95 % av arealet på 156 km² er dekket av isbreer, mens en 40 meter høy isvegg og vertikale klipper danner en barriere rundt øya. De store, isdekte flatene er bare avbrutt av enkelte områder med frembrytende fjell. Vestsiden består av et platå, mens den nordre og den søndre kysten er dekket av isbremmer. Østsiden er den bratteste, og her finnes den sju kilometer lange og over 1000 meter høye fjellskrenten Auststupet. Ilandstigning er bare mulig på tre steder, og bare i løpet av en kort periode av året når øya ikke er omgitt av pakkis. Disse stedene ligger på vestsiden ved Kapp Ingrid, en halvøy som skiller Norvegiabukta og Sandefjordbukta. På denne halvøya ligger det noen smale strender der ilandstigning er mulig å gjennomføre. Stranda i Norvegiabukta er bare fire meter bred og nås via den naturlige tunnelen Tsarporten. Peter I Øy er en skjoldvulkan, og den 1640 meter høye Lars Christensen-toppen består av et 100 meter bredt sirkulært krater. Vulkanen har blitt kategorisert som enten holocen eller historisk, basert på prøver datert til å være mellom 0,1 og 0,35 millioner år gamle. Det er uvisst om vulkanen fremdeles kan være aktiv. Den øvre delen har tilsynelatende ikke vært utsatt for bredannelse, noe som indikerer et utbrudd for flere århundrer siden. Natur og klima. Den sparsomme vegetasjonen består utelukkende av mose og lav som har tilpasset seg det ekstreme klimaet i Antarktis. Øya er svært værutsatt og opplever sterke vinder og lave temperaturer, og stadige snøfall legger ytterligere begrensning på vegetasjonen. Peter I Øy er hekkeplass for noen få sjøfuglarter, i hvert fall sørlig havhest og sørjo, og muligens også wilsonstormsvale og snøpetrell. I løpet av den antarktiske sommeren trekker en mengde rødnebbterner inn til øya fra Sørishavet. Pingviner, både adeliepingviner og ringpingviner, besøker øya fra tid til annen. Det er sparsommelig med observasjonsdata, men i 1948 ble det registrert 20 par hekkende adeliepingviner og fire par hekkende ringpingviner, mens det i 1990 ble registrert 50 par adeliepingviner, men ingen ringpingviner. Det er tallrike forekomster av seler, spesielt krabbeetersel og leopardsel, og et mindre antall sørlig elefantsel. Politikk. Peter I Øy er ett av Norges to territorialkrav i Antarktis; det andre er Dronning Maud Land. Peter I Øy er det eneste kravet mellom 90°V and 150°V, og også det eneste som ikke er en sektor. Øya ligger sør for 60° sørlig bredde, og er dermed omfattet av Antarktistraktaten. Traktaten sikrer fri adgang til øya for vitenskapelig forskning, og stadfester at den bare kan benyttes til fredelige formål. Mens traktaten uttrykker at territorialkravene ikke berøres av avtalen, er det bare andre nasjoner med egne krav som anerkjenner Norges suverenitet over øya. Den norske administrasjonen over øya håndteres av Polaravdelingen i Justis- og politidepartementet. Anneksjonen av øya er regulert av Bilandsloven av 24. mars 1933. Den fastslår at norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien er gjeldende på øya, i tillegg til andre spesifikke bestemmelser. Den kunngjør at grunnen tilhører Staten, og forbyr gjennomføring av atomeksplosjoner eller å lagre radioaktivt avfall. Siden 5. mai 1995 har norsk lov krevd at all norsk aktivitet i Antarktis, inkludert Peter I Øy, må følge internasjonale miljøbestemmelser for Antarktis. Norske borgere som planlegger aktiviteter på Peter I Øy, må derfor rapportere til Norsk Polarinstitutt, som kan nekte aktiviteter som ikke er i overensstemmelse med bestemmelsene. Alle besøkende til øya må følge bestemmelser for bevaring av naturen, avfallsbehandling, utslipp og forsikring for redningsoperasjoner. Navnet. Bellingshausen navnga øya etter den russiske tsaren Peter den store. Ansvaret for navnsetting og behandling av stedsnavn i Norges biland Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter I Øy tilligger Norsk Polarinstitutt, som har opprettet en egen stedsnavnkomite. Navnekomiteen har vedtatt å holde på den gamle, innarbeidede skrivemåten av navn uten genitivs-s og med store forbokstaver. Lovverket sier at de norske polarområdene er unntatt fra stedsnavnlovgivningen når det gjelder både fastsetting og skrivemåte av stedsnavn. Språkrådet mener imidlertid at norsk rettskriving må følges, og vedtok i 1995 å innføre skrivemåten Peter 1.s øy (endret fra den tidligere formen Peter Is øy). Denne tvisten er oppe til avgjørelse hos de overordnede departementene. James Cook. James Cook (født i Middlesbrough, England, død 14. februar 1779) var en britisk oppdager og navigatør. Han gjorde tre oppdagelsesreiser i Stillehavet der han kartla mesteparten av Stillehavets kyster. Han dro også rundt Atlanterhavet og det Indiske hav. Han er kjent for kartlegging, oppdagelser og observasjonen av Venuspassasjen, som han gjorde for å hjelpe andre sjøfarere. I 1772 krevde han Australia for den engelske kronen. Før oppdagelsesreisene. James Cook var ikke født inn i en rik familie, men takket være arbeidsgiveren til faren fikk Cook allikevel seg en utdannelse. Da han var atten, dro den unge Cook ut på sjøen for første gang, som en dekksgutt i et lokalt handelskompani, eid av de vennlige Walker-brødrene. Allerede i en alder av tjuetre ble Cook tilbudt sitt eget skip, men han takket nei; syvårskrigen var rett rundt hjørnet, og selv om det ikke var helt risikofritt å starte på nytt i marine-hierarkiet, tok Cook sjansen og forlot handelskompaniet. Kart over New Foundland utgitt i 1775 etter bl.a. James Cooks data. Cook gjorde det bra i marinen, allerede etter én måned ombord på «The Eagle» ble han forfremmet, etter et halvt år til ble han forfremmet igjen, og etter to år totalt i marinen ble han gitt kommandoen over sitt eget skip. Årsakene til hans raske forfremmelser var ikke bare det faktum at den unge kapteinen hadde studert hardt mens han arbeidet i handelskompaniet, men også det faktum at marinen hadde et stort behov for skikkelige sjømenn som visste hva de gjorde. Tidligere ville familiekontakter og navn hatt mer å si. «Pembroke», skipet som Cook ble gitt kommando over ble beordret til å støtte hæren i dets planlagte angrep på Quebec. Oppgaven hans her ble å kartlegge St. Lawrence-elva, noe han var så dyktig til at han snart ble kjent i marinen. Cook selv nevner aldri dette ryktet sitt i dagbøkene og skryter ikke, men det er klart at uten Cooks ekspertise ville general Wolfies angrep på Abrahamsslettene vært vanskelig å gjennomføre. Med sitt nå gode rykte var ikke krigens slutt et så stort problem for Cook som resten av folkene i marinen. Lønnen han hadde fått av marinen, rundt tre tusen pund på den tiden (over 10 ganger så mye i dagens valuta), ga han muligheten til å gifte seg med Elizabet Batts. Cook brukte årene mellom 1763 og 1767 på å kartlegge Nord-Amerika og de Britiske koloniene avbrutt bare av små pauser hjemme i England der han gikk over det han hadde samlet av informasjon. Den første reisen. Takket være sitt gode rykte hos overklassen var Cook den som ble hyret til å observere Venus' passering av solskiven (Venuspassasjen) den 3. juni 1769 fra Tahiti. Han seilte fra Plymouth i England 26. august 1768, rundet og forlot Kapp Horn den 20. januar, og kom til Tahiti den 13. april 1769, i god tid til å sette opp utstyret og bli kjent med lokalbefolkningen, noe Cook prøvde overalt der han landet og som han skriver om i dagbøkene sine. Observasjonene stemte ikke godt nok overens med observasjoner gjort på andre steder i verden, men turen var ikke bortkastet; Cook fortsatte vestover i håp om å finne det mytiske kontinetet Terra Australis, en landmasse i sør som visstnok skulle «balansere verden» da det var mye mer landmasse nord for ekvator enn i sør. Terra Australis kan forveksles med Antarktis, men skulle i følge visse lærde på denne tida være mye større, Cook hadde fått i oppgave å finne dette landet. Takket være hjelp fra Tupaia, en innfødt med god kjennskap til stillehavet, dro Cook til New Zealand, en øygruppe tidligere oppdaget av Abel Tasman. Han returnerte til Plymouth den 13. juli 1771. Den andre reisen. Under sin andre ekspedisjon (1772 – 1776) var han den første som passerte den sydlige polarsirkel og oppdaget Syd-Georgia og Syd-Sandwichøyene. Dette var andre gangen noen seilte verden rundt østover. Cook Island i Syd-Sandwichøyene ble senere oppkalt etter ham. Den tredje reisen. På sin tredje reise oppdaget Cook øya Hawaii. Reisen ble foretatt med skipet HMS «Resolution» (1776 – 1780). På denne reisen utforsket han også vestkysten av Nord-Amerika, der han lette etter Nordvestpassasjen. Tilbake på Hawaii ble han slått i hjel under en strid med øyas innbyggere. Sametinget. Sametinget (nordsamisk: Sámediggi) er en nasjonal, representativ folkevalgt forsamling for samer i Norge. Sametinget styres til daglig av Sametingsrådet, som ledes av sametingspresidenten. Sametingets parlamentsbygning og hovedadministrasjon ligger i Karasjok. Sametinget styres etter det parlamentariske prinsipp, hvor det sittende Sametingsrådet baserer sin virksomhet på tillit i plenum. Sametinget er et politisk redskap som skal styrke samenes politiske stilling og bidra til en rettferdig behandling av det samiske folket. Valg. Alle som er registrert i Sametingets valgmanntall er valgbare og kan avgi stemme i sametingsvalget. Sametingsvalget og det det norske stortingsvalget skjer på samme dag, hvert fjerde år. Ved Sametingsvalgene fra 1989 til 2009 var det 13 valgkretser og 39 mandater. I valgperioden 2005-2009 var det i tillegg 4 utjevningsmandater. Til Sametingsvalget 2009 ble det innført en ny valgordning. Hovedendringene gikk ut på at antallet valgkretser ble redusert fra 13 til 7 og antall representanter ble redusert fra 43 til 39, uten utjevningsmandater. I tillegg blir mandatfordelingen i valgkretsene basert på antall innførte i valgmanntallet, det er kun forhåndsstemming i kommuner med mindre en 30 innførte i manntallet og velgerne fikk adgang til å endre rekkefølge på stemmeseddelen. Samtidig skjedde det også en politisk omorganisering i 2010, da Sametingsrådet gikk ut av plenum. Sametingsrådet består av president og 4 rådsmedlemmer, og deres vararepresentanter har rykket opp og fått fast plass i plenum. Historikk. I 1978 vedtok Stortinget å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget og bygge en kraftstasjon. Dette førte til omfattende protester, aksjoner og demonstrasjoner både fra samene og fra miljøpolitisk hold, den såkalte Alta-konflikten. Samenes kamp mot kraftstasjonen og for sine urfolksrettigheter fikk mye oppmerksomhet både i Norge og i utlandet. Myndighetene nedsatte Samerettsutvalget og Samekulturutvalget for å komme samenes krav i møte. Allerede i 1984 kom Samerettsutvalget med sin første delinnstilling, «Om samenes rettstilling» (NOU 23:1984), og den la grunnlaget for Stortingets vedtak 12. juni 1987 om Sameloven (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold) og dermed opprettelsen av Sametinget. Denne loven sier at det skal være "direkte valg" til Sametinget, og at valgene skal avholdes samtidig med stortingsvalg. Det første sametingsvalget ble avholdt høsten 1989 og det første offisielle Sameting ble åpnet 9. oktober 1989 i Karasjok av H.M. Kong Olav V. Ole Henrik Magga fra Norske Samers Riksforbund ble den første presidenten i Sametinget. Inntil 1989 og etableringen av Sametinget ble en svært begrenset samisk selvbestemmelse forvaltet av Norsk Sameråd. 2. november 2000 ble Sametingets nye parlamentsbygg åpnet av Harald V. Bygget er tegnet av arkitektene Stein Halvorsen og Christian Sundby, og har et areal på  m². Den sentrale møtehallen har form som en lávvu, og bygningen rommer også Samisk spesialbibliotek. Bygget ble i 2001 tildelt Statens byggeskikkpris, og i 2002 Nordnorsk arkitekturpris. Sametingets plenum. Det sitter 39 representanter i Sametinget fra sju valgkretser. Sametinget regulerer sin virksomhet innenfor de rammer som er gitt i sameloven og Sametingets egen arbeidsorden. Sametinget i plenum er Sametingets øverste organ og myndighet. Plenum fastsetter arbeidsorden og utformer regler og retningslinjer for all virksomhet i regi av Sametinget. Plenumsmøter avholdes vanligvis fire ganger i året. Møtelederskapet innkaller til og leder plenumsmøtene. Møtelederskapet består av plenumsleder, nestleder og tre medlemmer valgt ved forholdstallsvalg. For perioden 2009–2013 er Jarle Jonassen fra Norske Samers Riksforbund valgt som plenumsleder. Den politiske sammensetningen i plenum er som følger: Norske Samers Riksforbund (NSR) har 11 representanter, Det Norske Arbeiderparti (Ap) har 14, Árja har 3, Fremskrittspartiet (FrP) har 3, Høyre (H) har 1, Norske Samers Riksforbund og Samefolkets Partis fellesliste har 2, Johttisápmelaccaid listu har 2, Nordkalottfolket har 1, Samer bosatt i Sør-Norge har 1 og Åarjel-Saemiej Gïelh har 1 representant. Politisk sammensetning (2009-2013). Arbeiderpartiet (Ap) og Norske Samers Riksforbund (NSR) er de største partiene representert i Sametinget. Egil Olli (Ap) ble i 2009 valgt til ny Sametingspresident. For perioden 2009 – 2013 består Sametingsrådet av president Egil Olli fra Det norske Arbeiderparti, Láilá Susanne Vars fra Árja er valgt til visepresident. De tre rådsmedlemmene er Marianne Balto og Vibeke Larsen fra Det norske Arbeiderparti og Ellinor Marita Jåma fra Åarjel-Saemiej Gïelh. Parti. Ved sametingsvalget 2009 ble stilt i alt 54 lister ved valget, fordelt på 19 partier/grupperinger. Dessuten ble det i valgkrets 1 stilt fellesliste mellom NSR og Samefolkets Parti (Norgga Sámiid Riikkasearvvi ja Sámeálbmot Bellodaga oktasašlista – NSR/Sfp). Senterpartiet fikk underkjent sitt listeforslag for valgkrets 7. Fagkomiteer. Sametinget har fire fagkomiteer. Fagkomiteene er opprettet for å utnytte den samlede samepolitiske kunnskap som finnes blant Sametingets representanter, samtidig som man legger til rette for at representantene involveres mer i forberedelsene av saker til behandling i Sametingets plenum. Komiteene fremmer på bakgrunn av et forslag fra sametingsrådet, eventuelt møtelederskapet, innstilling til plenum i de sakene møtelederskapet oversender komiteene. Komitémøtene avholdes vanligvis fire ganger i året i forkant av plenumsmøtene. Komorene. Komorene (fransk: "Union des Comores"; komorisk: "Udzima wa Komori"; arabisk: الاتحاد القمر) er en øystat i det sørlige Afrika på øygruppen med samme navn. Komorene gjør krav på øya Mayotte, som Frankrike besitter i dag. Klima og miljø. Klimaet er et tropisk havsklima med regntid fra november til mai. Sykloner kan forekomme i denne perioden. Et stort miljøproblem er jorderosjon på grunn av dyrking på fjellskråningene uten å terrassere. 90% av landets elektrisitet produseres av fossilt brensel, resten av vannkraft. Flora og fauna. Som andre øyer har Komorene en særegen flora og fauna med mange endemiske arter. Særlig kjent fra Komorene er blåfisken ("Latimeria chalumnae"), en av bare to nålevende kvastfinnefisker. Arten lever i undersjøiske huler, den totale bestanden er trolig bare noen hundre individer. Historie. I flere århundrer før Frankrike erobret øyene, hadde både indiske og arabiske handelsmenn krysset Indiahavet og vært innom Komorene på sine reiser. De første folkene på Komorenene kom fra Afrika, Australia, Indonesia og Arabia. Frankrike erobret øyene og erklærte dem som en koloni 1912. Etter selvstendigheten fra Frankrike i 1975 har det vært 19 kupp eller kuppforsøk på Komorene. I 1997 erklærte øyene Anjouan og Mohéli sin selvstendighet fra Komorene. I 1999 tok den militære kommandanten oberst Azali Assoumeani makten. Han forsøkte å løse krisen med Anjouan og Mohéli, ved å inngå "des accords de Fomboni" (Fomboni-avtalene) i 2000/2001, som ga grunnlaget for en nasjonal forsoningsprosess. På slutten av 2001 ble den nye konstitusjonen godkjent, og et presidentvalg fant sted våren 2002. Hver av landets øyer valgte da sin egen president, og en ny unionspresident avla presidenteden den 26. mai 2002. Administrativ inndeling. Komorene er inndelt i tre distrikt som også er tre øyer: Grande Comore (Njazidja), Anjouan (Nzwani) og Mohéli (Mwali). Det finnes også fire kommuner: Domoni, Fomboni, Moroni og Moutsamoudou. Næringsliv. Komorene er et av verdens fattigste land, blant annet grunnet en ung og raskt voksende befolkning og svært få naturressurser. 60 % av befolkningen er ytterst fattige. Arbeidskraftens lave utdannelsesnivå medfører høy arbeidsløshet, og landet er svært avhengig av utenlandsk hjelp. Jordbruket, inklusive fiske, jakt og skogsbruk, utgjør 40 % av BNP, sysselsetter 80 % av arbeidskraften og står for det meste av eksporten. Landet er ikke selvforsynt med mat, og ris er en stor importvare. Gjennom en avtale om valutasamarbeid fra 1979 mellom Frankrike og Komorene har den komoriske valutaen en fast vekslingskurs mot euroen, EUR 1 = KMF 491,967 75. Dette pussige beløp kommer av at landet tidligere hadde fast vekslingskurs mot den franske francen, FRF 1 = KMF 50. Kursen ble i 1994 endret til FRF 1 = KMF 75, som igjen er blitt omregnet til euro. Erich Honecker. Erich Honecker (født 25. august 1912 i Neunkirchen, død 29. mai 1994 i Santiago de Chile) var en kommunistisk politiker fra DDR. Han var generalsekretær i det statsbærende kommunistpartiet SED og statssjef i DDR fra 1971 til 1989, da han gikk av etter store protester og ble etterfulgt av Egon Krenz. Etter Tysklands gjenforening flyktet Honecker først til Sovjetunionen, men ettersom det sovjetiske regimet selv kollapset ble han utlevert til Tyskland av den nye russiske regjeringen under Boris Jeltsin. Tilbake i Tyskland ble han fengslet og derettet tiltalt for forbrytelser begått under den kalde krigen. Dette gjaldt i særlig grad hans ordre til DDRs grensevakter om å skyte enhver person som forsøkte å krysse grensen til Vest-Tyskland, f.eks. gjennom å flykte over Berlinmuren. Imidlertid ble Honecker syk under rettssaken. Han ble diagnostisert med uhelbredelig kreft og derfor løslatt fra fengsel. Han døde i Chile rundt halvannet år senere. Under sin tid som leder for DDR stod Honecker for en særlig totalitær kommunisme, og motsatte seg alle forsøk på reformer. Så sent som i 1989 mente han at Berlinmuren ville stå i hundre år til. Dermed stod han for en annen politikk enn den reformpolitikken som ble ført i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov. DDR stagnerte økonomisk under Honeckers styre og var i realiteten bankerott i 1989. Bakgrunn og tidlig politisk karriere. Honecker ble født i Max-Braun-Straße i Neunkirchen, nå Saarland, og var sønn av en kullgruvearbeider, Wilhelm som hadde giftet seg med Caroline Catharina Weidenhof. De fikk seks barn: Katharina (Käthe), Wilhelm (Willi), Frieda, Erich, Gertrud (f. 1917; m. Hoppstädter), og Karl-Robert. Honecker ble med ungdomsavdelingen av KPD, Kommunistischer Jugendverband Deutschlands, i 1926. Honecker ble i 1930, 18 år gammel, medlem av det tyske kommunistiske parti KPD. I 1930/31 gikk han på den internasjonale Lenin-skolen i Moskva. Fra 1933 ble KPD forbudt og partiarbeidet måtte gå under jorda. Fra 1934 arbeidet Honecker i Saar-området mot tilslutningen til Tyskland. Han dro senere til Berlin og drev motstand mot det nazistiske styret. Han ble arrestert av Gestapo i 1935 og satt to år i varetekt før han i 1937 ble dømt til ti års tukthus. Honecker satt fengslet til 1945. Etter krigen gjenopptok Honecker aktiviteten i KPD under ledelse av Walter Ulbrich og i 1946 ble han en av de første medlemmene i SED, som ble dannet av sammenslåingen av KPD og SPD i den sovjetiske okkupasjonssonen. Etter SEDs valgseier i oktober 1946 tok Honecker plass i SEDs lederskap i den første østtyske etterkrigsregjeringen, Deutscher Volkkongress. DDR ble proklamert 7. oktober 1949 med en ny konstitusjon, laget med Sovjetunionen som forbilde. Honecker var kandidatsmedlem for sekretariatet i sentralkomiteen i 1950, i 1958 ble han fullt medlem av politbyrået i SED. Han var også leder for FDJ fra 1946 til 1955. Han giftet seg i 1953 med Margot Feist, som lenge var skoleminister i DDR. Leder for DDR. I 1961, da Honecker var sentralkomitéens sekretær for sikkerhet, var han ansvarlig for byggingen av Berlin-muren. I 1971 iverksatte han en maktkamp, med støtte fra Sovjetunionen, som førte til at han erstattet Walter Ulbricht som generalsekretær i SEDs sentralkomité og som formann i Det nasjonale forsvarsrådet. I 1976 ble han også statsrådsformann, dvs. statsoverhode i DDR. Under Honeckers ledelse startet DDR et program som satset på «konsumentsosialisme», som resulterte i en merkbar forbedring av levevilkår og at DDR fikk den høyeste levestandard av landene i østblokken. Det ble satset mer på tilgang på forbruksvarer og det ble bygget flere nye boliger. Honecker lovte å «gjøre slutt på boligproblemet som et emne av sosial relevans». Allikevel, til tross for forbedrede levekår, ble ikke dissens tolerert. Rundt 125 østtyske borgere ble drept under Honeckers styre, mens de forsøkte å flykte over grensen til Vest-Tyskland eller Vest-Berlin. I utenrikspolitikken gikk Honecker bort fra målet om et forent Tyskland og antok en defensiv posisjon med hensyn til ideologisk «Abgrenzung». Han kombinerte lojalitet til Sovjetunionen med en fleksibel holdning i forhold til avspenning, særlig i forhold til Vest-Tyskland. I september 1987 ble han den første østtyske leder som besøkte Vest-Tyskland. Men da Gorbatsjov innledet sine reformer i Sovjetunionen forble Honecker en hard og totalitær kommunist. Han måtte imidlertid gå av etter de omfattende massedemonstrasjonene mot regimet i oktober 1989 og ble etterfulgt av sin partifelle Egon Krenz. Krenz måtte imidlertid selv gå av etter kort tid og på nyåret i 1990 ble det holdt demokratiske valg som ble vunnet med stort flertall av den demokratiske opposisjonen og som ledet til den tyske gjenforeningen samme år. Etter 1989. Etter den tyske gjenforening flyktet Honecker til en sovjetisk militærbase i det østlige Tyskland og derfra til Sovjetunionen. Men etter Sovjetunionens oppløsning ønsket ikke den nye demokratiske regjeringen i Russland å gi ham beskyttelse, og han ble i 1992 utlevert til Tyskland. Der ble han stilt for retten av tyske myndigheter for landsforræderi og for forbrytelser begått under den kalde krigen, bl.a. drap på 172 tyskere som forsøkte å flykte til Vesten. Imidlertid ble han løslatt i 1993 som følge av at han led av langt fremskreden kreft. Han døde av sykdommen i Chile allerede året etter. Partitilhørighet. 3. desember 1989 ble Honecker ekskludert fra SED; i 1992 ble han medlem i det nydannede KPD. Ordener. Honecker mottok alle viktige ordener og utmerkelser DDR hadde, deriblant Karl Marx-ordenen, «Helt av DDR» med tilhørende gullmedalje, Vaterländische Verdienstorden mit Ehrenspange, Banner der Arbeit, og Held der Arbeit. Fra Sovjetunionen fikk han Leninordenen. Erich Honcecker ble hedret med en orden av Nicaraguas president Daniel Ortega i juli 2008 for å ha arbeidet iherdig for sosialismens sak og for å ha hjulpet Nicaragua. Ordenen ble tildelt både Margot Honecker og hennes avdøde ektemann. Personlig liv. Honecker giftet seg med Edith Baumann i 1950 og skilte seg fra henne i 1953. De hadde en datter, Erika (f. 1950). I 1953 giftet han seg med Margot Feist og forble gift med henne til sin død. De hadde en datter, Sonja, født i 1952. Margot Honecker var i mer enn 20 år skoleminister i DDR. Det er hevdet at Honecker var mer enn alminnelig opptatt av jakt og var direkte involvert i å overbeskatte enkelte arter. Han hadde såpass interesse for jakt at dyr som var avlet i kommunistiske naboland ble bragt til DDR så han kunne jakte. Litteratur. Honeckers selvbiografi "Aus meinem Leben" er overstatt til engelsk som "From my life". New York: Pergamon, 1981. ISBN 0080245323 Los Angeles. Los Angeles (ofte forkortet LA, fullt navn "El Pueblo de la Reyna de Los Angeles" "(Byen til englenes dronning")) er en storby i det sørlige California på vestkysten av USA. Los Angeles er den største byen i California, og den nest største byen i USA (etter New York City) med et innbyggertall på 3 792 621 (2010), med forsteder ca. 17,8 millioner. LA ligger i Los Angeles County. Byen er USAs største byområde i utstrekning, med ca. 1200 km² med bebyggelse. Los Angeles er kjent som storprodusent av populærkultur, og er blant annet sentrum for den amerikanske filmindustrien. Historie. Los Angeles-området har vært bebodd av den amerikanske urbefolkningen i tusenvis av år, i hovedsak av Chumashfolket og Tongvafolket. Europeere kom til Los Angeles første gang i 1542, da spanjolen Juan Cabrillo reiste gjennom området. Det var imidlertid ikke før i 1769 at spanjolene etablerte en permanent bosetning i området, da de etablerte Mission San Gabriel Arcangel her. Den 4. september 1781 grunnla nybyggere fra misjonen en by. Denne byen ble kalt "El Pueblo de Nuestra Señora la Reina de los Ángeles del Río de la Porciúncula". Dette bynavnet viser tilhørighet til fransiskanerne; det var i et italiensk kapell i Porzioncula nær Assisi at den fransiskanske bevegelse ble til. Frem til Den meksikansk-amerikanske krigen i 1846–48 var byen en liten meksikansk småby. Etter den amerikanske erobringen av California begynte byen å vokse raskt, som et resultat av gullfeberen fra 1849. I 1850 fikk Los Angeles bystatus. Jernbanen kom til Los Angeles i 1876. I 1892 ble det oppdaget olje utenfor byen, og i 1923 sørget Los Angeles for en fjerdedel av verdens oljeutvinning. I 1913 sørget William Mulholland for å få lagt en akvedukt som sørget for byens vanntilførsel. Fra og med 1915 sørget denne vannledningen for at Los Angeles absorberte dusinvis av nabokommuner uten egen vanntilførsel. Fra 1920-tallet ble Los Angeles sentrum for filmindustrien og luftfartsindustrien. I 1932 ble de olympiske leker holdt i Los Angeles, noe som bidro ytterligere til byens vekst. Andre verdenskrig bidro også til den voldsomme veksten til byen, og førte også med seg eksil-tyskere som Thomas Mann, Bertolt Brecht og Lion Feuchtwanger I 1965 rystet opptøyer i bydelen Watts De forente stater. Akkurat som i opptøyene i 1992 etter Rodney King-saken ble de store problemene med rasisme og overgrep mot etniske minoriteter (svarte og latinere) avslørt. Sommer-OL i 1984 ble også holdt i Los Angeles. Geografi. Offisielle tall sier at Los Angeles' totale areal er 1 290,6 km², hvorav 1 214,9 km² er land. 5.86 % av byens areal er vann. Byens høyeste punkt er Sister Elsie Peak på ca 1500 meter. Sister Elsie Peak er en del av fjellet Mt. Lukens, som ligger nordøst i San Fernando-dalen. Los Angeles-elven er en elv som renner fra San Fernando-dalen, gjennom bykjernen og ut i Stillehavet. Nesten hele elven er lagt i betong. Klima. Los Angeles har middelhavsklima, med mild, varm vinter og varm, tørr sommer. Vind fra havet gjør Los Angeles noe svalere enn områdene i innlandet. Om sommeren kan temperaturene komme over 32 °C, og på vinteren kan de komme over 19 °C. Los Angeles har 325 soldager i året. Det er bare om vinteren det kommer nedbør av betydning. Det kommer ca. 35–40 mm nedbør i året. Varmerekorden i Los Angeles ble satt den 26. juni 1990 med 44,4 °C. Kulderekorden ble satt 4. januar 1949 med –2,2 °C. Forurensning. Los Angeles' store utstrekning og manglende utbygde kollektivtransport gjør at byen har store forurensningsproblemer. All biltrafikken fører til at byen plages med luftforurensning, den såkalte smogen. Problemene er spesielt store i San Fernando-dalen. Forurensning fra industri kommer her i tillegg til utslippene fra motoriserte kjøretøy. Seismisk aktivitet. Som resten av California er Los Angeles stadig utsatt for jordskjelv. Flesteparten av jordskjelvene er mindre, men i 1971, 1987 og 1994 var det større jordskjelv i byen som førte til skader for milliarder av dollar. Sport. - Basketball: LA Lakers, LA Clippers - Fotball/soccer: LA Galaxy, CD Chivas - Ishockey: LA Kings Vennskapsbyer. a> som peker mot Los Angeles' søsterbyer San Francisco. San Francisco er en storby og et fylke i staten California på vestkysten av USA. Byen er den fjerde største i California med sine 805 235 innbyggere (2010), og den 13. største i hele USA. Byen ligger i nordenden av San Francisco-halvøya som er med og former San Francisco-bukta. Byen (og fylket) består også av flere øyer i bukta samt Farallon-øyene som ligger 43 km ut i Stillehavet. Byen er senteret i San Francisco Bay Area med en befolkning på 7 millioner. Den har den høyeste befolkningstettheten av alle større byer i USA ved siden av New York. Historie. Området var befolket med små landsbyer med urbefolkningen da det første dokumenterte besøket av europeere om området ankom 2. november 1769 under ledelse av dom Gaspar de Portolà. De første europeere som bosatte seg i San Francisco var spanske bosetninger som i 1776 etablerte er fort ved Golden Gate på den nordlige tuppen av San Fransciscohalvøya, i dag en del av Presidio of San Francisco, og en misjonstasjon tilegnet Frans av Assisi, noe som har gitt byen sitt navn. Bosetningen ble en del av Ny-Spania. Området ble som følge av Mexicos uavhengighetskrig en del av Mexico i 1821. Misjonsstasjonen ble etterhvert avviklet og privatisert, samtidig som det etter 1835 ble laget en byplan for etablering og utviklingen av en by, kalt Yerba Buena for å tiltrekke seg amerikanske nybyggere. Under Den meksikansk-amerikanske krigen ble hele California erklært for å være en del av USA 7. juli 1846 av kommandør John D. Sloat og styrker fra USA ankom området to dager senere for å innta det, og byen ble 30. januar 1847 omdøpt og gikk dagens navn. Byen vokste hurtig som følge av gulljakten i California – "California gold rush" – som tok til det følgende året, i 1848. Byen ble ødelagt av et jordskjelv i 1906, men ble hurtig bygd opp igjen. Føniksen i byvåpenet representerer San Franciscos gjenfødsel fra asken. Hippietiden og andre alternative bevegelser. San Francisco har lenge hatt et bohemstempel og var en magnet innenfor undergrunnskulturen,"«Flower power»", samt et viktig fristed for homofile i annen del av 1900-tallet. Byen var også senter for dot-com-bølgen på slutten av 1990-tallet. San Francisco var fra midten av 1960- til tidlig på 1970-tallet et sentrum for hippiebevegelsen, og fostret mange viktige og innflytelsesrike rockeband (se San Francisco Sound). San Franciscos Chinatown er den eldste og en av de største i Nord-Amerika. Befordringsmidler. Av kjente landemerker finner vi trikkene, Transamericapyramiden (260 meter høy), Coit Tower (minnesmerke etter brannvesenets innsats under jordskjelvet i 1906), Golden Gate-broen (1970 meter lang), den bratte og ekstremt svingete gata Lombard Street, som er kjent fra flere spillefilmer, og den tidligere fengselsøya Alcatraz, som i dag fungerer som et museum. Idrett. Innenfor sport har byen fotballaget "San Francisco 49ers" og baseballaget "San Francisco Giants". Byen hadde tidligere toppklubber innen basketball og ishockey, men disse ble flyttet til henholdsvis Oakland, på den andre siden av San Francisco-bukta, og San José, i sørenden av den samme bukta. Kampene på Midtskogen. Kampene på Midtskogen var en trefning mellom norske og tyske styrker under angrepet på Norge i 1940, 10. april 1940. Kampene skjedde ved gården Midtskogen, som ligger ved hovedveien mellom Hamar og Elverum (25), omtrent fem kilometer vest for Elverum sentrum. Opptakten til trefningen. Kongen og regjeringen hadde sluppet unna tyskernes opprinnelige plan om å ta dem til fange i morgentimene 9. april 1940. De hadde flyktet (sammen med Stortinget) til Hamar og senere til Elverum. Dette var en stor strek i tyskernes planer, og det forhindret at den norske motstanden mot okkupasjonsmakten endte slik den gjorde i Danmark, der konge og regjering tidlig ble satt ut av spill. For å ta kongen og regjeringen til fange sendte tyskerne et topptrent fallskjermjegerkompani, ledet av kaptein og flyattaché Eberhard Spiller, nordover i rekvirerte lastebiler. Disse møtte liten motstand før de kom fram til Midtskogen. Der lå styrker fra Terningmoen, herunder Gardens kompani 1, i tillegg til en del lokale skytterlagsfolk, i stilling. I alt 90 mann. De norske styrkene ble ledet av daværende major Olaf Helset, men general Otto Ruge var også tilstede. Selve trefningen. Den norske slagplanen var å ha en sperring ved Sagstuen om lag 1,5 kilometer vest for Terningmoen og en framskutt sperring ved Midtskogen ytterligere to kilometer mot vest. Ved Midtskogen lå en gardetropp på 20–30 mann, og en improvisert avdeling på rundt 60 mann fra Terningmoen. De var utstyrt med to Colt-mitraljøser og Krag-Jørgensen-gevær. Formålet med sperringen ved Midtskogen var å stoppe bilene og tvinge tyskerne til fots ut i den dype snøen, hvorpå de kunne bli stoppet ved Sagstuen. Mitraljøsene skulle skyte mot sperringen, mens geværene skulle brukes til å gi ild fra flankene. Sperringen ved Midtskogen ble laget ved at trafikken som kom ble stoppet og kjørt i grøfta, så ble andre biler kilt imellom. Imidlertid var trafikken så stor på Hamarvegen den natta at det ble en flere hundre meter lang sperring, og tyskerne ble stoppet lenger vest enn planlagt da de kom ved halv to-tiden. Dermed ble ikke den opprinnelige planen effektiv og fløytroppene måtte forflyttes. Mens dette foregikk åpnet tyskere kraftig ild. Sporlysgranater satte låven i brann og lyste opp de norske styrkene som lå omkring gården. Det ble skuddveksling mellom fløytroppene og tyskerne, som var for langt unna til å kunne beskytes med mitraljøsene som var ved stallen på gården. Men snart kunne man se tyskere rykke fram langs bilkolonnen foran sperringen, men mitraljøsene virket ikke i den sterke kulda. Etter febrilsk innsats klarte mannskapet få igang den ene så den kunne bestryke området ved alléen der tyske styrker rykket fram. Andre tyskere snek seg fram til gården fra nordsiden. Mannskapet ved mitraljøsen gjorde en heroisk innsats, men fikk til slutt ordre om å trekke seg tilbake til Sagstuen sammen med de resterende norske styrkene. Der samlet styrken seg, og forsterket med mannskap fra Krigsskolen rykket de fram til Midtskogen igjen. Tyskerne hadde imidlertid da forlatt åstedet og kjørt sørover igjen. De norske soldatene fikk kun lette skader i trefningen mens 3–4 tyske soldater ble drept. Eberhard Spiller ble alvorlig såret i trefningen og døde senere på Hamar sykehus under operasjon. Etter trefningen. Den tyske retretten fra Midtskogen er ofte blitt beskrevet som en av de verste hendelsene i norsk militærhistorie. Ved bruk av norske soldater som menneskelige skjold (i tillegg til å spille på den ekstremt forvirrede politiske situasjonen landet var i) fikk tyskerne avdeling etter avdeling til å overgi seg og legge ned våpnene. Dette var et stort slag mot den norske hæren som var i ferd med å mobiliseres i det indre Østlandet. De norske styrkenes seier i slaget bidro til å gi konge og regjering verdifull tid til å fullføre Elverumsfullmakten og slippe unna de tyske styrkene. Trefningen viste at det norske forsvaret kunne møte de angripende styrkene på noenlunde like vilkår siden tyskerne ikke kunne dra nytte av sitt moderne overtak med fly og panservogner. Eksterne lenker. Midtskogen gård Midtskogen gård Midtskogen gård Starum leir. Messa på Starum, med Mjøsa og Helgøya i bakgrunnen. Starum leir ligger på en åsrygg mellom Lena, Kapp og Skreia i Østre Toten kommune. Nærmeste by er Gjøvik som ligger nord for leiren. Leiren var frem til 1980-tallet standkvarter for et av hærens kløvkompanier (det andre lå på Skjold), og var hovedsete for Hærens veterinærtjeneste. Da kløvkompaniet ble nedlagt på 1980-tallet, ble større deler av Starum leir avhendet til et lokalt «hestesenter», mens resten ble overtatt av Sivilforsvaret. Sivilforsvarets aktiviteter på Starum. Den administrative delen av Oppland sivilforsvarsdistrikt holder til på Starum. Distriktet ivaretar alle sivilforsvarets beredskapsoppgaver, og administrerer alle Sivilforsvarets avdelinger i alle de 26 kommunene i Oppland fylke. Sivilforsvarets kompetanse- og beredskapssenter, Oppland sivilforsvarsdistrikt er en statlig forsterkningsressurs for nød- og beredskapsetatene ved håndtering av store og spesielle hendelser – en viktig aktør i den norske redningstjenesten. I årene etter den kalde krigens slutt har Sivilforsvaret i stadig sterkere grad øket sin støtte til lokalsamfunnene ved kriser i fredstid. Distriktet er også kompetansesenteret for Sivilforsvaret i Norge. Dette betyr at distriktet har ansvaret for opplæringen av mannskaper til alle nivåer i Sivilforsvaret; i tillegg til å ha et bredt kurstilbud rettet mot beredskapsetatene (brann, politi og helsevesen), de frivillige hjelpeorganisasjonene og det offentlige og private næringsliv. Hjuksevelta. Hjuksevelta (også Hjukse og Hjuksebø) er et tettsted i Sauherad kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger mellom Notodden og Bø, på østsiden av Heddalsvatnet omtrent syv kilometer sør for Notodden sentrum og 18 kilometer nordøst for kommunesenteret Akkerhaugen. Viktige institusjoner på Hjuksevelta er blant andre Eek Transport, Hjukse sag og høvleri, Hjuksebø skole og barnehage og friarealet ved Heddalsvatnet. Jernbanebroen som går 60 meter over Hjukseelva, var en gang Skandinavias høyeste. Sørlandsbanen går forbi tettstedet, men stopper ikke lenger ved stasjonen. Den gammelnorske skrivemåten er Hiuxwbö. Cannes filmfestival. Cannes filmfestival er en prestisjetung internasjonal filmfestival. Den har blitt avholdt årlig i feriebyen Cannes, sør i Frankrike, siden 1946 med noen få unntak. På grunn av det store mediasøkelyset, blir festivalen gjestet av mange filmstjerner og er et populært sted for filmprodusenter som vil skape blest rundt sine nye filmer, og selge dem til distributørene som kommer fra alle verdenshjørner. Den mest prestisjebetonte prisen utdelt i Cannes er "Palme d'Or" (Gullpalmen) for beste film; det hender en gang i blant at den blir delt mellom flere filmer samme år. Festivaljuryen, satt sammen av en liten gruppe internasjonale personligheter i industrien, gir også ut flere priser, deriblant "Grand Prix" (den nest mest prestisjetunge prisen). Cannes filmfestival 2004. Cannes Film Festival i 2004 varte fra 12. mai og til 23. mai. Gullpalmen gikk til den amerikanske filmen "11" av Michael Moore. Relatert. 2004 Seychellene. Seychellene (engelsk: "Seychelles"; fransk: "Seychelles"; seselwa: "Sesel"), offisielt Republikken Seychellene (engelsk: "Republic of Seychelles"; fransk: "République des Seychelles"; seselwa: "Repiblik Sesel") er en øystat som ligger øst for det afrikanske fastlandet i Det indiske havet, nord for Madagaskar. Hovedøya er Mahé med hovedstaden Victoria, den nest største øya er Praslin. Viktige eksportvarer er tunfisk, reker og kanel. Viktige importvarer er diverse matvarer, tobakk, olje og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Singapore, Storbritannia og Yemen. Historie. Sjøfarere fra Oseania og arabiske handelsmenn, kan ha vært de første menneskene som har oppdaget øygruppen. Men den aller første vi med sikkerhet vet om, er den portugisiske Vasco da Gama, som kom til øygruppen i 1505. Han ga øygruppen sitt første offisielle navn, «Admiralens Øyer». Engelskmenn kom til øyene i 1609. Øyene var enda ubebodd og ingen hevdet suverenitet over øygruppen. Etter hvert ble Seychellene et viktig stoppepunkt for reisende mellom Afrika og Asia. Øyene ble tatt over av pirater som styrte øyene inntil 1756. Pirater er derfor de første som bosatte seg på øygruppen. I 1756 ble øyene kapret av franskmenn, og fikk sitt nåværende navn, Seychellene. Navnet er etter den daværende franske finansministeren og politikeren Jean Moreau de Séchelles. Straks som flere fikk vite at de hadde hatt bruk for øygruppen, forsøkte britene å ta over øyene i 1794. Frankrike ga seg ikke uten kamp, og mellom 1794–1812 ble øygruppen en brikke i den globale Syvårskrigen mellom Storbritannia og Frankrike. I 1812 vant Storbritannia krigen, og øyene ble formelt en del av Storbritannia i 1814. Øygruppen ble beskrevet som en kronkoloni av Mauritius (som Storbritannia også tok av franskmennene). I 1903 ble Seychellene offisielt anerkjent som et eget territorium under Storbritannia. Øygruppen tilholdt ikke lenger Mauritius. Landet ble offisielt en selvstendig nasjon i 1976, som en del av det britiske Commonwealth (noe som landet enda er). Republikkens første president ble James Mancham, som var født og oppvokst i hovedstaden, Victoria. Året etter, ble landet overtatt av sosialisten France-Albert René ved et kupp. I 1979 ble landet offisielt erklært som en sosialistisk ettpartistat. Det vil si at det ble ulovlig med flere politiske partier. Sånn fortsatte det til 1991 hvor folkets stemmer avgjorde at andre partier skulle bli tillat. France-Albert René styrte frem til 2004. I denne tiden tok den nåværende presidenten James Michel, over som president i landet. Han er fra det samme sosialistiske partiet som den tidligere presidenten. Kultur. Kulturen er en blanding av fransk og østafrikansk kultur. Mødrene er sjefene i familiene og styrer som regel både økonomi og ivaretar barnas interesser. Lovene på Seychellene påbyr også menn å hjelpe til i hjemmet, både økonomisk og med hensyn til barneoppdragelsen. Mennene står hovedsakelig for det økonomiske bidraget, mens kvinnene står for bruken. Eldre familiemedlemmer (spesielt eldre kvinner), bor ofte hjemme og kan regne med bidrag og hjelp fra familie og voksne barn. Dessuten tilbyr den seychelliske stat den beste pensjonen og sosialhjelpen i hele Afrika og blant utviklingslandene i verden. Sosialhjelp blir blant annet gitt til alle uteliggere, eldre og andre med dårlig økonomi. Noe som igjen (i tillegg til at kvinnene har en viktig rolle) – skiller Seychellene ifra de andre afrikanske statene. Alle foreldreløse og funksjonshemmede får både oppfølging og økonomisk bidrag fra staten. Musikken på Seychellene er en blanding av mange forskjellige musikktyper og fra mange forskjellige regioner og nasjoner. Folkemusikken i landet er en mosaikk av engelsk vals, polka, mazurka (polsk dans), fransk popmusikk, østafrikansk tradisjonell musikk, polynesisk musikk, indisk, gresk, samt av musikk fra Réunion og Mauritius. De mest populære artistene i landet er Patrick Victor (britisk navn) og Jean Marc Volcy (fransk navn) Begge disse artistene har gjort om gammel tradisjonell folkemusikk til moderne og populær musikk. Ca 70 % av befolkningen har franske navn, og 20 % av befolkningen har engelske navn. Også dette er mye blandet, og folk har ofte et fransk fornavn og for eksempel et engelsk etternavn. Et av de mest brukte navnene er Jean-Pierre Kingsmith. Denne fordelingen har mye med hvor landet får sin kultur fra. 80 % fra Frankrike, samt 10 % fra England, etter hvor stor innflytelse landene har på Seychellene. Den store engelske innflytelsen kommer blant annet fra det nære samarbeidet soom Storbritannia og Seychellene har på en rekke områder. Det er blant annet vanlig for seychellere (de rikere) å utdanne seg i U.K. Seychelliske kvinner det bedre på Seychellene enn i de fleste andre afrikanske land (med unntak av flere, for eksempel Sør-Afrika, som også er flike med kvinnerettigheter). Kvinnene har nøyaktig de samme rettighetene som menn med hensyn til lover, økonomi, sosiale forhold osv. Vold og voldtekt av kvinner kan føre til opptil 20 års fengsel. I 2007 var det 56 voldtekter i landet. Prostitusjon er ulovlig i landet, men har likevel alltid vært et omfattende problem. Politikk. Den valgte presidenten, er både president og statsminister. Presidenten velges for 5 år om gangen. Den nåværende presidenten, er sosialisten James Michell. Seychellene er en hovedsakelig sosialistisk republikk. Det sittende sosialistiske partiet, Folkets parti, fikk hele 56,70 % av stemmene ved det forrige valget i 2007. Myndighetene har ved flere anledninger uttalt at de står sterkt til venstre for USA og deres alliertes politikk. Dette har de blant annet vist i praksis ved å forsøke å stanse amerikanske skip i ved Persiabukta og i det indiske hav. Landet krever også at USA skal fjerne sine soldater fra Diego Garcia (en britisk øy i Indiahavet, del av Chagosøyene). Cuba, Russland, India, Frankrike, Kina og Storbritannia har ambassader i Victoria. Geografi. Seychellene ligger i Afrika og er en øygruppe som består av 115 øyer, men om du regner med mindre øyer og skjær, er det 155 øyer totalt. Øystaten ligger i det indiske hav, 1500 km øst for kontinentet Afrika og ligger nordøst for Madagaskar. Landet ligger i nærheten av Madagaskar, Komorene, Mauritius, Rèunion, Mayotte, Zanzibar og Maldivene. Disse territoriene og statene har svært godt samarbeid. Landet er totalt 2,5 ganger større enn den amerikanske hovedstaden, Washington DC. Over 80 % bor på hovedøya Mahé. Dyre- og planteliv. På Seychellene, blir landets vakre natur vernet kraftig. Naturen er en av grunnene til at Seychellene får så mange turister som det gjør. Helt siden 1993, har det blitt gjort mange strenge krav for å bevare et rent miljø. Seychellene er veldig rike på naturreservater, og er innen dette det rikeste av alle verdens land. I overkant av 50 % av øygruppens areal er dekket med naturreservater, og kan derfor ikke bygges på eller ødelegges for å bevare landets vakre natur. En stor mengde dyrearter har blitt utryddet fra øygruppen. Alt fra fuglearter til skilpadder. Den seychelliske parkeet er nok den aller mest kjente. Denne fuglearten levde kun på Seychellene. Andre dyrearter er blant annet saltvannskrokodiller, som også den dag i dag er utryddet fra øygruppen. Til tross for dette har enda ikke Seychellene fått utryddet flere dyrearter enn blant annet Mauritius og Hawaii. Hovedgrunnen er at menneskene har levd lengre på begge disse øyene/øygruppene. Internasjonalt er nok Seychellenes natur kjent for å ha god beskyttelse. På Seychellene finner man mange spesielle palmetyper, som kun eksisterer på noen av øyene. Blant disse er Colo De Mer som er en spesiell type som man bare finner på Praslin og Curieuse. Denne palmetypen blir ofte kalt kjærlighetsnøtta. Dette kallenavnet kommer av at planten har en spesiell fasong. Jellyfish-trærna er også en spesiell type, som kun eksisterer på Seychellene. På Seychellene finnes det veldig mange forskjellige typer landskilpadder. Ikke så rart da at øyene blir regnet som det landet med flest gigantiske skilpadder. Også mange av øygruppas skilpadder har blitt utryddet gjennom tidene. Blant disse er Seychelliske Gigantskilpadder. Seychellene er en av de landene i verden med mest sjøfugler. Aride Island, Cousin, Cosmodelo og Aldabra er 4 av øyene med mest sjøfuglskolonier på. Aride island er den med flest på. Sjøfugleartene som lever på disse øyene er for det meste sotfarget terne, hvithalet tropisk fugl Noddy, Fairy terne og mange forskjellige typer fregattfugler. Rundt øyene er det også mye fisk i vannet. Over 1000 forskjellige fisketyper befinner seg i havet rundt øygruppa. Turister kommer ofte til øygruppen for å se på disse forskjellige, fargerike fiskene. Dette har de gjort helt siden 1960, da det ble ulovliggjort med dynamitt- og spydfisking på øyene. Skilpaddedrap ble ulovligjort i 1998, fordi det var stor mangel på skilpadder på øyene. Derfor blir det bare flere og flere skilpadder i området rundt øyene. Enda et tiltak for å bevare skilpaddene ble nylig vedtatt. Det ble ulovliggjort å ha haigarn i vannet, fordi skilpaddene kunne sette seg fast i dem. Natur. Seychellene har et tropisk regnklima. Alle de store øyene har smale kyststriper, med lyse strender og et ganske høyt innland. Blant det høytliggende innlandet finner man Seychellenes aller største fjell, Morne Seychellois. Dette fjellet befinner seg 905 meter over havoverflaten. De mindre øyene er ubeboelige korallrev, ofte uten vann. Økonomi. Siden sin selvstendighet i 1976, har økonomien og leveforholdene steget kraftig. Særlig dette med turister, der det kommer haugevis av europeere i året til øygruppen for tiden. Dette med turister har veldig mye å si for landet og dets befolkning, der hele 30 % av innbyggerne i landet jobber innen denne bransjen. Myndighetene har også gjort store tiltak for dette i de seneste årene, der de har bidratt med å bygge store hoteller og støttet servicenæringer som bidrar til mange turister. I disse moderne dager prøver den seychelliske stat også å sørge for at landet ikke blir for tilknyttet til turismen. Staten har også satset mye på fiske og landbruk. Dette skyldes fordi det blir mye mindre turister i noen spesielle perioder som kan komme. For eksempel på den tiden da Golfkrigen var, rundt 1991–1992 minsket turismen veldig mye på Seychellene. Det gjorde så landet fikk en mye dårligere økonomi. Et annet eksempel er 11. I perioden rundt angrepet minsket også turismen veldig mye på Seychellene. I 2006 og 2007 var det to gode år for landets økonomi. Da nådde landet en ny rekord på turismen. Seychellene er også det minste landet i verden som har sin egen valuta. Seychellene er Afrikas absolutt rikeste land. Både som penger per innbygger og per stat, er øygruppen det landet det rikeste av alle Afrikas nasjoner. Landet er også rikere enn flere territorier, som for eksempel Réunion. Territoriet er forholdsvis rikt, men får de meste av pengene fra Frankrike. Turismen begynte for alvor i 1971, fordi den første internasjonale flyplassen ble åpnet på denne tiden. Den sto i 2008 for 12,7 % av landets inntekter på et år. Industri sto for 28,8 %. Disse prosentene inkluderer industrialisert fiske. Mesteparten av økonomien er fra utenlandske økonomiske forhold, industri, butikker og fra banknæringen. Økonomien er regnet som svært svak, fordi turismen varierer i så stor grad fra sesong til sesong. 130 046 turister besøkte øygruppen i år 2000. Hele 80,1 % av disse var europeere. Av europeerne som besøker landet er det flest fra Sveits, Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland. Den industrialiserte fiskingen har blitt landets viktigste inntekt. Særlig tunfiskingen. Mesteparten av pengene fra denne næringen, kommer fra lisenspenger andre land har nødt til å betale til øygruppen, for å få fiske i Seychellenes store, fiskerike, havområder. Men det betyr ikke at Seychellene ikke har andre næringsveier enn disse. Snarere tvert i mot. På Seychellene dyrkes det nemlig kokosnøtter, kanel, maniok, poteter og te. Av maten som spises av seychellerne på Seychellene, er hele 90 % importert fra utlandet. Dette vil ikke myndighetene ha noe av i dag, og dette er noe myndighetene absolutt jobber med. I dag lages bare mer og mer av maten de spiser innenlands. Derfor har det for tiden blitt mye mer innenlands produksjon av fisk, frukt, øl, grønnsaker, maling, sigaretter og masse forskjellige plastikkprodukter. Det landet tar mest inn, er maskiner, maskinutstyr, olje og mat. Disse varene blir for det meste importert fra Sør-Afrika, Italia, Frankrike, Storbritannia, Singapore og Kina. Landet sender mest av kokosnøtter, olje, fisk og kanel ut i verden. Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia, Spania og Japan tar imot mesteparten av disse varene. Michael Moore. Michael Francis Moore (født 23. april 1954) er en amerikansk filmregissør og forfatter. Han er først og fremst kjent for sine samfunnskritiske og satiriske filmer, men også for bokutgivelser. Michael Moore ble tidlig politisk aktiv i sin hjemby, Flint i Michigan. Som attenåring ble han valgt inn som medlem av byens skolestyre. Få år etter grunnla han avisen "The Flint Voice" (i dag heter den "Michigan Voice") som han var redaktør for i flere år. Moore jobbet i noen år som medarbeider i et svært populært radioprogram "All things considered" (Alt tatt i betraktning). I en kort periode var han også redaktør av "Mother Jones magazine", et "non-profit"-magasin som primært arbeider med å avsløre sosial urettferdighet. Filmer. Moore slo gjennom med filmen "Roger og jeg", en dokumentar fra 1989 som handler om hva som skjedde med hans hjemby Flint ved Detroit, etter at General Motors stengte sin fabrikk og åpnet nye fabrikker i Mexico, hvor arbeidskraften var billigere. I 1995 ga Moore ut "Canadian Bacon", en satirisk film hvor en amerikansk politiker (spilt av Alan Alda) konstruerer en krig med Canada for å øke sin popularitet. I forbindelse med lanseringen av boken "Downsize This!" dro Michael på en turné som resulterte i dokumentaren "The Big One" i 1997. Moores dokumentar "Bowling for Columbine" fra 2002 undersøker kulturen rundt våpen og vold i USA. "Bowling for Columbine" ble lagt spesielt merke til under filmfestivalen i Cannes og vant Frankrikes César-Pris for "Beste utenlandske film". Den vant også en Oscar i 2003 for beste dokumentar. Innholdet i filmen er omstridt. Da Moore tok imot sin Oscar, laget han mye oppstyr ved å benytte muligheten til å fordømme USAs president George W. Bush for invasjonen av Irak i 2003. Innslaget ble tatt imot med blandede reaksjoner i salen. I filmen "11" skildrer han omstendighetene rundt 11. september, spesielt handlingene til Bush-administrasjonen og påståtte forbindelser mellom familiene til George W. Bush og Osama bin Laden. Filmen vant Gullpalmen, den høyeste utmerkelsen, under filmfestivalen i Cannes, noe ingen dokumentarfilm hadde klart siden 1956. Filmen fikk problemer med distribusjonen da Disney nektet å distribuere den til kinoer i USA, til tross for at de hadde finansiert både produksjonen og distribusjonen. Problemene ble løst i juni 2004, ved at Harvey og Bob Weinstein opprettet Fellowship Adventure Group for å distribuere filmen sammen med Lions Gate Films. Det nest siste filmprosjektet hans er en film som hadde arbeidstittelen "Fahrenheit 9.11.1/2." Filmens endelige navn ble "SICKO" og den hadde premiere i USA våren 2007. Filmen handler som navnet antyder – om det amerikanske helsevesenet og tar for seg skjevheter ved helseforsikringen og relaterte tema. I oktober 2009, rett etter finanskrisen, ga Moore ut filmen Capitalism: A Love Story. Tittelen er ironisk, og filmen handler tvert imot om at kapitalisme er grusomt. Moore har regissert flere musikkvideoer, især for det venstreorienterte politiske rockebandet Rage Against the Machine, inkludert «Sleep Now in the Fire», og «Testify», hvor han igjen benytter sjansen til å fordømme George W. Bush. Moore ble arrestert under filmingen av «Sleep Now in the Fire», som ble filmet på Wall Street, etter at byen New York hadde nektet bandet tillatelse til å spille der. Kritikk. Moores tre bestselgere "Downsize This!", "Dumme hvite menn" (orig. "Stupid White Men") og "Hjelp, hvor er landet mitt?" (orig. "Dude, Where’s My Country?") kritiserer USAs innenriks-, utenriks- og sosialpolitikk. a>, i forbindelse med presidentvalgkampen 2004. 14. januar 2004 erklærte Moore sin støtte, på sin webside, for Wesley Clarks kampanje for å bli demokratenes presidentkandidat (Clark trakk seg fra kandidaturet og ga sin støtte til John Kerry). Moore trakk til seg oppmerksomhet da han gikk ut og sa at George W. Bush var fraværende under sin tjenestegjøring i det amerikanske luftheimevernet (Air National Guard). Kritikere av Moore påstår at Moores filmer ikke er dokumentarer, og at hans bøker har faktafeil. Det er blitt hevdet at flere scener i Moores dokumentarer var iscenesatt eller etter manus, og at andre scener ble redigert for å endre den opprinnelige hensikten til intervjuobjektet. Moore har ved enkelte anledninger vedgått visse uriktigheter i hans litterære og filmatiske produksjoner. Det har likevel vært vanskelig for hans kritikere å få dementert uriktigheter. Dette kan ha sammenheng med Moores humoristiske stil, ved at den gjør det vanskeligere å stille ham rettslig ansvarlig for eventuelle uriktigheter i hans produksjoner. Alan Alda. Alan Alda (født Alphonso Joseph D'Abruzzo 28. januar 1936 i New York City) er en amerikansk filmskuespiller, manusforfatter, regissør og av og til politisk aktivist, som er mest kjent for sin rolle som legen «Hawkeye Pierce» i TV-serien M*A*S*H. Han er også kjent som den republikanske presidentkandidaten i den sjette sesongen av "Presidenten". Alda ble ansett som en av de aller mest populære mannlige skuespillerne i USA på slutten av 1970-tallet. På 70- og 80-tallet ble han sett på som en moderne sensitiv mann, men hans siste roller følger nok ikke opp det synet. Familie og tidlig liv. Aldas foreldre var den suksessrike skuespilleren Robert Alda (født Alphonso Giuseppe Giovanni Roberto D'Abruzzo) og Joan Brown kronet til «Miss New York» i en skjønnhetskonkurranse. Etternavnet Alda er en kontraksjon av «ALphonso» og «D'Abruzzo». Alan Alda fikk polio da han var sju år gammel, noe som førte til at han ble sengeliggende i to år for medisinsk behandling. Han tok bachelor på Fordham University i 1956. I ungdomsårene studerte han i Europa der han deltok i et teaterstykke i Roma og opptrådte sammen med sin far på TV i Amsterdam. Etter uteksaminering meldte han seg inn i USAs reservestyrker og tjenestegjorde seks måneder i Korea etter Koreakrigen. Et halvt år senere giftet han seg med Arlene Weiss med hvem han fikk tre døtre. Disse heter Elizabeth, Beatrice og Eve. Han ble oppdratt som en katolikk men har siden forlatt kirken men fortsetter å feire dens høytider. I mange år har han vært aktivist for kvinnesaken. Karriere, berømmelse og "M*A*S*H". Alda startet sin karriere på 50-tallet som medlem av Compass Players. De elleve årene han var stjernen i TV-serien "M*A*S*H" ble han nominert til 21 Emmy-priser og fikk fem. Han skrev alene og sammen med andre 20 episoder og regisserte 30. Da han vant sin første Emmy for manus var han så glad at han slo en saltomortale på scenen før han tok i mot prisen. Han var den første som fikk prisen som skuespiller, manusforfatter og regi for en og samme serie. Den nå avdøde Richard Hooker som skrev romanen "M*A*S*H" som TV-serien med samme navn bygger på, likte ikke måten Alda portretterte figuren Hawkeye Pierce på (Hooker hadde basert Hawkeye på seg selv), ja generelt sett mislikte han hele TV-serien. Graden av kreativ kontroll som Alda fikk over de seneste sesongene av TV-serien har vært gjenstand for debatt blant seriens fans. Noen mener at da Alda overførte sitt politiske syn på TV-serien da de originale manusforfatterne forlot serien brakte kvaliteten på serien til nye høyder, mens andre mener at Aldas kontroll førte til at serien ble mer et «The Alan Alda Show». Blant denne gruppen er det stor enighet om at Aldas kontroll var et tegn på at serien s popularitet var for nedadgående. Etter "M*A*S*H". Den enorme suksees som Alda opplevde som en følge av M*A*S*H gav han en solid plattform for å presentere sine egne politiske oppfatninger, og han brukte den blant annet i forbindelse med sitt engasjement i kvinnesaken. han ertet på seg politiske motstandere på denne måten. Han opptrådte i minst to reklamefilmer, den ene for Atari og den andre sammen med den øvrige skuespillerstaben i M*A*S*H for IBMs 2 produkter med MicroChannel architecture. Alan Alda skapte figuren til den Nobelpris-vinnende fysikeren Richard Feynman i skuespillet "QED" der han hadde bare en annen motspiller. Manusforfatter var Peter Parnell men Alda produserte og inspirerte stykket. Alda har også hatt gjentatte roller i filmene til Woody Allen og har hatt gjesteroller fem ganger i TV-serien "ER" som lege Gabriel Lawrence. Alda er i dag en del av skuespillerstaben til TV-serien "The West Wing" der han spiller den republikanske senatoren og presidentkandidaten Arnold Vinick. Han gjorde sin entre i den sjette sesongens tiende episode («In The Room») og fikk åpningskreditt fra og med den trettende episoden («King Corn»). Foruten M*A*S*H-nominasjonene har han mottatt nominasjoner til ytterligere 8 Emmy-priser og to ganger til Tony og har vunnet People's Choice Award sju ganger, seks Golden Globe og tre Director's Guild of America. Hans første Oscarnominasjon fikk han i 2004 for beste mannlige birolle i Martin Scorseses film "The Aviator", der han spilte senator Ralph Owen Brewster. Våren 2005 spilte Alda som Shelly Levene i Broadway-showet "Glengarry Glen Ross" som han fikk en Tony-nominasjon for. Det er slett ikke unormalt at Alda i hans senere roller har en eller annen referanse til hans jobb i "M*A*S*H". For eksempel kommer både senatoren han spiller i "The Aviator" og Hawkeye Pierce fra Maine. I en replikk i "ER" nevner hans figur en operasjonsteknikk han plukket opp på et militærsykehus. Alda's figur i "West Wing" har kommet med minst en referanse til Korea da han sa; «I could take these people to the DMZ, and it still wouldn't take their minds off ethanol and abortion» ("hadde jeg tatt disse menneskene med til DMZ ville de fremdeles tenke på etanol og abort") I 2005 publiserte Alda hans første del av sine memoarer "Never Have Your Dog Stuffed: and Other Things I've Learned" (Random House, ISBN 1-4000-6409-0). Major. Major (av latin «større») er en militær grad for offiserer på mellomnivå, vanligvis rett over kaptein og rett under oberstløytnant. Graden major oppsto på engelsk som et suffiks til visse militære stillinger, vanligvis for å indikere en høyere rang enn andre i samme stilling. Den vanligste bruken av ordet "major" i en grad, og den første som er registrert i det engelske språk, var i betegnelsen sersjantmajor ("sergeant-major"), nummer tre i kommandorekken i et regiment. I flere europeiske orlogsflåter ble "major" brukt i betegnelsen "Pilot-Major" for å angi et skips overordnede dekksoffiser til forskjell fra kapteinen, som ofte var en arméoffiser med lite maritim kunnskap, utnevnt for å lede skipets oppdrag. Innen Den engelske borgerkrigen var major blitt en egen grad og ble tildelt offiserer på middels nivå på slagmarken. Den ble mest brukt på offiserer som tjenestegjorde som adjutant for en høyere general. På 1800-tallet var major i bruk som egen grad i nesten alle armeer i den vestlige verden. Den utviklet seg raskt til en høyere stabsstilling og ble sett på som den første av felt- eller kommandogradene, til forskjell fra kaptein og under, som ble regnet som kompanigrader. Majorgraden symboliseres med èn stjerne mellom to striper som går kant i kant med klaffen. I Norge brukes graden ofte for avdelingsledere (tidligere som skvadronssjefer i Luftforsvaret). Nå har kampflyskvadroner (331/332/338)ObLt som skvadronsjefer og Major som NK og sjef TACSTAN). Den tilsvarer orlogskaptein i Sjøforsvaret. Oberstløytnant. Oberstløytnant (av oberst og løytnant, "«den øverstes stedfortreder»") er en høyere offisersgrad som eksisterer i de fleste land i verden, plassert under oberst og over major. Graden brukes i hær og luftforsvar, men ikke i marine. På tysk betegnes graden som "Oberstleutnant", på fransk som "Lieutenant-colonel" og på engelsk som "Lieutenant Colonel". Norge. Graden innehas ofte av ledere for mindre militære enheter (stasjonssjefer i Luftforsvaret). Bataljonssjefer er også som regel oberstløytnanter. En oberstløytnants grad symboliseres med to stjerner mellom to striper. Graden tilsvarer kommandørkaptein i Sjøforsvaret. Lou Reed. Lou Reed (født 2. mars 1942 som Lewis Allen Reed'") er en amerikansk rockeartist og låtskriver. Han regnes av mange som en av rockemusikkens fremste innovatører og stilskapere. Reed har spilt inn plater nesten sammenhengende siden han startet sin platekarriere i den banebrytende rockgruppa Velvet Underground. Canadian Bacon. "Canadian Bacon" (1995) er en satirisk slapstick-komedie, skrevet, regissert og produsert av Michael Moore. Filmen var en av de siste med nå avdøde John Candy. Plottet. Den amerikanske presidenten (Alan Alda) sliter med synkende meningsmålinger, og bestemmer seg for å gå til krig for å rette oppmerksomheten bort fra problemer innenriks. I og med at den kalde krigen er over, er det imidlertid få fiender igjen. Etter lang tids tenking, starter en massiv svertekampanje mot nabostaten Canada ("everyone hates Canadians" ("alle hater kanadiere") der media blir brukt for å manipulere det amerikanske folket. Problemer oppstår imidlertid når den lokale sheriffen, «Bud B. Boomer» (John Candy) i en grenseby ved Niagra-fossen og assistenten «Honey» (Rhea Perlman, Cheers) går til aksjon mot nabolandet. The Big One. "The Big One" (1997) er en dokumentar av filmskaperen Michael Moore. I filmen følger vi Moore under en lanseringsturné for boken "Downsize This" i den amerikanske midtvesten. Filmen er en blanding av stand-up komedie, politiske kommentarer, og practical jokes med forlagets representanter. I kjent stil benytter Moore enhver anledning til å gjøre narr av større bedrifter, blant annet når han donerer 80 amerikanske cents (om lag 6 kroner) til bedrifter som har lagt ned fabrikker i USA, og flyttet produksjonen til Mexico. 80 cents tilsvarer en normal timelønn for disse arbeiderene. Abrahamittisk religion. Et kart som viser abrahamittiske religioners utbredelse i prosent per land. Abrahamittisk, abrahamisk eller semittisk monoteistisk religion er betegnelse for en monoteistisk religion som stammer fra den gamle semittiske tradisjonen som blir tilskrevet Abraham, en stor patriark som er omtalt i Torahen, Bibelen og Koranen. Disse religionene omfatter jødedom, kristendom og islam. Også mandeanismen og baha'i bygger til dels på disse tradisjonene. Jøder anser Abraham som grunnlegger av folket Israel og sin stamfar. Mange kristne ser ikke på seg selv som del av en «abrahamisk religion», men betrakter Abraham som en tidlig figur i sin religion. Muslimer refererer til tilhengere av de andre abrahamiske religionene som «bokens folk», og ser på Abraham som en av de viktigste av mange profeter sendt av Gud. Alle disse tre religionene har sin bakgrunn i den religionen som ble praktisert av fortidens israelitter. Jødedommen hevder å være en direkte fortsettelse av denne. Kristendommen bygger også på den israelittiske religionen, men lærer at Jesus var den Messias som skulle komme. Islam oppstod på et senere tidspunkt og hevder at Muhammed fikk den siste profetien fra Allah, som tilhengerne regner som den samme guden som kristne og medlemmer av Jødedommen tror på. Alle tre anerkjenner i grove trekk historien frem til hjemkomsten fra Babylon, skjønt synet på flere ting varierer. Alle tre anerkjenner skapelsesberetningen om Adam og Eva, og fortellingen om Noah. Videre anerkjenner de Abraham, men islam legger her vekt på sønnen Ismael. De anerkjenner også Moses. Også i Koranen omtales flere av israelittenes profeter. Muslimer har imidlertid en rekke egne fortellinger om flere av Bibelens personer. Når man kommer til fortellingen om Jesus og disiplene, skiller jødedommen og kristendommen tydelig lag. I jødedommen anerkjenner man ikke Jesus som Messias. Man legger liten eller ingen vekt på fortellingene i det nye testamentet. I islam vil man se på Jesus som en viktig profet, men synet på historien i det første århundret varierer blant muslimer. Muslimer legger stor vekt på Muhammeds liv og lære, og de mener at hovedtrekkene i læren finner man i Koranen, som overskygger alle andre religiøse skrifter. Hverken kristendommen eller jødedommen anerkjenner Muhammed, hans forkynnelse og Koranen. Forskjellige historikere har kommet med ulike teorier om disse religionenes opphav. Noen har ment at den kanaanittiske guden El kan være opphavet til forestillingene om Bibelens gud, og noen har forsøkt å finne en sammenheng mellom visse former for tilbedelse i det gamle Egypt. Dette har imidlertid ikke kunnet bevises. Den monoteistiske læren synes å være absolutt eiendommelig sammenlignet med andre oldtidige religioner i Midtøsten. Ikke desto mindre har de tre religionene kommet til å spille en viktig rolle i den etterfølgende historie, både som statsreligioner og politiske faktorer flere steder, og mer eller mindre direkte i kunst og kultur. Oberst. Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad. Mellom ca 1975 og 1. desember 1997 var denne graden kjent som Oberst II. Symboliseres med tre stjerner mellom to striper. Graden tilsvarer kommandør i Sjøforsvaret. Solna kommune. Solna kommune er en kommune i det svenske länet Stockholms län (i landskapet Uppland). Tettsteder. Solna kommune har ett tettsted. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sundbyberg. Sundbyberg er et svensk tettsted i Sundbyberg kommune i Stockholms län i landskapet Uppland. I år 2005 hadde tettstedet 34 016 innbyggere. Södertälje. Södertälje er en by i Stockholms län i Södermanland i Sverige. Den er Södertälje kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 60 279 innbyggere. Södertälje fikk bystatus omkring 1370. Byen ligger mellom Strängnäs, Stockholm og Nyköping hvor Mälaren renner ut i Østersjøen gjennom Södertälje kanal. Historie. Innflytningen til Södertälje begynte på 600-tallet i Sveriges forhistoriske tid da landhevingen hadde gjort den nåværende Södertälje kanal så grunn at den ikke lengre var farbar med skip. Ettersom man begynte å slepe skipene over det trange neset med handkraft begynte en del å slå seg ned ved stedet og deretter kom flere til ettersom det ble et knutepunkt. I vikingtiden begynte man å kalle Södertälje for «Mälarens lås» med bakgrunn i all båttrafikken som var tvunget til å passere stedet til og fra sjøen. Den omfattende transporten av jernvarer fra Bergslagen til Nederland og Tyskland foregikk med skip som passerte Södertälje. Det nøyaktige årstallet når Telge, som stedet ble kalt, fikk sine privilegier som by er ikke kjent, men de fleste er i dag enige om at de ikke skjedde før 1386. Noen historikere mener likevel at det kunne ha skjedde så tidlig som 1000. Første gang Södertälje er nevnt i de skriftlige kildene er 829 da misjonæren Ansgar besøkte Birka. Slottsholmen er en øy i den nåværende Södertälje kanal. Den ligger rett utenfor bydelen Brunnsäng, omkring tre kilometer nord for bykjernen. Her ligger fogdeborgen fra middelalderen, Telge Hus, som ble oppført på 1300-tallet. Herfra ble Telge län, som omfattet Öcknebo, Hölebo og Svartlösa administrert. Arkeologiske utgravninger har vist at borgen en gang var omgitt av en vollgrav samt sperrer med trepåler som strakte seg over store deler av Linasundet. Mellom 1434 og 1436 ledet Engelbrekt Engelbrektsson og Karl Knutsson Bonde et opprør mot Kalmarunionen og Erik av Pommern. Kongens fogder ble fordrevet fra sine borger som deretter ble brent. For å sikre den viktige handelen i Mälaren forsøkte Engelbrekt å grave en kanal gjennom Telge, et arbeid som aldri ble avsluttet. Med en kanal ville trafikken mellom Østersjøen og Mälaren bli ledet forbi det unionstro Stockholm. Engelbrekt lovte flere viktige handelssteder fritt leide gjennom Telge. Dette synes å ha opprørt fogden Bengt Stensson Natt og Dag (en riddertittel) som opprinnelig var en av Engelbrekts tilhengere. Stensson beslagla et tysk handelsskip, og fikk satt Telge Hus i brann ved en av sine nærmeste menn, Erik Kettilsson Puke. I 1448 ble Karl Knutsson Bonde konge og han fikk da satt i gang arbeidet med å oppføre en borg på slottsholmen. Den nye borgen fikk navnet Karlsborg. På slutten av 1400-tallet mistet borgen mye av sin betydning og ble derfor forlatt. Tidlig på 1500-tallet blir Telge Hus beskrevet som «omkullfallen». Det første kjente navnet på Södertälje var "Tælgia" eller "Tælga" (andre varianter er "Tcelghia", "Tcelge"). Noen mener at dette ordet kan føres tilbake til et forsamisk ord «nes eller landtunge mellom to vann». Andre mener at forklaringen ligger i ordet «Tälja». I Södertäljes tilfelle mener man altså de smale vikene mellom Østersjøen, Mälaren og selve byen. Navnet ble senere modernisert og byen ble kalt for «Telge». Dette navnet blir benyttet fram til 1622 hvor man legger til ordet «söder» (sør) for skille byen fra Norrtälje som ligger 11 mil mot nordøst. I og med bokstaveringsreformen som ble gjennomført på begynnelsen av 1900-tallet ble "Södertelge" endret til "Södertälje". Navnet «Telge»/«Tälje» lever imidlertid videre og er i dag navnet på flere plasser og foretak i byen. Deriblant finnes Telgekoncernen, bydelen Tälje og også det tidligere Täljegymnasiet. Fra begynnelsen har byen benyttet Olav den hellige ("S:t Olof") i sitt «sigill» (segl). På begynnelsen av 1600-tallet ble den norske helgenen ansett som umoderne og man valgte da å lete etter andre potensielle kandidater som byens skytshelgen. Valget falt på Den hellige Ragnhild (Sankta Ragnhild) – sannsynligvis på grunn av Sankta Ragnhilds kirke som fortsatt står på Stortorget. Tyresö kommune. Tyresö kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Södermanland. Kommunens administrasjonssenter ligger Bollmora. Tettsteder. Tyresö kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Täby. Täby er et svensk tettsted i Stockholms län i Uppland. Det er Täby kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 58 593 innbyggere der. Deler av Täby ligger også i kommunene Danderyd og Sollentuna. Täby er kjent for sin galoppbane Täby Galopp som ble åpnet i 1960. Upplands-Bro kommune. Upplands-Bro kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kungsängen. Tettsteder. Upplands-Bro kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Upplands Väsby. Upplands Väsby er et svensk tettsted i Stockholms län i Uppland. Det er Upplands Väsby kommunes administrasjonssenter og i år 2007 bodde det 37 932 innbyggere der. Tettstedet het tidligere «Upplands-Väsby» men bindestreken har blitt vedtatt fjernet i senere tid. Vallentuna. Vallentuna er et svensk tettsted i Stockholms län i Uppland. Det er Vallentuna kommunes administrasjonssenter. I år 2005 hadde Vallentuna 26 500 innbyggere, hvorav 19 732 i Vallentuna kommune og 6 768 i Täby kommune. Vaxholm. Vaxholm (tidligere Waxholm) er en svensk by i Stockholms län i Uppland. Det er Vaxholm kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 4 817 innbyggere. Vaxholm fikk bystatus i 1652. Värmdö kommune. Fabrikkpipene som inspirerte til det nåværende kommunevåpnet. Värmdö kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger Gustavsberg. Tettsteder. Värmdö kommune har 19 tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Österåker kommune. Österåker kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Åkersberga. Tettsteder. Österåker kommune har ti tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Flen. Flen er en svensk by i Södermanlands län i landskapet Södermanland. Det er Flen kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde byen 6 114 innbyggere. Flen fikk bystatus i år 1949. Byen ligger ved Västra stambanan. Gnesta. Gnesta er et svensk tettsted som ligger i Södermanlands län i landskapet Södermanland. Det er Gnesta kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 5 284 innbyggere hvorav 5 208 i Gnesta kommune. En mindre del av tettstedet ligger i Södertälje kommune. Gnesta ligger ved Västra stambanan mellom Södertälje og Nyköping. Katrineholm. Katrineholm er en svensk by i Södermanlands län i landskapet Södermanland. Det er Katrineholm kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 21 445 innbyggere. Katrineholm fikk bystatus i 1917. Byen ligger ved Södra- og Västra stambanan. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson har tidligere vært ordfører i Katrineholm. Nyköping. Nyköping er en svensk by i Södermanlands län i landskapet Södermanland. Den er administrasjonssenter for både Nyköping kommune og Södermanlands län. I 2000 hadde byen 39 952 innbyggere. Nyköping fikk bystatus i 1444 og den ligger ved Østersjøen. Historie. Ved Nyköpingån er det blitt funnet etterlevninger som har blitt datert til rundt 2000 f.Kr. Nyköping er antagelig en av Sveriges eldste byer. Stedet, ved munningen av fire elver, Nyköpingsån, Kilaån, Svärtaån samt Idbäcken, var spesielt betydningsfullt på den tiden da den viktigste transporten skjedde med båt. Nyköpings eldste privilegiebrev stammer fra 1444; det angikk tilgang til øyer i skjærgården. I løpet av middelalderen var det flere riksmøter og krigshendelser i byen. I 1280 ble det grunnlagt et fransikanerkloster i byen. Det er ikke kjent når slottet Nyköpingshus ble reist, men hertug Magnus Ladulås førte der de forhandlinger som innebar at den svenske kronen fikk kontroll over Visby. På slottet satt Valdemar Birgersson som fange og døde der i 1302. I 1317 skjedde det som er blitt kalt for «Nyköpings gjestebud» hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson ble tatt til fange av deres bror kong Birger Magnusson, og senere døde. Under Albrekt av Mecklenburgs tid var slottet styrt av den tyske ridderen Raven van Barnekow og senere Bo Jonsson (Grip). Eskilstuna. Eskilstuna er en by i Södermanlands län i landskapet Södermanland i Sverige. Den er Eskilstuna kommunes administrasjonssenter og i 2010 hadde byen 64 679 innbyggere. Eskilstuna fikk bystatus i 1659. Industri. I 1832 stiftet Johan Theofron Munktell Eskilstunas Mekaniska Werkstad, som i 1879 ble gjort om til et aksjeselskap, under navnet Munktells Mekaniska Verkstads Aktiebolag. Etter fusjoner skiftet det i 1932 navn til AB Bolinder Munktell, og i 1950 til Volvo BM. Oxelösund. Oxelösund er en svensk by i Södermanlands län i landskapet Södermanland. Det er Oxelösund kommunes administrasjonssenter og har et folketall på nærmere 11 000. I 1950 fikk Oxelösund bystatus og er med det en av Sveriges yngste byer. Byen har en kjent havn som kan betjene havgående skip med nærmere 100 000 tonns lasteevne. Av de varer som passerer havnen, kan nevnes jernmalm og olje. Foruten den offentlige tjenesteytelsen er aktivitetene tilknyttet havnen viktigste næringsveg. Sydøst for Oxelösund ligger kystartillerianlegget Femörefortet (eller Femöre fort) som er nedsprengt i fjellet på halvøya Femöre. Strängnäs. Strängnäs er en svensk by i Södermanlands län i landskapet Södermanland. Det er Strängnäs kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde byen 12 296 innbyggere. Byen ligger ved innsjøen Mälaren mellom Södertälje og Eskilstuna. Trosa. Julaftons fyr i Trosa skjærgård Trosa er en svensk by i Södermanlands län i landskapet Södermanland. Det er Trosa kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde byen 4 201 innbyggere. Byen ligger mellom Södertälje og Nyköping der Trosaån renner ut i Østersjøen. Vingåker. Vingåker er et svensk tettsted som ligger i Södermanlands län i landskapet Södermanland. Det er Vingåker kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde tettstedet 4 362 innbyggere. Historie. Vingåker ble kjent på 1600-tallet på grunn av Säfstaholms slott. Fra begynnelsen av var stedets bebyggelse sterkt konsentrert omkring Västra Vingåkers kyrka, men etter at stedet ble tilsluttet jernbanenettet fra og med 1862 begynte stedet utvides i sørlig retning. I dag er sentrum konsentrert til Skräddartorget som ligger rett nord for jernbanestasjonen i retning av kirken. Navnet Skräddartorget peker tilbake på stedets tradisjon som et betydelig sentrum for tekstilindustrien. På og i anslutning til torget finnes flere butikker. Vingåker fikk et tilbakeslag da toget sluttet å stoppe der i 1971. Fra år 2003 ble jernbanetrafikken gjenopptatt i form av regionale tog på strekningen Stockholm-Södertälje-Katrineholm-Hallsberg. Tradisjonelt har stedet hatt en omfattende konfeksjonsindustri. I løpet av 1990-tallet ble denne for stor del nedlagt og flyttet til andre steder, og opphørte helt i 2005 da de siste delene ble solgt til utlandet. Grunnen var etter sigende for høye produksjonskostnader. Vingåker er blant annet kjent for Vingåkersdansen, Vingåkersdräkten, Vingåkers Factory Outlet, Vingåkers Volleybollklubb, Säfstaholms slott, Kjesäters folkhögskola og før dette statsminister Göran Persson, som er født og oppvokst der. Stedet er også kjent for Vingåkersrevyn som i årene 1992–2002 gjorde en oppsetning ved Valborgshelgen hvert år. Enköping. Enköping er en by i Uppsala län i landskapet Uppsala i Sverige. Den er administrasjonssenter for Enköping kommune og i 2005 hadde byen 20 204 innbyggere. Enköping fikk bystatus omkring 1300 og ligger ved innsjøen Mälarens nordre bredd. Fotballklubben Enköpings SK Fotboll kommer herfra. Håbo kommune. Håbo kommune ligger i det svenske fylket Uppsala län i landskapet Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Bålsta. Skoklosters slott er et av verdens fremste barokkmuseer; mens Lasse Åbergs Åbergs museum inneholder Disney-samlegjenstander. Tettsteder. Håbo kommune har seks tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Knivsta. Knivsta er et svensk tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland. Det er Knivsta kommunes administrasjonssenter og i 2006 hadde tettstedet 7 556 innbyggere. Knivsta ligger ved jernbanen og E4 cirka 48 kilometer nord for Stockholm og 18 kilometer sør for Uppsala. Tierp. Tierp er et tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Det er Tierp kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde tettstedet 5 147 innbyggere. Tierp ligger ved Dalälven og E4 cirka 61 kilometer nord for Uppsala og 53 kilometer sør for Gävle. Blant større foretak på stedet er Atlas Copco, Elastolan, Tierps järnbruk, som produserer brønnlokk. Kjente personer fra Tierp er ishockeyspilleren Johan Holmqvist og lyrikeren Kristina Lugn. Historie. Tierp vokste frem etter at jernbanestasjonen og Ostkustbanan ble innviet i 1874. Navnet kommer fra Tierps kyrkby, som ligger en mil øst for Tierp. Stedet ble municipalsamhälle innenfor Tierps landskommune i 1888, og ble utskilt fra denne i 1920 for å bli köping. Gjenforeningen skjedde i 1974, og Tierp er nå administrasjonssentrum i Tierp kommune. I 1917 hadde stedet 1 200 innbyggere, postkontor, lege, apotek, to hoteller, avdelingskontor for Stockholms handelsbank og Mälarprovinsernas bank, flere håndverkere, tre mekaniske verksteder, trelastfabrikk, støperi med flere fabrikker, dampsag, mølle, meierier og en avis. Uppsala. Kart over Sverige det Uppsala er merkert med rødt Uppsala er en universitetsby i Uppsala län i landskapet Uppland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Uppsala kommune og Uppsala län. I 2009 hadde byen 144 839 innbyggere og er Sveriges fjerde største by. Uppsala er sete for Uppsala universitet, som er Skandinavias eldste universitet, grunnlagt i 1477. Uppsala ligger cirka 67 kilometer nord for Stockholm og 35 kilometer nord for Arlanda lufthavn. Uppsala domkirke, bygd fra 12- til 1400-tallet, er Nordens største gotiske domkirke. Nord for Uppsala ligger gamle Uppsala, med gravhauger fra vikingtida. Dette var åstedet for blodige offerseremonier i førkristen tid. Uppsala er også sete til Newmaninstitutet, en vitenskapelig høyskole med undervisning i katolsk teologi, filosofi og kulturvitenskaper. Älvkarleby kommune. Älvkarleby kommune ligger i det svenske fylket Uppsala län i landskapet Uppland. Kommunen grenser i sør mot Tierp kommune i Uppsala län og i øst mot Gävle kommune i Gävleborgs län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skutskär. Kommunen har mye industri, bygget rundt vassdrag og fossefall. Skutskärs Bruk ble bygget av det norske firmaet Astrup & Sørensen i 1868/69. Stora Enso har en papirmassefabrikk her, og det statseide energiselskapet Vattenfall har anlegg her. Tettsteder. Älvkarleby kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Östhammar. Östhammar er en svensk by i Uppsala län i landskapet Uppland. Den er administrasjonssenter for Östhammar kommune og i 2005 hadde byen 4 598 innbyggere. Östhammar fikk bystatus i 1368 av kong Albrekt av Mecklenburg. Arvika. Arvika er en svensk by i Värmlands län i landskapet Värmland. Den er administrasjonssenter for Arvika kommune. Byen fikk bystatus i 1911. Geografi. Arvika ligger sørøst for Oslo, omtrent midtveis mellom Kongsvinger og Karlstad. Tettstedet Arvika "(14 116 innbyggere, 2004)" er stasjonsby på jernbanen mellom Oslo og Stockholm. Stockholm: ca. 400 kilometer, Oslo: ca. 150 kilometer (via Bjørkelangen), eller ca. 180 kilometer (hovedveien via Kongsvinger), Riksgrensen: ca. 50 kilometer, Kongsvinger: 80 kilometer, Karlstad: 70 kilometer. Flomsituasjonen. Tettstedet Arvika ligger ved Kyrkviken, en del av Glafsfjorden og vassdraget Byälven. Arvika er Sveriges innerste havn, og har via slusene i Säffle (ned til Vänern) og Trollhätte kanal til Göta älv vannforbindelse med Göteborg. Det gikk tankbåter til Arvika helt til 1993. Vassdraget Byälven omfatter store deler av kommunene Arvika og Eda i Sverige, og Eidskog i Norge. Vannkapasiteten nedstrøms fra Glafsfjorden til Säffle er begrenset, og Glafsfjorden er dermed utsatt for variasjoner i vannivået. Glafsfjorden har normalt en vannstand på 45,74 meter over havet. I november 2000 førte store regnmengder til at vannstanden i Byälven økte med opptil 10 centimeter per døgn. Den 30. november 2000 ble det notert et vannivå i Glafsfjorden på 48,88 meter over havet, som tilsvarer 3,14 meter over det normale. Flommen medførte store materielle skader i Arvika. I november og desember 2006 var det en ny og mindre flom i vassdraget. Den 17. og 18. desember 2006 ble vannivået i Glafsfjorden notert til 47,43 meter over havet, 1,69 meter høyere enn normalt. Det ble satt opp mobile flombarrierer. Det oppsto ingen skader i det sentrale Arvika, men enkelte skader på eiendommer rundt Glafsfjorden. Arvika kommune har utredet og besluttet å bygge en flomsikring i det smale sundet mellom Kyrkviken og resten av Glafsfjorden. Flomsikringen vil bestå av permanente jordvoller og en betongdam av elementer som løftes på plass i selve sundet ved behov. Demningen vil beskytte tettstedet Arvika og resten av bebyggelsen rundt Kyrkviken. En del berørte naboer har klaget prosjektet inn til den svenske Miljödomstolen, og våren 2007 avventer man resultatet av denne behandlingen. Det arbeides også med andre prosjekter for å øke vanngjennomstrømmingen og dermed minske flomskadene, blant annet å rydde vegetasjon (siv) i Byälven og en ombygging av slusene i Säffle. Kultur. Arvika er kjent for et rikt kulturliv, størrelsen tatt i betraktning. Byen har flere gallerier og museer, med Rackstadmuseet som det mest kjente. I Arvika ligger Musikhögskolan Ingesund, en av Sveriges seks musikkhøgskoler. Det arrangeres også flere musikkfestivaler i Arvika hver sommer, blant dem jazzfestivalen Jözzejassen, samt Arvikafestivalen med fokus på rock og elektronika. Dansebandet Vikingarna kom opprinnelig fra Arvika, og valgte byen som åsted for sin aller siste konsert, 3. juli 2004. Næringsliv. Som mange svenske tettsteder, har Arvika opplevd nedleggelse av storindustri. I byen har det vært både kjøleskapsfabrikk og tobakksfabrikk. Et EU-støttet omstillingsprosjekt har skapt nytt liv i den 18 000 kvadratmeter store nedlagte tobakksfabrikken, som nå huser 45 større og mindre virksomheter med over 300 ansatte og et utdanningssenter med over 500 studenter. Kjøleskapsfabrikken er overtatt av foretaket Coffee Queen, som produserer kaffetraktere og kaffeautomater. En annen stor aktør er varmepumpeprodusenten Thermia, som i 2005 ble oppkjøpt av det danske konsernet Danfoss. Ikke langt fra tettstedet Glava har den norske solcelleprodusenten Renewable Energy Corporation (REC) bygget en fabrikk for montasje av solcellepaneler. Det produseres fremdeles tobakkvarer i Arvika. En liten virsomhet i den gamle tobakksfabrikken produserer tyggetobakk, og på industriområdet Vik har lokale krefter bygget opp snusprodusenten Rocker. Rocker Production AB ble i oktober 2006 kjøpt opp av det multinasjonale tobakkskonsernet Phillip Morris International, som ønsket seg inn på markedet for snus – hvor konsernet Swedish Match med sine mange merkevarer har dominert totalt med 99 prosent av det svenske markedet. Største arbeidsgiver i Arvika er Volvo Wheel Loaders AB Arvikaverken, med om lag 1100 ansatte, som produserer hjullastere. I Klässbol ligger Klässbols Linneväverier, et veveri som blant annet leverer duker til nobelprismiddagen, flere kongehus, samt både svenske og norske ambassader. For få tiår siden var Arvika en viktig grensehandelsby, en rolle som i vesentlig grad er overtatt av Charlottenberg i Eda kommune etter at sistnevnte fikk eget utsalg av det svenske vinmonopolet Systembolaget. Charlottenberg ligger vesentlig nærmere riksgrensen "(en drøy halvmil fra Morokulien)". Arvika kommune har valgt å satse på sentrum, og har frem til nå vært negative til etableringer av kjøpesentre. Det er således enn så lenge ingen ordinære kjøpesentre i Arvika, og det meste av handel skjer i sentrum av Arvika. I Palmviken har Ica og Konsum et felles anlegg med hver sine store matvarebutikker. Turisme. Arvikaområdet har et stort antall sjøer, flere naturreservater og milevis med vandrings- og kanoruter. Utover naturen er kulturen Arvikas største trekkplaster, og byen gjestes hvert år av et stort antall kultur- og musikkinteresserte. Arvikafestivalen er det største arrangementet med opptil 16 500 solgte billetter (2006). Rackstadmuseet viser kunst fra medlemmene i Rackstadkolonien, en gruppe svenske kunstnere som samlet seg i Arvika etter forrige århundreskifte. Kjøretøysmuseet Arvika Fordonsmuseum har samlet 200 år med kjøretøyer (med hovedvekt på biler og motorsykler). Hvert år blir det i Brunskog arrangert en «slik-var-det-i-gamle-dager-festival» kalt Gammelvala "(den gamle verden)", hvor det i en uke blir utført håndverk og handel som for 150 år siden. Klässbols Linneväverier er også et yndet utfartsmål. Eda kommune. Eda kommune ligger i det svenske fylket Värmlands län vest i landskapet Värmland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Charlottenberg. Den grenser til kommunene Arvika og Årjäng i Sverige samt til Eidskog og Kongsvinger i Norge. Kommunens andre store tettsted er Åmotfors. Av innbyggerne i Eda kommune utgjør norske statsborgere 16%. Historie. Eda ligger langs Eskoleia, en gammel ferdselsåre fra sagatiden og viktig pilegrimsvei til Nidaros. Stedet Eda omtales i Håkon Håkonssons saga fra 1200-tallet. Frem til og med 1814 var Eda på frontlinjen i krigene mellom Danmark-Norge og Sverige. Den viktige veien over grensen mellom Eda og Eidskog har ved flere anledninger blitt brukt av hærstyrker fra begge sider. Eda skanse ble bygget omkring 1650 for å hindre dansk-norske styrker i å rykke inn i området og utgjør i dag motivet i Edas kommunevåpen. Denne skansen var riktignok ikke den første i området. I 1865 åpnet Grensebanen mellom Kongsvinger og Charlottenberg, den første jernbaneforbindelsen mellom de to landene. To år senere åpnet strekningen videre til Arvika. Disse jernbanestrekningene utgjør fortsatt jernbaneforbindelsen mellom de to hovedstedene Oslo og Stockholm. Eda kommune ble opprettet i 1863 fra Eda sogn da kommuneordningen ble innført i Sverige. I 1952 ble Skillingmark slått sammen med Järnskog, som igjen ble slått sammen med Eda og Köla landskommuner i 1971 til dagens Eda kommune. Næringsliv. Næringslivet domineres av industri, med Åmotfors som et av Sveriges viktigste industristeder i forhold til folketallet. Industrien består blant annet lettmetallindustri, papirtilvirkning, trelast, ammunisjonsproduksjon og underleverandører til bilindustrien. Grensehandelen er også betydelig i Eda kommune. Dette gjør at Charlottenberg, på tross av sin beskjedne størrelse, har et av landets største selvbetjente Systembolag. Den store handelen har også tiltrukket seg den norske investoren Olav Thon, som har bygget et stort kjøpesenter ved hovedveien et stykke utenfor Charlottenberg sentrum. I tillegg kommer mange småforetak innen jord- og skogbruksnæringen. Eda har, i likhet med Magnor på den norske siden av grensen, også en historie innen glassproduksjon. Eda kommune har den laveste arbeidsledigheten i Värmland, og lavest andel ungdommer som velger høyere utdanning. Tettsteder. Eda kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Filipstad (Sverige). Filipstad er en svensk by i Värmlands län i landskapet Värmland. Den er administrasjonssenter for Filipstad kommune. I 2005 hadde byen 6 117 innbyggere. Filipstad fikk bystatus 6. april 1611 og er nest etter Karlstad Värmlands eldste by. Forshaga. Forshaga er et svensk tettsted som ligger i Värmlands län i landskapet Värmland. Det er Forshaga kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 3 550 innbyggere. Forshaga ligger ved Klarälven cirka 20 kilometer nord for Karlstad. Grums. Grums er et svensk tettsted som ligger i Värmlands län i landskapet Värmland. Det er Grums kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde tettstedet 5 231 innbyggere. Grums ligger ved innsjøen Vänern vest for Karlstad. Hagfors. Hagfors er en svensk by i Värmlands län i landskapet Värmland. Den er administrasjonssenter for Hagfors kommune. I 2005 hadde byen 5 403 innbyggere. Hagfors fikk bystatus først i 1950, noe som gjør den til Sveriges tredje yngste; det er kun Säffle og Oxelösund som fått bystatus senere. Hammarö kommune. Hammarö kommune ligger i det svenske länet Värmlands län i Värmland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skoghall. Tettsteder. Hammarö kommune har to tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Karlstad. Karlstad er en svensk by i Värmlands län i landskapet Värmland. Den er administrasjonssenter for både Karlstad kommune og Värmlands län. I 2010 hadde hhv byen og kommunen innbyggere. Karlstad ble grunnlagt av Karl IX i 1584. I 1865 brant store deler av de sentrale delene av byen ned. Etter brannen laget man et nytt gatesystem som har gitt byen det utseendet den har i dag. I 1905 foregikk forhandlingene mellom den norske og svenske regjeringen angående Norges selvstendighet (Karlstad-forhandlingene) foregikk i Frimurerlosjen i byen som ligger på stortorget ved siden av bl.a. stadshotellet og rådhuset. Den endelige avtalen ble undertegnet i losjens festsal 23. september 1905. Karlstad har et universitet med studenter. I utkanten av Karlstad finns Bergvik kjøpesenter. Ishockeyklubben Färjestads BK, som har vært blant de dominerende klubbene i svensk ishockey i flere tiår, kommer fra Karlstad. Kil (Värmland). Kil er et svensk tettsted som ligger i Värmlands län i landskapet Värmland. Det er Kil kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde tettstedet 7 962 innbyggere. Jernbaneknutepunkt. Kil er et knutepunkt i Sveriges jernbanenett. Her går hovedlinje mot vest til Charlottenberg og Oslo, mot øst til Karlstad og Stockholm og mot sørvest til Öxnered og Göteborg. Nordover går Fryksdalsbanan til Sunne og Torsby. Dessuten går Bergslagsbanan nord-østover, men her er det kun godstrafikk. Utdanning. I tettstedet Kil finnes fire skoler: Vikstaskolan, Dallidenskolan, Stenåsenskolan oh Sannerudsskolan. Sannerudssskolan har elever fra førskole til 9. klasse, mens de øvrige fra førskole til 6. klasse. De nærmeste gymnasene ligger i Karlstad- og Hammaröområdet. Kristinehamn. Kristinehamn er en svensk by i Värmlands län i landskapet Värmland. Den er administrasjonssenter for Kristinehamn kommune. I 2005 hadde byen 17 836 innbyggere. Kristinehamn ligger ved E18 og Vänern. Byen fikk bystatus første gang i 1582, men het da Bro (Broo), men byen mistet byprivilegiene i 1584. Byen fikk bystatus på nytt i 1642 da med navnet Christinehamn. Munkfors. Munkfors er et svensk tettsted som ligger i Värmlands län i landskapet Värmland. Det er Munkfors kommunes administrasjonssenter og kommunens eneste tettsted. I 2005 hadde tettstedet 3 224 innbyggere. Munkfors ligger på begge sider om Klarälven. Storfors. Storfors er et svensk tettsted som ligger i Värmlands län i landskapet Värmland. Det er Storfors kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde tettstedet 2 442 innbyggere. Sunne. Sunnesundet og kirken i Sunne. Sunne er et svensk tettsted som ligger i Värmlands län i landskapet Värmland. Det er Sunne kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 4 903 innbyggere. Sunne ligger ved E45 og er en populær plass for norske og nordiske turister. Säffle. Säffle er en svensk by i Värmlands län i landskapet Värmland. Den er administrasjonssenter for Säffle kommune. I 2006 hadde byen 9 156 innbyggere. Säffle fikk bystatus så sent som i 1951 og er dermed Sveriges yngste by. Byen ligger ved Vänern og funn fra forntiden tilsier at det har vært bosetninger der siden jernalderen. Säffle begynte å vokse da Säffle kanal ble åpnet i 1837. Jernbanen kom til tettstedet i 1879, og i 1882 bodde det ca. 700 innbyggere der. Torsby. Torsby er et svensk tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland. Det er Torsby kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 4 012 innbyggere. Selskapet Sebra Film holder til i Torsby. Årjäng. Årjäng, tidligere også kalt Silbodal, er et svensk tettsted i Värmlands län i landskapet Värmland. Det er Årjäng kommunes administrasjonssenter og i 2006 hadde tettstedet 3 172 innbyggere. Årjäng ligger ved E18 cirka tretti kilometer fra grensen til Norge og ca. 95 km vest for Karlstad. Bjurholm. Bjurholm er et svensk tettsted i Västerbottens län i Ångermanland som ligger cirka 60 kilometer sørvest for Umeå. Det er Bjurholm kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde tettstedet 987 innbyggere. Nordmaling kommune. Nordmaling kommune (svensk: "Nordmalings kommun") er en svensk kommune som ligger i Västerbottens län i landskapet Ångermanland og landsdelen Norrland. Kommunen har grense mot kommunene Umeå, Vännäs og Bjurholm i Västerbottens län og Örnsköldsvik i Västernorrlands län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nordmaling. Geografi. Sprekkedalslandskap som mot kysten til Østersjøen går over i en kystslette. Viktigste vassdrag er Öreälven er som munner ut i havet ved Öre og Lögdeälven som munner ut ved Rundvik. E4 går gjennom kommunen. Nordmaling er forbundet med det svenske jernbanenettet gjennom Botniabanan. Stambanan genom övre Norrland går gjennom de indre delene av kommunen, men har ikke lenger stoppesteder for persontrafikk i kommunen. Örnsköldsvik lufthavn og Umeå lufthavn ligger i kjøreavstand fra Nordmaling. Tettsteder. Nordmaling kommune hadde tre tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Norsjö. Norsjö er et svensk tettsted i Västerbottens län i Västerbotten. Det er Norsjö kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 2 085 innbyggere. Robertsfors. Robertsfors er et svensk tettsted i Västerbottens län i Västerbotten. Det er Robertsfors kommunes administrasjonssenter og i 2006 hadde tettstedet 2 010 innbyggere. Tettstedet har fått sitt navn etter grosserer Robert Finlay som var deleier i Robertsfors bruk som ble etablert i 1758. Robertsfors IK og Robertsfors BK er lokale fotballklubber fra Robertsfors. Skellefteå kommune. Skellefteå kommune ligger i det svenske landskapet Västerbotten i lenet Västerbottens län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skellefteå. Skellefteå er den største kystkommunen i Sverige med hensyn til areal. Den har på ett sted grense mot Umeå kommune. Kommunegrensene møtes omtrent der byen Botsmark ligger. I kommunen finns det såkalte Skelleftefeltet med flere gruver (kobber, sink, bly, sølv og gull). Boliden AB har røttene i Bolidengruvan, i gruvebyn Boliden. Tettsteder. Skellefteå kommune hadde 20 tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sorsele. Sorsele kommune, med tettstedet Sorsele markert. Sorsele (sørsamisk: "Suarsa", umesamisk: "Suorssá") er et tettsted i Västerbottens län i svensk Lappland. Det er Sorsele kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 1 353 innbyggere og et areal på 1,83 km². Namnet kommer sannsynligvis fra det samiske "sourge" som betyr grein, kombinert med det svenske "sel". Byen ligger ved Vindelälven, en av de nordsvenske elvene som ennå ikke er utbygd til produksjon av vannkraft. Gjennom tettstedet går Europavei 45 og den svenske "länsväg 363", samt Inlandsbanan, som fortsetter nordover til Gällivarre. To mil fra tettstedet ligger skianlegget Nalovardo med en lengste heis på 1740 m, en maks fallhøyde 314m og 14 nedfarter. Den store tilgangen på fritt rennende vann gjør Sorsele populært blant sportfiskere om sommeren, og om vinteren drives det isfiske på områdets mange innsjøer. Storuman kommune. Storuman kommune er en svensk kommune i Västerbottens län i landskapet Lappland. Dens administrasjonssenter ligger i Storuman og kommunen hadde 6 304 innbyggere den 31. desember 2008. I Sverige grenser Storuman kommune mot Sorsele kommune i nord, Vilhelmina kommune i sør, og Lycksele kommune i øst. I Norge grenser den mot kommunene Hattfjelldal, Hemnes og Rana. Kommunen er oppkalt etter innsjøen Storuman. Administrativ historie. I 1780 ble Tärna forsamling utskilt fra Lycksele forsamling som et kapellag. I 1822 ble deretter Stensele forsamling utskilt fra Lycksele forsamling som et eget sogn. Under den svenske kommunereformen i 1862 ble Tärna og Stensele slått sammen og omdannet til landkommunen Stensele. Tärna ble deretter i 1903 utskilt som en selvstendig landkommune, mens Stensele opprettet et municipalsamhälle i Storuman i 1936 og et annet i Stensele i 1937, som ble oppløst i henholdsvis 1963 og 1964. Under den svenske kommunereformen i 1971 ble de to landkommunene Stensele og Tärna gjenforente under det nye navnet Storuman kommune. Kommunevåpenet. I 1951 fikk landkommunen Stensele et eget kommunevåpen, men ikke Tärna. Etter gjenforeningen i 1971 valgte man et nytt kommunevåpen, som ble registrert av Patent- och registreringsverket i 1985. I følge blasoneringen symboliserer dets øverste del siluetten av Ryfjellet, sett fra nordvest, mens dets nederste del representerer skogene i kommunen. Samisk språk. Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Storuman kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige. Geografi. Ume älv renner gjennom kommunen. Lengst vest i kommunen er det høyfjellsområder, høyeste fjell er Norra Sytertoppen (1768 moh). I nordøst ligger Artfjället med omfattende underjordiske grottesystemer. E12 og E45 går gjennom kommunen, og Storuman er knytta til det svenske jernbanenettet gjennom Inlandsbanan og tverrforbindelsen mellom Storuman og Hellnäs på Stambanan genom övre Norrland. Storuman var fram til 2010 den eneste kommunen i Sverige som hadde to flyplasser med ruteflygninger innenfor kommunegrensene. Det er imidlertid ingen ruteflygninger lenger til Storuman flyplass, men fra Hemavan Tärnaby flyplass er det daglig forbindelse til Stockholm. Skisport. Storuman kommune er kjent for vintersportstedet Tärnaby, som har fostra opp alpintstjerner på løpende bånd. Jens Byggmark, Ingemar Stenmark, Bengt-Erik Grahn, Anja Pärson og Stig Strand kommer alle herfra. Tettsteder. I år 2000 ble fire steder i Storuman kommune definerte som tettsteder. Tabellen nedenfor oppgir antall innbyggere per 31. desember 2005. Umeå. Sentrale Umeå sett fra Hamrinsberget Umeå er en svensk by som ligger i Västerbottens län i Västerbotten. Den ligger ved utløpet av Umeälven og er administrasjonssenter både for Västerbottens län og Umeå kommune. Bykjernen Umeå har 79 594 innbyggere (31. desember 2010), mens kommunen har rundt 110 000 innbyggere. Sin bystatus fikk Umeå i 1588 av Johan III av Sverige. Harstad er den norske vennskapsbyen. Andre vennskapsbyer er Vasa i Finland, Helsingør i Danmark, Würzburg i Tyskland, Petrozavodsk i Russland, Saskatoon i Canada og Oxford i England. En brann 25. juni 1888 ødela nesten hele byen. Ingen mennesker omkom i brannen, men ca. 2 300 av byens 3 000 innbyggere ble hjemløse. Det nordligste av de tre statlige arkivene for innsamling av tradisjonsstoff i Sverige ligger i Umeå (Dialekt-, ortnamns- och folkminnesarkivet i Umeå (DAUM)). Vilhelmina. Vilhelmina er et tettsted i Västerbottens län i Lappland i Sverige. Det er Vilhelmina kommunes administrasjonssenter og i 2005 bodde det 3 633 innbyggere der. Tettstedet het tidligere frem til 1799 Volgsjö. Vilhelmina har fått sitt navn etter dronning Frederika Dorothea Wilhelmina, Gustav IV Adolfs gemalinne. Vindeln. Vindeln er et svensk tettsted i Västerbottens län i Västerbotten. Det er Vindeln kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 2 356 innbyggere. Åsele. Åsele er et svensk tettsted i Västerbottens län i Lappland. Det er Åsele kommunes administrasjonssenter og i 2006 hadde tettstedet 1 920 innbyggere. Vännäs. Vännäs er et svensk tettsted i Västerbottens län i Västerbotten cirka 30 kilometer vest for Umeå. Det er Vännäs kommunes administrasjonssenter og i 2006 bodde det 4 126 innbyggere der. Härnösand. Härnösand er en svensk by i Västernorrlands län i landskapet Ångermanland. Härnösand er administrasjonssenter for både Västernorrlands län og Härnösand kommune. I 2005 hadde byen innbyggere. Härnösand fikk bystatus i 1585 og ble grunnlagt av Johan III av Sverige. Kramfors. Kramfors er en svensk by som ligger i Västernorrlands län i Ångermanland. Kramfors er administrasjonssenter for Kramfors kommune. I 2005 hadde byen 6 235 innbyggere. Kramfors fikk bystatus i 1947 og ligger ved Ångermanälven. Sollefteå. Sollefteå er en svensk by i Västernorrlands län i landskapet Ångermanland. Sollefteå er administrasjonssenter for Sollefteå kommune. I 2005 hadde byen 8 530 innbyggere. Sollefteå fikk bystatus i 1917 og ligger ved Ångermanälven. Sundsvall. Sundsvall er en svensk by i Västernorrlands län, i landskapet Medelpad. Sundsvall er administrasjonssenter for Sundsvall kommune og i 2009 hadde byen 90 001 innbyggere, noe som gjør byen til landets 19. største by. Sundsvall fikk bystatus i 1621 av Gustav II Adolf. Det er en statue av ham på «Stora Torget» i det sentrale Sundsvall. Området ble tidlig et av Sveriges viktigste sagbruksindustriområder. Sundsvalls beste fotballag heter GIF Sundsvall. Sveriges første internasjonale kasino åpnet i 2001 i Sundsvall, med lokaler på den gamle jernbanestasjonen. Kasinoet er et av fire som drives av Casino Cosmopol, som igjen er datterselskap av Svenska Spel. Timrå. Timrå er et svensk tettsted i Västernorrlands län i Medelpad. Det er Timrå kommunes administrasjonssenter og i år 2000 hadde tettstedet 10 365 innbyggere. Ånge. Ånge er et tettsted i Västernorrlands län i Medelpad i Sverige. Det er Ånge kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 2 956 innbyggere. Ånge ligger ved elven Ljungan. Örnsköldsvik. Örnsköldsvik er en by i Västernorrlands län, i landskapet Ångermanland i Sverige. Örnsköldsvik er administrasjonssenter for Örnsköldsvik kommune og i 2005 hadde byen 28 617 innbyggere. Byen har fått sitt navn etter landshövding Per Abraham Örnsköld og er en av få svenske byer som har fått navn etter en ikke-kongelig person. Örnsköldsvik fikk bystatus i 1894. Selskapet Svensk Etanolkemi ligger i Örnsköldsvik. Den lokale ishockeyklubben heter MODO Hockey og er kjent for å ha fostret mange dyktige NHL-spillere, som Peter Forsberg, med flere. I byen fins også skihoppanlegget Paradiskullen. Arboga. Arboga er en svensk by som ligger i Västmanlands län i Västmanland. Det er Arboga kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 10 369 innbyggere. Arboga fikk bystatus på 1200-tallet. Fagersta. Fagersta er en svensk by som ligger i Västmanlands län i Västmanland. Det er Fagersta kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde byen 10 890 innbyggere. Fagersta fikk bystatus 1. januar 1944. Det UNESCO-registrerte jernverket Engelsbergs bruk fra 1681 ligger i Fagersta. Hallstahammar. Strömsholms slott ligger i kommunen Hallstahammar er et svensk tettsted i Västmanlands län i Västmanland. Det er Hallstahammar kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde stedet 10 300 innbyggere. De nærmeste byene er Västerås, Köping og Eskilstuna. Metallindustri var grunnlaget for samfunnet i Hallstahammar. Starten skjedde i 1628 da en smie ble etablert i Trångfors. Allerede i 1558 hadde kong Gustav Vasa bygget Strömsholm slott, som i dag er et interessant museum. Strömsholm kanal ble innviet i 1795 og gjorde godstransporten mye lettere, så transport og handel ble viktige aktiviteter i byen. I 1931 tok Hans von Kantzow patent på stållegeringen Kanthal (oppkalt etter ham selv i første ledd og Hallstahammar i andre) og etablerte bedriften Kanthal AB. Hallstahammar er i dag et tettsted med moderne og aktiv handel, men har bevart preget av industristed. Thore Skogman kom fra Hallstahammar. Heby. Heby er et svensk tettsted som ligger i Uppsala län i landskapet Uppland. Det er Heby kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde tettstedet 2 613 innbyggere. Fra 1886 ligger Heby ved jernbanelinjen mellom Stockholm og Dalarna. Kungsör. Kungsör er et svensk tettsted i Västmanlands län i Södermanland. Det er Kungsör kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 5 610 innbyggere der. Tettstedet ligger på Mälarens sydvestlige bredd. Köping. Köping er en svensk by som ligger i Västmanlands län i Västmanland. Det er Köping kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 17 358 innbyggere. Köping fikk bystatus 19. januar 1474 av Sten Sture d.e. Næringsliv. Hästens lager eksklusive senger som eksporteres til hele verden. Norberg. Elsa Anderssons konditori i Norberg Norberg er et svensk tettsted i Västmanlands län i Västmanland. Det er Norberg kommunes eneste tettsted og dets administrasjonssenter. I år 2000 bodde det 4 644 innbyggere der. Sala. Sala er en svensk by som ligger i Västmanlands län i Västmanland. Det er Sala kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde byen 12 118 innbyggere. Byen kalles ofte for «Sala silverstaden» lokalt. Sala fikk bystatus i 1624 av Gustav II Adolf. Skinnskatteberg. Skinnskatteberg er et tettsted i Västmanlands län i Sverige. Det er Skinnskatteberg kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde stedet 2 487 innbyggere. Tettstedet ligger cirka 55 kilometer nordvest for Västerås. Surahammar. Surahammar er et tettsted i Västmanlands län i Sverige. Det er Surahammar kommunes administrasjonssenter og i 2000 hadde de 6 350 innbyggere. Västerås. Kart over Sverige der Västerås er markert med rødt Västerås er en by i Västmanlands län i landskapet Västmanland i Sverige. Västerås er administrasjonssenter for både Västerås kommune og Västmanlands län. I 2005 hadde byen 107 005 innbyggere og var Sveriges femte største by. Byen het tidligere "Westra Aros" og er en av Sveriges eldste byer. De feiret 1000-års jubileum i 1990. Ale kommune. Ale kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Nödinge-Nol. Tettsteder. Ale kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Severdigheter og historie. "Ale vikingagård" er en rekonstruert gårdsbebyggelse fra vikingetiden som ligger ved Göta älv. Glassbruksmuseet "Surte glasbruk" preget den lille bygda Surte fra starten av 1862 til nedleggelsen i 1978. I de gamle fabrikkslokalene ligger i dag et museum hvor man kan se hva som ble produsert i bygda og hvilken rolle bruket spilte. Mannen som ga form til Coca-Cola-flasken, Alexander Samuelson, kom fra Surte glasbruk. Phoebe (måne). Phoebe er er en av Saturns måner. Det ble oppdaget av William Henry Pickering i 1899 fra fotografier tatt i august 1898 i Arequipa, Peru av DeLisle Stewart. Dette var den første satellitten som ble oppdaget fotografisk. Den har fått sitt navn etter Phoebe, en titan i gresk mytologi. Den kalles også Saturn IX. Plassering. I mer enn 100 år var Phoebe Saturns ytterste kjente måne, frem til oppdagelsen av flere mindre måner i 2000. Phoebe ligger nesten 4 ganger lenger borte fra Saturn enn dens nærmeste nabo (Iapetus (måne)), og er mye større enn noen andre måner som går i bane i tilsvarende avstand til planeten. Egenskaper. Phoebe er omtrent kuleformet og har en diameter på 220 kilometer, som er omtrent en femtendel av Månens diameter. Phoebe roterer om sin egen akse hvert niende time, og bruker 18 måneder på en runde rundt Saturn. Overflaten har en temperatur på bare 75K (-198 °C). De fleste av Saturns indre måner har veldig lys overflate, men Phoebe har veldig lav albedo (0.06). Overflaten er ekstremt ujevn med kratere med opp til 80 kilometer og med en høyde på 16 kilometer. Hønefoss Ballklubb. Hønefoss Ballklubb er en fotballklubb fra Hønefoss i Ringerike kommune i Buskerud, som spiller sine hjemmekamper på AKA Arena. Klubben deltok i Tippeligaen 2010, men rykket ned til 1. divisjon etter å ha tapt kvalifiseringsspill mot Fredrikstad. 2010 var første gang de spilte på øverste nivå. I 2011 endte de opp som seriemestere i 1. divisjon og ble dermed klare for Tippeligaen 2012. Historie. I 1998 rykket L/F Hønefoss opp i 1. divisjon. Publikumsrekorden i Hønefoss Idrettspark er 3773, og ble satt 22. august 2005 i en cupkamp mot Hamarkameratene. Supporterklubben heter Fosseberget. 18. juli 2007 ble det besluttet å bygge nytt stadion; dette stod ferdig i 2009. Det er sertifisert for 3500 plasser, men siden området kun er regulert for 3000, må HBK søke kommunen om dispensasjon dersom antall tilskuere blir over 3000. I januar 2008 ble Ole Bjørn Sundgot ansatt som ny hovedtrener for klubben. I sin andre sesong med Sundgot som trener greide HBK andreplass i 1. divisjon, og sikret med det opprykk til eliteserien. Hønefoss fikk en tøff start i sin første sesong i eliteserien. De tapte de første seks kampene, noe som resulterte i at Sundgot ble fristilt fra jobben som hovedtrener 18. april 2010. Tom Gulbrandsen overtok midlertidig som hovedtrener, og 21. april vant HBK sin første kamp i eliteserien, med 1-0 borte mot Stabæk. 2010-sesongen endte med 14. plass og kvalifiseringsspill om videre plass i Tippeligaen. I kvalifiseringen slo de Ranheim i semifinalen, men tapte for Fredrikstad, og rykket dermed ned til Adeccoligaen. Sesongen 2011 vant de Adeccoligaen, ett poeng foran Sandnes Ulf, og rykket direkte opp til Tippeligaen. Remond Mendy ble lagets toppscorer, med 14 mål. Lagets andre sesong i Tippeligaen startet mye bedre enn i 2010, og etter fem kamper hadde de to seire og tre uavgjort, og lå på femteplass på tabellen. Skøyter. IF Liv var i sin tid arrangør av flere NM i hurtigløp på skøyter. Antigua og Barbuda. Antigua og Barbuda er en øystat som ligger i den østre delen av Det karibiske hav. Landet er plassert midt i øygruppen Leewardøyene og ligger ca. 17 grader nord for ekvator. Antigua og Barbuda tilhører De små Antillene og er omgitt av Guadeloupe i sør, Montserrat i sørvest, Saint Kitts og Nevis i vest og Saint-Barthélemy og Saint Martin i nordvest. Landets hovedstad er Saint John's. Naturgeografi. Antigua og Barbuda har et tropisk klima og en gjennomsnittstemperatur på omtrent 27 °C. Temperaturen om vinteren er omtrent 23 °C, om sommeren og høsten omkring 30 °C. Den kaldeste perioden er fra desember til februar. Antigua og Barbuda er utsatt for tropiske orkaner. Øyene har en årlig nedbørsmengde på omtrent 1100 mm. Det regner mest fra september til november. Kun 11 % av øyene er dekket av skog. Landets kystlinje er totalt 153 km lang, og øyene har til sammen 365 strender. Antigua. Antigua har et areal på 280 km². Øya er bygget opp av vulkansk materiale og kalkstein. Dens høyeste punkt er Boggy Peak, som ligger 402 meter over havet. Antigua har ikke overflatevann eller skog, og øya er sterkt utsatt for tørke. Landets hovedstad, Saint John's, ligger på denne øya. På Antigua finnes det en spesiell slange som ikke lever noe annet sted i verden. Barbuda og Redonda. Barbuda har et areal på 161 km² og ligger 40 km nord for Antigua. I motsetning til naboøya er Barbuda en flat koralløy med mye vegetasjon. De viktigste treslagene er mahogni og seder. Øyas største og eneste by er Codrington. Det høyeste punktet ligger på et platå øst for Codrington 44,5 meter over havet. Redonda er en ubebodd øy med et areal på omtrent 1 km². Øya er formet som en bratt klippe. Den er omtrent 300 meter høy. Befolkning og folkegrupper. Antigua og Barbuda har 69 481 innbyggere, og befolkningen er ganske skjevt fordelt mellom øyene. Omkring 98 % av innbyggerne bor på Antigua, og bare omtrent 2 % på Barbuda. En hovedgrunn til dette er at den største byen, Saint John's, ligger på Antigua. Befolkningsveksten i 2000 var 0,55 % og befolkningstettheten er 156,84 innbyggere per km². 91 % av befolkningen er etterkommere av slaver fra Afrika, 4,4 % er av blandet etnisk opprinnelse, 1,7 % har europeisk opprinnelse, og resten kommer fra andre folkegrupper. De fleste hvite kommer opprinnelig fra Irland og Storbritannia, men det er også noen fra land i Midtøsten som Syria og Libanon. I tillegg finnes det noen fra andre steder i Asia og noen sefardiske jøder. En liten del av befolkningen på Antigua er innvandrere fra Dominica, Guyana og Jamaica. Det er også et økende antall innvandrere som kommer fra Den dominikanske republikk, Saint Vincent og Grenadinene og Nigeria. En økende del av befolkningen bor i utlandet, stort sett i Storbritannia, Amerikas forente stater og Canada. Språk og religion. Oversikt over befolkningen i Antigua og Barbuda fra 1961-2003 (tallene angir antall tusen innbyggere). Det offisielle språket i landet er engelsk, men mange snakker et antiguansk kreolspråk. Aksenten på Barbuda er litt forskjellig fra aksenten på Antigua. Spansk blir snakket flere steder hvor det finnes mange innvandrere fra Den dominikanske republikk. Det antiguanske kreolspråket bruker ord som kommer fra britisk engelsk og afrikanske språk. Språket ble formet av slaver fra Afrika. Eierne var britiske plantasjeeiere som snakket engelsk slik det var på 1700-tallet. Når slavene skulle kommunisere med europeiske eiere eller oppsynsmenn, måtte de benytte seg av ord fra begge gruppers språk, og slik utviklet det seg et afrikansk-engelsk pidginspråk. Dette utviklet seg videre til et fullverdig kreolspråk som ble morsmål for senere generasjoner av innbyggere født på øya. En stor del av befolkningen i landet er kristne, og Den anglikanske kirke er det største trossamfunnet. Katolisismen er også et viktig trossamfunn, og det finnes forskjellige små kristne samfunn som Metodistkirken, Brødremenigheten, pinsebevegelsen, Syvendedagsadventistene og Jehovas vitner. Det finnes også noen ikke-kristne på øyene, som rastafarianerne og tilhenger av islam, jødedom og bahá'í-troen. De førkolumbiske folkegruppene. Antigua ble først befolket av indianske jegere og samlere omkring 3100 f. Kr. De ble etterfulgt av arawak-talende "saladoid-folk" som innvandret til de karibiske øyene fra områdene rundt nedre del av Orinoco i det nåværende Venezuela, og som laget og brukte keramikk. Arawak-folket drev landbruk og dyrket bl.a. ananas, mais, søtpoteter, chili, guava, tobakk og bomull. De pre-columbianske folkene i Karibia bygget havgående båter som kunne ferdes på Det karibiske hav og Atlanterhavet. Derfor kunne arawaker og kariber befolke store deler av Syd-Amerika og de karibiske øyene. Etterkommere finnes nå hovedsakelig i Brasil, Venezuela og Colombia. De fleste arawakene forlot landet omkring 1100 år f.Kr, blant annet av mangel på ferskvann. Mange av de gjenværende indianerne ble drept av sykdommer som europeerne brakte med seg, men det finnes fortsatt medlemmer av folkegruppen på fastlandet. Den europeiske koloniseringen og den tidlige kolonitiden. Antigua og Barbuda ble oppdaget av Christofer Columbus i 1493, og det var han som gav den største øya navnet Antigua. Antigua er oppkalt etter en kirke i Sevilla i Spania, "Santa María de Antigua". De første europeerne som bosatte seg på øyene var spanjoler og franskmenn, men også de forlot øyene på grunn av ferskvannsmangel. Antigua kom under britisk kontroll i 1632 og Barbuda i 1678. Britisk innvandrere magasinerte regnvannet slik at de kunne bosette seg på øyene og dyrke jorda med slaver fra Afrika som arbeidskraft. De dyrket blant annet tobakk og ingefær. I 1666 brøt det ut krig mellom Storbritannia og Frankrike. Den franske guvernøren på Martinique invaderte Antigua og bortførte alle slavene. Britene gjenerobret øya i 1676. På Antigua ble det etter hvert bygget sukkerplantasjer, og der arbeidet det mange slaver. Christopher Codrington etablerte den første store sukkerplantasjen i landet i 1674. Barbudas eneste by er oppkalt etter ham. Sukkerindustrien ble en stor næringsvei basert på slavearbeid. Mye av landets regnskog ble hugget ned for å rydde land til sukkerplantasjene, og tømmeret fra skogen ble brukt til skipsbygging. I 1736 var slavene majoriteten av innbyggerne i landet, og deres leveforhold var elendige. En slave planla å drepe alle de hvite i landet, men planen ble oppdaget og avverget. Politisk utvikling. På 1800-tallet ble Antigua brukt som et hovedkvarter for Den britiske marinenes karibiske flåte. Landets økonomi var basert på landbruk. I 1834 ble slaveri forbudt, men sukkerindustrien var likevel en viktig næringsvei helt til den ble nedlagt i 1972. De tidligere slavene arbeidet fortsatt hardt og de fikk lite lønn for strevet. I tiden fra 1939 til 1950 var det en stor politisk utvikling. I 1939 ble landets første fagforening grunnlagt, og den arbeidet blant annet for å bedre arbeidernes leveforhold. Antigua arbeiderparti ble opprettet og ble snart det største partiet. Vere Bird var en av partiets fremste menn, og han hadde også vært en av frontfigurene i fagforeningen. Fra 1958 til 1962 var øyene med i Den vestindiske føderasjonen, og i 1967 ble de et selvstyrt område under britisk kontroll. Dette gjorde blant annet at landet fikk ha en folkevalgt regjering. Birds parti vant i valg etter valg. Antigua og Barbuda blir selvstendig. I 1978 ble de to partiene i kolonien enige om å arbeide for en rask overgang til full uavhengighet, men innbyggerne på Barbuda var motstandere av det. Det var hovedgrunnen til at planene ble forsinket. Den 1. november 1981 ble Antigua og Barbuda en selvstendig stat, som umiddelbart ble medlem FN. Selvstendigheten medførte også problemer. Da landet ble selvstendig fikk det retten til å låne penger i Det internasjonale pengefondet. I løpet av to måneder hadde landet lånt like mye som halvparten av bruttonasjonalproduktet. Vere Bird ble landets første statsminister, og han ivret for samarbeid med Amerikas forente stater. Han støttet blant annet landets invasjon av Grenada. I 1987 ble Vere Bird beskyldt for korrupsjon, men han gikk ikke av før i 1994. Han ble etterfulgt av sin sønn, Lester Bird. Økonomisk krisetid. I 1995 ble landet rammet av orkanen Luis. Orkanen førte til skade på 75 % av bebyggelsen. Næringslivet, og spesielt turistindustrien, ble kraftig berørt av denne katastrofen. I 1996 gjennomførte regjeringen en økonomisk kriseplan for blant annet å redusere landets utgifter. De offentlige ansattes lønninger ble frosset og ministrenes lønninger ble redusert med 10 %. Likevel fortsatte den økonomiske krisen gjennom de neste årene, blant annet fordi to nye orkaner traff landet i 1998 og 1999. Den siste av de to medførte store materielle ødeleggelser. Lester ble slått av Baldwin Spencer ved valget i 2004, og han er fremdeles statsminister. Spencer arbeidet for å bekjempe korrupsjonen som de tidligere regjeringene etter hans mening ikke hadde gjort nok for å begrense, og som derfor hadde spredd seg kraftig. Bird avviste beskyldningene om at hans regjeringer var ansvarlige for korrupsjonen. I 2005 ble personskatt innført igjen for første gang på 20 år. Landets økonomi bedret seg noe, men det har fortsatt stor utenlandsgjeld. Politikk. Dronning Elizabeth II, dronningen av Antigua og Barbuda. Antigua og Barbuda er et konstitusjonelt monarki. Dronning Elisabeth II av Storbritannia er landets monark. Statsministeren (premierministeren) siden valget i 2004 er Baldwin Spencer, og Louise Lake-Tack er generalguvernør. Premierministeren er regjeringssjef. Landet har et parlament med valgte representanter fra flere partier. Det dominerende partiet har siden 1949 vært Antiguas arbeiderparti. Den utøvende makt ligger hos regjeringen og den lovgivende hos de to kamrene i parlamentet. Det er valg hvert femte år til Underhuset eller representantenes hus med 19 medlemmer, hvorav 17 blir direkte valgt. Det andre kammeret er Senatet med 17 medlemmer. Landet er medlem av blant annet Det karibiske fellesskap, Samveldet av nasjoner, Organisasjonen av amerikanske stater. Norge har ikke diplomatiske forbindelser med Antigua og Barbuda. Administrativ inndeling. Antigua og Barbuda er delt inn i 6 administrative prestegjeld (parishes). Dessuten er Barbuda og den ubebodde øya Redonda styrt som avhengige områder (Depencency). Næringsliv. Antigua og Barbudas økonomi er tjenestebasert. Turisme er landets viktigste inntektskilde. Landet tjener også penger på de to militærbasene som Amerikas forente stater har på Antigua. Elektrisitetsforbruket i 2005 var på 97,65 millioner kilowattimer og produksjonen var på 105 millioner kilowattimer. Landet har ganske høy utenlandsgjeld, men den beregnede økonomiske veksten i år 2000 var på hele 2,5 %. På slutten av 1990-tallet hadde landet en inflasjon på over 2 %, men inflasjonen sank til 0,4 % i 2000. Antigua og Barbuda er medlem av Den østkaribiske valutaunionen, noe som blant annet innebærer at landet i unionen har felles sentralbank og myntenhet. Noen viktige handelspartnere er Spania, USA, Singapore og Tyskland. Landbruk og fiske. Strendene i Antigua og Barbuda er en av grunnene til at landet får besøk av så mange turister. Siden 1950-tallet har landbruket fått en stadig mindre betydning i økonomien, og en ting som hemmer landbruket er vannmangelen. Tidligere hadde landet en stor sukkerproduksjon, men i 1972 ble sukkerplantasjene nedlagt. De 30 siste årene har landbrukets bidrag til landets bruttonasjonalprodukt sunket fra over 40 % til 12 %. Det meste av landbruksvarene blir produsert for eget forbruk. Landets landbruksminister oppmuntrer til at det skal bli selvforsynt med viktige matvarer for å redusere importen av mat, som står for omtrent 25 % av den samlede import. Importen utgjorde i 2004 i alt 735 millioner dollar, over tre ganger mer enn eksportinntektene på 214 millioner dollar. Bomull, fiske, fruktdyrking og grønnsaksdyrking er viktige næringsveier innenfor landbruket. I 1999 omfattet landets bufebesetning 16 000 kveg, 12 000 sauer, 12 000 geiter og 2000 griser. Fiske er også en viktig næringsvei, og det viktigste fiskeområdet ligger mellom Antigua og Barbuda. Inntekten fra fisket i år 2000 på var omtrent 1,5 millioner dollar. Turisme og industri. Mer enn halvparten av landets BNP kommer fra turisme, og en tredjedel av turistene kommer fra USA. I 1995 ble øyene rammet av en orkan som fikk katastrofale følger for økonomien, og spesielt for turismen. Industrien fikk større betydning i økonomien da landbruket ble mindre viktig. I 2001 stod industrien for 19 % av landets bruttonasjonalprodukt. Den omfatter blant annet elektroniske komponenter. All elektrisitet produseres av fossilt brensel, og omtrent halvparten av landets eksport er petroleumsprodukter. Samfunn. Den forventede levealderen i landet er 71 år, et forholdsvis høyt tall i denne regionen. I 1998 tok landet på seg ansvaret for de medisinske tjenestene i Karibia. En viktig del av dette oppdraget er allerede i gang. Landet holder på å bygge det teknologisk mest avanserte sykehuset i hele Karibia. Over 90 % av folket i Antigua og Barbuda kan lese og skrive. På Antigua finnes det to skoler for medisinsk legeutdanning. Det finnes også et statlig eid universitet. Det utgis to daglige aviser i landet, Daily Observer og Antigua Sun. Begge utkommer også i andre land i Karibia. De fleste amerikanske fjernsynsnettverk er tilgjengelige i tillegg til det lokale fjernsynet, ABS TV 10. Det finnes også flere lokale og regionale radiostasjoner. Karneval og musikk. I august måned blir det arrangert et nasjonalt karneval. Dette årlige karnevalet inneholder skuespill, konkurranser og andre aktiviteter. Karnevalet er også en stor turistattraksjon. Opprinnelig var karnevalet en feiring av at slaveriet ble avskaffet i 1834. Landets kultur er påvirket av populærkultur fra USA. Familien og religionen spiller en viktig rolle i folks hos daglige live. De vanligste og viktigste musikksjangrene er calypso og soca. Mat og drikke. thumb Landets nasjonalrett heter "fungie". Den ligner veldig på den italienske retten "polenta" og er som denne laget av maismel. Noen andre vanlige lokale retter er "ducana" og salt fisk og hummer. "Ducana" er laget av innbakte poteter og kokosnøtter. "Tamarind-juice" og "mauby" er eksempler på lokale drikker. "Mauby" består av sukker og bark og frukt fra Colubrina-treet. Idrett. Den mest populære sporten er Cricket. VM i cricket 2007 ble arrangert i Karibia, og åtte av kampene ble utkjempet på Antigua. Friidrett og fotball er også populære idretter. Det finnes mange store friidrettsutøvere fra Antigua og Barbuda, som for eksempel James Grayman, Daniel Bailey og Brendan Christian. Transparency International. Transparency International er en organisasjon etablert i 1993 med det formål å kjempe mot korrupsjon. Organisasjonen publiserer blant annet den kjente International Corruption Perceptions Index som rangerer lands korrupsjonsnivå. Transparency International har hovedkontor i Berlin og avdelinger i over 90 land. Mye av organisasjonens arbeid går ut på å sette korrupsjon på den internasjonale dagsordenen, blant annet ved produksjon av rapporter og rangeringer. Organisasjonen arbeider også som pressgruppe nasjonalt og internasjonalt, og forsøker å påvirke innholdet i lover og traktater. Organisasjonen finansieres hovedsakelig av støtte fra bistandsdepartementer i ulike land, og av donasjoner fra stiftelser. Svartisen. Svartisen er egentlig to isbreer. Vestre Svartisen er Norges nest største (221 km²), etter Jostedalsbreen, og Østre Svartisen er Norges fjerde største (148 km²). Den ligger i kommunene Rana, Rødøy og Meløy, alle i Nordland. I tillegg finnes en rekke mindre breer i området, så som Glombreen nord i Meløy og Simlebreen i Beiarn. En av brearmene, Engabreen, var under Den lille istid på havnivå og er nå fastlands-Europas lavestliggende, bare 20 moh. pr 2007. Svartisen er del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Smeltevann fra breen samles opp av en rekke tunneler og brukes til kraftproduksjon. Sentral-Europa. Sentral-Europa eller Mellom-Europa er regionen i Europa mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Det er ingen fysiske skiller som tydelig markerer grensene, men begrepet kan sies å representere motstanden mot "Østen" (som Det osmanske riket og Det russiske imperiet), samt ulikheten fra "Vesten" (historisk sett området for politisk konservatisme og blant annet den Franske revolusjon). Alpine land (fra vest til øst) Armenia. Republikken Armenia (armensk: "Hayastan" (Հայաստան) eller "Hayq" (Հայք)) er en stat i Sør-Kaukasus, mellom Svartehavet og Kaspihavet. Landet har ikke kystlinje og grenser til Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst, Iran i sør og Aserbajdsjans eksklave Nakhitsjevan i sør-vest. Armenia er medlem av Europarådet og Samveldet av uavhengige stater. Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språk, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Lilleasia. Etymologi. Det opprinnelige armenske navnet på landet er "Hayk’" (). Det ble i middelalderen forlenget til "Hayastan" (Հայաստան), ved at den iranske endelsen "-stan" («sted») ble lagt til. Navnet er avledet fra Hayk (), den legendariske armenske patriarken og tippoldebarnet til Noah, som ifølge 400-tallsforfatteren Moses fra Khoren beseiret den babylonske kongen Bel i 2492 f.Kr. og etablerte Ararat-regionen. Eksonymet "Armenia" er registrert i den gammelpersiske Behistun-inskripsjonen fra 515 f.Kr. som "Armina" (30x20pxpx 30x20pxpx 30x20pxpx 30x20pxpx 30x20pxpx). Gammelgresk "Armenia", "Αρμενια" («armenere») er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.Kr. Ifølge både Moses av Khoren og Michael Chamchian er "Armenia" avledet fra navnet til Aram, som nedstammet direkte fra Hayk. Naturgeografi. Armenia ligger mellom 38° 51' og 41° 16' nordlig bredde, 43° 29' og 46° 37' østlig lengde. Det er et fjelland, 90 % av landet ligger høyere enn 1000 moh. Fjellkjedene i nord er over 3000 m høye. Den inaktive vulkanen Aragats (4090 m) er den høyeste toppen. Jordskjelv utgjør fremdeles en betydelig risiko i landet. Armenias største innsjø er Sevansjøen, som ligger på 1900 moh. og har en flate på 1 417 km². Aras er den lengste elven. Klima. Nesten hele Armenia ligger i Kaukasus-fjellene. I landet finnes det mange utdødde vulkaner. Det inntreffer ofte jordskjelv der. Den høyeste toppen er Aragats som ligger i nordvest og er 4090 meter høyt. Lenger øst ligger innsjøen Sevan i en høyde av nesten 2000 meter over havet. Elven Aras renner gjennom slettelandet i sørøstlig retning, og danner grensen mot Tyrkia. Helt i sør ligger Iran. Landet har et tørt klima med korte kalde vintre og lange varme somre på slettene. I fjellene er det kjøligere, og der kan vintrene dessuten være bitende kalde. Vegetasjonen i sør består hovedsakelig av gress, der det lever både sjakaler, villkatter og leoparder. I nord består dyrelivet av alt fra ekorn til bjørn. Historie. Armenia er et meget gammelt land med røtter tilbake til 4000 f.Kr. Selve armenernes historie går tilbake til 10 000 f.Kr. Det tidlige assyriske kongeriket Urartu var et selvstendig rike fra ca. 1350 f.Kr. og varte helt til Medina invaderte i ca 600 f.Kr. Armenere nevnes i greske og persiske kilder i århundrene før Kristus. Orontidenes dynasti regjerte fra 600 f.Kr. og var noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av stormaktene omkring. Det armenske kongedømmet var et selvstendig kongedømme fra 190 f.Kr. til år 387. Det historiske Armenia omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia. Landet nådde sin største utstrekning en kort periode i årene mellom 95 og 66 f.Kr. under [Tigranes den store]. I en kort periode var landet et av de mektigste i regionen, men dette tok slutt da landet tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.Kr., men allikevel ikke mistet sin selvstendighet. Tigranes beholdt makten som en alliert av Roma fram til sin død i 56 f.Kr. Partia invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne. Etter at Partia gikk under, oppsto et nytt persisk rike, styrt av sasanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia. Sassandie Persia okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den Store innsatt av romerne. Tirtidetes III kristnet Armenia i 301 e.kr., som det første i verden til å innføre kristendom som statsreligion, tolv år før Roma. I 387 ble Armenia delt mellom Østromerriket og Persia. Under første verdenskrig førte et opprør mot tyrkerne til grusomme tyrkiske straffeekspedisjoner, hvor det antas at fra to tredeler til tre firedeler av alle armenere i Tyrkia døde i folkemordet på armenerne. Tyrkia benekter fortsatt disse handlingene. Selv har armenere utført massakrer og folkemord på Aserbajdsjan-tyrkere i perioden 1905-1907 for å danne en stor armensk stat. I det som betegnes som mars-massakrene ble opptil 12 000 aserier og andre muslimer drept i Baku og området rundt mellom 30.mars og 2.april 1918.. Mars-massakrene karakteriseres som folkemord av Aserbajdsjan, mens Armenia benekter at det var et folkemord. Den demokratiske republikken Armenia ble opprettet i mai 1918, men i desember 1920 ble landet inntatt av Den røde armé og ble i 1936 gjort til sovjetrepublikk, først som en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk fram til 1936, deretter som Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. 23. august 1990 ble Armenia fri fra Sovjetunionen. 21. september 1991 ble Den armenske republikk erklært og denne ble internasjonalt anerkjent 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992. Det har periodevis vært stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh med nabolandet Aserbajdsjan siden 1992. En av de blodigste hendelsene er kjent som Khojalymassakren, hvor 613 sivile azerbajdsjanere ble drept i byen Kholajy. Enklaven har vært okkupert av Armenia siden 1993. Området som idag hovedsakelig er befolket av etniske armenere, løsrev seg fra det muslimske Aserbajdsjan etter at myndighetene i Aserbajdsjan hadde forsøkt å frata området dets autonome status. Armenia har til tross for kritikk fra FN ikke vært villig til å trekke sine styrker ut av Nagorno-Karabakh, som internasjonalt regnes for å være en del av Aserbajdsjan. Selv om landet geografisk ligger i Asia har det kulturelle forbindelser med Europa. For eksempel er Armenia medlem av flere europeiske organisasjoner som Europarådet, fotballforbundet UEFA, og deltar også i Eurovision Song Contest. Politikk og administrasjon. Armenia kan beskrives som en presidentstyrt representativ demokratisk republikk. Grunnloven sier at presidenten leder regjeringen og har utøvende makt. Lovgivende makt ligger både hos parlamentet og regjeringen. Armenia har et flerpartisystem og fem partier er representert i parlamentet. Internasjonale observatører fra Europarådet og USA har flere ganger satt spørsmålstegn med hvor frie valgene i Armenia er. Freedom House rangerer heller ikke Armenia som fritt og gir landet en frihetsscore på 5,21 av 7, der 7 er laveste demokratiske score. Det virker imidlertid som det er gjort stor fremgang de siste årene, og presidentvalget i 2008 ble hyllet av observatører fra OSSE og andre vestlige land som i all hovedsak fritt og demokratisk. Armenia består av i elleve provinser, (marzer, մարզեր) Utenriks. Armenia har et anstrengt forhold til nabolandet Aserbajdsjan på grunn av stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh. De har også et svært anstrengt forhold til nabolandet Tyrkia av forskjellig historiske årsaker, men spesielt folkemordet på armenerne i 1915. Grunnet det fiendtlige forholdet til to naboland har Armenia opprettholdt svært nære relasjoner med Russland, som etter forespørsel fra Armenia har en militærbase i landet som avskrekking mot Tyrkia. Armenia er imidlertid ganske vestlig og europeisk orientert. Landet opprettholder svært nære relasjoner med EU og et flertall av befolkningen er for medlemskap i unionen. Landet har også et god forhold til USA fordi svært mange armenere har utvandret til dit. I følge amerikanske myndigheter bor det 427 822 armenere i USA. Aserbajdsjan. Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan Respublikası) er en republikk i Kaukasus. Landet ligger helt i Europas østlige grense mot Asia og grenser til land som Georgia, Russland, Iran, Tyrkia, Armenia. Landet har også en kystlinje til Kaspihavet. Aserbajdsjan er en sekulær stat og har vært medlem av Europarådet siden 2001. En majoritet av befolkningen er muslimer og av vestlig tyrkisk nedstamning, kjent som aserbajdsjanere, forkortet aserier. Landet nærmer seg formelt et demokrati, men med sterkt autoritært styre. I 2012 ble Eurovision song contest arrangert i Baku, hovedstaden i landet. Etymologi. Der er flere hypoteser rundt opphavet til navnet «Aserbajdsjan». Den vanligste teorien er at det kommer av «atropatan». Atropat var satrapen på tiden til det persiske akamenide-dynastiet og som fikk uavhengighet etter at Aleksander den store beseiret akamenidene. Regionen var kjent som "Media Atropatia" eller "Atropatene" på den tiden. Der er også alternative meninger om at begrepet er en tyrkifisering av "Azarbaijan" som igjen er en arabisert versjon av det opprinnelige persiske navnet "Âzarâbâdagân" som består av "âzar+âbadag+ân" ("âzar" betyr «ild», "âbâdag" betyr «kultivert område» "ân" er en flertallsending). Sammensatt blir da meningen ifølge tradisjonen «evige flammers land» eller «ildens rike», som antagelig henspiller på de zoroastriske ildtemplene i dette landet. Noen aseriske historikere hevder at navnet er sammensatt av fire aserbajdsjanske komponenter, "az+er+bay+can" som betyr «landet til det modige az-folket» eller «et opphøyet sted for de rike og edle». Historisk er en stor del av territoriet av dagens aserbajdsjanske republikk blitt kalt Arran, oppkalt etter Arran, en legendarisk grunnlegger av Albania i Kaukasus. Men det nøyaktige område som ble identifisert ved dette navnet, har endret seg over tid og henviser for tiden til de lavereliggende Karabakh-slettene som ligger mellom elvene Kura og Araks. Naturgeografi. Tre geografiske trekk dominerer Aserbajdsjan: Kaspihavet, der kystlinjen danner den naturlige grensen mot øst, Store Kaukausus i nord og et utstrakt lavland i sentrale områder. Aserbajdsjan har et totalt landareal på omtrent 86 000 kvadratkilometer, mindre enn 1 % av arealet til det tidligere Sovjetunionen, som landet var en del av. Av de tre transkaukasiske statene har Aserbajdsjan det største landarealet. Aserbajdsjan har to autonome republikker, Nakhitsjevan som ligger sørvest for Armenia og Nagorno-Karabakh, som ligger innenfor Aserbajdsjan. En liten del av Nakitsjevan har også grense til Tyrkia i nordvest. Hovedstaden i Aserbajdsjan er den eldgamle byen Baku, som har den største og beste havnen i Kaspihavet, og som lenge har vært senteret for republikkens oljeindustri. Klima. Klimaet er tørt steppeklima. Tørkeperioder forekommer. Historie. De tidligste innbyggerne i dagens Aserbajdsjan var kaukasus-albanere, en kaukaskisk-talende folkegruppe som ser ut til å ha vært i regionen før de utallige folkeslagene som etter hvert skulle invadere Kaukasus. Den første staten som dukket opp i området var Mannae i 9. århundre f.Kr. og varte til 616 f.Kr. da det ble kastet av Media. Satrapiene Atropatene og Albania i Kaukasus ble etablert i det 4. århundre f.Kr. og inkluderte omtrent territoriet til dagens Aserbajdsjan og de sørlige delene av Dagestan. Islam spredte seg raskt i Aserbajdsjan etter den arabiske erobringen i de 7. og 8. århundrene. Etter at makten til det arabiske kalifatet avtok, ble det dannet flere semi-uavhengige stater der Shirvanshah-kongedømmet var et av dem. I det 11. århundre ble de erobrende seldsjukkene den dominerende styrken i Aserbajdsjan og la det etniske grunnlaget for dagens aserbajdsjanere eller aseri-tyrkere. I de 13. og 14. århundrene opplevde landet mongolsk–tatarsk invasjoner. Aserbajdsjan var del av safavide-staten de 15.–18. århundrene. Derfor er Aserbajdsjan et av landene i verden med flest sjia-muslimer i befolkningen. Det gjennomgikk også en kort periode med føydal fragmentering i midten av 18.århundre til tidlige 19. århundre og bestod av uavhengige khanater. Etter to kriger mellom Qajar-dynastiet av Persia og Russland ble Aserbajdsjan innlemmet i Russland gjennom Gulistan-traktaten i 1813 og Turkmanchay-traktaten i 1828. Da det russiske imperiet brøt sammen under første verdenskrig, forsøkte landet først deltakelsen i Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk, men da denne brøt sammen, erklærte Aserbajdsjan seg uavhengig som den demokratiske republikken Aserbajdsjan i 1918, men ble erobret av den røde armé i 1920 og ble sovjetrepublikk. Den første muslimske republikken i verden varte dermed bare i to år. Landet ble selvstendig i 1991 etter Sovjetunionens fall. Den tidligere partisjefen Heydər Əlirza oğlu Əliyev ble president, og etter hans død i 2003 tok hans sønn İlham Heydər oğlu Əliyev over presidentstillingen. Landet er i konflikt med Armenia om området Nagorno-Karabakh. Fra dette området finnes det om lag 800 000 krigsflyktninger i Aserbajdsjan. Området var i Sovjet-tiden en del av Aserbajdsjan, men hadde hovedsakelig armensk befolkning. I 1991 erklærte Nagorno-Karabakh seg som en selvstendig republikk, og siden en krig, som varte frem til 1994, har området i realiteten vært selvstendig med nære forbindelser til Armenia. Ingen land har anerkjent Nagorno-Karabakhs selvstendighet. I tillegg kontrollerer styrker fra utbryterrepublikken området mellom Nagorno-Karabakh og Armenia, til tross for flere FN-resolusjoner fra 1993 som krever tilbaketrekking av utbryterrepublikkens styrker fra okkupert aserbajdsjansk territorium og oppfordrer partene til å finne en forhandlingsløsning på konflikten. Korrupsjon er meget utbredt og forhåpninger om velstand gjennom utvikling av landets store oljeforekomster har ikke blitt innfridd. Mer enn halvparten av landets innbyggere lever under fattigdomsgrensen. Næringsliv. Aserbajdsjan har samme problem med overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi som de andre tidligere sovjetrepublikkene, og konflikten med Armenia om Nagorno-Karabakh har vært ytterligere en hindring i utviklingen. Armenia har siden begynnelsen av 90- tallet okkupert store deler av Nagorno-Karabakh. Under denne konflikten var man blant annet vitne til omfattende massakre på sivile aserbajdsjanere fra armensk side. Oljeproduksjonen fra Bakuområdet og etter hvert andre deler av Kaukasus ble svært viktig for oppbyggingen av sovjetsamveldet, og det viktigste målet for tyskernes kampanje i 1942, som endte med tyskernes første store nederlag ved Stalingrad (idag Volgograd). Etter Sovjetunionens fall i 1991 trodde man at oljeresrervene var brukt opp, men ved leteboring i Kaspihavet fant man reserver på opptil 14 milliarder fat under havbunnen. For å utnytte disse reservene tegnet man i 1994 «århundrets kontrakt» mellom aserbajdsjanske myndigheter og 33 utenlandske selskaper, deriblant Statoil. Kontrakten ble verdsatt til 60 milliarder US-dollar og fordelte lete- og utvinningsrettigheter til de forskjellige blokkene. For Shah Deniz-feltet fikk BP og Statoil samlet 51 prosent av petroleumsreservene. I 1999 kom Statoil i gang med ordinær oljeproduksjon og la samtidig frem planer om å bygge en oljerørledning Baku-Tbilisi-Ceyhan (BTC) til Middelhavet via Tyrkia. Senere viste det seg at oljereservene var vanskelig tilgjengelige, mange av prosjektene har blitt kansellert, og i 2002 var det bare en av blokkene som hadde produsert oljemengder av betydning. Ettersom olje har fått økt strategisk betydning har myndighetene i USA og det britiske oljeselskapet BP gått sammen om å øke produksjonen og bygge opp rørledninger. Aserbajdsjans oljeproduksjon er på om lag 1.1 million fat om dagen. Alingsås kommune. Alingsås kommune ligger i det svenske länet Västra Götalands län i Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Alingsås. Tettsteder. Alingsås kommune har sju tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Bengtsfors. Bengtsfors er et svensk tettsted i Västra Götalands län, i landskapet Dalsland, mellom innsjøene Lelången og Bengtsbrohöljen. Det er Bengtsfors kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 3 351 innbyggere. Blant stedets turistattraksjoner er Halmens Hus og Gammelgården, som er Vest-Sveriges største friluftsmuseum. Industri. I mange år var sulfittfabrikken en viktig industri. I Bengtsfors lå tidligere Volvos bilseteproduksjon, som senere ble solgt og ble en av Lear Corporations fabrikker. Stedet var imidlertid aldri optimalt sett fra et lokaliseringssynspunkt, siden transportveien var lang og hadde lav kapasitet. Det var daværende finansminister, Gunnar Sträng, som i 1965 ved hjelp av statlig finansiell hjelp fikk Volvo til å legge seteproduksjonen til Bengtsfors. Våren 1999 ble fabrikken lagt ned, siden man ville flytte fabrikken nærmere personbilproduksjonen i Göteborg. Siden det var stedets største arbeidsgiver med over 800 ansatte, ble bygden hardt rammet. Det økonomiske tilbakeslaget ble noe mildnet av at Lear Corporation i flere år etter nedleggingen fortsatte å betale leie for lokalene. Kommunikasjon. Bengtsfors jernbanestasjon og et tog fra DVVJ. I mange år hadde Bengtsfors to jernbanestasjoner. Den vestre stasjonen var endestasjon for Lelångenbanen, som ble åpnet i 1895. Den forbandt Bengtsfors med Uddevalla. De østre stasjonen ligger ved DVVJ (Dal-Västra Värmlands Järnväg), som forbandt Bengtsfors med Mellerud og Årjäng. Lelångenbanan er nedlagt. På DVVJ går det turisttrafikk sørover om sommeren, men den regulære persontrafikken på DVVJ har opphørt. Nordover brukes banen til dresinsykling. Bollebygd. Bollebygd er et svensk tettsted i Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Det er Bollebygd kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 8 227 innbyggere. Bollebygd ligger cirka 45 kilometer øst for Göteborg. Borås. Kart over Sverige der Borås er markert med rødt Borås er en svensk by i Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Den er administrasjonssenter for Borås kommune. I 2005 hadde byen 63 441 innbyggere. Borås fikk bystatus i 1621 av Gustav II Adolf. Den er vennskapsby med Molde. Dals-Ed kommune. Dals-Ed kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Dalsland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Ed som er Dals-Ed kommunes eneste tettsted. Kommunen grenser mot de norske kommunene Aremark og Halden (Kornsjø). Under andre verdenskrig gikk aktive flyktningeruter via indre Halden og Aremark, hvor de norske flyktningene ble hjulpet på svensk side i Dals-Ed. Steder i Dals-Eds kommune. Töftedal kirke, i den tidligere kommunen Töftedal i vestre Dals-Ed. Politikk. Bystyret i Dals-Ed består av 41 representanter. Centerpartiet er det største partiet med 17 mandater. Socialdemokraterna har 12 mandater. Historisk har Centerpartiet og Folkpartiet stått sterkt i kommunen. Essunga kommune. Essunga kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Kommunesentret er Nossebro. Essunga er en typisk jordbruks- og industrikommune. Tettsteder. Essunga kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Falköping kommune. Falköping kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Falköping. Huser blant annet kontormøbelprodusenten; Kinnarps. Hornborgasjön er en kjent innsjø med utbredt fugleliv. Spesielt kjent for Traner. Er vennskapskommune med Lier – Norge, Kumo – Finland og Hobro – Danmark. Tettsteder. Falköping kommune har ti tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Färgelanda kommune. Färgelanda kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län i landskapet Dalsland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Färgelanda. Tettsteder. Färgelanda kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Grästorp kommune. Grästorp kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Grästorp. Tettsteder. Grästorp kommune har kun et tettsted. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Gullspång. Gullspång er et svensk tettsted i Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Det er Gullspång kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde stedet 1 175 innbyggere. Götene. Götene er et svensk tettsted i Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Det er Götene kommunes administrasjonssenter og i 2005 bodde det 4 727 innbyggere der. Götene ligger ved E20 mellom Skara og Mariestad Göteborg. Göteborg eller Gøteborg er Sveriges nest største by med en halv million innbyggere og over 900 000 i Stor-Göteborg. Byen ligger på vestkysten ved Göta älvs munning. Göteborg ble anlagt på initiativ av Gustav II Adolf og fikk sin bystatus i 1621. Göteborg er Nordens femte største by etter Stockholm, København, Helsingfors og Oslo. Bebyggelsen i Göteborg har for en stor del vokst sammen med omliggende forsteder. Tettstedet ligger hovedsakelig i Göteborg kommune, men omfatter også deler av Mølndal kommune og Partille kommune. Göteborg kommune er etterfølgeren til den gamle, administrative byen Göteborg og omfatter også områder utenfor tettstedet. Noen av Skandinavias største industrikonsern som Volvo, SKF og andre kjente teknikkvirksomheter som ESAB og Hasselblad AB har sin opprinnelse og sine hovedkontor i Göteborg. En stor del av den svenske eksporten og importen skjer via Göteborg havn som er Nordens største. Göteborg er hovedsete for Västra Götalands län og stiftsstad i Göteborgs stift. Göteborgs utstrekning og plassering. a> av Göteborg, fargelagt basert på informasjon fra det originale bildet. De lilla områdene er kalde; som asfalt, hus og bergknatter. Göteborg ligger på begge sider av Göta älv, ved elvens munning i Kattegat. De delene av byen som er nord for Göta älv ligger på Hisingen som er Sveriges fjerde største øy. Det meste av Hisingen ligger i landskapet Bohuslän mens det øvrige Göteborg ligger i Västergötland. Utenfor Göteborg i Kattegat ligger skjærgården med mange småøyer. Den sørlige delen inngår i Göteborg kommune, mens den nordlige skjærgården tilhører Öckerö kommune. Göteborgs utstrekning kan defineres på flere måter, en viktig detalj er at det meste av Göteborg kommune inngår i tettstedet Göteborg. Tettsted er en statistisk definisjon på bebyggelse som er sammenhengende. I Göteborg omfatter dette også enkelte deler av Mølndal kommune og Partille kommune. I Göteborg kommune finnes det også små tettsteder som ikke inngår i tettstedet Göteborg. Disse ligger framfor alt i de nordøstlige delene av kommunen og på Hisingen. Byen kalles i blant "Lilla London" eller "Sveriges framside". Begrunnelsen for at byen er kalt "Lilla London" er at den ble industrialisert av skotter og engelskmenn på 1800-tallet og man hadde derfor på denne tiden stor handel med Storbritannia. Dette satte sitt preg på byen. Mange av handelsmennene ble rike, blant annet Chalmers, Carnegie, Dickson, Hall og Keiller. Deres formuer har i etterkant satt sitt preg på mange av byens virksomheter. Bydeler. Göteborg har som mange andre svenske byer i lang tid brukt sogn ("församling") som administrativ inndeling. Göteborg kommune har også brukt en inndeling i 83 administrative bydeler for å holde orden på eiendomsinndelingen. Inndelingen i 21 bydelsnemndsområder har siden opprettelsen på 1990-tallet vært den mest betydningsfulle inndelingen innen Göteborg kommune og er etter hvert tatt i bruk allment. Bydelsnemndsområdene er inndelt i primærområder for respektive bydelsnemnd. For andre tettsteder i nærheten se listen for respektive kommuner. Naturreservat. Det finns idag tolv naturreservat i Göteborgsregionen. Økonomi. Gøteborgerens gjennomsnittsinntekt var i 2006 197 800 SEK. Arkitektur og bygninger. Göteborg er en by som siden opprettelsen er utformet etter byplaner. Den første ble laget i 1620-21 etter nederlandsk modell og omfattet bykjernen som ble bygget med festningsverk og kanaler, "se Göteborgs kanaler". Ikke før på begynnelsen av 1800-tallet ble byplanen utviklet, og vollene og forsvarsanordningene ble revet. Bybranner har ødelagt byens bygninger i flere omganger, og av byens opprinnelige bygninger finnes i dag kun Kronhuset igjen. Etter den siste store brannen valgte man å bygge kun murhus innenfor Vallgraven, de kvartaler som ble oppført hadde begrenset høyde, som fortsatt gjenspeiles i dagens bykjerne. En annen effekt av disse brannene og lover som har regulert byggekulturen i Göteborg er de i dag så typiske landshövdingehus som først og frems finnes i de vestlige delene av Göteborg, Bagaregården, Gamlestaden, på Lindholmen og i Lundby på Hisingen. Noen eksempler på karakteristiske bygninger i Göteborg. right right Göteborgs høyeste bygningskonstruksjoner. I Göteborg dominerer ikke skyskrapere på samme måte som i eksempelvis Stockholm og Malmö. Veier. Mange av de vestsvenske veiene møtes i Göteborg. Fra sør kommer fra København og nordfra fra Oslo. Andre større veier som møtes i Göteborg er og Riksvei 40. Kollektivtrafikk. a> går i de brede gatene (trikken på bildet er en trikk brukt hovedsakelig av turister). Trikk. Göteborg er idag en av få byene i Sverige som fortsatt har trikk. Byen betjenes av 12 trikkelinjer. Den nyeste utvidelsen ble åpnet i 2003 og var linjen går mellom Stampgatan via Ullevi og Scandinavium til Korsvägen. I løpet av 2005/2006 ble 40 nye trikkevogner tatt i bruk. Göteborgs første trikkelinje var hestesporveien mellom Brunnsparken og Stigbergsliden som ble åpnet i 1879. Året etter ble linjen forlenget til Drottningtorget. Ytterligere forlengninger kom til, og omkring 1900 fantes det 4 hestetrikker. I 1902 ble de to første elektriske trikkelinjen åpnet og samme år forsvant hestetrikkene. Pendlertog. Göteborgsregionen har idag to pendeltoglinjer i retning Alingsås og Kungsbacka, men en tredje linje er under bygging mot Älvängen. Noen av Göteborgs pendeltågs-stasjoner er Göteborgs sentralstasjon, Liseberg stasjon samt Sävenäs der det også finnes en jernbanestasjon for godstrafikk. Flyplasser. I Göteborgområdet finnes det to store flyplasser; Landvetter lufthavn, som ligger noen mil øst for byen, på riksvei 40 mot Borås og Göteborg City Airport på Hisingen (tidligere militærflyplass: Säve flygfält). Göteborg-Landvetter er Sveriges nest største. Flyplassen ble åpnet 3. oktober 1977, og erstattet den gamle flyplassen i Göteborgs Lufthamn. Grunnen til at flyplassen fikk navnet Landvetter på tross av at den ligger i Härryda sogn var at nabosognet Landvetter hadde et navn som ble ansett for å være lettere å uttale for utlendinger. Bokstaven ä er internasjonalt gangbar bare i Norden og i tyskspråkige områder. Göteborg City Airport, eller Gothenburg City Airport, var tidigere kjent som Säve Flygplats. Denne er byens andre, internasjonale flyplass. Den ligger 14 kilometer nord-vest for Göteborg på øya Hisingen. Flyplassen var tidligere militær (F9 Säve). Før Ryanair startet sine flygninger fra GCA hadde flyplassen ca. 9 000 passasjerer per år, mens trafikken i 2005 økte til ca 500 000. Antallet ventes å øke ettersom flere andre selskaper har snakket om å etablere seg der. GCA har kapasitet til å betjene fly som Boeing 767, Airbus A320 og andre lignende fly. Luftforurensing. Göteborg er den byen i Sverige som har størst problemer med luftforurensing. I følge EUs luftkvalitetsdirektiv kan døgnsverdien for NOx-nivåene (NO2) 60mg/m3 bare overskrides 7 ganger i året. I Göteborg kommune ble disse nivåene overskredet mer enn 7 ganger bare i januar 2006. I 2005 overskred man også forskriftene for partiklar PM10 på enkelte steder i Göteborg kommune. Utdanning. I Göteborg, som er en av Sveriges største studentbyer, finnes det et universitet og en høgskole, Göteborgs Universitet respektive Chalmers tekniska högskola. Chalmers har to campus, i Johanneberg samt på Lindholmen, og utdanner doktorer, lisensiater, sivilingeniører, arkitekter, ingeniører, teknologie kandidater og nautikere. I 2001 ble IT-universitetet i Göteborg startet som et samarbeid mellom Chalmers og Göteborgs Universitet. Her er all IT-utdannelse nå samlet. I 2006 regnet man med at det fantes ca 61 000 studenter i byen. Første læringsanstalt. I 1630 startet byens trivialskola under navnet "Allmän skola till ungdomens undervisning i bokliga konster". Fra 1634 hadde den tilhold i et trehus på domkirkeplassen på hjørnet av Västra Hamngatan og Kungsgatan. Ved hjelp av et gavebrev fra dronning Kristina den 27. mars 1647 ble skolen utbygd til å omfatte et gymnasium som fikk navnet «Götheborgs Kungl. Gymnasium». Herrljunga. Herrljunga er et svensk tettsted i Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Det er Herrljunga kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 3 746 innbyggere. Hjo. Gamle trehus i byparken i Hjo Hjo er en svensk by i Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Den er administrasjonssenter for Hjo kommune. I 2005 hadde byen 5 998 innbyggere. Hjo er en liten by med trehusbebyggelse som ligger ved Vätterns vestre bredd. Härryda kommune. Härryda kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Mölnlycke. Tettsteder. Härryda kommune har tolv tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Karlsborg kommune. Karlsborg kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Karlsborg. Tettsteder. Karlsborg kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Lerum kommune. Lerum kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lerum. Tettsteder. Lerum kommune har åtte tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Primitivisme. "Se også Primitivisme (kunstretning)" Primitivisme er en filosofi som tar til orde for å vende tilbake til et før-industrielt og som oftest før-landbrukssamfunn. Den anses vanligvis for å være en anarkistisk filosofi. Primitivisme kan også vise til enhver filosofi som søker å vende tilbake til røttene for en større bevegelse, slik som muslimer og kristne som søker å vende tilbake til de aller første århundrene av islam eller kristendommen. Primitivismen hevder industrisamfunnet uunngåelig skaper undertrykkende strukturer gjennom oppgavespesialisering eller arbeidsdeling, og at teknologi har tilsvarende negative følger. Visse former for primitivisme stiller spørsmål ved selve sivilisasjonen. Primitivistbevegelsen har forbindelser til radikalt naturvern. Primitivismen er særlig blitt fremmet av John Zerzan, og til en viss grad av Theodore Kaczynski (Unabomberen) og Derrick Jensen. På 1990-tallet allierte det britiske magasinet "Green Anarchist" seg med primitivistbevegelsen, skjønt det er mange som vil kalle seg 'grønne anarkister' som ikke anser seg som tilhengere av denne filosofien. Magasinet "Green Anarchy" ble startet av en av Green Anarchists grunnleggere. Green Anarchy utgis i Eugene, Oregon. En av redaktørene er John Zerzan. Lidköping kommune. Lidköping kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lidköping. Tettsteder. Lidköping kommune har sju tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Lilla Edet kommune. Lilla Edet kommune ligger administrativt under det svenske lenet (fylket) Västra Götaland. Geografisk ligger kommunen delvis i landskapet Västergötland, og dedlvis i Bohuslän. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lilla Edet. Tettsteder. Lilla Edet kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Lysekil kommune. Lysekil kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Bohuslän. Kommunens administrasjonssenter ligger i Lysekil. Tettsteder. Lysekil kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Mariestad. Sykel- og gangbro over Tidan Mariestad er en svensk by i Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Den er administrasjonssenter for Mariestad kommune og tidligere også for Skaraborgs län. I år 2005 hadde byen 15 448 innbyggere. Byen ble grunnlagt i år 1583 av hertug Karl, som senere ble Karl IX av Sverige. Den er oppkalt etter hans hustru Maria av Pfalz. Mariestad er sammen med Kalmar de eneste byene i Sverige som har domkirke, men ingen biskop. Mark kommune. Mark kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kinna. Tettsteder. Mark kommune har ti tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Mellerud kommune. Mellerud kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Dalsland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Mellerud. Tettsteder. Mellerud kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Munkedal kommune. Munkedal kommune ligger i det svenske lenet Västra Götaland, i landskapet Bohuslän. Kommunens administrasjonssenter ligger i Munkedal. Munkedal kommune grenser i nordvest mot Tanum, i nordøst mot Dals-Ed, i øst mot Färgelanda kommune, i sør mot Uddevalla og i sørvest mot Lysekil og Sotenäs. E6 og Bohusbanan passerer gjennom kommunen. Størstedelen av kommunen er dekket av skog, ispedd flere innsjøer. Den største innsjøen er Kärnsjön som ligger midt i kommunen. Tettsteder. Munkedal kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Mölndal kommune. Mölndal kommune ligger administrativt under det svenske lenet (fylket) Västra Götaland. Geografisk ligger kommunen delvis i landskapet Västergötland, og delvis i Halland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Mölndal. Tettsteder. Mölndal kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Orust kommune. Orust kommune ligger i det svenske fylket Västra Götalands län og en øy som utgjør den største delen av kommunens landareal og har gitt den dens navn. Orust er Sveriges tredje største øy. Kommunens administrasjonssenter ligger i Henån. Tettsteder. Orust kommune har sju tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Partille kommune. Partille kirke med det klokketårnet som vises i kommunevåpenet. Partille kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Partille. Tettsteder. Partille kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Skara kommune. Skara kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skara. Tettsteder. Skara kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Skövde kommune. Skövde kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skövde. Tettsteder. Skövde kommune har ti tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sotenäs kommune. Sotenäs kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Bohuslän. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kungshamn. Tettsteder. Sotenäs kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Stenungsund kommune. Stenungsund kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Bohuslän. Kommunens administrasjonssenter ligger i Stenungsund. Tettsteder. Stenungsund kommune har tolv tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Strömstad kommune. Strömstad kommune i Bohuslän i det svenske fylket Västra Götalands län. Administrasjonssentrum er Strömstad. Kommunen ligger 170 kilometer fra Göteborg og 154 km fra Oslo. Det går også ferje til Sandefjord. Veien E6 går gjennom kommunen. Siden Strömstad ligger såpass nær den norsk-svenske grensen mottar Strömstad en del handelsturisme ifra Norge, videre besøkes kommunen og dens skjærgård i sommersesongen av mange norske (små-)båtturister. Tettsteder. Strömstad kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Svenljunga kommune. Svenljunga kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Svenljunga. Tettsteder. Svenljunga kommune har sju tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Tanum kommune. Tanum kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Bohuslän. Kommunens administrasjonssenter ligger i Tanumshede. Tettsteder. Tanum kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010. Tibro kommune. Tibro kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Tibro. Tettsteder. Tibro kommune har to tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Tidaholm kommune. Tidaholm kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Tidaholm. Tettsteder. Tidaholm kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Tjörn kommune. Tjörn kommune ligger på øya Tjörn, som er Sveriges sjette største øy, i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Bohuslän. Kommunens administrasjonssenter ligger i Skärhamn. Geografi. Tjörn er knyttet til Stenungsund på fastlandet via Tjörnbrua, og til Orust i nord via Skåpesundbrua. Største tettstedet er Skärhamn, der også kommuneadministrasjonen ligger. Andre samfunn, som gamle fiskevær, er for eksempel Rönnäng, Klädesholmen og Kyrkesund. Billströmska folkhögskolan med kulturprofil ligger midt på Tjörn. På halvøya Mjörn på nordlige Tjörn finnes foruten vakker natur også Sundsby Säteri som på 1600-tallet ble eid av Margrethe Huitfeldt, mest kjent gjennom overleveringer, myter og sagn. Næringsliv. Tjörns næringsliv er for en stor del preget av sjøfarten. Tjörn huser noen av Europas større rederier, deriblant Rederi AB Transatlantic (tidligere B&N) med hovedkontor i Skärhamn, og Tarbit shipping (som er et av de større rederiene innen Nord-Europa som driver med frakt av varmlaster f.eks. bitumen (asfalt)). Wallhamn på øyas østside har kapasitet til å ta hånd om 100 000 biler per år. Rett sør for Wallhamn ligger Djupviks verft som for det meste lager aluminiumsbåter for ulike myndigheter som politi, kystvakt og sjøredning. Rönnängs verft bygger mest middels store trålere for eksport til Irland, men tar seg også av reparasjon og renovering av eldre kanalbåter. Turisme. Under sommermånedene øker folkemengden fra 15 000 til nesten 30 000. En stor del av turistvirksomheten er konsentrert til sørlige Tjörn. I Skärhamn finnes bl.a. Nordiska akvarellmuseet, en velrenommert gjestehavn, samt Bästkustens turistbyrå. Den tettbebygde lille øya Åstol med ca. 300 fastboende er viden kjent for sitt omgjorte røkeri med fullbookede visekvelder gjennom hele sommeren. I Säby finnes den 200 år gamle Säbygården som vises for allmennheten på onsdager om sommeren. På Säby Øy finnes det et steinhus fra 1860-tallet som også er verdt et besøk. Tettsteder. Tjörn kommune har ni tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Tranemo kommune. Tranemo kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Tranemo. Tettsteder. Tranemo kommune har ti tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Trollhättan. Trollhättan er en svensk by som ligger i lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Trollhättan, tidligere kalt "Stora Edet", er administrasjonssentrum i Trollhättan kommune. Byen fikk bystatus så sent som i 1916 og har (2009) innbyggere. Arbeidsledigheten i byen er i 2005 på 10,3%, noe som er blant det høyeste i Göteborgsregionen. Byen er vennskapsby med Kristiansand. Næringsliv. Her var de eldste slusene i Trollhätte kanal, åpna i 1800 Severdigheter. Natur- og kulturmiljøet i Göta älvs foss- og sluseområde med sluser fra 1800, 1844 og 1916 er en turistattraksjon av internasjonal klasse. Her er fossen Trollhättefallene og Trollhätte kanal. Av andre severdigheter kan nevnes SAAB-museet og Carl Johans Torg. Utdanningsinstitusjoner. Högskolan Väst (HV) (før 1. januar 2006 kjent som "Högskolan i Trollhättan/Uddevalla", "HTU") har spesialisert seg på teknisk utdannelse, og samarbeider med Saab og Volvo Aero. Trollhättan har også flere frittstående grunnskoler, samt gymnas. De to største grunnskolene er Fridaskolan og Nya skolan. Ostehøvel. Ostehøvelen er en norsk oppfinnelse som ble oppfunnet og patentert av snekkermester Thor Bjørklund fra Lillehammer i 1925, produksjonen startet i 1927. Bjørklund hadde irritert seg over hvor vanskelig det var å skjære pent av osten når man brukte kniv, så han oppfant høvelen med utgangspunkt i en vanlig snekkerhøvel. Patent. Bjørklund patenterte ostehøvelen den 27. februar 1925. Da besto prototypen av fire deler: Et blad med egg, en tange (mellomstykke), en stift og skaft. Ostehøvelen kan brukes til å skjære faste oster, såvel som den særegne, norske brunosten. Dette redskapet kan også skjære poteter i tynne flak for å lage potetgull eller skrelle asparges og agurk. En ostehøvel kan også brukes til å skjære grønne agurker i tynne skiver. Selv om ostehøvelen har utviklet seg og det er kommet nye typer ostehøvler, er produksjonsprinsippet det samme som i 1925. Firmaet Thor Bjørklund og Sønner AS, nå Bjørklund, har siden starten laget over 50 millioner ostehøvler. Konkurs og videre drift. Det ble åpnet konkurs i firmaet 28. september 2009. Første skiftesamling ble holdt 29. oktober 2009. 17. november ble det kjent av det konkursrammede selskapet ble overtatt av attføringsvirksomheten GIAX med tanke på videre drift. Barn. Barn blir vanligvis fra et biologisk perspektiv definert til et menneske som befinner seg i fasen mellom fødsel og pubertet. Enkelte videre definisjoner inkluderer også menneskefostre i definisjonen, da som ufødt barn. Den juridiske definisjonen av «barn» viser vanligvis til en mindreårig, altså en person som ikke har nådd myndighetsalder. Barn betyr også «avkom i første ledd», da uavhengig av alder, eller, metaforisk, som en rettmessig, eller en betydelig gruppe medlemmer innenfor en klan, stamme eller religion; ordet kan også vise til sterk tilknytning til en bestemt tidsperiode, sted eller omstendighet, som i «barn av naturen». Ordet "barn" betyr «båren» og henger sammen med verbet «å bære (fram)». Definisjoner. Grensene mellom barndom og voksenliv varierer i forskjellige kulturer, opp gjennom historien og innen ulike fag som jus, psykologi, medisin og sosiologi. Ifølge FNs barnekonvensjons artikkel 1 og internasjonal lov er alle mennesker under 18 år barn i juridisk sammenheng. Dette medfører en særlig beskyttelse, for eksempel mot dødsstraff og militærtjeneste. I andre sammenhenger brukes betegnelsen barn om mennesker fra de blir født til de når puberteten, og barndom om alderen 0-13 år. I tillegg er det vanlig å kalle årene mellom barndom og voksenlivet i et menneskes liv for ungdom. Ungdomstiden begynner gjerne ved tenårene eller puberteten, men er ikke et juridisk begrep og varigheten er derfor ikke klart avgrenset. I sammenhenger der aldersinndelinger er vanlig, for eksempel innen kulturliv og handel, kan unge mennesker regnes som ungdom langt opp i 30-årene. Flere føler seg ikke som voksne før de etablerer seg med fast jobb eller får egne barn. Barn er også den biologiske betegnelsen på avkommet til to foreldre, en kvinne og en mann. I visse samfunn, for eksempel der storfamilier er vanlig eller gruppesamholdet er ekstra sterkt, kan flere voksne enn bare de biologiske foreldrene betrakte de unge som slektens, stammens eller gruppens barn. I juridisk forstand dekker begrepet barn slektskapsforholdet til biologiske eller rettslige foreldre, det vil si adoptivforeldre. Dette slektskapsforholdet har dyptgripende rettslige og sosiale konsekvenser, for eksempel i arve- eller familierett. I Norge. I Norge er en rettslig sett i hovedsak barn inntil en fyller 18 år, blir myndig og får stemmerett. Dette varierer imidlertid med hvilke lover det gjelder. 16 år er den seksuelle lavalder, mens 15-åringer kan settes i fengsel. Før fødselen. I de fleste land i verden regnes barnets alder fra dagen de ble født. Før fødselen er betegnelsen vanligvis foster eller «ufødt barn». Dagbladets nettavis har for eksempel en artikkel som heter '. Andre uttrykk relatert til barn i forbindelse med fødsel er «dødfødt barn», «fortidligfødt barn», «levendefødt barn» og «nyfødt». Det er også vanlig å kalle et ufødt barn ganske enkelt for et barn. og Ingrid Lorentzens ufødte barn, som dessverre døde i 12. svangerskapsuke, ble således i media omtalt som et barn. Menneskebarn og dyreunger. Begrepet barn brukes særlig om mennesker, mens dyr får avkom eller unger. Riktignok brukes ikke begrepene helt konsekvent, man kan snakke om egne barn og andres unger, men historisk har begrepet barn vært brukt om menneskebarn. Hos dyrene snakker man også om ungekull. Mennesket får som oftest ett barn i hvert kull eller svangerskap, av og til tvillinger, og sjeldnere trillinger eller flere. Kunstig befruktning har gjort at forekomsten av flere enn ett barn per kull er blitt vanligere. Historikk. Barndommen har blitt betraktet svært forskjellig opp gjennom historien, og barn har hatt forskjellige roller i samfunnet. Tidligere var det vanlig å se på barn som små eller uferdige voksne. Dette endret seg med større psykologisk og sosial bevissthet, særlig fra begynnelsen av 1900-tallet, som av flere er blitt kalt "barnets århundre". I vår tid har flere påpekt at ungdomstida stadig blir utvidet og at barn for tidlig blir betraktet og må oppføre seg som ungdommer. Dette gjelder for eksempel kommersielle TV-kanaler som tilbyr barnslig voksenunderholdning hele døgnet og reklame med seksuelle undertoner rettet mot barn. Johannes Weisser. Johannes Weisser (født 1980) er en norsk baryton utdannet ved Det Kgl. Danske Musikkonservatorium og Det Kgl. Danske Operaakademi. I 2004, kun 23 år gammel debuterte han ved Den Norske Opera som Masetto i Mozarts "Don Giovanni", og høstet strålende kritikker. På kort tid har han skapt seg et navn som en av de mest spennende og fremadstormende skandinaviske sangerne, og med et stort repertoar som strekker seg fra Monteverdi til Weill og Britten. Siden debuten har han opptrådt på en rekke scener i Europa og USA, samt samarbeidet med en rekke store dirigenter. Høsten 2009 solodebutete han med platen Visiting Grieg, utgitt på Simax. Aftenposten fremhevet denne som en av fjorårets beste klassiske utgivelser og gav terningskast seks. Komponist. a> var en svært kjent komponist, i et maleri av Joseph Karl Stieler fra 1820 hvor Beethoven komponerer "Missa Solemnis" Komponist er en person som skriver (det vil si komponerer) musikk. Begrepet brukes spesielt om en person som noterer musikken slik at andre kan fremføre den. Dette skiller komponisten fra en improviserende musiker. En person som ikke lager musikk i skreven form kan også kalles komponist, da ikke alle musikalske sjangre avhenger av skreven notasjon. I denne sammenhengen vil komponisten være musikkens opphav, og vanligvis også den første til å fremføre musikken. I senere fremføringer vil så denne musikalske komposisjonen gjentas. Advanced Micro Devices. AMD eller Advanced Micro Devices er en amerikansk storprodusent av mikroprosessorer. Selskapet ble grunnlagt i 1969, og har sitt hovedkvarter i Sunneyvale, California. Hovedkonkurrenten er Intel. Selskapet har 16 500 ansatte verden rundt. AMD har blant annet en stor fabrikk i Dresden, Tyskland. Selskapet eier også grafikkbrikke-produsenten ATI. Historie. Advanced Micro Devices ble opprettet i 1969 som en produsent av logiske kretser. I 1975 begynte selskapet å produsere RAM-brikker. Samme år lanserte de sin egen klone av 8-bit prosessoren Intel 8080, og kalte den AM9080ADC. I 1975 lanserte også AMD AMD Am2900, en 4-bit prosessor som hovedsakelig ble brukt som mikrokontrollere. Det utviklet seg etter hvert en hel «familie» med forbedrede utgaver, med navn som AMD Am2901, AMD Am2902, osv. I 1988 lanserte AMD en mer avansert mikrokontroller, kalt AMD Am29000. Dette var en 32-bit RISC-prosessor, og en klone av Intel 80960. Også denne brikken ble begynnelsen på en egen «familie» med mikroprosessorer (AMD Am29005, AMD Am29030, etc.). AMD sluttet å produsere disse mikroprosessorene i 1995. AMD Am8086, Am8088, Am80286, Am80386, Am80486. I februar 1982 undertegnet AMD en kontrakt med Intel, som ga dem tillatelse til å produsere mikroprosessorene AMD 8086 og AMD 8088, som i praksis var identiske med 16-bit prosessorene Intel 8086 og Intel 8088. Senere lanserte selskapet AMD Am80286, basert på samme kontrakt, som en kopi av 16-bit prosessoren Intel 80286. I 1986 trakk Intel tilbake AMDs tillatelse til å produsere kopier, og innledet en rekke rettssaker for å stanse produksjonen av AMDs konkurrerende mikroprosessorer. Saken endte i Californias Høyesterett i 1994, der AMD fikk medhold i sin rett til å produsere kloner av Intels mikroprosessorer. I mellomtiden hadde AMD i 1991 lansert 32-bit prosessoren AMD Am386, en klone av Intel 80386, etterfulgt av AMD Am486 (1993) som var en klone av 32-bit prosessoren Intel 80486. AMD Am5x86, AmK5, AmK6, AmK6-II, AmK6-III, AMD Athlon, AMD Athlon-XP. Da Intel i 1993 lanserte 5. generasjon av sin mikroprosessor-familie, ville det «naturlige» navnet ha vært «80586». Istedet kalte de den Intel Pentium (avledet av det greske ordet "Penta" som betyr «fem») og tok patent på navnet. Patenten hindret AMD i å lage mikroprosessorer med samme navn, selv om de kunne kjøre samme programvare. AMD AM5x86 ble lansert i 1995 som en klone av Intel Pentium som kunne brukes på eldre hovedkort beregnet for Intel 80486 og AMD Am486. Samme år lanserte de AMD K5, som en klone av Intel Pentium. Senere etterlignede prosessorer ble kalt henholdsvis AMD K6 i 1997 (tilsvarende Intel Pentium Pro), AMD K6-II i 1998 (tilsvarende Intel Pentium II), AMD K6-III og AMD Athlon i 1999 (tilsvarende Intel Pentium III) og AMD Athlon-XP (tilsvarende Intel Pentium 4) i 2003. Generelt sett var disse klonene fra AMD raskere enn Intels prosessorer. AMD Opteron, Athlon-64 og Athlon-64 X2. I 2002 introduserte Intel en 64-bit mikroprosessor kalt Intel Itanium. Dette er ikke en fortsettelse av Intel Pentium, men en helt ny prosessortype som ble bygd opp fra grunnen av i samarbeid med Hewlett Packard. Arkitekturen kalles EPIC og er ment å erstatte dagens CISC og RISC-prosessorer. Den var dermed ment å erstatte også Pentium-familien, og Intel hadde ingen planer om å lansere noen 64-bit utgave av «80x86-familien». Men selv om Intel ikke hadde slike planer, lanserte AMD en 64-bit versjon den 22. april 2003 under navnet AMD Opteron. Dette var den største utvidelse av «80x86-familien» siden lanseringen av 32-bit prosessoren Intel 80386 i 1985. AMD Opteron er beregnet på den mest profesjonelle delen av markedet, og AMD innledet i denne forbindelse et samarbeid med Sun Microsystems. Den 23. september 2003 lanserte deretter AMD mikroprosessoren AMD Athlon-64 for den jevne forbruker. Intel måtte dermed omstrukturere sine planer, og lanserte 64-bit utgaver av Intel Pentium 4 med såkalt EMT64 ("Extended Memory 64-bit Technology") − senere kalt Intel 64. Intels 64-bit Intel Pentium 4 prosessorer ble imidlertid ikke kalt Pentium 5 eller gitt andre navn, som kunne skille dem fra de 32-bit Intel Pentium 4. AMD Opteron X4, AMD Phenom X3 og AMD Phenom X4. Er konkurrenter til Intel Core Quad som består av 3 eller 4 kjerner. AMD Athlon II X2, AMD Phenom II X2, AMD Phenom II X3 og AMD Phenom II X4. Felles for disse prosessorene er at disse bruker den nye sokkel AM3 og skal konkurrere mot intel sin core 2 duo og core 2 duo Quad prosessor serien. Athlon II serien skal være bedre en AMD Athlon I med prosessor basert på 45nm og høyere buss 2 Ghz. AMD Phenom II X2 550 Black Edition AMD Phenom II X3 720 Black Edition Enrico Caruso. Enrico Caruso (født 27. februar 1873 i Napoli i Italia, død 2. august 1921 samme sted) var en italiensk operatenor. Caruso er en av de mest berømte operasangere i operaens historie. Han ble født i Napoli i Italia, og begynte sin karriere der i 1894. Hans første store suksess kom året etter i Milano, hvor han også gjorde sine første 20 innspillinger. I 1903 dro han til New York for å synge med New York Metropolitan Opera, og begynte samme år med fonografinnspillinger for det store selskapet The Victor Talking-Machine Company. Begge disse samarbeidene fortsatte fram til 1920. Carusos repertoar omfattet rundt 60 operaer; for det meste italienske, men han sang også på fransk og engelsk (med overtydelig italiensk aksent). Han hadde rundt 500 sanger på repertoaret, fra store klassiske verker til tradisjonelle italienske folkesanger og den tids populærmusikk. Han var en av de første store vokalistene til å gjøre mange innspillinger. Caruso og grammofonen gjorde mye for å promotere hverandre de første tiårene i det 20. århundre. Hans populære innspillinger og ekstraordinære stemme gjorde Caruso til en av sin tids største stjerner. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Enrico Carusos liv var emnet i en høyst fiktiv Hollywood-film, "The Great Caruso", i 1951. Eksterne lenker. Caruso, Enrico Caruso, Enrico Caruso, Enrico Caruso, Enrico WYSIWYG. WYSIWYG ("What You See Is What You Get") er et prinsipp i tekstbehandlingsprogramvare og i sideombrekkingsprogrammer (også i HTML-editorer): Det du ser på skjermen når du skriver inn teksten, ser likedan ut som på utskriften. I tekstbehandlingsprogram uten WYSIWYG ser man teksten i en enklere form på skjermen, mens den endelige formateringen først kommer til syne på utskriften. Alle eldre tekstbehandlere var begrenset av ytelsen til datamaskinen/grafikken, derfor ble ikke WYSIWYG tilgjengelig for forbrukeren før i 1980-årene. Frasen kommer fra Xerox PARC sent i 1970-årene, men utviklet seg til å bli allemannseie fra tekstbehandlingsprogrammet Microsoft Word og sideombrekkingsprogrammet Aldus PageMaker kom med WYSIWYG-funksjonalitet i 1985. En innvending mot prinsippet er at det blander sammen semantikken og presentasjonen av teksten. Den som skriver teksten må forholde seg til typografiske detaljer som vedkommende kanskje ikke er kvalifisert til å vurdere, eller som kanskje er irrelevante da teksten likevel må gjennom layout før den publiseres. Holdbarheten i disse argumentene er imidlertid avhengig av hva slags arbeid det er som utføres, innholdet i dokumentet, og størrelsen på dokumentet. Bahamas. Bahamassambandet er en selvstendig engelskspråklig nasjon i Vestindia. Landet er en samling av 700 øyer lokalisert i Atlanterhavet, øst for Florida i USA, nord for Cuba og resten av Det karibiske hav samt vest for Turks- og Caicosøyene. Naturgeografi. Den største øya i Bahamas er Andros, som ligger helt i vest. Andre øyer som kan nevnes er: Eleuthera, Cat Island, Long Island, San Salvador, Acklins, Crooked Island, Exuma og Mayaguana. Bahamas' hovedstad og største by Nassau ligger på den lille øya New Providence. Øyene har et subtropisk til tropisk klima som i betydelig grad blir moderert av Golfstrømmen, særlig om vinteren. Turks- og Caicosøyene og tre øyer til er en geografisk fortsettelse av Bahamas, men hører ikke til Bahamas-samveldet. Historie. Paleo-indianere kan ha vært bosatt i området opprinnelig, men ble fortrengt av arawak-talende "Taino-indianere" fra Hispaniola og Cuba som innvandred til det sørlige Bahamas på 700-tallet e.Kr. og etter hvert dannet befolkningsgruppen "lucayanerne". Det ble gjort et overslag på at det fantes 40 000 lucayanere i området da Christofer Colombus kom til øyene. Columbus' første landgang i Amerika var på øya San Salvador, også kalt Watling Island (etter en senere engelsk pirat), som ligger i de sørlige deler av Bahamas. Det var her Columbus fikk kontakt med lucayanerne og begynte å bytte varer med dem. Etter at de bahamanske lucayanerne ble sendt til Hispaniola som slaver, gikk mange lucayanske samfunn til grunne etterhvert som befolkningen ble redusert på grunn av tvangsarbeid, tvungen militærtjeneste, utvandring og ekteskap, og av at de pådro seg europeiske sykdommer som de ikke var resistente mot. Etter at den lucayanske befolkningen var nesten utryddet, var øyene praktisk talt uten bosetning helt til engelske kolonister kom fra Bermuda i 1647. De såkalte «eleutherianske eventyrerne» bosatte seg på øya Eleuthera. Bahamas ble en britisk kronkoloni i 1718. Omtrent 8 000 lojalister og deres slaver flyttet til øyene sent på 1700-tallet fra de nordamerikanske delstatene New York, Florida og Carolina. Slaveriet ble endelig opphevet i hele Det britiske imperiet 1. august 1834, og dette gjaldt også for Bahamas. Dette førte til at mange rømte slaver flyktet over havet fra USA i håp om å få frihet på Bahamas. Britene ga øyene indre selvstyre i 1964, og i 1973 fikk Bahamas full uavhengighet, men fortsatte å være medlem av Samveldet av nasjoner (tidl. «Det britiske samveldet») med dronning Elisabeth II som statsoverhode. Politikk og administrasjon. Bahamas er en selvstendig stat innen Samveldet. Landets lovgivende og politiske tradisjoner står veldig nær Storbritannias. Den ikke-fastboende dronningen av Bahamas, Elisabeth II, er det seremonielle statsoverhodet, representert av en bahamansk generalguvernør. Statsministeren er regjeringssjefen, og er leder av partiet med flest medlemmer i det valgte House of Assembly. Generalguvernøren er fra 2010 av Arthur Foulkes, og statsminister fra og med 2012 er Perry Christie. Det andre kammeret utenom House of Assembly er Overhuset eller Senatet. Senatets medlemmer er ikke folkevalgte, men blir utnevnt av generalguvernøren. Den utøvende makten ligger hos regjeringen, mens den lovgivende makten utøves av både regjeringen og de to kamrene. Partisystemet er dominert av det Progressive Liberale Partiet som er et sentrum-venstre parti og den Frie Nasjonale Bevegelsen som er et sentrum-høyre parti. Det finnes også andre små partier som ikke har vunnet valg til parlamentet. Av disse partiene kan nevnes Bahamas Demokratiske Bevegelse, Samlingen for Demokratisk Reform og det Bahamanske Nasjonalistpartiet. Konstitusjonell beskyttelse inkluderer ytrings- og pressefrihet, religions- og organisasjonsfrihet. Bahamas er et fullverdig deltakende medlem av CARICOM, det karibiske fellesskapet. Den dømmende makten ligger hos den utøvende makten og den lovgivende forsamling. Rettsvitenskapen er basert på britisk alminnelig lov («common law»). Administrative inndelinger. Bahamas er delt inn i 31 distrikter. Næringsliv. Den største industrien på Bahamas er turistindustrien. Hovedstaden Nassau har jevnlig besøk av cruiseskip. Kultur. Popgruppen Baha Men, mest kjent for hiten "Who Let the Dogs Out" fra 2000, er fra øynasjonen. Cecil Rhodes. Cecil John Rhodes (født 5. juli 1853, død 26. mars 1902) var en britisk imperialist og grunnlegger av staten Rhodesia, siden 1980 kjent som Zimbabwe. Staten Rhodesia ble oppkalt etter ham. Han tjente seg rik på det sørlige Afrikas naturressurser. Rhodes ble født i Bishop's Stortford, England, hans far var prest. Han reiste som ung mann for første gang til Afrika av helsemessige årsaker, men snart begynte han å tjene gode penger på gruvedrift i Kimberley diamantgruve. I 1888 dannet han et eget selskap, "De Beers Consolidated Mines" (som fremdeles eksisterer). Rhodes hadde store visjoner om engelsk herredømme i Afrika og hans kongstanke var å få bygget en jernbane gjennom hele Afrika fra sør til nord, Etter sin tilbakekomst til England studerte han ved Oriel College, Oxford, men måtte snart vende tilbake til varmere klima grunnet helsen. Tilbake i Afrika gikk han inn i politikken og i 1890 ble han statsminister i Kappkolonien. Han ble også direktør for South Africa Company, som administrerte omtrent det samme området som nåværende Zimbabwe. I 1896 gikk han av som statsminister etter at hans venn Dr. Leander Starr Jameson hadde ledet felttog inn på boernes områder i Transvaal. Han forble en ledende person i det politiske liv i det sørlige Afrika, spesielt under Boerkrigen. Han var i hele sitt relativt korte liv plaget av helsen. Rhodes legat (gis kun til utenlandske studenter som ønsker å studere ved Oxford) ble opprettet i hans testament. Rhodes, Cecil Rhodes, Cecil Rhodes, Cecil Meter. Historisk "International Prototype Meter"-stang, laget av en platina- og iridiumslegering, som var standarden fra 1889 til 1960. Meter er den grunnleggende SI-enheten for måling av lengde. Symbolet for meter er m. En meter er definert som avstanden lyset (c) tilbakelegger i vakuum i løpet av 1/299 792 458 sekund. Definisjonen ble vedtatt i 1983 av den 17. generalkonferanse for vekt og mål. Historie. Det første eksemplaret av meteren ble støpt i bronse i Frankrike i 1795. Med denne som mal ble det lagd 16 eksemplarer i marmor som skulle plasseres på forskjellige steder i Paris. For å gjøre allmennheten kjent med det nye metriske målesystemet som skulle innføres, så plasserte det franske nasjonalkonventet disse seksten eksemplarene på de travleste stedene i Paris. Disse meter-standardene ble satt opp i tidsrommet februar 1796 til desember 1797. Av disse seksten er det nå kun to igjen, og det er bare en av disse to som fremdeles er på sin opprinnelige plass. Dette eksemplaret finnes på Frankrike var første nasjon som tok i bruk metersystemet (i praksis fra 1812). I 1799 ble en prototyp på en meter gjort i platina. Og i 1889 ble den første internasjonale prototypen på en meter laget i en legering av platina og iridium. Meterkonvensjonen. Meterkonvensjonen av 20. mai 1875 er en internasjonal teknisk-vitenskapelig traktat mellom en rekke land. Den gir grunnleggende forutsetninger for at målinger skal kunne være ensartet over hele verden. Meterkonvensjonen er således selve grunnlaget for SI-systemet og bygger på franske forskningsstudier av meteren som ny måleenhet på slutten av 1700-tallet. Frankrike var således også første nasjon som tok i bruk metersystemet (i praksis fra 1812). Norge har som ett av mange land undertegnet meterkonvensjonen. Den ble ratifisert ved kongelig resolusjon av 5. mai 1875, og Stortinget vedtok enstemmig den 26. mai samme år at Norge skulle slutte seg til meterkonvensjonen. Alan Bates. Alan Arthur Bates, (født 2. februar 1934 død 27. desember 2003) var en engelsk skuespiller. Han ble utnevnt til Commander of the Order of the British Empire i 1996, og ble slått til ridder i 2003. Han fikk derved rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Töreboda kommune. Töreboda kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Töreboda. Bandet Asta Kask er fra Töreboda. Tettsteder. Töreboda kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Uddevalla. Uddevalla er en by i Västra Götalands län, i landskapet Bohuslän i Sverige. Den er administrasjonssenter for Uddevalla kommune og 2005 hadde byen 30 513 innbyggere. Uddevalla oppsto som handelsplass i middelalderen og fikk bystatus i 1498. Lenge var økonomien basert på eksporthandel og sterkt konjunkturutsatt. Industrialiseringen på 1800-tallet ga byen et mer variert næringsliv. Frem til Roskilde-freden i 1658 var byen norsk og lå i det norske slottslenet Båhuslen. Den het da Oddevoll. Dette navnet bærer i dag byens fotballag, IK Oddevold. Uddevallas norske vennskapsby er Skien. Ulricehamn kommune. Ulricehamn kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Ulricehamn. Tettsteder. Ulricehamn kommune har tolv tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Vara kommune (Sverige). Vara kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Vara. Tettsteder. Vara kommune har ni tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Vårgårda kommune. Vårgårda kommune ligger i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Västergötland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Vårgårda. Tettsteder. Vårgårda kommune har to tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Vänersborg kommune. Vänersborg kommune ligger administrativt under det svenske lenet (fylket) Västra Götalands län. Geografisk ligger kommunen delvis i landskapet Västergötland, og delvis i Dalsland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Vänersborg. Tettsteder. Vänersborg kommune har fem tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Åmål. Fra Åmål sentrum med byen torg "Plantaget" til høyre Åmål er en svensk by i Västra Götalands län, i landskapet Dalsland. Den er administrasjonssenter for Åmål kommune. I år 2000 hadde byen 9 355 innbyggere. Åmål er Dalslands eneste by og ligger på begge sider av Åmålselven («"Åmålsån"») som renner gjennom byen og ut i Vänern. Åmål fikk bystatus 1. april 1643 av dronning Kristinas formynderregjering. Byen ble anlagt blant annet for å ha et utgangspunkt for å regulere og kontrollere handelen, særlig tømmerhandelen med Norge, og stoppe smuglingen i området, uten at dette lyktes helt. Byens nærhet til grensen til Danmark-Norge gjorde den utsatt for angrep gjennom århundrene. Første gang var i 1645, da den ble nesten fullstendig ødelagt, og igjen i 1676 og 1679 («"Duncan-Kriget"»). Siste gang var i 1788 da den ble okkupert av danske tropper i en periode. Den har blitt rammet av bybranner i 1777, 1809, 1846 og i 1901. Ved brannen i 1901 ble 1 000 mennesker husløse og ca en tredjedel av byen ble ødelagt, særlig nord for Åmålån. Det som i dag er gamlebyen på den andre siden av elven, med byens torg "Plantaget", klarte seg og består av trehusbebyggelse fra 1700-tallet. Som følge av den store brannen, bygget byen en ny brannstasjon i 1902, men denne ble revet på slutten av 1970-tallet. Etter brannen i 1901 ble byen bygget opp med bredere gater og større bygninger, hovedsakelig i jugendstil. Byen arrangerer årlig en større bluesfestival. E45 passerer forbi byen, og denne ligger rundt 377 km fra Stockholm, 175 km fra Göteborg, 75 km fra Karlstad og 190 km fra Oslo. Byen har tog- og bussforbindelse til Karlstad og Göteborg. Nærmeste flyplass er i Karlstad. Filmen "Fucking Åmål" av Lukas Moodysson utspiller seg her (den ble egentlig filmet i Trollhättan), og viser det relativt kjedelige livet for en gjeng ungdommer i en «normal» svensk småby. Öckerö kommune. Öckerö kommune er en kommune i det svenske lenet (fylket) Västra Götaland, i landskapet Bohuslän. Kommunens administrasjonssenter ligger i Öckerö. Hele Øckerø kommune kalles for Göteborgs nordre skjærgård. Kommunen består av ti bebodde øyer som alle ligger mellom øyene Vinga och Marstrand. Øyene heter Grötö, Hyppeln, Källö-Knippla, Björkö, Fotö, Hälsö, Kalvsund, Rörö, Hönö og øya Öckerö. Øvrige øyer har ingen faste innbyggere. Hönö er den største øya. Kommunikasjoner. Det går en kostnadsfri bilferge til Lilla Varholmen på Hisingen i Göteborg og til Hönö og Björkö. Fra Hönö finnes fast forbindelse (bru) til øyene Öckerö og Fotö. Fra Öckerö finnes det fast forbindelse videre til Hälsö og fra Burö kostnadsfri bilferge videre til øyene i nord (Källö-Knippla, Hyppeln og Rörö). Fra Björkö går det personferge til Kalvsund og Grötö. Fra sentrum i Göteborg finnes bussforbindelse mellom sentralstasjonen og Lilla Varholmen. Tettsteder. Öckerö kommune har åtte tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Askersund. Askersund er en svensk by som ligger i Örebro län i Närke. Det er Askersund kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde byen 3 922 innbyggere. Askersund er et populært turistmål. Byens sentrum er fremdeles preget av trehusbegyggelsen og sine to kirker. Sofia Magdalena-kirken er tegnet av Olof Tempelman og Landskyrkan av Jean de la Vallée og Erik Dahlberg. Byen ligger i utkanten av skogen Tiveden ved innsjøen Alsen, som utgjør den nordligste delen av Vättern, og like utenfor byen ligger Husabergsudde med bad og camping. Fra byen har man utsikt over Vättern. Askersund, som er en havneby ved Vättern, var før jernbanen utskipingshavn via Göta kanal av varer fra de omliggende traktene, deriblant Skyllbergs bruk. I 1850 ble det grunnlagt et selskap for båttrafikk på strekningen Göteborg-Askersund. Kaiene ble bygd ut på midten av 1860-tallet. Askersund fikk bystatus i 1643. Degerfors. Degerfors er et svensk tettsted i Örebro län i Värmland. Det er Degerfors kommunes administrasjonssenter og i 2005 bodde det 7 418 innbyggere der. Hallsberg. Hallsberg er et svensk tettsted i Örebro län i Närke. Det er Hallsberg kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 7 122 innbyggere der hvorav 65 i Kumla kommune. Hallsberg er et viktig jernbaneknutepunkt med linjer til Stockholm, Göteborg, Karlstad/Oslo, Motala og Örebro. Hällefors. Hällefors er et svensk tettsted i Örebro län i Västmanland. Det er Hällefors kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 4797 innbyggere der. Langrennsløperen Torgny Mogren er fra Hällefors. Karlskoga. Karlskoga er en svensk by som ligger i Örebro län i Värmland. Det er Karlskoga kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 27 500 innbyggere. Kjent som Alfred Nobels hjemby, Nobelmuseet ligger her. Dessuten ligger den svenske forsvarsindustrigiganten Bofors her. Kumla. Kumla er en svensk by som ligger i Örebro län i Närke. Det er Kumla kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde byen 13 033 innbyggere. Den er mest kjent for Anstalten Kumla, et fengsel for grove forbrytere. Laxå. Laxå er et svensk tettsted i Örebro län i Närke. Det er Laxå kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 3 758 innbyggere der. Lekeberg kommune. Lekeberg kommune ligger i det svenske länet Örebro län i Närke. Kommunens administrasjonssenter ligger i Fjugesta. Tettsteder. Lekeberg kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Lindesberg. Lindesberg er en svensk by som ligger i Örebro län i Västmanland. Det er Lindesberg kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 8 752 innbyggere. Lindesberg fikk bystatus i 1643. Ljusnarsberg kommune. Ljusnarsberg kommune ligger i det svenske länet Örebro län i Västmanland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kopparberg. Tettsteder. Ljusnarsberg kommune har to tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Nora (Sverige). Nora er en svensk by som ligger i Örebro län i Västmanland. Det er Nora kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 6 398 innbyggere. Nora fikk bystatus i 1643. Historie. Nora er en gammel gruveby og har en av Sveriges best bevarte trebebyggelser, hovedsakelig fra 1700- og 1800-tallet. Husene brukes fremdeles til butikker, håndverk og boliger. Nora ligger ved Norasjön. Nora, Pershyttan og Nora Bergslags Veteran-Jernväg har fått Europa Nostra-diplom, en internasjonal pris for god bevaring av bygninger og kulturminner. Örebro. Örebro er en svensk by som ligger i Örebro län i Närke. Örebro er administrasjonssenter for både Örebro kommune og Örebro län. I 2010 hadde byen 107 038 innbyggere. Boxholm. Boxholm er et tettsted i Östergötlands län, Sverige. Det er administrasjonssenter i Boxholm kommune. I 2005 hadde stedet et innbyggertall på 3 182, og et areal på 4,41 km². Boxholm er en gammel industriby og ligger ved Svartån og Södra stambanan. Boxholms bruk. Boxholms bruk ble grunnlagt i 1754, og ble omdannet til aksjeselskap i 1872. Siden først på 1980-tallet er brukets virksomhet (bl.a. stålverk, sagbruk, meieri og jordbruk) blitt oppdelt mellom flere forskjellige selskaper. Tilbake av det tidligere industrimiljet finnes noen rødmalte arbeiderboliger, samt et par eldre bruksbygninger, bl.a. ei kvern fra 1777, som nå er Boxholms eldste bygning (som i dag fungerer som museum). Tilbake finnes også disponentvillaen og den nygotiske kirken, bygget slaggstein 1895–1897 etter tegninger av Gustaf Petterson, se Boxholm kirke. Byens administrative historie. Boxholm var municipalsamhälle mellom 1904 og 1946, og deretter köping. Siden 1971 har byen vært administrasjonssenter i Boxholm kommune. Finspång. Finspång er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er Finspång kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 12 415 innbyggere. Sveriges første statsminister, Louis Gerhard De Geer, ble født i Finspång. Kinda kommune. Kinda kommune ligger i det svenske länet Östergötlands län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Kisa. Tettsteder. Kinda kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Linköping. Linköping er en by som ligger i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Linköping er administrasjonssenter for både Linköping kommune og Östergötlands län. I 2005 hadde byen 97 428 innbyggere. Mjölby. Mjölby er en svensk by som ligger i Östergötlands län i Östergötland. Det er Mjölby kommunes administrasjonssenter og i år 2005 hadde byen 11 927 innbyggere. Mjølby fikk bystatus først i 1920, men det har bodd folk der siden jernalderen. Elven Svartån som renner gjennom byen har mange fosser som har blitt utnyttet til mølledrift, som også har gitt byen dens navn. Jernbanen har fra 1870-tallet hatt stor betydning for byen. Motala. Motala er en svensk by som ligger i Östergötlands län i Östergötland. Det er Motala kommunes administrasjonssenter, og i 2005 hadde byen 30 136 innbyggere. Byen ligger ved elven Motala som løper ut fra Vättern i retning av Østersjøen. Den er også et sentralt sted for Götakanalen, som ble bygget i 1810-årene. Kanalen løper parallelt med elven Motala, den fortsetter i vest ved Karlsborg i Västergötland. Som en del av kanalbygget ble Motala verkstad oppført, Sveriges første mekaniske verksted, og omtalt blant annet i Jules Vernes SF-romaner. Ved kanalen er også kanalbyggeren Baltzar von Platens grav. I 1925 ble Sveriges Radios langbølgesender i Motala (191 kHz) opprettet. Byen ligger nemlig på midten av en rett linie mellom Stockholm og Göteborg, 250 km fra begge, senderen dekket derfor en størst mulig andel av Sveriges befolkning fra ett punkt. Senderen er idag et radiomuseum. Den svenske radio- og TV-produsenten Luxor AB hadde sine fabrikker i Motala. Norrköping. Norrköping er en svensk by som ligger i Östergötlands län i Östergötland. Det er Norrköping kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 83 561 innbyggere. Byen ligger ved Motala ströms utløp i Bråviken av Østersjøen. Strømmen faller 22 meter fra sjøen Glan ned til havnivået og plassen har i all tid blitt brukt for sin vannkraft. Byen fikk bystatus i 1384. Sin betydning som havne- og industriby fikk Norrköping på 1600-tallet av den fra Holland innvandrede forretningsmannen Louis De Geer (1587-1652). På 1800- og store deler av 1900-tallet var Norrköping kjent som «Sveriges Manchester» med flere tekstilvirksomheter. Norrköping også et godt fotballag, IFK Norrköping. (Et annet populært navn på byen er «Peking», som på kinesisk betyr «den nordlige byen», akkurat som Norrköping.) På 1960-tallet opplevde tekstilindustrien nedgangstider og nedleggelser, og det drøyde til 1990-tallet før det sentrale «industrilandskapet» fant ny bruk som filial til Linköpings universitet («Campus Norrköping») og ulike kunnskapsintensive virksomheter. Norrköping er en av få svenske byer som har sporvognstrafikk. Byen er vennskapsby med bl.a Trondheim (Norge). Söderköping. Söderköping er en svensk by som ligger i Östergötlands län i Östergötland. Det er Söderköping kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 6 951 innbyggere. Vadstena. Vadstena er en svensk by som ligger i Östergötlands län i Östergötland. Det er Vadstena kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde byen 5 651 innbyggere. Den største turistattraksjonen er Vadstena kloster. Valdemarsvik. Valdemarsvik er et svensk tettsted i Valdemarsvik kommune i Östergötlands län i Östergötland og Småland. Det er Valdemarsvik kommunes administrasjonssenter og i år 2005 bodde det 2 885 innbyggere der. Ydre kommune. Ydre kommune ligger i det svenske länet Östergötlands län. Administrasjonssentrum og største tettsted er Österbymo. Tettsteder. Ydre kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Asby kirke, Norra Ydre forsamling Åtvidaberg. De tidligere fabrikklokalene til Facit. Åtvidaberg (lokalt også omtalt som "Åtvid") er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er Åtvidaberg kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde stedet 6 947 innbyggere. I middelalderen ble det funnet kobber i området og det vokste frem et gruvesamfunn. I løpet av det 18- og begynnelsen av 1900-tallet utviklet Åtvidaberg seg videre til et moderne industrisamfunn. Industriselskapet Facit, som særlig utviklet regnemaskiner, var frem til 1970-tallet dominerende. Selskapet ble i 1972 kjøpt opp av Electrolux. Fotballaget Åtvidabergs FF kommer fra tettstedet og hadde sin storhetsperiode på 1970-tallet da det ble svensk mester i 1972 og 1973, og cupvinner i 1970 og 1971. Suksessen skyldes dels at Facit bidro med penger til klubben. Laget gjorde det også bra i cupvinnercupen og serievinnercupen. Ödeshög. Ödeshög er et tettsted i Östergötlands län i Sverige. Det er administrasjonssentrum i Ödeshög kommune, og i 2005 bodde det 2 651 innbyggere der. I Ödeshög ligger det en gammel kirke, Ödeshögs kyrka. Stedet ligger nær, men ikke ved, innsjøen Vättern. Det finnes en del restauranter omkring torget. Nærmeste større byer er i nordøst Linköping (66 km) og i sørvest Jönköping (67 km). En sentral skikkelse i Ödeshögs historie er Johanna Pettersson (1807–1899), bedre kjent som "Handelsman Johanna". Hvert år arrangeres det et marked, Johannamarknaden, til ære for henne. Det var også i Ödeshög den tidligere landslagsspilleren i fotball, Klas Ingesson, vokste opp. Enrico Fermi. Enrico Fermi (født 29. september 1901 i Roma, død 28. november 1954 i Chicago, Illinois) var en italiensk-amerikansk fysiker mest kjent for sitt arbeid med betastråling, utviklingen av den første kjernereaktoren og for sitt bidrag i utarbeidelsen av kvanteteorien. Fermi ble beæret Nobelprisen i fysikk i 1938 «for hans påvisning av eksistensen av nye radioaktive elementer produsert av nøytronbestråling, og for hans relaterte oppdagelse av kjernereaksjoner forårsaket av langsomme nøytroner» Æresbevisninger. Fermi ledet konstruksjonen av den første kjernereaktoren som satte i gang den første kontrollerte nukleære kjedereaksjon. Han var en av de store lederne for Manhattanprosjektet. Fermi er kjent som opphavsmannen til Fermi-paradokset i SETI-forskningen da han i en diskusjon om muligheten for intelligent liv i rommet kom med det berømte spørsmålet: ”Hvor er de?” (”Where are they?”). Fermioner og ’’The Fermi National Accelerator Laboratory’’ (Fermilab) er oppkalt etter Fermi. I tillegg fikk grunnstoffet fermium og Fermi-Dirac-statistikken navn etter samme mann. ’’The Enrico Fermi US Presidential Award’’ ble opprettet i 1956 til minne om Fermis prestasjoner og dyktighet som forsker. Seksjonen ved University of Chicago hvor Fermi pleide å arbeide er nå kjent under navnet ’’The Enrico Fermi Institute’’. Fermi-problemer, slik som det klassiske ”Hvor mange pianostemmere finnes det i Chicago?”-problemet er oppkalt etter Fermis bruk av slike overslagsproblemer for å lære studenter viktigheten av dimensjonsanalyse, tilnærmelsesmetoder og klar identifisering av antakelser. Tidlige år. Fermi ble født i Roma. I barndommen var han og den ett år eldre broren, Giulio, uatskillelige. Giulio døde i 1915 under en mindre operasjon for halsbyll. Ensom og forlatt begynte Enrico fysikkstudier, som en måte å lindre smerten over tapet av sin bror. En venn av familien, Adolfo Amidei, veiledet Fermi i studiet av algebra, trigonometri, analytisk geometri, integralregning og teoretisk mekanikk. Amidei anbefalte også Fermi å søke seg til det prestisjefylte ’’Scuola Normale Superiore’’ i Pisa fremfor studier ved Universitetet i Roma. Eksaminatoren i Pisa spådde at Fermi ville bli en stor vitenskapsmann. Voksenlivet. Fermi startet på universitetet ved Pisa instituttet i 1918, og i 1922 tok han bachelor-graden. Han tilbrakte seks måneder i Göttingen ved Max Borns skole i 1923, men var lite fornøyd med den da overdrevent teoretiske undervisningen i kvantefysikk. I 1924 var han i Leiden i Nederland for å møte Paul Ehrenfest, og her møtte han også Albert Einstein. Fermi tok et professorat i Roma. Professor Orso Maria Corbino hjalp Fermi mye i utvelgelsen av en arbeidsgruppe. I 1938 ble Fermi tildelt Nobelprisen i fysikk for sitt arbeid innen radioaktiviteten, blant annet påviste han 37 nye radioaktive nuklider. Frem til prisutdelingen fant sted hadde Fermi holdt til i Roma, men etter at han mottok prisen i Stockholm, dro Fermi med sin kone og sine barn rett til New York, hvor han ble ansatt ved Columbia University. Grunnen til dette var fascismens vekst i Italia (Fermis kone Laura var av jødisk herkom). Marinen tildelte Columbia University det første atomenergifondet på $6,000 etter at president Roosevelt mottok Leo Szilards brev (underskrevet av Einstein) i 1939. Fondet ble senere til Manhattanprosjektet. Fermi var en mann av fremragende dyktighet, han var snartenkt og fornuftig. Han var en begavet teoretiker, noe hans teori om betastråling beviser. Han var også dyktig i laboratoriet, Fermi jobbet raskt og med stor innsikt. Ofte begrunnet han også effektiviteten sin i labben som årsak til nobelpristildelningen; oppdagelsene ville blitt gjort av noen andre ganske snart – han var ganske enkelt bare først ute. Da han sendte sin berømte avhandling om betastråling til det anerkjente tidsskriftet ’’Nature’’, forkastet redaktøren artikkelen med den begrunnelse at ”den inneholdt spekulasjoner for fjerne fra realiteten.” Derfor fikk Fermi publisert artikkelen på italiensk og tysk før den senere ble gitt ut på engelsk. Fermi glemte aldri opplevelsen av å være forut for sin tid, og han pleide å fortelle sine studenter: ”Vær aldri førstemann; prøv å være nummer to.” Sykdom. Den 28. november 1954 døde Fermi av kreft i Chicago, Illinois, og ble begravet på ’’The Oak Woods Cementery’’. Han ble 53 år. Som Eugene Wigner skrev: ”Ti dager før Fermi gikk bort, sa han til meg, ’Jeg håper det ikke tar lang tid.’ Han hadde totalt forsonet seg med sin skjebne.” Karibia. Kart over Karibia og Sentralamerika Karibia eller Karibien (tidligere kalt Vestindia, De vestindiske øyer eller Antillene) er en region i Nord-Amerika som består av Det karibiske hav og den tilhørende øygruppen, De karibiske øyer, som kurver i tilnærmet halvsirkelform sørover fra sørspissen av Florida til nordvest i Venezuela i Sør-Amerika. Denne hovedformasjonen av øyer er stort sett grensen mellom Det karibiske hav og Atlanterhavet. Det er omkring 7 000 øyer og rev i området. Disse er organisert i 25 territorier og noen egne suverene stater, mens andre er assosiert med land som Storbritannia, USA, Frankrike og Kongeriket Nederlandene. Områdets areal er omkring 236 000 km² og har ca. 37,7 millioner innbyggere. De karibiske øyer består av De store Antillene som avgrenser Det karibiske hav mot nord og De små Antillene som avgrenser det mot sør og øst. Bahamas og Turks- og Caicos-øyene regnes som oftest som deler av øygruppen, selv om de ligger i Atlanterhavet nord for Antillene og dermed utenfor Det karibiske hav. Mesteparten av Det karibiske hav og de fleste av øyene ligger på Den karibiske plate, men Cuba med Bahamas og Turks- og Caicosøyene ligger på Den nordamerikanske kontinentalplate. Om navnet. Regionen har sitt moderne navn etter folkegruppen kariberne, som bodde i De små Antillene og deler av det nærliggende Sør-Amerika på den tiden europeerne først kom til området. Navnet "Vestindia" stammer fra en misforståelse som tilskrives Christofer Columbus. Han skal ha trodd at han i 1492 var kommet til India etter å ha seilt over Atlanterhavet. Navnet Karibien/Karibia er en nydannelse som i løpet av de siste par tiår har fortrengt de eldre navnene Vestindien/Vestindia, Antillene eller De karibiske øyer. Salmonsens Konversationsleksikon (1900) har ikke «Karibien» som oppslagsord, bare "Vestindien". Kunnskapsforlagets Store norske leksikon (1985) har heller ikke oppslagsordet «Karibien/Karibia», bare det "karibiske hav", folkegruppen "kariber" og språket "karib". 24 år senere har nettutgaven av Store norske leksikon tatt inn det nydannede stedsnavnet som er avledet av betegnelsene for et folk og deres språk, i formen "Karibia". Navneformen «Karibien» ble vanlig etter at øyene ble populære reisemål. Endelsen -ien var vanlig for denne type utenlandske geografiske navn på riksmål eller bokmål frem til mellomkrigstiden, selv om navnet «Karibien» ikke ble brukt på den tiden. Overgangen til å skrive og uttale denne navnetypen med endelsen -ia ble nesten fullstendig gjennomført omkring 1940. Som det eneste unntaket har navneformen "Karibien" i senere år fått sterkt gjennomslag, kanskje gjennom påvirkning fra engelsk "«The Caribbean»" og fra danske og svenske reisehåndbøker og turistbrosjyrer. Språkrådet har normert skriveformen til Karibia. Dette fremkommer i blant annet Bokmålsordboka. I Språknytt nr. 4, 1995 sier Kjell Anfinnsen at «Jeg har påpekt overfor journalister og reisebyråfolk at det heter Karibia – like fullt tviholder de på Karibien.» Det Norske Akademi som normerer riksmål, benyttet Karibia i Norsk Riksmålsordboks supplementsbind fra 1995. Norsk ordbok (redigert av Tor Guttu) fra 2005 bruker Karibien. Territorier og øyer. Selv om nasjonene Belize og Guyana ligger på det amerikanske fastlandet, er de tidligere britiske kolonier og er medlemmer av CARICOM (Caribbean Community and Common Market). Pietisme. Pietisme kommer av det latinske ordet "pietas" som betyr "fromhet" eller "gudfryktighet". Det hersker en viss uenighet om hva som rommes av begrepet pietisme. Dels menes med pietisme en spirituell og antiklerikal tendens i religiøse miljøer (s.k. radikalpietisme), dels til en teologisk og religiøs retning. Pietismen kom til uttrykk omtrent samtidig i flere land, og er ikke knyttet til noen bestemt konfesjon. Den representerer heller ikke noe abstrakt og overgripende læresystem, men forstås best gjennom sine konkrete ytringer. Generelt kan man si at pietismen i første rekke kjennetegnes ved at tyngdepunktet flyttes fra ortodoksi til ortopraksi, dvs. at vekten legges på en personlig fromhet og livsførsel (praxis pietatis) fremfor dogmatisk tilslutning til en bestemt lære. Man regner at pietismen oppstod i Tyskland under andre halvpart av 1600-tallet. Utgivelsen av Philipp Jacob Speners (1635–1705) skrift "Pia Desideria" (no. "Fromme ønsker", 1675) er i den forbindelse en viktig hendelse. "Pia Desideria" ble skrevet som forord til en nyutgivelse av Johann Arndts bok "Den sanne kristendom", besørget av Spener selv. "Pia Desideria" regnes gjerne som pietismens programskrift, men det legges vekt på at Spener langt på vei sammenfattet tanker i tiden og dermed representerte den «zeitgeist» som hersket i Tyskland og resten av Europa etter Tredveårskrigens ødeleggelser. Pietismens fremvekst tolkes oftest som en reaksjon på tidens teologiske dogmatikk og vanefromhet. Pietismen representerer ingen enhetlig størrelse, og samles ikke om bestemte læresetninger. Likevel er det mulig å peke ut enkelte generelle trekk som typiske for den pietistiske vekkelsen og dens fromhetsideal. Kallsetikken. Pietismen er blitt kalt den første kristne retning der moral kommer foran lære. Pietismen tar til orde for å gjenopplive Luthers begrep om «det allmenne prestedømme» ved å oppfordre til et aktivt lekfolk, som med autoritet til å tolke bibelen sprer dens budskap gjennom et liv i fromhet (praxis pietatis). Dette ble satt ut i livet gjennom konventikler (oppbyggelsesmøter), misjon, utdanning og fattigdomsomsorg. Ved eksempelets makt, den virkekraftige tro, skal de kristne arbeide for rikets komme. Denne betoningen av «fides efficax» kan i følge Weber sees i sammenheng med reformasjonens avvikling av det sakramentale apparat, gjennom hvilket den troende kunne ta del i kirkens akkumulerte frelse. Unio Mystica. Gjennom avvisningen av kirkens mandat som frelsesformidler og sakramentenes mirakel blir troen på den direkte og personlige gudskontakt et sentralt kjennetegn for pietismen. Den personlige gjenfødelseserfaringen er derfor en sentral del av det pietistiske fromhetsideal, og peker mot pietismens karakter av å være en vekkelsesbevegelse. I pietistiske kretser var det vanlig å nøyaktig tidfeste øyeblikket for sin vekkelse, og vi vet derfor at Hans Nielsen Hauge opplevde sin «kallelse» den 5. april 1796, mens han gikk og pløyde i åkeren og sang på salmen «Jesus, din søte forening å smake». Guds folk og Guds rike. Pietismen hadde klare millenarianistiske trekk, og forventningen om gudsrikets komme – og forberedelsen av denne hendelsen – er en sentral del av den pietistiske forkynnelse. Både som teologisk retning og religiøst opprør regnes pietismen vanligvis med å ha nådd sin kulminasjon i løpet av første halvdel av 1700-tallet. Etter dette avtar pietismens innflytelse, men dens betydning fortsetter likevel å være sterk. På tross av at opplysningstidens religionskritikk og fornuftsreligion utover på 1700-tallet svekket den pietistiske vekkelsen over Europa, fortsatte likevel mange av dens ideer og virksomheter, slik som skolesystemet, misjonsarbeidet og fattigomsorgen, å ha betydning for det religiøse liv – ikke minst i Norge. Pietismens påvirkningskraft varer helt inn i nåtiden, og mange senere vekkelsesbevegelser videreføre de tanker og ideer som pietismen virkeliggjorde. Om Norge er det blitt sagt at landet ikke ble virkelig protestantisk før det ble pietistisk. Den pietistiske vekkelsesfromheten sto uansett sterkt i Norge fra begynnelsen av 1700-tallet. Fra 1735 regnes den såkalte «statspietismens» tid i Danmark-Norge under Christian VI, og denne strakk seg frem til hans død i 1746. Denne perioden er blitt omtalt som «en kontrollert vekkelse av folket», og kom til uttrykk først og fremst gjennom statlige lover og forordninger. Eksempler på slike er: helligdagsforordningen, konfirmasjonsforordningen (med innføringen av Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme), lov om allmueskolen og latinskoleforordningen, og konventikkelplakaten. Disse ulike forordningene viser en spenning mellom ønske om å vekke folket til sann kristendom, og å motvirke utskudd og radikale forsamlinger. I Norge har kirken siden den gang vært preget av ulike og vekslende tendenser. Likevel har vekkelser etter pietistisk mønster fortsatt å oppstå både på innsiden og utenfor den offisielle kirken i løpet av de 200 år som har gått. Den pietistiske vekkelsen har derfor blitt omtalt som «et kulturelt paradigme i Norge». Mest kjent av disse er Haugebevegelsen i begynnelsen av 1800-tallet, men også senere vekkelser har klart pietistisk preg. Georg Henrik von Wright. Georg Henrik von Wright (født 14. juni 1916, død 16. juni 2003) var en finlandssvensk filosof. Han etterfulgte den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein som professor ved universitetet i Cambridge. G. H. von Wright har publisert en rekke verker på svensk, finsk, engelsk og tysk. Han har også redigert og publisert Wittgensteins senere arbeider. Gjennom sine siste tyve år, skrev han flere bøker om dagens samfunn og hvorvidt vårt fremskritt faktisk kan ansees som fremskritt. Han var påvirket av den tyske filosofen Oswald Spengler, og oppdaget senere i livet at også Wittgenstein hadde lest Spenglers arbeider og til hans overraskelse likt det. Ludwig Wittgenstein. Ludwig Josef Johann Wittgenstein (født 26. april 1889 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 29. april 1951 i Cambridge i England) var en østerriksk filosof som kom fra en rik jødisk familie, og først og fremst hadde sitt virke i Cambridge. Han blir ofte karakterisert som en av forrige århundres største filosofer, først og fremst på grunn av hans banebrytende språkfilosofi og Sinnets filosofi. I enkelte kretser er han tilnærmet helgenforklart, og wittgensteinstudier og -utgivelser er i dag en egen filosofisk genre. Andre har stått mer likegyldige eller kritiske overfor hans idéer og personlighet. Bakgrunn. En av musikkrommene i Palais Wittgenstein, familiens viktigste bolig i Wien Ludwig Wittgenstein var sønn av den rike stålprodusenten Karl Wittgenstein, og kom fra en av de rikeste og mest prominente familiene i Østerrike-Ungarn. Etter å ha gått realskole i Linz (samtidig med Adolf Hitler, som var født seks dager tidligere), reiste Wittgenstein til den daværende "Technische Hochschule" i Berlin, der han utdannet seg til ingeniør. Etter hvert ble han stadig mer interessert i matematiske grunnlagsproblemer og logikk. Dette var i takt med sterke tendenser i tidens filosofi, for eksempel hos tenkere som Gottlob Frege, Edmund Husserl og ikke minst Bertrand Russell, som Wittgenstein tok kontakt med i Cambridge i 1911. Russell erkjente umiddelbart Wittgensteins begavelse, men første verdenskrig kom imellom. Wittgenstein tvilte aldri på at England kom til å vinne krigen: «Den beste rasen i verden kan ikke tape. Vi derimot kan tape, og vil tape.» Første verdenskrig. Wittgenstein meldte seg likevel frivillig til å slåss på østerriksk side, og avlyste den planlagte sommerferien med David Pinsent, den engelske gutten han elsket. Han mente selv han var en feig natur, og for å bekjempe feigheten tok han på seg flere meget farlige oppdrag. Pinsent ble vraket ved sesjon, men fikk jobb som testpilot og omkom i en flyulykke. Wittgenstein ble tildelt en medalje etter å ha slåss mot britene på Asiago-platået, men var så ute av seg ved meldingen om Pinsents død at han i flere uker overveide selvmord. Wittgenstein var løytnant i fjellartilleriet på den italienske fronten da han overgav seg til den italienske hæren som hadde gjenerobret Trento. Østerrikerne trodde de ville få reise hjem om de la ned sine våpen. I stedet ble den italienske hæren sittende med flere hundre tusen fanger de knapt kunne fø og skaffe tak over hodet. Mens Wittgenstein etter krigen var krigsfange i Italia, sendte han en tekst til Russell som denne fikk publisert under tittelen "Tractatus logico-philosophicus" i 1921, som dannet grunnlag for hans senere berømmelse. Manuskriptet var et resultat av hans grubling gjennom fire krigsår, og dedisert til David Pinsent. En av konklusjonene i boken var at filosofi representerte en meningsløs aktivitet, og Wittgenstein ga bort sine penger og viet seg til et enkelt liv blant vanlige mennesker. Filosofi. Ludwig Wittgensteins gravsted ved Ascension Parish Burial Ground i Cambridge Tankene hans hadde imidlertid et visst nedslag innen den såkalte Wienerkretsen, og Wittgenstein lot seg etter hvert lokke tilbake til filosofien. I 1929 var han på ny i Cambridge, hvor han etter hvert fikk en lederrolle i en krets av unge, begavede intellektuelle og filosofer. I 1939 ble han professor, men brukte sin tid under andre verdenskrig til frivillig humanitært arbeid. Selv om Wittgenstein hadde et forhold til Marguerite Respinger, var han mest knyttet til unge menn. William Warren Bartley skrev i sin biografi om Wittgenstein at han var aktiv homoseksuell og hadde tilfeldig omgang med menn i Prater-parken i Wien. Wittgenstein hadde langvarige forhold til vennen David Pinsent, og i Cambridge med Francis Skinner og muligens Ben Richards. Senere skrev han sitt andre store verk "Filosofiske undersøkelser" som langt på vei er en kritikk av "Tractatus". Dette verket har fokus på språkets komplekse logiske strukturer, og reiser spørsmål som: Hvordan kan vi ha et språk? Er privat språk mulig? Dette er en ganske «streng» tekst som kort (og muligens urettferdig) beskrevet handler om at alle meningsfulle påstander i verden kan skrives tilbake til en logisk struktur. Store deler av dette verket skrev han i en liten, selvbygd hytte i Skjolden som nå er revet. I 1947 frasa han seg professoratet, men døde allerede i 1951 av prostatakreft etter en lengre tids sykdom. Verket Filosofiske undersøkelser ble dermed ikke publisert før etter hans død, i likhet med alt annet han skrev etter "Tractatus". Wittgensteins arbeid har først og fremst hatt betydning for den analytiske filosofitradisjonen. Han uttrykte sin filosofi like mye gjennom sin livsform som sine populære forelesninger. Wilhelm Martin Leberecht de Wette. Wilhelm Martin Leberecht de Wette Wilhelm Martin Leberecht de Wette (født 12. januar 1780, død 16. juni 1849) var en tysk teolog. Han ble født i Ulla (ikke langt ifra Weimar) der hans far var prest. Viktige verker. Wette redigerte også Luthers verker (5 vol., 1825-1828). Langenhagen. Langenhagen er en by i Hannover-distriktet i den tyske staten Niedersachsen. Den har 50 800 innbyggere. 17. august 1982 begynte verdens første masseproduksjon av CD-er i Langenhagen. Kunstig intelligens. Kunstig intelligens er en teknikk man bruker for å gi datamaskiner og dataprogrammer en mest mulig intelligent respons. I mange science fiction-filmer, -bøker og -TV-serier blir man presentert for datamaskiner med tilnærmet menneskelig personlighet. Slike maskiner er det derimot lite trolig at mennesker noen gang kommer til å lage, men hvor «menneskelige» programmer det er mulig å lage er ikke sikkert. Grenen Kunstig Intelligens innen datavitenskapen blir definert som "studeringen og utviklingen av intelligente agenter" sikter på å lage intelligente agenter, der en intelligent agent er et system som observerer sitt miljø og tar avgjørelser for å maksimere sin egen suksess. Science fiction. Opprinnelig stammer kunstig intelligens fra science fiction med få unntak til uttrykk gjennom mekaniske kropper, hovedsakelig menneskelignende i utseende. Etter fullførelsen av ENIAC (verdens første datamaskinen med generelle brukermuligheter) i 1942 oppstod det en ny retning innen genren, hvor kunstig intelligens hadde tilhold i upersonlige og ubevegelige maskiner. Ettersom ENIAC var enorm i størrelse, var trenden at de moderne datamaskinene i sci-fi i starten ble enda mer massive og kolossale, hvorav noen i form og utstrekning var som digre bygninger og menneskene rundt som bittesmå maur. Da maskinene i virkelighetens verden ble stadig mindre og raskere, tilpasset filmen og litteraturen seg dette, og man gikk mer eller mindre bort fra de overdimensjonerte konstruksjonene. Dataprogrammer. I den virkelige verden har det flere ganger blitt laget datamaskiner og dataprogrammer som kan ta avgjørelser ut i fra et sett med instruksjoner (eller programkode) den har fått matet inn på forhånd, innen et spesielt felt. For at maskinene skal kunne gi mest mulig menneskelig respons har maskinene derfor blitt programmert til å analysere data og utføre visse kommandoer basert på dette. Chatterbots. Et eksempel på programmet ELIZA, kjørt i Emacs på en moderne maskin. I begynnelsen ble det forsket på, og laget, flere dataprogrammer som man kunne «kommunisere» med, kalt «chatterbots». Det mest kjente programmet er ELIZA fra 1966, laget av Joseph Weizenbaum. ELIZA var en maskin med tekst-display som skulle forestille en «kvinnelig terapeut» som gir et svar når man skriver inn en tekst. Programmet vil søke etter visse ord som er lagt inn av Weizenbaum. Et eksempel på dette er å skrive inn teksten «Why do you hate me?», hvorpå programmet får en match i listen over ord den leter etter, nemlig «(...) you (ordet den velger ut) me (...)». Som en respons vil ELIZA svare «You like to think that I hate you – don't you?». Bytter man ut ordet «hate» med «love» eller et tulleord som «fghlrsgslierg» vil ELIZA svare det samme, bare med disse ordene istedenfor. Programmet kunne ikke forstå noen av ordene som ble skrevet, men fikk bare opp treff på ord fra en liste. Hvis en ikke får noen spesifikke treff så har ulike «chatterbots» enkelte «nødord» som den bruker. Dette kan f.eks. være «Hva mener du?» eller andre generelle setninger. Når de derimot får treff, vil de fleste programmer varierer i hvilken respons de gir, ved å f.eks. slette responsen fra listen, ved å merke den som «brukt x ganger» eller flytte responsen til slutten av listen over responser. På denne måten kan programmene variere i hva de skal svare, og unngå mange gjentakelser, som gjør at programmet virker mer «pålitelig». Weizenbaum var en av de første til å se hvor katastrofale virkninger slike egentlig ufarlige leketøy kan få på folk. Han hadde selv programmert ELIZA og visste hvor simpelt og uintelligent det var, likevel fikk han en kjemperespons fra personer som ønsket å prate med og få hjelp fra den moderne «terapeuten» hans. De som «pratet» med ELIZA fikk gjerne personlige bånd til programmet. Weizenbaum ble sjokkert over hvor lett helt normale mennesker fikk vrangforestillinger og anså ELIZA som et eksisterende vesen. Det hele gikk så langt at "Journal of Nervous and Menetal Disease" publiserte en artikkel som hevdet at programmer som ELIZA snart kunne tas i bruk på sykehus for å behandle psykisk syke mennesker og forhåpentligvis behandle hundrevis av mennesker samtidig. Weizenbaums erfaring med ELIZA fikk han til å skifte mening angående utviklingen av kunstig intelligens, ettersom mennesker alt for lett lar seg fange opp og lar seg overbevise, omtrent før man i det hele tatt har noen erfaringer med det, men rett og slett ønsker at det skal være ekte. I slike tilfeller kan kunstig intelligens være potensielt veldig skadelig for enkelte, som i sykehus-tilfellet, eller for å få mennesker til å oppgi hemmeligheter. Det finnes også andre slike «chatterbots». I tillegg ble det laget tidlige spill, sjakk og dam, som fikk programmert inn «reglene» (dvs hvordan brikker kan flyttes og at den skal unngå å miste sine brikker) i tillegg til et kort sett med startbevegelser, og mulighet for å lære. Etter hvert som man spiller med en slik maskin vil den lagre all informasjon om hvor brikker flyttes, for så å lage lister over hvor og når den skal flytte brikkene. Som et resultat av dette vil maskinen bli bedre og bedre. I dag finnes det en rekke data- og videospill med «kunstig intelligens», uten at vi egentlig tenker så mye over at de har det. Kan en datamaskin være intelligent? Hvordan man definerer «intelligens» og det «å tenke» har mye å si for hvordan man skal beskrive om en datamaskin er (og teoretisk sett) kan være «intelligent», «smart» eller om den kan «tenke». De fleste vil nok mene at en datamaskin eller et dataprogram ikke kan ha en «sjel» eller «personlighet», ikke kan være «bevisst» eller lignende, ettersom den bare følger et gitt sett med regler som mennesker har skrevet inn. Andre mener derimot at hjernen egentlig også bare kan bestå av et sett med regler og instrukser for hvordan man resonnerer seg fram til ting, tenker og beveger seg. Den kjente filosofen René Descartes mente at kun mennesker hadde sjel, mens dyrene var identiske med maskiner som ikke kunne tenke og bare fulgte visse regler, og at hvis man noen gang fikk teknologi som var avansert nok ville det være mulig å bygge dyr som var identiske med de dyrene vi finner i naturen. De viktigste spørsmålene angående hvorvidt en datamaskin kan være intelligent er hva vil det "egentlig" si å tenke? og det at selv om mennesker kanskje klarer å lage et program/maskin som er (mer eller mindre) umulig å skille fra et menneske, med mye bedre ferdigheter (logikk, matematikk, språkkunnskaper osv) så betyr ikke det at programmet/maskinen "vet" eller "forstår" noe, at den kan være (selv)bevisst eller lignende, slik de er i science fiction-verden. Et av målene for å skape kunstig intelligens er å lage programmer som kan lære, eller mer korrekt, kalkulere nye veier/alternativer/svar slik at den kan «utvikle» sine egne regler, slik som sjakk- og damspillene nevnt tidligere som fører lister over ulike trekk den bør brukes i hvilke situasjoner, bare i en større skala med litt mer variert og utfordrende læremål. Produktdesign. Kunstig intelligens omfatter også design av produkter. Av utseende, form, eller farge, kan det signaliseres et budskap til mottageren. En kaffekjele har eksempelvis en tut og en hank; mottakeren vil normalt oppfatte at hanken er for å holde kaffekjelen, mens tuten er for å helle ut kaffen. Vi har fargekoder og bruk av figurer innenfor skilt og opplysningstavler. Dette er også former for kunstig intelligens, hvor form og/eller farge signaliserer et budskap til mottageren. Hello, world. Hello, world ("Hallo, verden" på norsk) er standardeksemplet på et program som brukes i innledningen av bøker og «tutorials» som beskriver et programmeringsspråk. Et "Hello, world"-program består av det minimum av kode som behøves for at programmet skal skrive ut teksten "Hello, world" på skjermen. Selv om bare et absolutt minimum av funksjoner og utregninger blir brukt for å kjøre "Hello, world", er bruken av "Hello, world" en grei måte å finne ut om kompilatorer og banal skriptfunksjonalitet fungerer. GML. draw_text(x,y,"hello world") mIRC-script. Linje en og tre av dette scriptet er egentlig unødvendig for å få mIRC til å utføre kommandoen. En kan selv bare skrive inn linje 2 i programmet. MS-DOS batch fil (.bat). Symbolet @ er valgfritt, og forhindrer at selve kommandoen blir vist før den blir kjørt. Seed7. $ include "seed7_05.s7i"; Pascal. Pascal kan være en henvisning til Pascal (programmeringsspråk). Pascal er et programmeringsspråk skapt av informatikeren Niklaus Wirth i 1970 i et forsøk på å gjøre strukturert programmering lettere å prosessere for kompilatorer. Språket ble populært i akademia, og generasjoner av studenter lærte programmering med dette språket. Historie. Pascal er basert på programmeringsspråket ALGOL og navngitt for å ære den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal. Etter Pascal utviklet Wirth [Modula-2] og Oberon, språk som ligner Pascal. Til å begynne med var Pascal til stor grad påtenkt som et pedagogisk utformet språk for å lære studenter strukturert programmering. Generasjoner av laveregradsstudenter har fått bryne seg på Pascal. Varianter av Pascal har ofte blitt brukt til alt fra forskningsprosjekter til dataspill og innebygde systemer. Nyere Pascal-kompilatorer eksisterer og brukes vidt og bredt. Pascal var det primære høynivåspråket for utviklingen av Apples datamaskin Lisa, og de første årene Apple utviklet Mac. Deler av det opprinnelige operativsystemet for Macintosh ble oversatt for hånd til Motorola 68000 maskinspråk fra kilden i Pascal. Det populære settesystemet TeX av Donald E. Knuth var skrevet i WEB, et litterært programmeringssystem basert på DEC PDP-10 Pascal. Programmet Total Commander var skrevet i Delphi, dvs. Object Pascal. Kort beskrivelse. Wirth hadde til hensikt å skape et effektivt språk (både med hensyn til kompileringshastighet og generert kode) basert på såkalt strukturert programmering, et konsept som på den tiden hadde blitt populært. Pascal har sine røtter i Algol-60, men introduserte konsepter og mekanismer (på toppen av Algols skalarer og tabeller) som gjorde det mulig for programmerere å definere deres egne komplekse (strukturerte) datatyper. Dette gjorde det lettere å bygge dynamiske og rekursive datastrukturer som lister, trær og grafer. Viktige egenskaper inkludert for dette var "records" (poster), "enumerasjoner", "underrekker" (eng:subranges) og "dynamisk" allokerte variabler assosiert med "pekere" og samlinger (eng:sets). For å gjøre dette mulig og meningsfullt krever Pascal at en type data ikke kan konverteres eller tolkes uten å bruke eksplisitte konverteringsmekanismer (eng: strong typing). Lignende funksjoner er standard i mange av dagens programmeringsspråk. Andre språk som påvirket Pascals utvikling var COBOL, ALGOL-68, Simula og Wirths eget Algol-W. Pascal, som mange andre skriptspråk i dag (men ulikt de fleste språkene i C-familien) tillater innkapslede funksjoner til en hvilken som helst dybde. Pascal tillater også de fleste definisjoner og deklarasjoner inni prosedyrer og funksjoner. Dette muliggjør en veldig enkel og konsekvent syntaks der et komplett program som syntax er nesten identisk med en enkelt prosedyre eller funksjon (bortsatt fra nøkkelordet selv). Språkets oppbygning. Pascal i sin opprinnelige form er et fullstendig prosedyremessig språk og inkluderer en rekke Algol-aktige kontrollstrukturer med reserverte ord som if, then, else, while, for, osv. Likevel har Pascal også mange fasiliteter for datastrukturering og andre abstraksjoner som ikke ble med i Algol60 som type-definisjoner, records, pekere, enumererte typer og sett. Slike konstruksjoner ble tildels arvet eller inspirert av Simula, Algol68, Niklaus Wirths egen Algol-W og forslag fra C. A. R. Hoare. Hello world. Pascal-programmer begynner med nøkkelordet program, med en liste av eksterne fil-deskriptorer som parametre. Så følger hovedblokken som rammes inn av begin og end. Semikolon separerer enkelte setninger, og punktum avslutter hele programmet. Pascal skiller ikke mellom store og små bokstaver. Noen kompilatorer bl.a. Turbo Pascal gjør program nøkkelordet valgfritt. Datastrukturer. e: (eple, paere, banan, appelsin, sitron); //En enumerasjon a = Array [1..10] of Integer; Som vist ovenfor er Pascal-filer sekvenser av komponenter. Hver fil har en buffervariabel annotert av "f^". Funksjonene "get" (for lesing) og "put" (for skriving) flytter buffervariabelen til det neste elementet. Lesing er slik at "read(f, x)" er det samme som "x:=f^; get(f);". Skriving er slik at "write(f, x)" er det samme som "f^:= x; put(f);" Datatypen "text" er på forhånd definert som en fil med "char"-verdier. Buffervariabelen kunne ha vært brukt til å sjekke det neste tegnet. F.eks. sjekke om neste tegn faktisk er et tall før et heltall lagres. Dette konseptet førte til alvorlige problemer i interaktive programmer i tidlige implementasjoner, men ble løst senere med «lat I/O» (eng:lazy I/O). I «Jensen & Wirth» Pascal (den offisielle originalversjonen) er strenger representert av pakkede tabeller med tegn (char), de har derfor en bestemt lengde og er vanligvis fylt med mellomrom der det ikke skal være tekst. Noen Pascal-dialekter bruker en egen strengtype. Pekere. peker_til_b: a; new(peker_til_b); ppeker_til_b^.x:= 10; ppeker_til_b^.y:= 'A'; peker_til_b^.z:= nil; Dette kunne også ha vært gjort med with, slik new(peker_til_b); with peker_til_b^ do Merk at innenfor definisjonsområdet (eng: scope) til with vet kompilatoren at a og b refererer til underfeltene til record-pekeren peker_til_b og ikke til "record"-en b eller pekertypen a. Lenke-, stakk- og køstrukturer kan skapes ved å inkludere en peker-egenskap (eng:field) (c) i "record"-en. Eksempel på pascal kode. uses//Indikerer at man skal liste opp biblioteker Crt;//Standard bibliotek for skriving til Console vindu var//Indikerer at det kommer noen variabler writeln('Hvor gammel er du?');//skriver ut på skjermen "Hvor gammel er du?" readln(a);//Leser inn svaret inn i variabel a writeln;//Lager en ny linje i Console vinduet if a > 100 then//sjekker om variabel a er større enn 100 write('Du er jammen gammel.')//Hvis den er det skriver den "Du er jammen gammel." på skjermen write('Rene ungdommen.');//Skriver "Rene ungdommen." på skjermen end.//avslutter programmet. Og frigjør variabler fra minnet Zürich. Zürich er den største byen i Sveits med en befolkning på 390'082 per desember 2011. Byen ligger i naturskjønne omgivelser ved Zürichsjøen. Den er hovedstad i kantonen Zürich, og er det viktigste kommersielle senteret i Sveits. Zürich lufthavn er landets største og et viktig knutepunkt for europeisk flytrafikk. Byen er en velrenommert universitetsby, hvor ETH og Zürich Universitet er blant de viktigste institusjonene. Zürich er et av verdens viktige og betydningsfulle finanssentra, men har også en del tekstil-, maskin- og grafisk industri. Zürich var opprinnelig en keltisk bebyggelse, og hadde i romertiden et kastell. I høymiddelalderen hadde byen en borg som var sete for flere tyske konger og keisere. I 1218 ble byen en fri riksstad, og ble i 1351 medlem av Det sveitsiske edsforbund. Under reformasjonen var Zürich et sentrum for protestantene, med Ulrich Zwingli som en av de viktigste drivkreftene. Engabreen. Engenbreen/'"Engabrea"', ligger i Meløy kommune og er en brearm av Svartisen. Engabreen «renner» ned til ca. 10 moh (2004) der den tidligere kalvet i Engabrevannet. Pr 2010 har brearmen trukket seg tilbake over 100 meter. Geografi. Sør for Holandsfjorden ligger Svartisen på omtrent 600 til nesten 1600 meter over havet. Det meste av breplatået ligger 1200-1400 moh. Den nederste brekanten varierer i høyde og ender omtrent 7 – 40 meter over havet. Brearmen har trukket seg kraftig tilbake etter rundt 1910 da isen dekte hele Engabrevannet. Breen har hatt flere framstøt de siste femti årene, det siste på 1990-tallet. Årlig frontposisjonendring er målt siden 1903, og breens massebalanse er målt siden 1970. Målingene gjøres av NVE og Statkraft. Ikke langt fra brearmen, på 1070 moh. ligger Tåkeheimen, en hytte eid og drevet av Bodø og Omegns Turistforening. Fjelltoppen Helgelandsbukken på 1454 moh. ligger også like ved. Det er en vanntunell i front av Svartisens grense mot Holandsfjorden. Tunellsystemet ('takrenne') går også under Engabreen og samler og fører smeltevann til Svartisen kraftverk i Nordfjorden av Holandsfjorden. Under Engabreen ligger Svartisen Subglasiale Observatorium. Turisme. Denne brearmen ned fra Svartisen har vært et trekkplaster for turister fordi den har en enkel adkomst og kan sees fra fjorden. Cruiseturismen startet på 1890-tallet og blomstret opp på 1920-tallet. Listen over skip som har som har besøkt fjorden ved Engabreen omfatter også SS «Norway» (4. august 1984) og franske SS «Lafayette» på 36 000 tonn (5. august 1934). Etter tusenårsskiftet har tallet på besøkende som kommer på land ved isen variert mellom ca. 20 000 og 25 000 besøkende per år. I 2001 var tallet 21 000. Av disse kom ca. 40 % med turbåt fra Hurtigruta og 17 % med cruiseskip. Det er mulig å leie kano for padling på Engabrevannet, og guidede turer opp på brearmen arrangeres (nødvendig utstyr kan leies). Turer arrangeres også opp på isbreplatået (Vestisen av Svartisen). Fottur opp på Helgelandsbukken (1454 moh) gir fantastisk utsikt over breplatået, stupbratt utsikt over fjorden nedenfor samt fjell, øyer og skjærgård. Svartisen Subglasiale Laboratorium. Ved siden av bretungen, ca. 600 moh. ligger en tunellinngang som fører inn i det glasiologiske forskningslabaratoriumet «Svartisen Subglasiale Laboratorium» ("Brelaboratoriet") i fjellet under isen. I Brelaboratoriet kan forskere studere grunnleggende glasiologiske problemstillinger slik som isens bevegelse, kjemi i vann og is, erosjonen der isbunnen sklir og skraper over fjellet og vannets drenering under breen. I Brelaboratoriet finnes to åpning inn under isen hvor forskere fysisk kan komme til under isen og for eksempel ta prøver av isen og måle breens trykk og bevegelser. Dette er det eneste kjente stedet i verden hvor man kan gjøre studier ved slike vilkår under ca. 200 meter tykk ismasse. Kirkenes. Mange steder ligger et stykke syd for Kirkenes. Kirkenes (nordsamisk: Girkonjárga, finsk Kirkkoniemi) er et tettsted og administrasjonssenteret i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Neset mellom Pasvikelven og Langfjorden het tidligere Piselvnes. Da det i 1862 ble bygget ei kirke på neset ble stedsnavnet endret til Kirkenes. Stedet. Kirkenes fikk bystatus i 1998. Byen er endepunkt for E6 og for Hurtigruten. Om man regner tettstedene Hesseng, Sandnes og Bjørnevatn, som ligger i umiddelbar nærhet, med i byområdet har byen 7209 innbyggere (1. jan 2005, SSB). I Kirkenes er sentrumsgatene skiltet både med det latinske og en variant av det kyrilliske alfabetet – norsk, finsk og russisk. Omkring 10 prosent av befolkningen i selve Kirkenes er russere. Hovednæringen i Kirkenes var i mange år gruvedrift. På det meste hadde gruvedriften 1500 ansatte. I 1996 opphørte driften ved AS Sydvaranger, men i 2009 begynte arbeidet med å forberede gruvene for ny drift. I den senere tid har turisme overtatt som den viktigste næringen i Kirkenes. Byen ligger helt ytterst på Kirkenes-halvøyen, med Langfjorden i vest og Bøkfjorden i øst. Nord for byen ligger Kirkenes-fjorden/Bøkfjorden som er en gren av Varangerfjorden. i sørenden av Bøkfjorden, ved stedet Elvenes ligger Pasvikelvens munning. Det råder for tiden optimisme i Kirkenes, blant annet i forbindelse med planlagt oljeutvinning i Barentshavet. Sydvaranger ble i februar 2006 solgt til Norberg Eiendom av eierne, Sør-Varanger kommune og Varanger kraft for 102 mill. kr. Nordberg Eiendom solgte midlertidig Sydvaranger videre til Tschudi Shipping 1. mai 2006. Tschudi Shipping børsnoterte Sydvaranger Gruve på den australske børsen gjennom eierselskapet Northern Iron Limited, og fikk gjennom børsnoteringen finansiert oppstart av ny gruvedrift. Arbeidet med å forberede gruveområdet for ny drift og opprusting av gammelt utstyr begynte i januar 2009. Det er forventet at den første utskipingen av jernmalm vil foregå i løpet av siste halvdel av 2009. I den forbindelse er den privateide jernbanelinjen Kirkenes–Bjørnevatnbanen tatt i bruk igjen. I Kirkenes finner man også Barentssekretariatet. Barentssekretariatet ble etablert høsten 1993, et halvår etter signeringen av Kirkeneserklæringen som markerte starten for Barentssamarbeidet. Hovedoppgaven til Barentssekretariatet er å utvikle det norsk-russiske samarbeidet i nord. Hvert år tildeles Barentssekretariatet en bevilgning fra Utenriksdepartementet som fordeles til norsk-russiske samarbeidsprosjekter i norsk og russisk del av Barentsregionen. Militærleiren Høybuktmoen ligger ca. 14 km fra Kirkenes, og huser Garnisonen i Sør-Varanger, GSV. Byens flyplass, Høybuktmoen lufthavn, har daglige avganger til Oslo og Tromsø, samt resten av Finnmark. På sommeren er det en ukentlig avgang til Tyskland, og flyplassen er nettopp bygget ut med egen internasjonal del. Kirkenes ble kraftig bombet under andre verdenskrig. 320 bomberaid sørget for at Kirkenes var en av de hardest rammet byene under andre verdenskrig. Etter sigende skal Kirkenes være den nest mest bombede plassen i verden under andre verdenskrig, etter Malta. Kirkenes ble frigjort av Den røde armé (Sovjetunionen) 25. oktober 1944, som den første byen i Norge. Severdigheter, aktiviteter og omgivelser. Midt i Kirkenes by finner man monumenter satt opp etter andre verdenskrig, Russemonumentet og Krigsmødremonumentet. Et tilfluktsrom, Andersgrotta, ligger midt i Kirkenes og var det største bomberommet for sivilbefolkningen i Kirkenes. Byen ble bombet over 300 ganger under den andre verdenskrig, og flyalarmen gikk over 1000 ganger. Hver siste torsdag i måneden kan man dra på «russetorget» i sentrum, eller man kan ta turen litt utenom byen opp på Prestefjell for å få et overblikk over byen og Varangerfjorden. Byens største idrettslag er Kirkenes Idrettsforening, men også Sørild er en stor og tradisjonsrik klubb med tilhold i Kirkenes. I 2006 fikk idrettsmiljøet i Kirkenes ett nytt bidrag da Havna Idrettslag ble stiftet. Tar man turen 12 km sør for Kirkenes, kommer man til Bjørnevatn. Her kan man dra på gruve-sigthseeing, beskue Norges tyngste busskur: en lasteskuffe på over 14 tonn er snudd opp-ned; og man kan se Rallar-monumentet som er reist til ære for de første gruvearbeiderne. 45 km vest for Kirkenes finner man Neiden, som har Norges syvende beste lakseelv. Siste søndagen i august kan man delta på friluftsmesse i St. Georgs kapell, et russiskortodokst kapell. Etter om lag 100 km fra Kirkenes kommer man til Bugøynes, hvor finsk språk fremdeles er i daglig bruk. Her kan man få med seg Ranvika fuglefjell, kongekrabben, en badestrand, finsk byggestil fra 1800-tallet og noen muséer. Grense Jakobselv ligger 60 km øst for Kirkenes. Kun en liten elv skiller Norge fra Russland her. Grense Jakobselv ligger ytterst med Ishavet. Kong Oscar II kapell er reist her som grensevern mot Russland, og man kan om sommeren besøke Prestestua. Man må være norsk statsborger for å få fiske laks i Grense Jakobselv. Det selges bare 30 fiskekort i døgnet. Pasvikdalen huser Norges største bjørnestamme. Her finner man også Øvre Pasvik nasjonalpark. I sommermånedene kan man ta turen til 96 meter-høyda, et utsiktspunkt hvor man kan se over til den russiske byen Nikel og innover Pasvikdalen. Treriksrøysen er en varde som er satt opp der Finland, Norge og Russland møtes. Det er strengt forbudt å gå rundt den. Det er stor forskjell på årstidene i Kirkenes. Om vinteren kan man se nordlyset, kjøre snøskuter, hunde- og reinsledekjøring og isfiske. Om sommeren kan man gå fotturer i terrenget, fiske i sjøen, plukke bær og bade på de mange strendene som ligger rundt om Kirkenes. Dokumentasjonsvitenskap. Dokumentasjonsvitenskap er studiet av produksjon, bruk og organisering av dokumenter. Dokumentasjon har tradisjonelt blitt knyttet til skriftlige medier som papir, bøker, bilder eller lydopptak. Hvis man derimot går tilbake i tiden eller fremover i vår egen digitale tidsalder, så møter man mange forskjellige former for dokumentasjon som f.eks. taler, uniformer, folkedrakter, statuer, konserter, nettsider og nå også YouTube, Facebook, osv. Alt sammen for å dokumentere myndigheter, kulturer, kunst, kunnskap, personlige interesser, oppfattelser osv. Dette mangfoldet av dokumentasjonsformer har alltid vært en utfordring for institusjoner som arkiver, biblioteker og museer m.fl. Det gjelder spesielt for Norge med lov om pliktavlevering som ble vedtatt i 1989, der det ble bestemt at alle publiserte dokumenter uansett medieform skal avleveres (ofte i 7 eksemplarer) til nasjonalbibliotek. Samtidig er det et voksende behov innen for de fleste samfunnsområder for dokumentasjon. For å få personale med kompetanse på alle former for dokumentasjon, etablerte Universitetet i Tromsø i 1996 faget dokumentasjonsvitenskap som et studium med basis i både humanistiske, samfunnsvitenskapelige og teknisk-naturvitenskapelige disipliner. Dokumentasjonsvitenskap kan studeres til og med doktorgradsnivå og kan kombineres i ulike moduler innenfor dokumentstudier, dokumentproduksjon og bibliotekfag. Studiet er også godkjent utdanning for å bli bibliotekar. Tim Berners-Lee. Timothy John Berners-Lee (født 8. juni 1955) er en britisk data-oppfinner. Han er mest kjent for å ha oppfunnet World Wide Web og er i dag leder av World Wide Web Consortium, som står for den nåværende utviklingen av WWW. Tidlig liv og karriere. Berners-Lee ble født i London i Storbritannia. Han studerte i Oxford der han ble nektet tilgang til universitetets datamaskin på grunn av hacking. Han laget en datamaskin med loddebolt, TTL gates og en M6800 prosessor og en gammel TV-skjerm. Før han oppfant World Wide Web, hadde han masse programmeringserfaring. Han jobbet i Plessey Telecommunications Limited i 1976 som programmerer, og i 1978 jobbet han i D.G Nash Limited hvor han laget typesetting programvare og et operativsystem. Forslag og prototype. I 1980, mens han var en uavhengig kontraktør for CERN, foreslo Berners-Lee et prosjekt basert på konseptet hypertekst, for å forenkle deling og oppdatering av informasjon mellom forskere. Med hjelp fra Robert Cailliau laget han et prototype-system kalt Enquire. Etter han jobbet en periode for John Poole's Image Computer Systems Ltd, kom han tilbake til CERN i 1984 som medlem. Han brukte lignende ideer som han hadde brukt i Enquire til å lage World Wide Web, den første nettleser (denne ble rett og slett bare kalt WorldWideWeb og utviklet på NeXTSTEP) og webserver httpd. Den første websiden. Den første websiden Berners-Lee laget (og derfor det første nettstedet) var på og var første gang online den 6. august, 1991. Den gav en forklaring om hva World Wide Web var, og hvordan man kunne skaffe seg en nettleser, en webserver osv. Det var også verdens første web-bibliotek, da Berners-Lee vedlikeholdt en liste over websider i tillegg til hans egen. Ingen godtgjørelse. Mens ideene til World Wide Web er enkle, kombinerte Berners-Lee dem på en måte som har muliggjort en kontinuerlig utvikling i takt med teknologiske fremskritt. Ideen ble gjort tilgjengelig gratis uten patenter og royalties (godtgjørelser). I 1994 opprettet han World Wide Web Consortium (W3C) på MIT Laboratory for Computer Science i Cambridge, Massachusetts. Anerkjennelse. Berners-Lee ble den første i posisjonen 3Com Founders Chair ved MIT, og er nå en Senior Research Scientist der. I 1997 ble han utnevnt til offiser av Order of the British Empire, og i 2004 ble han ridder-kommandør i samme orden og dermed adlet. Han har dermed rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Berners-Lee er også tildelt Order of Merit. NeXTSTEP. NeXTSTEP var et operativsystem som ble utviklet av NeXT Computer, Inc. for å kjøres på deres NeXT datamaskiner, uformelt kalt sorte bokser, ("black boxes"). NeXTSTEP 1.0 ble utgitt 18. september 1989 og den siste versjonen, NeXTSTEP 3.3 ble utgitt tidlig i 1995. Etter utgivelsen av NeXTSTEP 3.2 bestemte NeXT å slutte seg sammen med Sun Microsystems for å utvikle OpenStep, en tverrplattform standard for både Suns Solaris, Microsofts Windows og NeXT egen versjon av Mach-kjernen. I 1997 kjøpte Apple Computer NeXT Computer og fikk med seg OpenStep operativsystemet på kjøpet. OpenStep ble da brukt som base i Mac OS X og OpenSteps arv kan fortsatt sees i Cocoa-programmeringsspråket, hvor Objective-C bibliotek klasser begynner med NS. En gratis software-implementasjon av OpenStep standarden, GNUstep, finnes også. Den første nettleseren, WorldWideWeb, ble utviklet på NeXTSTEP plattformen, og mange av tastatursnarveiene i dagens nettlesere kommer opprinnelig fra de innebygde funksjonene i NeXTSTEP. Bahrain. Kongedømmet Bahrain (arab. for «de to hav», «البحرين») er en øystat i den Persiske gulfen. Landet består av 36 øyer hvor den største heter Bahrain. Hovedstaden Manama ligger på denne øya. I vest er øya fastlenket til Saudi-Arabia gjennom Kong Fahds vei som er en vei bygd på dammer og broer. Arabisk og engelsk er de offisielle språkene i landet. Naturgeografi. Bahrain består av 36 øyer i Persiabukten mellom Saudi-Arabia og Qatar. Den største øya er Bahrain som er 48 km lang og 18 km bred. Der ligger landets høyest punkt, "Jabal ad Dukhan", som er 122 meter over havet. Øya Bahrain har også veiforbindelse med Saudi-Arabia via en 25 km lang fyllingsvei. Noen av de andre øyene er Sitrah, Muharraq, Nabih Saleh, Jidda, Umm an Nasan. 92 % av landet består av ørken. Klimaet i landet er varmt og ørkenpreget. Det finnes en fruktbar skogsstripe på nordkysten av Bahrain. Der vokser det daddelpalmer, fikentrær, granatepletrær. Den gjennomsnittelige årsnedbøren er 72 mm. Det aller meste av nedbøren kommer om vinteren og om våren, fra november til mars. Gjennomsnittstemperaturen er 17 °C i januar og 34 °C i august. Som en øystat har Bahrain ingen landegrenser. Kystlinjen er 161 kilometer lang. Det finnes ikke overflatevann i landet, og derfor må hele vannbehovet dekkes av av grunnvann og havvann som er renset for salt. Bahrain sliter med flere miljøproblemer, blant annet nedbryting av dyrkbar jord, skader på de mange korallrevene og skader på livet i havet i forbindelse med oljeutslipp. Demografi. Folketallet i Bahrain er 718 306. Innbyggertettheten er ganske høy, og landet er nummer sju i verden etter innbyggertetthet. Folkestigningen er på omtrent 1,3 % per år. Over 2/3 av befolkningen er arabere. Oljeindustrien har tiltrukket mange iranere og det er også mange gjestearbeidere fra Sør-Asia og Sørøst-Asia, hovedsakelig fra Pakistan og India. Det meste av befolkningen bor i byer. I følge den siste folkeopptellingen gjort i 2001 bodde det 650 604 personer i Bahrain. 244 937 av disse hadde ikke bahrainsk statsborgerskap. Av disse var 75 911 kvinner og 169 026 menn. Av personer med statsborgerskap var 201 044 av disse kvinner og 204 623 menn. Totalt var det 276 955 kvinner og 373 649 menn. Den største aldersgruppen i landet er personer i alderen 30 til 34 år. Disse utgjør 11,1 % av befolkningen. Arabisk er det offisielle språket, men engelsk blir også mye brukt av både folk og styresmaktene. I tillegg er det et fåtall som snakker persisk, urdu og andre asiatiske språk. Den offisielle religionen i landet er Islam. 81,2 % av innbyggerne er muslimer, 9 % er kristne og resten er tilhengere av andre religioner. Bahrain er det landet i Den arabiske verden med høyest prosentandel kristne og det eneste med jødisk minoritet. Det er usikkerhet om antall sunnimuslimer og sjiamuslimer i landet, men det antas at shiamuslimer utgjør 70 %, resten utgjør sunnimuslimer og kristne. Oldtiden. Området som i dag kalles Bahrain skal ha vært et viktig handelssenter i mer enn 4000 år. Landet har vært bebodd siden oldtiden. Både persere, babylonere, Assyrere og tilslutt arabere, som gjorde øya muslimsk, har bodd på øyene Bahrain. Bahrain har også tilhørt utallige imperier og dynastier opp igjennom tidene. Det arkeologiske funnstedet ved Qal'at al-Bahrain fastslår at det var menneskelig bosetning i dette området omkring år 2300 f.kr. Qal'at al-Bahrain var en gang hovedstaden i landet og sannsynligvis havn i Den dilmunske sivilisasjonen, men det er usikkerhet om hvor Den dilmunske sivilisasjon egentlig lå. Fra 500-tallet til 200-tallet f.Kr var Bahrain en del av Akamenide-dynastiet. På 200-tallet f.Kr kom området under Partia-imperiets kontroll. Partia-imperiet strakte seg helt til Oman i sør og de satte ut garnisoner flere steder langs sørkysten av Persiabukta. Likevel ble Partia-imperiet beseiret i år 228, og Sasanide-dynastiet tok kontrollen over deres områder. Den første kongen i dynasiet, Ardasjir I av Persia, avsatte parternes guvernør i Bahrain. Hans sønn, Sjahpur I av Persia, ble den nye guvernøren i Bahrain. Navnet Bahrain ble på denne tiden brukt om både Al-Hasa, Qatif, Kuwait, Qatar og Awal-øyene (dagens Bahrain). Awal var også navnet på en gud som ble tilbedt av folket i disse områdene. Sasanide-dynastiet eksisterte lenge, og først på 600-tallet gikk det til grunne. Islam og kolonitiden. Folket i Bahrain var blant de første til å motta Islam, og det skjedde i 629. På denne tiden var det Muhammed som regjerte over det meste av den arabiske halvøya og hans guvernør i Bahrain het Al-Ala'a Al-Hadrami. Muhammed døde den 8. juni 632 og han ble etterfulgt av Abu Bakr og senere Umar ibn al-Khattab. På 600-tallet ble Det umajjadiske dynastiet opprettet og det bestod av områdene som Muhammed erobret, altså den arabiske halvøy, resten av Midtøsten og en del av Nordafrika. I 692 ble Khamis- moskéen bygget, og det var en av de første moskéene i Bahrain. I 899 tok Quarmatianerne over Bahrains hovedstad. Quarmatianerne var en fare for den islamske verden, men i 1076 ble de slått en gang for alle av al-Hasa-dynastiet. De tok kontrollen over Bahrain helt til 1235, da herskerne over Fars i en kort periode hadde kontrollen over landet. I 1253 tok Usfirderne kontroll over det østlige Arabia, inkludert Bahrain. I 1330 ble øyene betalt i skatt til herskerne av Hormuz. Bahrain ble underlagt Portugal i 1521. Portugiserne ble midlertidig forvist av kong Abbas I av Persia i 1602, og landet ble en del av det persiske Safavid-dynastiet frem til 1783. Landet tåle imidlertid to invasjoner fra Oman i 1717 og 1738. I 1783 ble perserne jaget ut av landet av sunniarabiske stammer, ledet av al-Khalifah-familien, den samme familien som har makten i landet i dag. Perserne prøvde å gjenvinne kontrollen i Bahrain, noe som resulterte i mange harde slag om landet. Bahrain blir selvstendig. I 1861 ble landet et britisk protektorat på grunn av frykt for av landet skulle bli annektert av perserne. Bahrain var det politiske hovedkvarteret til britene i Persiabukta helt til at de trakk seg ut av landet i 1971. Det var egentlig tenkt av landet skulle bli en del av føderasjonen De forente arabiske emirater, men landet valgte å bli selvstendig. Iran gjorde fortsatt krav på Bahrain, men press fra både Storbritannia, Amerikas forente stater og FN førte til at landet gav seg. Emiren under frigjøringen het Isa ibn Salman al-Khalifa. Litt over et år etter at landet fikk sin selvstendighet ble det grunnlagt en lovgivende forsamling. I juni 1973 fikk landet sin egen grunnlov, og i desember samme år ble nasjonalforsamlingen åpnet. Den bestod av 30 folkevalgte medlemmer og regjeringens 12 medlemmer. I 1974 ble nasjonalforsamlingen oppløst av emiren. I 1981 ble det avverget et kuppforsøk mot emiren. Kuppet ble iscenesatt av muslimske fundamentalister. Alle som ble arrestert i forbindelse med saken var sjiamuslimer, noe som kanskje kan skyldes at sjiamuslimene er en undertrykket minoritet i Bahrain, siden landet er dominert av sunnimuslimene. Politikk og administrasjon. Bahrain er et kongedømme styrt av al-Khalifah-familien. Parlamentet har et to kamre. Det ene består av medlemmer som er valgt av folket og det andre består av medlemmer som er valgt av kongen. Begge kamrene har 40 medlemmer. De største politiske partiene er Bahrain befrielsesfront, Det sosialistiske, arabiske Baath-parti, Den islamske nasjonale sammenslutning og Den arabiske nasjonalistbevegelsen. I 1972 ble det opprettet en lovgivende forsamling, men den ble oppløst av kong Isa ibn Salman Al Khalifah i 1975. Siden 1972 har det vært voksende uro og protester blant sjiamuslimene i landet. De er misfornøyde med sin lave sosiale status under den sunnimuslimske al-Khalifah-familien. Likevel har landet i de siste årene blitt mer demokratisk. Før het statsoverhodet emir, men i 1999 ble tittelen endret til konge. Statsministeren er sjef for regjeringen. Begge disse posisjonene er besatt av al-Khalifah-familien og begge gjør bestemmelser i råd med ministerne. Hamad Bin Isa al-Khalifah er konge og hans onkel, Khalifah Bin Sulman al-Khalifah er statsminister. Kong Hamad har arbeidet for bedre menneskerettigheter og har innført demokratiske reformer. Lokalvalg ble avholdt i 2002 og valg til den lovgivende forsamling ble avholdt i 2004. Bahrain er medlem av blant annet Den arabiske liga og Det internasjonale pengefondet. Norge har en ambassade på øya Jidda. Guvernementer. "Utdypende artikler: Bahrains guvernementer" Bahrain består av fem guvernementer. Frem til 3. juli 2003 var Bahrain inndelt i tolv kommuner. Militærvesen. Bahrain har et lite, men godt utstyrt militær, kalt Bahrain Defence Force. Militæret er delt inn i flere avdelinger, blant annet marinen og flyvåpenet. Begge avdelingene er godt utstyrt med moderne våpen. Militæret har blant annet F-16 jagerfly, Sikorsky UH-60 Black Hawk helikoptre og M60 Patton stridsvogner. Regjeringen bruker omtrent 320 millioner dollar i året på militæret. De amerikanske flybasene i landet spilte en viktig rolle i under Gulfkrigen. I 1991 undertegnet landene en avtale om militært samarbeid, noe som gir Amerikas forente staters forsvar adgang til Bahrains militære utstyr. I tillegg har de fått en base i Juffair i Manama. Etter Gulfkrigen har Bahrain til gjengjeld mottatt ekstra militærstøtte fra Amerikas forente stater. Næringsliv. Bahrain har den raskest voksende økonomien i hele Den arabiske verden. Landet regnes som finanssenteret i Den arabiske verden og det huser også flere multinasjonale konserner i den persiske gulf. Bahrains naturresurser består av store mengder olje, naturgass og fisk. Bahrains bankvesen og finanssektor er godt utviklet og sammen med oljeindustrien utgjør det grunnlaget for landets gode økonomi. Landet har ikke personlig inntektsskatt. Arbeidsløshet, spesielt blant unge, og synkende mengder olje og vann er langsiktige økonomiske problemer. I 2008 utgjorde kvinnene omtrent 85 % av de arbeidsløse. Industri. I 1932 ble det oppdaget olje i Bahrain. Landet var det første i Persiabukta som begynte å eksportere olje. Petroleum utgjør 60 % av Bahrains eksport og 30 % av bruttonasjonalproduktet. Den daglige produksjonen av olje er på omtrent 6400 m³, og oljereservene er forventet å holde i 10 til 15 år fremover. I tillegg produserer landet en del naturgass. I tillegg til olje og naturgass har landet andre industrier som aluminiumsindustri. Etter at fyllingsveien som forbinder landet med Saudi-Arabia ble åpnet i 1986 har det også vært en økende turisme. Bahrain får besøk av omtrent to millioner turister hvert år. De fleste turistene kommer fra nærliggende stater. Landet er et viktig turistmål på grunn av klimaet, landets berømte nasjonalmuseum og det enda mer berømte Bahrain Grand Prix. Bahrain World Trade Center var den første skyskraperen i verden som integrerte bruk av vindmøller for å produsere energi for bygningen. Dette har gitt bygningen flere priser for bruk av teknologi og miljøvennlighet. Jordbruk og fiske. Jordbruket er avhengig av importert jord. Selv om jordbruket utgjør kun 5 % av næringslivet er jordbruksproduksjonen er i stand til å dekke den lokale etterspørselen av dadler, frukt og grønnsaker. Fiske er fortsatt en nevneverdig næringsvei i Bahrain. Før i tiden var landet berømt for perlefiske, men det har gått veldig sterkt tilbake. Derimot er det fortsatt en del rekefiske. Samfunn. Bahrain har et bra utdanningssystem, selv om barneskole og ungdomsskole ikke er obligatorisk. Skolegangen er utelukkende betalt av regjeringen. Landet verdsetter og oppmuntrer til høyere utdanning. Lesekyndigheten er på 91,9 % for menn og 85 % for kvinner, noe som gir 89,1 % totalt. Etter Første verdenskrig begynte skolesystemet i landet å tilpasse seg det vestlige moderne systemet. Det ble bygget mange nye offentlige skoler og i 1928 ble også bygget den første offentlige skolen for jenter. Den gjennomsnittelige levealderen i landet er 74,23 år og landet er nummer 61 i verden etter forventet levealder. I 1976 ble det innført offentlig syketrygd, alderspensjon, uførepensjon og arbeidsledighetstrygd. "Utdypende artikkel": Opprøret i Bahrain 2011 Protestene i Bahrain er en serie demonstrasjoner opprinnelig med den hensikt å oppnå større politisk frihet og respekt for menneskerettighetene, uten samtidig å true monarkiet. Protestene begynte den 14. februar og var stort sett fredelige inntil 17. februar da politiet rykket ut mot demonstranter sovende ved det kjente perlemonumentet i Manama. Politiet drepte tre demonstranter. Etterfulgt av dette politiraidet økte demonstrantenes opprop mot monarkiet. 15. mars 2011 erklærte myndighetene unntakstilstand etter uker med demonstrasjoner. "Hentet fra artikkelen:" Den arabiske vår Sport. Fotball er den mest populære sporten i landet, men hesteridning og kamelriding er også populære idretter. Formel 1 er en annen populær sport i Bahrain og landet har arrangert Bahrains Gran Prix hvert år siden 2004. I 2006 var løpet det første i Formel 1-sesongen 2006, og løpene foregår på Bahrain International Circuit. Tradisjonelle klesplagg. I Bahrain har folket på seg klesdrakter som er ganske forskjellige fra de vestlige. Kvinnene bruker vanligvis en "daffah" (arabisk عباية), en lang, sort kvinnekjole. Mennene bruker en "thawb" (arabisk ثوب‎), et klesplagg med lange ermer og det går helt ned til ankelen. Om sommeren brukes det en hvit "thwab" av bomull, men om vinteren kan brukes det en mørkere variant av ull. I noen tilfeller bruker bahrainere en "bisht", en myk kappe av ull, utenpå "thwaben". Den er vanligvis svart, brun eller grå. Det vanligste hodeplagget er Palestinaskjerfet med en snor for at det skal sitte på plass. Musikk og massemedia. Den arabiske folkemusikken kalles "khaliji" og den er utbredt i Bahrain. Den spilles med polyrytme. Musikkstilen er sterkt påvirket av afrikansk musikk. En annen populær musikk i Bahrain er "liwa". Denne musikken er mest populær i områder der det meste av befolkningen er av østafrikansk opprinnelse, slik som i Muharraq og Hidd. I tillegg er vestlige musikksjangere slik som Hiphop og Progressiv rock godt utbredt og brukt. Bahrain har også lange tradisjoner med folkedans. Det finnes flere store aviser på arabisk i Bahrain, blant annet "Akhbar Al Khaleej", "Al Ayam" og "Al Waqt". "Gulf Daily News" og "Bahrain Tribune". De fleste fjernsynskanalene og radiokanalene i landet har sendinger på arabisk, men det er også radiokanaler på engelsk og hindi. Mange av mediene i landet er eid av private, og de blir ikke sensurert så lenge de ikke kritiserer kongefamilien. Modernisering. Modernisering er praksisen som involverer å endre betingelser eller vilkår for organisasjoner, grupper av mennesker eller samfunnet som en helhet, på en måte som endrer priviligene til gruppen i tråd med moderne teknologi eller moderne kunnskap. I følge sosiologen Peter Wagner kan modernisering bli sett på som prosesser og som offensiver. Den første definisjonen er ofte brukt av media og politikere, og foreslår at det er objekter (for eksempel datateknologi eller utdaterte lover) som gjør modernisering nødvendig eller ønskelig. Denne definisjonen gjør kritikk av modernisering vanskelig, siden den forutsetter at det er objektene, eller tingene, som former rammene for menneskelig samhandling. Definisjonen er statisk, i og med at den ikke har i seg handlende subjekt. Den siste definisjonen, moderniseringsoffensiver, setter i stedet handlende aktører i sentrum, og foreslår at det er disse som kontrollerer både ting og endringene som f.eks. datateknologien gjør mulig. Moderniseringsoffensiver blir da et produkt av menneskelig planlegging og samhandling, som kan bli både endret og kritisert. Den norske studentersangforening. Den norske Studentersangforening (DnS), ble stiftet i 1845, og er det offisielle mannskoret ved Universitetet i Oslo. Den må ikke forveksles med Den norske studenterlosje. Den norske Studentersangforening er Norges eldste kor og har vært en kulturbærer siden stiftelsen. Dets første offentlige opptreden var i Henrik Wergelands begravelse. DnS har urframført en rekke kjente verk, blant annet "Ja, vi elsker". Det er kanskje aller mest kjent for den årlige 17. mai-konserten på aulatrappen som blir kringkastet direkte i NRK radio. Koret holder konserter og opptredener både alene og i samarbeid med andre artister, kor og orkestere. Dessuten bestiller koret jevnlig nye komposisjoner for mannskor. Koret i dag. Koret består i dag (2011) av ca. 50 aktive sangere. Dirigent er Carl Høgset. Ved flere anledninger har koret deltatt i internasjonale korkonkurranser, sist sommeren 2006 i World Choir Games som ble arrangert i Xiamen i Kina. Koret vant da mannskorklassen og fikk en tredjeplass i klassen for sakral musikk. Den norske Studentersangforening er både et fremadstormende mannskor med høye ambisjoner, og en forening som pleier en rik musikalsk tradisjon som strekker seg tilbake til det 19. århundres nasjonalromantiske periode i Norge. Foreningen deler et sosialt og kulturelt fellesskap med de fleste andre akademiske kor i norden. Den norske Studentersangforening er det offisielle mannskoret ved Universitetet i Oslo. Den norske Studentersangforening består av det såkalte "konsertkoret", som er foreningens mest aktive medlemmer, og en del eldre medlemmer, hvorav noen under navnet DnX kommer sammen og øver regelmessig under egen dirigent. Utdrag av studentersangforeningens historie. 1845 "Studentertog" til København gir støtet til dannelsen av DnS: Foreningens stiftelsesdag er 10. juli 1845. (21. november er senere instituert som jubileumsdag). 1849 "Aftenunderholdning" i Christiania Theater. "Brudefærden i Hardanger" sunget første gang. "Halfdan Kjerulf slutter som dirigent, Johan D. Behrens overtar." 1861 Universitetets 50-årsdag. Kantate av Welhaven/Arnold. 1863 Femte alminnelige sangerfest i Bergen. Studentersamfundets 50-årsjubileum feiret. 1865 DnS' 20-årsjubileum. Bjørnson, Welhaven, Vinje, Ole Bull og Halfdan Kjerulf blant gjestene. Bjørnson holdt festtalen. "Studenter-sangforeningens Vise" av Bjørnson og "Fjellguten i songarlaget av studentar i Christiania" av Vinje skrevet til festen. 1868 Vårkonsert: "Aftonrøster" av Johan Svendsen sunget første gang. Halfdan Kjerulf bisatt. 1870 DnS' 25-årsjubileum. Blant gjestene: Bjørnson, Grieg, Jonas Lie, Andreas Munch og Theodor Kjerulf. 1872 Konsert med basar til inntekt for restaurering av domkirken i Trondhjem. "Landkænning" sunget første gang. 1874 Monument over Halfdan Kjerulf avslørt (på Kjerulfs plass). 1875 Karl-Johan-monumentet avslørt: Kantate av Jørgen Moe/F.A. Reissiger. (Elitekoret "Johaniterne" stiftet.) 1878 Sangerferd til Paris (sammen med "Allmänna Sången", Uppsala). Konserter i Drammen, Arendal, Christianssand, Paris, Le Havre og Christiania. 1881 Wergeland-monumentet avslørt: Kantate av Jonas Lie/Johan Svendsen. 1888 "Johan D. Behrens slutter som dirigent. O.A. Grøndahl overtar." Første nordiske musikkfest i København. 1889 Konseetturné til Paris. Konserter i Drammen, Arendal, Christianssand, Paris og Le Havre. 1891 Studentersamfundets og Studentersangforeningens fest og fakkeltog for Edvard Grieg. 1893 Sang for Camilla Collett på hennes 80-års dag. Fakkeltog for Jonas Lie. 1895 DnS' 50-års jubileum. DnS' Orden innstiftet. 1906 Rikard Nordraaks bauta i Berlin avslørt, med deltakelse av Bjørnstjerne Bjørnson og Studentersangforeningen. 1908 Danmark-turné med konserter i København, Roskilde, Aarhus, Odense og Nyborg. 1911 Universitetet 100 år. Den nye aula innviet. Universitetskantaten "Lyset" framført for første gang. 1912 "O.A. Grøndahl slutter som dirigent. Ansgar Guldberg overtar." 1916 "Ansgar Guldberg slutter som dirigent. Per Winge overtar. ("Guldbergs Akademiske Kor" stiftet)." 1922 Sørlandsturné med konserter i Sanderfjord, Skien, Larvik, Arendal og Kristiansand. 1923 Nord-Norge-turné med konserter i Lillehammer, Trondheim, Namsos, Mosjøen, Bodø, Melbu, Harstad, Tromsø, Hammerfest, Sandnessjøen. 1924 Skandinavisk Studentersangerstevne i Stockholm. Trondhjems Studentersangforening for første gang i Kristiania. 1928 Vestlandsturné med konserter i Bergen, Haugesund, Stavanger, Flekkefjord og Kristiansand. 1929 "Emil Nielsen slutter som dirigent. Sigurd Torkildsen overtar. Festkonsert ved Johan Halvorsens 60-års dag." 1945 Festforestilling i Nationaltheatret. Sangertur til Danmark. 100-års jubileum. 1948 Møre-turné, med konserter i Gjøvik, Hamar, Kristiansand, Molde, Ålesund og Åndalsnes. 1960 Nord-Norge-turné, med konserter i Tromsø, Harstad, Svolvær og Bodø. 1961 "Sigurd Torkildsen slutter som dirigent, Sverre Bruland overtar." 1962 Turné til Island, med konserter i Reykjavik og Akureyri. 1964 Turné til Finland, med konserter i Åbo og Helsingfors. 1968 Turné til Vest-Tyskland, med konserter i Kiel og Hamburg. 1972 Riksjubileum. Opptreden i Hafrsfjord, Ullandhaug, Haraldshaugen og Skudeneshavn. 1973 "Sverre Bruland slutter som dirigent, Torstein Grythe overtar. 8. nordiske studentersangerstevne i Århus." 1976 "Torstein Grythe slutter som dirigent, Øyvind Otterstad overtar." 1980 "Øyvind Otterstad slutter som dirigent, Sverre Bruland overtar midlertidig." 1982 Festforestilling for Hans Majestet Kong Olav V i anledning hans 25-års regjeringsjubileum. Sverre Bruland slutter som dirigent, Carl Høgset overtar. 1984 Turné til Italia. "Akademisk" kortreff i Oslo. 1985 Turné til Italia, med deltakelse i den internasjonale korkonkurransern i Arezzo. 3. plass. Carl Høgset slutter som dirigent, Trond Dahlen overtar. 1991 "Trond Dahlen slutter som dirigent. Tone Bianca Dahl overtar." 1993 Turné til England og Wales. Konserter i London, Canterbury og Sandwich. Deltakelse i "Llangollen International Musical Eisteddfod". 3. plass i klassen for mannskor, og 3.plass i klassen for folkemusikk. Nordisk Studentersangerstevne i Trondheim. 1994 Turné til Hellas. Konsert i Pireus. Deltakelse i Athens internasjonale korkonkurranse. 1. plass i klassen for like stemmer. 1995 150-års jubileum. "Natten skrider förbi" av Knut Nystedt framført første gang på jubileumskonserten. Tredje turné til USA. CD-platen "DnS i 150!" utgitt. 1996 Turné til Spania med deltakelse i den internasjonale korkonkurransen i Tolosa. To 3. plasser. 1997 Turne til Tyskland med invitasjon til "Ostsee Chorfestival" i Flensburg 1999 Deltakelse i den nasjonale korkonkurransen "Syng for Oss" i Bergen. 1. plass i A-klassen for mannskor. "Kullervo-symfoni" av Jean Sibelius framført med Oslo filharmoniske orkester og kor. CD-platen "Transeamus usque Bethlehem" utgitt. Nordisk studentersangerstevne i Tallinn. 2000 Turne til Wales og Irland. med konsert i St. Patricks-katedralen i Dublin. Deltakelse i "Llangollen International Musical Eisteddfodd". 3. plass i klassen for mannskor. 2001 DnS flytter inn i nye lokaler i Professor Dahls gate 8. CD-platen "En mannshowinistisk aften" utgitt 2003 "Tone Bianca Dahl slutter som dirigent, Thomas Caplin overtar." 2004 DnS vinner klassen for mannskor og tar 3.plass i klassen for kirkemusikk i den internasjonale korkonkurransen i Helsingborg 2005 CD/DVD platen "Norske Perspektiver" lanseres 7. juni 2005. Samarbeidsprosjekt med Hamarkoret "Collegium Vocale". 2006 DnS vinner klassen for mannskor i den internasjonale korolympiaden i Xiamen i Kina. 2007 DnS vinner klassen for sakral musikk, og får 2. plass i klassen for verdslig musikk i den. Ketil J.B. Belsaas tiltrer i ett års vikariat for Thomas Caplin. 2008 Thomas Caplin slutter som dirigent, Ketil J.B. Belsaas overtar som midlertidig dirigent 2009 Steffen Kammler blir ansatt som ny dirigent. 2012 Carl Høgset ansettes som dirigent Egon Krenz. a> i mars 1989, noen måneder før kommunistregimet begynner å vakle. Egon Krenz (født 19. mars 1937) er en tidligere kommunistisk politiker fra DDR. Krenz innehadde i løpet av sin karriere en rekke verv i den øverste statsledelsen i kommunistdiktaturet. Han var fra 1984 til 1989 DDRs nest mektigste politiker, som stedfortreder for Erich Honecker. Høsten 1989 etterfulgte han Honecker som generalsekretær i det statsbærende kommunistpartiet SED og som statssjef i DDR, etter at Honecker hadde blitt presset til å gå av etter store demonstrasjoner. Krenz maktet imidlertid ikke å beholde kommunistregimets grep om makten, og 9. november falt Berlinmuren. Krenz måtte gå av en knapp måned senere, da SED-regimet brøt sammen. På vårparten ble det gjennomført frie valg som førte til at de demokratiske partiene (borgerlige og sosialdemokrater) tok over makten, og innledet prosessen som førte til Tysklands gjenforening samme år. Etter gjenforeningen ble Krenz stilt for retten for medvirkning til drap på flyktninger, og etter en langdryg prosess dømt til seks og et halvt års fengsel. Han ble løslatt på prøve i 2003 etter knapt fire års soning. Tidlig liv. Krenz ble født i Kolberg i Pommern, som sønn av en skredder. Hans familie ble fordrevet i 1944, og fant senere en ny tilværelse i Damgarten. I 1953 ble han medlem av den kommunistiske masseorganisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ). Han gikk i lære som metallarbeider, men avbrøt læretiden. Mellom 1953 og 1957 utdannet han seg til lærer ved lærerhøyskolen i Putbus på Rügen. I 1955 ble han medlem av SED, det statsbærende kommunistpartiet i DDR. Han tjenestegjorde i Nationale Volksarmee fra 1957 til 1959, og ble samtidig engasjert i politisk arbeid for SED. Politisk karriere i DDR. Fra slutten av 1950-tallet frem til 1989 var Krenz aktiv i en rekke funksjoner for kommunistregimet. I 1961 ble han sekretær for sentralrådet i Freie Deutsche Jugend og ansvarlig for organisasjonens virksomhet på universiteter og høyskoler. Mellom 1964 og 1967 studerte Krenz ved det sovjetiske kommunistpartiets partiskole i Moskva, der han fikk tittelen «diplom-samfunnsviter». Mellom 1967 og 1974 var han ansvarlig for agitasjon og propaganda for FDJs sentralråd. Samtidig var han mellom 1971 og 1974 leder for Pionierorganisation Ernst Thälmann. Han var medlem av Folkekammeret, DDRs ikke demokratisk valgte parlament, fra 1971 til 1990, og medlem av Folkekammerets presidium fra 1971 til 1981. Fra 1973 var Krenz medlem av sentralkomitéen i SED. Mellom 1974 og 1983 var han førstesekretær, dvs. leder, for FDJs sentralråd, og hadde dermed den høyeste posisjonen i DDRs eneste tillatte ungdomsorganisasjon. Mellom 1981 og 1984 var Krenz medlem av statsrådet i DDR. I 1983 ble han medlem av politbyrået og sekretær for SEDs sentralkomité. I 1984 ble han stedfortreder for statsrådsformannen, og dermed DDRs nest mektigste mann etter Erich Honecker. Krenz besøkte Vest-Tyskland for første gang i juni 1989, etter invitasjon fra Oskar Lafontaine. De vesttyske sosialdemokratene fikk imidlertid ikke noe godt inntrykk av ham. SPDs sjefsinnpisker i Forbundsdagen, Brigitte Schulte, som ledsaget ham under besøket, beskrev Krenz som «fullstendig usympatisk». Krenz snakket innsiktsfullt om gourmetmat, dyre viner og maktens privilegier. «Han virket på meg som en gjennomført apparatsjik, et sant barn av systemet, omgitt av de mest oljeglatte rådgivere, den typen personer som vil gjøre hva som helst. Jeg var fullstendig sjokkert», uttalte Schulte samme høst. Krenz fremstod for henne ikke som en mulig reformator, men som en kynisk politiker som hovedsakelig var interessert i sin egen karriere. Kommunistregimets fall og Tysklands gjenforening. Militær æresvakt hilser Egon Krenz etter at han har blitt utnevnt til nytt statsoverhode i DDR i oktober 1989. I 1989 var Krenz leder for den sentrale valgkommisjonen i DDR, og hovedansvarlig for den omfattende forfalskningen av valgresultatet under kommunevalget. Om massakren på Den himmelske freds plass samme år sa Krenz at «myndighetene har gjort noe for å gjenopprette ro og orden». Han gjentok også senere i klare ordelag sin støtte til de kinesiske myndighetenes handlemåte. Da Erich Honecker ble presset til å gå av etter landsomfattende demonstrasjoner mot regimet ble Krenz 18. oktober utnevnt til ny generalsekretær i SED, etter forslag fra Honecker. Til tross for mange protester ble han av Folkekammeret 24. oktober valgt til formann for statsrådet og det nasjonale forsvarsrådet, dvs. statsoverhode og sjef for militæret. For andre gang i Folkekammerets historie var en avstemning ikke enstemmig (første gang var en avstemning om abortlovgivning); 26 stemte mot og 26 avstod. Selv om Krenz lovet reformer, økte motstanden mot regimet. Krenz bestemte at grensen mot Tsjekkoslovakia, som hadde blitt stengt for å hindre DDR-innbyggere i å flykte til Vest-Tyskland, skulle gjenåpnes, og politbyrået vedtok å innføre nye reisebestemmelser. Disse reformene var imidlertid helt utilstrekkelige for å stanse protestene. 9. november falt Berlinmuren, etter at en pressekonferanse om nye reisebestemmelser holdt av politbyråmedlem Günter Schabowski hadde blitt misforstått. Murens plutselige og dramatiske fall ledet til SED-regimets politiske kollaps. 18. november utnevnte Krenz en ny regjering. Men tidlig i desember gikk hele SEDs sentralkomité og politbyrå av, og en arbeidsgruppe overtok ansvaret for å lede partiet. De såkalte blokkpartiene annonserte at de forlot den såkalte «demokratiske blokken», dvs. den SED-ledede alliansen av partier og organisasjoner. 7. desember 1989 gikk Krenz av som DDRs siste kommunistiske statsoverhode. I januar 1990 la han ned sitt mandat i Folkekammeret, og i et desperat forsøk på å distansere seg fra fortiden ekskluderte kommunistpartiets etterfølgerparti, SED-PDS, ham fra partiet. Rettssak og fengselsstraff. Egon Krenz som fri mann igjen i 2007. Etter 1991 var Egon Krenz vitne i flere rettssaker mot representanter for kommunistregimet i det tidligere DDR. Etterforskning av Krenz, for hans rolle i drapene på flyktninger ved muren og deltagelse i forfalskning av valgresultater, ble innledet i 1993. Han ble formelt tiltalt av statsadvokaten i Berlin samme år. Tiltalen for valgforfalskning ble senere frafalt. I august 1997 ble han dømt for fire drap til fengsel i seks og et halvt år. Siden han anket dommen ble han imidlertid løslatt fra fengsel i påvente av ankebehandlingen. I 1999 bekreftet tysk høyesterett dommen. Krenz betegnet det som «seiersjustis» og «kald krig i rettssalen». 11. januar 2000 avviste forfatningsdomstolen en forfatningsklage fra Krenz, og 13. januar påbegynte han soningen i Berlin-Spandau. Han ble løslatt før tiden etter nærmere fire års soning julen 2003, etter å blitt underlagt en psykiatrisk undersøkelse som slo fast at det var forsvarlig å løslate ham. Etter løslatelsen slo han seg stille ned i Dierhagen i Mecklenburg. Krenz har i motsetning til mange andre tidligere partifunksjonærer i DDR, slik som de tidligere politbyråmedlemmene Günter Schabowski og Günther Kleiber, uttalt at han ikke har endret politisk oppfatning, og har ved flere anledninger omtalt den tyske gjenforeningen som «Anschluss». Neptun (planet). Neptun () er den åttende og ytterste planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er oppkalt etter Neptun, den romerske havguden. Den er den fjerde største planeten i solsystemet etter diameter og har den tredje største massen. Neptun går i en bane som i gjennomsnitt er 30,1 AE fra solen, det vil si omtrent 30 ganger avstanden mellom jorden og solen. Det astronomiske symbolet er en stilisert versjon av guden Neptuns trefork. Neptun var den første planeten som ble funnet på bakgrunn av matematisk prediksjon. Alexis Bouvard oppdaget uventede endringer i banen til Uranus, og av dette utledet han at banen måtte være påvirket av gravitasjonell perturbasjon fra en ukjent planet. Neptun ble så observert 23. september 1846 av Johann Gottfried Galle innenfor én grad av en posisjon som var beregnet av Urbain Le Verrier. Kort tid etter ble Triton, Neptuns største måne, oppdaget. Den nest største månen Nereid ble oppdaget 1. mai 1949. Planetens elleve andre måner ble oppdaget teleskopisk fra 1981 til 2003. Neptun har hittil blitt besøkt av bare ett romfartøy, "Voyager 2", som fløy forbi planeten 25. august 1989. Neptuns har en lignende kjemisk sammensetning som Uranus, og begge skiller seg fra sammensetningen til de langt større gasskjempene Jupiter og Saturn. Som en følge av denne forskjellen plasserer astronomer i visse tilfeller de to førstnevnte i en egen kategori, «iskjempene». Jupiters og Saturns atmosfære består hovedsakelig av hydrogen og helium, sammen med spor av hydrokarboner og muligens nitrogen. Neptuns atmosfære har en større mengde isdannende stoffer, som blant annet vann, ammoniakk og metan. Planetens blå utseende kommer hovedsakelig av at rødt sollys absorberes av metan i de øvre atmosfærelagene. I motsetning til den relativt rolige atmosfæren til Uranus er Neptuns atmosfære kjent for sine aktive og synlige værmønstre. Da "Voyager 2" passerte Neptun i 1989, hadde planeten mørke flekker synlig på den sørlige halvkulen, sammenlignbare med den store røde flekken på Jupiter. Dette er tegn på stormer. Neptun har et svakt og fragmentert ringsystem, som kan ha blitt fotografert på 1960-tallet, men som udiskutabelt ble bekreftet av "Voyager 2" i 1989. Oppdagelse. Det er nå alminnelig antatt at Galileo først observerte Neptun 28. desember 1612, og igjen 27. januar 1613, men at han mistolket planeten for en stjerne fordi den var svært nær – i konjunksjon til – Jupiter på nattehimmelen. Derfor er han ikke kreditert for oppdagelsen. I løpet av perioden for hans første observasjon i desember 1612 var Neptun stasjonær på himmelen, fordi den hadde snudd til retrograd bevegelse samme dag. Siden Neptun bare var i begynnelsen av sin årlige retrograde syklus, var planetens bevegelse altfor liten til å oppdages med Galileos lille teleskop. I juli 2009 kunngjorde fysikeren David Jamieson ved University of Melbourne nye analyser av Galileos notater. Disse antyder at Galileo i det minste var klar over at stjernen han hadde observert hadde beveget seg relativt til andre stjerner. I 1821 publiserte Alexis Bouvard astronomiske tabeller for banen til Neptuns nabo, Uranus. Senere observasjoner viste betydelige avvik fra tabellene, og det førte Bouvard til en hypotese om at banen ble påvirket av tyngdekraften fra et ukjent legeme. I 1843 begynte John Couch Adams å arbeide med Uranus' bane ved å bruke de dataene han hadde. Via direktør James Challis ved Cambridge Observatory forespurte han Astronomer Royal George Airy om ytterligere data, og disse ble sendt i februar 1844. Adams fortsatte å jobbe med dette i 1846–46 og lagde flere ulike estimater om en ny planet. I 1845–46 utviklet Urbain Le Verrier kalkulasjoner uavhengig av Adams, men han opplevde liten entusiasme blant sine franske kolleger. Da Airy så Le Verriers første publiserte estimater for planeten i 1846, merket han seg likheten med Adams' anslag. Airy overtalte da James Challis til å søke etter planeten, noe denne gjorde gjennom hele august og september. I mellomtiden sendte Le Verrier brev til astronomen Johann Gottfried Galle ved Berlins observatorium og oppfordret ham til å søke etter planeten med observatoriets refraktor. Heinrich d'Arrest, en student ved observatoriet, foreslo overfor Galle at de kunne sammenligne et nylig tegnet himmelkart for regionen med Le Verriers utregninger for hvor planeten skulle befinne seg til enhver tid. På denne måten kunne de se etter en forflytning som er karakteristisk for en planet, i motsetning til en fiksstjerne. Om kvelden den 23. september 1846, samme dag som de hadde mottatt brevet fra Le Verrier, ble Neptun oppdaget innenfor én grad av hvor Le Verrier hadde forutsagt at den skulle være, og rundt 12 grader fra Adams' forutsigelse. Challis innså senere at han observerte planeten to ganger i august uten å identifisere den. I kjølvannet av oppdagelsen var det mye nasjonalistisk rivalisering mellom franskmennene og britene om hvem som hadde prioritet og fortjente æren for oppdagelsen. Til slutt ble det internasjonal konsensus om at Le Verrier og Adams i fellesskap fortjente æren. Siden 1966 har Dennis Rawlins stilt spørsmål ved troverdigheten til Adams' krav som med-finner, og saken ble på nytt evaluert av historikere ved tilbakeføringen av «Neptun papers» (historiske dokumenter) til Greenwich-observatoriet i 1998. Etter en gjennomgang av dokumentene foreslo de at "«Adams ikke fortjener like mye ære som Le Verrier for oppdagelsen av Neptun. Den æren tilhører kun den personen som lyktes både i å forutsi planetens sted og i å overbevise astronomer om å søke etter den.»" Navngivelse. Kort tid etter oppdagelsen ble Neptun referert til som «planeten utenfor Uranus» eller som «Le Verriers planet». Det første forslaget til et navn kom fra Galle, som foreslo navnet "Janus". I England foreslo Callis navnet "Okeanos" (engelsk: "Oceanus"). Le Verrier påberopte seg retten til å navngi sin oppdagelse, og foreslo raskt navnet Neptun. Samtidig hevdet han feilaktig at dette hadde blitt offisielt godkjent av det franske Bureau des longitudes. I oktober forsøkte han å navngi planeten Le Verrier, etter seg selv, og han hadde lojal støtte for dette fra direktøren for observatoriet, François Arago. Dette forslaget møtte imidlertid hard motstand utenfor Frankrike. Franske almanakker gjeninnførte raskt navnet "Herschel" for Uranus, etter planetens oppdager William Herschel, og "Leverrier" for den nye planeten. Den russiske astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struve nådde frem med navnet "Neptun" overfor Det russiske vitenskapsakademi 29. desember 1846, og snart ble "Neptun" det internasjonalt aksepterte navnet. I romersk mytologi var Neptun havguden, identifisert med greske Poseidon. Kravet til et mytologisk navn var i tråd med nomenklaturen for andre planeter, som alle, bortsett fra jorden, har fått navn fra gresk og romersk mytologi. De fleste land, også land uten direkte forbindelse til gresk-romersk kultur, bruker i dag varianter av navnet «Neptun» om planeten. I Kina blir planeten kalt «havkongestjernen» (kinesisk: 海王星, pinyin: Hǎiwángxīng, kantonesisk: Huoiwongsing) siden Neptun var havets gud. Denne navneformen brukes også i Korea (hangul: 해왕성, revidert romanisering: Haewangseong) og på japansk (Kaiousei). Status. Fra 1846 og frem til den senere oppdagelsen av Pluto i 1930, var Neptun den fjerneste kjente planeten i vårt solsystem. Etter oppdagelsen av Pluto ble Neptun den nest ytterste planeten, med unntak av en tjueårsperiode mellom 1979 og 1999, da Plutos elliptiske bane brakte denne nærmere solen enn Neptun. Oppdagelsen av Kuiperbeltet i 1992 førte til debatt blant astronomer om Pluto skulle anses som en planet i sin egen rett eller som en del av Kuiper-beltets større struktur. I 2006 definerte Den internasjonale astronomiske union begrepet «planet» for første gang, og Pluto ble da klassifisert ned til en «dvergplanet». Neptun ble igjen den ytterste planeten i solsystemet. Sammensetning og struktur. En sammenligning av størrelsen på Neptun og jorden Neptuns masse på 1,0243 kg er omtrent midt mellom jordens og de større gasskjempenes: Massen er sytten ganger høyere enn jordens, men bare en nittendedel av Jupiters. Planetens overflategravitasjon overgås kun av Jupiters. Neptuns ekvatorradius på  km er nær fire ganger jordens radius. Neptun og Uranus anses ofte som en underklasse av gasskjempene og kalles «iskjemper». De er mindre av størrelse og har høyere konsentrasjoner av volatiler enn Jupiter og Saturn har. I letingen etter planeter utenfor solsystemet har Neptun blitt brukt som et metonym: oppdagede legemer av tilsvarende størrelse blir ofte referert til som «Neptuner», akkurat som astronomer refererer til ulike ekstrasolare legemer som «Jupitere». Indre struktur. Neptuns indre struktur minner om Uranus sin. Atmosfæren utgjør rundt 5 til 10 prosent av planetens masse og strekker seg kanskje 10 til 20 prosent av veien inn mot kjernen, hvor atmosfæren når trykk på opp mot 10 GPa. I de lavere regionene av atmosfæren er det oppdaget økende konsentrasjoner av metan, ammoniakk og vann i forhold til i de høyere regionene. Mantelen når temperaturer på  K, tilsvarer 10 til 15 jordmasser og er rik på vann, ammoniakk og metan. Som vanlig innen planetvitenskap omtales denne blandingen som isete, selv om det er en varm og svært tett væske. Denne væsken, som har høy elektrisk ledningsevne, blir noen ganger kalt for et vann-ammoniakk-hav. På en dybde av  km kan forholdene være slik at metan brytes ned i diamantkrystaller, som deretter faller mot kjernen. Mantelen kan bestå av et lag med ionisk vann, der vannmolekylene brytes ned i en suppe av hydrogen- og oksygenioner, og dypere ned av superionisk vann, hvor oksygenet krystalliseres, mens hydrogenionene flyter fritt rundt innenfor oksygengitteret. Kjernen til Neptun er sammensatt av jern, nikkel og silikater med en indre modell som gir den en masse som er om lag 1,2 ganger så stor som jordens. Trykket i sentrum er 7 Mbar (700 GPa), millioner av ganger så høyt som trykket på jordens overflate, og temperaturen er muligens  K. Atmosfære. I store høyder er Neptuns atmosfære 80 prosent hydrogen og 19 prosent helium. En spormengde av metan finnes også. Tydelige absorpsjonsstriper av metan oppstår på bølgelengder over 600 nm i den røde og infrarøde delen av spekteret. I likhet med på Uranus er dette at rødt lys absorberes av atmosfærisk metan, en viktig årsak til Neptuns blå farge, selv om dens livlige asur-nyanse skiller seg fra Uranus' mildere cyan. Siden Neptuns atmosfæriske metaninnhold er omtrent like høyt som Uranus sitt, antas det at det er en ukjent bestanddel i atmosfæren som også bidrar til Neptuns farge. Neptuns atmosfære er delt inn i to hovedregioner; den nedre troposfæren, hvor temperaturen synker med høyden, og stratosfæren, der temperaturen øker med høyden. Grensen mellom de to, tropopausen, oppstår ved et trykk på 0,1 bar (100 hPa). Stratosfæren gir så vei for termosfæren ved et trykk lavere enn 10-5–10-4 mikrobar (1–10 Pa). Termosfæren går gradvis over til eksosfæren. Striper med skyer i stor høyde kaster skygge over Neptuns lavere skydekke Modeller antyder at Neptuns troposfære har stripedannelser av skyer med varierend sammensetning avhengig av høyde. Skyene i det øverste nivået oppstår ved trykk på under én bar, hvor temperaturen er passende for at metan kondenserer. For trykk på mellom én og fem bar ( hPa) antas det at skyer av ammoniakk og hydrogensulfid dannes. Ved trykk på over fem bar kan skyene bestå av ammoniakk, ammoniumsulfid, hydrogensulfid og vann. Dypere skyer av vannholdig is bør finnes ved trykk på ca. 50 bar (5,0 MPa), der temperaturen er 0 °C. Under kan det finnes skyer av ammoniakk og hydrogensulfid. Høytliggende skyer på Neptun er observert å kaste skygger på det ugjennomsiktige skydekket nedenfor. Det er også høytliggende striper av skyer som brytes rundt planeten ved konstante breddegrader. Disse stripene har bredder på 50 km og ligger 50–110 km over skydekket. På grunn av den store avstanden fra solen og at planeten bare mottar litt over en promille av sollyset vi mottar på jorden, er Neptuns ytre atmosfære et av de kaldeste stedene i solsystemet. Temperaturen i skytoppene ligger på rundt −218 °C (55 K). Neptuns spektra antyder at den nedre stratosfæren er tåkete på grunn av kondensasjon av produkter fra ultrafiolett fotolyse av metan, som etan og acetylen. I stratosfæren finnes det også spormengder av karbonmonoksid og hydrogencyanid. Neptuns stratosfære er varmere enn Uranus' på grunn av forhøyede konsentrasjoner av hydrokarboner. Av ukjente årsaker har planetens termosfære en uventet høy temperatur, på omtrent 750 K. Planeten er for langt fra solen til at denne varmen kan være generert av ultrafiolett stråling. Noe som muligens fungerer som en varmemekanisme, er atmosfærisk vekselvirkning med ioner i planetens magnetfelt. Andre mulige årsaker er gravitasjonsbølger fra det indre, som forsvinner i atmosfæren. Termosfæren inneholder spor av karbondioksid og vann, som kan ha blitt deponert fra eksterne kilder som meteoritter eller støv. Magnetosfære. Neptun ligner også på Uranus i magnetosfæren, med et magnetisk felt som er sterkt skråstilt i forhold til rotasjonsaksen på 47 grader og en forskyvning på minst 0,55 radier, eller rundt  km fra planetens fysiske sentrum. Før "Voyager 2"s ankomst til Neptun hadde en hypoteser om at Uranus' skrådde magnetosfære var et resultat av dens sideveis rotasjon. På grunnlag av sammenligninger mellom de magnetiske feltene til de to planetene mener forskerne nå at den ekstreme skråstillingen kan være karakteristisk for strømmer i planetenes indre. Dette feltet kan være generert av konvektive væskebevegelser i et tynt sfærisk skall av elektrisk ledende væsker (sannsynligvis en kombinasjon av ammoniakk, metan og vann) som fører til en dynamovirkning. Den dipole komponenten av magnetfeltet ved Neptuns magnetiske ekvator er ca. 14 mikrotesla (0,14 G). Det dipole magnetiske momentet for Neptun er rundt 2,2 T×m3 (14 μT×"R'N"3, hvor "R'N" er Neptuns radius). Neptuns magnetfelt har en kompleks geometri, som omfatter relativt store bidrag fra ikke-dipole komponenter, inkludert et sterkt kvadrupolmoment som kan overstige det dipole momentet i styrke. Jorden, Jupiter og Saturn har derimot bare relativt små kvadrupole moment, og deres felt har mindre helninger fra polaksene. Neptuns høye kvadrupolmoment kan være resultatet av forskyvning fra planetens sentrum og geometriske begrensninger av feltets dynamogenerator. Neptuns baugsjokk, der magnetosfæren begynner å bremse solvinden, oppstår i en avstand på 34,9 ganger planetens radius. Magnetopausen, hvor trykket fra magnetosfæren utbalanserer solvinden, ligger i en avstand av 23–26,5 ganger planetens radius. Magnetosfærens hale strekker seg ut til minst 72 ganger Neptuns radius, og høyst sannsynlig mye lenger. Planetariske ringer. Neptuns planetariske ringsystem er mye mindre markant enn Saturns ringer. Ringene består muligens av ispartikler belagt med silikater eller karbonbaserte materialer, som mest sannsynlig gir dem en rødlig fargetone. De tre viktigste ringene er den smale Adams-ringen, som ligger  km fra sentrum av Neptun, Le Verrier-ringen, som ligger  km fra sentrum, og den bredere og svakere Galle-ringen, som ligger  km fra sentrum. En svak forlengelse utover fra Le Verrier-ringen har fått navnet Lassel; den er avgrenset i sin ytre grense av Arago-ringen, som ligger  km unna sentrum av planeten. Den første av disse ringene ble oppdaget i 1968 av et lag ledet av Edward Guinan, men det ble senere antatt at denne ringen kunne være ufullstendig. Bevis for at ringen kan ha sprekker, fikk en først under en stjerneokkultasjon i 1984, da ringene tåkela en stjerne under nedstigning, men ikke under oppstigning. Bilder tatt av "Voyager 2" i 1989 avgjorde spørsmålet ved å vise flere svake ringer. Disse ringene har en klumpete struktur. Grunnen til dette er ennå ikke funnet, men det kan skyldes vekselvirkning med små måner i bane i nærheten av dem. Den ytterste ringen, Adams, inneholder fem betydelige buer kalt "Courage", "Liberté", "Egalité 1", "Egalité 2" og "Fraternité" ("mot", "frihet", "likhet" og "brorskap"). Buenes eksistens er vanskelig å forklare, fordi en ut fra beveglseslovene skulle forvente buer som sprer seg ut i en enhetlig ring over svært korte tidsperioder. Astronomer antar nå at buene ble drevet inn i sin nåværende form ved gravitasjonell påvirkning fra månen Galatea, like innenfor ringen. Jordbaserte observasjoner viste i 2005 at Neptuns ringer tilsynelatende er mye mer ustabile enn tidligere antatt. Bilder tatt fra Keck-observatoriet i 2002 og 2003 viser betydelig forfall i ringene i forhold til på bildene tatt av "Voyager 2". Særlig virker det som Liberté-buen kan forsvinne innen så kort tid som ett århundre. Klima. En forskjell mellom Neptun og Uranus er den meteorologiske aktiviteten. Da romfartøy "Voyager 2" fløy forbi Uranus i 1986, var planeten visuelt ganske mild – i motsetning til Neptun, som fremviste bemerkelsesverdige værfenomener da fartøyet passerte der i 1989. a> (toppen), Scooter (hvit sky i midten), og den lille mørke flekken (nederst) med overdrevet kontrast. Neptuns vær er preget av ekstremt dynamiske stormsystemer med vinder som når hastigheter på nesten 600 m/s – nesten supersonisk strømning. Ved å følge bevegelsene til langvarige skyer har man funnet mer typiske vindmønstre, der vindhastighetene varierer fra 20 m/s i østlig retning til 325 m/s vestover. I skytoppene varierer hastighetene fra 400 m/s langs ekvator til 250 m/s ved polene. De fleste vindene på Neptun beveger seg i motsatt retning av planetens rotasjon. Det generelle mønsteret i vindene viser en prograd rotasjon ved høyere breddegrader og retrograd rotasjon ved lavere breddegrader. Forskjellen i strømningsretningen antas å være en «lag-effekt» og ikke et resultat av dypere atmosfæriske prosesser. Ved 70. sørlige breddegrad er det en høyhastighets-jet som beveger seg i 300 m/s. Mengden av metan, etan og etyn ved Neptuns ekvator er 10–100 ganger større enn ved polene. Dette tolkes som bevis for utbuling ved ekvator og innsynkning nær polene. I 2007 ble det oppdaget at den øvre troposfæren ved Neptuns sørpol var omtrent 10 °C varmere enn resten av Neptun, som i gjennomsnitt er ca. –200 °C (70 K). Varmeforskjellen er nok til at metan som ellers ligger frosset i Neptuns øvre atmosfære, kan lekke som gass ut i verdensrommet gjennom sørpolen. Dette relative «varmepunktet» kommer av planetens aksehelning, som har eksponert sørpolen for solen den siste fjedredelen av Neptuns år, omtrent 40 jordår. Etter hvert som Neptun sakte beveger seg mot den andre siden av solen, vil sørpolen bli mørklagt og nordpolen opplyst. Frigjøringen av metan vil da skje ved nordpolen. Det er observert at skystripen på den sørlige halvkulen øker i størrelse og albedo. Denne trenden, som skyldes årstidene, ble første gang sett i 1980 og forventes å vare frem til ca. 2020. Den lange omløpstiden til Neptun resulterer nemlig i årstider som varer i rundt førti år. Stormer. I 1989 ble den store mørke flekken, et antisyklonsk stormsystem som strekker seg over × km, oppdaget av NASAs romsonde "Voyager 2". Stormen lignet den store røde flekken på Jupiter. Omtrent fem år senere så ikke Hubble-teleskopet den store mørke flekken på planeten. I stedet ble en ny storm som lignet den store mørke flekken, oppdaget på planetens nordlige halvkule. Disse værmønstrene er drevet av vedvarende vinder, de sterkeste på noen planet i solsystemet, med registrerte hastigheter opp mot  km/t. "Scooter" er en annen type storm, en hvit gruppe skyer lengre sør enn den store mørke flekken. Kallenavnet kommer av det faktum at da den først ble oppdaget i månedene før "Voyager 2" passerte i 1989, beveget den seg raskere enn den store mørke flekken. Senere bilder viste enda raskere skyer. Den lille mørke flekken er en sørlig syklonstorm, den nest mest intense stormen observert i løpet av passeringen i 1989. Den var i utgangspunktet helt mørk, men etter hvert som "Voyager 2" nærmet seg planeten, utviklet det seg en lys kjerne, som kan sees på de fleste bildene med høy oppløsning. Det antas at Neptuns mørke flekker oppstår i troposfæren ved lavere høyder enn de lyse skystrukturene, slik at de vises som hull i de øvre skydekkene. Ettersom de er stabile strukturer som kan vedvare i flere måneder, antas det at de er virvelstrukturer. Lysere og vedvarende metanskyer som dannes rundt tropopauselaget, blir ofte forbundet med mørke flekker. Det er også observert at noen tidligere mørke skyer fortsetter å eksistere som sykloner selv om de ikke lenger er synlige som mørke strukturer. Mørke flekker kan forsvinne når de vandrer for nær ekvator eller eventuelt gjennom en annen ukjent mekanisme. Indre varme. Fire bilder tatt med et par timers mellomrom. Det antas at Neptuns mer varierte vær sammenlignet med Uranus delvis skyldes planetens høyere indre varme. Selv om Neptun ligger en halv gang så langt fra solen som Uranus og bare mottar 40 prosent av mengden sollys, er overflatetemperaturen på de to planetene omtrent den samme. De øvre regionene av Neptuns troposfære når en nedre temperatur på –221,4 °C (51,8 K). På dybder hvor det atmosfæriske trykket tilsvarer 1 bar ( hPa), er temperaturen –201,15 °C (72 K). Dypere inne i gasslagene stiger temperaturen jevnt. I likhet med Uranus er kilden til denne varmen ukjent, men avviket er større: Uranus utstråler bare 1,1 ganger så mye energi som den mottar fra solen; mens Neptun utstråler omtrent 2,61 ganger så mye energi som den mottar fra solen. Neptun er den ytterste planeten i solsystemet, men dens indre energi er tilstrekkelig til å drive de raskeste planetariske vindene som er oppdaget i systemet. Flere forklaringer har blitt foreslått, deriblant radiogen oppvarming fra planetens kjerne, konvertering av metan under høyt trykk til hydrogen, diamanter og lengre hydrokarboner (hydrogenet og diamantene vil da henholdsvis stige og synke og frigjøre gravitasjonell potensiell energi), og konveksjon i den nedre atmosfæren som forårsaker at gravitasjonsbølger bryter over tropopausen. Omløp og rotasjon. Den gjennomsnittlige avstanden mellom Neptun og solen er 4,5 milliarder kilometer (ca. 30,1 AE), og planeten fullfører ett omløp i gjennomsnitt hvert 164,79 år, med en variasjon på rundt ±0,1 år. Den gjennomsnittlige avstanden mellom Neptun og solen er 4,5 milliarder kilometer (ca. 30,1 AE), og planeten fullfører ett omløp i gjennomsnitt hvert 164,79 år, med en variasjon på rundt ±0,1 år. Den 9. juli 2011 avsluttet Neptun sitt første barysentriske omløp siden oppdagelsen i 1946, selv om den ikke vistes på nøyaktig samme posisjon på vår himmel fordi jorden var i en annen posisjon i sin 365,25-dagers bane. På grunn av solens bevegelse i forhold til solsystemets barysenter, var Neptun den 11. juli heller ikke i eksakt oppdagelsesposisjon i forhold til solen; hvis man bruker det vanligere heliosentriske koordinatsystemet, ble oppdagelsens lengdegrad nådd 9. juli 2011. Neptuns elliptiske bane har en inklinasjon på 1,77° sammenlignet med jorden. På grunn av en baneeksentrisitet på 0,011 varierer avstanden mellom Neptun og solen med 101 millioner km mellom perihelium og aphelium, henholdsvis de nærmeste og fjerneste punktene fra solen i omløpsbanen. Aksehellingen til Neptun er 28,32°, noe som er lignende jordens (23°) og Mars' (25°) hellinger. Som en følge av dette har planeten også tilsvarende sesongmessige forandringer, men den lange omløpstiden betyr at en sesong varer i førti år. Den sideriske rotasjonsperioden (dag) er på ca. 16,11 timer. Siden aksehellingen er sammenlignbar med jordens, er ikke variasjonen i lengden på dagen i løpet av det lange året noe mer ekstrem. Fordi Neptun ikke er et fast legeme, oppstår det en differensiell rotasjon i atmosfæren. Den brede ekvatorsonen roterer med en periode på ca. 18 timer, noe som er tregere enn rotasjonen til planetens magnetfelt, som tar 16,1 timer. I motsetning er rotasjonsperioden på bare 12 timer i polområdene. Denne differensielle rotasjonen er den mest markante av alle planetene i solsystemet, og det resulterer i sterke breddegradsvindskjær. Baneresonans. Neptuns bane har en betydelig innflytelse på regionene direkte utenfor, kjent som Kuiperbeltet. Kuiperbeltet er en ring av små isete verdener, tilsvarende asteroidebeltet, men mye større. Beltet strekker seg fra Neptuns bane ved 30 AE og ut til ca. 55 AE fra solen. På samme måte som Jupiters tyngdekraft dominerer asteroidebeltet og former dets struktur, dominerer Neptuns gravitasjon Kuiperbeltet. I løpet av solsystemets levetid blir visse regioner av Kuiperbeltet destabilisert av Neptuns tyngdekraft, som lager hull i Kuiperbeltet. Området mellom 40 og 42 AE er et eksempel på dette. Det finnes baner innenfor disse tomme områdene hvor objekter kan overleve gjennom hele solsystemets alder. Disse resonansene oppstår når Neptuns omløpstid er en presis brøkdel av et annet objekts omløpstid, for eksempel 1:2 eller 3:4. Hvis for eksempel et objekt går én runde rundt solen for hver andre gang Neptun går en runde, vil det bare fullføre en halv runde før Neptun er tilbake til sin utgangsposisjon. Den mest omfattende resonansen i Kuiperbeltet, med over 200 kjente objekter, er 2:3-resonansen. Objekter i denne resonansen fullfører to omløp for hver gang Neptun fullfører tre, og er kjent som plutinoer på grunn av at det største av de kjente objektene i Kuiperbeltet, Pluto, er blant dem. Selv om Pluto jevnlig krysser Neptuns bane, sikrer 2:3-resonansen at de aldri vil kollidere. 3:4-, 4:7- og 2:5-resonansene har færre objekter. Neptun har en rekke trojanske objekter som opptar Lagrange-punktet L4 mellom solen og Neptun – en gravitasjonelt stabil region som leder dem inn i sin bane. Neptuntrojanere kan sies å være i en 1:1-resonans med Neptun. De er bemerkelsesverdig stabile i sine baner, og har sannsynligvis blitt dannet sammen med Neptun og ikke blitt innfanget av planeten. Det første, og så langt det eneste objektet som er identifisert og assosiert med Neptuns bakre Lagrange-punkt L5, er 2008 LC18. Dannelse og vandring. Dannelsen av iskjempene Neptun og Uranus er vanskelig å modellere nøyaktig. Nåværende modeller antyder at tettheten av materie i de ytre delene av solsystemet var for lav til å kunne redegjøre for dannelsen av slike store legemer utifra tradisjonelt aksepterte metoder for akkresjon i kjernen. Ulike hypoteser har blitt fremmet for å forklare disse skaperverkene. Den ene er at iskjempene ikke ble skapt av akkresjon i kjernen, men fra ustabiliteter innenfor den opprinnelige protoplanetariske skiven, og senere fikk atmosfæren sprengt bort av stråling fra en nærliggende massiv OB-stjerne. Et alternativt konsept er at de ble dannet nærmere solen der tettheten av materie var høyere før de forflyttet seg til sine nåværende baner etter at den protoplanetariske gasskiven forsvant. Denne hypotesen om planetvandring er favorisert på grunn av evnen til bedre å kunne forklare bestandene av små objekter som er observert i den transneptunske regionen. Den forklaringen på detaljene i denne hypotesen som er mest akseptert i dag, er kjent som Nice-modellen, som forklarer effekten av en vandrende Neptun og de andre kjempeplanetene på Kuiperbeltets struktur. Måner. Neptun (øverst) og Triton (nederst). Naturlig fargebilde av Neptun med Proteus (øverst), Larissa (nederst til høyre) og Despina (venstre). Neptun har tretten kjente måner. Den klart største, som består av mer enn 99,5 % av massen i bane rundt Neptun og den eneste som er tilstrekkelig massiv til å være rotasjonsellipsoidisk, er Triton, som ble oppdaget av William Lassell kun 17 dager etter oppdagelsen av Neptun. I motsetning til andre store planetmåner i solsystemet har Triton en retrograd bane, noe som indikerer at den ble innfanget snarere enn dannet på stedet; den var sannsynligvis en dvergplanet i Kuiperbeltet en gang i tiden. Den er tilstrekkelig nær Neptun til at den er låst i en bundet rotasjon, og går sakte i en spiral innover på grunn av tidevannsakselerasjon og vil til slutt bli revet i biter rundt 3,6 milliarder år fra nå, når den når Roche-grensen. I 1989 var Triton det kaldeste legemet som til da hadde blitt målt i solsystemet, med en anslått temperatur på –235 °C (38 K). Den andre av Neptuns kjente satellitter som ble oppdaget, den irregulære månen Nereid, har en av de mest eksentriske banene av noen satellitter i solsystemet. Eksentrisiteten på 0,7512 gir et apoapsis, som er syv ganger dens periapsisavstand fra Neptun. Fra juli til september 1989 oppdaget "Voyager 2" seks nye neptunmåner. Av disse er den uregelmessig formede Proteus kjent for å være så stor som et legeme med den tettheten kan ha uten å bli trukket inn i en sfærisk form av sin egen tyngdekraft. Selv om den er den nest mest massive neptunmånen, er den bare en fjerdedel av en prosent av massen til Triton. Neptuns fire innerste måner – Naiad, Thalassa, Despina og Galatea – går i bane nær nok til å være innenfor Neptuns ringer. Den nest ytterste, Larissa, ble opprinnelig oppdaget i 1981 da den hadde okkultert en stjerne. Denne okkultasjonen hadde blitt tilskrevet ringbuer, men da "Voyager 2" observerte Neptun i 1989, kom det frem at den var forårsaket av månen. Fem nye irregulære måner ble oppdaget mellom 2002 og 2003, og de ble offentliggjort i 2004. Siden Neptun var romernes havgud, har planetens måner blitt oppkalt etter mindre havguder. Observasjon. Neptun er aldri synlig for det blotte øye. Den har en lysstyrke mellom størrelsesklasse 7,7 og 8,0, noe som kan komme i skyggen av Jupiters galileiske måner, dvergplaneten Ceres og asteroidene 4 Vesta, 2 Pallas, 7 Iris, 3 Juno og 6 Hebe. Et teleskop eller en sterk kikkert vil syne Neptun som en blå skive, lignende Uranus av utseende. På grunn av avstanden mellom jorden og Neptun går vinkeldiameteren til planeten bare fra 2,2–2,4 buesekunder, den minste av solsystemets planeter. Den lille tilsynelatende størrelsen har gjort det utfordrende å studere planeten visuelt. De fleste teleskopdataene var ganske begrenset frem til Hubble-teleskopet og store bakkebaserte teleskop med adaptiv optikk ble tatt i bruk. Fra jorden går Neptun gjennom en tilsynelatende retrograd bevegelse hver 367. dag, noe som resulterer i en loop-bevegelse mod bakgrunnsstjernene under hver opposisjon. Disse loopene brakte den nær koordinatene for oppdagelsen i 1846 i april og juli 2010, og gjorde det igjen i oktober og november 2011. Observasjon av Neptun i radiofrekvensbandet viser at planeten er en kilde for både kontinuerlige utslipp og uregelmessige utblåsinger. Begge kildene antas å stamme fra planetens roterende magnetfelt. I den infrarøde delen av spektret vises Neptuns stormer som lyse mot den kjøligere bakgrunnen, hvilket gjør at størrelsen og formen på disse formasjonene lett kan spores. Utforskning. Illustrasjon av "Voyager 2" som passerer Neptun i 1989. "Voyager 2"s nærmeste tilnærming til Neptun fant sted 25. august 1989. Siden dette var den siste store planeten fartøyet skulle besøke, ble det besluttet å gjennomføre en nær forbiflyvning av månen Triton, uavhengig av konsekvensen for banen, tilsvarende det som ble gjort for "Voyager 1"s møte med Saturn og dens måne Titan. Bildene som ble sendt tilbake til jorden fra "Voyager 2" ble grunnlaget for en nattsending fra PBS, "Neptune All Night". Under møtet tok det 246 minutter før signalene fra romsonden nådde jorden. Derfor var det meste av "Voyager 2"-oppdraget basert på forhåndsprogrammerte kommandoer. Romfartøyet gjennomførte et nær-møte med månen Nereid før den kom innenfor  km av Neptuns atmosfære 25. august, for så å passere nær planetens nærmeste måne Triton senere den samme dagen. Romsonden bekreftet eksistensen av et magnetfelt rundt planeten og oppdaget at feltet var sidesatt fra sentrum og skråstilt på en måte som ligner på feltet rundt Uranus. Spørsmålet om planetens rotasjonsperiode ble avgjort ved hjelp av målinger av radiostråling. "Voyager 2" viste også at Neptun hadde et overraskende aktivt værsystem. Seks nye måner ble oppdaget, og det viste seg at planten hadde mer enn én ring. Torhout. Torhout er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Zedelgem. Zedelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Zuienkerke. Zuienkerke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Anzegem. Anzegem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Maurice Ravel. Joseph Maurice Ravel (født 7. mars, død 28. desember) var en fransk komponist, antakelig best kjent for sitt orkesterverk "Bolero". Han er også godt kjent for "Gaspard de la nuit" ("Nattens fantom"), ofte karakterisert som verdens vanskeligste stykke for solo piano, og for sitt berømte arrangement av Mussorgskijs "Bilder på en utstilling" (engelsk: "Pictures at an Exhibition"). Ravel ble født i Ciboure i Frankrike (nær Biarritz, en del av den franske baskiske regionen, mot grensen til Spania). Hans mor var baskisk, mens hans far var en sveitsisk oppfinner og industrialist. Hans foreldre oppmuntret hans musikalske utfoldelser og sendte ham til Paris-konservatoriet. I studieårene i Paris menget Ravel seg med en gruppe unge komponister som refererte til seg selv som «Apachene» på grunn av sin ville oppførsel. Gruppen var godt kjent for sin omgang med alkohol. Ved Paris-konservatoriet studerte Ravel under Gabriel Fauré. Han ble også sterkt påvirket av Debussys impresjonistiske stil. I tillegg ble han inspirert av musikk fra hele verden, blant annet amerikansk jazz, asiatisk musikk og tradisjonelle folkeviser fra hele Europa. Ravel var ikke religiøs, og trolig ateist. Han mislikte andre komponisters «overreligiøsitet», som Wagners, og foretrakk heller klassisk mytologi som inspirasjonskilde. Ravel ble aldri gift, men han hadde flere lengre forhold. Han var også kjent for å frekventere bordellene i Paris. Under første verdenskrig hadde ikke Ravel anledning til å verve seg grunnet sin alder og svake helse, og ble i stedet ambulansesjåfør. I var Ravel innblandet i en bilulykke som reduserte ham sterkt. Hans produktivitet dalte dramatisk. I gjennomgikk han en operasjon som han håpet skulle bedre hans helsetilstand, men operasjonen var mislykket og han døde like etter. Da den amerikanske komponisten George Gershwin møtte Ravel, sa Gershwin at han skulle likt å studere med den franske komponisten hvis det var mulig. Ravel skal ha svart: «Hvorfor skulle du være en annenrangs Ravel når du kan være en førsteklasses Gershwin?» Igor Stravinskij refererte en gang til Ravel som «den sveitsiske urmaker», med klar hentydning til intrikatheten og presisjonen i Ravels verker. Noen verker av Maurice Ravel. Ravels mest berømte musikkstykke, "Bolero", ble skrevet i. "Gaspard de la nuit" og "Valses nobles et sentimentales" har vært inspirasjonen for Adam Donaldson Powells fjerde diktsamling "Three Legged Walz" fra. Marco Polo. Et portrett av Marco Polo fra 1500-tallet. Marco Polo (født 15. september 1254 antagelig i Venezia, død 8. januar 1324 samme sted) var en italiensk handelsreisende og oppdager. Han vokste opp i en anerkjent handelsfamilie i Venezia, og hans far Nicolo Polo var en handelsmann av adelig byrd. Hans slekt, som antagelig hadde sine røtter i Dalmatia, hadde hatt handelshus i Venezia i mer enn 200 år. Da han var fylt 15 år kom hans far Nicolo og hans onkel Maffeo tilbake etter nesten ti års reise i Asia. De hadde reist helt til Karakorum i Mongolia, der de hadde møtt Kublai Khan, keiseren over det enorme Mongolriket, som strakte seg fra Midtøsten til Kina. Han hadde bedt dem reise tilbake og formidle et personlig budskap til paven fra Kublai Khan om at han ønsket at paven sendte ham 100 lærde til hans hoff for å informere ham om den kristne tro. Deretter ville han at de skulle komme tilbake. Men i Roma var paven nylig død. I to år ventet Nicolo og Maffeo på at en ny pave skulle bli valgt, slik at de kunne formidle mongolkeiserens ønske. Til slutt gav de opp, og dro i 1271 på en ny reise mot øst. På denne reisen tok de med seg Marco Polo (17), ettersom hans mor var død. Reisen til Kina 1271–1275. Et annet ønske Kublai Khan hadde, var hellig olje fra oljelampen som brant over Jesu grav i Jerusalem. Polo-familien dro derfor først til Akko, den siste gjenværende korsfarerbyen i Palestina, for å dra derfra til Jerusalem. Mens de oppholdt seg i Acre, kom det bud fra Roma om at biskopen av Akko var blitt valgt til ny pave. Polo-brødrene henvendte seg straks til den nyvalgte paven med budskapet fra Kublai Khan. Biskopen oppfordret prelater i Akko om å melde seg, men bare to munker stilte seg til disposisjon for å bli med til mongolriket. Polo-familien reiste så videre nordover og inn i Il-khanens rike i følge med de to munkene. Men da de kom over en slagmark hvor det ennå lå en mengde døde mennesker og hester, fikk munkene kalde føtter og vendte om. Poloene fortsatte videre alene, først til Il-Khanens hovedstad Tabriz for å presentere sine reisedokumenter. Deretter hadde de fritt leide sørover gjennom Il-khanens rike (Persia). De hadde planer om å seile fra Hormus (Hormus-stredet ved Persiabukta) til India og Kina. Men da de kom til Hormus var det ingen dhower tilgjengelige, så de vendte om og dro nordover gjennom Lut-ørkenen i det østlige Persia til Mashad i Sentral-Asia. Fra Mashad dro de østover gjennom det nordlige Afghanistan over Pamirfjellene til Kashgar, deretter gjennom Taklamakan-ørkenen til Kina. Polo-brødrenes mål var å reise videre nordover til Karakorum, der de sist hadde møtt keiseren. Nå fikk de beskjed om at keiseren hadde flyttet østover til Chengdu (det mytiske Xanadu), og Polo-familien reiste etter. Men også denne gangen kom de for sent, keiseren hadde nettopp reist videre til Khanbaliq, dagens Beijing, hvor han i 1266 hadde bygget Den forbudte by. Chengdu var keiserens sommer-residens, og store deler av hans hoff oppholdt seg fortsatt der. Fra Chengdu til Khanbaliq ble Polo-familien ført i et imponerende opptog av soldater og keiserens hoff, som nå selv fulgte etter sin keiser. Da de endelig nådde keiseren i Khanbaliq, hadde Polo-familien vært underveis i 4 år. Marco Polo i Kina 1275–94. I Kina var Nicolo, Matteo og Marco lenge i tjeneste hos keiser Kublai Khan, sønnesønn av Djengis Khan. Marco var ung, observant og lærenem, og imponerte keiseren. Han fikk derfor en rekke viktige oppdrag for keiseren rundt om i landet, blant annet skal han ha vært guvernør i Yunnan-provinsen en periode. Slik skal han ha fått førstehånds opplysninger om forholdene i store deler av Kina. Han deltok også i en keiserlig ekspedisjon til vasall-staten Burma, der han reiste helt til kysten av Bengalbukta og møtte handelsmenn fra India, og dermed også fikk utførlig informasjon om dette landet. Hans popularitet hos keiseren vakte imidlertid misunnelse blant andre i hoffet, og intriger førte til at Poloene fryktet for sitt liv. Polo-familien ba derfor keiseren om å få reise hjem, noe keiseren motsatte seg. Reisen tilbake til Venezia 1294–95. I 1294 fikk Polo-familien i oppdrag å følge en mongolprinsesse fra Khanbaliq til Il-khanens hovedstad Tabriz i Nord-Persia, der prinsessen skulle giftes med Il-Khanen. Dette var noe Poloene hadde bedt om, i håpet om at det ville kunne gi dem muligheten til å komme hjem. En stor flåte av store djunker med soldater og prinsessens hoff seilte ut fra Hangzhou, hvortil Poloene hadde kommet med båt langs Den keiserlige kanal fra Khanbaliq sammen med prinsessen. Fra Hangzhou seilte de rundt Malakka-halvøya gjennom Malakkastredet til Malabarkysten i India, og derfra via Sokotro-øya utenfor østspissen av Somalia til Hormuz i Hormuz-stredet, der prinsessen ble ført i land i hennes nye hjemland. Men under veis ble det en farlig affære og over 600 menn døde. Polo-brødrene fulgte henne over land til Tabriz. Der fikk de melding om at Kublai Khan var død. De var dermed løst fra sine forpliktelser overfor keiseren, og de kunne dra hvor de ville. De reiste da tilbake til Venezia via Trapezunt og Konstantinopel,og slo seg ned i hjembyen i 1295 som rike menn. Marco Polo hadde da vært på reise i 24 år. Marco Polos reise blir kjent. Marco Polos reise til Kina er berømt fordi den ble nedskrevet og distribuert i Europa, og ble svært populær. Østen var på denne tiden mystisk og ukjent for europeere. Marco Polo hadde sett og opplevd mer av Asia enn noen annen europeer tidligere. Historien om hans reise ble skrevet takket være et fengselsopphold. Tre år etter hjemkomsten deltok han nemlig i et sjøslag mot Genua, ble tatt til fange og kastet i fengsel som krigsfange. I cellen samarbeidet han om beretningen om sine reiser med medfangen Rustichello av Pisa. Denne beretningen har blitt stående gjennom tidene som den mest berømte reiseskildringen fra Asia, og hans navn ble udødelig. Marco Polos beretning ble kjent som "Il Milione". Det er vanskelig å komme til bunns i årsaken: Kanskje kan Polo-familien ha benyttet navnet "Emilione" for å skjelne dem fra andre venetianske familier ved navn Polo. Ellers er det blitt sagt at det er skildringene av de enorme dimensjonene i Kina (avstander, rismarker, keiserens hoff og rikdom, antallet mennesker og dyr, soldater og skip osv.) som gav boken dette tilnavnet (altså etter tallordet "million"). Hans beretning om ting som brennende stein (steinkull), fyrverkeri og kompass vakte stor undring og skepsis. Mange ville ikke tro ham, hans beretning ble sett på som skipperskrøner. Men en mann ved navn Christoffer Columbus trodde på beretningen, og ville finne sjøveien mot vest til Marco Polos Kina. Takket være den drømmen Marco Polos beretning skapte i Columbus, ble sjøveien til Amerika åpnet 200 år senere. Bill Watterson. William B. Watterson II (født 5. juli 1958 i Washington, DC) er en amerikansk tegneserieskaper. Han er mest kjent som skaperen av tegneserien Calvin and Hobbes, på norsk kjent som Tommy og Tigern. I 1986 ble Bill Watterson den yngste som har vunnet den prestisjetunge Reuben Award for "Outstanding Cartoonist of the Year" fra the National Cartoonists Society. Han vant den igjen i 1988, og var også nominert i 1992. I 1989 vant Bill Watterson Sproingprisen for beste utenlandske serie. Han vant den for den første norske Tommy og Tigern-boken. Den siste Tommy og Tigern-stripen ble trykket 31. desember 1995. Watterson har siden begynt å male, ofte motiver fra Tommy og Tigern-stripene. Trådløst lokalt datanett. Trådløst LAN "(engelsk "Wireless LAN, WLAN")" er en samlebetegnelse på lokale datanett som benytter radiobølger til kommunikasjon. IEEE 802.11 er en samling standarder for WLAN, også kjent som "Wireless Ethernet", fremmet av standardiseringsorganisasjonen IEEE. Standarder i IEEE 802.11-familien. Merk, "IEEE" = en standard utviklet av IEEE (Institute of Electrical and Electronics Engineers) I tillegg har produsentene flere proprietære løsninger for økt hastighet. For eksempel gir D-Links «SuperG» 108 Mbit/s maks-hastighet, men da kun mellom utstyr fra den leverandøren. Veldig populært på universiteter og høyskoler der det er en relativt billig, og ikke minst ryddig måte å få oppkobling til mange studenter samtidig. Dette har skjedd i takt med at stadig flere studenter har fått bærbare datamaskiner. Man har allerede begynt å snakke om at WLAN kommer til å revolusjonere samfunnet. Blant annet har det norske militæret begynt å se på muligheten av et taktisk WLAN (se "Eksterne lenker"). Når man sammenligner med andre teknologier er det viktig å være klar over at kapasiteten som oppgis pr. radiokanal (hhv. 54 Mbit/s og 11 Mbit/s) er brutto kapasitet og deles mellom flere samtidige brukere. Grunnet mye redundant informasjon for f.eks. feilkorreksjon som alltid brukes i radiosystemer er netto kapasitet vanligvis rundt halvparten av brutto kapasitet. Straße des 17. Juni. Straße des 17. Juni («17. juni-gaten») er en stor gate i Berlin i fortsettelsen av Unter den Linden gjennom Tiergarten til Charlottenburg. Den har fått navn etter østberlinernes oppstand mot det sovjetiskinnsatte kommunistregimet i DDR i 1953. Før 1953 het den "Charlottenburger Chaussee". Under den kalde krigen lå gaten i Vest-Berlin, på den vestlige siden av Brandenburger Tor. Bro. En bro (eller bru) er en konstruksjon laget for kryssing av et vanskelig farbart område, som for eksempel en elv, et juv eller andre kryssende veier eller jernbanelinjer. Man vet ikke sikkert når mennesket begynte å konstruere broer, men den første «broen» var nok sannsynligvis en enkel trestamme lagt ut over en bred bekk eller en liten elv. Brokollaps. Ekstremvær øker faren for brokollaps. Årsaken til sammenbrudd er oftest enten at brokar svikter eller at strøm i en elv under broen blir for sterk slik at underlaget svikter. Flagg. a> er det eldste nasjonalflagget som fremdeles er i bruk. Det er første gang avbildet i en våpenbok fra perioden 1370-1386. a>). Flaggene brukes også hver for seg. Flagg er (som regel) et tøystykke med en farge- og mønsterkombinasjon som gir en bestemt mening. Flagg brukes særlig som symbol for en nasjon eller geografisk region, men kan også brukes av organisasjoner, selskaper og andre grupperinger med behov for å markere seg, enten det gjelder FN, Røde Kors, skipsrederier eller politiske bevegelser. Flagg kan dessuten anvendes til direkte visuell signalisering, for eksempel til semaforering og merking av tilstanden ombord i et skip, eller til å informere båtttrafikk om pågående dykking under vann. Flagg ble opprinnelig brukt som lagmerker og felttegn i krig i form av bannere og faner. Ordet "flagg" kommer fra det tyske ordet "flagen", som betyr «å slå (i vinden)». Vexillologi er læren om flagg. Historie. Bruken av flagg oppsto ganske sikkert i India og Kina. Det spredte seg derfra til Burma, Siam og Sørøst-Asia. Perserne brukte et flagg som kaltes Drafsch e Kavian under Akamenide-dynastiet 500–330 f.Kr. Seinere ble flagget brukt med en annen utforming i Sassanidæraen (224–651). Det representerte også Sassanidstaten – Ērānshāhr, «Kongeriket Iran» – og kan derfor regnes som Irans første «nasjonalflagg». Den romerske legionen brukte opprinnelig symboler og ikke flagg. Symbolene ble plassert på ei stang, og ble holdt opp under kampene. En militærenhet fra Dacia hadde imidlertid en drage som symbol, og denne hang løst og blafra i vinden. Legionene kopierte dette, og etter hvert brukte alle det som man i dag kjenner som flagg. I middelalderen ble flagg brukt hovedsakelig i kamper for å identifisere lederne: i Europa var det ridderne; i Japan, samuraiene; og i Kina, generalene. Fra og med 1500-tallet har det vært vanlig (og seinere også påbudt) at skip bærer flagg som viser nasjonaliteten. Disse flagg ble etter hvert til dagens nasjonalflagg og maritime flagg. Flagg ble også den vanligste kommunikasjonsmetoden til havs, noe som resulterte i flere systemer for signalisering med flagg. Da de europeiske ridderne ble erstatta av sentraliserte hærer, begynte man å bruke flagg til å identifisere også individuelle militærenheter. Flagg ble objekter som ble erobret og forsvart. Det ble etter hvert altfor farlig å bære disse flagga, og fra og med første verdenskrig ble de ikke lenger brukt på slagmarka, kun i seremonier og lignende. Flaggtyper. Lista viser et utvalg vanlige flaggtyper. Jürgen Habermas. Jürgen Habermas (født 18. juni 1929 i Düsseldorf) er en tysk filosof og sosiolog. Biografi. Habermas vokste opp i Gummersbach, 50 km øst for Köln og kommer fra en tradisjonelt orientert og strengt protestantisk middelklassefamilie. Bestefaren hadde vært leder for et presteseminar i Gummersbach og faren Ernst Habermas var direktør for handelskammeret i Köln. Faren var i følge sønnen sympatisk innstilt til det nasjonalsosialistiske styret. I sin ungdom og under andre verdenskrig var Habermas sterkt opptatt av krigen, men Nürnbergprosessene var avgjørende i hans modning og han forsto gjennom oppgjøret etter krigen hvilket moralsk og politisk feilgrep nasjonalsosialismen var for Tyskland. Han studerte i Göttingen, Zürich og Bonn og tok doktorgraden i 1954 i Bonn med et arbeid over Schelling. Han habiliterte seg i 1961 ved universitetet i Marburg med verket "Borgerlig offentlighet" (tysk "Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft"). Deretter fikk han et professorat i filosofi ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, som han hadde frem til 1964. Fra 1964 til 1971 var Habermas professor i filosofi og sosiologi ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main. I 1971 flyttet han til Starnberg ved München, hvor han sammen med Carl Friedrich von Weizsäcker ledet "Max-Planck-Institut zur Erforschung der Lebensbedingungen der wissenschaftlich-technischen Welt". I 1981 offentliggjorde han sitt hovedverk, "Theorie des kommunikativen Handelns". I 1983 slo han seg igjen ned i Frankfurt som professor i filosofi, med fagområdet sosialfilosofi og historiefilosofi. Vitenskapshistorie. Hans arbeid, som av noen blir kalt nymarxistisk, spenner meget bredt over en rekke av emner. Det fokuserer på grunnleggelsen av sosialfilosofi og epistemologi, analysen av det avanserte kapitalistiske, industrielle samfunn samt demokrati og lovgivningen i en kontekst av kritisk sosialevolusjon og samtidens (især tysk) politikk. Han er mest kjent for sitt arbeid med begrepet "den offentlige sfære". Han har utviklet et teoretisk system rettet mot undersøkelsen av argumentasjon, frigjørelse og rasjonell-kritisk kommunikasjon innenfor moderne liberale institusjoner og i de menneskelige muligheter for å kommunisere og forfølge rasjonelle interesser. Han startet som elev av Theodor W. Adorno og blir ansett som den siste store representant for Frankfurterskolen og dens kritiske teori. Teori. Habermas betrakter utviklingen av "teorien om kommunikativ rasjonalitet" som sitt viktigste bidrag. Denne skiller seg fra den rasjonalistiske tradisjon ved å plassere rasjonalitet i strukturer av mellommenneskelig lingvistisk kommunikasjon fremfor i strukturer som er bundet til enten kosmos eller et vitende subjekt. Denne sosiale teori understøtter bestrebelser på å oppnå menneskelig frigjøring, mens den beholder en universalistisk, moralsk ramme. Denne ramme hviler på en idé om universell pragmatikk; at alle talehandlinger har et innebygget "telos" (det greske ord for 'formål' eller 'mål') om å oppnå gjensidig forståelse, og at mennesket besitter den nødvendige kommunikative kompetanse for å oppnå denne gjensidige forståelse. Habermas utviklet dels sin ramme på bakgrunn av talehandlingsteorien av Ludwig Wittgenstein, J. L. Austin og John Searle; dels på den sosiologiske teori om konstruksjonen av selvet i interaksjonen av George Herbert Mead; dels på teorier om moralsk utvikling av Jean Piaget og Lawrence Kohlberg og dels på diskursetikken av sin Heidelberg-kollega Karl-Otto Apel. Priser. Også etter at han ble pensjonist i 1994 har han vært vitenskapelig aktiv, og tar i stor grad del i den offentlige samtale. Habermas er den mest fremtredende representant for Frankfurterskolen og den kritiske teori, og en av de mest kjente nålevende filosofer. Joe Strummer. John Graham Mellor (født 21. august 1952 i Ankara, død 22. desember 2002), var en britisk musiker. Han er mest kjent fra punkgruppa The Clash, der han var en av grunnleggerne, gitarist, låtskriver og sanger. Før han kom til The Clash, spilte Strummer i forskjellige band, bl.a. The Vultures og The 101'ers. Navnet Strummer tok han fordi han aldri kunne spille fingerspill på gitaren. Strummer ble født i Ankara, Tyrkia. Hans far var diplomat slik at han har også bodd i New Mexico, Kairo og Bonn. Etter The Clash har Strummer spilt rytmegitar en kortere periode med The Pogues. Strummers største suksess etter The Clash var med Joe Strummer & The Mescaleros. Joe Strummer sang duett sammen med Johnny Cash på sangen "Redemption Song" (Bob Marley). Denne finnes på CD boksen Johnny Cash Unearthed fra 2003. Han døde i sitt eget hjem 22. desember, 2002 etter et hjerteinfarkt. Hans plutselige død, som var et resultat av en medfødt hjertelidelse, sjokkerte en hel generasjon fans som han har vært en inspirasjonskilde til. En dvd-dokumentar kalt "The Future Is Unwritten" kom ut i 2007. Her intervjues bl.a. Bono, Martin Scorsese, John Cusack og tidligere medlemmer av The Clash. Rekruttering. Rekruttering betyr å skape tilgang, tilvekst eller fornyelse i en organisasjon eller en virksomhet. Formålet er å øke antallet soldater (hos nasjoner, gerilja- eller paramilitære styrker), eller å søke frem kvalifisert arbeidskraft påfulgt av en eller flere ansettelser til en arbeidsplass, eller øke innbyggertallet i et landområde(som da Amerika rekrutterte sin befolkning fra Europa). Endel rekruttering av kandidater til stillinger i næringslivet foregår gjennom annonsering av ledige stillinger i media. For enkelte stillingskategorier er bruk av eksterne spesialister innen kandidatsøk og utvelgelse vanlig i prosessen med å finne kvalifiserte kandidater til en stilling. Norges militærvesen. En "rekrutt" er en tittel i Forsvaret som innehas av «ferske» vernepliktige soldater. Soldatene har status som rekrutt i rekkruttperioden (rekruttskolen), som er de 1–3 første månedene av førstegangstjenesten. I rekruttperioden blir de kommende menige opplært i generelle militære disipliner, som bl.a. teltoppsett, skyting, sluttet orden og stridsteknikk. Når rekruttperioden er ferdig, blir soldatene satt i de stillingene de skal tjenestegjøre i resten av førstegangstjenesten (eller befalsskolen for dem som går det). Merkur. Merkur () er den innerste og minste planeten i solsystemet og har en omløpstid rundt solen på 87,969 dager. Merkurs bane har den høyeste eksentrisiteten av alle planetene i solsystemet, og den har den minste aksehelningen. Den fullfører tre rotasjoner rundt egen akse for hvert andre omløp rundt solen. Perihelpunktet av Merkurs bane preseserer med overskytende 43 buesekunder per århundre, et fenomen som ble forklart på 1900-tallet av Albert Einsteins generelle relativitetsteori. Den tilsynelatende størrelsesklassen går fra -2,3 til 5,7, og sett fra jorden er Merkur en lys planet. På grunn av nærheten til solen (største vinkelavstand er 28,3°) er den imidlertid vanskelig å observere fra jorden. Med mindre der er en solformørkelse kan den bare ses i tussmørket ved daggry eller om kvelden fra den nordlige halvkulen, mens dens ekstreme elongasjon forekommer i deklinasjoner sør for himmelekvator slik at den kan sees fra gunstige steder ved moderate breddegrader ved en helt mørk himmel på den sydlige halvkule. Man vet forholdsvis lite om Merkur; bakkebaserte teleskop viser kun en opplyst halvmåne med begrensede detaljer. Mye av informasjonen om planeten ble samlet av Mariner 10 (1974–76) som var den første sonden sendt for å utforske planeten. Den kartla rundt 45 % av overflaten. 14. januar 2008 passerte imidlertid den mye mer avanserte sonden MESSENGER planeten. Senere ble det gjennomført ytterligere to passeringer og 17. mars 2011 gikk sonden inn i bane rundt Merkur for å kartlegge den resterende overflaten. Utseendemessig er Merkur forholdsvis lik månen; den er kraterbelagt med regioner med jevne sletter, har ingen naturlige satellitter og ingen nevneverdig atmosfære. Den har imidlertid, i motsetning til månen, en stor kjerne av jern som genererer et magnetfelt med styrke på rundt 1,1 % av jordens. Planeten er usedvanlig kompakt på grunn av den relative størrelsen på kjernen. Overflatetemperaturen varierer fra -173 °C på bunnen av kratrene ved polene til 427 °C på de varmeste stedene i solsiden. Registrerte observasjoner av Merkur daterer seg minst tilbake til det første årtusenet f.Kr. Før det 4. århundre f.Kr., trodde greske astronomer at planeten var to separate objekter; det ene bare synlig ved soloppgang, som de kalte Apollon, og den andre bare synlig ved solnedgang, som de kalte Hermes. Dagens navn på planeten kommer fra romerne, som kalte den opp etter den guden Merkur, som de likestilte med den greske Hermes (Ἑρμῆς). Det astronomiske symbolet for Merkur er ☿, en stilisert versjon av Hermes' merkurstav. Indre struktur. Merkur er en av de fire terrestriske planetene, og er et steinlegeme på samme måte som jorden. Den er den minste av disse fire med en radius på  kilometer ved ekvator, ca. 38 % av jordens radius ved ekvator. Planeten er enda mindre – om enn mer massiv – enn de største naturlige satellittene i solsystemet, Ganymedes og Titan. Merkur består av ca. 70 % metalliske stoffer og 30 % silikater. Planetens tetthet er den nest høyeste i solsystemet med 5,427 g/m³, marginalt mindre enn jordens 5,515 g/m³, med en ukomprimert tetthet på 5,3 g/m³ mot jordens 4,4 g/m³. Merkurs høye tetthet kan brukes til å trekke konklusjoner om dens indre struktur. Mens jordens høye tetthet er et resultat av kompresjon av kjernen på grunn av den store vekten av de omkringliggende materiet, er Merkurs mindre, og dens indre regioner er mye mindre komprimert slik at kjernen må være relativt stor og rik på jern. Geologer anslår at Merkurs kjerne opptar 42 % av planetens volum mens jordens kjerne tar bare omtrent 17 % av sitt volum, og nyere forskning gir sterke indikasjoner på at Merkur har en flytende kjerne. Rundt kjernen ligger en 500–700 km tykk mantel bestående av silikater. Basert på data fra Mariner 10-oppdraget og jordbaserte observasjoner er Merkurs skorpe antatt å være 100–300 km tykk. Et karakteristisk trekk ved Merkurs overflate er tilstedeværelsen av mange smale høydedrag som strekker seg opptil flere hundre kilometer i lengde. Det er antatt at disse ble dannet da kjernen og mantelen avkjøltes og krympet i en periode hvor skorpen allerede hadde blitt forsteinet. Det antas at en kjempekollisjon med et himmellegeme med en diameter på flere hundre kilometer tidlig i Merkurs historie rev av så store deler av planeten at dens opprinnelige mantel forsvant og resulterte i en relativt tynn mantel sammenlignet med den store kjernen, selv om andre teorier finnes (se nedenfor). Merkur har det høyeste jerninnholdet av alle planetene i solsystemet, og flere hypoteser er foreslått for å forklare dette. Den mest aksepterte forklaringen er at forholdet mellom silikater og metaller i utgangspunktet var av størrelsesorden som kondrittmeteorer og at massen var om lag 2,25 ganger sin nåværende masse, men at planeten tidlig i solsystemets historie ble truffet av en planetesimal som hadde omtrent en sjettedel av Merkurs masse og flere hundre kilometer i diameter. Dette nedslaget skal ha revet bort store deler av den opprinnelige skorpen og mantelen og etterlatt kjernen som en relativ stor komponent. En tilsvarende teori har også blitt foreslått for å forklare hvordan månen ble dannet. Ifølge en alternativ hypotese kan Merkur ha blitt formet av soltåken før dens energi hadde stabilisert seg. Planeten ville da ha hatt omlag dobbelt så stor masse som nå. Når protosolen trakk seg sammen ville temperaturen nær Merkur kunnet nådd opp til mellom og  Kelvin, og kanskje opp til så høyt som 10 000 Kelvin. Mye av Merkurs overflatesteiner ville ha fordampet i slike temperaturer og dannet en atmosfære av fordampet stein som ville ha blitt ført bort av en solvind. En tredje hypotese sier at friksjon med soltåken skyldes partikler som befant seg i nærheten av Merkurs akkresjonsskive ble ført bort av solvinden og bare etterlot seg tyngre materie. Alle disse hypotesene forutsier ulike overflatesammensetninger og en pågående og en kommende romferd, MESSENGER og "BepiColombo", har begge som mål å teste disse hypotesene. Overflategeologi. Viden kjent bilde av Merkur Det beste geodetiske kartet over Merkurs overflate, fra MESSENGER og andre kilder Calorisbassenget, et av de største nedslagskratrene i solsystemet. Merkurs overflate er generelt lik jordens måne i utseende, og viser store hav-lignende sletter og store mengder kratre som indikerer at den har vært geologisk inaktiv i milliarder av år. Siden vår kunnskap om Merkurs geologi har vært basert på Mariner 10s forbiflyvning i 1975 og jordbasert forskning, er planeten den minst utforskede av de terrestriske planetene. Når gjennomgangen av data fra MESSENGERs passering blir ferdig, vil denne kunnskapen øke. Blant annet har et uvanlig krater med strålende bølgedaler blitt oppdaget. Forskere kalte krateret «edderkoppen», men det fikk senere navnet Apollodorus. Navnene på overflatestrukturene på Merkur kommer fra en rekke kilder. Navn fra mennesker er begrenset til avdøde. Kratre er oppkalt etter kunstnere, musikere, malere og forfattere som har gjort fremragende eller fundamentale bidrag innen sine felt. Rygger ("dorsa") er oppkalt etter forskerne som har bidratt til studiene av Merkur, mens fordypninger, "fossa", er oppkalt etter arkitektoniske verk. Fjell ("montes") er oppkalt etter ordet «het» på en rekke språk, og sletter ("planitiae") er blant annet oppkalt etter navnet på gudene Merkur og Odin på ulike språk. Klipper eller "rupēs" er oppkalt etter skip fra vitenskapelige ekspedisjoner. Daler ("valles") er oppkalt etter teleskopfasiliteter. Albedo-egenskaper refererer til områder med svært ulik reflektivitet sett fra teleskopiske observasjoner. Merkur har "dorsa" (også kalt "rynke-rygger"), månelignende høyland, Montes (fjell), Planitiae (sletter), Rupēs (sprekker) og Valles (daler). Under og kort tid etter Merkurs dannelse for 4,6 milliarder år siden ble planeten bombardert av kometer og asteroider over en periode kalt det sene tunge bombardementet som endte for rundt 3,8 milliarder år siden. I denne perioden med intens dannelse av kratre tok planeten imot kollisjoner over hele overflaten, noe som var mulig på grunn av mangelen på en betydelig atmosfære til å bremse nedslagsobjektene. I løpet av denne tiden var planeten vulkansk aktiv og sletter som Calorisbassenget ble fylt av magma fra planetens indre og ble til jevne sletter lignende månehavene. Data fra MESSENGERs forbiflyvning i oktober 2008 ga forskerne en større forståelse for den «rotete» overflaten på Merkur. Overflaten er mer heterogen enn både Mars' og månens, som begge inneholder betydelige strekninger med tilsvarende geologi som hav og platåer. Nedslagsbasseng og kratre. Kratrene på Merkur varierer fra noen små kuleformede hull til nedslagsbasseng med ringer på flere hundre kilometer i diameter. Kratrene finnes i alle stadier, fra relativt ferske til forfalte rester av kratre. Merkurs kratre skiller seg hårfint fra månens kratre ved at området som er dekket av oppvirvlet materiale er mye mindre, en konsekvens av at Merkurs gravitasjon ved overflaten er større enn månens. Det største kjente krateret er det enorme Calorisbassenget som har en diameter på  kilometer. Nedslaget som skapte Calorisbassenget var så kraftig at det forårsaket lavautbrudd og over 2 km høye fjell som konsentriske ringer rundt krateret. Ved Calorisbassengets motpol er et stort område med uvanlig kupert terreng kjent som det «bisarre terrenget». En hypotese om dannelsen av dette merkelige geologiske området er at sjokkbølger ble generert under nedslaget og for rundt planeten før de kolliderte ved motpolen og skapte dette unike terrenget. Som et alternativ har det blitt foreslått at dette terrenget ble formet som et resultat av en konvergens av utkastede materialer ved bassengets motpol. Totalt er ca. 15 bassenger av betydning blitt identifisert på den delen av Merkur som har blitt avbildet. Et viktig basseng er Tolstoj-bassenget, et 400 km bredt basseng med flere ringer rundt, et teppe av oppvirvlet materiale som strekker seg opptil 500 km fra kanten og en bunn som er fylt med glatte og jevne overflatematerialer. Beethoven-bassenget har en lignende størrelse på teppet av oppvirvlet materiale og en kant med en diameter på 625 km. På samme måte som månen rammes Merkur sannsynligvis av de gjentakende virkningene av erosjonsprosesser. Solvinden og mikrometeorittnedslag kan formørke albedoen og endre de reflekterende områdene på overflaten. Sletter. Der er to geologisk forskjellige sletteregioner på Merkur. De bølgende, kuperte slettene i regionene mellom kratrene daterer seg til før det tungt kraterbelagte terrenget, og er Merkurs eldste synlige flater. Disse kraterslettene synes å ha utslettet mange tidligere kratre og de viser en generell mangel på mindre kratre, under ca. 30 km i diameter. Det er ikke klart om de er av vulkansk opprinnelse eller om de stammer fra nedslag. Disse kraterslettene er omtrent jevnt fordelt over hele planetens overflate Glatte sletter er vidstrakte flate områder som fyller fordypninger av ulike størrelser og har en stor likhet med månehavene. Blant annet fyller de en bred ring rundt Calorisbassenget. I motsetning til månehavene har de glatte slettene samme albedo som de eldre kraterslettene. Til tross for mangelen på utvetydig vulkanske egenskaper, støtter lokaliseringen og den avrundede, lobate formen på disse slettene en vulkansk opprinnelse. Alle Merkurs glatte sletter ble dannet vesentlig senere enn Calorisbassenget. Detter er dokumentert av betydelig mindre tetthet av kratre enn på teppet av oppvirvlet materiale ved Caloris. Bunnen av Calorisbassenget er fylt av en geologisk ulik og flat slette, brutt opp av rygger og brudd i et grovt polygonalt mønster. Det er ikke klart om det er vulkansk lava indusert av nedslaget eller et stort stykke av smeltet masse. På planetens overflate finnes også et uvanlig stort antall bølger som krysser hverandre på slettene. Det antas at når planetens indre ble avkjølt trakk den seg sammen og overflaten begynte å deformeres. De bølgene man kan se på andre objekter, slik som kratre og jevne overflater, indikerer at de er yngre. Merkur viser også tegn til vesentlige tidevannskrefter forårsaket av solen. Tidevannskreftene er ca. 17 % sterkere enn de månen skaper på jorden. Overflateforhold og «atmosfære» (eksosfære). a>. Planetene er i skala til hverandre. Den gjennomsnittlige overflatetemperatur på Merkur er, men varierer mellom og. Den store variasjonen kommer av mangelen på en atmosfære og en bratt temperaturgradient mellom ekvator og polene. Punktet under solen når 700 k under perihel og faller til ved aphel. På den mørke siden av planeten er temperaturen i gjennomsnitt. Sollyset på Merkurs overflate varierer fra 4,59–10,61 ganger solarkonstanten (1,370 W·m-2). Til tross for den generelt høye temperaturer på overflaten tyder observasjoner i høy grad på at det finnes is på Merkur. Bunnen av de dype kratrene nær polene blir aldri utsatt for direkte sollys, og temperaturen der forblir under, godt under den globale gjennomsnittstemperaturen. Is reflekterer radar klart, og flekker med svært høy radarreflektivitet nær polene er blitt observert. Selv om isen ikke nødvendigvis er den eneste mulige årsaken til de reflekterende områdene mener astronomer at det er den mest sannsynlige forklaringen. De isete områdene er antatt å inneholde rundt 1014–1015 kg med is, og kan være dekket av et lag med regolitt som hindrer sublimering. Til sammenligning veier den antarktiske innlandsisen ca 4 kg, og Mars' sørlige polkalott inneholder ca 1016 kg vann. Man vet ennå ikke hvordan isen kom til Merkur, men sannsynligvis stammer den fra en kollisjon med kometer. Merkur er for liten og varm til at gravitasjonen skulle kunne beholde noen betydelig atmosfære over en lengre periode. Den har imidlertid en «tynn overflatebundet eksosfære» som blant annet består av hydrogen, helium, oksygen, natrium, kalsium og kalium. Eksosfæren er ikke stabil, noe som innebærer at atomene kontinuerlig forsvinner og erstattes av nye fra flere ulike kilder. Hydrogen- og helium-atomer kommer trolig fra solvinden, og sprer seg inn i Merkurs magnetosfære før de forsvinner tilbake til verdensrommet. Nedbrytning av det radioaktive materiet innenfor Merkurs skorpe er en annen kilde til helium og til natrium og kalium. MESSENGER fant høye andeler av kalsium, helium, hydroksid, magnesium, oksygen, kalium, silisium og natrium. Der finnes også vanndamp, frigitt av en kombinasjon av prosesser; kometer treffer overflaten, oppvirvlede atomer lager vann av hydrogen fra solvinden og oksygen fra steiner, og sublimerer med reservoarer av vannholdig is i de polare kratrene som har permanent skygge. Påvisningen av høye mengder vannrelaterte ioner som O+, OH-, og H2O+ var en overraskelse. På grunn av mengdene av disse ionene som ble oppdaget i Merkurs rommiljø, antar forskere at disse molekylene ble sprengt opp fra overflagen eller eksosfæren av solvinden. Natrium, kalium og kalsium ble oppdaget i atmosfæren på 1980- og 90-tallet, og antas å hovedsakelig stamme fra fordampede overflatestein som har blitt truffet av mikrometeorittnedslag. I 2008 ble magnesium oppdaget av MESSENGER-sonden. Studier indikerer at utslippet av natrium til tider er lokalisert i punkter som tilsvarer planetens magnetiske poler. Dette antyder en vekselvirkning mellom magnetosfæren og planetens overflate. Magnetfelt og magnetosfære. Graf som viser den relative styrke på Merkurs magnetfelts Til tross for den lille størrelsen og den langsomme rotasjonen på 59 dager, har Merkur et betydelig og tilsynelatende globalt magnetfelt. Ifølge målinger gjort av Mariner 10 har magnetfeltet en styrke på ca. 1,1 % av jordens magnetfelt. Den magnetiske feltstyrken ved Merkurs ekvator er rundt 300 nT. På samme måte som på jorden er Merkurs magnetfelt dipolart, men i motsetning til jorden er imidlertid Merkurs poler nesten på linje med planetens spinnakse. Målinger fra både Mariner 10 og MESSENGER indikerer at styrken og formen på det magnetiske feltet er stabilt. Det er sannsynlig at dette magnetiske feltet er dannet på samme måte som jordens, gjennom en dynamoeffekt som følge av sirkulasjon i den jernrike, flytende kjernen. Forskere er usikre på om Merkurs kjerne fortsatt er flytende, nyere data støtter imidlertid i økende grad teorien om at kjernen hvertfall er delvis flytende. Dette kan skyldes tidevannseffektene i perioder med høy eksentrisitet. Det er også mulig at Merkurs magnetfelt er en rest av en tidligere generatoreffekt som nå har opphørt. Merkurs magnetfelt er sterk nok til å avskjerme solvinden rundt planeten og danner en magnetosfære som er sterk nok til å holde på plasma fra solvinden, til tross for at den er liten nok til å få plass inne i jordkloden. Dette bidrar til erosjon på planetens overflate. Observasjoner foretatt av Mariner 10-sonden oppdaget lavenergi-plasma i magnetosfæren på planetens mørke side. Utbrudd av energiske partikler ble oppdaget i planetens magnetohale, noe som indikerer en dynamisk kvalitet til planetens magnetosfære. Da MESSENGER passerte planeten for andre gang, 6. oktober 2008, oppdaget den at Merkurs magnetfelt kan være ekstremt «lekk». Sonden støtte på magnetiske «tornadoer» – vridde bundter av magnetiske felt som forbinder de planetariske magnetfeltene til det interplanetariske rom – som var opptil 800 km brede eller en tredjedel av planetens radius. Disse «tornadoene» dannes når magnetiske felt fraktet med solvinden kobles med Merkurs eget magnetfelt. Når solvinden blåser forbi Merkurs magnetfelt blir disse koblede magnetfeltene fraktet med solvinden og vrir seg til virvellignende strukturer. Disse vridde, magnetiske fluksrørene, teknisk kjent som flux transfer event, danner åpne vinduer i planetens magnetfelt hvor solvind kan trenge gjennom og treffe Merkurs overflate direkte. Prosessen med å forbinde det interplanetariske og det planetariske magnetfeltet sammen, kalt magnetisk omkobling, er vanlig i hele kosmos. Det skjer også i jordens magnetfelt hvor det også genererer magnetiske tornadoer. MESSENGERs observasjoner viser imidlertid at omkoblingen er ti ganger høyere på Merkur. Merkurs nærhet til solen står bare for rundt en tredjedel av omkoblingene observert av MESSENGER. Omløpsbane og rotasjon. Datagenererte bilder av Merkurs bane (gul) rundt solen (planeten ikke er i målestokk) for en periode i 2006 Animasjon av Merkurs og jordens omløp rundt solen. Merkurs bane sett fra oppstigende knute (nederst) og fra 10° over (øverst) Merkurs omløpsbane er den mest eksentriske av planetene; eksentrisiteten er 0,21 og den har en avstand fra solen som varierer mellom 46 millioner og 70 millioner kilometer. Det tar tilnærmet 88 dager for Merkur å ferdes en gang rundt solen. Bildet til venstre viser effektene av eksentrisiteten ved å vise plassering av Merkur inntegnet med et intervall på fem dager sammen med en sirkulær bane med samme radius. Den høyere hastigheten når planeten er nær perihel, det vil si ved den korteste avstanden til Solen, er godt synlig. Denne varierende avstanden til solen, kombinert med en unik 3:2-baneresonans av planetens rotasjon rundt sin akse resulterer i en kompleks variant av overflatetemperaturen. Denne resonansen gjør at en enkelt dag på Merkur varer i to Merkur-år, eller ca.176 jorddager. Merkurs bane har en helling på 7° i forhold til planet til jordens bane (ekliptikken), som vist i den nederste delen av bildet til venstre. Merkurpassasjer (når Merkur befinner seg på en linje mellom jorden og solen) er derfor ganske sjeldne tross den korte omløpstiden. I gjennomsnitt oppstår disse passasjene hvert syvende år. Merkurs aksehelling er tilnærmet null; de beste målte verdiene er så lave som 0,027°. Det er betydelig mindre enn Jupiter som har den nest minste aksehellingen av alle planetene med 3,1 °. Dette betyr at en observatør på Merkurs ekvator aldri vil se solen gå mer enn 2,1 bueminutter over horisonten. Visse steder på Merkurs overflate vil en observatør, på én enkelt Merkur-dag, kunne se solen stige halvveis, for så å gå ned før den går opp igjen. Dette er et resultat av at Merkurs banehastighet ca. fire dager før perihel er nøyaktig lik dens rotasjonshastighet slik at solens tilsynelatende bevegelse opphører; ved perihel overstiger Merkurs vinkelbanehastighet hastigheten til vinkelrotasjonen. Dermed synes solen å bevege seg i en retrograd retning. Fire dager etter perihel fortsetter solens normale tilsynelatende bevegelse ved disse stedene. Spinn-bane-resonans. Etter en runde har Merkur rotert 1,5 ganger, så etter to fulle omløp er samme halvkule igjen belyst. I mange år var det antatt at Merkur var synkront tidevannslåst med solen, med én rotasjon for hvert omløp og alltid den samme siden rettet mot solen på samme måte som den samme siden av månen alltid vender mot jorden. Radarobservasjoner i 1965 viste imidlertid at planeten har en 3:2 spinn-bane-resonans, der den roterer tre ganger for hvert andre omløp rundt solen. Eksentrisiteten i Merkurs bane gjør denne resonansen stabil – ved perihel, når tidevannskreftene fra solen er sterkest, står solen nærmest stille på Merkurs himmel. Den opprinelige grunnen til at astronomer trodden den var synkront låst var at når Merkur var best plassert for observasjoner, var det alltid på nesten samme tidspunkt i dens 3:2 resonans og dermed ble den samme delen av planeten synlig. Dette er fordi Merkurs rotasjonsperiode tilfeldigvis er nesten nøyaktig halvparten av den synodiske perioden med hensyn på jorden. På grunn av Merkurs 3:2 spinn-bane-resonans varer et soldøgn (lengden mellom to meridianpassasjer av solen) ca. 176 jorddager. En siderisk dag (perioden av rotasjonen) varer ca. 58,7 jorddager. Simuleringer indikerer at Merkurs baneeksentrisitet varierer kaotisk fra nær null (sirkulær) til mer enn 0,45 over millioner av år på grunn av perturbasjon fra andre planeter. Dette er tenkt å forklare Merkurs 3:2 spinn-bane-resonans (snarere enn den mer vanlige 1:1) siden denne tilstanden er mer sannsynlig å oppstå i løpet av en periode med høy eksentrisitet. Numeriske simuleringer viser at en påvirkning på baneresonansen fra Jupiter kan føre til at eksentrisiteten til Merkurs bane øker til et punkt hvor det er 1 % sjanse for at planeten kan kollidere med Venus i løpet av de neste fem milliarder år. Forståelsen av perihel. a>. Banens eksentrisitet og presesjonsrate er sterkt overdrevet. Mellom de enkelte framstilte perihelposisjonene ligger det i virkeligheten omløp rundt solen. I 1859 oppdaget den franske matematikeren og astronomen Urbain Le Verrier at Merkurs perihel dreier på en måte som avviker fra det Newtons lover om bevegelse forutsetter. For å forklare dette avviket foreslo han, blant en rekke andre mulige forklaringer, at en annen planet kanskje kunne eksistere i en bane nærmere solen. (En annen framsatt forklaring var at solen er flattrykt ved polene.) Neptun ble funnet etter å studere forstyrrelser i Uranus' bane, og dette ledet astronomer til å fatte tiltro til en slik forklaring. Den hypotetiske planeten fikk navnet "Vulkan", men en slik planet ble imidlertid aldri funnet. Merkurs perihel preseserer med  buesekunder per århundre. Newtonsk mekanikk, med påvirkningen fra andre planeter tatt i betraktning, spår en presesjon på  buesekunder per århundre. På begynnelsen av 1900-tallet kunne imidlertid Albert Einsteins generelle relativitetsteori gir en fullstendig beskrivelse av den observerte presesjonen. Merkurs presesjon skyldes masseekspansjon, og ga en viktig bekreftelse på en av Einsteins teorier. Merkur er litt tyngre ved perihelium enn ved aphelium, ettersom det der beveger seg raskere. Effektene er svært små; forskjellen i periheliums inntreffelse ifølge de respektive teoriene er bare 42,98 buesekunder per århundre. Tilsvarende, men mye mindre, er effektene for andre planeter; 8,62 buesekunder per århundre for Venus, 3,84 for jorden, 1,35 for Mars og 10,05 for 1566 Icarus. Observasjon. Merkurs tilsynelatende størrelsesklasse varierer mellom -2,6 (lysere enn den lyseste stjernen Sirius) til +5,5. Disse ekstremtilfellene inntreffer når Merkur befinner seg nær solen på himmelen. Observasjoner av Merkur er kompliserte på grunn av dens nærhet til solen da den nesten hele tiden drukner i sollyset. Merkur kan bare observeres over en kort periode om morgenen eller kvelden. Romteleskopet Hubble kan ikke observere Merkur i det hele da sikkerhetsprosedyrer forhindrer teleskopet fra å peke for nært solen. Merkur synes å ha faser, som månen når den observeres fra jorden. Den er "ny" ved nedre konjunksjon og "full" i øvre konjunksjon. Planeten har en tendens til å være usynlig ved disse anledningene på grunn av den relative nærheten til solen. Den første og siste kvartalsvise fasen inntreffer ved den største østlige og vestlige elongasjonen. Merkurs avstand fra solen varierer da henholdsvis fra 17,9° ved perihelium til 27,8° i aphelium. Ved den største vestlige elongasjonen stiger Merkur på sitt tidligste før solen, og på den største østlige elongasjonen stiger den på sitt seneste etter solen. Merkur er i nedre konjunksjon gjennomsnittlig hver 116. dag, men dette intervallet kan variere fra 105–129 dager på grunn av planetens eksentriske omløpsbane. Merkur kan komme så nær jorden som 77,3 Gm. Avstanden i 871 f.Kr. var den første på  år som var nærmere enn 82,2 Gm, noe som har skjedd 68 ganger siden da. Neste gang avstanden vil være innenfor 82,1 Gm er i år 2679 og innen 82 Gm i 4487. Den vil ikke nå nærmere jorden enn 80 Gm før år 28622. Dens periode med retrograd bevegelse sett fra jorden kan variere 8–15 dager på begge sider av lavere konjunksjon. Denne lange avstanden kommer fra planetens høye baneeksentrisitet. Merkur ses oftere fra jordens sørlige halvkule enn fra den nordlige halvkulen. Dette fordi den maksimale elongasjonen vest for solen alltid oppstår når det er tidlig vår på den sørlige halvkulen, mens den maksimale østlige elongasjonen oppstår når det er senvinteren på den sørlige halvkulen. I begge disse tilfellene er Merkurs vinkel til ekliptikken på sitt største, noe som gjør at den begynner å stige flere timer før solen i de landene som tilhører det sørlige tempererte området, slik som Argentina og New Zealand. I de nordlige tempererte områdene stiger imidlertid Merkur aldri over horisonten når himmelen er mer eller mindre mørk. Merkur kan, som mange andre planeter og de mest lyssterke stjernene, sees under en total solformørkelse. Merkur ses som lysest fra jorden når den er i full fase. Selv om planeten er lenger borte under den fulle fasen enn når den er en månesigd, kompenserer det større belyste området for den større avstanden. Det motsatte er tilfelle for Venus, som ser ut til å være lysere når den er bare en tynn sigd. Tidlige observasjoner. De tidligste kjente, registrerte observasjonene av Merkur stammer fra MUL.APIN-tavler. Disse observasjonene ble mest sannsynlig laget av en assyrisk astronom rundt 14. århundre f.Kr. Kilenavnet som angir Merkur på Mul.alpin-tavlene er transkribert som Udu.Idim.Gu\u4.Ud («den hoppende planeten»). Babylonske registreringer av Merkur dateres tilbake til det første årtusenet f.Kr. Babylonerne kalte planeten "Nebo" etter en budbringer fra gudene i deres mytologi. Antikkens grekere fra Hesiods tid kjente planeten som Στίλβων ("Stilbon"), som betyr «den skinnende», og Ἑρμάων ("Hermaon"). Senere grekere kalte planeten "Apollon" da den ble synlig på morgenhimmelen og "Hermes" da den dukket opp på kveldshimmelen. Rundt det 4. århundre f.Kr. forstod imidlertid greske astronomer at disse to navnene refererte til det samme himmellegemet. Romerne oppkalte planeten etter den raske budbringeren Merkur (latinsk "Mercurius"), som de likestilte med det greske Hermes siden den forflyttet seg over himmelen raskere enn noen annen planet. Den romersk-egyptiske astronomen Ptolemaios skrev om muligheten for planetpassasjer over solens overflate i verket "Planetary Hypotheses". Han foreslo at ingen passasje hadde blitt observert enten fordi planetene, som Merkur, var for små til å sees, eller fordi passasjene var for sjeldne. I det gamle Kina var Merkur kjent som Chen Zing (辰星), timestjernen. Den var forbundet med retningen nord og vannets fase i wu xing. Moderne kinesisk, koreansk, japansk og vietnamesisk kultur refererer imidlertid til planeten bokstavelig talt som «vannstjernen» (水星) basert på de fem elementene. Hinduistisk mytologi brukte navnet Budha for Merkur, og denne guden var tenkt å presidere over onsdag. Guden Odin fra germansk religion ble assosiert med planeten Merkur og onsdag. Mayaene kan ha presentert Merkur som en ugle (eller kanskje fire ugler, to for morgenaspektet og to for kvelden), som fungerte som en budbringer til underverdenen. I gammel indisk astronomi anslår "Surya Siddhanta", en indisk astronomisk tekst fra det 5. århundre, diameteren på Merkur til, en feil på mindre enn 1 % fra dagens aksepterte diameter på. Dette anslaget ble imidlertid basert på en unøyaktig gjetning av planetens vinkeldiameter på 3,0 bueminutter. I den islamske astronomien beskrev den andalusiske astronomen Abū Ishāq Ibrāhīm al-Zarqālī i det 11. århundret deferenten i Merkurs geosentriske bane som oval, likt et egg eller en pinjekjerne. Denne innsikten påvirket imidlertid ikke hans astronomiske teori eller hans astronomiske beregninger. I det 12. århundret observerte Ibn Bajjah «to planeter som sorte flekker foran solen». I det 13. århundret foreslo astronomen Qotb al-Din Shirazi ved Maragha-observatoriet dette til å være en Merkur- og/eller Venuspassasje. De fleste slike rapporter om passeringer fra middelalderen ble senere antatt å være observasjoner av solflekker. Astronomen Nilakantha Somayaji (1444–1544) ved Kerala-skolen i India utviklet en delvis heliosentrisk planetmodell hvor Merkur gikk i bane rundt solen, som igjen gikk i bane rundt jorden. Denne lignet på det Tychoniske systemet som ble foreslått av Tycho Brahe mot slutten av det 16. århundre. Jordbasert forskning. Den første observasjonen av Merkur fra teleskop ble gjort av Galileo Galilei tidlig på 1600-tallet. Selv om han var i stand til å observere Venus' faser var ikke teleskopet sterkt nok til å kunne se Merkurs faser. I 1631 gjorde Pierre Gassendi de første observasjonene av en transitt av en planet da han så Merkur krysse solen, akkurat som det hadde blitt forutsagt av Johannes Kepler. I 1639 studerte Giovanni Zupi planeten i et teleskop og oppdaget at Merkur hadde faser som månen og Venus. Disse observasjonene viste at Merkur kretset rundt solen. En svært sjelden begivenhet innen astronomien er når en planet passerer foran en annen sett fra jorden, noe som kalles for okkultasjon. Det går flere hundre år mellom de tilfellene hvor Merkur og Venus okkulterer hverandre. Den hittil eneste observerte okkultasjonen mellom disse planetene ble observert av av John Bevis ved Greenwich-observatoriet 28. mai 1737. Neste gang Venus okkulterer Merkur vil finne sted i 2133. De naturlige vanskelighetene med å observere Merkur gjør at den er mindre observert enn de øvrige planetene. På 1800-tallet gjorde Johann Schröter observasjoner av overflatedetaljer på Merkur og hevdet å ha observert 20 km høye fjell. Friedrich Bessel brukte Schröters tegninger til å feilaktig anslå rotasjonsperioden til 24 timer og en aksehelning på 70 °. I 1880-årene kartla Giovanni Schiaparelli planeten mer nøyaktig og foreslo at Merkurs rotasjonstid var 88 dager, det samme som omløpsperioden på grunn av tidevannslåsninger. Dette fenomenet kalles bundet rotasjon, og gjelder for månen. Arbeidet med å kartlegge Merkurs overflate ble fortsatt av Eugène Michel Antoniadi som tegnet kart over planeten. I 1934 utga han en bok som inkluderte både kart og sine egne observasjoner. Antoniadi gav også overflatetrekk navn som var generelt akseptert frem til romsonder kom med fotografier av planeten. Sovjetiske forskere ved Instituttet for radioteknikk og elektronikk ved det russiske vitenskapsakademiet, ledet av Vladimir Kotelnikov, ble i juni 1962 de første til å motta radarsignaler fra Merkur, og til å starte radarobservasjoner av planeten. Tre år senere konkluderte observasjoner av amerikanerne Gordon Pettengill og R. Dyce, som brukte det 300 meter store radioteleskopet ved Arecibo-observatoriet i Puerto Rico, at planetens rotasjonsperiode var rundt 59 dager. Teorien om at Merkurs rotasjon var bunden var utbredt og det var et stort sjokk for astronomer når radioobservasjoner satte spørsmål ved dette på 1960-tallet. Hvis Merkur skulle ha en låst rotasjon ville den mørke siden være ekstremt kald, men målinger av radiostråling viste at den var mye varmere enn tidligere antatt. Astronomer var motvillige til å sette teorien om Merkurs låste rotasjon til side og foreslo alternative mekanismer som sterke vinder som spredte varmen til baksiden for å forklare observasjonene, men i 1965 viste samstemte radioobservasjoner av planeten at rotasjontiden var ca. 59 dager. Den italienske astronomen Giuseppe Colombo bemerket at verdien av rotasjonen var omtrent to tredjedeler av Merkurs omløpstid, og foreslo at omløps- og rotasjonsperiodene var låst i en 3:2 snarere enn en 1:1 resonans. Data fra Mariner 10 bekreftet dette synet i ettertid. Det viser at Schiaparellis og Antoniadis kart ikke var «feil». Istedet fikk astronomene se de samme egenskapene for hvert andre omløp og registrerte dem, men så bort fra de man ser i mellomtiden når Merkurs andre side var mot solen siden omløpsgeometrien gjorde at disse observasjonene ble gjort under dårlige lysforhold. Jordbaserte observasjoner kastet ikke mye mer lys over den innerste planeten, men radioastronomer som brukte interferometri i mikrobølgelengder, en teknikk som muliggjør fjerning av solstråling, var i stand til å skjelne fysiske og kjemiske egenskaper i de underliggende langene i en dybde på flere meter. Det var ikke før romsonder besøkte Merkur at man forstod dens mest grunnleggende egenskaper. Nyere teknologiske fremskritt har imidlertid ført til bedre jordbaserte observasjoner. I 2000 fikk man høyoppløselige lucky imaging-observasjoner fra Mount Wilson Observatory som gav det første synet av deler av Merkur som Mariner 10 aldri fotograferte. Senere avbildinger har vist tegn til et stort nedslagsbasseng med doble ringer, enda større enn Calorisbassenget, på den halvkulen som Mariner 10 ikke fotograferte. Det har uformelt blitt kalt "Skinakasbassenget". Det meste av planeten er kartlagt av radarteleskopet Arecibo, med 5 km oppløsning, inkludert innhold i skyggelagte kratre ved polene som kan være vann-is. Forskning med romsonder. Å utforske Merkur fra jorden innebærer betydelige teknologiske utfordringer ettersom planeten sirkler mye nærmere sola enn det jorden gjør. Et romskip skutt opp fra jorden, med Merkur som mål, må ferdes over 91 millioner kilometer inn i solens gravitasjonelle potensialbrønn. Merkur har en omløpshastighet på 48 km/s mens jordens omløpshastighet er 30 km/s. Dermed må romfartøyet gjøre en stor endring i hastigheten (Δ"v") for å komme i en Hohmann-bane som passerer nær Merkur sammenlignet med hastighetsendringen som kreves for oppdrag på andre planeter. Den potensielle energien som frigjøres ved å forflytte seg nedover solens potensialbrønn blir til kinetisk energi, og for å gjøre noe annet enn å raskt passere Merkur kreves det en annen, stor endring i hastigheten. For å lande trygt eller gå inn i en stabil omløpsbane avhenger romfartøyet fullt og helt av rakettmotorer. På grunn av planetens begrensede atmosfære er nedbremsing ved hjelp av luftmotstanden i atmosfæren utelukket. En reise til Merkur krever mer rakettdrivstoff enn det som kreves for å unnslippe hele solsystemet. Som et resultat har bare to romsonder besøkt planeten så langt. En foreslått tilnærmingsmetode ville innebære å bruke solseil for å oppnå en Merkur-synkron bane rundt solen. Mariner 10. Mariner 10 var den første sonden til å besøke den innerste planeten Merkur sett fra Mariner 10 Den første romsonden som passerte Merkur var NASAs Mariner 10 som besøkte Merkur tre ganger mellom 1974 og 1975). Romskipet brukte Venus' gravitasjon til å endre sin egen banehastighet, slik at den kunne nærme seg Merkur og ble dermed den første til å bruke denne såkalte «gravitasjonsslyngen», og ble også det første NASA-oppdraget til å besøke flere planeter. Mariner 10 tok de første nærbildene av Merkurs overflate, som umiddelbart viste dens mange kratre. Bildene avdekket også mange forskjellige geologiske strukturer, slik som gigantiske "arr" som senere ble antatt å være et resultat av at planeten krympet noe i størrelse ettersom jernkjernen avkjøltes. På grunn av lengden på Mariner 10s omløpsperiode ble den samme siden av planeten opplyst ved hver av romsondens passeringer. Dette gjorde observasjoner fra begge sider av planeten umulig, og som et resultat ble mindre enn 45 % av planetens overflate kartlagt. 27. mars 1974, to dager før den første passeringen av Merkur, begynte Mariner 10s instrumenter å registrere store mengder uventet ultrafiolett stråling nær Merkur. Dette førte til en midlertidig identifisering av Merkurs måne. Kort tid senere ble kilden til den overskytende ultrafiolette strålingen identifisert som stjernen 31 Crateris, og Merkurs måne passerte inn i astronomenes historiebøker som en fotnote. Sonden passerte nær Merkur tre ganger og på det nærmeste var den 327 km fra overflaten. Ved første passering oppdaget sondens instrumenter et magnetisk felt. Dette kom som en stor overraskelse for planetgeologene fordi de trodde at Merkurs rotasjon ville være for treg til å generere en tilstrekkelig signifikant dynamoeffekt for å opprettholde et magnetisk felt. Den andre passeringen ble hovedsakelig brukt til fotografering, men ved den tredje passeringen klarte man å skaffe ytterligere informasjon om magnetfeltet. Informasjonen avdekket at Merkurs magnetfelt var svært likt jordens og at det også støtte bort solvinden rundt planeten. Opprinnelsen til Merkurs magnetfelt er imidlertid fortsatt usikkert, og det finnes flere konkurrerende hypoteser. Bare noen få dager etter Mariner 10s siste passering gikk den tom for drivstoff. Dens bane kunne da ikke lengre kontrolleres og det ble besluttet å la romsonden slå av seg selv. Det antas at Mariner 10 fortsatt kretser rundt solen og at det passerer nær Merkur med få måneders mellomrom. MESSENGER. Et annet NASA-oppdrag til Merkur, kalt MESSENGER (MErcury Surface, Space ENvironment, GEochemistry, and Ranging), ble skutt opp 3. august 2004 fra Cape Canaveral om bord i en Boeing Delta II-rakett. MESSENGER vil gjøre flere nærpasseringer av planeter før den går inn i den riktige banen for å kunne kretse rundt Merkur. Romsonden passerte jorden i februar 2005 og Venus i oktober 2006 og i juni 2007 for å komme i rett posisjon til å kunne gå i bane rundt Merkur. Den første passeringen av Merkur fant sted 14. januar 2008 og den andre 6. oktober 2008, mens den tredje fant sted 29. september 2009. Det meste av halvkulen som ikke ble kartlagt av Mariner 10 har blitt kartlagt under disse passeringene. 17. mars 2011 gikk romsonden inn i bane rundt Merkur for å kartlegge den resterende overflaten, og det første bildet fra banen ble innhentet 29. mars 2011. Det nominelle oppdraget med kartleggingen er ett terrestrisk år. Romsonden er konstruert for å øke kunnskapen på seks sentrale områder; Merkurs høye tetthet, dens geologiske historie, magnetfeltets natur, kjernens struktur, om der finnes is ved polene og hvor den tynne atmosfæren kommer fra. Romsonden bærer med seg utstyr som skal fotografere Merkur i en høyere oppløsning enn det Mariner 10 gjorde. Sonden bærer også med seg spektrometre for å studere grunnstoffene i kjernen og magnetometre å måle ladde partiklers hastighet. Detaljerte målinger av romsondens hastighet når den kretser vil bli brukt til å komme frem til informasjon om Merkurs indre struktur. BepiColombo. Japan planlegger sammen med European Space Agency å skyte opp et romskip kalt "BepiColombo" som vil kretse rundt Merkur med to romsonder: en for å kartlegge planeten og den andre for å studere dens magnetosfære. Den opprinnelige planen omfattet også et landingsfartøy, men det har blitt fjernet.Sondene vil skytes opp med en Ariane 5 rakett i 2014. Som MESSENGER, vil BepiColombo utføre nærpasseringer av planeter og passere Merkur et par ganger. Sondene vil plasseres i bane rundt Merkur i 2019 og vil studere Merkur i omlag ett år. Sondene vil bære med seg utstyr som ligner på MESSENGERs, inkludert flere spektrometre som vil studere planeten i flere ulike bølgelengder; infrarød, ultrafiolett, røntgen og gamma. I tillegg til målinger av selve planeten vil BepiColombo undersøke den generelle relativitetsteorien med bedre nøyaktighet. Sonden er oppkalt etter Giuseppe (Bepi) Colombo, en forsker som var den første til å fastslå karakteristikken til Merkur baneresonans med solen og som i 1974 var involvert i planleggingen av Mariner 10. Barbados. Barbados er en selvstendig øystat øst i Det karibiske hav og vest i Atlanterhavet. Det er en del av de små Antillene og har statene Saint Lucia og Saint Vincent og Grenadinene som nærmeste naboer. Barbados tilhører verdensdelen Nord-Amerika, men ligger bare 434 kilometer nordøst fra Venezuela og det sør-amerikanske kontinentet. Landet har et areal på 431 kvadratkilometer og er hovedsakelig flatt i terrenget, men det er noen høydedrag mot midten av øya. Øya har ikke et vulkansk opphav men er for det meste bygget opp av kalkstein-korall. Klimaet på øya er tropisk. Levestandarden i landet er blant de høyeste i verden og ligger på 0,788 på Human Development Index-skalaen. Dette er det tredje beste i Nord-Amerika. Historie. De første beboerne på Barbados var amerikanske nomader. Tre bølger av utvandrere flyttet nordover mot Nord-Amerika. Den første bølgen var "Saladoid-Barrancoid"-grupper av bønder, fiskere og keramikere som ankom i kano fra Sør-Amerika (Venezuelas Orinoco-dal) rundt 350 år etter Kristus. Arawak-folket utgjorde den andre bølgen som utvandret fra Sør-Amerika rundt 800 e. kr. Arawakene bosatte seg ved Stroud Point, Chandler Bay, Saint Luke's Gully og Mapp's Cave. Ifølge etterkommerne etter Arawakene på andre lokale øyer var det egentlige navnet på Barbados Ichirouganaim'". På 1300-tallet ankom karibene til øya fra Sør-Amerika i den tredje bølga. De fortrengte både arawakene og saladoid-barrancoid folket. De neste århundrene levde karibene, som arawakene og saladoid-barranoid-folket hadde gjort før dem, isolert på øya. "The Barbadoes Mulatto Girl", av Agostino Brunias, 1779 Spanjolene ankom i begynnelsen av 1500-tallet, og spanske Conquistadorer pågrep mange karibere, tok dem med seg og brukte dem som slaver på plantasjer. Andre karibere rømte fra øya. Britiske sjømenn som gikk i land på Barbados rundt 1620 fant øya nesten ubebodd. Fra britenes første ankomst i 1627-1628 og helt til uavhengigheten i 1966 var øya under uavbrutt britisk kontroll. Imidlertid hadde Barbados alltid relativt mye selvstyre. Det lokale parlamentet "House of Assembly" begynte sin virksomhet i 1639. Blant viktige tidlige øyboere var sir William Courten. Fra og med 1620-tallet ble det sendt endel svarte slaver til øya. 5000 av lokalbefolkningen døde av feber 1647 og hundrevis av slaver ble henrettet av britiske rojalister under den engelske borgerkrigen på 1640-tallet, ettersom de fryktet at ideene til de demokratisk sinnede "Levellers" kanskje ville spre seg til slavene på Barbados hvis Parlamentet tok kontroll. Store mengder av keltisktalende innvandrere fra Irland og Skottland kom til øya som kontraktstjenere. Disse ble brukt som buffere mellom de engelske plantasjeeierne og den større afrikanske slavebefolkningen, mens de bidro med tjeneste i kolonialmilitsen og samtidig spilte en stor rolle som allierte med den stadig voksende svarte slavebefolkningen i en lang rekke koloniale opprør. I 1659 sendte engelskmennene mange irer og skotter til Barbados som slaver, og kong Jakob II og andre konger av Stuart-dynastiet sendte skotter og engelskmenn til øya, blant annet etter Monmouth-opprøret i 1685. De nåværende etterkommerne av disse opprinnelige slavene blir ofte referert til som Redlegs eller lokalt som 'ecky becky' og er blant de fattigste innbyggerne på Barbados. Det har også vært en del giftemål mellom skotter og irer og afrikanere på øya. Politikk. Barbados har vært en selvstendig stat innen Samveldet siden 30. november 1966, og parlamentet bygger på den britiske Westminster-modellen. Parlamentet har et underhus, kalt House of Assembly, med 30 seter og et overhus, kalt Senatet, med 21 seter. Barbados' demokrati er et av de sikreste demokratiene i Karibia. Den utøvende makten ligger hos Statsministeren og hans kabinett. Vanligvis er statsministeren leder for det vinnende partiet i valget av underhus. Valget blir holdt hvert femte år. Senatets 21 medlemmer blir utpekt av generalguvernøren. Den sittende regjeringen har fremmet et ønske om at Barbados skal være en selvstendig republikk innenfor Samveldet og at en folkevalgt president tar plassen til den britiske monarken. Dette har blitt en stor debatt på øya ettersom britenes posisjon blir mer og mer nominell. Barbados er et fullverdig medlem av CARICOM og Association of Carribean States. Geografi. Barbados fremstår som et ferieparadis og er blitt et populært feriemål for vestlige turister Barbados er en relativt flat øy med noen høydedrag lenger inn i øya. Det høyeste punktet er fjellet Mount Hillaby som ligger 336 meter over havet. Øya har en nokså eksentrisk plassering i Atlanterhavet, øst for de andre karibiske øyene. Klimaet er tropisk med regn fra Juni til Oktober. Barbados er for det meste skånet fra orkaner og tropiske stormer i og med at den ligger langt øst i Atlanterhavet og dermed ligger akkurat utfor orkanbeltet. Øya blir råket av orkaner en gang hvert tredje år og direkte orkaner kommer bare hvert 26 år. I Saint Michaels prestegjeld ligger hovedstaden Bridgetown. Av lokale blir denne byen helst bare kalt «The City» eller bare «Town». Andre byer som ligger spredt rundt på øya er Holetown, i Saint James prestegjeld; Oistins, i Christ Church prestegjeld; og Speightstown i Saint Peters prestegjeld. På det bredeste er øya 23 kilometer og på det lengste, 34 kilometer som utgjør et samlet areal på 431 km². Økonomi og næringsliv. Dyrking av sukker har alltid vært viktig. Som en bivirkning lages rom som kalles "eklipse-rum" på grunn av øyas beliggenhet ved krepsens vendesirkel "(ekliptikken)". Destilleriet heter «Mount Gay Distilleries». Turisme og service er i dag hovedarbeidsfelt for 75 % av arbeidstokken, med 15 % i industri og 10 % i landbruk og fiske(tall fra 1996). Arbeidsledigheten er vanligvis under 10 %. En prøver å få opp igjen dyrking av bomull. Øya har som den eneste av de vestindiske oppdaget olje- og gassreservoarer innen territorialgrensen. Turismen nyter godt av at de aller fleste orkaner har en nordligere bane på vei inn i Meksikogolfen. «The trade-winds» gjør klimaet behagelig med pålandsvind med havtemperatur omkring 30 grader om dagen og fralandsvind om natten. Strendene langs kysten er lyse sandstrender. Prestegjeld. Barbados er oppdelt i 11 prestegjeld (parishes). Demografi. Befolkningsveksten i Barbados siden 1961 (talla er oppgitt i tusen) Barbados har et innbyggertall på 279,000 og befolkningsveksten ligger på cirka 0,33 %. Omtrent 90 % av alle barbadinere (lokalt kjent som bajanere) har afrikansk bakgrunn(«afro-bajanere»). De fleste av disse er etterkommere av slaver som jobbet på sukkerplantasjene. Resten av befolkningen er europeere hovedsakelig fra Storbritannia, Irland, Portugal og Spania, kinesere, hinduer fra India og muslimer fra Bangladesh og Pakistan, og arabiske barbadinere som hovedsakelig stammer fra fra Syria og Libanon. Det finnes også mange folk på øya som er av kreolsk avstamning som er en blanding av afro-karibere og europeere. Det finnes også afro-bajanere som har europeiske røtter og har derfor noen europeiske trekk. Andre på øya er spanske og mesteparten kommer fra søramerikanske naboer som Venezuela og Brasil, mens andre kommer fra spanske karibiske øyer som Puerto Rico, Cuba og Den Dominikanske Republikk. Landets offisielle språk er engelsk og den lokale dialekten blir referert til som bajansk. De fleste barbadinere er protestantiske kristne (67 %), hovedsakelig anglikanere, men det er også katolikker, Hinduer og muslimer. Krag-Jørgensen. Krag-Jørgensen M/1894 er en norskkonstruert rifle i kaliber 6,5 x 55 mm, første gang patentert i 1887, senere patentert en rekke ganger i en rekke land fram til 1895. Geværet har fått navn etter konstruktørene, senere felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og korpsbøssemaker Erik Jørgensen (1848–1896). Den vanligste modellen av geværet kalles oftest i Norge for «Lang-Krag». Geværet var hovedvåpenet i det danske og norske forsvaret fram til 2. verdenskrig og i den amerikanske hæren fra ca 1894 og fram til ca 1905, da det nye Springfield-geværet M/1903 ble innført for alvor. Krag-Jørgensen var lenge det mest brukte våpenet til konkurranseskyting i Det frivillige skyttervesen. Etter at Sauer 200 STR kom i 1990, er det nesten ingen som bruker Krag lenger. Om våpenet. 200px Krag-Jørgensens gevær var i sin tid et topp moderne og meget vel ansett armégevær. Vekten uten bajonett er 4,0 kg, og patronene veier 23,45 g. Våpenet har fem patroner i magasinet og ett i kammeret, og sikteinndeling inntil 2200 meter. Magasinet er internt og ligger under kammeret. Magasinet kan etterfylles ved å åpne et lokk på siden. En fordel ved magasinløsningen er at man kan fylle på ammunisjon uten å åpne sluttstykket. Ladingen av magasinet er hurtig og enkel, noe som blant annet førte til at Krag-Jørgensen-geværet utmerket seg i hurtigskytingskonkurranser. Forhistorie. På slutten av 1860-årene ble armégeværet betydelig utviklet for å oppnå større skuddtakt og bedre treffsikkerhet. Oppfinnelser som metallpatroner og bedre baklademekanismer økte ildhastigheten, mens patroner med sterkere kruttladning ga flatere prosjektilbane og bedre treffsikkerhet. Spesielt etter den fransk-prøyssiske krig i 1870–1871 ble mange nye geværkonstruksjoner lansert. Krag-Jørgensen i norsk tjeneste. 200px Selv om Norge hadde antatt Jarmanngeværet som hovedvåpen i 1884, ble det snart klart at dette i beste fall var en midlertidig løsning. Krag-Jørgensens gevær ble brukt som hovedvåpen i det norske forsvaret fra 1894 og frem til invasjonen i 1940. En tysk dagbok fra aprildagene 1940 skal også fortelle at de norske soldatene var svært dyktige til å håndtere sitt våpen. Krag-Jørgensen i amerikansk og dansk tjeneste. Fra 1892 og i en kort periode på bare 9 år, ble Krag-Jørgensens gevær brukt som standardgevær i den amerikanske hær. «Kragen» ble plukket ut som det beste blant 27 andre våpen og satt i lisensproduksjon ved Springfield-fabrikkene under navnet US Magazine Rifle, Model 1892. Kaptein R.N.Petersen var Krag-Jørgensens norske representant i USA ved innføringen. Han fikk Krag-Jørgensen-geværet med i konkurransen om å bli det nye amerikanske våpenet. Norskfødte advokat August Reymert støttet angivelig selskapet juridisk, og brukte blant annet Knute Nelson og andre innflytelsesrike menn. Nesten en halv million geværer og karabiner ble produsert fra ca. 1894 til 1904. Patronen amerikanerne valgte til sitt Krag-gevær var 30-40 Krag. Denne hadde en rand rundt hylsehodet med større diameter enn hylsekroppen, noe som ikke passet godt med Kragens magasinløsning og gjorde fyllingen av magasinet mer tidkrevende enn ønskelig. Geværet ble i hovedsak utrangert da den amerikanske hæren gikk over til Springfield_M1903 med rillepatronen .30-06, men var i bruk blant annet i vakttjeneste frem til andre verdenskrig. Før våpenet ble antatt av den amerikanske hæren, var det imidlertid i bruk i den danske hæren. Svakheter. Krag-Jørgensen-geværet har en svakhet i låskassen. Låsklakkene er anbragt usymmetrisk, en under og en på høyre side i låst stilling. På venstre side mangler sluttstykket festepunkt, hvilket bevirket at pipa kan bli kastet til venstre og opp som følge av at det oppstår et moment i låsen. Dette gjør seg ikke gjeldende ved tørt patronkammer og tørr patronhylse, men kommer det olje på patronen eller i kammeret, blir kastingen påtagelig. Det samme kunne skje om man var ute i regnvær. Problemet var størst på tunge (tykke) løp, som ble brukt til konkurranseskyting. Låsen er forholdsvis svak. Kraftige ladninger som kan brukes i Mauser og andre våpen med kraftige låskasser må ikke benyttes i Krag-Jørgensen. Avelgem. Avelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Benin. Benin, offisielt Republikken Benin (fransk: "République du Bénin") er et land i Vest-Afrika, tidligere kjent som Dahomey (inntil 1975) eller Dahomania. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. Den korte kystlinjen i sør fører til Beninbukta. Hovedstaden er Porto-Novo, men regjeringen holder til i Cotonou. Naturgeografi. Det er tropisk klima i nord, og tørrere mot sør. Terrenget er for det meste flate sletter med noen åser og lave fjell. Landets høyeste punkt er Mont Sokbaro med 658 moh. Demografi. Aids holder dødeligheten kunstig høy. Språk. Fransk er offisielt språk. Språkene fon og joruba snakkes mye i sør, mens i nord er det minst seks store stammespråk. Historie. Dahomey, forløperen til det moderne Benin, var et kongerike som oppsto på 1600-tallet. Gangnihessou blir sett på som den første kongen. Et velorganisert militær gjorde det til et stabilt og mektig kongedømme i regionen. Dahomey var involvert i den transatlantiske slavehandelen idet krigsfanger ble solgt til europeiske oppkjøpere og ble til en av hovedinntektskildene for riket. Territoriet ble en fransk koloni i 1872 og ble uavhengig 1. august 1960. Ustabilitet og en rekke militærregjeringer preget det første tiåret etter uavhengigheten til Mathieu Kerekou overtok regjeringen og innførte Marxistisk-Leninistiske prinsipper i 1972. På 1980-tallet gikk han ut av militæret og ledet etter 1989 landet mot en representativ demokrati. Han tapte valget i 1991 og hans tidligere statsminister Nicephore Soglo ble president. Dette var den første vellykkede overgangen fra diktatur til demokrati i Afrika. Kerekou vant de neste to valgene i 1996 og 2001. Han fratrådte embedet etter sin andre periode og ble etterfulgt av den uavhengige kandidaten Thomas Yayi Boni. Politikk og administrasjon. Republikk med flerpartisystem. De gikk bort fra den offisielle linjen med marxist-leninisme i 1989. Stemmerett for alle fra fylte 18 år. Landet fikk sin første kvinnelige utenriksminister da Mariam Aladji Boni Diallo overtok vervet 10. april 2006. Næringsliv. Økonomien er underutviklet, og baserer seg på jordbruk, bomullsproduksjon og regional handel. Vekst i økonomien i senere år har blitt oppveiet av økningen i folketallet. Helsevesen. Igjennom 1980 årene hadde mindre en 30 prosent av Benins befolkning tilgang til helsevesenet. Benin hadde en av verdens høyeste barnedødelighetsrater for barn under fem år. Dødeligheten lå på 203 døde per 1000 fødsel. Kun en av tre mødre hadde tilgang helsestasjoner for barn. Kultur. Man tror at voodoo stammer fra Benin og ble overført til Brasil, Karibia og deler av Nord-Amerika med slavehandelen. Cirka 70 % av befolkningen i landet praktiserer denne religionen, som siden 1992 har vært anerkjent som en av de offisielle religionene. Bhutan. Bhutan (dzongkha:, wylie: "druk yul"; tibetansk pinyin: "Zhugyü"; nepalsk: भूटान), offisielt Kongeriket Bhutan, er et kongedømme og en innlandsstat i Himalaya i Sør-Asia, lukket inne mellom India i øst, sør og vest og Folkerepublikken Kina i nord. Landet er til en viss grad økonomisk og politisk avhengig av India. Inntil 1961 var landet lukket for tilreisende, og fremdeles er turismen kontrollert. Landet er det eneste hvor mahayanabuddhisme er statsreligion, og myndighetene legger stor vekt på å stimulere tradisjoner, slik som bruk av nasjonal klesdrakt. Det nasjonale navnet (Druk Yul) betyr "Tordensdrakens rike". Leddet "Druk" brukes i mange sammensetninger: kongens «tittel» "Druk Gyalpo", flyselskapet Druk Air og internettselskapet DrukNet. Naturgeografi. Bhutan er et fjelland i sørskråningen av Himalaya. Den overveiende delen av landet er et alpint platå som går fra ca 4 000 moh og høyere. Landets høyeste fjell er Kula Kangri (7 554 moh) og Gangker Punsum (7 570 moh). Klima. Nordøstlige vinder opp til kuling styrke som drønner ned gjennom fjellpassene skal være opphav til navnet "Druk Yul", Tordendrakens rike. Vann. I dalene som går fra nord til sør i landet, renner flere elver som har sitt utløp i Brahmaputra i India, den mektige elva som til slutt munner ut i Bengalbukta. Vannkraft regnes som Bhutans største naturressurs, og man regner med at krafteksport etterhvert vil gi landet et etterlengtet overskudd i utenrikshandelen. Breene i de alpine nordområdene er en viktig kilde for vannforsyningen i Bhutan, og er årsak til sesongvariasjonen i vannføring og vannkraftproduksjonen. Breene er også en potensiell miljøkatastrofe, idet global oppvarmning - kombinert med monsunregnet - kan føre til enorme vannmengder, flom, store ødeleggelser og tap av menneskeliv langs Bramaputras folkerike elvesletter. Planteliv. Bhutan har stor artsrikdom, og mange arter som er særegne for landet. I alt er 5 000 ulike plantearter registrert. Det er et mål for myndighetene å bevare 60 % av landet skogkledt. En skogkartlegging i 2005 dokumenterte at skogdekningen i dag er 64 %. 26 % av landet er vernet som nasjonalparker og andre vernekategorier. 300 ulike medisinplanter er kjent, og tibetanerne kaller landet "Lho Jong Men Jong", «det sydlige landet med legeurter». Bhutan har et unikt genetisk materiale for den som arbeider med plantekultur. Bortimot 170 plantearter er innført til Europa, blant annet ville slektninger av kulturplanter som jordbær, kirsebær og epler. Bhutan har 50 arter rhododendron, flere enn noe annet land, og ca 600 ulike orkidearter. Stor valmuesøster ("Meconopsis grandis") er Bhutans nasjonalblomst. Bhutans nasjonaltre er "cupressus funebris" (norsk "kinesisk sedertre"; engelsk "weeping cypress") som utnyttes både som tømmer og til røkelse og massasjeolje. Dyreliv. I Bhutan er det registrert 165 pattedyrarter. Noen av artene er særegne for landet og regionen, slik som «nasjonaldyret» takin. Takin ser ut som en krysning mellom en gnu og en moskushjort. Takin lever i de alpine områdene nordvest og nordøst i landet. Asiatisk svartbjørn og rød panda er karakterarter, sammen med sambar, landets største hjortedyr og muntjac, kjent som «den bjeffende hjorten». Andre karakteristiske dyrearter er rhesusaper, langurer, spesielt "Golden Langur" ("Trachypithecus geei"), som bare lever i Bhutan og i tilsvarende biotoper sør for den indiske grensen. Den gyldne languren særpreges – ikke uventet – av dens gyldne pels, og den lever i skogområdene i det sydlig-sentrale Bhutan, mellom elvene Puna Tsang Chhu og Manas-elvene. Elefanter, og tigre finnes flere steder, men særlig i Royal Manas National Park. Snøleoparden lever i høytliggende områder, men følger etter sitt favorittbyttedyr, den "blå sauen" bharal til lavereliggende områder om vinteren. Fugler. Til nå er 675 fuglearter registrert i Bhutan. Blant de mest kjente er svarthalstrane ("Grus nigricollis"), en trekkfugl som spiller en betydelig rolle i bhutansk folklore; hvitbukhegre ("Ardea imperialis / Ardea insignis), som omtales som en av verdens 50 mest sjeldne fugler; og båndhavørn ("Haliaeetus leucoryphus"). Demografi. Dzongkha er offisielt språk i Bhutan. Det har sin base i folkegruppen Ngalop som utgjør om lag 50 % av innbyggerne i landet, og hører til i Vest- og Sentral-Bhutan. Dzongkha skal brukes i all offentlig embedsutøvelse, men i mange sammenhenger har engelsk tatt over. Shapchopka snakkes av om lag 15 %, særlig i Øst-Bhutan. Språket er forståelig vis-à-vis Dzongkha. Nepalsk snakkes av en stor minoritet på 35-40 % nepalere i det sørlige Bhutan. Tibetansk buddhisme er hovedreligionen i Bhutan. Det finnes to buddhistiske skoler som historisk er sterkt knyttet til Bhutan: Nyingma-tradisjonen som ble grunnlagt av Pema Lingpa i det 15. århundre, og Drukpa-Kagyu-tradisjonen. Det finnes også noen tilhengere av Gelug- og Karma-Kagyu-tradisjonen i Bhutan. Historie. Bhutan ble etablert som statsdannelse i første halvdel av 1600-tallet, av den tibetanske lamaen og prinsen shabdrung Ngawang Namgyal (død 1651). Med ham ble det også etablert en teokratisk tradisjon, hvor tibetansk buddhisme har avgjørende innflytelse på statsskikken. Fra 1705 til 1907 ble landet styrt av to sideordnede parter; "erkebiskopen" Je Khenpo og "stattholderen" Druk Desi. I perioden 1772-1865 var det flere trefninger mellom Bhutan og britiske kolonistyrker fra India. Ved en fredsslutning i 1865 måtte Bhutan avstå landområder til India, men fikk til gjengjeld en årlig erstatning. I tiårene som fulgte var det stadige borgerkrigstilstander i Bhutan, mellom den pro-britiske penlop i Trongsa, Ugyen Wangchuck og hans rival, den pro-tibetanske penlop av Paro. Ugyen fikk kontroll over landet og hjalp siden, i 1904, de britiske kolonimaktene til å inngå en avtale med myndighetene i Tibet. Ugyen ble adlet for dette, og lyktes i 1907 i å bli innsatt som Bhutans første konge. Gjennom 1900-tallet har det vært flere grep i retning av en «normalisering» av Bhutans statsskikk og samfunnsliv. Ved Indias uavhengighet i 1947 begynte Bhutans prosess med å etablere normale utenrikspolitiske relasjoner til omverdenen, en prosess som kulminerte med at landet ble medlem av FN i 1971. Tidlig i 2005 ble det presentert en ny grunnlov som gjorde landet mer likt et demokratisk, konstitusjonelt monarki. De første parlamentariske valgene fant sted i desember 2007 og mars 2008. Politikk og administrasjon. Bhutans politiske system har de siste førti årene vært i langsom utvikling, og forslaget til landets første grunnlov som ble lagt frem i mars 2005 var et vesentlig steg i retning av et konstitusjonelt monarki etter vestlig modell. Landets første frie valg mellom politiske partier ble gjennomført 24. mars 2008. Den nykonstituerte nasjonalforsamlingen vil fra 2008 bestå av 25 medlemmer av «overhuset» og 47 medlemmer av «underhuset». Partirepresentantene vil sitte i underhuset. Forsvars- og utenrikspolitikk. Avtalen gjennomgikk i 2006-07 en vesentlig revisjon som forsterket og understreket Bhutans status som uavhengig, gjennom de nye formuleringene «Reaffirming their respect for each other's independence, sovereignty and territorial integrity». . Den nye avtalen ble underskrevet 8. februar 2007 og sier at Landets militære styrker består av "Hæren", "Den kongelige livgarden" og "Politiet". Hæren ble etablert i 1950 og omfatter en stående styrke på ca 6 000 soldater, for det meste lett infanteri. Hæren utfører grensekontroller, sikkerhetskontroller ved Paro flyplass, og enkelte støtteoppdrag for politiet. Styrkene får sin militære utdannelse av instruktører fra den indiske hæren, på IMTRAT-basen. Offiserene er normalt utdannet i India. Hæren er en av få karriereveier i Bhutan som gir rett til pensjon. Pensjonene kommer fra inntektene av destillerier og bryggerier som drives av hæren. Livgarden er en elitestyrke på ca 1 000 mann, direkte underlagt kongen. Bhutan har ingen formelle relasjoner til nabolandet i nord, Kina. Grensekrenkelser fra kinesisk side har ført til en anstrengt klima mellom de to landene. Bhutan har vært medlem av FN siden 1971, og deltar nå i 150 internasjonale organisasjoner. Landet har diplomatiske forbindelser med 23 land, inklusive Norge, Sverige, Danmark og Finland. Landet har svært få ambassader i utlandet: i Kuwait, Dhaka, New Delhi, og Bangkok; i tillegg til delegasjoner ved FNkontorene i New York og Genève og 17 konsulater. Ambassaden i New York er også landets representasjon overfor USA. Bangladesh og India har ambassader i Bhutans hovedstad Thimbu, mens FN og 7 andre land har konsulat/representasjonskontorer. Danmark er blant de største bidragsyterne av utviklingshjelp til Bhutan. Norges representasjon overfor Bhutan skjer gjennom vår ambassade i New Delhi, mens Bhutans representant i Norge er ambassaden i Genève. Rettsvesen. Bhutan har aldri vært koloni, og rettsvesenet har derfor aldri vært påtvunget noen europeisk rettstradisjon. Lovgivningen avspeiler derfor i større grad landets egne tradisjoner. Bhutans lovgivning og rettsvesen bygger på gamle buddhistiske tradisjoner, iblandet noen aspekter av moderne/vestlig rettsskikk. Landet har ikke utdannede jurister i vestlig forstand, men den som er anklaget kan utpeke en talsmann, en "jabmi", som kjenner lovene. Ved en reform i 1996 ble det gjennomført en obligatorisk skolering av alle "jabmi" for å sikre en kvalifisert og ensartet rettsbehandling. Landets høyesterett ble etablert i 1968, og består av ni dommere. Dommerne utpekes av kongen. Kongen er også den endelige appelldomstol, og har den lovgivende myndighet. Dødsstraff ble opphevet ved et kongelig dekret 20. mars 2004. Siste dødsdom falt i 1974, men den ble omgjort av kongen. Siste eksekverte dødsdom var i 1964. Bhutan lever bare delvis opp til anerkjente menneskerettigheter. For eksempel forekommer fengsling uten dom. Både Amnesty og Røde Kors konstaterte ved besøk på 1990-tallet at utviklingen i fengselsvesenet gikk i riktig retning, men at det fortsatt gjensto forbedringer. Amnesty International har fremdeles alvorlige innvendinger mot Bhutans praksis overfor den nepalske minoriteten i Syd-Bhutan. Næringsliv. Ngultrum er Bhutans valuta. Den er bundet til indisk rupi, og rupien er også gyldig betalingsmiddel i Bhutan. Selv om Bhutans økonomi er liten i verdensmålestokk, har den hatt betydelig vekst, med ca 8% i 2005 og 14% in 2006. Mesteparten av denne veksten skyldes åpningen av de gigantiske Tala vannkraftverkene. Økonomien bygger på jordbruk, skogbruk, turisme og salg av vannkraft til India. Landbruket utgjør hovedsysselsettingen for mer enn 80% av befolkningen. Landbruket omfatter jordbruk til eget forbruk, og husdyrhold. Landbruksprodukter er ris, chili, melk (både fra yak og kuer), bokhvete, bygg, rotfrukter, epler, sitrusfrukter, og (i lavlandet) mais. Håndverk, spesielt veving og produksjon av religiøse kunstgjenstander, utgjør en betydelig hjemmeindustri. Bhutan er delvis veiløst, og mange av de veiene som finnes er nylig anlagt. På grunn av dette, og på grunn av at landet ikke har tilgang til sjøen, har landet i svært liten grad tradisjon for eksportproduksjon. Landet har ingen jernbane, men ifølge en avtale fra 2005 planlegger indiske myndigheter å knytte de sørlige delene av Bhutans til Indias jernbanenett. Landet har lite industri, men myndighetene er positive til industriinitiativ, og det finnes noen fabrikker innenfor sement, stål, trelast, jern, fruktforedling, alkoholproduksjon og kalsiumkarbid. Mange utviklingsprosjekt, slik som veibygging, baserer seg på indiske arbeidere. Inntekter over 100 000 ngultrum blir beskattet, men det er få som tjener så mye. Inflasjonen var ca 3% i 2003. Statsinntektene utgjør €122 millioner, mens utgiftene utgjør €127 millioner. 60 % av utgiftssiden er imidlertid dekket av Indias utenriksdepartement. Landets eksport omfatter vannkraft, kardemomme, gips, trelast, husflid, sement, frukt og krydder. Eksporten utgjør €128 millioner (2000, estimat). Importen utgjør imidlertid €164 millioner, noe som fører til underskudd i handelsbalansen. Hovedimportvarer er drivstoff, korn, maskiner, ris og kjøretøy. India mottar 87,9% av Bhutans eksport. Bangladesh mottar 4,6% og Filippinene mottar 2%. Bhutan importerer 71,3% fra India, 7,8% fra Japan og 3% fra Australia. Ettersom grensen til Tibet er stengt, er (den offisielle) handelen med Kina nesten ikke-eksisterende. Samferdsel. Transportmulighetene er påvirket av landets høye og trange dalføre. Mange bygder har liten eller ingen veiforbindelse, og halvparten av innbyggerne har en halv dags gange til bilvei. Den første veien i Bhutan ble bygget i 1962, med indisk bistand. Den går fra Phuentsholing ved den indiske grensen, til Paro og Thimpu og derfra østover i landet. Landets eneste internasjonale flyplass, Paro flyplass, ligger ved Paro by, og betjenes bare av det nasjonale flyselskapet Druk Air. Massemedia. Bhutan har én statlig eid ukeavis, Kuensel, etablert i 1986. Kuensel utkommer ukentlig på de tre språkene dzongkha, engelsk og nepalsk. I april 2006 ble det etablert to private ukesaviser: Bhutan Observer og Bhutan Times. Bhutan har en statlig eid radiokanal, Bhutan Broadcasting Service, som ble opprettet i 1973, og reorganisert i 1986. BBS sender på FM-båndet i hovedstaden Thimpu, og på kortbølge i resten av landet. Programmer sendes på språkene dzongkha, sharchopkha, nepalsk og engelsk. Landet tillot satellittfjernsyn og internettoppkobling i 1999, i forbindelse med kongens 25-årsjubileum som statsoverhode. Man hadde tidligere, i 1989, forbudt innbyggerne å se utenlandsk fjernsyn. BBS' første fjernsynssending var fra kongens jubileum, og man sender nå 4 timer daglig, hovedsakelig på dzongkha. Internettselskapet "Druknet" tilbyr nett-tilgang til landets voksende middelklasse, som i henhold til tall fra 2003 eier 5 pc'er pr 1000 innbyggere. I den årlige rangeringen av verdens pressefrihet fra organisasjonen Reporters Sans frontiérs, offentliggjort i februar 2011, hadde Bhutan rangering som nr 64. Dette er en vesentlig forbedring fra 2007, da landet var rangert som nr 116 av 169 land. Ved tidligere rangeringer la RSF i negativ retning vekt på at staten utøver et aktivt eierskap i Kuensel, og på at myndighetene ikke tillot reportere adgang til kampområder hvor indiske og bhutanske styrker bekjempet separatister. Siden 2006/07 har flere privateide medier blitt etablert. Helse. Forventer levealder ved fødsel er nå 66 år, eller 54,3 år, mot 47,4 år i 1984. Spedbarnsdødeligheten er på de siste ti årene redusert fra 10,32 % til 6,05 % av levendefødte. Bhutan nådde allerede i 1990 UNICEFs mål om "Vaksinering for alle barn (Universal Child Immunization)". Kultur. Bhutans kultur er preget av buddhismen, og av landet isolerte tilstand. Myndighetene er i økende grad opptatt av å bevare og beskytte landets uberørte natur og unike kulturarv, som i rikt monn utgjør et potensial for turisme. Bhutan har ofte blitt beskrevet som "det siste Shangri-La". Bhutan har ingen formelle begrensninger på turismen, men høye avgifter og obligatorisk deltagelse i pakketurer gjør at landet er et eksklusivt reisemål. a> på Changlimithang stadion i Thimpu Gho er den tradisjonelle mannsdrakten i Bhutan. Til festbruk brukes drakten med skjerfet Kabney. Drakten har opphav i folkegruppene Ngalop og Sharchopka. Drakten ble aktivt fremmet i offentlig politikk på 1980-tallet, gjennom initiativet "Driglam namzha" (nasjonale skikker). Gho er en knelang frakk, som knyttes i livet. Kvinner bruker en ankellang kjole, kjent som "kira". Kira bæres over en skulder og knyttes på hoften. Kira bæres sammen med en langermet bluse kalt "toego". Rang og klasse er avgjørende for stoff, farger og dekorasjoner på plaggene. Ris, bokhvete og i økende grad mais er basisvarer i kostholdet. Kjøtt fra svin, storfe, jak, fjørfe og mutton er vanlig. Supper og gryteretter med kjøtt og tørkede grønnsaker serveres, ofte med chili og ost. Retten "ema datshi", som serveres sterkt krydret med ost og chili, kan oppfattes som en nasjonalrett, både fordi den spsies av alle over alt, og på grunn av de positive følelsene bhutanerne har for den. Melkeprodukter som ost og smør fra både jak og storfe er utbredt, faktisk blir nesten all melk foredlet til ost eller smør. Populære drikkevarer er te, smørte, risvin og øl. Bhutan er det eneste landet i verden som har totalforbud mot salg av tobakk. Bhutans nasjonalsport er bueskyting, og det tevles regelmessig i de fleste landsbyer. Bueskyting er både idrett og en sosial begivenhet, og konkurranser arrangeres mellom byer i form av større begivenheter med servering, bevertning og oppvisninger i sang og dans. Idretten foregår mot to store blinker som er plassert med 100 meters avstand. Hver deltager har to skudd i hver runde, og deltagerne både heies fram av publikum og sjikaneres av motstanderne. En variant av dart, kalt "khuru", er også en populær idrett. En annen populær idrett er "digor", som best kan beskrives som en blanding av kulestøt og hesteskokasting. Etter at indisk tv ble vanlig i Bhutan har cricket blitt en populær idrett, og Bhutans cricketlandslag gjør det bra i regionen. Fotball blir stadig mer populært – jfr Khyentse Norbus film "Fotballmunken" – men landslaget er fremdeles et av verdens dårligste. I 2002 spilte Bhutan landskamp mot Montserrat på samme dag som Brasil og Tyskland møtte hverandre i VM-finalen. Landskampen ble presentert som "Den andre finalen", forsåvidt som de to landene lå lavest på FIFAs rankingliste. Innen musikken er "Rigsar" en nyutviklet sjanger som forener populærmusikk inspirert av indiske Bollywood-filmer med tradisjonelle musikksjangre og instrumenter. En dzong er et særegent byggverk som er en kombinasjon av befestning, administrasjonsbygg, kloster, tempel og festivalsted i regionale sentre. Bygningstypen er typisk for Bhutan, men finnes også i andre land i regionen. Bhutan har flere offentlige høytidsdager, både religiøse og andre. Noen av dem er vintersolverv – "dongzhi" feires ca ved vårt nyttår, nyttår feires i januar/februar, kongens fødselsdag, kroningsdagen, starten på monsunsesongen (22. september) og flere buddhistiske og hinduistiske festdager. Maskerte dansere, og dansegrupper som fremfører drama er vanlige innslag under høytider, vanligvis til folkemusikk. Danserne med masker forestiller helter, demoner, dyr, guder og karikaturer av vanlige folk. Danserne nyter godt av kongelig beskyttelse og ivaretar gamle kulturelle og religiøse tradisjoner, både innen dansen og maske-kunsten. Arverett følger i Bhutan vanligvis den kvinnelige linjen. Døtre arver foreldrenes hus. Arrangerte ekteskap er fremdeles vanlig på landsbygda, og både polygami og polyandri aksepteres, ofte som ledd i en løsning for å bevare arv udelt, eller for å skaffe nok arbeidskraft til familien. Eksterne lenker. Bhutan Polarsirklene. Polarsirkelmonumentet i marmor på Saltfjellet. Polarsirklene er to av de fem viktige breddesirklene på jordoverflaten. Polarsirklene ligger nærmere jordens poler enn bredde 66°33′42,5″ (WGS 84). Området, eller deler av området, nord for den nordlige polarsirkelen kalles Arktis, mens området syd for den sydlige polarsirkelen kalles Antarktis. Mellom polarsirklene og polene vil midnattssol fore­komme om sommeren og mørketid om vinteren. Ekte mørketid har man ikke før et godt stykke nærmere en av polene. I Bodø, som ligger godt nord for den nord­lige polarsirkelen, er dagens lengde ca. 50 minutter ved vinter­solverv. Årsaken er lysets avbøyning i atmos­færen. Uten atmosfære ville det ha vært én dags mørketid ved polarsirklene. Polpunktene har midnatts­sol halve året og mørketid resten. Internasjonalt går den nordlige polarsirkelen gjennom Norge, Sverige, Finland, Russland, Amerikas forente stater (Alaska), Canada, Grønland og Island. I Norge går den gjennom kommunene Træna, Lurøy, Rødøy og Rana. På Saltfjellet (650 moh.) ligger Polarsirkelsenteret med eget brevhus og adresse 8635 Polarsirkelen. Den sydlige polarsirkelen krysser den antarktiske halvøy, ellers går den hovedsaklig over hav eller nær bredden av det antarktiske kontinent. Dermed ligger mesteparten av det antarktiske kontinent syd for denne polarsirkelen. Hvor polarsirklene befinner seg, avhenger av jordaksens helning i forhold til baneplanet (planet som jordens bane befinner seg i). I løpet av godt og vel vandrer den nordlige polar­sirkelen mellom omtrent Brønnøy­sund i syd (jordaksen mest på skrå) og Moskenesøy i Lofoten i nord (jordaksen minst på skrå) og tilbake igjen. I følge TV-programmet "Norsk attraksjon", som ble sendt på NRK1 26. september 2009, lå polarsirklene sommeren 2009 på bredde 66°33′42,5″. Dvs. at den nordlige polar­sirkelen lå nord for Polar­sirkel­senteret sommeren 2009. Siste gang den lå ved Polar­sirkel­senteret var i 1917. For tiden beveger den nordlige og sydlige polarsirkelen seg henholdsvis nordover og sydover mot polene med ca. 0,46 breddesekund (ca. 14,25 m) pr. år. For Islands del diskuteres det om den nordlige polarsirkelen på grunn av den nevnte vandringen nordover stadig går over land på Grímsey (Islands nordligste øy). Det gjør den: Målinger viser at det vil ta nesten 30 år (omkring år 2040) før polarsirkelen har flyttet seg nok til at Grímsey i sin helhet blir liggende syd for polarsirkelen. Sommeren 2009 var polarsirklenes omkrets (WGS 84). Kortrijk. Kortrijk ("Courtrai" på fransk) er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Turisme. Rådhuset på Grand Place (d.e. Stortorget) i Kortrijk Arkitektur. Mye av byens middelalderarkitektur er intakt og er svært godt vedlikeholdt. Interessante steder er St. Maartenskerk, Onze-Lieve-Vrouwekerk, klokketårnet og den utmerkede arkitekturen langs den gamle havnen Broelkaai. Restauranter. Som de fleste belgiske byer har Kortrijk et rikt nasjonalt og internasjonalt serveringstilbud. In sentrum har mange restauranter. Samferdsel. De to store store Europaveiene E17 og E403 krysser ved Kortrijk. Byen har også en stør jernbanestasjonen. Lokalt domineres kollektivtrafikken av busser. Mange av byens gamle torg er bygget om og har nå flere etasjer med parkeringshus under seg. Deerlijk. Deerlijk er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Harelbeke. Harelbeke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Rudyard Kipling. Joseph Rudyard Kipling (født 30. desember 1865, død 18. januar 1936) var en britisk forfatter og nobelprisvinner, kjent for en rekke dikt og for et forfatterskap som skildrer India i det britiske imperiets tid. Blant hans best kjente verk kan særlig nevnes "Jungelboken" og diktene "If—" og "The White Man's Burden". Kiplings barndom. Kipling ble født i Bombay, India. Hans far, John Lockwood Kipling, var lærer ved kunstskolen "Jeejeebhoy School of Art". Han og moren, Alice MacDonald, skal visstnok ha møttes ved Rudyard Lake i Staffordshire, England, derav det litt spesielle mellomnavnet. Hans tante på morssiden var gift med maleren Edward Burne-Jones, og unge Kipling og hans søster tilbrakte mye tid hos dem i England fra de var seks til tolv år. Foreldrene forble i India. Kipling var også fetter av den britiske statsministeren Stanley Baldwin som satt i tre perioder i mellomkrigstiden. Kipling skrev for en stor del bøker for barn og unge. Bøkene øvde atskillig innflytelse: Speiderbevegelsen hadde nytte av "«Kim»" (førsteutgave 1901) og Jungelboka, hvis verden lå til grunn for «Ulvungene». "If—" ble grunnlov for Roverspeiderne. Diktet "If—" finnes i norsk språkdrakt, gjendiktet av Andre Bjerke. Hans opplevelser på britisk kostskole ble til ungdomsromanen «Stalky&Co», utgitt på dansk under tittelen «Stilk&Co». Han regnes for banebrytende i måten å bygge opp short stories (noveller) på. «Skipet som fant seg selv» er et godt eksempel på måten han flettet gode historier sammen med moralske poenger på. Ved århundreskiftet 18 – 1900 var han en av Englands mest populære forfattere. Da han fikk Nobelprisen i litteratur, var han den yngste forfatter som hadde mottatt den, og den første britiske forfatteren. Utover i det 20. århundre ble han beskyldt for å være talsmann for britisk imperialisme. Særlig diktet "The White Man's Burden" har blitt oppfattet som et symbol på europeisk rasisme og aspirasjoner om å dominere den tredje verden. Mange har hevdet at hans verk preges av militarisme og fordommer, og han har i det 20. århundre vært en omstridt person i litteraturen, samtidig som han har vært anerkjent som en god skildrer av sin samtid og en god historieforteller, og hans fortellinger for barn regnes som store klassikere. Joseph Haydn. Franz Joseph Haydn (født 31. mars 1732 i Rohrau i Niederösterreich i Østerrike, død 31. mai 1809 i Wien) var en østerriksk komponist, og en av de mest betydningsfulle, innovative og produktive komponistene i wienerklassisismen. Størstedelen av karrieren arbeidet Haydn som hoffmusiker hos den velstående Esterházy-familien. Som orkester- og operaleder var det hans oppgave å sørge for ny musikk for familien. Haydn og orkesteret fulgte med familien under oppholdene på deres tre palasser, og var stort sett isolert fra andre komponister og fra tidens musikktrender. Han beskrev selv virkningen slik: "«Jeg var avsondret fra verden, ingen i min nærhet kunne irritere meg og få meg til å tvile på meg selv, så jeg måtte bli original»". Joseph Haydn var bror av Michael Haydn, også han en interessant komponist som var høyt verdsatt i sin tid. Både Joseph og Michael var nære venner av Wolfgang Amadeus Mozart. Joseph var også lærer for Ludwig van Beethoven. Haydn blir gjerne kalt både «symfoniens far» og «strykekvartettens far» på grunn av hans viktige bidrag i disse musikkformene. Han medvirket også til utviklingen av pianotrioen og sonateformen. En av Haydns mest kjente melodier er «Gott erhalte Franz den Kaiser» (Gud bevare keiser Franz). Denne melodien ble senere brukt som Østerrikes nasjonalsang fram til monarkiets fall i 1918. Fra 1922 har melodien vært brukt i Tysklands nasjonalsang, Deutschlandlied. Den samme melodien med mange variasjoner utgjør andre sats i "Strykekvartett nr. 62 i C-dur" op. 76 nr 3 («Keiserkvartetten»). Ungdom. Haydn bodde innenfor dette området størstedelen av sitt liv. Haydns far, Mathias Haydn, var hjulmaker og landsbyens "Marktrichter" (en borgermesterlignende funksjon), og moren Maria Koller en tidligere kokke ved slottet til grev Harrach, aristokraten i Rohrau. Mathias var en entusiastisk folkemusiker som hadde lært seg å spille harpe, og han sørget for at barna lærte seg å synge. Haydns musikalske begavelse ble oppdaget allerede mens han var en liten gutt, og i 1737/38 ble han i en alder av fem eller seks år sendt til slektninger i nabolandsbyen Hainburg an der Donau for å bli korsanger. I året 1740 ble Haydn oppdaget av den musikalske lederen for Stefansdomen i Wien, Georg von Reutter, som reiste gjennom landet på jakt etter talentfulle korgutter. Reutter tok Haydn med til Wien, og her arbeidet han i ni år som "sängerknabe", de siste fire med selskap av sin yngre bror Michael. Her fikk Haydn sang-, klaver-, og fiolinundervisning. Reutter korrigerte Haydns første komposisjoner, men ga ingen regulær komposisjonsundervisning. Likevel lærte Haydn mye, stort sett ved selvstudium, men nok også ved at han allerede i ung alder var profesjonell musiker på et sted hvor han fikk mye befatning med musikk. Kildene sier ikke entydig om det var på denne tiden eller senere han studerte Johann Matthesons "Der vollkommene Kapellmeister" og arbeidet seg gjennom kontrapunktøvelsene i Johann Joseph Fux' "Gradus ad Parnassum", men som voksen nevnte han begge som avgjørende for sin utvikling. Etterhvert som stemmeskiftet nærmet seg forsøkte Reutter forgjeves å få faren til å godta at Haydn ble gjort om til «permanent sopran». I 1749 ble han avskjediget fra koret og satt nesten tomhendt på gaten etter at han hadde klippet hestehalen av gutten foran i koret. Haydn begynte umiddelbart på en karriere som fri musiker. I løpet av denne ti år lange og vanskelige tiden tjente Haydn til livets opphold som musikklærer, gatemusiker og etterhvert kammertjener for den italienske komponisten og sangpedagogen Nicola Porpora, som også brukte Haydn som klaverakkompagnatør for sine elever. Haydn sa senere at det var fra Porpora han lærte grunnlaget for komposisjon. Haydn arbeidet hardt for å fylle lukene i sin utdanning, og skrev til slutt sine første større verk, en strykekvartett og en opera. Haydns profesjonelle anseelse steg gradvis i denne tiden. Fra 1754 ga den unge Haydn klaverundervisning til den senere komponisten Marianna Martines (1744–1812), som skal ha vært en fremragende pianist. Haydn bodde i huset og ga daglig undervisning mot fri kost. (Sannsynligvis) i år 1757 fikk Haydn den viktige stillingen som musikalsk leder hos grev Karl von Morzin på Schloss Lukavec ved Pilsen. Haydns første symfoni i Morzins tjeneste er datert dette året. Som musikalsk leder dirigerte han et lite orkester, og det var for dette ensemblet han skrev sine første symfonier. Snart bredte stryketrioer, kassasjoner og strykekvartetter seg i avskrift, for musikken ble ikke publisert. Grev Morzin fikk etter en stund finansielle vanskeligheter som tvang ham til å oppgi sine musikalske aktiviteter, men Haydn fikk raskt tilbud om en lignende post (1761) som visekapellmester hos den svært velstående Esterházy-familien. Da den gamle kapellmesteren døde i 1766 ble Haydn første kapellmester. Kapellmester hos Esterházy-familien. Prins Nikolaus Esterházy, Haydns viktigste patron Som livrékledt musiker med rang som "Hausoffizier" fulgte Haydn med Esterházy-familien etter som de flyttet mellom de tre hovedresidensene sine: det viktigste var familiens gamle hovedkvarter Schloss Esterházy i Eisenstadt ca 50 km fra Wien, vinterpalasset Palais Esterházy i Wien, og Eszterháza, et stort, nytt slott som i 1760-årene ble bygd i et landlig område i Ungarn. Haydn hadde et vidt felt av ansvarsområder, blant annet komponere ny musikk, lede orkesteret, spille kammermusikk for og med sin tjenesteherre og tilslutt arrangere operaproduksjoner. Tross de store arbeidsmengdene følte Haydn seg lykkelig. Esterházy-fyrstene var musikk-kjennere som satte pris på arbeidet hans (først Paul Anton og deretter framfor alt Nikolaus I.), og han hadde de nødvendige betingelsene for kunstnerlig utvikling, som for eksempel tilgang til et eget lite orkester. Sesongen varte mellom februar og november og kunne kreve mellom 100 til 150 oppføringer. Med den økonomiske sikkerheten som kapellmesterposten ga, giftet Haydn seg i 1760 med Maria Anna Aloysia Apollonia Keller (1729–1800), søsteren til Therese (født 1733), som Haydn hadde vært forelsket i. Ekteskapet var svært ulykkelig: Kona var stridslysten og hadde lite forstand på musikken hans, og paret forble barnløse, noe Haydn var svært lei seg for. Begge tok seg elskere. Under de nesten tretti årene Haydn arbeidet for Esterházy, produserte han en strøm av komposisjoner, og hans musikalske stil utviklet seg hele tiden. Han ble stadig mer populær i omverdenen, og begynte gradvis å skrive like mye for publisering som for sin egen arbeidsgiver. Mange verk fra denne perioden, som «Paris-symfoniene» 1785–1786) og den opprinnelige orkesterversjonen av "Sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze" (1786, «Jesu syv siste ord på korset»), ble skrevet på bestilling fra utlandet. Fra omkring 1781 utviklet det seg et nært vennskap mellom Haydn og Mozart, som lenge hadde vært påvirket av Haydns verk. De to komponistene likte å spille sammen i strykekvartetter. Haydn var allerede svært imponert over Mozart, og på denne tiden sluttet Haydn stort sett å komponere operaer og konserter – to musikkformer hvor Mozart var den sterkeste. Mozart på sin side måtte arbeide hardt for å få sine egne seks strykekvartetter opp på det nivået Haydn hadde nådd med det nylig ferdigstilte op 33. Etter at Mozart var ferdig med sine tilegnet han dem sin venn. Selvstendighet. Fyrst Nikolaus I. døde i 1790, og etterfølgeren, som var fullstendig uinteressert i musikk, oppløste hele hofforkesteret bortsett fra blåserne, førstefiolinisten Tomasini og Haydn selv, som nå ikke hadde andre forpliktelser enn å beholde tittelen "Kapellmeister". Med frihet til å gjøre hva han ville aksepterte Haydn snart et lukrativt tilbud fra sin tyske impressario Johann Peter Salomon om å reise til England og blant annet oppføre seks nye symfonier med stort orkester. De to reisene, i 1791–1792 og 1794–1795, var en stor suksess. Publikum strømmet til Haydns konserter, og han vant seg fort både ry og formue. Musikalsk ga oppholdene i England noen av hans mest kjente verk, blant annet «Paukeslagsymfonien», «Londonsymfonien» og «Ridderkvartetten». Haydn vurderte å slå seg ned for godt og bli engelsk statsborger, men vendte likevel tilbake til Wien. I 1793 kjøpte han et hus i forstaden Gumpendorf syd for Wien. Der skapte han de to oratoriene "Die Schöpfung" og "Die Jahreszeiten", seks messer for Esterházy-familien, som igjen hadde fått en musikkinteressert prins. Haydn komponerte også de to siste av en lang rekke strykekvartetter, blant annet «Keiserkvartetten» og «Kvint-kvartetten». Tross sin etterhvert høye alder så Haydn framover, og i et brev skrev han: «Hvor mye er det ikke igjen å gjøre i denne herlige kunst!». Året 1800 døde Haydns kone, og fra 1802 merket Haydn at en sykdom han hadde lidd av tidligere, var blitt så mye verre at han ikke lenger var i stand til å komponere eller opptre offentlig. Dette var uten tvil vanskelig for ham, for han fortalte at ideene bare fortsatte å strømme på uten at han fikk realisert dem. Haydn fikk i sine siste år god pleie av tjenerstaben, og han fikk mye besøk og offentlige æresbevisninger, men det var nok ikke lykkelige år for ham. Under sin sykdom fant han ofte trøst i å spille den østerrikske keiserhymnen som han hadde komponert som en patriotisk gest i 1797. Død og begravelse. Haydn døde i 1809 en naturlig død som følge av høy alder, men omstendighetene var dramatiske nok da det skjedde under Napoleons franske styrkers angrep på Wien. Noe av det siste Haydn sa, var noen beroligende ord til nervøse tjenere da en kanonkule falt ned i nabolaget. Haydns grav i Wien, 2008 Joseph Haydn ble gravlagt på "Hundsturmer Friedhof", dagens Haydnpark i Wien–Meidling. Til å begynne med glemte Esterhazy-familien graven, men da fyrst Nikolaus II. ble minnet på de tjenestene Haydn hadde gjort for familien, fikk han i 1820 åpnet graven for å overføre restene av ham til Haydnkirche i Eisenstadt. Det viste seg at Haydn lå uten hode i kista. Etterforskning viste at fyrst Esterhazys sekretær, som var tilhenger av frenologi, åtte dager etter bisettelsen hadde bestukket flere personer slik at graven kunne åpnes og hodet fjernes. Til å begynne med fant man ikke hodeskallen, så Haydn ble bisatt hodeløs i Eisenstadt. I 1895 havnet kraniet hos Wiens "Gesellschaft der Musikfreunde", som oppbevarte det i sitt museum. I 1954 ble hodeskallen under en høytidelig prosesjon transportert fra Wien til Eisenstadt. Der ble hodet forent med kroppen, og etter 145 år kunne Joseph Haydn endelig hvile i fred. Karakter og utseende. Blant sine samtidige var Haydn kjent som en vennlig og optimistisk mann. Han hadde stor sans for humor, som gjerne ga seg utslag i «practical jokes» og som en også kan finne igjen i musikken hans. Eszterházys hoffmusikere satte stor pris på ham fordi han skapte en god arbeidsatmosfære, og «Papa Haydn», som musikerne kalte ham, var i stand til å representere musikernes interesser overfor arbeidsgiveren. Et eksempel på dette er den såkalte «Avskjedssymfonien» hvor musikerne forlater scenen en etter en i siste sats. Under uroppføringen satt bare konsertmesteren og Haydn igjen tilslutt – dette var ment som et lite hint til fyrsten om at oppholdet ved sommerpalasset hadde vært langt og musikerne var begynt å lengte tilbake til familiene sine i Eisenstadt. Fyrsten tok hintet og hoffet returnerte til Eisenstadt dagen etter. Haydn var en from katolikk som ofte grep til rosenkransen når han satt fast med en komposisjon. Etter at komposisjonen var ferdig, brukte han å skrive vendinger som «in nomine Domini» (i Herrens navn), «Laus deo» (Ære være Gud) eller lignende på slutten av manuskriptene. Som fritidssyssel likte han å jakte og fiske. Han var også kunstelsker og etterlot seg tallrike kopperstikk, hvorav 140 fra sine opphold i London, det meste var samtidskunst. Av vekst var han heller liten, kanskje fordi han hadde fått for lite mat under oppveksten. Som mange av hans samtidige hadde han overlevd kopper, og ansiktet var kopparret. Biografen Albert Christoph Dies skrev at Haydn ikke kunne forstå hvorfor så mange vakre kvinner hadde vært glad i ham: «Det kan ikke ha vært min skjønnhet som gjorde det». Portrettmalerne som tegnet eller malte Haydn i hans levetid forsøkte på forskjellig vis å trekke fram hans attraktive personlighet istedet for utseendet, og derfor finnes det ikke to portretter som ligner på hverandre. Store deler av sitt voksne liv led Haydn av polypper i nesen. På 1700-tallet var dette en smertefull sykdom som til tider forhindret ham fra å skrive musikk. Verker. Tradisjonelt blir Haydn regnet som den klassiske symfoniens og strykekvartettens «far» og en av klaversonatens og pianotrioens innovatører. Selv om andre komponister i den tidlige klassissismen spilte en viktig rolle, eksempelvis Carl Philipp Emanuel Bachs klaversonater, og Johann Christian Bach og Leopold Mozart med sine tidlige symfonier, blir likevel Haydns innflytelse regnet som overskyggende. I tillegg bidro Haydn også til å utvikle sonateformen fra et enkelt todelt formskjema til en subtil og fleksibel musikalsk uttrykksform. Han fant også opp sonaterondoformen, som er en variasjonsform med to temaer, og han var den første betydelige komponist som integrerte fuger og kontrapunktiske elementer i den klassiske formen. Musikkens struktur. Et sentralt kjennetegn ved Haydns musikk er at han ofte utviklet større strukturer fra svært små og enkle musikalske motiv. Formelt er musikken ofte ganske konsentrert, og de viktigste musikalske hendelsene kan utvikle seg temmelig fort. Kanskje mer enn noen annen komponist er Haydn kjent for sin musikalske humor. Det mest berømte eksempelet er en plutselig kraftig akkord i Symfoni nr 94 «Paukeslag». Andre eksempler er de mange «liksomsluttene» i op. 33 nr 2 og op. 50 nr 3 eller den rytmiske illusjonen i trioseksjonen av tredje sats i op. 50 nr 1. Utviklingen av Haydns stil. Joseph Haydn, maleri av Ludwig Guttenbrunn (rundt 1770) Haydns tidlige verk daterer seg fra perioden da høybarokkens komposisjonsstil (slik den kom til uttrykk i Bachs og Händels musikk) var gått av moten, men komponistene ennå ikke hadde funnet ut av hvordan de skulle skrive like vektig musikk i det nye idiomet. Det var en periode med utforsking og usikkerhet, og Haydn (som var født 18 år før Bachs død) var selv en av tidens musikalske utforskere. En eldre samtidig som Haydn oppga som en viktig inspirasjonskilde var Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Sebastian Bachs andre sønn. Når man følger Haydns verk over de fem årtiene (ca 1749 til 1802) de ble skapt i, finner man en gradvis, men jevnt tiltakende kompleksitet og musikalsk raffinement som utviklet seg etterhvert som Haydn samlet erfaring på egen hånd og av sine kolleger. Det er mulig å stille opp noen viktige milepæler i utviklingen av Haydns musikalske stil. De fleste symfoniene med numre mellom 35 og omtrent 55 er fra denne tiden. I denne perioden studerte han kontrapunktikk og eksperimenterte med å skrive fuger som har mer med Johann Joseph Fuxs viennesiske tradisjon av italiensk opprinnelse enn med J.S. Bachs fugeverk å gjøre. Et påfallende eksempel er finalesatsene i de seks strykekvartettene op. 20 (1722, «Solkvartettene»). Året 1781 publiserte Haydn seks strykekvartetter op. 33 med en kunngjøring til potensielle kjøpere om at de var "«av en ganske ny og spesiell type»". Charles Rosen hevder at denne erklæringen ikke var et tomt reklamebudskap, men helt alvorlig ment, og han viser til at Haydn introduserte en rekke nyvinninger i disse kvartettene. Blant annet den flytende fraseringsmåten hvor hvert motiv uten avbrudd utvikles av det foregående, måten å la materiale fra akkompagnementet utvikle seg til melodisk materiale, og det «klassiske kontrapunkt» hvor hvert instrument bevarer sin integritet – en metode som samsvarer med det Beethoven kalte et «obligat akkompagnement». Disse kjennetegnene ble videreført i de mange kvartettene Haydn skrev etter op. 33. Fra 1781/1782 utvekslet Haydn og Mozart aktivt ideer med hverandre. De anerkjente hverandre som jevnbyrdige mestre, sluttet vennskap og lærte av hverandre. I musikkvitenskapene snakker man derfor om Haydns før- og ettermozartske periode. Inspirert av erfaringene i England utviklet Haydn i 1790-årene hva Rosen kaller sin «populære stil», en komposisjonsmåte som frambrakte en populær musikk med bred appell men likevel med en rigorøs musikalsk struktur. Et viktig element i den populære stilen var den hyppige bruken av østerriksk eller kroatisk folkloristisk (eller komponert pseudo-folkloristisk) materiale. Haydn gjorde seg flid med å sette inn slikt materiale på egnede steder, som på slutten av sonateeksposisjonen eller som åpningstema i finalesatsen. På slike steder tjener det folkloristiske materialet som et stabiliserende element som hjelper til å forankre den større strukturen. Joseph Haydns populære stil kan man høre i nesten alle senere verk, for eksempel i de tolv London-symfoniene, de sene kvartettene og klavertrioene, og i begge de sene oratoriene. Verkfortegnelse. Haydns verk er listet opp i Hoboken-Verzeichnis (se også Hob på engelsk Wikipedia). Hoboken tildeler hvert verk et identitetsnummer som kalles Hoboken-nummer (forkortes H. eller Hob.). Strykekvartettene har også Hoboken-nummer, men de identifiseres vanligvis med opusnummer, som gir den fordelen at de viser hvilken gruppe av seks kvartetter de tilhører. Eksempelvis er "Strykekvartett op. 76 nr. 3" den tredje av seks kvartetter som ble publisert i 1799 som opus 76. Æresbevisninger. Allerede i sin levetid fikk Haydn mange æresbevisninger. I 1798 medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, i 1803 fikk han Wiens gyldne Salvatormedalje, i 1804 ble han æresborger av Wien, i 1805 opptatt i Conservatoire i Paris. I 1808 æresmedlem av det filharmoniske selskap i St. Petersburg. Mange minnesmerker og -tavler er satt opp, og plasser og gater er oppkalt etter ham. Selv en kino i Wien bærer hans navn. Hans kontrafei er på 20-schilling-seddel fra 1950, på 20-schillingmynter og på forskjellige frimerker. Vasco da Gama. Vasco da Gama (1469 – 24. desember 1524) var en portugisisk oppdagelsesreisende i den europeiske oversjøiske ekspansjonens epoke. Han hadde kommandoen over de første skipene som seilte direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika. Hans formelle tittel var det portugisiske "dom", og han tilhørte adelen som 1. greve av Vidigueira. Fire år etter at Christofer Columbus kom tilbake fra sin første reise til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Han hadde fire skip i sin flåte, med tilsammen 170 mann. De var utstyrt med forsyninger for 3 år. Reisen, som ble startskuddet til det portugisiske imperiet, er blitt hyllet i Luís de Camões’ (1524–1580) storslåtte epos "Os Lusíadas" ("Lusiadere") som har blitt Portugals nasjonalepos. Tidlig liv. Statue av Vasco da Gama ved hans fødested, Sines, Portugal. Vasco da Gama ble født enten 1460 eller 1469 i Sines på sørvestkysten av Portugal, sannsynligvis i et hus i nærheten av kirken Nossa Senhora das Salas. Sines var en av de få havnene på Alentejokysten og besto av en liten klynge av hvitkalkede hus med røde teglsteinstak, bebodd av fiskerfamilier. Vasco da Gamas far var Estêvão da Gama. På 1460-tallet var han en ridder i husholdningen til dom Infante Fernando, hertug av Viseu. Dom Fernando utnevnte ham til "Alcaide-Mór" (sivil guvernør) av Sines og lønnet ham med en mindre andel av skattene fra såpekokingen i Estremoz. Estêvão da Gama ble gift med dona Isabel Sodré, datter av João Sodré (også kjent som João de Resende). Sodré var av engelsk avstamning og hadde forbindelse til husholdningen til prins Diogo av Viseu, 3. hertug av de Beja (1450–1484), sønn av kong Edvard I av Portugal, og guvernør av den militære "Kristusordenen" Svært lite er kjent fra Vasco da Gamas tidligste år. Den portugisiske historikeren Teixeira de Aragão antar at han studerte i innlandsbyen Évora hvor han kan ha lært matematikk og navigasjon. Det er opplagt at Gama kjente godt til astronomi og det er mulig at han kan ha studert under astronomen Abraham Zacuto. I 1492 sendte kong Johan II av Portugal da Gama til havnen i Setúbal, sør for Lisboa og til Algarve, Portugals sørligste provins, for å angripe og plyndre franske skip som represalier for fransk plyndring mot portugisisk skipsfart, en oppgave som Vasco da Gama utførte på etter kongens mening en tilfredsstillende måte. Bakgrunn for sjøreisene. Vasco da Gama går i land ved Calicut i India den 20. mai 1498.Da tyrkiske mamelukker tok kontroll over Midtøsten i det 13. århundre ble det vanskeligere og dyrere å skaffe luksusvarer som porselen, silke og krydder, til Europa fra Asia. Handelen foregikk gjennom arabiske mellommenn i Midtøsten. Tyrkerne la store avgifter på handelen, som ble svært mye dyrere enn før. Dette skapte grobunn for en jakt på andre veier til rikdommen. Navigasjon og skipsbyggingsteknikk hadde utviklet seg såpass mye at det bidro til at europeerne etter hvert lyktes med å omgå Midtøsten ved oppdagelsen av sjøveien til Indias rikdommer. Prins Henrik Sjøfarerens jakt på 1400-tallet på rikdommene han hadde hørt skulle befinne seg sør for Sahara, avslørte at Afrikas kyst dreide mot øst, og gav startskuddet til jakten på sjøveien, som ble kronet med suksess med Vasco da Gamas ferd. Prins Henrik Sjøfareren startet jakten på rikdommene i 1420. Han nådde sitt mål i 1456, da portugiserne nådde den fruktbare Guinea-kysten, der portugiserne hentet slaver, elfenben og gull. Men tanken om en sjøvei til India dukket først opp da portugiserne i 1460 oppdaget at kysten dreide mot øst. Gjennombruddet kom da Bartolomeu Dias rundet Afrikas Kapp det gode håp i 1488. Da Gamas suksess med å nå India i 1498 gjorde det mulig for portugisere å handle med det fjerne Østen direkte, sjøveien rundt Afrika og således utfordre de eldre handelsnettverkene over Midtøsten, som eksempelvis krydderhandelen langs Persiabukten og Rødehavet og med kamelkaravaner til det østlige Middelhavet. Republikken Venezia hadde kontroll over det meste av handelen over det østlige Middelhavet og hadde beriket seg på det. Handelsruten som Da Gama hadde åpnet brøt Venezias handelsmonopol på varene fra Asia, og prisene på krydder og silke stupte. Sjøruten var ikke uten farer, kun 54 av da Gamas 170 menn, og bare to av hans fire skip returnerte til Portugal i 1499. Men da Gamas sjøreise åpnet en direkte sjøvei til Asia. Den åpnet veien til europeisk herredømme over handelen i Det indiske hav, noe som skulle vare i 450 år, med kolonialisme i India, Asia og Afrika. Utforskingen langs Afrikakysten. Fra 1420 hadde sjøfartsenteret til Henrik Sjøfareren gradvis utvidet portugisisk kunnskap om den afrikanske kysten. Prins Henrik hadde økonomiske interesser i å utforske de ukjente landene mot sør, og sendte den ene ekspedisjonen etter den andre for å kartlegge områdene og opprette militære støttepunkter og handelsstasjoner. Da man på 1460-tallet oppdaget at kysten av Afrika dreide mot øst, ble ideen født om å seile rundt kontinentet for via en sjørute å få lettere tilgang til Indias rikdommer, hovedsakelig svart pepper og nellik-krydder. Portugal var et godt sted å starte fra, da det om sommeren blåste sterke vinder mot sør og vest, skjønt det også var farefullt, da de samme vindene kunne sende ekspedisjonene på avveier. I 1419 nådde portugiserne Madeira, i 1429 Azorene, i 1445 utløpet av Senegal-elven og i 1460 hadde de nådd Sierra Leone. (Navnet fikk kystområdet ettersom de første oppdagerne hørte løvebrøl herfra.) I 1488 kom Bartolomeu Diaz tilbake etter å ha rundet Kapp det gode håp, utforsket kysten fram til elven Fish River (Rio do Infante) i dagens Sør-Afrika og fått fastslått at kystlinjen derfra strakte seg nordøstover. Samtidige reiser initiert av kong Johan II av Portugal støttet teorien om at India kunne bli nådd fra Atlanterhavet. Pero da Covilhã og Afonso de Paiva ble sendt som kongens utsendinger via Barcelona, Napoli og Rhodos til Alexandria og videre til havnebyen Aden i Jemen, Hormuzstredet og til India. Deres rapporter fra reisen støttet antagelsene. Det gjensto nå å dekke det siste strekket opp langs østafrikakysten til de kjente farvannene i det nordlige Indiske Hav, og gjøre det til en potensiell lukrativ handelsrute til Indiahavet. Første sjøreise. Den søvegen som Vasco da Gama fulgte på sin første sjøreise fra han rundet Kapp det gode håp (1497 - 1499). Sjøreisen til Kapp det gode håp. Ekspedisjonen satte seil fra Lisboa den 8. juli 1497 og fulgte den ruten som tidligere oppdagere hadde staket ut langs kysten av Afrika via Tenerife og Kapp Verde-øyene. Etter å ha nådd kysten av dagens Sierra Leone satte da Gama kurs sørover mot det åpne havet, krysset ekvator og søkte det sørlige Atlanterhavets vestavindsbelte som Bartolomeu Dias hadde registrert da han kom til Sørafrikakysten i 1487. Den kursen viste seg å være et heldig valg, og den 4. november 1497 nådde ekspedisjonen land ved den afrikanske kysten igjen, ikke langt fra Kapp Det Gode Håp. I over tre måneder hadde skipene seilt mer enn 9 650 km på åpent hav, til da den lengste sjøreise på åpent hav. Rundt Kapp det gode håp. Den 16. desember hadde flåten passert elven Fish River, hvor Dias hadde snudd etter at mannskapet nektet å seile videre, og da Gama seilte nå inn i havstrekninger som tidligere var ukjente for europeere. Med julaften nært forstående ga da Gama og mannskapet kysten de passerte det portugisiske navnet Natal, som kan oversettes med «Kristi fødsel». Støtte for Vasco da Gama i Malindi. Det arabisk-kontrollerte området langs den østafrikanske kysten var en integrert del av handelsnettverket i Indiahavet. I frykt for at den lokale befolkningen ville være fiendtlig innstilt til kristne, lot Gama som om han var muslim for å få foretrede for sultanen av Mosambik. Med de usle handelsvarene han hadde med var han ikke i stand til å frambringe en akseptabel gave til herskeren, og snart ble den lokale befolkningen mistenksom overfor nykommerne. Tvunget av en fiendtlig menneskemengde måtte de flykte fra Mosambik. Da de seilte ut av havnen lot Gama kanonene skyte mot byen som gjengjeldelse. Mombasa og Malindi. På kysten av dagens Kenya angrep ekspedisjonen ubevæpnede arabiske handelsskip og røvet alle deres verdier. Portugiserne ble de første kjente europeere som besøkte den arabiske handelsbyen Mombasa, men ble møtt med fiendtlighet og måtte trekke seg tilbake. Vasco da Gama fortsatte nordover, og i februar 1498 gikk han i land i den vennligsinnede havnen Malindi, da sultanen her var i konflikt med sultanen av Mombasa. Sultanen av Malindi og da Gama inngikk en allianse og gikk til felles angrep på Mombasa, og som takk for innsatsen fikk da Gama tildelt en los som hadde kunnskap om monsunvindene og således kunne føre ekspedisjonen over Det Indiske Hav til Calicut (dagens Kozhikode) på sørvestksyten av India. Kildene avviker om losens identitet, de beskriver ham varierende som kristen, muslim og en indisk gujarati. En tradisjonell beretning beskriver losen som den berømte arabiske navigatøren Ibn Majid, noe som er betraktet som usannsynlig, da andre samtidige opptegnelser plasserer Majid andre steder, og han kunne dermed ikke være i Malindi på denne tiden Calicut i India. Flåten nådde Calicut den 20. mai 1498. Forhandlingene med den lokale herskeren, Saamoothiri av Calicut, tok tidvis en voldelig vending. Gama og hans folks forsøk på å få gode handelsbetingelser ble komplisert av motstand og innblanding fra stedegne arabiske handelsfolk, men til slutt greide Gama å få et flertydig brev om konsesjon på handel. Saamoothiri krevde imidlertid at han etterlot seg alle sine varer som sikkerhet. Dette kunne ikke Vasco da Gama risikere, og reiste brått uten seremoniell. Men før sin fluktlignende avreise hadde han invitert ombord på sitt skip en rekke prominente arabiske og indiske handelsmenn, som han massakrerte til siste mann som en siste hilsen. Han etterlot noen få av sine menn som skulle bemanne en handelsstasjon. Disse ble naturlig nok avrettet straks da Gama hadde seilt. Tilbakereisen. Den 29. august 1498 satte Vasco da Gama seil for tilbaketuren. Pga. den alvorlige situasjonen han anså seg å være i, ignorerte han den lokale kunnskapen om mønsteret til monsunvindene, som fortsatt blåste mot øst, og vanskeliggjorde kryssingen vestover. Å krysse Indiahavet med monsunvinden til India hadde tatt Gamas skip kun 23 dager, mens reisen vest over havet, mot vinden, tok hele 132 dager, og Gama kom til Malindi først den 7. januar 1499. Under denne kryssingen døde nær halvparten av mannskapet av skjørbuk, og de øvrige var også rammet av sykdommen. Kun to av hans fire skip klarte å komme seg tilbake til Portugal, hvor de ankom henholdsvis i juli og august 1499. Broren Paulo da Gama døde da de kom til Azorene, mens Vasco da Gama kom tilbake til Portugal i august 1499 og ble rikt belønnet som mannen som hadde virkeliggjort en drøm som det hadde tatt åtti år å virkeliggjøre. Da Gama fikk tittelen «admiral av de indiske hav», og hans føydale rettigheter til Sines ble bekreftet. Manuel I belønnet da Gama med den adelige tittelen "dom" (herre), noe også hans brødre og søstre og deres etterkommere ble til del. Posisjonen som den første jarl av Vidigueira ble opprettet, og da Gama ble den første portugisiske greve som ikke var av kongelig blod. Krydderhandelen skulle bli en betydelig inntektskilde for den portugisiske økonomien. Da Gamas reise viste også at den afrikanske kysten, Contra Costa, ville være svært nyttig å kontrollere, dets havner ville gi friskt ferskvann, forsyninger, tømmer og havner for å reparere skadede skip, og skip kunne ligge trygt i havn i påvente av bedre vær. Særlig viste Angola seg å bli en økonomisk gullgruve for Portugal. Men portugisernes kolonisering av kystene i Afrika fikk alvorlige befolkningsmessige følger. Bortimot halvparten av befolkningen i Portugals kolonier forsvant utenlands som slaver, og og store jordbruksområder ble liggende brakk. Portugisernes etterspørsel etter slaver og innførsel av skytevåpen som byttevare førte til kriger og kaos i innlandet. Andre sjøreise. Den 12. februar 1502 seilte Vasco da Gama på nytt mot India, med en flåte på tyve krigsskip, med det mål å tvinge igjennom portugisiske interesser i Østen. Dette var en oppfølging av reisen til Pedro Álvares Cabral, som hadde blitt sendt til India to år tidligere med en flåte på 13 skip. Cabral var blitt jaget fra Calicut, hadde møtt fiendlighet i alle de muslimske havnebyene på Østafrikakysten, og var blitt overfalt og jaget fra havnebyen Kilwa Kisiwani. Nå skulle portugiserne ta kontroll. Da Gama angrep alle havnebyene langs Østafrikakysten på sin ferd nordover og krevde underkastelse. Fort ble bygget ved havneinnløpene og bemannet for å ha kontroll på dem. Verst gikk det utover Kilwa Kisiwani, som måtte betale store summer i løsepenger for ikke å bli ødelagt. Deretter seilte da Gama med sin flåte til sin venn sultanen av Malindi, der han ble tatt godt imot, og igjen utstyrt med los for å krysse Indiahavet med monsunen. Kort tid etter kapret han et skip som kom fra Mekka og plyndret hele lasten. Skipet var på hjemreise fra pilgrimstur til Mekka, og hadde flere hundre passasjerer, blant annet mange rike handelsmenn. Etter plyndringen av alle deres eiendeler, gav da Gama ordre om at alle passasjerene skulle føres under dekk og sperres inne, og skipet ble satt i brann. Utenfor Calicut ødela han en flåte på 29 skip i et sjøslag 30. oktober 1502, og tvang deretter zamorinen Saamothiri til å signere en fredsavtale som gav gunstige handelsrettigheter for portugiserne. Da han kom tilbake til Portugal i september 1503 med store rikdommer ble han gjort til greve av Vidigueira, hvor landområdene ble solgt til ham for symbolske summer av hertugen av Bragança (den framtidige kongefamilie av Bragança). Han ble også belønnet med føydale rettigheter og myndighet over Vidigueira og Vila dos Frades. Tredje sjøreise. Vasco da Gamas kostbare grav i klosteret Mosteiro dos Jerónimos i Belém i Lisboa.Etter å ha fått et omdømme som «den som ordner opp i indiske problemer» ble Vasco da Gama sendt til Østen enda en gang i 1524. Hensikten med da Gamas tredje reise til India var å erstatte den udugelige Eduardo de Menezes som visekonge av de portugisiske besittelser, men da Gama fikk malaria kort tid etter at han kom til Goa, og døde i byen Cochin julaften 1524. Han ble gravlagt ved Sankt Francis’ kirke, som står i Fort Kochi i byen Kochi, men hans levninger ble sendt tilbake til Portugal i 1539 og deretter gravlagt på nytt i Vidigueira i en kiste som var dekorert i gull og juveler. Hieronymites' kloster i Belém ble reist til ære for hans sjøreiser til India. Ettermæle. Kart over Portugals koloniriker i løpet av regimet til kong Johan III av Portugal (1502–1557). Vasco da Gama og hans hustru Catarina de Ataíde fikk seks sønner og en datter: Francisco da Gama, 2. greve av Vidigueira; Estevão da Gama; Paulo da Gama; Cristovão da Gama; Pedro da Silva da Gama; Álvaro de Ataíde; og Isabel de Ataíde da Gama. I likhet med de mange som fulgte etter Henrik Sjøfareren ble da Gama en viktig brikke i utviklingen av Portugal som tidlig kolonialmakt. Foruten den første sjøreisen var det hans blanding av politikk og krig på den andre siden av kloden som plasserte Portugal i en fremtredende posisjon i handelen på Indiahavet. Etter da Gamas første sjøreise innså den portugisiske kronen at det var vitalt å sikre utpostene langs den østlige kysten av Afrika for å sikre de nasjonale handelsrutene til den fjerne Østen. Det portugisiske nasjonalepos, "Os Lusíadas" ("Lusiadere") av Luís Vaz de Camões handler i stor grad om Vasco da Gamas sjøreiser. En opera fra 1865, ' ("Den afrikanske kvinne"), komponert av Giacomo Meyerbeer og Eugène Scribe har prominent inkludert Vasco da Gamas karakter i stykket. En produksjon fra 1989 av komposisjonen ved San Francisco Opera hadde den italienske tenoren Placido Domingo i rollen som Gama. Havnebyen Vasco da Gama i Goa er oppkalt etter ham, det samme er Vasco da Gama-krateret, et stort krater på månen. Det er tre fotballklubber i Brasil, inkludert Club de Regatas Vasco da Gama, og Vasco Sports Club i Goa som er oppkalt etter ham. En kirke i Kochi, Kerala Vasco da Gama-kirken, en privat herskapsbolig på øya Saint Helena og en bro i Lisboa bærer også hans navn. Forstaden Vasco i Cape Town ærer ham også med navnet. Et forsøk i 1998 på å feire femhundreårsjubileumet for da Gamas ankomst til India ble oppgitt av indiske myndigheter på grunn av stor motstand og protester i India. Costa Rica. Costa Rica, offisielt Republikken Costa Rica'", er et land i Mellom-Amerika. Landet grenser til Nicaragua i nord og Panama i sør. Øst for landet ligger Det karibiske hav, og i vest ligger Stillehavet. Hovedstaden er San José. Costa Rica ble i 1949 det første landet i verden til å avvikle forsvaret. Landet har i dag et stabilt demokrati. Costa Rica har et svært rikt biologisk mangfold, og rundt en fjerdedel av landets areal er vernede områder, noe som er en større andel enn i noe annet land i verden. Det har blitt et populært turistmål, og turistnæringa er en av landets viktigste inntektskilder. Førkolumbisk tid og oppdagelsen av landet. En førkolumbisk røkelsesbrenner, fra perioden 500–1359 e.Kr. Før landet ble oppdaget av europeerne var den nordlige delen av landet befolket av mayaer. De sentrale og sørlige delene av landet var befolket av chibchaer. Christofer Columbus var den første europeer som besøkte landet i 1502. Han gav det navnet Costa del Oro, som betyr «Gullkysten». Senere ble det vanlig å kalle landet Costa Rica, som betyr «Den rike kysten». Koloniseringen og avkolonisering. I begynnelsen var den spanske interessen for landet ganske liten og det tok litt tid før landet ble kolonisert. I 1564 ble Cartago grunnlagt av spanjolene, og ble den første hovedstaden i landet. Spania tok kontroll over området på 1600-tallet, og gjorde det til den sydligste provinsen i Ny-Spania. Det meste av befolkningen var småbønder som dyrket jord til eget bruk, og ikke godseiere slik som i nabolandene. Landet ble selvstendig fra Spania i 1821. Etter å ha vært en del av Det meksikanske imperium i kort tid, ble Costa Rica en stat i Den mellomamerikanske føderasjon i perioden 1823 til 1839. Nordamerikaneren William Walker erobret Nicaragua, og han prøvde å ta over hele Mellom-Amerika på midten 1800-tallet. Costa Ricas president Juan Rafael Mora sendte ut en hær som klarte å beseire ham. Kaffe og bananer. På midten av 1800-tallet ble kaffe den viktigste produksjonsvaren, og fra 1870 til 1882 opplevde landet en oppgangsperiode under general Tomás Guardia. I 1886 ble det innført obligatorisk undervisning og det ble bygget flere ordentlige skoler. I årene 1888–1889 var det forsøk på å danne en ny union av mellomamerikanske stater, men forsøket mislyktes. Jernbaneingeniøren Henry Meiggs inngikk en avtale med Costa Ricas regjering om byggingen av en jernbanelinje fra Stillehavskysten til Karibiakysten via hovedstaden. Minor Keith tok over arbeidet etter at Meiggs døde i 1877. Arbeiderne ble stort sett hentet fra Jamaica. Etter at jernbanen var ferdigbygget ble mange av arbeiderne ansatt i Minor Keiths bananplantasjer. Plantasjene lå langs jernbanelinjen i det tropiske lavlandet ved Det karibiske hav. Disse plantasjene var begynnelsen på United Fruit Company, og Costa Rica ble snart verdens største bananleverandør. I 1913 stod kaffe og bananer for omtrent 85 % av landets eksportinntekter. Samfunnet går fremover. Costa Rica utviklet seg til å bli et dynamisk samfunn, og siden 1889 har landet vært demokratisk styrt. Siden 1800-tallet har det kun vært to perioder med ustabilitet i landet. Den første var i 1917 til 1919 da Federico Tinoco hersket som diktator, og den andre var i 1948 da en 44-dagers borgerkrig brøt ut som følge av et omstridt presidentvalg. Stemmerett for menn ble innført i 1913, men slavene på bananplantasjene fikk ikke stemmerett. Landet prioriterte helse og utdanning fremfor militæret, og Costa Rica hadde på denne tiden en av de mest utviklede fagorganiseringene i hele Amerika. I 1921 ble det innført 8-timers arbeidsdag. Økonomisk nedgang og politisk fremgang. Den økonomiske krisen på 1930-tallet fikk katastrofale følger for kaffeeksporten. Samtidig ble bananplantasjene ødelagt av banansykdommer og det var mye oppstyr rundt fagforeningene. Kommunistpartiet, som ble opprettet i 1929, og sosialistpartiet støttet fagforeningene, men president León Cortes Castro motarbeidet dem. Hæren ble oppløst i 1949, og Costa Rica er fremdeles et av de få demokratiske landene i verden uten forsvar. I 1949 ble det også innført stemmerett for kvinner. I 1986 ble Óscar Arias Sánchez valgt til president. Landene i Mellom-Amerika var på denne tiden truet av borgerkrig og økonomisk krise, og han bidro å roe ned situasjonen. Han mottok Nobels fredspris i 1987. I 1989 offentliggjorde en parlamentarisk undersøkelseskommisjon en rapport om narkotikahandelen i landet. Der stod det at de to største politiske partiene, PLN og PUSC, hadde mottatt penger fra narkotikahandel for å finansiere valgkampene sine i 1986. Rafael Angel Calderón ble valgt til president i 1990. Han appellerte til de fattige og dårlige utdannede med løfter om forandring. Calderón innførte et hardhendt økonomisk program som blant annet reduserte underskuddet i statsbudsjettet. Arbeidsløsheten steg som følge av dette, og det samme gjorde utilfredsheten blant befolkningen. I juli 1996 ble landet rammet av en orkan. Skadene ble anslått til rundt 100 millioner dollar, og 30 mennesker døde. I 2001 ble det oppført en mur langs grensen til Nicaragua, og dette førte til en krise mellom de to landene. Nicaraguas regjering mente at formålet med muren var å begrense den ulovelige innvandringen til Costa Rica, mens costaricanerne mente at muren var et ledd i utvidede tollregler. I mai 2003 gikk flere arbeidsgrupper til streik. Elektrisitets- og telekommunikasjonsarbeidere protesterte mot regjeringens privatiseringsplaner og lærerne krevde høyere lønn. Streikene førte til at tre ministere i regjeringen måtte gå av. I juli 2004 gjennomførte ansatte innenfor offentlig sektor en ny streik etter at deres forhandlere hadde avvist et tilbud fra regjeringen om 4 % lønnsøkning. Arbeiderne krevde en lønnsøkning på 10 %, og en av hovedgrunnene til det var at inflasjonen i 2004 var kommet opp på 6,26 %. De streikende gjennomførte demonstrasjoner i flere store byer, og i september vedtok regjeringen til slutt en lønnsforhøyelse. Under presidentvalget i 2006 ble Óscar Arias Sánchez på nytt valgt til president. Han arbeidet blant annet for flere jobber og reduksjon av de høye leveomkostningene. I april 2007 var det folkeavstemning om Costa Rica skulle bli med i Det mellomamerikanske fellesmarkedet. 51,56 % stemte for, og 48,44 % stemte mot. Det ble altså svært jevnt, men landet ble medlem. I 2010 ble Laura Chinchilla valgt til president. Naturforhold og geologi. Costa Rica har flere fjellkjeder, mange høye fjell og 112 vulkaner, hvorav 10 er aktive. Landets høyeste punkt er fjellet Cerro Chirripó (3819 meter over havet), og den høyeste vulkanen er Irazú (3432 meter over havet). De fleste vulkanene finnes i den nordlige og sentrale delen av landet. Costa Rica er utsatt for vulkanutbrudd og jordskjelv. Mellom fjellkjedene ligger det store høyfjellsplatået Meseta Central, som ligger 1000–1500 meter over havet. Jorden i området består av fruktbar, vulkansk aske. Der bor halvparten av befolkningen, og der ligger det flere store byer, som San José, Cartago og Alajuela. Langs kysten til Det karibiske hav er det tett skog. I den delen av landet er det et rikt dyreliv, og i likhet med lavlandet ved Stillehavet finnes det mangroveskoger og hvite sandstrender. Den største innsjøen er Arenal-sjøen, som ligger ved vulkanen Arenal. Costa Rica har flere øyer; den største er Calero, som har et areal på 151,6 km². Det finnes også flere elver, blant annet Pacuare og Reventazón. Klima. Klimaet er tropisk og subtropisk i høylandet. Regntiden varer fra mai til oktober, og den forårsaker flom i lavlandet. Tørketiden varer fra september til oktober i lavlandet, og fra desember til april andre steder. Klimaet påvirkes av nordøstpassaten, og den gjør at lavlandet ved kysten til Det karibiske hav får mer nedbør enn lavlandet ved Stillehavet. Den årlige nedbørsmengden varierer fra sted til sted. Byen Limón, ved kysten til Det karibiske hav, har en årlig nedbørsmengde på omtrent 3100 mm. Langs Stillehavskysten regner det 1000–2000 mm i året, og i San José er nedbørsmengden omtrent 1900 mm hvert år. Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 27 °C i lavlandet, og det er svært små variasjoner mellom regntiden og tørketiden. I høylandet er det kaldere, og i San José (1150 meter over havet) er gjennomsnittstemperaturen omtrent 20 °C. Det blir 4–7 °C kaldere per 1000 meter høyere man kommer, og nedbøren minsker også. Costa Ricas største miljøproblemer er jorderosjon og luftforurensning. Plante- og dyreliv. Costa Rica er hjemmet til et stort mangfold av planter og dyr. Selv om landet bare dekker omtrent 0,1 % av verdens totale landmasse, har landet 5 % av verdens dyr og planter. Omtrent 25 % av landets areal er nasjonalparker og beskyttede områder. Costa Rica er det landet i verden der størst prosentandel av arealet er beskyttet område. Flere steder helt ut mot kysten vokser det mangroveskog, spesielt langs nordkysten. Ved lavlandet i nord finnes det også tropisk regnskog. Ved stillehavskysten er det en mer tørkepreget vegetasjon. Der finnes det løvfellende skog og skogsavanner øst for Nicoyahalvøya. På høylandet vokser det gran og furu, men når man kommer over 2500 meter over havet går vegetasjonen over i gressletter. Flere steder i landet finnes det våtmarker, og i havet finnes det korallrev. I tillegg finnes det over 1000 orkidéarter og 800 bregner. Dyrelivet omfatter 50 000 ulike arter insekter, 850 fuglearter, omtrent 200 krypdyrarter og 208 andre ulike dyrearter. Faunaen er en blanding av nordamerikanske og søramerikanske arter. De nordlige artene er blant annet ekornarter, hvithalehjort, spissmus, duskhalekanin og prærieulv. Beltedyr, dovendyr, primater og maurslukere er eksempler fra den sørlige faunaen. Blant de vanligste fugleartene er papegøyer, kolibrier og kardinaler. Befolkning og bosetning. Costa Rica hadde 4 016 173 innbyggere i 2005. 94 % av dem er mestiser og hvite, 3 % er svarte, 1 % er indianere, 1 % er kinesere og resten er folk fra andre folkegrupper. De fleste hvite i landet kommer fra Spania, men også fra Italia, Tyskland og Polen. Stort sett alle svarte er etterkommere av slaver. I Costa Rica finnes det mange arbeidsinnvandrere, hovedsakelig fra Colombia og Nicaragua. Mellom 10 og 15 % av landets befolkning kommer fra Nicaragua. De fleste av disse reiser hjem igjen etter at sesongarbeidet er slutt. Befolkningstettheten er 78,6/km², og det er høyest befolkningstetthet i Meseta Central. Befolkningsveksten er på omtrent 1,45 % per år. Omtrent halvparten av landets innbyggere bor i byer, og San José er den største byen, fulgt av Cartago og Heredia. Språk. Det offisielle språket i landet er spansk, og mesteparten av befolkningen har spansk som morsmål. Det snakkes to hoveddialekter av språket i Costa Rica: Valle Central-spansk og Guanacaste-spansk. Et viktig særtrekk i Valle Central-spansk er uttalen av initial og dobbel , som uttales [ɹ], en lyd som omtrent tilsvarer r-lyden i amerikansk engelsk. Det personlige pronomenet "tú" brukes ikke i noen av dialektene, isteden brukes "vos" og "usted". Flere chibchanske språk snakkes også i Costa Rica. Disse er bribri, cabécar, maleku, boruca og ngäbere. Et engelskbasert kreolspråk, limonesisk kreol (eller mekatelyu), snakkes av etterkommerne av jamaicanske arbeidere på østkysten. Religion. a>, hvor Costa Ricas sorte jomfruikon befinner seg Kristendom er den viktigste religionen i landet, og rundt 92 % av befolkningen er kristne. Omtrent 75 % av befolkningen er katolikker, men antallet protestanter øker kraftig. På grunn av innvandring fra Asia og andre steder, har religioner buddhisme, jødedom, bahá'í, islam og hinduisme blitt større. Den største av disse er buddhismen; 40 000 av landets innbyggere er buddhister. Stat og styresett. Costa Rica er en demokratisk republikk. Den politiske tilstanden er stabil og demokratisk. Presidenten har ganske mye makt, men de aller fleste beslutningene hans må godkjennes av den lovgivende forsamlingen. Forsamlingen består av 57 medlemmer. Landets president heter Laura Chinchilla som ble valgt i 2010. Det er valg hvert fjerde år. I likhet med forgjengeren Óscar Arias Sánchez representerer hun PLN. Costa Rica er medlem av blant annet FN, Organisasjonen av amerikanske stater, Unesco og Verdens helseorganisasjon. Landet har et generalkonsulat i Oslo og Norge har et generalkonsulat og en ambassade i Costa Ricas hovedstad, San José. Administrativ inndeling. Costa Rica består av sju provinser som er delt i 81 kantoner totalt, og de er igjen inndelt i 463 distrikter. Kantonene ledes av en borgermester som velges av innbyggerne i hver enkelt kanton. De sju provinsene heter Alajuela, Cartago, Guanacaste, Heredia, Limón, Puntarenas og San José. Næringsliv. Costa Rica er et utviklingsland med markedsøkonomi. Landet har den fjerde høyeste inflasjonen i Latin-Amerika. Inflasjonen i 2007 var på omtrent 9,3 %. 18 % av befolkningen lever i fattigdom og over 227 000 er arbeidsløse. I 2005 hadde landet et statsunderskudd på 2,1 % og et handelsunderskudd på 5,2 %. Det førte til at skattene økte med 18 %. Likevel er Costa Rica et land med høy HDI og BNP. Landets BNP per innbygger har blitt mer enn firedoblet siden 1983. Det er også forholdsvis små forskjeller på rike og fattige. USA er den viktigste handelspartneren og landene har en frihandelsavtale. Fra 2004 til 2005 økte også handelen med Russland og Sørøst-Asia. Myntfoten i landet er costaricansk colón. 1000 colón tilsvarer 1,3 euro og omtrent 10,5 kroner. Turisme. a> er et populært turistmål i Costa Rica I 2005 stod turismen for 8,1 % av bruttonasjonalproduktet. Turistindustrien hadde en omsetning på 1,9 milliarder dollar i 2007. Landet hadde 1,9 millioner turister det året, og omtrent halvparten kom fra USA. Økoturisme er populært i landet og mange turister kommer for å besøke nasjonalparkene og de vernede naturområdene. Landbruk. Kaffe og bananer er landets viktigste eksportvarer. Høylandsområdet Meseta Central er sentrumet for jordbruket. Der produseres mesteparten av landets kaffe, sukker, meieriprodukter og det dyrkes sukkerrør, bønner, poteter og mais. På savanneområdet Guanacaste ales det opp kveg og ved stillehavskysten ligger det bananplantasjer. Skogsdrift er relativt ubetydelig for økonomien selv om skog dekker 1/3 av landets areal og skogen består av verdifulle tresorter som rosentre, seder og mahogni. Industri og naturressurser. Industrien omfatter blant annet tekstiler og kjemisk industri. Industriproduktene produseres hovedsakelig i Meseta Central. Costa Rica prøver å bli selvforsynt med energi ved å bygge ut vannkraftverk og vannkraft står nå for over 80 % av energiproduksjonen. Landets mineralforekomster omfatter små mengder av gull, sølv, mangan og kvikksølv. Ved Boruca er det funnet store bauksittforekomster og det har gjort aluminiumsverk viktige for industrien. Utdanning og massemedia. Costa Rica er kjent for sitt gode utdannelsesvesen. Landet har obligatorisk 9-årig skole. Omtrent 96 % av befolkningen over 15 år kan lese og skrive, og det et av de høyeste prosenttallene i Latin-Amerika. Landets største og eldste universitet ligger i San Pedro de Montes de Oca, rett utenfor San José, og har omtrent 39 000 studenter. Costa Ricas eldste avis er "La Gaceta" som ble grunnlagt i 1844. En annen kjent avis er "La Nación". Landet har 13 lokale fjernsynskanaler og den største er Channel 7. Kanalene møter i dag store problemer med å innføre kabel- og satellittfjernsyn. Helsevesen og helsetilstand. Etter revolusjonen i 1948 startet myndighetene å gjennomføre et svært omfattende sosialomsorgsprogram. Landet har nå et godt utbygd offentlig helsevesen og gode offentlige trygdeordninger, som blant annet alderspensjon, syketrygd og barnetrygd. Spedbarnsdødeligheten per tusen er 10,9 og for nabolandet Nicaragua er det 32,5. Forventet levealder er 76,2 år. Mat og drikke. Selv om Costa Ricas kjøkken serverer alt fra hamburger til sushi så utgjør mat og drikke en viktig del av landets kultur. Noen eksempler på ingredienser som ofte brukes er ferske grønnsaker, ris, poteter, kjøtt, saus og bønner. Maten er gjerne krydret med koriander, chilipepper eller paprika. Matretten gallo pinto blir gjerne betraktet som Costa Ricas nasjonalrett. Den består av ris og bønner, og er ofte krydret med løk, hvitløk og finhakket paprika. "Casado" er den tradisjonelle lunsjretten, og inneholder ris, bønner, kjøtt, fisk og salat. Vann, melk, kaffe og juice er noen av de vanligste drikkene. Musikk. Populære musikksjangerer i Costa Rica er blant annet calypso, rock and roll, popmusikk, reggaeton, soca, salsa, bachata, merengue og cumbia. Mange danser og sanger har et afrikansk, prekolonialsk og spansk preg. Gitaren er et populært instrument, og blir mye brukt i folkedans. De indianske musikktradisjonene er nærmest utdødd, men noen danser og sanger har fått nasjonal status. Landets konservatorium ble grunnlagt i 1892, og i 1942 ble det underlagt universitetet. Litteratur. Landets første store forfatter i moderne tid er Aquileo J. Echeverría (1866–1909). Han skrev realistiske folkelivsskildringer på vers, og i tillegg til å være forfatter var han politiker og journalist. Etter han fulgte flere kjente forfattere. Noen eksempler er José Marín Cañas som blant annet skrev en roman om Chacokrigen, og Yolanda Oreamuno, en romanforfatter. Die Welt. Die Welt er en tysk avis med internasjonalt nedslagsfelt. Den ble etablert i 1946 med The Times som forbilde, utgis av Axel Springer-konsernet, har gjennomsnittlig 530 000 daglige lesere og kommer ut i 130 land. Avisens kjerneområder er politikk, næringslivsstoff og finans. Avisens hovedkontor var Hamburg til 1993, da avisen flyttet til Berlin. Politisk regnes avisen som borgerlig-konservativ og markedsliberal. Die Welt er et av Springer-konsernets flaggskip, og en av Tysklands viktigste seriøse aviser. Dens hovedkonkurrenter er Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Süddeutsche Zeitung, som begge regnes som liberale aviser. Selv om Springerkonsernet er en av Europas ledende mediebedrifter, har avisen Die Welt gått med underskudd i mange år. Springerkonsernet har likevel valgt å finansiere driften av avisen gjennom de andre mer lønnsomme foretakene sine (ikke minst tabloiden Bild, Europas største avis), fordi selskapet har regnet det som viktig å ha en stor seriøs avis med politisk innflytelse. Die Welt var en av avisene som aksepterte den såkalte nye tyske rettskrivningen som ble innført for noen år siden. Dette ansees nå som en stragegisk feil, ettersom denne rettskrivningen ikke har slått an, og konkurrenten FAZ har tjent på å beholde tradisjonell rettskrivning. Die Welt er en av de grunnleggende medlemmene av EDA-alliansen, som også består av Le Figaro, Daily Telegraph og den spanske avisen ABC, og som samarbeider om redaksjonelt stoff. Eksterne lenker. Welt, Die Frankfurter Allgemeine Zeitung. thumb Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung og utgis daglig i ca 362 000 eksemplarer (2010). FAZ er sammen med Süddeutsche Zeitung de eneste tyske avisene som opprettholder et eget korrespondentnett i utlandet. Avisens linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men kollegialt av de fem utgiverne. Avisen ble grunnlagt i 1856 som Frankfurter Zeitung. Etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871 tjente avisen som et viktig forum for den utenomparlamentariske, liberal-borgerlige opposisjonen. Den ble forbudt i 1943, men gjenopprettet i 1949 av Erich Welter under dagens navn. Avisen innførte den såkalte nye rettskrivningen 1. august 1999, men valgte et år senere å gå tilbake til den tradisjonelle rettskrivningen. Eksterne lenker. Frankfurt Allgemeine Zeitung Sigismond Thalberg. Sigismond Thalberg (født 7. januar 1812 i Pâquis ved Genève; død 27. april 1871 i Posillipo ved Napoli) var en østerriksk komponist fra romantikken, og ved siden av Franz Liszt en av sin tids mest beundrede pianovirtuoser. Liv. Ifølge Sigismond Thalbergs dåpspapirer var han sønn av Joseph Thalberg og Fortunée Stein – begge navnene er sannsynligvis fiktive. I virkeligheten var han født utenfor ekteskap; morens navn var Julia Bydeskuty von Ipp, senere baronesse Julia Wetzlar, og i samtiden var man overbevist om at faren enten var fyrst Franz Joseph von Dietrichstein eller hans yngre bror grev Moritz. Man vet lite om Sigismond Thalbergs barndom, men moren hentet ham til Wien da han var i tiårsalderen. Carl Czerny og Johann Nepomuk Hummel blir ofte nevnt som hans klaverlærere, men siden Czerny ikke nevner Thalberg i sine "Lebenserinnerungen", og Thalberg selv dementerte at han var Hummel eller Czernys elev regnes dette som tvilsomt. Thalbergs mor, baronesse Wetzlar, var kjent som en glimrende amatørpianist, så han kan ha fått klaverundervisning av henne. Senere fikk han komposisjonsundervisning av Simon Sechter. Thalberg debuterte tidlig som pianist i Wien med å spille verker fra det klassiske repertoaret, som konserter av Ludwig van Beethoven og av Hummel, men også egne komposisjoner. I 1828 publiserte han sitt op.1, "Melanges sur des themes d'Euryanthe", en fantasi over en melodi av Carl Maria von Weber. Sigismond Thalberg i 1836,litografi av C. Lange Fra midten av 1830-tallet reiste Thalberg på en mengde konsertturnéer og høstet en ubrutt rekke triumfer. I 1855 ga han en serie konserter i Brasil og besøkte USA året etter. Han fikk en enestående posisjon som pianist og overstrålte i perioder Franz Liszt. Våren 1843 giftet han seg med Zecchina Lablache, den berømte basssangeren Luigi Lablaches eldste datter. 16. april 1858 fikk de datteren Zaré, som ble operasangerinne. Thalberg ble en vestående mann av turnévirksomheten og kjøpte i 1858 en villa ved Napoli hvor familien slo seg ned. Etter fire tilbaketrukne år begynte det å krible i fingrene igjen, og våren 1862 konserterte han i Paris og London med samme suksess som før. Etter en siste konsertreise i Brasil i 1863 tok han endelig avskjed med musikklivet. Han sluttet å komponere omtrent på samme tid. De siste årene av sitt liv egnet han seg til vindyrking og fikk en pris for sin vin under en utstilling i Paris i 1867. Sigismond Thalberg døde ved Napoli i 1871, 58 år gammel. Musikk og betydning. Thalberg publiserte 83 verk med opusnummer, samt en del uten opus, bl.a. en pianoskole. Selv om han hovedsakelig skrev for piano, komponerte han også operaene "Florinda" og "Cristina di Svezia" som ble oppført i henholdsvis 1851 og 1855 – begge fikk dårlig mottakelse. Ellers er hans viktigste verker en konsert, konsertetyder, flere kapriser og nokturner, en scherzo, en ballade og en sonate. Mange av hans komposisjoner er fantasier over temaer fra operaer. Selv om de ikke regnes som direkte dårlige komposisjoner, er de først og fremst ment å vise pianistens virtuositet. Sigismond Thalberg var en av de mest berømte pianokomponistene på 1800-tallet og stilen hans dominerte det europeiske pianospillet på 1830 og 1840-tallet. Han fikk nesten bare strålende kritikker, og alt han gjorde kom straks på moten og ble imitert av andre. Stefan Zweig. Stefan Zweig (født 28. november 1881 i Wien, død 23. februar 1942 i Petrópolis ved Rio de Janeiro) er en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Liv. Stefan Zweig ble født i Wien i 1881 som andre sønn av en bøhmisk tekstilfabrikant, Moritz Zweig, og en italiensk bankierdatter. Han vokste opp i en velhavende østerriksk-jødisk familie. På gymnasiet utviklet han en interesse for litteratur. Han studerte filosofi og litteraturvitenskap ved universitetet i Wien. Først var han patriotisk, men ble pasifist under første verdenskrig. Carl Czerny. Carl Czerny (født 21. februar 1791, død 15. juli 1857) var en østerriksk pianist, komponist og musikklærer. I dag huskes han best for sine bøker med etyder for piano. Czerny ble født i Wien og fikk først pianoundervisning av sin far, før han fikk timer av Hummel, Salieri og Beethoven. Han var et vidunderbarn, og opptrådte offentlig for første gang i 1800, med en pianokonsert av Mozart. Han fikk også æren av å gi Wien premieren på Beethovens femte pianokonsert i 1821. Han begynte raskt å lære videre til andre, og var også et vidunderbarn på dét feltet — i en alder av 15 var han allerede en ettertraktet instruktør! Blant mange andre undverviste han Franz Liszt. Senere dediserte Liszt sine "Transcendentale etyder" til Czerny, som var en av de første komponister som brukte ordet «etyde» («studie») som tittel. Czerny komponerte også mange andre stykker, blant annet en rekke messer og rekviemer, samt et stort antall symfonier, konserter, sonater og strykekvartetter. Disse stykkene spilles sjelden i dag, og han er kjent som komponist nesten utelukkende basert på etydene han skrev. Mange av disse studiene brukes fremdeles i dag. Bru (Rennesøy). Bru er en liten øy i Rennesøy kommune, nord for Stavanger. Øyas areal er ca. 3 km². Den østlige delen er veldyrket med fruktbar jord, mens den vestlige delen består av lyngheier opptil 91 moh. Bosetningen er konsentrert til østsiden av øya. Det finnes mange gravhauger vest / nordvest på øya. Navnet kommer av norrønt "brún", «kant» og sikter til at øya ender bratt mot vest. Bru har fastlandsforbindelse via Rennfast-tunnelene. Øyas høyeste punkt er Brufjellet (92 moh.). Bru grenser også til Soknasundet hvor flere kamper ble utkjempet i vikingtiden. Det er flere bønder på Bru, de fleste driver med sauehold og dyrking av mark. Bru har en egen barnehage, et skolekorps og et bedehus som fungerer som øyas forsamlingshus. Næringsvirksomheten er ikke veldig utbredt på Bru. Det som finnes er Rennesøy fisk og skalldyrmottak, Kulturbruk 44/4 og blomsterbinderiet Hedleshaug. Bru har blitt et mer ettertraktet boligområde etter at bomstasjonen på Sokn ble nedlagt, og folketallet har økt. Kuurne. Kuurne er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Lendelede. Lendelede er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Pianist. En pianist er en person som spiller piano. En profesjonell pianist kan framføre solostykker, spille med et orkester eller mindre musikalske sammensetninger (ofte referert til som kammermusikk), eller akkompagnere sangere eller soloinstrumentalister. Klassiske konsertpianister starter vanligvis å spille piano i svært ung alder, noen så tidlig som i treårsalderen. Mange velkjente klassiske komponister var også dyktige pianister; Wolfgang Amadeus Mozart, Ludwig van Beethoven, Franz Liszt, Johannes Brahms, Frédéric Chopin, Edvard Grieg og Sergej Rakhmaninov var alle velrenommerte klaverspillere. De fleste pianister spesialiserer seg i større eller mindre grad i å spille verker av visse komponister. Norges mest kjente nålevende pianist er Leif Ove Andsnes, som har vunnet anerkjennelse over hele verden, samt mottatt flere internasjonale priser. John Grisham. John Grisham (født 8. februar 1955 i Jonesboro i Arkansas i USA) er en amerikansk jurist og forfatter. Før han begynte å skrive på heltid, arbeidet Grisham 60–70 timer i uken som advokat i den lille byen Southaven i delstaten Mississippi. På kvelden og i pausene mellom rettsforhandlingene holdt han på med hobbyen sin som var skriving. Barndom. Grisham ble født 8. februar 1955 i Jonesboro, Arkansas. Faren var bygningsarbeider og moren var hjemmeværende. I 1967 flyttet familien til Southaven i Mississippi. I barndommen drømte Grisham om å bli profesjonell baseballspiller. I 1973 fullførte han Southaven High School. Deretter begynte han å studere ved Northewest Junior College, Senatobia og ved Delta State University i Cleveland. Her spilte han baseball ved siden av skolegangen. Etter hvert forstod han at han ikke hadde nok talent til å gjøre det bra innen baseball. I 1977 begynte han å studere økonomi og jus ved Mississippi State University. Han begynte å studere skatterett, men gikk over til å lese strafferett fordi han syntes det var mer interessant. Familie. Grisham er gift med kona Renee. Han veksler mellom å bo på en plantasje i Charlottesville i Virginia og på en farm i Oxford i Mississippi. Advokat og politiker. I 1981 var han ferdig med studiene. Samme året giftet han seg med Renee Jones. Han begynte deretter å arbeide som forsvarsadvokat i Southaven. Her fikk han anledning til å se dramatikken i rettsalene og dommere og advokater i virksomhet.I 1983 gikk han inn i politikken. Grisham satt i Representantenes hus i Mississippi fra 1983 til 1990. Forfatter. Forfatterkarrieren startet da han en dag hørte en historie om en tolvårsgammel jente som hadde blitt voldtatt. Han begynte å fabulere over hva som ville ha hendt hvis jentas far og bror hadde drept overgriperne. Grisham stod opp ved femtiden om morgenen for å skrive fram til han gikk på arbeid. Han brukte tre år på å fullføre boka. «A Time To Kill» kom ut i 1987. Han ble refusert av mange forlag, men Wynwood Press tok sjansen og trykte opp 5000 eksemplarer av boka. The Firm. Dagen etter at han hadde fått utgitt «A Time To Kill», begynte han å arbeide på en ny bok om en ung lovende advokat som begynte å arbeide i et stort advokatfirma. Etter hvert viste det seg at alt i firmaet ikke var som det skulle. Han solgte filmrettighetene til "The Firm" til Paramount for 600 000 dollar. Dermed ble Grisham ettertraktet av forlagshusene. Doubleday kjøpte bokrettigheten til "The Firm". "The Firm" lå på New York Times' bestselgerliste i 47 uker. I 1991 ble "The Firm" årets bok i USA. «The Pelican Brief» og «The Client» ble suksessrike etterfølgere. Grisham hadde vist at han var en mester i å skrive juridiske thrillere. Doubleday gav ut «A Time To Kill» på nytt og Dell gav ut samme boken i pocketbokversjon. Suksess. Siden «A Time To Kill» ble gitt ut i 1988, har Grisham skrevet en bok i året. Alle bøkene har vært bestselgere. Grisham ble sett på som 1990-tallets mest suksessrike forfatter. Fram til 2008 hadde bøkene hans solgt over 250 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 29 språk. Filmatiseringer. Ni av bøkene hans har blitt filmatisert. Det er «The Firm», «The Pelican Brief», «The Client», «A Time To Kill», «The Chamber», «The Rainmaker», «A Painted House», «(The) Runaway Jury» og «Skipping Christmas». I tillegg har han skrevet originalmanuset til «Gingerbread man». Piano. Piano er en vanlig kortform av pianoforte, et stort musikkinstrument med klaviatur. Lyden produseres av strenger strukket i et stivt rammeverk. Disse vibrerer når de blir slått på av hammere dekket med filt, som blir aktivert av tangentene i klaviaturet. Historikk. Den store forskjellen mellom barokkens cembalo og pianoet ligger i sistnevntes evne til å få fram forskjellige styrkegrader. Et av barokkens kjennetegn var den såkalte terrassedynamikken – en trappetrinn-vis forandring i tonestyrken. Dette var karakteristisk for både cembalo og orgel som var den tids viktigste klaviaturinstrumenter i Europa. Allerede før 1700 ble imidlertid terrassedynamikken ansett som en begrensning idet man ønsket muligheten for en mer gradvis og nyansert forandring av tonestyrken i likhet med for eksempel den menneskelige stemme. I 1698 konstruerte italieneren Bartolomeo Cristofori i Padova et cembalo-formet instrument der strengene ikke ble knipset, men satt i svingninger fra undersiden ved hjelp av hammere festet over tastene. Cristofori kalte sitt nye instrument "gravicèmbalo con piano e forte" (bokstavelig "cembalo med svak og sterk"). Dette ble snart forkortet til "pianoforte" eller "fortepiano" som også ble den første betegnelsen i Norge. Et flygel benytter samme prinsipp som et piano, men her er strengene plassert horisontalt. Dette gjør flygelet betydelig større enn et piano, og gir derfor fra seg mye mer lyd i et stort rom. I konsertsammenheng er det derfor nesten utelukkende flygler som benyttes. Ingvar Kamprad. Ingvar Feodor Kamprad (født 30. mars 1926 i Ljungby) er en svensk gründer. Han er grunnleggeren av møbelvarehuskjeden IKEA. I 2007 var han Europas rikeste. I Forbes' måling av verdens rikeste som ble kjentgjort i februar 2010 er han på ellevte plass med en formue på 23 milliarder USD. Biografi. Kamprad ble født på gården "Elmtaryd", nær den lille landsbyen Agunnaryd i Ljungby, Småland, Sverige. Det var den største gården i området med sine 500 hektar tomt. Kamprad testet sin forretningssans allerede som unggutt, da han solgte fyrstikker til naboer fra sin sykkel. Han fant ut at han kunne kjøpe fyrstikker billig i store partier i Stockholm, selge dem løst til lave priser og likevel sitte igjen med fortjeneste. Senere utvidet han sitt forretningsområde til å selge fisk, juletrepynt, frø og senere kulepenner og blyanter. Da Kamprad ble 17 år, fikk han belønning av sin far for sin innsats på studiene. Han brukte pengene til å danne det som i dag er IKEA. På denne tiden var han også aktiv nazist. Akronymet "IKEA" kommer av initialene fra hans navn (Ingvar Kamprad), i tillegg til Elmtaryd, gården hvor han vokste opp; og den nærliggende landsbyen Agunnaryd. Kamprad har innrømmet at hans dysleksi hadde innvirkning på den interne driften av selskapet. Ett eksempel er de svenske navnene på møblene hos IKEA, som opprinnelig ble valgt fordi Kamprad hadde problemer med å huske produktenes numre i lagerbeholdningen. Kamprad har bodd i Epalinges, Sveits siden 1976. Ifølge et intervju med TSR, den franskspråklige, sveitsiske TV-kringkasteren, kjører Kamprad en 15 år gammel Volvo, flyr bare økonomiklasse, og oppfordrer IKEA-ansatte til å alltid skrive på begge sider av et ark. I tillegg har Kamprad blitt kjent for å besøke IKEA for et billig måltid. Han er også kjent for å kjøpe julegaver og -papir i salgene "etter" jul. Kamprads sparsommelighet er veldokumentert, men det er også en viktig del av det totale selskapsbildet som IKEA presenterer for sine ansatte og allmennheten. Han nevner sjelden at han eier en villa i et høyprisområde i Sveits, et stort landområde i Sverige, og en vingård i Provence i Frankrike, eller at han kjørte en Porsche i flere år. Mens han jobbet med møbelprodusenter i Polen tidlig i sin karriere, ble Kamprad alkoholiker. Han har derimot uttalt at han nå har dette problemet under kontroll. Formue. Ifølge det svenske økonomitidsskriftet "Veckans Affärer", er han den rikeste personen i verden. Denne rapporten baserer seg på antagelsen om at Kamprad eier hele selskapet, noe både IKEA og Kamprad-familien avviser. Personlig innehar Kamprad lite eierskap i selskapet, men har overført mesteparten til "Stichting INGKA Foundation" og "INGKA Holding" som en del av en kompleks skatteplan, og dette gjør at hans faktiske kontroll over selskapet er litt uklar. Tidsskriftet "Forbes" fortsetter å rangere Bill Gates som #1, med Kamprad på #4. Det var i etterkant av artikkelen i "Veckans Affärer" at Kamprad gikk fra #12 til sin nåværende posisjon i Forbes. Ifølge det tyske T-Online er Kamprad den fjerde rikeste personen i verden, med 53 milliarder dollar. I mars 2005 gjorde den glidende verdien av den amerikanske dollaren at Kamprad kom øverst på listen i en annen rapport. I mars 2007 anslo Forbes hans formue til 33 milliarder dollar. Stichting INGKA Foundation. Den nederlandskregistrerte stiftelsen "Stichting INGKA Foundation" er navngitt etter Kamprad, og eier INGKA Holding, som er morselskapet til alle IKEA-butikkene. Denne ideelle organisasjonen ble i mai 2006 omtalt av økonomitidsskriftet "The Economist" som verdens største veldedighetsorganisasjon – med en antatt verdi på minst 36 milliarder dollar i 2006 (større enn Bill & Melinda Gates Foundation) – men dens hovedformål er, ifølge noen, antatt å være selskapsskattunngåelse og beskyttelse mot overtakelse for IKEA. Kamprad er styreleder i stiftelsen. Annet arbeid. Kamprad er i utgangspunktet en meget privat person, som sjelden gjør noe ut av seg i det offentlige. Likevel har han gitt ut noen få, kjente verker. Først fortalte han omstendelig om IKEAs holdninger til sparsommelighet og entusiasme, i en erklæring kalt «A Testament of a Furniture Dealer». Den ble skrevet i 1976, og har siden blitt ansett som den fundamentale ideologien til IKEAs møbelkonsept. Han jobbet også med den svenske journalisten Bertil Torekull på boken «Leading By Design: The IKEA Story». I selvbiografidelen av boken forklarer han videre om hans filosofier, samt sine prøvelser og triumfer ved dannelsen av IKEA. Kontrovers. I 1994 ble de personlige brevene til den svenske fascistaktivisten Per Engdahl gjort offentlige, etter hans død. Det ble avdekket at Kamprad hadde blitt med i Engdahls pro-nazistiske gruppe i 1942. Kamprad hadde skaffet midler, samt rekruttert medlemmer, til gruppen så sent som i september 1945. Det er ikke kjent når Kamprad trakk seg ut av gruppen, men han fortsatte vennskapet med Engdahl frem til starten på 1950-tallet. Siden denne offentliggjørelsen har Kamprad sagt at han dypt angrer på den delen av sitt liv. Han har kalt det for sin største tabbe, og han skrev senere et unnskyldningsbrev til alle sine IKEA-ansatte med jødisk opphav. IKEA er en av få detaljister som har butikker i Israel samtidig som den også har forhandlinger med Den arabiske verden. Det antas at dette reflekterer et forsøk på å roe ned denne kontroversen. IKEA. a> stilte ut møbler for første gang. IKEA er en svensk, multinasjonal møbelvarehuskjede. Per oktober 2010 var det 316 IKEA-varehus i 38 land. Av disse eier IKEA-konsernet selv 276 varehus i 25 land, mens de resterende 37 varehusene eies av franchisetakere utenfor IKEA-konsernet i 17 land. De fleste ligger i Europa, de øvrige er plassert i Nord-Amerika, Asia og Australia. IKEA-katalogen, som inneholder om lag 12 000 produkter, sies å være den mest distribuerte boka i verden før Bibelen. Den blir trykket i et opplag på rundt 175 millioner årlig. Rettighetene til IKEA-konseptet, inklusive franchise-lisensiering, innehas av det nederlandske selskapet Inter IKEA Systems B.V. Generelt. Ingvar Kamprad, grunnleggeren av IKEA. Initialene i navnet og adressen hans dannet forkortelsen IKEA. IKEA ble stiftet av Ingvar Kamprad da han var 17 år gammel, i 1943. Navnet IKEA er en forkortelse av "Ingvar Kamprad Elmtaryd Agunnaryd". Elmtaryd er gården der Kamprad ble født, og Agunnaryd tettstedet der gården ligger. Til å begynne med solgte IKEA penner, lommebøker, rammer, klokker, smykker og nylonstrømper – praktisk talt alt som Kamprad følte det var behov for, og som han kunne selge til redusert pris. Det første møbelet ble introdusert i produktporteføljen i 1947, og i 1955 begynte selskapet å designe sine egne møbler. I begynnelsen solgte Kamprad møbler fra hjemmet sitt og via post. Men etterhvert ble den første butikken åpnet i nærheten av byen Älmhult. Dette var også stedet der det første IKEA-varehuset kom, som skulle bli en modell for resten av IKEA-varehusene som åpnet. I 1963 åpnet den første butikken utenfor Sverige, på Nesbru i Asker. I 2010 hadde IKEA 127 000 medarbeider i 31 land. IKEA-katalogen, som er kjedens viktigste reklame-verktøy og som omfatter 70% av IKEAs reklamebudsjett, ble da trykket i 175 millioner eksemplarer og på 27 språk. Historie. 1926: Grunnleggeren av IKEA, Ingvar Kamprad, blir født i Småland i det sørlige Sverige. Han ble født og vokste opp på en gård kalt Elmtaryd, i nærheten av den lille landsbyen Agunnaryd. Allerede som liten gutt visste Ingvar at han ville starte sin egen bedrift. Han begynte med å selge fyrstikker til naboene fra sykkelen sin. Han hadde oppdaget at han kunne kjøpe fyrstikker i store bunter fra Stockholm og selge dem en og en til en veldig lav pris, men fremdeles tjene på det. Fra fyrstikker utvidet han til å selge fisk, juletrepynt, frø og senere kulepenner og blyanter. 1943: IKEA blir grunnlagt av Ingvar Kamprad. I 1943, da Ingvar var 17 år, ga faren ham en gave for å ha fullført studiene sine. Denne gaven brukte han til å etablere sin egen bedrift. Navnet IKEA ble satt sammen av grunnleggerens initialer (I.K.) pluss den første bokstaven i Elmtaryd og Agunnaryd, gården han kom fra og landsbyen han vokste opp i. IKEA solgte til å begynne med penner, lommebøker, bilderammer, bordløpere, klokker, smykker og nylonstrømper – alt Ingvar så et behov for, som han kunne dekke med et produkt til en redusert pris. 1945: Den første IKEA-annonsen står i lokale aviser. Da Ingvar Kamprad ikke lenger kunne gjøre individuelle salgsbesøk, begynte han å annonsere i lokale aviser og startet en improvisert postordrekatalog. Han distribuerte produktene sine ved hjelp av fylkets melkebil, som leverte dem på togstasjonen. 1947: Møbler blir en del av IKEAs produktutvalg. Møblene ble produsert av lokale produsenter i skogene nær Ingvar Kamprads hjem. Den positive responsen var stor og kolleksjonen ble utvidet. 1951: Den første IKEA-katalogen publiseres. Grunnleggeren av IKEA så muligheten ved å bli en møbelselger i stor målestokk. Han tok snart en avgjørelse om å gå bort fra alle andre typer produkter og i stedet fokusere direkte på lavpris-møbler. IKEA, slik vi kjenner det i dag, ble født. 1953: Møbelutstillingen åpner i Älmhult. IKEA-utvalget fokuserte på hjeminnredningsartikler tidlig på 1950-tallet. Åpningen av utstillingen var et viktig øyeblikk i utviklingen av IKEA-konseptet. For første gang kunne kundene både se og røre møblene før de bestilte. Denne utstillingen var løsningen på et problem. IKEA hadde havnet i en priskrig med sin hovedkonkurrent. Etterhvert som begge selskapene senket prisene, gikk dette utover kvaliteten. Ved å åpne utstillingen kunne IKEA presentere sine produkter i tre dimensjoner; funksjon, kvalitet og lav pris. Og folk gjorde akkurat det IKEA hadde håpet; de valgte de produktene som ga mest for pengene. 1955: IKEA begynner å designe sine egne møbler. Det var mange grunner til at IKEA skulle starte med å designe sine egne møbler. Men det som gjorde at selskapet begynte med det – sannsynligvis det klokeste valg noensinne – er ganske ironisk. Press fra konkurrentene gjorde at leverandørene boikottet IKEA. Denne reaksjonen på virksomhetens tidlige suksess krevde at selskapet begynte å designe egne møbler, og dermed var grunnen for framtidig vekst lagt. Til sist skulle dette føre til innovative design og forbedret funksjon til lavere priser. Så, ved et heldig innfall, kom en IKEA-medarbeider på den idéen om å fjerne bena på bordene slik at det kunne få plass inne i en bil, og unngå transportskader. Fra da av begynte IKEA å tenke flatpakking innen design av møbler, noe som førte til enda lavere priser for kundene. Et mønster var i ferd med å ta form på IKEA. Det å vende problemer om til muligheter. 1956: IKEA begynner testing av flate pakker. 1958: Det første IKEA-varehuset innvies i Älmhult –. På den tiden var det den største møbelutstillingen i Skandinavia. 1959: Gillis Lundgren, IKEA-ansatt nr. fire, designer TORE. IKEA ansetter medarbeider nr. 100. 1963: Den første IKEA-butikken i Norge åpner på Nesbru, utenfor Oslo. Dette var også den første butikken utenfor Sverige. Marian Grabinski, konsul og arkitekt, designer MTP-bokhyllen. Den var en samtidig klassiker og medførte mange avleggere i etterfølgende år. Ved å framstille denne og andre treprodukter skapte IKEA gode samarbeidsforhold til polske leverandører på 1950- og 60-tallet. 1964: ÖGLA, en stol designes på nytt for å passe inn i IKEAs konsept når det gjelder form, funksjon og pris. 1965: IKEAs flaggskip, varehuset i Stockholm, åpner. Tusenvis av mennesker sto i kø ved åpningen av flaggskipsvarehuset. Det store varehuset har en sirkulær design, inspirert av New Yorks Guggenheim Museum. Suksessen medførte enorme kapasitetsproblemer når det gjaldt betjening av kunder. Ved å åpne varehuset og la menneskene betjene seg selv, ble en viktig del av IKEAs konsept født. 1969: Det første varehuset i Danmark. Introduksjonen av sponplater satte sitt preg på IKEA på 1960-tallet. Dette billige og hardføre materialet var enkelt å bearbeide og ble dermed et naturlig valg for IKEA. I 1969, ble PRIVAT, en sofa, designet av arkitekt Åke Fribryter. Den hadde sponplatebunn med hvit lakkfinish, og brunt, blomstret kretongtrekk laget av tekstilkunstneren Sven Fristedt. De rette linjene, funksjonaliteten og den lave prisen ble dengang en enorm suksess. 1973: Det første varehuset utenfor Skandinavia åpner utenfor Zurich, Sveits. Suksessen her banet veien for hurtig ekspansjon i Tyskland, som i dag er IKEAs største marked. 1974: Det første IKEA-varehuset åpner i München, Tyskland. SKOPA, en stol, designes av Olle Gjerlöv-Knudsen og Torben Lind. Moderne plast gir designere mange nye måter å konstruere gode møbler på. Men det å velge riktig produksjonsmåte blir mer og mer viktig i designprosessen. Når det gjaldt å velge produsent til SKOPA var svarene enkle, selv om de var litt overraskende. Etter måneder med resultatløs leting tok IKEA en ny titt på formen til stolen og kom på idéen om å kontakte en produsent som framstilte plastskåler og bøtter. Hverken form eller funksjon ble ofret for denne uortodokse løsningen. Tvert imot, sluttformen ble enda mer rendyrket enn den hadde vært. 1975: Det første IKEA-varehuset i Australia åpner. 1976: Det første IKEA-varehuset i Canada åpner. 1977: Det første IKEA-varehuset i Østerrike åpner. 1979: Det første IKEA-varehuset i Nederland åpner. 1980: KLIPPAN, en sofa introduseres. Samme år som FN deklarerte "Barnas år" deklarerte IKEA "Barnas lekeromsår". 1981: Det første IKEA-varehuset i Frankrike åpner. 1983: IKEA ansetter medarbeider nr 6 000. 1984: Det første IKEA-varehuset i Belgia åpner. Kolleksjonen STOCKHOLM lanseres og vinner en pris for Utmärkt svensk form. 1985: Det første IKEA-varehuset i USA åpner. Sofaen MOMENT designes av Niels Gammelgaard. 1987: Det første IKEA-varehuset i England åpner. 1989: Det første IKEA-varehuset i Italia åpner. 1990: De første IKEA-varehusene i Ungarn og Polen åpner. 1991: De første IKEA-varehusene i Tsjekkia og Forente Arabiske Emirater åpner. 1993: IKEA har 114 varehus i 25 land. 1994: Oppbevaringsserien KUBIST ser dagens lys. Dette var en av de første IKEA-produktene som er bygd ved hjelp av board-on-frame konstruksjon. I dette tilfellet ble fabrikker i Polen bygd om for å lage deler til KUBIST samt andre IKEA-produkter. 1995: DAGIS barnestol designes av Richard Clack. 1996: Det første IKEA-varehuset i Spania åpner. 1997: IKEA introduserer Barnas IKEA. Den første versjonen av www.IKEA.com lanseres. 1998: Det første IKEA-varehuset i Kina åpner. IKEA har 53 000 medarbeidere i et globalt nettverk av mer enn 150 varehus i 29 land på fire kontinenter. IKEA-grunnleggeren Ingvar Kamprad innførte Big Thank You-hendelsen som en tusenårsgave til alle de ansatte innen IKEA Gruppen. Det totale salget verden denne dagen skulle deles mellom de ansatte. Salgsmålet for dagen var høyt, men det faktiske resultatet var enda høyere – omtrent 187 mill NLG. Hver medarbeider, fra snackbaransatte og lagerarbeidere til direktørene fikk samme bonus. For de fleste var denne bonusen mer enn månedslønnen. 2000: Det første IKEA-varehuset i Russland åpner. IKEA og UNICEF samarbeider om samfunnsbygging i India. Sammen med UNICEF, har IKEA tatt initiativet til et bredt samfunnsprogram i Nord-India i august 2000. Målet er å forhindre barnearbeid ved å skape bevissthet og synliggjøre de bakenforliggende årsakene til problemet. Det 3-årige prosjektet fokuserer på 200 landsbyer, der innbyggerne blir involvert i strategier for å forhindre barnearbeid. UNICEF og IKEA hjelper frem skoleinnskriving og har etablert alternative læresenter (ALC). Gjennom selvhjelpsgrupper hjelper også prosjektet kvinner til å øke sin økonomiske status ved at de får tilgang til mikrokreditt-ordninger og finne alternative inntektsmuligheter. IKEA-varehus rundt om i verden. Ikea har også varehus i Hellas, De forente arabiske emirater, Singapore og Taiwan. IKEAs forretningsmodell. IKEA er i dag en tilbyder av privat hjemmeinnredning. I tillegg til møbler, markedsfører IKEA også gardiner, sengetøy (med særegne IKEA-dimensjoner), kjøkkenutstyr, ulike typer dekorasjoner, stueplanter, belysningsartikler osv. I alle IKEA-butikker finner kundene en kafeteria med enkel mat. Dessuten gir et tilbud om gratis "barneparkering" (egne lekeområder inne i varehuset) mulighet for småbarnsforeldre til å besøke varehusets salgsavdeling på egenhånd. Idéen til dette tilbudet tilskrives også grunnleggeren. IKEAs forretningsstruktur. Til tross for sine svenske røtter er IKEA eid av et komplisert nettverk av en rekke selskap og null-profitt-organisasjoner. Selv om de fleste IKEA-butikkene opererer direkte under "Ingka Holding" og "Ingka Foundation", er IKEA-varemerket og konseptet eid av et helt annet og eget nederlandsk firma, Inter IKEA Systems. Hver IKEA-butikk, også de som er drevet av Ingka Holding, betaler en avgift på 3% av omsetningen til Inter IKEA systems. Eierskapet til Inter IKEA Systems er svært komplisert og i tillegg høyst usikker. Inter IKEA Systems eies av Inter IKEA Holding, et selskap registrert i Luxembourg. Inter IKEA Holding eies derimot av et firma med identisk navn registrert på de Nederlandske Antillene, som igjen er drevet av et selskap i Curaçao. Eierne av dette selskapet er ukjente (IKEA nekter å oppgi hvem de er), men antas å være medlemmer av Kamprad-familien. Johann Nepomuk Hummel. Johann Nepomuk Hummel (født 14. november 1778, død 17. oktober 1837) var en østerriksk komponist og virtuos pianist. Hans musikk reflekterer en overgang fra klassisismen til den romantiske periode. Hummel ble født i Pressburg i Ungarn (nå Bratislava i Slovakia), og døde i Weimar i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach (nå i Tyskland). Hans far, Josef Hummel, var direktør ved den «keiserlige skolen for militær musikk», og dirigent for teaterorkesteret. Wolfgang Amadeus Mozart ble imponert over sju år gamle Johanns evner, og tilbød ham musikkundervisning. Hummel var elev av Mozart i to år, og gjorde sin første konsertopptreden i en alder av ni. Han turnerte i Europa før han ble instruert av Muzio Clementi i London, hvor han ble i fire år før han returnerte til Wien. Han fikk da undervisning av Johann Georg Albrechtsberger, Joseph Haydn og Antonio Salieri. I 1804 ble han kapellmester for prins Esterházy, foran Haydn. Denne posten beholdt han i sju år før han ble dimittert fra tjenesten. Før dette hadde han turnert i Russland og Europa, og giftet seg med operasangerinnen Elisabeth Röckel. Han ble senere kapellmester i Stuttgart og Weimar. Under tiden i Tyskland publiserte Hummel verket "Et komplett teoretisk og praktisk instruksjonskurs om kunsten å spille pianoforte". Denne populære metoden innledet en ny stil. Moderne pianomusikk har blitt påvirket av Hummel gjennom hans instruksjon av Carl Czerny som senere underviste Franz Liszt. Hummels innflytelse kan også spores i de tidligere verker av Frédéric Chopin og Robert Schumann. Eksterne lenker. Hummel, Johann Nepomuk Hummel, Johann Nepomuk Hummel, Johann Nepomuk Hummel, Johann Nepomuk Hummel, Johann Nepomuk Hummel, Johann Nepomuk Klingon (språk). Klingon (på klingon, tlhIngan Hol) er et planspråk laget av lingvisten Marc Okrand for filmselskapet Paramount Pictures til filmen "Star Trek III – The Search for Spock" (1984) Etter at filmen kom ga Okrand ut "The Klingon Dictionary" (1985), som også inneholder en beskrivelse av språket. Paramount gjør krav på opphavsrett for bl.a. ordlista. Seinere har en del trekkies forsøkt å lære seg Klingon og snakke språket. I science-fiction serien Star Trek og de tilhørende spillefilmene brukes det av klingonene, en art romvesener. Okrand lagde språket i formen Objekt Verb Subjekt for at det skulle virke mer utenomjordisk. Han brukte lyder fra amerikanske indianerspråk som er ukjent i de fleste vestlige språk for å få Klingon til å lyde uvanlig. I motsetning til de fleste kunstige språk som bygger på en ide om en eller annen praktisk nytte, er Klingon konstruert av estetiske grunner, for å virke merkelig og kanskje brutalt. Klingon blir noen ganger omtalt som «klingonese», men blant de som snakker klingon i den virkelig verden, brukes dette ordet helst om et annet klingonspråk som er beskrevet i John M. Fords Star Trek-romaner som klingonaase. Klingon har ISO 639-koden tlh. Gilgamesj-eposet og to verker av William Shakespeare, Hamlet, Prince of Denmark ("Qo’noS ta’puq, *Hamlet* lotlut" Hamlet, prins av Danmark) og Much ado about nothing ("paghmo’ tIn mIS" – Stor ståhei for ingenting) er oversatt til klingon. Klingon er det mest kjente eksemplet på et planspråk som er laget av kunstneriske grunner, for å skape stemning og atmosfære i et fiksjonsverk. Det er nok også det fiksjons-språket som har fått flest brukere ute i den virkelige verden. De som virkelig behersker Klingon er likevel svært få, sjøl sammenliknet med nokså ubetydelige, kunstige internasjonale hjelpespråk, og kan i høyden reknes til å være noen få titall. Noen moderne myter om Klingon, som at Klingon har større utbredelse enn Esperanto (som har minst noen hundre tusen aktive brukere) har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det har nok heller ikke historiene om barn som har vokst opp med Klingon som førstespråk. En Wikipedia på Klingon blei stengt av Wikipedia Foundation høsten 2005. Før stengninga kom den opp i 69 artikler. Grunnene som blei oppgitt, var at Klingon er et fiksjonsspråk og at det ikke fins noe virkelig språksamfunn som bruker Klingon. Paramounts krav til copyright på språket kan nok også ha vært et problem. Språkeksempel. reH SoHvaD wo', HoS je, batlh je. Monopol. Et monopol (fra gresk "monos" = en, "polein" = å selge) er en markedsform hvor det kun er én tilbyder (selger) av et produkt eller en tjeneste. I dagligtale betyr monopol en bedrift som ikke har noen konkurrenter i sitt produkt- eller tjenestemarked. Monopoler er karakterisert av fraværet av økonomisk konkurranse om å tilby godet eller tjenesten, og eventuelt en mangel på levedyktige substitutter. Monopoltilstanden regnes normalt som en markedssvikt dersom det forventes å finne konkurranse i det aktuelle markedet. Man bruker normalt ikke begrepet monopol om slike offentlige monopoler som forsvar, politi, myntvesen, osv. Et monopol skiller seg fra et monopsoni, hvor det kun er én kjøper av produktet eller tjenesten. Men monopoler har ofte kontroll over en del av verdikjeden i et marked. Monopsonier er tidvis ønsket og organisert av produsentene selv, særlig innen primærnæringene. Samtidig skiller et monopol seg fra et kartell, hvor flere tilbydere i samme marked samarbeider om å oppheve reell konkurranse i dette markedet, gjennom for eksempel skjult prissamarbeid. Primære karakteristikker ved et monopol. Forutsetningene betyr at en bedrift med monopolmakt ikke blir utsatt for prispress fra konkurrenter, fordi det ikke finnes konkurrenter. Men bedriften kan møte prispress fra potensiell konkurranse. Dersom monopolisten øker prisen for mye blir andre fristet til å ta opp konkurransen med monopolet hvis de kan tilby det samme godet, eller en nær substitutt, til en lavere pris. I monopolteori er det også vanlig å anta at det eksisterer flere kjøpere, at alle kjøperne betaler samme pris, at det er inngangsbarrierer og asymmetrisk informasjon. Monopoler og effektivitet. I grunnleggende økonomisk teori vil et monopol selge en lavere kvantitet av godet til en høyere pris enn bedrifter ville gjort i et rent konkurranseutsatt marked. På denne måten sikrer monopolet seg profitt ved å tilegne seg deler av eller hele konsumentoverskuddet: selv om den høyere prisen gjør at noen kunder faller av, er de fleste villige til å betale den høyere prisen. Dersom man antar at kostnadene er de samme, vil ikke dette lede til et ineffektivt resultat; ingen kan bedrestilles ved at ressursene omallokeres uten at noen andre værrestilles. Allikevel minker den totale sosiale velferden, fordi noen konsumenter må velge annenrangs produkter, klare seg uten eller få mindre ressurser til å skaffe seg andre goder. Det blir ofte argumentert med at monopoler har en tendens til å bli mindre effektive over tid, fordi de ikke behøver å være effektive eller innovative for å konkurrere i markedet. Noen ganger kan dette effektivitetstapet øke en potensiell konkurrents verdi nok til å komme over inngangsbarrierene, eller gi incentiver til forskning og investeringer i nye alternativer. Teorien om konkurranseutsatte markeder argumenterer med at i noen tilfeller blir (private) monopoler tvunget til å oppføre seg som om det var konkurranseutsatt på grunn av risikoen for å miste monopolet til nye konkurrenter. Det er sannsynlig at dette skjer dersom et markeds inngangsbarrierer er lave eller på grunn av tilgjengeligheten til substitutter på lang sikt. Noen argumenterer at det kan være bra å tillate en bedrift å forsøke å monopolisere et marked, siden noen virkemidler slik som prisdumping kan være fordelaktige for konsumentene på kort sikt; og så snart bedriften vokser seg for stor, kan den håndteres gjennom statlig regulering. Når monopoler ikke brytes ned gjennom det åpne markedet, vil ofte staten akkumulere, regulere eller ved bryte opp monopolet med makt (konkurranselovgivning). Offentlige institusjoner, som ofte er naturlige monopoler og sannsynligvis vanskeligere å bryte, er ofte sterkt regulerte eller statlig eid. I USA har vi sett eksempler på dette blant annet gjennom brudd på tele- og olje monopoler. Lars Saabye Christensen. Lars Saabye Christensen (født 21. september 1953 i Oslo) er en norsk forfatter. __TOC__ Saabye Christensen vokste opp på Skillebekk, men bodde mange år i Sortland i Nord-Norge. Begge disse stedene er tett knyttet opp til hans forfatterskap, og går igjen i så å si alle hans verker. Nå har han flyttet tilbake til Oslo, nærmere bestemt til Blindern. Han er halvt dansk og har ikke norsk, men dansk, statsborgerskap og slapp førstegangstjenesten. Saabye Christensen studerte litteraturvitenskap, norsk, kunsthistorie og idehistorie. Han debuterte i 1976 med diktsamlingen "Historien om Gly" og mottok for denne Tarjei Vesaas debutantpris. Hans første bok var imidlertid "Grønt lys", en stensilsamling med dikt han utgav på gaten. Saabye Christensen har skrevet en rekke dikt og skuespill, samt flere filmmanuskript, men har utmerket seg først og fremst som novellist og romanforfatter. Hans første roman kom året etter debuten, og het "Amatøren". Gjennombruddet kom imidlertid ikke før i 1984 med "Beatles" som gav ham Cappelenprisen og berømmelse utover Norges grenser. Noen år senere kom også boken "Herman". I 2001 (25-årsjubileet for hans meget produktive forfatterskap) kom "Halvbroren". Boken ga ham blant annet Brageprisen og Nordisk Råds Litteraturpris. "Halvbroren" er solgt i over 200 000 eksemplarer og er solgt til 22 land. Som forlagskonsulent og i en årrekke redaktør for Cappelens debutantantologi Signaler, har Saabye Christensen vært en viktig og kyndig hjelper for nye litterære talenter. Lars Saabye Christensen er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. I 2006 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og i 2008 ble han utnevnt til ridder av den franske Ordenen for kunst og litteratur. Saabye Christensen er bosatt i Oslo. Norsk utflukt. Siden 1993 har han figurert som oppleser i bandet Norsk Utflukt hvor han leser sine egne dikt. "Norsk utflukt" har gitt ut fire album: «"Med lyset på"» (1993), «"Diger og gul"» (1997), «"Det blå arret"» (2002) og «"Tida som går"» (2004). Dominica. Samveldet Dominica er en øystat i Karibia, beliggende mellom de to franske oversjøiske departementene Guadeloupe i nord og Martinique i syd. Landet er medlem av Samveldet av nasjoner. På Latin betyr Dominica søndag, som var ukedagen da Colombus oppdaget øya. Historie. Den første europeeren som så Dominica var oppdageren Christofer Columbus i 1493. Øya var åsted for flere mislykkede europeiske koloniseringsforsøk i løpet av 1600-tallet. Dominica lå under fransk interessesfære frem til 1763, da Storbritannia overtok øya og etablerte den som koloni i 1805. Da alle slavene i det britiske imperiet ble frigjort i 1834, ble Dominica i 1838 den første britiske koloni i Karibia med en lovgivende forsamling dominert av svarte. I 1896 la Storbritannia Dominica under direkte kontroll som en kronkoloni. Mellom 1958 og 1962 var Dominica medlem av den vestindiske føderasjonen. Dominica ble selvstendig i 1978. Politikk. Dominica er en republikk med parlamentarisk regjeringssystem innenfor Samveldet av nasjoner. Presidenten er statsoverhodet, mens den utøvende makten ligger hos statsministeren. Parlamentet har 30 medlemmer i ett kammer (House of Assembly), av disse er 21 valgt direkte av folket, mens de siste ni er senatorer som blir utnevnt av presidenten eller andre parlamentsmedlemmer. I motsetning til andre tidligere britiske kolonier i området har Dominica aldri vært et samveldekongedømme, men ble republikk ved selvstendigheten i 1978. Dominica er medlem av det karibiske fellesskap (CARICOM) og OECS. Økonomi. Dominicas økonomi er avhengig av turisme og landbruk. 40 % av arbeidsstokken jobber i jordbrukssektoren. Hovedproduktene for dominicansk landbruk er tobakk, bananer, grønnsaker, citrusfrukter, kopra og kokosnøttolje. Andre industrier, utenom turisme, produksjon av såpe, møbler, sement og sko. Dominica er preget av høy fattigdom (30 %), høy arbeidsledighet (23 %) og lavt bruttonasjonalprodukt (5400$ pr. innbygger). Økonomien er i stor grad avhengig av bananeksport. Vekslinger i prisen på bananer gjør seg bemerket i hele økonomien. Turistindustrien lider av mangelen på en internasjonal lufthavn. Demografi. Omtrent hele Dominicas befolkning er etterkommere etter afrikanske slaver. Dominica er også en av få øyer i det østlige Karibia med før-colombianske karibiske indianere; ca. 3000 bor på østkysten på sitt eget område. Færre enn 200 av øyas innbyggere er hvite. Befolkningsveksten på Dominica er veldig lav, mest på grunn av emigrasjon til mer utviklede karibiske øyer, Storbritannia, USA eller Canada. Engelsk er det offisielle språket på Dominica og er forstått av alle innbyggerne. Men på grunn av historisk tilknytning til Frankrike finnes det et franskbasert kreolspråk "Patois" som deler av befolkningen bruker. Omtrent 80% av befolkningen er katolikker, og i de senere år har det blitt etablert endel protestantiske kirker. Geografi. Dominica er en øystat i Karibia på 754 km². Hovedstaden heter Roseau. Mesteparten av Dominica er dekket av regnskog. Flere dyre- og plantearter som ble antatt å være utryddet har blitt funnet igjen på Dominica. Dominica og Venezuela har en territoralkonflikt omkring Isla Aves (spansk: "Fugleøya"), en liten øy 110 km vest for Dominica. Prestegjeld. Dominica er oppdelt i 10 prestegjeld (parish). Disse har fått navn etter helgener. Kart over Dominicas prestegjeld i alfabetisk orden. Fiji. Republikken Fijiøyene er en øystat i Stillehavet, øst for Vanuatu, vest for Tonga og sør for Tuvalu. Fiji ligger 2000 km nord for New Zealand. Historie. De første innbyggerene på Fiji kom fra Sørøst-Asia lenge før øyene ble oppdaget av europeiske oppdagere på 1700-tallet. Øyene ble en britisk koloni i 1874. I 1970 ble Fiji uavhengig, men det demokratiske styret har siden blitt avbrutt av flere militærkupp. Politikk. Fijis statsoverhode er presidenten som er valgt av Stammerådet i en femårs-periode. Presidenten har for det meste kun en seremoniell rolle, basert på det britiske systemet. Den utøvende makt ligger hos regjeringen, og statsministeren er utpekt av presidenten, men må ha støtte fra Representantenes Hus. Fijis parlament består av tre kamre, Representantenes Hus og Senatet. Befolkning. Fiji er den mest folkerike av småstatene i Stillehavet med en estimert folkemengde på 853 445 innbyggere ved utgangen av 2006. Befolkningsveksten var mellom 1990 og 1995 på 1,6 %. Befolkningen er trolig den mest kosmopolitiske i det sørlige Stillehavet. De ulike etniske gruppenes identitetsfølelse er relativt sterk, og de største gruppene er melanesiere med 50 %, og indere med 45 %. Melanesierne er den opprinnelige befolkningen. Inderne består av flere grupper som i hovedsak er etterkommere av kontraktsarbeidere som var importert fra India mellom 1879 og 1916 for å arbeide på sukkerplantasjer. Andelen indere har i nyere tid sunket, dels grunnet høyere fødselsrate blant melanesierne, dels grunnet utvandring. Geografi. Fiji består av 322 øyer hvorav ca. en tredel er befolket. De to største og viktigste øyene er Viti Levu og Vanua Levu. Hovedstaden Suva ligger på Viti Levu der omtrent tre fjerdedeler av befolkningen bor. Andre viktige byer er Labasa, Lautoka, Nadi og Savusavu. Øyene er fjellrike, og den høyeste toppen heter Tomanivi og ligger 1 323 moh. Lokale myndigheter. Fiji er inndelt i fire deler (områder) som igjen er delt opp i provinser. Områdene har liten makt og er mer som en samling av provinser. Øya Rotuma som ligger 465 kilometer nord for Viti Levu har indre selvstyre, men blir offisielt regnet som en del av det østre området av statistiske hensyn. Kommuner har blitt opprettet rundt Suva, Lautoka og ni andre landsbyer med byråd og borgermester. Militærvesen. Republikken Fijis militære styrker (offisielt engelsk: "Republic of Fiji Military Forces") er delt inn i to våpengrener; landstyrker og marinestyrker ("Land Forces" og "Naval Forces"). Militærtjeneste er frivillig, og man kan verve seg fra 18 års alder. Av befolkningen i 2006 estimeres 163 960 menn å være egnet til militærtjeneste. I budsjettåret 2002 brukte Fiji 2,2% av brutto nasjonalprodukt på forsvar. Forsvarssjefen heter Voreqe Bainimarama. Kaukasus. Kaukasus er en fjellkjede i Kaukasia som er en del av den samme forkastningssonen som skapte Alpene for 25 millioner år siden. Kaukasusfjellene er egentlig et system av fjellkjeder og kan deles i to hoveddeler: hovedfjellkjeden Store Kaukasus, og fjellområdet på sørsiden, Lille Kaukasus. Området er ennå geologisk ustabilt, noe de mange jordskjelvene vitner om. Den utdødde vulkanen Elbrus er med sine 5642 meter fjellkjedens høyeste fjell. Andre høye fjell er Dykh-Tau på 5197 m, Koshtan-Tau 5134 meter og Kazbekfjellet på 5042 meter. Hovedfjellkjeden er om lag 1200 km lang og går hovedsakelig i øst-vestlig retning mellom Kaspihavet og Svartehavet. Gjennom fjellene går flere pass; de viktigste er Mamison- og Daryalpassene, samt de georgiske- og ossetiske militærveiene. Kaukasusfjellene er kjent og besunget for sin vakre og ville natur. I dette området finnes også den største variasjon i naturtyper noe sted, og Kaukasus har blitt utpekt til økologisk «hot-spot-område». Thomas Malthus. Thomas Robert Malthus (født 14. februar 1766, død 23. desember 1834) var en britisk prest og samfunnsforsker. Han er mest kjent for å hevde at matvareforsyningen på sikt ikke kan holde tritt med en ubegrenset befolkningsvekst. Befolkningen ville alltid måtte leve på et eksistensminimum, hevdet Malthus. Dette fordi om de fikk mer enn dette, så ville bare befolkningsveksten tilta, helt til man var tilbake på eksistensminimum. Malthus hadde stor innflytelse på økonomer i sin samtid. I boken "Et essay om prinsippene for befolkning slik de påvirker framtidig forbedring av samfunnet med merknader om spekulasjoner til hr. Godwin, hr. Condorcet og andre skribenter" ("An Essay on the Principle of Population") (1798) fremmer Malthus en befolkningslov som sier at mennesket har en formeringsevne som langt overstiger potensialet i naturgrunnlaget. På den måten er ikke matproduksjonen like stor som befolkningsveksten. Dette reguleres ved høyere dødelighet inntil befolkningen igjen er på et akseptabelt nivå. Sagt på en annen måte, han hadde sett at befolkningsveksten er eksponentiell, mens han mente at matvareforsyningen bare ville øke lineært. Derfor hevdet han at kriger, hungersnød og epidemier var uunngåelige, med mindre man fikk redusert befolkningens fødselsrate. Å hjelpe dem som var truet av sult, ville ifølge Malthus bare forverre situasjonen på sikt. Han godtok imidlertid kun én måte å redusere fødselsraten på: gjennom avholdenhet (inkludert en utsatt ekteskapsinngåelse). Malthus' teorier har blitt kritisert fra mange hold. Derimot kan det være på sin plass å påpeke at Malthus' løsningsforslag ikke var uttømmende. Ikke minst kan prevensjon begrense befolkningsveksten, en faktor som Malthus ikke vurderte pga. sine religiøse motforestillinger. Den sterke befolkningsveksten i u-landene etter 2. verdenskrig førte igjen til økt interesse for, men også misbruk av Malthus’ teorier. Verket fikk en stormfull mottakelse, da fremtidsoptimismen rådet i Europa, og holdningene generelt var pronatalistiske. Malthus, Thomas Malthus, Thomas Malthus, Thomas Malthus, Thomas Edmund Burke. Edmund Burke (født i Dublin, død 9. juli 1797) var britisk politiker. Han regnes som konservatismens grunnlegger. Burke tilhørte det britiske partiet whigene (et mer liberalt parti enn toryene). Burkes ideer skiller seg fra andre ideologer, siden han egentlig ikke konstruerte noen ny ideologi; han fastslo i stedet noen prinsipper (de fleste har blitt stående) som etterkommere viderebygde konservatismen på. Hovedverket til Burke var "Betraktninger over revolusjonen i Frankrike" (originalens tittel: "Reflections on the Revolution in France") (1790). Burke ble født i Irland og studerte senere historie. Burke støttet, i motsetning til flesteparten av sine samtidige landsmenn, Den amerikanske revolusjon. Han mente at det var den britiske kongen som hadde angrepet amerikanerenes rettigheter. Under Den franske revolusjonen noen få år senere, hadde Burke (ifølge mange) derimot helt motsatt holdning. Nå var han en ivrig motstander av de revolusjonære og deltok i den såkalte revolusjonsdebatten Den endrede holdningen begrunnet Burke med at de franske revolusjonære, i motsetning til amerikanerne, ville kullkaste hele staten og bygge opp noe nytt. En slik holdning strider med konservatismens grunndoktriner; evolusjon fremfor revolusjon. Burke var særlig kritisk til voldsbruken under Den franske revolusjon. Demokrati. a>. Jo lysere, desto mer demokratisk. Demokrati (av gresk, "demos", folk og "kratos", makt) er en styreform som baserer seg på at folket bestemmer hva slags politikk som skal føres. Ordet betyr folkestyre. Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land i dag, der folket stemmer inn representanter i en riksforsamling samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling. Dette kalles også et liberalt demokrati. Demokratiets opprinnelse. Solon blir regnet som demokratiets oppfinner. Han virket som statsmann og poet i Athen rundt år 600-500 før Kristus. Før dette ble Athen styrt av menn fra ledende slekter i lavlandet. På Solon sin tid var vilkårene modne for en ny maktfordeling. Athen hadde på denne tiden 5 samfunnsklasser. Øverst var "pentakosiomedimnoi" (de som hadde gårder som kunne produsere 500 mål med korn eller produkter av lignende størrelse) og "hippeis" (de som hadde råd til hester og kavaleriutstyr). Under disse to overklassene var det så to mellomklasser: "zeugitai" (de som hadde råd til våpen, og således kunne delta i i infanteriet) og "thetes" (som ikke hadde råd til dette). Disse to mellomklassene gikk under fellesbetegnelsen «demos» (folket). Under disse 4 klassene kom slavene. Solon uttalte om demokratiet: «Jeg gav til demos så mye privilegier som var nødvendig for dem, slik at de ikke ble fratatt sin ære, eller forsøkte å ta mer etter den...» «...demos følger best lederne sine når de ikke er drevet av vold og ikke får for frie tømmer...» Ut fra dette forstår vi at følelsen av en viss innflytelse var viktigere enn en reell maktfordeling, slik vi i dag tenker med begrepet. Marx beskriver derfor demokrati som en form for diktatur, siden det fortsatt er de øvre samfunnsklasser som reelt sitter med makten. Marxister hevder at dette også er en korrekt beskrivelse av dagens demokratiske stater, siden vanlige arbeidere i realiteten har svært begrenset makt. De henviser også til erfaringer med kupp i land som blant annet Chile og det mislykkede kuppet i Venezuela i år 2002, hvor demokratisk valgte regjeringer har gått inn for å erstatte kapitalismen med sosialisme. Ulike demokratibegreper. Som man ser, er prinsippene om medborgerskap og lovlydighet (inklusjon) viktig i Dahls kriterier. Gjennom en stor del av demokratiets historie var det bare menn, ikke kvinner, som ble betraktet som fullverdige medborgere — og tilsvarende har aldri slaver hatt borgerlige rettigheter. Barn bruker heller ikke tilkjennes alle medborgerlige rettigheter. En mer generell beskrivning er formulert av filosofen Karl Popper. Ifølge Popper skilles et demokratisk samfunn fra et ikke-demokratisk (Popper anvender termen «tyranni») ved at det tilbyr midler som de styrte kan avsette de styrende med, og at denne ordning ikke uten videre kan settes ut av spill. Former for demokrati. Den opprinnelige form for demokrati var direkte demokrati, hvor beslutningene ble tatt direkte av folket. Denne form for demokrati kjennes stadig i form av bindende folkeavstemninger. Et problem med direkte demokrati er at folkestemningen kan være meget følsom overfor enkeltsaker, og derved kan beslutningene virke meget vilkårlige. Det er også svært ressurskrevende å holde avstemninger i "alle saker": Valg må organiseres, og hele befolkningen informeres om hva det er de stemmer over. For å løse dette problemet, samt av hensyn til det upraktiske ved en forsamling av alle borgere i samfunn, som er vesentlig større og mer spredte enn den gamle atenske bystat, er representativt demokrati i dag det mest utbredte. I et representativt demokrati velger borgerne et mindre antall folk til å representere seg, og disse representanter tar så beslutningene på borgernes vegne. Den utbredte bruk av meningsmålinger og fokusgrupper ses av noen som en trussel mot de fortrinn med hensyn til stabilitet, som det representative demokrati gir i forhold til det direkte demokrati. Da politikere ikke kan forventes å være helt upåvirket av folkestemningen, forventes det at et moderne samfunn supplerer og begrenser demokratiet med en rettsstat. I en rettsstat er det oppstilt en rekke prosedyrer som skal følges i forbindelse med avgjørelser, og disse prosedyrer er forholdsvis vanskelig å endre. Det er med til å sikre den enkelte borger mot å bli offer for vilkårlige og midlertidige folkestemninger. I noen diskusjoner blir selve demokratibegrepet utvidet til også å omfatte de begrensninger, som er innebygget i rettsstatsbegrepet. Demokrati som fredsskaper. Immanuel Kant påpekte at demokratier ikke slåss mot hverandre, men på hans tid fantes det så få demokratier at denne påstanden vanskelig kunne etterprøves. Imidlertid sloss ikke demokratier mot hverandre verken i første eller andre verdenskrig. Demokratisk styresett ser ut til å legge føringer på beslutningstakerne som gjør det vanskeligere for dem å gripe til vold som løsning på konflikter. Et omdiskutert grensetilfelle så man da Stalin la press på vestmaktene for å få dem til erklære Finland krig. I motsetning til USA gav Storbritannia etter for presset, og var formelt i krig med Finland i flere år, men noen krigshandling fant aldri sted. Marie-Joseph Angélique. Marie-Joseph Angélique (død 21. juni 1734) var navnet gitt av franske myndigheter til en portugisiskfødt sort slave. Hun satte fyr på sin eiers hjem og brente ned mye av hva som nå refereres til som det gamle Montreal. Hun tilhørte Thérèse de Couagne og, frem til hans død 1733, François Poulin, og var forventet å fylle sin rolle som slave ved å spise med de andre slavene og tjene sine herrer. Hun motsatte seg imidlertid dette, og ønsket å tilbringe tiden med sin elsker, en hvit tjener kalt Claude Thibault. Det ble hevdet at hun hadde tre barn, og minst ett med en slave kalt César, som tilhørte Ignace Gamelin. Da Poulin truet med å selge henne, satte den skrekkslagne piken fyr på hans hjem og forsøkte å flykte. Hun ble fanget kort etter, men ikke før brannen hadde spredt seg og ødelagt mye av Montreal. Etter å ha blitt stilt for retten og torturert, tilsto Angélique forbrytelsen, og ble dømt til å bli brent levende. Straffen ble imidlertid redusert til hengning, og hun ble hengt ved en offentlig seremoni som involverte ydmykelse og amputasjon av hånden hun hadde brukt til å sette fyr med. «"Marie-Joseph Angélique, negresse, slavekvinne tilhørende Thérèse de Couagne, hustru av den yngre François Poulin de Francheville, du er dømt til å dø, til å betale kompensasjon, til å ha din hånd avskåret, til å bli brent levende og ha din aske kastet for vinden."» — dommer Pierre Raimbault, 4. juni 1734 Skuespillet "Angélique" ble skrevet av Lorena Gale i 1995. Angélique, Marie-Joseph Angélique, Marie-Joseph Verneplikt. Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i forsvaret av sitt land. Land med allmenn verneplikt er: Danmark, Østerrike, Kina, Finland, Hellas, Israel, Libanon, Malaysia, Nord-Korea, Russland, Singapore, Sør-Korea, Sveits, Taiwan og Norge. Historie. Verneplikt gjorde det mulig for den franske republikk å opprette Grande Armée, som Napoleon Bonaparte kalte "nation in arms", og denne hadde stor suksess mot Europas profesjonelle hærer. Verneplikt der vernepliktige soldater blir sendt til å krige i utlandet, og dermed ikke direkte påvirker forsvaret av landet, har historisk sett vært et politisk omstridt tema i vestlige demokratier. For eksempel, i løpet av den 1. verdenskrig, utbrøt det bitre politiske krangler i Canada (jmf. Vernepliktskrisen i 1917), Newfoundland, Australia og New Zealand. Lignende problemer oppstod også i mange land under Vietnamkrigen. I store industrialiserte land har det store fokus på teknologisk militære nyvinninger, bedre trente soldater, mindre sannsynlighet for krig og erfaring fra blant annet Vietnamkrigen ført til at verneplikt i stor skala er lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Russland, Kina, Taiwan og flere mindre stater holder fortsatt på verneplikten. Kvinnelig verneplikt. I de fleste land med verneplikt er dette bare obligatorisk for menn (ett av unntakene er Israel). Flere land, inkludert Norge, har i senere år tatt denne praksisen opp til vurdering ut fra et likestillingsperspektiv. I løpet av den 2. verdenskrig ble kvinner i Storbritannia og Sovjetunionen utkommandert i krigen. Også den norske eksil-regjeringen i London innførte verneplikt for kvinner fra 1942. USA var like ved å utkommandere kvinner til Sykepleierkorpset som et ledd i forberedelsene med å invadere Japan, men atombomben og den japanske kapitulasjonen gjorde planene unødvendige. Alternativ til militær verneplikt. De fleste land i verden har gjennom FN forpliktet seg til å ha et alternativ for vernepliktige som av en eller annen grunn ikke ønsker militær verneplikt. Som oftest må det begrunnes på et moralsk eller etisk grunnlag, som oftest er det enten på grunn av religion eller pasifistisk overbevisning. En gruppe som er kjent for å nekte militærtjeneste på religiøst grunnlag er Jehovas vitner, som kommer med den begrunnelse at kristne skal være nøytrale til menneskelig krigføring. Syvendedagsadventistene og Kvekerne er andre religiøse grupper hvor medlemmene er militærnektere. I situasjoner og land hvor det ikke har eksistert noe alternativ for militærnektere har man ofte plassert de i fengsel over en periode på flere år (ofte mellom 2 og 4 år). I Israel hvor man har allmenn militær verneplikt for begge kjønn og hvor det ikke finnes noe system for å fange opp personer som ikke vil inn i militær tjeneste, blir militærnektere plassert i fengsel i tre eller fire år i tillegg til at de mister en del rettigheter som rett til bolig og jobb. I Norge har man et siviltjenesteapparat som har eksistert siden 1960-tallet. Den 19. mars 1965 ble "«Loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner»", eller den såkalte Militærnekterloven vedtatt. Lovens §1 konstaterer at om man ikke kan gjennomføre militær verneplikt uten å komme i konflikt med sine alvorlige overbevisninger og verdier, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan bli brukt i dagens forsvar, har man krav på fritak fra militærtjeneste. Tidligere måtte man inn til politiavhør og/eller eventuell rettssak for å kontrollere at man ikke «"lurte seg unna"», men i år 2000 ble det innført et system med egenerklæring da den tidligere ordningen ble sett på som både ressurskrevende og vilkårlig. I praksis betyr dette at enhver vernepliktig som underskriver et fastlagt skjema fra Justisdepartementet får innvilget sin søknad om siviltjeneste. Eneste unntak fra denne praksisen har vært vernepliktige som tidligere er straffedømt for vold, disse får som regel sin søknad avslått. Denne utviklingen med oppmykingen av regelverket for å få innvilget siviltjeneste kan sees i sammenheng med at det å nekte militærtjeneste har blitt mer akseptert blant allmennheten. I Norge må man utføre en 12 måneders siviltjeneste om man får søknaden sin godkjent. Andre regler gjelder for de som allerede har avtjent alminnelig førstegangstjeneste og som er i Heimevernet. Resterende tjenestetid i Heimevernet blir da lagt til grunn. Dette vil si 6 dager årlig til det året en fyller 44 år. Som sivilarbeider jobber man på en offentlig institusjon, kulturinstitusjon eller hos en humanitær organisasjon. Man hadde tidligere to instanser for for siviltjeneste: Dillingøy leir som dekket sør- og øst-landet og Hustad leir som dekket Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Den 15. november 2004 ble Hustad leir omgjort til fengsel og siviltjenesteadministrasjonen overflyttet til Dillingøy, nå med navnet «Siviltjenesten i Norge». Man regner med at ca. 8-10% av alle som avlegger verneplikt avlegger den i sivil. Ikke-militær tjenesteplikt. En rekke nasjoner har, eller har hatt, tvungen tjenesteplikt i ikke-militære organisasjoner. Ett eksempel er Botswana, som praktiserer ett års pålagt tjeneste i utviklingsprosjekter etter avgangseksamen for skoleelever. I Norge kan alle menn og kvinner mellom 18 og 65 år etter behov tvangsutskrives til tjeneste i Sivilforsvaret. Grensegangen mellom militær og ikke-militær tjenesteplikt kan ofte være uklar. Det tyske nasjonalsosialistiske-regimets «Reichsarbeitsdienst» fra 1933 hadde eksempelvis så sterke innslag av ideologisk indoktrinering, militær disiplin og -fostring at de tjenestegjørendes faktiske arbeidsinnsats må sies å være en ren bieffekt heller enn hovedformålet. Verneplikt i Norge. I Norge er alminnelig verneplikt for menn fastslått i Norges grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre. I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige menn opp til 55 år. I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år. Den tvungne militære verneplikten i Norge gjelder inntil videre bare menn, men fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt er oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kan dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret. Fra 2007 blir kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» sendt på høring i oktober 2008 er det foreslått sesjonsplikt for kvinner. Enhver vernepliktig er forpliktet til å overta den tjenestestilling i Forsvaret som han blir beordret til, og utføre den tjeneste som man blir pålagt. Man er også forpliktet til å motta høyere grad og gjennomgå nødvendig utdanning. Kvinnelig personell som gjør frivillig tjeneste, har mobiliserings- og tjenesteplikt etter nærmere bestemmelser gitt av Kongen (med Stortingets samtykke). Ragnarok. a> fra 1000-tallet. De drager og slanger som er avbildet har blitt tolket som norrøne visjoner av Ragnarok. Ragnarok (norrønt "Ragnarökr", «gudenes ende») er i norrøn mytologi endetiden som består av en rekke betydelige hendelser, blant annet et stort slag som er forutbestemt og til sist fører til at en rekke av de største og viktigste æsene (de norrøne gudene) dør og går under, blant annet Odin, Tor, Frøy, Heimdall og Loke. Sistnevnte Loke står på motsatt side som hærfører av jotnene mot æsene. Det skjer også ulike fryktelige naturkatastrofer, og til sist går verden under ved å synke i havet. Den norrøne mytologien beskrev tre tidsaldrer, først urtiden (tiden før verden ble skapt), deretter tiden hvor æsene og jotnene holdt verden i balanse, og til sist, etter Ragnarok, den nye tiden hvor verden kommer til overflaten på nytt og blir grønn og fruktbar, de overlevende gudene møtes, og verden blir befolket på nytt av to mennesker som har overlevd. Ragnarok er en viktig hendelse i den norrøne litteraturen i middelalderen, og er et omfattende emne forskning og teori. Ragnarok er hovedsakelig dokumentert i "Den eldre Edda", satt sammen av eldre, tradisjonelle tekster en gang på 1200-tallet, og "Den yngre Edda", skrevet i samme tidsrom av islendingen Snorre Sturlason. Et av de viktigste kildene er "Voluspå", «Volvens spådom», det mest storslåtte diktet i den norrøne litteraturen, som er en kosmisk visjon av verdensforløpet. I "Den eldre Edda" og i enkelt dikt i "Den yngre Edda" er endetiden referert til som «Ragnarok». Begrepet ble popularisert på 1800-tallet av den tyske komponisten Richard Wagner med tittelen av den siste av hans operaer "Der Ring des Nibelungen", "Götterdämmerung" (Ragnarok). Innledning. Først kommer tre år med krig, så kommer Fimbulvinteren. Tre haner skal gale; en hos æsene, en hos jotnene og en hos Hel. Det blir oversvømmelse og skipet Naglfar sliter seg løs fra fortøyningen. Heimdall blåser i Gjallarhornet. Fenrisulven kommer med ene kjeften nede ved jorden og med den andre ved himmelen, og sluker Odin hel. Vidar (Odins sønn) hevner seg senere på Fenrisulven. Midgardsormen kjemper med Tor. Tor seirer, men orker bare å ta ni skritt før han segner om. Jotnene og Loke samles for å slåss mot æsene. Bare noen få overlever Ragnarok. Yggdrasil og alt annet levende faller, men det skal være starten på en ny jord. Menneskene Liv og Livtrase overlever, og de starter en ny og bedre verden. Apple Macintosh. a>, som ble den første kommersielt suksessrike personlige datamaskinen som brukte grafikk i stedet for tekst for å kommunisere med brukeren. a>, Apples mellomste modellserie fra 1998 til i dag. Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc. Navnet kommer fra eplesorten "McIntosh", og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PCer hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc. De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien.De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort. Alle dagens Macintosh-modeller kommer med operativsystemet Mac OS X ferdig installert. Den nyeste versjonen, Mac OS X v10.7, ofte bare benevnt med kodenavnet «Lion», ble utgitt den 20. oktober 2010. 1979 til 1984: Utvikling. Macintosh-prosjektet startet sent i 1970-årene med Jef Raskin, en Apple-ansatt som så for seg en datamaskin som skulle være lett å bruke og med lav pris, ment for den vanlige forbruker. I september 1979 fikk Raskin tillatelse til å begynne å ansette folk til prosjektet, og han begynte å lete etter en ingeniør som kunne sette sammen en prototyp. Bill Atkinson som jobbet i avdelingen som utviklet Apples Lisa, som var en lignende, men mer avansert maskin, presenterte ham for Burrell Smith, en servicetekniker som hadde blitt ansatt tidligere samme år som Apple-ansatt nr. 282. Etterhvert samlet Raskin et stort lag med utviklere som konstruerte maskin- og programvaren for den opprinnelige Macintoshen. Foruten Raskin, Atkinson og Smith, bestod gruppen av Chris Espinosa, Joanna Hoffman, George Crow, Jerry Manock, Susan Kare, Andy Hertzfeld og Daniel Kottke.i Smiths første Macintosh hovedkort var bygd opp etter Raskins spesifikasjoner. Det hadde 64 kilobyte (kB) med RAM, brukte Motorola 6809E-mikroprosessor og støttet en skjerm med oppløsning på 256 x 256 piksler i svart/hvitt. (Det endelige produktet brukte en 9-toms skjerm med 512 x 342 punkters oppløsning). En av Macintosh-programmererne, Bud Tribble, ville gjerne bruke Lisas grafiske programmer på Macintoshen, og spurte Smith om han kunne inkludere Lisas Motorola 68000-mikroprosessor i Macen, samtidig som produksjonskostnaden ble holdt nede. Innen desember 1980 hadde Smith klart å konstruere et hovedkort som ikke bare brukte 68000-prosessoren, men som også hadde økt frekvensen fra 5 til 8 MHz. Dette kortet støttet også en skjermoppløsning på 384 x 256 punkter. Smiths design brukte færre RAM-brikker enn Lisa, noe som gjorde produksjonen av kortet atskillig rimeligere. Den endelige versjonen av den første Macen hadde mer av programvaren i ROM enn de fleste andre datamaskiner. Den hadde 128 kB RAM i form av seksten 64 kilobit (kb) RAM-brikker loddet på hovedkortet. Det var ingen minneplasser, men internhukommelsen kunne økes til 512 kB ved å lodde seksten 256 kb RAM-brikker på kortet i stedet for brikkene som var loddet på fra fabrikken. Det innovative designet fanget oppmerksomheten til Steve Jobs. Han forstod at Macen var mer markedsrettet enn Lisa, og begynte å fokusere på prosjektet. Raskin forlot Macintosh-prosjektet i 1981 p.g.a. en konflikt med Jobs, og den endelige utformingen av Macen sies å være nærmere Jobs idéer enn Raskins. Etter å ha hørt om den banebrytende teknologien med grafisk brukergrensesnitt som ble utviklet ved Xerox PARC, avtalte Jobs et besøk for å se på Xerox Alto-datamaskinen og utviklingsverktøyet Smalltalk i bytte mot aksjeopsjoner i Apple. Brukergrensesnittet på Lisa og Macintosh var delvis påvirket av teknologien de så hos Xerox PARC, men ble kombinert med Macintosh-gruppens egne idéer. Jobs engasjerte også industridesigneren Hartmut Esslinger for å jobbe med Macintosh-serien, noe som resulterte i det såkalte "Snow White"-designet. Selv om det kom for sent for de første Macintoshene, ble det brukt i de fleste andre Apple-maskinene fra midten til slutten av 80-tallet. Jobs fikk ikke lede Macintosh-prosjektet særlig lenge, etter en intern maktkamp med den nye administrerende direktøren John Sculley, fikk Jobs sparken fra Apple i 1985. Etter dette startet han et nytt dataselskap NeXT, og kom ikke tilbake til Apple før i 1997. John Sculley økte prisen på den opprinnelige Macintoshen fra USD 1995 til USD 2495 for å dekke inn en storstilt markedsføringskampanje. 1984: Lanseringen av Macintosh. Macintoshen ble offisielt annonsert 22. januar 1984 med den nå berømte reklamefilmen "1984" regissert av Ridley Scott, som ble vist under pausen i Super Bowl. Reklamefilmen viste en kvinne, spilt av Anya Major, som kaster en slegge mot en storskjerm hvor en Big Brother-inspirert leder (som skal forestille IBM) snakker til de grå massene. Dette symboliserte Apples utfordring mot de tekst-baserte datamaskinene som dominerte markedet på den tiden. En kommentatorstemme avslutter filmen med å si: "«On January 24th, Apple Computer will introduce Macintosh. And you'll see why 1984 won't be like "1984".»" Macen kom i salg to dager etter at reklamefilmen gikk på lufta med en pris på USD 2495 (justert for inflasjon ville det gi en pris i dag på ca. USD 5000). Den ble levert med to programmer lagd for å vise brukergrensesnittet, MacWrite og MacPaint. I tillegg kunne maskinen også installere og bruke programmet Microsoft Word. Selv om mange ble umiddelbart begeistret for Macen, var den for radikal for andre. Fordi maskinen var designet fullstendig rundt det grafiske brukergrensesnittet, måtte eksisterende tekst-baserte programmer gjøres fullstendig om og programmeres på nytt. Dette var en utfordring som mange programvareutviklere ikke var klar for, og det resulterte i at det i starten manglet programmer for det nye systemet. Mange brukere, som var vant til å bruke kommandolinja, anså Macen for å være bare et «leketøy». 1985 til 1989: Desktop publishing-æraen. I 1985 gjorde kombinasjonen av Macintoshen, Apples laserskriver kalt LaserWriter, og Mac-spesifikk programvare som Boston Softwares MacPublisher og Aldus PageMaker brukere i stand til å designe, forhåndsvise på skjerm og deretter skrive ut komplette sider med tekst og grafikk, en aktivitet som fikk navnet "desktop publishing". I starten var desktop publishing unikt for Macintosh, men etter hvert ble det tilgjengelig for brukere av IBM-kompatible PCer også. Senere kom programmer som Macromedia FreeHand, QuarkXPress, Adobe Photoshop og Adobe Illustrator til å styrke Macens posisjon som en datamaskin velegnet for grafisk arbeid, samtidig som det hjalp til med å utvide det voksende markedet for desktop publishing. Begrensningene til den først Macen viste seg snart. Den hadde svært lite internhukommelse, selv sammenlignet med andre personlige datamaskiner i 1984, og det var heller ikke enkelt å utvide den. I tillegg manglet den harddisk, og det var heller ingen enkel mulighet for å koble til det. Selv om Macens internhukommelse i 1985 var økt til 512 kB, og det var mulig, om ikke enkelt å utvide interminnet i en 128 kB Mac, innså Apple at Macen trengte forbedringer på disse områdene. Resultatet var Macintosh Plus, som ble sluppet 10. januar 1986 til en pris på USD 2600. Den kunne tilby en megabyte med RAM som kunne utvides til fire MB, samtidig som den hadde fått en SCSI-paralelltilkobling som gjorde det mulig å koble til opp til syv eksterne enheter, som f.eks. harddisker og scannere, noe som var revolusjonerende den gangen. Diskettstasjonen var byttet ut med en ny versjon med kapasitet på 800 kB. Macintosh Plus ble en umiddelbar suksess og var i produksjon fram til 15. oktober 1990, dvs. at den var i salg i over fire år og ti måneder. Det var den modellen i Apples historie som hadde lengst levetid.a> var den første Macintosh som kunne utvides med ekstra kort. Det var også andre utfordringer, spesielt den svake prosessorkapasiteten og begrensede grafikkmuligheter, noe som hadde bremset Macens muligheter til å få innpass i det krevende næringslivsmarkedet. Nye Motorola mikroprosessorer gjorde det mulig å lage en raskere maskin, og i 1987 utnyttet Apple mulighetene i den nye teknologien fra Motorola og introdusert Macintosh II, som hadde en 16 MHz Motorola 68020-prosessor. Dette markerte starten på en ny retning for Macen, for første gang var det en åpen arkitektur med flere utvidelsesplasser, støtte for fargegrafikk og en modulær konstruksjon tilsvarende IBM PC og med påvirkning fra Apples andre produktlinje, den utvidbare Apple II-serien. Macintosh II-maskinen skilte seg også fra det originale Macintosh-konseptet på andre måter; ikke bare hadde den intern harddisk, den hadde også strømforsyning med vifte, noe den opprinnelig Macintosh 128K ikke hadde. Sammen med Macintosh II, ble Macintosh SE lansert som den første kompakte Macen med en intern kortplass, en såkalt "Processor Direct Slot", som var spesifikk for denne maskinen. SEen hadde som Macintosh II det nye "Snow White"-designet, samt den nye Apple Desktop Bus-musa og tastaturet, som først ble lansert med Apple IIGS noen måneder tidligere. a> var den første bærbare Macintosh-maskinen. Med den nye Motorola 68030-prosessoren, kom Macintosh IIx i 1988 med flere interne forbedringer, blant annet en egen brikke for minnehåndtering, en såkalt Memory Management Unit (MMU). Den ble etterfulgt av en mer kompakt versjon med færre utvidelsesplasser kalt Macintosh IIcx, og en versjon av Macintosh SE med en 16 MHz 68030-prosessor som ble kalt 30. Senere samme år kom Macintosh IIci, som gikk på 25 MHz og som var den første Macintosh som var såkalt "32-bit clean", noe som gjorde at den kunne adressere mer enn 8 Mb med internhukommelse. System 7 var den første versjonen av operativsystemet til Macintosh som støttet 32-bits adressering. Apple introduserte også Macintosh Portable, en maskin med 16 MHz 68000-prosessor og aktiv matrise LCD-skjerm. Året etter ble 40 MHz-modellen Macintosh IIfx avduket, med en startpris på USD 9900. I tillegg til den raske prosessoren, hadde den omfattende forbedringer på den interne arkitekturen, inkludert raskere internhukommelse og to dedikerte 6502-prosessorer for å håndtere "input/output". 1990 til 1998: Vekst og nedgang. a> var Apples billigmodell tidlig på 90-tallet.Microsoft Windows 3.0, som begynte å nærme seg Macen både i ytelse og i egenskaper i systemet, ble lansert i mai 1990, og var et brukbart og mindre kostbart alternativ til Macintosh-plattformen. Apples respons var å lansere en serie relativt rimelige Macintosher i oktober 1990. Macintosh Classic, som i hovedsak var en mindre kostbar versjon av Macintosh SE, ble solgt for USD 999, noe som gjorde det til den rimeligste Macen fram til relanseringen (og det etterfølgende priskuttet) til 400 MHz iMac-modellen i februar 2001. Macintosh LC, som hadde en 68020-prosessor, og et kabinett som lignet på en pizza-eske, var tilgjengelig for USD 1800. Den tilbød fargegrafikk, og kom sammen med en ny billig skjerm med 512 x 384 punkters oppløsning. Macintosh IIsi var i praksis en 20 MHz IIci med kun en intern kortplass, og kostet USD 2500. Alle tre maskinene solgte bra, men Apples marginer var betydelig mindre enn på tidligere maskiner. I 1991 ble det lenge etterlengtede System 7 lansert. Det var en 32-bits versjon av Macintosh operativsystemet som forbedret håndteringen av fargegrafikk, minneadressering, nettverk og fleroppgavekjøring, samtidig som virtuell hukommelse ble innført. Senere samme år lanserte Apple Macintosh Quadra 700 og 900, som var de første Macene som brukte den raske Motorola 68040-prosessoren. Det kom også forbedrede versjoner av forrige års vellykkede produkter, Macintosh Classic II og Macintosh LC II. Den siste var oppgradert til å bruke en 16 MHz 68030-prosessor. På samme tid ble de første tre modellene i Apples varige PowerBook-serie introdusert. PowerBook 100 var en forminsket versjon av Macintosh Portable, PowerBook 140 hadde en 16 MHz 68030-prosessor, mens PowerBook 170 hadde samme prosessor på 25 MHz. De var de første bærbare datamaskinene som hadde tastaturet bak en håndleddstøtte, og med en innebygd pekeenhet, en styrekule foran tastaturet. I 1992 begynte Apple å selge de rimeligste Macene i Performa-serien gjennom nye forhandlerkanaler. Hos Apple-forhandlerne ble en serie maskiner som egentlig var i Macintosh Quadra-serien solgt som Macintosh Centris, men disse ble raskt omdøpt til Quadra da kundene ble forvirret av alle de forskjellige seriene med navn som Classic, LC, II, Quadra, Performa og Centris. Apple lanserte også den minimalistiske PowerBook Duo-serien. Meningen var at den skulle kobles til en basestasjon for å få funksjonalitet som en vanlig skrivebordsmaskin når man var på kontoret, samtidig som den var lett i vekt når man var på reise. PowerBook Duo ble sløyfet fra Apples produktportefølje tidlig i 1997. Det neste trinnet i utviklingen av prosessorene i Macintoshene var overgangen til RISC-teknologien med PowerPC-arkitekturen som ble utviklet av en allianse bestående av Apple, IBM og Motorola. Etter introduksjonen viste Power Macintosh-serien seg å være svært suksessfull med over en million solgte enheter i slutten av 1994, tre måneder før målet som var satt i utgangspunktet. Apple lanserte samme år annen generasjon PowerBook-modeller, PowerBook 500-serien som kom med den nye styreflaten. På tross av disse tekniske og kommersielle suksessene, begynte Microsoft og Intel raskt å senke Apples markedsandel med henholdsvis operativsystemet Windows 95 og Pentium-prosessoren. Disse førte til betraktelige forbedringer når det gjaldt multimedia-egenskaper og ytelse hos IBM-kompatible PCer, og brakte Windows enda nærmere Macens grafiske brukergrensesnitt. Som et svar på dette, begynte Apple å lisensiere ut deler av sin teknologi til firmaer som ville lage Macintosh-kloner for å holde på sitt fotfeste innen det såkalte "desktop computer"-markedet. Dette førte til at markedsandelen for Macintosh økte noe, men det var på bekostning av Apples bunnlinje. Firmaet gikk med tap i den perioden klonene ble produsert. Som følge av dette stoppet Steve Jobs hele prosjektet da han kom tilbake til Apple i 1997. Selv om maskinene som ble produsert var til fordel for kundene, tapte Apple mye penger på klonemarkedet. Denne beslutningen førte til betydelige økonomiske tap for firmaer som Motorola og Power Computing som hadde lagt ned store ressurser i å etablere sine egne Mac-kompatible produktlinjer. 1998 til i dag: En ny start. Original "Bondi Blue" iMac G3.I 1998, ett år etter at Steve Jobs kom tilbake til firmaet, introduserte Apple en alt-i-ett Macintosh som hadde likhetstrekk med den originale Macintosh 128K. iMacen hadde et helt nytt design, og hadde kvittet seg med de fleste standardtilkoblinger som Apple hadde brukt fram til nå, SCSI og ADB var borte til fordel for to USB-porter. Utseendet var også helt nytt, den hadde et halvt gjennomsiktig kabinett i plast. Den første versjonen kom i en farge som ble kalt "Bondi Blue", mens senere versjoner kom i flere farger. iMacen viste seg å være en suksess med 800 000 enheter solgt i 1998, noe som ga firmaet et overskudd på USD 309 millioner det året. Dette var Apples første år med overskudd siden Michael Spindler tok over som administrerende direktør i 1995. Power Macintosh-modellen fikk også ett lignende utseende med et kabinett i blå og hvit plast. I 1999, introduserte Apple et nytt operativsystem, Mac OS X Server 1.0 (med kodenavn Rhapsody), med et nytt grafisk brukergrensesnitt og en kraftig Unix underbygging. Mange brukere var skuffet over det NeXT-lignende brukergrensesnittet, og lurte på hvordan neste generasjon av Mac OS sitt grafiske brukergrensesnitt ville bli. Mac OS X var basert på OPENSTEP, operativsystemet utviklet av NeXT, som var firmaet Steve Jobs drev før han kom tilbake til Apple. Mac OS X ble ikke tilgjengelig før i september 2000, da som Mac OS X Public Beta med et brukergrensesnitt kalt Aqua, som var svært forskjellig fra Mac OS X Server 1.x. Prisen var USD 29,99, og det ga nysgjerrige Mac-brukere en mulighet til å prøve Apples ny operativsystem, og til å gi tilbakemeldinger på hvordan de ønsket at det endelige produktet skulle bli. Den første versjonen av OS X, 10.0 (med kallenavn Cheetah), ble lansert 24. mars 2001. De etterfølgende versjonene var 10.1 Puma, (25. september 2001), 10.2 Jaguar, (24. august 2002), 10.3 Panther, (24. oktober 2003), 10.4 Tiger, (29. april 2005) og 10.5 Leopard (26. oktober 2007).a> er den første bærbare Mac som bruker en prosessor fra Intel. Den ble lansert på Macworld i 2006. a> 2008, med tilnavnet «verdens tynneste bærbare datamaskin» Midten av 1999 introduserte Apple iBook, som var en ny bærbar Mac rettet mot forbrukermarkedet, og som skulle ha en design som minnet om iMac som kom ett år tidligere. Seks uker etter lanseringen var mer enn 140 000 maskiner i bestilling, og innen oktober var maskinen en like stor salgssuksess som iMacen. Apple fortsatte å komme med nye produkter, slik som eMac og PowerBook G4, samtidig som det kom to større oppgraderinger på iMac. 11. januar 2005 lanserte Apple Mac mini med en pris på USD 499. Det var den rimeligste Mac gjennom tidene. I 2006 gikk Apple over fra å bruke PowerPC-mikroprosessorer til å bruke prosessorer produsert Intel. De siste årene har Apple hatt en kraftig økning i salget av Macer. Mange mener at dette delvis skyldes suksessen med iPod, en slags smitteeffekt som gjør at fornøyde iPod-eiere kjøper også annet utstyr fra Apple. Musikkspilleren iPod har styrket merkekjennskapen til Mac-produktene, slik at den er bedre enn den har vært noen gang siden lanseringen av den første Macen i 1984. Fra 2001 til 2007 økte salget av Macintosh år for år. 25. juli 2007 la Apple fram resultatene fra tredje kvartal, hvor de rapporterte om levering av 1 764 000 Macer, noe som var 150 000 enheter bedre enn det nest beste kvartalet noensinne. Maskinvare. Operativsystemet, først rett og slett kjent som «systemet», ble offisielt kjent som Mac OS fra og med system 7.6. Etter flere mislykkede forsøk på å modernisere Mac OS kjøpte Apple NeXT, og brukte NextStep som basis for utvikling av arvtageren for det «klassiske» Mac OS (siste versjon system 9). I mars 2001 introduserte Apple en moderne og mer sikker Unix-basert arvtager, Mac OS X (X-en uttales som «ti», da den er hentet fra det romerske tallsystemet). De første Macintosh-maskinene brukte prosessorer fra Motorolas M68k-familie. Tidlig på 90-tallet gikk Apple over til PowerPC-prosessorer, utviklet i samarbeid mellom Apple, Motorola og IBM. Frem til 2004 leverte IBM og Motorola prosessorer som var konkurransedyktige (blant annet de første 64-bit G5-prosessorene og G4-prosessorene til Apples bærbare maskiner), men sent i 2004 stoppet utvikligen av PowerPC praktisk talt opp og de siste G5- og G4-modellene som ble produsert i 2006 var bare marginalt (20–30 %) raskere enn tilsvarende maskiner produsert et par år tidligere. 6. juni 2005 offentliggjorde Apple at de i perioden 2006–2007 kom til å bytte prosessorarkitektur på Macintosh-maskinene nok en gang, til prosessorer produsert av Intel. Apple hadde gitt seg selv en periode på tolv måneder på å få alle Mac-produktene over til Intel-plattformen, men klarte det på sju måneder, og det helt smertefritt. Mye fordi Apple i forveien hadde laget et program kalt "Rosetta", som kunne kjøre PowerPC-applikasjoner på de nye Intel-baserte Mac-ene. Rosetta følger med på alle nye Intel-baserte Mac-er. 7. august 2006 var overgangen til ny prosessarkitektur fullført, og på Worldwide Developers Conference (WWDC) '06 kunngjorde Steve Jobs at samtlige Apple-maskiner produsert fra denne dato har Intel-prosessor. 5. april 2006 lanserte Apple Boot Camp, et program som gjør det mulig å installere Windows ved siden av Mac OS X på deres maskiner med Intel prosessor (såkalt dual boot). Dette etter at et uavhengig alternativ som kan gjøre det samme ble lansert 16. mars samme år, som svar på en konkurranse. Også Linux og NetBSD har vært tilgjengelig for Mac siden Motorola m68k dagene. Dessuten lanserte en russer den 16. februar 2006 et uoffiselt program som også gjør det mulig å kjøre Mac OS X på en vanlig PC. Alt dette gjør at OS X er langt mindre knyttet til Apples hardware-plattform enn tidligere. Men dette er ikke helt lovlig; hvis du kjøper en OS X-CD/-DVD så står det i brukeravtalen at du vil (med andre ord "må") bruke OS X på en maskin med en Apple-logo på, altså et offisielt Apple-produkt. Operativsystem. Macintosh sitt operativsystem ble først kalt for "System Software" eller bare "System". Ved overgangen til "System 7,6" ble det offisielle navnet "Mac OS". Fra og med 2001 ble Mac OS utfaset til fordel for det UNIX-baserte Mac OS X. Apple hadde riktignok gitt ut et UNIX-basert operativsystem til servere kalt UX, men det ble ikke en stor suksess. Mac OS blir regnet for å være det bestselgende produktet på Mac plattformen. Apple har som regel holdt seg til en løs linje når det gjelder brukergrensesnittet for sine operativsystem, og mange likheter kan bli funnet mellom det gamle Mac OS 9 og det nåværende Mac OS X Lion. Gabon. Republikken Gabon er en kyststat som ligger i Guineabukta i det vestlige Sentral-Afrika, ved Atlanterhavet. Landet var tidligere fransk koloni fram til 1960. Det grenser til Kamerun og Ekvatorial-Guinea i nord og Kongo i sør. Fransk er det offisielle språket i Gabon. Hovedstaden heter Libreville og er også landets fremste havneby og økonomiske sentrum. Historie. Landet ble republikk i Det franske fellesskapet i 1958 og uavhengig i 1960. Etter omfattende oljefunn på 1970-tallet ble Gabon ved siden av Nigeria et av to afrikanske medlemsland av Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC). Gabon har i de senere årene bygd seg opp mer demokratisk, med flere representative partier. Gabon er ett av de mer utviklede landene i Afrika takket være den lille befolkningen, rike naturressurser og støtte fra utlandet. Siden oljeprisveksten satte inn for alvor i 2004 har landets omfattende oljeproduksjon gitt kjærkomne eksportinntekter. Klima og miljø. Gabon har tropisk klima med høye og lite varierende temperaturer. Det er relativt høy luftfuktighet i regnskogsområdene, spesielt i øst. Noen av Gabons største miljøproblemer er at regnskogen hugges ned, og at det drives ulovlig jakt på truede dyrearter. Det største helseproblemet er hiv og aids. I 2001 var 9 % av den voksne befolkningen smittet eller syke av hiv/aids i Gabon. Omtrent 65 % av landets elektrisitet produseres gjennom vannkraft og resten med fossile brensler, det vil si olje. Gabons lengste elv er Ogooué. Landet har tatt initiativ til å opprette og verne store områder som nasjonalparker. Administrativ inndeling. Gabon er inndelt i 9 provinser, som videre er delt inn i 37 departementer. Økonomi. Store deler av befolkningen livnærer seg på jordbruk. Men olje ble oppdaget på 1970-tallet, og nå utgjør oljebransjen over halvparten av landets BNP. Trass i sine naturressurser har Gabon hatt problemer med økonomien, først og fremst på grunn av svak finanspolitikk. En stor devaluering på midten av 1990-tallet førte til en inflasjon på 35 %, men med finansiell hjelp fra Verdensbanken og Frankrike stoppet den negative utviklingen, og prisveksten er i 2006 nede i 6,5 %. Oljeprisveksten de siste årene har ført til at Gabon i løpet av kort tid har opparbeidet et betydelig eksportoverskudd. Så sent som i 2002 var eksportoverskuddet 1 mrd dollar, i 2006 var det oppe i 4,25 mrd dollar og med raskt økende oljepris er eksportoverskuddet enda større i 2007. Omar Bongo. El Hadj Omar Bongo Ondimba (tidligere navn: Albert-Bernard Bongo, født 30. desember 1935, død 8. juni 2009 i Barcelona) var en gabonsk politiker. Han var president i Gabon i over 41 år fra 1967 til sin død. Biografi. Bongo ble valgt til visepresident i mars 1967 og ble president da den sittende presidenten døde 28. november 1967. Han avskaffet ettpartistaten i Gabon, men på grunn av omfattende korrupsjon er innbyggernes mulighet til å utøve demokrati sterkt redusert. Han gav etter for folkets ønsker og avholdt frie valg i 1993 og 1998, der han fikk 51,2 % og 66,6 % av stemmene. Bongos tredje kone, som døde 14. mars 2009, var datter av den kongolesiske presidenten Denis Sassou-Nguesso. Bongos sønn Ali-Ben Bongo Ondimba gikk seirende ut av presidentvalget 30. august 2009 og ble innsatt som president 16. oktober 2009. I Norge var Bongo kanskje best kjent gjennom en pinlighet som Thorbjørn Jagland fremførte på beste sendetid på TV2. Egentlig et koselig talkshow under ledelsen Per Ståle Lønning, der en lattermild Jagland fortalte om en intern spøk i UD der alle UD-tjenestemennene fleipet med at "Nå skal du møte Bongo fra Kongo". Bongo, som slett ikke var fra Kongo, syntes ikke vitsen var så veldig morsom. Mahatma Gandhi. Mohandas Karamchand Gandhi (hindi:; vanligvis kjent som Mahatma Gandhi; født 2. oktober 1869 i Porbandar i Gujarat, død 30. januar 1948 i New Delhi) var en indisk frigjøringsleder og statsmann, kjent for sin rolle i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia. Han huskes først og fremst for sin bruk av ikke-voldelige metoder som sivil ulydighet i frigjøringskampen, forankret i det religiøse konseptet ahimsa. Den moderne pasifismen bygger i stor grad på Gandhis ikkevoldsfilosofi. Gandhi regnes som «den indiske nasjons far», og hans fødselsdag, 2. oktober, er nasjonal helligdag over hele India (Gandhi Jayanti). Oppvekst. Mahatma Gandhi ble født i en kjøpmannskaste med fromme hinduer. Han ble oppdratt som vegetarianer og giftet seg 13 år gammel med Kasturba (omtales også som Kasturbai eller bare Ba), som han etterhvert fikk fire barn med. I 1888 forlot Gandhi sin familie og reiste til England for å studere juss. Her fant han en vegetarisk restaurant der han kom i kontakt med tankestrømninger som Madame Blavatskys teosofi som han forteller viste ham dybden i Indias egen religiøse tradisjon. Han ble også interessert i anarkismen til Kropotkin og Tolstoj. Stort inntrykk på ham gjorde dessuten det lille heftet "Unto this Last" av John Ruskin, som hevder at hvert individ har ansvar for alle sine medskapninger. Jurist. Gandhi ble sakfører og praktiserte først i Bombay, senere i landsbyen Rajkot. Etter en konfrontasjon med britiske myndigheter valgte han å forlate Britisk India for å ta imot en stilling i Natal i Sør-Afrika. Den unge Gandhi i Sør-Afrika Sør-Afrika. I 1893 reiste Gandhi til Sør-Afrika, der han opplevde raseskillepolitikken på nært hold, og begynte å utvikle sine teorier om ikkevold som den mest virkningsfulle form for kamp. Han opprettet organisasjoner som kjempet for indernes rettigheter, og ble ved en anledning nesten drept av en hvit lynsjemobb. Da regjeringen i Transvaal i 1906 la fram et lovforslag om registrering av innbyggernes etniske tilhørighet, lanserte Gandhi den første omfattende kampanjen basert på sivil ulydighet. Hans tilhengere brøt åpenlyst loven, blant annet ved å nekte å registrere seg, ved å brenne registreringskort, og ved å akseptere myndighetenes straffetiltak uten å svare med vold. Kampanjen varte i 9 år og involverte mange tusen mennesker. Den politiske kampen var for Gandhi en form for selv-realisering. Som hindu var han overbevist om at alt levende er uløselig knyttet sammen. Enhver vold mot et levende vesen ville derfor være vold også mot ham. Samtidig som han utviklet sine metoder for ikkevoldelig konfliktløsning, forsøkte Gandhi også å realisere en livsførsel som ikke innebar bruk av vold, og var konsekvent vegetarianer. Indias frigjøringskamp. Gandhi plukker opp salt fra stranda 5. april 1930. I 1915 vendte Gandhi tilbake til India der han ble engasjert i Kongresspartiet, en organisasjon som arbeidet for å frigjøre subkontinentet fra britisk overherredømme. Med sin sterke personlighet kom han snart til å dominere hele bevegelsen, og i 1925 ble han valgt til partiets leder. Gandhis personlige styrke kom til uttrykk i hans konsekvente og enkle livsstil. Han ville ikke ha personlige eiendeler, spiste enkel kost og gikk bare med et enkelt tøystykke på seg, vevd av tråd han selv hadde spunnet. Han eide lite mer enn en seng, rokken han spant egne klær på, og et par briller. Parallelt med kampanjene mot britene, sørget Gandhi for at Kongresspartiet organiserte et konstruktivt program; hans mål var å opprette en parallell økonomi slik at inderne kunne slippe å kjøpe britiske varer eller betale skatt til britene. Spesielt berømt er saltmarsjen i 1930. Han ledet da titusener av indere som gikk til fots 400 kilometer fra Ahmedabad til stranda ved Dandi. Der bøyde Gandhi seg ned og plukket opp en håndfull salt. Dette var en direkte provokasjon mot engelskmennene som krevde inn en svært upopulær saltskatt. Gandhi ble mange ganger arrestert av britene, men i 1931 ble han invitert til å forhandle med den britiske regjering i London. Der oppsøkte han britiske tekstilarbeidere for å forklare at den indiske frigjøringskampen ikke var rettet mot dem. Forhandlingene førte ikke til enighet, og Gandhi fortsatte sin kamp mot britene til uavhengigheten ble oppnådd i 1947. Satyagraha. Gandhi betegnet sin ikkevoldsteknikk som "satyagraha" hvilket betyr «å holde fast ved sannheten». (Hans selvbiografi heter "The Story of My Experiments With Truth") Satyagrahabegrepet knytter seg til det spirituelle grunnlaget for hans ikkevoldsfilosofi. Det var formulert som en pragmatisk teknikk, en vei som forener politisk kamp med individuell åndelig utvikling.. "Sannhet (Satya) innbefatter kjærlighet, og fasthet (graha) som danner grunnlaget for og tjener som synonym for kraft (motstandskraft). Jeg begynte derfor med å kalle den indiske bevegelsen for Satyagraha, det vil si kraften som er født av Sannhet og Kjærlighet, eller ikke-vold (Ahimsa), og oppga bruken a fraser som «passiv motstand», i forbindelse med det, til en slik grad at vi også i engelsk som oftest unngikk å bruke denne frasen, og brukte heller ordet 'Satyagraha'... «Truth (satya) implies love, and firmness (graha) engenders and therefore serves as a synonym for force. I thus began to call the Indian movement Satyagraha, that is to say, the Force which is born of Truth and Love or non-violence, and gave up the use of the phrase “passive resistance”, in connection with it, so much so that even in English writing we often avoided it and used instead the word “satyagraha”.."». Fredskjempernes moralske kode. Følgende punkt ble framlagt for de frivillige i bevegelsen av 1930 som kan sies å markere begynnelsen på den ikkevoldelige motstandsbevegelsen mot koloniveldet. Sivil ulydighet forsvares moralsk med disse punktene. Satyagrahakampanjens steg. Disse ni punktene for den enkelte er de ni stegene Mahatma Gandhi satte opp i tilknytning til ikke-voldelige frigjøringskamper. Skissen menes anvendelig for enhver bevegelse som vokser ut av misnøye med en etablert politisk orden eller andre konfliktsituasjoner. Punktene kan forstås som en kampanjes åpne agenda. Skjult agenda aksepteres ikke, Gandhi mente åpenhet om egne mål og egen taktikk var en viktig del av satyagrah-teknikken. Tre grunnleggende prinsipper i Satyagraha. I. «Sat» --- Som innebærer åpenhet, ærlighet og rettferdighet med skjønn: Sannhet II. «Ahimsa» --- Å nekte påføre andre vold, skade eller død. III. «Tapasya» --- Villighet til selvoppofrelse. Gandhis død. Gandhi arbeidet for å fjerne motsetninger mellom tilhengere av ulike religioner. Han var forferdet over massakrene som fulgte delingen av subkontinentet i de to statene Pakistan (for muslimer) og India (for hinduer). Han oppsøkte et muslimsk strøk i Calcutta og overnattet der for å hindre hinduer i å angripe området. Han gikk også flere ganger til sultestreik for å tvinge folk til å stanse de blodige opptøyene. Mange ytterliggående hinduer mente han var for ettergivende og ville ha ham fjernet. Den 30. januar 1948 ble han etter sin daglige morgenbønn skutt med tre skudd i brystkassen av Nathuram Godse, som var medlem av en nasjonalistisk hinduorganisasjon. Gandhis siste ord var "Hē Ram", (Devanagari: "हे ! राम" eller, "He Rama"), («Å Gud»). Han ble kremert i Delhi ved bredden av floden Jamuna. Dette stedet er nå et minnested over Gandhi. «Den store lille mannen» som døde 30. januar 1948, inspirerte en hel verden og ble et stort forbilde for mange, ikke minst for borgerrettighetsforkjemperne Martin Luther King og Nelson Mandela. Albert Einstein sa følgende om Gandhi etter hans død: «Kommende generasjoner vil ikke tro at en sånn mann – av kjøtt og blod – har vandret på vår jord.» Tilnavnet «Mahatma». Mahatma er ikke et vanlig personnavn, slik mange tror, men et tilnavn. Betegnelsen kommer fra sanskrit og betyr «stor sjel», «stor ånd» eller «åndskjempe». Gandhi fikk tilnavnet i 1915 av sin nære venn og beundrer Rabindranath Tagore, som hadde vunnet Nobelprisen i litteratur i 1913. Gandhi ble ofte tiltalt som «bapu» som betyr «far». Jødeforfølgelser og ikkevold. Gandhi tok sterk avstand fra nazismen, liksom fra alle andre former for systematisk undertrykkelse og nedverdigelse, som for eksempel britisk rasisme og imperialistisk undertrykkelse. Han skreiv i 1941 et personlig brev til Adolf Hitler der han oppfordret ham til å stanse krigføringa. Gandhi var forferdet over nazistenes jødeforfølgelser, som han anså som «uten parallell i historien», men selv ikke mot Hitlers regime ville Gandhi akseptere bruk av våpen. Han skreiv: «Kunne man noen gang forsvare en krig i menneskehetens navn og til menneskehetens forsvar, måtte det være en krig mot Tyskland for å hindre den nådeløse forfølgelsen av et helt folkeslag. Men jeg tror ikke på noen som helst krig.» Gandhi oppfordret derfor også jødene til å bruke "satyagraha", i sin motstand mot nasjonalsosialismen. Militante jøder mener dette viser hans manglende innsikt i nasjonalsosialismens vesen. I 1948 gjentok Gandhi oppfordringen til jødene om holde seg til ikkevoldelige midler, denne gangen i striden om Palestina. Han advarte dem mot å bruke makt for å tvinge fram en jødisk stat og skreiv at jødene "kan slå seg ned i Palestina bare gjennom arabisk godvilje. De bør søke å omvende det arabiske hjerte... Jeg forsvarer ikke arabiske overgrep; jeg ønsker at de hadde valgte den ikkevoldelige veien i sin motstand mot det de rettmessig anser som uakseptabel inntrenging på deres land" Nobels fredspris. Gandhi fikk aldri Nobels fredspris, selv om han var nominert hele fem ganger. Mange nordmenn har følt at dette har vært en skamplett for Nobelkomiteens renommé, så kanskje var det grunnen til at Nobelkomiteens formann i 1989, Egil Aarvik, under prisutdelingen til Dalai Lama sa at komiteen ikke hadde noe imot om fredsprisen også ble oppfattet som en heder til Mahatma Gandhis minne. Utmerkelser. Gandhi ble i 2002 posthumt tildelt den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Bonn. Bonn er en by beliggende ved Rhinen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen, omtrent 30 km. syd for Köln og 60 km nord for Koblenz. Bonn hadde 315 000 innbyggere i 2007. Innbyggertallet i byen passerte i 1939 grensen på 100 000, og byen fikk status som storby. Bonn fungerte som Vest-Tysklands provisoriske hovedstad og regjeringssete i perioden 1949–1990. Etter 1991 ble hovedstaden flyttet tilbake til Berlin, hvor regjeringen og sentraladministrasjonen gradvis har flyttet i løpet av 1990-tallet. Fortsatt er Bonn sete for flere departementer og ialt 16 FN-organisasjoner. Byen er sete for Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, grunnlagt 1777. Den er også sete for de to største foretakene innen kommunikasjonsområdet – Deutsche Post og Deutsche Telekom. I Bonn finner man også Haribo, en av Europas største produsenter av godteri. Historie. Bonn ble grunnlagt som den romerske provinsbyen "Bonna" i 12 f.Kr., ved en romersk garnison. Etter nederlaget mot germanerne ved Teutoburger Wald i 9 e.Kr ble en romersk legion stasjonert i Bonna og stedet vokste kraftig. I middelalderen lå byen derimot nede, inntil erkebiskopen av Köln gjorde Bonn til sin residens i 1288. Byen var en viktig geistlig by i barokken. Bonn ble besatt av franske tropper i 1794. Ved Napoleons tap ble Bonn i 1815 en del av Preussen og fikk universitet tre år senere. Bonn ble etter første verdenskrig besatt av kanadiske, britiske og (1926) franske tropper. Under andre verdenskrig ble byen bombet, og i mars 1945 lå 30% av husene i ruiner. I 1949 ble Kölns overborgermester Konrad Adenauer forbundskansler i Vest-Tyskland og fikk gjennomslag for å gjøre Bonn til regjeringssete. Jan P. Syse. Jan Peder Syse (født 25. november 1930 på Nøtterøy, død 17. september 1997 i Oslo) var en norsk politiker (H). Han var formann i Unge Høyre 1959–1963, statssekretær i Justisdepartementet 1970–1971 og innvalgt på Stortinget fra Oslo 1973–1997. Han var industriminister fra 1983 til han ble parlamentarisk leder i 1985. Han nådde toppen av sin politiske karrière som formann i Høyre 1988–1990 og statsminister i en koalisjonsregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet 1989–1990. Syse var høyt respektert av så vel politiske allierte som motstandere, og var en betydelig skikkelse i norsk politikk i etterkrigstiden. Han har blitt omtalt som den siste i en rekke av verdikonservative ledere i Høyre, og var den siste representanten for partiets embedsmannstradisjon, skjønt hans yrkesbakgrunn var fra et skipsrederi. Syse hadde sterk tro på borgerlig samarbeid, og med en pragmatisk holdning og et positivt humør evnet han å skape kompromisser. Han var særlig kjent for sine retoriske evner, spesielt gjennom sine tilsynelatende improviserte taler, som i virkeligheten var resultat av omfattende forberedelser. Fra midten av 1990-årene opplevde han svekket helbred som følge av et hjerteinfarkt. Etter fire år som lagtingspresident og et kvart århundre på Stortinget stilte han ikke til gjenvalg den 15. september 1997, men døde av hjerneblødning dagen etter. Familiebakgrunn og tidlig liv. Jan P. Syse ble født på Nøtterøy i Vestfold som sønn av tannlege og rådmann Peter Syse (1888–1965) og husmor Magnhild Bjønnes (1898–1985). Faren var lokalpolitiker for Høyre, og satt som ordfører i kommunen 1932–1941 og 1945–1948. Jan P. Syse tok examen artium i 1949, og var ferdig utdannet jurist i 1957. Han var politisk aktiv i sin tid som student i Oslo, da han først var leder for Den Konservative Studenterforening, videre Det Norske Studentersamfund, og til sist leder av byggingskomiteen for Chateau Neuf. Jan P. Syse møtte Else Walstad mens de begge var studenter ved Universitetet i Oslo i 1955, og de giftet seg i 1959. De fikk to sønner, filosof Henrik Syse (1966–) og utenrikstjenestemann Christian Syse (1962–). Stortingsrepresentant. Etter å ha sittet i Høyres landsstyre siden 1957 startet Syse sin politiske karrière for alvor i 1963, da han ble valgt inn i Oslo byråd, hvor han satt i to perioder. Han ble vararepresentant til Stortinget i 1965, og fikk fast plass i 1969 (da han erstattet Kåre Willoch som var med i Borten-regjeringen). Syse satt i mange forskjellige stortingskomitéer gjennom de årene han var representant. Han ble også sendt som delegat til Generalforsamlingen i FN, Nordisk råd, Den interparlamentariske union, samt andre internasjonale organer. Syse var statssekretær i Justisdepartementet fra 1. november 1970 til 17. mars 1971 i den borgerlige koalisjonen ledet av Per Borten (Sp). Senere var han statsråd i Industridepartementet i Kåre Willochs regjering fra 16. september 1983 til 4. oktober 1985. Statsminister 1989–1990. Han ble statsminister for en borgerlig mindretallsregjering etter stortingsvalget i 1989. Hans regjering satt i bare vel ett år, fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Regjeringen gikk i oppløsning da Senterpartiet med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994 ikke lenger fant å kunne sitte i regjering sammen med Høyre. Odvar Nordli. Odvar Nordli (født 3. november 1927 på Stange) er en norsk politiker (Ap). Han var statsminister i fem år, fra 1976 til 1981. Nordli er fra Tangen i Stange kommune i Hedmark og er utdannet revisor. Han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1973–1976. Nordli ble statsminister den 15. januar 1976 og satt som regjeringssjef til den 4. februar 1981 da Gro Harlem Brundtland overtok. Odvar Nordli ble den første statsministeren som merket at Norge var blitt en oljenasjon og som fikk oljeinntekter inn i statsbudsjettet. Men han måtte også stri med omstridte saker som dobbeltvedtaket om NATO og utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, og i 1979 strandet en avtale hvor Nordli ønsket å bytte norske oljerettigheter mot Volvo da eierne representert ved Wallenberg trakk seg. Nordli ble i 1981 utnevnt til fylkesmann i Hedmark, et embete han hadde fra 1985 til han gikk av med pensjon i 1993. Han var medlem av Den Norske Nobelkomite 1. januar 1985 – 31. desember 1996. Han har også tjenestegjort i Tysklandsbrigaden. Odvar Nordli ble utnevnt til kommandør av St. Olavs orden i 1994. Han mottok ordenen for samfunnsnyttig virke. I 1994 gav han ut erindringsboka "Vi så kornmoglansen: om drøm og hverdag". Høsten 2008 gav han ut samtaleboken "Alvorlig talt" sammen med Kåre Willoch. Trygve Bratteli. Trygve Martin Bratteli (født 11. januar 1910 på Nøtterøy, død 20. november 1984 i Oslo) var en norsk politiker (Ap) og statsminister to ganger i perioden 1971–76. Oppvekst. Han var sønn av Terje Hansen Bratteli (1879-1967, skomaker, småbruker og kommunearbeider) og Martha Barmen (1881–1962). Etter folkeskolen var han dels arbeidsledig, dels visergutt til 1926, og han deltok på hvalfangst i årene 1926 til 1927. Under den perioden jobbet han i mange måneder på en guanofabrikk på øya Sør-Georgia i Søratlanteren. Han arbeidet som bygningsarbeider i Vestfold og hadde flere tillitsverv i Arbeidernes ungdomsfylking i årene 1928-33. I 1934 var Bratteli redaktør av Folkets Frihet i Kirkenes, og deretter redaktør av Arbeiderungdommen, og sekretær i AUF til 1940. Han fungerte også en tid i 1940 som sekretær i Det norske Arbeiderparti. I årene 1940–42 arbeidet Trygve Bratteli som tømmermann i Kristiansund. Bratteli var aktiv motstandsarbeider under den andre verdenskrig og ble arrestert av tyskerne i 1942 i Kristiansund. Han ble holdt som Nacht und Nebel-fange i konsentrasjonsleirer fra 1943 til 1945, i Sachsenhausen ved Oranienburg nær Berlin og i Natzweiler i Elsass. Han ble evakuert av De hvite bussene i mars 1945, og veide da 47 kilo. Han ble den 16. april 1946 gift med journalist Randi Helene Larssen (1924–2002), datter av modstandsmannen redaktør Olav Larssen (1894–1981) og Aslaug Rustad (1892–1987). Politisk karriere. "«Samtidig med at vi gir oss i kast med de nære ting, må vi med systematikk og energi ta opp de mer langsiktige og fundamentale spørsmål vi må undergi et inngående studium og en systematisk diskusjon. Vi må i fellesskap søke å finne svar på de spørsmål denne situasjonen stiller oss.»" Trygve Bratteli som samferdselsminister i 1962. Etter krigen ble han formann i Forsvarskommisjonen som ble oppnevnt i 1946. I mai 1950 ble han valgt som stortingsrepresentant og var representant frem til 1981. Han var finansminister fra november 1951 til januar 1955, og fra desember 1956 til april 1960. Deretter var han samferdselsminister til januar 1964. Han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe fra 1964 til 1971, fra 1972 til 1973, og fra 1976 til 1981. Bratteli var medlem av Nordisk Råd i flere perioder som stortingsrepresentant. Han var også formann for den norske delegasjon og medlem av Nordisk Råds presidium i 1965 til 1969. Han møtte også som regjeringsrepresentant i Rådet i flere perioder. Han ble statsminister i 1971. Dette var under opptakten til folkeavstemningen om EF-medlemskap, som etterhvert ble berammet til 25. september 1972. En måned tidligere sa Bratteli på et folkemøte at et negativt resultat ville skape en situasjon som ville gjøre det uriktig av Arbeiderpartiregjeringen å fortsette. Og da det så ble et knapt flertall for nei-siden i folkeavstemningen, gikk regjeringen også av, overlot regjeringsmakten til en koalisjon av tre borgerlige partier ledet av Lars Korvald. Korvaldregjeringen holdt ikke lenge, og Bratteli var igjen statsminister fra 1973 til 1976. Denne regjeringen tiltrådte etter et stortingsvalg som hadde svekket Arbeiderpartiet, men den var blitt mulig på grunn av støtte fra SV, som var gått kraftig frem og var kommet på vippen mellom de borgerlige og Arbeiderpartiet på Stortinget. Brattelis personlige styrke var blitt endel svekket etterhvert som alderen gjorde seg gjeldende, og da han i 1974 gav til kjenne at han ville trekke seg som partileder året etter, ble forholdene innad i partiet såpass turbulente at det også førte til at han takket av som statsminister, med avgang allerede i januar 1976. Bratteli utgav en rekke bøker, deriblant "Fange i natt og tåke" (1980) som ble trykket i 180 000 eksemplarer og er en av Norges mest solgte bøker. Trygve Bratteli er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Liste over Norges utenriksministre. Norges utenriksminister er medlem av Norges regjering og sjef for Utenriksdepartementet. Sammen med Norges statsminister er utenriksministeren den eneste av regjeringsmedlemmene som er utnevtn som minister, de andre medlemmene er utnevnt som statsråder. Det er likevel fast praksis å omtale også statsråder som ministre. Vedtaket om å opprette Utenriksdepartementet ble gjort 7. juni, og departementet trådte i kraft 15. juni 1905. Jørgen Løvland ble landets første utenriksminister. Norge kunne likevel ikke sende ut diplomater, eller på andre måter opptre som en utenrikspolitisk aktør, før landet var anerkjent internasjonalt som en selvstendig stat. Anerkjennelsen avhang på sin side av en formell og reell sanksjon fra Kong Oscar. Inntil denne kom 26. oktober 1905 skulle norske utenriksinteresser fortsatt ivaretas av svenske ambassader og konsulat. Arbeidet for en egen norsk utenriksrepresentasjon ("Konsulatsaken") var en av de avgjørende konfliktene mellom Norge og Sverige i unionens siste år. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt dette i seg selv var en viktig sak for norske politikere, eller om det ble brukt som påskudd i arbeidet for en oppløsning av unionen. Utenriksdepartementet, forkortet UD, behandler saker vedrørende Norges forhold til fremmede makter, internasjonale organisasjoner, utenrikshandel, kulturelt samkvem med utlandet og Norges forhold til utviklingslandene. Departementet har siden opprettelsen hatt sine kontorer i Victoria terrasse. Staten kjøpte bygget i 1913. Kvartalets nyeste del, mot 7. juni-plassen, ble bygget i 1963. Halvard Lange er den lengstsittende utenriksminister, fra 1946 til 1965, gjennom fire regjeringer, fulgt av Knut Frydenlunds ni år i fire regjeringer. Den i ettertid lite påaktede Nils Claus Ihlen satt i syv år, fra 1913 til 1920. Arbeiderpartiets "utenrikspolitiske troika" Knut Frydenlund, Thorvald Stoltenberg og Johan Jørgen Holst etterfulgte hverandre som ministre fra 1974 til 1994, avbrutt av to borgerlige regjeringer. Utenriksministeren har i det meste av tiden siden 1905 vært statsministerens stedforetreder. Siden 1985 har flere statsministre i koalisjonsregjeringer latt statsråder som er partiledere rangere foran utenriksministeren. Liste over norske utenriksministre. Liste over Norges utenriksministre omfatter alle norske utenriksministre siden Utenriksdepartementet ble opprettet i 1905, i forbindelse med Norges løsrivelse fra unionen med Sverige. Tore Tønne. Tore Tønne (født 5. mars 1948, død 20. desember 2002) var en norsk Ap-politiker og næringslivsleder. Han var konserndirektør i Statoil, konsernsjef i Røkke-firmaet Norway Seafoods og helseminister i Jens Stoltenbergs første regjering (mars 2000–oktober 2001). Tønne var utdannet siviløkonom ved Norges Handelshøgskole i Bergen og studerte senere til jurist ved Universitetet i Oslo. Han ble ansatt i Utenriksdepartementet i 1972 og arbeidet i diplomatiet frem til 1981. Han var underdirektør i Olje- og energidepartementet 1981-1983, så ekspedisjonssjef ved samme departement 1983-1988. Han var medlem i konsernledelsen i Statoil 1988-1993, administrerende direktør for Statens nærings- og distriktsutviklingsfond 1993-1997, direktør/styreformann i Saga Securities ASA 1997-1998, og konsernsjef i Norway Seafoods 1998-2000. Han innehadde også en rekke ledende styreverv, blant annet i Fokus Bank, Nationaltheatret, Luftfartsverket, og Høgskolen i Stavanger. Han ble helseminister i mars 2000. I desember 2002 ble det kjent at Økokrim etterforsket Tønne for å ha mottatt et honorar på 1,5 million kroner fra advokatfirmaet BA-HR for rådgivning han i en seks ukers periode utførte for Kjell Inge Røkke i forbindelse med oppkjøpet av Kværner i etterlønnsperioden etter ministerposten. Tønne hadde skriftlig forsikret at han ikke hadde lønnet arbeid, noe som også stemte på det tidspunkt forsikringen ble avgitt. Da var det uvisst når og om han skulle få noe betalt oppdrag. Honoraret ble av BA-HR kamuflert ved hjelp av en falsk faktura. Saken førte til omfattende mediedekning. Økokrim tok ut tiltale mot Tønne 20. desember. Tønne ble meldt savnet på morgenen den 21. desember 2002, og like før klokken 19 samme dag ble han funnet død like ved sin egen bil. Dødsfallet ble raskt betegnet som selvmord. Tiltalen mot Tønne ble henlagt, mens advokat Øyvind Eriksen i BA-HR fikk, og godtok, en bot på 50 000 kroner. Direktør Kari Breirem i BA-HR hadde nektet å underskrive den falske fakturaen advokatfirmaet hadde utstedt på vegne av Tønne. Hun ble derfor presset til å slutte i firmaet, som laget en egen hvitbok om hvor ubrukelig hun var. Hun ble senere direktør i Borgarting lagmannsrett og utgav høsten 2007 boken "På BA-HR bakke" om saken. Erling Wikborg. Erling Wikborg (født 5. november 1894 i Drammen, død 6. april 1992 i Oslo) var en norsk politiker og jurist. Han var leder for Kristelig Folkeparti mellom 1951 og 1955, parlamentarisk leder mellom 1954 og 1961 og var utenriksminister i Lyng-regjeringen i 1963. Wikborg var cand. jur. fra 1918, og drev egen advokatforretning i Oslo fra 1923. Hans spesialfelt var sjørett. Firmaet han grunnla eksisterer fremdeles (som Wikborg Rein i Oslo]. Han var stortingsrepresentantfor Akershus 1945–1949, og for Oslo 1954–1961. Han var varamedlem av Nobelkomiteen 1. januar 1949 – 31. desember 1972 fungerende medlem 12. oktober 1965 – 31. desember 1966 og 28. august 1967 – 31. desember 1969. Wikborg var æresmedlem av Kristelig Folkeparti. Han opplevde sitt kristne gjennombrudd i forbindelse med den såkalte «Oxfordbevegelsen» midt på 1930-tallet, sammen med bl.a. forfatteren Ronald Fangen og journalisten Fredrik Ramm. Det var i forlengelsen av denne erfaringen han ble politiker. Som urban akademiker var Wikborg noe av en «fremmed fugl» i etterkrigstidens lavkirkelige parti med røtter i den vestlandske venstre-kulturen, og han spilte en viktig rolle i å utvikle partiet til et bredere, landsdekkende parti. Wikborg er far til kunsthistorikeren Tone Wikborg og var derigjennom svigerfar til forfatter og forlegger Peder W. Cappelen 1955-66. Einar Gerhardsen. Einar Henry Gerhardsen (født 10. mai 1897 i Asker som Einar Henry Olsen, død 19. september 1987) var en norsk politiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var Norges statsminister fra 1945 til 1951, fra 1955 til 1963 og fra 1963 til 1965. I Norge er Gerhardsen kjent under kallenavnet «landsfaderen», og han er omtalt som en av hovedarkitektene bak den norske velferdsstaten som vokste frem etter andre verdenskrig. __TOC__ Veien til vervene, 1897–1940. Einar Gerhardsen var født i Asker, som sønn av rodemester Gerhard Olsen (1867–1949) og husmor Emma Hansen (1872–1949). Han var gift med Werna (pikenavn: Christie) og de hadde sønnene Truls Gerhardsen og Rune Gerhardsen samt datteren Torgunn Lieungh. Torgunns datter Anne Lieungh er gift med redaktør Harald Stanghelle. Einar Gerhardsen var farfar til Marte Gerhardsen og Mina Gerhardsen, svigerfar til Tove Strand og bror til Rolf Gerhardsen. Allerede som tiåring fikk han sin første smak på arbeidslivet. Da begynte han som visergutt. Deretter begynte han i Kristianias veivesen i 1915. Han avtjente militærtjeneste – riktignok under store personlige kvaler – ved Høytorp fort i 1918. I 1919 ble han formann i Veivesenets arbeiderforening og året etter i Kristianias Arbeidersamfunn. Fra 1919 til 1923 var han sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. I 1923 fulgte flertallet i NKU med NKP etter splittelsen i Arbeiderpartiet, og Gerhardsen var med mindretallet som valgte starte en ny ungdomsorganisasjon til Arbeiderpartiet med navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking – forløperen for Arbeidernes ungdomsfylking, Gerhardsen hadde en periode som nestformann og en som formann i ungdomsfylkingen. I denne perioden var han også sekretær i Norsk kommuneforbund i ett år. Krigsårene 1940–1945. Få dager etter krigsutbruddet sluttet Gerhardsen seg til regjeringen som flyktet nordover i landet. I slutten av april var Gerhardsen blant dem som fikk ansvar for å få gullbeholdningen til Norges Bank nordover fra Molde til Tromsø. Da han i juni kom tilbake til Oslo fungerte han en kort periode som leder av Arbeiderpartiet, men etter få dager forbød tyskerne ham å drive politisk arbeid på nasjonalt plan. Likevel ble han utnevnt som fungerende formann i Arbeiderpartiet på landsstyremøtet 6. juli 1940. Han fortsatte samtidig sitt kommunalpolitiske arbeid, og ble 15. august 1940 ordfører etter at Trygve Nilsen overtok som boligrådmann. Som ordfører ble Gerhardsen flere ganger innkalt til avhør av Gestapo. 26. august 1940 ble han tvunget av tyskerne til å trekke seg som ordfører. Han hadde i invasjonsåret åpnet for et samarbeid med Tyskland. Men hans form for samarbeid ble avslått. Ettersom han mistet jobben som ordfører, gikk han midlertidig tilbake i jobben som veiarbeider. Samtidig gikk han aktivt med i motstandsbevegelsen. Blant annet var Gerhardsen blant de mest sentrale i oppstarten av det som senere ble Hjemmefrontens offisielle organ, "«Bulletinen»". 11. september 1941 ble han arrestert og sendt til Grini fangeleir, der han deltok i en indre krets av Ap-tilknyttede politikere og la grunnlag for et etterkrigsparti sammen med Martin Strandli, Olaf Fredrik Watnebryn, Olaf Solumsmoen, Gunvald Engelstad, Arnoldus Kongerø og Gerhardsen selv. Senere ble han flyttet til Møllergaten 19, der han også ble utsatt for tortur. 5. april 1942 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland, blant annet sammen med forfatteren Arnulf Øverland. I 1944 ble han etter kortere perioder i forskjellige fengsler i Tyskland sendt tilbake til Norge, hjulpet av den norske legen Johannes Heimbeck, som hadde gode kontakter i Tyskland. Først satt han i Akershus Landsfengsel, deretter ble han sendt til Grini 19. september 1944. Til tross for fangenskapet var Gerhardsen aktiv i arbeidet for å planlegge Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk og hvordan det politiske arbeidet i Norge skulle bli etter frigjøringen. Han satt på Grini frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Fred og samling 1945. Einar Gerhardsen tok straks til å virke som formann i Arbeiderpartiet etter frigjøringen. På landsstyremøtet i slutten av mai ble han også formelt valgt som ny partiformann etter Oscar Torp som hadde holdt seg i London sammen med resten av regjeringen under andre verdenskrig. Torp ble valgt som vanlig sentralstyremedlem. Gerhardsen tok etter kort tid også over som ordfører i Oslo. I kraft av dette vervet fikk han ansvaret for å ønske Kong Haakon tilbake til hovedstaden 7. juni 1945. Som formann i landets største parti fikk Gerhardsen i oppdrag å lede samarbeidsutvalget mellom de politiske partiene etter andre verdenskrig. Samarbeidsutvalget fikk blant annet i oppgave å gå gjennom fellesprogrammet som skulle danne grunnlag for samarbeidet mellom de politiske partiene i gjenoppbyggingen av Norge. Det var opprinnelig hjemmefrontleder, høyesterettsjustitijarius og Venstre-politiker Paal Berg som 14. juni 1945 fikk i oppdrag av Kongen å danne en samlingsregjering, blant annet fordi Gerhardsen fikk Arbeiderpartiets sentralstyre og stortingsgruppe til å støtte Berg. Men de borgerlige partiene, også Bergs eget parti Venstre, var skeptiske til ham. Spesielt motstanden fra stortingspresident og Høyres viktigste politiker, Carl Joachim Hambro, fikk Berg til å gi opp å danne regjering. Innen Arbeiderpartiet var det enkelte krefter som ønsket at Johan Nygaardsvold skulle fortsette som statsminister, men Nygaardsvold sa nei, delvis på grunn av motstand fra eget parti. Da Arbeiderpartiets gruppeformann Fredrik Monsen ble innkalt til Kongen, pekte denne videre på Gerhardsen. Også Gerhardsen møtte motstand fra Hambro, som blant annet var skeptisk til at Oscar Torp og Trygve Lie fra Nygaardsvolds regjering skulle inn i samlingsregjeringen. Men da det viste seg at Hambro ikke hadde støtte i sitt eget parti, ble Torp og Lie godtatt. 25. juni tiltrådte samlingsregjeringen. Gerhardsens andre regjering 1945–1951. I oktober 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall på Stortinget og kunne dermed danne den første flertallsregjeringen i Norge på over 20 år. Til tross for partiets flertall, mente Gerhardsen at det var viktig at det var mest mulig enighet mellom de politiske partiene når Norge skulle gjenreises etter krigen. Derfor la den nye regjeringen fellesprogrammet til grunn for sitt arbeid. I etterkrigstiden gikk Norge fra å være en temmelig svak, fattig og underutviklet nasjon til en velstående, industrialisert stat. Fattigdom, bolignød og arbeidsledighet ble sterkt redusert som et resultat av oppgang i verdensøkonomien og den nøye planlagte industrialiseringspolitikken. Det var i utenriks- og sikkerhetspolitikken, samt om reguleringspolitikken, det sto størst strid i denne perioden. Ved å velge den 30 år gamle Milorg-lederen Jens Christian Hauge som forsvarsminister, sørget Gerhardsen for at de opposisjonspolitikerne som tidligere hadde vært skeptiske til Arbeiderpartiets anti-militarisme på 1930-tallet ble tause. Samtidig var det strid om hvilken militær samarbeidsform Norge skulle velge etter krigen. Einar Gerhardsen var blant dem som lenge håpet at Norge langt på vei kunne holde en nøytral linje mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen ved å gå inn i et nordisk forsvarssamarbeid. Men det var mange som ønsket at Norge skulle velge side. Det var særlig kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia i 1948 som fikk Gerhardsen til å støtte en løsning der Norge ble en del av et forpliktende vestlig samarbeid gjennom NATO-medlemskap, som Norge inngikk i april 1949. Hendelsene i Tsjekkoslovakia førte også til at Einar Gerhardsen tok et kraftig oppgjør med Norges Kommunistiske Parti, som hadde forsvart sine tsjekkiske partikolleger. I Kråkerøy-talen i februar 1948 utpekte han kommunistene til den største trusselen for Norge i etterkrigstiden. Parlamentarisk leder 1951–1955. Einar Gerhardsen valgte overraskende å trekke seg som statsminister i november 1951, og overlot posten til parlamentarisk leder Oscar Torp. Han gav i sine memoarer selv uttrykk for at det ikke lå noen politisk situasjon til grunn for statsministerskiftet, men at han var sliten etter å ha gått mer eller mindre rett fra tysk fangenskap til jobben som norsk statsminister seks og et halvt år tidligere. Men flere politiske motstandere og medarbeidere, samt historikere mener at skiftet også hadde politiske årsaker. I de siste årene av Gerhardsens første statsministerperiode var det flere ganger uenighet mellom regjeringen og stortingsgruppen, ikke minst i debattene om beredskapspolitikken. Dessuten førte prisstigningen til flere sammenstøt mellom regjeringen og fagbevegelsen. Ved at han foreslo Torp som sin avløser, ble også posten som parlamentarisk leder ledig, og Gerhardsen kunne overta ledelsen av Arbeiderpartiets stortingsgruppe. I 1954 ble han også stortingspresident. Samme år var han også president for Nordisk Råd. Gerhardsen valgte da heller ikke å ligge på latsiden etter at han gikk over i Stortinget. Men som parlamentarisk leder slapp Gerhardsen å kjempe knallhardt for regjeringens synspunkt, og kunne istedenfor jobbe for å finne kompromisser mellom regjeringen og stortingsgruppen. Som i hans foregående år som regjeringssjef var det opprustningen av beredskapen i forsvaret, samt prispolitikken som førte til de fleste problemene internt i Arbeiderpartiet. Etter at Gerhardsen hadde vært ute av regjeringen i noen år, sørget stadige utskiftninger i regjeringen Torp til at flere sentrale partimedarbeidere ønsket at Gerhardsen igjen skulle overta vervet som statsminister. I november 1954 stilte Gerhardsen krav til regjeringen om at den måtte sette i gang strakstiltak for å få bukt med prisstigningen. Da ingenting var skjedd en måned senere, rådet Gerhardsen Torp til å gå ut av regjeringen. Med sin enestående posisjon i Arbeiderpartiet visste Gerhardsen at han var selvskreven som statsminister dersom han ønsket jobben selv. Gerhardsens tredje regjering 1955–1963. Den første utfordringen Gerhardsens tredje regjering fikk var å få bukt med prisstigningen. En måned etter statsministerskiftet lanserte Gerhardsen og finansminister Mons Lid de såkalte februartiltakene, som hadde som mål å minske presset på utenriksøkonomien, prisene og arbeidsmarkedet. Blant annet ble diskontoen vedtatt hevet fra 2,5 til 3,5 prosent. Tiltakene var på ingen måte populære, verken blant det norske folk eller internt i Arbeiderpartiet, men regjeringen klarte å overbevise Stortinget om at de måtte vedtas. Da Nikita Khrusjtsjov tok over som førstesekretær i det sovjetrussiske kommunistpartiet, i 1955, startet han en gradvis sjarmoffensiv mot de vestlige landene, noe også Einar Gerhardsen fikk merke. Senere samme år reiste Gerhardsen til Moskva sammen med sin kone Werna, samt handelsminister Arne Skaug og hans hustru. Dette besøket fikk Gerhardsen til å tro på at det måtte være mulig å få til dialog mellom øst og vest. Håpet fikk et tilbakeslag da sovjetrussiske styrker gikk inn i Ungarn i 1956, men da NATO holdt sitt rådsmøte i Paris i 1957, holdt Gerhardsen en tale der han ga uttrykk for at utplasseringen av mellomdistanseraketter i Europa burde utsettes. Talen var omstridt, blant annet fordi Gerhardsen hadde lagt inn dette punktet i talen etter at han fikk et førsteutkast av utenriksminister Halvard Lange der dette ikke var nevnt. I tillegg mente flere norske politikere at Norge gjennom Gerhardsens tale kunne komme til å sette seg selv på sidelinjen i NATO-samarbeidet. Gerhardsen forsvarte seg med at han gjennom talen fulgte opp Arbeiderpartiets enstemmige landsmøtevedtak fra 1957 der partiet gikk inn for at atomvåpen ikke skulle plasseres på norsk jord. Gerhardsen ledet Arbeiderpartiet til rent flertall på Stortinget for fjerde gang etter andre verdenskrig i 1957. Men i 1961 ble Arbeiderpartiet splittet og Sosialistisk Folkeparti ble dannet. Allerede i 1953 hadde ukeavisen Orientering startet opp som et forum for Ap-sympatisører som var kritiske til partiets utenriks- og sikkerhetspolitikk. I de siste årene før splittelsen ble angrepene på partiledelsen stadig skarpere. Dessuten ble også andre deler av Arbeiderpartiets politikk kritisert. Gerhardsen jobbet lenge for at en skulle greie å holde kritikerne innenfor partiet. Andre krefter i partiet med partisekretær Haakon Lie, Oslo Arbeiderpartis Rolf Hansen og AUF-lederne Reidar Hirsti og Bjartmar Gjerde i spissen, mente imidlertid at de mest aktive innen den såkalte Orientering-kretsen måtte få valget mellom eksklusjon eller å holde kritikken innenfor partiet. Dette fikk også tilslutning i Arbeiderpartiets landsstyre. I tillegg var det flere innen Orientering-kretsen som ønsket å danne et nytt sosialistisk parti, med Finn Gustavsen i spissen. Ved valget i 1961 fikk SF to stortingsrepresentanter, noe som førte til at Arbeiderpartiet mistet flertallet i Stortinget for første gang siden 1945. Einar Gerhardsen hadde før valget sagt fra om at regjeringen ville gå av dersom Ap mistet flertallet, men ettersom den borgerlige blokken heller ikke hadde flertall var det nå oppstått en ny situasjon. Etter en lengre debatt i partiorganisasjonen og samtaler med de parlamentariske lederne for de andre partigruppene på Stortinget, fortsatte Ap med en mindretallsregjering. Den vekslet mellom å hente flertall for sin politikk hos SF og de borgerlige partiene. Men regjeringen var flere ganger nær ved å måtte gå av. Spesielt var det overskridelser og saksbehandlingsfeil innen større industrisaker som førte til mistillitsforslag, som såvidt overlevde i Stortinget. Kings Bay-saken og Gerhardsens fjerde regjering 1963–1965. En sak som derimot kom til å samle Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Folkeparti, var Kings Bay-saken i 1963. Nærmere bestemt var det framleggelsen av den såkalte Tønseth-rapporten som førte til at en regjering ledet av Einar Gerhardsen for første og eneste gang ble felt av et mistillitsforslag. I november 1962 hadde 21 mennesker mistet livet i den statlige Kings Bay-gruven på Svalbard. Rapporten fra granskingsutvalget som ble ledet av sorenskriver Einar Tønseth, avdekket alvorlig kritikk av både statsselskapet, arbeidstilsynet og bergmesteren. Bedre for regjeringen ble det ikke av at rapporten først ble lagt fram samme dag som Stortinget egentlig skulle oppløses for sommeren i 1963. Industriminister Kjell Holler fant kritikken så alvorlig at han valgte å søke avskjed. Det ble bestemt at Stortinget skulle tre sammen igjen allerede i august for å debattere Tønseth-rapporten. Dette var også den første direkteoverførte TV-debatten fra Stortinget i Norge. Det ble raskt klart at opposisjonen sto samlet om mistillit mot regjeringens håndtering, mens Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsen mente at de borgerlige partiene med SFs støtte forsøkte å bruke en tragisk ulykke til å skaffe seg politisk makt. 28. august 1963 overlot Einar Gerhardsen statsministerstolen til Høyres parlamentariske leder John Lyng, som ble leder av en borgerlig koalisjonsregjering. Det skulle gå mindre enn én måned før de to igjen byttet plass. Arbeiderpartiet kom med et mistillitsforslag på Lyng-regjeringens tiltredelseserklæring og fikk støtte av Sosialistisk Folkeparti. Einar Gerhardsen gjorde bare noen få endringer i regjeringssammensetningen i forhold til dem som hadde gått ut av regjeringen da Lyng-regjeringen overtok. 28. september 1963 tiltrådte Einar Gerhardsens fjerde regjering. Fra Gerhardsen til Bratteli 1965–1969. Ved landsmøtet i 1965 valgte Einar Gerhardsen å trekke seg som formann i Arbeiderpartiet. Han foreslo da at Trygve Bratteli skulle ta over som partiformann. Men flere historikere og sentrale kilder i Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for at Gerhardsen egentlig ikke ønsket Bratteli som sin etterfølger, men at Brattelis sterke posisjon i partiet gjorde det vanskelig å sette ham til side. Selv om Einar Gerhardsen gikk av som partileder i 1965, forble han statsministerkandidat ved stortingsvalget senere samme år. Men de borgerlige partiene hadde gjennom Lyng-regjeringen vist at det var mulig å danne et troverdig regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet. Samtidig fortsatte industrisaker å skape problemer, også for Einar Gerhardsens fjerde regjering. Det var en sterkt medvirkende årsak til at det ble borgerlig flertall på Stortinget i 1965. 12. oktober det året tok Per Borten over som statsminister for en flertallsregjering bestående av Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Einar Gerhardsen gikk nå inn i det som skulle bli hans siste periode som stortingsrepresentant, der han gikk inn som medlem av industrikomiteen. I 1969 gikk han også ut av Arbeiderpartiets sentralstyre. Gjennom flere år hadde det vært en intern maktkamp i Arbeiderpartiet, og denne ble eksponert gjennom en offentlig skittentøyvask på partiets landsmøte i 1967. Samarbeidet mellom Einar Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie hadde på 1960-tallet blitt stadig vanskeligere. Da det ble opponert mot at Lie skulle gjenvelges i 1967, tok Gerhardsen ordet i debatten. Han gikk hardt ut mot Lies temperament, og mente at Lie «tenner så sterkt at han opptrer på en måte som man ikke bør opptre på i en partisamling.». I tillegg til de organisasjonsmessige uenighetene, var det også uenighet mellom Gerhardsen og Lie om flere utenrikspolitiske spørsmål. Lie ble likevel gjenvalgt som partisekretær med stort flertall, men i likhet med Gerhardsen gikk han ut av sentralstyret to år senere. I 1985 sendte Gerhardsen et brev til Lie der han skrev at han beklaget hendelsene på landsmøtet i 1967. De siste årene 1969–1987. Einar Gerhardsen trakk seg formelt ut av politikken i 1969 da han gikk ut av Stortinget, og sa samtidig nei til gjenvalg til sentralstyret. Men han fortsatte å være aktiv og engasjert i samfunnslivet og i partilivet. Han ble spurt om å være formann for organisasjonen Ja til EF i forkant av folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972, men sa nei til vervet. I stedet ble Reidar Carlsen, som var fiskeriminister under Gerhardsen, leder i organisasjonen. Gerhardsen var EF-tilhenger, men skapte likevel betydelig irritasjon blant de ledende på Ja-siden. Først og fremst vakte utspillet hans på det ekstraordinære landsmøtet i Arbeiderpartiet i april 1972 oppsikt. Etter at det var klart at det ville bli et klart flertall for EF-medlemskap under avstemningen, tok Einar Gerhardsen ordet og sa at dersom Arbeiderpartiet ikke hadde noen EF-motstandere i partiet, burde man ha skaffet seg noen, som et symbol på at både tilhengere og motstandere av EF var velkomne i Arbeiderpartiet. Bakgrunnen var at han fryktet at dersom EF-motstanderne ble presset til full lojalitet til ja-standpunktet, ville det føre til en ny partisplittelse. Gerhardsens posisjon i partiet gjorde at nei-siden i partiet, organisert gjennom AIK, umiddelbart følte seg stuerene. Samtidig har det fra ja-tilhengere vært antydet at Gerhardsens tale bidro til at det ble nei-flertall under folkeavstemningen i september samme år. Da diskusjonen om hvem som skulle bli partiformann raste foran landsmøtet i 1975, var Gerhardsen blant de første som lanserte løsningen om at Reiulf Steen skulle bli formann, mens Odvar Nordli skulle bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat. Dette ble også kompromisset som landsmøtet samlet seg om, for å unngå en opprivende personstrid under formannsvalget. I 1981 var det ny formannsstrid i Ap, og denne gangen spilte Gerhardsen den avgjørende rollen i formannsvalget. Fra sykehussengen på Rikshospitalet innkalte Gerhardsen Arbeiderbladets redaktør Per Brunvand til det som senere er omtalt som norgeshistoriens mest kjente ikke-publiserte intervju. Gerhardsen ga uttrykk for at han mente at daværende statsminister Gro Harlem Brundtland også burde overta som formann i partiet etter Reiulf Steen som ønsket gjenvalg. Da Brunvand viste intervjuet til Steen kort tid før landsmøtet på Hamar, skjønte Steen at han ikke ville overleve et formannsvalg med Gerhardsen mot seg og trakk seg som formannskandidat. Gerhardsen mottok i 1970 St. Hallvardsmedaljen og i 1972 Borgerdådsmedaljen i gull. Han takket nei til andre utmerkelser, deriblant St. Olavs Orden. Som pensjonist gav han ut sine politiske memoarer i fem bind. Han var dessuten en ettertraktet foredragsholder. Landsfaderen i ettertid. Mens og etter han var statsminister var han en meget respektert person, også blant de som ikke delte hans sosialdemokratiske synspunkt. Han ble populært kalt "Landsfaderen" for sine evner til å bygge det moderne Norge etter den andre verdenskrig. Norge er fortsatt påvirket av politikken fra hans perioder som statsminister. Forfatteren Kåre Holt har i ettertid fortalt at da han skrev sin historiske romantrilogi "Kongen" om Kong Sverre, brukte han sine inntrykk av Einar Gerhardsens personlighet og lederadferd i skildringene av kongen. Gerhardsen kom den 17. desember 2005 på andreplass, etter kong Olav V, i en direktesendt kåring av århundrets nordmann hvor seerne på NRK avga stemmer. De andre finalistene var Thor Heyerdahl, Kim Friele og Erik Bye. I 1997 gjennomførte journalist Kjell Cordtsen en undersøkelse blant norske historikere, journalister og statsvitere og ba dem rangere omdømmet (eller storheten) til norske statsministre fra Christian Michelsen til Thorbjørn Jagland. Rangeringen viste at Einar Gerhardsen hadde høyest omdømme av alle landets statsministre. Statistiske modeller av statsministres omdømme viser at omdømmet kan predikeres ut fra lengden på deres tid som statsminister og omfanget på arbeidsledigheten. Lars Korvald. Lars Korvald (født 29. april 1916 i Mjøndalen, død 4. juli 2006 i Mjøndalen) fra Nedre Eiker i Buskerud var en norsk politiker fra Kristelig Folkeparti. Han var stortingsrepresentant, statsminister, partiformann og parlamentarisk leder. Han avsluttet yrkeskarrieren som fylkesmann i Østfold. Biografi. Korvald var sivilagronom av utdannelse, og ble ansatt som lærer ved den kristne Tomb jordbruksskole i Råde i Østfold i 1943. Fra 1948 til 1952 arbeidet han som sjefskonsulent i Norske Jordbruksklubber (nå 4H Norge). Fra 1952 var han rektor ved Tomb jordbruksskole. Han hadde ikke tidligere vært politisk aktiv da han i 1961 ble nominert på førsteplass på Østfold KrFs liste. Bare fire år senere ble han parlamentarisk leder for KrF, og drøyt ti år senere ble han landets statsminister. Han var Kristelig Folkepartis første statsminister da han ledet sentrumsregjeringen (KrF, Sp og V) fra 18. oktober 1972 til 16. oktober 1973. Han var også formann i Kristelig Folkeparti 1967–75 og 1977–79, stortingsrepresentant for Østfold 1961–81 og lagtingspresident 1969–72. Korvald var Kristelig Folkepartis parlamentariske leder fra 1965–72 og 1973–81. Regjeringen Korvalds fremste oppgave ble forhandlingene om handelsavtale med EF da søknaden om norsk medlemskap var blitt nedstemt ved folkeavstemningen i 1972. I forbindelse med Crotale-saken overlevde Korvald-regjeringen et mistillitsforslag fra Arbeiderpartiet i juni 1973, selv om VG på forsiden noen dager før forslaget kunngjorde at «Korvald-regjeringens dager er talte». Det var Korvald som i 1972 løftet den da 25 år gamle Kjell Magne Bondevik inn på den rikspolitiske arena ved å hente ham inn som statssekretær på statsministerens kontor. Etter at Korvalds politiske karriere var over, ble han utnevnt til Fylkesmann i Østfold (1981 til 1986). Før han ble politiker, hadde Korvald vært en skattet forkynner i indremisjonen. Talegavene fra bedehuset tok han med seg til Stortinget. Etter at han hadde holdt sitt første innlegg i Stortinget etter valget i 1961, lente Venste-høvdingen Bent Røiseland seg mot sidemannen og sa: «Han der skal me nok få høyra meir te'.» Da han som statsminister hadde åpnet et innlegg med ordene «Norge er et land i verden, herr president», ga han sitt bidrag til ordspråkenes flora. Korvald døde litt over to uker etter sin kone, Ruth Aarny Korvald (født Ruth Aarny Borgersen, 2. juli 1915). De giftet seg i 1943. Han ble begravd fra Bragernes kirke i Drammen onsdag 12. juli, båren ble deretter ført til Nedre Eiker kirkegård. Regjeringen besluttet at hans gravferd skulle foregå på statens bekostning. Per Borten. Per Borten (født 3. april 1913 i Flå i Sør-Trøndelag, død 20. januar 2005 i Trondheim) var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var ordfører, stortingsrepresentant, partiformann og odelstingspresident. Fra 1965 til 1971 var han statsminister i regjeringen Borten som var en borgerlig koalisjonsregjering som bestod av Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Biografi. Borten tok eksamen ved Norges Landbrukshøgskole i 1939, og var herredsagronom i Alvdal og Folldal, før han ble ordfører i hjembygda Flå fra 1945 til 1955. Han ble stortingsrepresentant i 1950, og formann i Bondepartiet (i dag Senterpartiet) i 1955. Borten var president i Odelstinget 1961–1965 og 1973–1977, og statsminister fra 12. oktober 1965 til 17. mars 1971. Han leverte regjeringens avskjedssøknad etter at det ble kjent at han hadde vist fortrolig informasjon om Norge i forhandlingene om EEC-medlemskap til Arne Haugestad, daværende leder av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. Dokumentet ble lekket til "Dagbladet", og Borten fikk skylden for lekkasjen. På 1980-tallet kom det frem at det var Bortens presseråd Ole N. Hoemsnes som hadde lekket dokumentet til "Dagbladet"s journalist Per Vassbotn. Da Borten overlot kontoret til Trygve Bratteli 17. mars 1971 sa Borten «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.» «Å bære staur» ble deretter et uttrykk som brukes om å lede et samarbeid av flere parter med sprikende interesser. Borten skapte også overskrifter da han ble avbildet i bare hatt og underbukse på forsiden av "Dagbladet" 6. august 1969. Da bildene ble gjengitt i Se & Hør i 1980 gikk Borten til sak mot fotografen. Saken endte med et utenomrettslik forlik i 1987. Borten døde ved St. Olavs hospital i Trondheim 20. januar 2005. Bisettelsen fant sted i Melhus kirke 28. januar, og seremonien var todelt i henhold til gammel tradisjon; seremonien startet allerede kvelden før med salmesang og hilsener i Bortens hjem i Flå, hvor bare den nærmeste familien og sognepresten var til stede. Etter høytideligheten i Melhus kirke ble det kjørt i prosesjon til Flå kirke hvor jordfestelsen fant sted. Minnesamværet fant sted på Høvdingen kro i Melhus. Han var gift med Magnhild Borten (født Magnhild Rathe, 26. mars 1922, død 2. juni 2006) fra 1948 til sin død. Hans barnebarn Ola Borten Moe ble valgt inn på Stortinget første gang i 2005. Liste over Norges kulturministre. Liste over Norges kulturministre viser statsråder i Kulturdepartementet, som ble opprettet i 1981. Kulturministre Anton Rubinstein. Anton Grigorjevitsj Rubinstein (russisk: Антон Григорьевич Рубинштейн – "Anton Grigorjevitsj Rubinsjtejn"; født, død) var en russisk pianist, komponist og dirigent. Som pianist ble han regnet som en av Franz Liszts rivaler, og anses som en av tidenes største virtuoser. Liv og karriere. Rubinstein ble født i Vikhvatinets. Han lærte å spille piano fra tidlig alder, og spilte offentlig for første gang i en alder av ni år. Han ble brakt til Paris, og siden Berlin, hvor han studerte komposisjon. Etter det flyttet han til Wien, hvor han underviste i en kort periode, før han returnerte til Russland i 1848 hvor han hadde sitt virke som musiker for tsarens svigermor. Han begynte igjen å turnere som pianist i de sene 1850-årene, før han slo seg ned i St. Petersburg, hvor han i 1862 grunnla St. Petersburg-konservatoriet, Russlands første musikkskole. Han jobbet som lærer der, og instruerte blant andre Tsjajkovskij. Han fortsatte også å turnere med sitt pianospill, og jobbet en kort tid som lærer i Dresden mot slutten av hans liv. Anton Rubinstein døde i Peterhof etter å ha lidd av hjerteproblemer en tid, 64 år gammel. Anton Rubinstein var bror av pianisten og komponisten Nikolai Rubinstein, men har ingen relasjoner til den kjente pianisten Arthur Rubinstein. Musikk. Rubinsteins verker ble mye spilt i hans levetid, men etter hans død ble komposisjonene i stor grad ignorert. En mulighet er at det kan komme av at han var jøde, og antisemittisme var veldig dominerende i Tyskland, det musikalske knutepunktet i Eurpoa, på den tiden. Noen har også ment at han har lidd under å ikke ha tilhørt noen spesiell «musikkleir». Hans musikk har ikke nasjonalismen til «den mektige lille gruppen» (Balakirev, Cui, Borodin, Musorgskij og Rimskij-Korsakov), og han uttalte seg faktisk negativt om russisk nasjonalisme, noe som første til diskusjoner med Balakirev. Han var heller ikke så påvirket av Richard Wagner, hvis verker ble satt høyt på slutten av det 19. århundre. Hans musikk sammenlignes oftere med Frédéric Chopin og Robert Schumanns verker, som begge ble sett på som noe gammeldagse ved Rubinsteins død. Mot slutten av det 20. århundre har hans musikk blitt mer spilt, og oftere blitt positivt mottatt. Hans verker regnes riktignok fremdeles som noe obskure. Rubinstein var en svært produktiv komponist, og skrev ikke mindre enn tjue operaer (med "Der Demon" som den mest kjente), fem pianokonserter, seks symfonier, samt en lang rekke komposisjoner for solopiano. Hans fjerde pianokonsert og andre symfoni, kjent som "Havet", er blant hans mest kjente verker. Eksterne lenker. Rubinstein, Anton Rubinstein, Anton Rubinstein, Anton Rubinstein, Anton Rubinstein, Anton Johann Ludwig Bach. Johann Ludwig Bach (født 4. februar 1677, gravlagt 1. mai 1731) var en tysk komponist og fiolinist. Johann Ludwig ble født i Thal. I en alder av 22 flyttet han til Meiningen, ble etter hvert kantor der, og senere kapellmester. Han skrev store mengder musikk og gikk ofte på fremføringene, både i Meiningen og andre steder. Han var tremenning av Johann Sebastian Bach, som lagde kopier av mange av Johann Ludwigs kantater og fremførte dem i Leipzig. Kantaten "Denn du wirst meine Seele nicht in der Hoelle lassen" ble tidligere antatt å være av Johann Sebastian, og oppført som BWV 15 i Wolfgang Schmieders katalog over hans verker, men er trolig av Johann Ludwig. Johann Christian Bach. Johann Christian Bach (født 5. september 1735 i Leipzig; død 1. januar 1782 i London), med tilnavnet "Mailänder-Bach", senere "Londoner Bach", var en tidligklassisistisk komponist av den tyske musikerfamilien Bach, og den yngste av Johann Sebastian Bachs fire komponerende sønner. Etter en periode i Milano tilbrakte Johann Christian Bach resten av livet i London hvor han lenge hadde en sentral posisjon i byens musikkliv. Han fikk stor innflytelse på den unge Mozarts stil. Ungdom og første utdanning. Johann Christian Bach var den ellevte av i alt tretten barn som Johann Sebastian Bach fikk med sin andre ektefelle, Anna Magdalena Wilcke. Faren gav ham den første musikkundervisningen, men dette kan bare ha begrenset seg til et elementært grunnlag, for Johann Sebastian Bach var en svært etterspurt yrkesutøver helt inn i sine siste leveår. Det antas at den andre boken av Johann Sebastians "Das Wohltemperierte Klavier" ble skrevet og brukt som instruksjon for Johann Christian. Johann Sebastian døde 28. juli 1750 uten å etterlate seg et testamente. Da arven ble fordelt 11. november 1750 fikk den knapt 15 år gamle Johann Christian tre pedalklaver taksert til 50 taler hver, klær og 38 taler i kontanter. I 1750 reiste han til sin halvbror Carl Philipp Emanuel Bach som var kammercembalist hos kong Fredrik II av Preussen i Berlin. Carl Philipp Emanuel lærte opp broren til å bli en dyktig pianist, og Johann Christian holdt flere vellykkede konserter i Berlin. Oppføringene ved Berlins kongelige opera, som den gang hadde sin glanstid under ledelse av hoffkapellmesteren Carl Heinrich Graun, gav ham sterke musikalske inntrykk. Læreår i Italia: mellom kirke og opera. I 1754 reiste Bach til Italia og gikk i tjeneste hos grev Agostino Litta i Milano, som finansierte et studium i kontrapunkt hos padre Giovanni Battista Martini i Bologna. Man har ikke funnet ut hvordan Litta og Bach kom i kontakt med hverandre, kanskje var hoffmusikere i Berlin formidlere. I tiden hos greven komponerte Bach instrumentalverker for grevens privatorkester, og framfor alt kirkemusikk. En messe, et "Dies irae" (begge rundt 1757/58), et dobbeltkorig "Magnificat" (1758) og et "Te Deum" (1759) gjorde spesielt stor suksess. I 1760 konverterte Bach til katolisismen og ble deretter organist i Milano domkirke, en stilling han ikke ville fått om han hadde fortsatt å være lutheraner. Carl Philipp Emanuel tok dette bruddet med familietradisjonen tungt, og skal senere ha ytret seg nedsettende om sin bror. Ved siden av sitt arbeid som kirkemusiker knyttet J.C. Bach også kontakter med operascenen. Han skrev allerede i 1758 arien "Misero pargoletto" for kastratsangeren Filippo Elisi, som til publikums gjentatte "da capo"-ønsker sang den i operaen "Demofoonte" av Giovanni Battista Ferrandini. Under karnevalet i 1761 førte Bach opp sin første opera, "Artaserse" i Torinos Teatro Regio. Den må ha gjort lykke, for han fikk straks i oppdrag å skrive to nye operaer for Teatro San Carlo i Napoli: "Catone in Utica" (4. november 1761) og "Alessandro nelle Indie" (20. januar 1762). Opp- og nedturer i London. Oppmerksomheten som ble disse verkene til del førte til at ble Bach kjent også utenfor Italia. Den britiske dronningen Sophie Charlotte ble oppmerksom på ham og engasjerte ham som hennes personlige musikklærer. I mai 1762 tok Bach avskjed hos Milano Domkapitel og reiste til London hvor han ankom sommeren samme år. Seks klaverkonserter op.1 (1763) var de første av hans publiserte verk i England. Den siste konsertens finalesats består av variasjoner over "God save the King". I London kunne Bach fortsette å skrive operaer, i alt skrev han 12 stykker. I 1763 oppførte han to nye operaer ved King's Theatre: "Orione" (19. februar) og "Zanaida" (7. mai). Etter at han måtte ta en pause på grunn av intriger ved teateret, slo hans neste opera "Adriano in Siria" feil under premieren 26. januar 1765. En to år lang operapause fulgte, men 24. februar 1767 opplevde han større suksess med "Carattaco". I tillegg leverte Bach bidrag til opera-pastisjer, som var svært populære i London på den tiden. Til den britiske førsteoppføringen av Christoph Willibald Glucks "Orfeo ed Euridice" 7. april 1770, bidro Pietro Alessandro Guglielmi og J.C. Bach med en rekke arier. 22. mars 1770 førte Bach opp oratoriet "Gioas Re di Giuda", men det hadde problemer med å hevde seg i konkurransen med Händels oratorier som allerede nå hadde fått klassikerstatus i Storbritannia. Da Bach spilte en orgelkonsert i en pause, slik Händel hadde gjort på sin tid, ble han pepet ut av publikum. Ifølge en samtidig avisartikkel spilte han ikke orgel «slik det skulle gjøres». Som konsertarrangør høstet Bach stor suksess. Sammen med komponisten og gambevirtuosen Carl Friedrich Abel, som han en tid delte bolig med, grunnla han «Bach-Abel Concerts». Det var de første abonnementskonsertene i London, og i 17 år blant de mest populære arrangementene i Londons selskapsliv. Den første konserten gikk av stabelen 29. februar 1764, den siste 9. mai 1781. På programmet satte Bach og Abel sine nyeste symfonier og solokonserter, utdrag av operaer og til og med kirkelige korverk. Bach gjenopptok også pianistkarrieren som han påbegynte i Berlin. 2. juni 1768 spilte han under en konsert av oboisten Johann Christian Fischer en «solo på pianoforte», og ble dermed den første som presenterte instrumentet for et britisk publikum. Leopold og Wolfgang Amadeus Mozart oppholdt seg i London i 1764 og 1765. Bach og og den åtte år gamle W. A. Mozart spilte sammen for første gang i april 1764, og Leopold Mozart anbefalte sin sønn å etterligne Bachs tiltalende komposisjoner. Bekjentskapet med «Londoner Bach» fikk stor musikkhistorisk betydning ved at man kan påvise stilistisk innflytelse fra ham i W. A. Mozarts første Londonsymfonier; ja selv i Mozarts modne verk kan man finne spor av Bachs påvirkning. Det største høydepunktet i Bachs karriere var en oppføring av operaen "Temistocle" ved hoffteateret i Mannheim 5. november 1772 som kom i stand på invitasjon av kurfyrst Karl Theodor av Bayern. Etter at Bach vendte tilbake til London giftet han seg sannsynligvis med den italienske operasangerinnen Cecilia Grassi, som hadde vært engasjert som primadonna i London siden 1766. En andre opera som han skrev for Mannheim, "Lucio Silla" (4. november 1774, etter en libretto som Mozart allerede hadde tonesatt for operaen i Milano), fikk ikke samme oppsiktsvekkende suksess som "Temistocle", men med "La clemenza di Scipione" opplevde Bach 4. april 1778 i King's Theatre enda en dundrende suksess. Verket ble tatt opp igjen sesongen etter, og ble også oppført posthumt i 1805 – også da med stor suksess. Siste år. I 1779 ble Bach invitert til å oppføre en ny opera ved "Académie Royale de Musique" i Paris. Oppføringen av "Amadis des Gaules" med en libretto av Philippe Quinault (tidligere tonesatt av Jean-Baptiste Lully) 14. desember 1779 falt gjennom, hovedsakelig på grunn av artillerioffiser Vismes' dårlige dramaturgi. I Paris traff Bach igjen Wolfgang Amadeus Mozart, og i følge Mozarts egne uttalelser i et brev til sin far 27. august 1779, hilste Bach ham som en god venn. Etter dette begynte Bachs stjerne å synke. Det ble fortalt at en av hans tidligere elever, pianisten og komponisten Johann Samuel Schroeter, tok pianoelever fra ham og dermed en viktig inntektskilde. Inntektene fra Bach-Abel-konsertene var også begynt å svikte. De finansielle vanskene som oppsto tvang Bach til å flytte til Paddington. I tillegg kom en raskt forverret helsetilstand som førte til at Bach satte opp sitt testamente 14. november 1781. Han døde 1. januar 1782 i Paddington og ble gravlagt 6. januar 1782 på St. Pancras Churchyard i grevskapet Middlesex. Dronningen betalte gravferdskostnadene og tildelte Bachs enke en livslang pensjon på 200 pund samt 100 pund til hjemreisen til Italia. Betydning. I tillegg til en original oppfinnsomhet og de tekniske ferdighetene han ervervet seg hos padre Martini, viser Bachs kirkemusikk og spesielt hans italienske operaer, trekk som er typiske for den "neonapolitanske skolen". Han er den eneste av Bach-sønnene med overleverte operaer. "Temistocle", som han skrev for det kurfyrstelige hoffet i Mannheim, står med bruken av kor og selvstendige orkesterstykker nær operaene til Niccolò Jommelli og Tommaso Traetta. Ved slutten av siste akt leder flere påfølgende solo- og ensemblesatser gjennom sømløse overganger til en gjennomkomponert aktfinale. Slike finaler var allerede vanlige praksis i den muntre opera buffa-formen; i den alvorlige opera seria var de fremdeles en nyhet. Bach overførte den sangbare italienske bel cantostilen til symfoniene og klaversonatene, og skapte dermed en egen, personlig farget stil. De svingende-elegante melodiene i symfoniene og sonatenes åpningsatser ble "den galante stilens" varemerke, også kalt «syngende allegro». Bachs symfonier består stort sett av tre satser: en hurtig sats i sonatehovedsatsform, en langsom sats som lyrisk hvilepunkt og en finale i en dansbar takt. "Symfoni i g-moll op. 6" står i en særstilling, da det er hans eneste som går i moll. Den benytter seg av et "Sturm und Drang"-preget musikalske språk – dvs. lidenskapelig begeistrede gester, skarpe og hyppig forekommende dynamiske kontraster – og regnes som en av komponistens mest personlige verk; til vanlig var han mest opptatt av en viss overflatisk eleganse. Bachs kammermusikk preges også av hans lette og finslepne skrivemåte; de seks kvintettene op. 11 for fløyte, obo, fiolin, bratsj og cello er de mest kjente av hans kammermusikalske verker. J. S. Bach og J. C. Bachs kontrasterende stiler. Faren døde da Johann Christian var knapt femten år, og det er kanskje en grunn til at det er vanskelig å finne likhetspunkter mellom Johann Sebastian og Johan Christians musikk. Som kontrast kan nevnes at Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Christian's mye eldre halvbror, som var 36 år da J.S. Bach døde, anvendte enkelte av farens elementer i sine pianosonater, spesielt kontrapunkt. Johann Christians melodiske stil skiller seg fra resten av familien. Han komponerte i den galante stilen, det vil si at han anvendte balanserte fraser med vekt på melodi og akkompagnement uten mye kontrapunktisk kompleksitet. Rokokkobevegelsens vektlegging av lettflytende melodier med periodiske fraser oppsto som en reaksjon på barokkmusikkens intrikate linjer og ble en forløper for wienerklassisismen, som kombinerte den galante estetikken med en fornyet interesse for kontrapunkt. Sirius. a>. Sirius B er den lyse prikken ned til venstre. Sirius (Gammelgresk: Σείριος) eller Hundestjernen (også kalt α CMa, α Canis Majoris, Alpha Canis Majoris og α Canis Maioris) er en dobbeltstjerne i stjernebildet Store hund (Canis Majoris). Den er den mest lyssterke stjernen på jordens nattehimmel, med en tilsynelatende størrelsesklasse på −1.47. Sirius er nesten dobbelt så lyssterk som Canopus. Sirius befinner seg 8,6 lysår fra vårt solsystem. Dobbeltstjerne. En kunstners fremstilling av Sirius A og B Størrelsesforholdet mellom Sirius A (venstre) og Sola (høyre) Størrelsesforholdet mellom Sirius B (venstre) og Jorda (høyre) Omløpsanen til Sirius B rundt Sirius A Sirius er en dobbeltstjerne og består av to hvite stjerner. Den mest lyssterke av disse kalles Sirius A. Ledsageren Sirius B roterer omkring Sirius A i en avstand av 19.9 astronomiske enheter, som tilsvarer avstanden mellom Solen og Uranus, med en omløpstid på 49 år. Sirius A tilhører den såkalte hovedserien, som også vår Sol er en del av. Ledsageren Sirius B er en stjerne som allerede har gjennomgått sin eksistens i hovedserien og blitt en hvit dverg. Selv om Sirius B idag er 10 000 ganger mindre lyssterk enn Sirius A, var den en gang den mest massive av de to stjernene. Alderen til solsystemet har blitt estimert til omkring 230 millioner år. Astronomene antar at solsystemet opprinnelig bestod av to blå-hvite stjerner som roterte omkring hverandre i en ekliptisk bane, med en omløpstid på 9.1 år. Sirius A. Sirius A er en hvit stjerne som tilhører hovedserien, med en diameter som er 1,7 ganger solens, og en masse som tilsvarer 2,1 solmasser. Ved å bruke et Intensitetsinterferometer ble diameteren til Sirius A målt i 1959 av Robert Hanbury Brown og Richard Q. Twiss ved Jodrell Bank til 5,936±0,016 bueminutter. Dens overflate-temperatur er 9 940 Kelvin. Den stellare rotasjonen er svært lav, bare 16 km/s, og medfører ingen betydelig avflating av dens kuleform omkring ekvator. Til sammenligning har stjernen Vega, som har en lignende størrelse, en stellar rotasjon på 274 km/s, og buler betydelig ut ved sin ekvator. Sirius B. Sirius B eller «kvalpen» (spektralklasse DA2) er en hvit dverg. I 2005 viste bilder fra Hubble Space Telescope at stjernen har en diameter på 12,000 kilometer (omtrent som jordens), og en masse som tilsvarer 98% av solens. Med en masse som er tilnærmet lik Solens, er Sirius B en av de mest massive hvite dverger som er blitt observert. Overflate-temperaturen er 25,200 Kelvin. I mangelen av en indre energikilde, vil Sirius B bli stadig kjøligere etterhvert som dens resterende varme stråler ut i rommet i løpet av de neste to milliarder år. I 1844 beregnet den tyske astronomen Friedrich Bessel at Sirius hadde en usynlig ledsager, ved å studere stjernens bevegelser. Ledsageren ble oppdaget den 31. januar 1862 av den amerikanske astronomen Alvan Graham Clark. I 1915 observerte Walter Sydney Adams Sirius B gjennom en 1,5 meters linse ved "Mount Wilson Observatory", og konkluderte med at det var en svak hvit stjerne. Senere ble det konstatert at Sirius B var den andre hvite dvergen som hittil var blitt oppdaget. En tredje ledsager? Siden 1894 har observasjoner av irregulariteter i rotasjonen til Sirius B ført til spekulasjoner om en tredje ledsager, med en masse tilsvarende 0,06 solmasser og en omløpstid på 6 år. Trippelstjernen vil være 5–10 ganger svakere enn Sirius B og vanskelig å observere. En tilsynelatende «tredje stjerne», som ble observert i 1920-årene, synes å ha vært et bakgrunns-objekt. Eksistensen av en tredje ledsager er ennå ikke bekreftet. Avstand. Sirius er en av våre nærmeste naboer. Avstanden til Sirius er 2,6 parsec, eller 8,6 lysår fra vårt solsystem. Det tilsvarer 8,1 x 1016 m. I 1676 observerte Edmond Halley de sørlige stjernene i løpet av et år på St. Helena. I 1718 oppdaget han at «fiksstjernene» var i bevegelse ved å sammenligne observasjonene med målene som var oppgitt av Klaudios Ptolemaios i "Almagest". Han oppdaget at Arcturus og Sirius hadde flyttet seg et bueminutt på 1800 år. I 1886 målte Sir William Huggins hastigheten til Sirius, ved å observere dens rødforskyvning. Han konkluderte med at Sirius beveget seg fra solsystemet med en hastighet på 40 km/s. Dette er en overdrivelse sammenlignet med dagens verdi på −7.6; observasjonen var imidlertid viktig i studiet av himmellegemers radialhastighet. Lysstyrke. Sirius har en luminositet som er 21 ganger solens og utstråler en netto energi på 8,2 x 1026 Watt. Det aller meste av denne energien produseres av hovedstjernen. Lyset som når vårt solsystem fra Sirius har en intensitet på ca. 10-7 W/m². Alder. Solsystemet har en alder på omkring 200-300 millioner år og besto opprinnelig av to lyssterke blålige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, konsumerte mesteparten av sine ressurser og ble en rød kjempe før den mistet sine ytre lag og kollapset til en hvit dverg. Dette skjedde for rundt 120 millioner år siden. Sirius har opp gjennom historien vært gjenstand for utallige mytologiske oppfatninger og legender innenfor mange kulturer, f.eks. markerte dens årvisse bevegelser innledningen til Nilens oversvømmelser i fortidens Egypt og "hundedagene" om sommeren i det antikke Hellas, mens den markerte vinterens ankomst for polyneserne og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet. Epsilon Eridani. Epsilon Eridani (ε Eri / ε Eridani) er en hovedseriestjerne i stjernebildet Floden, 10,5 lysår fra Jorden. Stjernen er den tredje nærmeste til Jorden av stjernene som kan ses med det blotte øye. Epsilon Eridani har en planet med 1,2 ganger Jupiters masse i en avstand av 3,3 AU. Den er noe mindre enn Solen, og er noe kjøligere. Stjernen er fattig på tyngre grunnstoffer. Gambia. Gambia er en republikk i Vest-Afrika, og er den minste staten på det afrikanske kontinentet. Gambia har inngått en føderativ sammenslutningsavtale med nabolandet Senegal. Består av en smal landsstripe langs Gambiaelva. Bortsett fra en 48 km lang kystlinje mot Atlanterhavet er Gambia helt omgitt av staten Senegal. Viktige importvarer er maskiner og transportutsyr, forbruksvarer, brenselsstoffer, forskjellige råvarer og halvfabrikata, kjemikalier og tilhørende produkter. Viktige eksportvarer er peanøtter, peanøttolje, fisk og fiskeprodukter. Viktige handelspartnere er Kina, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Hongkong. Rettsvesen. Rettsvesenet er basert på britisk, islamsk og tradisjonell rett. Den islamske rett utøves av egen domstoler i sivile saker som angår muslimer. Disse domstolene ledes av kadier. Den tradisjonelle rett utøves av distriktstribunaler og gjelder både i sivile og strafferettslige saker. Domstolvesenet for øvrig omfatter en høyesterett, en appeldomstol, og magistrat-og områderetter. Kolonitid (–1965). Arkeologiske funn forteller at folkevandring både sørfra og nordfra førte til bosetting på begge sider av Gambiaelva cirka 400 år etter Kristus. På 1200-tallet ble området en del av det store Mali-riket. Da dette gikk i oppløsning, etablerte lokale høvdinger kontroll over deler av området og utropte seg selv til konger. Økonomi og næringsliv. Gambia er et lite og ressurssvakt land, og er sterkt avhengig av eksport av peanøtter. Selv med økte inntekter fra turisme, er landets økonomi derfor svært sårbar for svingninger i avlingene av peanøtter, og i prisene på verdensmarkedet. Tørke med tilhørende avlingssvikt førte fra midten av 1970-årene i flere år til en negativ utvikling i økonomien. For perioden fra 1984 til 1994 var veksten i gjennomsnitt 0,5%. Bortsett fra oljemøller finnes det nesten ingen industri i Gambia. Turisme har blitt en viktig del av gambisk økonomi. I motsetning til det øvrige næringslivet, som i stor grad eies av gambiere, er turistindustrien nesten helt kontrollert av utenlandske interesser, blant annet er skandinaviske interesser sterkt inne i bildet. For første gang siden 1970-årene var det en nedgang i antall besøkende i 1989 og 1990, men besøket tok seg deretter opp i igjen, før det nærmest stanset opp i 1994. Inntektene fra turisme svarer til omtrent 10% av Gambias økonomi. Proxima Centauri. Proxima Centauri er den kjente stjernen som ligger nærmest Solen. Den tilhører stjernebildet Kentauren og trippelstjernesystemet Alfa Centauri. Proxima Centauri kretser rundt hovedstjernen Alfa Centauri med en omløpstid på ca. 1 million år. Den er 4,2 lysår fra Solen og er er en såkalt rød dverg. Det vil si at Proxima er en relativt liten og "kjølig" stjerne, med en overflatetemperatur på 2670 K. Liste over verdens stater etter areal. Liste over verdens stater etter areal viser alle statene i verden sortert etter areal. Områdene inkluderer innsjøer, elver og vann-reserver. Se også Liste over verdens stater, Liste over verdens stater etter befolkningsstørrelse, Liste over land etter kystlinje. Eksterne lenker. Areal Alfa Centauri. Alfa Centauri er et stjernesystem bestående av 3 stjerner. De to største kretser rundt hverandre med en omløpstid på 80 år. Den siste, Proxima Centauri, en rød dverg, er betydelig mindre, lengre unna og kretser rundt de to andre med en omløpstid på ca. 1 million år. De to største stjernene benevnes Alfa Centauri A og Alfa Centauri B og oppfattes som én hvit stjerne når den ses med det blotte øye fra Jorden. Alfa Centauri er Solens nærmeste naboer i Melkeveien, og Proxima Centauri er den nærmeste av de tre. Da NASA sendte ut sin «signalbøye» om Jorden og menneskene, var det dit man siktet. Mange science fiction-forfattere har hatt Proxima Centauri som første stopp på vei ut i verdensrommet. Alfa Centauri B. I bane rundt Alfa Centauri B går planeten Alfa Centauri Bb. Den er en av de minste eksoplanetene som er kjent, med en masse på bare 1,13 ganger jordens. Siden Alfa Centauri-systemet er solens nærmeste nabo, er også Alfa Centauri Bb jordens nærmeste naboplanet utenfor vårt eget solsystem. Avstanden mellom Alfa Centauri Bb og Alfa Centauri B er 6 millioner kilometer. Temperaturen er minst 1500 K (1200 °C). Betelgeuse. Betelgeuse (uttales: betel-gøs)(α Orionis / α Ori / Alfa Orionis) er en rød kjempestjerne som er 640 lysår fra Jorden. Den ses i stjernebildet Orion. Navnet stammer fra det arabiske "Yad al-jausah", som betyr "hånd til-den-i-midten". Betelgeuse er en enorm stjerne med diameter 290 ganger Solens. Det tilsvarer et godt stykke utenfor jordbanen i vårt solsystem. Betelgeuse er ikke lenger på hovedserien, og er i siste fase av livet. Den kommer høyst sannsynlig til å ende som en supernova om kort tid i astronomisk forstand. Det vil si innen de neste en million år. Den vil høyst sannsynlig frigjøre så mye energi under omdannelsen til en supernova at den vil lyse opp nattehimmelen på jorden. Vinkelavstanden fra Sirius til Betelgeuse er 27°06′16″ og posisjonsvinkelen for Betelgeuse med utgangspunkt i Sirius er +331°55′. Barnards stjerne. Barnards stjerne er en liten rød stjerne som er Solens nest nærmeste nabo etter Alfa Centauri-systemet. Den befinner seg i stjernebildet Ophiuchus (Slangebæreren). Barnards stjerne er meget spesiell ved at den beveger seg raskere enn noen annen stjerne man kjenner til. Den er en slags «vandrer» i Melkeveien som ikke følger de vanlige banene rundt galaksens sentrum. Den er på vei mot oss, og vil på det nærmeste passere Solen i en avstand av 3,85 lysår om ca. 10 000 år. Den ble oppdaget i 1916 av astronomen Edward Emerson Barnard. Guinea-Bissau. Republikken Guinea-Bissau (offisielt Republica da Guiné-Bissau) er et lite land i Vest-Afrika som grenser til Senegal i nord og Guinea i syd. Den var tidligere portugisisk koloni under navnet Portugisisk Guinea og etter selvstendigheten i 1974 ble hovedstadens navn lagt til etter landet for å forhindre forveksling med republikken Guinea. Landet er et av verdens fattigste. Historie. Denne delen av Vest-Afrika har blitt kalt "Den hvite mannens grav", fordi mange europeere døde av malaria her. Etter at franskmenn og briter hadde brukt området som stasjon for slavehandel gjennom 1600- og 1700-tallet, kalte Portugal området for "Portugisiske Guinea" og gjorde krav på det som koloni i 1879. "Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet" (PAIGC) ble i 1956 grunnlagt av Amilcar Cabral for å kjempe mot de portugisiske kolonimyndighetene. En geriljakrig ble innledet i 1963 etter at Cabral erklærte full krig mot portugiserne. Etter ti års kamp hadde PAIGC i 1973 vunnet herredømmet over mesteparten av landet. Portugal avsluttet krigen og gav landet uavhengigheten etter Nellikrevolusjon i 1974. Cabral ble landets første president og regjerte med ettpartistyre og planøkonomi frem til 1980, da han ble styrtet i et militærkupp. Hans etterfølger ble Joao Bernardo «Nino» Vieria. Han innførte markedsøkonomi og et tilsynelatende flerpartisystem, men i realiteten ble politisk opposisjon undertrykt. 1980-tallet var preget av flere kuppforsøk mot Vieira, men han klarte å beholde makten. I 1994 ble de første frie valgene avholdt og Vieira ble valgt til president. I 1998 avskjediget han sin øverstkommanderende og utløste dermed militær mytteri og en ødeleggende borgerkrig. Etter internasjonale formidlinger og Vieiras avgang i mai 1999 ble det inngått våpenhvile mellom partene og et fredsstyrke bestående av soldater fra vestafrikanske land sikret freden. Nye valg ble avholdt i februar 2000 og Kumba Yalá ble innsatt som president. I 2003 ble han avsatt etter et kupp og Henrique Rosa ble interimspresident etter at de militære mente at den økonomiske og politiske situasjonen utviklet seg negativ. Valget i 2005 så igjen Vieira som vinner og han forsøkte å få landet ut av fattigdom med en strammere økonomisk politikk og styrking av privat sektor med støtte fra IMF og Verdensbanken. I mars 2009 ble imidlertid Vieira drept av soldater som ville ta hevn for det forutgående drapet av general Batista Tagme Na Wai, en av Vieiras rivaler. Nasjonalforsamlingens president Raimundo Pereira ble interimspresident. Det påfølgende valget i juni 2009 ble vunnet av Malam Bacai Sanhá. Religion. Det er full religionsfrihet i Guinea-Bissau. Rundt halvparten av befolkningen tilhører animismen. Det vil si at de tror på tradisjonelle lokale religioner hvor man er svært opptatt av de avdøde og deres sjeler. Animistene mener at de avdødes sjeler gir en slags kontakt mellom folk på jorden og de åndelige. Det finnes også grupperinger innenfor katolisismen og islam. Religion er en svært viktig del av det daglige liv for innbyggerne. Befolkning og språk. "Indigenas" er navnet på urbefolkningen i Guinea-Bissau, som består av mer enn 30 ulike etniske grupper. Noen av disse er balanta, fulani, mandjako, mandingo, papel, europeere og blandet afrikanere-europeere. Det offisielle språket er portugisisk, men dette snakkes kun av en tredjedel av befolkningen. Videre er kriol, (kreolspråk, en blanding av portugisisk og vestafrikanske språk), made og fulah de vanligste språkene i landet. Et nært familiebånd er for de fleste mennesker i Guinea-Bissau meget viktig for å kunne klare seg økonomisk. En gjennomsnittlig bondefamilie består av minst tre generasjoner som bor sammen, og mennene kan ha flere koner. Familiemedlemmene bor vanligvis i egne hytter rundt et tun. Livet for befolkningen som bor på landet er preget av rutiner. Arbeidsdagen starter ved soloppgang og slutter ved solnedgang. Kvinnene har ansvaret for barna og husholdningen, samtidig som de har en viktig rolle i jordbruket. Det er vanlig at barna også arbeider, både på jordene og i hjemmet. Kvinner og barn sørger for å skaffe vann og fyringsved som familiene trenger daglig. Kvinnene står økonomisk og sosialt i en svært vanskelig situasjon, og omskjæring av kvinner er utbredt. Beliggenhet og klima. Landet ligger på vestkysten av Afrika mot Atlanterhavet og grenser til Senegal og Guinea. Det er det minste landet i Afrika med en befolkning på litt over en million. Landet har et tropisk til subtropisk klima, og regntiden varer fra mai til oktober. I Guinea-Bissau finnes det fremdeles store tropiske skoger. Det er ingen vannmangel, noe som er gunstig for landets fruktbarhet. Økonomi. Guinea-Bissau er et av de seks fattigste land i verden. Uten naturressurser er agrarsektoren hovedinntektskilde for landet, særlig produksjon av cashewnøtter er viktig. Godt over halvparten av befolkningen er bønder, fiskere eller skogsarbeidere og dette utgjør størstedelen av den økonomiske aktiviteten. Flesteparten av befolkningen bor på landsbygda, langt unna skoler, markeder og helsesenter. Veinettet er svært dårlig, og elektrisitet finnes kun i større byer, hvor tilførselen er sporadisk. Det finnes minimalt med helsesentre og utdanningsmuligheter i landsbyene og levestandarden er lav. En 50 kilos sekk med ris, som dekker næringsbehovet for en gjennomsnittlig familie i en måned, koster nesten like mye som en månedslønn for en lærer. Landet mangler fremfor alt gode veier, kommunikasjonsmidler, kapital og industri. Ved siden av cashewnøtter er palmekjerner, jordnøtter, bomull, fisk og tømmer de viktigste eksportproduktene. Den geografiske beliggenheten, tallrike øyer utenfor kysten og korrupsjon særlig i militæret har gjort Guinea-Bissau til en mellomstasjon for narkotika på vei til Europa. Jane Austen. Jane Austen (født 16. desember 1775 i Steventon i Hampshire i England, død 28. juli 1817 i Winchester) var en britisk forfatter. Hun er mest kjent for sine romantiske romaner. En av grunnene til at mange fremdeles leser Austens romaner er hennes enestående og humoristiske personskildringer. Romanenes bipersoner er ofte karikerte, men særdeles levende. Biografi. Jane Austen var datter av en prest i Hampshire, George Austen (1731–1805), og hans kone Cassandra (1739–1827). Jane Austen vokste opp blant fem brødre og en søster, og levde siden et rolig, ugift liv sammen med familien. Jane Austens romaner, som er ubestridte klassikere i britisk litteratur, skildrer livet til engelsk overklasse på landet, og alle kretser rundt temaene kjærlighet, ekteskap og familieforhold. Hun har hentet inspirasjon til mange av sine romanfigurer fra sitt eget liv, derfor fremstår de som sammensatte og levende. Alt som ung begynte Jane Austen å skrive, påvirket av Shakespeare og engelsk romankunst så vel som av samtidens skrekk- og triviallitteratur. Faren oppmuntret henne til å skrive, men hun var svært sjenert og ville ikke at noen skulle se at hun skrev. Hun skrev derfor i all hemmelighet på små lapper ved sitt sybord. Hun skrev ingen av sine store verker mens hun levde i Bath. En del tekster skrev hun i brevform til sin familie, der de ble lest høyt. Dette hadde hun ikke noe imot. Jane var en periode forlovet med en rik mann, men brøt forlovelsen, og verken Jane eller hennes eldre søster Cassandra ble noensinne gift. Likevel levde de et sosialt og aktivt liv. Av Jane Austens seks store romaner ble 4 publisert anonymt mens hun levde – med påskriften «By a Lady». De første 25 årene i sitt liv tilbrakte Jane i Hampshire, men da faren pensjonerte seg solgte familien alt og flyttet til Bath. Etter farens død flyttet moren og Jane til brødrene, og bosatte seg senere i et lite hus like i nærheten. Barndom. Austen ble født 16. desember 1775 i Steventon og døpt 5. april 1776. Etter noen få måneder hjemme plasserte Austens mor henne hos Elizabeth Littlewood, en kvinne som bodde i nærheten. Hun var amme for Austen i ett år eller 18 måneder. I 1783, i henhold til familietradisjonen, ble Jane og søsteren Cassandra sendt til Oxford for å bli undervist av Mrs. Ann Cawley, og senere på året flyttet de med henne til Southampton. Begge jentene fikk tyfus, og Jane var døden nær. Figurene i romanene. En av de mest kjente skikkelsene i Jane Austens bøker er Mr. Darcy, som har sjarmert en hel verden (i alle fall den kvinnelige delen). Hans tause vesen, strenge blikk og krasse kommentarer gjør ham først mindre sympatisk, men etter hvert som handlingen i romanen skrider fram, blir det avdekket at han har en skjønn og inderlig ærlighet. En mann som utretter ting uten å tenke på å få noe til gjengjeld. Det er blitt spekulert om at denne rollen er inspirert av en mann med navnet Tom Lefroy, som Jane Austen skal ha blitt kjent med via bekjente, men som ikke falt i smak hos foreldrene da de ønsket at hun skulle gifte seg med en som var bedre bemidlet. Han skal ha vært politisk engasjert og kom fra Irland. Han skal senere ha innrømmet overfor sin nevø at de hadde et kortvarig forhold, men at det var en "boyish love". Han skal også ha vist sin respekt ved å reise tilbake til England for å være til stede under hennes begravelse. Mr. Darcys kvinnelige motstykke i boken "Stolthet og fordom" er den opplyste Elizabeth Bennet. Hun er en av de få kvinnene som faktisk ser ting som de er, og ikke overdramatiserer. Hennes kloke svar og uforstilte vesen fengsler etter hvert den vanligvis så uberørte Mr. Darcy. Dette er den typiske kjærlighetsromanen, der intriger og mange misforståelser spiller inn. Men den har mer enn de fleste andre bøker, nemlig de kjappe replikkene, og de noe uforutsigelige karakterene. Hennes beskrivelser fører oss langt tilbake i tid, uten at det blir vanskelig å leve seg inn i dens samtid. Personene er livlige uten å bli for utsvevende. Hennes roman er uten tvil av den romantiske arten. Men den har en sjarmerende og komisk stil, slik at det blir vanskelig å ikke like det hun skriver, og det er med et sukk man ser at sidene løper avgårde, og snart er det en uunngåelig slutt. Det er likevel feil å tro at hennes bøker er kun til underholdning. De er samtidsromaner som påpeker de ulike kjønnsrollene, og hva samfunnet forventer av kvinnen. Jane Austen skal også selv ha vært utsatt for press fra familien, i det den ønsket henne gift med en velstående mann. Hun skal ha akseptert hans frieri, men ombestemt seg dagen etter. Død. Jane Austen var lenge plaget med sykdom, og hun flyttet for å komme nærmere sin lege. Hun døde i Winchester, 18. juli 1817, 42 år gammel. Det er mange teorier om hva hun døde av, blant annet brystkreft, Addisons sykdom og Film. I september 2007 kom det en film som er løst basert på hennes liv. I filmen "Becoming Jane" spilles Jane Austen av Anne Hathaway. Jack Kerouac. Jack Kerouac (født Jean-Louis Lebris Kerouac) (født 12. mars 1922 i Lowell Massachusetts i USA, død 21. oktober 1969 i St. Petersburg, Florida) var en amerikansk forfatter av kanadisk bakgrunn. Kerouac var en ledende skikkelse i beatbevegelsen. Han var opphavsmannen til spontan prosa. Hans gjennombruddsroman "On the Road" (1957) ble en stor suksess og er i dag en moderne klassiker. Kerouac hadde en sterk og langvarig interesse for buddhisme, noe han blant annet skildret i "The Dharma Bums". Melkeveien. Melkeveien er en spiralgalakse, eller nærmere bestemt en stavspiralgalakse, som består av mellom 200 og 400 milliarder stjerner. Den store diskrepansen i estimatene skyldes usikkerhet i fastslåelse av antallet stjerner med svært liten masse. Solen befinner seg 26 000 ± 1400 lysår fra sentrum, ute i en av spiralarmene kalt Orion-armen. Vi har én spiralarm utenfor oss og minst tre innenfor. Galaksens diameter anslås til 100 000 (9.5×1017 km) lysår. En stavspiralgalakse er en spiralgalakse med en stav- eller stanglignende stjerneformasjon i sentrum av galaksen. Generelt vil staven påvirke både stjernene og den interstellare gassen i spiralgalaksen, samt ha betydning for spiralarmenes struktur. Edwin Hubble klassifiserte denne typen spiralgalakser som "SB" ("Spiral", "Barred" (stav/stang) i sin Hubblesekvens.Denne sekvensen arrangerer videre tre underkategorier avhengig av hvor åpne spiralens armer fremstår. Sba typen er således typebetegnelsen på en spiralgalakse med armer som ligger tett opp mot sentrum, mens SBc derav er en spiralgalakse med løsere bundet armer. Melkeveien tilhører SBc klassen. Midt på staven i Melkeveisystemet er det et område med spesielt høy stjernetetthet. Dette kulelignende sentrum har en diameter på 30 000 lysår. Spiralarmene danner skiven. Denne har radius 40 000–50 000 lysår, men er bare 3000 lysår tykk. Man regner med at Melkeveien sett utenfra likner mye på Andromedagalaksen. Rundt hele Melkeveisystemet finnes en kuleformet halo som er ca. 400 000 lysår i diameter. Her finnes ca. 90 % av Melkeveiens masse, såkalt mørk materie. Det er mye diskutert hva denne mørke materien består i, men relativt lite av det er i form av gass og partikler. De fleste stjernefødsler skjer i skiven, fra 12 000 lysår fra kjernen og ut til Solens bane. Stjernene i den kuleformede kjernen er generelt mye eldre enn stjernene i skiven. Helt inne i sentrum av Melkeveisystemet har man funnet et sort hull med flere millioner solmasser (nøyaktige tall finnes ikke). Sentrumet er en kraftig radiokilde, noe som trolig skyldes det sorte hullet. Det som i dagligtalen kalles Melkeveien, er en annen spiralarm enn den vi selv bor i. På grunn av avstanden ser den ut som et tåkete bånd, men i teleskop ser man at den består av flere millioner stjerner. Det er planen at romsonden Gaia skal sendes opp av ESA i 2011 for å kartlegge Melkeveien Sett i forhold til andre galakser, er Melkeveien middels stor. De Magellanske skyer er to små galakser som regnes som ledsagere til Melkeveisystemet. Opphavet til navnet Melkeveien. Navnet er svært gammelt, og kommer opprinnelig fra det greske navnet «Galaxias kyklos» – "«Sirkelen av melk»": I følge gresk mytologi ble Herakles som spedbarn plassert ved Heras bryst uten hennes vitende. Da gudinnen oppdaget dette fjernet hun straks den diende ungen, og hennes brystmelk sprutet ut over himmelen. Romerne endret dette til «Via Lactea» – "melkeveien". Struktur. En kunstners fremstilling av spiralstrukturen til Melkeveien med to store stjernearmer og en stav. Galaksen består av en stavformet stjerneregion omgitt av en skive av gass, støv og stjerner. Gassen, støvet og stjernene er organisert i en grov logaritmisk spiralarmstruktur. Galaktisk sentrum. Solen ligger 8,0 kpc fra det galaktiske sentrum. Verdien er estimert basert på geometribaserte metoder eller bruk av utvalgte astronomiske legemer som fungerer som kosmisk avstandsstige med ulike teknikker som gir ulike verdier innenfor tilnærmingsområdet. De innerste par av kiloparsec (≈ lysår) er en tett konsentrasjon av for det meste gamle stjerner i en omtrentlig sfæroidisk form kalt bulen. Det galaktiske sentrum er markert med en intens radiokilde kalt Sagittarius A*. Bevegelsen til materialet rundt sentrum indikerer at Sagittarius A* innehar et massivt, kompakt objekt. Konsentrasjonen av masse forklares mest med et supermassivt sort hull med en estimert masse på 4,1–4,5 millioner ganger solens masse. Observasjoner indikerer at det finnes supermassive sorte hull beliggende nær sentrum av de fleste normale galaksene. Wilhelm Friedemann Bach. Wilhelm Friedemann Bach (født 22. november 1710 i Weimar, død 1. juli 1784 i Berlin) var en tysk komponist. Han var Johann Sebastian Bachs nest eldste barn og den eldste av de berømte Bach-sønnene. I henhold til tidens oppfatning var Friedemann den mest begavede av J. S. Bachs sønner og et geni som organist, improvisatør og komponist. Likevel hadde han ustabile ansettelsesforhold og usikker inntekt. Årsaken var nok en viss mangel på smidighet som gjorde ham lite egnet til å stå i faste ansettelsesforhold, samt at samfunnet ennå ikke bød på betingelser som gjorde det mulig for frie og uavhengige kunstnere å skaffe seg gode levekår. Liv. Wilhelm Friedemann ble født i Weimar der faren var organist og kammermusiker hos hertugen av Sachsen-Weimar. Syv år gammel flyttet familien til Köthen hvor Friedemann gikk på latinskole. Moren Maria Barbara Bach døde brått i juli 1720 og Johan Sebastian giftet seg på nytt i desember 1721. Faren gav Friedemanns musikalske utdanning tett oppfølging, og opplegget er dokumentert i "Clavier-Büchlein vor Wilhelm Friedemann Bach" hvor både far og sønn førte inn musikk. Deler av franske suiter, to- og trestemte invensjoner, det første bindet av "Das Wohltemperierte Klavier" og de seks triosonatene for orgel inngikk i utdannelsen. Fra juni 1723 gikk Friedemann Bach på Thomasskolen i Leipzig. I 1727 fikk han fiolinundervisning hos Johann Gottlieb Graun i Merseburg, og i 1729 ble han immatrikulert som jusstudent ved Universitetet i Leipzig der han i tillegg studerte filosofi og matematikk. Han fortsatte å studere matematikk privat under sin første ansettelse i Dresden, og faget forble en livslang interesse. I 1733 ble han organist ved "Sophienkirche" i Dresden. En av hans elever her var Johann Gottlieb Goldberg. April 1746 ble han musikkdirektør og organist ved "Marktkirche Unser Lieben Frauen" i Halle an der Saale, og han fikk tilnavnet "«Hallesche Bach»". Her underviste han blant annet Friedrich Wilhelm Rust og han ledet guttekoret "Stadtsingechor zu Halle". Friedemann og kona Dorothea Elisabeth Georgi (ca. 1725 – 1791) fikk i årene 1752 til 1757 to sønner og en datter. Bare datteren overlevde barneårene. W.F. Bach var misfornøyd med tilværelsen i Halle nesten fra starten av. I 1749 ble han involvert i en konflikt med kantoren ved Liebfrauenkirche, Gottfried Mittag, som skal ha underslått midler beregnet på Friedemann. Hans overordnede gav i 1750 Friedemann en reprimande da han ble borte lengre enn avtalt under et opphold i Leipzig (han var der på grunn av arveoppgjøret etter faren). I 1753 foretok han sitt første dokumenterte forsøk på å skaffe seg en annen stilling – flere fulgte – men uten hell. I 1762 forhandlet han om posten som kapellmester ved hoffet i Darmstadt etter Christoph Graupner. Av grunner som ikke er klarlagt halte han ut forhandlingene, og selv om han ble utnevnt tiltrådte han ikke stillingen som "Hoffkapellmester ved Hessen-Darmstadt". Likevel brukte han tittelen i dedikasjonen på "cembalokonsert i e-moll". Han forlot posten i Halle juni 1764 selv om han ikke hadde sikret seg annen ansettelse. Resten av livet var han uten fast stilling og forsøkte å tjene til livets opphold ved å gi konserter, undervise og komponere. I 1770 flyttet han til Braunschweig, og våren 1774 til Berlin. Mellom 1764 og 1774 foretok han en rekke reiser, blant annet til Johann Nikolaus Forkel i Göttingen, men uten at det førte til noen fast ansettelse. Det gjorde heller ikke søknader på organiststillinger i Braunschweig og Wolfenbüttel. I Berlin gav han flere vellykkede orgelkonserter som sikret ham støtte fra prinsesse Anna Amalie av Preussen, søster til kong Fredrik den store. I 1778 eller 1779 trakk hun støtten tilbake etter at det ble framsatt uverifiserte påstander om at Friedemann skulle ha intrigert mot Anna Amalias komposisjonslærer, den prøyssiske kapellmesteren Johann Philipp Kirnberger. Wilhelm Friedemann Bach døde under fattige forhold i Berlin 1784. Kunstnerisk utvikling. Wilhelm Friedemann Bach var en av de første som forsøkte å slå seg fram som fri musiker, riktignok ikke frivillig, men fordi hans spredte forsøk på å skaffe seg en fast ansettelse mislyktes. De sosiale forutsetningene for et fritt kunstnerliv var bare i sin spede begynnelse i det nyborgelige Tyskland, så Bach hadde stadige problemer med å få oppdrag. Den mektige musikalske skyggen fra faren klarte han bare langsomt å fri seg fra. Til nå er det ikke klart om han med vitende og vilje solgte komposisjoner fra Johann Sebastian Bachs etterlatenskaper under sitt eget navn, men om han så gjorde ville det være i tråd med gjengs praksis på den tiden. W.F. Bachs eneste elev i Berlin var Sara Itzig, senere gift Levy (1761-1854), en grandtante til Felix Mendelssohn Bartholdy. Bach forsøkte å imøtekomme den prøyssiske prinsessens konservative musikksmak, men dermed mistet hans samtidige interessen for ham. Sammen med en viss mangel på smidighet hos den aldrende, fattige mannen, førte dette til at han ble møtt med fiendtlighet hos musikere som Johann Friedrich Reichardt og Carl Friedrich Zelter. Sistnevnte skrev langt senere et brev til Goethe: "«Han ble holdt for å være egenrådig siden han ikke ville spille for alle og enhver; mot oss ungdommer var han det ikke og spilte i timevis. Som komponist hadde han den fikse ideen at han ville fjerne seg fra faren og brødrene, og falt derfor ned i det småskårne, ufruktbare...»" Man mener å finne igjen spor av de indre spenninger og motsetninger som styrte Bachs liv i hans musikk. I instrumentalmusikken melder Sturm und Drangtidens nye ekspressive stil sin ankomst, i de åtte polonesene aner man tidligromantikkens karakterstykker, og klaversonatene nærmer seg wienerklassisismen. W.F. Bach var berømt som improvisatør på orgel og klaver. "«Uten tvil verdens største organist! Han er sønn av den verdensberømte Sebastian Bach, og hans likemann i orgelspill, om ikke også overmann»" svermet Christian Friedrich Daniel Schubart i „Ideen zu einer Ästhetik der Tonkunst“ (1806). Og i følge Johann Nikolaus Forkel skal Carl Philipp Emanuel uttalt at: "«Han kunne faktisk erstatte vår far, og alle oss andre.»" Kort tid etter W.F. Bachs død dannet det seg en rekke romantiske legender rundt det konfliktfylte Sturm-und-Drang-geniet. Et eksempel er det udokumenterte ryktet som ble satt fram i Gustav Schillings "Universal-Lexicon der Tonkunst" (1835): "«han mistet alle muligheter til et borgerlig og ordnet liv som følge av sin ubehøvlede natur, sitt sta kunstnersinn, sin utrolige ustadighet, sitt grinete, stridbare vesen, samt drikkfeldigheten han lå under for»". Dette bildet gjenspeiles også i Albert Emil Brachvogels roman "Wilhelm Friedemann Bach" fra 1858 og i Paul Graeners opera med samme navn fra 1931. Wilhelm Friedemann og broren Carl Philipp Emanuel var begge de viktigste kildene til Nikolaus Forkels biografi om deres far Johann Sebastian. Verk. I sin tid var W.F. Bach berømt for sin improvisasjonskunst. Det spekuleres i at kvaliteten på farens komposisjoner gjorde at lista ble lagt så høyt at han valgte å konsentrere seg om improvisasjon mens han var i Leipzig. Denne antakelsen støttes av det faktum at han økte komposisjonsinnsatsen etter at han flyttet til Dresden og Halle. Blant hans komposisjoner finner man mange kirkekantater og instrumentalverk. Av de siste er fugene, polonesene og klaverfantasiene, såvel som fløyteduettene de beste. Han tok i bruk flere av farens kontrapunktiske teknikker enn noen av hans tre komponerende brødrene, men han brukte elementene på en individualistisk og nesten improvisatorisk måte som imponerte musikere på slutten av 1800-tallet, da musikken hans ble gjenoppdaget. Mange av verkene ble lenge regnet som tapt. Fra 1990-årene er det kommet flere innspillinger. I jubileumsåret 2010 publiserte Bach-Archiv Leipzig ved hjelp av Packard Humanities Institute i Los Altos i California samlede verker i 11 bind. Harvard-professoren Christoph Wolff oppdaget i 1999 at en stor del av Singakademie Berlins arkiver befant seg i Kiev, og bidro med det til at det kjente notematerialet etter W.F. Bach ble utvidet. Ettervirkning. Friedemann Bachs liv var tema i filmen "Friedemann Bach" fra 1941 som i all hovedsak var basert på Brachvogels historisk unøyaktige romanframstilling. Byen Halle åpnet i 2010 museet "Wilhelm-Friedemann-Bach-Haus". Verk i utvalg. Se mer utførlig liste: Wilhelm-Friedemann-Bach. Eksterne lenker. Bach, Wilhelm Friedemann Bach, Wilhelm Friedemann Bach, Wilhelm Friedemann Bach, Wilhelm Friedemann Bach, Wilhelm Friedemann Ole Einar Bjørndalen. Ole Einar Bjørndalen (født 27. januar 1974 i Drammen) er en norsk skiskytter. Han er en av tidenes mestvinnende skisportutøvere, med (per 12. februar 2012) 93 enkeltseire i verdenscupen i tillegg til én verdenscupseier i langrenn. Han har seks sammenlagtseire i verdenscupen, den siste sesongen 2008-2009. 13 sesonger på rad kom han blant de tre beste i verdenscupen sammenlagt. Han har 47 medaljer fra OL og VM. Blant alle hans meritter er fire gull under vinter-OL 2002 i Salt Lake City, hans beste mesterskap. Bjørndalen representerer Simostranda IL i skiskyting og Byåsen IL i langrenn. Bakgrunn. Bjørndalen er oppvokst på Simostranda i Modum kommune i Buskerud. Hans eldre bror, Dag, var også skiskytter for det norske landslaget. Ole Einar Bjørndalen bor store deler av året i den italienske landsbyen Toblach (Sør-Tyrol) sammen med sin italienske kone, Nathalie Santer-Bjørndalen, som også var skiskytter fram til hun la opp i 2008. Karrière. I 1993 vant han tre øvelser i junior-VM. Bjørndalen skulle vise seg å være i stand til å videreføre suksessen til seniorsammenheng også. Bjørndalen er en uvanlig rask skiskytter, og han har ved flere tilfeller konkurrert med, og vunnet over spesial-langrennsløpere. I 2006 vant han et renn i verdenscupen i langrenn. Bjørndalen vant sitt første OL-gull i Nagano 1998 på 10 km sprint. På vei mot mål ledet han, men løpet ble avbrutt pga så stort snøfall at løperne nesten ikke kunne se blinkene på 50 meters hold. Dagen etter vant han det utsatte løpet. Ole Einar ble den første skiskytter som tok storeslem og vant alle fire skiskytterøvelsene i et OL under lekene i Salt Lake City i 2002. Han vant sitt første individuelle VM-gull på sprinten under VM i skiskyting 2003. Verdenscupen i skiskyting. Bjørndalen debuterte i verdenscupen i mars 1993, og tok samtidig sine første verdenscuppoeng ved å bli nummer 29 på 20 km. Den første seieren tok han 12. januar 1996 i Antholz, der han vant 20 km foran Vladimir Dratsjov og Halvard Hanevold. Med seieren på 15 km i langrenn fra 2006 har han 92 verdenscupseirer totalt. Han har vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger, og er med det verdens mestvinnende skiskytter sammen med Magdalena Forsberg i perioden 1998-2009, se oversikt under. Bjørndalen har totalt vært 154 ganger på seierspallen i verdenscuprenn. Sesongen 2008/09 begynte med sykdom og resultater langt under forventninger og forhåpninger. Han måtte vente helt til 17. januar før han fikk sin første verdenscupseier. Den kom på sprinten i Ruhpolding, da han vant med drøye halvminuttet foran Dominik Landertinger og Emil Hegle Svendsen. Verdenscupen i langrenn. Bjørndalen gikk sitt første verdenscuprenn i langrenn i november 1998. Det endte med 23. plass på 10 km friteknikk i finske Muonio. Han fikk sin første pallplassering i Kuopio 25. november 2001, med 2. plass på 10 km friteknikk. En måned senere knep han andreplassen igjen, denne gang bak Per Elofsson på 30 km i Ramsau, Østerrike. Den 18. november 2006 ble han historisk da han som første skiskytter vant et verdenscuprenn i langrenn i svenske Gällivare. Siden det har også skiskytteren Lars Berger vunnet 15km i langrenn i Ski-VM 2007. Han har også vært på pallen to ganger i verdenscupen som deltaker på det norske stafettlaget i langrenn. Mestvinnende. Bjørndalens karriere har gjort ham til en av tidenes mestvinnende vinteridrettsmenn. Han er per 2010 nummer to, bare bak Bjørn Dæhlie blant norske vinterolympiere. På listen over mestvinnende vinterolympiere i verden er han også nummer to per 2010, etter Dæhlie. En statistikk over verdensmesterskap er ikke helt sammenlignbart gjennom 50 år med internasjonal skiskyting. Bildet er litt mer komplisert, siden det er blitt flere renn i VM (også i OL etterhvert) i nyere tid enn da f.eks Aleksandr Tikhonov (aktiv 1967-1980), Frank Ullrich (1976-1984) og Eirik Kvalfoss (1981-1994) holdt på. Frank Luck, og Tikhonov har totalt 11 gull i VM, men Bjørndalen har 17. Da er alle stafetter og lagkonkurranser tatt med. Heller ingen har flere enn Bjørndalens 11 individuelle VM-gull (mot Raphaël Poirées 7). Sammenligner vi kun de to tradisjonelle øvelsene 20 og 10 km i VM/OL, har Bjørndalen 9, mens Ullrich og Tikhonov har 6 gull hver. Kontroversen under verdensmesterskapet i 2009. Under Verdensmesterskapet i Pyeongchang, skøytet Bjørndalen og flere andre utøvere galt i starten av første runde i mennenes 12.5 km jaktstart. Etter å ha forlatt stadion, skøytet utøverne over en bro i stedet for å skøyte rundt, slik de skulle. En jury besluttet å gi alle disse utøverne en tidstraff på ett minutt, etter en klage fra det russiske laget. Bjørndalen, som vant jaktstarten klart, ble flyttet ned til bronseplass, bak Maksim Tsjudov og Alexander Os. Det norske laget og sju andre land la inn en motprotest som førte til at en appelljury annullerte de nye resultatlistene, og de opprinnelige resultatet ble stående som gjeldende. Fire dager senere beskyldte russiske ledere igjen Bjørndalen for juks, denne gangen for å kuttet ned cirka 400 meter på løypa på åpningsdistansen 10 km sprint. De hevdet at Bjørndalen hadde tjent inntil 40 sekunder på å gå feil. Selv sa Bjørndalen at «disse påstandene er bare tull». Kontroversen fikk et nytt alvorspreg etter hetsende utsagn og trusler på Bjørndalens offisielle nettsted. Bjørndalen har forsonende og spøkefullt kontret med referanser til egne våpenferdigheter. Resultater i verdenscupen sammenlagt. left Tabellen viser sammenlagtplasseringen i verdenscupen i skiskyting og antall enkeltseire per sesong. «+ 1» i totalen viser til hans verdenscupseier i langrenn i 2006. Innen skisport troner han (fra 26. mars 2009) på toppen med flest verdenscupseire (94) foran alpinisten Ingemar Stenmark som har 86 verdenscupseire. Det bør merkes at skiskyting regner mesterskapsseire som verdenscupseire, mens dette ikke regnes innen alpin. Stenmark har fem mesterskapsmedaljer i tillegg til sine 86 verdenscupseire. Den sveitsiske fristil-ballettkjøreren Conny Kissling har 106 verdenscupseire. Annet. Han har selv vært sponsor for Emil Hegle Svendsen, og broren Dag Bjørndalen har vært skytetrener for kona Nathalie Santer-Bjørndalen. Etter den fantastiske innsatsen under Vinter-OL 2002, der han vant gull på 10 km sprint, 20 km, 12,5 km jaktstart og 4 x 7,5 km stafett skiskyting mottok han Fearnleys olympiske ærespris. Ole Einar Bjørndalen har også blitt hedret flere ganger på Idrettsgallaen. Han er kåret til "årets navn" både for sesongene 2001 og 2005. For sesongen 2002 vant han klassen "konsentrasjon", for sesongen 2005 vant han klassen "utholdenhet", og for sesongen 2009 ble han kåret til "årets mannlige utøver". Han er i tillegg flere ganger nominert i ulike kategorier. Han ble tildelt Egebergs Ærespris i 2002 for sine prestasjoner i idrettene skiskyting og langrenn. 1. august 2009 mottok han Fakkelprisen av Det Norske Totalavholdsselskap for sin rolle om godt forbilde. En nesten tre meter høy bronsestatue av Ole Einar Bjørndalen, utført av Kirsten Kokkin, ble avduket i Modum i 13. september 2008. Stedet hvor statuen står skal hete «Ole Einars Standplass». Etter 10 års samarbeid med treneren Roger Grubben, innledet Bjørndalen i juli 2010 et samarbeid med Torgeir Bjørn som hovedtrener. Mars 2011 ble Ole Einar Bjørndalen lansert skiskyttertalentet Lukas Hofer som trenerkandidat for det italienske landslaget. Bjørndalen svar var at han satser som løper til etter Vinter-OL 2014 i russiske Sotsji, og tiden etter det har han ikke klare planer for. Jan Petersen. Jan Petersen (født 11. juni 1946 i Oslo) er en norsk politiker (H) og ambassadør. Han er fra Oppegård i Akershus, hvor han var ordfører fra 1975 til 1981. Petersen var stortingsrepresentant fra 1981 til 2009, og partileder i Høyre fra 1994 til 2004. Petersen var utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering fra 19. oktober 2001 til 17. oktober 2005. Han tok ikke gjenvalg ved stortingsvalget 2009. Petersen ble i statsråd den 9. januar 2009 utnevnt til ny norsk ambassadør til Østerrike. Tidlig karrière. Jan Petersen ble født 11. juni 1946 i Oslo, som sønn av direktør Kaare Petersen (bror av Erling Petersen) og Elsa Olsen. Jan Petersen vokste imidlertid opp i Oppegård i Akershus. Han fikk examen artium i 1965. Han var medlem av Oppegård kommunestyre fra 1967 til 1971, og av formannskapet fra 1971 til 1975. Petersen giftet seg med lektor Siri Andresen i 1971, men dette ekteskapet ble senere oppløst. Petersen var formann i Akershus Unge Høyre i 1969, og ble formann i Unge Høyre i 1971, og ledet organisasjonen gjennom den jevne EF-avstemningen i 1972. Han gikk av i 1973, og var da samtidig utdannet jurist. Førstesekretær i Forbrukerrådet i 1974, og konsulent i NORAD fra 1975 til 1978. Vararepresentant på Stortinget i perioden 1973–1977. Heltidspolitiker. Petersen har vært heltidspolitiker siden 1975, først som ordfører i Oppegård fra 1975 til 1981. Petersen ble medlem av Høyres sentralstyre i 1976, hvor han siden har blitt gjenvalgt. Petersen ble for første gang valgt inn på Stortinget for Akershus i 1981, stortingsvalget hvor Høyre fikk historisk stor oppslutning. Petersens første stortingsperiode ble som medlem av Stortingets kommunal- og miljøvernkomité fra 1981 til 1984, og av Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité fra 1984 til 1985. Han har vært medlem av styret for Den Norske Opera siden 1983. Partileder og minister. Petersen etterfulgte Kaci Kullmann Five som partileder i 1994, og ble samtidig også parlamentarisk leder. Hans første stortingsvalg som partileder i 1997 var å regne som et totalt valgnederlag. Thorbjørn Jaglands famøse 36,9-ultimatum gjorde at Kjell Magne Bondeviks første regjering inntok regjeringskvartalet. Petersen og Høyre ble nektet medlemskap i regjering fra Senterpartiet, slik Høyre ble stående som kun et støtteparti i Stortinget. Ved kommunevalget i 1999 gjorde Høyre et godt valg. Høyre og Arbeiderpartiet felte i fellesskap Bondeviks regjering regjering i et kabinettspørsmål om nye gasskraftverk i 2000. Mange så på stortingsvalget 2001 som en stor revansje i forhold til 1997, og statsministerkandidat Petersen ble utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering. I forkant av dette hadde Petersen sittet i lederskapet i Stortingets utenrikskomité siden 1985. Petersen gikk av som parlamentarisk leder da han ble minister, og etterlot seg da et parti som var det ledende på borgerlig side i norsk politikk. Utenriksminister. Petersen fikk arbeidet rundt terrorangrepet 11. september 2001 i USA i fanget, hvilket innledet til strengere tiltak blant annet i flytrafikken over hele verden. Krigen i Irak startet i mars 2003, og Petersen gikk imot USA og Storbritannias invasjon og også en eventuell norsk deltagelse. Det er senere avdekket av dette ikke var uten komplikasjoner for statsminister Bondevik i forhold til Petersens innstilling i spørsmål. Petersen gikk av som partileder i 2004, og gav stafettpinnen videre til daværende kommunalminister Erna Solberg. I egenskap av å være Norges utenriksminister var Petersen formann i Ministerkomiteen i Europarådet da Norge hadde formannskapet fra mai til november i 2004. Jan Petersen ble i 2004 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden for sin lange innsats. 26. desember 2004 var det en større jordskjelv i Indiahavet, som utløste en tsunami. Tsunamien tok livet av blant andre 84 norske statsborgere, i hovedsak personer på ferie i Thailand. Petersen var da raskt på stedet, og holdt – som myndighetenes representant – hjemlandet oppdatert med situasjonen. Regjeringen gikk av etter stortingsvalget 2005. Avslutter politikken. Petersen gikk etter stortingsvalget 2005 tilbake som vanlig stortingsrepresentant. Han byttet imidlertid komité, og ble leder i Stortingets forsvarskomité. Samme år ble han dessuten nestleder i Den internasjonale demokratiske union. I mai 2008 gav han nominasjonskomiteen i Akershus Høyre beskjed om at han ikke ønsket gjenvalg til Stortinget. Samme år ble det spekulert i om Petersen hadde fått kreft, da en stadig tynnere hårmanke ble synlig under Høyres landsmøte, men dette ble avslått fra Petersens side. Han uttalte at han hadde oppsøkt lege for sitt hårtap, men at blodprøver kunne avkrefte at det dreide seg om noen form for sykdom. Petersen ble i statsråd den 9. januar 2009 utnevnt til ny norsk ambassadør til Østerrike, med base i hovedstaden Wien, og tiltrådte da stortingsperioden løp ut i oktober samme år. Oscar Torp. Oscar Fredrik Torp (født 8. juni 1893 i Skjeberg, død 1. mai 1958) var en fremtredende arbeiderpartipolitiker som innehadde mange partiposter fra 1918 og frem til sin død i 1958. Han var også fylkesmann i Vestfold fra 1948 til sin død. Han var statsminister 1951–1955, og stortingspresident fra 1955 til sin død i 1958. Han var finansminister, forsvarsminister og sosialminister i Regjeringen Nygaardsvold, og dertil forsvarsminister i Einar Gerhardsens første regjering. I overgangsfasen fredsvåren 1945 var han leder for Regjeringsdelegasjonen og fungerende sjef for Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Statens informasjonstjeneste 14. mai – 31. mai 1945. Torp var også parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1948–1951. Han er også den som formelt sett har sittet lengst som partileder i Ap. Han ble valgt i 1923, men mistet vervet da han kom tilbake fra London etter 2. verdenskrigs slutt i 1945. Oppvekst i Østfold. Torp kom fra enkle kår i Østfold og var nest eldste gutt av totalt ni søsken, hvor åtte vokste opp. Faren emigrerte til Canada da Torp var ti, og døde på hjemveien fire år senere. Torp var barnearbeider og opplevde sin første arbeidskonflikt allerede som 13-åring. Det gjorde sterkt inntrykk på den unge arbeideren, og han kom tidlig med i faglig arbeid. 15 år gammel var han underkasserer i sin fagforening på Hafslund. Formann i Arbeiderpartiet. I 1918 ble han formann i Sarpsborg Arbeiderparti og medlem av Arbeiderpartiets landsstyre. Fem år senere ble han valgt til formann i DnA, etter Emil Stang d.y. Oscar Torp er en av kun fire norske politikere som har innehatt samtlige av fire følgende verv: partileder, statsråd, statsminister og stortingspresident. Han var ordfører i Oslo fra 1934 til 1936, men avbrutt av hans første periode som forsvarsminister fra 20. desember 1935 til 15. august 1936 da han var sykdomsvikar for Fredrik Monsen. Forsvarsminister. Torp, som selv satt i fengsel for å ha agitert for militærnekting på 20-tallet, var forsvarsminister i to omganger (1935-36 og 1942-45) og klarte å etablere et nært tillitsforhold til britiske militære myndigheter under krigen. Torp revolusjonerte den norske forsvarsorganisasjonen og opprettet en sentral ledelse — Forsvarets Overkommando — for de tre forsvarsgrenene i 1942. Forsvarssjef med generalmajors grad ble den til da relativt ukjente major Wilhelm Hansteen. Sosialminister. I årene mellom de to periodene som forsvarsminister, var han sosialminister. Både alderstrygd og arbeidsledighetstrygd ble innført da Torp var sosialminister. Torp var også gjenoppbyggingsminister i Gerhardsens første rene Ap-regjering. Torp ble i 1958 rammet av hjerneblødning og døde etter å ha sett 1. maitoget i Oslo. Da beskjeden kom om at Oscar Torp var død, ble de fleste kveldsarrangementer avlyst eller lagt om. Selv om Torp var en viktig person i den norske arbeiderbevegelsen før krigen, ble han fort glemt etter sin død. Knut Vollebæk. thumb Knut Vollebæk (født 11. februar 1946 i Oslo) er en norsk diplomat og politiker (KrF). Han var utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000. Vollebæk er prestesønn, tok examen artium i 1964 og er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole fra 1972, og med studier i statsvitenskap ved University of California, Santa Barbara 1972–1973. Han ble aspirant i UD i 1973, var ambassadesekretær ved ambassaden i New Delhi 1975–1978 og Madrid 1978–1981. Ambassaderåd i Harare 1984–1986 og ambassadør i San José de Costa Rica 1991–1993. Han var byråsjef i Utenriksdepartementet 1986–1989, ekspedisjonssjef i 1993 og spesialråd for bistandssaker 1994–1997. Vollebæk var opprinnelig medlem av Høyre og aktiv i Unge Høyre. Han meldte seg imidlertid inn i Kristelig Folkeparti i 1983, og gjorde sin politiske debut som statssekretær for utenriksminister Kjell Magne Bondevik i Jan P. Syses regjering 1989–1990. Han ble utnevnt til ambassadør i Paris sommeren 1997, men rakk knapt å tiltre før han ble utenriksminister fra 17. oktober 1997. Under hans tid som utenriksminister var han også formann for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Vollebæk var Norges ambassadør i USA med residens og ambassade i Washington, DC 2001–2007. I 2007 ble Vollebæk utnevnt til høykommissær for nasjonale minoriteter i OSSE. Utmerkelser. Vollebæk ble i 2001 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han har mottatt storkors av den luxembourgske Fortjenstordenen, storkors av den costaricanske Nasjonalordenen Juan Mora Fernández, storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, storkors av Storhertug Gediminas av Litauens orden, storkors av den latviske Trestjerneordenen, 1. klasse av den estiske Den hvite stjernes orden, storkors av den franske Nasjonale fortjenstorden og kors av den spanske Isabella den katolskes orden. Vollebæk er æresdoktor ved Concordia College og St. Olaf College i USA. I 2001 ble Vollebæk Årets Peer Gynt. Weimar. Weimar er en by i den tyske delstaten Thüringen med 64 000 innbyggere. Her bodde blant andre Johann Wolfgang von Goethe, hvis vennskap med Friedrich von Schiller i perioden 1794 til Schillers død 1805 anses å ha hatt overordentlig stor betydning for den tyske litteratur og kultur. Goethes hus i Weimar er idag et museum. I 1999 var Weimar kulturhovedstad i Europa, samtidig som Goethes 250-årsdag ble feiret med en rekke arrangementer i Tyskland og andre steder. Weimar har bl.a. et stort bibliotek kalt Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek. Deler av biblioteket ble den 3. september 2004 ødelagt av brann. Perioden 1919-1933 refereres ofte til som Weimar-republikken, ettersom republikkens konstitusjon ble vedtatt i Weimar, da Berlin var for urolig etter 1918-revolusjonen til at riksdagen ville møtes og drøfte dette der. Weimar var også senter for Bauhaus-bevegelsen, og byen har en rekke kunstgallerier, museer, det tyske nasjonalteateret og Bauhaus-universitetet. Fra sommeren 1937 til etter annen verdenskrig lå det en konsentrasjonsleir i nærliggende Buchenwald, en skog Goethe hadde likt å besøke, som ble benyttet av nasjonalsosialistene og senere av de sovjetiske okkupantene. Det "klassiske Weimar" ble i 1998 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Robert Schumann. Robert Schumann (født 8. juni 1810 i Zwickau, Kongeriket Sachsen; død 29. juli 1856 i Endenich, nå en bydel i Bonn) var en tysk romantisk komponist. Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter. Opprinnelig komponerte han hovedsakelig for klaver, men senere skrev han verker i nesten alle musikkformer som var vanlige på hans tid. Robert Schumann fikk pianoundervisning fra han var sju år gammel. Meningen var at han skulle studerte jus i årene 1828–30, men i realiteten komponerte han, studerte musikkteori og fikk undervisning i pianospill hos Friedrich Wieck. En fingerskade ødela karrieren som pianovirtuos, og han satset i stedet på å komponere. I 1834 grunnla Schumann musikktidsskriftet "Neue Zeitschrift für Musik", hvor han gav uttrykk sine ideer om en «høyere», poetisk musikk. Schumann sto oppriktig og bestemt på sitt romantisk-idealistiske kunstsyn, på denne tiden var han mest kjent som musikkritiker – som komponist var han nesten ukjent. Mot pianolærerens vilje giftet hans datter, Clara Wieck, og Schumann seg i 1840. Hun var allerede en av Europas største klavervirtuoser. Samme år komponerte Schumann et stort antall mesterlige lieder. Felix Mendelssohn Bartholdy hjalp i 1843 Schumann til et professorat ved konservatoriet i Leipzig, i 1844 ble Schumann korleder i Dresden. På 1850-tallet var han musikkdirektør i Düsseldorf. Schumann led sannsynligvis av en bipolar lidelse, og etter at broren og svigerinnen døde i 1833 var han plaget av angst som tidvis slo ut i en psykose. Han forsøkte å begå selvmord i 1854, og lot seg legge inn på en psykiatrisk klinikk ved Bonn. Sykejournalene derfra tyder på at de psykiske problemene hadde sammenheng med syfilis. Schumann kom aldri ut igjen, og døde der i 1856. Tidlig i karrieren skrev Schumann stort sett klavermusikk: "Kinderszenen", "Kreisleriana", "Papillons" og "Sinfonische Etüden", samt pianokonserten som hører til en av genrens mest kjente. Fra 1840 skrev han liedersykluser og kammermusikk, og dessuten symfonier, kirke- og scenemusikk. Ungdomstid. Schumanns musikkrom. Zwickauer Museum, Hauptmarkt 5 "«Jeg drømte jeg druknet i Rhinen»". Denne setningen noterte Schumann i sin dagbok da han var 19 år, på en tid han ikke kunne vite at han senere skulle slå seg ned i nærheten av Rhinen, og forsøke å begå selvmord ved å hoppe i elva. Schumann var det femte og siste barnet i søskenflokken, de andre var Emilie (1796), Eduard (1799), Carl (1801) og Julius (1805). Moren Christiane ble regnet som svært musikalsk uten at hun behersket noe instrument, og faren August var bokhandler. Ved siden av begavelsen han hadde for klaverspill og musikk, var Robert litterært interessert, og han skrev mye allerede fra tidlig alder. Interessen for det skrevne ord fikk han nok fra sin far: August Schumann så på seg selv som en «homme de lettres», han skrev romaner og ble en kjent oversetter av engelskspråklig litteratur, og sammen med sine brødre drev han fra 1807 forlagsbokhandelen «Gebrüder Schumann» i Zwickau. Firmaet ble kjent for å fremme allmenndannelse ved å publisere pocketutgaver av klassikere fra alle nasjoner. August Schumann skal ha hatt et stort privatbibliotek med klassisk litteratur fra hele verden. Hans eldste sønner gikk alle inn i forleggerbransjen, og også den yngste forsøkte å følge i farens fotspor: 14 år gammel skrev Robert Schumann et essay om musikkestetikk og bidro til et verk faren redigerte som bar tittelen «Portrett av berømte menn». Han skrev også dikt, romanfragmenter og selvkritiske tekster. Allerede som skolegutt i Zwickau leste han verk av de tyske poetene/filosofene Friedrich Schiller og Johann Wolfgang von Goethe, såvel som Lord Byron og greske tragedier. Hans største og varige litterære inspirasjonskilde var Jean Paul; påvirkningen fra ham kan man finne i Schumanns ungdomsromaner "Juniusabende", fullført i 1826, og "Selene". August Schumann støttet opp under avkommets musikalske ambisjoner. Han kjøpte et flygel til ham, hørte ham gjerne spille, og forsøkte – om enn forgjeves – å få Carl Maria von Weber til å gi ham klaverundervisning. "«Jeg hadde fordelen av å få den mest grundige og kjærlige oppdragelse»." I 1826 døde August Schumann, 53 år gammel. Han etterlot seg en liten formue; Roberts andel ble forvaltet av tøy- og jernvarehandleren Gottlob Rudel fra Zwickau. Robert fikk en omfattende skolegang med undervisning i latin, gresk og fransk, og han ble regnet som et usedvanlig språktalent. Men hans musikalske utdannelse var fram til 1828 nærmest for dilettantisk å regne. Da han etterhvert spilte klaver bedre enn sin lærer, anbefalte denne ham selvstudium, og Schumann gikk på musikalske framføringer og leste partiturer og omarrangerte orkesterverk for klaver. Han grunnla et skoleorkester, samt et litterært selskap hvor han leste ulike verk sammen med sine medelever, blant annet åtte dramaer av Friedrich Schiller der de fordelte rollene seg imellom. Hvor alvorlig han tok det kan vi se av foreningsstatuttene han hadde laget: De innebar at det ble skrevet ut bøter for «usømmelig latter» under opplesingene. Artium tok Schumann med nestbeste karakter «omnino dignus». I mellomtiden hadde moren i samråd med formynderen besluttet at Schumann skulle studere rettsvitenskap, da ingen av dem kunne se at hans hang til kunst, og i særdeleshet musikk, kunne ha noen framtid. Schumann føyde seg, og skrev seg 29. mars 1828 inn som jusstudent ved Universität Leipzig og ble medlem av det gamle studentbrorskapet i Leipzig. Upopulært studium. På denne tiden ble Schumann kjent med en mann som kom til å forandre livet hans: Friedrich Wieck. Wieck, som opprinnelig studerte teologi, hadde fått ry som en fremragende klaverpedagog. Konseptet hans med praktisk undervisning ved klaveret og musikkteoretisk utdannelse, hadde han med stort hell prøvd ut på sin egen datter Clara. Robert Schumann besluttet å la Wieck ta seg av sin musikalske videreutdanning, men det viste seg at Schumann manglet det nødvendige piano- og komposisjonstekniske grunnlaget. Skuffelsen var stor, han måtte stadig oftere unnskylde seg for manglende oppmøte, og til slutt avsluttet Schumann like godt undervisningen. Schumann ønsket å få en slutt på "«det ødeleggende slendrianet»" i yrkesutdannelsen, og flyttet til Heidelberg for å konsentrere seg om jus-studiene. Men rent jus-faglig ble det en bortkastet tid. Blant professorene var det bare juristen Thibaut som fant gjenklang hos Schubert, og det skyldtes hans musikalitet og fordi han regelmessig organiserte musikkaftener, særlig med verk av Palestrina og Händel. Dessuten ble det plutselig svært viktig å foreta en reise gjennom Italia akkurat nå, og han klarte å få moren til å gi ham reisepenger. "«Italia, Italia, nynnet det fra barnsben av i mitt hjerte»" skrev han til henne. Det som dro ham dit var "«det helt fantastiske, pulserende, levende livet.»" Han ville lære å kjenne de "«de hvite, glitrende byer», «de appelsinduftende, sydlige blomster»". Og naturligvis ville han bli kjent med "«de italienske kvinnene med sine ildfulle, smektende øyne.»" Han lot seg imponere over La Scala i Milano, men fikk ikke noe ut av den italienske musikken, og spesielt ikke av Gioachino Rossinis. Omvending. Tilbake i Heidelberg skrev Schumann etter lang tids indre kamp et brev til sin mor den 30. juli 1830, hvor han forklarte at han tok sikte på å slå inn på en løpebane som musiker. "«Følger jeg min muse, så viser den meg til min kunst, og jeg tror det er den rette veien.»" Innen seks år ville han kunne "«konkurrere mot hvilken som helst annen pianist.»" På hans bønner vendte moren seg til Friedrich Wieck "«med angst og beven»", for hun mente at Robert burde ha startet på en pianistløpebane ti år tidligere om musikken skulle kunne bli et levebrød. Wieck svarte allerede innen to dager: han lovte at på tre år skulle han gjøre Schumann til en av Europas største pianister; han ville da spille mer åndfullt enn Ignaz Moscheles og mer storartet enn Johann Nepomuk Hummel. Men han knyttet en betingelse til dette: Schumann måtte få kontroll over sin "«tøylesløse fantasi og skiftende framtidsplaner»", og stille regelmessig på øvelsene. Full av gode forsetter for framtiden reiste Schumann tilbake til Leipzig og bosatte seg til å begynne med i et rom i Wiecks hus. Pianistdrømmen brister. Schumanns begynte nå en så innbitt kamp for å bli pianovirtuos at det endte med at han ødela fremtidsutsiktene: Stadig mer irritert over at fingrene ikke beveget seg fullstendig uavhengig av hverandre utviklet han en mekanisk innretning som skulle gi hver enkelt finger sin egen kraftfulle uavhengighet. Kveld etter kveld testet han apparatet med høyre hånd helt til han pådro seg en så alvorlig seneskjedebetennelse at han ble ute av stand til å bevege fingrene. Da hånden begynte å bli bedre viste det seg at langfingeren var så svekket at han ikke lengre kunne håpe på å bli en profesjonell pianist. Den gang ble kvikksølv brukt i behandlingen av syfilis, og et av symptomene på kvikksølvforgiftning er koordinasjonsproblemer, noe som kan forklare problemene som førte til at han startet den alt for intense treningen. Nye veier. Fra nå av konsentrerte Schumann seg om å lære seg komposisjonsteknikker; Johann Sebastian Bachs "Das Wohltemperierte Klavier" var et verdifullt studiemateriale. Til å begynne med komponerte Schumann nesten utelukkende for klaver, hans opus 1 var "ABEGG-Variationen" som han bygde opp rundt noterekka A-B-E-G-G og dediserte fantasipersonen «Comtesse d'Abegg». Til de første komposisjonene som vitner om Schumanns personlige stil hører også "Papillons" (op. 2), som han tilegnet tre kvinner i sin nærmeste bekjentskapskrets. Selv antydet han at disse miniatyrene var inspirert av Jean Pauls roman "Flegeljahre" («Ungdomsår»). Av tidlige komposisjoner er "Toccata" (op. 7) verd å nevne; et svært virtuost stykke som stiller høye krav til de svakeste fingrene, dvs ring- og lillefinger. I 1883 påbegynte han "Etüden im Orchestercharakter" som i 1837 ble utgitt under navnet det har hatt siden, "Sinfonische Etüden". De er ikke egentlig etyder i bokstavelig forstand, heller variasjoner over et tema som presenteres i starten. "Neue Zeitschrift für Musik",utgave fra 1850. Sammen med Friedrich Wieck, pianisten Ludwig Schuncke og noen andre venner grunnla Schumann i 1834 "Neue Zeitschrift für Musik", en konkurrent til "Allgemeine Musikalische Zeitung" – også det basert i Leipzig. Siden de andre ikke hadde tid til overs, falt nesten alt arbeid på Schumann. Som kritiker og musikkviter skapte han en ny målestokk, med en skarp brodd mot middelmådighet og overflatisk virtuoseri. Schumanns varemerke var en "poetiserende kritikk". Han var ikke alene om den i samtiden; E. T. A. Hoffmann som allerede hadde skrevet for "Allgemeine musikalische Zeitung" under pseudonymet "Johannes Kreisler" forsøkte seg også på en lignende stil. Men Schumann utviklet denne skrivemåten til en egen genre. Han var notorisk ordknapp; Clara bemerket senere i deres felles dagbok at man måtte spørre ham tre ganger «hva sa du?» for å forstå ham, men skriftlig var han i sitt ess, og viste en språklig ekvilibrisme hvor ingen nyanse var ham fremmed. I tekstene hans finner man alt fra seriøs diskusjon, via mild spott til hånende kritikerslakt. De imaginære figurene "Florestan" (den lidenskapelige Schumann), "Eusebius" (den introverte Schumann) og "Meister Raro" (rådgiver – Friedrich Wieck var den opprinnelige modellen for denne figuren) spilte en viktig rolle både i tidsskriftet og i komposisjonene hans. Schumann brukte de ulike karakterene til å få fram forskjellige synspunkter på verkene. Davidsbündler. "Zum Arabischen Coffe Baum" i Leipzig, 2008 Allerede i 1833 hadde Schumann samlet en krets yngre kunstnere som regelmessig møttes i lokalet "Zum Arabischen Coffe Baum" i Leipzig. De kalte seg "Davidsbündler" (Davidsforbundet), og så på seg selv som motpolen til "filistrene", som representerte spissborgerne. I tråd med det som var vanlig i tidens populære hemmelige forbund, gav de hverandre fantasinavn. Forbundet var alltid til stede i Schumanns verk, eksempelvis i "Davidsbündlertänze" op. 6, som Schumann tilegnet sin venn komponisten Walther Wolfgang von Goethe, og i "Carnaval" op. 9. Kjærlighetsliv. Da Schumann første gang ble kjent med Wiecks datter Clara under oppholdet i Wiecks hus i 1830, var hun elleve år, så den gang begrenset forholdet mellom dem seg til spaserturer og eventyrstunder der Schumann fortalte selvlagede historier til Clara og brødrene. Men Schumann kunne også med forbauselse observere hvordan Clara modnet som menneske og musiker. Han hadde et par kjærlighetsaffærer, og det var nok på denne tiden han pådro seg en sykdom han ikke snakket om før i 1855, men som var medansvarlig for hans tidlige død: syfilis. I 1834 forlovet Schumann seg med en av Wiecks elever, Ernestine von Fricken (født. von Zedtwitz), som han den gang trodde var datter av en rik böhmisk baron. Det viste seg imidlertid at Ernestine var adoptert og etter tidens regler ikke hadde arverett, så Schumann opphevet forlovelsen etter et år. Likevel gav han henne et musikalsk minnesmerke i "Carnaval". Familien von Fricken stammet fra den böhmiske byen "Aš", og dette stedsnavnet (i sin tyske form "Asch") danner grunnlaget for "Carnaval" gjennom bruk av tonerekkene "a-ess-c-h" og "ass-c-h". Et stykke bærer navnet "Estrella" (Ernestine), et annet er tilegnet "Chiarina" (Clara), selv "Marsch der Davidsbündler gegen die Philister" er med som kronen på verket. Åpningen av stykket, "Preambule", og miniatyrene med titlene "Chopin" og "Paganini" danner unntakene fra denne tematikken. Ekteskap. I september 1839 la Clara og Robert inn en rettslig klage med et forslag om at enten fikk Wieck samtykke i ekteskapsinngåelse, eller så ble ekteskapet inngått ex officio. Det tok tid før det skjedde noe, ikke minst takket være Friedrich Wiecks uthalingstaktikk, men 1. august 1840 samtykket retten endelig til ekteskapsinngåelse. Bryllupet sto 12. september 1840, dagen før Clara fylte 21 år. I 1843 ble Schumanns forsonet med Wieck etter at faren tok det første skrittet. Avvisning. Schumann fullførte "Kreisleriana" i 1838. Stykket er trolig dedisert forfatteren E.T.A. Hoffmann, som brukte "Kapellmeister Johannes Kreisler" både som litterær karakter og pseudonym når han skrev for "Allgemeine Musikalische Zeitung". Schumann var en stor beundrer av Frédéric Chopin, og som et tegn på sin musikalske aktelse tilegnet han ham verket. Chopin på sin side ble aldri noen stor beundrer, og også andre pianister forholdt seg nokså kjølig overfor Schumanns komposisjoner: Franz Liszt tok noen av verkene hans inn i repertoaret, men fortalte selv at det ble en «stor fiasko». Årsaken var nok at Liszts publikum ikke forventet at han skulle fortolke vanskelig tilgjengelig musikk, men kom på konsertene hans for å oppleve en risikovillig showmann utfolde seg ved pianoet. Selv Clara, som senere bidro vesentlig til å gjøre Schumanns klaververker kjent, spilte på denne tiden bare sjelden et og annet av Schumanns stykker på konsertene sine. Tilhørerne ville høre musikk som passet med tidens smak, og i ettertid er det lett å se at Schumann ikke skrev slik musikk. Ludwig van Beethoven ble beundret, Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Scarlatti var omtykt, og Sigismond Thalberg, Friedrich Kalkbrenner, ja selv Henri Herz hørte til tidens hyppig spilte komponister. Schumann foraktet Herz på grunn av hans platte klavermusikk. I 1838/1839 forsøkte Schumann å etablere "Neue Zeitschrift für Musik" i Wien, men på grunn av de strenge østerrikske sensurmyndighetene mislyktes han. I Wien gjenoppdaget han flere av Schuberts glemte komposisjoner, blant annet G-dursymfonien. Året etter, i 1840, opplevde Schumann i det minste en anerkjennelse i og med at universitet i Jena tildelte ham et æresdoktorat ved det filosofiske fakultet. Ved Claras side. Clara Wieck 1840, kort tid før hun giftet seg med Robert Schumann. Schumann forsøkte stadig å påvirke Clara Schumanns liv og kunstneriske utøvelse. Han ønsket ikke at hun – en av Europas mest feirede pianister – skulle fortsette sin turnévirksomhet. Han ville også at hennes egne komposisjoner skulle bli mer seriøse, så langt hadde de tilfredsstilt publikums romantiske musikksmak. Mer spesifikt ønsket han at hun skrev mer som ham selv; målet hans var musikalsk tosomhet i enhet. I 1841 gav han ut en liedersyklus med komposisjoner av begge to, og klarte å bringe kritikerne i forlegenhet da de ikke var i stand til å finne ut hvem av dem som var ansvarlig for de enkelte stykkene. Skapertid. Det er liten tvil om at samlivet med Clara var en inspirasjonskilde for Schumann på denne tiden. Han skrev "Symfoni nr 1 i B-dur" på svært kort tid. Den såkalte "Frühlingssinfonie" ble oppført 31. mars 1841 under ledelse av dirigenten Felix Mendelssohn Bartholdy. Allerede samme år fullførte Schumann en symfoni i d-moll som opprinnelig hadde med en gitar. Uroppførelsen 6. desember 1841 var ingen stor suksess, og 12 år senere omarbeidet Schumann symfonien til den versjonen som nå er kjent som hans 4. og siste symfoni. I 1841 ble deres første barn, Marie, født. Tilsammen fikk de åtte barn; da det siste barnet, Felix, kom til verden var Schumann lagt inn på psykiatrisk sykehus. Barnet ble på hans ønske oppkalt etter Felix Mendelssohn Bartholdy. Fortvilelsens tid. Robert og Clara Schumann 1847 I 1843 var Schumann for en kort tid lærer ved konservatoriet i Leipzig. Men paret var vant til å ha god råd og trengte snart større inntekter. Så Clara reiste igjen på konsertturne, blant annet til Russland, og spilte inn 6000 taler. Schumann ledsaget henne på turneen, men for Claras beundrere var han bare ektefellen til en av Europas mest kjente pianister. Det fortelles at i Russland ble Schumann en gang spurt om også han var en musiker, og folk skal ved flere anledninger ha stukket til ham penger. For Schumann var dette en fryktelig ydmykende situasjon, og han ble aldri helt komfortabel med at kona nøt en større internasjonal berømmelse enn han selv gjorde. I 1844 ble Schumanns forhåpninger om å bli Mendelssohn Bartholdys etterfølger ved Leipzigs berømte Gewandhausorkester knust. I den påfølgende tiden og fram til 1846 var livet hans preget av sykdom. Han klaget over utmattethet, nevrasteni, anfall av angst og svimmelhet – og han ble tungsindig. Robert Schumann led av noe man i dag sannsynligvis ville kalle en bipolar lidelse og det er heller ikke utenkelig at syfilis bidro til sykdomsbildet. Under store anstrengelser fullførte han "Symfoni i C-dur" (i dag kjent som nr 2), og uroppførte den i Leipzigs Gewandhaus den 5. november. I symfonien, som ikke ble noen suksess i Schumanns samtid, framstiller han utmattelse, tvangstanker og depresjon, men han lar verket kulminere i en Beethovensk triumf. Samme år utgav han også "Pianokonsert i a-moll" (op. 54), opprinnelig utgitt som "Fantasi for piano og orkester", og dette er en av de mest populære og oftest innspilte av alle pianokonserter. I 1846 følte han seg restituert. Han besøkte Wien om vinteren, reiste til Praha og Berlin våren 1847 og til Zwickau om sommeren. I Zwickau fikk han en entusiastisk mottakelse, en gledelig opplevelse siden han på den tiden bare var en berømthet i Leipzig og Dresden. Bestrebelser på å få en fast stilling i et konsert- eller operahus i Sachsen mislyktes. Først i desember 1849 fikk Schumann et akseptabelt tilbud om å bli Ferdinand Hillers etterfølger som byen Düsseldorfs musikkdirektør. Clara og Robert nølte, for Sachsen var de fortrolig med, men Rheinland virket så langt unna. Likevel forlot de Dresden den 1. september 1850 i retning Düsseldorf. Lyse sider. Robert Schumann ble møtt med entusiasme i Düsseldorf: både kor og orkester hadde innøvd noen av hans stykker og holdt et ball og en supé bare for ham. Hiller introduserte personlig Schumann for byens kunstnerkretser. Den entusiastiske mottakelsen inspirerte Schumann til å komponere som besatt: I løpet av en måned skisserte han sin "3. symfoni i Ess-dur", den såkalte "«Rhinlandske»". I henhold til Beethovens oppfatning om toneartene er Ess-dur den «heroiske» tonearten, og i symfonien beskriver Schumann sine første inntrykk av sine nye bekjentskaper, satsene 1, 2 og 5 er fulle av entusiasme. Den 3. satsen med tempobetegnelsen "Nicht schnell" har en intermessolignende karakter og er av samme type som Schumanns klaverminiatyrer. Sats nr 4 har et seremonielt preg som gjør at man får assosiasjoner til en festgudstjeneste i stor katedral, og knyttes i blant til kardinal-vielsen av erkebiskop Johannes von Geissel i Kölnerdomen den 12. november 1850. Schumann selv var imidlertid ikke tilstede. Skyggesider. Like fort som Schumann lot seg sjarmere av den rhinlandske mentaliteten, like fort ble han desillusjonert. Han fikk problemer med orkestermedlemmenes nonchalante innstilling til å møte på øvingene, og skulle orkesteret være fulltallig kjempet han mot slapp innstilling. En gang messingblåserne grep til et instrument som var transponert i feil toneart, førte det til en krangel i stedet for at det ble ordnet opp i den enkle saken med en gang. Og koret småsnakket og lo under prøvene. Schumann følte at han ikke ble tatt alvorlig. Mot slutten av 1851 vurderte han å si fra seg posten, men så meldte et sjette barn sin ankomst. Etter at Schumann kom tilbake som dirigent etter en pause i desember 1852 kom de første kravene om at han måtte tre tilbake. Schumann ble dypt såret. Pinsen 1853 omarbeidet han symfoni i d-moll, og i denne versjonen ble verket tatt godt imot av publikum. En beundrer fra Hamburg. Samme år fikk Schumanns besøk av en ung og fram til da ukjent musiker fra Hamburg: Johannes Brahms. Schumann ble begeistret over Brahms ferdigheter som pianist og komponist, og gjorde musikkforlaget Breitkopf & Härtel oppmerksom på ham slik at de publiserte noen av Brahms' verker. Dessuten skrev Schumann en artikkel i "Neue Zeitschrift für Musik" (som lenge hadde vært drevet av andre) under tittelen "Neue Bahnen" («Nye veier»). Schumann beskrev Brahms i panegyriske ordelag; han var "«utvalgt til å frembringe tidens høyeste uttrykk på en ideell måte.»" For Brahms førte Schumanns profetiske ord til en økende selvkritikk som gav seg utslag i at han brente opp flere av sine komposisjoner. I årene som fulgte førte Brahms tendenser hos den sene Schumann videre, eksempelvis hans interesse for tidligmusikk, særlig Johann Sebastian Bachs polyfone satsteknikk. Schumanns komposisjoner hadde en pregende virkning på Brahms, for eksempel er det en likhet mellom første satsene av Brahms' første klaverkonsert og Schumanns fiolinkonsert. Clara Schumann, og muligens også Johannes Brahms, forhindret at Schumanns dypsindige fiolinkonsert i d-moll fra 1853 ble publisert. Grunnen var at den berømte fiolinisten Joseph Joachim fant et for stort sprik mellom spilleteknisk vanskelighetsgrad og musikalsk substans, spesielt i 3. sats, og anså at konserten ikke var egnet til å publiseres. En medvirkende årsak kan også være at samtidens anmeldere mente å finne spor av åndelig og kreativt forfall i Schumanns senere verk. For Clara Schumanns del kan kontrasten mellom den lyse, dansbare sistesatsen og ektemannens siste tragiske leveår ha vært for smertefull. Først i 1937 ble konserten trykket, og uroppført i Berlin. Slutten. Schumanns psykiske problemer, som man i dag vet skyldtes en kombinasjon av syfilis og bipolar lidelse, utviklet seg i rykk og napp over lengre tid. Fra februar 1854 forverret situasjonen seg. Han klaget over «hørselsaffekter»: toner, akkorder, hele musikkstykker tumlet i hodet hans og berøvet ham hans søvn, og han så engler og demoner. "Schumannhaus" i Bonn, den tidligere Endenich-klinikken, er nå museum og musikkbibliotek. a> som sitter og ser opp mot Robert. Clara og barna våket over ham dag og natt, og han fikk tett oppfølging av lege. Likevel klarte han å forlate huset i et ubevoktet øyeblikk den 27. februar 1854. Selv om det var "Rosenmontag", høydepunktet under det rhinlandske karnevalet, og gatene var fulle av folk, tok ingen notis av skikkelsen som ilte mot "Oberkasseler Pontonbrücke". Schumann klatret over rekkeverket på brua, kastet gifteringen i Rhinen og fulgte selv etter. Mannskapet på en elvebåt plukket opp den livstrøtte mannen, og han ble geleidet hjem. En tilkalt lege fikk ansvar for ham mens Clara og barna søkte tilflukt hos en venninne. Da Schumann ble innlagt på sanitetslege Dr. Franz Richarz' nye klinikk i Endenich ved Bonn, forble hans stilling som musikkdirektør først ubesatt, og lønna fortsatt utbetalt til familien. Ulike biografier har gått ut fra at Schumann så på seg selv som en «forbryter» som var redd for at han skulle skade Clara, noe som skal ha ført til at han selv valgte å legge seg inn ved klinikken. Det finnes imidlertid ikke belegg for dette, for eksempel er det ikke nevnt i Schumanns detaljerte dagboksopptegnelser. Den opprinnelige kilden til påstanden er Clara Schumanns første biograf, Berthold Litzmann, men de dagbøker og brev Litzmann hevdet å ha brukt som underlagsmateriale skal være brent. Flere har gått ut fra at Litzmann tolket Claras Schumann opptreden etter at ektemannen ble lagt inn slik at Schumann representerte en risiko for familien. Etter at sykejournalene ble publisert virker det rimelig å anta at det er slik det henger sammen. Under det første året av klinikkoppholdet spilte Schumann gjerne klaver. Han studerte Brahms' komposisjoner og leste mye. Han led likevel under tiltakende vanviddsforestillinger som førte til raseriutbrudd og vold mot pleierne. Bettina von Arnim, Joseph Joachim og Johannes Brahms besøkte ham, og de ga ulike beretninger om tilstanden hans. Clara besøkte Schumann 27. juli 1856 – han hadde på det tidspunktet begynt å nekte å ta til seg føde. 29. juli døde han uten at noen var til stede. Kvelden 31. juli 1856 ble Robert Schumann gravlagt ved Alter Friedhof i Bonn. Clara overlevde sin mann med 40 år. Etter hans død egnet hun seg hovedsakelig til å fortolke ektemannens musikk, og hun redigerte hans verker for Breitkopf & Härtel. Clara og Robert er gravlagt ved siden av hverandre i den felles æresgraven. Musikalsk arv. Feiltrykk med Schuberts musikk på det øverste frimerket og Schumanns på det nederste. Frimerkene ble utgitt i DDR i anledning 100-årsdagen for Schumanns død i 1956. Schumann øvet en betydelig innflytelse på 1800-tallsmusikken, og også senere, selv om han tok i bruk nokså konservative komposisjonsprinsipper etter han giftet seg. Han etterlot seg en rekke verk i alle musikalske former som var kjent på hans tid. Schumanns ideer og musikalske vokabular ble spredt vidt omkring, delvis på grunn av protégéen Brahms' innsats. Den engelske komponisten Sir Edward Elgar kalte Schumann «my ideal.» Schumann og den østerrikske komponisten Franz Schubert blir ikke ofte blandet sammen, men i 1956 utgav DDR to frimerker med Schumanns bilde trykt over et notebilde med Schuberts musikk. Frimerkene ble snart erstattet med musikk av Schumann. Annet. Robert Schumann var gjennom livet, helt til tiden i Endenich, en ivrig sjakkspiller. Det viser opptegnelser i dagbøkene hans om spillere fra studietiden i Leipzig, partifragmenter og bokavskrifter fra sluttspill. Litteratur. Vest-tysk frimerke i anledning 100-årsdagen for Schumanns død i 1956. Grenada. Saint George's i Grenada i året 2000 Grenada er en øy i det østlige Karibia. Landet ble i 1983 invadert av en USA-ledet styrke under Operasjon Urgent Fury. I september 2004 ble Grenada rammet av den kraftige orkanen Ivan, som drepte 39 personer og gjorde flere tusen hjemløse. I løpet av Juli 2005 kom orkanen Emily og gjorde enda mer skade. Høyeste fjelltopp er Mount Saint Cathrine (840 moh). Historie. Grenada var en britisk koloni fram til 1974, da landet ble selvstendig. Makten i Grenada ble grepet av en marxistisk militærgruppe den 19. oktober 1983. Seks dager senere ble øya invadert av USA og seks andre vestindiske land (se "Invasjonen av Grenada"). De militære lederne ble hurtig tatt til fange, og lederen Bishop ble drept. Det ble holdt frie valg året etter. Før europeerne ankom, drev karib-indianerne bort arawak-indianerne og bosatte seg på Grenada. Colombus kom til Grenada i 1498 på sin tredje reise til den nye verden. Han gav øya navnet «Forestilling». Opphavet til navnet «Grenada» er usikkert, men det er sannsynlig at det var spanske sjøfarere som endret navnet til Grenada. I begynnnelsen av det 18. århundre ble det mer vanlig å si «Grenada» eller «la Grenade» på fransk. Delvis på grunn av karibene forble Grenada u-kolonisert mer enn 100 år etter sin oppdagelse. Tidlig engelsk innsats for å innta øya mislyktes. I 1650 kjøpte et fransk kompani grunnlagt av Cardinal Richelieu øya fra England og etablerte et lite nybyggersamfunn. Etter flere kamper med karibene hentet franskmennene forsterkninger fra Martinique og beseiret dem. Befolkning. Grenada har en befolkning på ca 109 011. Befolkningen på Grenada er i gjennomsnitt forholdsvis ung sammenlignet med andre land; 64% av befolkningen er under 30 år. 0-14 år: 25% (male 14,035/ kvinne 13,230) 15-64 år: 65.9% (male 36,591/ kvinne 35,274) 65 år og over: 9.1% (male 4,479/ kvinne 5,402) (2012 est.) Gjennomsnittlig levealder for kvinner er 73 år, og for menn 68 år. Innbyggertallet vokser langsomt, til tross for at det i perioder har gått litt tilbake etter utvandring til andre land. Cirka 85% av befolkningen har afrikansk bakgrunn, 13% er blandet svart og europeiske, 5% har europeiske og Østindere bakgrunn, og spor av Arawak / Carib Amerindian. Liste over Norges forsvarsministre. Norges forsvarsminister er medlem av Norges regjering og sjef for Forsvarsdepartementet. Forsvarsministerens offisielle tittel er, som de øvrige regjeringsmedlemmene, statsråd, til forskjell fra statsministeren og utenriksministeren, som tituleres "minister". Departement for Krigsadministrasjonen ble opprettet den 30. november 1814. Etter kort tid ble dette den 31. mars 1815 splittet i to: Armédepartementet og Marinedepartementet. De to departementene ble igjen samlet i Forsvarsdepartementet den 3. august 1885. Johan Sverdrup ble dermed Norges første forsvarsminister, samtidig som han var statsminister. Forsvarsminister siden 11. november 2011, Espen Barth Eide (Ap), er den 52. forsvarsminister. Forsvarsministre 1885–1945. Bunnfargen angir partitilhørighet. Se kolonnen "Parti". Forsvarsministre siden 1945. Bunnfargen angir partitilhørighet. Se kolonnen "Parti". Kilder og eksterne lenker. Forsvarsministre Lars Roar Langslet. Lars Roar Langslet (født 5. mars 1936 i Nes, Buskerud) er en norsk politiker (Høyre) og forfatter. Han gjennomførte Forsvarets russiskkurs, er utdannet mag. art. i idéhistorie, var redaktør for "Minerva" 1957-1968, formann i Det Norske Studentersamfund 1960, medlem av Høyres sentralstyre fra 1970, stortingsrepresentant for Oslo 1969-1989, formann i kirke- og undervisningskomitéen 1973-1980 Langslet var kultur- og vitenskapsminister i Willochs regjering 1981-1986. Han var den første minister med denne porteføljen: Det dreide seg om Kultur-, kirke og utdanningsdepartementet, men departementet måtte deles, ettersom Langslet er katolikk, og derfor ikke kunne ha ansvar for kirkesaker. Som kulturminister avskaffet han bl.a. NRKs monopol på eteren, og åpnet i første omgang for private lokalradioer. Etter Stortingstiden var han kulturdirektør i Oslo 1989-1990, og har siden også vært skribent i Aftenposten. Han er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, og var akademiets preses 1995–2011. Siden 1997 er Langslet statsstipendiat. Langslet har skrevet en lang rekke biografier om kjente nordmenn samt riksmålsbevegelsens historie, "I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år" (1999). I 1991 ga han ut kriminalromanen "Mord ved statsministerens kontor" under pseudonymet "Bendik Rosenlund". I jubileumsåret 2006 for Henrik Ibsens død, var Langslet leder for Nasjonalkomitéen for Ibsensatsingen. I oktober 2006 ble det kjent at Langslet var under behandling ved Radiumhospitalet for kreft-sykdom. Krokusslekta. Krokus ("Crocus") er en planteslekt med ca. 70 arter i sverdliljefamilien ("Iridaceae"). Slekten kommer opprinnelig fra områdene rundt Italia, Balkan og Tyrkia. De er for det meste høyfjellsplanter. Krokus er vanlige hageplanter, særlig vårkrokus ("Crocus vernalis") og høstkrokus ("Crocus speciosus"). For produksjon av krydderet safran dyrkes safrankrokus ("Crocus sativus"). Krokus er løkplanter. Riksstattholder. Riksstattholder, eller bare stattholder (fra tysk "Statthalter", «stedfortreder», dansk skrivemåte "Rigsstatholder"), er en person som på kongens vegne leder en del av et rike, eller typisk et lydrike. Stattholderposisjonen eksisterte allerede under den dansk-norske union. Embetet som stattholder i Norge ble opprettet i 1572 og var med enkelte avbrudd besatt til 1771. Det ble gjenopprettet i 1807 da forbindelsen med hovedstaden København ble brutt på grunn av krigen med Sverige og Storbritannia. Riksstattholder var under første del av den svensk-norske unionen (1814–1905) navnet på stillingen som leder for den norske regjering og øverstkommanderende for det norske forsvar når monarken selv ikke inntok denne posisjonen. Embetet ble opprettet da den reviderte norske grunnloven av 4. november 1814 trådte i kraft. Paragraf 12, 13 og 15 bestemte at en riksstattholder kunne bli utnevnt. Riksstattholderen skulle bo i Christiania (nå Oslo) og lede den norske regjering når kongen var fraværende (i Stockholm). Embetet var besatt av svensker fra 1814 til 1829. Protester førte til at den sto ubesatt til 1836, da Herman Wedel Jarlsberg som den første nordmann inntok stillingen. Han ble etterfulgt i 1841, men embetet sto ubesatt fra 1856 til det ble formelt avskaffet i 1873. Norske krav om at det måtte fjernes helt var bakgrunnen for "stattholderstriden" i 1850- og 60-årene. Stortinget innstilte på nedleggelse i 1859, men Oscar I nektet sanksjon. Etterfølgeren Karl IV var velvillig innstilt til å avskaffe «lydrikemerket», men ble under svensk press tvunget til å nekte sanksjon. Dette ga opphav til den første alvorlige konflikten i unionen, og den utløste en regjeringskrise i Norge. Konflikten, som hadde bakgrunn i statenes ulike oppfatning av unionsvilkårene, ble stadig mer tilspisset og endte med unionsoppløsningen i 1905. Det var først i 1873 at kong Oscar II sanksjonerte Stortingets vedtak om å nedlegge embetet. Iris (planteslekt). "Iris" er en planteslekt med ca. 300 arter i sverdliljefamilien ("Iridaceae"). Sverdlilje ("Iris pseudacorus") er eneste art som vokser vilt i Norge, og denne har gitt familien dens navn. "Iris" vokser over det meste av den nordlige halvkule, men ikke i arktiske strøk. Slekten "Iris" omfatter en rekke populære hageplanter, for eksempel "Iris germanica" og "Iris reticulata". Ordet "Iris" er gresk og betyr regnbue. Navnet skyldes at "Iris" finnes i en mengde fargevarianter. Stattholder. Stattholder (avledet fra nytysk, «stedfortreder» for en statssjef eller sentralregjering i en provins eller land) er en representant for monarken i et spesielt område. Stillingen har hatt forskjellige betydninger i ulike land og perioder. Norge. Stattholderposisjonen eksisterte både under den dansk-norske union, og under den svensk-norske union, når en monark ikke inntok denne posisjonen. Det forente kongedømme Storbritannia og Nord-Irland. En britisk stattholder, "Lord-Lieutenant", er en personlig representant for den britiske monarken i et bestemt seremonielt grevskap i England eller Wales. Det er normalt pensjonister med lang fartstid i offentlig administrasjon, forsvaret eller forretningslivet som får en slik tittel, som i dag er rent seremoniell. En av de mest sentrale plikter er å møte medlemmer av kongefamilien som besøker området. Skottland har en tilsvarende ordning; områdene de tildeles kalles der stattholderskap ("lieutenancy areas"), ettersom Skottland har avskaffet grevskapene og erstattet dem med regioner. I Nord-Irland er det åtte stattholdere, en for hver av de seks tradisjonelle grevskapene, og en hver for Belfast og Londonderry. Irland hadde en stattholder som var sjef for den britiske administrasjonen inntil opprettelsen av Den irske fristaten i 1922. «Fram». Fridtjof Nansen sitter og røyker pipe foran «Fram» «Fram» er et skip benyttet av norske oppdagere i Arktis og Antarktis mellom 1893 og 1912. «Fram» ble bygget for å være det sterkeste skipet noensinne, og for å kunne motstå "skruingen" i isen. «Fram» ble bygget i Rekkevik i Larvik og ble sjøsatt der 26. oktober 1892. Det var Fridtjof Nansen som tok initiativet til å bygge «Fram», og han ga oppdraget til Colin Archer fra Larvik. Nansen ville ha skipet bygget for sin planlagte ferd til Nordpolen, der han planla å la skipet fryse inn i drivisen. «Fram» er det skipet som har seilt lengst mot nord og lengst mot syd, og det er fortsatt bevart på Frammuseet i Oslo. Konstruksjon. Skip som hadde seilt i polartraktene før «Fram», ble ofte istykkerskrudd av isen. Større skip var gjerne loddrette i sidene og flate i bunnen. I skruis ble sidene klemt inn så skipet ble presset ned i isen. Konstruksjonen ble også knust og skipet tok inn vann og sank. Nansens idé for å unngå dette var å gi skroget en form slik at skipet ville bli trykket opp over isen når det ble utsatt for skruing. Dette tenkte han kunne oppnås ved å gi skroget skrå skutesider og v-bunn som på en losbåt. Det var kjent at mindre skøyter ble skrudd opp av isen, men at de gjerne fikk alvorlig skade da de ikke var sterke nok. Med losskøyte som forbilde var det da naturlig å henvende seg til Colin Archer med spørsmål om denne formen også kunne brukes på en så stor båt som trengtes til hans ekspedisjon og om det kunne bygges sterkt nok. Archer mente det, med litt justeringer, bl.a at bunnen ble avrundet uten vertikale kjølbord eller utvendig kjøl slik at isen ikke kunne få tak eller knuse noe der. Formen er også blitt beskrevet som en avskåret kokosnøtt. Skroget ble laget usedvanlig sterkt for å kunne motstå ispresset. Spantene var grove. Huden var i 3 lag; 3” eik + 4” eik + 6” greenheart ytterst som ishud. Eika som ble brukt var italiensk, lagret i 30 år ved marinens verft i Horten. Huden ble således 330 mm tykk. I tillegg var det 4” garnering (bordganger på innsiden av spantene) og innvendig var skipet stivet opp med kraftige bjelker i dørken festet med knær til skroget og i tillegg mange innvendige skråstivere. Ror og propell ble også bygget slik at de kunne trekkes opp i skroget for å unngå skade. Turene i isen viste at konstruksjonen fungerte. Skipet ble skrudd opp og den tok ikke skade. Selv etter andre tur var det ikke nødvendig med reparasjoner på skroget. Over Polhavet. Ved å finne driveved av sibirske treslag ved Svalbard trodde Nansen at det kunne bety at det fantes en havsstrøm under isdekket. I 1893 seilte «Fram» fra Vardø, sør om Novaja Zemlja, langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst der «Fram» frøs fast i isen og drev med isen over Polhavet i tre år. Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing, lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; Bernhard Nordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann. Ekspedisjonen foretok en rekke vitenskapelige målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen 14. mars 1895 skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann. 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'. Det var uansett det nordligste punkt det var registrert noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også svært strabisiøs, og Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. Sommeren 1896 møtte de en britisk ekspedisjon som de kunne følge til Nord-Norge, dit «Fram» også kom. Etter at Nansen forlot «Fram» overtok Sverdrup som leder av resten av ekspedisjonen. Etter at «Fram» hadde kommet løs fra isen i 1896 traff Sverdrup ingeniør Andrée som hadde bestemt seg for å utsette sin ballongekspedisjon til påfølgende år. Dette møtet fant sted på Danskøya på Svalbard. Natt til 20. august 1896 ankom «Fram» til Skjervøy og innledet med det en triumfferd langs kysten til Kristiania. Først gikk ferden til Tromsø der Sverdrup og hans menn ble gjenforent med Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen som hadde ankommet til Vardø én uke tidligere. Sverdrups kartlegging. I 1898 ledet Otto Sverdrup en forskerekspedisjon til de arktiske øyene nord for Canada. «Fram» ble bygget om en tid før denne reisen for å øke fribordet. «Fram» forlot havn 24. juni 1898 med 17 menn ombord. De satte ut for å kartlegge øyene og undersøke flora, fauna, geologi og sjødyp. Om bord på «Fram» hadde Sverdrup med seg fem vitenskapsmenn og et mannskap på ti. Vitenskapsmennene var Gunnar Isachsen, kartograf; Per Schei, geolog; Herman Georg Simmons, svensk botaniker; Edvard Bay, dansk zoolog og Johan Svendsen, lege. Harpunér Peder Leonard Hendriksen deltok slik som på den første «Fram»-ferden. Besetningen besto ellers av ekspedisjonens nestkommanderende Victor Baumann, styrmann Oluf Raanes, maskinist Karl Olsen, kokken Adolf Henrik Lindstrøm, Jacob Nødtvedt, Rudolf Stolz, Ove Braskerud, Ivar Fosheim og Sverre Hassel som senere deltok på Roald Amundsens Sydpolekspedisjon. Svendsen og Braskerud døde på ferden. Ekspedisjonene videreutforsket Ellesmereøya og utforsket og satte navn på Ellef Ringnes' øy, Amund Ringnes' øy og Axel Heibergs land vest for Ellesmereøya. Øyene ble navngitt etter de tre som bidro med økonomisk støtte til ekspedisjonen. Et felles navn for disse øyene er Sverdrupøyene. Ekspedisjonen kartla et område på cirka 150 000 km² av det som i dag er territoriet Nunavut i det arktiske Canada. Sverdrup hadde planlagt tre overvintringer, men isforholdene gjorde det umulig å komme ut i åpent farvann i 1901, ekspedisjonen varte derfor til 1902. Kampen om Sydpolen. Fram fotografert i Antarktis under Amundsens ekspedisjon mot Sydpolen Roald Amundsen fikk låne «Fram» av Fridtjof Nansen og brukte skipet på sin reise til Antarktis. Fram er bevart. «Fram» er bevart for ettertiden, spesielt takket være Otto Sverdrups innsats, og er utstilt på Frammuseet på Bygdøy i Oslo. Liste over Norges finansministre. Listen over Norges finansministre omfatter alle som har vært statsråd og sjef i det som i dag kalles Finansdepartementet. Den første norske regjeringen i moderne tid ble etablert av Christian Frederik den 2. mars 1814. Denne regjeringen hadde betegnelsen "regjeringsråd" og hadde ansvar for et embetsverk som var inndelt i fem departementer. Det som ble kalt 1. departement hadde ansvar for rikets finanser, skatter og regnskap, mens handels- og tollsaker lå under 4. departement. Gjennom grunnloven av 17. mai 1814 fikk regjeringen betegnelsen "statsråd", og den 30. november samme år ble også departementsordningen endret. Etter dette lå ansvaret for ansvar for finans-, handels-, og tollsaker på 5. departement. Den 17. november 1818 ble ytterligere en endring vedtatt, med ikrafttredelse fra 1. januar 1819. Fra og med denne dato var "Departementet for Finans-, Handels- og Tollvesenet" opprettet (i 1822 ble imidlertid revisjonssaker utskilt til det nyoprettede Revisjonsdepartementet). Fra 1846 skiftet departementet navn til "Departementet for Finansene og Tollvesenet", ettersom ansvaret for handelspolitikken ble overført til det nye Indredepartementet. I 2000 ble navnet ytterligere forenklet til "Finansdepartementet". Finansdepartementets viktigste oppgaver i dag omfatter å planlegge og iverksette den økonomiske politikken, samordne og lede arbeidet med statsbudsjettet, kreve inn skatter og avgifter samt å overvåke og utarbeide regler for finansmarkedene. På grunn av sin rolle innenfor den økonomiske politikken blir ofte Finansdepartementet regnet som det klart mektigste av departementene. Finansministeren leder det daglige arbeidet i Finansdepartementet og er også den som presenterer regjeringens forslag til statsbudsjett hvert år. Nåværende finansminister er Sigbjørn Johnsen (Ap). "Nedstående lister er under arbeid. Parti, partifarger og datoer før 1945 kan ha feil." Statsråder mellom 1814 og 1884. 1.   Også interimsregjeringa under Oscar 2s russlandsreise (16.09.-2.09.1881). 2.   Interimsregjeringa under Oscar 2s russlandsreise (6.–21. juli 1875). 3.   Interimsregjeringa under Oscar 2s tysklandsreise (26. mai–5. juli 1875). Statsråder mellom 1884 og 1945. 1.   Omholt var permittert fra 12. desember 1919. Eksterne lenker. Finans Sverdliljefamilien. Sverdliljefamilien (Iridaceae) er en plantefamilie som omfatter 92 planteslekter. De fleste artene er giftige. Bjørkefamilien. Bjørkefamilien er en plantefamilie av løvtrær som omfatter seks planteslekter, og omfatter ca. 130 arter. Sildrefamilien. Sildrefamilien (Saxifragaceae) er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter ca. 580 arter fordelt på 30 planteslekter. Ripsfamilien ble tidligere regnet til sildrefamilien, men regnes nå som en egen familie. Det samme gjelder familien Parnassiaceae, som nå regnes til ordenen "Celastrales". Ripsfamilien. Ripsfamilien (Grossulariaceae) er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter ca. 150 arter fordelt på 2 planteslekter. Den ble tidligere regnet som en del av sildrefamilien. Av og til brukes også benevnelsen stikkelsbærfamilien'". Rosefamilien. Rosefamilien (Rosaceae'") omfatter 100 planteslekter. Dette er en svært utbredt familie i Norge. Det er vanlig å inndele den i fire underfamilier. Artene i rosefamilien gir oss blant annet epler, pærer, kirsebær, moreller, plommer, bringebær, jordbær, nyper og molter. Spireafamilien. Spireafamilien er en tidligere blomsterfamilie som nå regnes som en underfamilie av rosefamilien. Kjernefruktfamilien. Kjernefruktfamilien eller eplefamilien ble tidligere regnet som en egen plantefamilie (Malaceae), men klassifiseres nå som en underfamilie (Maloideae) av rosefamilien. Steinfruktfamilien. Steinfruktfamilien (Prunaceae eller Amygdalaceae) er en gruppe planter som av noen oppfattes som en egen familie, men av andre som en underfamilie i av rosefamilien. Systematisk navn som underfamilie er Prunoideae eller Amygdaloideae. Bøkefamilien. Bøkefamilien (Fagaceae) er en plantefamilie i ordenen Fagales. Den omfatter ca. 860-900 arter fordelt på ni eller ti planteslekter. Familien har mange verdifulle tresorter, særlig i slektene bøk og eik. Slekten sydbøk ("Nothofagus") ble inntil nylig regnet til bøkefamilien, men genetiske studier har vist at den er en selvstendig familie (sydbøkfamilien). Bergknappfamilien. Bergknappfamilien eller tykkbladfamilien (Crassulaceae) er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter ca. 1500 arter fordelt på 33 planteslekter. De lagrer vann i sine sukkulente blader. Gruppen har størst utbredelse på den nordlige halvkule og sørlige Afrika, stort sett i tørre og/eller kalde områder hvor det er knapt med vann. Systematikk. Klassifikasjon innen familien er vanskelig fordi mange av artene lett danner hybrider, både i naturen og kultivert. Noen eldre systemer inkluderte bergknappfamilien i gruppen Rosales. CAM-fotosyntese ("Crassulacean Acid Metabolism") er oppkalt etter gruppen, fordi dette først ble oppdaget i planter i bergknappfamilien. Fiolfamilien. Fiolfamilien (Violaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 800 arter fordelt på 23 planteslekter. Fiolene er de desidert mest kjente medlemmene av denne familien, med arter som for eksempel stemorsblomst. Bergflettefamilien. Bergflettefamilien eller eføyfamilien, tidvis kalt "ginsengfamilien" (vitenskapelig navn Araliaceae) er en plantefamilie i ordenen Apiales. Den omfatter ca. 700 arter fordelt på 49 planteslekter. Kattostfamilien. Kattostfamilien omfatter 150 planteslekter, blant annet bomullsplanten, mange hageplanter og noen potteplanter. Lindefamilien har nylig blitt innlemmet i kattostfamilien. Draketrefamilien. Den omfatter en rekke populære potteplanter. Draketrefamilien ble tidligere regnet til agavefamilien. Agavefamilien. Agavefamilien (latin: "Agavaceae") inklusive "sandliljefamilien" "(Anthericaceae)"er en plantefamilie i ordenen Asparagales. Den omfatter ca. 400 arter fordelt på 9 planteslekter. Draketrefamilien ble tidligere regnet til agavefamilien. Yuccapalme, en vanlig potteplante, hører til agavefamilien. Tidligere ble den regnet som en del av aspargesfamilien "(Asparagaceae)", men i APG II-systemet regnes agavafamilien som selvstendig, og inkluderer underfamiliene Anemarrhenaceae, Sandliljefamilien "(Anthericaceae)", Behniaceae, og Herreriaceae. Fagerblomstfamilien. Fagerblomstfamilien (Gesneriaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 140 planteslekter. Flere kjente potteplanter hører til fagerblomstfamilien, blant annet Saintpaulia og Gloxinia. Gaukesyrefamilien. Gaukesyrefamilien (Oxalidaceae) er en plantefamilie i ordenen Oxalidales. Den omfatter ca. 875 arter fordelt på 3 planteslekter. Familien Averrhoaceae ble tidligere regnet til gaukesyrefamilien, men regnes nå som egen familie. Averrhoaceae. Averrhoaceae er en plantefamilie i ordenen Oxalidales som omfatter tre slekter. Familien mangler et norsk navn, men stjernefruktfamilien er foreslått. Stjernefrukt, også kalt carambole, er familiens mest kjente art. Granateplefamilien. Granateplefamilien (latin: "Punicaceae") er en familie av busker og løvtrær innenfor ordenen Myrtales. Den har bare én underliggedne slekt, nemlig granatepleslekten "(Punica)", som igjen omfatter kun to arter. Den spiselige frukten granateple har gitt familien navn. Liljefamilien. Liljefamilien er en plantefamilie med ti planteslekter. Den har mange dyrkede arter. De fleste artene i liljefamilien er giftige. Mange plantefamilier ble tidligere regnet til liljefamilien, blant annet hyasintfamilien, giftliljefamilien og løkfamilien. Hyasintfamilien. Hyasintfamilien (Hyacinthaceae) er en plantefamilie i ordenen Asparagales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 30 planteslekter. Ble tidligere regnet til liljefamilien, men har senere vist seg ikke å være i slekt med denne. Flere hageplanter hører til hyasintfamilien. En del av artene er meget giftige. Giftliljefamilien. Giftliljefamilien (Melanthiaceae) er en plantefamilie i lilje-ordenen Liliales. Den omfatter ca. 170 arter fordelt på 16 planteslekter. Som navnet antyder er artene i denne familien giftige. Etter nyere DNA-studier har denne familien fått tilført firbladslekten "(Trillium)", som tidligere var en egen familie "(Trillium)" i ordenen "Dioscoreales", og som i nordisk botanikk tidvis fortsatt regnes som selvstendig familie. Arten nyserot "(Veratrum album)"er vanlig i Norge med to varianter. Arten firblad "(Paris quadrifolia)" er vanlig på skyggefull skogsbunn i Norge. Løkfamilien. Løkfamilien "(alliaceae)" er en plantefamilie av løkplanter som omfatter 30 planteslekter. Vanlig løk (kepaløk), sjalottløk og hvitløk kommer alle fra slekten "Allium". Løkfamilien ble tidligere regnet til liljefamilien. Løk blir kalt «fattigmanns trøffel». Beskrivelse. Løk trives i sentrale deler av Asia og steder med temperert klima på den nordlige halvkule. Det finnes ca. 600 arter, de fleste med kraftig løklukt. Linjeformede blad, blomster i tette skjermer, med støtteblad rundt i knoppstadiet. De fleste artene er solelskende. Sandrik, veldrenert jord med noe leire passer best Mange arter av løkslekten hører til våre beste hageplanter. De vår- og forsommerblomstrende artene kan være vanskelige å plassere sammen med andre planter, fordi bladene visner rett etter blomstringen. De kan derfor med hell plantes sammen med sent blomstrende busker og stauder. Mange passer godt til snitt og til tørking. Etter blomstringen bør stenglene skjæres bort for å forhindre alfor mange selvsådde småplanter rundt omkring. Formering med frø eller yngleknopper. Kirgisløk ("Allium aflatunense"), 70-150 cm – mai-(sol, kan dyrkes over nesten hele landet,langlivet) Sentrale deler av Kina. Blomsterstander store som knyttnever, stjerneformede, rødfiolette blomster. Sprer seg lett med frø. De store frøstandene er fine til tørre dekorasjoner. Vinløk ("Allium atropurpureum"), 40-100 cm – mai-juni (sol, kan dyrkes over store deler av landet, langlivet) Fra Balkan og Lille-Asia til Sibir. Likner svært på flere av de andre artene. Flat blomsterstand med mørkerøde blomster. 3-7 brede, linjeformede blad. Løk og dyr. Vanlig løk (kepaløk) (til en viss grad også hvitløk) kan være livsfarlig for tamhunder og tamkatter. Løk inneholder nemlig tiosulfat, som kan føre til hemolytisk anemi (nedbryting av røde blodlegemer) hos disse dyra. Tiosulfatet brytes ikke ned under koking. Mange hundevalper har dødd på grunn av tiosulfat som de har fått i seg via for eksempel barnemat som inneholder løkpulver. Vanligvis er ikke små mengder et problem for voksne hunder, så lenge det ikke gis vedvarende ganger over tid. Da kan selv små mengder være kritiske. Nils Waltersen Aasen. Nils Waltersen Aasen (født 30. mars 1878 i Stadsbygd i Rissa, død desember 1925 i Wisconsin, USA), var en norsk våpenkonstruktør, oppfinner og underoffiser. Han betraktes som oppfinneren av den moderne håndgranaten og landminen. Aasen ble uteksaminert fra Festingsartilleriets underoffiserskole i 1903. Han begynte sine eksperimenter med utvikling av en håndgranat mens han tjenestegjorde som sersjant på Oscarsborg festning. Arbeidet ble oppmuntret av kommandanten på Oscarsborg, tidligere forsvarsminister Georg Stang, som ivret for styrkning og modernisering av forsvaret med tanke på en mulig kommende konflikt med Sverige. Det norske forsvarsdepartementet var ikke interessert i Aasens prototype. Aasen dannet da "Det Aasenske Granatkompani" i Danmark som fram mot første verdenskrig produserte og eksporterte håndgranaten i stort antall over hele Europa. Foruten nye typer sprengstoff, skyttergravsmortere, flybomber og landminer utviklet han også flere oppfinnelser med sivilt anvendelsesområde, men det var våpenutvikling og -produksjon som innbragte ham store inntekter og æresbevisninger. Like før første verdenskrig utviklet Aasen en kraftig antipersonellmine, "Den automatiske soldat", ment som et avskrekkelsesvåpen. Denne oppfinnelsen vakte entusiasme blant franske militære, men kom ikke i produksjon før krigen. Under første verdenskrig fikk Aasen ansvaret for produksjon av håndgranater for den franske hæren. Han hadde 13 fabrikker og 13 000 arbeidere i virksomhet gjennom hele krigen. I 1917 ble Aasens håndgranat også anskaffet av den norske hæren, under betingelse av at han selv sto for utlegg til rettighetene til produksjon. Som takk for innsatsen ble Aasen forfremmet til vernepliktig premierløytnant i artilleriet. Aasens formue ble sterkt redusert på grunn av uheldige finansielle spekulasjoner og at han ikke hadde sørget for å få tatt patent på mange av sine oppfinnelser. Han døde av tuberkulose i 1925 i Wisconsin, USA mens han søkte amerikansk finansiering. Aasen mottok mange æresbevisninger og medaljer for sine oppfinnelser. Blant annet ble han i 1915 utnevnt til æresoberst i Den franske armé og ridder av Æreslegionen. Kristin Krohn Devold. a>, Krohn Devold (midten) og Donald Rumsfeld i 2006 Kristin Margrethe Krohn Devold (født 12. august 1961 i Ålesund) er en norsk organisasjonskvinne og tidligere politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Oslo 1993–2005, og var forsvarsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005. 18. januar 2006 ble hun generalsekretær i Den Norske Turistforening. I mai 2008 ble Krohn Devold valgt til styremedlem i Terra-Gruppen. Krohn Devold er også nestleder i styret i Hexagon Composites ASA og styremedlem i allmennaksjeselskapene Aker, Aker Floating Production, Odim og Comrod Communication. Bakgrunn. Devold ble født i Ålesund i 1961, som datter av skipsmegler Edvard Devold (født 1928) og reisebyråleder Kristin Krohn (født 1939). Familien tilbrakte alle helger og ferier på hytten i Stranda og på turer i Sunnmørsalpene, og Krohn Devold ble slik tidlig interessert i friluftsliv. Hun tok examen artium i 1980, og studerte realfag i Oslo 1980–1981. Hun tok mellomfag i sosiologi i Bergen 1985–1986, og er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen fra 1985. Krohn Devold var markedskoordinator i Norsk Data 1986–1987, gruppesekretær i Høyres stortingsgruppe 1987–1992, styremedlem i Statistisk sentralbyrå 1989–1993, og styremedlem i Oslo Data 1990–1992. Politisk karriere. Medlem av Oslo bystyre 1991–1993, og var i kraft av dette medlem i Finanskomiteen i 1992, samt leder (kommunalråd) i Byutviklingskomiteen 1992–1993. I 1993 ble hun innvalgt på Stortinget fra Oslo, og ble medlem i Stortingets næringskomité og sekretær i Lagtinget. Medlem i Høyres sentralstyre 1996–2002. Hun ble gjenvalgt til Stortinget i 1997, og ble da leder i Stortingets justiskomité. Krohn Devold var forsvarsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering fra 19. oktober 2001 til regjeringens avgang den 17. oktober 2005, og Hans Gjeisar Kjæstad møtte i denne perioden i Devolds sted på Stortinget. Krohn Devold fikk tildels mye kritikk i media og fra politiske motstandere da hun var forsvarsminister. Hun ble blant annet ofte beskyldt for å være for ukritisk til USAs utenrikspolitikk og deres forsvarsminister Donald Rumsfeld. Det vakte mye rabalder da hun hos Fredrik Skavlan i programmet "Først & sist" den 1. november 2002 bekreftet Skavlans påstand om at hun ikke hadde kontroll som forsvarsminister. Under hennes tid som forsvarsminister var mange av premissene lagt på forhånd, da en fireårsplan for en omstilling i Forsvaret forelå fra Bjørn Tore Godals periode som forsvarsminister 2000–2001. Det var et politisk flertall bak tiltakene, men ikke om hvordan det skulle finansieres. Derfor inngikk partiene Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet et forlik for finansieringen. Innen utgangen av 2005 skulle omstillingen av Forsvaret forholde seg til fire absolutte krav: 5 000 årsverk skulle kuttes, 2 millioner kvadratmeter innenfor eiendom, bolig og anlegg skulle selges, ressursbruken skulle endres, minst 2 milliarder skulle flyttes fra drift til den «skarpe virksomheten», og forsvarsledelsen skulle halveres fra 1 600 til 800 årsverk. Krohn Devold var Norges kandidat til stillingen som generalsekretær i NATO i 2003, men kom på en andreplass bak Jaap de Hoop Scheffer i det endelige valget. I 2005 ble hun og Forsvaret gransket av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for dårlig kontroll på Forsvarets økonomi, og hun fikk fremstilt et mistillitsforslag mot seg fra Fremskrittspartiet. Generalinspektøren for Hæren og den øverste sjefen for Forsvarets logistikkorganisasjon trakk seg som følge av dette. Krohn Devold fikk også kritikk for utnevnelsen av Atle Torbjørn Karlsvik som kontreadmiral i 2. september 2005, da det ble stilt spørsmål om hun var inhabil på grunn av sitt vennskap med Karlsvik. Utnevnelsen kom få uker før Krohn Devold gikk av som forsvarsminister. Utmerkelser. I 2005 ble Krohn Devold utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Hun ble samme år tildelt Republikken Polens fortjenstorden. I 2004 ble Krohn Devold tildelt Minnemedaljen for fremme av Latvias medlemskap i NATO. Hun ble i 2006 tildelt Department of Defense Medal for Distinguished Public Service av USA. Etyde. En etyde (av fransk "étude", «studie») er en musikalsk komposisjon konstruert for å øve opp en spesifikk teknikk på et soloinstrument. a>s eget manuskript til hans etyde nr. 2 fra op. 10, kromatiske skalaer. Noen eksempler er Frédéric Chopins etyde nr. 6 fra op. 25, som gir pianister trening i å spille raske parallelle kromatiske terser, nr. 5 op. 10, som skal forbedre ens evne til å spille arpeggioer på de svarte tangentene, og nr. 10 fra op. 25, en studie i parallelle oktaver. Slike musikalske studier har blitt komponert siden det 18. århundre, mest notabelt av Carl Czerny, men det var Chopin som gjorde etyden til en viktig musikalsk sjanger. Chopin skrev 24 etyder i to sett à 12 etyder (op. 10 og op. 25), pluss tre «Nouvelle-etyder», altså 27 til sammen. Andre viktige komponister av etyder for piano er Franz Liszt (med f.eks. "La Campanella" og "Feux Follets"), Aleksandr Skrjabin og Sergej Rakhmaninov. Etyder for andre instrumenter er også vanlig, for eksempel Rodolphe Kreutzers etyder for fiolin. Chopins etyder legger stort sett vekt på å mestre ett spesielt aspekt ved framføringen, mens Liszts etyder virker å være bredere konsentrert, ofte med et stort spekter av tekniske vanskeligheter. Etydene som er mest beundret er de som hever seg over sin praktiske funksjon og blir verdsatt rent musikalsk. Chopins etyder er gode eksempler på dette. De anses ikke for bare å være teknisk vanskelige, men også for å være musikalsk kraft- og uttrykksfulle. Czernys etyder er den rake motsetning til dette, og kan kun sies å være teknisk vanskelige. Chopins etyder framføres dermed ofte foran store publikum, mens Czernys har sin plass i øvingsrommet. Det diskuteres hvorvidt de mindre musikalske etydene, som Czernys og Hanons, er verdt å øve. Mange mener de er uengasjerende og kjedelige øvelser som kan tære på både engasjement og innsatsvilje, mens andre mener de er viktige for å bygge opp grunnleggende og solid teknikk. Det finnes imidlertid kjente pianister som selv sier de har utviklet sin teknikk nærmest utelukkende gjennom å spille «ordentlig» musikk, og ikke rene øvelser av Czernys slag. Åslaug Haga. Åslaug Marie Haga (født 21. oktober 1959 i Nes i Akershus) er en norsk diplomat, organisasjonskvinne og politiker (Sp), partileder og statsråd i flere departementer, sist i Olje- og energidepartementet. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 2001. Bakgrunn, utdanning og første møte med politikken. Hun er cand. mag. med grunnfag i sosiologi, mellomfag statsvitenskap og mellomfag i historie, og begynte å jobbe i Utenriksdepartementet (UD) i 1985, der hun fullførte aspirantkurset. Foruten stillinger ved UD i Oslo, fikk hun uteposteringer ved FN i New York og senere ved ambassaden i New Delhi i India. Haga har også en kort periode arbeidet som IT-rådgiver. Hennes første politiske stilling var som politisk sekretær for bistandssaker i Utenriksdepartementet fra 1. januar 1989 til 1. januar 1990, i Jan P. Syses regjering. Etter to år som medlem av Ås kommunestyre (1995–1997), var Haga statssekretær i Utenriksdepartementet fra 1997 til 1999 i Kjell Magne Bondeviks første regjering, samt statssekretær ved Statsministerens kontor i 1999. Hun ble også statsråd første gang i 1999, da hun overtok som kulturminister etter Anne Enger. Haga var kulturminister i kun fem måneder, fram til den første Bondevik-regjeringens avgang i mars 2000, som følge av statsministerens kabinettspørsmål i «gasskraftsaken». Haga er datter av Hans Haga, mangeårig leder av Norges Bondelag. Hun er gift med UD-diplomaten Bård Hopland og har to barn. Leder av senterpartiet og rødgrønn regjering. Fra 2003 til 2008 var Åslaug Haga leder av Senterpartiet, etter å ha vært nestleder i partiet under hele ledertiden til Odd Roger Enoksen fra 1999 til 2003. Fra hun overtok som leder og fram til 2005, delte Haga lederskapet med Marit Arnstad, som ble valgt til parlamentarisk leder for Senterpartiet. Haga var en drivkraft i arbeidet med å danne en flertallsregjering mellom Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i 2005. Hun var Kommunal- og regionalminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2007, og Olje- og energiminister mellom 2007 og 2008. Avgang som statsråd og livet etter politikken. På Senterpartiets landsstyremøte 11. april 2008 opplyste Haga at hun ønsket å gå av som partileder på landsmøtet i 2009. Hun ville heller ikke ta gjenvalg som stortingsrepresentant, men åpnet for å sitte i regjeringen. Haga fattet etter eget utsagn avgjørelse om dette allerede sommeren 2007. Avgangen som partileder ble imidlertid fremskyndet: 19. juni 2008 bekjentgjorde Haga at hun gikk av både som statsråd og som leder for Senterpartiet av helsemessige årsaker, etter å ha fått betydelig kritikk i mediene i forbindelse med en ulovlig oppført brygge på familiens landsted på Stryn og regelbrudd ved utleie av et stabbur hjemme på gården i Ås i Akershus. Etter stortingsvalget i 2009, der hun gikk ut av norsk politikk, gav hun ut romanen "I de innerste sirkler", som mange ser på som et ikke altfor godt maskert oppgjør med ikke minst lederstilen til statsminister Jens Stoltenberg. Fra 2009 til 2010 var Haga prosjektdirektør for fornybar energi i Norsk Industri. Fra januar 2011 er Åslaug Haga generalsekretær for Stiftelsen Norsk Luftambulanse i Drøbak. Ellen Horn. Ellen Horn, (født Ellen Stoesen 1. februar 1951 i Montreal, Canada) er en norsk skuespillerinne og tidligere kulturminister. Hun er oppvokst på Tjøme. Horn drev dukketeater i tre år etter at hun fullførte videregående skole. Hun er utdannet fra Statens Teaterhøyskole og har vært tilknyttet fjernsynsteateret, Nationaltheatret som skuespillerinne og teatersjef, og ble utnevnt til teatersjef på Riksteatret i februar 2005. Hun var kulturminister i Jens Stoltenbergs første regjering, 2000–2001. Privatliv. Hun er gift med jazztrommeslageren Jon Christensen (f. 1943), og har to barn: teaterregissør Kjersti Horn (f. 1977, fra sitt ekteskap med scenograf Per Horn), og sanger og skuespiller Emilie Stoesen Christensen (f. 1986) fra sitt nåværende ekteskap. Bolero. Bolero er en dans og en musikalsk form. Boleroen oppsto i Spania på slutten av det 18. århundre og danses enten solo eller parvis. Den går i et moderat sent tempo, og blir framført til musikk som synges og akkompagneres av kastanjetter og gitarer. Den går i tretakt og har vanligvis en triol på andre slag i hver takt. Flere klassiske komponister har skrevet verker basert på denne dansen: Frédéric Chopin skrev en bolero for piano, og Maurice Ravels bolero er et av hans mest berømte verker. Den ble opprinnelig skrevet som ballettmusikk, men spilles nå vanligvis som konsertstykke. På Cuba utviklet boleroen seg til en distinkt dans i to fjerdedels takt, som etter hvert spredte seg til andre land. I 1950-årene ble sungne boleroer populære og har blitt en varig populær sangform i Latin-Amerika. En tredje form for bolero ble utviklet innen den amerikanske balltradisjonen. Arthur Rubinstein. Arthur Rubinstein, bilde tatt i 1937 Arthur (Artur) Rubinstein (født 28. januar 1887, død 20. desember 1982) var en polsk pianist som allment anerkjennes som en av det 20. århundres største pianovirtuoser. Han var best kjent for sine fremføringer av Chopin og Brahms og sin forkjærlighet for spansk musikk. Rubinstein ble født i Łódź og studerte i Warszawa. Han debuterte i Berlin i 1900. Debuten ble etterfulgt av opptredener ellers i Tyskland, Polen og videre studier med Ignacy Paderewski. I 1904 dro han til Paris, hvor han møtte komponistene Maurice Ravel, Paul Dukas og Camille Saint-Saëns, og fiolinisten Jacques Thibaud. Rubinstein debuterte i New York i Carnegie Hall i 1906, og turnerte deretter i USA, Østerrike, Italia og Russland. I 1912 hadde han sin London-debut. Under første verdenskrig oppholdt Rubinstein seg hovedsakelig i London, hvor han akkompagnerte fiolinisten Eugène Ysaÿe. Fra 1916 til 1917 turnerte han i Spania og Sør-Amerika hvor han utviklet en entusiasme for Granados, Albéniz, Villa-Lobos og de Fallas musikk. I 1932 trakk han seg tilbake fra konsertlivet i flere år for å jobbe med teknikk og repertoar. Under andre verdenskrig oppholdt Rubinstein seg i US, og ble amerikansk statsborger i 1946. Han trakk seg tilbake fra konsertscenen i 1975, grunnet sitt stadig dårligere syn. Selv om han er best kjent som solist, var Rubinstein også en utsøkt kammermusiker, og samarbeidet med Henryk Szeryng, Jascha Heifetz, Gregor Piatigorsky, og Guarneri-kvartetten. I tillegg til Chopin, spilte han inn verker av Johannes Brahms, Franz Schubert, Robert Schumann, Antonín Dvořák og Karol Szymanowski. Han har fått én stjerne på Hollywood Walk of Fame. Rubinstein døde i Genève i 1982 i en alder av 95 år. Carl Philipp Emanuel Bach. C.P.E. Bach, av Franz Conrad Löhr (1735–1812)Staatliche Museen zu Berlin Carl Philipp Emanuel Bach (også: Karl, Phillip, Phillipp, Philip, Emmanuel) (født 8. mars 1714 i Weimar, død 14. desember 1788 i Hamburg) var en musiker (cembalist og pianist) av den tyske musikerfamilien Bach. C.P.E. Bach var en av de mest betydningsfulle komponistene i rokokkotiden, overgangsperioden mellom barokken og klassisismen Han var Johann Sebastian Bachs andre sønn, og regnes som den betydeligste av de fire sønnene som ble komponister. Mye av musikken hans er skrevet i den såkalte "ekspressive stilen". Den preges av frihet til å uttrykke følelser, med uvanlige og overraskende melodivendinger, hyppige modulasjoner og uforberedte dissonanser. Liv. Carl Philipp Emanuel ble født i Weimar. Georg Philipp Telemann var fadder, og etter tidens skikk fikk dåpsbarnet navn etter fadderen. Familien flyttet til Köthen i 1717 der moren Maria Barbara brått døde i 1720, og i 1723 til Leipzig der faren ble Thomaskantor. Ti år gammel begynte han på "Thomasschule" i Leipzig, skolen der faren var kantor. I 1731 startet Emanuel Bach opp studier i rettsvitenskap ved universitetet i Leipzig, men byttet i 1734 over til universitet Viadrina i Frankfurt an der Oder. Han tok sin grad i 1738, men gav umiddelbart etterpå opp planene om en juridisk karriere og satset i stedet på musikken. En lignende bemerkning finnes i en katalog av Bachs «clavierwerken» (1772). I 1740 ble han utnevnt til cembalist i den prøyssiske kronprinsens kapell (prinsen ble samme år kronet til Fredrik II av Preussen). Den gang var C.P.E. Bach en av de mest berømte «Clavieristen» i Europa. Cembalo var hans foretrukne instrument, og han skrev rundt 150 sonater og over 50 konsertante stykker for instrumentet. I kronprinsens kapell i Rheinsberg ble han kjent med Johann Joachim Quantz og brødrene Graun, Carl Heinrich og Johann Gottlieb. Som Fredrik II's kammercembalist i Berlin underviste Bach den unge hertug Carl Eugen von Württemberg og tilegnet ham de seks "Württembergischen Sonaten" for cembalo (Nürnberg 1744). To år tidligere hadde han dedisert sine seks "Preußischen Sonaten" til Friedrich II; sammen utgjør de to samlingene det mest betydelige uttrykk for den nye klaversonatestilen. I 1744 giftet Bach seg med Johanna Maria Dannemann, datter av en vinhandler fra Berlin. De fikk datteren Anna Philippina Bach (1747–1804) og to sønner; Johann Adam Bach (1745–1789) som ble jurist i Hamburg og Johann Sebastian Bach «den yngre» som var en ganske kjent kunstmaler i sin tid. C.P.E. Bach ble forfremmet til «Kammermusikus» i 1746. Fra «Berliner Bachs» hånd stammer Magnificat (1749), en påskekantate (1756), flere symfonier og konserter, tre bind med lieder – "Geistliche Oden und Lieder mit Melodien" etter tekster av Gellert (1758), "Oden mit Melodien" (1762) og "Sing-Oden" (1766) – enkelte verdslige kantater og leilighetsstykker. Men Bachs viktigste arbeider skapte han for klaveret, i denne perioden nesten hundre sonater og andre soloverk, blant annet samlingen "mit veränderten Reprisen" (1760–1768) og enkelte sonater "für Kenner und Liebhaber". I tillegg skrev han flere viktige fløytesonater, blant annet "Hamburger Sonate". I 1753 publiserte han sitt mest betydelige læreverk "Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen"; andre del kom ut i 1762 i Berlin. Da Bachs fadder Georg Philipp Telemann døde, ble Bach i mars 1768 hans etterfølger i postene som Hamburgs musikkdirektør og kantor ved Gelehrtenschule des Johanneums – i konkurranse med den 18 år yngre halvbroren Johann Christoph Friedrich – og gikk heretter under tilnavnet «Hamburgischer Bach». Som følge av de nye stillingene konsentrerte han seg mer om kirkemusikk. Det påfølgende året skapte han oratoriet "Die Israeliten in der Wüste" («Israelittene i ørkenen») og mellom 1769 og 1788 over tjue pasjoner, oratoriet "Die Auferstehung und Himmelfahrt Jesu" såvel som rundt sytti kantater, litanier, motetter og andre liturgiske stykker. For klaver skrev han de seks sonatebindene "für Kenner und Liebhaber". Bach døde i 1788 i Hamburg. Gravstøtten i krypten ved St.-Michaelis-Kirche er åpent for publikum. Etter hans død tilegnet Friedrich Gottlieb Klopstock og Johann Wilhelm Ludwig Gleim ham dikteriske ettermæler. Den største delen av det musikalske boet ble senere kjøpt opp av samleren Georg Poelchau. Også Friedrich Wilhelm von Thulemeier tok vare på svært gode kopier av Bachs komposisjoner, i likhet med Quantz, Schaffraths og Nichelmanns. Betydning og ettermæle. Carl Philipp Emanuel Bach regnes som den mest betydelige komponisten i tiden mellom barokken og wienerklassisismen. I sin levetid var han mer berømt enn sin far Johann Sebastian. Wienerklassikerne holdt ham høyt. Joseph Haydn mente at "«De som kjenner meg godt vet at jeg skylder Emanuel Bach mye, for jeg har forstått ham og studert ham flittig.»" Wolfgang Amadeus Mozart sa om Bach at "«han er faren, vi er barna»". Bach hadde enorm betydning på den nordtyske komponistskolen, spesielt Georg Anton Benda, Bernhard Joachim Hagen, Ernst Wilhelm Wolf, Johann Gottfried Müthel, Friedrich Wilhelm Rust og mange andre. Også senere komponister som Felix Mendelssohn-Bartholdy og Carl Maria von Weber ble influert av C.P.E. Bach. På 1800-tallet ble Emanuel Bach neglisjert; for eksempel bemerket Robert Schumann: "«som skapende kunstner står han langt bak sin far.»" Derimot holdt Johannes Brahms ham høyt, og redigerte noe av musikken hans. Gjenoppdagelsen av C.P.E. Bachs musikk har pågått siden Helmuth Kochs innspillinger av symfoniene på 1960-tallet, og cembalisten og musikkprofessoren Hugo Rufs innspillinger av klaversonatene. Det svenske plateselskapet BIS er i ferd med å gi ut C.P.E. Bachs samlede verker. I Berlin finnes Musikgymnasium Carl Philipp Emanuel Bach og i Frankfurt an der Oders Franziskaner-klosterkirke bærer en konserthall Bachs navn. Musikkstil. Stilistisk er Bach en av Sturm und Drangens hovedrepresentanter. Fra barokktradisjonen hentet han iørefallende, opprevne melodier, uvanlige sprang, harmonier og fraser. Dette var musikkens svar på den nye tyske poesien – Klopstock, Herder og den unge Goethe – og foregrep flere av epokens stilmessige særegenheter som fulgte i litteraturen. Bachs samtidige og posthume ry var hovedsakelig basert på klaversonatene som ble epokegjørende i utviklingen av musikkformen. Stilistisk er de klare, skjøre og uttrykksvare, og bygd opp med en enestående fritt og variert struktur; de bryter helt med den italienske og den viennesiske skolen og beveger seg i stedet mot de sykliske og improvisatoriske formene som skulle bli vanlig flere generasjoner senere. Verkene hans er fantasifulle, svært uforutsigbare og med en vid emosjonell spennvidde selv innen ett og samme stykke, i en stil som plasseres i kategorien "ekspressiv stil". Han var trolig den første komponist av noen betydning siden Lassus, Monteverdi og Gesualdos tid som brukte harmoniske klangfarger for sin egen skyld. Slik sett står han på linje med de mest fremtredende representantene for den første wienerskolen. Verk. Det finnes flere kataloger over C. P. E. Bachs verk. Verkfortegnelsen med forkortelsen «Wq» av Alfred Wotquenne fra 1905 er fortsatt i vanlig bruk. E. Eugene Helms "Thematic Catalogue of the Works of Carl Philipp Emanuel Bach" (1989) danner et omfattende og nystrukturert grunnlag; Helms verkfortegnelse betegnes med «H». Johann Gottfried Bernhard Bach. Johann Gottfried Bernhard Bach (født 11. mai 1715 i Weimar; død 27. mai 1739 i Jena) var en tysk organist. Han var Johann Sebastian og Maria Barbara Bachs tredje sønn og yngre bror av Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel Bach. Som sine to eldre brødre ble han født i Weimar, gikk på Thomasskolen i Leipzig hvor faren var kantor og fikk musikalsk utdannelse av sin far. I motsetning til sine to eldre brødre begynte han ikke å studere ved universitetet etter endt skolegang. Året etter, i januar 1739, reiste Johann Gottfried Bernhard Bach til Jena og immatrikulerte seg som jus-student. Han tok også opp kontakt med onkelen Johann Nikolaus Bach. Men bare fire måneder senere, kort tid etter sin 24. fødselsdag døde Bernhard Bach i «hitzigen Fieber». Man vet ikke om han komponerte; "«av ham er ikke en eneste note overlevert til ettertiden»" Litteratur. Bach, Johann Gottfried Bernhard Bach, Johann Gottfried Bernhard Bach, Johann Gottfried Bernhard Johann Christoph Friedrich Bach. Johann Christoph Friedrich Bach (født 21. juni 1732 i Leipzig; død 26. januar 1795 i Bückeburg i dagens Niedersachsen) var en tysk komponist, og den nest yngste av Johann Sebastian Bachs fire komponerende sønner. Han ble født i Leipzig og fikk i likhet med sine brødre musikkundervisning av sin far. I 1750, da Friedrich Bach var 18 år, headhuntet grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe ham til sitt lille hoffkapell, først som cembalist og i 1759 som konsertmester. Denne posten hadde han livet ut. Ved siden av kammermusikk og åndelige sanger skrev Johann Christoph Friedrich Bach 20 symfonier (12 er tapt) og åtte klaverkonserter, oratorier og operaer. Tradisjonelt har ikke musikken hans blitt vurdert like høyt som brødrenes. Liv. Johann Christoph Friedrich Bachs livsløp begynte som sine brødres: utdanning ved Thomasskolen i Leipzig og musikalsk undervisning av faren. Han fikk også undervisning av farens fetter, Johann Elias Bach. Friedrich Bach var en virtous på klaver; ifølge Nikolaus Forkel holdt Johann Sebastian Bachs eldste sønn Wilhelm Friedemann halvbroren for å være den "„stärksten Spieler“" blant de fire Bach-sønnene. 17 år gammel begynte Friedrich å studere jus ved universitetet i Leipzig, men avbrøt etter kort tid studiet for å gå i tjeneste som "„Hochgräflich Schaumburg-Lippischer Cammer-Musicus“" ved hoffet i Bückeburg. Regenten i det lille grevskapet, grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe, hadde latt seg imponere av kong Fredrik II av Preussens hoffkapell i Potsdam og gikk med planer om å bygge opp et lignende musikkmiljø. Ved hoffet i Bückeburg var italienerne Angelo Colonna og Giovanni Battista Serini henholdsvis konsertmester og kapellmester/komponist. Minst to ganger i uka, vanligvis sent på ettermiddagen, ble det arrangert "Concerten", som oftest med vokalmusikk, og gjennom disse oppføringene lærte J.C.F. Bach den italienske opera- og kantatestilen å kjenne. Hoffkapellet hadde en sangerinne, Lucia Elisabeth Münchhausen, datter av hoffmusikeren Ludolf Andreas Münchhausen, som konsertmester Serini underviste i italiensk sangkultur. Bachs første år i Bückeburg gav ham tilsynelatende få muligheter til å utvikle en egen kunstnerisk personlighet; i hvertfall finnes det fra hans hånd ingen daterte komposisjoner fra denne tiden. Sannsynligvis konsentrerte han seg om å spille musikk i hoffets stil. 8. januar 1755 giftet Bach seg med hoffsangerinnen Lucia Elisabeth, som snart sluttet å få undervisning hos Serini. Året etter forlot de to italienerne hoffet i Bückeburg, og Bach overtok ledelsen av hoffkapellet. Ved siden av oppgaven med å lede oppføringene hadde han ansvaret for å skaffe til veie og komponere ny musikk. Greven oppfordret til kontakt med andre fyrstehoff med tanke på utveksling av notemateriale; han satte sin ære i å ha et musikkbibliotek som inneholdt det nyeste på musikkfronten. Under den pågående syvårskrigen ble hoffets personalpolitikk neglisjert, så Bach fikk ikke den formelle konsertmestertittelen før i 1759. Lønna steg nå fra 200 til 400 Reichstaler, mens kona fortsatt hevet sine 100 taler. Samme år ble Wilhelm Friedrich Ernst født. Han var den første av i alt åtte barn, og ble den siste musiker blant Johann Sebastians etterkommere. På Friedrichs forespørsel sto grev Wilhelm fadder for barnet. Da Georg Philipp Telemann døde i 1767 søkte Johann Christoph Friedrich Bach på den ledige stillingen som "Musikdirektor" i Hamburg. Dette er hans eneste dokumenterte forsøk på et karrieremessig opprykk. Den prestisjefylte stillingen tilfalt i stedet hans eldre og mer kjente halvbror Carl Philipp Emanuel, men brødrene var fortsatt like gode venner; kontakten ble styrket og utvekslingen av ideer og komposisjoner ble hyppigere enn før. Johann Christoph Friedrich Bach startet nå en intensiv skaperperiode. Ved siden av kammermusikkverk og klavermusikk komponerte han omkring 1769 sine første oratorier "Die Pilgrime auf Golgatha" med tekst av Justus Friedrich Wilhelm Zachariae, "Der Tod Jesu" med tekst i Karl Wilhelm Ramlers andre versjon (1760). Carl Heinrich Graun (1755) og Telemann (1756) hadde allerede med stort hell tonesatt første tekstversjon. Fra tiden før 1770 stammer også de første ti av hans tilsammen tjue "Sinfonien"; de ti siste ble skrevet i tiden mellom 1792 og 1794. I 1771 kom den tyske dikteren Johann Gottfried Herder til Bückeburg som hoffpredikant og medlem av det protestantiske konsistoriet, og det oppsto et vennskap og fruktbart samarbeid mellom dikter og komponist. Noen av resultatene var oratoriene "Die Kindheit Jesu" og "Die Auferweckung des Lazarus" (1773), såvel som enkelte kantater og dramaverkene "Brutus" og "Philoktetes" (begge 1774). Den kritiske Herder fikk åpenbart gjennomført en del av sine musikkestetiske ideer i det tette samarbeidet med Bach. Denne stimulerende fasen i Bachs liv endte i 1776 da Herder fikk jobb i Weimar. Grevinnen døde i 1776 og greven året etter. Dermed var midtpunktene i hoffets kulturliv borte, og Bach søkte åpenbart etter nye impulser. Dette fant han våren 1778 da han sammen med sin sønn gjennomførte sin eneste store reise. Via Hamburg, hvor halvbroren Carl Philipp Emmanuel var musikkdirektør gikk reisen til broren Johann Christian Bach i London hvor den unge Wilhelm skulle studere videre. I London stiftet Friedrich bekjentskap med og ble sterkt influert av sine brødres konserter, samt verk av Gluck og Mozart. Etter han kom tilbake konsentrerte Bach seg igjen om det lille hoffkapellet på ca 15 musikere og ledet det så godt at Forkel i 1782 rangerte Bückeburger Hofkapelle som det fjerde beste orkesteret i Tyskland. Klavermusikk sto nå i sentrum for Bachs interesse. Horstig, som skrev hans nekrolog, beskrev hvordan han "«selv om ingen hørte på [...] kunne [fantasere] ved sitt engelske pianoforte som han hadde tatt med seg fra London.»" Etter grev Philipp Ernsts død i 1787 ble grevinne Juliane von Hessen-Philippsthal regent i egenskap av formynder for den to år gamle arveprinsen. Den musikkelskende regenten viste Bach sin aktelse og anerkjennelse, hun fikk daglig undervisning ved klaveret og medvirket som sangerinne under oratorieoppføringene. Etter tid med tung depresjon sent på 1780-tallet blant annet som følge av at svigersønnen ble avskjediget fra hoffet for illojalitet i tjenesten, halvbroren C.P. Emanuel Bach døde, samt et sviktende salg av Friedrichs klavermusikk, var han svært arbeidsom og produktiv i sine siste leveår. I 1787/88 gav han ut et utvalg lettere verk i fire hefter under tittelen "Musikalische Nebenstunden" hvor man kan finne en mengde klaververk og kammermusikk, samt klaverarrangementer av verdslige kantater. Inspirert av sine kolleger og provosert av nykomlingen og etterfølgeren Franz Christoph Neubauer som forsøkte å innynde seg hos regenten, skrev Bach ti symfonier og to klaverkonserter på under tre år – det meste venter fremdeles på å bli gjenutgitt. 26. januar 1795 døde Johann Christoph Friedrich Bach i «brystfeber» og ble gravlagt 31. januar på Bückeburgs "Jetenburger Friedhof". I 1803 ble også Bachs enke gravlagt her. Sønnen Wilhelm Friedrich Ernst Bach videreførte familiens komponisttradisjoner. Musikkhistorisk betydning. Johann Christoph Friedrich Bach virket i 45 år ved Bückeburg, et hoff som til tross for regentenes musikkinteresse var lite og lå i musikalsk halvskygge. Bach levde i en tid da dyrkingen av de store genier var i sin emning, og musikken han skrev og hans halvveis bortgjemte liv i et lite hoffmiljø samsvarte ikke med de nye idealene, og han ble lenge betraktet som den ubetydeligste av de fire komponerende Bach-sønnene. Typisk er Carl Friedrich Cramers samtidige utsagn om Bachsønnene: J.S. Bach "«...hadde disse tre: Christian Bach, Carl Philipp Emanuel Bach, og Friedemann Bach; (den fjerde i Bückeburg regner jeg ikke med; for han hører egentlig ikke til... Bach'ene).»" Senere forskere, eksempelvis Hansdieter Wohlfahrth og Ulrich Leisinger, ser Friedrich Bach som en brobygger mellom den hendøende barokken og den framvoksende klassisismen. Med noen verk i høybarokk stil, noen i den galante stilen, noen der trekk fra begge kombineres og noen som inneholder elementer fra den kommende klassisismen er han i godt selskap med andre overgangsfigurer, som halvbroren Carl Philipp Emanuel, broren Johann Christian, Georg Philipp Telemann og Graun-brødrene Carl Heinrich og Johann Gottlieb. En stor del av Friedrich Bachs komposisjoner forsvant da Staatliches Institut für Musikforschung in Berlin ble ødelagt under den andre verdenskrig. Se også. Verkliste på Wikipedia på engelsk. Johann Aegidius Bach. Johann Aegidius Bach (født 9. februar 1645 i Erfurt, død november 1716 i Erfurt) var en bratsjist og altsanger i Erfurts byorkester. Han var også organist ved Kaufmannskirche og Michaeliskirche, og etter 30. juni 1682 leder for byorkesteret i Erfurt. Aegidius var Johann Sebastian Bachs onkel og komponisten Johann Bernhard Bachs far. Johann Bernhard Bach. Johann Bernhard Bach (født 23. mai 1676 i Erfurt, død 11. juni 1749 i Eisenach) var en tysk komponist av musikerfamilien Bach, og Johann Sebastian Bachs tremenning. Johann Bernard fikk allerede som barn sin musikalske skolering av faren, Johann Aegidius Bach. Senere studerte han sammen med Johann Sebastian Bach i Weimar. I 1695 ble han organist i Erfurt og Magdeburg, og i 1703 erstattet han sin onkel Johann Christoph Bach som organist ved Georgenkirche i Eisenach og som cembalist i hofforkesteret. Fra 1708 til 1712 arbeidet Johann Bernhard Bach sammen med Georg Philipp Telemann, som hans musikalske stil sammenlignes med. Det er kjent at Johann Sebastian Bach oppførte noen av Bernhards arbeider med sitt Collegium musicum i Leipzig. Sønnen Johann Ernst Bach etterfulgte Bernhard som organist ved Georgenkirche i Eisenach. Man antar at de er skrevet før 1730. Føydalisme. a> sverger sin føydaltroskap til Karl den store; fra et manuskript fra et "chanson de geste". Med føydalisme (fra senlatin "feudum", lån fra en germansk rot "*fehu-" som har en betydning i retning av «kreaturer, dyr», jf. norsk «fe» om husdyr) siktes det til et sett med gjensidige bånd mellom de forskjellige nivåer av adelen i europeisk middelalder. Ordet kom i bruk i løpet av middelalderen, men føydalisme som beskrivelse av en samfunnsorden ble skapt først på 1600-tallet. I dansk-norsk historisk litteratur kalles føydalisme ofte for lensvesen. Det er tre elementer som er typiske for føydalismen: lensherre, vasall og len. For å forstå føydalismen må disse tre begrepene ses i sammenheng. En lensherre var en adelig som eide jord og land. En vasall fikk tildelt et stykke jord av lensherrens land som len. Som motytelse skulle vasallen gjøre krigstjeneste for lensherren. De gjensidige pliktene og rettighetene mellom lensherrer og vasaller danner grunnlaget for føydalismen. Man kjenner til vasallavtaler i Frankrike fra høymiddelalderen som hadde utviklet seg fra en sammensmeltning av romersk administrasjon og germansk hirdvesen. Om situasjoner utenfor den europeiske kontekst benytter historikerne som regel uttrykket føydalisme kun som analogi, og for å skjelne er det brukelig da å benytte uttrykk som "semi-føydal/t". Man støter på det i omtalen av Japan under shogunene, og noen ganger om 1800-tallets Etiopia. Strekker man analogien lenger, kan man også nevne steder så forskjellige som Oldtidens Egypt, Det partiske rike, India og Sørstatene i USA før den amerikanske borgerkrig. Fra kaos til stram samfunnsorden. Da den romerske statsmakt brøt sammen etter år 400 etterlot den seg et maktpolitisk vakuum. Dels manglet det en utøvende makt til å ivareta den indre orden, og dels manglet det en militærmakt til å ta seg av forsvaret mot ytre fiender. Denne tilstanden skapte et urolig og utrygt samfunn for den jevne befolkning. I denne situasjonen søkte man beskyttelse hos den lokale makthaver: krigsherrer, røverhøvdinger, etterlatte hæravdelinger og andre som kunne gjøre seg gjeldende i Vest-Europa i den tidlige middelalder. I tiden etter Romerrikets fall var det store folkevandringer i Europa som endret den europeiske strukturen. Skatteinnkreving, infrastruktur, pengesystem og rettssystem brøt sammen. Kirken ble delt mellom øst og vest, mellom den «greske» kirke med sitt sentrum hos den bysantinske keiser og den «latinske» kirke i biskopen av Roma. I Vest-Europa ble det dannet germanske kongeriker. I kjølvannet av de overstående samfunnsendringene oppsto føydalismen først og fremst i Frankerriket, på 700-tallet, og spredte seg deretter over hele Europa. Føydalismen var en samfunnsform som var preget av bånd mellom ulike nivåer av over- og underordnede, og som hadde gjensidige avhengighetsbånd til hverandre. Under føydalismen oppsto en desentralisering av forvaltningen, hvor vasallene fikk makt på bekostning av sentralmakten. Den økonomiske strukturen var bygd på økonomisk relativt selvforsynte storgods, hvor bøndene jobbet på godseiernes jord og leverte fra seg store deler av utbyttet i form av naturalia. Under føydalismen ble overskuddet i liten grad reinvestert i ny virksomhet. Betaling foregikk for det meste i form av naturalia, som korn og melk, noe som hadde sammenheng med at naturalhusholdet dominerte. I byene foregikk det noe handel på markeder som sørget for at jordbruksprodukter kom til de mer urbane strøkene. Markedet hadde allikevel en underordnet betydning i føydalsamfunnet, siden det meste av produksjonen til bøndene gikk til eget forbruk, og fordi handelen ble gjort først og fremst til den som stod over en i hierarkiet. I byene hadde man laug, som var en typisk organisasjonsform for forretningsdrift i middelalderen. Disse laugene samlet dem som drev innenfor en og samme næring og var sterkt spesialisert. Laugene hadde monopol innenfor sitt område og var derfor sikret mot konkurranse. Mestrene bestemte hvem som skulle være med, og det var ikke tillatt å jobbe utenfor lauget. Laugene hadde som oftest også en skytsengel. Føydalisme i Norge. Norge var et land i ytterkanten av Europa og ble aldri preget av føydalisme i samme grad, eller samme utstrekning, som i det sentrale Europa. En av grunnene for dette var at bøndene i hovedtrekk var rettslig frie og at rundt 40 prosent av norsk dyrkbar mark var eid av bøndene selv ved utgangen av middelalderen. Det føydale systemet med hvem som eide jordområdene fikk aldri slått igjennom i Norge. I tillegg var adelen svak og lite utbygd. Norges topografi var mye av grunnen til at festningsverk og riddervesen ikke var like hensiktsmessig som i Sverige eller Danmark. Lensvesenet i Norge var først og fremst en forvaltningsform hvor lenene aldri formelt sett var arvelige. Lensinnehaverens funksjoner var begrenset til administrasjon og ikke knyttet til spørsmålet om beskyttelse, ettersom det militære systemet i Norge var knyttet til at frie bønder ble samlet i leidang. At Norge ikke fikk den føydale vekst som deler av Europa, var knyttet til årsaker som monarkiets krise, handelen på utenlandske hender (Hansa) og at Svartedauden traff Norge hardere enn andre europeiske land. Lensherrer, vasaller og len. Det tysk-romerske rikes keiserkrone fra 1000-tallet som symbol på fyrstens makt. Føydalismen sto fram som en løsning som betydde at maktstrukturen ble gjenoppbygget lagvis. Det avgjørende punkt var evnen til å gjøre krigstjeneste. Kunne man stille med våpen og utrustning ble man fritatt for å betale skatt. De færreste bønder kunne gjøre krigstjeneste og måtte da betale den lokale godseieren tiende mot til gjengjeld å kunne stå under hans beskyttelse og rettshåndhevelse. Godseieren kunne derimot stille med sin egen lille hæravdeling og slapp derfor å betale skatt til sin lensherre. Mot å stille tropper til rådighet, og sverge troskap til lensherren, fikk godseieren et stykke jord som len. Med jorden fulgte det bønder som kunne dyrke og skape et overskudd til godseieren. Dessuten fulgte plikten til rettshåndhevelse og administrasjon av lensherrens befalinger. På sin side måtte lensherren, det være greve eller hertug, sverge troskap til fyrsten og forplikte seg til å stille med sine egne og de underlagte godseieres soldater når det ble krevet. Belønningen var å motta grevskapet eller hertugdømmet som len fra fyrsten. Med det fulgte løftet om at fyrsten ville beskytte lensmannens landområde mot alle landets hærstyrker, og dessuten retten til å kreve inn skatt fra de underlegne og retten til å forvalte lenet. Før lensherren kunne tildele noen et len måtte undersåtten først bli lensherrens vasall. Det skjedde ved en formell og symbolsk seremoni som besto av to elementer: vasallens underkastelse under lensherren og vasallens troskapsed. Når seremonien var gjennomført sto lensherren og vasallen i forhold med gjensidige forpliktelser. Fyrstens viktigste plikt var å skjenke vasallen et len med tilhørende inntekter. Dette var lensherrens viktigste grunn til å inngå et lensforhold, men han hadde også andre plikter overfor vasallen. En av dem var plikten til å vedlikeholde lenet og dessuten skulle lensherren forsvare lenet og vasallen mot ytre fiender. Vasallen hadde på sin side også forpliktelser overfor lensherren. Den viktigste var å yte krigstjeneste, noe som betydde at han måtte stille med de folk og den utrustning som inntektene fra lenet kunne skaffe. Krigstjenesten var hovedgrunnen til at lensherren i det hele tatt inngikk lensforholdet, men vasallen skulle også være rådgiver overfor fyrsten i de spørsmål som angikk lensherrens landområder. Føydalismen hadde lensforholdet som omdreiningspunkt. Det kom kun an på lensherrens rikdom om lenet skulle være på størrelse av et enkelt landbruk eller om det skulle bestå av svære arealer. Lenets størrelse ble avtalt etter meget skiftende målestokker, og forholdet var ikke begrenset til den verdslige del av samfunnet. Biskoper og abbeder kunne også fungere i rollen som lensherrer. Føydalismen som samfunnsorden. Europa under føydalismens tidsalder, ca 1328. Føydalsystemet skapte ro og ordnede forhold, men det åpnet også for en administrativ vilkårlighet som tillot hensynsløse adelsmenn å utnytte og plage bøndene. Det var ytterligere en svakhet bygget inn i systemet ved at fyrsten var avhengig av de tropper som lensmennene skulle stille, men deres lojalitet sviktet ofte. I flere tilfeller gjorde de seg helt uavhengige og fungerte reelt sett som en statsmakt i deres len. I andre tilfeller lyktes det fyrsten å frata grever og hertuger deres len med henvisning til at de ikke hadde oppfylt krigsplikten. Kirkens folk, geistligheten, hadde sitt eget rangsystem som kun delvis var innføyd i det føydale hierarki. Bispedømmene var underlagt fyrsten, men i praksis gjorde bispenes lojalitet til paven og kirkens egen rettshåndhevelse dem til små stater i staten. Dessuten sto byens borgere helt utenfor føydalsystemet, og da borgerskapet med tiden fikk økt økonomisk vekst ble byene underlagt fyrstene direkte, det vil si utenfor de lokale lensmenn. Føydalismens svakheter. Føydalismen begynte som et kontraktsforhold hvor man byttet land mot militærtjeneste. Med tiden opphørte lensherrenes muligheter for å tildele vasallene nytt land og da de etter hvert måtte se i øynene at lenene ble arvelige i vasallens familie opphørte føydalismen med å være den bærende maktstruktur. Ved slutten av 1200-tallet var Europa inne i en utvikling som førte vekk fra landbrukets naturaløkonomi. Med de stadige utbrudd av pestepidemier og sultkatastrofer fra 1347 og framover, kom føydalismen som system under ytterligere press. På den ene side var det mangel på bønder og dermed på inntekter fra lenene, og på den andre siden etterspurte adelen forbruksgoder som krevde betaling i penger og mynt. Vasallene skulle ta seg av de fleste av de lokale, administrative og rettslige oppgaver, og de kunne ikke forvente at lensherren kom dem til hjelp hver gang de hadde bruk for det. Omvendt var vasallene uavhengige av hverandre og hadde ingen interesse i å delta i større fellesprosjekter som eksempelvis kriger. I lengden oppsto det en strid om hvor mye lensherren skyldte fyrsten, og den ble først løst da han fikk direkte makt over et større landområde, domene, som kunne yte tropper og skatteinntekter uavhengig av lensmennene. Ved slutten av middelalderen forsøkte fyrstene å komme fri av avhengigheten av de lunefulle vasallene. I takt med økningen av inntektene fra byene leide fyrstene sine egne hæravdelinger og skapte med tiden stående hærer som var helt uavhengig av adelen. Det føydale systemet opphørte å eksistere, enten når fyrsten kom til eneveldig makt eller når lensmennene i fellesskap med herremennene, borgerne og geistligheten fikk tvunget igjennom at det var deres representanter i byråkratiet som hadde den lovgivende makt, og retten til å skrive ut skatter. Hundreårskrigen. En medvirkende årsak til hundreårskrigen var at den engelske konge var den franske konges vasall i den del områder av det vestlige Frankrike og samtidig gjorde krav på den franske krone. Normannerne. Hertugdømmet i Normandie var et av de mest gjennomførte føydalsystem i Europa. Etter at Vilhelm Erobreren hadde erobret England omdannet føydalismen det angelsaksiske samfunnet. Kong David I av Skottland inviterte normanniske adelsmenn til Skottland for å omdanne det skotsk gælisk samfunnet til føydalismen. Endringen ble både økonomisk som kulturelt. Schleswig-Holstein (dansk: Slesvig-Holsten). Mens hertugdømmet Holstein (dansk: "Holsten") var et len under det tysk-romerske rike var hertugdømmet Slesvig (tysk: "Schleswig") et len under den danske trone. Den danske konge var som hertug av Holstein vasall under den tysk-romerske keiser, men samtidig også – som hertug av Slesvig – vasall under den danske konge, det vil si seg selv. Et slikt inkonsekvent system var ikke usedvanlig i middelalderen, og det ga problemer da den schleswig-holsteinske hertug etter hvert fikk vasaller som hadde len i begge hertugdømmer. Det førte til at vasallene krevde og fikk garanti for at hertugdømmet skulle forbli «ewig un ungedeelt tosammende» og sådan ble de også regjert inntil en nasjonalliberal regjering i København begynte å arbeide for at Slesvig skulle innlemmes i det danske riket. De tysknasjonale hertugdømmene gjorde opprør og det ble innledningen til den første slesvigske krig, også kjent som Treårskrigen. Bakgrunnen til begrepet «føydalisme». For bedre å forstå hva begrepet føydalisme betyr er det hendig å se på hvordan det ble definert og hvordan det har blitt brukt siden det ble skapt på 1600-tallet. Oppfinnelsen av konseptet føydalisme. Ordet føydalisme er ikke et begrep fra middelalderen selv, men ble oppfunnet av franske og engelske jurister på 1600-tallet for å beskrive en bestemt tradisjonell forpliktelse mellom medlemmene i krigeraristokratiet. Begrepet ble første gang populært og fikk en stor spredning i Montesquieus "De L'Esprit des Lois" ("Lovenes ånd") i 1748. Siden da har begrepet blitt redefinert og benyttet av mange på ulikt vis. Begrepet føydalisme har blitt gitt ulik mening av ulike politiske filosofer og tenkere gjennom tidene. Opplysningstiden om føydalisme. På slutten av 1700-tallet i løpet av den franske revolusjonen skrev radikale om føydalismen for å sverte det antikvariske systemet til "Ancien Régime", det vil si det franske monarkiet. Dette var opplysningstiden hvor fornuften var enerådende og de radikale beskrev middelalderen som «den mørke tid», selv begrepet «middelalder» var negativt ladet for en tid som lå "mellom" to storhetstider, den antikke tidsalder og opplysningstiden. Opplysningstidens forfattere latterliggjorde generelt alt som hadde skjedd i den såkalte middelalderen, inkludert føydalisme, og overførte dens negative karakteristikker på det daværende franske monarkiet i politisk hensikt. Karl Marx om føydalisme. Marx var den første som beskrev føydalismen fra et økonomisk, ikke rent juridisk eller religiøst perspektiv. Marx beskrev føydalismen som et økonomisk system som kom forut for den uunngåelig framveksten av kapitalismen. For Marx var det som definerte føydalismen at de styrende klasser (aristokratiet) fikk sin makt ved å kontrollere jordbruksområdene, noe som førte til et klassesamfunn basert på utbyttelsen av bøndene som dyrket jorden. Kapitalistisk økonomi ville senere skape en ny overklasse (borgerskapet) som hadde motstridende interesser fra føydalaristokratiet. Konflikten mellom oppstigende borgerskap, og et føydalaristokrati med maktmonopol, ble av Marx brukt til å forklare utbruddet av den Franske Revolusjon, og denne konfliken ble av Marx brukt til å forklare årsaker til revolusjoner generelt. «Håndmøllen gir deg et samfunn med føydalherrer, samfunnet med dampmøllen gir den industrielle kapitalisten.» ("Filosofiens fattigdom" (1847), kapittel 2). Marx' økonomiske definisjon av føydalismen er langt mer vid enn andre føydalismebegrep. Det har blitt kritisert for at nærmest ethvert jordbrukssamfunn der bøndene betaler skatt eller landskyld passer inn i kategorien «føydalisme» selv om samfunnet manglet alle andre kjente karakteristika som kjennetegner føydalsamfunn. Historikere om føydalisme. Begrepet føydalisme er blant middelalderhistorikernes ett av de mest diskuterte konsepter. Det eksisterer mange definisjoner og noen har faktisk gjort opprør mot begrepet i seg selv og krevd at det ikke skal benyttes i det hele tatt. Debatten om opprinnelsen til engelsk føydalisme. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet kom historikerne John Horace Round og Frederic William Maitland, som fokuserte på middelalderens Storbritannia, til helt forskjellige konklusjoner om det engelske samfunns karakter før begynnelsen av det normanniske styret fra år 1066. Round argumenterte for en normannisk import av føydalisme mens Maitland hevdet at grunnprinsippene for føydalismen allerede var til stede på de britiske øyene. Denne debatten fortsetter den dag i dag. Ganshof og det klassiske syn på føydalisme. En historikers syn på føydalisme som ble svært innflytelsesrik på 1900-tallet er François-Louis Ganshof som tilhørte generasjonen fra før den andre verdenskrig. Ganshof denfinerte føydalisme fra et begrenset juridisk og militært perspektiv, og argumenterte at føydale forhold eksisterte kun innenfor middelalderens adelskap. Ganshof argumenterte for denne sammenhengen i boken "Qu'est-ce que la féodalité" (1944). Hans klassiske definisjon av føydalisme er den mest velkjente i dag og dessuten den som er lettest å forstå: sagt enkelt, når en herre gir jordområde til en vasall gir vasallen militærtjeneste tilbake. «"Feudalisme kan oppfattes som en samfunnstype med disse hovedkriterier: en langt fremskreden utvikling av avhengighetsbånd mennesker imellom med en klasse krigerspesialister som behersker de øverste trinn i hierarkiet; en langt fremskreden oppstykking av eiendomsretten; et hierarki av rettigheter over jorden, sprunget ut av denne oppstykkingen, og som i stor utstrekning står i samsvar med det hierarki som nettopp er omtalt; en oppstykking av den offentlige myndighet, noe som innenfor hvert land skapte et hierarki av autonome instanser som i egen interesse utøvde den myndighet som normalt tilligger staten, og som vanligvis også i en tidligere periode var blitt effektivt utøvd av staten."» Marc Bloch og det sosiologiske synet på føydalisme. En av Ganshofs samtidige var en fransk historiker ved navn Marc Bloch som uten tvil er en av de mest innflytelsesrike middelalderhistorikere på 1900-tallet. Blochs tilnærming til føydalisme vektla ikke den juridiske og militære synsvinkelen tilsvarende som den sosiologiske. Han utviklet sine ideer i boken "Feudal Society" (1939). Bloch oppfattet føydalisme som en samfunnsform som ikke bare var begrenset til aristokratiet, men som også var tilsvarende for forholdet mellom herrer og bønder. Det var denne radikale forestillingen at bønder var en del av den føydale forbindelsen som skilte Bloch fra sine likemenn. Mens vasallen utførte militærtjeneste i utbytte for jordområder utførte bøndene fysisk arbeid i utbytte for beskyttelse. Begge deler er en form for føydale forbindelser. I henhold til Bloch kan også andre elementer i samfunnet bli sett på i føydale sammenhenger, alle aspekter av livet var sentrert om herreforholdet, og sådan kan begreper som en føydal kirke, en føydal litteratur, en føydal økonomi og videre være givende. Opprør mot begrepet føydalisme. I 1974 forkastet den amerikanske historikeren Elizabeth A.R. Brown i en artikkel begrepet føydalisme som en anakronistisk konstruksjon som formidlet en feilaktig ensretning av konseptet. Hun noterte at det sirkulerte mange ulike, innbyrdes motstridende definisjoner av begrepet føydalisme, og argumenterte at i mangelen av en akseptabel definisjon er føydalisme en konstruksjon som ikke har grunnlag i middelalderens virkelighet; en oppfinnelse hvor moderne historikere leste inn «tyranni» i de historiske opptegnelser. Støttespillere av Brown har gått videre og så langt som å forslå at begrepet burde bli fjernet fra historiebøkene og forelesninger helt og holdent. Susan Reynolds har i en bok utvidet Browns opprinnelige avhandling. Selv om noen av hennes samtidige vil sette spørsmålstegn ved Reynolds metodikk har hennes avhandling mottatt støtte fra andre historikere. Merk at Reynolds ikke gjør innsigelser mot marxismens bruk av begrepet føydalisme. Forsiktighet ved bruk av begrepet føydalisme. Ordet føydalisme bør brukes med varsomhet, fordi ved å bruke begrepet har man allerede beskrevet flere deler av samfunnet. Dette på grunn av den vide betydningen begrepet omfatter. En forsiktig historiker som Fernand Braudel setter, som et eksempel, konsekvent ‘føydalisme’ i klammer, for å kunne bruke det i en større sosial og økonomisk kontekst, som for eksempel i det syttende århundres Amerika, der store deler av samfunnet ble «føydalisert» da de store plantasjene begynte å ta form. I sin bok "Europe after Rome – A new cultural history 500 – 1000", beskriver Julia M. H. Smith det tidlige middelalderske samfunnet uten å bruke ordet føydalisme. Dette kan ha sin sammenheng med det som er beskrevet ovenfor. Ved å bruke ordet føydalisme har man allerede beskrevet store deler av samfunnet, og gir lite rom for andre forklaringsmodeller. Har føydalisme noen gang eksistert? Nedenfor gjengis historiske eksempler som setter spørsmålstegn ved den tradisjonelle bruken av begrepet føydalisme. Bevarte kilder fra middelalderen har vist at de tidlige karolingere hadde vasaller, noe også andre ledende menn i kongedømmet hadde. Denne forbindelsen ble mer og mer standardisert over de neste to århundrer, men det var forskjeller i funksjon og praksis i de ulike regioner. For eksempel, i de tyske kongedømmene som erstattet kongedømmet Øst-Frankerriket, foruten i noen slaviske kongedømmer, var den føydale forbindelsen muligens mer tett knyttet til veksten av livegenskap, et system som knyttet bøndene til jordområdene uten at beskyttelse i seg selv var inkludert. Dessuten, utviklingen av det tysk-romerske riket hadde stor påvirkning på historien til de føydale forhold i sentrale Europa. Om man følger godt innarbeidede føydale modeller får man inntrykket at det var et klart hierarki fra keiser til mindre herskere, det være konger, hertuger, prinser, eller grever. Disse modellene er opplagt ikke riktige: det tysk-romerske riket var valgt av en gruppe på syv magnater, tre av dem var prinser fra kirken som i teorien ikke skulle sverge troskap til noen verdslig herre. Det franske kongedømmet synes også å vise klare bevis på at modellene er utilfredsstillende hvis vi tar til etterretning det faktum at da Rollo av Normandie knelte for å gi sin hyllest ("homage") til Karl den enfoldige i utbytte for landområdet Normandie, det senere hertugdømmet Normandie. Beretninger forteller at han slo kongen på baken da han reiste seg opp. Således demonstrerte han at forbindelsen og underkastelsen var akkurat så sterk som kongen selv var, i dette tilfellet ikke spesielt sterkt i det hele tatt. Det var mulig for «vasallen» å åpenlyst forkleine den føydale forbindelsen. Den selvstendighet som normannerne styrte sitt hertugdømme støtter synet at, til tross for de legale «føydale» forbindelser, gjorde normannerne slik som de selv ønsket. Derimot i forhold til deres eget lederskap benyttet normannerne en føydal binding til deres egne undersåtter. Det var innflytelsen fra den normanniske invasjon som styrket og til en viss grad instituerte den føydale strukturen i England Om vi ikke bruker det middelalderske begrepet vasallvesen lenger, hvordan kan føydalisme benyttes? Føydalisme brukes stundom kritikkløst til å omfatte alle gjensidige forpliktelser av støtte og lojalitet i form av betingelsesløs lensbesittelse, jurisdiksjon eller landområder. Begrepet føydalisme er for de fleste historikere begrenset til utveksling av uttrykkelige frivillige og personlige løfter, til utelukkelsen av frivillige forpliktelser knyttet til lensbesittelser av «ufrie» landområder. Det siste blir sett på å heller være en form av manorialisme, et element av det føydale samfunn, men ikke fullstendig føydalisme alene. Monarki. Oversikt over de ulike styreformene i verden i dag. Land som er merket med rød er parlamentarisk konstitusjonelle monarkier (slik som Norge), land som er merket med lys lilla er konstitusjonelle monarkier og land som er merket med mørk lilla er absolutte monarkier. Klikk på bildet for å få forklaring på de andre fargene. Et monarki (fra gresk "monos arkhein" – «en hersker»), kongerike eller kongedømme er en styreform der en monark er statsoverhodet. Det viktigste kjennetegnet for et monarki er at statsoverhodet ikke er valgt av folket, men har arvet sin posisjon. Vanligvis har monarken sin tittel og posisjon på livstid, i motsetning til en republikk, der statslederen (presidenten) kun innehar tittelen for en bestemt periode; vanligvis fire til seks år. Ordet monarki brukes også som referanse til personer og institusjoner som er en del av det rojalistiske systemet, eller utfører funksjoner som er en del av dette. Etymologi. Ordet "monark" (latin: "monarcha") kommer fra det greske "μόναρχος" (fra "μόνος", «én/enkeltstående,» og "ἀρχός", «leder, hersker, sjef») som refererte til en enkelt, i det minste nominell absolutt hersker. Med tiden har ordet blitt forbigått i denne mening av andre, slik som autokrat eller diktator. I moderne bruk referer ordet "monark" oftest til et tradisjonelt system for arveherredømme, mens valgmonarkier som oftes er et unntak. Historie. Monarki er en av de eldste styreformene. Siden 1800-tallet har de fleste av verdens monarkier blitt avskaffet, og de fleste nasjoner som holder på monarker er konstitusjonelle monarkier. Blant de få statene som holder på absolutt monarki (enevelde) er Brunei, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Swaziland og Vatikanstaten. Monarken har også betydelig makt i Jordan og Marokko. Både i Syria og i Nord-Korea kaller statsoverhode seg president, men er i virkeligheten monark da de har arvet sin posisjon fra sin far og ikke fått den gjennom folkets valg. Den siste nasjonen som avskaffet sitt monarki var Nepal, som ble en republikk i 2008. Afrika. Faraoer regjerte i oldtidens Egypt over tre årtusen (ca. 3150 f.Kr. til 31 f.Kr.) inntil Egypt ble opptatt av Romerriket. I samme periode blomstret mange kongeriker i den nærliggende Nubia-regionen. Kanemriket (700–1376) var i Sentral-Afrika. I Østafrika var Aksumriket og senere Det etiopiske keiserriket (1270–1974) styrt av en rekke monarker. Den siste keiseren i Etiopia, Haile Selassie, ble avsatt under et statskupp. Kongeriker slik som Kongeriket Kongo (1400–1914) eksisterte i sørlige Afrika. Som en del av Kappløpet om Afrika erobrer, kjøpte eller etablerte europeere afrikanske kongeriker og satte seg selv som monarker. Europa. Dusinvis av monarkier har eksistert i europeisk historie. Mange av dem har ikke lenger en monark: noen monarkier løste seg opp inn i selvstendige stater (Østerrike-Ungarn), andre ble avviklet ved revolusjon (Det russiske keiserdømmet endte etter Den russiske revolusjon i 1917), mens andre igjen fusjonerte til en samlet kongemakt. I Europa i dag er det syv kongeriker, tre fyrstedømmer (Liechtenstein, Wales og Monaco), ett hertugdømme (Kanaløyene, av Hertugdømmet Normandie), ett storhertugdømme (Luxembourg) og en suveren bystat (Vatikanstaten). I tillegg er det en særegen sak med Andorra (hvor Urgels biskop og den valgte franske presidenten er samprinser). Asia. I Kina er «konge» den vanlige oversettelsen av betegnelsen "wang" (王), herskeren før Qin-dynastiet og under de ti kongedømmers tid. Tidlig under Han-dynastiet hadde Kina et antall mindre kongeriker, alle ca. på størrelse med et fylke og underordnet den kinesiske keiseren. Det japanske monarkiet er nå det eneste monarkiet som fortsatt benytter tittelen "keiser". Nord- og Sør-Amerika. Monarkier eksisterte blant urfolk i Amerika lenge før den europeiske koloniseringen. Førkolumbiske titler brukt i Den nye verden var blant annet cacique (i Hispaniola og Puerto Rico) tlatoani (nahuatl betegnelse for herskeren over en "altepetl", aztekisk regjeringsform), ajaw (Mayaer), sapa inka (Inkariket) og morubixaba (klassisk tupí for «sjef») Oppdagelsestiden og europeisk kolonisering ga omfattende territorier til europeiske monarker. Noen kolonier brøt seg fri og erklærte selvstendighet (slik som Amerikas forente stater under Den amerikanske revolusjon). Canada og flere andre kolonier ble selvstyrte mens de forble under det britiske monarkiet som samveldeland eller britisk oversjøisk territorium. Mellom 1931 og 1983 oppnådde ni tidligere britiske kolonier, inkludert Canada, selvstendighet samtidig som de forble i en personalunion med britene. Selvstendige monarkier dukket også opp. Agustín I erklærte seg selv som keiser over Mexico i 1822, etter kolonisering. Maximilian I regjerte som meksikansk keiser fra 1863 til 1867. To medlemmer av Huset Braganza, Pedro I og Pedro II (Brasils siste keiser) regjerte Brasil som keisere fra 1822 til 1889. Eksempler på monarkier. Noen monarkier har imidlertid en valgt monark, f.eks. Malaysia der monarken velges hvert femte år blant de ni sultanene, og De forente arabiske emirater der statslederen også velges for fem år. Det finnes land som er konstitusjonelle monarkier uten å være fyrstedømmer, men av historiske årsaker har valgt en monark som sitt statsoverhode, f.eks. Canada. Heimdall. a> av den svenske kunstneren Nils Johan Olsson Blommér (1816–1853). Heimdall var i den norrøne mytologien gudenes vaktmann, som ingen kommer seg forbi. Ved en jomfrufødsel var han født av ni jotunsøstre ved jordens rand, i tidens opphav, og med næring fra jorden. Han bor ved Bifrost, som er broen mellom Åsgard og Midgard, slik at ikke jotnene kommer over. Bifrost er det samme som regnbuen. Den forflytter seg hele tiden, slik at ingen skal kunne gå over den, unntatt gudene. Det røde i broen er brennende ild. Det var gudene selv som satte Heimdall til å vokte broen. Imidlertid klarte noen jotner å snike seg over, og det er derfor vi har tusser og troll i fjellene og under jorden den dag i dag. Heimdall trengte mindre søvn enn en fugl, kunne se 50 mil avgårde både natt og dag og kunne høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene. Så god hørsel og godt syn hadde han. Det var disse egenskapene som gjorde at gudene valgte nettopp ham til å vokte Bifrost. Han kalles ofte den hvite ås og har tenner av gull, noe som har gitt han et annet navn, Gullinntanne. I skaldekvad omtales gull ofte som «Heimdalls tenner». Han kalles også Hallinskide. Hans bolig heter Himmelbergene (Himinbjorg), og hesten hans heter Gulltopp. Sverdet hans omtales i skaldekvad som «höfuð» (manns), manns-hode. Heimdall som opphav til menneskene. Eddadiktet Rigstula forteller hvordan Heimdall er ute på vandring (under navnet Rig), ligger med tre ulike kvinner, og han blir dermed stamfar til de tre samfunnsgruppene treller, bønder og jarler. De tre kvinnene het Edda (kona til Ai), Moder (kona til Fader) og Amma (kona til Afi), og barna han fikk med dem het Trell (opphavet til trellene), Karl (opphav til bøndene) og Jarl (opphav til Jarlene). Diktet slutter med at guden Rig selv åpenbarer seg for den unge Jarl og kaller han sønn. Jarls yngste sønn får navnet Kon unge (kon ungr) som betyr konge. Navnet Heimdall. Navnet Heimdall betyr kanskje «den klartlysende» eller «den som lyser over verden». Dette passer godt med kallenavnet "den hvite ås", og at han omtales som «den hviteste av alle æsene». Gjallarhorn. Hornet hans heter Gjallarhorn. Dette hornet kunne høres i både menneskenes verden og gudenes verden, og til og med i underverdenen, og brukes til å vekke gudene dersom det er fare på ferde. Et signal fra dette hornet skal markere starten på Ragnarok, verdens undergang. Heimdall og Ragnarok. Når Ragnarok starter, skal Heimdall blåse i Gjallarhorn for å vekke æsene. I kampen skal han møte den slu Loke i kamp. De sender hverandre i døden, på lik linje med Tor og Midgardsormen. Heimdall og Tors hammer. Når Trym stjeler Tors hammer, var det nettopp Heimdall som kom på ideen med å la Tor kle seg ut som Frøya. Gjallarhorn. Gjallarhorn er hornet til guden Heimdall i den norrøne mytologien. Dette hornet kunne høres i både menneskenes verden og gudenes verden, og til og med i underverdenen, og brukes til å vekke gudene dersom det er fare på ferde, særlig dersom noen forsøker å komme seg over Bifrost, broen mellom Åsgard og Midgard, som Heimdall vokter. Dette hornet skal også markere starten på Ragnarok, verdens undergang. Arkaisme. I språksammenheng er en arkaisme bevisst bruk av en gammel form eller bøyningsmåte av et ord, som har falt ut av dagligtalen. Arkaismer er ofte brukt i lyrikk, juss, og rituelle skrifter og språk. I andre sammenhenger kan ordet "arkaisk" brukes for å beskrive noe som er foreldet eller gammeldags. Erteblomstfamilien. Erteblomstfamilien (Fabaceae) er en plantefamilie som omfatter arter i 727 planteslekter, hvorav 20 slekter i Norge. Den er også en betegnelse på den ene av de 3 underfamiliene (eller stammene) i denne familien – nemlig undergruppen Papilionoideae – med anslått 600 slekter. Erteblomstfamilien er den tredje største plantefamilien som finnes, bare overgått av orkidefamilien (Orchidaceae) med 22– arter og kurvplantefamilien (Asteraceae) med antatt slekter og om lag arter. Erteblomstfamiliens arter gir oss flere spiselige belgfrukter, blant annet erter, bønner og peanøtter, fôrplanter som soya, kløvere, vikker og luserner og prydplanter som lupiner og gullregn. Erteblomstfamiliens taksonomi. Mimosafamilien (Mimosoideae) er en sannsynlig underfamilie i erteblomstfamilien. Den omfatter ca. arter fordelt på 60 planteslekter. Det samme gjelder tamarindfamilien (Leguminosae-Caesalpinioideae), en sannsynlig underfamilie med ca 400 arter. Erteblomstfamilien, mimosafamilien og tamarindfamilien inngår alternativt i en større enhet eller «overfamilie» som kan kalles Leguminosae. På den internasjonale botaniske kongress i Wien 30. juni 2005 ble det gjort oppryddinger i slektene under mimosafamilien, blant annet akasieslekten. Undergruppene og artene som inngår i underordenen Leguminosae forvaltes av en egen organisasjon ved University of Reading i Storbritannia. Nedenfor gjengis i detalj erteblomstfamiliens taksonomi uten mimosafamilien, basert på APG II-systemet og nordisk botanikk. Mimosafamilien. Mimosafamilien ("Leguminosae-Mimosoideae") er en sannsynlig plante-underfamilie i erteblomstfamilien (Fabaceae), i ordenen Fabales. Den omfatter ca. 3.200 arter fordelt på 60 planteslekter. Erteblomstfamilien, Mimosafamilien og Tamarindfamilien inngår alternativt i en større enhet som kalles "Leguminosae". På den internasjonale botaniske kongress i Wien 30.juni 2005 ble det gjort oppryddinger i slektene under mimosafamilien, blant annet akasieslekten. Tamarindfamilien. Tamarindfamilien eller kassiafamilien ("Caesalpinioideae") er en sannsynlig underfamilie i erteblomstfamilien (Fabaceae, tidl. Leguminosae), i ordenen Fabales. Den omfatter ca. 400 arter fordelt på et antall planteslekter. På den internasjonale botaniske kongress i Wien 30.juni 2005 ble det gjort oppryddinger i slektene og underfamiliene under erteblomstfamilien. Maskeblomstfamilien. Maskeblomstfamilien (Plantaginaceae) er en plantefamilie som tradisjonelt har omfattet ca 280 planteslekter. Plantefamilien har representanter i store deler av Norge og mange hageblomster tilhører maskeblomstfamilien. Etter nyere taksonomiske oppfatninger må de fleste slektene i den gamle maskeblomstfamilien (Scrophularciaceae s. l.) overføres til Plantaginaceae (tidligere norsk navn: kjempefamilien). Typiske slekter i Plantaginceae er dermed veronika, revebjelle og torskemunn, mens halvsnylterene i øyentrøst, marimjelleslekta og myrkleggslekta blir ført sammen med helsnyltende slekter som skjellrotslekta og Orobanche" i snylterotfamilien (Orobanchaceae). Tabellen viser hvilke familier de tradisjonelle slektene i maskeblomstfamilien nå føres til. Mer om endringene finnes i artikkelen maskeblomstfamiliens systematikk. Grasfamilien. Grasfamilien (latin: "Poaceae", alternativt "Gramineae") omfatter ca. 700 planteslekter. I Norge finnes ca. 160 arter, fordelt på ca. 60 slekter. Familien er økonomisk svært viktig, i og med at alle kornsortene hører til her. Totalt artstall anslås til om lag 12 000. Korn adskilles fra de andre artene som gruppen "Åkervekster". De viktigste grasplantene i verden er blant annet havre, rug, bygg, hvete, ris, mais, durra, sukkerrør, bambus, timotei og rapp. Gras til mat og fôr. Grasplantene har vært benyttet fra førhistorisk tid og har blitt brukt som mat til mennesker i form av korn og som fôr til husdyr. Fra gras til mat er det det modne frøet (kornet) som er den viktige delen av planta. Kornet ble sådd om våren, i våronna, og høstet om høsten, i skuronna. Fra gras til fôr er det bladene og stenglene som utgjør den viktige delen av avlinga. Gras til fôr beites direkte eller høstes flere ganger i sesongen (slåttonn) og konserveres enten ved tørking til høy eller ensileres som silofôr i tårnsilo, plansilo eller rundballer. Halvgrasfamilien. Halvgrasfamilien eller starrfamilien (Cyperaceae) er en plantefamilie i ordenen Poales. Den omfatter ca. 5000 arter fordelt på 120 planteslekter. Kantor. Tittelen kantor (av latinsk "canere", «synge») betegner innen kristendommen en leder for et kirkekor Den norske kirke. I Den norske kirke har en kantor det overordnede musikalske ansvaret i menigheten. Tjenesteordningen sier at kirkemusikktjenesten har som formål å gi menigheten et musikalsk uttrykk i gudstjeneste og øvrig menighetsliv. Kirkens kantorer er forpliktet på de planer og prioriteringer menighetsrådet fastsetter i samråd med kirkelig fellesråd. For å bli kantor i Den norske kirke kreves 4 års kirkemusikalsk utdanning. Det skjer imidlertid ofte at søkere på en kantorstilling ikke har kantorutdanning. Da kan det ansettes andre kvalifiserte søkere, som får tittelen organist. Ansvarlig for kor og musikk i en Domkirke har stillingstittel Domkantor. Jødedommen. I jødisk sammenheng betegner kantor en vanligvis profesjonell forsanger eller solist i synagogen (synonym: hazzán). AG-3. Automatgevær 3 er den lisensproduserte, norske varianten av Heckler & Kochs automatgevær G3. Kaliberet er 7,62 × 51 mm NATO, et standard-kaliber innen NATO. Med innskyvbar kolbe kalles våpenet AG-3 F1, og en versjon oppgradert i 2007 kalles AG-3 F2. Dagens produksjonsmodell omtales som HK G-93. G3 ble utviklet da Vest-Tyskland trengte et nytt enhetsvåpen tidlig på 1950-tallet, og våpenet ble tatt i bruk fra 1959. AG-3 ble innført i det norske Forsvaret sent på 1960-tallet, og var en noe modifisert G3 produsert av Kongsberg Våpenfabrikk. Prisen det norske forsvaret betalte pr. våpen er oppgitt til 6 340,- 1996-kroner . AG-3 er for det meste ut av tjeneste til fordel for Heckler & Koch HK416. Historie. I 1949 ansatte den spanske, statseide institusjonen CETME ("Centro de Estudios Técnicos de Materiales Especiales") den tyske ingeniøren Ludwig Vorgrimler, som hadde jobbet for det berømte tyske Mauserwerke før og under andre verdenskrig. Vorgrimler hadde jobbet med det eksperimentelle automatgeværet Sturmgewehr 45 (StG.45(M)). Dette våpenet tjente som utgangspunkt for forskjellige våpen hos CETME og senere hos Heckler & Koch. Da Vest-Tyskland trengte et nytt enhetsvåpen tidlig på 1950-tallet valgte de opprinnelig belgiske FN FAL, approbert som G1. De ønsket å produsere geværet selv på lisens, men fikk ikke til en avtale med belgierne. En lisens for CETME-riflen var derimot mulig å få kjøpt, og den tyske staten kjøpte produksjonslisens og overførte den til Heckler & Koch. I 1959 ble G3 innført i det vesttyske forsvaret. Norske forhold. I 1960 startet utprøvingen av kandidater for ny enhetsrifle til Forsvaret. Våpnene som skulle erstattes av det nye enhetsvåpnenet var blant annet selvladekarabin M1 (SLK M1) (M1 Karabin)), selvladegevær M1 (SLG M1) (M1 Garand)) og MP40. Våpnene som ble testet i den første runden var AR-10, Beretta BM-59, FN FAL og SIG 510. M1 Garand ble brukt som referansevåpen under testene. Beretta-geværene ble fremskaffet ved at Forsvaret sendte et antall Garand-geværer til Beretta for ombygging. Etter de innledende rundene satt Forsvaret igjen med to kandidater – FN FAL og G3, men det var klart at begge geværene måtte modifiseres for at de kunne tas i bruk under norske forhold. Det var av økonomiske og politiske årsaker at G3 tilslutt ble approbert i 1966, da under navnet AG-3. FN FAL var dyr og produksjonsprosessen komplisert, samtidig som det var tvilsomt om våpenet kunne produseres på lisens i Norge. I tillegg hadde KV allerede startet forberedelse for produksjon av deler til 100 000 G3-rifler for den vest-tyske hæren, Bundeswehr, som en del av en gjenkjøpsavtale. Hanevik mener at det allerede var blitt tatt for gitt at Norge skulle velge G3 da denne avtalen ble undertegnet. Norsk produksjon. I følge en avtale med Heckler & Koch produserte daværende Kongsberg Våpenfabrikk (nå Kongsberg Defence & Aerospace) våpnene på lisens. Totalt 253 497 våpen ble levert Forsvaret fra februar 1967 til november 1974. Den vanligste norske versjonen er med fast kolbe, basert på den tyske G3A3. En versjon med innskyvbar kolbe ble produsert i 11 000 eksemplarer, basert på den tyske G3KA4. På begge versjonene kan det monteres 40 mm Heckler & Koch HK79 granatrør under løpet ved å erstatte forskjeftet. Inntil ca. 1980 ble det skutt med geværgranater fra AG-3. Rekylen var hard og belastende for våpenet, og på slutten av 1980-tallet ble HK79 innkjøpt som substitutt. Den norske versjonen av G3 har noen forskjeller fra den tyske originalen: Kolben er 2 cm lenger, sluttstykkebæreren har frest ut et serratert tommelfingergrep for å forenkle fremføring av sluttstykkebæreren ved ufullstendig ladegrep og ladearmen og bajonettfestet har litt annerledes utførelse. Man kan se at det er et norskprodusert våpen på at Kongsberg-symbolet (en "K" med krone) slått inn forskjellige steder. Riksvåpenet er slått inn på glidekassen sammen med produksjonsmåned/-år, samt serienummer. Utskiftningen. Norske soldater med AG-3 på en øvelse i 1983. På grunn av vekt, alder, ammunisjonstype og små tilpasningsmuligheter har Forsvaret fra midten av 1990-tallet jobbet med å bytte ut AG-3 med et mer moderne våpen. Kandidatene inkluderte Heckler & Kochs G-36, da allerede i bruk av Kystjegerkommandoen, eller Colt Canada C8 (tidligere Diemaco) (som blir brukt av FSK/HJK/MJK). 13. oktober 2005 meldte Forsvarsnett at Forsvaret i tillegg har valgt å oppgradere AG-3 samtidig som nye våpen kjøpes inn, men dette avstedkom protester innad i Forsvaret og ble avlyst. Oppgraderingen skulle gå på nye siktemidler og ny type innskyvbar kolbe. I april 2007 undertegnet Forsvaret kontrakt med Heckler & Koch om leveranse av HK416, et våpen som hadde kommet inn sent i prosessen. I tillegg har Forsvaret tegnet avtale med Svenske Aimpoint om siktemidler til en verdi av ca. 50 millioner kroner Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og innsatsstyrkene til Heimevernet vil få HK416, mens reservestyrkene til Heimevernet vil fortsette å bruke AG-3. Utskiftingen skal være gjennomført innen utgangen av 2010. De fleste NATO-land har per dags dato gått over til å bruke 5,56×45 mm NATO-ammunisjon til sine enhetsvåpen, Norge er blant de få landene som fortsatt har enhetsvåpen kamret i 7,62×51 mm NATO. Bortsett fra kostnader er noen av grunnene til Norge velger å beholde AG-3 er at det har større presisjon og gjennomslagskraft. Grunnet blandete erfaringer med bruk av 5,56 mm i blant annet Afghanistan har USA testet våpen i kaliber 6,5mm Grendel og 6,8mm SPC. En eventuelle approbering av et nytt kaliber i NATO ligger langt frem i tid. En av fordelene med 5,56 mm ammunisjon er at denne er lettere, noe som betyr mye når soldatene er på skarpe oppdrag i utlandet og har med seg ekstra ammunisjon. Samtlige geværer som forsvaret testet ut under utskiftingsprosessen var kamret i 5.56x45mm NATO. Tekniske detaljer. Kolbe m/rekylfjærstang, glidekasse (kammer, pipe og magasinbrønn), forskjefte, sluttstykke (tennstempel, tennstempelfjær, styrestykket, sluttstykkehodet og sluttstykkebærer), magasin og underbeslag med avtrekkermekanisme. Et standard magasin rommer 20 skudd, og på flerskudd er våpenet i stand til å tømme dette i løpet av cirka 2 sekunder. Varianter. Heimevernsungdommen sine AG-3 har ikke mulighet til å avgi helautomatisk ild. Kantate. Kantate (av latin "cantare", «synge») brukes oftest om en vokal komposisjon akkompagnert av instrumenter, og har som regel mer enn én sats. Fram til 1500-tallet var det stort sett bare vokalverker som ble regnet som seriøs musikk. Først med instrumentalmusikkens fremmarsj på 1600-tallet ble begrepet «kantate» introdusert som betegnelse for vokale komposisjoner for å skille dem fra instrumentalmusikkens "sonater". Kantater kunne blant annet være leilighetsdikt med musikk til kroninger og andre merkedager. Fra midten av 1600-tallet til slutten av det 1700-tallet var kantater for ett eller to soloinstrumenter en populær form for italiensk kammermusikk, gjerne akkompagnert av cembalo og kanskje noen få andre soloinstrumenter. Vladimir Horowitz. Vladimir Horowitz (russisk: Владимир Самойлович Горовиц – "Vladímir Samójlovitsj Górovits", født i Kiev, død 5. november 1989 i New York) var en ukrainsk klassisk pianist. Liv. Vladimir og søsteren Regina (1900–1984) fikk fra tidlig alder pianoundervisning av sin mor. I 1912 ble de begge tatt opp ved Kievs konservatorium. Blant Vladimirs lærere var Felix Blumenfeld, som i sin tid studerte med legendariske Anton Rubinstein. Vladimir spilte Rakhmaninovs tredje klaverkonsert under avgangsprøven i 1919, etterfulgt av sin første solorecital i Kiev 30. mai 1920. Deretter slo Horowitz seg sammen med fiolinisten Nathan Milstein, og de to spilte flere vellykkede konserter sammen i Russland. Horowitz gjorde sin første opptreden utenfor hjemlandet 2. januar 1926, da han ga en solorecital i Berlin. Flere suksesser over hele Europa fulgte, og han fikk sin USA-debut i New York 12. januar 1928, da han sammen med New York-filharmonien (under ledelse av Sir Thomas Beecham) framførte s første klaverkonsert. Horowitz – som syntes Beechams tempo var for sakte – tok sitt eget tempo i tredje sats, og blendet publikum med sine halsbrekkende oktav-ritt. Internasjonalt ble han snart ansett som den mest interessante pianisten i sin generasjon. I 1932 spilte han for første gang med dirigenten Arturo Toscanini i en framføring av Beethovens femte pianokonsert (kjent som "Keiser"-konserten). De to skulle ende opp med å gjøre mye sammen, både med konserter og innspillinger. 21. desember 1933 giftet Horowitz seg dessuten med Toscaninis datter Wanda i Milano. I 1940 slår Horowitz seg ned i USA for godt, og blir i 1944 amerikansk statsborger. Til tross for overveldende mottakelser på sine opptredener, ble Horowitz mer og mer usikker på sine evner som pianist. Flere ganger trakk han seg fra offentlige opptredener, og det sies at ofte var det bare hans kones overtalelsesevne som stoppet ham fra å avlyse konserter i siste øyeblikk. Etter 1970 ga han sjelden soloopptredener. Horowitz døde i New York etter et plutselig hjerteinfarkt. Han ble gravlagt i Toscanini-familiens gravkammer på Cimitero Monumentale i Milano i Italia. Sykdom. Horowitz var sterkt nevrotisk, og følte seg ofte utilstrekkelig. Dette førte til at han årene 1975–1985 var under sterk medisinering – etter anbefaling av sin psykolog. Dette gikk naturlig nok utover spillingen; feilslagene kom oftere, partier ble glemt og verkene ble usammenhengende framført. Men mot slutten av livet klarte han å gjenvinne sin helse og mentale stabilitet. Ettermæle. Horowitz ble kalt «den siste romantiker». Hans død markerer etter manges mening slutten på en lang og stolt tradisjon. En Horowitz-konsert var alltid en begivenhet. Blant publikum fant man som regel mange anerkjente pianist-kolleger. Han ble av enkelte kritikere beskyldt for å være overdådig, men hans ekstravaganser ble alltid godt mottatt hos såvel publikum som andre pianister. Han brukte en uvanlig teknikk, med svært flate fingre. Han gjorde mye for å yte sin samtidige russiske musikk rettferdighet, og ga amerikanerne premierene på Sergej Prokofjevs sjette, sjuende og åttende pianosonater. Han er også kjent for sin forkjærlighet for Domenico Scarlattis musikk. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Horowitz regnes av mange som en av de største pianister som har levd. Mange mener sågar han var den aller største, og peker på hans enorme uttrykksregister, hans teknikk, fargelegging, rubatospill m.m. Hans fremføringer av verk av bl.a. Chopin, Liszt, Rachmaninov, Skrjabin og Scarlatti er tilsvarende legendariske. Innspillinger. Horowitz gjorde mange innspillinger fra 1928 og helt fram til like før sin død i 1989. Hans tidligste innspillinger ble gjort for EMI, hvor den mest notable er innspillingen av Rachmaninovs andre pianokonsert med Albert Coates og London symfoniorkester fra 1930, historiens første innspilling av dette verket. I 1940- og 1950-årene gjorde Horowitz innspillinger for RCA Victor. I denne perioden gjorde han sitt første opptak av Tsjajkovskijs første pianokonsert. Etter 1953 gjorde han en rekke anerkjente innspillinger hjemme hos seg selv, av blant annet Skrjabin og Clementi. I 1962 begynte Horowitz å gjøre opptak for Columbia Records, og det er disse innspillingene som har blitt de mest kjente. Den mest berømte av disse er gjenkomstskonserten i Carnegie Hall i 1965 og hans egen spesielle fjernsynssending fra 1968 – "Horowitz on TV" – med blant annet Skrjabins diss-moll-etyde (op. 8, nr. 12) og Horowitz' egne variasjoner over tema fra Bizets Carmen, den mest kjente av hans pianotranskripsjoner ved siden av "Stars and Stripes Forever". Fra 1965 til 1982 gjorde Horowitz alle sine innspillinger live. Etter nok et avbrekk fra 1982 til 1985 returnerte Horowitz enda en gang til innspillinger og sporadiske konserter. I 1986 dro Horowitz tilbake til Sovjetunionen for å gi en serie konserter i Moskva og Leningrad. Sett i sammenheng med den nye kommunikasjonen og forståelsen mellom Sovjet og USA ble disse konsertene sett på som begivenheter med politisk så vel som musikalsk interesse. Konserten ble senere utgitt både på VHS og CD under under tittelen "Horowitz in Moscow". Priser og utmerkelser. Grammy Award for Beste klassiske framførelse – Instrumentalsolist eller solist Grammy Award for Beste solistiske framførelse (med orkester) Grammy Award for Beste solistiske framførelse (uten orkester) Grammy Lifetime Achievement Award, 1990 Referanser. Dubal, David (1991): "Evenings with Horowitz: A Personal Portrait". Carol Publishers. ISBN 1-57467-086-7. Domenico Scarlatti. Domenico Giuseppe Scarlatti (født 26. oktober 1685 i Napoli, Italia, død 23. juli 1757 i Madrid, Spania) var en italiensk komponist fra den sene barokktid. Liv og musikk. Scarlatti ble født i Napoli, og det er sannsynlig at Scarlatti først studerte under sin far, Alessandro Scarlatti, før han ble elev av Gaetano Greco. Overraskende lite er kjent om hans liv utenom små historier og anekdoter. I 1704 skrev han om Pollarolis "Irene" for framføring i Napoli. Snart etter at hans far sendte ham til Venezia, hvor han studerte under Gasparini, og møtte Thomas Roseingrave, som senere skulle stå i spissen for den entusiastiske mottakelsen komponistens sonater fikk i London. Domenico var allerede en eminent cembalist, og det sies at han ble utropt som en bedre cembalist enn Georg Friedrich Händel etter en «duell» på kardinal Ottobonis palass i Roma. Han var dog Händel underlegen ved orgelet. I 1709 trådte Domenico inn i dronning Marie Casimire av Polens tjeneste mens han bodde i Roma, og skrev flere operaer for hennes private teater. Han var kapellmester i Peterskirken fra 1715 til 1719, og dro senere i denne tiden til London for å instruere oppsetningen av sin egen opera "Narciso" ved King's Theater. I 1720 eller 1721 dro han til Lisboa, hvor han underviste prinsesse Maria Magdalena Barbara i musikk. Han var i Napoli igjen i 1725, men i 1729 dro han til Madrid som musikkmester for prinsessen, som hadde giftet seg inn i det spanske kongehuset. Han ble i Spania i rundt 25 år, og Maria Barbara ble dronning av Spania. I denne perioden komponerte han over 500 sonater for klaver. Det er disse verkene han er husket best for i dag. Bare en brøkdel av hans verker ble utgitt i komponistens levetid. Det ser ut til at Scarlatti selv tok seg av publiseringen av sin mest berømte samling i 1738, en bok med 30 «Essercizi». De er nokså konservative sammenlignet med hans klaverkomposisjoner sett under ett, men ble likevel svært godt mottatt gjennom Europa; de ser ut til å ha influert Johann Sebastian Bachs "Goldbergvariasjoner", og ble skamrost av dr. Charles Burney, en av det 18. århundrets fremste engelske musikkskribenter. Scarlattis virkning på det sene 18. århundrets stil var derfor trolig av betydning, selv om han alltid har hatt en tendens til å bli skrevet inn i musikkhistorien som en «outsider». En grunn til dette kan være generaliseringen av epoker (barokk/klassisisme) – Scarlattis musikk faller utenom disse kategorier og kan best klassifiseres som rokokko. Sonatenes tekniske vanskelighetsgrad har fått flere til å se på dem som studier i virtuositet, og moderne pianoteknikk skylder nok sonatenes innflytelse mye. De viser en frisk og uredd bruk av harmonier og modulasjoner, men kanskje framfor alt Scarlattis følelse for det musikalske «mot juste». Mulig er også at Scarlattis omdømme idag er grunnet i nasjonalistiske spenninger: Spania anses ikke som et viktig land musikkhistorisk, mens Italia blir sett på som operaens land. Uheldigvis for Scarlatti blir instrumentalmusikk ofte sett på «som en tysk kunst», som den russiske pianisten Anton Rubinstein sa det. Scarlatti har likevel tiltrukket seg flere betydningsfylle beundrere, blant dem Frédéric Chopin, Johannes Brahms, Heinrich Schenker og Vladimir Horowitz. Klaversonater. Det finnes 555 katalogiserte ensatsige klaversonater av Scarlatti. Cembalisten Scott Ross har spilt inn samtlige på 34 CD-er. Eksterne lenker. Scarlatti,Domenico Scarlatti, Domenico Scarlatti, Domenico HTTP. HTTP (Hypertext Transfer Protocol (engelsk for hypertekstoverføringsprotokoll)) er protokollen som primært benyttes på verdensveven for å utveksle informasjon. Utviklinga av HTTP ble gjort av World Wide Web Consortium og arbeidsgrupper i Internet Engineering Task Force og resulterte i en serie med RFCer med RFC 2616 som spesifiserer HTTP/1.1 (versjonen som vanligvis brukes i dag) som den viktigste. Noen nettlesere krever også at man angir denne protokollen i selve adresselinjen, slik som «http://www.eksempel.no». På denne måten skiller man dataoverføringer ved hjelp av http (dvs. vanlige nettsider) fra andre typer, f.eks. ftp, som er en protokoll for å laste filer opp og ned mellom datamaskiner på nett, eller «mailto:enellerannen@eksempel.no», som forteller nettleseren at man ønsker å sende en e-post til vedkommende adresse. Funksjonalitet. HTTP er en forespørsel/respons protokoll mellom klienter og tjenere. En HTTP-klient slik som en nettleser oppretter typisk en TCP forbindelse over IP-protokollen til en spesiell port (typisk port 80) på en annen vert. En HTTP-tjener lytter på den porten og venter på at klienten skal sende en forespørselstreng, slik som «GET / HTTP/1.1» (som vil resultere i at tjeneren sender standardsida fra en vevtjener). Etter Forespørselstrengen kan en MIME melding følge, som har et hode som inneholder et antall parametre som beskriver ulike aspekter av forespørselen og en valgfri kropp som kan inneholde vilkårlige data. Når en tjener mottar en forespørselstreng (og muligens ei melding) så sender tjeneren tilbake en responsstreng som for eksempel «200 OK», og ei melding der kroppen kan være fila som ble forespurt, ei feilmelding eller annen informasjon. HTTP er forskjellig fra andre TCP-baserte protokoller slik som FTP på den måten at forbindelser vanligvis terminieres så snart en bestemt forespørsel (eller en serie med relaterte forespørsler) har blitt fullført. Denne teknikken gjør HTTP velegna for Verdensveven der sider ofte lenkes til sider på andre tjenere. Teknikken kan noen ganger føre til problemer for utviklere siden mangelen på en varig forbindelse gjør det nødvendig å ha andre måter å ta vare på tilstandsinformasjon for brukere. De fleste løsninger på problemet involverer bruken av informasjonskapseler. Det finnes også en sikker variant av HTTP som kalles HTTPS som kan bruke hvilken som helst krypteringsmetode så lenge den er forstått av begge sider av forbindelsen. Lokasjoner til HTTP- og HTTPS-sider oppgis som "URLer (Uniform Resource Locators)". Denne adresseringsmåten ble lagd for lenking i HTML-dokumenter. Eksempel. Nedenfor er et eksempel på ei samtale mellom en HTTP-klient og en HTTP-tjener (www.google.com, lytter på port 80). I HTTP versjon 1.0 sender en klient en forsepørsel til en tjener. Tjeneren svarer klienten. Etter denne utvekslinga så vil forbindelsen bli frigitt. I HTTP 1.1 derimot støttes varige forbindelser. Dette gjør det mulig for klienten å sende en forespørsel og få et svar, for deretter å sende flere forespørsler og få svar over den samme TCP-forbindelsen. TCP-forbindelsen blir altså ikke frigjort for hver forespørsel, men brukes til flere. Dette reduserer "overhead" i forbindelse med TCP, så kostnaden i form av nettverk og systemressurser reduseres. Det er også mulig å sende flere enn en (vanligvis to) forespørsler før noe svar mottas fra foregående forespørsler. Denne teknikken er Almefamilien. Almefamilien (Ulmaceae) er en plantefamilie i ordenen Rosales. Den omfatter ca. 200 arter fordelt på 15 planteslekter. Kaprifoliumfamilien. Kaprifoliumfamilien (Caprifoliaceae) er en plantefamilie i ordenen Dipsacales. Den omfatter ca. 220 arter fordelt på 5 planteslekter. Tidligere ble også hyllfamilien, linneafamilien og krossvedfamilien regnet til kaprifoliumfamilien. Familien omfatter en del prydbusker. De mest kjente artene er kaprifol og vivendel. Krossvedfamilien. Krossvedfamilien (Viburniaceae) var en plantefamilie med usikker ordensplassering. Den omfattet ca. 120 arter i én planteslekt. Den ble tidligere regnet som en del av kaprifoliumfamilien, men har nå blitt flyttet inn i moskusurtfamilien. Artene i krossvedfamilien er giftige. Hampfamilien. Hampfamilien (latin: "Cannabaceae") er en plantefamilie i roseordenen "(Rosales)". Den omfatter 170 arter fordelt på 9-14 planteslekter – deriblant hampeslekten og humleslekten. Humle brukes til brygging av øl. Hamp brukes mye til å lage tauverk, og andre industrielle formål. "Cannabis sativa" kan brukes for å fremstille rusmidlene hasj og marihuana, og er forbudt å dyrke i mange land, deriblant Norge. Oljetrefamilien. Oljetrefamilien eller oliventrefamilien (Oleaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 900 arter fordelt på 25 planteslekter. Olivenolje utvinnes fra fruktene av oliventreet ("Olea europaea"). Familien omfatter mange prydplanter, blant annet syrin og forsythia. Leppeblomstfamilien. Leppeblomstfamilien er en plantefamilie som omfatter 210 planteslekter. Familien omfatter en lang rekke krydderurter, som mynte, bergmynte (oregano), rosmarin, basilikum, sar, timian, salvie og isop. Bruk. Artene i leppeblomstfamilien er ofte rike på eteriske oljer, for eksempel er urten patchouli brukt i røkelse med en sterkt eksotisk duft som var mye brukt blant hippiene på 60-tallet. Lønneslekten. Lønneslekten ("Acer") er en gruppe løvtrær i Såpebærfamilien (Sapindaceae) i ordenen Sapindales. Lønnefamilien ble tidligere regnet som en egen familie "(Aceraceae)". Den omfatter ca. 200 arter, de fleste vokser i Asia, men enkelte arter vokser også i Europa, nordlige Afrika og Nord-Amerika. Artene er nordlige, ikke sørlige. I Norge vokser bare spisslønn ("Acer platanoides") og platanlønn ("Acer pseudoplatanus"). Sistnevnte er forvillet, og har gjennom sin kraftige formeringsevne blitt svært vanlig i lavlandet rundt mange byer i Norge, og har vist seg i stand til å modne frø helt nord til Vesterålen. Slekten "Negundo" er nå slått sammen med "Acer". Vierfamilien. Vierfamilien (Salicaceae), også kalt pilefamilien'", er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den største gruppen av trær i pilefamilien er de mange artene av poppelslekten ("Populus"). De vokser naturlig på den nordlige halvkule, og er delvis naturlige og delvis innført til Norge. I Norge vokser dessuten osp ("Populus tremula") og en rekke arter i slekten "Salix". Artene av vier og selje tilhører "Salix". Tysbastfamilien. Tysbastfamilien (Thymelaeaceae) er en plantefamilie i ordenen Malvales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 44 planteslekter. Familien har bare én representant i Norge, nemlig tysbast ("Daphne mezereum"). Denne er en busk som blomstrer med store, rosa blomster på bar kvist, og får deretter røde bær. Alle deler av planten er dødelig giftige. Korsblomstfamilien. Korsblomstfamilien (Brassicaceae) er en plantefamilie som omfatter ca. 340 slekter og over 3700 arter. Familien er utbredt i alle verdensdeler, fra tropene til arktis. omfatter flere viktige kulturplanter, som hodekål, sennep, nepe, turnips, reddik og vaid. De fleste er urter. Navnet (også det eldre latinske navnet Cruciferae av "crux" = kors og "ferare" = bære) kommer av den karakteristiske blomsterformen, med fire kronblad i korsform. Meldefamilien. Melde-underfamilien (Chenopodioideae) er en underfamilie i amarantfamilien, tidligere regenet som en egen familie – meldefamilien (Chenopodiaceae). Den omfattet ca. 1400 arter fordelt på 105 planteslekter. Familien inneholder mange ugressarter og noen svært salttolerante arter. Spinat og bete tilhører meldefamilien. Økonomisk er sukkerbete den viktigste arten i familien. Kurvplantefamilien. Kurvplantefamilien, kurvblomstfamilien', korgplantefamilien eller korgblomstfamilien (Asteraceae, tidligere Compositae) er en plantefamilie i ordenen Asterales. Den omfatter ca. 1 600 planteslekter og anslått 22 000 arter. Det gjør den trolig til den mest artsrike plantefamilien (hvorvidt Orkidefamilien (Orchidaceae) har flere arter er usikkert). Plantene i denne familien kjennetegnes av at enkeltblomstene sitter tett samlet i en særegen blomsterstand som kalles en kurv. Enkeltblomstene er enten rørformet og befinner seg inne i kurven, eller tungeformet, disse befinner seg oftest langs randen av kurven. Kurvplantefamilien omfatter et enormt antall hageplanter. Mange plagsomme ugressplanter hører også til her, som for eksempel løvetann og tistler. Kurvplantefamilien regnes gjerne som den mest utviklede eller «moderne» av alle plantefamilier. Asteroideae. Disse har rørblomster i kurven og tungeblomster langs randen. Peoner. Peoner eller pioner er den eneste planteslekten i peonfamilien. Artene i peonfamilien er giftige. Bladverk og blomster ligner på dem hos soleiefamilien, og peonene ble tidligere regnet til denne familien. Nyere forskning viser derimot at de ikke er nært beslektet. Dmitrij Sjostakovitsj. Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist under sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftesvis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland. Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien. Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Hans komposisjon "Konsert for piano, solotrompet og strykere i c-moll op. 35", komponert i 1933, samt flere verk med sosialistisk-realistisk program, vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk. Et annet eksempel er den pastisj-artede andre pianokonserten (op. 102 fra 1956–7) skrevet for hans sønn Maksims eksamenskonsert, som med den melodiske og melankolske andre satsen (andante) tilhører hans mest tilgjengelige verker. Musikalsk sett er Sjostakovitsj musikk forholdsvis lett tilgjengelig, og minner mange ganger om skandinavisk folkemusikk. Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk, men som sjelden føles kunstig, avansert eller ubegripelig for uskolerte lyttere. Derimot kan hans kammermusikk være vanskelig å ta til seg. Ikke minst gjelder dette strykekvartettene med tolvtoneteknikk (kvartett 12 og 13; kvartett 10 anvender seg av alle tolv tonene, men er fremdeles tonal). Kvartett nummer 8 ble skrevet i 1960 til minne om Dresden, etter en reise dit. Liksom Bach har tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H som han anvendte i et antall verker (blant annet i den 10. symfonien og den åttende strykekvartetten). Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal med sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system. Privatmennesket. Fødestedet til Sjostakovitsj (nå skole nr. 267). Minneplakett til venstre. Dmitrij Sjostakovitsj familie stammet fra en polsk-litauisk slekt, og hans farfar Boleslaw var forvist til Sibir. Etter at han hadde avtjent sin straff, besluttet han å bli i Sibir, i byen Narim (ved floden Ob ca 500 kilometer nord for Novosibirsk). Der ble komponistens far, Dmitrij Boleslavovitsj (1875–1922) født. Dmitrij Boleslavovitsj studerte fysikk og matematikk ved St. Petersburgs universitet, og etter at han hadde tatt eksamen i 1899 begynte han å arbeide for blant annet Dmitrij Mendelejev. I 1903 giftet han seg med Sofija Vasiljevna Kokulina (1878–1955), komponistens blivende mor, som også kom fra Sibir. Sofijas far, Vasilij Jakovlevitsj Kokulin stammet fra Sibir og hadde arbeidet seg opp til en stilling som gullgruvesjef i Bodajbo et par hundre kilometer fra Bajkalsjøen. Sofija og Dmitrij Boleslavovitsj lærte hverandre å kjenne under hennes pianostudier ved konservatoriet i St. Petersburg. Da de giftet seg, sluttet hun å studere for å ta seg av den voksende familien på heltid. Paret fikk tre barn: Marija (født i 1903, som ble yrkespianist og lærer), Dmitrij (født den 25. september i 1906), og Zoja (født 1908, som ble veterinær). I familien musiserte man gjerne, Dmitrijs far hadde en god tenorstemme og sang gjerne opera, populære stykker og sigøynerromanser til sin frues pianoakkompagnement. Likeså tok Sofija under sine studier ved konservatoriet ofte med seg kamerater hjem for å musisere. Dmitrij Dmitrijevitsj hadde i sin tidlige barndom ikke vist større interesse for musikk. Først i 1915 fant man ut at barnet hadde absolutt gehør og imponerende musikkhukommelse, og derfor ble systematiske musikkstudier innledet. Moren tok som sin livsoppgave å støtte sønnen og sørge for at han skulle få en god musikkutdanning. Det var sterke bånd mellom dem, og moren fortsatte å bo hos Dmitrij til sin død. I 1923 forelsket Dmitrij seg i Tatjana Glivenko, en jevnårig, og datter til en filologiprofessor i Moskva. Dmitrijs familie syntes ikke om jenten, men Dmitrijs affeksjon holdt seg også etter at den unge kvinnen giftet seg i 1929, og først i 1932 da hun fødte sitt barn, gav Dmitrij opp idéen om at hun skulle forlate sin mann. Det livslange og dype vennskapet mellom Dmitrij og Ivan Sollertinskij (1902–1944) så dagens lys i 1926. Sollertinskij var en intellektuell, historiker og publisist i Leningrad, som ble hans fortrolige. De to traff hverandre i sammenheng med et forhør i obligatorisk marxist-leninisme der studentene ble utsatt for skrekkinngytende spørsmål som «Sofokles' poesi som uttrykk for materialistiske tendenser» eller «sosiologiske prinsipper for Bachs temperering og Skrjabins klangaggregat». Dmitrij Sjostakovitsj' første hustru ble Nina Vasiljevna Varzar, som ble kalt Nita. Hun var datteren til et professorpar; faren var eprofessor i jus og moren i astronomi. Nina selv studerte fysikk og matematikk og kom til å arbeide som forsker innenfor eksperimentell fysikk og med kosmisk stråling. De giftet seg i 1932, men i 1935 skilte de seg etter at Dmitrij innledet et forhold til en 24-årig pianist – Jelena Konstantinovskaja. Senere samme året giftet Dmitrij og Nina seg på nytt da hun ble gravid. De levde sammen til Nina døde i desember 1954, selv om begge hadde affærer ved siden av. De fikk to barn sammen: Galina (mai 1936) og Maksim (10. mai 1938), som ble dirigent og pianist. I forbindelse med beleiringen av Leningrad ble Sjostakovitsj evakuert til Kujbysjev (nåværende Samara) ved Volgas strand 15. oktober 1941. Etter krigen bosatte han seg i Moskva. Sjostakovitsj andre hustru ble Margarita Kainova (1924–?) som på den tiden var en 33-årig Komsomol-aktivist. Margarita var et sort får og ble aldri akseptert i Sjostakovitsj' familie og miljø. Sommeren 1959 ble de skilt. I november 1962 giftet Sjostakovitsj seg med Irina Supinskaja, sin tredje hustru som var var bare et par år eldre enn Sjostakovitsj' datter Galina. Irina var datteren av en polakk og en jødinne, begge var døde og hun hadde vokst opp i et barnehjem («spec.det.dom») der foreldreløse barn av "folkets fiender" ble plassert. Av yrke var hun redigerer. Irina ble oppfattet som mer passende for komponisten, ble likt av hans vennekrets, og tok hånd om ham under de siste årene da hans helse ble mer vaklende. Komponistens helseproblem var hovedsakelig kraftløshet i den høyre hånden, dette gikk over til urørlighet og krevde frekvente sykehus- og helsehjembesøk. I slutten av 1960-årene ble dette diagnostisert som polio. Han ble brakk og begge benene, og rett før sin 60-årsdag ble han rammet av et hjerteinfarkt. I begynnelsen av 1970-årene ble Sjostakovitsj behandlet av en ortopedikirurg i Sibir, dr. Ilizarov, med mirakuløse resultater – etter behandlingen kunne han spille piano igjen og til og med gå i trapper! Forbedringen var ikke varig og gjentatte behandlinger og besøk på sykehus og helsehjem var nødvendig. I 66-årsalderen ble han truffet det neste hjerteinfarktet. Sjostakovitsj kunne allikevel foreta reiser utenlands til Tyskland, flere ganger til England, Irland og til og med til USA, for å konsultere leger. Fra og med februar 1973 ble Sjostakovitsj strålebehandlet for lungekreft som etter hvert spredte seg til leveren. Dmitrij Sjostakovitsj døde klokken 16:30 den 9. august 1975, trolig av lungekreft. Han fikk en formell statsbegravelse på Novodevitsjijkirkegården i Moskva. Tidlige år. Dmitrij begynte å studere komposisjon og piano ved St. Petersburgs konservatorium høsten 1919 under blant annet Aleksandr Glazunov, Leonid Nikolajev og Maksimilian Sjtejnberg. Dmitrijs pianospill vakte oppmerksomhet; det var kanskje ikke teknisk fullendt, men likevel uttrykksfullt, også for de tidlige piano-komposisjonene. Dette ledet til at han stilte opp i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1927 der en annen russer, hans venn Lev Oborin, vant førsteprisen. Dmitrij ble likevel oppmerksom på blant annet en spesialkonsert for Oborin og Sjostakovitsj der han også oppførte sine tidlige komposisjoner. Hans første symfoni, som ble uroppført 12. mai 1926, fikk en svært bra mottagelse av konsertpublikummet og fikk komponisten til å fortsette med ytterligere to symfonier med revolusjonstema, som også ble applaudert entusiastisk: symfoni nr. 2 ("Oktober", oppført 26. november 1927) og symfoni nr. 3 ("1. mai", oppført 21. januar 1930). Begge symfoniene hadde en tydelig programform gjennom korsatser med politisk poetiske tekster av Aleksandr Bezymenskij og Semjon Kirsanov. Hans første opera var "Nesen" som bygget på Gogols fortelling. Operaen ble oppført samtidig med Symfoni No.3, men ble mislykket og inndratt etter bare tre forestillinger. Verket ble utsatt for kritikk, til en viss grad på grunn av dens abstrakte handling. Ballettene "Den gylne alderen" og bolten hadde politiserende propagandistiske rammeverk, men ble dårlig mottatt på grunn av logisk og ideologisk svake handlinger. De spilles i dag som suiter eller enslige stykker (for eksempel Tahiti Trot/Tea for Two og Polka fra bolten). Stalineren. I 1934 hadde hans opera "Lady Macbeth" (senere også kalt "Katerina Ismajlova") urpremiere på to teatre samtidig - i Moskva og i Leningrad, og fikk svært bra mottagelse. De ble spilt for fulle salonger (83 ganger under to uker bare i Leningrad), ble sendt seks ganger i radio og ble hyllet som "den nye sovjetiske operaen". Vendingen kom da Josef Stalin besøkte en oppføring den 26. januar 1936, hvoretter en fase av frekvente og sterkt negative kritikkartikler i pressen ble innledet (blant annet i Pravda: "kaos i steden for musikk"), der han ble kalt for "formalist" og "folkets fiende". Stalin anså hans musikk for ufolkelig og ønsket en høyere grad av nasjonalisme i musikken. Sjostakovitsj tilpasset seg disse kravene. I året 1936 ble også Symfoni No.4 inndratt. Tross partiets negative kampanje, som dessuten sammenfalt med den store repressive perioden i Sovjetunionen der flere kulturpersonligheter fikk gjennomgå (se Moskvaprosessene), ble Symfoni no. 5 (1937), strykekvartett No. 1 op.49 (1938) og pianokvintett op.57 (1938) mottatt veldig positivt av publikum, og overraskende nok fikk Sjostakovitsj Stalinprisen av "første kategori" i mars 1941 for kvintetten. Senere ble han belønnet med Stalinprisen også for 7. symfoni (Leningradsymfonien) (første kategori; 11. april 1942) og Pianotrio (andre kategori; 1946). Under andre verdenskrig ble Sjostakovitsj fremstilt som patriotisk og fikk stor publisitet – det største bidraget var Leningradsymfonien hvor partituret fløy rundt halve jorden (som mikrofilm) midt under brennende krig, for å gi premiere nesten samtidig i Russland (5. mars 1942 i Kujbysjev (Samara), der Sjostakovitsj var evakuert, og den 20. mars i Moskva, samt hos de allierte (29. juni av Henry Wood i London, i USA den 19. juli av Arturo Toscanini i NBC-sending, og den 14. august av Sergej Kusevitskij i Massachusetts). Den mest bemerkelsesverdige oppføringen var i det beleirede Leningrad den 9. august, der man skrapet sammen et symfoniorkester av 40–50 overlevende. Konserten ble sendt over høyttaler til de tyske troppene ved frontlinjen. I 1946 startet Andrej Zjdanov (1896–1948), som av Stalin ble utnevnt til ideologisk utrenser av blant annet kunstene, sine aksjoner mot "formalister" og andre som avvek mot partiets oppfatning om hva som var korrekte sovjetiske kunstverker. Ved sin side hadde Zjdanov komponisten Tikhon Khrennikov, som ble ordførende i komponistforeningene og lojal talsmann for, for det meste medioker, sosialrealistisk musikk. For musikerne kom kulminasjonen med "komponistenes plenum" (2.–8. oktober 1946) og ved "sovjetiske komponisters første kongress" (17.–26. februar 1948). Komponister som Vano Muradeli, Sergej Prokofjev, Nikolaj Mjaskovskij, Aram Khatsjaturjan, Dmitrij Kabalevskij, Vissarion Sjebalin og Dmitrij Sjostakovitsj ble angrepet svært heftig. Partiet opprettet et "indeks over forbudte verker". For Sjostakovitsj sin del havnet symfoniene No.6, 8 og 9, "1. pianokonsert", "To stykker for strykeoktett", "Andre pianosonate", "Seks romanser til tekster av W Raleigh, R Burns og W Shakespeare", samt "Aforismer" i indekset. Sjostakovitsj ble dessuten avskjediget som professor. Tross de offisielle reprimandene for ikke å ha svart for sitt ansvar som kunstner i sovjetregimets tjeneste uttalte han aldri til publikumet noen kritikk mot dette. I all vesentlighet forble han sitt regime tro. Sjostakovitsj innså situasjonens alvor og var nær ved å ta sitt liv, ventet på å bli arrestert samt fikk leve uten lønn den første tiden etter utrenskingen. Samtidig med den ulykksalige kongressen holdt han på å komponere "Passacaglia"en i "fiolinkonserten", og trolig gjengir den en avgrunnssmerte for komponistens situasjon. Til tross for at konserten ble klar i 1948, fant han det klokest å vente med oppførselen til etter Stalins død, liksom med den fjerde symfonien. Noen andre verker ble også skrevet for skrivebordsskuffen, for eksempel sangene "Fra jødisk folkepoesi" som ble skrevet ved feil tidspunkt, akkurat når Stalin dro i gang en antisemittisk utrenskning i 1948. "Antiformalist Rajok" er en legendarisk musikkarikatur med kobling til kritikken i 1948 og til den andre komponistkongressen i 1957. Det gikk lenge rykter om "Rajok"s eksistens, og disse skapte en del autentisitetsdebatter, også etter at notene kom fram i 1989. Tiden frem til Stalins død i 1953 kan ses som fortsatt dressuroppvisning. Under perioden skrev Sjostakovitsj filmmusikk og et antall verker med tydelig realsosialistisk programinnstilling, som for eksempel oratoriet "Skogenes sang" (op. 81; 1949), korverket "Ti dikt til tekster av revolusjonære poeter fra sent 1800- og tidlig 1900-tallet" (op. 88; 1951). Til tross for verkenes tvilsomme kunstneriske verdi, ble han belønnet med ytterligere to Stalinpriser. I det private skrev han blant annet "24 preludier og fuger" (op. 87; 1950-51). Sammen med noen forfattere ble Sjostakovitsj overraskende valgt til å representere Sovjetunionen på "Kultur- og vitenskapskongressen for verdensfreden" i New York i 1949, og lignende kongresser i Warszawa i 1950 og Wien i 1952. Avstalinisering. Tiende symfoni, første sats, tredje tema Straks etter Stalins død våget Sjostakovitsj seg på å gjenoppta symfonikomponeringen og allerede i desember 1953 ble hans tiende symfoni op.93 oppført med stor publikumsfremgang i Leningrad og Moskva. Symfonien inneholder komponistens signatur D-Ess-C-H og signaturen på hans "muse" Elmira Navizova, en 24-årig pianist fra Baku. Hennes signatur er et krypto av Elmira - E-A-E-D-A (etter E, L=russisk "Л" ser ut som A, Mi=E, R=russisk "Р" ser ut som D, og A). Til tross for symfoniens fremgang fortsatte Khrennikov å diskutere dens "formalisme", men atmosfæren i Sovjet ble mer og mer avstalinisert og det kulturelle mangfoldet ble igjen akseptert (innenfor visse grenser). Dessuten kom verkene som ble forbudte (såkalt «upassende å oppføres i Sovjetunionen») igjen på konsertprogrammet. Blant annet "Lady Macbeth", som ble satt opp igjen for operasesongen 1959–1960 på Kirovteateret. Når komponisten fylte 50 år ble han skjenket Leninordenen og ved en hyllingskonsert ble fiolinkonserten samt hans 5. symfoni oppført. Den "første cellokonserten" op. 107, som ble uroppført 21. september 1959 av Mstislav Rostropovitsj, syntes å inneholde et «kodet» tema – det fire toner lange motivet som finnes i hele stykket er tatt fra "prosesjonen til henrettingen" i Sjostakovitsj filmmusikk til "Den unge garden" (1948), og finalen inneholder et ledemotiv som er forvrengte fraser fra Stalins yndlingsfolkemelodi "Suliko". De to etterfølgende symfoniene hadde igjen programmatisk innhold: den ellevte symfonien, op. 103 «1905» handler om den blodige søndagen som var en av de dramatiske hendelsene før den russiske revolusjonen. Visse kilder (Sjostakovitsj venner) gjør det gjeldende at dette var en kommentar til Oppstanden i Ungarn i 1956, men dette ble offisielt fornektet av komponisten. Symfonien ble uroppført på den førtiende årsdagen til oktoberrevolusjonen, og skaffet ham Leninprisen i 1958. Den tolvte symfonien op. 112 «1917» var tilegnet Lenin, og ble oppført den 1. oktober 1961. Symfonien ble skrevet samtidig som Sjostakovitsj, til stor forskrekkelse blant vennene og intellektuelle, ble medlem i kommunistpartiet i 1960. Senere år. Den 19. september 1961 publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet "Babij Jar" i "Literaturnaja gazeta", som berørte jødenes forfølgelse. Diktet opprørte opinionen og poeten ble anklaget for å løfte fram jødisk lidelse under andre verdenskrigen framfor det russiske folkets. Sjostakovitsj ble dypt rørt av teksten og satte umiddelbart i gang med å komponere diktet og kontaktet deretter Jevtusjenko for å få hans godkjennelse til å anvende teksten. Når de begge møttes, ble Sjostakovitsj interessert i flere dikt av forfatteren, og "symfoni no. 13" ble et femsatsers verk for symfoniorkester, basstemme og mannskor med satsene: (1) Babi Jar, (2) Humor, (3) I butikken, (4) Skrekk, (5) En karriere. Komponisten hadde problemer med å finne dirigent og bass som var villige til å være med på dette kontroversielle verket. Hans førstehåndsvalg var Mravinskij som uroppførte flere av hans symfonier, men han vegret seg. Likeså avslo den ukrainske bassen Boris Gmirja, som etter at han konsulterte det ukrainske kommunistpartiet fikk høre at diktene skulle forbys i Ukraina. Dirigenten Kirill Kondrasjin var villig til å dirigere symfonien, og begynte innstuderingene med bolsjoj-bassen Viktor Netsjipailo, og, som det skulle vise seg å bli trengt, også erstatteren Vitalij Gromadskij. Det påstås at det dagen før premieren oppstod en skarp meningsutveksling mellom Jevtusjenko og Nikita Khrusjtsjov når Jevtusjenko og Sjostakovitsj nektet å dra inn verket. På sluttrepetisjonen var også bassen Netsjipailo forsvunnet av uklare årsaker, og reserven Gromadskij fikk kalles inn. Verket ble oppført som planlagt den 18. desember 1962, men møttes av "ingen kommentarer" i pressen! Straks ble det ultimatum stilt at teksten skulle justeres for å påpeke at også det ukrainske og russiske folket fikk lide under nazismen. Jevtusjenko endret åtte linjer så stykket passet bedre til regimets krav og Kondrasjins neste oppførelse fikk den endrede teksten. Sjostakovitsj ville allikevel ikke endre partituret, og i Minsk oppførte straks etter dirigenten Vitalij Katajev den opprinnelige teksten. Selv om verket ikke var blitt forbudt, så ble det gjort klart at videre fremføring ikke ble godkjent. Sjostakovitsj påbegynte i 1961 en gjennomgang av "Lady Macbeth" og den reviderte operaen fikk nytt opusnummer, opus 114, og ny tittel – "Katerina Izmailova". En uoffisiell premiere ble smugoppført ved at man med kort varsel byttet ut Rossinis "Barbereren i Sevilla" mot "Katerina Iazmailova" den 26. desember 1962, hvoretter partiet tok en betenkningstid. Den offisielle premieren fant sted 8. januar 1963. Den reviderte versjonen ble oppført i de nærmeste årene i Riga, London, Wien, Kazan, Kiev, Ruse i Bulgaria, Leningrad og Budapest. Når La Scala satte opp den eldre "Lady Macbeth", protesterte Sjostakovitsj og krevde at opus 114 skulle anvendes. Komposisjonene som kom til under Sjostakovitsj siste ti år kan ses som egenrådige og vakte stor glede hos komponisten og hans venner. Den "andre cellokonserten" op.126 ble skrevet spesielt for Rostropovitsj og ble uroppført ved æreskonserten ved Moskvakonservatoriet i sammenheng med komponistens sekstiårsdag, der han fikk overrakt Leninordenen, gullordenen «Hammeren og sigden» og tittelen «Helten av sosialistarbeide». I samme periode var Sjostakovitsj i en komposisjonsfase der "dodekafoniske element" ble anvendt bevisst i hans verk: "Syv vers av Alexander Blok" opus 127, "Fiolinkonsert No. 2" opus 129, "Strykekvartettene no. 12" opus 133 og "no.13" opus 138, "Sonate for fiolin og piano" opus 134 og symfoni no.14" opus 135. Under de tidligere årene hadde Sjostakovitsj i samsvar med sovjetdoktrinen bestemt avvist tolvtonemusikken (som dessuten var forbudt i landet). "Syv vers av A. Blok" er skrevet for sopran, cello, fiolin og piano og var påtenkt hans venner David Ojstrakh, Galina Visjnevskaja, Mstislav Rostropovitsj og komponisten, selv om hans helsetilstand ikke tillot ham å oppføre verket. Ved den første oppføringen den 23. oktober 1967 ble det spilt piano av en annen venn, Mieczyław/Moisej Vainberg. "Fiolinkonsert no.2" og "fiolinsonaten" ble skrevet som 59- respektive 60-årsfødselsdagsgaver til David Ojstrakh og ble uroppført av fiolinisten den 26. desember 1967 (med Kirill Kondrasjin) samt den 8. januar 1969 og ble deretter et konsertnummer på dennes turnéer. Den "fjortende symfonien" er egentlig en sangsyklus til tekster av Federico Garcia Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher og Rainer Maria Rilke. Symfonien ble oppført den første gangen for en liten krets den 21. januar, med introduksjon av komponisten, og for publikum den 29. september 1969. Den uoffisielle oppføringen var på Sjostakovitsj initiativ da han var syk og var usikker på hvor lenge han hadde igjen å leve. "Symfoni no.15" opus 141 (uroppført 8. januar 1972) og "Strykekvartett no.15" opus 144 (uroppført 1. oktober 1975) kan ses som komponistens musikalske testamente og en summering av hans livsverk der nettopp disse to musikkformene var de viktigste for ham selv. Symfonien vever inn en mengde sitater fra Rossinis Guillaume Tell, Wagners skjebnemotivet fra Der Ring des Nibelungen, hans egne verker, blant annet passacagliaen fra den første fiolinkonserten, samt signaturen D-Ess-C-H. Sitatet i symfonien dro i gang en mengde spekulasjoner om skjulte meldinger. Kvartetten er svært alvorlig og mettet av dødsstemning og en naturlig siste kvartett, hvilket alltid har et personlig og introvert tonespråk. Sjostakovitsj siste komposisjon ble "Sonate for viola og piano" opus 147. Systemtro eller dissident? Sjostakovitsj memoarer, utgitt på engelsk, fikk en helt annen reaksjon: plutselig ble Sjostakovitsj fremstilt som dypt kritisk mot sovjetsystemet og mot Stalin. Memoarene, nedskrevet av Solomon Volkov og publisert under tittelen "Memoarer," har ledet til en omfattende revisjonist-debatt om Sjostakovitsj sanne lojalitet. I følge Fay, Brown og andre forskere er det mye som tyder på at Volkovs bok ikke kan ses som autentiske memoarer; de notatene som ble forevist av Volkov og som var signert av komponisten gjengav tekster som ble publisert i russisk media. Dessuten møttes ikke Volkov og Sjostakovitsj mer enn tre-fire ganger i perioden 1971–75, i følge komponistens enke Irina. Senere forskning antyder at Sjostakovitsj i store deler av livet faktisk var dypt kritisk mot det systemet han tjente. Mye tyder på at han var overbevist sosialist; og han ble dessuten rikelig belønnet (på samme måte som den kommunistiske eliten), men på den annen side var han periodevis dypt fornedret og hatet (hovedsakelig under Stalin-æraen). Det er mest trolig at Sjostakovitsj har vært en "skapdissident", og at han bare uttrykte sine avvikende meninger gjennom musikken. Verket "Antiformalist Rajok", nevnt tidligere, er et eksempel på at han eksplisitt uttrykte et dissidentstandpunkt. Sjostakovitsj kom tidlig til å innse spillereglene i systemet. To runder med kraftige reprimander (1936–37 og 1948) lærte ham å tilpasse seg til partiets krav, selv om det virket hemmende på hans innovative kreativitet, overlevelsen var viktigere enn dumdristig heroisme. Han uttalte seg i offisielle sammenhenger, som kontakter med vesterlandsk presse, i overenskomst med den sovjetiske ideologien. Men på den andre siden kunne han i sine verker ta seg store friheter og berøre veldig følelsesmessige emner som antisemittisme. Hans tonale språk i de originale komposisjonene er fylt med dysterhet, sarkasmer og konfliktfylte eksplosjoner og skiller seg markant fra den påbudte sosialrealistiske estetikken. På den andre siden skrev han også et stort antall politisk korrekte verker av varierende kvalitet. Hans relasjon til Lenin var også spesiell – komponisten skrev på eget initiativ et antall hylningsverker til minnedager, det siste var "Lojalitet" op.136 (1970), der Lenin i Dolmatovskijs tekst - som kom til etter nøye anvisninger fra Sjostakovitsj – løftes opp til religiøse nivåer over gudebildene i verdensreligionene. Da Aleksandr Solzjenitsyn fikk Nobelprisen svarte det sovjetiske systemet med forfølgelse og baksnakkelse; og mens makkerne Rostropovitsj og Visjnevskaja protesterte åpent og støttet forfatteren, valgte Sjostakovitsj kommuniststatens side og fordømte ham. Sjostakovitsj forsøkte også å tale makkerne til forstand – Visjnevskaja skrev i sine memoarer at han sa "«Sløs ikke med kreftene. Arbeid, spill. Dere lever i dette landet og må se saken som den er. Ha ingen illusjoner. Det finnes intet annet liv, det kan ikke være annet. Vær takknemlige for at dere fremdeles puster!»". Lignende episode oppstod når Andrej Sakharov ble utsatt for en grov heksejakt etter sin kamp for de medborgerlige rettighetene – også dette fordømte Sjostakovitsj, selv om han i følge visse kilder skal ha angret på dette. Se listen over komposisjoner av Dmitrij Sjostakovitsj. Nordsjøen. Kart over Norskehavet (Norwegian Sea) Nordsjøen er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge og Danmark i øst, De britiske øyer i vest, og Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike i sør. I nord danner 61. breddesirkel grense mot Norskehavet, i øst linja Lindesnes – Hanstholm mot Skagerrak, i sør linja Calais – Dover mot Den engelske kanal. I nordvest går grensa mot Atlanterhavet fra nordspissen av Skottland over Orknøyene og Shetland. Norsjøens areal er 0,6 millioner km², og vannmassenes volum er 0,67 millioner km³. Blant store elver som munner ut i Nordsjøen er Elben ved Cuxhaven, Weser ved Bremerhaven, Ems ved Emden, Rhinen og Maas ved Rotterdam, Schelde ved Vlissingen, Themsen og Humber ved Hull. Det finnes store mengder olje og naturgass under havbunnen, og et lag av kull under disse. Navnet Nordsjøen. Det kan ha vært friserne som har gitt Nordsjøen sitt navn, fordi havområdet ligger nord for Friesland. Dybdeforhold. Nordsjøen er et grunt sokkelhav og randhav, med en gjennomsnittlig dybde på 94 m. Den sørlige delen er sjelden dypere enn 50 m, mens den nordlige kan ha dyp på nærmere 300 meter. Et unntak er Norskerenna, som er en vid og dyp forsenkning som løper rundt kysten av Sør-Norge. Her er det målt dyp på over 700 m. Ved slutten av den siste istiden var deler av Nordsjøen fast land og til dels fritt for innlandsis. Av geologer blir disse landområdene kalt «Nordsjøfastlandet», og arkeologene har også brukt navnet «Doggerland». Da iskalotten smeltet videre, sank dette landet i havet mens fastlandet i dagens Norge begynte å stige ettersom isen ikke lenger presset grunnen ned. Nordsjøen har mange og velkjente fiskebanker; Geologi. Nordsjøen ble dannet ved oppsprekking av superkontinentet Pangea fra slutten av jordens oldtid. Mest jordskjelv og vulkansk aktivitet var det i jordens middeltid (mesozoikum. Det daværende landområdet sank da inn, og det ble dannet en nordlig og en sørlig havbukt med et vulkansk høydeområde i sentrale deler av Nordsjøen. Ved slutten av juratiden (150 mill. år siden) var det forbindelse mellom de to havarmene og det ble avsatt mørk leire ved begrenset oksygentilførsel. Leiren er både kildebergart og takbergart for de underliggende olje- og gassforekomstene. Ved strekking av jordskorpen mellom Norge og Storbritannia ble Nordsjøbassenget større og det utviklet blokkforkastninger som i dag avgrenser olje- og gassfeltene. Vannmasser og temperaturforhold. Nordsjøens vannmasser består av brakt vann fra Østersjøen og salt vann fra Atlanterhavsstrømmen i ulike blandingsforhold. Saltholdig, midtatlantisk vann strømmer inn i Norskerenna den korteste veien nord for Skottland, og nedover norskekysten mot Skagerrak i ca 150 meters dybde og lavere. Overflatevannet langs kysten av Norge er derimot brakt eller saltfattig. Det skyldes innsig av overflatevann fra tre saltfattige kilder: de store elvene i Sverige og Norge, brakt vann fra Østersjøen, og Jyllandsstrømmen som bringer nordover saltfattig vann påvirket av de store nordtyske elvene. Gjennom Øresund og Bæltene strømmer overskuddsvann fra Østersjøen ut i Kattegat og Skagerrak, anslått til 30 000 m³/s. Dette vannet har en saltholdighet på bare 8 promille. Denne stømmen får tilførsel av ferskvann fra elver i Vest-Sverige og Sør-Norge, og fortsetter som en brakk kyststrøm langs kysten av Agder. Motsatt av overflatestrømmen gjennom Øresund går en noe saltere bunnstrøm (16 promille) inn i Østersjøen, anslått til 15 000 m³/s. På denne måten opprettholdes saltbalansen i Østersjøen. Atlanterhavsvannet som kommer inn i Nordsjøen gjennom Den engelske kanal og nord om Skottland har en saltholdighet på over 35 promille. Vannet i Nordsjøen vil ha en saltholdighet mellom atlanterhavsvannets og kyststrømmens, vanligvis mellom 34 og 35 promille, i blant ned mot 30 promille. Hovedstrømmen av atlanterhavsvann går sørover langs østkysten av Skottland og England. En del av denne stømmen (Dooleystrømmen) krysser Nordsjøen mellom 58° og 59°N, mens en annen del møter atlanterhavsvann fra Den engelske kanalen lengst sør i Nordsjøen, går inn i Tyskebukta og nordover langs vestkysten av Jylland, for så å møte den norske kyststrømmen. En annen strøm (Eggastrømmen) kommer fra Norskehavet og går sørover langs vestskråningen av Norskerenna. Alt i alt utgjøres strømningsmønsteret i Nordsjøen av to strømvirvler mot urviseren, som igjen er nesten inneslutta av ferskere kyststrømmer. I tillegg til de vinddrevne stømmene har tidevannet stor betydning for sirkulasjonen i Nordsjøens vannmasser. Tidevannsforskjellene er minst i Kattegat, Skagerrak og langs norskekysten – under 0,5 m. Forskjellen øker mot vest og sør, og kommer enkelte steder langs den engelske østkysten og ved Dover opp i 6 m. Tidevannsforskjellen er for øvrig over 10 m ved de engelske Kanaløyene. Ved Lista hydrografiske stasjon måler Havforskningsinstituttet annenhver uke temperatur og salinitet i ulike dybdelag. Overflatetemperaturen er typisk ca 3°C om vinteren og 15°C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 31 og 34 promille. I atlantiske lag under 150 meter er temperaturen lavest i juni med 5,8°C, og høyest i januar med 7,0 - 7,8°C, mens saltholdigheten er omlag 35 hele året. Ved stasjonen er det i overflaten målt -1,77°C i februar 1985, og 21,5°C i august 1982. Det er også en tilsvarende målestasjon vest av Utsira – Ytre Utsira hydrografiske stasjon. Den ligger midt i den sørgående, atlantiske havstrømmen som renner inn fra nord om Skottland, og har det salteste vannet ved noen norsk målestasjon. Overflatetemperaturen er typisk ca 5-6°C om vinteren og 6-8°C om sommeren og tidlig høst. I lag omkring bunnen på 250 meter er temperaturen i august omlag 6°C, og i januar drøye 7°C. Det måles også temperaturer og saltholdighet ved Arendal og i Sognesjøen. Lavere flora og fauna. Nordsjøen er generelt et meget produktivt område på grunn av den effektive omrøringa av vannmasser som bringer næringsrikt bunnvann opp i lyset. Primærproduksjonen foregår i de øvre vannlaga, ned til 20-30 m i atlantisk vann. Bestanden av planteplankton er størst under våroppblomstringen, med topp i april. Høstoppblomstringen har en topp i september – oktober, men er av mindre omfang. Tettheten av dyreplankton når vanligvis en topp like etter våroppblomstringen, og holder seg relativt høy gjennom sommeren for så å avta utover høsten. Bunnfaunaen varierer geografisk, og har sammenheng med sedimentenes sammensetning. Også dyp, temperaturvariasjon og strømforhold virker inn på artssammensetningen, bl.a. fordi de fleste bunnlevende artene har larver som transporteres med vannmassene. Bunnfaunaen er viktig som føde for fisk som torsk, hyse og flyndre, i tillegg til å ha betydning i omsetningen av sedimentert organisk materiale. Sjøfugl. Bestandene av sjøfugl varierer geografisk. De fleste sjøfugler oppholder seg ved kystene både i hekketida og om vinteren, men en del arter – som havsule, havhest, krykkje og alkefugler kan ha tilhold på det åpne havet i lange perioder. Under svømmetrekket kan det være et betydelig antall alkefugler i åpent hav i Nordsjøen og på bankene. Sjøpattedyr. Det blir fra tid til annen registrert finnhval, seihval, blåhval, vågehval, kvitnos, grindhval og kvithval i nordre del av Nordsjøen. Nise og springer er relativt vanlig. Fiskerier. Tallene stammer fra FAO, sitert etter University of British Columbia. Skagerrak og Kattegat er inkludert. Jean-Baptiste Say. Jean-Baptiste Say (født 5. januar 1767, død 15. november 1832) var en fransk økonom, som nesten utelukkende er kjent for «Says lov». Says lov sier at tilbudet alltid vil finne sin etterspørsel, dvs. det kan ikke finne sted noen situasjon med for lav «samlet etterspørsel» i en økonomi. Dette skyldes at når det blir produsert varer og tjenester, vil det også bli skapt inntekter som vil bli brukt til å etterspørre tilsvarende mengder varer og tjenester andre steder. Dette synet bygger på at markedsmekanismene fungerer, og at en laissez-faire politikk derfor er fornuftig. For eksempel ved et tilbudsoverskudd i vare- og tjenestemarkeder vil vareprisene synke, tilsvarende i kapitalmarkedene vil renten synke, og ved arbeidsledighet vil lønningene synke. På den måten holdes det alltid balanse mellom tilbud og etterspørsel, og selv om det kan være midlertidig etterspørselsvikt i enkelte markeder, hevdes det at den samlede etterspørselen i økonomien som helhet være i overensstemmelse med det samlede tilbudet. Hermann Hesse. Hermann Karl Hesse (pseudonym: "Emil Sinclair"; født 2. juli 1877 i Calw, død 9. august 1962 i Montagnola, nær Lugano i kantonen Ticino, Sveits) var en tysk-sveitsisk forfatter og hobbymaler. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 1946, og ble i 1954 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Biografi. Hermann Hesse ble født i Schwarzwald-byen Calw i kongeriket Württemberg. Faren var født i Estland, og hadde russisk statsborgerskap, mens moren stammet fra tyske misjonærer i India, hvor både hun og ektemannen også ble misjonærer for Basler-Mission, et økumenisk preget misjonsselskap. Hesse vokste opp i en beskyttet og intellektuell familieatmosfære, men han var viljesterk og kunstnerisk anlagt, og trivdes ikke i det pietistisk pregede miljøet. Deler av ungdommen tilbrakte han på ulike anstalter, og følte seg forlatt av Gud, foreldrene og verden for øvrig. I "Unterm Rad", en bok med selvbiografiske trekk, forteller han historien om en begavet ungdom som går til grunne på grunn av de høye kravene omgivelsene stiller. I 1912 flyttet Hesse til Sveits, hvor han giftet seg med Ninon Dolbin i 1931, hans tredje hustru. Han ble sveitsisk statsborger i 1923. Hesse meldte seg som frivillig på tysk side under første verdenskrig, tjente dog i Sveits som hjelper for krigsfanger og tok senere avstand fra den nasjonalismen krigen innebar. Allerede i september 1914 skriver han sitt første essay direkte mot krigen, «O Freunde, nicht diese Töne». Efterhvert utviklet denne holdningen seg til en tilnærmet pasifisme. Hesses forfatterskap. Hesses pasifisme og dette at hans følelser mot krig finner uttrykk i flere av hans verker står i sterk kontrast til den andre nær samtidige tyske Nobelprisvinneren Thomas Mann, som han ellers i stor grad deler skjebne med, idet de begge tok sterk avstand fra nasjonalsosialismen og i flere år levde i eksil i Sveits. Et annet likhetspunkt mellom de to er deres analyser av det tyske borgerskapet, selv om de i livsførsel og forfatterskap er svært forskjellige. Hesses holdning ser ut til å ha vært rent pasifistisk, selv i de første årene av andre verdenskrig, da det så ut til at nazistene kunne komme til å legge hele Europa under seg. Mens Mann på sin side drev propaganda for de allierte. De to forfatternes gjensidige påvirkning er blant annet dokumentert i deres bevarte brevveksling. Hesses mest kjente litterære verkene er "Peter Camenzind", "Demian", "Siddhartha", "Der Steppenwolf", ("Steppeulven"), "Narziß und Goldmund" og "Das Glasperlenspiel" ("Glassperlespillet"). Hovedtemaer er selvrealisering, selvaktelse, selvrefleksjon og enkeltmenneskets «transendens», og bøkene preges av Hesses interesse for eksistensielle, esoteriske og mystiske temaer, samt av buddhistisk og hinduistisk filosofi. I tillegg til de mer kjente romanene har Hesse også lyriker: Hans samlede dikt fyller mange hundre sider, men bare et lite antall er gjendiktet til norsk av André Bjerke, se litteraturlisten. Hesse og ettertiden. Hermann Hesse har hatt en sterk innflytelse på mange forfattere av senere generasjoner. Ikke minst "Der Steppenwolf" (Steppeulven) var en inspirasjonskilde for eksistensialister, og for beat-generasjonen og Storbritannias «sinte unge menn», slik blant annet Colin Wilson skriver i "The Outsider". Etter Hesses død i 1962 og framveksten av en ny bølge av motkultur, først og fremst knyttet til hippie-bevegelsen, fikk "Der Steppenwolf" og de orientalsk-inspirerte verkene som "Siddharta" en ny renessanse. Dette gjaldt selvfølgelig i størst grad det tyskspråklige område. Men et eksempel kan vise noe av Hesses innflytelse også utenfor dette: I 1967 grunnla John Lion Magic Theatre i San Francisco i USA. Navnet refererer til "Magisk teater – kun for forrykte" i "Steppeulven" Teateret har satt opp verker av nye, og til dels kontroversielle forfattere i mange år etterpå, blant annet urframføringer av flere av Sam Shepards skuespill. Mellom Hesse og antroposofien har det klart vært en gjensidig påvirkning. De tidlige dannelsesromanene "Peter Camenzind", "Unterm Rad" og "Demian" kan om man vil ses som forløpere for skoleromanen "Jonas" som Jens Bjørneboe skrev i sin antroposofiske periode. Württemberg. Württemberg er et område og en tidligere stat i Schwaben i Syd-Tyskland. Württembergs hovedstad var Stuttgart, nå hovedstad for dagens delstat Baden-Württemberg. Stuttgart ble residensby for den første hertugen av Württemberg, Eberhart av Württemberg i 1495, og har siden vært hovedstad for området. Renessanseslottet Altes Schloss i byen sentrum rommer i dag "Landesmuseum Württemberg". Da Napoléon Bonaparte oppløste Det tysk-romerske riket i 1805 ble hertugene av Württemberg tildelt kongetitler og Stuttgart ble dermed kongelig residensby. Både kongenavnet og statsnavnet Württemberg stammer fra den bratte åssiden ved Stuttgart, og denne ble tidligere kalt "Wirtemberg". På toppen er et mausoleum fra 1824 for dronning Katharina (datter av tsar Paul I av Russland) og kong Wilhelm I av Württemberg. Under de tyske revolusjonene i 1848 og 1849 ble det alltyske og demokratiske Frankfurtparlamentet opprettet for å motvirke splittelsen av Tyskland. Etter lange diskusjoner bestemte Frankfurtparlamentet å tilby tittelen som tysk keiser til kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen. Ettersom den demokratiske bevegelsen stadig ble svakere, fikk de tyske kongelige igjen makten over deres uavhengige stater, og den prøyssiske kongen avslo tilbudet fra de revolusjonære. Parlamentet ble drevet ut av Frankfurt og de mest radikale (som ønsket republikk) flyktet til Stuttgart, hvor de ganske kort tid etter ble oppløst av de württembergske militære. Som et selvstendig kongedømme i 1871, sluttet Württemberg seg til Det tyske keiserriket, ledet av den prøyssiske statsminister Otto von Bismarck og slik ble en del av Tysklands samling. Etter første verdenskrig brøt kongeriket sammen og Fristaten Württemberg ble etablert som en del av Weimar-republikken. I 1920 var Stuttgart hovedsetet for den tyske nasjonale regjeringen etter at denne måtte flykte fra Berlin under Kappkuppet. Under andre verdenskrig ble byens sentrum nesten fullstendig ødelagt av alliert bombing. I 1945 tok allierte styrker, først franske, deretter amerikanske, kontroll over området. Deler av det tidligere Baden og Württemberg ble slått sammen og i 1952 ble den nye, demokratiske staten Baden-Württemberg etablert (som Tyskland tredje største) med Stuttgart som hovedstad etter en folkeavstemning. Morten Olsen. Morten Olsen (født 14. august 1949) er en dansk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han har vært trener for siden 2000. Da Olsen var fotballspiller var han en av de store forsvarsspillerene som var avgjørende for at Danmark kvalifiserte seg til EM i 1984 og VM i 1986. Etter at han la opp har Olsen vært trener for blant annet 1. FC Köln og AFC Ajax. I hans tid som landslagstrener har Danmark kvalifisert seg til VM i 2002, EM i 2004, VM i 2010 og EM i 2012. Stuttgart. Stuttgart er hovedstad i den tyske delstaten Baden-Württemberg i det sydvestlige Tyskland. Den har innbyggere (desember 2008). Historie. Stuttgart ble grunnlagt av hertug Ludolf, sønn av keiser Otto I av Det tysk-romerske rike rundt 950 som et oppalingssted for stridshester til kavaleriet. Stuttgart ble residensby for den første hertugen av Württemberg, Eberhart av Württemberg i 1495, og har siden vært hovedstad for området. Renessanseslottet Altes Schloss i byen sentrum rommer i dag "Landesmuseum Württemberg". Da Napoléon Bonaparte oppløste Det tysk-romerske riket ble hertugene av Württemberg tildelt kongetitler i 1805 og Stuttgart ble slik kongelig residensby. Både kongenavnet og statsnavnet Württemberg stammer fra den bratte åssiden ved Stuttgart, og denne ble tidligere kalt "Wirtemberg". På toppen er et mausoleum fra 1824 for dronning Katharina (datter av tsar Paul I av Russland) og kong Wilhelm I av Württemberg. Under de tyske revolusjonene i 1848 og 1849 ble alltyske og demokratiske Frankfurtparlamentet opprettet for å motvirke splittelsen av Tyskland. Etter lange diskusjoner bestemte Frankfurtpartamentet å tilby tittelen som tysk keiser til kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen. Ettersom den demokratiske bevegelsen stadig ble svakere, fikk de tyske kongelige igjen makten over deres uavhengige stater, og den prøyssiske kongen avslo tilbudet fra de revolusjonære. Parlamentet ble drevet ut av Frankfurt og de mest radikale (som ønsket republikk) flyktet til Stuttgart, hvor de ganske kort tid etter ble oppløst av det württembergske militære. Som et selvstendig kongedømme i 1871 sluttet Württemberg seg til Det tyske keiserriket, ledet av den prøyssiske statsminister Otto von Bismarck og slik ble en del av Tysklands samling. Etter første verdenskrig brøt kongeriket sammen og Fristaten Württemberg ble etablert som en del av Weimar-republikken. I 1920 var Stuttgart hovedsetet for den tyske nasjonale regjeringen etter at denne måtte flykte fra Berlin under Kappkuppet. Under andre verdenskrig ble byens sentrum nesten fullstendig ødelagt av alliert bombing. I 1945 tok allierte styrker, først franske, deretter amerikanske, kontroll over området. Deler av det tidligere Baden og Württemberg ble slått sammen og i 1952 ble den nye, demokratiske staten Baden-Württemberg etablert (som Tyskland tredje største) med Stuttgart som hovedstad etter en folkeavstemning. Stuttgart i dag. Under Den kalde krigen hadde området en stor amerikansk militær tilstedeværelse, da byen huset den felles militære kommandoen for de amerikanske styrkene i Europa, Afrika og Atlanterhavet (US European Command, EUCOM), og denne kommandosentralen er fortsatt i byen. Stuttgart er et viktig jernbane- og motorveiknutepunkt, og har også en viktig havn ved elven Neckar. Byen har en godt utbygget kollektivtrafikk drevet av Stuttgarts forstadsbaner Byen er velkjent for sine mange høyteknologiske bedrifter. Den er en av de viktigste og rikeste byene i Syd-Tyskland. Stuttgartregionen har den største tettheten i Tyskland når det gjelder vitenskapelige, akademiske og forskningsrettede arbeidsplasser. I byen finnes det to universiteter, åtte faghøyskoler, to Max-Planck-institutter og et antall andre forskningsinstitutter. Stuttgart, som er hovedsete for Porsche og DaimlerChrysler, betraktes som en av verdens fire største «bilhovedsteder». De andre er Toyota i Japan, Detroit i USA og Torino i Italia. Soldat. En soldat er en person som har fått militær grunnutdannelse og som tilhører et lands væpnede styrker. Betegnelsen brukes oftest om en soldat som tjenestegjør som vervet eller vernepliktig, og som har fått trening og utstyr til å forsvare landet og landets interesser. Soldater er del i et sterkt hierarkisk system kalt hær, hvor soldatene er delt inn i flere underavdelinger med forskjellige oppdrag, størrelse, utdanning og utstyr. Ordet soldat kommer fra middelalderlatin "solidatus" og betyr egentlig «en person som får sold (lønn som leiesoldat)». Selv om ordet kan brukes om personer fra laveste til høyeste grad, blir soldat i daglig tale ofte brukt som betegnelse på en vanlig menig. I videre forstand kan betegnelsen soldat brukes om alle slags organiserte og bevæpnede krigere eller «kjempende» medlemmer av militærlikenende grupperinger som for eksempel Frelsesarmeen. I Norge. De fleste soldatene tilhører de laveste gradene menig og korporal i Hæren eller tilsvarende grader i Sjøforsvaret og Luftforsvaret. I Norge betegnes soldater med sersjants eller Kvartermesters grad befal, og befal med fenriks eller høyere grader for offiserer. Andre soldatbetegnelser er blant annet dragon, gast, gardist, kavalerist, jeger og artillerist, ingeniørsoldat og spesialsoldat. Freie Demokratische Partei. a> ble i 2011 valgt til leder av FDP i Tyskland Freie Demokratische Partei (FDP) er et liberalt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1948. Partiet var i den tyske forbundsregjeringen fra 1949 til 1956, fra 1961 til 1966, fra 1969 til 1998 og fra oktober 2009. FDP fikk 6,2 prosent av stemmene og 43 mandater i parlamentet ved parlamentsvalget i 1998. Ved valgene i 2002 fikk partiet 7,4 prosent, i 2005 9,8 posent (61 mandater) og i 2009 14,7 % av stemmene. Partileder siden 2011 er Philipp Rösler. Partiet gikk opprinnelig sterkt inn for et fritt næringsliv, men modifiserte dette standpunkt i 1970-årene. Det har tradisjonelt hatt sitt velgergrunnlag i protestantisk middel- og overklasse, og som anser seg som uavhengige og arvtagere til den europeiske liberale tradisjon. Internasjonal tilknytning. FDP hører på europeisk plan til European Liberal Democrat and Reform Party, forøvrig sammen med det norske Venstre. I Europaparlamentet tilhører FDP Alliansen av Liberale og Demokrater for Europa. På globalt plan tilhører FDP Den liberale internasjonale. Partiledere. Theodor Heuss på frimerke 2009, 125 år etter hans fødsel Guido Westerwelle. Guido Westerwelle (født 27. desember 1961 i Bad Honnef, Nordrhein-Westfalen) er en tysk politiker og jurist. Han ble i oktober 2009 utnevnt til utenriksminister i Angela Merkels andre regjering, der han også er visekansler. Westerwelle ble medlem av FDP i 1980, var en av grunnleggerne og senere formann for Junge Liberale, ble generalsekretær i FDP i 1994, medlem av det tyske parlamentet i 1996, partileder i 2001 og stod som partiets kanslerkandidat i valgene året etter. 3. april meddelte Westerwelle at han ville gå av som partileder på kommende generalforsamling i partiet, og deretter konsentrere seg om sitt arbeid som utenriksminister. Skjermplantefamilien. Skjermplantefamilien (latin: "Apiaceae") er en plantefamilie, som omfatter mer enn 420 planteslekter. Der er hovedsakelig ett- til flerårige urter, ofte høyvokste. Det har ofte kraftig rot. Stengelen er ofte hul, unntatt i leddene. Bladene er oftest sammensatte (koblete – finnete) med hele eller delte småblader. Blomsterstanden er vanligvis en sammensatt skjerm, derav familienavnet. Blomster små, femtallige, hos de fleste arter hvite, men kan være gule, rødlige eller grønnlige. De fleste pollineres av insekter (biller, fluer, bier eller humler). Noen arter i familien har spiselige røtter, som gulrot, pastinakk, kvann og jordnøtt. Av andre arter brukes bladverk eller frø til mat og krydder: for eksempel dill, persille, karve og kjørvel. Familien har også noen meget giftige arter, slike som selsnepe, giftkjeks og hundepersille. Som prydplanter dyrkes stjerneskjerm, spansk kjørvel (en slags anis), og strandtorn. Dekkfrøede planter. De dekkfrøede plantene er en relativt ny evolusjonslinje i planteriket. De oppsto antagelig tidlig i krittiden, for ca. 140 millioner år siden. Dagens plantefamilier utviklet seg stort sett i løpet av krittiden, før dinosaurene døde ut. Gruppen kan alternativt kalles blomsterplantene (Magnoliophyta) dersom man ønsker å skille dem ut innenfor høyere gruppen av frøplanter "(Spermatophyta)", men denne inndelingen er problematisk fordi også frøplante-gruppen bartrærne bærer blomster. Inndeling. Arbeidet med å rekonstruere slektskapsforholdene mellom plantegruppene er vanskelig, nettopp fordi de skilte lag så tidlig. Det er imidlertid gjort store fremskritt i de senere årene, som innebærer at deler av det tradisjonelle (og kunstige) systemet måtte endres. I oversikten under gjengis slektskapsforholdene mellom de større delgruppene av de dekkfrøede planter i hierarkisk skrivemåte. En "alfabetisk" liste over familier med norsk navn fins i artikkelen plantefamilier, en liste over "alle" plantefamilier i artikkelen liste over plantefamiliene, og en liste over alle plante"ordener" fins i artikkelen liste over planteordener. Dekkfrøede planters taksonomi. Systematikken til de dekkfrøede plantene har variert gjennom tidene, og utvikles stadig på grunnlag av ny innsikt, ikke minst gjennom DNA-analyse. The Angiosperm Phylogeny Group opererer i APG II-systemet (2003) med 83 ordener og 461 familier av karplanter. Dette avløser det eldre Cronquist-systemet. Systematikken er ikke eksakt vitenskap – derfor varierer også måten å klassifisere planter på ordens- og klassenivå. APG-II er et slags hybridsystem mellom klassisk systematikk og fylogenetikk og opererer i stigende hierarki med de klassiske kategoriene: art, slekt, familie (biologi), orden, og klasse. I tillegg brukes noen ekstra kategorier («gruppe», «klade» og «underklasse») for å få systemet til i noen grad å gjengi en kladistisk tilnærming. Disse brukes også nedenfor. For de 5 klassene og 155 familiene som er vanlige i Norden, gjengis fylogenien med hovednavn i versaler nedenfor – med basis i det nyeste nordiske standardverket, "Den nya nordiska floran" 2003 (på norsk: "Gyldendals store nordiske flora" 2007). Hovednavn som er satt i kursiv angir ordener eller familier som utelukkende vokser utenfor Norden og som i 2007 ikke inngår i de 155 familiene i det nordiske standardverket. Alismatales. Alismatales er en gruppe av enfrøbladete planter, og regnes som en orden av blomsterplanter med 14-16 undergrupper (familier). Apiales. Apiales er en orden av blomsterplanter, som hører til den meget artsrike kurvplante-kladen (Asteridae). Plantene er tofrøbladete og én- eller flerårige urter. Gruppen inneholder 8 familier, med inntil 4 000 arter. Aquifoliales. Aquifoliales er en orden av blomsterplanter innen underkladen "Euasteridae II" i den meget store kurvplante-kladen, Asteridae. Ordenen består av ialt 5 familier, som tidligere var fordelt vesentlig på ordenen Cornales. Med APG II-systemet har "Aquifoliales" en bred og allment anerkjent status som planteorden. Asparagales. Asparagales er en gruppe (orden) av enfrøbladete blomsterplanter. De fleste artene inngår i orkidefamilien. Enkelte av familiene under denne gruppen er løkplanter, mens andre familier har arter med løkstengler. Asterales. Kurvplanteordenen eller Asterales er en orden av blomsterplanter. Gruppen oppsto trolig i Gondwanaland i kritt-perioden. Den omfatter 12 familier, hvorav rubladfamilien har en noe usikker plassering. Ialt 4 av familiene vokser i Norge, flere andre er tropiske. Brassicales. Brassicales er en orden av blomsterplanter med mange familier. Sammen med ordenen Malvales tilhører gruppen Eurosidae II i Rosidae. Fellestrekk er følgende: Alle arter inneholder celler med myrosin og derivater av fenylalanin eller tyrosin. Artene inneholder dessuten flavoner og tanniner. Bladene er spiralstilte. De firetallige blomstene sitter i endestilte klaser. Larver av kålsommerfugler (Pieridae) lever ofte av Brassicales-planter. Caryophyllales. Nellikfamilien hører også til denne store gruppen av basale tofrøbladete planter. Caryophyllales er en orden blomsterplanter som er delt inn i 32 familier, som totalt inneholder anslagsvis 692 slekter. Antallet blir stadig større i tråd med at DNA-studier plasserer nye familier i denne gruppen. Over 11 155 arter tilhører "Caryophyllales", eller 6 % av alle tofrøbladete planter. Kjente grupper og nyttevekster omfatter rabarbra, spinat, bete, nellik, kaktus, amarant og en del kjøttetende planter. Mange av artene er sukkulente, dvs har kjøtt- eller vannfylte blader. Commelinales. Commelinales er en orden av blomsterplanter. De om lag 800 artene er enfrøbladede, og fordelt på 5 eller 6 familier. Ordenen omfatter vanligvis også den mulige, selvstendige ordenen "Arecales", eller «palmeordenen». Denne gruppen har om lag 190 slekter og anslagsvis 2.500 kjente arter. Cornales. Cornales er en orden av blomsterplanter. Den har om lag 640 arter fordelt på 7 plantefamilier. Cucurbitales. Cucurbitales er en orden i Rosidae. Det finnes 2300 arter i sju familier. Den største familien er Begoniaceae med 1400 arter og Cucurbitaceae med 825 arter. Mange av Cucurbitales er kjente og økonomisk viktige plantarter. De fleste finnes i tropiske områder, enkelte i subtropiske og tempererte regioner. Dioscoreales. Dioscoreales er en orden av blomsterplanter. Den anerkjennes siden 1998, men med APG II-systemet i 2003 ble en rekke familier flyttet ut av ordenen og overført til andre enfrøbladete grupper. Samtidig opphørte slekten Tacca å være egen familie "(Taccaceae)", og ble inkludert i yamsrotfamilien "(Dioscoreaceae)", som er ordenens hovedfamilie. Romefamilien "(Nartheciaceae)" er representert i Norge med arten rome. Familier. Før 1998 var de fleste familiene plassert i ordenen "Liliales" eller nærliggende grupper. Dipsacales. Dipsacales er en orden av blomsterplanter. Ericales. Ericales er en stor orden av tofrøbladete planter, og inneholder både trær, busker, lianer og urter. Kjøttetende arter finnes også. Ordenen inngår i kurvplante-kladen (Asteridae). Tidligere, under Cronquist-systemet 1981–1998, fantes det også en egen orden "Rafflesiales" med tre familier "Hydnoraceae", "Mitrastemonaceae" og "Rafflesiaceae", hvorav de to førstnbevnte inngår i "Ericales" mens den sistnevnte inngår i "Malpighiales", også det en orden i Rosidae. Mange Ericales-vekster har fem kronblader som ofte er sammenvokste. Artene er ellers svært ulikeformede, og tallrike med mer enn 8 000 kjente arter fordelt på 28 familier. Danskene kaller den «lyngordenen», og tyskerne har et tilsvarende navn "(«Heidekrautartige»)", men ordenen som helhet har ikke noe norsk navn. Det mest nærliggende vil likevel være å bruke den tallrike lyngfamilien som navnegrunnlag og kalle gruppen for "lyngordenen". Denne gruppa inneholder en rekke arter som er økonomisk viktige, den aller viktigste er uten tvil tebusken ("Camellia sinensis"). Den inneholder også spiselige frukter, som kiwi, sharon, blåbær og paranøtt. Fabales. Fabales er en orden av blomsterplanter som består av fire familier (herav to sannsynlige underfamilier) med trær, busker og urter. Blomstene er samlet i klaser, aks eller hoder. Gruppen kan kalles erteblomstordenen, eller alternativt belgfruktordenen. Artene er rike på garvestoffer, gallussyre, leucanthocyaner og andre flavonider. De inneholder også ellaginsyre. Kimen er grønn allerede inne i frøet. Det er også felles at plantene har symbiose med karbondioksid-samlende bakterier. Erteblomstfamilien "(Fabaceae)" er med sine 730 slekter og drøye 19.400 kjente arter den tredje største plantefamilien som finnes, bare overgått av Orkidefamilien "(Orchidaceae)" med 22-25 000 arter, og Kurvplantefamilien "(Asteraceae)" med antatt 1 600 slekter og om lag 22 000 arter. Fagales. Fagales er en orden av blomsterplanter som omfatter mange av trærne vi kjenner. Gentianales. Gentianales er en planteorden i kurvplante-kladen Asteridae. De er overveiende urter ofte inneholdende 7 plantefamilier. Familier. Taksonomisk har gruppens systematiske plassering vært usikker, men nyere studier bekrefter bl.a familien "Loganiaceae" som en klade med en rekke underfamilier eller seksjoner og 13 slekter. Geraniales. Geraniales er en orden av blomsterplanter, som tilhører den store kladen Rosidae, og har 5 familier. Lamiales. Lamiales er en orden i kurvplante-kladen Asteridae, som er tofrøbladete blomsterplanter. Velkjente medlemmer av denne gruppen er ask, jasmin, lavendel, oliven, syriner, teak og flere krydderplanter som basilikum, mynte og rosmarin. Familier. Særlig maskeblomstfamilien, i sitt tradisjonelle omfa, var en stor gruppe som har vært gjenstand for store taksonomiske forandringer og reklassifisert flere ganger. Med APG II-systemet i 2003 ble denne gruppen igjen endret vesentlig, ved at nesten alle slektene ble overført til enten den reviderte maskeblomstfamilien (Plantaginaceae) eller snylterotfamilien (Orobanchaceae). Laurales. Laurales er en delgruppe av de dekkfrøede plantene. Magnoliales. Magnoliales er en delgruppe av de dekkfrøede plantene. Artene varierer i vekstform fra dvergbusker til store trær. Gruppen har i dag seks familier, men for noen tiår siden var et titalls familier klassifisert i denne ordenen. Antall slekter er anslått 154, med mer enn 3 000 arter. Plantene er eviggrønne og forvedete, og bladene sitter ofte parvis. Bladene er ofte enkle og helrandete, og det finnes ikke øreblad på disse plantene. Blomstene er ofte store, med tydelige og tidvis tallrike befruktningsorganer. Malpighiales. Malpighiales er en orden av blomsterplanter. Den inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Både navnet og omfanget av familier og slekter under gruppen er noe usikkert. Tidligere, under Cronquist-systemet 1981–1998, fantes det også en egen orden Rafflesiales med tre familier Hydnoraceae, Mitrastemonaceae og Rafflesiaceae, hvorav den sistnevnte inngår i Malpighiales mens de to førstnevnte nå er plassert i ordenen Ericales. Ordenen antas å ha 39 familier med ialt 716 slekter og nesten 16 000 arter. Av disse har vortemelkfamilien om lag 6 000 arter. På dansk kalles gruppen for "Barbados-kirsebær-ordenen", men artene i ordenen er svært ulikeformede og morfologisk varierte. Dog har mange arter flikete blader som et fellestrekk. Ofte er også fruktbladene sammenvokst til en fruktknute. Familier, slekter og artstall. nedenfor gjengis de 39 familiene i ordenen, hvor familier som ikke er representert i Nordisk flora står i "kursiv" skrift. Tidligere ble familien "Mitrastemonaceae" også regnet med blant "Malpighiales", men DNA-studier har ført til at denne familien siden 2004 regnes med i ordenen Ericales. Malvales. Malvales er en planteorden, som sammen med ordenen Malvales tilhører Rosidae-gruppa som kalles Eurosidae II. Ordenen består av minst 11 familier, hvorav kattostfamilien, solrosefamilien og tysbastfamilien har arter som vokser i Norge. Artene som kjennetegnes ved sine spiralstilte, tett behårede blader, som ofte er håndnervede. Barken er ofte seig og full av fibre. Myrtales. Myrteordenen eller Myrtales er en orden i Rosidae. Den har 14 familier som består av om lag 11 000 arter av overveiende tropiske og subtropiske urter, busker og eviggrønne trær, men også av en stor familie med temperert utbredelse. Flere arter vokser i Norge. Taksonomi. Familien Vochysiaceae er her overført fra sin tidligere tilhørighet i ordenen Polygalales, mens Tysbastfamilien (Thymelaeaceae) i nyere taksonomi er overført til ordenen Malvales. Oxalidales. Oxalidales er en orden av blomsterplanter. Piperales. Piperales er en delgruppe av de dekkfrøede plantene. Ordenen har 5 familier og en rekke slekter med flere tusen arter. Gruppen omfatter både urter, lianer, busker, trær og epifytter. Av stor økonomisk betydning er artene som frembringer kryddere som "pepper", og "kava". Størst innen pepperfamilien er pepperslekten "(Pipes)" med 1 000 – 2 000 arter, og "Peperomia-slekten" med om lag 1 000 arter. Holurtfamilien er mellomstor og har om lag 480 arter. Familien "Lactoridaceae" er minst med bare én art, mens "Saururaceae" har 4 slekter og 6 arter. Taksonomi. Av disse ble "Hydnoraceae" lagt til på APG-kongressen i 2003, og overflyttet fra ordenen "Rafflesiales". Poales. Gras (latin: "Poales", tidligere: "Graminales") er en meget stor og viktig orden av enfrøbladede blomsterplanter. Den er en del av kladen Commelinidae. Fellestrekk er at artene har karsystemer helt ut i bladene, og de avleirer SiO2 i bladene. Et alternativt navn på denne gruppen kan være "gressordenen", og den er trolig den økonomisk mest betydelige av alle planteordener som finnes. Gress- og kornartene hører til her. Gruppen har 17 familier, med om lag 950 slekter og anslagsvis 21 000 arter. Ranunculales. Ranunculales er en orden av blomsterplanter. I dag regner man en rekke kjente slekter av hageplanter til ordenen, blant annet valmueslekten, Clematis, soleieslekten, akeleieslekten og riddersporeslekten. Her finner vi også en rekke kjente arter, som blåveis, engsoleie, m.fl. I alt antas det å høre mer enn 4 000 arter under denne ordenen, herav ca 575 i "berberisfamilien". Ordenen anerkjennes alment i APG II-systemet (2003) og anses som en basal, primitiv tofrøblading, og er ikke tilordnet noen videre klade. Taksonomi. Tegnet «+...» antyder at det dreier seg om en obligatorisk underfamilie, som også valgfritt kan regnes som en egen, separat familie utenom den familie den er angitt under her. Rosales. Rosales eller Roseordenen er en orden av Rosidae, som grupperes i underkladen Fabider (Eurosidae I). Ordenen inneholder i dag 9 familier, men i det eldre Cronquist-systemet før 1998 ble hele 25 plantefamilier tilordnet gruppen. Flere av disse er nå flyttet til andre ordener innen den store kladen Rosidae. Blant de mer enn 8 750 artene finnes alm, gummifikentre, hamp, plomme, aprikos, fersken, nektarin, mandel, jordbær, rogn, kirsebær, morell, og trollhegg. Hele sju av familiene i ordenen er representert naturlig i norsk flora. Sapindales. Sapindales er en orden av blomsterplanter som hører under kladen Eurosidae II innenfor Rosidae. Saxifragales. Saxifragales er en orden av blomsterplanter. Blant de mer enn 2000 artene finnes bitterbergknapp, rødsildre, katsura og stikkelsbær. Systematikk. I APG II-systemet inneholder den familiene I Cronquist-systemet var disse familiene delt mellom ordnene Rosales, Hamamelidales og Haloragales. De later imidlertid til å forme en monofyletisk gruppe, beslektet med rosidene og asteridene. Solanales. Solanales er en orden av blomsterplanter. Kristtornfamilien. Kristtornfamilien (Aquifoliaceae) er en plantefamilie i ordenen Aquifoliales, i underkladen "Euasteridae II" som tilhører den meget store kurvplante-kladen (Asteridae). Den har om lag 600 arter fordelt på bare én nåværende slekt – "kristtornslekten (Ilex)" – og vokser på alle kontinenter. Spesielt tallrike er artene i Latin-Amerika og Kina. Enkelte forskereregner "Nemophantus" som en egen slekt, men anses i økende grad som synomym med arten fjellkristtorn "(Ilex mucronata)". Mange av artene er mildt toksiske, og fremkaller oppkast eller diaré for mennesker. a> vokser på Sørlandet og deler av vestlandet. Mest kjent i Norge er trolig arten Kristtorn "(Ilex aquifolium)", som vokser på Sørlandet og Vestlandet. Andre arter vokser over hele verden. Det er utviklet en rekke arter som er endemiske til isolerte øysamfunn eller fjellområder. Mange av de tropiske artene er truet av utryddelse og skogsdrift. Bladene er ofte ovale, tjukke og læraktige med vokslag som reduserer fordampingen. Kristtorn har pigget bladrand, men svært mange arter har jevn helrandet bladkant. Ofte står bladene på en relativt lang bladstilk. Noen arter har blader som er føde for insekter som "Gymnoscelis rufifasciata" og "Bucculatrix ilecella ". Navnet kommer fra eiketreet steineik "(Quercus ilex)", som har liknende blader. Bruk. I vestlige land forbindes kristtorn-artene ofte med jul. Annen bruk av vekstene omfatter treskjærerarbeider inklusive sjakk-brikker, materiale til vevstoler, og ulike prydgjenstander. I middelalderen ble bladene brukt som fôr til dyr i vintermånedene, og mange arter kan brukes i drikke og som te. Den søramerikanske yarbamaté "(Ilex paraguariensis)" brukes i den populære drikken mate. Arten guayusa "(Ilex guayusa))" er en annen stimulerende drikke-basis med høyt innhold av koffein. Arten yaupon "(Ilex vomitoria)" er brekningsfremkallende og har medisinsk bruk i Sør-Amerika. Aspargesfamilien. Aspargesfamilien (Asparagaceae) er en plantefamilie i ordenen Asparagales. Den omfatter ca. 370 arter fordelt på 3 planteslekter. Asparges tilhører denne familien. Tidligere ble agavefamilien "(Agavaceae)" regnet som en del av aspargesfamilien, men i APG II-systemet regnes agavafamilien som selvstendig, og inkluderer underfamiliene Anemarrhenaceae, sandliljefamilien "(Anthericaceae)", Behniaceae, og Herreriaceae. Aloëfamilien. Aloëfamilien (latin: "Asphodelaceae") er en underfamilie som omfatter 17 planteslekter. Den er ikke lenger anerkjent som selvstendig familie, men inngår i "Xanthorrhoeaceae". De er flerårige urter, busker og trær, og de fleste artene er sukkulenter. Arten "Aloë vera" brukes mye i kosmetikkindustrien. Konvallfamilien. Konvallfamilien (Convallariaceae) er en familie av planter i ordenen Asparagales, som omfatter elleve slekter. Plantene i konvallfamilien, er giftige. Gruppen har de siste år av enkelte forskere blitt splittet opp, og artene har blitt fordelt mellom aspargesfamilien og Ruscaceae. Her regner vi den derimot som en selvstendig familie, i tråd med nordisk systematikk. Narsissfamilien. Narsissfamilien, også kalt påskeliljefamilien eller amaryllisfamilien (Amaryllidaceae) er en plantefamilie i ordenen Asparagales. Den omfatter ca. 800 arter fordelt på 60 planteslekter. En del vårblomstrende hageblomster hører til her, som f.eks. påskelilje, pinselilje og snøklokke. Orkidéfamilien. Orkidéfamilien eller marihandfamilien (Orchidaceae) er en av de største plantefamiliene. Familien består av ca 880 slekter og rundt 22-25 000 arter. Den er dermed verdens største plantefamilie, foran hnhv Kurvplantefamilien "(Asteraceae)" med 1 600 slekter og om lag 22 000 arter, og Erteblomstfamilien "(Fabaceae)" med 730 slekter og drøye 19 400 kjente arter. Orkidéer har flere fellestrekk som gjør de greie å kjenne igjen som tilhørende familien: De er flerårige urter, som regel med parallell bladnervatur og ofte med basal bladrosett. Blomstene hos de ulike artene varierer mye i utseende og farge, men de kjennes igjen på felles grunnstruktur: Blomsten er tosymmetrisk og det er seks blomsterdekkblader i to kretser (3 + 3). I den indre kretsen er en av blomsterdekkbladene som regel sterkt omdannet (labellum) og fungerer ofte som landingsplattform for pollinatoren. De opprinnelige tre pollenknappene er hos de fleste orkidéer redusert til én og denne er som regel vokst sammen med griffel og arr til en griffelsøyle (column). Pollenknappen er som regel delt i to pollinier som er "pakker" av pollen som avsettes på pollinatoren og dermed fraktes samlet til neste blomst. De fleste orkidéarter pollineres av insekter. Den store variasjonen i blomsterutseende hos orkidéene er trolig resultat av tilpasninger til ulike pollinatorer og pollinatoratferd. De fleste artene vokser i tropiske strøk. Mange av orkidéene er truet av utryddelse, også noen i Norge. Litteratur. Darwin, Charles 1877. "The Various Contrivances by Which Orchids Are Fertilised by Insects". Murray, London (2. utg) Rubladfamilien. se liste på engelsk Wikipedia Rubladfamilien (Boraginaceae) er en plantefamilie med usikker ordensplassering, men trolig tilhørende kurvplanteordenen Asterales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 120 planteslekter. Honningurtfamilien (Hydrophyllaceae) oppfattes nå gjerne som en undergruppe av rubladfamilien. Krydderurten agurkurt ("Borago officinalis") og forglemmegei tilhører rubladfamilien. Evjeblomfamilien. Evjeblomfamilien (Elatinaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 40 arter fordelt på 2 planteslekter. Ananasfamilien. Ananasfamilien er en plantefamilie i ordenen Poales. Den omfatter 58 planteslekter. Ananas og en del potteplanter tilhører denne familien. De fleste av plantene har lange, spisse, stive blad som sitter i rosetter, og blomster som vokser frem i midten. Til familien hører både epifytter, som "Tillandsia"-slekten, og planter på bakken, som "Ananas". Mange av plantene danner en «beholder» mellom bladene som sitter tett. Her samles det opp vann. Buksbomfamilien. Buksbomfamilien (latin: "Buxaceae") er en plantefamilie med usikker ordensplassering. Den tilhører en arkaisk gruppe av egentlige tofrøbladete planter, og i det nyeste APG II-systemet antydes det at den kan utgjøre en egen orden – Buxales direkte under de ekte tofrøbladingene. Ved Botanisk hage ved "University of Missouri" regnes "Buxales" som en slik egen orden. Familien omfatter 4-6 planteslekter med 100-120 arter. Det er usikkert om den også omfatter slekten "Didymeles" på Madagaskar, eller om denne bør tilkjennes som en egen familie "Didymelaceae". APG II-systemet åpner for begge muligheter, i mangel av sikker taksonomisk viten. Enkelte forskere regner også Jojobaslekten "(Simmondsia)" til familien, mens mange regenr den som en egen familie "Simmondsiaceae". Tilsvarende regnes slekten "Styloceras" av de fleste til buksbomfamilien, men noen forskere regner også denne som en egen familie "Stylocerataceae". Artene vokser ikke naturlig i Norge. Moskusurtfamilien. Moskusurtfamilien (Adoxaceae) er en plantefamilie i kurvplante-kladen (Asteridae) i ordenen Dipsacales. Den omfatter 150 arter fordelt på 3 planteslekter. Nøkkerosefamilien. Nøkkerosefamilien eller vannliljefamilien er en plantefamilie med usikker ordensplassering. Den plasseres fylofenetisk direkte under de dekkfrøede planter "(Angiospermae)" De har røttene i jordbunn, og blader og blomster flytende på vannflaten. Bladene er runde. Spolebuskfamilien. Spolebuskfamilien (latin: Celastraceae) er en plantefamilie av Rosidae (Eurosidae I) som består av små trær, busker og urter. Familien har, som ordenen, en noe usikker ordensplassering. Den omfatter ca. 1300 arter (850 anerkjent hos "Angiosperm Phylogeny Group"), fordelt på 90-100 planteslekter (85 anerkjent). Av de mer kjente planteslagene i gruppen finner vi bl.a den lett narkotiske arten khat ("Catha edulis"). Utvalgte slekter. Totalt er slektstallet minst 89, og trolig nærmere 100. Stjerneanisfamilien. Stjerneanisfamilien (latin: "Illiciaceae") er en plantefamilie med tidligere omstridt ordensplassering. Den plasseres siden 2003 (APG II-systemet) i ordenen Austrobaileyales, direkte under de dekkfrøede planter "(Angiospermae)". Det er valgfitt om man vil regne den som en egen familie, eller henføre den under kadsurafamilien i samme orden. Familien omfatter én kjent planteslekt, stjerneanisslekten "(Illicium)". Vinfamilien. Vinfamilien eller vinrankefamilien (Vitaceae) er en plantefamilie av Rosidae med usikker ordensplassering. Mye tyder på at vinfamilien utgjør en egen orden, Vitales som da er en søstergruppe til Rosidae. Den omfatter ca. 700 arter fordelt på 15 planteslekter. Den viktigste arten i familien er vindrue ("Vitis vinifera"). All druevin kommer fra denne arten som omfatter tusener av varianter. Familien omfatter således noen av verdens økonomisk mest verdifulle plantearter, sammen med slike gress-grupper som ris og korn. Chloranthaceae. Chloranthaceae "(Chloranthaceae)" er en plantefamilie i den sannsynlige ordenen Chloranthales, en gruppe av enfrøbladinger. Den omfatter ca. 65 arter fordelt på 4 planteslekter. Familien må ikke forveksles med sandliljefamilien "(Anthericaceae)". Rafflesiaceae. Rafflesiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den har ikke fått noe norsk navn. Arten "Rafflesia arnoldii" har verdens største blomst med en diameter rundt 1 meter, og en vekt på mer enn 6 kg. Blomsten lukter som et kadaver for å tiltrekke seg fluer. Kadsurafamilien. Katsurafamilien (latin: "Schisandraceae") er en plantefamilie med i ordenen Austrobaileyales, direkte under de dekkfrøede planter "(Angiospermae)". Artene i denne familien ble i eldre tider regnet til magnoliafamilien "(Magnoliaceae)". Familien ble tidligere antatt å omfatte 92 arter fordelt på 3 planteslekter. Det er valgfritt om man vil regne stjerneanisslekten "(Illicium)" til denne familien. I dag regnes deristjerneanisslekten ofte som en egen familie – stjerneanisfamilien. Antallet arter under de to gjenværende slektene i katsurafamilien er da langt mindre – med drøye 50 arter. Det er derimot mulig å regne ytterlige 3 slekter til familien: "Maximowiczia", "Schizandra" og "Stellandria". Flere av artene i slekten "Schisandra" brukes i urtemedisin. Amborella trichopoda. "Amborella trichopoda" er en plante uten norsk navn som forekommer på Ny-Caledonia. Den ser ut til å være søsterarten til alle de resterende 260 000 arter av dekkfrøede planter. Derfor (og fordi den er den siste gjenlevende arten i sin familie og orden) omtales den som et levende fossil. Forholdet mellom frøplanter, Amborella uthevet Halvard Lange. Halvard Manthey Lange (født 16. september 1902 i Kristiania, død 19. mai 1970) var en norsk politiker (NSA/Ap). Han var utenriksminister fra 1946 til 1965, med unntak av Regjeringen Lyngs korte avbrekk i 1963. I 1942 ble Halvard Lange arrestert av tyskerne og satt i forskjellige konsentrasjonsleire inntil slutten på krigen. Han var stortingsrepresentant 1950-1969 og satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1945-67. Han var formann Europabevegelsen i perioden fra 1965 til 1970. Halvard Lange var sønn av fredsprisvinneren Christian Lous Lange og bror av stortingsrepresentant Carl Viggo Manthey Lange. Han skrev under NATO-avtalen for Norge. Sørishavet. Sørishavet går fra kysten av det antarktiske kontinent og nord til 60 grader sørlig breddegrad, hvor det går over i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Noen forskere definerer den antarktiske konvergens som den nordlige utstrekningen Sørishavet. Sørishavet er det nest minste av det som regnes som jordens fem verdenshav. (Stillehavet, Atlanterhavet, Indiahavet er større, Nordishavet er mindre). Mindre havområder som Sørishavet deles inn i er f.eks. Rosshavet og Weddellhavet. Som navnet antyder er Sørishavet delvis tilfrosset med is. Den kan være tre meter tykk i vintermånedene. Pakkisen brer seg mest nordover i august eller september. Nordishavet. Nordishavet eller Polhavet er et av jordens fem verdenshav, og omfatter de arktiske områdene. Følgende land har kyst mot Nordishavet: Norge, Russland, USA, Canada, Grønland og Island. , videre til Jan Mayen, Sørkapp på Svalbard, Bjørnøya og Nordkapp. Nordishavet dekker et areal på 10 millioner km², har et gjennomsnittlig dyp på 1300 m og rommer en vannmengde på 12,4 millioner km³. I visse sammenhenger kan en se Nordishavet, Barentshavet, Karahavet og Norskehavet omtalt som et sammenhengende arktisk hav. Geologi og bunnforhold. Den eurasiske platen fortsetter utenfor kysten av Russland som en bred kontinentalsokkel som omfatter Barentshavet, Karahavet og de østlige delene av Nordishavet, dvs. Laptevhavet, Østsibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Her er Nordishavet et grunt sokkelhav med en dybde på under 200 m. Nord for Sibir har sokkelen en bredde på 600-800 km, mens den i de vestlige delene av havet er mye smalere. Selve polarbassenget har over store områder dyp på over 3000 m, men er oppdelt ved tre parallelt gående rygger. Den midtarktiske ryggen strekker seg fra nordøstpynten av Grønland mot Nysibirøyene. Den mektige Lomonosovryggen strekker seg fra nord for Grønland til Nysibirøyene. Nordvest for Ellesmereøya går Alfaryggen ut i polbassenget og fortsetter i Mendelejevfjellene, som slynger seg i retning av sokkelen utenfor Øst-Sibir-havet. Mellom Den midtarktiske ryggen og sokkelen utenfor Barentshavet og Karahavet ligger Frambassenget, som er 4 665 m på det dypeste. Mellom Den midtarktiske ryggen og Lomonosovryggen ligger Det eurasiske bassenget. Makarovbassenget er dyphavet mellom Lomonosovryggen og Alfaryggen/Mendelejevfjellene, og Kanadabassenget er det store dyphavsbekkenet mellom Alfaryggen og Alaska. Indiahavet. Indiahavet er det tredje største havet i verden og dekker ca. 20 % av verdens vannoverflate. Det er avgrenset i nord av Sør-Asia, i vest av Den arabiske halvøy og Afrika, i øst av Malayahalvøya, Sundaøyene og Australia, og i sør av Sørishavet. Meridianen fra Kapp Agulhas (20°Ø) danner grense mot Sør-Atlanteren, mens meridianen fra sørspissen av Tasmania (146°55'Ø) er grense mot det sørlige Stillehavet. Møt Sørishavet er breddesirkelen 60°S valgt som grense. Deimos. Deimos er den ytterste av de to månene som kretser rundt planeten Mars. Den andre, som kretser innerst, er Phobos. Deimos er den minste av dem, og bruker vel 30 timer på å fullføre kretsløpet rundt Mars. Månen er oppkalt etter en av sønnene til de romerske gudene Mars og Venus. Oppdagelse. Deimos ble oppdaget av den amerikanske astronomen Asaph Hall den 12. august 1877, samme dag som han oppdaget søstersatellitten Phobos. Navnene, som opprinnelig ble stavet "Phobus" og "Deimus", kommer fra den 15 sangen i den greske eposen Iliaden, hvor Phobus representerer frykt, og Deimus representerer skrekk. Begge sønner av den greske krigsguden Ares. Ares var kjent som Mars hos romerne. Banparametre. Phobos' og Deimos' omløpsbaner (i skala), sett ovenfra Mars' nordpol. Deimos går i en bana lengre fra Mars enn Phobos, men til tross for dette er avstanden mellom begge to bare 6 % av avstanden mellom jorden og månen. Deimos har akkurat som Phobos og månen en bundet rotasjon, noe som innebærer at den alltid vil vise den samme siden mot Mars. Sett fra Deimos vil Mars være  ganger større og 400 ganger mer lyssterk enn fullmånen sett fra jorden, og den vil strekke seg over 1/11 av stjernehimmelen. Sett fra Mars' ekvator vil Deimos bare dekke ca. 0,04° av himmelen. Observatører på høyere breddegrader enn 82,4° vil ikke kunne se Deimos på grunn av den lave inklinasjonen og den relativt korte avstanden fra Mars. Opphav. Det har ofte blitt spekulert i om begge månene til Mars kan være innfangede asteroider fra asteroidebeltet. Månene har imidleritd svært sirkulære baner som ligger nesten nøyaktig i Mars' ekvatorialplan mens innfangede asteroider skulle forventes å ha en betydelig mer eksentrisk bane med tilfeldig inklinasjon. Visse tegn tyder på at Mars en gang var omgitt av mange objekter lignende Phobos og Deimos som kanskje havnet i en bane rundt Mars etter en voldsom kollisjon med en planetesimal – omtrent som jordens måne antas å ha blitt dannet, men i en mye mindre skala. Geologiske karakteristikker. Deimos er sammensatt av karbonrik stein, samme typen som finnes i asteroider og meteoritter. Den har noen kratre, men har generelt sett mye glattere overflate enn Phobos, mye på grunn av a de fleste kratrene er fylt med Regolitt, såkalt månestøv. De to største kratrene, forøvrig også de to eneste navngitte geologiske utforminger på Deimos, er "Swift" og "Voltaire". Begge har en diameter på 3 km. Phobos (måne). Phobos er den ene av de to månene som kretser rundt planeten Mars. Den andre månen er Deimos. Phobos er den største, og er den som kretser innerst. Den bruker 7 timer og 39.2 minutt på å fullføre kretsløpet, og er den eneste månen som bruker kortere tid rundt planeten sin enn planeten selv bruker på å rotere. Phobos, som betyr frykt, er oppkalt etter en av sønnene til de romerske gudene Mars og Venus. Den ble oppdaget av den amerikanske astronomen Asaph Hall den 12. august 1877. Banene til Phobos og Deimos, sett fra over Mars' nordpol Konsumprisindeks. Konsumprisindeksen (KPI) er et mål for prisnivået til konsumprodukter og "viser prisutviklingen på varer og tjenester som private husholdninger etterspør". Den prosentvise endringen i KPI brukes ofte som et generelt mål for inflasjon i en økonomi. I Norge beregnes KPI månedlig av Statistisk sentralbyrå. Undersøkelsen ble etablert i 1960, og erstattet en "levekostnadsindeks" som ble publisert fra 1914. I 1999 ble revisjonsprosessen og beregningsopplegget modernisert og forbedret. Man foretok også en endring i konsumklassifisering (den nye klassifiseringen kalles COICOP – "Classification of individual consumption by purpose"). Rutinene for datainnhenting ble imidlertid ikke endret. Kritikk av indeksen. Det kan rettes kritikk mot at indeksen ikke lenger viser de reelle endringene av pengeverdien sett fra befolkningens synspunkt («levekostnad»), da offentlige avgifter ikke tillegges tilstrekkelig vekt. Offentlige avgifter og gebyrer (statlige og kommunale) har hatt en betydelig høyere prisvekst enn de varer som omfattes av konsumprisindeksen de siste 35 årene. Inflasjon. Inflasjonsraten i verden i 2010. Pengemengden i Norge 1996 - 2011. Rosa er den totale pengemengden og består hovedsakelig av bankkreditt. Rød er penger fra sentralbanken (bankenes kontoer i sentralbanken + kontanter i sirkulasjon). Norges statsgjeld 1996 - 2011. Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks. Motstykket til inflasjon er deflasjon. Årsaker. Ifølge kvantitetsteorien er inflasjon en funksjon av mengden tilgjengelige varer og tjenester målt mot markedets samlede tilgang på penger. En økning i pengemengden utover den faktiske produksjonen er årsaken til inflasjon. I Norge og andre stater som har et gjeldsbasert pengesystem består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt og øker ved låneopptak fra banker. Pengemengden øker raskere ved lavt rentenivå kombinert med stor utlånsvillighet fra bankene. For å begrense hvor lavt rentenivået kan gå (og med det begrense inflasjonen) setter sentralbanken i Norge en rente på bankenes foliokonto (konto i sentralbanken). Denne renten omtales som Norges Banks styringsrente og fungerer som et gulv for pengemarkedsrenten (renten ved lån imellom banker). Utlånsrenten er lik pengemarkedsrenten pluss bankenes rentemargin (fortjeneste). Sentralbanker i andre land har forskjellige metoder for å regulere rentenivået. En banks kredittskapende evne er betinget av minimum 8 prosent kapitaldekning (ansvarlig kapital i forhold til forvaltningskapital). All ansvarlig kapital utover dette kan stå på konto i sentralbanken eller lånes til en bank som ønsker å øke sin egen kapitaldekning og tilbyr høyere rente. Publikums hyppige transaksjoner mellom banker gjør at bankene konstant må låne av hverandre. I perioder der publikum låner mindre kan staten øke pengemengden ved statlig låneopptak. Dette var tilfellet i Norge under Finanskrisen 2008 da bankenes utlånsvillighet var lav av frykt for høy risiko for mislighold. Mange stater opererer med budsjettunderskudd finansiert ved statsgjeld for å sikre en økende pengemengde i tråd med Keynes økonomiske teorier. I Norge taes statsgjeld opp etter råd fra sentralbanken. En sterk økning i pengemengden betyr ikke nødvendigvis en tilsvarende økning i prisene på konsumprodukter. Ofte betyr lave renter at det skapes mye bankkreditt som plasseres i investeringsmarkeder som aksjer (opptakten til Den store depresjonen) eller bolig (opptakten til Finanskrisen 2008). Det driver opp prisene betydelig og kalles markedsbobler. Boblene sprekker typisk når den lette tilgangen på penger forsvinner eller markedet går tom for nye investorer. Måling av inflasjon. Inflasjon blir målt ved å observere utviklingen av en stor gruppe varer og tjenester i en økonomi (vanligvis basert på data innsamlet av et offentlig statistikkbyrå). Prisene til disse varene og tjenestene blir kombinert for å gi prisveksten eller det gjennomsnittlige prisnivået. Inflasjonsraten er økningen i denne indeksen, og mens prisnivå kan bli sett på som målingen av størrelsen til en ballong kan inflasjon bli sett på som dens økning i størrelse. Hyperinflasjon. Hyperinflasjon er et begrep innen økonomien som brukes når inflasjonen er «helt ute av kontroll», dvs. når prisene øker kraftig i takt med at valutaen mister sin verdi. Det finnes ingen presis definisjon på hyperinflasjon, og en enkel definisjon går ut på en årlig inflasjon på 50 % eller mer. De fleste økonomer definerer imidlertid hyperinflasjon som «en inflasjonssyklus uten noen form for tendens til å stabilisere seg». I moderne historie har hyperinflasjoner blitt foråsaket av ekstremt stor statlig utenlandsgjeld. Når et land selger store mengder av sin egen valuta på valutamarkedet for å kjøpe valuta lånet er i for betaling av avdrag og renter minker verdien av valutaen som selges. I denne situasjonen er valutaen sårbar for blankosalg ("short sell" på engelsk) som betyr at valutaspekulatører låner store mengder av valutaen som de selger umiddelbart, for så å kjøpe tilbake når verdien er gått ned. Når lånet så tilbakebetales sitter de igjen med profitt tilsvarende verdiminkningen minus lånekostnader. Dette medfører større salg på valutamarkedet som senker verdien ytterligere, samt at når valuta lånes av en bank øker pengemengden og dermed inflasjon. Hvis inflasjonen blir så stor at folket bruker opp sparepengene så fort de kan er valutaen nær ubrukelig. Dette har vært tilfelle i flere land som har tatt opp store dollarlån av IMF eller Verdensbanken, og i Weimarrepublikken som ble pålagt et enormt erstatningskrav etter tapet i 1. verdenskrig som skulle betales i dollar, pund eller gull. Hyperinflasjon kan tvinge frem en revaluering av et lands valuta, noe som var tilfellet med Tyrkia. De bestemte seg for å revaluere sin valuta 1. januar 2005 pga. stadig økende inflasjon siden 1970-tallet. Et annet kjent eksempel er Tyskland i 1920-årene. Andre definisjoner. I noen sammenhenger er ordet inflasjon forstått som en økning i pengeetterspørselen, som ofte blir sett på som årsaken til prisvekst. Noen økonomer foretrekker fortsatt denne definisjonen, i stedet for bare prisøkning i seg selv. Derfor refererer noen til 1920-årene i USA som en periode med inflasjon, selv om prisene ikke økte. Kystartilleriet. Kystartilleriet var en tidligere våpenart i det norske militærvesenet. Kystartilleriet ble oppsatt 17. juni 1899 som en våpenart i Hæren. I 1903 ble det slått sammen med landfestningene og fikk navnet Festningsartilleriet. I 1934 ble landfestningene overført til Feltartilleriet og navnet endret tilbake til Kystartilleriet. Samtidig ble Kystartilleriet tatt ut av Hærens organisasjon og flyttet til Marinedepartementet. I 1957 ble Kystartilleriet sammen med Marinen innpasset i den nye felles forsvarsgrenen Sjøforsvaret. 1. januar 2002 ble Kystartilleriet og Marinen lagt ned og overtatt av Kysteskadren. Kystartilleriet ble imidlertid formelt avviklet først 17. juni 2007 i en seremoni på Oscarsborg festning, på dagen 108 år etter at Kystartilleriet var opprettet som egen våpenart. I dag er Kystjegerkommandoen arvtageren til Kystartilleriet. Tyske kystfort. Oversikt over de kystbatterier som kystartilleriet overtok like etter frigjøringen Under den annen verdenskrig lot den tyske okkupasjonsmakten oppføre adskillige befestninger langs Norges kyst. Noen var permanent bemannet, andre lot seg bemanne på kort varsel. En del av de nordligste kystfortene ble sprengt/ødelagt av tyskerne selv under retretten da de ble presset tilbake av den Den røde armé ved frigjøringen av de nordligste delene av landet. Resten ble overlatt til det norske forsvaret å administrere. En rekke av disse fortene ble desarmert og ryddet og tilbakelevert til opprinnelige grunneiere, andre ble vurdert som nyttige nok til å legges under kystartilleriets kommando for kortere eller lengre tid. Bare de fort som kom under kystartilleriets kommando finnes på listen over. Forsvaret. Forsvaret er en samlebetegnelse på Norges fem forsvarsgrener: Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Cyberforsvaret og Heimevernet. Forsvaret er organisert som en virksomhet, som innenfor statsforvaltningen omtales som en etat. Forsvarets Militære Organisasjon (FMO) er Forsvarsdepartementets største underliggende etat. Etaten ledes av Forsvarssjefen med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse. General Harald Sunde er forsvarssjef. Forsvarets øverste kommanderende er ifølge grunnloven Norges konge, noe som i praksis betyr Kongen i råd med forsvarsministeren og statsministeren. Norge bruker i 2009 1,90 prosent av bruttonasjonalprodukt på forsvarsbudsjettet. Dette er noe mindre enn Natos anbefalte 2 prosent, men er sammenlignbart med andre små vestlige land. Forsvarets styrke i fred er ca. 23 000 inkl. befal, sivilt tilsatte og vernepliktige – og ca. 83 000 ved mobilisering.. Til sammen var det i 2011 totalt 17333 ansatte og 16 871 årsverk Forsvarets oppdrag. Forsvaret skal bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver er delt inn i nasjonale oppgaver, oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre samarbeidspartnere, og andre relevante oppgaver. Grunnloven. I følge Grunnlovens § 26 har Kongen rett til å kalle sammen tropper, begynne krig til landets forsvar samt slutte fred. Grunnloven setter også begrensning gjennom § 99 på bruk av militær makt mot norske borgere. Det nærmeste styresmaktene har vært å sette militære styrker inn mot norske borgere var under Menstadslaget i 1931, hvor det ble mobilisert et kompani fra Garden og fire marinefartøyer. Alminnelig verneplikt for menn fastslått i § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven av 1953. Sivil kontroll. Prinsippet om sivil kontroll av forsvarsmakten er grunnleggende i Norge. Forsvarsministeren representerer den sivile politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Historie. Håkon den gode i et maleri av Peter Arbo (1831 1892). Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var "allmenning". Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten. Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge. De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om de. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer. Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV den 18. januar 1628. Den var bygget på "legdsinndeling". Det betød at gårdene ble samlet i "legder" som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede ("gevorbne") soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter. Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær. I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk fram til 1772. Under sjuårskrigen (1756 til 1763) ble omtrent halvparten av den norske hæren sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 går omtrent 77 prosent av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag. I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom Frankrike og Storbritannia i napoleonskrigene, og endte opp i krig på Napoleons side. Svenske styrker rykket inn i Østfold og Østerdalen, men en norsk hær under prins Kristian August drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbragt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60-70 fot og med et mannskap på 60-70 mann og en for joller på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler nøden i denne perioden. I perioden fram til 1814 ble det bygget over femti av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert krutt. Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812 mistet han nær 400 000 mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen Karl Johan Norge som krigserstatning. Et av punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Dette hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin. Paragraf 109 i Grunnloven sier «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man fram til 1876. Hæren i 1814 var på 25 000 mann, hvorav 4 000 var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12 000 og 2 000 mann. Denne styrken ble kalt "linjen", og var den egentlige stående hæren. Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes "landvernet". Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 prosent under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av 1800-tallet. Den første norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben fram til 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok Forsvarets overkommando oppgavene. I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette, og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller "landstormen". Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80 000 mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. I 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge. Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først sist på 1820-tallet ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var fregatter med 50 kanoner og 350 manns besetning og korvetter med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge marinen videre ut. Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene. I forbindelse med unionsoppløsningen ble det arrangert en folkeavstemning, hvor det var overveldende flertall for å oppløse unionen. Dette er en plakat fra den tiden. I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning. Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var i oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt. Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles Luftforsvar. I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940. Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp, det meste under Milorg, i det okkuperte Norge. Når freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene. Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede Nato-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til USA, spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom Marshall-hjelpen. Den store militære trusselen var Sovjetunionen, og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i Nato-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en basepolitikk som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne. Begge deler var en belastning ovenfor landets allierte. En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig Heimevernet. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren. Fram mot rundt 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på Huseby ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo igjen etter noen år. Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-tallet ble antallet soldater betydelig redusert. På 1980-tallet hadde også en stor del av det gamle materiellet begynt å bli utslitt, og en modernisering fant sted. Tidlig på 2000-tallet ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet. I etterkrigsårene har også Forsvaret hatt styrker utplassert i flere deler av verden, spesielt i FN-regi. Tysklandsbrigaden var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok forsvaret i krigsoperasjoner, blant annet i Libanon, Bosnia og Afghanistan. Les mer om norske styrker i Afghanistan på. Norske styrker i utlandet. Norske soldater er i Afghanistan gjennom Nato-ledede ISAF (International Security Assistance Force). Styrken ble opprettet 6. desember 2001 etter et vedtak i FNs sikkerhetsråd. ISAF er i Afghanistan etter anmodning fra afghanske myndigheter, og er en stabiliserings- og sikkerhetsstyrke. (Denne begrunnelsen ser bort fra at USA hadde invadert og okkupert Afghanistan, samt sterkt medvirket til innsettingen av de afghanske myndigheter som fremmet anmodningen.) Det betyr at de norske soldatene og deres kolleger er i Afghanistan for å hjelpe det afghanske folk, ikke for å styre dem. På sikt er målet at afghanske myndigheter og det afghanske folk selv skal ta ansvaret for egen sikkerhet og utvikling, slik at den internasjonale styrken kan reduseres – og til slutt trekkes helt ut. NATO/ISAFs påstand er at etter årtier med krig har Afghanistan behov både for sivil og militær assistanse. Utrustning. a> er vanlig som lagsvåpen og på kjøretøyer. Militær utrustning i Norge er stort sett fra andre vestlige land. Norges egen forsvarsindustri bidrar med enkelte nisjeprodukter, men de fleste anskaffelser går til utlandet, ofte med en gjenkjøpsavtale som betingelse. I etterkrigstiden har store mengder av materiellet kommet fra USA, fram til 1970-tallet enten gratis eller til redusert pris, som en del av Marshallhjelpen. Etter den kalde krigen opphørte har anskaffelsene dreiet seg om mindre mengder utrustning, men av høyere kvalitet. Norsk utrustning er også tilpasset samarbeid med og etterforsyning fra Nato-styrker. Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har ansvaret for alt materiellet i Forsvaret fra anskaffelse til avhending. Organisasjonen har rundt 6 500 medarbeidere, og finnes over hele landet. Den er en sammenslåing av flere individuelle forsyningsorganisasjoner, og ble etablert i 2000. Individuell utrustning. Fram til 2008 var standardgeværet i det norske Forsvaret en norsk produsert utgave av det tyske automatgeværet G3, i Norge betegnet som AG-3, men dette våpenet er nå under utskifting med Heckler & Koch HK416. Samtidig skiftes maskinpistolen Heckler & Koch MP5 ut med Heckler & Koch MP7. Standard pistol er P80. Fram til 1990-tallet brukte Forsvaret stort sett personlig utrustning etter eldre amerikansk modell. Et program kalt Soldat 2000 tok fram mer moderne alternativer, og i dag har de fleste norske soldater utdelt splintvest, stridsvest, hjelm i komposittmateriale, beskyttelsebriller, ullundertøy, termos og andre ting fra dette programmet. Alle soldater har arbeids- og feltuniform i den særegne norske kamuflasjen, i tillegg til annen vanlig utrustning. Etter 2006 har norske soldater også vært utrustet med feltuniformer i membramstoff liknende det mer kjente Gore-Tex. Parallelt med den norske deltakelsen i operasjoner som ISAF i Afghanistan og FN oppdrag i Tsjad har soldatutrustningen stadig utviklet seg, og inkluderer en rekke uniformseffekter, beskyttelses-og kommunikasjonsutstyr som er tilpasset tjeneste i varmt og tørst klima. Tilleggsutstyret som utleveres før tjeneste i ørkenliknende områder omtales som "ørkenssats". Tyngre våpen. De vanligste lags- og støttevåpnene inkluderer MG3 og M2 Browning maskingevær, panservernvåpen av ulike typer som TOW, Eryx og Carl Gustav RFK, skarpskyttervåpen av typen 12,7 mm MØR, Heckler & Koch HK417 og NM149. Pansrede avdelinger er i hovedsak oppsatt på pansrede beltekjøretøy av M-113-familien. Det finnes en rekke spesialutgaver basert på denne vogntypen. Kampavdelingene benytter tyskproduserte stridsvogner av typen Leopard 2A4 og svenskproduserte stormpanservogner av typen CV9030N. Både Leopard 2A4 og CV9030-N er godt pansret, har stor mobilitet også i vanskelig terreng sommer som vinter og er utstyrt med moderne ildledningssystemer som gjør dem i stand til å levere presisjonsild på lange hold uavhengig av vær- og lysforhold. Artilleristøtte besørges av M109 selvdrevet 155 mm felthaubits. Luftvern i felten er Robot 70 og på faste installasjoner NASAMS. Norge er part i Minekonvensjonen, og bruker derfor ikke antipersonellminer. Kjøretøyer. Som administrative kjøretøyer bruker alle forsvarsgrenene varianter av Mercedes-Benz Geländewagen og Scania lastebiler, samt Hägglunds Bv206, sekshjulinger og snøscootere i vanskelig terreng. En rekke forskjellige sivile kjøretøyer nyttes også i leire og ved installasjoner. Av pansrede kjøretøyer er de viktigste stridsvognen Leopard 2A4NO og stormpanservognen CV9030N. Lettere pansrede kjøretøyer inkluderer M113, Sisu XA-serien og Iveco LMV. Fly. Luftforsvaret er satt opp med Lockheed Martin F-16 Fighting Falcon jagerfly, Lockheed C-130 Hercules transportfly og Lockheed P-3 Orion maritime patruljefly. Av helikoptre finnes Bell 412 lette transporthelikoptre samt Westland Sea King og Westland Lynx redningshelikoptre. Et lite antall Saab Safari treningsfly og Dassault DA-20 Jet Falcon brukes også. Fartøy. Sjøforsvaret er satt opp med fregatter i Fridtjof Nansen-klassen, hvorav de siste i klassen fremdeles er under bygging. Samtidig er også MTB-våpenet inne i innfasingen av nye fartøyer med Skjold-klassen. To fartøyer er operative og 4 til er under innfasing Ubåtvåpenet er satt opp med ubåter av Ula-klassen. Minevåpenet er satt opp med Oksøy-klassen og Alta-klassen for henholdsvis minejakt og minesveip. Marinens jegervåpen er satt opp med Stridsbåt – 90 samt en rekke mindre RIB og gummibåter. I tillegg finnes en del støttefartøyer som KNM Valkyrien, slepefartøy samt mindre fartøyer Kystvaktens fartøyer inngår også i Sjøforsvarets organisasjon, men er skilt fra Marinen som er omtalt over. Verneplikt. I Norge er alminnelig verneplikt for menn fastslått i Norges grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre. I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige menn opp til 55 år. I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år. Den tvungne militære verneplikten i Norge gjelder inntil videre bare menn, men fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt er oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kan dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret. Fra 2007 blir kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» fra oktober 2008, ble det foreslått tvungen sesjonsplikt for kvinner. Spørsmålet er fortsatt uavklart. Utdanning i Forsvaret. Under verneplikten får alle innkalte en grunnleggende militær utdannelse. Vernepliktige kan i tillegg få utdannelse som utskrevet befal under førstegangstjenesten. Dette innebærer seks måneder utdanning og seks måneders praksis. Etter denne tjenesten kan man søke stilling som avdelingsbefal, og hvis man oppfyller visse andre krav kan man gå videre på Krigsskolen. Ulike faggrupper har også mulighet for å bruke Forsvarets lærlingeordning. Høyere teknisk utdannelse på bachelornivå tilbys på Forsvarets ingeniørhøgskole. Alle våpengrenene tilbyr befalsskole. Som regel innebærer dette ett år utdanning og ett år plikttjeneste. Krigsskolene tilbyr høyere militær utdanning. Det finnes både tre- og fireårige løp, det korteste er fra de som fra før har befalsutdanning. Man får en bachelorgrad i militært lederskap eller militære studier etter endt utdanning. Flymannskaper har grunnleggende befalsutdanning ved Luftforsvarets befalsskole, og grunnleggende flyverutdanning ved Luftforsvarets flygeskole. Etter dette går man gjennom et løp med utdannelse delvis ved Luftkrigsskolen og delvis flygerutdanning i USA. Forsvaret og likestilling. Det er full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret. Norge er ett av få land i den vestlige verden som tillater kvinner i all slags stridende tjeneste. Kvinner i Forsvaret har samme tjeneste- og avansementsvilkår som menn. Det innebærer at de kan gjennomføre førstegangstjeneste, befalsskole samt krigsskole på lik linje med mennene. Ingen kvinner har per 30. april 2010 greid opptakskriteriene til spesialstyrkene. Kvinner er ikke pålagt allmenn verneplikt. Av den grunn må kvinner som ønsker å gjennomføre førstegangstjeneste eller befalsskole underskrive på en villighetserklæring. Etter at villighetserklæringen er underskrevet er kvinnene pålagt de samme rettighetene og plikter som mannlige vernepliktige. Det betyr dessuten at de må møte til eventuell repetisjonsøvelse samt mobilisering i krig. Villighetserklæringen skal ikke bli underskrevet før innrykk finner sted. Den blir underskrevet senest tre måneder etter innrykk. Kritikk. Det kommer fra flere hold stadig kritikk mot forsvaret om at det er altfor lite, samt at antall nedleggelser og omstrukturering har vært svært ødeleggende på forsvarsevnen. Spesielt gjelder dette hæren. Samtidig som det tradisjonelle fiendebildet fra Russland er sterkt endret de siste 20 årene vil det likevel være behov for et forsvar med en viss tyngde i forhold til kvantitet både i personell og fartøyer. Dette kan sees i sammenheng med Norges geostrategiske posisjon og Russlands militære opprustning de siste årene. Anarki. Den første definisjon, fraværet av politisk autoritet, kan henvise til et teoretisk (eller eksisterende) samfunn basert på anarkisme, eller til det internasjonale politiske system (se internasjonal politikk: realisme). I den andre og tredje betydningen henviser begrepet til stater med politisk kaos. Ut fra disse meninger vil man betegne den nåværende situasjonen i Somalia som et «anarki». Når begrepet anvendes i den andre mening henvises det generelt til systemer hvor flere grupper samtidig påberoper seg den legitime bruken av makt (jfr. Max Weber), på tross av at denne situasjonen ikke passer med etymologien i ordet «anarki». En slik situasjon skulle mest korrekt betegnes som poliarki. Dette er en typisk kommunikasjonsbrist mellom de som tror på anarkisme som en bæredyktig samfunnsinnretning, og de, som ikke er bekjente med anarkistisk ideologi og filosofi. Siegfried Alkan. Siegfried Alkan (født 30. mai 1858, død 24. desember 1941) var en tysk komponist. Alkan ble født i Dillingen, Saar i Tyskland, og var sønn av Johannes Alkan og Johanna Bonn i en familie av forretningsmenn og musikere. Gjennom sin mor var han en fjern slektning av komponistene Felix Mendelssohn, Fanny Hensel og Giacomo Meyerbeer. I 1938 ble den aldrende Siegfrid Alkan et offer for «krystallnatten». Hans instrumenter ble ødelagt og han ble selv brutalt banket opp av nazister. På slutten av sitt liv måtte han bære den gule stjerne. Mange av Alkans verker ser ut til å ha gått tapt. Blant de gjenværende komposisjoner er "Gruß an die Saar" (op. 32), "O wüsstest du´s" (op. 39), "Neues Saarlied" (op. 91) og "Ur-Großmütterchen" (op. 80), som var populær i tiden etter første verdenskrig. Eksterne lenker. Alkan, Siegfried Alkan, Siegfried Alkan, Siegfried Ryfylke. Ryfylke er et landskap i Nordøst-Rogaland, nord-øst for Stavanger og sør-øst for Haugesund på Vestlandet. Det ligger to byer i Ryfylke, Jørpeland og Sauda. Ryfylkes sørligste kommune er Forsand og den nordligste er Sauda. Ryfylke omfatter også øykommunene sør i Boknafjorden. Rygjafylket var opprinnelig navnet på det meste av Rogaland i middelalderen. I dag er Ryfylke en av fire regioner i Rogaland. Geografi. Den nordlige delen med kommunene Sauda og Suldal kalles Indre Ryfylke, mens de østlige delene i fjellandskapet over Strand og Hjelmeland kalles Ryfylkeheiene. Landskapet er veldig variert og representerer Norge i miniatyr med øyer og skjærgård, tradisjonelt kystlandskap, lavland, fjorder, vidder og høye fjelltopper. Ryfylke har verdenskjente turistattraksjoner som Lysefjorden med Preikestolen og Kjerag. Ryfylke består av de åtte kommunene Finnøy, Forsand, Hjelmeland, Kvitsøy, Rennesøy, Sauda, Strand og Suldal, som til sammen utgjør et område på 4 546 kvadratkilometer med 31 991 innbyggere 1. januar 2012. Ryfylke er ett av de 15 distriktene som til sammen utgjør landsdelen Vestlandet. Dialekter. Folk i Ryfylke snakker rogalandsk og kalles rogalendinger, i motsetning til for eksempel sunnhordlendinger fra Sunnhordland i Hordaland, som snakker sunnhordlandsdialekt. Dialekta varierer fra nord til sør, hvor folk i kommunene sør for Hjelmeland har en nærliggende stavangerdialekt, mens Vindafjord, Suldal og Sauda er mer nærliggende haugesundsdialekta. I Suldal forekommer det dialekter som kan minne om en blanding mellom stavanger- og haugesundsdialekt, særlig på Sand og sørover langs østsiden av Sandsfjorden. I Sauda er dialekta mindre roagalandspreget, da den er utvannet og blandet med dialekter fra andre steder i landet etter industrialiseringen på 1910-tallet. Vindafjord er nært tilknyttet Haugesund og Sunnhordland dialektmessig, mens Rennesøy og Kvitsøy ligger så nær Stavanger at ytterst få nyanser skiller dem fra stavangerdialekten. Gatas Parlament. Gatas Parlament er ei venstreradikal rap-gruppe fra Oslo som består av Elling Borgersrud, Jester, og Dj Don Martin. De lager samfunnskritisk hip-hop og rap, og har ofte skapt overskrifter med sine til tider noe spissformulerte utfall. Blant de mest kjente låtene til Gatas Parlament er «Bombefly» og «Anti-amerikansk dans», som begge tar opp temaet krigen mot terrorisme. Starten. Gruppa ble stiftet i 1993 etter at brødrene Aslak og Elling Borgersrud møtte DJ og rapper Don Martin. Elling var punker og blitzer, men på tampen av 1980-tallet oppdaget han politisk hiphop med Public Enemy i spissen. Tidlig på 1990-tallet begynte Durative Booking å arrangere hiphopkonserter på Blitzhuset, noe som lokket Oslogrupper som Lament Configuration, Warlocks og Conspiracy 2 Murda til Blitz. Elling fant raskt tonen med Don Martin i Conspiracy 2 Murda, og Gatas Parlament ble dermed grunnlagt. Navnet Gatas Parlament ble inspirert både av Carl I. Hagen, som en gang uttalte at «gatens parlament» styrte Norge etter at demonstranter (inkludert medlemmene av Gatas Parlament) hadde kastet egg på ham, og av albumet "Gadens Parlament" (1990) av den danske rapgruppa Vote 4 Truckers. 1994-2001: Første utgivelser. Gatas' første plate het "Autobahn til Union" og kom ut i 1994, før EU-avstemninga samme år. Det var den første norskspråklige hip-hoputgivelsen noensinne. I løpet av de neste åra utgav bandet flere singler og EP-er. Gatas Parlament hadde to mål med denne plata: De ville vise at det gikk an å rappe på norsk og de ville forhindre at Norge ble med i EU. Det siste punktet endte til fordel for gruppa, men det skulle ta langt flere år å overbevise det norske hiphopmiljøet om at norsk språk kunne brukes i hip-hop. Gruppa ble i utgangspunktet møtt med sterk skepsis fra det etablerte hiphop-miljøet i Oslo, men med sine første plater og konserter plantet Gatas Parlament frøene til den norskspråklige hiphop-revolusjonen. De ble sakte, men sikkert et forbilde for flere norskspråklige rappere, for eksempel Klovner i Kamp, som oppsto i beundring av blant andre Gatas Parlament. I 1996 kom EP-en "Slå Tilbake", som ble fulgt opp av "Naturkraft" (1997) utgitt i samarbeid med Natur og Ungdom, og som var en protest mot bygging av gasskraftverk. I 1997 dannet Gatas Parlament og rapperen/produsenten Jester også hiphop-interesseorganisasjonen Rhythm And Rhymes (RAR), som senere utviklet seg til å bli et plateselskap. I 1999 gav gruppa ut singelen "Stem Gatas Parlament"”, samtidig som Don Martin sluttet for å konsentrere seg om en solokarriere med engelskspråklig rapping i høyt tempo, inspirert av Public Enemy og engelsk britcore. I 2000 slapp han EP-en "Episode 1 – The Resurrection", platedebuten til Conspiracy 2 Murda, fulgt av "The Al Dente EP" (2001) og "Radio Alarmclock EP" (2003) som Don Martin. I mellomtiden hadde Elling og Aslak blitt kjente navn i det norske hiphopmiljøet. Gatas Parlament fikk forsida i Avis1 og VG, etter at de hadde skjelt ut kronprins Haakon fra scenen under hiphoparrangementet Norwegian Hood på Rockefeller. 2001-2003: Debutalbum. I 2001 kom singelen "La raseriet strømme", som raskt ble en livefavoritt. Da den norskspråklige rapbølgen rullet over landet i 2000 og 2001 med gruppene Tungtvann, Klovner i Kamp, Pen Jakke og Apollo i spissen fikk Gatas Parlament ikke tilbud fra noen av de etablerte plateselskapene. Tommy Tee, som tidligere hadde nektet å spille Gatas Parlament på radio, ville ha dem med på samleplata "ScandalNavia Vol. 1" (2000). Derfra startet et samarbeid mellom dem. I 2002 utgav GP debutalbumet "Holdning over Underholdning" gjennom et samarbeid mellom Tee Productions og Rhythm and Rhymes. Den første utgaven av plata måtte trekkes tilbake fordi låta "«Nå Om Da'n»" inneholdt en sample fra ei låt av Steely Dan, som Gatas Parlament ikke hadde spurt om lov til å få bruke. Året etter ble gruppa arrestert etter en spillejobb i Alta, mistenkt for biltyveri, men etter bare noen timer hadde politiet utelukket at gruppa hadde noe med tyveriet å gjøre. Selv sa de aldri at de "ikke" hadde stjålet bilen. Samme år kom Don Martin tilbake til gruppa, og de vant Alarmprisen 2003 i klassen hip hop, for plata "Holdning over Underholdning". 2004: Fred, Frihet & Alt Gratis. I 2004 kom singelen "Bombefly", som var en kritikk av Irak-krigen. Låta "«Bombefly»" dukket også opp senere samme år på deres andre album "Fred, Frihet og Alt Gratis". Ifølge gruppa selv var dette en langt mer politisk plate enn debuten. «Vår politiske målsetting med denne plata er å kaste USA ut av Norge» sa Don Martin til Klassekampen. Plateomslaget, malt av Rolf Groven, forestiller et synkende Storting dekorert med brennende amerikanske (og et israelsk) flagg. Men før dette albumet ble sluppet gav de ut mixtapen "Bootlegs, B-sider & Bestiser". Senere samme år satte Gatas Parlament opp nettsida "killhim.nu", hvor de sa at de ville samle inn penger for å hyre en leiemorder til å drepe George W. Bush. «Når Bush nekter å høre på hva verden mener må Bush bort! Vi er naturligvis imot vold og drap, men vi mener at å skyte denne mannen ikke bare er å regne som selvforsvar – det er det eneste fornuftige å gjøre» stod det skrevet på nettsiden. Sida var en parodi på kampanjen tellhim.no, hvor en rekke organisasjoner samlet inn penger til en helside i The Washington Post formulert som et brev der de forklarte at flertallet av det norske folk er imot krigen. Killhim.nu ble anmeldt av den amerikanske sikkerhetstjenesten Secret Service og den amerikanske ambassaden, og siden tatt ned av politiet, men speil av nettsida dukket opp flere steder. Etter mye medieoppstyr i norsk, amerikansk og arabisk presse, endte saken med henleggelse. 2005-2006: Don Martins siste soloplater. 2005 ble et slags hvileår for Gatas Parlament, med to singleutgivelser og turné, noe som gav Don Martin tid til å gi ut soloalbumet "Situation Normal All Fucked Up". I 2006 gav Don Martin ut "Motgift EP", sammen med sangeren Lena «Supa» Sayed, søsteren til trommeslager Karim Sayed (kjent fra BigBang og Marit Larsen). Hun ble senere en viktig samarbeidspartner for Gatas Parlament. På turné i Nord-Norge ble det dannet et fruktbart samarbeid mellom Gatas Parlament og det trønderske skabandet Hopalong Knut, og på Bylarm i 2007 gjorde bandene sin første felleskonsert under navnet Samvirkelaget. 2007: Samvirkelaget og Obiora-saken. Gatas Parlament på Øgrimseminar 8. desember 2007 Våren 2007 ble det mest fokus på den nystartede sammarbeidsbandet Samvirkelaget, en supergruppe bestående av Gatas og Hopalong Knut. En måned før debutalbumet "Musikk" ble sluppet kom det fram at bandet i låta "«Stopp volden»" navngav en politimann som var under etterforskning for dødsfallet til Eugene Ejike Obiora. «Jeg er ikke advokat, jeg er rapper og poet. Men en person døde, liggende på magen med en politimann sittende over seg. Jeg vet ikke hva det heter i juridisk terminologi, men i poesien heter dette drap og mord» sa Elling til Dagsavisen. Låta "«Stopp volden»" førte til stor oppmerksomhet rundt Obiora-saken, og fyrte opp under debatten om statlig rasisme og politivold. Debatten førte til at justisminister Knut Storberget krevde ny etterforskning av saken fra Spesialenheten for politisaker. Politiets Fellesforbund gikk til retten for å stoppe Samvirkelaget album og forby bandet å spille låten på konserter. Kvelden før kjennelsen falt holdt Samvirkelaget konsert på Studentersamfunnet i Trondheim, og bandet bestemte seg da for å fjerne politimannens navn fra teksten, både på albumet og på konserter. «Vi følte at fokus var i ferd med å bli helt feil. Dette er ingen injuriesak, det er en sak som handler om rasisme og politivold» sa Samvirkelaget-vokalist Kristin Jensen til Dagsavisen. Samvirkelaget vant saken i Trondheim tingrett, hvor domstolen fastslo at det var i strid med Grunnloven å forby Samvirkelaget å fremføre og tilgjengeliggjøre låta. Selv om retten ikke tok stilling til hvorvidt låta var ærekrenkende, gikk den langt i å antyde at politimannen i låta ble utsatt ærekrenkelser. Etter kjennelsen ble det fritt frem å framføre låta. Albumet "Musikk" ble utgitt i april 2007, og i tillegg til "«Stopp volden»" inneholder albumet sanger om Hugo Chavez, Ole Høiland, opprør og kjærlighet. Det debuterte på femteplass på VG-lista, foran både Superfamily og Maroon 5, men forsvant etter fire uker fra listen. Etter flere konserter i løpet av året ble Samvirkelaget lagt på is. Ved siden av Samvirkelaget holdt Gatas Parlament et høyt tempo i 2007, med over hundre konserter og innspilling av EP, studioalbum og medfølgende dvd. I tillegg gav de ut en ny gateplate med remikser, uutgitt materiale og sjeldenheter fra arkivene med tittelen "93 Til Infinity". 2008: Kidsa har alltid rett & Apocalypso. I 2008 gav Gatas Parlament ut både sitt tredje og fjerde offisielle studioalbum. Supa Sayed hjalp til på "Counter Strike EP", en forsmak på albumet "Kidsa har alltid rett", og gruppas debut på VGs singelliste, 14 år etter platedebuten. «Vi vil være en kombinasjon av sinte gamle menn og rabiate drittunger» sa Elling til Dagsavisen om gruppas veteranstatus. Bare Warlocks hadde holdt på like lenge i norsk hiphop. Supa Sayed sang på fire låter på "Kidsa har alltid rett", noe som gav følgende kommentar: «Nå skulle de sett oss i 1993, hvis noen hadde sagt at om 15 år skal vi gi ut låter med ei dame som synger. Og en låt om sjekking. Da hadde vi blitt slått ned» sa Aslak til Dagsavisen. "Kidsa har alltid rett" debuterte på tiendeplass på VG-lista, og holdt seg der i tre uker til sammen. Med på kjøpet fulgte en dvd med nye og gamle musikkvideoer, instrumentaler og karaokeversjoner av alle låtene. Gruppa hadde også laget musikkvideoer til alle låtene på albumet, og presenterte det med en kinopremiere på Cinemateket i Oslo. Det var i følge bandet selv første gangen et band har hatt kinodebut på et album. Bandet hadde heller ikke glemt kunsten å skape medieoppmerksomhet. Trioen gav den etablerte platebransjen langfingeren, da de selv la ut "Kidsa har alltid rett" for gratis nedlasting på den kontroversielle svenske nettsiden The Pirate Bay. I august samme år innledet bandet et samarbeid med P3-programmet Osenbanden, der Gatas Parlament og produsent Jester lagde en ny låt i uka om aktuelle nyhetssaker, skrevet og spilt inn samme uke som hver låt ble sluppet. «Låtene ble spilt inn hos Jester i Store Studio Holmlia, som regel på en mandag, deretter miksa av Jester på tirsdag kveld og så sluppet på P3 den påfølgende onsdagen» som gruppa selv forklarte. I samarbeid med PRESS utgav gruppa de to låtene, "«Rasist mot min vilje»" og "«Asylhotell Ritz»", ut på single i protest mot regjeringens 13 tiltak for innstramming av asylretten. Bandet ble så inspirert at de spilte inn noen flere låter, som resulterte i dette årets andre album med tittelen "Apocalypso". 2009: Album med Jester og bok. Gatas Parlament under boksignering i Bergen 2009 Sommeren 2009 slapp Don Martin sammen med Jester albumet "Sikter på månen, lander på taket". Albumet ble utsatt to måneder etter at distributøren MBN ble boikottet av flere platebutikker over en disputt rundt albumet til bandet Blacksheeps. I oktober 2009 slapp forlaget Cappelen Damm boka "Røverhistorier & raptekster" skrevet av bandet selv. Boka gikk i andre opplag desember 2009, og vant i 2010 pris for "Årets vakreste bok" fra Grafill. 2011: Melodi Grand Prix, utskiftninger og to album. Den 15. januar 2011 deltok Gatas Parlament og Jester i første delfinale av Melodi Grand Prix 2011 i Ørland der de kom på 5. plass. Den 31. januar offentliggjorde NRK at de to beste 5. plassene (prosentmessig) skulle være med i den såkalte "Sistesjansen" i Sarpsborg. Gatas var en av disse, og fikk derfor nok en sjanse til å prøve å komme med i finalen. De røk ut i første runde, og fikk derfor ikke vært med i finalen. I februar samme år ble hiphop-samarbeidsprosjektet "National Cypher" sluppet, som inneholdt bidrag fra Don Martin, Karpe Diem, Jae-R, Envy, Pumba, Jaa9 & Onkl-P, Joddski og Phil T. Rich. I mars 2011 ble rapper og produsent Jester offisielt medlem av Gatas Parlament, men i mai samme år opplyste Aslak Borgersrud at han ville forlate gruppa i løpet av sommeren. Våren 2011 slapp bandet først gateplata "Gateplate" gratis på internett og deretter albumet "Dette forandrer alt" i juni. Gateplata var den første plata hvor Jester regnes som medlem i bandet, mens "Dette forandrer alt" er den første hvor Aslak er kreditert som gjesteartist. Dynamikk (musikk). Dynamikk refererer innenfor musikk til skildringen av en lyd, eller tones, styrke eller intensitet. Ordet brukes også som referanse til tegn og symboler brukt i musikknotasjon for å indikere intensitet og styrke. Relativ styrke. Symbolene og uttrykkene brukt for å indikere relativ styrke kalles styrkegrad. De generelle styrkegradene indikerer ikke en absolutt definerbar lydstyrke, men en relativ styrke i forhold til hverandre, ensembelets størrelse og musikkens kontekst. Mer ekstreme styrkegrader kan indikeres ved å tilføye en, eller flere, -"p"-er og -"f"-er. Begge er mye brukt i samtidens musikknotasjon, mens styrkegrader ut over dette sjelden benyttes. Det finnes noe bevis for at denne bruken av et økende antall bokstaver for å indikere en mer ekstrem volumskala stammer fra en konvensjon fra det 17. århundre hvor "p" stod for "piano", "pp" stod for "più piano" (direkte oversatt «mer svakt») og "ppp" indikerte "pianissimo". Antonio Vivaldi ser ut til å ha komponert ut fra denne konvensjonen, men det ble stort sett erstattet av det førstnevnte, og mer kjente, systemet på midten av det 18. århundre. I tillegg finnes det forskjellige uttrykk for å indikere gradvise forandringer i volum. De to vanligste er "crescendo", noen ganger forkortet til "cresc", som betyr «gradvis sterkere»; og "decrescendo" eller "diminuendo", noen ganger forkortet til henholdsvis "decresc" og "dim", som betyr «gradvis svakere». Tegn som noen ganger kalles «hårnåler» på engelsk blir ofte brukt i steden for disse ordene. De består av to linjer som møtes i en ende og gradvis går fra hverandre. Hvis linjene møtes til venstre, indikerer de en "crescendo"; i motsatt fall indikerer de en "diminuendo". Med andre ord indikerer større avstand mellom linjene sterkere lyd. Følgende notasjon indikerer at musikken skal starte middels høyt ("mf"), og først gradvis bli sterkere og så gradvis svakere. «Hårnålene» skrives vanligvis under notelinjene, men også noen ganger over. De blir stort sett brukt for dynamiske forandringer over en relativt kort periode, mens "cresc" og "dim" generelt brukes for forandringer over lengre tid. Det finnes også uttrykk for å indikere plutselige forandringer i volum. Det mest vanlige er "sforzando" («med kraft»), forkortet til "sfz", som betyr at den neste noten skal spilles sterkt. Joseph Haydn brukte "sforzando" på en morsom måte i sin 94. symfoni ("Overraskelsessymfonien"). Legg merke til at dynamiske indikasjoner er relative, ikke absolutte. Merket "mp" indikerer ikke noe eksakt volum; det markerer snarere at passasjen skal spilles noe høyere enn passasjer markert med "p" og noe lavere enn passasjer markert med "mf". Tsjajkovskij indikerte for "pppppp" i en passasje i hans sjette symfoni, men den ble neppe spilt lavere enn "p" ble i mange andre stykker. Skrjabin derimot må ha ment det alvorlig, i sørgemarsjen i sonate nr. 1 skriver han i tillegg til "pppp" spilleanvisningen "quasi niente = som ingenting". Beatles (roman). "Beatles" er en norsk roman som markerte det store gjennombruddet for Lars Saabye Christensen, og innbrakte ham Cappelenprisen. "Beatles" er historien om fire Oslo-gutter av 1951-årgang. Det er først og fremst en oppvektsroman, en generasjonsroman og hjemstedsskildring fra Christensens eget univers; området rundt Skillebekk i 1960–70-årene. Boken starter i 1965 når hovedpersonene er i tidlige tenår og slutter i 1972 når de er ferdige med gymnaset og går hver sin vei. Boken er full av samtidsreferanser. "Beatles"-romanen ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til en av de 25 beste romanene fra de siste 25 år. Boken har blitt oversatt til mange språk. Handling. «Jeg-personen», Kim Karlsen (Paul McCartney), er som de fleste av Christensens protagonister, en særing, en notorisk løgner, med en utpreget fetisj for bilmerker, epler og mystiske jenter. De fire gutta, Kim, Ola, Sebastian (Seb) og Gunnar (Paul McCartney, Ringo Starr, George Harrison og John Lennon) lever som en uadskillelig kvartett, med fotballen, hormonene, og musikken som våpen mot de voksnes og det akseptertes verden. Christensen skrev senere romanen "Bly", som er oppfølgeren til "Beatles", og som følger livene til Kim, Ola, Seb og Gunnar videre utover 70-tallet. Høsten 2008 kom siste bok, Bisettelsen, som følger historien til disse personene videre. Film. I januar 2012 ble det klart at det kommer en spillefilm av denne romanen. Regissørduoen bak Max Manus og Kon-Tiki, Joachim Rønning og Espen Sandberg skal lage filmen, og vil ha premiere i september 2013. Budsjettet er satt på rundt 40.000.000 NOK, og skal spilles inn i hovedsaklig Oslo, Danmark og Frankrike der handlingen utspiller seg. Kim Campbell. Kim Campbell (født 10. mars 1947) er en canadisk politiker fra det konservative fremskrittspartiet. Hun var i en kort periode (mellom 25. juni og 4. november 1993) canadisk statsminister og den første (og hittil eneste) kvinnelige regjeringssjefen i Nord-Amerika. Hun het opprinnelig Avril Phaedra Douglas Campbell, men var aldri noe særlig glad i alle fornavnene og byttet til det mye kortere "Kim" da hun var tenåring. Jean Chrétien. Joseph Jacques Jean Chrétien (født 11. januar 1934) er en canadisk politiker og jurist. Han var Canadas statsminister i fra 1993 til 2003. Har uttalt seg veldig kritisk til USAs krigføring i Irak, noe som har skadet det ellers så gode forholdet mellom USA og Canada. Liste over norske departementer. En liste over departementer i Norge pr. 1. mars 2010 Ekstern lenke. Norske departementer Statsministerens kontor. Statsministerens kontor lå i høyblokken i Regjeringskvartalet, til høyre i bildet, fram til terroristangrepet i Regjeringskvartalet 22. juli 2011. Statsministerens kontor (SMK) er statsministerens sekretariat og bistår Norges statsminister i å lede og samordne regjeringens arbeid, blant annet når det gjelder forberedelse, gjennomføring og oppfølging av regjeringskonferansene. Kontoret er også Statsrådets sekretariat, med ansvar for forberedelse, gjennomføring og oppfølging av Statsrådets møter hos Kongen. Kontoret sørger for den formelle kontakten mellom regjeringen og Stortinget, og samordner regjeringsmedlemmenes deltagelse i Stortingets debatter og spørretimer. Kontoret bistår statsministeren i hans arbeid i Norge og internasjonalt, og har arbeidsgiverfunksjoner for samtlige regjeringspolitikere ved Statsministerens kontor og i departementene. Statsministerens kontor ligger siden september 2011 i Forsvarets ledelsesbygg på Akershus festning i Oslo. Politisk ledelse. statsråden bistår statsministeren i hans arbeid, har ikke selvstendige ansvarsområder Administrativ ledelse. Foruten statsministeren og den politiske staben, har Statsministerens kontor en fast stab på ca. 70 personer. Staben er delt i tre avdelinger og én seksjon, og ledes av regjeringsråden. Historie. Statsministerens kontor har ansvar for sentrale sekretariatsoppgaver som har vært utført uten avbrudd siden oppløsningen av det dansk-norske rike vinteren 1814. Eldst er oppgavene som statsrådssekretariat, som går tilbake til prins Christian Frederiks opprettelse av en sentralforvaltning i Christiania 2. mars 1814. Dernest kommer oppgavene som sekretariat for statsministeren, som går tilbake til opprettelsen 2. juli 1829 av en stilling som sekretær for den norske statsråden som etter rang ble betegnet som førstestatsråd. Etter et avbrudd 1906-1939, da statsministeren også var sjef for et departement og brukte dette som sekretariat for oppgavene som regjeringssjef, har statsministeren hatt eget sekretariat med etterhvert flere medarbeidere siden oktober 1939, da betegnelsen "Statsministerens kontor" begynte å komme i bruk. 6. januar 1956 ble kontoret formelt inndelt i politisk stab og embetsverk. 1. juli 1969 ble Statsrådssekretariatet, som til da hadde sortert administrativt under Justisdepartementet, nedlagt, og dets oppgaver lagt til den ledende ekspedisjonssjefen – siden 2001 regjeringsråden – ved Statsministerens kontor. To sentrale funksjoner fra tidlig på 1800-tallet var dermed samlet – Statsrådets sekretariat og statsministerens. Regjeringsråd (1987-2001 departementsråd, 1956-1987 ekspedisjonssjef – siden 1969 også statsrådssekretær) Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet hadde ansvaret for modernisering av offentlig sektor, et samlet ansvar for konkurransepolitikken, koordinering av IT-politikken, lederutvikling, organisasjonsutvikling og omstilling i forvaltningen, servicefunksjoner for departementsfellesskapet og statlig sektor for øvrig og ivaretakelse av det statlige arbeidsgiveransvaret. Arbeids- og administrasjonsdepartementet ble nedlagt 1. oktober 2004 da Moderniseringsdepartementet ble opprettet i dets sted. Barne- og familiedepartementet. Barne- og familiedepartementet var et norsk departement som skulle arbeide for forbrukernes rettigheter, interesser og sikkerhet skal bli styrket, at barn og unge skal få en trygg oppvekst, og mulighet til deltagelse og medbestemmelse i samfunnet, at familier skal leve i sikkerhet, både økonomisk og sosialt og at det skal bli full og virkelig likestilling mellom kvinner og menn og for minoritetsgrupper. Departementet ble nedlagt 1. januar 2006 og erstattet av Barne- og likestillingsdepartementet. Historie. Barne- og familiedepartementet var tidligere kalt Familie- og forbrukerdepartementet, et navn som ble endret 1. januar 1991. Ett år tidligere ble Familie- og forbrukerdepartementet opprettet ved kongelig resolusjon av 22. desember 1989. Det nye departementet fikk overført saksområder fra det nedlagte Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet (SFT) og Kulturdepartementet. Begrunnelsen for å opprette departementet var at man ønsket å styrke innsatsen for barn og familier. Arbeidsfeltene skulle særlig være likestilling, produktsikring, forbrukervern og trygging av barns rettigheter. Politisk ledelse. Statsråd Karita Bekkemellem (Ap) var barne- og likestillingsminister og sjef for Barne- og likestillingsdepartementet. Statssekretærer var Kjell Erik Øie (Ap) og Krishna Chudasama. Finansdepartementet (Norge). Finansdepartementet skal planlegge og iverksette den økonomiske politikken, samordne arbeidet med statsbudsjettet, sørge for at det offentlige får inn skatter og avgifter, samt overvåke og utarbeide regler for tilsyn og virksomhet i finansmarkedene. Finansdepartementet ble opprettet i 1814, etter at Norge erklærte seg som en selvstendig stat. Departementet skulle ivareta viktige oppgaver for den nye nasjonen knyttet til statens økonomi og finanser. Finansdepartementet er det kanskje mektigste departementet i Norge, fordi de fleste forslag fra andre departementer har økonomiske konsekvenser som analyseres og vurderes av Finansdepartementet. Departementet holder hus i den gamle regjeringsbygningen (G-blokka), Akersgaten 40 i Oslo. __NOTOC__ Organisasjon. Departementet er inndelt i seks fagavdelinger, i tillegg til administrasjonsavdelingen og informasjonsenheten. Det har i alt ca 300 ansatte, hvorav de fleste er samfunnsøkonomer, jurister eller siviløkonomer. I tillegg forvalter departementet statens eierinteresser i særlovselskapet Folketrygdfondet. Departementet har fagansvaret for lov om Norges Bank og pengevesenet, men Norges Bank har en selvstendig stilling overfor departementet. Banken kan bare instrueres av Kongen i statsråd, jf. sentralbankloven § 2. Departementets ledelse. Statsråd og sjef for Finansdepartementet (finansminister) er siden 20. oktober 2009 Sigbjørn Johnsen (Ap). Politisk rådgiver for statsråden er Randi Ness (Ap). Statssekretærer er (pr. 17. desember 2010) Roger Schjerva (SV), Hilde Singsaas (Ap), Kjetil Lund (Ap) og Morten Søberg (Sp). Øverste administrative leder er finansråd Svein Gjedrem, som kom fra stillingen som sentralbanksjef. Gjedrem var også finansråd i perioden 1996-98. Hver av avdelingene ledes av en ekspedisjonssjef, som i de aller fleste tilfeller rykker opp som interne kandidater fra departementets eget embetsverk. Fiskeri- og kystdepartementet. Inngangen til Fiskeri- og kystdepartementet i Oslo Fiskeri- og kystdepartementet har ansvar for fiskeri- og havbruksnæringa, fiskehelse og fiskevelferd, sjømattrygghet og -kvalitet, havner, infrastruktur for sjøtransport og beredskap mot akutt forurensing. Norge er en stor havnasjon, og norsk velstand er langt på vei bygd på næringer med tilknyting til havet, som fiskeri og havbruk, skipsbygging, skipsfart og petroleumsvirksomhet. Sjømatnæringa er en av landets viktigste eksportnæringer. Mer enn 90 prosent av sjømaten som produseres i Norge går til kunder i over 130 land. De fleste fiskebestandene Norge høster av, forvaltes sammen med andre land, og Norge har et godt forvaltningssamarbeid med disse landene. De fremste samarbeidspartnerne er EU og Russland. Forsking og overvåking legger et viktig grunnlag for forvaltningen av havet, og den marine forskinga i Norge er verdensledende. Det gjelder både forsking som fremmer næringsutvikling og helse- og ernæringsforsking. Havner og sjøtransport står sentralt i det norske transportsystemet. Fiskeri- og kystdepartementet har ansvar for farleiene på sjøen, fyr, merker, lostjeneste, elektronisk navigasjon og statlig beredskap mot akutt forurensing. Fiskeri- og kystdepartementet har ansvaret for at Norge driver en bærekraftig og lønnsom forvaltning av havet. Departementet legger også føringer som påvirker næringsvirksomhet, sysselsetting og bosetting langs kysten. Politisk ledelse. Lisbeth Berg-Hansen (Ap) er fiskeri- og kystminister. Statssekretær er Kristine Gramstad (Ap), mens Tord Dale (Ap) er ministerens politiske rådgiver. Departementet ble opprettet i 1946, da under navnet «Fiskeridepartementet». Sitt nåværende navn fikk det i 2004. Forsvarsdepartementet (Norge). Forsvarsdepartementet har ansvar for utforming og iverksetting av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Departementet er ansvarlig for overordnet styring og kontroll av underlagte etaters virksomhet. Som en del av den utøvende statsmakt fører Forsvarsdepartementet tilsyn med etatenes virksomhet. Forsvarsdepartementet er et regjeringskontor med integrert strategisk ledelsesstruktur. Forsvarsministeren representerer den politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Forsvarssjefen er øverste leder for den militære organisasjonen (Forsvaret) og er samtidig øverste militære rådgiver i departementet. Etablering. Norge fikk sitt første departement for forsvarssaker 30. november 1814. Regjeringsrådet, som var opprettet av prins Christian Frederik 2. mars samme år (og som ved Grunnloven av 17. mai fikk betegnelsen statsrådet), ble da utvidet fra fem til seks departementer, og det nye 6. departement fikk ansvaret for forsvarssaker (hær, marine og festninger) og for fyr- og losvesenet. Det ble gjerne betegnet som "Det militære departement" eller "Departementet for krigsadministrasjonen". Før dette lå forsvarspolitikken under Kommisariatskollegiet og Kommisariatskommisjonen. 31. mars 1815 ble 6. departement splittet i to, et departement for landforsvaret (arméen) og et nytt 7. departement for sjømilitæretaten (marinen) og fyr- og losvesenet. Regjeringsreformen av 1818 gjorde at Norge fra 1. januar 1819 offisielt fikk departementsnavn av dagens type, altså etter saksfeltet. Marinedepartementet ble i tillegg tilført ansvaret for havner, kanaler og karantenevesen. I 1861 ble Marinedepartementet og Postdepartementet slått sammen. Ved kongelig resolusjon av 30. juni 1885 ble så Forsvarsdepartementet (FD) etablert ved en sammenslåing av Armédepartementet og Marinedepartementet, som nå ble departementsavdelinger. Fram til andre verdenskrig. Det nyopprettede Forsvarsdepartementet (FD) bestod altså i utgangspunktet av to avdelinger, Arméavdelingen og Marineavdelingen, begge nokså likt sine departementale forløpere og begge ledet av sivile ekspedisjonssjefer. Sommeren 1899 ble departementet omorganisert i to «styrer»: Arméstyrelsen (FDA) under ledelse av kommanderende general og Marinestyrelsen (FDM) under ledelse av kommanderende admiral. De ble så inndelt i to avdelinger hver, en 1. avdeling med militære avdelings- og kontorsjefer og en 2. avdeling med sivile ekspedisjons- og byråsjefer. Ved en forsvarsreform i 1911 ble det militære innslaget i departementet redusert. Etter dette var ikke lenger kommanderende general og admiral styresjefer. I 1912 ble mønstringsvesenet overført fra Marinestyrelsen til Handels- og industridepartementet. Det samme skjedde i 1926 med fyr- og merkevesenet. I 1913 overtok Sjøfartsavdelingen i Utenriksdepartementet ansvaret for navigasjons- og maskinistvesenet. I 1914 ble luftkrig aktuelt, og Arméstyrelsen fikk dette som et ekstra fagfelt. Fra 1915 til 1920 hadde Marinestyrelsen en 3. avdeling for tekniske spørsmål. I 1930 ble navnene på de to styrene modernisert til Hærstyret (FDH) og Marinestyret (fortsatt FDM). Kystartilleriet ble i 1933 overført fra FDH til FDM. I 1938 ble det opprettet et eget kontor for luftforsvaret direkte under departementet. Utover på 1930-tallet ble det ellers – i samsvar med den rådende politikk – gjennomførte en rekke rasjonaliseringer og innskrenkinger i Forsvarsdepartementet. Under krigen. I det okkuperte Norge ble Forsvarsdepartementet nedlagt. En del oppgaver ble overført til Sivilforvaltningen for hær og marine, som først lå under Innenriksdepartementet og fra desember 1944 under Finansdepartementet. Eksilregjeringen i London opprettholdt sitt departement, som imidlertid gjennomgikk flere omorganiseringer. I 1941 bestod det av Finansavdelingen, Hæravdelingen, Marineavdelingen og Flygeavdelingen, samt et etterretningskontor. I 1942 ble våpengreinsavdelingene avviklet og ansvaret overført til den gjenopprettede Forsvarets overkommando (FO), der hovedaktiviteten var konsentrert om å komme i inngrep med alliert planlegging for operasjoner i Norge og å bygge opp norske hjemmestyrker. Man begynte også å planlegge for gjenoppbyggingen av forsvaret etter frigjøringen (Græger og Neumann, 2006). Utvikling etter andre verdenskrig. Avdelingsstrukturen for dagens Forsvarsdepartement ble hovedsakelig lagt i perioden 1945 til 1970. Ved gjenopprettelsen av FD etter annen verdenskrig (Kgl.Res. 3.8.1945) ble avdelingene knyttet til personell og organisasjon, materiell og produksjon, budsjett og regnskap, økonomi og juss, sivil luftfart (året etter overført til Samferdselsdepartementet) og etter hvert også velferdssaker. FD fikk gradvis også ansvaret for våpenteknikk, ammunisjon, intendantur, samband og transport. FD fikk hovedansvaret for samarbeidet med NATO og i 1952 ble Atlanterhavspaktavdelingen etablert. NATO-saker ble senere underlagt Sekretariatet for sikkerhetspolitiske saker, som hadde en orienterende og saksbehandlende funksjon og som sorterte direkte under departementsledelsen. Dette var forløperen til den etter hvert helt sentrale Sikkerhetspolitisk avdeling. Presse- og informasjon ble også etablert som egen avdeling (Græger og Neumann, 2006). Reformer på 2000-tallet. I 2002 vedtok Stortinget i 2002 å legge ned Forsvarets Overkommando og integrere forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner som en langt mindre Forsvarsstab i departementet. Hensikten med integrert forsvarsledelse var å styrke departementets evne til overordnet planlegging og strategisk ledelse av Forsvaret, samt å samle den militærfaglige kompetansen og redusere avstanden mellom fagmilitære vurderinger og politiske beslutninger (Forsvarsdepartementet 2003). Hvorvidt den fagmilitære innflytelsen i beslutningsprosessen øker eller reduseres i et integrert departement, har siden vært gjenstand for mye debatt i mediene og i Forsvarets fagforeninger (Græger og Neumann, 2006). Politisk ledelse. Statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet (forsvarsminister) er Espen Barth Eide (Ap). Eirik Øwre Thorshaug (Ap) er statssekretær. Ingrid Johansen Aune (Ap) er politisk rådgiver. Kritikk i mediene. Departementet har fått kritikk for kampanjen "Våre demokratiske krigere", i september 2009. Departementet har vært saksøkt ved flere anledninger. Blant de som har vunnet rettssaker, er Knut Braa(2006). Helse- og omsorgsdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for helsepolitikk, folkehelse, alkohol- og narkotikapolitikk, helsetjenester og helselovgivning i Norge. Departementet sørger for at befolkningen får gode og likeverdige helsetjenester, uavhengig av bosted og økonomi, og bidra til å fremme god folkehelse. __NOTOC__ Etter å ha hatt midlertidige lokaler i Universitetsgata 2 siden juli 2011, flyttet departementet 15. juni 2012 inn i det nye byggetrinn 6, R6, i Regjeringskvartalet, med adresse Teatergata 9. Politisk ledelse. Jonas Gahr Støre (Ap) er helse- og omsorgsminister. Statssekretærer er Robin Kåss (Ap) og Ragnhild Mathisen (Ap). Politisk rådgiver er Tord Dale. Justis- og beredskapsdepartementet. Justis- og beredskapsdepartementet (JD), fra 1818 til 2012 Justis- og politidepartementet, er et norsk departement som skal sørge for at grunnleggende garantier om rettssikkerhet blir opprettholdt og utviklet. Et overordnet mål er å sikre samfunnets og enkeltmenneskets trygghet. Grete Faremo fra Arbeiderpartiet (Ap) er justisminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Statssekretærer er Astri Aas-Hansen (Ap), Pål Lønseth (Ap) og Kristin Bergersen (Ap). Justisministererens politiske rådgiver er Elisabeth Helmersen (Ap). Justis- og politidepartementet ble opprettet i 1818. Departementet endret navn til Justis- og beredskapsdepartementet 1. januar 2012. Frem til terrorangrepet 22. juli 2011 var departementet lokalisert i «Høyblokken» i Regjeringskvartalet, men har siden vært midlertidig etablert i Nydalen. Organisering. Justisdepartementets øverste administrative leder er fra 27. april 2012 fungerende departementsråd Tor Saglie. Pr. 2011 var det 368 ansatte i departementet. Avdelinger og underliggende etater. Lovavdelingen er regjeringens og statsforvaltningens eget juridiske ekspertorgan. Avdelingen ble opprettet på 1880-tallet og svært mange av dommerne i Høyesterett har blitt rekruttert herfra. Lovavdelingen består av "Enhet for strafferett og prosess", "Enheten for offentlig rett" og "Enheten for privat rett". Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Knut Helge Reinskou. Politiavdelingen har overordnet ansvar for kriminalpolitikk, politi- og lensmannsetaten samt internasjonalt politisamarbeid. Avdelingen utformer politikk på feltene kriminalitetsforebygging, tiltak mot volds- og økonomisk kriminalitet, samt lovverket for hvilke politi- og etterforskningsmetoder som benyttes. I 2001 ble deler av denne avdelingens ansvarsområder og to tredeler av avdelingens ansatte overført til (det nyopprettede) Politidirektoratet. Politiavdelingen har etatsstyringsansvar for Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste. Dessuten er Regjeringsadvokaten, Riksadvokaten og den militære Generaladvokaten er også underalgt i rent administrative saker, men kan ikke overstyres faglig. Avdelingen har 44 ansatte (2011) og ledes fra 2012 av ekspedisjonssjef Thor Arne Aass. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF). Avdelingen ble opprettet i 1897 under navnet Fengselsstyret. Nåværende navn fikk den i 1980, og den er overordnet den regionale Kriminalomsorgen. Avdelingen er etatsleder for fengselsvesenet og friomsorgen i Norge. Når avdelingen utøver myndighet i fengselsloven omtaler den seg som Fengselsstyret. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Marianne Vollan. Sivilavdelingen forvalter ordningen for rettshjelp, voldsoffererstatning, billighetserstatning, konfliktrådene og statens erstatningsansvar i flere typer saker. Den leder en rekke klageorganer som har til hensikt å sikre folks rettsikkerhet, som Spesialenheten for politisaker, Kontoret for voldsoffererstatning, Sekretariatet for konfliktrådene, Statens sivilrettsforvaltning og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Domstoladministrasjonen, herunder jordskifteretten er administrativt underlagt Sivilavdelingen, men domstolene er frie og uavhengige i faglige spørsmål om hvordan de skal dømme. Avdelingen har faglig ansvar for tinglysing, stiftelseslovgiving, og regler for advokatsalær og advokater. Den jobber med rettsutviklingen innen inkassoloven, dekningsloven, konkursloven og er sekretariat for Konkursrådet. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Anne Herse. Innvandringsavdelingen (INN) utformer og samordner norsk flyktning- og innvandringspolitikk. Avdelingen har etatsstyringsansvaret for Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda og består i tillegg til sin egen administrasjon enhetene Migrasjons- og flyktningepolitisk enhet, Praksis- og regelverksenheten, og fra 2009 også den såkalte Returgruppen. Avdelingen forvalter utlendingsloven og statsborgerloven. Innvandringsavdelingen koodinerer Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet og Norges samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger. Avdelingen ble opprettet i 1976 under navnet Innvandringssekretariatet og fikk nåværende navn i 2002. Avdelingen ble fra 1996 til 2012 ledet av ekspedisjonssjef er Thor Arne Aass. Rednings- og beredskapsavdelingen (RBA) jobber med krisehåndtering og beredskapsplaner. Den har etatstyringen av hovedredningssentralene, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som igjen har ansvar for Sivilforsvaret. Hver statsetat har ansvar for sin egen sikkerhet, men denne avdelingen skal samordne etatene hvis det er uklarhet om ansvar. Avdelingen har ansvar for nødnett, redningshelikopter og Krisestøtteenheten. Avdelingen har ca. 25 ansatte og ledes av ekspedisjonssjef Mette Stangerhaugen Polaravdelingen forvalter Svalbard-saker gjennom Sysselmannen på Svalbard og norsk myndighetsutøvelse i Arktis og Antarktis. Avdelingens historie strekker seg tilbake til Kings Bay-saken i 1962 som førte til at tverrdepartementalt utvalg for polarsaker ble opprettet i 1965. I 1971 fikk utvalget ansvar for Antarktis også, og i 1978 ble Polaravdelingen innen Justisdepartementet opprettet. Avdelingen utarbeider det årlige svalbardbudsjettet. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Kjerstin Askholt Internasjonalt sekretariat yter råd og veiledning til fagavdelingene, bidrar til bedre koordinering og prioritering av det internasjonale arbeidet og til kompetansebygging når det gjelder internasjonale organisasjoner og virksomheter. Det ledes av avdelingsdirektør Tonje Meinich. Plan- og administrasjonsavdelingen er justisdepartementets administrasjons- og driftsavdeling med ansvar blant annet for lønns- og personalpolitikk, samordning av budsjettarbeid både for justissektoren og internt. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Karin Bugge. Kommunal- og regionaldepartementet. Inngangen til Kommunal- og regionaldepartementet m.fl. i Oslo Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) er et norsk departement med ansvar for spørsmål som gjelder boligpolitikk, regional- og distriktspolitikk, lokalforvaltning og gjennomføring av valg. Historie. Kommunal- og regionaldepartementet ble opprettet i Einar Gerhardsens andre regjering i 1948 som Kommunal- og arbeidsdepartementet. Den første kommunalministeren var Johan Ulrik Olsen. Fra 1990 til 1992 ble departementet kalt Kommunaldepartementet. Arbeidsavdelingen ble i 1997 overført til det daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Politisk ledelse. Statsråd og sjef for departementet er kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete som representerer Senterpartiet (Sp). Statssekretærer er Dag-Henrik Sandbakken, Guri Størvold og Hege Solbakken (alle Sp). Politisk rådgiver er Anja Kristin Salte Hjelseth (Sp). Landbruks- og matdepartementet. Inngangen til Landbruks- og matdepartementet m.fl. i Oslo Landbruks- og matdepartementet har ansvar for matpolitikk og landbrukspolitikken fra primærproduksjon fram til forbrukerne. Departementet forvalter i 2012 et busjett på 16,5 miliarder kroner Trygve Slagsvold Vedum (Sp) overtok etter Lars Peder Brekk som landbruks- og matminister 18. juni 2012. Harald Oskar Buttedahl er statssekretærer for Slagsvold Vedum, og dessuten er Ane Hansdatter Kismul politisk rådgiver. Departementsråd er Leif Forsell, som overtok for Olav Ulleren 21. november 2011. Historikk. Departementet ble opprettet ved kongelig resolusjon av 17. februar 1900 med virkning fra 1. april 1900 under navnet "Det Kongelige Landbruksdepartement". Før den tid sorterte landbrukssaker under Indredepartementet. Skogdirektoratet (1875), Landbruksdirektoratet (1877) og Veterinærdirektoratet (1894) gikk inn i Landbruksdepartementet ved opprettelsen i 1900. 1. oktober 2004 skiftet Landbruksdepartementet navn til "Landbruks- og matdepartementet". __NOTOC__ Juan Carlos I av Spania. Juan Carlos I, eller "Juan Carlos Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias" (født 5. januar 1938 i Roma, Italia) er Spanias nåværende konge. Han er sønn av Don Juan, greve av Barcelona, og barnebarn av kong Alfonso XIII av Spania. Han ble utnevnt til prins av Spania og tronfølger i 1969, da nasjonalforsamlingen vedtok en ny tronfølgelov. Juan Carlos erklærte da sin lojalitet til regjeringspartiet Movimiento Nacional. Under Francos styre hadde han en rekke representative oppgaver og fungerte også som statsoverhode i kortere perioder. Etterhvert hadde han også samtaler med opposisjonen med tanke på fremtidige reformer, men Franco avviste at Juan Carlos på noen måte var illojal mot hans visjoner for landet. På dødsleiet gav Franco Juan Carlos full kontroll over landet, og etter Francos død ble Juan Carlos utropt til konge av Spania. Han innledet da en gradvis liberalisering som ledet til innføringen av en ny grunnlov i 1978. Juan Carlos regjerte først som eneveldig konge, men Spania har etter 1978 vært et konstitusjonelt monarki. Kong Juan Carlos giftet seg med den greske prinsessen Sofia i 1962. Kong Juan Carlos gjør krav på tittelen "konge av Jerusalem". Juan Carlos ble i 1982 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 2001 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president. Windows 98. Windows 98 (kodenavn: "Memphis", versjon: "Windows 4.1") er et operativsystem laget av Microsoft. Det ble sluppet 25. juni 1998 og var egentlig bare en oppgradering av Windows 95. Versjonen inneholdt forbedret støtte for blant annet USB og AGP. Til tross for at Windows 98 var større og dermed på mange maskiner tregere enn Windows 95, solgte det bra. Windows 98 SE ("Second edition", «Andre utgave») ble sluppet 9. mai 1999 og var en stor forbedring i stabilitet ifra den første versjonen. Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet holder til i den gamle kavalerikasernen ved Akershus festning. Miljøverndepartementet har ansvaret for blant annet klimapolitikk, bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold, friluftsliv, overgjødsling og oljeforurensing, helse og miljøfarlige kjemikalier, avfall og gjenvinning, forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer, og internasjonalt miljøvernsamarbeid. Miljøverndepartementet ble opprettet 8. mai 1972 som det første i sitt slag i verden. Politisk ledelse. Statsråd og sjef for departementet (miljøvernminister) er Bård Vegar Solhjell (SV). Henriette Killi Westhrin og Ketil Raknes (SV) er statssekretærer, mens Audun Garberg og Olav Magnus Linge(SV) er politiske rådgivere. Nærings- og handelsdepartementet. Nærings- og handelsdepartementet ligger på Einar Gerhardsens plass. Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for å utforme en fremtidsrettet næringspolitikk. Det innebærer å påvirke alle politikkområder som har betydning for verdiskaping. Det er den samlede verdiskapingen i landet som bestemmer nivået på velstand og velferd i Norge. Målet for regjeringens næringspolitikk er derfor at vi skal ha størst mulig verdiskaping i norsk økonomi. Departementet skal utforme, forvalte og tilrettelegge politikk for norsk næringsvirksomhet og fremme handel, forskning og innovasjon, entreprenørskap, tilgang på kompetent kapital, samt andre næringspolitiske virkemidler og skipsfartspolitikk. Nærings- og handelsdepartementet skal også bidra til samordning av ulike departementers arbeid for å sikre en helhetlig, god og fremtidsrettet næringspolitikk. Departementet er sekretariat for nærings- og handelsministeren. Dette innebærer å gi faglige råd til statsråden og regjeringen på det næringspolitiske området og bistå i utarbeidelsen av dokumenter til Stortinget. Trond Giske (Ap) er statsråd og sjef for Nærings- og handelsdepartementet. Statssekretærer er Halvard Ingebrigtsen (Ap) og Jeanette Iren Moen (Ap). Organisering. Eierskapsavdelingen forvalter statens eierinteresser i 22 selskaper. Staten er opptatt av å utøve en god eierstyring, herunder å organisere statens eierskap slik at statens ulike roller skilles på en ryddig måte og å ha åpenhet rundt statens eierforvalting. Et bedre skille mellom statens eierrolle og de ulike myndighetsrollene er et ledd i dette. Forsknings- og innovasjonsavdelingen skal bidra til at forsknings- og innovasjonspolitikken legger til rette for størst mulig samlet verdiskaping. Det skal skje gjennom utvikling og økt bruk av forskningsresultater, økt innovasjonsaktivitet, mer bruk av design og økt bruk av industrielle rettigheter i norsk næringsliv. Avdelingen har ansvar for departementets bevilgninger til Norges forskningsråd, Innovasjon Norge, SIVA, Norsk Designråd og Patentstyret. Ansvaret omfatter også norsk deltagelse i internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid bl.a. i EU og OECD. Handelspolitisk avdeling: Norsk næringsliv opererer i et stadig mer krevende landskap med usikkerheter i den globale økonomien og et skjerpet konkurranseklima. For NHD er det viktig å fortsette arbeidet med å bistå norske bedrifter i internasjonale markeder på best mulig måte. Dette gjør vi blant annet gjennom handelspolitiske tiltak som EFTA-handelsavtaler, men også gjennom vår innsats for å profilere og fremme norsk næringsliv i utlandet, gjennom konkurransedyktige og forutsigbare finansieringsordninger og gjennom å utvikle et bredt og tett myndighets- og næringslivssamarbeid med andre land. Maritim avdeling har et samlet ansvar for departementets arbeid med politikk for maritime næringer: skipsfart, verft, og maritime utstyrs- og tjenesteleverandører. Avdelingen ivaretar arbeidet med sjøfartslovgivning i IMO, ILO og EU og nasjonalt regelverk på området, og har etatsstyringsansvar for Sjøfartsdirektoratet og Skipsregistrene. Avdelingen har ansvar for WTO-arbeid, bilaterale avtaler på det maritime området og maritimt internasjonalt markedsarbeid. Avdelingen følger EUs maritime arbeid og ivaretar ansvaret for oppfølging av regjeringens maritime strategi, miljø, forskning/innovasjon, maritim kompetanse, maritime finansielle virkemidler og nærskipsfart. Næringspolitisk avdeling har ansvar for den generelle næringspolitikken, makroøkonomi, skatter/avgifter, egen seksjon for reiseliv, generelt bransjeansvar (unntatt maritim sektor), indre marked med tillegg av standardisering, samsvarsvurderinger, tekniske kontrollorganer mv., næringslovgivning (regelverk) og arbeidet med forenkling. Avdelingen har også etatsstyringsansvar for Brønnøysundregistrene, Norges geologiske undersøkelse, Justervesenet, Norsk Akkreditering og Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard. Olje- og energidepartementet. Inngangen til Olje- og energidepartementet samt Nærings- og handelsdepartementet i Oslo Olje- og energidepartementet har som hovedoppgave å tilrettelegge en samordnet og helhetlig energipolitikk. Et overordnet mål er å sikre høy verdiskaping gjennom effektiv og miljøvennlig forvaltning av energiressursene (effektiv energibruk). Ola Borten Moe (Sp) er olje- og energiminister. Statssekretærer er Eli Blakstad (Sp) og Per Rune Henriksen (Ap). Olje- og energiministerens politiske rådgiver er Ivar Vigdenes (Sp). Olje- og energidepartementet ble opprettet 1. januar 1997 med utgangspunkt i den del av det tidligere Nærings- og energidepartementet som arbeidet med olje- og energispørsmål. Energisektoren hadde også sitt eget departement i perioden 1978–1992. Den 22. juli 2011 ble olje- og energidepartementet utsatt for et terrorangrep. En kraftig bombe gikk av i Grubbegaten Oslo og ødela bygget og flere nærliggende bygg. Flere personer ble drept i dette bombeangrepet. Ødeleggelsene var store på Olje- og energidepartementet samt Nærings- og handelsdepartementet i Oslo Viktige saker. Tildeling av konsesjoner for leting etter og produksjon av olje og gass på norsk sokkel. Ved siste konsesjonsrunde fikk en rekke med små oljeselskaper relativt gunstige tildelinger av konsesjoner. Samferdselsdepartementet. Inngangen til Samferdselsdepartementet m.fl. i Oslo Samferdselsdepartementet ble opprettet i 1946, ved omlegging av Arbeidsdepartementet (1885–1946). Departementet har ansvaret for samferdsel og kommunikasjon i Norge. Departementet har syv underliggende etater (forvaltningsorgan): Post- og teletilsynet, Statens jernbanetilsyn, Luftfartstilsynet, Statens havarikommisjon for transport, Jernbaneverket og Statens vegvesen. Samferdselsdepartementet forvalter i tillegg statens eierinteresser i fire aksjeselskaper, som eies fullt ut av staten: Avinor, Baneservice, NSB og Posten Norge. Siden 18. juni 2012 er Marit Arnstad (Sp) samferdselsminister. Statssekretærer er: Lars Erik Bartnes (Sp) og Erik Lahnstein (Sp). Politisk rådgiver er Sigrid Brattabø Handegard (Sp). Arbeids- og sosialdepartementet. Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) var et norsk departement med ansvaret for arbeidsmarkedet, arbeidsmiljø, folketrygd, sosialpolitikk, samer og innvandring. Departementet ble nedlagt 1. januar 2006 og erstattet av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Politisk ledelse. Statsråd og sjef for dette departementet (arbeids- og sosialminister) fra dets opprettelse i januar 2005 og frem til regjeringen Bondeviks avgang i oktober var Dagfinn Høybråten (KrF); fra regjeringen Stoltenbergs tiltredelse samme måned og frem til nedleggelsen og overføringen av dets oppgaver til Arbeids og inkluderingsdepartementet Bjarne Håkon Hanssen (Ap). Statssekretærer under Bjarne Håkon Hanssen var Jan-Erik Støstad, Libe Solberg Rieber-Mohn, Laila Gustavsen og Berit Oskal Eira. Underliggende etater. ASD hadde i tillegg ansvaret for enkelte oppgaver i Sosial- og helsedirektoratet og Statens helsetilsyn. Utenriksdepartementet (Norge). Det kongelige utenriksdepartement (Det kgl. UD; ofte kalt UD) behandler saker vedrørende Norges forhold til fremmede makter, internasjonale organisasjoner, utenrikshandel, kulturelt samkvem med utlandet og Norges bistand til utviklingslandene. Det jobber for Norges interesser internasjonalt, for å sikre frihet, trygghet samt velstand. Utenriksdepartementet har dessuten et ansvar for å yte nordmenn hjelp, råd samt beskyttelse overfor utenlandske myndigheter og yte bistand til norske borgere i utlandet ved straffeforfølgelse, ulykker, sykdom samt dødsfall. Sjefen for UD er Norges utenriksminister. Norsk utenrikspolitikk. Nygaardsvolds utenriksminister Halvdan Koht formulerte i 1936 en mer aktiv, moralsk rolle for norsk utenrikspolitikk Etableringen. Utenriksdepartementet ble opprettet i 1905, i forbindelse med Norges løsrivelse fra unionen med Sverige. Vedtaket om å opprette UD ble gjort 7. juni, og departementet trådte i kraft 15. juni 1905. Jørgen Løvland var den første utenriksministeren. Norge kunne likevel ikke sende ut diplomater, eller på andre måter opptre som en utenrikspolitisk aktør, før landet var anerkjent internasjonalt som en selvstendig stat. Anerkjennelsen avhang på sin side av en formell og reell sanksjon fra Kong Oscar. Inntil denne kom 26. oktober 1905 skulle norske utenriksinteresser fortsatt ivaretas av svenske ambassader og konsulat. Arbeidet for en egen norsk utenriksrepresentasjon ("Konsulatsaken") var en av de avgjørende konfliktene mellom Norge og Sverige i unionens siste år. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt dette i seg selv var en viktig sak for norske politikere, eller om det ble brukt som påskudd i arbeidet for en oppløsning av unionen. Forløperen til Utenriksdepartementet var Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart som ble opprettet som følge av konsulatstriden (Kgl. Res. 8. 6.1899). Avdelingen, som hørte under Indredepartementet, besto av to kontorer, 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene, og 2. utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm. Stortingets opprettelse av UD i 1905 skjedde i en periode da de europeiske utenriksdepartementene vokste raskt.» 1905-1940. Perioden 1905 til 1940 var preget av en rekke reformforslag og stadig tilpasning til nye kritikere. I 1922 ble en ny utenriksordning vedtatt, og den ligger til grunn for hvordan departementet fungerer den dag i dag. De øverste administrative ledere i UD ble nå utenriksrådene, som fikk det overordnede ansvaret for utenriksavdelingen og de konsulære tjenester. Med aspirantkurset ble flytteplikten – at hver enkelt ansatt måtte akseptere å tiltre stillinger på det samme nivå som det en allerede hadde hvor som helst i verden – knesatt. UD inkorporerte videre handelsspørsmål i sitt mer generelle arbeid, satte i gang en sjarmoffensiv rettet mot næringslivet og vant faktisk frem med ideen om at det ikke nødvendigvis var noen fastlagt motsetning mellom generelle diplomatiske og spesifikt økonomiske anliggender. Ved Tysklands okkupasjon 9. april 1940 hadde UD vunnet respekt hos de fleste norske eliter.» UD under andre verdenskrig. Rester av UD i Oslo levde en skyggetilværelse som del av andre departementer på Slottet under Den andre verdenskrig. De byråkratene som ble igjen opplevde seg som utsatt i forhold til okkupasjonsmakten, men i sin vaktmestertjeneste våket de over arkivalia og opprettholdt saksbehandlerkompetanse. UD ble reorganisert og flyttet til London med eksilregjeringen der det umiddelbart fikk tre hovedoppgaver: å informere om norske anliggender overfor nordmenn i utlendighet og andre stater, å konsolidere og eventuelt gjenopprette anerkjennelsen av Norge som selvstendig stat med egen utenriksrepresentasjon og under eksilregjering, samt å gjenoppbygge egen organisasjon. Det gjorde man så grundig at antall enheter og ansatte i 1945 begynte å nærme seg det man hadde hatt før krigsutbruddet. UD startet hjemflyttingen til Oslo den 13. mai 1945.» UDs vekst etter krigen. I UD ble det bare etablert fire nye avdelinger på de 25 årene mellom 1945 og 1970 (rettsavdelingen i 1954, presseavdelingen i 1961, kulturavdelingen i 1967, avdelingen for internasjonal økonomisk og sosial utvikling i 1969). Denne organisasjonsveksten skjedde for øvrig parallelt med en annen viktig utvikling; inntoget av kvinner i diplomatiet. Men på begynnelsen av 1970-tallet kom et ras av nyetableringer og oppgraderinger. I 1972 ønsket UD å bygge ut planleggings- og koordineringsfunksjonene, mens protokolltjenesten ble oppgradert til avdeling i 1978. I 1987 ble Handelsdepartementet slått sammen med UD. Da Direktoratet for Utviklingshjelps opprinnelige portefølje igjen kom under UD i 1990 ble det etablert en Bilateral avdeling, en Programavdeling og en Multilateral avdeling. I 1989, idet den kalde krigen gikk mot sin avslutning, kom det en egen Avdeling for nordområde- og ressursspørsmål, som to år senere ble slått sammen med Nord/Sør-avdelingen til Ressursavdelingen. Under Jonas Gahr Støre har Nordområdene igjen blitt identifisert som et satsningsområde, særlig på grunn av olje- og gassforekomster. Etter flere sammenslåinger fremsto UD ved sitt hundreårsjubileum (2005) som et departement med én utenriksråd og tre spesialråder, en for hver såkalt søyle (utenrikspolitikk, utenriksøkonomisk politikk, utviklingspolitikk). På 1990-tallet ble det også innført et desksystem – altså samling av alle politikkområder etter geografisk prinsipp (land, region) snarere enn samling etter funksjonelt prinsipp (politikkområde). De landene Norge har mest samhandling med, er imidlertid holdt utenfor desk-systemet. Slik kunne departementets arbeidsmåte på tradisjonelle kjerneområder fortsette noenlunde som før. Videre ble mange av de utenriksøkonomiske problemstillingene i praksis unndratt fra deskene, først på grunn av søylestrukturen, dernest fordi store deler av politikkområdet ble lagt til det nyopprettede Nærings- og handelsdepartementet i 1997.» Departementet har siden opprettelsen hatt sine kontorer i Victoria terrasse. Staten kjøpte bygget i 1913. Kvartalets nyeste del, mot 7. juni-plassen, ble bygget i 1963. Departementsstruktur. Fra 1974 til 1978, under Trygve Brattelis andre regjering og Odvar Nordlis regjering, var Jens Evensen statsråd med særskilt ansvar for havrettssaker. Som følge av utvidelsen av regjeringen Willoch ble fra 1.1. 1984 utskilt Departementet for utviklingshjelp. Den første utviklingsminister var Reidun Brusletten (KrF). Dette departementet ble nedlagt 31.12.1989. De senere regjeringer har likevel hatt en "bistands"- eller "utviklingsminister", med sete i UD. Under Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble Handels- og skipsfartsdepartementet slått sammen med UD fra 1.1.1988. Samtidig ble Industridepartementet nedlagt fra 31. desember 1987, og et næringsdepartement opprettet fra 1. januar 1988. Kurt Mosbakk, fulgt av Jan Balstad, var de første handelsministre uten eget departement. Grete Knudsen ble den siste handelsminister innenfor UD. Utenriksstasjoner. Utenriksdepartementet har ansvaret for 109 utenriksstasjoner: ambassader, delegasjoner samt generalkonsulater. I tillegg til fagtjenestemenn kan utenriksstasjoner også ha fagutsendinger, eksempelvis militærattachéer og andre typer fagattachéer. Disse er ikke del av utenrikstjenesten. Rekruttering og personell. Rekruttering til UD foregår tildels gjennom Utenriksdepartementets aspirantkurs, tildels gjennom vanlige stillingsutlysninger. Departementets personell består av fagtjenestemenn, det vil si ansatte i den utenrikske fagetat, samt andre ansatte. Fagtjenestemennene rekrutteres vanligvis gjennom Utenriksdepartementets aspirantkurs, en opplæringsordning på tre år. Deltagerne i opplæringen kalles aspiranter. Fra 1966 ble "aspirantpraktikant" benyttet om personer som var under opplæring i Utenriksdepartementet før aspirantkurset var begynt, men denne betegnelsen gikk fra 1990-tallet ut av bruk. Fagtjenestemennene har flytteplikt, det vil kan beordres til tjeneste ved en utenriksstasjon. Utenriksdepartementet har 1 534 ansatte (891 hjemme samt 643 ute) samt 1 001 lokalt ansatte. I alt dreier det seg om 2 535 mennesker. Utenriksdepartementet er det personellmessig største av departementene. Ich bin ein Berliner. a> holder sin Ich bin ein Berliner-tale foran Vest-Berlins rådhus «Ich bin ein Berliner» («jeg er en berliner») er et berømt sitat av USAs daværende president John F. Kennedy fra en tale han holdt for en stor menneskemengde foran Vest-Berlins rådhus i Schöneberg (Rathaus Schöneberg) den 26. juni 1963, på 15-årsdagen for luftbroen de allierte opprettet til den vestlige delen av Berlin som svar på Sovjetunionens blokade og forsøk på utsulting av byen. Talen fant sted i en svært vanskelig tid for Berlin, etter at kommunistene to år tidligere hadde startet byggingen av Berlinmuren. Talen. Kennedy mente med dette at han stod sammen med vest-berlinerne i deres kamp for å bevare sin frihet mot sovjetisk aggresjon, og at Berlin var frihetens og demokratiets fremste forpost. Talen regnes som en av Kennedys beste og var en viktig begivenhet under den kalde krigen. Den var like mye rettet til Sovjetunionen som til Berlins innbyggere, og var et klart uttrykk for at USA ikke ville la Berlin i stikken. Endel østberlinere viste også sin avsky for den sovjetiske okkupasjonen og det totalitære kommunistiske systemet ved å applaudere Kennedys tale fra østsiden. Brandts ord ble fulgt av ringing fra Frihetsklokken. For første gang den dagen var den store menneskemengden stille. Etter talen sa Kennedy til sin rådgiver og taleskriver Ted Sorensen at en slik dag opplever de aldri igjen så lenge de lever. Etter at Kennedy ble myrdet senere samme år ble plassen foran rådhuset omdøpt til John-F.-Kennedy-Platz. Referanser til uttrykket. Under Jugoslavia-krigene på 1990-tallet sa Madeleine Albright, med henvisning til Kennedy, "«ja sam Sarajevka»". Albright bemerket at hun ikke ville virke ubeskjeden, og at hun ønsket å påpeke historiske paralleller. Wolfgang Schüssel. Dr. jur. Wolfgang Schüssel (født 7. juni 1945) er en østerriksk politiker fra det konservative Østerrikske Folkepartiet (ÖVP). Han var Østerrikes kansler og leder for en koalisjonsregjering bestående av ÖVP og det høyreradikale østerrikske Frihetspartiet, FPÖ, fra 2000 til januar 2007. Han har vært leder av det konservative partiet siden 1995. Før han ble kansler var han visekansler og utenriksminister i Franz Vranitzkys regjering. Schüssel ble i 1996 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Viktor Klima. Viktor Klima (født 4. juni 1947) er en østerriksk politiker. Han var Østerrikes kansler mellom 1997 og 2000. Handlingsregelen. Handlingsregelen er en uttaksregel for Statens pensjonsfond utland (SPU eller «Oljefondet») som ble innført av Jens Stoltenbergs første regjering i 2001. Uttaksregelen går ut på at statsbudsjettet kan ha et "underskudd" i størrelsesorden fire prosent av kapitalen i SPU ved inngangen til budsjettåret når inntektene fra oljevirksomheten blir holdt utenfor. Fire prosent er således verken et anslag på avkastningen på SPU eller et avkastningsmål for forvaltningen av SPU. Et bredt flertall i Stortinget er enige om handlingsregelen som fast uttaksregel fra SPU i årene fremover. Dette har vært begrunnet med at bruken av oljeinntektene må skje på en disiplinert måte som bevarer institusjonene og de kulturelle særtrekkene som har tjent Norge godt og derigjennom bidra til at oljeinntektene vil forbli en varig økonomisk velsignelse. Handlingsregelen har blitt omtalt som et institusjonelt svar på faren for såkalt Hollandsk syke og «ressursenes forbannelse». Disse analogiene er særlig relatert til «vekstargumentet» (mange av reformene nedelenderne gjennomførte, undergravde sosiale normer, bidro til dårligere insentiver til arbeid og innsats, og reduserte med det veksten i verdiskapingen). Etter at oljeutvinningen er over, vil fondet sannsynligvis tilføre staten flere milliarder kroner hvert år. Avkastning år 0 = 386,4 mrd. (petroleumsfondformue) * 4 % = 15,4 mrd. Avkastning år 1 = (386,4 mrd. + 251,5 mrd. (oljeinntekt)) * 4 % = 25,5 mrd. Politisk tilslutning. Med ett unntak har samtlige partier som er representert på Stortinget uttalt at de ønsker å følge "handlingsregelen": Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Venstre. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som eksplisitt ikke ønsker å følge handlingsregelen. Flertallet i Stortingets finanskomite i 2001 var enige om at økt innfasing av petroleumsinntekter måtte rettes mot å heve vekstevnen i økonomien. Dette skulle skje gjennom å prioritere oljepengebruken til utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt. I praksis har ingen regjeringer klart å holde oljepengeforbruket innenfor det handlingsregelen tilsier. Da Kristin Halvorsen la fram revidert nasjonalbudsjett 15. mai 2007 ble hun den første finansminister som kunne justere budsjettet slik at det baserer seg på å bruke mindre penger enn det handlingsregelen tilsier. Dette grunnet rekordhøy oljepris. Den internasjonale finanskrisen året etter gjorde at den offentlige pengestrømmen ble økt, slik at en igjen brøt handlingsregelen, denne gang med store overskridelser – og med samtykke fra alle partier. Svært mange andre land gjorde det samme, men da med underskudd i nasjonaløkonomien som resultat. I nyere tid har flere økonomer, blant annet direktør i Statistisk Sentralbyrå, Hans Henrik Scheel, tatt til orde for å redusere handlingsregelen til 3%. Også Unge Venstre går inn for en gradvis, men varig reduksjon i handlingsregelen til 3%. Skolastikk. Skolastikken var en teologisk og filosofisk vitenskap i middelalderen som forsøkte å systematisere troslæren ved hjelp av Aristoteles' logikk. Thomas Aquinas var den mest betydningsfulle bidragsyteren til skolastikken og ønsket å bygge bro mellom tro og fornuft. Han mente at vi må forstå Gud gjennom verden, og ikke «verden gjennom Gud» som Augustin kunne ha sagt. Thomas Aquinas var dessuten som alle andre skolastikere inspirert av Aristoteles og hevdet blant annet at privat eiendomsrett ikke var syndig, men en del av den naturlige orden. Sosiale forskjeller var fortsatt akseptert, og ble forklart med at det var «vår herres mening». Skolastikken satte kristne standarder for hvordan man utfører økonomisk aktivitet, og forklarte dette ut i fra viktige prinsipper som privat eiendomsrett, rettferdig pris, og ågerrenter som var sett på som syndig og forkastelig. Man skulle ikke tjene penger på penger. Den industrielle revolusjon. Den industrielle revolusjon er navnet som er gitt på den massive sosiale, økonomiske og teknologiske forandringen, som ble innledet med utvikling av arbeidseffektiviserende maskineri, og førte omgang manuelt drevet som «Spinning Jenny», men ble særlig forsterket av oppfinnelsen av dampmaskinen og ble videreført med elektrisitet og stadig mer automatisert maskineri. Man pleier ofte å dele den industrielle revolusjon i to perioder: Den første, som stort sett er knyttet til Storbritannia mot slutten av 1700-tallet, og den andre, som spredte seg videre til Tyskland og USA utover 1800-tallet. Den industrielle revolusjon regnes av mange historikere for å være den mest omfattende endring i menneskehetens historie siden jordbruksrevolusjonen i det gamle Mesopotamia for ca 10 000 år siden. Den første industrielle revolusjonen. a>», en av maskinene som startet den industrielle revolusjon Den første, industrielle revolusjon strekker seg over en drøy hundreårsperiode fra ca. 1750 til 1870, og er først og fremst knyttet til Storbritannia, og da særlig Nord- og Midt-England samt sørlige deler av Skottland og Wales. Årsakene til at den industrielle revolusjon oppstod er mange, og noen vil hevde at reformene i jordbruket begynte før de industrielle, og dermed la forholdene til rette. Selv om dette kan diskuteres, er det helt klart at endringene i jordbruket hadde mye å si. Et mer avansert jordbruk med blant annet nye typer ploger og såmaskiner, dyrking av nye grønnsaker som poteter og turnips og økt kunnskap, bidro til økt produktivitet og vekst. Dette gjorde mange av bøndene, husmennene og landarbeiderne overflødige, og mange av dem ble tvunget til industriområdene for å ta seg arbeid på fabrikker. En annen viktig faktor var at folketallet hadde økt betydelig før den industrielle revolusjon og fortsatte å øke i perioden. Dette skyldtes blant annet økt gjennomsnittsalder som følge av mer mat, bedre hygiene og færre pester og epidemier. Dermed ble tilgangen på arbeidskraft til å betjene fabrikkene større. Transportsystemene ble kraftig forbedret i perioden og utbyggingen av kanaler og senere jernbaner gav tilgang til større markedsområder. På denne tiden hadde Storbritannia dessuten god tilgang på råvarer. For det første, rike forekomster av kull, som var blitt industriens viktigste energikilde, og for det andre, handelskontrakter som sikret god tilgang på blant annet bomull og silke. Tilgangen på kapital var en annen viktig faktor. Noen måtte investere i de nye fabrikkene. Storbritannia viste stor kreativitet når det gjaldt investering, deriblant leie av lokaler, betaling i avdrag og et bruktmarked for maskiner. Handelsmenn og jordeiere var sosiale grupper med penger til å investere og bidro blant annet til investeringer i kanalselskaper og finansiering av kullutvinning, samt kapital til lån, ofte basert på personlig tillit. Storbritannia hadde også etter hvert utviklet et egnet bank- og og finanssystem for overføring av kapital mellom næringssektorer, og under den industrielle revolusjon vokste antall banker i England fra en håndfull til flere hundre. Innovasjoner preget dessuten den industrielle revolusjon og noen av disse var banebrytende. To eksempler er «Spinning Jenny», en hånddrevet spinnemaskin, og dampmaskinen, som gjorde at kull ble en viktig energikilde. Nye måter å produsere på, såkalte prosessinnovasjoner, dukket også opp, ofte ved hjelp av eksperimentering med nye metoder. Omtrent på denne tiden ble også kullkraft den viktigste kraftkilden i samfunnet. Frem til da hadde treverk vært ryggraden i nær sagt alle industrigrener i sivilisasjonen, og som brensel forøvrig. Avskogingen som følge av dette foregikk etterhvert raskere enn nye trær kunne gro opp. For å unngå en kollaps var det tvingende nødvendig å komme opp med et alternativ for trevirke, noe kullet egnet seg utmerket til. De nye metodene var ikke populære blant arbeidsfolk som så arbeidsplassene sine forsvinne. Luddittene utgjorde en bevegelse som førte til opprørslignende tilstander omkring 1810. Damptoget, «The Rocket», ble brukt til transport av både kull og folk. Dette var en revolusjonerende måte å transportere materialer på. Den andre industrielle revolusjonen. Den andre, industrielle revolusjon spredte seg fra ca. 1880 til 1920 og var preget av at en hel rekke land gjennomgikk en industriell omstillingsprosess. Tyskland og USA var i spissen og overtok Storbritannias posisjon som ledende industriland. Telegrafen, telefonen og bilen er eksempler på nyvinninger som satte sitt preg på denne perioden, og utnyttelse av elektrisiteten ble på mange måter et symbol, slik som dampmaskinen hadde blitt det under den første industrielle revolusjon. Perioden var også preget av serie- og masseproduksjon, og det kom ny industri og nye produksjonsmåter, deriblant fremstilling av stål og kunstige fargestoffer. I denne nye industrien foregikk produksjonen i store enheter med flere tusen ansatte. Store fabrikker med et stort antall mennesker skapte grobunn for fremveksten av den moderne arbeiderbevegelsen. Dette førte til streiker og etter hvert bedre arbeidsforhold. Den amerikanske og engelske kapitalismen utviklet seg forskjellig i løpet av den andre, industrielle revolusjon. Det ligger mange faktorer til grunn for denne utviklingen, men man kan si at Storbritannia ikke hadde en tilstrekkelig viril og omstillingsdyktig elite da de økonomiske utfordringene kom fra USA og Tyskland. Dette viste seg blant annet i den storstilte utbyggingen av jernbaner i hele USA. Jernbanen bandt USA fysisk sammen og det amerikanske næringslivet drog nytte av at det åpnet seg et stort innenlandsmarked. Stor innvandring bidrog dessuten til å forstørre dette markedet ytterligere. En annen grunn til at USA fikk en særstilling som verdens ledende land økonomisk sett, var at myndighetene førte en næringspolitikk som gjorde at initiativrike entreprenører møtte få hindringer når de ville starte ny næringsvirksomhet. Denne perioden brakte også frem nye organisasjonsmessige innovasjoner, som etter hvert fikk sitt utspring i amerikanske storbedrifter. Dette ble gjort ved å slå sammen mindre bedrifter til større konsern, noe som ikke var vanlig i Storbritannia. Storbedriftene hadde en høy produktivitetsgevinst og dermed også et konkurransefortrinn. Amerikansk kapitalisme skilte seg dessuten ut ved å dele eierskapet og ledelsen i virksomhetene. Dette førte til at man fikk børsnoterte aksjeselskaper der aksjene som regel ble spredd på en rekke investorer. Som en oppsummering kan man si at den amerikanske formen for kapitalisme var preget av konkurranseorientering, og en stor grad av markedsøkonomi. I Storbritannia var det derimot mye vanligere med små bedrifter som var uavhengig av hverandre, ofte eid av personer eller familier. Personlig kapitalisme er ofte brukt som betegnelse på kapitalismen som fantes i Storbritannia på denne tiden. I denne perioden ble England styrt av dronning Victoria. Den blir derfor også kalt for Victoriatiden. Den industrielle revolusjon i Norge. Storbritannia var det desidert førende industrilandet gjennom mesteparten av 1800-tallet. Belgia fulgte etter på 1820-tallet, siden Frankrike og fra 1850-tallet også Tyskland og USA. I Norge ble de første dampdrevne tekstilfabrikkene opprettet rundt 1850. Dampsagbruk og høvlerier kom på 1860-tallet, tremasse-industrien på 1870-tallet, cellulose- og papirindustrien fra 1880-tallet og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien begynte rundt 1900. Den industrielle revolusjon førte til sosiale og demografiske endringer i Norge. Mange søkte til byene og folketallet der økte ekspansivt. Arbeidsfolk i byene som jobbet på fabrikker levde ofte under dårlige kår og industrialiseringen førte med seg fattigdom og sykdom, bl.a. skildret i Oskar Braatens romaner. Nyklassisk økonomi. Nyklassisk økonomi er en gruppering av ulike tankesett innenfor økonomi. Det finnes ingen god samstemmighet om hva som menes med nyklassisk økonomi, da visjonene, problemområdene og andre anliggender varierer mellom de ulike nyklassiske økonomer. Denne artikkelen tar hovedsakelig for seg Alfred Marshalls (1842 – 1924) definisjon av nyklassisk økonomi. Han var en av de mest anerkjente nyklassikerne og skrev boken "Principles of Economics" som ble utarbeidet i 1870, men publisert i 1890. Harmoni og likevekt. Nyklassikernes visjon av samfunnet kan beskrives med et ord (i hovedtrekk); harmoni. De så på verden som en perfekt maskin, som gikk og gikk. I dette bildet var det ikke plass for kriser eller situasjoner man ikke hadde kontroll over. Da ville verdensbildet med en gang blitt uharmonisk. De gikk vekk fra klassikernes uharmoniske bilde av verdensøkonomien. Nyklassikerne ble farget av naturvitenskapen som var stadig voksende, denne harmoniske likevekten som nyklassikerne var opptatt av hadde sitt opphav hos naturvitenskapen da særlig hos fysikerne. Økonomene forstod at bruken av matematikk hadde en stor del av æren for denne fremgangen. Men de hadde et dilemma hvor verden og dens kaotiske systemer ikke kunne forutsis på lengre sikt. Dette bildet var igjen vanskelig å koble til bildet av en verden som ble sammenlignet med en maskin. Derfor ble det et sentralt tema å identifisere krefter som skapte likevekt i verdensøkonomien, man måtte finne ut en bestemt kombinasjon av pris og mengde som sikret at etterspørselen er lik tilbudet. Denne kombinasjonen er likevektsprisen og likevekstmengden. Med dette i tankene utarbeidet Alfred Marshall en teori som har sin rot i naturvitenskapen, å isolere et bestemt marked og undersøke kreftene som bringer tilbud og etterspørsel i balanse. Dette ble kalt partiell likevektsanalyse, men dette krever at alle variablene holdes uforandret og at det som måtte skje i det ”testede” markedet ikke måtte påvirke de andre markedene. Forskjeller mellom klassikerne og nyklassikerne. En av forskjellene var at klassikerne mente at kapital oppsamlingen i markedet var dynamisk, og at de forskjellene som kom i det nye kapitalistiske samfunnet ikke kunne sees på som en harmonisk maskin. Mens nyklassikerne mente at verdens marked kunne sees på som en harmonisk maskin. En annen forskjell var at klassikerne forklarte prisen ut fra arbeidet (arbeidsverditeorien), mens nyklassikerne mente prisen ble dannet etter nytteverdien eller ut fra markedet. Konkurranse i markedet. Adam Smith hadde argumentert for markedets usynlige hånd. Med dette mente han at dersom alle økonomiske aktører fulgte sine egeninteresser i markeder (enten i kjøp, eller salg av varer eller tjenester) med perfekt konkurranse, ville utfallet tjene alle. Det vil si en situasjon med full rivalisering mellom bedriftene og intet konkurransehindrende samarbeid. Nyklassikerne adopterte denne teorien fra klassikerne, men de gjorde konkurransebegrepet til en tilstand istedenfor en adferd. Med perfekt konkurranse menes i nyklassisk økonomi det at det er et stort antall bedrifter som produserer et homogent/likt produkt, og det finnes ingen etablerings- eller avgangshindringer. I tillegg forfinet de teorien med matematiske termer. Ruscaceae. Ruscaceae er en plantegruppe som omfatter tre slekter. Familien har ikke noe norsk navn. Myrkonglefamilien. Myrkonglefamilien (Araceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 106 planteslekter. De fleste artene er giftige. Flere kjente stueplanter hører til myrkonglefamilien, særlig av de som til daglig kalles gummiplanter. De fleste artene i familien vokser i tropene, men det er to viltvoksende arter i Norge: myrkongle og kalmusrot (som i APG II-systemet tilordnes i en egen uplassert familie – kalmusrotfamilien. En del av artene er vannlevende. I nordisk flora regnes andematfamilien fortsatt som en egen familie, men også den plassert sammen med myrkonglefamilien i ordenen "Alismatales". Anthurium, Fredslilje, Dieffenbachia og "Zamioculcas zamiifolia" er populære prydplanter i myrkonglefamilien. Noen kjente vannplanter er andemat (se: andematfamilien), "Anubias", "Cryptocoryne" og vannsalat. Andematfamilien. Andematfamilien var en plantefamilie med fem slekter. Den anerkjennes ikke lenger og alle slekter er innordnet i myrkonglefamilien. Enkelte arter har evnen til å overgro hele dammer og tjern. Brudelys. Brudelys er den eneste planten i brudelysfamilien. Den finnes i Norge, men er svært sjelden. Froskebittfamilien. Froskebittfamilien (Hydrocharitaceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter ca. 80 arter fordelt på 16 planteslekter. De fleste artene i froskebittfamilien er ferskvannsplanter. Arten vasspest ("Elodea canadensis") er innført til Norge fra Nord-Amerika, og den er i spredning. Den kan gjengro og ødelegge små vann og tjern. "Blyxa", vasspest, brasiliansk vasspest ("Egeria densa") og "Vallisneria" er populære akvarieplanter. Havfruegrasfamilien. Havfruegrasfamilien ("Najadaceae") omfatter ca. 50 arter i 1 planteslekt. Klokkefamilien. Klokkefamilien (Campanulaceae) er en plantefamilie i ordenen Asterales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 90 planteslekter. Familien omfatter mange hageblomster. Botnegrasfamilien "(Lobeliaceae)" med lobeliaslekten "(Lobelia)" regnes i moderne botanikk som en del av klokkefamilien, og er flyttet inn i denne familien. Vanlige norske arter i klokkeslekten "(Campanula)" er blåklokke, storklokke, stavklokke, høyfjellskolkke, fagerklokke, nesleklokke, ugrassklokke, toppklokke og (dyrket) ulltoppklokke. Vanlige norske arter i vadderrotslekten er vadderrot. Vanlige norske arter innen lobeliaslekten er botnegras og (dyrket) hagelobelia. Blomkarsefamilien. Blomkarsefamilien (Tropaeolaceae) er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 92 arter fordelt på tre planteslekter. Blomkarse, en vanlig hageblomst hører til denne familien. Artene i familien har spesielle skjoldformede blad med stilken festet midt under. Alstroemeriaceae. Alstroemeriaceae (ofte kalt inkaliljefamilien) er en plantefamilie i ordenen Liliales. Familien omfatter fire slekter. Dens om lag 200 arter vokser i Latin-Amerika. Arter av slekten Inkaliljer er en del brukt i blomsterdekorasjoner. Soldoggfamilien. Soldoggfamilien (Droseraceae) er en plantefamilie som omfatter fire planteslekter. Artene vokser helst på næringsfattig jord. De kalles kjøttetende planter og fanger insekter med sine spesielle blader. Insektene fordøyes, og dette gir plantene verdifull næring. Tidligere tilhørte "Drosophyllum lusitanicum" denne familien, men har istedet blitt flyttet i egen familie Drosophyllaceae hvor den er den eneste arten. Mirakelblomstfamilien. Mirakelblomstfamilien (Nyctaginaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter ca. 290 arter fordelt på 33 planteslekter. Familien omfatter noen hageplanter, deriblant mirakelblomst ("Mirabilis"). Cleomaceae. Cleomaceae er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 275 arter fordelt på åtte planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn. Lyngfamilien. Lyngfamilien ("Ericaceae"), inklusive "kreklingfamilien" "(Empetraceae)" og "vintergrønnfamilien" "(Pyrolaceae)", omfatter drøyt 100 planteslekter. Lyngfamilien er svært utbredt i kalde strøk, og plantene er vedaktige og robuste. Kreklingfamilien og vintergrønnfamilien var selvstendige familier i Cronquist-systemet, men er etter nærmere studier ikke videreført i APG II-systemet. Derimot opererer mange forskere fortsatt med disse to familiene, eventuelt som underfamilier. Bruk. Fra slekten "Vaccinium" får vi spiselige bær som blåbær, tyttebær og tranebær. Noen arter i lyngfamilien brukes i blomsterdekorasjoner, som for eksempel "Erica". Slekten "Rhododendron" omfatter mange prydbusker og potteplanter (Asalea). Lyngplanter i Norge. De mest kjente lyngartene i Norge er røsslyng, blåbær, tyttebær, blokkebær, klokkelyng, krekling, kvitlyng, melbær og tranebær. Valnøttfamilien. Valnøttfamilien (Juglandaceae) er en plantefamilie i ordenen Fagales. Den omfatter ca. 50 arter fordelt på 8 planteslekter. Ekte valnøtt ("Juglans regia") er den økonomisk viktigste arten. Dagblomstfamilien. Dagblomstfamilien (Commelinaceae) er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 38 planteslekter. Familien omfatter noen potteplanter, som for eksempel zebrina ("Tradescantia zebrina"). Gresskarfamilien. Matvarer som agurk, squash, gresskar og melon kommer fra arter i gresskarfamilien. Kaktusfamilien. Kaktusfamilien (Cactaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter 90 planteslekter. Kaktusfamilien er utbredt i varme, tørre strøk. Kaktuser er sukkulenter som lagrer vann i stammen eller røttene. Alle kaktuser er sukkulenter, men ikke alle sukkulenter er kaktuser. Det som først og fremst kjennetegner kaktuser er en sylindrisk, høy og grenete eller kort og kuleformet stengel. Kaktuser mangler blad. I stedet er stengelen kantet, ribbet og besatt med såkalte areoler, som er avrundete utvekster besatt med hår eller pigger. Plantenes størrelse og form varierer fra små piggeballer til trelignende stammer med høyde på over 3 meter. Kaktus er særlig utbredt i Amerika, men finnes også rundt Middelhavet og i Øst-Afrika. Fra arten "Opuntia ficus-indica" kommer den spiselige frukten kaktusfiken. Saften fra andre kaktustyper brukes som ingrediens i forskjellige sminke- og hudpleiemidler. Piggene som dekker kaktusens overflate beskytter den mot skader fra eventuelle tørste dyr som kan finne på å forsyne seg av vannlageret. De små og tildels mellomstore kaktusene er populære stueplanter, men tåler ikke overvanning. Kaktus dør av for mye vann. Det som skjer er at plantecellene trekker til seg vann til cellemembranene revner, og planten slutter å transportere vann fra røttene. Likevel vil celle etter celle bli smittet av naboen under, til hele planten er et vassent skinn. Om sommeren skal de vannes regelmessig, men tørke ut mellom hver vanning. Om vinteren kan de settes kjøligere (12 grader celsius), og da skal de praktisk talt ikke vannes, ihvertfall ikke på flere måneder. De fleste kaktuser er solelskere, og tåler tørr luft godt. De er derfor ypperlige stueplanter siden stueluften ofte er for tørr for de fleste planter, spesielt om vinteren da relativ luftfuktighet ofte synker på grunn av sentralfyring. Novemberkaktus innenfor "Schlumbergera"-slekten- og påskekaktus ("Hatiora") er kaktuser fra de tropiske regnskogene i Sør-Amerika. Disse vokser som epifytter i trærne. Knut Arild Hareide. Knut Arild Hareide (født 23. november 1972 på Rubbestadneset i Bømlo) er en norsk politiker og leder for Kristelig Folkeparti. Hareide jobbet tidligere i Schibsted, blant annet som organisasjonsdirektør. Hareide var leder av 22. juli-komiteen på Stortinget. Karriere. Hareide er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole (NHH) og har sosiologi grunnfag fra Universitetet i Bergen. Han har vært politisk rådgiver i Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet i Kjell Magne Bondeviks 1. regjering, statssekretær i Finansdepartementet i Kjell Magne Bondeviks 2. regjering; og var 2. nestleder i KrF fra 2003 til 2007. Hareide var statsråd og sjef for Miljøverndepartementet i Bondevik II-regjeringen fra 18. juni 2004 til 12. september 2005. Da Hareide tiltrådte stillingen som miljøvernminister, bare 31 år gammel, ble han KrFs yngste minister noensinne. I januar 2007 ble det kjent at Hareide tok pause fra politikken, da han ønsker å satse på en karrière i næringslivet. Fra 2007 og fram til høsten 2009 var han tilsatt som organisasjonsdirektør i Schibsted. Hareide ble ved stortingsvalget 2009 valgt inn som representant fra Akershus. 10. november 2010 offentliggjorde han at han ønsket å bli ny leder i KrF etter Dagfinn Høybråten, og han ble valgt på partiets landsmøte i april 2011. Han leder Transport- og kommunikasjonskomitéen og var leder av 22. juli-komiteen på Stortinget. Lilje (figur). Lilje eller fransk lilje (fransk "fleur de lys"), også kjent som speiderlilje, er en grafisk figur som minner om en plante. En slik lilje er formet tredelt med én del i form av en buet spiss i midten og to bøyde deler ut til hver side. Disse delene er knyttet sammen nederst ved en vannrett del og under denne tre mindre, buede deler som kan være formet som en mer enhetlig del. Det varierer hvor store disse enkelte deler er i forhold til hverandre. Bruk. I kristen ikonografi symboliserer liljen vanligvis en «jomfruelighet», det vil si Jomfru Maria som Jesu mor. Hun finnes på en rekke malerier fra middelalderen, bl.a. av «bebudelsen» (da engelen Gabriel fortalte henne om graviditeten). På slike malerier gjengis ofte Maria mens hun holder i stengelen til en naturlig lilje, eller hun befinner seg nær en liljeplante med en eller flere blomstrende liljer. Det er usikkert hvor mange liljer i våpenskjold fra middelalderen, som er ment som symbol for Jomfru Maria. Liljer var motiv i det tidligere franske kongevåpen, i utsmykkinger i kirker, en rekke offentlige og private våpen, også mange norske, fra middelalderen og til idag. I Historisk Museum i Bergen er det en skulptur fra Urnes kirke med madonna med liljekrone med fire liljer. Borghild A. Frimannslund mente at skulpturen var fra omlag år 1150. Roar Hauglid setter alderen til 1200-talet. I Stavanger domkirke har hodene til kong Magnus Lagabøte og kong Eirik Magnusson lignende kroner med liljer. Liljer finner en òg på flere norske og danske mynter fra middelalderen. Ekkja viser til at om lag 10 prosent av alle norske segl i tida fra 1298 til 1400 hadde en eller flere liljer. Særlig mange slike våpen var det i Sogn og på Voss. En bjelke fulgt av tre liljer finnes i Ullensvangs kommunevåpen fra 1979. Dette motivet er fra våpenet på gravsteinen til lagmannen "Sigurd Brynjulvsson" fra ca 1303. Det er en eller flere liljer i de norske slektsvåpnene til bl.a. Aall, Gram, Haneborg, Lorange og Vibe. En halv framkommende lilje er det i kommunevåpenet til Våler i Østfold, Bolt-ætten og slektsvåpnene Haneborg og Scheel. En lilje har også blitt brukt av gutte-speiderbevegelsen, mens jentespeiderne har hatt en kløverblad – ettersom speidergrupper er mindre kjønnsdelte idag, har disse to symbolene blitt satt sammen til ett, som i merkene (logoene) både til Norges speiderforbund og til Norges KFUK-KFUM-speidere. (I KFUK-KFUM speidernes logo, har kløveren og liljen blitt lagt oppå KFUM-bevegelsens trekant. Liljer inngår som dekorativt element på bl.a. seremonielt utstyr (kapper, duker, staver, septer m. m.), inventar (f.eks. fat), utstyr (oppbevaringskister m. m.) og bygninger. Varianter. Strekfigurer som ligner stiliserte liljer finnes i bumerker. Figurene kan da imidlertid også minne litt om muranker eller metallbeslag. Florentinsk lilje. Når figuren har støvdragere på hver side av den øvre midterste delen, kalles den ofte en "florentinsk lilje" fordi den italienske byen Firenze ("Florens" på dansk) har en slik lilje som sitt kommunevåpen. Kløyvd lilje. En variant av liljefiguren er i en blasonering betegnet som "kløyvd lilje". Det er i kommunevåpenet for Sveio fra 1982, som er inspirert av et norsk slektsvåpen på 1500-tallet. Liljens midtfigur er der splittet opp i to deler som også er bøyd utover. Naturlig lilje. I våpenskjold og heraldikk finnes det også en figur kalt "naturlig lilje" som mer ligner en blomst med stengler og blad. Vi ser denne typen særlig i tiden 1600-1800, blant annet i skjoldet til slektsvåpen for "Bentzen" og i hjelmtegnet til "Dunker". De tre tulipanene i våpenet til slekten "Blom" «fra Hurum», blir også gjengitt som naturlige liljer. Yamsrotfamilien. Yamsrotfamilien (Dioscoreaceae) er en plantefamilie i ordenen Dioscoreales. Den omfatter ca. 750 arter fordelt på 6 planteslekter. Noen arter i slekten "Dioscorea" har røtter (yams) som er spiselige etter koking. Med APG II-systemet ble den tidligere familien "Trichopodaceae" overført til yamsrotfamilien i 2003. "Dioscorea villosa", wild yam, brukes mye i kosttilskudd som hevdes å ha effekter på grunn av såkalt naturlige kvinnelige hormoner. DHEA trekkes ofte inn i markedsføringen av yamsrotpreparater. Yamsrot inneholder imidlertid ikke DHEA, men den steroidhormonlignende forbindelsen diosgenin som er et mye brukt billig råstoff for storskala laboratorieproduksjon av DHEA, progesteron og testosteron. Diosgenin markedsføres gjerne som "naturlig" DHEA, men det er liten grunn til å tro at det biokjemiske apparatet hos mennesket er i stand til å omdanne diosgenin til DHEA. Begoniafamilien. Begoniafamilien (Begoniaceae) er en plantefamilie i ordenen Cucurbitales. Den omfatter ca. 920 arter fordelt på 3 planteslekter. Noen arter i slekten "Begonia" dyrkes som potteplanter. Kornellfamilien. Kornellfamilien (Cornaceae) er en plantefamilie i ordenen Cornales. Antall arter og slekter varierer mye hos ulike forfattere. Dette avhenger særlig av om gruppa Nyssaceae oppfattes som en underfamilie eller egen familie. Cornaceae s.s. omfatter ca. 85 arter tradisjonelt fordelt på 2 planteslekter (Skrubbærslekta ("Cornus") og "Alangium"), men ofte splittes den store slekta "Cornus" i flere slekter. I Norge er kun skrubbær ("Chamaepericlymenum suecicum") villkornell ("Swida sanguinea") antatt å være opprinnelige, men flere arter av kornellslekta ("Swida") finnes nå forvilla og delvis naturalisert. Kjempefamilien. Kjempefamilien er nå alternativt navn på maskeblomstfamilien (Plantaginaceae) etter nyere systematikk og norsk navngiving. Tidligere var kjempefamilien norsk navn på Plantaginaceae s.s. som kun har to slekter i Norge, ("Plantago" (kjemper og groblad) og "Littorella" (tjerngras)), begge i hovedsak vindpollinerte og følgelig med små uanselige blomster. Kardeborrefamilien. Kardeborrefamilien (Dipsacaceae) er en plantefamilie i ordenen Dipsacales. Den omfatter ca. 300 arter fordelt på ca. 10 planteslekter. Ibenholtfamilien. Ibenholtfamilien (latin: "Ebenaceae") er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 2 planteslekter. Familien er utbredt i Afrika. Økonomisk er ibenholtfamilien viktig på grunn av det verdifulle trevirket. Arten "Diospyros kaki" gir spiselige frukter, kaki og varianten sharon. Ibenholt. Ibenholt er kjerneveden i treslekten "Diospyros" Ibenholt er verdifullt trevirke fra arter i slekten "Diospyros" i ibenholtfamilien. Det er bare den harde kjerneveden som kalles ibenholt. De svarte tangentene på pianoer er oftest laget av ibenholt. Det brukes også noe til møbler, samt som gripebrett på strykeinstrumenter og gitarer. Ibenholt er det treslaget i verden som har høyest tetthet, så høyt at det synker i vann. Ordet ibenholt har sitt opphav i oldtidens Egypt, «hebeni», hvor ibenholt ble brukt blant annet for møbler. Ifølge egyptisk mytologi satt solguden Ra på en trone av ibenholt. Null$katte$nylterne. Null$katte$nylterne er et punk-band fra Namsos. Musikalsk ligger bandet på en relativt standardisert punkrock-linje med klare referanser til band som the Ramones og samtidige norske grupper som Turboneger og Gluecifer. Bandmedlemmene benytter seg i konsertsammenheng alltid av pseudonymer, og fremfører sangene på trønderdialekt, dette har først til at bandet ofte kategoriseres som trønderrock. Historien. Bandet ble startet i 1991 av Mikael «Micke» Dahl og Åsmund «Åzzy» Prytz, og den opprinnelige besetningen var Etter en del utskiftinger av medlemmer ble bandet lagt på is, med unntak av to gjenforeningskonserter rundt juletider 1995 og 1996. I 1998 ble Null$katte$nylterne gjenopplivet, og fikk sitt første gjennombrudd med vinylsingelen "«Pæng/Lægebesøk»" i 1999. Bandet la så ut på en moderat vellykket tysklandsturné, og fikk en distribusjonsavtale med et spansk plateselskap. I tillegg til Dahl på vokal og Prytz på gitar besto nå bandet av gitaristen Lars Espen «Larris» Reitan og rytmeseksjonen til trønderbandet Quintrophenia – trommeslager Tom Kenneth «Tommy» Alte og bassist Eirik «Eirik the viking» Øien. Med denne besetningen ga bandet ut singelen "«Klå/Narr»" i 1999, og to år senere EP-en "«Juha Mieto»", i tillegg medvirket de på flere samleplater og tributtalbum til bl.a. the Ramones, Turboneger og Prudence. I 2001 forlot Reitan og Dahl bandet, og ble erstattet med Daniel «Dandy Boy» Viken på gitar og Torkil «Reptile» Torsvik som ny vokalist. I 2004 ga Null$katte$nylterne ut sitt første album, "«Fortar Hardar Høgar»", med låtmateriale som spente over hele den foreløpige karrieren til bandet, fra 1991 til 2004. Fullengderen fikk gode kritikker i lokale, nasjonale og internasjonale medier og ble hyllet for sitt lokale musikkuttrykk og rendyrkete partypunk. Bandet la ut på en langvarig turné gjennom store deler av Norge, og en rekke steder i Tyskland. Fra høsten 2004 begynte Alexander Gifstad å vikariere for Eirik Øien på bass under konsertene i Tyskland, på grunn av Øyens andre musikalske prosjekter, men trass i rykter ble det ingen ny utskiftning i bandoppstillingen. Bandet gjorde seg også bemerket da de i 2004 fikk innvilget 150 000 kroner i støtte av Statens Nærings- og Distriktutviklingsfond (SND) I mars 2006 started Null$katte$nylterne arbeidet med å spille inn sin andre fullengder, og i april ga de ut singelen RBK; en hyllest til det velkjente, trønderske fotballaget. Juli 2006 ble albumet "«Instinkt»" tilgjengelig i butikkene, og bandet la ut på en lang turné i Norge. Albumet fikk enda mer entusiastiske kritikker enn det foregående, Adressavisens anmelder ga albumet en femmer, og skrev om dem "De er kjappe, de er drevne – og de er melodiøse. Som knapt noen andre norske band har Nullekskattenylterne den saliggjørende koblingen av popfølelse og rocktroverdighet." I tillegg til skryt for sin høye, musikalsk kvalitet, ble bandet også rost for albumomslaget designet av Stian Dahlslett; kjent fra bl.a. kostymedsign til Star Wars: Episode III Diskografi. Deltok på Turbonegers hyllestalbum "Alpha Motherfuckers" med en coverversjon av låten «Sailor Man», og hyllestplaten til Joachim Nielsen, "Det Beste Til Meg Og Mine Venner", med «Suksess». Sykkel. En sykkel (fra gresk: "kyklos", «hjul»), også kalt tråsykkel, er et framkomstmiddel vanligvis bestående av ett eller flere hjul festet i en sykkelramme, som føreren plasserer seg selv på og kan holde i bevegelse ved muskelkraft. Personen som opererer sykkelen kalles en "syklist" og aktiviteten kalles "sykling". En syklist på en tohjulssykkel kalles ofte en "rytter", særlig i konkurransesammenheng. Sykler finnes i mange forskjellige utgaver, både med ett, to, tre og fire hjul, som regel for én, men i enkelte tilfeller også for flere brukere. Tohjulssykkelen for én bruker, der hjulene er montert i sykkelrammen – det ene foran det andre – er desidert mest vanlig. Sykler ble funnet opp på 1800-tallet og popularisert på 1900-tallet, og det finnes nå over én milliard sykler over hele verden, dobbelt så mange som antall biler. De er det mest brukte transportmiddel i store deler av verden. De er populære som rekreasjonsmidler og er blitt tilpasset for bruk som leketøy for barn, treningsverktøy for ungdom og voksne, forsvars- og politibruk, transporttjenester, miljøvennlig transportmiddel og konkurranseidrett. De grunnleggende trekkene til sykkelen har ikke endret seg nevneverdig siden de første kjededrevne versjonene ble introdusert rundt 1885. Detaljer er blitt forbedret, særlig ved fremveksten av moderne materialer og data-verktøy for konstruksjon og produktutvikling. Dette har muliggjort en bred spredning av forskjellige spesialdesign for særskilte former for sykling. Sykkelen har hatt sterk påvirkning på samfunnet, både med tanke på kultur og på å fremme moderne avansert produksjons- og industri-prosesser. Mange komponenter som senere spilte en viktig rolle i utviklingen av bilen ble opprinnelig funnet opp for sykkelen, for eksempel kulelagre, luftfylte dekk, kjede-drevne tannhjul, eike-hjul mm. Historie. Sykkelen som oppfinnelse kan ikke krediteres til én bestemt person. Det foregikk en utvikling hvor pedaler, kjedetrekk og gir ble tilføyd sparkesykkelen, som var den første konstruksjonen som lignet nåtidens sykler. Det er heller ikke sikkert hvem som oppfant sparkesykkelen. Det finnes angivelig tegninger laget av Leonardo da Vinci-eleven Giacomo Caprotti som forestiller en sykkel, men det er omstridt hvorvidt det er en forfalskning og om konstruksjonen faktisk kunne fungere som en sykkel. Andre kilder angir greven av Sivac som oppfinneren, da han i 1791 skal ha konstruert en sparkesykkel, men teorien er omstridt. Langt mer pålitelige er beretningene om tyske Karl von Drais, som i 1817 fant opp det som skulle bli kalt «dresinen». Her var det snakk om en tohjulet sparkesykkel hvor syklisten satt overskrevs og sparket seg frem ved å sette bena i bakken. Denne sykkeltypen ble angivelig produsert i flere tusen eksemplarer. Den første pedaldrevne sykkelen ble konstruert av skotten Kirkpatrick Macmillan i 1839. Pedalene dro i bakhjulet ved hjelp av strenger og hadde ikke noe kjede. Denne typen ble plagiert av mange, men slo ikke bredt igjennom. Rundt 1860 satte en franskmann pedaler rett på forhjulet. For å kunne kjøre raskere, økte man størrelsen på forhjulet, og dermed ble den karakteristiske «veltepetteren» (velocipeden) utviklet. Denne sykkeltypen ble svært utbredt. Sykkelen med kjedetrekk til bakhjulet ble funnet opp i 1879, men ble først utviklet i en populær utgave i 1885. Denne typen var langt lettere å stige på og av enn velocipeden, og ble derfor kjent som «sikkerhetssykkelen». Ved å bruke forskjellig størrelse på kjedets tannhjul var det fortsatt mulig å holde en høy hastighet. Det er grunnkonstruksjonen i denne sykkeltypen som stort sett tilsvarer dagens sykler. Engelskmannen Joseph Lucas konstruerte i 1879 en oljelykt som kunne monteres på akslingen. Den ble kalt en navlykt og var den første egentlige sykkellykten. Mange forskjellige løsninger dukket etterhvert opp, og både stearin- og karbidlykter ble brukt før den første elektriske lykten så dagens lys i USA i 1898. Produksjonen av sykler i Norge begynte på 1890-tallet. Det er registrert over 1300 norske sykkelmodeller, men det antas at det kan ha blitt laget så mange som 2000 forskjellige modeller. I de drøyt hundre årene det ble laget sykler i Norge har det vært mellom 300 og 400 sykkelfabrikker. Det har ikke blitt produsert sykler i Norge siden 2000 da DBS-fabrikken i Sandnes ble lagt ned, og det meste av produksjonsutstyret ble solgt til Brasil. Sykkelen i samfunnet. Sykkelen var på veltepetterens tid hovedsakelig et redskap for den øvre middelklassen. Men allerede fra begynnelsen av det 20. århundrede ble sykkelen populær blant den øvrige befolkningen, selv om prisen for en sykkel oversteg månedslønnen for en ung pike på landet. Sykkelen gav større bevegelsesfrihet i forhold til offentlige framkomstmidler som trikk, tog og buss, og da bilen ikke var en økonomisk mulighet for så mange var sykkelen det opplagte transportmidlet til både person- og varetransport. Populariteten steg i en slik grad at bybildet fra 1920 til 1950 fullstendig var preget av sykler i trafikkbildet. Under andre verdenskrig (1940 - 1945) var bensinen rasjonert og dette økte sykkelens betydning som transportmiddel. Sykkelen ble det viktigste transportmidlet, og spilte en meget viktig rolle i tidens varetransport. Først fra midten av 1960-årene ble bilen så utbredt at sykkelen kom til at stå i skyggen av biltrafikken. Sykkelbruken dalte i samme takt som biltrafikken vokste. Denne utviklingen varte helt frem til midten av 1970-tallet da oljekrisen og en sterk miljøbevegelse var med på å gjøre sykkelen populær igjen. Fysikken bak å holde en sykkel i balanse – kjøredynamikk. Sykler ligger skrått i svinger.I motsetning til den typiske oppfatning spiller gyroskopiske effekter bare en begrenset rolle i balansen og styringen av sykkelen. Enhver rytter vil si at hun aldri lener seg til sykkelen (som gyroskopkrefter kunne innby til), men at hun alltid kontrollerer den. En tohjulssykkel er prinsipielt stabil i bakover-forover-retningen (men den kan oppleve en fremover-roll ved forhjulsbremsing i nedoverbakke). Når sykkelen ikke ruller er stabilitet i sideretningen ikke gitt og det kan være vanskelig å holde balansen. Når sykkelen derimot ruller kan rytteren ved hjelp av styret bestemme nøyaktig hvor kontaktpunktet med bakken – sideveis i forhold til kroppens posisjon – skal være. Eksempelvis svinger rytteren kort mot høyre hvis han står i fare for å falle mot høyre; derved flyttes bakkekontakten mot høyre og det oppnås en loddrett, balansert posisjon igjen. I svinger er den stabile posisjonen ikke helt loddrett, men finnes i en vinkel som er gitt av kombinasjonen av tyngdekraften og systemets sentrifugalkraft. Styring skjer generelt ved en kombinasjon av tilført ubalanse og en litt forsinket gjenoppretting av den. Styreaksevinkelen mot bakken (sett fra siden) er som regel noe mindre enn 90 grader (altså plogvinkel), hvilket gjør at forhjulets bakkekontakt ligger bak forlengelsen av akselinjen. Dette er gjort slik for å øke sykkelens stabilitet. Styring og balansering kan da gjøres ved sideveis bøyning av overkroppen for å justere systemets tyngdepunkt uten bruk av hender på styret. Svinge-bevegelser skjer alltid ved en kortvarig ubalanse som endrer kjøreretningen og en etterfølgende balansering tilbake til opprinnelig balansert posisjon. Matematisk kan en si at kontaktpunktet mot bakken flyttes så langt til siden som integralet av avviket fra balansert vinkel, og hastigheten, tilsier. Styringens detaljer utføres ubevisst av rytteren. Rytteren mener å bruke tilbakekopling for styring; han korrigerer instinktivt, styrt av det faktiske avviket fra ønsket posisjon eller retning. Ett-hjulssykkelen er lik tohjulssykkelen i sideretningen, men i tillegg må rytteren flytte punktet for bakkekontakten i kjøreretningen (fremover og bakover). For å oppnå dette er pedalene fastkoblet til hjulet og det er ingen frigang. Rytteren benytter gjerne pendling av tyngdepunktet bak-frem for økt kontroll også i sideretningen, ved å dreie på kjøreretningen. Konstruksjon. Sykkelen består av en mengde løse komponenter sammenstilt til én fungerende enhet. En ufullstendig oversikt over forskjellige komponenter benyttet på sykkel kan sees i liste over sykkeldeler. Rammen. Sykkelrammen er sykkelens hovedkomponent, til hvilken hjul og andre komponenter er montert. Den vanligste typen ramme er den med diamantform. Tradisjonelt ble sykkelrammer laget av rør av forskjellige typer stållegeringer, men nyere sykler er ofte laget av aluminiumsrør eller -blokker, titanrør eller forskjellige typer ikke-metalliske materialer, såsom karbonfiber- og kevlararmert epoxy. Vekt er en svært viktig faktor for sykler, alt etter sykkelens formål. Enkle og billige rammer er ofte tyngre enn mer kostbare rammer, da det er krevende å redusere vekt samtidig som man opprettholder ønskede funksjoner av rammen, og da kunder kan ønske lettere sykler og derfor vil betale mer for redusert vekt. Det har vært bygget landeveissykler med så lav vekt som 3,5 kg. Til sammenligning kan terrengsykkelrammer for utforsykling veie opptil fem kg, og komplette sykler som veier over 20 kg. Diamantrammen har et overrør som er i veien for damers lange kjoler og skjørt, slik at en egen type ramme ble utviklet for å tillate bruk av slike klær. Overrøret ble fjernet og den kraftbærende konstruksjonen lagt ned mot pedalene. Sykler med slike rammer betegnes som damesykler. Damesykler er gjerne noe tyngre enn herresyklene (med diamantramme) for tilsvarende styrke. Sykkelhjulet. Tverrsnitt av dekk, slange og aluminiumsfelg. Eikene og pumpenippelen er ikke tatt med. Sykkelhjulet ser enkelt ut, men er en meget gjennomtenkt konstruksjon. Hjulenes kombinasjon av lett vekt og stor styrke oppnås i sideretningen ved at eikene er satt i en V-form sett bakfra i nedre halvdel av hjulet. Eikene strammes til ved hjelp av innstillbare muttere som vanligvis er plassert i felgen. Felgen blir slik utsatt for store statiske krefter som søker å gjøre den mindre. At felgen motsetter seg dette fører til store strekkrefter i eikene, og derved stor styrke i hjulet. En hovedsak er at eikene alltid er i spenn og at spennet forandres relativt lite om eiken er oppe (mye strekk) eller nede (mindre strekk). Styrken i kjøreretningen, som er nødvendig på hjul som driver og på hjul med navbrems, oppnås på tilsvarende vis ved at eikene også er fordelt mellom begge sider av navet sett fra siden. Av den grunn krysser eikene hverandre. Ujevnhetene i bakken ville være plagsomme for rytteren hvis ikke to mekanismer sørget for å redusere virkningen av dem. Den ene er de luftfylte dekkene som demper rystelser for både sykkel og rytter, og samtidig reduserer slagkrefter til hjulene. Den andre er fjærene i sykkelsetet (ikke alle sykler har avfjæret sete), som utligner større ujevnheter, men bare for rytteren. Det finnes også fjæringssystemer for for- og bakhjul på noen mer moderne sykler. De øker prisen og energiforbruket. Vanlige hjulstørrelser idag er 20", 24", 26", 29", 650C og 700C. Det benyttes også andre hjulstørrelser. Dekkene. Dekkene består av gummi med innlagte stål- eller kevlarbånd. På sidene, ytterst, er bånd plassert for at dekket skal passe til og sitte fast på felgen. I dekket selv ligger tynnere bånd for å hindre at dekket får ballongvirkning, altså at det kan blåses opp. Mot bakken har dekket en profil som søker å øke god bakkekontakt i forskjellige værtyper. Inni dekket kan det ligge en slange, som er et toroidformet, lufttett gummirør. Fra denne kommer pumpenippelen ut gjennom felgen. Etter årtusenskiftet er det blitt populært med slangeløse dekk/hjulsystemer, særlig innen terrengsykling. Her er dekket en del av slangen. Lufttrykket, sammen med dekkenes størrelser, bestemmer kjøreegenskapene i vesentlig grad. Lavt trykk gir bedre demping og derfor mer komfort, men også mer rullemotstand og dårligere sporing. Høyere lufttrykk gir mindre friksjon og bedre retningskontroll. Landeveissykler har av disse grunner ganske smale dekk med meget høyt lufttrykk; her spiller komfort mindre rolle. Kraftoverføring og girsystem. De fleste moderne sykler settes igang ved kraftoverføring fra pedaler via drev til bakhjul via et sykkelkjede. Frihjulskobling. Mange sykler har et frihjul i navet på drivhjulet, som gjør at hjulet kan trille uten å drive pedalene rundt. En ulempe med frihjul er at pedalene ikke kan drive hjulet baklengs. Derfor brukes frihjul først og fremst på tohjulssykler, som ikke skal rygge, og ikke på etthjuls- og trehjulssykler. Sykler med frihjulskobling kan ha pedalbremser. Disse aktiveres ved å trå pedalene bakover. Dette er ikke forenlig med kjedegir, som de fleste moderne sykler har, fordi kjedestrammeren gir etter ved bakover-tråkk. Enkelte sykler, for eksempel banesykler, har fastnav, dvs. uten frihjulskobling. En rytter med en slik sykkel kan ikke avslutte rundbevegelsen med bena når sykkelen er i fart, da bakhjulet vil stoppe opp. Girsystem for tråsykkel. Et avhoppsgirsystem med eksterne girarmer. Pedaler. Det er vanlig ved aktiv sykling å sørge for at føttene med mekaniske innretninger holder kontakten med pedalene. Slik kan den passive foten trekke i pedalen for å øke drivkraften. Tidligere benyttet man tåhetter, som omsluttet skoene og kunne strammes rundt skoene med en rem. På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet ble det vanlig med klikk-pedaler. Disse gir en fast kobling mellom skoene og pedalene. Koblingen mellom sko og pedal kan selvfølgelig oppheves for sikkerhets skyld ved spesielle bevegelser av foten, ofte skråstilling. Styrings- og sadelsystem. Styret er koblet fast til hjulet via en styreaksling. Styret kan ha forskjellige former alt etter sykkelens type. Det kan være flatt, eller med såkalt «rise» (heving) og vinkel tilpasset rytterens henders posisjon. Landeveissykler og sykkelcross-sykler har som regel bukkehornsstyre. Setet gir syklisten mulighet til å avlaste ben fra den statiske belastningen det er å holde kroppen oppe under sykling. Videre kan setet bidra til å dempe større, langsommere bevegelser og styrke stabiliteten for kropp-sykkel-kombinasjonen. Hvis kjøringen vil medføre ubehagelig store bevegelser av setet i kjøreretningen, særlig over en skarp topp, kan rytteren reise seg fra setet den tiden støtet tar. Ved å reise seg i pedalene opp steile bakker kan syklisten også oppleve å få økt krafttilførsel til pedalene. Bremser. Det finnes primært tre typer brems for sykkel: trommelbrems, felgbrems og skivebrems. Av hver type finnes det videre forskjellige varianter. Støtdemping. Terrengsykler har i tillegg oftest gaffel med støtdemping foran, bak eller på begge hjul. Støtdemping kan være behagelig, kan øke trygghet ved sykling på ujevnt underlag, og heve fartsterskelen ved sykling i terreng. Dempersystemet består av en fjærende enhet (f.eks. luft, fjær eller gummi) som absorberer slag, og en dempende enhet (olje, luft), som reduserer farten og gjør det mulig å justere farten på den fjærende enheten ved kompresjon og tilbakegang. Dempersystem kan medføre energitap hvis syklisten ikke er istand til å kontrollere tråkket. Særlig på lengre grusritt og for uerfarne syklister kan dette være et problem. Enkelte dempersystemer har derfor såkalt «lockout», som kan benyttes for å blokkere vandringen når det er ønskelig. Hendelen som benyttes for å blokkere demperen kan være plassert på selve gaffelen eller på styret, en såkalt «remote-lockout». Dempergafler for vanlige terrengsykler leveres med vandring på 80 mm og 100 mm. Det finnes dempergafler med vandring mellom 30 og 200 mm, førstnevnte for bysykling og sistnevnte for utforsykling. Påbudt utstyr. Forhandlere har i dag ikke et pålagt ansvar for at sykkelen er forskriftmessig ved salg, og mange sykler selges derfor uten det nødvendige forskriftmessige utstyret. Muzio Clementi. Muzio Clementi (født 24. januar 1752, død 10. mars 1832) var en italiensk, klassisistisk komponist, anerkjent som den første til å skrive spesielt tilpasset piano. Clementi ble født i Roma, og er best kjent for sine samlinger med pianostudier, "Gradus ad Parnassum", som Claude Debussys stykke "Doctor Gradus ad Parnassum" (første sats i hans suite "Children's Corner") er en morsom referanse til. Wolfgang Amadeus Mozart la ikke skjul på at han mislikte Clementi (og kanskje italienere generelt) sterkt, noe som har fått noen til å kalle dem «erkerivaler». Dette gir neppe et riktig bilde; Clementi selv ser ikke ut til å ha gjengjeldt Mozarts mishagsytringer. Pianisten Vladimir Horowitz utviklet en spesiell forkjærlighet for Clementis musikk, og sammenlignet den med Ludwig van Beethovens beste verker. Gjenreisningen av Clementis ry som en viktig komponist er nok mye takket være Horowitz' innsats. Muzio Clementi døde i Evesham, England, 80 år gammel. Eksterne lenker. Clementi, Muzio Clementi, Muzio Clementi, Muzio Clementi, Muzio John F. Kennedy. a>. Kennedy seiret med 303 valgmannstemmer, mot 219 for Nixon og 15 for Byrd. John Fitzgerald «Jack» Kennedy (født 29. mai 1917 i Brookline, død 22. november 1963 i Dallas) var en amerikansk demokratisk politiker, best kjent som USAs 35. president 1961–1963. Kennedy er, i tillegg til John F. Kennedy, kjent som JFK og John Kennedy. Han var senator for Massachusetts 1953–1961, og medlem av Representantenes hus 1947–1953. Han vant over Richard Nixon i et meget jevnt valg i 1960. Han var den yngste som ble valgt til posisjonen i en alder av 43 år, den nest yngste president (etter Theodore Roosevelt) og den første som var født på 1900-tallet som ble president. Kennedy er den eneste katolske presidenten, og den eneste som har vunnet Pulitzerprisen. Betydningsfulle hendelser i hans presidentperiode var blant annet invasjonen i Grisebukta, utplassering av raketter på Cuba, byggingen av Berlinmuren, romkappløpet, den afroamerikanske borgerrettsbevegelsen, og begynnelsen på Vietnamkrigen. Han var gift med Jacqueline Kennedy, og de hadde to barn sammen som vokste opp. Det rystet verden da president Kennedy ble drept i et attentat i Dallas i Texas den 22. november 1963, noe som også har bidratt til hans kultstatus i ettertid. Lee Harvey Oswald ble anklaget for mordet, men ble selv skutt og drept to dager senere av Jack Ruby før han kunne bli stilt for rettssak. FBI og Warrenkommisjonen konkluderte med at Oswald var den eneste som hadde deltatt i mordet. I dag har Kennedy fortsatt en høy status i den offentlige meningen som rangerer presidentene i USA. Presidentperioden. Så snart Kennedy var på plass i presidentstolen i Det hvite hus utnevnte han en dynamisk regjering som var utvalgt blant dem han kalte «de smarteste og de beste». Det var den yngste regjeringen i det 20. århundre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Til tross for at Kennedy nøt stor popularitet, oppfattet mange i USA ham som svært liberal. I løpet av den korte tiden Kennedy var president, tilsammen 2 år og 10 måneder, satte han i verk en rekke tiltak som han selv aldri fikk se virkningene av. Et av hovedmålene var å avskaffe fattigdommen. I 1961 ble det vedtatt en lov om økt minstelønn, men forslag om gratis legehjelp for eldre ble nedstemt i Kongressen. Etter at USA hadde tapt kappløpet om å bli det første landet til å sende et menneske ut i verdensrommet, tok Kennedy i 1961 initiativet til det amerikanske romfartsprogrammet, og erklærte målsettingen om at USA skulle sende et menneske til Månen innen tiåret var over. Dette målet klarte USA å nå 20. juli 1969. Kennedy har med rette fått mye av æren for opprettelsen av Fredskorpset (The Peace Corps), som er en organisasjon med frivillige. Initiativtageren til Fredskorpset var imidlertid senatoren Hubert Humphrey fra Minnesota, som hadde arbeidet for dette siden 1957 og møtt mye politisk motstand. Men etter at Kennedy ga programmet sin politiske støtte ble det realisert i 1961, med Sargent Shriver, svoger og nær medarbeider av Kennedy, som første direktør. I regi av Fredskorpset ble 5 000 unge amerikanere opplært og sendt til utviklingsland i Asia og Afrika. I begynnelsen omtalte kritikerne det nedlatende som «Kennedys barnekorps». Det var i forbindelse med Fredskorpset at Kennedy uttalte de berømte ordene: "«And so, my fellow Americans: ask not what your country can do for you — ask what you can do for your country.»" («Landsmenn: spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg — men hva du kan gjøre for landet ditt») Kennedy var veldig opptatt av forskning, spesielt romforskning. Han uttalte: «Vi skal forsøke å være først på månen». Dette klarte amerikanerne også, men etter Kennedys død. Negativ PR ble lansert av Kennedy i valgkampen mot visepresident Richard M. Nixon i 1960. Her ble Nixons manglende initiativrikdom illustrert ved å vise et TV-intervju med president Eisenhower, som i filmklippet avkreftet at Nixon tok egne initiativ i Det hvite hus. Kennedy og Monroe. På presidentens 45-årsdag i 1962 sang den legendariske skuespillerinnen og sex-symbolet Marilyn Monroe for ham og et betatt publikum. Mens hun festet blikket på presidenten, sang hun «Happy birthday, Mr. President». Men ryktene gikk om et forhold, og Kennedy brøt kontakten med henne. Marilyn skulle vært knust og truet med å avsløre alt til pressen. Noen måneder senere ble hun funnet død, tilsynelatende av en overdose sovepiller. Men det spekuleres fremdeles på om det var selvmord, en ulykke eller mord. I ettertid er det blitt hevdet at Kennedy hadde seksuelle forhold til mange forskjellige kvinner, fra sekretærer i Det hvite hus til filmdivaer som Marilyn Monroe. Men dette er aldri blitt bekreftet, og det ville vært vanskelig å kombinere disse aktivitetene med hans sterke ryggsmerter som førte til at han ble tvunget til å tilbringe lange arbeidsdager i en spesialbygget gyngestol. Drapet på Kennedy. Kennedy ble myrdet i Dallas i Texas, hvorpå hans visepresident Lyndon B. Johnson overtok som president. Warren-kommisjonen ble opprettet for å etterforske drapet og kom frem til at Lee Harvey Oswald stod alene for planlegning og gjennomføring av attentatet. Andre undersøkelser viser at mafia-bossen Santo Trafficante jr. kan ha vært involvert. Den 25. november 1963 ble det holdt tre begravelser knyttet til hendelsen i Dallas. I Washington var hele verden tilskuere da John F. Kennedy ble gravlagt med militære æresbevisninger. I Dallas var 700 politimenn til stede da politimannen J.D. Tippit ble begravd. Tippit ble også skutt av Lee Harvey Oswald. Oswald ble begravd på samme dag som Tippit og presidenten ble begravd. Bare hans mor, bror, hans kone og deres barn var til stede under seremonien. Utenrikspolitikk. Kennedy var strålende fornøyd med hvordan regjeringen hans fungerte. Han skrøt ofte av hvor effektivt arbeidet i Det hvite hus var, at han kunne komme i kontakt med hele verden ved hjelp av noen få beskjeder til staben. Dette var viktig, for utenrikspolitiske kriser skulle komme til å prege hans tid som president. De fleste utenrikspolitiske krisene Kennedy opplevde, skyldtes det stadig dårligere forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Konflikten mellom de to supermaktene er blitt kalt den kalde krigen. I USA var «kommunisme» et banneord, fordi svært mange amerikanere fryktet at den skulle spre seg til deres nabolag. Mange hadde stemt på Kennedy fordi de trodde at han var mannen som kunne stå i mot kommunismen. Presidenten svarte på truslene fra kommunismen gjennom å bygge flere atomvåpen og bygge opp landets militære styrke. Kennedy er kjent for utsagnet «Ich bin ein Berliner» i en tale han holdt i Vest-Berlin i 1963. Konspirasjonsteorier. Attentatet mot president Kennedy 22. november 1963 er påstått å være resultatet av en konspirasjon i mange forskjellige teorier. Disse teoriene avviser Warren-kommisjonens konklusjon om én morder og hevder det var umulig at én mann kunne ha skutt tre skudd på 4,5–7 sekunder med en rifle fra 2.verdenskrig, hvor 1 kule bommet og 2 kuler traff president Kennedy og Texas' guvernør John Connally. Forskjellige teorier involverer blant annet at CIA og FBI, mafiaen, frimurere, kommunister og amerikanske ledere planla og utførte attentatet på presidenten. Enkelte av teoriene hevder at flere enn tre skudd ble fyrt av, og at det var flere enn én skytter. Det hevdes at én kule umulig kan ha klart å gjøre den skaden offisielle rapporter stadfester. Mest kjente er teoriene presentert i filmen "JFK" av Oliver Stone fra 1991. Filmen handler om Jim Garrison som var den første som tok saken til retten og beskyldte forretningsmannen Clay Shaw for å være involvert og at amerikanske myndigheter sto bak attentatet. Som følge av filmen ble hundrevis av dokumenter offentliggjort, og attentatet kom igjen i et skarpt søkelys. Sosialt liv og familie. Kennedyfamilien i Hyannis Port i Massachusetts i 1963 John Kennedy møtte sin framtidige hustru Jacqueline Bouvier da han var kongressmedlem. Charles L. Bartlett, en journalist, introduserte de to ved et middagsselskap. De ble gift et år senere etter at han var blitt innvalgt som senator den 12. september 1953. Kennedy og hans hustru var yngre sammenlignet til presidentene og førstefruene som var før dem, og begge ble populære som på mange vis var mer vanlig med popsangere og filmstjerner enn politikere, de påvirket motetrender og ble hyppig visuelt framstilt i fotoer i populære magasiner og ukeblader. Selv om Eisenhower hadde tillatt at presidentens pressekonferanser ble filmet for visning på fjernsyn, var Kennedy den første president som holdt sine pressekonferanser i direktesendinger på TV og han gjorde god bruk av mediet. Jacqueline førte med seg ny kunst og møbler til Det hvite hus, og ledet selv dets restaurering. De inviterte en rekke kunstnere, forfattere og intellektuelle til middager i Det hvite hus, og fremmet således kunstartenes profil i USA. Kennedy-familien er en av de meste etablerte politiske familier i USA etter å ha framskaffet en president, tre senatorer, og tallrike andre politiske representanter, både på føderalt som statlig nivå. John Kennedys far, Joseph P. Kennedy, var en framtredende amerikansk forretningsmann og politisk figur, hadde et mangfold av posisjoner, blant annet som ambassadør i Storbritannia fra 1938 til 1940. På gressplenen utenfor Det hvite hus etablerte Kennedyene et svømmebasseng og et trehus, mens datteren Caroline gikk på en førskole sammen med ti andre barn i hjemmet. Presidenten var nært knyttet til populærkulturen, framhevet av sanger som «Twisting at the White House». Den 19. mai 1962 sang Marilyn Monroe sangen «Happy Birthday, Mr. President» ved et stort selskap i Madison Square Garden som feiret Kennedys kommende 44-årsdag. Men bak den glamorøse fasaden opplevde familien flere personlige tragedier. Jacqueline hadde en spontanabort i 1955 og et dødfødt barn i 1956. Deres nyfødte sønn Patrick Bouvier Kennedy døde i august 1963. De hadde to barn som overlevde barndommen. En av de grunnleggende aspektene av Kennedyfamilien er en tragisk åre som har gått gjennom familien som et resultat av vold og altfor tidlig død for mange av familiens medlemmer. Johns eldste bror, Joseph P. Kennedy, Jr., døde under den andre verdenskrig, 29 år gammel. Det var Joe Jr. som opprinnelig var utsett til føre familiens håp om en president. Deretter døde både John F. Kennedy selv og hans bror Robert som et resultat av politiske mord. Den yngre broren Edward hadde nærkontakt med døden, først i et flykrasj og deretter som et resultat av en bilulykke, kjent som hendelsen ved Chappaquiddick. Edward døde 77 år gammel den 25. august 2009 fra hjernesvulst. Bruno Kreisky. Bruno Kreisky (født 22. januar 1911, død 29. juli 1990) var en østerriksk politiker. Han var Østerrikes kansler fra 1970 til 1983. Kreisky ble født i Wien i en velhavende familie av jødisk avstamning. Faren var klesfabrikant. Som 15-åring ble han medlem av ungdomsorganisasjonen til Østerrikes sosialdemokratiske parti, og forble politisk aktiv mens han studerte jus ved Universität Wien. I 1934 ble det sosialdemokratiske partiet forbudt av Engelbert Dolfuss' diktatur, men Kreisky fortsatte sine politiske aktiviter. Han ble arrestert i 1935 og dømt for forræderi, men ble løslatt i 1936. Fra 1938 til 1945 levet han i Sverige, hvor han i 1942 giftet seg med Vera Fürth. Kreisky kom tilbake til Østerrike i mai 1946, men ble snart sendt til tilbake til Stockholm som medlem av den østerrikske legasjonen. I 1951 flyttet han igjen til Wien, hvor han ble politisk rådgiver for president Theodor Körner. To år senere ble han statssekretær i utenriksministeriet. Han deltok dermed i forhandlingene som endte okkupasjonen av Østerrike i 1955. Kreisky ble innvalgt i det østerrikske nasjonalrådet (parlamentets underhus) som sosialist i 1956. Han ble samtidig medlem av partiets sentralstyre sammen med Bruno Pittermann, Felix Slavik og Franz Olah. I 1959 ble han Østerrikes utenriksminister i konservative Julius Raabs koalisjonsregjering. Han spilte en ledende rolle i grunnleggelsen av EFTA, hjalp til å løse Syd-Tirol-problemet med Italia, og foreslo en hjelpeplan for den tredje verden. Kreisky forlot posten som utenriksminister i 1966, da det konservative Østerrikske Folkepartiet vant en absolutt majoritet av plassene i Nasjonalrådet. I februar 1967 ble han formann for det sosialistiske partiet. Ved valget i april 1970 ble sosialistene det største partiet, og Kreisky ble kansler. Han var den første jødiske kansleren i Østerrike. I oktober 1971 skrev han ut nyvalg og vant en absolutt majoritet. Han gjorde gode valg også i 1975 og 1979. Kreisky og hans nære allierte, justisminister Christian Broda, førte en politikk med flere liberale reformer, i et land hvor konservative, katolske verdier sto sterkt. Han reformerte Østerrikes familielover, fengslene, avkriminaliserte abort og homoseksuelle aktiviteter. Han forsøkte imidlertid også å bygge broer mellom den katolske kirken og sosialistpartiet og fant en samarbeidspartner i Wiens erkebiskop, kardinal Franz König. Han reduserte også verneplikten fra ni til seks måneder, og styrket arbeidstageres rettigheter, reduserte arbeidsuken til 40 timer og lovfestet like rettigheter for kvinner. Kreiskys regjering etablerte også rettigheter for landets slovenske og kroatiske språklige minoriteter. Som følge av oljekrisen i 1974 satte han igang utvikling av atomkraftverk for å redusere landets avhengighet av olje, selv om denne politikken ble forlatt etter en folkeavstemning i 1978. Kreisky spilte en prominent rolle i internasjonale spørsmål, fremmet nord-syd-dialog og arbeidet med likesinnede europeiske ledere som Tysklands kansler Willy Brandt og Sveriges statsminister Olof Palme. Selv om Østerrikes grunnlov forhindret landet i å bli medlem av EU, var han en sterk tilhenger av europeisk integrasjon. Østerrike så seg selv som en bro mellom øst og vest, og var vertskap for viktige internasjonale samtaler. Kreisky avviste zionismen. Han pleiet vennlige forbindelser med arabiske ledere som Anwar Sadat og Gadaffi, og i 1980 etablerte Østerrike også kontakt med Palestinas Frigjøringsorganisasjon. Han forsøkte å bruke sin posisjon som en europeiske jødisk sosialist til å megle mellom Israel og araberne, men mange israelere så på ham som en forræder. Han hadde et svært dårlig forhold til Israels statsminister Golda Meir, og sa en gang at han var «den eneste politikeren i Europa Golda Meir ikke kan utpresse». Kreisky hadde også et dårlig forhold til en annen østerriksk jøde, Simon Wiesenthal. Da Wiesenthal påsto at medlemmer av Kreiskys regjering hadde «nazi-bakgrunn», sa Kreisky at Wiesenthal «lever av å fortelle verden at Østerrike er anti-semittisk», hvortil Wiesenthal svarte av Kreisky hadde «et forstyrret forhold til nazisme og jødedom». I 1976 ble Bruno Kreisky Menschenrechtsstiftung grunnlagt for å markere Kreiskys 65-årsdag. Hvert annet år utdeler stiftelsen Bruno Kreiskys menneskerettspris til en internasjonal personlighet som har fremmet menneskerettigheter. Som taler var Kreisky et naturtalent. Han hadde en karismatisk fremtoning, vant lett debatter mot de konservative og baserte seg heller på sitt eget intellektuelle vidd enn på taler ferdigskrevet av rådgivere. Kreisky fylte 70 i 1981, og på denne tiden reagerte velgerne mot hva de så som Kreiskys for store opptatthet av internasjonale spørsmål. I april 1983 tapte sosialistene deres absolutte flertall i Nasjonalrådet, og Kreisky avviste å danne en mindretallsregjering. Han gikk av og anbefalte sin utdannelsesminister Fred Sinowatz som sin etterfølger. Hans helse var sviktende, og i 1984 måtte han foreta en akutt nyretransplantasjon. I sine siste år kom han av og til med bitre kommentarer rettet mot sitt parti, som dog hadde gjort ham til æresformann. Han døde i Wien i juli 1990. Idag er Kreiskys regjeringstid fremdeles kontroversiell. Mange av hans tidligere støttespillere ser i Kreisky den siste sosialist av den gamle skolen og ser nostalgisk tilbake på en æra da levestandarden var økende, velferdsstaten var i full sving og da arbeiderklassebarn ble oppmuntret til å fortsette på skolen og ta høyere utdannelse, som ledd i et statlig program (Chancengleichheit), som alt sammen resulterte i et tiår av velstand og fremtidsoptimisme. På den annen side blir Kreisky kritisert av konservative for overforbruk, som uttalt i hans berømte kommentar fra valget i 1979, da Kreisky sa at han foretrakk av staten endte opp gjeldstynget fremfor at folk ble arbeidsløse. De konservative holder Kreisky ansvarlig for Østerrikes fortsatte økonomiske problemer. Nøkleblomfamilien. Nøkleblomfamilien eller nøklebåndfamilien (Primulaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Beskrivelse av familien. Nøkleblomfamilien omfatter ca. 1000 arter fordelt på 20 planteslekter. Ca. 14 arter vokser i Norge, og mest kjent er marianøkleblom ("Primula veris"). I tillegg har vi en art som er endemisk for Skandinavia i familien, nemlig fjellnøkleblom ("Primula scandinavica"). Ellers har vi skogstjerne ("Trientalis europaea"), som er en av de vanligste artene i norske barskoger. Kjennetegn på planter i familien. Nøkleblomfamilien omfatter arter med såkalte samkrona blomster. Det vil si at alle kronbladene sitter sammen innerst ved festet. I tillegg har flere av artene heterostyle blomster, som vil si at noen individer har pollenbærerne langt inne i blomsten og arret langt ute, mens det er annerledes på andre individer. Det fører til bedre blanding av gener, ved at et individ ikke kan pollinere seg selv. Det kan og nevnes at skogstjerne er den eneste planta i norsk flora som per definisjon har sju kronblader. Hinnebegerfamilien. Hinnebegerfamilien eller fjærekollfamilien er en plantefamilie som omfatter 24 planteslekter. Morbærfamilien. Morbærfamilien er en plantefamilie i ordenen Rosales som omfatter 40 planteslekter. Bruk. Fra arter i morbærfamilien får man fruktene morbær, brødfrukt og fiken. Noen arter av fiken brukes som stueplanter, særlig bjørkefiken ("Ficus benjamina"). Blader fra treet hvitmorbær ("Morus alba") brukes i produksjon av silke som mat for silkeormene. Slireknefamilien. Slireknefamilien eller syrefamilien (Polygonaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter ca. 1100 arter fordelt på 46 planteslekter. Familien omfatter en del ugressplanter, særlig i syreslekta ("Rumex"). Disse kan være en plage i landbruket. Rabarbra ("Rheum") hører også til slireknefamilien. Mange av artene inneholder mye oksalsyre og er derfor giftige. Middagsblomstfamilien. Middagsblomstfamilien (Aizoaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter ca. 1100 arter fordelt på 126 planteslekter. Papayafamilien. Papayafamilien (Caricaceae) er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 30 arter fordelt på 4 planteslekter. Frukten papaya kommer fra arten "Carica papaya". Resedafamilien. Resedafamilien (Resedaceae) er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 70 arter fordelt på seks planteslekter. Et par arter i slekten "Reseda" forekommer spredt i Norge. Navn. Navnet Reseda kommer fra latin. Plinius den eldre skrev at folk i Arimum (det nåværende Rimini) brukte planten mot betennelser, og under behandlingen uttalte en trylleformel som begynte med "Reseda, morbus reseda" (= Still sykdommen, still den), av latin "resedare" (= å stille, helbrede). Anvendelse. Før de syntetiske fargene kom, ble "Reseda luteola" (= gul reseda) brukt til gulfargen i Sveriges flagg. Portulakkfamilien. Portulakkfamilien (Portulacaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter ca. 580 arter fordelt på 20 planteslekter. Grønnsaken portulakk ("Portulaca oleracea") er en gammel kulturplante. Tjønnaksfamilien. Tjønnaksfamilien er en plantefamilie som omfatter to planteslekter. I Norge vokser en rekke arter av tjønnakser. Tamariskfamilien. Tamariskfamilien (Tamaricaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter ca. 120 arter fordelt på 4 planteslekter. Sivblomst. Sivblomst ("Scheuchzeria palustris") er en eneste arten i sivblomfamilien (Scheuchzeriaceae). Arten vokser på fuktige myr- og sumpområder i Norge Ålegrasfamilien. Ålegrasfamilien (Zosteraceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Zostera (12 arter, 3 i Norge). Heterozostera. H. tasmanica fins ved Tasmania og i østlige Australia, H. nigricaulis finnes vidt omkring i varme strøk, H. polychlamys fins bare i vestlige og sørlige Australia. Phyllospadix. Phyllospadix er blomstrende, fins i varme strøk av nordlige Stillehav. Zostera. Zostera er en urt. Det fins 12 arter. Zostera i Norge. I Norge fins det som bare kalles Ålegras ("Z. marina") men her fins også Dvergålegras ("Z. noltii") og Smalt Ålegras ("Z. angustifolia"). Alle tre ligner gress, men er egentlig en urt. De vokser på sand- og muddergrunn, gjerne i skjermede elvemunninger, fra lavvannsmerket (fjære sjø) ned til 10 meter. De er flerårige Formering skjer ved akvatisk pollen. Til forskjell fra makroalger (tang og tare) som er festet med "heptar" til fast fjell, er ålegraset festet med vanlige krypende og leddete røtter som går ned i bunnen og også suger opp næring. Ålegras er økologisk viktig fordi de danner spredte "gressenger" (tredimensjonale ålegrassystemer) der fisk og andre dyr kan spise seg mette og gjemme seg. Fisk som liker å spise her er ål, stingsild, tangstikling og ålekone. De liker å spise snegl, reker, pungreker, tanglus og marflo (tanglopper, amfipoder). Mellom engene fins fjærmygglarver, børstemark og nematode som er populær mat for fiskene skrubbe og leirkutling. En type slimnett ("Labyrinthula") utryddet på tidlig 1930-tall rundt 90 prosent av ålegraset på østkysten av Nord-Amerika og i Europa. Uansett, det fulgte merkbare fall i bestanden av skalldyr, hummer, krabbe, torsk og flyndre. Blant få dyr som spiser ålegras er svane. I Nord-Amerika er ålegress viktig for Ringgås som flyr tusenvis av mil fra Alaska til ålegrasvikene på vestkysten eller østkysten. I 1933 rapporterte man at ringgåsa var nær utryddet grunnet soppen som hadde tatt det meste av ålegraset. I ålegraset er påvist endel andre arter enn det som bor i tang- og tareskoger (som stortare og sagtang). Sneglen "Rissoa membranacea" er til eksempel, en som liker best epifyttene på ålegras. For mennesket har ålegras vært brukt som for i sengemadrasser fordi det frastøtte seg lopper, samt til isolasjon i husvegger. I dag ødelegges ålegraset stedvis av mudring og i konkurranse med nye arter (som Japansk drivtang og rødalgen "Gracilaria vermicullophylla"). Den er beskyttet av Bernkonvensjonen. Etter oljeutslippet fra «Full City» sommeren 2009 utenfor Langesund fant Havforskningsinstituttet minimal endring hva angår ålegras før og etter. Båtførere irriterer seg gjerne over ålegresset som lett setter seg i propell og tilstopper vanninntak for motorkjøling og toalett. Sauløkfamilien. Sauløkfamilien (Juncaginaceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter 25 arter fordelt på 4 planteslekter, hvorav sauløkslekten er den mest kjente. Vintergrønnfamilien. Vintergrønnfamilien (Pyrolaceae) var en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfattet 30 arter fordelt på 4 planteslekter. Som navnet tilsier, er artene grønne hele vinteren gjennom. En kjent art er olavsstake ("Moneses uniflora") som vokser i hele Norge. Også bittergrønn "(Chimaphila umbellata)" vokser sjelden i Norge – i Sande i Vestfold, Hurum og på Ringerike. Blåfjærfamilien. Blåfjærfamilien (Polygalaceae) er en familie i ordenen Fabales. Den omfatter ca. 800 arter fordelt på 17 planteslekter. I Norge vokser tre arter av blåfjær ("Polygala"). Blåfjærfamiliens taksonomi. Nedenfor gjengis i detalj blåfjærfamiliens taksonomi, basert på APG II-systemet og Gyldendals store nordiske flora. Navn på norsk som er satt i kursiv skrift angir slekter eller arter som utelukkende finnes utenfor Norden. Vassgrofamilien. Vassgrofamilien (Alismataceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter ca. 90 arter fordelt på 11 planteslekter. I Norge vokser vassgro ("Alisma plantago-aquatica") og pilblad ("Sagittaria sagittifolia"). Vannkransfamilien. Vannkransfamilien (Zannichelliaceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den omfatter 6 arter fordelt på 4 planteslekter. Arten vannkrans ("Zannichellia palustris") er den eneste representanten i Norge. Den vokser i salt- og brakkvann langs hele kysten, men er sjelden. Bukkebladfamilien. Bukkebladfamilien (Menyanthaceae) er en plantefamilie i ordenen Asterales. Den omfatter ca. 40 arter fordelt på 5 planteslekter. Arten bukkeblad ("Menyanthes trifoliata") finnes i hele Norge. Sjøgull ("Nymphoides peltata") brukes som prydplante. Vendelrotfamilien. Vendelrotfamilien (Valerianaceae) er en plantefamilie i ordenen Dipsacales med 15 slekter der samtlige arter er urter. Vendelrotfamilien fins fortrinnsvis i den nordlige halvkules tempererte områder, samt Andes. De mangler helt i tropiske deler av Afrika, Madagaskar, Sørøst-Asia og Australia. Kreklingfamilien. Kreklingfamilien (Empetraceae) ble tidligere regnet som en egen plantefamilie i ordenen Ericales. Nylige genetiske undersøkelser gjort av Angiosperm Phylogeny Group har resultert i at plantefamilien har blitt inkludert i lyngfamilien. Plantefamilien omfattet 10 arter fordelt på 3 planteslekter. Springfrøfamilien. Springfrøfamilien (Balsaminaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 1 000 – 1 100 arter fordelt på 2 planteslekter. Actinidiaceae. Actinidiaceae er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 350 arter fordelt på tre planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn, men kattebuskfamilien er foreslått. Frukten kiwi tilhører denne familien. Storkenebbfamilien. Storkenebbfamilien (geraniumfamilien) (Geraniaceae) er en plantefamilie i ordenen Geraniales. Den tilhører den store kladen Rosidae. I familien inngår også den tidligere anerkjente familien Hypseocharitaceae med slekten "Hyspeocharis". Den omfatter ca. 800 arter fordelt på 7 planteslekter. I Norge er det to viltvoksende slekter, storkenebb ("Geranium") og tranehals ("Erodium"). Noen arter i slektene "Geranium" og "Pelargonium" dyrkes som potteplanter og hageplanter. Maurefamilien. Maurefamilien omfatter 600 planteslekter, blant annet kaffeplanter. De fleste norske artene tilhører slekten "Galium". Laurbærfamilien. Laurbærfamilien (latin. "Lauraceae") er en plantefamilie i ordenen Laurales. Den omfatter ca. 2000 arter fordelt på 54 planteslekter. Arter i laurbærfamilien inneholder ofte eteriske oljer. Fra denne familien får vi krydder som kanel, laurbær og kamfer. Frukten avokado kommer fra arten "Persea americana". Pasjonsblomstfamilien. Pasjonsblomstfamilien (Passifloraceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 530 arter fordelt på 18 planteslekter. Pasjonsfrukt kommer fra slekten "Passiflora" i denne familien. Rutefamilien. Rutefamilien eller sitrusfamilien (Rutaceae) er en plantefamilie i ordenen Sapindales. Den omfatter ca. 900 arter fordelt på 150 planteslekter. Fruktene appelsin, sitron, grapefrukt, lime og kumquat kommer fra rutefamilien. Sichuanpepper kommer fra en rekke arter av "Zanthoxylum". Søtvierfamilien. Søtvierfamilien er en familie av blomsterplanter som omfatter 95 planteslekter. Gruppen gir oss flere viktige grønnsaker. Viktigst er potet, tomat, paprika og aubergine. Så og si alle artene i familien er giftige, noen meget giftige, eksempelvis belladonnaurt. Mens hos matplantene er det deler av planten, som er spiselig. Dette gjelder for eksempel potet, der potetene er spiselige rotknoller. Mens frukten som kommer etter blomstring, noen ganger kalt poteteple eller potetbær, er giftig. Hos tomatslekten er det fruktene som spises, mens resten av planta og umodne frukter er giftig. Hageplantene petunia og japansk lykt, frukten physalis og tobakk kommer også fra søtvierfamilien. Bananfamilien. Bananfamilien ("Musaceae") er en plantefamilie i ordenen ingefærplanter ("Zingiberales"). Den omfatter tre slekter. Fra denne familien får vi flere typer banan, hvor de fleste brukes som grønnsaker (kokes). Fra noen bananarter får man tekstilfiber. Frem til 1862 var bananslekten ("Musa") den eneste slekten i familien, men så ble ensetebananslekten ("Ensete") beskrevet av Horaninow. Den tredje slekten, gullbananslekten ("Musella"), er fortsatt omstridt. Slekten inneholder kun én art, gullbananen ("Musella lasiocarpa"). Denne ble først klassifisert i "Musa", deretter i "Ensete", så i "Musa" igjen, før det i 1978 ble foreslått en helt ny slekt. Dunkjevlefamilien. Dunkjevlefamilien ("Typhaceae") er en plantefamilie i ordenen Poales. Den omfatter 12 arter i bare én planteslekt – "dunkjevleslekten" "(Typha)". Tebuskfamilien. Tebuskfamilien (Theaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 500 arter fordelt på 18 planteslekter. All te fremstilles utelukkende fra blader og knopper av tebusken "Camellia sinensis". Antakelig tilhører også Ternstroemiaceae og Pentaphylacaceae tebuskfamilien. Spesielt sistnevnte synes etter nøyere DNA-studier å gjøre det. Religionsvitenskap. a> (1823–1900) var en av pionerene innen religionsvitenskapen. Religionsvitenskap er en samfunnsvitenskapelig disiplin som studerer religiøse fenomener og trosretninger fra ulike synsvinkler. Religionsvitenskapen deler på den ene side arbeidsområde med teologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionenes meningsinnhold, og på den annen side med sosiologi, psykologi, antropologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionens funksjoner. De metodene disse siste disiplinene anvender karakteriseres gjerne som reduksjonisme. Religionsvitenskapens opprinnnelse tidfestes gjerne til et foredrag som Max Müller holdt i London i februar 1870. Siden den tid har fagfeltet frambrakt mange teoretikere med høyst ulike arbeidsmetoder og innfallsvinkler, og svært ulike syn på hvordan religion og religioner skal kategoriseres og fortolkes. Studiet av religionsforskningen har blitt et fagfelt i seg selv, med ulike forsøk på systematisering av tilnærmingene til studiet av religion. Sigmund Freud, Emile Durkheim og Karl Marx lanserte hver sin teori om årsaken til at religiøse forestillinger og handlemåter oppstår og utvikler seg. Sigmund Freud utarbeidet som ledd i sin kartlegging av menneskets underbevisste driftsliv en teori der religion springer ut av ulike former for fortrenging av grunnleggende psykiske behov. For Freud er derfor religionen egentlig et sykdomstegn i mennesket så vel som i samfunnet. Slike tilnærminger til religionsvitenskapen betegnes gjerne som funksjonalistiske, fordi de tar utgangspunktet i religionens observerbare funksjoner i individ og samfunn. Seinere religionsforskere som Rudolf Otto, Mircea Eliade, E. E. Evans-Pritchard og Clifford Geertz tar på ulike vis avstand fra den reduksjonismen som ligger i de funksjonelle holdningene, men er ellers svært ulike i sine tilnærminger. Otto og Eliade forutsetter begge at alle religioner har en felles kjerne i møtet med det hellige (hierofanien), som en klar motsetning til den profane hverdagen; mens Geertz og Evans-Pritchard konsentrerer seg om å studere avgrensede eksempler på religiøse fenomener og forståelsesformer. De ser begge med stor skepsis på alle forsøk på formulering av overgripende teorier om hele det religiøse feltet. De siste årtiene har det innen religionsvitenskapen blitt større fokus på studiet av de ulike moderne religiøse retningene som teosofi, new age m.v., som har dukket opp i Vesten i det nittende og tjuende århundre, vestlig samtidsreligion, og på religiøse uttrykk i moderne massekultur, etter at disse formene for religiøsitet lenge ble ansett som uinteressante eller uvesentlige i akademisk sammenheng. I Norge tilbys studier innen religionsvitenskap ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, samt ved Menighetsfakultetet. Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson ved Universitet i Bergen har skrevet innføringsbøker i emnet som også har nådd utenfor akademiske fagmiljøer. Religionsvitenskap deles også gjerne inn i underkategorier, som religionshistorie, religionssosiologi, religionsantropologi og religionspsykologi for å nevne noen. To norske religionspsykologer har markert seg i den underdisiplin som utviklet seg etter William James, nemlig Ola Raknes og Harald Schjelderup. Et norsk organ for diskusjon av religionsvitenskapelige spørsmål er tidsskriftene DiN og Chaos. Fédération Aéronautique Internationale. Fédération Aéronautique Internationale (Forkortelse FAI) er den internasjonale luftsportsorganisasjonen. Organisasjonen definerer standarder innenfor luft- og romfart. Dessuten holder de styr på luft-/romfartsrelaterte rekorder. FAI har definert at verdensrommet begynner ved 100 kms høyde. Personer som har vært høyere enn dette kan kalle seg astronauter/kosmonauter. Over 100 kms høyde er ikke lenger mulig å ha aerodynamisk kontroll over et luftfartøy. Dessuten er luftmotstanden så liten at man kan gjennomføre minst et mindre antall kretsløp rundt jorden uten motorfremdrift. Denne definisjonen er tuftet på Theodore von Kármáns analyse av aerodynamiske forhold. FAI ble stiftet i 1905 og har over 100 medlemsland. Nordmannen Otto Lagarhus sitter i FAIs styre fra 2010. Theodor von Kármán. Theodor von Kármán under en forelesning ved Jet Propulsion Lab, USA Theodor von Kármán (født 11. mai 1881, død 6. mai 1963) var en ungarsk ingeniør og fysiker. Han arbeidet mye med aerodynamikk, og flere grunnleggende aerodynamiske teorier er oppkalt etter ham. Kármán ble født i Budapest i Østerrike-Ungarn under navnet "Kármán Tódor" og studerte til ingeniør der frem til 1902. Han tok doktorgraden ved universitetet i Göttingen i 1908 og underviste der i flere år. Men etter at han overvar en flyvning ble han så fascinert av flyvning at han begynte å forske på aerodynamikk. I 1912 ble han sjef for det aerodynamiske instituttet ved universitetet i Aachen; han fortsatte i den stillingen frem til 1930, bare avbrutt av første verdenskrig, da han tjenestegjorde i den østerriksk-ungarske hæren, der han blant annet konstruerte en helikopterprototype. På grunn av hendelsene i Europa i starten av 1930-årene flyttet han til USA. Jacqueline Kennedy Onassis. Jacqueline Lee Bouvier Kennedy Onassis (født 28. juli 1929, død 19. mai 1994) var amerikansk førstedame under ektefellen, president John F. Kennedy fra hans innsettelse 20. januar 1961 til drapet på ham 22. november 1963. Hun arbeidet senere som forlagsredaktør i Doubleday. Bakgrunn. Hun var eldste datter av aksjemegleren John «Black Jack» Vernon Bouvier III og hans kone Janet Norton Lee Bouvier Auchincloss Morris. Hun tilbrakte sine yngste år dels i New York City, og på familiens eiendom i East Hampton, Suffolk County på Long Island. Etter at foreldrene ble skilt i 1940, delte hun og søsteren Lee tiden mellom morens to nye boliger i McLean, Fairfax i Virginia og i Newport, Rhode Island og farens hjem i New York City og på Long Island. Hun gikk på den private jenteskolen Chapin School på Manhattan i New York City. I følgende årene gikk hun på de eksklusive private jenteskolene Holton-Arms School i Bethesda i Maryland og Miss Porter's School i Farmington, Hartford County i Connecticut før hun i 1947 ble introdusert for sosieteten i New York, hvor hun vakte oppsikt. Hun tok deretter høyere utdannelse, første to år ved college i New York, deretter ved universitetet i Grenoble og ved Sorbonne i Paris, før hun tok en "Bachelor of Arts" i fransk litteratur ved George Washington University i 1951. Etter utdannelsen arbeidet hun i avisen Washington Times-Herald. Hennes første intervju var av Pat Nixon, og senere også av politiske størrelser som den daværende visepresidenten Richard Nixon og sin kommende ektemann John F. Kennedy som da satt i Representantenes hus. Tema i intervjuene ble stadig mer politisk betonte, som forholdet til Sovjetunionen, Koreakrigen og den økende amerikanske engasjementet i Sørøst-Asia. Et av hennes siste oppdrag var å dekke kroningen av den britiske dronningen Elisabeth II 2. juni 1953. Kennedyfamilien. a> på bryllupsdagen 12. september 1953. Hun giftet seg med John F. Kennedy 12. september 1953 i Newport, Rhode Island. Perioden etter drapet på Kennedy. Jacqueline Kennedy hadde holdt en lav profil etter sønnen Patricks død, men i november gjorde hun sin første offisielle opptreden, da hun fulgte sin ektemann til Dallas i Texas, hvor han ble skutt og drept 22. november 1963. Ekteskapet med Onassis. 20. oktober 1968 giftet hun seg med Aristoteles Onassis, en gresk skipsreder, på øya Skorpios, Hellas. Ekteskapet var ikke veldig lykkelig, og ekteparet tilbrakte lite tid sammen. Onassis var på randen til å søke om skilsmisse da han døde 15. mars 1975. Forlagsredaktør. Hun tilbrakte sine siste år mest i New York. I 1994 ble fikk hun påvist kreftsykdom (Non-Hodgkins lymfom). Hun døde av det i Fifth Avenue-leiligheten mens hun sov, 19. mai 1994 kl. 21:15. Hun ble 64 år. Ettermæle. Som presidentfrue var hun meget populær, og var et moteikon. Da hun fulgte med presidenten på et besøk til Paris, vitset han med at han bare var mannen «som følger fru Kennedy til Paris». Flensburg. Flensburg (dansk og norsk: Flensborg, sønderjysk: Flensborre) er en by som ligger nær grensen mot Danmark i Slesvig-Holsten i Tyskland og har omtrent 85 000 innbyggere. Inntil 1814 var det danske hertugdømmet Slesvig i personalunion med Danmark-Norge og til 1864 med Danmark, slik at byen hørte til den «kongelige» delen av den danske hertugdømme, og det er fremdeles en dansk minoritet av betraktelig størrelse i byen, som har sitt eget skolevesen, kirker og bibliotek. Personalunionen med Norge medførte også at en rekke slekter fra Flensburg slo seg ned i Norge, særlig på 1600- og 1700-tallet. De fleste slo seg ned i Trondheim. Av kjente slektsnavn kan nevnes Schøller og Rochmann. Franz Ferdinand av Østerrike-Este. Franz Ferdinand (tsjekkisk og slovakisk: "František Ferdinand", kroatisk og slovensk: "Franc Ferdinand", ungarsk: "Ferenc Ferdinánd") (født 18. juli 1863 i Graz, død 28. juni 1914 i Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, myrdet) var kronprins og erkehertug av Østerrike-Ungarn fra 1889, sønn av keiser Franz Josephs yngre bror Karl Ludvig av Østerrike (1833–1896) og Maria Annunciata av De to sicilier. Tronarving. Da Franz Ferdinands slektning, tidligere hertug av Modena døde i 1875 testamenterte han tittelen «erkehertug av Østerrike-Este» til Franz Ferdinand til tross for at denne ikke nedstammet fra Huset Este, men Franz Ferdinand tok den tittelen med sine mange andre. Hans far, Karl Ludvig, gikk av som tronfølger i 1889, etter at kronprins Rudolf av Østerrike døde ved antatt selvmord på slottet Mayerling ("se Mayerlingdramaet"). Keiserens eldre bror, Maximilian, hadde gitt avkall på sin rett til tronen da han ble keiser av Mexico, en posisjon han hadde i tre år før han ble henrettet av meksikanske revolusjonære i 1867. Franz Ferdinand ble den fremste tronfølgeren til Østerrike-Ungarn ved farens bortgang på grunn av tyfus i 1896 etter at han som en troshandling hadde drukket av det sterkt forurensede vannet i elva Jordan. Franz Ferdinand var både den utpekte og den naturlige tronarving, men keiseren holdt seg taus om saken såpass lenge det var opplagt at han egentlig foretrakk Franz Ferdinands yngre bror erkehertug Otto. Til tross for byrden med å være tronarving greide Franz Ferdinand å skaffe seg tid til å reise og personlig interesse. Eksempelvis tilbrakte han tid med å jakte på kenguru og emu i Australia i 1893, og tilbakereisen til Østerrike seilte han over Stillehavet ombord på "RMS Empress of China" fra Yokohama i Japan til Vancouver i Canada. Ekteskap. Franz Ferdinand (høyre) med familie I 1895 møtte Franz Ferdinand grevinne Sophie Chotek ved en dans i Praha. For å være en kvalifisert ekteskapspartner for et medlem av det keiserlige Huset Habsburg måtte man være medlem av et av de regjerende eller tidligere regjerende dynastier i Europa. Familien Chotek var derimot ikke blant disse, skjønt de var på morssiden etterkommere av prinsene av Baden, Hohenzollern-Hechingen, og Liechtenstein. En av hennes direkte forfedre var dog grev Albrecht IV av Habsburg, som igjen nedstammet fra Elisabeth av Habsburg, en søster av Rudolf I av Tyskland. Franz Ferdinand var også en etterkommer av kong Rudolf I. Da han møtte henne var hun hoffdame hos erkehertuginne Isabella av Croÿ, hustru av erkehertug Fredrik, hertug av Teschen. Franz Ferdinand begynte å besøke hertugens villa Pressburg (i dag Bratislava). Sophie skrev til ham i løpet av hans rekonvalesens fra tuberkulose da han dro til øya Lošinj ved Adriaterhavet. De holdt sitt forhold hemmelig i mer enn to år. Dypt forelsket nektet Franz Ferdinand å i det hele tatt overveie å gifte seg med noen annen. Pave Leo XIII, tsar Nikolaj II av Russland, og den tyske keiseren Vilhelm II av Tyskland gjorde alle representasjoner på Franz Ferdinands vegne til keiser Franz Joseph av Østerrike hvor de argumenterte at uenigheten mellom keiseren og hans arving gjorde monarkiet svakt. Til slutt, i 1899, gikk keiser Franz Joseph med på å la Franz Ferdinand gifte seg med Sophie på den betingelse at ekteskapet skulle være morganatisk ekteskap og at deres etterkommere ikke ville rett til å være etterfølgere til tronen. Sophie ville derfor ikke dele hennes ektemanns posisjon, tittel, rangfølge, eller privilegier; eksempelvis ville hun normalt ikke opptre offentlig ved hans side, ikke ha rett til å reise i den kongelige vogn eller sitte i den kongelige boks. Bryllupet skjedde den 1. juli 1900 ved Reichstadt (i dag Zákupy) i Böhmen. Franz Joseph var ikke tilstede. Det var heller ikke noen erkehertug, inkludert Franz Ferdinands brødre. De eneste medlemmene av den keiserlige familie som var tilstede var hans stemor, Maria Theresa av Portugal|Maria Theresa, og hennes to døtre. Som gift fikk Sophie tittelen prinsesse av Hohenberg (Fürstin von Hohenberg) som ble stilet Hennes fyrstelig høyhet (Ihre Durchlaucht). I 1909 fikk hun den mer seniortittelen hertuginne av Hohenberg ("Herzogin von Hohenberg") som ble stilet "Hennes høyhet" ("Ihre Hoheit"). Det økte hennes status betydelig, men hun holdt fortsatt under rang ved hoffet til alle andre erkehertuginner. Når en anledning krevde at paret var sammen med andre kongelige var hun tvunget til så langt nede rekken av betydning, atskilt fra sin ektemann. Politiske syn. Politisk var Franz Ferdinand en som ønsket å gi større selvstyre til alle etniske grupper i riket, og for adressere deres klagemål, særlig til tsjekkere i Böhmen og de jugoslaviske folkene i Kroatia og Bosnia som hadde blitt utelatt fra det østerriksk-ungarske kompromiss i 1867. Han fremmet også en forsiktig tilnærming til Serbia, og gjentatt ganger bremset Franz Conrad von Hötzendorf, sjefen for generalstaben i Wien som sto for den harde linje, og advarte at brutal behandling av Serbia ville føre Østerrike-Ungarn inn i en åpen konflikt med Russland, noe som ville være ødeleggende for begge riker. Franz Ferdinand var framstående og innflytelsesrik støtte for den østerriksk-ungarske marine i en tid da sjømakt ikke var en prioritet for den østerrikske utenlandspolitikk og marinen var lite kjent og støttet av folket. Franz Ferdinand hadde en ivrig privat interesse i flåten og var en ivrig kampanjeleder for saker som angikk marinen. Etter at han ble myrdet i 1914 beæret marinen ham og hans hustru ved å la dem "lit de parade" (paradeseng) ombord på slagskipet SMS «Viribus Unitis». Mordet i Sarajevo. Den 28. juni 1914 reiste Franz Ferdinand til Sarajevo for å inspisere hæren. Som en slags feiring av bryllupsdagen fikk også Sophie, som vanligvis måtte bli igjen hjemme, bli med. Allerede på vei til rådhuset i Sarajevo var paret blitt utsatt for drapsforsøk. Etter å ha overlevd dette mislykkede attentatet, ville Franz Ferdinand reise til sykehuset for å besøke offiseren som var blitt skadet. For å komme til sykehuset måtte de kjøre tilbake forbi stedet hvor attentatforsøket var gjort. Da stormet terroristen Gavrilo Princip (som egentlig tilfeldigvis gikk forbi) fra den serbiske organisasjonen «Unge Bosnia» ut i gaten og drepte paret. Dette var grunnlaget for Østerrike-Ungarns krigserklæring mot Serbia en måned senere, som førte til den første verdenskrig. Franz Ferdinands nevø, erkehertug Karl, ble tronarving og i 1916 keiser og konge. I 1918 ble han avsatt av republikken Deutschösterreich, og dobbeltmonarkiet ble oppløst. Sarajevo. Sarajevo (kyrillisk: Сарајево) er hovedstaden og den største byen i Bosnia-Hercegovina. Innbyggertallet i bykjernen er på 310.000, Sarajevo Kanton har et innbyggertall på 465.000 og Stor-Sarajevo-området har et befolkningstall på 664.000. Sarajevo er også hovedstaden i Føderasjonen Bosnia og Hercegovina, og de jure hovedstad i Republika Srpska. Sarajevo befinner seg i Sarajevodalen mellom de dinariske alpene langs elven Miljacka i hjertet av Sørøst-Europa og Balkan. Sarajevo er det ledende forretnings- og kultursentrum i Bosnia Hercegovina og dets påvirkning på politikk, utdanning, underholdning, media, mote, forskning og kunst bidrar til Sarajevos status som Bosnia Hercegovinas ledende økonomiske sentrum. Byen er historisk kjent for sitt tradisjonelle religiøse mangfold med tilhengere av islam, ortodoks kristendom, katolisisme og jødedom, som har sameksistert i Sarajevo i århundrer. På grunn av dette kalles Sarajevo ofte for «Europas Jerusalem». Sarajevo var arena for hendelsen som utløste den første verdenskrig da kronprins Frans Ferdinand av Østerrike og hans gravide kone Sofie, hertuginne av Hohenberg, skutt og drept 28. juni 1914. Mellom 1992-1995 var Sarajevo åsted for den lengste beleiringen i moderne historie under den bosniske frigjøringskrigen. I 1984 arrangerte Sarajevo de XIV Olympiske vinterleker, og har planer om å stille som kandidat igjen i 2026 eller 2030. Historie. En vase fra Butmir kulturen Stećak foran Nasjonalmuseet i Sarajevo, er en gravsten fra det Bosniske middelalderske kongeriket Sebilj er en fontene fra Ottomanertiden i gamlebyen Baščaršija Sarajevo-dalen har en lang og rik historie som går tilbake til neolitisk tid, da Butmir-kulturen blomstret. Flere illyriske bosetninger eksisterte i området før det ble beseiret av Roma i 9.e.Kr. Under romertiden eksisterte en by kalt Aquae Sulphurae hvor bykommunen Ilidza befinner seg i dag. Etter romerne etablerte goterne seg i området, etterfulgt av slavere i det 6. århundret. Bosetningen Vrh-Bosna eksisterte i dalen som en slavisk festning fra 1263 til den ble beseiret av det osmanske rikets krigere i 1429. Under Isa-Beg Isakovic, den første osmanske guvernør av den bosniske provinsen, ble bosetningen omgjort til en by rundt festningsanlegget i 1461. Guvernøren inspiserte konstruksjonen av byens «gamleby-distrikt», som blant annet inkluderte et vannforsyningssystem, en moske, markedsplass, offentlig bad og et guvernørpalass. I 1521 ble Gazi Husrev-Beg oppnevnt som den andre guvernøren av den bosniske provinsen, og bygde byens første bibliotek, madrasa, skole for Sufi filosofi og det velkjente Sahat Kula klokketårnet. I 1697, under den store tyrkiske krigen, ledet prins Eugene av Savoia fra Habsburg monarkiet et raid mot det osmanske riket. Han erobret Sarajevo og etterlot byen pestbefengt og brent til grunnen. Den ble senere oppbygd, men kom aldri helt over ødeleggelsen. Innen 1850 hadde det osmanske riket gjort Sarajevo til et viktig administrativt sentrum, men i 1878 forandret de styrende makter seg da Østerrike-Ungarn erobret Bosnia-Hercegovina som følge av Berlin-traktaten. I 1908 annekterte Østerrike-Ungarn hele landet. Sarajevo ble industrialisert av imperiet som brukte byen som prøve-område for nye oppfinnelser, som trikken, før de ble installert i Wien. I hendelsen som utløste den første verdenskrig ble kronprins Frans Ferdinand av Østerrike og hans gravide kone Sofie, hertuginne av Hohenberg, skutt og drept i Sarajevo 28 juni, 1914, av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip. Sarajevo unnslapp derimot større skader og ødeleggelser under selve krigen. Etter denne ble det vestre Balkan samlet i Kongedømmet Jugoslavia, og Sarajevo ble gjort til hovedstad i Drina provinsen. I april 1941 invaderte Nazi Tyskland Jugoslavia og bombarderte Sarajevo. På dette tidspunktet bodde det omkring 10,500 jøder i Sarajevo. Disse, sammen med sigøynere og serbere, ble undertrykket av det kroatiske ustasa regimet og/eller sendt til konsentrasjonsleirer. Jugoslaviske partisaner, ledet av Josip Broz Tito, frigjorde Sarajevo 6 april 1945. Etter krigen vokste byen raskt og ble et av de viktigste industrielle sentra i Jugoslavia. Som en del av den generelle Byutviklingsplanen fra 1945 ble moderne høyhus og boligblokker bygd vest for gamlebyen. Toppen av byvekst i Sarajevo skjedde i begynnelsen av 1980-årene, da Sarajevo arrangerte Vinter-OL i 1984. 6 april 1992, under desintegrasjonen av det tidligere Jugoslavia, ble Sarajevo omringet av den Jugoslaviske Nasjonale Hær (JNA) og bosnisk-serbiske paramilitære styrker. Beleiringen av Sarajevo, som varte til oktober 1995, resulterte i omfattende ødeleggelser og en dramatisk befolkningsendring. Bombardering fra omkringliggende fjell tok livet av 10 500 sivile, hvorav 2 000 barn. Innen 2007 har man sikret, revet eller fullstendig restaurert flere av byens ødelagte bygninger, selv om kulehull og krigsskader fremdeles preger bybildet. Naturgitte forhold. Bro i parken ved kilden til elven Bosna De olympiske fjellene i Sarajevo Sarajevo befinner seg nær sentrum av det triangelformede Bosnia-Hercegovina, bygd i Sarajevo-dalen midt i de dinariske alper og omkranset av skogkledte fjell. Grønt landskap og natur har lenge kjennetegnet Sarajevo og omegn, og det var først etter andre verdenskrig at byen virkelig ga etter for urban ekspansjon og utvikling. Av de omringende fjelltoppene når Treskavica med sine 2,088 meter høyest. Gjennomsnittlig befinner Sarajevo seg 500 moh. Elven Miljacka renner gjennom byen fra vest før den flyter sammen med elven Bosna i utkanten av Sarajevo. Bosnas kilde, Vrelo Bosne nær Ilidza, er et bosnisk landemerke og yndet turiststed. Sarajevo består av fire bykommuner; Centar (sentrum), Novi Grad (den «nye by»), Novo Sarajevo (nye Sarajevo) og Stari Grad (gamlebyen). Det større Sarajevo inkluderer også de nærliggende bykommunene Ilidza og Vogosca. Sarajevo har et mildt, kontinentalt klima som ligger mellom de sentral europeiske klimasonene i nord, og middelhavssonene i sør. Gjennomsnittstemperaturen ligger på 9.5 °C. Januar (gjennomsnittstemperatur på -1.3°C) er den kaldeste måneden og juli (gjennomsnittstemperatur på 19.1°C) er den varmeste. Administrasjon og styre. Regjeringsbygget til Bosnia & Hercegovina i Sarajevo Sarajevo er hovedstad i landet Bosnia-Hercegovina, i Føderasjonen av Bosnia og Hercegovina og i Sarajevo-kantonen. Den er også de jure hovedstad i Republika Srpska. Sarajevo er hovedsete for Den bosniske høyesterett, Presidentskapet til Bosnia Hercegovina, parlamentet og regjeringen. Byen omfatter fire bykommuner Centar, Stari grad, Novo Sarajevo og Novi grad som hver håndterer sitt eget kommunale styre som formet et bystyre med egen grunnlov. Videre er disse bykommunene delt inn i mindre «lokale fellesskap». Disse har liten påvirkning i bystyret, men er opprettet for å skape politisk engasjement på grasrotnivå. Demografi. Ifølge den siste offisielle folketellingen i Bosnia-Hercegovina, foretatt i 1991, var Sarajevos innbyggertall 529 021. Krigen førte store demografiske endringer, og mange av de tusener som flyktet har ennå ikke vendt tilbake. Per 2006 anslår Sarajevo-kantonen byens innbyggertall til å være 418 891. Med sine 493 kvadratkilometer har Sarajevo en befolkningstetthet på 2173 personer per kvadratkilometer. Krigen forandret den etniske sammensetningen i Sarajevo. I 1991 utgjorde muslimske bosnjakker 50% av befolkningen, Ortodoks kristne serbere 33% og romersk-katolske kroater 7%. I 1997 hadde antallet bosnjakker steget til 87%, antallet serbere hadde sunket til 5% mens kroater utgjorde 6% av befolkningen. Mangel på sikre data fra etter krigen gjør det vanskelig å anslå Sarajevos nåværende befolkningstall. De overstående tallene er basert på rapporter fra FNs statistiske divisjon og det føderale kontoret for statistikk for Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. Økonomi. Sarajevos økonomi er i en fase av gjenoppbygging, rehabilitasjon og omallokering etter flere tiår med kommunisme og en 3 års krig på begynnelsen av 90-tallet. Bosnia-Hercegovinas sentralbank åpnet i Sarajevo i 1997, og fem år senere åpnet Sarajevos aksjemarked. Byens rolle som industri, administrasjon og turistsentrum har gjort den til den sterkeste økonomiske regionen i landet. Blant de mange næringene som blomstret i Sarajevo under kommunismen er det få som har klart overgangen til markedsøkonomi. Sarajevos nåværende industrivareproduksjon inkluderer tobakksprodukter, bryggeri, trikotasje, møbler og kommunikasjonsutstyr. Mesteparten av Sarajevos økonomi i dag er basert på service og turisme. Dette reflekters i de mange kjøpesentrene, hotellene og forretningsbyggene som bygges i byen. Turisme. Sarajevo har en sterk turistindustri og kom i 2006 på 43. plass i Lonely Planets kåring av verdens beste byer og i Desember 2009 som topp 10 destinasjon for 2010. Fjellene Bjelašnica, Jahorina, Igman, Trebevic og Treskavica har kvalitetsfasiliteter fra vinter OL i 1984, og egner seg ypperlig til skisport og fjellklatring. De siste årene har bla. Bjelasnica fått en meget god standard på hotell og innkvartering. Byen Sarajevo, med sin 600 år lange historie preget av både vestlige og østlige kulturer, er en severdighet i seg selv. Populære turistmål i Sarajevo inkluderer bla. Vrelo Bosne parken, Sarajevo Katedral, Gamlebyen Bascarsija og Gazi Husrev-Beg moskeen. Media og kommunikasjon. Som hovedstaden og den største byen i Bosnia-Hercegovina, er Sarajevo landets mediesenter. Media -og kommunikasjonsinfrastrukturen ble ødelagt under krigen, men har senere blitt gjenoppbygd ved hjelp av FNs Høykommisærkontor og private investeringer. Oslobodjenje (Frigjøring), grunnlagt i 1943, er Sarajevos lengst utgitte avis, og den eneste som overlevde krigen. Dens popularitet er derimot stadig synkende i forhold til nyere aviser som Dnevni Avaz og Jutarnje Novine. Andre lokale tidsskrifter inkluderer den kroatiske avisen Hrvatska Rijec og det bosniske magasinet Start, såvel som ukeavisene Slobodna Bosna og BH Dani. Transport. a> i 1885. Siden da har den blitt oppgradert. Sarajevo er, på grunn av sin beliggenhet i en dal mellom flere fjell, en kompakt by. Trange gater og mangel på parkeringsplasser hindrer biltrafikk, men gjør mobilitet enklere for fotgjengere og syklister. Hovedgatene i Sarajevo er Ulica Marsala Tita (Marskalk Titos gate) og motorveien Zmaj od Bosne(E761). Den trans-europeiske motorveien korridor 5C går gjennom Sarajevo og forbinder byen med Budapest i nord og Ploce ved Adriatierhavet i Kroatia i sør. Trikken i Sarajevo, som ble tatt i bruk i 1885, er den eldste formen for offentlig transport i Sarajevo og var den første elektriske trikkelinjen i Europa. Sarajevo har 7 trikkelinjer, 5 trolleybuss linjer og noen titalls busslinjer. Sarajevos internatsjonale lufthavn ligger noen få kilometer sørvest for byen. Under krigen ble denne brukt av FN til humanitær hjelp. Siden Dayton avtalen i 1995 har flyplassen åpnet for kommersiell handel med flere internasjonale flyselskaper, blant disse B&H Airlines, Austrian Airlines, Norwegian, Germanwings, Alitalia, Turkish Airlines, Malev, Lufthansa, Adria Airways, JAT Airways og Croatia Airlines. I 2010 var antallet passasjerer 563.266 en økning på 6,2% fra 2009, i forhold til 25 000 i 1996. Kultur. Kopier av Sarajevo Haggadah'en i Parlamentsbygningen i Sarajevo Museet «Sarajevo 1878 - 1918» I flere hundreår har Sarajevo vært kjent for sin multikulturelle karakter. Islam, jødedom, og ortodoks og romersk-katolsk kristendom har alle satt sine preg på byen. Sarajevo er rik på museer, inkludert Sarajevo Museum, Ars Aevi Museumet for Samtidskunst, Bosnia-Hercegovinas Nasjonalmuseum og Bosnia-Hercegovinas historiske museum. Andre nevneverdige kulturelle byggverk er nasjonalbiblioteket, bygd i maurisk stil og ødelagt under krigen, nasjonalteateret og Det Bosnjakiske Institutt. En av verdens eldste jødiske skripter Sarajevo Haggadah-en fra omkring 1350 dukket opp i Sarajevo på slutten av 1800-tallet og befinner seg nå i Nasjonalmuseet i Sarajevo. Under krigen ble mye av Bosnias kulturhistorie ødelagt, og man har derfor senere opprettet institusjoner med formål å beskytte statens landemerker. Eksempler på disse er «Instituttet for beskyttelse av Bosnia-Hercegovinas natur, historie og kulturarv» og «Bosnia-Hercegovina kommisjonen for bevaring av nasjonale monumenter». Foruten å ha huset flere berømte bosniske poeter og tenkere fra osmansk tid, er Sarajevo fødestedet til nobelprisvinneren Vladimir Prelog. Andre bysbarn er Ivo Andrić, atter en nobelprisvinner, og Oscarvinneren Danis Tanovic. Angelina Jolie, Brad Pitt, Orlando Bloom, John Malkovich, Morgan Freeman, Kevin Spacey, Steve Buscemi, Bono Vox (Bono har Bosnisk pass og statsborgerskap og er æresborger av Sarajevo), Nick Cave, Coolio, Stephen Frears, Michael Moore, Gérard Depardieu, Darren Aronofsky, Sophie Okonedo, Gillian Anderson. Angelina Jolie ble i juli 2011 tildelt hedersprisen «Sarajevos hjerte» under filmfestivalen grunnet sitt engasjement for Bosnia Hercegovina, byen Sarajevo og filminnspillingen i landet. I tillegg har man Sarajevo vinterfestival, Sarajevo Jazz festival og folklorefestivalen «Bascarsijas netter». Sarajevo har også frembrakt flere populære artister i det tidligere Jugoslavia, eksempelvis band som Bijelo Dugme og Crvena Jabuka og artister som Dino Merlin, Goran Bregović og Kemal Monteno. Kira av Preussen. Prinsesse Kira av Preussen (født 27. juni 1943 Cadinen (Westpreussen), død 12. januar 2004 i Berlin) var den nest eldste datteren av prins og tronpretendent Louis Ferdinand (1907–1994) og hans hustru, den russiskfødte storfyrstinnen Kira Kirillowna (1909–1967). Kira av Preussen har engasjert seg i forskjellige veldedige tyske stiftelser, bl.a. Prinzessin Kira von Preußen Stiftung og i Russlandshjelpen. Helen Keller. Helen Adams Keller (født 27. juni 1880, død 1. juni 1968) var en døvblind amerikansk forfatter. Helen Adams Keller er mest kjent for sitt arbeid for blinde og døvblinde både i USA og resten av verden. Og hun er også kjent for å ha «brutt ut av mørket» med hjelp av sin lærer Anne Sullivan. Hun har også skrevet mange bøker om sine tanker og ideer. Helen Keller ble ganske fort et symbol på blinde og døvblindes kamp for et likeverdig liv med andre - kampen for å bryte ut av ensomheten. Hun ble stående som et forbilde for døvblinde i verden. Hennes navn er i dag knyttet til en rekke skoler og sentra for døvblinde over hele verden. Døvblindes verdenskonferanse har også fått navn etter henne - «Helen Keller World Conference for the Deaf-Blind». Veien som fører inn til Eikholt senter for døvblinde på Konnerud i Drammen, har også fått navn etter henne: Helen Kellers vei. Barndom. Helen Adams Keller ble født i byen Tuscumbia, Alabama i USA, 27. juni 1880. Faren hennes var sørstats-offiser med kapteinsgrad og hadde vært med i borgerkrigen. Hans slekt kom fra Sveits. Hennes mor het Kate Adams. Da Helen var 19 måneder gammel, fikk hun en kraftig febersyke som gikk over etter en stund. Men da sykdommen var over, viste det seg at Helen var blitt både døv og blind. På grunn av at hun ble døv akkurat da hun skulle lære seg å snakke ordentlig, utviklet heller ikke taleevnen seg. I fem år levde Helen et ekstremt isolert liv, midt i sin egen familie. Den ensomheten hun nå opplevde, gjorde henne desperat. Hun skrek og sparket vilt omkring seg. Foreldrene visste ikke hva de skulle gjøre. På denne tiden – 1880-tallet, i Alabama i USA – fantes det ikke kunnskap om hvordan man skulle kommunisere med en person med slike handikap. Det så ikke ut som om det fantes mye håp for den lille jenta. Men etter hvert fattet de håp. De hadde nemlig lest Charles Dickens' beretning om den hjelpen som en annen døvblind jente, Laura Bridgman, hadde fått. Da Helen var seks år tok de henne med til Alexander Graham Bell. Han var en kjent døvelærer – og hadde funnet opp telefonen. Bell anbefalte dem å ansette en privatlærer for henne. 3. mars 1887 ble så Anne Sullivan ansatt som lærer til Helen. Denne kvinnen skulle komme til å forandre Helens liv fullstendig. Anne jobbet som lærer for Helen helt til sin død i 1936. Anne Sullivan var i sin ungdom nesten blind, men hadde fått synet tilbake etter en operasjon. Hun hadde fått opplæring på det berømte Perkins-instituttet for blinde i Boston. Av Anne Sullivan fikk Helen snart lære både håndalfabeter hvor bokstavene angis ved å trykke på fingertuppene og andre steder i hånden. Hun fikk også lære Louis Brailles punktskrift-system for blinde. I tillegg lærte hun å avlese tale ved å holde på halsen til folk. Tre år etter at hun hadde lært håndalfabetet, lærte hun å snakke selv. Kunnskapen om hvordan Anne skulle lære Helen å snakke, ble hentet fra Norge. Der hadde døvelærer Elias Hofgaard på Hamar klart å lære den døvblinde Valdres-jenta Ragnhild Kaata å snakke – og dette var blitt kjent over hele verden. Derfor kom det en lærer fra Perkins-instituttet til Norge for å finne ut hvordan Hofgaard fikk dette til. Liv og yrke. Helen lærte seg å snakke – og ikke bare på engelsk, men også flere andre språk. Hun lærte til og med å spille piano. I 1902 skrev hun sin livshistorie. I 1904 fullførte hun college. Helen får et tilbud om å reise rundt og holde foredrag om hvordan livet hennes har vært, hvordan Anne har hjulpet henne opp av mørket. Etter mye om og men takker hun ja, og Anne og Helen begynner reisen. Fra første dag gikk foredragene på skinner, for folk hadde hørt om jenta som hadde vært blind og døv fra hun var liten, så publikummet manglet ikke. De var imponert over hennes "eleganse, selvsikkerhet og utseende", man kunne nesten ikke se at hun var blind med mindre man la merke til at hun kun så et eneste sted. På slutten av hvert foredrag ble det også stilt spørsmål. Med Anne ved sin side til å stille dem på nytt i hånden hennes gikk dette også veldig bra. Helen reiser rundt til nye byer hver dag, nye steder å sove hver natt. Dette tar hardt på Annes øyne. Men de brukte foredragene som en måte å tjene penger på, for egentlig levde de som veldig fattige hjemme. Men en kveld greier ikke Anne å gjøre noe. Hun er sliten og nesten blind, igjen. De ringer legen. Han kommer i all hast og bruker sin tid på å sjekke den utslitte kvinnen i sengen. Han sier at hun ikke burde reise så mye. Hun burde slappe av. Dette var siste gang de reiste på denne måten og de reiser hjem så fort de kunne. I 1955 reiste hun rundt i verden og hjalp krigsblinde. I 1960 skrev hun boken "Light in My Darkness", hvor hun argumenterte for Emanuel Swedenborgs teorier. Helen Keller ble den 14. september 1964 tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson. Politisk aktivisme. I tillegg til å være anerkjent taler og skribent, var hun også radikal sosialist og pasifist. Hun jobbet aktivt for Socialist Party of America mellom 1909 og 1921, hvor hun støttet deres kandidat Eugene Debs for hans kamp for den amerikanske arbeiderklassen. Hun ble etterhvert god venn med Mark Twain, begge to ble antatt for å være radikale, noe som kunne skygge over deres "egentlige" politiske standpunkter blant journalister. Hun var fra før av sett på som både intellektuell og modig, men etter at hun erklærte seg sosialist, begynte pressen å fokusere nærmere på hennes svakheter. Keller ble medlem av Industrial Workers of the World i 1912 pga. av hennes motstand til parlamentarisk sosialisme og engasjement for arbeiderklassen. Hun skrev for IWW fra 1916 til 1918, hvor hun fikk engasjert seg sterkt for blinde og andre funksjonshemmede. Bøker og artikler. Keller skrev 12 bøker og en rekke artikler. Som 11-åring skrev hun "The Frost King" (1891). 22 år gammel utgav hun selvbiografien "The Story of My Life" (1903). Senere fulgte "The World I Live In" (1908) og essaysamlingen "Out of the Dark" (1913). Hennes «spirituelle biografi», "My Religion", ble utgitt i 1927; boken utkom senere under den nye tittelen "Light in My Darkness". Uavhengighet. Uavhengighet betyr selvstendighet; selververving, og kan benyttes om fysiske og juridiske personer. Det er også forskjellige grader av uavhengighet. Norge betrakter på mange måter sin parlamentariske uavhengighet fra Sverige ved grunnlovsvedtaket i 1814, mens uavhengighetserklæringen i 1905 knapt feires. Mindre land som Monaco, Andorra og San Marino er formelt sett uavhengige, men reelt sett er Monaco på mange måter en del av Frankrike; på samme måte som Andorra; mens San Marino er en integrert del av Italia. Landene i den europeiske union betraktes som uavhengige, selv om de reelt sett har overgitt en stor del av sin selvstendighet til myndighetene i Brussel. Norge betraktes å være uavhengig av EU, men er reellt sett er også underlagt mange av de lover og regler som gjelder i EU, selv om Norge ikke er medlem av unionen. Årsaken er at Norge er tilsluttet EØS-avtalen. Det finnes også eksempler på at områder som formelt sett er biland i realiteten er å betrakte som uavhengige land, f.eks. Hongkong, Macao og Bermuda. En fysisk person kan være uavhengig f.eks. sine foreldre eller ektefelle, hvis han eller hun selv kan greie seg økonomisk på egenhånd. Dette forutsetter at han har egen inntekt, husvære og på annen måte greier seg på egenhånd. Politisk sett kan en representant være uavhengig av partiene, dvs. stemme ut fra egen overbevisning. Dette skjer oftest i kommunepolitikken, men kan også oppstå i Stortinget ved utmeldelse eller frastøting fra politiske partier. Slaget ved Poltava. Slaget ved Poltava i den store nordiske krig fant sted og var en av de mest betydningsfulle militære kamper i Sveriges historie. Sveriges konge Karl XII ble sterkt skadet i opptakten til slaget, og kunne dermed ikke lede de svenske troppene selv i den avgjørende kampen. I slaget ved Poltava, som ligger i dagens Ukraina, vant russerne en klar seier. Mange historikere mener dette var vendepunktet for begge land som stormakter: For Sverige gikk det nedover, mens Russland markerte seg som den kommende stormakten i Nord-Europa. Særlig medførte det store svenske styrketapet på rundt 12 500 mann i kapitulasjonen ved Perevolotsjna noen dager etter slaget en alvorlig svekkelse av den svenske militære slagkraften. Maleri av slaget av Denis Martens fra 1726 Eksterne lenker. Poltava Poltava,Slaget ved Tordenskiold. Våpenskjoldet til Peter Tordenskiold og hans nevø Johan Christopher Tordenskiold. Tordenskiold var navnet på to beslektede familier i den danske og den norske adel. Tordenskiold I. Peter Jansen Wessel var en sjøhelt som for sitt heltemot ble adlet under navnet "Tordenskiold". Det skjedde ved adelsbrev av den 24. februar 1716. Peter Tordenskiold døde i ung alder og uten barn, og med ham opphørte denne adelsverdigheten. Forøvrig ble Peter Tordenskiolds bror Caspar Jansen Wessel i 1720 adlet under navnet "von Wessel". Tordenskiold II. Peter Tordenskiolds nevø Johan Christopher Christophersen Wessel (f. den 4. juli 1727, † den 6. februar 1793), som var sønnen til Christopher Jansen Wessel og Karen Nielsdatter Bie, ble i 1761 adlet med det samme navn og våpen som sin farbror. Han ble gift og fikk etterkommere, blant andre ritmester Peter Tordenskiold, som i henhold til adelsloven av 1821 valgte å bevise sitt adelskap for Stortinget. Våpenskjold. Skjoldet firedelt, første felt blått med en gull tordenkile (henspiller på navnet), annet felt rødt med en sølv flakt ørn (erobringen av det svenske skipet «Hvita Örn»), tredje felt rødt med to krysslagte kanoner fulgt av tre kuler (det dansk-norske «løsen», d.v.s. saluttsignal), alt i gull, og fjerde felt gull med en opprett blå løve som holder et sverd. På hjelmen er hjelmtegnet en sølv ørnefot som holder en tordenkile, mellom to flaggstenger, hvert med et Dannebrogsflagg med splitt under en Dannebrogsvimpel. Om halsen på hjelmen henger et gull halssmykke festet i et blått bånd. Før adlingen brukte Peter Wessel et segl med et våpen som i skjoldet har den opprette løven som holder et sverd. Skjoldet i våpenet benyttes av Sjøforsvarets skole KNM Tordenskjold. Ørnefeltet i våpenskjoldet har inspirert Holmestrands kommunevåpen. Premierløytnant. Premierløytnant (tysk: "Oberleutnant", engelsk: "First Lieutenant") er en offisersgrad i mange militære styrker, som hovedregel landstyrker. Graden under er vanligvis sekondløytnant, mens neste grad er kaptein. Norge. I det norske forsvaret ble graden premierløytnant erstattet med løytnant fra 1. januar 1930, mens graden sekondløytnant ble erstattet med fenrik. Derfor er den tilsvarende norske graden etter 1930 kalt "løytnant". Erich Maria Remarque. Erich Maria Remarque (født 22. juni 1898 i Osnabrück, Tyskland, død 25. september 1970 i Locarno, Sveits) var en tysk-amerikansk forfatter. Liv. "Erich Paul Remark" ble født 22. juni 1898 som sønn av bokbinderen Peter Franz Remark og Anna Maria f. Stallknecht i Osnabrück. Han kalte seg fra 1924 Erich Maria Remarque, det katolske «Maria» som annet fornavn brukte han allerede fra november 1922. Etter å ha avsluttet folkeskolen gikk han på det katolske lærerseminaret. Etter å ha tatt nødeksamen i 1916 ble han atten år gammel utskrevet som soldat og 1917 sendt til tjeneste for den tyske hæren på vestfronten. Her ble han såret en rekke ganger. Krigsslutt opplevet han på et lasarett i Duisburg. Etter krigen fortsatte han utdannelsen som lærer, og arbeidet fra 1. august 1919 som folkeskolelærer i Lohne (ved Lingen), fra mai 1920 i Klein Berßen (Emsland) og fra august 1920 i Nahne (ved Osnabrück). Etter eget ønske sluttet han som lærer 20. november 1920. Hans første bok, ungdomsromanen "Die Traumbude", var en flopp. Remarque forsøkte seg som agent for gravstener og som organist i et galehus. Senere arbeidet han som avisredaktør, bl.a. ved «Osnabrücker Tages-Zeitung», «Echo-Continental» (Hannover) og «Sport im Bild» (Berlin). Under sin tid i Hannover offentliggjorde han omkring 100 kortere prosatekster i forskjellige dags- og ukeaviser. I 1929 utgav Remarque sitt mest kjente verk, "Intet nytt fra vestfronten" ("Im Westen nichts Neues"), som beskrev hvor forferdelig krigen var fra en nitten år gammel soldats synsvinkel. Han gav ut en hel del lignende verker senere. Alle sammen var skremmende realistiske skildringer av krigsårene og årene som fulgte. Under Nasjonalsosialistenes bokbrenning i 1933 forbød og brente nasjonalsosialistene Remarques verker og spredde feilinformasjon om at han var etterkommer av en fransk jøde og hans virkelige etternavn var "Kramer" (Remark stavet baklengs). Da hadde Remarque allerede bodd i Sveits siden 1931 og i 1939 emigrerte han til USA og ble amerikansk statsborger i 1947. Han giftet seg med tidligere Hollywood-skuespillerinne Paulette Goddard. Verker. Remarque, Erich Maria Remarque, Erich Maria Remarque, Erich Maria Remarque, Erich Maria Noregs Mållag. a>Noregs Mållag ble stiftet i på et stevne 4. februar – 5. februar 1906 i Kristiania (som «Norigs Maallag») for å fremme landsmål (nynorsk). Dagens navn er fra 1922. Hovedkravet fra stiftelsesmøtet var «den eine skriftlege prøva til artium skal vera på nynorsk (landsmål)». Tidspunktet var ikke tilfeldig. Dagen etter åpnet landsmøtet til partiet Venstre der forslaget fikk flertall. Ett år senere fikk organisasjonen gjennomslag, og Stortinget vedtok ordningen med obligatorisk sidemålsstil til artium med over to tredels flertall. Selv om målsak tradisjonelt var en venstresak, stemte 13 av 31 Høyre-representanter i Odelstinget for forslaget. I arbeidsprogrammet fra 1921 ble det slått fast at «Det norske målet skal verta atterreist til einaste riksmål i landet.» I etterkrigstiden har organisasjonen tonet ned tanken om at nynorsk skulle være det eneste skriftspråket i landet, og markerte seg mer i kampen for dialektbruk. Fra denne tiden kommer slagordet «Snakk dialekt, skriv nynorsk». Organisasjonen utgir medlemsbladet Norsk Tidend og deler ut Nynorsk litteraturpris og Nynorsk barnelitteraturpris. Noregs Mållag har medlemmer. Fylkeslag. "Direkte innmeldte lag", eller rett og slett "innmeldte lag", er lag som er med i Noregs Mållag uten å være med i et fylkesmållag. I 2004 hadde disse laga 103 medlemmer. Norsk Målungdom har rettigheter som et fylkeslag. Formenn og ledere. I 1982 ble «formann» endret til «leiar». Ettersom leder velges på alle ordinære landsmøter, er perioden på ett år. Valhall. Valhall er i norrøn mytologi æsenes festhall i den store og mektige borgen Åsgard. Midt i denne borgen ligger de frodige Idavollene. Her har gudene bygget store, fantastiske haller, og den aller flotteste av disse er Valhall hvor de har sine gilder. Det er hit valkyriene kommer med einherjene, vikingene som har falt i krig. I kjempemessige Valhall er det Odin som hersker, og kjempemessig må Valhall være om det skal være plass til alle vikingene som har falt i strid. Valhall har 640 dører, og hver dør er så bred at 960 einherjer kan gå side om side gjennom den. Krigerne som kommer til Valhall skal kjempe for Odin under ragnarok. I Valhall blir galten Særimne spist i etegilde hver dag. Til kvelden er den like levende igjen, og kan spises på nytt neste dag. Geita Heidrun, som beiter på treet Lærad som vokser på taket av Valhall, forsyner krigerne med mjød. Oriana Fallaci. a> i 1979, Bani-Sadr til høyre Oriana Fallaci (født 29. juni 1929 i Firenze, død 15. september 2006 i Firenze) var en italiensk journalist og forfatter. Under andre verdenskrig deltok hun i den antifascistiske motstandsbevegelsen. Hun hadde en stor reisevirksomhet, blant annet i Vietnam, Pakistan og Syd-Amerika. Som ung journalist ble hun tidlig kjent gjennom intervjuer av internasjonale kjente størrelser, som blant andre Henry Kissinger, Sjahen av Iran, Ayatollah Khomeini, Lech Wałęsa, Willy Brandt, Zulfikar Ali Bhutto, Walter Cronkite, Muammar al-Gaddafi, Federico Fellini, Sammy Davis Jr, Deng Xiaoping, Nguyen Cao Ky, Yasir Arafat, Indira Gandhi, Alexandros Panagoulis, erkebiskop Makarios III, Golda Meir, Nguyen Van Thieu, Haile Selassie og Sean Connery. Karakteristisk for hennes intervjuform er hennes spørsmål til Ayatollah Khomeini om hvordan man svømmer i en chador. På spørsmål om hvorfor hun gjerne dekket krigssituasjoner, svarte hun at det var lite som avslørte mannen mer enn krig. I senere år vakte hun betydelig oppmerksomhet for sin åpne kritikk av islam, særlig boken "Sinnet og stoltheten" og oppfølgeren "Fornuftens styrke". Hun argumenterte for at intellektuelle, særlig europeiske, ignorerer et dypt islamistisk hat mot vestens intellektuelle tradisjoner. Sekulære muslimer og ofre av politisk Islam, som iranske Azar Majedi, har anklaget Fallaci for å være en rasist og mangle medfølelse for de som flyktet fra politisk Islam og fikk opphold i Europa. Italienske menneskerettighetsaktivister har sammenlignet hennes hatske utfall mot muslimer med anti-jødiske lover som ble vedtatt i Italia i 1938. I sin første bok om islam ("Sinnet og stoltheten") skrev hun at «muslimer formerer seg som rotter» og i den neste ("Fornuftens styrke") fulgte hun opp med at dette var «en brutal, men nøyaktig beskrivelse». I et intervju med magasinet The New Yorker sier hun at hun ikke liker meksikanere og syns det er forkastelig å se dem protestere for økte rettigheter for ulovlige innvandrere i USA. Kun muslimene hater hun mer enn meksikanerne i følge intervjuet. Fallaci som så på seg selv som ateist og en sterk tilhenger av frihet, var i mot abort og ekteskap mellom to av samme kjønn. Fallaci var en sterk tilhenger av Irak-krigen, og nektet å endre mening selv om det i ettertid viste seg at krigen var basert på falske premisser. Fallaci markerte seg også som abortmotstander. "Lettera a un bambino mai nato" (Brev til et barn som aldri ble født) kom i 1975, og har form av en samtale mellom en ung yrkeskvinne og det barnet hun bærer i sitt skjød. Boken solgte i fire millioner eksemplarer i hele verden. Hennes siste bok, romanen "Un cappello pieno di ciliegie" ("En hatt full av kirsebær"), var om hennes forfedre, og utgitt i 2008, to år etter hennes død. Hun hadde arbeidet på den i ti år, men ble avbrutt av angrepene 11. september og hennes bøker som da kom, inspirert av disse hendelsene. Antoine de Saint-Exupéry. Antoine de Saint-Exupéry (uttales) (født 29. juni 1900 i Lyon, død 31. juli 1944) var en fransk forfatter og flyger. Saint-Exupérys litterære produksjon var preget av en poetisk fascination for flyvning, bortsett fra bøkene "Lettre à un Otage" (Brev til et gissel) og "Den lille prinsen" ("Le Petit Prince") der han særlig viser sin humanistiske filosofi. Den populære barneboka "Den lille prinsen", utgitt med forfatterens egne tegninger i 1943, leses også, eller kanskje især, av voksne. Boka har blitt oversatt til ei lang rekke språk, og kom på norsk i Inger Hagerups oversettelse i 1962. Flere av bøkene er utgitt posthumt. Saint-Exupérys rekognoseringsfly, et amerikansk F-5B-1-LO, forsvant over Middelhavet under et alliert rekognoseringstokt i andre verdenskrig 31. juli 1944. I år 2000 ble vrakrestene av flyet funnet av dykkere utenfor Marseille. J.K. Rowling. Joanne «Jo» Rowling (født 31. juli 1965, gift Murray), bedre kjent under pseudonymet J. K. Rowling, er en britisk forfatter og skaperen av fantasyserien Harry Potter, som hun fikk ideen til under en togreise fra Manchester til London i 1990. Potter-bøkene har oppnådd stor popularitet og har solgt i mer enn 400 millioner kopier verden over. Bøkene har vunnet flere priser og danner dessuten grunnlag for en populær filmserie. Som følge av suksessen til Potter-bøkene gikk Rowling, i løpet av en periode på fem år, fra en tilværelse som trygdet til multimillionær. Da det amerikanske magasinet "Forbes" presenterte sin seneste liste over dollarmillardærer i mars 2010, var Rowlings formue estimert til én milliard dollar. "Sunday Times Rich List" anslo i 2008 Rowlings formue til 560 millioner pund (798 millioner dollar), hvilket gjorde henne til den 12. rikeste kvinnen i Storbritannia. "Forbes" rangerte Rowling som den 48. mest innflytelsesrike kjendisen i 2007, og samme år kom hun på delt annenplass i "Times′" åring av årets person. I begrunnelsen ble den sosiale, moralske og politiske inspirasjon hun har gitt sine tilhengere, fremhevet. Rowling støtter veldedige organisasjoner som Comic Relief, One Parent Families, Multiple Sclerosis Society of Great Britain og Children’s High Level Group. J. K. Rowling er offiser av Den britiske imperieordenen. Navn. Enda pseudonymet hennes er «J. K. Rowling», het hun egentlig bare "Joanne Rowling" da den første Harry Potter-boken ble utgitt. Den ekstra initialen ble lagt til etter forlagets ønske ettersom man fryktet at målgruppen, unge gutter, ikke ønsket å lese en bok skrevet av en kvinnelig forfatter. Rowling valgte da "K" som sin ekstra initial etter sin bestemor Kathleen Ada Bulgen Rowling. Til daglig kalles hun «Jo», og hun har uttalt at hun bare ble kalt «Joanne» som barn når noen var sinte på henne. Etter at hun giftet seg, har hun iblant brukt navnet "Joanne Murray" i private sammenhenger. Biografi. Rowling er datter av Peter James Rowling og Anne Rowling (født Volant) og ble født den 31. juli 1965 i Yate i Gloucestershire i England, som ligger ca. 16 kilometer nordøst for Bristol. Hennes søster Dianne (Di) ble født den 28. juni 1967. Familien flyttet til landsbyen Winterbourne i nærheten da Rowling var fire. J. K. Rowling gikk på St Michael's Primary School, som ble grunnlagt av abolisjonisten William Wilberforce og utdannelsesreformatoren Hannah More. Alfred Dunn, som var rektor da Rowling gikk på skolen, har blitt foreslått som en mulig inspirasjonskilde for Albus Humlesnurr, rektoren i Harry Potter-bøkene. Som barn skrev Rowling ofte fantasyhistorier som hun deretter pleide å lese for søsteren sin. Hun minnes denne perioden slik: «Jeg kan fremdeles huske at jeg fortalte henne en historie hvor hun falt ned i et kaninhull og ble gitt jordbær av kaninfamilien som bodde der. Den første historien jeg skrev ned (da jeg var fem eller seks år gammel), handlet da også om en kanin som het Rabbit. Han fikk meslinger og fikk besøk av vennene sine, inkludert en enorm bie som het Miss Bee.» Som niåring flyttet Rowling til landsbyen Tutshill i Gloucestershire i nærheten av Chepstow i Wales. Da hun var ung tenåring, fikk Rowling en kopi av Jessica Mitfords selvbiografi, "Hons and Rebels", av en grandtante. Mitford ble Rowlings heltinne, og hun leste senere alle bøkene hennes. Hun gikk som tenåring på Wyedean School and College, hvor moren Anne hadde arbeidet som tekniker i realfagsavdelingen. Rowling har sagt at «Hermine [en belest og bedrevitende figur i Potter-bøkene] er løst basert på meg. Hun er en karikatur av meg som elleveåring, noe jeg ikke er spesielt stolt over.» Sean Harris, hennes beste venn de siste årene på videregående, eide en turkis Ford Anglia, og dette skal ha inspirert Rowling til å skrive inn en slik bil i bøkene sine. «Ronny Wiltersen [Harry Potters beste venn] er ikke noen avbildning av Sean, men han er veldig lik ham.» Rowling har uttalt at hennes yndlingsgruppe er The Smiths, mens The Clash var hennes favoritt da hun i en periode var opptatt av punk. Rowling studerte fransk og klassisk ved University of Exeter, hvilket hun beskriver som «et slags sjokk» ettersom hun «hadde forventet å møte mange like folk som tenkte radikale tanker.» Hun har uttalt at hun begynte å trives så snart hun ble venner med «noen likesinnede folk». Etter å ha studert et år i Paris flyttet Rowling til London for å arbeide som forsker og tospråklig sekretær for Amnesty International. I 1990, mens hun var på en firetimers forsinket togtur fra Manchester til London, dukket ideen om en ung gutt som går på en trollmannsskole, opp «ferdig utformet» i Rowlings hode. Hun har fortalt Boston Globe at «jeg vet ærlig talt ikke hvor ideen kom fra. Den startet med Harry, og deretter kom bare en rekke figurer og situasjoner strømmende på.» Da hun kom hjem til leiligheten ved Clapham Junction stasjon, begynte hun straks å skrive. I desember 1990 døde Rowlings mor etter ti års kamp mot multippel sklerose. Rowling har fortalt at hun skrev på Harry Potter da moren døde, men at hun ikke hadde fortalt henne om det. Hun har også sagt at dødsfallet påvirket skrivningen hennes sterkt, og at hun gikk mer i detalj om Harrys tap av foreldrene i den første boken fordi hun visste hvordan det føltes. Rowling flyttet deretter til Porto i Portugal for å undervise i engelsk som fremmedspråk. Den 16. oktober 1992 giftet hun seg med den portugisiske fjernsynsjournalisten Jorge Arantes. Deres datter Jessica Isabel Rowling Arantes (oppkalt etter Jessica Mitford) ble født i Portugal den 27. juli 1993. Rowling og Arantes ble separert i november samme år, og Rowling og datteren flyttet i desember 1993 til Edinburgh i Skottland for å komme nærmere Rowlings søster. I denne perioden ble Rowling diagnostisert med klinisk depresjon og overveide selvmord. Det var følelsen sykdommen gav henne, som gav henne ideen til desperantene, de sjelslukende skapningene som blir introdusert i den tredje Potter-romanen. Rowling måtte gå på et årelangt kurs for å kunne arbeide som lærer i Skottland. Dette kurset begynte hun på i august 1995 etter å ha fullført sin første roman mens hun var trygdet. Hun skrev på mange kafeer, spesielt Nicolson’s Café, så snart hun klarte å få datteren til å sovne. I et intervju med BBC i 2001 benektet Rowling ryktet som sa at hun skrev på kafeer i nærmiljøet fordi leiligheten manglet oppvarming, og la til: «Jeg er ikke så dum at jeg leier en leilighet uten oppvarming i Edinburgh midtvinters.» I stedet har hun forklart at hun skrev på kafeer fordi det å gå tur var den letteste måten å få babyen til å sovne på. Karriere. Rowling skrev to romaner for voksne – ingen av disse er publisert eller planlagt publisert – før hun fikk ideen om Harry Potter på vei tilbake til London fra en husjakt i Manchester. Toget var forsinket, og hun hadde fire timer til disposisjon. I følge henne selv var allerede en god del av figurene samt mesteparten av plottet for "Harry Potter og De vises stein" tenkt igjennom i det toget rullet inn på stasjonen. Hun begynte å skrive i lunsjpausene, og fortsatte utrettelig å arbeide med manuskriptet mens hun underviste i engelsk på "Encounter English School" i Oporto i Portugal. Etter et mislykket ekteskap, returnerte hun til Storbritannia med sin datter og fullførte boken i Edinburgh. På denne tiden var hun arbeidsløs og levde utelukkende på sosialhjelp. Boken ble en braksuksess etter først å ha blitt refusert mange ganger. Til nå har alle syv bøkene blitt publisert. Avkastningen fra boksalget, salg av filmrettighetene og en rekke lisensierte spinoff-produkter som spill og leketøy har gjort henne svært rik, og i 2001 kjøpte hun en luksuriøs herskapsbolig fra 1800-tallet ved bredden av River Tay i Perthshire i Skottland. Her giftet hun seg med Dr. Neil Murray 26. desember 2001. De har to barn i tillegg til Rowlings datter Jessica fra et tidligere ekteskap, de heter David og Mackenzie. Harry Potter-serien består av syv bind, noe som tilsvarer antall skoleår hovedpersonen Harry Potter skulle tilbringe som elev på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. I slutten av sjette bok beslutter Harry seg likevel for å avslutte skolegangen, og den syvende boken foregår ikke på Galtvort. Den femte boken, med tittelen Harry Potter og føniksordenen, ble forsinket grunnet et plagieringssøksmål mot henne fra en konkurrerende forfatter, Nancy Stouffer. Etter en mindre pause midt i skriveprosessen ble den femte boken i serien offentliggjort 21. juni 2003. Joanne Rowling benytter pseudonymet «J.K.» i stedet for sitt virkelige navn. K. står for Kathleen, som er navnet til hennes bestemor; i virkeligheten har hun ikke noe mellomnavn. Hennes forlag Bloomsbury ønsket å unngå at målgruppen, hovedsakelig yngre gutter, skulle unnlate å kjøpe bøkene fordi de var skrevet av en kvinne. Derfor valgte de å bruke to initialer, istedet for å skrive hennes hele navn. Nina Grünfeld, leder i de norske filmregissørenes organisasjon, antydet i en kronikk i Aftenposten at «J.K. Rowling» er et kommersielt produkt, og at Harry Potter-bøkene, i likhet med f.eks. «Frøken Detektiv»-bøkene, skrives av ghostwriters. Hun mente Joanne Murray var en skuespiller, og viste hvordan de store underholdningskonsernene tjente milliarder på Harry Potter. Hun ble i 2010 den første til å motta den nyopprettede H.C. Andersens litteraturpris. Administrasjonssenter. Administrasjonssenter (eller "administrasjonssentrum") er i Norge ofte brukt om en fylkeshovedstad eller byen eller stedet der en kommune ledes fra. Det kan også brukes om andre beliggenheter til en administrasjon, for eksempel en koloni, oversjøisk territorium, biland eller lignende. I andre land brukes betegnelsen også om stedet hvor firma ligger, men sjelden på norsk. Lyon. Lyon er en by i det sydøstre Frankrike. Den er hovedstad i departementet Rhône og regionen Rhône-Alpes. Lyons storbyområde er med 1 648 216 innbyggere Frankrikes nest største by. Elvene Rhône og Saône møtes sør for bydelen Presqu'île («halvøya»). Presqu'île utgjør sammen med renessansebydelen Vieux Lyon, den opprinnelige romerske bosettingen Fourvière og Croix-Rousse, kjent for sine silkeveverier, Lyons historiske sentrum. Dette området er med sine mange historiske bygninger og anlegg oppført på UNESCOs verdensarvsliste. Organisasjonene Interpol, International Agency for Research on Cancer og selskapet Euronews har sine hovedkvarterer i Lyon. Historie. Byen ble grunnlagt av romerne 43 f. Kr. og fikk det keltiske navnet "Lugdunum." Den ble hovedstad for den romerske provinsen "Gallia Lugdenensis". To romerske keisere ble født i Lyon, Claudius og Caracalla. Viktige minnesmerker fra romertiden er det romerske teateret i Fourvièreåsen, bygd i to faser: 15 f.Kr. og på 200-tallet, med plass til 10 000; og det mindre Odeonteateret i nærheten, med 3 000 plasser. Musée gallo-romain de Fourvière ligger i nærheten av teatrene. Museets nye bygning åpnet i 1975. Amphithéâtre des Trois Gaules ble trolig bygd i år 19, og hadde både kultiske og politiske funksjoner. På 200-tallet var kirkefaderen Ireneus av Lyon biskop av Lyon. Etter romertiden mistet byen betydning før det ble hovedsetet for kirken i Gallien ("Primat des Gaules") på 1100-tallet, en posisjon den har til i dag. Katedralen i Lyon ble bygget mellom 1100-tallet og 1476. På slutten av 1400-tallet utviklet Lyon seg til det viktigste senter for bankvesenet og handel i Frankrike, særlig silkehandelen var sentral. Bydelen "Vieux Lyon" ved foten av Fourvièreåsen er et godt bevart bygningsmiljø fra renessansen. Bydelen omfatter 24 hektar, og ble vernet i 1954. De tre kvartalene Saint Jean, Saint Paul og Saint Georges var på 1400- og 1500-tallet senter for henholdsvis kirken, banker og silkevevere. Den gamle bydelen har mange fornemme borgervillaer ("Hôtel particulier"). En av dem, "Hôtel de Bullioud" ble tegnet av Philibert Delorme (1512–1570). Under den franske revolusjonen holdt byen lenge seg til Girondens parti, og da de nye makthaverne til sist tok kontroll over byen i 1793 skjedde det med betydelige ødeleggelser og henrettelse av 2 000 personer. Lyons plassering på UNESCOs verdensarvliste skyldes byens historie og rolle gjennom flere perioder, både romertiden, middelalderen og handelskvarterene fra renessansen. I UNESCOs begrunnelse på engelsk heter det at Geografi. Lyon domineres av elvene Rhône og Saône som fra nord løper gjennom byens historiske sentrum og fortsetter som Rhone helt i sør. Elvene former mellom seg en landtunge som også er en bydel, kalt Presqu'île, fransk for "halvøy". I vest og nord reiser det seg to høyder som innrammer sentrum, mens en stor slette brer seg ut østover fra Rhone. Fourvièreåsen i vest, gjerne kalt "åsen som ber", preges av kirken Basilique Notre-Dame de Fourvière, en rekke klostre, erkebiskopens residens, Tour métallique formet etter modell av Eiffeltårnet i Paris og en kabelbane. Den nordlige åsen Croix-Rousse ble kalt "åsen som arbeider", en henvisning til de mange små silkeveverier som i sin tid gjorde byen kjent. Place Bellecour finnes sentralt i bydelen Presqu'île som ligger mellom de to elvene, og er den tredje største offentlige plass i Frankrike. Den brede gågaten "Rue de la République" fører nordover fra Place Bellecour. Det 2. arrondissement inneholder mange av de fineste gamle bolighus i Lyon og området er kjent for de mange gamle katolske familier som holdt til her, særlig i Ainay. Middelalderbyen Vieux Lyon ble bygget langs Saônes høyre (vestlige) bredd, under Fourvièreåsen. Sammen med Fourvièreåsen og deler av Presqu'île, samt det vesentlige av Croix-Rousse utgjør Vieux Lyon det område av Lyon som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Øst for Rhône er et stort flatt område hvor det moderne Lyon er bygget og hvor den største delen av Lyons befolkning bor. Sentralt i området Part-Dieu reiser bygningen Tour Part-Dieu seg, populært kalt "blyanten". Her finnes også en av byens to jernbanestasjoner, "Lyon Part-Dieu". Nord for dette området finnes det relativt velstående 6. arrondissement, hvor man finner Parc de la Tête d'Or, en av Europas største byparker, med den prestisjefylte videregående skolen "Lycée du Parc" i sør og Interpols hovedkvarter i forlengelsen av Cité International i nord. Utsyn over Lyon fra Fourvièreåsen. Kultur. Lyon regnes som Frankrikes gastronomiske hovedstad. Den verdensberømte kokken Paul Bocuse kommer fra Lyon og driver restauranter i byen og dens omgivelser. Brødrene Lumière vokste opp i Lyon; de regnes som oppfinnere av levende bilder, og har en viktig plass i filmhistorien. Byens fotballag Olympique Lyonnais er et av Frankrikes beste lag, og har vunnet Ligue 1 flere ganger etter 2001/02. Antikken. Fourvière romerske teater, Odeon (Lyon) finnes på Fourvièrehøyden og Musée gallo-romain de Fourvière i Vieux Lyon. I bydelen Croix-Rousse finnes ruinene av Amphithéâtre des Trois Gaules. Middelalderen og renessansen. Katedralen i Lyon, er en middelalderkirke med arkitektoniske elementer av det 13., 14. og 15. århundret. Den er byens hovedkirke og bispesete. Basilique Saint-Martin d'Ainay er en av de sjeldne eksempler av kirker med romansk basilikastil i Lyon. Église Saint-Paul, er en romansk kirke fra det 12. og 13. århundret, med gotiske tilføyelser fra det 15. og 16. århundret. Likeledes er Église Saint-Bonaventure oppført i gotisk stil i det 14. og 15. århundret. Det samme gjelder Eglise Saint-Nizier som er fra det 15. århundret. Denne kirkens dør ble laget i det 16. århundret av Philibert de l'Orme. I Vieux Lyon finnes kvarterer fra middelalderen og renessansen, med stensatte gater, butikker og restauranter. I tillegg finnes det i denne bydelen mange såkalte hôtels particuliers, slike som "Hôtel de Bullioud" i Rue Juiverie. Det 17. og 18. århundret. Lyon rådhus kan ses på place des Terreaux og samme sted Musée des beaux-arts de Lyon som også omfatter chapelle Saint-Pierre. Hôtel-Dieu de Lyon er et sykehus oppført i det 17. og 18. århundre og som også har et kapell oppført i barokkstil. Temple du Change fra det 17. og 18. århundret er den tidligere børsen. Place Bellecour er geografisk sentrum i både bydelen Presqu'île og i Lyon. Chapelle de la Trinité (1622), er den eldste barokkirken i Lyon og var del av den tidligere Ecole de la Trinité, nå Collège-lycée Ampère. Klassiske kirker er Église Saint-Polycarpe (1665–1670) og Église Saint-Just (16. til 18. århundre). Kirken Saint-Bruno des Chartreux (fra det 17. og 18. århundret er oppført i barokkstil, mens Église Notre Dame Saint-Vincent fra det 18. århundret er nyklassisistisk. Det 19. århundret og den moderne byen. Operaen i Lyon (1831), ble renovert i 1993 av Jean Nouvel. Basilica of Notre-Dame de Fourvière, som er et vartegn for byen, ble oppført i det 19. århundret. Tour métallique de Fourvière er fra 1894. "La Mouche" eller Gerland er et byområde sørøst for sentrum tegnet mellom 1914 og 1928 av Tony Garnier. Le Corbusier tegnet i 1960 klosteret Sainte Marie de La Tourette Flyplassen Lyon-Saint Exupéry Airport (tidligere Satolas Airport) er tegnet av Guillaume Gilbert og jernbanestasjonen Gare de Lyon Saint-Exupéry av Santiago Calatrava i 1994. Palais des congrès de Lyon eller Cité International av Renzo Piano er en gruppe bygninger fra 1998 med ulike funksjoner. Kvartalet ligger ved Rhones venstre bredd litt nord for sentrum. Fra det 20. århundret finnes også Tour Part-Dieu, Tour Oxygène og Tour Incity Museer. Kunstmuseet i Lyon på Place des Terreaux er et av de største galleriene i Frankrike. Gallo-Roman Museum i Vieux Lyon viser en rekke kostbare gjenstander og kunstverk funnet i den romerske Lyon (Lugdunum). Det afrianske museet er det eldste afrikanske museene i Frankrike og et av de eldste i Lyon. Centre d'histoire de la résistance et de la déportation er museet over motstandsbevegelsen og deportasjonen av jøder under den andre verdenkrigen. Musée des Confluences er et museum for vitenskap og antropologi. under bygging. Det oppføres i sammenløpet (fransk: "confluence") mellom Rhone og Saone. La Sucrière, er et senter for samtidskunst, Musée des Tissus et des Arts Décoratifs et museum for dekorativ kunst, Musée d'art contemporain de Lyon er Lyon samtidsmuseum og Musée Gadagne, et museum over Lyons historie, plassert i Vieux Lyon. Parker. Parc de la Tête d'Or, (norsk: "Det gyldne hodets park"), ligger sentralt i Lyon. Innenfor området finnes også den botaniske hagen, Jardin botanique de Lyon. Andre parker er Parc de Gerland sør i byen, Parc des hauteurs i Fourvières, Parc de Miribel-Jonage, Parc de Lacroix-Laval og Parc de Parilly. Kjente personer født i Lyon. Den senere franske statsminister Raymond Barre var borgermester i Lyon fra 1995 til 2001. Nobelprisen i fysikk. Wilhelm Conrad Röntgen (1845–1923), den første mottakeren av Nobelprisen i fysikk. Nobelprisen i fysikk er en av de fem opprinnelige Nobelprisene, og tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til én eller flere personer som har gitt fremragende bidrag til fysikken. Prisen ble etablert av Alfred Nobels testament i 1895, og har blitt tildelt siden 1901. De andre prisene er Nobelprisen i kjemi, Nobelprisen i litteratur, Nobels fredspris og Nobelprisen i fysiologi eller medisin. Den første Nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen, en tysk fysiker, for arbeidet han utførte i forbindelse med oppdagelsen av røntgenstråling. Prisen administreres av Nobelstiftelsen og regnes som en av de mest prestisjetunge prisene som en vitenskapsmann kan motta innen fysikk. Tildelingen av prisen blir vanligvis offentliggjort i oktober, mens selve tildelingen skjer under en seremoni i Stockholm den 10. desember, på årsdagen for Nobels død. Bakgrunn. Alfred Nobel ønsket i sitt testamente at hans penger skulle blir brukt til å opprette en rekke priser for de som gir den «største fordelen for menneskeheten» innen fysikk, kjemi, fred, fysiologi eller medisin, og litteratur. Selv om Nobel skrev flere testamenter mens han levde, ble det siste skrevet litt over et år før han døde og signert ved den svensk-norske klubben i Paris den 27. november 1895. Nobel testamenterte 94 % av sin forvaltningskapital, 31 millioner svenske kroner (ca 1,63 milliarder i 2009), til å etablere og dekke prispenger til de fem Nobelprisene. På grunn av stor skepsis rundt testamentet, ble det ikke godkjent av Stortinget før 26. april 1897. Ragnar Sohlman og Rudolf Lilljequist ble satt til å gjennomføre testamentet, og de dannet Nobelstiftelsen til å ivareta Nobels formue og organisere prisene. Medlemmene av den Den Norske Nobelkomite, som skulle dele ut fredsprisen, ble oppnevnt kort tid etter at testamentet var godkjent. Organisasjonen for pristildelingen fulgte: Karolinska Institutet den 7. juni, Svenska Akademien den 9. juni og Kungliga Vetenskapsakademien den 11. juni. Nobelstiftelsen kom deretter til enighet om retningslinjer for hvordan Nobelprisen skulle tildeles. I 1900 ble stiftelsens nylige opprettede statutter kunngjort av Oscar II. I følge Nobels testamente skulle Kungliga Vetenskapsakademien tildele prisen i fysikk. Nominasjon og utvelgelse. Maksimalt tre nobelprisvinnere og to forskjellige prosjekter kan bli tildelt Nobelprisen i fysikk hver gang. Sammenlignet med noen av de andre Nobelprisene, er nominasjons- og utvelgelsesprosessen i fysikk lang og vanskelig. Dette er en viktig årsak til at prisen har vokst i betydning opp gjennom årene, og har blitt en av de viktigste prisene i fysikk. Nobelprisvinnerne blir plukket ut av Nobelkomiteen for fysikk, en Nobelkomite som består av fem utvalgte medlemmer fra Kungliga Vetenskapsakademien. I første omgang blir flere tusen personer bedt om å nominere kandidater. Disse navnene blir senere undersøkt og diskutert av eksperter frem til valget er tatt. Skjema blir sendt til rundt personer hvor de blir bedt om å nominere kandidater til prisen. Navnene på de nominerte blir aldri offentliggjort, og de blir heller ikke fortalt at de har vært vurdert til prisen. Nominasjonspapirene forblir forseglet i femti år. I praksis vil enkelte nominerte bli kjent. Det er også vanlig at utgivere gjør slike krav, med eller uten grunnlag. Nominasjonene blir gjennomgått av komiteen, og de lager en liste med rundt 200 foreløpige kandidater. Denne listen blir så sendt til utvalgte eksperter på området, og de korter listen ned til rundt femten navn. Utvalget avgir så en rapport med sine anbefalinger til den aktuelle institusjonen. Posthume nominasjoner ikke er tillatt, men tildeling kan forekomme dersom vedkommende døde i månedene mellom priskomiteens beslutning (vanligvis i oktober) og seremonien i desember. Fød 1974 var posthume tildelinger tillatt dersom mottakeren døde etter å ha blitt nominert. Nobelprisen i fysikk krever at betydningen av oppnåelsen som blir anerkjent er «testet over tid». I praksis betyr det at gapet mellom oppdagelsen og tildelingen vanligvis er rundt 20 år, og kan være lengre. Som eksempel ble halvparten av Nobelprisen i fysikk 1983 tildelt Subrahmanyan Chandrasekhar for hans arbeid med stjernenes struktur og utviklingen som ble gjort på 1930-tallet. En ulempe med denne tilnærmingen er at ikke alle forskere lever lenge nok til at deres arbeid blir anerkjent. Noen viktigge vitenskapelige oppdagelser er aldri blitt vurdert for en pris, ettersom oppdageren kan ha dødd før tidspunktet hvor deres arbeid har blitt verdsatt. Mottakere. Marie Curie, den eneste som har mottatt Nobelprisen i to vitenskaplige grener. Den første Nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen fra Tyskland i 1901 og per 2010 har prisen blitt tildelt 188 personer fordelt på 104 tildelinger. I løpet av disse årene har der vært seks år hvor Nobelprisen i fysikk ikke har blitt tildelt (1916, 1931, 1934, og 1940–42)). John Bardeen er den eneste mottakeren som har blitt tildelt prisen to ganger (1956 og 1972), mens Marie Curie var den første som ble tildelt prisen i to fag – fysikk i 1903 og kjemi i 1911. William Lawrence Bragg ble den yngste nobelprisvinneren gjennom tidene da han ble tildelt prisen i 1915, i en alder av 25, mens Raymond Davis jr. ble den eldste da han ble tildelt prisen i 2002, i en alder av 88 år. To kvinner har mottatt prisen – Marie Curie og Maria Goeppert-Mayer (1963) – noe som er færrest blant de opprinnelige fem Nobelprisene. Priser. En nobelprisvinner i fysikk mottar en gullmedalje, et diplom som bærer et sitat, og en pengesum. Størrelsen på pengesummen avhenger av hvor Nobelstiftelsens inntekter det året. Dersom der er mer enn en prisvinner blir prispengene enten delt likt mellom dem, eller delt i én halvdel og to fjerdedeler dersom det er tre prisvinnere. Dersom der er to eller flere prisvinnere som får prisen i fellesskap, deles pengeprisen mellom dem. Medaljer. Nobelprismedaljene er registrerte varemerker tilhørende Nobelstiftelsen. Medaljene for fysikk og kjemi, medisin og litteratur ble designet av billedhuggeren og skulptøren Erik Lindberg, og medaljene har hatt samme design siden 1902. På grunn av at Lindberg ikke ble ferdig med utformingen til den første tildelingen i 1901, mottok prisvinnerne en midlertidig medalje frem til den offisielle medaljen var ferdig i september 1902. Hver medalje har et bilde av Alfred Nobel i venstreprofil på forsiden. Nobelprismedaljen for fysikk, kjemi, medisin og litteratur har identiske forsider med et bilde av Alfred Nobel og årstallet for hans fødsel og død (1833–1896). Nobels portrett er også på forsiden av medaljen for Nobels fredspris og medaljen for prisen i økonomi, men i et noe annet design. Bildet på baksiden av medaljen varierer avhengig av instituttet som tildeler medaljen. Baksiden av Nobelprisen i fysikk og kjemi har samme design. Medaljene for fysikk og kjemi er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett. Til venstre står innskriften «ALFR • / NOBEL» over to linjer og til høyre over seks linjer innskriften «NAT• / MDCCC / XXXIII / OB • / MDCCC / XCVI» (Nobels fødselsår 1833 og dødsår 1896). Reversen bærer et motiv der en kvinnefigur med en dokumentrull avslører en annen kvinnefigur med overflødighetshorn. Figurene representerer vitenskapen og naturen. Motivet er flankert av den sunkne innskriften «NATURA» til venstre og «SCIENTIA» til høyre. Det hele er omgitt av omskriften «INVENTAS • VITAM • IUVAT EXCOLUISSE • PER • ARTES» i øvre bue og «REG • ACAD • SCIENT • SUEC •» i nedre bue. Innskriften i øvre bue er et sitat fra Vergils verk Æneiden: «inventas vitam juvat excoluisse per artes», som betyr «og de som forbedret livet på jorden med sine nyvunnede ferdigheter»." Innskriften i nedre bue er latin for Kungliga Vetenskapsakademien, som utpeker prisvinneren. Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt sølv, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene er laget ved det svenske Myntverket. Diplomer. Nopelprisvinnerne mottar et diplom overlevert av Hans Majestet Kongen av Sverige. Hvert diplom er unikt designet av institusjonen som tildeler prisen, og Kungliga Vetenskapsakademien er ansvarlig for designet på diplomet for fysikk, kjemi og økonomi. Diplomet inneholder et bilde og en tekst som fastslår navnet på prisvinneren, og vanligvis et sitat som forteller hvorfor de har mottatt prisen. Ingen fredspriser har noengang hatt sitater på diplomene. Prispenger. Prisvinnerne blir også tildelt en sum penger når de mottar Nobelprisen, i form av et dokument som bekrefter det tildelte beløpet – i 2009 var prispengene på 10 millioner svenske kroner. Størrelsen på beløpet kan variere, avhengig av hvor mye Nobelstiftelsen kan tildele det året. Hvis der er to vinnere i en bestemt kategori blir tildelingen delt likt mellom mottakerne. Hvis der er tre vinnere, kan tildelingskomiteen velge om prisen skal deles likt mellom vinnerne, eller om én av dem skal motta halvparten og de to andre hver sin fjerdedel. Seremoni. Utvalget og institusjonen, som fungerer som styre for prisen, annonserer vanligvis navnene på prisvinnerne i oktober. Prisen blir så tildelt under en formell seremoni som avholds årlig den 10. desember, på årsdagen for Nobels død. En viktig del er nobelprisvinnernes foredrag, som vanligvis foregår noen dager før prisutdelingen. Nobelbanketten blir holdt hvert år i Stockholms stadshus i forbindelse med Nobelprisen. Nobelprisen i kjemi. Nobelprisen i kjemi er en av de fem opprinnelige Nobelprisene. Det er Det kongelige svenske vitenskapsakademiet som hvert år i begynnelsen av oktober vedtar hvem som har vunnet årets nobelpris. Prisen har vært utdelt siden 1901. Medalje og diplom. Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett. Til venstre står innskriften «ALFR • / NOBEL» over to linjer og til høyre over seks linjer innskriften «NAT• / MDCCC / XXXIII / OB • / MDCCC / XCVI» (Nobels fødselsår 1833 og dødsår 1896). Reversen bærer et motiv der en kvinnefigur med en dokumentrull avslører en annen kvinnefigur med overflødighetshorn. Figurene representerer vitenskapen og naturen. Motivet er flankert av den sunkne innskriften «NATURA» til venstre og «SCIENTIA» til høyre. Det hele er omgitt av omskriften «INVENTAS • VITAM • IUVAT EXCOLUISSE • PER • ARTES» i øvre bue og «REG • ACAD • SCIENT • SUEC •» i nedre bue. Innskriften i øvre bue er et sitat fra Vergils verk Æneiden: «inventas vitam juvat excoluisse per artes», som betyr «og de som forbedret livet på jorden med sine nyvunnede ferdigheter»." Innskriften i nedre bue er latin for Kungliga Vetenskapsakademien, som plukker ut prisvinneren. Medaljen er utformet av Erik Lindberg i 1902. Medaljen for prisene i fysikk og kjemi er identiske, mens medaljene for medisin og litteratur har identisk advers, mens ulik revers. Medaljen for fredsprisen har en helt egen utforming av både advers og revers. Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt sølv, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene er laget ved det svenske Myntverket. Diplomet for prisvinnerne i medisin består av to deler, en side med prisens og prisvinnerens detaljer påskrevet og en kunstnerisk billedside, som hvert år utformes av en ny kunstner. Prisvinnere. Den første Nobelprisen i kjemi ble tildelt Jacobus Henricus van 't Hoff fra Nederland i 1901. Hver mottaker mottar en medalje, en diplom og en pengesum som har variert gjennom årene. Hver mottaker mottar en medalje, en diplom og en pengesum som har variert gjennom årene. I 1901 mottok Röntgen  svenske kroner, som tilsvarer ca.  svenske kroner i desember 2007. I 2008 ble prisen tildelt Osamu Shimomura, Martin Chalfie og Roger Y. Tsien, som delte prispengene på  svenske kroner. Prisen blir tildelt i Stockholm under en årlig seremoni den 10. desember, årsdagen for Nobels død i 1896. Minst 25 mottakere har mottatt Nobelprisen for bidrag innen feltet organisk kjemi, mer enn noe annet felt innen kjemi. To vinnere av Nobelprisen i kjemi, tyskerne Richard Kuhn (1938) og Adolf Butenandt (1939), ble nektet av den tyske regjeringen å motta prisen. De mottok senere Nobelprisdiplomet og medaljen, men ikke prispengene. Frederick Sanger er den eneste mottakeren som har vunnet prisen to ganger, i 1958 og 1980. To andre har også vunnet Nobelprisen i andre felt; Marie Curie (fysikk i 1903 og kjemi i 1911) og Linus Carl Pauling (kjemi i 1954 og fred i 1962). Per 2010 har prisen blitt tildelt 159 personer. Der har vært åtte år hvor Nobelprisen i kjemi ikke har blitt tildelt. Gottfried Leibniz. Gottfried Wilhelm von Leibniz (født i Leipzig i Tyskland, død 14. november 1716 i Hannover) var en tysk polyhistor. Han gjorde seg bemerket blant annet som filosof, naturvitenskapsmann, matematiker, sinolog, diplomat og advokat. Han skrev for det meste på latin og fransk. Han var utdannet i jus og filosofi, og gjorde tjeneste for to større tyske adelshus. Et av dem, Huset Hannover, ble på den tiden den nye engelske kongefamilie. Leibniz fikk spille en viktig rolle i europeisk politikk og diplomati. Han inntar en stor plass både i filosofiens og matematikkens historie. Liv og virke. Leibniz var sønn av en professor i moralfilosofi ved universitetet i Leipzig. Som student utmerket han seg slik at han ble tilbudt et professorat da han var 21 år gammel. Men han avslo tilbudet da han ville bli en verdensmann. Den største delen av sin offentlige karriere tilbragte han som hoffmann, diplomat, bibliotekar og som familiehistoriker for hertugene av Hannover. En av dem ble kong Georg I av Storbritannia. Hans forskjellige gjøremål bragte ham ut på omfattende reiser, og dette sammen med skriftene han utga i forbindelse med reisene, gjorde ham til en beundret offentlig person da han var på høyden. Som gammel var han imidlertid oversett og glemt. Men under hele denne tiden utførte han et stort intellektuelt arbeide. Dette var imidlertid ikke et arbeide som var nedfelt i en ordnet produksjon av bøker, og det ble heller ikke publisert mens han levde. Hans beskrivelse av de kaotiske omstendighetene rundt skrivingen er rent rørende: "«Når jeg har gjort noe, glemmer jeg det i noen måneder, og i stedet for å lete etter det blant alle arkene som jeg ikke har hatt tid til å sortere og registrere, begynner jeg forfra igjen»." Resultatet av denne mangelen på struktur ble at i motsetning til for eksempel Baruch de Spinozas arbeider som presenterer leseren for et nøye planlagt og strukturert system, overlot Leibniz det til leseren selv å finne denne helheten. I ettertiden er Leibniz særlig blitt husket som matematiker og filosof. Men den moderne vitenskaps tilbøyelighet til spesialisering griper ikke helt Leibniz. Tendensen til å betrakte ham som en mann med innsikt på mange områder fanger heller ikke helt det som er en polyhistors selvforståelse. En polyhistor som Leibniz ville sett det som noe nedverdigende å bli redusert til matematiker og/eller filosof, fordi hans tid la vekt på å bevege seg med lærd og opplyst letthet over så mange områder som mulig og kunne forene dem til en helhet. Og Leibniz foretok seg også meget som ofte oversees: Han skrev Huset Braunschweigs historie, han foresto Hertug Augusts bibliotek i Wolfenbüttel, hadde ledelsen for en gruve i Harzfjellene, og ledet forhandlinger med det siktemål å fremme forsoning mellom katolikker og protestanter. Matematikk. Leibniz' viktigste bidrag til matematikken var at han, uavhengig av Newton, oppdaget infinitesimalregningen i 1676. Det er mye som tyder på at Newton kan ha oppdaget infitesimalregningen tidligere, men han publiserte ikke om dette før i 1693. Det er Leibniz' tegnsystem (notasjon) matematikerne bruker nå. Leibniz oppfant den matematiske termen «funksjon» i 1694, som han brukte for å beskrive kvantitet i forhold til en kurve. Han utviklet også begrepet kinetisk energi. Han gjorde rede for den matematiske logikk, men publiserte ikke denne nyvinningen. Hadde han gjort det, hadde dette vært et emne i utvikling halvannet århundre før det som ble tilfelle. Leibniz banebrytende arbeide på dette området ble først oppdaget i forbindelse med Gottlob Frege og Bertrand Russells arbeider. En grunnleggende distinksjon. Hvis noen sier til oss: "«Ved siden av meg bor det en rødhåret mann som har en fet kone»", kan dette meget godt være sant, men det kan like gjerne være usant. Den eneste sikre måten å finne ut av dette på er å foreta en grundig undersøkelse for å avgjøre om det bor en mann ved siden av som har en fet kone (sammenlignet med en tynn kone eller ingen kone i det hele tatt), og om dette er de eneste beboerne i dette huset. Men hvis noen sier til oss: "«I nabohuset bor det en ungkar sammen med den fete konen sin»", vet man uten videre at dette er et galt utsagn. Man behøver ikke å foreta noen undersøkelser i det hele tatt for å fastslå dette, fordi «ungkar» betyr ugift mann. Derfor kan ikke mannen i nabohuset både være ungkar og ha en kone, utsagnet er selvmotsigende og kan derfor umulig være sant. Leibniz hevdet at alle sannheter må tilhøre én av disse to logiske kategoriene. Enten må vi undersøke kjensgjerningene for å finne ut om et utsagn er riktig eller galt, eller man kan gjøre det uten å undersøke kjensgjerningene, i dette tilfelle må utsagnet være riktig eller galt ved den måten betegnelsen er brukt på. Fordi sannheten i den siste type utsagn kan avgjøres ved å analysere dem uten å ta hensyn til noe utenfor, er de senere blitt kalt «analytiske utsagn». Den andre typen er blitt kjent som «syntetiske utsagn». Dette er nå de vanlige betegnelsene. Dette skillet ble utviklet med stor kraft og stort raffinement over en periode på omtrent tre hundre år. Det ble viktig for den empiriske tradisjonen i filosofien som oppsto mellom Leibniz og Kant, og det utgjorde et sentralt skille i Kants filosofi. I det 20. århundre ble det grunnleggende for den logiske positivismen. Det har ofte vært sagt at hvis en som studerer filosofi ikke oppnår annet enn å få en klar forståelse av hva denne distinksjonen innebærer, så har ikke studiet vært bortkastet. Etter hvert ble hele matematikken og logikken oppfattet som en samling analytiske utsagn, mens all kunnskap som refererte til den empiriske verden, ble forstått som syntetiske. Leibniz uttalte da også at «det finnes to typer sannheter, fornuftssannheter og empiriske kjensgjerninger». Denne forståelsen fikk avgjørende betydning for hvordan man betrakter denne type kunnskap og hvordan man forsøker å få slik kunnskap. De negative konsekvensene av dette skillet er også viktige. Benekter man et analytisk sant utsagn, er det en selvmotsigelse, en slik benektelse kan derfor ikke være sann. Men hvis man benekter et syntetisk sant utsagn, så er det ikke en selvmotsigelse, det er et annet syntetisk utsagn som kunne ha vært sant, men som viser seg å ikke være det. Det første er følgelig en umulighet, mens det andre er en mulighet. Alternative verdener. En følge av dette var at Leibniz introduserte forestillingen om mulige alternative verdener. Det hadde vært fullt mulig for mennesker å ha seks fingre på hver hånd, eller tre. Men det finnes ingen mulig verden hvor vi kunne ha begge deler samtidig. Så selv om begge alternativer er mulige, vil virkeliggjørelsen av én mulighet utelukke virkeliggjørelsen av den andre. Dette fører til en forestilling om muligheter som er forenlige med hverandre, sammenlignet med muligheter som er uforenlige. Summen av alle slike muligheter som lar seg forene, utgjør én mulig verden, og det finnes et uendelig stort antall av dem. Leibniz trodde at gud kunne ha skapt den verden han ville, forutsatt at det var en mulig verden, men siden han er et fullkomment vesen, valgte han å skape den best mulige verden. En verden som inneholder fri vilje, og følgelig onde gjerninger og det onde, er bedre enn en verden hvor det ikke finnes noen fri vilje. Dette er Leibniz' forklaring på Epikurs spørsmål om hvorfor en fullkommen gud har skapt en verden hvor det finnes så mye vondt. I sin roman «Candide» (1759) har Voltaire skapt en udødelig karikatur av Leibniz i figuren "Pangloss", en tåpelig filosofisk optimist som hevder at alt er til det beste i den beste av alle mulige verdener. Men som de fleste store karikaturer yter den ikke offeret rettferdighet, for den får ikke frem at det er et alvorlig poeng bak det Leibnitz sier. Den tilstrekkelige grunn. Den tilstrekkelige grunns prinsipp er en annen av Leibniz' ideer som ble en del av den filosofiske tenkningen. Alt som er, sa han, må ha en grunn til at det er. Hvis den sannhet man spør etter, er analytisk, kan den bevises uten referanse til en ytre virkelighet, enten ved et logisk eller matematisk bevis, eller ved en annen form for deduktiv argumentasjon. Hvis det dreier seg om en sak som involverer mening, kan man henvise til definisjoner, eller hvis det dreier seg om en aktivitet bestemt av regler, som for eksempel spill eller en konvensjonell aktivitet, kan man appellere til regler eller konvensjoner. Dersom det dreier seg om en syntetisk sannhet som forholder seg til hvordan tingene faktisk er, så er de tilstrekkelige grunnene de fysiske årsakene som har hatt som nødvendig konsekvens at disse tingene er som de er. En adekvat forklaring av noe er derfor å få frem den tilstrekkelige grunnen til fenomenet. I et konkret tilfelle må man i følge Leibniz først og fremst finne ut hvilken sannhet det dreier seg om, deretter må man søke etter det som vil være en egnet tilstrekkelig grunn til nettopp denne type sannhet. Dette metodeprinsippet brukes fremdeles i forskning. Leibniz utgår fra at Gud har skapt alt fra intet ("creatio ex nihilo") og at alt hva Gud har skapt, er godt. Fra dette slutter gan at det overalt er å finne en vidunderlig orden. Som ekaempel på dette nevner han tallene, der det ikke kan forekomme noen endringer. «Preetablert harmoni». Leibniz var på mange måter en forbløffende moderne tenker. Mens tidligere tenkere hadde oppfattet materien som treg, og trodd at bevegelse var forårsaket av at treg materie ble gitt en eller annen form for støt, oppfattet Leibniz bevegelse, eller i hvert fall aktivitet, eller tendens til aktivitet, som noe iboende i materien. Han var i virkeligheten overbevist om at det som i siste instans konstituerte materien, ikke i seg selv var noe materielt, men ikke-materielle aktivitetssentre. Idag er det selvfølgelig anerkjent at all materie lar seg redusere til energi, men Leibniz' ideer på dette området var forbløffende forutseende. Men på 1600-tallet var det eneste vokabularet folk kunne benytte når de snakket om ikke-materielle aktivitetssentre, bestemt av ord som «bevissthet», «ånd» og «sjel». Og det var på denne måten Leibniz forsøkte å uttrykke seg. Punkter med tendens til aktivitet konstituerer materien. Han oppfattet dem som bevissthetssentre som utgjorde punkter i rommet. Han kalte dem «monader» og trodde at alt besto av dem. Selv om Leibniz oppfattet alle monadene som ikke-romlige størrelser, forsto han dem som svært forskjellige med hensyn til intensitet: Fra dem som konstituerte ikke-organisk materie til hvert enkelt menneskes bevissthet og derfra til Gud som også er en monade. Hver monade representerer et perspektiv i forhold til resten av virkeligheten – den er sin egen verden. I denne forstand eksisterer det ikke noen gjensidig påvirkning mellom monadene – vi mennesker tar for eksempel ikke del i hverandres bevissthet – vi er det Leibniz kalte «uten vinduer». Men alle monadene ble ifølge Leibniz skapt av Gud for å eksistere sammen i den samme verden, derfor etablerte han en harmoni mellom de ulike funksjonene slik at alt og alles aktiviteter kan eksistere i et fellesskap. Uttrykket «preetablert harmoni» er blitt den mest brukte beskrivelsen av Leibniz' system. Interesse for Kina. Leibniz var levende interessert i Kina, og holdt nær kontakt med tidens ledende Kina-misjonærer fra jesuittordenen. Han betraktet den konfucianske filosofi som en bekreftelse av hans egne teorier om universelle sannheter. Han var således en tidlig sinolog; det er vanlig å betegne de relativt få Kina-eksperter fra denne historiske epoke som protosinologer for å skille dem fra den sinologi som oppstod da Kina-granskning ble et europeisk universitetsfag. Et fremtredende anliggende for mange protosinologer var deres tro på en såkalt "Clavis Sinica", en slags «nøkkel» til det kinesiske språk som ville muliggjøre en radikalt enklere tilgang til språket. Bakgrunnen for denne overbevisning var at den europeiske oppdagelse av Asias mange språk gjenopplivet erindringen av den bibelske beretning om Babels tårn ("1 Mos" 11,1-9) som man mente hadde brakt til opphør den alminnelige utbredelse av det språk som Gud hadde skjenket Adam ("1. Mos" 2,19-20). Noen protosinologer mente at kinesisk var en viktig nøkkel til dette urspråk, mens andre mente at kinesisk selv måtte være selve urspråket. Atter andre antok at det ville være umulig å gjenfinne urspråket, men så på det kinesiske skriftspråk som en måte å konstruere et nytt universelt språk. Det var denne gruppen som Leibniz tilhørte: De kinesiske skriftspråk måtte etter hans oppfatning bestå av "realkarakterer" som kunne fungere som universelt kommunikasjonsmiddel. Leibniz skrev generelt svært innsiktsfullt om Kina. I innledningen til verket "Novissina Sinica" (1697) hevdet han at europeerne hadde overtruffet kineserne hva gjaldt de komparative vitenskaper og var på høyde med dem innen teknologi, men at kineserne derimot var kommet lenger enn Europa innen praktisk filosofi, hvormed han mente tilpassingen av etikk og politikk til det daglige liv. Leibniz fryktet at Europa ville bli hengende etter Kina dersom utvekslingen mellom Kina og Europa ikke ble mer gjensidig. Han gikk inn for at kineserne måtte innbys til å sende «misjonærer» til Europa som skulle undervise europeerne i naturlig religion. Leibniz hadde en særlig intellektuelt fruktbar brevveksling med franskmannen Joachim Bouvet (1656–1730), en av de fremste jesuittmisjonærene ved det kinesiske keiserlige hoff. Bouvet var i ferd med å utvikle en teologi som er blitt kalt figurismen, og som fascinerte Leibniz. Korrespondansen mellom de to dreide seg også i stor grad om Yijing, den eldste av de kinesiske klassikere, som inneholdt et binært tallsystem, "Xiantian Zixu", som foregrep og for det meste bekreftet det system som Leibniz selv hadde utviklet. For Leibniz var denne oppdagelsen og det arbeide han gjorde på grunnlag av "xiantian zixu" av umåtelig stor verdi. Verker og språklig innflytelse. Leibniz skrev om mange temaer innen mange av filosofiens grener, men publiserte bare korte avhandlinger. Leibniz skrev sine filosofiske avhandlinger på latin og korresponderte ofte på fransk. Men som nasjonalist og i tråd med 1700-tallets ideal om språklig renhet, foreslo han for et tysk akademi å fremme tysk språk. Filosofer etter Leibniz begynte å skrive på tysk, og dette fikk stor betydning for språket. Nobelprisen i fysiologi eller medisin. Nobelprisen i fysiologi eller medisin er en av de fem Nobelprisene. Det er Nobelförsamlingen vid Karolinska Institutet som hvert år i begynnelsen av oktober vedtar hvem som har vunnet årets nobelpris. Prisen har vært utdelt siden 1901. Medalje og diplom. Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett. Til venstre står innskriften «ALFR • / NOBEL» over to linjer og til høyre over seks linjer innskriften «NAT• / MDCCC / XXXIII / OB • / MDCCC / XCVI» (Nobels fødselsår 1833 og dødsår 1896). Reversen bærer et motiv der en sittende kvinnefigur støtter en yngre kvinne med den ene armen og med den andre holder et kar som fylles med vann som springer ut fra en klippe. Den sittende kvinnen symboliserer medisin og har en laurbærkvist ved føttene. Den yngre kvinnen har en krukke og en slange, symboler for medisin, ved sin side. Det hele er omgitt av omskriften «INVENTAS • VITAM • IUVAT EXCOLUISSE • PER • ARTES» i øvre bue og «REG • UNIVERSITAS • MED • CHIR • CAROL •» i nedre bue. Innskriften i øvre bue er et sitat fra Vergils verk Æneiden: «inventas vitam juvat excoluisse per artes», som betyr «og de som forbedret livet på jorden med sine nyvunnede ferdigheter»." Innskriften i nedre bue står for Karolinska Institutet, som opprinnelig het Kongl. Carolinska medico-chirurgiska institutet og som plukker ut prisvinneren. Medaljen er utformet av Erik Lindberg i 1902. Medaljen for prisene i fysikk og kjemi er identiske, mens medaljene for medisin og litteratur har identisk advers, mens ulik revers. Medaljen for fredsprisen har en helt egen utforming av både advers og revers. Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt sølv, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene er laget ved det svenske Myntverket. Diplomet for prisvinnerne i medisin består av to deler, en side med prisens og prisvinnerens detaljer påskrevet og en side som avbilder medaljens advers sammen med et sitat fra Nobels testament: «Åt dem som har gjort mänskligheten den största nytta.» Inntil 1965 hadde diplomet et kunstverk i stedet for medaljebilde og sitat, slik diplomene for de andre Nobelprisene fortsatt har. Hongkong. Hongkong (hanzi: 香港, pinyin: "Xiānggǎng", jyutping: "Hoeng1 gong2") er en spesiell administrativ region i den sydlige delen av fastlands-Kina, omgitt av provinsen Guangdong. Hongkong består av en større halvøy som kalles "de nye territoriene" samt en rekke øyer hvor den viktigste er Hongkongøya. I 2004 var folketallet 6 855 125 innbyggere. Er blitt regnet som verdens travleste havneby. Navnet Hongkong kommer fra den kantonesiske navneversjonen Heunggong (som uttales omtrent som Høenggong). Det offisielle navn er Folkerepublikken Kinas spesielle administrative region Hongkong (中华人民共和国香港特别行政区/中華人民共和國香港特別行政區 -; eng.: "Hong Kong Special Administrative Region of the People's Republic of China"). Prehistorisk tid. Regionen har vært bebodd i nærmere 5000 år. Utgravninger fra 1920-tallet bragte for dagen steinalderfunn som kan vitne om innflytelse fra nordkinesiske steinalderkulturer, som for eksempel Longshankulturen. På øyene Lantau og Lamma ble det funnet bronseverktøy og -våpen. Steingravurer funnet flere steder i territoriet dateres til bronsealderen (Shang-dynastiet). Andre gjenstander som formodes å stamme fra 6. til det 3. årh. f.Kr. (De stridende rikers tid) beviser at territoriets tidlige innbyggere var kulturelt knyttet til befolkningen i det omliggende Guangdong. Del av det kinesiske keiserrike. Under 100-tallets Han-dynasti ble området bosatt av Han-kinesere. Under Tang-dynastiet var regionen omkring Kanton et betydelig handelsområde og området rundt dagens Hongkong og Shenzhen hadde havner som betjente denne handelsvirksomheten. Både saltproduksjon og perledyrking fikk et oppsving. Men befolkningen rundt Hongkong var nokså lav. Den første sterke tilflyttingsbølgen fra det nordlige Kina begynte under Song-dynastiet mellom 970 og 1279. Etter at mongolene klarte å erobre Kina, flyktet song-herskerne til det som nå er Kowloon. I 1276 overgav de seg. I slaget ved Yamen utslettet mongolerhæren de siste rester av songhæren i 1279, og da skal en ledende embedsmann ved hoffet ha tatt med seg de to gjenblivende prinsebarna fra Song-dynastiet og kastet seg i havet. Etter at Yuan-dynastiet hadde etablert sitt herredømme også rundt Hongkong, ble innvandringen fra nord sterkere. Men som tidligere var området relativt utenom allfarvei. Hovednæringene var fiske og perledyrking. Handelsforbindelser med Portugal. I 1517 ankom den portugisiske handelsmannen Fernão Pires de Andrade til sørkinakysten for å forhandle med handelshusene i Kanton. Gamle dokumenter forteller at portugiserne steg i land på en øy de kalte "Tuen-Mun" og tok livet av noen av de fastboende der, og antagelig var dette øya en del av det senere Hongkong. Gamle kart viser at det på denne tid hadde vokst frem noen landsbyer der. Etter Ming-dynastiets fall og etter at Taiwan ble erobret av Koxinga, ble Hongkong del av distriktet Xin'an (新安縣). Qing-dynastiets keiser Kangxi befestet kysten og bygde militærleirer for å kunne beskytte kystlandet bedre. Britisk herredømme. Etter at portugiserne allerede hadde etablert en handelspost i Macao på motsatt side av Perleflodens brede munning, kom det britiske Ostindia-kompani ("British East India Company") for første gang til. Handelen i Hongkong med engelske handelsmenn vokste sterkt, og i 1711 grunnla britene et handelshus i Kanton. Varer fra Kina var svært etterspurt i Europa. Te, silke og andre asiatiske luksusgoder var meget ettertraktet. Men britene kunne ikke finne meget som kineserne interesserte seg for å kjøpe fra dem. Men de begynte etter hvert å eksportere opium til Kina. Da den keiserlige regjering forsøkte å kvele opiumshandelen, brøt det ut krig. Under den første opiumskrigen okkuperte britene Hongkongøya 20. januar 1841, og Kina avstod dette året øya etter at krigen var avsluttet under Nanking-traktaten. Året etter ble Hongkong opprettet som britisk kronkoloni. Etter hvert ble kolonien et viktig handelssentrum. De første tyve årene under britisk styre var det liten kontakt mellom europeerne og kineserne. Det var først i 1862 at det ble ansatt embedsmenn som skulle bli gitt opplæring i kantonesisk, noe som førte til bedre relasjoner. Under den andre opiumskrigen fikk britene kontroll over hele Kowloon. Den 9. juni 1898 fikk britene en leieavtale for de "nye territoriene" – områdene mellom Kowloon og Shenzhenelven, for 99 år. Avtalen omfattet i tillegg 235 større og mindre øyer. Med disse områdene ble det mulig å gjøre kolonien i høyere grad selvhjulpen med vannforsyning og matproduksjon, og den ble lettere å forsvare militært. De handelsliberaliseringer som europeerne tvang gjennom overfor Kina etter opiumskrigene førte til at Hongkong ble en ledende frihandelssone i Østasia, ikke bare for britene, men også amerikanske handelsfolk. Et alvorlig, men kortvarig utbrudd av byllepest i 1890-årene, gav kolonien en økonomisk knekk. Hongkong ble tilfluktssted for tidligere Taiping-opprørere, monarkister (etter grunnleggelsen av den kinesiske republikk i 1912) og kommunister (etter Chiang Kai-sheks kommunistforfølgelse i 1927). Folketallet steg mellom 1851 og 1931 fra 33 000 til 879 000 innbyggere, hvorav 95 prosent var kinesere. Kolonien forble likevel liggende i skyggen av den mye større storbyen Shanghai, og slik var det frem til 1949 da kommunismens seier på fastlandet skapte nye realiteter også for Hongkong. Etter kommunistenes maktovertagelse kom en million flyktninger til Hongkong, som vokste til en betydelig industriby. Folkerepublikken Kina vegret seg lenge for å forlange området tilbake, men inntok etter hvert en annen holdning. I 1980-årene, da man ble nødt til å ta inn over seg at leieavtalen for "New Territories" nærmet seg opphør, ble det nødvendig med forhandlinger om Hongkongs fremtid. Den kinesisk-britiske felleserklæring av 19. desember 1984 fastslo at hele Hongkong skulle ble et spesielt administrativt område under Beijing i 1997. Spesiell administrativ region. Den 1. juli 1997 overtok Folkerepublikken suvereniteten, men avtalen fra 1984 innebar at Hongkong fikk rett til å beholde sin kapitalistiske økonomi og sitt styresett i minst 50 år. Til tross for dette har regjeringen i Beijing forsøkt å vedta lover som reduserer Hongkongs selvstyre, noe som har ført til massive protester og demonstrasjoner. Styresettet er i det store og hele preget av utstrakt økonomisk liberalisme, og fungerer til dels demokratisk selv om det ved visse valg er begrenset stemmerett. Regjeringssjefen "(Chief Executive)" blir ikke direkte valgt, men utpekes av et valgkollegium hvis medlemmer er delvis utnevnt av Kina, og delvis kåret ved valg med begrenset stemmerett. Konstitusjonen, som er nedfelt som del av grunnloven "Basic Law", ble approbert av Folkerepublikken Kinas nasjonale Folkekongress i mars 1990. Hongkongs rettsvesen er for det meste tuftet på det engelske "common law"-system. Det skal stå ved lag i det minste til 30. juni 2047. Alle borgere som er fylt 18 år har alminnelig stemmerett. Men stemmerett ved særskilte indirekte valg er avgrenset til omkring 180 000 velgere i 28 funksjonelle valgkretser (forretnings- og profesjonssektorer). Regjeringssjefen velges av et 800 medlemmer stort valgkollegium sammensatt for det meste fra de nevnte funksjonelle valgkretser, men også tildels fra religiøse organisasjoner og fra lokale og sentrale styringsorganer. I kinesisk sammenheng regnes dette som demokratisk, men ikke etter vestlig standard. Den første "Chief Executive" for Hongkong, Tung Chee-Hwa, tiltrådte 1. juli 1997, før dette valgsystemet hadde funnet sin endelige form. Det ble fulgt da hans etterfølger Donald Tsang ble valgt (tiltrådte 21. juni 2005). Tsang ble 1. juli 2012 etterfulgt av Leung Chun-ying. Geografi. Hongkong ligger ved kysten mot Sørkinahavet og ved Perleflodens munning. Den tidligere kolonien omfatter en stor og uregelmessig formet halvøy, og dessuten 235 øyer, hvorav den viktigste er selve Hongkong-øya. Andre større øyer er Lantau, Cheung Chau, Lamma, Peng Chau og Tsing Yi. Territoriet inndeles i enhetene Hongkong Island, Kowloon, New Territories og de foranliggende øyer ("outlying islands"). Av arealet på 1102 km² er bare ca 25 % urbanisert. Det skyldes at store områder består av bratte og knudrete fjellpartier; bare nord i "New Territories" er det større sletteland. Høyeste fjell er Tai Mo Shan på 958 m; det mest kjente fjellet er Victoria Peak på 552 m. Klimaet er tropisk fuktig med en årlig gjennomsnittstemperatur på 22,5°C, årlig nedbør på 2 409 mm, og ti fuktige måneder. Vinteren fra januar til mars er kjølig og regnfull, sommeren fra april til september er varm og regnfull, og høsten fra oktober til desember varm og tørr. Sommeren medfører tyfonfare; en tyfon den 18. september 1906 med samtidig flodbølge kostet omkring tusen menneskeliv. Adkomst fra omverdenen. Hongkong internasjonale lufthavn på Chek Lap Kok er en av de viktigste luftfartsknutepunkter i Asia, og har direkteforbindelser med en rekke europeiske byer. Den er hovedbase for en rekke flyselskap, hvorav de viktigste er Cathay Pacific og Dragonair. Cathay Pacific fløy i 2005 direkte til alle kontinenter unntatt Søramerika, og i Europa til Amsterdam, Frankfurt am Main, London, Manchester, Paris, Roma, Belfast, Edinburgh, Glasgow og Teesside. Chek Lap Kok ble åpnet i 1998, og avløste da den berømte Kai Tak-lufthavnen som inne i Hongkongs sentrumsområder, hadde bare en kombinert start- og landebane som dertil var i korteste laget, var sterkt overbelastet og hadde en usedvanlig krevende innflyvningsrute med en krapp sving nesten nede i takhøyde over Kowloons høyhus. Byggingen av Chek Lap Kok betød at en stor kunstig øy nord for Lantau måtte konstrueres, og helt ny infrastruktur med motorvei, broer og toglinje anlegges. Denne nye infrastrukturen gjør innreisen fra flyplass til f.eks. Victoria omtrent like rask som fra gamle Kai Tak. "Ferjer" og "hurtigbåter" knytter Hongkong til et stort antall sørkinesiske byer langs kysten og på begge sider av Perleflodens utløp. Flere av de konkurrerende selskaper som opererer forbindelsen mellom Hongkong og Macao benytter norskkonstruerte hurtigbåter. "Jernbanen" er knyttet direkte til Folkerepublikken Kinas hovedlinjer, med gjennomgående trafikk til Beijing, Shanghai, Guangzhou og en rekke byer i provinsen Guangdong. Hovedbanegården ligger i Hung Hom i Kowloon. Kommunikasjonsmidler. Hongkong har en fremragende infrastruktur som betyr meget for byens økonomiske konkurransedyktighet. "Bussnettet" er meget utviklet, og busser er borgernes fremste kommunikasjonsmiddel. Tusener av toetasjes busser av samme slag som er kjent fra London betjener et tett rutenett. Det finnes også "minibuss"linjer hvis reisemål ofte kun angis på kantonesisk. Det er svært mange "drosjer", og prisene er ikke så høye. Den 1. oktober 1979 fikk Hongkong "undergrunnsbane" (MTR = "Mass Transit Railway"). Den har nå et nett på 43,2 km fordelt på fem linjer gjennom de tettest befolkede områdene. "Island Line" løper langs Hongkongøyas nordlige rand fra vest til øst. "Tsuen Wan Line" fører fra Hongkongøya til boligområdene hinsides Kowloon. "Kwun Tong Line" løper fra den sørligste del av Kowloon Yau ma Tei over til det østlige Kowloon og går så over i Tseung Kwan O-line. Ved siden av MTR løper "Airport Express" parallelt med "Tung Chung Line" fra Hongkongøya, over til Kowloon og ut til flyplassen Chek Lap Kok. "Kowloon Canton Railway" (kalt KCR East) har en linje fra Tsim Sha Tsui på sørspissen av Kowloon og fører opp til en endestasjon ved Hongkongs nordgrense rett overfor Shenzhen. En sidelinje ble åpnet i desember 2004 og fører til Ma On Shan og viktige deler av Shatin. En annen KCR-linje, KCR West, sammenbinder Mei Foo og Tuen Mun. "Hong Kong Tramway" nord på Hongkongøya er en trikkelinje som følger de samme spor som de som opprinnelig var anlagt ved åpningen den 30. juli 1904. Trikkenettet er på 23,8 km. Av stor interesse for turistene er "Peak Tram", en taubane (slik som Fløybanen i Bergen) fra bydelen Central og opp til Victoria Peak. En raskere og mer moderne trikkelinje betjenes av luftkondisjonerte vogner og ble åpnet 17. september 1988 mellom Tuen Mun og Yuen Long vedt i New Territories. "Ferjer" betjener øyene, og dessuten trafikkerer "Star Ferry"-selskapets gamle passasjerferjer sundet mellom Hongkongøya og fastlandet. Det er imidlertid også bygd en rekke tunneler under dette sundet. Demografi. Hongkong er Kinas tredje største storbyområde. Til tross for at Hongkongregjeringen aktivt oppfordrer befolkningen til barnerike familier i motsetning til den ettbarnspolitikk Beijingregjeringen forfekter for de kinesiske byområder, hadde Hongkong i 2009 en fertilitetsrate på bare 1,03 barn pr. kvinne, noe som er ekstremt lavt i verdenssammenheng, og langt under den rate på 2,1 barn som skal til for reproduksjon av befolkningen i utviklede samfunn. Befolkningen er likevel voksende, på grunn av økende tilflytting fra Fastlandskina. Territoriets befolkning er rett i overkant av 7 millioner. Beboere fra fastlands-Kina har ikke rett til opphold i Hong Kong, og de har heller ikke automatisk innreisetillatelse. Det er imidlertid tilstrømningen av innvandrere fra fastlands-Kina, tilnærmet per år, som er den betydeligste bidragsyteren til befolkningsveksten - en daglig kvote på 150 fastlands-kinesere med familiebånd i Hong Kong er innvilget "enveis tillatelse". Forventet levealder i Hong Kong er 79,16 år for menn og 84,79 år for kvinner (2009), noe som er blant de høyeste i verden. Om lag 95% av befolkningen i Hong Kong er av kinesisk avstamning. Han-majoriteten i Hong Kong stammer hovedsakelig fra Guangzhou og Taishan-regionene i Guangdongprovinsen. De resterende 5% av befolkningen består av ikke-etniske kinesere. Den sørasiatiske befolkning er indere, Pakistanere og Nepalesere, og noen vietnamesiske flyktninger har blitt fastboende i Hong Kong. Det er også europeere (hovedsakelig briter), amerikanere, kanadiere, japanere og koreanere som jobber i byens kommersielle og finansielle sektor. I 2008 var det anslagsvis mennesker fra Indonesia og Filippinene som jobbet i Hong Kong som hushjelper. Hong Kongs "de facto" offisielle språk er kantonesisk, et kinesisk språk som stammer fra Guangdong-provinsen nord for Hong Kong. Engelsk er også et offisielt språk, og snakkes ifølge en telling fra 1996 av 3,1 prosent av befolkningen som førstespråk og 34,9 prosent som andrespråk. Skilt på både kinesisk og engelsk er vanlig i hele territoriet. Siden overleveringen i 1997 har en økning i innvandrere fra fastlands-Kina og større integrasjon med fastlandsøkonomien brakte et økende antal Mandarintalende til Hong Kong. Statistisk sett er Hong Kongs inntektsgap det største i Øst-Asia. Ifølge en rapport fra FNs bosettingsprogram i 2008, var Hong Kongs Gini-koeffisient på 0,53, den høyeste i Asia og "relativt høyt i internasjonal målestokk". Styresmaktene har imidlertid understreket at lønnsforskjeller ikke kan likestilles med forverring av fattigdomsituasjonen, og at Gini-koeffisienten ikke er direkte sammenlignbar mellom regionene. Regjeringen har oppgitt økonomisk omstrukturering, endringer i husholdningenes størrelser, og økningen av høyinntektsjobber som faktorer som har forskjøvet Gini-koeffisienten. Boligsituasjon. Bygårder fra 1970-tallet i Kowloon a>ene (her er de eksterne modulene fotografert) gir beboerne en mer behagelig tilveærelse i det tropiske Hong Kong, gir et ikke ubetydelig energiforbruk Forbes' liste fra 2009 over "verdens dyreste byer å bo i" rangerer Hong Kong som en av byene med høyest levekostnader i verden. Befolkningen i Hong Kong har i flere tiår måttet nøye seg med svært lite boareal. Da den kinesiske borgerkrigen endte med forkynnelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 begynte en stor bølge av innvandring fra Kina til den tidligere britiske kolonien Hong Kong. De fleste fattige innvandrere bosatte seg i store områder med hytter laget av tre og tinn, som stammer spredt over hele territoriet. Sikkerhets- og de sanitære forholdene var forferdelige, og det var stadig vekk branner. Etter at en brann i julen 1953 i "Shek Kip Mei" (nordre Kowloon) raste i flere dager og ca mennesker ble hjemløse, besluttet den koloniale administrasjonen å flytte hyttebeboerne inn i fleretasjes betongbygg av hensyn til brannsikkerhet og for å bedre de sanitære forholdene. Dette var praktisk talt begynnelsen på "public housing"-programmet i Hong Kong. De første "Mark I"-boligene sto ferdig mot slutten av 1954. De ga hver familie en leilighet på ca 20 kvadratmeter, med sanitæranlegg som måtte deles med andre familier og kokemuligheter plassert utenfor leilighetene. På slutten av 1960-tallet var mange slike bygninger oppført, flere av disse var også de forbedrede versjonene "Mark II" og "Mark II" som bød på litt mer komfort. På slutten av 1960-tallet rystet harde, kommunistisk-inspirerte opptøyer territoriet. Demonstrantene ble rekruttert hovedsakelig fra ungdommen i det overbefolkede "public housing"-distriktet. Som et resultat igangsatte den koloniale administrasjonen et program som skulle gi boliger til om lag 1,8 millioner mennesker. Først ble mange av "Mark I-III"-husene rehabilitert, to og to leiligheter som ble slått sammen til en for å gi økt boareal. Dette viste seg å være dyrt og ineffektivt. I 1970-årene begynte de derfor å bygge "Mark IV" høyhus, som tilbød plass i de nederste etasjene til butikker og kjøpesentre. Her hadde hver leilighet egne sanitæranlegg og eget kjøkken. Denne standarden følges fortsatt i dag når det bygges nye boligblokker, om enn med en stadig forbedring av standarden i form av boareal, infrastruktur og utstyrsnivå. "Public housing"-programmet er fortsatt den ledende produsenten av boliger, og i noen områder av Hong Kong er andelen av boliger som har blitt oppført som følge av programmet godt over 70%. Til tross for den høye antallet boliger som har blitt bygget var ikke før tidlig på 1980-tallet at de siste hytteområdene ble fjernet. "Mark I-III"-blokkene er nå så godt som borte og erstattet med høyblokker, og de få gjenværende utgavene er bebodd av de fattigste innvandrerne fra Folkerepublikken. Etter det har økt kraftig de siste tiårene, er inntektsnivået av store deler av befolkningen, den" Public Housing Authority" mer og mer om å gjøre leietakere til leilighetene til eierne. Håpet er at ved å gi eierskap av stua den aldrende Hongkongern mer sikkerhet. Cage People. I Hong Kong bor det ifølge offisielle tall om lag såkalte "Cage People" (burmennesker). Dette er betegnelsen på Hong Kong-beboere som bor sammen med flere personer i et rom. Rommene er låsbare bur eller trekasser, som er ca 2 kubikkmeter og ofte stablet to eller tre i høyden, som vanligvis er lite mer enn et sted å sove. Innbyggerne i et boligbur («burhjem») deler ofte kjøkken, bad og toalett med ti andre personer. Prisen for leie av et bur var i 2009 1000-1500 Hong Kong dollar, tilsvarende ca 100-150 €. I forhold til arealet er dette dyrt, selv etter Hong Kong-standard, men i absolutte tall, tilsvarer det ifølge distriktet bare en tjuende til en tredjedel av leien for en liten leilighet Religion. Det er full religionsfrihet i Hongkong. De fleste innbyggere er enten buddhister eller taoister, og forfedrekult står også sterkt på grunn av konfucianismens sterke innflytelse. Det er også omkring en halv million kristne i byen, det vil si om lag ti prosent av befolkningen. De er omtrent jevnt fordelt mellom Den katolske kirke og et større antall protestantiske kirker (inklusive anglikanerne). Det er også omkring 70 000 muslimer, mellom 2 000 og 3 000 jøder og noen hinduer og sikher. Trossamfunnene har grunnlagt skoler og institusjoner for sosial assistanse. Den katolske biskop av Hongkong, biskop Joseph Zen Ze-kiun, ble kreert til kardinal i 2006. Gastronomi. Wonton tilberedt på kantonesisk manér Hongkongs lokale kjøkken er svært likt det kantonesiske kjøkken. Det er ofte endel tilpasset vestlig smak, og den lokale variant av det kantonesiske kjøkken omtales av og til som «Hong Kong Style». Som i det kantonesiske kjøkken forøvrig legges det stor vekt på bruk av helt ferske råvarer. Det krydres for det meste med urter; det er sjeldent man opplever de mest ekstremt skarpe retter. Et unikum i forhold til den øvrige kinesiske kjøkkenkunst er bruken av søte desserter. Dette er ellers en ukjent skikk i Kina. Det dreier seg på vanlige restauranter ofte om en søt mangopudding eller en «tong sui» (糖水, «sukkervann» – en søt bønnesuppe), men det er også restauranter som spesialiserer seg på søtsaker. Mange av dessertene er basert på sago, tapioka eller frukt, og kan inneholde en ingrediens man kaller snøfroskfett "(hasma)". Dim sum er et svært populært måltid som vanligvis spises mellom kl. 12 og kl. 16, og består av en rekke ulike småretter som velges fritt. I større restauranter er det ofte servitører som dytter vogner med et utvalg av disse smårettene rundt i restauranten, og folk kan dermed bestille og få retter direkte fra disse servitørene. I verdensmetropolen Hongkong er det forøvrig et rikt restaurantutvalg med mat fra alle verdens kanter. Shopping. På grunn av det lave skattenivået er Hongkong et yndet reisemål for shoppingturister, særlig fra Japan. I lang tid gjaldt Hongkong som det absolutt beste stedet å kjøpe det siste innen elektronikk til billigste pris, men dette har nå til en viss grad jevnet seg ut i forhold til mange andre byer i Sørøstasia. Museer. Hongkong er ikke kjent for sine museer, men har likevel enkelte svært severdige. I Kowloons bydel "Tsim Sha Tsui" ligger det like øst for "Star Ferry"-terminalen to utmerkede museer i "Hong Kong Cultural Centre": Det er "Hong Kong Museum of Art" som legger hovedvekten på kinesisk kunst, og det spektakulære "Hong Kong Space Museum" med et virtuelt planetarium. Noen kvartaler lenger mot nord ligger de svært moderne "Hong Kong Museum of History" og "Hong Kong Science Museum". "Lei Cheng Uk Branch Museum" i Mongkok ble bygd etter at man i 1955 fant et gravanlegg fra Han-dynastiets epoke. Dette ble Hongkongs mest omfattende og betydningsfulle arkeologiske utgravning, og beviser at halvøya var bebodd minst så lang tid tilbake som for 2000 år siden. Museet "Sam Tung Uk" i Tsuen Wan gjengir en Hakka-bosetning. På Hongkongøyas "Hong Kong Park" ligger "Museum of Tea Ware" i "Flagstaff House", som er den eldste bevarte bygning fra tidlig kolonitid. Temuseet dokumenterer teens historie i Kina. I bydelen Shatin er "Heritage Museum" som tar for seg Hongkongs historie og kultur. Museet er såpass nytt at det ikke er nevnt i enkelte guidebøker, men er ett av byens mest interessante. Arkitektur. Bank of China-bygningen i Hongkong Det er ikke mange eldre bygninger igjen i det sentrale byområdet. Istedet er byen preget av moderne arkitektur, særlig i den sentrale og vestlige del av Hongkongøyas nordside. Skyskraperne langs havnen er en av byens turistattraksjoner. På Kowloon-siden var det restriksjoner på skyskrapernes høyde frem til 1998, så lenge den gamle flyplassen der var i bruk. Senere er flere høye skyskrapere blitt bygd eller planlagt. Hongkongs best kjente bygning er antakelig Ieoh Ming Peis "Bank of China Tower", fullført i 1990. Bygningen var omstridt fra første stund; det ble hevdet at dens skarpe kanter og andre arkitektoniske trekk gav den og hele Hongkong sentrum «negativ "feng shui-energi"». De to hvite antennetårnene på toppen skal ha vært særlig uheldige, ettersom det er kinesisk skikk å brenne to røkelsespinner for de avdøde. En annen kjent bygning er hovedkontoret til HSBC-banken, fra 1985. Blant Hongkongs største byggeprosjekter var den nye flyplassen på Chek Lap Kok, med tilhørende brokompleks. Økonomi. På 1950-tallet begynte en intensiv industrialisering. Byen har i lengre tid hatt en betydelig produksjon av blant annet klær, klokker, elektronikk og leketøy. På grunn av stigende lønnsutgifter har en stor del av denne produksjonen særlig siden 1990-tallet blitt flyttet til Guangdongprovinsen, selv om produksjonsutviklingsarbeidet fremdeles stort sett er forblitt i Hongkong. Turismen er en annen viktig næring. Både den spektakulære havnen, shoppingmulighetene og den særegne britisk-kinesiske atmosfæren drar mange besøkende. Det ferskeste trekkplasteret, som synes å tiltrekke mange turister fra det kinesiske fastland, er et Disneyland som ble åpnet på Lantau-øya den 12. september 2005. Men først og fremst er den internasjonale handel drivkraften i Hongkongs dynamiske økonomi. Byen er sterkt avhengig av den internasjonale handel som betjenes av det enorme havneområdet. Betydningen av Hongkong i internasjonal handel reflekteres også av at byen pr. 2005 hadde hele 107 konsulater og generalkonsulater, mer enn noen annen by i verden. Selv New York har det færre, med sine 93 konsulater. Hongkong har en av verdens minst regulerte økonomier, er verdens 10. største handelsenhet og 11. største banksentrum. Hongkongs monetære politikk tar sikte på å holde valutaen stabil. Ettersom verdien av Hongkongdollaren derfor for tiden (siden 1983) er låst til HK$7,80 til én US$, svarer én hongkongdollar omtrent til 65 norske øre. Hongkong har nær sagt intet landbruk, denne sektoren utgjør under 0,1 % av bruttoinntekten. Det lille som er av landbruk led dessuten sterkt under utbruddet av fugleinfluensa på 1990-tallet. Fiskeriene har en noe større betydning, men også her utgjør disse en forsvinnende liten andel av bruttoinntektene. Andreas Baader. Andreas Bernd Baader (født 6. mai 1943 i München, død 18. oktober 1977 i Stammheim-fengselet i Stuttgart) var en av lederne for den såkalte første generasjonen innen Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon i Vest-Tyskland som hovedsakelig var aktiv på 1970-tallet. Organisasjonen var også kjent som "Baader-Meinhof-banden", etter Baader og Ulrike Meinhof, et annet medlem av gruppen. Baader startet som småkriminell og biltyv. I 1968 satte han fyr på et varehus i Frankfurt sammen med Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Horst Söhnlein. De ble alle dømt til tre års tukthus, men Baader ble løslatt i påvente av ankebehandlingen, og gikk under jorden i 1969, da dommen ble rettskraftig. Han ble arrestert året etter, men allerede samme år befridde Ulrike Meinhof, Irene Goergens, Ingrid Schubert og en annen ukjent gjerningsperson ham fra fangenskapet. Aksjonen, der Meinhof fikk møte Baader i Deutsches Zentralinstitut für soziale Fragen under påskudd av å skulle skrive en bok, blir gjerne regnet som RAFs fødsel. En av de ansatte ved instituttet ble skutt og sterkt skadet under aksjonen. Sammen med rundt 20 andre ettersøkte venstreekstremister reiste Baader til Jordan for å få militær trening av den palestinske organisasjonen Fatah. I 1972 deltok Baader i fem bombeangrep som drepte fire og såret over 50, samt i en rekke bankran i Vest-Tyskland. Han var på det tidspunktet en av Tysklands mest ettersøkte terrorister. 1. juni 1972 ble han, sammen med RAF-medlemmene Jan-Carl Raspe og Holger Meins, arrestert etter en skuddveksling i Frankfurt. 28. april 1977 ble han, etter en rettssak som hadde vart i nesten to år, dømt til livsvarig fengsel. Med en gisselaksjon ved den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975, samt bortføringen av Hanns-Martin Schleyer, som var president for den vest-tyske arbeidsgiverorganisasjonen, og den parallelle kapringen av Landshut i 1977, forsøkte RAF og en palestinsk organisasjon å presse den tyske regjeringen til å løslate Baader og andre terrorister fra fengsel. Regjeringen Schmidt valgte å ikke gi etter for kravene. Om morgenen den 18. oktober 1977 ble Andreas Baader funnet skutt på cellen sin i Stammheim-fengselet. Rettsmedisineren fastslo at han hadde begått selvmord. På den ytterliggående venstresiden var det likevel en vanlig konspirasjonsteori at han ble myrdet av myndighetene, noe som f.eks. kommer til uttrykk i Odd Nerdrums kjente maleri: "Mordet på Andreas Baader". Herman Bang. Herman Bang (født 20. april 1857, død 29. januar 1912) var en dansk forfatter. Far til Herman Bang var prest og gutten levde sine seks første år på en prestegård på Als; et miljø som han seinere gjenskapte i erindringsromanen "Det hvide hus". At barndomstraktene gikk tapt under den dansk-tyske krigen i 1864, ble et traume som Bang kom tilbake til seinere i flere romaner. Etter at mora var død i tuberkulose flytta familien til Sjælland. Samtidig gikk faren inn i en djup depresjon. Herman Bang kom på kostskolen Sorø Akademi, og etter studenteksamen flytta han inn hos farfaren, som var kongelig livlege og bodde i et palé like ved Amalienborg i København. Det er åra hos farfaren Bang minnes i erindringsromanen "Det graa Hus". Bangs store interesse og lidenskap hadde fra barndommen vært å opptre, og det var et hardt slag at han ikke ble opptatt som skuespilleraspirant ved teateret. I stedet ga han seg til å skrive små enaktere etter fransk mønster (proverb), og begynte å skrive reportasjer for avisene. Med sine skildringer fra alle lag av samfunnet brakte han den moderne reportasjeformen til Danmark. Ved sida av reportasjer skrev han også om moderne litteratur og teater. I den første artikkelsamlinga, "Realisme og realister", hevder han det synet at «Realismen er en Form, ikke en tendens». Her gikk han imot Georg Brandes' syn, som var blitt det rådende i samtida. Bang prøvde seg seinere som skuespiller, blant annet som Osvald i "Gjengangere", men publikum og kritikere var ikke nådige mot det de oppfatta som en maniert og overdreven spillestil. Fiaskoen med Gjengangere i Bergen gjengis i erindringsboka "Ti Aar". Han hadde større suksess som turnerende oppleser av egne tekster og foredragsholder. Livet ut kombinerte han opptredener i inn- og utland med journalistisk virksomhet, og han slo seg aldri til ro på ett sted. Han følte seg miskjent og karikert i dansk offentlighet, og i lange perioder levde han i utlandet. Særlig søkte han tilflukt i Norge, der han forsøkte å få i gang et varietéteater. Bang har også skrevet ei reisebok fra Norge. I Paris arbeidet han med å hjelpe fram Bjørnstjerne Bjørnsons og Henrik Ibsens dramatikk på scenen. Han ble sjuk og døde under en foredragsturné i USA, på reise mellom Chicago og San Francisco. Herman Bang hadde et vanskelig liv, og måtte i perioder innlegges på sjukehus på grunn av svak mental helse. En vanskelig oppvekst, med tap av mora som han var sterkt knytta til, farens mentale tilstand, samt påkjenningene ved et liv som skjult homofil kan hver for seg og sammen ha virka inn på helsa hans. Skjønnlitterært forfatterskap. Debutromanen " Haabløse Slægter " er tung av sjølopplevd stoff. Den kan karakteriseres som en dekadanseroman, men er samtidig prega av naturalistisk determinisme. Under sine mange reiser kom han i kontakt med mennesker ved samfunnets yttergrenser, og disse møtene brukte han som stoff til novellene i samlinga "Ekscentriske Noveller" fra 1885. I disse novellene utvikler han en ny, impresjonistisk skrivestil og scenisk framstillingsmåte, der han avstår fra å kommentere og resonnere over personenes handlinger, men viser dem fram i korte glimt og talende situasjoner. Den samme stilen viderefører han i samlingen "Stille eksistenser" fra 1886, som særlig kjennetegnes av en rekke inntrengende kvinneportretter. Romanen "Stuk" kom i, og skildrer et københavnerteater som blir ødelagt av direktørenes pengegriskhet og spekulasjonsiver. I "Tine" kommer han tilbake til Als og krigsnederlaget i 1864. Krigens påkjenninger ødelegger menneskenes moral, og det er kvinnene som må lide mest ved det. Romanen " Ludvigsbakke " fra 1896 har et gjennomgangsmotiv hos Bang: kvinna som gir seg bort i tillit og kjærlighet, men sviktes av mannen, som alltid har andre og utenforliggende motiver. Samfunnets fiendtlige innstilling til homofili gjorde at Bang måtte omskrive erotikken i normalerotiske forhold i romanene sine. Dette skjer f.eks. i kunstnerromanen "Mikaël" fra 1904. Bangs siste roman, "De uden Fædreland" fra 1906, tar utgangspunkt i erfaringene som omflakkende kunstner. Den handler om den omreisende fiolinvirtuosen som må se at han blir detronisert av den unge og vitale Jens Lund – et portrett av Johannes V. Jensen. Bibliografi. Tittelbladet til en utgave av romanen Stuk Karl Adolph Gjellerup. Karl Adolph Gjellerup (født 2. juni 1857 i Roholte ved Præstø, død 13. oktober 1919 i Klotzsche ved Dresden) var en dansk forfatter som med Henrik Pontoppidan delte Nobelprisen i litteratur i 1917. Viborg domkirke. __NOTOC__ Viborg domkirke før ombygningen i 1876 Det ytre av Viborg domkirke ca. 1877 Det indre av domkirken ca. 1877 Viborg domkirke er domkirke i Viborg i Danmark og samtidig sognekirke for Viborg domsogn, som omfatter den nordlige delen av det sentrale Viborg. Kirken var opprinnelig viet til Vor Frue, d.v.s. Jomfru Maria. Til kirken var det fra begynnelsen av tilknyttet et kapitel av augustinerkorherrer, d.v.s. en gruppe prester av augustinerordenen, som hadde som oppgave å stå for de forskjellige tjenestene ved domkirken. Domkirkens historie. Viborg domkirke er antakelig bygget på det stedet hvor det langt tilbake i oldtiden lå en hedensk helligdom – et vi, som byen Viborg har sitt navn etter. Det antas at den første kirken på stedet ble bygget allerede rundt år 980. Denne kirken var utvilsomt av tre. I 1065 – i kong Svein Estridssons regjeringstid – ble Jylland inndelt i fire bispedømmer og Viborg fikk en biskop. I begynnelsen av 1100-tallet – under biskop Eskil – begynte byggingen av en domkirke på det stedet hvor den nåværende ligger. Muligens har Asmild kirke, som ligger på den østlige siden av Viborg-sjøene rett overfor domkirken, opprinnelig vært eller fungert som domkirke. Kirken ble bygget av granittkvadre samt av kildekalk og av forskjellig slags sandsten, blant annet rødsten fra Fur og al fra de jyske hedene. Byggestilen var romansk med domkirken i Lund som forbilde, som var erkebispesete for hele Norden. Man har uten tvil hentet byggmestere og håndverkere fra Sydtyskland for å gjennomføre byggingen. Innen man var ferdig var kunsten å brenne teglsten kommet til Danmark og den øverste delen av den gamle domkirken var bygget av dette materialet. En brann forårsaket av lynnedslag i 1501 ødela kirkens vestparti og loft. Enda en brann herjet kirken i 1567. Den 27. juni 1726 inntraff den helt store katastrofen da en brann la store deler av Viborg i aske. Av domkirken sto bare murene tilbake. De høye spirene som prydet tårnene dengang, falt ned og knuste hvelvingene. Kirken ble gjenoppbygget i barokkstil av byggmester Claus Stallknecht fra Altona, men i de følgende årene viste det seg at murverket hadde tatt mer skade enn opprinnelig antatt. I 1850-årene begynte murene å gli fra hverandre og hvelvingene slo revner og i 1862 måtte kirken stenges. Det ble besluttet at kirken skulle rives og gjenoppbygges på de gamle fundamentene i en stil som man dengang anså for den opprinnelige romanske stilen. I 1863 begynte rivingen. Gjenoppbyggingen var sterkt preget av kunsthistorikeren N.L. Høyens ideer om en nasjonal bygningskunst og ble gjennomført av arkitektene N.S. Nebelong og Julius Tholle og etter at de begge døde i 1871, av arkitekten professor H.B. Storck. I september 1876 ble den nye kirken innviet. Den nåværende domkirken er derfor en moderne rekonstruksjon, noe som både dengang og senere har gitt anledning til mange kritiske røster. De maskinutskårne kvaderstenene har derfor ikke mye å gjøre med håndhugget sten fra 1100-tallet og det lyktes heller ikke å få form på de alt for smale tårnene. Det ytre av kirken. Viborg domkirke fremstår nå som en treskipet korskirke. Den er ca. 70 m lang og knapt 23 m bred. De to vesttårnene er 42 m høye og avsluttes av lave pyramideformede spir. Ved overgangen mellom hovedskipet og koret finnes to mindre tårn og over korsskjæringen et klokkespir. Kirken har hovedinngang i vestgavlen og sidedører på syd- og nordsiden. Mot øst avsluttes kirken av en apside, som i hovedsak stammer fra den gamle domkirken. Her finner man nederst to løvefigurer fra middelalderen og øverst to menneskeansikter hugget ut i granittkvadre. Kirkens indre. Fra hoveddøren kommer man inn i en forhall og derfra inn i midtskipet som oppe avsluttes av et flatt treloft. Korsskjæringen, tverrskip og kor avsluttes av flate hvelvinger. Over sideskipene finnes det gallerier som inn mot midtskipet har tredelte åpninger, såkalte triforier. Fra koret er det adgang til to sidekapeller, hvorav det søndre er i bruk som gravkapell, mens det nordre benyttes som sakristi. Under koret finnes en krypt; det eneste som står igjen fra den gamle domkirken og som antakelig er det første som i sin tid ble bygget. Krypten har hvelvinger som bæres av seks granittsøyler. Den brukes nå som «stillerom». Fra krypten er det adgang til to små sidekapeller, hvorav det ene er gravkapell mens det andre inneholder underdelen av en gammel stenkiste. Også under kirkens vestende finnes det en krypt. Her er det nå et lite museum om kirkens historie. Fra den vestlige krypten er det adgang til to bevarte gravkamre. Inventar. Bare noe av domkirkens opprinnelige inventar er bevart, blant annet den middelalderske granittdøpefonten og en stor syvarmet lysestake som står i korsskjæringen. Den er fremstilt i Lübeck i 1494. Et krusifiks fra middelalderen over døpefonten stammer opprinnelig fra en annen kirke. På vestveggen er det hengt opp rester av korstoler fra middelalderen. I kirkerommets nordvestlige hjørne finner man en meget vakker smijernsgitterport som inngang til et gravkapell. I det sydvestlige hjørnet er det hengt opp et epitafium over medlemmer av slekten Sehested. Under vinduene i nord- og sydveggen er det murt inn en gravsten som tidligere har ligget i kirkegulvet. Alt øvrig inventar stammer fra gjenoppbyggingen i 1870-årene. Alteret er utført som en forstørret gjengivelse av de gylne altere fra middelalderen, som finnes i enkelte landsbykirker på Jylland. Det er tegnet av arkitekt H.B. Storch og utført i forgylt metall på eketre av billedhuggeren C.C. Peters. Prekestolen er utført i bremersandsten av billedhuggeren Carl Julius Rosenfalk. Den står på granittsøyler som igjen hviler på liggende granittløver, som er utført av billedhuggeren H.W. Bissen. Belysningen – engler med lysklaser i midtskipet og engler med lyskranser i koret – er tegnet av Joakim Skovgaard og utført av kunstneren Thorvald Bindesbøll, som også er mester for mosaikkrutene i apsiden. Kirkens nåværende orgel er bygget av firmaet Marcussen & Søn i 1966. Orgelfasaden er tegnet av arkitekt Thomas Havning. Orgelet har 64 stemmer fordelt på 4 manualer og pedal. Joakim Skovgaards bilder. Koret med Joakim Skovgaards fresker Alle veggene i kirkerommet samt hvelvingene er utsmykket med freskomalerier utformet av kunstneren Joakim Skovgaard og malt av han og en rekke hjelpere i perioden 1899–1907. Denne utsmykkingen gjengir scener fra bibelens fortellinger fra Adam og Eva og til de siste tider. Loftsbildene i midtskipet er utført av Joakim Skovgaard som oljemaleri i 1913. Joakim Skovgaards bilder i Viborg Domkirke er kunstnerens hovedverk og et kunstnerisk mesterverk som folk kommer reisende langveis fra for å oppleve. Kjente personer med tilknytning til Viborg domkirke. Sct. Kjeld, kirkens og Viborgs egen helgen. Kjeld var domprost ved kirken i første del av 1100-tallet, d.v.s. mens kirken fremdeles var under bygging. Han var sønn av en storbonde fra landsbyen Velling mellom Viborg og Randers. Allerede i levende live hadde han ry som en meget from mann som kunne gjøre mirakler og etter hans død i 1150 skjedde det mirakler ved graven hans. Derfor ble han kåret som helgen av biskop Absalon i 1189 med pavens velsignelse. Han er imidlertid kun anerkjent som en lokal helgen. Helgenskrinet med hans jordiske levninger er gått tapt ved en av brannene som har herjet kirken. Et kapell som bar hans navn lå på domkirkens nordside, men ble revet sammen med den gamle domkirken. Bisp Gunner var biskop i Viborg fra 1222 til 1251. Han var 70 år da han fikk stillingen, egentlig bare som en overgangsfigur ettersom man ikke kunne bli enige om en annen biskop, men da Gunner døde 99 år gammel var han fremdeles biskop. Han er spesielt kjent som medforfatter til Jyske Lov. Det menes at det er han som har skrevet lovens fortale med de berømte ordene «Med lov skal land bygges». Han ble begravet i Viborg Domkirke, men det er ikke lenger noen spor av graven hans. Kong Erik den Femte Klipping. Han ble myrdet i Finderup Lade vest for Viborg Cecilienatten (22. november) i 1286 og bisatt i Viborg domkirke. Også hans grav er gått tapt ved en brann, men de restene som var igjen av han er nå lagt under gulvet midt i koret, hvor en nyere sten markerer stedet hvor graven opprinnelig var. Valdemar Daa var en rik herremann som levde fra 1616 til 1691. Han satte hele sin formue på spill ved å forsøke å lage gull og døde som en fattig mann. Imidlertid kunne hans sønn, herremannen til Hald Hovedgård syd for Viborg og ryttergeneralen Gregers Daa, sørge for at faren fikk en standsmessig begravelse i Viborg domkirke. Derfor finnes Valdemar Daas kiste nå i det nordre sidekapellet til krypten under koret. Valdemar Daa er blitt kjent gjennom et eventyr av H.C. Andersen: «Vinden fortæller om Valdemar Daa og hans døtre». Sønnen, som falt i den Den store nordiske krig, hans ektefelle og et barnebarn er bisatt i det nordre sidekapellet til koret d.v.s. rett overfor faren. Gene Hackman. Gene Hackman (født Eugene Alden Hackman 30. januar 1930) er en prisbelønnet amerikansk skuespiller som kanskje først og fremst er kjent for en rekke tøffe roller på film. Biografi. Hackman er født i San Bernardino i California. Hans foreldre skilte seg da han var barn, og han flyttet derfor mye rundt før han slo seg ned i Illinois, hvor han bodde sammen med sin bestemor. 16 år gammel dro han hjemmefra for å verve seg i marineinfanteriet, der han tjenestegjorde i 3 år som radiooperatør. Etter tjenesten flyttet han til New York og tok flere mindre jobber. Han studerte deretter fjernsynsproduksjon og journalistikk ved Universitetet i Illinois. I en alder av 30 år bestemte Hackman seg for å bli skuespiller. Han ble med i delstatsteateret i California, men flyttet etterhvert tilbake til New York, hvor han spilte i flere mindre teaterstykker. I 1964 fikk han endelig tilbud om jobb på Broadway, og dette åpnet døren til filmroller. Hackmans første rolle var i filmen "Lilith", med Warren Beatty i hovedrollen. En rolle i "Bonnie and Clyde" fra 1967 førte til at han ble nominert til Oscar for beste birolle. I 1971 ble han igjen nominert i samme kategori, denne gang for filmen "I Never Sang for My Father". Det neste året vant han Oscar for beste mannlige hovedrolle som «Jimmy 'Popeye' Doyle» i filmen "Brennpunkt New York". Mot slutten av 80-tallet var Hackman blitt en høyt respektert skuespiller, og han ble Oscar-nominert for beste hovedrolle i "Mississippi Burning" i 1988. I 1992 vant han sin andre Oscar for rollen i westernfilmen "Nådeløse menn", også denne gangen for beste mannlige birolle. Hackman er en av sin tids mest tiljublede skuespillere. I over 40 år har han spilt et stort spekter av roller, ikke kun på det store lerretet, men også i fjernsynsproduksjoner og på scenen. Han huskes også for rollen som Lex Luthor i "Superman" (1978), "Superman II" (1980) og '. Han huskes også fra filmer som "Behind Enemy Lines, Meksikaneren", "Rødt hav" og "Firmaets mann." Hackmans første hustru var Fay Maltese. De fikk tre barn, men skilte lag i 1986 etter 30 års ekteskap. I 1991 giftet Hackman seg med Betsy Arakawa. De bor i Beverly Hills. I april 2008 uttalte Hackman at gav seg som skuespiller. Begrunnelsen var at han lei bransjen og lei av å bli tilbudt roller som bestefar. Han hadde sin siste filmrolle i "Welcome To Mooseport" fra 2004 Norske nobelprisvinnere. Norske nobelprisvinnere har vunnet priser i alle priskategorier bortsett fra i medisin. I alt 11 nordmenn, hvorav to etterhvert ble amerikanske statsborgere, har blitt tildelt en av prisene som deles ut under Nobelsermonien. Trygve Haavelmo. Trygve Magnus Haavelmo (født 13. desember 1911 i Skedsmo, død 28. juli 1999 i Oslo) var en norsk økonom som ble tildelt Prisen i økonomi til minne om Alfred Nobel i 1989 for sitt arbeid innen økonometri og matematisk økonomi. Haavelmo tok doktorgrad i økonomi i 1946. Doktoravhandlingen om økonometrisk sannsynlighetsberegning viste til flere svakheter ved de rådende økonomiske teorier. Han var byråsjef i Handelsdepartementet fra 1947 til 1948 samt professor i sosialøkonomi og statistikk ved Universitetet i Oslo i perioden 1948–1979. Haavelmo fullførte sin cand.oecon.-grad i 1933 og begynte som regneassistent for Ragnar Frisch ved det frittstående Økonomisk institutt. Sommeren 1935 begynte Haavelmo hos Rikstrygdeverket, men fikk raskt ny stilling som leder av Frisch' beregningsavdeling. Haavelmo assisterte Frisch i hans pinoerarbeid med makroøkonomiske ligninger for konjunktursvingninger. Tross det nære samarbeidet mellom Frisch og Haavelmo publiserte de bare to små forskningsartikler sammen. Haavelmo ble en talsmann for en empirisk tilnærming til økonomifaget. Tjalling Koopmans og Jan Tinbergen besøkte Frisch og instituttet flere ganger og Koopmans kan være en av Haavelmos inspirasjonskilder. I årene 1936-1939 besøkte Haavelmo en rekke læresteder blant annet London (der han møtte Jerzy Neyman), Paris, Berlin, Geneve (der han møtte Jan Tinbergen), og Oxford (der han møtte Jacob Marschak). Haavelmo arbeidet også en kort tid som statistikklærer i Århus. I 1939 reiste han til USA der han ble kjent med ledende økonomer ved eliteuniversitetene, blant annet ble et utkast til doktoravhandling lest av Joseph Schumpeter ved Harvard. Haavelmo var i USA ved invasjonen av Norge, og ble etter Pearl Harbor ansatt i Nortraship. To av Haavelmos viktigste arbeider ble publisert under krigen ("Econometrica" 1943 og 1944). Etter krigen arbeidet han ett år for Cowles Commission for han reiste hjem til Norge. Haavelmos arbeid var blant annet motivert av ulikhetene i verden (slik det fremkommer i boken fra 1954), senere i livet ble han også opptatt av miljøspørsmål og begynte å tvile på om miljøutfordringene lot seg løse med en voksende befolkning og økende forventninger til materielle velstand. Haavelmo var den første som fikk nobelprisen for sine økonometriske arbeider. Av prispengene donerte han 2 millioner kroner til Økonomisk institutt. Wernher von Braun. a>. Braun med armen i bind. a> sist på 1960-tallet. Saturn V var den største av bærerrakettene i Saturn-serien og ble første gang prøveoppskutt i 1967. Dr. Wernher Magnus Maximilian friherre von Braun (født 23. mars 1912 i Wirsitz i Posen i Preussen, død 16. juni 1977 i Alexandria, Virginia i USA) var en tysk rakettforsker og romfartspioner. Han var en av de ledende forskerne i både det tyske rakettprogrammet og senere for USAs romforskning. Under andre verdenskrig arbeidet han med de tyske V-2-rakettene som var verdens første ballistiske missiler. I USA er han kjent som det amerikanske romprogrammets far. Han ble senere underdirektør ved NASA. Bakgrunn. Han ble født som tredje sønn av Magnus von Braun og Emmy von Quistorp. Begge foreldrene tilhørte gamle adelsslekter og faren ble senere medlem av det føderale kabinettet i Tyskland som ernærings- og landbruksminister for DNVP. Til hans konfirmasjon gav moren ham et teleskop. Hans interesse for astronomi og verdensrommet motiverte ham hele hans liv. Da Wirsitz måtte avstås til Polen etter første verdenskrig, måtte familien Braun, som så mange andre tyskere, flytte. De fant et nytt liv i Berlin, hvor han ble elev på Französisches Gymnasium Berlin. Braun gjorde det ikke bra i fysikk og matematikk før han fikk tak i en kopi av boken "Die Rakete zu den Planetenräumen" av rakettpioneeren Hermann Oberth. Fra da av satte han alt inn på å forstå matematikk, og ble svært begavet i faget. Studier. I 1930 begynte han å studere ved Berlins teknologiske institutt. Han ble også medlem av Verein für Raumschiffahrt (VfR) og assisterte Hermann Oberth i forskjellige forsøk. Etter å ha avlagt en eksamen ved det teknologiske instituttet begynte han å studere ved Humboldt-Universität zu Berlin. Forskning i raketteknologi. Under kaptein Walter Dornberger ble det arrangert et forskningsstipend for Braun, som utførte forsøk like ved Dornbergers rakettestingssted i Kummersdorf. Braun tok doktorgraden i fysikk to år senere. Ved slutten av 1934 hadde Brauns gruppe klart å skyte opp to raketter som gikk mer enn 2,4 km. På denne tiden var det imidlertid ikke lenger noe tysk rakettselskap, etter VfR hadde kollapset og den nye regjeringen forbød rakettester. Kun militære forsøk ble tillatt, og en større fasilitet ble bygget ved Peenemünde i det nordøstre Tyskland ved Østersjøen. Dornberger ble militær kommandant og Braun ble teknisk direktør. De prøvde suksessfullt ut bensindrevne fly og jetassisterte oppflyvninger. De utviklet også et langtrekkende ballistisk missil, A-4, og supersoniske anti-luftskytsmissiler kalt Wasserfall. A-4 ble etterhvert utviklet til V-2-raketten. Braun og hans team fikk besøk av Adolf Hitler en gang i første halvdel av andre verdenskrig, men etter en omfattende presentasjon, ristet Hitler bare på hodet av Braun og hele prosjektet og viste ingen forståelse. Da det et par år senere begynte å gå dårlig for Tyskland i krigen mot England og Russland, skiftet Hitler mening og viste en mye større interesse for rakettene. Prosjektet fikk høyere prioritet, da han så mulighetene for å bruke rakettene aktivt i krigføringen. Det finnes ett eneste fotografi av Braun sammen med Hitler, og dette var en av få ganger Braun faktisk bar SS-uniform. Selv om han hadde offisersgrad innen SS og personlig skal ha vært med på å plukke ut slavearbeidere til de store rakettfabrikkene sør i Tyskland, var han sterkt imot Hitlers politikk, noe han ikke la skjul på verken under eller etter krigen. Etter krigen. Etter 1945 ble Braun rådgiver for det amerikanske rakettprogrammet. 1. mars 1947 giftet han seg med sin kusine, den 18-årige Maria von Quirstorp. De fikk deres første datter desember året etter. Han arbeidet så som leder for Redstone-programmet i Huntsville, Alabama fra 1950. I 1960 ble han direktør for Marshall Space Flight Center i Alabama, og ledet utviklingen av Saturn V-rakettene; han anses dermed som månerakettenes far. Med den første månelandingen i 1969 gikk Brauns langvarige drøm i oppfyllelse. Fra 1970 til 1972 var han vise-direktør i NASA. Etter at USAs kongress vedtok omfattende budsjettkutt for organisasjonen besluttet han å forlate den. Han ble så visepresident for Fairchild, et luft- og romfartskonsern. Wernher von Braun døde 16. juni 1977 av kreft. European Launcher Development Organisation. European Launcher Development Organisation (ELDO) var en organisasjonen med formål å bygge en europeisk bærerakett, ELDO-A. Den ble opprettet 29. mars 1962, men de formelle avtalene var først på plass i 1964. Det var seks europeiske medlemsland: Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia og Tyskland (vest) samt Australia. Etter planen skulle Storbritannia bygge første trinn av raketten, Frankrike andre trinn og Tyskland det tredje. Satellittene skulle utvikles i Belgia og Italia, mens Nederland skulle ta seg av telemetri og fjernkontrol. Raketten skulle avfyres ifra Woomera i Australia. ELDO-A, som senere ble omdøpt til Europa-1, skulle være 31,7 m lang og veie mer enn 110 tonn. Planen var at man i 1966 skulle være i stand til å sende 1 000-1 200 kg i kretsløp 500 km over Jordens overflate. Utprøvningene av det første trinnet gikk bra, men fulgte ikke helt tidsplanen, og i 1966 ble det bestemt at man skulle bygge en fire-trinsrakett istedet. Den skulle skytes opp ifra Kourou i Fransk Guyana. Etter en rekke mislykkede oppskytninger trakk Storbritannia og Italia seg ifra organisasjonen i 1969 og Europa-1 prosjektet ble oppgitt i 1970. Istedet begynte man utviklingen av Europa-2, som også ble oppgitt etter en mislykket oppskytning 5. november 1971. Organisasjonen satte da igang et enda mer ambisiøst prosjekt, Europa-3. Det forlot aldri tegnebrettet, men skulle senere danne grunnlaget for den senere svært suksessfulle Ariane-løfteraketten. I 1975 ble ELDO en del av ESA. Arthur Conan Doyle. Arthur Ignatius Conan Doyle (født 22. mai 1859 i Edinburgh i Skottland, død 7. juli 1930 i Crowborough i England) var en britisk lege og forfatter. Mest kjent for sine detektivromaner med hovedfiguren Sherlock Holmes, som er generelt anerkjent som et vesentlig bidrag til kriminallitteraturen. Han var også en profilert forfatter som også skrev science fiction, historiske romaner, skuespill og romaner, og artikler. Han blir ofte referert til som Conan Doyle. Conan var opprinnelig et mellomnavn, men han benyttet det selv som en del av sitt etternavn i siste årene. Biografi. Sir Arthur Conan Doyle ble født i Edinburgh av irske foreldre som hadde emigrert til Skottland og blitt del av det lokale aristokrati. Han ble ni års alder sendt til Stonyhurst, en barneskole drevet av den katolske presteordenen jesuittene. Med mellomnavnet ‘Ignatius’ er det rimelig å tro at hans foreldre var meget troende katolikker, men da Conan Doyle forlot skolen i 1875 forlot han også kristendommen som livssyn og ble agnostiker. Fra 1876 til 1881 studerte han medisin ved Edinburgh University, inkludert en periode hvor han hadde utplassering i byen Aston, nå et distrikt under Birmingham. Som en del av hans tid på universitet hadde han også praksis som skipslege på en sjøfart til den vestafrikanske kyst, og deretter i 1882 etablerte han en legepraksis i Plymouth. Han fikk sine eksamensbevis i 1885. Hans medisinske praksis var ikke særlig innbringende. Mens han ventet på pasienter begynte han å skrive fortellinger. Hans første litterære utgivelse var i "Chambers's Edinburgh Journal" før han var tyve år. Det var etter at Doyle flyttet sin praksis til Southsea at han begynte å engasjere seg tyngre innen skjønnlitteraturer. Grunnen var at det var langt mellom pasientene, så langt at ligningsvesenet sendte selvangivelsen hans tilbake med påskriften "«Særdeles utilfredstillende»". Han returnerte den med tilføyelsen: "«Jeg er fullstendig enig!»" Første fortelling. Sherlock Holmes (høyre) og dr. Watson, tegnet av Sidney Paget Hans første betydelige verk var «A Study in Scarlet» ("En studie i rødt") som ble trykket i "Beeton's Christmas Annual" i 1887 og som var den første opptreden av Sherlock Holmes. Figuren var formet løst etter Doyles tidligere universitetsprofessor, Joseph Bell, som Doyle var assistent hos i en periode. Mens han levde i Southsea hjalp han til med å danne Portsmouth Football Club, og var selv Portsmouths første målmann. Ekteskap. I 1885 giftet han seg med Louise Hawkins, som led av tuberkulose og døde av det i 1906. Han giftet seg med Jean Leckie i 1907 som han hadde møtt og blitt forelsket i allerede i 1897, men av respekt for sin første kone var forholdet platonisk inntil hennes død. Doyle fikk fem barn, to med sin første kone (Mary og Kingsley), og deretter tre med sine andre kone (Jean, Denis og Adrian). I 1890 studerte Doyle optikk og øyemedisin i Wien, og i 1891 flyttet han til London for å etablere en praksis som øyenlege. Det ga ham også ytterligere tid for skriving. a> der Doyle lot Moriarty og Sherlock Holmes styrte døden. I november 1891 kunne han nevne i et brev til sin mor at I desember 1893 gjorde han så for å kunne benytte mer tid «viktigere ting», nemlig historiske romaner. Doyle lot Holmes møte sin erkefiende professor Moriarty. De falt begge mot sin død i en foss i Sveits i «The Final Problem» ("Det siste problem"). Doyle var ikke klar over hvilken grad Holmes var blitt en integrert del av den lesende bevissthet, og et folkelig press tvang ham midlertidig til la Holmes returnere i fortellingen «The Adventure of the Empty House» ("Historien om det tomme hus"). Doyle forklarte at det var "kun" Moriarty som hadde falt i døden, og siden Holmes hadde andre dødelige fiender hadde han sett seg tjent med å «spille død». Sherlock Holmes kom i alt til å være hovedperson i 56 noveller og fire romaner (skjønt andre forfattere enn Conan Doyle har selvsagt skrevet bøker om ham.) Inn i politikken. Statue av Arthur Conan Doyle i Crowborough I kjølvannet av boerkrigen i Sør-Afrika ved århundrets slutt og verdens fordømmelse av britisk oppførsel fikk Doyle til å skrive en pamflett med tittelen «The War in South Africa: Its Cause and Conduct» ("Krigen i Sør-Afrika; dets grunn og adferd") som ble oversatt til mange språk. Den forsvarte Storbritannias rolle i krigen. Doyle mente selv at denne pamfletten var grunnen til at han ble slått til ridder og utnevnt til visestattholder i Surrey i 1902. Han skrev også en lengre bok, "The Great Boer War", i 1900. I løpet av de første årene av det tyvende århundre stilte sir Arthur to ganger for en plass i det britiske parlamentet som "Liberal Unionist", en gang i Edinburgh og en gang i Border Burghs, men selv om han fikk et respektabelt antall stemmer var det ikke nok for å bli valgt. Han ble derimot det første æresmedlem av "Ski Club of Great Britain", Den britiske skiforening. Conan Doyle var involvert i kampanjen for å reformere Fristaten Kongo, en kampanje som ble ledet av journalisten Edmund Dene Morel og diplomaten Roger Casement. Han skrev «The Crime of the Congo» i 1909, en lang pamflett som fordømte overgrepene i Kongo. Han ble venner med både Morel og Casement, og ble inspirert til å benytte dem begge som hovedfigurer i romanen «The Lost World» i 1912. Han brøt forbindelsen med dem begge da den første verdenskrig brøt ut. Morel var på venstresiden i politikken og ble en av lederne i pasifistbevegelsen, mens Casement ‘forrådte’ England til fordel for Irland som hadde sin politiske kamp for uavhengighet. Da Casement ble arrestert for forræderi og imøteså dødsstraff, stilte Conan Doyle likevel opp for ham og argumenterte at Casement var blitt gal og ikke ansvarlig for sine handlinger. Møte med rettssystemet. Doyle var også en entusiastisk tilhenger av juridisk rettferdighet, og etterforsket personlig to kriminalsaker i 1906; den første involverte en sky, halvt britisk, halv indisk advokat ved navn George Edalji som var anklaget for å ha skrevet truende brev og mishandlet dyr. Politiet var overbevist om Edaljis skyld, selv om mishandlingen hadde foregått etter at han var blitt arrestert. Det var nettopp på grunnlag av denne saken at Court of Criminal Appeal ("Ankedomstolen for kriminalsaker") ble etablert i 1907. Doyle ikke bare hjalp Edalji, men forbedret også det britiske rettsvesen. Den andre saken gjaldt Oscar Slater, en tysk jøde og spiller, som var dømt for å ha plyndret en 82 år gammel dame i 1908. Uklarheter og motsigelser i prosedyrene pirret Doyles nysgjerrighet og han antok at Slater var blitt utsatt for falsk anklage. Både Edalji og Slater ble løslatt som et resultat ikke minst av Conan Doyles innsats på deres vegne. Møte med det overnaturlige. I sine siste år ble Conan Doyle involvert i spiritisme (troen på det overnaturlige) og i et slikt omfang at han skrev en roman om det; «The Land of Mist» ("Tåkens land"). Ett av det mer merkelige aspekter av denne fasen av hans liv var hans bok «The Coming of the Fairies» (1921). Han var absolutt overbevist om troverdigheten til noen fotografier som det ble påstått forestilte noen alver, de såkalte Cottingley-bildene, og som han trykket i boken, sammen med teorier om at alver og ånder kunne eksistere. Cottingley-bildene ble senere avslørt som et falsum, men da var Doyle død. Se boken «Alver» av den norske religionshistoriker og alveforsker Jeanette Sky. "Referanse":. Doyles arbeid på disse punktene var en av grunnene til at en av hans novellesamlinger, «The Adventures of Sherlock Holmes», ble forbudt i Sovjetunionen i 1929 med anklagen okkultisme, skjønt forbudet ble løftet noe senere. Doyle ble for en tid venn med den amerikanske tryllekunstneren Harry Houdini som var en fremstående motstander av spiritistbevegelsen. Selv om Houdini påviste at spiritistiske medium benyttet seg lureri og bløff var Doyle selv overbevist om at Houdini måtte ha overnaturlige krefter, noe han uttrykte i boken «The Edge of the Unknown» ("På kanten av det ukjente"). Det var umulig for Houdini å overbevise Doyle om at han kun benyttet seg av kjente tryllekunstner. Drapsanklager. I 2000 hevdet den engelske forfatteren og den tidligere predikanten Rodger Garrick-Steele i en bok at Conan Doyle skal ha tatt livet av sin gode venn, journalisten Bertram Fletcher Robinson, med gift i 1907, for å skjule et forhold til vennens kone – og ikke minst for å skjule at det egentlig var Robinson som var hjernen bak Sherlock Holmes' mest berømte eventyr, «Hunden fra Baskerville». Garrick-Steele mente å ha både beviser og sterke indisier på at han hadde rett i sine anklager. Scotland Yard varslet at de ville se på saken, mens The Sherlock Holmes Society i London omtalte Garrick-Steele påstander som «Totally nonsense» – «Fullstendig tøv». I 2008 ble Rodger Garrick-Steeles påstander avvist og diskreditert av kirkerådet i sognet Exeter som også avviste hans henstilling om å undersøkte levningene etter Bertram F. Robinson. Garrick-Steele ble i forbindelse med avgjørelsen beskrevet som useriøs historiker. Ettermæle. Arthur Conan Doyle er begravd på kirkegården Minstead i New Forest i Hampshire i England. En statue er blitt reist i hans ære og kan bli sett ved Crowborough Cross i Crowborough i East Sussex, hvor sir Arthur levde i 23 år. Det er også en statue av Sherlock Holmes i Picardy Place i Edinburgh, rett ved huset der hvor Conan Doyle ble født. Kapersfamilien. Kapersfamilien (Capparaceae) er en plantefamilie i ordenen Brassicales. Den omfatter ca. 650 arter fordelt på 25 planteslekter. Mest kjent er kapersbusk ("Capparis spinosa") som gir krydderet kapers. Mjølkefamilien. Mjølkefamilien eller nattlysfamilien (Onagraceae) er en plantefamilie som omfatter 20 planteslekter. Geitrams er familiens vanligste art i Norge. Det er trær, busker og urter som finnes i alle verdensdeler og i de fleste klima. Noen arter regnes som ugress. I denne familien finnes også prydplanter som for eksempel fuksia. Blomstene har vanligvis fire kronblader. Frøene er svært små, og hos visse slekter sprees de med vinden, hos andre ligger de i bær og spres av fugler. Familiens vitenskapelige navn (Onagraceae) kommer fra et tidligere navn ("Onagra") på nattlys (nå Oenothera). Hornblader. Hornblader er en liten gruppe dekkfrøede planter på bare om lag ti arter. Hornbladene utgjør én av de første grenene i de dekkfrøede plantenes stamtre. Gruppen er i Norge representert ved én art, (vanlig) hornblad. Stammene kan bli 1–3 meter lange. De har ikke røtter i egentlig forstand, men noen ganger utvikler de modifiserte rotaktige blader som de forankrer seg i bunnen med. Blomstene er små, og plantene er sambu. Hornbladene lever i saktestrømmende elver, dammer og innsjøer i tempererte regioner. De vokser under vann; ofte, men ikke alltid like under vannflaten. Hornbladene tåler ikke tørke. Bruk. Hornblader brukes ofte i ferskvannsakvarier fordi de gir god beskyttelse for nyklekket yngel, har en frisk grønnfarge, og produserer mye oksygen hvis de får nok lys. Systematikk. Oppdelingen av denne slekten i arter er ikke helt klarlagt. Over 30 arter har blitt beskrevet, men mange er sannsynligvis bare varianter av de bredere aksepterte artene. Ceratophyllaceae ble beskrevet av Gray og Ceratophyllales av Bischoff. Hortensiafamilien. Hortensiafamilien (Hydrangeaceae) er en plantefamilie i ordenen Cornales. Den omfatter ca. 250 arter fordelt på 17 planteslekter. Den har to underfamilier – "Hydrangeaceae" "sensu stricto", og "Philadelphaceae" som ikke lengre er en selvstendig familie. Arten «Hortensia» ("Hydrangea hortensis") er en vanlig potteplante. Firbladfamilien. Firbladfamilien, eller også kalt trebladfamilien, (latin: "Trilliaceae") var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales, som i nordisk botanikk tidvis fortsatt regnes som selvstendig familie. Men etter nye genetiske undersøkelser er familiens slekter inklusive firbladslekten "(Trillium)" blitt flyttet inn i giftliljefamilien. Arten firblad ("Paris quadrifolia") er vanlig på skyggefull skogsbunn i Norge. Taccaceae. Taccaceae var en plantefamilie i ordenen Dioscoreales. Den omfattet 31 arter i 1 planteslekt, "Tacca". Denne slekten har blitt flyttet til yamsrotfamilien, som også tilhører "Dioscoreales". Fjellflokkfamilien. Fjellflokkfamilien (Polemoniaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 300 arter fordelt på 18 planteslekter. I Norge er det tre opprinnelige arter: fjellflokk, polarflokk og lappflokk (alle i flokkslekta). Flere arter i slektene "Phlox" og "Polemonium" dyrkes som hageplanter. Amarantfamilien. Amarantfamilien (Amaranthaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter ca. 850 arter fordelt på 74 planteslekter. Mange arter i slekten "Amaranthus" dyrkes som prydplanter. Mange arter er halofytter som trives i saltholdig jord. Liste over kongedømmer. __NOTOC__ Et kongedømme er et monarki som i henhold til forfatningen regjeres av en konge eller dronning. Fjellprydfamilien. Fjellprydfamilien (Diapensiaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter 20 arter fordelt på 6 planteslekter. Fjellpryd ("Diapensia lapponica") er vanlig i fjellet på tørre og skrinne rabber, men mangler i de sørligste fjellområdene. Sapodillefamilien. Sapodillefamilien (Sapotaceae) er en plantefamilie som omfatter 55 planteslekter. Sapodillatreet ("Achras sapota") gir frukten sapodillaeple og melkesaft som brukes til produksjon av tyggegummi. Mirakelbær ("Synsepalum dulcificum") forvandler sur smak til søtt, og brukes i noen grad som krydder. Cobaeoideae. Cobaeoideae er en underfamilie i fjellflokkfamilien. Den ble tidligere betraktet som en egen familie. Den omfatter 35 arter i 5 planteslekter. Klokkeranke dyrkes som hageplante. Styraksfamilien. Styraksfamilien (Styracaceae) er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 180 arter fordelt på 11 planteslekter. Familien finnes bare i tropene. Fra arten "Styrax officinalis" ble det i oldtiden utvunnet balsam. Porsfamilien. Porsfamilien (Myricaceae) er en liten plantefamilie i ordenen Fagales. Den omfatter ca. 40 arter fordelt på 3 planteslekter. Arten pors ("Myrica gale") vokser i Norge. Blærerotfamilien. Blærerotfamilien er en familie med fire planteslekter, som plasseres i ordenen Lamiales. Familien har flere arter med klebrige blad og fanger mindre dyr (insekter), som den tar til seg, som et viktig næringstilskudd. Planter med denne egenskapen kalles kjøttetende planter. Eugène Delacroix. Ferdinand Victor Eugène Delacroix (født 26. april 1798 i Saint-Maurice-en-Chalencon i Frankrike, død 13. august 1863 i Paris, Frankrike) var en fransk maler. Han blir sett på som en av de største kunstnerne fra den romantiske perioden. Delacroix ble født i Saint-Maurice-en-Chalencon i Ardèche. Han gikk først i lære hos Jacques-Louis David, men ble senere i større grad inspirert av den mer fargerike stilen til den flamske barokkmaleren Peter Paul Rubens og sin samtidige franske kollega Théodore Géricault. Delacroix' bruk av farger påvirket også de senere impresjonistene. I 1822 ble hans første maleri, "Dantes bark", stilt ut på den viktige utstillingen Salongen i Paris, og to år senere oppnådde han suksess med sitt maleri "Massakren i Chios" ("Scènes des massacres de Scio"). Delacroix malte sitt mest betydelige verk i 1830, maleriet "Friheten leder folket" ("La Liberté guidant le peuple"). Dette maleriet viser tydelig forskjellene mellom den romantiske stilen, og den nyklassiske stilen til kunstnere som David og Ingres. De franske myndighetene kjøpte maleriet, men offentligheten fordømte måten det fremmet den frihetstanken. Delacroix fortsatte likevel å motta oppdrag fra myndighetene i form av store vegg- og takmalerier. Eugene Delacroix illustrerte også diverse arbeider av William Shakespeare, Walter Scott og Johann Wolfgang von Goethe. I 1832 reiste Delacroix til Spania og Nord-Afrika, en tur som i stor grad skulle påvirke innholdet i mange av hans fremtidige malerier. Etter revolusjonen i 1848 ble Delacroix' maleri "La liberté guidant le peuple" endelig stilt ut av den nyvalgte presidenten, Louis-Napoléon Bonaparte. Delacroixs kunst var hele livet forankret i den romantiske stilen. Han var i løpet av sitt liv sterkt påvirket av Michelangelo og Rubens. Han malte blant annet det berømte portrettet av komponisten Frédéric Chopin. Eugène Delacroix døde i Paris, og ligger gravlagt på Père Lachaise. Père Lachaise. En av inngangene til kirkegården Cimetière du Père Lachaise (offisielt: "Cimetière de l'Est", «østre gravlund») er den største kirkegården i Paris. Den er kanskje en av verdens mest kjente og besøkte kirkegårder og har utviklet seg til en av Paris' mest populære turistattraksjoner. Historikk. Kirkegården har navn etter Ludvig XIVs skriftefar, jesuittpater "François de la Chaise" (1624–1709), som bodde i et hus omtrent der dagens gravkapell ligger. Området var 48 hektar stort da det ble kjøpt av byen i 1804, men senere utvidet. Selve kirkegården ble etablert av Napoléon Bonaparte. Av helsegrunner var kirkegårder fra 1786 ikke lenger tillatt inne i byen, og med årene ble det opprettet flere kirkegårder utenfor bygrensene. Da kirkegården ble tatt i bruk syntes Paris' innbyggere at den lå alt for langt unna, og få begravelser skjedde der. Kirkegårdens forvaltere gjennomførte derfor en storstilt reklamekampanje, og overførte kistene med La Fontaine og Molière til Père Lachaise under mye ståhei. Noen år senere ble også Pierre Abélard og Héloïse flyttet til kirkegården på samme måte. Kort tid etter var over 33 000 begravd på kirkegården. I dag er tallet over 1000 000, og mange flere i columbariet, der restene etter de kremerte oppbevares. Scherzo. En scherzo er et musikkstykke med livlig karakter. Ordet "scherzo" er italiensk og betyr spøk. Den typiske scherzo går i tredelt takt, men unntak finnes, blant annet i Ludwig van Beethovens 18. sonate for piano. Scherzoen opptrer allerede hos Joseph Haydn som tredje sats i symfonier og kvartetter i stedet for den rolige menuetten, men det var Beethoven og Franz Schubert som først brukte scherzoer i stor grad. Av og til finner man også scherzoer som enkeltstående stykker, blant annet hos Felix Mendelssohn og Frédéric Chopin. Sigmund Freud. a> (1835–1930) var 21 da hun fikk Sigmund. Hun fødte enda sju barn. a> i Østerrike er i dag museum. Sigmund Schlomo Freud (født 6. mai 1856 i Freiberg i Mähren i Østerrike-Ungarn – nå Příbor i Tsjekkia – død 23. september 1939 i London i Storbritannia) var en østerriksk nevrolog og psykiater av jødisk herkomst. Han er grunnleggeren av den psykodynamiske teorien og psykoanalysen, som er betegnelser som benyttes for å referere til både en modell for studier av menneskesinnet, en personlighetsteori og en behandlingsmetode av psykiske lidelser. Teorien vektlegger betydningen av det ubevisste sjelsliv og erfaringer i barndommen for utviklingen av og funksjonen til menneskets psykiske liv. Familie/etterslekt. Sigmund Freuds yngste datter, Anna Freud, var også en fremtredende psykolog, hennes spesialfelt var barn og den såkalte utviklingspsykologien. Sigmund var bestefar til maleren Lucian Freud og komikeren, politikeren og forfatteren Clement Freud. Han var oldefar til journalisten Emma Freud, motedesigneren Bella Freud, samt mediemagnatene Matthew Freud og Ria Willems. Sigmund Freud var onkel til propaganda-trollmannen Edward Bernays. Bernays' mor, Anna Freud Bernays, var Sigmunds søster. Bernays' far, Ely Bernays, var bror av Sigmunds kone Martha Bernays Freud. Freud var også oldefar til George Loewenstein, en innflytelsesrik professor i økonomi og psykologi, og til forfatterinnene Esther Freud og Andrea Freud Loewenstein. Freuds psykodynamiske teori. Freud skjelnet mellom ubevisste og bevisste aspekter ved menneskets psyke. Han var ikke den første til å gjøre det; dette var en nokså utbredt idéstrømning i 1800-tallets Tyskland. Blant andre filosofen Arthur Schopenhauer skrev om det ubevisste før Freud. Det særskilte ved Freud var imidlertid at han utviklet et omfattende system basert på det ubevisste, tilførte systemet egne originale idéer og forsøkte å vitenskapeliggjøre dem. Omkring 1900 gjorde Freud og en annen lege, Josef Breuer, omfattende studier av en kvinnelig pasient med pseudonymet Anna O. Hun led av hysteri og andre psykiske forstyrrelser, og man forsøkte ulike metoder for å finne en effektiv behandling. Teknikker som hypnose, fri assosiasjon og drømmetydning ble benyttet. "ID" er det eneste aspektet ved vår psyke som er til stede ved fødselen. ID er en utrettelig lyst- og behagskilde som kontinuerlig sender oss impulser og begjær. I stor grad gjelder dette impulser av seksuell eller aggressiv art. ID har absolutt ingen kontakt med bevisstheten eller den virkelige verden, og er altså kun opptatt av å tilfredsstille sine impulsive ønsker. ID er den største delen av psyken. De fleste av våre mentale aktiviteter er vi derfor ikke bevisst på. "Superego" er det bevisste aspektet ved vår psyke som utvikles gjennom oppdragelse og sosialisering i barndommen. Superegos ønsker er på mange måter det motsatte av IDs, da den er vårt moralske skjold som ønsker å hindre oss i å virkeliggjøre innfall som ikke er sosialt aksepterte. "Ego" er en slags mellomting mellom de to ovenfornevnte aspektene. Den har kontakt med både ID og Superego, og har som oppgave å «mekle» mellom disse to kreftene og gjøre begge tilfreds. Freuds modell er på mange måter hydraulisk i funksjon, på den måten at impulser og lyster samler seg i oss og i perioder er nødt til å «tømme seg». Egos oppgave er å gjøre dette på en sunn måte. For sterkt uttrykk av såvel ID som Superego kan medføre ulike former for psykiske lidelser. Dersom en mann for eksempel begjærer en kvinne, vil uhemmet uttrykk av ID føre til abnorm seksualitet. På den annen side vil sterk undertrykkelse føre til at frustrasjonen over innestengt begjær samler seg opp og eventuelt fører til at Superego mister kontroll. Mannen kan i en slik situasjon i verste fall ty til voldtekt. Ego har derfor en viktig oppgave i å la impulser komme til uttrykk på en måte som ikke uroer Superego. I dette tilfellet kan det for eksempel være ved at mannen tilnærmer seg kvinnen på en konstruktiv måte. Drømmene er en annen arena hvor ID kan uttrykke seg. Her manifesterer begjær og lyster seg, men dette skjer i form av symboler, slik at de ikke blir opplevd så direkte at man blir urolig og dermed vekkes fra søvnen. Hvis for eksempel en kvinne har en drøm hvor hun sitter i et tog som kjører gjennom en tunnel, symboliserer drømmen hennes ifølge Freud begjær etter seksuell kontakt med en mann i hennes liv. Psykoterapi. Erfaringer fra behandlingen av Anna O. overbeviste Freud om at psykiske lidelser skyldtes ulike former for blokkering av følelser og uløste konflikter i forhold til mennesker i pasientens fortid. Disse er fullstendig utenfor pasientenes bevissthet, men fungerer likevel som kilden til deres lidelser. Han oppdaget at ved å systematisk utforske pasientens fortid, kom disse konfliktene sakte, men sikkert opp til overflaten, og samtidig ga symptomene seg. Den psykoanalytiske terapi går ut på at pasienten går i behandling hos en psykoanalytiker flere ganger i uken over flere måneder eller år. Gjennom samtaler og drømmeanalyse skal terapeuten finne kilden til pasientens lidelser og bringe disse konfliktene frem. Forsiktig kan pasienten konfronteres med dem, og dette gjelder kun konfliktene nærmest overflaten. Et slags høydepunkt i den psykoanalytiske behandling oppnås når pasienten overfører sine så langt innestengte konflikter til terapeuten, som om han eller hun var en viktig person i pasientens liv. Freuds etterfølgere. Freud ble ganske raskt en berømt teoretiker og terapeut, og han tiltrakk seg leger og intellektuelle fra hele Europa og USA. Mange av Freuds elever og venner utviklet med årene sine egne teorier som var mer eller mindre basert på Freuds teorier. Dette førte nærmest uten unntak til faglig og personlig brudd med Freud, da han ikke aksepterte endringer av sine teorier. Blant Freuds fremste elever kan nevnes: sveitseren Carl Gustav Jung, som utviklet den analytiske psykologien, en teori som på mange måter gikk enda dypere i ubevisstheten enn Freuds teori. Alfred Adler, som utviklet den såkalte individpsykologien som i motsetning til Jung fokuserte mer på det bevisste, og Otto Rank, som fremsatte tanker om betydningen av her-og-nå-aspektet i psykoterapi og var en av de første til å ta til orde for kortidsterapi. Kanskje den mest kontroversielle av alle Freuds elever var en annen østerriker, nemlig Wilhelm Reich, som også har påvirket miljøet av psykologer og psykoterapeuter i vårt land gjennom sitt flyktningophold i Norge på 1930-tallet. Han var opphavet til bl.a. karakteranalysen og såkalt orgonterapi. Av andre viktige teoretikere med røtter i psykoanalysen kan nevnes ungareren Sandor Ferenczi, Freuds egen datter Anna Freud, Melanie Klein, Jacques Lacan, Karen Horney og Erik Erikson. Freud og moderne psykologi. Freuds teorier fikk i første halvdel av 1900-tallet en dominerende rolle i psykiatrien. Psykoanalysen bidro til å sette den individuelle pasient og vedkommendes lidelser i fokus og fungerte som en kjærkommen vitalisering i en tid hvor tvangstrøyer og lobotomi var utbredte behandlingsmetoder. Interessen for den psykoanalytiske skole har i løpet av de siste 30-40 årene riktignok vært sterkt avtagende innen den vitenskapelige psykologien. Det er flere årsaker til dette. For det første er psykoanalysen vanskelig, om ikke umulig å underkaste empirisk forskning. Teorien predikerer få spesifikke fenomener som kan studeres enten eksperimentelt eller kvalitativt, men synes heller å forklare nærmest hvilket som helst funn i etterkant. Teorien oppfattes altså som pseudovitenskapelig. De få av Freuds populære teorier som måtte kunne la seg studere, har man ofte ikke klart å finne støtte for. For eksempel hevdet Freud i prinsippet om "sublimering" at gjennom kontrollerte metoder for å uttrykke impulser, ville man redusere aggresjon og frustrasjon på en konstruktiv måte. Dette kan f.eks. være gjennom å se på en voldsfilm eller delta i kampsport. Denne teorien finner liten støtte i moderne forskning. Snarere viser forskning gjort av blant andre Albert Bandura at uttrykt aggresjon fører til økt sannsynlighet for aggressiv atferd også i fremtiden. Freud hevdet også at barns sterke tilknytning til moren skyldes at hun gir dem mat. Psykologen Harry Harlow gjorde eksperimenter med aper som demonstrerte at barn fremfor mat tilknyttes moren på grunn av faktorer som trøst, beskyttelse, nærhet o.l. En annen forklaring på svekket interesse for psykoanalysen, er at det i ettertid har vokst frem andre former for psykoterapi som har vist seg mer effektive i behandling av psykiske lidelser. Dette gjelder først og fremst kognitiv terapi, rasjonell-emotiv terapi, adferdsterapi, m.fl. Samtidig er dette terapiformer som lettere lar seg forskes på empirisk. En tredje forklaring er at psykologi som disiplin generelt har opplevd en delvis sterk dreining i kognitiv og biologisk retning de siste 40 årene. Andre igjen argumenterer med at psykoanalysen aldri var en etablert del av den akademiske psykologien, at den var en teori som ble utviklet utenfor universiteter og forskningsinstitusjoner. Derfor blir det også galt å evaluere den i lys av psykologien for øvrig. Psykoanalysen fortsetter likevel å være en betydelig inspirasjonskilde innen andre disipliner som religionsvitenskap og litteraturvitenskap. Noen av Freuds viktigste verker. Tittelside på Freuds epokegjørende «Drømmetydning» ("Die Traumdeutung") fra 1900. Boka kom på norsk i 1929. Freuds "Totem und Tabu. Einige Übereinstimmungen im Seelenleben der Wilden und der Neurotiker." fra 1913 Rekviem (musikk). Et rekviem er i musikken en komposisjon, vanligvis for soli, kor og orkester, med tekster, oftest på latin, fra den romersk-katolske rekviemmessen. Messen er en sjelemesse, eller messe for de døde. Navnet kommer av det første ordet i messeteksten ("requiem", norsk "ro" eller "hvile"). Mange kjente komponister har skrevet requiem, og både besetning og tekstutvalg kan variere mye. Det er også skrevet Requiem med ikke-liturgiske tekster. Ivar Giæver. Ivar Giæver (Giaever; født 5. april 1929 i Bergen) er norsk-amerikansk fysiker som mottok Nobelprisen i fysikk i 1973. I nyere tid har han markert seg som «klimaskeptiker», en som betviler at klimaendringer har funnet sted. Oppvekst. Han ble født i Bergen som den andre av tre barn, men vokste opp i Gjøvik der hans far, John A. Giæver var apoteker. Hans far hadde alltid hatt en svakhet for Hamar, og i 1944, etter å ha gått to år på middelskolen i Østre Toten reiste han som 15 åring til byen. Han måtte dog reise tilbake til Toten og fullføre middelskolen der, siden lærerene ble arrestert av tyskerne og skolen ble stengt. Høsten 1945 dro han igjen til Hamar, og fullførte reallinjen på Hamar katedralskole i 1947. Karriere. Etter fullført reallinje jobbet han i et år på Raufoss våpenfabrikk. Giæver tok så utdannelse som maskiningeniør (med svake karakterer) ved NTH (nå: NTNU) i 1952. Samme året som han gikk ut NTH giftet han seg med Inger Skramstad (de har nå fire barn). Etter å ha fullført førstegangstjenesten som korporal i 1953, jobbet han i et år som patentinspektør for den norske staten. Han emigrerte til Canada i 1954, og ble etter en kort tid som hjelpegutt for en arkitekt tilknyttet det avanserte ingeniørprogrammet ved den kanadiske grenen av General Electric. I 1956 dro han til USA for videre opplæring innen selskapet, der han fullførte General Electrics ingeniørkurser A, B og C. I 1958 tilsluttet han seg General Electrics forsknings- og utviklingssenter, og samme år begynte han å studere fysikk ved Rensselaer Polytechnic Institute, USA. I 1964 fikk han sin dr. philos., og samme året ble han amerikansk statsborger. Han ble også professor ved Rensselaer da han til slutt forlot General Electric i 1988. Forskning. I tida mellom 1958 og 1969 fokuserte Giæver på elektron-tunnelering gjennom tynne isolerende filmer mellom metall som fungerte normalt og som superledere. I 1965 fikk han Oliver E. Buckley prisen av American Physical Society for banebrytende arbeid med å kombinere tunnellering og superledere. I 1969 fikk han et Guggenheim fellowship, og studerte så biofysikk i et år i Cambridge, England, der han så på hvordan proteinmolekyler oppfører seg på faste overflater. I 1973 ble han valgt som Coolidge fellow ved General Electrics for dette arbeidet, og det var samme året som han fikk Nobelprisen i fysikk, sammen med Leo Esaki, for hans tidligere arbeid med elektron-tunnellering. I 1974 ble han tildelt Zworkin prisen av National Academy of Engineering. Han jobber i dag på Rensselaer, og er også utnevnt som professor ved Universitetet i Oslo, sponset av Statoil, der han gjesteforeleser hver sommer. Noe av det han forsker på er bevegelsene til pattedyrsceller i vevkultur, ved å gro både normale celler og kreftceller på små elektroder. Han er medlem av Institute of Electrical and Electronic Engineers, Biophysical Society, og han er fellow av American Physical Society. Klimaskeptiker. Giæver er "fellow" ved The Heartland Institute, en tankesmie som blant annet betviler eksistensen av klimaendringer. På 1990-tallet jobbet gruppen for tobakkselskapet Philip Morris ved å betvile sammenhengen mellom passiv røyking og helseskader, og å drive lobbyvirksomhet mot offentlige helsereformer. Giæver er ekspert ved instituttets «Center on Climate and Environmental Policy». Heartland Institute har mottatt betydelig pengestøtte fra blant annet verdens største oljeselskap, ExxonMobil. Giæver er tilknyttet Klimarealistene i Norge, en gruppering som mener at klimaendringer ikke har funnet sted, og at det følgelig ikke er noen grunn til å iverksette tiltak som kan forhindre global oppvarming. George Sand. a>, 1864a>. Dette er opprinnelig en del av et større maleri der George lytter Chopin som spiller piano. Amandine-Aurore-Lucile Dupin, senere baronesse Dudevant (født 1. juli 1804, død 8. juni 1876) var en fransk forfatter og en av de tidlige feministene (hun var regnet som feminist selv før ordet ble oppfunnet). Hun skrev bøker under pseudonymet George Sand. Liv. George Sand var datter av Sophie-Victoire-Antoinette Delaborde og Maurice Dupin, en høytstående militær. På farsiden var hun tippoldebarnet til Frederick Augustus II, konge av Polen og beslektet med Louis XVI. Hun ble født i Paris, men vokste opp hos sin bestemor Aurore de Saxe. Bestemoren bodde på eiendommen sin Nohant, som ligger Berry-regionen. I 1822 giftet hun seg med baron Casimir Dudevant (1795–1871) og de fikk to barn; Maurice (født 1823) og Solange (født 1828). I 1835 ble ekteparet offisielt skilt, men George hadde i praksis levd separert fra mannen siden 1831. Paris. George Sand forlater sin mann og Nohant for å ta med seg sitt yngste barn, datteren Solange, til Paris. Der begynner hun å skrive. Hennes første roman, "Indiana", hadde hun allerede fullført på Nohant. Det er også på denne tiden hun begynner å kle seg som en mann. Hun får penger av ektemannen, men det er ikke mye, og kjolestoff er dyrt. Hun finner ut at det både er mer økonomisk og mer praktisk å kjøpe herreklær. Mens George er bosatt i Paris rammer pesten byen og da særlig de fattige strøkene. George og en gruppe av hennes venner bestemmer seg for å møtes en gang hver dag i Luxembourghagen og hvis noen av dem ikke møter opp vil dette si at han har blitt rammet av pesten. Alle i Georges omgangskrets overlevde, selv om de ikke tok noen forholdsregler, bortsett fra å holde seg rolige, møtes hver dag og å leve som normalt. Pseudonymet George Sand. Hennes første novelle, «Rose Et Blanche» (1831), ble skrevet i samarbeid med forfatteren og bibliotekaren Jules Sandeau, som også var inspirasjonen til "Sand"-navnet. Da George senere skrev en ny bok, ville ikke Jules Sandeau gi den ut under sitt navn, fordi han ikke hadde hatt noe med den å gjøre. Sand-navnet derimot, hadde blitt populært. Hun beholdt etternavnet og fikk sitt eget fornavn, George, som hun valgte fordi det på gresk betyr «bonde» og dette minnet henne om bøndene fra Berrichon, der hun kom fra. George Sand ble markedsført som en bror, fetter eller fjernere slektning av Jules Sandeau. Forhold. Hun hadde forhold til Alfred de Musset (sommeren 1833–mars 1834) og Frédéric Chopin (1838–1847). Hun forlot Chopin kort tid før han døde av tuberkulose. George hadde et tett vennskap til skuespillerinnen Marie Dorval og det gikk rykter om at de hadde et lesbisk forhold. George ble advart mot Maries dårlige innflytelse og rykte og Marie ble tilsvarende advart mot Georges. Vinter på Mallorca. Sammen med Chopin reiste hun til Mallorca, der hun skrev boken "En Vinter På Mallorca" og Chopin komponerte "Regndråpspreludiet". Opprinnelig skulle hun reise med sine to barn fordi sønnen, Maurice, hadde revmatisme og ikke tålte de harde vintrene i Paris, men Chopin overbeviste henne om at klimaet ville gjøre godt for hans dårlige helse og at han burde dra istedenfor Maurice. Chopin helse ble stadig stadig dårligere og George forteller i sine memoarer om episoder der hun kommer hjem og finner ham ved pianoet, klokken ti om morgenen, med bustete hår mens han stirrer tomt fremfor seg og påstår at han ser spøkelser. George døde i 1876, 72 år gammel. Hun er begravet på den lille kirkegården ved Nohant. Eksterne lenker. Sand, George Sand, George Sand, George Keiserdømme. Keiserdømme er et monarki der statssjefen er en keiser eller keiserinne. Et keiserdømme er gjerne identisk med et imperium. Keiserdømmet er gjerne inndelt i flere kongedømmer som utgjør regioner av landet. Idag er det bare ett regjerende keiserdømme i verden, nemlig Japan. Tidligere var Brasil, Mexico, Tyskland, Østerrike, Russland, Iran, Haiti, Etiopia, Kina og India alle keiserdømmer, bortsett fra at India de facto var en britisk koloni. Frankrike har kortvarig under Bonapartenes regime vært et keiserdømme. 3784 Chopin. 3784 Chopin er en liten asteroide i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter med en diameter på 14,27 km. Den ble oppdaget av Eric W. Elst 31. oktober 1986 i St. Michel l'Observatoire, Alpes de Haute-Provence, og er oppkalt etter den polsk-franske komponisten Frédéric Chopin. Asteroiden er 14,72 km i diameter og omløpstiden er 4,10 julianske år. Banen har en inklinasjon på 13,55224° og en eksentrisitet på 0,1696045. Banens store halvakse er 3,1254947 AU. Joseph Elsner. Joseph Anton Franz Elsner (også "Joseph Xaver Elsner", polsk "Józef Ksawery Elsner"; født 1. juni 1769 i Grodków, Hertugdømmet Nysa; død  18. april 1854 i Elsnerowo ved Warszawa) var en tysk-polsk komponist, dirigent og musikkpedagog som i dag er mest kjent som den unge Frédéric Chopins lærer. Virke. Elsner var en produktiv komponist. Han var en av de første komponistene i Polen som tok i bruk folkemusikalske elementer og den aller første som brukte polsk språk i operaer. Elsners orkester- og kammermusikk ble oppført til begeistret omtale i Wien og andre europeiske musikksentra. Sin musikkhistoriske betydning har Elsner som lærer for Frédéric Chopin. Han var også lærer og forbilde for den polske komponisten Stanisław Moniuszko som skrev den polske nasjonaloperaen "Halka". Moniuszko betegnet Elsner som «grunnlegger av den nasjonale musikk». VHS. Video Home System (forkortet VHS) er et videoavspillingssystem med kassetter. Systemet ble lansert av JVC i 1976. VHS var det totalt dominerende videosystemet for forbrukermarkedet etter at det utkonkurrerte Betamax- og Video 2000-systemene. Opprinnelse. I 1971 startet JVC ingeniørene Yuma Shiraishi og Shizuo Takano utviklingen av VHS-formatet. JVC samarbeidet først med Sony og Matsuishita Electric (Også kjent som Panasonic utenfor Japan) om å utvikle et videoformat for forbrukere i Japan. Kort tid etter brøt Sony og Matsushita samarbeidet for å utvikle sine egne standarder. Sony begynte arbeidet med Betamax, mens Matsushita jobbet med formatet VX. Mot slutten av 1971 hadde JVC produsert et internt dokument med tittelen "VHS Development Matrix". I dokumentet ble det listet opp tolv milesteiner i arbeidet med å bygge en hjemmevideo enhet. Men på samme tid opplevde den kommersielle videoindustrien et fall, og JVC kuttet budsjettet og la til slutt VHS prosjektet på hylla. Takano og Shiraishi fortsatte arbeidet med prosjektet i hemmelighet, og i 1973 hadde de en fungerende prototype. I 1974 startet Japan sin egen standardiseringskrig. Ministry of International Trade and Industry (MITI) forsøkte å presse den japanske videoindustrien til å standardisere til bare ett format for å hindre at forbrukerene ble forvirret over å ha flere standarder for video på markedet. Senere på året hadde Sony en funksjonell prototype på sitt Betamax format, og var veldig nær å slippe et ferdig produkt. Med denne prototypen forsøkte Sony å overbevise MITI til å adoptere Betamax som standarden, og å la Sony lisensiere teknologien til andre produsenter. JVC mente at en åpen standard ville være best for forbrukeren, da å dele formatet mellom produsentene uten å måtte lisensiere formatet ville være bedre for forbrukeren. For å hindre at MITI adopterte Betamax som standarden gjorde JVC et forsøk på å få andre selskaper til å akseptere VHS, og motarbeidet dermed Sony og MITI. Det var en stor fordel å ha Matsushita med på laget, siden Matsushita var Japans største elektronikkprodusent på den tiden. JVC overbeviste Matsushita til å støtte VHS formatet, fordi Matsushita var redd for at Sony kunne bli markedsledende, samt at Betamax bare kunne ta opp en time med video. Matsushitas støtte overbeviste Mitsubishi og Sharp til å støtte VHS standarden også. Sonys utgivelse av sin første Betamax enhet til det Japanske markedet i 1975 satte større press på MITI for å akseptere Sonys forslag til standard. Men samarbeidet mellom JVC, Matsushita, Mitsubishi og Sharp var mye sterkere, og MITI avsluttet sitt arbeid for å etablere en industristandard. Første VHS-enheter. Den første videomaskinen som benyttet VHS var Victor HR-3300, og ble introdusert av presidenten i JVC på Okura Hotel den 9. september 1976. JVC begynte å selge HR-3300 videomaskinen i Akihabara, Tokyo, Japan den 31. oktober 1976. Amerika mottok sin første VHS baserte maskin, RCA VBT200, den 23 august 1977. RCA-maskinen var designet av Matsushita, og var den første VHS-baserte maskinen som ble laget av noen annen enn JVC. England mottok sin første VHS-videospiller, Victor HR-3300EK i 1978. Quasar og General Electric fulgte tett på med VHS-baserte videospillere, alle designet av Matsushita. I 1978 produserte Matsushita alene over halvparten av alle japanske videospillere. Kassett- og tapedesign. VHS kassett sett fra bunnen med magnettapen åpen VHS kassett sett ovenfra med fronten fjernet VHS-kassetten er 187 mm bred, 103 mm dyp og 25 mm tykk. Plastikkskallet holdes sammen med 5 Philips-skruer. Lokket som beskytter magnetbåndet har en innebygd låsemekanisme på høyre side. VHS-kassetten har også en mekanisme som forhindrer at båndet avspoles. Spolebremsene slippes av en knapp som trykkes inn via et hull i bunnen av kassetten. En klar film er festet i begge endene av magnetbåndet for å gi en optisk automatisk stopp funksjon for transportmekanismen. En lyskilde blir ført inn i kassetten gjennom et rundt hull i undersiden av kassetten når den lastes inn i videospilleren, og to fotodioder er plassert på venstre og høyre side der båndet forlater kassetten. Når den klare filmen når dette punktet vil nok lys passere igjennom filmen slik at stoppfunksjonen aktiveres. I mer sofistikerte maskiner vil en automatisk tilbakespolingsfunksjon starte når båndet når slutten. Tidlige enheter benyttet en lyspære som lyskilde; denne sluttet jevnlig å fungere og fikk videospilleren til å tro at en kassett var i maskinen når den egentlig var tom, eller den ville merke at lyspæren hadde gått og sluttet å fungere. Senere modeller benyttet en infrarød LED med mye lengre levetid som lyskilde. Lagringsmediet er et 12.7 mm bredt magnetbånd på to spoler som sakte blir dratt over avspillings- og opptakshodene i videomaskinen. Båndet beveger seg i en hastighet av 3.335 cm/sek for NTSC, eller 2.339 cm/s for PAL. Som de fleste andre kassettbaserte videosystemer, trekker VHS maskiner båndet ut fra kassetten og legger det rundt et lesehode, som roterer med en hastighet av 1800 RPM for NTSC maskiner, eller 1500 RPM for PAL maskiner. VHS maskiner, i motsetning til Betamax og Betas forgjenger U-matic, benytter et system som kalles "M-loading". Magnetbåndet trekkes ut av to stolper og legges i en løkke på over 180 grader rundt lesehodet og andre båndtransportskomponenter. Formen på båndet når det ligger i mekanismen ligner på bokstaven M. Sporing og indeksmarkering. Et lineær kontrollspor på båndets nederste kant inneholder pulser som markerer begynnelsen av hver bilderamme. Disse pulsene benyttes for å finjustere hastigheten på båndet under avspilling, og for å få de roterende hodene på riktig plass for helisk skanning av båndet, fremfor at de ender opp mellom to nærliggende spor. Siden god avspilling avhenger av at lesehodene ligger i riktig avstand fra båndet for å lese av de lineære sporene, og denne avstanden varierer med en par mikrometer mellom forskjellige maskiner, tilbyr de fleste videomaskiner enten manuell eller automatisk sporingsjustering. Kontrollsporet kan også inneholde "indeksmerker". Disse blir normalt skrevet ved begynnelsen av et opptak, og kan bli funnet ved hjelp av videomaskinens "indekssøk" funksjon. Dette vil spole raskt frem eller tilbake til det spesifiserte indeksmerket, og gjenoppta avspillingen derifra. Mot slutten av 1990-tallet hadde noen avanserte videomaskiner mer sofistikert indeksering. For eksempel hadde Panasonics Tape Library System muligheten til å gi et ID nummer til hver kassett, og logget opptaksinformasjon slik som kanal, dato, tid og eventuelt programmets tittel både til kassetten og til maskinens interne minne. Opptakskapasitet. Interiøret i en VHS videomaskin som viser videohodet og magnetbåndet En VHS-kassett inneholder ca. 430 meter med bånd ved lavest aksepterbare båndtykkelse. Dette gir circa 4 timers avspillingstid i en DF480 for NTSC, og fem timer i en E-300 for PAL i "Standard play" (SP) kvalitet. Andre hastigheter slik som "long play" (LP) og "extended play" (EP) eller "super long play" (SLP) dobler eller tredobler spillelengden, men disse hastighetsreduksjonene gir en liten rediksjon i videokvalitet, fra normalt 250 vertikale linjer i SP til 230 linjer i LP. Video som blir spilt inn i lavere hastighet vil også ofte spilles av dårlig på andre maskiner enn den videomaskinen den ble tatt opp på. Av den grunn ble de fleste kommersielle opptak laget i SP-modus. I noen tilfeller ble lavbudsjettsfilmer sluppet i EP eller LP for å redusere mengen bånd som trengtes per kassett, slik at produksjonskostnaden ble senket. Videoopptak. VHS-bånd har omtrent 3 Megahertz med videobåndbredde og 400 kHz chroma båndbredde, noe som oppnås ved en relativt lav båndhastighet ved hjelp av helisk skanning av et frekvensmodulert svart-hvitt videosignal med et nedkonvertert krominans signal spilt inn direkte i basebåndet. Hvert heliske spor inneholder ett felt kodet som et analogt rastreringsskann, lignende som analoge TV-sendinger. Horisontal oppløsning er 170 linjer per skannelinje, og vertikal oppløsning er den samme som den respektive TV-standarden (576 for PAL eller 486 for NTSC). I moderne digital terminologi er VHS omtrentlig tilsvarende 333x480 piksler med luminositet og 40x480 chroma oppløsning. JVCs tilsvar til introduksjonen av SuperBeta i 1985 var VHS HQ, eller VHS High Quality. Frekvensmodulasjonen av VHSs luminanssignal er begrenset til 3 megahertz, noe som gjør at høyere oppløsninger ikke er mulig, men en HQ merket videospiller bruker elektronikk for støyreduksjon og forbedret skarphet. Effekten var å øke tilsynelatende horisontal oppløsning fra 240 til 250 analoge linjer (tilsvarende 333 piksler fra venstre til høyre, i digital terminologi). I 1987 introduserte JVC formatet Super VHS, som utvidet båndbredden til 5 Mhz, noe som ga 420 analoge horisontale linjer (560 piksler). Originalt lineært system. I det originale VHS-formatet ble lyden lagret i basebåndet i et enkelt lineært spor ved toppen av båndet, på lik måte som i en lydkassett. Frekvensområdet var avhengig av båndets hastighet. I VHS SP modus ga dette en litt dårlig lydrespons på circa 100 Hz til 10 kHz. Støynivået (signal-støy-forhold) var akseptable 42 dB. Begge parametre degraderte betraktelig med andre moduser som LP eller EP, hvor EP ga en frekvensrespons på 4 kHz. Lyd kan ikke bli lagret på et VHS bånd uten å samtidig legge på videosignal. Hvis det ikke er noe videosignal vil enheten ta opp svart video sammen med et kontrollspor, mens lyden blir tatt opp. Dyrere enheter tilbød stereo lydopptak og avspilling. Lineær stereo, som det ble kalt, plasserte to uavhengige kanaler i det samme båndet som det originale mono lydsporet. Mens dette ga akseptabel tilbakekompatibilitet med mono lydhoder, degraderte inndelingen av lydsporet signalets støyforhold til det punktet at båndstøy var tydelig ved normalt lydnivå. For å motvirke dette benyttet enhetene Dolby B støyreduksjon for opptak og avspilling. Dolby B forbedrer mellomfrekvensene dynamisk, og øker signalstyrken relativt til båndets bakgrunnsstøy når opptaket blir gjort, og senker deretter nivået under avspilling. Dobly B er ikke en transparent prossess, og Dolby kodede programmer vil gi en unaturlig vekt i mellomfrekvensbåndet når det blir avspilt på en enhet uten Dolby B. Hi-Fi Audio System. Rundt 1984 introduserte JVC "Hi-Fi" lyd til VHS, i respons til Beta Hi-Fi. Både VHS Hi-Fi og Betamax Hi-Fi leverte flat, full frekvensrespons (20 Hz til 20 kHz), utmerket 70 dB støynivå, dynamisk bredde på 90 dB og kanalseparasjon på mer enn 70 dB. VHS Hi-Fi lyd oppnås ved bruk av "audio frequency modulation"(AFM), hvor hver av de to kanalene (venstre og høyre) lagres på en frekvensmodulert bærebølge, og blir integrert i videosignalet. For å unngå interferense fra videobærebølgen, benytter VHS sin implementasjon av AFM en form for magnetisk lagring kalt "dybdemultipleksing". Det modulerte lydsignalet blir først lagret under luminansbærebølgen (under 1.6 Mhz). Deretter sletter videohodet og lagrer videosignalet på samme sted på båndet, men videosignalets høyere midtfrekvens fører til en grunnere magnetisering av båndet, slik at både videosignalet og restene av AFM lydsignalet kan eksistere samtidig på båndet. Ved avspilling henter VHS HiFi frem lydsignalet ved å trekke fra lydhodets signal (som inneholder AFM-signalet med et svakt bilde av videosignalet) fra videohodets signal (som bare inneholder videosignalet), og demodulerer deretter høyre og venstre lydkanal fra deres respektive bærefrekvenser. Resultatet av den komplekse prosessen var et lydsignal med utmerket kvalitet som ikke ble påvirket av endringer i båndhastigheten. Siden JVC hadde tatt seg bryet med å sørge for at VHS Hi-Fi var bakoverkompatibelt med vanlige VHS spillere, utga studioene flesteparten av sine filmer til hjemmevideomarkedet med Hi-Fi lydspor i tillegg til det lineære lydsporet. Lydkvaliteten til Hi-Fi VHS stereo er sammenlignbar med kvaliteten på CDer, spesielt når opptaket ble gjort med dyrere eller profesjonelle VHS-maskiner. Denne høye kvaliteten, sammenlignet med andre forbrukerformater slik som musikkassetter, tildro seg oppmerksomheten til amatør- og hobbyartister med behov for å lage gode lydspor. Hjemmeopptak entusiaster lagret høykvalitets stereo opptak fra flerspors båndopptakere på VHS Hi-Fi opptakere. Men siden VHS Hi-Fi sin opptaksprossess er så tett bundet til enhetens videoopptaksfunksjon var ikke avanserte redigeringsfunksjoner slik som lyddubbing eller videodubbing mulig. Noen VHS-maskiner hadde en "simulcast" bryter som lot brukeren ta opp et eksternt lydsignal sammen med videobildet. Noen fjernsynssendte konserter tilbød en sending av lydsporet over FM radiobåndet samtidig med konserten, og dermed kunne tusenvis av entusiaster ta opp konserter slik som "Live Aid" med stereolyd lenge før stereo TV sendinger ble lansert. Kompleksiteten og kravene til mer maskinvare begrenset VHS Hi-Fi til dyrere enheter i mange år. Mens lineær stereo så og si forsvant fra videomaskinen hjemme, var det ikke før på 1990-tallet at Hi-Fi ble mer vanlig i videomaskinen hjemme. Til og med da var forbrukere flest ikke kjent med viktigheten av systemet, og nøt bare den økte lydkvaliteten i nyere videomaskiner. Sveriges len. Sveriges len (svensk "län") er de regionale forvaltningsområdene i Sverige, og svarer til danske amter og nåværende norske fylker. Statens representanter i hvert len er «länsstyrelsen». Hvert len har et administrasjonssentrum. Sverige er idag inndelt i 21 ulike len. I hvert len finnes et landsting, som i hovedsak har ansvaret for helsetjenestene. Historie. Birger jarl og Magnus Ladulås etablerte «slottslän» da «ledungen» ble omgjort til en fast skatt. Det fantes også «underholdslen» for medlemmene av kongefamilien, og «pantelen» med lån fra privatpersoner til kronen, samt «tjenstefylker» som var byttet mot militære tjenester. En ny lensorganisasjon ble etablert gjennom regjeringsformen i 1634. Den opprinnelige lensinndelingen gjenfinner man i det som kalles landskap. Karl VIII av Frankrike. Karl VIII "(Charles VIII l'Affable)" (født 30. juni 1470 i Château de Ambroise i Frankrike, død 7. april 1498) var konge av Frankrike fra 1483 til sin død. Han var sønn av Ludvig XI og etterfulgte faren 30. august 1483. Han ble gift med Anna av Bretagne i 1491. Hans krigføring i Italia for å underlegge seg fyrstedømmet Milano etterlot Frankrike i dyp gjeld. Men på den positive siden så bidro det til at den italienske renessansen spredte seg til franske intellektuelle. Han var den siste arvingen av sitt hus og dermed gikk den franske tronen over til fetteren Hertugen av Orleáns Ludvig XII. Etter Karls død giftet enken hans seg med Ludvig XII. Marshalløyene. Republikken Marshalløyene er en øystat i Stillehavet, nord for Nauru og Kiribati, øst for Mikronesiaføderasjonen og syd for Wake Island. Viktige eksportvarer er fisk, fiskeprodukter, kokosnøttolje og akvariefisker. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, mineralolje, drikkevarer og tobakk. Viktige handelspartnere er blant annet USA og Japan. Landet består av 29 atoller og fem isolerte øyer. De viktigste atollene og øyene danner to grupper: Ratak-kjeden og Ralik-kjeden, som betyr soloppgang- og solnedgang-kjedene. To tredeler av landets innbyggere bor på øyene Majuro (som også er hovedstad) og Ebeye. De ytre øyene er tynt befolket på grunn av få muligheter for sysselsetting og økonomisk utvikling. Det er obligatorisk skolegang for barn i alderen 6 til 14 år. Det utkommer tre aviser, den største avisa er "Marshall Islands Journal", som utkommer to ganger i uken. En statseid radiostasjon sender på engelsk og noen lokale språk. I tillegg finnes det to radiostasjoner som er i privat eie. Øyene ble oppdaget av Spania i 1529. Tyskland gjorde krav på dem i 1885. Alle rettigheter til øyene ble kjøpt av Tyskland fra Spania i 1899. Japan okkuperte øyene i 1914 og Nasjonenes Forbund ga Japan øyene som mandatområde i 1920. Øyene ble en del av det USA-styrte UN Trust Territory of the Pacific Islands i 1947 og ble en selvstendig stat i 1986, bortsett fra at USA står for forsvarspolitikken og mye av økonomien igjennom medlemskapet deres i Compact of Free Association. Befolkning. Folketallet ble i 1996 beregnet til 57 000. Folketallet vokser raskt, med nesten 4 % i året. Nær 60 % av befolkningen er under 20 år. Graviditet blant tenåringer skjer hyppig. Barnedødeligheten steg kraftig i slutten av 1980-årene. Deretter har den sunket noe. Forventet levealder er for kvinner 65 år, og for menn er det 61,9 år. Deler av befolkningen preges fremdeles av ettervirkningene av de kjernefysiske prøvesprengningene på øyene Bikini og Enewetak som fant sted mellom 1946 og 1958. Prøvesprengningene førte blant annet til radioaktivt nedfall over innbyggerne på noen av øyene rundt Marshalløyene. 97 % av befolkningen er mikronesiere. De øvrige er australiere og amerikanere. Anne-Sophie Mutter. Anne-Sophie Mutter (født 29. juni 1963 i Rheinfelden i Baden-Württemberg) er en tysk fiolinist, oppvokst i den badiske landsbyen Wehr. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd på Luzernfestivalen i 1976. Mutter ble kjent som førstefiolinist under Herbert von Karajan i Berliner Philharmoniker og har siden hatt en strålende karriere. Mallorca. Mallorca (fra latin "insula maior" («stor øy») er en av øyene i øygruppen Balearene ("Islas Baleares") som ligger i Middelhavet like utenfor kysten av Spania. Mallorcas økonomi har i de senere år vært basert på den økende turismen som startet våren 1952 med noen enkelte turer fra Sverige med det svenske flyselskapet Svenska Aero. Øya som turistmål for charterturister var blitt «oppdaget» året før av den svenske flykapteinen Göte Rosén i Transair da han utførte en ambulanseflyvning til øya. Til da hadde det knapt vært en skandinavisk turist på Mallorca. Hovedstaden på øya er Palma de Mallorca, som også er hovedstad i regionen Balearene. Talayotkulturen. Mallorca har vært bosatt siden oldtiden. Begravelseskamre og spor etter bosetninger fra den paleolittiske perioden (6000–4000 f.Kr.) har blitt avdekket. Ca 1300 år f.Kr. ble Mallorca bosatt av et folkeslag som var opphav til talayotkulturen. Romertiden. Øya ble okkupert av romerne i år 123 f.Kr. under Quintus Caecilius Metellus Balearicus, og øya fikk en oppblomstring under romersk styre hvor byer som Pollentia (Alcúdia), og Palmaria (Palma) ble grunnlagt. Den lokale økonomien var hovedsakelig basert på kultivering av olivenolje, vinproduksjon og saltutvinning. Romerne gav øya det offisielle navnet "Insula Baliar Maior". De best bevarte levningene fra den tiden finnes i Pollentia. Soldater fra Mallorca var velsett i den romerske militæret for sin dyktighet med slynge. I år 426 e.Kr. herjet vandalene øya og la det inn under sitt kongedømme i år 465. I 534 ble Mallorca erobret av Østromerriket og administrert som en del av provinsen Sardinia. Under det østromerske styret blomstret kristendommen og tallrike kirker ble bygd, men fra 707 ble øya en rekke ganger angrepet av muslimske herjingsmenn fra Nord-Afrika. Underlagt islam. I 902 erobret den muslimske staten Córdoba-kalifatet Mallorca, noe som sikret øya fred for nordafrikanske banditter og førte til en ny vekst for øya. Da kalifatet var på sitt høyeste forbedret maurere jordbruket med overrislingsanlegg og utviklet den lokale industrien." Medina Mayurka" (Palma) ble hovedstad og kulturelt sentrum. De arabiske badene i Palma ble bygd i denne tiden. Etter at kalifatet gikk i oppløsning fra 1015 kom en ny og mer dekadent periode. Mallorca kom under styret til taifa av Denia, og i årene 1087–1114 var øya selv et uavhengig taifa. I 1114 ble øya invadert av soldater fra Pisa i Italia og Catalonia på hærtokt. Palma ble beleiret i åtte måneder, og etter at byen hadde falt trakk de invaderende styrkene seg tilbake og ble erstattet av berbere fra Almoravidene i Nord-Afrika som styrte fram til 1203. Berberne ble erstattet av det muslimske Almohader-dynastiet til 1229. Spanske Aragon. a>, hulene er kjent for å være stedet hvor det ble hentet stein for å bygge katedralen. I den påfølgende forvirringen og uroen gjennomførte kong Jakob I av Aragon en invasjon med 15 000 mann og 1 500 hester, og la øya inn under Aragon etter tre måneders hærtokt. Den 31. desember 1229 marsjerte han med sine tropper inn i hovedstaden Palma. Etter at kong Jakob I døde i 1276 og hans kongedømme ble delt mellom hans sønner, ble Jakob II konge av det nye kongedømmet Mallorca. Mange betydningsfulle byggverk ble til på denne tiden, blant annet Le Seu-katedralen der de tre mallorcanske kongene ligger begravet. Det tok nesten 400 år å bygge katedralen ferdig. I 1344 invaderte kong Peter IV av Aragon øya og la den på nytt inn under kronen. Fra 1479 kom kongedømmet Aragon inn i en dynastisk union med Castilla, og Mallorca ble en del av det forente Spania under de katolske regentene Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla. Den spanske arvefølgekrigen (1701–1714) førte til at den dynastiske unionen ble erstattet med et forent spansk monarki. I 1716 gjorde forordningen "Decretos de Nueva Planta" til at Mallorca ble en del av den spanske provinsen "Baleares", som tilsvarer bortimot dagen provins "Illes Balears" og ble et selvstyrt samfunn. Moderne turisme. Siden 1950-tallet har masseturismen endret fysiognomi av både byen Palma og resten av øya, og omgjort den til et senter av attraksjoner for å tiltrekke seg utenlandske turister, spesielt fra Norden og Tyskland. Med turismen kom det også store mengder arbeidere fra fastlandet Spania og dette førte til en stor endring i øyas lokale tradisjoner, dets sosiolingvistiske kart, urbanisering og foretaksomhet. Turismen fikk Palma til å vokse betydelig med følger for immigrasjon. I 1960 besøkte 500 000 turister Mallorca. I 1997 var dette vokst til 6 739 700. I 2001 passerte mer enn 19 200 000 mennesker gjennom Son Sant Joan lufthavn ved Palma, og i tillegg kom ytterligere 1,5 millioner sjøvegen. De siste årenes utvikling av byfornyelser, de såkalte "Pla Mirall" ("Speilplanen") har tiltrukket seg viktige grupper fremmedarbeidere fra utenfor Europa, spesielt Afrika og Sør-Amerika. Den 14. november 2005 rapporterte den lokale dagsavisen "Diario de Mallorca" påstander om at amerikanske CIA benyttet flyplassen for sitt kontroversielle «ekstraordinære utleveringsprogram» ("«extraordinary rendition program»"). Charlotte Brontë. Charlotte Brontë (født 21. april 1816 i Thornton i West Yorkshire, England, død 31. mars 1855) var en britisk forfatterinne. Hun er den eldste av de tre Brontë-søstrene; Emily er den mellomste og Anne den yngste. Hun er den mest produktive av de tre. I 1845 utga de tre søstrene en diktsamling under mannlig pseudonym; Charlottes var Currer Bell. Anne Brontë. Anne Brontë (født 17. januar 1820, død 28. mai 1849) var den yngste av de tre Brontë-søstrene; Charlotte er den eldste og Emily er den mellomste. I 1845 utgav de tre søstrene en diktsamling under mannlig pseudonym; Annes var Acton Bell. Emily Brontë. Emily Jane Brontë (født 30. juli 1818 i West Riding of Yorkshire, død 19. desember 1848 i Haworth, City of Bradford) var en engelsk forfatter. Hennes eneste roman "Stormfulle høyder" ("Wuthering Heights", 1847) regnes som en betydelig klassiker og er et godt eksempel på gotisk litteratur. Hun var det femte av seks barn av presten Patrick Brontë (1777–1861). To av søstrene døde som barn i en tyfusepidemi, mens fire av søsknene vokste opp, og bemerkelsesverdig nok ble de tre Brontë-søstrene alle kjente forfattere: Charlotte (1816–55) er den eldste og Anne (1820–49) den yngste. Broren Branwell (1817–48) er kjent som maler. Hun arbeidet ett år som lærer i Halifax 1838-39, og var senere hjemmeværende datter og farens husholder. Hun oppholdt seg et snaut år i Brüssel sammen med søsteren Charlotte. De tre søstrene debuterte sammen som forfattere i 1846 med diktsamlingen "Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell", altså under mannlige psevdonym. Emily var Ellis Bell. Charlotte ble den første av de tre til å utgi en egen bok, "Jane Eyre" utkom i oktober 1847. "Stormfulle høyder" utkom i desember 1847, sammen med søsteren Annes bok "Agnes Grey". Boken ble først utgitt under samme psevdonym som diktene, Ellis Bell. Da søsteren Charlotte utga ny utgave av boken i 1850, etter Emilys død, var forfatterens navn korrekt angitt i boken. Romanen ble først antatt å være skrevet av Charlotte Brontë, og den nye utgaven var ment å avkrefte dette. Hun fortsatte likevel å gjøre forandringer i senere utgaver av boken, endringer som bare nylig har blitt fjernet slik at boken er tilbakeført til Emilys versjon. Emily Brontë døde av tuberkulose i 1848. Leonora Christina Ulfeldt. «Leonora Christina i Blåtårn». Historiemaleri fra 1896 av Kristian Zahrtmann.Bornholms Kunstmuseum Leonora Christina Ulfeldt (født 8. juli 1621, død 16. mars 1698) var datter av Christian IV og Kirsten Munk. Hun ble forlovet med Corfitz Ulfeldt allerede i 9-års alderen og giftet seg med ham som 15-åring den 9. oktober 1636. Corfitz Ulfeldt var stattholder i København og bodde i sin gård i Løvstræde, hvor Gråbrødretorv er i dag. Hun var med Ulfeldt på flere reiser rundt i Europa. Ekteskapet skal ha vært meget lykkelig og resulterte i minst 15 barn som ble født i perioden 1638 til 1651. På flukt. Etter Christian IVs død brøt motsetningsforholdet til Frederik III og dronning Sophie Amalie ut i full blomst, og Leonora flyktet med Corfitz Ulfeldt til Sverige i 1651 og oppholdt seg i Stockholm 1652-54. De bodde i perioden 1655-57 på slottet Barth i Pommern. Leonora Christine reiste i 1656 til Danmark for å søke forsoning med Frederik III, men ble stoppet i Korsør og utvist. Derpå fulgte hun med Corfitz Ulfeldt da han sluttet seg til svenskene og med dem rykket inn i Danmark 1657. Hun måtte overta Ulfeldts forsvar, da han ble anklaget for forræderi i 1659 og var for syk til selv å forsvare seg. Begge ble arrestert av Frederik III i København i 1660 og fengslet i 17 måneder på Hammershus, hvorfra de på dramatisk vis forsøkte å flykte. Endelig løslatt i 1661 mot å gi avkall på fordringer (Ulfeldt var en av kongens store långivere) og størsteparten av sine eiendommer. Hun flyttet til Ellensborg på Fyn og fulgte med Corfitz Ulfeldt på kurreise til Nederland i 1662, derfra reiste hun til London i 1663 for å drive inn et gammelt tilgodehavende hos kongen. Fangenskap. Frederik III forlangte henne utlevert som Ulfeldts medskyldige i høyforræderi. Hun ble derfor arrestert og sendt til København, hvor hun ble fengslet i Blåtårn på Københavns slott. Hun nektet kjennskap til Corfitz Ulfeldts forræderske handlinger, men ble holdt fanget i Blåtårn i 21 år. Det var her hun skrev sin «franske selvbiografi». I 1673 begynte hun å skrive på sitt "Jammers Minde", en skildring av fengselslivet stilet til sine barn. Da dronning Sophie Amalie døde ble Leonora Christine løslatt i 1685 og etter en kort tids opphold i Husum ved København flyttet hun til Birgittinerordenens kloster i Maribo. Leonora Christina Ulfeldt ligger begravet i klosterkirken, den nåværende Maribo Domkirke på Lolland. Kulturkanonen. Leonora Christina Ulfeldts erindringsverk "Jammersminde" kom ut først i 1869. Verket er tatt opp i den danske Kulturkanonen. Eksterne lenker. Ulfeldt, Leonora Christina Ulfeldt, Leonora Christina Ulfeldt, Leonora Christina Guinea. Guinea, offisielt Republikken Guinea (Fransk: "République de Guinée"), er et land i det vestlige Afrika, tidligere "Fransk Guinea". Det grenser til Guinea-Bissau og Senegal i nord, Mali i nord og nordøst, Elfenbenkysten i sørøst, Liberia i sør og Sierra Leone i vest. Navnet "Guinea" stammer fra berberske språk og kan oversettes til «de svartes land». Betegnelsen Guinea-Conakry brukes tidvis for å skille Guinea fra nabolandet Guinea-Bissau. Med 245 857 km² er landet litt større enn Storbritannia, og Guinea består av syv regioner. En fjellrygg opptil 1 537 meter går i nord-sørlig retning midt i landet, og er utspring for elvene Niger, Gambia og Senegal. I øst og sørøst består Guiena av jungel, med høyland helt i sørøst opp til 1 752 meter på Mount Nimba, som står på UNESCOs verdensarvliste. Klimaet er varmt og fuktig, med 4 000 mm nedbør i Conakry men gradvis noe mindre fuktig mot øst. 40 % av befolkningen på nærmere 10 millioner tilhører folket Fulani, mens om lag 30 % er Mandinka og rundt 20 % Soussou. Det største språket er fulfulde, men fransk og arabisk er også utbredt. Antallet som lever med hiv/aids ble anslått til 170 000 i 2004, andelsmessig lavere tall enn i mange andre land i Afrika. Hovedstaden Conakry er eneste større by med mer enn en million innbyggere. Nzerekore følger med 150 000 og Kindia og Kankan har hver 125 000 mennesker. Halvparten av befolkningen er under 17 år, mens 88 % er muslimer og ca. 5 % kristne. Det antas at 56 % er analfabeter. Historie. Guinea kan føres tilbake til Ghana-riket omkring 900 e.Kr, avløst av kongeriket Sosso omkring 1100-1300. Etter slaget ved Kirina i 1235 tok riket Mali kontroll med hele regionen. Den første varige, sterke statsdannelsen i denne vestlige delen av Sahel-beltet var Songhai, men også denne statsdannelsen bukket under for borgerkrig etter slaget ved Tondibi i 1591. På denne tiden var allerede portugisere og spanjoler solid etablert langs kysten, og Guinea ble et av flere sentra for slavehandel. Gull ble eksportert over Sahara til Middelhavet via karavaner fra 1300-tallet. På 1600-tallet startet gulleksporten til Vest-Europa, derav betegnelsen "guinea" for gullmynter i Storbritannia. På 1700-tallet ble en islamsk stat dannet i regionen og brakte etterlengtet stabilitet. Fulani-muslimer etablerte seg i høylandet på denne tiden. fransk kolonisering fra 1850-årene møtte tildels kraftig motstand, under ledelse av Samory Touré. Formelt ble Guinea en internasjonalt anerkjent fransk koloni i 1890, med Noel Balley som guvernør. Samme år ble den nye hovedstaden Conakry grunnlagt på Tomboøya utenfor kysten. Franskmennene samlet sine besittelser i området i kolonien Fransk Vest-Afrika i 1895. Ved grunnleggingen av den Femte republikken ga Frankrike under president Charles de Gaulle de afrikanske koloniene tilbud om uavhengighet, og som eneste koloni erklærte Guinea seg uavhengig 2. oktober 1958. Diktatoren Ahmed Sékou Touré stod for en nasjonalistisk og isolasjonistisk økonomisk politikk, slo ned indre opposisjon og sluttet landet til Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. I global politikk pleiet Touré nære bånd til Sovjetunionen. Et portugisisk-støttet kupp- og invasjonsforsøk i november 1970 mislyktes. Etterfølgeren, oberst Lansana Conté styrte landet på udemokratisk vis siden 1984 fram til 2008, med gjennomføring av udemokratiske valg hvor det ikke var reelle alternativer til statslederen. Contés styre møtte bred internasjonal kritikk for korrupsjon og hardhendt undertrykking av opposisjonen. Bølger av flyktninger fra nabolandet Liberia gjorde situasjon verre. Avsetting av to statsministre 2005-2006 ble møtt med generalstreik på nyåret 2007. Conté måtte da godta lønnskrav fra statsansatte og prissubsidier for ris og bensin. Mer enn 60 mennesker ble drept i demonstrasjoner og streiker våren 2007. Conté gikk 27. januar det året med på å utnevne en samlende statsminister – men innsatte sin nære allierte Eugene Camara i februar. Unntakstilstand ble erklært og det ble nye voldelige sammenstøt mellom fagorganiserte demonstranter og politiet. Overgrep mot sivilbefolkningen ble rapportert. Den 26. februar ble endelig en mer samlende kandidat, Lansana Kouyaté, innsatt som statsminister etter massivt press fra ECOWAS, EU og FN. Conté ble etter sin død i 2008 etterfulgt av Moussa Dadis Camara som tok makten gjennom et statskupp. Moussa «Dadis» Camara pådro seg internasjonal kritikk da hans militære styrker åpnet ild mot pro-demokratiske demonstranter på et stadium i Cronakry. Mer enn 150 mennesker ble massakrert, 1000 andre såret og rundt 100 kvinner ble voldtatt. En korrespondent for Al Jazeera beskriver dette som et vendepunkt i landets turbulente historie (søndag 27. juni 2010) I desember 2009 ble Camara skutt av en assistent. Han overlevde, men ble tvunget i eksil. En sivil statsminister ble innsatt av general Sekouba Konate, og en sivilt ledet overgangsregjering ble etablert. 27 juni 2010 ble det avholdt demokratisk valg i Guinea, og militæret har uttrykt at de vil stå bak den demokratisk valgte kandidaten. "For første gang i Guinea's historie har militæret fått rollen som demokratiets voktere heller enn undertrykkere av folket," rapporterer Al Jazeeras Andrew Simmons. I følge Al Jazeera var rundt 4000 utenlandske valgobservatører til stede og stemningen blant velgerne er positiv og håpefull. 24 kandidater kjemper nå om makten, og selv om favorittene er Cellou Dalein Diallo og Sidya Toure, begge tidligere statsministere, og Alpha Conde, som lenge har vært en regjeringsopponent, er utfallet uvisst. Den nye presidenten ble Alpha Condé. 27 desember 2010 ble den første listen over medlemmer av regjeringen til Mohamed Said Fofana fremlagt. Totalt er det 17 navn, inkludert Idrettsminister Aboubacar «Titi» Camara, Finans- og Økonomiminister Kerfalla Yansané, Minister of State med ansvar for Energi og miljø Elhadj Papa Koly Kourouma og Minister of State for Public Works and Transport Ousmane Bah. Økonomi. Guinea har rike mineralforekomster, med reserver på om lag 4 mrd tonn jernmalm, og 25 mrd tonn bauxitt – kanskje halvparten av verdensreservene. Det er også betydelige kilder av gull, diamanter, og uran. Forholdene for landbruk er svært gode, men korrupsjon hindrer investeringer og vekst. Den viktigste landbruksvaren er ris, mens det eksporteres kaffe, kakao, ananas og bomull. Fisket innbringer ca 100 000 tonn årlig. Compagnie des Bauxites de Guinea (CBG) er landets viktigste bedrift med 49% statlig eierskap og 51% eierskap av Alcoa, Alcan og andre utenlandske eiere. Compagnie des Bauxites de Kindia (CBK) er et joint venture mellom staten og Russki Alumina, og eksporterer bauxitt til Russland og Øst-Europa. Alumina Compagnie de Guinée (ACG) er det eneste som driver raffinering av alumina i Guinea. De andre selskapene eksporterer rå-bauxitt men har gått med på avtaler om å anlegge aluminiumsverk i landet. Andre viktige inntektskilder er gull- og diamantgruver. Jernmalm bli enda ikke brutt kommersielt i Guinea, men forberedelser blir gjort i jernforekomsten i Simandou i sørøst. I 1990-rene gikk regjeringen med på visse reformer for å redusere statens store innslag i økonomi og produksjonsliv. Valutapolitikken er modernisert og handelen er gjort mer åpen. Men korrupsjon, uforutsigbar budsjettering og ustabilitet hemmer foreløpig private investeringer. I 1996 og 1998 drev IMF og Verdensbanken reformene videre, statens budsjetter ble redusert og fokusert på skole, utdanning, helse og basis infrastruktur og tjenester. Men man har ikke klart å få bukt med gråmarkedene og ineffektiviteten i en statlig dominert økonomi. Bortsett fra vannkraften har utlendinger fulle konsesjons- og eiendomsrettigheter. Amerikanske investorer nyter godt av en avtale med USA om risikodeling og avlasting gjennom Overseas Private Investment Corporation (OPIC). det er også opprettet mer effektive ting- og voldgiftsdomstoler. Da IMF i 2002 kansellerte trekk-fasiliteter og stabiliseringsprogrammer på grunn av manglende måloppnåelse og store underskudd som følge av militært forbruk, oppstod det alvorlige problemer med å dekke inn budsjettunderskuddene. Reformforsøk fra 2004 har mislykkes i å redusere underskudd, inflasjonen eller svekket valuta. Guinea har også oljefunn utenfor kysten som amerikanske oljeselskap har vist interesse for. Letevirksomhet og prøveboring ble innledet i 2006. Jernbanen til Mali ble nedlagt i 2006, og de 20 000 km med veier er i dårlig forfatning, bare 10% er asfaltert. Conakry har havneanlegg for containere, olje og mineraler, mens bauxitteksporten går fra havnebyen Kamsar. Viktigste handelspartner er EU, hvorav Frankrike er landets viktigste enkeltstående handelspartner, spesielt for import. Eksporten (bauxitt) er størst til USA, fulgt av Frankrike og Spania. Det eksporteres også noe kaffe. Empresa Brasileira de Aeronáutica. Empresa Brasileira de Aeronáutica S.A. (forkortelse: Embraer) er en brasiliansk flyprodusent med hovedkontor i São José dos Campos i delstaten São Paulo. Selskapet ble grunnlagt i 1969 som statsbedrift. I 1994 ble det privatisert og har idag (2008) rundt 23 000 ansatte og er en av Brasils største produsenter for eksportmarkedet. Embraer produserer fly for både sivile og militære formål og har de senere år gjort et relativt stort innhugg i markedet til de etablerte flyprodusentene i USA og Europa. Embraer er i dag den tredjestørste sivile flyprodusenten i verden etter Airbus og Boeing. En kombinasjon høy kvalitet og lav pris er en av årsakene til selskapet suksess, samt at produktene de produserer retter seg mot kjøpesterke organisasjoner på det internasjonale markedet. Embraer produserer i hovedsak relativt små kort- til mellomdistansefly, hvor de kommersielle har en størrelsesvariabel fra ca. 35 til 110 seter. Embraer eier flyplassen Embraer Unidade Gavião Peixoto lufthavn i Gavião Peixoto, São Paulo i Brasil, som hovedsakelig brukes av selskapet selv og til noe militærtrafikk. Rullebanen er den lengste i Sør-Amerika og den tredje lengste i verden. Etableringen. a> ble selskapets første store suksess. Det Brasilianske flyforsvaret er en av de største operatørene av Embraers militære fly. Her vises en Embraer EMB-312 Tucano. a> utstilt under Paris Air Show. Brasil hadde siden 1940-tallet planlagt å opprette en brasiliansk flyprodusent eid av staten. Et samarbeid mellom flere Brasilianske bedrifter og den Brasilianske stat ble opprettet, og etter kort tid ble forløperen til Embraer, IPD (Instituto de Pesquisas e Desenvolvimento) dannet den 1. januar 1954. IPD utviklet de neste årene flere forskjellige fly og helikopter, blant annet Beija-Flor helikopteret. Selv om ingen av selskapets prosjekter hadde nevneverdig suksess kommersielt sett, var de viktige for Brasil, da prosjektene bidro til å kunne utvikle bedre flyteknologi hos selskapet. Etter å ha vært en liten, lokal produsent i lengre tid, skulle IPD snart få muligheten til å nå nye markeder. I mars 1965 mottok selskapet et forslag om utvikling av en ny flytype fra den Franske flyingeniøren Max Holste. Flyet skulle være en turboprop-transportmaskin. Forslaget ble satt i praksis, men i en større skala en først tenkt, noe som resulterte i Bandeirante-flyet, som fløy for første gang den 26. oktober 1968. IPD hadde stor tro på denne flytypen, og ønsket å få i gang en serieproduksjon av flyet. Problemet var at det private markedet ikke svarte på forespørselen. Det ble snart etter dette klart et behovet for å etablere et statlig eid selskap var nødvendig for at IPD skulle kunne leve videre. Dette resulterte i at Embraer ble stiftet den 29. juli 1969, delvis av den Brasilianske stat. På den tiden hadde selskapet 500 ansatte, deriblant flere ingeniører som hadde jobbet tidligere med Bandeirante-prosjektet. Disse var sentrale i å utvikle lønnsom produksjon av flytypen, og fant ut at Embraer kunne produsere to flyindivider i måneden. Bandeirantes suksess. Embraers første store kunde var det Brasilianske flyvåpenet, som la inn ordre på tre Bandeirante-maskiner. Disse ble levert i februar 1973. Embraer hadde tidligere dette året bestemt seg for å satse på en sivil versjon av flytypen, og den samme måneden som selskapet leverte sine første militære fly til det Brasilianske flyvåpnet, la flyselskapet Transbrasil inn den første ordren på den sivile versjonen. Selskapet mottok sitt første fly den 16. april 1973, og salgstallene bare fortsatte og stige kraftig. Totalt ble rundt 500 maskiner solgt til 36 forskjellige land. Videre utvikling. Dette ga mersmak både for selskapet og for den Brasilianske staten. Landets transportminister gjorde store anstrengelser for i bidra til Embraers vekst. To eksisterende flyprosjekt, "Urupema-glideren" og "Ipanema-flyet", som ble fremmet av mindre Brasilianske produsenter ble overført til Embraer. Selskapet ble også forespurt om å bidra i monteringen av det Italienske militærtreningsflyet Aermacchi MB-326. (også kjent som T-26 Xavante) Produksjonen av disse flyene gikk også meget bra for Embraer. Ipanema-flyet produseres den dag i dag, og totalt er 1000 enheter blitt solgt. Embraer produserte også MB-326/T-26 Xavante-flyet i 11 år, med totalt 186 solgte enheter. Embraer etablerte i 1974 et samarbeid med den Amerikanske flyprodusentetn Piper, hvor Embraer fikk montere GA-fly på lisens fra Piper Aircraft. Dette inkluderte flytypene PA-28 Cherokee, PA-34 Seneca og PA-31 Navajo. Denne lisensen ble videreført til Embraers datterselskap, Indústria Aeronáutica Neiva i mars 1980, da Embraer selv ville fokusere på å produsere egne fly av en større størrelse. En ny flytype produsert av Embraer gjorde sin første flygning den 22. oktober 1975. EMB-121 Xingu var produsentens første fly med trykkabin. Dette flyet var mindre en sin forgjenger, Bandeirante, og oppnådde heller ikke de samme salgstallene. De fleste flyene som ble produsert ble solgt til det Franske forsvaret. Militære fly. Embraer startet utviklingen av sitt første ordentlige kampfly på slutten av 70-tallet, på anmodning fra den Brasilianske stat. I 1980 fløy Embraer EMB 312 Tucano for aller første gang. Flyet skulle vise seg å bli det mest vellykkede militære turbopropflyet noengang bygget, med 650 enheter solgt totalt, blant annet til Royal Air Force. Ny suksess. På slutten av 70-tallet ønsket Embraer å produsere et regionalt rutefly, som kunne ta over for Bandeirante. Man ønsket først kun å oppdatere Bandeirantes design, men selskapet besluttet etter kort tid å designe en helt ny modell. Resultatet ble en ny turbopop-maskin med kapasitet til rundt 30-40 passasjerer, nemlig EMB-120 Brasilia. Denne flytypen ble meget populær blantde regionale flyselskapene i Sør- og Nord-Amerika, og 350 enheter ble totalt solgt frem til 2002, da Embraer stoppet produksjonen av flytypen. Nedgang. I 1990 opplevde Embraer sin første virkelige krise. Selskapet tok del i utviklingen av en ny regional flytype, utviklet i samarbeid med den Argentinske flyprodusenten FMA. Flyet het CBA 123 Vector, og fløy for første gang den 30. juli 1990.Flyet ble dog ikke akseptert på markedet, blant annet på grunn av den høye prisen i forhold til tilsvarende modeller. Flyet var også spesielt dyrt både for Embraer og FMA, da mye ny teknologi måtte utvikles spesielt for flyet. Dette førte til at ikke et eneste flyindivid ble solgt. Som et resultat av en endring i den Brasilianske grunnloven i 1988 minket statsstøtten Embraer mottok betraktelig. Dette, i tillegg til en oljepris som steg kraftig på starten av 90-tallet førte til at Embraer gikk inn i en dyp økonomisk krise, og antall arbeidende i selskapet ble redusert fra 12 600 til bare 3200. Til tross for alt dette ble det i 1990 besluttet å satse stort på et nytt segment, nemlig en serie av regionale jetfly, nemlig Embraer ERJ 140-serien. Privatisering. For at Embraer skulle bestå, ble det bestemt at selskapet skulle privatiseres. Dette ble også støttet av den nyvalgte regjeringen i landet. Etter mye om og men fant selskapet endelig nye investorer, og den 7. desember 1994 ble Maurício Botellho utnevnt til ny direktør i selskapet. Botellho klarte å få selskapet på rett kjør igjen, blant annet ved å inngå avtaler med firma som Allison Motor Company og Honeywell. Dette var også firma som kunne bidra med teknologi og produksjonsdeler til den nye Embraer ERJ 140-serien. ERJ. a> under presdentasjonen på Paris Air Show. Til tross for dårlige økonomiske kår bestemmer Embraer seg på slutten av 80-tallet for å satse på nytt, og denne gang på regionale jetfly. Utviklingen av Embraer ERJ 140-serien, selskapets til da aller største og dyreste prosjekt ble satt i gang. Den første utgaven, Embraer ERJ 145 blir introdusert på Paris Air Show i 1989, og har sin første flytur den 11. august 1995. Flyet ble en umiddelbar suksess, og solgte meget bra. Den største operatøren av flytypen i dag, ExpressJet Airlines har totalt 244 fly av denne typen i sin flypark, og selskapet er langt fra det eneste med en stor ERJ 145-regionalflåte. To andre versjoner av flyet ble også laget, henholdsvis Embraer 135 og Embraer 140. Disse har, som navnet tilsier en noe mindre setekapasitet en sin storebror. Dette flysegmentet har i mange år vært det aller viktigste for Embraer, og totalt er 1000 flyindivid fra denne serien blitt solgt mellom 1994 og 2007. E-Jet. Kartet viser en oversikt over land med sivile Embraer-operatører. I 1999 annonserte Embraer at de vil starte utviklingen av nok et nytt jetflykonsept. Konseptet ble kalt E-Jet-serien, og består av Embraer 170, 175, 190 og 195, og avanserte da med å bli med i kampen på 70-110 setersmarkedet. Embraer utførte den førsteflygningen med sin prototype av Embraer 170 den 19. februar 2002. Embraer var veldig spent på hvordan markedet ville motta det nye segmentet. Ganske overraskende var det Polske LOT Polish Airlines som ble det første flyselskapet til å ta flytypen i bruk. Senere fulgte Air Canada og FlyBe. I dag finnes det Embraer 170/190-operatører på alle verdens kontinenter. Embraers business-segment. Selskapet hadde nå seilt opp blant de viktigste flyprodusentene i verden. Man ønsket nå å videreførte suksessen selskapet hadde med ERJ 140-serien, og utviklet en rekke nye business jet-fly. Deres første businessfly, Embraer Legacy 600 er myntet på ERJ 140-seriens design, og er i realiteten en forkortet versjon av ERJ 135. Flyetfløy for første gang i 2001, og totalt 126 flyindivid har blitt solgt (2008). Også en serie mindre businessjetfly ble satt i produksjon. Planene for det superlette businessflyet Embraer Phenom 100 ble annonsert av Embraer den 3. mai 2004. I tillegg til disse har Embraer også utviklet enda et flysegment i denne klassen. Embraer Lineage 1000, som er en businessversjon av den større ERJ 190-serien var klar til levering i midten av 2008. Selskapet har forøvrig flere nye businesskonsept på tegnebordet, men ingen av disse er ferdig utviklet enda. (2008) Salg. Embraer har hatt en voldsom økning i antall salg etter at 190 og Embraer ERJ 140-serien kom på markedet. Mange store Amerikanske og Europeiske flyselskaper kjøper inn disse flytypene for å bruke de på kortdistanse- og innenriksflygninger. American Airlines' underdivisjon, American Eagle er blant de selskapene som opererer store Embraer-flåter. Embraer 170 var også en av alternativene til SAS, da selskapet våren 2008 skulle finne en erstatter til sine Bombardier Dash 8-Q400 fly. Generalmajor. Generalmajor er den laveste generalgraden i Hæren og Luftforsvaret. Graden symboliseres med to stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn og tilsvarer kontreadmiral i Sjøforsvaret. Før 1997 ble den symbolisert med en stjerne på gul-(gull)farvet bakgrunn. Generalløytnant. Generalløytnant (dvs. stedfortreder for (virkelig) general) i Hæren og Luftforsvaret og viseadmiral i Sjøforsvaret er den midterste graden for en generalitet og den neste høyeste offisersgrad i det norske forsvaret. Graden symboliseres av tre stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn. Før 1997 ble den symbolisert med to stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn. Morsealfabetet. a> og morsealfabetet. Gast på et US Navy marinefartøy sender til et annet fartøy Morsealfabetet er et kodesystem, der koden eller signalene for eksempel kan sendes som radiosignaler, lydsignaler, eller lysglimt. Hvert tegn består av en serie med lange eller korte signaler der de lange (strekene) er tre ganger så lange som de korte (punktene). Distansen mellom hvert signal skal ideelt sett være lik et punkt. Avstanden mellom hver karakter er lik tre punkter og avstanden mellom hver ordgruppe er lik sju punkter. Historie. Morsekoden ble opprinnelig skapt for amerikanske Samuel F. B. Morses elektriske telegraf tidlig på 1840-tallet. Morsekode ble også i omfattende grad benyttet for de tidlige radiokommunikasjonene på begynnelsen av 1890-tallet. I den tiden vokste det fram mange morsealfabeter, alle noe forskjellige. Enkelt sett var det slik at hvert land hadde sitt morsealfabet. Det som vi i dag kaller for morsealfabetet, stammer fra standariseringsarbeidet til en komité som utgikk fra statstelegrafene i Tyskland og Østerrike i 1852, basert på deres respektive morsealfabeter. Alfabetet ble videreutviklet av Den internasjonale telegrafkongressen i Paris i 1865, og har vært stort sett uforandret siden. Den første halvdelen av 1900-tallet ble flertallet av internasjonal høyhastighetskommunikasjon gjort med morsekode via telegraflinjer, undersjøskabler og radiosamband. Imidlertid ble den variable lengden på morsetegnene vanskelig å tilpasse til automatisk samband slik at det meste av elektronisk kommunikasjon ble erstattet av maskinlesbare formater som Baudotkode og ASCII. Bruk i Norge. Telegrafi har i Norge vært brukt mellom skip og kystradiostasjoner siden 1908, og var i bruk ved Vardø radio til og med 31. desember 2002. Sjøforsvaret sluttet å utdanne telegrafister i 2000, da det siste marinetelegrafistkurset ble avholdt. Men de bruker fremdeles morse ved å blinke med aldis lamper mellom fartøyene. Dette brukes dersom det er beordret f.eks. radiotaushet. Menige ble utdannet til dette om de valgte et kurs som het SRMA etter de var ferdig på rekruttskolen på Madla. De måtte da bestå speed 8 (40 tegn i minuttet) etter endt kurs. I dag er det kun matroser (konstabler) som lærer optisk signalering hvis de går kurset MarINI. Tegnsettet. Morsealfabetet er felles for alle språk med latinske alfabet når det gjelder bokstavene A–Z og tallene 0–9; på norsk har vi i tillegg Æ, Ø og Å. Samuel Morse. Samuel Finley Breese Morse (født 27. april 1791 i Charlestown i Massachusetts i USA, død 2. april 1872 i New York City) var en amerikansk oppfinner og maler. Morse tok patent på elektrisk telegrafi over en ledning den 28. september 1837, men er nok mest kjent for å ha gitt navn til morsealfabetet som han var medoppfinner av. Oppvekst. Samuel Finley Breese Morse ble født i Charleston, Massachusetts den 27. april 1791. Han var den førstefødte sønnen til presten Jeddiah Morse og Elizabeth Breese. Jedidiah Morse var en tilhenger av det amerikanske Fedralist partiet og trodde sterkt på Kalvinismen. "Finley", som foreldrene hans kalte ham, var veldig temperamentsfull. I det ene øyeblikket kunne han være glad, mens i det andre var han sint. Noe han arvet av sin far, var hans sterke kalvinistiske tro. Dette ble tydelig da han stilte til valg som borgemester i New York. Noen av mottoene hans var å utvise alle katolikker fra landet og at man måtte forsvare seg mot katolikkene. Selvfølgelig vant han ikke. Brødrene hans, Sidney og Richard, hadde mindre temperament og hadde heller ikke samme rasistiske holdning. De hjalp ham mange ganger da han var eldre. Morse studerte på Yale universitet. Selv om han ikke var en toppstudent, var han flink til å tegne. Både lærernes og foreldrenes oppmuntring førte til at Morse fikk suksess med å male miniatyr portretter på elfenben. Morse gjorde ferdig diplomoppgaven på Yale i 1810. En dag skrev han et brev til foreldrene sine og sa at han var skapt til å være en kunstner. Herr og Fru Morse var redde for at han ikke kunne livnære seg som en kunstner, så de sa at han måtte jobbe i en bokhandel. Han arbeidet som bokhandler, men om kveldene malte han. Endelig innså foreldrene at han elsket kunst. Da ga de ham penger slik at han kunne få studere i London. Da Morse gikk på Royal Academy i London sa lærerne at han måtte bli ferdig med arbeidene sine. Han hadde ca 20 uferdige malerier, men ikke et eneste ferdig maleri. I klassen lagde han en modell av Herkules i leire, som han kalte Dying Hercules. Professoren hans likte den så godt at han anbefalte Morse å melde den på en konkurranse. Den vant gullmedalje i Adelphi Society of Arts exhibition i London. Så Morse hadde funnet noe han var god til. I 1815 dro Morse til USA for å etablere seg med atelier i Boston i Massachusetts. Han oppdaget at hans store malerier vekket oppmerksomhet, men han fikk ikke solgt dem. I USA på denne tiden ville folk først og fremst kjøpe portretter, men selv disse var det ikke så lett å få solgt. I 1822 lagde Morse en marmor- kuttemaskin som man kunne bruke til å skjære tredimensjonale skulpturer i marmor eller annen stein. Han oppdaget at han ikke kunne ta patent på den fordi den lignet for mye på en maskin som Thomas Blanchard hadde designet i 1820. Han reiste mye på leting etter arbeid, til slutt bosatte han seg på Manhattan i 1823. Hans kanskje mest kjente maleri er et portrett av Marquis de Lafayette en fransk general som tjenestegjorde sammen med George Washington under den amerikanske revolusjonen). Bildet malte han i Washington DC i 1825, men han ble aldri helt ferdig med det. I 1826 stiftet Morse National Academy of Design. Han ble selv den første presidenten for denne organisasjonen, som hadde som formål å hjelpe kunstnere med å få solgt sine arbeider og å spre interessen for kunst. Der jobbet han fra klokken 7 om morgenen til klokken 12 om kvelden på maleriene sine. Morse var blitt lovet 1000$ av staten New York hvis han malte et portrett av Marquis de Lafayette. Morse malte på dette portrettet da en budbringer banket på døren. Han hadde med seg en liten lapp hvor det sto "Your wife is dead". Han ble veldig lei seg og dro hjem til New Haven. Portrettet av Marquis de Lafayette ble stående uferdig. Da han kom hjem var konen hans allerede begravet. Han ble helt knust da han oppdaget at konen hadde vært syk i mange uker og at hun døde helt alene. Dette ga ham ideen til å gi opp jobben som kunstner og heller bruke kreftene på å finne en måte å sende meldinger raskt over lange streninger. Året etter, i 1826, døde faren hans. Moren døde av slag i 1828. Liv som vitenskapsmann og oppfinner. I oktober 1832 seilte Morse tilbake til New York på et skip som het Sully. På reisen møtte han Charles Thomas Jackson fra Boston, en lærd og original oppfinner som også hadde vært tilstede under mange av eksperimentene med Jacson-magneten. De diskuterte elektromagnetisme på reisen. Jackson forklarte Morse hvordan en elektrisk impuls kan sendes gjennom en lang koppertråd og hvordan man kan lage en elektromagnet ved å surre en isolert kabel som er koblet til et batteri rundt et stykke jern. Senere innrømmet Morse at da han hørte om dette, fikk han ideen til å sende intelligens eller informasjon øyeblikkelig ved hjelp av denne oppdagelsen. Resten av turen brukte han på å utvikle et system som han kunne bruke til å sende denne intelligensen med. Den første versjonen av dette systemet, senere kalt Morse alfabetet, besto av streker og punkter, slik som vi kjenner det. Dette første alfabetet besto bare av 9 forskjellige kombinasjoner. Morse hadde nemlig lært en måte å sende kodemeldinger på ved bruk av de 9 sifrene. Først sendte man en melding i denne koden, så dekodet man den til siffer og tilslutt til ord. Denne måten syntes han var litt for innviklet, derfor lagde han et nytt system som besto av en kombinasjon for hver enkelt bokstav i alfabetet. Den bestod av streker og punkter, eller lange pip og korte pip. De vanlige bokstavene var korte sammensetninger av punkt og streker. De bokstavene som ikke var så vanelige å bruke var lengre, f.eks. var E en prikk (.) mens X, en ikke så vanlig bokstav, hadde to streker og to punkter (-..-). Da Morse kom med denne ideen, trodde han at den var ny. Men der tok han feil. Egentlig var det flere forskere og oppfinere som hadde funnet ut dette før og jobbet med det. Ett eksempel var den anerkjente tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss. Han hadde dratt to ledningpar rundt universitet Göttingens campus, med en mottaker og to sendere i hver ende av ledningene. Man kunne sende informasjon over den ved hjelp av de to senderne. På senderen var det to brytere som hadde hver sin krets. Når man slo på bryteren aktiverte den en elektromagnet i den andre enden av ledningen. Når den ble aktivert dro den en tynn jernplate med en blyant festet på til enten høre eller venstre. Kombinasjoner av kurver til venstre og kurver til høyre formet bokstavene hele veien fra A til Z. Da Morse kom fram til New York, begynte han å bygge det han kalte en telegraf. Den var hovedsakelig laget av bilderammer, bly, og tre fra et bord. Han syntes at han ikke fikk skikkelig dreis på det, så han bestemte seg for å spørre en som virkelig viste hva han drev med. Det var kanskje grunnen til at oppfinneren Joseph Henry fant en utålmodig ex kunstner utenfor døren neste dag. Joseph Henry synes det var idiotisk å ta patent på noe og mente at alle ideer skulle være åpne for alle. Derfor forklarte han alt han viste og Morse tok notater. Morse tok straks ut patent på alt dette pluss noen metoder han hadde lært seg av å lese europeiske forskningsrapporter. Nå var telegrafen enkel å bygge, men i løpet av de neste tolv lange årene var det ingen som brydde seg om oppfinnelsen hans. Det var mange problemer i hans vei, det største var det at han var blakk. Han var også kunstprofessor, men siden han var så fattig, ga studentene hans ham mat og han måtte sove i klasserommet. Tilslutt innså han at han ikke var ment til å være kunstner. Det var da han bestemte seg for å bare jobbe på telegrafen sin. I 1837 hadde Morse sin første demonstrasjon av telegrafen. Han strakk en 16 kilometer lang kabel mange ganger rundt klasserommet. Han håpet at rike folk skulle få lyst til å investere i prosjektet, men ingen gjorde det. Dette er hvordan den nye telegrafen fungerte: Den hadde 2 tannhjul til å regulere hvor fort en ca 3.8 cm bred papirstrimmel ble dratt over tre hjul av tre. Tannhjulene som styrte farten ble dratt av en vekt. En trependel hang over det midterste trehjulet. Den hadde et lite hull hvor man kunne feste en blyant eller en penn. På den ene siden var det en liten springfjær som dyttet blyanten fra papiret og på den andre siden var det en elektromagnet som dro blyanten ned mot papiret, så den lagde en liten strek når du sendte elektrisitet gjennom den. Når det ikke gikk elektrisitet gjennom den, dro springfjæren den opp fra papiret, så den sluttet å tegne. Det var ikke mange som viste interesse for telegrafen, unntatt Alfred Vail og Leonardo D. Gale. De ble snart partnerne til Morse. De tre partnerne brukte masse tid på å forbedre telegrafen. Vail hjalp med resurser og hjalp til med byggingen i familiens jernverk. Den nye versjonen av telegrafen hadde en metallstang å sende meldingen med. Dette gjorde det mye lettere å sende meldinger. Morse dro til Frankrike og England, men heller ikke der viste folk interesse. Han ba også den Amerikanske kongressen om penger til å teste telegrafen. Endelig, i 1842 la Morse ut en annonse i The New York Times hvor det stod at alle kunne komme å se på demonstrasjonen av den nye telegrafen. Han ansatte en mann til å hjelpe ham med å legge en kabel over New York harbour. Det var en telegrafmaskin på hver side av havnen. Han koblet opp alt og testet det. Neste morgen kom fiskere og klippet av kabelen, så demonstrasjonen ble avlyst. Dette stoppet ikke ham fra å prøve selv. Det tok mange år før kongressen godkjente Morses oppfinnelse. I 1844 kom en venn av Morse for å fortelle ham at Kongressen hadde godkjent telegrafen hans på den siste dagen av vurderingstiden. Morse og partnerne hans fikk to måneder på å legge en telegraflinje mellom Baltimore og Washington DC. Alle partnerne var uenige om hvordan dette skulle gjøres. I tillegg ødela Alfred isolasjonen til kablene. I mai, etter hardt arbeid, sendte Morse den første meldingen over den nye telegraflinjen. Hans venn hadde valgt hva han skulle si: ” What hath God wrought?" Det ble mottatt i Baltimore. Nå investerte folk i oppfinnelsen hans. Telegrafen revolusjonerte all kommunikasjon. Før dette hadde det vært ca. like rask kommunikasjon som det hadde vært i oldtidens Mesopotamia. Nå kunne folk sende en melding på en halv time fra den ene siden av landet til den andre. Men ikke bare det, før dette kunne man ikke synkronisere klokken mellom forskjellige byer. Derfor hadde hver by litt forskjellig tid, f.eks i New York kom middagstiden (kl. 12) litt senere enn i Baltimore fordi byen lå litt lenger øst. Nå kunne de fort taste hva klokken var i New York inn i telegrafen og sekundet senere var meldingen i Baltimore. Utmerkelser. Morse ble tildelt en rekke ordener, blant andre Dannebrogordenen og Æreslegionen. Se også. Liste over oppfinnere Morse, Samuel Morse, Samuel Morse, Samuel General. General er i de fleste land den høyeste offisersgraden i hæren, i noen land også i flyvåpenet. Den tilsvarende tittelen i sjøbaserte militære styrker (mariner) er admiral. Begrepet general (og admiral) brukes på to måter: Som en generisk tittel for alle generalsgradene (generalmajor, generalløytnant, general – som tilsvarer kontreadmiral, viseadmiral og admiral), og som en bestemt grad, den høyeste generalsgraden (også kalt «virkelig general», tilsvarende «virkelig admiral»). I Norge var det tidligere bare kongen som ble utnevnt til virkelig general (og admiral), mens generalløytnant (og viseadmiral) var den høyeste graden tildelt aktivt tjenestegjørende offiserer. Siden begynnelsen av 1970-tallet har også Forsvarssjefen blitt utnevnt til virkelig general eller admiral. Virkelig general symboliseres i Norge med fire stjerner på gullfarvet bakgrunn, virkelig admiral med fire striper på ermet. Før 1982 ble den øverste generalsgraden symbolisert med tre stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn, og øverste admiralsgrad med tre striper på ermet. I noen land finnes eller fantes det høyere generals- og admiralsgrader. Flere land har eller har hatt grader som feltmarskalk (også kalt generalfeltmarskalk), som var plassert over general og gjerne politisk utnevnt, og flåteadmiral og storadmiral. I Tyskland hadde man også en grad kalt generaloberst, plassert over general og under generalfeltmarskalk. Graden generalfeltmarskalk ble bare tildelt i krigstid. Brigader. Brigader er en militær grad som rangerer over oberst og under generalmajor, som alternativ til brigadegeneral. Den benyttes som regel av armeer, flyvåpen og marineinfanterier, blant annet i Norge, Storbritannia, Australia og New Zealand. Graden symboliseres med én stjerne på gulfarget (gullfarget) bakgrunn. Graden tilsvarer Flaggkommandør i Sjøforsvaret. Brigader regnes som den øverste feltoffisersgraden og er derfor snarere en høyere form for oberst enn en lavere form for general, på samme måte som kommandør (engelsk: "commodore"; i Norge flaggkommandør) er i mariner. Graden har blitt tilkjent NATO-status som likeverdig med brigadegeneral, som er en generaloffisersgrad. Graden ble innført i Norge i 1997 som erstatning for oberst I for å standardisere med resten av NATO. Ecossaise. Ecossaise er en form for kontradans i skotsk stil, spesielt populær i England og Frankrike på slutten av det 18. århundre og på begynnelsen av det 19. Ecossaisen ble vanligvis danset i rask to fjerdedels takt. En del komponister adopterte også ecossaisen som musikalsk form. Franz Schubert, Ludwig van Beethoven og Frédéric Chopin skrev alle en rekke ecossaiser, alltid kjennetegnet ved sin livlige karakter. Oberst I. Oberst I var mellom ca 1975 og 1997 den høyeste av de to oberst-gradene i Norge. Oberst I er nå erstattet av graden brigader. Den ble i motsetning til dagens brigader-grad symbolisert med fire stjerner mellom to striper. (Brigader symboliseres med en stjerne på gul- eller gullfarget bakgrunn). Oberst II. Oberst II var mellom ca 1975 og 1997 den laveste av de to oberst-gradene i Norge. Graden kalles nå bare oberst. Den ble som dagens oberst-grad symbolisert med tre stjerner mellom to striper. Matura. Matura eller Maturita er den avsluttende eksamen fra gymnasiet i Østerrike, Tsjekkia og flere sentraleuropeiske land. Den tilsvarer examen artium. Abitur. Abitur (av latin "abire", «gå vekk») er den avsluttende eksamen fra gymnaset i Tyskland. Den tilsvarer examen artium. Offisiell tysk betegnelse er "allgemeine Hochschulreife". Vitnemålet som følger etter slutteksamen ved avsluttet videregående utdannelse og 12 til 13 års skolegang "(Abiturzeugnis)" er et krav for adgangen til universitetsstudier. I Østerrike kalles det tilsvarende vitnesmål "Matura". Dag Jostein Fjærvoll. Dag Jostein Fjærvoll (født 20. januar 1947 i Hadsel) er en norsk politiker (KrF). Han satt på Stortinget fra 1985 til 1997, innvalgt fra Nordland. Han var forsvarsminister fra 1997 til 1999, og samferdselsminister fra 1999 til 2000. Før han ble rikspolitiker, var Fjærvoll ordfører i Hadsel. Han er utdannet lærer fra Oslo lærerskole og har tilleggsutdanning i matematikk og rådgivingsfag. Han var også lærer, undervisningsinspektør og rektor på Melbu skole. Fjærvoll er bosatt på Stokmarknes og etter sin politiske karriere har han vært arbeidende styreleder for Vesterålen Høgskolesenter på Stokmarknes. På Stortinget satt satt Fjærvoll to perioder i presidentskapet, henholdsvis i Lagtinget og Odelstinget. Hans far, Edmund K. Fjærvoll (1910–1975), var stortingsrepresentant for Nordland KrF i to perioder, nemlig 1961–1965 og 1969–1973. Anne Orderud Paust var Fjærvolls sekretær da han var forsvarsminister. Erik Satie. Erik Satie (Honfleur, 17. mai 1866 – Paris 1. juli 1925) var en fransk komponist. Han er best kjent for sine minimalistiske stykker for piano, som for eksempel de tre Gymnopediene og Gnossiennene. Gymnopedie nr. 1 har blitt særlig kjent for norske lyttere gjennom TV-serien "Sommeren på Mirabelløya" fra 1975 og senere reprisesendinger. Satie var selv varsom med å bruke begrepet "komponist" om sin egen virksomhet. Han foretrakk "gymnopedist" (som han selv kalte seg fra 1887), eller "fonometrograf" – som betyr «en som måler og noterer lyd». Livsløp. Han tilbragte barndommen og ungdommen i Honfleur, Basse-Normandie, og Paris. Da han var 6 år gammel døde hans mor, og besteforeldrene på farsiden tok hånd om han og broren Conrad. Det var her han fikk sin første undervisning av en lokal organist ved navn Vinot. Da farmoren døde i 1878 ble han sendt tilbake til faren i Paris, som i mellomtiden hadde giftet seg med en pianolærer. I 1879 kom Satie inn på Konservatoriet for Musikk i Paris, men akademikerne stemplet ham som talentløs. Omsider sluttet han studiene, og gikk istedet inn i militærtjeneste. Etter bare få uker fant han derimot ut at han hadde gjort feil valg, og lurte seg ut av tjenesten. I 1887 møtte han poeten Patrice Contamine, som han startet et livslangt vennskap med. Han ble del av det kunstneriske klientellet ved Le Chat Noir Café-cabareten, og det var her han publiserte sine Gymnopedier. Satie ble på denne tiden også kjent med malerinnen og modellen Suzanna Valadon, og Erik ble stormfullt forelsket. Av hans egne skrifter og notater fra denne tiden, kan man lese seg til at forelskelsen nærmet seg en besettelse. De inngikk et forhold i 1893, men et halvt år senere avbrøt Suzanna affæren. Satie falt i håpløs kjærlighetssorg. Dette korte kjærlighetsforholdet var også hans eneste. Under dette forholdet og i sørgeprosessen som fulgte komponerte han Danses Gothiques som terapi. I 1896 erfarte han økonomiske vanskeligheter, og han ble tvunget flytte til bydelen Arcueil, et stykke utenfor Paris. Han gjenopprettet kontakten med broren Conrad, både av finansielle og praktiske grunner. Fra 1899 av begynte han å tjene penger som cabaretpianist. Han arrangerte populære sanger for piano, og flettet også inn egne komposisjoner i fremførelsene. Senere skulle Satie komme til å forkaste alle disse stykkene, siden han følte at de stod i konflikt med hans musikkfilosofi. På denne tiden kom derimot stykkene godt med som inntektskilde. Satie tok opp studiene igjen i 1905, og ble tatt i skole av komponisten og musikklæreren Vincent d'Indy. Dette overrasket mange, siden d'Indy hadde vært elev av Camille Saint-Saëns, – en komponist som Satie på mange måter foraktet. Under dette oppholdet lærte han seg kontrapunkt, mye pga den negative kritikken han hadde fått angående sin harmonibruk i de tidlige komposisjonene. Han mente også at en kjennskap til klassisk toneføring og kontrapunkt kunne lede vei til en større klarhet i tonespråket. Han mottok sitt diplom i 1908. I denne tiden ble han også politisk aktiv i et radikalt, sosialistisk parti. Han begynte å opptre som en laps, med bowlerhatt og paraply, og dyrket en merkelig hobby ved siden av musikken: Han begynte å tegne små fantasibilder av byggverk og hus på små kort, for så å sette inn annonser i aviser og magasiner hvor han proklamerte husene for leie eller salg (Denne absurde humoren, som kan fremstå som tilsynelatende formåls- og meningsløs, peker frem mot den retningen Satie senere skulle bli bedre kjent med, nemlig dadaismen). I 1910 fikk Satie en opphøyd status blant en gruppe unge Paris-komponister, som mente at hans tidlige verker (før utdanningen under d'Indy) var en direkte forløper til Debussys musikk. Satie ble nok smigret av dette, siden han tidligere hadde sett seg selv som en konkurrent til Debussy. Men siden disse ungdommene syntes å forfekte hans eldre musikk, til fordel for hans nyere ideer, følte han at han burde søke mot en annen omgangskrets. Denne fant han i kunstnere som Roland-Manuel, Georges Auric og Jean Cocteau. Sammen med Cocteau skrev Satie balletten "Parade", som i 1917 ble oppført på den anerkjente ballettscenen til impressarioen Sergei Diaghilev – Ballets Russes i Paris. Pablo Picasso laget dekorasjoner og kostymer, og Leonide Massine koreograferte. Det var gjennom Picasso at Satie fikk kjennskap til kubistene, deriblant Georges Braque. I 1919 kom han i kontakt med Tristan Tzara, en av grunnleggerne av dadaismen, og Tzara introduserte ham for andre dadaister, deriblant Man Ray, Marcel Duchamp, André Derain og André Breton. Mange av hans idéer, både formmessig og kunstfilosofisk, sammenfalt i stor grad med disse kunstnerne. I 1925 fikk han brysthinnebetennelse, og den 1. juli 1925 døde han på St. Joseph Hospital i Paris, etter å ha ligget i sykeseng i flere måneder. Stil. Satie var en opponent til mange musikkstiler, og kunne stort sett verken fordra wagnerianerne, med alle sine tilhengere, – eller annen romantisk musikk, som Saint-Saëns og César Franck. På grunn av Saties motforestillinger mot klassiske komposisjonsformer, hvor et tema først gjerne eksponeres og deretter behandles og varieres, er de aller fleste av hans komposisjoner korte og preget av knapphet. Et typisk Satie-stykke tar sjelden mer enn noen få minutter å spille gjennom. Et godt eksempel på denne knappheten, er hans best kjente stykke "Gymnopedie nr. 1". Her fremfører han temaet, for så å repetere det. I repetisjonens siste sekvens, som er den eneste sekvensen med variasjon, benytter han en dissonerende harmonibruk som ender i en ventende og uforløst mollakkord. I de tidlige klavérstykkene hans finnes det heller ingen utstrakt bruk av kontrapunkt. Satie brukte ofte humor i musikken. I enkelte av hans tidlige verker kunne han skrive kommentarer i partituret på et ellers instrumentalt stykke, og anmode musikerne om å lese disse kommentarene høyt under fremføringen. I hans senere periode begynte han derimot å forby musikerne dette, siden han mer og mer ville fremstå som en seriøs komponist (eller fonometrograf). Et av begrepene som Satie lanserte, var "møbelmusikk" – musique d’ameublement. Han brukte uttrykket for første gang i 1917, og betegner bakgrunnsmusikk, altså musikk som kun har som sin funksjon å være et bakgrunnsteppe for en annen begivenhet. Møbelmusikk som begrep kan sies å være en forløper til det mer moderne ordet muzak. Noter. Satie, Erik Satie, Erik Satie, Erik Guyana. Guyana, offisielt kalt Den kooperative republikk Guyana og tidligere kjent som Britisk Guiana, er et land i det nordøstre Sør-Amerika med kyst mot Atlanterhavet. Guyana har tidligere vært nederlandsk koloni og var i over 200 år en britisk koloni. Landet er medlem av Caribbean Community (CARICOM), som har sitt hovedkvarter i Guyanas hovedstad, Georgetown. Landet er det eneste landet i Samveldet av nasjoner som ligger på fastlandet i Sør-Amerika og grenser til Brasil, Surinam og Venezuela. Surinam krever å få overta områder i østre Guyana, og Venezuela områder i vestre. Guyana erklærte seg uavhengig fra Storbritannia 26. mai 1966 og ble en republikk 23. februar 1970. Med sine 215 000 km² er Guyana er tredje minste landet på Sør-Amerikas fastland (etter Uruguay og Surinam). Guyana her ca. 770 000 innbyggere. Guyana er et av seks land i Sør-Amerika som ikke er spansktalende, sammen med Brasil (portugisisk), Surinam (nederlandsk), Fransk Guyana (fransk), Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (britisk) og Falklandsøyene (britisk). Etymologi. Navnet "Guyana" kommer fra "Guiana", som var det opprinnelige navnet på område som i dag omfatter Guyana, Surinam, Fransk Guyana og deler av Venezuela og Brasil. I følge Oxford English Dictionary, kommer navnet fra et indiansk ord som betyr "Vannenes land". Religion og språk. Engelsk er administrasjons- undervisnings- og hovedspråk. Den indiske minoriteten, som stort sett stammer fra arbeidsinnvandrere fra tidlig 1900-tall snakker fortsatt sine opprinnelige språk (stort sett hindi og tamilsk). Det samme gjelder for en del andre etniske grupper. Religionene følger langt på vei etnisitet og språk. Både engelsk episkopal og katolsk kristendom er representert, samt buddhisme og hinduisme. Også woodoo- og andre kultuser med afrikanske røtter er til stede. Historie. Guyana var opprinnelig en del av en nederlandsk koloni på 1600-tallet, men denne ble delt mellom Nederland (Hollandsk (eller Nederlandsk) Guyana – heter nå Surinam), England og Frankrike (nåv. Fransk Guyana) og gikk over i britisk eie i 1815 og fikk navnet "Britisk Guyana". Da slaveriet ble forbudt, flyttet flesteparten av de tidligere slavene til byene, og man ble nødt til å importere arbeidskraft til sukkerplantasjene fra India. Det har siden vært store konflikter mellom disse befolkningsgruppene på grunn av forskjeller i velstandsutviklingen. Guyana ble selvstendig i 1966, og ble frem til 1985 styrt av sosialistiske regjeringer ledet av Forbes Burnham, og hans oppfølger Desmond Hoyte i 1992. I 1992 ble Cheddi Jagan valgt til president i det som anses å være landets første demokratiske og rettferdige valg siden det ble selvstendig. Da Jagan døde ble han etterfulgt av Sam Hinds som styrte inntil Jagans kone, Janet Jagan, overtok 19. desember 1997. Hun gikk av på grunn av helseproblemer i 1999, da Bharrat Jagdeo over. I desember 2011 ble Donald Ramotar innsatt som president. Administrativ inndelning. Källa: Bureau of Statistics Guyana, befolkningsdensitet 2002. Geografi. Guyana kan grovt deles inn i tre regioner: en smal, myrlendt slette langs Atlanterhavskysten, et sandbelte lenger inn i landet som også inneholder regnskog og mye av Guyanas mineralreserver, og til slutt et større høylandsområde som består av savanner og fjell, hvor det høyeste er Mount Roraima (2835 moh). De viktigste elvene er Essequibo, Demerara, Corentyne og Berbice. Klimaet er tropisk, men blir noe mildere på grunn av passatvinder. Det er to regntider, en fra mai til august, og en fra november til januar. Disse regntidene fører ofte til flom. Økonomi. Guyanas økonomi har bedret seg noe i begynnelsen av 2000-tallet på grunn av utvikling i jordbruks- og bergverksnæringene, bedret forretningsklima, en god utvikling i valutakursene, lav inflasjon og støtte fra internasjonale organisasjoner. Landet sliter fremdeles med mangel på kvalifisert arbeidskraft og en dårlig utviklet infrastruktur. Landet har i tillegg en betydelig utenlandsgjeld. De viktigste naturressursene for Guyana er bauxitt og sukker, men det er også forekomster av gull og diamanter. Andre eksportvarer er tømmer, reker og fisk. All elektrisitet fremstilles ved bruk av fossilt brensel. Politikk. Parliamentsbygningen i Guyana fra 1834. Det politiske systemet i Guyana omfatter et semipresidentielt representativt demokrati og republikk, hvor Guyanas persident er regjeringssjef og med er flerpartisystem. Den utøvende makt utdøves av regjeringen. Den lovgivende makt utdøves av både regjeringen og nasjonalforsamling. Historisk har landet hatt en spent politisk situasjon og det har vært flere voldelige opprør under når det arrangeres valg. På 1970- og 1980-tallet, var politikken i landet dominert av People's National Congress. I 1992 ble det første "frie og rettferdige" valget arrangert under oppsyn av tidligere president i USA, Jimmy Carter og People's Progressive Party har hatt makten siden. Militære. Guyanas forsvar består av Guyanas hær (GDF), som omfatter bakkestyrker, kystvakt og luftforsvar. Sport. De viktigste idrettene i Guyana er cricket (Guyana er en del av det Vestindiske cricketlandslaget), softball cricket (strandcricket) og fotball. Mindre idretter omfatter nettball, rounders, tennis, basketball, bordtennis, boksing, squash, rugby og flere andre. Guyana var vertskap for flere kamper under Verdensmesterskapet i cricket i 2007. Den nye Providence Stadium med 15 000 seter, ble bygget til mesterskaper og ble åpnet 28. mars samme år. I internasjonal fotball er medlem i CONCACAF. Haiti. Haiti (fransk: "Haïti"; haitisk kreol: "Ayiti"), offisielt Republikken Haiti ("République d'Haïti"; "Repiblik Ayiti") er en selvstendig republikk som utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola i det karibiske hav, vest for Den Dominikanske Republikk og øst for Cuba. Øya er en del av De store Antillene. Den østlige og største delen av Hispaniola utgjøres av Haitis nabostat, Den dominikanske republikk. Haitis hovedstad og største by er Port-au-Prince. Haiti var opprinnelig en fransk koloni, men etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789, erklærte landet seg uavhengig fra Frankrike i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse. Selv om Haiti har mange felles kulturelle trekk med sine hispanoamerikanske naboer, er landet likevel den eneste overveiende fransktalende nasjonen i Amerika, og det ene av to (sammen med Canada) med fransk som offisielt språk. I tillegg har også kreolspråket haitisk offisiell status. Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. Viktige handelspartnere er USA, EU, Canada og Japan. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, råvarer og kjemikalier. Viktige eksportvarer er elektrisk utstyr, tekstiler, klær og kaffe. Haiti er det mest fjellrike landet i Karibia. Den høyeste toppen er Pic la Selle (2680 m). Landet har tropisk havklima med stor nedbør på nordkysten, men tørrere i sør. Sterkt befolkningspress gir utpining av jorden og alvorlige erosjonsproblemer i landskapet. De fleste innbyggerne er småbønder som lever i stor fattigdom. Etymologi. "Haiti" er både et sidestilt navn på øya Hispaniola og navnet på staten Haiti. Navnet er indiansk, og betyr «Høyt land». Naturgeografi. Haiti er et særdeles fjellendt land og mer enn 3/4 av terrenget ligger over 200 moh. Klimaet er tropisk og halvtørt. Frodige daler ligger mellom fjellrekkene og danner store kontraster mellom høydene i mange områder. Mellom landet (og Hispaniola) og Cuba ligger Windward Passage, et 80 km bredt sund mellom de to landene. Det laveste punktet i Haiti er av en kilde sagt å være havnivået (Det karibiske havet)), og av en annen kilde under havnivå ved Gheskioklinikken i Port-au-Prince eller i Gonaïves, på rundt en meter under havnivå.). Det høyeste punktet i landet er Pic la Selle på 2 680 moh. Den viktigste jordbruksdalen i landet er "Plaine de l’Artibonite", som ligger sør for "Montagnes Noires". I denne regionen ligger den lengste elva i landet og på Hispaniola, Artiboniteelva. Den har et nedslagsfelt som starter i de vestlige områdene av Den dominikanske republikk og går gjennom det meste av det sentrale Haiti og munner ut i Gonâvebukta. Det er mulig å seile lektere et stykke opp i elva. De østlige og sentrale delene av øya domineres av et høyereliggende platå. De nordlige områdene består av "Massif du Nord" (Nordmassivet) og "Plaine du Nord" (Nordsletta). Massif du Nord er en forlengelse av "Cordillera Central" i Den dominikanske republikk. Det starter ved østgrensen til Haiti, nord for Guayamoucelva og strekker seg nordvestover gjennom den nordlige halvøya. "Plateau Central" (Sentralplatået) strekker seg langs begge sider av Guayamoucelva, sør for Massif du Nord. Den renner fra sørøst til nordvest. Sørvest for Plateau Central ligger Montagnes Noires, og den nordvestligste delen av disse fjellene glir over i Massif du Nord. De sørlige områdene består av Plaine du Cul-de-Sac (sørøst) og den fjellkledde, sørlige halvøya (Tiburonhalvøya). Plaine du Cul-de-Sac er en naturlig senking med flere saltsjøer, som Trou Caïman og den største innsjøen i Haiti, Lac Azuei (også kjent som Etang Saumatre). Fjellkjeden Chaîne de la Selle er en forlengelse av den sørlige fjellkjeden i Den dominikanske republikken ("Sierra dei Baoruco"), og strekker seg fra Massif de la Selle i øst til Massif de la Hotte i vest. I denne fjellkjeden ligger Pic la Selle, det høyeste punktet i Haiti, med en høyde på 2 680 meter over havet. Innsjøer. Det ligger også flere innsjøer i Haiti. Den største er også den nest største innsjøen på Hispaniola og i Karibia, og heter Etang Saumatre. Den ligger i Cul-de-Sac-senkingen og har et areal på 170 km². Det er en saltsjø og er saltere enn vanlig sjøvann. Her kan man finne dyr som spisskrokodille og flamingo. En annen saltsjø er Trou Caïman med et areal på 16,2 km². Miragoânesjøen er en av de største naturlige ferskvannsinnsjøene i Karibia med et areal på 25 km². Befolkning. Befolkning fordelt på alder og kjønn. Basert på tall fra 2005. Haiti har ikke gjennomført folketelling siden 1982, og da hadde landet rundt 5 millioner innbyggere. Nye overslag ble publisert i 2009, og ifølge disse var befolkningen da vokst til rundt 9,9 millioner innbyggere. 43% av befolkningen var på den tiden under 18 år. Fødselsraten er anslått til cirka 50 prosent over gjennomsnittet i verden, men antallet barn som hver kvinne i gjennomsnitt føder er synkende i forhold til i tidligere år. Haiti er likevel blant de land på den vestlige halvkule med høyest fødselsrate. Selv om det i snitt bor 325 personer per kvadratkilometer i Haiti, er befolkningen konsentrert rundt tettstedene, kystslettene og dalene. 53 prosent av befolkningen bor i rurale strøk. 80–85 % av haitierene (avhengig av kilde) er av hovedsakelig afrikansk avstamming, og de resterende 15–20 % av befolkningen er hovedsakelig av blandet avstamming. Den lille prosentdelen som utgjør den ikke-svarte befolkningen er hovedsakelig kaukasiske folk og hvite haitiere, der de fleste er av arabisk, vesteuropeisk (fransk, tysk, polsk, portugisisk, spansk) og jødisk opphav. Haitierene med blandet opphav bor hovedsakelig i de velståande forstadene, som Pétionville og Kenscoff. Mange av dem er født i de sørvestlige delene av Haiti, som Jacmel, Les Cayes og Cavaillon. I kolonitiden var det en høyere prosentdel europere i dette området enn i den nordlige delen av landet, som var mer isolert, hadde færre byer og var dedikert til store plantasjer med afrikanske slaver. Noen av de hvite plantasjeeierne sørget for at sønnene (og noen ganger døtrene) fikk utdanning, og noen sendte de til og med til Frankrike. En del av befolkningen med blandet opphav greide derfor å bygge opp mer sosial kapital enn de som bodde i nord. I tillegg hadde de med blandet opphav flere borgerrettigheter enn de frie afrikanerne. Allerede før revolusjonen hadde mange utdannede menn med blandet opphav blitt del av ledersjiktet i landet. Språk. Et av de to offisielle språkene i Haiti, er fransk, som er mest brukt i skriftlige, skolerelaterte og administrative sammenhenger. De fleste haitiere med utdanning kan det, og det er dominerande i næringslivet. Det andre språket er det nylig normerte kreolspråket haitisk, som snakkes av så å si hele befolkningen i landet. Haitisk er franskbasert, men har også stor innflytelse fra afrikanske språk, og en mindre innflytelse fra spansk og taino. Det er i slekt med louisianakreolsk. En god del av befolkningen kan også spansk, men det er ikke offisielt språk i landet. Religion. Haiti er et hovedsakelig kristent land, der 80 % av innbyggerne vedkjenner seg den romersk-katolske lære. Rundt 16 % av befolkningen hører til protestantismen. Voodoo, en tro med opphav i den afrikanske diasporaen, og som er unik for landet, praktiseres av grovt regnet halvparten av befolkningen. Religiøs aktivitet virker til dels samlende på Haiti og diasporaen, fordi de som er utflyttet ofte praktiserer religion med familien i Haiti. Historie. Haiti er en del av øya som ble oppdaget for Spania av Columbus i 1492 og kalt La Española, forvansket til Hispaniola. I forbindelse med den spanske koloniseringen ble de opprinnelige Taino-indianerne utryddet, og slaver fra Afrika importert, særlig for dykning av sukkerrør. Fransk innvandring, blant annet av Pirater, såkalte buccaneerer i den vestlige tredjedelen av øya førte til at Spania måtte avstå Haiti til Frankrike 1697 (Ryswicktraktaten). Et slaveopprør under den franske revolusjon var begynnelsen det langvarige uroligheter der blant annet den hvite befolkningen ble utryddet. En svart keiser (J. J. Dessalines) styrte mellom 1804—06. Hele øya var igjen forent og fri fra 1820 til 1843, da Den dominikanske republikk ble selvstendig. Siden har det hersket kaotiske forhold i Haiti som USA fra tid til annen har grepet inn i. Amerikanske marinetropper okkuperte landet 1915—34. Duvalier-familiens styre. Mellom 1957—71 styrte legen François Duvalier («Papa Doc») diktatorisk og brutalt; hans privatmilis Tonton Macoute (Omtrent:mannen med ljåen) ble beryktet. Makten gikk i 1971 over til hans 19 år gamle sønn, Jean-Claude («Baby Doc»), som fortsatte farens terrorregime i en noe avdempet form. Han ble avsatt av militæret i 1986. 1990-januar 2010. Etter et nytt diktatorisk styre gjennom militære fra 1988 ble den venstreorienterte presten Jean-Bertrand Aristide i 1990 valgt til president med overveldende flertall. Allerede åtte måneder etter hans innsettelse, i september 1991 ble han styrtet gjennom et kupp fra hærledelsen med general Raoul Cédras i spissen. I 1993 innledet USA (etter at Bill Clinton overtok som president) og en rekke andre land en blokade av landet som ble støttet av FN på høsten samme året. Denne blokaden skulle tvinge militærregjeringen til å gå av. Etter forhandlinger med juntaen rykket amerikanske tropper inn i landet høsten 1994 for å administrere overgangen fra militært til sivilt styre og gjeninnsette Aristide. Cédras ble tvunget til å forlate landet. Aristide ble avløst som president i 1996 av René Préval som hadde mandatet til 2001. I januar 2000 forlot de amerikanske intervensjonstroppene landet og fire måneder senere ble omstridte presidentvalg avholdt. I andre omgang i november 2000 vant Aristide med 91,8% av stemmene. Den høye prosentandelen var et resultat av opposisjonens boikott, men sannsynligvis også av valgmanipulasjoner. Totalt sett hadde landet likevel en forholdsvis positiv utvikling under Préval og Aristide. Den 1. januar 2004 var 200-årsjubileet for landets uavhengighet. Et attentatforsøk på Aristide (og besøkende president av Sør-Afrika Thabo Mbeki) på denne dagen utløste en bølge av uroligheter og protester mot regjeringen. Et velstyrt militært opprør brakte landet på randen av en borgerkrig. I slutten av februar ga Aristide etter for USAs trykk og gikk i eksil, samtidig kom FN ledete tropper inn i landet. I mars samme år ble Boniface Alexandre overgangspresident og Gerard Latortue dannet en ny regjering. Regjeringen var svært omstridt og måtte gi delvis etter for krav fra militærets side. Internasjonalt ble den ikke gjennomgående anerkjent og særlig det karibiske statsforbundet CARICOM anså fortsatt Aristide som landets president. Under omstridte omstendigheter ble endelig nye presidentvalg avholdt i februar 2006. I første valgomgang oppnådde René Préval 51,15% av stemmene og ble dermed president for andre gang etter 1996. 2010 jordskjelvet og deretter. Et kraftig jordskjelv rammet Haiti 12. januar 2010. Skjelvets episenter lå noe utenfor hovedstaden Port-au-Prince, men byen ble svært hardt rammet. Offisielt antar man at omtrent 316.000 mennesker omkom i skjelvet og det er dermed en av de største enkeltkatastrofer i historien. Omtrent 1,2 millioner ble husløse og mange av dem har måttet bo i teltleir siden. En koleraepidemi i vinter 2010-2011 krevde ytterlige 3500 liv. Et nytt presidentvalg var planlagt for januar 2010, men ble forskjøvet etter jordskjelvet. Første omgang ble avholdt 28. november 2010 (sammen med parlamentsvalg) og så Mirlande Manigat og Michel Martelly, to politikere fra høyresiden som kandidater for andre runde. Venstresidens hovedparti, Aristides "Fanmi Lavalas" var blitt ekskludert fra valget. Midt i dette valgte ex-diktator Baby Doc Duvalier å vende tilbake til Haiti 16.januar 2011 for å «hjelpe», men han ble arrestert og anklaget for tidligere korrupsjon allerede etter to dager. I tillegg returnerte Aristide fra sitt sørafrikanske eksil på 18. mars, to dager før valget. Andre omgang i presidentvalget ble så avholdt 20. mars 2011. På 4. april 2011 ble et foreløpig resultat offentliggjort med Martelly som den sannsynlige vinneren. Politisk system. Haiti er en republikk, med en folkevalgt nasjonalforsamling og en folkevalgt president. Presidenten velges for en periode på fem år. Nasjonalforsamlingen er todelt; "deputertkammeret" med 99 plasser og "senatet" med 30 plasser. Medlemmene i deputertkammeret velges for en fireårsperiode, mens senatsmedlemmene velges for en seksårsperiode, der en tredel av medlemmene velges annethvert år. Statsministeren velges av det partiet som har flest plasser i nasjonalforsamlingen. Administrativ inndeling. Provinsene er videre inndelt i 41 arrondissementer og 133 kommuner. Provinsen Ouest, der hovedstaden Port-au-Prince ligger, er den mest folkerike, med 3,7 millioner innbyggere. Næringsliv. Haiti har den dårligste økonomi på den vestlige halvkule, og er et av verdens fattigste land. Sammenliknende sosiale og økonomiske indikatorer viser at Haiti henger stadig lenger etter andre utviklingsland med dårlig utviklet økonomi (spesielt land på den vestlige hemisfære) siden 1980-tallet. Haiti er nå rangert på 153. plass på FNs Indeksen for menneskelig utvikling. Rundt 80 prosent av befolkningen lever i ytterste fattigdom, noe som gjør landet til det nest fattigste i verden. Nesten 70 prosent av haitierne er avhengig av jordbrukssektoren, som består hovedsakelig av små gårdsbruk som beskjeftiger 2/3 av den yrkesaktive befolkningen. Landet har hatt liten tilvekst av arbeidsplasser etter at president René Préval kom til makten i februar 1996, selv om den uformelle økonomien er voksende. Helse. Halvparten av alle barn i Haiti er uvaksinerte, og hele 60 % av befolkningen mangler tilgang til grunnleggende helsetjenester. Nær halvparten av dødsfallene i landet skyldes i følge Verdens helseorganisasjon AIDS, luftveisinfeksjoner, hjernehinnebetennelse og tarminfeksjoner som kolera og tyfoidfeber. 90 % av barna i Haiti lider av vannbårne sykdommer og tarmparasitter. Rundt 5 % av den voksne befolkningen i Haiti er HIV-smittet. Det er mer enn ti ganger så mange tilfeller av tuberkulose i Haiti som i andre latinamerikanske land. Omlag 30 000 smittes av malaria hvert år. Utdanning. a> på en skole i Haiti Utdanningssystemet i Haiti er basert på det franske. I alt er det rundt grunnskoler i Haiti, der 90 % av dem er private, det vil si enten devet av lokalsamfunnene, religiøse organisasjoner eller ideelle organisasjoner. Offisielt er det obligatorisk med seks års skolegang, men bare 67 % begynner på grunnskolen, og færre enn 30 % når 6. klasse. Omtrent 20 % begynner på vidaregående skole. Veldedige organisasjoner som Food for the Poor og Haitian Health Foundation arbeider med å bygge skoler og gi ungene nødvendig utstyr. Høyere utdanning finner sted på det eneste universitetet i landet, Statsuniversitetet i Haiti, og på de andre tolv offentlege og ti private institusjonene for høyere utdanning. Fransk har tradisjonelt vært enerådende som undervisingsspråk, men haitisk har etter hvert også fått innpass. Bare rundt 52 % av innbyggerne i Haiti kan lese og skrive. Media. Landet har bare to dagsaviser, "Le Nouvelliste" (grunnlagt i 1898, opplag ca.), som kommer ut om kvelden, og "Le Matin" (grunnlagt i 1908, opplag ca.). Begge trykkes på fransk i Port-au-Prince. Andre aviser og blader trykkes også på engelsk, fransk, spansk og haitisk. Mediesituasjonen i landet endret seg i stor grad til det bedre etter at tiden med militærdiktatur (1991–1994) var over, og arbeidsforholdene for journalister ble etter dette mer normale. Det er rundt 30 radiostasjoner i Haiti, der én av dem er statlig og resten private. Den statlige radiostasjonen (Radio Nationale d’Haïti) sender på fransk, engelsk, spansk og haitisk. Det statseide fjernsynsselskapet Télévision Nationale d’Haïti sender i fire kanalar, og da hovedsakelig kulturprogrammer. I tillegg fins det 11 private fjernsynsstasjoner, der to av dem sender via kabel – den ene med tre kanaler, den andre med 33. Selv om det er mange private fjernsynsselskaper i landet, er det bare rundt 5 fjernsyn per 1000 innbyggere. Samferdsel. Kommunikasjonene utenfor hovedstaden Port-au-Prince er generelt dårlige. Landet mangler jernbaner, og veinettet er stort sett i dårlig stand. Ved hjelp av bistand fra utlandet har det blitt bygget nye hovedveier fra Port-au-Prince til Cap-Haïtien og Jacmel. Ved hovedstaden ligger det en internasjonal flyplass, der flytrafikken til utlandet blir tatt hånd om av utenlandske selskaper. Den viktigste havnebyen er Port-au-Prince, der 60 % av utenrikshandelen foregår. Andre havnebyer er Cap-Haïtien på nordkysten, og Les Cayes og Jacmel på sørkysten. Musikk. a>» er en kjent musiker fra Haiti. Ettersom den opprinnelige befolkningen ble systematisk utryddet forsvant også den førkolumbianske musikken, men en rituell ringdans, areyto, er blant det som har overlevd. Musikken i Haiti i dag har røtter til hovedsakelig Europa, grunnet koloniseringen, og Afrika, grunnet slavehandelen. Den europeiske påvirkningen har hovedsakelig kommet fra Frankrike og Spania, via Cuba og Den dominikanske republikk. Stiler som er særegne for Haiti har stort sett opprinnelser i voodootradisjonen. I tillegg kommer den svært populære musikksjangeren kompa. Populærmusikken har mange likhetstrekk med tilsvarende musikk på blant annet Guadeloupe og Martinique. Alan Lomax var den første som spilte inn haitisk musikk. Dette var i 1937, på oppdrag fra Library of Congress i USA. Fra 1800-tallet utviklet det seg et offentlig musikkliv i Haiti. Innflytelsen fra Frankrike var sterk, ettersom mange av musikerne tok utdannelsen sin i Paris og de fleste musikkinstrumentene ble importert derifra. I 1860 ble det åpnet et statlig musikkonservatorium i landet. Til tross for dominans fra Europa er det musikk i mindre former som har blitt det mest populære, som salongstykker i form av valser og andre dansesatser, méringue og prosesjonsmusikk. Dessuten har militærorkester spilt en viktig rolle i musikkhistorien til landet. Justin Élie (1883–1931), som var en haitisk komponist, ble internasjonalt kjent som pianovirtuos. Teater. Skuespill har lenge vært en populær sjanger i Haiti. Det ble for eksempel skrevet mange skuespill i forbindelser med løsrivingen fra Frankrike i perioden 1791–1804. Samme type patriotiske skuespill ble også skreet da landet var okkupert av den amerikanske marinen i 1915–1934, for eksempel Le Forçat («Fangen», 1923) av Dominique Hippolytes. Teaterstykker har også flere ganger blitt brukt til å vise at også haitisk-kreolsk er et fullverdig kulturspråk. I 1953 satte for eksempel dramatikaren Félix Morisseau-Leroy opp sitt eget skuespill, "Antigone en créole" («Antigone på kreolsk»). Frankétienne (Franck Étienne) har også vært viktig i dette arbeidet. Et annet grep som har vært brukt, er å hente inn katolske ritual og element fra den lokale voodoo-kulturen. Franck Fouché var en foregangsmann for dette, og en ser det også i skuespillet "Kaselezo" (1985) av Frankétienne, som handler om en blind voodoo-prestinne. Fra 1980-årene og fremover har Gérard Chenet vært den mest kjente dramtikeren i landet. Litteratur. Det er først etter selvstendigheten i 1804 at det gir mening å snakke om en egen nasjonallitteratur i Haiti. Den franske litteraturen var en viktig inspirasjonskilde for denne, men hele tiden har den haitiske litteraturen også vært nært knyttet til det politiske livet i landet. Den første litteraturen var av patriotisk karakter, blant annet med kritikk mot de daværende raseteoriene. I den første delen av århundret er dette representert ved for eksempel "Le Système colonial dévoilé" (1814) av baron Pompée Valentin Vastey, mens en senere fikk viktige verker som "L’Égalité des races" (1884) av Louis-Joseph Janvier, "De l’Égalité des races humaines" (1885) av Anténor Firmin og "De la Réhabilitation dere la race noire" (1900) av Hannibal Price. Mot slutten av århundret utviklet det seg også en realistisk stil som tok opp lokale problemer, med forfattere som Alcibiade Fleury Battier, Frédérique Marcelin og Antoine Innocent. "Indigénisme" («det innfødte») var en litterær retning som vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet. Her søkte en å finne frem til en felles kulturell identitet, og viktige forfattere fra perioden er Jean Price-Mars og Jacques Roumain. Førstnevnte var opptatt av de folkelige tradisjonene, mens Roumain hadde et mer politisk siktemål. Etter 1950 ble litteraturen igjen sterkt politisk preget, grunnet Duvalier-diktaturet og kampen for politisk og kulturelt selvstendighet, og mange forfattere måtte i kortere eller lengre perioder leve i eksil. En fikk surrealistiske og avantgardistiske lyrikere som René Depestre, Magloire Saint-Aude og Villard Denis, og en fikk politisk og sosialt pregede forfattere som Anthony Phelps og Roger Dorsinville. I tillegg sto flere kvinnelige forfattere, som Marie Chauvet og Marie-Thérèse Colimon-Hall, frem. Men i årene etter 1980 har det litterære livet dabbet mye av, trolig grunnet de store krisene i politikken spesielt og samfunnet generelt. Lyonel Trouillot er likevel en kjent forfatter fra denne perioden som fremdeles er aktiv, med prosa og lyrikk på både haitisk og fransk. Billedkunst. Malerkunsten i Haiti var som litteraturen lenge preget av europeiske forbilder, og da hovedsakelig av fransk og italiensk barokk og fransk og britisk romantikk. Motivene var ofte historiske og heroiske. Mye av den historiske kunsten fra Haiti gikk tapt da Palais National, hvor den nasjonale samlingen av maleri var plassert, ble ødelagt i 1912. Indigénisme, som i utgangspunktet var en litterær nyskaping, banet også veien for en egen haitisk kunst fra 1890-årene. Senere, i 1920-årene, vokste interessen for haitisk kultur mye. Et kjent maleri fra denne tiden er "Den korsfestede opprøreren Charlemagne Perrault" (1920) av Edouard Goldman. Philomé Obin malte senere det samme motivet som en visualisering av den haitiske historien. Centre d’Art i Port-au-Prince, som ble grunnlagt i 1945, innledet en viktig periode for haitisk kunst. Fra vesentlig selvlærte malere som Rigaud Benoit, Hector Hyppolite og Wilson Bigaud fikk en naivistiske og fantasifulle malerier. I skulpturkunsten tok en i bruk skrapmetall: Georges Liautaud, og mange med ham, begynte å klippe figurer i jern. En annen gruppe valgte å fjerne seg fra folkekunsten, for i steden å arbeide i en mer internasjonal stil. Den mest kjente nålevende kunstneren fra Haiti er nok Hervé Télémaque, som i dag er bosatt i Frankrike. Halvbroren. __TOC__ Halvbroren er en bok skrevet av Lars Saabye Christensen. Den tok over 20 år å skrive, og er på mange måter Christensens livsverk. Boken utkom høsten 2001, og løftet Christensen opp som Norges fremste samtidsforfatter. Med prestisjetunge priser som Brageprisen, Nordisk Råds litteraturpris og Bokhandlerprisen er denne boken en søyle i både hans forfatterskap og i norsk samtidslitteratur. Undertittel: «Halvbroren er et familiedrama fra Christensens sorgmuntre Oslo». Historien. "Vera Jebsen" blir voldtatt på tørkeloftet på frigjøringsdagen 8. mai 1945 på Fagerborg i Oslo. Hun sier ikke et ord under hele svangerskapet, ikke før hun føder "Fred", den ene halvbroren, i en drosje. "Arnold Nilsen" fra Røst i Lofoten, kalt «Hjulet» etter en spektakulær hoderullefart ned en bratt skråning i barndommen, senere sirkusartist og selger, introduseres i boken. Karakteren Arnold Nilsen dukket først opp hos Saabye Christensen i monologforestillingen "Grand Old Man", med premiere 3. mai 2000, i et samarbeid med skuespiller Espen Skjønberg og instruktør Per Olav Sørensen. Sistnevnte har også regi på TV-dramatiseringen av romanen. Fem år senere har Arnold med sin pågåenhet og sin gule Buick fått innpass hos familien Jebsen, bestående av tre kvinner foruten Fred, ialt fire generasjoner. Snart blir "Barnum Nilsen" født, den andre halvbroren. Han er oppkalt etter svindlerkongen Phineas Taylor Barnum. Halvbroren er skrevet ut fra virkeligheten slik Barnum Nilsen ser den. Barnum har et raskt hode, men sliter med selvtilliten på grunn av sin ekstremt lave kroppshøyde, arvet fra faren. Vi følger hans utvikling som starter som en måpende tilskuer til sin nattevandrende halvbror Freds respektløse holdning til sine omgivelser. Barnum treffer "Peder" og "Vivian" på danseskolen. Etter å ha blitt sendt på dør første kveld skulker de alle resten av kurset og treffes hver gang foreldrene tror de drar for å lære dans. Mens Barnum har drømmene, har Peder tallene. Vivian er en slags kjæreste for begge. Disse tre holder tett sammen og er mest for seg selv. Fred og Barnum deler soverom. Ofte har de fortrolige samtaler på natten. Fred prøver å påvirke Barnum til å bli tøffere og gå sine egen veier. Han hater Arnold, stefaren, og sier til Barnum at han selv heller skulle vært faren hans. Den gamle fikk en gang et brev fra Wilhelm, sin forlovede, som var på jakt i Nordishavet og Grønland. Dette brevet betyr veldig mye for alle i familien. Barnum leser det ofte for Fred som sliter med dysleksi. Fred viser etterhvert respekt for Barnum og hans evner til å skrive ut sine drømmer, og gir han en skrivemaskin i bursdagsgave. Halvbrorens anerkjennelse er viktig for Barnum. Fred har også vokst gjennom forsøket på en bokserkarriere. Barnum har en slags filosofi arvet fra faren: «Det viktige er ikke hva du ser, men hva du tror du ser.» Som skoleelev vinner Barnum en stilkonkurranse som stimulerer skrivelysten. Etter å ha fått nærkontakt med filmatiseringen av Hamsuns roman Sult, utvikler Barnum sine evner i retning av filmmanusskriving. Peder fungerer som agent etter retur fra USA. Sporet av sin bestemor Bolettas drikking, utvikler han tidlig et ukritisk forhold til alkohol som etterhvert ender i alkoholisme. TV-serie. I 2011 ble det produsert en TV-serie som er en adapsjon av boka. Manuset er ved Mette Marit Bølstad og regien ved Per Olav Sørensen. Serien består av 8 episoder á 45 minutter, produsert av Monster Media, og skal etter planen starte på NRK TV i januar 2013. Serien har blitt solgt til rundt 13 land, deriblant USA. Skuespillere i serien er bl.a.: Nicolai Cleve Broch, Frank Kjosås, Agnes Kittelsen, Mariann Hole, Ghita Nørby, Anders Baasmo, Marianne Nielsen og Jon Øigarden. Tarjei Vesaas. Tarjei Vesaas (født 20. august 1897 på garden "Vesås" i Vinje i Telemark, død 15. mars 1970 på Rikshospitalet i Oslo) var en kjent norsk forfatter som ga ut mange romaner, noveller og skuespill. Han regnes som en av Norges mest betydelige modernister, og hans romaner regnes som sentrale også utenfor landet. Han skrev på nynorsk. Vesaas skrev dikt og dramatikk, men var først og fremst kjent for sine romaner og noveller. Hovedverkene er "Fuglane" (1957) og "Is-slottet" (1963). I 1964 vant Tarjei Vesaas Nordisk råds litteraturpris for boken "Is-slottet". For prispengene opprettet han et legat. Avkastningen fra legatet utgjør prispengene i Tarjei Vesaas' debutantpris som hvert år deles ut til årets beste unge skjønnlitterære debutant. Prisen deles ut av Forfatterforeningens litterære råd. Livet til Tarjei Vesaas. Tarjei Vesaas ble født i 1897 på gården Vesås i Vinje. Han jobbet på gården til foreldrene, foreldrene hadde allerede planlagt at Tarjei som var eldst skulle overta gården etter foreldrene og bli bonde. Han var ikke interessert i å drive med gårdsbruk, men han var veldig interessert i dikting. Han var glad i å gå lange turer og lese bøker for seg selv. Han ville bli dikter. Under et semester på Voss Folkehøgskole fikk Tarjei øynene opp for litteraturen. I 1923 da han var 26 år debuterte han med romanen "Menneskebonn". I 1920- og 1930-årene reiste han mye rundt i Europa. Tarjei giftet seg i 1934 med Halldis Moren, og de bosatte seg på gården Midtbø i Vinje, som Tarjei hadde kjøpt i 1930 av onkelen Øystein Vesaas. Paret fikk to barn sammen: Olav og Guri. Han fikk kunstnerlønn fra 1947 og han fikk Gyldendals æresgasje fra 1951. Han mottok også flere priser for sine bøker blant annet Venezia-prisen for boken Vindane. Tarjei Vesaas døde på Rikshospitalet 15. mars 1970, 72 år gammel. Christian Blangstrup. Christian Blangstrup (født 1857, død 1926) var en dansk forfatter og redaktør, kaptein og ridder av Dannebrog. Han var redaktør av Berlingske Tidende 1902–1912 og sjefredaktør av begge utgaver av Salmonsens Konversationsleksikon (hhv. 1891–1902 og 1912–1925). Blangstrup har blant annet skrevet den vidt anerkjente "Christian VII og Caroline Mathilde" (1890 3. opplag) blant andre historiske studier. Han var kaptein i den danske hær 1895. Blangstrup, Christian Blangstrup, Christian Blangstrup, Christian Église de la Madeleine. L'église de la Madeleine, L'église Sainte-Marie-Madeleine eller bare "La Madeleine" ("St Maria Magdalenas kirke") er en kirke i Paris. Den er konstruert som et tempel på befaling fra Napoleon. Det ble gjort tre forsøk på å bygge en kirke på dette stedet. Første gang i 1764 av Pierre Contant d'Ivry som begynte byggingen av en kirke i sen barokkstil. Da d'Ivry døde i 1777 ble han erstattet av Guillaume-Martin Couture som bestemte seg for å begynne byggingen på nytt og rev den uferdige kirkebygningen. Da Den franske revolusjonen kom var kirken langt fra ferdig, bare fundamentet hadde blitt bygget. Den nye revolusjonære regjeringen vurderte mange formål bygningen kunne tjene det nye revolusjonære Frankrike best blant annet som bibliotek, ballsal og markedsplass. I 1806 bestemte keiser Napoleon seg for å bygge "Temple de la Gloire de la Grande Armée" (tempel til ære for den "store armé") og det daværende fundamentet ble revet og arbeidet begynte på nytt. Etter Napoleons fall vedtok det nye franske styre å benytte bygningen som kirke, selv om det var foreslått å gjøre den om til jernbanestasjon. Det var i denne kirken at Camille Saint-Saëns var organist. Frédéric Chopins begravelse ble avholdt her. Midgardsormen. Midgardsormen (norrønt "Miðgarðsormr") i den norrøne mytologien er den enorme ormen som omkranser menneskenes verden (Midgard). Midgardsormen er avlet av Loke og Angerboda, og er bror til Fenrisulven og Hel. Den het opprinnelig Jormundgand ("Jǫrmungandr", «den veldige staven»), men æsene kastet ham ut i havet som omkranser verden, fordi de ville ha mer kontroll over monstrene. Der har den ligget som en sjøorm og spist seg større og større, og etterhvert blitt så stor at den biter seg selv i halen. Dermed fikk den navnet Midgardsormen, fordi den omslutter hele Midgard. Under Ragnarok kommer Midgardsormen opp på land, og bukter seg over åker og eng. Da skal Tor kjempe mot den, og drepe den. Tor får selv sitt banesår i denne tvekampen, og dør. Tors fisketur. Hymeskvadet (Hymiskviða) er et gudedikt i den eldre Edda og i Codex Regius, som er oppkalt etter jotnen Hyme. Diktet er blant annet kjent for sin fortelling om guden Tor, som under en fisketur med Hyme brukte et oksehode som ang og fikk selveste Midgardsormen på kroken. Mens tordenen samlet seg i himmelen, viste Midgardsormen sin eter-pustende kjeft, og Tor brølte i triumf. Idet han hevet hammeren Mjølner til slag fikk Hyme nok og kappet fiskesnøret; Tor drepte Hyme rasende, og vasset i land. Samme kveld ble Norden rammet av en forferdelig storm. Roskilde amt. Roskilde amt i Danmark ble opprettet i 1970 ved sammenslåing av Roskilde amt og kjøpstedene Roskilde og Køge etter en mindre korreksjon som følge av kommunesammenslåinger. Amtet inngikk i hovedstadsområdet. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Liste over danske byer. Dette er en liste over Danmarks største byområder sortert etter innbyggertall. Listen utarbeides årlig av Danmarks Statistik, som definerer et "byområde" som en sammenhengende bebyggelse med minst 200 innbyggere, og der avstanden mellom to hus ikke overstiger 200 meter, med mindre bruddet i bebyggelsen skyldes mellomliggende offentlige anlegg som kirkegårder eller parker. Særlig i Københavnområdet har bebyggelser som tidligere ble regnet som selvstendige, med tiden vokst sammen til et samlet tettsted (da:byområde), "Hovedstadsområdet". Den danske benevnelsen "byområde" tilsvarer i hovedsak det norske begrepet "tettsted" slik det defineres av Statistisk Sentralbyrå, men i det norske begrepet får avstanden mellom bygningene ikke overstige 50 meter. Listen under rangerer de danske byområdene med mer enn 20 000 innbyggere etter folketall pr. 1. januar 2007. Kilder. Danske byer Liste over danske øyer. Se også. Vadehavsøyene, Færøyene, Grønland, Liste over øystater, Sammenslutningen af Danske Småøer Referanser. Danske øyer Danmarks amter. Danmark var i perioden 1. mai 1970 til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Københavns kommune, Frederiksberg kommune og Bornholms regionskommune fungerte også som amter. Københavns og Frederiksberg kommuner fordi de dekket store befolkningsgrupper, mens de bornholmske velgere ved en folkeavstemning den 29. mai 2001 besluttet å slå de daværende fem bornholmske kommuner og amtskommunen sammen. Region Hovedstaden. Region Hovedstaden ble etablert den 1. januar 2007 som en del av den nye region- og kommuneinndelingen i Danmark. Sete for det folkevalgte Regionsrådet og administrasjonen er Hillerød. Region Hovedstaden har 29 kommuner. Folkemengden er 1 700 000 innbyggere per 1. januar 2010. Eksterne lenker. Hovedstaden Storstrøms amt. Storstrøms Amt dekket Sydsjælland, Lolland, Falster og Møn. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Ringkjøbing amt. Ringkjøbing amt lå i Vestjylland. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Ribe amt. Ribe amt lå i den sydvestlige del av Jylland, og er nå en del av Region Syddanmark. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Nordjyllands amt. Nordjyllands amt ble opprettet i 1970, ved en sammenslåing av de daværende Hjørring og Ålborg amter. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Københavns amt. Københavns amt var en administrativ del av Sjælland omkring København. Amtet dekket ikke Københavns og Frederiksberg kommuner. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Fyns amt. Fyns amt dekket øyene Fyn, Ærø, Langeland og omkring 90 andre øyer. Det ble dannet i 1970, ved en sammenslåing av Odense og Svendborg amter, og er nå en del av Region Syddanmark. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Carl I. Hagen. Carl Ivar Hagen (født 6. mai 1944 i Oslo) er en norsk politiker (FrP). Han var Fremskrittspartiets formann fra 1978 til 2006 og bygde opp partiet fra å ha falt ut av Stortinget til å bli et av landets største opposisjonspartier. Etter å ha arbeidet som næringslivsleder i næringsmiddelbransjen kom Carl I. Hagen første gang inn på Stortinget i 1974, valgt inn for Anders Langes Parti. Etter at han ikke ble gjenvalgt i 1977, kom han tilbake i 1981 og satt deretter i nasjonalforsamlingen sammenhengende frem til han ikke tok gjenvalg ved stortingsvalget 2009. I løpet av disse årene var Hagen Fremskrittspartiets ubestridte frontfigur på tross av perioder med intern uro, blant annet rundt «Dolkesjø»-landsmøtet i 1994. Hagen var en sentral politisk aktør gjennom sine mer enn 25 år i norsk toppolitikk. I 1986 var han med på å felle den borgerlige Willoch-regjeringen. Senere har Hagen blant annet bidratt til å sette innvandrings- og integreringspolitikk på dagsordenen, vært Stortingets visepresident og vekselvis vært støttespiller og motstander av flere ikke-sosialistiske regjeringer. Da han overlot formannsvervet til Siv Jensen i 2006 og trakk seg ut av politikken i 2009, var Fremskrittspartiet Stortingets nest største parti, med ca. 22 prosent av stemmene bak seg ved stortingsvalgene både i 2005 og 2009. Bakgrunn og oppvekst. Carl Ivar Hagen vokste opp på Røa på Oslos vestkant i en familie på fire. Faren Ragnar arbeidet i Prisdirektoratet, mens moren jobbet i et advokatfirma. Søsteren Jorunn Bjørgum skulle senere bli historieprofessor ved Universitetet i Oslo. Etter første real på Elisenberg skole i 1959 dro Hagen til England for å ha sommerjobb som jordbærplukker. Hjemme i Norge begynte han på Persbråten gymnas. Året etter fikk han sommerjobb som dekksgutt på Nesoddbåten, etter at faren i mellomtiden hadde fått stillingen som disponent i Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap. Sommeren 1961 var han maskingutt på NALs M/S «Foldenfjord» og seilte på New York og Philadelphia. I ungdomstiden var Hagen medlem av Unge Høyre, uten at han var spesielt aktiv i det politiske arbeidet. Etter gymnaset hadde han en periode jobb i et asfaltfirma i Tromsø, før han i januar 1964 avtjente førstegangstjenesten i Ingeniørvåpenet på Hvalsmoen. Her var han en periode kompanitillitsmann og fant seg godt til rette. Studenttilværelse, yrkesliv og familiedannelse. Hagen manglet fire poeng på å få hovedkarakteren «Meget» på gymnaset og hadde dermed ikke mulighet til å følge opp ingeniørambisjonene ved å begynne på NTH i Trondheim. På tross av bedre resultater da han tok opp eksamener etter militæret, var han fortsatt et stykke unna å komme inn, og han dro derfor sommeren 1964 til England for å begynne på Sunderland Technical College – den gang kjent som «Norges andre tekniske høyskole» på grunn av de mange norske studentene. Hagen kom raskt inn i studentpolitikken, og han ble valgt inn i det lokale "Student Representative Council" i Sunderland. Problemer med den teoretiske matematikken på ingeniørhøyskolen gjorde at han i 1966 gikk over til å studere bedriftsøkonomi ved Newcastle College of Commerce, der det – i motsetning til i Sunderland – knapt var nordmenn. Også her gikk Hagen inn i studentpolitikken, og i 1967 ble han valgt til formann i "Student's Union". Med dette vervet ble han også aktiv i arbeid på nasjonalt og regionalt plan i den nasjonale studentorganisasjonen National Union of Students (NUS). 1968 var preget av stor uro i studentmiljøene på kontinentet, og studentopprøreret spredte seg etterhvert også til Storbritannia. I NUS var det blitt dannet en radikal fraksjon under ledelse av den senere britiske utenriksministeren Jack Straw. Hagen likte Straw godt som person, men støttet den moderate Labour-kandidaten Trevor Fisk i kampen om formannsvervet. Fisk vant formannsvervet med knapp margin, mens Hagen uten hell utfordret Straw som nestleder. Jeg gikk en tøff skole som debattant og møteleder. Jeg lærte møte- og debattprosedyrer, grunnprinsipper i vedtekter og organisasjonskultur, jeg utformet delegasjons- og kontrollrutiner, jeg lærte å skille mellom person og sak, jeg lærte engelsk flytende, og jeg lærte taktisk organisasjonsarbeid. Jeg fikk også en god del selvtillit – for mye, vil sikkert mange hevde – fordi jeg helt på egen hånd hadde maktet å bli til noe blant engelske studenter i Nordøst-England. Etter at Hagen forlot England, ble studenthuset i Newcastle oppkalt etter ham: «Carl Hagen House». Rett etter avsluttede studier fikk den 25 år gamle Hagen stillingen som "Marketing Executive for Norway" i sukkergiganten Tate & Lyle. Etter kort tid i stillingen rykket han opp til å bli direktør for Tate & Lyle i Norge og ledet dermed en virksomhet med kontorer fra Kristiansand i syd til Tromsø i nord. Hagen giftet seg i for første gang i 1970, men ekteskapet gikk i oppløsning på midten av 70-tallet. På slutten av årtiet traff Hagen Eli Aas, og hun tok tidlig del i samboerens (fra 1983 ektemannens) politiske liv. Hun ble etter hvert Carl I. Hagens personlige sekretær på Stortinget og fungerte også som hans nærmeste politiske rådgiver i alle år. ALP blir til. Hagens interesse var i 1973 fanget av et møte annonsert i avisene. Møteinnkalleren, Anders Lange, hadde publisert en liste med 13 «vi er lei av»-punkter, og oppfordret folk til å møte på Saga kino den 8. april. Hagen hadde alltid stemt Høyre, men var de siste årene blitt skuffet over partiet, blant annet på grunn av nederlaget i EF-saken og manglende vilje til å sette ned skatter og avgifter. Han kjente seg umiddelbart igjen i Langes punkter, og møtte ivrig opp på Saga. Foran 1 400 tilhørere gikk Lange til harde angrep mot u-hjelpen, Arbeiderpartiet, offentlig byråkrati og skatter og avgifter, samtidig som han beskyldte Høyre for å «forråde velgerne». På slutten av møtet oppfordret Lange tilhørerne til å være med på å danne et nytt politisk parti, og Hagen gav straks underskriften sin til den nye partidannelsen. Hagen sendte snart et brev til høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad der han tilbød sin hjelp i å få det nye partiet i gang. Hagen ble raskt tatt inn i den innerste kretsen rundt Lange, selv om Lange og Hagen allerede fra starten av var uenige i spørsmålet om partiets oppbygning: Der Hagen ønsket vedtekter, en formell organisasjon og et partiprogram mente Lange det klarte seg lenge med hans personlige egenskaper og «vi er lei av»-plakaten. Kun få uker etter Saga-møtet var Hagen blitt utpekt av Lange til partisekretær. Han ble også satt på tredjeplass på stortingslisten i Oslo etter en svært uformell nominasjonsprosess. Anders Langes Parti (ALP) fikk raskt over fem prosent oppslutning på meningsmålingene, og ble oppfattet som en trussel blant de etablerte partiene. Partiet ble under Lange styrt som et «énmannsshow», noe som utløste mye kritikk i pressen. Da Hagen igjen forsøkte å ymte frempå til Lange om at de måtte ha vedtekter og valg av formann, skal Lange ha blitt rasende, noe som ble et vendepunkt i forholdet mellom Lange og Hagen. ALP fikk fire stortingsrepresentanter ved valget i 1973. At en protestbevegelse på få måneder fikk fem prosent og fire mandater, var på mange måter en sensasjon, men Hagen var skuffet over at det ble bare ble to mandater i Oslo – Lange og Gjems-Onstad. Hagen arbeidet imidlertid videre for at den karismatiske Lange-bevegelsen skulle bli et mer normalt parti, og på partiets første, ordinære landsmøte fikk han gjennomslag – mot Langes vilje – for at partiet skulle få vedtekter. Forholdet til Lange var nå på frysepunktet, og etter at Lange uttalte i et intervju at «min bitreste fiende er direktøren i sukkerfirmaet Tate & Lyle, Carl I. Hagen» gikk Hagen opp på talerstolen og angrep partiformannen. Etter at forholdet de to imellom bedret seg noe på nyåret, blusset konflikten opp igjen sommeren 1974, og i juni sendte Hagen et 35-siders brev til Lange der han oppfordret formannen til å trekke seg tilbake. Kort tid etterpå meldte Hagen seg ut av ALP. Reformpartiet og stortingsdebut. Da Anders Lange døde i oktober 1974, rykket Carl I. Hagen inn som fast møtende vararepresentant på Stortinget. På denne tiden var hele landet opptatt av abortsaken, med den unge diakonen Anne Enger Lahnstein (fra Folkeaksjonen mot fri abort) og den nye miljøvernministeren Gro Harlem Brundtland (som presenterte saken for Regjeringen Bratteli) som hovedmotstandere. Stortinget var delt på midten med Hagen på vippen, og Hagen hadde dermed muligheten til å bli politisk rikskjendis over natten. Hagen så imidlertid ikke muligheten, og stilte villig opp for "Dagsrevyen"s Geir Helljesen for å meddele at han kom til å stemme imot selvbestemt abort. Hagen selv har i ettertid beskrevet den bortkastede muligheten som en feil det var «bare til å grine av». På Stortinget tok Hagen plass i Administrasjonskomiteen. Han begynte tidlig å benytte seg av Stortingets spørretime til å konfrontere regjeringen stort sett hver eneste uke, og de borgerlige ble angrepet gjennom en nyoppfunnet teknikk der Hagen stadig fremmet tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag. For eksempel hadde de borgerlige partiene samlet stemt for et massivt nedsalg i statseide selskaper i 1974, men da Hagen fremmet et ordrett likt forslag året etter, stemte mange imot. Senterpartiets Sverre Helland uttalte i den sammenheng at «eg vil berre seia at sjølv om eg var med på eit framlegg i fjor, finn eg ingen grunn til å røysta for Carl I. Hagens forslag», og også mange i Høyre hadde snudd siden året før. Saken vakte oppmerksomhet i mediene, og det tok seg dårlig ut at mange i Høyres stortingsgruppe syntes forslagsstilleren var viktigere enn forslaget. Etter bruddet med Anders Lange hadde Hagen stiftet Reformpartiet sammen med gamle allierte fra ALP. Etter at Hagen var kommet inn på Stortinget, hadde han mistet interessen for å danne et nytt parti, og han ønsket nå å slå Reformpartiet sammen med ALP. ALPs parlamentariske leder Gjems-Onstad var interessert i forslaget, mens Reformpartiets formann Kristoffer Almås var sterkt imot. Hagen gikk derfor i gang med å kontakte sentrale ALPere uten å fortelle det til Almås, og ved ALPs landsmøte 1975 ble det valgt et landsstyre under Arve Lønnum som var for en sammenslåing. Hagen vant etterhvert også frem i styret i Reformpartiet – mot Almås' vilje – og fikk vedtatt sammenslåingen. Siste hinder var imidlertid Oslo ALP, der fylkesformann Sigmund Simonsen var en innbitt motstander av en sammenslåing. For å skaffe flertall i Oslo, sørget Hagen og Lønnum for å omdefinere sammenslåingen til en «sammensmelting» – noe som betydde at alle Reformpartiets medlemmer skulle få stemmerett på ALP-møtet som skulle avgjøre saken. Simonsen sørget imidlertid for å nekte Reformpartiets medlemmer inngang til møtet, og Hagen selv fikk med nød og neppe lov til å holde et innlegg. Etter et flammende innlegg fra Hagen ble sammensmeltingen vedtatt med et knapt flertall, og Simonsen ble kastet som formann. Hagen overtar Fremskrittspartiet. Hagen var i 1976 klar til å bli kvitt Gjems-Onstad som parlamentarisk leder for ALP. Han mente det ville være ødeleggende å ha Gjems-Onstad på topp før stortingsvalget 1977, og fikk overtalt stortingskollega Harald Slettebø og partiformann Lønnum til å være med på planen. Hagen ville gjerne overta som parlamentarisk leder selv, men godtok de andre partitoppenes plan om å fronte Slettebø. Gjems-Onstad ble tatt på sengen av forslaget, og svarte med å skjelle ut alle ALPs tillitsvalgte og gå ut i media og oppfordre folk til å stemme Høyre. Kort tid etter ble Gjems-Onstad ekskludert fra partiet og kastet ut av stortingsgruppen. I 1977 vedtok ALPs landsmøte et navneskifte til Fremskrittspartiet (FrP), etter modell av Mogens Glistrups danske Fremskridtspartiet. Dette var en viktig symbolsak for Hagen, som ønsket å legge arven etter Lange bak seg. FrP slet imidlertid tungt på meningsmålingene, og lå et halvt år før valget på 1,2 prosent. Hagen fikk imidlertid hjelp av finansminister Per Kleppe. Trygve Hegnar avslørte i mars at Kleppe tok med seg hele familien på ferietur på regjeringens SAS-kort – og det uten å oppgi det til skattemyndighetene. Hagen og FrP kjørte saken hardt i Stortinget, og ordningen med SAS-kort ble avskaffet. Likevel var NRK i liten grad interessert i saken, noe som fikk Hagen til å omtale kringkastingsselskapet for ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Også skattemyndighetene var passive. Etter at Hagen en tid senere ble ilagt en straffeskatt på 5 000 kr etter å ha unnlatt å innrapportere et styrehonorar, erklærte han at han ikke kom til å levere inn selvangivelse før Kleppe var gått av. Den manglende selvangivelsen førte til at Hagen ble skjønnslignet, og han oppnådde noe mediaoppmerksomhet med det han mente var manglende likhet for skattelovene. Kleppe-saken var imidlertid ikke nok til at FrP kom i medvind igjen, og etter en rekke svake TV-opptredener av Lønnum fikk Fremskrittspartiet kun 1,9 prosent i valget. Alle partiets stortingsmandater røk, og Hagen havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. I årene som fulgte arbeidet han som rådgiver for utenlandske oljeselskaper, og fortsatte å være i stortingsmiljøet som lobbyist. Samtidig jobbet han for å styrke sin posisjon innad i partiet, og da Lønnum gikk av i 1978 ble Hagen ny formann etter å ha slått motkandidaten Jens Marcussen 33–14. Som nyvalgt partiformann gikk Hagen straks i gang med å gjenreise partiet frem mot kommunevalget i 1979. Før valget krevde NRK at alle partier som skulle representeres i TV-debattene måtte stille liste i alle fylker og i minst 114 kommuner, noe Fremskrittspartiet tilsynelatende klarte. Hagen forberedte seg ekstremt grundig på forhånd, og på tross av at NRK trakk antallet godkjente valglister i tvil, fikk Hagen lov til å stille opp hos Geir Heljesen og Lars Jacob Krogh. Under utspørringen overrumplet Hagen Heljesen og Krogh med svært enkle og klare svar, og lyktes godt i å få frem poengene sine om utenrikspolitikk, individuell frihet og et økende byråkrati. Hagen gjorde det klart bedre enn Reiulf Steen (Ap) og Erling Norvik (H), og også under den påfølgende partilederdebatten gjorde Hagen det skarpt: Mens de andre partilederne leste opp synspunktene sine fra lapper, så Hagen konsekvent i kamera og gav klar beskjed om at han ville bidra til å felle regjeringen Nordli. På tross av fokuset på rikspolitiske saker – og at det senere viste seg at FrP kun stilte gyldige lister i 98 kommuner, og dermed ikke skulle ha vært med på NRK-debattene – gjorde Fremskrittspartiet et godt valg med 4,6 prosent på landsbasis. Hagen fikk også 5 000 personlige stemmer i Oslo, mer enn noen andre som stilte til valg. Både "VG" og "Dagbladet" slo opp Hagen som valgets store vinner, og med plass i Oslo Formannskap og FrP i vippeposisjon i bystyret stod Hagen sterkt rustet til å vinne tilbake plassen ved neste stortingsvalg. Tilbake på Stortinget. Før stortingsvalget 1981 viste meningsmålingene at FrP hadde gode muligheter til mandat i Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Hagen hadde fått jus-professoren Fridtjof Frank Gundersen til å stille i Akershus (på tross av at han ikke var med i partiet) og hadde også med seg Bjørn Erling Ytterhorn i Hordaland og Jens Marcussen i Rogaland som toppkandidater, og gikk optimistisk inn i valgkampen. FrPs valgkamp dette året var i amerikansk stil med country and westernmusikk, en partiformann i cowboyutstyr og store mengder flagg og ballonger, og på tross av at Hagen ikke greide å gjenta TV-suksessen to år i forveien kom alle fire toppkandidater inn. Valgets store vinner ble imidlertid Jo Benkows Høyre. På tross av at det ble borgerlig flertall på Stortinget fikk Norge en mindretallsregjering fra Høyre under Kåre Willochs ledelse. KrF ønsket ikke å bli med i en regjering som administrerte loven om selvbestemt abort, og Senterpartiet ville ikke gå inn i en regjering med Høyre alene. Begge mellompartiene ville imidlertid støtte regjeringen i Stortinget, noe som gjorde at Willoch hadde flertall uten FrP og Hagens hjelp. På Fremskrittspartiets landsmøte i 1983 gikk Hagen nok en gang ut og inviterte Willoch til samarbeid, men på tross av dette viste de andre borgerlige partiene liten eller ingen interesse for Hagen. I årene som fulgte ble forholdet mellom de to partiene igjen dårligere. Høsten 1983 ydmyket Kaci Kullmann Five Hagen fra Stortingets talerstol da Hagen ikke klarte å svare på Kullman Fives spørsmål om nøyaktig hva FrP mente med at minstepensjonen burde være halvparten av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, og formuleringer som «Hagen kledd naken» gikk igjen i de store avisene. Etter at også FrP-kollega Marcussen ble utsatt for en lignende behandling av Høyres Morten Steenstrup var Hagen sjokkert over behandlingen fra Høyre. Angrepene – alle svært konkrete med grunnlag i FrPs programfestede politikk – gjorde at Hagen nå ønsket flere velskolerte, unge liberalister inn på Stortinget, slik at det ikke skulle bli noen flere avkledningsscener. Det var på denne tiden at Hagen erklærte liberalismen som FrPs offisielle ideologi. Hagen var sterkt inspirert av Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA, som begge på første halvdel av 1980-tallet kuttet kraftig i både skatter og i offentlige reguleringer. FrP liberalistiske ideologi bidro til å tiltrekke politisk skolert ungdom til partiet, og ved valgkampen i 1983 bidro FpU med Peter N. Myhre og Pål Atle Skjervengen i spissen til et godt valgresultat. Fremskrittspartiet endte med 6,3 prosent av stemmene på landsbasis, noe som gav 63 fylkestingsrepresentanter og 377 kommunestyrerepresentanter. Våren 1985 hadde Hagen et mål om å få 15 stortingsrepresentanter, men store økonomiske problemer la en klar demper på valgkampsatsningen. FrP endte med kun to mandater, og Hagen selv var bare 2 000 stemmer unna å miste sitt mandat. Valget var imidlertid gått mye dårligere for Høyre, og regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å få flertall. Dette gjorde at Hagen trodde han skulle få betydelig innflytelse. Hagen hadde imidlertid lovet i valgkampen å ikke felle en borgerlig regjering, og Willoch gav derfor lite i bytte for støtte i Stortinget. 1985–87: Regjeringskriser og Willochs avgang. Den første prøvelsen for regjeringen kom i budsjettbehandlingen samme høst. Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland var ikke villige til å hjelpe regjeringen, og i behandlingen i stortingskomiteene gikk FrP sammen med Ap og SV i mange påplussinger i budsjettet. Samtidig foreslo Hagen kutt i u-hjelpen og landbruksstøtten, noe som var uspiselig for KrF og Senterpartiet. Kjell Magne Bondevik advarte Willoch om at han etterhvert måtte velge mellom KrF og FrP, og i en pressekonferanse den 7. desember kom Hagen med kraftige angrep mot Willoch. «Både Jo Benkow og Rolf Presthus ville være en langt bedre statsminister enn Kåre Willoch», uttalte Hagen. Tre dager senere stilte Willoch kabinettspørsmål om fordelingen av tippemidler. Regjeringen ønsket en fordeling 50/50 mellom idrett og kultur, mens Ap, SV og FrP ønsket en større andel til idretten. Dette var en mindre viktig sak for landet, og Willochs kabinettspørsmål må anses som en maktdemonstrasjon. Hagen var svært bitter over Willochs linje, og følte at han ble hovert over. Likevel valgte Hagen å redde regjeringen for denne gang. Mot jul inngikk regjeringen og Frp et forlik om den endelige salderingen av statsbudsjettet, mye på grunn av det gode forholdet mellom Hagen og Høyres parlamentariske leder Jan P. Syse. FrP fikk igjennom 201 millioner ekstra til veier, politi og rettsvesen, og på tross av at dette egentlig var mindre beløp var Hagen godt fornøyd over å være inne i varmen. Brundtland kommenterte forliket med at «Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har måttet akseptere at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen har fått politisk innflytelse», mens Willoch fastholdt at han var «opptatt av å se praktisk på tingene og ikke la sympatier og antipatier overfor andre skape vansker». Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la Willoch frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet ville imidlertid kun gå med på innstrammingene dersom man også hevet skattene for de rikeste, noe som var politisk umulig for Willoch. Dette skapte et dilemma for Hagen. Regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å overleve, men Hagen hadde i valgkampen lovet å bekjempe alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før Willoch stilte kabinettspørsmål om påskepakken sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene», og regjeringens skjebne var dermed beseglet. Willoch kalte avgjørelsen et «løftebrudd», mens Hagen mente kabinettspørsmålet på bensinavgiften var et «politisk selvmord» av Høyre-lederen. Dette banet vei for Gro Harlem Brundtlands gjeninntreden som statsminister, og Hagens avgjørelse fikk langsiktige konsekvenser for norsk politikk. Fellingen av Willoch kom til å prege forholdet til Høyre i resten av Hagens tid som politiker, og bidro til å ødelegge FrPs forsøk på å komme i regjering i lang tid fremover. Året etter Willoch-regjeringens fall forsøkte Rolf Presthus å innlede et nytt borgerlig samarbeid. I pinsen 1987 bestemte Høyre, Sp og KrF seg for å fremme mistillitsforslag mot Regjeringen Brundtland under behandlingen av jordbruksoppgjøret. Partiene var avhengig av FrPs støtte for å få flertall, selv om økte overføringer til bøndene ville gå midt imot Fremskrittspartiets politiske plattform. Hagen sendte saken ut til høring i partiorganisasjonen, men utfallet var i praksis gitt på forhånd: FrP stod fast på det programfestede standpunktet med å ikke øke subsidiene til landbruket. Hagen holdt imidlertid kortene tett til brystet, og avgjørelsen ble holdt strengt hemmelig frem til en pressekonferanse dagen før spørsmålet skulle opp i Stortinget. Samtidig sendte han blandede signaler til Høyre, slik at Presthus kort tid før pressekonferansen faktisk var sikker på at Hagen ville bidra til å felle Brundtland. Det var kun få minutter før han slapp nyheten offentlig at Hagen gav Presthus beskjed om at FrP ikke ville stemme for mistillitsforslaget. Direkte på "Dagsrevyen" forklarte Hagen at Norge var inne i en «alvorlig økonomisk krise» samtidig som «behovet for innstramminger og måtehold er akseptert». «Et nytt oppgjør for landbruket vil ødelegge denne positive samfunnsholdning om moderasjon», mente Hagen. Hagen har i etterkant beskrevet samtalen med Presthus som «en av sine vanskeligste samtaler», og han skal ha hatt tårer i øynene og gråten i halsen da han knuste Presthus' drøm å bli statsminister. Hagen har likevel forsvart avgjørelsen om å ikke felle Brundtland, da han blant annet var redd for å miste hele troverdigheten i landbrukspolitikken om han stemte for å øke subsidiene. Innvandringspolitikk, lønnslov og rekordvalgene i 1987 og 1989. Innvandringsspørsmålet ble sentralt i FrPs politikk før valget i 1987. Antallet asylsøkere hadde økt fra under 1 000 i året til 8 600 i 1987, samtidig som den fallende oljeprisen hadde skapt problemer i norsk økonomi. Den 31. august foreslo biskop Andreas Aarflot en egen flyktningeskatt. Hagen grep straks sjansen, og betegnet regjeringens politikk som «naiv» og «kostbar for skattebetalerne». Den 7. september leste Hagen høyt fra et brev han hadde mottatt i juli. Brevet var undertegnet en viss «Mohammed Mustafa», og fremholdt at «Islam, den eneste sanne tro, vil seire her i Norge», at «en dag vil moskeer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag», og at «en dag skal også det vantro korset i flagget bort!». Hagen fikk langvarig applaus fra publikum på valgmøtet i Rørvik da han leste brevet høyt, men allerede dagen etter kunne "VG" avsløre at brevet ikke var autentisk. Hagen ble deretter uthengt som rasist i mediene, og kom raskt på defensiven. Etter at den virkelige Muhammed Mustafa kort tid etterpå anmeldte Hagen for ærekrenkelser, kom Hagen tilbake på offensiven, og innvandringspolitikk ble hovedfokus i valgkampinnspurten. I valget gjorde FrP sitt beste valg noensinne med 12,3 prosent av stemmene, og i Oslo fikk Høyre og FrP flertall alene. I ettervalgsmålingene oppgav hele 35 prosent av Hagens nye velgere at innvandrings- og flyktningepolitikken var utslagsgivende – langt flere enn de som oppgav de tradisjonelle FrP-sakene skatt og helse. Hagen fikk med fokuset på innvandring innpass i helt nye velgergrupper, og sommeren 1988 ville hvert femte LO-medlem stemme FrP. Samtidig førte den nye linjen til flere konfrontasjoner med Blitz og andre radikale miljøer, og ved Hagens 1. mai-tale i Spikersuppa haglet flaskene og skjellsordene fra sortkledde ungdommer. Kort tid etterpå ble det sirkulert en «dødsliste» der ekteparet Hagen var nevnt, og Hagen med familie opplevde en lang rekke telefontrusler. Regjeringen Brundtland la i 1988 frem et nytt forslag til lønnslov. Denne gjorde det ulovlig å gi større tillegg enn hva som ble fastslått i sentrale forhandlinger mellom de store sammenslutningene i arbeidslivet, i praksis LO og N.A.F. Hagen hadde i flere år omgitt seg med liberalistiske rådgivere som Skjervengen og Tor Mikkel Wara, og nå satte han liberalistene i arbeid med å angripe den nye loven. Liberalistene la frem et dokument der det ble trukket linjer fra regjeringens politikk til Mussolini og det italienske fascistpartiets politikk i mellomkrigstiden, noe Hagen forsøkte å få inn i finanskomiteens merknader til loven. Dokumentet skapte rabalder på Stortinget, og etter at den vanlige forretningsorden ble tilsidesatt i behandlingen av Hagens forslag omtalte Hagen dette som «statskuppfart» fra Stortingets talerstol. Dette førte til at Stortingspresident Jo Benkow, som mistet flere nære familiemedlemmer i Holocaust, klubbet ham ned og påtalte ordbruken og sammenligningen med fascismen. Ordvekslingen som fulgte ble uvanlig skarp til det norske Stortinget å være, og "NTB" mente at «den alminnelige oppfatningen i Stortinget er at Hagen har brutt en grense for hva representantene kan tåle seg i mellom». Etter Fremskrittspartiets landsmøte 1989 var Hagen igjen i vinden, og meningsmålingene viste seks prosentpoeng fremgang for partiet. I valgkampen ble det alle mot Hagen, og statsminister Brundtland stilte for første gang opp til duell mot FrP-formannen på NRK. På spørsmål om hvorfor kriminelle på rømmen hadde krav på sosialhjelp rotet Brundtland seg inn i et komplisert juridisk resonnement, mens Hagen helt enkelt svarte «dette er meningsløst» og gikk til angrep på de han kalte «døgenikter». Hagen ble med klar margin kåret til debattens vinner på "Kveldsnytt", og i tiden som fulgte kapret han velgere både fra arbeiderklassen og kristenkonservative miljøer. To uker før valget lå FrP på 20 prosent på meningsmålingene, men da valgkampfokuset i innspurten kom inn på miljø og andre saker som ikke var viktige for FrP falt partiet som en stein. Hagen var redd for å falle under 10 prosent, men på valgnatten ble resultatet 13 prosent. Dette var Fremskrittspartiets beste valg noensinne, og partiet fikk hele 22 stortingsmandater og ble landets tredje største. Fraksjonsdannelser i FrP. Stortingsvalget 1989 hadde sørget for en ny borgerlig regjering under Jan P. Syses ledelse. Regjeringen hadde imidlertid et svakt fundament i Stortinget, og motsetningene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var store i mange viktige saker. Regjeringen var avhengig av Fremskrittspartiet for å få flertall, men da KrFs Kjell Magne Bondevik og Sps Johan J. Jakobsen ikke engang ville forhandle direkte med Hagen om saker i Stortinget var samarbeidsklimaet iskaldt. På slutten av 1980-tallet var FrP drevet i mer liberalistisk retning enn tidligere, men motsetningene innad i partiet var store. Liberalistene var kun fire av totalt 22 i stortingsgruppen i perioden 1989–1993, men de fire – Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Jan Erik Fåne og Petter Bjørheim – fikk alle sentrale verv som fraksjonsledere. Wara ble FrPs finanspolitiske talsmann. Mot denne gruppen stod en gruppe stortingsrepresentanter med et mer populistisk tilsnitt, ledet av Jan Simonsen og Vidar Kleppe. Partiet hadde også en mer konservativ fløy, med John Alvheim og tildels Hans J. Røsjorde. Etter at Syse-regjeringen gikk av kom Brundtland tilbake som statsminister, og FrP mistet dermed innflytelsen på Stortinget. Da Rune Gerhardsen i 1991 gikk ut og kritiserte en «snillistisk» politikk overfor innvandrere, trygdemisbrukere og kriminelle tok også Arbeiderpartiet tilbake mange av velgerne som var gått til FrP årene i forveien. Kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991 ble en skuffelse for Fremskrittspartiet med syv prosent av stemmene, og Hagen var for første gang siden 1987 i forsvarsposisjon. Hagen var på denne tiden åpen med planer om å trekke seg som formann, men da Wara og Skjervengen var på vei ut av politikken var det ingen åpenbar kronprins i partiet. Han bestemte seg derfor for å fortsette, men krevde nå at partiet samlet seg bak ham. Hagen uttalte til "Dagens Næringsliv" i 1991 at Skal jeg likevel fortsette forlanger jeg at partiet stiller opp når jeg ber om det. Jeg kommer til å gjøre en del feil. Jeg varsler at mine utspill både blir mislikt og satt pris på. Men partiet må støtte meg også når jeg gjør ukloke ting. Jeg har vært vingeklippet. Fra ulikt hold i partiet har jeg vært utsatt for et sterkt press. I to år nå har jeg selv valgt å ikke ta parti med noen. Dette blir det slutt på hvis jeg skal fortsette. Og da må pressgruppene bøye seg for min oppfatning. Dolkesjø. EØS og EF var blitt det store spørsmålet i norsk politikk i 1992, og i februar samme år eklærte Hagen seg offentlig som ja-mann. FrP-landsmøtet samme år bekreftet at partiet skulle arbeide for å få Norge inn i EF og i EØS-avtalen. Kort tid etter gikk ungdomsorganisasjonen FpU hardt ut med EF-kampanjen sin, der de brukte layouten på gamle NS-plakater og bilder av Sps Anne Enger Lahnstein, SVs Erik Solheim og den ytterliggående FMI-lederen Arne Myrdal sammen under overskriften «Nasjonal Samling». Hagen støttet opprinnelig kampanjen utad, men måtte moderere seg etter de mange sterke reaksjonene innad i Fremskrittspartiet. Utover i 1992 forsøkte flere i partiet, med Fridtjof Frank Gundersen i spissen, å ta omkamp om EØS-avtalen. Omkampen ble kraftig imøtegått av liberalister som Wara og Skjervengen, mens Hagen unngikk å tone flagg utad. I partiorganisasjonen raste striden, og flere sentrale FrP-politikere tok debatten offentlig i media. Ja-siden vant tilslutt kampen i partiorganisasjonen, og flere fylkeslag, deriblant Hagens eget Oslo Fremskrittsparti, kritiserte åpent Hagens håndtering av saken. Sårene fra striden grodde heller ikke utover høsten, og stortingsgruppen var preget av dårlig stemning og lekkasjer fra gruppemøtene. Én uke før valget i 1993 åpnet Hagen for å nedprioritere skattelette. Partiorganisasjonen ble tatt på sengen av "VG"-overskriften «FrP-formann Carl I. Hagen går imot lettelser i inntektsskatten neste år», og i tiden som fulgte kom de interne stridighetene i partiet til overflaten igjen. Skattelettelsene var det eneste som holdt de tre fløyene i partiet sammen, og ved valget ble Fremskrittspartiets stortingsgruppe mer enn halvert. Utover høsten ble det full krig i FrP. I november vedtok FpU-landsstyret å be Hagen gå av, mens Hagen gikk til motangrep på liberalistene. Fremskrittspartiets landsmøte 1994 – populært kalt «Dolkesjø» – ble stedet der striden ble avgjort. Allerede tidlig på landsmøtet gikk den liberalistiske nestlederen Ellen Wibe av, og hele helgen gikk Hagens allierte på talerstolen og angrep liberalistene. I etterspillet av landsmøtet brøt Stephen Bråthen, Ellen Chr. Christiansen, Oscar Hillgaar og Roy Wetterstad med stortingsgruppen, og i juli vedtok FpU å legge seg selv ned. I løpet av året valgte stort sett alle av FrPs markerte liberalister å trekke seg, og på tross av at Hagen satt igjen med full kontroll var prosessen en katastrofe for Fremskrittspartiet. Hedstrøm-saken. I Hagens hjemfylke Oslo ble i 1995 Einar Lonstad valgt til ny fylkesformann. Lonstad gikk hardt ut mot innvandringen fra første stund, og ved FrPs landsmøte ble Vidar Kleppe valgt til nestformann etter et benkeforslag. Samtidig fremmet Øystein Hedstrøm private lovforslag i Stortinget der han bad regjeringen utforme et innvandringsregnskap. Hagen og partiledelsen stilte seg i utgangspunktet bak Hedstrøms forslag, men etter uro med den nye linjen innad i partiet måtte han sammen med generalsekretær Geir Mo legge lokk på den interne debatten om innvandring. Den tredje september var imidlertid "Dagbladet"s førsteside prydet med et bilde av Hedstrøm og flere kjente norske høyreekstreme. Hedstrøm hadde deltatt i et møte på Godlia kino i regi av Den Norske Forening, og etter avisoppslaget var det lynsjestemning i Fremskrittspartiets arbeidsutvalg. Flere ville ha Hedstrøm ut av partiet, og på tross av at Hagen skal ha forsøkt å støtte Hedstrøm internt i arbeidsutvalget kom utvalget med med en erklæring der partiet tok «meget sterk avstand fra enhver form for offisiell eller uoffisiell kontakt – organisert eller uorganisert – med rasistiske miljøer». Hagen måtte også personlig ta offentlig avstand fra Hedstrøm, og på tross av at Hagen ville ha med Hedstrøm videre frem mot valget bad arbeidsutvalget i et offisielt vedtak Hedstrøm om å «begrense sin deltagelse i valgkampen». Hagen hadde bedt om å få håndtere Hedstrøm-saken på egen hånd, men store deler av partiorganisasjonen krevde å få Hedstrøm fjernet i dagene som fulgte. Hagen så imidlertid ikke nødvendigheten av å ekskludere Hedstrøm, og kort tid etter begynte også de andre partiene å angripe Hagen. «I kjernen av Fremskrittspartiet er det en profil som går over en grense når det gjelder rasisme. Det er ikke slik at FrP bare kan sette en parentes rundt Hedstrøm i noen uker», uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland. Hedstrøm ble gjemt bort resten av valgkampen, og fikk munnkurv av Hagen som heretter skulle håndtere innvandringspolitiske spørsmål selv. Valgeksperter var etter Godlia-saken sikre på at møtet kom til å skade Fremskrittspartiet, men frem mot valget hadde partiet jevn fremgang. I løpet av de siste tre ukene før valget ble FrPs oppslutning doblet fra seks til tolv prosent, og 64 prosent av FrPs velgere angav innvandringspolitikk som en «svært viktig» sak i partivalget. Oppgjøret med populistene. a>, som tapte på alle punkter i et injuriesøksmål mot Hagen etter å ha blitt ekskludert fra partiet i 2001. Populistene og de mer innvandringsfiendtlige delene av partiet hadde rykket inn i mange av liberalistenes gamle posisjoner, og Hagen hadde store problemer med å håndtere dem da han frem mot årtusenskiftet ville gjøre Fremskrittspartiet mer ansvarlig. I Oslo Fremskrittsparti var Einar Lonstad og hans allierte kommet i maktposisjon, og i nominasjonsstriden før kommunevalget i 1999 var Lonstad og Oslo-nestformann Dag Danielsen klare for å kaste gruppeleder Svenn Kristiansen. Hagen advarte partifellene i Oslo mot en ensidig innvandringsmotstand og støttet Kristiansen, men maktet ikke å hindre Lonstad i å ta førsteplassen. På Fremskrittspartiets landsstyremøte i februar 1999 advarte Hagen mot at FrP måtte bli et «én-saks-parti», og formanet medlemmene om å gå etter innvandrings"politikken", ikke menneskene. På tross av at Hagen hadde vært innvandringspolitisk talsmann etter Godlia-møtet i 1995 greide han ikke å stoppe Kleppe, Hedstrøm og Fridtjof Frank Gundersen fra å komme med en lang rekke soloutspill. I 1999 kjørte Kleppe og Hedstrøm egne torg-møter der de kom med krasse uttalelser mot innvandrere, og hverken Hagen eller Siv Jensen maktet å glatte over uttalelsene. Etter at Oddbjørn Jonstad krevde egne leire for flyktninger og asylsøkere gikk Hagen skarpt ut mot innvandringsmotstanderne i partiet, og fikk partiets sentralstyre til å stoppe møtene til Kleppe og Hedstrøm. Etter et noe skuffende valg i 1999 ble Jonstad ekskludert fra partiet, samtidig som Hagen kraftig kritiserte Hedstrøm og Kleppe internt. I Oslo begynte Lonstad-fløyen å legge planer for hvordan de skulle bli kvitt Svenn Kristiansen, og etter at Lonstad nektet å høre på Hagen i spørsmålet om fordeling av vervene som heltidspolitikere i Oslo snakket aldri Lonstad og Hagen sammen igjen. Urolighetene i Oslo nådde snart stortingsgruppen, der Dag Danielsen ble Hagens hovedmotstander. I løpet av det neste året nådde også forholdet mellom Hagen og Gundersen frysepunktet, og etter at Gundersen gikk ut i "Dagbladet" og sammenlignet Hagen med Jörg Haider oppfordret Hagen åpent Akershus Fremskrittsparti til å kaste Gundersen. Videre var det strid rundt nominasjonsprosessen i Oslo, der Hagen ville ha nestformann Siv Jensen på den sikre andreplassen. Etter at Danielsen nektet dette vedtok FrPs landsstyre nesten enstemmig at partiets ledertrio skulle prioriteres på stortingslistene, og selv om Danielsen til slutt gav etter ble det høsten 2000 satt i gang en eksklusjonsprosess. Lonstad valgte til samme tid å melde seg ut av partiet, mens Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Fridtjof Frank Gundersen alle ble utsatt for harde angrep fra Hagen. I løpet av 2001 forsvant trioen fra partiet, mens Øystein Hedstrøm fikk en heller anonym tilværelse helt til han trakk seg ut av politikken etter neste stortingsperiode. Bondevik-regjeringene. Regjeringen Jagland gikk av etter stortingsvalget 1997 etter 36,9-ultimatumet og ble erstattet av en sentrumsregjering under Kjell Magne Bondeviks ledelse. FrP var blitt Stortingets nest største parti, og regjeringsskiftet gav Hagen nye muligheter til politisk makt. I budsjettforhandlingene samme år måtte sentrumsregjeringen til Hagen for å få flertall, og FrP sørget sammen med Høyre for økt minstepensjon og to milliarder mindre i skatter og avgifter enn i Arbeiderpartiets forslag. Det var i disse forhandlingene at Siv Jensen for første gang utmerket seg i rikspolitikken, og i etterkant ble hun lansert som en fremtidig lederkandidat både i pressen og i partiorganisasjonen. Også året etter måtte Bondevik til Høyre og FrP med statsbudsjettet, da Arbeiderpartiet nektet å samarbeide så lenge kontantstøtten stod fast. I 1998 ble det nye skattelettelser samtidig som budsjettbalansen forble uforandret. Det var imidlertid Høyre og Jan Petersen som stod hardt på disse kravene, og regjeringen anså Hagen som mer medgjørlig enn Petersen i forhandlingene. Hagen var i denne perioden opptatt av å legge til rette for en fremtidig regjeringsdeltagelse, og KrFs parlamentariske leder Einar Steensnæs satte pris på Hagens forutsigbarhet. Likevel kom Hagen med offentlig kritikk av statsminister Bondevik da han tok permisjon på grunn av «en depressiv reaksjon», og da Hagen bad regjeringen om en nærmere redegjørelse om statsministerens mentale helse vakte det store reaksjoner i de andre partiene på Stortinget. Så hører det selvsagt med til historien at alle vi politikere av og til kanskje har noen drømmer om vår egen fremtid. Noen er kanskje veldig sterkt opptatt av å være statsminister. Noen er kanskje veldig sterkt opptatt av å være utenriksminister og ha en karriere i den retning. Overfor de fleste som kjenner meg gjennom 20 år i denne sal, er det ikke noe å legge skjul på at min dagdrøm har vært å bli stortingspresident. Jeg fikk en budbringer til mitt kontor kl. 17.00 som meddelte at disse ryktene [om stortingspresidentvervet] var feil, og at de tre [partilederne i den nye regjeringen] ikke ønsket å spørre om jeg ville være stortingspresident, men at de foretrakk Arbeiderpartiets kandidat. […] Han opplyste helt klart at han anså meg for å være den best kvalifiserte kandidaten, som de altså ikke ville ha fordi de ville ha Arbeiderpartiets. Jeg må legge til at det var jo litt spesielt. Søndag fikk jeg min dagdrøm knust. Dagen etter kommer de to hovedpersoner som har ansvar for knusingen av min dagdrøm, til meg og ber om støtte til å gjøre dem til statsminister og utenriksminister. Noen ville bruke sterke uttrykk om dette. Jeg vil nøye meg med å si at jeg synes det er en litt selsom historie, en litt selsom måte å oppføre seg mot andre mennesker og andre partier på. […] Også i 2001 måtte Bondevik til FrP for å få flertall for budsjettet. Bondevik måtte stille kabinettspørsmål for å få FrPs støtte, selv om Hagen i forkant hadde lovet å støtte Bondevik hvis et kabinettspørsmål ble nødvendig. Hagen spådde sommeren 2002 at KrF i løpet av perioden enten måtte ta FrP inn i regjeringen, eller alternativt måtte danne regjering med Ap og SV. Klimaet mellom Bondevik og Hagen ble imidlertid dårligere og dårligere, og senere på året gikk Bondevik offentlig ut og gjorde det klart at det var «helt uaktuelt» med et regjeringssamarbeid med FrP. Hagen var på sin side sikker på at det var Bondevik som året før hadde nektet ham presidentjobben. Etter et nytt statsbudsjett vedtatt med FrPs støtte i 2002 skapte Irak-krigen i 2003 nye problemer i forholdet mellom Hagen og regjeringen. I forbindelse med den amerikanskledede invasjonen var regjeringen splittet i synet på militæroperasjonen, og der den USA-vennlige Petersen lojalt måtte følge regjeringens linje kunne Hagen offentlig støtte amerikanerne. Hagen erklærte at FrP nå hadde overtatt Høyres rolle i utenrikspolitikken, og da ambassadør John Doyle Ong kritiserte regjeringens krigsmotstand kunne Hagen kalle det en «betimelig påminnelse», til Petersens store irritasjon. Året etter gikk regjeringen til Arbeiderpartiet med statsbudsjettet, noe som ble historisk da de tradisjonelle hovedmotstanderne Høyre og Ap nå var blitt budsjettpartnere. Fremskrittspartiet stortingsgruppe har, overfor begge de regjeringene Bondevik har ledet, opptrådd meget konstruktivt, ansvarlig og seriøst. Og vi har overholdt alle våre løfter og avtaler. Allikevel står Kjell Magne Bondevik fast på at det ikke kommer på tale å drøfte eller forhandle med oss om regjeringsspørsmålet etter valget 2005 uansett hva slags valgresultat vi får. Uansett hva velgerne gir Fremskrittspartiet i oppslutning, vil han ikke snakke med oss om regjeringsspørsmålet. På denne bakgrunn vil jeg opplyse om at Fremskrittspartiets stortingsgruppe etter valget 2005 ikke under noen omstendighet vil støtte, forhandle med eller akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik. Det betyr at uansett valgresultat vil det bli regjeringsskifte med mindre Jens Stoltenberg vil redde den sittende regjeringen. […] Reaksjonene i det politiske Norge lot ikke vente på seg. Ved statsministerens kontor ble ikke utspillet tatt helt alvorlig, mens Høyre-leder Erna Solberg var redd Hagen dyttet KrF over til Arbeiderpartiet. Arne Strand i "Dagsavisen" omtalte Hagens utspill som «et politisk drap» og mente at «regjeringen er ferdig uansett valgresultat», mens politisk redaktør i "Aftenposten", Harald Stanghelle, skrev at [Hagens] langsiktige mål er å tegne et nytt politisk norgeskart der Fremskrittspartiet er en del av regjeringsmakten. Strategen Hagen ser at det sannsynligvis ikke vil være situasjonen dersom Bondevik-regjeringen fortsetter. Da er det fristende å ta et stort og dristig grep, og håpe at noe grunnleggende nytt vil utvikle seg i norsk politikk. Det grepet tok Carl I. Hagen i går. Men for å få det til, måtte han begå noe som nærmet seg et slags karakterdrap på statsministeren. Hagen har også tidligere vist seg frem som en langsiktig strateg. Hvis han nå lykkes med å fjerne Kjell Magne Bondevik fra norsk politikk, kan det i løpet av kommende periode åpne for en helt annen type samarbeid mellom Fr.p. og resten av de såkalte borgerlige partiene enn det vi i dag ser. Det vil ikke skje med Carl I Hagen som leder, men så har da også Hagen i lang tid vært meget opptatt av hva som vil skje etter at hans egen politiske tid er over. Stortingsvalget 2005 gav flertall for Ap, SV og Sp, og Bondevik-regjeringen ble erstattet av Jens Stoltenbergs rød-grønne regjering. Fremskrittspartiet ble Stortingets nest største med 38 mandater og 22,1 prosent av stemmene. Hagens avgang. Hagen hadde etter valget i 2003 begynte å vurdere sin politiske fremtid. Han bestemte seg snart for å gå av som parlamentarisk leder og partiformann i to omganger, og offentliggjorde beslutningen i "Tønsbergs Blad" den 4. oktober 2003. Etter Hagens 24 år som parlamentarisk leder for Fremskrittspartiet overtok nestformann Siv Jensen høsten 2005. Året etter gikk Hagen også av som formann ved Fremskrittspartiets landsmøte ved Gardermoen helgen 5.–7. mai. En enstemmig valgkomité hadde innstilt Jensen som ny formann, og med unntak av et fåtall blanke stemmer stilte landsmøtet seg helhjertet bak Jensen. «Du får nå gleden, æren og belastningen ved å være formann», sa Hagen da han overrakte Jensen formannsklubben han selv hadde fått av Arve Lønnum 28 år tidligere. Hagen tok ikke gjenvalg til Stortinget etter perioden 2005–2009 da han hadde han vervet som Stortingets visepresident. Han begynte deretter som kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller. Etter slutten på stortingskarrieren har Hagen i liten grad vært politisk aktiv, med unntak av et oppdrag som «eldre-general» for FrP og et ønske om å få vikariere som byråd for Sylvi Listhaug i Oslo. Den 6. september 2010 takket han ja til å bli Fremskrittspartiets ordførerkandidat i Oslo til valget i 2011. Den 9. september 2011 kunngjorde Hagen imidlertig at han avblåste ordførerduellen med Oslos ordfører Fabian Stang, fordi han fryktet dette kunne få Frp-velgere til å stemme Høyre. Ved valget i 2011 ble Hagen innvalgt i Oslo bystyre. Frederiksborg amt. Frederiksborg amt dekket Sjælland nord for Storkøbenhavn. Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. Jamaica. Jamaica er en øy i det karibiske hav like sør for Cuba. Øya var britisk koloni fra 1665 til 1962. Øya tilhører øygruppen Store Antiller, og er den tredje største øya i det Karibiske hav etter Cuba og Hispaniola. Landet omfatter også noen små, ubebodde øyer i sør. Cristopher Columbus var den første europeeren som kom til Jamaica i 1494. Hans navn på øya var Santiago. Historie. I 1494 kom Christopher Columbus til øyene for første gang. På den tiden var det omtrent 100 000 fredelige arawak-indianere på øya, som hadde kommet dit omkring 700 før Kristus. Spanjolene dukket opp fra 1510, og begynte å med gårdsbruk, hovedsakelig storfe og griser. De kom også med to ting som virkelig ville komme til å påvirke øyenes framtid: sukker og slaver. På slutten av det 16. århundre var arawak-befolkningen blitt fullstendig utslettet, utslitt av hardt strev, dårlig behandling og sykdommer europeerne hadde brakt med seg, som lokalbefolkningen ikke hadde motstandskraft mot. I 1654 kom dårlig utrustede og organiserte britiske styrker til de Karibiske øyer. Etter et mislykket forsøk på å overta Hispaniola (det som i dag er Haiti og den Domikanske Republikk), gjorde en gjeng som bestod av bedragere og tyver et svakt forsøk på å forsvare Jamaica. Til tross for hard anstrengelse av trofaste spanjoler og gerilja-lignende kampanjer av frigjorte spanske slaver ("maroons"), tok britene kontroll over øyene. Investeringer og videre fortjeneste begynte å vokse fra produksjon av kakao, kaffe og sukkerrør. Men med britene i konstant krig mot Frankrike eller Spania, ble kontrollen over øyene gitt til sjørøvere, en gruppe som blant annet bestod av politiske flyktninger og rømte kriminelle. De gjorde alt for å hindre spanjolene. Om britene støttet eller hjalp spanjolene med å drive dem tilbake, avhang av om Storbritannia og Spania nettopp hadde signert eller brutt fredsavtaler. Slaveopprør gjorde ikke livet enklere for britene. Rømte slaver slo seg sammen med etterkommerne av maroonene, og tvang britene til å gi dem selvstyre i 1739. Nye slaver fortsatte å strømme til øyene, og ble plassert til å arbeide på sukkerplantasjer under forskrekkende tilstander. Slavene ble brent, kvalt og torturert på andre måter for å bli lydige. Det var konstant oppstand, særlig etter den amerikanske frigjøringskrigen (1775–81) og den franske revolusjon (1789) som skapte en omveltning. Den siste og største av slaveopprørene på Jamaica var «the Christmas Rebellion» i 1831. Den var inspirert av «Daddy» Sam Sharpe, en utdannet slave og predikant som gjorde passiv motstand. Opprøret utviklet seg til å bli vel voldsomt, og hele 20 000 slaver raserte plantasjer og drepte plantasjeeierne. 400 slaver ble hengt, og mange flere pisket, før de endelig fikk sin frihet 1. august 1834. Overgangen fra slave-økonomi til en basert på lite arbeid, skapte økonomisk kaos. De fleste slavene skydde hungersnøden, og valgte å sørge for seg selv. Selv om den gamle klasseordningen var borte, hadde de hvite plantasjeeierne fortsatt en politisk fordel, og bare godseiere kunne stemme. Mulattene fikk stemmerett i 1830, og liberale mulatter tok opp kampen for de undertrykte på 1860-tallet. I 1872 ble Kingston hovedstaden i Jamaica. Da marine-blokaden kuttet livsviktige forsyninger under den amerikanske borgerkrigen (1861–65), tippet det endelig over for slavene. Under desperasjonen over forholdene og urettferdigheten ble det et nytt opprør, ledet av baptist-diakonen Paul Bogle. Guvernør Edward Eyre og hans tilhengere fikk slutt på opprøret, og Gordon ble hengt. Flere hundre andre ble henrettet og pisket, og flere tusen hjem ble rasert som hevn. Den brutale undertrykkelsen førte til et nødskrik i England, og markerte begynnelsen på en mer opplyst tidsalder under en serie liberale guvernører. En økonomi basert på bananer hadde vært på bedringens vei, men ble nå stoppet av den store depresjonen på 1930-tallet. Den kom fort i gang igjen under andre verdenskrig, da de Karibiske øyene forsynte Storbritannia med mat og råmaterialer. I 1944 rammet en sultkatastrofe Jamaica. De ble bevilget ordentlig selvstyre av Storbritannia i 1947, og Jamaica trakk seg ut fra Vestindiaføderasjonen i 1962 etter en folkeavstemning. Uavhengighetspolitikken har hovedsakelig gått i arv fra to stykker: Alexander Bustamante og Norman Manley. Bustamante dannet den første handelsunionen i Karibia rett før andre verdenskrig og senere Jamaican Labor Party (JLP). Manley dannet det første jamaicanske politiske partiet, People's National Party (PNP). Michael Manley (Normans sønn) ledet PNP gjennom demokratisk sosialisme på midten av 1970-tallet, forårsaket en massiv utvandring på et tidspunkt Jamaica ikke hadde råd til det. Inflasjonen steg med omtrent 50 %, arbeidsløsheten ble skyhøy. Samfunnet ble mer polarisert, på grunn av fullt utviklet krigføring under valgkampanjene før valget i 1976. Tungt bevæpnede gjenger av JLP- og PNP-tilhengere begynte å drepe hverandre, og det var erklært en kritisk tilstand. PNP vant til slutt valget, og Manley fikk fortsette med sitt. Den amerikanske regjeringen var fiendtligstilt til sosialistiske retningen Jamaica var i ferd med å ta, og da Manley begynte å knytte sterke bånd med Cuba, planla CIA å styrte den jamaicanske regjeringen. Økonomien (særlig turismen) fikk stor tilbakegang og landet var under beleiring. Omkring 700 mennesker ble drept under forberedelsene til valget 1980. JLP og Edward Seaga vant valget. Seaga gjenopprettet Jamaicas gamle økonomi, brøt båndene med Cuba og vendte seg mot Ronald Reagan og USA. Et ganske fredelig valg i 1989 fikk tilbake Manley, men han trakk seg tilbake i 1992. Han gav makten videre til sin varamann Percival James Patterson – som ble Jamaicas første svarte statsminister. Under ledelse av Patterson overlevde PNP begge valgene i 1993 og 1997. Våren 1999 brøt hele nasjonen ut i opprør etter at regjeringen kunngjorde en skatteøkning på bensin på hele 30 %. Spesielt Kingston og Montego Bay, hvor sukkerrørplantasjene ble satt i brann, ble hardt rammet. Etter tre dager med brannstiftelser og plyndring, satte regjeringen ned skattene. En fornyet gjengkriminalitet i Kingston juli 2001 og januar 2002 krevde 27 og 7 menneskeliv. Statistikker viste at drapstallene var høyere enn noensinne. I februar samme året ble fem politimenn drept, noe som skapte bekymring omkring politivold. Dette hindret ikke Patterson å vinne det fjerde valget på rad. Statsministeren meddelte at han håpet at landet kunne bli en republikk innen han går av i 2007, og bekreftet øyenes gradvise bevegelse fra skyggen til deres tidligere kolonimakt. Natur. Jamaica er en del av det tertiære fjellsystem, og ligger på ryggen av en undersjøisk fjellkjede. Halve arealet er dekket av tykke kalksteinslag, grunnet Jamaicas tidligere nedsenking i havet. Det finnes flere parallelle fjellkjeder vest-øst, hvor den høyeste toppen er Blue Mountain Peak som ligger 2256 meter over havet. Fjellene ligger midt i landet og er innrammet av en smal kyststripe. De fleste strendene, som er hvite og pene, ligger på nord- og vestkysten. I lavlandet og på kysten er det tropisk klima, i høyden er det mer temperert. Østlige og sørøstlige vinder kan fra august forårsake tropiske stormer, som kan gjøre store ødeleggelser. Mye av den opprinnelige vegetasjonen har blitt utslettet i lavlandet, og tidligere vokste det mye skog her. På den nordlige delen av øya er det regnskog, men lenger ned er mye av denne erstattet av bananplantasjer. Det finnes over 3000 blomsterarter på Jamaica. De eneste opprinnelige landpattedyrene er, foruten en nylig utdødd spissmusart, flaggermus og hutiaen. Hutiaen er en stor gnager i beverrottefamilien, og var tidligere ettertraktet på grunn av kjøttet. I 1872 ble mungoen innført fra India, som et ledd i kampen mot rottene som tidligere hadde fulgt med menneskene hit og slanger. Jamaica har 25 flaggermusarter og vel 200 fuglearter. Etniske grupper. 90,9 % av Jamaicas befolkning har afrikansk bakgrunn. Andre befolkningsgrupper på øya er øst-indere (1,3 %), hvite (0,2 %), kinesere (0,2 %), libanesere (0,1 %). Folk fra flere raser utgjør 7,3 %. Det er økende immigrasjon fra områder som Kina, Colombia, Sør-Asia og andre områder rundt Karibien. Språk. Det offisielle språket på Jamaica er engelsk. Uformelt blir jamaicansk patois (uttalt "patwah") brukt av en majoritet av befolkningen. Selv om britisk engelsk (eller «Dronningens engelsk») er den største innflytelseskilden på patois, har det også ord fra flere afrikanske språk (inkludert akan Ewe og joruba); andre europeiske språk (spansk, portugisisk og fransk; prekolumbiske språk (arawak) og asiatiske språk (hindi og hakka), hvilket representerer en veldig blandet befolkningsgruppe. Generelt skiller patois seg fra engelsk ved uttale, grammatikk, normal ortografi og syntaks, med mange intoneringer som indikerer betydninger og stemninger. Språket kjennetegnes ved spesiell uttale (som og som), og har noen spesielle konsonantlyder, mest merkbart ved. For eksempel blir ordet «there» uttalt [ˈdɪeɹ]. Flere lingvister klassifiserer jamaicansk patois som et eget språk, mens andre ser på det som en engelsk dialekt. Emigrasjon. I løpet av de siste tiårene har tilnærmet en million jamaicanere emigrert, spesielt til USA, Storbritannia og Canada. Emigrasjonsraten har flatet seg mer ut de siste årene. Imidlertid bor mange jamaicanere utenlands, og har blitt kjent som den «jamaicanske dispora». Det har også emigrert noen jamaicanere til Cuba. Utenlands jamaikanere bor i samlinger i flere større byer i USA, inkludert i New York, Buffalo, Miamis storbyområde, Atlanta, Orlando, Tampa, Washington D.C., Philadelphia, Hartford og Los Angeles. I Canada er den jamaicanske befolkningen sentrert i Toronto, og det er mindre grupper i byer som Montreal og Ottawa. I Storbritannia er det jamaicanske samfunn i de fleste større byer, hvor de utgjør en stor andel av den britisk-karibiske befolkningen. Økonomi og næringsliv. Jamaica er et utviklingsland med økonomien hovedsakelig basert på bauxittutvinning, turisme og sukkerdyrking. Et mer sosialistisk samfunn ble i 1970-årene forsøkt skapt, med blant annet jordreformer, nasjonaliseringer og flere velferdsordninger. Dette ble imidlertid stoppet av voksende økonomiske problemer, og for å bli kvitt disse ble det senere ført en stram penge- og finanspolitikk. Først på begynnelsen av 1990-tallet viste økonomien tegn til oppgang. 20 % av Jamaicas yrkesaktive arbeider i landbruket, som fortsatt spiller en viktig rolle i landets økonomi. Flere ganger har næringen blitt rammet av store ødeleggelser av orkaner. Ca 44 % av landets areal er dyrket jord, hvor mesteparten tilhører plantasjer. Sukkerrør er den viktigste eksportveksten, og blir vanligvis dyrket på kystslettene. Andre ting som dyrkes for eksport er bananer, sitrusfrukter, kaffe og kakao – Jamaica er dessuten verdens største produsent av allehånde. Til eget bruk dyrker de blant annet mais, diverse rotfrukter, tobakk og kokosnøtter. De viktigste husdyrene i Jamaica er geiter, kveg og svin. Skogbruk og fiske har liten betydning for økonomien. Jamaica er verdens tredje største produsent av bauxitt. Produksjonen har økt svært fra begynnelsen av 1990-årene, og bare i 1994 ble det produsert 11,7 millioner tonn. Bauxitt er et viktig råstoff i aluminiumsproduksjon, og sørger for ca. 75 % av Jamaicas eksportinntekter. Turismen er et viktig biddrag til Jamaicas økonomi. På slutten av 1970-årene har denne næringen vært rammet av virkningene av politisk og sosial uro i landet. Turismen tok seg opp igjen utover 1980-tallet, og på under 10 år økte antall turister fra 833 000 til 1,6 millioner besøkende per år. Jamaica har hatt et økende underskudd i handelsbalansen med utlandet siden midten av 1970-årene. Dette skyldes både reduserte priser på blant annet bauxitt og sukker, og økende import. Den dramatiske nedgangen av landets valuta i begynnelsen av 1980-årene økte også importkostnadene. Jamaicas viktigste eksportvarer var tidligere sukker og bananer, men i dag består den hovedsakelig av aluminiumoksid, bauxitt og sukker. Mesteparten av eksporten går til USA, Storbritannia, Canada og Norge. Landets viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, brensel, kjemikalier, matvarer og forskjellige forbruksvarer. Mesteparten importeres fra USA, men også fra blant annet Mexico og Storbritannia. På slutten av 1980-tallet ble det anslått at verdien av den illegale handelen med marihuana var større enn hele den legale eksporten. Bruttonasjonalproduktet er i dag på 8,8 milliarder dollar, 3 300 per innbygger. Befolkning. I 1996 var folketallet i Jamaica på omtrent 2,5 millioner. Utvandringen fra landet er stor, noe som spesielt skyldes stor arbeidsledighet. Det bor faktisk flere jamaicanere i utlandet enn på Jamaica, og de fleste emigrerer til Storbritannia, USA og Canada. Urbefolkningen på Jamaica, arawakene, ble dramatisk redusert etter den spanske koloniseringen. Dagens befolkning består hovedsakelig av etterkommerne etter de afrikanske slavene som kom til øyene på slutten av 1600-tallet. Dessuten er det innvandrere fra Europa og Asia, og Jamaica har, som mange andre land i Karibia, en befolkning med innslag fra mange kulturer. Befolkningen er svært ujevnt fordelt på øya. De fleste lever på kystslettene og i fjelldalene, mens kalkplatåene har lav befolkningstetthet. Stadig flere bosetter seg i byer, og fra 1960 til 1991 har bosetningene i byene økt fra 31% til 50%. Særlig hovedstaden Kingston har fått større tilflytning, og i 1991 hadde byen 587 800 innbyggere (med forsteder). Kristendommen er den dominerende religionen, og ca. 80% av befolkningen regnes som kristne. 70% av disse er protestanter, og 11% katolikker. Vestafrikanske religioner har virket sterkt inn på kristendommen, blant annet gjennom kumina, en folkereligion som ble utviklet i slavetiden. Den religiøst-kultiske rastafaribevegelsen har også hatt sin innvirkning, og er nært knyttet til kristendommen. Den oppstod som en mobiliserende reaksjon mot undertrykkelsen av den svarte befolkningen, og var en drøm om å vende tilbake til Afrika. Denne drømmen ble skapt av Marcus Garvey allerede i 1914 da han startet The Universal Negro Improvement Association. Bevegelsen stod sterkest omkring 1920–22, og resulterte i en egen tolkning av Bibelen. Rastafariene mener at Etiopias keiser Haile Selassie I var den levende Kristus. Deres mest kjente formidlingsform er reggaemusikken, og en hårfrisyre kalt "dreads". Dreads går ut på ikke stelle håret, og er av religiøse årsaker. Det offisielle språket på Jamaica er engelsk, men det vanligste er patwa, et kreolspråk med ordforråd hovedsakelig fra engelsk. Patwa har en del låneord fra vestafrikanske språk, og en litt spesiell uttale. Skriftspråket og administrasjonsspråket er engelsk. Forventet levealder er gjennomsnittlig 71,4 år for menn og 75,8 år for kvinner. De vanligste dødsårsakene er hjerte/karsykdommer og kreft. Arbeidsledigheten er som sagt høy, særlig i slumområdene i byene. Disse områdene vokser stadig på grunn av tilveksten i byene, og har mye kriminalitet. Mange lever i dyp fattigdom, noe som ikke ser ut til å ville bedre seg. For mange er marihuana en del av kulturen, på samme måte som alkohol er i mange andre samfunn. Stoffet er forbudt, og omsetningen er stadig grunnen til konflikter mellom kriminelle gjenger. Bestikkelse er svært utbredt, og det er enorme sosiale forskjeller. Jamaicansk musikk har en blanding av afrikanske og europeiske tradisjoner. Arawakenes musikk ble utryddet sammen med arawakene, men det som kanskje er det viktigste er reggae. Reggaemusikken er inspirert av rastafari-bevegelsen, og utviklet seg i 1960-årene. Den kjennetegnes ved langsomme rytmer og samfunnskritiske tekster, og Bob Marley var en viktig person rundt denne musikkstilen. Han og mange andre reggae-artister har gjort stor suksess i Europa, og har siden 1970-årene vært en viktig del av moderne vestlig populærmusikk. Johan Sverdrup. Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 i Sem, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i "Verdens Gang" mellom 1876 og 1878. Ungdom og tidlig karriere. Johan Sverdrup ble født i Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jakob Sverdrup var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskolen i Norge i 1825. Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den første bestigning av Norges syvende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet. Han arbeidet som sakfører i Larvik, og fra 1851 til 1858 representerte han denne byen og Sandefjord på Stortinget. I 1858 bosatte han seg permanent i Christianias utkant og representerte frem til 1885 Akershus amt. Han ble raskt en av de ledende opposisjonsmennene på Stortinget. Han aksepterte bondelederen Ole Gabriel Uelands store autoritet, men gjennom sin allianse med Ueland klarte han å få utvidet og delvis organisert opposisjonen slik at den omfattet store deler av bøndene og de radikale embetsmennene på Stortinget. Han forsøkte å få til en mer formell organisering av embetsmannsopposisjonen gjennom det såkalte sagførerpartiet, men tiden var ikke moden for et så radikalt skritt. På vei mot et politisk parti. I 1870 døde de to ledende politikerne i landet, Ole Gabriel Ueland, bondegruppens ubestridte leder, og Anton Martin Schweigaard, de ministerielles like ubestridte leder. De ministerielle fikk ingen ny lederskikkelse av samme format, men i bondegruppen gikk ledelsen over til Søren Jaabæk. Jaabæk var en markert og kontroversiell politiker. Hans tilnavn, Neibæk, henspiller på hans motvilje mot alt som kunne øke statens utgifter. Selv reformer som gavnet bøndene og deres innflytelse på styre og stell kunne han avvise utfra sin motstand mot økte statsutgifter. Jaabæk på sin side anerkjente Sverdrup som den ledende strategen innen opposisjonen. Så lenge Sverdrups tanker ikke var for dyre, kunne han regne med Jaabæks støtte. Ved siden av sin spareiver var Jaabæk en uhyre dyktig organisator. Hans «Bondevenforeninger» fantes etterhvert over nesten hele landet, og de kan på mange måter sees som en forløper for det kommende Venstre-partiet. I 1869 sanksjonerte kong Carl XV beslutningen om årlige Storting. Tidligere hadde Stortinget møttes hvert tredje år, og det viste seg etter hvert som det norske samfunnet ble mer sammensatt og komplisert, at dette var for sjelden. Samtidig var det ingen tvil om at en slik reform ville styrke Stortingets innflytelse på det politiske livet. Regjeringen mente derfor at det var naturlig at denne reformen førte til en reformpause og at regjeringen fikk gjenytelser, blant annet gjennom oppløsningsrett. Statsrådssaken gjenopptas. a> ble en del av Kristiania måtte Sverdrup flytte for fortsatt å kunne representere Akershus på Stortinget Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være. I 1870 ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk ta det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I 1872 døde Carl XV, og hans bror Oscar II overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i 1859 mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i 1873, og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i 1876 og 1879. I praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger – eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2? Striden blir hardere. Denne striden som i og for seg hadde startet som et spørsmål om en politisk reform, hadde nå blitt en storpolitisk krise. Ingen av partene kunne trekke seg tilbake uten å oppgi noe svært vesentlig. Kongen hadde nok kunnet sanksjonere uten å oppgi tanken om absolutt veto, men statsrådene under ledelse av statsminister Frederik Stang ville overhodet ikke være med på noe slikt. For Sverdrups fløy var det umulig å trekke seg tilbake. Da ville de ha innrømmet et politisk nederlag med enorme konsekvenser, og tanken om Stortingets større betydning ville ha vært mer eller mindre umulig å gjennomføre uten kongens aktive støtte. Sverdrup valgte en vei som skulle få konsekvenser. Den eneste demokratiske muligheten Sverdrup hadde igjen, var å stille regjeringen for riksrett. Dette våpenet var det eneste man kunne bruke for å få noen avsatt frem til 1884, hvor parlamentarismen medførte at man kunne stille et mistillitsvotum mot regjeringen eller enkelte statsråder. Aldri tidligere hadde et valg vært preget av så mye agitasjon og valgkamp som dette valget. Selv om man ikke formelt hadde partier, var det vanskelig å bli valgt uten å gi uttrykk for om man støttet Sverdrup eller regjeringen. Sverdrup vant en knusende seier i 1882. Hans Venstre, som partiet kom til å hete, fikk 83 av 114 representanter. Venstre satt dermed med flertallet i Lagtinget og dessuten en stor majoritet i Odelstinget. Siden Lagtinget er riksrettsdommere, var det vesentlig for Sverdrup å få plasert sine tilhengere der, fordi han regnet med at Høyesterett, som utgjør resten av riksretten, trolig ville stemme mot å dømme statsrådene. Ettersom Odelstinget beslutter riksrett, trengte han et bekvemt flertall der også. Opposisjonen var lammet, og riksretten trådte sammen høsten 1883. Utpå senvinteren var alle statsrådene dømt – noen til å miste sitt embete som statsråder, andre måtte betale bøter, men regjeringen var falt. I juni 1884 spurte kongen om Sverdrup ville bli statsminister og lede de forskjellige departementene. For første gang ble en politiker utnevnt til regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentantene bak seg. Parlamentarismen hadde fått sitt første gjennombrudd i Norge, og kongen og embetsmennene hadde lidd nederlag. Sverdrup som statsminister. Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med Alexander Kiellands dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet. Den gikk over til Johannes Steen og Viggo Ullmann. Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon manglet mer eller mindre denne evnen som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, avholdsfolk, målfolk og lavkirkelige. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner. Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra Høyre, behøvde den ikke å gå av. Høyres støtte til regjeringen viste seg ved valget i 1888 å ha vært en god strategi. Regjeringen hadde vist slitasje og Høyre virket modent for regjeringskontorene. I 1889 ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høyre og de radikale gjorde felles sak mot ham. Johan Sverdrup døde 17. februar 1892 i Kristiania. Ulike syn på Sverdrup. De fleste er enige om at Johan Sverdrup er en av de mest ruvende skikkelsene i norsk politisk historie. Men det videre synet på Sverdrup henger i stor grad sammen med politisk og historisk ståsted. Blant venstre-historikere som Sars og Bergsgaard ble Sverdrup sett på som skaperen av det moderne norske demokratiet, og i dag blir han gjennomgående fremstilt slik i historiebøker. Parlamentarismen og politiske partier har blitt en integrert del av vårt politiske liv, og Sverdrup regnes som opphavet til denne tradisjonen. Videre fikk Sverdrup gjennomført flere reformer, som juryordningen. Det finnes også historikere som, til tross for aksept av Sverdrups betydning på det politisk-organisatoriske området, i større grad vil peke på hans negative innflytelse på utviklingen i Norge. Det er et faktum at i de årene striden sto på, skjedde det svært mye mindre sosialpolitisk reformarbeid i videste forstand enn i tiårene før og etter. Sverdrups allianse med Jaabæk førte til at mye positivt og nødvendig stoppet opp eller ble redusert. Noen mener at hans år som statsminister ikke var noen fordel for landet. Hans regjering tok mange initiativ, men hans manglende evne til å komme Venstres indre opposisjon i møte, førte til at mange av reformene stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning. Uansett vil Sverdrup stå som den store reformatoren av det politiske liv i Norge. Det partistyrte Storting vi i dag aksepterer som selvsagt, er hans verk. Parlamentarismen er hans verk, selv om han ikke selv helt forsto konsekvensene av den. Frisbeegolf. Frisbeegolf eller disc golf, er en av de individuelle øvelsene innen frisbeesporten, og målet er å treffe en kurv eller et avtalt mål med færrest mulige kast. Frisbeegolf er som vanlig golf og benytter mange av de samme reglene og uttrykkene. Men, til forskjell fra golf med ball, er alle frisbeegolfbanene i Norge i offentlig eie, åpne for alle og gratis å benytte. Frisbeegolf kan i prinsippet spilles over alt, med trær og søppelkasser som mål, men nyere baner har metallkurver med kjetting som mål. Som i golf har man et startsted (utkast/tee) og et mål (kurv). Spillet går ut på å komme fra A til B på færrest mulig kast. Man begynner på utkastet, neste kast taes fra der frisbeen landet. Man har ikke lov til å gå nærmere kurven enn der frisbeen ligger. Kast nummer 2 kastes nærmere kurven, og slik fortsetter det til du har kommet så nær at du kan kaste i kurven. Når du treffer kurven og frisbeen blir liggende i kurven, er du ferdig med hullet. Treffer du kurven med ett kast fra utkaststedet får du hole in one. Da går man videre til neste hull. Frisbeegolf spilles for det meste individuelt, men det er også lagkonkurranser og parkonkurranser der man spiller Worst Shot, Best Shot og annen hver, også kalt Alternate. Begrep. Begrepet "Frisbee" stammer fra "Frisbie" som var et paibakeri i Connecticut i USA hvor man begynte å kaste paiformene til hverandre for moro skyld. "Frisbee" er egentlig det amerikanske selskapet Wham-O sitt varemerke og skal egentlig kun brukes om disker som er produsert av Wham-O. Internasjonalt kalles offisielt den flyvende gjenstanden for "Flying Disc". I muntlig praksis brukes både "Disc" og "Frisbee" om alle typer disker selv om de ikke er produsert av Wham-O. I Norge brukes også begrepet "Disk", "Sendeplate" og "Skjenebrett" men dette er i mindretall. Ordet "Frisbee" er godkjent av språkrådet som norsk ord og står i den offisielle bokmålsordboka. Det bøyes slik: "frisbee – frisbeen – frisbeer – frisbeene". Det offisielle internasjonale navnet på sporten er "Disc Golf". I Norge blir den kalt for både "Frisbeegolf", "Disc golf" og "Diskgolf". Sporten har også feilaktig blitt kalt "Frolf", men dette er ikke det samme som Frisbeegolf. Frolf er mer en form for lek uten faste regler. Tidligere sto uttrykket for FRisbee gOLF siden man kun brukte Wham-O frisbeer, men har senere endret seg til FReeform gOLF ettersom man nå også bruker andre kastegjenstander i Frolf. Spillets gang. Det er alltid den spilleren som ligger lengst fra kurven som kaster først, selv om spilleren har kastet flere kast enn deg. Lander frisbeen i et tre og ikke kommer ned av seg selv skal neste kast tas rett under der frisbeen ligger. Banene kan ha ulike hinder som pliktport og OB, disse kan være kunstige hindere som er laget enten for å gjøre banen litt vanskeligere eller så er de der av sikkerhetsmessige årsaker. Respekter OB og pliktport regler for banen du spiller på. Du skal også vise hensyn til andre som bruker områdene banen ligger på. Er det mennesker i veien, be dem flytte seg eller vent til det er klar bane før du kaster. OB = Out of bounds, på norsk, utenfor banen. pliktport angir at du må kaste på en bestemt måte rundt et hinder (tre, lyktestolpe). Kort om disker. Driveren brukes til de lengste kastene, lengste kast i verden er 250 meter. Av drivere har man utallige varianter og leverandører. De aller mest kjente leverandører er nok Innova og Discraft, men flere og flere har begynt å oppdage denne idretten, så man har nå fått flere leverandører. Midrange er en mellomdistanse disk, flyr ikke så langt som driver men er lettere å kontrollere. Putter bruker man til å kaste inn i kjettingen på kurven. En putter flyr kortere men rettere. Flytedisk, noen baner har vannhinder, derfor finnes det selvsagt frisbee som flyter. Markør, Når man spiller turneringer bruker man en markør som legges rett foran der disken landet. Man kan da plukke opp disken man har kastet og stå bak markøren istedet for å stå bak frisbeen. En markør er om lag like stor som en snusboks. Noen kurver spiser disker, dvs. kaster du en driver inn i kurven er det lett å få skader på disken som gjør at den ikke flyr like langt som en uskadet disk. Det er derfor viktig å ha en putter til å kaste på kurven med. Emil Stang d.e.. Emil Stang (født 14. juni 1834 i Christiania, død 4. juli 1912 i Kristiana) var en norsk jurist, stortingsrepresentant og statsminister (H). Han ble cand.jur. i 1858, og etablerte egen advokatforretning i 1861. Fra samme år deltok han i redaksjonen av "Ugeblad for Lovkyndighed". Fra 1871 til 1907 var han redaktør av "Norsk Retstidende", med unntak av årene han var statsminister. Han ble utnevnt til dommer i "Kristiania Stiftsoverrett" i 1891, men fungerte aldri i embetet. Han ble lagmann i Borgarting og Agder i 1895 og høyesterettsdommer i 1901. Han pensjonerte seg i 1904. Stang var stortingsrepresentant fra 1883 til 1894 samt 1898 til 1900. Han var aktiv i dannelsen av Høyre, og var partiets første formann fra 1884 til 1899. Stang var dessuten parlamentarisk leder for Høyre 1884–1889, 1892–1893 og 1898–1900. Han ble 21. januar 1890 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Emil Stang var sønn av statsminister Frederik Stang og far til Emil Stang d.y., Fredrik Stang d.y. og Augusta Stang. Transilvania. a>, hvor Transilvania er markert med de to gule fargene Transilvania (tysk Siebenbürgen, rumensk Ardeal, men også Transilvania, ungarsk Erdély) er et historisk ungarsk og habsburgsk landskap i det nåværende Romania. I en utvidet betydning omfatter navnet også Maramures, Crisana og Banat. Området ble lagt under ungarske konger på 1000-tallet, og for å befeste sin stilling inviterte de tyske nybyggere på 1100- og 1200-tallet. Det fantes tre anerkjente «nasjoner» i området, ungarere, tyskere (Siebenbürgen-saksere) og szeklere. Navnet Siebenbürgen skriver seg fra syv befestede byer de tyske nybyggerne grunnla. Området ble et eget fyrstedømme under ottomansk lensoverhøyhet i 1541, etter det ungarske nederlaget i slaget ved Mohács, men i 1691 ble det et habsburgsk kronland. I 1867, da personalunionen Østerrike-Ungarn ble opprettet, ble området formelt en del av det habsburgske kongedømmet Ungarn. Etter første verdenskrig måtte det imidlertid avstås til Romania. Ved tysk og italiensk mellomkomst ble en del av provinsen igjen ungarsk i 1940, men etter 1945 måtte dette området igjen avstås til Romania. Transilvania er i mange vestlige land i moderne tid bl.a. blitt kjent på grunn av Bram Stokers rollefigur grev Dracula. Nokturne. En nokturne, eller "nocturne" (av det franske ordet for «nattlig»), er oftest en musikalsk komposisjon inspirert av, eller skrevet for å skildre en natt. Betegnelsen "nocturne" ble først brukt om musikkstykker i det 18. århundre, om ensemble-verker med flere satser. Noen ganger ble den italienske ekvivalenten for ordet "nocturne", "notturna", brukt; for eksempel for Wolfgang Amadeus Mozarts "Serenata Notturna". På denne tiden skulle ikke nokturnene nødvendigvis skildre en natt, men snarere "fremføres" om natten, omtrent som en serenade. Den langt mer kjente form for nokturne, et ensatset stykke oftest skrevet for enkelt piano, ble utviklet hovedsakelig i det 19. århundre. De første slike nokturnene ble skrevet av den irske komponisten John Field, som regnes som den moderne nokturnens far. Dens mest kjente eksponent, derimot, var Frédéric Chopin, som skrev 21 av dem. Senere komponister av nokturner for piano er Gabriel Fauré og Erik Satie. Bram Stoker. Abraham «Bram» Stoker (født 8. november 1847, død 20. april 1912) var en irsk forfatter. Mest kjent for å ha skrevet grøsseren "Dracula". Han ble født 8. november 1847 i Clontarf i Irland, en kystlandsby ikke så langt fra Dublin. Før han ble 8 år gammel var han syk og kunne hverken reise seg opp eller gå på egenhånd. Denne sykdommen og hjelpesløsheten var en traumatisk opplevelse som man finner igjen i mange av hans bøker. Evigvarende søvn og oppstandelsen fra de døde er sentrale emner i "Dracula", og var veldig viktig for ham siden han var sengeliggende mesteparten av livet sitt. Ikke bare var hans sykdom, men enda mer hans bedring, et mysterie for legene. Etter sykdommen vokste han og ble en ganske normal ung mann, som tilogmed ble friidretts- og fotballstjerne ved University of Dublin. Han studerte historie, litteratur og fysikk ved Trinity College. Etter ferdig utdannelse ble han en vanlig byråkrat, en jobb som aldri tilfredsstilte han. Derfor begynte han å jobbe som journalist og teateranmelder i avisen "The Evening Mail". Hans interesse for teateret førte til hans livslange vennskap med skuespilleren Henry Irving. Stoker giftet seg med Oscar Wildes tidligere kjæreste Florence Balcombe i 1878 og flyttet sammen med henne til London, der han ble sjef for Irvings Lyceum Theatre. Samarbeidet med Irving var veldig viktig for Stoker. Igjennom Irving ble Stoker involvert i sositeten i London. Der han møtte blant annet James McNeil Whistler og Sir Arthur Conan Doyle Han økte inntekten ved å skrive en god del sensasjonelle romaner, hans mest berømte var vampyrgrøsseren "Dracula" (utgitt i 1897). Deler av denne fortellingen er lagt til kystbyen Whitby, hvor Stoker bodde en stund. I 1890 møtte Stoker den ungarske professoren Arminius Vanbéry, som fortalte ham legenden om den romanske fyrsten Vlad Tepes, bedre kjent som Dracula. Denne personen ble senere til vampyren grev Dracula, som er tittelpersonen i Stokers bok "Dracula". Like etter begynte Stoker å skrive boken, som han fullførte syv år senere. Han gjorde grundige dykk i bakgrunnsmaterialet og studerte lenge kulturene og religionene på Balkan og livet til den historiske personen Vlad Tepes. Bram Stoker døde 20. april 1912 og er begravet ved Golders Green Crematorium i London. Nocturne. «Nocturne» er en norsk sang, skrevet av Rolf Løvland, og fremført av den norsk-irske musikkgruppen Secret Garden. Gruppen vant Eurovision Song Contest 1995 med denne sangen. Teksten ble skrevet av Petter Skavlan. Sangen inneholder kun 24 ord, og mye av sangen består av instrumentalpartier for fiolin av den irske musikeren Fionnuala Sherry. Det ble sagt at denne sangen ikke kunne vinne Eurovision Song Contest, men sangen fikk allikevel 148 poeng tilsammen i musikkonkurransen. «Nocturne» kom aldri ut på singel i Norge. Den første singellanseringen av sangen ble istedet gjort i forbindelse med en humoristisk coverlåt av den countryinspirerte gruppen Dusty Cowshit. Erwin Schrödinger. Erwin Schrödinger (født 12. august 1887 i Wien, død 4. januar 1961 samme sted) var en østerriksk fysiker. Han ble professor i Stuttgart i 1920, Breslau i 1921, Zürich 1921–27, Berlin, Oxford 1933–36 og i Graz inntil 1938, da han emigrerte til Irland, der han virket ved det nyopprettede Institute for Advanced Studies i Dublin. I 1956 vendte han tilbake til Wien, der han ble Professor Emeritus i 1958. Efter å ha arbeidet med statistisk termodynamikk og teorien for fargesynet, begynte Schrödinger å arbeide med atomteori. Idet han bygget videre på Louis de Broglies forestilling om materiebølger og bølge-partikkel dualisme, utviklet han i 1926 bølgemekanikken med midtpunkt i Schrödingerligningen, som står som en av formene for den ikke-relativistiske kvantemekanikken. («Abhandlung zur Wellenmechanik» 1927). Kort tid senere lykkes det ham å påvise den matematiske ekvivalensen av hans egne hypoteser med den matrisemekanikken som Werner Heisenberg hadde utviklet. Københavnerskolens tolkning av kvantemekanikken avviste Schrödinger, idet han holdt fast ved en realistisk oppfatning av kvantemekanikken. I et berømt tankeeksperiment, kjent som Schrödingers katt, illustrerte han paradokset at kvantemekanikken tillater at partikler eksisterer i superposisjoner, mens større ting som kjent ikke kan det. Senere arbeidet han med problemstillinger innenfor relativistisk kvantemekanikk (bl.a. zitterbevegelsen), gravitasjonsteori og den enhetlige feltteorien. Ved siden av dette drev han med filosofiske spørsmål (bl.a. «Die Natur und die Griechen» og «Was ist ein Naturgesetz», 1962). Hans skrift «What is Life» fra 1946 hadde varig virkning på den senere molekylærbiologien. For sine bidrag til oppbyggingen av kvantemekanikken mottok han i 1933, sammen med P.A.M. Dirac Nobelprisen i fysikk. Schrödinger ble i 1956 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Verker: «Gesämtliche Abhandlungen» i 4 bind, 1984. Litteratur: W.T. Scott «E. Schroedinger. An introduction to his writings», Konstantin Tsiolkovskij. Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij (russisk:Константин Эдуардович Циолковский) (født, død 19. september 1935) var en russisk rakettforsker (av polsk herkomst) og en pionéer innenfor romforskningen. Han ble født i landsbyen Izjevskoje (som nå ligger i Spasskij rajon i Rjazan oblast) i Russland i en typisk middelklassefamilie. Som barn var han svakelig og hadde dårlig hørsel, derfor ble han undervist hjemme til han var 16 år gammel. Tsiolkovskij vurderte mange sider av romreiser og rakettfremdrift. Han regnes som den bemannede romfarts far og var den første som forestilte seg en romheis. Hans mest berømte verk var "Utforskningen av verdensrommet ved hjelp av reaksjonsmotorer" (russisk: Исследование мировых пространств реактивными приборами), som ble utgitt i 1903. Det var den første akademiske avhandling om rakettmotorer. Dessverre ble hans idéer ikke kjent utover Russlands grenser, så det skjedde ikke så mye før andre forskere (blant annet fra Tyskland) tok opp igjen hans beregninger flere tiår senere. Hans arbeider fikk stor betydning for rakettforskere i Europa, og ble også studert i USA i 1950- og 1960-årene, da amerikanerne forsøkte å forstå Sovjetunionens tidlige ledelse i romkappløpet. Tsiolkovskij arbeidet også endel med utvikling av fly, og gjennomførte uavhengig av brødrene Wright de samme beregningene omtrent samtidig. Men han bygget aldri noen modeller og ble heller interessert i mer ambisiøse emner. Friedrich Zander var betatt av Tsiolkovskijs arbeide og arbeidet aktivt for å utbedre og utvikle det. I 1924 grunnla han det første Kosmosselskap i Sovjetunionen. Han utviklet og bygget senere rakettene OR-1 (1930) og OR-2 (1933). 23. august 1924 ble Tsiolkovskij utnevnt til professor i det militære luftvernsakademi N. E. Zjukovskij. I 1929 foreslo Tsiolkovskij konstruksjonen av en flertrinnsrakett i boken "Kosmiske rakett-tog" (russisk: Космические ракетные поезда). "m" er massen av rakettkroppen og nyttelasten, formula_2 er massen av raketten ved avfyringen, "v" er rakettens hastighet og formula_3 er hastigheten av utgangsgassen. Han var også en tilhenger av filosofen Nikolai Fjodorov, og trodde på at en kolonisering av verdensrommet ville være til gode for menneskeheten med udødelighet og et sorgløst liv. Tsiolkovskij døde i byen Kaluga i Russland, hvor det i dag ligger et romfartsmuseum oppkalt etter ham. Eksterne lenker. Tsiolkovskij, Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij, Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij, Konstantin Eduardovitsj Bauhaus. Bauhaus var en tysk høyskole for formgivning og anvendt arkitektur grunnlagt av Walter Gropius. Skolen eksisterte fra 1919 til den ble stengt av nazistene i 1933. Bauhaus var basert på et tett samarbeid mellom ingeniører, arkitekter og bildende kunstnere (hvoriblant Paul Klee og Vasilij Kandinskij), foruten representanter for andre kunstarter, for derved å utvikle et dypere kjennskap til de kunstneriske uttrykksmidler. Skolen var et eksperiment, typisk for tidens trang til ny orientering. Etymologi. Bauhaus er det korte navnet for Staatliches Bauhaus (tysk for «statlig byggehus»). Historie. Skolen ble grunnlagt av Walter Gropius i Weimar i 1919 ved å slå sammen "Großherzoglich Sächsische Kunstgewerbeschule Weimar" (norsk: Weimar storhertuglige saksiske kunsthåndverkskole) stiftet av Henry van de Velde i i 1907 med "Kunstschule in Weimar" (norsk: Weimar kunstskole). Bauhaus flyttet i 1925 til Dessau, og i 1932 til Berlin. Walter Gropius var skolens rektor fram til 1928, Hannes Meyer fra 1928 til 1930 og Ludwig Mies van der Rohe fra 1930 til 1933. Bauhaus ble oppløst 19. juli 1933 og en rekke av arkitektene emigrerte til andre land. Grunnleggende ideer. I likhet med den tidligere engelske Arts and Crafts-bevegelsen (1870 – 1880-årene) la man vekt på det håndverksmessige. Elever ble tatt opp som lærlinger og gikk gradene til svenn (tysk:gesell, engelsk: "journeyman") og videre til mestere. Gropius mente at kunst ikke var noe som kunne læres – dette i motsetning til håndverket. Hver avdeling ble fra starten ledet av både en kunstmester og en håndverksmester. Lærlingene skulle gå gjennom basis i alle grener. Etterhvert som de første elevene ble ferdige, mistet man noe av dette fokuset, siden det var vanskelig å se hva bokbinding hadde med pottemakeri å gjøre. Noen særlig utmerkede kunstnere fikk virke som lærere (kunstmestere). De underviste da i teknikker de hadde utviklet særlig dyktighet i. En lærer som ble innbudt i 1920 og tiltrådte i 1921 var Paul Klee, som var form-mester i bokbinding/-utforming inntil avdelingen ble lagt ned i 1922. Han foreleste over egne bilder, inntil han laget en forelesningsserie om visuell form, bygget på tanker av Johannes Itten. Etterhvert ble det også til at han underviste i «videregående maleri» sammen med Vasilij Kandinskij. Grunntanken var å skape kunstnerisk pregede omgivelser for folk flest, fra de minste detaljer innen brukskunst til selve det ytre miljø. For å oppnå dette var det nødvendig at håndverket tilpasset seg industrien med henblikk på masseproduksjon. Tanken om sammenfattende kunst stammet også fra art nouveau, art deco og jugendstilen hvor flere kunstarter ble kombinert. Selv om Bauhaus-skolen hadde et manifest som proklamerte at det ytterste målet ved all kreativ aktivitet var bygging, tilbød paradoksalt nok ikke skolen undervisning i arkitektur før i 1927. Verdensarven. UNESCO oppførte i 1996 en gruppe på fem bauhaussteder i Dessau og Weimar i Thüringen på listen over verdens kulturarv. Hovedbygningen til Bauhaus-Universität Weimar og van de Velde-bygningen samme sted har historisk verdi som åsted for etableringen av Bauhausskolen. Bygningene er tegnet av Henry van de Velde i jugendstil. De tre øvrige bygningskomplekser, Haus am Horn, skolebygningen i Dessau og bygningene for skolens lærere (mestere), de såkalte mesterhusene (Meisterhäuser) er tegnet i den nye stil. 90 år 2009. Jubileumsåret ble markert i flere tyske byer samt USA. Stiftelsene i Dessau, Weimar og Berlin laget en stor vandreutstilling som ble vist i Weimar våren 2009, i Berlin sommer og høst, og New York vinteren 2009 – 2010. Utstillingen viste hovedtrekkene i hva Bauhaus sto for, og herunder en del til nå lite påaktede eller nylig gjenfunnede gjenstander. I tillegg kom separatutstillinger over Bauhaustemaer i Apolda, Erfurt, Dessau, Gera, Gotha og Jena. Ludwig Mies van der Rohe. Rohe avbildet på et tysk frimerkeLudwig Mies van der Rohe (født 27. mars 1886 i Aachen, død 19. august 1969 i Chicago) var en tysk-amerikansk arkitekt. Opprinnelig het han "Maria Ludwig Michael Mies", men rundt 1921 føyde han "van der" og morens pikenavn "Rohe" til navnet. Han er kjent både som "Ludwig Mies van der Rohe" og "Mies van der Rohe". Han spilte en viktig rolle innenfor utviklingen av arkitekturen i det 20. århundre. Designene hans kjennetegnes av et klart formspråk og utbredt bruk av glass, stål og betong. Hans arbeide la grunnstenen for bygging av skyskrapere med rene glassfasader. Dette er kjent som "Internasjonal Design" eller også "internasjonal stil". Han skal ha vært den første som sa "mindre er mer" ("less is more"), et velkjent sitat i arkitekturkretser. Oppvekst. Rekonstruksjonen av den tyske paviljongen i Barcelona ble gjort mellom 1981-1986 Rekonstruksjon av den tyske paviljongen i Barcelona Han ble født i Aachen i Rhinlandet i 1886 som Ludwig Mies, og arbeidet i sin fars steinhuggerhandel før han flyttet til Berlin og sluttet seg til kontoret til Bruno Paul. Han arbeidet på tegnestudioet hos Peter Behrens fra 1908 til 1912, hvor han ble kjent med tidens teorier innen formgiving og med progressiv tysk kultur. Fysisk påtrengende, reflektiv, og tilbakeholden, Ludwig Mies omdøpte seg selv som et ledd i en hurtig forvandling fra kjøpmannsønn til arkitekt som arbeidet sammen med den kultureliten i Berlin, i det han i 1921 kombinerte morens pikenavn med sitt slektsnavn til det mer aristokratiskklingende «Mies van der Rohe». Han startet sin uavhengige profesjonelle karriere med å tegne overklassehjem i tradisjonell, tysk landlig stil. Han beundret de vide proporsjonene og de kubiske volumene fra den tidlig 1800-talls prøyssiske, nyklassisistiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel, mens han avviste den eklektiske og overlessede klassisismen fra århundreskiftet. Avantgardisme (1921-37). Etter første verdenskrig, begynte Mies å vende seg bort fra tradisjonelle stiler, og slo seg sammen med sine avantgardistiske likemenn i søken etter et nytt uttrykk for en ny tid. De tradisjonelle stilene var blitt angrepet av progressive teoretikere siden midten av århundret, først og fremst for å bruke dekorasjoner uten sammenheng med de moderne, underliggende konstruksjonene. Kritikken vant anseelig kulturell troverdighet etter katastrofen med den første verdenskrigen. Den ble i vide kretser betraktet som et nederlag for Europas keiserlige lederskap. De nyklassiske stilene ble dårlig ansett og av mange sett på som eksempel på en arkitektur som sto for det diskrediterte aristokratiske systemet. Ved dristig å forkaste alt som het ornamentikk gjorde Mies van der Rohe en dramatisk entre med sitt oppsiktsvekkende forslag til en skyskraper i bare glass i 1921, og fortsatte med en rekke utsøkte prosjekter, med den samtidige "Tyske Paviljongen" under Barcelonautstillingen i 1929 (en kopi er nå gjenreist på det opprinnelige stedet) og en elegant villa Villa Tugendhat i Brno, Tsjekkia, fullført i 1930. Mies arbeidet for det radikale magasinet "G" som startet opp i juli 1923. Han avanserte til den fremtredende stillingen som arkitekturdirektør for Werkbund, hvor han organiserte de betydningsfulle boligprototypene i Weissenhof-prosjektet. Han var påvirket av det arkitektoniske credo til både Russisk konstruktivisme og den nederlandske De Stijl gruppen, og var imponert over Frank Lloyd Wrights arbeider i præriestilen. Han sluttet seg til fakultetet på Bauhausskolen hvor han begynte å undervise i arkitektur og tegnet moderne møbler som er blitt førende klassikere, slik som Barcelona-stolen, det tilhørende bordet og Brno-stolen. Mies tok på seg den ambisiøse og livslange oppgave å skape ikke bare en ny stil, men også en ny arkitektur, som skulle innvarsle en ny tid akkurat som gotikken gjorde i middelalderen. Men den verdensomspennende økonomiske nedgangen og fremveksten av nazistene avbrøt dette eventyret. I 1930-årene var Mies en kort stund, etter ønske fra sin beste venn og konkurrent Walter Gropius, den siste direktør for det vaklende Bauhaus. Nazi-politisk press tvang Mies til å stenge skolen, som offer for tidligere omgang med sosialisme, kommunisme og andre progressive ideologier. Han bygget svært lite i dette tiåret (hans største byggeoppdrag var Philip Johnsons New York-leilighet). Stilen hans ble forkastet av nazistene som «ikke-tysk». Han forlot nølende sitt fedreland i 1937 da han så mulighetene for fremtidige oppdrag smuldre hen. Han takket ja til et boligoppdrag i Wyoming og deretter et tilbud om å være leder for en arkitektskole i Chicago. Da han ankom USA etter 30 års virke i Tyskland, var hans rykte som pioner innen den moderne arkitekturen allerede grunnfestet av amerikanske forkjempere for den internasjonale stilen. Karriere i USA (1937-). Mies slo seg ned i Chicago, Illinois hvor han ble utnevnt som rektor på arkitektskolen i Chicagos "Armour Institute" (senere omdøpt til Illinois Institute of Technology – IIT). En av betingelsene for å overta stillingen var at han ville få oppdraget med å tegne de nye bygningene på universitetsområdet. Noen av de mest berømte bygningenen står der ennå som Crown Hall, bygningene til IITs "School of Architecture". I 1944 ble han amerikansk statsborger (naturalized citizen) og fullførte slik den endelige adskillelsen fra sitt tyske fedreland. Hans 30 år som amerikansk arkitekt gjenspeiler en mer konsistent og moden holdning i forhold til det å nå målet med å skape en ny arkitektur for det 20. århundre. Han konsentrerte sine anstrengelser om ideen om store, åpne, universelle arealer innenfor klart ordnete bæresystem, kjennetegnet ved bruk av prefabrikkerte stålprofiler med ifylte vegger av tegl og glass. Hans tidlige prosjekter på universitetsområdet for IIT og for eiendomsutvikler Herb Greenwald åpnet øynene på amerikanerne for en stil som var i kulturell samklang med den naturlige progresjonen fra den nesten glemte 1800-tallets Chicagoskolens stil. Hans arkitektur, med aner i den sosialistiske internasjonale stilen, ble til en anerkjent byggemåte for store amerikanske selskaper. Hans mest profilerte prosjekter i Amerika omfattet bolighøyhusene 860-880 Lake Shore Drive, Farnsworth House, Crown Hall School of Design, andre bygg i og rundt Chicago og Seagram Headquarters building i New York. Mellom 1946 og 1951 tegnet og bygget Mies van der Rohe Farnsworth House, et fritidshus utenfor Chicago for en uavhengig yrkeskvinne, Dr. Edith Farnsworth. Dette lille mesterverket viste verden at synlig, bærende stålkonstruksjoner og glass var materialer som kunne bli til stor arkitektur. Glasspaviljongen er hevet over sletten ved elvebredden ved Fox River på synlige H-søyler i parallelle rekker. Mellom søylene er det spent tre horisontale, stålomrammede betongplater (terrasse, hovedetasje og tak). Den rene, hvite konstruksjonen definerer et indre areal omsluttet av glass i full etasjehøyde, og lar naturen og lyset omslutte de indre arealer. En kjerne kledd med trepanel (som inneholder teknisk anlegg, kjøkken, ildsted og toaletter) er plassert i det åpne arealet og definerer areal for opphold, sove og spise uten å benytte avgrensende vegger eller rom. Ingen innvendige skiller berører de omgivende glassytterveggene. Gardiner i full høyde glir på skinner langs vinduene sikrer avskjerming og privatliv når det måtte være ønskelig. Huset er beskrevet som sublimt, et tempel som svever mellom himmel og jord, et kunstverk av et dikt. Farnsworth House og de tilhørende 60 mål skogbevokst tomt ble i 2004 kjøpt på auksjon for 7,5 millioner amerikanske dollar av grupperinger som ville bevare stedet som nå er underlagt Landmarks "Preservation Council" i Illinois som offentlig museum. Denne bygningen påvirket arkitekter verden over og avfødte hundreder av modernistiske glasshus, hvorav det mest kjente er "Glass House" av Philip Johnson, som ligger like utenfor New York City og som er nå eid av National Trust for Historic Preservation. Ikonet Farnsworth House er regnet blant Mies' største bedrifter, en legemliggjøring av hans prinsipper for orden, klarhet og enkelhet. I løpet av 1951-1952, tegnet Mies McCormick House, i Elmhurst, Illinois (22 km vest for Chicago Loop), for eiendomsutvikler Robert Hall McCormick Jr. som et sommersted. Konseptet tar utgangspunkt i en etasje i hans berømte Lake Shore Drive høyhus, og tjente som prototype for en serie rekkehus i Melrose Park i Illinois, selv om de aldri ble realisert. Huset er i dag en del av Elmhurst Art Museum.. I 1958 tegnet Mies van der Rohe det som er blitt ansett som høydepunktet i moderne høyhusarkitektur, Seagram Building i New York. Mies ble valgt av Phyllis Bronfman Lambert, datteren til en klient. Hun er nå selv er blitt en kjent skikkelse innen arkitekturen. The Seagram Building er blitt et ikon for det 20. århundre, arkitekturen for de store aksjeselskapene. Under sterk motstand, valgte arkitekten å legge bygget tilbaketrukket, ta med en massiv plaza med fontene og å skape et åpent område i Park Avenue. Mies måtte argumentere med Bronfmans bank om hvordan området skulle utnyttes. Det vakte enda mer motstand da Mies tegnet utvendige I-bjelker som ikke strengt tatt var nødvendige, men som «ga uttrykk for» strukturen i konstruksjonen, noe som ga støtet til en diskusjon om Mies hadde eller ikke hadde begått den forbrytelse å pynte på bygget. Philip Johnson hadde en rolle i tegningen av plazaen og restauranten Four Seasons. The Seagram Building er sagt å være den første større «ekspresstog»-konstruksjon hvor prosjektering og bygging skjer samtidig. Interiør fra of Neue Nationalgalerie museum i Berlin, Germany Mies tegnet og bygget mange moderne høyhus in Chicago's indre byområder og andre steder. Noen av de mer heldige innbefatter Federal Building (1959), IBM Plaza (1966) og 860-880 Lake Shore Drive (1948–52) var den første bygning hvor man benyttet yttervegger av bare stål og glass i konstruksjonene, selve kjennetegnet på den moderne skyskraper. (Mies bodde ironisk nok selv hele den tiden han oppholdt seg i Chicago i en mellomkrigsbolig.) Hans to siste større prosjekter var Toronto-Dominion Centre i 1967 i Toronto, Ontario, den første av skyskraperbankene som ble bygget der, og Neue Nationalgalerie kunstmuseum, Berlin. Arven etter Mies. Mies hadde en betydelig rolle som lærer, overbevist om at ideer om arkitektur kunne læres. Han arbeidet personlig og intenst på løsninger med prototyper, og lot sine studenter både på skolen og på kontoret utvikle løsninger utledet for spesifikke prosjekter under hans veiledning. Men da ingen kunne leve opp til hans forhåpninger, plaget han seg selv med tanken på hva som hadde sviktet. Mies er kjent for poetiske aforismer som «Mindre er mer» ("Less is More") og «Gud er i alle detaljer» ("God is in the details"). Han søkte å skape klare, enkle og ordnete rom gjennom en arkitektur som var basert på å eksponere de iboende kvalitetene i materialer og uttrykket i bærekonstruksjonene. I løpet av de siste tyve årene av sitt liv fikk han sin visjon om en monumental «skinn og bein»-arkitektur, som gjenspeilet hans mål om å symbolisere den moderne tid. Mies la stor vekt på å utdanne arkitekter som kunne videreføre hans ideer. Han ofret mye tid og krefter på arkitekturprogrammet på IIT. Hans egen praksis var basert på en intens og personlig personlig deltagelse. Anstrengelsen for å skape prototypeløsninger for ulike bygningstyper (860 Lake Shore Dr, the Farnsworth, Seagram, Crown Hall, The New National Gallery), for så å la sine assistenter utvikle derivative løsninger under hans veiledning. Mies' barnebarn, Dirk Lohan og to partnere ledet firmaet som han døde fra i 1969. Lohan, som hadde samarbeidet med Mies om New National Gallery, fortsatte å arbeide med igangsatte prosjekter, men ledet snart firmaet inn på en uavhengig linje. Andre disipler fortsatte hans undervisning i noen år, spesielt Gene Summers, David Haid, Myron Goldsmith, Jaques Brownsom, Helmut Jahn, og andre arkitekter i firmaet C.F. Murphy and Skidmore Owings & Merrill. Mens Mies arbeider hadde en enorm innflytelse og møtte kritisk anerkjennelse. Hans tilnærmingsmåte maktet ikke etter hans død å holde ved like en skapende kraft som egen stil. Den ble overskygget av postmodernismens nye bølge på 1980-tallet Han hadde håpet at hans arkitektur ville tjene som en universell modell som lett kunne etterlignes. Men den estetiske kraft i hans beste bygninger som det viste seg umulig å nå opp til, resulterte isteden i bleke, uinspirerte bygg. Mies van der Rohe ligger begravet i Uptowns Graceland Cemetery. Eksterne lenker. Rohe, Ludwig Mies van der Rohe, Ludwig Mies van der Rohe, Ludwig Mies van der Rohe, Ludwig Mies van der Blogg. Blogg (teleskopord fra engelsk satt sammen av ordene web og logg) er en type nettsted eller del av nettsted for publisering av såkalte blogginnlegg eller bloggposter som vanligvis skrives av en enkeltperson eller et fåtall personer. Verbet å blogge betyr å skrive nye blogginnlegg eller moderere og svare på kommentarer som har innkommet til bloggen. En blogger er en person som er redaktør av en blogg eller bidrar med blogginnlegg, men er også navnet på en populær bloggapplikasjon. Innleggene i en blogg sorteres i omvendt kronologisk rekkefølge slik at det siste innlegget automatisk legges øverst på forsiden. Forsiden inneholder et bestemt antall innlegg, og de overskytende eldre innleggene forflyttes automatisk ut av hovedsiden når nye innlegg publiseres. Et kjennetegn ved blogger er at hver artikkel ofte har et kommentarfelt hvor lesere kan ha anledning til å skrive innlegg under artikkelen slik at kommentarene inngår i en diskusjonstråd. Tendensen til gruppediskusjon, lenking til hverandres blogger, og muligheten for faste lesere kan abonnere på nye blogginnleggg fører til at blogger kategoriseres som et sosialt medium. Fenomenet blogging startet i 1997 da en amerikaner publiserte daglige oppdateringer i en "weblogg" som han kalte det. Året etter ble "åpen dagbok" eller "Open diary" et verktøy stadig flere benyttet seg av. Våren 1999 gjorde en forfatter om "weblog" til "we blog" og ordet blogg ble raskt en del av dagligtalen. Nettstedet blogg.no åpnet i 2004, og rosablogging ble et faktum. Typer. Private blogger som man styrer privat, og Bedrifts blogg som styres av bedriften. Personlig. En stor andel blogger er sjangermessig likt en personlig dagbok på nett hvor hendelser fra bloggerens dagligliv og vennekrets dominerer. Innholdet kan være offentlig for alle, eller innsyn kan være begrenset til påloggede brukere. Blogger blir ofte mer enn en måte å kommunisere med: de benyttes for å reflektere over livet på, og kan nærmest ha en litterær verdi, som også bekreftet ved at flere blogger er utgitt som bøker. Blogger kan dermed ha sentimentale vinklinger. Noen tjenester såsom Twitter, gjør det mulig for bloggere å dele tanker og følelser der de oppstår, med familie og venner, og er mye raskere for formidling av informasjon enn å skrive e-post eller brev. Kommersiell. En blogg kan omhandle personlige interesser, mens andre er opprettet av kommersielle hensyn. De kan benyttes for å styrke kommunikasjon internt i organisasjoner eller mellom organisasjon og eksterne parter, såsom kunder. Blogger til forskjellige selskaper vil da ha forskjellige former, for eksempel vil bloggen til et industriselskap ta opp andre temaer enn nattklubber og festivaler. Tema. Et stort antall blogger omhander et bestemt tema, eller har innlegg som omhandler en krets av flere faste tema som særlig interesserer forfatteren(e). Mediekommentarer, politikk og teknologi er blant de mest populære sjangre, andre er reising, bygge-prosjekter, tenåringsinteresser («rosablogg»), kunst, mote, utdannelse, musikk, tegneserier, quizes, juss-tematikk, andre nisjer, endog drømmer. To vanlige typer er kunstblogger og musikkblogger. De siste årene har personlige blogger om fødsler, oppvekst, men også sykdom og død blitt mer utbredt. Det finnes også blogger som benyttes kun for spamming. Medietype. De fleste blogger er primært skriftlige. Hvis andre medier er mer fremtredende enn tekst omtales de gjerne som henholdsvis fotoblogger, kunstblogger eller videoblogger. En blogg kan være bestående av kun tekst, videoer, lenker, tegninger, bilder eller andre medier. Forskjellige blogg-medier kan også kombineres i samme blogg. Lydfiler som abonneres på eller lastes ned med samme publiseringsteknologi som blogger benytter, kalles podcaster, men regelmessige radioprogrammer distribuert som podcast regnes ikke å høre til kategorien blogg. En "mikroblogg" er en blogg for korte tekstoppdateringer eller mikromediainnhold som bilder eller lydklipp. Disse meldingene kan publiseres på ulike måter, som SMS, instant messaging, e-post eller via nettleseren. Den mest kjente mikrobloggtjenesten er Twitter, hvor innlegg (som kalles "tweets") ikke kan inneholde mer enn 140 tegn. Mikroblogger brukes av og til som en del av en annen internettjeneste. For eksempel har nettsamfunnet Facebook et statusfelt som i praksis er en mikroblogg. Publiseringsverktøy. Blogger kan defineres utifra mediet som benyttes for å forfatte og publisere det. For eksempel kan blogger skrives på mobiltelefoner eller PDAer. Forskjell fra andre medier. Nettsteder med en klart definert maksimumsbegrensning i antall tegn i hvert innlegg omtales som mikroblogging (nettstedet Twitter begrenser til 140 tegn). Nettsteder som vanligvis leses som en nyhetsstrøm med innlegg blandet fra flere personer i en nyhetsstrøm som gjensidig har definert seg som venner (som Facebook) defineres vanligvis ikke som blogger, selv om innholdet er organisert på en blogglignende måte. Det kan være vanskelig å avgrense blogger fra andre nettsteder som publiserer artikler i kronologisk rekkefølge (som nettaviser). Mange av verdens mest besøkte blogger er skrevet av redaksjoner med fast publiseringsfrekvens, og minner ellers bare om personlige blogger i nettstedets format. Siden det er lave inntekter og utgifter forbundet med blogging for det store flertall av bloggere, er de fleste av dem amatører. Dette fører til at formatet av mange kritiseres trivialisering av folks medievaner. Tilhengere peker på at bloggformatet gir flere mulighet til å ytre seg i det offentlige og at ytringer ikke lenger er underlagt plass- og redaksjonelle begrensninger som i tradisjonelle medier. Teknologi. De fleste blogger publiseres med egne bloggverktøy, som er nettpubliseringsverktøy spesiallaget for denne publiseringsformen. Noen er kombinerte publiseringsverktøy og vertstjenester, andre krever at du selv installerer programvaren på egen serverplass. Mange bloggverktøy tilbyr også oppdatering via mobiltelefon, mens atter andre tilbyr publisering via e-post. Noen bloggtjenester er gebyrbelagte, mens andre tilbys gratis. Pedagogisk bruk av blogger. En blogg kan være individuell, satt opp for en avgrenset gruppe eller for en hel skoleklasse. Denne publiseringsformen kan enkelt tilpasses individuelle behov. De ulike bloggløsningene har alle enkel publisering og kommentering som fellesnevner, noe som bidrar til å senke terskelen for aktivitet. Det at bloggene publiseres på webben fører dessuten til en bevissthet om at man skriver for en mottakergruppe, noe som er et viktig skille mellom blogger og papirbaserte dag- eller prosjektloggbøker. De aller fleste systemene for publisering av blogger har integrerte verktøy for tilbakemelding, automatisk arkivering, enkel kategorisering, samt effektive metoder for å knytte innhold fra ulike logger til hverandre. Dette gjør blogger velegnet for å presentere og diskutere faglig innhold gjennom semesteret. Samtidig legger det grunnlag for en åpen informasjonsutveksling der en gruppe på en enkel måte kan skape et kunnskapsnettverk med tette bånd innad, samt forgreninger utad der de enkelte deltakerne finner dette hensiktsmessig. Blogger forutsetter aktive brukere i produsentrollen, og er normalt knyttet til én eller et lite antall personer som legger inn poster på en nettside. Mye tyder derfor på at disse kommunikasjonsløsningene kan være godt egnet for differensierte opplegg, der deltakerne kan delta på ulike nivå, men samtidig ha innsyn i hva andre holder på med. Blogger kan benyttes i kombinasjon med en wiki, og tilbyr da en fleksibilitet som er godt tilpasset nettbaserte læringsressurser. Ulike deler kan enkelt knyttes sammen ved hjelp av hyperlenker der nye noder og lenker mellom nodene føyes til gjennom en kollektiv prosess. Dette gir også interessante muligheter for utvelgelse: En artikkel med interessant innhold blir raskt lenket til, noe som er et konkret uttrykk for innholdets aktualitet og/eller betydning innenfor et fellesskap. Aarhus Universitet. Aarhus Universitet er Danmarks nest største universitet. Det ble opprettet i 1928 som et privat initiativ under navnet «Universitetsundervisningen i Jylland». Ved innvielsen den 11. september 1928 begynte 78 studenter. I 1934 fikk det humanistiske fakultet statsanerkjennelse, statsstøtte og eksamensrett. Inntil da skulle man til København for å ferdiggjøre studiene. I 1936 ble et økonomisk og et juridisk fakultet opprettet. I 1942 ble Det teologiske fakultet opprettet, og Det naturvidenskabelige fakultet ble opprettet i 1954. Universitetet var privateiet frem til 1970, da staten gikk inn i eierskapet. Arkitektur. Universitetets bygninger er anerkjent for sin arkitektoniske kvalitet, bl.a. ved å bli tatt opp i Kulturkanonen i 2006 som et av de tolv mest betydningsfulle arkitektoniske verker i Danmarks kulturhistorie. Anlegget ble fra starten av planlagt etter 1. premieprosjektet i konkurransen om byggingen av universitetet i 1931. Det er utført av arkitektene Kay Fisker, C.F. Møller og Povl Stegmann sammen med havearkitekten C.Th. Sørensen. De første bygningene sto ferdige i 1933 og er tegnet av disse. Senere bygninger er oppført i samme stil, med C.F. Møller som arkitekt. Utseendet skyldes blant annet at Forenede Jydske Teglværker støttet universitetsprosjektet med en million gule mursten. Referanser. Århus Universitetet Åby. Åby er en forstad til Århus. Inntil den danske kommunalreformen i 1970 var området en selvstendig kommune med et velfungerende styre. Forstaden er et sogn med to kirker, Gamle Åby og Åbyhøj. Den er en del av Hasle kommune og Århus politikrets. Historie. I middelalderen var bøndene i Åby festere under århusbispen. En del av deres landgilde var en årlig leveranse av laks fanget i den dengang meget rene Århus Å. Et gyldent krusifiks fra den gamle Åby kirke, er fra ca 1050 og er Danmarks eldste. Det befinner seg nå på Nationalmuseet, men en kopi finnes i Gamle Åby kirke samt i St. Nicolaj kryptkirke under Vor Frue kirke i Århus. Aarhus. Aarhus er en by i Aarhus kommune i Jylland i Danmark og er landets nest største med innbyggere i selve byen (innbyggere i kommunen) pr. 1. desember 2010. Byen har siden 1. januar 2007 ligget i den nydannede Region Midtjylland og er denne regionens økonomiske sentrum. Byens innbyggere kalles århusianere. Før 1. januar 2007 var byen også administrasjonssenter for det nå oppløste Århus amt. 1. januar 2011 skiftet byen ved kommunalt vedtak navn fra Århus til Aarhus. Dansk Sprognævn opplyser imidlertid at skrivemåten med Å fortsatt er korrekt rettskrivning. Historie. Aarhus sett fra havnen. Domkirkens spir bakerst, i midten Katedralskolen og i forgrunnen Toldboden. Navnet. Byen ble i middelalderen, i Valdemar IIs jordebok", kalt Arus, i islandske kilder Aros (etter oldnordisk "ar-os" = «åens munning»), senere forekommer det i sammentrukket form Aars. Først i 1406 finner man formen Aarhus, som i løpet av 1700-tallet blir den alminnelige. Byen blir første gang nevnt i 948, hvor Adam av Bremen nevner at «Reginbrand, biskop av kirken i Århus "(Harusam)"», deltar i et kirkemøte i byen Ingelham i Tyskland. Århus fikk kjøpstadsrettigheter i 1441. Vikingbyen. De eldste funn av hus er de såkalte grubehusene som var halvt nedgravd. Disse ble brukt både som boliger og som verksteder. I husene og de tilhørende lag har man funnet kammer, smykker og andre gjenstander som tyder på at bebyggelsen er fra omkring år 900. Man antar at det tidlig har ligget en liten trekirke rett utenfor bebyggelsen, omkring der hvor klosterkirken i dag ligger. Funn av seks runesteiner i og omkring Århus tyder på at den i omkring år 1000 hadde stor betydning, ettersom runesteiner kun ble reist for stormenn. Omkring 1040 foregikk det møter i Århus, først av Hardeknud og senere av Magnus den Gode. Funn tyder på at det foregikk en del håndverk, blant annet kammer og treskjæringsarbeider, men også utenlandske varer forteller om handel: Vektlodd og kvernsteiner fra Rhinområdet, klebersteinsvarer fra Nordskandinavia og keramikk fra Østersjøområdet. Vollen. Århus var i vikingetiden omgitt av en halvsirkelformet forsvarsvoll, som i hovedsak fulgte gatene med navn som stammer derfra: Graven, Volden, Borgporten, helt til havet og langs med elven. Langs med yttersiden var det vært senkninger i terrenget, der man mener det har vært våte vollgraver. Hvor og når vollen er anlagt vet man ikke nøyaktig, men det har sannsynligvis foregått noen år etter de første bosettelsene, tidlig på 900-tallet. Den er senere i flere omganger blitt forsterket og bygget høyere, sannsynligvis over fire meter. Omkring år 1300 skjedde det en stor utbygging av byen. Det eldste rådhuset, foran domkirken, en stor bispegård ved Rosengade nord for kirken og et kapitelhus til kirkens administrasjon på Bispetorv, samt at flere kannikboliger ble bygget. Videre ble det anlagt en bro over elven ved Immervad og et Helligåndshospital ved Lilletorv. Åhavnen får også på 1300-tallet økt betydning og de eldste rester av bolverk på den sørlige siden av elven er blitt datert til slutten av århundret. I 1477 gav kong Christian I lov til å anlegge et vollanlegg. Byen hadde mistet sin militære betydning, det måtte bebygges og nye gater, Volden og Graven, oppstod. På Brobjerg ble et karmeliter-kloster med kirke bygget og på hjørnet av Vestergade og Grønnegade ble Sct. Karensgården bygget for å huse pestrammede innbyggere fra byen. Domkirken ble modernisert i gotisk stil og fikk tilføyd det høye tårnet hvor spiret dengang hadde en annen utforming. 16-1700-tallet. I 1600-tallets kriger led byen mye og de keiserlige troppers angrep i perioden 1627–29 huskes ennå Wallensteins skanse sør for byen. I 1644 brannskattet svenskene Århus og i perioden 1657–59 ble byen gjentatte ganger beleiret. Tross disse og andre ulykker som pest og store bybranner var Århus gjennom 1600- og 1700-tallet en ganske betydelig handelsby. Foruten i Danmark og Norge, drev byen stor handel med Lübeck, Amsterdam, England, Frankrike og Spania. Midt på 1600-tallet var handelsflåten på om lag 100 skip og kornutførselen til Norge og utlandet var årlig på cirka 20 000 tønner. På begynnelsen av 1700-tallet var utførselen steget til rundt 36 000 tønner. Deretter begynte nedgangstiden i hele Danmark. I 1735 ble det ennå bare drevet en liten handel med Lübeck og Norge og handelsflåten var kun halvparten så stor som den hadde vært, havnen begynte å bli tilsandet og i 1768 var det bare 31 skip igjen. I 1769 var det ca. 3500 innbyggere i Århus. 1800-tallet. På 1800-tallet kom fremgangen, da hadde byen frigjort seg fra hovedstadens og den slesvigske (Hamburgs) dominans. Mens byen i 1800 var Jyllands tredje største by, hadde byen i 1840 tatt igjen Randers og i 1850 også Ålborg. Deretter har den materielle fremgang vært stadig voksende blant annet ved utvidelsen av byens havn og det voksende jernbanenettet. Også kulturelt hadde byen hevet sitt ry som «Jyllands hovedstad» med dens mange institusjoner som Statsbiblioteket, mange høyere læresteder, de utmerkede sykehusene, teatret med mer. I begge de slesvigske krigene var byen omringet av fienden. 31. mai 1849 stod det utenfor byen, for danskene, en heldig trefning mellom prøyssiske husarer og danske dragoner. Attraksjoner. Århus domkirke, Århus rådhus, Aarhus Universitet, Statsbiblioteket, Den Gamle By, Botanisk Have, Tivoli Friheden, ARoS Aarhus Kunstmuseum, Århus kunstbygning, Marselisborg slott. Amiga. Amiga er en personlig datamaskin som opprinnelig ble markedsført av Commodore International. Maskinen var tiltenkt som avløser for den populære Commodore 64. Selve ordet «Amiga» er spansk og betyr «venninne». Amigaen bemerket seg spesielt som en multimediemaskin. Amigaen var lenge en foretrukket maskin innen lyd og videoredigering, og var de facto standard for de fleste lokal-tv-selskap tidlig på 90-tallet. Amigaen vakte oppsikt da den i 1985 muliggjorde såkalt «pre-emptive multitasking» i sitt operativsystem. Dette ga Amigaen mulighet til å kjøre flere programmer samtidig uten at hverken brukeren eller programmereren var nødt til å tenke noe særlig over dette. De fleste andre operativsystemer som var i stand til å multitaske, benyttet seg av mer primitive former for multitasking, som f.eks co-operative multitasking der programmer måtte være skrevet spesielt for dette. Pre-emptive multitasking ble ikke vanlig på Windows før på midten av 90-tallet. De opprinnelige Amiga-modellene fra Commodore hadde prosessorer fra 68000-serien til Motorola. Historie. Amiga ble opprinnelig bygget av et lite California-firma kalt Amiga Corporation som den ultimate videospillmaskin. Før maskinen ble gitt ut, ble firmaet kjøpt opp av Commodore, og Amiga ble i stedet utarbeidet som en vanlig arbeidsmaskin. Den første modellen, Amiga 1000, ble gitt ut i 1985 som en etterfølger til Commodore 64 og som en rival til Atari ST. Amiga ble for mange synonymt med dataspill, til tross for at maskinen også hadde en god base pro-brukere. Grunnen til at Amiga ble misforstått som en spillemaskin var ofte begrunnet med designet for de enklere hjemmemodellene hvor selve tastatur og datamaskin var ett. Siden mange hjemmedatamaskiner på den tiden hadde tilsvarende design var dette en av grunnene til at modeller hvor tastaturet var løst ble antatt av folk flest for å være beregnet for profesjonelt bruk. Commodore ga senere ut flere nye Amiga-modeller, både maskiner for spillmarkedet og maskiner for profesjonell bruk på høyt nivå. På 80-tallet ga Amigas kombinasjon av avansert maskinvare og operativsystemer mer kraft enn konkurrentene, men på 90-tallet ble Amigas ledelse redusert eller eliminert av de fleste. Popularitet. Da Amigaen kom var den langt foran konkurrerende datamaskiner i både ytelse og tekniske egenskaper. Samtidig ble maskinen ofte sett på av brukere av andre datamaskiner som et leketøy, til tross for at maskinen på den tiden hadde løsninger både hardware- og softwaremessig som først ble vanlig på datamaskiner mange år etter Amigaens inntog. Dette førte til en lang rekke av tilhengere som ofte følte at maskinen deres var misforstått. Ofte møtte disse brukerne kun forståelse hos andre Amiga-brukere, og samholdet mellom Amiga-brukerne ble sterkere og sterkere. Mange Amiga-brukere hadde et nærmest religiøst forhold til denne datamaskinen. Det ble viktig for folk å «forkynne» om maskinens egenskaper, og mange prøvde å få brukere av andre maskiner til å «vende om» til det Amiga-brukerne så på som en bedre løsning. (En radioreklame så sent som i 2004 proklamerte at «Amiga va i si ti beire enn Windows». Uttrykket ble raskt plukket opp av ikke-Amiga-brukere, og lever videre i en del nettmiljøer.) I dag, over 20 år etter at Amigaen ble introdusert for markedet, er det fremdeles en hard kjerne med entusiaster som sørger for et aktivt Amiga-miljø over store deler av verden. Se også. Feilmeldingen Guru Meditation på Amiga-maskiner Skull and Bones. "Skull and Bones" er en hemmelig forening for utvalgte førsteårsstudenter ved Yale University. Foreningen ble dannet av William Russell i 1832. Den antas å være et sterkt nettverk med stor uformell innflytelse. Det verserer mange rykter om hva som skjer i foreningen og hva dens formål er, kun få opplysninger er offentlig bekreftet. Det er dokumentert at ritualene ble bragt fra Tyskland av grunnleggeren Russell på midten av 1800-tallet. Pga symbolikken som blir brukt hevdes det at Skull and Bones i utgangspunktet baserte seg på frimureriets tredjegrad. Viktige symboler er: tiden, døden og sosialt samvær etter opptagelser og rituelle møter. Hvert år foreslås det blant medlemmene hvem i Yales førsteårskull man vil invitere til å bli eventuelle medlemmer. I dag er det ca. 800 levende medlemmer, flere med betydelig status i USA, både innenfor politikk, næringsliv og i det militære. Organisasjonen er liberale i den forstand at de i dag tillater både kvinner, homofile, ulike religioner og raser. Rent praktisk fungerer organisasjonen som et lukket eksklusivt nettverk som varer livet igjennom. Blant de fremste medlemmer er William H. Taft, George H. W. Bush, George W. Bush og John Kerry. Lungeemfysem. Lungeemfysem, ofte kalt emfysem, er en undertype av kronisk obstruktiv lungesykdom, oftest forårsaket av giftige gasser eller røyking, men også arvelige faktorer som α₁-antitrypsinmangel. De fleste med KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom) har komponenter av både emfysem og kronisk bronkitt, men hvor stor disse komponentene er i forhold til hverandre varierer. KOLS rammer særlig personer som er eldre enn 40 år og som røyker. Det er en hyppig tilstand, og den forekommer hos 10-20% av voksne personer. Lungeemfysem karakteriseres ved at pasienten mister endel av lungenes elastiske evne. Mange av skilleveggene i lungen mellom blod og luft er ødelagt, slik at det totale arealet mellom blod og luft er betydelig redusert. Symptomer inkluderer kortpustethet og utvidet brystkasse. Andre symptomer er at pasienten holder seg f. eks i bordkanten, sitter frammoverbøyd med anstrengt respirasjon både inn og ut og samtidig puster med leppene. Dette for å skape et mottrykk i lungenes alveoler. Dette fordi lungevevet er blitt så porøst, og de skaper mottrykk slik at alveolene ikke klapper sammen. Blå lepper (cyanose) kan en også se grunnet dårlig oksygenopptak. Slike pasienter ser også ganske slitne ut i langtkomne situasjoner. Det kan være aktuelt å gi disse pasientene oksygen. Dersom pasienten røyker, vil eksplosjonsfaren med oksygen være for stor, slik at pasienter som røyker oftest ikke får slik behandling. Prix de Rome. Prix de Rome er et stipend som deles ut til utøvere av alle kunstarter. De første stipendene ble utdelt Frankrike i 1663 under kong Ludvig XIV som en årlig godtgjørelse for lovende unge malere, skulptører og arkitekter som hadde vist at de var verdige i en krevende konkurranse. Det var konkurranser i maling, skulptur, arkitektur og litografi. I 1803 ble også komposisjon av musikk lagt til. Vinnerne ble sendt til Académie de France (grunnlagt av Jean Baptiste Colbert i 1666) i Roma. Deltakerne konkurrerte ofte i flere år på rad. Endel av verdens mest kjente malere deltok i konkurransen uten å vinne, ofte uten engang å få en god anmerkelse, blant annet Eugene Delacroix, Édouard Manet og Edgar Degas. Jacques Louis David forsøkte å ta sitt eget liv etter å ha tapt konkurransen tre ganger på rad. I 300 år var den franske "Grand Prix de Rome" i historisk maling den største æren en maler noe som helst sted i verden kunne oppnå. Man var sikret hele verdens presseoppmerksomhet og vinnerne fikk en solid dytt på veien til berømmelse og ofte til en økonomisk vellykket karriere innen kunst. Selve konkurransedelen av prisen ble avskaffet i 1968, men akademiet deler fremdeles ut prisen til unge kunstnere som de mener er verdige. Flere land deler ut Prix de Rome-priser, blant annet Belgia, Canada, Nederland og USA. Troja. Murer i den utgravde byen Troja Troja (gr. Τροία, "Troia", også Ἴλιον, "Ilion", lat. "Troia", "Ilium", Tyrkisk: "Truva") er en legendarisk by i landskapet "Troas" i det nordvestlige Lilleasia og stedet for Trojanerkrigen. Troja ble etter legenden beleiret og til slutt erobret av grekerne. Trojanerkrigen er skildret først og fremst i Homers "Iliaden", men også senere og lignende tekster som Episk syklus. I dag er «Troja» på et arkeologisk sted, den tradisjonelle plasseringen til det homeriske Troja, tyrkisk: "Truva", i Hisarlik i Anatolia, nær kysten i det som nå er Çanakkale-provinsen i det nordvestlige Tyrkia, sørvest for Dardanellene under Ida. En ny by, Ilium, ble grunnlagt på stedet under styret til den romerske keiseren Augustus. Den blomstret til etableringen av Konstantinopel og forfalt gradvis under Østromerriket. Troja ble lenge betraktet som et fiktivt sted, inntil den tyske arkeologen Heinrich Schliemann i 1870 fant ruinene av byen. Senere utgravninger avslørte flere byer bygget over hverandre. En av de tidligste byene, "Troja VII", er ofte identifisert som det homeriske Troja. Identiteten er omstridt, men stedet har blitt identifisert med byen kalt Wilusa i hettittiske tekster. "Ilion" som går tilbake til det tidligere "Wilion" med en digamma er antatt å være den greske formen av navnet. Legenden. Fortellingen om trojanerne begynte først i myter og legender. Gresk mytologi sier at trojanerne var de opprinnelige borgerne i byen Troja i Troas-regionen i Anatolia (nå Tyrkia). Troja ligger i Asia, men byen presenteres i legenden som del av den greske kulturen med bystater. Troja ble kjent for sine rikdommer som de fikk fra handel med øst og vest, fine klær, jernproduksjon og massive defensive murer. Den trojanske kongefamilien startet med Elektra og Zevs, foreldrene til Dardanos. Dardanos var ifølge greske myter opprinnelig fra Arkadia, men ifølge romerske myter var han opprinnelig fra Italia, krysset over til Lille-Asia fra øya Samothrake hvor han møtte kong Teukros. Teukros var selv kolonist fra Attika og behandlet Dardanos med respekt. Til slutt giftet Dardanos seg med Teukros' døtre og grunnla Dardania som sener ble styrt av Aineias. Da Dardanos døde gikk kongedømmet videre til hans barnebarn Tros som kalte folket trojanere og landet Troas etter seg selv. Ilos, sønn av Tros, grunnla byen Ilium som han oppkalte etter seg selv. Zevs gav Ilos Palladium. Poseidon og Apollon bygget murene og befestningene rundt Troja for Laomedon, sønn av Ilos den yngre. Da Laomedon nektet å betale, oversvømmet Poseidon landet og krevde at Hesione skulle ofres til sjøuhyre. Pestilense kom og sjøuhyret tok menneskene på sletten. En generasjon før Trojanerkrigen erobret Herakles Troja og drepte Laomedon og hans sønner, med unntak av den unge Priamos. Priamos ble senere konge. Under hans styre invaderte de mykenske grekerne og erobret Troja i Trojanerkrigen, tradisjonelt datert til 1193–1183 f.Kr. maksyanerne var en vestlig libyisk stamme som sa at de var etterkommere av mennene fra Troja, ifølge Herodot. De trojanske skipene forandret seg til najader som gledet seg over å se ødeleggelsen av Odyssevs' skip. Trojansk styre i Lille-Asia ble erstattet av herakleide-dynastiet i Sardis som hersket i 505 år frem til Kandaules. jonerne, kimmererne, frygierne, miletene fra Sinope og lydierne flyttet inn i Lille-Asia. Persia invaderte i 546 f.Kr. Fjellet Ida i Lille-Asia er stedet hvor Gamymede ble bortført av Zevs, Ankises ble forført av Afrodite, Afrodite fødte Aineias, Paris levde som hyrde, nymfene bodde, «Paris' dom» fant sted, de greske gudene så på Trojanerkrigen, Hera distraherte Zevs med sin forførelse lenge nok til at akhaiene, hjulpet av Poseidon, kunne holde trojanerne borte fra sine skip og hvor Aineias og hans tilhengere hvilte og ventet til grekerne satte av gårde til Hellas. Alteret til Panomfean (kilden til alle orakler) ble dedikert til Jupiter ("Tonatos") nær Troja. Buthrotos (eller Buthrotum) var en by i Epiros hvor Helenos, den trojanske seeren, bygget en kopi av Troja. Aineias landet der og Helenos forutså hans fremtid. Homers Troja. I "Iliaden" satte akajerne (grekerne) opp sin leir nær munningen av elven Skamandros (antagelig dagens Karamenderes), hvor de la til med skipene sine. Byen Troja stod på en høyde på den andre siden av sletten Skamandros hvor slagene i krigen fant sted. Stedet for den antikke byen er i dag rundt 15 km fra kysten, men den antikke munningen av Skamandros, for rundt 3000 år siden, var rundt 5 km lenger inne i landet, hvor den rant ut i en bukt som senere har blitt fylt med alluviumme materialer. Ved siden av "Iliaden" er der referanser til Troja i det andre betydelige verket som blir tillagt Homer, "Odysseen", og i annen antikk gresk litteratur. Den homeriske legenden om Troja ble omarbeidet av den romerske poeten Vergil i hans verk "Æneiden". Grekerne og romerne tok Trojanerkrigen og identiteten til det homeriske Troja med stedet i Anatolia for et historiske fakta. Aleksander den store besøkte stedet i 334 f.Kr. og ofret ved de påståtte gravene til de homeriske heltene Akilles og Patroklos. Antikke greske historikere varierte mellom å plassere Trojanerkrigen på 1300-, 1200- og 1000-tallet f.Kr.; Eratosthenes til 1184 f.Kr., Herodot til 1250 f.Kr. og Duris til 1334 f.Kr. Geologene John C. Kraft fra universitet i Delaware og John V. Luce fra Trinity College i Dublin presenterte i november 2001 resultatene fra undersøkelser i regionens geologi som startet i 1977. Geologene sammenlignet dagens geologi med landskapene og kysttrekkene som beskrives i "Iliaden" og andre klassiske kilder, særlig Strabos "Geographia". Deres konklusjon var at det regelmessig samstemte mellom Trojas plassering slik det ble identifisert av Schliemann (og andre steder som den greske leiren), de geologiske bevisene og beskrivelsene av topologien og beretningene om slaget i "Iliaden". En liten minoritet av samtidige forfattere hevder at det homeriske Troja ikke var i Anatolia, men lokalisert andre steder: England, Kroatia og Skandinavia har blitt foreslått. Disse teoriene har ikke blitt akseptert av forskere flest. Arkeologi. Det arkeologiske stedet Troja ble føyd på listen over verdensarven i 1998. Troja I-V. Den første byen ble grunnlagt i det 3. årtusenet f.Kr. Under bronsealderen ser det ut til at stedet var en blomstrende merkantil by, siden dens plassering tillot full kontroll over Dardanellene som alle handelsskip måtte passere fra Egeerhavet på vei til Svartehavet. Troja VI. Troja VI ble ødelagt rundt 1300 f.Kr., antagelig av et jordskjelv. Bare en enste pilspiss ble funnet i dette laget og ingen resten av lik. Troja VII. Kart over Troja (VII eller VIII) og andre byer i det lydiske imperiet. Det arkeologiske laget kjent som Troja VIIa som har blitt datert på grunnlag av keramikkstiler til midten eller slutten av det 13. århundret f.Kr., er den oftest sitert kandidaten for Homers Troja. Den ser ut til å ha blitt ødelagt av krig, og der er spor av brann. Frem til utgravningene i 1988, var problemet at Troja VII så ut til å være en festning på høyden, og ikke en by av den størrelsen som Homer beskrev, men senere identifikasjon av restene av byen antyder en by av betydelig størrelse. Delvise rester av mennesker ble funnet i husene og i gatene, og nær den nordvestlige ruinene ble det funnet et skjelett med hodeskader og brukket kjeve. Tre pilspisser av bronse ble funnet, to i festningen og en i byen. Men bare en liten del av byen er utgravet, og funnene er for sparsommelige til å at en tydelig kan favorisere ødeleggelse gjennom krig fremfor en naturkatastrofe. Troja VIIb1 (ca. 1120 f.Kr.) og Troja VIIb2 (ca 1020 f.Kr.) ser ut til å ha blitt ødelagt av brann. Troja IX. Den siste byen på stedet, helleniske Ilium, ble grunnlagt av romerne under styret til keiser Augustus og var en viktig handelsby frem til etableringen av Konstantinopel i det 4. århundre som den østlige hovedstaden i Romerriket. I tiden til Østromerriket forfalt byen gradvis og forsvant til slutt. Schliemann. Fremveksten til moderne kritisk historie gjorde at Troja og Trojanerkrigen ble regnet som ren legende. Den tyske arkeologen Heinrich Schliemann gravde i løpet av to ekspedisjoner (1871–73 og 1878/9) ut en høyde som ble kalt "Hisarlik" av tyrkerne, nær byen Çanakkale i det nprdvestlige Anatolia. Her oppdaget han ruinene av en rekke antikke byer som stammer fra bronsealderen til den romerske perioden. Schliemann erklærte at disse byene, først Troja I og senere Troja II, var byen Troja, og denne identifikasjonen fikk bred anerkjennelse på den tiden. Gullskattene som Schliemann fant i Troja ble smuglet til Tyskland og var lenge en betent sak mellom tyske og tyrkiske myndigheter. Blant annet ble Schliemann nektet innreise til Tyrkia. I den kaotiske situasjonen som rådet i Tyskland på slutten av andre verdenskrig forsvant skattene for så å dukket opp igjen på slutten av 1990-tallet i Russland, der de idag er utstilt. Tyske myndigheter har forlangt dem tilbakelevert. Dörpfeld, Blegen. Etter Schliemann ble stedet videre utgravd under ledelsen til Wilhelm Dörpfeld (1893/4) og senere Carl Blegen (1932-8). Disse utgravningene viste at der var minst ni byer bygget over hverandre på dette stedet. Korfmann. Utsikten fra Hisarlık over sletten til Ilium mot Egeerhavet Utgravninger ble gjenopptatt i 1988 av et team fra universitetet i Tübingen og universitetet i Cincinnati under ledelsen til professor Manfred Korfmann. Spørsmålet om Trojas status i bronsealderverdenen har vært temaet for en til tider bitter debatt mellom Korfmann og den tübingiske historikeren Frank Kolb i 2001/2002. Etter en magnetisk billedundersøkelse av markene nedenfor festningen i august 2003, ble en dyp grøft lokalisert og gravd ut blant ruinene av en senere gresk og romersk by. Restene som ble funnet i grøften ble datert til sen bronsealder, det antatte tidspunktet for Homers Troja. Det er hevdet av Korfmann at denne grøften kan ha markert de ytre forsvarsverkene av en mye større by enn en tidligere hadde antatt. Mulige bevis for et slag ble også funnet i form av pilspisser som ble funnet i lag datert til det tidlige 12. århundre f.Kr. Korfmann døde 11. august 2005 og siden utgravningstillatelsen ble knyttet til ham personlig, var det usikkert om hvordan og når utgravningene ville fortsette. Pernicka. Sommeren 2006 fortsatte utgravningene under ledelsen til Korfmanns kollega, Ernst Pernicka, med en ny utgravningstillatelse. Hettittiske bevis. Den sveitsiske forskeren Emil Forrer hevdet i 1920-årene at stedsnavn som ble funnet i hettittiske tekster, "Wilusa" og "Taruisa", burde identifiseres med henholdsvis Ilium og Troja. Han bemerket videre at navnet "Alaksandus", konge av Wilusa, som ble nevnt i en av de hettittiske tekstene er ganske lik navnet til prins "Alexandros" eller "Paris" av Troja. Den hettittiske kong Mursili II skrev i ca 1320 f.Kr. et brev til kongen av "Ahhiyawa", behandlet ham som en likeverdig og impliserte at Milet ("Millawanda") var kontrollert av "Ahhiyawa". Han henviste også til en tidligere «"Wilusa"-episode» som involverte fiendtligheter fra "Ahhiyawa"s side. Dette folket har blitt identifisert med homeriske grekere (akhaiere). Disse identifikasjonene ble forkastet av mange forskere som usannsynlige eller i det minst ubeviselige. Trevor Bryce kjempet for dem i 1998 i sin bok "The Kingdom of the Hittites" der han viste til en del av det såkalte Manapa-Tarhunda-brevet som henviser til kongedømmet Wilusa som bortenfor landet til elven "Seha" (kjent i den klassiske tid som Kaikos) og nær landet til "Lazpa" (Lesbos). Nylige bevis legger ytterligere til teorien om at Wilusa er identisk med det arkeologiske Troja. Hettittiske tekster nevne en vanntunnel ved Wilusa, og en vanntunnel utgravd av Korfmann som tidligere ble antatt å være romersk, er blitt datert til rundt 26. århundre f.Kr. Identifikasjonen av "Wilusa" med det arkeologiske Troja og av akhaiene som "Ahhiyawa" forblir kontroversiell, men fikk nok popularitet i løpet av 1990-årene til å regnes som en betydelig mening. Ilios og Wilusa. Hendelsene beskrevet i Homers "Iliaden", selv dersom de er basert på historiske hendelser som skjedde 450 år før de ble nedskrevet, vil aldri kunne identifiseres helt med historiske eller arkeologiske fakta, selv om der var en by i bronsealderen på stedet som nå kalles Troja og selv om byen ble ødelagt av brann eller krig omtrent på den tiden Trojanerkrigen skal ha skjedd. Ingen tekst eller bruksgjenstand har blitt funnet på selve stedet som tydelig identifiserer bronsealderstedet. Dette skyldes antagelig byggingen av det hellenistiske Ilium (Troja IX) som ødela deler av det som mest sannsynlig inneholdt byarkivet. Et eneste segl fra en luvisk skriftrull har blitt funnet i et av husene. Dette beviser nærværet av skriftlig korrespondanse i byen, men ingen tekster finnes. Vår voksende forståelse av geografien i hettittimperiet gjør det svært sannsynlig at stedet koppresponderer med byen "Wilusa". Men selv om dette aksepteres, er det selvfølgelig ikke bevis for det homeriske "(W)ilion". Navnet "Wilion" eller "Troja" dukker ikke opp i greske nedtegnelser fra mykenske steder. Det mykenske Hellas i det 13. århundre f.Kr. hadde kolonisert det greske fastlandet og Kreta og var bare i ferd med å gjøre turer inn i Anatolia og etablere et brohode i Milet ("Millawanda"). Historiske "Wilusa" var en av "Arzawa"-landene, i en løs allianse med hettittene og skrevne referanser til byen er derfor forventet i hettittisk korrespondanse fremfor i arkivene i de mykenske palassene. "Iliadens" status. Krangelen om det historiske grunnlaget i Iliaden var svært opphetet til tider. Dess mer vi vet om bronsealderhistorie, jo klarere blir det at det ikke er et ja eller nei-spørsmål, men om utdannet vurdering om "hvor mye" historisk kunnskap som er til stede hos Homer. Fortellingen om Iliaden er ikke en beretning om krig, men en fortelling om psykologi, vrede, hevn og dødsfallene til individuelle helter som inntar felles kunnskap om Trojanerkrigen for å skape et bakteppe. Ingen forskere antar at de individuelle hendelsene i fortellingen, hvorav mange sentrale hendelser involverer guddommelig inngripen, er historiske fakta. På den andre siden hevder få forskere at omgivelsene er helt uten minne av mykensk tid. Det er heller et subjektivt spørsmål om det faktiske innholdet er mer eller mindre det en kunne ha forventet. Troverdigheten til Homers Troja ser ut til å stå foran de samme hindrene som Platons Atlantis. I begge tilfeller blir antikke forfatteres fortelling nå sett på av noen for å inneholde en viss sanhet, mens andre ser på det som mytologi eller fiksjon. Det kan være mulig å etablere forbindelser mellom begge fortellingene og reelle steder og hendelser, men disse forbindelsene kan skyldes subjektiv utvelgelse. "Illaden" som legende. Noen arkeologer og historikere fastholder at ingen av hendelsene hos Homer er historiske. Andre aksepterer at der kan være et grunnlag av historiske hendelser i fortellingene, men sier at fraværet av uavhengige bevis gjør at det ikke er mulig å skille fakta fra myte. I senere år har forskere foreslått at de homeriske fortellingene representerer en syntese av mange gamle greske fortellinger om forskjellige beleiringer og felttog, blandet sammen i det greske minnet under «den mørke tiden» som fulgte etter fallet til den mykenske sivilisasjonen. Etter dette synet eksisterte der ingen by som het Troja noe sted. Navnet kommer fra et folk kalt troiere som antagelig levde i det sentrale Hellas. Identifikasjonen av høyden ved Hisarlik som Troja er i dette synet en sen utvikling etter den greske koloniseringen av Lille-Asis i det 8. århundre f.Kr. "Iliaden" som historie. Et annet syn er at Homer var arving av en ubrutt tradisjon av episk poesi som strakte seg 500 år tilbake inn i mykensk tid. Etter dette synet kan kjernen i fortellingen reflektere et historisk felttog som fant sted rett før forfallet til den mykenske sivilisasjon. Mye legendarisk materiale ville ha blitt lagt til i løpet av denne tiden, men i dette synet er det meningsfullt å spørre etter arkeologiske og skriftlige bevis for hendelser som henvises til i Iliaden. En slik historisk bakgrunn gir troverdige forklaringer på den geografiske kunnskapen om Troja som riktignok kunne også ha blitt skaffet på Homers tid ved å besøke det tradisjonelle stedet for byen, og på andre umotiverte elementer i diktet, særlig den detaljerte oversikten over skipene. Ligvistisk antyder noen få av versene at de er svært gamle, siden de bare passer inn dersom de blir flyttet tilbake til mykensk gresk. Dette antyder en poetisk tradisjon som spenner over de mørke århundrene. Selv om Homer var jonisk, reflekterer Iliaden geografisk kunnskap om de mykenske grekerne, viser stor detalje om fastlandet, men strekker seg ikke til de joniske øyene eller Anatolia. Iliaden reproduserer derfor kanskje en beretning om hendelser som ble overgitt av tradisjon som forfatteren ikke la noe til med sin egen geografiske kunnskap. Troja i senere legende. Historien om Troja var så berømt i romersk og middelaldersk tid at den ble bygget på for å gi et startpunkt for forskjellige legender av nasjonal opprinnelse. Den mest berømte er uten tvil satt sammen av Vergil i "Aeneiden" som sporer opphavet til grunnleggerne av Roma, og mer spesifikt det julio-claudiske dynasti, til den trojanske prins Aineias. På lignende vis sporer Geoffrey av Monmouth legenden om kongene til britene til en antatt etterkommer av Aineias kalt Brutus. Turisme. I dag er der en tyrkisk landsby kalt Truva i nærheten av det arkeologiske stedet, men denne landsbyen har nylig vokst pga turistnæringen. Det arkeologiske stedet er offisielt kalt Troja av tyrkiske myndigheter og markeres på kartet ved dette navnet. Et stort antall turister besøker stedet hvert år, hovedsakelig fra Istanbul med buss eller ferje via Çanakkale, den nærmeste større byen rundt 50 km mot nordøst. Besøkende møter et svært kommersialisert sted med en stor trehest bygget som lekeplass for barn, butikker og et museum. Selve det arkeologiske stedet er, som en forfatter nylig sa, «en ruin av en ruin,» siden stedet jevnlig har blitt utgravd, og fordi Schliemanns arkeologiske metoder var svært destruktive. I sin overbevisning om at byen til Priam var funnet i de tidligste lagene, ødela han mange interessante strukturer fra senere epoker, inkludert alle husmurene fra Troja II. I mange år var stedet også ubevoktet og ble grundig plyndret. Men det som er igjen, særlig dersom det settes i sammenheng av en av de kunnskapsrike profesjonelle guidene der, er et opplysende innsyn i sivilisasjoner fra bronsealderen, om ikke til selve legendene. Heinrich Schliemann. Heinrich Schliemann (født 6. januar 1822 i Neubukow i Mecklenburg, død 26. desember 1890 i Napoli) var en tysk forretningsmann og arkeolog som oppdaget Troja, Mykene, Orchomenos og Tiryns, og dermed sannsynliggjorde at Homers "Iliaden" og Vergils "Æneiden" reflekterte faktiske begivenheter. Han regnes som den moderne arkeologiens far. Museumsinsel. a> er blitt et symbol både for Museumsøya og for Berlin Museumsinsel («museumsøya») er Berlins eldste og mest kjente museumskompleks, og ligger på Spreeinsel i sentrum av byen. Det inkluderer Pergamonmuseet, Altes Museum, Neues Museum, Alte Nationalgalerie og Bodemuseum. I tilknytning til museene ligger dessuten Berliner Dom og Lustgarten. Museumsinsel er verdens største museumskompleks og finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Store restaureringsarbeider pågår stadig. Alle museene eies av Den prøyssiske kulturstiftelsen. Museene. "Altes Museum" viser en del av antikksamlingen, med skulpturer, våpen, gullsmykker og sølvskatter fra gresk kunst- og kulturhistorie fra kykladekulturen frem til romersk tid. I den øvre etasjen er midlertidig samlingen til Ägyptisches Museum utstilt. I 2009 skal den være tilbake i Neues Museum. "Neues Museum" blir for tiden restaurert, og skal huse Ägyptisches Museum og Museet for for- og tidlighistorie. "Pergamonmuseet" består av tre fløyer og huser tre museer. Antikksamlingen viser gresk og romersk arkitektur og skulpturkunst. Det forasiatiske museet viser 6000 års forasiatisk historie, kunst og kultur. Museet for islamsk kunst viser islamsk kunst fra det 8. til det 19. århundre. Pergamonmuseet er verdensberømt for flere monumentale attraksjoner, bl.a. Pergamonalteret, markedsporten fra Milet, Istarporten, prosesjonsgaten fra Babylon og Mschatta-fasaden. "Alte Nationalgalerie" viser plastisk kunst (skulpturer) og billedkunst fra det 19. århundre, fra Caspar David Friedrich over fransk impresjonisme til de romerske nasarenerne. "Bodemuseum" inneholder Museet for bysantinsk kunst, med bysantinske kunstverker fra det 3. til det 19. århundre. Videre inneholder museet Skulptursamlingen, med italienske og tyske skulpturer og annen kunst fra tidlig middelalder til 1700-tallet, Myntkabinettet med myntserier fra begynnelsen av myntpregningen i det 7. århundre før Kristus i Lilleasia til mynter og medaljer fra det 20. århundre. Dernest inneholder museet utvalgte verker fra Gemäldegaleries samling av gamle mestre. Bodemuseum ble gjenåpnet i 2006 etter omfattende restaurering. Utvikling. Området syd for elven Spree var i middelalderen et sumpaktig elveområde. I det 17. århundre ble det anlagt kanaler der, og det oppstod en øy, "Cöllnische Werder", hvor det fra midten av det 17. århundre ble anlagt en "Lustgarten". I 1748 ble de siste restene av lysthaven, Pomeranzenhof (et orangerie for sydfrukter, palmer og eksotiske planter) forvandlet til pakkhus, og ble deretter brukt i den stadig økende handelen langs vannveiene. Flere pakkhus, et mellager og et saltmagasin fulgte. 1797 grep kong Fredrik Vilhelm II forslaget til arkeologen og kunstprofessoren Alois Hirt om å oppføre et museum for utstilling av antikk og nyere kunst. I 1810 ble det i en kabinettsordre fra Fredrik Vilhelm III bestemt å åpne "eine öffentliche Kunstsammlung", en offentlig kunstsamling. Med denne ordren kom han også dannelsesborgerskapets krav om tilgjengelige kunstsamlinger i møte. Karl Friedrich Schinkel presenterte i 1822 planene for et nybygg, som medførte omfattende endringer for den nordlige Spreeøya. Schinkels plan innebar foruten museumsbygget også flere broer. Wilhelm von Humboldt overtok ledelsen av "Kommission zur Errichtung des Museums." Som første bygg på Museumsinsel oppstod 1830 Altes Museum, som samtidig også var Preussens første offentlige museum. I året 1859 ble det kongelige prøyssiske museum (nå Neues Museum) åpnet. I 1876 fulgte Nationalgalerie (nå Alte Nationalgalerie), 1904 Kaiser-Friedrich-Museum (nå Bodemuseum) og ved spissen av øyen i 1930 Pergamonmuseum. Mot slutten av 1870-tallet kom navnet "Museumsinsel" for området i alminnelig bruk, og demonstrerte dermed også de prøyssiske pretensjonene om å bygge museer som kunne måle seg med museene i Paris og London. I 1880 bestemte en konferanse av museumsdirektører å i fremtiden kun vie oppmerksomheten til «høy kunst», som på denne tiden begrenset seg til kunst fra Europa og den nære orient. Siden 1999 hører Museumsinsel som enestående bygningsmessig og kulturelt kompleks med på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Med gjenforeningen i 1989 begynte de første arbeidene med å restaurere Museumsinsel. I 1999 vedtok styret i Stiftung Preußischer Kulturbesitz, som eier museene, den såkalte hovedplanen for Museumsinsel. Den innebærer en mer helhetlig løsning for bygningene, med oppførelsen av en sjette bygning, James Simon-Galerie, som ny sentral inngangsbygning og besøkssentrum. Den modernistiske bygningen er tegnet av arkitekten David Chipperfield. Palast der Republik er revet og Berlins byslott skal gjenoppføres på Spreeinsel. Bak slottets fasader skal oppføres Humboldt-Forum med utstillinger fra de uteneuropeiske samlinger tilhørende Staatliche Museen zu Berlin, Stiftung Preußischer Kulturbesitz' kunstsamlinger, Humboldt-universitetets vitenskapelige samlinger og deler av Det prøyssiske statsbibliotekets samlinger. Alte Nationalgalerie. Alte Nationalgalerie på Museumsinsel i Berlin viser de viktigste verkene fra det nittende århundre fra samlingen til Stiftung Preussischer Kulturbesitz. Hertil hører verker fra klassisismen og romantikken (Caspar David Friedrich, Karl Friedrich Schinkel, Karl Blechen), biedermeier, fransk ekspresjonisme (Édouard Manet, Claude Monet) og tidlig tysk impresjonisme (Adolph von Menzel, Max Liebermann, Lovis Corinth). Til de viktigste verkene hører blant annet Friedrichs «Mönch am Meer», Menzels «Eisenwalzwerk» og de såkalte «Prinzessinnengruppe», et dobbeltbillede av prinsessene Louise og Friederike av Preussen, av billedhuggeren Johann Gottfried Schadow. Bygningen ble planlagt av arkitekten Friedrich August Stüler etter en skisse tegnet av kong Friedrich Wilhelm IV i 1865, og realisert 1869–1876 av Strack i form som et romersk tempel med apsis. Det ble skadet under annen verdenskrig, men kunne gjenåpnes allerede i 1949. Det var ferdig restaurert i 1969. Mellom 1998 og 2001 gjennomgikk det en ny restaurering fra grunnen av, og fikk samtidig to nye saler, hvor verker fra romantikken er utstilt. Bodemuseum. Bodemuseum er et museum på Museumsinsel i Berlin, som eies av Den prøyssiske kulturstiftelsen. Det ble grunnlagt i 1904 av Wilhelm von Bode (adlet 1914) som Keiser Fredriks Museum ("Kaiser-Friedrichs-Museum"). Museet omfatter to selvstendige museer: "Skulpturensammlung und Museum für Byzantinische Kunst" (skulptursamlingen og museet for bysantinsk kunst) og "Münzkabinett" (myntkabinettet). Museet omfatter 66 saler med 1 700 skulpturer, i tillegg til 150 malerier. Myntkabinettet omfatter en halv million mynter, hvorav 4 000 er utstilt. Museumsbygningen. Idéen om å bygge et kunstmuseum oppstod omkring 1871 ved det keiserlige hoff, i omgangskretsen til den daværende kronprinsen, den senere keiser Fredrik III. Konkrete forslag ble utarbeidet av Wilhelm von Bode og hoffarkitekten, Ernst von Ihne, oppførte museumsbygningen mellom 1897 og 1904, for å huse skulptur- og malerisamlingen Bode hadde bygget opp. Bygningen er i nybarokk stil, og står på den nordvestlige delen av Museumsinsel, på en uregelmessig trekantet tomt på 6 dekar. Arkitekten har likevel klart å skape et inntrykk av en fullt symmetrisk bygning, som retter seg mot det halvrunde inngangspartiet, til broene over Spree. Bygningen ble oppkalt etter Fredrik III, som døde i 1888. I 1956 ble museet oppkalt etter grunnleggeren og første direktør, von Bode. Museet ble gjenåpnet sommeren 2006 etter seks år med restaureringsarbeider. Walter Gropius. Walter Gropius (født 18. mai 1883 i Berlin, død 5. juli 1969) var en tysk arkitekt, som i 1919 grunnla Bauhaus og ble dens første rektor. Vidkun Quisling. Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. oktober 1945 i Oslo; uttales /kvˈisling/) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Etter først å ha arbeidet ved den norske legasjonen i Moskva, og som nødhjelpsarbeider sammen med Fridtjof Nansen, var han statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet i to Bondeparti-regjeringer fra 1931 til 1933. Den 17. mai 1933 stiftet han det nasjonalromantiske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) sammen med en gruppe menn, for det meste tidligere offiserer. Uoffisiell nestleder ble etterhvert Johan Bernhard Hjort. Ved den tyske invasjonen 9. april 1940 forsøkte Quisling å begå statskupp, men måtte trekke seg 15. april etter tysk press til fordel for Administrasjonsrådet oppnevnt av Høyesterett. Den 1. februar 1942 ble han med tysk godkjenning ministerpresident for en regjering bestående hovedsakelig av NS-medlemmer. Etter krigen ble Quisling dømt for krigsforræderi, ulovlig forsøk på å bringe Norge under fremmed kontroll, bistand til fienden i krigstid, ulovlig endring av Grunnloven, medvirkning til drap, for deportasjonen av jødene, henrettelsene av Gunnar Eilifsen og Viggo Hansteen, og for å ha nektet å benåde de fjorten fangene som norske nazimyndigheter lot skyte som represalie etter drapet på statspolitisjef Karl Marthinsen. Quisling ble dømt til døden og henrettet ved skyting på Akershus festning. Bakgrunn. Quisling var sønn av prosten og genealogen Jon Lauritz Qvisling (1844–1930). Moren var Anna Caroline Bang, datter av Jørgen Bang. Etternavnet er avledet fra "Quislinus", et latinisert navn på landsbyen Kvislemark ved Slagelse i Danmark, fra hvor Quisling-familien migrerte på 1600-tallet, for senere å bli inngiftet i den vel ansette Bakka-familien i Telemark. Vidkun Quisling vokste opp med to brødre og en søster, og ble beskrevet som «sjenert og stille, men også lojal og hjelpsom, alltid vennlig, iblant med et varmt smil». Fra 1893 til 1900 var Quislings far kapellan i Strømsø i Drammen. Her begynte Quisling på skolen. Han ble mobbet av medelever på grunn av sin telemarksdialekt, men viste seg å være en skoleflink elev. I 1900 flyttet familien til Skien, hvor hans far ble utnevnt til prost. Akademisk viste Quisling seg å være talentfull i humanistiske fag, og da spesielt historie, samt naturvitenskap; han spesialiserte seg innen matematikk. På dette tidspunktet hadde han imidlertid ikke noen bestemt retning i livet. I 1905 ble Quisling innrullert i Krigsskolen, hvor han hadde høyeste eksamensscore av 250 elever det året. I 1906 ble han overført til Den militære høyskole, hvor han senere ble uteksaminert med høyeste eksamenscore siden høyskolens grunnleggelse i 1817, og for dette ble han belønnet med audiens hos kongen. Den 1. november 1911 begynte han som befal. Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen. Quisling var tilknyttet den norske legasjonen i Moskva og drev humanitært arbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen i 1920-årene, etter at Sovjetunionen ble rammet av hungersnød hvor flere millioner døde. Han ble satt til å ivareta britiske interesser etter at Storbritannia hadde brutt de diplomatiske forbindelsene med bolsjevikstyret, og for dette arbeidet mottok han i 1929 sammen med minister Andreas Urbye ved den norske legasjon kommandørkorset av ordenen Order of the British Empire som "honorary commander". Quisling ble frakjent ordenen den 22. mai 1944. Han var også innehaver av Romanias kroneorden for sin Balkan-innsats, og mottok den jugoslaviske Sankt Savas orden. Forsvarsminister i Bondepartiregjeringen. Han var forsvarsminister i bondepartiregjeringene Kolstad og Hundseid (1931–1933). Fører for Nasjonal Samling. 13. mai 1933 dannet Quisling og en mindre gruppe menn Nasjonal Samling. I hovedsak var dette offiserer, eller eksoffiserer. En uoffisiell «nestlederrolle» ble fram til 1937 tatt av høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i det nasjonalromantiske nasjonalistpartiet Nasjonal Samling. NS var delvis orientert mot tysk nasjonalsosialisme, men i like stor grad italiensk fascisme, og hadde en anti-demokratisk politisk struktur. Quisling var partiets «fører», slik Adolf Hitler var det for NSDAP i Tyskland, og Benito Mussolini for fascistene i Italia. Partiet opplevde en viss suksess. Ved valget i 1933, fire måneder etter at partiet ble stiftet, samlet det 27 850 stemmer (ca. 2 %), og fikk siden støtte av Norges Bondelag, som Quisling hadde kontakter med fra tiden som medlem av bondepartiregjeringen. Partiet arbeidet spesielt mot ekspropriasjoner av gårder under de økonomisk vanskelige årene, og samarbeidet med Bondepartiet. Etter hvert som partiet flyttet politikken fra et religiøst utgangspunkt til en mer protysk og antisemittisk linje fra 1935 og framover, forsvant støtten fra kirkelig hold, og ved valget i 1936 var velgeroppslutningen sunket. Partiet ble mer og mer ekstremt, og medlemstallet sank til anslått 2 000 medlemmer etter den tyske invasjonen. Under krigen var om lag 55 000 personer innom NS, noe som medlemsmessig sett faktisk gjør det til et av de største partier i norsk historie. Kuppforsøket april 1940. Da Tyskland invaderte Norge 9. april, 1940, ble Quisling den første noensinne som kunngjorde et kuppforsøk ved hjelp av radio. Quisling begrunnet maktovertakelsen med at regjeringen Nygaardsvold hadde vist tafatt holdning overfor vestmaktene, reagert på det tyske tilbudet om hjelp med væpnet motstand, og nå var på flukt og trådt tilbake. Deretter fulgte navnene på medlemmene i Vidkun Quislings 1. regjering. Videre oppfordret han de norske soldatene til å legge ned våpnene og erklærte at enhver motstand mot den tyske intervensjonen «ikke bare er nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom». Quisling satset på tysk støtte for kuppforsøket for å beholde noe politisk makt i norske hender. Han hadde vært i møte med Hitler 18. desember 1939, der han diskuterte muligheten for at en framtidig NS-regjering kunne be Tyskland om støtte mot en alliert invasjon. Hitler ønsket riktignok Quisling som regjeringssjef, og dette var et av kravene som sendemannen Curt Bräuer framsatte i møte med kong Haakon VII den 10. april. Bräuer, av Hitler utnevnt til "Bevollmächtiger des Reichs" (rikets fullmektig) og øverste sivile myndighet i Norge, ble imidlertid overbevist om Quislings manglende støtte i folket, og at han derfor sto i veien for en forhandlingsløsning. Han valgte å tilsidesette Quisling og satse på Administrasjonsrådet som Høyesterett oppnevnte den 15. april til å utøve den sivile administrasjon i de okkuperte områdene. Dermed hadde Bräuer gått imot Hitlers uttrykkelige ønske. Den 16. april ble han tilbakekalt til Tyskland og den 24. april erstattet med Josef Terboven som rikskommissær (sivil administrator) direkte underlagt rikskansleren i Berlin. De konstituerte statsråder. Utover sommeren fulgte en langvarig maktkamp mellom Terboven, Quisling og Stortingets presidentskap. Terboven hadde makten, Quisling hadde Hitlers støtte, og presidentskapets eneste kort var tyskernes ønske om å presse fram en legitim regjering ved forhandlinger. Den 25. september skar Terboven igjennom og utnevnte 13 kommissariske statsråder. De fleste var medlemmer av NS, men enkelte var upolitiske. Samme dag ble NS av okkupasjonsmakten erklært som landets eneste lovlige politiske parti. Landssvikoppgjøret. Quisling ble i oktober 1945 dømt for landsforræderi, og sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden. Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning den 24. oktober 1945. I ettertid er straffeutmålingen omdiskutert, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen ved provisoriske anordninger under krigen for å ta seg av etterkrigsrettssakene. I Høyesteretts kjennelse den 13. oktober 1945 ved behandling av Quislings anke ble dette avvist, med begrunnelse at de provisoriske anordningene var vedtatt i krigstid og derfor innenfor rammen av lovbestemmelsen om dødsstraff i krig i den militære straffelov som Quisling var dømt etter. Etter krigen ble anordningene videreført av Stortinget i 1945. Annet. Han giftet seg første gang 21. august 1922, antakelig i Riga, med Alexandra Andrejevna Voronin (1905–99), og annen gang 10. september 1923 i Kharkov med Maria Vasiljevna Pasetsjnikova fra Ukraina (1900–80). I og med at ekteskapet med Alexandra først ble oppløst ca. 1924, var vielsen med Maria trolig ikke lovformelig. Maria Quisling bodde i Oslo fram til sin død. De hadde ingen barn. Begge er gravlagt ved Gjerpen kirke utenfor Skien. Urnen med Vidkun Quislings aske ble frigitt først i 1959, og det ble kjent ved Marias bisettelse i 1980 at også hans urne lå der. Vidkun Quisling hadde en messias-liknende posisjon blant enkelte forhenværende NS-medlemmer helt inn på 2000-tallet. Bjørn Østring, tidligere frontkjemper og vaktsjef ved Qusilings førerbolig, har gjennom sin formidling av NS-historien i flere sammenhenger, blant annet i et radiointervju i NRK i 2006, uttrykt sin livslange beundring for idealisten Vidkun Quisling. Voluspå. 491;luspá, fremstilt av den svenske maleren Carl Olof Larsson (1853–1919) Voluspå ("norrønt" Vǫluspá), «volvens spådom», er det første diktet i den eldre edda. Det inntar en særstilling blant eddadiktene, ved at det ikke skildrer noen episode i gudenes eller menneskenes liv. Ei heller inneholder det noen utredning av sedvanerett, slik tilfellet er med Håvamål, «den Høyes sang». Diktet utgjør istedet en verdenshistorie som kort redegjør for verdens skapelse, og gudenes og menneskenes skjebne frem til denne verdens undergang under det fremtidige Ragnarok. Det er både en skapelsesberetning og en dommedagsprofeti. Diktet avsluttes med en kort, men henført skildring av en etterpå følgende ny og bedre verden. Diktet er lagt i munnen på en omkringvandrende spåkvinne eller kvinnelig sjaman, en såkalt volve, som retter sine ord til hele menneskeheten. Opphavet til "Voluspå" er ukjent, men det antas at det er diktet enten i Norge eller på Island sent på 900-tallet i brytningstiden mellom hedendommen og kristendommen. Gullveigs henrettelse. Frimerke fra Færøyene "Voluspå" er blitt bevart som en del av to større verk; "Konungsbók Eddukvæða" ("Codex Regius") og "Hauksbók". "Voluspå" er gjengitt ganske ulikt i de to verkene, rekkefølgen på strofene er forskjellig og enkelte strofer finnes kun i den ene versjonen. "Voluspå" begynner med at Oðin går til volven for å få henne til å spå om fremtiden. Før hun begynner sin spådom, rekapitulerer hun historien fra skapelsen og frem til nåtiden (tiden Voluspå ble skrevet). Etter dette spår hun om hva som vil komme; i skremmede bilder beskriver hun hvordan verden går under i Ragnarok og gudene faller. Like før verdens ende utkjemper Tor, som siste gjenlevende gud, et siste slag med Midgardsormen. Slaget ender med at solen slukner og verden synker i havet. I de siste strofene beskriver hun hvordan jorden igjen stiger opp av havet og en ny verden oppstår. Pergamonmuseet. Pergamonmuseum (Pergamonmuseet) ligger på Museumsinsel i Berlin. Det ble bygget mellom 1910 og 1930 etter planer av Alfred Messel og Ludwig Hoffmann. Det omfatter antikksamlingen (gresk og romersk kunst og arkitektur), Det forasiatiske museet ("Vorderasiatisches Museum") og Museet for islamsk kunst ("Museum für Islamische Kunst"). Pergamonmuseet besøkes av ca. 850 000 mennesker hvert år. Navnet stammer fra en av museets hovedattraksjoner, Pergamonalteret, som tyske arkeologer gravet frem fra oldtidsbyen Pergamon i Lilleasia og satte opp i Berlin. Opprinnelse. Allerede på tidspunktet da Kaiser-Friedrich-Museum ble åpnet på Museumsinsel, var det klart at stedet ikke var stort nok til å romme alle de nye kunstskattene. Særlig monumentalobjektene fra de tyske utgravningene i Babylon, Uruk, Assur, Milet, Priene og Egypt kunne ikke utstilles der på adekvat måte. Derfor fantes det allerede fra 1907 planer om et nybygg ved siden av, som direktøren for Kaiser-Friedrich-Museum, Wilhelm von Bode, var ansvarlig for. Her skulle man både utstille antikk kunst i nordfløyen, tysk kunst fra senantikken i Deutsches Museum, den forasiatiske avdelingen i sydfløyen og (planlagt fra 1927) avdelingen for islamsk kunst. Alfred Messel begynte i 1907 å planlegge det monumentale trefløyede bygget. Da han døde i 1909, overtok hans nære venn, Berlins bygningsbyråd Ludwig Hoffmann, oppførelsen av bygget. I 1910 begynte arbeidene, men de ble forsinket av den første verdenskrigen, av revolusjonen i 1918 og av inflasjonen i 1922-23. Først i 1930 kunne bygget og dermed de fire museene åpnes. Under luftangrepene på Berlin ble Pergamonmuseet sterkt skadet, og mange utstillingsobjekter ble flyttet til sikrere steder. I 1945 ble museet plyndret av sovjetiske styrker og mange objekter sendt til et stort Stalin-museum i Sovjet. I 1958 ble imidlertid det meste gitt tilbake til det daværende DDR. Fremdeles finnes det noen objekter folkerettsstridig i depoter i Russland. Da Sovjetunionen falt sammen avtalte den nye demokratiske regjeringen i Russland å tilbakelevere alle de stjålne gjenstandene til tyske myndigheter, men prosessen er blitt forsinket av museumsdirektører i St. Petersburg og Moskva og av det russiske parlamentet, Dumaen. Antikksamling. Antikksamlingen går tilbake til de brandenburgiske kurfyrstene, som samlet objekter fra den klassiske oldtid; den egentlige antikksamlingen ble grunnlagt med kjøpet av samlingen til en romersk arkeolog i 1698. Samlingen ble tilgjengelig for almenheten med åpningen av Altes Museum i 1830. Den ble utvidet betydelig med utgravningene i Olympia, Samos, Pergamon, Milet, Priene og Didyma. Antikksamlingen er lokalisert to steder. Bare en del av den befinner seg i Pergamonmuseet, den andre er i Altes Museum. Samlingen viser kunstverker fra gresk og romersk antikk: bygningskunst, skulpturer, innskrifter, mosaikker, bronse og smykker. De to hovedattraksjonene er Pergamonalteret fra det 2. århundre f. Kr., med skulpturer som viser gudenes kamp med gigantene, samt markedsporten fra Milet, som stammer fra romertiden. Etter annen verdenskrig ble også antikksamlingen delt. Pergamonmuseum havnet i Øst-Berlin, og ble gjenåpnet i 1959. De gjenstandene som befant seg i vest-Berlin var frem til 1995 utstilt i museene i Schloß Charlottenburg. Museum für Islamische Kunst. Med åpningen av Bode-Museum i 1904 ble det også opprettet en avdeling for islamsk kunst, som ved åpningen av Pergamonmuseet i 1930 ble et eget museum i det nye bygget. Ved siden av kunstverker fra det 8. frem til det 19. århundre fra islamske kulturer mellom Spania og India utstilles Mschatta-fasaden, fra et førislamsk ørkenslott, som ble gitt i gave fra den ottomanske sultan Abdülhamid II. til keiser Wilhelm II. Fremdeles idag befinner det seg deler av slottet, som ble fjernet fra sin opprinnelige lokalisering på grunn av bygningen av Bagdad-banen, i landskapet ved lufthavnen i Amman i Jordan. Vorderasiatisches Museum. I det forasiatiske museet vises tyske arkeologers utgravninger, bl.a. av Deutsche Orient-Gesellschaft, fra sumeriske, babylonske og assyriske høykulturer. Dertil hører mange monumentale bygningsminnesmerker, relieffer og også mindre kultur-, smykke- og bruksgjenstander. Særlig fremtredende er den babylonske Istarporten (Ischtar-Tor), en del av prosesjonsgaten som lå foran, samt tronsalsfasaden til Nebukadnesar II. Hovedplan Museumsinsel. I rammene av hovedplanen for Museumsinsel skal Pergamonmuseet utbygges til sentrum for museumskomplekset, da det lett kan forbindes med både Neues Museum, Bodemuseum, Alte Nationalgalerie og den nye inngangsbygningen. I 2000 ble det utskrevet en arkitektkonkurranse, som ble vunnet av kölneren Oswald Matthias Ungers. Komplekset skal opprustes etter hans planer. Ettersom de innebærer relativt store endringer i komplekset, som stort sett har stått uforandret siden 1930, er planene svært omstridte. Det bestående inngangsbygget i Ehrenhof fra 80-tallet skal erstattes, og det skal bygges en fjerde fløy i syd, hvor det nå er åpent. Forbindelsen til de andre museene skal følge en "Archäologische Promenade" på sokler. Også dette er omstridt, både på grunn av kostnadene og det pedagogiske konseptet. Saneringsarbeidene har foregått siden 2008. En total stengning av museet er ikke aktuelt. Pergamon. Ruinene av det rekonstruerte tempelet til Trajan i Pergamon Levningene av teateret i Pergamon Pergamon (gresk: Πέργαμον eller Πέργαμος), eller "Pergamum", var en gresk oldtidsby i landskapet Mysia ved kysten i Anatolia (Lilleasia) i dagens Tyrkia, i dag lokalisert rundt 26 km fra Egeerhavet på en høyde på nordsiden av elven Kaïkos (dagens Bakırçay). Byen ble hovedstaden for kongedømmet Pergamon under den hellenistiske perioden under Attaliddynastiet, 281–133 f.Kr. Pergamon ble sitert i "Johannes' åpenbaring" i Det nye testamente som en av de syv kirker i Asia. I dag er hovedsetet for oldtidens Pergamon nord og vest for dagens moderne by Bergama. under hellenismen og Attalide-dynastiet vokste til et betydningsfullt kongerike. Kongen Attalos III ga i 133 f.Kr. kongeriket til Den romerske republikken. Dette førte til en kortvarig borgerkrig som resulterte i at kongeriket ble delt mellom Roma, Pontus og Kappadokia. Permamon hadde det nest største biblioteket i den antikke verden, etter Alexandria i Egypt. Da ptolemeerne innstilte eksporten av papyrus, oppfant pergamonerne et nytt materiale, pergament, laget av kalveskinn. Senere ble dette utviklet til pergamentpapir. Tyske arkeologer foretok utgravninger i Pergamon fra 1800-tallet, og en rekke kunstverker er utstilt i Pergamonmuseum i Berlin. Historie. Attaliddynastiets kongerike oppsto i kjølvannet av kongedømmet Trakia falt sammen. Attalidene, etterkommerne av Attalos, far av Philetairos som kom til makten i 281 f.Kr. etter at Trakia kollapset, var blant de meste lojale tilhengerne av den romerske republikken i den hellenistiske verden Under Attalos I (241-197 f.Kr.), allierte de seg med Roma mot Filip V av Makedonia under første og andre makedonske krig, og på nytt under Eumenes II (197-158 f.Kr.) mot Perseus av Makedonia under tredje makedonske krig. For sin støtte mot Selevkide-dynastiet i Syria ble attalidene belønnet med de tidligere besittelsene til Selevkide-riket i Anatolia. Attalidene styrte med klokskap og sjenerøsitet. Mange dokumenter som har blitt bevart viser hvor de støttet framveksten av byer i sine besittelser ved å sende dyktige håndverkere og ettergi skatter. De lot de greske byene i sine besittelser opprettholde nominell uavhengighet. De sendte gaver til greske kulturelle steder som Delfi, Delos, og Athen. De beseiret invaderende keltisktalende folkeslag. De ombygde Pergamons akropolis etter modell av Akropolis i Athen. Da Attalos III (138-133 f.Kr.) døde uten arving i 133 f.Kr. lot han hele Pergamon testamenteres til Roma for å unngå borgerkrig. I henhold til den kristne tradisjonen ble den første biskopen av Pergamon, Antipas, martyr her en gang rundt 92 e.Kr. Osmanernes sultan Murad III røvet to store urner i alabast fra ruinene i Pergamon og plasserte dem på begge sider av midtskipet i Hagia Sophia i Istanbul. Altes Museum. Altes Museum er det eldste museet på Museumsinsel i Berlin. Det ble grunnlagt i 1830, og utstiller blant annet antikksamlingen. De norske universitetsbygningene i Karl Johans gate er inspirert av Altes Museum. Fyn. Kart over Danmark, med Fyn avmerket i rødt. Fyn er Danmarks tredje største øy. Den er omgitt av det Fynske Øhav, Lillebælt, Kattegat, Storebælt og Lundeborgbæltet. Fyns større byer er: Odense, Bogense, Middelfart, Assens, Faaborg, Svendborg, Nyborg og Kerteminde. Ved Fyn ligger Langeland, Thurø, Tåsinge, Æbelø (Når det er høyvann er det en egen øy men når det er lavvann er det en del av Fyn), Ærø og omkring 90 andre øyer. Jylland. Bøk fra nordøstkysten (Gjerrild). Det er elleve stammer på samme rot Jylland (utt. på dansk uten trykk på første stavelse) er den eneste delen av Danmark som er landfast med resten av Europa. Den nordlige delen nord for Limfjorden er Danmarks nest største øy (Nørrejyske Ø). Historie. Landsdelen har navn etter den germanske folkestammen jydene, som trolig bodde i Øst- eller Midtjylland. Samtidig bodde det vendeler langs Limfjorden, harder i Vestjylland som Harsyssel er oppkalt etter (i likhet med Hordaland og Harzen i Tyskland – navnet kommer av "harth", et gammelt ord for «skog»), og angler i Sønderjylland. Nordfriserne kom mellom 800 og 1100 til området mellom Ejderen og Vidåen i Sønderjylland fra Vest- og Østfrisland. På midten av 1700-tallet var Island så hjemsøkt av vulkanutbrudd og kopperepidemi at man i København vurderte å evakuere den hungersnødramte islandske befolkningen til Jylland, men dette ble ikke noe av. Geografi. Jyllands fastland er 23 872 km² og utgjør godt over halvparten av Danmark. Jylland grenser i nord til Skagerrak og Kattegat. Langs hele vestsiden ligger Nordsjøen (på dansk tradisjonelt kalt Vesterhavet). På sydøstsiden ligger Østersjøen og mange større og mindre øyer, med Fyn og Als som de største. I syd ligger den tysk-danske grensen ved Tønder og Flensborg. Lillebelt skiller Jylland fra Fyn. Det nordligste punktet av Jylland er Grenen ytterst på Skagens Odde, det vestligste punktet er Blåvands Huk nordvest for Esbjerg, mens det østligste punktet er Fornæs på halvøya Djursland i nærheten av byen Grenaa. I eldre tid var Jylland delt mellom Sønderjylland eller Slesvig, som var et hertugdømme under den danske kongen, og Nørrejylland, som var en del av kongeriket. Grensen gikk langs Kongeåen nord for Ribe og sør for Kolding. I dag inndeles Jylland oftest i Vest-, Øst-, Nord- og Sønderjylland, hver med sitt landskapelige, kulturelle og språklige særpreg. Midtjylland (omkring byene Herning, Ikast og Silkeborg) er et nyere begrep, som ikke har en fast definisjon. Historisk hørte Sydslesvig, området mellom den dansk-tyske grensa og Eideren, med til Jylland (Jyske Lov gjaldt sør til Eideren fram til 1900). Området helt ned til Elben blir sjelden kalt Jylland, men iblant "den jyske halvøy", "den kimbriske halvøy" eller Jylland-Slesvig-Holsten. På dansk sier man "i" Jylland, aldri "på" Jylland". Landskap. Landskapet varierer fra sandstrender og klitter langs vestkysten til karrige heder i Midtjylland, skog og rike jordbruksområder lenger mot øst. På høydedraget nord-syd finnes Himmelbjerget(147 moh.) nær Silkeborg, som er Danmarks fjerde høyeste punkt. Høyest er Møllehøj ved Skanderborg med 170,86 moh. Den vakre Grejsdal strekker seg inn i landet fra Vejle og er Danmarks dypeste dal med 50-70 meter høye, skogskledde skrenter. Vestkysten er en typisk utjevningskyst med lange sandstrender og stor sandvandring. Bare ved Bovbjerg, Bulbjerg og Lønstrup finnes det steile kystskrenter med erosjon. Ringkjøbing Fjord og Nissum Fjord er egentlig store strandsjøer. Sør for Esbjerg er kysten en lav marsk beskyttet av diger. Utenfor marskkysten ligger øyene Rømø, Mandø og Fanø, som egentlig er rester av en eldre kystlinje. Dette tidevannshavet, Vadehavet, strekker seg helt til Nederland. Østkysten er preget av fjorder som skjærer seg inn mellom lave enger (typisk i nord) og dels mellom bølgende bakkelandskap (typisk på den sentrale østkysten og lenger mot sør). Limfjorden skjærer seg helt gjennom Nordjylland fra vest til øst. I Limfjorden ligger det mange små og store øyer og varierte kystlandskap. Nordspissen av Jylland, Grenen ved Skagen, er en sandodde som endrer seg fra dag til dag. Sandflukten preget vestkysten og deler av innlandet særlig fra 1500- til 1800-tallet, men man mener at allerede svartedauden avfolket deler av Vestjylland. Omkring 1760 inviterte kong Frederik 5. bønder fra Sør-Tyskland til å oppdyrke Midt-Jylland med nye metoder. "Kartoffeltyskenes" etterkommere lever fremdeles i området ved Karup og Frederiks. Etter Danmarks tap av Slesvig og Holsten i 1864 ble oppdyrking av de sandete jorder i vest intensivert. Størstedelen av lyngheiene i Vest- og Midtjylland ble til landbruksjord. Deler av det gamle landskapet er gjort til naturvernområder. Dette gjelder hedelandskap, klitter og verneskogsområder, for eksempel den nye nasjonalparken i Thy (utnevnt 2005). Sandklittene på kysten ble etterhvert beplantet, men to åpne sandmiler nær Skagen er bevart (vandrende sanddyner på vei med vestavinden mot Østkysten). Fyrtårnet på Rubjerg Knude holder på å bli dekket av flygesand, og ikke langt derfra er Mårup kirke nær ved å falle i sjøen. Geologi. Som det øvrige danske landskapet er Jylland helt preget av isens bevegelser under siste istid. De mange små sjøer, som er spredd i flere landskaper, er oppstått ved avsmeltning av isolerte isforekomster og kalles dødishuller. Nok er landet lavt, men ofte er slettene bølgede på grunn av isens bevegelser, og Østjylland er svært kupert visse steder. Helt flate er hedeslettene i Vestjylland, som ikke var dekket av isen under istida, men ble overskyllet av smeltevann. Dette, sammen med senere tiders sandflukt, er årsaken til den sandete jorden i vest. På de vestjyske hedeslettene finnes også de såkalte bakkeøyer, som stammer tilbake fra en eldre istid, men som er blitt nokså utplanet av årtuseners erosjon. Under Midtjylland ligger kalksteinsfjell. Der dette er nær overflaten har en drevet kalkminer (Daugbjerg og Mønsted). Det er saltfjell nær Mariager, som leverer mineralsalt. Under Lille Thorup nær Viborg lagres naturgass i saltgrunnen, 1,5 km under overflaten. Sør for Herning i Midtjylland utgravde man tidligere brunkull. Thisted forsynes med geotermisk varme fra undergrunnen. To steder rekker grunnfjellet opp til overflaten: Bulbjerg i Nordjylland er en kalksteinsklippe og Danmarks eneste fuglefjell, og Grejs Klipper nær Vejle er et lite klippeframspring av travertin. Trafikk. Fra Nordjylland (Hanstholm, Hirtshals og Frederikshavn) er det ferjeforbindelser til Shetland, Færøyene, Island, Norge og Sverige. Fra Esbjerg er det ferje til England. Motorvei E39 og E45 forbinder nord og sør. Motorvej E20 fører fra Esbjerg og øst til Lillebeltsbroene, Odense, Storebæltsbroen, København og Øresundsbroen. Det pågår motorveisbygge til Herning og Sønderborg. For den som ønsker gode alternativer og omveier, finnes det hovedveier, eldre landsdelsveier og Margerittruten. Den viktigste jernbanen er den østjyske lengdebanen fra Frederikshavn via Ålborg og Århus til grensen. Danske Statsbaners intercity-nettverk forbinder København via Fredericia med aksene Århus-Ålborg-Frederikshavn, Herning-Struer-Thisted, Esbjerg og Sønderborg. Det finns en del mindre jernbaner, selv om en stor del ble sløyfet på 1960- og 1970-åra. Jyllands hovedflyplass er Billund, fulgt av Ålborg og Århus. Innenriksruter til København finnes også fra Karup, Esbjerg og Sønderborg. Etter åpningen av Storebæltsbroen i 1996 ble flytrafikken innen Danmark mindre intensiv, og noen mindre ruter ble stengt. Havnene i Fredericia og Århus er Danmarks største. De største fiskerihavner er Hanstholm og Hirtshals. Den store havnen i Esbjerg er mindre trafikkert enn tidligere. Turisme. De gode ferjeforbindelsene til Norge gjør Jylland til et populært ferieområde for nordmenn, som kan velge mellom slotts- og herregårdsferie, hotellferie, kroferie, camping og feriehus. Danske turistmyndigheter har stadig nye ideer, som snapserute, kunstrute og historierute. Jylland domineres fremdeles av tyske turister, som sammen med nordmenn, svensker og danskene selv gjør kystbyene velbesøkte i sommerperioden. Noen deler av vestkysten er tett besatt av ferieboliger, som gjør områdene nær folketomme i vintersesongen. Fremdeles får dog bare danske statsborgere lov å eie feriehus. Anders Fogh Rasmussen. Anders Fogh Rasmussen (født 26. januar 1953 i Ginnerup, Danmark) er en dansk politiker. Rasmussen er formann for det danske politiske partiet Venstre og var mellom 27. november 2001 og 5. april 2009 Danmarks statsminister. Han er dermed den lengst sittende statsminister fra Venstre og den eneste som har sittet kontinuerlig i tre valgperioder. I perioden 10. september 1987 til 18. desember 1990 var han Danmarks skatteminister, og fra 18. desember 1990 til 19. november 1992 var han skatteminister og økonomiminister. Den 4. april 2009 ble Rasmussen utnevnt til generalsekretær for NATO. På et pressemøte umiddelbart etter offentliggjorde Rasmussen at han dermed ville trekke seg som Danmarks statsminister. Rasmussen tiltrådte posten som NATOs generalsekretær 1. august 2009, og inntar dermed en stilling som betraktes som den høyeste stilling oppnådd av en dansk politiker noensinne. Bakgrunn og tidlig karrière. Anders Fogh Rasmussen ble født den 26. januar 1953 i Ginnerup (Nørre Djurs kommune). Hans foreldre er gårdeier Knud Rasmussen og Martha Rasmussen (født Fogh). Han heter Rasmussen til etternavn, og har morens pikenavn, Fogh, som mellomnavn. Når han ikke omtales med fullt navn skal han altså korrekt omtales som «Rasmussen». Rasmussen vokste opp i landsbyen Hvidding ved Hammershøj, mellom Randers og Viborg. Han gikk på språklig-samfunnsfaglig linje ved Viborg Katedralskole, og fullførte gymnaset i 1972. Deretter studerte han samfunnsøkonomi ved Aarhus Universitet, hvor han avla embedseksamen som cand. oecon. i 1978. Han har vært politisk aktiv det meste av sitt liv. Rasmussen stiftet Liberal Ungdom på Viborg Katedralskole og var formann der i perioden 1970–1972. Rasmussen var medlem av representantskapet for Nørgaards Højskole, Bjerringbro, 1984–1987 og igjen fra 1993. Han var konsulent i Håndværksrådet 1978-1987. Han var også medlem av representantskapet for Sparekassen i Skals i perioden 1985–1987. Rasmusen var fra 1993 medlem av bestyrelsen for Skals Håndarbejdsskole. Han var medlem av forretningsutvalget i Dansk Ungdoms Fællesråd i perioden 1976–1978. Rasmussen var medlem av LOFs landsstyrelse i perioden 1979–1981, og medlem av representantskapet for Byggeriets Realkreditfond i perioden 1986–1987 og for Forsikringsselskabet Østifterne i 1987. Han var medlem av bestyrelsen for investeringsforeningen Andelsinvest i 1987 og igjen fra 1995. Han var medlem av Pristalsnævnet i perioden 1982-1987, av Overfredningsnævnet i perioden 1985-1987 og av Landsskatteretten, Lønningsrådet og Udetillægsnævnet i perioden 1986-1987. Rasmussen var også medlem av Nationalbankens representantskap i perioden 1996–2001 og av Nationalbankens bestyrelse i perioden 1998-2001. Rasmussen var landsformann for Venstres Ungdom i perioden 1974-1976. Han var medlem av Venstres hovedbestyrelse 1973-1978 og igjen fra 1984. Han var formann for Venstres opplysningsutvalg fra 1984 og nestformann for Venstres landsorganisasjon fra 1985. Han var medlem av Folketingets finansudvalg i perioden 1982-1987, mens han var nestformann i perioden 1994-1998. Han var nestformann for Folketingets boligudvalg i perioden 1981-1986 og for Folketingets politisk-økonomiske udvalg i perioden 1993-1998. Han var medlem av folketingsgruppens bestyrelse i to perioder, først fra 1984 til 1987 og igjen fra 1992 til 2001. I tillegg var han formann i perioden 1998-2001. Han var Venstres politiske ordfører i perioden 1992-1998. Rasmussen var nestformann i Udenrigspolitisk Nævn 1998-2001. Han har blant annet skrevet bøkene "Opgør med skattesystemet," 1979, "Kampen om boligen," 1982, og "Fra Socialstat til Minimalstat," 1993. Han var medforfatter til bøkene "Den truede velstand," 1980, "Slaget om landsbyen," 1981, "Liberal Ungdom gennem 75 år," 1983, "Handelen år 2000," 1985, "Bolig og økonomi," 1987, "Danmark år 2000," 1987, og "Arbejdslyst og velfærd – en umulig cocktail?", 1993. Han var Venstes kandidat i Viborg amt (sideordnet) fra 1973, i Kjellerupkretsen fra 1974, i Viborgkretsen 1977-1999 og i Glostrupkretsen fra 1999. Irakkrigen. Som statsminister var Rasmussen en ivrig støttespiller av den amerikansk-ledete invasjonen av Irak i 2003. Som i de fleste andre europeiske landene møtte han betydelig motstand, både i folketinget og i befolkningen generelt. Påfølgende meningsmålingene viste den danske befolkningens holdning var splittet i saken. En demonstrant klarte å komme inn i Folketinget i perioden før krigen, der han kastet rød maling på statsministeren mens han ropte «Du har blod på dine hænder». I månedene etter den innledende fasen av krigen deltok danske tropper i den multinasjonale styrken stasjonert i Irak. Om lag 550 danske soldater var stasjonert i Irak fra 2004 og inn til 2007, først ved «Camp Dannevang» og senere i «Camp Einherjer», begge i nærheten av Basra. Da kontingenten av tropper ble trukket tilbake i august 2007 ble den ikke erstattet, og Danmark flyttet fokuset til ikke-militær støtte rundt Bagdad. Den offisielle grunnen var at den irakiske regjeringen skulle nå selv kunne håndtere sikkerheten i Basra-området. Kritikere av Rasmussen hevder at tilbaketrekningen var motivert av en fallende innenlandsk støtte til krigen. I 2004 kom Rasmussens regjering under kritikk basert på spørsmål om hvor mye etterretning man hadde med hensyn til irakiske masseødeleggelsesvåpen. Regjeringen holdt høringer i Folketinget og ble tvunget til å publisere klassifiserte rapporter som de hadde konsultert, om sannsynligheten for eksistensen av ulovlige våpen i Irak. Mens Blair og Bush-administrasjonene har vært gjenstand for kritikk over lengre perioder på grunn av at de hadde konsultert tvilsom etterretning, klarte Rasmussen å unngå en potensiell regjeringskrise. Dette er sannsynligvis hovedsakelig fordi forslagene vedtatt av Folketinget som autoriserte utplasseringen av danske tropper i Irak, var basert på et grunnlag av at Irak fortsatte å nekte å samarbeide med FNs våpeninspektører i strid med vedtakene til FNs sikkerhetsråd. Utstasjoneringen av danske tropper var således ikke formelt basert på en påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Nominasjon. De første spekulasjonene om Rasmussens kandidatur som NATOs generalsekretær kom frem da "Financial Times" den 12. februar 2009 nevnte den danske statsministeren som mulig kandidat til topposten i NATO. Få dager etter ble spekulasjonene forsterket da den danske politiske kommentatoren Hans Engell den 13. februar uttalte at Rasmussen innen en måned ville bli utnevnt til NATOs generalsekretær. Snart fikk Rasmussens kandidatur oppbakking fra Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Da USA den 21. mars meddelte at de også ville støtte Rasmussen så utnevnelsen til at være på plass. I Norge støttet både statsminister Jens Stoltenberg og Fremskrittspartiet med Siv Jensen i spissen den danske statsministerens kandidatur. Men da det kreves konsensus blant alle medlemslandene i NATO om hvem som skal etterfølge Jaap de Hoop Scheffer i posten som generalsekretær, og alle land dermed har vetomakt, viste det seg å være et problem mellom Rasmussens kandidatur og et av medlemslandene. I Tyrkia uttalte topprådgivere i landets regjeringsparti og statsminister Recep Tayyip Erdoğan at Tyrkia ikke ville akseptere Rasmussen. Dette skulle skyldes hans håndtering av, og hans lave popularitet i den muslimske verden etter, Muhammed-krisen. En annen begrunnelse for den tyrkiske motstanden var at den kurdiske TV-stasjonen Roj, som ifølge Tyrkia er et talerør for terrororganisasjonen PKK, hadde hatt mulighet for å sende fra København selv om Tyrkia siden 2005 hadde krevet TV-stasjonen stengt. Spekulasjonerne om Tyrkias motstand ble dog avvist da Tyrkias president Abdullah Gül ved et pressemøte den 27. mars uttalte: «Vi er ikke imot noen personer, heller ikke Rasmussen, hvis han blir kandidat». Dermed mente mange analytikere at veien var ved å være banet for Rasmussen, som hadde avvist sitt kandidatur gjentatte ganger, men etter Tyrkias aksept av ham endret han sin uttalelse til: «ingen kommentarer». Den 2. april 2009 erklærte Rasmussen sitt kandidatur til generalsekretærposten i NATO etter måneder med spekulasjoner. Innen åpningen av NATOs jubileumstoppmøte i Strasbourg/Kehl gikk den tyske forbundskansleren Angela Merkel fredag den 3. april tungt ut med støtte til Rasmussen, og slo nærmest fast at en avgjørelse ville komme i løpet av kvelden. Men til tross for bred støtte blant de andre medlemslandene fortsatte Tyrkia åpent å blokkere for Rasmussen som neste generalsekretær. Den tyske forsvarsministeren Franz Josef Jung uttalte at Tyrkia truet med å nedlegge veto mot Rasmussen, og gjorde det klart at saken likevel kunne bli utsatt. Også ifølge amerikanske diplomatkilder var det ikke sikkert at det ville bli noen avgjørelse i saken på toppmøtet, ettersom USA ikke hadde hastverk i saken. De andre NATO-landene fortsatte utover kvelden og natten mellom den 3. og 4. april lørdag morgen med å legge press på Tyrkia, blant annet var det hemmelige forhandlinger mellom USAs president Barack Obama, Tyrkias president Abdullah Gül og Rasmussen. Toppmøtet ble ytterligere forsinket på grunn av striden, og planlagte pressemøter ble forsinket i flere timer. Obama tok personlig hånd om saken, og holdt flere samtaler med Abdullah Gül parallelt med det egentlige toppmøtet. Fra tyrkisk side sluttet man å nevne Muhammed-karikaturene, og fokuserte nå kun på problemet om den danske sendetillatelsen til Roj TV. Klokken 14.45 fikk Rasmussen fortalt at han har full støtte, da president Gül langt om lenge hadde bøyd seg for det massive presset noen minutter før. Toppmøtet sluttet som en suksess, og i en pressekonferanse klokken 15.20 den 4. april ble Anders Fogh Rasmussen presentert av avtroppende generalsekretær de Hoop Scheffer som NATOs nye generalsekretær på NATOs egen tv-kanal, som Danmark hadde finansiert en stor del av. I pressekonferansen sa han at «Jeg er dypt beæret over å bli valgt som den neste generalsekretær, og jeg vil gjøre mitt ytterste for å leve opp til den tillit mine kolleger har gitt meg. I dag er en historisk dag. Ikke bare fordi en danske oppnår posten, men først og fremst fordi vi feirer 60-årsdagen for den mest suksessfulle fredsbevegelsen i verden noensinne.» Han nevnte at samarbeidet med den muslimske verden og Afghanistan ville bli hans viktigste utfordringer. Utmerkelser. Anders Fogh Rasmussen er tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke. Han ble 7. april 2009 tildelt Dannebrogordenens storkors. I 2002 mottok han Fortjenstmedaljen i gull. Han har videre mottatt Trestjerneordenen (Latvia), Litauens fortjenstorden, Republikken Polens fortjenstorden, Eikekroneordenen (Luxembourg), Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Fortjenstordenen (Portugal), Nordstjerneordenen (Sverige), Pedro Joaquin Chamorro-ordenen (Nicaragua), Rubén Darío-ordenen (Nicaragua), Stara Planina-ordenen (Bulgaria), Stjerneordenen (Romania) og Sydkorsordenen (Brasil). Privatliv. Han er gift med Anne-Mette Rasmussen, som er pedagog. Paret er bosatt i Nærum. Sammen har de tre barn. Deres eldste, Henrik Fogh Rasmussen, har markert seg som deltaker i samfunnsdebatter, blant annet med boken "Amerikanske Tilstande". Som amatørsyklist har Rasmussen fullført en del av den beryktede Alpe d'Huez-trinnet av Tour de France i 2008, dagen etter det profesjonelle løpet fant sted. Hans deltakelse på Le Tour skjedde etter invitasjonen av den tidligere danske syklisten Bjarne Riis. Rasmussen er også en mosjonsløper, og han invitert sine Facebook-støttespillere til å løpe sammen med ham. Viborg. Viborg er en av de eldste byene i Jylland i Danmark. Byen hadde innbyggere per 1. januar 2010, og innbyggertallet for hele Viborg kommune (arealmessig Danmarks største) er på 93 310 innbyggere (2010). Byen er administrasjonssentrum i Region Midtjylland (tidligere i det mindre Viborg amt) og Viborg kommune. Den var hovedsamlingsstedet i regionen fra Knud den stores tid på 1000-tallet. Magnus den gode ble hyllet i 1042 på tinget i Viborg, som frem til midten av 1600-tallet var med på å utpeke kongene. Navnet på byen er endret mange ganger, fra Wibiærgh og Wybærgh til Wiburgh samt det latinske navnet Wibergis. «Borg» kommer av at byen ligger høyt i terrenget, og det var et mye brukt sted for gudedyrkelse. Fra gammelt av betyr «vi» det samme som helligdom. Ca. år 900 – 1750. Det er arkeologisk belegg for at den første bydannelsen i Viborg fant sted på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Dette har foregått ved at én eller flere store vikinggårder ble stykket ut i mindre parseller langs en gate. Viborg er også nevnt i en litterær kilde, Gisle Surssons saga, hvor man kan lese at Gisle og to av hans venner fra Island "rejste sydpå til Danmark og kom til købstaden Viborg, hvor de blev vinteren over hos en mand ved navn Sigurhaddur". Dette skal ha foregått i 961, men da sagaen ble skrevet flere hundre år senere, er teksten ikke noe sikkert vitnesbyrd om Viborgs alder. Rundt 1060 ble Jylland delt inn i bispedømmer og Viborg ble bispestad. I begynnelsen av 1100-tallet begynte oppføringen av domkirken. På midten av 1100-tallet ble byen i forbindelse med stridighetene mellom kongsemnene Svein Grathe, Knud og Valdemar den store befestet med en vold og en grav. Inngang til byen var deretter gjennom en av 5 byporter ved Skt. Mathias Gade, Skt. Mikkels Gade, Skt. Hans Gade, Skt. Mogens Gade og Skt. Ibs Gade. På begynnelsen av 1300-tallet bygget kong Erik Menved en befestning på en høyde ved Viborgsøerne. Befestningen ble ikke bygget til beskyttelse av byen og dens borgere, men var en såkalt "tvangsborg" som skulle sikre kongens innflydelse på Viborg landsting. Borgen ble revet ned igjen allerede i forbindelse med det neste kongeskiftet i 1319, da Erik Mendveds bror, Kristoffer II ble konge. Høyden hvor befestningen lå er nå en del av parkanlegget Borgvold. På toppen av bakken står et monument over kong Erik Eiegod. I middelalderen hadde Viborg fem klostre og tolv sognekirker. Med unntak av en del av Gråbrødre kloster og Sortebrødre kloster hørende kirke, ble alle klostrene samt de tolv sognekirkene revet ned i forbindelse med reformasjonen. Den luthersk-evangeliske reformasjonen av det egentlige Danmark startet i Viborg i forbindelse med Hans Tausens opphold i byen i årene 1525–1529. I 1836 ble det reist en minnesten for «Reformationen» utført av bildehuggeren H.E. Freund. Byen har vært utsatt for flere store branner, blant annet i 1501 og i 1567. Den helt store katastrofen inntraff den 25. juni 1726, da det oppsto en brann som i løpet av de følgende dagene ødela hele den østlige delen av byen, inklusive domkirken, Sortebrødre Kirke og rådhuset. Det tok meget lang tid før Viborg kom på fote igjen. Byen hadde i middelalderen hatt – innbyggere og hadde i midten av 1700-tallet under innbyggere. Begynnelsen av 1800–tallet til i dag. Viborg begynte å ta seg opp igjen i 1830-årene, blant annet i forbindelse med, at Stenderforsamlingen for Nørrejylland fikk sete i Viborg. Siden kom andre institusjoner til byen, blant annet garnisonen, Danmarks første kredittforening og Hedeselskabet. I 1864 ble jernbanestrekningen fra Langå over Viborg til Skive åpnet. Den første jernbanestasjonen var plassert ved Søndersø, men i 1896 la man banen sydvest rundt byen og den nye stasjonsbygningen ble oppført samme år på sin nåværende plassering. To andre jernbanelinjer, som gikk fra Viborg over Karup til Herning og fra Viborg over Pårup til Mariager, har blitt nedlagt. Fra 1865 til 2001 hadde Viborg en garnison, Prinsens Livregiment i byen. Da regimentet forlot byen ble kasernen overtatt av Viborg Kommune. I byen er Landsarkivet for Nørrejylland. Hovedbygningen som sto ferdig i 1891 ble oppført av arkitekt Hack Kampmann. Landstinget i Viborg. En av landstingets funksjoner var å hylle, dvs. godkjenne den nyvalgte kongen. Den første kongehyllingen på Viborg Landsting mener man fant sted i 1027. Det var Hardeknut som ble hyllet som dansk konge. Den siste kongehyllingen av den kun 9-årige kronprinsen som senere ble kong Christian V, fant sted i 1657. Etter at eneveldet og arvekongedømme ble innført i 1660, skulle kongene ikke lenger hylles på landstingene. Landstinget ble formelt nedlagt i 1806, men hadde da allerede mistet mesteparten av sin innflytelse og var i realiteten kun en domstol. Den nåværende Vestre Landsret, som har hovedsete i Viborg, kan sies å være en etterlevning fra det gamle landsting. Kalmarunionen. Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene i Danmark, Norge og Sverige som ble dannet i 1397 og oppløst i 1523. Unionen inkluderte også områder under svensk herredømme i Finland, de norske skattlandene Island og Grønland, og jarledømmene Orknøyene og Shetland. Unionen ble grunnlagt i et møte på Kalmar slott i 1397, hvor den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være vitne til utferdigelsen og beseglingen av unionsbrevet og kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre kongerikene. Unionsbrevet som ble laget ved dette møtet er bevart, og det har gitt opphav til ulike historiske tolkninger om hvordan de tre kongerikene ble styrt. Erik av Pommern ble etterfulgt av Kristoffer av Bayern, men ved hans plutselige død i januar 1448 sto Kalmarunionen uten konge. Siden unionen var et valgmonarki, kunne Norge og Sverige velge en annen tronfølger enn Danmark, noe som førte til tronstrid i alle tre riker. Ikke før i 1457 ble Kalmarunionen igjen samlet under en konge, Christian I. Christians styre var relativt kortvarig, og også hans etterfølgere, Hans og Christian II satt på alle tre tronene relativt kortvarig. I Sverige åpnet det seg politiske muligheter for å trekke seg permanent ut av unionen, og i 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge; under hans ledelse førte svenskene det som senere ble kalt den svenske frigjøringskrigen og vant sin uavhengighet, slik at Kalmarunionen ble effektivt oppløst. På sitt største hadde Kalmarunionen et areal på ca. 3,000,000 kvadratkilometer, noe som gjorde unionen større enn både Kievriket og det senere Storfyrstedømmet Moskva, og unionen var derfor i utstrekning en av Europas største stater. Da den ble oppløst, hadde den (med små brudd) vart i 126 år. Historikeren Gottfrid Carlsson karakteriserer Unionen som en «føderasjon», selv om Kalmarunionen aldri hadde noen lovgivningsmakt på føderalt nivå. Historikeren Dick Harrison beskriver Unionen som «en stor, permanent personalunion som forsøkte å samle kreftene for å skape en militær motvekt mot felles fiender». Historikeren Erik Lönnroth ser på Unionen som en viktig politisk og økonomisk demning mot den tyske ekspansjonen nordover i løpet av 1300-tallet. Da de tidligere utenrikspolitiske truslene Hansaforbundet, Den tyske orden og fyrstene i Nord-Tyskland forsvant eller falt på 1500-tallet, svekket også dette Kalmarunionens primære formål og berettigelse. Norge og Sverige i unionen. Under kongene Magnus Eriksson og Håkon VI Magnusson hadde Norge og Sverige med noen avbrudd kongefellesskap fra 1319 til 1364, og i Håkons senere regjeringstid gjorde han også krav på Sveriges krone og hadde mange tilhengere der. Kristoffer II av Danmark hadde i 1329 lovet Skåne bort til greven Johan av Holstein, men dette førte til opprør, og i november samme år valgte Johan å overføre Skåne og Blekinge til den svenske kongen imot en stor pengesum. Magnus Eriksson anerkjente Skåne som et autonomt krongods, og samtidig anerkjente skåningene Folkungeætten (Bjälboætten) som rettmessige konger. Magnus Eriksson tok datittelen «Sveriges, Norges og Skånes konge». Men i 1360 gjenerobret den danske kongen Valdemar Atterdag Skåne, Blekinge og søndre Halland, og sommeren 1361 også Gotland. Tapet av Skåne hadde gjort den svenske adelen opprørsk, og de vendte seg nå mot Magnus Eriksson, han ble fengslet i 1361 av sin egen sønn, Håkon Magnusson. Håkon hadde vært konge i Norge siden 1343 og ble nå også valgt til konge av Sverige ved Morasteinen i februar 1362. Håkon VI Magnusson og hans far forsonet seg, og våren 1362 ble de enige om å regjere sammen i Sverige og Norge. Men den svenske adelen var fremdeles opprørsk, og de to kongene henvendte seg til Valdemar Atterdag av Danmark for å få støtte til å nedkjempe adelen. Håkon Magnusson hadde i 1359 forlovet seg med Valdemars seks år gamle datter Margrete I. Men under sterkt press fra den svenske adelen måtte han heve denne forlovelsen og i stedet forlove seg med Elisabeth, en prinsesse fra Holstein. Da prinsessen i desember 1362 reiste til Sverige for å møte sin fremtidige ektemann, ble skipet hennes drevet ut av kurs og havnet på Bornholm, hvor hun straks ble fengslet. Prinsessen ble snart sluppet ut igjen, men hun måtte leve resten av livet i kloster der. I juli 1362 ble Valdemar Atterdags eneste sønn, Kristoffer av Danmark, alvorlig skadet under kampene i Skåne, og han døde neste sommer. Valdemar hadde to døtre, Ingeborg og Margrete, og i dette tilfellet kunne begge bli valgt som tronfølgere etter sin far. Ingeborg var gift med Henrik av Mecklenburg, sønn til Albrekt II av Mecklenburg med tilnavnet «den store». Igjen gikk den svenske adelen til opprør mot Håkon VI Magnusson. De sluttet seg til Albrekt den Store og hadde som mål å få hans sønn Albrekt av Mecklenburg på den svenske tronen. I slutten av 1363 reiste Valdemar Atterdag ut på en lang utenlandsreise, og dermed kunne hans forbundsfellene Magnus og Håkon ikke regne med hjelp fra Danmark. I februar 1363 seilte en stor tysk hær til Sverige og foretok et vellykket overraskelsesangrep på de to kongenes territorium. Slik kunne Albrekt av Mecklenburg bli hyllet som Sveriges konge ved Morasteinen, hvor Håkon hadde blitt valgt før ham. Håkon og Magnus klarte å beholde kontrollen i hele Norge og mye av Vest-Sverige, der de senere samlet soldater til et angrep mot Albrekt av Mecklenburg og den svenske adelen, men de ble beseiret i 1365 i Slaget ved Gataskogen mellom Västmanland og Uppland. Valdemar Atterdag sluttet seg til kampen mot svenskene i 1366 og hadde i begynnelsen stor framgang. Krigslykken snudde imidlertid da Valdemar ble angrepet av en overveldende styrke fra Mecklenburg, Holstein og hansabyene og ble tvunget til å slutte fred med dem i 1371. Som vilkår for fred måtte Valdemar godta at hans barnebarn, Albrekt IV av Mecklenburg, skulle bli hans tronfølger. Magnus Eriksson ble fengslet etter den katastrofale krigen som han og sønnen hadde ført i Sverige, men ble løslatt i 1371 mot en stor sum i løsepenger fra kong Håkon VI Magnusson, som også forpliktet seg til å avstå store deler av Vest-Sverige til den svenske kongen når hans far Magnus Eriksson døde. Norge og Danmark i unionen. Da Magnus Eriksson døde i 1374, ble områdene i Sør-Sverige likevel ikke avstått som lovet, og da Valdemar Atterdag døde i oktober 1375 ble Albrekt IV ikke valgt til dansk konge, i strid med fredsavtalen fra 1371. I stedet fremmet Håkon VI Magnusson sin egen motkandidat, sønnen Olav Håkonsson. Håkon hadde støtte fra Danmarks mest innflytelsesrike stormenn, og ved riksmøtet ved Slagelse i mai 1376 ble Olav (Oluf) valgt til dansk konge. Samtidig besluttet riksrådene i de to landene at Olavs foreldre, kong Håkon og dronning Margrete, skulle regjere for ham. Både Håkon og Magrete var i Danmark for å arbeide for sønnens kandidatur som konge, men også Magrete kunne bli sett på som en representant av det danske kongedynastiet, siden hennes søster Ingeborg nylig var død. For å styrke sitt krav på tronen begynte hun å bruke tittelen «Danmarks, Sveriges og Norges dronning» i perioden helt frem til hennes sønn ble valgt som konge. Anerkjennelsen av Olav som tronarving hadde omgjort de to kongerikene til en stormakt, som også kontrollerte Skåne og Gotland. Da Håkon døde i 1380, ble Olav utropt konge av Norge, men Margrete I satt fortsatt som formynder for den mindreårige kongen. Den svenske kongen Albrekt av Mecklenburg forsøkte i årene 1380-84 å erobre Skåne, han klarte bare å erobre søndre Halland. Albrekts forsøk på å forene Skåne med Sverige under én konge hadde også hatt bred støtte blant den skånske adelen. Folkungeættens innflytelse i Skåne ble også svekket av at den vestlige delen av Sverige var blitt lovet bort til det tyske Hansaforbundet siden 1370. I 1385 reiste Olav IV Håkonsson til Lund i Skåne, hvor skåningene hyllet ham som konge over Skåne etter han hadde bekreftet og godtatt deres tradisjonelle privilegier. Bare noen få uker senere overga hanseatene sine festninger og slott i vestre Skåne til den danske kongen. Våren 1385 begynte Olav Håkonsson å bruke tittelen «sann arving til kongeriket Sverige» og begynte å mobilisere til angrepskrig i stedet for å måtte forsvare seg. Krigen mot Albrekt. Albrekt av Mecklenburg hadde fått sin status som svensk konge sterkt svekket over tid. I et forsøk på å styrke sin stilling plasserte han tyskere som lensherrer og fogder i viktige områder i stedet for svenske adelsmenn. En av de største og mektigste mennene i Sverige, Bo Jonsson, hadde støttet Albrekt og gjort stor motstand mot Folkungeætten i håp om at Albrekt ville være i stand til å gjenerobre Skåne fra danskekongen Valdemar Atterdag. Bo Jonsson var ikke bare riksdrost, men også rikets største landeier. I april 1384 var han på vei til Skåne for å delta i gjenerobringen av landene, men da han ankom Vadstena avbrøt han marsjen mot Skåne og gjorde i stedet opp sitt testamente; der forklarte han at hans siste ønske var at alt hans land i Finland og Sverige skulle bli styrt av åtte utvalgte stormenn, på denne måten kunne han hindre kong Albrekt i å skaffe seg kontrollen over landene hans. Også Bo Jonssonsmecklenburgske kone og alle hans barn ble hindret i å styre landområdene han etterlot seg. Forholdet mellom Bo Jonsson og kong Albrekt i de senere årene er ikke kjent, men det er sannsynlig at riksdrosten mislikte kongens mislykkede forsøk på å erobre Skåne. Da Bo Jonsson døde i august 1386 og hans testamente ble kjent, prøvde den svenske kongen å erklære seg som formynder for Bo Jonssons kone og barn; dette var et forsøk på å omgå testamentet for å skaffe seg kontroll over familiens landområder. Den politiske krisen som dette utløste, var hovedårsaken til at mesteparten av den svenske adelen nå snudde ryggen til sin konge og heller erklærte sin støtte og lojalitet til den norske dronning Margrete I. En del av adelen møtte også Olav Håkonsson og Margrete sommeren 1387 i Skåne. Dronning Margrete I hadde vært i Ystad i Skåne da hennes sønn Olav Håkonsson plutselig ble syk med feber og døde på Falsterbo slott den 3. august 1387. Etter sønnens død sørget Margrete raskt for at hun ble hyllet som Danmarks regent, først ved sin sønns begravelse i Lund den 10. august, så ved Ringsted og ved Fyns landsting i Odense, og sannsynligvis også på Jyllands landsting i Viborg. Margrete reiste deretter til Norge, hvor hun ble hyllet som Norges regent på et stormannsmøte i Oslo. Etter besøket i Norge reiste hun til Dalaborg slott i Sverige for å møte Bo Jonssons arvinger. På Dalaborg underskrev den svenske adelen en traktat som ga Margrete rett til tittelen «Sveriges fullmektige og rettmessige kvinne». Den svenske adelen lovet midlertidig å stille alle sine svenske slott til hennes disposisjon og støtte henne militært, slik at hun kunne ta makten fra kong Albrekt. Men kong Albrekt satte ikke seg passivt ned da opposisjonen mot ham vokste seg større. Sent på sommeren 1388 dro han til Mecklenburg for å samle en stor styrke av tyske leiesoldater. Albrekt og hans hær returnerte til Sverige rundt nyttår 1389 etter å ha gått i land i Kalmar. Høsten 1388 hadde de dansk-svenske styrkene under Magrete I allerede innledet beleiringen av Axevalla hus utenfor byen Skara, mens Albrekts tropper marsjerte gjennom Jönköping for å komme Axevalla til unnsetning. Albrekts tropper var trolig alle til hest, de var godt utstyrt og hadde en erfaren kjerne av stridsdyktig kavaleri. Margretes og Albrekts hærer møttes nær landsbyen Åsle en drøy mil øst for Falköping. Slaget ved Åsle ble både en militær og politisk seier for Margrete, da både Albrekt og hans sønn Erik ble tatt til fange. Etter slaget kunne de dansk-svenske styrkene raskt ta kontroll over de mecklenburgske slottene, det inkluderte også Kalmar slott. Margrete I reagerte raskt etter sin store seir, og sørget for å skaffe seg en ny tronarving. Ved midtsommer 1389 var det stormannsmøte i Helsingborg, hvor hun presenterte sin nye arving, søsterens dattersønn Erik av Pommern. Han ble anerkjent som norske arvekonge av de norske utsendingene, men med Margrete som hans formynder mens han var mindreårig. Det skulle ta enda noen år før hans posisjon i Danmark og Sverige ble sikret. Erik ble valgt til konge av Danmark på landstinget i Viborg ved nyttår 1396, og deretter valgt til Sveriges konge ved Morasteinen den 23. juli 1396. Unionen. Unionen ble skapt av den norske enkedronning Margrete Valdemarsdatter (1353–1412), datter av den danske kong Valdemar Atterdag. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge Håkon VI. Det lyktes Margrete å få deres sønn Olav IV anerkjent som dansk tronarving. I 1376 arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrete som formynder. Da hans far Håkon VI døde i 1380, ble Olav IV også konge av Norge. De to land var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med kongens mor som formynder. Før Olav IV ble myndig og kunne overta regjeringsmakten, døde han bare 17 år gammel i 1387. Margrete fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksråd, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Hun tok til seg sin søsters dattersønn, Bogislav, en sønn av fyrst Vartislav av Pommern, og ga ham det mer nordiskklingende navnet Erik. Det lyktes henne å få Erik godkjent som tronarving i Norge, og her ble han hyllet som konge i 1389, foreløpig med enkedronning Margrete som formynder. I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen. Albrekts motstandere valgte i 1388 Margrete til regent over de deler av landet som de kontrollerte og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Etter å ha inntatt Stockholm og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under et felles styre. Riksfellesskapet ble formalisert i 17. juni 1397 ved inngåelsen av Kalmarunionen på det svenske slottet i Kalmar, nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige Erik av Pommern som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrete beholdt den relle makt over unionen til sin død i 1412. Konflikt. Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i Schleswig, Holstein, Mecklenburg og Pommern, som forstyrret den svenske eksporten til kontinentet, spesielt av jern. Videre vakte sentraliseringen av statsstyret i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppsto væpnede opprør. (Engelbrektsopprøret) førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i 1439 og ble etterfulgt av den barnløse Kristoffer av Bayern. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i 1448, valgte svenskene Karl Knutsson Bonde som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i Schleswig-Holstein var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte i stedet Christian I av Oldenburg til dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i 1450. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i Norden. Etter at Christian II hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i 1520 mot den svenske adelen, Stockholms blodbad, et opprør under ledelse av Gustav Vasa, som igjen drev de danske troppene ut i 1521. Valget av Gustav Vasa til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen. Endelig oppløsning. De siste restene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, Grevefeiden. I 1536 fastslo kong Christian IIIs håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene til Norge burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten Danmark-Norge og styrt fra hovedstaden København. I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, men Danmark beholdt Færøyene og de gamle norske skattlandene Island og Grønland. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 godtok den svenske kongen forhandlinger. Disse forhandlingene førte til Mossekonvensjonen hvor Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Norge beholdt Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å få felles konge med Sverige unionen. Søren Kierkegaard. Søren Aabye Kierkegaard (født 5. mai 1813, død 11. november 1855) var en dansk teolog, filosof og psykolog. Kierkegaard regnes ofte som den største danske filosofen og som far til eksistensialismen. Etter Jean-Paul Sartre og den ateistiske eksistensialismen benevnes Kierkegaard ofte som hovedskikkelsen i den kristne eksistensialismen. Det er karakteristisk at verkene fra forfatterskapets første fase er utgitt under pseudonymer, men i "Efterskriften" vedkjenner Kierkegaard seg sine samtlige verker. Ved hjelp av pseudonymene har han latt de teologiske, filosofiske og psykologiske temaene spille dialektisk mot hverandre på en måte som har gjort ham til en av eksistensialismens fedre. Videre menes det også at pseudonymene nettopp gjorde at forståelsen av hans verker ble opp til den enkelte å ta stilling til, ettersom argumentasjonen ikke var fremført av Kierkegaard selv. Samtidig med dette arbeidet utgav han en rekke religiøse «taler», som ble samlet i 1845 under tittelen "Atten opbyggelige Taler". De ble utgitt under hans eget navn, blant annet for å vise at han først og fremst oppfattet seg selv som en religiøs og kristelig forfatter. De tidlige årene (1813–1846). Kierkegaard ble født i København som den yngste av en søskenflokk på syv. Hans mor, Ane Sørensdatter Lund (1786–1834), var først tjenestepike i huset på Nytorv, men det er stort sett også det eneste man vet om henne. Faren, Michael Pedersen Kierkegaard (1756–1838), satte et stort preg på barna gjennom sitt skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi. Han hadde opprinnelig vært ullkremmer, men utvidet virksomheten og ble etterhvert storkjøpmann og eiendomsspekulant. Det skapte den rikdommen som gjorde det mulig for hans yngste sønn å konsentrere seg om forfatterskapet. Kierkegaard ble student på Borgerdydskolen i 1830, og som sin eldre bror, P. C. Kierkegaard, valgte han å studere teologi. Han begynte snart å fordype seg i litterære og filosofiske studier, skrev utkast til analyser av Faust og Den Evige Jøde, og han forfattet bladartikler med en konservativ grunnholdning. I samme periode hadde han en sløseperiode, som brakte ham på kant med faren for en tid. I 1838 debuterte han med "Af en endnu Levendes Papirer". Det er en forvokst anmeldelse av H.C. Andersens roman "Kun en Spillemand" fra 1837, som ifølge Kierkegaard er kunstnerisk mislykket, fordi den mangler «Livs-Anskuelse». I 1838 døde faren, og det gjorde et voldsomt inntrykk på Kierkegaard. Han snakker om det store jordskjelvet, som påtvang ham en uomgjengelig synsvinkel på samtlige fenomener. Han hentyder til en hemmelighet i farens liv og gudsforhold. Det står ikke helt klart hva det kan ha dreiet seg om, men oppdagelsen fastlåste Kierkegaards oppfattelse av kristendommen som en fryktelig alvorlig religion. I 1841 fikk han magistergraden på avhandlingen "Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates", hvor han gjør bruk av den «indirekte meddelelse», det vil si den blanding av begrepsanalyse og billedspråk, som også kjennetegner det senere forfatterskapet, og som både beskriver og praktiserer ironien. Deretter reiste han til Jylland på en slags pilegrimsreise til sin fars barndomsområde ved Ringkøbing. Etter hjemkomsten forlovet han seg med Regine Olsen (1822–1904). Etter kort tid begynte han å gruble over forholdet: Kunne han gjøre henne lykkelig, var det forsvarlig å innvie henne i hans og slektens dype hemmeligheter, kunne hun forstå dem? Kierkegaard besluttet til sist å oppløse forholdet, men det lykkes ikke å få henne til å bryte, selv om han prøvde å unngå at hun stod som den vrakede. Forlovelsen ble oppløst et år senere, den 11. august 1841, men den fikk dyptgående betydning for det forfatterskapet han innledet i februar 1843. Regine Olsen giftet seg senere med Johan Frederik Schlegel, som ble guvernør for Dansk Vestindia i 1855. Forfatterskapets første del (1843-46). Livet fordrer avveksling fra øyeblikk til øyeblikk, og i hvert øyeblikk skal opplevelsen være intenst sant. men nettopp derved blir det ingen sammenheng i tilværelsen, og estetikeren blir derfor evig søkende og desperat. «Forførerens Dagbog» slutter i første del av med en beskrivelse av et forførelsesforløp, som avslører det demoniske og fortvilende i en rent estetisk livspraksis midt i sanselighetens sødme. Bokens annen del rommer brev fra etikeren, assessor Vilhelm til A. Han fastholder at det kommer an på å velge seg selv i sin evige gyldighet, men også at evighetens rikdom og daglilivets småting må gå opp i harmonisk enhet. Utveien av den fortvilelse, som den estetiske livsførelse fører til, er det etiske valg. Det er en avgjørelse hvor man ikke bare velger mellom det gode og det onde, men hvor dette valget også skal være omdreiningspunktet i ens liv. Det etiske valg fører til at man må «velge seg selv»: Påta seg ansvaret for, hva man selv gjør, overta seg selv som den man er, og overta den livshistorien som har dannet en. Det beste eksemplet på en sådan etisk livsførelse finnes i ekteskapet. Boken slutter med en preken, som dreier seg om at vi alltid har urett overfor Gud. Det peker frem mot et ikke beskrevet tredje stadium, nemlig det religiøse. «Enten – Eller» er utgitt under pseudonymet Victor Eremita («Den seirende eneboer»). Der hvor etikeren Vilhelm hadde talt for det livsprosjektet at et menneske kan «erhverve seg selv» ved å stå inne for sitt eget liv, viser Kierkegaard i de senere verkene det problematiske ved nettopp den samme oppfattelsen. I "Frygt og Bæven" fra 1843 kretser forfatteren, nå under pseudonymet Johannes de Silentio (Johannes av Tausheten), om Abraham som troens far. Tro vil her si tro på at for Gud er alt mulig. Abraham tror at Gud vil gi ham Isak igjen, Isak, som han henger ved med hele sitt liv, og som han på Guds befaling gir avkall på. Ifølge Johannes de Silentio setter troen den enkelte ut over det etiske og dermed utenfor språkets fellesskap med andre. Idet troen setter den enkelte utover det allmenne etiske felt, kan det ikke gis en rasjonell begrunnelse for Abrahams valg: å drepe Isak. Men da det nettopp er troen som suspenderer det etiske, skriver Kierkegaard om den teologiske (dvs. formålsbestemte) suspensjon (altså: tilsidesettelse) av det etiske. Skriftet "Gjentagelsen" utkom samme dag som "Frygt og Bæven". Her stiller Kierkegaard spørsmålstegn ved om gjentagelse kan la seg gjøre. Svaret er at sann gjentagelse i bunn og grunn er en religiøs begivenhet: den inntreffer, når troen gir én det liv tilbake som var tapt. Kierkegaard fortsatte arbeidet med å undersøke den etiske livsholdning i boken "Begrebet Angest", som utkom i 1844. Her hevder pseudonymet Vigilius Haufniensis (Den københavnske nattevakt) at den naive etikken kommer til kort overfor synden. Til gjengjeld kan man nå frem til en mer holdbar etikk når man fastholder den etiske livsstil midt i syndens virkelighet. "Begrepet Angest" viser at hvert menneske er et jeg, og som først er riktig menneskelig, når det påtar seg oppgaven å bli seg selv. Boken beskriver hvordan denne oppgaven mislykkes, når «den enkelte» gjør seg selv ufri, ikke bare i angst for det onde, men også i angst for det gode. Angsten er en tilstand av tiltrekning og avsky, som utløses i et spring, som fører én bort i fra valget. Det er det egentlige syndefall: at mennesket frasier seg muligheten for det gode og lar seg synke inn i en plaget innesluttethet. Fire dager før "Begrebet Angest" utkom "Philosophiske Smuler". Her forsøker pseudonymet Johannes Climacus å avklare hva det egentlig kristelige er. Han viser hvordan Sokrates' metode forutsetter at enhver rommer den sannhet som det dreier seg om å finne. Motsatt gjelder den oppfattelsen at mennesket havner i usannhet ved egen skyld, og at man bare kan rykke seg ut av usannheten ved Guds hjelp. Derfor er det et troens paradoks at den kristne Gud, den evige, har underkastet seg menneskens vilkår: fødsel, lidelse og død. "Stadier paa Livets Vei" utkom i 1845, tilsynelatende utgitt av Hilarius (den oppmuntrende) Bokbinder. Her bearbeides problemstillingen fra "Enten – Eller" gjennom en rekke situasjoner. Først får estetikerne ordet under et drikkelag. Så fører assessor Vilhelm atter et forsvar for det opphøyde i det borgerlige ekteskap. Endelig behandles det religiøse stadiet ved en diskusjon av psykologien bak en brutt forlovelse. Johannes Climacus kommer til orde igjen i "Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift" fra 1846. Han presterer et etterskrift på 600 sider til sine 100 sider "Philosophiske Smuler". Etterskriftet rommer et skarpt oppgjør med Grundtvig og Hegel, og det hevder at det ikke kan gis noe system for tilværelsen, fordi menneskets eksistens er i konstant bevegelse. Climacus slår fast at man ikke vilkårlig kan velge sin egen sannhet, men at sannheten skal tilegnes gjennom et lidenskapelig valg. På den andre siden kan man ikke av egen kraft finne en sannhet som utpekes av én som står utenfor. I siste instans dreier sannheten seg altså ikke om et statisk «hva», men om et dynamisk hvordan. Etter dette mente Kierkegaard tydeligvis å ha sagt hva som skulle sies, og han var innstilt på å søke et presteembete. Det ble imidlertid kullkastet av hans strid med humorbladet "Corsaren". Bladets vedvarende nedsetting av Kierkegaard ødela hans gode forhold til den «menige mann», og det fremkalte også en tilspissing i hans personlige forståelse av lidelse, martyrium og Kristi etterfølgelse, så de kom til å fremstå for ham som kjennetegn på ekte kristendom. Denne vendingen sees tydelig i flere av de skriftene som utkom mellom 1847 og 1851. Forfatterskapets annen del (1847–51). "Kjerlighedens Gjerninger" fra 1847 er en undersøkelse av nesterkjærligheten, og hvordan den kjærlighet som Kristus har åpenbart, kan finne uttrykk i hver enkelt handling. Beskrivelsen er ironisk, det vil si at den mest dreier seg om kjærlighetens motsetninger: mistro, misunnelse, hovmod og dømmesyke. Den samme fremgangsmåten brukes både i «Christelige Taler» fra 1848, hvor eksemplene hentes fra de forskjellige formene for bekymring, og i Kierkegaards andre hovedverk "Sygdommen til Døden" (1849). Her dukker et nytt pseudonym opp, den kristne Anti-Climacus. Han bearbeider på ny emnet fra "Begrebet Angest", som gir Kierkegaard muligheten til å formulere sitt menneskesyn: Mennesket er en syntese, et dialektisk forhold mellom motstridende sider, henvist til både livets hverdag og evigheten, spent ut mellom nødvendighet og mulighet. Samtidig lever mennesket også under det vilkåret at det må forholde seg til seg selv – som dødelig og evig, som nødvendighet og mulighet. Igjen lar Kierkegaard sitt pseudonym, her Anti-Climacus, behandle stoffet på en negativ måte. Han gjennomgår alle de skikkelsene som fortvilelsen kan ha, men lar det munne ut i en forståelse av fortvilelse som det at man ikke vil være seg selv. Denne analysen fører ham frem til å gjenfremsette læren om synden. Kierkegaard nærmet seg hele tiden kjernen i sitt budskap, og i «Indøvelse i Christendom» fra 1850 fremhever han troens betingelse: å tre i Jesu fotspor. Etterpå beskriver han «forargelsen», det vil si erkjennelsen av hva det innebærer av personlig lidelse å være kristen. Det fører frem mot det enten-eller som er kravet i troen. Så fremheves Kristus som forbilde og etterfølgelsen av ham som den sanne formen for kristendom. Men når forbildet levde og døde i fornedrelse og under forakt og hån, vil den kristne også komme til å lide for sin tro. Kierkegaard går riktignok ikke så langt som å kreve at man skal bli martyr for sannheten. Det har bare Gud og en apostel rett til, men kristendommens krav må stilles klart frem. Det fører Anti-Climacus til å foreta et skarpt skille mellom den triumferende, etablerte kirke, og den ekte, kjempende kirken. Det foregriper det senere angrepet på den etablerte, danske kirken, som man ellers ofte betrakter som noe løsrevet i forhold til forfatterskapet. Igjen ser det ut til at Kierkegaard hadde tenkt seg å avslutte sitt forfatterskap. I 1848–49 skrev han "Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed", som først ble utgitt etter hans død i 1859. Det samme gjelder "Dømmer selv!", som først ble trykt i 1876. I 1851 utgav han "Til Selvprøvelse, Samtiden anbefalet", hvoretter han trakk seg tilbake fra den litterære offentlighet. Kirkestormen (1855). Kierkegaard brøt sin taushet etter nesten fire år, da professor H.L. Martensen i 1854 under bisettelsen av biskop J.P. Mynster kalte den avdøde et «sannhetsvitne». Den 18. desember 1854 inneholdt "Fædrelandet" en artikkel av Kierkegaard: «Var Biskop Mynster et sannhetsvitne, et av de rette sannhetsvitner – er dette sannhet?» Det ble innledningen til kirkekampen, eller kirkestormen i 1855, hvor Kierkegaard polemiserte voldsomt og sarkastisk imot kirken og dens presteskap, først i avisartikler og deretter i sitt eget flyveblad "Øieblikket". Midt under denne kampen falt han bevisstløs om på gaten, og etter noen ukers sykeleie døde han etter å ha uttalt at han kun hadde krevet redelighet. Søren Kierkegaard ble begravet på Frue Kirke. Kirken var fylt med mange mennesker, flere måtte stå ute på gaten. Representanter for kirken, universitetet eller litteraturen var det ikke mange av. Stiftsprost E.C. Tryde forestod kirkehandlingen. Deretter talte broren, Peter Christian, på familiens vegne. Etter høytideligheten ble kisten ført til Assistens Kirkegård. Et stort følge gikk med. Etter jordpåkastelsen trådte Henrik Lund frem. Han var Søren Kierkegaards nevø (eldste sønn av søsteren Nicoline). Av H. Lunds tale fremgikk det at onkelen hadde vært kirkens ivrigste motstander, og at man med den kirkelige begravelsen hadde ranet ham etter døden. Henrik Lund følte at kirken som Kirkegaard i den grad hadde tatt avstand fra og gjort til latter, nå valgte å ta ham til seg, og dermed ikke utviste respekt. Etter nevøens mening var onkelen nettopp imot den «offisielle kristendoms» gudsdyrkelse. Stiftprost Tryde forlangte en unnskyldning fra H. Lund, hvilket han fikk. Herutover fikk han ham idømt en bot på 100 riksdaler. Filosofisk. Individualismen, den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud, det er hva Kierkegaards forfatterskap dreide seg om. Det kan sies å betegne en kulminasjon innenfor protestantismen: lenger kan man ikke komme i et personlig gudsforhold. Han har navnlig fått betydning for den eksistenstenkning som slo igjennom i Tyskland i 1920-årene, og som fikk mange tilhengere i Frankrike etter 2. verdenskrig. Den seneste tids interesse for Kierkegaard har særlig fremhevet den litterære og den tematiske mangfoldigheten og elegansen i forfatterskapet. Litterært. Kierkegaards forfatterskap er enestående rikt, rikt i omfang, på fantasi og skarpsindighet, preget av hårfin logikk og mektig følelse, av jevn tale om Guds rike og en utrolig lærdom. Han evnet å skrive i et språk så vanskelig at det blir knudret og uforståelig. Han kunne også skrive så lekende lett, så yndefullt og billedskjønt at det gjør ham til en av Danmarks største språkkunstnere i prosaen. Og han formådde det alvorlig formanende eller doserende, preget både av kåte bemerkninger og av drillende sammenligninger. Han var en forfatter, som kastet seg i støvet for det hellige, men som ikke lot seg imponere av noe. Lidenskap og enfoldig tale, humor og ironi, det er Kierkegaards viktigste meddelelsesformer. Kulturkanonen. "Enten – Eller" er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur. Niels Bohr. Niels Henrik David Bohr (født 7. oktober 1885, død 18. november 1962) var en dansk fysiker som har bidratt avgjørende til forståelsen av atomets struktur og utviklingen av kvantemekanikken. Niels Bohr mottok Nobelprisen i fysikk i 1922. Oppvekst og tidlig karriere. Bohr ble født den 7. oktober 1885 i København. Foreldrene hans var Christian Bohr og Ellen Adler. Han døde samme sted den 18. november 1962. I sin ungdom spilte han fotball for det danske landslaget, og var en ivrig seiler. Hans bror Harald Bohr var matematiker og fotballspiller, han vant sølv for Danmark under Sommer-OL 1908. Bohr ble utdannet ved Københavns Universitet i 1911, hvoretter han dro til Manchester i England og forsket hos Ernest Rutherford. I 1913 offentliggjorde han en beskrivelse av atomets struktur. Denne beskrivelse er senere blitt kjent som Bohr-modellen. Bohr ble i 1916 utnevnt til professor ved Københavns Universitet og leder av det nyopprettede "Institut for teoretisk fysik". Han spiste middag med kongefamilien i Norge i den 8. april 1940, rett før invasjonen av Norge og Danmark. Han elsket å gå på ski i fjellene, spesielt i Norge. Han og Werner Heisenberg jobbet med København-fortolkningen. Den beskriver hvorfor noen legemer kan være på to steder til samme tid. Bohr, Einstein og kvantefysikken. Med utviklingen av kvantemekanikken på 1920-tallet kom Bohr og Heisenberg i diskusjon med Albert Einstein om fysikkens teoretiske grunnlag. De to forskerne i København framholdt at kvantemekanikkens og -fysikkens fenomener er grunnleggende probabilistiske, og lar seg forklare ved hjelp av begrepene og teoriene i klassisk fysikk, det vil si det kvantefysiske paradigmet som ble utviklet før Einsteins bidrag gjennom relativitetsteoriene. Einstein syntes de stokastiske (tilfeldige) elementene i Bohrs fortolkning av kvantemekanikken var upresise, og dermed utilfredsstillende. Diskusjonen skjerpet begge parter og bragte nye og viktige oppdagelser, ikke minst for den senere kjernefysikken. Einstein avviste omkring 1927 enhver henvisning til at kvantemekanikken ikke skulle være determinert, altså bestå av tilsynelatende uforenlige teoretiske komponenter (for eksempel posisjon og hastighet) som ikke syntes å passe sammen kvantitativt. Gjennom tankeeksperimenter og utledninger om bølgemekanikk forsøkte Einstein å vise at kvantemekanikkens elementer måtte være determinert. Bohr bevegde seg i større grad på mikroplanet i fysikken, og utfordret gang på gang den determinering Einstein mente å ha funnet i kvantefysikken, blant annet ved å vise til måleproblemer. Etter hvert innså Einstein at determinering ikke lot seg fastslå i praksis, men han fastholdt at det skulle eksistere kvantemekaniske krefter eller prosesser som ikke har presise verdier. I 1930 videreutviklet Einstein sin kritikk, og drev blant annet Bohr til å utvikle stadig bedre måleapparater for eksperimenter med bølgemekanikk og andre kvantemekaniske områder. Ofte stod forholdet mellom energi og tid i fokus – nettopp de to fysiske kreftene som er gjenstand for Einsteins spesielle relativitetsteori. Mens Bohr vektla måleproblemene og ufullstendigheten i konkret måling på mikronivået, pekte Einstein på ufullstendigheten i de fysiske makrolovene. Atomprosjektet og Nobelprisen. I 1943 flyktet Bohr fra den tyske okkupasjonsmakten til Los Alamos, der han meddelte Robert Oppenheimer at like etter hans flukt, hadde tysk militærpoliti foretatt en razzia på hans institutt. Ryktet sa at de hadde tatt med seg syklotronen, en tidlig form for partikkel-akselerator. Dette var skremmende, for syklotroner kan lage plutonium – og snart meddelte norsk motstandsbevegelse at ingeniører fra IG Farben arbeidet på spreng for å få fabrikken på Vemork i sving med tungtvannsproduksjon igjen. Bohrs Nobelpris-medalje fikk ikke tyskerne tak i, for assistenten George de Hevesy, som selv hadde vunnet Nobelprisen i kjemi i 1943, hadde tømt begges medaljer i en balje med sterk syre (kongevann) som oppløste dem helt. Deretter plasserte han dem i flytende tilstand på en hylle. Snart etter frigjøringen i 1945 hentet de Hevesy ut bunnfallet fra beholderen, og Nobel-stiftelsen støpte deretter medaljene om igjen. Niels Bohrs sønn Aage Niels Bohr ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1975. Utmerkelser. Bohr ble 17. oktober 1947 utnevnt til ridder av Elefantordenen, en hedersbevisning som ellers i hovedsak blir kongelige og statsoverhoder til del. Bohr fikk Copleymedaljen i 1938 og ble i 1937 tildelt Fortjenstmedaljen i gull med krone. I 1955 mottok han storkors av Dannebrogordenen og fikk ordensstjernen tildelt i diamanter. Bohr ble i 1954 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Han var også æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Sitater av Niels Bohr. "Det jeg ser er avhengig av mine forventninger" Trivia. Hans portrett pryder en tidligere dansk femhundrekroneseddel. Kontrafei. Kontrafei er en eldre betegnelse for et portrett. En portrettmaler ble følgelig kalt kontrafeier. Folketinget. Folketinget er det lovgivende parlamentet i Danmark. Det holder til på Christiansborg i København og består av 179 medlemmer (mandater) (herav to fra Færøyene og to fra Grønland). Medlemmene velges fra 19 valgkretser for en periode på fire år. Folketingets arbeid ledes av Folketingets presidium, som foruten formannen, som velges ved hver folketingssamlings begynnelse, består av inntil fire nestformenn. Etter et valg danner et eller flere partier regjering, og Folketingets komiteer konstituerer seg. Alle Folketingets medlemmer kan stille lovforslag, som etterfølgende behandles dels i Folketingssalen (hvor førstebehandling, annenbehandling og tredjebehandling finner sted) og dels i komiteene. Sjælland. Kart over Danmark der Sjælland er markert med rødt Sjælland er den største øyen i Danmark, med innbyggere (2007), 303 per km², hvor flesteparten av disse bor i Danmarks hovedstad København og omegn (), inkludert Amager med ca. innbyggere. Geografi. Sjælland består hovedsakelig av lavliggende, sandbestående kystområder med enkelte unntak som kalkklipper (dansk «kalkklinter») som ved Stevns Klint og klipper av leire en rekke andre steder. Øya landområder er primært et bølgende moreneland med flere tunneldaler, åser og moreneflater. Det høyeste menneskeskapte punkt er Gyldenløves Høj (126 meter) (uten den kunstige høyden 121,3 meter), og det nest høyeste kunstige punkt er Vejrhøj (121 meter). Det høyeste naturlige punkt er Kobanke (122,9 meter), Faxe kommune ved Rønnede, Sydsjælland. Sønderjylland. Sønderjylland er den sørligste del av Jylland, og svarer til Hertugdømmet Slesvig. Den siste jarl av Sønderjylland, Knud Lavard, antok den tyske hertugtitel for sitt jarledømme, som siden har vært kjent under dette navnet. Idag utgjør området det tidligere Sønderjyllands Amt og den nordlige del av Slesvig-Holsten. Sønderjylland var en del av Preussen etter Danmarks nederlag i krigen i 1864. Etter en folkeavstemning i 1920 etter Tysklands nederlag i første verdenskrig kom den nordlige del tilbake til Danmark. Sønderjyllands Amt, nå en del av Region Syddanmark, er den eneste del av Danmark som har direkte landgrenser til et annet land (Tyskland). Køge. Køge på kart over Danmark Køge er en by Køge kommune på Øst-Sjælland med innbyggere. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1288, og er rik på gamle bindingsverksbygninger. Flere store virksomheter er lokalisert her. Byen ligger 39 km fra København og 24 km fra Roskilde. Postadressen er "4600 Køge". Historie. Byen er kanskje mest kjent for Slaget ved Køge bukt i 1677. Den danske kommandanten Niels Juel med 38 skip og 6 992 mann vant over den svenske flåten med 48 skip og 8 636 mann. Svenskene mistet over 3 000 soldater og 8 skip. Seieren regnes som den største Danmark-Norge har hatt til sjøs. Byens rådhus er fra omkring 1550 og gamlebyen har en rekke gamle bygninger fra perioden 1550 til 1660, da byens borgere slo seg opp på et rikt sildefiske i Øresund. Byen var besatt av svenske soldater flere ganger under Svenskekrigene. Karl X Gustav befestet byen, men da han trakk seg ut i 1660, var byen utpint økonomisk. Krigene mot England tidlig på 1800-tallet var heller ingen lykke for byen, i 1807 sto Slaget ved Køge hvor en dansk milits ble slått av britiske styrker og i 1816 opphørte Køge å være garnisonsby. Mot moderne tider. Luftfoto over Køges kyst- og strandområde. Det strekker seg fra Køge Lystbådehavn og Køge Nordstrand nederst til venstre via de lange smale starndkantene ved Ølsemagle Revle og videre mot nord til Jersie Strand og Solrød Strand øverst til høyre. Den samlede kyststrekning som bildet dækkker er på godt 10 km. Utover på 1800-tallet ble det gjort en rekke etableringer av fabrikker, og i 1870 kom det jernbane til byen da jernbanen Lille Syd ble etablert. Ni år senere kom også Østbanen (Danmark) til Køge. I dag har byen ferje til Rønne på Bornholm og både, E20 og E47 / E55 går forbi byen. Akashi-Kaikyo-broen. Akashi-Kaikyo-broen i Japan er med et fritt spenn på 1 991 meter verdens lengste hengebro. Den er 367 meter lengre enn Storebæltsbroen, som er verdens nest lengste med 1 624 meter. Totallengden på broen er 3 911 meter. Den ble åpnet 5. april 1998. Håkan Hellström. Håkan Hellström (født 2. april, 1974) er en svensk popmusiker som slo gjennom i 2000 med låten «Känn ingen sorg för mig Göteborg». Han ble kåret til «Årets göteborgare» i 2001. Håkan har tidligere spilt trommer i gruppen Honey is cool og bass i Broder Daniel. Nettleser. En nettleser (engelsk "web browser") er et program som vanligvis brukes til å vise innhold fra Internett som oftest finnes i HTML-formatet. Nettleserens jobb er å «oversette» HTML-kodene som angir plassering av tekst og eventuelt bilder, filmer og lignende og vise dette i henhold til koden. Nettlesere opererer vanligvis på den delen av Internett som kalles Verdensveven (WWW -- World Wide Web). File:Countries by most used web browser.svg|thumb|Mest brukte nettleser pr. land i følge Protokoller og standarder. Nettlesere bruker hovedsakelig HTTP for å snakke med webtjenere for å hente websider. HTTP tillater også nettlesere å sende informasjon til webtjeneren i tillegg til å hente sider fra dem. Den mest vanlige versjonen av HTTP er HTTP/1.1 som er spesifisert i RFC 2616. HTTP/1.1 har sine egne standardkrav, som ikke fullt ut er støttet av Internet Explorer, mens som de andre av dagens generasjon av nettlesere gjør. Sider lokaliseres ved hjelp av en URL. Denne behandles som en adresse og begynner med "http:" for HTTP kommunikasjon. Mange nettlesere støtter også andre URL-typer og deres tilhørende protokoller slik som "ftp:" for FTP, "gopher:" for Gopher og "https:" for HTTPS. HTTPS er en SSL kryptert versjon av HTTP. Filformatet for en webside er vanligvis HTML og er identifisert i HTTP protokollen ved hjelp av en MIME "innholdstype". De fleste nettlesere støtter også en rekke andre formater i tillegg til HTML slik som JPEG, PNG og GIF bildeformater og kan ved hjelp av "plugins" bli utvidet til støtte mere. Kombinasjonen av HTTP "innholdstype" og URL protokollspesifikasjon tillater websideutviklere å inkludere bilder, animasjoner, filmsnutter, lyd og mediastrømmer til en webside eller å tilgjengeliggjøre dem på en webside. Tidlige nettlesere støttet kun en veldig enkel versjon av HTML. Den raske utviklingen av proprietære nettlesere som førte til dialekter som ikke fulgte standarden. Dette førte til problemer med å vise sider i enkelte lesere. Moderne nettlesere som Mozilla, Opera og Safari støtter standarder basert på HTML og XHTML (fra og med HTML 4.01) som skal vises på samme måte i alle nettlesere. Internet Explorer støtter ennå ikke fullt ut HTML 4.01 og XHTML 1.x ennå. Mange nettsteder er idag laget ved hjelp av WYSIWYG HTML generatorer som for eksempel Macromedia Dreamweaver og Microsoft Frontpage. Disse genererer normalt kode som ikke er standard HTML kode noe som hindrer arbeidet til W3C med å definere standarder, spesielt med XHTML og CSS som er benyttet for sidelayout. Noen av de mest populære nettleserne inneholder tilleggskomponenter for å støtte Usenet-nyheter, IRC og e-post. Støttede protokoller kan for eksempel være NNTP, SMTP, IMAP og POP. Historie. Tim Berners-Lee som pionerte bruken av hypertekst for informasjonsdeling laget den første nettleseren WorldWideWeb i 1990 og introduserte den til sine kolleger ved CERN i mars 1991. Siden da har utviklingen av nettleseren vært uadskillelig knyttet til utviklingen av selve Internett. Nettleseren ble sett på som en brukbar applikasjon for å håndtere CERNs store telefonkatalog. Brukerens bruk av leseren protokollene gopher/telnet som muliggjør enhver bruker med enkelhet å lese nettsteder som andre har skrevet. Det var dog den senere integreringen av grafikk i nettleseren som revolusjonerte Internett. Den eksplosive populariteten av nettet ble utløst av NCSA Mosaic som var en grafisk nettleser som kjørte opprinnelig på Unix, men ble fort skrevet for Apple Macintosh og Microsoft Windows plattformene. Versjon 1.0 ble sluppet i september 1993. Marc Andreessen som ledet Mosaic teamet ved NCSA sluttet for å danne et firma som senere skulle bli kjent som Netscape Communications Corporation. Netscape utga sitt hovedprodukt Navigator for første gang i oktober 1994 og det løsnet i løpet av det neste året. Microsoft som så langt ikke hadde vært med på internettbølgen kom nå på banen med sin Internettutforsker som de i all hast hadde kjøpt fra Spyglass, Inc. Dette startet Nettleserkrigen, kampen for nettlesermarkedet mellom programvaregiganten Microsoft og Netscape som bygde inn sine egne utvidelser av HTML i sine produkter. De forsøkte å få et fortrinn for sitt produkt. Krigen endte effektivt i 1998 da det ble klart at Netscapes fallende markedsandel var ureverserbar. Det var delvis på grunn av at Microsoft integrerte sin nettleser inn i sitt operativsystem og de tegnet OEM-kontrakter som gjorde at deres nettleser ble lagt ved leveranser. På grunn av dette ble det ført antimonopolsak mot Microsoft. Netscape sin respons var å gjøre sitt nettleser om til et åpen kildekode-prosjekt som resulterte i Mozilla. Dette bremset imidlertid ikke Netscapes fallende markedsandel. Firmaet ble kjøpt opp av America Online mot slutten av 1998. Til å begynne med hadde Mozilla-projektet problemer med å tiltrekke seg utviklere, men innen 2002 hadde den utviklet seg til å bli en relativt stabil og kraftfull applikasjonssamling for Internett. Mozilla 1.0 ble sluppet for å markere dette. I 2002 kom også et annet prosjekt på banen som bygget på samme kode og som ville resultere i den populære Mozilla Firefox nettleseren. I 2004 ble Firefox 1.0 sluppet. I 2005 har Mozilla og dens variasjoner ca. 10% av netttrafikken. I 1996 ble en rask norskutviklet nettleser ved navn Opera sluppet. Opera er blitt populær for håndholde enheter og har blitt en nisjespiller i nettlesermarkedet for PCer. Lynx nettleseren er helt tekstbasert og fortsatt populær blant dem som ikke kan eller vil bruke et grafisk grensesnitt. Det er også flere andre tekstmodus nettlesere med avanserte egenskaper slik som links og ELinks. Mens Macintosh tradisjonelt har vært dominert av Microsofts internettutforsker og Netscape, ser fremtiden dog ut til å tilhøre Apples egen Safari leser som er basert på KHTML motoren fra det åpne kildekodeprosjektet Konqueror sin nettleser. Safari er standard nettleser i Mac OS X. I 2003 annonserte Microsoft at internettutforskeren ikke lengre ville være tilgjengelig som et eget produkt, men ville være en del av videreutviklingen av deres Windows plattform, og at ingen flere versjoner ville bli sluppet for Macintosh. Dog så nylig som tidlig i 2005 endret Microsoft sine planer og annonserte at versjon 7 av internettutforskeren ville bli sluppet for deres Windows XP og Windows 2003 Server operativsystemer i tillegg til det fremtidige operativsystemet Windows Vista. Verdensveven og nettleserfunksjoner. De forskjellige nettleserne kan skilles fra hverandre utfra de funksjoner den støtter. Moderne nettlesere og websider har en tendens til å bruke funksjoner og teknikker som ikke fantes i verdensvevens tidligere dager. Som bemerket tidligere, med nettleserkrigene det var en rask og kaotisk utvidelse av nettleseren og verdensvevens funksjonsett. Orson Welles. George Orson Welles (født 6. mai 1915, død 10. oktober 1985) var en amerikansk regissør, skuespiller og manusforfatter. Han er kjent som en av Hollywoods beste regissører. Welles ble født i Kenosha i Wisconsin og hadde en uvanlig barndom. Hans foreldre presset på for at hans eldre bror Dickie skulle bli en kjent person. Dickie Welles passet ikke i foreldrenes tiltenkte rolle og endte tilslutt opp som uteligger. Orson ble da foreldrenes nye vidunderbarn, og det passet han utmerket, selv om hans forhold til andre mennesker tok skade av foreldrenes ensidige fokusering på å gjøre han til et vidunderbarn. Orson fikk sin scenedebut i Dublin i Irland i 1931, og i løpet av 1934 var han en veletablert radioprodusent i USA. Welles fikk endel oppmerksomhet i 1937 med en hørespillversjon av Shakespeares Julius Cæsar der handlingen var lagt til det fascistiske Italia. Kort tid etter dannet han og John Houseman Mercury Theatre. Sommeren 1938 begynte Welles og "Mercury Theatre" ukentlige sendinger av korte hørespill basert på klassiske eller populære litterære verker. Sendingen 30. oktober var en variant av Herbert George Wells "Klodenes kamp", laget slik at den lignet mest mulig på en nyhetssending som brøt inn et vanlig musikkprogram og beskrev marsboernes landgang i Grovers Mill, New Jersey. Denne sendingen gjorde Welles kjent i hele USA, sendingen forårsaket panikk hos endel av lytterne som ikke forsto at det ikke var en ekte nyhetsending. Welles nøt godt av publisiteten sendingen hadde skapt og sikret seg en kontrakt på tre filmproduksjoner fra Hollywoodselskapet RKO. Welles ble igjen sentrum for alles oppmerksomhet da han utgav sin første film "Citizen Kane" i 1941. En sladderspaltist overbeviste avismagnaten William Randolph Hearst at det var han som var grunnlaget for hovedpersonen i filmen. Resultatet var at Hearsts medieimperium boikottet filmen helt. Da filmen ble sluppet ble det helt overskygget av de nye filmatiske ideene Welles hadde gitt sitt fulle utløp i filmen. Welles' andre film var den mer tradisjonelle "The Magnificent Ambersons", basert på den Pulitzerprisvinnende boken av Booth Tarkington, som ledelsen i RKO håpet ville gjøre opp for den relative kommersielle blunderen "Citizen Kane" hadde vært. Under produksjonen av denne filmen ble Welles spurt av amerikanske myndigheter om å lage en dokumentar om Sør-Amerika. Welles forlot filmsettet etter bare å ha gått gjennom den første grovklippingen, da han trodde at fremtidlige redigeringsbeslutninger kunne bli gitt med telegram. På denne tiden slet RKO med dårlige finanser. Siden de fryktet enda en kommersiell blunder tok de over kontrollen over filmen. Blant annet la de til en ny slutt, mens Welles originale slutt ble slettet permanent. Etter tre nye forsøk på å arbeide innenfor Hollywoodsystemet forlot Welles Hollywood i 1948. Welles var innom Hollywood en liten stund i 1958 for å lage "Touch of Evil" (som også ble slaktet av ledelsen, men siden ble restaurert til noe som lå nærmere Welles originale film). Resten av regikarrieren produserte Welles filmer i Europa. Hans filmer var selvfinansierte eller produsert av sympatiske produsenter. På nesten alle disse prosjektene var det Welles som hadde det siste ordet, og denne selvstendigheten resulterte også i små budsjetter og tekniske fasiliteter. Til tross for disse tilbakeslagene var endel av Welles verker noen av de beste fra denne perioden. Welles hadde ofte roller i sine egne filmer og skrev også manuset. Flere av disse manusene var basert på engelsk litteratur, som "Macbeth, "Jane Eyre" og "Chimes at Midnight". I Orson Welles' karrière vant han én Oscar og ble nominert til fire andre. I 1971 fikk han en «Æres-Oscar». Welles var hele tiden en ganske velfødd person. I de siste årene av hans liv led han av ekstrem fedme. Han tjente endel penger med å stille opp i forskjellige reklamer for vin, pølser og korrespondansekurs. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame for film og radio. Orson Welles døde i sitt hjem i Hollywood i California av hjerteattakk. Herbert George Wells. Herbert George Wells (omtales vanligvis som H. G. Wells) (født 21. september 1866 i Bromley, død 13. august 1946 i London) var en britisk forfatter. Han er best kjent for sine fem science fictionbøker "Tidsmaskinen" (1895), "Doktor Moreaus øy" (1896), "Den usynlige mann" (1897), "Klodenes kamp" (1898) og "De første mennesker på månen" (1901). Av hans verker oversatt på norsk, er novellen "In the Abyss" (1896), det populærvitenskapelige verket "The Science Of Life" (1929-30) i samarbeid med Julian S. Huxley og sin sønn G. P. Wells, "War of the Worlds" (1898), "The Invisible Man" (1897) og "The Time Machine" (1895). Han var også en produktiv forfatter innen mange andre sjangere. Han skrev blant annet moderne romaner og om emner som historie, politikk og sosiale kommentarer. Sammen med forfatteren Jules Verne, ble Wells ofte omtalt som «The Father of Science Fiction». I "The Shape of Things to Come" fra 1933 spådde Wells at en «siste krig» ville bryte ut i januar 1940. Årsak til krigsutbruddet var i romanen at en polsk-jødisk forretningsreisende på jernbanestasjonen i Danzig forsøker å rette på sin brukne tannprotese, en gest som en tilstedeværende ung nasjonalsosialist feiltolker som en hånlig gest rettet mot ham som representant for Tyskland. Han skyter derfor ned polakken, og i løpet av to dager er hele Europa involvert i krigen. Wells skrev også en del sakprosa. Hans bestselgende trebinds verk, The Outline of History (1920), startet en helt ny æra av popularisert verdenshistorie. Bøkene fikk en blandet kritisk svar fra flere profesjonelle historikere. Wells gjentok sin disposisjon i 1922 med den mye kortere men mer populære verk, A Short History of the World og den noe lengre boken The Science of Life (1930) Wells var frittalende sosialistisk og sympatisk til de pasifistiske synspunktene, selv om han støttet den første verdenskrig da den først var kommet i gang, og hans senere verker ble stadig mer politisk og didaktisk. H. G. Wells var også et æresmedlem av Imperial College of Science and Technology i Storbritannia. Wells hadde fått diabetes, og han var en av grunnleggerne av det som nå heter Diabetes UK som ble grunnlagt på begynnelsen av 1930-tallet. Dette er en ledende veldedighetsorganisasjon for mennesker som lever med diabetes i Storbritannia. H. G. Wells er blitt navnet på et stort krater som ligger på den andre siden av månen. Mot slutten av den andre verdenskrig oppdaget de allierte styrkene at det tyske SS hadde utarbeidet flere lister over britiske politikere og intellektuelle personer som skulle pågripes umiddelbart etter den tyske invasjonen av England etter Operation Sea Lion som det ikke ble noe av. Navnet H. G. Wells dukket opp høyt oppe på disse listene. Hans forbrytelse skal ha vært at han var sosialist. Ekteskap og utroskap. I 1891 giftet Wells seg med sin kusine Maria Isabel Wells, men han forlot henne i 1894 til fordel for en av hans studenter, Amy Catherine Robbins (kjent som Jane), som han giftet seg med i 1895. Han fikk to sønner med Amy Catherine: George Philip i 1901 (død i 1985) og Frank Richard som ble født i 1903. Under hans ekteskap med Amy Robbins, hadde Wells flere utenomekteskapelige forhold med en lang rekke kvinner. I 1909 fikk han en datter, kalt Anna-Jane, med forfatteren Amber Reeves. Han fikk sønnen Anthony West (født i 1914 – død i 1987), sammen med forfatter og feminist Rebecca West, som var tjueseks år yngre enn ham. Til tross for hustruen Amy Catherine's kjennskap til noen av disse forholdene, forble hun trofast mot Wells helt til sin død i 1927. Wells hadde også forhold til flere andre kvinner både før og etter hennes død. Den norske professoren Ingvald Raknem var Wells-kjenner og utga "H.G. Wells and His Critics" (Universitetsforlaget, 1962) Max Planck. Max Karl Ernst Ludwig Planck (født 23. april 1858, død 4. oktober 1947) var en tysk fysiker. Han regnes som grunnleggeren av kvantemekanikken. Planck ble født i Kiel og studerte fysikk ved universitetene i München og Berlin. I 1899 fant han en ny fundamental konstant, som ble oppkalt etter ham, Plancks konstant. Den er en fundamental naturkonstant og gir f. eks. et fotons energi. Konstanten ble innført ved utregningen av energispekteret til termisk stråling, Plancks strålingslov. Videre er han opphav til begrepet Planck-tid, som er den minste tidsenhet som gir mening. I 1913 ble han rektor ved Humboldt-Universität zu Berlin. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1918 for å ha lagt grunnlaget for kvantemekanikken. Fra 1930 til 1937 var Planck leder for Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG). Familie. I mars 1887 giftet Planck seg med Marie Merck (1861–1909), som var søster til en av hans skolekamerater. De var bosatt i Kiel og fikk etterhvert fire barn: Karl (1888–1916), tvillingene Emma (1889–1919) og Grete (1889–1917) og Erwin (1893–1945). Siden flyttet de til en villa i Berlin-Grunewald, med adressen Wangenheimstrasse 21. Her møttes velkjente vitenskapsfolk som Lise Meitner, Otto Hahn og Albert Einstein. Teologen Adolf von Harnack bodde i nabolaget og ble en nær venn. Etter år med lykkelig familieliv slo katastrofen ned. I juli 1909 døde Marie, muligvis av tuberkulose. I mars 1911 giftet Planck seg igjen med Marga von Hoesslin (1882–1948), og i desember samme år ble deres sønn Hermann født. Men i første verdenskrig ble eldstesønnen Karl drept ved Verdun, mens Erwin satt i fangenskap hos franskmennene. Grete døde i barselseng i 1917. Tvillingsøsteren Emma dro for å ta seg av den nyfødte, og giftet seg senere med sin søsters enkemann. To år senere døde også hun i en fødsel. Begge spedbarn overlevde og ble oppkalt etter sine mødre. Andre verdenskrig. I 1944 mistet Planck alt – sitt hjem og et helt livs vitenskapelig arbeid – i et bombeangrep. Han hadde prøvd å få Hitler til å spare livene til jødiske forskere. I stedet ble hans gjenlevende sønn Erwin, som stod ham nær, arrestert og henrettet ved hengning 23. januar 1945 for medvirkning til 20. juli-attentatet mot Hitler. Max-Planck-Gesellschaft. Etter Plancks død 4. oktober 1947 ble KWG omdøpt til "Max-Planck-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften" (MPG). Kapp Verde. Kapp Verde (portugisisk: Cabo Verde) er en stat og øygruppe i Atlanterhavet, 500 km vest for det afrikanske fastlandet. Øygruppen består av ti større og fem små øyer. Den var ubebodd da den ble oppdaget og kolonisert av portugiserne på 1400-tallet. Øygruppen ble et knutepunkt for handel med afrikanske slaver. De fleste innbyggerne stammer fra begge gruppene, portugisere og slaver. Kapp Verde ble selvstendig i 1975 som følge av en lang frigjøringskrig og nellikrevolusjonen i Portugal. Oppdagelsen av øyene. a> finansierte de første portugisiske oppdagelsesekspedisjonene langs Afrikas Atlanterhavskyst Den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren engasjerte den venetianske kapteinen og oppdageren Alvise Cadamosto for å utforske atlanterhavskysten av Afrika. På sin andre ferd i 1456 oppdaget han flere av Kapp Verdes øyer. Da Cadamosto og hans menn kom til Kapp Verde, var øyene ubebodde, og på vegne av den portugisiske kronen gjorde han krav på øygruppen. I det påfølgende tiåret utforsket kapteinene Diogo Dias og António Noli resten av øygruppen på vegne av Henrik Sjøfareren. Portugisisk kolonisering og den første europeiske bosetning i tropene. Når man ser øyene i dag, er det vanskelig å forstå at de var så grønne (portugisisk: "verde") og frodige, at portugiserne seks år senere (i 1462) skulle komme tilbake til øya São Tiago (Santiago) for å grunnlegge byen Ribeira Grande (nå Cidade Velha). Ribeira Grande var den første permanente europeiske bosetningen i tropene. Slavehandel. På grunn av sin beliggenhet utenfor Afrikas vestkyst, som var strategisk i forhold til handelsruten mellom Afrika, Europa og den nye verden, ble Kapp Verde en viktig havn og knutepunkt for slavehandel. Øygruppens økonomiske vekst som følge av slavehandelen tiltrakk seg pirater, inkludert Sir Francis Drake fra England. Drake plyndret Riberia Grande (nå Cidade Velha) i 1582 og 1585. Etter et fransk angrep i 1712 mistet Riberia Grande sin betydning i forhold til Praia, som ble hovedstad i 1770. Nedgangstider. I 1747 ble øyene rammet av den første av mange tørkeperioder, som siden den gang har rammet øyene med omtrent fem års mellomrom. Forholdene ble forverret på grunn av avskoging og overbeite. Tre større tørkeperioder på 1700- og 1800-tallet førte til at over 100 000 personer sultet i hjel. De portugisiske styresmaktene sendte svært liten hjelp til øybeboerne under tørkeperiodene. Fra midten av 1800-tallet og de påfølgende år avskaffet flere land slavehandelen, noe som påvirket Kapp Verdes økonomi i negativ retning. Velstanden som hadde blitt bygget opp under slavehandelstiden, forvitret gradvis. Tørkeperiodene og økonomiske nedgangstider gjorde at mange kappverdere emigrerte til New England på slutten av 1800-tallet. Andre verdenskrig. Perioden under andre verdenskrig ble ekstra tung for øyene, da de ble rammet av tørkeperioder med påfølgende hungersnød, vulkanutbrudd og en sterk tilbakegang i skipstrafikken. Dette førte til at økonomien kollapset, og som tidligere var hjelpen fra kolonimakten begrenset, og mange tusen døde av sult. Uavhengighet fra Portugal. I perioden 1910–25 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk, og i 1926 skjedde det siste av en lang rekke militærkupp i Portugal. Landet fikk et høyrevridd diktatur som så på koloniene som et middel for å øke landets velstand, og at disse måtte utvikles i Portugals og portugisernes interesse. Gjentatt hungersnød, høy arbeidsløshet og fattigdom og de portugisiske styresmaktenes manglende evne til å løse problemene medførte økt motstand mot kolonimakten i befolkningen. Men Portugals diktator António de Oliveira Salazar ville ikke gi slipp på koloniene så lett som britene og franskmennene hadde gjort. Etter andre verdenskrig fortsatte Portugal å beholde koloniene, fra 1951 omtalt som oversjøiske territorier. De fleste afrikanske kolonier oppnådde uavhengighet i perioden 1957–64, men ikke de portugisiske. Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde – PAIGC) ble stiftet i 1956 av Amílcar Cabral. Etter tre års forberedelser var de klare med sin første aksjon, som markerte starten på en 13 år lang frigjøringskrig for Kapp Verde og portugisiske Guineas uavhengighet. Det skjedde 3. april 1959 i forbindelse med streiken i Pijuguitihavnen i Port of Bissau i portugisisk Guinea. Frigjøringskrigen skulle vise seg å bli den lengste av de afrikanske frigjøringskrigene. Kolonipolitiet (P.I.D.E) slo ned på streiken og åpnet ild mot de streikende havnearbeiderne. 50 personer omkom. 10 000 sovjetiske og 35 000 portugisiske deltok i frigjøringskrigen. I april 1974 ble fascistregimet i Portugal avsatt i et militærkupp. Det nye regimet overførte makten til en overgangsregjering, og i 1975 fikk republikken Kapp Verde full uavhengighet med Aristides Pereira fra PAICV som president. Pereira lovet å lede en demokratisk og sosialistisk nasjon da han ble valgt til president, men forverret i stedet landets økonomiske situasjon og forfulgte dissidenter av regimet. Kapp Verde ble omgjort til en ettpartistat, og landet inngikk allianser med land som Folkerepublikken Kina og Libya. Ettpartistyret varte til 1990. Kapp Verde oppnådde sin uavhengighet delvis på grunn av bestrebelsene til PAIGC og på grunn av nellikrevolusjonen i Portugal. Forsøk på union med Guinea-Bissau. Etter uavhengigheten prøvde PAIGC å forene Kapp Verde og Guinea-Bissau til en nasjon. PAIGC kontrollerte regjeringen i begge land, men et kupp i Guinea-Bissau i 1980 satt en stopper for planene. I Kapp Verde styrte PAICV (assosiert med PAIGC) helt frem til det i 1991 ble avholdt valg som resulterte i regjeringsskifte. PAICV ble gjenvalgt i 2001. Demokratisering. Aristides Pereira på statsbesøk i USA 4. oktober 1983 På bakgrunn av økt press for større politisk frihet, innkalte PAICV parlamentet til et hastemøte i februar 1990 for å diskutere endringer i konstitusjonen for å gjøre slutt på ettpartistyret. Opposisjonsgruppene samlet seg i hovedstaden Praia for å danne Bevegelsen for demokrati (Movimento para a Democracia – MpD) i april 1990, hvor målet var å kunne stille til presidentvalget i desember 1990. Ettpartistyret ble avskaffet 28. september 1990, og det første flerpartivalget til parlamentet ble avholdt i januar 1991. MpD fikk flertall i parlamentet og MpDs presidentkandidat Antonio Mascarenhas Monteiro slo PAICVs kandidat med 73,5 % av stemmene. Monteiro avløste landets første president, Aristides Pereira, som hadde sittet ved makten siden 1975 I det neste valget i desember i 1995 økte oppslutningen til MpD ytterligere, hvor MpD fikk 50 av de 72 setene i nasjonalforsamlingen, i tillegg til at MpDs presidentkandidat ble gjenvalgt i presidentvalget i februar 1996. I presidentvalget i 2001 kjempet to tidligere statsministere om vervet, Pedro Pires og Carlos Veiga. Pires var statsminister under PAICVs regime, mens Veiga var statsminister i brorparten av Monteiros periode. Presidentvalget ble en politisk thriller, hvor Pires vant med 12 stemmer. Styresett. Kapp Verde er et parlamentarisk demokrati med et flerpartisystem, hvor statsministeren er regjeringssjefen. Statsministeren blir valgt av nasjonalforsamlingens 72 medlemmer ("Asembleia Nacional") og innsatt av presidenten. Statsministeren utpeker regjeringens ministere og statsråder. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen har lovgivende makt, mens domstolene er uavhengige. Kapp Verdes konstitusjon ble vedtatt i 1980, og revidert i 1992. Valg blir avholdt for både statsminister og president, som begge blir valgt for en femårsperiode. Medlemmene av nasjonalforsamlingen blir også valgt, og de utnevner dommerne i Høyesterett sammen med statsminister og president. Etter uavhengigheten i 1975 etablerte Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC) et ettpartisystem. Partiet skiftet navn til Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV) i 1980, da Kapp Verde ville distansere seg fra Guinea-Bissau, da på grunn av uroligheter i Guinea-Bissau. I 1991 ga PAICV etter for presset om å innføre flerpartivalg, et valg som ble vunnet av Bevegelsen for demokrati (MpD). MpD fikk flertallet i nasjonalforsamlingsvalget og gikk seirende ut av presidentvalget. I 2001 vant PAICV presidentvalget og fikk flertallet i nasjonalforsamlingen. Kapp Verde er et stabilt demokrati, og valgene blir ansett som frie og rettferdige. Landet har en fri presse og et velfungerende rettsvesen. Nasjonalforsamlingen. Kapp Verdes første nasjonalforsamlingsvalg var i juni 1975. Kun kandidater fra PAIGC fikk lov til å stille til valg, og partiets generalsekretær Aristides Pereira ble valgt til president 5. juli 1975 i forbindelse med landets uavhengighet fra Portugal. Neste valg på nasjonalforsamlingen ble avholdt 7. desember 1980, også dette et ettpartivalg. President Pereira ble gjenvalgt uten motkandidater. Under nasjonalforsamlingsvalget i 1985 ble nasjonalforsamlingen utvidet til 83 seter og for første gang kunne uavhengige kandidater som var godkjent av PAICV stille til valg. I 1990 ble Kapp Verde et av de første landene i Afrika som avskaffet ettpartistyret og innførte demokrati. Landets første flerpartivalg ble avholdt 13. januar 1991 og ble ansett som fritt og rettferdig. PAICV mistet makten til opposisjonsbevegelsen MpD, som fikk 56 av 79 seter. I neste valg på nasjonalforsamling 17. desember 1995, ble nasjonalforsamlingens seter redusert fra 79 til 72. MpD fikk i dette valget 50 seter og PAICV fikk 21 seter. Det Demokratiske Partiet fikk det siste setet. Nasjonalforsamlingsvalget 14. januar 2001 oppnådde PAICV 40 seter, MpD 30 seter og Demokratialliansen for forandring 2 seter. Det siste nasjonalforsamlingsvalget ble avholdt 22. januar 2006, som var landets fjerde valg siden innføringen av flerpartisystemet. Valgresultatet ble tilnærmet identisk med valget i 2001, ved at PAICV fikk 41 seter, MpD 29 seter og Demokratialliansen for forandring 2 seter. Kommuner. Kart over Kapp Verde med angivelse av kommunenavn Porto Grande - havnen i Mindelo, São Vicenteøya Øyer. Detaljert kart over Kapp Verde Øygruppen Kapp Verde består at 10 hovedøyer og 5 mindre øyer, som er inndelt i to øygrupper: Barlaventos (nordlige øygruppe) og Sotaventos (sørlige øygruppe). Av disse øyene er det kun Santa Luzia og Razo som er ubebodd. Alle øyene er vulkanske, og en aktiv vulkan finnes på den ene øya, Fogo ("Pico de Fogo" – Fogofjellet). Forrige utbrudd var i 1995. Byer. Majoriteten av Kapp Verdes befolkning bor i hovedstaden Praia eller på øya Santiago. Totalt 55 % av befolkningen bor på denne øya, noe som utgjør 265 066 (1. januar 2005). Økonomi. Fiskere ved havnen i Tarrafal på øya São Nicolau Kapp Verde er en liten nasjon som mangler ressurser og har opplevd store kriser og mangel på vann (landet har ingen ferskvannskilder). Landbruk er vanskelig på grunn av mangel på regn, og er begrenset til kun fire av øyene for det meste av året. Det meste av landets BNP kommer fra serviceindustrien. Kapp Verdes økonomi har hatt en sterk økning siden på slutten av 1990-tallet, og er nå betraktet som et land med en gjennomsnittlig levestandard. Kapp Verde har tette bånd til Portugal på det økonomiske planet, og har knyttet sin valuta opp mot den portugisiske escudo, og til euro fra 1999. Den tidligere portugisiske statsministeren José Manuel Durão Barroso, i 2004 president for Europakommisjonen, har lovet å hjelpe Kapp Verde til å bli bedre integrert med EU innflytelsessfære via utvidet samarbeid med Portugal. I mars 2005 leverte den tidligere portugisiske presidenten Mário Soares et forslag som ba EU om å starte medlemskapssamtaler med Kapp Verde, et forslag som ikke har blitt tatt til følge. Handelspartnere. Kilde 2006: "WTO Trade Profiles" (stat.wto.org) Demografi. a> (2005). Alle tall i tusen De fleste innbyggerne på Kapp Verde er etterkommere av hvite portugisiske nybyggere og svarte afrikanske slaver. Europeiske forfedre inkluderer også spanske og italienske sjømenn som fikk tildelt land på øyene av Portugal, samt portugisiske jøder som flyktet fra inkvisisjonen. I tillegg har Kapp Verde nederlandske, engelske, franske, arabiske, amerikanere, brasilianere, kinesere fra Macao og jøder fra Libanon og Marokko. Alle disse inngår i det som omtales som "mestiçobefolkningen", det vil si personer med både europeisk og ikke-europeisk herkomst. De fleste portugisere flyttet fra Kapp Verde i forbindelse med landets selvstendighet i 1975. Flere kappverdere bor utenlands enn i Kapp Verde. Det er store kappverdiske samfunn i USA (500 000), Portugal (80 000) og Angola (45 000). Det er også et større antall kappverdere i São Tomé og Príncipe, Senegal, Brasil, Guinea-Bissau, Frankrike, Spania og i Nederland. Befolkningsgrupper og religion. De fleste innbyggerne (93,2 %) tilhører Den katolske kirke, men troen er påvirket av lokale tradisjoner. 6,8 % av innbyggerne er protestanter. De første katolske prester kom til øyene i 1462. Fransiskanerne kom i 1466, og i 1532 ble det opprettet et bispedømme, "Santiago de Cabo Verde", som også omfattet afrikakysten mellom Gambiafloden og Kapp Palmas. Jesuittene virket der mellom 1604 og 1642, og i 1656 kom de første kapusinerne. I dag (2006) er de fleste av prestene enten kappverdere eller goanesere. Et nytt bispedømme, "Mindelo", ble opprettet i 2003, og omfatter den nordlige øyrekken ("Barlavento"). Protestantene utgjør en liten minoritet. De fleste er "nazarenere", som innledet sitt misjonsarbeid der i 1903. Adventistene etablerte en kirke på øyene i 1935. Språk. Kapp Verdes offisielle språk er portugisisk, og er det språket som blir brukt i skoleundervisningen administrasjon og media. I tillegg kommer et kreolspråk med et blandet ordforråd fra ulike vestafrikanske språk og portugisisk. Det finnes mange varianter av kreolsk på Kapp Verde, og forskjellen mellom variantene kan være betydelig mellom hver enkelt øy. Hovedskillet er mellom de sørlige (Sotavento) og nordlige (Barlavento) dialektene. Nesten hele vokabularet er fra portugisisk, men grammatikken har mange fellestrekk med andre kreolspråk. Verb bøyes ikke i person og det er få uregelmessige verb. Dialekten på São Vicente er nærmest portugisisk og bádiu fra det indre av Santiago er mer lik Guinea-Bissau kreolsk. Kappverdiansk har mange likhetstrekk med papiamento på De nederlandske Antillene. Det har etter selvstendigheten kommet en del litteratur på de ulike kreolske dialektene, spesielt på bádiu som blir snakket på hovedstadsøya Santiago og São Vicentes soncente. Det kreolske språkets prestisje har økt, ALUPEC (Alfabeto Unificado para a Escrita do Caboverdiano) er basert på Santiagos versjon av kreolsk og er det myndighetene har godkjent som offisiell ortografi for kappverdiansk kreol. Forskjellen mellom de kreolske dialektene på de ulike øyene har imidlertid vært en stor hindring for en slik endring. Tradisjon og at eliten behersker portugisisk er andre hindringer. Kultur. Kapp Verdes kultur reflekterer landets portugisiske og afrikanske røtter. Kjente musikkformer er morna, koladera, funana (Santiago), batuku (Santiago), finason (Santiago), mazurka, valza (vals), kontradanza, lundum (Boa Vista). Koladera har fått moderniserte former, som kola-zouk, zouk love og pasada. Kizomba har blitt populært på øyene de siste årene, men er opprinnelig en angolansk musikkstil. Morna er en kappverdisk musikkform i samme genre som portugisisk fado, brasiliansk modinha og argentinsk tango. Tekstene er som regel på kreolsk og instrumentene som blir brukt på Kapp Verde er klarinett, cavaquinho, trekkspill (torader, kalt gaita, brukt sammen med), ferrinho (en metallstang man skraper på med en skje eller kniv, for å holde rytmen i funana), fiolin, piano, cimboa (en enstrenget fele), skarptrommer (brukt i tabanka-opptog), konkylier (brukt i tabanka-opptog) og gitar. Sangerinnen Cesária Évora, som hørte hjemme i mornamusikken, vant internasjonal anerkjennelse. Hver av de ni øyene som er Kapp Verde har sin favoritt blant de ulike stilartene. Mest afrikansk innflytelse finner man på Sotavento, øygruppen i sør, der funana, batuku, finason og koladera dominerer. I Barlavento, øygruppen i nord, dominerer den europeiske påvirkningen. Her finnes blant annet morna, vals, masurka og kontradanza. Lundum er i dag så godt som forsvunnet, men kan fortsatt oppleves i private bryllup. Den kjente jazzmusikeren Horace Silver er halvt kappverdisk. Hans hit «Cape Verdean Blues» fra 1965 er den eneste med klar referanse til barndomshjemmet, der faren og hans venner jammet med utgangspunkt i tradisjonelle sanger. Ellers finner vi kappverdere i både Duke Ellingtons storband og Machitos latinske storband. 10. mars 2012 vant norske Conor Patrick tre priser under Cabo Verde Music Awards med sin gruppe Jay & Bandidos, i klassene beste electronica, beste hip-hop og beste reaggae, for albumet Sempri Bandidos. Klima. Selv om temperaturen til tider kan være ganske høy, blåser det ofte en svalende bris på de fleste øyene. Det tropiske klimaet har to årstider, den tørre fra november til juli, og den fuktige og varmeste fra august til oktober. Samferdsel. Mindelo, Praia og Tarrafal er Kapp Verdes tre havnebyer. Kapp Verde har 1100 km vei, hvor 858 km er asfaltert. Det finnes ingen jernbane. Kapp Verdes lokale flyselskap Cabo Verde Airlines (TACV) betjener alle landets 7 flyplasser, samt opererer med ruter til utlandet. Kapp Verdes viktigste internasjonale flyplass er Amilcar Cabral internasjonale lufthavn på øya Sal. Monica Bellucci. Monica Bellucci (født 30. september 1964) er en italiensk skuespillerinne og tidligere fotomodell. Hun har vært gift med den franske skuespilleren Vincent Cassel siden 1999. Bellucci snakker både italiensk, engelsk og fransk flytende, og har spilt i filmer på alle disse språkene, samt arameisk i "The Passion of the Christ". Bellucci ble født i Città di Castello i Umbria i Italia. Med sikte på å bli advokat begynte hun å studere juss ved Universitetet i Perugia. For å kunne betale skolepengene begynte hun å ta oppdrag som fotomodell ved siden av studiene, og bestemte seg etter hvert for å satse på karrièren som modell på heltid, og hoppet av studiene. I 1988 flyttet hun derfor til Milano og begynte å jobbe for Elite Model Management. Allerede i 1989 var hun en fremtredende modell både i Paris og i New York. Blant annet var hun modell i franske "ELLE" og for motehuset Dolce & Gabbana. Samme år, i 1989, begynte hun så smått å arbeide som skuespiller ved siden av modelljobbingen. Gjennombruddet kom med "Dracula" i 1992, og siden har hun spilt i anerkjente filmer som "Malèna", "Irréversible", "Matrix"-trilogien og "The Passion of the Christ". Oskar Schindler. Oskar Schindler (født 28. april 1908 i Zwittau i Mähren i Østerrike-Ungarn, død 9. oktober 1974 i Hildesheim i Tyskland) var en sudettysk forretningsmann som ble kjent for sin innsats for å redde sine jødiske arbeidere fra holocaust. Emaljefabrikken i Krakow, før den ble ombygget til museum Hans arbeid er gjenfortalt i romanen "Schindlers Ark", skrevet av Thomas Keneally, og en påfølgende film, "Schindlers Liste" (1993), regissert av Steven Spielberg. Bakgrunn. Schindler ble født inn i en etnisk tysk og velstående handelsfamilie i Zwittau, daværende Østerrike-Ungarn (nå Svitavy, Tsjekkia).Han giftet seg 6. mars 1928 med Emilie Pelzl i hjembyen Zwittau Utover på 1930-tallet hadde han ulike jobber, men gikk konkurs under Den store depresjonen. Schindler ble medlem av det sudententyske partiet i 1935. Selv om han var en tsjekkoslovakisk statsborger, begynte han å arbeide for Abwehr og ble arrestert for dette i juli 1938, men ble etter Münchenavtalen i september samme år løslatt som politisk fange. I 1939 sluttet Schindler seg til NSDAP, og det hevdes at han fortsatte å arbeide for Abwehr og tilrettelegge for den tyske invasjonen av Polen samme år. Som en opportunistisk forretningsmann, var han blant de mange tyskerne som søkte muligheter i Polen etter det tyske felttoget i Polen i 1939. Etablering i Krakow. Schindler fikk kjøpt emaljefabrikken "Pierwsza Małopolska Fabryka Naczyń Emaliowanych" i Krakow billig i 1939 og gav den navnet "Deutsche Emailwaren-Fabrik" ("Den tyske emaljevarefabrikken"). Fabrikken produserte emaljevarer og seinere krigsmateriell. Han skaffet rundt 1 300 jødiske slavearbeidere til å arbeide på fabrikken. Noen sier at han var, ihvertfall i starten, motivert av penger — blant annet skjulte han velstående jødiske investorer blant arbeiderne — men seinere begynte han å skjerme sine arbeidere mer aktivt. Han påstod blant annet at ufaglærte arbeidere faktisk var viktige for arbeidet på fabrikken, og at hvis de skulle bli skadet ville det resultere i at han sendte inn klager og krevde erstatning fra myndighetene. Schindler ble vekket da han ble vitne til grusomhetene under likvidasjonene i den jødiske ghettoen i Krakow i 1942. Tyske soldater overførte jødene til Płaszów konsentrasjonsleir, men drepte på brutalt vis mange som prøvde å gjemme seg i sine hjem. Schindlers fabrikk i Brnenec, 2004 Schindler var en dyktig diplomat og var etter likvidasjonen stadig mer innstilt på å bruke all sin makt til å redde sine "Schindlerjuden" ("Schindlerjøder"). Sammen med Amon Göth, kommandanten i Plaszow, organiserte han overføring av 900 jøder fra leiren til et tilstøtende fabrikkområde hvor de ville være relativt tryggere for de tyske vaktenes mishandling. Da Den røde armé rykket nærmere, og tyskerne planla å henrette samtlige fanger, klarte Schindler å flytte 1 200 jødiske «arbeidere» til en fabrikk ved Brunnlitz (Brnenec) i Tsjekkoslovakia i oktober 1944. Da en gruppe med «hans» arbeidere ble feilsendt til Auschwitz, klarte han å få dem sendt tilbake. Brunnlitz ble frigjort i mai 1945. Mot slutten av krigen emigrerte Schindler til Argentina. Han gikk konkurs og vendte tilbake til Tyskland i 1958. Han startet en serie mislykkede forretningsforetak. Schindler døde av hjertekomplikasjoner i Hildesheim. Kostnadene til begravelsen ble dekket av byens sosialkasse. Selv skal han ha ønsket å bli begravet i Jerusalem. Han er beæret i Israels Yad Vashem, minnesmerke for holocaust, som en Rettferdig Blant Nasjonene og ble gravlagt på et katolsk gravfelt på Sionhøyden i Jerusalem. Museum. Modell av museet i emaljefabrikken i Krakow Den tidligere fabrikkbygningen i Krakow ble i 2010 åpnet som museum som dokumenterer det som skjedde. Det har tatt tre år å bygge dette, til en kostnad på rundt 30 millioner kroner. Museet presenterer krigstiden ved hjelp av et stort multimedierom, med 30 ulike datastasjoner, 15 prosjektører, over 100 høyttalere og 40 kameraer. Bram Stoker's Dracula. "Bram Stoker's Dracula" er en amerikansk skrekkfilm fra 1992. Produsert og regissert av Francis Ford Coppola basert på boken "Dracula" av Bram Stoker. Fortellingen inkluderer også et undermoment der «Mina Harker» viser seg å være reinkarnasjonen av «Dracula»s største kjærlighet. Denne delen er ikke med i Stokers bok. "Lovesong for a Vampire" av Annie Lennox fantes på lydsporet. Gary Oldman. Leonard Gary Oldman (født 21. mars 1958 i London, England) er en engelsk skuespiller. Oldman vant et stipend til Rose Bruford Drama Collage hvor han mottok en BA i drama i 1979. Han studerte senere ved Greenwich Young People's Theatre og deltok i flere teaterforestillinger, blant annet "The Pope's Wedding", hvor han mottok Time Out's Fringe Award for Beste nyankommer for 1985–1986 and British Theater Association’s Drama Magazine Award som Beste skuespiller for 1985. Oldman hadde sin første filmrolle i "Remembrance" i 1982, fikk deretter sin første hovedrolle i "Sid and Nancy" i 1986, hvor han spilte punkeren «Sid Vicious. Han er blitt kjent for å spille eksentriske karakterer og for å mestre ulike dialekter. En del av de rollene han har tolket er «Dracula», «Ludwig van Beethoven», «Lee Harvey Oswald», «Pontius Pilatius» og «Djevelen». I 1997 regisserte, produserte og skrev han "Nil by Mouth", delvis basert på sitt eget liv, hvor han vant prisen Alexander Korda Award for Beste britiske film, en BAFTA-pris, Channel4 Director's Award og Television Arts som en av ett hundre beste filmer noensinne, til tross for filmen hadde brukt ordet «fuck» ("faen") 428 ganger, en rekord som ble stående inntil 2005 da filmen "The Devil's Reject" kom ut. Oldman har vært gift tre ganger, først til Lesley Manville (1987–1990), deretter til Uma Thurman (1990–1992) og så med Donya Fiorentino (1997–2001). Wilhelm von Humboldt. Karl Wilhelm von Humboldt (født 22. juni 1767, død 8. april 1835) var en liberal prøyssisk politiker, embedsmann, diplomat, filosof, grunnlegger av Humboldt-Universität zu Berlin, som ble forbilde for senere europeiske universiteter, venn av Goethe og Schiller, og særlig husket som en fremtredende tysk lingvist, som introduserte kunnskap om det baskiske språket til europeiske intellektuelle. Hans yngre bror Alexander von Humboldt var en kjent naturvitenskapsmann. Humboldt, Wilhelm von Humboldt, Wilhelm von Humboldt, Wilhelm von Humboldt, Wilhelm von Humboldt, Wilhelm von Felix Mendelssohn. Jacob Ludwig Felix Mendelssohn-Bartholdy (født 3. februar 1809, død 4. november 1847) var en tysk romantisk komponist. Mendelssohn ble født i Hamburg som sønn av en bankier, Abraham, som igjen var sønn av den berømte tysk-jødiske filosofen Moses Mendelssohn. Felix' familie hadde imidlertid konvertert til kristendommen og flyttet til Berlin i 1812. Hans søster var Fanny Mendelssohn (senere Fanny Hensel), som også var en velkjent pianist. Mendelssohn fikk pianoundervisning av sin mor da han var seks, og da han var sju ble han undervist av Marie Bigot i Paris. Fra 1818 studerte han komposisjon med Carl Friedrich Zelter i Berlin. Han gjorde antakelig sin første offentlige konsertopptreden i en alder av ni, da han deltok på en kammerkonsert. Han var tidlig en produktiv komponist, og skrev sitt første publiserte verk, en pianokvartett, da han var 13 år gammel. Goethe møtte den unge Mendelssohn og fikk straks sansen for ham: «Når jeg er trist, kom og muntre meg opp med ditt spill.» Mendelssohn skrev sin første symfoni da han var 15, og da han var 17 skrev han en ouverture til Shakespeares "En midtsommernattsdrøm", som trolig kan sies å være Mendelssohns første velkjente verk (han skrev senere mer musikk til stykket). I 1827 så han for første gang en oppsetning av en av sine operaer, "Die Hochzeit des Camacho". Han hadde skrevet flere operaer tidligere. I 1830 skrev Mendelssohn konsertouverturen "Die Hebriden" (Hebridene) — et stykke som fremdeles er populært i dag. Det var inspirert av besøk han gjorde i Skottland på slutten av 1820-talet. Disse besøkene inspirerte også til den tredje symfonien hans, "Den skotske symfonien", som ble skrevet i ledige stunder omkring perioden 1830 til 1842. Mendelssohn reiste vidt omkring i Europa i løpet av livet, og et besøk til Italia ga inspirasjon til et av de mest kjente verkene hans, Symfoni Nr. 4, "Den italienske" — fullført i sin endelige versjon i 1834. Alt i alt skrev Mendelssohn fem symfonier. Han skrev også to klaverkonserter og en berømt fiolinkonsert som er et standardverk for profesjonelle fiolinister. I tillegg til orkestermusikk skrev Mendelssohn også kammermusikk, inkludert en strykeoktett (1825), pianomusikk, inkludert "Lieder ohne Worte" og to store oratorier, "Paulus" (1836) og "Elias" (1846). Oratoriene var sterkt inspirert av Johann Sebastian Bach — en komponist som Mendelssohn har hovedæren for å ha brakt frem igjen i lyset etter å ha vært noe bortglemt en tid. En særlig viktig hendelse i forbindelse med dette var Mendelssohns svært vellykkede oppsettelse av "Matteuspasjonen" av Bach i 1829. I 1843 skrev Mendelssohn scenemusikk for Shakespeares skuespill "En midtsommernattsdrøm", inkludert den berømte bryllupsmarsjen som blir brukt (særlig brukt for brudens inngang) i mange brylluper. Den andre mest populære bryllupsmarsjen (særlig ved utgangen) er "Brudekoret" fra operaen Lohengrin av Richard Wagner. Disse to marsjene ble første gang valgt for bruk sammen av prinsesse Victoria, eldste datter av dronning Victoria av Storbritannia og Irland for bryllupet hennes med kronprins Friedrich Wilhelm av Preussen den 25. januar 1858, og har blitt en svært utbredt tradisjon i ettertid. Selv om Mendelssohn ikke generelt er sett på som en spesielt innflytelsesrik komponist, var verkene hans svært populære i hans levetid — og er fremdeles populære i dag. Mendelssohn slet med dårlig helse i de siste årene av sitt liv, og det er sagt at han var svært melankolsk etter at hans søster, Fanny, døde i mai 1847. Felix Mendelssohn døde den 4. november 1847 i Leipzig. Eksterne lenker. Mendelssohn, Felix Mendelssohn, Felix Mendelssohn, Felix Mendelssohn, Felix Georg Philipp Telemann. Georg Philipp Telemann (født i Magdeburg, død 25. juni 1767 i Hamburg) var en tysk barokkkomponist som gjennom sine komposisjoner og sitt musikksyn formidlet nye impulser og satte et sterkt preg på musikkverden i første halvdel av 1700-tallet. Telemann er sannsynligvis den mest produktive komponisten i europeisk musikkhistorie, i det minste bedømt etter det som er bevart etter ham. Johann Sebastian Bach og Antonio Vivaldi var Telemanns samtidige, og han var en livslang venn av Georg Friedrich Händel. Bach regnes idag som den største komponisten, men i deres levetid var Telemann den mest kjente. Telemann lærte stort sett musikk gjennom selvstudium. De første suksessene som komponist fikk han mens han var jusstudent ved universitetet i Leipzig. Her grunnla han amatørorkestre og ledet operaoppføringer, og ble tilslutt musikkdirektør ved universitetskirken. Etter korte ansettelser ved hoffene i Sorau og Eisenach ble Telemann musikkdirektør for byen Frankfurt am Main i 1712. Han var samtidig kapellmester ved to kirker og publiserte musikken sin på eget forlag. Fra 1721 var han ansatt som "Cantor Johannei" og "Director Musices" i Hamburg, noen av Tysklands mest prestisjefylte musikkposter, og litt senere overtok han ledelsen for byens opera. Han sto fremdeles i tett kontakt med utenlandske hoff, og organiserte regelmessig offentlige konserter for byens øvre sosiale lag. Internasjonal berømmelse fikk Telemann etter et åtte måneders opphold i Paris i 1737-38. Telemanns verkliste er svært omfangsrik og omfatter alle de vanligste av tidens musikkformer. Et utpreget trekk ved musikken hans er sangbare melodier og oppfinnsom bruk av klangfarger, og uvanlige harmoniske effekter – spesielt i senere verk. Telemanns instrumentalverk preges ofte av fransk og italiensk innflytelse, iblant også med innslag av polsk folkemusikk. Etterhvert som de kulturhistoriske idealene endret seg utover på 1800-tallet møtte Telemanns musikk hard kritikk. Først i andre halvdel av 1900-tallet begynte man på en systematisk utforsking av hans samlede produksjon, og arbeidet er fremdeles ikke avsluttet fordi det store omfanget gjør det vanskelig å få oversikt. Barn- og ungdom. Telemann kom fra en velutdannet øvre middelklassefamilie i Magdeburg; så godt som alle hans eldre slektninger var universitetsutdannet. Bortsett fra en oldefar på farssiden som hadde vært kantor i Halberstadt var ingen av Telemanns familiemedlemmer direkte beskjeftiget med musikk. Georg Philipp var den yngste av tre søsken som nådde voksenalder. Han var elev ved gymnaset ved Magdeburgs domkirke hvor han fikk undervisning i latin, retorikk, dialektikk og tysk litteratur. Den omfattende allmenndannelsen ga seg blant annet utslag i at han skrev tysk, fransk og latinsk poesi, og i tillegg behersket italiensk og engelsk. På Telemanns tid eksisterte det ikke offentlige konserter i Magdeburg, så verdslig musikk oppført ved skolen ble et viktig supplement til det kirkemusikalske tilbudet i byen. Gjennom selvstudium lærte Telemann å spille ulike instrumenter som skolene stilte til disposisjon. Han viste et betydelig musikalsk talent og komponerte sine første stykker som tiåring, ofte i hemmelighet og på lånte instrumenter. Den første musikalske erfaring fikk han takket være kantoren Benedikt Christiani: etter noen få ukers sangundervisning kunne Telemann vikariere for kantoren som foretrakk å komponere framfor å undervise. I tillegg til to ukers undervisning i klaverspill var dette all musikkundervisningen han fikk. Moren, som var blitt enke i 1685, likte ikke at han drev med musikk, og advarte spesielt mot musikere, som hun betraktet som sosialt underlegne. Bare tolv år gammel komponerte Telemann sin første opera, "Sigismundus", etter en libretto av Christian Heinrich Postel. Moren ønsket å avverge en musikalsk karriere og beslagla alle hans musikkinstrumenter. Rundt årsskiftet 1693/94 sendte hun sønnen til en skole i Zellerfeld. Sannsynligvis visste hun ikke at stedets kirkelige tilsynsfører beskjeftiget seg med musikk og hjalp Telemann i hans musikalske bestrebelser. Nesten ukentlig komponerte Telemann motetter for kirkekoret, og i tillegg skrev han arier og leilighetsmusikk som han la fram for bymusikanten. I 1697 ble Telemann elev ved det anerkjente Andreanum-gymnaset i Hildesheim. Her lærte han – stort sett autodidaktisk – å spille orgel, fiolin, gambe, tverrfløyte, obo, skalmeie, kontrabass og bassposaune. I tillegg komponerte han vokalmusikk for skoleteateret, og byens jesuittiske kirkemusikalske direktør Pater Crispus ga ham i oppdrag å lage musikk for gudstjenesten ved St. Godehardiklosteret. Telemann ble påvirket av musikklivet i Hannover og Braunschweig-Wolfenbüttel, hvor han ble kjent med fransk og italiensk instrumentalmusikk. Erfaringer og impulser fra denne tiden skulle i stor grad vise seg senere verk. Han fikk i all hemmelighet musikkundervisning, og lærte å kjenne den italiensk pregede stilen til Rosenmüller, Corelli, Caldara og Steffani. Studieår i Leipzig. I 1701 avsluttet Telemann grunnutdannelsen og ble immatrikulert ved universitet i Leipzig. Under påtrykk fra moren var hensikten å utelukkende studere jus, og holde seg helt vekk fra musikken. Det er ihvertfall det han skriver i selvbiografien, men Leipzig var et av tidens musikksentra, så valget av akkurat denne byen som studiested virker ikke helt tilfeldig. Allerede på veien til Leipzig stoppet han i Halle for å treffe den da sekstenårige Georg Friedrich Händel, og de grunnla et vennskap som holdt hele livet ut. Telemann skriver at han til å begynne med forsøkte å holde sine musikalske ambisjoner hemmelig for studiekameratene. Angivelig fant Telemanns musikkglade romkamerat ved en (sannsynligvis fingert) tilfeldighet en komposisjon under noe bagasje. Stykket ble oppført i Thomaskirken følgende søndag, og det førte til at borgermesteren bestilte to nykomponerte kantater hver måned. Telemanns underskrift (1714 og 1757) I 1702, bare et år etter han begynte ved universitet, grunnla han et 40-manns amatørorkester for studentene, et såkalt "Collegium musicum". Orkesteret gav offentlige konserter og fortsatte å eksistere under samme navn etter at Telemann forlot Leipzig. Også senere, under ledelse av Johann Sebastian Bach, hadde det «telemannske» collegium musicum stor betydning for byens musikkliv. Samme år ledet Telemann oppføringer ved operaen i Leipzig. Han var også hovedkomponist her helt til operaen ble stengt. Medlemmer av collegium musicum deltok under operaoppføringene og Telemann spilte selv generalbass. Iblant sang han også. Byens offisielle musikkdirektør, Johann Kuhnau, var irritert på Telemanns voksende anseelse og hevdet at oppførelsene av Telemanns verdslige verk skjedde på bekostning av kirkemusikken. Dermed nektet han sine kormedlemmer å delta ved operaoppføringene. I 1704 fikk Telemann stilling som musikkdirektør ved universitetskirken i Leipzig. Organistposten som fulgte med gav han til studenter. Mens han var i Leipzig foretok han to reiser til Berlin, og i 1704 tilbød greve Erdmann von Promnitz ham posten som kapellmester ved hoffet i Sorau, Schlesien. Det er uvisst hvorfor han tiltrakk seg grevens oppmerksomhet, men det er mulig at det spente forholdet til Kuhnau fikk Telemann til å ønske seg vekk fra Leipzig. Sorau og Eisenach. I juni 1705 begynte Telemann å arbeide hos greven i Sorau. Greven var en stor beundrer av fransk musikk og regnet Telemann som en verdig etterfølger til den Lully- og Campra-pregede Versailles-skolen. Etter en reise til Paris tok greven med seg musikk av de franske komponistene og fikk Telemann til å studere dem. Telemann traff Erdmann Neumeister i Sorau, senere skulle de treffes igjen i Hamburg, og Telemann komponere musikk til tekstene hans. På en reise til Krakow og Pszczyna lærte Telemann å sette pris på polsk og mährisk folkemusikk som han hørte i vertshus og på offentlige arrangementer. Telemann forlot Sorau i 1706 fordi byen var truet av Karl den tolvtes svenske armé. Han reiste til Eisenach hvor han grunnla et orkester og ble konsertmester og kantor ved hertug Johann Wilhelms hoff. Her traff han Johann Bernhard Bach den eldre og Johann Sebastian Bach. I Eisenach komponerte han konserter for ulike besetninger, 60 til 70 kantater og serenader, kirkemusikk og «operetter» for festlige anledninger. Tekstene forfattet han oftest selv. I tillegg kom fire eller fem årganger kantater for gudstjenestene. Med sin barytonstemme deltok han selv ved oppføringene av sine egne kantater. I oktober 1709 giftet Telemann seg med Amalie Luise Juliane Eberlin, en av hoffdamene til grevinnen av Promnitz. Kort tid før utnevnte hertugen ham til sekretær – en høy stilling på den tiden. I januar 1711 fikk Telemanns kone barselfeber og døde under forløsningen av deres første datter. Frankfurt am Main. Telemann, Kopperstikk av Georg Lichtensteger (ca 1745) Telemann begynte nå å søke stillinger i Frankfurt am Main, kanskje fordi han søkte nye utfordringer, kanskje fordi han ville bli uavhengig av adelen, og i 1712 ble han utnevnt til byens musikkdirektør og kapellmester ved Paulskirken, noe senere også ved Katharinakirken. Han fullførte kantateårgangene han hadde påbegynt i Eisenach og komponerte ytterligere fem. Ellers hadde han ansvar for undervisningen av privatelever. Som i Leipzig nøyde ikke Telemann seg med disse forpliktelsene; i 1713 overtok han organiseringen av de ukentlige konsertene, og tok også på seg ulike verv for den fornemme herreklubben «Zum Frauenstein» som holdt til i bydelen Liebfrauenberg der han selv bodde. I tillegg utnevnte Hoffet i Eisenach ham til kapellmester "von Haus aus" (utenfor huset/hoffet), slik at han fikk beholde tittelen, men bare behøvde å levere kantater og leilighetsmusikk til hoffet og kirkene. Denne posisjonen hadde han til 1731. I tillegg til kantatene han komponerte i Frankfurt, skrev han også oratorier, orkester- og kammermusikk, hvorav det meste ble publisert. Dessuten skrev han musikk for politiske festligheter og bryllupsserenader. Til gjengjeld fant han ikke anledning til å publisere operaer, selv om han fortsatt komponerte for operaen i Leipzig. I 1714 giftet Telemann seg med den 16-årige Maria Catharina Textor (1697–1775). Følgende år ga han ut sine første trykte verk på eget forlag. Etter å ha brukt et gunstig jobbtilbud fra hertug Fredrik av Sachsen-Gotha-Altenburg i Gotha som brekkstang, klarte Telemann å høyne årsinntekten fra byen med 100 Gulden. Sammenlagt tjente han nå 1 600 Gulden i året og var blitt en av de best betalte innbyggerne i Frankfurt. Under et besøk i Dresden i 1719 traff han Händel igjen, og tilegnet fiolinvirtuosen Pisendel en samling fiolinkonserter. Selv etter han hadde forlatt Frankfurt skrev Telemann et verk for byen hvert tredje år fram til 1757. Telemanns avskjedssøknad til byrådet i Hamburg, 1722 Første tid i Hamburg. I 1721 aksepterte Telemann et tilbud om stillingene som "Cantor Johannei" og "Director Musices" i Hamburg. Han var dermed byens musikalske leder og hadde blant annet ansvaret for musikken ved de fem store evangelisk-lutherske bykirkene. Først nå hadde han mulighet til å komponere og oppføre musikk i alle musikalske former, og hans 46 år lange hovedperiode som skapende kunstner kunne begynne. To kantater ukentlig og en pasjon pr år var komposisjonsforpliktelsene Telemann nå hadde påtatt seg. I tillegg komponerte han tallrike musikkstykker for private og offentlige anledninger. Kantorstillingen ved Johannes-skolen førte med seg oppgaver som lærer, både musikalske og andre, men utenommusikalsk undervisning utførte ikke Telemann personlig. Ellers bygde han opp igjen det "Collegium musicum" som Matthias Weckmann grunnla i 1660 og som en periode ikke hadde holdt konserter. Inngangsbillettene solgte han selv. Telemann fortsatte sin virksomhet som forlegger. For å spare utgifter laget han selv trykkplatene, og kunne produsere ni eller ti plater hver dag. Fram til 1740 publiserte han på eget forlag 46 noteverk som han solgte gjennom bokhandlere i flere tyske byer og i Amsterdam og London. Man kunne bestille partiturer direkte fra komponisten, og fram til 1739 informerte han om sitt stadig voksende tilbud i en egen katalog. Likevel hadde han flere irritasjonsmomenter i byen, han lå for eksempel i en langvarig strid om retten til sin del av inntektene ved salg av teksthefter til kantatene og pasjonene som han vant først i 1757. I tillegg protesterte kirkerådet for de fem hovedkirkene ("Kollegium der Oberalten") mot at Telemann i 1722 ville oppføre noen av sine kantater i et fornemt vertshus. Telemann var også misfornøyd med lønna, og mente dessuten at han hadde for liten bolig, så da Kuhnau døde søkte han posten som "Thomaskantor" i Leipzig. Telemann ble enstemmig innstilt foran de fem andre søkerne, og 3. september 1722 leverte han sin avskjedssøknad. Byrådet høynet straks lønnen med 400 lübske Mark, så Telemann sa fra seg stillingen som Thomaskantor og ble værende i Hamburg. Hans samlede årsinntekt var nå ca 4 000 Mark. Ny start i Hamburg. Sluttkoret i oratoriet "Kapitänsmusik" (1730) Først nå tjente Telemann godt på alle sine virksomheter. Samme år overtok han ledelsen av operaen for en årslønn på 300 Taler og denne posten hadde han til operahuset ble nedlagt i 1738. De fleste av de 25 operaene som ble oppført på denne tiden er tapt. I 1723 fikk Telemann enda en stilling som kapellmester "von Haus aus", denne gangen ved markgreven av Bayreuths hoff, dit han fra tid til annen sendte instrumentalmusikk og en årlig opera. Telemanns konsertvirksomhet foregikk stort sett i «Drillhaus», det hamburgske borgervernets ekserserhall, og var på grunn av høye billettpriser forbeholdt byens høyere sosiale lag. Bortsett fra i operaen oppførte Telemann nesten bare egne komposisjoner. I 1728 grunnla Telemann og Johann Valentin Görner det første tyske musikktidsskriftet som i tillegg til redaksjonelle tekster inneholdt musikalske bidrag av forskjellige komponister. "Der getreue Musikmeister" hadde til formål å fremme musisering i hjemmet og kom ut annenhver uke. Ved siden av Telemann og Görner bidro 11 andre samtidige musikere med sine komposisjoner, blant annet Keiser, Bonporti og Zelenka. Det ble også utgitt samleutgaver for læreformål. På tolv år fikk Telemanns hustru Maria Catharina ni barn, hvorav to døde. Tross et nesten permanent svangerskap, måtte hun sørge for en voksende husstand med opp til tolv personer, deriblant Telemanns datter fra første ekteskap og ytterligere tre personer – sannsynligvis en hushjelp, en huslærer og en elev av Telemann. Ti år etter at deres siste barn ble født oppdaget Telemann at hun hadde spilt bort 5 000 Hamburgske riksdaler (15 000 Mark, dvs flere årslønner) på hasardspill. De ble skilt, og i 1735 reiste hun tilbake til Frankfurt mens det i Hamburg ble spredt et rykte om at hun var død. Uten at Telemanns visste om det, satte noen av byens borgere igang en innsamlingsaksjon for å redde ham fra konkurs. Det lyktes ham imidlertid å dekke kravene til de viktigste kreditorene, hovedsakelig med sine egne midler. Han kunne til og med unne seg et kuropphold etterpå, så vi kan gå ut fra at han har vært en formuende mann. Reise til Paris og senere år. Telemann hadde lenge ønsket seg til Paris, og etter å ha mottatt invitasjon av de franske musikerne Forqueray, Guignon og Blavet, reiste han høsten 1737. Fram til da var syv av Telemanns verk blitt trykket opp i Paris. Etter et fire måneders opphold ga kongen ham en 20 års eksklusiv rett til sine egne publikasjoner, dvs. en beskyttelse mot piratkopiering. Telemann oppførte flere av sine verker i Paris, og oppholdet ble hans internasjonale gjennombrudd. Også anseelsen i Tyskland økte etter dette, og i mai 1738 vendte han tilbake til Hamburg. I 1739 ble han opptatt i "Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften", en gruppe som beskjeftiget seg med musikkteoretiske spørsmål. Minnetavle ved rådhuset i Hamburg Oktober 1740 la Telemann trykkplatene for 44 av sine verk ut på salg, da han hadde til hensikt å begynne å utgi læreverk. Forholdsvis få komposisjoner er bevart fra hans siste 15 år. I tiltagende grad skrev Telemann musikk for uvanlige instrumentkombinasjoner og tok i bruk nymotens harmoniske effekter. I tillegg til å utføre sine plikter var han en ivrig samler av sjeldne blomster. Etter 1755 forverret Telemanns syn seg hurtig og han fikk problemer med beina. Stadig oftere måtte sønnesønnen Georg Michael hjelpe til når noe skulle skrives. Telemann komponerte sitt siste verk, en "Markus-pasjon", i 1767. Han døde 25. juni samme år etter følgene av en lungebetennelse og ble bisatt på gravplassen i St. Johannis-Klosteret, som lå der rådhusplassen nå befinner seg. Det er montert en minnetavle til venstre for inngangen til rådhuset. Gudsønnen Carl Philipp Emanuel Bach etterfulgte Telemann i stillingen som Hamburgs musikkdirektør. Man kjenner flere detaljer rundt Telemanns liv enn det som er vanlig for hans samtidige kolleger. Ved siden av brev er det bevart dikt, forord og diverse artikler fra komponistens hånd. De viktigste tekstkildene er – om vi ser bort fra deres feil – de tre selvbiografiene som han skrev etter ønske av musikkskribenten Johann Mattheson (1718 og 1740) og Johann Gottfried Walther (1729). Tiden i Sorau og Eisenach, samt tiden etter den siste selvbiografien er knapt nok beskrevet i Telemanns egne tekstkilder, men er mulig å rekonstruere av informasjon som framkommer i ulike andre dokumenter. Innflytelse. Enkelte samtidige musikere - deriblant Telemanns elever Christoph Graupner, Johann Georg Pisendel og Johann David Heinichen – plukket opp elementer fra Telemanns verk, og andre komponister, som Gottfried Heinrich Stölzel, etterlignet snart stilen hans. Telemanns polske påvirkning inspirerte Carl Heinrich Graun til etteraping og Johann Friedrich Agricola lærte i sine unge år av Telemanns komposisjoner. Johann Friedrich Fasch, Johann Joachim Quantz og Johann Bernhard Bach nevnte uttrykkelig Telemann som forbilde for noen av verkene deres. Carl Philipp Emanuel Bach skrev inn bemerkninger i noen av Telemanns manuskripter som viser at han studerte og oppførte en god del av Telemanns musikk. Det nære vennskapet mellom Telemann og Händel uttrykte seg ikke bare i at Telemann oppførte flere av Händels sceneverk i Hamburg, men også i at Händel i sine senere år ofte brukte Telemanns temaer i sine egne komposisjoner. Johann Sebastian Bach kopierte flere av Telemanns kantater til studieformål for seg og sønnen Wilhelm Friedemann. Leopold Mozart laget en notebok med 11 av Telemanns menuetter og en klaverfantasi til Wolfgang Amadeus. Både Carl Philipp Emanuel Bach og Wolfgang Amadeus Mozarts klaverstil kan til en viss grad minne om Telemanns måte å skrive på. Telemann grunnla et dynamisk konsertliv i Hamburg, slik at det ble mulig å holde regelmessige offentlige oppføringer også utenfor aristokratiske og kirkelige rammebetingelser, og øvet på den måten stor innflytelse på den hamburgske befolkningens holdning til musikk ut over påvirkningen hans komposisjoner fikk. Verk. Med over 3600 registrerte verk er Telemann en av de mest produktive komponister i musikkhistorien. Det store omfanget skyldes dels en uanstrengt måte å arbeide på, og dels at han skapte musikk gjennom 75 år. Friedrich Wilhelm Marpurg beskrev fra sin tid som kapellmester ved hoffet i Eisenach hvordan Telemann under tidspress fullførte en kantate på en drøy time ved å skrive partituret samtidig med at hoffpoeten forfattet teksten, slik at de ble ferdige omtrent samtidig. Telemanns skrev på alle musikkformer som var i vanlig bruk på hans tid. Mye er forsvunnet, særlig er det lite som er bevart fra hans tidlige fase. Størstedelen av de bevarte stykkene stammer fra Frankfurt- og Hamburg-periodene. Verkene hans er opplistet i "Telemann-Werke-Verzeichnis" (TWV) og "Telemann-Vokalwerke-Verzeichnis" (TVWV). Instrumentalmusikken er nesten fullstendig gjenutgitt i moderne utgave og arbeidet med TVWV er avsluttet. En 49 binds utgave med verk i utvalg er utgitt eller i arbeid, 40 var allerede utgitt i februar 2007. Kantatene er fortsatt for lite tilgjengelig til at det er mulig å få et overblikk. Telemann var en fleksibel komponist som tilpasset seg tidens vekslende moteretninger og skrev musikk i ulike nasjoners stilarter. Midtveis i karrieren begynte han å skrive i den ekspressive stilen (tysk: «empfindsamer Stil») som i musikkhistorien heller grupperes under rokokkomusikken enn barokkmusikken, og som fungerte som en bro over til wienerklassisismen. Ofte forenet han denne "galante" stilen med kontrapunktiske elementer. Sanglige melodier var sentralt for Telemann, og han betonte selv flere ganger melodiens grunnleggende betydning. Også Mattheson karakteriserte Telemann som en komponist av vakre melodier. Telemann anvendte klanglige virkemidler som var uvanlige for hans tid. Han brukte bevisst kromatikk og enharmonikk, og ofte brå modulasjoner og altererte akkorder. I de senere verkene brukte han mye dissonanser. I verk skrevet i den «empfindsame» stilen ga han overstemmen forrang over et akkordpreget akkompagnement, og Telemann anså polyfoni som et lite tidsmessig virkemiddel han bare brukte når han fant det formålstjenlig. I motsetning til mange av sine kolleger var ikke Telemann virtuos på noe instrument, men behersket mange brukbart. Det ga ham et godt innblikk i hvordan de ulike klangfargene virket og forklarer hans behandling av instrumentering som et vesentlig komposisjonselement. Telemanns favorittinstrumenter var tverrfløyte, obo, og særlig "oboe d’amore". Celloen brukte han vanligvis i en generalbassfunksjon, i likhet med de fleste av sine samtidige. Ved noen tilfeller brukte han skordatur, for eksempel i en arie i "Lukas-Passion" fra 1744. Telemann viste ingen interesse for å komponere svært vanskelig eller hurtig instrumentalmusikk, og skrev heller læreverk med lav vanskelighetsgrad. I kontrast til den utbredte bruken av affektlæren i barokken, og spesielt i den «empfindsame» stilen, arbeidet Telemann ganske mye med omhyggelig utarbeidede tonemalerier. I vokalverkene brukte han å understreke tekster med malende melodifraser, koloratur og ordgjentakelser. Både i verdslige som i kirkelige vokalverk la Telemann stor vekt på deklamasjon og musikalsk fortolking av ordene, spesielt i resitativene. Opplysningstidens litterære strømninger påvirket Telemanns intellektuelle orientering, og diktningen fikk en særlig betydning i hans musikalske skaperverk. Dels skrev han tekstene selv, dels stammet de fra tidens mest kjente tyske tekstforfattere, som Brockes, Hagedorn, König, Klopstock, Neumeister og andre. Telemann forela tekstforfatterne forslag til egnede tekster og hvordan han ville ha teksten disponert, og han kunne gjøre endringer i librettoene i henhold til sine egne ideer. Instrumentalverk. Av Telemanns instrumentalmusikk hører ca. 1 000 suiter (126 er bevart), symfonier, konserter, fiolinsoli, sonater, duetter, triosonater, kvartetter, klaviatur- og orgelmusikk. Instrumentalverkene oppviser ofte sterk innflytelse fra ulike nasjoners musikk; iblant kalles stilen for "blandet smak". Enkelte stykker skrev han fullstendig i italiensk eller fransk stil. Den franske, som øvet en spesielt stor innflytelse på Telemann, gav seg utslag i livlig fugerte satser, dansesuiter og franske overtyrer. Også tonemaleriene er delvis av fransk opprinnelse. Som den første tyske komponist integrerte Telemann i stort omfang elementer fra polsk folkemusikk ved at såvel orkester- som kammermusikken ble preget av slaviske melodier, synkoperte rytmer og hyppige tempovekslinger. Tidvis tok Telemann også i bruk folkloristiske elementer fra andre tradisjoner, for eksempel Spania. Telemann bidro til å frigjøre en del instrumenter, han skrev for eksempel den første betydelige solokonserten for bratsj og var den første som brukte instrumentet i kammermusikalsk sammenheng. Uvanlig for tiden er komposisjonen "Concert à neuf parties" med to kontrabasser. Ellers komponerte han den første strykekvartett før begrepet var kjent. Telemann utviklet også samtidig med og uavhengig av Johann Sebastian Bach, en sonatetype hvor cembaloen ikke lengre var continuo, men opptrådte som soloinstrument. Telemanns "Nouveaux Quatuors" er et tidlig eksempel på at celloen konserterer på like fot med de andre instrumentene. I dag hører Telemanns mest populære instrumentalverk til de han publiserte i "Der Getreue Music-Meister" og i "Essercizii Musici" (1739/40) såvel som "Hamburger Ebb' und Flut" (1723), "Alster-Ouvertüre", "Tafelmusik" (1733) og "Nouveaux Quatuors" («Pariser Quartette», 1737). I Telemanns samtid var også musikksamlingene "Singe- Spiel- und Generalbassübung" (1733) og "Melodische Frühstunden" (1735) godt kjent. I 1730 publiserte han "Fast allgemeines Evangelisch-musikalisches Liederbuch" som var beregnet på organister og som inneholdt over 2000 salmemelodier i ulike varianter. Kirkelige vokalverk. Kantate "Die Hirten bei der Krippe zu Bethlehem" (1759) Telemanns 1 750 kirkekantater utgjør nesten halvparten av hans samlede verkliste. I tillegg skrev han 16 messer, 23 "Psalmen" (komposisjoner med tekster fra Salmenes bok), over 40 pasjoner, 6 oratorier såvel som motetter og andre sakrale verk. Kantatene til Telemann skiller seg fra den eldre typen som bare var tonesatte koraler og bibeltekster. Tidligere enn Johann Sebastian Bach, og i et ganske annet omfang, festet Telemann seg ved formen Erdmann Neumeister utviklet hvor et innledende bibelvers "(Dictum)" eller koral ble etterfulgt av resitativ, arier og om nødvendig ariosi, og stort sett munnet ut i en sluttkoral eller en gjentakelse av åpningskoret. Telemann skrev stort sett soloarier, forholdsvis sjelden duetter, og av tersetter og kvartetter finnes det bare enkelteksempler. Ved siden av firstemmige kor finnes også eksempler på tre- eller femstemmige, sjelden dobbeltkorige. Som i instrumentalmusikken foretrakk Telemann fugerte avsnitt framfor fullstendig utviklede fuger. I det hele finner man ganske mange permutasjonsfuger. Telemanns oratorier preges av dramatikk og detaljerte tonemalerier. Virkemidlene er en rekke ulike uttrykksformer som gjentatte resitativ, hyppige innstrumentinnsatser for å understreke sjelstilstander og situasjoner, og korte konsertante fraser. Korene settes inn kraftfullt og selvbevisst, og tidvist unisont. Harmonikken er stort sett enklere, men også mer beskrivende og tilpasset den aktuelle situasjonen enn i den eldre barokkstilen. På hans egen tid var de mest populære kirkemusikalske verk – målt etter dokumenterbare oppføringer og bevarte kildeskrift – "Brockes-Passion" (1716), "Selige Erwägen" (1722), "Tod Jesu" (1755), "Donner-Ode" (1756), "Das befreite Israel" (1759), "Der Tag des Gerichts" (1762) og "Der Messias" (1759). For å møte kravene fra de svært mange små kirkene, og for undervisningsformål til husbruk, publiserte Telemann også kantatesamlinger med kammermusikalsk besetning, som for eksempel "Der harmonische Gottesdienst" (1725/26 med fortsettelse i 1731/32). Telemann skrev også store mengder sørgemusikk for mange av tidens notabiliteter, som for eksempel for kongene August den sterke ("Unsterblicher Nachruhm Friederich Augusts" (1733)) og Georg II av Storbritannia (1760), og de tre tysk-romerske keiserne Karl VI (1740, tapt), Karl VII (1745) og Franz I (1765, tapt). Dessuten skrev han ni for ulike borgermestre av Hamburg (deriblant "Schwanengesang" for Garlieb Sillem, 1733), to for pastor-ekteparet Elers, såvel som den kjente kantaten "Du aber, Daniel, gehe hin" (udatert) og syv til som bare kjennes fragmentarisk eller fra tekstbøker. Verdslige vokalverk. Verdslige vokalverk kan deles inn i operaer, storslagen festmusikk for offisielle anledninger, kantater etter private bestillinger og kantater med musikk til dramatiske, lyriske eller humoristiske tekster. Mesteparten av de bevarte operaene hører til den komiske sjangeren. I motsetning til Händel som nesten utelukkende holdt seg til soloarier, tok Telemann i bruk svært ulike stilistiske virkemidler i operaene sine, som da capo-arier, dansbare motiver, syngespill-aktige arier, "arie di bravura" og stemmeregistre fra bass til kastrat. Karakterer og situasjoner framstilte Telemann konsekvent med tilpasset melodikk, motivikk og instrumentasjon, også her med fantasifull bruk av ulike pittoreske figurer. De rundt 50 operaene er nå delvis gjenoppdaget. I Telemanns samtid var de mest populære "Der geduldige Socrates" (1721), "Sieg der Schönheit oder Gensericus" (1722), "Der neumodische Liebhaber Damon" (1724), "Pimpinone oder Die ungleiche Heirat" (1725) og "Emma und Eginhard" (1728). Telemanns siste verdslige komposisjoner er høydramatiske og med en uvanlig harmonikk. Kantatene "Ino" (1765) og "Der May – Eine musicalische Idylle" (ca. 1761), men også det sene kirkemusikalske verk "Der Tod Jesu", bygger opp til en følelsesintensitet som minner om musikken til Christoph Willibald Gluck. Andre verdslige kantater som har fått et visst posthumt ry er "Trauer-Music eines kunsterfahrenen Canarienvogels" og "Der Schulmeister". I sine siste lieder knytter Telemann an til Adam Kriegers tradisjon og utviklet formen videre tekstlig og melodisk. Melodiene er enkle og ofte oppdelt i uregelmessige perioder. Telemanns lieder representerer det viktigste bindeleddet mellom 1600-tallets lieder og den berlinske liederskole. Musikkteoretiske verk. Sent i sin skaperperiode planla Telemann flere musikkteoretiske avhandlinger, blant annet en om resitativet (1733) og en "Theoretisch-practischen Tractat vom Componiren" (1735). Ingen av disse skriftene er bevart, og det er mulig de aldri ble skrevet. I 1739 publiserte Telemann "Beschreibung der Augenorgel", et instrument designet av matematikeren og jesuittpateren Louis-Bertrand Castel som Telemann fikk se på sin reise til Paris. Det er også bevart et stemmesystem med tilhørende intervalltabeller som Telemann arbeidet på en måned før han døde der han åpenbart støttet seg på arbeider av Johann Adolf Scheibe. Men arbeidet var av teoretisk natur og ble lite påaktet. Mottakelseshistorikk. I hele den europeiske kunstmusikken er det knapt noen komponist som har opplevd større svingninger av musikkverdenens vurdering enn Telemann. Mens han i sin levetid kunne glede seg over en stor internasjonal anseelse, forsvant denne bare få år etter hans død. Anerkjennelsen nådde et lavmål under romantikken, da kritikken mot verkene hans gikk over til en ren nedrakking av hans person. Musikkvitere på 1900-tallet startet en nølende rehabilitering av Telemann, etterhvert støttet av verkanalyser. Til slutt har dette ført til en gjenoppdagelse av Telemann, riktignok ledsaget av sporadisk kritikk. Ry i Telemanns levetid. Telemann, Tittelplate til "Bibliothek der schönen Wissenschaften und der freyen Künste" etter et portrett av Lichtensteger (1764) Ved siden av de prestisjetunge postene og tilbudene fra hoff- og byborgerkretser, viser også kilder fra kunstneriske og populære kretser at Telemann opplevde en høy og stadig voksende anseelse. Mens han allerede i Frankfurt var kjent langt over bygrensene nådde ryet hans et høydepunkt i Hamburg. Det faktum at han tok i bruk populære musikalske nyvinninger, en sunn forretningssans og en uforferdet måte å omgås personer fra de høyeste sosiale sirkler, har nok vært medvirkende årsaker til hans enestående karriere. At Telemann var en europeisk berømthet viser seg eksempelvis av bestillingslistene til "Tafelmusik" og "Nouveaux Quatuors", der man finner navn fra Frankrike, Italia, Danmark, Sveits, Nederland, Latvia, Spania og Norge, såvel som Händel fra England. Invitasjoner og komposisjonsoppdrag fra Danmark, Spania, Baltikum og Frankrike viser også hans internasjonale ry, likeså et tilbud fra Sankt Petersburg om å bygge opp et hoffkapell hos den russiske tsar. Telemanns mest populære verk ble i stort omfang skrevet av, og kom også i piratutgaver. Ved siden av Telemanns uttrykkskraft og melodiske innfallsrikdom, verdsatte samtiden det internasjonale preget i musikken hans. Johann Adolf Scheibe la vekt på at Johann Sebastian Bachs verk ikke "«i noe tilfelle viste slikt ettertrykk, overbevisning og fornuftig ettertenksomhet [...som musikken til Telemann og Graun...] Telemanns fornuftige lidenskap har gjort disse utenlandske komposisjonene kjent og verdsatt i Tyskland, […] og gjennom ham har vi fått oppleve den franske musikkens skjønnhet og ynde […]»". Også Mizler, Agricola og Quantz verdsatte det internasjonale tilsnittet i Telemanns musikk. Under tiden i Hamburg, etter at Händel hadde reist til England, var Telemann den mest kjente komponisten i den tyskspråklige verden. Kirkemusikken hans ble satt spesielt stor pris på, og ble oppført i små og store kirker over hele Tyskland, og til dels i utlandet. Musikkritikeren "Jakob Adlung" skrev i 1758 at det knapt fantes en tysk kirke som Telemanns kantater ikke hadde blitt oppført i. Under en sammenligning med Bach kalte "Friedrich Wilhelm Zachariä" Telemann for "«Den hellige tonekunsts far»". Selv om Telemanns teatralske kirkemusikalske stil opprinnelig møtte motbør, vant den etterhvert allmenn aksept. Mattheson hørte til de som mislikte Telemanns musikalske naturskildringer. I motsetning til kritikken mot tonemalerier som satte inn etter Telemanns død, dreide Matthesons innvendinger først og fremst om at han ville beskytte musikk som en menneskelig uttrykksform mot beskrivelsen av den «umusikalske» natur. Den uvanlige harmonikken fikk en blandet mottakelse, men ble stort sett akseptert når den ble brukt som uttrykksfremmende middel. Komikken og mangelen på «skamfølelse» (Mattheson) i Telemanns operaer ble til dels kritisert, likeså den dengang så vanlige blandingen av tysk og italiensk tekst. Endring i musikksyn. Den overveiende positive vurderingen av Telemanns musikk i hans egen levetid endret seg fort, og få år etter hans død begynte det å komme mange kritiske synspunkter. Årsaken til stemningsskiftet lå i overgangen fra barokken til "Sturm und Drang"ens tid, og moteendringene som fulgte med den begynnende Wienerklassisismen. Musikkens oppgave var ikke lenger å "skildre", men heller å uttrykke subjektive følelser. Musikken skulle ikke lenger ha noen konkret foranledning, og den såkalte leilighetsmusikken ble fortrengt av komposisjoner som ble skrevet for sin egen skyld. For det første betraktet man kritisk det kirkemusikalske tekstmaterialet Telemann og de andre kirkemusikk-komponistene skrev etter, for også disse måtte nå underordne seg de moderne reglene for diktningen. For det andre ble Telemanns konsekvente musikalske skildring av tekstuelle ideer som hjerteklapp, voldsom smerte og lignende nå heftig kritisert. Ellers betraktet man den komiske opera som et tegn på et angivelig musikalsk forfall. Representativ for den forandrede oppfatningen om komposisjon og diktning er følgende utsagn av Gotthold Ephraim Lessing: "«Telemann overdrev ikke sjelden sine imitasjoner til det vulgære ved å skildre ting musikken slett ikke burde skildre»". Ytterligere kritikk fra musikkmiljøet kom fra Sulzer, Kirnberger, Schulz og andre. Telemanns anseelse dalte hurtig, og andre komponister med ry for å ha en «sartere» smak kom på mote, som for eksempel Graun. I 1770 ytret litteraturprofessoren "Christoph Daniel Ebeling" for første gang den svært hyppig gjentatte påstanden at Telemanns enorme produktivitet hadde ført til at kvaliteten på musikken var dårlig. Ebeling angrep Telemanns «skadelig fruktbarhet» med begrunnelsen "«sjelden får man fra polygrafer mange mesterverk»". Kritikerne var i lengre tid mildere mot Telemanns verdslige og instrumentale verk, men snart omfattet kritikken hele skaperverket hans. Komponisten og musikkritikeren Johann Friedrich Reichardt oppfattet Telemanns tonemalerier som en konsekvens av hans elskverdighet: "«Men om han [Telemann] av franskmennene lærte å føye seg for mye etter smaken til den nasjonen eller det folket man levde hos, så vet jeg også mye nedsettende å si om denne reisen. Han føyde seg virkelig ofte etter folk med den mest avskyelige smak, slik at man innimellom hans utmerkede verk også finner mange middelmådige arbeider, og i disse de monstrøse og latterlige skildreriene»". Bare noen isolerte tilfeller med positiv omtale av Telemanns verk fant sted etter at musikksmaken hadde endret seg. Den engelske musikkhistorikeren "Sir John Hawkins" betegnet Telemann som «den største kirkemusikeren i Tyskland». Også Christian Friedrich Daniel Schubart lovpriste Telemann. Ernst Ludwig Gerber hadde lite godt å si om Telemann i sitt kjente musikkleksikon fra 1792. Også han protesterte mot «polygrafens» alt for tekstbundne deklamasjon. Gerber ble senere hyppig sitert på sin påstand om at komponistens beste skaperperiode lå i tiden mellom 1730 og 1750. Etter Telemanns død falt partiturene i sønnesønnens hender, og han oppførte mange av bestefarens verk etter at han hadde fått en post i Riga. For å «redde» musikken bearbeidet han den ofte, dels til det ugjenkjennelige. I tillegg hadde Telemanns musikk nå nærmest kun historisk interesse, musikken ble bare nå og da oppført i Hamburgs kirker og i enkelte konsertsaler. I Paris skjedde den siste oppføringen i 1775, og fra rundt 1830 fantes det knapt noen som hadde lyttet til Telemanns musikk. Likevel fantes det eksempler på personligheter som viste interesse for Telemanns verk. Forfatteren "Carl Weisflog" nevner i "Phantasiestücke und Historien" at han var blitt imponert under en enkeltstående oppføring av "Donner-Ode" i 1827. Systematisk skittkasting. Hamburg by bygde et monumentalt minnesmerke i romersk stil (kopperstikk fra 1781). Sannsynligvis var det borte allerede i 1796. Musikksamleren Georg Poelchau overtok partiturene som hadde vært i Georg Michaels besittelse, og i 1841 lyktes det "Musikalischen Archiv" ved det kongelige bibliotek i Berlin (dagens Staatsbibliothek zu Berlin) å kjøpe samlingen fra Poelchaus dødsbo. Dermed sto sto samlingen til disposisjon for kildegranskere. Fram til slutten av 1800-tallet skjerpet Telemanns kritikere tonen når de skulle beskrive Telemann og hans verk: I følge "Ernst Otto Lindner" skapte han «ikke kunst, men fabrikkvare». Kritikken ble også overført på Telemanns person: Lindner fordømte Telemanns selvbiografier og valget av det anagrammatiske pseudonymet "Signor Melante" som forfengelig. Musikkritikeren Eduard Bernsdorf betegnet Telemanns melodier som «svært ofte stive og tørre». Også i dette tilfellet overtok flere andre musikkritikere formuleringen. På 1800-tallet forherliget man det ensomme og bortglemte geni, og betraktet publikumsyndlinger med skepsis. I musikkverdenen innledet Carl Hermann Bitter, Philipp Spitta og andre en forskning som førte til den historiske gjenoppdagelsen av Johann Sebastian Bach. Dermed begynte en tid hvor mange andre komponister ble foraktet uten at man lot til å bry seg om at men bare kjente til en brøkdel av deres samlede verk, og heller ikke hadde gjennomført grundige verksanalyser. I Telemanns tilfelle baserte musikkviterne seg framfor alt på Ebelings og Gerbers utgaver. Enkelte Bach- og Händelforskere intensiverte sin kritikk mot Telemanns komposisjonsprinsipper for å tydeliggjøre den kvalitative forskjellen mellom disse komponistene. Bachbiografen Albert Schweitzer kunne ikke fatte at Bach tilsynelatende ukritisk skrev av hele kantater av Telemann. Spitta konkluderte etter en analyse av "Ich weiß, dass mein Erlöser lebt" (BWV 160): "Hva Bach har gjort her er en sann juvel med gripende deklamasjoner og herlige melodilinjer." Senere oppdaget man at kantaten var komponert av Telemann. En lignende feil gjorde Schweitzer da åpningskoret "So du mit deinem Munde" – som viste seg å være av Telemann – fra kantaten "Ich lebe, mein Herze, zu deinem Ergötzen" (BWV 145) gjorde spesielt stort inntykk på ham. Fra 1870-årene ble Telemann beskyldt for å være konvensjonell. Lindner skrev at Telemann tilhørte en skole som bevarte gamle musikkformer ("«altbewährte Schule»") og aldri oppnådde egentlig selvstendighet. Hugo Riemann betegnet han som «urbildet på en offisiell tysk komponist» som hadde lite krav på gjenoppdagelse. Ved utgangen av 1800-tallet nådde Telemanns anseelse i musikkhistoriske kretser et absolutt bunnpunkt. Forsøk på rehabilitering. De første forsøkene på en grundigere analyse av Telemanns verk ble foretatt på begynnelsen av 1900-tallet, og det intensive arbeidet med kildematerialet førte til at et nytt syn på Telemann langsomt vokste fram. Max Schneider og andres publikasjoner la grunnlaget for gjenoppdagelsen av Telemann. Schneider var den første som gikk til angrep på den ubegrunnede kritikken av Telemann, og forsøkte å forstå ham i lys av sin egen tid. Han publiserte i 1907 "Denkmälern Deutscher Tonkunst" med oratoriet "Der Tag des Gerichts" og solokantaten "Ino". I sine kommentarer til Telemanns selvbiografi viste han til den enestående endringen i forståelsen av Telemann som skjedde det foregående århundret. Schneider kritiserte spesielt fordommen om «overfladiske» verk og de skinnundersøkelsene som ironisk nok lå til grunn. Han krevde at man bevisst unngikk vittige og vage utsagn om en mester som hele den dannede verden for to århundreder siden regnet som verdens ypperste på sitt kunstområde, og som hadde krav på sin rette plass i musikkhistorien". Etter dette publiserte Romain Rolland og Max Seiffert detaljerte verkanalyser og utgivelser av Telemanns verk. Foreløpig var ikke det brede publikum oppmerksomme på disse ytringene. Telemann i dag. I 1953 utga "Gesellschaft für Musikforschung" første bind av utvalgte Telemann-verk. Prosjektet ble støttet av "Musikgeschichtlichen Kommission e.V." fra 1955. Siden 1962 er "Magdeburger Telemann-Festtage" blitt arrangert hvert annet år med tallrike arrangementer og konferanser som henvender seg til både musikkvenner, musikere og forskere. I tillegg tildeler byen årlig "Georg-Philipp-Telemann-Preis der Landeshauptstadt Magdeburg". I mange byer, som Magdeburg, Frankfurt og Hamburg er det dannet foreninger som befatter seg med forskning og framførelsespraksis. Ved siden av verkutgivelser og andre publikasjoner nådde snart også plateutgivelser og kringkastingsoverføringer fram til offentligheten. Det første verket som ble spilt inn på plate var en kvartett fra "Tafelmusik" utgitt på den franske serien "Anthologie sonore" i 1935. Takket være LPens gjennomslag på 1960-tallet og barokkmusikkens salgbarhet ble det spilt inn ca 200 Telemann-verk fram til 1970, noe som bare representerer en liten brøkdel av Telemanns samlede verk. Selv i dag er innspillingen av hans instrumentalmusikk i beste fall bare i startfasen. Den historiske oppføringspraksis fikk stor betydning for instrumenteringen av Telemanns verk. Moderne instrumenter gir ikke det klangbildet komponisten hadde i tankene, og den «romantiske» oppføringspraksisen, som til å begynne med var vanlig, forhindret at de musikkinteresserte gjenoppdaget Telemanns musikk i særlig grad. 1900-tallets Telemann-arbeid har med en viss suksess klart å motvirke det bildet av komponisten som festet seg på 1800-tallet. Carl Maria von Weber. Carl Maria Friedrich Ernst, Freiherr von Weber (født 18. november 1786 i Eutin, Holstein, Tyskland, død 5. juni 1826 i London, England) var en tysk komponist, dirigent, pianist og kritiker, en av de første betydningsfulle komponistene fra romantikken. Webers verker, især hans operaer "Der Freischütz", "Euryanthe" og "Oberon", påvirket i stor grad utviklingen av den romantiske operaen i Tyskland. Han var også en innovativ komponist av instrumentalmusikk. Hans komposisjoner for klarinett, som innbefatter to konserter, en concertino, en kvintett og en duo concertante, blir fremført hyppig, mens hans pianomusikk – innbefattet fire sonater, to konserter og "Konzertstück" (Konsertstykke) i F-moll – påvirket komponister så som Frédéric Chopin, Franz Liszt og Felix Mendelssohn. "Konzertstück" førte til en ny konsertform med én sats i flere kontrasterende seksjoner. Liszt spilte ofte verket. Igor Stravinskij ble inspirert av verket i hans "Capriccio" for piano og orkester. Webers bidrag til vokal- og kormusikk er også betydningsfull. Hans katolske, religiøse musikk, var svært populær på 1800-tallet i Tyskland, og han komponerte en av de tidligste sangsyklusene, "Die Temperamente beim Verluste der Geliebten". Webers orkestrering har også vært prissatt og etterlignet av senere generasjoner av komponister – Hector Berlioz refererte til ham flere ganger i hans "Avhandling om Orkestrering", mens Claude Debussy sa at lyden av Webers orkester ble oppnådd gjennom granskningen av hvert instruments sjel. Hans operaer påvirket verkene til senere operakomponister, spesielt i Tyskland, så som Heinrich Marschner, Giacomo Meyerbeer og Richard Wagner, så vel som flere nasjonalistiske 1800-tallskomponister, så som Glinka. Han har blitt hyllet av 1900-tallskomponister som Debussy, Stravinskij, Gustav Mahler, som fullførte Webers uferdige komiske opera "Die drei Pintos" og lagde revisjoner av "Euryanthe" og "Oberon", og Paul Hindemith, komponisten av den populære "Symfoniske Metamorfoser over Tema av Weber". Weber var også musikkjournalist, og var interessert i folkemusikk, og lærte litografi for å gravere sine egne verker. Liv. Weber var fetter av Mozarts kone Constanze. Han studerte i Salzburg med Michael Haydn, i München og i Wien med Joseph Haydn og Abbé Vogler. I 1804 ble han kapellmester i Breslau. Mellom 1813 og 1816 var han operadirektør i Praha, fra 1816 kongelig kapellmester ved operaen i Dresden. Han ble 1817 gift med sangerinnen Caroline Brandt. Eksterne lenker. Weber, Carl Maria von Weber, Carl Maria von Weber, Carl Maria von Heinrich von Kleist. Den tyske dikteren og offiseren Heinrich von Kleist (1777-1811) Heinrich Bernd Wilhelm von Kleist (født 18. oktober 1777 i Frankfurt an der Oder, død 21. november 1811 i Wannsee utenfor Berlin) var en prøyssisk poet, dramatiker og prosaforfatter. Han var den fremste tyske dramatikeren under romantikken. Livet. Han var av en fornem prøyssisk adelsfamilie. Han ble foreldreløs som femtenårig, og trådte samtidig inn i Potdamer Garderegiment som fanejunker. Han deltok blant annet i Beleiringen av Mainz 1793, en del av revolusjonskrigene. Etter syv år i hæren avsluttet han sin militære karriere og begynte i 1899 ved universitetet. Han studerte neppe systematisk, men reiste mye: til Sveits, Paris, Weimar, Berlin og Dresden. Fra 1805 til 1806 hadde han en fast stilling ved rettskontoret i Königsberg, ellers var han en hjemløs og rotløs mann. Kleists korte liv var preget av «nesten utelukkende tapte slag: reiser omfiltret av konflikter, sykdom, brutte vennskap, oppgitte verker […] pengenød» og av at han «var splittet av sjelelige konflikter, som fant utløsning i drastiske handlinger og til slutt i selvmord.» Han tok sitt liv sammen med elskerinnen Henriette Vogel, «en uhelbredelig kvinne som verken åndelig eller erotisk kan ha betydd noe for ham.» Han var fetteren til den prøyssiske feltmarskalken Friedrich Heinrich Ferdinand Emil Kleist, greve av Nollendorf, (1763–1823). Forfatterskapet. «I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt». Hans dramatiske hovedverk er «den folkelig realistiske komedien» "Den knuste krukken" – som er hans eneste lystspill, og tragedien "Prins Fredrik av Homburg". I komedien skal en byrettsdommer dømme i en sak hvor han selv er den skyldige. I "Prins Fredrik…" som er et heroisk drama om rett og plikt, velger hovedpersonen dødsdommen i stedet for en benådning. Han var misfornøyd med egne arbeider, og brente selv det meste av manuskriptet til det ene av sine åtte skuespill: "Robert Guiskard". Skuespillet "Die Hermannsschlacht" er «et rasende opprop om å beseire Napoleon» og «er inspirert av hans hat til erobringslyst og undertrykkelse». Goethe, som var sjef ved teatret i Weimar, satte opp "Den knuste krukken" i 1808, av velvilje, men uten suksess. Goethe anerkjente talentet, men mente at Kleists verk tilhører et fremtidig teaterform. I tillegg til dramatikken huskes Kleist særlig for novellen "Michael Kohlhaas", som handler om «krenket rettsfølelse som driver en bonde til opprør mot staten», og er skrevet i et saklig, utgreiende språk. Ettertiden. Kleists forfatterskap har blitt høyere verdsatt av ettertiden enn det ble i samtiden. «Skälet till att han inte uppskattades av samtiden var kanske att han var så föga romantisk och hade så få kontakter med tidens tongivande kotterier» ("klikker"). Gustav Ucickys filmatisering av "Den knuste krukken" fra 1937 regnes som en «moderne filmklassiker». Det er laget tre operaer etter hans drama: "Der Prinz von Homburg" (1960) av Hans Werner Henze, "Der zerbrochne Krug" (1968/69) av Fritz Geißler og "Penthesilea" (1927) av Othmar Schoeck. Kronsjtadt. Kronsjtadt (russisk: Кронштадт, tysk: "Kronstadt" – «kroneby») er en by i Russland på en øy i Finskebukten (forbundet med en veidemning til fastlandet) i nærheten av St. Petersburg. Byen har 50 000 innbyggere. Historie. Peter den Store grunnla byen i 1703 som flåtestøttepunkt ved Østersjøen. Byen ble kjent under to matrosopprør i 1905–1906 på grunn av forholdene i tsarens krigsflåte, og i 1921 mot det bolsjevikiske regimet. Jonathan Swift. Jonathan Swift (født 30. november 1667, død 19. oktober 1745) var en anglo-irsk forfatter som er berømt for verker som "Gullivers reiser" ("Gulliver's Travels"), 1726; "Et beskjedent forslag" ("A Modest Proposal"), 1729; og "Historien om en tønne" ("A Tale of a Tub"), 1704. Swift er en av de fremste satiriske prosaister i den engelske litteraturen, selv om han også er kjent for sin poesi og essayer. Swift fryktet represalier for sine skrifter og utga de fleste av dem anonymt eller under pseudonym. De første årene. a>n på «Historien om en tønne», 1704.Jonathan Swift ble født som andre barn og eneste sønn i nr. 7 Hoey’s Court i Dublin av en engelsk mor, Abigaile Erick Swift, syv måneder etter at hans engelske far, som han ble oppkalt etter, døde. Moren forlot sønnen og reiste tilbake til England. Hans engelske barnepasser fattet sympati for gutten og tok ham med seg til England da han var knapt ett år gammel. Da han ble oppdaget, anså man at han var altfor svak og syk til å tåle en ny reise. Han ble værende hos barnepasseren i ytterligere tre år. Da han i fireårsalderen kom tilbake til Irland, kunne han lese og hadde god bibelkunnskap. Swift fikk utdannelsen påkostet av en velstående onkel. Da Swift senere ble spurt: «Var det ikke Deres onkel Godwin som oppdro Dem?», svarte Swift etter et øyeblikks betenkningstid: «Han oppdro meg som en hund!» Den andre kommenterte: «De nærer åpenbart ikke en hunds takknemlighet!» Swift ble sendt til Swift’s Heath i Kilkenny, der han i en alder av seks begynte på Kilkenny Grammar School. Her gikk også George Berkeley, den senere filosofen. Swift var lærenem, for han kunne lese som treåring og i en alder av 14, i 1682, begynte han på Trinity college i Dublin, inntil et irsk opprør drev ham til England i 1689. Han ble gjenforent med sin mor og bodde hos henne i Leicester i Midt-England, og da hun døde i 1710, skrev han i sine papirer: «Jeg har nå mistet den siste skranke mellom meg og døden.» Sekretær for Temple. Ikke lenge etter fikk han en liten stilling for den tidligere diplomaten William Temple. I 1689 flyttet Swift til Temples gods Moor Park i Surrey (Sør-England), der han leste, skrev og gjorde regnskapene for Temple, som hans sekretær i nærmere ti år (unntatt en tid da han var prest i Irland). Temple fikk etter hvert stadig større tillit til den unge mannen, og etter tre år sendte han ham til London med en viktig beskjed til kongen, Vilhelm III av England. Da Swift kom tilbake til Moor Park, tok han seg av en åtte år gammel pike, Esther Johnson, som var datteren av en avdød kjøpmann. Swift har fortalt at denne Esther Johnson, som skulle få en stor plass i livet hans, ble født den 18. mars 1681. Swift tok seg av henne og lærte henne å lese og skrive. I sine skrifter kalte han henne senere for Stella. 1692 fikk han utgitt sitt første dikt, og da en fetter, John Dryden, leste det, uttalte han: «Fetter Swift, du vil aldri bli noen poet!» I løpet av 1694 hadde Swift funnet ut at Temple, som satte hans arbeid høyt, ikke hadde hastverk med å forfremme ham, og Swift forlot Moor Park med beslutningen om å få en geistlig karriere. Han ble ordinert til prest og fikk stilling i Kilroot i nærheten av Belfast. I mai 1696 overtalte Temple ham til å komme tilbake til Moor Park, der han ble ansatt for å arbeide med Temples memoarer og forhandle om utgivelsen. Temple, som hadde vært involvert i engelsk politikk og fortsatt hadde ambisjoner, var også skribent, en kultivert prosaist, og utgav blant annet et skrift om antikk og moderne lærdom. I løpet av denne tiden skrev Swift det humoristiske stykket "Bokslaget" ("The Battel of the Books"), som en støtte for sin velynder Temple, men det ble ikke ble utgitt før i 1704. Boken er en allegorisk kamp mellom det moderne og klassiske, der man ikke kaster bøker på hverandre, men der bøkene selv slåss. Som Temple holdt Swift med klassisistene. Mellom 1694 og 1697 skrev han også "Historien om en tønne", som også først ble publisert i 1704. Boken, som muligens kan karakteriseres som Swifts mesterverk, er en allegorisk fabel, med flere underliggende lignelser bygget inn, men den handler først og fremst om tre sønner som arver hver sin jakke av sin far. Jakkene representerer Englands religiøse retninger, og satiren angrep religiøse ekstremister representert ved romersk katolisisme og kalvinisme. Selv om Swift var anglikaner, ble andre anglikanere opprørte, og dronningen tilgav ham aldri. Da han kom tilbake til Temples hus, oppdaget Swift at den lille, sykelige piken Esther hadde vokst til en ung pike på femten år med perfekt helse. Noen forskere har spekulert i om Esther, eller Stella, var illegitim datter av William Temple. Det har også vært grublet på om ikke Jonathan Swift var en illegitim sønn av Sir John Temple, overdommer i Dublin. Det gjorde ham i så fall til halvbror av William Temple. Swift hadde et tett forhold til Esther, men om det var av intim art, er uklart. I sine dagbokbøker og brev synes det som om han trives best med å tilbe henne på avstand. Prest i Irland. Sommeren 1699 døde Temple og Swift aksepterte et tilbud om å bli sekretær og prest for jarlen av Berkeley, men da han nådde Irland, var sekretærstillingen allerede gitt til en annen. Swift fikk derimot jobb som sogneprest i Laracor, et stykke fra Dublin, men rett ved Trim. Menigheten var på knappe femten personer, og han fikk rikelig med tid til å kultivere sin hage, plante prydbusker og ombygge presteboligen. I februar 1701 tok han den teologiske doktorgraden i Dublin. Som prest for Lord Berkeley tilbrakte han mye tid i Dublin, og da Berkeley reiste tilbake til England i april 1701, ble Swift med ham. I 1708 utgav Swift sine Bickerstaff-papirer, som var satiriske angrep på en astrolog, John Partridge, der han spådde at Partridge ville dø på en bestemt dag, og selv om Partridge protesterte ved å hevde at han fortsatte levde, var angrepet så effektivt at Partridge ikke lenger kunne selge sin almanakk med spådommer. Stella. Da Swift reiste tilbake til Irland i september, fikk han følge av Esther, som da var blitt 20 år gammel, og en noe eldre miss Rebecca Dingley, og han fikk dem til å bosette seg i nærheten. Det hviler mye mystikk og kontrovers over hans forhold til disse kvinnene, og til Esther i særdeleshet. Noen mener at de ble gift i 1716, men det har aldri blitt bevist. Likevel var hun kjærere for ham enn noen annen, og hans følelser for henne endret seg aldri. Mens Swift var i London, førte han en slags dagbok for Esther. Hver dag, morgen og kveld skrev han for henne. Disse dagboknotatene ble utgitt etter hans død under tittelen "The Journal for Stella", som viser en øm, men distansert tilbedelse. Politikk. Swift var politisk aktiv mellom årene 1707 og 1710. Fra februar 1708 til april 1709 var Swift i London som sendemann for den irske geistligheten, men han maktet ikke å skaffe skattelettelser for Irland. Derimot skrev han et innlegg som argumenterte mot whigenes kirkepolitikk. Toryene kom til makten og Swift fikk vervet som regjeringens pressesekretær, samtidig som han med flygeblader og i ukeavisen Examiner drev en hard propaganda mot whigene. Swifts penn var skarp, og noen ganger for skarp, slik at også toryene følte seg truffet. Swift ville bli politiker, men til tross for sine nære forbindelser, lyktes det ham aldri. Som prest kunne han ikke bli medlem av Underhuset, men dronningen forhindret at han fikk det bispeembetet, som ville gitt ham sete i Overhuset. Han måtte nøye seg med stillingen som dekanus ("dean") i St. Patricks i Dublin, og det er den øverste lederen for domkapitlet, som han fikk i april 1713. Swift var tilbake igjen til den politiske striden i London i september 1713, og tok Lord Oxfords parti i krangelen mellom ham og Lord Bolingbroke. Da toryenes makt falt i forbindelse med at dronning Anna Stuart døde, flyktet Bolingbroke fra landet, og hannoveranerne og whigene kom til makten, og Swift innså at hans politiske karriere var over, og han returnerte til Irland «for å dø», som han sa, «som en forgiftet rotte i et hull», og kom ikke tilbake til England igjen på tolv år. I 1713 var han med på å stifte den litterære klubben Scriblerus Club, der han utvekslet meninger om litteratur og politikk med venner som Alexander Pope, John Gay, John Arbuthnot og Thomas Parnell, og som sannsynligvis hadde en innflytelse på hans senere skriving. Samme år ble Swift involvert med en annen kvinne, Esther Vanhomrigh, som ble «Vanessa» i hans dikt «Cadenus og Vanessa». Intensiteten i hans forhold til henne har blitt diskutert, som med Stella, men Vanessa døde noen få uker etter at han hadde brutt med henne i 1723. Irsk oppstyr. I 1723 ble Swift oppslukt av den irske agitasjonen og opprørt over Englands skjendige fremferd overfor Irland. Det førte til at han skrev og utgav "Kleshandlerens brev" ("Drapier’s Letters") anonymt i 1724. Pamfletten gjorde forfatteren, kamuflert som en kleshandler ("drapier") til en folkehelt og på en tilsynelatende enkel og forståelig måte utmalte han hvilken ulykke det økonomisk tiltaket at kong Georg II hadde gitt sin elskerinne, hertuginnen av Kendal, retten til å prege kobbermynter, vil bli for Irland. Swift oppfordret til boikott av kobbermyntene og pamfletten skapte slik storm at privilegiet ble trukket tilbake. I tillegg hadde Swift i skriftet spurte om det var rett at irlenderne skulle leve en slavetilværelse. Det var en oppfordring til opprør. Myndighetene lovet 300 pund til den som kunne angi forfatteren. Swift hadde grunn til å være anonym. Daniel Defoe hadde blitt satt i fengsel og gapestokk for hva han skrev. Swift brukte utallige dekknavn og han lot manusskriftene sine bli skrevet av slik at håndskriften hans ikke skulle bli sporet tilbake til ham og eventuelt bli brukt som bevis mot ham. a>, sier «Jeg har gjort et monument som varer lengre enn messing.»Mindre oppstyr ble det ikke med hans neste politiske skrift som han kalt "Et beskjedent forslag" (1729) hvor han «foreslo» med besk ironi å avhjelpe Irlands hungersnød ved å fø opp og slakte fattigfolks barn og selge kjøttet til rikfolk. Det bør nevnes at det var ikke reelt forslag, men en satire over de som så på andre mennesker som enkel statistikk. Med tørr saklighet beskrev han hvordan et spedbarn kun gi to måltider, inkludert gjester. Han kom også med tips på tilberedning: «et ungt, friskt og velpleiet barn i ettårsalderen er et meget herlig og ernærende måltid enten det er servert som stuing, stekt, bakt eller kokt.» Besk samfunnssatire. I 1726 betalte han for en lenge utsatt reise til London. Med seg hadde han manuskriptet til en underlig bok kalt "Gullivers reiser". Det var også var en allegorisk reiseskildring, akkurat som Daniel Defoes "Robinson Crusoe" som var blitt utgitt syv år tidligere, og på samme vis ført i pennen av en ‘jeg’-person som har havner på et ukjent, eksotisk sted. Lemuel Gulliver driver ut av kurs og havner i fire forskjellige verdener og hver gang skildrer Swift de fire ulike verdeners religiøse, politiske og kulturelle forhold, men det er et skalkeskjul for å skildre samtidens England. Boken er både en fantasi- og en tendensroman. Først havner Gulliver i Lilleputtenes land, deretter i kjempenes land og så på en svevende øy befolket av vitenskapsmenn. Swift foraktet de moderne som satt tiltro til teknikk som (da-)tidens løsning. I den siste boken havner Gulliver i en verden med åndelig overlegne hester, og en lavtstående rase av mennesker kalt yahooer. Det er i den siste boken hvor Swifts misantropi og muligens også hans private aversjon mot berøring kommer til syne i en bortimot hatefull og menneskeforakterlig skildring. Det kan leses som en dualisme i Swift. Han forsvarte irene mot Englands hensynsløse politikk, men foraktet også irenes karakter, institusjoner og kanskje også dem selv på det sted, Irland, hvor han tilfeldigvis ble født, eller «tilfeldigvis ble sluppet ned» ("happened to be dropped"), som han selv har uttrykt det. At "Robinson Crusoe" skulle bli en populær barnebok er kanskje ikke til å undres over, men at Swifts beske samfunnssatire og idéroman skulle bli skåret ned og omredigert til nesten det ugjenkjennelige og huskes som en elskelig barnbok er en skakk ironi som forfatteren selv kunne ha tenkt ut! Stella dør. Den 28. januar 1728 døde Stella. Swift orket ikke å være tilstede, men natten hun dør begynte han å skrive om henne. Han var for dårlig til å være tilstede ved begravelsen i St. Patrick, men senere ble en lokk av håret hennes funnet ved skrivebordet, rullet inn i et stykke papir som hadde ordene, «Kun en kvinnes hår». Swift fortsatte å publisere pamfletter som reflekterte en voksende misantropi. Til tross for hans ironi viste han mange eksempler på vennlighet overfor de som trengte hjelp. Det later til at han ga mrs. Dingley femti guineas i året ved å late som det kom fra et fond som han forvaltet. Swift dør. Hele livet hadde Swift fryktet for sin forstand og for å forfalle mentalt. «Jeg skal bli som det treet,» sa han en gang, «jeg skal dø i toppen.» Hans frykt var reell og forfallet ble merkbart rundt 1738. Han fikk først lammelse ("paralysis") som ble fulgt av tap av taleevnen ("aphasia"), og deretter fulgt av akutt smerte, før han hadde en lang periode med apati inntil døden til slutt rådet bot for hans lidelser i oktober 1745. Jonathan Swift ble gravlagt ved siden av graven til Stella, i henhold til sitt eget ønske. Mesteparten av formuen ble donert for å grunnlegge et sykehus for mentalt syke pasienter. Det irske parlamentet plusset på arven og i 1757 kunne St. Patrick's Hospital for Imbeciles. Det var bortimot 60 år før England fikk en tilsvarende institusjon. Det siste litterære verket fra den siste vanskelige tiden, skrevet i 1731, utgitt i 1739, hvor han skrev et langt sarkastisk dikt "Om dr. Swifts død" ("On the Death of Dr. Swift"). «Jeg har for flere måneder skrevet bortimot fire hundre linjer om et behagelig emne, bare for å fortelle hva mine venner og fiender vil si om meg etter at jeg død,» skrev han i et brev til vennen John Gay. Den direkte oversettelsen lyder: «Her er lagt kroppen til Jonathan Swift, Doktor i hellig teologi, Dekanus i Katedralkirken, hvor vilt sinne ikke lenger kan skade hjertet. Gå videre, reisende, og imiter, hvis du kan, denne vigorøse (så godt han kunne) frihetens champion. Han døde den 19. dagen i måndeden oktober, A.D. 1745, i det 78. året av sitt liv» Skrifter. Dato følger vanligvis Norton Critical og Oxford Authors enkeltbind-utgavene av Swifts skrifter, men også Herbert Davis' (red.) "Swift: Poetical Works." Romsdals Budstikke. "Romsdals Budstikke" er en partipolitisk uavhengig, men borgerlig og liberal dagsavis som utgis i Molde. Avisen er en av Norges eldste og har blitt gitt ut siden 1843. Organisasjon. Avisen har lokalkontor på Vestnes. Den eies av Polaris Media ASA og hadde i 2007 53 ansatte og en omsetning på 103,2 millioner kroner. Dekningsområdet er kommunene Molde, Rauma, Vestnes, Midsund, Aukra, Sandøy, Nesset, Eide, Gjemnes og Fræna. I Romsdals Budstikke inngår også avisene Nye Åndalsnes Avis og Driva samt lokalradiostasjonen 1 FM. Historie. "Romsdals Budstikke" var Romsdals første trykte avis, og kom første gang ut 4. juli 1843 – 80 år etter den første norske avisen, "Norske Intelligenz-Seddeler". Den håndskrevne "Molde Søndagsblad" kom ut i 1830-årene. Fra den første utgivelsen i 1843 til i dag har RB utkommet sammenhengende. Etter hvert gikk den over til å komme ut tre ganger i uka, og fra 1. mars 1919 ble «Budstikka» dagsavis. 12. mai 1848 fikk den unge Bjørnstjerne Bjørnson sin artikkel «Frihedens tale til Moldenserne» på trykk. Avisen har opp gjennom historien blitt dratt noe mellom høyre- og venstrekrefter. I dag er den «liberal og uavhengig». Ansvarlig redaktør er p.t. (2010) Ole Bjørner Loe Welde, nyhetsredaktør er Per-Kristian Bratteng. "Romsdals Budstikke" var forholdsvis sent ute med nyheter på internett. Nettutgaven ble lansert i 2000. I 2006 trappet avisen opp satsingen på internett, ved å inngå i Orkla Medias nye avisportal. Denne portalen inneholder innhold innenfor en rekke kategorier fra Orklas nettsteder, kombinert med lokale nyheter. Øyvind Brunvoll overtok samtidig som nettredaktør. Romsdals Budstikkes hederspris. Romsdals Budstikkes hederspris for fremragende idrettslig prestasjon gis til enkeltutøvere, ledere, lag eller organisasjoner i Romsdals Budstikkes område og som over tid eller ved spesielle anledninger leverer fremragende prestasjoner. Moldejazz. Molde International Jazz Festival (MIJF) eller Moldejazz er en festival som blir avholdt årlig i juli. Den er en av Europas eldste jazzfestivaler og har siden 1999 hatt status som knutepunktfestival. Den ble etablert av Storyville Jazz Club i 1961 og ble i 1968 ble så omfattende at den ble skilt ut som egen organisasjon. Leder siden 2001 er Jan Ole Otnæs. __NOTOC__ Kjente jazzartister. Av gjestende storheter innen jazz nevnes Artist in residence. Chick Corea (2000), Pat Metheny (2001), Paal Nilssen-Love (2002), Michael Brecker (2003), Håvard Wiik (2004), Arild Andersen (2005), Joshua Redman (2006), Terje Rypdal (2007), Marilyn Mazur (2008), Arve Henriksen (2009), Nils Petter Molvær (2010), Dave Holland (2011), Jon Balke (2012). Ofte brukte artister. Asmund Bjørken (1961/62,65–68/70/74/79/80/93), Jan Garbarek (1964–66/68/69/71/75–78/80/82/85/88/90/94) og Karin Krog (1963/68/70/71/78//84/87/97, 2008), Ytre Suløens Jassensemble (se "Jazzlogen") og Bjørn Kjellemyr (1974–) Jazzlogen. I samarbeid med Ytre Suløens Jassensemble, har man siden 1995 arrangert «Jazzlogen» for fylkets unge artister mellom 14 og 20 år. Molde Janitsjar har i senere tid også vært med på å arrangere «Jazzlogen». Disse spiller også i den daglige Jazzparaden, som forøvrig frem til 2011 ble ledet av New Orleans-musikeren Lionel Batiste (1931–2012) og festivalens åpner, som i senere år har vært Ellen Horn (2000), Kjell Magne Bondevik (2003), Valgerd Svarstad Haugland (2002–2004), Vigdis Moe Skarstein (2005), Åse Kleveland (2006), Ketil Bjørnstad (2007), Martin Revheim (2008), Tom Remlov (2009), Anniken Huitfeldt (2010, 2012), Carl Morten Amundsen (2011). Jazzplater. En rekke liveinnspillinger er gjort, deriblant Sam Rivers, "Live Trio Sessions" med "Suite for Molde" og Arild Andersen (1973), Carl Magnus Neumanns "Live at Moldejazz 1976" (2004), Muddy Waters, "Three concerts" (1978), Bill Evans i 1980 ("The Oslo Concerts", 2007), Arild Andersen og Bill Frisells "A Molde concert" (1981), Miles Davis Band "Fra Idrettens Hus" (DVD, 1984), Hermeto Pascoal e Grupo (1989), Rick Danko, Jonas Fjeld og Eric Andersen ("One more shot", 1991/2000), Siri Gellein ("Baby Blue – Absolutely live", 1991), Farmers Market ("Speed Balkan boogie", 1994), Merzbow/Jazzkammer, "Live at Molde" (2001), Michael Brecker ("with Farmers Market" 2002 og "directions in music" 03), Paal Nilssen-Love, "Twentyseven years later" (2002) og "Pipes and Bones" (2004), Trondheim Jazzorkester og Chick Corea, "Live in Molde" (2005), Matthew Bourne, "The Molde Concert" (2005), Peter Brötzmann, "Chicago tentet at Molde 2007", Ytre Suløens Jassensemble, "Live at Moldejazz 2010". Bestillingsverk. De årlige bestillingsverkene vies stor interesse, det første av Erling Aksdal (1980), senere 30-årsmarkeringen Jan Garbarek ("Molde canticle", 1990), Ole Henrik Giørtz, Ab und Zu og Lars Saabye Christensen ("Den akustiske skyggen", 1993), Terje Isungset ("Floating Rhythms", 1999), Terje Rypdal ("Lux Aeterna", 2000), Krøyt og Fläskkvartetten (2003), Jon Balke (2003), fra The Brazz Brothers, samt Terje Bjørklund/TrondheimSolistene med "Norwegian Sanctus" (2006), Shining/Enslaved ("21st Century Schizoid Man" av King Crimson, 2008), "Liarbird" av Ola Kvernberg (2010). Melodien "Break of day in Molde" (1968) er tilegnet festivalen av Johs. Bergh og Karin Krog, etter modell av Carla Bley's "Ida Lupino". Festivalkunst. På 60-tallet ble «Festival of Contemporary Arts» avholdt samtidig. Senere har den årlige «festivalkunstner» innbefattet Frans Widerberg (1983), Kjell Erik Killi Olsen (2001), Sven Påhlsson (2005), Anne Katrine Dolven (2006), Guttorm Guttormsgaard (2007), Christine Istad (2008), Dag Thoresen (2009), Gjertrud Hals (2011), Kjell Bjørgeengen (2012). Lokaliteter. I starten var Revehallen og Gjestestova viktige. Senere tilkom hotell Alexandra og resten av byens hoteller, Bjørnsonhuset (ved Seilet hotell, 2003-), Romsdalsmuseet med «Perspiration Hall» for Dixieland, samt utescene for pop og friluftskonserter (1989–), Plassen (kulturhus) (2012-). Popartister. De senere år har der tilkommet konserter med flere godtselgende blues-, rock- og pop-musikere som Muddy Waters (1977), James Brown (1986), Blues Brothers (1989), Bob Dylan (1996), Van Morrison (1996) Eric Clapton (1997), Gipsy Kings (1998), Jeff Healey (1999), Ray Charles (1999), Buena Vista Social Club (2000), B.B. King (2001), Paul Simon (2002), Joe Cocker (2002), Ibrahim Ferrer (2003), Stevie Wonder (2004), Lauryn Hill (2005), Steely Dan/Elvis Costello (2007), Patti Smith og Mary J. Blige (2008), Leonard Cohen, Marianne Faithfull og Jamie Cullum (2009), Jeff Beck, Karpe Diem og Missy Elliott (2010), Sinéad O'Connor (2011), Norah Jones og Janelle Monáe(2012). Priser. Tidligere ble Norsk Jazzforbunds hederspris Buddyprisen utdelt her, og Radka Toneff Minnepris utgis fortsatt ofte på Moldejazz (sist 2012). I dag gir Norsk Jazzforum ut sin Jazzintro-pris til nasjonens lovende (Urban Connection 1998, ra (2000), Solid! 2002, In the country 2004, Puma (band) 2006, Albatrosh 2008), Per Arne Ferner/Per Gunnar Juliussen 2010, Mopti (band) 2012). "JazZstipendiat" som gir 250 000 kroner til unge lovende (Kobert 2007, Kim Myhr 2008, Magic Pocket 2009, Stian Westerhus 2010, Marius Neset 2011, "JazzTalent" som gir 50 000 kroner til unge lovende: Hayden Powell fra Molde i 2006, Stian Westerhus fra Steinkjer i 2007, Daniel Herskedal fra Molde i 2008, Hedvig Mollestad Thomassen fra Ålesund i 2009, Dag Erik Knedal Andersen fra Steinkjer i 2010), Adrian Løseth Waade fra Verdal 2011, Anja Elise Skybakmoen 2012). Oljeselskapet Shell utdelte "Årets jazzpris" på 30 000 kroner til Erling Aksdal i 2011, mot at han spilte konsert året etter. Selv mottok festivalen hederspris (2003) fra Reiselivsbedriftenes Landsforening i fylket. Dette ble gjentatt i 2012. Posten utga i 2010 NK 1759, et 13-kroners frimerke med påtrykket «50. Moldejazz» over Nils Petter Molvær. Molderosen. Utmerkelsen «Molderosen» tildeles en utenbys person som har bidratt til å sette Molde på kartet. Radio. Med unntak av 1964 har NRK kringkastet alle festivaler. Konserter fra festivalen har vært kringkastet til EBU, først Guttorm Guttormsens kvintett (1974), senere Jan Gunnar Hoff Group (1996). Videre har P2 daglige sendinger, med Knut Borge. Håkon Herdebrei. Håkon Sigurdsson Herdebrei (tilnavnet betyr «skulderbrei») (født 1147, død 1162) var en guttekonge av Norge fra 1159 og til han døde i 1162, 15 år gammel. Biografi. Håkon var uekte sønn av Sigurd Munn med ei tjenestejente øst for Viken, og etter at faren Sigurd og farbroren Øystein Haraldsson var blitt drept av den tredje broren Inge Krokrygg, ble unge Håkon tatt til seg av tilhengere til Sigurd og Øystein. De ga ham kongsnavn på Øretinget i 1159. Flokken rundt Håkon hadde fotfeste først og fremst i Trøndelag, men også på Opplandene og øst for Viken rundt Ranrike. Flokken rundt unge Håkon fortsatte kampen mot Inge Krokrygg under lederskap av Sigurd Håvardsson på Røyr i Ringsaker. Flokken besto mest av ætteløse, lovløse og «markmenn» fra grensetraktene. Da de seilte sørover fra Trøndelag våren 1159 ga de seg til å plyndre og herje på Møre. Dette var første gang i manns minne at det ble herjet mellom kjøpstedene, forteller Snorre Sturlasson. Enkelte steder samlet bøndene seg til spontan motstand mot Håkons illgjerningsmenn. Inge Krokrygg hadde støtte i Viken og på Vestlandet. Selv var han ingen hærfører, ynkelig i støpningen som han var, men i kretsen rundt ham var det to lederskikkelser; den handlekraftige og impulsive Gregorius Dagsson og den slu og beregnende Erling Skakke. Sistnevnte var gift med Kristin Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Flokken til Håkon Sigurdsson burde ha vært enkel å overvinne, men de sterke lederne Gregorius og Erling havnet i en krangel om strategi i 1160, våpen kom fram, det ble drept folk på begge sider uten at Inge Krokrygg greide å megle mellom partene, og etterpå dro hæren avsted med Inge og Gregorius mens Erling Skakke ble igjen. Ved en trefning i Ranrike valgte den impulsive Gregorius mot gode råd å gå over isen, og blir drept av en pil når han faller igjennom isen. En snau måned senere valgte Inge Krokrygg selv å ta kommandoen over hæren, men uvant og uten erfaring som han er blir han drept. Mot alle odds sto den unge Håkon Herdebrei igjen som seierherre og som den eneste kongssønn. Alle andre kongsemner, yngre frillesønner av hans far, hørte hjemme i hans egne rekker. Håkon ble hyllet som enekonge på Øretinget, eldre menn lot ham gjøre Sigurd Håvardsson til jarl og det ble sendt folk rundt i Norge for overta krongods og kongsombudene. Lite av dette var Håkons verk. Han var bare tenåring, altfor liten for den store oppgaven han var blitt tildelt. Snorre gir ham noen vennlige ord: han var en vakker mann, velvoksen, høy og smal og svært bred over skuldrene. Han var glad og omgjengelig i tale, ville gjerne være med på leik og hadde lynne som annen ungdom. Til tross for at han av utseende så ut som en mann var han ikke eldre enn alder tilsa. Det skulle også bli hans bane. Et års tid kunne tilhengerne rundt Håkon glede seg over sin seier, men mot dem samlet flokken rundt Inge og Gregorius seg om den ene mannen som hadde viljekraft og evner til å samle motstanden; Erling Skakke. Mer enn noen annen hadde han like mye makt, om ikke mer, enn Håkon, men "retten" til å styre Norge manglet han. Han fikk utnevnt sin unge sønn Magnus Erlingsson som kongsemne ved en ny rett: Magnus var ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter, noe kirken så seg tjent med å støtte – over menneskenes rett sto Guds rett. Unge Magnus ble i sine fars armer hyllet som konge. For ytterligere sikre seg makt bak kravet dro Erling Skakke til Danmark og forhandlet fram støtte fra den danske kongen Valdemar den store i 1161. Moderne kunstnerisk fremstilling av kong Sigurd. Alt den samme sommeren stevnet han nordover med en stor styrke. Håkon og Sigurd oppga å holde Viken og dro landvegen til Trøndelag. Neste vår bød de leidang og stevnet sørover. Ikke langt fra kjøpsstaden Veøya (som nevnes i kildene for første gang) i Romsdal tar de seg en pause. Snorre forteller at den unge kongen er "opptatt av leik" mens lendmennene satte seg ventende i nærheten. Her ble de overrasket over flåten til Erling Skakke som kom brått på dem. I uorden kastet de seg i skipene og dro innover fjorden til øya Sekken hvor det oppsto et uryddig slag. Av en eller annen grunn kom Håkon over på galt skip, og i forvirringen som oppsto ble han drept. Erling Skakke og hans lille sønn sto da som seierherre. Han dro videre til Trøndelag og Magnus ble hyllet som enekonge på Øretinget. Det finnes selvsagt ingen frillesønn etter guttungen Håkon. Hans kropp ble ført i land i Romsdalen, forteller Snorre, og gravlagt der. Senere fikk hans såkalte bror, kong Sverre Sigurdsson, hans lik fraktet til kaupangen i Trøndelag og gravla det i steinveggen i Kristkirken på sørside i koret. Det står bautaer på Sekken og Veøy som ble reist i moderne tid til minne om slaget. På Sekken arrangeres det også hvert år en turmarsj, «Herdebreimarsjen», til minne om Håkon Herdebrei. Stamtavle. Håkon 02 Wehrmacht. Wehrmacht eller "Deutsche Wehrmacht" (tysk for «vernemakten» eller «forsvaret») var navnet på Tysklands militære forsvar fra 1935 til august 1946. Wehrmacht erstattet det tidligere Reichswehr og gjennomgikk en en massiv opprustning frem mot andre verdenskrig. Wehrmacht ble etterfulgt av Bundeswehr i Vest-Tyskland og Nationale Volksarmee i Øst-Tyskland. I dag, etter Tysklands samling, kalles det tyske forsvaret Bundeswehr. "Wehrmacht" kan på tysk også referere til et hvilket som helst annet lands forsvar som helhet. Ordrer og instrukser. «I fremtiden er hardhet mildt i øst,» uttalte Hitler til OKW. 13.mai 1941 kom "Lov om utøvelse av domsmyndighet i krig" som opplyste at «for handlinger som begås mot fiendtlige sivilpersoner av medlemmer av Wehrmacht, består intet påbud om strafferettslig forfølgelse, heller ikke når handingen samtidig er en militær forbrytelse eller forseelse.» Dette gav i realiteten grønt lys for alle typer overgrep mot sivilbefolkning. General Walther von Brauchitsch innså at dette ville undergrave Wehrmacht-soldatenes moral fullstendig. Da en krigsrett dømte major Salah til døden fordi han hadde drept fem polske kvinner, forlangte Brauchitsch dommen fullbyrdet. Hitler intervenerte og sørget personlig for at dommen ble omgjort til fengselsstraff. 23.juni 1941 kom det for første gang en militær ordre om tiltak mot jøder. Da sendte OKW ut en ordre om å gå «hensynsløst» frem mot «kolportører av bolsjevistisk hets, franktitører, sabotører og jøder». 6.juli 1941 kom en aktiv drapsordre, "Retningslinjer for behandling av politiske kommissærer": «Pågriper man slike under kamp eller motstand, skal de uten unntak straks elimineres med våpen.» Instruksen inneholdt imidlertid ingen anvisning for hvordan man kunne vite at noen blant krigsfangene faktisk var politisk kommissær. «Kommissær-ordren» ble ikke opphevet før i 1942, da det ble klart at den bare styrket Den røde hærs moral. Ingen høytstående Wehrmacht-offiser reagerte formelt på disse instruksene ved å tre tilbake fra sin stilling eller protestere, til tross for at det åpenbart ville medføre krigsforbrytelser å gjennomføre dem. Ved krigsforbrytersakene etter krigen påberopte de seg disse ordrene og at de ikke hadde noe annet valg enn å følge ordrer. OKW-sjefen Wilhelm Keitel beskrev aksjonene til "Einsatzgruppen" som «svært formålstjenlige». Eurofighter Typhoon. Eurofighter Typhoon er et tomotors candard-deltavingekampfly utviklet av et konsortium av europeiske stater. Det produseres av Eurofighter GmbH, som ble stiftet i 1983 og har hovedsete i Hallbergmoos i Tyskland. Konsortiet er: britiske British Aerospace (33 % av produksjonen), tyske Daimler-Benz (33 %), italienske Aeritalia (21 %) og spanske EADS CASA (13 %) Serieproduksjon av Eurofighter er godt i gang og flyet er operativt i både Storbritannia, Italia, Tyskland og Spania. Storbritannias flyvåpen fikk sine første operative Typhoon 18. desember 2003, og vil i løpet av 2007 ha fem operative skvadroner, den fjerde ble aktivert 29. mars, og to til fire til er planlagt utstyrt med Typhoon. Det tyske flyvåpenet har én ving som i 2004 ble utstyrt med Eurofighter, og én ving som vil bli helt utstyrt med Eurofighter i løpet av 2008. Ytterligere tre vinger vil bli utstyrt med Eurofighter i løpet av 2015. Italias flyvåpen fikk sine første operative Typhoon 23. mars 2004 og har to skvadroner og ytterligere tre som etterhvert skal ta flyet i bruk. Det spanske flyvåpen skal ha i alt 72 en-setere og 15 to-setere, som går under de lokale betegnelsene henholdsvis C.16 Tifón og CE.16 Tifón, og vil ha to vinger utstyrt med flyet i løpet av 2015. I tillegg har Østerrike kjøpt 15 Typhoons, hvor av første fly ble levert 12. juli 2007, og Saudi-Arabia annonserte kjøp av 72 fly i august 2006. De opprinnelige medlemmene av utviklingsprogrammet var Tyskland, Italia, Spania, Storbritannia og Frankrike. Frankrike trakk seg i 1985 til fordel for det franske prosjektet "Avions de Combat Expérimentaux" (ACX) (som senere ble Dassault Rafale). Flyet var, sammen med JAS 39 Gripen og F-35 Lightning II, under vurdering av det norske forsvaret som erstatter av de aldrende F-16-flyene, inntil Eurofighter GmbH trakk seg i desember 2007. Konstruksjon og flykontroller. Typhoon er en lettvektskonstruksjon, hvorav 82 % (herav 70% karbonfiber og 12% forsterket glasskompositt) av flykroppen består av komposittmaterialer, mens resten er stål og aluminium. Radarsignatur. Selv om flyet ikke er å regne som en stealth fighter, ble det designet slik at refleksjonen av radarstråler skulle være minimalt, særskilt fra fronten på flyet. Dette gjelder spesielt neseseksjonen, luftinntaket for motorene, og at canardvingene, deltavingene og haleseksjonen har fått en vinkel som reflekterer radarsrtåler vekk fra flyet. I tillegg er radarabsorberende materiale påført de av flyets deler som vil reflektere signaler. Flyets maskinkanon er integrert slik at det gir minimal radarsignatur, men all våpenlast ellers er utvendig, noe som gir en økt radarrefleksjon, men dette er vurdert opp mot hvor mye mer last en kan frakte slik, mot å skjule våpnene inne i flykroppen. Vigdís Finnbogadóttir. Vigdís Finnbogadóttir (født 15. april 1930 i Reykjavík) var Islands fjerde president fra 1980 til 1996, og den første, demokratisk valgte, kvinnelige president i verden. I sin presidentperiode arbeidet hun aktivt for å oppmuntre og fremme nasjonens identitetsfølelse og integritet, det islandske språket, og Islands egenartede kultur. Hun var også forkjemper for nyplanting av skog på eroderte områder i Island. Vigdís Finnbogadóttir ble i 1982 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Utdannelse. Vigdís Finnbogadóttir studerte fransk og fransk, dramatisk litteratur ved Universitetet i Grenoble og ved Sorbonne i Paris i årene 1949–1953. Hun studerte teaterhistorie ved Universitetet i København og fransk og engelsk ved Háskóli Íslands (Universitetet på Island) med hovedvekt på de to språkenes dramatiske litteratur. Teater. Vigdís Finnbogadóttir var leder av teatergruppen Reykjavík Teaterselskap (Leikfélag Reykjavíkur), senere kalt Reykjavíks teater, fra 1972 til 1980. Fra 1976 til 1980 var hun medlem av Nordisk Kulturråd. Vigdis Finnbogadottir Vigdis Finnbogadottir Heinrich Böll. Byste av Heinrich Böll, av Wieland Förster Heinrich Böll (født 21. desember 1917, død 16. juli 1985) var en tysk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur for 1972. Böll ble født i Köln i en liberal katolsk familie. Han studerte germanistikk og klassisk filologi ved Kölns universitet, før han under andre verdenskrig gjorde tjeneste i hæren, og ble såret fire ganger. Som 30-åring begynte han å skrive på fulltid. Hans første novelle, "Der Zug war pünktlich", ble publisert i 1949. Mange andre noveller, historier og essaysamlinger fulgte, og i 1972 mottok han Nobelprisen. Böll følte dyp tilknytning til hjembyen Köln, med sitt romersk-katolske preg og spesielle humor. Havanna. Havanna (spansk: San Cristóbal de La Habana, mest kjent som La Habana) er Cubas hovedstad og er med sine 2,2 millioner innbyggere Karibiens største by. I tillegg til å være en by er Havanna også en av Cubas 14 provinser. Dette må ikke forveksles med provinsen La Habana som omgir byen Havanna. Havanna ligger nordvest på Cuba og grenser til Floridastredet i nord og provinsen La Habana i vest, sør og øst. Byen Havanna ligger vel 144 km sørvest om Key West i Florida. Grunnleggelse. Havanna ble grunnlagt i 1519 av conquistadoren Diego Velázquez de Cuéllar som i 1515 dro fra Hispaniola for å kolonialisere Cuba og slik legge Cuba under spansk herredømme. Opprinnelig ble Havanna grunnlagt i 1515 på sørkysten nær byen "Surgidero de Batabanó" (se kart). I 1519 ble den imidlertid flyttet til sin nåværende beliggenhet siden havneforhold og mulighetene til å forsvare byen, var langt bedre på nordkysten. Havanna skulle fungere som Spanias hovedhavn i erobringen av den nye verden (Amerika). Den første bebyggelsen kom på vestkysten av Havanna-bukta og er i dag kjent som «Gamle Havanna» (Habana Vieja). Her lå byen i vern fra festningene El Morro i nordøst samt "Castillo de la Punta" og "Castillo de las Real Fuerza" i vest. På denne måten kunne angrep fra sjørøvere møtes med kryssild fra samtlige tre festningsanlegg. Det tok imidlertid over 40 år å fullføre festningsanleggene, og innen fullførelsen ble Havanna angrepet og plyndret flere ganger. De største angrepene skjedde i 1538, 1553 og 1555 der store deler av byen ble satt i brann og ødelagt. Rundt 1600 var festningsanleggene fullført. Nøkkelen til den nye verden. I 1607 ble hovedstaden flyttet til Havanna fra Santiago de Cuba, og gjennom hele det 17. århundre vokste Havannas betydning som handels- og havneby. Skipene som kom med varer til Havanna fra resten av Latin-Amerika og som dro videre til Spania, seilte i konvoier beskyttet av spanske militære fartøyer. Varene omfattet gull og sølv fra især Mexico, alpakkaull fra Andesfjellene, smaragder fra Colombia, mahogni fra Cuba og Guatemala, lær fra gryende kvegfarmer i Mexico og på Cuba, krydder, mais, cassava, tekstilfarger, tobakk og kakao. Nye gater, bydeler og monumentale bygg vokste fram. Heriblant St. Augustin klosteret, Humilladero kirken, kirken Santo Angel, sykehuset San Lazaro og klosteret Santa Teresa. Den 30. november 1665 godkjente dronning Mariana av Østerrike, enken etter Kong Filip IV av Spania, Cubas byvåpen. Det viste innseilingsleden til Havanna og en gullnøkkel som symboliserte at byen representerte nøkkelen til den nye verden. Sjuårskrigen. Ved utbruddet av sjuårskrigen (1756–1763) kom den første større krig mellom europeiske kolonimakter der det gjaldt å få kontroll over kolonier og handelsprivilegier. Frankrike og England var hovedaktørene i sjuårskrigen, og ved krigens avslutning hadde Frankrike tapt Canada, store deler av midtvesten i dagens USA samt deler av India. I 1761 gikk Spania inn i krigen mot England, og 6. juni 1762 ble Havanna med sine vel 70 000 innbyggere angrepet og erobret av en engelsk flåtestyrke på over 50 skip og 14 000 sjøfolk og soldater. Den engelske erobringen gjorde slutt på det spanske handelsmonopolet. Cubanske plantasjeeiere, redere og handelshus kunne nå drive handel på et tilnærmet fritt marked og dermed økte fortjenesten. Etter Frankrikes fredslutning med England i februar 1763, ble også freden inngått sommeren 1763 mellom Spania og England. Avtalen innebar at Havanna ble levert tilbake til Spania og at England overtok Florida av Spania. Dermed ble det spanske handelsmonopolet gjeninnført i Havanna, selvsagt under protester fra spansk-cubanske forretningsfolk og plantasjeeiere som nå opplevde det spanske kolonistyret som en hemsko for egen næringsvirksomhet. Etter freden med England gjorde den spanske kolonimakten Havanna til den sterkest befestede by i den nye verden. Havanna fikk en voksende og bredt sammensatt gruppe av håndverkere, et stort støperi som produserte kanoner og det største skipsverftet i Latin-Amerika som bygde krigs- og handelsskip i stor målestokk (Galeano 1979). I tillegg til forsterkning av de opprinnelig tre festningsanleggene, ble festningen "La Cabaña" ("La Fortaleza de San Carlos de la Cabaña") bygget. Den stod ferdig i 1774 på østre bredd av Havanna-bukta med over tjue kanoner rettet mot innseilingsløpet til Havanna. I perioden 1789 og 1790 ble Cuba delt inn i ulike bispedømmer av den katolske kirken, og i 1796 var Havanna Katedral (La Iglesia Mayor de La Habana) reist og levningene til Christofer Columbus ført til Cuba fra Santo Domingo. I 1791 under ledelse av Toussaint L'Ouverture gjorde slavene opprør på Saint-Domingue (dagens Haiti) som på det tidspunktet var verdens største sukkerprodusent. Under gjentatte angrep fra den franske kolonimakten og med støtte fra USA som i 1806 innførte handelsblokade av Haiti, ble sukkerproduksjonen lagt i ruiner. Dette medførte at Cuba i løpet av 1820-tallet ble verdens største sukkerprodusent. Handelsmonopolet svekkes. I løpet av det 18. og 19. århundre ble Cuba i økende grad mentalt avkolonialisert, dvs. at de opprinnelige spanske innvandrerne i økende grad betraktet seg som cubanere og ikke som spanjoler. Etter hvert ble derfor lojaliteten til Spania kraftig redusert. I 1868 brøt den cubanske uavhengighetskrigen under ledelse av Carlos Manuel de Céspedes d.e.. I kjølvannet av en rekke opprør og fredsavtaler mellom Spania og cubanere fram til 1898, ble det lempet på det spanske handelsmonopolet. Dette økte handelen med andre land i Karibien, England og USA, og Havanna gikk inn i en sterk vekstperiode der sukker ble den nye store eksportvaren. Havanna ble en by preget av handel og velstand. Nye praktbygg skjøt opp og byen ble kjent som Antillenes Paris. På begynnelsen av det 19. århundre kom den prøyssiske naturforskeren Alexander von Humboldt til Havanna og ble imponert over den høye aktiviteten i havneområdet. I 1837 ble Cubas første jernbanestrekningen bygget mellom Havanna og Bejucal. Den var ca. 50 km og ble brukt til transport av sukker. Det innebar at Cuba ble det femte land i verden og det første land i den spansktalende verden som fikk jernbane. Gjennom hele det 19. århundre vokste den kulturelle interessen og en rekke biblioteker og teatre ble bygget. I 1863 ble bymurene rundt dagens ”Gamle Havanna” revet for å gi plass til ekspansjonen som byen var inne i. De rike og formuende samlet seg mot midten av 1800-tallet i bydelen ’’Vedado’’, og ekspanderte deretter vestover og bygget opp bydelene "Miramar" og "Siboney". I 1898 ble den spanske kolonitiden avsluttet, dels som følge av den cubanske uavhengighetskrigen og dels som følge av den spansk-amerikanske krigen der Cuba ble invadert av tropper fra USA. Det 20. århundre startet derfor med USAs flagg vaiende over Havanna. USA overtar Havanna. På linje med resten av Cuba ble Havanna okkupert av USA fra 1898 til 1902. Under og etter okkupasjonen økte de amerikanske investeringene med 1930-tallet som den sterkeste ekspansjonstiden. Blant de amerikanske investorene, stod amerikansk mafia i en framtredende rolle. Mafiastørrelser som Santo Trafficante jr., Meyer Lansky og Lucky Luciano så potensialet som fantes i et land der myndighetenes avgjørelser svært enkelt kunne kjøpes for penger. Med gradvis økende bestikkelser til regimene av samtlige presidenter fra Mario García Menocal på 1920-tallet og fram til Fulgencio Batista på 1950-tallet, ble det bygget en rekke store hoteller, nattklubber og kasinoer, herunder blant annet National Casino, Riviera og Sans-Souci. På 1940- og 1950-tallet framstod Havanna som hovedsenteret i Amerika på organisert kriminalitet som for eksempel gambling, prostitusjon og korrupsjon. Store Hollywood-stjerner som for eksempel Frank Sinatra, Ava Gardner, Marlene Dietrich og Gary Cooper besøkte jevnlig Havanna og ble kjent for å stå på god fot med representanter fra mafiaen. Havanna etter 1959. Byens utvikling etter 1959 og fram til våre dager kan grovt sett deles i to. I perioden fram til midten av 1990-tallet ble utviklingen preget av at de statlige ressursene ble satt inn på oppbygging av blant annet skole- og helsevesenet over hele Cuba. Samtidig forlot flere tusen ingeniører landet tidlig på 1960-tallet og slo seg fortrinnsvis ned i Miami. Begge disse utviklingstrekkene førte til at byen forfalt, noe som fortsatt preger mange bygninger. Fra midten av 1990-tallet var de fleste større utfordringer innen helse- og skolevesenet overvunnet, og ressursene kunne derfor i økt grad settes inn på vedlikehold av bygninger og annen fysisk infrastruktur. Ikke minst fordi det var viktig å skape et attraktivt bymiljø som kunne «smøre» den nye vekstnæringen, turismen. Lisboa. Utsikt over Lisboa. Ponte de 25 Abril i bakgrunnen Lisboa (alternativt norsk navn: "Lissabon") er hovedstad og største by i Portugal. Byen ligger idyllisk til ved nordbredden av elva Tejo, omtrent 15 kilometer fra munningen der Tejo renner ut i Atlanterhavet. Byen har en vakker beliggenhet, og klimaet er mildt og maritimt. Navnet Lisboa blir også brukt om et administrativt distrikt Distrito de Lisboa sammensatt av 16 ulike kommuner (portugisisk: concelhos). Én av kommunene omfatter de sentrale delene av byen Lisboa og bærer samme navn. Storby-kommunen Lisboa har 564 657 innbyggere (per 2001), mens over 3 millioner mennesker er bosatt i bybebyggelse i og rundt den sentrale bykjernen. Historie. Arkeologiske funn kan indikere at Fønikia hadde etablert en bosetning og handelspost ved bredden av Rio Tejo på 1300-tallet f.Kr., i det som nå er bydelen Alfama. Moderne historikere heller imidlertid mer til en teori om at en iberisk eller keltisk bosetning har vokst fram over tid,- en bosetning som på grunn av de gode havneforholdene har hatt kontakt med sjøfarere fra ulike deler av Middelhavet. Én teori om opphavet til navnet Lisboa er at det er avledet av det fønikiske «Allis Ubbo» med betydning «trygg havn» eller «fortryllende havn». Grekerne kjente byen under navnene "Olissipo" og "Olissipona", som de feilaktig trodde var avledet fra Odyssevs. I følge gresk mytologi grunnla sagnkjempen byen på sin reise fra Troja hjem til Ithaka. Etter at Hannibal var overvunnet i Punerkrigene ønsket Roma å fravriste Karthago det rike landområdet Hispania, som omfattet både det nåværende Portugal og Spania. Under hærtoget i den vestlige delen av Hispania, ledet av Decimus Junius Brutus Callaicus, forsterket den romerske hæren forsvarsverkene i Olissipo og bygde også ut byen. Først under Augustus i det 1.århundre f.Kr. var Hispania helt under romersk kontroll. Ved slutten av den romerske perioden var Olissipo en by preget av kristendommen. På 400-tallet e.Kr. ble byen invadert av flere germanske folkeslag, både vandaler og svebere. Maurere startet erobringen av den iberiske halvøya i 711 og inntok også Lisboa. Bydelen Alfama er fremdeles preget av maurisk byggeskikk, og navnet er avledet av det arabiske «al-hamma». Først i 1147 ble maurerne fordrevet fra Lisboa av Alfonso Henriques, men maurerne fortsatte fremdeles en tid å plage innbyggerne med raid fra sin base i Andalucia. Lisboa ble gjort til hovedstad i Portugal i 1255. Kong Dinis I opprettet i 1290 et universitet i Lisboa, som ett av de første i Europa. På grunn av konflikter mellom studenter og innbyggere, og delvis også som et ledd i løsrivelse fra kirken, ble universitetet etter få år flyttet til byen Coimbra. Under den store portugisiske oppdagelses- og koloniekspansjonen ble Lisboa Europas største havneby. Fra Lisboa startet Vasco da Gama i 1497 ekspedisjonen som fant sjøveien rundt Afrika til India. Krydder, slaver, sukker og tekstiler ble ført i store mengder fra koloniene til havna i Lisboa. Den spanske okkupasjon i perioden mellom 1580 og 1640 førte imidlertid til at byen mistet mye av sin makt og storhet. Klokken 09.30 1. november 1755 ble byen rammet av tre kraftige jordskjelv. Mange mennesker var samlet til høymesse i byens kirker denne dagen og mange ble sperret inne i kirkeruinene. Skjelvene utløste storbrann og en flodbølge ødela de delene av byen som lå nærmest Rio Tejo. Minst 13 000 mennesker omkom. Lisboa var en av få nøytrale havner ved Atlanterhavet under den andre verdenskrig. Fler enn 100 000 flyktet fra Nazi-Tyskland via Lisboa. 25. april 1974 startet Nellikrevolusjonen i Lisboa. Revolusjonen førte til demokrati i Portugal. Turist i Lisboa. En kjent severdighet i Lisboa er det gamle Alfamaområdet. De trange smugene der trikkene snirkler seg frem har gitt Lisboa tilnavnet «Europas San Francisco». Den modernistiske Expo 1998-parken like utenfor sentrum er annen kjent turistattraksjon. Lisboas dyrehage inneholder en egen hundekirkegård. Fra byen ser man over på sørsiden av Tejo med statuen Christo Rei. Dette er en 28 meter høy Kristusfigur på en ca. 89 meter høy pidestall. I et av pidestallens fire bein går det heis opp til statuen. I bydelen Belèm ligger blant annet et vognmuseum og museum for moderne kunst. En drøy halvtime med tog fra Lisboa ligger Cascais og Estoril. Dette er badebyer med små strender med fin sand. Togbillett koster rundt 5 euro med returbillett (2012). Liste over tyskspråklige forfattere. Dette er en liste over tysk-språklige forfattere. Z. Tyskspråklige forfattere Friedrich Nietzsche. Friedrich Wilhelm Nietzsche (født 15. oktober 1844 i Röcken ved Lützen ikke langt fra Leipzig, død 25. august 1900 i Weimar) var en tysk filolog, men som i ettertiden er mest kjent for sine filosofiske tanker. Han ble professor i klassisk filologi ved universitetet i Basel i Sveits i en alder av 24, men hans første bok, "Die Geburt der Tragödie" (1872), som han dediserte til komponisten Richard Wagner, fikk en skuffende mottagelse. Han fortsatte imidlertid med å skrive en rekke uvanlige og revolusjonerende verker, ofte flertydige, ofte uttrykt i form av aforismer, som angrep vedtatte sannheter i vestlig intellektuell tradisjon. Blant det han angrep var Gud, moral, sannhet og demokrati. I Ecce Homo, hans egen vurdering av seg selv, beskrev han seg selv som den første umoralist.Komponisten Richard Wagner og filosofen Arthur Schopenhauer øvet tidlig en viktig påvirkning på Nietzsche, men han frigjorde seg senere fra deres tenkning og utviklet den videre. Nietzsche videreutviklet bl.a. begrepet nihilisme, og kom til å få stor betydning for europeisk filosofi og litteratur omkring århundreskiftet. Hans mest kjente bøker er "Also sprach Zarathustra" og "Jenseits von Gut und Böse". Programmatisk for Nietzsche er setningen "Gott ist tot" (Gud er død). Denne frasen stammer ordrett fra teksten «Der tolle Mensch» fra 1889 («Det vanvittige menneske») men fremsettes også i kapittel to av "Also sprach Zarathustra" (1883–85), som del av en dialog mellom hovedpersonen og en gammel mann. Etter et sammenbrudd i Torino, ble Nietzsche sinnssyk og ble tatt hånd om av sin søster, Elisabeth Förster-Nietzsche. Søsteren, enke etter den anti-semittiske agitatoren Bernhard Förster (begikk selvmord i 1889), opprettet Nietzsche-arkivet og bidro til at brorens navn ble kjent i Europa, men fordreide også deler av filosofien hans for å få den til å stemme bedre overens med sine egne politiske meninger. I 1930 ble hun medlem av NSDAP og fikk etter hvert god kontakt med Adolf Hitler, med den følge at Nietzsche snart ble en slags husfilosof i Det tredje riket. Moral. Nietzsche ble kraftig påvirket av Schopenhauer, og støttet hans ateisme, men la ikke samme vekt på medlidenheten. Spørsmålet om hvor våre moralske ideer kan ha kommet fra, tas opp i "Zur Genealogie der Moral" (1887). Her setter Nietzsche seg fore for å utfordre våre mest grunnleggende moralske antagelser, spesielt oppfatningene om godt og ondt. Han beskriver de altruistiske dydene i kristen tradisjon, medlidenhet, selvfornektelse og selvoppofrelse, simpelthen som de underordnende massers svar på sin stilling. Jøder og kristne hadde opplevd slaveri, så verdiene de sluttet seg til, var ifølge Nietzsche, når det gjelder både opprinnelse og natur, en «slavemoral». Han beklager at disse verdiene erstattet den ledende moralen og krigerverdiene i det gamle Hellas Så Nietzsche snur det meste på hodet og anser mye i oppfatningen av det gode i Europas kristne kultur som ond, og ondt som godt. «Hva er det gode?» spør han i Antikrist (1888), og svarer: «Alt som styrker følelsen av makt, makt i mennesket selv. Hva er ondt? Alt som kommer av svakhet.» Disse kjente sitatene, blant hans mange andre, menes å være skrevet nokså overdrevent og ironisk, som en type metode han tar i bruk for å fremme sine poeng mot det gjeldende i denne tid. Håpet, sier han, ligger i en fremvekst av nye sjeler, folk som har klart å overvinne moralen og som vil bane vei for det mennesket Nietzsche kaller "Übermensch" eller «overmennesket». Nietzsche og evig gjentakelse. Læren om evig gjenkomst, slik Nietzsche presenterer den, er ideen om at verdenshistorien er syklisk. I våre liv kommer vi tilbake til begynnelsen igjen og igjen, dømt til å leve for alltid med situasjonen i livene våre, hva enn det måtte være. Helten vil, ifølge Nietzsche, se på dette som en gledelig tanke, en taper vil fortvile..Nietzsche utviklet sin myte om den evige gjentakelse for å understreke problemet med hvordan mennesker kan finne mening med livet. Er vi villige, spurte han, til å si et så lidenskapelig «Ja!» til hvert enkelt øyeblikk i vår eksistens at vi ville ha tatt alle de samme valgene igjen, selv hvis vi måtte gjenta dem for evig? Han skrev i "Die fröhliche Wissenschaft" (1882): «Det livet slik du nå lever det, vil du måtte leve en gang til og utallige flere ganger, og alt usigelig lite eller stort i livet ditt vil måtte komme tilbake til deg, alt i samme rekkefølge. Eksistensens evige timeglass blir snudd, og du er inne i det, som et støvkorn.» Nietzsche i Norden. Utenfor Tyskland var Nietzsche bortimot ukjent. Det var Georg Brandes som brakte Nietzsche til Norden og det var her Nietzsche ble berømt. Våren 1888 holdt Brandes en rekke forelesninger om Nietzsche på Københavns universitet og bearbeidet forelesningene til en stor artikkel: "Aristokratisk Radikalisme. En avhandling om Friedrich Nietzsche", utgitt året etter. Den kom i tysk oversettelse med samme tittel i 1890 og brakte Nietzsche ut til resten av Europa. Brandes' artikkel inspirerte Ola Hansson, August Strindberg, Henrik Ibsen, Arne Garborg og andre. Alle skrivende mennesker måtte forholde seg til Nietzsche. Filosofen Harald Høffding kom med motsvar til Brandes' artikkel i 1890: "Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse." Brandes svarte med "Det store Menneske, Kulturens Kilde". Ytterligere artikler ble utvekslet fram til mai 1890 som ble fulgt med stor oppmerksomhet. Oppmerksomheten satte ikke bare Nietzsche på kartet, men også det intellektuelle Norden. Med Ibsens og Strindbergs teaterstykker ble dyrkelsen av den individuelle personligheten økende, som et resultat av interessen for Nietzsche, men også videre og innover i sjelens innerste dybder. Gud er død. «Gud er død» er kanskje den mest siterte frase fra Nietzsche. Frasen blir først invokert i "Den glade vitenskapen", avsnitt 108 ("Nye kamper") og i avsnitt 125 ("Det gale mennesket"), men finnes også, kanskje mest poetisk, i prologen til "Slik talte Zarathustra". Den er kanskje en av de oftest diskuterte fraser i litteraturen fra 1800-tallet. Nietzsche mente at det er positive muligheter for mennesker uten en Gud. Å oppgi troen på Gud åpner for menneskets skapende evner å utvikle seg for fullt. Den kristne Guden, med hans vilkårlige påbud og forbud, vil ikke lenger ha noen posisjon dersom menneskene slutter å vende sine øyne mot et overnaturlig rike og begynner anerkjenne verdien av vår jord. Viljen til makt. Uttrykket "Viljen til makt" ("Der Wille zur Macht") er et annet godt kjent element fra Nietzsches forfatterskap. Det presenteres for første gang i hans verk "Also sprach Zarathustra", og var også den planlagte tittel på et skrift Nietzsche aldri fikk utgitt. Det generelle å forstå fra denne filosofien er at alle mennesker utøver «en vilje til makt» eller «en vilje til liv», likt andre levende organismer på vår jord. Denne tankegangen utviklet han trolig nok fra Charles Darwins hovedverk, "Artenes opprinnelse". Til tross for denne ydmykheten, mente han bestemt at «overmennesket» likevel måtte fremstå fra massene for å «bli hva de er». Eksterne lenker. Nietzsche, Friedrich Nietzsche, Friedrich Nietzsche, Friedrich Kolumbus. Kolumbus (Rogaland Kollektivtrafikk) er et fylkeskommunalt foretak under Rogaland Fylkeskommune som har i oppgave å administrere, markedsføre og informere om rutetilbudet i Rogaland samt kjøpe transporttjenester fra uavhengige buss- og båtselskaper. I tillegg til ansvar for busstrafikk i Rogaland, har Kolumbus også ansvar for hurtigbåttrafikk i Ryfylke, til Byøyene og til Utsira og Røvær. Kolumbus' busser er lett gjenkjennelige med sine grønne farger, mens båtene i hovedsak er merket med Kolumbus-logoen. Foretaket har rundt 40 ansatte og holder til på Byterminalen i Stavanger. Direktør er Odd Aksland. Kolumbus har kun mulighet til å gjøre mindre justeringer på rutetilbudet i Rogaland. Større inngrep på rutene, samt opprettelse og nedleggelse av ruter, må vedtas politisk av fylkestinget. Kolumbus eier ikke bussene og båtene som går i deres ruter. Det er det Kolumbus' samarbeidspartnere som gjør. Disse består av busselskapene Boreal Transport (tidligere Veolia Transport, også eier av Østerhus Buss), Tide Buss Haugesund og Suldal Billag, samt rederiene Tide Sjø, L. Rødne & sønner AS og Helgøy Skyssbåt AS. Fra 1. januar 2008 kjører Boreal Transport Sør AS samtlige bussruter i Sør-Rogaland. Historie. I 2001 ble Kolumbus (Rogaland Kollektivtrafikk FKF (RKT)) vedtatt opprettet i Rogaland Fylkesting. 1. januar 2002 ble det fylkeskommunale foretaket etablert. Første gang busstrafikken i Rogaland ble utsatt for konkurranse var i 2003. Da ble rutene i Stavanger og Nord-Jæren lagt ut på anbud. Det ble også store omlegginger av rutene. 1. januar 2006 ble det innført ett nytt billettsystem med elektronisk betaling. Oppstartsproblemer var en mulig årsak til inntektssvikten i forhold til budsjettet for første kvartal i 2006. Det nye billettsystemet består blant annet av "Kolumbuskortet" som har som mål å effektivisere billetteringsprosessen ved å redusere antall utskrevne papirbilletter og kontantbeholdningen om bord i bussene. Fra 1. januar 2006 ble kun "Minikort" brukt. Det hadde funksjonen til "Kolumbuskortet" helt fram til sommeren 2006, da "Kolumbuskortene" ble postdistribuert til alle innbyggerne i Rogaland over 16 år. Både Minikortet og Kolumbuskortet hadde oppstartsproblemer. I starten fikk mange passasjerer gå gratis på bussen på grunn av feil med billetteringssystemet. På tross av lanseringen av Kolumbuskortet vedvarte enkelte av utfordringene og det ble flere oppslag i media på grunn av endret soneinndeling. Senere ble det også oppdaget at rundt 7 000 av kortene som var sendt ut hadde samme id-nummer som andre kort som var i omløp. Dette førte til at Kolumbus postdistribuerte nye kort til kundene som hadde fått feil kort. Tidlig i 2005 ble bussrutene i på Haugalandet (Nord-Rogaland) konkurranseutsatt for første gang. Her vant Haugaland Buss (HSD Buss og Gaia Trafikk) alle rutene. Dermed måtte Nettbuss Vest og Suldal Billag trekke seg ut. Tide Buss Haugesund tok over rutekjøringen fra 1. januar 2006. Ved slutten av 2006 var det 11 500 som hadde tegnet Reisekonto. Fra 1. januar 2007 var det oppstart av ny kontraktsperiode for hurtigbåtene i Ryfylke. Tide Sjø AS hadde vunnet anbudskonkurransen og det ble blant annet satt i drift tre nye hurtigbåter som var banebrytende i forhold til universell utforming. Bakgrunnen for innkjøpet av de nye båtene var en kravspesifikasjon utviklet av Kolumbus i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner. Båtene ble designet og bygget slik at de skulle være tilgjengelige for alle, uavhengig av funksjonsnedsettelser. For eksempel er båtene uten dørterskler og landgangene er utformet slik at det skal være enkelt å komme om bord med barnevogn eller rullestol. Båtene har også installert teleslynger for hørselshemmede, og fargevalg og lyssetting er spesielt tilpasset mennesker med synshemninger. Sent på høsten 2006 ble det annonsert ny anbudsrunde på fylkeskommunale bussruter (lokalruter) i Sør-Rogaland. Dette inkluderte Jæren og Dalane som for første gang ble konkurranseutsatt. Rutene skulle ikke legges om i større grad slik som i 2003, men det ble gjort enkelte endringer. Blant annet ble det bestemt at samtlige busser som kjører for Kolumbus skal være grønne, slik at de er enkle å kjenne igjen i trafikkbildet. Boreal Transport Sør AS vant anbudsrunden for hele Sør-Rogaland. I annonseringen 28. mars 2007 ble det sagt at de ble tildelt hele kontrakten for buss på grunn av lavest pris. Ved starten av perioden på fem og et halvt år 1. januar 2008 skulle 70 prosent av bussene være nye. Siden Boreal allerede hadde halvparten av rutene på Nord-Jæren, var det kun Nettbuss AS som måtte trekke seg ut. En av forutsetningene i kontrakten var at sjåfører som mistet jobben i Nettbuss skulle få nyansettelser i Boreal. 1. januar 2008 ble 170 nye busser satt i trafikk på Nord-Jæren. 7 av 10 busser ble erstattet av de nyinnkjøpte bussene. I tillegg ble en god del av rutene lagt om for å utvide tilbudet. Heller ikke dette gikk smertefritt, og en kombinasjon av syke sjåfører hos Boreal, nye busser og nye ruter skapte store utfordringer de første ukene. Boreal måtte gå så langt som å ansette 30 polske sjåfører for å løse krisen. I februar og mars samme år ble sagt i media at Boreal fikk rundt 20 millioner i dagbøter for problemene i janauar. Ifølge kontrakten på anbudet skulle Boreal få en dagbot på 5 000 kr for hver avgang som ble innstilt (10 000 kr hvis de ikke rapporterte til Kolumbus). Kolumbus fikk inn 921 klager de tre første ukene i 2008 mot 153 klager på samme tid året før. Kolumbuskort. Kolumbuskortet er et elektronisk reisekort som brukes på kollektivtransporten i Rogaland. Kortet er tilgjengelig som personlig og upersonlig kort. Med personlige kort har man mulighet til å ha en «Reisekonto» på kortet. En Reisekonto fungerer omtrent på samme måte som kontantkort til mobiltelefoner: Man fyller det først opp med et beløp og betaler deretter billetter og billettprodukter med kortet. Enkeltbilletter er 25 % billigere med Reisekonto enn dersom man betaler reisen kontant. Kortene kan også fylles på med Periodepass (kun tilgjengelig på personlig kort), Flexipass, Korttidspass/Dagpass, Ungdomspass (kun tilgjengelig på personlig kort), Studentpass (kun tilgjengelig på personlig kort) og Kombipass (kun tilgjengelig på personlig kort) (for mer informasjon om de ulike produktene, se Kolumbus' nettsider). Minikort er samme type kort, bare i papirformat. De er mindre holdbare og upersonlige. Kortene kan brukes til reiseprodukter som Korttidspass/Dagpass. Minikort ble brukt til Ungdomspass, Flexipass og lignende produkter fra 1. januar 2006 og frem til Kolumbuskortene ble postdistribuert. Sanntidssystem. Innføringen av sanntidssystem på bussene i Rogaland ventes å være godt i gang høsten 2012. Dette prosjektet har det vært jobbet med i flere år. Rute 1 og 2 i Haugesund fikk installert en pilot av sanntidssystemet allerede i 2006, og det ble siden jobbet for å få politikerne til å bevilge penger for å innføre dette i resten av fylket. Fylkestinget bevilget prosjektmidler i oktober 2010, og prosjektet SIS-2012 kunne da startes opp. Utviklingen i prosjektet kan følges på teknologibloggen. Med sanntidsinformasjon kan reisende få oppdateringer om når bussen faktisk ankommer holdeplassen basert på hvor bussen til enhver tid befinner seg (bruk av GPS og GSM). Slik vil man få opp informasjon om når bussen faktisk ankommer holdeplassen istedenfor informasjon om når den skulle vært der i henhold til rutetidene. Inne i bussen vil en stemme fortløpende lese opp navnet på neste holdeplass slik at det blir enklere for personer som ikke er kjent i området og for personer med synshemninger å orientere seg. Samtidig vil navnet på holdeplassen vises på en skjerm i bussen. På internett og via Kolumbus-appen vil man kunne se når bussen kommer til holdeplassen man vil reise ifra. Dette gjør at nye tjenester kan utvikles; få en SMS eller en pop-up på pc-skjermen når det er på tide å dra til holdeplassen etter arbeidsdagens slutt, når man skal på trening, osv. Det hender at bussene blir forsinket i forhold til rutetidene som er oppført i rutehefter og på holdeplasser. Dette skyldes som oftest at bussene blir stående i de samme køene som bilene i rushtiden, noe som det er vanskelig å gjøre noe med umiddelbart. Med sanntidssystem vil forholdene bli bedre ved at man får vite når bussen kommer, og kan vente hjemme istedenfor på holdeplassen. Oversikt over leverandører. Samtlige av bussene som kjører for Kolumbus er grønne. Khios. Khíos (gresk: Χίος, alternative staving "Híos") er den femte største av gresk øyene i Egeerhavet, og ligger omtrent syv km fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Khíosstredet. Det bor omtrent 53 817 mennesker (2005) på den 910 km² store øya. Øya er kjent sin sjøhandel, sin unike harpiks fra mastiktrær, sine middelalderlandsbyer, sitt landskap og gode klima. De største eksportvarene er oliven, fiken, vin og mastik. Klosteret Nea Moni fra 1000-tallet på øya står på Verdensarvlisten til UNESCO. Administrativt utgjør øya et adskilt samfunn innenfor Khíos' periferenhet, som er en del av de Nordlige egeiske øyer, Det største byen på øya og setet til kommuneadministrasjon er byen av samme navn, Khios. Lokalbefolkningen referer til byen som «Chora» («Χώρα» som bokstavelig betyr land eller fylke, men vanligvis referer til hovedstaden eller en bosetning på det høyeste punktet på gresk øy.) I antikken var øya kjent som «Ofioussa» («har slanger») og «Pityoussa» («har nåletrær»), i løpet av middelalderen var øya styrt av et antall eksterne makter og har også vært kjent som "Scio" (Genova),), "Chio" (italiensk), og "Sakız" (صاقيز, osmansk tyrkisk). Hovedstaden har også vært kalt for «Castro» eller «Kastron» (Καστρον; i betydningen festning, jf. engelske «castle»). Geografi. Khíos har form som en halvmåne eller nyre, rundt 50 km lang fra nord til sør, 29 km på det bredeste, og dekker et areal på 842 km2. Terrenget er hovedsakelig berglendt og skrint og goldt, med en fjellrekke som går gjennom øyas ryggrad. Den høyeste av disse, Pelineon (1297 meter) og Epos (1188 meter) ligger i nord på øya. Midten av øya er delt mellom øst og vest av en rekke med mindre topper, kjent som Provatas. Byer på øya. Hovedbyen og største by heter Khios eller Chora, og hadde i 2000 ca. 27 000 innbyggere. Blant de øvrige tettsteder på øya er Homeroupolis, Kardamila, Kampochora, Mastichochoria, Amanis, Ionia og Agiou Mina. Psara og Inousses er øyer i nær tilknytning til Khios. Forhistorisk tid. Arkeologisk undersøkelser på Khios har funnet bevis på at øya var bebodd siden minst neolittisk tid (bondesteinalderen). De fremste arkeologiske funnstedene for denne perioden har vært bosteder i grotter ved Hagio(n) Galas i nord, og en bosetning med en påfølgende gravsted i dagens Emporeio helt i sørenden av øya. Dessverre er det mangelen på ytterligere informasjon for denne perioden, og teorier om størrelsen og varigheten av disse tidlige bosetningene har ikke blitt tilfredsstillende etablert. Den britiske skole i Athen har gjort utgravninger i Emporeio i tidsrommet 1952–1955, og det mest av den eksisterende kunnskapen kommer fra disse undersøkelsene. Den greske arkeologiske tjeneste (G.A.S.) har gjort periodiske utgravninger på Khios siden 1970, men mye av deres undersøkelser er ennå ikke publisert. Det merkbare ensartete størrelsen på husene i Emporeio er hva som hovedsakelig har drevet forskernes teori om at det ikke vært noen større sosiale skiller i løpet av neolittisk tid på øya og at alle beboerne hadde fordeler av jordbruk med kvegdrift. Det er også fremmet av forskerne at øya ikke var bebodd under den mellom-bronsealder (2300–1600 f.Kr.), skjønt forskerne har nylig foreslått at mangelen på bevis fra denne perioden kan kun demonstrere mangelen på utgravninger på Khios og nordlige Egeerhavet. På i alle fall 1000-tallet f.Kr. var øya styrt av en konge- eller høvdingdømme, og påfølgende overgang til et aristokratisk styre (eller muligens tyrannisk styre) skjedde en gang i løpet av de neste fire århundrene. Ytterligere utgravninger kan avslør mer informasjon om denne perioden. Tilstedeværelse fra Euboia og Kypros på 800-tallet f.Kr. på øya er bevitnet av keramikk. En fønikisk tilstedeværelse er merket ved Erythrae, den tradisjonelle konkurrenten til Khios på fastlandet i Anatolia. Arkaisk og klassisk tid. En tetradrakme av sølv fra 420-350 f.Kr. Geografen Pherekydes av Leros skrev at øya var besatt av lelegere, innfødte grekere som ble rapportert å være underlagt minoerne på Kreta. De ble til sist fordrevet av jonere som invaderte øya. Khios var i antikken en jonisk koloni. Under de store greske koloniseringer i Middelhavsområdet opprettet også Khios selv en koloni – Maronea – ved Egeerhavets nordkyst. Khios var en av de opprinnelige tolv medlemsstatene i det joniske forbundet som ble opprettet på slutten av 800-tallet f.Kr. Et resultat av at Khios mot slutten av 600-tallet f.Kr. var en av de første greske statene som begynte å framstille mynter, og etablerte en sfinks som sitt særlige symbol. Øya opprettholdt denne tradisjonen for bortimot 900 år. På 500-tallet f.Kr. utviklet styresettet på Khios demokratiske elementer med stemmebasert råd og folkets øvrighetspersoner som ble kalt for "damarchoi". I 546 f.Kr. ble Khios underlagt Persia. Khios ble med i det joniske opprøret i kamp mot den persiske undertrykkelsen i 499 f.Kr. Khios' makt til havs i denne perioden ble demonstrert at øya hadde den største flåten av alle jonere i slaget ved Lade i 494 f.Kr. med rundt hundre skip. Ved Lade utenfor Miletos fortsatte khionske flåten utholdende å bekjempe den persiske flåten selv etter at Samos og andre hadde rømt fra slaget. Til sist ble også khionerne nødt til trekke seg tilbake og ble igjen underlagt perserne. Persias nederlag i slaget ved Mykale i 479 f.Kr. betydde frigjøringen av Khios fra persisk styre. Da Athen dannet det athenske sjøforbundet ble Khios med som en av få medlemmer som ikke betalte tributt, men isteden srøget for krigsskip til alliansen. Mellom 400- og 300-tallet f.Kr. hadde øya vokst til en beregnet befolkning på over 120 000 mennesker, hvilket er to til tre ganger så mange som befolkningen i 2005, og basert på en stor nekropolis i hovedstaden på Khios, er det antatt at de fleste bodde i dette området. I 412 f.Kr. under Peloponneskrigen gjorde Khios opprør mot Athen, og athenerne beleiret Khios. Avløsning kom først året etter da Sparta var i stand til å løfte beleiringen. På 300-tallet f.Kr. ble Khios medlem av det andre athenske rike (et maritimt sjøforbund), men gjorde opprør mot Athen under den sosiale krigen (357-355 f.Kr.) og øya ble uavhengig igjen fram til kongeriket Makedonias framvekst. Hellenistisk periode. a>en. Under en amfora av khiotisk vin. I tiårene umiddelbart forut Makedonias overherredømme av de greske bystatene, var det en retorikkskole på Khios som var blitt opprettet av Isokrates. Det var dessuten en fraksjon alliert med Sparta. Etter slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. ble tilhengerne av Sparta forvist fra øya. Blant disse var retorikeren Theopompos og hans far Damasistratos som hadde utdannelse fra Isokrates' skole og dro videre for å studere med Isokrates i Athen før Theopompos ble historiker. Theopompos flyttet tilbake til Khios med andre forviste i 333 f.Kr. etter at Aleksander den store hadde invadert Anatolia og bestemt at alle forviste skulle kunne reise tilbake til sin hjemsteder. Samtidig skulle alle persiske tilhengere enten dømmes eller forvises. Etter Aleksanders død ble derimot Theopompos igjen forvist fra Khios, og han søkte da tilflukt i Egypt. I løpet av denne perioden ble Khios den fremste eksportør av gresk vin som var kjent for sin relativt høye kvalitet. Khionsk amforaer med sine karakteristiske emblemer med en sfinks og bunter med vindruer har blitt funnet i bortimot hvert eneste land som antikkens grekere drev handel med, fra Gallia, Øvre Egypt og østlige Russland. Romersk periode. I løpet av den tredje makedonske krig ble 34 skip, alliert med Romerriket, som fraktet 1000 galatiske soldater, foruten også et antall hester, sendt av Eumenes II av Pergamon til hans bror Attalos II Filadelfos. Etter å ha seilt ut fra Elaea dro de mot havnen i Phanæ for å gå fra borde og mot Makedonia. Imidlertid fanget Perseus av Makedonias marinekommandant Antenor opp flåten mellom Erythrai (på vestkysten av Anatolia) og Khios. I henhold til Titus Livius, ble de angrepet fullstendig uforvarende av Antenor. Eumenes' offiserer trodde først at denne flåten var vennligsinnede romere, men spredt fra hverandre forsto de at de ble angrepet av deres makedonske fiende. Noen valgte å forlate skipet og svømme mot Erythrai, mens andre lot skipet gå på grunn mot Khios og flyktet mot byen. Khionerne stengte sine porter, noe som økte ulykken. Makedonerne som gikk i land nærmere byen, skar av resten av flåtens mannskap utenfor byportene og vegen som ledet til byen. Av de tusen mennene skal 800 ha blitt drept og 200 bli tatt til fange. Etter den romerske erobringen av Khios, ble øya en del av provinsen Asia. Middelalderen. Etter at Romerriket ble delt i 395 e.Kr., var Khios i seks århundrer en del av det gresktalende bysantinske rike. Det opphørte da øya ble kortvarig holdt i årene 1090-1097 av Tzachas eller Çaka Bey, en muslimsk tyrkisk emir fra regionen Smyrna i løpet av tyrkernes første ekspansjon langs kysten av Egeerhavet. Imidlertid ble øya frigjort da tyrkerne ble drevet tilbake fra kysten av Egeerhavet av det første korstoget. Khios havnet da igjen inn under det bysantinske rike. Denne relative stabiliteten kom til en slutt ved herjingen av Konstantinopel av det fjerde korstog i 1204 og løpet av uroen på 1200-tallet ble herredømmet over øya stadig påvirket av maktkampene mellom de regionale maktene. Etter det fjerde korstog ble det bysantinske rike delt opp av de latinske herskerne i Konstantinopel. Khios ble formelt en del av besittelsene til republikken Venezia, men nederlaget for det latinske riket førte til at øya igjen havnet på bysantinske hender i 1225. Genuesisk period (1261–1566). Genuesisk kart over Khios fra 1500-tallet. De bysantinske herskerne hadde liten innflytelse og via Nymphaeum-traktaten av 1261 ble myndigheten over øya gitt til republikken Genova. På denne tiden ble øya hyppig angrepet av pirater og ved 1302–1303 ble den også et angrepsmål for tyrkiske skip. For å forhindre tyrkisk ekspansjon, ble øya gjenerobret og holdt som en fornybar besittelse på vegne av den bysantinske keiser Andronikos II av genuesiske Genovese Benedetto I Zaccaria (1304), da admiral for kong Filip IV av Frankrike. Zaccaria innstilte seg selv som hersker av øya i det kortvarige herredømmet Khios. Han ble etterfulgt av sin nevø Benedetto II Zaccaria og deretter av sin sønn Martino Zaccaria. De forsøkte å vende øya mot de latinske maktene og pavedømmet, og fra den bysantinske innflytelsen. De lokale var fortsatt lojale overfor bysantinerne, svarte til et brev fra keiseren, og til tross for å en stående hær på et tusen infanterister, et hundre kavalerister og to galeier, ble familien Zaccaria forvist fra Khios i 1329 og lensdømmet ble oppløst. Lokalstyret ble kortvarig. I 1346 ble et selskapet Maona di Chio e di Focea opprettet i Genova for å gjenerobre og utbytte Khios og nabobyen Fokaia i Lilleasia. Selv om øybeboerne bestemt avviste et innledende tilbud om beskyttelse, ble øya invadert av en genuesisk flåte ledet av Simone Vignoso, og festningen ble beseiret. På nytt ble styret over øya overført fredelig da festningen overga seg den 12. september og fredsavtale signert som ikke fratok de lokale jordeierne noen privilegier så lenge som den nye autoriteten ble akseptert. Genueserne var mer interessert i profitt enn erobring, kontrollerte handelsposter og lagerhus, særskilt i handelen av mastik, alun, salt og bek. Andre handelsvarer som korn, olivenolje og tekstiler, og de fleste profesjoner ble drevet i fellesskap med de lokale. Etter et mislykket opprør i 1347 og til tross for å være i klart mindretall (mindre enn 10 prosent av befolkningen i 1395), opprettholdt latinerne en lett kontroll over den lokale befolkningen. De oppholdt seg hovedsakelig i byene og tillot full religiøs frihet. På denne måten forble Khios på genuesisk kontroll i to århundrer. Ved 1566, da Genova tapte Khios til det muslimske osmanske rike, var det rundt 12 000 grekere og 2 500 genuesere (20 prosent av befolkningen) på øya. Tidlig på 1400-tallet hadde Lilleasia og de nærmeste øyene langs vestkysten blitt erobret av det osmanske rike, men genuesiske familier hadde greid å holde på kontrollen over Khios ved å betale tributt til osmanske sultanen. Ved 1500-tallet hadde den genuesiske kontrollen blitt svekket, handelen med Genova hadde minsket og de lokale italienske herskerne hadde blitt assimilert med den lokale befolkningen. Det hovedsakelig uavhengige styret til genuesiske familier fortsatte fram til 1566 da sultanen besluttet at øya kunne bli benyttet som en base for angrep mot bysantinske Konstantinopel. Khios ble invadert av osmanske tropper og underlagt det osmanske rike. Den osmanske perioden. Under osmansk styre var lokalstyret og innsamling av skatt igjen i hendene på grekere, og den osmanske garnison var relativ liten og uanselig. Dokumentasjon viser en liten jødisk befolkning som hadde etablert seg fra minst år 1049. De opprinnelige gresk, romaniotiske jøder, antatt brakt over av romerne, ble senere slått sammen med sefardiske jøder som ble ønsket velkommen av osmanerne under den iberiske forvisningen på 1400-tallet. Grunnlaget for rikdommen på Khios var høstingen av mastiktreet som ga en flytende harpiks som ble benyttet til framstilling av blant annet lakk. Khios var i stand til å komme med et betydelig bidrag til staten mens det på samme tid holdt et relativt lavt skattenivå. Det osmanske rike betraktet Khios som en av de mest verdifulle provinser i riket. Moderne tid. Da den greske selvstendighetskrigen brøt ut var de lokale lederne på Khios motstrebende og tilbakeholdende til å delta i opprøret. De fryktet å miste sin sikkerhet og materielle framgang. I mars 1822 kom det imidlertid flere hundre bevæpnede grekere fra naboøya Samos til Khios. De proklamerte revolusjonen og angrep tyrkerne. I møte med dette besluttet øyboerne å bli med i kampen. Tyrkerne landsatte en stor militær styrke på øya få å slå ned opprøret. Det ble utført med nådeløs brutalitet som ikke skilte mellom hva som var målrettet, opprørere eller ikke. Alle grekere uansett alder, kjønn og samfunnsbakgrunn ble inkludert i opprøret. Den tyrkiske massakren involverte å forvise, drepe eller gjøre folk til slaver bestående av fem sjettedeler av den greske befolkningen som da utgjorde rundt 120 000 innbyggere. Khiosmassakren fjernet hele landsbyer og berørte Mastichochoria, Μαστιχοχώρια, gresk for «mastik-landsbyene» sør på øya. De tyrkiske troppene drepte og ødela etter hvert som de for fram. De som var for gamle eller for unge for å løpe i dekning i fjellene ble drept i sine hjem. Lik lå i stabler i gatene. Hvor tyrkerne ikke fant kristne å drepe, ødela og brent de kristne bygninger, gårder, kirker og klostre. Unge kvinner ble imidlertid sendt til det greske fastlandet grunnet deres verdi som slaver. Rundt 2000 kvinner, barn og prester søkte tilflukt i det gamle bysantinske klosteret Nea Moni, men dørene til klosteret ble slått inn og alle innenfor ble enten drept eller brent levende da bygningen ble satt i brann. Deres hodeskaller og beinrester er stilt ut i klosteret. De fryktelige massakrene utløste en enorm bestyrtelse og fordømmelser i resten av Europa, slik som i et maleri som i dag henger i Louvre-museet i Paris av Eugène Delacroix, «Massakren på Khios», og i skriftene til blant annet Lord Byron og Victor Hugo. Den utløste en enorm bestyrtelse i Europa, noe som også gjenspeiles i tekster av Lord Byron, Victor Hugo og i Gioacchino Rossinis opera "Le Siège de Corinthe". Massakren er også beskrevet i den historiske trebinds-romanen til gresk-amerikanske Athena Dallas Damis; "The Island og the Winds", "Windswept" og "Follow the Wind". I 1881 ødela et jordskjelv, beregnet til 6,5 på skalaen momentmagnitude, et stort antall av øyas bygninger og førte til tap av mange liv. Rapporter i samtiden snakket om mellom 5 500 og 10 000 omkomne. Khios ble en del av resten av det uavhengige Hellas etter den første balkankrigen i 1912. Den greske marinen frigjorde Khios i november 1912 etter en hard kamp, men kortvarig operasjon. Tyrkia anerkjente Hellas annektering av Khios og andre øyer i Egeerhavet i Londontraktaten av 1913. Adamantios Korais offentlige bibliotek i byen Khios. Øya var påvirket av befolkningsutvekslingen etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 med innkomne greske flyktninger som bosatte seg i Kastro (tidligere tyrkisk) og i nye bosetninger som raskt ble bygget sør i byen Khios. Under den andre verdenskrig ble Khios okkupert av Nazi-Tyskland (1941–1944), noe som resulterte i forsakelser for innbyggerne. Den største andelen av den jødiske befolkningen hadde utvandret tidligere på århundret, men som i alle naziokkuperte området, ble det jødiske samfunnet forfulgt og fanget inn, og deretter transportert til konsentrasjonsleirer for utryddelse. I 1943 advarte det lokale greske styret på øya den jødiske befolkningen om at Gestapo hadde ordre om å arrestere dem alle og frakte dem til Tyskland. En del jødiske familier tok advarselen på alvor og ble smuglet ut av øya. De gjenværende ble arrestert av Gestapo og ingenting er kjent om deres skjebne, bortsett fra at de ble drept i tyske konsentrasjonsleirer. Produksjonen av mastik ble truet av den store skogbrannen på Khios som herjet den sørlige delen av øya i august 2012. I USA er det en aktiv interesseorganisasjon, "Chian Federation", for gresk-amerikanere som nedstammer eller har sin opprinnelse på Khios Demografi. I henhold til folketelling av 2001 har Khios en fast bosetning på rundt 52 290 innbyggere (26 589 menn og 25 701 kvinner). Foruten den greske befolkningen er det også en minoritet av utlendinger som lever der, hovedsakelig arbeidere fra land i Øst-Europa som Albania, Bulgaria og tidligere sovjetiske republikker. Det er også et antall flyktninger og ulovlige innvandrere som forsøker å komme seg inn i Europa via Tyrkia. Handel. Den lokale gresk eksporten av varer utgjør en reke lokalt framstilte produkter som mastik, oliven, fiken, vin, mandariner og kirsebær. Franz Kafka. Franz Kafka (født 3. juli 1883 i Praha, død 3. juni 1924 i Kierling nær Klosterneuburg ved Wien) var en tyskspråklig jødisk forfatter. Hans etterlatte verk, delvis ufullstendige og publisert mot hans vilje, er regnet som noen av de mest innflytelsesrike i vestlig litteratur. Biografi. Kafka ble født i 1883 i en tyskspråklig jødisk familie i Prag (Praha) i Bøhmen, da en del av Østerrike-Ungarn, i dag hovedstad i Tsjekkia. Faren var en "Galanteriewaren"-handelsmann, Hermann Kafka (1852–1931), og hans mor var Julie Kafka, født Löwy (1856–1934). Fra 1889 til 1893 gikk Kafka på "Deutsche Knabenschule" ved Fleischmarkt i Prag og tok sin "Matura" i 1901. Han begynte å studere jus, og avla sin eksamen i 1906. Deretter arbeidet han for et forsikringsselskap. Samtidig skrev han i sin fritid. I 1917 ble han rammet av tuberkulose. Kafkas forhold til sin dominerende far var et viktig tema i hans arbeider. I 1923 flyttet han til Berlin i håpet om å distansere seg fra familiens innflytelse, og konsentrere seg om å skrive. Sykdommen ble imidlertid verre, og han dro tilbake til Praha, og ble senere innlagt på et sanatorium i Kierling i nærheten av Wien. Her døde han den 3. juni 1924. Han ble begravet i Strasnice i Praha. Kafka publiserte bare noen få korte historier mens han levde, som bare utgjorde en liten del av hans arbeid. Han fikk derfor ikke stor oppmerksomhet i sin levetid. Før han døde ba han vennen Max Brod og sin elskerinne Dora Diamant om å ødelegge alle hans manuskripter. Diamant ødela lojalt de manuskriptene hun hadde, men Brod fulgte ikke Kafkas instruksjoner, og valgte i stedet å publisere dem. Madeira. Madeira er ei øy i det østlige Atlanterhavet. Den tilhører Portugal. Madeira er videre navnet på en sjølstyrt region ("Região Autónoma da Madeira"), som i tillegg består av øya Porto Santo og de to ubebodde øygruppene Selvagensøyene og Desertasøyene. Øyene har et samla areal på 797 kvadratkilometer (noe mindre enn Sørøya i Finnmark) og et innbyggertall på omkring 275 000. Hovedstaden heter Funchal. Navnet. Madeira er portugisisk for "tømmer". Navnet kan derfor sies å bety «skogkledd». Dette samsvarer med den første sikre skriftlige omtalen av øya – på et genovesisk kart fra 1351: «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya). Det finnes eldre omtaler av øyer i Atlanterhavet, som muligens kan ha vært Madeira. Her brukes betegnelser som «Purpurøyene» og «Den røde øya». Enkelte mener at dette refererer til safta fra dragetreet, som blei brukt som fargestoff. Geografi. Madeira utgjør, sammen med Asorene, Kanariøyene og Kapp Verde, regionen Makaronesia. Disse øyene er alle av vulkansk opprinnelse, og oppsto i tertiærperioden. Øyene har aldri vært landfaste, med mulig unntak for de østligste av Kanariøyene. De var altså aldri en del av kontinentene Europa/Afrika. Videre har vi Selvagensøyene ("Ilhas Selvagens"), som også er administrert under regionen Madeira. Avstanden (280 km) er imidlertid så stor at det kan diskuteres om disse tilhører Madeira som øygruppe. De ligger faktisk nærmere Kanariøyene. De største av Selvagensøyene er "Selvagem Grande", "Selvagem Pequena" og "Ilhéu de Fora". Samla areal er rundt 3 kvadratkilometer. Om vi ser bort fra vitenskapsfolk og vaktstyrker, er det bare Madeira og Porto Santo som er bebodd. Madeiras posisjon er 32° 38' nord 16° vest (hovedstaden Funchal). Dette er omtrent på linje med både nord- og vestspissen av Afrika. Avstanden er om lag 580 kilometer fra kysten av Afrika, 860 kilometer fra Lisboa, 370 kilometer fra Gran Canaria og 770 kilometer fra Santa Maria, den nærmeste av Asorene. Câmara de Lobos på Madeira Øya Madeira har et flateinnhold på 737 kvadratkilometer. Den er om lag 58 kilometer lang og 23 kilometer på det breieste. Øya er svært fjellrik; 90 prosent av arealet er på over 500 meters høyde, og en tredel på over 1000 meter. En fjellkjede danner øyas lengdeakse og deler den tydelig i en nordlig og en sørlig halvdel, blant annet med nokså ulikt klima. Det høyeste punktet er Pico Ruivo på 1861 meter. Fra fjellkjeden stråler det ut sidearmer, og mellom disse løper det dype raviner og daler. Det som i luftlinje ser ut som ei kort avstand, kan i den virkelige verden være lange distanser ned i og opp av dalbunner. Madeiras topografi sammenliknes ofte med et papirark som er krølla sammen. Den vestlige delen av fjellkjeden danner et høyfjellsplatå, Paúl da Serra, på rundt 22 kvadratkilometer i en høyde av ca 1400 meter. I øst avsluttes øya med spissen Ponta de São Lourenço. Her er klimaet svært mye tørrere enn ellers, og floraen er svært sparsommelig. Øyas kystlinje består i hovedsak av bratte klipper. Så langt som 100 meter under dagens havnivå har Madeira omtrent samme form som den vi ser på kartet. Ved byen Câmara de Lobos, vest for Funchal, ligger klippa Cabo Girão, som stuper 580 meter rett ned mot ei lita «strand». Dette er verdens nest høyeste havklippe. Øya Porto Santo er ganske annerledes. Den er 42,2 kvadratkilometer (12 kilometer lang og 5 kilometer på det breieste). Landskapet er mer prega av slakke bakker og åser. Det høyeste punktet er på 517 meter. Mens Madeira knapt har strender, finner vi på Porto Santo nærmere 9 kilometer sandstrand. Desertasøyene er en slags fortsettelse av Madeira og Ponta de São Lourenço, og flere av øyene har langsgående fjellkjeder. Havområdene mellom øyene er svært dype: Ned mot 200 meter mellom Madeira og Desertas, og heilt ned mot 2500 meter mellom Madeira og Porto Santo Landskapstyper og geologi. Madeira-øyene er alle vulkanske. De ligger i nordenden av den afrikanske kontinentalplata, men har aldri hatt landkontakt med Afrika. Øyene har utvikla seg på det som i geologien kalles varmepunkt, og de er en del av den delvis undersjøiske fjellkjeden Madeira–Tore, som strekker seg til det undersjøiske fjellet Tore, 30 mil vest for Lisboa. Porto Santo er den eldste av øyene, noe en kan se på de atskillig mer eroderte landskapsformene der. En antar at den første vulkanske aktiviteten var for 18–19 millioner år sia, og at øya passerte havoverflata for mellom 13,5 og 14 millioner år sia. Det er usikkert hvor lenge vulkanutbrudda fortsatte, muligens fram til for 8 millioner år sia. Dannelsen av Madeira skjedde en god del seinere. Øya antas å ha passert havoverflata for noe over 5 millioner år sia, og den vulkanske aktiviteten fortsatte periodevis i lang tid. Det er i det seinere funnet spor av utbrudd så seint som for 6450 år sia. Selvagensøyene er geologisk nærmere Kanariøyene, og er dermed atskillig eldre enn Madeira for øvrig. Her kan den vulkanske aktiviteten ha starta så langt tilbake som for 27 millioner år sia. Klima. Klimaet på Madeira er subtropisk, stabilt og behagelig varmt, ofte karakterisert som «evig vår» (et ord som også spiller på at en finner blomstring nesten året rundt). Klimaet styres av høytrykket over Asorene, en av de mest stabile værfaktorer i hele Atlanterhavet. Et avvik med sterkt lavtrykk over Asorene 19. februar 2010 skapte en meget sterk værfront som 20. februar skylte inn over Madeira og skapte en flomkatastrofe. Fjellkjeden som går øst-vest langs øya, gjør at klimaet er noe forskjellig i nord og sør. Passatvinden, som blåser fra nordøst, treffer øyas nordkyst. Den varme og fuktige sjølufta tvinges opp i kaldere lag og kondenserer til tåke og eventuelt nedbør. Samtidig beskyttes sørsida mot både vind og nedbør. Funchal har dermed en årsnedbør på bare 500–600 millimeter, mot over 3000 mm i høyereliggende strøk som er eksponert mot nord. Middeltemperaturen i Funchal varierer fra 18°C i januar til 26°C i august. Maksimumstemperaturen kan om sommeren komme opp i rundt 35°C, når tørr vind (leste) blåser fra Nord-Afrika. Om vinteren kommer nedbøren som snø i høyfjellet. Den kan bli liggende til ut i mars. I tidligere tider blei snø samla og lagra i kunstige huler for seinere å brukes til is på hotellene. Flora. Madeira har en svært rik flora og betegnes ofte som «den grønne øya» eller «blomsterøya». Undersøkelser viser at det sannsynligvis var noe under 800 ulike arter av bregner og blomsterplanter. Seinere er det importert mer enn 540 arter, som kan sies å ha slått seg ned på øya. Reine hageplanter er da ikke medregna. I tillegg finnes det (omtrentlige tall) 500 arter av alger, 450 av sopp, 450 av lav, 170 av levermoser og 320 av moser. Av de opprinnelige plantene regnes 118 som endemiske for øygruppa. Videre er det 69 som er endemiske for Makaronesia. Mange av de endemiske artene er sjeldne og stiller strenge krav til voksemiljøet. De er derfor trua av urbanisering, avskoging, erosjon og overbeiting. En del av de importerte artene er svært aggressive og utgjør dermed en trussel mot øyenes klassiske flora. Et spesielt trekk er urskogene av laurbærtrær. Det er funnet fossiler som viser at disse skogene er flere millioner år gamle. Slike skoger fantes i tertiærperioden over store deler av Europa. Disse og andre varmekjære planter trakk seg etter hvert sørover, og mange døde ut. Økologien har fortsatt å endre seg rundt Middelhavet, og laurbærskog finnes nå stort sett bare på Asorene, Madeira og Kanariøyene. (Kapp Verde har for tørt klima.) Også på øyene har urbanisering og avskoging redusert omfanget av disse skogene, og de gjenværende områdene på Madeira er verna gjennom Unescos verdensarvprogram. Pussig nok er mange av de plantene som på bilder framstår som mest typisk for Madeira, importerte arter. Det gjelder f.eks strelitzia (papegøyeblomst), ulike arter av protea, agapanthus praecox (Afrikas blå lilje), hortensia og ymse orkideer. Dyreliv. Dyrelivet på Madeira kan virke sparsommelig. Avstanden til fastlandet har vært sterkt begrensende for hvilke større dyr som kan ha kommet til øyene «av seg sjøl». Det antas imidlertid at det finnes i overkant av 3300 arter, og at rundt 900 av disse er endemiske, altså i hovedsak lokale. Før menneskene kom til Madeira, fantes det antakelig ingen ikke-flygende landpattedyr på øyene. Et mulig unntak er en museart, som en har funnet fossiler av på halvøya Ponta de São Lourenço (muligens "Mus musculus"). Den er nå utdødd, kan hende utkonkurrert av andre musearter, som kom med skip. Av andre «originale» pattedyr finnes tre flaggermusarter. Alle øvrige landpattedyr må regnes som innført av mennesker (rotter, mus, kaniner, ulike husdyr). Det har også vært forsøk med å importere hjortedyr for jakt, men dette har ikke vært noen suksess. Ellers finnes ei rekke seler og hvaler i havområdene rundt Madeira. Viktigst å nevne er nok middelshavsmunkeselen ("Monachus monachus"), på portugisisk "lobo marinho" (sjøulv). Disse var det opprinnelig overflod av, men jakt har gjort den svært utryddingstrua. På verdensbasis antas bestanden å være på under 500 individer, av disse holder rundt 20 til ved Desertasøyene. Som mange andre øyer på disse breddegrader har Madeira sin endemiske firfisleart, "Teira dugesii" (lokalt navn: "lagartixa"). Dette er den eneste krypdyrarten på øyene. Til gjengjeld er den svært vanlig og finnes med et stort utvalg farger. Frosker (iberisk sjøfrosk; "Rana perezi") er ikke uvanlig. De er opprinnelig importert som mat, men enkelteksemplarer har rømt og den lever nå vilt over det meste av øya. Ferskvannsfisk finnes det lite av. Ål kan tidvis påtreffes i elvene. Det foregår en del oppdrett av ørret, og rømt fisk herfra finnes til tider i elver og levadaer. "(Se ellers artiklene om Porto Santo, Desertasøyene og Selvagensøyene om særegent dyreliv der.)" Landemerker. "av typen høyest, lengst og geografiske ytterpunkter kommer" Demografi. Da portugiserne oppdaget Madeira i 1419 var øya helt ubebodd av mennesker, uten noen urbefolkning i det hele tatt. Øya ble befolket av portugisere, spesielt bønder fra Minho-regionen. Dette betyr at befolkningen på Madeira (portugisisk: Madeirenses), er etnisk portugisiske, selv om de har utviklet sin egen distinkte regionale identitet og kulturelle karaktertrekk. Regionen har en samlet befolkning på i underkant av 250 000 innbyggere, de fleste av disse bor på hovedøya Madeira hvor befolkningstettheten er 337/km ². Det bor imidlertid bare rundt 4500 mennesker på Porto Santo hvor befolkningstettheten er 112/km ². Tidligste omtaler. Madeira har ingen urbefolkning. De første menneskene kom med skip og traff på øyene nokså tilfeldig. Enkelte arkeologiske funn kan tyde på at dette har skjedd så langt tilbake som for flere tusen år sia. Det finnes også eldre omtaler i skriftlige kilder, som "kan" vise til Madeira. For eksempel omtaler Plinius «Purpurøyene» med en passende posisjon i forhold til «Lykkeøyene», som var datidas betegnelse på Kanariøyene. Som den første sikre skriftlige kilden regnes imidlertid et kart fra Genova i 1351. Her er avmerka både det som kalles «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya) og, like ved sida av, «Porto Séo» (altså Porto Santo). Tidlig bosetting. Tidlig på 1400-tallet blei Portugal ei stormakt på havet. I 1418 blei João Gonçalves (med tilnavnet Zarco) og Tristão Vaz Teixeira satt til å lede en ekspedisjon til Guinea-kysten i Afrika. De blei tatt av en storm, og endte opp på det de kalte "Ilha da Madeira" («den skogkledde øya)». De valgte imidlertid å søke ly på den mer oversiktlige naboøya, som de kalte "Porto Santo" («den hellige havna»), før de vendte tilbake til hjemlandet. Året etter dro de, sammen med Bartolomeu Perestrello, i ledelsen for en ny ekspedisjon. Denne gangen var målet Madeira. I 1425 blei Madeira og Porto Santo formelt en provins under Portugal. Denne blei delt i tre soner under ledelse av hver sin "kaptein", nemlig Zarco (med base i Câmara de Lobos, og seinere i Funchal), Teixeira (base i Machico) og Perestrello (på Porto Santo). I 1440 blei Machico erklært som hovedstad. Madeira var altså kledd med med mye skog, særlig laurbærtrær. Dette vanskeliggjorde dyrking, og bosetterne satte tidlig i gang med skogrydding, både ved hogst og svære branner. Aska fra brannene gjorde jorda svært fruktbar, og i noen år leverte Madeira hvete til Lisboa. Fortjenesten på denne handelen var imidlertid ikke stor nok, og i 1460 blei de første sukkerroene planta. Sukker var på denne tida en luksusvare i Europa, og den gav høy profitt. Til å arbeide på plantasjene innførte en slaver fra Nord-Afrika. I siste halvdel av 1400-tallet blei de første levadaene konstruert, kanaler som sikra vanning av plantasjene og kraft til møllene. I 1497 blei kapteinsystemet avvikla, samtidig som hovedstaden blei flytta til Funchal. Sukkerhandel og sjørøveri. Sukkerhandelen var svært lønnsom, og Funchal vokste fort. Ved starten på 1500-tallet hadde byen allerede rundt 5000 innbyggere, slaver inkludert. I 1516 blei katedralen (Sé) i Funchal innvia. Rikdommen førte også til at områdene rundt Madeira blei attraktive for sjørøvere. Myndighetene svarte med å bygge fort og vakttårn, noe som hadde effekt bare til en viss grad. Det følgende hundreåret var øya utsatt for ei rekke alvorlige angrep. På begynnelsen av 1600-tallet fikk sukkerprodusentene på Madeira sterk konkurranse fra Brasil og Vestindia. Flere og flere gikk derfor over til vindyrking. Det tok imidlertid ei tid før dette blei en suksess. En viktig årsak var Portugals økonomiske og politiske forfall på slutten av 1500-tallet, noe som førte til at den spanske kong Filip 2. i 1581 også blei konge av Portugal (som Filip 1.). Under spansk herredømme blei forsvarsverkene på Madeira og Porto Santo forsterka kraftig. Vinhandelen blei derimot motarbeidd, ettersom Spania hadde en hjemlig produksjon å verne. Tømmereksporten økte på denne tida, da det var stort behov for tømmer til skip, blant annet til Den spanske armada. Spanias herredømme over Portugal (og dermed Madeira) varte fram til 1640. Vinhandelen blomstrer. På 1600-tallet blei sukker bytta ut med vinranker på stadig flere steder. Etter hvert utvikla en også teknologi som sikra en stabil kvalitet på vinen, og rundt 1700 var det vi i dag kaller madeiravin et faktum. I 1660 vedtok England at all vineksport til britiske kolonier skulle gå via engelsk havn, men i 1663 blei Madeira unntatt fra regelen. Dette medførte at øya fikk nærmest monopol på vinhandel med Nord-Amerika. Forholdet mellom Portugal og England blei styrka av ekteskapet mellom kong Karl 2. og Katerina av Bragança, datter av Johan 4. Handelen på Madeira blomstra igjen. Portugal bygde på ny opp en kraftig marine, som kunne beskytte mot pirater, og på midten av 1700-tallet blei mye av festningsverkene i Funchal revet. For handelsnæringen så alt lyst ut. I 1748 blei imidlertid hovedstaden ramma av et kraftig jordskjelv, som ødela store deler av byen. I 1759 blei jesuittene utvist fra Portugal. De eide store jordområder på Madeira, og disse blei nå solgt til privatpersoner. Dette åpna for utvidelse av vinmarkene. Handelen blomstra fortsatt, men det betydde ikke gode tider for alle øyas innbyggere. Under den amerikanske uavhengighetskrigen sank etterspørselen etter vin. Samtidig blei korntrafikken motsatt vei – til Madeira – redusert, noe som førte til både fattigdom og sult blant arbeidere og bønder. Dette stod i kontrast til rikdommen i den britiske befolkninga på øya. Britisk okkupasjon. Det portugisisk-britiske samarbeidet fortsatte. Under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet var Frankrike og Storbritannia i strid. Da Portugal nekta å delta i Frankrikes blokade av britiske havner, angrep franske styrker Lisboa i 1807. Britiske styrker blei satt inn for å forsvare Portugal, og kongefamilien blei evakuert til Brasil. Fra 1807 til 1814 hadde britene flere tusen soldater stasjonert på Madeira, i realiteten var øya okkupert. Etter hvert trakk britene deler av styrkene tilbake, og da Napoleon var slått, kom Madeira igjen under portugisisk styre. 1800-tallet – skiftende tider. 1800-tallet var, som så mange andre steder, prega av store ulikheter mellom befolkningsgruppene. Mange av de rike blei stadig rikere, og mange av Madeiras herregårder ("quintas") skriver seg fra denne perioden. For fattigfolk var utviklinga gjerne motsatt, en tendens som blei styrka av krig, uro, naturkatstrofer og epidemier. I 1803 blei Funchal utsatt for en svær flom som drepte 600. I 1852 tok en koleraepidemi livet av 7000 innbyggere. Det samme året – og igjen i 1873 – gikk det pest i øyas vingårder. Det blei nå tatt noen tiltak for å gjøre Madeiras økonomi mindre ensidig avhengig av vindyrkinga. Noen steder gikk en tilbake til sukker, andre steder blei det planta bananer. Håndverk som kurvfletting og broderi blei etter hvert viktige tilleggsnæringer. Nedgangstidene førte til stor utvandring fra Madeira. Turisme blir en ny hovednæring. Turismen på Madeira regnes å ha oppstått ved at velstående briter besøkte øya på veg til eller fra koloniene. Dette skjedde i økende grad utover andre halvdel av 1800-tallet. I begynnelsen bodde gjestene på private herregårder, men mot århundreskiftet blei de første luksushotellene bygd. Turismen hadde også en positiv effekt på næringer som broderi og kurvfletting. Madeira kunne imidlertid bare nås med skip, eller etter hvert – de enda mer kostbare – sjøflyene. Det var først med åpninga av flyplassene på 1960-tallet at det blei grunnlag for masseturisme. Madeira under verdenskriger og militærdiktatur. I Portugal vokste den republikanske bevegelsen i styrke rundt 1900. I 1910 måtte den siste portugisiske kongen, Manuel 2., dra i eksil. Portugal blei republikk, og Madeira en del av den. Tyskland var i denne tida på frierføtter for å utfordre de britiske privilegiene på Madeira. Dette fikk en rask slutt ved utbruddet av første verdenskrig. Portugal forholdt seg imidlertid nøytral de første krigsåra, men gav i 1916 etter for britiske krav om å konfiskere tyske skip som befant seg i portugisiske havner. Dette førte til at Tyskland erklærte krig. På Madeira blei all tysk eiendom konfiskert. Som gjengjeld blei Funchal flere ganger angrepet fra tyske ubåter. I 1926 førte et statskupp til et militærdiktatur i Portugal. Dette varte – i litt ulike varianter – til et nytt kupp i 1974 gjeninnførte demokratiet (Nellikrevolusjonen). I 1931 vedtok regimet en lov som nærmest gav noen utvalgte plantasjeeiere monopol på all handel. To lokale banker gikk konkurs, og folk tapte sparepengene sine. Dette førte til raseri og streiker. Det lokale militæret gjennomførte et kupp, men tropper fra fastlandet reetablerte raskt sentralmaktas herredømme. Salazar-regimet blei aldri populært på Madeira. Under andre verdenskrig var Portugal (og dermed Madeira) nøytalt. Den hadde derfor stort sett bare indirekte innflytelse på Madeira. 2000 briter fra Gibraltar oppholdt seg under krigen på Madeira som flyktninger. Etter nellikrevolusjonen. Etter at Salazar-regimet blei kasta i 1974, fikk Det portugisiske kommunistpartiet (som hadde vært forbudt) og venstresida for øvrig økt tilslutning. På Madeira førte dette til en reaksjon ved at ei høyreekstrem separistgruppe blei etablert. Den utførte flere terrorhandlinger og erklærte Madeira som uavhengig stat. Dette fikk ingen langvarig betydning. I 1976 blei det enighet om å etablere øygruppa som en sjølstyrt politisk region med egen regjering og eget parlament. Alberto João Jardim fra det sosialdemokratiske partiet PSD vant det første lokalvalget, og han er blitt gjenvalgt som president heilt fram til nå. Etter diktaturets avvikling har øyene opplevd kraftig modernisering både sosialt, økonomisk og infrastrukturmessig. Politikk og administrasjon. Republikken Portugal består sia 1976 av kommunene på fastlandet og to autonome regioner, nemlig Madeira og Asorene. "Regiao Autónoma da Madeira" omfatter øyene Madeira, Porto Santo, Desertas og Selvagens med holmer og skjær. Madeira har et eget regionsparlament med lovgivende myndighet. Det har 59 valgte representanter. I utenriks- og forsvarsspørsmål er Madeira underlagt de nasjonale myndighetene. Ettersom Portugal er EU-medlem, er EUs regelverk styrende og begrensende for regionmyndighetenes virke. PSD har heilt sia det første valget i 1976 hatt reint flertall, og Alberto João Jardim har vært president ("Presidente do Governo Regional") heile tida. Presidenten leder ei regjering bestående av ham sjøl, visepresidenten og seks regionalsekretærer ("Secretários Regionais"). Fra Madeira velges seks representanter til det portugisiske parlamentet ("Assembleia da República"). Administrativ inndeling. Som Portugal for øvrig er Madeira delt inn i kommuner ("município"), 11 i tallet. Disse er igjen inndelt i mindre enheter, "freguesias". 1) inkluderer Selvagensøyene, som tilhører Se freguesia 2) inkluderer Desertasøyene, som tilhører Santa Cruz freguesia Hovedstad. I dag er Funchal en moderne by med ca 100 000 innbyggere. Funchal ligger i et unikt område der naturlige geologiske egenskaper danner et «amfiteater» rundt byen, som starter på havna og stiger nesten 1200 meter høyt på milde nedfarter. Dette gir en naturlig ly og var det som tiltrakk de første nybyggerne. Funchal har vært Madeiras hovedstad i over fem århundrer. Navnet sies å komme av at det vokser en overflod av fennikel (funcho på portugisisk) der. Havna, klimaet og den utmerka geografiske posisjonen har gjort at Funchal har hatt en rask befolkningsvekst. Det mest sentrale punktet er sannsynligvis SE-katedralen. Den blei bygd mellom 1493 og 1514 av Pero Annes i Manueline-stil, og representerer en av Madeiras mange skatter. Flagg og våpen. Madeiras flagg er delt i tre loddrette felt i henholdsvis blått, gult og blått. Disse symboliserer øya som er omgitt av det blå havet. I midtfeltet er et rødt og hvitt kristusordenkors. Flagget ble innført i 1978. Madeiras våpen har i midten et skjold med flaggmotivet. Skjoldet holdes av to munkeseler og har en armillarsfære på toppen. Under skjoldet står mottoet "Das ilhas as mais belas e livres", «Den vakreste og frieste blant øyer». Næringsliv. "Foreløpig tekst, basert på engelsk wp" Opprettinga av skattefrie industrisoner og bedra infrastruktur har ført til ei viss oppblomstring av små og mellomstore industribedrifter. Tjenestesektoren gir det største bidraget til regionens brutto verdiskapning, mens landbrukssektoren har hatt en kontinuerlig nedgang i de seinere åra. Fly. Øyene har to internasjonale flyplasser: På Madeira ligger Madeira lufthavn (også kalt Funchal lufthavn) (FNC) ved byen Santa Cruz øst for hovedstaden, og på Porto Santo ligger Porto Santo lufthavn (PXO). Flytida mellom de to er ca 15 minutter. Madeira lufthavn var tidligere svært kort og med vanskelige vindforhold. (Ved en ulykke i 1977 blei 150 mennesker drept.) For å utnytte kapasiteten fullt ut var det ikke uvanlig at større fly tok av herfra med minimalt med drivstoff, for så å mellomlande på den lengre rullebanen på Porto Santo og fylle opp der. Dette er det blitt slutt på etter ei større utbedring på Madeira. Etter dette er det lite internasjonal trafikk som går til Porto Santo. Madeira lufthavn har nå om lag 2,5 millioner passasjerer årlig og er navet i turisttrafikken. Skip. Madeiras plassering i forhold til de atlantiske vindsystemene er svært gunstig. Øyene har sia oppdagelsen vært et viktig hvile- og bunkringssted på vegen mellom Europa og Amerika. Fortsatt er Madeira et naturlig sted å stikke innom for seilskip på langtur. Av skip for øvrig er det lasteskip og cruiseskip som nå besøker øyene. Det går daglig ferge mellom Funchal og Porto Santo. For øvrig er det et utstrakt båttilbud for turister, med alt fra hypermoderne trimaraner til en kopi av Columbus' "Santa Maria". Tog. Det er ingen jernbane på Madeira. En periode var det toglinje mellom Funchal sentrum og forstaden Monte høyere opp i fjellsida, men denne blei nedlagt etter flere uhell. Vegtrafikk. Madeira har vært prega av smale, bratte og svært svingete veger. Inntil for noen tiår sia måtte busser på enkelte strekninger rygge midtvegs i de krappeste svingene. De seinere åra har det imidlertid vært ei storslått utbygging av hovedvegnettet ("Via Rapids") med mange tunneler og bruer. Nå går det dermed raskt å komme seg fram på hovedstrekningene, mens de gamle vegene (noen av dem er også utbedra) er til lokaltrafikk. Øya har et godt utbygd rutebussystem, men som vanlig er – jo lenger vekk fra sentrum du befinner deg, desto sjeldnere går bussene. Det er fire busselskap som har konsesjon for hver sin del av øya. I tillegg kommer et stort antall hotellbusser og turistturer av ulike slag. Funchal og andre byer har også et godt utbygd drosjesystem. Taubaner. Det er i de seinere år etablert to taubaner i Funchal, men prisnivået gjør at disse neppe brukes til annet enn turisttrafikk. Ved en del turiststeder som ligger på høye klipper, er det etablert taubaner eller andre innretninger for å frakte gjestene ned til badehus ved sjøen. Sleder. Et spesielt transportmiddel i Funchal er sledene på Monte, opprinnelig et transportmiddel for å komme raskt ned til sentrum, nå mest en turistattraksjon. Sleder kjører på glatt brustein nedover de bratte bakkene, mens 1-2 sjåfører står bak og styrer og bremser. Turisme. Turisme er en svært viktig næring i regionens økonomi og bidrar med 20 prosent av Madeiras bruttonasjonalprodukt. I tillegg fører turismen til økt aktivitet innen handel, transport og en rekke andre aktiviteter, pluss at det åpner seg et betydelig marked for lokale produkter. Porto Santo er heilt basert på turisme. De største nasjonalitetene av turister er tyske, skandinaviske og portugisiske. Fra Norge reiser det årlig i underkant av 20.000 turister til Madeira. Madeira har en overvekt av godt voksne turister, og skiller seg slik sett fra Kanariøyene. De fleste turistene bor på hoteller i og like utenfor hovedstaden Funchal, og tettstedene Camaro do Lobos og Canico do Baixo. I sommerhalvåret besøker også en del turister Porto Santo. Kultur. "Foreløpig tekst, maskinoversatt fra engelsk wp" Øyene er registrert som kilden til Madeiravin. Øyene er også kjent for sine eksotiske blomster, sub-tropisk, tropisk frukt og nyttårsaften-feiringen med et spektakulært fyrverkeri-show, som betraktes som det største i verden. Denne øya produserer nå også bananer, mango, papaya, annans, sukker, avocado, pasjonsfrukt, kaffe og mye annet. Tradisjonelle bakverk på Madeira inneholder vanligvis lokale ingredienser, en av de vanligste er mel fra Cana, bokstavelig talt Sukkerrør honning – molasses. Den tradisjonelle kaken på Madeira kalles "Bolo de mel", som oversettes som (Sukkerrør) "Honning kake". Besøkende til øya vil se mange eksempler på håndverk i salg i butikkene. Øyene har historiske monumenter, gater og torg (praças med mange hager og typiske små tettsteder. Idrett. Madeira har to lag i toppen av det portugisiske ligasystemet, Marítimo og Nacional. Marítimo har kommet til UEFA-cupen ved noen anledninger og har der slått lag som Juventus, Leeds og Rangers FC. I 2003–04 ble Nacional nummer 4 i den portugisiske ligaen, lagets beste plassering gjennom tidene. Cristiano Ronaldo er opprinelig fra Madeira og spilte på Nacional tidlig i karrieren. I de senere årene har Madeira kunnet vise til gode resultater i profesjonell basketball. CAB Madeira, særlig kvinnelaget, har vunnet flere titler. Madeira Andebol SAD, øyas eneste profesjonelle handball-lag, har hatt en viss suksess nasjonalt. Andre populære idretter er rallykjøring, sportsfiske og golf. Clemens Brentano. Clemens Wenzeslaus Brentano de La Roche (født 8. september 1778, død 28. juli 1842) var en tysk poet og forfatter. Ved siden av Achim von Arnim var han den viktigste representanten for Heidelberg-romantikerne. Han var andre sønn av Frankfurt-kjøpmannen Peter Anton Brentano (fra slekten "Brentano di Tremezzo") og Maximiliane von La Roche, en av Goethes ungdomsforelskelser. Brentano studerte i Halle og Jena, og bosatte seg senere i Heidelberg, Wien og Berlin. Han var en nær venn av Wieland, Herder, Goethe, Friedrich Schlegel, Fichte og Tieck. I 1801 flyttet han til Göttingen, og ble kjent med Achim von Arnim. I 1804 flyttet han igjen til Heidelberg og arbeidet med Arnim med "Zeitungen für Einsiedler" og "Des Knaben Wunderhorn". I årene mellom 1808 og 1818 levet han mest i Berlin, og fra 1819 til 1824 i Dülmen, Westfalen. Til hans tallrike søsken hørte Bettina Brentano, Georg Brentano, Christian Brentano, Sophie Brentano, Ludovica Brentano («Lulu»), Kunigunde Brentano («Gunda»), som var gift med den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny, samt Magdalene («Meline») Brentano (gift von Guaita). Kleopatra. Kleopatra er et gresk navn som betyr «til fars ære». Den Egyptiske dronningen Kleopatra VII er den mest kjente historiske personen med dette navnet. Utbredelse. Kleopatra er et svært sjeldent navn, men brukes noe i Hellas ("Kleopátra", Κλεοπάτρα). Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Kleopatra i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Flere kvinner som tilhørte Ptolemeerdynastiet i Egypt het Kleopatra. Flere av disse var regenter, og av disse er den siste den mest berømte. Farao. Farao (Arabisk فرعون, hebraisk:) viser til gudekongene i oldtidens Egypt. Det stammer fra det egyptiske ordet ordet "pr-o", som i hebraisk form ble brukt i Bibelen, og betyr «det store huset». Det siktet opprinnelig til kongens palass, men det ble senere brukt som en tittel på kongen selv. Tittelen er kjent første gang fra et brev til farao Tuthmose III. Den ble senere brukt som en tiltaleform. Kongen bar offisielt en tittel som bestod av fem navn. Farao var ikke ett av dem, men ble med tiden en viktig betegnelse på kongen. Azorene. Azorene eller Asorene (portugisisk: "Açores") er en portugisisk øygruppe i Atlanterhavet, ca. 1500 km fra Lisboa og 3900 km fra den nordamerikanske østkysten. De ni øyene som utgjør Asorene har et samlet areal på 2355 km² med en befolkning på 246 018 (2006). Øygruppen er ved siden av Madeira en av Portugals to selvstyrte regioner. Største by er Ponta Delgada på São Miguel. De ni større øyene strekker seg sammen med de åtte Formigas-klippene over 600 km fra nordvest til sydøst. Hele dette området utgjør en eksklusiv økonomisk sone på 1 100 000 km². Alle øyene er vulkanske, og vulkanen Ponta do Pico (2351 moh.) på øya Pico er øygruppens (og Portugals) høyeste punkt. Asorene er i virkeligheten toppene på noen av klodens høyeste (undersjøiske) fjell. Historie. Et kart over Asorene fra det sekstende århundre. Azorenes tidlige historie er fremdeles uklar. Helt siden antikken har det eksistert fortellinger om et øyrike i Atlanterhavet; den mest kjente er myten om Atlantis som Platon skrev om i dialogene Timaios og Kritias ca. 400 f.Kr., men som han hevdet stammet fra en mye eldre tradisjon. Genovesiske og katalanske kart fra midten av 1300-tallet viser øyer i ute i Atlanterhavet, og Asorene kan ha blitt besøkt av reisende til eller fra Kanariøyene i dette århundret. Antagelig var de kjent for sjøfarende før de offisielt ble «oppdaget» av portugiseren Diogo de Silves i 1427. Det er uvisst hvor Asorene fikk sitt navn fra. Den mest tilforlatelige forklaringen er at de fikk navn etter hønsehauken (port. "açor"), eller fra et portugisisk dialektord for blå, "azor", men ingen av forklaringene har kunnet la seg bevise. Etter de Silves' oppdagelse satte man sauer ut på øyene for å skaffe fremtidige bosettere tilgang på kjøtt. Først noen år senere begynte koloniseringen av Azorene, da bosetninger ble grunnlagt på Santa Maria (1439) og São Miguel (1444). Flere husdyr ble bragt til øyene, i tillegg til afrikanske slaver og nybyggere fra ulike vesteuropeiske land. Nybyggerne drev hovedsakelig jordbruk og vinproduksjon. I 1522 ble Vila Franca do Campo, hovedstaden på São Miguel, ødelagt av et skred etter et jordskjelv som tok livet av omkring 5.000 mennesker, og hovedstaden ble flyttet til Ponta Delgada. I 1583 sendte Filip II av Spania, som da var i personalunion med Portugal, en flåte til Azorene for å knuse en fiendtlig koalisjon av bl.a. Frankrike og England som ville sette en annen pretendent på den portugisiske trone. Filips flåte vant slaget, og Portugal forble i union med Spania til 1640, da lokalbefolkningen på Azorene slo den kastiljanske garnisonen. Under den portugisiske borgerkrigen mellom 1828-1834 ble Terceira hovedkvarter for det nye regimet under Maria II. Portugals diktator, António de Oliveira Salazar, lot Storbritannia bruke baser på Asorene fra 1943, da den annen verdenskrig var ved et vendepunkt og Tyskland ikke lenger så ut til å vinne. Tidligere hadde Salazar samarbeidet med Nazi-Tyskland. Asorenes strategiske beliggenhet var viktig for å sikre de allierte luftherredømmet over Atlanterhavet. Året etter åpnet USA en liten flybase på Santa Maria, og året etter en ny base på Terceira, hvor den fremdeles er i drift. I 1976 ble Asorene gjort til en selvstyrt region. Geografi. Asorene ligger i midten av det nordlige Atlanterhav og strekker seg fra vest-nordvest til øst-sydøst (mellom 36.5º-40º nordlige breddegrad og 24.5º-31.5º vestlige lengdegrad) over ca. 600 kilometer. Øygruppen ligger ved et trippelpunkt, dvs. et punkt der tre tektoniske plater møtes. De vestligste øyene, Corvo og Flores, ligger på den nordamerikanske plate, mens de andre øyene ligger mellom den eurasiske og den afrikanske plate. Det meste av den vulkanske aktivitet på Asorene foregår langs Terceirariften. Siden 1400-tallet har man registrert 28 vulkanutbrudd, 15 på land og 13 under havoverflaten. Det siste betydelige utbrudd kom fra Capelinhos-vulkanen utenfor Faial i 1957. Klima. Arkipelet ligger mellom 37º og 39º nord, og har et mildt, men vindsterkt, oseanisk subtropisk klima med svake årlige svingninger. Gjennomsnittstemperaturen ligger vanligvis mellom 16ºC og 24ºC. Administrativ inndeling. Det er fem byer ("cidades") på Azorene: Ponta Delgada og Ribeira Grande på São Miguel; Angra do Heroísmo og Praia da Vitória på Terceira aog Horta på Faial. Tre av disse, Ponta Delgada, Angra og Horta regnes som hovedsteder i lokalstyret, ettersom de er sete for henholdsvis presidenten, domstolen og regionalforsamlingen. Demografi. Asorene har 246.018 innbyggere, hvorav over halvparten bor på øya São Miguel. Øyene var ubebodde da portugiserne kom, og de fleste av dagens innbyggerne er portugisiskættede, med innslag av flamlendere, spaniere, franskmenn, maurere, jøder og afrikanere. Politikk. Siden 1976 har Asorene vært en selvstyrt del av republikken Portugal. De har sin egen regjering og sin egen lovgivende forsamling, et parlament med 52 deputerte i ett kammer. Disse velges for fire år av gangen. Presidenten og regjeringen styrer med støtte i parlamentet. Norsk navn på øygruppen. I rettskrivningslisten som ble godkjent av det daværende Kirke- og Undervisningsdepartementet i 1932 ble "Asorene" anbefalt som norsk skrivemåte. I 1962 ble anbefalingen endret til "Azorene". I 2005 godkjente Kulturdepartementet Språkrådets anbefaling om igjen gå tilbake til skrivemåten "Asorene" på norsk bokmål og nynorsk. Den oppgitte årsaken til den siste endringen var at bruken av "z" hverken samsvarte med den portugisiske skrivemåten ("Açores"), eller med norsk skriveskikk. I riksmålsordlisten er kun formen "Azorene" oppgitt per 2010. Formen "Azorene" er også fortsatt mest brukt i norske medier. Don Rosa. Keno Don Hugo Rosa (født 29. juni 1951) er en amerikansk tegneserieskaper og -forfatter, i Norge kjent for sine historier i bladet "Donald Duck & Co". Han er av mange blitt betegnet som arvtageren til Carl Barks. Biografi. Don Rosa har alltid vært en fan av tegneserier, spesielt av Donald Duck-historiene skrevet av Carl Barks, og i 1986 begynte han å skrive sine egne Disney-historier for forlaget Gladstone. I 1987 ble den første historien hans, "The Son of the Sun" ("Solens sønn" på norsk), utgitt for første gang. Senere begynte han å skrive for Egmont, noe han fortsatt gjør med Byron Erickson som redaktør. Rosa er kjent for sin særegne forteller- og tegnestil, og Donald-entusiaster vil kunne kjenne igjen historiene hans ved bare å se én av tegneserierutene. Et av mange kjennetegn på historiene hans er de mange detaljene. En detalj som ofte går igjen er Mikke Mus tegnet inn i en av rutene, gjerne på en litt ydmykende måte. I nesten hver historie Don Rosa lager, plasserer han en D.U.C.K. ("Dedicated to Unca Carl from Keno", «Dedikert til Onkel Carl fra Keno») i den første tegneserieruten i historien som en hyllest til sitt forbilde, Carl Barks. Dessuten kan man i de fleste historiene hans finne henvisninger til Barks-historier. Noen av Rosas historier er også fortsettelser på Barks-historiene. Nesten alle Don Rosas historier om onkel Skrue finner sted på 1950-tallet, selv om han ofte tar med oppfinnelser som ikke fantes på den tiden. En av hovedgrunnene til at historiene finner sted på 1950-tallet er at Don Rosa liker å se på endene fra Andeby som «ekte» personer som dermed også kan dø. I og med at Barks referanser om onkel Skrue viser at han må være født i 1867, vil det være unaturlig å tro at han fremdeles kan være i live den dag i dag. Her har vi trolig også grunnen til at det ikke virker som onkel Skrue, Donald eller noen av de andre figurene blir eldre, siden alle Don Rosas historier finner sted innenfor samme tiår: 1950-tallet. Egmont har gitt ut rundt 80 av Don Rosas historier på norsk så langt, hvorav de meste kjente hører til serien om "Skrues liv". Rosa har også laget Donald Ducks stamtre som i Norge ble utgitt for første gang i "Donald Duck & Co" i 1993. Det tar for seg de tre slektene «McDuck», «Duck» og «Kvakk». Don Rosa vant i 1992 Sproingprisen for beste utenlandske serie med Donald-historien "Tilbake til Xanadu". I 2008 gjennomgikk Don Rosa øyeopperasjoner, og under et intervju på en tegneseriefestival i Danmark sa han at han har trukket seg tilbake fra å tegne nye Andeby-historier. Han uttalte at han likevel ville fortsette å lage forsider, nesten slik Carl Barks gjorde. MUD. Multi User Dungeon (MUD) er en form for tekstbasert rollespill på Internett som spilles over den gamle Telnet-protokollen. MUD er en av de første formene for nettverksspill og forgjengeren til MMORPG. Bartolomé de Las Casas. Bartolomé de Las Casas (1484 – 17. juli 1566) var en spansk misjonær og historiker i den nye verden. Han ble berømt for sitt forsvar av de innfødtes rettigheter imot det brutale folkemordet iverksatt av de spanske nybyggerene. Hans pamflett "En kort framstilling av ødeleggelsen av [Vest]-India" "(Brevísima relación de la destrucción de las Indias)" gir en fyldig beskrivelse av grusomhetene utført av de spanske conquistadorene. Han ble født i Sevilla. Som en av kong Filipp II av Spanias undersåtter forklarte Las Casas at han i starten støttet de barbariske handlingene utført av sine landsmenn. Men han ble snart overbevist om at overgrepene til slutt ville føre til Spanias sammenbrudd i form av en guddommelig hevn. Ifølge Las Casas var det spanjolens ansvar å konvertere de innfødte til katolisismen og dermed gjøre de til lojale undersåtter i stedetfor å drepe dem. For at de ikke skulle ende som slaver foreslo Las Casas at man skulle hente afrikanere til Amerika og bruke de som slaver istedet. Senere forandret han mening om dette da han så slaveriets virkning på afrikanerene. Han deltok på Diego Velázquez de Cuéllars reise fra Hispaniola til Cuba i 1511, og dokumenterte conquistadorenes barbariske behandling av blant annet høvding Hatuey og hans tilhengere. Noen kilder hevder at Las Casas var etterkommer av en "converso" altså en spansk jøde som ble tvunget til å konvertere til kristendommen. Las Casas, Bartolome de Las Casas, Bartolome de Las Casas, Bartolome de Las Casas, Bartolome de Las Casas, Bartolome de Joseph Schumpeter. Joseph Alois Schumpeter (født 8. februar 1883, død 8. januar 1950) var en østerriksk økonom som ble født i Triesch, Østerrike-Ungarn (nå en del av Tsjekkia), men flyttet senere til USA, hvor han i mange år var professor ved Harvard-universitetet. Han var særlig opptatt av hva som påvirket den økonomiske utviklingen over tid, og var ikke tilfreds med den nyklassiske teoris forklaringer på dette. Schumpeter populariserte og utviklet det økonomiske begrepet "kreativ destruksjon". Biografi. Schumpeter studerte økonomi og jus ved Universitetet i Wien. Schumpeter lot seg kraftig inspirere av Carl Mengers elever og spesielt Friedrich von Wieser og Eugen von Böhm-Bawerk. Joseph Schumpeter tok sin doktorgrad i Wien allerede i 1906 i en alder av 23 år. Han underviste ved Universitetet i Cznernowitz i dagens Ukraina og i 1911 ble han professor ved Universitetet i Graz, hvor han underviste helt frem til første verdenskrig. Etter krigen ble han finansminister i Østerrike (1919-1920) i Karl Renners sosialistiske regjering. Han gjorde seg i denne tid berømt, da han etter ni måneder som finansminister kjørte med flere prostituerte i åpen hestedrosje gjennom Wien. Mellom 1920 og 1924 var han President til den private Biedermann-banken. Da banken, i likhet med en stor del av den regionale økonomien, kollapset, sto Schumpeter igjen på bar bakke. Han ble deretter ansatt ved Universitet i Bonn, hvor han ble helt frem til 1932. Han dro to ganger til USA for å undervise i økonomi ved Harvard, en gang i 1927 og en annen i 1930. På grunn av nasjonalsosialismens fremmarsj i Tyskland dro han tilbake USA, hvor han igjen underviste fra 1932 og frem til sin død i 1950. Ved Harvard møtte han liten forståelse, siden hans liberalistiske synspunkter virket utdaterte i forhold til den da populære keynesianismen. Han jobbet hardt i denne perioden, men oppnådde lite anerkjennelse for sine verker og sine økonomiske teser. Selv om Schumpeter var leder for det økonometriske selskapet i USA fra 1940 til 1941 (og fikk mange matematikere som tilhengere), hevdet han at han selv ikke var matematiker, men en nasjonaløkonom som prøvde å integrere sosiologisk forståelse med sin egen økonomiske teori. Schumpeter sa senere i sitt liv at han hadde tre mål for livet: Han ville bli verdens beste økonom, den beste hesterytter i Østerrike og den beste elskeren i Wien. Han uttalte at han hadde nådd to av målene. Han var i følge han selv verdens beste økonom, og verdens beste elsker, men hadde enda ikke klart å bli verdens beste hesterytter.. Økonomisk teori. Schumpeter la vekt på det han kalte entreprenørenes (gründernes) og innovasjonens (nyskapningens) rolle i den økonomiske utviklingen. Entreprenørene var personer som i særlig grad visste å utnytte de dårlige tider til sin fordel ved å ligge i front når det gjaldt innovasjoner. De våget å satse før andre på å ta i bruk ny teknologi og kunnskap i form av nye produkter, produksjonsmetoder, distribusjon og markedsføring etc. Ifølge Schumpeter gikk økonomien gjennom perioder med oppgang og nedgang, og det var nettopp i nedgangstider at grunnlaget for ny vekst ble lagt. I sin konjunkturteori skilte han mellom bølgebevegelser på kort, mellomlang og lang sikt. Hans analyse av langsiktige bølgebevegelser bygde blant annet på den russiske økonomen Nicolai Kondriatjev sine arbeider. Schumpeter kom til heder og verdighet etter andre verdenskrig, fordi mange mente at økonomene ikke klarte å forklare den økonomiske veksten særlig godt ved hjelp av sine kvantitative modeller. Også etter 1970 da det viste seg at Keynes sine teorier ikke lenger hadde samme forklaringskraft, fikk interessen for Schumpeter et oppsving. Oppmerksomheten ble rettet mot nye produkter og produksjonsprosesser for å gi vekst. Kritikerne hevdet derimot at entreprenørene alene neppe løste problemene i samfunnet; få kan hevde at de kan lede bedrifter slik at de hele tiden er nyskapende. Selv mente han at Leon Walras var verdens beste økonom. Schumpeter og keynesianismen. Han hadde mer tro på at fri-markedsøkonomien ville komme seg ut av krisene på egenhånd enn sin berømte samtidige økonom John M. Keynes, som mente at staten burde gi stimuluspakker til næringslivet i dårlige økonomiske tider. Konjunkturbølger forklarte Schumpeter blant annet med at innovasjonene gjerne kom i 'svermer', slik at gode tider uvegerlig måtte avløse de dårlige. Ulikevekt og kriser hadde en positiv funksjon ved at man da kvittet seg med foreldet teknologi og utrangerte bedrifter, noe som la grunnlaget for ny vekst som hele samfunnet ville dra nytte av senere. Kapitalismen. Schumpeters mest kjente tese kom frem i hans bok "Capitalism, Socialism and Democracy", som gikk ut på at kapitalismen var dømt til å forsvinne, ikke på grunn av dens fallitt, men på grunn av dens suksess. Han hevdet videre at han ikke var en anti-kapitalist, men snarere en realistisk doktor som måtte si sannheten om pasienten. Han mente at kapitalismen var et dynamisk og fredelig økonomisk system, men at det utviklet en mentalitet hos befolkningen og i det intellektuelle miljøet som til slutt ville føre til at kapitalismen ville forsvinne. FNs fredsbevarende styrker. Kart som viser hvor FN har eller har hatt fredsbevarende styrker pr. 2009. Mørkeblått indikerer operasjoner i aktivitet, mens lyseblått viser tidligere aktivitet. FNs fredsbevarende styrker er militære styrker utsendt av FNs sikkerhetsråd. Fra 1947 til 2001 tjenestegjorde om lag 50 000 nordmenn i disse styrkene. FNs fredsbevarende styrker ble tildelt Nobels fredspris i 1988. Den 29. mai er av FN proklamert som Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende styrker. Dagen feires også i Norge. Bayreuth. Bayreuth er en by i den nordlige delen av tyske delstaten Bayern. Denne rolige byen (ca. 70 000 innbyggere) ligger ved elven Roter Main, en sideelv til Main. Bayreuth er hovedstaden i den bayerske regionen Oberfranken. Bayreuths mest berømte innbygger er nok Richard Wagner som bodde her fra 1872 til hans død i 1883. Wagners villa «Wahnfried» ble bygget med støtte fra kong Ludwig II av Bayern og har blitt omgjort til et Wagner-museum. Nord for Bayreuth ligger Bayreuth Festspielhaus, et operahus laget spesielt for fremføringer av Wagners operaer. Det var her premierene på operaene Der Ring des Nibelungen og Parsifal fant sted. Onde tunger vil ha det til at Wagner valgte Bayreuth fordi han ønsket seg et sted som ikke var kjent for noe annet. Imidlertid henger nok stedsvalget mer sammen med mulighetene for kongelig finansiering. Bayreuths historie går tilbake til ca. 1100. Under etterkrigstiden havnet Bayreuth i et litt avisides hjørne langt nordøst i Bayern, klemt inne noen mil fra grensen mot DDR i nord og mot Tsjekkoslovakia i øst. Imidlertid går autobahn A9 mellom Berlin og München forbi like ved siden av, og idag er dette en sterkt trafikkert vei, akkurat som den var da den først ble bygget på 1930-tallet. Bayreuth er også kjent for at dikteren Jean Paul (alias Johann Paul Richter) hadde tilhold her. UNIFIL. Kartskisse over UNIFILs operasjonsområde, august 2011 En av UNIFILs baser i Libanon, i 1981 United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) (FNs midlertidige styrke i Libanon), fredsbevarende styrke opprettet av FNs sikkerhetsråd resolusjon 425 av 18. mars 1978 for UNIFIL har hatt deltakelse fra Norge, Nederland, Nigeria, Senegal, Fiji, Irland, Finland, Frankrike, Ghana, Kina, Nepal, Canada, Iran, Sverige, Italia, India, Polen, Ukraina og Estland. I løpet av de 20 årene fra 1978 til 1998 mistet 21 norske FN-soldater livet i UNIFIL. Totalt sett har UNIFIL hatt et tap på 258 mann "(pr. 31. juli 2006)". UNIFILs mandatstid ble i august 2006 forlenget til 31. august 2007. Pr. 30. april 2006 bestod styrken av 1991 soldater, ca 50 UNTSO-observatører og 390 sivilister. Styrken består av kontingenter fra Frankrike, Ghana, India, Irland, Italia, Kina, Polen og Ukraina. Norsk deltakelse. "Se også: Den norske FN-styrken i Libanon" Fra 1993–95 var generalmajor Trond Furuhovde sjef for UNIFIL. Fra august 2008 til august 2009 – CIMIC Unit Ettervirkninger av utenlandstjeneste i krigs- og konfliktområder. Psykiske ettervirkninger av militær utenlandstjeneste i stridende områder ble først allment kjent etter 2000, selv om det så tidlig som i 1993 ble gjort en stor undersøkelse av tidligere UNIFIL-mannskap der det ble rapportert «stressreaksjoner, som skvettenhet, søvnvansker, mareritt, skyldfølelse og gjenopplevelser av hendelser fra tjenesten». Undersøkelsen viste også at antall selvmord og andre voldsomme dødsfall var høyere enn forventet. Angstlidelsen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er blitt mer klarlagt og det finnes flere undersøkelser som viser at selvmord og annen voldsom død er høyere blant personell som avtjener og at skilsmisser forekommer hyppigere blant de som har avtjent slik tjeneste. Det er også grunn til å tro at selvmord og annen voldsom død forekommer hyppigere blant personell som er kommet tilbake fra utenlandstjeneste i stridende områder. Snes. Et snes er gammel mengdeenhet som tilsvarer (20) enheter eller stykk. Ordet "snes" er avledet av det norrøne ordet "sneis" som betyr pinne eller tynn kvist. "Snes" betyr egentlig det antall av noe som er tredd inn på en pinne. Snesland. Snes har også vært i bruk som kvadratmål i Skandinavia. I Dalarna i Sverige var et snesland et jordstykke som ga ett snes såkorn i avkastning. Før 1665 utgjorde ett snesland 9 bandland eller 324 kvadratalen. Etter 1665 var det imidlertid vanlig å definere et snesland som 10 bandland eller 340 kvadratalen. I Sverige tilsvarte dette 1/40 tønneland eller ca. 126,9 m². Et snesland tilsvarte dessuten 1/10 kistland eller 1/20 spannland. Berliner Dom. Berliner Dom (egentlig: "Oberpfarr- und Domkirche zu Berlin") er en protestantisk kirke som står på en øy i elven Spree, kjent som Museumsinsel. Opprinnelig var den en hoffkirke for Brandenburgs kurfyrster, senere Preussens kongehus, slekten Hohenzollern. Den ligger i umiddelbar nærhet av det ødelagte Berlins slott, som planlegges gjenoppbygget. Adkomsten går gjennom parken Lustgarten. Under kirken befinner Hohenzollerns krypt seg. Kirken har blitt brukt som gravsted for Hohenzollerne siden 1536, og Elisabeth av Danmark, Norge og Sverige ligger begravet her. Den prøyssiske konge og tyske keiser Vilhelm II tegnet grunnskissen og ga arkitekten Julius Raschdorff, professor ved Technische Hochschule Charlottenburg, i oppdrag å bygge den nåværende domen på samme sted som den gamle kirken, i italiensk høyrenessansestil. Grunnstenen ble lagt i 1894 og bygningen ble innviet 27. februar 1905. Hovedalteret er laget av Friedrich August Stüler i 1850, mens Carl Begas den eldre har utført alterbildet. Hovedkirken ble sterkt skadet i 1944, og kunne først i 1993 tas i bruk igjen. Restaureringen ble ferdigstilt den 29. juni 2002. Idag finner det regelmessig sted gudstjenester og konserter i Berliner Dom. Rett foran domen, i Lustgarten, ligger et monument til minne om Herbert Baum. Herbert Baum var en kommunist som ble henrettet i 1942. Monumentet, som er en liten hvit kube av sten, er interessant siden det opprinnelig ble reist av den øst-tyske regjeringen i 1981. Etter gjenforeningen har den tyske stat «korrigert» monumentet med to glassplater festet til sidene av det. Disse gir ytterligere informasjon om Baum og hans kamerater. Den teksten som nå er dekket til forkynner blant annet «Evig vennskap med Sovjetunionen». Hohenzollern. Hohenzollern er en tysk fyrsteslekt, som opprinnelig stammer fra Schwaben. Stamborgen er Burg Hohenzollern, som ligger i nærheten av Hechingen i Baden-Württemberg. Her fantes det også frem til 1849 to selvstendige fyrstedømmer, Hohenzollern-Hechingen og Hohenzollern-Sigmaringen, som senere ble innlemmet i kongeriket Preussen under betegnelsen Hohenzollernsche Lande. De var en del av staten Preussen fram til den allierte okkupasjonen etter andre verdenskrig. I 1952 ble de innlemmet i Baden-Württemberg. Slekten Hohenzollern nevnes først i 1061. Ved begynnelsen av 1200-tallet deler den seg i en schwabisk og en frankisk linje. I 1415 kommer den frankiske linjen i besittelse av markgrevskapet Brandenburg; i 1701 lar Friedrich I, kurfyrste av Brandenburg og samtidig hertug av Preussen, seg krone til konge av Preussen i Königsberg. Fra 1871 til 1918 var de prøyssiske kongene av huset Hohenzollern også keisere av det tyske rike. Den siste Hohenzollernkeiseren var Wilhelm II, som abdiserte i 1918. Kongene av Romania tilhørte også huset Hohenzollern. a>. Denne tegningen er moderne, men våpenet stammer fra middelalderen. Markgrever av Brandenburg-Bayreuth. Videre: Markgrever av Brandenburg-Kulmbach, Brandenburg-Küstrin, Brandenburg-Ansbach-Bayreuth. Eksterne lenker. Hohenzollern Spree. Spree er en elv og kanal i Tyskland som flyter gjennom delstatene Sachsen, Brandenburg og Berlin. Den starter i Lausitzer Bergland i Sachsen fra tre kilder i Ebersbach, Neugersdorf og ved Kottmar, og munner ut i Berlin-Spandau i Havel. Elven er 382 km lang. Spree er seilbar i underløpet over en lengde på 150 km. Den er forbundet med Oder gjennom Oder-Spree-kanalen. Spree ved Riksdagen i Berlin Karl Friedrich Schinkel. Karl Friedrich Schinkel (født 13. mars 1781 i Neuruppin i Brandenburg, død 9. oktober 1841 i Berlin) var en prøyssisk arkitekt og maler, som sterkt kom til å prege klassisismen. Schinkel designet den først prøyssiske, senere tyske militære dekorasjonen Jernkorset som deles ut ved tapperhet i krig, innstiftet som følge av Napoleonskrigene i 1813. Han er kjent for en rekke monumentale bygninger i Berlin og Potsdam, blant dem bygningen til Preußische Kriegsakademie mot Unter den Linden, men hadde også bl.a. stor betydning for utformingen av en rekke bygninger i Oslo, blant annet av Universitetsbygningene ved Karl Johans gate som han bistod i utformingen av. Schwaben. a> med Swabens administrative region markert i rosa Schwaben er en historisk region og et språkområde i Tyskland. Geografi og historie. Schwaben finnes ikke på noe kart, siden regionen bare delvis sammenfaller med administrative enheter i Tyskland. Dermed kan det være en viss uenighet om nøyaktig hvor grensen mot Schwaben går. Da dette er en historisk region og språklig område, og ikke en politisk enhet, er det ikke klare grenser for området. Hertugdømmet Schwaben. I tidlig middelalder eksisterte Hertugdømmet Schwaben. Det omfattet større områder sørvest i det tyskspråklige området, blant annet Baden, Alsace (Elsass), Vorarlberg og det meste av det tyskspråklige Sveits. Dette området tilsvarer omtrent det området hvor det i dag snakkes alemanniske dialekter. Dagens Schwaben. Senere har begrepet Schwaben blitt et mer geografisk begrenset område. Hoveddelen av Schwaben ligger i delstaten Baden-Württemberg, hvor de sentrale delene rundt Stuttgart og Heilbronn, samt de østlige og sørlige delene regnes til Schwaben. I tillegg kommer den bayerske regionen Schwaben med byen Augsburg og alperegionen Allgäu. Elva Lech øst for Augsburg er en kraftig dialektgrense mot det egentlige Bayern. I middelalderen ble også det meste av dagens Sveits og Alsace (Elsass) regnet til Schwaben. Slett ikke Schwaben. Ikke hele Baden-Württemberg regnes til Schwaben. Områdene langs Rhinen i Baden-Württemberg, med byer som Konstanz, Freiburg og Karlsruhe regnes derimot ikke til Schwaben, men til Baden. Schwarzwald danner her en naturlig grense. De nordøstlige områdene, rundt Tauberbischofsheim hører til Franken. De språklig nærbeslektede "Badenser" (innbyggerne i Baden), blir fort fornærmet om man ikke hører eller merker forskjellen! Kultur og særpreg. Schwaben står ikke på noe kart over Tyskland, men er likevel en selvbevisst region med mange kulturelle særdrag som er svært kjent i Tyskland. Språk. Dialekten i Schwaben tilhører den alemanniske dialektgruppen, sammen med dialektene i Sveits, Alsace, Vorarlberg i Østerrike og Baden. Blant kjennemerkene på dialekten er den utbredte bruken av sch-lyden. På tysk uttales st- i begynnelsen av et ord som scht- (eks. Stein), men i alemanniske dialekter gjelder dette også midt inne i ordet eller på slutten (eks. Fescht for Fest). Diminutiven -lein/-chen heter -le, for eksempel kalles delstaten Baden-Württemberg humoristisk for "Ländle", istedenfor "Ländchen" (Lille land). Religion. De nordvestre områdene rundt Stuttgart er protestantiske, og danner en stor protestantisk øy i det katolskdominerte Sør-Tyskland. Områdene lenger sør, rundt Rottweil og ved Bodensjøen, samt i delstaten Bayern, er katolske. I de katolske områdene finnes det gamle karnevalstradisjoner, som her kalles "Fastnet", preget av ild og skremmende kostymer. Mat. Kjøkkenet i Schwaben har også en del spesialiteter, blant annet brukes det en god del pasta, eller nudler. Fersk nudeldeig som rives i strimler over kokende vann, kalles ¨"Spätzle", og "Käsespätzle" er det samme tilsatt ost. Schwabens svar på ravioli er "schwäbische Maultaschen" (avledet av maul, kjeft, og tasche, lomme), som er større, mer kjøttfylte enn sine italienske søskenbarn, og gjerne kokt i kraft. I områdene rundt Stuttgart dyrkes store mengder lett rødvin, som i all hovedsak drikkes av innbyggerne selv, og som derfor er vanskelig å få tak i i andre deler av Tyskland. Innstilling. "Die Schwaben", innbyggerne i Schwaben, har ord på seg for å være gjerrige, eller sparsomme, som de selv sier. De er også arbeidsomme, litt trauste og regnes for å være veldig lojale. De drømmer også om å starte egen bedrift, og ganske visst er store områder i Schwaben preget av driftig industri. Økonomisk er regionen blant de sterkeste i hele Tyskland. IMovie. iMovie er et av fem programmer i Apples programpakke iLife for Mac som lar brukerne redigere sine egne filmer. iMovie tilbyr et enkelt og oversiktlig brukergrensesnitt for redigering av video med mulighet for å legge til effekter, overganger, musikk og lyd. Programmet gir også brukeren mulighet til å eksportere den redigerte filmen til formater beregnet på å sendes via e-post, lagres på en webside, YouTube, CD-ROM/DVD-plate, eller tilbake til mediet brukeren importerte fra. Filevault. FileVault sikrer hjemmemappene i Mac OS X (fra versjon 10.3) med krypteringsteknologien AES-128. Denne sikkerhetsfunksjonen kan brukeren selv velge om han/hun ønsker å benytte seg av, og dersom den aktiveres vil FileVault automatisk kryptere og dekryptere innholdet i hjemmemappen til brukeren. Mange brukere har imidlertid opplevd at FileVault ikke fungerer optimalt og at brukere risikerer å miste hele hjemmeområdet sitt. Safari (nettleser). Safari er Apples nettleser for Mac OS X. Den var originalt kun tilgjengelig for Apple Macintosh-maskiner med OS X, men ble 11. juni 2007 også gjort tilgjengelig for Windows-brukere. Ved lansering av Safari 6.0 i 2012 ble Windows-støtten fjernet og Safari er kun nå for Mac OS X og iOS. Safari er bygd over en kjerne av åpen kildekode med en webside-visningsmotor som blant annet bruker KHTML- og KJS-programvare fra KDE. En del forbedringer har blitt tilbakeført til KHTML, men Apples versjon, WebKit, er i dag lite kompatibelt med KHTML. Derimot skal Webkit innarbeides i Qt 4.4. Historie og utvikling. Fram til 1997 ble Apple Macintosh maskiner levert kun med Netscape Navigator. Senere ble Microsofts Internet Explorer for Mac levert som standard nettleser som følge av en fem års avtale mellom Apple og Microsoft. Netscape Navigator ble likevel fortsatt levert med maskinene. Microsoft ga ut fem hovedversjoner av Internet Explorer for Mac, den siste kom 27. mars 2000. Safari 1.0. 7. januar 2003 annonserte Steve Jobs at Apple hadde utviklet sin egen nettleser med navnet Safari. De ga ut den første beta-versjonen den dagen, senere fulgte et antall offisielle og uoffisielle betaversjoner helt til versjon 1.0 ble gitt ut 23. juni 2003. I utgangspunktet var den bare tilgjengelig som en separat nedlasting, men den ble inkludert som standard nettleser i Mac OS X v10.3 24. oktober 2003, mens Internet Explorer for Mac var med som en alternativ nettleser. Fra og med Mac OS X v10.4 som kom 29. april 2005 har Safari vært den eneste nettleseren som har fulgt med operativsystemet. Safari bruker Apples WebKit for å tegne opp websider og kjøre JavaScript. WebKit består av WebCore (basert på Konquerors KHTML engine) og JavaScriptCore (basert på KDEs kjs JavaScript engine). I likhet med KHTML og kjs, er WebCore og JavaScriptCore fri programvare og er utgitt under betingelsene til GNU Lesser General Public License. Noen av Apples forbedringer til KHTML-koden er ført tilbake til Konqueror-prosjektet. Apple har også utgitt mer kildekode som åpen kildekode under en variant av BSD-lisensen. Etter kritikk fra KHTM-utviklere fordi de ikke hadde tilgang til endringsloggen, flyttet Apple i juni 2005 kildekoden og oversikten over kjente feil i WebCore og JavaScriptCore til OpenDarwin.org. WebKit ble også frigitt som åpen kildekode. Kildekoden til andre deler av nettelseren, som f.eks. GUI-delen, er fortsatt proprietær. Safari 2.0. Versjon 2.0 av Safari, som ble gitt ut 29. april 2005 og bare kjører på Mac OS X 10.4.x (Tiger) eller nyere, inkluderer en innebygd RSS og Atom leser. Andre egenskaper er Privat nettlesing (som er en innstilling der ingen data om brukerens aktivitet på nettet blir lagret), muligheten til å lagre og sende websider som e-post, muligheten til å søke i bokmerkene og ifølge rapportene en hastighetsøkning på 1.8x i forhold til versjon 1.2.4. Dave Hyatt, en av utviklerne på Safari hos Apple, dokumenterte i april 2007 sin fremgang når det gjaldt å fikse feil i Safari for å få den til å gå gjennom Acid2-testen. 27. april 2007 annonserte han at utviklingsversjonen hans av Safari hadde som første nettleser noensinne gått gjennom testen. Endringene var i utgangspunktet ikke tilgjengelige for sluttbrukere hvis de ikke lastet ned og kompilerte WebKit-kildekoden selv, eller lastet ned en komplett versjon fra opendarwin.org. 31. oktober 2005, ga Apple ut versjon 2.0.2 av Safari som inkluderte retting av Acid2-feil. 9. januar 2007 annonserte Steve Jobs formelt Apples iPhone, som bruker Safari-nettleseren. Safari 3.0. Under WWDC 2007 annonserte Steve Jobs at Safari 3 vil kjøre på Microsofts Windows XP og Windows Vista. Versjon 3.0 (beta) fungerer også med GoogleDocs og gir mulighet for bedre formatering i Gmail, noe som ikke var tilgjengelig i tidligere versjoner av Safari. Betaversjonen av Safari for Windows hadde flere kjente feil i den opprinnelige beta-versjonen som kom 11. juni 2007, versjon 3.0. Feilene ble rettet av Apple bare tre dager senere, og 14. juni 2007 kom Windows versjon 3.01. Safari 6.0. Safari 6.0 ble levert sammen med det nye operativsystemet OS X Mountain Lion ILife. iLife er en samling programmer for Mac OS X fra Apple. Programmene brukes for å lage, organisere, se på og publisere digitalt innhold som f.eks. bilder, filmer og websider. Programpakken følger med alle nye Mac-maskiner. iPhoto. Programvare for å holde oversikt over og redigere bilder. Man kan også bestille fotoalbum fra iphoto. GarageBand. Programvare for redigering av musikk, samt muligheter for å lære instrumenter. iWeb. iWeb er en enkel programvare for å lage nettsider. Man slipper å kode nettsiden selv. iDVD. Programvare for å lage DVD-menyer og brenning av DVD-er. Opprinnelse. Etter at Steve Jobs returnerte til Apple som CEO begynte han å posisjonere Macintoshen som navet i sin visjon om den den digitale livsstilen. Den opprinnelige iMacen var det første steget i utviklingen av dette konseptet. Ikke bare ga den Macintosh et nytt utseende, men den forandret datamaskinen generelt ved at andre PC-produsenter også begynte å forandre på design og utseendet på sine maskiner. For å møte behovene til mulige kjøpere av Macintosh utenom Apples kjernekunder innen design, grafisk bransje og medieindustrien, har Apple utviklet et voksende antall høykvalitets forbrukerorienterte programmer med en distinkt gjennomført utseende og brukergrensesnitt. Utviklingen av iPod og dens store popularitet i markedet for bærbare musikkspillere, sammen med iTunes og iTunes Music Store, har hjulpet Apple til å komme tilbake som et av de viktigste firmaene i PC-markedet. De første versjonene av iMovie, iTunes, iPhoto, iDVD, GarageBand og iWeb ble pulisert i den rekkefølgen. De første tre programmene var opprinnelig tilgjengelige gratis fra Apples nettsider, mens iDVD var tilgjengelig bare sammen med maskiner som hadde SuperDrive (kombinert CD/DVD leser/brenner). I januar 2003 ble pakken satt sammen og fikk navnet iLife. iTunes er fortsatt gratis tilgjengelig på nettet, mens de nyeste versjoner av de andre programmene må kjøpes som en iLife-pakke, samt at de følger med alle nye Macintosh-maskiner. I iTunes '06 er ikke iTunes markedsført som en del av programpakken, men det følger med. iTunes er det eneste programmet som kan kjøres på maskiner som bruker Microsoft Windows som operativsystem. Ebel es-Saqi. Ebel es-Saqi er en landsby i distriktet Marjayoun i Sør-Libanon. Navnet betyr «stedet hvor dyrene kommer for å drikke». Befolkninga er på ca. 2000 personer (1990), og de er hovedsakelig kristne og drusere. Byen ligger 720 moh. på en åsrygg vest for Hasbanielven. Landsbyen har tre kirker, en greskortodoks, en katolsk og en protestantisk. Ebel es-Saqi var hovedkvarter for den norske infanteribataljonen Norbatt fra 1978 til 1998, og fikk i denne perioden et voldsomt økonomisk oppsving med mange forretninger, restauranter, frisørsalonger og vaskerier. Etter at Norbatt trakk seg ut, har bunnen falt ut av forretningslivet. Inderne som tok over etter nordmennene, har begrenset kjøpekraft, så nesten alle butikkene er lagt ned. I nordre del av byen ligger Norbatts plass til ære for de norske styrkene. I 1991 ble de fleste forlegningene flyttet ut av Ebel es-Saqi til en ås nord for byen, Jabal Qalaat Jabbour, som i norsk oversettelse har fått navnet Falkehøyden. Ordfører (valgt i mai 2004) var Ryad Abu Samra (død 28. november 2006). Pjotr Tsjajkovskij. Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij (russisk: Пётр Ильич Чайковский – "Pjotr Il’ič Čajkovskij",; født i Votkinsk i Russland, død) var en russisk komponist fra romantikken av ukrainsk-fransk avstamning. Selv om han ikke var medlem av den russisk-nasjonalistiske gruppen komponister kalt «den mektige håndfull», har hans musikk blitt kjent for sin distinkte russiske karakter, så vel som sine rike harmonier og emosjonelle melodier. Liv. Tsjajkovskijs far, Ilja Petrovitsj, var en ukrainsk gruveingeniør, mens hans mor Aleksandra Andrejevna d'Assier nedstammet fra en meget musikalsk fransk familie. Hun var farens andre kone. Tsjajkovskij vokste opp som nest eldst av seks søsken i småbyen Votkinsk ikke langt fra Ural-fjellene. Det fantes ingen skole der, men takket være foreldrenes velstand fikk Tsjajkovskij fra han var fire år gammel en fransk guvernante som tok seg av barnas opplæring. Han ble snart guvernantens favoritt; hun sa senere at hun aldri hadde «truffet et edlere barn». Tsjajkovskij på sin side kalte henne en helgen. Som voksen ville han tilgodese henne med en pensjon, noe hun avslo, men han besøkte henne i Montbéliard i Alsace, der hun kom fra. Tsjajkovskij viste seg tidlig som musikalsk begavet, og fikk pianotimer i femårsalderen. Familien flyttet til St. Petersburg i 1848 da faren fikk arbeid der, og sønnen ble sendt på en skole som skulle forberede ham på et liv i embetsstanden. 14 år gammel fikk han et av de hardeste slag livet gav ham: Hans mor døde av kolera. De hadde stått hverandre nær, og han kom aldri helt over tapet. 19 år gammel begynte Tsjajkovskij i justisdepartementet, men mistrivdes usigelig, og dyrket musikken i fritiden. I 1862 åpnet musikkonservatoriet i St. Petersburg med Anton Rubinstein som leder. Fra 1863 begynte Tsjajovskij der som heltidsstudent; og da Antons bror, Nikolai Rubinstein, åpnet musikkonservatoriet i Moskva i 1866, fikk Tsjajkovskij straks en stilling som professor i musikkteori, og holdt posten anslagsvis fram til rundt 1878. Han fikk en god venn både i Nikolai, som han delte leilighet med, og i Pjotr Jugenson, som skulle bli den som utgav hans verker. Han gav seg nå i kast med å komponere sin 1.symfoni, men klarte ikke å holde styr på sitt forbruk av alkohol og endte med et nervesammenbrudd. Etter en rekonvalesensperiode gjorde han imidlertid symfonien (senere kalt «Vinterdrømmer») ferdig, men Anton Rubinstein syntes så lite om den at han ikke ville oppføre den. Tsjajkovskij med hustruen Antonina Miliukova Tsjajkovskijs homofili gjorde ham til et ensomt menneske som flyktet inn i arbeidet. 36 år gammel besluttet han å gifte seg, «med hvem det så måtte være», som han skrev til sine brødre. Han giftet seg med Antonina Miljukova, en tidligere student ved konservatoriet som var mentalt syk og tilbrakte de siste 20 år av sitt liv på sinnssykehus. Hun aksepterte et ekteskap der han understreket at han ikke kunne tilby annet enn «sympati og takknemlighet», og bryllupet ble gjennomført i all hast den 18. juli 1877. Allerede kort tid etter angret imidlertid Tsjajkovskij på giftemålet. Han forsøkte å begå selvmord i det iskalde vannet i Moskva-elven, men etter å ha mislyktes dro han til sin bror i St. Petersburg, der han fikk et nervesammenbrudd. Etter bare seks ukers ekteskap ble Tsjajkovskij og Miljukova separert. De så aldri hverandre igjen; Tsjajkovskij dro til Genève på rekonvalesens. En langt mer innflytelsesrik kvinne i Tsjajkovskijs liv var en rik enke, Nadesjda von Meck (1831–1894), som han korresponderte med fra 1877 til 1890, men hun insisterte på at de aldri skulle møtes, denne opplysningen nevnes i det norskproduserte hørespillet "Eventyret om Tsjajkovskijs", men i følge ulike biografier og faktabøker, som for eksempel "Classical Music For Dummies" blir det nevnt at dette var Tsjajkovskijs ønske, i frykt for at hans legning skulle avsløres på en tid da homofili betydde tortur og dødsstraff i Russland. I tillegg til å gi ham en årlig økonomisk støtte pålydende 6 000 rubler, uttrykte hun sin interesse for hans musikalske karriere og beundring for hans musikk. Senere kuttet hun plutselig sin støtte, trolig da hun fant ut om hans seksuelle preferanse. Det er mulig at Nadesjda planla å gifte bort en av sine døtre til Tsjajkovskij. Hun hadde tidligere forsøkt å gifte bort en av dem til Claude Debussy, som bodde i Russland en periode og var lærer for familien. Hun kan også ha vært preget av at hun hadde pådradd seg en tuberkulose som førte til at hun døde bare to måneder etter Tsjajkovskij. Bare ni dager etter den første oppsetningen av hans sjette symfoni, "Pathétique", i 1893, døde Tsjajkovskij. Det er generelt akseptert at han begikk selvmord, selv om eksakt dødsårsak og omstendighetene er ukjente. Det har vært hevdet at det var kolera, som også hans mor døde av, etter at han med vilje skal ha drukket infisert vann, selv om arsenikkforgiftning er mer sannsynlig. En påstand er at en gruppe av hans tidligere klassekamerater to dager før hans død hadde møttes og krevd at han skulle begå selvmord for å unngå en skandale rundt hans påståtte forhold til en nevø av et medlem av det russiske aristokratiet. Tsjajkovskij ble gravlagt i Tikhvin-gravstedet i St. Petersburg. Hans liv, dog noe utbrodert, er et tema i Ken Russells film "The Music Lovers". Balletter. Tsjajkovskij er nok mest kjent for sine balletter. Den første, "Romeo og Julie" ble skrevet i 1870, mens "Svanesjøen" (op. 20) ble komponert i 1875 og 1876, og først oppsatt (dog ikke helt komplett) ved Bolsjojteateret i Moskva i 1877. Tsjajkovskijs eget favorittverk var balletten "Tornerose" (op. 66). Det ble skrevet rundt 13 år senere, i 1888 og 1889, og ble først oppsatt i 1890 ved Mariinskij-teatret i St. Petersburg. Tsjajkovskijs siste ballett var "Nøtteknekkeren" (op. 71), komponert i 1891/92 og basert på en fortelling av E. T. A. Hoffmann. Dette er Tsjajkovskijs mest kjente ballett, men også den Tsjajkovskij selv var minst fornøyd med. Operaer. Tsjajkovskij skrev ti operaer, blant dem "Eugene Onegin" (1877–1888) og "Spardame" (op. 68; 1890). Symfonier. Tsjajkovskijs tidligere symfonier er stort sett gladlynte verker med nasjonalistisk karakter, mens de senere symfonier dveler ved skjebnen, uvisshet, og, særlig i den sjette, desperasjon. Han skrev også fire orkestrale suiter mellom den fjerde og den femte symfonien. Han ville opprinnelig også kalle én eller flere av disse symfonier, men ombestemte seg. De fire suitene er uansett symfonisk i karakter, og regnes av mange som urettferdig forsømte orkestrale mesterverk. Konserter. Av hans tre konserter for piano, er det den første, i b-moll (op. 23; 1874–1875) som er mest kjent og anerkjent. Den ble opprinnelig refusert av pianisten Nikolai Rubinstein som dårlig komponert og uspillelig, men senere urframført av Hans von Bülow i Boston i 1875. Den såkalte tredje pianokonsert i Ess-dur har en interessant historie. Den ble påbegynt etter den femte symfonien og var ment å bli hans neste symfoni, altså hans sjette. Han avbrøt imidlertid dette arbeidet og konsentrerte seg om det man nå kjenner som hans sjette symfoni, et helt annet verk. Etter Tsjajkovskijs død gjorde komponisten Sergej Tanejev ferdig orkesterdelene, la til en pianodel og publiserte den som «Tsjajkovskijs tredje pianokonsert». Dette er ikke en spesielt dekkende tittel, mer presist vil den kunne kalles «Uferdig symfoni av Tsjajkovskij, komplettert og arrangert for piano og orkester av Tanejev». Den uferdige symfonien også blitt ferdigskrevet som en symfoni av en sovjetisk komponist, Semjon Bogatjrev. Denne ble publisert som «Symfoni nr. 7 i Ess-dur», og spilt inn av Philadelphia Orchestra under Eugene Ormandy. Hans fiolinkonsert i D-dur (op. 35) ble skrevet på under en måned i mars og april 1878, men uroppføringen ble forsinket til 1881 siden konserten ble refusert av fiolinisten Tsjajkovskij ville dedisere arbeidet til. Øvrige verker. Blant Tsjajkovskijs øvrige verker er den populære "1812-ouverturen" (op. 49; 1880), "Romeo og Julie-fantasiouverturen" (1881), "Capriccio Italien" (op. 45; 1880) og "Marche Slave" (op. 31; 1876). Nils Georg Fosland. Nils Georg Fosland (født 14. mars 1944 i Skrova) er en norsk hæroffiser. Han var elev BSIN 1964–65, og han har tjenestegjort bl.a. som sjef KP A ved BN I / BRIG N, som instruktør ved Krigsskolen, sjef for Norbatt i 1987 og oberst I/Sjef BRIG N 1990–92. Fosland ble utnevnt til generalmajor den 15. mars 1996 og beordret som sjef for 6. divisjon. Videre var han sjef for Distriktskommando Nord-Norge/Landkommandør for Nord-Norge fra april 1999 og sjef for landstridskreftene i Sør-Norge/fungerende øverstkommanderende i Sør-Norge fra 2001. Kjersti Ericsson. Kjersti Ericsson (født 18. januar 1944 i Oslo) er en norsk kriminolog, forfatter og tidligere politiker (AKP). Hun er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. Ericsson er opprinnelig utdannet psykolog, med embedseksamen i 1969, og arbeidet som vitenskapelig assistent og universitetslektor ved Psykologisk institutt ved UiO fra 1969 til 1978. Siden 1978 har hun vært ansatt ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (tidligere Institutt for kriminologi og strafferett). Hun ble førsteamanuensis i 1981 og professor i 1997. Ericsson var på 1970- og 1980-tallet sentral i ml-bevegelsen. Hun var en periode leder i Norges Kommunistiske Studentforbund, var nestleder i AKP fra 1980 til 1984 og partileder fra 1984 til 1988. Hun har utgitt diktsamlinger, romaner, faglitteratur, politiske skrifter mv. på norsk, engelsk og tysk. I 2009 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris «for sin konsistente og bevisste bruk av radikalt bokmål gjennom et langt og svært allsidig liv som forfatter og skribent». Risør Kammermusikkfest. Risør Kammermusikkfest er en årlig festival for kammermusikk i Risør, etablert i 1991. Festivalens kunstneriske ledere er de velkjente Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter, henholdsvis pianist og bratsjist. Fra 2011 slutter Leif Ove Andsnes som kunstnerisk leder for Risør kammermusikkfest. Fiolinisten Henning Kraggerud overtar. Risør Festival Strings er festivalens orkester, og består av unge norske musikere. Administrativ leder siden 2005 har vært Turid Birkeland Fra 2011 slutter Turid Birkeland som festivalsjef. Direktøren i Det Norske Kammerorkester Per Erik Kise Larsen overtar. Festivalen fokuserer på kammermusikk og har stor variasjon i programmene. Anthony Tommasini, The New York Times, plasserte i 2002 Risør Kammermusikkfest på sin liste over de 10 internasjonalt viktigste begivenhetene innen klassisk musikk. Neslefamilien. Neslefamilien er en plantefamilie i ordenen Rosales. Den omfatter ca. 2 600 arter fordelt på 54 planteslekter. I Norge vokser det 3 arter av brennesler. Stornesle ("Urtica dioica") smånesle ("Urtica urens") og husfred ("Soleirolia soleirolii") som er en vanlig potteplante tilhørende neslefamilien. Jerntrefamilien. Jerntrefamilien (Casuarinaceae) er en plantefamilie av løvtrær og busker i ordenen Fagales. Den omfatter 70-95 arter fordelt på 3 eller 4 planteslekter. Mange av artene har meget tung ved (tyngre enn vann). De vokser i Asia og oseania, i tropiske strøk. Artene har blader som minner sterkt om bladene til sneller "(Equisetum)", og de er eviggrønne. Røttene har evne til å fiksére nitrogen i rotknoller, som snyltevekster eller andre rotbærende karplanter kan gjøre seg nytte av. Derfor bidrar artene i jerntrefamilien til å øke fruktbarheten av jorda de vokser i. Søterotfamilien. Søterotfamilien (Gentianaceae) er en plantefamilie i ordenen Gentianales. Den omfatter ca. 1500 arter fordelt på 92 planteslekter. Det er flere medisinplanter i familien. I Norge er familien representert med 11 arter: Søterot, klokkesøte, snøsøte, fjæresøte, småsøte, bleiksøte, bittersøte, smalsøte, bakkesøte, tusengylden og dverggylden. Gravmyrtfamilien. Gravmyrtfamilien er en plantefamilie som omfatter 164 slekter og kanskje 1.500 arter i snever forstand ("sensu stricto"), pluss 348 slekter og om lag 2.900 arter i svalerotfamilien (Asclepiadaceae) som nå ofte regnes som en undergruppe av familien. I vid forstand ("sensu lato") har familien da om lag 512 slekter og om lag 4.400 arter. Artene er som hovedregel utbredt i tropiske og subtropiske områder, og omfatter sukkulenter så vel som vanlige planter. Mange av artene er mer eller mindre giftige. Noen arter i slekten "Vinca" brukes som hageplanter. Vaniljerotfamilien. Vaniljerotfamilien (Monotropaceae) var en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfattet 15 arter fordelt på 10 planteslekter. I Norge vokser 2 arter i slekten vaniljerot ("Monotropa") Hesterumpefamilien. Hesterumpefamilien eller hestehalefamilien (Hippuridaceae) var en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfattet bare én art, hesterumpe ("Hippuris vulgaris"), som vokser i ferskvann og sump i hele Norge. Gruppen regnes i dag som en slekt (Hippuris) i Kjempefamilien. Akantusfamilien. Akantusfamilien er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 250 planteslekter. Familien omfatter en del prydplanter, særlig i slekten "Acanthus". De fleste artene er terrestriske, men slektene "Hygrophila" og "Justicia" har også limniske medlemmer. Stryknintrefamilien. Stryknintrefamilien (Strychnaceae) er en tidligere anerkjent plantefamilie, som idag anses som en underfamilie i den store familien "Loganiaceae". Denne overordnede familien er på sin side sannsynligvis en klade i ordenen Gentianales. Stryknintre-underfamilien omfatter ca. 250 arter fordelt på fire planteslekter. De fleste artene er giftige, særlig arter i slekten "Strychnos" som inneholder stryknin. Kulturhistorie. I kinesisk medisin ble noen arter benyttet mot Ascaris lumbricoides, ved forgiftninger og ved visse fødselsskader. På 1600-tallet bragte spanske jesuitter frø fra en av artene til Europa. Den arten det da dreide seg om, var "Strychnos ignatia", oppkalt etter Ignatius av Loyola, grunnlegger av jesuittordfenen. I Europa ble plantens innhold snart benyttet i folkemedisinen mot magesmerter, kramper, leversykdommer, miltsykdommer og tarmsykdommer. Kuleblomfamilien. Kuleblomfamilien (Globulariaceae) var en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 30 arter fordelt på 2 planteslekter, kuleblom ("Globularia"), som finnes i Europa, NV-Afrika og SØ-Asia og "Poskea" som finnes på Afrikas horn. Etter nyere systematikk er kuleblomfamilien inkludert i maskeblomstfamilien slik den oppfattes i nyere klassifikasjon (maskeblomstfamiliens systematikk). Svalerotfamilien. Svalerotfamilien (Asclepiadaceae) er en tidligere anerkjent plantefamilie, som nå inngår som en underfamilie i gravmyrtfamilien (Apocynaceae) i ordenen Gentianales. Den omfatter ca. 2.900 arter fordelt på 348 planteslekter. Disse inngår nå i Apocynaceae. I Norge finnes en art, russesvalerot "Vincetoxicum rossicum" på flere av øyene i indre Oslofjord og i tilgrensende områder. Forekomsten er trolig resultat av dyrkning i hager. Noen arter i slekten "Hoya" dyrkes som potteplanter. De er saktevoksende og derfor ganske kostbare. Thunbergiaceae. Thunbergiaceae var en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfattet ca. 205 arter fordelt på 4 planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn. Noen arter av "Thunbergia" dyrkes som hageblomster. Vindelfamilien. Vindelfamilien (Convolvulaceae) er en plantefamilie i ordenen Solanales. Den omfatter ca. 1650 arter fordelt på 55 planteslekter. Fra vindelfamilien får vi søtpotet ("Ipomoea batatas"). Ingefærfamilien. Ingefærfamilien (Zingiberaceae) er en plantefamilie i ordenen Zingiberales. Den omfatter ca. 700 arter fordelt på 45 planteslekter. Fra ingefærfamilien kommer krydderplanter som galangal, gurkemeie, ingefær, guineapepper og kardemomme. Mahognifamilien. Mahognifamilien (Meliaceae) er en plantefamilie i ordenen Sapindales. Den omfatter ca. 575 arter fordelt på 50 planteslekter. Flere verdifulle treslag (mahogni) kommer fra denne familien. De vokser hovedsakelig i tropisk Asia, Kina og Australia. Største slekt er "Aglaia" med om lag 100 arter. Mahognislekten "(Swietenia)" har stor økonomisk verdi og har flere truede tropiske arter. Berberisfamilien. Berberisfamilien (Berberidaceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales. Den omfatter ca. 575 arter fordelt på 15 slekter (genera), hvorav hele 450 arter tilhører selve berberis-slekten. Flere hagebusker tilhører denne familien. Mange norske hageeiere har den rød-fiolette Blodberberis som hekkplante. "The family contains about 570 species, of which the majority (450) are in "Berberis". The species include trees, shrubs and perennial herbaceous plants. Slekter (genera). Enkelte eldre taksonomier anerkjenenr bare fire slekter ("Berberis, Epimedium, Mahonia, Vancouveria"), men idag regnes 15 grupper som egne slekter under familien "Berberidaceae". Cassini-Huygens. En kunstners forestilling av Cassini under manøveren som setter den i bane omkring Saturn, like etter den siste nedbremsingen. Cassini-Huygens er en ubemannet romferd og et samarbeidsprosjekt mellom NASA, ESA og den italienske romfartsorganisasjonen ASI med den hensikt å studere Saturn og dens måner. Romsonden består av to hovedelementer: kretsløpsmodulen Cassini og landingsfartøyet Huygens. Det ble skutt opp 15. oktober 1997 og gikk inn i kretsløp rundt Saturn 1. juli 2004. Det er det første romfartøy som går i bane rundt Saturn, og det fjerde som noensinne besøker planeten. Oversikt. Oppskytningen fant sted kl. 0843 UTC 15. oktober 1997 fra Cape Canaveral Air Station i Florida, USA. Romfartøyet Cassini-Huygens ble skutt opp den 15. oktober 1997 fra Kennedy Space Center ved hjelp av en U.S. Air Force Titan IVB/Centaur bærerakett. Bæreraketten var satt sammen av en totrinns Titan IV startrakett, to fastspente rakettmotorer, det øvre Centaur-trinnet, og et nyttelastdeksel som omsluttet både Cassini-Huygens og Centaur-trinnet Romfartøyet består av kretsløpsmodulen Cassini og landingsfartøyet Huygens. Cassini går i kretsløp omkring Saturn og dens måner, og skal gjøre det i fire år. Huygens har gått inn i atmosfæren til månen Titan og landet på dens overflate. Cassini-Huygens er et internasjonalt samarbeid mellom tre romfartsorganisasjoner. Sytten land bidro til byggingen av fartøyet. Cassini-modulen ble bygget av, og opereres av NASA's Jet Propulsion Laboratory. Sonden Huygens ble bygget av European Space Agency. Den italienske romfartsorganisasjonen ASI leverte Cassinis radar- og kommunikasjonsantenne. Totalkostnaden for Cassini-Huygens-ekspedisjonen er på omkring 3,26 milliarder US dollar, inkludert 1,4 mrd. til utvikling av Cassini-delen (før oppskytning), 704 mill. for drift, 54 mill. for kommunikasjon og 422 mill. for bæreraketten. USA bidro med 2,6 mrd. US dollar, ESA med 500 millioner og den Italienske Romfartsorganisasjonen med 160 millioner. Cassini-Huygens er oppkalt etter den nederlandske astronomen Christiaan Huygens, som oppdaget Saturns første måne i 1655, og Giovanni Domenico Cassini fra Genova (idag Italia) som oppdaget fire av Saturns måner mellom 1671 og 1684. Design av romfartøyet. Romfartøyet var opprinnelig planlagt som "Mariner Mark II", en serie RTG-drevne romsonder med gyrostabilisator på tre akser, som var ment for romferder utenfor Mars' bane. Imidlertid førte forskjellige budskjettnedskjæringer og omberamminger av prosjektet til et mer spesialisert design, og implementasjonen av Mariner Mark II-seriene ble lagt på is inntil videre. Cassini-Huygens er et av de største, tyngste og mest komplekse interplanetariske romfartøy som hittil har blitt bygd. Bare kretsløpmodulen i seg selv har en masse på 2150 kg. I tillegg kommer landingsfartøyet Huygens, tilpasningsstykke til utskytningsfartøyet, og 3132 kg brennstoff, som brakte totalmassen opp i 5600 kg. Bare Fobos-sondene som ble sendt til Mars av Sovjetunionen var tyngre. Cassini er mer enn 6,8 m høy, og over 4 meter bred. Fartøyet er komplekst både på grunn av innflygningsbanen til Saturn, og de mange forskjellige vitenskapelige undersøkelsene som skal gjøres ved Saturn. Det har 1630 elektriske kretser, 22 000 kabeltilkoblinger, og over 14 kilometer kabel. I sin bane rundt Saturn, befinner Cassini seg mellom 8,2 og 10,2 astronomiske enheter (AU) fra Jorden. På grunn av denne avstanden tar det mellom 68 og 84 minutter for ett signal og reise fra fartøyet til Jorden, og det er akkurat det samme den andre veien. I praksis så betyr dette at kontrollørene på bakken ikke kan styre fartøyet i sanntid, hverken for instruksjoner dag for dag eller for å reagere på eventuelle uforutsette hendelser. På den tiden kontrollørene bruker på å bli klar over ett problem og til løsningen kommer frem vil det ha gått neste tre timer. Cassini har følgende instrumenter ombord: en radar, et kamera med CCD-brikke, et spektrometer for synlig lys og infrarød, et infrarødt komposittspektrometer, en ultrafiolett bilde spektrograf, et instrument for avbildning av magnetosfæren, et magnetometer, og et massesepektrometer for ioner og nøytral materie. Telemetrien fra antennen og andre spesialsendere (en S-bånd-sender og et tofrekvenssystem på Ka-båndet) vil bli brukt for å observere atmosfærene på Titan og Saturn, og å måle tyngdefeltene til planeten og månene dens. Plutonium som kontroversiell kraftkilde. Grunnet Saturns avstand fra Solen var ikke solceller en egnet energikilde for romfartøyet. For å kunne produsere nok strøm til å drive det, måtte man ha hatt såpass store enheter at fartøyet rett og slett ikke ville ha kunnet bære det. Istedenfor drives fartøyet av tre termoelektriske radioisotopgeneratorer "(RTG)", som bruker varmen fra den naturlige nedbrytingen av plutonium-238 (i form av plutoniumdioksid) for å generere elektrisitet. Disse RTGene er av samme design som de som drev Galileo-sonden, og som nå driver Ulysses-fartøyet, og New Horizons-sonden som ble skutt opp i januar 2006. RTG'ene er konstruert for å ha lang operasjonell levetid. Når den elleve år lange Cassini-ferden er over, vil de ennå være kapable til å produsere 628 Watt elektrisitet. Cassinis bruk av plutonium er 32,8 kg og til dags dato det meste som er skutt ut i rommet på én gang. Bruken fikk massiv kritikk fra miljøgrupper, fysikere og en del tidligere ansatte ved NASA. NASA laget flere tester vedrørende oppdragets risiko, som alle viste at det var trygt innen akseptable rammer. Den utregnede sjansen for radioaktiv lekkasje i løpet av de første tre og et halvt minuttene etter utskytning var 1 til 1400, og sjansen for lekkasje senere under rakettens tur mot himmelen var 1 til 476. Videre var sjansen for at fartøyet falt til bakken senere i oppdraget mindre enn én til en million. I et verst tenkelig scenario ville høyst mulig 120 mennesker dø av kreft forårsaket av Cassini, og det i en periode på 50 år. Utregningene ble spottet av kritikerne som støttet seg på fysikkprofessoren Michio Kaku utregninger, som foreslo at om plutoniumsbeholderne overlevde veien inn i atmosfæren og krasjet i et tettere bebygget område ville 200 000 kunne dø. For å skaffe den nødvendige fremdriften for reisen til Saturn, inneholdt Cassinis bane flere gravitasjonsmanøvre: To rundt planeten Venus, en rundt Jorden og så en forbi Jupiter. Passeringen av Jorden som ble gjennomført med godt resultat den 18. august 1999 var det siste punktet på fartøyets reise hvor det var en potensiell fare for mennesker. Hadde den feilet, kunne innholdet i RTGene blitt sluppet ut over jordens atmosfære. Et lite antall aktivister fortsatte å demonstrere etter manøveren. Mot-demonstranter fra National Space Society bar faner med påskriften "CASSINI IS GO". Den 11. juni 2004 entret fartøyet planetsystemet rundt Saturn. Huygenssonden. Huygens-sonden, som er gitt av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) og oppkalt etter den nederlandske astronomen Christiaan Huygens fra 1700-tallet, vil granske skyer, atmosfæren og overflaten på Saturns måne Titan. Den er laget for at den skal kunne gå inn i Titans atmosfære og slippe ned ett fullstendig utstyrt robotlaberatorium ned på overflaten i fallskjerm. Huygenssonden består av to deler; sonden i seg selv, som vil gå ned på Titan og "the probe support equipment" (PSE), som vil være igjen i romfartøyet som går i bane rundt månen. PSEen inneholder utstyr for å lokalisere sonden, for å motta data i løpet av nedfarten, og for å prosessere dataene og videresende dem til satellitten, som deretter vil sende den videre til bakken. Sonden har ligget i dvale gjennom den 6,7 år lange reisen gjennom rommet, bortsett fra rutinesjekker to ganger i året. Disse sjekkene simulerer nedstigningssekvensen så godt det lar seg gjøre, og resultatene sendes til Jorda, der de blir undersøkt av eksperter på landingssystemene og instrumentene ombord. Doppler vind-eksperiment (DWE). Dette eksperimentet vil bruke en ultra-stabil oscillator for å forbedre kommunikasjonen med sonden ved å gi den en svært stabil bærefrekvens. Sondens forflytning forårsaket av vinder i Titans atmosfære vil gi en målbar Doppler-forskyvning i bæresignalet. Sondens svingebevegelse under fallskjermen, som skyldes atmosfæriske forhold, kan også fanges opp. Nedstigningskamera/spektralradiometer (DISR). Dette instrumentet vil lage en rekke bilde- og spektralanalyser ved å bruke flere sensorer og observasjonsvinkler. Ved å måle oppadgående og nedadgående strømmer av stråling, vil en eventuell ubalanse i atmosfærens strålingsbalanse kunne måles. Solsensorer vil måle forskjeller i lysintensiteten fra solen som skyldes aerosoler i atmosfæren. Dette vil gjøre det mulig å beregne størrelsen og mengden av de svevende partiklene. To kameraer (ett synlig, ett infrarødt) vil observere overflaten i de siste stadiene av nedstigningen. Sonden vil snurre sakte rundt og bygge opp en mosaikk av bilder rundt landingsstedet. Det vil også være et kamera som er stilt vannrett for å få bilder av horisonten og undersiden av skydekket. For å gjøre spektralanalyser av overflater vil en lampe skrus på kort tid før landing. Dette gjøres ettersom dagslyset på overflaten er svært svakt. Gasskromatograf Massespektrometer (GCMS). Dette instrumentet vil være et allsidig kjemisk analyseinstrument som er laget for å identifisere og måle kjemikalier i Titans atmosfære. Det vil være utstyrt med en prøvetaker som fylles høyt i atmosfæren for analyse. Massespektrometeret vil bestemme molvekten av hver gass, og en kraftigere separasjon av de molekylære og isotopiske stoffene vil oppnås ved hjelp av gasskromatografen. Under nedstigningen vil GCMS'en også analysere pyrolyseprodukter (gassprøver endret ved oppvarming) som sendes fra en aerosolfanger. Til slutt vil GCMS'en måle sammensetningen av Titans overflate hvis sonden lander trygt. Denne undersøkelsen vil gjøres mulig ved å varme opp GCMS-instrumentet rett før landing slik at overflatemateriale som virvles opp fordamper. Tidslinje. En kronologisk oversikt over ferden finnes under Cassini-Huygens tidslinje. Det følgende er en oversikt over viktige hendelser og oppdagelser. Passering av Jupiter. Cassini gjorde sin nærmeste passering av Jupiter 30. desember 2000, og gjorde mange vitenskapelige målinger. Omtrent 26 tusen bilder ble tatt av Jupiter i løpet av den en måneds lange passeringen. Det mest detaljerte globale fargebilde av Jupiter noen gang ble produsert (se bilde til høyre), med synlige detaljer ned til omtrent 60 km i størrelse. Et av hovedfunnene ved passeringen annonsert 6. mars 2003, var egenskaper ved Jupiters atomsfæriske sirkulasjon. Mørke "belter" alternerer med lyse "soner" i atomsfæren. Forskere hadde lenge antatt, at sonene med skyer, til å være områder med oppstigende luft. Dette kom av at mange skyer på jorda formes ved slik oppstiging. Analyser av Cassinins bilder, fortalte en ny historie. Individuelle stormceller med oppstigende lyse eller hvite skyer, som ikke kan bli sett fra jorda, dukker opp uten unntak i de mørke beltene. Anthony Del Genio hos NASA, Goddard Institute for Space Studies, sier: "We have a clear picture emerging that the belts must be the areas of net-rising atmospheric motion on Jupiter, with the implication that the net motion in the zones has to be sinking." Test av Einsteins generelle relativitetsteori. 10. oktober 2003 offentliggjorde Cassini-teamet resultatet av en test av Einsteins generelle relativitetsteori, ved å bruke radiosignaler fra Cassini-sonden. Forskerne observerte en frekvensforskyvning i radiobølgene til og fra romfartøyet når signalene passerte nær Solen. I følge den generelle relativitetsteori, vil et massivt legeme som Solen forårsake at tid og rom avbøyes. Dette gjør at radiobølger (eller lys) som passerer nær Solen må tilbakelegge en lengre distanse på grunn av avbøyningen. Den ekstra distansen gjør at signalene når Jorden senere enn de ellers ville gjort. Hvor stor denne forsinkelsen er, gir en nøyaktig test på det Einsteins teori forutsier. Selv om avvik fra den generelle relativitetsteori forventes i noen kosmologiske modeller, ble ingen avvik funnet i dette eksperimentet. Tidligere tester har vært i overensstemmelse med de teoretiske beregningene med et avvik på en tusendel. Cassini-eksperimentet forbedret dette til 20 milliondeler, og dataene støtter fortsatt Einsteins teori. I kretsløp omkring Saturn. 1. juli 2004 fløy Cassini-Huygens igjenom Saturns ringer og gikk i bane rundt planeten, etter en syv år lang ferd. Det er det første romfartøyet noensinne som har gått i bane rundt Saturn. Oppdagelsen av nye måner. 16. august 2004 kunngjorde NASA Cassinis oppdagelse av to nye måner i bane omkring Saturn. De to månene har foreløpig fått navnene 2004 S1 og 2004 S2. Månene kretser rundt Saturn i en avstand av henholdsvis 194 000 og 211 000 km fra Saturn, og med diametere på henholdsvis 3 og 4 km, er dette de to minste av de til nå 33 kjente månene til Saturn. Det var den franske professoren Sebastien Charnoz som først oppdaget månene. På bilder tatt av Cassini 30. mai 2007 ble det så oppdaget en ny måne, som fikk det foreløpige navnet 2007 S4. Den nye månen går i bane mellom Methone og Pallene. Dette var den femte nye månen som ble avdekket av bilder tatt av Cassini. Når Cassini-Huygens ble skutt opp i 1997, var bare det bare 18 kjente måner rundt Saturn, 42 nye ble oppdaget i perioden 1997-2007. Huygens lander på Titan. I desember 2004, på slutten av Cassini sin tredje runde rundt Saturn, ble Huygens-sonden sluppet løs på et 22-dagers cruise mot overflaten av Titan. 14. januar 2005 landet Huygens-sonden trygt på overflaten av Titan, og sendte suksessfullt tilbake bilder og data både fra ferden mot overflaten, og på selve overflaten. Bane. Oversikt over Cassini-Huygens bane på vei mot Saturn. Diagram over de forskjellige omløpsbaner som sonden bruker rundt Saturn. Cassinis hastighet i retning fra solen under hele reisen fra 1998. Den grafiske fremstillingen ovenfor er utarbeidet av, og viser fartøyets hastighet i forhold til solen fra 15. oktober 1997 16:00:01 UT (1997-Oct-15 16:01:04.184 TT) til 8. august 2008 16:00:00 UT (2008-Aug-08 16:01:04.184 TT) i SCET. Den europeiske romfartsorganisasjon. Den europeiske romfartsorganisasjon (engelsk: "European Space Agency", eller ESA'") er et europeisk, mellomstatlig samarbeidsprosjekt som ble dannet med utforskning av verdensrommet som formål. Organisasjonens hovedkvarter ligger i Paris i Frankrike, mens kontrollsentralen (det europeiske romoperasjonssenteret) ligger i Darmstadt i Tyskland. ESA har også andre sentra i henholdsvis Tyskland, Italia og Nederland. ESAs Forløper var Den europeiske romforskningsorganisasjon og European Launcher Development Organisation (ELDO) som ble slått sammen 31. mai 1975. Belgia, Danmark, Frankrike, Nederland, Italia, Storbritannia, Sveits, Spania, Sverige og Tyskland. Senere sluttet flere vesteuropeiske land seg til; Finland, Hellas, Irland, Luxemburg, Norge, Portugal og Østerrike. Flere av de østeuropeiske nasjonene har ønske om å bli fullverdige medlemmer. Polen, Romania, Tsjekkia og Ungarn har spesiell status i ESA, hvorav Tsjekkia blir fullverdig medlem mot slutten av 2008. Estland og Slovenia har signert en samarbeidsavtale med ESA, mens Litauen har ytret ønske om samarbeid. Canada har siden 1. januar 1979 hatt en spesiell status i ESA som samarbeidende organisasjon og deltar på alle nivåer i organisasjonen. ESA har også, for romsamarbeidet med Russland, plassert i Moskva. Organisasjonen har forskningssentre i Frankrike, Tyskland og Italia. I 2005 hadde ESA ca 1907 ansatte og et årsbudsjett på for 2005 på 2977 millioner euro. Organisasjon. ESA har mindre "kontorer" i Harwell i Storbritannia, Moskva i Russland og Washington i USA. ESA opererer også ESTRACK (engelsk: "The ESA Tracking Station Network"), et system av bakkestasjoner spredt rundt jordkloden. Eksterne lenker. Europeiske romfartsorganisasjonen, den Haag. De Ridderzaal på het Binnenhof. Fra gammelt av Haags sentrum, nå også Nederlands politiske sentrum. Haag (nederlandsk: Den Haag, offisielt også 's-Gravenhage) er den tredje største byen i Nederland etter Amsterdam og Rotterdam, med en befolkning på 485 818 (31. mai 2009) og et areal på cirka 100 km². Byen ligger sørvest i Nederland og er provinshovedstad i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Haag er en del av storbyområdet Randstad, som også omfatter Amsterdam, Rotterdam, Utrecht og Almere. I Haag har landets regjering og parlament sete og kongehuset har sin residens og sine kontorer her. Parlamentet, som til daglig kalles Staten Generaal, holder til i bygningskomplekset Binnenhof som i flere århundrer har huset byens og landets politiske makt. Dronning Beatrix' kontorer er Palass Noordeinde, et gammelt slott sentralt i byen, mens hun bor i Palass Huis ten Bosch. Videre finner man her alle ambassader og de fleste departementer, såvel som Høyesterett. Politisk sett er Haag den viktigste byen i Nederland, men i henhold til grunnloven er det likevel Amsterdam som er Nederlands offisielle hovedstad. En rekke internasjonale byråer og organisasjoner ligger i Haag, som for eksempel Den internasjonale domstolen og Den internasjonale straffedomstolen. På grunn av disse institusjonene er Haag også den juridisk viktigste byen i FN. Haag har også museer som de Gevangenpoort (1400-tallsfengsel), Gemeentemuseum, Mauritshuis med malerier av både eldre og nyere malere (bl.a. kjente bilder av Rembrandt og Vermeer) og Mondrianmuseet. Miniatyrbyen Madurodam ligger like i nærheten. Også bade-/strandstedene Scheveningen og Kijkduin er innen rekkevidde. Siden 1500-tallet har storken vært et symbol for Haag, og den gjenfinnes i det nåværende byvåpenet. Historie. Haag ble grunnlagt i 1248 av Vilhelm II, greve av Holland og konge av Tyskland. Vilhelm II var påtenkt som keiser i det tysk-romerske riket. Han påbegynte et slott i en skog nær havet i Holland som sitt fremtidige bosted, men døde i strid før kroningen til keiser. Slottet ble aldri ferdigstilt, men deler av det står fortsatt og kalles nå "Ridderzaal" (Riddersalen). Den brukes fortsatt ved politiske begivenheter som dronningens årlige trontale. Haag ble brukt som administrativt senter av de hollandske grevene; "Des Graven Hage" betyr «Grevens hage». De mektige hollandske byene, deriblant Leiden, Delft og Dordrecht ble enige om å velge den på den tiden lille og uviktige byen Haag som sitt administrative sentrum. Slik har det blitt værende, og derfor er Haag den dag i dag regjeringssentrum, men ikke offisiell hovedstad. For å holde byen liten fikk ikke Haag byrettigheter, og man fikk heller ikke lov til å bygge bymurer. Da bygging av bymurer omsider ble tillatt på 1500-tallet besluttet befolkningen istedet å bruke pengene på rådhus. Dette viste seg å være en katastrofal beslutning under åttiårskrigen da spanske tropper lett okkuperte byen. Haag fikk til slutt byrettigheter av en fransk okkupasjonsstyrke i 1806, århundrer etter at andre hollandske byer hadde fått lignende rettigheter. Dette har ført til myten om at Haag ikke er en by, men en landsby. På grunn av sin historie mangler byen et stort historisk bysentrum, slik man kan finne i de nærliggende byene Leiden og Delft. Men da regjeringen etter 1850 begynte å spille en større rolle i Holland, ekspanderte byen Haag raskt. De eldre delene av byen er derfor oftest fra 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Byen fikk store skader under andre verdenskrig. Tyskernes Atlanterhavsvoll ble bygget tvers gjennom byen, noe som medførte at hele kvartaler ble revet. Den 3. mars 1945 bombet Royal Air Force Bezuidenhout. Målet var V-2-rakettoppskytningsramper i en nærliggende park. På grunn av navigeringsfeil falt bombene på den tettbefolkede delen av byen og mer enn 500 mennisker omkom. Byens skader kan fortsatt sees. Etter krigen var Haag blant de største byggeområdene i Europa. Byen ekspanderte massivt mot sydvest og de ødelagte områdene ble raskt gjenoppbygd. Befolkningen nådde 550 000 omkring 1970. På 1970-tallet og 1980-tallet flyttet de hvite middelklassefamiliene til nærliggende steder som Voorburg, Leidschendam, Rijswijk og spesielt til Zoetermeer. Dette førte til at byen er oppbygd som en fattigere indre by og mer formuende forsteder. Forsøk på å inkludere delar av forstedene i byen Haag var svært kontroversielle. På 1990-tallet klarte imidlertid Haag, med samtykke fra parlamentet, å anneksere store deler av de omkringliggende forstedene. Nye boligområder ble og blir fortsatt bygget i disse forstedene. Bybilde. Bylivet er konsentrert rundt Hofvijver og Binnenhof, der parlamentet ligger. Byen har et begrenset studentliv, og det store antallet utenlandske beboere gjør at byen har et mangeartet kulturelt tilbud. Geografi. thumb Haag har åtte offisielle bydeler. De deles inn i mindre områder ("wijken"). I kontrast til Amsterdam og Rotterdam har bydelene ingen politisk funksjon, og de har derfor heller ingen lokalvalg knyttet til seg. Internasjonale organisasjoner. Haag er hjemsted for over 150 internasjonale juridiske organisasjoner, deriblant Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og Den internasjonale straffedomstolen. Plasseringen i Haag skyldes for en stor del byens rike historie når det gjelder internasjonal politikk. Uttrykket "en by for fred og rettferdighet" oppsto i 1899 da verdens første fredskonferanse ble holdt i Haag. Den ble fulgt av en annen fredskonferanse i 1907. Som et direkte resultat av disse møtene grunnla man den første verdensorganisasjonen som skulle gjøre slutt på internasjonale tvister: Den faste voldgiftsdomstolen. Kort etter frigjorde den skotsk-amerikanske millionæren og filantrofen Andrew Carnegie midler til å bygge Fredspalasset. I årene som fulgte etter grunnleggelsen av Fredspalasset ble Haag sete for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, som ble erstattet av den Den internasjonale domstolen etter andre verdenskrig i forbindelse med opprettelsen av FN. I 1981 ble Iran-USA-tribunalet dannet, som ytterligere befestet Haags rolle som et sentrum for internasjonal juridisk megling. Næringsliv. Yrkeslivet i Haag preges av det store antallet tjenestemenn som er virksomme i byen. Dette kommer av det store antallet statlige ministerier og allmenne organisasjoner i Haag. Mange større virksomheter og internasjonale organisasjoner har også sine hovedkontorer i Haag. Det har aldri vært noe særlig primærnæring i Haag hvis man ikke regner med fiskehavnen i Scheveningen. Kultur. Haag er ingen stor festby. Det natteliv som finnes er sentrert rundt de tre største torgene i sentrum: Plein ("Torget"), Grote Markt ("Markedsplassen") og Buitenhof ("Ytre hoff"), som ligger ved siden av Binnenhof ("Indre hoff"). Buitenhof kan skryte av den luksuriøse Pathé Buitenhof-kinoen og en håndfull puber og restauranter i umiddelbar nærhet. Et lignende tilbud av nattlig underholdning rundt en kino finnes også i Scheveningen, men den trekker nok mest besøkende om sommeren. Transport. Lokaltrafikken i Haag består av et stort antall trikke- og busslinjer som kjøres av Haagsche Tramwegmaatschappij (HTM). Planer for en tunnelbane ble skrinlagt på begynnelsen av 1970-tallet. Men i 2004 ble det bygget en tunnel under sentrum med to underjordiske trikkeholdeplasser ("Spui" og "Grote Markt"); den brukes av trikkelinje 2, 3, 4 og 6. Et regionalt trikkesystem som kalles Randstadrail er under konstruksjon, og skal forbinde byene Haag, Rotterdam, Zoetermeer med forsteder. Det finnes to sentrale jernbanestasjoner: Den Haag Hollands Spoor (HS) og Den Haag Centraal (CS), bare 1,5 km fra hverandre. De to stasjonene ble bygget og drevet av to forskjellige jernbaneselskaper på 1800-tallet. Øst-vest linjer terminerer på Centraal Station, mens nord-sør-linjer går gjennom Hollands Spoor. De internasjonale Thalys- og Benelux-togene til Paris og Brussel stopper kun på Hollands Spoor. Men Centraal Station har bedre forbindelse til resten av Nederland, med direkte avganger til de fleste store byene som Amsterdam, Rotterdam og Utrecht. Den nærmeste flyplassen er Rotterdams flyplass, men denne er ikke lett å nå med kollektivtrafikk. Med sine fire direketog i timen fra Hollands Spoor eller Centraal til Amsterdams flyplass Schiphol, velger de fleste reisende fra Haag å fly fra Schiphol. Forbi Haag går det motorveier som forbinder byen med blant annet Amsterdam og Rotterdam. Større motorveier nær Haag er A12 (som også var den første motorveien i Nederland), som går till Utrecht og videre til den tyske grensen. A4 forbinder Amsterdam, Haag og Rotterdam med de belgiske byene Antwerpen og Brussel. Freden i Roskilde. Freden i Roskilde ble inngått i Roskilde. Fra dansk-norsk side var den et forsøk på å forhindre et totalt nederlag i Karl Gustav-krigene hvor de svenske tropper beleiret København. Den dansk-norske konge, Frederik III, avstod de danske landskapene Skåne, Halland og Blekinge, og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len (som også inkluderte Nordmøre og Romsdal). Dessuten skulle Danmark sperre Østersjøen for svenskfiendtlige flåter, bespise svenske tropper i landet, og tilbakelevere Corfitz Ulfeldts konfiskerte verdier. Den svenske kongen, Karl X Gustav, var dog ikke tilfreds med avtalen og fortsatte krigen frem til sin død i 1660. Freden i København den stadfestet med enkelte endringer Roskilde-freden, blant annet hadde norske styrker under ledelse av Georg Reichwein gjenerobret hele Trondhjems len. Danmark fikk tilbake øya Bornholm. I avtalens paragraf 9 ble innbyggerne i de avståtte danske og norske landsdeler garantert sine gamle rettigheter og lover, privilegier og friheter. Ikke desto mindre ble det omgående iverksatt en forsvenskning av de erobrede landsdelene, spesielt i Skåne og Blekinge. Det er antatt at Sverige egentlig ønsket daværende Trondhjems stift som krigsbytte, og at begrepsforvirring gjorde at de endte med lenet i stedet for bispedømmet, som da innbefattet hele Nord-Norge. Kalmarkrigen. Kalmarkrigen var en krig som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1611–13 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland samt uenigheter om Finnmarks fremtidige statlige tilhørsforhold. Bakgrunn. Siden Sveriges uttreden av Kalmarunionen i 1523, hadde landet ligget klemt av Danmark-Norge og hadde kun adgang til Nordsjøen via munningen av Göta älv. Her lå Älvsborg festning (i nærheten av det nåværende Göteborg), hvor Danmark, Norge og Sverige støtte sammen. Sverige hadde derfor bruk for adgang til havet via det nordlige Norge. Sverige og Russland hadde ligget i krig siden 1590, og ved freden i 1595 ble landene enige om, at Sverige skulle ha adgang til kysten og havet mellom Titisfjord (Tysfjorden) og Varangerfjorden, selv om området var en del av Danmark-Norge. Christian IV avviste de svenske kravene og forbød samene i området å betale skatt til de svenske fogder. En annen konflikt som bidro til Kalmarkrigen, var handelen i Østersjøen. Ved anleggingen av Älvsborg, mistet den danske kongen plutselig store tollinntekter ved at handelen gikk utenom Øresund. Det eneste store slaget ble utkjempet i juni 1611, og der ble den svenske hæren beseiret ved Kalmar av kong Christian IV. I 1612 kom Älvsborg i dansk besittelse. Det kom også til kamper i den danske provinsen Halland, hvor svenskene angrep og brente Varberg. Samme år satte den svenske kong Gustav II Adolf i gang et fryktelig hærtog i Skåne, som gjengjeld for danske troppers herging i Småland og Västergotland. Ikke mindre enn 24 kirkesogn ble plyndret og brent ned. Kong Christian oppfordret de overlevende fra byen Væ til å bosette seg i den planlagte festningsbyen Christianstad, som skulle bli en «lås for Skåne». I januar 1613 underskrev Danmark og Sverige en fredsavtale ved Knærød. Resultatet av krigen ble at Danmarks stilling som den førende nasjon i Norden ble slått fast, og svenskene måtte betale en stor krigsskadeerstatning til Danmark-Norge. Til gjengjeld slapp de for å betale Øresundstoll. Krigens mest varige politiske konsekvens var at Nord-Norge ble anerkjent som den dansk-norske konges arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av den svenske kongemakten. Båhuslen. Båhuslen var en norsk provins (len) som stakte seg langs kysten fra midt på øya Hisingen i utløpet av Gøta elv i sør til Iddefjorden i nord. Det måtte avstås til Sverige etter freden i Roskilde i 1658. Det tilsvarer dagens svenske landskap Bohuslän. Båhuslen var en del av Oslo bispedømme. Viktige byer i Båhuslen var Marstrand, Oddevoll og Konghelle. Båhuslen ble styrt fra Båhus festning. Det var et såkalt hovedlen, men omfattet ingen underlen. Over en lang strekning utgjorde Gøtelv, eller bare "Elven", riksgrensen mellom Norge og Sverige, og så sent som på 1950-tallet skal uttrykkene "norske" og "svenske" siden ha vært brukt om elvebreddene. Unntatt fra dette var enklaven Skårdal som av strategiske grunner var etablert på østsiden av Gøtelv overfor Båhus. Trafikken på elva kunne dermed skattlegges fra festningen. Avståelsen. Etter freden i Roskilde i 1658 måtte hele lenet med unntak av Enningdalen avstås til Sverige. Norsk jurisdiksjon ble imidlertid ikke avskaffet før i 1680 (kirkeloven inkludert). Enningdalen ble værende norsk etter forhandlinger på grunn av tømmerfløtingen i Enningdalselva ned til Halden. Opprinnelig var det en del av fredstraktaten at både norsk (dvs dansk) språk og lov skulle tillempes. Denne ordningen var ikke uvanlig i det store svenske riket, jfr Finland. Etter stadige forsøk på gjenerobring fra Norge utover 1700-tallet ble imidlertid dette sett på som en trussel mot lojaliteten til Sverige og en radikal forsvensking ble gjennomført, til dels med tvangsmidler. Bohuslän. Bohuslän (dansk og norsk: Båhuslen) er Sveriges vestligste landskap, ved Skagerrak, med Uddevalla som største by. Bohuslän grenser i øst til Dalsland og Västergötland. Det er kjent for sitt fiske, salte bad og svaberg. Bohuslän har 20 000 registrerte fornminner. Bohuslän er oppkalt etter den norske middelalderborgen Båhus festning. Fra omtrent 1050 til 1658 var Båhuslen et av Norges slottslen og en del av Oslo bispedømme. Se også "Ranrike". Akershus slott og festning. Akershus festning sett fra vest Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i Norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær. Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820–1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820. Festningen har navn etter gården Aker som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt "Akr", åker), og "hús" i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested (Gamle Aker kirke) og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker. Området er fortsatt militært og det daglige vaktholdet ivaretas av Hans Majestet Kongens Garde. Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret har lokaler på Akershus festning. Dagens festningsområde. Festningsområdet utgjør et areal på rundt 170 daa og har en bygningsmasse på til sammen 91 000 m². Det indre festningsområdet er det muromkransede området, med den opprinnelige middelalderborgen og de utenforliggende bastionene. Dette er de områdene som har de best bevarte festningselementene, både når det gjelder fortifikasjonene og bygninger. Dette skyldes omfattende restaureringsarbeider i første halvdel av 1900-tallet. Det ytre festningsområdet er resten av anlegget, med festningsplassen, området rundt Forsvardepartementet og kvartalet i Myntgata. Dette består vesentlig av militær bebyggelse på 1800-tallet og ble oppført etter at festningen hadde gått ut av bruk som operativt militært anlegg og delvis på tomter til tidligere forsvarsverker. Denne bebyggelsen er tilpasset den øvrige bebyggelsen i Kvadraturen. Enkelte strukturer fra før 1814 er bevart rundt Festningsplassen, dels supplert med rekonstruksjoner. Middelalderen fra 1287 til 1527. I 1287 ble Oslo angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson, men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig. Man vet ikke sikkert når borgen ble påbegynt, men man antar at det var i 1290-årene under kong Håkon V Magnusson, (som også anla Båhus festning og Vardøhus festning). Første gang Akershus er nevnt i skriftlige kilder er i 1300, i et brev fra kong Håkon til Mariakirken i Oslo. Brevet sier ikke noe om hvor langt byggearbeidene da var kommet. Akershus ble etter flere utbygginger en sterk festning, kanskje en av de sterkeste i Norden. I 1308 motsto borgen for første gang en beleiring. Det var den svenske hertug Erik av Södermanland som beleiret borgen sammen med en rekke norske stormenn, men beleiringen ble etter hvert brutt av en lokal norsk bondehær i et slag. I 1330-årene gjorde mange norske stormenn opprør mot kongefellesskapet med Sverige og tok blant annet kontroll over Akershus i perioder. Svartedauden fikk ingen umiddelbar virkning for Akershus festning. I 1360- og 1370-årene bodde Håkon VI på Akershus, og han beordret store byggearbeider på festningen. Først i 1449–1450 ble Akershus beleiret igjen, denne gangen av den svenske kongen Karl Knutsson Bonde, men han måtte heve beleiringen etter en tid. Borgen ble ikke beleiret igjen før i 1502, da den norske adelsmannen Knut Alvsson reiste en hær fra grensestrøkene mot Sverige, inntok Akershus (og Tunsberghus) og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Samme år beleiret skotske leiesoldater i den danske kongens tjeneste Akershus. Denne beleiringen mislyktes, men etter å ha utskrevet hver tredje mann på Sørøstlandet forsøkte kongen å gjenvinne kontrollen over Akershus. På vei til fredsforhandlinger ble Knut drept av kongens menn, og på denne måten gjenvant kongen kontrollen over Akershus. Borgen ble på nytt beleiret i 1523, denne gangen av svenske soldater. Under dekke av grevefeiden i Danmark forsøkte Gustav Vasa å sikre seg kontrollen over Norge. For å nekte fienden husvære brente Oslos befolkning sine hus og de svenske soldatene måtte kort tid etter vende hjem med uforrettet sak. Renessanseslott 1527 til 1653. I 1527 slo lynet ned og forårsaket store skader på borgen, spesielt det indre borgområdet. Det var en svak borg som skulle motstå den avsatte kong Christian IIs beleiring fra 1531 til 1532. Store deler av mannskapet var ute på annen tjeneste, og bare 20-30 mann var tilbake i borgen da beleiringen startet. Dette visste imidlertid ikke den tallmessig overlegne Christian II da han inngikk våpenhvile med borgens høvedsmann Mogens Gyldenstjerne. I mars året etter ble beleiringen hevet av styrker fra Danmark og Lübeck. Etter denne beleiringen ble borgen utbedret og forsterket. Om kvelden søndag 21. januar 1532 angrep Gyldenstjerne med sine soldater Hovedøya kloster, tok abbeden til fange og plyndret klosteret før de satte fyr på bygningene. Klosterets leilendingsbønder ble leilendinger under lensherren på Akershus slott og stein fra klosterruinene ble brukt til byggematerialer på Akershus festning under utbedringene og forsterkningene etter Christian IIs beleiring. Under den nordiske syvårskrigen ble borgen igjen beleiret, denne gang i 1567 av svenske styrker, men lensherrren Christen Munk hadde brent ned byen slik at de svenske troppene ble stående uten forsyninger og muligheter til å befeste seg, og måtte trekke seg tilbake. Det var først med den dyktige, energiske og Norgesorienterte Christian IV (født 1577, konge 1588–1648) at byggeaktiviteten for alvor ble satt i gang igjen. Kongens politikk baserte seg på en sterk militærmakt, og i 1593 begynte han en omfattende utbygging for å holde følge med den militærtekniske utviklingen, særlig av kanonenes ildkraft. Byggingen ble dels finansiert med en årelang ekstraskatt på Østlandet og i Agder, og dels ved pliktarbeid, også for kvinner som særlig ble satt til å bære teglstein. I 1604 sto første byggetrinn ferdig, med borgen omgitt av nye befestninger (Øvrevoll) bygget etter det italienske bastionsystem med steinkledde jordvoller. Videre utbygging foregikk i årene 1616–1646. Men det var særlig den radikale ombyggingen av den gamle middelalderborgen til et renessanseslott som ga borgen den nye silhuetten vi kjenner i dag. Restene av det gamle hovedtårnet "Vågehals" ble revet, og trappetårnene "Blåtårn" og "Romerikstårnet" ble reist. Bygningene rundt borggården ble gjort sammenhengende ved ombygginger og tilbygg. Det gamle kruttkammeret under slottskirken ble ominnredet til fire fangehull, hvorav to fortsatt eksisterer. Kongens og stattholderens rom ble utbedret og rikt innredet. Den nye borgen og slottet framsto i sin samtid som en by i byen. Christian IV ønsket å knytte byen (som fortsatt hadde samme plassering som den gamle middelalderbyen) og borgen nærmere sammen. Da Oslo brant i 1624 beordret han at byen skulle gjenreises inntil festningsmurene. Den nye byen fikk navnet Christiania og ble en festningsby omgitt av voller, med Akershus festning som citadell. Festning 1653 til 1820-årene. Frederik IIIs monogram og året 1657Ved freden i Brömsebro etter Hannibalfeiden i 1643–1645 måtte Danmark-Norge avstå de gamle norske landskapene Jemtland og Härjedalen, og etter krigene 1657–1660 også Båhuslen. Disse tapene og grenseendringene gjorde Akershus festning enda viktigere som nasjonal befestning. Festningen ble derfor videre utbygget under ledelse av nederlenderen Isaac van Geelkerck. Som tidligere ble festningen fortsatt brukt som sted for kongehyllinger, stendermøter og leilighetsvis som kongebolig, i tillegg til å ivareta militære funksjoner. Men etter hvert ble de representative oppgavene mindre viktige, særlig etter at Norge mistet de fleste av sine egne riksinstitusjoner ved innføringen av eneveldet i 1660. Utover på 1600- og 1700-tallet ble de representative bygningene stadig mer umoderne og vedlikeholdet ble forsømt. Festningens preg av å være utelukkende en militær installasjon ble tydeligere. Det eneste sivile innslaget gjennom 1700-årene var Overhoffretten. De militære anleggene ble opprustet mot slutten av 1600-tallet og fram mot 1750, da de ytre forsvarsverkene ble forsterket. Etter en bybrann i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt, mens Akershus til gjengjeld ble utvidet på bekostning av bybebyggelsen. Store og mektige steinkledde voller med fremskytende bastioner gikk rundt hele festningen som opptok et nesten like stort areal som hele byen Christiania. 8. mars 1716 ble det utvidete anlegget angrepet for første gang. Den svenske kong Karl XII angrep overraskende med 10 000 mann. Kommandanten, oberst Jørgen Christopher von Klenow, samlet 3 000 forsvarere og holdt ut en langvarig beleiring før svenskene til slutt måtte trekke seg tilbake. At beleiringen av Akershus festning ikke førte til overtakelse av den, bidro til at Karl XIIs første felttog i Norge ble ansett som mislykket. Fortifikasjonen (festningen) var umoderne rundt 1750, og fra denne tiden hadde ikke anlegget lenger noen særlig militær betydning. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 ble den deaktivert som festning og deler av de ytre murene revet. Slaveri og nedbygging fra 1820-årene til 1900. Den nye hovedstaden fikk nye byggebehov, og festningen fikk en annen funksjon etter 1814. Som følge av at den militære verdien var borte, forfalt anlegget. De ytre delene ble frigitt til byggetomter for offentlige og private formål, bl. a. til nybygg for Børsen, Christiania Theater, Norges Bank og St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard. Festningens voller og omgivelser ble tatt i bruk av byens borgere som rekreasjonsområde for promenader og rusleturer, og Akershusstranden ble et populært sted for bading og fiske om sommeren og for skøyteløp om vinteren. Bygningene på Øvre festning ble brukt til mange formål, blant annet som lager. Riksarkivet holdt til der inntil 1866, med Henrik Wergeland som første sjef. Slaveriet. En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som "Slaveriet". Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og «moralsk oppbyggelse» gjennom hardt arbeid. I stedet for å henrette kriminelle, ble de satt i tvangsarbeid. Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private. Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland. Etter det læstadianske samiske opprøret i Kautokeino i 1852 havnet alle menn unntatt lederne Aslak Hætta og Mons Somby (som ble halshugget i Alta) på Akershus - kvinnene ble satt på Tukthuset i Trondheim. Både blant kvinnene og mennene døde flere i fangenskap. Blant de som døde i fangenskap var Peder Olsen Kautokeino, Ellen Jacobsdatter Hætta, Aslak Pedersen Rist og Henrik Aslaksen Skum. Blant de overlevende var Lars Hætta (18 år ved fengsling) som ble gitt anledning under oppholdet til å skrive den første oversettelsen av Bibelen til nordsamisk. Nedbygging. Utover på 1800-tallet ble det reist flere militære bygninger i områdene ved Kontraskjæret og Festningsplassen blant annet Høymagasin, Ridehus, Kommandantbolig, militære depoter og kaserner, gymnastikksal, verksteder og kontorbygninger for Forsvarsdepartementet og andre formål. De viktigste arkitektene i denne perioden var de innvandrede tyske kompanjongene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Som følge av det økende forfallet og byens behov for nye tomter, ble ønsket om å rive anlegget stadig tydeligere uttalt. Maleren og forfatteren Christian Krohg var blant rivningstalsmennene. Men mot slutten av 1800-tallet våknet forståelsen for Akershus som historisk minnesmerke og motkrefter mot forfall og rivning ble omsider mobilisert. Restaurering og nybygging fra 1900 til i dag. Restaureringsarbeidene ble omfattende og varte fra århundreskiftet og helt fram til 1960. Med bakgrunn i historiske undersøkelser av professor Gustav Storm fremla arkitekt Peter Blix i 1896 det første utkastet. Dette utløste en bevilgning fra Stortinget i 1897. Debatten gikk høyt, både om prinsipper for restaureringen (hvilke tidsepoker man skulle ta vare på og hvordan), og om hvor mye areal det restaurerte anlegget skulle legge beslag på. Blant dem som fikk gjennomslag i den faglige diskusjonen var ikke overraskende kunsthistorikeren og den senere riksantikvar Harry Fett, som mente at alle tidsaldres bidrag fortjente å bli vurdert med tanke på vern, ikke bare de eldste delene fra middelalderen. De første årene måtte restaureringen konsentrere seg om å rette opp grunnleggende skader i murer, kjellere, gulv og takkonstruksjoner, med andre ord arbeider som ikke var så synlige for befolkningen. Her spilte arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle fra 1905 til 1925. I 1929 overtok Arnstein Arneberg oppdraget som utførende restaureringsarkitekt, i samarbeid med bl.a. arkitekt Gerhard Fischer. Store fornyelser og vedlikeholdsarbeider fortsatte fram til sluttførelsen i 1960, bare avbrutt av krigsårene 1940–1945. Fra 1960 ble det faglige ansvaret overtatt av anleggets konservator, Stephan Tschudi-Madsen. En større restaurering sommeren 2010 har avdekket at den tidligere restaureringen, blant annet bruk av sement og fjerningen av den tidligere hvite kalkpussen som tidligere dekket slottet, har ført til en sterkere nedbryting av slottets vegger. Dette har medført at det vurderes om veggene igjen skal kalkes eller slemmes. Under restaureringen har en blant annet funnet at slottet tidligere også har hatt okerfarget kalkslemming. Statens representasjonsted. Den første som i nyere tid brukte Akershus som ramme om offisielle statlige begivenheter, var Vidkun Quisling. 1. februar 1942 lot han seg utrope til «ministerpresident» ved «Statsakten» på Akershus. Han ble henrettet på festningen 24. oktober 1945, etter å vært holdt som fange der siden mai samme år. Etter krigen ble Akershus innviet til festlokale i forbindelse med feiringen av kong Haakon VIIs 75-årsdag i 1947. I kjelleren under sørfløyen ble Det kongelige gravkapell innredet, og her er dronning Maud, kronprinsesse Märtha og kongene Haakon VII og Olav V bisatt. Det meste av restaureringsarbeidet ble avsluttet i 1962, mens "Olavshallen" i nordfløyen først ble fullført i 1976. Anlegget har etter restaureringen vært regjeringens fremste representasjonsted, hvor større jubileer blir markert og offisielle middager avholdt ved statsbesøk og andre viktige begivenheter. Parallelt med restaureringen og bruken som representasjonsted har det vært et kontinuerlig militært nærvær på Akershus festning gjennom hele 1900-tallet, i forlengelsen av en tradisjon helt tilbake til middelalderen. Anlegget har huset militære kontorer, skolevirksomhet, lagre, verksteder og lignende. I området mot Festningskaia og Bjørvika ble det i juni 2006 ferdigstilt et nybygg som føyer sammen en del av den eksisterende bygningsmassen fra slutten av 1800-tallet. Her ble Forsvarsdepartementet og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret samlokalisert. De eksisterende bygninger som inngår i komplekset er den såkalte Skolebygningen (bygning 49), Verkstedbygningen (bygning 52) og Artilleriets kontorbygning (bygning 53). Det ble av Stortinget forutsatt at de gamle bygningene skulle rehabiliteres og delvis tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Behandlingen av interiører og fasader skulle følge antikvariske prinsipper. Artilleriets kontorbygning ble rehabilitert utvendig og utgjør inngangen til Ledelsesbygget. Samlet ga dette 560 nye kontorarbeidsplasser innen festningsområdet. Retterstedet. På eksekusjonsplassen på Akershus ble 42 nordmenn henrettet av den tyske okkupasjonsmakten 9. og 10. februar og 17. mars 1945. De første henrettelsene, den 9. februar, var av ti nordmenn som ble henrettet som represalier etter drapet på politisjef Karl Marthinsen to dager før. Hjemmefrontmuseet. Norges Hjemmefrontmuseum er et museum som dekker historien om okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, med særlig oppmerksomhet på Hjemmefrontens virksomhet og vilkår. Museet holder til i bygningen «Det dobbelte batteri og bindingsverkshus» fra 1600- og 1700-tallet. Bygningshistorikk. På bakgrunn av den restaureringsfilosofi som vant fram, kan man i dagens anlegg lese de ulike historiske epokene slik Harry Fett uttrykket i debatten: «Bygningenes forskjellige dele har jo ogsaa havt aarhundreder til at vænne sig til hverandre. Akershus har smeltet sammen til et hele, det er udtryk for generationers historie...». Også i bygningshistorikken kommer de anleggets hovedfaser fram: Håkon Magnussons middelalderborg, Christian IVs renessanseslott, festning opp mot vår tid og til slutt restaurering og administrative funksjoner. Både selve slottet og i alt 50 bygninger er fredet både interiør- og eksteriørmessig. I tillegg er elleve bygninger erklært vernerverdige eksteriørmessig, mens syv bygninger uten spesiell verneverdi (relativt nye støttefunksjoner) omfattes av de generelle vernebestemmelsene for kulturmiljøet. Middelalderborg. Jomfrutårnet med inngangspartiet fra middelalderborgen. Etter et lynnedslag og en omfattende brann i 1527 ble store deler av anlegget nord for Våghalsen sterkt skadet, men motstod allikevel Christian IIs beleiring tre år etter. Den svenske beleiringen i 1567 viste imidlertid at den militærteknologiske utvikling var i ferd med å løpe fra den gamle borgkonstruksjonen som i stor grad bygget på prinsippet å befinne seg "høyere" enn en angriper. Særlig artilleriets utvikling krevde andre konstruksjoner som hindret en angriper å nærme seg anlegget. Renessanseslott. a> på Nordfløyen. Romeriksfløyen til venstre. Den tiltaksrike Christian IV grep fatt i de store utviklingsbehovene og gav det indre festningsområdet mye av dagens utseende. Også nå ble det benyttet kalkstein og teglstein, ikke minst i videreutviklingen av bygningene fra middelalderborgen. Særlig ved at man blant annet rev både "Våghalsen" og det noe mindre forsvarstårnet "Fuglesang" ble hele slottet mer åpent og lysere. Videre ble hele festningsområdet sterkt utvidet, ved at militærteknologien krevet bastioner og voller. Her ble det såkalte italienske bastionssystem med steinkledde jordvoller bygget i årene 1593–1604 og 1616–1646 på det øvre festningsanlegget. Festning mot vår tid. "Det dobbelte batteri" sett fra retterstedet. I dag huser bygningen Hjemmefrontmuseet Bygningsmateriale. Retterstedet med navn på de 42 som ble henrettet her. Anlegget er i sin helhet utført i stein fra lokale steinbrudd i tillegg til at det ble brutt kalkstein fra klosteret på Hovedøya. Mørtel til muring er produsert ved kalkindustri i Bærum. Bygging og utbedring av anlegget har i det hele tatt medført betydelig industrivirksomhet som har gitt mange arbeidsplasser. Den eldste delen av festningen består av ortocerkalk, mens ved utbedringsarbeider er det også brukt mange andre lokale bergarter og tegl i de indre festningsdeler. Høvedsmenn (utdrag). Fra 1572 var stattholderen også øverstkommanderende på Akershus festning Kulturminne. Akershus slott og festning er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Quisling. Quisling, også skrevet "Qvisling", "Quislin", "Qvislin" og "Quislinus", er en norsk Telemarksslekt som kan føres tilbake til den danske presten Laurits Ibsøn Quislinus (også skrevet "Lars Ibsen Qvislin", 1634-1700), som kom til Christiania som slottsprest i 1665. Navnet er en latinisering av Kvislemark som ligger sør på Sjælland i Danmark. Slekten er særlig knyttet til Fyresdal i Telemark, og dens medlemmer har gjennom mange hundre år vært prester, offiserer og gårdbrukere. Kjente medlemmer inkluderer prosten og telemarksforfatteren Jon Lauritz Qvisling (1844–1930) og sønnen Vidkun Quisling (1887–1945), leder for det fascistiske partiet Nasjonal Samling (NS) og den tyskvennlige regjeringa i Norge under andre verdenskrig. Leddet «kvisle» i ordet kvislemark skal henge sammen med «todelt (elv)» eller «elvedele» og er i slekt med ordet «kvist». Quisling som skjellsord. Under andre verdenskrig gjorde den nasjonalsosialistiske politikeren Vidkun Quislings upopulære samarbeid med de tyske okkupasjonsmyndighetene navnet «quisling» til et skjellsord. Ordet ble synonymt med «landssviker» og «forræder» i flere europeiske språk. «Quisling» har siden særlig blitt brukt om en person som samarbeider med en okkupasjonsmakt, gjerne i en marionetteregjering. Avisen The Times brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940 og fikk følge av Daily Mail fire dager senere. Via det statlige radioselskapet British Broadcasting Corporation (BBC) ble uttrykket spredt utover verden. 29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler. Quisling strekker ut armen til nazihilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Tegningen bidro etter krigen til å forsterke begrepet quisling som ensbetydende med forræder. Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940–41 prøvde myndighetene å vende den negative betydningen av ordet, og «quisling» ble forsøkt brukt som en hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes. En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en tokroneseddel. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en enkroneseddel. Rød Ungdom. Rød Ungdom (RU) er ungdomsorganisasjonen til partiet Rødt. Organisasjonen har tidligere gått under navnene Sosialistisk Ungdomsforbund og Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), men fikk sitt nåværende navn da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) ble dannet i 1973. Rød Ungdom hadde inntil 2007 to moderpartier: Rød Valgallianse og Arbeidernes kommunistparti. Partiene opprettet sammen med Rød Ungdom og andre partiløse mennesker på venstresiden det nye partiet Rødt den 11. mars 2007. Rød Ungdom er nå ungdomspartiet til Rødt, og holder til i samme bygg. Ideologisk plattform. Rød Ungdom definerer seg som en radikal, revolusjonær og feministisk organisasjon som organiserer ungdom til kamp for et sosialistisk folkestyre der arbeiderklassen styrer samfunnet. For å unngå at sosialismen utvikler seg til et diktatur mener Rød Ungdom at samfunnet konstant må utvikles i retning av et klasseløst samfunn, kommunisme. Økonomisk sett favoriserer Rød Ungdom planøkonomi, som ifølge dem selv vil innebære at økonomien blir underlagt demokratiet. Kapitalisme. Rød Ungdom mener at kapitalismen er hovedansvarlig for undertrykking, klasseskiller og sult. Ifølge RU fører markedsøkonomi til at et mindretall får retten til å eie samfunnets viktigste ressurser, noe som resulterer i at privat profitt settes framfor menneskelige behov. Det at økonomien er unntatt demokratisk styring mener de gjør at viktige avgjørelser i økonomisk politikk blir overlatt til markedet, og ikke til de folkevalgte. Rød Ungdom mener at et kapitalistisk samfunn fører til at stemmeseddelen må bøye seg for pengeseddelen og folkestyret vike for pengestyret. Kommunisme. For Rød ungdom er kommunisme en samfunnsform med mål om å avskaffe både stat og privateiendom til fordel for fellesskapet. Organisasjonen ser på kommunisme som et samfunn der klasser og sosiale kjønn er unødvendige. Deres visjon er at samfunnet organiseres som et fellesskap av frie interesser, som sammen avgjør hvordan menneskehetens skaperkraft kan brukes på best mulig måte. Som uttrykket i prinsipprogrammet deres mener de at et slikt samfunn ikke vil være uten motsetninger og problemer. De mener at kommunisme ikke nødvendigvis vil bety at kvinneundertrykking, rasisme og sløsing av naturressurser forsvinner, men at forutsetningene for de strukturene som undertrykker folk i dag vil forsvinne. Rød Ungdom tror ikke at et kommunistisk samfunn vil være slutten på menneskehetens utvikling, men slutten på undertrykking basert på sosial rang og økonomisk ståsted. SUF og SUF(m-l). Rød Ungdoms forløper SUF ble stiftet 27. september 1963 av ungdomsgrupper som var knyttet til Sosialistisk Folkeparti under navnet Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF). Til å begynne med lå SUFs synspunkter nær SFs, og SUF fungerte som dette partiets ungdomsorganisasjon. Fra 1966 oppsto en opposisjon påvirket av krigen i Vietnam og ikke minst utviklingen i Kina under Mao Zedong. Medlemmene satte i gang solidaritetsarbeid for Vietnam og støttekomiteer for palestinerne. Samtidig avviste de Sovjetunionen som modell for sosialismen, og rekkte fokuset mot Folkerepublikken Kina. De mente at Maos kulturrevolusjon var et håndfast bevis på at sosialismen ikke nødvendigvis måtte drukne i byråkrati og sentralisme. På SUFs første sommerleir i 1967 stod spørsmålet om «reform eller revolusjon» i høysetet. Samme år fikk den revolusjonære delen av SUF flertall. Organisasjonen begynte å studere Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Bruddet mellom SF og SUF kom på landsmøtet til SF i februar 1969 da forslaget om konkurrerende ungdomsgrupper ble lagt frem. Dette medførte at store deler av landsmøtet forflyttet seg til et annet lokale og satte seg som mål å bygge et nytt kommunistisk parti. På sommarleiren same år fortsette diskusjonene under parola «Sett Mao Tsetungs tenking i leiinga på alle område». På landsmøtet samme høst skiftet organisasjonen navn, og het fra 28. september 1969 SUF(m-l). Navnskifte og fremvekst. Da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) ble dannet i 1973 skiftet SUF(m-l) navn til Rød Ungdom. Rød Ungdom var i denne perioden ment å være en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom og en rekrutteringsstasjon for moderpartiet. Iløpet av tiåret organiserte RU elevstreiker, husokkupasjoner og studiesirkler. RU var også med på å etablere "Klassekampen", forlag og plateselskap. Medlemmene var også med å organisere ulovlige streiker, kasta stein på den amerikanske ambassaden og mobiliserte til 1. maitog «på klassekampens grunn». Disiplin og hemmelighold. Gjennom 70-tallet ble imidlertid disiplinen og hemmeligholdet sterkere, til tider sterkere enn i moderpartiet. Da AKP kjempet mot det såkalte «høyreavviket», kjørte Rød Ungdom en tilsvarende kampanje der gymnasiaster ble stemplet som småborgerlige som ikke valgte å gå yrkesskolen. «Selvproletarisering» ble fremholdt som et sentralt ideal både av AKP(m-l) og SUF(m-l)/Rød Ungdom: Det å gjøre seg til proletar ved å forlate et ofte akademisk, borgerlig miljø eller akademisk løpebane og gå ut i arbeidslivet i fabrikker, skipsverft og andre av arbeiderklassens klassiske arbeidsplasser: Et sentralt mål var å «bevisstgjøre» arbeiderklassen og lede sine arbeidskamerater som deres tillitsvalgte, blant annet med å lede streiker mot kapitalkreftene. Rød Ungdom ble i enda større grad enn AKP rammet av nedgangen i den norske ml-bevegelsen, og var gjennom hele 1980-tallet preget av interne kamper. I 1991 meldte lederen (?), flertallet av sentralstyret og svært mange medlemmer seg ut i protest. Utover midten av nittitallet gjorde Rød Ungdom seg igjen viktig som politisk aktør gjennom blant annet «sjøltillitskurs» for jenter (bøllekurs) og deltakelse i antirasistisk kamp. Rød Ungdom reviderte utover 90-tallet sin forståelse av sosialisme, på samme måte som AKP og RV gjorde det ti år tidligere. Etablering av Rødt. Til organisasjonens landsmøte våren 2006 var det stilt flere forslag som enten direkte eller indirekte ville være et brudd med AKP. Forslaget til vedtektsendring som innebar at RU med umiddelbar virkning ikke lenger var AKPs ungdomsorganisasjon, fikk 49–% av stemmene. Et forslag om å bryte med AKP fra 1. januar 2007 manglet én stemme for å få det nødvendige 2/3-flertall. Derimot vedtok landsmøtet i stedet at AKP ikke har noe levedyktig partiprosjekt, og distanserte seg dermed i praksis fra partiet. I etterkant av landsmøtet tok flere ledende personligheter i RU til orde for å jobbe aktivt som en fraksjon i RV, for å påvirke sammenslåingen av RV og AKP. Sammenslåingen av RV og AKP ble et faktum i april 2007, etter at AKPs ekstraordinære landsmøte vedtok å legge ned partiet. Partiet Rødt ble kort tid etter stiftet. Rød Ungdoms medlemmer hadde delegatstatus på lik linje med medlemmer fra RV og AKP. Stiftelsen av Rødt ble vedtatt mot en avholdende stemme; det var rundt 200 personer med delegatstatus på møtet. I september 2007 sluttet også Internasjonale Sosialister seg til partiprosjektet. Ekskludering av Tjen Folket. Våren 2008 ble tolv medlemmer ekskludert fra Rød Ungdom. Disse ble ekskludert på grunn av det Rød Ungdoms ledelse mente var tilknytning til organisasjonen Tjen folket, noe de så på som deltakelse i konkurrerende partipolitisk virksomhet. I realiteten har dette berørt flere enn de tolv ekskluderte medlemmene, da flere protestutmeldinger fulgte. Dette førte til en fullstendig utradering av organisasjonen noen steder, mens den ble kraftig svekket på steder som Trondheim og Bergen. Etter eksklusjonene startet mange av de ekskluderte, sammen med enkelte andre ungdommer, organisasjonen Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU). De erklærte seg fra starten av som Tjen Folkets ungdomsorganisasjon. Hele Rød Ungdoms lokallag i Eiker og Drammen vedtok da en uttalelse hvor de meldte overgang til RKU. Her stod det blant annet følgende: "Når ledelsen i Rød Ungdom snur ryggen til arbeiderklassens og de undertrykte folkenes viktige og dyrekjøpte erfaringer så ønker vi ikke å være med videre på denne rutsjebanen ned i den sosialdemokratiske myra. Det er nok sosialdemokratiske organisasjoner i Norge, og det trengs ingen flere". Senere gikk samme lokallaget ut på bloggen sin og forklarte at overgangen var sterkt overdrevet. På bloggen skrev de blant annet at det ikke var stort annet enn et "vellykket mediestunt fremstilt av et fåtall medlemmer i EDRU som så sin sjanse til å skape storm i et vannglass når laget ble redusert". Nyere tid. RU demonstrerer for likelønn 1. mai 2010 i Oslo Siden milleniumsskiftet har Rød Ungdom frontet en rekke saker, blant annet som motstandere av all oljeboring i Barentshavet, nei til norsk militært engasjement i Afghanistan, støtte til motstandskampen mot de amerikanske styrkene og de nye myndighetene i Irak, nei til bygging av gasskraftverk i Norge, vern om folketrygden, for skattefinansiert kollektivtrafikk, støtte til boikottaksjonene mot nasjonale skoleprøver, for bedre fritidstilbud for ungdom, og med støtte til feministiske, antirasistiske og pro-palestinske anliggender. I forbindelse med tariffoppgjøret i 2008 dannet ledende personer i Rød Ungdom frontorganisasjonen "Ungdom for Avtalefestet Pensjon", som var aktive i å kritisere LO-ledelsen for å ha solgt ut arbeidstagernes pensjonsrettigheter. I 2010 lanserte Rød Ungdom en kampanje der de hadde som mål å samle inn 100 000 kroner til Siv Jensen, i bytte mot at hun forlot landet. Denne kampanjen var en respons til FrPs forslag om å gi innvandrere samme sum for å returnere til sitt eget hjemland. Palestina. I 2009 gikk Rød Ungdom offentlig ut med at de på årets sommerleir hadde samlet inn penger til den palestinske marxistiske organisasjonen People's Front for the Liberation of Palestine (PFLP), som står på både EUs og USAs liste over terrororganisasjoner, men som ikke er definert som terrorister av norske myndigheter. På hjemmesiden deres skrev Rød Ungdom at pengene de samlet inn gikk til helsearbeid blant den utarmede palestinske befolkninga. Rød Ungdom donerte også penger til samme organisasjon under deres sommersamling 2011. Gratis skolebøker. Slutten av nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet ble preget av Rød Ungdoms kampanje for gratis skolebøker. Høsten 2001 la Rød Ungdom ut 14 skolebøker på internett til fri nedlasting. RU mente at undervisningsminister Kristin Clemet brøt loven ved ikke å sørge for gratis skolebøker, fordi det i Opplæringsloven het at "«Opplæringa i offentleg vidaregåande skole eller i lærebedrift er gratis.»" Undervisningsdepartementet hevdet at Rød Ungdom ikke tok hensyn til at det i samme avsnitt i loven sto at elevene kunne bli pålagt å holde skolemateriell selv, og at fylkeskommunen kunne kreve betaling for skolemateriell. Saken ble anmeldt av Den norske Forleggerforening for brudd på Åndsverkloven og gikk til domstolene. I 2003 ble RU dømt til å betale erstatning, og kjennelsen ble opprettholdt av etter anke til Høyesterett i 2004. Selv om Rød Ungdom ble idømt bot, betalte de aldri. Rød Ungdom aksjonerte rundt om kring i landet, hvor de ba om å bli arresterte for å slippe å betale bot. Også daværende leder i Rød Ungdom, Marijke Berdahl, ba om å bli satt i fengsel. Leksefri skole. I september 2009 erklærte Rød Ungdom sin støtte til en nasjonal leksestreik satt i gang av to vgs-elever fra Oslo. Leksestreiken ble arrangert via et Facebook-arrangement med navnet ”Leksestreik over hele landet”, hvor over 12 000 personer sto som deltakende. Rød Ungdom håpte på at leksestreiken ville få støtte fra Elevorganisasjonen, og at det ville sette i gang en større bevegelse rundt kravet om å fjerne leksene. I 2011 fikk Rød Ungdom stor mediaoppmerksomhet da de erklærte at de skulle arrangere en nasjonal leksestreik 26. til 30. september. Organisasjonen oppfordret elever til å boikotte leksene sine, arrangere demonstrasjoner og konserter for å støtte oppom saken. På Facebook-arrangementet for streiken oppførte over 48 000 personer seg som deltagende. Tre dager før leksestreik startet, hadde elever fra nesten 700 skoler registrert at de ville arrangere leksestreik på sin skole. Også i 2012 planlegger Rød Ungdom å arrangerer en nasjonal leksestreik. Ifølge den offisielle nettsiden for leksestreiken arrangerer de 17. oktober demonstrasjoner i de største byene. Samtidig ønsker de at elever som er enig med skal lage demonstrasjoner på deres skoler også. Publikasjoner. Helt fra starten av har Rød Ungdom stått for en rekke publikasjoner. Klassekampen. I forbindelse med løsrivelsen fra SF lanserte SUF det første nummeret av Klassekampen. Sentrale personer bak initiativet var Tron Øgrim og Pål Steigan. Siden den gang har avisen blitt en norsk riksdekkende dagsavis, der Rødt eier 20%. Rebell. Rebell er Rød Ungdoms eksterne magasin. Bladet ble utgitt i 1963 under navnet Ungsosialisten, og var da tidsskriftet til SUF. I 1970 byttet bladet navnet til Røde Garde. Midt på 1970-tallet lå opplaget nær 10 000. I denne perioden ble bladet utgitt 8 – 10 ganger årlig. Bladet fikk fra nr. 2 1980 det nye navnet Rute 80, og ble utgitt 4 – 6 utgaver i året. Rebell gikk midlertidig inn i 2004, da det ble lagt ned av landsstyret, men startet opp igjen med et prøvenummer i august 2009 i anledning stortingsvalget. Redaktør for dette nummeret var Karna Buggeland Sælebakke. I dag er Fredrik V. Sand redaktør. Andre utgivelser. Tidlig på 1970-tallet utga organisasjonen bladet "Til kamp", en liten A5-trykksak utgitt som «SUF(m-l)s skoleavis». På slutten av dette tiåret utga Rød Ungdom bladet "Uredd", også dette rettet mot ungdomsskoleelever. Internbladet til Rød Ungdom het "Komintern", men ble lagt ned etter landsmøtevedtak i 2010. Fra organisasjonen hadde navnet SUF(m-l) og helt fram til 2004 het internbladet "Bolsjevik". Skolevalgresultater. I felt merket med * ble det ikke stilt. Rød Ungdom representerte RV i skolevalgene til og med 2007. 2009 representerte Rød Ungdom Rødt. Tredveårskrigen. Tredveårskrigen eller trettiårskrigen var en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger, og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren og den franske kongemakten. Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene nærmest ble halvert. Den franske kongemaktens villighet til å alliere seg med enhver hær – uansett religion – som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca. 1500 småland i 222 år etter krigen. Fredsslutningen i Westfalen, som ble proklamert den 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og i den westfalske by Münster, kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene. Årsaker til krigen. For å forstå årsakene til tredveårskrigen må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var hardt rammet av religionskriger og protestantismens rotfeste hos befolkningen og fyrstene førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen. Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. Det hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken konfesjon (katolisisme eller lutherdom) deres fyrstedømmer skulle ha (Latin: «Cius regis eius religo», dvs. «Den som styrer, hans tro skal gjelde»), og befolkningen måtte innrette seg deretter. Det tysk-romerske riket var et konglomerat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt. Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen. Krigen. Det er vanlig å dele inn tredveårskrigen i fire faser, den bøhmiske (1618–1625), den danske (1625–1629), den svenske (1630–1635) og den svensk-franske (1635–1648). a> Hans intoleranse overfor protestantismen var en umiddelbar årsak til tredveårskrigen. Den bøhmiske fasen (1618–1625). Selve gnisten som fikk krigen i gang, skjedde i Praha (Prag) i datidens Böhmen. Der var de redd for at keiseren skulle undergrave protestantismen, og dermed fjerne det protestantiske maktgrunnlaget. Da to emissærer for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Matthias, var på besøk viste de bøhmiske protestantene mangel på gjestfrihet ved å kaste dem ut av vinduet. Denne hendelsen, som er kjent som den "andre defenestrasjonen av Praha", startet det bøhmiske opprøret. Snart spredte det seg over hele det bøhmiske området. Hadde det bøhmiske opprøret bare vært en sentraleuropeisk konflikt, hadde krigen vart bare i tre år, men dødsfallet til keiser Matthias i 1619, forsterket opprørstemingen blant de protestantiske lederne, som hadde vært nær ved å komme til enighet om en fredsslutning. Svakheten til både Ferdinand (som nå besteg tronen etter keiser Matthias) og bøhmerne, førte til at krigen spredte seg til Vest-Tyskland. Ferdinand ble nødt til å be sitt søskenbarn, kong Filip IV av Spania om hjelp. Keiseren, som fungerte som konge for det bøhmiske folk, svarte med å sende soldater for gjenopprette ro og orden. Bøhmerne, som nektet å la seg avvæpne, avsatte i stedet keiseren som sin konge og valgte en ny, Fredrik V. Den nye tysk-romerske keiseren, Ferdinand, fikk pengestøtte fra paven og militær assistanse fra Spania og Bayern. Med det klarte han å slå Fredrik i slaget ved Hvitefjell i 1620. Etter slaget i 1620 begynte spanjolene å etablere seg i traktene rundt Rhinen, dette for å mobilisere seg mot Frankrike og Nederlandene. Böhmen ble igjen en katolsk stat under Ferdinand, som innsatte seg som konge igjen. Den danske fasen (1625–1629). Protestantene så nå ut til å ta tape. Den som nå skulle føre an for protestantismen var kongen av Danmark, Christian IV. I tillegg til å være konge over Danmark-Norge, var han også hertug av Holstein, en liten provins i det tysk-romerske riket. Om Christian gikk inn i krigen kun av religiøse grunner er vel heller tvilsomt, for det var også mye politikk med i bildet. Ved å invadere Tyskland kunne han skaffe seg flere provinser og bispeseter og skape et kongedømme til sin yngste sønn. En annen teori er at kongen var redd for at Sverige skulle stå i spissen i alliansen mot den tysk-romerske keiser. Med litt hjelp fra Nederlandene og England invaderte danskene Tyskland med en hær på 20.000 mann. For å hindre at Christian skulle invadere Tyskland, ansatte Ferdinand II den bøhmiske adelsmannen, Albrecht von Wallenstein. Wallenstein takket ja til å lede keiserens styrker da han fikk løfte om at han skulle få plyndre de områdene han okkuperte. Christian, som ikke visste om Wallenstein, ble nødt til å trekke seg tilbake før Wallenstein og Tillys hær ville utrydde hele den danske armé. Nederlaget ble ytterligere forsterket da danskenes allierte, England, som var internt splittet, trakk seg ut. Frankrike var i borgerkrig, og Sverige var i krig mot Polen. Tilly slo danskene i slaget ved Lutter i 1626. Wallensteins hær marsjerte mot nord, og okkuperte Mecklenburg, Pommern og til slutt Jylland. Han klarte ikke å innta hovedstaden, København, for han kunne ikke innta Sjælland uten en flåte, og hverken Hanseatene eller Polen ville godta at en keiserlig flåte ble bygd i Østersjøen. Han beleiret derimot Straslund, i et forsøk på å få kontroll over en havneby som var stor nok for en slagkraftig flåte, men kostnadene ble for høye til at en krig mot Danmark i hele tatt kunne bli lønnsom. Det spredte seg nå frykt blant protestantene i Tyskland. Det så ut til at protestantismen, som til nå hadde hatt god oppslutning og et godt grep rundt de sentrale makthaverne i det tysk-romerske riket, var på vei mot undergangen. Til og med de nordlige lutherske statene var på randen til å bli katolske igjen. Frykten spredde seg ikke bare innad i riket, men også til nabolandene. Sverige og Frankrike gikk nå til aksjon. Dette førte til Traktaten i Lübeck (1629), der Christian IV avga sin støtte til protestantene til fordel for å få kontroll over Danmark. I de påfølgende årene ble enda flere områder underlagt katolisismen. Krigen var nå i praksis avgjort, men de katolske lederne overtalte Ferdinand II til å gjenerobre de lutherske (protestantiske) områdene, som etter Augsburgavtalen, var katolsk. Den svenske fasen (1630–1634). Gustav Adolf ved slaget ved Breitenfeld Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav Adolf, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig, i tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et alt for sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum. De religiøse konfliktene ble også rettet på i Praha. Det så nå ut som at tilstandene skulle bli roligere. Slik artet det seg ikke. I Frankrike så man med varsomme øyne på denne nye fredsavtalen. De mente at den førte til at Habsburgerne fikk for mye makt. Dermed brøt krigshandlingene ut igjen. Den svensk-franske fasen (1635–1648). a> var katolikk, allierte han seg med protestantene Krigen ble avsluttet med at Frankrike blandet seg inn i krigshandlingene. Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania, allierte de seg med protestantene. Kardinal Richelieu, Ludvig XIIIs sjefsminister, mente at Habsburgerne var alt for mektig da de hadde områder i sørlige Frankrike og deler av Nederland. Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll, og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invaderte Frankrike. De plyndret områdene Champagne og Burgund, og kom så langt at de truet selve hjertet av Frankrike, Paris. De ble imidlertid stoppet før de kom så langt. I slaget ved Compiegne klarte hertugen av Weimar å stoppe de spanske styrkene, og spanjolene måtte trekke seg tilbake til grensen mellom Spania og Frankrike. Der fortsatte kampene uten at noen av sidene fikk et særlig overtak. I 1642 døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle Ludvig XIV. Den nye kongens regent, kardinal Mazarin, begynte arbeidet med å få i gang en fredsavtale. I 1645 klarte den svenske marskalken, Lennart Torstenson, å slå den tysk-romerske hæren i slaget ved Jankau, i nærheten av Praha. Ludvig II av Borboun slo den bayerske hæren i det andre slaget ved Nordlingen, der den siste store kommandanten på den katolske siden døde. Krigen endte med freden i Westfalen i 1648. Sosiale og politiske aspekt ved krigen. Tredveårskrigen var ulik og nyskapende på flere områder. Først og fremst var det en svært blodig krig hvor mange ble drept. De religionskrigene som utspilte seg før 1618, var stort sett oppgjør mellom konger og fyrster, og berørte ikke lokalbefolkningene i like stor grad som denne krigen gjorde. Med tredveårskrigen kom et ny måte å føre krig på. I stedet for en nasjonal hær, eller en hær knyttet til et folk med politiske ambisjoner, var det nå private hærer som kunne leies. Disse private hærene var topptrente og kunne handle etter andre motiv enn det som kanskje var intensjonene til de som leide dem. De private hærene var en blanding av flere folkeslag uten noen spesiell tilknytning til en region. Dermed ville ikke de, under en krig, få forsyninger fra makten. De måtte heller plyndre nærmeste landsby. Landsbyboerne som ikke ble drept, hadde ofte ikke noe annet å gjøre enn å følge hæren til neste plyndringssted. Dette førte til at flere landsbyer ble lagt øde, og sult og sykdommer var ofte en følge av dette igjen. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene. Følgene av krigen. Freden i Westfalen er betraktet som starten på det moderne Europa med suverene småstater. To direkte følger var Nederland og Sveits. Det var også avslutningen på religionskrigene som hadde herjet Europa i flere tiår. Det var en protestantisk seier over katolikkene, samt en svensk og fransk seier over Habsburgdynastiet. En annen viktig beslutning som ble vedtatt i Westfalen, var forbudet mot private hærer. Dette faremomentet som hadde utsatt sivilbefolkningen for så mye nød og lidelse ble avskaffet og har ikke vært brukt siden. Det som skjedde i Tyskland var at alle de rundt 300 statene fikk mer eller mindre egen suverenitet. De kunne selv gjøre avtaler med andre stater uten noen form for innblanding fra keisermakten. Det tysk-romerske riket var nå i praksis oppløst som et rike. Ingen lover kunne bli vedtatt av keisermakten, keiseren kunne heller ikke innkreve skatter. Tyskland gikk med dette tilbake til et føydalt system uten noen form for sentralstyre, og hadde ingen spesiell politisk innflytelse på det nye Europa som oppstod etter krigen. Den Habsburgske drømmen om et forent tysk-romersk rike gikk dermed i vasken. Et annet utfall av freden i Westfalen var at Kalvinisme ble godkjent som tillatt tro i de tyske fyrstedømmene. Freden i Westfalen. Forenklet kart over landegrenser i Europa ved freden i Westfalen Freden i Westfalen var en fredsavtale som ble proklamert 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og Münster i Westfalen, etter ca. åtte års forhandlinger om avslutningen av tredveårskrigen. Formelt består den av to hovedtraktater og en rekke protokoller inngått mellom på den ene side den tysk-romerske keiser og på den annen side Frankrike og Sverige med deres allierte. Freden i Westfalen sørget også for å gjøre slutt på åttiårskrigen og anerkjente De forente Nederlandenes uavhengighet fra Spania. Keiserkrigen. Keiserkrigen refererer til Danmark-Norges deltagelse i Tredveårskrigen. Kong Christian IV var egentlig mest interessert i å forhindre at den svenske konge kom til å stå i spissen for alliansen mot den tyske keiser. Tross Riksrådets motstand brakte han Danmark-Norge inn i den tyske religionskrig mellom protestanter og katolikker, på protestantenes side. I 1626 led han et forsmedelig nederlag ved Lutter am Barenberg. Etter det første store slag hadde han kun 80 ryttere tilbake av en hær på 20 000 mann. Året etter ble Jylland besatt og utplyndret av den tyske keisers tropper under general Wallenstein, og landet var på randen av ruin. Ved freden i Lübeck 1629 slapp kongen med skrekken; men måtte love ikke fremover å blande seg i de tyske forhold. François Mitterrand. François Mitterrand (født 26. oktober 1916, død 8. januar 1996) var en fransk sosialistisk politiker. Han var Frankrikes president fra 1981 til 1995. Opphav og tiden til 1945. Mitterrand ble født i Jarnac, Charente som det femte av sju barn. Som hans foreldre var han sterkt konservativ og en ivrig katolikk i ungdommen. Han sluttet seg midlertidig til ultranasjonalistene Croix de Feu i 1934. Han studerte jus og litteratur ved Sorbonne i Paris og ble uteksaminert i 1939. Under studietiden ble han mer kritisk til sin nasjonale holdning og ble preget av å måtte beskytte en venn "Georges Dayan", jøde og sosialist, mot nasjonalistisk aggresjon. Han var innrullert i hæren under annen verdenskrig, ble tatt som krigsfange i 1940 og klarte å flykte året etter. Fra april 1942 begynte han å arbeide for Vichy-regimet, i organisasjoner som hadde ansvar for krigsfanger. Samtidig arbeidet han også med den franske undergrunnsmotstanden, og gav informasjoner til de Gaulle i London. I 1943 ble hans spionasje kjent for Gestapo og Mitterand flyktet til London og ble del av de Gaulles eksilregjering. Like til sin død la Mitterrand hvert år ned krans på graven til Vichy-regjeringens leder, Henri Philippe Pétain. Han skal ha mottatt "Francisque-ordenen", en av Vichy-regjeringens viktigste ordener, i 1943 (det kan ikke bevises, og han nektet for det siden). Karriere til 1981. Etter krigen gikk han tidlig inn igjen i politikken, sluttet seg til et sentrum-venstre-parti og ble innvalgt i parlamentet for departementet Nièvre i 1946. Han hadde forskjellige poster i den fjerde republikken, før han trakk seg på grunn av Frankrikes politikk i Algerie. I 1958 var han en av de få som var imot at Charles de Gaulle ble valgt til president, og mistet sitt sete i valget samme år. I 1959 unngikk han såvidt et drapsforsøk. Dette ga ham mye oppmerksomhet og satte fart på den politiske karrièren. Kritikere hevder at han arrangerte drapsforsøket selv. Politiet etterforsket saken, men henla den senere. I den femte republikken stilte han til valg som president i 1965, men tapte. Han ble medlem (fra 1971 leder) av Det franske sosialistpartiet og var president for venstrekoalisjonen av sosialister og liberale fra 1965 til 1968. Han stilte til valg som president igjen i 1974 mot Valéry Giscard d'Estaing, men tapte på nytt. President 1981-1995. I 1981 ble han den første sosialisten som ble president i den femte franske republikken. Hans første regjering inkluderte fire ministre fra det kommunistiske partiet selv om sosialistene hadde absolutt flertall. En av hans første beslutninger var å avskaffe dødsstraffen. En lang rekke reformer i sosialistisk ånd ble lansert og gjennomført, men etter to år hadde den forventede økonomiske oppgangen ikke kommet og arbeidsløsheten og inflasjon hadde økt. Mitterand skiftet derfor politikk og gikk inn for en nyliberalistisk økonomisk politikk fokusert på lav inflasjon og økende samarbeid i det europeiske monetære system. Etter 1986 måtte han samarbeide med et parlament med konservativt flertall (fra 1986 til 1988, og 1993 til 1995). Han klarte å samarbeide godt med den konservative statsministeren Jacques Chirac. På den internasjonale arena spilte han en viktig rolle, særlig når det gjaldt utviklingen av EU. Han støttet utvidelsen av unionen til Spania og Portugal, og hadde et nært forhold til den tyske forbundskansleren Helmut Kohl i tradisjon med forgjengere Giscard d'Estaing og Helmut Schmidt. Mitterrand og Kohl var Maastricht-traktatens fedre. Hans presidentperiode endte i mai 1995. Han ble etterfulgt av Jacques Chirac og døde av kreft seks måneder senere. Etter hans død offentliggjorde hans tidligere lege dr. Claude Gubler en bok kalt "Le Grand Secret", hvor han hevder at Mitterrand løy om at han hadde kreft allerede fra november 1981, til tross for at han under valgkampen hadde sagt at "han" ikke ville skjule sin helsetilstand for offentligheten. Mitterrand skal også ha spilt en rolle i Elf-skandalen og den ulovlige millionstøtten til det konservative partiet CDU i Tyskland. Mitterand ble i 1984 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Privatliv. I 1944 giftet han seg med "Danielle Mitterrand" (født Gouze), en militant venstreaktivist. De fikk tre barn: Pascal (født 1945, døde 3 måneder gammel), Jean-Christophe (født 1946) og Gilbert Mitterrand (1949). Han har også en datter, Mazarine Pingeot, født 1974, med elskerinnen "Anne Pingeot". Jacques Chirac. Jacques René Chirac (født 29. november 1932) er en fransk, konservativ politiker (gaullist). Chirac var borgermester i Paris 1976–95 og statsminister 1974–76 og 1986–88. Han var Frankrikes president fra 1995 til 2007. Han ble gjenvalgt i 2002, da han møtte Jean-Marie Le Pen i andre valgomgang, etter at sosialistenes kandidat Lionel Jospin overraskende ble slått ut i første omgang. Som fransk president var han også samfyrste av Andorra. President Chirac førte et nært samarbeid med Tysklands tidligere kansler Gerhard Schröder, særlig i EU-spørsmål. Blant Chiracs ordener er også storkors St. Olavs orden og av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Chirac mottok i 1996 Den hvite ørns orden fra Polens president. Chirac ble i 2011 dømt til to års betinget fengsel for korrupsjon. Korrpupsjonssaken stammer fra slutten av Chiracs tid som borgermester i Paris. Han ble sammen med ni andre anklaget for å ha fabrikkert 21 arbeidskontrakter for ikke-eksisterende jobber. Pengene skal ha gått til Chiracs parti Rassemblement pour la République (RPR) (forløperen til dagens regjeringsparti Union pour un Mouvement Populaire (UMP)). Chirac avviste anklagene og sa at kontraktene var reelle. Marlon Brando. Marlon Brando (født 3. april 1924 i Omaha i Nebraska i USA, død 1. juli 2004 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller som gjennom sin karriere spilte en rekke minneverdige filmroller. Hans mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. I løpet av årene som gikk, sank moren – som Marlon forgudet – mer og mer ned i alkoholisme, og hans forhold til faren ble dårligere og dårligere. Etter noen års militærtjeneste, gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Han hadde stor suksess på Broadway i New York som Stanley Kowalski i dramaet "En sporvogn til begjær" (orig. "A Streetcar Named Desire") på slutten av 1940-tallet. I 1950 gikk han over til filmen som hovedrolleinnehaver i "Mennene" (orig. "The Men"). Filmen ble ingen internasjonal suksess, men fikk gode kritikker og var vellykket i USA. Året etter – i 1951 – fikk han sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av "En sporvogn til begjær" (orig. "A Streetcar Named Desire"). Filmen fikk glitrende kritikker og ble nominert til Oscar. Brando var den nye stjernen. Men ved siden av dette, var han også en meget begavet skuespiller. Siden fulgte flere gode filmer: "Viva Zapata!" (1952) og "Julius Cæsar" (1953) fikk begge gode kritikker, og ble også nominert til Oscar, men i likhet med hva som hadde vært tilfelle for "En sporvogn til begjær", vant ingen av dem. I sin femte film, som hadde premiere helt mot slutten av 1953, spilte han «Johnny», leder for motorsykkelgjengen «The Black Rebels» i "Vill ungdom" (orig. "The Wild One"). Filmen fikk likegyldige kritikker og genererte heller ikke like store inntekter som de fire foregående filmene hans (mye skyldtes dette at den ble bannlyst i flere land, deriblant England, i flere år på grunn av redselen for at den skulle ha dårlig innflytelse på ungdom). Den blir likevel stående som en av Brandos mest berømte filmer, fordi den var den første i sin sjanger: Filmen tok opp hvor smertefullt det kunne være å være ung. Den var inspirasjonskilden til flere andre tenåringsfilmer utover på 1950-tallet, deriblant "Rotløs ungdom" (orig. "Rebel Without a Cause") (1955) med James Dean og "Vend dem ikke ryggen" (orig. "Blackboard Jungle") (1957) med Sidney Poitier. I 1954 vant Brando sin første Oscar-statuett, for sin rolletolkning av «Terry Malloy» i Elia Kazan-produksjonen "Storbyhavnen" (orig. "On the Waterfront"). Til alles store forbauselse stilte Brando opp i smoking og holdt en liten, beskjeden tale på utdelingskvelden. Brando hadde tidligere uhyre sjelden vært sett i annet enn fillete t-skjorter, jeans og joggesko, selv på de største arrangementene i Hollywood. Han hadde fått rykte for å være rebell også i virkeligheten. Han var rappkjeftet, sovnet under TV-intervjuer og havnet ofte i slåsskamper. Etter "Storbyhavnen" fulgte det en del filmer som ikke passet Brando; "Desierèe" (1954), "Typer og kjei" (orig. Guys and Dolls) (1955) og "Tehuset Augustmåne" (orig. "The Teahouse of the August Moon") (1956). "Typer og kjei", som var en musikal med Frank Sinatra på rollelisten, ble en stor suksess økonomisk, men fikk likegyldige kritikker. Brando bestemte seg for å aldri mer spille i en musikal igjen. Ikke før på begynnelsen av 1960-tallet hadde Brando igjen stor suksess. Filmen "Mytteriet på Bounty (1962), som nærmest kostet Brando muligheten til å velge de rollene han selv ville ha. Brando nektet å ferdigerklære filminnspillingen før han hadde fått alle scener slik han ville ha dem. Dette gjorde at budsjettet steg i millioner av kroner. Brando var nå uønsket av Hollywood. I løpet av de ti neste årene, spilte Brando i elleve filmer. To av disse – "Den stygge amerikaneren" (orig. "The Ugly American") (1963) og "Reflekser i et gyllent øye" (orig. "Reflections in a Golden Eye") (1967) – regnes allment sett som «gode filmer», og "Grevinnen fra Hong Kong" (orig. "A Countess From Hong Kong") huskes fordi den var Charles Chaplins siste film, men ellers var det B-filmer det gikk i. Men hans stjerne steg på ny. Han hadde stor suksess som mafialederen «Don Vito Corleone» i "Gudfaren" (orig. "The Godfather") (1972), som trygt kan sies å være hans mest berømte film. For denne rolleprestasjonen vant han sin andre Oscar-statuett. Men han stilte ikke opp under utdelingen. I stedet sendte han en indiansk kvinne, som på hans oppfordring leste opp noen ord. Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av amerikas urbefolkning. Folk buet og protesterte tilbake. Samme året som "Gudfaren" hadde premiere, hadde han suksess i en helt annen film, det erotisk-psykologiske dramet "Siste tango i Paris" (orig. "The Last Tango in Paris"). Noen år senere hadde han suksess i "Apokalypse nå!" (orig. "Acopalypse Now") (1979). I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og ikke minst dyp sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christopher Brando, sin søsters kjæreste – noe søsteren aldri kom over, hun tok sitt liv fem år senere. Brando brukte flere millioner kroner på advokathjelp til sønnen. Familien til søsterens kjæreste krevde høy erstatning, og helt til sine aller siste måneder, da han var så fysisk ustabil at han måtte ha oksygen gjennom slanger for å holde seg i live, var han involvert i strid om penger. Etter Brandos død verserte det rykter om at han hadde begått selvmord. Han ble kremert, og asken hans ble spredt på Tetarios, en øy nær Tahiti som han kjøpte på 1960-tallet etter å ha spilt i "Mytteriet på Bounty". Begravelsesseremonien ble ledet av Brandos gode venn, Jack Nicholson. Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Verdensarven. Verdensarven i Norden Verdensarven i Europa Verdensarven i Asia Verdensarven i Oseania Verdensarven i Afrika Verdensarven i Amerika «Verdensarven'"» (UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder) er en liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten. For at et område skal regnes som del av verdensarven må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden. Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 908 steder er pr juni 2011 med på listen, hvorav 725 er kulturarvsteder, 183 naturarvsteder og 28 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt i 153 medlemsnasjoner. De 187 nasjoner som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner. Verdensarvstedene er svært forskjellige, fra kulturlandskapet på Vegaøyan i Norge til Båtheisene på gamle Canal du Centre i Belgia til pyramidene i Giza og den kinesiske mur. I følge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet. Verdensarvkonvensjonen. Verdensarvkonvensjonen ("konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv") er rammeverket for begrepet verdensarv, og har som formål å få land til å forplikte seg til å ivareta og beskytte steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning gjennom å undertegne konvensjonen. Det første utkastet til denne konvensjonen ble presentert på FN-konferansen om menneskelig miljø i Stockholm i juni 1972 og den ble vedtatt 16. november samme år av UNESCOs generalforsamling på deres 17nde kongress i Paris. Komiteens sammensetning. Verdensarvkomiteen ("World Heritage Committee") er sammensatt av representanter fra 21 forskjellige land. I følge konvensjonen utnevnes disse for en periode av seks år. Mange medlemsland velger imidlertid frivillig å bare la seg velge for en periode på fire år, slik at rotasjonen kan bli større og flere land kan få mulighet til å delta i komiteen. Alle medlemsland kan fritt stille kandidater til verdensarvkomiteen, også et land som har sittet i komiteen foregående periode. Vanligvis avstår imidlertid land fra å søke gjenvalg på denne måten. Representasjonen i komiteen skal være jevnt fordelt mellom ulike regioner og kulturer. Valg til komiteen skjer på generalforsamlingen for verdensarvkonvensjonens medlemsnasjoner, som finner sted annethvert år i forbindelse med UNESCOs generalforsamling. I dag sitter det representanter for følgende land i komiteen Valgt på den 13nde generalforsamlingen i 2001, for en periode av seks år (2001–2007) Valgt på den 14nde generalforsamlingen i 2003, for en periode av fire år (2003–2007) Valgt på den 15nde generalforsamlingen i 2005, for en periode av 4 år (2005–2009) Tradisjonelt har minst ett av medlemslandene som er representert i komiteen vært et land som ikke har hatt noe verdensarvsted. I dag gjelder dette for Kuwait. Komiteens virksomhet og oppgaver. Verdensarvkomiteen møtes normalt en gang i året, men dersom minst to tredjedeler av medlemsstatene ber om det kan det holdes ekstraordinære møter. Dette har skjedd syv ganger, første gang i 1981 og foreløpig siste gang i 2004. De regulære komitémøtene finner sted i et av landene som har representant i komiteen, mens de ekstraordinære hittil har vært holdt ved UNESCOs hovedkvarter i Paris. Komiteens oppgave er å implementere verdensarvkonvensjonen, bestemme bruken av verdensarvfondet og bevilge økonomisk støtte etter forespørsler fra medlemslandene. Det er også komiteen som endelig avgjør om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten. Komiteen kan utsette slike avgjørelser og be om mer informasjon om stedene fra medlemslandet eller -landene som har fremmet nominasjonen. Komiteen går også gjennom rapporter om tilstanden til steder som allerede er innskrevet på verdensarvlisten, og ber medlemsnasjoner handle dersom steder som tilhører verdensarven ikke blir skikkelig ivaretatt. Komiteen avgjør også hvilke steder som skal innskrives eller fjernes fra listen over truede verdensarvsteder. I flere tilfeller har verdensarvkomiteen utvidet eksisterende verdensarvsteder, også over landegrenser. Ved flere av disse anledningene har det tidligere verdensarvstedet fått et nytt navn som del av det utvidede. Komiteen kan også fjerne land fra verdensarvlisten, dette skjedde for første gang i 2007. Verdensarvkomiteens underutvalg. Komiteen velger hvert år ved slutten av sitt ordinære møte et underutvalg som kalles "Bureau of the World Heritage Committee". Utvalget består av representanter fra sju av de 21 landene som er representert i komiteen, og konstitueres som en leder, fem nestledere og en sekretær. Underutvalgets oppgave er å følge med på hvordan eksisterende verdensarvsteder blir ivaretatt, godkjenne nye nominasjoner og legge til rette for verdensarvkomiteens møter. Underutvalget består i perioden 2006-2007 av representanter fra Litauen, New Zealand, Benin, Chile, India, Kuwait og Nederland. Verdensarvfondet. Hvert land som slutter seg til verdensarvkonvensjonen betaler annethvert år inn et bidrag som tilsvarer en viss prosentandel av den medlemsavgiften man betaler til UNESCO. Prosentandelen fastsettes på generalforsamlingen for konvensjonens medlemsland, og er i dag på 1 %, vilket er det høyeste nivået som konvensjonen åpner for. Hvert land har anledning til å gi frivillige bidrag ut over dette. Totalt mottar verdensarvkomiteen omkring fire millioner USD årlig. Disse pengene plasseres i de såkalte verdensarvfondet (engelsk: "World Heritage Fund"). De bevilgede midlene brukes i hovedsak tiltak for å beskytte truede verdensarvsteder (som Dresden Elbedalen som trues av en planlagt motorvei), men kan også anvendes for å restaurere eller på annen måte bevare steder som helt eller delvis har blitt ødelagt (som de store Buddhastatuene i Bamiyandalen som i stor grad ble sprengt av Taliban). Den nordiske verdensarvstiftelsen. Hvert land oppmuntres også gjennom konvensjonen til å overveie å etablere offentlige eller private nasjonale stiftelser eller organisasjoner som kan arbeide for verdensarvkonvensjonens målsetninger og samle inn penger til verdensarvfondet. I Norden finnes den nordiske verdensarvstiftelsen "Nordic World Heritage Foundation". Den ble etablert under navnet"Nordic World Heritage Office" (nordisk verdensarvkontor) i 1996 som del av en avtale mellom UNESCO og regjeringen i Norge. I mars 2002 ble dette gjort om til en selvstendig stiftelse. Stiftelsen er en non-profit institusjon som har som formål å støtte verdensarvsenteret og gjennomføringen av verdensarvkonvensjonens mål. Den nordiske verdensarvstiftelsen er et samarbeid mellom UNESCO og de nordiske landene, og finansieres gjennom årlige bevilgninger fra det norske miljøverndepartementet. Kontoret ligger i Oslo. Det afrikanske verdensarvfondet. Det afrikanske verdensarvfondet, "African World Heritage Fund", ble opprettet etter et initiativ fra Sør-Afrika 5. mai 2006. Det fremste målet for dette fondet er å beskytte truede verdensarvsteder i Afrika, og på sikt fjerne disse fra listen over truede verdensarvsteder. Afrika er i dag den verdensdelen som har klart størst andel av truede verdensarvsteder, hele 16 av 33. Et annet mål for dette fondet er å øke antallet steder med verdensarvstatus i Afrika, siden kontinentet i dag er klart underrepresentert på verdensarvlisten. Verdensarvsenteret. Ettersom antallet verdensarvsteder økte ble det også behov for å skape et ressurssenter som kontinuerlig kunne overvåke og bidra til å bevare verdensarven. Derfor ble verdensarvsenteret, "World Heritage Centre" etablert i Paris i 1992. I tillegg til å holde rede på verdensarvens status har senteret hovedansvaret for å organisere komiteens møter, bistå medlemslandene i nomineringsprosesser, publisere undervisningsmateriell og mye annet. Oppretting av forhåndsliste. Hvert land skal i følge konvensjonen utarbeide en forhåndsliste (engelsk "tentative list") over steder som man kan tenke seg å nominere i løpet av de nærmeste fem til ti år. Forslagslisten kan kompletteres når som helst, og ikke alle steder som blir forhåndslistet blir endelig nominert. Forhåndslisten er imidlertid første skritt på veien til nominasjon, og ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på forhåndslisten. Pr juli 2007 har 158 av de 184 medlemsnasjonene levert inn slike foreløpige lister, på tilsammen 1 393 mulige verdensarvsteder. Nominasjon. Hvert land som har undertegnet verdensarvkonvensjonen oppmuntres til å levere inn nomineringer av nye verdensarvsted. Ut fra forhåndslisten kan en medlemsnasjon gjøre en formell nominasjon ved å levere inn en såkalt «nominasjonsmappe» ("Nomination File"). Verdensarvsenteret gir hjelp til å lage slike nominasjonsmapper, og det stiller forholdsvis omfattende krav til hvilken dokumentasjon en slik mappe skal inneholde. Nominasjonsmappen oversendes så verdensarvsenteret som kontrollerer at nødvendig dokumentasjon foreligger, før nominasjonen blir videresendt til utredning. Utredning og endelig beslutning. Et sted som er nominert skal utredes av ICOMOS dersom det er nominert som kulturarv og IUCN dersom der er nominert som naturarv, og det er deres uttalelser som ligger til grunn for den endelige komitebehandlingen. Ved siden av disse utredningsorganene finnes ICCROM som er et overstatlig internasjonalt forsknings- og utdanningssenter, som blant annet tilbyr ekspertise og rådgivning om bevaring av kulturarv. Når et sted er nominert og utredet er det opp til den flernasjonale verdensarvkomiteen å ta den endelige beslutningen. Dette skjer på komiteens årlige møte. Komiteen kan velge å utsette en endelig avgjørelse og be om ytterligere dokumentasjon eller videre utredning. Det som er avgjørende for om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten er om det oppfyller ett eller flere av de ti fastsatte "kriteriene" Kriterier . Fram til og med 2004 var kriteriene for utvelgelse av verdensarven delt i to lister – en liste med seks kulturarv-kriterier og en med fire naturarv-kriterier. Fra og med 2005 er disse slått sammen til en felles liste bestående av ti punkter. For at et sted skal listeføres som verdensarv må det oppfylle minst ett av disse kriteriene, med et unntak for kriterium ("vi"), som ikke alene kvalifiserer for verdensarvstatus selv om det er oppfylt. Verdensarvlisten. Det finnes etter verdensarvkomiteens møte i 2007 851 verdensarvsteder fordelt på 141 tilsluttede land, av disse er 660 kulturarvsteder, 166 naturarvsteder og 25 steder er definert både som natur- og kulturarv. Hvert år siden opprettelsen har det tilkommet i gjennomsnitt 28 nye verdensarvsteder, det største antallet var 61 og det minste var sju. Første gang et sted ble fjernet fra listen var i 2007 da det Arabiske Antilopereservatet i Oman mistet sin status som verdensarv. De første verdensarvstedene. I 1978 valgte verdensarvkomiteen ut de første tolv verdensarvstedene. Særlig kjente verdensarvsteder. Blant de mest kjente verdensarvstedene finner vi Frihetsgudinnen i New York, Den kinesiske mur, Påskeøya, Stonehenge, Great Barrier Reef og Taj Mahal. Truede verdensarvsteder. Som en underliste av verdensarvlisten finnes også en egen liste over truede verdensarvsteder. I dag er det 30 verdensarvsteder på denne listen, hvorav hele 16 fra Afrika (mens bare to fra Europa regnes som truede). Truslene kan være mange, fra krig og naturkatastrofer til erosjon, utbyggingsplaner, ren vandalisme eller masseturisme. Siggerud. Siggerud er et tettsted i Ski kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent åtte kilometer øst for Kolbotn og ca. elleve kilometer nord for Ski sentrum. Siggerud kapell ligger her. Toppalpinisten Lasse Kjus, popartisten Christian Ingebrigtsen og skuespiller, journalist og programleder i NRK Christian Strand vokste alle opp på Siggerud. Siggerud Skole er pr 2012 under ombygging, med planlagt ferdigstilling i 2013. Kulturtilbudene omfatter Siggerud Skolekorps, Siggerud Idrettslag, Siggerud Storband, Siggerud Pensjonistforening og Siggerud Klatreklubb. Siggerud-dagene ble i 2012 arrangert 17. - 18. august. Vardø radio. Vardø Radio (LGV) er en kystradiostasjon som ligger i Vardø. Den har en meget viktig funksjon i forhold til fiskeflåten og annen skipstrafikk i Barentshavet. Stasjonen ble påbegynt bygget i 1921 og stod ferdig i 1923. Sommeren 1940 ble stasjonen forsøkt bombet av tyske fly, men takket være beskytning fra den nærliggende Vardøhus festning som fremdeles var på norske hender, ble ødeleggelser avverget. I 1969 overtok stasjonen mellombølgestasjonene Berlevåg radio (LFQ) og Mehamn radio (LFM), og fra 1990 hele kysten fra Tromsø til russergrensen som følge av nedleggingen av Hammerfest radio. Vardø Radio var den siste kystradiostasjonen i Norge som førte telegrafi. Denne tjenesten ble nedlagt ved årsskiftet 2002/2003. På lyttevaktsrommet ved Vardø Radio overvåkes nødkanaler for maritim VHF, mellombølge-telefoni og for luftfartøyer og friflyt nødpeilesender. Radiostasjonen har også terminaler for det nye globale nød- og sikkerhetssystemet GMDSS og direkte telefonlinje til hovedredningssentralen i Bodø. Fra 1. februar 1999 var Vardø Radio den eneste stasjonen i Vest-Europa som fortsatt brukte mellombølge-telegrafi i nød- og sikkerhetsarbeidet, etter avtale mellom Norge og Russland. Det sendes også ut isvarsel fra stasjonen, og man har værobservasjonstjeneste. Ekspedisjonen ved Vardø Radio avlytter og betjener flere kanaler for mellombølge-telefoni og telefonikanaler for VHF. Man har stor kompetanse på kontakt med østeuropeiske skip. Vardø radio ble den 23. januar 2007 "(offisiell åpning)" samlokalisert med Kystverkets Vardø Trafikksentral. Honningurtfamilien. Honningurtfamilien (Hydrophylloideae evt. Hydrophyllaceae) oppfattes i noen nyere systemer som en underfamilie i rubladfamilien. Gruppa har tidligere vært behandlet som en uplassert familie direkte under kurvplante-kladen Asteridae, men tilhører trolig ordenen Asterales. Honningurtfamilien omfatter ca. 250 arter fordelt på 17 planteslekter. Hageblomstene honningurt og barneøye hører til her. Jernurtfamilien. Jernurtfamilien (Verbenaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 1.200 arter fordelt på 30 planteslekter. Noen arter i slekten "Verbena" dyrkes som hageplanter. Trompettrefamilien. Trompettrefamilien, Bignoniaceae, er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 650 arter fordelt på 110 planteslekter. Reformasjonen. a>. Protestantiske land i blått (med seire og tap i forbindelse med motreformasjonen). Katolske områder i olivengrønt. Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som utferdiget 95 teser mot sider av avlatshandelen den 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro på Kristus i forhold til sakramentene som eneste vei til frelse. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den katolske kirke. Reformasjonen spredte seg etterhvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etterhvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet. Ideen ble begjærlig grepet av en rekke nordeuropeiske monarker, da den sammenfalt med ideen om det kongelige enevelde. Bakgrunnen for reformasjonen var en tidligere reformbevegelse innen den katolske kirke, samt renessansen med sine studier av de gamle tekster og vekt på individet. Utviklingen ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og framveksten av en middelklasse. En meget stor rolle spilte også tanken om det kongelige enevelde slik det ble formulert av Machiavelli i boken om «"Fyrsten"». Det kom til en lang og bitter konflikt mellom katolikker og protestanter på 1500-tallet, som blant annet resulterte i tredveårskrigen. Senere fulgte også en reform av den romersk-katolske kirke, ofte kalt motreformasjonen. Det var i religiøse spørsmål at reformasjonen sådde tvil om kirkens autoritet. En konsekvens var likevel et klima for tvil på autoritetene også i andre spørsmål, som i filosofi og vitenskap (for eksempel det jordsentrerte verdensbilde). Reformasjonen i Danmark, Norge og Holstein. Reformasjonen ble gjennomført samtidig i Danmark, Norge og Holstein, som da var i personalunion med hverandre, styrt av Huset Oldenburg. Ved reformasjonen ble den evangelisk-lutherske kristendommen (ofte bare kalt lutherdommen) innført som statsreligion. Dette hadde gjennomgripende politisk, religiøs og kulturell betydning. Ved riksmøtet i København i 1536 foranlediget av Christian III, ble Norge "de facto" et lydrike under Danmark. Dette var i første rekke et politisk knep fra kongen for å øke sin makt i en periode da enevoldstanken sto sterkt. For kongemakten medførte reformasjonen blant annet at adgangen til å inndra kirkegodsene ble åpnet. Uten en slik kongelig intervensjon er det mye mulig at Norge hadde forblitt katolsk, slik som Irland. Reformasjonen i Norge skjedde på et tidspunkt da Norge stod uten eget lederskap, og var fullstendig avhengig av det danske kongehus. 1.april 1537 flyktet erkebiskop Olav Engelbrektsson ut Trondheimsfjorden, og etterlot St. Olavs skrin på Steinvikholm. Flere år med tronstridigheter i Danmark-Norge kombinert med allmenneuropeiske religionsbrytninger, hadde dratt erkebiskopen inn i en maktkamp han til slutt hadde tapt. Erkebiskopens ferd fra Nidaros markerte derfor slutten for den katolske kirkes tid i Norge. Olav Engelbrektsson var imidlertid ikke ferdig med sitt politiske spill. Som sin siste kjente gjerning på norsk jord gikk erkebiskopen og hans menn i land på Austrått på Ørland. Her plyndret de herregården til adelskvinnen Ingerd Ottesdatter, en kvinne som i årene frem mot reformasjonen hadde fremstått som en av erkebiskopens fremste motstandere. Denne mektige kvinnen og hennes rolle i det politiske spillet i reformasjonsårene er utgangspunktet for Reformasjonsprosjektet – Austrått 1537,som arrangeres i regi av Ørland Kultursenter på Brekstad i Ørland kommune. Reformasjonen medførte at Middelalderens kirkelige rettssystem ble erstattet av nye bestemmelser om stillinger og handlinger i kirken, fattigomsorg og undervisning. Den dansk-norske kongen opprettet et rent luthersk kongedømme og byttet gradvis ut de katolske biskopene med lutherske biskoper, og norske tjenestemenn ble byttet ut med danske. Reformasjonen hadde fra begynnelsen svakt feste i den norske befolkningen, og langt utover 1600-tallet ble det klaget over at man fortsatt tilbad Jomfru Maria. «Det kan være grunn til å spørre om trosskiftet var tilstrekkelig forberedt, om ikke den menige mann stod helt uforstående overfor dette at den kirke man tidligere hadde satt sin lit til, nå ble beskyldt for å være ukristelig og «avgudisk», mens det tidligere fordømte «luthri» skulle holdes høyt i ære» "Kirkegodset", som ved reformasjonen ble overført til staten, økte kongens andel av dobbeltmonarkiets jord fra 1/6 til ca. 1/2. Store deler av dette godset ble siden solgt til borgere og embetsmenn da staten trengte penger på 1600-tallet. Med den lutherske reformasjonen kom også Bibelen på dansk. Dette trengte tilbake norsk språk og la, sammen med dansk forvaltning, grunnlaget for moderne riksmål. (Norsk riksmål hadde nok allerede ved dette tidspunktet forandret karakter, og det er temmelig sikkert at språkførselen slik vi ser den i rettslige dokumenter fra tidlig 1300-tall allerede hadde fjernet seg en hel del fra muntlig norsk på samme tid. Tidligere teorier om et språklig sammenbrudd på 1300-tallet er derfor ikke like sikre som før antatt.) Tidløsfamilien. Tidløsfamilien (Colchicaceae) er en plantefamilie i ordenen Liliales. Den omfatter ca. 200 arter fordelt på 20 planteslekter. Mange av artene er svært giftige. Tidløsfamilien ble tidligere regnet som en del av liljefamilien. Kokafamilien. Kokafamilien (Erythroxylaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 250 arter fordelt på 4 planteslekter. Det narkotiske stoffet kokain kan utvinnes fra flere av artene blant annet busken "Erythroxylon coca". Vasshårslekta. Vasshår ("Callitriche") var i tradisjonell systematikk den eneste slekta i vasshårfamilien (Callitrichaceae) (alternativt norsk navn vannstjernefamilien), men er nå inkludert i den reviderte maskeblomstfamilien Plantaginaceae. Sommerfuglbuskfamilien. Sommerfuglbuskfamilien (Buddlejaceae) var en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfattet ca. 150 arter fordelt på 9 planteslekter. Denne gruppa oppfattes nå som en del av den nye brunrotfamilien (deler av den gamle maskeblomstfamilien) Scrophulariaceae s.s. (APG II-systemet) Noen arter av sommerfuglbusk dyrkes som hagebusker. Blomstene tiltrekker seg mange insekter og særlig sommerfugler. (Disse synes best, derfor kalles den sommerfuglbusk) Magnoliafamilien. Magnoliafamilien (Magnoliaceae) er en plantefamilie i ordenen Magnoliales. Den omfatter ca. 230 arter fordelt på 2 (eller 7) planteslekter. Artene i magnoliafamilien er blant de mest primitive blomsterplantene. Det mest slående er at de blomstrer direkte på kvistene (uten stilk). "Magnolia" dyrkes en del som hageplante. En hovedforskjell mellom arter i magnoliafamilien og andre familier av frøplanter, er at magnoliafamiliens blomster har frøbærere og grifler arrangert i spiralposisjon snarere enn i ring. Her likner magnolia-artene mer på fossile former, ogsynes å utgjøre en mer basal form. Taksonomi. Det er derimot vanlig å regne alle slektene i underfamilien "Magnolioideae" inn i Magnoliaslekten, og de to siste artene til Liriodendron-slekten. Muskatnøttfamilien. Muskatnøttfamilien (latin: "Myristicaceae") er en plantefamilie i ordenen Magnoliales, oppkalt etter en av sine mest brukte arter – muskatnøtt "(Myristica fragrans)". Familien anerkjennes taksonomisk av de fleste forskere, og APG II-systemet plasserer den fortsatt i gruppen (ordenen) "Magnoliales", fylogenetisk plassert i kladen "Magnoliids". Den ble systematisert av botanikeren Robert Brown, som også var oppdageren av Brownsk bevegelse. Familien omfatter flere hundre arter (antakelig ca 485) av trær og busker, fordelt på minst 19 planteslekter. Artene i muskatnøttfamilien er utbredt i tropene i alle verdensdeler, og de mest kjente og anvendte artene finner i i slektene Myristica og Virola, i begge disse slektene inneholder noen av artene hallusinogener (for eksempel "Virola rufula"). Mange av artene er små trær som har enkeltstående, avlange blader i spredt vifteformasjon eller mindre grupper. Taksonomi. Listen over arter er ikke uttømmende. Annonaceae. Annonaceae er en plantefamilie i ordenen Magnoliales. Den omfatter 126-135 planteslekter og inntil 2.500 arter. Fra denne familien kommer fruktene cherimoya ("Annona cherimola") og atemoya "(Annona cherimola x squamosa)". Alle slektene Annona, Rollinia, Uvaria og Asimina gir spiselige frukter. Største slekt er Gutteria med anslagsvis 260 arter, mens Annona er typeslekten for familien. Arte fra Latin-Amerika er godt utforsket, mens mindre er kjent ved de mange artene fra Sørøst-Asia. Levende fossil. Levende fossiler er enkeltarter eller små grupper av arter som i spesielle nisjer har overlevd til vår tid, selv om alle deres slektninger døde ut for millioner av år siden. Levende fossiler er meget interessante for å forstå utviklingen av livet på Jorden. Det finnes en god del levende fossiler, både i dyreriket og planteriket. Linfamilien. Linfamilien omfatter åtte planteslekter. Fra denne familien får vi tekstilfiber (lin), linfrø og linolje. Perikumfamilien. Perikumfamilien (Clusiaceae eller Hypericaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 1000 arter fordelt på 40 planteslekter. Arter av perikum brukes noe som krydder i likører. I Norge finnes flere arter i perikumslekten ("Hypericum"). Vortemelkfamilien. Vortemelkfamilien (Euphorbiaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 5000 arter fordelt på 300 planteslekter. Kjente potteplanter som julestjerne, castor og kroton kommer fra vortemelkfamilien. Malpighiaceae. Malpighiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 1100 arter fordelt på 65 planteslekter. Den har ikke noe norsk navn. Fra "Malpighia glabra" kommer den C-vitaminrike steinfrukten acerola ("Barbados cherry"). Sterculioideae. Sterculioideae er en underfamilie og omfatter 12 planteslekter. Den har tidligere vært en egen familie, kakaofamilien (Sterculiaceae) og inneholdt da flere slekter, 65. Fra arter i slekten "Cola" får man det spesielle smaksstoffet som brukes i cola-brus. Myrtefamilien. Myrtefamilien (Myrtaceae) er en plantefamilie i ordenen Myrtales. Den omfatter mellom 3000 og 5000 arter fordelt på 130-150 planteslekter. Artene finnes stort sett i Australia og Amerika. Arten "Eucalyptus regnans" kan bli mer enn 100 meter høy og regnes av mange som verdens høyeste blomsterplante. Marantaceae. Marantaceae (eller "pilrotfamilien") er en plantefamilie i ordenen Zingiberales. Den omfatter ca. 550 arter fordelt på 31 planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn. Potteplantene "Ctenanthe" og "Stromanthe" tilhører denne familien. Peperomia. "Peperomia" er den eneste undergruppen av gruppen Peperomiaceae. Det dyrkes mange potteplanter fra slekten "Peperomia". Artene i familien har ofte pepperaktig lukt. Nolanaceae. Nolanaceae var en plantefamilie i ordenen Solanales. Den omfattet ca. 85 arter fordelt på 2 planteslekter. Familien hadde ikke noe norsk navn. Den inngår i dag i "Søtvierfamilien (Solanaceae)". Soleiefamilien. Soleiefamilien (Ranunculaceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales. Den omfatter ca. 1500 arter fordelt på 50 planteslekter. Mange av de vanligste plantene i Norge tilhører denne familien. Kjente arter er for eksempel smørblomst, blåveis, hvitveis, ballblom, trollbær, tyrihjelm og bekkeblom. Mange arter dyrkes som hageplanter. Nesten alle artene i familien er giftige. Renessansen. Freske fra BrancacciKapellet i Santa Maria del Carmine i Firenze malt av Masaccio Freske fra BrancacciKapellet i Santa Maria del Carmine i Firenze malt av Masaccio Santa Maria Novella i Firenze, Eksempel på renessansearkitektur Renessansen ("gjenfødelsen") er et begrep for en tidsperiode, en åndelig strømning og en retning innen kunst og arkitektur i Vest-Europa som oppstod i Italia på 1350-tallet med diktsamlingen Canzoniere av Francesco Petrarca (1304 – 1374). Selve ordet "renessanse", som betyr gjenfødelse og kommer fra italiensk "rinascimento" via fransk "renaissance", henspiller på gjenopplivingen av antikkens filosofi, kunst og kultur i motsetning til det som ble sett på som barbariet i den mørke middelalderen og gotikken i nord. Gjenfødelse i Firenze. Tradisjonelt regner man med at renessansens frembrudd fant sted i Firenze, som på denne tida var en rik handels- og industriby basert på produksjon av ulltøyer og handelsforbindelser rundt hele Middelhavet. Fra slutten av 1300-tallet gikk kunst, arkitektur og filosofi nye veier, noe som førte til et brudd med tankegangen og tradisjonene som preget resten av middelalderens Europa. Innen filosofien begynte man å sette mennesket i stedet for Gud i sentrum av tankegangen, og dette banet veien for ideen om kunstens egenverdi og om renessansemannen med sine mange talenter. Mens litteraturen stort sett handlet om religiøse tema i middelalderen, vokser det frem en verdslig litteratur med politiske og filosofiske temaer. Innen bildende kunst og skulptur fjernet man seg fra normene, tradisjonene, stivheten og kirkens monopol som oppdragsgiver. I stedet for stive, gotiske helgenskulpturer med blikket vendt mot himmelen kom det naturlige menneskegjengivelser som Michelangelos "David", i stedet for madonnaavbildninger kom Mona Lisas mystiske smil. Innen arkitekturen kastet man vrak på gotikkens spissbuer, i stedet etterstrebet man ro og harmoni inspirert av antikkens Hellas og Roma, som var en viktig periode på denne tiden. Vitenskapsmenn begynte å stille spørsmål ved kirkens dogmer, og gjorde store framskritt innen astronomi, matematikk, naturfag og fysikk. Alle disse elementene bidro til en varig endring i Vest-Europa som senere spredde seg til resten av Europa. En europeisk bevegelse. Fra Firenze spredte renessansens ideer seg ut over Italia i løpet av 1400-tallet, og nådde også Frankrike, England, Tyskland og Polen-Litauen. Også Ungarn opplevde en kulturell blomstring basert på renessansens ideer i tiårene før det osmanske angrepet i 1526. Sist nådde renessansens ideer til de fjerntliggende, nordiske landene og til den iberiske halvøya. Et avgjørende fenomen som bante vei for renessansen i Europa, var reformasjonen, som fra ca. 1520 av gjorde ende på Den katolske kirkes makt over sinnene i store deler av Nord-Europa. Med den spanske og portugisiske erobringen av Amerika og deler av Asia og Afrika nådde renessansen kunst, ideer og idealer ut til større deler av verden. Renessansens ideer er grunnleggende for Vest-Europas tankegang. Filosofien og litteraturen ble imidlertid preget av den økende religiøse fanatismen fra slutten av 1500-tallet av. Innen kunst og arkitektur ble renessanseidealenes ro og harmoni avløst av barokkens voldsomme energi og drama fra slutten av 1500-tallet av, først i Italia, senere i resten av Europa og Latin-Amerika. De ortodokse og muslimske landene i Øst-Europa og på Balkan opplevde ikke denne kulturelle blomstringen. Dermed oppsto det et avgjørende skille mellom Øst- og Vest-Europa som ennå i dag har ganske stor betydning. Norsk renessanse. Som et avsides land med en økonomi i tilbakegang og en politisk situasjon preget av avhengighet av Danmark kom renessansen som europeisk kulturfenomen seint til Norge. Først etter reformasjonen i 1537 ble kunst, filosofi og arkitektur preget av renessansens ideer. Vi fikk små intellektuelle miljø som stavangerhumanistene og bergenshumanistene, og de få monumentale byggverkene som ble bygd, er preget av renessansens arktitektur. Eksempler på dette er Rosenkranztårn i Bergen og Akerhus festning i Oslo. Svært få kirker ble bygd i perioden, men det finnes eksempler på renessansepreget kirkekunst som altertavler og malerier. Stilperioden varte imidlertid lengre, først etter 1650 fant kunstelementer fra barokken veien til Norge. Arkitektur. I arkitekturen ønsket en å nytolke antikken. Den fikk en ny og enkel form preget av ro og verdighet. Quattrocento eller Ungrenessansen. Det italienske navnet på 1400-tallet er også navnet på ungrenessansen. Gotikken, som preget Europas middelalder, ble først utfordret i Firenze. En regner Filippo Brunelleschis "Ospedale degli Innocenti" eller på norsk "hittebarnsherberge", bygget mellom 1419 og 1445, som den første renessansebygningen. Viktig er også Leone Battista Alberti, som blant annet sto for den nye fasaden på "Santa Maria Novella"-kirken. Brunelleschis kuppel på den ellers gotiske domkirken Santa Maria del Fiore er også et gjennombrudd for renessansearkitekturen. Et helhetlig eksempel på en kirke i ungrenessanse er San Lorenzo-kirken. Høyrenessansen. Bramante er den viktigste eksponenten for høyrenessansens arkitektur, som ble til i tida 1500-1525. Blant hovedverkene er den lille "Il tempietto" og hovedskipet i Peterskirken. Seinrenessansen. Seinrenessansen, fra 1525 fram mot 1600, preges av navn som Michelangelo og Andrea Palladio. Palladio tegnet harmoniske, formfullendte byggverk i Veneto-regionen, deriblant flere i Vicenza, og selve hovedverket er Villa Rotonda, en fullstendig symmetrisk villa utenfor Vicenza. Michelangelo bidro til fullføringen av Peterskirken. Spansk og latinamerikansk renessanse. Spania, som i løpet av 1400-tallet jaget maurerne ut av Sør-Spania og etablerte kolonier i Amerika, var et land i fremgang. I de nyerobrede områdene ble det bygd katedraler, klostre og festningsverk, som ble preget av renessansen. Den spanske arkitekten Juan de Herrera, som ga navnet til stilvarianten "herresco" tegnet blant annet det strenge, monumentale klosteret i El Escorial, katedraler som i Jaen og Granada og kongeslott som det i Aranjuez. Blant renessansebyggverk i den nye verden finnes f.eks. "Catedral Metropolitana" i Mexico by og katedralen i Puebla. Norsk renessanearkitektur. Rosenkrantztårnet i Bergen fra 1565 er et eksempel på renessansens festningsarkitektur. Ombyggingen av Akershus festning under Christian IV gjorde det til et typiske renessanseslott. Baroniet Rosendal fra 1665 viser at renessansen holdt seg lenge som kunstform i Norge. Oppfinnere og oppdagere. Innen vitenskap har renessansen stor betydning den dag i dag. Astronomi og verdensbilde. Kirkens dogmer om hvordan jorda og universet var utformet, ble utfordret av renessansens mange astronomer. Teknisk framgang. Teknologien gjorde store framskritt i løpet av renessansens tidsalder. Musikk. "Se musikk i renessansen." Degeneria. "Degeneria" er slektsnavnet på to arter av dekkfrøede trær. Den første arten ble oppdaget i 1942, den andre i 1988. Det lite flatterende navnet "Degeneria" («degenerert») skyldes at artene ble betraktet som de «nest mest primitive» av alle dekkfrøede planter (etter "Amborella trichopoda"). Denne forestillingen har ikke fått støtte av evolusjonære slektskapsanalyser, som viser en tilhørighet til Magnoliales. Plantene vokser bare på Fiji og regnes som levende fossiler. E. C. Dahls bryggeri. E.C. Dahls bryggeri i Trondheim Ringnes E. C. Dahls bryggeri er et bryggeri med hovedsete i Trondheim. Bryggeriet ble opprettet av Erich Christian Dahl i 1856. I dag eies E. C. Dahls av Ringnes, som igjen eies av Carlsberg Gruppen. Bryggeriet har fra starten hatt en sterk posisjon i Trondheim by og distriktene rundt. Historie. Forretningsmannen Erich Christian Dahl (f.1814-d.1882), fra Tydal, kjøpte Sukkerhuset på Kalvskinnet i Trondheim av staten i 1851 for 6100 spd. Han bygget sukkerraffineriet om til bryggeri, og i 1856 grunnlegges E. C. Dahls bryggeri, og året etter kunne den første bayeren bæres ut inngangsdøren på bryggeriet. E. C. Dahls bryggeri ble i 1966 slått sammen med Trondhjems Aktiebryggeri. Sistnevnte hadde sine røtter i Schreiners Bryggeri opprettet i 1839. Dette fikk i 1883 navnet Throndhjems Bryggeri og gikk i 1918 inn i Aktiebryggeriet i Trondhjem (1899–1966). Schreiners var trolig det første bryggeriet som fremstilte undergjæret øl i Norge. I 1910 begynte man å produsere brus ved E. C. Dahls bryggeri. Schreiners ble tilknyttet mineralvannproduksjon i 1869. Sukkerhuset er i dag en del av Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) Produkter. E. C. Dahls Pils har alltid vært flaggskipet til bryggeriet i tillegg produksjon av Lysholmer, som også er fra regionen. I juni 2000 ble produksjon og tapping av Nordlandspils flyttet til Trondheim. Bryggeriet har dessuten konsesjon for brygging av Carlsberg. I tilknytning til 145 års jubileet i 2001 ble 1856 lansert på markedet, et øl som bare distribueres i Midt-Norge. På brusfronten er det Pepsi, Solo og Ingefærøl som dominerer, samt bryggeriets brune versjon av julebrusen. Mallard (lokomotiv). «Mallard» utstilt på National Railway Museum i York LNER A4 class 4468 Mallard er et damplokomotiv av LNER A4 Pacific-modellen, bygget i 1930-årene av LNER og designet av Sir Nigel Gresley i Doncaster, Storbritannia. Det ble designet som et ekspresstog med et vindtunneltestet aerodynamisk karosseri som gjorde at det kunne gå fortere enn 160 km/t. Det var i tjeneste frem til 1963 da det ble pensjonert etter å ha kjørt nesten 1,5 millioner miles. Det ble restaurert til funksjonell stand i 1988 for å feire dets 50 års jubileum, men er i skrivene stund ute av tjeneste på grunn av dets nåværende kjelesertifisering. Mallard er nå del av den britiske jernbanesamlingen ved National Railway Museum i York. Rekorden. "Mallard" innehar fartsrekorden for damplokomotiver med ca. 202 km/t (126 mph). Rekorden ble nådd 3. juli, 1938 på en lett nedstigende strekning ved Stoke Bank, sør for Grantham på East Coast Main Line. Mallard var det perfekte lokomotivet for et slikt rekordforsøk, lokomotivmodellen var strømlinjeformet designet for å kunne holde en fart på mer enn 100 mph i lengre tid. Det var også en av de eneste som var utstyrt med doble skorsteiner og doble Kylchap eksossystemer. Noe som gjorde at det fikk unna eksos mye bedre ved høyere fart. Det tresylindrede designet på A4-klassen medførte bedre stabilitet ved høy fart og de store 2032 mm hjulene gjorde at man fikk ut så mange omdreininger som var mulig med datidens teknologi. Stoke Bank hadde var en bakke med nedstigninger mellom 1:178 og 1:200. Mallard med seks vogner og en egen dynamometervogn kom passerte høydedraget Stoke Summit med en fart på 75 mph og begynte å akselerere nedover. Farten på slutten av hver mile ifra Stoke Summit ble målt å være 87½, 96½, 104, 107, 111½, 116 og 119 mph, etter det hadde man avlesning av fart for hver halve mile med 120¾, 122½, 123, 124¼ og tilslutt 125 mph. Indikatordiagrammet på dynamometervognen målte for et øyeblikk 126 mph. Kort tid etter rekordforsøket fikk "Mallard" en overopphetning og måtte tilbake til Doncaster for reparasjon. Grunnen for overopphetingen var dårlig oppsett av giroppsettet som gjorde at den sylinderen inne i lokomotivet fikk en større del av arbeidsmengden enn de to sylindrene på utsiden. Dette hendte bare ved høy fart og var mesteparten av grunnen til Mallards overoppheting under rekordforsøket. Kontrovers rundt rekorden. Plakett som forteller om hastighetsrekorden Mallards verdensrekord har aldri blitt offisielt slått av noe damplokomotiv, selv om en del tyske lokomotiver kom veldig nær. Det eksisterer mange historier og rykter om høyere fart. Men Mallards rekord er den eneste med skikkelig dokumentasjon. Mange av datidens lokomotiver kunne nok ha nådd samme hastighet, men man tror at LNERs lange, rette nedadstigene strekning ved Stoke Bank spilte like stor rolle i rekorden som lokomotivet og mannskapet. En merknad er at togrekorder, i motsetning til fartsrekorder for biler, ikke har krav om at man skal regne ut gjennomsnittet mellom begge retninger. Og helling og vind alltid har vært aksepterte hjelpemidler i fartsrekorder for tog. Andre lokomotiver som kanskje kunne ha gått over 126 mph er New York Centrals Niagara 4-8-4, Pennsylvania Railroads S1 (som ryktene skal ha til at har gått over 140 mph) og T1 prototyper, Santa Fes 2900-klasse 4-8-4 og sist men ikke minst Milwaukee Roads A1 4-4-2 Atlantics og F7 4-6-4 Baltics. Milwaukee Road har fartsrekorden for raskeste damplokomotiv i vanlig rute med rutetabeller som krevde fart på mer enn 100mph; det er med sikkerhet kjent at de gikk over 120 mph relativt jevnlig. Det var nok frykten for å bli saksøkt og omdømmet som et usikkert selskap på grunn av rekordforsøk som skremte alle amerikanske jernbaneselskaper ifra å prøve å slå fartsrekorden i 1930- og 1940-årene. Gustav Stresemann. Gustav Stresemann (født 10. mai 1878, død 3. oktober 1929) var en tysk nasjonalliberal politiker og statsmann i mellomkrigstiden som fikk Nobels fredspris. Han var kortvarig tysk rikskansler i to regjeringer fra august til november i 1923, og var deretter tysk utenriksminister frem til sin død gjennom tallrike regjeringer. Biografi. Stresemann ble født i Berlin i 1878 som sønn av ølhandleren Ernst Stresemann. Han kom fra middelklassebakgrunn, og studerte filosofi og litteratur ved universitetene i Berlin og Leipzig, før han tok doktorgraden i økonomi i 1900 med en avhandling om Berlins ølindustri. Han var også talsmann for studentforeningen "Neogermania". I 1903 giftet han seg med Käthe Kleefeld, datter av en jødisk industrimann fra Berlin; de fikk senere sønnene Wolfgang og Joachim Stresemann. Samme år begynte han sin politiske karriere, ble medlem av Nationalliberale Partei og ble tre år senere innvalgt i byrådet i Dresden. I 1907 ble han første gang valgt inn i Riksdagen, hvor han med enkelte korte avbrudd satt resten av sitt liv. Selv om Stresemann i utgangspunktet hadde vært assosiert med venstresiden i det nasjonalliberale partiet, ble han i løpet av første verdenskrig stadig mer høyreorientert, og var en av parlamentarikerne som foreslo uinnskrenket ubåtkrig. Dette førte til at han ble ekskludert fra partiet, og han grunnla sitt eget, det høyreliberale Deutsche Volkspartei (DVP), som i hovedsak besto av høyresiden fra det nasjonalliberale partiet. Selv om partiet i utgangspunktet ble sett på, sammen med det mer direkte konservative tyske nasjonale folkepartiet, som en del av den «nasjonale opposisjonen» mot Weimarrepublikken, særlig på grunn av sitt ambivalente forhold til frikorpsene og Kappkuppet i 1920, prøvde Stresemann i stadig større grad å samarbeide med partier i sentrum og på venstresiden. En av grunnene til dette var muligens det politiske attentatet på utenriksminister Walther Rathenau, som gikk sterkt inn på ham. 13. august 1923, midt i Ruhrkrisen, ble Stresemann utnevnt til kansler for en stor koalisjonsregjering. Som rikskansler kom Stresemann langt i å løse krisen, men noen av hans handlinger fornærmet sosialdemokratene, som forlot koalisjonen, slik at den kollapset den 23. november samme år. Stresemann fortsatte som utenriksminister i regjeringen til sin etterfølger Wilhelm Marx fra det katolske sentrumspartiet, og beholdt denne posisjonen gjennom et stort antall regjeringer frem til sin død. Som utenriksminister klarte Stresemann å oppnå mye, særlig signeringen av Locarno-avtalen fra 1925, som gjorde Tyskland til medlem av Folkeforbundet med fast plass i Sikkerhetsrådet, som anerkjennelse for landets stormaktsstatus, Rapallo-avtalen fra 1926 og Young-planen fra 1929, som reduserte krigsskadeerstatningene Versaillestraktaten påla landet. I løpet av sin tid som utenriksminister kom Stresemann til i større grad å akseptere republikken, som han først hadde avvist. Han utviklet også et personlig vennskap med Aristide Briand. Stresemann er vanligvis ansett som en av de viktigste lederne av Tyskland i mellomkrigstiden. Han var en av de første som snakket om europeisk økonomisk integrasjon. Stresemann fikk Nobels fredspris sammen med Aristide Briand og Austen Chamberlain for 1925 og 1926. Han døde av et massivt hjerteattakk den 3. oktober 1929, 51 år gammel. Andre kabinett: Oktober - november 1923. Stresemann, Gustav Stresemann, Gustav Stresemann, Gustav Stresemann, Gustav Stresemann, Gustav Walther Rathenau. Walther Rathenau (født 29. september 1867 i Berlin, død 24. juni 1922 samme sted) var en tysk industrimann og liberal politiker og statsmann. Han var Tysklands gjenoppbygningsminister og deretter utenriksminister frem til han i 1922 ble skutt og drept i et politisk attentat. Bakgrunn og yrkeskarriere. Han ble født i Berlin som sønn av Emil Rathenau, en prominent jødisk forretningsmann og grunnlegger av Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG). Han studerte fysikk, kjemi og filosofi ved Humboldt-Universität zu Berlin og i Strassburg, og arbeidet som ingeniør før han ble medlem av styret i farens selskap. Walther Rathenau var blitt en ledende industrimann i keiserrikets sene år og den tidlige Weimarrepublikken. Politisk virksomhet. Under første verdenskrig arbeidet Rathenau i krigsministeriet med å skaffe råvarer, og ble i tillegg styreleder for AEG da faren døde i 1915. Han spilte en ledende rolle i å få Tysklands økonomi i krigstakt, og gjorde en uvurderlig innsats for at landet kunne fortsette krigen til tross for akutt mangel på arbeidskraft og råvarer. Etter krigen ble den politisk moderat liberale Rathenau en av grunnleggerne det tyske demokratiske parti, DDP. Han tok avstand fra bølgen av sosialistiske idéer som strømmet gjennom landet etter sjokket ved nederlaget og den etterfølgende revolusjonen. I 1921 ble Rathenau utnevnt til gjenoppbygningsminister, og i 1922 ble han Tysklands utenriksminister. Hans insistering på at Tyskland skulle oppfylle betingelsene i Versaillestraktaten mens man arbeidet for en revisjon av vilkårene, gjorde tyske nasjonalister rasende. Han provoserte også nasjonalistene ved å forhandle om Rapalloavtalen med Sovjetunionen. Som det ble sunget: «Knallt ab den Walther Rathenau, die gottverdammte Judensau» (= Skyt ned den Walther Rathenau, den fordømte jødepurken). Selv om han talte for økonomisk og politisk samarbeid mellom Tyskland og Sovjetunionen, forble Rathenau sterkt kritisk til Sovjets regime og deres metoder. Jødespørsmålet. I det såkalte jødespørsmålet var Rathenau en av de ledende tyske jødene som talte for at jødene måtte assimileres. Han hevdet at jøder burde gå imot både zionisme og sosialisme, og i stedet forsøke å integrere seg i det vanlige tyske samfunnet. Som sefardisk jøde følte han seg også overlegen askenasiske jøder og uttalte sin misnøye over invasjonen av «asiatiske horder». Edvard Munchs mesén. Walther Rathenau var Edvard Munchs store mesén i Berlin, og bidro her til hans gjennombrudd. Et Munch-portrett av Rathenau er en del av den faste samlingen på Märkisches Museum i Berlin-Mitte. Attentatet. Den 24. juni 1922 ble Rathenau myrdet i et attentat utført av to nasjonalsosialistiske offiserer (Erwin Kern og Hermann Fischer) med tilknytning til Organisation Consul. Et minnesmerke i Berlin-Grunewald minner om forbrytelsen. Den fremtidige forfatteren Ernst von Salomon skaffet bilen som drapsmennene benyttet, men var ikke selv tilstede. Sagt om Rathenau. Den britiske politikeren Robert Boothby skrev om ham: «Han var noe bare en tysk jøde kan være på én gang: En profet, en mystiker, en forfatter, en statsmann, en industrimagnat av den høyeste og største klasse, og en pioner for hva som nå har blitt kjent som 'industriell rasjonalisering'». Rathenau i litteraturen. Man antar at Rathenau er modellen for figuren Arnheim, som skal symbolisere den tyske industrileder, i Robert Musils roman "Der Mann ohne Eigenschaften". Ernst von Salomon. Omslaget av "Der Fragebogen", utgitt 1951 Ernst von Salomon (født 25. september 1902 i Kiel, død 9. august 1972) var en tysk forfatter, offiser og en av attentatmennene som drepte Tysklands utenriksminister Walther Rathenau i 1922. Han ble født i Kiel som sønn av en offiser. Fra 1913 var han kadett i Karlsruhe og Berlin-Lichterfelde, fra 1919 var han i frikorpset "Marinebrigade Ehrhardt" ved Østersjøen og i Oberschlesien. Han ble dømt til fem års fengsel i 1922 for å ha deltatt i mordet på Rathenau. I 1927 fikk han enda en fengselsstraff for et annet drapsforsøk, men ble løslatt etter noen få måneder. Dommerne var på denne tiden sympatisk innstilt til høyreradikale. I likhet med de aller fleste høyreorienterte frikorpskjemperne mislikte Salomon Hitler og nasjonalsosialistene, og trakk seg i 1933 tilbake fra politikk for isteden å skrive filmmanus. Etter andre verdenskrig ble Salomon internert som krigsfange av amerikanerne i perioden 1945–1946. Filmen "Carl Peters" fra 1940, hvor Salomon hadde skrevet manus, ble forbudt av de britiske okkupasjonsstyrkene, da den angivelig var «anti-britisk». I 1951 ga han ut boken "Der Fragebogen" («Spørreskjemaet») hvor han ga ironiske svar på de 131 spørsmålene de ble stilt om sine aktiviteter under det nasjonalsosialistiske styret. Han har også utgitt en rekke bøker, hvorav den mest kjente er "Der Fragebogen". Salomon døde i Stoeckte nær Winsen. Robert Musil. Robert Musil (opprinnelig "Robert Edler von Musil") (født 6. november 1880 i Klagenfurt, Østerrike, død 15. april 1942 i Genève) var en østerriksk forfatter. Hans hovedverk er den ufullendte "Der Mann ohne Eigenschaften" (Mannen uten egenskaper), en av modernismens viktigste romaner. Romanen behandler det moralske og intellektuelle forfall i det østerriksk-ungarske rike og foregår i det oppdiktede «Kakanien», en operetteaktig stat hvis navn Musil skapte av de to k'ene i det både keiserlige og kongelige Østerrike. Handlingen foregår i hovedstaden Wien i tiden like før utbruddet av første verdenskrig. Musil gjorde tjeneste som offiser i den østerrikske arméen ved fronten 1914-1918. Liste over Tysklands utenriksministre. Dette er en liste over statssekretærer for utenrikssaker under det tyske keiserrike (1873–1918) og utenriksministre i etterfølgende regjeringer. Se også Preussens utenriksministre. Utenriksministre. Utenriksministre Preussens utenriksministre. Dette er en oversikt over Preussens utenriksministre. Se også Tysklands utenriksministre og Preussens statsministre. FNs medlemsland. Kart som viser FNs medlemsland De forente nasjoner har 193 medlemsland. Sør-Sudan er det siste landet som ble medlem av organisasjonen 14. juli 2011. I tillegg har Vatikanstaten, Den palestinske selvstyremyndigheten og en rekke organisasjoner observatørstatus. Nåværende medlemmer. Kart som viser når de forskjellige ble medlemsland. Kinas sete. Republikken Kina var en av de opprinnelige grunnleggerne av FN i 1945. Men den Kuomintang-kontrollerte regjeringen ble avsatt i 1949 samtidig som den nye kommunistregjeringen i Folkerepublikken Kina tok over kontrollen over mesteparten av landet. Likevel fortsatte representanter for nasjonalistregjeringen å representere Kina i FN, selv om det ofte ble oppfattet som lite korrekt, sett i lys av at Republikken Kina omfattet kun Taiwan (og andre utaskjærs øyer) sammenlignet med Folkerepublikken Kina som omfattet hele fastlands-Kina. I oktober 1971 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 2758 som endret Kinas representasjon i FN, slik at det ikke lenger ble representert av Republikken Kina, men istedet av Folkerepublikken Kina; dette gjorde at Folkerepublikken Kina fikk fast sete i Sikkerhetsrådet. Siden Republikken gjorde krav på å være "hele" Kinas regjering, nektet den å godta denne avgjørelsen, og er derfor ikke representert i FN. Det er mulig at det i 1971 hadde gått an å få gjennom en resolusjon som anerkjente Taiwan som en selvstendig stat på det tidspunktet, gikk Chiang Kai-Shek imot dette. I nyere tid, har Taiwan, under regjeringer som argumenterer at Taiwan "ikke" er en del av Kina, men et eget land, forsøkt å bli medlem som «Taiwan» (og å representere kun Taiwan, ikke hele Kina), men dette har stadig blitt blokkert av Folkerepublikken Kina, som holder på sitt krav om at Taiwan er en del av dets territorium. Under president Ma, fra KMT, som vant presidentvalget i mars 2008, er det usannsynlig at Taiwan kommer til å søke om FN-medlemskap, siden KMT fastholder det synet at Taiwan er en del av Kina, men at det er Republikken Kina, og ikke Folkerepublikken, som er det «sanne» Kina. Observatørland. I tillegg til medlemslandene som er listet overfor, er også ikkemedlemslandet Vatikanstaten observatørland, som betyr at staten har status som permanent observatør ved FNs hovedkvarter. Vatikanstaten er regnet som det minste selvstendige landet i verden. Den palestinske selvstyremyndigheten samt noen internasjonale organisasjoner har en tilsvarende observatørstatus; se FNs generalforsamling for å finne en liste over dem. Timbuktu. Timbuktu eller Tombouctou (koyra chiini "Tumbutu", fransk "Tombouctou") er en tuareg-by ved elven Niger i det vest-afrikanske landet Mali (staten Azawad krever per april 2012 suverenitet over byen, men dette er ikke anerkjent internasjonalt). Byen har en lang og fantasieggende historie som kultursenter, som handelspost, hovedstad i forsvunnede riker og i nyere tid som verdensarvområde. Navnet har en mystisk klang, og i noen språk brukes «"Timbuktu"» som synonym for «"Langtvekkistan"». Niger renner gjennom Timbuktu og byen ligger akkurat der elven svinger vekk fra ørkenen og mot havet. I "svingen" strømmer vannet utover slettene og lager mange små elver og sumpområder. Det gjør stedet meget egnet til dyrking av mat og til at vegetasjon kan gro. Det er også grunnen til at Timbuktu ligger der den ligger. Timbuktu forbinder det svarte Afrika sør for Sahara med det arabiske Nord-Afrika. Handelsmenn fra Europa kom også hit, på tross av at det var temmelig utilgjengelig. Det er antagelig dette som har gjort Timbuktu til et av verdens mest sagnomsuste steder. Den antas at byen ble grunnlagt på 1100-tallet. Men det er ennå uklart akkurat når den ble grunnlagt. Timbuktu ble grunnlagt som en leir av nomadiske tuareger. De brukte bare leiren deler av året, men den vokste raskt i størrelse og rikdom på grunn av den strategiske plasseringen. Byen var en viktig del av de transsahariske handelsveiene. Den lukrative handelen gjennom Sahara omfattet gull, elfenben, slaver, salt og andre varer. Timbuktu var viktigste by i flere etterfølgende riker: Ghanariket, Maliriket og Songhairiket. Byen hadde sin storhetstid på 1400- og 1500-tallet da den var et senter for islamsk teologi og misjonsvirksomhet i Nord-Afrika. Byens tre store moskeer er et vitnesbyrd om denne perioden. Djinguerebermoskéen, bygd i 1327 av El Saheli; Sankoremoskéen, også kjent som Universitetet i Sankore, bygd tidlig på 1400-tallet og Sidi Yahyamoskéen, bygd tidlig på 1400-tallet. Historikeren Leo Africanus besøkte byen i 1512, og skriver om den i sin bok "Cosmographia Dell’ Africa " (1526). Historier om byens fantastiske rikdom var medvirkende til at flere europeiske nasjoner intensiverte utforskningen av det indre av Afrika. Byen gikk inn i nedgangstider da Portugal og senere andre europeiske makter slo seg ned i Vest-Afrika. De fraktet varer sjøveien og skapte dermed et alternativ til den strabasiøse karavanehandelen gjennom Sahara. Leiesoldater sendt av den marokkanske sultan i 1591 erobret byen og den økonomiske nedgangen akselererte. Den lokale svarte befolkningen blandet seg med marokkanerne og gikk over til islam. Timbuktu ble gjenoppdaget på 1800-tallet, men var da redusert til en stor landsby av leirehus. Slik er den fortsatt i dag, og Timbuktu er nå en fattig by. Timbuktu ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1988. På grunn av at ørkenspredning trues i dag livsgrunnlaget i byen. Etter kamphandlinger i 2012 uttrykte UNESCO bekymring for Timbuktu og satte stedet på sin liste over truede verdensarvsteder. Wilhelm Tell. Minnesmerke for Wilhelm Tell og hans sønn (ca. 1900) Wilhelm Tell var en legendarisk helt. Han sies å ha levd i den sveitsiske kantonen Uri tidlig i det 14. århundre, men hans eksistens er ikke historisk dokumentert. Han skal ha vært en svært god skytter med sin armbrøst. På denne tiden forsøkte Habsburg-keiserne å få herredømme over Uri. Hermann Gessler, den nyoppnevnte østerrikske guvernøren i Altdorf, satte opp en påle på landsbyens torg. På toppen av pålen hang hatten hans, og guvernøren tvang lokalbefolkningen til å bukke for den. Da Wilhelm Tell passerte uten å bukke, ble han arrestert. Han fikk valget mellom to straffer: døden eller å skyte et eple av hodet på sin egen sønn. Tell hadde blitt lovet friheten tilbake hvis han lyktes. 18. november 1307 kløyvet Tell eplet i to med en pil fra armbrøsten sin, uten å skade sønnen. Senere fortalte Tell at hvis han hadde truffet sønnen, ville han snudd seg og skutt Gessler. Dette fikk Gessler høre og ble rasende. Han arresterte Tell, noe som gjorde Tell så rasende at han sverget hevn. Da Tell rømte fra fengselet, skjøt han Gessler og fikk sin hevn. Vel hjemme i hjembyen ble han hyllet som en helt. Wilhelm Tells ulydighet mot den østerrikske guvernøren utløste et opprør som endte med at Sveits ble en selvstendig stat. Wilhelm Tell er kjent fra flere gamle litterære verk, og nevnes også i gamle sanger. Gilg Tschudi skrev om Wilhelm Tell på 1500-tallet, og dette ble tatt med i verket "Chronikon Helveticum". Friedrich Schiller skrev dramaet "Wilhelm Tell" i 1804, og Gioacchino Rossini skrev operaen "Guglielmo Tell" (italiensk for Wilhelm Tell) i 1829. Operaens libretto bygger imidlertid ikke på Schillers tekst. Sagnet om Wilhelm Tell kan ha sin opprinnelse i den danske sagnhelten Palnatoke. Saxo forteller at Palnatoke ble tvunget av Harald Blåtann til å skyte et eple av hodet på sønnen sin, og stå på ski ned Kullen i Skåne. Den islandske historikeren Tormod Torfæus samlet inn materiale – fra sagn og saga, vandrehistorier og viser – om Heming Unge, mesterskiløperen fra Torgar i Nord-Norge på 1000-tallet, som på samme måten ble sagt å være tvunget av Harald Hardråde til å skyte en valnøtt av hodet på broren sin. Røde Kors. Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett. Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. Nylig ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enige om et nytt symbol: Røde Krystall. Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteser-ordenen» er dette et sjeldent eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens eneste formål; Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet er til beskyttelse for livet og verdigheten til ofre av internasjonale og nasjonale væpnede konflikter. Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer. Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Se Norges Røde Kors for informasjon om nasjonale forhold i Norge. Solferino, Henry Dunant stiftelsen av ICRC. a>, forfatteren av "Minner fra Solferino" og grunnleggeren av Røde Kors. Inntil midten av 1800-tallet var det ingen organisasjon eller veletablert sanitetstjeneste i forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle de som ble såret på slagmarken. I juni 1859 var den sveitsiske forretningsmannen, Henry Dunant, på reise til Italia for å møte den franske keiseren Napoleon III i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i Algerie, på den tiden okkupert av Frankrike. Idet han ankom byen Solferino på kvelden 24. juni 1859 ble han vitne til slaget ved Solferino, en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På en enkelt dag ble rundt 40 000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken. Henry Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende medisinske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i Genève bestemte han seg for å skrive boka "Minner fra Solferino", som han utga for egen regning i 1862. Han sendte bokeksemplarer til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av de som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene. Det opprinnelige dokumentet av den første Genèvekonvensjonen, 1864. Bare et år senere arrangerte de sveitsiske myndigheter en offisiell diplomatisk konferanse for alle europeiske land sammen med USA, Brasil og Mexico. 16 land sendte 26 delegater til Genève. 22. august 1864 vedtok konferansen den første Genève-konvensjonen «For å forbedre forholdene for de sårede soldater i felten». Representanter fra 12 stater og kongedømmer underskrev konvensjonen: Baden, Belgia, Danmark, Frankrike, Hessen, Italia, Nederland, Portugal, Prøysen, Sveits og Württemberg. Konvensjonen inneholdt ti artikler, og for første gang ble det opprettet juridisk bindende regler som garanterte nøytralitet og beskyttelse for sårede soldater, feltmedisinerne og særegne humanitære organisasjoner som deltar i væpnede konflikter. I tillegg definerte konvensjonen to spesifikke krav for at en nasjonal avdeling skulle bli godkjent av den internasjonale komiteen. Like etter dannelsen av Genèvekonvensjonen ble de første nasjonale foreningene dannet i Belgia, Danmark, Frankrike, Oldenburg, Prøysen, Spania, og Württemberg. I 1864 ble Louis Appia og Charles Van de Velde, en kaptein i den nederlandske arméen, de første uavhengige og nøytrale delegatene som tok i bruk det røde korset i en væpnet konflikt. Tre år senere, i 1867, ble den første «Internasjonale konferansen for nasjonale foreninger for hjelp til krigsskadde» sammenkalt. I 1867 ble Henry Dunant nødt til å slå seg selv konkurs da hans forretninger i Algerie mislyktes og grunnen var delvis at han hadde nedprioritert arbeidet med dette til fordel for sin utrettelige innsats for den internasjonale komiteen. Striden rundt konkursen og det negative folkesnakket som fulgte i ettertid, kombinert med den pågående konflikten med Moynier, førte til at Dunant ble forvist fra sin posisjon som medlem og sekretær. Han ble tvunget til å forlate Genève og han kom aldri tilbake. I de påfølgende år ble nasjonale foreninger stiftet i nesten alle land i Europa. I 1876 tok komiteen navnet «International Committe of the Red Cross» (ICRC), ("Den internasjonale Røde Kors-komiteen"). Navnet er i bruk den dag i dag. Fem år senere ble Det amerikanske Røde Kors grunnlagt takket være innsatsen til Clara Barton. Flere og flere land undertegnet Genève-konvensjonen og begynte å akseptere den i praksis ved væpnede konflikter. På kort tid ble Røde Kors høyt anerkjent som en internasjonalt respektert bevegelse og de nasjonale foreningene ble et mer og mer populært møtested for frivillig arbeid. Da den første Nobels fredspris ble utdelt i 1901 valgte Den Norske Nobelkomite å dele prisen mellom Henry Dunant og Frederic Passy, en ledende internasjonal pasifist. Mer betydningsfullt enn æren av fredsprisen var den offisielle gratulasjonen fra den internasjonale komiteen som markerte den forsinkede oppreisningen av Henry Dunant, og den anerkjente ham som nøkkelperson for opprettelsen av Røde Kors. Dunant døde ni år senere i den sveitsiske landsbyen Heiden. Bare to måneder tidligere døde hans langvarige motstander Moynier. Han er den presidenten gjennom tidene som har hatt vervet lengst. I 1906 ble Genève-konvensjonen revidert for første gang. Et år senere ble den andre Genève-konvensjonen godkjent under den andre fredskonferansen i Haag. Genève-konvensjonen utvidet til også å gjelde krigførende styrker til havs. Like før begynnelsen av den første verdenskrig i 1914, 50 år etter grunnleggelsen av ICRC og opprettelsen av den første Genève-konvensjonen, var det allerede 45 nasjonale hjelpeforeninger rundt om i verden. Bevegelsen hadde utvidet seg utenfor Europa og Nord Amerika til Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Argentina, Brasil, Chile, Cuba, Mexico, Peru, El Salvador, Uruguay, Venezuela, Asia, Kina, Japan, Korea, Siam og Sør-Afrika-republikken. ICRC under første verdenskrig. Fransk postkort som hyllet Røde Kors-sykepleieres rolle under første verdenskrig, 1915. Med utbruddet av første verdenskrig fikk ICRC store utfordringer som de kun kunne løse ved å samarbeide nært med de nasjonale Røde Kors-avdelingene. Røde Kors-sykepleiere fra hele verden, også USA og Japan, deltok i de europeiske lands væpnede styrkers sanitetstjeneste. 15. oktober 1914, like etter utbruddet av første verdenskrig, opprettet ICRC sitt internasjonale kontor for krigsfanger. Kontoret hadde omkring 1 200 frivillige medlemmer i staben ved slutten av 1914. Ved slutten av krigen hadde kontoret formidlet 20 millioner brev og meldinger, 1,9 millioner pakker, og omkring 18 millioner sveitsiske franc i pengegaver til krigsfanger fra alle involverte land. Videre, takket være opprettelsen av kontoret, lyktes man å utveksle eller frigi og sende hjem omkring 200 000 krigsfanger. Kartoteket til kontoret gjorde omtrent 7 millioner registreringer fra 1914 til 1923, hvert kort representerte en enkelt fange eller savnet person. Kartoteket førte til identifikasjonen av rundt 2 millioner krigsfanger og mulighet til å kontakte deres familier. Det komplette kartoteket er i dag utlånt fra ICRC til det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet i Genève. Retten til å bruke registeret er fremdeles strengt regulert til kun å gjelde ICRC. Gjennom hele krigen overvåket ICRC de krigende partene for å etterse om Genève-konvensjonen ble overholdt og de rapporterte klager om brudd til det respektive land. Når kjemiske våpen ble tatt i bruk for første gang i historien klaget ICRC kraftig på denne nye måten å krige på. Selv uten å ha mandat fra Genève-konvensjonene prøvde ICRC å bedre forholdene for sivilbefolkningen. På territorier som offisielt var okkupert territorie kunne ICRC assistere sivilbefolkningen på grunnlag av Haag-konvensjonens «lov og skikk ved krig på landjorden» i 1907. Denne konvensjonen var også grunnlaget for ICRCs jobb med krigsfanger. I tillegg til arbeidet med krigsfanger omfattet dette besøk i fangeleire. Totalt ble 524 leire besøkt av 41 delegater over hele Europa helt til slutten av krigen. Mellom 1916 og 1918 trykte ICRC en del postkort med motiv fra fangeleire. Bildene viste fanger i daglig arbeid med for eksempel å distribuere brev hjemmefra. Meningen med dette var å gi familiene trøst og håp og for prøve å gjøre noe med usikkerheten om deres kjære. Etter krigens slutt organiserte ICRC hjemreisen til omkring 420 000 krigsfanger. I 1920 ble oppgaven med hjemsending overlatt til den nylig opprettede Folkeforbundet som utnevnte den norske diplomaten og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen til høykommissær for hjemsending av krigsfanger. Hans mandat ble senere utvidet til å tilby hjelp til flyktninger og stillingen ble endret til høykommissær for flyktninger. Nansen som oppfant «Nansenpasset» for statsløse flyktninger fikk Nobels fredspris i 1922. Nansen hadde også to delegater fra ICRC som sine medhjelpere. Et år før krigen endte mottok ICRC Nobels fredspris for sitt utmerkede arbeid under krigen. Det var den eneste fredsprisen som ble tildelt i perioden 1914 til 1918. I 1923 endret komiteen kriteriene for utvelgelsen av medlemmer. Fra kun å gjelde borgere av Genève ble den endret til å gjelde sveitsiske statsborgere. Som en direkte konsekvens av første verdenskrig ble en ekstra protokoll tilført. Denne protokollen tar for seg bruk av kvel- eller giftige gasser samt biologiske våpen. Så tidlig som i 1934 ble et utkast til ytterligere en konvensjon foreslått. En konvensjon for å beskytte sivilbefolkningen under en væpnet konflikt. Dessverre hadde ikke nok myndigheter interesse av denne konvensjonen slik at den trådte ikke i kraft før etter at den andre verdenskrig hadde begynt. ICRC under andre verdenskrig. Det juridiske grunnlaget for ICRCs arbeid under andre verdenskrig var revisjonen av Genève-konvensjonen i 1929. Arbeidet var likt det i under første verdenskrig: besøk av krigsfanger og overvåkning av fangeleire, organisering av hjelpearbeid til sivilbefolkningen og administrasjon av meldingsutveksling angående fanger og savnede personer. Ved slutten av krigen hadde 179 delegater foretatt 12 750 besøk til fangeleire i 41 land. Det sentrale informasjonskontor for krigsfanger hadde en stab på 3 000 personer, kartoteket inneholdt 45 millioner kort og 120 millioner meldinger ble utvekslet av kontoret. At det Nazikontrollerte Tyske Røde Kors nektet å samarbeide til tross for vedtektene i Genèvekonvensjonen var en stor hindring. Dette gjaldt blant annet deporteringen av jøder fra Tyskland og massemordene utført i konsentrasjonsleirene av den tyske regjeringen. Dessuten hadde to andre parter i krigen, Sovjetunionen og Japan, ikke ratifisert Genève-konvensjonen og ble derfor ikke regulert av denne. Men dette førte også til at andre land ikke behøvde å følge konvensjonene for disse lands krigsfanger. Under krigen lyktes ikke ICRC i å få til en avtale med Nazi-Tyskland om behandlingen av fangene i konsentrasjonsleirene. De ble nødt til å slutte å utføre press for å unngå at dette skulle føre til at alt arbeid med krigsfangene skulle bli ødelagt. ICRC lyktes heller ikke i å få frem pålitelig informasjon om utryddelsesleirene og massemordene av europeiske jøder. Dette regnes fortsatt som en av de største nederlagene i ICRCs historie. Etter november 1943 fikk ICRC tillatelse til å sende pakker til fangene i konsentrasjonsleirene med kjente navn og oppholdssted. Takket være at pakkene ble tatt i mot av andre fanger i leiren, fikk ICRC registrert identiteten til 105 000 fanger i konsentrasjonsleirene og fikk levert 1,1 millioner pakker, primært til Dachau, Buchenwald, Ravensbrück og Sachsenhausen. Marcel Junod, delegat fra ICRC, besøker krigsfanger i Tyskland(© Benoit Junod, Sveits) 12. mars 1945 fikk ICRCs president Jacob Burckhardt en melding fra SS-general Ernst Kaltenbrunner om at ICRC fikk tillatelse til å slippe inn delegater i konsentrasjonsleirene under forutsetning at de forble i leirene til krigen var over. Ti delegater, deriblant Louis Haefliger i (Mauthausen konsentrasjonsleir), Paul Dunant i Theresienstadt og Victor Maurer i Dachau aksepterte tilbudet og besøkte leirene. Louis Haefliger forhindret utkastelse eller ødeleggelse av Mauthausen-Gusen ved å alarmere amerikanske tropper og reddet med dette livet til rundt 60 000 innsatte. Hans handlinger ble fordømt av ICRC på grunn av at han handlet på eget initiativ og risikerte ICRCs nøytralitet. Han fikk ikke sin oppreisning før i 1990 av ICRCs president Cornelio Sommaruga Et annet eksempel på stor humanitær ånd var Friedrich Born (1903–1963), en ICRC-delegat i Budapest som reddet livet til mellom 11 000 og 15 000 jøder i Ungarn. 5. juni 1987 ble han beæret post mortem med tittelen «Righteous among the nations» av Yad Vashem, Israels «Holocaust martyrs’ and heroes Remembrance Authority». Marcel Junod (1904 – 1961), en lege fra Genève, var en annen berømt delegat under andre verdenskrig. En del av hans meritter, som inkluderer å være en av de første utlendinger som besøkte Hiroshima etter at atombomben ble sluppet over byen, finner man i boken «Kriger uten våpen». I 1944 ble ICRC tildelt sin andre Nobels fredspris. Som i første verdenskrig ble det den eneste som ble tildelt under krigen, 1939 – 1945. Ved krigens slutt jobbet ICRC sammen med nasjonale foreninger for å organisere hjelpearbeidet til de land som var mest skadet. I 1948 skrev komiteen en rapport der den gikk gjennom sin krigsinnsats fra 1. september 1939 til 30. juni 1947. Siden Januar 1996 har arkivet for dette tidsrommet vært åpent for akademisk og offentlig forskning. ICRC etter andre verdenskrig. 12. august i 1949 kom det flere revisjoner til de to eksisterende Genève-konvensjonene. En ny konvensjon: «For bedring av forholdene til de sårede, syke og skipbrudne medlemmer av de væpnede styrker til sjøs» ble navnet på den andre Genève-konvensjonen som erstattet Haag-konvensjon X. Konvensjonen fra 1929 for behandlingen av krigsfanger, som var regnet som den andre Genève-konvensjonen ble flyttet til å bli den tredje konvensjonen i 1949 revisjonen. På bakgrunn av erfaringene fra den andre verdenskrig så den fjerde Genève-konvensjon, dagens lys. «Til beskyttelse av sivile i krigstid». Også tilleggsprotokollene var ment å dekke nasjonale konflikter, så som borgerkrig. I dag er de fire protokoller og tilleggsprotokollene på over 600 artikler. En merkbar endring siden den første konvensjonens 10 artikler. I anledning feiringen av organisasjonens hundreårsjubileum i 1963 ble ICRC sammen med ligaen av Røde Kors-foreninger tildelt sin tredje Nobels fredspris. Siden 1993 har det vært tillatt å rekruttere ikke-sveitsiske delegater noe som tidligere ikke var tillatt. Andelen delegater med ikke-sveitsisk bakgrunn har økt til ca. 35% siden denne regelen ble endret. 16. oktober 1990 vedtok FNs generalforsamling at ICRC skulle få status som observatører i forsamlingen og møter i underlagte komiteer som den første observasjonsstatus gitt til en privat organisasjon. Resolusjonen ble foreslått av 138 medlemsland og introdusert av den italienske ambassadøren, Vieri Traxler, til minne om organisasjonens opprinnelse i Slaget ved Solferino. En avtale med den sveitsiske regjering, som ble signert 19. mars 1993, bekreftet den allerede langvarige oppfattelsen av Komiteen som helt uavhengig av mulig innblanding fra Sveits. Avtalen sikrer full beskyttelse av ICRCs eiendom i Sveits inklusiv hovedkvarteret og arkivet. I tillegg sikrer avtalen medlemmene og staben juridisk immunitet, fritar ICRC for skatter og avgifter, garanterer beskyttet og tollfri transport av varer, tjenester og penger og rettigheter ved reise som utenlandske ambassader noe som gjør reise inn og ut av Sveits enklere. Presidenter i ICRC. Nåværende president I ICRC er Jakob Kellenberger, han ble valgt I 2000. Anne Petitpierre og Jacques Forster er visepresidenter. Historie. I 1919 møttes representanter fra de nasjonale foreningene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA i Paris for å grunnlegge den Internasjonale Røde Kors ligaen. Originalideen kom fra det amerikanske Røde Kors’ leder Henry Davidson. Denne utvidelsen økte Røde Kors’ aktiviteter ut over ICRCs oppgave; å tilby hjelp i katastrofer som ikke var relatert til krig. For eksempel menneskeskapte naturkatastrofer. Det amerikanske Røde Kors hadde allerede en historie i å tilby hjelp ved slike katastrofer, helt siden grunnleggelsen. Dannelsen av Ligaen som en ny internasjonal Røde Kors organisasjon ved siden av ICRC ble ikke helt uten strid av flere grunner. ICRC var bekymret for en mulig rivalisering mellom de to avdelingene. Grunnleggelsen av ligaen ble sett på som et forsøk på å underminere lederskapet i ICRC og å gradvis overføre oppgaver og kompetanse til en multilateral organisasjon. I tillegg var alle medlemmene av ligaen nasjonale foreninger fra landene i Trippelententen eller fra samarbeidspartnere i Ententen. De originale vedtektene til ligaen fra Mai i 1919 inneholdt videre reguleringer som ga de fem foreningene som deltok i dannelsen en spesiell status. Takket være innsats fra Henry P Davidson ble også retten til å ekskludere, på permanent basis, de nasjonale foreningene fra Trippelalliansen (sentalmaktene); Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia. Og i tillegg den nasjonale foreningen i Russland. Disse reglene stred mot Røde Kors prinsippene Universalitet og enhet; nok en situasjon som ble en bekymring for ICRC. Det første hjelpeoppdraget som ble organisert av Ligaen av hjelp til ofrene av nød og påfølgende Tyfus i Polen. Bare fem år etter grunnleggelsen hadde Ligaen allerede appellert til 47 land om hjelp til oppdrag i 34 land en ganske klar indikasjon på at det var behov for slikt Røde Kors-arbeid. Totalt kom summen opp i 685 millioner sveitserfranc, disse ble brukt til å distribuere nødhjelp til ofrene i Russland, Tyskland og Albania; jordskjelv i Chile, Persia, Japan, Colombia, Ecuador, Costa Rica og Tyrkia; og flyktningeflom i Hellas og Tyrkia. Den første store nødhjelpsoperasjonen ble satt i gang etter jordskjelvet i Japan i 1923 der 200 000 ble drept og utallige av de overlevende var såret og uten husly. Takket være Ligaens koordinering mottok den nasjonale foreningen i Japan varer verd ca. 100 millioner amerikanske Dollar, samlet inn av søsterorganisasjonene. Et annen viktig arbeidsfelt ble også skapt av Ligaen; opprettelsen av ungdomsforeninger i de nasjonale foreningene. Frimerke fra Tyrkia til støtte for Røde Kors, 1928 En felles operasjon av ICRC og Ligaen i den russiske borgerkrig fra 1917 til 1922 var første gang bevegelsen var involvert i en nasjonal konflikt. Fortsatt uten mandat fra Genève-konvensjonene. Ligaen, med støtte fra mer enn 25 nasjonale foreninger, organiserte nødhjelpsoppdrag og distribusjon av mat og annet nødhjelpsmateriell til den delen av sivilbefolkningen som ble rammet av sult og sykdom. ICRC jobbet sammen med det russiske Røde Kors og senere sammen med foreningen i Sovjetunionen og var stadig nøye med å ivareta ICRCs nøytralitet. I 1928 ble «Det Internasjonale Råd» grunnlagt for å koordinere samarbeid mellom ICRC og Ligaen, en oppgave som senere ble tatt over av standing commision. Samme år ble det vedtatt felles vedtekter for bevegelsen, som definerte ICRCs og Ligaens spesifikke roller innad i organisasjonen. Under krigen mellom Etiopia og Italia fra 1935 til 1936 bidro Ligaen med nødhjelp til en verdi av ca. 1.7 millioner sveitser franc. På grunn av at facist regimet i Italia under Mussolini nektet ethvert samarbeid med Røde Kors ble disse varene kun levert til Etiopia. Under denne krigen ble et estimert antall på 29 personer drept under beskyttelse av Røde Kors symbolet. De fleste som en følge av angrep av den Italienske hæren. Under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 jobbet ICRC og Ligaen nok en gang sammen med støtte fra 41 nasjonale foreninger. I 1939, under starten av andre verdenskrig, flyttet Ligaen hovedkvarteret fra Paris til Genève for å benytte seg av Sveits’ nøytralitet. I 1952 ble vedtektene fra 1928 revidert for første gang. Og de-koloniseringen fra 1960 til 1970 førte til en økning i antall nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforeninger. Ved slutten av 1960-tallet var det mer enn 100 foreninger rundt om i verden. 10. Desember 1963 mottok Ligaen og ICRC Nobels fredspris. Ligaen fikk nytt navn i 1983 og ble hetende «Røde Kors og Røde Halvmåne Ligaen» for å ivareta den økende andelen av nasjonale foreninger som opererte under Røde Halvmåne symbolet. Tre år senere ble Røde Kors Prinsippene tatt inn i vedtektene. Navnet ble endret igjen i 1991 til dagens Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. I 1997 signerte ICRC og forbundet Sevilla-avtalen noe som utdypet ansvaret til begge organisasjonene innad i bevegelsen. I 2004 startet forbundet den største operasjonen gjennom tidene etter Jordskjelvet i Indiahavet 2004 Også kjent som tsunamien i Sørøst-Asia. Mer enn 22 000 frivillige har gjennom 40 nasjonale foreninger arbeidet med å bringe mat, husly og drev med forebygging av epidemier til de utallige ofrene. Forbundets presidenter. I 2001 ble Don Juan Manuel Suárez Del Toro Rivero valgt til president av forbundet. Visepresidentene er René Rhinow og, som representanter fra de forskjellige verdensdelene, Robert Barnes (Canada), Murli S. Deora (India), Dr. Mamdouh Gabr (Egypt) and Dr. Massimo Barra (Italia). Organiseringen av bevegelsen. Inngangen til det internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne Museum i Genève Alt i alt er det rundt 97 millioner medlemmer i bevegelsen. I tillegg har organisasjonen 300 000 ansatte. Den internasjonale konferansen i Wien i 1965 tok opp 7 grunnprinsipper som skal være et verdigrunnlag for av alle deler av organisasjonen, grunnprinsippene ble formelt tatt inn i vedtektene i 1986. Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånekonferansen blir avholdt hvert fjerde år. Dette er den høyeste myndighet i organisasjonen. Foruten delegater fra alle nasjonale foreninger er delegater fra ICRC, forbundet og fra de nasjonene som har ratifisert Genève-konvensjonene deltakere i konferansen. I mellom konferansene er det det sittende styre som fungerer som høyeste organ og overvåker at vedtakene fra konferansen blir satt ut i livet og fulgt. I tillegg er det det sittende styre som koordinerer samarbeidet mellom ICRC og Forbundet. Det består av to representanter fra ICRC (inkludert presidenten), to fra Forbundet (inkludert presidenten) og fem medlemmer som velges av den internasjonale konferansen. Styret sammenkalles i gjennomsnitt hver 6. måned. En konferanse for Rådet for delegater i bevegelsen avholdes hvert andre år. Juridisk status og organisering. ICRC har sitt hovedkvarter i den sveitsiske byen Genève og eksterne kontorer i ca. 80 land. Organisasjonen har 12 000 ansatte verden over, om lag 800 av dem jobber ved hovedkvarteret i Genève, 1200 delegater jobber med å administrere internasjonale oppdrag og omtrent 10 000 medlemmer av nasjonale foreninger jobber på konfliktstedet. I motsetning til det man kanskje tror er ikke ICRC en «ikke-statlig organisasjon» (ISO) slik uttrykket vanligvis oppfattes. Det er heller ikke en internasjonal organisasjon. På grunn av sin begrensning til kun å ha sveitsiske statsborgere i medlemsmassen har den ikke et åpent og ubegrenset medlemskap som er tilfelle hos andre ISO. Ordet internasjonal i navnet ligger ikke i medlemskapet men i organisasjonens operasjonsområde slik det er definert i Genève-konvensjonen. ICRC har spesielle privilegier og juridisk immunitet i mange land basert på nasjonal lovgivning i disse land eller gjennom avtalen mellom komiteen og den respektive nasjonale forening. I henhold til sveitsisk lovgivning er ICRC definert som en privat forening. I henhold til sine vedtekter består det av 15 til 25 sveitsiske medlemmer som velges for en periode på 4 år. Det er ingen begrensning i antall perioder et medlem kan sitte i posisjon men det er et krav om 2/3 flertall for gjenvalg av medlemmer som har vært i sin posisjon i 3 perioder. ICRCs ledende organ er Direktoratet og forsamlingen. Direktoratet er den utøvende makt for komiteen. Den består av en generaldirektør og fem direktører i feltene; «Operasjoner», «Menneskelige ressurser», «Ressurser og operasjonell støtte» «Kommunikasjon» og «Internasjonal rett og samarbeid innad i bevegelsen». Direktoratets medlemmer er valgt av forsamlingen for en periode på 4 år. Forsamlingen består av alle komitémedlemmer, de møtes jevnlig og er ansvarlig for å definere mål, retningslinjer, strategier og å overvåke de finansielle forholdene til komiteen. Forsamlingens president er også president for komiteen i sin helhet. Forsamlingen velger også et råd bestående av fem medlemmer som har myndighet til å forplikte for Forsamlingen i enkelte saker. Forsamlingen er også ansvarlig for å organisere Forsamlingens møter og for å lette kommunikasjonen mellom Forsamlingen og Direktoratet. Ettersom ICRC har sitt hovedkvarter i Genève, i den fransktalende delen av Sveits, opptrer ICRC vanligvis under sitt franske navn "Comité international de la Croix-Rouge" (CICR). Det offisielle symbolet til ICRC er det røde korset på hvit bakgrunn med ordene «COMITE INTERNATIONAL GENEVE» rundt korset. Finansiering og økonomi. ICRCs budsjett for 2005 er på om lag 970 millioner CHF. Mesteparten av pengene kommer fra Sveits som depositarstat for Genève-konvensjonene, fra nasjonale foreninger, statene som har ratifisert Genève-konvensjonene og fra internasjonale organisasjoner som for eksempel EU. All betaling til ICRC er frivillig og gis som donasjoner basert på to typer appeller utstedt av komiteen: En årlig «Hovedkvarter Appell» for drift av hovedkvarteret eller «Nødhjelpsappell» for å dekke de enkelte oppdrag. Det totale budsjettet for 2005 består av rundt 819,7 millioner CHF (85% av totalen) for feltarbeid og 152,1 millioner CHF (15%) for driftskostnader. I 2005 ble budsjettet for feltarbeid økt med 8,6% og driftsbudsjettet med 1,5% sammenlignet med 2004. Forbundets oppdrag og dets ansvar innad i bevegelsen. Forbundet koordinerer samarbeidet mellom de nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreningene rundt om i verden og støtter opprettelsen av nye nasjonale foreninger der det ikke eksisterer et offisielt ledd. På den internasjonale arena organiserer og leder Forbundet nødhjelpsoperasjoner etter nød, menneskeskapte katastrofer, masseflukt og andre nødstilfeller. I henhold til Sevilla-avtalen er det Forbundet som leder nødhjelpsaksjoner som ikke er en del av en væpnet konflikt. Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger i de land som er rammet, disse kalles «Operativ Nasjonalforening» (ONF) og nasjonale foreninger i andre land som ønsker å hjelpe til, disse kalles «Deltakende Nasjonalforeninger» (DNF). I blant de 187 nasjonale foreninger som er opptatt av Forbundet som medlemsforbund eller observatører jobber omtrent 25-30 foreninger som DNF i andre land. De mest aktive av disse er nasjonalforeningene i USA, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Norge. Et annet betydelig oppdrag, som har fått mye oppmerksomhet i de siste år, er arbeidet for et internasjonalt forbud mot landminer og å distribuere medisinsk, psykologisk og omsorg for mennesker som er skadet av landminer. Juridisk status og Organisering. Som ICRC har Forbundet sitt hovedkvarter i Genève. Det driver også 14 permanente regionale kontorer og har mer enn 60 delegasjoner rundt om i verden. Det juridiske grunnlaget for Forbundets arbeid er dets grunnlov. Den operative ledelsen av Forbundet er sekretariatet, ledet av generalsekretæren. Sekretariatet har støtte fra seks divisjoner merket: Samarbeid og utvikling, Katastrofeledelse og Koordinering, Eksterne Relasjoner, Støttetjenester, Overvåkning og Evaluering og Styring og Planlegging. Styring og Planlegging organiserer deltakelse og samarbeid med ICRC. Forbundets høyeste besluttende organ er Generalforsamlingen som finner sted annethvert år med delegater fra alle de nasjonale foreningene. En av oppgavene til Generalforsamlingen er å velge generalsekretæren. Mellom Generalforsamlingene er det styret som er organisasjonens høyeste organ. Den har myndighet til å ta avgjørelser på vegne av Forbundet på en rekke områder. Styret består av Presidenten og Visepresidentene, formannen i finanskomiteen og 20 valgte representanter fra de nasjonale foreningene. Styret er støttet av de fire avdelingene: Nødhjelp, Ungdom, Helse og samfunnstjenester og Utvikling. Forbundets symbol er en kombinasjon av det røde korset og den røde halvmåne på hvit bakgrunn uten noen tekst. Finansiering og økonomi. Det meste av Forbundets budsjett er finansiert av bidrag fra de nasjonale foreningene og gjennom avkastning på sine investeringer. Størrelsen på bidraget fra de nasjonale foreninger bestemmes av finanskomiteen og er godkjent av generalforsamlingen. Alle andre bidrag, spesielt for uforutsette utgifter til nødhjelpsoppdrag, er innsamlet av appeller gitt av Forbundet og kommer fra frivillige bidrag fra nasjonale foreninger, myndigheter, andre organisasjoner, selskaper og individuelle bidragsytere. Norges Røde Kors. Norges Røde Kors er en av de eldste nasjonale foreningene i Røde Kors, og ble stiftet 22. september 1865. Norges Røde Kors har om lag 180 000 medlemmer fordelt på ulike type aktiviteter. Nåværende president er Sven Mollekleiv. Offisiell godkjenning av en nasjonalforening. Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger eksisterer i nesten alle verdens land. Innenfor eget land påtar de seg oppdrag og ansvar som en hjelpeorganisasjon som det er definert i "Internasjonal Humanitær Rett". Innenfor bevegelsen er ICRC ansvarlig for å godkjenne en søknad fra en nasjonal hjelpeforening som ønsker å bli tatt opp som en offisiell Røde Kors- eller Røde Halvmåne-forening. De konkrete regler for å godkjenne en nasjonal forening er definert i bevegelsens vedtekter. Artikkel 4 av disse vedtektene inneholder. Betingelser for anerkjennelse av Nasjonale foreninger. "For å bli anerkjent i henhold til betingelsene i Artikkel 5, paragraf 2b) Som en nasjonal forening må foreningen sørge for at følgende krav er møtt:" Etter at ICRC har godkjent en nasjonal forening blir foreningen medlem av Det Internasjonale Forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger Nasjonale foreningers virksomhet på den nasjonale og internasjonale arena. Til tross for formell uavhengighet med hensyn til sin organisatoriske struktur og arbeid er alle nasjonale foreninger bundet av lovverket i sitt hjemland. I mange land er nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelser spesielle privilegier på grunn av avtaler med sine myndigheter eller spesielle «Røde Kors-lover» som gir den uavhengighet som er påkrevd av den internasjonale bevegelsen. Oppgavene og ansvaret til en nasjonal forening definert av Internasjonal Humanitær rett og bevegelsens vedtekter inkluderer humanitær hjelp i væpnede konflikter og i nød som for eksempel naturkatastrofer. Avhengig av de respektive menneskelige, tekniske, økonomiske og organisatoriske ressurser tar mange nasjonale foreninger på seg flere humanitære i sitt eget land, for eksempel blodgivning eller ambulansetjeneste. ICRC og Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger på sine internasjonale oppdrag, spesielt med menneskelige, materielle og økonomiske ressurser og i organiseringen av lokal logistikk av folk som er kjent i området. Beskyttende symbol og organisasjonens symbol. Symbolene beskrevet under har to forskjellige betydninger. På den ene side er de visuelle symbol, det røde korset, den røde halvmåne eller det røde krystall, beskyttende symboler under væpnede konflikter en betegnelse som er definert i Genève konvensjonene. Dette kalles beskyttende bruk. På den andre side brukes disse symbolene som logoer av de organisasjonene som er en del av bevegelsen. Dette er den indikative bruken av symbolene. Symbolene brukes som beskyttelse i væpnede konflikter for å merke mennesker, sykehus og objekter (bygninger, kjøretøy etc.) som opptrer i henhold til Genève konvensjonene. Organisasjoner som ikke er en del av den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen kan også bruke symbolene til denne bruken. Dette gjelder for eksempel forsvarets sanitetsavdelinger, sivile sykehus og sivilforsvarsenheter. Emblemene skal brukes uten tekst i de tilfeller der de benyttes som beskyttende symbol og på en fremstående måte som gjør dem så synlige og iøynefallende som mulig for eksempel ved å bruke store flagg med symbolet. Når emblemet er i bruk som organisatorisk logo angir disse symbolene at personene, kjøretøyene eller bygningene som bærer symbolet hører til en spesifikk organisasjon som tilhører bevegelsen. I dette tilfellet bør de brukes med tekst som angir hvilken avdeling dette er. (For eksempel Norges Røde Kors). Det røde korset. Det røde korset på hvit bakgrunn var det originale beskyttelsessymbolet som ble vedtatt i den første Genève-konvensjonen, og er det sveitsiske flagget med omvendte farger. Sveits hadde i mange år hatt en etablert nøytralitetspolitikk i væpnede konflikter, og symbolet reflekterer sanitetspersonells nøytralitet på slagmarken. Videre er symbolet lett gjenkjennelig på avstand, og den hvite bakgrunnen har paralleller til regelen om at man ikke skal skyte på personell som viser et hvitt flagg. Ideen om å lage et enhetlig og nøytralt beskyttelsessymbol var det dr. Louis Appia og General Henri Dufour som kom med, i tillegg til dets spesifikke formgiving. Det røde korset er definert som et beskyttende symbol i den første Genève-konvensjonen kapittel VII og i artikkel 38 i revisjonen fra 1949. Det er en uoffisiell enighet innad i Røde Kors bevegelsen at korset skal være 5 like kvadrater. Men, uavhengig av form, vil ethvert rødt kors eller rød halvmåne på hvit bakgrunn være godkjent og må bli akseptert som et beskyttende symbol ved en konflikt. Av de 186 nasjonale foreningene som er godkjent av ICRC er det 151 som bruker det røde korset som det offisielle symbolet. I tillegg brukes symbolet av den nasjonale foreningen i Tuvalu, som har observatørstatus. Røde Halvmåne. Under krigen mellom Russland og Tyrkia fra 1876 til 1878 brukte det osmanske riket en rød halvmåne i stedet for et rødt kors på grunn av at myndighetene følte at korset kunne fremmedgjøre sine muslimske soldater. Da Russland ble forespurt av ICRC i 1877 forpliktet Russland seg til å respektere den røde halvmåne på lik linje med det røde korset. Det osmanske riket forpliktet seg også til å akseptere det røde korset. Følgene av dette ble at ICRC erklærte i 1878 at det var mulig for ikke-kristne nasjoner å ta i bruk et annet godkjent symbol enn det røde korset. Den røde halvmåne ble offisielt godkjent i 1929 under revideringen av Genèvekonvensjonen (artikkel 19). Opprinnelig ble den røde halvmåne brukt av Egypt og den nyopprettede tyrkiske republikk. Den røde halvmåne ble i ettertid tatt i bruk av nesten alle nasjonale foreninger i land med flertall av muslimer. De nasjonale foreninger i noen land som Pakistan (1974), Malaysia (1975) eller Bangladesh har offisielt endret navnet og emblemet fra Røde Kors til Røde Halvmåne. Den røde halvmåne blir i dag brukt av 34 av de 186 foreningene verden over. Palestina bruker også den røde halvmåne og har søkt om offisiell godkjenning. Røde Krystall (Røde diamant). Det tredje emblemet, også kjent som den røde krystall På grunn av uenigheten med Israels nasjonale forening Magen Davd Adom (Røde David-stjerne) og et visst antall andre uenigheter har innføringen av et nytt symbol vært diskutert i lang tid med det røde krystall som det mest populære forslaget. Andre forsøk inkludert Sri Lanka og India med sitt forslag om å innføre et rødt hakekors og også innsatsen fra de lokale foreningene i Kasakhstan og Eritrea for å få bruke en unik kombinasjon av begge symbolene som brukt av den nasjonale foreningen i Sovjetunionen før dets fall. Men å endre Genève-konvensjonene ved å endre emblemene krever en konferanse for alle 192 nasjoner som har ratifisert Genève-konvensjonene. De sveitsiske myndigheter organiserte en slik konferanse 5.–6. desember for å ta i bruk en tredje tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene der det Røde Krystall ble foreslått som et nytt symbol for bevegelsen. Konferansen ble utvidet til 7. desember og protokollen ble vedtatt etter to tredjedels flertall. Av de landene som deltok i konferansen stemte 98 for og 27 imot, 10 land valgte å ikke stemme. Røde Løve med sol: for tiden ikke i bruk. Fra 1924 til 1980 brukte Irans nasjonalforening dette symbolet med bakgrunn i flagget og emblemet til Pahlavi-dynastiet. Den Røde Løve med Sol ble formelt godkjent som et beskyttelsessymbol i 1929 sammen med den røde halvmåne. Til tross for at Iran skiftet til den røde halvmåne i 1980 hevder Iran sin rett til å bruke symbolet. Derfor er det fortsatt godkjent av Genève konvensjonene som et beskyttelsessymbol med samme status som det røde korset og den røde halvmåne selv om det ikke har vært i bruk av noe land siden 1980. Røde David stjerne. Emblemet til «Magen David Adom» for indikativ bruk i Israel Magen David Adom, nasjonalforeningen i Israel, har brukt Røde David-stjerne som sitt symbol helt siden grunnleggelsen. Israel prøvde å få godkjent emblemet i Genēve-konvensjonene, men forslaget ble nedstemt under revisjonen av konvensjonene i 1949. Siden Røde David-stjerne ikke er et godkjent symbol er ikke Israels nasjonalforening godkjent som nasjonalforening av ICRC. Foreningen har imidlertid observatørstatus på Generalforsamlingen og det ventes at foreningen blir godkjent i den nærmeste fremtid. Takket være enigheten om det tredje protokollemblemet; Røde Krystall. Reglene i den nye tilleggsprotokollen tillater Magen David Adom å fortsette å bruke sitt symbol nasjonalt i Israel. Skal det derimot brukes i utlandet må det kombineres med Røde Krystall. En løsning der Davidstjernen plasseres inni krystallet. Til tross for sine begrensninger i medlemskap har organisasjonen et utmerket rykte innad i bevegelsen. Foreningen har tatt del i mange internasjonale aktiviteter i samarbeid med både ICRC og Forbundet. Grunnen til at Røde Kors ikke ville anerkjenne den røde davidstjernen som symbol, er at det er et kontroversielt politisk symbol. President for det internasjonale Røde Kors Cornelio Sommaruga spurte: «hvis Røde Kors skal anerkjenne davidstjernen, hvorfor ikke også svastikaen?». Dette førte til en stor debatt, og mange i Israel hevdet at Røde Kors var antisemittisk. 21. juni 2006 ble den israelske og palestinske foreningene opptatt i Røde Kors. Bevegelsens motto, Røde Kors-dagen og steder av interesse. Det Internasjonale Røde Kors Minnesmerke i Solferino, Italia. Motto og slagord. Det opprinnelige mottoet til den internasjonale komiteen var "Inter Arma Caritas" ("I krig, nestekjærlighet"). Dette kristent inspirerte slagordet ble erstattet i 1961 med den mer nøytrale mottoet "Per humanitatem ad Pacem" ("Med humanitet mot fred"). "Inter Arma Caritas" benyttes fortsatt av ICRC (artikkel 3 i ICRCs statutter), "Per Humanitatem ad Pacem" er det primære motto til Forbundet (Artikkel 1 i Forbundets grunnlov). Begge organisasjoner bruker det alternative motto og sammen brukes begge slagord som det kombinerte motto til den internasjonale bevegelsen. Formålsparagrafen til den internasjonale bevegelsen er i dag, som formulert i forbundets «Strategi 2010»-dokument, "å forbedre livene til sårbare mennesker ved å mobilisere humanitetens makt". Fra 1999 til 2004 har det vanlige slagordet for alle aktivitetene til den internasjonale bevegelsen vært "Humanitetens makt". I desember 2003 vedtok dog den 28. Internasjonale Konferansen i Genève konferansemottoet "Beskyttelse av menneskelig verdighet" som bevegelsens nye slagord. Røde Kors-dagen. Den 16. Internasjonale Konferansen som kom sammen i London i 1938 vedtok offisielt at 8. mai, fødselsdagen til Henri Dunant, skulle være den offisielle, internasjonale merkedagen for Bevegelsen. Siden 1984 har merkedagen hatt det offisielle navnet «Røde Kors-dagen». Minnesmarkering og museer. I Solferino, Italia, beskriver et lite museum slaget ved Solferino og Risorgimento, Italias lange og blodige kamp for enhet og selvstendighet. I "Ossiaro di Solferino" nær museet viser en gripende utstilling krigens grusomheter. Inne i kapellet ligger 1413 hodeskaller og bein fra tusener av franske og østerrikske tropper som døde i slaget. Solferino er også vert for Det internasjonale Røde Kors-minnesmerket som ble innviet i 1959 ved hundreårsmarkeringa av slaget ved Solferino. Minnesmerket inneholder steinplater som representerer hvert anerkjente nasjonale forbund. I Castiglione delle Stiviere, en liten by nær Solferino, ble også Det internasjonale Røde Kors-museet åpnet i 1959. Enn videre har man et annet lignende museum, Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet, i Genève. I Heiden i Sveits har man også Henry Dunant Museet, som skal ta vare på minnet om Dunant selv. Norges Røde Kors. Norges Røde Kors er den norske nasjonalforeningen i verdens største humanitære nettverk, Røde Kors. Formelt er dette gjenspeilt i medlemskapet i det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. Foreningen er også en av verdens eldste nasjonale foreninger. Norges Røde Kors har om lag 135 000 medlemmer fordelt på ulike type aktiviteter. Røde Kors sitt oppdrag er å oppdage, hindre og lindre menneskelig nød og lidelse. Organisasjonen er en del av et globalt nettverk som virker lokalt gjennom forebyggende tiltak, gjennom å yte bistand og gjennom å påvirke opinionen og beslutningstakere. Slagordet til foreningen er «Vilje til å hjelpe – styrke til å handle.» Organisasjonens prinsipper er: humanitet, upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet. Historie. Norges Røde Kors ble grunnlagt av statsminister Frederik Stang den 22. september 1865 som «Foreningen for Pleje av syke og saarede i Feldt og for Understøtelse av Saarede og Faldnes Efterladte». I 1895 begynte Norges Røde Kors offisielt med utdanning av sykepleiere, og i 1907 ble Norges Røde Kors autorisert av Det Kgl. Forsvarsdepartement som en frivillig hjelpeforening for den militære saniteten i tilfelle krig. Maximilian av Baden. Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm av Baden ("Max von Baden"; født 10. juli 1867 i Baden, Storhertugdømmet Baden, død 6. november 1929 i Salem) var en badisk prins, prøyssisk general og tysk liberal politiker, som var kansler i 1918. Han var arving til Storhertugdømmet Baden fra 1928 til sin død. Liv. "Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm" ble født i 1867 som sønn av den prøyssiske generalen og badiske prinsen Wilhelm (1829–1897), en yngre bror av storhertug Friedrich I, og Maria von Leuchtenberg (1841–1914), fyrstinne Romanovskaja, barnebarn av Eugène de Beauharnais, Napoleon Bonapartes stesønn, og niese av tsar Alexander II av Russland. Maximilian av Baden var dermed oldebarn av tsar Nikolai I av Russland. Etter å ha gått på et humanistisk gymnasium ble han utdannet jurist, og var aktiv i bl.a. Corps Rhenania Freiburg, Corps Saxo-Borussia Heidelberg og Corps Suevia Heidelberg. Deretter ble han offiser i den prøyssiske hæren. Da hans onkel Friedrich I av Baden døde i 1907 og hans barnløse fetter Friedrich II ble ny storhertug, ble Max badisk tronfølger og president for det badiske førstekammeret. I 1911 tok han avskjed fra aktiv militærtjeneste som generalmajor. I 1914 ble han kalt tilbake til tjeneste, og var kortvarig knyttet til den 14. arméens generalstab, som de badiske troppekontingentene var underlagt. Men allerede i oktober trakk han seg tilbake til Baden og ble ærespresident for det badiske Røde Kors. I denne egenskapen arbeidet han under hele krigen for forpleiningen av krigsfanger av alle nasjonaliteter. I 1916 ble han ærespresident for den tysk-amerikanske krigsfangehjelpen i Den kristelige forening av unge menn. Maximilian av Baden gikk for å være en liberal aristokrat før og under krigen, og ble i økende grad ansett som en lederfigur av den moderate opposisjonen. Han gikk offentlig imot den uinnskrenkede ubåtkrigen. Da man i oktober 1918 så seg om etter en troverdig regjeringssjef for de forestående våpenstillstandsforhandlingene, fremsto prins Maximilian som riktig mann, på grunn av sitt nasjonale og internasjonale omdømme, sitt arbeid for krigsfanger og sine moderate holdninger. Også innenrikspolitisk var den øverste hærledelsen innstilt på å gi store innrømmelser. Erich Ludendorff foreslo selv å omdanne staten til et parlamentarisk monarki og gi opposisjonspartiene, deriblant sosialdemokratene, innflytelse. Den liberale Baden ble derfor akseptert av både konservative og sosialdemokrater. Rikskansler Georg von Hertling foreslo prins Maximilian som sin etterfølger, og den 3. oktober 1918 utnevnte keiseren ham til kansler og prøyssisk statsminister. Prins Maximilian dannet samme dag en parlamentarisk regjering, som for første gang inkluderte en sosialdemokratisk statsråd. 4. oktober sendte han sitt våpenstillstandsforslag til USAs president Woodrow Wilson. Han avsluttet deretter den uinnskrenkede ubåtkrigen, og avsatte Erich Ludendorff, som frem til da hadde vært den mektigste mannen i staten, fra hans stilling som sjef for den øverste hærledelsen. Da novemberrevolusjonen brøt ut var det klart for prins Maximilian at keiserens stilling ikke kunne reddes. I et forsøk på å redde monarkiet som institusjon og stanse forsøket på revolusjon gjorde han 9. november 1918 egenmektig og forfatningsstridig kjent at keiseren gikk av. Keiseren befant seg da i den øverste hærledelsens hovedkvarter i den belgiske byen Spa. Prins Maximilians handling ble først bekreftet av keiseren og kronprinsen i ettertid, da det ble klart for dem at det ikke var noe de kunne gjøre for å beholde tronen. Samme dag trakk prins Maximilian seg som kansler og overlot embedet, også denne handlingen forfatningsstridig, til lederen for det største partiet i Riksdagen, sosialdemokraten Friedrich Ebert. Eberts ønske om at prins Maximilian skulle bli nytt statsoverhode med tittelen riksforstander frem til en nasjonalforsamling hadde valgt en ny suveren avviste prinsen. Han trakk seg fra politikken, og viet seg til grunnleggelsen av Schule Schloss Salem, som skulle utdanne en ny elite i Tyskland. Maximilian av Baden døde i 1929 i Salem. Maximilian ble 30. august 1887 tildelt storkors av St. Olavs Orden. Ekteskap og etterkommere. Han ble 10. juli 1900 gift med Maria Louise av Hannover og Cumberland, prinsesse av Storbritannia og Irland, hertuginne til Braunschweig-Lüneburg (1879–1948), datter av kronprins Ernst August av Hannover og Thyra av Danmark. De fikk to barn, "Marie Alexandra Thyra Viktoria Luise Carola Hilda" (1902—1944) og "Berthold Friedrich Wilhelm Ernst August Heinrich Karl av Baden" (1906—1963). Berthold av Baden var gift med prinsesse Theodora av Hellas, av huset Glücksburg, som også det danske og norske kongehuset tilhører. Berthold var også svoger av prins Filippos av Hellas, den nåværende prins Philip, hertugen av Edinburgh. Span. Span var et norsk rockeband med opprinnelse i Bærum. Bandet ble startet av "Jarle Bernhoft" på vokal og gitar, "Fridtjof Nilsen" på gitar, "Fredrik Wallumrød" på trommer og "Vemund Stavnes" på bass. Vemund Stavnes sluttet på slutten av 2003, og ble kort etter erstattet av "Kim Nordbæk". Etter å ha gitt ut EP-ene "Baby's Come Back" og "Found", kom til debutalbumet "Mass Distraction" høsten 2003, som mottok positiv respons av både kritikere og fans. Span ble nå sett på som et nytt norsk stjerneskudd med internasjonalt perspektiv, og spilte like mye rundt i Europa som hjemme i Norge. Våren 2005 slapp de "vs. Time", som ikke ble like godt mottatt av kritikerne som debutalbumet, og bandet ble oppløst samme høst. Wolfgang Stresemann. Dr. jur. Wolfgang Stresemann (født 1904, død 1999) var en tysk jurist, orkesterintendant, dirigent og komponist. Han var intendant for Berliner Philharmoniker fra 1959 til 1978 og igjen fra 1984 til 1986, og dermed mannen bak Karajan. Stresemann var sønn av den liberale statsmannen Gustav Stresemann (1878–1929), tysk rikskansler og utenriksminister samt vinner av Nobels fredspris, og Käte Stresemann. Ettersom hans mor var av jødisk opprinnelse (begge hennes foreldre var jøder, men familien hadde konvertert til protestantismen), og på grunn av hans fars virke som en ledende liberal-demokratisk politiker, forlot han Tyskland sammen med sin mor høsten 1939, for å unnslippe nasjonalsosialistenes forfølgelser. I USA arbeidet han som dirigent og musikkritiker. I 1956 slo han seg ned i Vest-Tyskland. Han er far til Christina Stresemann, dommer i tysk føderal høyesterett. Berlinfilharmonien. Berlinfilharmonien (tysk: Berliner Philharmoniker) er et tysk symfoniorkester, grunnlagt våren 1882, som regnes som et av de beste i verden. Orkesteret er siden 2002 en stiftelse finansiert av delstaten Berlin. I 2004 fikk orkesteret Herbert-von-Karajans musikkpris i Baden-Baden. Etter at den gamle Filharmonien ble ødelagt ved bombardement i 1944 har Hans Scharouns bemerkelsesverdige nybygg Berliner Philharmonie i Tiergarten siden 1963 vært hjemsted for orkesteret. Joschka Fischer. Joseph Martin «Joschka» Fischer (født 12. april 1948) er en tysk tidligere politiker (De grønne). Han var Tysklands visekansler og utenriksminister i den rød-grønne koalisjonen fra 1998 til 2005 og president Det europeiske råd 1. januar 1999 til 30. juni 1999. Barndom og ungdom. Fischer ble født som tredje barn av ungarsktyske foreldre, som hadde måttet forlate Budapest i 1946 etter at Ungarn var blitt okkupert av Sovjetunionen. Hans fornavn «Joschka» er avledet av "Jóska", en ungarsk kortform for Josef (ungarsk "József"). Fischer var som ung medlem av organisasjonen Revolutionärer Kampf. Han deltok i voldelige demonstrasjoner og er fotografert i slagsmål med en politimann, noe han har erkjent. Fischer har ikke erkjent at han og vennen Daniel Cohn-Bendit skjulte våpen for RAF. Fischer har hevdet at han lånte ut bilen sin til Hans-Joachim Klein og at han først senere brakte i erfaring at den var brukt til transport av våpen stjålet av amerikanske styrker. Karriere. Joschka Fischer ble en av de første grønne representantene i det tyske parlamentet i 1983. Han var også medlem av den grønne regjeringen i Hessen, som miljøvernminister, og ble kjent for å ha avlagt ministereden i joggesko, som nå er utstilt i Deutsches Ledermuseum i Offenbach. Etter valget til forbundsdagen 2005 trakk Fischer seg tilbake fra politikken. Han arbeider nå som konsulent og foredragsholder. Fischer ble lenge regnet som en av de sterkeste kandidatene til posten som EUs nye utenriksminister. Som utenriksminister nedsatte Fischer 11. juli 2005 en uavhengig historiekommisjon som avla sin innstilling 21. oktober 2010. Kommisjonen har vist at det tyske utenriksdepartementet var systematisk delaktig i jødeforfølgelsene under den andre verdenskrigen og at diplomatenes karriere fortsatte uavbrutt etter 1945. Privatliv. Joschka Fischer giftet seg for femte gang 29. oktober 2005 med iranske Minu Barati (født 1976). Georges Cziffra. Georges Cziffra (født 5. november 1921, død 17. januar 1994) var en ungarsk klassisk pianist. Født som "György Cziffra" i Budapest, sønn av av ungarske sigøynere, ble han lagt merke til i en alder av fem år da han improviserte over populære melodier i barer og sirkuser. Blant hans lærere ved Franz Liszt-akademiet var Ernö Dohnányi. Et forsøk på å rømme fra det Sovjet-styrte Ungarn første til fengsling og tvangsarbeid i perioden 1950–1953. I 1956, etter en rettssak, fikk Cziffra tillatelse til å dra til Wien, hvor han begynte sin internasjonale karriere, og senere til London og Frankrike. Georges Cziffra døde i Senlis, Frankrike, 72 år gammel. Cziffra er mest kjent for sine gnistrende innspillinger av Franz Liszts virtuosverker. Han har også gjort innspillinger av mange av Frédéric Chopins komposisjoner. Kapernaum. a> i Kapernaum - 3. eller 4. årh. Kanskje var dette synagogen Jesus underviste i. Kapernaum var en landsby på nordbredden av Genesaretsjøen i Galilea i dagens Israel. Jesus Kristus og hans disipler holdt mye til på dette stedet, som i dag er en ruin som har vært gjenstand for arkeologiske utgravinger, særlig av tyske arkeologer. Kapernaum i Det nye testamentet. I Lukasevangeliet fortelles det at Kapernaum var hjembyen til apostlen Peter og apostelen Andreas, som var brødre samt apostelen Jakob og apostelen Johannes, som også var brødre, så vel som tolleren Matteus. I Matteusevangeliet sies det at byen var Jesu hjemby. Fortellingen om da Jesus underviste i synagogen i Kapernaum og helbredet en mann som hadde en uren ånd er den eneste som er felles for Markusevangeliet og Lukasevangeliet uten å være med i Matteusevangeliet. Etter dette helbredet han Peters svigermor, som hadde feber. I følge Lukas 7 og Matteus 8 er Kapernaum byen hvor den romerske offiseren ba ham helbrede offiserens tjener. I Markusevangeliet fortelles det om da Jesus helbredet en lam mann i Kapernaum etter at mannen ble senket ned gjennom taket. Alle de synoptiske evangeliene forteller at Jesus gjorde Kapernaum til sentrum for sin forkynnergjerning etter at han forlot Nasaret, hvor han vokste opp. Men folket hørte ikke på ham, det førte til at han tok Kapernaum med i forbannelsen over galileiske byer: «Og du, Kapernaum – skal du bli opphøyd til himmelen? Nei, til dødsriket skal du støtes ned! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag. Men det sier jeg dere: På dommens dag skal Sodoma-landet slippe lettere enn du.» Egersund. Egersund er en kystby på Sørvestlandet, i Rogaland fylke, gjerne kalt "sørlandsbyen på vestlandet", eller «okka by». I 1998 ble Egersunds tohundreårsjubileum som by (1798-1998) feiret. Egersund ligger i Eigersund kommune, som har 14 346 (SSB, 1. januar 2011) innbyggere, derav bor i byen per 1. januar. Byen har en størrelse på km². Egersund var en viktig havn med tettbebyggelse allerede i vikingtiden. Stedet var tidlig et viktig kultsted for hedensk gudsdyrkelse og fikk kirke tidlig i middelalderen. Egersund var tidligere en selvstendig kommune opprettet som Egersund formannskapsdistrikt i 1837. I 1947 ble en del av Eigersund med 515 innbyggere overført til Egersund. 1. januar 1965 ble Egersund kommune slått sammen med Helleland og Eigersund kommuner samt deler av Heskestad kommune til den nye Eigersund kommune. Byen har en av de bedre naturlige havner i Norge, og er blant annet Norges største fiskerihavn målt i kvantum ilandført fisk. Mange internasjonalt kjente bedrifter holder til her, og blant annet Navico (tidligere Robertson, autopilot-produsent) og C-Map (produsent av elektroniske sjøkart) har lokale avdelinger. Aker Solutions har også en stor avdeling her. Det meste av industri er sjø- og båtrelatert. Severdigheter i og nær byen inkluderer Fayancemuseet, Dalane Folkemuseum og Eigerøy fyr. En mer ukjent severdighet er «Stoplesteinan», en mer enn tusen år gammel steinring som kan minne litt om Stonehenge i England. Stoplesteinan befinner seg rett ovenfor Skårabrekkå i Egersund. Egersund ble i 2007 kåret til norges vakreste småby. Festivaler. I Egersund preges sommerhalvåret av diverse festivaler. Disse har i utgangspunktet vært holdt i hele byens storstue; byteltet. Byteltet ble tatt ned for siste gang, da det var utslitt etter ti års tjeneste i vær og vind, men festivalene har bestått. Eigersund kommune gikk senere inn for å investere i nytt telt, som kommer opp sommeren 2010. Dialekt. Egersundere har en særegen dialekt som lett gjenkjennes av andre rogalendinger. Det mest karakteristiske er at de bruker ordet «okka» når de mener «vår» for eksempel «okka by» i stedet for «byen vår». Et annet særpreg er at konsonantene k og t er mye «kvassere» enn lenger nord i Rogaland. Samtidig er Egersund den kanskje eneste plassen der -e endingene er bevart i bestemt form flertall for enstavelses hunkjønnsord: For eksempel ei ånd – ånde (Ei And – anda), ei skjei – skjeie. Tidligere var det betydelige interne forskjeller i dialekten mellom de forskjellige områdene rundt byen. Folk fra landsdistriktene hadde blant annet en rulle-r ikke ulik den vi finner på de britiske øyer. Denne var særlig framtredende på Eigerøy, men siden øya ble landfast i 1951 har denne uttalemåten nesten dødd ut, og brukes nå bare hos eldre mennesker på Eigerøy. Næringsliv. Egersund er kjent for fajanse og fiske. Egersund Fayancefabrik ble nedlagt i 1979, men Egersund er fremdeles stor innen fiske og sildolje. De første næringsveiene i kommunen var knyttet til sjøen, jordbruk og fedrift. I vikingtiden var handelsvirksomhet viktig for kommunen. Hele tiden har fiske vært svært viktig for kommunen. Hele kystbefolkningens eksistens var lenge svært avhengig av fiske. Av størst betydning var vårsildfiske, men silden har vært lunefull. Silden forsvant i perioder helt fra gyteplassene og skapte nedgangstider for kommunen. I senere tid fikk havna i Egersund et kraftig oppsving i første halvdel av 1990-tallet, og hadde i en rekke år status som Norges største fiskerihavn, målt i ilandført kvantum. Av flere årsaker har mengden fisk over Egersund havn avtatt de siste årene, men likevel har byen fortsatt en forholdsvis stor fiskerihavn. Egersunds næringsliv som ikke relaterer seg direkte til fiske er allikevel i stor grad relatert til sjø og båt. Det maritime industrimiljøet inkluderer lokalt drevne internasjonalt kjente bedrifter som Navico Egersund (produsent av autopiloter og lignende, tidligere kjent som Simrad og Robertson), C-Map (elektroniske sjøkart) og en del andre trålverksteder (Egersund Trål og Nordsjønot), sildoljefabrikker (Welcon og Egersund sildoljefabrikk) og lignende. Bedrifter utenfor har også etablert seg her, bl.a. Aker Solutions. Dog er det også industri som ikke er maritimt tilknyttet, blant andre Berentsens Brygghus (den lokale brus- og cider-produsenten) og Nortura (tidligere Gilde) slakteri. Kommunikasjoner. Via riksvei 42 er det veiforbindelse østover til Vest-Agder via E39 som også går videre nordover i Rogaland gjennom innlandet til Sandnes og Stavanger. Riksvei 44 går nordover gjennom Jæren til Sandnes og Stavanger, og sørover gjennom Sokndal og Jøssingfjord til Flekkefjord. Egersund hadde en ferjeforbindelse til Hanstholm i Danmark, som ble drevet av Fjord Line. Denne ble flyttet til Stavanger i oktober 2008. Før denne var det ferjeforbindelse med Hirtshals i Danmark, som ble drevet av Fred-Olsen Line (nåværende Color Line). Egersund ligger en times kjøring fra Stavanger lufthavn, Sola. Vestlandets første jernbane, jernbaneforbindelsen mellom Egersund og Stavanger (Jærbanen) åpnet 27. februar 1878. Bydeler. Oversikt over deler av Egersund Gågaten i sentrum av Egersund Foo Fighters. Foo Fighters er et amerikansk rockeband. Etter Nirvanas sammenbrudd på grunn av Kurt Cobains død, ble bandet dannet av det gjenværende Nirvana-medlemmet Dave Grohl. Bandet fikk sitt navn fra ulike uidentifiserte flygende objekt som ble observert over Europa og Stillehavet av piloter under andre verdenskrig, kalt foo fighters. Etter en del utskifting av bandmedlemmer består Foo Fighters i dag av Dave Grohl (vokal og gitar), Taylor Hawkins (trommer), Chris Shiflett (gitar) og Nate Mendel (bass). I tillegg er Pat Smear nå et offisielt medlem i bandet etter å ha vært turnégitarist fra 2006-2010. Foo Fighters har vunnet 11 Grammy-priser, deriblant prisen «Beste Rock Album» fire ganger for "There Is Nothing Left to Lose", "One by One", "Echoes, Silence, Patience and Grace" og "Wasting Light" og prisen «Best Hard Rock Performance» tre ganger for "«All My Life»", "«The Pretender»" og "«White Limo»" Deres syvende studioalbum, "Wasting Light" ble sluppet den 8. april 2011. Dannelse og debutalbum (1994–1995). Ideen om Foo Fighters startet da Dave Grohl var trommeslager i grunge-bandet Nirvana. Når bandet var på turne, tok Grohl med seg gitaren og skrev sanger. Han holdt likevel tilbake disse sangene. Som han sa 1997: "«Jeg var i ærefrykt for [vokalist Kurt Cobains sanger], og [jeg var] redd. Jeg tenkte at det var best at jeg holdt sangene til meg selv.»" Grohl brukte mye tid i studio for å spille inn demoer, og slapp en kassett som han kalte "Pocketwatch" under pseudonymet "Late!" i 1992. Den 8. april 1994, da Cobain ble funnet død i sitt hjem i Seattle, ble Nirvana oppløst. Grohl mottok tilbud om å spille med flere artister, og valgte nesten en fast stilling som trommeslager i Tom Petty and the Heartbreakers. Men han takket nei, og dro til "Robert Lang Studios" oktober 1994 i stedet, for å spille inn tolv av de førti sangene han hadde skrevet. Foruten en gitardel i låten "X-Static," spilt av Greg Dulli fra bandet "Afghan Whigs", både spilte og sang Grohl på hele albumet. "«Jeg skulle egentlig bare bli med i et annet band og spille trommer resten av livet,»" sa han. "«Jeg valgte i stedet det som ingen forventet at jeg skulle gjøre. Jeg liker å skrive musikk og å prøve å synge, og det finnes ikke noe som noen kan gjøre for å ta motet fra meg.»" Grohl spilte inn materiale nok til et helt album på fem dager og delte deretter ut kopier av det han hadde laget til vennene sine, i håp om tilbakemelding. Grohl ønsket å være anonym med utgivelsene, og valgte derfor å kalle prosjektet "Foo Fighters", hentet fra lysfenomenet fra den 2. Verdenskrig kalt "Foo fighter", som refererte til et uidentifisert flygende objekt. Uansett, demotapen gjorde seg godt kjent i muskkindustrien, og gjorde flere plateselskap interesserte. Grohl gikk da til anskaffelse av flere bandmedlemmer. Han snakket med tidligere Nirvana-bassist Krist Novoselic og ønsket ham i bandet, men begge kom til enighet med at det ikke var noen god idé. Etter å ha hørt at det Seattle-baserte rockebandet "Sunny Day Real Estate" ble oppløst, engasjerte Grohl bassisten Nate Mendel og trommis William Goldsmith. Grohl spurte også Pat Smear, som ofte var med Nirvana som turnégitarist etter at de i 1993 slapp albumet "In Utero", om han ville være med som gitarist. Deretter lisenserte han albumet hos Capitol Records og slapp det på sitt egne nye plateselskap, "Roswell Records". Foo Fighters debuterte live 3. mars 1995 i et show på "The Satyricon" i Portland, etterfulgt av en konsert på "Velvet Elvis" i Seattle 4. mars. Grohl nektet å gjøre intervjuer eller turnere store arenaer for å promotere albumet. Foo Fighters tok fatt på sin første store turné våren 1995, som oppvarmingsband for Mike Watt. Bandets første singel, "«This Is a Call»", ble sluppet i juni 1995, og debutalbumet "Foo Fighters" ble utgitt den følgende måneden. "«I'll Stick Around»", "«For All The Cows»", og "«Big Me»" ble de tre andre singlene. Bandet tilbrakte sine neste måneder på turné, og fikk da sin første opptreden på "Reading Festival" i Storbritannia i august. "The Colour and the Shape" (1996–1997). Etter å ha turnert våren 1996, gikk Foo Fighters i studio i Woodinville, Washington sammen med produsent Gil Norton for å spille inn det andre albumet. Grohl skrev alle sangene selv, mens resten av bandet hjalp til med musikken. Rett før albumet var komplett, tok han med seg miksene til Los Angeles for å fullføre gitar- og vokaldelene. Mens han var der, innså han at han ikke var fornøyd med miksene, så han fikk samlet sammen bandet og de "spilte nærmest hele albumet inn på nytt". I løpet av tiden de tilbrakte i LA, spilte Grohl trommer, og erstattet da Goldsmiths del. Goldsmith sa at Grohl ikke hadde fortalt noe til ham om at han hadde spilt inn på nytt. Han følte seg bedratt, og valgte derfor å forlate bandet. I lengselen etter en erstatter for Goldsmith, kontaktet Grohl Alanis Morissettes turnétrommis Taylor Hawkins for å høre om han kunne anbefale noen. Han ble overrasket da Hawkins meldte seg selv til tjeneste. Hawkins debuterte bak trommesettet i tide for utgivelsen av det andre albumet, "The Colour and the Shape", i mai 1997. Albumet inkluderte singlene "«Monkey Wrench»", "«My Hero»", og "«Everlong»". Pat Smear annonserte til resten av bandet at han ønsket å forlate dem for å følge sine egne interesser. Fire måneder senere, i september 1997 på MTV Video Music Awards, fortalte han at han ville forlate bandet, og utnevnte Ghrols tidligere bandmedlem i "Scream", Franz Stahl, som ny gitarist. Stahl turnerte med bandet de neste månedene, og deltok på to sanger som bandet hadde spilt inn som soundtrack: en nyinspilling av "«Walking After You»" for "The X-Files" og "«A320»" for "Godzilla". B-sidesangen "«Dear Lover»", var å se i filmen Scream 2. "There Is Nothing Left to Lose" (1998–2001). I 1998, reiste Foo Fighters til Dave Grohls hjemsted i Virginia for å skrive musikk til deres tredje album. Dessverre klarte ikke Grohl og Stahl å samarbeide som låtskrivere. Grohl konkluderte med å sparke Stahl, selv om det var vanskelig med tanke på at de hadde vært venner siden barndommen. Den gjenværende trioen bestående av Grohl, Mendel, og Hawkins tilbrakte de neste månedene med å spille inn bandets tredje album, "There Is Nothing Left to Lose", i Grohls hjemmestudio i Virginia. Albumet bestod av flere singler, inkludert "«Learn To Fly»", som ble bandets første til å nå hitlisten Billboard Hot 100, den 22. januar 2000. Rett før albumet ble sluppet, ble presidenten i Capitol tvunget til å forlate selskapet. Kontrakten til Foo Fighters inkuderte en såkalt "key man clause" som gav bandet sjansen til å forlate selskapet hvis Gersh skulle forsvinne. Senere forlot de Capitol og signerte for RCA Records, som senere tok over rettighetene til bandets tidligere album utgitt hos Capitol. Etter at albumet var ferdig innspilt, holdt bandet audition i søk etter en potensiell gitarist. De ble enig om Chris Shiflett, som også spiller med bandet "Me First and the Gimme Gimmes", og tidligere var i det California-baserte punkbandet "No Use for a Name". Shiflett ble først og fremst med som turnégitarist, men fikk senere fast plass i bandet. Rundt 2001 etablerte Foo Fighters et forhold med rockebandet Queen, som (for det meste) Grohl og Hawkins er tilhengere av. I mars det samme året fikk Grohl og Hawkins insette bandet i Rockens æresgalleri, og senere spille "Tie Your Mother Down" under en Foo Fighters-konsert på Hyde Park i London i 2006.. Gitaristen Brian May var også med på Foo Fighters' andre cover på Pink Floyds "Have a Cigar", som ble laget til filmen '. I 2002 spilte May gitar på "«Tired of You»" og et spor kalt "«Knucklehead»". Bandene har også spilt med hverandre på VH1 Rock Honors i tillegg til konserten deres i The O2 i London november 2007. "One by One" (2001–2004). På slutten av 2001 gikk bandet sammen for å spille inn sitt fjerde album. Etter å ha tilbrakt fire måneder i et studio Los Angeles, hjalp Grohl Queens of the Stone Age med å spille trommer på deres "Songs for the Deaf". Med en gang Queens of the Stone Age-albumet var ferdig, ble han inspirert, og valgte å samle bandet for å endre noen sanger fra albumet. I stedet for å spille inn et par sanger på nytt, gjorde de det med hele albumet (utenom "«Tired of You»") på ti dager i Grohls studio i Virginia. Den originale versjonen av "One by One" har aldri blitt hørt i hele sin lengde, bortsett fra et par sanger som ble lekket før albumet. De originale innspillingene har siden blitt kjente som the "Million Dollar Demos". Disse er meget høyt verdsatt av Foo Fighters-fans. Det endelige albumet ble sluppet i oktober 2002 med tittelen "One by One". "«All My Life»", "«Times Like These»", "«Low»" og "«Have It All»" ble singlene fra albumet. Bandet har senere uttrykt sin misnøye med albumet. Grohl sa i et intervju til "Rolling Stone" i 2005 at "Four of the songs were good, and the other seven I never played again in my life. We rushed into it, and we rushed out of it." Bandet har for det meste av tiden av ulike årsaker valgt å holde seg unna politikken. Likevel, i 2004, da de fikk vite at George W. Bush brukte "Times Like These" i kampanjen sin for å bli president, valgte Grohl å vise sin politiske støtte til John Kerry. Grohl deltok på flere arrangementer solo med akustisk sett for å støtte Kerry. "In Your Honor", Foozer Tour, og akustisk turné (2005–2006). Etter å ha tilbrakt halvannet år på turneen til "One By One", ønsket ikke Grohl å rushe med innspilling av nytt materiale. I stedet ville han skrive akustisk materiale til seg selv, som til slutt ble et omfattende prosjekt som involverte hele bandet. For å spille inn det femte albumet, flyttet bandet til Studio 606 West. Grohl insisterte på at albumet skulle bli delt opp i to - en del med bare rockelåter, en annen med akustiske sanger. "In Your Honor" ble sluppet juni 2005. Singlene fra albumet inkluderte "«Best of You»", "«DOA»", "«Resolve»", "«No Way Back»/«Cold Day in the Sun»", og "«Miracle»". Mellom september og oktober 2005 turnerte bandet med Weezer. Det ble kalt "The Foozer Tour", siden begge bandene var headlinere. Den 17. juni 2006 holdt Foo Fighters sin største konsert til nå i Hyde Park. Juliette and the Licks, Angels & Airwaves, Queens of the Stone Age, og Motörhead hadde support. Motorheads vokalist og bassist Lemmy var også på scenen da bandet spilte "Shake Your Blood" fra Dave Grohls sideprosjekt Probot. I tillegg kom Brian May og Roger Taylor fra Queen på scenen og jammet med Foo Fighters på et utdrag av "We Will Rock You" som en intro til "Tie Your Mother Down". Bandet dro videre på en ny turné med "In Your Honor". Denne gang på et lite antall akustiske konserter sommeren 2006. På turneen var også tidligere medlem Pat Smear med som en ekstra gitarist, Petra Haden spilte fiolin og hadde backupvokal, Drew Hester på perkusjon, og Rami Jaffee fra "The Wallflowers" på keyboard/piano. Selv om setlisten var mye basert på "In Your Honor"s akustiske del, spilte også bandet en rekke sanger fra tidligere album, deriblant flere låter som man kjenner best som rockelåter. Grohl forklarte under et av showene at de fleste sangene Foo Fighters lager, starter med en akustisk gitar. I november 2006 slapp bandet sitt første livealbum, kalt "Skin and Bones", hvor femten sanger ble samlet over tre kvelder i Los Angeles. En DVD ble også utgitt, og den inkluderer flere spor enn på albumet. "Echoes, Silence, Patience and Grace" og "Greatest Hits" (2007–2009). For å lage oppfølgeren til "In Your Honor", valgte bandet å kalle inn "The Colour and the Shape"-produsenten Gil Norton. "Echoes, Silence, Patience and Grace" ble utgitt 25. september 2007. Albumets første singel, "«The Pretender»", kom på radio tidlig i august. I det halvsene 2007 toppet låten "Billboards" Modern Rock-liste i 18 uker. Den andre singelen "«Long Road to Ruin»" ble sluppet desember 2007, med en musikkvideo regissert av Jesse Peretz, tidligere medlem av "The Lemonheads". I oktober 2007, reiste bandet på verdensturne med "Echoes, Silence, Patience & Grace". De spilte konserter gjennom hele USA, Canada, Europa, Australia, New Zealand og Asia, i tillegg til å headline "Virgin Mobile Festival" i Baltimore 9. august. På European Mtv Music Awards i 2007 bekreftet Pat Smear at han ville komme tilbake til bandet. Turneen ble fullført i september 2008 på "Virgin Festival" i Toronto Island Park i Canada. "Echoes, Silence, Patience & Grace" ble nominert til fem Grammy Awards i 2008. De vant prisene for Beste Rockealbum og Beste Hard-rockfremførelse for "The Pretender". Albumet ble også nominert til Årets Album, mens "The Pretender" ble nominert til Årets Innspilling og Beste Rockelåt. Den 3. november 2009 utga bandet samlealbumet "Greatest Hits", som inkluderte to nye sanger, "«Word Forward»" og singelen "«Wheels»". "Wasting Light" (2010–i dag). Bandet begynte innspillingen av sitt syvende studioalbum i august 2010 sammen med produsent Butch Vig, som tidligere har stått bak blant annet Nirvanas "Nevermind". Albumet ble spilt inn i garasjen til Dave Grohl kun ved bruk av analogt utstyr. Vig fortalte i et intervju til MTV at albumet var helt og fullt ut analogt til post-mastreringen. Pat Smear var avbildet i mange bilder postet av Grohl på twitter, og i en pressemelding fra desember 2010 kunne Foo Fighters bekrefte av Smear hadde spilt på hele albumet, og var nå å bli sett på som et kjernemedlem i bandet, etter at han i 1997 forlot dem for å følge sine interesser. Den første singelen fra "Wasting Light", kalt "«Rope»", ble spilt første gang på radio 23. februar. Digitalt ble det sluppet natten til 11. april 2011, rett etter en opptreden på the Daily Show med John Stewart, mens CD-ene kom dagen etter. Samtidig valgte bandet å legge ut hele albumet for gratis lytting på deres. En dokumentar om bandets historie, "Back and Forth", gikk på amerikansk kino 5. april, regissert av James Moll. De fire neste singlene fra albumet ble "«Walk»", "«Arlandria»", "«These Days»" og "«Bridge Burning»". Wasting Light ble godt mottatt av pressen, og vant 5 priser under det 54. Grammy Awards i 2012 for «Best Rock Performance», «Best Hard Rock/Metal Performance», «Best Rock Song», «Best Rock Album» og «Best Long Form Music Video» Bandet var også nominert til «Album Of The Year». I tillegg ble Butch Vig nominert til «Producer Of The Year, Non-Classical» for sitt arbeid med Wasting Light, og deadmau5 til «Best Remixed Recording, Non-Classical» for sin remix av "«Rope»". I Norge gikk albumet rett inn på 1. plass på VG-lista, og holdt seg der i tre uker. Tilsammen lå det 19 uker på topp 20. Utgivelser. Dave Grohl i London i 2006. Helmut Kohl. Helmut Josef Michael Kohl (født 3. april 1930) er en tysk tidligere politiker (CDU). Han var Tysklands kansler fra 1982 til 1998 og formann for CDU fra 1973 til 1998. Hans 16 år lange regjeringstid var den lengste for noen tysk kansler siden Otto von Bismarck. I sin regjeringstid var han arkitekten bak Tysklands gjenforening og, sammen med den franske presidenten François Mitterrand, Maastricht-traktaten som opprettet Den europeiske union. Kohl og Mitterrand mottok Karlsprisen i 1988. I 1998 ble Kohl, som den første siden Jean Monnet, utnevnt til æresborger av Europa av de europeiske stats- og regjeringssjefene. I 2007 foreslo Den europeiske union i et brev til Nobelkomiteen at Helmut Kohl skal få Nobels fredspris. På en pressekonferanse i anledning av det europeiske samarbeidets 50-årsjubileum fremhevet kommisjonspresident Barroso Kohls store innsats for freden i Europa. Forslaget ble også støttet av Polens første demokratiske regjeringssjef Tadeusz Mazowiecki og to tidligere polske utenriksministre, og av Østerrikes sosialdemokratiske forbundskansler Alfred Gusenbauer. Også tidligere fredsprisvinner Mikhail Gorbatsjov kunngjorde at han har skrevet til Nobelkomiteen og foreslått Kohl. Ifølge Gorbatsjov har Kohl «spilt en nøkkelrolle ved den fredelige løsningen» av begivenhetene knyttet til overgangen til demokrati i Øst-Europa. Liv. Kohl ble født i en katolsk familie i Ludwigshafen i det sydvestlige Tyskland, ikke langt fra grensen til Frankrike, og deltok som tenåringssoldat i den sene fasen av annen verdenskrig. Han ble medlem av CDU i 1947, og studerte deretter jus og historie i Frankfurt og Heidelberg. Han avsluttet studiene med å ta doktorgraden i historie. Fra 1969 til 1976 var han statsminister i delstaten Rheinland-Pfalz, og ble deretter medlem av det føderale parlamentet. Samtidig ble han leder av den konservative opposisjonen der mot den daværende SPD-regjeringen til Helmut Schmidt. Den 1. oktober 1982 etterfulgte han Schmidt som kansler etter et såkalt konstruktivt mistillitsforslag i parlamentet. Han var den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck da han ble etterfulgt av Gerhard Schröder den 27. oktober 1998, etter at SPD vant de føderale valgene. I likhet med Bismarck har også Kohl samlet Tyskland, dette skjedde etter slutten på den kalde krigen da kommunismen og Sovjetunionen brøt sammen, og DDRs territorium kunne gjenforenes med Vest-Tyskland. Helmut Kohl var leder av CDU fra 1973 til 1998. Tidlig i sin regjeringstid ble han skyteskive for venstresidens intellektuelle. Han hadde ikke store talegaver, og behersket ikke fremmedspråk. Av venstreradikale ble han ofte referert til som «pæra» (die Birne), noe som henspilte på både kroppsform og intellekt. Mot slutten av hans styre forekom dette imidlertid sjeldnere. I 1999 ble det avslørt at det var uregelmessigheter i CDUs finnanser, og Kohl ble blandet inn i skandalen. Han trakk seg som parlamantesmedlem i 2002, men i dag er hans politiske kløkt og fortjenester anerkjent av mange. Han var gift med Hannelore Kohl og har to sønner. Utmerkelser. I 1988 mottok han sammen med François Mitterrand Karlsprisen for sine fortjenester for fransk-tysk vennskap og Europas fremtid. I 1996 ble han utnevnt til æresdoktor ved det katolske universitetet i Leuven i Belgia. Kohl mottok i 1998 Den hvite ørns orden fra Polens president. 11. desember 1998 ble Kohl utnevnt til æresborger av Europa av de europeiske stats- og regjeringssjefene, som anerkjennelse for hans arbeid for europeisk samling. Denne utmerkelsen var tidligere bare tildelt Jean Monnet. 20. april 1999 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Bill Clinton. Han mottok i 2004 Adalbertprisen fra den polske presidenten. Ved siden av Konrad Adenauer er han den eneste innehaveren av storkors i særlig utførelse av Tysklandsfortjenstorden. Helmut Kohl er også æresborger av Frankfurt am Main og Berlin, og ble i september 2005 utnevnt til æresborger av hjembyen Ludwigshafen. Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker var laudator. Kohl er æresdoktor ved tallrike universiteter i inn- og utland. I 2005 mottok Kohl også prisen Quadriga, laudator var Mikhail Gorbatsjov. 20. juni 2006 mottok Helmut Kohl den spanske Europaprisen i Yuste-klosteret ved Cáceres. Laudator Felipe González betegnet Kohl som en stor arkitekt for et forent Europa. Halakhá. Halakhá (hebraisk, eller bare, "hălākhā" ‘livsførsel’, av "halakh" ‘å gå, vandre’) er det jødiske lovstoffet i Torahen, i motsetning til fortellingsstoffet Haggadah. Ofte vil halakhá staves "halacha" og "halaka" i litteratur. I tillegg til å benevne lovstoffet i Torah kan Halakhá også bety fastsatte regler for samfunnet og individet. Dette lovstoffet får sin autoritet i Den hebraiske bibel og rabbinernes fortolkninger slik vi gjerne møter de i Mishna, Tosefta og Talmud. Tanákh. Tanákh (hebraisk) er det mest brukte jødiske navnet for den hebraiske Bibelen. Tanákh svarer i hovedtrekk til det kristne Gamle testamente, men med ulik bokrekkefølge, noe ulik versnummerering (særlig i Salmenes Bok) og en tildels vesentlig ulik fortolkningshistorie. Tanakh er i seg selv et akronym for de tre hoveddelene av den jødiske Bibelen: Torá (Loven, Mosebøkene) - Nebiím (Profetene) - Ketubím (Skriftene). Hebraiske termer. Både inndelingen og rekkefølgen er annerledes enn i den kristne versjonen, men innholdet er i all hovedsak det samme som i den versjonen som brukes av protestantiske kirker. Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske Bibelen. I det 3. århundre f.Kr. laget jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å inkludere de øvrige deler av den hebraiske Bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen. Inndelingen av Tanakh. "(Rekkefølge etter jødisk tradisjon) For å se rekkefølge etter kristen tradisjon se artikkelen: Det gamle testamente" Tora. Tora, Torá eller Torah (hebraisk) er det hebraiske navnet for de fem Mosebøkene, og jødenes hellige skrifter. Tora blir ofte oversatt med «lov», men betyr egentlig «instruksjon» eller «veiledning». Toráen utgjør den første av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen (det Gamle Testamentet og 613 bud som er grunnleggende for jødisk liv. Den blir også kalt "Pentateuk". En noe ulik versjon av Toráen utgjør samaritanernes hellige skrift. Ordet «Tora» kan også bli brukt om alle læresetninger og lover innen jødedommen. Det kan da også omfatte hele den hellige skrift, samt Talmúd, Misjná og Midrasj og deres fortolkninger og alle andre rabbinske autoriteter og minhagím (jødiske religiøst bindende tradisjoner). Ettersom Toraen blir regnet som de helligste skriftene er det bestemte regler hvordan disse tekstene skal behandles. Blant annet kan bare spesialutdannede skriftlærde kopiere Toraen. Hvis skriveren gjør en feil, må hele rullen skrives på nytt. Det er ikke tillat å skrive med redskap som kunne vært brukt til våpen. Derfor bruker de fleste fjærpenner laget av kalkunfjær. Nebiim. Nebiím (hebraisk), eller "Profetene", utgjør den andre av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. Denne delen er igjen delt inn i to deler; Nebiim risjonim (de tidligere profetene – Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) og Nebiim aharonim (de senere profetene – Jesaja, Jeremia og Esekiel og de tolv mindre profetene). Misjná. Misjná (også "Mishna", "Mischná" eller "Mishná"; hebraisk - «gjentakelse») er en av jødedommens religiøse tekstsamlinger, og inngår som en av to deler av Talmud. Som skriftlig verk ble Misjná fullført henimot år 220. Den ble redigert av rabbinerene Akiva (45-135 fvt) og Juda ha-Nasi (135-188/219). Verket omfatter seks "ordninger" og 63 "traktater". Det er ikke en lovkodeks i begrepets egentlige forstand, men snarere en syntese av de den gang fremherskende meninger blant de jødiske skrift- og rettslærde. Den ble skrevet ned da man fryktet at den skulle gå tapt ettersom den tidligere kun hadde blitt overført muntlig. Den populære samlingen med visdomsord kalt Fedrenes ord ("Pirke Avot") inngår i niende av ti deler av "Neziqin". Samaritanere. Samaritanere (gresk: "samarítæs") er et folk med nåværende geografisk utbredelse i Shekhem (Nablus) på Vestbredden/Samaria og Holon ved Tel-Aviv i Israel. «Samaritan» er en alternativ skrivemåte for samaritaner. Flertallsformene blir henholdsvis «samaritaner» og «samaritanere» (ubestemt) eller «samaritanene» og «samaritanerne» (bestemt form). I dag er det litt over 700 samaritanere igjen, og samaritanere praktiserer samaritansk religion, som er nært beslektet med jødedommen, men skiller seg på en del punkter, og holder fjellet Gerisim for hellig, ikke Jerusalem. Historie. Samaritanerne har en egen versjon av historien, men den alment aksepterte historien presenteres her. Assyrisk tid. Assurerkongen Sargon II erobret i 722 f.Kr. byen Samaria i Nord Israel, etter at forgjengeren Salmanassar beleiret byen i tre år (jf. 2. Kong 17). I følge assyriske kilder (Sargons annaler) bortfører han 27.290 innbyggere og 200 stridsvogner. I Det gamle testamente omtales denne hendelsen som nordrikets fall. Samaria blir etter dette gjort om til en assyrisk provins, og assyrerkongen lar fremmede folk bosette seg i Samaria (jf. 2 Kong 17,24ff). En blandingsbefolkning oppstår mellom disse og israelitter som er blitt tilbake. Teorien er noe omstridt, enkelte mener det er usannsynlig at en importert overklasse ville finne på å blande seg med en underklasse på stedet. Persisk tid. I den persiske tid løser Jerusalem (og omegn) seg fra den persiske provins Samaria. Det oppstår samtidig en strid mellom stattholderen og øverstepresten. På denne tiden forsøker samaritanerne å hindre hjemvendte jøder fra det babylonske eksil i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem (ca. 520-515 f.Kr., jf. Esra 4,1-5), og senere oppbyggingen av Jerusalems murer (ca. 445 f.Kr., jf. Neh. 4). Det er vanlig å omtale dette som det samaritanske skisma, dvs. et politisk brudd mellom samaritanerne og jødene. Dette bruddet blir avgjørende når samaritanerne bygger en helligdom på fjellet Gerisim («Bet-El»). Når dette nøyaktig finner sted er vanskelig å tidfeste. Den jødiske historikeren Flavius Josefus forbinder det med at stattholderen Nehemjas jager bort en prest fra tempelet i Jerusalem (Neh. 13,28). Samtidig opplyser Josefus om at Alexander den store gir sin tillatelse til å bygge tempelet på Garizim, altså senere i hellenistisk tid. Det er dermed vanskelig å tidfeste nøyaktig når oppføringen fant sted. Hellenistisk tid. Alexander den store erobrer Samaria i 331 f.Kr. og befolker byen med makedonere. Byen ble derfor senere kjent under tilnavnet «Den mest greske by» Tempelet på Garizim blir i år 120 f.Kr. ødelagt av den jødiske øversteprest Johannes Hyrkan. Tempelet ble ikke gjenoppbygget. Hyrkan ødelegger senere byen Samaria i år 107 f.Kr. Romersk tid. Herodes den store gjenoppbygger byen Samaria i 27 f.Kr., men kaller byen Sebaste (gr. "sebastǽ" = Augusta) til ære for keiser Augustus. I denne perioden oppstår det konflikter med jødene. Blant annet oppstår det sammenstøt mellom samaritanerne og jødene i år 6-9 e.Kr. under påskefesten, da samaritanerne kaster menneskeknokler i tempelet i Jerusalem. Og i 52 e.Kr. dreper samaritanerne jødiske pilegrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevner seg ved å angripe samaritanske landsbyer (jf. Josefus og Luk. 9,52f). Den romerske general, og senere keiser, Titus gjenoppbygger i år 72 e.Kr. den ødelagte byen Sikem ved foten av Gerisimfjellet og kaller byen for Neapolis (latin for "ny by"). Byen svarer til den senere arabiske by Nablus. Samaritansk religion. Samaritansk religion er basert på en del av de samme bøkene som danner grunnlaget for ordinær jødedom, men skiller seg en del fra jødedommen. Samaritanske skifter omfatter en samaritansk utgave av Tora, "Memar Markah", samaritansk liturgi, og samaritanske lover og bibelske kommentarer. Samaritanere synes å ha tekster fra "Tora" som like gamle som Den masoretiske bibelteksten, den jødiske standardversjonen av "Det gamle testamente"s hebraiske originaltekst, og "Septuaginta", den greske oversettelsen av de nevnte hebraiske skriftene, gjort en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. Forskere har ulike teorier om det reelle forholdet mellom disse tre tekstene. Religiøs tro. Samaritanere har beholdt oldtidens hebraiske tekst, yppersteprestedømmet, ofring av dyr, spise lam ved påskefesten, og feiringen av Avid om våren som nyttår. Yom Teruah (det bibelske navnet for Rosj hasjaná), ved begynnelsen av Tisjré, er ikke betraktet som nyttår som det er i jødedommen. Deres fremste Toratekst avviker også fra Den masoretiske bibelteksten. En del forskjeller er trosforskjeller: eksempelvis sier deres Tora utrykkelig at fjellet Gerisim er «stedet som Gud har valgt» for tempelet, i motsetningen til den jødiske Tora som referer til «stedet som Gud velger». Andre forskjeller er små og synes mer eller mindre tilfeldige. Forholdet til dagens jødedom. Samaritanere referer til seg selv som "Bene Yisrael" («Israels barn») som er et begrep som benyttes av jødiske benevnelser som et navn for det jødiske folket som en helhet. De referer imidlertid ikke til seg selv som "Yehudim", den standardiserte hebraiske navnet for jøder. Den talmudiske holdningen er uttrykt i avhandlingen "Kutim" hvor det sies at samaritanere skal bli behandlet som jøder i saker hvor deres religiøse praksis sammenfaller med hovedstrømmen i jødedommen, men skal bli behandlet som ikke-jøder hvor deres religiøse praksis ikke er sammenfallende. Siden 1800-tallet har jøder generelt betraktet samaritanere som en jødisk sekt, og begrepet «samaritanske jøder» har blitt benyttet for henvise til dem. Children's Corner. "Children's Corner" er en suite for solopiano av Claude Debussy, fullført i 1908. Verket er dedisert til Debussys datter Emma-Claude — kjent som "Chou-Chou" — som den gang var tre år gammel. Stykkene er ikke ment å bli spilt av barn — de er snarere ment å skildre barndom. "Children's Corner" ble utgitt på Durand i 1908, og ble urfremført i Paris av Harold Bauer i desember det året. I 1911 ble det utgitt en orkestrering av verket av André Caplet. En typisk fremføring av suiten varer i rundt 15 minutter. Ketubim. Ketuvím (hebraisk), eller "Skriftene", er den tredje hoveddelen av Tanákh, eller den jødiske Bibelen. Bjørn Eirik Loftås. Bjørn Eirik Loftås (født 1971 i Bergen). Utdannet adjunkt og cand.mag. fra Høgskolen i Buskerud, tidligere Statens Lærerhøgskole for handels- og kontorfag (SLHK). Loftås har siden 2000 vært redaktør i "DinSide Data", et av Norges mest besøkte IT-relaterte magasiner på internett. Fra høsten 2007 teknologiredaktør i "dinside.no". Han er i tillegg fast gjest i «God morgen, Norge!» og «TV 2 Hjelper Deg» på norsk TV 2. Synagoge. Synagoge (fra gresk συναγωγή) er den generelle termen for jødiske bønne- og forsamlingshus. Hovedrommet i en synagoge inneholder normalt en ark (aron hakkódesj eller hekhál) der torárullene blir oppbevart; en opphøyd leseplattform (bima eller tebá) for Torálesning og leding av bønn, og et evig lys (ner tamid) til minne om den sjuarmede lysestaken i Tempelet i Jerusalem. I ortodokse synagoger er det oftest et fysisk skille, mehissá, mellom manns- og kvinnedelene av synagogerommet. Andre navn for synagoge inkluderer hebraisk (bet keneset), jiddisch "shul", spansk/portugisisk "esnoga" og hovedsakelig reformjødisk "tempel". Grunnplan. Forenklet plan for typisk vestlig, sefardisk synagoge Det sentrale rommet i en synagoge er selve gudstjenesterommet. Planløsningen i dette rommet har en del fellestrekk, men det er også forskjeller mellom de ulike tradisjoner. Det finnes tre hovedtyper: Den bipolare, den sentralorienterte og den unipolare. Bipolar plan. Hekhál =) (arken, toráskapet) er plassert midt på østveggen, eller annen vegg dersom Jerusalem ikke ligger i retning øst fra synagogen. Tebaén ligger på eller nær vestveggen, det vil si motsatt vegg fra hekhálen. Benkeradene er plassert på langs av rommet, og vender mot rommets midtakse. I slike synagoger blir hele gudstjenesten normalt ledet fra tebáen, bortsett fra noen få deler som blir ledet ved den åpne hekhálen. I synagoger med mehissá er kvinnesetene oftest plassert på et galleri langs sideveggene og ofte også ved bakveggen. Løsningen er typisk for romaniotisk, italiensk, provençalsk og sefardisk jødedom. Det er også dokumentert enkelte eksempler i Litauen. Sentralorientert plan. Planen ligner på den bipolare løsningen. Hovedforskjellen er at tebáen eller bimaen ligger nærmere midten av rommet. Benkeradene kan være vendt mot midtaksen av rommet eller mot arken. I sefardiske og enkelte askenasiske synagoger blir det meste av gudstjenesten ledet fra tebáen (bimaen), men i de fleste ortodokse askenasiske synagogene i Øst-Europa blir mye av den ledet fra en lesepult nærmere arken. Sentralorientert planløsning er vanlig i askenasisk-ortodoks og mizrahisk jødedøm. Unipolar plan. I moderne, ikke-ortodoks jødedøm i Nord-Amerika er bimaen og dukhánen (plattform ved arken) slått sammen, og bimaen og arken (aron hakkódesj) ligger sammen forrest i rommet. Benkeradene vender nesten alltid mot dette området, som har mange fellestrekk med en teaterscene. Hebraisk. Hebraisk (‎, ‘Ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. I Israel er språket statens og befolkningens "de facto"-språk, samt ett av to offisielle språk (sammen med arabisk), og benyttes av et flertall i befolkningen. Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt "Lĕshôn Ha-Qôdesh" (‎), «det hellige språket». På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk. Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. Ved slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen. Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel. Historie. Som språk henviser hebraisk til en av flere dialekter i det kanaanittiske språket. Hebraisk (Israel) og moabittisk (Jordan) kan kalles sydlige kanaanittiske dialekter, mens fønikisk (Libanon) kan kalles en nordlig kanaanittisk dialekt. Kananittisk er nært beslektet med arameisk og i mindre grad med arabisk. Mens andre kanaanittiske språk har blitt utryddet, har hebraisk overlevd. Hebraisk hadde sin blomstringstid som talespråk i Israel fra 900-tallet f.Kr. inntil tiden like forut for den bysantinske perioden på 200- eller 300-tallet e.Kr. Siden fortsatte hebraisk å være skriftspråk inntil moderne tid, da språket ble gjenopplivet som talespråk på 1800-tallet. Opphav. Hebraisk er et semittisk språk, og som sådan medlem av den store afroasiatiske språkfamilien. Innenfor semittisk grupperte de nordvestsemittiske språkene, som ble dannet omkring 2000-tallet f.Kr., seg sammen med de arabiske språkene som sentralsemittisk. De kanaanittiske språkene, en gruppe innenfor nordvestsemittisk, dukket opp i Levanten på 1000-tallet f.Kr., idet de gradvis adskilte seg fra aramaisk og ugarittisk. Innenfor den kanaanittiske gruppen tilhører hebraisk undergruppen som også omfatter edomittisk, ammonittisk og moabittisk: se hebraiske språk. En annen kanaanittisk undergruppe omfatter fønikisk og dets etterkommer punisk. Hebraisk som en kanaanittisk dialekt. Det første skrevne vitensbyrd om hebraisk, Gezer-kalenderen, stammer fra 900-tallet f.Kr., ved begynnelsen av kongetiden, David og Salomos tid. Kalenderen, som klassifiseres som arkaisk bibelsk hebraisk, er en liste over årstidene og deres tilhørende jordbruksaktiviteter. Gezer-kalenderen (oppkalt etter byen der den ble funnet) er skrevet i et gammel semittisk alfabet, i slekt med det fønikiske som gjennom grekerne og etruskerne senere ble til det latinske alfabetet. Gezer-kalenderen er skrevet uten vokaler, og benytter ikke konsonanter for å betegne vokaler, selv ikke der hvor senere hebraisk staving krever det. Tallrike eldre tavler har blitt funnet i området, med lignende alfabeter på andre semittiske språk, for eksempel protosinaittisk. Det antas at alfabetets opprinnelige form går tilbake til hieroglyffene i det egyptiske skriftsystemet, skjønt de fonetiske verdiene istedet er inspirert av det akrofoniske prinsippet. Det hebraiske og fønikiske språkets felles opphav kalles kanaanittisk, og var det første som brukte et semittisk alfabet som adskilte seg fra det egyptiske. Et gammelt dokument er den berømte Mesha-stelen skrevet i moabittisk dialekt; Siloam-inskripsjonen, funnet i nærheten av Jerusalem, er et tidlig eksempel på hebraisk. Yngre prøver på arkaisk hebraisk er ostraka funnet i nærheten av Lachish, som beskriver hendelser fra tiden før Jerusalem endelig ble erobret av Nebukadnesar i 586 f.Kr.. Klassisk hebraisk. I den videste betydning betegner "klassisk hebraisk" talespråket i det gamle Israel mellom 900-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr. Det omfatter flere skiftende og overlappende dialekter. Utviklingsfasene i klassisk hebraisk navngis ofte etter de viktige litterære verkene som knyttes til dem. Av og til forenkles de ovenstående fasene av klassisk hebraisk til «bibelsk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 900-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. og i visse av Dødehavsrullene) og «misjnaisk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 200-tallet f.Kr. til 200-tallet e.Kr. i visse av Dødehavstullene). Men i dag klassifiserer de fleste hebraiske språkforskere Dødehavsrullenes hebraisk som en gruppe dialekter som utviklet seg fra sent bibelsk hebraisk til misjnaisk hebraisk, slik at det omfatter elementer fra begge, men allikevel er forskjellig. Ved begynnelsen av den bysantinske perioden på 300-tallet e.Kr. opphørte klassisk hebraisk å være talespråk, omtrent et århundre etter nedtegnelsen av Misjna. Språket hadde åpenbart gått tilbake siden avslutningen av den katastrofale Bar Kokhba-krigen omkring 135 e.Kr. Moderne/israelsk hebraisk. Israelsk hebraisk eller moderne hebraisk blir betraktet som et «gjenopplivet» språk. Sionisten Eliezer Ben-Yehuda var en nøkkelfigur i gjenopplivningen av det hebraiske språket i dagligtale. Hans prosjekt kan sammenlignes med Ivar Aasens norskisme. Nyere forskning påpeker at Eliezer Ben-Yehuda i og for seg ikke hadde særlig suksess med sitt prosjekt. Gjennom nær 20 års arbeid med gjenopplivelsen av hebraisk som dagligspråk klarte han kun å overbevise 10 familier til å bruke språket i oppdragelse av sine barn. Eliezer Ben-Yehuda har til sammen skapt 300 nye ord. Disse brukte han i oppdragelsen av sin sønn, Ben-Zion Ben-Yehuda (som senere endret navn til Itamar Ben-Yehuda). Ordene tilsvarer ting som man ikke kunne finne ord for i Tanákh, som for eksempel: "glida" (is) og "ofanyim" (sykkel). Tre syn på israelsk hebraisk. Et relativt utbredt syn er den "konservative" leiren som hevder at israelsk hebraisk er et rent semittisk språk og at alle avvik fra bibelsk hebraisk er å betrakte som substandard variasjon. Lingvisten Paul Wexler (forfatter av de kontroversielle bøkene "The Schizoid Nature of Modern Hebrew: A Slavic Language in Search of a Semitic Past" (1991), "The Ashkenazic Jews: A Slavo-Turkic People in Search of a Jewish Identity" (1993), og "The Non-Jewish Origins of the Sephardic Jews" (1996)) representerer den "revisjonistiske" leiren som hevder at moderne hebraisk egentlig er jiddisch med hebraisk vokabular — og i tillegg at jiddisch egentlig er et slavisk språk. Lingvisten Gile‘ad Zuckerman ("D.Phil.", Oxford; forfatter av "Language Contact and Lexical Enrichment in Israeli Hebrew" (2003)) mener at israelsk hebraisk er et semittisk/indoeuropeisk hybridspråk med hebraisk og jiddisch som primære utgangsspråk og språk som russisk, polsk, engelsk, Djudeo-espanjol («ladino») og arabisk som sekundære kilder. Vokaler. Vokalfonemene i moderne israelsk hebraisk I bibelsk hebraisk hadde hver vokal tre former: kort, lang og avbrutt ("ḥataf"). Men det er ingen hørlig forskjell mellom disse tre i moderne israelsk hebraisk, bortsett fra at ṣere ofte uttales [eɪ] i askenasisk hebraisk. Konsonanter. Det hebraiske ordet for konsonanter er "‘iṣṣurim" (). Skriftsystem. Moderne hebraisk skrives fra høyre mot venstre ved hjelp av det hebraiske alfabetet. Siddur. Siddúr (hebraisk el.) er en jødisk bønnebok for hverdager og/eller shabbát. En siddur inneholder ofte også bønner for de tre valfartsfestene pesah (påske), 8216;ót (pinse) og sukkót (løvhyttefesten). En bønnebok for spesielle helligdager blir gjerne kalt mahzór. Ulike etniske retninger av jødedommen som sefardiske jøder og askenasiske jøder har ulik utforming av sine siddurím. Donald Duck & Co. "Donald Duck & Co" er navnet på en ukentlig norsk tegneserieutgivelse med et figurgalleri fra Walt Disneys univers, særlig kretsen rundt Donald Duck og andre beboere i Andeby. Bladet distribueres nå av danske Egmont, mot tidligere Hjemmet Mortensen A/S. Hovedredaktør er Marius Molaug. Ansvarlig redaktør er Svein Erik Søland. Historie. Det første Donald-heftet i Norge kom ut i desember 1948. Forsiden er blant de mest kjente motivene i norsk populærkultur, og viser Al Taliaferros Donald med hevet pekefinger foran Carl Barks' Ole, Dole og Doffen på rød bakgrunn. På grunn av papirrasjoneringen i etterkant av andre verdenskrig var heftet på bare 20 sider, og kun halvparten i farger. Bladet inneholdt blant annet Barks' historie om Donald i det frivillige brannvesen. Prisen på den første utgaven var 50 øre, og det ble en umiddelbar salgssuksess. Originalutgaven er i dag verdt godt over 20 000 kroner om det er i god stand, og er et ettertraktet samlerobjekt. I 1950 hadde bladet økt til 36 sider, og slik var det frem til 1990. Da økte det til 40 sider, og senere på 1990-tallet til 48 og 62. I 2003 kom det med 68 sider. For å feire «60 år i Norge» hadde bladet i 2008 100 sider. Men i 2009 ble sidetallet redusert til 52. Så kom bladet Donald Duck Ekstra og deretter Donald Duck Junior. Oversetter Helene C. Kløvstad har vært viktig for bladet. Som lærerinne av den gamle skolen var hun et trygt kort å sette på oversettelsen av de amerikanske seriene. Hun sørget for godt språk avpasset alle målgrupper, barn så vel som voksne, og gjorde foreldre trygge på at det ikke var noe galt i å la barna lese seriene. Første norske tegner var Alf Næsheim med «Automatmysteriet» (Næsheims manuskript, november 1968) og «Manko i regnskapet» (Ernst Gervins manuskript, januar 1969). Tekstingen i bladet var satt med store bokstaver frem til 1973. Senere ble det små bokstaver. Donald startet i 1998 med gjenutgivelser av gamle blader, i form av bøker med komplette årganger. Den første omfattet bladene fra 1948 og 1949. Deretter kom hele 1950-årgangen i en bok. Fra 1951 kom det bare bøker med forskjellige deler av årgangene. Nå har serien nådd utgivelsene fra midten av 60-tallet. I 1950 startet Walt Disneys seriehefter å komme ut. Opplag. Bladet har vært en av Europas største kommersielle tegneseriesuksesser, og et av Norges mest solgte tidsskrifter. I 1972, året før donaldisme-boken "Donaldismen" kom ut, var opplaget i første halvår på 176 750. I toppårene 1979 og 1986 var bladet oppe i 250 000 ukentlige eksemplarer. Etter dette har opplaget falt mye. I år 2000 var det drøye 160 000 eksemplarer, i 2006 om lag 118 000, i 2009 vel 87 000. Bladet mistet med det sin posisjonen som Norges mest populære tegneserieblad, og ble forbigått av "Pondus". Av disse 87 000 var nesten 60 prosent abonnenter, og 70 prosent av bladets lesere var over 11 år. Sistnevnte kan tyde på en fallende interesse for bladet blant barn. Tall fra 2009 viser i tillegg at det har vært en global nedgang i salget av tegneserier. Bilag. I 2012 ble det utgitt et såkalt talentbilag som trykket tegneseriestriper til 11 ungdommer. Sefardiske jøder. Sefardiske jøder og i flertall sefardím (hebraisk: סְפָרַדִּי, tiberiansk: "səp̄āraddî") er et generelt begrep som referer hovedsakelig jøder med historiske røtter på den iberiske halvøy (Spania og Portugal) i middelalderen før de ble utvist i 1492 av de katolske monarkene i Spania (Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragon). Begrepet referer også til de jøder som benytter seg av den sefardiske liturgien, eller på andre vis definerer seg selv i henhold til jødiske skikker og tradisjoner fra den iberiske halvøy. Sefardiske jøder i denne forstand omfatter først og fremst jøder fra Marokko, Algerie, Hellas, Tyrkia, og i tillegg mange jøder fra Italia, Frankrike, Belgia, Nederland, Storbritannia, Amerika og Israel. Navnet brukes imidlertid også i praksis om ikke-iberiske jøder fra arabiskspråklige land såvel som helt generelt om jøder av ikke-askenasisk opphav. Sefardisk jødedom ble utviklet hovedsakelig i middelalderens Spania og Portugal. Den sefardiske jødedommen skiller seg ut fra askenasisk jødedom hovedsakelig i ritualet for rosj hasjaná og jom kippúr, i uttalen av hebraisk og arameisk, i terminologibruk, i interpretasjonen av halakhá og i en del liturgiske detaljer. Begrepet sefardisk betyr i all vesentlighet «spansk» og kommer fra "Sefarad" (hebraisk: סְפָרַד, tiberiansk: "Səp̄āráḏ"), en bibelsk lokalisering. Obadjas bok i den hebraiske Bibelen og det gamle testamente, 1–20: "«Denne hæren av israelitter i eksil skal ta det som tilhørte kanaaneerne, helt til Sarepta, og de fra Jerusalem som er i eksil i Sefarad, skal ta byene i Negev.»" Denne lokaliseringen er diskutabel, men «Sefarad» ble uansett identifisert av senere jøder som den iberiske halvøy. Definisjon. En sefardiske jøde er en jøde som nedstammer fra eller som følger skikkene og tradisjonene fra de jøder som levde på den iberiske halvøy, dagens stater Spania og Portugal, før de ble forvist på slutten av 1400-tallet. Det omfatter både etterkommerne fra jøder som ble utvist fra Spania under alhambra-bestemmelsen av 1492, eller fra Portugal på ordre av kong Manuel I av Portugal i 1497, og etterkommere av kryptojøder som forlot den iberiske halvøy i senere århundrer til Nord-Afrika, Lilleasia, Filippinene, eller andre steder rundt om i verden, og etterkommerne av kryptojøder som ble værende på den iberiske halvøy. I moderne tid har begrepet også blitt benyttet om jøder som ikke har vært født sefardisk (eller selv ikke jødiske), men som går til sefardiske synagoger og praktiserer sefardiske tradisjoner. I dag er det rundt 12 000 jøder i Spania og 2500 jøder i Portugal. Med i beregningen må de jøder som fikk lov til å bli og ikke ble forfulgt hvis de konverterte til kristendommen, hvilket innebar en høyere prosentandel som ble assimilert i den portugisiske befolkningen. Det er også et samfunn på rundt 600 jøder i Gibraltar, men disse er ikke nødvendigvis sefardiske i den forstand som definert over. Av religiøst formål og i dagens Israel, er sefardisk eller sefardim ofte benyttet i en bredere betydning for å omfatte de fleste jøder av asiatisk og afrikansk opprinnelse som benytter seg av en sefardisk liturgi. Sefardiske jøder i Norge. Sefardiske jøder, tidligere mest kjent som «Portugisjøder» eller «(Jøder af) den Portugisiske Nation», hadde fram til 1814 i prinsippet innreise- og bosetningsrett i Norge — i motsetning til askenasiske jøder, som i utgangspunktet trengte kongelig leidebrev. Den sefardiske innreiseretten ble varierende praktisert, og det finnes eksempler på at sefardiske jøder ble fengslet på 1700-tallet. Med Grunnloven av 17. mai 1814 ble et totalforbud mot jødisk innreise satt i kraft. De få ikke-assimilerte sefardiske jøder som ble i Norge etter 1814 konverterte offisielt til evangelisk-luthersk kristendom. Forbudet ble opphevet for sefardiske jøder av Norges Høyesterett i 1844. Medlemsmassen i de mosaiske trossamfunn som finnes i Norge i dag har i all hovedsak sin bakgrunn i askenasisk innvandring etter grunnlovsendringen av 1851. Nordmøre. Nordmøre er den nordøstligste delen av Møre og Romsdal fylke og består av de elleve kommunene Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal og Tingvoll. Nordmøre har et samlet areal på 6 072 kvadratkilometer og 61 098 innbyggere 1. januar 2012. Nordmøres uoffisielle hovedstad er Kristiansund. Nordmøre er ett av de 15 distriktene som til sammen utgjør landsdelen Vestlandet, samtidig som området også defineres som et midtnorsk distrikt med sterke bånd til Trøndelag. Nordmøre utgjør sammen med Romsdal og Sunnmøre de tre tidligere fogderiene som idag utgjør fylket Møre og Romsdal. Nordmøre omfattet opprinnelig også Fosen i dagens Sør-Trøndelag. Folk fra Nordmøre kalles for "nordmøringer". Dialekten på Nordmøre hører til den uttrøndske dialektgruppen av østnorske dialekter. Nordmørsbunaden kommer fra området. Kattehalefamilien. Kattehalefamilien (Lythraceae) er en plantefamilie i ordenen Myrtales. Den omfatter ca. 620 arter fordelt på 31 planteslekter. I Norge vokser artene kattehale og vasskryp. Valmuefamilien. Valmuefamilien (Papaveraceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales. Den omfatter ca. 200 arter fordelt på 23 planteslekter. Slekten "Papaver" er den absolutt mest utbredte med ca. 100 arter. Mange arter i familien dyrkes som hageblomster. Plantene har omfattende karsystemer, og nesten alle artene produserer en hvit melkeaktig, oransje eller gul lateks (plantesaft). Fra opiumsvalmue ("Papaver somniferum") utvinnes rusmiddelet opium. Bladene er ofte enkle og motstilte. Blomstene er ofte åpne, lett klokkeformede og har mange frøbærere. Frøene er ofte innsatt i kapsler. Noen arter har en piggete frukt. Lindefamilien. Lindefamilien ("Tilioideae") er en underfamilie av kattostfamilien i ordenen Malvales. Den omfatter ca. 50 arter fordelt på 3 planteslekter. I Norge vokser bare vanlig lind ("Tilia cordata"). Arter i slekten "Corchorus" gir fibermaterialet jute. Den ble inntil nylig regnet som en egen plantefamilie, men ble innlemmet i kattostfamilien etter genetiske studier. Bombacoideae. Bombacoideae er en underfamilie i kattostfamilien. Den omfatter ca. 120 arter fordelt på 16 planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn. Fra apebrødtreet ("Adansonia digitata") kommer frukten baobab. Andre kjente arter er bomullstre (kapok) og durian. Piggknoppfamilien. Piggknoppfamilien (Sparganiaceae) er en plantefamilie i ordenen Poales. Den omfatter 20 arter i én planteslekt. I Norge vokser flere arter. Pepperfamilien. Pepperfamilien (Piperaceae) er en plantefamilie i ordenen Piperales. Den omfatter ca. 2 015 arter fordelt på 8 planteslekter. Artene er rike på eteriske oljer med brennende smak. Vanlig pepper er bærene av krydderpepper ("Piper nigrum"). Den polynesiske rusdrikken kava lages av arten "Piper methysticum". Sivfamilien. Sivfamilien er en familie som omfatter 8 planteslekter i ordenen Poales. I Norge vokser ca. 20 arter av siv og 7 arter av frytle. Artene mangler mykorrhiza. Plantene har runde stengler og ofte også avrundede blader. Jordrøykfamilien. Jordrøykfamilien (latin: "Fumariaceae") er en plantefamilie i ordenen Ranunculales. Den omfatter ca. 450 arter fordelt på 15 planteslekter. I Norge vokser et par arter av jordrøykslekten ("Fumaria"). Tidlige botanikere regnet jordrøykfamilien som egen familie "(Hypecoaceae)", men den ble senere sammenslått med valmuefamilien. Genetiske undersøkelser har imidlertid gjort at jordrøykfamilien igjen regnes som selvstendig familie, riktignok nær beslektet med valmuefamilien. I APG II-systemet anerkjennes ikke gruppen som en egen familie som sådan, men det åpnes for at man kan skille den ut fra valmuefamilien og betrakte den som en familie for seg. Når gruppen regnes som underfamilie under valmuefamilien, bruker man den latinske betegnelsen "Fumarioideae". Flere av slektene ovenfor inngår i det som tidligere ble regnet som familien "Hypecoaceae". Tindvedfamilien. Tindvedfamilien eller sølvbuskfamilien (Elaeagnaceae) er en plantefamilie i ordenen Rosales. Den omfatter ca. 50 arter fordelt på 3 planteslekter. I Norge vokser tindved ("Hippophaë rhamnoides") som har spiselige bær. Benyttes som kjerringråd mot magesår. Trollheggfamilien. Trollheggfamilien (Rhamnaceae) er en plantefamilie i ordenen Rosales. Den omfatter ca. 900 arter fordelt på 50 planteslekter. I Norge vokser artene trollhegg og geitved. Dette eer fortrinnsvis busker eller lave trær, mange arter har torner og det store flertallet av arter vokser i tørre områder. Fem av slektene har arter som fiksérer nitrogen direkte fra jorda ved hjelp av rotknoller. Kjente slekter. Det er ikke uvanlig å mene at trollheggslekten ("Frangula") og geitvedslekten ("Rhamnus") er én og samme slekt – "Rhamnus". I norsk botanikk har det likevel vært vanlig å opprettholde dem som to separate slekter. Hovedforskjellen er at trollheggslektens arter har fem kronblad, mens geitvedslektens arter har fire kronblad. Trollhasselfamilien. Trollhasselfamilien (Hamamelidaceae) er en plantefamilie av løvtrær og busker i ordenen Saxifragales. Familien omfatter ca. 80 arter fordelt på 25 slekter. Utbredelsen omfatter de fleste strøk av Jorden der klimaet ikke er for tørt eller kaldt. De fleste artene finnes i de subtropiske skogene i Sør-Kina og Himalaya. Familien var vanlig i Europa i pliocen, men forsvant fra verdensdelen da istidene begynte. Noen arter dyrkes i hager. De er kjent for at de blomstrer tidlig på våren, før løvsprett. Mange har også vakre høstfarger. Ambratreslekten ("Liquidambar") og to nærstående slekter ble tidligere regnet til trollhasselfamilien, men er nå flyttet til en egen familie, Altingiaceae. Kannafamilien. Kannafamilien (latin: "Cannaceae") er en plantefamilie i ordenen Zingiberales. Den omfatter 55 arter i 1 planteslekt – "Canna" (norsk: "kannaslekten"). Artene vokser kun i Latin-Amerika. Hestekastanjeslekten. Hestekastanjeslekten ("Aesculus") er en monofyletisk gruppe av planter i lønnefamilien. Denne slekta hører til underfamilien Hippocastanoideae som tidligere ble oppfattet som en egen familie, hestekastanjefamilien (Hippocastanaceae). Nyere oppfattelser fører hestekastanjefamilien sammen med den tradisjonelle lønnefamilien, Aceraceae, i en utvida lønnefamilie (Sapindaceae) i ordenen Sapindales. Utskillelse av hestekastanjene fra såpebærfamilien vil medføre at sistnevnte blir parafyletisk. Artene er ikke i slekt med kastanjeslekten. Den gamle hestekastanjefamilien omfatter 130 arter fordelt på fem planteslekter, men idag regner vi om lag 50 arter i hestekastanjeslekten. Vanlig hestekastanje ("Aesculus hippocastaneum") er et alminnelig parktre. Hestekastanje er plantet i mange byer og parker i Norge som prydtre, og klarer seg helt nord til Harstad. Såpebærfamilien. Såpebærfamilien har vært det norske navnet på Sapindaceae i ordenen Sapindales. Imidlertid er nyere systematiske oppfatninger at denne familien skal slås sammen med Aceraceae, lønnefamilien. Systematisk navn blir Sapindaceae. Det norske navnet på familien blir imidlertid primært lønnefamilien, siden den tidligere såpebærfamilien ikke har noen norske representanter. Familien tilhører kladen Eurosidae II i Rosidae, og omfatter ca. 2000 arter fordelt på 140 planteslekter. Fra denne familien kommer fruktene kjærlighetsfrukt (rambutan) og litchi. De er nært beslektet med rutefamilien («sitrusfruktene»), og begge familier plasseres i ordenen Sapindales, tidvis kalt Rutales. Enkelte slekter ble inkludert først med APG I-systemet i 1998, etter at de tidligere ble plassert under familiene Aceraceae (slektene Acer, Dipteronia) og Hippocastanaceae (slektene Aesculus, Billia, Handeliodendron). I og med at slekta lønn (Acer) etter nyere systematikk er inkludert i Sapindaceae er det norske navnet for familien foreslått til lønnefamilien (Artsdatabanken, 2009). Plantene er trær, lianer eller urter, og har ofte spiralsatte blader. Blomstene er nesten uten unntak enkjønnede med 4-5 kronblader, men selve planten kan være sambu. Artene vokser i tropene og subtropene på alle kontinenter, og mange arter har en melkeaktig sevje. Hos en del av plantene har sevjen eller melkesaften såpe-egenskaper, men er også ofte mildt giftig. Slektene "Acer" og "Aesculus" er særlig utnyttet for sitt trevirke. I hage- og parksammenheng dyrkes gjerne prydtrær av slektene "Koelreuteria", "Cardiospermum" og "Ungnadia". Familiens slekter. Enkelte av slektene i denne listen anses av en del botanikere som synonymer med hverandre, eksempelvis Negundo («Manitobaeple»). Inklusive denne gruppen inneholder listen nedenfor 141 slektsnavn. Sumakfamilien. Sumakfamilien eller mangofamilien er en plantefamilie i ordenen Sapindales. Den omfatter ca. 600 arter fordelt på 70 planteslekter. De fleste av artene er giftige, men cashew, mango, og pistasj er eksempler på unntak fra dette. Noen arter er kjent for at bladene skiller ut oljeaktige stoffer som medfører kraftig irritasjon om man får dem på huden, særlig de nordamerikanske giftsumak ("poison ivy", "Toxicondendron radicans") og gifteik ("poison oak"). Blærenøttfamilien. Blærenøttfamilien (Staphyleaceae) er en plantefamilie i ordenen Crossosomatales. Den omfatter ca. 60 arter fordelt på fem planteslekter. De vokser på den nordlige halvkule samt i Sør-Amerika. Artene av blærenøttslekten brukes som dekorative hage- og parktrær. Tusenbladfamilien. Tusenbladfamilien (Haloragaceae) er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter ca. 120 arter fordelt på ni planteslekter. I Norge vokser tre arter av tusenblad. Nellikfamilien. Nellikfamilien (Caryophyllaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter ca. 1750 arter fordelt på 88 planteslekter. Familien omfatter mange hageblomster og snittblomster. Skal ikke forveksles med kryddernellik som kommer fra nelliktreet. Ramnes. Ramnes er en tidligere kommune, ei bygd og et kupert jordbruks- og skogsdistrikt nordvest for Tønsberg i Vestfold fylke. Kommunen ble slått sammen med tidligere Våle kommune 1. januar 2002. Den nye kommunen fikk navnet Re. Det gamle kommunesenteret ble flyttet fra Tingvoll like nord for Ramnes kirke til Revetal. Ramnes kommunes areal var 137,97 km2. Naturforhold og geografi. Ramnes danner søndre og vestre del av Re kommune, med sognene Ramnes, Fon (i nordøst) og Vivestad (i nordvest). Landskapet domineres av Aulielvas (Storelvas) brede dalføre. Ved Ramnes kirke og det gamle kommunesenteret vider dette seg ut til den store, oppdyrkede Ramnessletta. Nord for dagens administrasjons- og handelssentrum Revetal danner Storelva grense mellom de to tidligere kommunene. Mellom de større og mindre nord-sørgående daldragene finner en lave, skogkledde åser. Åsene har et sparsomt dekke av forvitringsjord, mens marin leire i dalfyllingene danner grunnlaget for rike jordbruksområder. Historie. Prestegjeldet Ramnes ble etablert som formannskapsdistrikt 1. januar 1838. Matrikkelloven i 1853 innførte betegnelsen herred (landkommune). Ramnes herred var del av Jarlsberg og Larviks amt, Mellem-Jarlsberg Sorenskriveri og Nord-Jarlsberg Politidistrikt. I 1900 var det 2923 innbyggere i Ramnes, i 1910 2887 og i 1921 2974. I 1984 var det 3238 innbyggere i kommunen, i 1990 3426 og i 1995 3856. Viktigste næringsveier i kommunen har tradisjonelt vært jordbruk og skogsdrift. Rundt 1910 var det fem ysterier, en rekke sagbruk og trevarefabrikk i Ramnes. Ramnes Sparebank ble opprettet 1870. Tønsberg-Eidsfossbanen, som var i drift mellom 1901 og 1938, passerte gjennom herredet med stasjonene Ramnes, Klop og Freste. På bygdetunet på Brår like vest for Revetal er det satt opp flere gamle bygninger, blant annet framhus og stabbur fra 1840, smie og Lukasstua fra 1700-tallet. Tunet er eid av Ramnes historielag. Det har vært seks barneskoler i Ramnes, deriblant Hjerpekjønn skole som ble bygd 1909 og Fon skole som var i drift til 2009. I dag er bare Ramnes skole i bruk. Den ble bygd i 1965 og utvidet i 1987. Ramnes idrettsforening ble stiftet 1933. Foreningen er organisert i grupper for blant annet fotball, håndball og ski. Orienteringslaget Trollo ble stiftet 1969 med utgangspunkt i Ramnes IFs orienteringsgruppe. I dag. Hovedtyngden av bosettinga er knyttet til jordbruket og det nyere boligfeltet Bergsåsen som i dag er en del av tettstedet Revetal/Bergsåsen. Ramnes har hatt en litt svakere befolkningsutvikling enn resten av kommunen; i perioden 2001-2010 har folketallet vokst med 5 %, mot 10 % for kommunen som helhet. Våle. a> er en steinkirke i romansk stil fra 1100-tallet. Den ble reaturert 1871. Våle er en bygd i Re kommune, og tidligere kommune, i Vestfold fylke. Våle er et jordbruksområde, med Brekkeåsen, Rånerudåsen, Svinevoll, Sørby og Gretteåsen som største tettsteder. Det tidligere kommunesenteret var Sørby. Våle stekker seg fra Langøya utenfor Holmestrand mot Fon og Revetal. Etter en folkeavstemning ble Våle og Ramnes kommuner 1. januar 2002 slått sammen til Re kommune. I 1996 hadde Våle en befolkning på. Kirkevoll er senteret i Våle, med Kirkevoll barneskole, Våle skolekorps, Fjellborg, Våle kirke, Våle prestegård, gamlehjem, samfunnshus og en matbutikk. På Kirkevoll holder også også IL Ivrig (og delvis Re FK) til, med Bibomyra Idrettsplass og Vålehallen. Våle er kjent for å være stedet Jarsbergosten først ble laget. Berømte personer fra Våle er forfatter Kåre Holt (1916–1997). HusebyKjøkken er en viktig industriarbeidsplass i kommunen. Kråkerøy. a> symboliserte Kråkerøys beliggenhet mellom elvene Østerelv og Vesterelv. Kråkerøy er en tidligere kommune i Østfold. Den er fra 1. januar 1994 en del av Fredrikstad kommune. I nyere norsk historie ble den særlig kjent da Einar Gerhardsen holdt sin berømte Kråkerøy-tale på Folkvang i 1948. Dagens kommunedel Kråkerøy omfatter øyene Kråkerøy og Kjøkøy. Av de to nevnte øyene er det Kråkerøy som er desidert størst med et areal på 20 km². Berggrunnen er hovedsakelig granitt. Kjøkøy ligger sørøst for Kråkerøy. Isegran, en liten øy på nordøstsiden av Kråkerøy, er det første stedet i Fredrikstad som er nevnt i historiske kilder. Her bygde jarlen Alv Erlingsson – «Mindre Alv» – en borg i siste halvdel av 1200-tallet. Det rekonstruerte møllehjulet på nordsiden av øya er et blikkfang der Glomma deler seg i østre og vestre løp rundt nettopp Isegran og Kråkerøy. Oldtidsfunn. På Kråkerøy med sine lune viker og løvskog holdt det til fangstfolk fra yngre steinalder. Strandlinjen lå den gang 20-25 meter høyere enn i dag. Selv i den minste vik er det spor etter eldgammel bosetning. På et område på ca 20 kvadratkilometer er det registrert og delvis gravd ut bortimot 30 boplasser. På hvert sted har det ikke bodd mer enn to-tre familier, men spor av hustufter vitner om en viss bofasthet. Ved Rødsmyra er det funnet flere boplasser. De tre mest kjente ligger på en avskjermet sandbanke som skrådde ned mot stranden. Tre hus har ligget her med samlet boflate ca 50 kvadratmeter, og det største ble ødelagt av brann. Veggene bestod av leirklint risfletning. På Rødsmyr 1-2 ble det funnet en toskipet hustomt, datert til ca. 4200 – 4500 f.Kr. På Rødsmyr 3 lå en hytte med steinsatt gulv inntil en stor steinblokk som fungerte som fjerde vegg. I den brente tetningsleiren fra veggene ble det funnet avtrykk av hvete, bygg og hirse i tillegg til frø av lokale vekster. Datering for denne boplassen ligger på ca. 3200 – 3500 f.Kr. «Kråkerøymannen» ble funnet i nærheten av Rødsmyra i 1945. Han lå i blåleire på gammel havbunn sammen med knokler fra storfe, og hodet lå litt unna resten av skjelettet. Det ble dengang antatt at han hadde druknet, men medisiner Per Holck som undersøkte skjelettet på 1980-tallet, hevder at han ble drept eller ofret. Kråkerøymannen hadde et kutt i hodeskallen og en tilsvarende skade i brystet, kanskje etter et sverdhugg. Videre ble det konstatert at han det meste av livet ikke hadde spist sjømat. Dette er påfallende i og med at han ble funnet i et utpreget kystmiljø. Flere hypoteser er blitt lansert. Kanskje var han en tilreisende, kanskje fange eller slave, eller sjømat kan ha vært tabu for hans klan. Han kan ha vært allergisk for sjømat, eller levd på diett fordi han var utsett til å ofres. For øvrig viste skjelettet at han hadde hatt en vanskelig oppvekst preget av matmangel, sykdom og underernæring. Videre finnes spor på steder som «Bygdeborgen» og blokkhelleren «Stenhytta», også kjent som «Tom og Mette-hula». De aller fleste fortidsminnene som er kjent på Kråkerøy er funnet og arkeologisk undersøkt av Erling Johansen, som var født og oppvokst her, og bodde her hele livet. Granittbrudd. Østfold-granitten holder høy kvalitet, og Fredrikstad-distriktet har en lang og rik steinhogger-tradisjon. På Råholmen i Kråkerøy kommune har den ellers grålige granitten en brunrød tone, og skipningslister viser at bearbeidet stein herfra ble benyttet ved byggingen av Kielerkanalen og havneanlegg og gater i London, Buenos Aires og Havana. Under andre verdenskrig ble det hogd ut stein til Hitlers påtenkte monumentalbygg, såkalte «Hitler-stein», som ble liggende igjen langs stranden på Råholmen etter krigen, noen ferdigpakket i trekasser. I 2009 ble det planlagt at steinen i stedet skulle bli en del av et engelsk-norsk krigsminnesmerke i Cambridge. Ny tid. Kråkerøy har 3 barneskoler; Rød, Rødsmyra og Lunde. Rød barneskole ligger vest på øya, Rødsmyra lengst nord og Lunde lengst sør, og ikke langt fra Kjøkøybroa som forbinder Fredrikstad med Kjøkøy og Hvaler. Rødsmyra barneskole er den største av de tre skolene, med størst antall elever. Øya har kun én ungdomsskole som de aller fleste ungdommer på Kråkerøy går på, Kråkerøy ungdomsskole. Videregående utdanning er mulig blant annet i Fredrikstad. Det kan også nevnes at øya har en skole for vanskeligstilte elever. Denne ligger på Langøya sør-vest på Kråkerøy og heter Pynten. Høgskolen i Østfold har to avdelinger og et akademi på Kråkerøy. En avdeling for helse- og sosialutdanninger, en for ingeniørutdanninger og et akademi for scenekunst. Øya har to idrettsorganisasjoner: Trolldalen IF, som er den minste av klubbene, og Kråkerøy IL. Kråkerøy ILs største avdelinger er fotball og håndball. I tillegg til idrettstilbudene har øya også et skolekorps – Kråkerøy Skolekorps. Lokalt er Kråkerøy kjent for sin skjærgårdsnatur, og muligheter for strand- og båtliv og lange turer i skog og mark. Kråkerøy er også særdeles velegnet for fine sykkelturer, både på og utenfor veien. Onsøy. Onsøy er en tidligere kommune i Østfold opprettet i 1837 som Onsøy formannskapsdistrikt. 1. januar 1968 ble en del av Onsøy, Rolvsøya øst for Kjølbergelva med 170 innbyggere, overført til Fredrikstad kommune. Fra 1. januar 1994 ble også resten av Onsøy, som da hadde 12 923 innbyggere, del av Fredrikstad. Administrasjonssenteret i Onsøy var Gressvik. Rolvsøy. Rolvsøy er en tidligere selvstendig kommune i Østfold fylke. Rolvsøy var fra 1837 del av Tune formannskapsdistrikt, men ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1911. Rolvsøy hadde 2 381 innbyggere ved kommuneetableringen. Fra 1. januar 1994 ble Rolvsøy kommune slått sammen med Borge, Fredrikstad, Kråkerøy og Onsøy til den nye Fredrikstad kommune. Innbyggertallet i Rolvsøy var 5 947 da den ble innlemmet i Fredrikstad. Tuneskipet, et vikingskip fra ca. år 900, ble funnet i Rolvsøy, som på den tiden tilhørte Tune. Skipet finner man i dag på Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Langs Glommas bredd støter man stadig på Fredrikstads historie gjennom teglverk og sagbruk som vanligvis lå side om side. På Rolvsøy finner vi bla Valle Bruk, ett gammelt teglverk. På Rolvsøy finner man Østfoldhallen kjøpesenter, som i nyere tid har blitt gjort om til Østfoldhallene da flere butikker har blitt etablert i samme område. Nylende ligger i kommunedel Rolvsøy. Navnet Nylende kommer fra norrøne "nýlenda" som betyr «nytt land» i betydningen "nydyrket mark" eller "nytt bosted". Rolvsøy har også en folkehøyskole ved navn Haugetun Folkehøyskole. Borge (Østfold). a>. Kommunen dekket et område hvor det var flere borger i middelalderen. Borge er en tidligere selvstendig kommune i Østfold fylke opprettet som Borge formannskapsdistrikt i 1837. Borge kommune var mest kjent for å være fødestedet til den norske polfareren Roald Amundsen. Han flyttet til Oslo som barn, men foreldrene og polarhelten selv opprettholdt forholdet til Sarpsborg, som var deres næreste by fra tiden i Borge. I dag står en bauta av Amundsen i en liten park i enden av Roald Amundsens gate i Sarpsborg sentrum. Fødestedet Tomta ligger i dag i Fredrikstad kommune, men Amundsen skrev selv i sin egen bok "Mitt liv som polarforsker" at «Jeg er født i Borge ved Sarpsborg», ettersom denne delen av kommunedel Borge grenser til Sarpsborg. Brunlanes. Brunlanes sett fra Løkås ved Austein Brunlanes er en tidligere kommune i Vestfold. Fra 1988 ble Brunlanes en del av den nye storkommunen Larvik. Brunlanes kommune hadde et areal på 188 km², 7900 innbyggere, administrasjonssenter i Larvik. Bjørg Holmsen (Høyre) var Brunlanes' siste ordfører før kommunesammenslutningen i 1988. Steder i Brunlanes. Den store morenen Raet går ut i havet ved Mølen lengst sørvest i Brunlanes. Det er store gode jordbruksarealer i Brunlanes. Stedet er bl.a. kjent for jordbærdyrking. Nevlunghavn og Helgeroa er kjente steder i Brunlanes. Det finnes mange fornminner i Brunlanes, bl.a. mange gravrøyser fra jernalder og bronsealder. Brunlanes er også kjent for skogbruk og treforedlingsindustri. Tjølling. Tjølling er en tidligere kommune i Vestfold. Den 1. januar 1988 ble Tjølling kommune slått sammen med kommunene Brunlanes, Hedrum, Larvik og Stavern til én storkommune, dagens Larvik kommune. Tjølling hadde på det tidspunktet 7 878 innbyggere. I Tjølling er det en del jordbruk – og industri i form av en rekke store steinbrudd (larvikitt). Tjølling har en lang kystlinje med mange fine badestrender og viker. Tjølling er også kjent som et populært hytteområde. De mest kjente uthavnene er Ula og Kjerringvik. Viksfjord, en idyllisk sidefjord til Larviksfjorden, ligger i Tjølling. I dag er det gamle vikingstedet Kaupang ved Viksfjord, også omtalt som Kaupangen i Skiringssal, det kanskje mest kjente stedet i denne delen av Larvik kommune. Kaupang var i sin tid Norges første by. Tjøllingvollen. Tjøllingvollen er beliggende på det høyeste partiet av den ytre raryggen. Tjøllings administrative og religiøse sentrum har vært beliggende her siden hedensk tid. Nå er Vollen et velutviklet bygdesentrum med blant annet dagligvarebutikk, barnehage, postkontor, barne- og ungdomsskole, helse- og eldreinstitusjoner, bygdetun og forsamlingslokale. Det er fine idretts- og turmuligheter i området rundt Løveskogen. I 1960- og 1970-årene ble boligområdet Vollen utbygd. Også de seneste årene har det vært stor byggeaktivitet i området. Tjøllingsangen. «Tjøllingsangen» er skrevet av Georg A. Berntsen i 1953 og er tilegnet Tjølling Historielag. Den går på den kjente melodien til losjesangen «Holder skansen». Hedrum. Hedrum er en tidligere kommune i Vestfold. Hedrum ligger i Lågendalen, omkring nedre del av elva Numedalslågen. Kommunen hadde navn etter hovedsognet i Hedrum prestegjeld og omfattet også sognene Kvelde og Hvarnes. Hedrum kirke er en middelalderkirke i stein. I 1988 ble kommunene Hedrum, Tjølling, Brunlanes, Stavern og Larvik slått sammen til storkommunen Larvik. Hedrum historielag fikk Larvik kommunes kulturpris for 2007. Laagendal Festivalen arrangeres på Lauvmoa – stedet er Vestmo gård – cirka seks kilometer fra Larvik. Hedrumsangen. Blant flere sanger skrevet om og til Hedrum er en pekt ut i "Hedrum bygdebok" som selve "Hedrumsangen". Teksten er av Einar Skaatan og går på de to kjente melodiene til "Mellom bakkar og berg utmed havet". Stavern. Stavern er en tidligere kommune sør i Vestfold fylke og en by og et tettsted i dagens Larvik kommune. Stavern var egen kommune fram til 1988 da den sammen med kommunene Hedrum, Tjølling og Brunlanes ble en del av Larvik. Stavern var Norges minste by fram til sammenslåingen, kommunen var bare på 2,3 km². Stavern har i ettertid fått tilbake bystatus da reglene for det ble liberalisert, men er ikke lenger Norges minste by. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. I byen finnes én barneskole, Stavern skole, og en ungdomsskole, Brunla ungdomsskole. Historie. Stavern har trolig vært havn og ankerplass siden oldtiden. Navnet er funnet i den norrøne formen «Staferni» i skriftlige kilder fra 1100-tallet. «Staferni» kommer av "stafr", det vil si «stav», og "erni" som har usikker betydning. Fra 1200-tallet ble Stavern beskrevet som et fiskersted med god havn. Senere fikk stedet losstasjon og utviklet handel og stor skipstrafikk. Stedet fikk ytterligere betydning da Ulrich Frederik Gyldenløve bygde befestningene på Citadelløya på 1600-tallet og flåtestasjonen og galeiverftet for marinen ble flyttet fra Lagmannsholmen i Kristiansand til Stavern omkring 1758. Både det gamle stedsnavnet og dagens navn er Stavern, men fra 1799 til 1930 hadde hele området samme navn som orlogsstasjonen, nemlig Fredriksvern'". Stavern var for øvrig det siste stedet i Norge som fikk status som kjøpstad. Det skjedde 1. juli 1942. Stavern mistet sin bystatus etter at storkommunen Larvik ble dannet av de tidligere kommunene Hedrum, Tjølling, Brunlanes, Larvik by og Stavern, men tok denne igjen etter initiativ av Hallstein Bast ved at sognepresten leste opp en erklæring forfattet av Bast på Stavern torg i 1996: "Stavern fungerer som en by, oppfattes som en by og skal fra nå av også betegnes som en by". Denne formuleringen dannet mønster for andre byerklæringer, bl.a. Honningsvåg som tok bystatus noen måneder etter. I ettertid ble det sådd tvil om statusen var offisielt registrert. Et enstemmig kommunestyre i Larvik kommune ryddet all tvil av veien ved å vedta bystatus for Stavern etter forslag fra Bast 8. desember 2010. Byens eldste deler har mange fredede bygninger, blant annet Gisken og Herman Wildenveys hjem, Hergisheim. Kirke og kultur. Stavern tilhører Tunsberg bispedømme og sognekirken Stavern kirke ligger ved torvet i sentrum. Stavern har mange landskapsmalere. Spesielt er havet et yndet motiv for malere i området. Blokkhusene. Blokkhus i StavernBlokkhusene, som likner stabbur, ligger på et par av Staverns koller. De ble anlagt i 1788–1790. De inngikk som en del av en ytre befestning rundt byen og verftet. Opprinnelig var det tre blokkhus på landsiden. Sjømannshjemmet. Det nasjonle aldershjem for sjømenn i Stavern (Sjømannshjemmet) ligger som navnet tilsier i Stavern. Vinnerkonferansen. Vinnerkonferansen ble arrangert første gang i 2007. Dette årets konferanse holdes i Stavern 28.–29. august. Sjøredningsskolen i Stavern. Sjøredningsskolen i Stavern ble grunnlagt på Fredriksvern verft i oktober 2007. Stavern havn. Stavern havn en sommerdag Stavern havn har om lag 900 plasser til småbåter. Stavern havn blir eid av Larvik havn, men Stavern Båtforening har arbeidet med å administrere driften, ta inn penger, sørge for vedlikehold og utdele plasser. Stavernfestivalen. Stavernfestivalen er en årlig rockefestival med utendørs konserter i Skråvika. Den ble avholdt første gang i juli 2001. Festivalsjef er Roger Albin. Militær aktivitet m.m.. Det tradisjonsrike hotell Wasilioff i Stavern Den militære aktiviteten i Stavern begynte med bygging av Staverns Fort fra 1675 til 1679. Vinteren 1748–1749 besluttet Fredrik V å bygge et nytt galeiverft og en hovedstasjon for orlogsflåten i Norge. Han så muligheten for krig med Sverige. Hovedstasjonen i Norge måtte kunne støtte landstyrkene i tilfelle innmarsj i Sverige samtidig som en flåtestyrke kunne stoppe en tilsvarende svensk fremrykning over land mot Norge. I 1750 startet så byggingen av det som senere skulle bli Norges første hovedstasjon for marinen, Fredriksvern Verft ("Friderichsværn" (1801), "Fredriksværn" (1865), "Fredriksværen" (1900)). Anlegget ble plassert i Stavern og hadde militær aktivitet frem til 2002. I tillegg til å være en viktig orlogshavn, var Stavern på 17- og 1800-tallet også et viktig knutepunkt i den sivile skipstrafikken fra Norge til Danmark og Sverige. Norges to første dampskip, DS «Constitutionen» i kystrute mellom Oslo og Kristiansand og DS «Prinds Carl» i rute på Göteborg og København korresponderte og utvekslet post i Stavern fra 1827. I nyere tid er det Luftforsvaret som har hatt sitt virke i Stavern. Befal-, sanitet, sjåfør og MP-utdanningen har ligget her. Etter 2002 har Justissektorens kurs- og øvingssenter (JKØ) brukt store deler av Fredriksvern Verft som kurs- og øvingsområde. Fra 2004 har Utrykningspolitiet (UP) hatt sin hovedbase i de gamle forlegningene på verftet. Fra 2010 av etablerte Politihøgskolen seg med egen avdeling i Stavern. Minnehallen. a>. Den ble reist i 1926. Minnehallen er Norges nasjonale monument over falne sjøfolk. Den ble reist på svabergene ytterst mot Skagerrak i Stavern. Den ble innviet av kong Haakon VII 1. august 1926. Minnehallen er formet som en pyramide. Idéen er at den skal fremstå som et sjømerke og en varde. Den var i utgangspunktet bygget til minne for norske sjømenn som omkom i første verdenskrig, men siden 1945 har den også vært minnesmerke for dem som omkom til sjøs i andre verdenskrig. Media. Østlands-Posten lanserte 22. mai 2008 en egen nettavis for Stavern og omegn med navnet Svenner.no. Stavern har sin en nettavis og byportal – iStavern.no med nyheter og informasjon til fastboende og besøkende. Sommergjester og turisme. Stavern er kjent som en turistby. I Brunlanes utenfor Stavern er det mange som har fritidshytter eller campingvogn. Stavern ble kåret til Norges fineste sommerby av nettstedet Dinside sommeren 2007. Tune. a> er delt på en måte som ligner en sag, og fremstiller betydningen som sagbruk og trevirke har hatt for kommunen. Tune er en tidligere kommune i Østfold fylke opprettet som Tune formannskapsdistrikt i 1837. Opprinnelig var Sarpsborg en del av Tune, men Sarpsborg ble skilt ut som egen, selvstendig enhet i 1839. Etter delingen hadde Tune 5 695 innbyggere, Sarpsborg 1 839. I 1861 ble Tune kommune delt på nytt da Varteig ble skilt ut som egen kommune med 1 405 innbyggere. Tune hadde 6 681 innbyggere etter fradelingen. 1. januar 1911 var det tid for enda en fradeling. Denne gangen ble Rolvsøy kommune etablert som en selvstendig enhet med 2 381 innbyggere. Tune hadde nå 8 040 beboere. 1. januar 1992 ble Tune kommune med et innbyggertall på 18 288 slått sammen med Sarpsborg, Skjeberg og Varteig til den nye Sarpsborg kommune, som per 2009 teller 51 723 innbyggere. Grensereguleringer. I tillegg til at tre kommuner gjennom tidene er skilt ut fra den opprinnelige Tune kommune, er kommunegrensene mot Sarpsborg regulert i fem omganger, hver gang i Sarpsborgs favør. 1. januar 1884 ble en ubebodd del av Tune overført til Sarpsborg. 1. januar 1912 ble en del av Tune med 696 innbyggere overført til Sarpsborg. 1. juli 1925 ble en del av Tune med 1 008 innbyggere overført til Sarpsborg. 1. juli 1957 ble en del av Tune med 66 innbyggere overført til Sarpsborg. 1. januar 1980 ble en del av Tune med 10 innbyggere overført til Sarpsborg. Varteig. a>, som spilte en sentral rolle i Håkon Håkonssons saga. Varteig (uttales "Varte") er et tettsted i Sarpsborg og var tidligere en kommune i Østfold. Varteig var en del av Tune kommune frem til 1861. Fra 1992 ble kommunen slått sammen med Sarpsborg kommune. Varteig var en typisk jordbrukskommune. I tillegg var tømmerfløtingen på Glomma viktig for sysselsettingen. Furuholmen lense i Glomma var i siste halvdel av 1800-tallet et senter for fløtingen. Varteig ligger nord for Sarpsborg og øst for Glomma. Varteig byr på oppkjørte skiløyper om vinteren og en rik natur. Idrettslaget på stedet heter Varteig IL. Skytterlaget heter Hasle Ise Salong Skytterlag (HISSL). Varteig kirke er kirken til Varteig prestegjeld i Sarpsborg prosti i Den norske kirke. Gustav II Adolf av Sverige. Gustav II Adolf var konge av Sverige. Han er også kjent som Gustav Adolf den store, og ble født 9. desember 1594 i Stockholm som sønn av kong Karl IX av huset Vasa og Kristina av Holstein-Gottorp. Tidlig liv. Gustav Adolf blei født på Stockholms slott den 9. desember 1594. Hans foreldre var hertug Karl (senere Karl IX) og hans andre kone, Kristina av Holstein-Gottorp. Han fikk navnet Gustav etter farfaren, kong Gustav Vasa, og Adolf etter morfaren, den første hertug av Holstein-Gottorp. Fyrstehusene som hans mor var en del av, var blant forkjemperne for protestantismen, og kjempa ved Sveriges side i blant annet trettiårskrigen. Blant hans slektninger på morssida finner man Philipp av Hessen, Vilhelm I av Oranien og Moritz av Nassau. Gustav Adolf fikk en god oppdragelse. Som seksåring hadde han allerede gjort sin første ferd over Østersjøen, og midt på vinteren vendte han tilbake rundt Finlands kyst og rundt Bottenvika. Han blei tidlig en del av det offentlige liv. Fra åtteårsalderen fikk han overvære rådsmøtene i riksdagen, fra tolvårsalderen fikk han i oppdrag å forhandle med utenlandske diplomater og som femtenåring holdt han, på farens vegne, den første av sine trontaler. I tenåra fikk han innblikk i krigføring gjennom samtaler med soldater og offiserer ved hans hoff. Gustav Adolf fikk også møte utenlandske offiserer som hadde deltatt i den spansk-nederlandske krig og som etter våpenhvilen i 1609 kom for å tjenestegjøre i Sverige. I 1610 blei han tildelt Floda i Gagnef kommune som sitt hertugdømme. Gustav Adolf hadde i sin ungdomstid et kjærlighetsforhold til Ebba Brahe, men la det på hylla da hun var av lavere stand. I 1620 gifta han seg med en prinsesse av huset Hohenzollern, Maria Eleonora av Brandenburg, søster av kurfyrste Georg Vilhelm av Brandenburg. I dette ekteskapet blei dattera Christina, senere dronning, født. Han fikk også en sønn med Margareta Slots, som han hadde truffet under den russiske krigen (1609–1617). Sønnen, Gustaf Gustafsson blei seinere opphøya til greve av Vasaborg av halvsøstera Kristina. Litteratur. Gustav II Adolf Gustav II Adolf Hisøy. Hisøy også kalt Hisøya'", er sammen med Tromøy to store øyer utenfor Arendal sentrum, og i mellom dem er Galtesund som er en av to innseilinger til byen, og øyene gjør Arendal til en lun havn. Navnet. Det indoeuropeiske ordet his ("den avskårne"), skal være opprinnelsen til øyas navn, da øya er avskåret fra land. Når en elv deler seg og går rundt en øy, kalles dette en his. Geografi. Hisøy er 7,99 km2 stor og som øy ganske spesiell ved at den har elveløp og en innsjø på innsiden, og fjorder og hav på motsatt side. Nidelvas to utløp, innsjøen Hølen, Arendals havnebasseng, Galtesund og Havsøysund, er farvann som grenser mot Hisøy. Torungene, Havsøya og Gjervoldsøy, tilhører Hisøy, og alle har bevaringsverdig bebyggelse. Høyeste naturlige punkt er 99,2 moh der vanntårnet Furukongen er plassert i nærheten. Historie. Fra gammelt av var Hisøy en del av Øyestad, men ble eget sogn i 1847, og eget prestegjeld i 1872. Hisøy var sammen med Froland, Fjære og Øyestad del av Øyestad formannskapsdistrikt fra 1837. Fjære ble egen kommune i 1846. I 1850 ble også Froland skilt ut mens Hisøy og Øyestad fortsatt var én enhet. 1. januar 1881 ble Hisøy skilt ut som egen kommune. 1. januar 1992 ble Hisøy, Arendal, Moland, Tromøy og Øyestad slått sammen til dagens Arendal kommune. Gruvedrift. I 1646 reiste Christian IV til Norge for å lete etter gull på Hisøy. Det ble åpnet en gruve i Vragvika, og noe gull ble funnet. Etter at kongen døde i 1647 forsvant interessen for gruven, og den ble etter hvert lagt ned. Kystfort. I 1941 bygde den tyske okkupasjonmakten et kystfort på Hisøy. Bebyggelse. Hisøys tettbebyggelse nær Arendal sentrum har fungert som en forstad til Arendal by. Byen Arendal lå omkring havnebassenget, fordelt på flere kommuner. På 1700-tallet fantes det kjøpmannsgårder i Kolbjørnsvik, som formelt sett hørte til byen Arendal. Kolbjørnsvik, Sandviga, Gullsmedenga, His og Flødevigen er kjente steder på Hisøy. Tilnærmet all bebyggelse på Hisøy ligger innenfor tettstedet Arendal. Båten Kolbjørn har i mer enn hundre år sørget for transport tvers over Arendals havnebasseng til nabokommunen Hisøy og dens kommunesenter Kolbjørnsvik. Tromøy. Tromøy er den største øya på Sørlandet, tidligere selvstendig kommune i Aust-Agder fylke, og er i dag en del av Arendal kommune. Hove ligger på den sør-vestligste del av Tromøy, og langs kystlinjen mot Skagerrak ligger Raet landskapsvernområde. Tromøybrua ga veiforbindelse med fastlandet i 1961. Tidligere gikk det bilferge fra Barbu til Skilsø på Tromøy. Nå går det passasjerferje mellom Arendal sentrum og Skilsø. Øya er i nord adskilt fra fastlandet av Tromøysund som er ca 12 km langt, og i vest mot Hisøy av Galtesund som er litt over 2 km langt. Tromøy kommune. Fra 1837 var Tromøy sammen med Barbu og Stokken en del av Austre Moland formannskapsdistrikt. 1. mai 1878 ble Barbu og Tromøy skilt ut som egne kommuner. Folketallet i Tromøy kommune var da 2 320. Fra 1878 til 1992 var Tromøy selvstendig kommune. Kommunen Tromøy omfattet i tillegg til øya med samme navn flere mindre øyer, blant annet Merdø, Skilsø og Tromlingene. 1. januar 1992 ble Tromøy, Hisøy, Moland og Øyestad kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Tromøy hadde da en befolkning på 4 711. Eldre historie. Navnet Tromøy kommer fra «Thruma» som betyr tram; en kant som stiger fram av havet. Hoveodden menes å være et gammelt hov fra oldtiden og det er funnet i overkant av 60 gravhauger i området, samt boplasser og løsfunn fra 1800 f.kr til 1000 e.kr. Dette tyder på at det har vært bosetting siden steinalderen. De eldste gårdene som er dokumentert er Gjervold og Sandum fra 1320, og Hove, Bjelland og Lien fra 1593 Ynglingesagaen forteller at Harald Granraude (konge i Agder på 800-tallet) hadde sitt kongssete på Tromøy og at dronning Åsa Haraldsdatter tok med seg den ett år gamle Halvdan Svarte tilbake til Tromøy etter Gudrød Veidekonges død. Det er flere stedsnavn på Tromøy som stammer fra vikingtid; Tettstedet Kongshamn med 772 innbyggere (pr. 1. januar 2006), Alve og Hove for eksempel. Fritidstilbud. Tromøy har fritidstilbud som blant annet inkluderer idrettslag, diskotek, mulighet for paintball-kamper og kor. Idrettsforeningen Trauma er øyas største idrettsforening. De to største gruppene i Trauma er fotballgruppa og håndballgruppa. Begge gruppene har mange aldersbestemte lag i tillegg til seniorlag. Trauma Håndball er den håndballklubben på Sørlandet med flest aldersbestemte lag. Utenom Trauma er nok Tromøy fritidsklubb den mest populære fritidstilbyderen, som arrangerer alt fra diskotek til regelmessige softgun-kamper. Ellers driver Tromøy menighet flere aktiviteter som Mini-Sing, Ten Sing og Maxi-Sing. Tromøy skolemusikkorps er Tromøys eget musikkkorps, og ble stiftet i 1936. Sommeren 2007 ble Hovefestivalen avholdt for første gang. Med 72 000 festivaldeltakere ble den Norges største festival. thumb Kirker. Tromøy er stadig eget kirkesogn i Arendal prosti, og har 2 kirker, Tromøy kirke, en middelalderkirke i stein fra 1150 ligger øst for Hove, og Færvik kirke fra 1884 som ligger på Færvik. På Kongshavn ligger Kongshavn kapell. Skogflåttencefalitt. Tromøya er et av få steder i Norge der det er påvist smitte av TBE-virus via skogflått, som kan forårsake skogflåttencefalitt (en form for hjernebetennelse). Det er bare 0,1–1 % av flåtten i risikoutsatte områder som er infisert. Moland. Moland er en tidligere kommune i Aust-Agder. Fra 1992 del av Arendal kommune. Moland kommune ble opprettet som egen kommune 1. januar 1962 ved en sammenslåing av kommunene Stokken, Flosta og Austre Moland (tidl. Østre Moland), samt Strengereid krets i Tvedestrand kommune. Eydehavn var kommunesenteret, og kommunen hadde 6011 innbyggere i 1967. Arealet var 134,63 km². Øyestad. __NOTOC__ Øyestad er en tidligere kommune i Aust-Agder. Ved opphør i 1992 strakte kommunen seg fra Rykene og Løddesøl i vest til Stoa og Strømmen i øst, og fra Nedenes i sør til Rise og Libru i nord. Kommunehistorikk. Kommunen ble etablert som Øyestad formannskapsdistrikt i 1837 og bestod da av prestegjeldene Fjære, Froland og Hisøy i tillegg til Øyestad. Fjære ble skilt ut som egen kommune i 1846. I 1850 ble også Froland skilt ut, og Øyestad og Hisøy utgjorde Øyestad formannskapsdistrikt. Området hadde på dette tidspunktet 5 215 innbyggere. Sørøysund. Sørøysund er en tidligere kommune i Finnmark. Hammerfest by og landdistrikt ble i 1852 delt opp i Hammerfest by og Hammerfest landdistrikt. 1. juli 1869 ble Hammerfest landdistrikt delt opp i Sørøysund og Kvalsund kommuner. 1. januar 1992 ble Sørøysund slått sammen med Hammerfest kommune. Sørøysund kommune omsluttet Hammerfest fullstendig, og kommuneadministrasjonen lå i Hammerfest. Lesotho. Kongedømmet Lesotho (engelsk: "Kingdom of Lesotho"; sesotho: "Muso oa Lesotho"), ofte kun omtalt som Lesotho er en innlandsstat i det sørlige Afrika og grenser til Sør-Afrika på samtlige sider. Det er det eneste landet i verden hvor hele landets areal ligger over 1 000 meter over havet. Høyeste punkt er Thabana Ntlenyana som ligger 3 482 moh. Landet ble selvstendig i 1966, men er helt avhengig av Sør-Afrika, som omgir Lesotho på alle kanter. Landets viktigste eksport er arbeidskraft, da bortimot halvparten av den mannlige befolkningen er gjestearbeidere i Sør-Afrika. På grunn av sin høyde over havet har Lesotho et behagelig klima. Navnet Lesotho kan betydningsmessig oversettes «landet til folket som snakker sesotho». Naturgeografi. Det mest bemerkelsesverdige faktumet med Lesotho, bortsett fra sin status som enklave, er at det er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1 000 meters høyde. Laveste punktet er 1 400 moh, og over 80 % av landet ligger over 1 800 moh. På grunn av høyden forblir Lesotho kjøligere året rundt enn Sør-Afrika. Det meste av regnet kommer med tordenstormene om sommeren. Maseru og lavlandene rundt kan ofte nå 30°C i sommermånedene. Vintrene kan være svært kalde, lavlandene ned mot ÷7°C og høylandene kan til tider oppleve ÷18°C. Snø er vanlig i fjellene og fjelldalene mellom mai og september, mens fjelltoppene kan oppleve snø året rundt. Demografi. Mer enn 99 % av Lesothos befolkning er etnisk basothoer. Andre etniske grupper er europeere og asiater. 80 % av landets befolkning er kristne, mesteparten katolikker. Andre religioner er islam, hinduisme og innfødte religioner. Sesotho og engelsk er offisielle språk. Andre språk er blant andre zulu og xhosa. Historie. De tidligste innbyggerne i området var khoisan jegere og samlere. De var stort sett erstattet av bantu-språklige stammer under bantuenes migrasjoner. Dagens Lesotho oppstod som en politisk stat under en høvding i 1822 og landet ble anerkjent av Storbritannia den 13. desember 1843. Den 12. mars 1868 ble det det britisk protektoratet Basutoland. Det ble allerede før dette kalt Basutoland etter sin viktigste etniske og språklige gruppe, sotho-folket. "Ba-" og "Le-" er forstavelser i bantu-språket. 11. august 1871–18. mars 1884 var det annektert til den britiske Kappkolonien (Sør-Afrika) som territoriet Basutoland. 18. mars 1884 dukket Basutoland opp på nytt som en separat koloni som en av høykommissærens territorier. 30. april 1965 fikk det selvstyre. Navnet ble endret da Lesotho fikk full uavhengighet fra Storbritannia 4. oktober 1966. I januar 1970 mistet det styrende Basotho National Party (BNP) det første valget etter uavhengigheten, med 23 representanter mot Basutoland Congress Partys (BCP) 36. Statsminister Leabua Jonathan nektet å gi fra seg makten til BCP, erklærte seg selv Tono Kholo (statsminister) og fengslet lederskapet til BCP. BCP startet et opprør i januar 1974 og fikk trent sin "Lesotho Liberation Army" (LLA) i Libya i dekke av å være soldater fra "Azanian People's Liberation Army" (APLA) til Pan Africanist Congress (PAC). Frarøvet sine våpen og forsyninger av fraksjonen til David Sibeko i PAC i 1978, ble den 178 mann sterke LLA reddet fra deres base i Tanzania av den finansielle støtten fra en maoistisk PAC-offiser, men satte i gang en geriljakrig med en håndfull gamle våpen. Hovedstyrken ble beseiret i det nordlige Lesotho. Deretter gjennomførte geriljaen sporadiske, men ineffektive angrep. Kampanjen ble kraftig svekket da Ntsu Mokhehle, BCP-lederen, gikk over til Pretoria. BNP hersket gjennom et dekret frem til januar 1986 da et militært statskupp tvang dem fra makten. Militærrådet som kom til makten gav utøvende makt til kong Moshoeshoe II som frem til da var en seremoniell monark. Men kongen ble tvunget i eksil etter å ha falt i unåde hos hæren i 1987. Hans sønn ble innsatt som kong Letsie III. Formannen av militærjuntaen, generalmajor Justin Metsing Lekhanya, ble kastet i 1991 og erstattet av generalmajor Elias Phisoana Ramaema som gav makten til en demokratisk valgt regjering fra BCP i 1993. Moshoeshoe II returnerte fra eksil i 1992 som en vanlig borger. Etter at demokratisk styre var gjenopprettet, forsøkte kong Letsie III forgjeves å overtale BCP-regjeringen om å gjeninnsette sin far som statsoverhode. I august 1994 gjennomførte Letsie III et statskupp som ble støttet av militæret og avsatte BCP-regjeringen. Den nye regjeringen mottok ikke full internasjonal anerkjennelse. Medlemsstater av Southern African Development Community (SADC) engasjerte seg i forhandlinger med mål om å gjeninnsette BCP-regjeringen. En av betingelsene som ble fremsatt av kongen for å gjeninnsette regjeringen, var at hans far skulle gjeninnsettes som statsoverhode. Etter langdryge forhandlinger, ble BCP-regjeringen gjeninnsatt og kongen abdiserte til fordel for sin far i 1995. Men Moshoeshoe II døde i en bilulykke i 1996 og ble igjen etterfulgt av sin sønn, Letsie III. BCP ble splittet i uenigheter om lederskapet i 1997. Statsminister Ntsu Mokhehle dannet et nytt parti, Lesotho Congress for Democracy (LCD), og ble fulgt av flertallet av medlemmene i parlamentet som gjorde at han kunne danne en ny regjering. LCD vant valget i 1998 under lederskapet til Pakalitha Mosisili som hadde etterfulgt Mokhehle som partileder. Til tross for at valgene ble kalt frie og rettferdige av lokale og internasjonale observatører og en etterfølgende spesialkommisjon utnevnt av SADC, forkastet opposisjonspartiene resultatet. En kløft i LesothoOpposisjonsprotestene i landet ble intensivert og kulminerte i en fredelig demonstrasjon utenfor det kongelige palasset i august 1998. Eksakte detaljer av det som fulgte er svært omstridt og det forblir et anstrengt emne selv i Sør-Afrika. Men i september det året gikk en SADC-styrke på ordre fra usikker opprinnelse inn i hovedstaden. Mens tropper fra Botswana var ønsket velkommen, var spenningen med tropper fra South African National Defence Force svært sterk og resulterte i kamper. Tilfeller av sporadiske opptøyer ble intensivert da sørafrikanske tropper heiste et sørafrikansk flagg over det kongelige palasset. Da SADC styrkene trakk seg ut i mai 1999, la store deler av Maseru i ruiner, og de sørlige provinshovedstedene Mafeteng og Mohale's Hoek hadde opplevd tapet av en tredjedel av deres kommersielle eiendommer. Et antall sørafrikanere og basothoer døde også i kampene. En interim, politisk autoritet (IPA), med oppdrag å se gjennom valgstrukturen i landet, ble opprettet i desember 1998. IPA foreslo et proporsjonalt valgsystem som skulle sikre at det var opposisjon i nasjonalforsamlingen. Det nye systemet beholdt de eksisterende 80 valgte representantene, men la til 40 seter som skulle fylles på proporsjonalt grunnlag. Valgene ble holdt etter dette nye systemet i mai 2002, og LCD vant igjen med 54 % av stemmene. Men for første gang vant opposisjonen et betydelig antall seter, og til tross for noen irregulariteter og trusler om vold fra generalmajor Lekhanya, opplevde Lesotho sitt første fredelige valg. Ni opposisjonspartier hadde nå alle de proporsjonelle setene, BNP hadde den største andelen på 21. LCD hadde 79 av de 80 valgkretsbaserte setene. Selv om deres valgte medlemmer deltar i nasjonalforsamlingen, har BNP satt i gang flere rettslige utfordringer til valgene, inkludert krav om en gjenopptelling, men ingen har lyktes. Politikk og administrasjon. Snø på en vei i LesothoLesotho er et konstitusjonelt monarki. Statsministeren, Thomas Thabane, er regjeringssjef og har utøvende autoritet. Kongen tjener hovedsakelig i seremoniell funksjon. Han har ikke lenger utøvende autoritet, og er anbefalt å ikke delta i politiske initiativ. "Lesotho Congress for Democracy" (LCD) har flertallet i nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet), med "Basotho National Party" (BNP), "Lesotho Peoples Congress" og "National Independent Party" blant de ni opposisjonspartiene som er representert. Overhuset i parlamentet, kalt senatet, består av 22 høvdinger som har et arvelig medlemskap og 11 representanter utnevnt av kongen. Senatet handler på råd fra statsministeren. Grunnloven legger til rette for et uavhengig domstolsapparat. Den dømmende makt består av appelldomstolen, høyesterett, magistratretten og tradisjonelle domstoler som eksisterer først og fremst i landlige områder. Alle unntatt én av dommerne i appelldomstolen er sørafrikanske jurister. Der er ingen rettssak med jury, dommerne dømmer alene, eller i tilfellet med kriminalsaker, med to andre dommere som observatører. Grunnloven beskytter også grunnleggende rettigheter, inkludert ytringsfrihet, pressen og religionsfrihet. Administrativ inndeling. Av administrative årsaker er Lesotho delt opp i ti distrikter, hvert ledet av en distriktssekretær. Hvert distrikt har en hovedstad kjent som en "camptown". Forsvars- og utenrikspolitikk. Lesothos geografiske plassering gjør det svært sårbart for politisk og økonomisk utvikling i Sør-Afrika. Landet er medlem av mange regionale økonomiske organisasjoner som Southern African Development Community (SADC) og Southern African Customs Union (SACU). Lesotho er også aktive i FN, den afrikanske union, Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, Samveldet og mange andre internasjonale organisasjoner. Sør-Afrika, Storbritannia, USA, Libya, Irland (generalkonsulat), Kina og EU har alle for tiden bosatte diplomatiske utsendinger i Lesotho. FN er representert av en utsending også, inkludert UNDP, UNICEF, WHO, FAO, WFP og UNAIDS. Lesotho har historisk sett opprettholdt nære forbindelser med Storbritannia (særlig Wales), Tyskland, USA og andre vestlige stater. Selv om Lesotho i 1990 bestemte seg for å bryte forbindelsene med Kina og gjenetablere forbindelser med Taiwan, har den senere gjeninnført båndene til Kina. Lesotho anerkjente også Palestina som stat, var en sterk tilhenger av å få slutt på apartheid i Sør-Afrika og gav et antall sørafrikanske flyktninger politisk asyl under tiden med apartheid. Sikkerhetsstyrkene består av Lesothos Forsvarsstyrke (LDF, rundt 3500 mann) og Lesothos ridende politistyrke (LMPS). LDF består av en hær, en luftstyrke og en paramilitær ving. LDF er ansvarlige ovenfor statsministeren (som er forsvars- og nasjonal sikkerhetsminister i tillegg til minister for offentlig tjeneste), mens LMPS rapporterer til innenriksministeren. Der er også en nasjonal sikkerhetstjeneste (NSS), etterretningstjeneste, som rapporterer til statsministeren. Forholdet mellom politiet og hæren har til tider vært anspent, og i 1997 ble hæren kalt ut for å slå ned et alvorlig mytteri i politiet. Næringsliv. Lesothos økonomi er basert på eksport av vann og elektrisitet til Sør-Afrika, foredling, landbruk, oppdrett og i en viss grad inntektene til arbeidere som er ansatt i Sør-Afrika. Lesotho eksporterer også diamanter, ull og mohair. Geografisk er Lesotho omringet av Sør-Afrika og økonomien er integrert med det også. Majoriteten av husholdningene består av lanbruksarbeidere eller pendlere, hovedsakelig gruvearbeidere i Sør-Afrika i tre til ni måneder. De vestlige lavlandene utgjør hoveddelen av landbrukssonen. Nesten 50 % av befolkningen har en eller annen form for inntekter gjennom kultivering av avlinger eller husdyr, og over halvparten av landets inntekter kommer fra landbrukssektoren. Vann er Lesothos eneste, betydelige naturressurs. Det blir trukket ut gjennom det 20 år gamle, flere milliarder dollar dyre Lesotho Highlands Water Project (LHWP) som ble satt i gang i 1986. LHWP er bygget for å samle inn, lagre og transportere vann fra Oranje-elvesystemet og sende det til Sør-Afrikas "Free State" og Johannesburg-området som inneholder en stor del av sørafrikansk industri, befolkning og landbruk. Fullføringen av første fase i prosjektet har gjort Lesotho nesten selvforsynt i produksjon av elektrisitet og har gitt $24 millioner i årlige inntekter fra salget av elektrisitet og vann til Sør-Afrika. Verdensbanken, African Development Bank, European Investment Bank og mange andre bilaterale donorer finansierte prosjektet. Lesotho har dratt fordel av African Growth and Opportunity Act (AGOA) til å bli den største eksportøren av plagg til USA fra det subsahariske Afrika. Eksporten var på totalt $320 millioner i 2002. Asiatiske investorer eier de fleste fabrikkene.Elva Makhaleng Gorges i høylandene i Lesotho. Lesotho har fått økonomisk bistand fra en rekke kilder, blant annet USA, Verdensbanken, Irland, Storbritannia, EU og Tyskland. Lesotho har nesten 6 000 km med uasfalterte veier og moderne allværsveier. Der er en kort jernbanelinje (for frakt) som forbinder Lesotho med Sør-Afrika som er fullstendig eid og drevet av Sør-Afrika. Lesotho er medlem av sørlige Afrikas tollunion (SACU) hvor toll har blitt fjernet i handelen med de andre medlemslandene Botswana, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland. Lesotho, Swaziland, Namibia og Sør-Afrika utgjør også en slags felles pengeverdi og vekslingskontrollområde kjent som "Common Monetary Area" (CMA). Sørafrikansk rand brukes på linje med loti, Lesothos valuta (flertall: maloti). En loti er hundre "lisente". Lotien har samme kurs som rand. Et hus i LesothoMalealea i den fjerne delen av det vestlige Lesotho Helse. Ifølge nyere anslag er forekomsten av hiv/aids i Lesotho på 29 % av befolkningen, en av de høyeste i verden. FN anslår at denne raten vil stige til 36 % innen de neste femten årene, noe som medfører en svekkelse av forventet levetid. Ifølge Lesothos statistikkbyrå, var forventet levealder i 2001 på 48 år for menn og 56 år for kvinner. Senere statistikk anslår at forventet levealder har sunket til et gjennomsnitt på rundt 37 år. Regjeringen i Lesotho var i begynnelsen sen med å anerkjenne alvoret av hiv/aids-krisen, og dens forsøk på å bekjempe spredningen av sykdommen har hatt liten suksess. I 1999 fullførte regjeringen sin strategiske plan mot hiv/aids, en plan for å fremme utdanning, prevensjon, rådgivning og behandlingsbehovet for befolkning. Sent i 2003 annonserte regjeringen at den dannet en ny aids-kommisjon for å koordinere omfattende anti-aids-aktiviteter. Regjeringen i Lesotho var også verter i 2003 for SADCs ekstraordinære konferanse om hiv/aids. Lesotho mangler utdannet personell og medisinske forsyninger og er sterkt preget av hiv/aids. Mange barn har mistet foreldrene. Tradisjonelle, prangende begravelser er også en byrde for de overlevende. Programmer for distribuering av anti-retrovirale medisiner har blitt satt i gang i 2005/2006. Et slikt program er i Hlotse, Leribe ved Motebang Sykehus. Men slike programmer forblir ressursmessig begrenset og har relativt få deltakere. Regjeringen i Lesotho har også startet et proaktivt initiativ kalt «vit din status» for å teste alle personer i landet for HIV dersom person ønsker å bli testet. Testingsprogrammet blir finansiert av Clinton Foundation og har som mål å starte i juni 2006. Kultur. Tradisjonelle musikkinstrumenter inkluderer lekolulo, en slags fløyte brukt av gjetergutter, setolo-tolo, et munninstrument som menn spiller på og kvinnenes strengeinstrument thomo. Nasjonalsangen til Lesotho er «Lesotho Fatše La Bo-ntata Rona», som bokstavlig kan oversettes «Lesotho, landet til våre fedre». Morija kunst og kulturfestival er en viktig musikkfestival til sothoene. Den avholdes årlig i den historiske byen Morija hvor de første misjonærene ankom i 1833 Niger. Niger er et land vest i Afrika, nord for Nigeria og Benin, øst for Mali og Burkina Faso, sør for Algerie og Libya og vest for Tsjad. Dette landet må ikke forveksles med Nigeria. Landet er navngitt etter elven Niger. Hovedstaden er Niamey. Landet er et av verdens fattigste land i henhold til HDI (Indeks for menneskelig utvikling), for øyeblikket på plass 167 av 169 land. Det har bare 0,261, mot Norges 0,963. Det meste av befolkningen bor helt sør i landet ved den nevnte elva Niger. Landet var tidligere en del av Fransk Vest-Afrika, og ble selvstendig i 1958. David Livingstone var en av de første europeerne som seilte opp elva Niger. Niger har vært utsatt for tørkeperioder helt siden slutten av 1960-tallet. Landets hovedsakelig muslimske befolkningen på rundt 15 millioner mennesker er stort sett sammenklemt i sør og vest av landet. Forventet levealder for menn er 42,9 år, for kvinner er det 46,1 år. Klima. De nordlige områdene i Niger strekker seg inn i Saharaørkenen, mens de sørlige områdene er en del av savannelandskapet Sahel, som får regntid mellom mai og september. Regnmengdene kan derimot variere en god del fra år til år. De nordlige områdene får derimot svært lite nedbør. Niamey, som ligger helt sør i landet har en årlig gjennomsnittsnedbør på 554 mm. Økonomi. Storparten av Nigers befolkning arbeider i jordbruket, til tross for at bare en liten del av jorden er fruktbar. Før tørkeperiodene på 1980-tallet var Niger praktisk talt selvforsynt med mat. De viktigste avlingene er ulike kornslag og ris. Peanøtter, bomull og storfe blir eksportert. De viktigste industriproduktene er landbruksprodukter, tekstiler og kjemikalier. Det produseres elektrisk kraft, men drivstoff må importeres. Niger har store forekomster av uranmalm, som eksporteres, men økonomien ble mer ustabil etter 1980, da prisene på uran sank på verdensmarkedet. Det er nå bygd veier gjennom ørkenen og frem til gruvene, og landet har et omfattende rutenett for innenlandsfly. Historie. Selv om det meste av det som i dag er Niger har blitt underordnet det barske og ugjestmilde Sahara de siste to tusen årene, besto den nordlige delen av landet stort sett av fruktbare sletter inntil for 5000 år siden. pastoralistere og jordbruksfolk har etterlatt seg malerier av rikt dyreliv, domestiserte tamdyr, vogner, og en kompleks kultur som har sin opprinnelse tilbake til 10 000 f.Kr. Flere tidligere nordlige landsbyer og arkeologiske steder fra den neolittiske grønne Sahara-perioden fra rundt 7 500-7 000 til 3 500-3000 f.Kr. De første folkeslagene som slo seg ned i Niger var fulani-og tuaregno-nomader fra nord, og hausaer fra øst. Dette er også i dag de største etniske gruppene. Mot slutten av 1800-tallet tok Frankrike gradvis over kontrollen av landet. Niger ble i 1922 en del av Fransk vest-Afrika, og i 1946 ble området et fransk oversjøisk territorium. Etter frigjøringen i 1960 bestemte den første presidenten Hamani Diori for å opprettholde de økonomiske forbindelsene med Frankrike. I 1974 gjennomførte oberst Seyni Kountche et kupp, og innførte militærdiktatur. Han døde i 1987, etter en serie kuppforsøk utført av kolleger innen hæren. Han ble etterfulgt av den mer moderate og populære general Ali Seybou. Nigers republikanske grunnlov ble avskaffet i 1974, og all politisk virksomhet ble forbudt. I 1988 ble det satt i gang arbeid mot å innføre en ny grunnlov basert på et ettpartisystem, og i 1989 ble sivilt styre gjeninnført. I 1992 ble det kunngjort at et flerpartisystem skulle innføres, som en reaksjon på urolighetene i landet. I 1993 ble det første demokratiske presidentvalget i landets historie gjennomført. I 1999 ble Tandja Mamadou valgt til president, og i 2004 ble han gjenvalgt. I august 2009 oppløste han nasjonalforsamlingen og innførte endringer i grunnloven slik at han kunne sitte mer enn to perioder. Dette var tidligere erklært grunnlovsstridig av høyesterett, noe som resulterte i at presidenten oppløste høyesterett. Noen dager senere ble nye medlemmer til høyesterett utnevnt. Protester og uroligheter fulgte, og forhandlinger mellom opposisjonen og regjeringen brøt sammen 14. februar 2010. Fire dager senere ble det meldt om skyting i hovedstaden Niamey, og landets grenser ble stengt. Militære ledere kunngjorde at presidenten og regjeringen var tatt til fange, og at unntakstilstand og et nattlig portforbud var innført. En militærjunta under ledelse av Salou Djibo tok makten. Etter frie valg i 2011 overtok Mahamadou Issoufou presidentmakten. Naturforhold. Ørkenområdene i Sahara dekker to tredjedeler av Niger. Klimaet er varmt og for det meste tørt, men det varierer mye, både etter årstid og landsdel. Hele den nordlige delen av landet består av et tørt høylandsområde, som er en del av en fjellkjede som strekker seg fra Algerie til Tsjad. Mot øst ligger ørkenen, men sanddyner og enorme områder av stein. Bare i sørvest, der elva Niger krysser landet, finnes det fruktbar jord, som oversvømmes i den korte regntiden. Niger har et rikt planteliv, med mange slags trær, samt daddelpalmer i utkanten av ørkenen. Av ville dyr finnes det antiloper, løver, bøfler og et fåtall elefanter. Det finnes også noen få giraffer som er vest-Afrikas siste flokk. Langs elva Niger finnes det krokodiller og flodhester. Mange arter er imidlertid truet, men det blir gjort svært lite for å verne plante-og dyrelivet i landet. Dave Grohl. David Eric Grohl (født 14. januar 1969) er en amerikansk rockemusiker som er kjent som medlem i Nirvana og senere Foo Fighters. Grohl spilte i flere relativt ukjente band som Freak Baby, som senere ble til Mission Impossible, som igjen ble til Fast. Etter at Fast ble oppløst ble Dave medlem i Dain Bramage, og da han var 16 år ble han medlem i bandet Scream. Scream begynte fort å turnere både i USA og Europa, men de ble aldri veldig store. Men plutselig i 1990 under en konsert på turne i Europa, var Kurt Cobain og Krist Novoselic fra Nirvana blant publikum. Kurt var ikke helt fornøyd med Chad Channing som spilte trommer i Nirvana, men ble veldig begeistret over spillingen til Dave, så etter konserten fikk de snakket med Dave Grohl, og de spurte om han ville bli med i Nirvana. Dave ble med, ettersom Nirvana var et litt større band selv om de enda ikke hadde hatt det store gjennombruddet. Han spilte trommer i grungebandet Nirvana fra 1990 til bandet ble oppløst etter Kurt Cobains død i 1994. Etter Nirvanas oppløsning startet han gruppen Foo Fighters, som egentlig ikke var ment å bli et kjempestort rockeband. På den første platen spiller til og med Dave alle instrumentene selv. Foo Fighters er i dag et av verdens største band, som gikk videre med den samme punk-influerte rockmusikken. I 2000 var de oppvarmingsband for Red Hot Chili Peppers på flere konserter. I 2003 startet Grohl på siden et eksperimentelt heavy metal-prosjekt han kalte Probot, og ga ut plate med dette prosjektet i Februar, 2004. På denne platen har han laget alle melodiene og skrevet tekstene selv, han spiller også flere av instrumentene. Han har på hver melodi fått med seg en kjent metal-vokalist, blant annet Lemmy fra Motorhead. Grohl har også turnert som trommeslager for Queens of the Stone Age. Han var også trommeslager på deres album "Songs for the deaf". I 2009 startet han supergruppen Them Crooked Vultures sammen med Josh Homme og John Paul Jones. Grohl giftet seg med Jordyn Blum i 2003, og de ble påskeaften 2006 foreldre for første gang da de fikk ei jente som heter Violet. Hun er oppkalt etter Grohls bestemor. Tenacious D. Grohl spilte også trommer for bandet Tenacious D som består av Jack Black og Kyle Gass og spilte også demonen på videoen Tribute. I filmen "Tenacious D in The Pick of Destiny" 2006 spiller han også rollen som Satan. I 2010 spilte han for første gang en full konsert med Tenacious D på Blizzcon. Stanley Kubrick. Stanley Kubrick (født 26. juli 1928 i The Bronx i New York City i USA, død 7. mars 1999 i Harpenden i Hertfordshire i England) var en amerikansk filmregissør og -produsent, kjent for filmer som "2001: en romodyssé", "A Clockwork Orange", "Ondskapens hotell" og "Full Metal Jacket". Han er ansett for å være blant de mest innovative og innflytelsesrike filmskaperne i det 20. århundre. I begynnelsen av 1960-årene bosatte han seg i England sammen med familien og forble der resten av livet. Det var meningen at han skulle produsere ' for Steven Spielberg, men Kubrick døde før han kom så langt. Han hadde utviklet og utsatt dette prosjektet over mange år. Blizzard Entertainment. Blizzard Entertainment er et amerikansk spillstudio stiftet i februar 1991 under navnet Silicon & Synapse av tre avgangselever på UCLA; Michael Morhaime, Allen Adham og Frank Pearce. Selskapet holder til i Irvine, California og fokuserte opprinnelig primært på å portere spill for andre studioer før de de begynte å utvikle egne spill i 1993. Deres første spill var Rock N' Roll Racing og The Lost Vikings. I 1994 skiftet selskapet navn til Blizzard Entertainment før de inngikk samarbeid med distributøren Davidson & Associates. Kort tid senere ga Blizzard ut tittelen som skulle bli deres gjennombrudd Blizzard fortsatte å lage spill med stor suksess med titler som Warcraft, Starcraft, og Diablo. Deres største suksess så langt er deres MMORPG, World of Warcraft og deres strategispill Starcraft. Den 9. juli 2008 ble Activision slått sammen med Vivendi Games, noe som førte til at varemerket Blizzard ble inkludert i navnet på det nye selskapet. Blizzard Entertainment er fortsatt et eget selskap med uavhengig ledelse. Blizzard Entertainment holder egne eventer der de kan møte spillerne og annonsere nye spill. Blizzcon er deres hovedattraksjon som holdes i California. I andre land arrangeres Blizzard Worldwide Invitational. Peder Winstrup. Peder WinstrupPeder Pedersen Winstrup (1605–1679) var biskop i Lund 1638-79. Han var unik på den måte at han virket under to danske konger og to svenske. Winstrup var dansk, men viste ingen større bitterhet over at Skåne i 1658 kom under den svenske krone. Han var straks parat til å samarbeide med sin nye herre. Det betalte seg. Da Karl X Gustav den 5. mars 1658 gikk i land i Helsingborg og for første gang betrådte sitt nyerobrede land, ble han mottatt på kaien av Winstrup og en delegasjon av stiftets prester i fullt ornat. Med svulstige vers på latin ble erobreren budt velkommen. Winstrup hadde ikke tatt lignende ord i sin munn siden han ti år tidligere var med og hyldet Frederik III i København. Karl X Gustav forstod å lønne en landssviker efter fortjeneste og overrakte straks ved det første møte en svær guldkjede og adlet ham under navnet Himmelstierna. Winstrup påbød stiftets prester å skifte alle danske navn ut med svenske i deres forbønn for det kongelige hus. Og da Karl X Gustav det følgende år angret at han hadde tatt til takke med Danmarks østensundske landsdeler og besluttet å ta hele landet, påla biskop Winstrup prestene å kreve lydighet mot svenske myndigheter av deres sognebarn, og velsignet uten å nøle de svenske våpen. Han bad herskernes herre om å lykksaliggøre den Under Karl XIs formynderregjering ble han på tross av denne innstilling sterkt mistenkt for å være en «dårlig svensker». En av årsakene var hans protester mot den svenske okkupasjonsmakts kamp mot det danske språg i Skåne. Winstrup var også mistenkt for å stå i hemmelig forbindelse med danskene og i 1666 var det ikke langt fra at en plan for å avsette Winstrup ble gjennomført. Winstrup var en av dem som stod bak grunnleggelsen av Lund universitet. Det var ham som fikk overbevist Karl X Gustavs efterfølger, den nye konge Karl XI, om det formålstjenlige i å opprette et universitet i Lund. Tro mot vanen fortsatte Skånes unge med å dra til universitetet i København, men hvis Skåne skulle være svensk, måtte landsdelen utdanne sine egne prester, mente biskop Winstrup. Intet ble så betydningsfullt for de følgende årtiers forsvenskning som universitetet i Lund, da de fjerntliggende læreanstalter i Uppsala og Stockholm ikke ville ha trukket mange skåninger til seg. a>Han ble i 1671 prokansler ved universitetet og hadde denne stilling frem til den Skånske krigs utbrudd. Winstrups troskap mot de nye svenske herrer var utenfor all tvil, men Karl XI hadde allikevel sterke betenkeligheter ved Winstrups lojalitet, og det var alltid mange svensker som virket for å avsette Winstrup fra biskopsembedet. Det mislykkedes imidlertid og den gamle danske biskop beholdt sitt embede til sin død den 28. desember 1679. Kjente verk. Winstrup, Peder Winstrup, Peder Winstrup, Peder Hazzán. Konsert i det jødiske tempelet i Wien, med Hazzán som forsanger En hazzán (hebraisk) er en jødisk profesjonell forsanger og bønneleder i synagogen. Probot. Probot (probe + robot) er et eksperimentelt heavy metal-prosjekt med Dave Grohl (kjent fra Nirvana, Queens of the Stone Age og Foo Fighters) som frontfigur og drivkraft. Grohl samlet sammen sine egne favorittvokalister blant heavy metal-sjangeren, og spilte inn en CD sammen med dem. Musikken i hver enkelt sang er tilpasset vokalistens hovedband og musikken varierer i flere sjangere, både groove, stoner, doom og heavy metal. Alle sangene er skrevet av Grohl selv, og han spiller instrumentene på samtlige spor, mens hver sang har hver sin vokalist. Noen av de som gjester albumet er vokalistene Lemmy Kilmister (Motörhead), Tom G. Warrior (Celtic Frost/Hellhammer), Cronos (Venom), Max Cavalera (Sepultura/Soulfly), Kim Bendix Petersen (Mercyful Fate/King Diamond) og Kim Thayil fra Soundgarden. CD-en fikk navnet Probot og kom ut 10. februar 2004, og prosjektet står foreløpig på hold og det er usikkert om Dave Grohl noen gang vil lage mer musikk under navnet. Grohl ønsket også å ha med Slayer sin vokalist Tom Araya på albumet, men det ble ikke noe av ettersom Tom Araya ikke hadde tid og mulighet. Mass Distraction. "Mass Distraction" er debutalbumet til det norske bandet Span, og kom ut i 2003. Sporliste. 1 Er kun med på spesialutgaven. Hannelore Kohl. Johanna Eleonore Kohl, kalt Hannelore (født 7. mars 1933 i Berlin, død 5. juli 2001 Ludwigshafen) var gift med Tysklands tidligere kansler, Helmut Kohl, og var i hans 16 år lange regjeringstid Tysklands kanslerfrue. Hun vokste opp i Leipzig, hvor hennes far, Wilhelm Renner, var direktør for Hugo Schneider AG (HASAG), den største våpenfabrikanten i Midt-Tyskland fra 1939 til slutten av andre verdenskrig. Ved slutten av krigen flyktet familien til de vestlige okkupasjonssonene. Under en klassefest i Ludwigshafen ble hun i 1948 kjent med den da 18 år gamle Helmut Kohl, som hun ble gift med 27. juni 1960 etter tolv års bekjentskap og et stort antall kjærlighetsbrev. Hun studerte språk og snakket fransk og engelsk flytende – i motsetning til sin mann, som ikke snakket noen fremmedspråk. Med sin mann fikk hun sønnene Walter (1963) og Peter (1965). I hennes manns regjeringstid grunnla hun Kuratorium ZNS, som i 2005 ble omdøpt til ZNS - Hannelore Kohl Stiftung. Stiftelsen arbeider for å hjelpe ulykkesskadede med skader i sentralnervesystemet. Den 5. juli 2001 ble hun funnet død i Kohlfamiliens hjem i Ludwigshafen. Hun hadde trolig begått selvmord etter å ha lidd av en svært sjelden og smertefull lysallergi siden 1993, som hadde tvunget henne til å unngå alt solskinn i flere år. Sykdommen hadde trolig blitt utløst etter et penicillininntak. Hun mottok Baden-Württembergs fortjenstorden, og etter hennes død ble i mai 2004 en elvepromenadei Ludwigshafen ved Rhinen oppkalt etter henne. Hennes liv er behandlet i et teaterstykke av Johann Kresnik og en opera av Dea Loher. Zheng He. a> han tok med fra Afrika Zheng He (klassisk kinesisk: 鄭和, pinyin: "Zhèng Hé", EFEO: "Tch'eng Ho", Wade-Giles: "Cheng Ho", arabisk: حجّي محمود [Hajji Mahmud]; ble også kalt "San Bao"; født 1371 i Kunming i provinsen Yunnan i Kina, død 1435 til sjøs) var en berømt kinesisk embetsmann og leder av flere sjøekspedisjoner. Hans hjemstavn i Kina var Jinning, også i Yunnan. Han levde under Ming-dynastiet (1368–1644). Dette var både den perioden med Kinas største maritime ekspansjon, men det skulle senere også markere avslutningen av en fire hundre år lang periode som Asias fremste sjømakt. Oppvekst. Zheng He ble født i det som er dagens Yunnan provins i Kina i 1371. Han kom fra en muslimsk familie, og bestefaren og faren hans dro ofte på pilegrimsferder til Mekka. Disse pilegrimsferdene skal ha bidratt til den utdannelsen den unge Zheng He fikk. I oppveksten lærte han seg både arabisk og kinesisk. I tillegg lærte han om landene mot vest. Det som er dagens Yunnan var den siste befestningen i Yuan-Dynastiet før Ming-dynastiet overtok. Zheng He ble tatt av styrker fra Ming-dynastiet 1381. Det var bare noen få år før Yuan-Dynastiet falt. Han ble kastet i fengsel, og ble der i tre år. Men etter en stund skal vaktene ha blitt imponert over hvor intelligent han var. Han ble tatt i tjeneste hos prins Zhu Di av "Yan", den fjerde sønnen til Ming-dynastiets første keiser. Etter at Zheng He som tiåring ble tatt i tjeneste, ble han for øvrig også kastrert. Datidens embetsmenn ble ofte rekruttert fra hoffevenukkene. Ekspedisjoner. Som sjøoffiser utmerket Zheng He seg i Zhu Dis kamp for å nå keisermaktens tinder. Da hans kamp hadde blitt kronet med hell og han var blitt Ming-dynastiets tredje keiser, beordret Zhu Di sin admiral til å lede sju ekspedisjoner mellom 1405 og 1433; de gikk til Stillehavet, Indiahavet, Rødehavet og Persiabukten, og til og med til Afrikas østkyst. Målene for ekspedisjonene var mangslungne. De store styrkene ble brukt til å fremme tributthandel. Dessuten ble pirater nedkjempet for å trygge alminnelig handel i Sørøst-Asia. Sist men ikke minst reiste de til fjerne strøk for å skaffe eksotiske varer til det kinesiske hoffet. Hver ekspedisjon skal i følge datidige kilder ha talt over 300 skip med nærmere 30 000 mann. Skipene ble kalt "djunker" og de største var cirka 150 m lange med ni master. Skipene hadde blant annet vanntette skott, noe som ikke ble vanlig i europeisk skipsbygging før på 1900-tallet. Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruk enn handel til sjøs. Det var da bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, kongedømmet Ryukyu, Sumatra, Malakka og Burma. Dette skulle ifølge hai jin-politikken være et rent offentlig anliggende; all privat sjøfartshandel ble forbudt. Det var også andre grunner til at Kina etterhvert reduserte sitt nærvær til havs. En grunn var piratraidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land som stadig ble hyppigere. Men fremfor alt var det frykten for landinvasjon fra de mongolske områder i nord. Dette var også medvirkende årsak til at hovedstaden ble flyttet fra Nanjing og nord til Beijing. Fokus på land- på bekostning av sjømilitære styrker ble ytterligere forsterket etter at Jingtai-keiseren ble tatt til fange av mongolene i 1453. Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Østasia. I forbindelse med sin siste sjøreise fikk han tilnavnet "San Bao" og det er spekulert i om det var fordi han lignet på "Sinbad" fra arabiske sagn. Hans reiser ble også kjent som evnukken San Baos reiser i Vesterhavet (三保太監下西洋). Det er imidlertid et faktum at persisk, som var lingua franca i Asia på den tiden, betegnet handelsmenn som "sartha vak" og oversatt til kinesisk ble det San Bao. Zheng Hes gravmæle er en krypt utenfor Nanjing i Kina. Men krypten er tom med unntak av hans sko: Han døde til sjøs og liket ble senket i havet. Betydning. Som admiral for Ming-dynastiets flåte oppnådde Zheng He en god del. Ved å ta med seg gaver til fyrstene og keiserne til de landene han reiste til, fikk han spredd kinesisk kultur. He var også interessert i geografi og astronomi, og ved å utføre disse reisene hentet han kunnskaper om andre land hjem til Kina. Han skal også i en viss grad ha bidratt til handel mellom Kina og andre land, men det er ikke det største han gjorde, ettersom han var mer enn kriger og flåteleder enn en handelsmann. Dette bidro også til en sterkere kinesisk økonomi. Ettersom det trengtes mange folk til flåtene hans, fikk han mange mennesker ut i arbeid. Han styrket også Kinas forhold til de landene flåten hans dro til. Det har sammenheng med at han var interessert i å løse konflikter og utfordringer som en diplomat. Zheng He var selv muslim, og derfor var det naturlig for ham å fremme den muslimske troen på sine reiser. Men han bidro også til byggingen av et buddhistisk tempel og et taoistisk monument. Første reise (1405–1407). Første skatteflåte bestod av 62 skip. Den la ut høsten 1405 med et mannskap på 27.800 mann. Målet var Calicut i India, for å handle inn pepper i bytte mot silke og porsellen. Flåten var innom Vietnam, Java, Malakka og Sti Lanka. På hjemreisen bekjempet de pirater; tok mange av deres anførere til fange og halshugde dem. Oversetteren Ma Huan var med på denne reisen, og på flere andre, og hans rapporter er den beste kilden til de reiser han var med på. Annen reise (1407–1409). Denne reisen gikk også til Calicut. Zheng He deltok ikke personlig, fordi han da hadde oppsikt med istandsettelsen av templer i Kina. Tredje reise (1409–1411). På den tredje reisen (for Zheng He den andre) var det med 48 skip med ca. 30.000 mann. Den fulgte en lignende kurs som den første. Kongen på Sri Lanka viste seg fiensdlig. Det kom til kamp, og kongen ble tatt til dange og ført tilbake til Nanjingh. Fjerde reise (1413–1415). Rett før årsskiftet 1413/1414 seilte den fjerde flåten ut, med 63 skip og 28.560 mann. Den drog til Hormuzstredet, kjent for sine perler og edelsteiner. En del av flåten seilte ned afrikakysten så langt sør som til Mosambik. Diplomater fra de fjerne land ble tatt med tilbake til Kina. Femte reise (1417–1419). Den femte reise skulle blant annet bringe de besøkende diplomater hjem til sine land. Flåten kom vil Persiagulfen til Østafrika og besøkte blant annet Mogadishu. Sjette reise (1421–1422). Reisen førte via Sørøstasia, India og Persiabukten atter til Afrika. Zheng He selv vendte tilbake til Kina i 1421, det meste av flåten kom tilbake i 1422. Syvende reise (1431–1433). Etter keiserskiftet ble ekspedisjonene innstilt, men ikke før en siste reise var gjennomført. Den bestod av 100 skip og 27.500 mann, og førte til Malakka og Thailand. Ferdinand Magellan. Ferdinand Magellan (født 1480 i Sabrosa i Portugal, død 1521 ved Mactan på Filippinene) var en portugisisk oppdager som seilte for Spania; han var den første som seilte fra Europa til Asia i vestlig retning. Han var den første europeiske sjøfarer som nådde Stillehavet og det var han som gav havet navn. (Han var imidlertid ikke den første europeer som "så" eller "kom til" Stillehavet; det var Vasco Núñez de Balboa som krysset Panamastredet til fots i 1513). Ekspedisjonen lyktes til slutt med å gjennomføre den første jordomseiling. Han døde underveis, men fikk æren. Bakgrunn. Magellan vokste opp som pasje ved hoffet i Lisboa. Han gjorde sin første større sjøreise da han deltok i en ekspedisjon til India i 1505, da Francisco de Almeida skulle innsettes som visekonge i den portugisiske kolonien i India. Han forble i den portugisiske flåten i Indiahavet i 9 år. Der deltok han i slaget ved Diu i 1509. Slaget førte til Portugals endelige seier over den indisk-arabiske flåte og til portugisisk kontroll over Indiahavet. Magellan kom helt til Malakka i 1511.Der kjøpte han seg en malayisk slave som siden alltid fulgte ham. Magellan steg i gradene og ble selv kaptein. Men han kom i konflikt med de portugisiske myndigheter og ble sendt tilbake til Portugal i unåde i 1514. Magellan kom seg til Spania og tilbød sine tjenester til spanske myndigheter. Da den unge kong Karl I overtok styret i landet i 1516, presenterte Magellan for kongen et tilbud om å reise til de nylig oppdagede og ettertraktede Krydderøyene vestover, da han kjente til portugisiske kart som viste at det lot seg gjøre å seile forbi det nyoppdagede Amerika gjennom en passasje. Tordesillasavtalen gav portugiserne enerett på alt nytt land øst for 50 grader vestlig lengdegrad, og dermed også all skipstrafikk til disse områdene. Men en reise vestover kunne ikke Portugiserne forhindre spanjolene å gjennomføre (den samme Tordesillasavtalen hadde gitt alt land vest for den samme linjen til Spania), og Magellan reiste tvil om Krydderøyene på motsatt side av jorda var på spansk eller portugisisk side av den forlengede delelinjen (130 grader østlig lengdegrad). Kongen fattet interesse for ideen, og 20. september 1519 kunne en flåte på 5 skip og mellom 260 og 280 mann sette ut sørvestover over Atlanterhavet. Langs Sør-Amerikas kyster. Skipene nådde Brasils kyster og gjorde et stopp i Rio de Janeiro-bukta. Deretter seilte de videre til de kom til den dype bukta som i dag heter Rio de la Plata. Her lette Magellan etter den passasjen som han kjente til var avmerket på portugisiske kart (som for øvrig var hemmeligstemplede og godt bevoktede i et eget arkiv). Men kartografene som hadde avmerket denne passasjen på 35 grader sør hadde tatt feil. Magellans skip endte opp med å seile opp to store elver som vi i dag kjenner som elvene Paraná og Uruguay. I over to uker forsøkte han forgjeves å finne ”passasjen”. Men Magellan gav ikke opp. Han fortsatte med sin flåte videre sørover i håp om å finne en annen passasje, og søkte i alle bukter, som det er mange av langs Patagoniakysten. Magellan kom så langt sør at han var omtrent på høyde med sørspissen av Sør-Amerika. Men det nærmet seg vinter på den sørlige halvkule, været var dårlig og sjøen voldsom. Det var umulig å fortsette. Magellan bestemte at ekspedisjonen skulle gjøre vendereis og overvintre på et mer beskyttet sted lenger nord på kysten. Landet virket ubebodd, men de oppdaget noen enorme fotspor i sanden, og de kalte derfor landet for Patagonia(Landet med de store føtter). Noe senere traff de på en av kjempene, han var så høy at ekspedisjonsdeltagerne bare rakk ham til livet. Men kjempen var fredelig, fulgte dem til leiren og lot seg beverte og tok imot gaver. Det berettes som et kuriosum at da han fikk et speil ble han slått av skrekk av det han så i det. Under ventingen på våren var det lite mat å finne, og mannskapet måtte leve på reduserte rasjoner. Det var trange kår, mannskapet klaget og lengtet hjem. Til slutt brøt det ut opprør på to av skipene. Opprøret ble slått ned. Magellan, flåtens admiral, henrettet de to kapteinene, satte noen i gapestokk for en stund, og etterlot to menn på en øde øy. Men Magellan lot dette være en advarsel, han trengte det mannskapet han hadde. Etter en stund ble ett av skipene sendt sørover for å rekognosere. Skipet gikk på grunn og forliste,men mannskapet greide med nød og neppe å berge seg i land. To av mennene lyktes etter noen dagsmarsjer å finne tilbake til ekspedisjonens vinterleir over land, og resten av mannskapet ble hentet. Magellan valgte da å vente enda en stund før ekspedisjonen la ut igjen. Da han endelig gav ordre om å bryte opp og fortsette reisen, ble mannskapet fra det forliste skipet fordelt på de gjenværende 4 skipene. Magellanstredet. Det var blitt oktober 1520 da Magellan fortsatte å lete etter passasjen. Endelig 21. oktober fant han innløpet! Passasjen var som en labyrint, full av bukter, viker og fjorder. Det var mange steder det var lett å velge feil. Om natten, da skipene lå til ankers, kunne de se blafrende lys fra land, så landet ble kalt Ildlandet (Det heter det den dag i dag). Lyset var skinnet fra lokal-befolkningens ildsteder. Det tok 38 dager å lete seg gjennom stredet. I dag heter dette farlige stredet Magellanstredet. Da de hadde kommet seg gjennom den utmattende labyrinten, åpnet et hav seg foran dem. Det var godt vær, havet lå stille og blankt, og de kalte det derfor Stillehavet. Men det var bare 3 av de 4 gjenværende skipene som fortsatte ferden. Det beste skipet i flåten, som underveis i stredet var blitt sendt ut for å undersøke en fjord, dukket aldri opp igjen. Skipet hadde snudd og satt kursen mot Spania. Stillehavet krysses. I tillegg til dette tapet var det et problem til. Magellan hadde tidlig på ferden oppdaget at han hadde fått med seg mindre forsyninger enn han hadde bestilt og fått registrert som losset ombord. Han var blitt lurt i Spania. Likevel valgte Magellan å fortsette. 28. november 1520 la han avsted med 200 mann for å krysse Stillehavet. Han regnet med å krysse Stillehavet på noen uker, og satset på at det skulle gå med de begrensede matrasjonene. Men reisen over Stillehavet skulle ta over 100 dager! Mannskapet hadde etter hvert verken mat eller ferskvann igjen. Antonio Pigafetta var en av deltagerne på ekspedisjonen, en italiensk rikmann og eventyrer som betalte for å få bli med. I sin dagbok skriver han at de måtte spise skipskavring som var smuldret opp til mel og var full av mark. Rotter ble så ettertraktet at fangede dyr kunne selges til en halv gull-dukat. De måtte også ty til sagflis og lærbiter bløtt opp i vann. Mange fikk skjørbuk og døde. Før man oppdaget sammenhengen mellom skjørbuk og mangelen på tilgang på frukt og grønnsaker var sykdommen utbredt om bord på langveisfarende skuter. Den valgte ruten var så uheldig som den kunne bli. Skipene seilte forbi de fleste av Stillehavsøyene uten at mannskapet kunne se dem, ettersom øyene ble liggende under horisonten sør for dem. Men endelig 6. mars 1521 så de land. De kom til øya som i dag heter Guam, helt vest i Stillehavet. Her gikk de i land og møtte øybefolkningen, som var vennlige og gav de utsultede langveisfarende mat. Men fra skipene stjal de som ravner alt de kunne komme over av løsøre, både tauverk og lettbåter. Det ble raskt en fiendtlig stemning mellom øyboerne og sjømennene, og Magellan forlot raskt øya, som han kalte Tyveøya, etter først å ha brent ned nærmeste landsby og tømt landsbyens lager for forsyninger til den videre reise. Filippinene. Magellans død. 16. mars 1521 kom de fram til Filippinene. De var nå 150 mann igjen. 50 mann var døde av skjørbuk. Magellans tjener, malayen som Magellan hadde kjøpt som slave på sin reise til Malakka og gitt navnet Enrique, kunne gledesstrålende fortelle at han kunne kommunisere med dem. Malay var nemlig regionens handelsspråk. Kapteinen forsto at Krydderøyene ikke kunne være langt unna.Etter et kort opphold på en av øyene øst i Filippinene, seilte Magellan inn i øyriket i en sørlig passasje, og gikk i land på øya Cebu. Rajah Humabon, herskeren på Cebu, tok vel imot sjømennene, og det oppsto et vennskap mellom ham og Magellan. Rajahen ble presentert for den kristne Gud, og som tegn på sitt vennskap og tillit til de nyankomne lot han seg selv og hele familien omvende og døpe. Men deretter måtte også Magellan yte noe for vennskapet. Rajahen av Cebu var i krig med høvding Lapu-Lapu på naboøya Mactan, og Magellan ble bedt om å hjelpe. Magellan stilte opp, i trygg forvissning om at spanjolenes rustninger ville beskytte dem og deres skytevåpen raskt ville drive fienden på flukt. Men slik skulle det ikke gå. Der de forsøkte å gå i land var det langgrunt, og skuta med væpnede spanjoler kunne ikke seile helt til land. De måtte vasse et godt stykke i tunge rustninger, og før de kom til land møtte de et utall fryktløse krigere, som ikke lot seg skremme av de fremmede med de smellende våpnene. Under retretten ble 8 av spanjolene hugget ned og drept, blant dem Magellan selv. Lapu-Lapu er i nyere tid blitt gjort til Filippinenes nasjonalhelt. Tilbake på Cebu ble Sebastian del Cano valgt til ny kaptein for ekspedisjonen. Men situasjonen var kritisk, og ekspedisjonsmedlemmene lurte på hva de nå skulle gjøre. Fiaskoen mot Cebus fiender førte til at vennskapet mellom Rajahen av Cebu og de gjenværende spanjolene kjølnet. Rajahen vendte seg bort fra kristendommen, de hvites makt var likevel ikke guddommelig. Magellan hadde i sitt testamente erklært at hans malayiske slave Enrique skulle gis friheten når han døde. Men han ble sett på som så viktig som tolk, at del Cano likevel ikke ville sette ham fri. Enrique allierte seg med Rajah Humabon, og 30 av spanjolene ble lokket i en felle. De ble invitert i land på en fest, og Enrique var som vanlig med som "tolk". Men under festen ble alle spanjolene myrdet, og Enrique forsvant. De gjenværende spanjolene skjønte det var på tide å forlate Cebu, her var de ikke ønsket lengre. Det var nå så få folk igjen at de ble samlet på to av skutene, og den dårligste skuta ble brent. Til Brunei og Krydderøyene. Nå fortsatte de to skipene som var igjen under ledelse av Del Cano mot vest. De skaffet seg loser som førte dem til Brunei på Borneo. Der ble de tatt vel imot av sultanen av Brunei,som overveldet del Cano og hans menn med sin rikdom og praktfullt dekorerte parade-elefanter. De fikk handlet til seg store mengder kryddernellik. De fikk vite at Molukkene lå sørøst for dem, og etter en seilas i den angitte retning nådde de endelig sitt mål. De gikk i land i Tidore på Molukkene. Sultanen av Tidore var i strid med sultanen av Ternate, hvor portugiserne hadde sin handelsstasjon. Derfor kunne de føle seg ganske trygge. Skipene ble fullastet med krydder, som ville gi dem og den spanske kongen stor fortjeneste dersom skutene nådde tilbake til Spania. Hjemreisen. Reisens mål var nådd. Men hvordan ekspedisjonen skulle komme seg tilbake til Spania var ikke klarlagt. Del Cano ville fortsette vestover rundt Afrika til Spania. Det andre skipet var i så dårlig stand at det måtte være igjen for å tette lekkasjer. Kapteinen mente det deretter ville være lettere å seile tilbake over Stillehavet via Magellanstredet og tilbake til Spania. De ble enige om å seile hver sin vei. Del Cano satte avsted med 60 mann videre vestover over Indiahavet, rundt Kapp det Gode Håp og opp langs Vest-Afrikakysten tilbake til Spania. Skipet som snudde seilte ganske langt nordover i forsøk på å finne gunstige vinder og havstrømmer, og kom helt opp til kysten av Japan før de måtte gi opp. Den kontinuerlige motvinden tvang mannskapet til å snu og seile tilbake til Krydderøyene. Denne gangen var de ikke like heldige. De ble oppdaget av portugiserne og tatt til fange. Bare 4 av skipets 55 mann lyktes tilslutt å vende tilbake til Spania i 1525. Del Cano satte kursen mot vest over det sørlige Indiahavet for å unngå portugiserne nord i havet. På Natalkysten i Sør-Afrika gikk de i land for å skaffe forsyninger. Her er det funnet en merkestein satt opp av del Cano. Opp langs Afrikas vestkyst holdt de øynene oppe for å unngå portugisiske skip, og holdt seg godt unna straks de så noen. De nådde Kapp Verde-øyene som det siste stopp før Spania uten å ha blitt avslørt. Men der holdt det på å gå galt. Der utgav de seg for å komme fra Amerika. Men et av mannskapet betalte for drikkevarer på land med en pose krydder, og portugisernes mistenksomhet ble vakt, og mannen ble arrestert. Havnens tollere la opp til en øyeblikkelig inspeksjon av lasten om bord i skuta. Men mannskapet om bord ble varslet og kastet loss før båten med tollere nådde fram, og skipet kom seg unna i siste liten. Del Cano måtte etterlate seg 13 mann som ikke rakk tilbake til skipet i tide. Hjemkomst. 6. september 1522 kom skipet Victoria tilbake til Spania. Om bord var det bare 18 mann igjen, av de 260-280 som hadde reist ut. Av de 60 som hadde fulgt med del Cano fra Krydderøyene, var 29 mann døde av skjørbuk, mens 13 var igjen som fanger på Kapp Verde-øyene. Blant de 18 hjemvendte var også Pigafetta med sine nedtegnelser. Men det var likevel ikke hans dagboknotater som gjorde reisen berømt i samtiden.De overlevende ble grundig intervjuet av en kongelig notarius, og rapporten som deretter ble offentliggjort vakte stor oppsikt. Pigafettas dagbok ble gjenoppdaget i nyere tid og utgitt i bokform, også i norsk oversettelse. Reisen hadde tatt 3 år. Sebastian del Cano og hans menn ble hyllet som helter, og Ferdinand Magellan ble nesten glemt. Krydderet som de hadde med seg var verdt så mye at det var nok til å dekke alle utgiftene til hele ekspedisjonen, og enda var det et solid overskudd. Men mannskapet ble dårlig betalt, bare del Cano ble godt belønnet. Han ble adlet, og fikk sitt eget våpenskjold der hans reise jorden rundt ble hedret. Ettervirkninger. I 1525 sendte Karl I. ut en ny og større ekspedisjon for å følge den samme ruten som Magellan hadde tatt over Stillehavet. Men denne ekspedisjonen lyktes ikke; mange skip gikk ned, og de gjenværende ble tatt i arrest straks de nådde Molukkene i 1526. Etter lengre forhandlinger mellom Spania og Portugal sa Spania fra seg alle rettigheter på Krydderøyene i 1529, og de fangetagne spanjolene ble etter hvert sluppet fri og sendt hjem. De få overlevende kom hjem etter mange viderverdigheter om bord på portugisiske skip i 1532-33. Filippinene, som portugiserne ikke så på som noe av verdi, fikk Spania beholde. Øyriket ble besøkt på ny i 1544 og kolonisert først i 1565, og fikk da navnet Filippinene etter den daværende spanske kong Filip II. Øyriket, som spanjolene beholdt til 1898, ble et viktig knutepunkt for handel mellom spanjolene og kineserne, som strømmet til fra nordvest og tilbød sitt porselen og sin silke mot Mexicos sølv. Det ble opprettet en handelsrute over Stillehavet mellom Mexicos havneby Acapulco og den nye kolonien Manila nord på Filippinene. Manila fikk raskt en stor befolkning med kinesiske handelsmenn som fallbød sine varer. Store mengder sølv ble skipet ut mot vest, mens silke og porselen kom tilbake til Mexico fra vest. Å seile om Magellanstredet var for langt og risikabelt. Varer fra Kina som skulle videre til Spania ble fraktet over land til Mexicogulfen og fraktet videre over Atlanteren derfra. Ideen til Magellan ble forlatt. Men Magellans og Del Canos reise var en prestasjon det skulle gå mer enn 50 år før noen andre gjorde etter (Francis Drakes reise 1577-80). Og det var verdens første jordomseiling. Johanna Spyri. Johanna Spyri (født Johanna Louise Heusser 12. juni 1827 i Hirzel, Kanton Zürich, Sveits, død 7. juli 1901 i Zürich) var en sveitsisk forfatter og skaper av romanfiguren «Heidi». Biografi. Spyri var det fjerde av seks barn av legen Johann Jacob Heusser og dikteren Meta Heusser-Schweizer. Hun vokste opp i Hirzel i kantonen Zürich, og som barn tilbragte hun mange somre i området rundt Chur i Graubünden, hvor mange av hennes senere fortellinger er henlagt. I 1852 giftet hun seg med advokaten Johann Bernhard Spyri, senere byskriver i Zürich. Hennes første fortelling, "Ein Blatt auf Vronys Grab", utkom først i 1871. I 1881 skrev hun "Heidis Lehr- und Wanderjahre", som ble en verdenssuksess. Et år senere fulgte annet bind, "Heidi kann brauchen was es gelernt hat". Denne boken ble også svært meget lest. Den skal etter bibelen og koranen være verdens mest oversatte bok og er filmet en rekke ganger, senest i Tyskland i 1978 av Joachim Hess. Verket har bidratt til å preget utlandets bilde av Sveits som få andre litterære verker. Bøkene om Heidi handler om en foreldreløs pike som kommer for å leve sammen med bestefaren, en eksentrisk type som bor avsides i de sveitsiske alpene. Hun blir senere selskapspike for en svakelig pike fra en rik familie i Frankfurt. Alle Spyris bøker og tekster retter et kritisk og ikke forskjønnende blikk på Sveits og livsbetingelsene for mennesker under den tidlige industrialiseringen. Særlig barns og unge pikers skjebner lå henne på hjerte (hvorfor mange av hennes bøker har undertittelen "«Eine Geschichte für Kinder und auch für Solche, welche die Kinder lieb haben»" ("En fortelling for barn og for de som elsker barn"). Hennes tekster er dermed ikke bare litterært interessante, men også sosialhistorisk. I de tredve årene fra 1871 til hennes død publiserte Johanna Spyri 31 bøker og 48 fortellinger. Spyris bøker gjorde pikenavnet Heidi populært i mange land, bl.a. Norge. Se også. Spyri, Johanna Spyri, Johanna Spyri, Johanna Spyri, Johanna GSG 9. a>, et av våpnene som brukes av GSG9 GSG 9 der Bundespolizei er en tysk antiterrorstyrke underlagt det tyske føderale politiet. Den anses som en av de beste antiterrorstyrkene i verden, og har særlig stor erfaring i å bekjempe venstreekstrem terrorisme (se RAF). GSG 9 ble dannet etter mønster fra det britiske SAS etter Münchenmassakren i 1972, som følge av politiets dårlige håndtering av denne situasjonen. GSG 9 spilte en viktig rolle i terrorbekjempelse under «den tyske høsten» i 1977. Under kapringen av Landshut ble GSG 9 satt inn for å befri flyet i Mogadishu, noe gruppen lyktes med uten at gisler mistet livet. Mange andre antiterrorenheter er organisert med GSG 9 som forbilde. GSG9 stod opprinnelig for "Grenzschutzgruppe 9", og GSG9 var organisert som en gruppe i Bundesgrenzschutz. Etter at Bundesgrenzschutz ble omdannet til Bundespolizei i 2005 beholdt gruppen navnet GSG 9, med tillegget «der Bundespolizei», men navnet GSG9 brukes nå bare i initialform og står ikke offisielt for noe. Norbatts bataljonssjefer. Norbatts bataljonssjefer og nestkommanderende bataljonssjefer 1978-1998 Bourree. Bourrée var en populær dans i Auvergne og Bizkaia i Spania på det 17. århundre. Den ble danset i rask todelt takt og kan sammenlignes med gavotten. Den musikalske formen ble også brukt av enkelte komponister; ofte som en dansesats i en suite, men også som selvstendige stykker. Frédéric Chopin komponerte to bourréer for piano. Diablo. "Diablo" er et action-rollespill utviklet og utgitt av Blizzard Entertainment til PC og Macintosh i 1996. Det er det første spillet i "Diablo"-serien. Oppbygning. I "Diablo" skal man styre en figur rundt i en underjordisk verden full av skjeletter, demoner og andre monstre som man skal bekjempe. Men man skal også plukke forskjellige skatter og andre ting, som man enten kan bruke selv eller selge for å kjøpe nye våpen. Hovedmålet er å til slutt beseire mørkets fyrste, "Diablo". Spillkonseptet er helt klart inspirert av de gamle roguelignende spillene, som NetHack og Angband, som var populære på 1980-tallet. Grafisk er det en videreutvikling i forhold til de gamle spillene i den sjangeren, selv om Diablo mangler noe i avanserthet i forhold til klassikerne. Av mange regnes Diablo-serien som et grafisk rogue-lignende spill. Navnet Diablo er hentet fra det spanske ordet for djevel. Det første spillet i Diablo-serien kom ut i januar 1997 (30. november i Amerika) og ble en stor suksess. Da det kom ut var grafikken temmelig avansert, spillet hadde i tillegg en god historie og var bra designet. Spilleren befinner seg i den mørke middelalderbyen Tristram hvor byens katedral er bygget over et gammelt munkekloster. Om natten hører byens innbyggere merkelige lyder derfra og ser mystiske flakkende lys. Historien er en klassisk historie mellom himmel og helvete, der byen Tristram er senter for kampen. Spillerens oppgave er å utforske labyrinten under klosteret og til slutt beseire demonen Diablo. Figuren. Ettersom spilleren dreper monstre får han "erfaringspoeng" som han etter hvert kan bruke til å bygge på figuren ved å kjøpe egenskaper og ferdigheter. Karakterens "nivå" (såkalt "level" på engelsk) stiger i samsvar med erfaringspoengene, der høyeste nivå er 50. Verdenen. Spillet består av blant annet av byen Tristram der spilleren ikke får lov å slåss, men kan kjøpe, selge og identifisere utstyr, i tillegg til å snakke med og skaffe seg informasjon fra byens innbyggere. Labyrinten under katedralen består av delene "the church", "the catacombs", "the caves", og "hell". Etterhvert som spilleren beveger seg lengre og lengre nedover i etasjene blir monstrene større og vanskeligere, men gir også større avkastning i erfaringspoeng. "Diablo: Hellfire". I 1997 kom påbyggingspakken "Hellfire" til "Diablo". "Hellfire" ble ikke laget av Blizzard, men av Sierra Entertainment. Utvidelsen inneholdt flere magier, monstre og utsyr. I tillegg ble den nye klassen "munk" introdusert, som er flink uten våpen, med knyttnever, føtter og med lite rustning, og en spesiell evne kalt for «ki-energi». Denne ekspansjonen ble dessverre regnet som fryktelig dårlig, den «floppet» stort og man vil ikke finne den på noen offisielle lister over Blizzards offisielle spill. Ekspansjonen ble ikke gitt ut i Europa. Videospill. Videospill er spill der deltakeren bruker elektronisk utstyr og en bildeskjerm Slike spill innebærer interaksjon med et brukergrensesnitt for å generere en visuell tilbakemelding på en grafisk elektronisk enhet. «Video» i ordet «videospill» refererer vanligvis til en rasterskjerm. De elektroniske systemene som brukes for å spille kalles plattformer. Dette kan være personlige datamaskiner eller rene spillkonsoller. De rangerer fra store datamaskiner til håndholdte enheter, slik som mobiltelefoner og PDAer. Spesialiserte videospill, slik som arkadespill var tidligere vanlige, men har med tiden blitt mindre populære. Styremekanismen er kalt en spillkontroller og den varierer etter plattform. En konsollkontroller kan for eksempel bare bestå av en knapp og en joystick eller et dusin knapper og flere joysticker. Mange tidlige dataspill brukte maskinens tastatur som brukergrensesnitt og noen behøvde også en joystick med minst en knapp. De fleste moderne dataspill lar spilleren bruke tastatur og mus samtidig. Bortsett fra visuell tilbakemelding bruker videospill også andre systemer for å tilby interaksjon og informasjon til spilleren. Et par eksempler er lyd og vibrering i spillkontrolleren. Opprinnelse. Videospillenes opprinnelse kan spores tilbake til slutten av 1940-årene da ideen om et videospill ble unnfanget og patentert av Thomas T. Goldsmith jr. og Estle Ray Mann. I 1958 ble William Higinbothams "Tennis for Two" utviklet og i 1962 ble "Spacewar!" utviklet. Sistnevnte er sett på som det første dataspillet. I 1972 ble Magnavox Odyssey, den første spillkonsollen, utgitt. Ralph Baer blir kreditert som skaperen av den første spillkonsollen, «the brown box», som var prototypen for Magnavox Odyssey. Plattformer. I dagligtale er et dataspill et spill som spilles på en datamaskin som er koblet til en høyoppløselig monitor. Et konsollspill blir spilt på en elektronisk innretning som kobles til en vanlig TV eller videomonitor. En håndholdt spillkonsoll er et selvfungerende elektrisk apparat som kan holdes i brukerens hender. Arkadespill refererer vanligvis til et spesialisert type elektrisk apparat som er laget for å spillet bare et spill og det er installert i et kabinett med en monitor. Disse forskjellene er ikke alltid klare og det kan være noen spill som krysser plattformer. Det finnes også apparater med skjermer som kan spille spill, men som ikke er utviklet spesielt for det. Disse kan være mobiltelefoner, PDA-er, grafiske kalkulatorer, GPS-mottakere, MP3-spillere, digitalkameraer og klokker. Sjangre. Et videospill, likt mange andre former for media, kan deles inn i forskjellige sjangre basert på blant annet hvilken oppbygning spillet har og målene i spillet. Spill har ofte vært enklerere å klassifisere innen visse sjangre på grunn av begrensningene på forskjellige plattformer og kommersielt press. Spillbransjen. Det finnes få store spillutviklingsselskaper i Norge. Funcom, som står bak blant annet "Drømmefall" og "Den lengste reisen", i tillegg til "Anarchy Online" og ' som er MMORPG. Funcom holder nå på med et enormt rollespill ved navn The Secret World. Electronic Arts vil gjerne samarbeide med dem. I tillegg finnes selskaper som Innerloop, Fifth Season, Ravn Studio og Caprino Video Games. Videospillindustrien er internasjonalt svært stor. De viktigste landene for spillutvikling er Japan, USA og Storbritannia. Noen av de største videospilldistributørene, som Electronic Arts, er etablert med eget kontor i Norge, men de fleste blir representert av norske distributører. Viktige spilldistributører i Norge er (i tillegg til Electronic Arts) Nordisk Film Interactive, KE Media, Bergsala og Vivendi Universal Games. Distributørene er gjerne organisert gjennom Norges Spill- og Multimedia-leverandørforening (NSM). Spillbransjen er i dag like stor som filmbransjen og ventes å bli større enn musikkbransjen i løpet av de neste årene. Gullstikka. Hvert år arrangerer Norsk spill- og multimediaforening en prisutdeling i Norge for videospill kalt Gullstikka. Dette arrangementet har funnet sted siden 2003. StarCraft. "StarCraft" er et svært populært sanntidsstrategispill utviklet av Blizzard Entertainment, utgitt våren 1998 til Windows, og senere til Macintosh og Nintendo 64. I november 1998 kom utvidelsespakken "Brood War". I "StarCraft" velger man å styre en av tre fraksjoner, "Terran", "Protoss" eller "Zerg", hver av rasene med sine egne spesialiteter og taktiske fordeler. Ingen rase er har noen bestemte fordeler i dette spillet, og derfor går Starcraft mest ut på din evne til å både bygge opp en hær raskest mulig (macro), og forsvare deg selv mot fienden (micro). Jo fortere du får etablert en hær, jo fortere får du ned fienden og vinner spillet, men du må huske på å ta vare på resursene til senere bygging og oppgradering av troppene. Terran. "StarCraft" er satt i framtiden. Og det som har skjedd på jorda er ganske enkelt det at planeten er blitt overbefolket gjennom det 21 århundre. Som en reaksjon på både overfylt planet og fengsel, samt som et vitenskapelig eksperiment blir en gruppe dødsdømte fanger sendt ut for å kolonisere en annen planet. 40–000 fanger ble sendt ut i verdensrommet, og takket være en kritisk feil i navigasjonssystemene deres havnet de langt utenfor de planlagte koordinatene, og måtte til slutt bruke nødsystemer for å i hele tatt lande noen plass. De som overlevde turen, dannet en konføderasjon i sin nye verden. Ikke lenge etter, ble de angrepet av ukjente vesener som totalt ødela en av konføderasjonens utposter. Før de rakk å angripe en andre utpost, trakk disse vesenene, som kalte seg selv "protoss", seg unna av ukjente grunner. Grunnen fant de kort tid etterpå, da en annen rase ble funnet på planeten, nemlig rasen "Zerg". Protoss. Den enigmatiske rasen kjent som Xel'Naga gikk en gang ned på planeten Aiur, der de utviklet sitt nye eksperiment de kalte "Protoss". De styrte evolusjonen av dyrene i Aiur's dype jungler ved hjelp av genetiske midler, og mente de kunne skape den fysisk perfekte skapning her. Men Protossene utviklet seg raskere enn de hadde regnet med, og begynte etter hvert å stå opp mot sine mestre. Xel'naga innså at de hadde strukket eksperimentet sitt for langt, og stakk av fra planeten Aiur, der de lot sine nye kreasjoner leve for seg selv. Da den menneskelige faksjonen kom seilende gjennom rommet, var Protossene såpass utviklet at de lett kunne spionere på dem fra sine egne utposter. De ble fort fascinert over denne rasen, som ikke hadde på langt nær den samme teknologien som Protossene hadde, og som stadig kriget med hverandre, men likevel klarte å tilpasse seg miljøet rundt seg og trives der. I 200 år studerte de menneskene nysgjerrig, helt til en tredje rase kom til en av menneskenes planeter. Denne tredje rasen infesterte menneskene og brukte dem for å vokse seg sterkere, og Protossene ble skremt av deres effektivitet. Protossen Tassadar fikk i oppdrag å sende en krigsflåte for å utrydde all Terran befolkning på de planetene de hadde kolonisert. Men etter å ha utryddet en planet for liv, begynte Tassadar å tvile på at dette var det rette å gjøre. Derfor snudde han før angrepet på den neste menneske-bebodde planeten, bestemt på å heller bekjempe den tredje rasen uten å måtte utrydde uskyldige folkeslag. Zerg. Etter Xel'Nagaenes flukt fra Aiur, bosatte de seg på den vulkanske planeten Zerus, for å fortsette sine evolusjonære prosjekter. Denne nye insekt-lignende rasen de lagde, kalte de "Zerg". Zergene hadde egenskapen at de kunne ta over andre dyr, og brukte den egenskapen for å overleve på planeten, og manipulere omgivelsene sine. Xel'Nagaene husket godt fiaskoen med Protossene, og bestemte seg for å lage en "Overhjerne" som kunne kontrollere alle zergene for å unngå de opprørske tendensene som gjorde Protossene uomgjengelige. Men denne Overhjernen utviklet etter hvert en egen personlighet og høye ambisjoner om å videreutvikle rasen den hadde blitt satt overfor, og til slutt angriper Zergene Xel'nagaene, som blir helt overrasket over angrepet fra det de trodde var et vellykket eksperiment. Overhjernen lærte av Xel'Nagaenes logger av tidligere eksperiment at en annen rase, Protossene fantes, og bestemte seg for at de også måtte bli assimilert til en del av Zerg rasen. Dermed la de ut på en ferd mot Protossenes hjemverden Aiur.. StarCrafts oppbygning. Blizzard gjorde stor suksess med Warcraft II, men det store minuset med "Warcraft" var at det bestod av to raser med enheter som tilsvarte hverandre, slik at variasjonen på taktikker var minimal, og begge lag hadde samme styrker og svakheter. Med "StarCraft" snur de på den trenden og lager stor variasjon i mulige strategier. "StarCraft" ble en stor suksess fordi de tre rasene har helt forskjellige enheter, men likevel er svært jevnt balansert og ingen av dem var betydelig overlegne. Nettopp fordi hver rase har så mange forskjellige enheter, så finnes det alltid en metode for å lett bekjempe motstanderens oppbygde forsvar eventuelt angrep. StarCraft verden rundt. Da Blizzard ga ut utvidelsespakken "Brood War", kunne spillet holde seg populært i mange år til, og det ble holdt turneringer verden over. Dette er også mye takket være Blizzards brukervennlige og velbrukte nettservere på Battle.net. Spesielt populært ble spillet i Sør-Korea, der offisielle turneringer fortsatt eksisterer, og profesjonelle "StarCraft"-spillere blir betraktet som kjendiser. StarCraft er det stategispillet som der har vært avholdt flest turneringer i. Det ble nylig avholdt en stor turnering i Sør-Korea, GSI GOMTV Star Invitational – denne ble kringkastet med en dedikert Engelsk kommentator. Personer fra hele verden kunne få et innblikk i den sørkoreanske Starcraft scenen. Ellen Moen. Ellen Moen (født 6. desember 1946, død 1. juli 2004 i Spania) var en norsk forsvarsadvokat og journalist. Moen var journalist i "Morgenbladet" fra 1969 til 1972, da hun begynte som reporter og etter hvert ankerkvinne i Dagsrevyen i NRK. I 1985 gikk hun over i jusen og ble fullmektig og senere kompanjong hos Tor Erling Staff (firma Staff & Moen AS). Fra 1998 drev hun eget advokatfirma. Moen ble i 2000 valgt til president i Kongelig Norsk Automobilklub (KNA). Thor Hushovd. Thor Hushovd (født 18. januar 1978 i Grimstad) er en norsk landeveissyklist. Han ble verdensmester i landeveissykling i Geelong, Australia 2010 og vant grønn trøye i Tour de France 2005 og 2009. Han har totalt ti etappeseire fra Tour de France, og har i alle årene siden 2003 vært blant de fem beste i poengkonkurransen. Hushovd ble profesjonell i 2000 og syklet for det franske laget Crédit Agricole fra 2000 og til laget ble lagt ned etter 2008-sesongen. Han syklet deretter to sesonger for det sveitsiske laget Cervélo TestTeam frem til det ble slått sammen med daværende Garmin-Transitions til Garmin-Cervélo før 2011-sesongen. Foran 2010-sesongen startet han sitt eget sykkellag, Plussbank Cervélo. Laget har som mål å utvikle talenter fra Sørlandet. Hushovd har signert kontrakt med BMC Racing Team for 2012-sesongen. I starten av sin karriere var han mest kjent som en temporytter og spurtspesialist, men har med alderen blitt en sterkere klassikerrytter, og har blant annet kommet på pallen i Paris–Roubaix to ganger. I tillegg har han blitt en bedre klatrer. Junior. Hushovd begynte å sykle som 10-åring, og vant sitt første ritt på tempoetappen over 5 kilometer under Vårtråkken i 1988. Han syklet også terrengsykkelritt som junior. På det norske juniorlandslaget vant han i 1995 en etappe i Tour of Frankfurt, og i 1996 ble han juniornorgesmester i både tempo- og landeveisritt. Han kom også på tiende plass på temporittet under juniorverdensmesterskapet dette året. U23/amatør. I 1997, i hans første år som U23-rytter, tok Hushovd fire etappeseiere under Ringerike Grand Prix, og ble dermed den yngste vinneren av rittet med sine 19 år. Året etter vant han U23-verdensmesterskapet i temporitt og U23-utgaven av Paris–Roubaix og Paris–Tours (+ verdenscupen). I 1999 tok han i alt 22 seiere som amatørrytter, og igjen Ringerike Grand Prix, inkludert tre etappeseiere. 2000 - 2005. Hushovd ble profesjonell for Crédit Agricole i 2000. Som året før tok han tre etappeseire i Ringerike Grand Prix, men ble bare nummer to sammenlagt. Han deltok for første gang i de Olympiske Leker under Sydney-OL i 2000, og kom på syvende plass på temporittet. Hushovd debuterte i Tour de France i 2001. Han var med på laget som vant lagtempoen på 5. etappe, men måtte bryte på den 12. etappen pga. kneskade etter å ha kollidert med et tre tidligere i uka. 26. juli 2002 tok han sin første etappeseier i Tour de France da han slo Christophe Mengin som han hadde vært i brudd sammen med på målstreken på den 18. etappen. 2003 var ikke et suksessrikt år. Tidlig på sesongen led han av overtrening og mistet vårklassikerne. Han mistet også siste del av sesongen inkludert VM på grunn av en velt. I 2004 ble han norgesmester både på tempo og landeveisritt, og vant den franske cupen ("Coupe de France") sammenlagt. På den tredje etappen i Tour de France fikk han som første nordmann i historien æren av å kjøre med den gule ledertrøya. Han vant også den åttende etappen som gikk til Quimper. I 2005 tok han blant annet etappeseier i Catalonia rundt, Firedagers i Dunkerque, Dauphiné Libéré og Tour du Limousin. Han kom også på tredjeplass i Milano–Sanremo, og ble norsk mester på tempo for tredje gang. Under Tour de France vant han den grønne trøya til tross for at han ikke vant en eneste etappe. I Vuelta a España 2005 vant han 5. etappe. Han ledet poengkonkurransen da han trakk seg etter ti etapper. 2006. 2006 var en bra sesong med seier i Gent–Wevelgem og etappeseire i blant annet Dauphiné Libéré, Tirreno–Adriatico og Catalonia rundt. I Tour de France 2006 vant han prologen og kunne dermed igjen ikle seg gul trøye. Han tapte trøya etter et uhell i spurten på første etappe der han ble truffet av en papphånd og ble sendt til sykehus. Den gule trøya tok han tilbake etter andre etappe. Etter tredje etappe mistet han den igjen. Hushovd vant også den prestisjefylte sisteetappen opp Champs-Élysées, men måtte nøye seg med tredjeplass i poengkonkurransen. I Vuelta a España 2006 vant han 6. etappe og ble nummer to på 2., 3., 4., 13. og 21. etappe. Han syklet i den gyldne ledertrøya fra 3. til 5. etappe og vant poengtrøya. 2007. Hushovd stilte til start i Giro d'Italia for første gang i Giro d'Italia 2007. Hushovd krysset mållinjen som nummer to på etappe nummer sju, men ettersom vinneren av etappen Alessandro Petacchi senere ble tatt i doping, ble Hushovd tilkjent seieren. Hushovd ga seg på 12. etappe. 9. juli 2007 var han involvert i en massevelt på andre etappe av Tour de France 2007, men bare to dager senere, 11. juli 2007 vant han igjen ved en massespurt på fjerde etappe. 2008. I 2008 tok Hushovd viktige seire i blant annet prologen og poengkonkurransen i både Paris–Nice og Catalonia rundt, samt etappeseire i Tour Méditerranéen og Firedagers i Dunkerque. Foran Tour de France var han blant de største favorittene til å vinne den grønne trøya. Han vant 2. etappe, og etter 5. etappe kunne han iføre seg grønn trøye, men ble til slutt slått av Oscar Freire med 50 poeng. Hushovd stilte ikke til start under sommer-OL i 2008, selv om han egentlig var tatt ut på OL-landslaget. Etter sykdom og utmattethet etter Tour de France 2008, bestemte han seg for å trekke seg fra lekene og fra VM senere på sesongen. Crédit Agricole ble lagt ned etter 2008-sesongen, og Hushovd gikk over til det sveitsiske laget Cervélo TestTeam. 2009. 2009-sesongen startet med seier i Omloop Het Nieuwsblad, og fortsatte med tredjeplass i Milano–Sanremo og tredjeplass i Paris–Roubaix på tross av at han veltet i en sving 15 km før mål, og etappeseire i blant annet Tour of California og Catalonia rundt (2). 9. juli vant han sin sjuende etappeseier i Tour de France da han spurtet først inn på den sjette etappen med målgang i Barcelona. Hushovd vant poengkonkurransen igjen etter å ha kjempet om den med Mark Cavendish igjennom hele rittet. Cavendish så lenge ut til å vinne, men Hushovd sanket med seg viktige poeng på noen av de harde etappene i fjellene, blant annet da han var i brudd på 7. etappe. Dermed kunne Hushovd stige opp på podiet på Champs-Élysées etter å ha vunnet den grønne trøya med 280 poeng, 10 poeng foran Cavendish. 2010. 2010-sesongen startet med en sjetteplass i en svært kald utgave av Kuurne–Brussel–Kuurne. Det ble også en sjetteplass i Milano–Sanremo. I Paris–Roubaix måtte han nøye seg med en andreplass bak Fabian Cancellara. I mai brakk han kragebeinet, men var tilbake på sykkelen i tide til å bli norsk mester på fellesstart for andre gang. På andre etappe av Tour de France var Hushovd i god posisjon til å ta over den grønne trøya, men på grunn av en velt ble spurten nøytralisert til stor irritasjon fra Hushovd. Neste dag var han tilbake og tok etappeseieren på tredje etappe, en 210 kilometer lang etappe mellom Wanze og Arenberg Porte du Hainaut, preget av flere strekninger med brostein. Dette var hans åttende etappeseier i Tour de France. Han var med i Vuelta a España 2010 som forberedelse til VM og vant der 6. etappe. Hushovd ble verdensmester 3. oktober 2010 i Geelong i Australia. 32-åringen satt trygt plassert i hovedfeltet i hele det 259,9 kilometer lange rittet. Da alle bruddene ble innhentet og Hushovd klarte å komme seg med en gruppe på cirka 15 ryttere som spurtet om verdensmestertittelen, var han suveren og vant med over en sykkellengde til danske Matti Breschel, som ble nummer to. Etter at Cervélo TestTeam måtte legge ned satsningen etter 2010-sesongen, grunnet mangel på hovedsponsor, valgte Thor Hushovd og store deler av restene av laget å gå videre til Garmin-Cervélo. 2011. Hushovd hadde igjen som mål å vinne Paris–Roubaix og stilte som kaptein for et sterkt lag, men i stedet ble det hans lagkamerat Johan Vansummeren som stakk av med den. Hushovd tok ikke sin første seier før i Sveits rundt, 14. juni. Før Tour de France var det klart at Hushovd ikke skulle gå for den grønne trøya, men i stedet satse på etappeseire og gul trøye. Han startet med å bli nummer tre på første etappe, og etter at Garmin-Cervélo vant lagtempoetappen, fikk han den gule trøya for tredje gang. Den beholdt han til og med åttende etappe. På 13. etappe var han i brudd, og kom alene til mål. På 16. etappe var Hushovd igjen i brudd, denne gangen vant han et spurtoppgjør mot Edvald Boasson Hagen, og tok sin tiende etappeseier. Priser. Hushovd er ambassadør for Kreftforeningen i Norge, og han ga bort pengeprisen på 50 000 for «Årets navn» 2010 fra Verdens Gang til en lokal innsamlingsaksjon for kreftrammede Gunn Selma Kvinge i Grimstad, sammen med sin signerte vinnertrøye fra da han vant tredje etappen i Tour de France 2010. Trøya ble auksjonert bort for 50 000 kr. Privatliv. Hushovd ble gift i 2007 og har en datter og en sønn. Frantz Saksvik. Frantz O. Saksvik (født 16. april 1937, død 1. juli 2004) var programsekretær i Norsk Rikskringkasting, forfatter, konsulent og lærer. Saksvik er særlig kjent for fjernsynsprogrammet "Unnskyld at jeg spør". Han stod også bak programmene "Åpen post", "Hvis bare..." og "Kveldsforum" som var det første kveldssetet i norsk fjernsyn. Saksvik var fra Drammen. Henning Kraggerud. Henning Kraggerud (født 23. juni 1973) er en norsk fiolinist, bratsjist og komponist. Kraggerud ble født i Oslo, gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, debuterte i 1992, og er en profilert kammermusiker. Han har også vært solist med alle norske symfoniorkestre og en rekke utenlandske. Han har gjort flere innspillinger, bl.a. av Griegs sonater, samt Sibelius' og Sindings konserter. Som kammermusiker har han samarbeidet med musikere som bl.a. Leif Ove Andsnes, Martha Argerich, Stephen Kovacevich, Truls Mørk og Kathryn Stott. Sammen med pianisten Helge Kjekshus har Kraggerud gitt konserter i USA i abonnementseriene til ledende arrangører i San Francisco, Washington D.C., Chicago og New York, og i London Wigmore Hall "Young Masters Series". Kraggerud deltar også i dokumentarfilmen om Ole Bull. Han spiller ikke personen Ole Bull, men fiolinisten tolker Bulls musikk, og blir dermed en gjennomgangsfigur i filmen. Henning Kraggerud fikk Grieg-prisen i 1998, og var festspillmusiker i Bergen i 2004. For albumet "Eugéne Ysaÿe: Six Sonatas For Solo Violin" fikk han Spellemannprisen 2008 i klassen klassisk musikk. Fra høsten 2012 er han kunstnerisk leder i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Appelsin. Appelsin er frukten fra appelsintreet ("Citrus sinesis") og er en sitrusfrukt i rutefamilien. Opprinnelse. Arten stammer opprinnelig fra Kina, men dyrkes nå også i middelhavsområder. Den dyrkes også i USA og Latin-Amerika. Frukten er rund og oransje med tykt skall. Appelsintreet kan bli opp til tolv meter høyt. Det har læraktige blader, noen torner og det blomstrer hele året. Frukten er egentlig et bær. Det er for det meste fruktene fra treet som blir brukt, men det er mulig å lage te av blomstene. De kan også kokes og brukes i mat. Appelsiner plukkes ofte før de er modne, hvilket dessverre får effekt på smaken, som blir mer syrlig og mindre aromatisk. Dette skyldes den oftest lange transportveien fra opphavslandene, som f.eks. Nord-Afrika, Hellas, Italia, Israel, Spania og Tyrkia. Navnet "appelsin" betyr «kinesisk eple». Dette navnet kommer fra folkelig nederlandsk "appelsien" (standard nederlandsk: "sinaasappel") og blir brukt på dansk, norsk, svensk ("apelsin"), islandsk ("appelsína"), russisk ("apelsin") og på finsk ("appelsiini"), men ikke på tagalog ("dalandan"). Produksjon. Brasil er verdens største produsent av appelsiner (28,8 %), etterfulgt av USA (13,6 %) og Mexico (6,6 %). Bruksområde. I Norge spises stort sett appelsiner ferske i båter, men de kan også brukes i salater, sauser, marinader og dressinger. Også skallet kan brukes, for eksempel er apsikat laget av appelsinskall. Hver påske spises det mer enn 17 millioner appelsiner i Norge. Oppbevaring. Appelsinen har god holdbarhetstid og oppbevares best ved 5-10 °C, ikke i kjøleskap. Det finnes gode appelsiner året rundt, men toppsesongen er fra desember til rundt påsketider. Appelsiner skal være mørk gule eller oransje og blanke. Noen appelsiner har antydning til grønnfarge på enkelte områder, men dette påvirker ikke kvaliteten. En tung frukt tilsier at appelsinen er fin og saftig. Den skal være glatt og fast i skallet. Tykkelsen på skallet kan variere veldig mellom ulike appelsinsorter, så det sier lite om kvaliteten. Næringsinnhold. Appelsinen er en av våre viktigste vitamin C-kilder, men er også den frukten som inneholder nest mest kalsium (40 mg pr. 100 g), slått av solbær (60 mg pr. 100 g). Aprikos. Aprikos ("Prunus armeniaca") er frukten fra aprikostreet. Frukten spises som den er, tørket eller hermetisk. Den brukes også til syltetøy. Til tross for det vitenskapelige navnet er det omdiskutert om aprikosen stammer fra Armenia, da aprikosen har vært dyrket av mennesker svært lenge, og aprikosens opprinnelse regnes som ukjent. Aprikoskjerner har vært funnet i utgravninger fra kobberalderen i Armenia, men spor etter aprikosdyrking er også funnet i India, og i Nordøst-Kina, der den antakelig har blitt dyrket i over 4000 år. Aprikosen dyrkes først og fremst i Kaukasus, Sørøst-Asia, Sør-Europa og Nord-Afrika. Tyrkia er verdens største aprikosprodusent. Frøet til aprikostreet, aprikoskjernen, kan få en sterk, bitter smak, og brukes som smakstilsetning i blant annet amaretto-likør og aprikossyltetøy. Aprikoskjerner inneholder også cyanoglycosidet amygdalin, også kjent som laetril, eller "vitamin B17". Dette påstås å skulle kunne kurere og forebygge kreft, men flere kliniske studier konkluderer med at amygdalin verken er effektivt som kreftbehandling, eller trygt å bruke, da amydalin er giftig. Aprikoskjerner bør derfor ikke inntas i store mengder. Gresskar. Gresskar er en frukt fra planteslekten "Cucurbita" som tilhører gresskarfamilien. Det finnes ca 20 arter, men den mest kjente er kjempegresskar ("Cucurbita maxima") med sin store størrelse og klare oransje farge. Matlaging. Gresskar kan fint brukes i matlagingen. På grunn av konsistensen er det ikke så vanlig å spise gresskar i rå form. Det er vanligere at gresskar stekes, kokes eller dampes. Om man heller melk og sirup ned i et gresskar og rører rundt så vil det etter hvert danne seg en velsmakende pudding. Gresskar brukes også i blant annet suppe, salat, marmelade, pai, puré, scones og kake. En samling kjempegresskar på rundt 60-70 kg Halloween. Bruken av gresskar går igjen i mange tradisjoner rundt om i verden. De brukes som oftest ved feiring av Halloween i USA, der man tar ut fyllet, skjærer ut grimaser i skallet og legger stearinlys eller elektriske glødelamper i gresskaret. Dette er en gammel tradisjon som stammer fra det keltiske samfunnet og som ble bragt med til USA av emigrerende irer. Størrelse. Et utvalg gourds, dekorative minigresskar Gresskar finnes nær sagt i alle størrelser. Mini-gresskar, i USA ofte kalt "gourds", er på størrelse med pærer, mens kjempegresskar er en populær grønnsak å dyrke blant dem som har hang til å sette rekorder. I oktober 2011 ble det i Quebec i Canada fremvist et kjempegresskar på nær 825 kg. Guava. Guava'", også kalt guajava, er navnet på frukten hos guavatreet ("Psidium guajava") i myrtefamilien, men brukes ofte også om selve planten. Frukten er grønn eller rosa som umoden, gul eller rød som moden. Den stammer fra tropisk Amerika og brukes til syltetøy og fremstilling av guavarom. Gjæret guava og rørsukker brukes for å lage godteriet bocadillo, som er tilgjengelig bl.a. i Colombia, Venezuela og Panama. Bjarte Engeset. Bjarte Engeset (født 25. august 1958) er en norsk dirigent. Engeset er fra Ørsta og har studert direksjon under Jorma Panula ved Sibelius-akademiet. Ved hans diplomeksamen i 1989, som var en av de beste i Akademiets historie, fikk han juryens høyest oppnåelige poengsum. I 1991 ble han innbudt til det berømte dirigentseminaret i Tanglewood i USA. Engeset er sjefdirigent og kunstnerisk leder for Tromsø symfoniorkester, Norges yngste profesjonelle orkester på statsbudsjettet. Han er også kunstnerisk leder for Nordlysfestivalen og Opera Nord, og fra 1993 også for Det Norske Blåseensemble.Fra 2007 også for DalaSinfoniettan i Falun, Sverige. Engeset har ledet konserter i de fleste europeiske land, samt Mexico, USA og Japan, og har i tillegg dirigert opera. I perioden 2001–2004 var Engeset permanent gjestedirigent for det flamske radio- symfoniorkester. I 2009 dirigerte han Eikanger-Bjørsvik Musikklag i forbindelse med europamesterskapet for brassband. Engeset har gjort en serie innspillinger med Naxos. I 2003 ledet Engeset innspillingen av Naxos' nye "Grieg Edition" vol. 1: Griegs klaverkonsert med Håvard Gimse som solist, ouverturen "I Høst" og "4 symfoniske danser", med Royal Scottish National Orchestra. Samme år spilte han inn fiolinkonserter av Sibelius og Christian Sinding med Henning Kraggerud og Bournemouth Symphony. Engeset har også samarbeidet med EMI. Han er nå bosatt på Valbyskogen i Larvik. Donald Rumsfeld. Donald Henry Rumsfeld (født 9. juli 1932) er en amerikansk politiker. Han var USAs forsvarsminister fra 1975 til 1977 og igjen fra 20. januar 2001 til 18. desember 2006. Rumsfeld ble født i Chicago, av sveitsisk opprinnelse. Han studerte ved Princeton-universitetet, var marineflyver 1954–57, og ble deretter innvalgt i Representantenes hus. Han var USAs NATO-ambassadør fra 1973 til 1974. I 1974 ble han stabssjef i Det hvite hus, og året etter USAs yngste forsvarsminister, under president Gerald Ford. Han ble igjen forsvarsminister under George W. Bush i 2001. I 1977 mottok han Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter. 8. november 2006 ble det kunngjort at han trakk seg som forsvarsminister som følge av det dårlige resultatet for Det republikanske parti ved Kongressvalget. Frustrasjon over forholdene i Irak ble sett på som en medvirkende grunn til den dårlige valgoppslutningen. Han ble etterfulgt som forsvarsminister av den tidligere CIA-direktøren Robert Gates. Gates ble godkjent av Senatet 6. desember og tatt i ed 18. desember. Johanna Schopenhauer. Johanna Schopenhauer (født 9. juli 1766 i Danzig, død 17. april 1839 i Jena) var en tysk forfatterinne og moren til filosofen Arthur Schopenhauer. Johanna Schopenhauer forlot Danzig i 1793, og flyttet til Weimar, hvor hun tilhørte den litterære kretsen rundt Johann Wolfgang von Goethe. Hun offentliggjorde reisefortellinger, romaner og noveller. Hennes verker er samlet i 34 bind, første gang utgitt av Brockhaus i 1830. Karl IV av Det tysk-romerske rike. Karl IV. (tysk "Karl", tsjekkisk "Karel", ungarsk "Károly") (født 14. mai 1316 i Prag, død 29. november 1378) var tysk-romersk keiser og konge av Bøhmen fra 1346 til 1378 Sønn av bøhmensk konge Johan den Blinde.Grunnla universitetet i Praha i 1347 eller 1348 og lot bygge Karlsbroen.Karl IV startet trenden med keisere som lot bygge universiteter. Romsdal. Romsdal er et landskap og distrikt i den midtre delen av fylket Møre og Romsdal, og består av de åtte kommunene Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Sandøy, Rauma og Vestnes. Distriktet er sammen med Nordmøre og Sunnmøre en av de tre tidligere fogderiene som utgjør fylket Møre og Romsdal. Romsdal har et samlet areal på 3 807 kvadratkilometer og 58 535 innbyggere 1. januar 2012. Det er to byer i Romsdal – fylkeshovedstaden Molde og Åndalsnes i Rauma kommune. Romsdal er ett av de 15 distriktene som sammen utgjør landsdelen Vestlandet. Romsdalsdialekten blir vanligvis klassifisert blant de nordlige e-mål av vestnorske dialekter, men bærer også preg av sitt naboskap med trøndske dialekter og midlandsmål. Et kjent særpreg i dialekten er ordet "i" som betyr "jeg". Folk fra Romsdal kalles for "romsdalinger". Romsdalsbunaden kommer fra området. Tettsteder. Molde, Elnesvågen, Vestnes, Åndalsnes, Isfjorden, Tomra, Hjelset, Eidsvåg, Bud, Aukra, Kleive, Steinshamn, Voll, Midsund, Tornes, Malme, Nesjestranda, Sylte, Rausand, Røbekk, Hovdenakken, Brønnsletten, Innfjorden, Tresfjord, Torhaug Marcel Proust. Marcel Proust (født 10. juli 1871, død 18. november 1922) var en fransk forfatter, kritiker og essayist, mest kjent for sitt verk "På sporet av den tapte tid" (fransk: "À la recherche du temps perdu"). Det ble publisert i syv deler fra 1913 til 1927. Biografi. Proust ble født i Auteuil i hjemmet til sin grandonkel, to måneder etter Freden i Frankfurt, som formelt endte den fransk-prøyssiske krig. Hans barndom sammenfaller med sammenfatningen av Den tredje franske republikk. Store deler av "På sporet av den tapte tid" omhandler de store forandringene i denne perioden, spesielt aristokratiets fall og middelklassens reisning som finner sted under Den tredje franske republikk. Prousts far, Achille Adrien Proust, var en prominent patolog og epidemiolog, i tillegg til at han var forfatter av mange artikler og bøker om medisin og hygiene. Prousts mor, Jeanne Clémence Weil, var datter av en rik og kulturell jødisk familie fra Alsace. Hun var belest, og hennes brev viser en velutviklet sans for humor. Hennes engelskkunnskaper var tilstrekkelige til å gi sønnen den nødvendige kompetansen for å oversette John Ruskin. Da Proust var ni år, fikk han sitt første alvorlige astmaanfall. Etter dette ble han sett på som et sykelig barn. Proust tilbrakte lange ferier i landsbyen Illiers. Denne landsbyen, kombinert med minner fra hans grandonkels hus i Autenil, ble modellen for den oppdiktede byen Combray, hvor noen av de viktigste scener i "På sporet av den tapte tid" finner sted. I 1882 ble Proust elev ved Lycée Condorcet, men hans utdannelse ble avbrutt på grunn av hans sykdom. Til tross for dette utmerket han seg i litteratur, og fikk en pris det siste året. Det var gjennom noen klassekamerater han fikk adgang til noen av salongene hos det øvre borgerskapet, som ga ham mye materiale til "På sporet av den tapte tid". Til tross for hans svake helse, tjenestegjorde Proust et år i den franske hæren (1889–90) stasjonert ved Coligny Caserne i Orléans, en opplevelse som resulterte i den lengre episode i del tre av hans roman. Som ung mann var Proust en dilettant og en klatrer i samfunnet, hvis ambisjoner som forfatter ble bremset av hans mangel på disiplin. Hans omdømme fra denne tiden, som en snobb og en amatør, ga ham problemer med å få utgitt den første delen av sin storslåtte roman, utgitt i 1913. Proust hadde et nært forhold til sin mor. For å blidgjøre sin far, som insisterte på at han skulle gjøre karriere, skaffet han seg en stilling ved Bibliothèque Mazarine sommeren 1896. Etter mye innsats skaffet han seg sykefravær, som ble utsatt i flere år til man antok at han hadde sluttet. Han arbeidet aldri på jobben sin, og flyttet aldri hjemmefra før begge foreldrene var døde. Proust, som var homoseksuell, var en av de første europeiske forfattere som snakket åpent om homofili. Hans liv og familie endret seg kraftig mellom 1900 og 1905. I februar 1903 ble Prousts bror Robert gift og forlot hjemmet. Hans far døde i november samme år. Til slutt hendte det han tok tyngst, Prousts elskede mor døde i 1905. Hun etterlot ham en betydelig arv. I denne perioden ble helsen hans stadig forverret. Proust tilbrakte de siste tre årene av sitt liv på rommet sitt. Han sov om dagen og arbeidet om natten, for å fullføre sin roman. Han døde av lungebetennelse i 1922. Han ble gravlagt på gravlunden Père Lachaise i Paris. Tidlig forfatterskap. Proust ble involvert I skriving og utgivelser I tidlig alder. I tillegg til de litterære magasinene han ble forbundet med, og som han utga under studiene, skrev Proust en fast spalte i Le Mensuel. I 1892 var han involvert i grunnleggelsen av et nytt litterært tidsskrift, Le Banquet (også den franske tittelen på Platons Symposion). I de neste årene utga Proust jevnlig mindre stykker I Le Banquet og det prestisjetunge La Revue Blanche. I 1896 ble Les Plaisirs et les Jours, et kompendium av mange av disse tidlige stykkene utgitt. Boken inneholdt et forord av Anatole France og illustrasjoner av Mme. Lemaire. Produksjonen var så overdådig at boken kostet dobbelt så mye som andre bøker av samme størrelse. Det året begynte Proust også arbeidet på en roman, som ikke ble utgitt før 1954 under tittelen Jean Santeuil av utgiveren. Mange av temaene man senere finner i På sporet av den tapte tid finner man først I dette ufullførte verket. Blant annet spørsmålet om hukommelse og nødvendigheten av refleksjon. Flere deler av På sporet av den tapte tid kan man allerede finne I Jean Santeuil. Beskrivelsen av foreldrene i Jean Santeuil er Ganske krast, I skarp kontrast til den beundringen vi finner I hans mesterverk. Som følge av den dårlige mottagelsen av Les Plaisirs et les Jours, og egne problemer rundt plottet, forlot Proust gradvis prosjektet i 1897 og avsluttet arbeidet helt i 1899. Fra 1895 brukte Proust mange år på å lese Thomas Carlyle, Emerson, og John Ruskin. Gjennom dene lesningen begynte Proust å få klarhet i sine egne teorier angående kunstnerens rolle i samfunnet. Ruskins arbeider ble spesielt viktig for Proust og han hevdet å kunne flere av hans verker utenat, blant annet The Seven Lamps of Architecture, The Bible of Amiens, and Praeterita. Proust begynte på oversettelsen av to av Ruskins verker til fransk, men ble stanset av en utilstrekkelig beherskelse av engelsk. For å kompensere for dette gjorde han oversettelsen til en gruppearbeid. Først lagde moren at utkast, som så ble gjennomgått av Proust, så av Marie Nordlinger, den engelske kusinen av hans venn og til tider Reynaldo Hahn, før de til slutt ble finpusset av Proust. En gang utgiveren konfronterte ham med prosessen svarte Proust, Jeg hevder ikke at jeg kan engelsk, jeg hevder at jeg kan Ruskin. The Bible of Amiens, Med Prousts utvidede introduksjon, ble utgitt på fransk i 1904. Både oversettelsen og introduksjonen ble svært godt mottatt, Henri Bergson kalte Prousts introduksjon ”et viktig bidrag til Ruskins psykologi” og ga tilsvarende kritikk til. Ved publiseringen arbeidet Proust allerede på Ruskins Sesame and Lilies, som han fullførte I juni 1905,rett før sin mors død, og publiserte i 1906. Historikere og kritikere har fastsatt at, bortsett fra Ruskin, var Prousts hovedinnflytelse Saint-Simon, Montaigne, Stendhal, Flaubert, George Eliot, Fjodor Dostojevskij, og Leo Tolstoj. 1908 var et viktig år for Prousts utvikling som forfatter. Under den første delen av året publiserte han pastisjer av andre forfattere i ulike magasiner. Disse øvelsene i imitasjon kan ha hjulpet Proust i å utvikle sin egen stil. I våren og sommeren begynte han også sitt arbeid på mange ulike fragmenter som senere ble sammenfattet under arbeidstittelen Contre Saint-Beuve. Proust beskrev det han arbeidet på i et brev til en venn: Jeg arbeider på: en studie av nobiliteten, en Parisisk roman, et essay om Sainte-Beuve og Flaubert, et essay om kvinner, et essay om pederasti, en studie av skitne glassvindu, en studie av gravstener og en studie av romanen. Fra disse diverserte fragmentene begynte Proust å utvikle en roman som han arbeidet på ustanselig gjennom denne perioden. Det grove omrisset av verket omhandlet en førstepersons forteller, ute av stand til å sovne, som gjennom natten husker hvordan han som et barn ventet på at moren skulle komme inn om morgenen. Romanen skulle avsluttes med en kritisk undersøkelse av Sainte-Beuve og en fornektelse av hans teori om at en kunstners biografi skulle være viktig for å forstå hans verk. I de ufullførte manuskriptene er flere elementer som samsvarer med deler av "På sporet av den tapte tid". Problemer med å finne en utgiver ledet Proust til å arbeide på et annet verk som omhandlet mange av de samme temaer. I 1910 hadde hans arbeid begynt på "På sporet av den tapte tid". På sporet av den tapte tid. "På sporet av den tapte tid" består av syv bind på omkring 3200 sider, utgitt i 12 bind på norsk i oversettelse av Anne-Lisa Amadou. Verket inneholder mer enn 2000 karakterer. Graham Greene kaller Proust “the greatest novelist of the 20th century", og W. Somerset Maugham kaller romanen hans "greatest fiction to date." Proust døde før han fikk muligheten til å fullføre de siste delene av verket, de siste tre delene ble utgitt etter hans død og revidert av hans bror Robert. Riga. Riga (latvisk: "Rīga"; estisk: "Riia"; polsk, litauisk: "Ryga") er hovedstaden i Latvia. Den ligger i Rigabukten ved Østersjøen. Byen har ca. 720 000 innbyggere (2006). Den er den største byen i de baltiske stater. Latvias nasjonalforsamling "Saeima", regjering og president holder også til her. Elva Daugava går gjennom byen, som har tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i art nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa. Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden. Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte. Geografi og demografi. Byen ligger på en sandslette ved elva Daugavas utløp. Arealet på 307,17 km² er fordelt på 67 km² boligområder (21,8 %), 54,45 km² industriområder (17,0 %), 24,64 km² veier og gater (8,0 %), 57,54 km² parker (19,0 %) og 48,50 km² vann (15,8 %). Elva går gjennom byen, og på nedsiden av gamlebyen kan man spasere langs elvebredden. Riga har et maritimt klima, ganske likt det man finner i Stockholm med milde, våte vintre. Gjennomsnittstemperaturene er −4,9 °C i januar og +16,9 °C i juli. Av innbyggerne er 55,4 % kvinner og 44,6 % menn. Fødselsraten i 2001 var 7,1 per 1000. I 2001 var 41,5 % etniske latviere og 43,5 % etniske russere. Resten var hovedsakelig av polsk, hviterussisk og ukrainsk opphav. Majoriteten av russere kan ikke sees i gatebildet, da alle skilt og offentlige oppslag er på latvisk (russiske skilt i det offentlige rom er forbudt). Nesten all reklame formidles også på latvisk språk. Det er noe spenninger mellom folkegruppene, men det fører sjelden til voldelige episoder. Bare noen få sammenstøt har hendt mellom folkegruppene. Historie. Silhuett av byen på et tresnitt fra 1500-tallet, fremdeles gjenkjennelig i dag Bybilde fra moderne tid, Dome-katedralen i bakgrunnen Riga hadde lenge en sterkt tyskkulturell tilknytning. Tyske kjøpmenn etablerte Riga allerede i 1158 som et handelssted, i nærheten av lokale stammer. Byen regner sitt grunnleggelsesår som 1201, da den fikk byprivilegier av erkebiskop Albert av Buxhoeveden-Bremen, som flyttet hit fra Ikšķile (tysk: Üxküll). Den egentlige bydannelsen hadde først funnet sted der, men ved korstogene i Baltikum på 1100-tallet kom elvemunningen til å ligge i brennpunktet for sammenstøt mellom hedninger i nord, nykristne i sør og russisk-ortodokse mot øst, og de nye store skipene kunne heller ikke seile så langt opp i elven – så biskop Albert flyttet like godt femti km nedover elven og grunnla Riga der, hjulpet av en gruppe korsfarere fra Danmark, Tyskland og Frisland. Litauernes overhoder ble i den anledning invitert til å feire fredsslutningen, men ble overraskende sperret inne og truet til å gi fra seg sine sønner som gisler. Slik fikk Riga fred, og ble hovedstad i Livland som tilhørte den tyske orden, et rike med flytende grenser som strakte seg over store deler av Baltikum og senere Preussen. Biskop Alberts nystiftede ridderorden, Sverdbrødrene, var organisert som tempelherrene, og voktet hans misjonsområde, som i de neste 35 år strakte seg helt til Estland. På det fjerde kirkemøtet i Lateranet i 1215 klarte Albert videre å overbevise Vatikanet om at hans misjonsområde var jomfru Marias arveland og nesten likestilt med det hellige land. Følgelig strømmet pilegrimer til byens Mariakirke som ble erkesete på midten av 1200-tallet. Tysk var byens eneste offisielle språk frem til 1891. Riga med sine befestninger ble base for tyske framstøt mot de baltiske stammene. I løpet av 1200-tallet økte handelen, da paven utstedte forbud mot handel i andre av regionens byer, og Riga ble et av de viktigste knutepunkter mellom øst og vest. De første jødiske menighetene etablerte seg i løpet av 1200-tallet. Fra 1289 var byen med i den mektige Hansaen. Hansaens proteksjonisme ga Riga et solid økonomisk fundament fram til slutten av 1300-tallet, da Hansaens mange konkurrenter svekket dens innflytelse. Den siste Hansadagen (hanseatisk parlament) ble satt i 1669. På 1500-tallet, i Martin Luthers tid, ble området protestantisk. Etter en periode som fri by (1561–1581) under det tysk-romerske rike, kom Riga under kontroll av Det polsk-litauiske samveldet. Mellom 1621–1710 tilhørte den Sverige og var i denne tiden det svenske rikets største by. Deretter kom den under Russland. Etter den store nordiske krig vokste Riga til en ledende havneby, og senere industriby, innenfor det russiske rike. I 1900 hadde Riga en befolkning på 283 943, og var den nest største byen vest i det russiske imperiet (etter St. Petersburg). Av befolkningen var halvparten baltiske tyskere, en fjerdedel latviere og en fjerdedel russere. En folketelling for perioden 1906-1913 viste at byen hadde 336 800 innbyggere. Av disse var 46 % baltiske tyskere, 20 % latviere, 20 % russere og 12 % jøder. 1914–1920 ble byen hardt rammet av krigen, da beliggenheten var helt på frontlinjen. 200 000 arbeidere ble sammen med familiene sine og produksjonsmidlene evakuert til mer sentrale strøk. Senere fulgte den russiske revolusjonen og påfølgende borgerkrig. 18. desember 1918 ble Latvia erklært som en suveren stat, og Riga ble dens hovedstad. Både byen og landet ellers var sterkt preget av krigens herjinger, men i løpet av 1920-tallet bygde Riga seg opp til å bli et senter for handel, utdanning og kultur. Dette varte frem til annen verdenskrig, da Sovjetunionen under Stalin invaderte Latvia og igangsatte massedeportasjoner av både latviere og tyskere og en brutal russifisering av landet. I krigens løp ble russerne kastet ut av landet av tyske styrker som også deporterte Rigas betydelige jødiske befolkning. Mot slutten av krigen erobret Stalin landet på nytt. Det forble okkupert av Sovjet frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning 45 år senere. I mellomtiden ble landet forsøkt kolonisert med russere, mens mange latviere ble deportert til Sibir, og det bor derfor i dag 30 % russere i byen. Byens våpen (se infoboksen øverst) ble godkjent 31. oktober 1925 og fornyet i 1988. Det viser en åpen port og to tårn som symboliserer byens uavhengighet. Over porten er to svarte nøkler i kryss som symboliserer herredømmet til paven, og over nøklene er et gyldent kors og en gylden krone som symboliserer underdanighet overfor biskopen. Den store versjonen av våpenet holdes av to gyldne løver. Politikk. Byen administreres av en borgermester og et byråd. Borgermesteren velges av byrådet blant sine 60 medlemmer. Borgermesteren er blant annet byrådets ordfører under debatter og representant ovenfor rettsvesenet og staten. Fra 29. mars 2005 til 19. februar 2007 var Aivars Aksenoks borgermester. Han ble etterfulgt av Jānis Birks, og siden 1. juli 2009 er Nils Ušakovs borgermester. Byrådet er delt mellom forskjellige partier og lister, og velges av innbyggerne i byen hvert 4. år. Byadministrasjonen ledes av en direktør (i 2005 Ēriks Škapars). Byrådet i Riga har en lang historie: De nevnes allerede i dokumenter fra 1210. De første sporene av et byråd med formell makt stammer fra dokumenter fra 1225. På 1200-tallet styrte byrådet byen og virket som lovgivende makt, men fra 1300-tallet tok de også over dømmende makt. På begynnelsen av 1200-tallet var rådsmedlemmene valgt for ett år av gangen, men etter hvert begynte de å velge sine egne etterfølgere, og til slutt var rådsmann et livslangt yrke. Uansett så var byrådet representant for den tyske overklassen. Etter 1581, da de ble liggende under Polen-Litauen, ble rettighetene til byrådet innskrenket. På slutten av 1500-tallet var også byrådet i klammeri med de mektige laugene om hvordan byen skulle styres, noe som toppet seg i «kalenderopptøyene» i perioden 1584–1589. På begynnelsen av 1600-tallet ble byrådet støttet av svenskekongen (Riga var da under Sverige), og det ble uro på nytt. Riga falt under det russiske tsardømmet i 1710 og ble en provins, og etter reformer i 1783 var det generalguvernøren som styrte. Byrådet forsøkte med vekslende hell å tilegne seg makt igjen i årene som fulgte, men først i en reform i byadministrasjonen i 1870 ble de en maktfaktor igjen. I 1877 ble denne reformen også implementert i Riga. Byrådet ble nydannet sammen med byadministrasjonen, og en borgermester ble valgt. Dette systemet ble også brukt da Latvia var selvstendig første gang (1918–1940). Under sovjetisk okkupasjon ble byen delt i seks soner, og etter hvert ble det satt inn et «folkeråd». Dette rådet ble i teorien valgt av folket, men i praksis iverksatte de bare tiltak beordret av sovjetmyndighetene. Riga har i dag spesiell økonomisk status i Latvia som "frihavn". Det betyr blant annet store skattelettelser for selskaper som opererer innenfor den frihavnssonen, ingen moms på de fleste varer og tjenester og ingen drivstoffavgifter. Den eneste andre frihavnen i landet er Ventspils, men Rēzekne og Liepaja er "spesielle økonomiske soner". Næringsliv og utdanning. Nesten alle viktige finansinstitusjoner i Latvia ligger i Riga, inkludert nasjonalbanken Latvijas Banka. Import- og eksportvirksomhet har alltid vært viktig for byen, og tok seg opp enda mer da Latvia gikk inn i EU 1. mai 2004. Riga står for omtrent halvparten av produksjonen i Latvia. Hovednæringsveier er finans, offentlige tjenester, mat og drikke, farmasøytisk industri, trelast, trykking og forlagsvirksomhet, tekstiler og møbler og telekommunikasjon. Frihavnen er lagt i nærheten av Riga, og er isfri hele året. Kapasiteten til havnen er (i 2005) 20 millioner tonn i året. Frihavnen ekspanderer for tiden, og er medlem av IAPH, ESPO, BPO og Europe Cruise Organization. Siden uavhengigheten har også norsk næringsliv etablert seg i byen. Tydelig i bybildet er kioskkjeden Narvesen, supermarkedene RIMI og Rema 1000, kleskjedene Cubus og Dressmann og bensinstasjoner fra Statoil. En rekke akademiske institusjoner er hjemmehørende i byen, inkludert Universitetet i Latvia ("Latvijas Universitāte"), Rigas tekniske universitet ("Rīgas Tehniskā Universitāte"), Riga Stradins universitet ("Rīgas Stradiņa Universitāte") og Riga-avdelingen til Handelshøyskolen i Stockholm ("Rīgas Ekonomikas Augstskola"). Turistattraksjoner. Riga festning, som rommer to av byens fineste museer, og dessuten er bolig for landets president. De viktigste severdighetene i Riga dreier seg rundt byens historie, og spesielt gamlebyen. Byens opprinnelse fra middelalderen sees fremdeles tydelig i arkitekturen, sammen med spor av gotisk arkitektur, barokk arkitektur og art nouveau. Senteret av byen regnes som den beste samlingen av Art Nouveau-bygninger i Europa og står på UNESCOs liste over verdensarven. Det står blant annet 24 lagerbygninger fra middelalderen i gamlebyen fremdeles, men det mest kjente eksemplet på middelalderarkitektur kalles «Tre brødre». Den eneste gjenværende byporten kalles «Svenskeporten». Sentralt i gamlebyen står Dome-katedralen, påbegynt i 1211. Gjennom århundrene har katedralen blitt bygget på, og fremstår i dag som en blanding av romansk, renessanse, barokk og klassisk arkitektur. Katedralens orgel med nesten 7000 piper er en av verdens største, og fremdeles i jevnlig bruk. Andre kirker er det mange av, men den mest kjente er St. Peter, som med sitt 137 meter høye spir rager over byen. Den mest fremtredende russisk-ortodoks kirken blir kalt «planetariet» på folkemunne, ettersom sovjetmyndighetene brukte bygningen til dette formålet under okkupasjonen. 19 % av byens flate er dekket av parker, noe som blir over 54 km². Riga har om lag 50 større og mindre museer. Et av de viktigste er Latvia nasjonale historiske museum som ligger i Riga festning (Riga pils) og viser Latvias historie fra istiden til i dag. Riga by- og sjøfartsmuseum ligger vegg i vegg med Domkirken, og regner sin historie tilbake til 1700-tallet. Det er dermed et av Europas eldste museer. Okkupasjonsmuseet ligger like utenfor gamlebyen, og bygningen er et eksempel på sovjetisk arkitektur. Det knytter seg en viss kontrovers til om bygningen bør bli stående slik den er, som et minne om okkupasjonstiden, eller om den bør rives og erstattes av en bygning som passer mer til de historiske omgivelsene. Krigsmuseet ligger i Kruttårnet ("Pulvertornis") nær den gamle bymuren. Litt utenfor sentrum ligger motormuseet, med blant annet Stalins og Leonid Brezjnevs biler. Utenfor byen ligger et stort friluftsmuseum ("Brivdibas musejs"), et etnografisk museum i friluft, det vi på norsk gjerne kaller et folkemuseum. Riga har også to store kunstmuseer. Blant få gjenværende minner fra sovjettiden kan man se minnesmerket over latviske geværmenn ("strelnieki") utenfor okkupasjonsmuseet, og en mye større skulptur som hedrer de falne fra revolusjonen i 1905 på vestsiden av elva. Det mest kjente monumentet er Frihetsmonumentet, reist som et symbol for latvisk frihet og uavhengighet i 1935. Det er en søyle med en kvinneskikkelse som holder tre stjerner, symboler på de tre opprinnelige landskapene i Latvia. På forsiden er en inskripsjon, «Tēvzemei un Brīvībai», oversatt «for fedreland og frihet». Monumentet ble ikke revet under sovjettiden, men sovjetiske myndigheter oversatte betydningen til at kvinneskikkelsen var moder Russland og de tre stjernene var de baltiske republikkene. Sport. Riga har hatt en sterk posisjon innen idretten, blant annet ble det russiske tsardømmets interne olympiade i 1914 arrangert i Riga. Gamle idrettsklubber inkluderer Rigas skytterlag (stiftet 1859), Riga gymnastikklubb (1862), Riga roklubb (1872), Riga keiserlige seilerklubb (1878) og Riga sykkelforening (1886). Latvias sportsunion ble stiftet i Riga 6. mars 1921, og ble senere til Latvias forente sportsforeninger, som representerte landet internasjonalt, for eksempel ovenfor IOC. Under verdenskrigene var det ingen organisert aktivitet i byen, og etter 1945 ble all organisert idrett overtatt av sovjetiske myndigheter. Inntil 2006 var Skonto Stadion Rigas største arena for sport. Det sto ferdig i 1996, og ble renovert til Eurovision Song Contest i 2003. Det rommer 6 500 tilskuere og består av fire haller. Det arrangeres mesterskap i fotball, ishockey og andre grener her. Et større stadion, kalt Arena Riga, åpnet i 2006. Det rommer 12 500 tilskuere på et område på 58 000 m², hvorav over 22 000 m² er under tak. Ishockey er Latvias nasjonalidrett og av Rigas titalls lag så er laget "Skonto Riga" det mest fremtredende og også et av de mer fremgangsrike i landet. Det finnes også et fotballag ved samme navn (stiftet 1991), som også er et av landets beste. De har vunnet ligaen alle år fra 1991 til 2003, og cupen sju ganger i samme intervall. Transport. Et airBaltic-fly på Riga internasjonale lufthavn Trafikken til Riga har økt betydelig i senere år, etter som infrastrukturen har blitt forbedret. Riga som havneby er et knutepunkt for logistikk, og et senter i vei- og jernbanenettet. De fleste turister kommer til byen gjennom flyplassen Riga internasjonale lufthavn, som ble pusset opp og modernisert i 2001, samtidig med 800-årsjubileet. Lufttrafikken har doblet mellom 1993 og 2004. Fra 2004 hadde Air Baltic regelmessige direkteflyvninger til Riga fra Oslo Lufthavn Gardermoen. I 2005 åpnet også Norwegian en rute på samme strekning, og Air Baltic kom samme år med en rute til Bergen. AirBaltic har også to ukentlige flyvninger til Stavanger, Ålesund, Trondheim og Tromsø. Det er fergeforbindelse til Stockholm, Kiel og Lübeck. Offentlige transportmidler innad i byen inkluderer busser, trolleybusser, trikker og minibusser. Minibussene kjører ruter, men ikke til faste tider, og stopper bare på holdeplasser der noen vil av eller på. De er det raskeste alternativet, men også det dyreste. De andre transportmidlene følger rutetider, og er rimeligere. Sovjetmyndighetene hadde planer om t-bane i Riga, men miljøverngrupper fikk satt en stopper for planene i 1986. De første bussene begynte å gå i 1852, men da var de riktignok trukket av hester. Likeså var de første trikkene, i 1882, også hestetrukne. Hansaforbundet. Hansaforbundet var en hovedsakelig tysk (nesten utelukkende med unntak av Visby på Gotland) handelsorganisasjon i senmiddelalderen. Det har fått navn etter det gamle høytyske ordet "hanse", som betyr gruppe, følge, eller (handels)selskap. Hansaforbundet oppstod på 1200-tallet med det rike Lübeck, som gjennom salt- og sølvhandel var den kapitalsterke hovedkraft. Deler av grunnlaget for hansaens handelsimperium var kontrollen over landforbindelsen over Holstein fra Lübeck til Hamburg. Den ble i 1398 utbygget med den formodentlig eldste kanal i Europa: Stecknitzkanalen, som forbinder elven Trave med Elben. Hansaens hovedhandelsartikkel i handelen med Norge var tørrfisken, som ble eksportert fra Norge til Sentral- og Sør-Europa. Hansaen var en økonomisk stormakt i samtidens Nord-Europa og en betydelig maktfaktor i Skandinavia. Det er spekulert i om Kalmarunionen var et skandinavisk motgrep mot den økende tyske innflytelsen i skandinavisk politikk. Hansaen grunnla en rekke byer, særlig i Baltikum, og en varig virkning av den hanseatiske handelsvirksomheten var den sterke kulturelle og språklige tyske påvirkningen i Skandinavia. Det er estimert at av en befolkning på rundt 10 000 i middelalderens Bergen, var kanskje så mye som en tredjedel utlendinger – de fleste sannsynligvis våpenføre unge menn tilsluttet Hansaforbundet. Hansaforbundet hadde fire hovedkontorer i byer som ikke var tilsluttet hansaforbundet, disse lå i London, Brugge, Bergen og Novgorod. Bergen var altså ingen hansaby, men sete for ett av fire hanseatiske kontorer. Det fantes derimot utallige mindre kontorer spredt over hele Østersjø-området, men disse ble kalt faktorier. Det fantes også faktorier i Oslo og Tønsberg. Kontoret i Bergen håndterte hovedsakelig tørrfiskhandel. Kontorene i London og Brugge hadde sin hovedvirksomhet i tøy- og ullhandel, mens det fra Novgorod ble sendt ut mye pelsverk, rav, korn og tømmer. Hansaen opphørte i realiteten å eksistere i 1669. Handelsstrukturen og systemet fortsatte derimot mange steder, men disse var bare løsere tilknyttet hverandre. Det ble i Bergen opprettet "Det Norske Kontor". Dette var i praksis en direkte videreføring av det hanseatiske systemet, og det ble styrt av de samme folkene som før. Det eneste som var nytt var navnet, og at kjøpmennene i økende grad tok borgerskap i Bergen. "Det Norske Kontors" handelsprivilegier ble opphevet av Stortinget først ut på 1800-tallet. Medlemmene i hansaen og innbyggerne i hansabyene (el. "hansastadene") ble kalt hanseater. En kjøpmann i hansaen ble på tysk og dansk fra 1500-tallet ofte omtalt som «pebersvend» og «Pfeffersack» etter handelen med pepper og andre krydder. Hansaen har i moderne tid gitt navn til tallrike bedrifter og annet, som for eksempel Hansa bryggeri i Norge, det tyske flyselskapet Lufthansa og det tyske fotballaget Hansa Rostock. Kilder. Absalon Pedersson Beyer: "Bergens Kapitelsbok" Laila Freivalds. Laila Freivalds (født 22. juni 1942 i Riga, Latvia) er en svensk jurist og sosialdemokratisk politiker. Hun ble jur. kand. ved Uppsala universitet i 1970, og var justisminister 1988–1991 og igjen 1994–2000. Hun hadde egentlig trukket seg som politiker, men takket ja til stillingen som utenriksminister etter drapet på Anna Lindh i 2003. Laila Freivalds ble født i Riga, men på slutten av annen verdenskrig flyktet familien hennes fra landet, da det ble okkupert av Stalin. De havnet først i tysk flyktningleir, og i 1947 kom hun med sin mor og søsken til Landskrona i Sverige. Freivalds gikk 21. mars 2006 av fra stillingen som utenriksminister, etter en tids kritikk rundt håndteringen av tsunamikatastrofen og senere massiv kritikk da Sverigedemokraternas websider ble stengt etter å ha offentliggjort Muhammed-karikaturene. Jan Eliasson erstattet Freivalds som utenriksminister. Livland. Historisk kart over Livland,fra 1500-tallet Livland er et historisk landskap i Baltikum. Landskapet er i dag delt mellom Estland og Latvia. Avgrensningen av Livland er uklar på grunn av stadige grenseendringer i middelalderen. I videste forstand omfatter Livland hele den sørlige halvdelen av Estland og den delen av Latvia som ligger nord for elva Daugava. I snevrere forstand brukes det om det opprinnelige kjerneområdet til liverne, som har gitt landskapet navn. Dette lå i et rektangulært område avgrenset av Rigabukta i vest, Daugava i sør og nådde i nord omtrent til Pärnu og Võrtsjärv i Estland. Riga, Latvias hovedstad ligger også i Livland. Livland ble på 1200-tallet erobret av Den tyske orden under ledelse av biskop Albert av Riga. Liverne ble deretter tvangskristnet av tyske og nordiske korsfarere. Fra 1561 ble landskapet en del av Polen, i 1629 erobret av Sverige. I perioden 1721–1918 var det en del av Russland. Ved opprettelsen av de baltiske statene etter 1. verdenskrig ble Livland delt mellom Estland og Latvia. I likhet med navnet Preussen som overlevde gammelprøysserne, beholdt også navnet Livland sin betydning lenge etter den liviske urbefolkningen kom i mindretall. Først etter 1918 har navnet gradvis gått ut av bruk. Livisk språk har overlevd helt frem til vår tid, men tales nå kun av en håndfull mennesker. Jiddisch. Jiddisch eller jiddisk er et germansk språk som tales av over tre millioner mennesker, hovedsakelig askenasiske jøder, over hele verden. Språket oppstod i Sentraleuropa i høymiddelalderen som en blanding av middelhøytysk og sentraltyske dialekter, og med mange lånord fra hebraisk, senere også fra slaviske språk. Navnet jiddisch betyr 'jødisk' og er opprinnelig en kortform for 'jidish taitsh', eller 'jødisk tysk'. Ordforrådet består av ca 80 % gjenkjennelige tyske ord, enkelte står nærmere standard høytysk enn mange høytyske dialekter; jiddisch betraktes av og til også som en tysk dialekt. Jiddisch skrives vanligvis med det hebraiske alfabetet. Fram til andre verdenskrig var både østjiddisch og vestjiddisch dialekt i bruk. Vest-jiddisch som ble talt i Tyskland, Italia, Østerrike, Nederland, Frankrike og andre land er i dag nesten utdødd som følge av at de som talte denne dialekten ble utslettet i holocaust. Forfatteren Isaac Bashevis Singer (1904–1991), som skrev på jiddisch, fikk Nobelprisen i litteratur i 1978. Den jiddischspråklige lingvisten Max Weinreich formulerte den meget siterte metaforen «A shprakh iz a diyalekt mit an armey un a flot» (et språk er en dialekt med en armé og en flåte). Jiddisch i geografien. Tyske jøder betegnes som ashkenaziske, mens de sefardiske kommer fra Spania og Portugal. Forklaringen på disse betegnelsene kan hentes fra Det gamle testamente, der Ashkenaz var sønnesønn av Jafet, eldste sønn til Noah. I 551 utga historikeren Jordanes verket "Getica" om goterne, der han i avsnitt 1,4 omtaler Skandinavia med betegnelsen "Skandza". Likheten mellom "Ashkenaz" og "Skandza" er slående når man skriver dem på hebraisk, altså uten vokaler. Avstanden mellom Skandinavia og Tyskland er heller ikke stor. Sefarad var området der jødene levde i eksil etter at babylonerne inntok Judea. Konsonantene i "Sefarad" og "Spania" minner om hverandre, siden f og p ble stavet med samme bokstav både i hebraisk og arameisk. Enda mer underfundig er forklaringen på at slaviske og baltiske områder kalles "Knaan" på jiddisch. Kanaan var navnet både på lavlandet ut mot Middelhavet og på en av sønnene til Kam, Noahs andre sønn. I 1. Moseboks 9.kapittel leser vi hvordan Noah drakk seg så full at han kledde seg naken, og sønnene Sem, Kam og Jafet måtte dekke ham til. Da han våknet av rusen, ropte han i sinne: «Lovet være Herren, Sems Gud! Kanaan skal være hans slave!» Man hentet altså assosiasjonen "Kanaan" = "slave" fra Bibelen, samtidig som slaverne som bor i de baltiske land, er opphav til vårt ord "slave" i betydningen "trell". Isaac Bashevis Singer. Isaac Bashevis Singer på Miami Book Fair International, 1988 Isaac Bashevis Singer (født 21. november 1902, død 24. juli 1991), var en jødisk forfatter som skrev på jiddisch. Han bodde det meste av sitt liv i USA. Isaac Bashevis Singer hadde bakgrunn innen den jødiske fromhetsretningen chassidismen; han var sønn av en rabbi og bror av forfatteren Israel Joshua Singer. Han vokste opp i et fattig jiddisch-språklig kvarter i Warszawa, senere i Russland, og emigrerte i 1935 til USA, hvor han begynte å arbeide som journalist. Hans noveller og romaner kretser ofte rundt problemet som oppstår i møtet mellom den gamle jødiske verden og livsoppfattelse og den nye tid med materialisme og manglende tro. Novellen "De små skomakere" er et ypperlig eksempel. Møtet mellem gammelt og nytt finner man også i roman-trilogien "Familien Moskat" som var medvirkende til at Singer fikk Nobelprisen i litteratur i 1978. Aker Stadion. Aker stadion (sponsornavn, tidligere Molde stadion eller Nye Molde stadion) er et fotballstadion i Molde, og Molde Fotballklubbs hjemmebane. Stadionet blir ofte kalt Røkkeløkka i dagligtale. Historie. Anlegget ble gitt som gave til byen av forretningsmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. Kjell Kosberg er arkitekten bak byggverket, som sto ferdig i 1998 og ble nominert til FIABCIs Prix d'Excellence i 1999 og vant den norske City-prisen samme år. Anlegget til 212 millioner kroner inneholder forretningslokaler, kafeteria og restaurant, og ble innviet 18. april 1998, da Molde slo Lillestrøm 4–0. Det første målet var et selvmål av Lillestrøms Tommy Berntsen. Banen har vært åsted for én A-landskamp: Norge–Saudi-Arabia (6–0) i 1998. Molde Fotballklubbs gamle hjemmebane kalles i dag Molde idrettspark og brukes av byens øvrige fotballag, samt til andre idretter. Stadionet skiftet navn fra Molde stadion til Aker stadion 3. mai 2006, oppkalt etter konsernet til Kjell Inge Røkke som var med på å finansiere stadionet. Navneendringen fulgte en trend som var forholdsvis ny i Norge – tidligere hadde Aalesunds Color Line Stadion vært det eneste stadionet i Tippeligaen som var oppkalt etter en næringslivsbedrift – men som er blitt mer og mer utbredt i Europa. I forbindelse med navneendringen kunngjorde Aker at de også ville gi seks millioner kroner til en fotballhall på Årø i Molde, som har fått navnet Akerhallen. Kommunen bidro med 3,5 millioner kroner og tomt. Tekniske detaljer. Aker stadion har i dag en publikumskapasitet på 11800, hvorav 10100 er sitteplasser. Tilskuerrekorden er på 13 308 og ble satt mot Rosenborg i 1998. Gressmatten er isydd fire prosent kunstgress for å øke slitestyrken. Banens mål er 105 x 68 meter, tilsvarende UEFAs standard banestørrelse for spill i de forskjellig europacupene. Anlegget har elektrisk undervarme og flomlys som yter 1200 lux. Lydanlegget består av 226 små høyttalere og 32 større høyttalergrupper. Gruppene består av to horn og en basshøyttaler. Den samlede forsterkerkraften på anlegget er 32 kW. Baltikum. Baltikums plassering i Europa, fra nord er det Estland, Latvia og lengst sør Litauen Baltikum (muligens av baltisk "baltai" (baltere) «de hvite») er en fellesbetegnelse for landene Estland, Latvia og Litauen, som ligger ved den østlige del av Østersjøen "(Det baltiske havet)." Historisk regnes ofte også Øst-Preussen med. Esterne lengst i nord taler estisk, som er et finsk-ugrisk språk. Latvierne og litauerne, som er det sørligste baltiske folket, taler de baltiske språkene latvisk og litauisk. Latvisk og litauisk er omtrent like innbyrdes forståelige som norsk og tysk. Etter Sovjetunionens fall bor det fortsatt mange etniske russere i Baltikum, som hovedsaklig taler russisk. Tidligere i historien var dette området sentralt for all handel i østlige del av Europa, og regionen er i dag i ferd med å vinne tilbake denne posisjonen. Estland, Latvia og Litauen har alle høyere økonomisk vekst enn samtlige av de andre landene i EU. Den store nordiske krig. Den store nordiske krig var krigen som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge og Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700, og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Russland etablerte seg som en europeisk stormakt og den dominerende makt i Østersjøområdet. Bakgrunn. Mellom 1560 og 1660 skapte Sverige et Østersjøimperium sentrert rundt Finskebukta, bestående av provinsene Karelen, Ingermanland, Estland og Livland. Under tredveårskrigen skaffet Sverige seg besittelser i Tyskland, bl.a. Vestpommern, Wismar, hertugdømmene Bremen og Verden. Samtidig erobret Sverige danske og norske provinser nord for Øresund, bl.a. den gamle danske provinsen Skåne. Disse erobringene skyldtes i stor grad den svenske armeens gode trening. Den svenske hær var langt mer profesjonell enn de fleste kontinentale arméer og kunne skyte betydelig bedre på grunn av sin våpentrening. Imidlertid klarte ikke Sverige å støtte og opprettholde hærens slagkraft når krigene ble langvarige, og omkostningene ved krigføringen ikke kunne belastes de okkuperte landene. I 1617 hadde freden i Stolbova til Sveriges fordel hindret Russlands tilgang til Østersjøen, og i første halvdel av 1600-tallet førte den interne striden i Russland til at landet ikke var i posisjon til å utfordre Sverige for å vinne tilbake disse områdene. Senere i århundret ble Russland styrket, særlig under Peter den Store, som ønsket å vinne tilbake de tapte områdene og gjenetablere et russisk nærvær i Østersjøen. På slutten av 1690-tallet klarte eventyreren Johann Patkul å få i stand en allianse mellom Russland, Danmark og Sachsen, og i 1700 angrep de tre landene Sverige. Svenske seire. Fra begynnelsen av Store nordiske krig led Sverige under kong Karl XIIs manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Han var så besatt av trangen til å hevne seg på sine fiender at det overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig unnlot han å utnytte mulighetene til å diktere en fordelaktig fred for Sverige. Første del av krigen ga Sverige en rekke seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved Narva i november. Etter at han hadde oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham ved freden i Travendal og seieren i Narva, så den svenske kanslipresidenten Bengt Gabrielsson Oxenstierna en gyllen mulighet til å få avsluttet krigen og etablere seg som Europas megler. Sjansen bød seg fordi andre europeiske land, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til Den spanske arvefølgekrig, ønsket tilslutning fra Sverige. På denne tiden tilbød representantene for Polen-Litauen (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den anti-svenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og August den sterke. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep Polen. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, sluttet Karl XII likevel fred med Polen ved traktaten i Altranstädt. Men denne traktaten var ikke til fordel for Sverige, som ikke fikk noen kompensasjon for seks års krigføring, og som derfor led et politisk nederlag. Russiske seire. Mellom 1700 og 1707 ble to av Sveriges baltiske provinser, Estland og Ingermanland, erobret av tsaren, og en tredje, Livland, var lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Han begynte å bygge opp en marine og en moderne hær, basert hovedsakelig på infanteri trent i bruk av skytevåpen. Men selv nå kunne Karl med et pennestrøk ha fått tilbake nesten alt han hadde tapt. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Igjen ønsket Karl imidlertid å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov og dro med hæren sin til Ukraina for vinteren. Imidlertid ble hans styrker svekket av det kalde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han fortsatte kampanjen våren 1709, hadde Karl mistet en tredjedel av hæren, og han led et knusende nederlag for Peter i slaget ved Poltava. Etter slaget måtte han flykte til det osmanske rike, hvor han tilbrakte fem år i eksil i Bender i det nåværende Moldova. Peters seier kom overraskende på de europeiske stormaktene, og på én dag hadde Russland etablert seg som en av dem. Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og August den sterke gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en del av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangöudd, og dette førte til at Finskebukta ble stengt for svenske fartøyer og Finland forble okkupert av Russland gjennom resten av krigen. Stralsunds fall. Bare besluttsomheten til kansleren, grev Arvid Horn, gjorde at Sverige kunne fortsette krigen helt til Karl endelig returnerte fra det osmanske rike. Kongen kom til den svenskkontrollerte byen Stralsund i november 1714. Sverige var da i krig med hele Nord-Europa, og Stralsund var dømt til å falle. Karl ble der til desember 1715 og flyktet bare få dager før Stralsund falt. På dette tidspunktet ble Karl av mange ansett som gal, ettersom han ikke ville tenke på fred, og Sverige allerede hadde betalt en fryktelig pris for krigen, uten noe håp i sikte. Alle Sveriges baltiske og tyske besittelser var tapt. Avslutning. Selv om Karl etter hjemkomsten i 1715 tok personlig kontroll over krigføringen, oppnådde han lite. Året etter angrep han Norge og marsjerte gjennom store deler av Østlandet før han besatte Christiania og beleiret Akershus festning. Men den svenske hær måtte heve beleiringen og trekke seg tilbake etter at Peter Wessel Tordenskjold ødela den svenske forsyningsflåten i Dynekilen. En ny svensk invasjon i 1718 kom ikke lenger enn til Halden, hvor Fredriksten festning ble beleiret. Her ble Karl XII felt av et geværskudd om natten 11. desember 1718 mens han var i løpegraven foran festningen. I mellomtiden hadde også Preussen og Hannover sluttet seg til koalisjonen mot Sverige i håp om landevinninger ved fredsslutningen, men samarbeidet ble svekket av rivalisering og av britisk intervensjon. Britene ville hindre et fullstendig svensk sammenbrudd for å sikre maktbalansen i Nord-Europa. De siste krigshandlingene var en serie russiske og danske herjinger langs den svenske kysten, bl.a. i Stockholms skjærgård. Sverige ble til slutt tvunget til forhandlingsbordet, hvor Storbritannia og Frankrike dikterte betingelsene. Ved fredsslutningen med Danmark på Frederiksborg slott i 1720 fikk Danmark beholde de gottorpske delene av Slesvig, som formelt ble annektert i 1721, men ellers ble alt som det hadde vært før krigen. Den endelige avslutningen av Den store nordiske krig var freden i Nystad i 1721. Sverige hadde mistet alle de oversjøiske besittelsene som landet hadde erobret i 1600-årene og var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland vant Sveriges baltiske besittelser og var fra da den sterkeste makten i Øst-Europa. Sveriges utilfredshet med krigens resultat førte til Den russisk-svenske krig (1741–1743) (1741–1743) og Gustav IIIs russiske krig. Slag under store nordiske krig. Alle datoene er i henhold til gregoriansk kalender. Freden i Nystad. Grensene mellom den finske delen av Sverige og Russland etter freden i Nystad i 1721, avstått areal merket med grønt og etter krigen i 1743, avstått land merket med gult Grensene rundt Finskebukten etter freden i Nystad, tapt svensk areal markert med grønne striper på gul bakgrunn Freden i Nystad er navnet på den fred som ble sluttet mellom Sverige og Russland den i byen Nystad (fi: Uusikaupunki) i Finland, og dermed avsluttet den store nordiske krig. I freden måtte Sverige avstå til Russland deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland. Nystad Stockholms skjærgård. Stockholms skjærgård er Sveriges største skjærgård og en av de største i Østersjøen, for ikke å si verden. Den strekker seg fra Stockholm cirka 60 km ut i Østersjøen. Drøyt 24 000 øyer, holmer og skjær er beliggende utenfor Upplands og Södermanlands kyst, fra Björkö-Arholma i nord til Öja-Landsort i syd. År 1719 hadde hele Stockholms skjærgård en befolkning på 2 800 personer. Fra å ha vært hjemsted for fiskere, har Stockholms skjærgård i stadig større grad blitt feriested for velstående stockholmere. Fast befolkning finnes på mange av øyene, særlig Vaxholm og andre større øyer. På Resarö i Stockholms skjærgård ligger landsbyen Ytterby, hvor den berømte Ytterby gruve ligger. I mineralene derfra oppdaget svenske forskere intet mindre enn sju nye grunnstoffer som til da var helt ukjente. Av disse er fire oppkalt etter landsbyen Ytterby: erbium, terbium, yttrium og ytterbium. Landhevningen i Stockholms skjærgård er ca. 5 mm pr. år. Holstein. Kartskisse som viser Holstein, i forhold til Danmark og Tyskland Holstein eller Holsten (dansk: "Holsten" (uttales med lang e), høytysk: "Holstein", nedertysk "Holsteen") er et område i Nordtyskland, i delstaten Schleswig-Holstein. Holstein var opprinnelig et grevskap, men ble fra 1474 et hertugdømme som en del av det tysk-romerske rike. Regjeringsmakten ble gitt ved lenshylding til keiseren. Valget av hertug eller greve skjedde på landstingene som ble holdt ved Bornhøved. Folkeforsamlingene på landstingene utviklet seg til stenderforsamlinger, kalt landdager. I 1460 lyktes det Christian I å bli valgt til regjerende fyrste i både det danske hertugdømmet Slesvig og det tyske Holstein (dansk "Holsten"), det vil si at hertugdømmene kom i personalunion med Danmark og Norge. Men da Christian I døde, deltes regjeringsmakten igjen, idet hans bror, Frederik, valgtes til regjerende hertug sammen med kong Hans. Det førte til delingen i 1490, som fikk konsekvenser for Sønderjylland. Fellesregjeringen opphørte i Slesvig etter 1713, da den gottorpske del av Slesvig tilfalt kongen, Frederik IV. Som hertug av Holstein var den dansk-norske konge vasall under det tyske rike. Da dette ble oppløst i 1806 ble Holstein/Holsten en del av det danske monarki, men fra 1815 samtidig en del av det tyske forbund. I 1848 utbrøt åpent opprør, som ble slått ned i treårskrigen. Forsøk på å innføre en fellesforfatning for kongeriket Danmark og hertugdømmet Slesvig ble stoppet av motstand fra de tyskdominerte stenderforsamlingene i Holstein og Slesvig (tysk "Schleswig"), som ønsket en sammenslutning av Schleswig og Holstein til en stat. Disse ble støttet av Østerrike og Preussen, som erobret hertugdømmene i 1864. Schleswig og Holstein ble i 1867 forent til provinsen Schleswig-Holstein og innlemmet i kongeriket Preussen. Nordslesvig ble i 1920 igjen dansk etter folkeavstemmingen om Slesvig. Det øvrige Schleswig-Holstein ble fra 1946 en egen tysk delstat. Slesvig. Slesvig (dansk) eller Schleswig er eller var Schleswig. Schleswig (plattysk Sleswig, dansk og norsk Slesvig, sønderjysk Sljasvig) er en by i den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Byen er oppstått på nordsiden av fjorden Slien etter at vikingehandelsplassen Hedeby ble oppløst. Den har flere ganger blitt befestet ved både borg og bymur – senest med Gottorp Slot, som samtidig var residens for hertugene av Slesvig. Byens domkirke har siden slutten av 1800-tallet vært prydet av Nordtysklands høyeste kirketårn og rommer både en rekke hertugelige gravmonumenter og adskillige minnesmerker om de dansk-tyske forbindelser. Kong Frederik I av Danmark og Norge ligger begravet her. Det sies også at kong Niels skal være gravsatt i kirken, men graven kjennes ikke. Hertugdømmet Slesvig. Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Ejderen i syd og Skodborg Å (senere Kongeåen) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden. Etter 1386 ble det mer alminnelig for danskene å benevne stedsnavnet som Slesvig (fra tysk "Schleswig") framfor det danske Sønderjylland. Det har senere vært kjent under dette navnet. Historie. Fra slutten av 1000-tallet ble Sønderjylland styrt og ikke minst forsvart av egen grensejarl. Da kong Nils av Danmark, på grunn av forræderiet til områdets jarl Elilf, hadde gått på et stort nederlag mot fyrst Henrik av venderne, innsatte kongen i 1115 sin unge nevø Knut Lavard som grensejarl. Det ble en suksess. Venderne ble drevet ut og Sønderjylland blomstret opp. Som den første danske anla Knut Lavard den europeiske føydaltittelen hertug. Han hadde vokst opp hos Lothar III av Sachsen og blitt påvirket av det tyske. Av Lothar fikk han Henriks holsteinsk rike i len, noe som gjorde situasjonen uoversiktlig da Danmarks grensevokter mot syd også ble Tysklands forpost mot nord. Knud Lavard, den første hertug av Slesvig. Etter at Knud Lavard ble myrdet i 1131 av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen, fikk Lothar et påskudd til å blande seg inn i danske forhold. Danmark kom i 50 år under tysk lenshøyhet. Likevel fortsatte praksisen med å gi Slesvig som et hertugdømme til et yngre medlem av kongehuset. Med utnevnelse av Abel av Danmark i 1232 begynte den tysk innflytelsen i Sønderjylland for alvor. Abel giftet seg inn i den holsteinske hertugslekten Schauenburg og støttet sine tyske svogre i kampen mot broren Erik Plogpenning. Etter at kong Erik var blitt drept ble Abel selv Danmarks konge, mens hans tid ble den korteste av alle danske konger. Han ble drept etter å ha forsøkt å inndrive skatt hos friserne i vestlige Slesvig. Holsteinerne fikk tvunget igjennom, mot danskekongens vilje, at Abels eldste sønn Valdemar III av Slesvig skulle arve hertugdømmet. Det ble deretter betraktet som arvelig for Abel-slekten. Abel-slekten ble en konstant trussel mot den danske tronen, delvis av at de selv mente seg arveberettiget til tronen ved at Abels sønn ble forhindret til å bli valgt, og delvis ved at slekten samarbeidet med de tyske Schauenburgerne mot kronen. Den rike holsteinske adelen skaffet seg stadig mer land og gods i Sønderjylland, og ble til Det slesvig-holsteinske ridderskap, en militær og økonomisk maktgruppe på begge sider av den danske riksgrense. Under Valdemar Sejer ble rettsforholdene organisert og Sønderjylland kom under den Jyske Lov. Etter 1386 ble navnet Slesvig mere og mere alminnelig, oppkalt etter hovedbyen Slesvig. Forbindelsen mellom kongeriket Danmark og hertugdømmet Slesvig ble til både et lensforhold og en personalunion, men samtidig var Ejderen Danmarks historiske sydgrense. Etter 1920. Etter grensefastsettelsen 1920 brukes betegnelsen Sønderjylland (eller offisielt "de sønderjyske landsdele") om den danske del, men prinsipielt er Sønderjylland og Slesvig samme område, med unntak av øyene Ærø og Femern, som også inngikk i Slesvig. Den danske delen kalles også Nordslesvig, den tyske Sydslesvig. På begge sider av grensa lever i dag nasjonale mindretall og i sørvest dessuten frisere. Stednavnforskningen har godtgjort at området nord for Trenen, Slien og i Svans opprinnelig var bebodd av dansker, mens området ut mot Nordsjøen var frisisk og Stapelholm og naboområdene langs Ejderen var saksiske. Påvirkning sydfra gjennom det meste av senmiddelalderen og især efter reformasjonen, da tysk ble kirkespråk i Sydslesvig fortrengte etterhånden dansk som hovedspråk til fordel for plattysk. Området lød Jyske Lov (først på dansk, senere på plattysk) inntil innføringen av Preussische Landesgesetz i 1866; noen få regler i Jyske Lov gjelder fremdeles. I 1864 ble hertugdømmet Slesvig erobret av Preussen og Østerrike under Andre slesvigske krig, i 1867 ble Slesvig (Schleswig) forent med Holstein som den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein. I 1920 ble den nordlige halvdel av Slesvig gjenforent med Danmark etter folkeavstemmingen om Slesvig. Slaget ved Narva. Slaget ved Narva i den store nordiske krig fant sted og er en av de største seirene i den svenske militærhistorie. I november 1700 hadde russerne, under tsar Peter den store beleiret den estiske byen Narva, lengst øst i det svenske østersjøriket. Det var ennå tidlig i den store nordiske krigen og Sverige var fortsatt en stormakt. Kong Karl XII hadde kommet fra Sverige med en styrke på 8 140 mann og inne i byen hadde han rundt 2 500 soldatar. Russerne var i overtall, rundt 37 000 mann. Om man regner med stort og smått, var de kanskje over 80 000. Den svenske hæren ble ledet av kongen selv, assistert av general Carl Gustaf Rehnskiöld, mens russerne ble kommandert av hertugen av Croy. Tsar Peter hadde forlatt hæren bare noen dager tidligere. Klokka to den ble to signalraketter sendt opp som tegn på at striden kunne ta til. Artilleriet åpna straks ild. I det samme endra været seg radikalt. Det blåste opp en snøstorm, rett i øynene på russerne. Da svenskene fikk se det var de ikke sene om å gå til angrep. De slo raskt gjennom de russiske linjene og hele den russiske hæren fikk panikk. Mange flyktet fra slagmarken og druknet i Narvaelven. Tapene var store på begge sider. Sverige mistet 667 mann og russerne over 15 000. De overlevende russerne overga seg og la ned våpnene sine. Over 20 000 musketter samlet seierherrene inn. Narva,Slaget ved Narva Charles Eugene de Croy. Charles Eugène de Croÿ (eller Karl Eugen de Croy) (født 1651 i Le Roeulx, Hainaut, Belgia, død 30. januar 1702 i Tallinn, Estland) var en hertug, feltmarskalk, offiser fra Nederlendene offiser av fransk opprinnelse. Han deltok på den danske siden i slaget ved Lund 1676. Han kjempet med stor fremgang i den keiserlige hær mot tyrkerne og deltok både ved Wiens frigjøring i 1683 og ved stormen av Beograd i 1690. Han ble forfremmet til keiserlig generalfeltmarskalk for sine fortjenester. I 1697 gikk han inn i tsar Peter den Stores tjeneste og ble øverstkommandør for hans styrker i Livland. og hadde kommandoen over de russiske troppene i slaget ved Narva den 20. november 1700, da han også overgav seg og ble tatt til fange av svenskene under kong Karl XII. Han døde i svensk krigsfangenskap i 1702. Narva. Deler av festningsanlegget i Narva Gamlebyen. Det forhenværende rådhuset i midten av bildet Narvas nåværende rådhus beliggende ved grenseovergangen til Russland Panoramabilde mot syd som viser tydelige eksempler på «sovjetisk» arkitektur Annet bilde av sovjetisk arkitektur. Bygningen ligger sentralt i byen ved det nåværende rådhuset, og grensen til Russland Narva er den tredje største by i Estland beliggende i fylket Ida-Viru i det nordøstre hjørnet av landet ved den nåværende grensen mot Russland. Narvaelven ligger øst for byen, og danner grensen mot Russland. Narva har (pr 1. januar 2009), majoriteten (80 %) er etniske russere, som resultat av Stalins koloniseringspolitikk mens Estland var okkupert. Det er ca. 4% etniske estere i byen. På den andre siden av Narvaelven på russisk side ligger Ivangorod, en by med 10 000 innbyggere. Det er elven Narva som ga kraft til industrialiseringen, basert på skiferolje og vannkraft utbygd på russisk side i 1955. I dag ledes vannet i kanaler til kraftverket og Narvafossen er tørr det meste av året. Narvas største industriforetak er Kreenholmi Valduse, en svenskeiet tekstilfabrikk anlagt allerede i 1857 på en øy ved fossen. Narva var også tidligere et senter for utvinning av oljeskifer i Estiske SSR, en produksjon som startet i 1925. Tidlig historie. Det har vært bosetting i området siden det 5. til 4. årtusen f.kr., og denne kulturen er kalt Naravakulturen etter byens navn. Den forsterkede bebyggelse ved Narva Joaoru er den eldste kjente i Estland, datert til ca. 1000 f.Kr. Den tidligste skriftlige referanse til Narva er i første Novgorod Kronikkel som i år 1172 beskriver en bydel i Novgorod kalt Nerevsky eller Narovsky konets (verksted). Ifølge historikere, kommer dette navnet fra navnet på Narva eller Narvaelven og indikerer at en hyppig brukt handelsrute gikk gjennom Narva, men det er ikke påvist at det var bebyggelse her på denne tiden. Middelalderen. Da danskene regjerte det nordlige Estland ble det i løpet av andre halvdel av det 13. århundre bygget en borg som var forløperen til dagens Hermannsfeste. Borgen er tidligst nevnt fra 1277. Narvia er nevnt i den danske boken, Kong Valdemars jordebok, i 1241. Narva fikk i 1345 Lübeck byrettigheter fra danske kongen Valdemar IV. Områdene i Nord-Estland ble solgt til den livlandske orden i 1346. I 1492 etablerte Ivan III av Russland Ivangorod festning på andre siden av Narvaelven. Handel med hanseatiske byer ble veldig viktig for Narva i hele middelalderen. På grunn av motstand fra Tallinn, ble aldri Narva en en del av Hansaforbundet, og innbyggertallet i Narva var derfor forholdsvis lavt. Det er anslått at byen hadde 600-750 innbyggere i 1530. Svensk og russisk styre. Narva ble tatt av russerne i Livlandskrigen i 1558, og for en kort periode var Narva en viktig havn og handelssted for Russland. Russisk styre ble avsluttet i 1581 da svenskene under kommando av Pontus De la Gardie erobret byen og det ble en del av Sverige. Under svensk styre ble gamlebyen i Narva bygget. Etter en stor brann i 1659, som nesten fullstendig ødela byen, ble det kun tillatt å bygge i stein i sentrum. Gamlebyen ble gjenoppbygget i løpet av kort tid i barokk stil. Gamlebyen gjennomgikk praktisk talt ingen endringer før andre verdenskrig, og var berømt for sin arkitektoniske stil i Europa. Mot slutten av det svenske styret ble forsvarsstrukturene i Narva sterkt utbygget og forbedret. Forsvarsanleggene ble planlagt av den anerkjente svenske militære ingeniøren Erik Dahlbergh, og var en av de største i Nord-Europa. Under den store nordiske krigen ble et av de første slagene mellom styrkene til Karl XII av Sverige og tsar Peter I av Russland utkjempet i Narva, hvor de tallmessig underlegne svenske styrken vant slaget. Narva ble erobret av Russland i 1704. I løpet av det russiske styre var Narva en del av St. Petersburgs område. I midten av det 19. århundre gjennomgikk Narva en storstilt industriell utvikling. Kreenholm tekstilindustri ble etablert av Ludwig Knoop i 1857. Fabrikken utnyttet vannkraft ved en foss i Narvaelven, og ble anlagt på en øy mellom strykene. Kreenholm var et av de største tekstilbedriftene i Europa og verden med 10 000 ansatte ved århundreskiftet. I 1872 ble den første streiken i Estland holdt ved Kreenholm. På slutten av det 19. århundre var Narva den ledende industrielle byen i Estland der 41% av industriarbeiderne i Estland arbeidet i Narva. Den første jernbanen i Estland som gikk mellom St. Petersburg og Tallinn gikk via Narva. Banen ble ferdigstilt i 1870. 20. århundre. Etter den første verdenskrig ble Narva en del av det uavhengige Estland. Under den estiske uavhengighetskrigen som startet i Narva 28. november 1918 ble byen tatt av den røde hær. Russland beholdt kontrollen over byen til 19. januar 1919. Det var kraftige slag ved Narva under den andre verdenskrig da byen ble nesten fullstendig ødelagt. Byen ble første gang bombet i 1941, men holdt seg relativt uskadd helt til februar 1944. Den mest ødeleggende bombingen skjedde 6. mars 1944 da russisk flyangrep ødela gamlebyen. De sivile tapene var lave da tyske styrker allerede hadde evakuert byen i januar samme år. Tyskerne brente også bygninger ved tilbaketrekningen, og ved tilbaketrekningen i slutten av juli 1944 var 98% av Narva ødelagt (ref 10). Flere norske frontkjempere falt på tysk side under slaget ved Narva, og det er minnesmerker etter disse i nærheten av Narva. Etter krigen kunne man ha restaurert flere av bygningene, men tidlig på 1950-tallet bestemte sovjetiske myndigheter at ruinene skulle rives for å gjøre plass til blokkbebyggelse. Bare tre av bygningene i gamlebyen overlevde der i blant det gamle rådhuset. De tidligere innbyggerne i Narva fikk ikke lov til å returnere til byen etter krigen. Hovedårsaken til dette var planer om å bygge et hemmelig prosesseringsanlegg for uran i byen, som ville gjøre Narva til en lukket by. Men allerede i 1947 ble Sillamäe som ligger i nærheten av Narva valgt istedenfor. Den planlagte uranfabrikken og gjenoppbyggingen av Kreenholm var drivkraften bak tilstrømningen av innvandrere fra andre deler av Sovjetunionen, hovedsakelig fra Russland. I januar 1945 ble Ivangorod administrativt adskilt fra resten av Narva, og territoriet ble overført til Leningrad Oblast i den russiske sovjetrepublikken. Ivangorod fikk status som by i 1954. Etter at Estland fikk sin selvstendighet i 1991, ble grensen mellom Estland og Russland etablert på bakgrunn av Tartu-traktaten av 1920. Ivangorod ble dermed en del av Russland. Grunnet politiske spenninger er en ny grensetraktat mellom Estland og Russland har ennå ikke kommet i kraft. Demografi. Pr 1. januar 2008 hadde Narva 66 621 innbyggere. Befolkningen var i 1992 på 83 000, og innbyggertallet har falt hvert eneste år etter uavhengigheten i 1991 (ref 1). Av dagens befolkning er 93,85% russisktalende, og 80% er etniske russere. Etniske estere utgjør bare 4% av den totale befolkning. Mye av byen ble ødelagt under andre verdenskrig og i flere år forbød sovjetiske myndigheter at tidligere estiske innbyggere fikk bosette seg i Narva. I 1934 bodde det i Narva, og 64,8% av byens befolkning var etnisk. I dag har 45% av befolkningen estisk statsborgerskap, 34% russisk og 20% har annet statsborgerskap. Geografi. Narva ligger i nordøst i Estland, 210 km øst fra Estlands hovedstad Tallinn og 130 km sørvest fra St. Petersburg i Russland. Hovedstaden i Ida-Viru fylke, Jõhvi, ligger 50 km mot vest. Narvaelven som renner øst for byen Narva danner grensen mot Russland. Narvaelven renner ut i Finskebukta ca. 13 km nedstrøms for byen ved Narva-Jõesuu. Narva er på 84,54 km² inkl. et vannreservoar. Selve byen er på 62 km². Landemerker. Narva er dominert av festningen Hermannsfeste, med det 51-meter høye Hermanntårnet som det i mest øynefallende landemerke. Kreenholm-fabrikken som ligger i nærheten av et fossefall er en av de største tekstilfabrikker fra det 19. århundre. Andre kjente bygninger er svensk gods fra det 17. århundre, gamle rådhuset (1671), og rester av Erik Dahlbergs festningsanlegg. På andre siden av Narvaelven på russisk side ligger Ivangorod festning, grunnlagt av Ivan III av Moskva i 1492. Under den sovjetiske styret var Narva og Ivangorod tvillingbyer, til tross for tilhørighet til ulike republikker. Før andre verdenskrig ble Ivangorod (i estisk kalt Jaanilinn) administrert som del av Narva. August II av Polen. Fürstenzug in Dresden - August I. Friedrich August I eller "August den sterke" (polsk "August II Mocny") (født 12. mai 1670 i Dresden, død 1. februar 1733 i Warszawa) var kurfyrste av Sachsen 1694-1733, og som August II dessuten storhertug av Litauen og konge av Polen 1697-1704 og 1709-1733. Han var sønn av Johan Georg III av Sachsen og Anna Sofia av Danmark, fetter av svenske kongen Karl XII. Han bodde på jaktslottet Moritzburg i Sachsen, kjent som kongeslottet i filmen "Tre nøtter til Askepott". Han skaffet seg tilgang til den polske kronen takket være støtte fra fremmede stormakter og bestikkelser. Han lot seg styre kun av dynastiske interesser og førte Polen inn i krig med Sverige som en del av Store nordiske krig, noe som førte til svensk invasjon og resulterte i omfattende ødeleggelser i Polen. Den polske tronfølgekrig brøt ut etter hans død. Friedrich August II var gift med Christiane Eberhardine av Brandenburg-Bayreuth. I Kapusinerkirken i Warszawa er en sarkofag med August IIs indre organer. August II Moritzburg (Sachsen). Moritzburg er en kommune i Sachsen. Frem til 1934 het den "Eisenberg". Borgermester er Georg Reitz (CDU). Schloss Moritzburg. Schloss Moritzburg (norsk: Moritzburg slott) er et jaktslott i barokkstil i nærheten av Dresden i fristaten Sachsen i Tyskland. Det ble bygget på 1500-tallet av kurfyrst Moritz av Sachsen, og senere ombygget av August den sterke. Det regnes som et av Sachsens vakreste slott, og var bebodd av den tyske fyrsteslekten Wettin (som også det britiske kongehuset tilhører) frem til 1945. Det er idag et statlig museum. Omgitt av kunstsjøer og kanaler, og Friedrich August IIIs fasaneri, reiser slottet seg på en øy i sjøen. Jaktslottet var sentrum for ganske store jaktmarker, og har en av Europas største samlinger av horn og kranier. Her holdt de saksiske fyrstene efter jakten store ball og leker. Nede ved fasaneriene bygget man på 1800-tallet et fyrtårn og lekte sjørøver. I Norge er Schloß Moritzburg særlig kjent som kongeslottet i filmen "Tre nøtter til Askepott", en tysk-tsjekkoslovakisk samproduksjon fra 1973. Tre nøtter til Askepott. "Tre nøtter til Askepott" (orig. "Drei Haselnüsse für Aschenbrödel" (tysk) og "Tři oříšky pro Popelku" (tsjekkisk)) er en østtysk-tsjekkoslovakisk eventyrfilm fra 1973, produsert av de to filmstudioene DEFA-Studio für Spielfilme og Barrandov. Den ble regissert av Václav Vorlíček og hadde Libuše Šafránková, Pavel Trávníček, Carola Braunbock, Rolf Hoppe og Karin Lesch i hovedrollene. Filmen hadde både tsjekkiske og østtyske skuespillere, og er lansert i en tysk og en tsjekkisk utgave. I opptakene snakket skuespillerne sine egne språk og ble dubbet den andre veien. Filmen er basert på et eventyr av Božena Němcová, en bøhmisk variasjon over Askepottfortellingen. Den hadde internasjonal première i Berlin i 1973, og sendes årlig i fjernsynet på julaften i Tyskland, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Norge (NRK - 11.00). De tyske sendingene mottas dessuten i mange andre land, for eksempel Danmark. Fortelleren i den norske versjonen er Knut Risan, og filmen ble vist for første gang i Norge 3. januar 1975. Filmen er tatt opp i filmstudioet i Babelsberg i Potsdam utenfor Berlin, i Barrandovs studio i Praha og forskjellige steder i Bøhmen i det daværende Tsjekkoslovakia. Godset i filmen er borgen Švihov (Schwihau) og skogscenene er tatt opp i Böhmerwald, begge deler i den vestlige delen av Bøhmen ved grensen mot Bayern. Kongeslottet i filmen er Schloß Moritzburg, et slott i den tyske delstaten Sachsen. Tittellåten som høres i filmen synges av den tsjekkiske tenoren Karel Gott. Handling. a>), godset som Askepott kommer fra a>, på grensen mellom regionene Bøhmen (Tsjekkia) og Bayern (Tyskland) Hesten Jurášek, hunden Kasperle og et smykkeskrin som voktes av uglen Rozárka er alt som Askepott (Libuše Šafránková) har tilbake. Etter farens død blir den velhavende og livsglade godseierdatteren degradert til tjenestepike av den gjerrige stemoren (Carola Braunbock) og satt til å gjøre det skitneste arbeidet. Filmen starter idet kongens (Rolf Hoppe) og dronningens (Karin Lesch) forbireisende følge gjester godset hvor stemoren nå er frue, og stemoren klarer å overtale kongen til å invitere henne og datteren, Dora (Daniela Hlaváčová), på ball. Dette passer kongen godt, for han har planer om å arrangere et slikt ball i nær fremtid for at sønnen hans skal finne seg en kone som kan temme ham. Fra dette øyeblikk har stemoren kun ett for øye: Å få sin egen datter gift med prinsen (Pavel Trávníček). Askepott derimot, som har fått streng beskjed om å holde seg borte mens kongen er på besøk, møter prinsen og hans to følgesvenner ute i skogen, etter at prinsen har stukket av fra pliktene for å gå på jakt med vennene. Etter å ha kastet en snøball på prinsen da han forsøkte å skyte en hjort, løper de etter henne, men hun kommer seg til slutt unna. Senere reiser godsets kusk, Vincek, til byen for å kjøpe stoff som skal bli til Doras ballkjole. Askepott, som er satt til å vaske klær i bekken midt på vinteren, bemerker spøkefullt at han kan ta med tilbake til henne det som faller ned på nesen hans. Da han kommer tilbake har han med tre magiske nøtter, som prinsen skjøt på slik at de falt ned i ansiktet hans. Når Askepott åpner nøttene kommer det ut et sett kostbare klær hver gang. Den første gangen en ridedrakt som gjør det mulig for å henne å delta på en jakt sammen med prinsen, hvor hun viser seg som mesterskytte og vinner jaktkonkurransen. Den andre gangen får hun en vakker ballkjole, og rider til ballet med hesten Jurášek. Gjennom vinduet ser hun Dora danse med prinsen, og først etter mye nøling går hun inn på slottet. Prinsen, som meget motvillig har danset hele aftenen med ivrig smiskende piker, har derimot i dette øyeblikk bestemt seg for at nå vil han ikke danse mer. Faren sier at enten danser han, eller så forsvinner han. Prinsen er på vei ut idet han møter Askepott på vei inn. Askepott har et slør for ansiktet for at ingen skal kjenne henne igjen. Prinsen blir overrasket og interessert, og byr henne opp til dans. Etter å ha danset en stund spør han henne hvem hun er. Askepott spør leende hvorfor han vil vite det, og prinsen svarer at han nettopp har funnet sin brud. Askepott gir prinsen en gåte som han ikke klarer å svare på, og løper deretter ut fra slottet og rider vekk. Prinsen og hans to følgesvenner følger etter henne helt tilbake til godset. Der forsøker de å finne henne, men kort etter kommer stemoren og Dora tilbake fra ballet, og da de oppdager at prinsen er der og at den ukjente piken på ballet som han leter etter var Askepott, overrumpler de Askepott og tar klærne hennes. Utkledt som Askepott og med ansiktet skjult føres Dora tilbake til sleden, og stemoren klarer å lure prinsen til å følge etter dem. Til slutt velter sleden ut i et vann og svindelen blir avslørt. Prinsen rir tilbake til godset hvor følgesvennene venter. Det er blitt daggry, og nedslått innser prinsen at den ukjente piken er borte og lar seg overtale til å følge henne hjem til slottet. Da kommer Askepott ridende ut ikledt den siste nøttens gave, en brudekjole. Etter at prinsen har fridd og fått «ja» rir de bort sammen. Navn. Askepott heter i den tyske versjonen Aschenbrödel, som direkte tilsvarer det norske navnet, og på tsjekkisk Popelka. Formen Popelk"u" som brukes i den tsjekkiske tittelen er en akkusativform. Navnet Popelka kommer av det tsjekkiske ordet for aske, "popel". Tsjekkisk er et kasusbasert språk hvor også egennavn er underlagt kasusbøyninger, slik at når noen roper på Popelka brukes vokativ kasus (tiltaleform) "Popelko". Vincek blir anropt som Vincku. Schloss Bellevue. Schloss Bellevue er et slott i Tiergarten i Berlin. Det er residensen til Tysklands president. Slottet ble bygget av prins Ferdinand av Preussen, den yngre broren av kong Fredrik den Store, i 1786. Tiergarten. Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte. "Ortsteil Tiergarten" omfatter også Tiergarten-Süd. Som egen administrativ bydel (Bezirk) fram til 2001 omfattet Tiergarten i tillegg Hansaviertel og Moabit som begge er ortsteiler idag. I Tiergarten finnes viktige bygninger som Riksdagsbygningen, Kanzleramt, den tyske presidentens residens Schloß Bellevue, og en rekke ambassader, som for eksempel de nordiske ambassader i Berlin. Brandenburger Tor og Potsdamer Platz ligger ved Tiergartens østlige grense. Poststadion ligger også i denne bydelen. Tiergarten har sitt navn fra parken Großer Tiergarten. Parken var opprinnelig et skogsområde og viltreservat der fyrster og andre adelige kunne drive jakt. Berlins zoologiske hage ligger i vestre ende av parken. Askenasiske jøder. Kart over jøder i Europa i 1881 Askenasiske jøder (også kjent som "aschkenaziske jøder", engelsk skrivemåte "ashkenazi") (hebraisk ’Aškənazzī) er jøder som nedstammer fra middelalderens jødiske samfunn langs Rhinen i Tyskland fra Alsace til Rhinland i nord. Navn og opprinnelse. Navnet "Askenasiske" er avledet fra den bibelske figuren Asjkenas, den første sønnen til Gomer, og en jafetisk patriark i henhold til kapittelet «Folkeslagene på jorden» i "Første Mosebok". I den rabbinske litteraturen er kongedømmet til Asjkenas (hebraisk "’Aškənaz") først assosiert med skytisk regioner, deretter og senere med slaviske Europa, og fra 1000-tallet og framover, med nordlige Europa og Tyskland. Jødene som levde i disse regionene assosiert med Asjkenas' kongedømme kom således til å kalle seg askenasiske jøder. Senere kom jøder fra vestlige og sentrale Europa også til å kalle seg det samme ettersom de fremste sentrene for jødisk lærdom befant seg i Tyskland. "Askenas" er således det eldre hebraiske ordet for Tyskland, særlig området langs Rhinen hvor alemannerne bodde (sammenlign det franske navnet for Tyskland, "Allemagne"). «Askenasiske jøder» hadde derfor tilleggsbetydningen «tyske jøder». De jødiske samfunn i tre byer langs Rhinen, Speyer, Worms, og Mainz, opprettet forbundet SHUM (etter de første hebraiske bokstavene av "Shpira", "Vermayza", og "Magentza"). Disse SHUM-byene er betraktet som krybben for den særskilte askenasiske kulturen og liturgien. Askenasisk jødedom skiller seg ut fra sefardisk jødedom hovedsakelig i ritualet for rosj hasjaná og jom kippúr, i uttalen av hebraisk og arameisk, i terminologibruk, i tolkningen av halakhá og i en del andre liturgiske detaljer. Mange askenasiske jøder bevegede seg etter hvert hovedsakelig østover og opprettet samfunn i områder som ikke snakket tysk, blant annet Böhmen, Ungarn, Polen, Hviterussland, Litauen, Russland, Ukraina, Romania og andre steder i Øst-Europa mellom 1000-tallet og 1800-tallet. De tok med seg et etter hvert mangfoldig jiddisch språk, et høytysk språk som benyttet det hebraiske alfabetet. Det hadde utviklet seg i middelalderen som et "lingua franca" blant askenasiske jøder. Etnisitet. Selv askenasiske jøder på 1000-tallet utgjorde kun rundt 3 prosent av verdens jødiske befolkning, utgjorde de på sitt meste i 1931 hele 92 prosent. I dag utgjør de anslagsvis 80 prosent av jødene verden over. De fleste jødiske samfunn med utvidet historie i Europa er askenasiske, unntatt de som er knyttet til Middelhavsregionen. Flertallet av de jøder som utvandret fra Europa til andre kontinenter i de siste to århundrene er askenasiske, særlig fra Øst-Europa. En gjennomgang av 11 000 prøver av mitokondrisk DNA fra 67 nasjonaliteter, viste at ca 40 prosent av dagens askenasiske jøder – rundt 3,5 millioner mennesker – nedstammer fra bare fire jødiske kvinner som dro fra Midtøsten til Italia i de to første hundreårene e.Kr. Disse fire kvinnenes genetiske signatur gjenfinnes i dag hos deres etterkommere, men er sjelden hos ikke-askenasiske jøder og nærmest fraværende hos ikke-jøder. Jiddisch musikk. Jiddisch musikk refererer hovedsakelig til folkemusikk og viser med jiddisch tekst, men kan også referere til sanger med hebraisk tekst sunget av askenasiske jøder. Musikksjangeren er nært beslektet med klezmermusikk, eller askenasisk instrumental folkemusikk. Den jiddische musikken kan deles inn i flere undertyper: "Jiddisch teatermusikk" er innslag av vokalmusikk i jiddisch teater; "jiddische t’chines" er sanger basert på jiddische bønner for kvinner; "jiddische barnesanger" er sanger for barn på jiddisch; "jiddische ballader" er sanger med fortellende, gjerne episk innhold. En kategori som oppstod i 1930-årene er "jiddische holocaustsanger". Barnesanger. Jiddische barnesanger ligner i mangt og meget barnesangene fra nabokulturene i Sentral- og Østeuropa, men skiller seg ut særlig ved sin askenasisk-jødiske kulturelle og religiøse ramme. Overgangen mellom barnesanger og politiske sanger kan noen ganger være flytende — noe vi ser i sangen «Ott azoi neit a shnaider", en sang som utgjør en typisk barnesang med sine korte og symmetriske strofer, sitt begrensede melodiomfang, sin enkle tekst og rolleillustrerende innhold: "“Slik som dette syr skredderen, slik som dette syr han.”" Men det politiske innholdet blir meget tydelig i fortsettelsen: "“Han syr og syr hele dagen lang og tjener tæring, ikke penger.”" Andre sanger kan være surrealistiske rim ("“Jeg har et par okser; oi, de har bukser...”") Holocaustsanger. De mest kjente forfattere av holocaustsanger, eller sanger om og/eller fra jødeforfølgelsene og etterhvert folkemordet på jøder av nazistene før og under andre verdenskrig, var Mordechaj Gebirtig og Hirsch Glik. Særlig kjente sanger inkluderer «Partizanerlid» av Hirsch Glik (gjendiktet på norsk som «Jødisk partisansang» av Georg Johansen og «S’brennt» av Mordechaj Gebirtig. Utøvere. Den mest kjente utøveren i Norge er norsk-jødiske sangeren og skuespilleren Bente Kahan, men også dikteren Øystein Wingaard Wolf er kjent som utøver av dette repertoaret — hovedsakelig i hans egne gjendiktninger til norsk. Internasjonalt er Ben Zimet, Chava Alberstein og Wolf Krakowski kjente navn innenfor sjangeren. Pär Lagerkvist. Pär Lagerkvist (født 23. mai 1891, død 11. juli 1974) var en svensk forfatter, poet, medlem av Svenska Akademin og vinner av Nobelprisen i litteratur for 1951. Forfatterskapet roterer mye rundt temaet menneskets relasjon til Gud. Dette kommer spesielt frem i romanene Barabbas, Sibyllan og Dvergen. Biografi. Pär Lagerkvist var sønn av stasjonsmester Anders Johan Lagerkvist og Johanna Blad. Han ble født i Växjö i Småland som den yngste av sju søsken i en dypt religiøs familie. Lagerkvist studerte ett år på universitetet i Uppsala. Deretter bodde han i korte perioder i Italia og Frankrike, før han returnerte til Sverige. Forfatterskap. Lagerkvists bok "Ångest", omtalt som hans egentlige debut, handler om angsten for samtidens hendelser og omveltninger. Hans store gjennombrudd som forfatter kom med romanen "Dvergen" i 1944, og det er ikke vanskelig å se sammenlikningen mellom den tvers igjennom onde dvergen - bokens protagonist - og Adolf Hitler. Romanen Barabbas er historien om Barabbas, som ble dømt til korsfestelse, men som ble sluppet fri i stedet for Jesus. Her spør Lagerkvist: Hvem var han? Og hva skjedde med ham? Skrues liv. "Skrues liv" (også utgitt samlet som "Skrue McDucks liv og levnet") er en serie med historier om tegneseriefiguren Skrue McDuck utgitt i Donald Duck & Co mellom 1992 og 1994, tegnet og skrevet av Don Rosa. Historiene følger de største begivenhetene i onkel Skrues liv mellom 1867 og 1947, inkludert nesten alle referanser Carl Barks hadde i sine historier om onkel Skrue fram til 1947. Don Rosa satte seg fore å få med så mange referanser som overhodet mulig, men måtte ta seg noen "kunstneriske friheter". Enkelte årstall i Barks-historiene, særlig tidlige historier før Skrue var etablert som figur, måtte endres for å passe inn i Rosas egen tidslinje. Rosa la inne informasjon om bakgrunnen og opprinnelsen til flere av figurene vi finner igjen i andre historier om onkel Skrue, men kun som tilføyelser til Barks' egne historier. Rosa endret ikke noe som Barks hadde skrevet selv. De tolv originalkapitlene ble utgitt i bokform i 1997 under navnet "Skrue McDucks liv og levnet" (ISBN 82-429-1436-2). Siden 1994 har Rosa lagt til flere kapitler, som også er utgitt i Donald Duck & Co. Originalkapitler. Skrue vokser opp i Skottland der han møter et gjenferd av McDuck-klanen og motiveres til å søke lykken i Amerika. Skrue møter sin onkel Angus og tar etterhvert over som skipper på en elvebåt. Han møter også B-gjengen for første gang samt Petter Smarts bestefar. Skrue reiser vestover og blir cowboy. Møter U.S.As kommende president; Theodore Roosevelt. En arbeidsløs Skrue begynner å grave etter kobber, veiledet av Rikeruds far. Skrue returnerer til Skottland for å redde McDuck-slottet. Nytt gjensyn med McDuck-klanens gjenferd. Skrue søker lykken i Sør-Afrika. Han møter og kjemper mot Gulbrand Gråstein for første gang. Skrue graver etter gull i Australia. Han inspireres av en aboriginsk sjaman til å søke lykken i Klondike. Skrue begynner en suksessfull gulljakt i Klondike. Her møter Gulda Glitter for første gang. Hans mor går bort. Skrue blir rik og returnerer til Skottland, men bestemmer seg for å dra tilbake til Amerika sammen med søstrene. Hans far går bort kort etter avreise. Skrue og søstrene ankommer Andeby der han slår seg ned. Møter igjen B-gjengen. Skrue begynner å vise sine mørke sider, reiser verden rundt, blir verdens rikeste mann og mister kontakten med familien sin. En desillusjonert Skrue møter Donald, Ole, Dole og Doffen for første gang. Sammen bekjemper de B-gjengen. Inspirert av nevøene bestemmer Skrue seg for å forfølge idealene sine igjen. Astronomisk enhet. En astronomisk enhet (AE eller AU, engelsk: "Astronomical Unit") er en lengdeenhet som tilsvarer den omtrentlige middelavstanden mellom Jorden og Solen. Verdien av en AE er bestemt til 149 597 870 691 meter (omtrent 150 millioner kilometer). Jordens bane er ikke en sirkel, men en ellipse; opprinnelig var en AE definert som lengden av halvparten av storaksen i en beskrevet jordbane. Den internasjonale astronomiske union (IAU) omdefinerte i 1976 en AE til å være den distansen fra Solen som en partikkel med neglisjerbar masse med en omløpstid på 365,2568983 dager (et gaussisk år) ville ha i en uforstyrret sirkulær bane. En AE er dermed definert til 149 597 870 691 meter. Avstanden mellom Jorden og Solen er imidlertid ikke konstant. Fordi solen taper masse, blir gravitasjonskraften gradvis svakere, og jorden blir derfor lengre unna, selv om dette ikke er mer enn 1,37 cm pr år. Men for Merkur blir dette mer merkbart. Det er derfor foreslått å få en mer nøyaktig definisjon av astronomisk enhet, for eksempel ut fra verdien av Solens masse år 2000 Rosj hasjaná. Rosj hasjaná (hebraisk rōš haššānā) er jødisk nyttår og feires på den 1. og 2. dagen (blant reformjøder og samaritanere kun den 1. dagen) av måneden tisjré — den sjuende måneden i det jødiske året. Transport Tycoon. "Transport Tycoon" er Chris Sawyers dataspill om transport og logistikk. Spillet ble gitt ut av Microprose i 1994. Året etter kom påbyggingspakken, "Transport Tycoon Deluxe", som inneholdt flere nye typer kjøretøy, en landskapsbygger, i tillegg til en del andre forbedringer. Chris var i stor grad inspirert av Sid Meiers "Railroad Tycoon" som kom ut i 1990, ett spill som igjen var inspirert av suksessen til spill som "SimCity". Spilleren er overhode i et transportselskap, og målet er å skape en stabil inntekt for dette selskapet. Som i de fleste andre økonomiske simulasjoner er det ingen måte å "vinne" eller "tape" spillet på. Man spiller til et visst år der spillet stopper opp, også kan man sammenligne seg selv med motstandere og tidligere spill, basert på inntjening og aktivitet. I 1996/97 begynte Chris Sawyer å eksperimentere med en ny versjon av "Transport Tycoon", men etter litt arbeid ble prosjektet lagt til side og grunnet en plutselig interesse for berg- og dalbaner, ble koden skrevet om til det som til slutt ble "Roller Coaster Tycoon". Akkurat det samme var tilfellet med "Roller Coaster Tycoon 2". Ett nytt spill som ble gitt ut i september 2004, med navn "Locomotion", var ment å være arvtageren til det gamle "Transport Tycoon"-spillet. Transport Tycoon. I den opprinnelige utgaven av "Transport Tycoon" starter spiller i 1930 og ender i 2030. Spilleren presenteres for et åpent landskap med bakker, byer i forskjellige størrelser og ulike typer fabrikker. Utfordringen er å bygge opp et lønnsomt transportnettverk som frakter gods mellom fabrikkene, og passasjerer og post mellom byene. Til rådighet har spilleren busser, lastebiler, skip, fly, tog og mot slutten av spillet monorail. Etterhvert som årene i spillet går, får man tilgang på nyere og bedre utgaver av kjøretøy. Til å begynne med har man damplokomotiver og propellfly, men etterhvert får man jetfly, diesel- og elektriske lokomotiver. Transport Tycoon Deluxe. "Transport Tycoon Deluxe" inneholder flere forandringer i forhold til originalutgaven. Spillet starter først i 1950, men varer til gjengjeld helt til 2050. Grunnet dette inneholder spillet futuristiske transportmidler, som for eksempel Maglev. "Transport Tycoon Deluxe" har også flere forskjellige landskapstyper som påvirker hvilke industrier som finnes. Spilleren kan også kjøpe opp konkurrerende selskaper. En merkelig endring er at alle kjøretøyene i "Transport Tycoon Deluxe" har fiktive navn, mens "Transport Tycoon" hadde virkelige transportmidler som Boeing 747, Concorde og TGV. Grafikken er likevel beholdt og det er mulig for spilleren å døpe om kjøretøystypene. Det er også flere mindre forbedringer. TTDPatch. Etter hvert begynte mange amatørprogrammerere og erfarne spillere å tenke over hvilket stort utviklingspotensiale spillet egentlig hadde. Den første versjonen av "TTDPatch" ble startet utviklet i 1999 av Josef Drexler for å fikse noen feil, samt etter hvert lage nye funksjoner. Og mens originalversjonen av "Transport Tycoon" og "Transtort Tycoon Deluxe" var laget for DOS, noe som gjorde det umulig å få spilt det på Windows 2000 og Windows XP fordi støtten for DOS var fjernet, fikset patchen dette problemet. I dag vedlikeholdes TTDPatch av en gruppe programmerere og grafikere og er kommet ut i versjon 2.0 rev 1. OpenTTD. OpenTTD er en åpen kildekode-klone av "Transport Tycoon Deluxe". OpenTTD implementerer ekstremt mange nye funksjoner, som for eksempel flerspillermodus med støtte for maksimalt 255 spillere og 16 transportfirma. For å spille OpenTTD tidligere, krevdes det at en hadde de originale lyd- og grafikkfilene fra Transport Tycoon Deluxe, men nå har det blitt laget nye lyd- og grafikkfiler som gjør at en kan spille OpenTTD som et 'eget' spill. Eksterne dedikerte Wiki-er. Transport Tycoon Transport Tycoon Det jødiske året. Det jødiske året er et kombinert sol-/måneår — det vil si at månedene beregnes ut fra månefaser og at justeringer er lagt inn over tid for å sikre overensstemmelse med solåret og årstidene. På bibelsk tid hadde jødene to forskjellige kalendere, en religiøs kalender og en jordbrukskalender. Begge disse kalenderne hadde samme navn på månedene, men jordbrukskalenderen begynte med måneden "tisjri/etanim" i stedet. Opprinnelig brukte jødene jordbrukskalenderen, som begynte på høsten. Men da israelittene gikk ut av Egypt erklærte Gud at måneden "abib" skulle være deres første måned (2. Mos. 12:2; 2. Mos. 13:4). Dermed begynte jødene å bruke den religiøse kalender parallelt med jordbrukskalenderen. I løpet av fangenskapet i Babylon fikk jødene nye navn på månedene. Når det gjelder navnene på månedene før fangenskapet i Babylon, nevner Bibelen kun fire av disse. Årene telles fra verdens skapelse, som man ut fra teologiske studier fastla til 7. oktober 3761 f. Kr. Motor. En motor er i de fleste tilfeller en innretning som forvandler elektrisk energi, termisk energi eller kjemisk energi til bevegelsesenergi. De første motorene så dagens lys under den industrielle revolusjonen, da dampmaskinen gjorde sitt inntog. Alkoholer. I organisk kjemi er alkoholer en fellesbetegnelse for stoffer som har en hydroksylgruppe, en -OH gruppe, som er bundet kovalent til et karbonatom. Den generelle formelen for alkoholer er ROH, hvor R betegner en alkylgruppe. Primære alkoholer har en terminal -OH gruppe, sekundære alkoholer har en -OH gruppe innebygget i karbonkjeden, mens tertiære alkoholer har en -OH gruppe ved en forgrening til karbonkjeden. Alle alkoholer får endingen -ol. Alkoholer kjennetegnes ved at de generelt har et høyere smelte- og koke-punkt enn alkaner med tilsvarende molekylmasse. Grunnen til dette ligger i elektronfordelingen i hydroksylgruppen. Siden oksygen har en elektronegativitet på 3,5, mens hydrogen har en elektronegativtet på 2,1 vil oksygen trekke mer på elektronene i OH-bindingen enn hydrogen. Dette fører til at hydroksylgruppen blir polar. Dermed vil det dannes hydrogenbindinger mellom alkohol-molekylene og dette er altså grunnen til det høye koke- og smelte-punktet. Alkoholer med korte karbonkjeder vil også være løselige i vann. Fordi både vannmolekyler og hydroksylgruppen er polare vil det også her dannes hydrogenbindinger. Hydroksylgruppen vil spille en mindre og mindre rolle når karbonkjeden blir lengre. Dermed mister molekylet sin polaritet og vil ikke lenger være løselig med vann. Alkoholer med mer enn fem karbonatomer i alkylkjeden er svært lite løselige i vann. Primære alkoholer, sekundære alkoholer og aldehyder kan påvises ved å oksidere dem med MnO4-. Videre kan en skille alkoholer og aldehyder ved at alkoholer ikke reagerer med tollensreagens eller fehlings væske. Alkoholer i industri. Alkoholer med opp til fire karbonatomer i kjeden blir fabrikkert i stor skala i industrien. De er viktige i seg selv, men blir også brukt til å fremstille andre viktige kjemikalier. Metanol var en av dem som ble produsert fra treverk ved destillering og blir også den dag i dag kalt for tresprit. I dag blir metanol fremstillt fra karbonmonoksid og hydrogen ved 400°C, 150 atm sammen med ZnO og Cr2O3. USA produserer omtrent 5,3 milliarder liter hvert år. Mesteparten blir brukt til å produsere formaldehyd og andre kjemikalier, som for eksempel løsemidler og frysevæske. Etanol (den vi i dagligtale kaller for alkohol) er også viktig innen industrien og blir laget ved gjæring av sukker. C12H22O11 + H2O → 4CH3CH2OH + 4CO2 Det finnes flere måter å produsere etanol på. Dette gjøres ved syrekatalysert hydrisering av etylen. Denne metoden, sammen med svovelsyre eller en annen syre som katalysator, blir benyttet til en årlig produksjon av ca 525 millioner liter etanol i USA. Alkohol i industrien er en konstant kokende mikstur av 95% etanol og 5% vann og kan ikke bli renere ved destillasjon. For å fjerne resterende vannmengde for å oppnå absolutt alkohol (100%) tilsettes "ulesket kalk" (CaO), som reagerer med vannet og danner kalsiumhydroksid, men som ikke reagerer med etanol. Etanol blir også brukt som løsemiddel, sterilisering, og ved fremstilling av etere og etyl estere. Den kan også benyttes som drivstoff. I Norge blir den noen steder tilsatt bensin og diesel. 2-propanol (isopropyl alkohol) blir fremstillt fra syrekatalyse hybribisering av propen. 2-propanol er hovedproduktet i denaturert alkohol, blir også brukt i mange husholdningsprodukter og kosmetikk. Viktige alkoholer i biologi. Hydroksylgruppen er innhold i mange biologisk viktige molekyler. 3-metyl-2-buten-1-ol, 3-metyl-3-buten-1-ol, geraniol og farnesol er eksempel på fire umettede og primære alkoholer som er metabolisk viktig. Geraniol og farnesol er av en gruppe kalt terpen. Terpen forbindelser forekommer i mange planter og blomsterplanter. Geraniol kommer fra oljen til plantesekten geranium. Farnesol er med å gi duft hos roser. Geraniol og farnesol blir brukt i parfymer. Kombinasjon av to farnesol enheter gis squalene, et 30-karbon langt hydrokarbon og som er innhold i små menger i leveren hos høyere organismer. Squalene er den biologiske forløperen til steroider. "Merk: Noen av navnene er på engelsk." Flerverdige alkoholer. Alkoholer med mer enn én OH-gruppe kalles for flerverdige alkoholer. Det hebraiske alfabetet. Det hebraiske alfabetet er en form av den semittiske skriften og brukes i dag av dem som snakker språkene hebraisk, jødisk-arameisk, jødearabisk, djudíospanjol (ladino), jiddisch med flere. Skriften leses fra høyre mot venstre. Historie. Alfabetet er en form av den semittiske skriften, som i gammel tid ble brukt av flere folk i Midtøsten. Den semittiske skriften er en av de eldste skrifttyper i verden. Funn fra Kanaan som kanskje skriver seg helt tilbake til 1600-tallet f.Kr. viser en tidlig form for skriftstegn. Man har gjettet på at det var noen mennesker på Sinaihalvøya som opprinnelig fant opp alfabetet. Etter formen å dømme er det sannsynlig at bokstavene er hentet fra noen av tegnene i de egyptiske hieroglyfer. Alfabetet gjennomgikk mange forandringer. På et tidspunkt ble noen av bokstavene tatt opp av grekerne da de oppfant sitt alfabet. De typiske moderne hebraiske bokstavene har en særegen tykk form og skiller seg ganske meget fra tidligere former. Det samaritanske alfabetet er en særegen type hvor bokstavene minner mer om eldre former, men er tykkere. I dag brukes også en form for penneskrift, hebraisk kursiv, som har tynne bokstaver. Den semittiske skriften gav opphav til det greske alfabetet, som igjen gav opphav til det etruskiske alfabetet, det latinske alfabetet, runene og det kyrilliske alfabetet. Den semittiske skriften gav også opphav til en type skrift som ble brukt av nabateerne, og denne gav igjen opphav til arabisk skrift. Dessuten gav den opphav til Brahmi-skriften i India som igjen gav opphav til forskjellige indiske skriftsystemer. Dermed er den semittiske skriften stamformen til mange av de viktigste skriftspråkene i verden, både nå og i tidligere tider. Beskrivelse. Alfabetet har 22 bokstaver. I ca. 8. årh f. Kr. ble disse bokstavene betraktet som konsonanter. Senere ble bokstavene א ו י ה tatt i bruk som halv-vokaler (latinsk: matres lectionis). De kan fungere både som konsonanter og vokaler. Disse alene skrevne vokaler virker alltid som naturlange vokaler p.g.a naturlig kontraksjon. På hebraisk har man også en type vokaler som kalles for "defektivt skrevne vokaler". Disse vokaler ble tatt i bruk på 400-tallet da halv-vokalene viste seg ikke å være tilstrekkelig. De blir tatt i bruk som tegn over, under og midt i bokstavene. Fem av bokstavene har to forskjellige former, hvorav den ene brukes i begynnelsen og inni et ord, mens den andre brukes i slutten av ord. Noen av bokstavene kan uttales både på en hard (eksplosiv) og bløt (frikativ) måte. Bokstavene ב ג ד כ פ ת (b/v, g, d, k/ch, p, t) angir alltid en eksplosiv uttale i begynnelse av ord. Noen bokstaver (כ מ נ פ צ) har en annen form på slutten av ord (henholdsvis ך ם ן ף ץ). Nordpolen. Kart over NordpolenDen geografiske nordpol er planeten Jordens nordligste punkt. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen utgjør Jordens rotasjonsakse. Punktet ligger ikke i ro. Variasjonens typiske svingeperiode er målt til 433 dager med utslag i størrelsesorden 15 meter. Geografi. Den geografiske nordpolens faste grunn ligger 4807 meter under havoverflaten og blir dekket av en tre til fire meter tykk drivende iskappe på havoverflaten. Polbassenget er omkranset av langt grunnere randhav med kontinentalsokkel, der olje-, gass- og mineralressurser er tilgjengelige. Det nærmeste land sies vanligvis å være Kaffeklubbøya, utenfor den nordlige kysten av Grønland ca 700 km bort fra polpunktet, selv om noen ikke-permanente grusbanker kan ligge litt lenger nord. Den magnetiske nordpol. Jordens magnetiske nordpol er det punkt på den nordlige halvkule der retningen av den magnetiske akse skjærer jordoverflaten. Nåla i et magnetisk kompass vil dreie seg slik at den ene enden peker mot jordas magnetiske nordpol. Denne enden av kompassnåla er innen fysikken definert som nålas nordpol. Derav følger at det vi omtaler som "jordas magnetiske nordpol" innen fysikken egentlig er en magnetisk sydpol. Dette punktet sammenfaller ikke helt med den geografiske nordpol. Den magnetiske nordpol var i 2003 på 78°18' nord, 104° vest, nær Ellef Ringnes' øy, en av Dronning Elizabeth-øyene i Canada og flytter seg gradvis. Før 1800. Så tidlig som på 1500-tallet, trodde enkelte at selve polpunktet befant seg i åpent hav og ikke på fastland som var den tradisjonelle oppfatningen. Flere håpte derfor at en passasje til polpunktet kunne bli funnet gjennom ishavet i sommerhalvåret. Flere ekspedisjoner, fortrinnsvis ledet av skippere på hvalfangstfartøyer kjent i arktiske farvann, gjorde mer eller mindre halvhjertede forsøk på å finne en vei til polpunktet. En nederlandsk ekspedisjon ledet av Willem Barents nådde 79°49’ N den 16. juni 1596. Den 13 juli 1607 passerte Henry Hudson med stor sannsynlighet 80°N. 1800–1900. William Parry ledet i 1827 en av de første ekspedisjonene som hadde som hovedintensjon å finne polpunktet. Parry kom imidlertid ikke lengre nord enn til 82°45'. I 1871 ledet Charles Francis Hall en ekspedisjon med skipet «Polars» som endte i katastrofe idet besetningen og og spesielt kapteinen ble rammet av sykdom og skipet ble skrudd ned i isen. I årene 1879-1881 ledet amerikaneren George Washington DeLong en ekspedisjon med fartøyet «Jeanette». Ekspedisjonen feilet da «Jeanette» ble skrudd ned i isen ord for Nysibirøyene og over halvparten av besetningen, inkludert ekspedisjonens leder, omkom. Vrakgods etter «Jeanette» ble senere funnet på Grønlandskysten, noe som beviste at det finnes en transpolar strøm i det arktiske hav. Dette, sammen med en artikkel av Henrik Mohn inspirerte Fridtjof Nansen til å drive over polhavet med den spesialbygde skuta «Fram». «Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893 og seilte østover nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst. Den 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, skipet den 14. mars 1895 for å gå den 600km lange turen mot nordpolen på ski og med hundespann. Den 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'. I 1897 forsøkte den svenske ingeniøren Salomon August Andrée og to følgesvenner å nå nordpolen i hydrogenballongen Örnen, men strandet 300km nord for Kvitøya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897. Levningene ble funnet i 1930 av mannskapet på fangstskuta «Bratvaag». Den italienske hertugen Luigi Amedo og kaptein Umberto Cagni seilte med det ombygde hvalskipet «Stella Polare» fra Norge i 1899. En overvintringsleir ble etablert på Frans Josefs land, men da hertugen mistet to fingre i løpet av overvintringen, tok kaptein Umberto Cagni over ledelsen av sledeturen som nådde 86° 34’ den 25. april 1900, 35–40 kilometer lenger nord enn Nansens rekord fra 1895. 1900–1940. Den amerikanske oppdageren og polfareren Frederick Albert Cook forsøkte sammen med eskimoene Ahwelah og Etukishook å nå polpunktet våren 1908. Cook hevdet å ha nådd polen den 21. april, 1908 etter å ha gått en rute nordover fra Axel Heibergs land. Underveis levde på de dyr de kunne jakte på. Tilbaketuren fra Nordpolen gikk til Devon Island; og videre krysset de Naresstredet til en liten eskimoplass, Annoatok på Grønland som de nådde våren 1909, nesten døende av sult. Hans påstand om å ha nådd Nordpolen ble umiddelbart betvilet. Cook kunne aldri fremlegge noen bevis, eller på annen måte i form av pålitelige navigasjonsdagbøker at de virkelig hadde nådd målet. Dessuten ga Cooks eskimoledsagere ulike opplysninger om hvor de hadde vandret sammen med Cook, og Cooks påstand ble senere underkjent av en dansk kommisjon. En annen amerikaner, marineoffiseren Robert Peary, hevdet å ha nådd polpunktet den 6. april 1909 sammen med Matthew Henson og fire inuitter. I ettertid er det omstridt hvorvidt Peary nådde polpunktet eller ei. De distanser og hastigheter som Peary hevdet å ha oppnådd på sin ferd mot polpunktet etter at siste støttegruppe returnerte, var nesten tre ganger den hastigheten som de hadde oppnådd så langt. Dessuten var ingen i gruppen trent i navigasjon og kunne uavhengig bekrefte Pearys beregninger. I 1925 gjorde Roald Amundsen et forsøk på å nå polpunktet med de to flybåtene «N–24» og «N–25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N–25» var Hjalmar Riiser-Larsen flyger, Roald Amundsen navigatør, og Karl Feucht mekaniker. På «N–24» var Leif Ragnar Dietrichson flyger, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87° 44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N–24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N–25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen. Den 9. mai 1926 gjorde den amerikanske marineoffiseren Richard E. Byrd og piloten Floyd Bennett et forsøk på å fly over nordpolen. Ved tilbakekomst til Ny-Ålesund hevdet de å ha vært over polen, men de var ikke istand til å presentere navigasjonsdata som kunne bekrefte deres påstand. Senere granskning av deres dagbøker, reisetiden, flyets fart og analyser av vær- og vindforhold førte til at bl.a. Bernt Balchen fremsatte betydelig tvil om de virkelig nådde nordpolen. Ikke desto mindre skaffet flygningen Byrd berømmelse og sikret ham finansiell støtte for videre fremstøt mot Sydpolen På samme tid som Byrd gjorde Amundsen sitt andre forsøk på å fly over polpunktet. Denne gang med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma, Italia, til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk ombord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, Jakob Bjerknes var ekspedisjonens meteorolog, og Oskar Omdal var mekaniker. Ettersom alle de tre ekspedisjonene som tidligere hevdet å ha nådd polpunktet, er omdiskutert, er det sannsynlig at Amundsen ledet den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene. 1940–2000. Om man ser bort fra Pearys omdiskuterte erobring av polpunktet, kan de første som satte sine ben på polpunktet ha vært en sovjetisk gruppe. I følge forskjellige kilder kan den første ha vært Pavel Gordiyenko (eller Geordiyenko) og tre eller fem følgesvenner. Andre kilder hevder at den første var Aleksandr Kuznetsov og 23 andre, som landet et eller flere fly ved polpunktet den 23. april 1948. Den 3. mai 1952 landet de amerikanske offiserene Joseph O. Fletcher og William P. Benedict, sammen med forskeren Albert P. Crary, et modifisert C-47 Skytrain på nordpolen. Enkelte kilder hevder at det var denne gruppen, og ikke den sovjetiske, som var den første til å lande ved selve nordpolen. Den amerikanske ubåten USS «Nautilus» dykket ned i Barrow Sea Valley den 1. august 1958 og den 3. august 1958, klokken 2315 (EDST) ble hun det første skip (neddykket eller overflate) som nådde den geografiske nordpolen. Fra Nordpolen fortsatte «Nautilus» videre og etter 96 timer og 2 945 km (1 590 nmi) under isen, gikk hun opp til overflaten nordøst av Grønland, etter å ha gjennomført den første suksessfulle neddykkede reisen under polisen. Året etter, den 17. mars 1959 ble USS «Skate» (SSN-578) den første ubåten som trengte igjennom isen ved polpunktet. Den første ekspedisjon som nådde polpunktet etter å ha gått over isen ble gjort av Ralph Plaisted, Walt Pederson, Gerry Pitzl og Jean Luc Bombardier, som reiste over isen med et beltekjøretøy, og nådde polpunktet den 19. april 1968. United States Air Force bekreftet posisjonen. Den 6. april 1969 ble Sir Wally Herbert og hans kompanjonger fra den britiske «Trans-Arctic Expedition» de første til å nå polpunktet til fots. Imidlertid hadde gruppen hjelp av hundespann og forsyninger som ble droppet fra fly. Etter å ha vært på selve polpunktet fortsatte de og gjennomførte den første kryssing av polhavet, fra Barrow, Alaska til Svalbard. Det første overflateskipet som nådde nordpolen var den russiske atomdrevne isbryteren «Arktika», som nådde polpunktet den 17. august 1977. I 1982 ble Sir Ranulph Fiennes og Charles Burton de første til å krysse polhavet i en og samme sesong. De dro fra Cape Crozier, Ellesmereøya, den 17. februar 1982 med ski og snøscooter og ankom nordpolen den 10. april 1982. Ekspedisjonen til nordpolen var avslutningen på Fiennes og Burtons «Transglobe expedition» 1979-1982, som også inkluderte en tur til sydpolen. 8. mars–4. mai 1990 gikk Børge Ousland sammen med Geir Randby og Erling Kagge over polisen fra Ellesmere Island til nordpolen, uten hunder og uten å motta forsyninger underveis. Geir Randby skadet ryggen underveis og ble hentet ut med fly. I luftlinje er denne turen 800 km, en strekning som Ousland og Kagge gjennomførte i løpet av 58 dager. Ingen hadde tidligere gjort en slik tur til nordpolen uten hunder, etterforsyninger eller hjelp utenfra. Bergingen av Randby førte imidlertid til anklager om at ekspedisjonen hadde mottatt støtte utenfra underveis. Børge Ouslands andre ekspedisjon til nordpolen startet på Kapp Arktichesky i Nord-Sibir 2. mars 1994. Turen foregikk denne gang alene og uten etterforsyning, og endte på polpunktet 22. april 1994. Etter 2000. USS «Charlotte» på nordpolen 2005 I de senere årene har reiser til polpunktet enten med helikopter, fly eller isbryter blitt relativt vanlige. Polpunktet er også et eksotisk reisemål og til en viss grad har turisme blitt mulig gjennom spesielle reiseselskaper. I 2000 ble Rune Gjeldnes og Torry Larsen, to norske marinejegere, de første i verden til å krysse polhavet uten etterforsyninger. Turen gikk fra Severnaja Zemlja, via den geografiske nordpol til Ward hunt Island. Bragden ble dokumentert gjennom tre dokumentarfilmer på TV 2 kalt "Verdens Verste Skitur". Selv om det i ettertid har vært gjennomført flere krysninger av polhavet, er Rune Gjeldnes og Torry Larsen fremdeles de eneste som har gjennomført bragden uten etterforsyninger. I 2001 ble Børge Ousland den første til å krysse polhavet alene. Etter få dagers reise fra Kapp Arktichesky, det nordligste punktet på Sibir, måtte Ousland bytte pulk og måtte gi opp betegnelsen «uten støtte utenfra», men etter å ha tilbakelagt en reise på 82 dager nådde han endelig Ward hunt Island. Den 29. mai 2002 ble svensken Tina Sjögren første kvinne i verden til å nå nordpolen på ski og uten hjelp av hunder. Første kvinne noensinne var Ann Bancroft som kom til nordpolen ved hjelp av hunder i 1986. Tina Sjögrens tur ble gjennomført sammen med ektemannen Tom Sjögren. I 2005, brøt den amerikanske ubåten USS «Charlotte» seg igjennom den 155cm tykke isen på nordpolen og tilbrakte 18 timer der. 20. januar til 23. mars 2006 gikk Børge Ousland sammen med Mike Horn fra Kapp Artichesky, til nordpolen. De ble med dette de første som noensinne har tatt turen på ski i vintermørket. Miniubåten MIR som plantet det russiske flagget på nordpolen 24. april 2006 ble Cecilie Skog den første kvinne til å nå nordpolen fra fastlandet etter å ha startet den 6. mars fra Ellesmere Island sammen med Rolf Bae og Per Henry Borch. Med denne bragden ble hun i tillegg første norske kvinne på nordpolen og den andre kvinne i verden (etter Tina Sjögren) til å ha erobret de «tre poler»: Nordpolen, sydpolen og Mount Everest. Seilbåten «Tara» frøs inn i pakkisen nord for Sibir 3. september 2006 og drev med isen på samme måte som Fridtjof Nansens «Fram» i 1893. I likhet med Nansen, nådde ikke ekspedisjonen selve polpunktet. Men mens «Fram» brukte tre år på å passere polhavet, tilbakela «Tara» samme distanse på 507 dager og beviste at isen nå beveger seg hurtigere gjennom polhavet enn i Nansens tid. I april 2007 sto den nederlandske performanceartisten Guido van der Werve et døgn på polpunket. I løpet av disse 24 timene snudde han seg gradvis mot klokken, motsatt vei av jordrotasjonen. I juli 2007 gjennomførte den britiske langdistansesvømmeren Lewis Gordon Pugh en svømmetur på 1km i en råk på polpunket. Hensikten med den kalde svømmeturen var å skape oppmerksomhet rundt den effekten klimaendringene har hatt på issmeltingen i arktis. En russisk ekspedisjon plantet det russiske flagget på havbunnen under nordpolen den 2. august 2007. En metallkapsel med det russiske flagget ble lagt igjen på 4 261 meters dyp i havet under polpunktet ved hjelp av miniubåten «MIR». En av hovedhensiktene med ekspedisjonen var å understreke Russlands krav på ressurser i nordområdene. Flere land, blant annet USA, Canada og Norge, bestrider noen av russernes krav. Kulturell betydning. Både selve polpunktet og området rundt, har hatt stor mytisk betydning i engelskspråklig kultur. Dette er gjenspeilet både i bøker og i filmer. Mary Shelleys debutroman «Frankenstein» fra 1818 starter med at sjøkaptein Robert Walton reiser med sitt mannskap fra den russiske byen Arkhangelsk en gang på 1700-tallet for å finne selve nordpolen, en besettelse han må få gjennomført og vil ofre alt for. Til og med mannskapets liv. Etterhvert fisker mannskapet opp vitenskapsmannen Victor Frankenstein fra det iskalde vannet og Walton begynner utforske mannens bakgrunn. Ifølge moderne, amerikansk tradisjon framstilt i bøker og filmer bor Julenissen på nordpolen der han lager gaver sammen med små hjelpere. Hvert år adresserer flere barn sine ønskelister med «Julenissen, Nordpolen». Men Julenissen er ikke alene om å bo i dette kalde ødelandet. Også Supermann har sitt hemmelige tilholdssted her. I filmen «Superman II» reiser Supermann til nordpolen for å samle krefter før sin kamp mot superskurkene fra Krypton. Kumquat. Kumquat er frukter fra små trær i slekta "Fortunella" i rutefamilien. Av utseende ligner den en appelsin med oval form, men i motsetning til appelsin sitter det meste av søtsmaken i skallet hos kumquaten. Slekta "Fortunella" oppfattes av noen som del av sitrusslekta. Opprinnelse. Kumquat stammer opprinnelig fra Øst-Asia, nærmere sagt fra Kina, men dyrkes i dag i subtropiske strøk i det meste av verden. Navnet "kumquat" kommer fra et kantonesisk ord som betyr "gyllen appelsin". Frukten ble først dokumentert i Kina på 1100-tallet. I 1846 ble den innført til Europa av Robert Fortune, og ble kort tid senere også innført i Nord-Amerika. Kumquat vokser på busker eller korte trær som kan bli fra 2,5 til 4,5 meter høye. Treet/busken har tette grener og kan ofte ha små torner. Det har hvite blomster og kan har som regel fra 80 til 100 frukter per tre/busk. Kumquat vokser svært sakte og finnes i to varianter. Den ene er rund med mørkt oransje skall, mens den andre, også kanskje mest kjente, er lysere og mer oval. Fruktkjøttet er delt i fire – fem båter og inneholder vanligvis steiner, og smaken er sursøt og ganske bitter. Opprinnelig tilhørte kumquat sitrusslekten, men ble i 1915 overført til slekten "Fortunella". Bruksområde. Kumquat spises vanligvis rå med skallet på. Skallet beholdes fordi det er der det meste av søtsmaken sitter.Frukten kan også syltes, marineres eller kandiseres. Den er pen og er velegnet som pynt på desserter og middagsretter. Skiver av kumquat kan legges i drinker, eller fryses før man kan bruke dem som isbiter. Oppbevaring. Kumquat har lang holdbarhetstid og oppbevares best ved 8-12 ºC, men trenger ikke å oppbevares i kjøleskap. Kumquat er tilgjengelig hele året. Den bør være fast og ha et skinnende oransje/gult, tett skall når den kjøpes. Næringsinnhold. Kumquat har det samme næringsinnholdet som appelsin, blant annet C-vitamin og kalsium. Kumquat er likevel sunnere enn appelsinen fordi skallet også spises. Og som i mange andre frukter og grønnsaker sitter mye av næringen i skallet. Japansk mispel. Japansk mispel ("Eriobotrya japonica") er et lite tre med spiselige pæreliknende frukter. Arten tilhører rosefamilien og stammer opprinnelig fra Kina. Du kan kjøpe frukten i tyrkiske butikker og gode fruktbutikker rundt april. Sesongen er kort. Frukten er lys orange med en eller to steiner og har dårlig holdbarhet. Umoden frukt smaker bittert, men er den passe moden er den søt og frisk. Daddelpalme. Daddel er frukten av daddelpalmen ("Phoenix dactylifera") i palmefamilien. Frukten er egentlig et bær som inneholder ett frø. Dadler dyrkes i tørre strøk av Asia og Nord-Afrika, særlig i oaser. Den er særlig økonomisk viktig i Midtøsten. Daddelpalmen er et middels stort tre, 15-25 meter høyt, enten med flere stammer fra samme rotsystem eller med enkel stamme. Bladene er 3-5 meter lange. Dadler har vært brukt til mat i Midtøsten i tusenvis av år. De har vært dyrket fra Mesopotamia til forhistoriske Egypt, muligens så tidlig som 4000 f.Kr. Arkeologiske funn tyder på at dadler kan ha vært kultivert øst i Arabia i 6000 f.Kr. Et 2000 år gammelt daddelfrø fra Masada nær Dødehavet ble i 2008 det eldste frøet i verden som man har fått til å spire. Foreløpige undersøkelser har vist at planten deler omtrent halvparten av DNAet med tre moderne varianter av daddelpalmen, fra Egypt, Irak og Marokko. Stjerneeple. Stjerneeple er frukten fra treet "Chrysophyllum cainito" i sapodillefamilien. Fruktene er spiselige og har søt smak. Arten hører hjemme på de Vest-indiske øyer. Stjernefrukt. Stjernefrukt, også kalt carambole, er frukten fra treet "Averrhoa carambola" i familien Averrhoaceae. Frukten har et tverrsnitt som en femtagget stjerne, derav navnet. Frukten inneholder en del oksalsyre og anbefales ikke for gravide og de som har hatt nyrestein. Frukten av "Averrhoa bilimbi" kalles også stjernefrukt. Finder. Finder er et dataprogram for filnavigering i Mac OS. Finder brukes til å navigere og organisere filer og mapper på Macintosh-maskiner fra Apple. Finder organiserer også skrivebordet. Finder i Mac OS X er organisert med et sidepanel på venstre side hvor brukeren har rask tilgang til alle stasjoner koblet til Macintosh-maskinen, samt sine favorittmapper. Organiseringen av Finder ligner på navigasjonssystemet i programmene iTunes og iPhoto. En annen funksjon Finder deler med disse to programmene er et avansert søkesystem som viser aktuelle resultater ettersom søkestrengen skrives inn. ITunes. iTunes er et digitalt musikkarkiv- og avspillingsprogram for Mac OS X (Støttet på Mac OS 9 frem til iTunes v.2) og Microsoft Windows fra Apple. iTunes støtter synkronisering med den populære musikk-spilleren iPod. iTunes lar brukeren organisere all sin digitale musikk på ett sted, med mulighet for å opprette spillelister for ulike anledninger. Det er også mulig å brenne CD-er direkte fra iTunes, enten fra spillelister eller ved å markere enkeltsanger. iTunes støtter lydkomprimeringsmetodene AAC, AIFF, Apple Lossless, MP3 og WAV (Støtter i tillegg konvertering av WMA til MP3 i Windows-versjonen). iTunes støtter også bonjour (tidligere rendezvous) som gjør at de kan dele ut musikken sin over lokalnettverket og høre på musikk ifra andre maskiner som kjører iTunes eller annen programvare som kjører på Digital Audio Access Protocol (DAAP). iTunes Store. I enkelte land (Norge, Sverige, Danmark, USA, Storbritannia, Frankrike, Østerrike, Belgia, Finland, Hellas, Italia, Luxemburg, Nederland, Portugal, Spania, Sveits og Tyskland) kan iTunes-brukere kjøpe musikk over internett ifra Apple igjenom "iTunes Store". Traktaten i Berlin. Traktaten i Berlin viser vanligvis til den endelige avtalen fra Berlin-kongressen i 1878, men er også brukt til å beskrive den separate freden etter første verdenskrig mellom USA og Tyskland fra 25. august 1921, og avtalen fra 24. april 1926 mellom Tyskland og Sovjetunionen, som lovet hverandre nøytralitet i tilfelle angrep fra en tredjepart. Berlin-kongressen. Berlin-kongressen i 1878 ble holdt på initiativ av Otto von Bismarck i Berlin, hvor representanter for stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Frankrike, Italia, Storbritannia, Russland og Det osmanske riket var til stede. Formålet var å revidere Traktaten fra San Stefano. Kongressen førte til Berlin-traktaten. Russland hadde manipulert den opprinnelige avtalen etter seieren over Det Osmanske rike i Den russisk-tyrkiske krigen 1877-1878, for å skape et svært stort Bulgaria, formelt underlagt Det osmanske rike, men åpenbart under sterk russisk innflytelse. Denne staten hadde tilgang til Det ægeiske hav og utgjorde en stor del av Makedonia. De andre stormaktene, særlig Storbritannia, kunne ikke akseptere dette. Traktaten i Berlin, 1878. Sørøst-Europa etter kongressen i Berlin Traktaten i Berlin i 1878 var den endelige avtalen fra kongressen i Berlin (13. juni-13. juli 1878), holdt på initiativ fra Otto von Bismarck, hvor stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Italia, Russland og Det osmanske riket reviderte traktaten fra San Stefano, signert 3. mars samme år. Avtalen anerkjente uavhengigheten til fyrstedømmene Romania, Serbia og Montenegro. Det nordlige Bulgaria ble et autonomt fyrstedømme under formell osmansk overhøyhet, mens søndre del, Øst-Rumelia, forble en osmansk provins med mer begrenset autonomi, som et mottrekk mot russiske planer for et «stor-Bulgaria». Den osmanske provinsen Bosnia-Hercegovina og det tidligere Novi Pazar-"Sandsjak" (militærdistrikt) ble plassert under østerriksk-ungarsk okkupasjon, selv om begge områder formelt forble deler av Det osmanske riket. De tre nye uavhengige statene erklærte seg deretter som kongeriker (Romania i 1881, Serbia i 1882 og Montenegro i 1910), mens Bulgaria krevet full uavhengighet i 1908 etter å ha blitt forent med Øst-Rumelia i 1885. Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina (som kondominium) i 1908, noe som førte til en stor europeisk krise. Stefan George. Stefan George (født 12. juli 1868, død 4. desember 1933) var en tysk dikter og forfatter. Han ble født i Büdesheim ved Bingen am Rhein som sønn av en vinhandler, og døde i Minusio ved Locarno. Georges poesi var karakterisert av en aristokratisk og fjern ethos; hans vers var formelle i stil, lyriske i tone og ofte mystiske i språk, inspirert av klassiske greske diktformer, som opprør mot datidens realisme i tysk litteratur. George mente at poesiens formål var distanse fra verden, og var en sterk tilhenger av kunst for kunstens skyld. Hans diktning hadde mange forbindelser til den franske symbolistbevegelsen, og han var også inspirert av Nietzsche. Georges diktning ble lagt merke til fra 1890-årene, og han grunnla et tidsskrift kalt "Blätter für die Kunst". Rundt dette tidsskriftet oppstod en litterær krets, Georgekretsen, som inkluderte den store østerrikske dikter Hugo von Hofmannsthal og bl.a. også Claus von Stauffenberg. Også Franz Kafka skal ha blitt påvirket av Stefan George. En annen person i kretsen var Friedrich Gundolf. George var en viktig bro mellom det 19. århundre og tysk modernisme, selv om han var en sterk kritiker av den daværende moderniteten. Hans diktning la vekt på selvoppofrelse, heroisme og makt. Han ble en populær dikter i høyreorienterte kretser og er av noen blitt ansett som en proto-fascist. Selv emigrerte han fra Tyskland, og flyttet til Sveits da nazistene kom til makten, i protest mot at de tok hans diktning til inntekt for deres politikk. Hans best kjente diktsamling var kalt "Algabal", en referanse til den romerske keiser Elagabalus. George var også en viktig oversetter; han oversatte Dante, Shakespeare og Baudelaire til tysk. 20. juli-attentatet. 20. juli-attentatet var et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere Wehrmacht-offiserer i 1944, som involverte likvidering av Adolf Hitler, hvor generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var tiltenkt rollen som ny leder for Wehrmacht. Attentatet mot Hitler ble utført av oberst grev Claus von Stauffenberg. Attentatet. Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfsschanze-hovedkvarteret i Rastenburg i Øst-Preussen, og deretter straks reiste til Berlin for å kommandere troppene under opprøret. En ny regjering var allerede dannet. Kodenavnet for operasjonen var «operasjon Valkyrie», basert på reservehærens operasjonsplan («"Ersatzheer"») ved situasjoner med nasjonalt kaos. Det var Wilhelm Keitels tilstedeværelse som gjorde attentatet mulig. Stauffenberg visste at når han ble eskortert inn i sperreområdet av Keitel, slapp han å få mappen undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. Alfred Jodl som pådro seg en mindre hodeskade, mintes at Keitel «tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn.» Imidlertid førte tre forhold til at Hitler overlevde bomben. Det ene var at møtet fant sted i en betongforsterket trebrakke, «kartrommet», istedenfor i den underjordiske bunkeren det var tiltenkt. Dette var ikke uventet for Stauffenberg - han kjente til at møtene var midlertidig flyttet til «kartrommet» fra en konferanse bare fem dager tidligere - men det førte til at trykket fra eksplosjonen tok veien ut gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville ha tatt livet av alle deltakerne. Videre hadde oberst Heinz Brandt ved en tilfeldighet flyttet Stauffenbergs veske som stod i veien for ham, bak et solid bordben etter at Stauffenberg hadde forlatt brakken, og dette bordbenet tok av så mye for eksplosjonen at det forhindret det splintregnet som bordplaten ville ha skapt. Dernest var bare én av de to bombene Stauffenberg og hans adjutant og medkonspirator, oberleutnant Werner von Haeften, hadde med seg, blitt klargjort; de var blitt avbrutt mens de aktiverte luntene til bombene. Luntene var av britisk fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene neppe spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne ble imidlertid drept i attentatet, og nesten alle tilstedeværende skadet. Hitler fikk kun mindre skader, bare høyre arm ble hardt rammet. Stauffenberg ble først klar over dette senere da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bli båret ut av brakken før han kom seg av gårde. Resultatet av kuppet. I antagelsen om at Hitler var død, fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i Bendlerblock. General Friedrich Olbricht hadde hørt radiomeldinger om attentatet og at Hitler hadde overlevd, og hadde derfor ikke satt i gang «operasjon Valkyrie» umiddelbart etter likvideringsforsøket, selv om Stauffenberg hadde rapportert at Hitler var død. Dermed kunne det først startes fire timer senere, da Stauffenberg ankom. Det var en alvorlig feil ved planen at Stauffenberg både skulle utføre attentatet og lede aksjonen fra Berlin. Meldingen om at Hitler fremdeles var i live lammet de sammensvorne, når de burde ha aksjonert "som om" han var død. Først ved Stauffenbergs ankomst til Berlin begynte Valkyrie-ordren å gå ut, men da var kontraordrene allerede utsendt, og sjansen forspilt. Bare i Wien og Paris ble overtakelsen gjennomført. Andre steder nølte man med å arrestere SS- og partifolk, noe som viser hvor nazifisert hæren etterhvert var blitt. Under opprøret klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjoner, og dermed ikke å undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevet. Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset. Da attentatet ble kjent, samlet ca 350.000 mennesker seg i Wien for å vise sin støtte til regimet. I Paderborn samlet en femtedel av innbyggerne seg i en støttedemonstrasjon for nazi-styret. Også i byer som hadde vært utsatt for voldsomme allierte bombetokt, som Hamburg og Stuttgart, markerte store deler av befolkningen sin avsky for attentatet. Flere tyske soldater falt mellom 20.juli 1944 og 8.mai 1945 enn i de foregående fem årene. Så lenge krigen varte i 1945, ble i gjennomsnitt tusen sivile drept hver dag. Togene fortsatte å rulle mot konsentrasjonsleirene så lenge infrastrukturen tillot det. Når lojaliteten mot Hitler var såpass stor hos gjennomsnittstyskeren, kan det jevnføres med observasjonene i den britiske journalisten John Gunthers bok "Europa bak kulissene" fra 1936, der han skrev at tyskerne «identifiserer seg med Føreren. Hvert eneste individ får del i hans autoritet(...)Tyskerne påstår f.eks at det ikke er de som kjemper for Hitler, men Hitler som kjemper for dem.» Cellene i Gestapos hovedkvarter i Prinz-Albrecht-Strasse, hvor mange av konspiratørene og andre motstandsfolk ble torturert Bendlerblock. Henrettelsene fant sted ved kransen til venstre på bildet Følgende for de impliserte. Stauffenberg, Haeften, general Friedrich Olbricht og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim ble arrestert og henrettet i bakgården i Bendlerbock samme natt, og i de følgende prosessene ble flere tusen Wehrmacht-offiserer henrettet. Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå selvmord, da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet. Hitler var etter attentatet først svært oppstemt over å ha overlevd, og mente dette var skjebnebestemt. I den første forvirringen etter eksplosjonen var det ulike teorier om hva som hadde skjedd, da det hvite lysglimtet i eksplosjonen avslørte at det var britisk sprengstoff, og man antok at bomben kunne ha blitt kastet inn i rommet av en britisk agent eller ved heldig presisjonsbombing. Sjokket var derfor stort da det utpå ettermiddagen ble klart at sentrale krefter innen Wehrmacht sto bak. Dette førte til at Hitlers tillit til Wehrmacht ble ytterligere svekket. Jesuittpateren Alfred Delp ble også arrestert av nasjonalsosialistene, mistenkt for medviten eller medvirkning. Delp ble senere henrettet. Det er imidlertid bortimot sikkert at pater Delp, som kjente enkelte av de sammensvorne, ikke selv var involvert. Kaltenbrunner-granskningene om sammensvergelsens omfang og medlemmer kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre. At Kaltenbrunners granskning hverken avdekket eller i liten grad reflekterte over Stauffenbergs rolle som attentatmann, skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle, i siste øyeblikk ble beordret bort fra Wolfsschanze, og denne offiseren var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om både Stauffenbergs og andre deltakeres motivasjon var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn. Til stede på møtet da bomben eksploderte. Ødelagt bukse fra en av de overlevende etter attentatet Laviken Rock- og RusleClub. Laviken Rock- og RusleClub ble dannet da "Bjørn Tore Hals" og "Steinar Gismerøy Olafsen" tok seg en rusletur rundt i gatene i Namsos i julen 1998. Konseptet til klubben er slik de beskriver det selv "Konseptet skulle være at ungdommen står på scenen og spiller gammal musikk for oss gamlingene." Unge lokale musikere stiller opp gratis og spiller rock fra den gang klubbens medlemmer var unge. Overskuddet fra arrangementet går til et lokalt tiltak som har med ungdom og rock å gjøre. Dette konseptet har hatt stor suksess, antagelig fordi det er enn vinn/vinn-situasjon for alle parter. De gamle får mimret litt, de unge musikerne får prøvd seg på scenen, publikum får en fin kveld, og lokale ungdommer får økonomisk støtte. I starten arrangerte klubben slike konserter to ganger i året, men etter 2001, da Namsos rockfestival ble startet og klubbens medlemmer har fått annet å sysle med på vårparten har man gått ned til å nøye seg med bare en hvert år. Medlemskap. Klubben har strenge medlemskrav. Du må først og fremst være gammel (minst 40) og iherdig opptatt av rock (å høre på jazz er visst eksklusjonsgrunn), men du må også godtas av klubbens resterende medlemmer. Visstnok skal en donasjon av komplett vinylsamling med Edgar Broughton Band til klubbens grafiske oberst hjelpe på. Alle klubbens medlemmer har en praktisk funksjon på arrangementene, enten som konferansier, tekniker, billettsalg eller annet. Claus von Stauffenberg. Utsnitt fra frimerket fra 2007 Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907, død 21. juli 1944) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort. Attentatet medvirket til en alvorlig svekkelse av Hitlers fysiske og mentale tilstand og til at Hitler i økende grad mistrodde Wehrmacht. I tillegg ble en rekke Wehrmacht-offiserer henrettet etter summariske rettssaker i "Volksgerichtshof" under ledelse av den beryktede Roland Freisler. a>, som familien arvet på 1600-tallet Bakgrunn. Claus Schenk Graf von Stauffenberg ble født som den yngste av tre sønner i Jettingen i Schwaben i nærheten av Ulm, i Kongeriket Württemberg, i en av de eldste og fornemste sørtyske og katolske aristokratiske familier. Hans foreldre var Württembergs siste overhoffmarskalk, grev Alfred Schenk von Stauffenberg, og Caroline von Üxküll-Gyllenband. Gjennom sin mor nedstammet han også fra prøyssiske protestanter, som den berømte prøyssiske generalen og hærreformatoren August von Gneisenau. Hans navn "Schenk" er en adelstittel som henviser til rollen som leder for kongelige husholdninger (jamfør det norske ordet "munnskjenk"), mens det siste navnet viser til "Burg Stauffenberg", et tidligere slott i Württemberg. Den katolske fyrstbiskopen Johann Franz Schenk von Stauffenberg var fra samme familie. Stauffenbergs oppvekst var hovedsakelig i Stuttgart, hvor familien bodde i en tjenesteleilighet i Altes Schloss og om sommeren på familiegodset ved Albstadt-Lautlingen, ca 100 km sør for byen. Han vokste opp sammen med de to år eldre tvillingbrødrene Berthold og Alexander. Også Claus hadde en tvillingbror, Konrad Maria, men han døde dagen etter fødselen. Utdannelse og politisk utvikling. Den 21-årige Claus von Stauffenberg som medlem av kavaleriregiment 17 i 1926. Stauffenberg fikk sin skolegang på de beste skolene i Stuttgart. Han og brødrene tilhørte kretsen rundt Stefan George, med særlig fokus på europeisk litteratur, kunst, filosofi og historie. Slik ville de være med på å skape det nye åndelige Tyskland. Til tross for disse interessene og en noe svak helse valgte han en militær karrière. Etter abitur i 1926 forlot han Stuttgart og ble medlem av familieregimentet i Bamberg, i rytter- og kavaleriregiment 17. Han ble etter det første året av offisersutdannelsen tildelt seremoniell sabel for særlig gode resultater, og ble samtidig utnevnt til løytnant. Hans overordnede beskrev ham «som svært intelligent og med over gjennomsnittlige evner, både taktisk og teknisk forståelse» og «en ekspert i å løse uenigheter ved å opptre som mellommann og glatte ut krangler». a> 10. mai 1933 var en av flere aksjoner som opprørte Stauffenberg Stauffenberg og hans miljø var konservative, tyske patrioter, og da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933 var Stauffenberg ikke i fullstendig opposisjon til deres ideer. Særlig var han positiv til ønsket om å løfte den tyske nasjonale selvbevissthet, men en del aspekter ved bevegelsen frastøtte ham. Han reagerte sterkt på den politiske ensrettingen etter maktovertakelsen og bokbålet 10. mai 1933 på Opernplatz i Berlin da blant andre bøker av Heinrich Mann, Erich Maria Remarque, Karl Marx, Heinrich Heine, Ernst Bloch, Erich Kästner og Sigmund Freud ble brent. Viktig for ham var også de katolske biskopenes protest mot regimets krenkelser av kirkens uavhengighet. I denne kampen stod særlig biskop Clemens August von Galen sentralt. Etter De lange knivers natt i 1934 markerte Stauffenberg sin avsky ved å forlate et politisk møte hvor han representerte sitt regiment, da talerne begynte med jødehatske innlegg. Den kirkelige protesten mot regimet fikk sitt høydepunkt i 1937 da pave Pius XI utstedet encyklikaen "Mit brennender Sorge" («Med brennende sorg»). Stauffenberg ble tatt opp ved hærens generalstabsskole i Berlin i 1936, og gikk ut som kullets beste elev i 1938 og ble knyttet til generalstaben. Krystallnatten i november 1938 mente han brakte en stor skam over Tyskland. Disse hendelsene krenket dypt hans moral og rettferdighetsfølelse. Behandlingen av jødene og det nasjonalsosialistiske menneskesynet med den medfølgende undertrykkelsen av religionutøvelse førte til at den dypt religiøse katolikken Stauffenberg distanserte seg stadig mer fra det nasjonalsosialistiske styret. Offiserskarrière. Etter generalstabsskolen ble han utnevnt til kaptein, en grad han hadde de neste tre årene. Han arbeidet en periode ved generalstaben, men deltok sammen med sitt regiment, som ble del av den 6. panserdivisjonen, i inntoget i Sudetenland, samt felttoget i Polen i 1939. Under felttoget i Frankrike tjenestegjorde han i generalstaben og ble tildelt Jernkorset første klasse 31. mai 1940. 1. januar 1941 ble han utnevnt til major. Under angrepet på Sovjetunionen den følgende sommeren tjenestegjorde han ved Oberkommando des Heeres. Den 1. januar 1943 ble han forfremmet til oberstløytnant, og overført til Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel under Felttoget i Nord-Afrika. Der ble han 7. april 1943 truffet av britiske granater under et speideoppdrag og ble sterkt skadet. Han tilbrakte tre måneder på sykehus i München etter å ha mistet det venstre øyet, høyre hånd og den fjerde og femte fingeren på hans venstre hånd. Selv spøkte han senere med at han ikke visste hva han hadde gjort med alle ti fingre da han hadde dem. Han ble dekortert med Såretmerket i gull 14. april 1943 og Det tyske kors i gull 8. mai 1943. Politisk motstandsarbeid. Da hans onkel, grev Nikolaus von Üxküll-Gyllenband, ba ham bli medlem av motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialistene i 1939, var det Stauffenbergs samvittighet og religiøse forpliktelse som førte til at han sluttet seg til denne. Utover i 1942 delte han den utbredte oppfatningen innen hærens offiserskorps at Hitler førte Tyskland mot undergang og var ansvarlig for et ufattelig tap av menneskeliv. Hitler måtte derfor fjernes fra makten. Som praktiserende katolikk hadde Stauffenberg lenge religiøse skrupler med tanke på drap, men etter katastrofen ved Stalingrad kom han til at det å "ikke" fjerne Hitler ville være mer moralsk forkastelig, og fant etter hvert ingen annen måte å nøytralisere Hitler på enn å måtte ta livet av ham. Ettertiden ga kanskje dette resonnementet rett, siden flere tyske liv gikk tapt i de ni månedene krigen varte etter 20. juli-attentatet enn i de foregående fem årene. I begynnelsen følte han seg maktesløs og ikke i posisjon til å hjelpe med å organisere et kupp, men forandret holdning under sitt lange sykehusopphold. Stauffenberg tok kontakt med motstandsbevegelsen mot det nasjonalsosialistiske styret og tilførte motstandsbevegelsen ny vitalitet. Da han ble frisk nok til å vende tilbake i aktiv tjeneste, var det som stabsoffiser ved overkommandoen for reservehæren i krigsministeriet i Bendlerblock i Berlin. Her var en av hans overordnede general Friedrich Olbricht, et aktivt medlem av Wehrmachts motstandsbevegelse. Dette ga dem en unik posisjon til å organisere et kupp. Reservestyrkene var formelt autorisert til å ta kontrollen over riket i tilfelle av uroligheter hvor kommunikasjon med den militære overkommandoen var blokkert. Attentatet 20. juli. a> den 15. juli 1944, sammen Hitler og Keitel. Stauffenbergs plan forutsatte at han var ved kontoret i Bendlerstrasse for å telefonere til regulære hærenheter og beordre dem til å arrestere ledere av politiske organisasjoner som Sicherheitsdienst og Gestapo, på den annen side var Stauffenberg den eneste av konspiratorene som hadde fast adgang til Hitlers daglige møter med den militære toppledelsen. Selv med bare tre fingre godtok Stauffenberg, som i 1944 ble forfremmet til oberst, å utføre attentatet selv. Det fant sted ved den militære overkommandoen «Wolfsschanze» i Rastenburg i Øst-Preussen den 20. juli 1944. Stauffenberg hadde med seg en dokumentveske pakket med to bomber og en enkel 10 til 15 minutters tidsutløser. Bombene var laget av uregistrert, beslaglagt engelsk sprengstoff fra nedskutte fly, skaffet til veie av oberst Wessel Freytag von Loringhoven. Stauffenberg gikk inn i konferanserommet og plasserte dokumentvesken under bordet og forlot deretter rommet hurtig og ubemerket. Sammen med sin adjutant oberleutnant Werner von Haeften forlot de området og dro mot flyplassen, da de visste at det ville bli avsperret etter eksplosjonen. Da de i bilen hørte eksplosjonen og så røykutviklingen, var de overbevist om at ingen kunne ha overlevet. De var imidlertid ikke kjent med at vesken med bomben var blitt flyttet bak et kraftig bordben, og dette tok av så mye for eksplosjonen slik at Hitler reddet livet. Stauffenberg og Haeften fikk argumentert seg til en tillatelse til å forlate det sterkt bevoktede området og fly tilbake til Berlin. Mens de var i luften utgikk en ordre fra hovedkvarteret om å skyte ned flyet, men ordren havnet på bordet til deres medkonspirator, Friedrich Giorgi fra Luftwaffes stab, og han sørget for at den ble ignorert. Hitler overlevde attentatet og kringkastet straks en melding på statsradioen som gjorde det åpenbart at kuppforsøket var mislykket. Straks etter ble konspiratorene overmannet i krigsministeriet, mens Stauffenberg ble skutt i skulderen. a>. Plattformen og statuen er en del av minnesmerket etter henrettelsene. Henrettet. Generaloberst Friedrich Fromm, øverstkommanderende for reservestyrkene, kjente til planene, men hadde forholdt seg passiv. Da kuppet mislyktes, holdt han hasterettssak og dømte konspiratorene til døden. Dermed avslørte han sin kjennskap til planene og sin egen passivitet i forkant av attentatet, og ble selv dømt for høyforræderi og skutt. Stauffenberg ble skutt samme natt, sammen med general Friedrich Olbricht, oberleutnant Werner von Haeften og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim på gårdsplassen i krigsministeriet i Bendlerblock på en improvisert standplass, bare opplyst av lyskasterne fra en lastebil. Da hans tur til å bli skutt kom, ropte Stauffenberg sine siste ord: "Es lebe unser heiliges Deutschland!" («Leve vårt hellige Tyskland!»). Fromm lot de henrettede få en ærefull begravelse med medaljer, men dagen etter ble likene tatt opp og brent uten medaljene. Stauffenbergs eldste bror og sentral deltaker i kuppforsøket, advokaten Berthold Schenk von Stauffenberg, ble henrettet 10. august ved langsom hengning i en pianostreng. Av brødrene overlevet bare Alexander Schenk von Stauffenberg, som var gift med piloten Melitta Schenk von Stauffenberg, og etter krigen ble professor i klassisk historie. Kaltenbrunners granskning. Sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) Ernst Kaltenbrunner hadde i kraft av sitt embede oppdraget å granske sammensvergelsens omfang. Han var kommet til den konklusjon at "«i den videre krets av sammensvorne... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle»." Selv om det var et sannhetskorn i dette, var det slett ikke slik at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre. Kaltenbrunners granskning avdekket eller reflekterte i liten grad at Stauffenbergs rolle som attentatmann skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle i siste øyeblikk var blitt beordret bort fra Wolfsschanze, og at denne var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om den personlige begrunnelsen for både Stauffenberg og andre for å delta var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn. For Stauffenberg selv framstod det som en unnlatelsessynd å ikke prøve å stoppe tyranniet, etter at han fikk anledning til dette gjennom sin adgang til de daglige møtene i Wolfsschanze. Kaltenbrunners granskning bærer preg av at den ga Hitler de konklusjonene som han ønsket å få, ved å betone forankringen i de deler av offiserskorpset som Hitler avskydde mest, nemlig de velutdannede, tradisjonsbundne offisersfamiliene med adelig og religiøs bakgrunn. Særlig ble den katolske tilknytningen vektlagt av Kaltenbrunner, og dette må sees på bakgrunn av den motstanden og manglende gjennomslaget nasjonalsosialistene hadde i de katolske miljøene. Konspiratørene selv hadde et mer politisk perspektiv og så dette som en nasjonal redningsaksjon, selv om den individuelle begrunnelsen for å delta, for Stauffenberg og andre, var forankret i deres religiøsitet. Når det gjelder sprengstoffet som var anvendt i attentatet, virket det som om det stammet fra minst fire ulike kilder. Takket være attentatmennenes forholdsregler klarte Gestapo bare å spore to av disse. Familien. a>, åpnet i 2007. Brødrene Stauffenberg bodde her ti år av barndommen i årene 1909-1919 Claus von Stauffenberg giftet seg med friherrinne (baronesse) Nina von Lerchenfeld den 26. november 1933 i Bamberg. De hadde fem barn, Berthold, Heimeran, Franz-Ludwig, Valerie og Constanze. Himmler planla å utrydde konspiratørenes familier og navn fullstendig. Den planlagte blodhevnen ble imidlertid oppgitt. Stauffenbergs gravide hustru og hans eldste sønn Berthold ble sammen med alle familiemedlemmer over 15 år deportert til konsentrasjonsleir, hvor det femte barnet, Constanze, ble født i 1945. De yngre barna ble anbrakt i et barnehjem ved Bad Sachsa i Niedersachsen, og det var planer om å bortadoptere dem til nasjonalsosialistiske familier. Barna fikk andre etternavn (Stauffenberg-barna ble kalt "Meister"), og ble værende i barnehjemmet til krigens slutt. I krigens siste dager planla SS å henrette Stauffenbergs kone og barn, men gav opp planene da de oppdaget at britiske soldater var like i nærheten. Enken Nina døde 2. april 2006. Deres sønn Berthold tok opp familietradisjonen og ble offiser. Han er nå pensjonert generalmajor. Idag er Bendlerstraße i Berlin kjent som Stauffenbergstraße, adressen til Bendlerblock hvor han arbeidet og ble henrettet. Både Stuttgart, Karlsruhe, Hamburg, Tübingen, Augsburg, Leipzig, Leverkusen, Neu-Ulm og en rekke mindre steder har gater oppkalt etter Stauffenberg. Flere skoler og andre offentlige bygninger er oppkalt etter Stauffenberg, blant annet en kaserne for Bundeswehr i Sigmaringen. Baden. Baden er et område i den sydvestlige delen av det nåværende Tyskland, og utgjør grovt sett den vestlige delen av den nåværende delstaten Baden-Württemberg. Markgrevene av Baden var en gammel fyrsteslekt med navn etter borgen Hohenbaden i Baden-Baden. I løpet av middelalderen og de seinere århundrene skaffet de seg et territorium mellom Schwarzwald og Rhinen og delte seg i flere linjer, som ble samlet til ett markgrevskap i 1771. Napoleon. I forbindelse med oppløsningen av det hellige tysk-romerske riket i 1806 opphøyde Napoleon Baden til et storhertugdømme og Baden fikk tildelt så mange nye territorier at arealet femdoblet seg. Baden var deretter en suveren stat, og etter revolusjonen i 1848 også en av de aller mest liberale blant de tyske statene. Det tyske keiserrike. I 1871 ble Baden ett av forbundslandene i det nye tyske keiserriket og grenset dengang til rikslandet Elsass-Lothringen, kongeriket Bayern, storhertugdømmet Hessen-Darmstadt, kongeriket Württemberg, kongeriket Preussen (Hohenzollern) og Sveits. Hovedstad var Karlsruhe. Det 20. århundre. I 1918 ble Baden republikk. I 1952 ble Baden slått sammen med Württemberg-Baden og Württemberg-Hohenzollern og dannet den nye staten Baden-Württemberg. Heidi (roman). «Heidi» er en romanfigur skapt av Johanna Spyri, og skildret i bøkene "Heidis Lehr- und Wanderjahre" (1881) og "Heidi kann brauchen was es gelernt hat" (1882). Bøkene om «Heidi» er oversatt til mer enn 50 språk, og filmet 15 ganger, og har sterkt preget bildet av Sveits i store deler av verden. Slaget ved Helsingborg. Slaget ved Helsingborg den var et avgjørende slag under den store nordiske krig. Det var også det endelige oppgjøret etter 1660 om de tidligere danske provinsene Skåne, Halland og Blekinge mellom Danmark og Sverige, da det danske mottoet "aut nunc aut nunquam" ("Nå eller aldri") ved en skjebnens ironi ble virkelighet. Utfallet av slaget beseglet det sørlige Sveriges skjebne for ettertiden. Bakgrunnen. Den lite gjennomtenkte danske krigserklæringen 28. oktober 1709 forårsaket store vansker for de militære, som var langt fra forberedt på en krig med hurtige manøvrer, uten transportmidler for rask overførsel til Skåne, uten de nødvendige midler for å understøtte og etterforsyne troppene, og uten viktige funksjoner som et beleiringstren med det holstenske beleiringsartilleriet som kunne ha gjort en erobring av Landskrona og Malmö mulig. Så snart hæren var overført til Råå, oppsto det strid om hvordan den skulle tilbringe vinteren. Sterke krefter ville vente til neste år med å gå offensivt til verks, mens andre anført av den erfarne og yngre Christian Ditlev Reventlow ønsket en mer aktiv rolle. Som hærens øverstkommanderende klaget Reventlow over at det ikke kom forsyninger eller forsterkninger. Det var dårlig med midler til å styrke hæren, og da regjeringen med den egenrådige Frederik IV nesten glemte at den hadde en hær på den andre siden av Øresund, begynte den å forvitre i ukene framover. Bedre var det ikke at de beste enheter var blitt utleid til Storbritannia og Nederland i tjeneste for den berømte feltherren Marlborough, så kavaleriet var utilstrekkelig for en mer offensiv rolle. Det tok lang tid å utruste større styrker, så det var ikke før i januar 1710 at Reventlow kunne rykke østover mot Kristianstad, som lå innenfor rekkevidde. Han vant Trefningen ved Fjälkinge den, inntok byen og nådde fram til Kristianstad, men kunne ikke nå Karlskrona, der den svenske orlogsflåten lå innefrosset og ute av stand til å bevege seg vekk. Han måtte i stedet vende oppmerksomheten mot trusselen fra Småland, som den dyktige general Magnus Stenbock representerte. Stenbock kom seg til Växjö, der han kun mottok nyoppsatte regimenter av rekrutter som var lite øvet, dårlig utrustet og ofte uegnet for krigstjeneste. Det svenske rekrutteringssystemet, «indelningsverket», fungerte utmerket og kunne med sin imponerende organisasjonsevne raskt utskrive nye regimenter med skarer av unge menn fra den svenske allmuen. Men en ting var å tvangsutskrive ungdom, noe annet å gjør dem til soldater. Stenbock var svært opptatt med selv å trene dem opp og gjennomføre øvelser ute på isen, men dette tok tid, og det oppsto tvil om rekruttene kunne ta opp kamp med danskene, som hadde flere bedre trente soldater. Redningen kom den, da generalmajor Christian Ludvig von Ascheberg ankom til hovedkvarteret i Osby med tre erfarne regimenter og flere tilleggstyrker nordfra, hvor de hadde vært utplasset mot Norge allerede høsten 1709, og med offiserer og mannskap som hadde deltatt helt siden før Poltava-slaget. Med dette kunne Stenbock nå mobilisere en hærstyrke på ti infanteriregimenter, hvorav 7 nye, og 9 kavaleriregimenter hvorav 4 nye – en broket blanding av veltrente og dårlig trente soldater, med et stort innslag av dårlig utrustede rekrutter av yngre eller eldre årgang. Norges strategiske betydning som en "andre front" for å binde opp svenske styrker kunne ikke ha vært mer dramatisk demonstrert for de danske offiserene. Den norske hær klarte ikke å løse denne oppgaven tilfredsstillende, fordi krigen var kommet for brått på, slik at den var dårlig forberedt. Skrikende mangel på forråd og utrustning gjorde det umulig for den den norske hær å foreta så mye som et streiftog over grensen. Stillstanden langs grensen mot Norge gjorde at Stenbock fikk handlefrihet og kunne stole på at hans hær ikke ville bryte sammen. Nå kunne han engasjere danskene med nesten 18 000 mann den. Reventlow hadde forstått at Stenbock nærmet seg, så han fikk hentet forsterkninger fra vestlige Skåne. Hans danske hærstyrke på 9 000 mann rykket fram mot Almaåen mellom Helgeåen og Finjasjön ved byen Hässleholm, 40 km nordøst for Kristianstad og 30 km nordvest for Osby. Der observerte de på motsatt side av Almaåen den svenske hæren, som hadde planlagt å rykke inn i Nordøstskåne mot Rönneån, omgå Reventlows høyre flanke og avskjære forbindelsen mellom Kristianstad og Helsingborg. Reventlow besluttet etter å ha overveid sine strategiske valg å gå mot sørvest for å besette det sørlige Skåne mellom Malmö og Landskrona i vest, Kristianstad i nordøst og Ystad i sør. Der kunne han rekvirere proviant fra befolkningen og holde ut i påvente av hjelp fra den dansk-norske orlogsflåten. Men svenskene holde de to viktige byene i vest. Da den danske hæren skulle bryte opp, fikk Reventlow melding om at en dansk oppklaringsstyrke på 200 ryttere var slått under en trefning ved Hästveda av svenskene, som hadde oppnådd kontakt med Malmö og Landskrona. Nyheten forvandlet situasjonen, slik at Reventlow må måtte endre sin plan og slå retrett vestover for å slutte seg til de danske styrkene i Lund og ved Malmö. Forsyningsforholdene var nå bedre fordi kongen igjen hadde fattet interesse for krigen, og forsterkninger var på vei. Reventlow ville nå våge slag nord for Getingebro mot Lödde å eller Kävlingeån ved Lund for å kjøpe seg tid bak en sterk forsvarsstilling. Katastrofen kom uventet. Fordi forsyningssituasjonen var dårlig og soldatene ikke hadde fått anledning til å supplere sin magre matforråd eller skaffe seg utstyr for kaldt og vått vær, var de sårbare for sykdommer som dysenteri eller i verste fall tyfus. De våren var på vei brøt sykdom plutselig ut i soldatrekkene. En av de syke var general Reventlow selv, som ble så dårlig at han måtte gi fra seg ledelsen til ryttergeneral Jørgen Rantzau. Han klarte ikke å bære ansvaret i en så vanskelig situasjon før et slag som kunne ende galt. Rantzau visste at han kunne regne med å ha Malmö i ryggen, og derfor ville han gå mot Helsingborg. Den rykket Rantzau nordover gjennom en flankemarsj som til hans hell ble lite forstyrret av Stenbock, som også vil ha mer tid på seg for å trene sine soldater. Stenbock var dessuten bekymret over meldinger om forsterkninger i Helsingborg og visste at han vanskelig kunne stå mot to brohoder. Reventlow hadde planlagt ikke bare å våge slag, men også holde stand ved Barsebäck, som hadde forbindelse med orlogsflåten. Fra et strategisk perspektiv var det dristig, men også gunstig, ettersom Stenbock sto med en stor hær som han ikke ville våge å lede i kamp uten sikkerhet for at slaget ville gi maksimal uttelling. Hans oppdrag var å fordrive danskene fra Skåne, og med tanke på tilstanden i hæren ville han ha ett eneste oppgjør. Rantzau ga det til ham som en gave. Rantzau var dessuten bare en kavalerioffiser, så han forsto ikke behovet for å forsterke feltbefestningene foran den forskansede leiren ved Helsingborg. Ved ankomsten den mente han at moralen kunne bli svekket av å skjule seg bak feltbefestninger. Rundt 14 000 soldater kunne bli satt i beredskap for et slag ved Helsingborg. Stenbock var svært heldig, ettersom hæren som før talte 18 000 mann, nå slet med å opprettholde forsyningslinjer. Som under Den Skånske krig ble de dårlige utrustede soldater raskt revet bort av sykdom og sult; mangel på disiplin ledet til grusomme overgrep mot sivilbefolkningen, som oppdaget at de svenske soldatene, særlig de nybakte rekruttene, oppførte seg som om de var i fiendeland. Reventlow hadde hindret ham fra å hente ut soldater, artilleri og forråd ved å stå innenfor rekkevidde av både Landskrona og Malmö, som begge var på svenske hender. Nå kunne Stenbock sine behove for forsternkninger og forsyninger. Slagoppstilling. Den kom Stenbock til Fleninge ti kilometer nordøst for Helsingborg og slo leir for natten. Det var en risikofylt flankemarsj som kunne ha endt galt om det hadde kommet et dansk angrep, men danskene gjorde ingenting mens svenskene rykket mot Fleninge og defra mot nordøst forbi Helsingborg. Det var fordi terrenget foran Helsingborg mot vest var ufremkommelig for en hær, med våtmark, dype diker, stenhøyder og andre hindre. Bedre terreng lå mot nord, der en lite bekk lå mellom Pilshult og tre bakker, Ringstorpshöjden mot havet der Pålsjö med en dyp slukt lå, og to mindre bakker mot en myr innover i landet. Langs bekken lå flere myrlender. Stenbock stilte seg i slagorden i to linjer mellom Pålsjöskog mot havet og myren under Pilshult, men visste ikke at Rantzau hadde stilt sin hær i en tykk linje mellom Ringstorpshöjden mot bekken og en sjø over Ladegårdsbakken foran Helsingborg vendt mot Kropp, i troen på at svenskene skulle angripe derfra over Ängelhomsvägen. I stedet hadde Stenbock kommet langt mot vest til Pilshult og kunne true danskenes venstre fløy, forankret på Ringstorpshöjden. Slaget. Ved kl. 11 om formiddag den lettet morgentåken og begge hærer ble overrasket over å oppdage motparten oppstilt i slagorden der den var minst ventet. Rantzau reagerte kjapt ved å sende artilleriet til Ringstorpshöjden og rykket ut fra forsvarsposisjoner i åpent lende for å kunne avvente svenske manøvreringer. Stenbock kom hurtig under sterk beskytning fra Ringstorpshöjden fra kl. 12.30, men istedenfor å gå til angrep dreide han hæren om mot venstre og sendte fram sin venstre fløy under generalløytnant Burenskiöld for å ri øst om Drottninghög mot danskenes høyre flanke og rygg. Rantzau observere det og gikk til angrep med den danske høyre fløy Ca kl. 13 etter mindre enn en time med artilleribeskytning og manøvrer på begge sider kastet den danske høyre fløy seg under ledelse av Rantzau personlig over den svenske venstre fløy, som ble slått tilbake med store tap under brutale kamper. Danskene tok elleve standarder, og den svenske generalløytnant Burenskiöld ble tatt til fange. Men dette var bare begynnelsen på det som skulle utarte til et stort møljeslagsmål mellom de svenske og danske rytterne. Stenbock hadde flere kavalerister og kunne ha bundet ned den danske høyre fløy som hadde fått forsterkninger med kavaleri fra den danske venstre fløy. Rantzaus lite overveide handling ved å kaste seg inn i striden i spissen for sine ryttere, uten å være bevisst sitt ansvar som feltkommandant, skulle få katastrofale konsekvenser fordi infanteriet i sentrum var etterlatt til seg selv uten ordre eller instrukser. For ikke å miste kontakten med den danske høyre fløy måtte infanteriet marsjere et stykke videre og dreie til venstre i nordlig retning. De ble angrepet av svenske kavaleri som kom inn mellom sentrum og høyre fløy, men holdt stand til de fikk unnsetning fra venstre fløy. Men manøvren og sammenstøtet med det svenske kavaleriet fikk fatale konsekvenser; det oppsto luker i den danske slagorden. Rantzau ble såret av et skudd. Det oppstod panikk blant de pressede rytterne som plutselige var uten ledelse da ryktet spredte seg om at svenskene var i ferd med å omgå dem bak deres rygg. Den danske høyre fløyen gikk i oppløsning under flukt tilbake til Helsingborg ca kl. 13.30 og tok med seg kavaleriet fra den danske venstre fløy. Infanteriet i sentrum fortsatte uten å få kontakt med sin høyre fløy som de trodde fremdeles var foran. Det oppsto uorden i deres rekker; bare den første linjen fortsatte fremfrykningen, mens den andre linjen ikke kom etter med regimentsartilleriet, som kunne ha hjulpet de langt fremskutte infanteristene som nådde Berga. Så gikk det svenske infanteriet til angrep under slagropet "Med Guds och Jesu hjälp!". De danske infanterioffiserene mistet ikke fatningen, men kastet spanske rytter foran seg så de kunne sinke angrepet og skyte salver mot de fremrykkende svenske soldatene. Under stor disiplin rykket svenskene fram støttet av 34 feltkanoner, som løsnet en salve på tretti skritts avstand før de stormet rett mot den danske linjen. I mellomtiden hadde kavaleriet på den svenske venstre fløy vendt om mot det danske senteret, som nå ble angrepet både i front og flanke og i ryggen. Dette utløste panikk i de meste utsatte enhetene, og deretter brøt den danske slagordenen fullstendig sammen. Men eliteregimentene Livgarden og Grenaderkorpset holdt lenge stand mot knusende overlegenhet og sloss med en imponerende tapperhet og dødsforakt helt til bare få overlevende fra Livgarden og Grenaderkorpset kunne unnslippe. Svenskene slet svært med å sprenge disse regimentene og led store tap. På den danske høyre fløy ved Ringstorpshöjden holdt danskene stand mot svenske angrep helt til de gjenværende kavaleristyrkene måtte retirere vekk fra de overlegne svenske rytterstyrkene som kunne ta artilleriet. Først rundt kl. 14 til 15 om ettermiddagen trakk det danske Grenaderkorpset seg i ro og orden tilbake til Helsingborg. Underveis kunne de lett feie til side de svenske troppene som forsøkte å nedkjempe dem. Stenbock avbrøt angrepet før de svenske styrkene kom i nærheten av byen med festningen. Han hadde allerede vunnet et viktig slag som skulle avgjøre kampen om herredømmet over Skåne. Tapene. Slaget hadde bare varet i halvannen time, men det var særdeles blodig der den danske hæren mistet halvparten av sin hær med et tap på 7 600 mann hvorav 5 000 døde og sårede samt 2 600 fanger mot svenskene som hadde lidd et tap på 3 000 døde og sårede. Over 8 000 av de 28 000 soldater hadde falt under et av de blodigste slager mellom Danmark og Sverige. Dessuten hadde danskene mistet hele artilleriet. Etterspillet. Stenbock besluttet seg for å vente ut situasjonen fordi en storming av byen var etter hans mening utenfor den svenske hærens kapasitet så snart etter det harde slaget. Han fremlagt krav om kapitulasjon til danskene under generalmajor Dewitz som avvist dette. Danskene var uten ledelse og i så stor uorden at de kunne ikke gjentar kampen og dessuten hadde de blitt avskåret fra resten av Skåne. Det var ikke noe annet enn å trakk seg over Øresund tilbake til Sjælland i de neste dager fram til den. I mellomtiden ødela danskene enhver militærutrustning de ikke kunne ta med seg for å unngå at svenskene skulle få dem, blant annet forråd de hadde bygget opp i flere måneder i forveien gjennom bidrag fra skåningene. Blant annet over 5 000 hester som alle sammen ble drept og etterlatt hvor som helst i hensikt på å forvondet befolkningen store plager. Da svenskene gikk inn i byen til slutt var de møtt med total ødeleggelse, tilsvineri av verst sort og døde hestekadaverer overalt. Både soldatene og byboere nektet å renset bort de døde hester de ment var sosialt nedverdigende for dem å beskjeftige seg med. Til slutt var svenskene under anføring av Stenbock tvunget til å ta flere gisler blant bøndere og fiskere og truet med å drepe dem sammen med deres familier om de ikke skulle tar seg av de døde hester. Slaget ved Helsingborg var et viktig oppgjør for da danskene dro vekk, skulle de aldri vende tilbake for å gjenvinne deres tapte provinser som nå helt og holdt tilhører Sverige. Slaget var dessuten noe spesielt siden det var tale om en underlegne svensk hær i spørsmål om kvalitet som hadde fått viktig drahjelp av de mer trente svenske styrker fra nord. Men seieren kunne kanskje ikke ha vært mulig om ikke at den erfarne Reventlow var blitt syk og at Rantzau hadde oppvist sviktende ledelse i en hær plaget av sykdommer og svekkede moral. Kilder. Helsingborg Helsingborg Slaget ved Gemauerthof. Slaget ved Gemauerthof (nå: Mūrmuiža) fant sted i det nåværende Latvia under den store nordiske krig. En svensk armé under generalmajor Adam Ludwig Lewenhaupt beseiret en russisk armé under feltmarskalk Boris Sjeremetev. Gemauerthof Slaget ved Fraustadt. Slaget ved Fraustadt under den store nordiske krig fant sted ved Fraustadt (nå: Wschowa) i Polen like ved grensen til Schlesien. Slaget ble utkjempet mellom svenske styrker under ledelse av general Carl Gustaf Rehnskiöld og saksiske styrker under ledelse av grev von der Schulenburg. En russisk hjelpetropp på 6400 mann bistod de saksiske styrkene. General Rehnskiöld gjennomførte en knipetangsmanøver og vant en overlegen seier. Følgen av slaget ble at August II gjennom freden i Altranstädt mistet sin innflytelse i Polen og at den svenskvennlige Stanisław Leszczyński overtok embetet som polsk regent. a>, utnevnt til feltmarskalk og greve etter seieren ved Fraustadt Fraustadt Fraustadt,Slaget ved Slaget ved Gadebusch. Slaget ved Gadebusch fant sted under den store nordiske krig mellom Sverige på den ene siden og Danmark og Sachsen på den andre. Bakgrunn. Sverige hadde i 1712 mistet alle sine besittelser sør for Østersjøen til Danmark, Sachsen og Russland. Wismar og Stettin var beleirede. Sverige så det som svært viktig å ikke miste Stralsund, hvor de andre, allierte landene allierte landene hadde samarbeidet om beleiringen. Den svenske generalen Magnus Stenbock hadde derfor utarbeidet et plan om å få overført en svensk hær til Pommern for å komme Stralsund til unnsetning. I september ble det sendt soldater sjøveien fra Karlshamn til Rügen, men forsyningene ble værende på skipene og disse ble angrepet og senket av den danske flåten. Det gikk fire uker innen den svenske hæren klarte å komme seg over fra Rügen til fastlandet. Stenbock bestemte da å dra vestover mot Mecklenburg for å unngå å måtte angripe den sterke russisk-saksiske hæren sør for Stralsund. Han fikk dermed friheten til å både kunne holde hæren samlet, eller dele den opp for slik å unngå at motstanderen kunne samle sin hær i et motangrep. I begynnelsen av november slo svenskene leir vest for Rostock. Det ble inngått en fjorten dagers våpenhvile og denne gjorde at Stenbocks styrke gjenvant sin slagkraft, men samtidig fikk de danske styrkene under ledelse av Jobst von Scholten anledning til å rykke nærmere sine russisk-saksiske alliertes styrker. 3. desember nådde danskene frem til Gadebusch, og den 8. desember slo svenskene lei rundt 10 km øst for byen. Danskene flyttet da den etterfølgende natten til en bedre stilling tre km lengre sør. Slaget. Den følgende morgenen dro den svenske oberst Bassewitz med en kavaleristyrke på 200 mann til hest ut for å undersøke fiendens plassering og styrke, og deretter fulgte resten av den svene4kse hæren i fem kolonner. Da oberst Bassewitz traff på en fiendtlig feltvakt, som umiddelbart trakk seg tilbake, og Bassewitz kom da så nær at han kunne oberservere de danske stillingene. Danske hadde i løpet av natten mellom 8. og 9. desember trukket seg ut av sin leir ved Gadebusch og tatt oppstilling i slagorden på et høydedrag i nærheten. På den ene siden hadde de en stor skog og på den andre siden var de beskyttet av elven som renner gjennom byen. Da den svenske obersten vendte tilbake med sin rapport, dro Stenbock selv ut på observasjon, til tross for at han fortsatt var svekket av sykdom. Han fant at danskene hadde tatt en slik oppstilling at han ikke kunne angripe flankene. Bakkedraget til høyre var besatt av noen danske bataljoner støttede av kavaleri og artilleri-enheter, kun rett i front var det en åpning som ikke var bredere enn rundt 300 meter som den svenske hæren måtte trenge igjennom under beskytning fra danskene. Danskene hadde imidlertid kun kanoner på sin høyre side, men ingen i skogen til venstre, og Stenbock bestemte seg for å beskyte de danske stillingene med kanoner og deretter rykke fram i front. Klokken tolv om formiddagen rykket oberstløytnant Carl Cronstedt fram med 12 kanoner og begynte beskytningen av de danske stillingene på høydedraget. Da danskene trakk seg noe tilbake, ble angrepet i front innledet rundt kl. 13.00. Det ble harde kamper, og særlig det svenske Dalregementet mistet en stor del av sine offiserer. Det danske kavaleriet var de første til å vike plassen og begynne å trekke seg tilbake, mens de danske styrkene på den andre flanken hadde framgang. Men de måtte trekke seg tilbake sammen med kavaleriet. Samtidig begynte det å snø i løpet av formiddagen, og da danskene trakk seg tilbake i firetiden var det blitt for mørkt for svenskene til å oppta forfølgelsen. I tillegg var svenskene svekket etter store tap. Generalløytnant Carl Gustaf Dücker, som lede svenskenes venstre flanke, fikk under slaget en kule i venstre kinnben, og kulen ble sittende fast i halsen hans. Oberst Palmfelt, som ledet ledet svenske Västgöta-Dals regemente fikk en kule i mellomgulvet og døde noen dager etter slaget. På den danske side klarte de to øverstkommanderende grev Jakob Heinrich von Flemming og den danske kongen Frederik IV og komme seg unna, mens generalmajor Daa og brigader Bülow døde. Generalmajor Mörner ble tatt til fange, men ble senere løslatt. Virkninger. Slaget ble ble ingen avgjørende seier for svenskene i og med at en stor del av de danske og sachiske styrkene klarte å slippe unna- Likevel oppnådde Stenbock å bryte den jernring som motstanderne hadde lagt rundt Sverige. Dette var den siste store for det svenske stormaktsveldet, men fikk ikke så stor strategisk betydning. Videre førte seieren til at osmanerne satte fri Karl XII da meldingen om denne nådde osmanerne. Karl XII var holdt i fangenskapet etter sammenstøtet i Bender, og kan kunne planlegge tilbakereisen til Sverige Gadebusch,Slaget ved Rhinforbundet. Rhinforbundet (tysk "Rheinbund", fransk "Confédération du Rhin") var et forbund av tyske fyrstedømmer som hadde trådt ut av det tysk-romerske rike, etablert i Paris i 1806 under påtrykk fra Frankrikes keiser Napoléon Bonaparte. Bakgrunn. Rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen fortsatte på 1800-tallet. Begge stater kjempet først mot de franske revolusjonshærene, og derettermot Napoleon. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet og ca. 130 000 km² landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet 1805 «den tredje koalisjon», mens Preussen holdt seg passiv. Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte. Etablering. Med undertegningen av Rheinbundakten fra 12. juli 1806 løsrev opprinnelig 16 syd- og vesttyske "Reichsstände" seg fra riket og grunnla en konføderasjon under «beskyttelse» av Napoleon. Få dager senere la Franz II Josef ned kronen som tysk-romersk keiser; han hadde imidlertid i 1804 proklamert seg som keiser av Østerrike. Han fulgte dermed et ultimatum fra Napoleon. I de følgende årene sluttet ytterligere 23 tyske stater seg til Rhinkonføderasjonen. Bare Østerrike, Preussen, dansk Holsten og svensk Pommern valgte å stå utenfor. Rhinforbundet var i det vesentlige et militærforbund, og dets medlemmer var forpliktet til å stille store militærkontingenter til Frankrikes rådighet. De fikk som gjenytelse rangforhøyelser – Baden, Hessen-Darmstadt, det nye hertugdømmet Nassau, Kleve og Berg ble storhertugdømmer, Württemberg og Bayern ble kongeriker – og dessuten til dels betraktelige territorielle utvidelser gjennom såkalt mediatisering ("Mediatisierung") av mindre "Reichsstände". I henhold til Rhinforbundsakten skulle Rhinforbundet også få felles forfatningsorganer, noe som imidlertid ble forhindret av de store fyrstene som ønsket ubegrenset suverenitet. Den av Karl Theodor Anton Maria von Dalberg foreslåtte Forbundsdagen (Bundestag) møttes aldri. Etter det prøyssiske nederlaget mot Frankrike i 1806 trådte også mange midt- og nordtyske småstater inn i forbundet. I 1808 hadde det sin største utstrekning, og omfattet fire kongeriker, fem storhertugdømmer, 13 hertugdømmer, 17 fyrstedømmer og hansabyene Hamburg, Lübeck og Bremen. I 1810 ble store deler av Nord-Tyskland med områdene hvor Ems, Weser og Elbe munner ut okkupert av Frankrike for å kunne overvåke den såkalte kontinentalsperren mot England bedre. I 1813, etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, falt Rhinforbundet fra hverandre. Oppløsning. Etter Napoleons nederlag, erklærte Paris-traktaten av 1814 de tyske statene som uavhengige. Etter Wienerkongressen året etter ble Europas grenser tegnet på nytt, og dette la grunnlaget for Det tyske forbund. Virkninger. Selv om Rhinforbundet primært kan karakteriseres som et system for undertrykkelse og utbytting, innebar det en viss modernisering av Tyskland som varte også etter Frankrikes nederlag, blant annet sammenslutning av et stort antall ministater i flere større, innføringen av Code Civil og en gjennomgripende modernisering av næringsliv og forvaltning. Lothar de Maizière. Lothar de Maizière (født 2. mars 1940 i Nordhausen i Thüringen) er en tysk kristeligdemokratisk politiker, som var DDRs siste og eneste demokratisk utpekte statsminister og etter den tyske gjenforeningen føderal minister uten portefølje i Helmut Kohls regjering. Bakgrunn og utdannelse. Lothar de Maizière tilhører en adelig fransk hugenottisk familie som kom til Preussen i det 17. århundre. Han er sønn av advokaten Clement de Maizière, og nevø av generalen Ulrich de Maizière, som var vesttysk forsvarssjef. Hans fetter Thomas de Maizière sitter i Angela Merkels regjering. Lothar de Maizière er gift og har tre døtre. Etter å ha tatt Abitur i 1958 studerte han fra 1959 til 1965 bratsj ved musikkhøyskolen i Øst-Berlin, og virket frem til 1975 som bratsjist i flere orkestre. På grunn av en nerveskade i armen som vanskeliggjorde hans virke som musiker studerte han fra 1969 til 1975 samtidig jus ved Humboldt-universitetet, og fikk i 1975 advokatbevilling. Fra 1987 var han nestleder for advokatkollegiet i Øst-Berlin under Gregor Gysi. Han hadde samtidig møterett for DDRs høyesterett i saker som gjaldt militær strafferett. Som advokat representerte han hovedsakelig ungdommer som ble forfulgt fordi de nektet å gjøre militærtjeneste for kommunistene eller deltok i pasifistiske aktiviteter. Politisk karrière. Maizière ble allerede i 1956 medlem av CDU i DDR, et av de såkalte «blokkpartiene», dvs. et parti uten virkelig makt og uten mulighet til å føre noen annen politikk enn det herskende kommunistpartiet. Hans far var også et ledende medlem av CDU i DDR. Mellom 1986 og 1990 var han visepreses for den protestantiske kirkesynoden i DDR. Etter murens fall ble Lothar de Maizière i slutten av november 1989 valgt til formann for CDU i DDR, og kort etter utnevnt til minister for kirkespørsmål og viseformann for ministerrådet (visestatsminister) i Hans Modrows regjering i DDR. Etter det første og siste frie valget til Folkekammeret (parlamentet), hvor koalisjonen "Allianz für Deutschland" som hans parti deltok i vant en stor seier, ble han 12. april 1990 valgt til DDRs første og siste demokratiske formann for ministerrådet (statsminister). Da han stilte til valg som toppkandidat for "Allianz für Deutschland" var han forholdsvis ukjent, og den store valgseieren skyldtes hovedsakelig DDR-befolkningens forventninger om tysk gjenforening og D-marken, og ikke minst den personlige populariteten til Helmut Kohl, som støttet Maizières valgkamp. Angela Merkel startet sin politiske karrière som regjeringstalskvinne for Maizière. Fra august var Maizière også DDRs utenriksminister. På dagen for gjenforeningen, den 3. oktober 1990, ble Maizière utnevnt til minister uten portefølje i Helmut Kohls føderale regjering. På grunn av påstander om samarbeid med Stasi gikk han av allerede 17. desember 1990. Maizière var medlem av Forbundsdagen fra gjenforeningen til 15. oktober 1991. Han er nå formann for Stiftung Denkmalschutz Berlin. Fra 1996 har han arbeidet som advokat i Berlin. Thomas Klestil. Thomas Klestil (født 4. november 1932, død 6. juli 2004) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han ble valgt til president i 1992, og gjenvalgt i 1998. Han døde to dager før hans siste presidentperiode skulle gå ut den 8. juli 2004, og ble etterfulgt av Heinz Fischer. Han ble født i Wien, hvor han studerte økonomi og tok doktorgraden i 1957. Han trådte så inn i statstjenesten, og arbeidet bl.a. i OECD. Han ble Østerrikes FN-ambassadør fra 1978 til 1982, og var deretter ambassadør til USA frem til 1987. Etter å ha blitt nominert av det konservative Østerrikske Folkepartiet (ÖVP), etterfulgte han Kurt Waldheim som president den 8. juli 1992. Imidlertid økte motsetningene mellom Klestil og hans eget parti, særlig senere kansler Wolfgang Schüssel. Klestil hadde under valgkampen lovet å være en aktiv president, og kritiserte stadig den konservative regjeringen som var utgått fra hans eget parti og Jörg Haiders Østerrikske Frihetsparti (FPÖ). Klestil mottok i 1998 Den hvite ørns orden fra Polens president. Thomas Klestil, som hadde tre voksne barn fra sitt første ekteskap, skilte seg fra sin kone gjennom mange år kort etter at han ble valgt til president, og giftet seg på nytt i 1998 med sin kollega Margot Klestil-Löffler. Thomas Klestil hadde lidd av lungeproblemer siden 1996. Han ble innlagt på sykehus etter å ha hatt en hjertestans mandag 6. juli 2004, og døde kl. 23:33 om aftenen dagen etter. August von Gneisenau. August Wilhelm Antonius greve Neidhardt von Gneisenau (født 27. oktober 1760 i Schildau, Sachsen, død 23. august 1831 i Posen) var en prøyssisk generalfeltmarskalk og hærreformator. Han var sjef for den prøyssiske generalstaben i perioden 28. juni 1813 til 3. juni 1814. Han spilte en viktig i rolle i seieren over Frankrike i slaget ved Waterloo og var også lederen for forsvaret av Kolberg i 1809. Her ble han også generalløytnant. Både panserkrysseren SMS «Gneisenau» fra 1908 og slagskipet «Gneisenau» fra 1934 ble oppkalt etter ham, foruten en rekke gater («Gneisenaustrasse») i flere tyske byer. Bakgrunn. Gneisenau ble født i byen Schildau, ikke langt fra den større byen Torgau i det nordvestlige Sachsen. Hans far var August William Neidhardt som var løytnant i det saksiske artilleriet, og moren Maria Eva Neidhardt, født Müller. Han vokste opp under enkle kår i Schildau, og i byene Würzburg og Erfurt. Selv om han familiemessig kom fra en familie fra høyere sosiale lag, hadde familien svak økonomi. I 1777 begynte han ved universitetet i Erfurt hvor han studerte matematikk og militære fag som artilleri, fortifikasjon og kartografi. To år senere sluttet han seg til det østerrikske militære husarregimentet «Graf Wurmser» som var stasjonert i byen som følge av den bayerske arvefølgekrig som sluttet samme år. I 1782 tok han navnet "Gneisenau" etter "Schloss Gneisenau" 30 km nordøst for Linz i Østerrike som tidligere hadde vært i familiens eie, samtidig med at han gikk i tjeneste som offiser hos markgreve Karl Alexander av Brandenburg-Ansbach-Bayreuth. Den amerikanske uavhengighetskrigen. Markgreve Karl Alexander, som en del andre tyske fyrster, meldte av økonomiske årsaker sine tropper til disposisjon som leiesoldater for England under Den amerikanske uavhengighetskrigen. Gneisenau reiste som løytnant til Nord-Amerika i 1782. På dette tidspunktet var krigen nesten over, og Gneisenau tilbrakte det meste av tiden i Québec hvor han var stasjonert. Mot slutten av 1783, vendte han tilbake til Europa og Bayreuth hvor han gikk inn i infanteriet. I prøyssisk tjeneste. I 1786 søkte han seg over til den prøyssiske hæren, i tjeneste i Fredrik den stores stab i Potsdam. Senere ble han sendt som "oberleutnant" til tjeneste i Schlesien. I sine ulike tjenester lærte han seg både engelsk, fransk og polsk, og han videreførte på denne tiden sine militærteoretiske studier, samt studerte også historie og litteratur. I 1790 ble han utnevnt til "Stabskapitän" og fra 1792 til 1795 tjenestegjorde han i Polen sammen med russiske styrker i forbindelse med Polens andre deling. I 1796 giftet han seg med den adelige Karoline von Kottwitz, som han i de følgende årene fikk fire døtre og tre sønner med. Som en del av ivaretakelsen av sin kones gods, studerte han landutvikling og jordbruksteknikker, i tillegg til videreutdannelsen i militære fag. Napoleonskrigene. 10. oktober 1806 deltok Gneisenau som stabsoffiser under kommando av prins Louis Ferdinand av Preussen (1772–1806) i slaget ved Saalfeld hvor prisen falt, og deretter i slaget ved Jena-Auerstedt under kommando av Friedrich Ludwig, fyrste av Hohenlohe-Ingelfingen og hvor han var en av medarbeiderne til general Ernst von Rüchel. Etter de prøyssiske nederlagene kom Gneisenau seg til samlingspunktet i Grudziądz. Han ble her forfremmet til major og forlagt ved grensen mot Russland. Han analyserte de feil prøysserne hadde gjort i de foregående slagene og utformet på denne bakgrunnen en ny militær taktikk. Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen utnevnte ham til kommandant over styrkene i Kolberg, hvor han til tross for vanskelige forutsetninger organiserte forsvaret av byen slik at de greide å holde Napoléons styrker unna fram til Freden i Tilsit. For denne fortjenesten ble han tildelt Preussens høyeste militære utmerkelse "Pour le Mérite" og forfremmet til oberstløytnant. Den nye situasjonen etter Tilsit og hans egne forfremmelser, gjorde at flere muligheter åpnet seg for Gneisenau. Han ble på oppfordring av Gerhard von Scharnhorst knyttet til Scharnhorsts arbeid med å reorganisere den prøyssiske hæren. Han ble forfremmet til oberst i 1809 og etter en del utenlandsreiser, vendte han tilbake til Berlin og spilte både en politisk og militærfaglig rolle. I mars 1811 ble han utpekt av den prøyssiske statsminister Karl August von Hardenberg til rådgiver i forbindelse med den tilspissede situasjonen mellom Frankrike og Russland og den prøyssiske motstanden mot franskmennene og forsøkene på å etablere en allianse med engelskmennene. På vegne av kongen la han ut på en lengre reise via Wien og Vilnius for å møte den russiske tsar Aleksander I av Russland. Deretter dro han via Stockholm til London hvor han var i forhandlinger med den engelske regjering. 13. mars 1813 meldte han seg ved det prøyssiske hoffet som da befant seg i Breslau. Etter det franske nederlaget i Russland fikk Preussen fritt spillerom til å iverksette den hærreformen som også Gneisenau hadde arbeidet med. I mars 1813 kunne kong Fredrik Vilhelm III erklære Frankrike krig. Gneisenau ble utnevnt til generalmajor og knyttet til Gebhard Leberecht von Blücher som dennes nestkommanderende ved staben. Gneisenau deltok i den prøyssiske innmarsjen i Rhinforbundstaten Sachsen, hvor de møtte stor fransk motstand. 5. april stod det et større slag ved byen Möckern, og i slaget ved Lützen 2. mai kommanderte Gneisenau kavaleriet på venstre flanke. Da stabsjef Scharnhorst falt i slaget, overtok Gneisenau som prøyssisk generalstabssjef. Gneisenau deltok i en rekke slag utover 1813, og 18. desember ble han utnevnt til generalløytnant. De prøyssiske militære disposisjonene bygde i stor del på hans strategiske og taktiske tenkning. 1. januar 1814 krysset den prøyssiske hæren Rhinen og marsjerte mot Frankrike. Gneisenau advarte mot å føre fredsforhandlinger med Napoleon, men forhandlinger ble innledet i februar. 31. mars ble Paris okkupert av prøyssiske og russiske styrker, og Napoleon ble sendt til Elba. For sine fortjenester ble Gneisenau adlet til greve og tildelt Den sorte ørns orden. 3. august 1814 ble han utnevnt til æresdoktor ved en rekke tyske universiteter. Hans opplevelser og refleksjoner under krigene er dokumentert i en rekke brev han sendte. Da Napoleon kom tilbake i 1815, var Gneisenau stafssjef i Blüchers hær. Han ble imidlertid dypt såret over at han ikke fikk noen egen kommando, da det ble satt ut beskyldninger om at han var «jakobiner», et nedsettende uttrykk for å antyde at han ikke var politisk pålitelig. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i hans tidligere plan om å bevæpne befolkningen mot de franske okkupantene. Han gikk imidlertid med stor energi inn for modernisering av de prøyssiske styrkenes utstyr og bekledning, samtidig som han sørget for etableringen av de engelsk/nederlandske og de prøyssiske styrkene under alliert kommando under hertugen av Wellington. Etter en rekke slag, kulminerte den allierte krigen mot Napoleon i slaget ved Waterloo, hvor det prøyssiske flankeangrepet skulle vise seg avgjørende for utfallet. Etter slaget, i juli samme år, ble Gneisenau utnevnt til General der Infanterie, som var den tredje høyeste graden, under generalfeltmarskalk og generaloberst. Senere liv. Etter krigen var Gneisenau plaget med gikt og trakk seg tilbake til sitt gods ikke langt fra Hirschberg i Schlesien. Men han var også politisk kontroversiell og ble ansett i konservative/reaksjonære kretser for å være for «radikal». Gneisenau opprettholdt kontakter med fremskrittsvennlige intellektuelle kretser i Berlin. Han søkte kongen om avskjed, men anmodningen ble avslått og kongen ga i stedet Gneisenau «ferie på ubestemt tid». I 1818 utnevnte kongen ham til stillingen som «guvernør av Berlin»; hovedsakelig æresstilling med representative oppgaver. I tillegg utnevnte kongen ham til medlem av det prøyssiske statsrådet. 18. juni 1825, på 10 årsdagen for slaget ved Waterloo, ble Gneisenau utnevnt til generalfeltmarskalk. I tillegg fikk han i gave fra kongen godset "Sommerschenburg" i Sachsen. Under kampene i Polen i forbindelse med Novemberoppstanden, ble Gneisenau øverstkommanderende for de prøyssiske styrkene som overvåket grensen mot Polen, og hans stabssjef var Carl von Clausewitz. Ved Posen ble han rammet av kolera-epidemien som herjet Europa på den tiden, og døde. Patriotisme. Patriotisme (fra latin "patria") er følelsen av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til ens eget fedreland. Den kan være både kulturelt, etnisk eller politisk betinget. Patriotismen og den positivt forståtte nasjonalismen ble et utbredt fenomen særlig i løpet av og etter den franske revolusjon. Ordene patriotisme og patriot brukes også tidvis om tilhengere og fans av fotballklubber og annet. Patriotismen i Norge. Den særegne norske patriotismens glansperiode regnes vanligvis fra 1770 og varer omtrent til romantikkens gjennombrudd omkring 1830. Kampsakene innenfor patriotismen var i begynnelsen eget universitet, egen nasjonalbank, og etterhvert også frihet eller adskillelse fra Danmark. Utover i 1820-årene, etter at friheten var vunnet, kom kampen til å stå om kulturell selvstendighet og eget skriftspråk. I denne kampens siste fase sto Henrik Wergeland sentralt. Retningen blir noen ganger kalt kraftpatriotismen. Den første fasen. Den første fasen begynte omkring 1770 og strakte seg fram til 1807. En viktig drivkraft i disse årene er det norske selskab. Brun, som var med blant stifterne, hadde alt i 1771 skrevet drikkevisa "For Norge, Kæmpers Fødeland", som ganske snart ble forbudt av enevoldsstaten. Den verserte med tida som protestvise mellom nordmennene. Brun var også en av dem som på samme tid tok til orde for eget norsk universitet. Alt dette fant sted i den toårige Struensee-perioden, da det ble innført trykkefrihet i helstaten. I løpet av den tida ble det offentliggjort en rekke skrifter fra norsk hold om Norges posisjon i unionen. Etter Struensees henrettelse i 1773 ble trykkefriheten innskrenket, og det ble vanskeligere å komme med slike ytringer. Tiden er full av fyndige, kraftpatriotiske slagord, staute ytringer om den nasjonale karakter, de norske fjell og så videre. Vi kan bare fastslå at patriotismen kunne være svært glødende i disse årene. Andre fase. Den andre fasen er kanskje norsk patriotismes mest intense. Nasjonalfølelsen ble bygget oppunder av Napoleonskrigene og handelsblokaden fra Storbritannia, og de stadige angrepene fra Sverige. Den samlende faktoren i denne tida var prins Christian August, som de norske patriotene satte sitt håp til. Selskabet for Norges Vel ble stiftet med prinsen til stede den 29. desember 1809. Blant stifterne var Jakob Rosted, rektor ved Oslo Katedralskole, og Grev Wedel-Jarlsberg. Rosted definerte patriotisme som "fedrelandskjærlighed og intet andet" i 1811. Fasen kulminerte med Kielfreden og utarbeidelsen av Grunnloven. I mellomtiden hadde Norge fått sitt eget universitet i 1811. Les mer om 1814 i kategorien Norges historie. Tredje fase. De første årene gjaldt det å komme seg etter sjokket, og å avfinne seg med den nye unionen. Kampsaken fra 1820 og framover blir feiringen av 17. mai. Dette var en ergrelse for Karl Johan, og feiringen ble forsøkt stanset flere ganger. Nordmennene fant seg ikke i en svensk stattholder en gang, og da det sprakk for begge parter etter Torgslaget i 1829, ga kongen seg, stattholderen ble trukket tilbake, og 17.mai ble en årlig tradisjon. Etter 1830 ble konflikten gradvis mer kulturpolitisk, og debatten om forholdet til den dansk-norske enhetskulturen tok til. Avgrensning mot nasjonalromantikken. Patriotismen regnes ikke som en nasjonalromantisk retning selv om man hyllet norske grunnsymboler som bonden og de norske fjellene. Bøndene var symboler på det norske mer i kraft av sin posisjon som "urbefolkning" enn på grunn av den kulturen de bar med seg. På samme vis var fjellene symboltunge på grunn av sin iboende "trausthet". Naturmystikk og forherligelse av folkekultur forekommer i liten grad før Maurits Hansen, som regnes til før-romantikerne. Nasjonalromantikken knyttes først og fremst til bevisstheten og orienteringen om folkekulturen, og denne vokste ikke fram før etter 1840. Skrue McDuck. Skrue McDuck (engelsk "Scrooge McDuck", ofte stavet "$crooge"), best kjent som onkel Skrue da han er Donald Ducks onkel, er en fiktiv figur skapt av Carl Barks i 1947. Han er mest kjent fra tegneseriene om Donald Duck, men har også medvirket i flere tegnefilmer og tegneserier, og hadde hovedrollen i tegnefilmserien "Ole, Dole og Doffen på eventyr". Enkelte mener at inspirasjonen til Skrue McDuck kom fra Ebenezer Scrooge i Charles Dickens «En julehistore.» Skrue McDuck bor i byen Andeby i den fiktive amerikanske delstaten Calisota. I Disney-kontinentet er han verdens rikeste and / verdens rikeste mann. Store deler av formuen sin har han samlet og oppbevarer som kontanter i en enorm pengebinge fordi bankhvelvene fløt over da han prøvde å sette inn formuen sin der. Skrue forsøker alltid å være hardere enn de harde og tøffere enn de tøffe, men å gjøre alt på ærlig vis. Han er imidlertid kjent som en gjerrigknark som lar de ansatte jobbe for dårlige lønninger. Når han ikke er hjemme i Andeby og forsvarer formuen sin mot skurker, drar han ofte ut i verden på skattejakt sammen med nevøen sin, Donald og grandnevøene Ole, Dole og Doffen. Som andre Disney-figurer blir ikke Skrue eldre, men holder cirka samme alder i alle historiene han opptrer i. Akkurat hvor gammel han er vet man ikke, men Carl Barks viste en gang i en tegneserie at Skrue feiret 75-årsdag. Skrues standardantrekk består av vadmelsfrakk (i skandinavisk fargelegging er denne rød), flosshatt, briller, spaserstokk og gamasjer. Skrue har en rekke fiender i tillegg til vanskelige økonomiske situasjoner og forandringer i verdensmarkedet som stadig truer formuen hans. En rekke skurker forsøker stadig å stjele Skrues penger. Kanskje i hovedsak B-gjengen, men også de konkurrerende finansfyrstene Gulbrand Gråstein, Rikerud og dessuten heksa Magica fra Tryll viser også sin interesse for Skrues skatter. Finansfyrstene ønsker begge selv å bli verdens rikeste mann, og for å vinne denne kampen går de ikke av veien for å bruke skitne metoder. Magica fra Tryll vil ha tak i Skrues første tiøring, da denne ved hjelp av en trylleformel kan smeltes om til en amulett som vil gjøre alt hun rører ved til gull. I en rekke tegneserier, blant dem Carl Barks' «Å, du gamle tiøringen min!», har det blitt vist at denne mynten bringer lykke og slik er talismanen som har gjort Skrue rik. Imidlertid er kanon i dagens historier – og mange av datidens – at mynten for andre enn Magica fra Tryll ikke har annet enn affeksjonsverdi, og at Skrue rett og slett er en and som har bygd opp formuen sin fra bunnen av kun ved hjelp av hardt arbeid uten en lykkeamulett til å hjelpe seg. I amerikanske tegnefilmer får Skrue stemmen sin fra stemmeskuespilleren Alan Young. I norske oversettelser er det Harald Mæle som har Skrues stemme. "Skrue McDucks liv og levnet". I årene 1991–1993 laget serieskaperen Don Rosa, på oppdrag fra forlaget Egmont, en serie på tolv kapitler over Skrues liv fra barndommen og frem til slik vi kjenner ham i dagens tegneserier, basert på henvisninger fra Carl Barks' historier. Her blir det fortalt at Skrues vei mot rikdom startet i en alder av 10 år da han tjente sin første mynt, en amerikansk dime, som skopusser i Glasgow i Skottland. Denne mynten ga ham inspirasjon til å bli rik på ærlig vis. Tre år senere reiste unge Skrue til Amerika for å prøve lykken, og etter mange eventyr og forskjellige jobber rundt om i verden, reiste han til Klondike for å være med på gullrushet. Der fant han en gullklump på størrelse med et strutseegg, og i løpet av det neste året hadde han tjent sin første million. Noen år etter gullrushet endte Skrue opp i Andeby hvor han bygde den berømte pengebingen på toppen av Daudbilbakken (tidligere Daudhestbakken) hvor det gamle Andeby-fortet hadde stått. I årene som fulgte reiste Skrue rundt i verden på forretningsreiser på stadig jakt etter nye rikdommer. Da Skrue igjen returnerte til Andeby mange år senere, var han blitt verdens rikeste mann. Han hadde imidlertid forandret personlighet siden han reiste, og var blitt mer fiendtlig innstilt overfor omgivelsene. På bakgrunn av dette forlot familien hans ham kort tid etter han kom hjem. Senere avsluttet Skrue all sin forretningsvirksomhet og trakk seg tilbake til en villa i Andeby hvor han bodde i ensomhet helt til han møtte Donald og Ole, Dole og Doffen igjen en 1. juledag. Etter denne gjenforeningen reiste Skrue igjen ut på mange nye eventyr, og på mange av de nye reisene tok han med seg Donald og guttene. I sine egne notater har Don Rosa også fastsatt 1967 som Skrues dødsår, men dette har aldri blitt nevnt eller bekreftet i vanlige serieutgivelser. De normale utgivelsene forutsetter at Skrue lever i beste velgående på 2000-tallet, i tråd med det vanlige prinsippet om at seriefigurers alder står på stedet hvil (slik Ole, Dole og Doffen har vært barn siden 1940-tallet). Andre kilder. Ettersom Disney-serier ikke bare blir produsert av en rekke ulike forfattere, men også av en rekke ulike forlag, har det eksistert flere kanoner samtidig, og kanoner har brått blitt avløst av hverandre. Et eksempel på dette er Guido Martinas og Guido Scalas historie «Spesialkaka» der det kom fram at Skrue var lillebroren til Bestemor Duck. Slektskapet ble bekreftet og forsterket i Marco Rotas Donald Duck-biografi «Mitt liv i et eggeskall». Begge disse historiene er utgitte i Skandinavia. Da Don Rosa skrev "Skrue McDucks liv og levnet", var han imidlertid ikke klar over at et slikt slektskap eksisterte i Europa, noe som medførte at Skrue og Bestemor Duck "ikke" er søsken i denne serien. Etter at Don Rosas serie ble utgitt har slektskapet blitt gjort om til heller ikke å vært tilfelle i skandinavisk kanon. Vulva. Vulva er de ytre kjønnsorganer til et individ av hunkjønn. I dagligtale brukes ordet «vagina» ofte galt for å referere til vulva eller de kvinnelige kjønnsorganer generelt. Derimot er vagina en bestemt indre struktur, skjeden, og vulva kun de ytre kjønnsorganene. Etymologi. Ordet «vulva» kommer fra det middelalderlatinske "volva" eller "vulva", «skjød, kvinnelig kjønnsorgan», derifra sannsynligvis fra latin, "volvere", «å rulle». Fra sanskrit kommer det lignende "ulva", «skjød». En alternativ betegnelse, også fra latin, er genitalia feminina externa'", de ytre kvinnelige kjønnsorganer. Klitoris. Klitoris (av gammelgresk κλειτορίς, "kleitoris", «liten bakke»), også kalt kildrer, kiler, klitt og annet på norsk, er et kjønnsorgan i pattedyr av hunkjønn. Hos mennesker er klitoris er et stort organ, men bare det lille klitorishodet er synlig fra utsiden. Det befinner seg i det øvre møtepunktet mellom de indre kjønnsleppene, over urinrørsåpningen (urethra) og skjeden (vagina). Klitoris er den mest erogene sonen hos kvinner, og stimulering kan føre til seksuell opphisselse, ereksjon og orgasme. De indre delene av klitoris består av erektilt vev, som ved opphisselse fylles med blod og dermed svulmer opp akkurat som mannens penis. Anatomi. Skjematisk tegning av klitoris, samt urinrørsåpningen og vaginaåpningen. Klitoris består av det utvendige klitorishodet (glans clitoris), og to par med innvendige svampelegemer: corpora og vestibulærsystemets pærer. Den eneste delen av klitoris som er synlig fra utsiden er klitorishodet, som helt eller delvis er dekket av en liten hette kjent som klitorisforhuden ("prepuce"). Forhuden er del av de indre kjønnslepper ("labia minora"), og klitorishodet befinner seg i det øvre møtepunktet mellom disse. Selve klitorishodet er typisk på størrelse med en ert, men størrelsen varierer betydelig fra kvinne til kvinne. Klitorishodet sitter på toppen av klitorisskaftet, som strekker seg et par centimeter innover og oppover før det skifter retning, og deler seg i to ben ("corpora cavernosa"), som strekker seg 9-15 cm ned på hver side av skjeden og ender i clitoral crura. Vestibulærsystemets pærer ("bulbus vestibuli") er nært knyttet til klitoris, og regnes av noen som en del av klitoris. Mens selve klitorishodet består av ikke-erektilt vev, består de indre delene (pærene og corpora) av erektilt vev, som fylles med blod og dermed svulmer opp ved opphisselse. Etymologi. Ordet klitoris ble først brukt på 1600-tallet. Hippokrates brukte ordet "columella" (liten søyle). grekerne kalte den "nympha" og klassifiserte den som en sykdom Avicenna kalte klitoris "albatra" eller "virga" (stav), mens middelalder-kirurgen Abulcasis kalte den "tentigo" (spenning). Renessanse-anatomikeren Colombus brukte navn som "amoris dulcedo" (kjærlighetens sødme), "sedes libidinis" (lystens sete) og «Venus' klegg». Klitoris kommer fra det greske ordet κλειτορίς, "kleitoris", et diminutiv av ukjent opphav. Mulige opphav er (1) det greske verbet κλείω, "kleiō" (å lukke); (2) det relaterte substantivet κλείς, "kleis", som kan bety «nøkkel», «hengsel» eller «krok»; (3) det greske verbet κλειτοριάζω, "kleitoriazō", «å berøre på en pirrende måte» eller «å kile» (i tysk slang kalles klitoris "der Kitzler", «kileren»), selv om det er mer sannsynlig at dette verbet kommer fra «klitoris» og ikke omvendt; (4) det relaterte substantivet κλιτύς, "klitus", «åsside», som har samme rot som κλῖμαξ (klimaks). Ordrett betyr "kleitoris" noe sånt som «liten ås» eller «liten bakke». Vitenskapshistorie. I antikken argumenterte blant annet Galen for at de kvinnelige og mannlige kjønnsorganene i hovedsak er like, og at forskjellen ligger i at de kvinnelige befinner seg på innsiden, mens de mannlige befinner seg på utsiden. Dissekering av menneskekroppen ble først vanlig i renessansen, og flere renessanse-anatomikere, som Colombus, Falloppius, Swammerdam og De Graaf, påberopet seg «oppdagelsen» av organet klitoris. Andre, som anatomikeren Vesalius fant ikke plass for et slikt «unyttig organ» i sin beskrivelse av de kvinnelige kjønnsorganer, og argumenterte derfor mot eksistensen av klitoris hos normale kvinner. Klitoris eksistens i normale kvinner, samt dens bestanddeler og navn var lenge omstridte temaer. Klitoris har gjennom tidene vært forbundet med «sykdom», blant annet hysteri. Stimulering. Blant kvinner er den mest vanlige måten å onanere på å stimulere klitoris, eller området rundt, med fingrene. 75% av alle kvinner trenger stimulering av klitoris for å oppnå orgasme under samleie. Stimulering av klitoris alene gir også orgasme for 95% av alle kvinner. Mange kvinner liker å ha noe «inne i seg» samtidig, det kan være en finger, en avlang gjenstand eller en dildo. Også en vibrator eller et dusjhode med tilstrekkelig vanntrykk kan brukes til onani. Ofte vil imidlertid direkte berøring av klitorishodet bli for sterkt, og mange kvinner gnir og presser underlivet mot for eksempel en pute eller en sammenrullet dyne. Under samleie er den beste stillingen for egen stimulering av klitoris at hun sitter oppå ham slik at det blir lettere å komme til med et hjelpemiddel eller hånden. Hans Olav Brendberg. Hans Olav Brendberg (født 1969) er en norsk lærer, oversetter, skribent og nynorskforkjemper. Han er tidligere leder av Norsk målungdom (1989-1990) og styremedlem i Noregs Mållag, og har vært aktiv i RV og AKP i en årrekke, men har nå meldt seg ut. Han var også den siste landsmøtevalgte lederen i Noregs Kommunistiske Studentforbund. Dokumentar. Brendberg og kona Line flyttet til Sørburøy, en øy med 40 fastboende på Trøndelagskysten, på midten av 2000-tallet, der ekteparet driver den lokale skolen, Sørburøy skole. Familien Brendberg ble portrettert i NRKs dokumentar "Kaia og Sigvart på øya" fra 2012. Utmelding fra AKP og RV. I 2004 meldte han seg ut av AKP og RV etter at de satte i verk eksklusjonsprosesser mot ham fordi han hadde oversatt en bok av Israel Shamir, "Blomar frå Galilea", utgitt på Samlaget i 2002. Prosessen bidro til en hel del uro i begge partiene, og en del til dels fremtredende RV-medlemmer og -sympatisører lanserte et offentlig opprop for å få RV-ledelsen til å stanse prosessen. Ringo Starr. Richard Starkey (født 7. juli 1940 i Liverpool i England) er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i den verdensberømte popgruppa The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Som Beatles-medlem er han innvotert i Rockens æresgalleri. Før The Beatles. Richard Starkey vokste opp som enebarn i en arbeiderklassefamilie i Liverpool. I barneårene var han ofte syk og stadig fraværende på skolen. Spesielt dramatisk var en blindtarmbetennelse han fikk i tiårs alderen. Som mange andre ungdommer på 1950-tallet ble han begeistret for rockemusikk og skiffle. Han tok artistnavnet Ringo Starr og begynte i 1959 å spille trommer som medlem i ett av Liverpools mest populære band på den tid, Rory Storm & The Hurricanes. Bandet reiste til Hamburg, hvor flere britiske band hadde spillejobber rundt omkring på de ulike nattklubbene. En av disse var det talentfulle, hardtarbeidende og fremadstormende Liverpoolbandet The Beatles. Ringo satt i blant inn på trommer for The Beatles, om deres egen trommeslager, Pete Best, uteble. Da George Martin uttalte at han i forbindelse med innspillingen av "Love Me Do ønsket en annen tommeslager i studio førte det til omrokeringer. Det ble klart for de andre medlemmene og manager Brian Epstein at Pete ikke hadde det nødvendige potensialet til å nå de målene de hadde satt seg. 16. august 1962 ble Pete sparket og Ringo ble hentet inn som hans erstatter og etterfølger. I The Beatles. Den siste rokeringen i The Beatles skjedde nettopp som bandet var i ferd med til å spille inn debutsingelen "Love Me Do", men det er verken Pete Best eller Ringo som sitter ved trommene. For anledningen hadde produsenten George Martin hyret inn den rutinerte studiomusikeren Andy White. På albumet "Please Please Me" (1963) kan Ringo kun høres på tamburin, men på singleversjonen av sangen er det han som trakterer trommene. Senere skulle hans disiplinerte, stramme og presise trommespill sette preg på bandets sanger. Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlesfeberen (Beatlemania) brøt løs, utmerket Ringo seg som bandets moromann. Ringo sang gjerne en sang på hver av LP-ene som The Beatles utga. Han sang på coverlåter som ”Boys” (1963) og ”Honey Don’t” (1964) og ”Act Naturally” (1965), på en låt John og Paul skrev for The Rolling Stones, ”I Wanna Be Your Man” (1963), og flere skrevet spesielt med tanke på at Ringo skulle være vokalist; ”What Goes On” (1965), hvor også Ringo er kreditert som komponist sammen med John og Paul, ” Yellow Submarine” (1966) og ”With a Little Help From My Friends” (1967). Selv komponerte han og fremførte ”Don’t Pass Me By” (1968) og ”Octopus’s Garden” (1969). Ringo har en varm, melodiøs stemme, men noen stor sanger har han aldri blitt regnet for å være. Maureen Cox. Maureen Cox (født i Liverpool 4. august 1946) var en ivrig publikummer på The Cavern, og hadde en tid fast følge med Johnny ”Guitar” Byrne, som var gitarist i Rory Storm & The Hurricanes. Maureen falt etter hvert for den seks år eldre trommeslageren i bandet. De hadde nettopp blitt sammen da Ringo ble fast medlem i Beatles. Etter hvert som The Beatles’ popularitet tiltok, flyttet Ringo og resten av bandet til London. Dermed tok forholdet til Maureen slutt. Ringo ble nå ofte sett sammen med modellen Vicki Hodge. Da Ringo i desember 1964 fikk operert bort mandlene, besøkte Maureen sykehuset med iskrem til pasienten. Ikke lenge etter var Maureen gravid. Under en belivet aften på Ad Lib Club i London gikk en temmelig full Ringo ned i knestående og fridde til Maureen. De giftet seg i Caxton Hall 11. februar 1965 med manager Brian Epstein som forlover. Foruten parets foreldre var John og hans kone Cynthia og George Harrison eneste gjester. George kom slengende til bryllupet på tråsykkel. Ringo og Maureen fikk tre barn: Zak (1965), Jason (1967) og Lee (1971). Da ekteskapet gikk over styr i 1975 fikk Maureen i skilsmisseoppgjøret tilkjent 500 000 britiske pund. Senere kjøpte også Ringo et hus til henne for 250 000 pund. I tillegg hjalp han henne økonomisk inntil hun 27. mai 1989 giftet seg (med Hard Rock Café-gründeren og milliardæren Isaac Tigrett). Maureen fikk benmargsbrokk og mottok benmargstransplantasjon fra sønnen Zak, men operasjonen var til ingen nytte. 30. desember 1994 døde Maureen av leukemi. Ringo tok dødsfallet svært tungt, og Paul McCartney hyllet henne gjennom å dedikere henne balladen "Little Willow" (som han spilte inn på CDen ”Flaming Pie” (1997). Maureen var en stor Beatles-fan. Under The Beatles’ konsert på taket av Applebygningen i 1969 la Paul merke til at hun var deres mest entusiastiske tilhører, og i det "Get Back" toner ut kan en høre ham si: ”"Thanks, Mo!"” ”Mo” var Maureens kallenavn. Hun satte derimot ikke mye pris på Ringos kallenavn. ”"Jeg vet ikke hvorfor, men 'Ringo' høres fjollete ut,” sa hun og la spøkefullt til: ”Hans navn er Ritchie"”. It Don’t Come Easy. «"Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig".» Ringos solokarriere startet ganske svakt, samme år som The Beatles formelt ble oppløst. Som soloartist debuterte Ringo med et album med evergreens, ”Sentimental Journey”. Til tittelsangen og ”Stardust” fikk han hjelp med arrangementene fra Paul McCartney. Denne samlingen med coverversjoner var ment som en gave til moren Elsie. Ringo fulgte opp samme år med country-LPen ”Beaucoups Of Blues”. Den ble spilt inn av rutinerte musikere i Nashville i løpet av bare seks dager. Dermed hadde Ringo, som lenge hadde vist spesiell interesse for countrymusikk også gitt seg selv en gave, men LPene solgte ikke bra. I 1971 utga han hitsinglen «It Don't Come Easy» (med musikkvideo innspilt på Geilo i Norge. Mottakelsen var overraskende god. George Harrison og Stephen Stills spiller gitarer, Klaus Voormann bass, Ron Cattermole saxofoner og trompeter og Ringo selv sang og trommet. Samme år deltok han også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George. Back of Boogaloo. I 1972 ble Ringo så fascinert av Marc Bolan og T. Rex, at han fikk laget en dokumentar konsertfilm om bandet. Blant dette publikumet var ikke Ringo stjernen. Han kunne uforstyrret vandre omkring i den overfylte salen, tilsynelatende uten at noen syntes å bry seg om hvem han var. Filmen fikk navnet ”Born To Boogie.” Nok en gang lot Ringo seg inspirere til å skrive en stor hitlåt, ” Back Off Boogaloo”. John Lennons kommentar til Ringos suksess som låtskriver var at han håpet han en dag ville se seg i stand til å komponere en hitlåt til ham også. I stedet var det John som satte seg ned og skrev en svingende boogie-inspirert sang for Ringos neste album; ”I’m The Greatest”. Fire beatler på samme album. Ringo var også den eneste beatle som opprettholdt kontakten med samtlige. Overfor de andre forkynte han at de i grunnen var for brødre å regne, noe som førte til at de verste kontroversene ga seg også mellom John og Paul. Med sitt tredje album ”Ringo” (1973) lyktes det ham å få sanger fra både John, Paul og George, og samtlige beatleser spiller også på platen, men ikke på de samme sporene. Det nærmeste en kommer en Beatles-gjenforening er nettopp på John Lennons "I’m The Greatest". I den spesialskrevne sangen er både John, George, Ringo med, samtidig som de Beatlesrelaterte musikerne Klaus Voormann og Billy Preston deltar under innspillingen. Produsenten Richard Perry har senere uttalt at dette var det mest fascinerende og morsomme opptaket han noen gang hadde vært vitne til. Platen ble påbegynt på initiativ fra Richard Perry i forbindelse med innspillingen av ”Son of Schmilsson” for Harry Nilsson i 1972 og tatt opp igjen etter at artisten og produsenten møttes under Grammy Awards i Nashville i mars 1973. De avtalte å møtes i Sunset Sound Studios i Los Angeles. Albumet ble utgitt i USA 2. november 1973. I 1974 fulgte Ringo opp med LPen ”Goodnight Vienna”, som også oppnådde både publikumssuksess og rosende ord fra et samlet kritikerkorps. Singelen ”No No Song” klatret helt til topps på de amerikanske hitlistene. Ringo holder i ettertid personlig ”Goodnight Vienna” for å være en bedre LP enn ”Ringo”, men dette beror vel knapt på noen objektiv dom og helst en smakssak. I 1974 opptrådte Ringo som ett av forbildene i en stor kampanje mot rusmidler. Ironisk nok slet Ringo selv med alvorlige rusproblemer på denne tiden. Konsumet av whisky var enormt. Fra 1974 og utover falt Ringos stjerne dramatisk. ”"Platene ble dårlige fordi jeg var dårlig",” forklarte Ringo i 1998. ”"Jeg brukte energien min på alt annet enn å spille musikk. Det var min egen feil".” Hans utagerende livsstil skulle prege ham frem til høsten 1988. Fyllekalasene i Hollywood i 1973 og 1974 sammen med svirebrødrene Keith Moon, John Lennon og Harry Nilsson førte også til ekteskapet med Maureen skar seg. Etter gjentatte sidesprang fra Ringos side ble paret skilt (som gode venner) i 1975. Farvel med EMI. 26. januar 1976 utløp den niårige EMI-kontrakten til John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo. For å melke Beatles-fansen for noen ekstra kroner ga EMI ut samle-LP-ene ”The Best Of George Harrison,” ”Shaved Fish” (av John Lennon) og ”Blast From Your Past” av Ringo, som samtidig ble den siste platen utgitt på Beatles egen etikett (label) Apple Corps Limited. Derimot ga EMI ikke ut noen tilsvarende samleplate med Paul ettersom han valgte å fornye kontrakten med selskapet. På toppen av alt kaoset på midten av 70-tallet lå det evige maset om gjenforening av The Beatles, noe kollegenes medvirkning på Ringos album ”Ringo” og ”Goodnight Vienna” sterkt bidro til. Ryktene svirret rundt både veldedighetskonserten for Bangladesh i 1971, hvor John, i følge Yoko Ono, var på vei til, uten å nå frem, med intensjoner om å slutte seg til George og Ringo, og i forbindelse med verdensturneen til Wings. 21. juni 1976 gjorde Ringo faktisk en overraskende gjesteopptreden med Wings i Los Angeles. Personlige og økonomiske problemer. Ringo hadde av økonomiske årsaker kjøpt hus i skatteparadiset Monte Carlo. ”"Hvis man vil beholde noen av pengene man tjener, er det opplagt at en må flytte bort fra England",” sa Ringo i 1976. Motgang på midten av 70-tallet gjorde at Ringo søkte trøst hos den amerikanske skuespillerinnen Nancy Andrews – som Ringo var utro med mens han fremdeles var gift med Maureen. Første gang Nancy Andrews og Ringo viste seg offentlig sammen, var i august 1975 på ”Rock Music Awards” i California. Ringos nye, amerikanske plateselskap, Atlantic Records, signerte samtidig en avtale med Polydor om at de skulle utgi platene i resten av verden. I juli 1976 endret Ringo frisyre fra den velkjente mop-top- og 70-tallssveisen og lot seg snauklippe. Det var også en korthåret Ringo som et par måneder senere prydet omslaget til den første soloplaten utenfor EMI-systemet: ”Ringo’s Rotogravure”. Platen var laget etter gammel oppskrift i det også denne bød på bidrag fra de tre øvrige beatlene. Platen ble utgitt med en plastlupe slik at en ble i stand til å lese graffitien på baksiden av coveret; som viser inngangsdøren til Apple-kontoret i Savile Row. Bad Boy. Mens punken regjerte i England, ga Ringo i september 1977 ut et rent popalbum, ”Ringo The 4th.” Dette var ifølge Ringo selv hans fjerde soloplate – fordi han valgte ikke å telle med ”Sentimental Journey” og ”Beaucoups Of Blues”, som kun inneholdt coverversjoner. ”Ringo The 4th” ble nådeløst slaktet av kritikerne, og i likhet med den forrige platen solgte den dårlig. 9. desember 1977 ga Polydor ut barneplaten ”Scouse The Mouse” der Ringo har stemmen til Liverpool-musen Scouse. Ringo synger åtte av de femten låtene på platen, som i dag har antatt særdeles høy samleverdi. Ringo avsluttet Polydor-kontrakten med pop-LPen ”Bad Boy” i 1978. ”Bad Boy” ble i USA utgitt av plateselskapet Portrait, ikke av Atlantic. For å promotere ”Bad Boy” fikk Ringo laget et 48 minutter langt komishow, ”Ringo” (ofte kalt ”Ognir Rrats”), for fjernsyn. Her medvirket blant andre Hollywood-stjernene John Ritter og Carrie Fisher, og fortellerstemmen tilhørte George Harrison. Innslaget hjalp ikke synderlig på platesalget. På toppen av all motgangen døde også den virkelige ”Bad Boy”, bestevennen Keith Moon. Ringo holdt som den eneste av de fire Beatler kontakten med de andre gjennom hele 1970-tallet. Så ofte anledningen bød seg avla han visitter hos John, Paul og George, og var hos dem alle en kjærkommen gjest. 5. november 1979 besøkte han John, og fikk han overlevert en demo til låta "Life Begins At Forty", som John ønsket at Ringo skulle benytte seg av på sin neste plate. 28. november samme år brant i Ringos hus i Hollywood Hills ned. Uerstattelige gjenstander og minner fra tiden med The Beatles gikk tapt like foran øynene på Ringo, som bivånet flammenes rov fra gaten utenfor. I løpet av 1979 var Nancy Andrews ute av bildet, et siste, mindre hyggelig gjensyn, skjedde da hun 1. april 1981 saksøkte ham for 35 millioner kroner. I Nancys sted var han nå oftere å se sammen med blant andre 20-åringen Stephanie La Motta, og med sangerinnen Lynsey De Paul. Katastrofal inngang til 1980-tallet. Ungkarstilværelsen tok imidlertid slutt da han 18. februar 1980 møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach under innspillingen av filmen ”Caveman” i Mexico by. De falt for hverandre, og ble uatskillige. 19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara og fikk ja. Høsten 1980 jobbet Ringo i Nord-Hollywood med platen ”Can’t Fight The Lightening”, og det var meningen at musikerne skulle videre for å assistere John Lennon med oppfølgeren til ”Double Fantasy” da han ble skutt og drept på åpen gate utenfor hjemmet sitt i New York. Hendelisen gjorde at Ringo fullstendig mistet lysten til å arbeide, og plate ble først fullført uten Ringos deltakelse av nære venner i 1981. 27. april 1981 ble Ringo og Barbara gift i England, og juvelen i gifteringen var en glassbit fra frontruten på bilen de kjørte da de krasjet året før. ”Overlevde vi den bilulykken, kan vi overleve alt,” sa Ringo. Blant bryllupsgjestene var både Paul og George. Siden plateselskapet Portrait ikke hadde større tillit til Ringo som artist, signerte han i 1981 ny platekontrakt med det nystartede, amerikanske Boardwalk, hvor sjefen Neil Bogart viste grenseløs begeistring og entusiasmr over Ringos plate ”Can’t Fight The Lightening.” Bogart forandret tittelen til ”Stop And Smell The Roses” og var den som utga platen i USA. I resten av verden utkom platen på RCA. Ringo var aktiv til å gi intervjuer og lage videosnutter for å promotere plate, som i enkelte land var utstyrt med roselukt på omslaget! Bestrebelsene hjalp imidlertid lite på platesalget, og det var bare så vidt den nådde innom hit 100-listene i USA. Det hjalp heller ikke på oppmerksomheten at platen ble den tvilsomme ære til del i USA å bli kåret til ”The Worst Album of 1981”. Mens promoteringen av «Stop And Smell The Roses» fremdeles ble holdt i hevd knyttet Ringo i 1982 kontakt og uslitelig vennskap med seg Eagles-gitaristen Joe Walsh. Sammen med Walsh startet han innspillingen av albumet «Old Wave» – med sarkastisk hilsen til den nye musikkstilen new wave som gikk som en farsott over musikkverdenen på den tid. I forbindelse med plateutgivelsen uttalte Ringo: «"Alle sa; det er new wave, datt er new wave’. Jeg valgte derfor å kalle platen for ’Old Wave’. På toppen av det hele var coverfotoet et bilde av meg som 18-åring med en gedigen sleik – en ’big wave’, he-he"». De fleste av låtene var signert Joe Walsh og Ringo, mens musikere som Gary Brooker, John Entwistle og Eric Clapton dukket opp opp og spilte på noen spor hver. Platen ble spilt inn i ”Tittenhurst” der Ringo fikk installert toppmoderne studioutstyr. Dessverre døde Boardwalk-sjefen Bogart av kreft i 1982, og dermed kollapset også selskapet. Da «Old Wave» omsider var klart for utgivelse måtte Ringo oppsøke RCA for å få dem til å overta. Merkelig nok våget ikke RCA å gi platen ut verken i England eller USA, kun i Canada, Brasil og Japan. Original-LPen er derfor blitt et ettertraktet objekt for Ringos tilhengere. «Old Wave» skulle på grunn av alkoholproblemer bli Ringos siste studioplate på hele ni år. Ringo får vanskeligheter med alkoholforbruket igjen. Om det skyldtes at «Old Wave» floppet eller det var andre vanskeligheter som var skyld i det høye alkoholkonsumet gikk både Ringo og Barbara inn i en intens periode med fyll og spetakkel. Frem til avvendingskuren i 1988 gjorde sin virkning satte Ringo til livs ei flaske whisky om dagen. Han var full på TV, på scenen, i platestudioet og hjemme. Til tross for alkoholproblemene bidro han stadig på andres plater, og både George og Paul forsøkte å involvere ham i sine prosjekter. I 1984 ble Ringo den nye fortelleren i den britiske fjernsynsserien for barn om lokomotivet Thomas. Ringo stemme er å høre i 26 episoder av serien. ”"Det eneste problemet med den rollen var at jeg var full hele tiden",” mintes Ringo noen år senere. Samme år fikk både Barbara og Ringo roller i Paul McCartneys musikkfilm ”Give My Regards To Broad Street,” en film som for øvrig ble slaktet av pressen da den fant veien til kinolerretet. Ringo gjorde i februar 1987 et forsøk på å spille inn nye låter, men fyllerøret kunne merkes på resultatet, og Ringo måtte til sist saksøke produsenten for å unngå at sangene ble utgitt mot hans egen vilje. På vannvogna. Vendepunktet i deres ørkesløse liv i sus og dus skjedde 11. oktober 1988 da både Barbara og Ringo gikk med på et treukers avrusningsprogram i Tucscon, Arizona. ”"Jeg er veldig glad for at Ringo gjør noe nå. Han er en flott kar og en god venn",” lød George Harrison kommentar. 23. Fullt restituert og edru la Ringo i juli 1989 ut på en omfattende USA-turné. For første gang siden turnéen med The Beatles i 1966 var han på veien med eget band av kjente og kjære musikervenner. ”"Jeg var i England i 1989 og lurte på hva jeg skulle gjøre fremover. Jeg fant ut at jeg ville turnere, men visste ikke hvordan",” uttalte Ringo til Billboard i 2001. ”"Like etter fikk jeg tilbud fra konsertarrangøren David Fishof om å legge ut på turné. Det var som en beskjed fra høyere makter! Jeg spurte noen gamle musikervenner, blant andre Dr. John, Joe Walsh, Levon Helm, Garth Hudson og Nils Lofgren, om de ville ha det litt moro i sommer. Og slik startet det."” Også Paul McCartney var glad over Ringos nye liv. ”"Det har gledet meg at Ringos turné gikk så bra som den gjorde. Jeg er glad han har skjerpet seg. Han innrømmer jo at han surret bort livet sitt, og når det gjelder en såpass flott fyr er det veldig trist",” sa Paul til MTV i 1990. ”"Du vet, mennesker har mye sinne som ligger og dveler, og noen ganger kommer det ut i forskjellige former. Men han er storartet, jeg møtte ham for et par kvelder siden".” Ringo fortsatte turnelivet med sitt All-Starr Band, og stadig nye innslag av celebre medlemmer som † John Entwistle fra (The Who), Gary Brooker fra (Procol Harum), Joe Walsh fra (The Eagles), † Rick Danko fra (The Band), Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra (Cream), som alle gis rom til å fremføre sine hits under konsertene. Live-CDene og -DVDene har formelig flommet ut fra turneene. I 1992 ga Ringo ut comebackplaten "Time Takes Time" på platemerket Private Music. Albumet ble omfavnet av både pressen og av Ringos trofaste fans. Platen ble fulgt opp med en Europa-turné, hvor Norge ikke var inkludert i reiseplanen. Travel og produktiv. Midt på 1990-tallet var Ringo travelt opptatt med The Beatles’ ”Anthology”-prosjektet sammen med de andre gjenlevne medlemmer av bandet. Samtidig turnerte han verden rundt med Ringo Starr And His All-Starr Band. Ringo satt inn på trommer på deler av Paul McCartneys ”Flaming Pie”-album i 1997. og i 1998 utga han studioplaten ”Vertical Man” på Mercury Records. Platen var ifølge kritikerne den beste platen han hade begått siden ”Ringo”, og hadde bidrag fra både Paul, George, Brian Wilson, Ozzy Osbourne, Alanis Morissette og Tom Petty. Likevel solgte den katastrofalt dårlig, og havnet fort som billigplate i butikkhyllene. Samme år la Ringo ut på ny Europa-turné, også denne gang uten at Norge ble berørt. Samme høst ga han ut liveplaten ”VH1 Storytellers.” Knapt et år senere tolket Ringo noen av sine favorittjulesanger på platen ”I Wanna Be Santa Claus.” Da den lenge forventede dødsfallet til kreftsyke George Harrison inntraff 29. november 2001, gikk Ringo nok en gang inn i en periode av taushet og uvrksomhet. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003. I 2003 var Ringo plateaktuell med ”Ringo Rama,” som kom ut på Koch Records. Nok en gang var kritikerne begeistret, men i likhet med Ringos tidligere plater ble det heller ikke denne gang noen bestselger. På ”Ringo Rama” er den rørende hyllesten til George Harrison, "Never Without You". For Ringo som for de andre medlemmene av The Beatles har det vist seg umulig å løpe fra det de utrettet sammen på 1960-tallet, og det har da også blitt til at samtlige med tiden ga etter for publikums ønske om å høre de kjente stemmene foredra sine slagere fra den gang. I 1981 uttalte riktignok Ringo oppgitt at ”"Det er morsommere for meg å snakke om platene jeg lager nå, fremfor dem vi har snakket om de siste tjue årene…"”, men alle sangene han ble betrodd av John og Paul, sangene han selv komponerte for gruppa og standardrockere han fikk synge på plater og konserter da Beatlemania feberen herjet verden finnes inkludert i dagens konsertrepertoar. Ringos skuespillerkarriere. Ringo har tidvis jobbet som skuespiller over tre decennier siden han i 1964 debuterte i A Hard Day’sight. Han spilte mot bla. Marlon Brando og Richard Burton i "Candy" (1968)og mot Peter Sellers i "The Magic Christian" (1969) og sammen med Frank Zappa som hans alter-ego i ”200 Motels” (1971). Han hadde også en sentral rolle i ”That’ll Be The Day” (1973. Han gryntet seg gjennom "The Caveman" (1980) og ikke å forglemme den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984) og deltakelsen i Paul McCartneys musikkfilm ”Give My Regards To Broad Street” (1984). De fleste filmene finnes tilgjengelige på DVD. Ringos barn. Ringo fikk tre barn med sin første kone Maureen Cox. Barbara Bach og Ringo har ingen barn sammen. Zak Starkey, født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og erstattet i 1996 Keith Moon som trommeslager i The Who. Han var med da The Who gjestet Oslo Spektrum 26. april 1997. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle. Han kan nærmest regnes som frilans trommeslager, med en fot godt innenfor The Who-leieren. I dag spiller han fast med Oasis. Jason Starkey ble født 19. august 1967, midt under Sgt. Pepper-hysteriet. I likhet med storebror og pappa, spiller også Jason trommer. Ringos eneste datter, Lee Starkey ble født 11. november 1971. Ringo i dag. Ringo er stadig travelt opptatt med CD- og DVD-utgivelser, konsertvirksomhet, og gjestespilling på andre artisters plater. Han rører ikke lenger rusmidler, og har sluttet å røyke. Han er som Paul, og tidligere også George, vegetarianer. I 2003 utga Ringo billedboka "Postcards From The Boys". Boka består av postkort som opp gjennom årene har blitt sendt til ham fra John, Paul og George. «"Det er ganske utrolig at alle postkortene kom frem! Hadde Paul sendt meg et postkort med en tegning og en hilsen i dag, ville det havnet på E-Bay i morgen",» sa Ringo under boklanseringen. «"De siste 14 årene har Barbara og jeg bodd i Monaco, men vi har hus i England, Los Angeles og Colorado",» sa Ringo i 2003 om parets bosituasjon. Han reiser aldri langt uten sin kjære Barbara. Flere studioalbum har det også blitt. I juni 2005 kom "Choose Love" og i 2008 "Liverpool 8". Løp, Lola, løp! "Løp, Lola, løp!" (originaltittel "Lola rennt") er en prisbelønnet tysk filmthriller fra 1998 av regissøren Tom Tykwer, med Franka Potente i hovedrollen. Handling. Filmen, som foregår i Berlin, er sentrert rundt «Lolas» forsøk på å skaffe 100 000 tyske mark på tyve minutter for å redde kjæresten «Mannis» liv. Pengene tilhører kriminelle, som han har glemt igjen på T-banen i et hodeløst øyeblikk. Han ringer «Lola», og spør om hun kan hjelpe. Faren hennes er bankdirektør. «Lola» løper rundt i Berlin for å nå farens bank, og få pengene av ham. Når planen ikke lykkes, raner hun og «Manni» en butikk, og «Lola» blir skutt av en politimann. Mens hun dør, starter filmen tilsynelatende på nytt, den hopper tilbake til der hun snakket med «Manni» i telefonen, og igjen prøver hun å få pengene fra faren. Imidlertid skjer en liten handling annerledes i begynnelsen, og resultatet blir fullstendig forskjellig. Hun kommer inn på farens kontor idet han og hans kollega krangler om deres forhold. Hun går derifra, men nede i resepsjonen tar hun pistolen fra vakten og ender opp med å rane faren. Hun bringer pengene til «Manni», men da han passerer gaten blir han kjørt ned av en ambulanse. Filmen starter en tredje gang. Hun kommer frem til farens bank bare for å se ham kjøre vekk. Hun løper da gjennom byen og ber om hjelp fra djevelen. Hun kommer til et kasino og vinner pengene, men når hun treffer «Manni» har han i mellomtiden fått dem tilbake fra den hjemløse mannen som stjal dem fra ham, og situasjonen er under kontroll. Filmen ender når «Manni» spør «Lola» hva som er i bagen hennes. Gjennom hele filmen dumper «Lola» hele tiden inn i folk, snakker til dem, eller passerer dem, og livene deres blir fullstendig endret som et åpenbart resultat (i et scenario vinner en kvinne lotteriet og blir rik, i et annet forblir kvinnen fattig og barnet hennes tas fra henne av sosialarbeidere). Det er i stor grad en film om konsekvenser og samhandling, og den ser ut til å benekte eksistensen av skjebne, eller å definere skjebne som noe tenkbart, som gjennom hver enkelt beslutning et menneske foretar kan endres. Anatomi. Anatomi er læren om oppbyggingen av menneskers, dyrs og andre organismers kropp og struktur. En person med spesialkunnskaper i anatomi kalles en "anatom". Historie. Grunnleggeren av den moderne anatomien kan sies å ha vært Andreas Vesalius (1514–1564), som i 1543 utga boka «"De humani corporis fabrica"» («"Om kroppens strukturer"»). Fram til dette ble Galenos (ca. 130-ca. 200) regnet som den største autoriteten innen anatomien. Også Leonardo da Vinci (1452–1519) var viktig for den moderne anatomien, i og med at han fra 1489 begynte å lage en serie anatomiske tegninger der nøyaktigheten overgikk alle tidligere kjente forsøk på å beskrive menneskekroppen. Menneskets anatomi. Anatomi (fra Gresk, "temnein" som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. Mikroskopisk anatomi, eller histologi, er studiet av celler og vev ved hjelp av et mikroskop. Hvordan studere anatomi. Anatomi kan bli studert ved å ta en regional tilnærming eller en systemisk tilnærming Viktige anatomiske termer. Jf. også artikkel om anatomiske retningsbeskrivelser. Medisin og nomenklatur. I Norge brukes hovedsakelig nomenklatur definert i Terminologia Anatomica vedtatt av blant andre International Federation of Associations of Anatomists. Nomenklaturen bygger på en kombinasjon av latinske og greske ord og uttrykk, og kan betegnes "ortodokse medisinske termer". Norske hevdnavn brukes også, og er spesielt relevant i kommunikasjon mellom medisinsk fagpersonell og lekfolk. I økende grad brukes også engelske betegnelser, som gjerne er anglofiserte versjoner av de ortodokse termene. For eksempel så heter det "arteria coronaria dexter" i TA, "den høyre koronarartieren" på norsk og "the right coronary artery" på engelsk. Ledd. Et ledd oppstår ved stedet hvor to skjelettdeler kommer sammen. Man skiller mellom tre kategorier av ledd: synovialledd, fibrøse forbindelser og bruskforbindelser Visualisering av strukturer. Man kan visualisere kroppens indre strukturer ved hjelp av ulike metoder. Kjønnsorgan. Kjønnsorganer er de deler av en organisme som inngår i forplantning. De er spesialiserte organer eller organsystemer for kjønnet formering. Både planter og dyr kan ha spesialiserte forplantningsorganer. Et annet ord er "genitalia" som et fellesnavn for mannlige og kvinnelige ytre forplantningsorganer for alle pattedyrartene. For menneskene som sosialt vesen har de fleste kulturer hatt sterke restriksjoner på å vise disse fram offentlig. Unntak finnes fortsatt, blant annet i Afrika. I dyreverdenen forøvrig varierer det sterkt. Hvalene viser trolig ikke genitalia utenom paringssesongen, mens en del apearter har sterkt avvikende farge spesielt rundt hunnenes genitalia. Dyrs kjønnsorganer. Hos dyr er disse organene oftest utformet ulikt hos hanner og hunner, ofte slik at overføring av spermier fra hannen til hunnen skjer ved at hannens reproduksjonsorgan føres inn i hunnens reproduksjonsorgan, hvoretter spermiene deponeres inne i hunnen. De fleste dyr som har indre befruktning, har ytre kjønnsorganer, men ikke alle; hos majoriteten av fugler skjer forplantningen ved at spermier overføres fra hannens kloakkåpning til hunnens kloakkåpning. Pattedyrs kjønnsorganer. Forplantningsorganer består hos hunner av pattedyr av tre hoveddeler: 1) eggstokker (ovarier) som danner egg, 2) livmor (uterus) der forsterutviklingen foregår og 3) skjede (vagina) som er et mottaksapparat for spermier. Hos hanner av pattedyr består forplantningsorganene oftest hovedsakelig av 1) to testikler som produserer spermier, 2) prostata som produserer sædvæske og 3) penis som fungerer som leveringsapparat for spermier. Kjønnsorganene brukes også til urinering. Hos hannindivider tjener åpningen på penis til både sæduttømming og urinering, mens hunnindivider har en særskilt urinåpning som befinner seg mellom klitoris og vagina. Kjønnsorganer hos insekter. Hos insekter heter hannens forplantningsorgan aedeagus. Tom Tykwer. Tom Tykwer (født 23. mai 1965 i Wuppertal) er en tysk filmregissør og produsent. Volker Schlöndorff. Volker Schlöndorff (født 31. mars 1939 i Wiesbaden) er en av de førende tyske filmskapere og regissører. I 1979 vant han Oscar og gullpalmen i Cannes for sin filmatisering av Günter Grass' Danzig-roman "Blikktrommen". Han har også produsert tallrike dokumentarfilmer og var formann for UFA-studioet i Babelsberg. I 2000 fikk han den renommerte tyske fjernynssprisen Goldene Kamera. Han har mottatt Den bayerske fortjenstorden. I 2008 ble han tildelt Brandenburgs fortjenstorden. Babelsberg. Babelsberg er den største bydelen i Potsdam, og er først og fremst kjent som et viktig film- og mediesenter. Filmstudioet Babelsberg ligger her, det samme gjør bl.a. Hochschule für Film und Fernsehen Potsdam og hovedkvarteret til Rundfunk Berlin-Brandenburg (RBB). På 1920-tallet var Babelsberg et betydningsfullt filmsenter på linje med Hollywood i USA. Babelsberg er også kjent for parken og slottet Babelsberg, og villakvarteret Neubabelsberg, utbygget fra omkring 1900. Lokøy. Lokøy eller "Lokøyna" er en øy vest for Bergen i Hordaland fylke. Lokøy ligger vest for øyen Sotra, og tilhører Fjell kommune. Lokøy ligger sør for Algrøy, og nord for Hissøy. Eikefjord. Eikefjord er ei bygd i Flora kommune i Sogn og Fjordane. Sentral i bygda er Eikefjord kirke, oppført i 1812, og ombygd i 1874 til korskirke med 350 sitteplasser. Eikefjord kommune 1923 - 1964. Eikefjord ble 1. januar 1923 skilt ut fra Kinn som egen kommune. 1. januar 1964 slått sammen med Kinn, Bru og Florø til Flora kommune. Jim Davis. Jim Davis (født 28. juli 1945) er en amerikansk serieskaper. Han er mest kjent for å ha skapt tegneserien Pusur (engelsk "Garfield"). Jim Davis ble født i Marion i Indiana og vokste opp på en gård ved Fairmont – omgitt av minst 25 katter. Fra 1969 assisterte han Tom Ryan på stripeserien Tumbleweed hvor han tegnet bakgrunner, rammer og bobler. Han prøvde også å lage en humorstripe om insekter. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Gikk på Ball State University Marija Sjarapova. Marija Jurjevna Sjarapova (russisk "Мария Юрьевна Шарапова"; født 19. april 1987 i Njagan, Sibir) er en russisk profesjonell kvinnelig tennisspiller. Hun er én av seks kvinner som har vunnet alle fire Grand Slam-titlene i løpet av karrieren. Dette klarte hun 9. juni 2012 da hun endelig tok sin første singletittel på Roland-Garros (French Open). Sjarapova var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012. Bakgrunn. Sjarapovas foreldre kommer opprinnelig fra Homel i Hviterussland, men familien flyttet til Russland i 1986 etter Tsjernobylulykken. 2004. I 2004 ble Sjarapova den nest yngste kvinnelige Wimbledon-vinneren gjennom tidene (etter Martina Hingis) ved å slå tittelforsvareren Serena Williams i strake sett (6-1, 6-4). Hun ble samtidig den første russiske spilleren som vant Wimbledon-turneringen. 2006. I 2006 vant hun sin neste Grand Slam-turnering ved å slå Justine Henin-Hardenne i finalen i US Open. 2007. Hun tapte finalen i Australian Open i 2007 mot Serena Williams med 1-6, 2-6. 2008. I januar 2008 vant han sin tredje Grand Slam-turnering, da hun vant Australian Open. Hun tapte ikke et eneste sett i turneringen og i finalen beseiret hun serbiske Ana Ivanović med 7-5, 6-3. 2011. I Wimbledon-turneringen 2011 kom hun igjen til finalen, men ble der slått av tsjekkeren Petra Kvitová. 2012. Vant sin første French Open-tittel på Roland-Garros-banene i Paris etter 6-3, 6-2 over italienske Sara Errani. Potsdam. Potsdam er hovedstaden i delstaten Brandenburg i Tyskland og har 131 900 innbyggere. Byen grenser til Berlins sørvestlige del og ligger i et elve- og innsjølandskap ved elven Havel. Potsdam ble antagelig grunnlagt allerede i det 10. århundre. Byen nevnes første gang i 993. Den forble en ubetydelig landsby inntil den ble valgt som residens av kurfyrst Fredrik Vilhelm I i 1660. Byen ble senere også valgt som residens for Preussens kongefamilie. Dens mange slott ble i hovedsak bygget under Fredrik den store, med Sanssouci som det mest kjente. Selv om Berlin var den offisielle hovedstaden i Preussen, og senere i keiserdømmet Tyskland, residerte hoffet for det meste i Potsdam. Byen mistet imidlertid sin status som en annen hovedstad i 1918 da Tyskland ble republikk. Potsdam var setet for en viktig konferanse mellom de allierte kort tid etter slutten av den andre verdenskrig. På slottet Cecilienhof møttes Josef Stalin, Winston Churchill (senere Clement Attlee) og Harry S. Truman for å diskutere hvordan det okkuperte Tyskland skulle forvaltes, se Potsdamkonferansen. Spansdalen. Spansdalen (nordsamisk: "Ruŋgu/Ruŋgovuopmi") er en dal i Lavangen kommune i Troms. Spansdalen er en av Norges største canyoner, ca. 8 kilometer lang, utgravd av Spansdalselva. I dalbunnen av canyonen ligger Sneveien (100 moh.) øverst, og nederst til under Holmen (30 moh.). Fjellet på nordsiden er Trosen (1217 moh.), og på sørsiden av dalen ligger Spanstind (1457 moh.) (Čohkka/Stuor(ra)čohkka/Ruŋggučohkka) med fossen Henrikkafossen (Heandrihkágorži). Fylkesvei 84 går nede i bunnen av dalen. (Ta av E6 på Fossbakken, etter 1 kilometer går fylkesvei 84 ned i dalen.) I dag er det mest vanlig å bruke den korte formen av det samiske stedsnavnet. I nedre del av Spansdalen ligger bygda med samme navn (nordsamisk "Ruŋgu"). Navnet Ruŋgu betegner topografien på stedet: skogkledt dal med bratte fjellsider. De fleste av bygdas ca. 100 innbyggere (2009) er etterkommere etter svenske reindriftssamer som for ca. 200 år siden ble bofaste i det som hadde vært deres sommerbeiteland. Det er først i folketellingen av 1825 at de første bofaste samene kommer til syne i skriftlige kilder, men man kan regne med at de ble mer bofaste her fra slutten av 1700-tallet.. Tottenham Hotspur FC. Tottenham Hotspur Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1882, og ble valgt inn i The Football League i 1908. Tottenham blir ofte kalt «Spurs» eller «Lilywhites». Laget spiller hjemmekampene sine på White Hart Lane i Tottenham. Tottenham er et tettsted i London borough of Haringey i Nord-London. Klubbens latinske motto er "Audere est Facere" («To Dare is to Do» eller «Å våge er å gjøre») og dens emblem er en hane stående på en tradisjonell fotball. Klubben har et tradisjonelt rivaleri med Arsenal, og kampene mellom de to klubbene er ofte referert til som Nord-London-derbyene. Historie. Tottenham Hotspur har en lang historie. I 1882 ble Hotspur Football Club grunnlagt av lokale grammar school-gutter fra bibelundervisningen på All Hallows Church. Guttene var også medlemmer av Hotspur Cricket Club og navnet Hotspur antas å komme fra Sir Henry Percy (Sir Harry Hotspur) som var "Harry Hotspur" i Shakespeares Henry IV, del 1, og som levde i området i det fjortende århundre og hvis etterkommere eide land rundt Tottenham. I 1884 skiftet klubben navn til Tottenham Hotspur Football and Athletic Club for å markere forskjell fra et annet daværende lag kalt London Hotspur. Klubben har siden oktober 2008 blitt ledet av den engelske manageren Harry Redknapp. Redknapp overtok roret etter at spanjolen Juande Ramos fikk sparken etter en heller dårlig sesongstart med to poeng etter åtte kamper. Ramos overtok i sin tid etter Martin Jol, som fikk sparken i oktober 2007. Jol hadde de siste to sesongene ført Tottenham til to femteplasser i Premier League, men fikk som Ramos sparken etter en svært svak seriestart. Forsvarets logistikkorganisasjon. Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har ansvaret for alt materiell i Forsvaret fra anskaffelse til avhending. Den leverer også et bredt spekter av tjenester; fra transport av personell og gods via avansert databehandling til teknologisk rådgivning. Organisasjonen har rundt 3000 ansatte og er representert over hele landet. Administrerende direktør Erik Hernes var første sjef for FLO, og han gikk av i 2005 blant annet som følge av budsjettoverskridelse i 2004. Generalmajor Trond Ragnarsøn Karlsen var sjef for FLO fra 2005 til 2011. I september 2011 tok Petter Jansen over jobben. Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller. Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller (LHK) er en avdeling ved Kjeller flystasjon nord for Lillestrøm. Verkstedet driver med reparasjon og vedlikehold av blant annet fly, flymotorer, flyinstrumenter, aggregater, radarer og radio-, tele- og datautstyr. Hovedkunden er Forsvaret. Tidligere lå også Luftforsvarets Forsyningskommando her, men den ble integrert i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) i 2001. LHK ble lagt under FLOs divisjon Tungt vedlikehold 1. januar 2004. Verkstedet har omkring 400 ansatte. 15. desember 2011 ble LHK omdannet til et statsforetak med navnet Aerospace Industrial Maintenance Norway SF (AIM Norway). Finn Iunker. Finn Iunker (født 27. mars 1969 i Oslo) er en norsk dramatiker og gjendikter. Hans opprinnelige navn var Finn Iunker Andersen. Hans første skuespill, «The Answering Machine», kom i 1994. Han har også skrevet stykkene «Ifigeneia» og «Dealing with Helen». Iunker er en hyppig spilt dramatiker på europeiske scener, blant annet i Nederland. I 2006 satte den norske teatergruppen Verk Produksjoner opp «Ifigeneia» på Black Box Teater i Oslo. Denne oppsetningen vant i 2007 Danse- og Teatersentrums pris for beste produksjon, og ble også nominert til Hedda-prisen. Han ble tildelt Ibsenprisen i 2006 sammen med Liv Heløe. Vinteren 2008 satte Verk Produksjoner opp «The Answering Machine», og høsten 2008 fulgte de opp med «Dealing with Helen». Sanssouci. Slottet Sanssouci (fra fransk "sans souci", norsk: "uten sorg" eller "uten bekymring" vanlig oversatt: "Sorgenfri") ligger i den østlige delen av Park Sanssouci og er et av de mest berømte Hohenzollernslott i Potsdam, hovedstaden i Brandenburg. Den prøyssiske kong Fredrik den store fikk i årene 1745–1747 oppført et lite sommerslott i rokokko. Bygningen ligger på toppen av en endemorene, vendt mot sør og med en stor terrasse mot hagen. Arkitekt Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff ble pålagt å utføre oppdraget etter kongens planer. Under Fredrik Wilhelm IV ble slottet Sanssouci fra 1840–1842 utvidet ved ombygging og forlengelse av de to sidefløyene. Ludwig Persius utarbeidet skissetegningene. Ferdinand von Arnim fikk oppdraget med det stedlige byggetilsynet. Fra 1990 har Sanssouci med sine slott og sin vidstrakte slottspark vært oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv under overskriften Slott og parker i Potsdam og Berlin. Organisasjonen begrunner dette slik: "Slott og park av Sanssouci, ofte beskrevet som 'det prøyssiske Versailles', er en syntese av det 18. århundrets kunstretninger i Europas byer og hoff. Anlegget er et fremragende eksempel på arkitektur og landskapsutforming når det gjelder den åndelige bakgrunn for den monarkistiske statsidé." Anlegg med vinbergterrasser. Sanssoucis berømte haveprospekt oppsto etter Fredrik den stores avgjørelse om å anlegge et terrassert vinberg på sydsiden av det opprinnelige høydedraget. Tidligere vokste eiketrær på det lille høydedraget. På soldatkongen Fredrik Wilhelm I's tid ble trærne felt og brukt til forsterkning av den myrlendte grunnen ved utvidelsen av byen Potsdam. Den 10. august 1744 ga Fredrik den store ordre om å dyrke opp det "karrige (øde) fjellet" gjennom anlegget av seks vinterrasser. Skråningene ned fra slottet er inndelt i seks brede terrasser ved midten av den svingete muren. Dette er gjort for å utnytte solstrålene i størst mulig grad. På veggen av støttemuren var det espalierer med forskjellige vinranker fra Portugal, Italia og Frankrike, men også fra Ruppin. Det vokste fikenranker og frukttrær i 168 innglassede nisjer. Foran var terrassepartiene beplantet med plenstriper og figurformede barlind i pyramideform. En hekk med frukttrær avgrenset det hele. På midten førte 120 (i dag 132) trappetrinn nedover den seksdelte terrassen, og på begge sider var en oppkjørselsrampe. Nedenfor bakken, ved "Parterre", ble det anlagt en barokk prydhage i 1945. I midten av denne har det siden 1748 vært et basseng med en stor "fontene". Denne så Fredrik aldri i funksjon, siden de som laget fonteneanlegget, ikke behersket teknikken. Fra 1750 var bassenget omgitt av marmorstatuer, gudefigurene Venus, Merkur, Apollon, Diana, Juno, Jupiter, Mars og Minerva og de allegoriske fremstillingene av de fire antikke elementer, ild, vann, luft og jord. Venus og Merkur var utført av billedhugger Jean-Baptiste Pigalle. To jaktgrupper, allegoriene til luft og vann var laget av Lambert-Sigisbert Adam og forøvrig gaver fra den franske kong Ludvig XV. De øvrige figurene kom fra verkstedet til François Gaspard Adam, broren til Lambert-Sigisbert Adam. F.G. Adam var sjef for Fredrik den stores franske billedhuggeratelier i Berlin. Ferdigstillelsen av den såkalte franske Rondell varte til 1764. I nærheten var det en kjøkkenhage som Fredrik Wilhelm I. anla allerede i 1715. Denne enkle nyttehagen kalte soldatkongen litt spydig for "mitt Marly", med referanse til det flotte hageanlegget Marly-le-Roi til den franske solkongen Ludvig XIV. I hele parkanlegget tilla Fredrik II. forbindelsen mellom pryd- og nyttehagen stor verdi. Utslagsivende for dette var, ved siden av hans forkjærlighet for frisk frukt, hans oppfatning om at kunst og natur skulle danne en enhet. Slottet Sanssouci. Harmonien mellom menneske og omgivelser speilte seg også i slottet Sanssoucis beliggenhet og utforming på høyden av et vinberg. Vindyrkingen, som var svært vanlig i Brandenburg fra det 13. århundre, fikk utover dette ingen sentral plass i den kunstneriske utformingen av fyrstelige lysthager. I Sanssouci skulle den imidlertid bli midtpunkt i parken ved anlegget av vinterrassene, som ble "kronet" med et lite slott som Fredrik den store kalte "min vinbergshytte". Med god utsikt over landskapet midt i naturen ville den prøssiske kongen "sans souci" (uten bekymring) oppholde seg der om sommeren og følge sine personlige og kunstneriske interesser. Samtidig ville han følge med i statsanliggender. En bukkvindmølle som 1736 ble oppført på den samme høyden og understreket den landlige idyllen i området, syntes Fredrik var en pryd for slottet. Sanssouci i Fredrik den stores tid. Friedrich IIs skisse for Schloss Sanssouci Den 13. januar 1745 bestemte Fredrik II i en Kabinettsordre bygging av et «lysthus til Potsdam». Etter kongens egne skisser presenterte arkitekten Georg Wenzelslaus von Knobelsdorff et utkast. Deretter foreslo Knobelsdorff at bygningen skulle forhøyes gjennom en sokkeletasje. Slottet skulle ha en vinkjelle og dessute ligge nær kanten av den øverste terrassen. Dermed fikk byggets utseende fra Parterre en bedre virkning. Fredrik motsatte seg dette. Han ønsket ingen representativ bygning, heller et intimt boslott i rokokkostil som bare innfridde hans egne behov. Det skulle være et bygg på bakkeplan med fjellet som sokkel og et «maison de plaisance». Slottet skulle være uten en mengde trappetrinn og med direkte tilgang til den brede terrassen og derfra rett til hagen. En nær forbindelse mellom boligkultur og den frie natur. Fredrik den store gjorde selv inngrep, både administrativt og kunstnerisk, i alle de byggverk han bestilte i Potsdam og Berlin. Etter hans ordrer ble det laget utkast av tegninger, og før hver byggestart ble det laget kostnadsoverslag. Først etter godkjenning av kongen kunne arbeidet påbegynnes. Han blandet seg inn i stort og smått, og ville stadig bli orientert om alle enkeltheter. Dette førte ofte til misstemning mellom arkitekten og kongen. Den autoritære holdningen hos Fredrik den store, begrenset den kunstneriske frihet hos Knobelsdorff. Han måtte i praksis omsette de arkitektoniske synspunktene til sin egenrådige oppdragsgiver. Etter bare to års byggetid fant innvielsen av vinbergslottet sted 1. mai 1747, selv om ikke alle rommene var ferdigstilt. Det opprinnelige slottet hadde bare tolv rom, alle på ett plan. Bortsett fra under krigen, bodde Fredrik der i sommerhalvåret fra slutten av april til begynnelsen av oktober. Bygningen ble brukt bare av ham og hans utvalgte gjester. Da han overtok tronen i 1740 ville han bo separat fra sin gemalinne Elisabeth Christine von Braunschweig-Bevern, som han giftet seg med i 1733. Han henviste henne til slott Schönhausen i østkanten av Berlin, mens Potsdam med Sanssouci ligger vest for hovedstaden. Sanssouci var dermed «sans femmes», uten kvinner. Byslottet Potsdamer Stadtschloss i Potsdam ble foretrukket til representasjon. Dette slottet ble oppført i tidsrommet 1662 til 1669 av kurfyrste Fredrik Wilhelm. Fredrik den store bodde der i vintermånedene. Samtidig ble byslottet Potsdam ombygd. Potsdam utviklet seg til å bli den egentlige residensby og Berlin kom i annen rekke. I Berlin foretrakk kongen slottet Charlottenburg. Her bodde han i en kort periode og lot bygge den såkalte nye fløy på østsiden av slottet. (Potsdamer Stadtschloss ble forøvrig bombet og ødelagt av allierte fly i 1945.) I Sanssouci komponerte, musiserte og filosoferte den prøyssiske monarken. Han regjerte sitt land med disiplin og levde beskjedent uten pompøsitet. Med alderen gikk hans beskjedenhet over i ren gjerrighet. Mens han levde tillot Fredrik inge fasadereparasjoner og bare motvillig innvendige reparasjoner. Hans oppfatning var at "det skal bare vare i min tid". Johann Wolfgang von Goethe, som 20. mai 1778 var på gjennomreise i Potsdam, bemerket i et brev etter å ha besiktiget Sanssouci: «Tusen lys har gått opp for meg. Og jeg har kommet nær 'Den Gamle Fritz', der forsto jeg hans vesen, hans gull, sølv, marmor, aper, papegøyer og fillete forheng, og fikk høre det store menneske resonnere om hans egne uslinger». I Sanssouci hadde kongen av Preussen levd, der hadde han dødd, og ved siden av sitt lille vinbergshus ville han bli begravd. Gravkjelleren til Fredrik den store. Den gamle Fritz, som han ble kalt på folkemunne, døde 17. august 1786 i lenestolen i sitt arbeidsrom på slottet Sanssouci. Han ønsket i følge testamentet å bli bisatt i sin egen gravkjeller ved siden av yndlingshundene sine. I sin 46 år lange regjeringstid beskjeftiget Fredrik seg hele tiden med døden. I sitt politiske testament av 1752 forfattet han for hvert slag og for hver krig, nye bestemmelser til den minste detalj, både med hensyn til det familiære og det finansielle. På samme måte gjentok han anvisningen for sin begravelse: "som filosof vil jeg begraves, uten festligheter, uten pomp og prakt, jeg vil hverken ha offentlig begravelse eller bli balsamert. Man skal begrave meg på Sanssouci på høyden over terrassen i krypten som jeg har gjort i stand...Dør jeg i krigstid eller på reise skal man bisette meg i første og beste landsby, og bringe meg til Sanssouci til vinteren." Hans nevø og etterfølger Fredrik Wilhelm II fulgte ikke onkelens anordning og la hans levninger i Potsdam Garnisonkirche ved siden av sin far, soldatkonge Fredrik Wilhelm I. Fredik II's grav ligger ved den øverste terrassen (slottsterrassen). Ved siden av kongen er elleve av yndlingshundene hans gravlagt. Sanssouci i Fredrik Wilhelms IV. tid. Park Sanssouci ble utvidet mellom 1826 og 1828 etter planer av landskapsarkitekt Peter Joseph Lenné. Parken inneholder fontener, skulpturer og flere berømte byggverk, blant annet et tehus i rokokkostil og lystslottet Charlottenhof tegnet av Karl Friedrich Schinkel. I slottsparken Sanssouci ligger slottene Neue Kammern og Bildergalerie, rett ved siden av selve slottet Sanssouci. I vestlig retning fra slottet Sanssouci finnes en vindmølle og et stort orangerie fra 1800-tallet. Lengst vest i slottsparken ligger det store slottet Neues Palais. I et område som ble lagt til parken 1826 ligger det lille slottet Charlottenhof tegnet av Karl Friedrich Schinkel, for kronprins Friedrich-Wilhelm IV. Friedenskirche fra 1845 er inspirert av italiensk arkitektur. Kongsberg Jazzfestival. Kongsberg Jazzfestival er en årlig internasjonal jazzfestival som har blitt avholdt i Kongsberg i Buskerud siden 1964. Festivalen ble opprinnelig arrangert av jazzklubben Jazz Evidence, men ble snart organisert som en selvstendig forening. Idag er festivalen organisert som en stiftelse. Festivalen arrangeres hvert år i uke 27, og hadde i 2008 ca. besøkende. Profil. Kongsberg Jazzfestival er kjent som festivalen der det alltid blir presentert interessant og nyskapende musikk, både med norske og internasjonale artister. Festivalen har alltid et representativt utvalg artister innen frijazz, og nye retninger innen improvisert musikk Den største konserten under Kongsberg Jazzfestival, var Madrugada konserten i Tubaloonen i 2008. Den hadde drøye publikummere. DnB NOR-prisen. I samarbeid med DnB NOR deles der ut en pris til markante norske jazzartister av året. Frem til 2011 har prisen vært på kr, men DnB NOR har besluttet å øke prisen til kr som i beløp gjør den til norges største jazzpris. Prisen har tidligere hatt navn som "Vital-prisen" og "KlartSvar-prisen" etter hvem som sponset prisen det året. Utdelingen skjer på jazzfestivalens siste dag, og deles ut av Knut Borge som også sitter i jurien. Som en del av prisen, holder vinneren konsert på festivalen året etter. Artister på Kongsberg Jazzfestival. Mønster for T-skjorte for 2010 Av artister som gjestet festivalen 4. - 7. juli kan nevnes Norsk sport. Idrett fra norrøn opprinnelse der "id" betyr virksomhet eller aktivitet, og "drott" betyr kraft, utholdenhet. Opprinnelig viste "idrott" til all form for høyt ansett dyktighet, senere ble kroppslig utfoldelse og fysisk prestasjon mer sentralt. Stortingsmelding 41 (1992) formulerte at "Idrett" har med kroppsutfoldelse å gjøre". Det sentrale i idrett er egeninnsatsen og kontroll på egen kropp. Til forskjell fra Sport, hvor et hjelpemiddel er en grunnleggende forutsetning. Eksempler er seilsport, motorsport og hestesport. Skillet mellom "idrett" og sport blir stadig mindre og i daglig språk brukes begrepene om hverandre. "Idrett" er en del av Norges kulturelle mangfold. Det skilles mellom "organisert idrett" og "uorganisert idrett". Idrettsavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet er statens myndighet innen sportslige spørsmål. Dette omfatter generelle idrettspolitiske og anleggspolitiske spørsmål, spillemidler til anlegg for idrett og fysisk aktivitet, tilskudd til lokale lag og foreninger, tilskudd til tiltak for grupper med spesielle behov, internasjonalt idrettsarbeid, antidoping, samt forsknings- og utviklingsarbeid. Organisert idrett. Den organiserte idretten er underlagt Norges Idrettsforbund (NIF) og de ulike særforbundene. Den er oftest konkurransepreget, og kalles "konkurranseidrett". Konkurranseidrett skilles i "toppidrett" og "breddeidrett". Uorganisert idrett. Den uorganiserte idretten finner vi gjerne i blant annet treningsstudio, klatrevegg, sykkelbaner, surfing, skating. Deler av den uorganiserte idretten vokser raskt og har blitt lønnsom for privat næringsliv. Andre deler av den uorganiserte idretten må finansieres av kommuners idretts- og kulturetater gjennom spesielle anlegg. Mange ulike typer "turgrupper" og "turlag" kommer også inn under den uorganiserte idretten. Idrettens verdi. Det skilles mellom idrettens egenverdi og idrettenes nytteverdi "Idrettens egenverdi" refererer til individets glede av å være i bevegelse. "Homo ludens", det lekende mennesket bør ha rom for utfoldelse uten å forsvare det som samfunnsnyttig. "Idrettens nytteverdi" refererer til samfunnsnytten av at mennesker driver idrett. Lag. Et lag eller team er en gruppe personer som opptrer samlet for å utføre en oppgave. Det kan være en arbeidsoppgave; f.eks. i yrkes- eller studiesammenheng; en idrett eller en annen form for konkurranse. Laget kan ledes av en lagfører som også er dets tillitsmann. Mannskap. Mannskap er betegnelsen på en arbeidsstyrke som under felles ledelse eller kommando skal løse et oppdrag eller gjennomføre konkrete oppgaver, som f.eks besetningen på fartøyer, både båt og fly, ulike former for utposter som fyr, meteorologiske stasjoner, militære enheter og for andre former for arbeidslag som tjenestegjør på en operativ enhet. På skip regnes gjerne hele besetningen, unntatt skipsføreren, til mannskapet. I muntlig, maritim språkbruk er det imidlertid vanlig å ikke regne noen av offiserene til mannskapet. På seilskip refererte mannskap til de sjøfolkene som hadde kvarter foran masten. Opium. Opium er lufttørket saft fra umodne frøkapsler fra opiumsvalmuen ("Papaver somniferum" L. eller synonymet "paeoniflorum"). For å utvinne opium skrapes frøkapslene med en skarp kniv eller liknende, slik at saften i kapslene siver ut. I løpet av noen timer størkner denne saften og blir brun eller sort. Dette kalles råopium. Opium inneholder mange forskjellige alkaloider, bl.a. morfin, kodein, tebain og papaverin. Medikamenter basert på morfinlignende opiumsalkaloider kalles opiater, en undergruppe av opioidene som er forbindelser med morfinlignende effekt. Opium blir omsatt både i det legale og illegale marked, og er opphav til en rekke legemidler. Opium kan bli foredlet til heroin. Tommelfingerregelen er at ti kilo opium blir til én kilo heroin. Afghansk opium. Afghanistan står for dyrkingen av 92 prosent av opiumsvalmuene i verden. Det skjedde en fordobling av opiumsproduksjonen i republikken fra 2005 til 2007 til 8870 tonn. Kodein. Kodein er et legemiddel som virker smertelindrende og hostedempende. Kodein utvinnes fra opiumsvalmuen eller syntetiseres fra tebain. Kodein finnes i en rekke medisiner, som smertestillende tabletter (for eksempel "Paralgin forte") og hostesafter. Farmakokinetikk. Som smertestillende er kodein et såkalt "prodrug", det vil si at det omdannes i kroppen til det aktive stoffet morfin. Siden bare omtrent 10 % av kodeinet blir omdannet regnes det som svakere enn morfin, og har også mindre fare for avhengighetsutvikling. Teorietisk må kodein administreres i en dose på 200 mg peroralt for å oppnå en tilsvarende smertestillende effekt som 30 mg morfin peroralt, men ingen preparater i salg har høyere kodeininnhold enn 60 mg per dose. Den smertestillende effekten øker ikke proporsjonalt med dosen, og ved omtrent 450 mg over 24 timer flater effekten ut. Omdanningen av kodein til morfin skjer i leveren, og katalyseres av cytokrom P450-enzymet CYP2D6. Omtrent 6–10 % av befolkningen har ikke velfungerende CYP2D6, og hos disse har kodein liten smertestillende effekt, mens bivirkningene i stor grad er de samme. Enkelte legemidler er CYP2D6-inhibitorer, og reduserer eller eliminerer effekten av kodein. De mest vanlige av disse er selektive serotoninreopptakshemmere som fluoksetin ("Fontex") og citalopram ("Cipramil"). Misbruk. Kodein regnes som svakere enn morfin, og mindre avhengighetsdannende. Kulturelle referanser til misbruk av kodein finnes imidlertid blant annet i sangen «Waiting Around to Die» av Townes Van Zandt. Fartøy. Fartøy er egentlig en betegnelse på et transportmiddel som går til vanns, et skip eller en større båt som er egnet for bruk i rom sjø. Sjøveisreglene definerer fartøy som «enhver farkost, innbefattet farkoster uten deplasement, sjøfly og WIG-fartøy, som brukes eller kan brukes som transportmiddel på vannet». Den egentlige betydningen av begrepet er «redskap til å fare/reise med». Avgrensningen mellom fartøy og farkost er noe uklar, men "farkost" innbefatter også mindre båter og skip. I utvidet betydning omfatter fartøy i dag også luft"fartøy" og rom"fartøy". Elektron. Elektronet er en elementær subatomær partikkel med en negativ elektrisk ladning. I et atom er kjernen av protoner og nøytroner omgitt av elektroner i en elektronkonfigurasjon. Ordet "elektron" ble først brukt i 1894 og har sin opprinnelse i det greske ordet ἤλεκτρον, som betyr "rav". Elektrostatisk ladning kan skapes ved å gni rav med dyreskinn. "-on"-endelsen, som er felles for navnene på de fleste subatomære partiklene, ble brukt i analogi til ordet "ion". Elektroner i bevegelse utgjør elektrisk strøm som kan brukes til å måle mange fysiske egenskaper. Elektrisk strøm over tid er en form for energi (elektrisitet) og utnyttes som en praktisk måte å utføre arbeid på. Variasjoner i elektriske felt som skapes ved varierende antall elektroner og forskjellige konfigurasjoner i atomer bestemmer de kjemiske egenskapene til elementene. Disse feltene spiller en grunnleggende rolle i kjemiske bindinger og kjemi. Hver gang vi har endret vår oppfatning av elektroners vesen, har grunnen vært lagt for ny teknologi. Dengang elektroner ble oppfattet som små planeter i bane i et miniatyr-solsystem, oppfant man den elektriske motor, lyspærer og telefonen. Da man gikk over til å se på elektroner som utgangspunkt for stråling, fikk man oppfinnelser med navn etter "radiation" (engelsk for «stråling»), slik som radar og radio. I foreløpig siste runde, der man har oppdaget elektronenes evne til å teleportere (forsvinne for å dukke opp igjen et helt annet sted), fikk vi datamaskinen. Klassifisering av elektroner. Elektronet hører til en familie av elementærpartikler kalt leptoner. Som andre små partikler, kan også elektronet oppføre seg som bølger; dette kalles bølge-partikkel dualiteten. Det kan vises at elektroner kan interferere med hverandre, for eksempel i dobbeltspalteforsøket. Positronet er elektronets antipartikkel. Det har samme masse, men positiv ladning. Begrepet negatron blir noen ganger brukt for å referere til vanlige elektroner, slik at begrepet "elektron" kan brukes for å beskrive både positroner og negatroner, som foreslått av Carl D. Anderson. Under vanlige omstendigheter, refererer "elektron" kun til den negativt ladde partikkelen. Elektronets egenskaper og oppførsel. Elektroner har en negativ elektrisk ladning på −1.6 × 10−19 coulomb, og en masse på 9,11 × 10−31 kg (0.51 MeV/c2), som er omtrent 1⁄1836 av protonets masse. Elektronet er vanligvis representert som e−. Elektroner (og ladning generelt) i bevegelse kalles elektrisk strøm. De fleste elektroner på jorden finnes bundet i atomer. Disse kan som regel ikke bevege seg fritt, siden de fleste stoffer er isolatorer. Derimot kan ledningselektronene i metaller bevege seg fritt mellom atomene/molekylene, og metaller er dermed elektriske ledere. Elektroner kan også bevege seg samlet gjennom vakuum som en elektronstråle. Elektroner i metaller og andre ledere ligger ikke i ro. De beveger seg i alle frie retninger og med forskjellige hastigheter. Denne aktiviteten stiger proporsjonalt med den absolutte temperaturen. Statistisk sett er det ingen netto bevegelse, her går ingen netto strøm. Disse tilfeldige bevegelsene er årsaken til støy i elektroniske komponenter. Elektroner i bevegelse har et sirkulært magnetfelt som står på tvers av bevegelsesretningen. Dette kan enkelt demonstreres ved å holde en magnet inntil en bilderørskjerm, slik at bildet avbøyes (vris) sirkulært rundt magneten. Elektronets magnetiske egenskaper utnyttes blant annet i spoler, såkalte elektromagneter. Ved å indusere en elektronstrøm i en superleder, får man en supersterk magnet. Statisk elektrisitet er ikke en strøm av elektroner. Statisk elektrisitet henviser til et legeme som har flere eller færre elektroner enn det som skal til for å balansere atomkjernenes positive ladning. Når det er overflødige elektroner, sies objektet å være negativt ladet. Når det er færre elektroner enn protoner, sies objektet å være positivt ladet. Når antall elektroner og protoner er likt, sies objektet å være elektrisk nøytralt. Elektronet er en elementærpartikkel— det betyr at det ikke har noen substruktur (ihvertfall har ikke eksperimenter funnet noen så langt, og det er god grunn til å tro at det ikke finnes noen). Derfor blir elektronet vanligvis beskrevet som punkt-liknende, dvs. uten romlig utstrekning. Men hvis en kommer veldig nært et elektron, merker en at dets egenskaper (ladning og masse) tilsynelatende forandrer seg. Dette er en effekt felles for alle elementærpartikler: Partikkelen har en innflytelse på vakuumfluktuasjonene i nærheten, slik at egenskapene en observerer fra langt unna, er summen av egenskapene og vakuumeffektene (se renormalisering). Elektroner og positroner kan tilintetgjøre hverandre og produsere to fotoner, og omvendt. To fotoner med høy energi kan omdannes til ett elektron og ett positron i en prosess som kalles parproduksjon. Elektronet har spinn ½, som medfører at det er et fermion, dvs., oppfyller Fermi-Dirac statisikken. Som konsekvens av dette kan to elektroner aldri kan være i samme kvantetilstand (pauliprinsippet). Elektroner kan enten være bundne eller frie. Bundne elektroner finner vi f.eks. i atomer hvor tiltrekningen fra atomkjernen er sterk nok til å binde elektronene. Et bundet elektron vil til enhver tid være i en kvantetilstand karakterisert ved energi, angulært moment og spinn, hvor verdien til disse i følge kvantemekanikken er kvantisert, dvs. de kan bare ta visse verdier. De lovlige tilstandene til energi, angulært moment og spinn definerer det periodiske system. Bundne elektroner lar seg ikke beskrive klassisk, men til gjengjeld gir kvantemekanikken en meget god beskrivelse. Det er en fysisk konstant kalt den klassiske elektronradiusen, med en verdi på 2.8179 × 10−15 m. Merk at dette er radiusen som en kan slutte fra dets ladning hvis fysikken kun er beskrevet med den klassiske teorien om elektrodynamikk og ikke kvantemekanikk (dermed er dette et utdatert konsept som likevel noen ganger er nyttig i utregninger). Andre typer tiltrekninger kan også binde elektroner, f. eks. magnetfelt (såkalt Landau-kvantisering) og gjennom gitterviberasjoner (fononer) i et krystallgitter, noe som gir opphav til supraledning. Frie elektroner finner vi i vakuum og som frie ledningselektroner i metaller. Frie elektroner kan i motsetning til de bundne ha vilkårlige verdier for kvantetilstandene energi og angulært moment. Dette ligger dermed nærmere bildet av klassiske partikler. Et resultatet fra kvantemekanikken er at elektronets nøyaktige bevegelsesmengde og posisjon kan ikke samtidig bestemmes. Dette er en begrensning beskrevet av Heisenbergs uskarphetsrelasjon, som sier at jo mer nøyaktig vi kjenner posisjon til en partikkel, dess mindre nøyaktig kan vi kjenne partikkelens bevegelsesmengde, og omvendt. Elektroner i universet. Trolig finnes det minst 1079 elektroner i det kjente universet. Dette antallet tilsvarer en tetthet på circa et elektron per kubikkmeter i rommet. Basert på den klassiske elektronradiusen og ved å anta en tett sfæreinnpakkning, kan det regnes at antallet elektroner som vil passe i det synlige univers være på mengden 10130. Selvfølgelig er dette tallet enda mindre meningsfullt enn den klassiske elektronradiusen selv. Elektroner i industri. Elektronstråler brukes i sveising så vel som i litografi. Grunnleggende eksperimenter. Det at ladning er kvantisert ble observert av Robert Millikan i Oljedråpeeksperimentet i 1909. Bruk av elektroner på laboratoriet. Elektronmikroskop brukes til å forstørre detaljer opptil 500 000 ganger. Elektronenes kvantevirkninger brukes i Scanning tunneling mikroskop til å studere kjennetegn på atomnivået. Elektroner i teori. I kvantemekanikk, beskrives elektronet av Dirac-likningen. I Standardmodellen for partikkelfysikk, former det en doublet i SU(2) med elektron nøytrinet, da disse vekselvirker gjennom svak vekselvirkning. Elektronet har enda to enorme partnere, med samme ladning, men annen masse: myonet og tau-leptonet. Antimaterie motstykket til elektronet er dets antipartikkel, positronet. Positronet har like stor elektrisk ladning som elektronet, bortsett fra at ladningen er positiv. Det har samme masse og spinn som elektronet. Når et elektron og et positron møtes kan de annihilere hverandre, og gi opphav til to gammastråle-fotoner, hver med energi på 0.511 MeV (511 keV). Se også Elektron-positron-annihilering. Elektroner er også et nøkkelelement i elektromagnetisme, en tilnærmet teori som nøyer seg for makroskopiske systemer. Historie. Elektronet som en enhet for ladning i elektrokjemien ble foreslått av G. Johnstone Stoney i 1874. Han oppfant også selve ordet elektron i 1894. Elektronet ble oppdaget av Joseph John Thomson i 1897 i Cavendish Laboratory ved Universitetet i Cambridge i forbindelse med en undersøkelse av det man kalte «katodestråler», som egentlig er elektronstråler. Med innflytelse fra James Clerk Maxwell, og oppdagelsen av røntgenstråler, sluttet han katodestrålenes eksistens og at de var negativt ladde «"partikler"», som han kalte «"korpuskler"». Han publiserte sin oppdagelse i 1897. Periodeloven sier at elementenes kjemiske egenskaper stort sett gjentar seg selv periodisk, og er grunnlaget for periodetabellen. Loven ble først forklart ved atommassene til elementene. Men fordi det fantes enkelte anomalier i tabellen, lette man etter en bedre forklaring. I 1913 introduserte Henry Moseley konseptet atomtall, og forklarte periodeloven gjennom antallet protoner hvert av elementene har. Samme året viste Niels Bohr at elektroner er det egentlige fundamentet i tabellen. II 1916 forklarte Gilbert Newton Lewis og Irving Langmuir elementenes kjemiske bindinger ved elektronenes vekselvirkninger. Andeby. Andeby (på engelsk Duckburg) er en by i den fiktive staten Calisota i USA, begge skapt av tegneserieskaperen Carl Barks. Det antas at Andeby og Calisota ville ha ligget i California, nord for Los Angeles og San Francisco dersom de skulle plasseres i den virkelige verden. Andre har plassert Andeby i nærheten av Disney-studioene i Burbank, California. Andeby er blant annet hjemmet til Disney-figurene Skrue McDuck og Donald Duck, kjent i Norge fra tegneseriebladet "Donald Duck & Co". Historie. Francis Drake gikk i land på Amerikas vestkyst den 17. juni 1579. Drake og hans menn kalte området Nova Albion og gjorde krav på det i Elisabeth Is navn. Her bygde Drake et fort, kalt «Drakestaden», på toppen av «Daudhestbakken» senere forandret til «Daudbilbakken» (navnet er av nyere tid). Nova Albion forble mer eller mindre ukjent inntil Kornelius Kvakk i 1818 kom til Drakestaden for å handle med de engelske soldatene som da holdt til der. Mens Kornelius var der, ble fortet angrepet av spanske soldater som var sendt ut av kong Ferdinand for å erobre land i «den nye verden». De spanske soldatene drev engelskmennene på flukt, men Kornelius ble igjen i fortet og klarte å skremme spanjolene fra stedet kun få timer etter erobringen. Rett før britene flyktet hadde imidlertid den britiske kommandanten overdratt Drakestaden til Kornelius, som nå eide stedet og kalte det «Andebyfortet». Kornelius Kvakk regnes som grunnleggeren av byen som så vokste opp rundt bakketoppen og Andebyfortet, men det var likevel ikke før Skrue McDuck kom til Andeby i 1902 at stedet ble til det Andeby vi kjenner i dag. Skrue McDuck bygde sitt kjente kontorbygg, Pengebingen, over det stedet hvor Andebyfortet hadde stått, og dette er fremdeles det mest kjente byggverket i byen. En annen kjent severdighet er statuen over byens grunnlegger, Kornelius Kvakk, også oppført av Skrue McDuck. Kjente beboere i Andeby. Innbyggere i Andeby sorteres noen ganger i "Museuniverset" og "Andeuniverset". Calisota. Calisota er en fiktiv stat i USA, skapt av tegneserieskaperen Carl Barks. Den mest kjente byen er Andeby (Duckburg). Andre byer som antas å ligge i Calisota er Gåseby, Høneby, Kalkunby og Fasanby. Det antas at Calisota ville ha ligget nord i det virkelige California. Navnet Calisota kommer fra California og Minnesota. Robåt. a>er. Oselveren har også hull for mast i rotoften og er regnet for en sjøsterk seiler. Nordlandsbåt ligner mye på vikingskip Tiårede vikingskipskopier kappror i Bergen med utrent mannskap En robåt er et fartøy som er bygget for å bli drevet fremover ved hjelp av årer, men kan vanligvis også benytte seil. Den kan være produsert av tre, plast eller metall. Sitteplassene ombord er oftest planker på tvers av båten, og kalles da vanligvis tofter. På robåten kan det monteres påhengsmotor; særlig robåter som har speil bak (er flate akterut) egner seg for motorisering. Men det er brukt mange ulike måter å feste påhengsmotor på robåter; mange av dem er uheldige eller direkte farlige. Det finnes forskjellige former for robåter, men de fleste typer har spiss baug. En del små robåter kalles jolle, og er flate bak, altså har akterspeil (tverr hekk) (se speil (på båt)). Andre har et lite speil foran og større speil bak, rund bunn uten egentlig kjøl, og kalles pram. Roing. Idretten og arbeidet som utføres for å drive frem en robåt kalles «roing». Robåter for konkurranseroing var før vanlige robåter, ofte livbåter, men det er utviklet egne entypebåter som brukes i mesterskaps- og OL-sammenheng. Robåter skiller seg fra andre farkoster med årer (kanoer og kajakker) ved at de har tollepinner, åregafler eller keiper på eller innenfor båtripa/esingen eller hull for årene i bordgangen. Vanligvis sitter roeren i en robåt på en tofte med ryggen mot fartsretningen. Føttene må ha noe å trykke mot, og ofte er ro-rommene passe lange til at en normal, voksen person kan ha føttene mot bandet bak. Er denne avstanden for lang, setter man ofte på en trampelist på tiljen, for å få noe å trykke mot. (Er ro-rommet for kort, kommer gjerne knærne for høyt, og man sier at båten er knerodd.) I riktig posisjon kan kraften i en rekke store og viktige muskelgrupper overføres effektivt til årene. Når roeren sitter vendt med ansiktet i båtens fartsretning, kalles teknikken skoting (skåting) eller hamling. Vrikking. Til et stykke ut på 1900-tallet hadde de fleste prammer en halvrund, liten fordypning, et "vrikkehull" i akterspeilet, å legge en åre i. Åren stakk altså rett bakover fra båten. Lagt slik var den både god å styre med, og man kunne "vrikke", føre årebladet frem og tilbake nede i vannet mens man vred på det på en spesiell måte. Flinke vrikkere kunne på denne måten få god fart på prammen hvis vind og strøm ikke var for sterk. En stor fordel med vrikking var at ekvipasjen ikke var bredere enn båtens bredde, mens en pram med årer stikkende ut på vanlig måte tok mer plass. Vrikking var derfor en svært vanlig fremdriftsmåte for prammer i havner og i andre trange farvann. Enkelte andre båttyper som jolle og dory hadde gjerne også slikt vrikkehull. Ulike typer og bruk. Robåter er laget i nær sagt alle størrelser fra helt små (f. eks. æringer og små prammer) med en enslig roer til galeier med opptil fem hundre roere fordelt over tre dekk. Antallet årer går fra fra to til godt over hundre. Man mener at hver av de lengste og tyngste årene på galeiene ble rodd av fire roere. I Norge var robåten tidligere først og fremst en nyttefarkost, laget for fiske og for transport av folk, fe og last i kystområder og på innlandssjøer. De forskjellige båtene hadde gjerne stedegne betegnelser. De mange forskjellige og lokale begrepene skriver seg fra en tid med massevis av robåter langs kyst og vassdrag, intens bruk av dem til all mulig kommunikasjon, få og dårlige veier, lite motorisert skipsfart og lite industriell virksomhet. Små robåter har betegnelser som æring, færing, snadd, kogg og sjekte. Mange robåter betegnes etter antall årer eller årepar, men det er mye sikrere å angi størrelsen ved oppgi antall ro-rom og halvrom eller antall tverrstivere, band (feilaktig også kalt "spant") En færing har to årepar – altså en fireåret båt – og 2 eller 2 1/2 rom. Lengden er da 5 – 5,5 m, i sjeldnere tilfelle opptil 6 m. En slik båt kan godt ros av én person alene, og blir ofte brukt slik, men er først og fremst bygd for å roes av to, og er da en rask og lettrodd båt. En ekstra lett og elegant færing kaltes for kjeks i Nordland. En annen robåt som er kjent for å være spesielt lettrodd og rask, er Oselveren. En robåt med 3 rorom og 3 årepar, seks årer, kalles en seksæring, seksring, triro(r)ing eller trirøding alt etter hvor på kysten man befinner seg. Slike ble helst brukt i hjemmenære strøk, men det er også mange eksempler på at de ble brukt til havfiske og annet storfiske, og til by- og andre ferder. På Mørekysten kaltes en seksåret båt også kjempefæring. Båter med fire årepar og 4 rorom ble brukt til havfiske, kirkeferder og vareførsel og kaltes åttringer eller firinger. Robåter med ti årer kalles tiæring, tirøring, femkeiping eller storbåt. I Nord-Norge hadde en del såkalte fembøringer kun fem par årer, selv om de hadde tofter til flere par. Det finnes forøvrig mange steder både 3 1/2-roms og 4 1/2-roms båter. Fra Vestlandet kjenner vi kirkebåter med opptil 16 og 18 årer. De største robåtene kjent fra norske farvann er vikingskip som Gokstadskipet og Osebergskipet. Gokstadskipet hadde 32 årer og ble rodd av 64 mann, Osebergskipet hadde 30 årer, også det med 2 mann på hver. Mange robåter kunne rigges med seil når vindretningen var gunstig og for langfart. I sin enklest form skjedde riggingen ved at den ene åren ble brukt som mast mens den andre ble brukt som styreåre. For øvrig er nesten alle seiltyper brukt på robåter, med spriseil, råseil, gaffelseil og luggerseil som de vanligste. Roing. 1. I bruksbåt: Roing har vært brukt som fremdrift av åpne båter i Norden i minst tusen år, antakelig atskillig lenger. Før de små motorene ble vanlige i båter, hadde man kun årer og seil å hjelpe seg med, og ofte var vinden for svak eller hadde gal retning til å seile. Til hjemmebruk på småturer var det dessuten ofte upraktisk å styre med rigg for å seile litt, og mange av de hjemme var dessuten nokså urutinerte seilere. Det finnes mange former for roing i bruksbåt, i Trøndelag snakker man om fire ulike: "1. Andøving, andøvsror;" ved hjelp av årene holde båten på samme sted og i samme retning; "2. Småror;" dra forsiktig i årene stort sett bare med armene; båten beveger seg nokså langsomt fremover; "3. Stort eller fullt ror;" man legge seg godt fremover og bakover i hvert rotak, og får slik brukt både bein- og ryggmuskler i roingen; båten går ganske fort; "4. Havror;" man legger seg alt man kan fremover og bakover i hvert åretak, og drar sterkt i årene; mellom hvert tak tar man en god pause, flere sekunder, og får slik både hvile litt og se an bølgene så man kan ro når årene er lett å sette i vannet. Det er uenighet i miljøet for bruksbåter om man alltid skal ta pause mellom rotakene; tilhengerne peker på at så får man en liten hvil; motstanderne hevder at det kan da ikke være forskjell på gange og roing – og når man går, beveger man jo bena hele tiden, og greier seg med den variasjonen som blir med at hvert skritt består av ulike bevegelser utført av ulike muskler, akkurat som ved roing. 2. Som idrett: Roing er en idrett der det gjelder å bevege seg fremover raskest mulig i en båt ved hjelp av to eller flere årer. Fédération Internationale des Sociétes d'Aviron (FISA) er det Internasjonale roforbundet som er det styrende organet for internasjonal roing. Moderne kapproing stammer fra England. De berømte roregattaene på Themsen mellom universitetslag fra Cambridge og Oxford skriver seg helt tilbake til 1829. Mail (Mac). Mail er programmet for å sende, lagre, motta og organisere e-post i Mac OS X. Programmet ble opprinnelig utviklet av NeXT med navn NeXTMail som en del av Next sitt operativsystem. Etter at Apple kjøpte opp Next ble programmet videreutviklet til Mac OX X sin Mail. Mail bruker SMTP, POP3 og IMAP protokollene. Programmet støtter MobileMe og Exchange via IMAP protokollen. Både iPhone og iPod touch har en versjon av Apple sin Mail. «Mail» er også mye brukt i norsk som synonym for e-post. Versjon 2. Versjon 2 to ble introdusert sammen med Mac OS X v10.4 "Tiger" 29. april 2005. Fra og med denne versjonen blir E-post meldingene lagret i et lukket format kontrollert av Apple med en enkelt melding pr. fil. Hver fil har filendelsen.emlx. Meldingen er organisert slik for å gjøre det mulig å indeksere ved hjelp av Spotlight. Intelligens. Intelligens (fra latin "intellego", å forstå, begripe, innse, avgjøre), i sammenheng med intellekt, er graden av den mentale evne til å forstå sammenhenger. Til intelligensen regnes vanligvis muligheten til å lære, å resonnere, å planlegge, å løse problemer, kritisk tenkning og abstrakt tenkning, samt til å forstå ideer, språk og kompliserte årsakssammenhenger. Noen regner også hvor raskt man tenker i motsetning til å være langsom i tankegangen, mens andre ikke anser at rask tangegang er et kriterium for intelligens. Innen psykologien skiller man mellom intelligens og kreativitet, personlighet og visdom. Ulike tider, ulike samfunn og ulike grupper har definert intelligens på ulike vis. Den vanlige mening er dog at intelligens, i likhet med de fleste andre personlige egenskaper, er en kombinasjon av arv og miljø. Begrepet intelligens i historien. Allerede Aristoteles interesserte seg for intelligens som fenomen, og han slo fast at man kunne skille mellom (1) logisk tenkning og språklig mulighet, "logos", og (2) kunnskap, "episteme". Skolastikerne tok til seg Aristoteles’ definisjon og utviklet den videre i en kristen tolkning. Fremst sto Thomas Aquinas, som fokuserte på aktivt og passivt intellekt, noe som han forsto som to ulike bevissthetsformer, og som delvis var medfødte ideer og delvis allmenngyldige begrep. I løpet av opplysningstiden, som blant andre John Locke og Immanuel Kant er kjente representanter for, ble begrepet intelligens endret, og man skilte mellom fornuft og kunnskap – med parallell tilbake til Aristoteles, men med en mer sekulær nytolkning enn skolastikernes. I tidsepoken etter begynte forskere å skille mellom intellekt og intelligens, hvorav intellekt ifølge Arthur Schopenhauer kan styres av vilje og læring mens intelligens er individets medfødte muligheter. Intelligens og evolusjon. Ordet intelligens ble i eldre språkbruk brukt for å beskrive et vesen med muligheten til å tenke, vanligvis et menneske i motsetning til dyr, derav den latinske beskrivelsen av mennesket som Homo sapiens. Innenfor arkeologi og antropologi er det fortsatt debatt om den menneskelige intelligensens framvekst og utvikling. Noen av spørsmålene som drøftes er i hvilken rekkefølge utviklingen egentlig har skjedd; når språket ble utviklet, når man begynte å ta i bruk avanserte redskaper og hvordan jakt- og samlersamfunnet endret seg før man forlot det afrikanske kontinentet. En rekke studier har vist klar sammenheng mellom hjernestørrelse og intelligens. IQ: Testing av intelligens. For å få en målbar verdi på intelligens forsøker man i blant å måle intelligens i IQ. De fleste er likevel enige at instrumentet er upresist og kun måler deler av det som begrepet intelligens vanligvis rommer. Det finnes flere forskjellige IQ-tester, og samme person kan oppnå forskjellige resultater med forskjellige tester. Hvordan IQ-tester skal utformes, hva de skal måle og hvordan de individuelle resultatene skal bedømmes er et kontroversielt spørsmål innen psykologien og iblant også et ideologisk spørsmål. Likevel blir IQ-tester sett på som det mest nøyaktige verktøyet man har til å måle intelligens per dags dato. Intelligenstester forekommer i forbindelse med opptak til skoler og ved ansettelser. Måltallet for klinisk intelligens er IQ og oppgis som et tall som relaterer seg til en normalfordelingskurve i befolkningen. Middeltallet er 100 poeng per definisjon. Det finnes flere normalfordelingskurver ettersom det har funnets flere IQ-tester opp gjennom tidene, men dagens norm er en normalfordelingskurve med standardavvik = 15 poeng. Normal IQ regnes i disse fra 85 poeng til 115 poeng. Under 85 poeng regnes som lavt, og over 115 poeng regnes som høyt. Det finnes flere foreninger som samler mennesker av spesielt høy IQ. Av disse er Mensa mest kjent, og foreningen tar opp medlemmer som kan vise til to hele standardavvik over normal eller til over 131 IQ-poeng. En av femti i befolkningen har en slik score. Kirgisistan. Kirgisistan (kirgisisk og russisk: "Кыргызстан"), offisielt Republikken Kirgisistan (kirgisisk: "Кыргыз Республикасы", "Kyrgyz Respublikasy", russisk: "Кирги́зская Республика", "Kirgizskaja Respublika"), er et land i Sentral-Asia. Det er omgitt av land og er fjellrikt. Det grenser til Kina, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. Hovedstaden er Bisjkek. Tidligere var landet en republikk i Sovjetunionen, og har vært uavhengig siden 1991. Landets unge demokrati viste positive fremtidsutsikter under lederskapet til tidligere president Askar Akajev og var nokså stabilt i 1990-årene, men beveget seg senere mot autokrati og autoritært styre. For tiden er Kirgisistan i omveltning etter en revolusjon og etter at president Akajev trakk seg 4. april 2005. Den politiske situasjonen i landet er for tida ustabil, og dagens president Kurmanbek Bakijev ble møtt med store demonstrasjoner i 2006. I april 2010 brøt det på ny ut omfattende demonstrasjoner mot Bakijevs regjering, ikke minst i hovedstaden Bisjkek, der blant annet presidentpalasset ble stormet av demonstranter. Flere titalls personer ble drept under opptøyene, og det er nå (per mai 2010) dannet en interimsregjering som har avsatt Bakijev, som har flyktet fra Bisjkek. Interimsregjeringen ble ledet av Roza Otunbajeva. I desember 2011 ble Almasbek Atambajev innsatt som president. Naturgeografi. Kirgisistan er en innlandsstat i Sentral-Asia og grenser til Kasakhstan, Kina, Tadsjikistan og Usbekistan. Den fjellrike regionen Tian Shan dekker det meste av nasjonen, mens resten av landet består av daler og bassenger. Issyk-Kul i det nordvestlige Tian Shan er den største innsjøen i Kirgisistan og den nest største fjellinnsjøen i verden etter Titicacasjøen. Det høyeste punktet er i Kakshaal-Too-rekken som utgjør den kinesiske grensen. Pik Pobedy med sine 7430 moh er det høyeste punktet og er regnet av geologer som det nordligste fjellet på over 7000 moh. Tungt snøfall om vinteren fører til omfattende vårflom som ofte skaper alvorlige skader lenger nede. Avrenningen fra fjellene er også brukt til hydroelektrisitet. Klimaet varierer med regionene. Den sørvestlige Fergana-dalen er subtropisk og ekstremt varm om sommeren med temperaturer opp mot 40°C. De nordlige høydene er tempererte, og Tian Shan varierer fra tørt kontinentalt til arktisk klima, alt etter høyden. I de kaldeste områdene er temperaturen under frysepunktet i rundt 40 dager om vinteren, og selv noen ørkenområder opplever konstant snøfall i denne perioden. Kirgisistan har betydelige avsetninger av sjeldne metaller som gull og også noe kull, petroleum og naturgass. Mindre enn 8% av landet er kultivert, og kultiveringen er konsentrert til de nordlige lavlandene og utkanten av Fergana-dalen. Bisjkek i nord er hovedstad og største by med rundt 900 000 innbyggere i 2005. Den nest største byen er den antikke byen Osj som ligger i Fergana-dalen nær grensen til Usbekistan. Den viktigste elven er Naryn som flyter vestover gjennom Fergana-dalen inn i Usbekistan hvor den møter en annen av Kirgisistans store elver, Kara-Darja og danner Syr-Darja som til slutt renner ut i Aralsjøen, selv om den massive uthentingen av vann til irrigasjon i Usbekistans bomullsåkre nå gjør at elven tørker opp lenge før den når Aralsjøen. Chui-elven flyter en kort stund gjennom Kirgisistan før den går inn i Kasakhstan. Der er en eksklave, den lille landsbyen Barak med 627 innbyggere i Fergana-dalen. Landsbyen er omringet av usbekisk territorium og ligger mellom byene Margilan og Fergana. Der er fire usbekiske enklaver i Kirgisistan. To av dem er byene Sokh som har et areal på 325 km² og en befolkning på 42 800 i 1993 (noen anslag går helt opp til 70 000 innbyggere) og har 99 % tadsjiker og resten usbekere, og Shakhrimardan (også kjent som Shakirmardon eller Shah-i-Mardan) som har et areal på 90 km² og en befolkning på 5100 i 1993 og har 91 % usbekere og resten kirgisere. De to andre er de ørsmå territoriene Chuy-Kara (eller Kalacha) som er rundt 3 km² og Dzhangail som er enda mindre. Chuy-Kara ligger ved Sokh-elva mellom den usbekiske grensen og Sokh-enklaven. Der er også to enklaver som tilhører Tadsjikistan. Vorukh er mellom 99 og 130 km² stor og har en befolkning på mellom 23 000 og 29 000 og 95 % tadsjiker og 5 % kirgisere fordelt på 17 landsbyer. Vorukh ligger 45 km sør for Isfara på den høyre bredden av Karafshin-elven. Den andre er en liten bosetning nær den kirgisiske jernbanestasjonen Kairagach. Demografi. "The World Almanac 2005" rapporterte at Kirgisistans befolkning er litt mer enn 5 millioner, beregnet til 5 081 429. Av disse er 34,4 % under 15 år og 6,2 % er over 65. Landet er et jordbrukssamfunn, bare 33,9 % av befolkningen bor i urbane områder. Befolkningstettheten er 29 mennesker per km². Nasjonens største etniske gruppe er kirgiserne, en tyrkisk gruppe med mongolsk og kinesisk innflytelse. Kirgiserne utgjør 69,5 % av befolkningen og har historisk sett vært halvnomadiske gjetere som lever i yurt og passer på sauer, hester og jakokser. Disse nomadiske tradisjonene eksisterer fortsatt, og friheten det medfører påvirker den politiske stemningen i landet. Andre etniske grupper er russere (9,0 %) konsentrert i nord og usbekere (14,5 %) i sør. Små, men merkbare minoriteter er uighurer (1,1 %), tadsjiker (1,1 %), kasakher (0,7 %), dunganere (1,2 %) og tyrkere (0,9 %) i tillegg til små koreanske (0,3 %), ukrainske (0,5 %) og et veldig lite tysk samfunn. Det er generelt antatt at der er 40 kirgisiske stammer. Dette symboliseres med de 40 strålene fra den gule sola i sentrum av Kirgisistans flagg. Linjene i sola skal representere en yurt. Den dominerende religionen i Kirgisistan er sunniislam (91 %). Den russiske befolkningen er russisk-ortodokse. De største kirkene er russisk-ortodokse og ukrainsk-ortodokse. En aggressiv kampanje etter sovjettiden ble etablert for å gjøre kirgisisk til det offisielle språket i all kommersiell og styresmaktsbruk innen 1997. Russisk er fremdeles utbredt, og den ikkekirgisiske befolkningen (hvor de færreste snakker kirgisisk) er fiendtlige ovenfor tvungen kirgisisering. Historie. Ifølge nylige funn gjort av kirgisiske og kinesiske historikere, dateres kirgisisk historie tilbake til 201 f.Kr. De tidligste forfedrene til det kirgisiske folket, som en antar er av tyrkisk opprinnelse, levde i den nordøstlige delen av det som nå er Mongolia. Senere migrerte noen av disse stammene til regionen som i dag er sørlige Sibir og slo seg ned langs Jenisej, hvor de levde fra det 6. århundret til det 8. århundret. De spredte seg over Tuva-regionen i Russland og forble der til mongolene begynte å røre på seg i det 13. århundret, da kirgiserne migrerte sørover. I det 12. århundret ble islam den dominerende religionen i regionen. De fleste kirgiserne er sunnimuslimer av Hanafi-retningen. I løpet av det 15. og 16. århundre slo kirgiserne seg ned i territoriet som i dag er kjent som republikken Kirgisistan. Det sørlige området kom under kontroll av khanen i Kokand på begynnelsen av det 19. århundret, men det ble senere okkupert og formelt annektert av det russiske imperiet i 1876. Den russiske overtagelsen førte til utallige opprør mot tsarens autoritet, og mange kirgisere valgte å flytte inn i Pamir-fjellene i Afghanistan. Den nådeløse måten opprøret i Sentral-Asia i 1916 ble slått ned på, som ble utløst av at russerne innførte verneplikt i den russiske hær, fikk mange kirgisere til å flykte til Kina. Sovjetisk styre ble etablert i regionen i 1918, og i 1924 ble det Kara-kirgiske autonome område etablert innen den russiske repbulikken. (Begrepet kara-kirgisk ble brukt inntil midten av 1920-årene for å skille dem fra kasakhene, som også ble referert til som kirgisk.) I 1926 fikk området navnet Den autonome kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk. 5. desember 1936 ble Den kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk etablert som fullt medlem i Sovjetunionen. 19. august 1991 var det et forsøk på å kaste president Askar Akajev i Kirgisistan. Etter at kuppforsøket mislyktes uken etterpå, annonserte Akajev og visepresident German Kusnetsov deres oppsigelse fra det sovjetiske kommunistpartiet, og hele politbyrået og sekretariatet trakk seg tilbake. Dette ble fulgt av en avstemning i det øverste sovjet i republikken som førte til erklæring av uavhengighet fra Sovjetunionen 31. august 1991. Kirgisisk ble annonsert som det statlige språket i september 1991. I desember 2001 ble det russiske språket gitt offisiell status gjennom et tillegg i grunnloven. I oktober 1991 stilte Akajev som presidentkandidat uten alternativer og ble president etter å ha fått 95 % av stemmene. Det ble holdt valg til parlamentet 27. februar og 13. mars 2005. Konklusjonen til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa var at valget ikke oppfylte kravene til frie og rettferdige valg, men det var likevel forbedringer fra valget i 2000. Sporadiske protester, som startet i de sørlige provinser, mot det som ble oppfattet som manipulering og valgjuks førte til vidt utbredte krav om at presidenten og hans regime i Bisjkek skulle trekke seg. 24. mars krevde 15 000 opposisjonelle demonstranter at regjeringen skulle trekke seg. Det ble rapportert om skader fra politiet og utbredt plyndring. Protestantene tok presidentens administrasjonsbygning og president Akajev flyktet landet, først til nabolandet Kasakhstan og videre til Moskva. Han nektet til å begynne med å trekke seg og avfeide begivenhetene som et kupp, men trakk seg fra embetet 4. april. Kurmanbek Bakijev ble president etter revolusjonen i Kirgisistan i 2005. Under presidentvalget i Kirgisistan 23. juli 2009 ble Bakiyev gjenvalgt som president. Den 7. april 2010 ble presidenten avsatt under voldelige protestaksjoner og lever nå i eksil i Hviterussland. I midten av mai stormet Bakijevs tilhengere offentlige bygninger i byene Batken, Jalalabad og Osj sør i landet. Den midlertidige regjeringen avlyste det planlagte presidentvalget i oktober, og utnevnt statsminister Roza Otunbajeva til president. Det ble holdt presidentvalg i oktober 2011. Dette ble vunnet av Almasbek Atambajev, som ble innsatt 1. desember 2011. Politikk og administrasjon. I Grunnloven fra 1993 fastslås det at landets styreform skal være en demokratisk republikk. Den utøvende myndighet inkluderer en president og statsminister. Parlamentet består for tiden av to kamre. Den dømmende myndighet består av en høyesterett, grunnlovsrett, lokale domstoler og en statsadvokat. Fem mennesker som protesterte i mars 2002 i det sørlige distriktet Aksy mot arrestasjonen av en opposisjonspolitiker, ble skutt og drept av politiet, noe som utløste protester i hele landet. President Akayev satte i gang en prosess med grunnlovsreformer. I prosessen deltok innledningsvis en bredt sammensatt gruppe bestående av styresmakt og sivile og sosiale representanter i en åpen dialog. Dette førte til en folkeavstemning i februar 2003 som ble hjemsøkt av uregelmessigheter. Grunnlovstilleggene som ble godkjent gjennom folkeavstemningen resulterte i sterkere kontroll fra presidenten og et svekket parlament og grunnlovsrett. Parlamentvalgene til en ny ettkammers nasjonalforsamling med 75 representanter ble avholdt 27. februar og 13. mars 2005, men ble sett på som korrupte. De etterfølgende protestene førte til et ublodig kupp. 24. mars 2005 forlot presidenten landet og statsminister Nikolai Tanajev gikk av etter opprøret. Samme dag ble valget annullert, og 25. mars ble Kurmanbek Bakijev utnevnt til fungerende president og statsminister. Akajev fikk etterhvert politisk asyl i Russland, og 3. april leverte han sin avskjedsøknad til den kirgisiske ambassaden i Moskva. Interimregjeringsledere utvikler en ny styrestruktur for landet og arbeider med å løse uløste grunnlovssaker. Den 10. juli 2005 vant fungerende president Bakijev presidentvalget med overveldende flertall (88,9% av stemmene) og ble tatt i ed den 14. august i Bisjkek. Men tidlig i 2006 har den innledende offentlige støtten til den nye administrasjonen sunket, som et resultat av dens manglende evne til å løse korrupsjonsproblemene som har plaget landet siden uavhengigheten fra Sovjetunionen, sammen med mordet på tre medlemmer av parlamentet. I april 2010 brøt det ut omfattende demonstrasjoner mot Bakijevs regjering, både i hovedstaden Bisjkek og i flere andre byer i landet. I Bisjkek ble presidentpalasset stormet av demonstranter. Flere titalls personer ble drept under opptøyene, og det er nå (per mai 2010) dannet en interimsregjering som har avsatt Bakijev, som har flyktet fra Bisjkek. Interimsregjeringen ledes av Roza Otunbajeva. Den politiske situasjonen i Kirgisistan er fremdeles uavklart (juni 2010). Administrativ inndeling. Kirgisistan er delt inn i syv provinser (entall: "oblasty", flertall: "oblastlar"). Hovedstaden, Bisjkek, blir administrert som en uavhengig by ("shaar"), i tillegg til å være administrasjonssenteret i Chuy-provinsen. Osj har også shaar status. "(Tallene er hentet fra folketellingen 24. mars 1999)" Hver provins består av et antall distrikter ("raion"), administrert av regjeringsoppnevnte tjenestemenn. Bondesamfunn ("aiyl okmotus") som består av opp til 20 små bebyggelser har deres egne valgte borgermestre og råd. Flagg. En regner med at det finnes 40 kirgisiske stammer. Dette er symbolisert med at solen i sentrum av flagget til Kirgisistan har 40 stråler. Linjene inne i solen er en yurt. Opptøyene i 2010. 6. april 2010 var det en demonstrasjon i Talas der opposisjonsledere protesterte mot korrupsjon og økte levekostnader. Protestene ble voldelige etterhvert og spredte seg over hele nasjonen. Det var motstridende rapporter om innenriksminister Moldomusa Kongatiyev hadde blitt drept. 7. april innførte president Kurmanbek Bakijev unntakstilstad. Politi og sikkerhetsstyrker arresterte mange opposisjonsledere. Som svar tok opprørerne kontroll over hovedkvarteret til de interne sikkerhetsstyrkene (det tidligere KGB) og en statlig tv-sende i hovedstaden Bishkek. Rapporter fra kirgisiske myndigheter indikerer at minst 75 mennesker har blitt drept og 458 sendt på sykehus etter de blodige sammenstøtene med politiet i hovedstaden. Statsminister Daniar Usenov har beskyldt Russland for å støtte disse opptøyene; beskyldningen har blitt tilbakevist av Russlands statsminister Vladimir Putin. Medlemmer av opposisjonen har tatt til orde for å stenge den USA-kontrollerte luftbasen i Manas. 15. april 2010 forlot Bakijev landet og flyktet til Kasakhstan sammen med sin kone og deres to barn. Landets provisoriske regjering annonserte at Bakijev underskrev et formelt brev der han trakk seg fra sin stilling før han drog. Russlands president Dimitrij Medvedev beordret at tiltak skal taes for å sikre at russere i Kirgistan er trygge. Han økte også bevoktningen av steder med mange russere i landet for å sikre dem mot mulige angrep. Det russiske parlamentet uttrykte dyp bekymring over opptøyene i Kirgisistan etter at gjenger bevæpnet med stokker satte i gang store opptøyer gjennom Bishkek. Gjenger med rasende fattige dratt inn av opposisjonen for å velte det gamle regimet har forsøkte å ta over eiendommer i forstedenen der det bor mange etniske russere. De ødela, plyndret og satte fyr på biler. Situasjonen ble verre i juni. Denne gangen var det sammenstøt mellom de to største etniske gruppene; kirgisere og usbekere i den nest største byen i landet, Osh. Dette skjedde 11. juni 2010. Et stort antall butikker ble satt fyr på. Grunnen til sammenstøtene var ikke umiddelbart lett å se men overgangsregjeringen erklærte unntakstilstand og tropper ble satt inn for å få kontroll over situasjonen. I henhold til lokale kilder startet det hele som uro mellom to lokale gjenger og det tok ikke lang tid før volden spredte seg til resten av byen. Det ble også rapportert om militære styrker som støttet gjenger av etniske kirgisere som trengte inn i byen men regjeringen har benektet slike påstander. Sammenstøtene førte til økt frykt for borgerkrig. Lederen for overgangsregjeringen, Rosa Orunbajeva, sendte et brev til Russlands president Dimitrij Medvedev der det ble bedt om hjelp i form av russiske tropper for å få kontroll over situasjonen. President Medvedevs talskvinne, Natalja Timakova, sa som et svar på brevet at «Dette er en intern konflikt og i den nåværende situasjon ser ikke Russland at det foreligger noen grunner til at landet skal ta del i dens løsning.» Sammenstøtene førte til mangel på mat og andre livsnødvendigheter og mer enn 650 mennesker ble skadd 12. juni 2010. Den russiske regjering erklæret at den vil sende humanitær hjelp. Næringsliv. Til tross for støtte fra betydelige vestlige givere, inkludert det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og Asias utviklingsbank, har den kirgisiske republikken hatt økonomiske vanskeligheter etter at den ble uavhengig. Til å begynne med var dette et resultat av at den sovjetiske handelsblokkens sammenbrudd førte til tapte markeder og hindret republikkens overgang til fri markedsøkonomi. Regjeringen har redusert utgiftene, fjernet prissubsidier og innført formueskatt. Jevnt over gikk regjeringen inn for overgangen til markedsøkonomi. Gjennom økonomisk stabilisering og reformer, forsøker regjeringen å etablere en jevn og langvarig vekst. Reformer førte til Republikken Kirgisistans opptak i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) 20. desember 1998. Kirgisistans økonomi ble alvorlig påvirket av Sovjetunionens kollaps og tapet av dets enorme marked. I 1990 gikk rundt 98 % av kirgisisk eksport til andre deler av Sovjet. Dette førte til at nasjonens økonomiske resultat tidlig i 1990-årene var dårligere enn noen andre tidligere Sovjet-republikker – med unntak av krigsherjede Armenia, Aserbajdsjan og Tadsjikistan – idet fabrikker og statlige gårder kollapset i fraværet av deres tradisjonelle markeder. Mens det økonomiske resultatet har blitt kraftig forbedret i de siste årene, særlig siden 1998, forblir det vanskelig å sikre store nok årlige omsetninger og et sosialt sikkerhetsnett. Landbruk er en viktig sektor av økonomien i Kirgisistan. I de tidlige 1990-årene stod den private landbrukssektoren for mellom en tredjedel og halvparten av enkelte avlinger. I 2002 står landbruk for 35,6 % av BNP og rundt halvparten av landets arbeidsstokk. Den kirgisiske republikken er fjellrik og egnet for husdyrhold, som også er den største landbruksaktiviteten. De viktigste avlingene er hvete, sukkerrør, poteter, bomull, tobakk, grønnsaker og frukt. Ull, kjøtt og melkeprodukter er også viktige varer. Foredling av landbruksprodukter er nøkkelkomponenten i den industrielle økonomien og den mest attraktive sektoren for utenlandske investorer. Republikken er rik på mineraler, men har ubetydelige petroleums- og naturgassreserver. Den importerer bensin og gass. Blant mineralene er det betydelige forekomster av kull, gull, uran, antimon og andre sjeldne metaller. Metallurgi er en viktig industri, og regjeringen håper å tiltrekke utenlandske investorer innen dette feltet. Regjeringen har aktivt oppfordret til utenlandsk engasjement for å hente ut og behandle gull. Kirgisistans enorme vannressurser og fjellrike terreng gjør at landet kan produsere og eksportere store mengder vannkraft. De grunnleggende eksportartiklene er metaller og mineraler, ullprodukter og andre landbruksprodukter, elektrisk energi og enkelte byggvarer. Importen består av petroleum og naturgass, metaller, kjemikalier, de fleste maskiner, treverk og papirprodukter, noen matvarer og noen byggematerialer. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, Russland, Kina og nabolandene Kasakhstan og Usbekistan. Utdanning. Kirgisistan har høy rate i lese- og skriveferdighet (99 %) og en sterk tradisjon i å utdanne alle borgere. Men dets ambisiøse program for å restrukturere det sovjetiske utdannelsessystemet preges av manglende finanser og tap av lærere. Det er obligatorisk å gå på skole i ni år. Kirgisisk blir i økende grad brukt i opplæringen, men overgangen fra russisk til kirgisisk har vært preget av mangel på lærebøker. Kultur. Manas er et tradisjonelt episk dikt om det kirgisiske folket og navnet til den episke helten. Diktet har nær en halv million linjer og er tjue ganger lengre enn Homers Odysséen og et av de lengste episke verk i verden. Det er et patriotisk verk som gjenforteller utnyttingen av Manas og hans etterkommere og tilhengere som kjempet mot kineserne og kalmykene i det 9. århundre for å ta vare på kirgisisk uavhengighet. Tush kyiz er store broderte veggtepper som tradisjonelt er laget i Kirgisistan og Kasakhstan av eldre kvinner til minne om bryllupet til en sønn eller datter. Farger og design er valgt til å symbolisere kirgisiske tradisjoner og landsbyliv. Blomster, planter, dyr, stiliserte horn, nasjonaldesign og emblemer av kirgisisk liv finnes ofte i disse fargerike broderiene. Designene dateres noen ganger og signeres av kunstneren når verket er ferdig, noe som kan ta noen år. Tush Kyiz henges i yurten over ektesengen til paret og symboliserer deres stolthet over den kirgisiske tradisjon. Verdens handelssenter i New York. Verdens handelssenter i New York (engelsk: "World Trade Center in New York", ofte forkortet «WTC») var et anlegg bestående av 7 bygninger i Financial District i New York. Den dominerende bygningsstrukturen besto av to identiske skyskrapere, populært kalt «tvillingtårnene» (Twin Towers), som ble rammet av et terrorangrep 11. september 2001. Tårnene raste sammen etter at to kaprede passasjerfly krasjet inn i bygningene. WTC nordre tårn (WTC I) var verdens høyeste skyskraper med 417 m da det åpnet i 1972. På toppen sto en antenne som økte totalhøyden til 521 meter. Søndre tårn (WTC II) var 415 m, og sto ferdig i 1973. Tvillingtårnene raget 110 etasjer over asfalten på nedre Manhattan og hvert av dem inneholdt 350 000 kvadratmeter kontorplass for en rekke handels- og finansinstitusjoner. Omtrent 50 000 personer arbeidet til daglig i tårnene. Bygningen var så stor at den hadde sitt eget postnummer (10048). WTC ble tegnet av den amerikanske arkitekten Minoru Yamasaki sammen med Antonio Brittiochi. På stedet der tårnene stod bygges det et nytt skyskraperkompleks, delvis utformet av den jødisk/polsk amerikanske arkitekten Daniel Libeskind. Det norske arkitektkontoret Snøhetta har vunnet konkurransen om å bygge et kultursenter, Freedom Cultural Center, som blir en del av det nye World Trade Center. Terrorisme. Det første terrorangrepet mot World Trade Center fant sted den 26. februar 1993, da en lastebil med eksplosiver ble detonert i parkeringshuset under WTC I. Eksplosjonen drepte seks mennesker, 1000 personer ble skadet. I 1997 og 1998 ble seks terrorister dømt til 240 års fengsel hver for ugjerningen. Den 11. september 2001, klokken 08.46 (lokal tid) ble WTC I truffet av American Airlines flight 11 mellom 94. og 98. etasje. Fremdeles i den tro at det var en ulykke, rykket de fleste TV-stasjoner i området ut for å filme brannen som oppsto etter kollisjonen. Det ble også besluttet at det ikke var noen fare for liv i WTC II. Klokken 09.02 fløy United Airlines flight 175 inn i WTC II mellom 78. og 84. etasje. Etter å ha brent i 57 minutter (klokken 09.59) faller WTC II sammen foran verdens øyne. Klokken 10.28, etter å ha stått i 102 minutter, kollapset også WTC I. I alt 2749 mennesker ble drept i angrepet, 2.650 i WTC (inklusive 343 brannmenn som gikk inn i bygningene før de raste) og 99 personer i de to flyene (Ikke inkludert gjerningsmennene). 24 personer kom ut med livet i behold. 109 mennesker mistet livet da det nordlige tårnet falt over en mindre bygning, 153 mennesker klarte å komme seg ut av bygningen via nødutgangene før bygget kollapset sammen med WTC. a> med tvillingtårnene i brann i bakgrunnen. Tårnene var bygget i stål, med vekten fordelt mellom bærende konstruksjoner i midten av tårnet og ytterveggene. Disse ble forent av gulvet i etasjene som var av stålrammeverk dekket av betong. I etterforskningen etter angrepet ble det hevdet at tårnene falt på forskjellig måte, men at likhetstrekk inkluderer at vrakrester (med stor hastighet) fra flyene delvis rev bort det brannhemmende laget som dekket bærende deler av stålkonstruksjonen. Det blir videre hevdet at heten fra brannen som fulgte (og som bare ble startet av drivstoff) svekket stålet, slik at det betongdekte gulvet løsnet fra reisverket i midten, og ytterveggen ble trukket innover og mistet sin bærende evne. Det blir dog ikke forklart hvordan gulv som allerede har løsnet fra veggen, etterpå kan trekke veggen innover. NIST (National Institute of Standards and Technology), den offentlige granskningen, har imidlertid ikke forsøkt å forklare hva som skjedde etter man kom til punktet «[...] Global collapse ensued». Man har simpelthen valgt bare å fokusere på hendelsene som førte opp til kollapsens begynnelse, men ikke selve kollapsen. Følgelig har ikke NISTs etterforskning gitt noen forklaring på hvorfor begge tvillingtårnene kollapset i tilnærmet fritt fall. Av de drepte befant de fleste seg over kollisjonspunktene, ute av stand til å ta seg ned de ødelagte og røykfylte trappeoppgangene i de sentrale delene av tårnene. Likevel overlevde 18 mennesker som befant seg over krasjpunktet på mirakuløst vis og klarte å ta seg ned. Etterforskningen viste også at fordi det bare var tre nødtrapper i tårnet, ville en fullstendig evakuering av tårnene tatt over fire timer hvis alle de 50 000 (det var 14 000 i tårnene den dagen) som hadde sine arbeidsplasser der hadde vært på jobb. Det ble anslått at mange tusen flere mennesker kunne ha mistet livet hvis det hadde vært tilfelle. Dialekt. En dialekt (fra gresk "διάλεκτος"; diálektos) betegner variasjoner i et språk, karakteristisk for en gruppe av språkbrukerne, definert geografisk (til forskjell fra f.eks. sosiolekt). Tidvis kan også ordet «dialekt» brukes for alle former for språkvariasjon, uten at geografiske forhold har noen innvirkning. Så å si alle språk snakkes i ulike geografiske varianter, dvs. de har ulike dialekter. Andre språkvariasjoner er blant annet standardspråk, som er standardisert for offentlig bruk (f.eks. skreven standard); sjargonger, som har sine forskjeller innen ordforrådet; slang eller pidginspråk. Språkvariasjon brukt av en indiviuell kalles idiolekt. Skillelinjer innen et språksamfunn. En dialekt kan skille seg ut på svært mange ulike nivåer. Nedenfor følger noen eksempler fra norsk språk, og disse finner sine paralleller i språk verden over. Grammatiske forskjeller (Morfologi). Dialektene kan ha ulike grammatiske kategorier. I norsk er det for eksempel kjent at bergensk ikke har hunkjønn, som ellers er svært vanlig i norske dialekter, i nynorsk og til dels i bokmål. Noen dialekter i Norge skiller mellom nominativ og dativ i substantiver, noe som ikke brukes i de fleste dialekter og i de offisielle målformene. Å sluke endelser (apokope) er et annet hyppig forekommende fenomen. Fonetiske forskjeller (Fonologi). Lyder i språket kan tjene som målmerker. Eksempelvis finnes den såkalte tjukke l'en på Østlandet, i Trøndelag og i deler av Møre og Romsdal og Nordland. Palatalisering, slik som «hannjhunnj i bainn» finnes fra nord på Østlandet og nordover. Tonefallet i språket er ofte også distinkt; mens nordlendinger avslutter et spørsmål med en lavere tone, avslutter østlendingene en vanlig frase med en høyere tone. Noen dialekter mangler en spesiell lyd, for eksempel finnes det en del dialekter som erstatter alle y-ene med i. For utenforstående blir det da selsomt å bli invitert til å overvære premieskyting. Setningsoppbygging (Syntaks). Setningsoppbygging kan også variere fra dialekt til dialekt. Et eksempel er setningen «Hvor kommer du fra?» som på for eksempel nordnorsk blir «Kor du kjæm fra?». Dialektgrupper. Et enkelt språklig fenomen, slik som f.eks. tjukk l eller a-endelse i infinitiv kan gjengis på et kart. Det kan trekkes ei linje mellom de stedene et fenomen finnes og ikke finnes, for eksempel tjukk l. Denne skillelinja kalles en isogloss. I Norge kan man ofte høre forskjeller mellom sin egen grend og den neste få kilometer borte. For å systematisere, snakker man derfor om dialektgrupper. Disse dialektgruppene har riktignok forskjeller innbyrdes, men de er små. Ikke-trøndere hører ofte ikke forskjell mellom ulike dialekter i Trøndelag, mens trønderne selv hører forskjellene med en gang. Denne oppdelingen er basert på at østnorske dialekter har såkalt kløyvd infinitiv (noen infinitiver ender på -e, andre på -a), mens i de øvrige har infinitivene alltid samme endelse, -e, -a, eller ingen. Forhold mellom dialekt og standardspråk. I noen språk, og da spesielt språk som har en skriftkultur som går langt tilbake i historien, finnes det talte språkformer som anses som en norm, en allmenngyldig standard, ja endog som «riktigere» enn de øvrige dialektene innen språksamfunnet. Hva er en dialekt? En utbredt oppfatning blant oslofolk er at man i Oslo og omegn ikke snakker dialekt, til forskjell fra finnmarkinger og totninger. På italiensk omtaler man standard-italiensk rett og slett som «italiano», men dialektene heter «dialetti». Avstanden mellom standard-italiensk og italienske dialekter er imidlertid så stor at så godt som alle italienere i tillegg til sin dialekt også må beherske standard-italiensk. På tysk snakker man om «Hochdeutsch» (Høytysk) som en motsetning til dialekter. Noen oslofolk anser på samme måte at deres talespråk er en landsgyldig standard som står i motsetning til mangfoldet av dialekter. På samme måte som fransk er basert på parisisk uttale. Siden dialekter imidlertid har blitt oppvurdert i Norge, mener andre oslofolk at språket i Oslo, som heller ikke er ensartet, er en dialekt, eller flere dialekter, på linje med sunnmøring og halling. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på dialektale avvik mellom talemålet i Oslo og normen bokmål. Nord-samisk mangler helt en standardisert form, alle som snakker dette språket, snakker en dialektvariant av det. Nordsamisk er et språk med en forholdsvis kort historie som skriftspråk. Ingen spesiell region innenfor språkområdet har heller fått dominere politisk eller økonomisk. Derfor har det ikke oppstått et grunnlag for et standardspråk. Status. Å bruke en dialekt som fraviker standardspråket kan gi ulik status. Dialektene fra «bunadbygder» i Telemark og Sogn kan gi prestisje i mange kretser. Dette er ikke ukjent i mange språksamfunn. Londonerne synes sære skotske dialekter er morsomme, mens galluper viser at engelskmenn generelt er mest skeptisk til å kjøpe bruktbil av en «scouser» fra Liverpool. En innfødt venetianer snakker gjerne venetiansk med bysbarna for å distansere seg fra innflyttede søritalienere. De samme venetianerne vurderer imidlertid søritalienske dialekter til å ha svært lav verdi. Å endre dialekt. Mange mennesker føler et press for å kvitte seg med en brysom dialekt, kanskje fordi det hefter noe udannet eller komisk ved den. I mange tilfelle er det nok å se til at grammatiske endelser og ordforråd er i samsvar med standardspråket, mens man fortsatt kan bruke intonasjon og lyder fra sin opprinnelige dialekt. Andre går lengre, slik som noen engelskmenn som går på kurs i «received pronunciation». Der øver de på intonasjon og lyder, slik at de skal lære seg en «perfekt uttale». I Sveits finnes en interessant variasjon; her tilbys det kurs i sveitsisk dialektuttale. For en tilflytter fra Tyskland vil kunnskaper i sveitsertysk være en døråpner både sosialt og jobbmessig. Standardspråk. Alle språk manglet i utgangspunktet et standardspråk, de levde kun i form av sine ulike dialekter. Før eller siden utviklet det seg imidlertid et standardspråk, en uttale og en grammatikk som ble ansett som normgivende og «riktig». Det er ofte tilfeldig hvor i et språks geografiske utbredelsesområde et standardspråk kunne oppstå. Flere standardspråk. I noen språksamfunn finnes det flere standardiseringer. Kvalitetskriterier. Når en dialekt tas i bruk som standardspråk, er det ingen objektive språkvitenskapelige kriterier som gjør den «bedre» enn de andre dialektene. Som regel er det politisk eller økonomisk makt som gjør at en spesiell dialekt begynner å bli ansett som «riktig». Språk eller dialekt? Når blir forskjellene mellom dialektene så store at man må begynne å snakke om ulike språk? Ideelt sett går grensen ved forståelse. Dersom man registrerer forskjeller i språket, men likevel forstår hva som blir sagt, er det snakk om dialektforskjeller. Dersom man ikke forstår hva som blir sagt, snakker vi om to ulike språk. Dette er en hovedregel, men i praksis er det ikke så enkelt. Blant annet finnes det mange innbyrdes forståelige språk, slik som svensk, dansk og norsk. Disse skilles ved historiske skiller. Historisk baserte skiller. Nordmenn forstår stort sett svensk, og svenskene forstår til en viss grad norsk. Satt på spissen skulle da norsk og svensk være dialekter av hverandres språk. Her kommer det inn at nordmenn og svensker har brukt ulikt skriftsspråk i bortimot tusen år, og det finnes til og med ulike bokstaver i alfabetene. Det finnes parallelle situasjoner for eksempel mellom tsjekkisk og slovakisk, og til dels mellom spansk og portugisisk. Felles skriftsystem. Kinesisk er et spesielt tilfelle. Han-kineserne bruker ikke ett språk, men en lang rekke innbyrdes uforståelige men beslektede språk. Mandarin, nå kalt putonghua, er standardspråket, mens kantonesisk og andre språk også snakkes av titalls millioner. Skriftspråket er derimot ikke knyttet direkte til lydene, men fungerer som en avansert form for symbolskrift. Dermed kan kineserne lese hverandres skrift uten problemer, og kjempelandets mange språkforskjeller utviskes. Glidende overgang. Av og til ser man at nederlandsk og tysk feilaktig blir omtalt som dialekter av hverandres språk. Standardisert nederlandsk og standardisert tysk er imidlertid ikke innbyrdes forståelig, selv om de står hverandre nær. Imidlertid kan en bruker av en nederlandsk grensedialekt ganske lett forstå sin tyske dialektbrukernabo på andre sida av grensa. Her snakker vi om en glidende overgang. Ettersom dialekter brukes mindre både i Nederland og Tyskland, går utviklingen mot et skarpere språkskille ved den tysk-nederlandske grensen. På samme måte glir portugisisk inn i galisisk, galisisk inn i spansk, spansk inn i katalansk, katalansk inn i oksitansk og oksitansk inn i norditalienske dialekter. Politisk betingede situasjoner. I mange tilfeller er det politiske hensyn som avgjør om man snakker om en dialektforskjell eller en språkforskjell. Prestisjefylt statsspråk. Innen et språk som italiensk blir det omvendt. En lang rekke av dialektene i Italia er helt uforståelige for brukere av standard-italiensk. Mange av dialektene har en fortid som egne skriftspråk, slik som venetiansk, men disse skriftspråkene har blitt fortrengt av standard-italiensk. Andre har tradisjoner innen sang og populærkultur, slik som napoletansk. Aktivister som arbeider for bevaring av disse dialektene kaller dem egne språk, mens staten og samfunnet omtaler dem som dialekter. Dermed oppstår det en definisjonsstrid. Del av et verdensspråk. De franske dialektene i Québec i Canada, kan være vanskelig å forstå for franskmenn, siden det er 250 år siden Canada opphørte å være en fransk koloni. Likevel omtaler aldri fransk-kanadierene dette som et eget språk. Siden fransk oppfattes som truet av engelsk i Canada, og fordi fransk historisk har hatt lav status i Canada, understreker fransk-kanadierne at de er del av noen større, nemlig det konkurrerende, prestisjetunge verdensspråket fransk. En lignende situasjon finnes i Belgia. De fransktalende vallonerne i Sør-Belgia omtaler alltid det nederlandske språket i Flandern i Nord-Belgia som «flamsk». De nederlandsktalende flamlenderne velger imidlertid å understreke den språklige samhørigheten med Nederland, og sier de snakker nederlandsk. Tidligere framholdt vallonerne at deres språk var et kulturspråk, mens flamsk kun var en samling dialekter uten felles skriftkultur. Som et motsvar setter flamlenderne sin ære i å bruke et korrekt nederlandsk i offisielle situasjoner. Det er til dels store dialektforskjeller innen de nederlandsktalende områdene i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike, men den politiske grensa mellom Belgia og Nederland er ikke en skarp dialektgrense. Distanse fra et større språk. I det tyske språkområdet finnes det svært store forskjeller, og svært mange ulike dialekter. Språket i Luxembourg anses av tyske språkforskere som en tysk dialekt, nært i slekt med dialektene umiddelbart over grensa. Luxemburgerne selv ønsker imidlertid å distansere seg fra tyskerne, og har dermed erklært dialekten som et eget språk. Det samme gjelder i Alsace, hvor den opprinnelige tyske dialekten nå defineres som et eget språk av anti-tyske språkbrukere. Interessant nok er situasjonen helt omvendt i Sør-Tirol i Italia. Her snakkes det en tysk dialekt som er helt uforståelig for en berliner, men fullstendig forståelig for naboene over grensa i Østerrike. Imidlertid ble sørtirolerne helt ufrivillig italienere etter første verdenskrig, og understreker dermed sin språklige og kulturelle tilknytning til Østerrike. Dialektene i Sør-Tirol står fjernere fra standardisert tysk enn luxemburgsk. I Norge er det mange i den finsktalende minoriteten som ønsker at kvensk skal bli regnet som et eget språk. Kvensk og finsk er fullstendig gjensidig forståelig, men av historiske og sosiale årsaker ønsker man ikke å bli knyttet for nært opp til Finland. Politisk og språklig skilsmisse. I tilfellet serbokroatisk har man noe lignende. Under Jugoslavia-tida ønsket man å understreke likhetene mellom språkene, og definerte serbisk som serbokroatisk skrevet med kyrilliske bokstaver, og kroatisk som serbokroatisk skrevet med latinske bokstaver. Nå ønsker imidlertid begge gruppene å distansere seg, og definerer språkene som distinkt og ulike hverandre. Bruken av ordet. Ordet dialekt brukes som et vitenskapelig ord i de fleste språk for det omtalte språklige fenomenet. Imidlertid forstås ordet ofte annerledes av folk flest i mange språksamfunn. En dialekt er i manges munn et språk uten skriftkultur eller uten status. Således omtaler spansktalende latin-amerikanere urfolksspråkene i sine land som «dialekter», fordi de ikke er «bra» nok til å omtales som språk. En regional språklig variasjon vil de derimot omtale som en «accento», en aksent. Derimot blir begrepet dialekt oftest brukt riktig (dvs. i følge den vitenskapelige definisjonen) på språk som tysk og italiensk. Pave. Paven er biskop av Roma og er i egenskap av dette både leder av Den katolske kirke og monark i Vatikanstaten. Ordet "pave" kommer fra latin "papa", som betyr «far». Det ble opprinnelig brukt som tiltaleform til alle prester i øst, men var forbeholdt biskoper i vest. Fra det 4. århundre har det vært en tittel brukt av biskopen av Roma. Teologisk hjemmelsgrunnlag. Katolikkene anerkjenner paven som etterfølger av Peter, som i henhold til "Bibelen" ble navngitt av Jesus som kirkens «hyrde» og «klippe». Peter selv bar aldri tittelen «pave» som ble innført lenge senere, men katolikkene anerkjenner ham uansett som den første pave. Paveembetet regnes av Den katolske kirke for å være innstiftet av Jesus Kristus, som utnevnte Peter til overhode for kirken. Paven omtales derfor også som Successor Petri ("Peters etterfølger"). Andre titler som brukes er den opprinnelig hedenske tittelen Pontifex Maximus ("høyeste brobygger"), Servus Servorum Dei ("Guds tjeneres tjener") og Vicarius Iesu Christi ("Jesu Kristi vikar"). Paven omtales og tiltales offisielt som "Den Hellige Far", med tiltaleformen "Hellighet". Den katolske kirke mener at pavedømmet kan bevitnes ut fra Det nye testamente, mens de protestantiske kirkesamfunn viser til at Bibelen ikke sier noe om dette gjelder andre enn Peter selv. Historikk. Som biskop av Roma inntok paven ingen særstilling i kristenheten før på 700-tallet. Så langt hadde han søkt verdslig beskyttelse hos den romerske keiseren i Konstantinopel/Bysants. Første juledag i 800 oppstod «Vest-Roma», da pave Leo III kronet Karl den store til keiser i Peterskirken. Keiserlig beskyttelse betød keiserlig kontroll over kirken, men på 1000-tallet tok pave Gregor VII (1073–1085) til orde for kirkens frigjøring fra verdslig innblanding. Her gjorde investitur-striden mest av seg, om hvem som skulle utnevne biskopene. Den pavelige domstol ble også brukt mye av lokale fyrster som voldgiftsdomstol, fordi den var hevet over nasjonale hensyn. Korstogene kunne ikke funnet sted uten kirkens lederskap, og de medførte en styrking av pavens autoritet. Bare pavemakten kunne sette i gang så store militære operasjoner og virke samlende på så mange folkeslag i Europa. Etter 1300 mistet pavedømmet mye makt til fyrstene og til kirkemøter kalt konsiler. I tillegg kom splittelsen av kirken, mellom de to pavene i Rom og Avignon. Pavene i Avignon. Det har i perioder vært paver både i Roma og Avignon. Klemens V valgte i 1309 å bosette seg i Avignon. I 1348 solgte grevinne Jeanne av Provence byen til pave Klemens VI for 80 000 gullgylden. Selv om byen etter at Gregor XI flyttet til Roma i 1377 var sete for flere motpaver tilhørte den Den Hellige Stol fram til 1791, da den ble innlemmet i Frankrike. Da Kirkestaten og de tilhørende pavelige biland ble restituert under Wienerkongressen i 1815, var Avignon blant unntakene – sammen med det omliggende Venaissin forble områder på franske hender. Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til 1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annet Francesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienske humanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å på pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemlig Katarina av Siena og den svenske Birgitta av Vadstena. Pavens avreise til Roma i 1377 utløste det store vestlige skisma. To motpaver, Klemens (VII) og Benedikt (XIII) hadde tilhold i byen inntil 1408, da Benedikt flyktet til Aragon. Nøklene. Peters nøkler blir ofte brukt som symbol på paveembetet, i pavenes våpen og i Vatikanstatens våpen. Vatikanstatens riksvåpen med Peters nøkler og pavekronen. Nåværende pave. Den nåværende paven er Benedikt XVI, som ble valgt i en alder av 78 år i 2005. Telegrafist. En skipsradiotelegrafist som sender nødsignalet med morsenøkkel. En telegrafist er en person som er utdannet i telegrafi samt bl.a. bruk og vedlikehold av radiosendere og radiomottakere. Historie. Telegrafien har sin opprinnelse på landlinjer, men har de siste 100 år stort sett vært brukt i trådløst samband. Sjømannsskolen i Oslo opprettet en egen linje for utdanning av skipsradiotelegrafister i 1917. Jernbaneskolen har også utdannet egne telegrafister. Norsk Radiotelegrafist Forening gikk i 1936 inn i LO og Norsk Sjømannsforbund med 316 telegrafister som medlemmer. Alle skipsradiotelegrafister ble i 1947 igjen radiooffiserer, slik de hadde vært det i radiotelegrafiens barndom. Yrket som radiooffiser til sjøs hadde sin gullalder fra ca. 1940 til ca. 1980. Den sivile utdanningen av telegrafister i Norge opphørte omkring 1990. Utdanning. Telegrafistutdanningen foregikk på radioskoler og var i Norge på 1980-tallet en studieretning i fiskeri- og sjøfartsfag med ett-årig studium for elever med gymnas og ellers to-årig. Distinksjoner. En telegrafist kaltes ofte «gnist» etter bransjeemblemet på uniformsermet og epaulettene som var en gnist med tre lyn mot venstre og tre mot høyre. Radiotelegrafister i handelsflåten startet med en stripe. For hvert 5. års tjeneste i stillingen fikk de en stripe mer inntil de hadde maksimalt tre striper. Noen rederier hadde andre, avvikende regler. Sitron. Sitron ("Citrus limon") er den sureste av sitrusfruktene. Den er gul og eggeformet og har et strukturert skall. Opprinnelse. To sitroner, én hel og én delt i to Sitronen stammer fra Nord-India og har vært dyrket i både Lilleasia og Kina i flere tusen år. Sitron er en sitrusfrukt og tilhører rutefamilien. I dag dyrkes sitroner i stor grad i landene rundt Middelhavet og i California. Sitrontreet blir 3-6 meter høyt, har kraftige torner, men store blomster med hvite kronblader, som er lyserøde på utsiden. Treet blomstrer året rundt og står derfor både med blomster og modne frukter på en gang. Fruktene er gule og eggeformede med et tykt, læraktig skall og lysegult fruktkjøtt med en meget syrlig smak, som egner seg godt til matlaging, det utvinnes sitronsyre fra frukten som brukes i mat. Skall av en art er egnet til sukat. Produksjon. Kart som viser de største produksjonsområdene for sitron og lime, 2005. India er verdens største produsent av sitroner/lime (16 %), etterfulgt av Mexico (14,5 %) og Argentina (10 %). Bruksområde. På grunn av det høye innholdet av sitronsyre er det få som orker å spise sitronen naturell, men den er hyppig brukt som smakstilsetning i en stor variasjon av ulike retter. Sitron kan skjæres i skiver, båter og biter, eller skrelles. Du kan også presse sitronsaften, eller raspe skallet.Fruktsaften gir syrlighet til maten, mens skallet gir en kraftig sitronaroma og bitter smak. Hvis man presser litt sitronjuice over dampede grønnsaker, beholder de den friske fargen lengre og fremheve smaken. Sitron forhindrer at rå frukt og grønt blir brune i fargen etter oppkutting, slik som på for eksempel epler og avokado. Oppbevaring. Sitroner og blomster på sitrontre Sitronen har lang holdbarhetstid og oppbevares best ved 8-12 ºC, men trenger ikke å oppbevares i kjøleskap. Sitron er tilgjengelig hele året. Den skal ha klart gult skall. Skallet kan være tynt med svak struktur eller tykt med mer kraftig struktur. Velg sitroner som har tynt skall og som er relativt tunge i forhold til størrelsen, de har mest fruktjuice. Næringsinnhold. Sitronen inneholder mye C-vitamin og den kraftige antioksidanten limonin. Medisinske egenskaper. Sitron har blitt brukt i medisiner i årtusener. Den er sterkt bakteriedrepende. Sitron brukes blant annet til behandling av munnsår. Buddhisme. Sitronen er én av, ved siden av fersken og granateple, de tre hellige frukter, ifølge buddhismen. Den har trolig fått denne statusen pga. dens medisinske bruksområder. Britisk pund. Britiske pund (offisielt navn: Pound sterling) er offisiell valuta i Storbritannia og kronbesittelser. Et pund er delt opp i 100 pence. På folkemunne blir pund ofte kalt for "quid". Navnet, tegn og koder. Valutakoden er GBP og symbolet som blir brukt er £, som står foran summen, eks. £ 10. I sammenhenger der det blir nødvendig å skille valutaen fra andre valuta med samme navn blir det offisielle navnet, pound sterling brukt i stedet for bare "pund", som er vanlig i lokale sammenhenger. ISO 4317 koden GBP er en forkortelse for Great Britain Pound. Aksjerpriser blir ofte listet opp i Pence sterling. Når dette er tilfelle blir kodene GBX eller GBp brukt. Av og til blir forkortelsen UKP brukt, men dette er feil. Kronbesittelser bruker ofte sine egne, dog ikke ISO-registrerte koder hvis de vil vise valutaens særegenhet. Pundtegnet, opprinnelig «₤» med to overstreker, senere «£» med bare en, stammer fra bokstaven «L» fra forkortelsen LSD – librae, solidi, denarii – brukt om pund, shilling og pence fra det originale duodesimaliserte valutasystemet (brukt før 1971). Libra var den grunnleggende Romerske enheten for vekt. Ordet "libra" kommer fra det latinske ordet for vekt eller likevekt. Opprinnelig var £ 1 det samme som et pund (vekt) i Sterlingsølv, derav det navnet "pund sterling". Før sterling. Under den angelsaksiske tiden ble små sølvmynter kalt «sceats» brukt i handel. Disse var påvirket av frisiske mynter og veide ca. 1,3 gram. Kongen Offa av Mercia (ca 790 e. kr.) introduserte en sølvmynt som veide rundt 1,5 gram. 240 av disse ble laget av et mål for sølv kalt «Tower pound», som tilsvarte ca 373,9 gram. I 1526 ble standarden forandret til Troy pound som tilsvarer 373,242 g. Sterling. Som valutaenhet kommer ordet "pund" fra verdien av et pund (masse) fint sølv kjent som sterlingsølv. Sterling (med penny som valutaenhet i stedet for pund) ble først introdusert som engelsk valuta av kong Henrik II i 1158, selv om "navnet" sterling ikke ble vanlig før senere. Ordet "sterling" kommer fra det gamle franske ordet "esterlin" som ble oversatt til "stiere" i gammel engelsk. Egentlig ble ordet sterling brukt om en sølvpenny som var verdt 1/240 av et pund. Opprinnelig hadde en slik sølvpenny litt mindre kjøpekraft en et moderne pund, altså blir nå pund brukt som den vanlige valutaenheten i stedet, som følge av inflasjon. Sterling-"pundet", etablert mellom 1560-61 av Elisabeth I og hennes rådgivere, blant dem da særlig Sir Thomas Gresham, brakte ro til det finansielle kaoset i Tudor England som var forårsaket av inflasjonen mellom 1543-51. Det var den såkalte "store degraderingen" av myntpregingen, som hadde ført til inflasjonen. I henhold til den franske historikeren Fernand Braudel hadde en penny i 1551 sunket ned til 1/3 sølv i forhold til tidligere innhold. Pund Kypriotisk pund. Kypriotiske pund var valutaen på Kypros fra 1879 til 2008. 1 kypriotisk pund = 100 cent. Valutakoden er CYP. I den nordlige tyrkiske delen av Kypros brukes valutaen tyrkiske lire. Kypriotiske pund ble erstattet av euro den 1. januar 2008, i forholdet 0,585274 kypriotiske pund = €1. Pund Kypriotiske Egyptisk pund. Egyptiske pund er valutaen i Egypt. 1 egyptisk pund = 100 piastre. Valutakoden er EGP. Vanligste valører er 25 piastre, 50 piastre, 1, 5, 10, 20, 50 og 100 pund. Alt i sedler. Syrisk pund. Syriske pund er valutaen i Syria. Valutakoden er SYP. Den norske 20-kronermynten og den syriske 10-poundmynten er så like i vekt og fasong, at maskiner ikke klarer å se forskjell på dem. I 2005 ble en mann dømt til 30 dagers fengsel for å ha brukt en syrisk 10er (omlag 1,07 NOK) i en brusautomat. Australsk dollar. Australsk dollar er valutaen i Australia. Valutakoden er AUD. En dollar deles opp i 100 cent. Australia var i 1988 det første landet til å innføre polymersedler, og i dag er alle australske sedler laget av polymer. Barbadisk dollar. Barbadisk dollar er valutaen i Barbados. Valutakoden er BBD. Barbadisk dollar har en fast vekslingskurs opp i mot amerikansk dollar slik at 2 barbadisk dollar = 1 amerikansk dollar. Denne kursen ble vedtatt 5. juli 1975. Bahamansk dollar. Bahamansk dollar er valutaen på Bahamas. Valutakoden er BSD. Den bahamanske dollaren har en fast vekslingskurs opp i mot amerikansk dollar, slik at 1 bahamansk dollar = 1 amerikansk dollar. Tsar. Tsar (russisk: царь, bulgarsk, serbisk og ukrainsk: цар) (femininum: tsaritsa – russisk: царица) er et slavisk ord med bulgarsk opprinnelse brukt for å betegne enkelte herskere. Den første som brukte tittelen var Simeon I av Bulgaria. For å oppnå tittelen, måtte tsaren få medhold fra en annen keiser eller fra høyeste geistlige hold, paven. Til tider kan tittelen bli brukt til å betegne andre, ikke-kristne herskere. I Russland og Bulgaria ble betydningen av det kristne aspektet med tilknytning til stillingen som tsar mer eller mindre utvisket med tiden, og rundt det 19. århundre var tittelen mer eller mindre på lik linje kongetittelen. Ordets opprinnelse. I den europeiske middelalderen betydde tittelen rett og slett keiser. Tsar tilsvarer det tyske "Kaiser" (keiser). Uttalen av dette ordet tilsvarer den klassisk-latinske uttalen av Caesar. Vel å merke er ordet tsar kort for «tsesar» (bulgarsk: "cěsar' "). Herskeren av det første riket som tok i bruk tittelen, Bulgaria, kan sies å ha tatt tittelen for å få samme rang som en romersk keiser. Bulgaria. I Bulgaria ble tittelen tsar først tatt i bruk av Simeon I etter seieren over det bysantinske rike i år 913. Tittelen ble brukt av alle av Simeon Is etterfølgere helt frem til Bulgaria kom under osmansk styre i 1396. Da landet ble fritt igjen fra osmanerne i 1878, tok den første monarken, Alexander I i bruk tittelen knaiz. Men da full uavhengighet ble offisielt kunngjort av hans etterfølger Ferdinand i 1908, ble tittelen skiftet tilbake til tsar. Ferdinand selv og senere hans etterfølger Boris III brukte tittelen frem til Bulgaria ble republikk i 1946. Serbia. Også i Serbia var tittelen tsar brukt, men kun av to monarker, Stefan Uroš IV Dušan og Stefan Uroš V. Tidligere serbiske monarker hadde brukt tittelen "Kralj" / Краљ (Konge) siden 1077, en tittel som ble gitt av paven under en tidlig union med den vestlige kirken. I 1345 begynte Stefan Uroš IV Dušan å kalle seg selv «Keiser av serbere og grekere», og ble kronet til denne tittelen i Skopje i påsken (16. april) 1346 av den nyopprettede serbiske patriarken, sammen med den bulgarske patriarken og den erkebiskopen av Ohrid. Samtidig fikk han sin kone, Helena av Bulgaria kronet keiserinne og gav sin sønn kongemakt. Da Dušan døde i 1355, ble sønnen, Stefan Uroš V den neste «keiseren av serbere og grekere». Russland. I Russland var tittelen brukt av herskerne av det keiserlige Russland fra 1546 til 1917. Den ble først tatt av Ivan IV som symbol for en endring i det russiske monarkiet. I 1721 tok Peter den Store tittelen imperator, som kom til å bli brukt vekslende med tittelen tsar. Den siste tsar var Nikolaj II, som abdiserte under februarrevolusjonen. Til tross for abdikasjonen, ble han og hans familie henrettet av bolsjevikene den 17. juli 1918. Dansk krone. Danske kroner (forkortes kr eller DKK) er valutaen i Danmark. 1 dansk krone deles i 100 øre. ISO 4217-koden for valutaen er "DKK", men det er vanligere å referere til valutaen med forkortelsen "kr" eller bare symbolet «,-». «"Krone"» er også navnet på myntenhetene i flere nordiske land, blant annet i Norge, Sverige ("«krona»") og Island ("«króna»"). Historie. Kroner og ører ble innført ved en lov av 1873, og tatt i bruk 1. januar 1875. De avløste Rigsbankdaleren, og 1 daler ble da verdsatt til 2 kroner, 1 mark til 33 1/3 øre og 1 skilling til 2 øre. Samtidig ble den Skandinaviske myntunion innført, en union som bestod frem til første verdenskrig. Mynter. Danske gyldige mynter finnes i følgende valører: 50-øre, 1 kr, 2 kr, 5 kr, 10 kr, 20-kr. Til spesielle anledninger er det utstedt gyldige mynter i andre valører, som 50 kr, 100 kr, 200 kr, 500 kr og 1000 kr. Utover de gyldige finnes det som samleobjekt for myntsamlere mynter i følgende valører: 1 øre, 2 øre, 5 øre, 10 øre,25-øre og ½ kr. Sedler. Danske gyldige pengesedler finnes i følgende valører: 50 kr, 100 kr, 200 kr, 500 kr, 1000 kr. Utover de gyldige finnes det som samleobjekt for myntsamlere sedler i følgende valører: 1 kr, 5 kr, 10 kr, 20 kr. Kroner Danske Svensk krone. Svensk krone (forkortes kr eller SEK) er valutaen i Sverige. 1 svensk krone deles i 100 øre. På svensk kalles valutaen "Svensk krona" og "öre". ISO 4217-koden for valutaen er "SEK", men det er vanligere å referere til valutaen med forkortelsen "kr" eller bare symbolet «:-». «"Krone"» er også navnet på myntenhetene i flere nordiske land, blant annet i Norge, Danmark og Island ("«króna»"). Kronen er opprinnelig ikke svensk, da Danmark (og dermed også Færøyene, Island og Grønland) og Sverige i 1873 ble enige om å erstatte sine gamle valutaer med en felles valuta. I løpet av 1875 ble også Norge med i valutaunionen. Siden 1995 har Sverige vært medlem i EU, men har etter en folkeavstemning i 2003 avstått fra å erstatte den svenske kronen med euro. Myntpreging. "Kronan" gis ut av Sveriges Riksbank som ble etablert i 1668 og har hovedkontor i Stockholm. Historie. "Kronan" ble innført i 1873 med etableringen av den Skandinaviske myntunion og erstattet riksdalern. Sverige, Danmark og Norge hadde da samme verdi på sine kroner og var gyldige betalingsmidler i alle tre land. Myntunionen opphørte i 1914, men Sverige, Island, Norge og Danmark benytter fortsatt kroner som sin valuta. "Kronan" hadde fram til 1992 fast vekslingskurs mot en kurv av utenlandske valutaer, men i forbindelse med en økonomisk krise som svekket tilliten til den svenske kronen måtte svenske myndigheter oppgi fastkursmålet. Kronens frislipp førte til en kortsiktig svekkelse av den svenske kronen på omtrent 30%. Siden etableringen av euro (EUR) i januar 1999 har vekslingskursen mellom SEK og EUR vært relativt stabil. Notasjon. I det daglige forkortes valutaen vanligvis til ”kr”, men i formelle og internasjonale sammenhenger er "SEK" den etablerte forkortelsen. Sporadisk benyttes også benevnelsen "Skr". For hele tusentall eller milliontall er forkortelsene kSEK och MSEK (for kilo- respektive mega-) relativt vanlig. Forkortelsene "tkr", "kkr", "Mkr", "mnkr" og "mdkr" brukes også, og står for "tusen", "millioner" respektive "milliarder kroner". 50-øringen. Med virkning fra 1. oktober 2010 ble 50-øringen ugyldig som betalingsmiddel etter vedtak i Riksdagen året før. Dette hadde bakgrunn i myntens lave verdi. Selv om 50-øringen forsvant som betalingsmiddel, vil 100 øre fortsatt tilsvare 1 krone. Ved ørebeløp mellom 1 og 49 øre vil man ved kontantbetaling runde ned til hel krone, og tilsvarende ved ørebeløp mellom 50 og 99 øre runde opp til nærmeste hele krone. Enkrone. Den sølvfargede enkronen har blitt preget nesten uten forandringer siden 1830, dog ikke hvert eneste år. Siste år kronen ikke ble preget var i 2006. Tabellen viser de små forandringer som her skjedd. Fra 15. januar og resten av 2009 kommer de enkroner som gis ut å ha en annen utformning på baksiden for å markere at det i 2009 er 200 år siden Finland ble adskilt fra Sverige i etterdønningene etter Finskekrigen i 1809. Baksiden er designet av Annie Winblad Jakubowski og skal symbolsk forestille havet som forbindelse mellom Sverige og Finland. Et sitat går rundt myntens øvre kant og omringer havet. Sitatet er hentet fra Anton Rosells bok "Studentbesöket i Finland 1857" og lyder "DEN UNDERBARA SAGAN OM ETT LAND PÅ ANDRA SIDAN HAFVET" Forsiden er den samme, formgitt av Ernst Nordin, og har som motiv kong Carl XVI Gustafs portrett i profil. Tokronen. Tokronersmynt har blitt preget siden innføringen av kronen, første gang i 1876. Siste år i 1971. Alle tokronersmynter er fortsatt gyldige betalingsmiddel. På forsiden til siste utgave er det motiv av landets daværende konge, Gustaf VI Adolf. På baksiden det svenske riksvåpen. Tokronenen inneholdt sølv fram til 1968. Sølvverdien er minst 20 kroner, og enda høyere for mynter preget før 1942. Av den grunn har mange mynter blitt smeltet om, for det meste i utlandet. Tokroner er gyldig som betalingsmiddel for at forbudet mot omsmelting fortsatt skal gjelde. Nye sedler. I senere tid har 50-, 100-, 500- samt 1000-lappen fått ett foliebånd med hologram for å gjøre de vanskeligere å forfalske. De gamle 100- og 500-lappene uten foliebånd er ikke lengre gyldig som betalingsmiddel. Eldre 50- og 1000-lapper uten foliebånd fortsatt gyldige betalingsmiddel. Den gamle sølvfargede 50-øringen ble ugyldig den 1. januar 2006, men kunne løses inn i bank eller Svensk Kassaservice frem til 28. april 2006. Eksterne lenker. Krone Islandsk krone. Islandske kroner ("Isl." króna, "pl." krónur) er valutaen på Island. 1 islandsk krone deles i 100 aurar. ISO 4217-koden for valutaen er "ISK". Mynter. Mynter finnes i størrelsene: 100 kr, 50 kr, 10 kr, 5 kr og 1 kr. Sedler. Pengesedler finnes i størrelsene: 5 000 kr, 2 000 kr, 1 000 kr og 500 kr. Estlandsk krone. Kroon (flert. "kroonid") Estlandske kroner var valutaen i Estland. 1 kroon = 100 sent. Valutakoden er EEK. Estlandske kroner ble første gang innført i 1928, da den tok over som myntenhet etter estlandske mark (innført 1921). Da Estland ble innlemmet i Sovjetunionen ble estlandske kroner avskaffet til fordel for sovjetiske rubler. I juni 1992 ble rublene avskaffet og den estlandske kronen gjeninnført. Kroon ble bundet til tyske mark den 20. juni 1992, og deretter til euro den 1. januar 1999. Den 28. juni 2004 ble kursen satt til 1 euro = 15,64660 estlandske kroner. Estlandske kroner ble erstattet av euro 1. januar 2011. Norsk krone. Norsk krone (forkortes kr eller NOK) er valutaen i Norge. 1 norsk krone deles i 100 øre. ISO 4217-koden for valutaen er "NOK", men det er vanligere å referere til valutaen med forkortelsen "kr" eller bare symbolet «,-». Den norske kronen er i henhold til sentralbankloven tvungen betalingsenhet i Norge, og har vært landets offisielle valuta siden den erstattet daler og skilling i 1875. «"Krone"» er også navnet på myntenhetene i flere nordiske land, blant annet i Danmark, Sverige ("«krona»") og Island ("«króna»"). Historie. a> grunnet manglende tilgang på råvarer til mynt. Den norske kronen ble introdusert i 1875, og erstattet speciedaleren til en rate på fire kroner pr. speciedaler. Innføringen av kronen brakte Norge inn i Den skandinaviske myntunionen som ble etablert to år tidligere, i 1873. Denne unionen ble oppløst i 1914, men på tross av dette valgte både Norge, Danmark og Sverige å beholde navnene på sine respektive; og nå separate valutaer. Innenfor myntunionen hadde den norske kronen en gullstandard på 2 480 kroner mot ett kilo rent gull. Denne standarden ble gjeninnført mellom 1916 og 1920, og igjen mellom 1928 og 1931. I 1931 ble kronen i stedet knyttet til det britiske pundet med en rate på 19,9 kroner pr. pund. I 1939 ble kronen knyttet til den amerikanske dollaren med en rate på 4,4 kroner pr. dollar. Under nazistenes okkupasjon av Norge under andre verdenskrig ble kronen knyttet opp mot den tyske riksmarken med en rate på 1 krone pr. 0,6 riksmark, og noe senere med en rate på 1 NOK = 0,57 RIM. Etter krigen ble kronen igjen knyttet opp mot det britiske pundet og den amerikanske dollaren. I 1992 valgte Norges Bank å gå bort fra de faste vekslingskursene, og gikk over til flytende markedsregulerte kurser. Dette er også måten Norges Bank forfekter vekslingskursen i dag. Mynter. Kronemynter ble satt i sirkulasjon i 1875, i valørene 10 og 50 øre, samt 1 og 10 kroner. De første myntene var også preget med skilling-valører, henholdsvis 3, 15 og 30 skilling og 2 ½ specidaler. Nye valører ble introdusert mellom 1875 og 1878: 1, 2, 5 10, 25 og 50 øre, og 1, 2 og 10 kroner. 1, 2 og 5-ørene ble slått i bronse, 10, 25 og 50-ørene, samt 1 og 2-kronene i sølv, og 10, og senere 20-kronene i gull. Den siste gullmynten ble slått i 1910, og sølvmyntene ble erstattet med koppernikkel i 1920. Mellom 1917 og 1921 ble bronsemyntene slått i jern. 2-kronemynten ble avviklet i 1917. Under tyskernes okkupasjon av Norge ble sink brukt i stedet for koppernikkel, samtidig som man avviklet 1-kronemynten. I 1963 ble 5-kronemynten introdusert. Produksjon av 1 og 2-øremynter ble avsluttet i 1972. Året etter ble størrelsen på 5-øremynten redusert, og produksjonen av mynten ble avviklet i 1982, sammen med 25-øremynten. 10-kronemynter ble satt i produksjon i 1983, og i 1992 ble den siste 10-øremynten produsert. Mellom 1994 og 1998 ble dagens myntserie innført, bestående av 50 øre, og 1, 5, 10 og 20 kroner. Sedler. I 1887 introduserte Norges Bank 5, 10, 50, 100, 500 og 1000-kronsersedler. I 1917 ble det også introdusert 1-kronesedler, og mellom 1918 og 1922 også 2-kronersedler. På grunn av mangelfull tilgang på råvarer til mynt var dette også tilfelle mellom 1940 og 1950. I 1963 ble 5-kronerseddelen erstattet med en 5-kronermynt, og det samme gjaldt 10-kronerseddelen i 1984. 200-kronerseddelen ble introdusert i 1994. Grønn, utgitt 20. januar 1997. Portrett av Peter Christen Asbjørnsen. Rød, utgitt 15. september 1997. Portrett av Kirsten Flagstad. Blå, utgitt i 1994. Portrett av Kristian Birkeland. Orange, utgitt 7. juni 1999. Portrett av Sigrid Undset. Lilla, utgitt 19. juni 2001. Portrett av Edvard Munch. Historiske mynter og sedler. Følgende mynter og pengesedler, med unntak av gull- sølv- og minnemynter, har vært i bruk i Norge siden 1875. Bare 1-kronen har hatt betydelig overlapp mellom sedler og mynter, nærmere bestemt 1917-25 og 1940-50. For ytterligere detaljer om de enkelte mynter og sedler, se artiklene om norske mynter og norske pengesedler. Eksterne lenker. N 518. Begivenheter. Justin I blir keiser i Østromerriket. Japansk yen. Yen, av japansk "en" eller "yen" (skrevet på kanji: 円 eller 圓) er den japanske valutaenheten. Navnet betyr på japansk "sirkel". Den internasjonale valutabetegnelsen for yen er JPY. Det latinske symbolet er ¥ og det brukes i butikker og som internasjonal betegnelese. Yen ble innført som valuta i Japan i 1871. De offisielle myntenhetene ble da yen (圓), sen (銭) og rin (厘). 1 yen var da 100 sen som igjen ble 1000 rin. I 1954 ble sen og rin tatt ut av omløp for godt. 340. Født. Quintus Aurelius Symmachus Døde. Konstantin II, romersk keiser 335. Født. Gregor av Nyssa, kristen biskop 313. Begivenheter. Kristendommen blir lovlig i Romerriket. 280. Begivenheter. De tre rikers tid kommer til en slutt i Kina. 273. Se også. Det absolutte nullpunkt 272. Født. Keiser Konstantin den store Russisk rubel. Russisk rubel er Russlands valuta. En rubel tilsvarer 100 kopek. Valutakoden er RUB. Rubelen har vært i brukt som valuta i Russland i flere hundre år, og ble også brukt i sovjet-tiden. Etter Sovjetunionens fall ble det innført ulike valutaer i de tidligere sovjetrepublikkene. Sovjetisk rubel ble erstattet av russisk rubel den 24. juli 1993. I flere år var det likeverdige sedler i omløp, med det gamle sovjetiske emblem påtrykket, og med det russiske flagg påtrykket. Etter flere år med høy inflasjon ble (ISO 4217 RUR) i 1998 erstattet av (ISO 4217 RUB) med en innvekslingskurs på 1000:1. Valutakursen for russisk rubel har vært ganske stabil de siste årene (2005-01-03 = 0,2194 NOK per 1 RUB) NY oppdatering: 06.10.2010 100 RUB = 22.41 NOK. Polsk złoty. Złoty (av polsk «"złoto"»: gull; på norsk som regel skrevet zloty) er valutaen i Polen. 1 złoty = 100 groszy. Valutakoden er PLN. Den erstattet den polske marken i april 1924, da Polen vedtok en valutareform for å bøte på hyperinflasjon i etterkant av 1. verdenskrig. Złotyen er en tradisjonell polsk pengeenhet som har vært i bruk siden middelalderen. På begynnelsen av 1990-tallet var inflasjonen i Polen svært stor. Det ble derfor tatt bort fire nuller i valutaen, slik at 10 000 gamle złoty ble 1 ny (nåværende) złoty. Zloty Liberia. Liberia er et land som ligger i den vestlige delen av Afrika, det grenser til Guinea, Elfenbenskysten og Sierra Leone. Landet har i underkant av tre og en halv million innbyggere, fordelt på 111 370 kvadratkilometer, som er noe større enn Bulgaria. Det offisielle språket er engelsk. Navnet til hovedstaden Monrovia kommer fra den Amerikanske presidenten James Monroe, mens landets eget navn betyr "frihetens land" på latin. Liberias historie har vært preget av ettpartistyre, borgerkrig og diktatur, men i 2005 ble Liberias og Afrikas første kvinnelige folkevalgte leder valgt, og Liberia er nå en flerpartirepublikk også de facto. Naturgeografi. Høyeste punkt: Mount Wuteve (1380 m). Klima. Klimaet i Liberia er tropisk. Vintrene er tørre med varme dager og kjølige netter. Fra desember til mars kan den tørre og sandmettede harmattan-vinden blåse fra Sahara. Somrene er regnfulle og fuktige. Noen av Liberias miljøproblemer er avvirkning av den tropiske regnskogen med deravfølgende jorderosjon og redusert biodiversitet samt forurensning av vannet p.g.a. oljeutslipp og utslipp av ubebearbeidet kloakk. Liberia har skrevet under, men ikke ratifisert flere internasjonale miljøavtaler. All elektrisitet produseres fra fossilt brennstoff. Demografi. Befolkningen på ca. 3 millioner består av 16 lokale etniske grupperinger og ulike utenlandske minoriteter. Kpelle-befolkningen i sentrale og vestlige deler av landet er den største etniske gruppen. Amerikansk-liberiere, som nedstammer fra de frigjorte slavene som ankom tidlig i 1821, utgjør ca. 5 % av befolkningen. Det er også et betydelig innslag av libanesere, indere og andre vest-afrikanske etniske grupperinger, som til sammen utgjør en viktig del av Liberias næringsliv. En mindre gruppe hvite (anslått til ca. 18 000 i 1999, antakelig færre i dag) bor i landet. Politiske uroligheter i landet har ført til et betydelig fall i levestandarden. Innvandring fra USA. Landet ble grunnlagt av tidligere amerikanske slaver, som slo seg ned der fra omkring 1820. Grunnlaget for denne immigrasjonen var ideen om en tilbakeføring av frigitte slaver til Afrika. Det ble støttet av amerikanske politikere som foretrakk dette fremfor en likestilling av de tidligere slavene. Amerikanerne hadde kjøpt kyststripen og i 1847 ble Liberia en republikk. Liberia og USA har fremdeles et svært tett samhold og samarbeid. Dette er også grunnlaget for landets navn, som betyr «Fritt land» på latin. Liberia ble selvstendig allerede i 1847 med tidligere guvernør Joseph Jenkins Roberts som første president. Som eneste afrikanske land utenom Etiopia forble Liberia selvstendig under imperialismen på 1800- og tidlig 1900-tall. Den amerikansk støttede innvandringen kan sees på som en særform for kolonialisme, særlig siden innvandrene ikke prøvde å integrere seg. Det ble sosiale problemer mellom «Americans» og lokalbefolkningen, «Natives». «Americans», som stort sett holdt til ved kysten, brakte med seg amerikansk kultur til Liberia, og anså urbefolkningen som primitive. Dette resulterte blant annet i en rekke forsøk fra ameriko-liberiere på å få dominans over urbefolkningen. Denne disputten har preget liberisk historie. Frem til 1980. Ved begynnelse av den amerikanske borgerkrigen bodde omtrent 12.000 afroamerikanere i Liberia. I prinsipp var Liberia Afrikas første moderne demokrati. I praksis derimot var den dominert av en liten elite etter de amerikanske innvaderne helt til 1980. En lengre rekke opprør fra «Natives» ble slått ned. Fra 1877 til 1980 var Liberia en ettpartistat med «Amerikanernes» parti True Whig Party som eneste politisk parti. True Whig Party hadde relativt republikanske grunnprinsipper, men de var også for tvangsarbeid, og de solgte menneskelig arbeidskraft til øya Fernando Po (nåværende Ekvatorial-Guinea) fram til 1930, da Storbritannia og USA gjennomførte en boikott av landet. Imidlertid var Liberia ofte sett på som en stabiliserende faktor i Afrika, og True Whig Party slapp derfor unna med en del. USA, som alltid hadde et nært forhold til Liberia, bygget en havn og en hovedflyplass i Liberia under andre verdenskrig. Militærkupp 1980. True Whig Partis dominans fikk en brå slutt i 1980, da president William R. Tolbert Jr., ble henrettet i sitt herskapshus av opprørere fra den tradisjonelle «Natives»-gruppen, ledet av Samuel Kanyon Doe. Doe ble diktatorisk leder for Liberia, og innførte et regime preget av undertrykkelse og sensur. Han kalte samtlige store partier "sosialistiske" og dermed grunnlovsstridige. De små partiene var den offisielle motstanden for utenomverdenen. I 1985 arrangerte Doe det første valget siden kuppet for å legitimere sitt regime. Ifølge internasjonale observatører tapte han klart til Jackson Doe (ikke i slekt), men etter flere opptellinger avsatte Samuel Doe tellerne og ansatte sine egne, som kom fram til at Samuel Doe vant med 50.9%. Som resultat av et mislykket kupp av Thomas Quiwonkpa ble Jackson Doe, Ellen Johnson Sirleaf og flere andre opposisjonspolitikere som ikke var involvert i kuppet arrestert av Doe. Den første liberiske borgerkrigen 1989-1996. I 1989 begynte imidlertid en borgerkrig drevet av Does dårlige politikk som frembrakte motsetninger mellom de ulike stammesgruppene i landets nord. Charles Taylor gikk inn i Liberia med en relativt beskjeden hær og tok kontroll over norddelen av landet. Han hadde i utgangspunktet suksess, men etter hvert fragmenterte gruppen hans, og særlig Prince Johnson ble hans største fiende. Johnsons gruppe tok livet av Samuel Doe, og Johnson fikk midlertidig kontroll over hovedstaden. Etter hvert ble borgerkrigen så stor at den involverte syv forskjellige fraksjoner, og krigen var minst like mye en etnisk krig som en krig om ressurser og politisk makt. Etter flere mislykkede forsøk til å komme til en våpenhvile fikk grusomhetene en midlertidig stopp i 1996. Under valget i 1997 vant Charles Taylor, sannsynligvis fordi befolkningen regnet med at han var den eneste som kunne få slutt på krigen. Taylors eneste reelle motstander, Johnson-Sierleaf, fikk bare 10% av stemmene. Den andre liberiske borgerkrigen 1999-2003. Charles Taylor lyktes ikke å skape fred, og han fikk etterhvert skylden for handelen med bloddiamanter mot våpen med Sierra Leone. I 1999 oppsto opprørsgruppen Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD) i det nordlige Liberia, støttet av Guinea og liberiske dissidenter som oppholdt seg i landet. Sammen med Movement for Democracy in Liberia, som oppsto senere i sørlige Liberia, tok de i 2003 kontroll over to tredjedeler av landet og beleiret landets hovedstad. Etter mye politisk tautrekking tok Taylor imot et tilbud fra Nigerias statsoverhode om å dra til Nigeria i asyl mot å aldri mer involvere seg i liberisk politikk. Opprørsgruppene signerte en fredsavtale, og det ble satt inn internasjonale fredsbevarende styrker i landet. Veien til en demokratisk stat etter 2003. Mellom 2003 og 2005 ble Liberia styrt av en overgangsregjering. Den 11. oktober 2005 var det valg på ny president. Ingen av kandidatene fikk nok flertall til å vinne, så det ble arrangert omvalg mellom to mest populære kandidatene, Johnson-Sierleaf og George Weah, den kjente fotballspilleren og UNICEF-ambassadøren. Ellen Johnson Sirleaf vant valget, og ble tatt i ed 16. januar 2006 som den første folkevalgte kvinnelige president i Afrika. Sirleaf har gått ut mot dødsstraff og hun spilte en viktig rolle i å få Charles Taylor til Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Administrativ inndeling. Liberia er inndelt i i 15 fylker ("counties"): Bomi, Bong, Gbarpolu, Grand Bassa, Grand Cape Mount, Grand Gedeh, Grand Kru, Lofa, Margibi, Maryland, Montserrado, Nimba, River Cess, River Gee og Sinoe. Næringsliv. Borgerkrig og dårlig innenrikspolitikk har ødelagt mye av Liberias økonomi, spesielt infrastrukturen i og omkring Monrovia. Mange næringslivspersoner har flyktet fra landet, og tatt med seg kapital og teknisk ekspertise. Noen har vendt tilbake, men mange savnes fortsatt. Tidligere har Liberia produsert og eksportert tømmer, gummi, jernmalm og diamanter, samt vært et land med en stor handelsflåte, da man har kunnet registrere sine skip til en lav pris, såkalt bekvemmelighetsflagg. I 2001 ila FN handelssanksjoner mot Liberias diamanteksport, samtidig ble det iverksatt en våpenembargo. Korrupsjon. Transparency International kåret Liberia til verdens mest korrupte stat i sin 2010 rapport. Av brukere av offentlige tjenester hadde 89% opplevd å måtte betale bestikkelser i det siste året. Franz Vranitzky. Franz Vranitzky (født 4. oktober 1937 i Wien) er en østerriksk sosialdemokratisk politiker som var Østerrikes kansler fra 1986 til 1997. Vranitzky ble i 1996 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Mynt. Mynt er en preget skive av metall, som ved lov har en fastsatt økonomisk verdi, slik at den kan brukes som tvangsmessig betalingsmiddel. De første myntene ble preget i en naturlig forekommende legering av sølv og gull som ble kalt elektrum. Det var vekten på mynten som avgjorde verdien av den, myntene hadde en egenverdi. Senere mynter ble preget av rent gull eller sølv. Mynter i dag har ingen egenverdi, men blir satt i sirkulasjon som tvungent betalingsmiddel. Mynter slik vi kjenner dem, ble første gang preget i oldtidsriket Lydia rundt 600 f.Kr. Fritidsinteressen omkring mynter kalles myntsamling eller numismatikk. Universitetet i Wien. Universität Wien er Østerrikes største universitet. Det ble grunnlagt i 1365 av Rudolf IV, og ble kalt Alma Mater Rudolphina. Det er etter universitetet i Prag (nå Praha) det eldste universitetet i det tyskspråklige området. Den nåværende hovedbygningen ble oppført mellom 1877 og 1884 av Heinrich von Ferstel ved Wiener Ringstraße; tidligere lå hovedbygningen ved Ignaz-Seipel-Platz, hvor også den gamle universitetskirken og det østerrikske videnskapsakademiet lå. Siden 1897 ble også kvinner tillatt å følge forelesninger. For tiden har universitetet rundt 63 000 studerende, i mer enn 135 studieretninger. Rektoren er Georg Winckler. "se også: østerrikske universiteter" Eksterne lenker. Wien Heinrich Heine. Heine malt av Moritz Daniel Oppenheim i 1831 Christian Johann Heinrich Heine (født 13. desember 1797, død 17. februar 1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter. Han ble født i en assimilert jødisk familie i Düsseldorf, og det jødiske navnet hans var Chaim Heine. Faren var en handelsmann, som under den franske okkupasjonen og som resultat av opplysningstiden, hadde funnet nye muligheter som åpnet seg for jøder. Da faren gikk konkurs, ble Heinrich Heine sendt til Hamburg, hvor hans rike bankieronkel Salomon Heine oppmuntret ham til en kommersiell karrière. Heine trivdes imidlertid ikke som forretningsmann, og begynte å studere jus ved universitetene i Göttingen, Bonn og Berlin. Imidlertid fant han ut at han var mer interessert i litteratur enn jus, selv om han gjorde ferdig graden sin i 1825. Han konverterte til protestantismen samme år. Like fullt ble hans verker svartelistet av nazistene, siden han var født som jøde. Ett av hans kjente sitat viste seg profetisk: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.» Heine er best kjent for sin lyriske poesi, meget av den ble satt musikk til av liederkomponister som Franz Schubert og Robert Schumann, men også av Edvard Grieg. Elisabeth av Bayern reiste et tempel over Heine ved sin villa på Korfu. Hun mente å være et medium, og at hennes egne, ytterst middelmådige vers ble diktert henne av Heine fra det hinsidige. Verker. Et utvalg av Heines prosa finnes på norsk i "Heinrich Heine: Prosa", Oslo: Dreyer, 1977 ISBN 82-09-01535-4, Eksterne lenker. Heine, Heinrich Heine, Heinrich Heine, Heinrich Heine, Heinrich Heine, Heinrich Henrik av Preussen. Prins Friedrich Heinrich Ludwig av Preussen (født 18. januar 1726 i Berlin, død 3. august 1802 i Rheinsberg) var det 13. barn av kong Fredrik Vilhelm I av Preussen og dennes hustru Sophie Dorothea av Hannover (datter av kong Georg I av Storbritannia). Han var en anerkjent feltherre i syvårskrigen og forberedte som prøyssisk diplomat Preussens territorielle utvidelser på slutten av 1700-tallet. Han ble 25. juni 1752 gift med prinsesse Wilhelmine av Hessen-Kassel. Hans palé i Unter den Linden i Berlin er idag sete for Humboldt-universitetet. Afghansk afghani. Afghani er valutaen i Afghanistan. Den har valutakoden AFN. Før 2003 var koden AFA. Georg I av Storbritannia. Georg Ludwig (engelsk "George Louis") (født i Hannover, død i Osnabrück) var fra 1698 hertug av Braunschweig-Lüneburg (Hannover) og dermed kurfyrste av det tysk-romerske rike og fra 1714 konge av Storbritannia og Irland. Da den britiske dronning Anne døde i 1714 var det bestemt at den nærmeste protestantiske arvingen skulle arve tronen; for å hindre en ny katolsk konge på den britiske tronen. Dermed arvet Georg Ludwig den britiske tronen og ble Storbritannias konge som Georg I. Han lærte seg imidlertid aldri flytende engelsk, og han ble av den grunn ofte latterliggjort av enkelte av sine britiske undersåtter. Det ble kun snakket tysk ved hoffet under hans regjeringstid. Han var den første britiske monark av huset Hannover, som regjerte Storbritannia frem til dronning Victoria døde i 1901. Det innebar også at Hannover og Storbritannia kom i personalunion, og tette bånd ble knyttet mellom de to landene. I løpet av hans regjeringstid ble det britiske monarkiet gradvis svekket og erstattet med et mer demokratisk styre med mer makt til parlamentet. De siste årene før Georg Ludwig døde ble Storbritannia egentlig styrt av "de facto"-statsministeren "Sir" Robert Walpole. Georg Ludwig ble født 28. mai 1660 i Osnabrück, Tyskland som eldste sønn av Ernst August, kurfyrste av Hannover, en tysk prins, og hans kone Sophia av Hannover, datter av Friedrich V av Pfalz og dronning Elisabeth av Bøhmen, som igjen var datter av Jacob I av England. Han giftet seg 21. november 1682 med Sophie Dorothea av Braunschweig-Lüneburg, og fikk sønnen Georg August, senere kong Georg II av Storbritannia, og Sophie Dorothea, senere gift med kongen av Preussen. Stamtavle. Georg 1 Albansk lek. Lek er valutaen i Albania. 1 lek = 100 qindarka. Valutakoden er ALL. Det finnes sedler i størrelsene 100, 200, 500, 1000, 2000 og 5000 lek. Algerisk dinar. Algersk dinar er valutaen i Algerie. 1 algerisk dinar = 100 centimes. Valutakoden er DZD. Dinar. a> har gitt navn til en rekke av dagens valutaer. Dinar eller denar er en valuta som nedstammer fra den romerske valutaen "denarius" ("denarii" i flertall). De flest av disse landene er araberland eller tilhørte det gamle osmanske riket. Østkaribisk dollar. Østkaribisk dollar (EC$ eller XCD) er valutaen i de åtte territoriene i det Karibiske hav. 6 av disse er selvstendige stater – Antigua og Barbuda, Dominica, Grenada, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia og Saint Vincent og Grenadinene – mens to er britiske territorier – Anguilla og Montserrat. Den østkaribiske dollaren trykkes av Den østkaribiske sentralbanken i Saint Kitts og Nevis. Banken ble etablert gjennom en avtale (Den østkaribiske sentralbankavtalen), underskrevet i Port of Spain den 5. juli 1983, som etterfulgte Den østkaribiske valutamyndigheten. Valutakoden for østkaribisk dollar er XCD, men den skrives vanligvis som EC$. Valutaen har siden 1976 fulgt en fast kurs opp i mot amerikansk dollar slik at 1 amerikansk dollar gir 2,7 østkaribiske dollar. Emiratarabisk dirham. Emiratarabisk dirham er valutaen i De forente arabiske emirater. 1 emiratarabisk dirham = 100 fils. Valutakoden er "AED". 1 Euro tilsvarer 4,7 Dirham, 1 amerikansk dollar 3,7 Dirham og en norsk krone 0,7 Dirham. Uttales med trykk på siste stavelse. Marokkansk dirham. Marokkansk dirham er valutaen i Marokko. 1 marokkansk dirham = 100 centimes. Valutakoden er MAD. Fransk franc. Franske franc er en tidligere pengeenhet og valuta i Frankrike. Den ble innført 1795 som etterfølger av livre og var da den første valuta som fulgte desimalsystemet. Den 1. januar 1999 ble det ved euro-fikseringen fastlagt at 1 € = 6,55957 FRF. 1. januar 2002 ble euroen innført som valuta i Frankrike. Hakkespettboka. Hakkespettboka er en fiktiv bok fra Disney-tegneseriene. Boka inneholder all verdens kunnskap i verdens minste format og er forbeholdt medlemmene i speiderbevegelsen Hakkespettene, hvor blant annet Ole, Dole og Doffen er flerestjerners generaler. Hakkespettboka ble oppfunnet av Carl Barks og vist for første gang i 1954. Opprinnelse. Hakkespettbokas opprinnelse blir fortalt i historien "Visdommens voktere" av Don Rosa. Her blir det fortalt at boka sies å opprinnelig stamme fra biblioteket i Alexandria. Da biblioteket brant ned, trodde mange at all kunnskapen som ble oppbevart der hadde gått tapt for alltid. Imidlertid klarte en hemmelig orden som hadde som oppgave å beskytte kunnskapen i biblioteket, å berge mange av rullene til et hemmelig sted. Da boktrykkerkunsten så ble videreutviklet av Johann Gutenberg på 1400-tallet, ble rullene kopiert over til bøker. Disse bøkene hadde Francis Drake med seg da han gikk i land på Amerikas vestkyst i 1579 og grunnla Drakestaden i Calisota. Ols Ødekvakk (en av Drakes menn) gjemte denne skatten i en hemmelig tunnel under fortet Drakestaden, hvor Ødekvakk hadde jobben med å samle all den viktigste kunnskapen fra disse bøkene i én bok. Kornelius Kvakk fant tunnelen under Drakestaden ved en tilfeldighet da han i 1821 holdt på å grave en tunnel for fri passasje inn og ut av fortet i tilfelle en beleiring. Kornelius overlot boka som nå inneholdt den tapte kunnskapen fra biblioteket i Alexandria til sin sønn, Clinton, grunnleggeren av Hakkespettene. Hakkespettboka var på den tiden en kjempestor bok som måtte bæres av en eller flere hakkespetter, men dagens utgave er komprimert til lommeformat. Kurt Waldheim. Kurt Waldheim (født 21. desember 1918 i St. Andrä-Wördern i Niederösterreich i Østerrike, død 14. juni 2007 i Wien) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han var FNs generalsekretær fra 1972 til 1981, og deretter Østerrikes president fra 1986 til 1992. Bakgrunn. Han ble født i St. Andrä-Wördern nær Wien, gikk på stiftsgymnasiet i Klosterneuburg og avtjente deretter militærtjenesten, den såkalte «Bundesdienstpflicht». Han gikk deretter på det diplomatiske akademiet i Wien hvor han gikk ut i 1939, og begynte deretter å studere jus ved Universität Wien. Han meldte seg som frivillig soldat til den østerrikske hæren i 1936 og ble fram til 31. august utdannet som reserveoffiser. ved "Anschluss" i 1938 ble han i august same år innrullert i Wehrmacht og deltok som i kavaleriet ved innmarsjen i Sudetenland. I oktober 1938 ble han dimittert. På hans militære tjenestekort ble det oppført at han var medlem av Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen og SA, noe han bestred etter at dette ble kjent i 1986. 23. august 1939 ble Waldheim igjen innrullert i Wehrmacht, og sendt på offiserskurs for kavaleriet i Krampnitz i Potsdam. Andre verdenskrig. Etter felttoget i Polen var han i to år troppsjef i oppklaringsavdeling nr 45. Han deltok i slaget om Frankrike og i den følgende besettelsen av Frankrike. Fra juni 1941 deltok han i krigen mot Sovjetunionen og ble ved Orjol alvorlig såret i beinet. Han ble her tildelt Jernkorset og Østfrontmedaljen. Frem til 6. mars 1942 var han i Wien på sykepermisjon, og ble fra 14. mars sendt til tjeneste ved Wehrmachts 12. arme på Balkan. Her tilhørte han avdelingen til general Paul Bader, og tjenestegjorde som tolk ved hovedkvarteret ti den italienske fjellstyrken i Pljevlja i Montenegro hvor de kjempet sammen med Baders gruppe mot partisanerne, hvor de samarbeidet med Ustasja og vasallstaten Den uavhengige staten Kroatia. 28. mai 1942 ble Waldheim overført til "Kampfgruppe Westbosnien" og var fra juni stasjonert ved dets hovedkvarter i Banja Luka. Waldheim påstod i sin selvbiografi fra 1977 at han trakk seg fra aktiv tjeneste etter å ha blitt såret i desember 1941. Løgnen ble avslørt i mars 1986 av WJC (Den jødiske verdenskongressen). Den daværende juridiske rådgiveren deres, Eli Rosenbaum, hadde skaffet til veie et fotografi av Waldheim i løytnantuniform i Jugoslavia i mai 1943, stående ved siden av øverstkommanderende for 7. SS-frivillige-bergdivisjon «Prinz Eugen», SS-oberst Artur Phleps. Waldheim fikk for sin innsats kong Zvonimir-medaljen med eikeløv for «tapper kamp under fiendtlig ild», utdelt av regimet til Ante Pavelić i Den uavhengige staten Kroatia. Våren 1943 da Waldheim tjenestegjorde i Tessaloniki, ble byens ca jøder deportert, og etterretningsenheten i Waldheims armégruppe E stod ansvarlig for drapene på syv britiske soldater fra Special Boat Service, som ble tatt til fange i april 1944. 28. august 1943 ble "Kampfgruppe Westbosnien" oppløst og Waldheim ble en del av generalstaben til 12. arme i Thessaloniki under generaloberst Alexander Löhr. Mens han var på en studiepermisjon i perioden 19. november 1942 til 31. mars 1943 ble han i desember forfremmet til "Oberleutnant". Han var deretter fra april til juli 1943 liaisonoffiser hos den italienske 9. arme i Tirana før han var «første offiser» ved generalstaben for «spesialoppgaver» som da ble opprettet i Aten. Fra oktober 1943 og resten av krigen var han ordonnansoffiser i det så da var blitt Hærgruppe E. I januar 1944 ble han tildelt Krigsfortjenestekorset av andre klasse med sverd, og fra 20. april samme orden av første klasse. Under en studiepermisjon i perioden 25. februar til 16. april 1944 hadde han fullført sin avhandling ved Universitetet i Wien. Avhandlingens tittel var "Die Reichsidee bei Konstantin Frantz") og han fikk med dette doktorgraden i juss. 19. august 1944 giftet Waldheim seg i Wiener Karlskirche med Elisabeth Ritschel, og de fikk tre barn sammen. Fra slutten av april 1945 hadde generalstaben i Hærgruppe E flyttet til Zagreb. Da krigen sluttet 8. mai 1945 ønsket Waldheim og enten ta seg fram til Trieste eller til Villach i Kärnten i det sørlige Østerrike. 9. mai 1945 ble han dimittert fra Wehrmacht. Etter krigen. I 1947 trådte han inn i Østerrikes utenrikstjeneste, først som sekretær for utenriksminister Karl Gruber. Fra 1948 var han førstesekretær ved legasjonen i Paris, og deretter var han ved utenriksministeriet i Wien fra 1951. I 1956 ble han ambassadør til Canada, før han ble kalt tilbake til tjeneste ved ministeriet i 1960. Deretter ble han Østerrikes faste representant til FN i 1964. Fra 1968 var han Østerrikes utenriksminister for det konservative østerrikske folkepartiet (ÖVP), før han i 1970 igjen gikk tilbake som delegat til FN. Som utenriksminister måtte han håndtere oppstanden mot de sovjetiske okkupantene i Tsjekkoslovakia. Han gav daværende ambassadør Rudolf Kirchschläger ordre om å stenge ambassaden og ikke slippe inn noen flyktninger, noe Kirchschläger imidlertid ignorerte. Waldheim forsøkte å bli Østerrikes president i 1971, men tapte valget. Imidlertid klarte han å bli valgt til generalsekretær i FN året etter, og ble gjenvalgt i 1976. I 1981 blokkerte Folkerepublikken Kina hans gjenvalg for en tredje periode, og han ble etterfulgt av Javier Pérez de Cuéllar. I 1986 ble han valgt til Østerrikes president og innehadde denne stillingen frem til 1992. Han ble etterfulgt av sin partifelle Thomas Klestil. I forbindelse med presidentvalget i 1986 dukket den såkalte "Waldheimsaken" opp. Bladet "Profil" fortalte i en artikkel om Waldheim at flere sider ved hans liv mellom 1938 og 1945 hadde blitt utelatt. Samtidig som Waldheim lanserte sitt kandidatur til presidentposten, utkom selvbiografien hans, der han påstod at han var student i årene 1942/43, mens han i virkeligheten hadde vært soldat på Balkan under general Alexander Löhr, etter krigen kjent som «Slakteren fra Balkan» og henrettet som krigsforbryter. Waldheim hadde vært liaison-offiser og tolk overfor italienske enheter, og ingenting tydet på at han selv begikk noen krigsforbrytelser. Problemet var at han løy om sin fortid. Etter kort tid innrømmet Waldheim offentlig at han hadde unnlatt å opplyse at han hadde vært offiser i SA-rytterkorpset, og at han hadde gitt gale opplysninger om hvor og hvor lenge han gjorde tjeneste under krigen. I en oppsiktsvekkende avgjørelse bestemte amerikanske myndigheter at Waldheim som privatperson var uønsket i USA. Selv sa Waldheim om saken: "«Ich habe im Krieg nichts anderes getan als hunderttausende Österreicher auch, nämlich meine Pflicht als Soldat erfüllt.»" («Jeg har ikke gjort noe annet under krigen enn hundretusener andre østerrikere, nemlig oppfylt min plikt som soldat.») Saken førte til at valgkampen ble stadig mer aggressiv, og de konservative antydet at amerikanske jøder stod bak en svertekampanje mot Waldheim. ÖVPs generalsekretær Michael Graff sa at «så lenge det ikke er bevist at han egenhendig har drept seks jøder, er det ikke noe problem». «Vi østerrikere vil velge hvem vi vil!» stod det på en plakat. Simon Wiesenthal var alt i 1979 blitt anmodet av Israel om å granske Waldheims fortid, fordi han som generalsekretær i FN viste seg tydelig partisk til fordel for arabiske land. Wiesenthals undersøkelser konkluderte med at selv om Waldheim nok hadde løyet, var han øyensynlig ingen krigsforbryter. Nazi-jegeren Beate Klarsfeld uttalte at «det at Wiesenthal holder til i Wien, er en av grunnene til at det ikke ble gjort noe med Waldheims fortid da han ble generalsekretær i FN». Eli Rosenbaum fra WJC mente at fortielsene også skyldtes at Wiesenthal ikke ville risikere en sosialistisk valgseier. Offentliggjøringen av undersøkelsen fremkalte en regjeringskrise i 1988, kort tid før 50-årsdagen for Østerrikes innlemmelse i Det tredje rike. Mange så i Waldheim-saken et symptom på Østerrikes manglende oppgjør med sin nazistiske fortid. Etter forslag fra jødiske organisasjoner ble Waldheim i 1987 oppført på den amerikanske listen over uønskede personer. Dermed kunne han ikke få innreisetillatelse til USA. Under sin presidentperiode foretok Waldheim stort sett bare statsbesøk til Vatikanet og arabiske land. I 1995 ble det kjent at Mossad hadde plantet falske dokumenter for å diskreditere Waldheim. Grunnen var at Waldheim var kritisk til påståtte israelske overgrep i Sør-Libanon. Et annet dokument fra en jugoslavisk historiker ble også avslørt som forfalskning. Ved begynnelsen av Golfkrigen i 1990 reiste han personlig til Bagdad hvor Saddam Hussein holdt utlendinger som gisler, og fikk løslatt østerrikerne. Han ble æresdoktor ved det katolske universitetet i Leuven i Belgia i 1975. Fra 1992 var han dessuten æresmedlem av K.H.V. Welfia Klosterneuburg i ÖCV. Ettermæle. Waldheim døde om ettermiddagen 14. juni 2007 av hjertesvikt, 88 år gammel. «Østerrike har mistet en stor forkjemper for fred og frihet i verden», sa ÖVPs parlamentariske leder og tidligere forbundskansler Wolfgang Schüssel ved Waldheims død. ÖVPs leder og visekansler Wilhelm Molterer kalte Waldheim en verdensborger og sa: «Vi har i dag mistet en stor østerriker som aldri glemte sitt hjemland,» og trakk frem Waldheims innsats for å løse Sydtirol-spørsmålet. President Heinz Fischer trakk også frem Waldheim som en stor østerriker, og pekte på at han hadde tjent sitt land «i mange funksjoner» og «med store fortjenester». Andre representanter for det konservative partiet fremhevet Waldheim som en «statsmann av internasjonal rang». Lederen for ÖVP i delstaten Steierland pekte på at Waldheim hadde måttet oppleve en «bakvaskelseskampanje», som han hadde båret som en statsmann på en verdig måte. Gidsken Jakobsen. Gidsken Nilsine Jakobsen (født 1. august 1908, død 13. juni 1990) fra Narvik er en av Norges fremste flypionerer. Jakobsen var en av de første nordmenn som forsøkte å gjøre norsk luftfart kommersiell, og i 1932 etablerte hun eget flyselskap. Jakobsen var den første kvinnelige leder av et flyselskap i Skandinavia. Selskapet hennes drev taxiflying i Nord-Norge og på Vestlandet. Da hun registrerte sitt første fly i Oslo i 1929, ble hun den første som fløy fra Nord-Norge til Oslo om vinteren. Jakobsen var også initiativtaker til flyfrakt av fisk fra Nord-Norge. Hun regnes som en av våre største personligheter innen norsk luftfart og var en kvinne som trosset både kjønnsrollemønstre og geografiske barrierer. Jakobsen var den andre norske kvinne som tok flysertifikat. Da var hun 20 år og ble rangert som nummer 1 av de 10 som gjennomførte utdannelsen. Henns fly «Måsen» er gjenskapt som en replika og finnes i Norsk Luftfartsmuseums samlinger. Litteratur. "Seilas i storm – et portrett av Gidsken Jakobsen" av Olav Gynnild ISBN 9788281040571 Hakkespettene. Hakkespettene er en fiktiv speiderorganisasjon i Disneys Andeby-univers. Organisasjonens mest kjente medlemmer er Ole, Dole og Doffen, nevøene til Donald Duck. «Hakkespett» er også betegnelsen på medlemmene i denne speiderlignende organisasjonen. I den grad man kan finne en religiøs forestilling i donaldismen er det i prinsippet om høyere idealer og «hakkespettene» innehar disse. Som sådan minner hakkespettene mer om Frimureriet med hemmelige og sakrale ritualer. For å komme inn i bevegelsen må man gjennom en opptaktsprøve, og gjennom senere prøver kan man stige i gradene. Hakkespettene er flinke til å finne opp ordner og ikke minst i å forkorte dem, eksempelvis "TyveStjerners General Og Admiral I Hakkespettenes VerdensOrganisasjon (TSGOAIHVO)". Oftest gir derimot forkortelsene en viss grad av mening (uten at dette ordet nødvendigvis har særlig mye med tittelen å gjøre), Donald Duck ble en gang utnevnt til O.N.K.E.L.D.O.N.A.L.D. Dette skjedde i historien T.R.A.N.G.S.T.A.R.T (Tre Rabagaster Angrer Nebbete Guttestreker og Søker Til Andebyhakkespettenes Respektableste Tropp). Et synlig bevis på titlene er medaljene. Man kan også oppnå negative titler ved grove bommerter. Ved et tilfelle ble en hel tropp degradert til GASSU (= "Ganske Alminnelige Simple SnørrUnger"). Hakkespettboken. En hakkespett får utdelt en rekruttversjon av Hakkespettboka når de opptas som rekrutter. Og får originalen når de så blir fullverdige medlemmer. Jon Gisle har i Donaldismen argumentert for "Hakkespettboken" er selve nøkkelen for å forså donaldismens innerste vesen. Den er magisk ettersom den inneholder mer enn det som er er praktisk mulig å få inn i trykksak av så lite format og inneholder til enhver tid akkurat det man søker. Den er å betrakte som et orakel eller "Den Umåtelige Store Kunnskap", men har muligens mistet noe av sin betydning etter Internett og Wikipedia. Gisle nevner også i fotnote at «Den såkalte "Hakkespettbok" som for tiden fallbys i våre tobakksforretninger til den lattelig profane pris av fjorten kroner og femogåtti øre kan derfor ikke være ekte.» Ole, Dole og Doffen. Ole, Dole og Doffen Duck er fiktive figurer i Disneys Andeby-univers. De er mest kjent i fra historiene om Donald Duck, selv om de også figurerer i egen film og tegneserie: Ole, Dole og Doffen på eventyr. Skaperne av figurene var Ted Osborne og Al Taliaferro. Vi møter Ole, Dole og Doffen for første gang i historien «Donalds nevøer» som kom ut i 1937; og som tittelen indikerer er de Donald Ducks nevøer. I følge Don Rosa er guttene født ca 1940, de er trillinger og barn av Donalds søster, Della Duck. Hvem som er faren til guttene, er det i følge Don Rosas stamtre, ingen som vet. Rykte skal likevel ha det til at de var rampete som barn, og flyttet til Donald etter å ha smelt en kinaputt under farens stol (mens han satt i den). Dette skal ha skjedd før jula i 1947. I 1951 ble Ole, Dole og Doffen medlem av speiderorganisasjonen Hakkespettene, etter å ha funnet igjen restene av Andebyfortet ]. Guttene gjorde det bra i Hakkespettene og klatret raskt i rang. I dag er de mangestjerners generaler, og kanskje mest kjent for alltid å ha med seg Hakkespettboka som tilsynelatende inneholder svar på alt. Ole, Dole og Doffen har ved flere anledninger hjulpet onklene sine, Donald og Skrue, ut av vanskelige kniper, og samtidig vært med på mange eventyr. Det er usikkert hvem som er hvem. I Ukebladet er Ole grønn, Dole rød og Doffen blå, mens i "Kvakkpakket" er Ole rød, Dole blå og Doffen grønn. Det forekommer også at Ole er blå, Dole er grønn og Doffen er rød. Pengebingen. Pengebingen er det berømte kontorbygget til Skrue McDuck i Disney-tegneseriene. Her oppbevarer Skrue alle sine kontanter i et stort hvelv. Foruten kontorlokaler og hvelv har Pengebingen også en bolig for Skrue i øverste etasje. Pengebingen er selve hjertet i McDucks verdensomspennende finansimperium. Pengebingen er bygd på toppen av «Daudbilbakken» i Andeby, Calisota, på samme sted som Andebyfortet stod. Andebyfortet ble bygget av Sir Francis Drake, og ble senere bl.a. brukt som hovedkvarter for Hakkespettbevegelsen. Carl Barks har brukt to forskjellige tidspunkt for byggingen av pengebingen. I historien "Frosne penger" (første gang utgitt i 1951) nevner Skrue sin «nye pengebinge», mens i "Onkel Skrue på flyttefot" (1956) sier Skrue «Her har huset [Pengebingen] stått i sytti år og her skal det stå». Don Rosas episode 10 av Skrues liv viser byggingen av pengebingen; ifølge Rosas egne notater skjer dette i 1902. Byggearbeidet tok ca. 6 måneder. Ferdig reist måler Pengebingen 40×40×42 meter over bakkenivå, men har også en kjeller. Bygningen har i tillegg til kjelleren, 12 etasjer. Hvelvet måler 40×30×44 meter, og er fylt med kontanter fra kjelleren til ca. 10.–11. etasje. Pengebingen er utstyrt med all slags feller for å stoppe innbruddstyver, og spesielt B-gjengen, fra å stjele pengene som oppbevares der. Til tross for fellene og strengt vakthold har bygningen likevel måtte gi tapt for mangt et angrep. Ved et tilfelle ble den til og med krympet så liten at B-gjengen kunne få den med i bukselommen. I tillegg har Skrue bygget inn diverse fallemmer og annet for å holde uønskete kreditorer og selgere borte. Foruten Skrue selv, har frøken Vable vært ansatt som sekretær i bygningen i en årrekke. Hun ble ansatt av søstrene til Skrue for å hjelpe til med papirarbeidet mens han var borte for å tjene penger til å fylle bingen. Winta Efrem Negassi. Winta Efrem Negassi (født 20. mars 1984) er en norsk R&B-artist og låtskriver. Negassi kommer fra Haugerud i Oslo og har foreldre fra Eritrea. Hun har gitt ut flere singler og debutalbumet "First" kom i 2004. Fra 2002-2004 ble det gitt ut musikkvideoer til singlene "Emotions", "Hot Romance (Rok With You)" og "I Want U", som alle ble regissert av Ray Kay. Hun har også bidratt på albumet "Nå har vi vaska golvet – Sanger av Alf Prøysen." Der synger hun Prøysens «Julekveldsvisa» i duett med Maria Arredondo Tjenestenektangrep. Tjenestenekt ("Denial-of-Service, DoS") eller distribuert tjenestenekt ("Distributed Denial-of-Service, DDoS") brukes innen Informasjons- og IT-sikkerhet for å beskrive et angrep hvor man hindrer at noen eller noe (f. eks. en person eller et system) får tilgang til informasjon eller ressurser de skal ha tilgang til. Et vellykket tjenestenektsangrep vil således føre til et brudd på tilgjengeligheten til informasjonen/ressursen. Tjenestenektangrep har vokst til å bli et problem på Internett, særlig distribuerte varianter ("Distributed DoS, DDoS"), hvor flere «slave»-maskiner brukes til å angripe en eller flere maskiner via nettverket. Alle disse maskinene samlet vil ha større båndbredde enn offeret, noe som utnyttes til å sende så mye data til offeret at legitim trafikk ikke vil komme igjennom. Et tjenestenektangrep må ikke nødvendigvis utføres via et nettverk. Det er mulig å lage programmer som ikke gjør annet enn å kopiere seg selv. Etter kort tid vil prosessoren bli overarbeidet og systemet vil stoppe. Metoder for angrep. Et ping-angrep er basert på å sende et stort antall ping-pakker til et mål. Har angriperen større båndbredde enn målet vil målet etterhvert ikke greie å ta imot flere pakker. Båndbredden blir sprengt. Et nuke-angrep sender en pakke, som oftest ICMP, som er fragmentert. Pakken utnytter en programvarefeil i operativsystemet og maskinen vil krasje. Dette er også kjent som "Dødens ping". Alfa og omega. Alfa og Omega er den første og siste bokstaven i det klassiske (joniske) greske alfabetet. Det er en vanlig metafor for "først og sist", "alt i alt" eller "det fundamentale". Det er gjennom denne metaforen at bokstavene også har blitt et symbol for Jesus Kristus; i Johannes åpenbaring i Det nye testamente, står det i kap. 22 vers 13 «Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden». Avbildninger av de to greske bokstavene alfa og omega blir brukt blant annet i kirkekunst på inventar, genstander og epitafier, i allegorier, dekorasjoner, segl og emblemer. Sammen eller hver for seg finnes de også i bumerker. En av de formene som oppstår når man setter disse sammen, har vært kalt et ave mariamonogram, men det vanlige ave mariamonogram har en sammensetning av A og M. Fusel. Fusel, eller fuseloljer, er en fellesbetegnelse for forskjellige kjemiske stoffer som oppstår i tillegg til etanol under gjæring. Hoveddelen av dette er høyverdige alkoholer som propanol og butanol, men også estere, aldehyder og karboksylsyrer forekommer. Fuseloljene har kokepunkter mellom 105°C og ca 140°C, og en måte å fjerne dem på er derfor å destillere etanolen en gang til. Fusel er et av de største problemene ved hjemmebrenning, men kan bidra positivt til smaken i f. eks. whisky. Haiku. Haiku er en tradisjonell japansk poesiform. Et haikudikt består av 17 mora, en fonetisk betegnelse som vagt tilsvarer stavelser. Første linje har 5 mora, andre linje har 7 mora, og tredje linje har 5 mora. Vestlige seriøse haikudiktere benytter seg ikke av 5-7-5 stavelser, selv om denne formen er vanlig i tøysehaiku, slik som nyttårshaikuene til Dagens Næringsliv. De første diktene på den tradisjonelle formen var ofte en hokku, et åpningsvers til et lengre dikt som ble kalt haikai. Først på 1890-tallet ble det vanlige med frittstående dikt med samme form som hokku, og disse ble kalt haiku. Tradisjonelle haiku er ofte knyttet til naturen, og skal inneholde et kigo, som er det ordet i haiku som setter diktet inn i en spesiell årstid. Et haikudikt skal foregå i nåtid, og det skrives ikke på rim. Japanske haiku skrives på én linje, mens vestlige haiku som regel skrives over tre linjer. Haiku (operativsystem). Haiku er navnet på et nytt, fritt operativsystem. Målet med Haiku er å skape en klone av operativsystemet BeOS. Haiku vil være både binærkompatibelt og kildekodekompatibelt med BeOS. Dette vil si at programmer kompilert for BeOS vil kunne kjøre på Haiku i tillegg til at BeOS-programmer skal kunne kompileres på Haiku uten endringer. Bakgrunnen for denne kompatibiliteten er å sikre et så stort programvarebibliotek som mulig for Haiku. En tidlig versjon av Haiku Prosjektet ble opprettet i 2001 etter at Be stoppet all utvikling av BeOS og solgte all kildekode og rettigheter til Palm. Den 14. september 2009 slapp prosjektet den første offisielle testutgaven av operativsystemet, versjon R1/Alpha 1. Haiku het tidligere "OpenBeOS", men byttet navn i 2004. Navnebyttet kom for å forhindre muligheten for søksmål fra Palm, som eier rettigheten til varemerket BeOS. Det nåværende navnet kommer fra de japanske poesiformen haiku. Navnet ble valgt etter en avstemming, noe av bakgrunnen for navnevalget var at nettleseren til BeOS presenterte feilmeldinger som haiku-dikt. Magnus Carlsen. Sven Magnus Øen Carlsen (født 30. november 1990 på Husvik i Tønsberg), bosatt i Lommedalen, er en norsk sjakkspiller. Per 5. januar 2012 har Magnus Carlsen 2837 poeng i FIDE-rating, noe som plasserer ham som på verdensrankingen til FIDE, en plassering han har hatt siden juli 2011. Dette er også den nest høyeste ranking som noensinne er oppnådd av en sjakkspiller, bare slått av Garry Kasparov (med 2851 poeng). Ledelsen oppnådde han første gang 1. januar 2010, 19 år gammel. Carlsen har siden april 2008 vært den høyest rangerte sjakkspilleren i den vestlige verden og siden juli 2006 Nordens sterkeste sjakkspiller, etter hvert med solid margin. I 2011 ble han tildelt Peer Gynt-prisen som den yngste vinneren av prisen noensinne. Prestasjoner. 26. april 2004 ble Carlsen verdens yngste stormester (GM) i sjakk i en alder av 13 år, 4 måneder og 27 dager. Han er også tidenes tredje yngste stormester i sjakk noensinne, slått først og fremst av Sergej Karjakin fra Ukraina, som oppnådde stormestertittelen i 2002 da han var akkurat 12 år og 7 måneder. 1. juli 2006 mistet Carlsen sin ca. 2 år gamle tittel som verdens yngste stormester ettersom inderen Parimarjan Negi ble stormester i en alder av 13 år, 4 måneder og 22 dager. I februar 2007, som 16-åring, vant Magnus Carlsen for første gang, og som første nordmann, et langsjakkparti mot verdens høyest rangerte spiller (Veselin Topalov). Den 5. september 2008, 17 år gammel, gikk Carlsen helt til topps på den løpende, uoffisielle ratinglisten (Live Top List) over verdens beste sjakkspillere. 18. november 2009 ble Magnus Carlsen tidenes yngste verdensmester i lynsjakk, idet han gikk til topps i verdensmesterskapet i lynsjakk 2009 i Moskva. Sponsor. I juli 2010 inngikk Magnus Carlsen en avtale med det nederlandske klesmerket G-Star RAW. Han deltok på en fotoshoot som klesmodell sammen med skuespiller og modell Liv Tyler. Bildene ble tatt av kjendisfotografen Anton Corbijn. I forbindelse med avtalen spilte Magnus Carlsen en match mot «hele verden». Dette foregikk over Internett der publikum kunne stemme over tre forskjellige trekk foreslått av GM Hikaru Nakamura, GM Judit Polgár og GM Maxime Vachier-Lagrave. Carlsen vant matchen. 2005. 13-årige Magnus Carlsen spiller simultansjakk i Molde (2004) Media. I 2004 ble det utgitt ei bok om Magnus Carlsen, skrevet av Carlsens trener Simen Agdestein, med tittelen "Sjakkvidunder – hvordan Magnus Carlsen ble verdens yngste stormester: partiene og historien". Magnus er også medforfatter (sammen med Ole Valaker) på boken "Lær sjakk med Magnus", som kom ut i 2004. Det er også laget en film om Carlsen med tittel "Prinsen av Sjakk" (engelsk tittel "The Prince of Chess"), produsert og regissert av "Øyvind Asbjørnsen". Grafisk brukergrensesnitt. Et grafisk brukergrensesnitt (GUI)(Graphical User Interface) er et brukergrensesnitt for dataprogrammer som i motsetning til shell-applikasjoner ikke består av en rekke kommandoer, derimot at brukeren ved hjelp av en mus klikker på forskjellige knapper, tekstbokser og informasjonsfelt for å få gjort ting. Ofte kan det også betjenes med hurtigtaster. En rekke slike er ofte standard. I Windows gjelder det f.eks. tastekombinasjonen Alt+F4 (hold inne mens du trykker F4), som brukes til å lukke et program eller avslutte Windows. Det første grafiske brukergrensesnittet ble laget av forskerne ved Xerox PARC og ble finansiert av kopimaskinselskapet Xerox. Sjefene i Xerox forsto ikke hva man kunne bruke det til så de ga ideen bort til de unge pionerene i Apple. Senere plukket Microsoft også opp ideen. Man kan se på et grafisk brukergrensesnitt som en kobling mellom brukeren og programmet som kjører. Det viser mulighetene ved hjelp av ikoner, vinduer og lignende hjelpemidler og det gir beskjed videre til programmet hva du har valgt og hva den skal utføre av oppgaver. De fleste operativsystemene vi har i dag støtter slike grafiske løsninger, og i systemer som for eksempel Windows og Mac er det nesten en selvfølge. I UNIX har man for eksempel vindussystemet X, som gir en base for en GUI og må utvides ved hjelp av andre systemer som for eksempel Qt (KDE), GTK+ (GNOME) eller Motif (CDE). Bestemor Duck. Bestemor Duck er en fiktiv figur i Andeuniverset. Fornavnet hennes har variert mellom oversettelser, men de mest brukte på norsk er muligens Anna og Elvira. Imidlertid ble et spørsmål fra Donaldlesere angående navnet hennes besvart med at hun trolig heter Solveig (men dette er noe som forkastes av flere). Tidlig liv. Som den eldste av to søsken ble Bestemor Duck født i 1855. Et sted rundt 1873-1875 giftet hun seg med Hilmar Duck og de bosatte seg på en gård utenfor av Andeby. Sammen fikk de 3 barn: Eddy Duck, Dora Duck (Fetter Antons mor) og Didrik Duck (Donalds far). Litt etter 1920 døde Hilmar Duck og Bestemor Duck ble enke. Hun drev gården selv inntil hennes grandnevø Guffen begynte å "hjelpe til" som gårdsgutt. Dagligliv. Til daglig driver Bestemor Duck gården utenfor Andeby sammen med Guffen. Duck-gården var i sin tid den største i hele området, men da Skrue McDuck kom til Andeby kjøpte han hele området bortsett fra gården. Hun regnes som Duck-familiens overhode, og det er ofte hun som steller i stand til familie- og juleselskap. Bestemor er også berømt for sine gode paier, som flere ganger har vunnet førsteplassen i paikonkurranser. Andebys bestemor. Bestemor Duck er mest kjent som eldste medlem i Duck-familien, og Donald Ducks bestemor. Til tross for at hun kalles bestemor av nesten alle i Anbeby er hun egentlig bare bestemoren til Stokkstein Duck, Klodrik Duck, Fetter Anton, Donald Duck og Della Duck. Opptreden. Bestemor Ducks første inntreden i tegneserien om Donald, var i ei dagsstripe i de amerikanske avisene i 1940, men da bare som et bilde på veggen hjemme hos Donald. Hennes første opptreden var i 1943 i en dagsstripe laget av Bob Karp og Al Taliaferro. Hun er datteren av Clinton Kvakk og Gjertrud Kvakk, og dermed barnebarn av den berømte Kornelius Kvakk, grunnleggeren av Andeby. Hennes første opptreden i Norge var i januar 1949. Slektskap. I historien "Mitt liv i et eggeskall" blir Bestemor Duck fremstilt for å være Skrue McDucks halvsøster. Dette er resultat av forskjellige kanoner. Etter Don Rosa gav ut en serie i hvilken Bestemor og Skrue ikke er halvsøsken, ble også den norske kanonen forandret på for å stemme med Don Rosas serie. Med andre ord: Bestemor er ikke Skrues halvsøster. Øvrig liv. Ifølge Don Rosas personlige notater ble Bestemor Duck født rundt 1855 og døde ca. 1970 i veldig høy alder. Ingen av disse hendelsene eller årstallene er nevnt eller på noen måte bekreftet i tegneseriene. Bestemor Duck på andre språk. Svensk: Farmor (Elvira Augusta) Anka United States Constitution Party. United States Constitution Party («"Konstitusjonspartiet"») er et konservativt amerikansk politisk parti som har fått oppmerksomhet for sin kristne retorikk. De har blant annet åpent gått ut mot homofili, abort og innvandring. De står for den såkalte paleokonservatismen, en retning som også eksempelvis Pat Buchanan er tilhenger av, og dette er et tradisjonelt konservativt alternativ til nykonservatismen. Partiet ble grunnlagt i 1992 under navnet U.S. Taxpayers Party («"Det amerikanske skattebetalerpartiet"»). Partiet fikk dagens navn i 1999, men i noen stater og områder har partiet tilknytning til politiske grupper med andre navn. Green Party (USA). Green Party (USA) har vært et nasjonalt tredje parti i USA siden 1980-tallet. Partiet ble etablert i 1984, men fikk første gang oppmerksomhet da Ralph Nader stilte som presidentkandidat i 1996, og siden i 2000. Den uavhengige valgkommisjonen, FFC, har anerkjent partiets nasjonale komité som Green Party i USA, til tross for at det finnes annet parti med tilsvarende navn, Greens/Green Party USA, men dette partiet er ikke fungerende. Green Party i USA har kun vunnet posisjoner i lokale valg. Det fleste som er blitt valgt har vært partiuavhengige. Den som har nådd den høyeste posisjonen er John Eder, representant fra lokalstaten Maine. På det føderative nivået har det tredje partiet som regel gjort det dårlig i USA. Grunnen er at USA ikke er et parlamentarisk demokrati, og tredje partier danner derfor koalisjoner etter valget for oppnå makt. En annen grunn til at tredje partier gjør dårlige valg er at USA gjør bruk av enmannskretser og en generell bekymring for at stemmer på et tredje parti skaper en ødeleggelseeffekt, et forhold som er blitt forutsagt av Duvergers lov. Green Party legger vekt på desentralisering og lokalt selvstyre, i henhold til partiets forpliktelser til et ikke-hierarktisk styringssett. United States Libertarian Party. Libertarian Party ("Det libertarianske parti") er det etter eget utsagn tredje største politiske partiet i USA, men det er noe kontroversielt om dette stemmer, da The Green Party er nesten like stort, men har ikke hatt like stor suksess som Det libertarianske parti i valg. Fra 1971 til 2004 har det blitt talt flere millioner stemmer på The Libertarian Party, til tross for kritikk fra både høyre- og venstresiden. Partiet ble grunnlagt av en liten gruppe aktivister ledet av David Nolan den 11. desember 1971 i Colorado og har gjort stor fremgang siden da. Partiets beste resultat kom i 1980 da Edward Clark vant 1,1% av stemmene. Presidentkandidat i 2004 var Michael Badnarik, som kom på fjerdeplass med 0,34% av stemmene. Presidentkandidat i 2008 var Robert L. (Bob) Barr. Partiets politikk går ut på å maksimere individets frihet. Alle føderale skatter bør avskaffes. Partiet vil også at narkotika må bli legalisert, og at USA må åpne sine grenser for innvandring. United States Natural Law Party. The Natural Law Party er et amerikansk parti som tror på en såkalt alle-partier-regjering – å samle de beste ideene, programmene og lederene fra alle politiske partier og private sektorer. The Natural Law Party vil ha en slutt på negative politiske kampanjer og partiavhengig politikk. Reformpartiet (USA). Reformpartiet (engelsk: "Reform Party of the United States of America", RPUSA) er et amerikansk politisk parti grunnlagt av forretningsmannen Ross Perot i 1995. Partiet har ønsket et oppgjør med topartisystemet i USA, og beskrives gjerne (i amerikansk forstand) som sentrumsorientert, populistisk og konservativt. Ross Perot gjorde et spesielt godt valg i 1992 som uavhengig kandidat og han ble den første kandidat utenom republikanerne og demokratene siden 1912 som fikk en reell sjanse til å vinne valget, i hvert fall få betydning for utfallet. Han fikk om lag 20% av stemmene på landsbasis. Ross Perot stilte igjen til valg, denne gang som reformpartiets kandidat i 1996 og fikk 8% av stemmene. I 1998 vant Jesse Ventura guvernørvalget i Minnesota, som reformpartiets kandidat. Tidligere republikaner Pat Buchanan ble nominert til valget i 2000 og fikk 0,4% av stemmene på landsbasis. Partiet har vært igjennom flere splittelser de siste årene og er en skygge av det det var for noen år siden da det hadde potensial til å bli USAs tredje store parti, og er ikke lenger offisielt registrert parti i alle delstatene. Ralph Nader var presidentkandidat i 2004, først og fremst på grunn av Reform Partys motstand mot George W. Bush' politikk, en motstand som også deltes av Nader, uten at han sto på partiets politikk. Reform-kampanjen. Reformpartiet Al Taliaferro. Charles Alfred Taliaferro (født 29. august 1905, død 3. februar 1969), kjent som Al Taliaferro, var en amerikansk tegneserieskaper som jobbet for Disney. Al Taliaferro begynte tegneseriekarrieren med å sette tekst til Mikke Mus-striper, men er mest kjent for å ha lagd Donald Duck-striper fra 1939 til han døde i 1969. Taliaferro skapte blant annet Ole, Dole og Doffen, Guffen og Bestemor Duck. Fetter Anton. Anton Duck er en fiktiv figur i Andeby-universet. Han er mest kjent som fetteren til Donald Duck, derav også navnet fetter Anton. Fetter Antons første inntreden i tegneserien om Donald var i "Isbaderen" av Carl Barks i 1948. Et av Antons største særpreg er hans eventyrlige flaks. Denne flaksen har også gitt seg utslag i at Anton ikke trenger å jobbe, han kan bare overlate til flaksen å få tak i alt han trenger. Anton har kun hatt én jobb, hvor han tjente 25 øre, men siden han var så flau over at han måtte jobbe for å få penger, gjemte han de 25 ørene og brukte dem aldri. At Anton alltid er så heldig har også ført til at han anses som lat. Antons flaks er ifølge Don Rosas historie "Snorkelfinkens hemmelighet" forbundet med et maleri av en snorkelfink som Hilmar Duck hyrte en mann til å male på en av låvene hans dagen da mora til Anton, Dora ble født. Dora skal også ha vært veldig heldig, og Anton arvet nok den eventyrlige flaksen fra henne. Men som liten gutt lekte Donald og Anton rundt denne låven på en av Antons bursdager, da lynet nesten slo ned i Anton etter at Donald hadde heist ham opp på den motsatte siden av låven hvor det var malt en snorkelfink opp-ned. Fra denne dagen var Antons flaks snudd til uflaks på bursdagen hans, og dette ble ikke opphevet før episoden på ny gjentok seg da lynet nesten slo ned i Anton igjen, men denne gangen foran maleriet av den første snorkelfinken. Etter dette var Anton heldig hele året gjennom. Faren til Anton er gåsa Andrik, mens mora er Dora Duck, eneste datter av Bestemor Duck. Som en følge av dette skiller Anton seg ut med å være halvt gås, i motsetning til de fleste andre hovedpersonene i Andeby, som er ender. Ifølge Don Rosas private notater ble Anton født ca. 1920. Carl Barks. Carl Barks (født 27. mars 1901, død 25. august 2000) var en kjent tegneserieskaper som regnes for å ha gjort mest for Andeby-universet i Disney-tegneseriene. Hans samlede verk er utgitt i Carl Barks Samlede Verk. Biografi. Carl Barks ble født 27. mars 1901 på en gård nær Merrill i Oregon. Som ungdom var han ensom, fordi han bodde så avsides til og fordi han var delvis døv. Allerede i svært ung alder begynte Barks å tegne, blant annet småtegninger og karikaturer i kladdebøker og lesebøker på skolen. Ellers var ungdomstida ved siden av skolen mest fylt med arbeid for foreldrene. I 1918 dro han hjemmefra til San Francisco for å forfølge sin drøm om å bli profesjonell tegner, men det gikk fort opp for ham at det allerede fantes så mange tegnere med utdanning at man ikke ville ansette en nybegynner. I stedet tok han mange andre forskjellige jobber, til han i 1931 fikk fast jobb i bladet "Calgary Eye-Opener" i Minneapolis. Han leverte inn flere komiske tegninger, og det varte ikke lenge før han både tegnet og redigerte mer enn halvparten av bladets innhold. Dessuten leverte han også stoff til to andre blader; "Judge" og "College Humor". I 1935 leste Barks en annonse hvor Walt Disney Studio søkte tegnere. Han følte med en gang at dette var det han hadde ventet på, og sendte søknad med fire prøvetegninger. De ansatte i Disney ble imponert, og Barks fikk jobben. Han startet med flere timers daglig tegnetrening de første månedene, og han fikk også jobben med å være in-betweener på de korte tegnefilmene. Snart ble han plassert i story-avdelingen, hvor filmmanuskriptene ble til. Der laget han skisser til forskjellige tegnefilmer. Senere ble han også kreditert som manus- og idéforfatter i flere enn 20 av kortfilmene. Den første han prøvde seg på, var "Modern Inventions", hvor han fant på en kort sekvens hvor Donald Duck hadde et lite uhell i en barberstol. Senere fikk Barks også muligheten til å være med på Disneys langfilmer "Fantasia" og "Bambi". I 1942 tok Barks på seg en oppgave som skulle forandre livet hans. En manusforfatter ved navn Bob Karp hadde nemlig fått tak i et gammelt filmmanus som aldri hadde blitt filmet, og han, Barks, og en tredje kollega, Jack Hannah, ble interessert i å lage filmen som tegneserie. Karp skrev manuset til historien, og Barks og Hannah tegnet halve serien hver. Historien ble kalt "Sjørøvergull" ("Donald Duck Finds Pirate Gold"). Arbeidspresset i studioet passet ikke Barks. Han ble snart klar over at han trivdes best i sitt eget tempo, og det at han var delvis døv gjorde det ikke lett for ham å følge med i alle møtene som ble holdt. Under den andre verdenskrig holdt Disney-konsernet på med å produsere instruksjons- og propagandafilmer til den amerikanske hæren, og den jobben passet ikke ham. Dessuten ble air conditioning mye brukt, og Barks' bihuler tålte ikke den fuktige lufta. I 1942 sa han opp, og trakk seg tilbake til gården sin for å jobbe som hønsebonde. Men karrieren var ennå ikke over. Barks hadde hørt at et selskap ved navn Western Printing and Litography hadde fått lisens til å produsere tegneseriehefter med Disney-figurene, og de manglet nye historier til bladene sine. Barks arbeidet hjemme på gården, og fortsatte som bonde, til tross for jobben som serietegner. Her kunne han få den roen og tiden han trengte til arbeidet. Først fikk han tilsendt et ferdig tisiders manus til historien "Parselldyrkeren" ("The Victory Garden") av Western. Barks tegnet historien og la til et par konstruktive endringer. Forlaget ble så imponert at de foreslo at han kunne skrive noen historier selv, noe som passet Barks bra. I den kommende tiden skrev han den ene tisiders-historien etter den andre, og allerede i 1943 kom hans første lange eventyr, "Mumiens ring" ("The Mummy's Ring"). I noen få år hadde Barks litt ekstra tid til også å produsere tegneserier utenfor andeuniverset. Han prøvde seg litt med Mikke Mus og Snurre Sprett, og skrev i perioden 1944 til 1947 flere historier med Bruno Bjørn, Benny Burro, Andy Panda, Pelle Pigg og Droopy for forlaget Dell. Etter en stund vendte han tilbake til å bare tegne endene. Barks trengte aldri i sin karriere å sende ideene og manuskriptene til godkjennelse hos forlaget. Begge parter var klare over at resultatet alltid var av høy standard, så det eneste Barks gjorde når han var ferdig med en historie, var å poste den til forlagets kontor i Los Angeles, hvor han ikke lenge etter fikk lønna si fra. Mellom 1944 og 1966 skrev Barks flere hundre historier som fikk stor innflytelse for flere generasjoner. Han laget flere figurer til Disney-universet, blant dem Skrue McDuck, Fetter Anton og Petter Smart. Byen Andeby (Duckburg) fikk også sitt navn fra Barks. Etter to dårlige ekteskap, giftet Barks seg i 1954 for tredje gang, med Margaret Wynnfred Williams, eller «Garé». Garé hjalp Barks med å skrive teksten i snakkeboblene og bidro også med mange bakgrunnstegninger. I 1966 trakk Barks seg tilbake, delvis fordi han begynte å se dårlig. Da hadde han tegnet 6371 tegneseriesider med de velkjente endene. Etter dette tegnet han aldri flere tegneserier for Western, men han fortsatte å skrive manus og tegne forsidetegninger. På denne tiden begynte han også å male, men han hadde ingen nevneverdig suksess før i 1971, da han begynte å male scener fra Andeby. I 1976, da han ikke lenger fikk lov til å male Disney-figurer, hadde han malt flere enn 120 oljemalerier med motiver av endene. I 1982 startet det amerikanske forlaget Another Rainbow en serie med litografier, og Barks bidro med flere bilder av Donald og vennene hans. I 1993 døde Garé. Dette gjorde ikke at Barks trakk seg tilbake for godt; i stedet ble Carl Barks Studio stiftet, og det ble veldig hektisk for Barks under managerne Bill Grandey og Kathy Morby. Året etter, i mai 1994, dro Barks for første gang til Europa. Han dro på turné til elleve europeiske land på syv uker. Etter Europaturnéen skrev han manus til ytterligere to historier; "Historien gjentar seg" ("Horsing Around with History"), som ble tegnet av William Van Horn og utgitt i norske Donald Duck nr.40 og 41 i 1994, samt "Et sted i Ingensteds" ("Somewhere in Nowhere") i samarbeid med John Lustig og tegnet av Pat Block, men ble ikke utgitt i Norge før i bilaget til Donald Duck nr. 8 2008. I 1997 opphørte samarbeidet med Grandey og Morby etter en bitter rettssak der Barks vant en knusende seier. Etter dette sluttet Barks med sine artistiske aktiviteter. I 1999 fikk Barks diagnosen leukemi. Han døde 25. august 2000, over 99 år gammel. Popularitet. I 1948 kom Carl Barks' historier til Norge, da "Donald Duck & Co" ble utgitt for første gang. Folk kjente raskt igjen tegnestilen hans fra de andre tegnernes tegnemåte, og han ble kalt «Den gode tegner». Siden ingen Disney-forfattere eller -tegnere på den tiden ble kreditert for historiene de skrev, levde Barks lenge et anonymt og rolig liv, helt fram til to amerikanske tegneseriefans klarte å finne ut hvem denne tegneren var. Det begynte fort å vrimle med fanbrev, og Barks svarte personlig på så mange han kunne. Carl Barks har vunnet Sproingprisen for beste utenlandske serie to ganger. Første gang var i 1988, da for Donald Duck-historien "I det gamle Persia" ("Ancient Persia"). Andre gang var i 1998, da for historien "Marco Polos skatt" ("Treasure of Marco Polo"). Barks har også fått en asteroide oppkalt etter seg. Asteroiden 2730 Barks ble observert for første gang 30. august 1980 av E. Boswell. BeOS. BeOS er navnet på et operativsystem som ble utviklet av Be Incorporated fra 1990 som et media-operativsystem for personlige datamaskiner. BeOS var et nytt operativsystem, bygd helt fra grunnen. Det er ikke basert på UNIX, en vanlig misforståelse som kommer av delvis støtte for POSIX-standarden, og bruken av Bash som kommandolinje. BeOS ble designet og optimalisert for arbeid med digital media, digital video, audio, 3D-grafikk og animasjoner. Fra starten kjørte BeOS kun på egen maskinvare, BeBox, men etter hvert ble det utvidet til å også kjøre på maskiner med PowerPC-prossesorer og Intel-prosessorer med kloner. Be Inc. sluttet etter hvert med å lage egen maskinvare, og ble til slutt et rent programvare-selskap. BeOS blir ikke utviklet lenger, i 2001 ble kildekoden til BeOS, samt alle varemerker og logoer solgt til Palm Incorporated. Palm har siden den tid ikke vist noe interesse i å utvikle BeOS videre. Et tysk selskap, yellowTAB, utvikler et nytt operativsystem kalt Zeta, som er en videreutvikling av den siste versjonen av BeOS. Etterfølgere. En rekke nye operativsytemer som har som mål å klone BeOS eller er sterk inspirert av BeOS er under utvikling. Med unntak av Zeta, er disse i større og mindre grad basert på åpen kildekode. DOS. DOS (Disk Operating System) er en samling operativsystemer som var vanlige på åtti- og nittitallet. Eldre versjoner av Microsoft Windows, inkludert Windows 95, Windows 98 og Windows Millennium Edition, er bygd på en versjon av DOS som heter MS-DOS. På en Linux-maskin er det dessuten mulig å emulere dos gjennom et program som heter "dosemu", mens på en Windows-pc kan det samme gjøres med "dosbox". Dolly Duck. Dolly Duck er en fiktiv figur i Andeby-universet. Dolly dukket første gang opp i 1940 i Donald Ducks avisstripe. Opptreden. Dolly er skapt av Al Taliaferro, men det er gjennom Carl Barks' og Don Rosas tegninger og historier man har lært mest om kjæresten til Donald. I filmen «Don Donald» fra den 9. januar 1937 møter man en and ved navn Donna Duck hvis utseende minner mistenkelig om Dolly Ducks. Den 9/1 regnes av den grunn ofte som Dollys fødselsdag. Den 7. juni 1940 i filmen "«Mr.Duck steps out»" høres navnet hennes første gang. Dollys debut i de amerikanske avisstripene er den 4. november 1940. Hennes første opptreden i Norge er imidlertid ikke før mars i 1949. Hun går som regel med rosa klær og en stor rosa sløyfe i håret. Slektskap. Dolly er en fjernere slektning av Donald: ifølge Don Rosa er Dollys bror faren til Ole, Dole og Doffen. Hun er tante til Hetti, Netti og Letti. Donald er interessert i henne, men det er også Fetter Anton, og ofte blir det forviklinger på grunn av det. Øvrig dagligliv. Dolly er veldig engasjert i «dameklubben», og fra tid til annen får vi også høre utdrag fra dagboken hennes, som hun trolig fører hver dag. Panchito Pistoles. Panchito Pistoles er en fiktiv figur introdusert i Disney-tegnefilmen "De tre Caballeros" i 1945. Han ble første gang introdusert i Barks'/Rosas Andeby-univers i Don Rosa historien "De tre Caballeros rir igjen" (år 2000). Foruten Panchito består trioen av José Carioca og Donald Duck. José Carioca. José Carioca er en fiktiv figur skapt av Walt Disney Studios og første gang introdusert i tegnefilmen "Saludos Amigos" i 1943. Han er en brasiliansk papegøye med elegante klær og en forkjærlighet for samba. Han opptrer også i "De tre caballeros", sammen med Donald Duck og Panchito Pistoles.. Norges politiske system. Norge er et representativt parlamentarisk demokrati og en rettsstat. Siden 1814 har landet hatt en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om folkesuverenitet, samt og presse- og ytringsfrihet. Etter 1814 har religionsfrihet, menneskerettigheter, organisasjonsfrihet og flerpartisystem blitt innarbeidet i det politiske system. Suvereniteten forvaltes av folket gjennom valg til Stortinget. Monarkiet. Statsrettslig er Norge et konstitusjonelt monarki, men ifølge konstitusjonell sedvane forvaltes nå Kongens makt av regjeringen som kollegium utpekt av Stortinget. Grunnloven fra 1814 gir vidtrekkende rettigheter til Kongen, men alle disse utøves i praksis nå av regjeringen. Den siste kongen som aktivt håndplukket hvilke ministre som skulle sitte i regjeringen, var Karl Johan (død 1844), i de følgende tiår var regjeringen selvsupplerende, og siden 1884 har regjeringssammensetningen vært bestemt av Stortinget. Kongens funksjon har siden oppløsningen av personalunionen med Sverige 7. juni 1905 vært primært seremoniell, selv om han "de jure" har utøvende makt og godkjenner (sanksjonerer) alle lovene som Stortinget vedtar. I tillegg er han øverstkommanderende for Forsvaret og leder for Den norske kirke. Maktfordelingsprinsippet og det parlamentariske system. Grunnlovsfedrene som i 1814 vedtok den norske Grunnloven hentet inspirasjon fra Montesquieus lære om maktens tredeling og maktbalanse mellom disse. Prinsippet har til hensikt å hindre maktmisbruk ved å holde adskilt hvilke organer som vedtar lover, og som tolker dem; samt hvilket organ som vedtar skatter og hvilke som anvender statens midler. Ut fra maktfordelingsprinsippet og dessuten ønsket om å sikre en effektiv personlig kongemakt, var Grunnloven utformet slik at Stortinget etter 1814 ikke skulle ha noen innflytelse på regjeringens sammensetning. Det opprinnelige maktfordelingsprinsippet ble brutt i 1884, da en ny statskikk ble innført i form av parlamentarismen, noe som innebar at regjeringen ikke kunne sitte dersom den hadde et flertall av stortingsrepresentantene mot seg. Utøvende makt. a> og dermed leder for den utøvende makt. Siden stortingsvalget 2005 har Norge hatt en regjering ledet av Jens Stoltenberg. Stoltenberg II-regjeringen er en koalisjonsregjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og var den første flertallsregjeringen i landet på 20 år. Statsråd og regjering. Kongen er Norges formelle statsoverhode, og etter Grunnloven er det statsrådet (Kongens råd) som er Norges utøvende makt. Grunnlovens §12 sier at Kongen skal velge «et Raad af stemmeberettigede norske Borgere», og videre at dette rådet skal «bestaa af en Statsminister og i det mindste syv andre Medlemmer». I dagligtalen brukes gjerne uttrykket Regjeringen om statsrådet. Selv om lovverket ofte tillegger myndighet til Kongen, er det regjeringen som står for det praktiske arbeidet; dette gjelder blant annet arbeidet med lovforslag, budsjett, ansettelser og lignende. Derfor sier man at regjeringen er "utøver av den myndighet som Grunnlov eller lov legger til Kongen", selv om det formelt sett er Kongen som treffer vedtak. Normalt møtes regjeringen og regenten til formelt statsråd hver fredag klokken 11. Dette møtet kalles «Kongen i statsråd», og et vedtak fra møtet betegnes Kongelig resolusjon. Minst halvparten av statsrådene må være til stede for at beslutningsdyktig statsråd skal kunne holdes. Alle vedtak anmerkes i en «protokoll», som normalt blir offentliggjort dersom de ikke inneholder ting som må hemmeligholdes av diplomatiske eller militære grunner. Grunnlovens §75 krever også at Stortinget skal «lade sig forelægge Statsraadets Protokoller», og på slutten av hver stortingssesjon (i praksis hver sommer) blir protokollen gjennomgått av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Regjeringen møtes normalt også én gang i uken til regjeringskonferanse på Statsministerens kontor, vanligvis på torsdager. Under regjeringskonferansen holdes forberedende statsråd, der regjeringen seg imellom blir enig om saker før de formelt vedtas i statsråd. Drøftingene foregår på grunnlag av dokumenter kalt r-notater, som ansvarlig statsråd legger frem for resten av regjeringen. Under regjeringskonferansen drøftes også ofte overordnet policy og prinsipielle spørsmål rundt regjeringens politiske plattform, så vel som regjeringen og statsrådenes strategier for opptredener ovenfor Stortinget og media. Statsråder. Regjeringens (statsrådets) medlemmer kalles formelt for "statsråder". I dagligtalen brukes også «minister», gjerne med fagområdet tilføyet slik som i «justisministeren» eller «forsvarsministeren». Statsministeren og utenriksministeren står i en særstilling, og omtales formelt sett ikke som statsråder. En statsråd er normalt sjef for et departement. Noen statsråder blir imidlertid utnevnt uten at han eller hun blir sjef for noe departement, dette kalles en "konsultativ statsråd" (tidligere også kjent som "statsråd uten portefølje"). Et eksempel på en slik er Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som er statsråd ved Statsministerens kontor. En statsråd har både et konstitusjonelt og et parlamentarisk ansvar. Det konstitusjonelle ansvar følger av Grunnloven § 30, der det står at dersom en statsråd finner at en beslutning er i strid med statsformen eller lovverket har han «Pligt at gjøre kraftige Forestillinger derimod samt at tilføie sin Mening i Protokollen». Brudd på dette kan føre til at Stortinget reiser riksrett mot statsråden. Statsrådens parlamentariske ansvar innebærer at vedkommende må gå av dersom han (eller regjeringen samlet) ikke lenger har Stortingets tillit. Sistnevnte prinsipp ble faktisk formalisert så sent som i 2007, selv om det hadde vært sedvane helt siden 1884. Regjeringen Stoltenberg II består av statsminister Jens Stoltenberg og 20 statsråder. Departementer. Den utøvende makten i Norge administreres av 17 departementer (i tillegg til Statsministerens kontor). Departementene har ansvaret for å forberede saker som skal behandles i regjeringskonferanse eller statsråd. De kan også utøve selvstendig myndighet slik som ved å gi forskrifter og treffe enkeltvedtak, og skal også planlegge, instruere og kontrollere underordnede forvaltningsorganers virksomhet. Departementenes arbeidsområder kan dermed grovt sett deles inn i "politiske saker" og "administrative saker". Hvert departement ledes av en statsråd. Under denne kommer det en statssekretær, som på samme måte som statsråden er politisk utnevnt. Den øverste faste embedsmann i departementet er departementsråden, som er direkte underlagt statsråden. Statsråden har også én eller to politiske rådgivere, som assisterer i utformingen og koordineringen av politiske initiativer. Lovgivende og bevilgende makt. a> er Norges parlament og lovgivende makt. Stortinget er Norges parlament og vedtar dermed budsjett, lover og planer og retningslinjer for statens virksomhet og virkeområde. Stortinget har kompetanse til å vedta skatter og avgifter, og vedtar årlig Statsbudsjettet som fastsetter hvordan regjeringen kan bruke pengene. I følge statskikken skal Stortinget unngå å blande seg inn i enkeltsaker, men heller gi generelle instrukser til regjeringen i form av lover og budsjettbevilgninger. Stortinget har 169 representanter som velges for fire år av gangen og fordeles på 13 komiteer. Stortinget hadde inntil 2009 formelt sett to kamre – Odelstinget og Lagtinget – men var likevel for alle praktiske formål et ettkammersystem. Fra og med 2009 har Stortinget også formelt kun ett kammer. Stortinget har pr. 2010 «rødgrønt» flertall og har i perioden 2009–2013 representanter fra totalt syv partier. Stortingspresident er Dag Terje Andersen (Ap). Dømmende myndighet. Domstolene fastsetter hvordan lover og forskrifter skal tolkes. Domstolene kan prøve om Regjeringens vedtak er i samsvar med loven. Dessuten kan Høyesterett prøve om Stortingets lovgivning er i samsvar med Grunnloven. Norge har tre rettsinstanser: tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Jurister er motvillige mot å regne domstolene som en del av Norges "politiske" system, mens samfunnsvitere ofte er tilbøyelige til å mene at politisk syn kan ha innflytelse på dommernes avgjørelse, eller at dommene kan få innflytelse på politikken. De siste tiår har norske politiske myndigheter i stadig større grad blitt bundet til folkerettslige forpliktelser om å følge avgjørelser fra internasjonale domstoler som Den europeiske menneskerettsdomstol, ESA-domstolen, EU-domstolen og WTO. Dette har internasjonalisert norsk rett, og legger sterke føringer for hvilke avgjørelser politiske myndigheter kan fatte uten å havne i rettstvist om internasjonale regler. Historisk bakgrunn. a>n ble startskuddet til de første politiske partiene i Norge. Partisystemet i Norge oppstod under striden om parlamentarismen ved inngangen til 1880-tallet. I 1870-årene var det stadige konflikter mellom Stortinget og kong Oscar II, noe som blant annet kom av at Stortinget fra 1869 var begynt å samles årlig. Stortingsflertallet ønsket dermed økt politisk kontroll, men kongen og regjeringen kunne på denne tiden i praksis ganske enkelt unngå å iverksette Stortingets vedtak dersom de fant det for godt. Den såkalte Statsrådssaken – om hvorvidt statsråder hadde møteplikt i Stortinget – var et hett stridstema mellom Storting og regjering hele 1870–tallet. Fire Storting vedtok å innføre møteplikt i Stortinget, men kong Oscar la ned veto fire ganger (se vetostriden). Opposisjonsleder Johan Sverdrup svarte til slutt med å stille flere statsråder for riksrett, og i 1884 måtte kongen gi opp og utnevne Sverdrup til statsminister. Med dette gikk kongen i praksis med på å innføre en parlamentarisk styringsmodell, og Sverdrups gruppering i Stortinget ble kimen til partiet Venstre. Kongens støttespillere i Stortinget ble på sin side til partiet Høyre. Det norske partisystemet har gjennomgått flere klare faser. I tiden fra 1884 til 1903 hadde Norge et topartisystem der Høyre og Venstre byttet på makten. Fra dette året kom også Det norske Arbeiderparti inn på Stortinget, selv om valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser klart virket i partiets disfavør. Fra Stortingsvalget 1921 fikk man over til forholdstallsvalg, noe som åpnet opp for flere småpartier i norsk politikk. Mellomkrigstiden var preget av en rekke kortlivede regjeringer, med Christopher Hornsruds regjering (Ap) på 18 dager som den korteste. Etter andre verdenskrigs og frem til 1965 var Arbeiderpartiet det klart dominerende partiet i Norge. Perioden 1965 til ca. 1990 var preget av to klare alternativer i norsk rikspolitikk – Arbeiderpartiet og en borgerlig koalisjon. Etter 1990 har imidlertid Fremskrittspartiets store oppslutning gjort et bredt borgerlig samarbeid vanskeligere, og i denne perioden har Norges regjeringer enten hatt utspring i Arbeiderpartiet eller i smalere, ikke-sosialistiske samarbeid. Organiseringen av norske politiske partier. a> i en demonstrasjon for endringer i asylpolitkken. De politiske ungdomspartiene er ofte langt mer ideologisk bevisste enn moderpartiene, og kan også ha tildels avvikende syn på politiske stridstemaer. Norske politiske partier er organisert i fylkeslag, som igjen er inndelt i lokallag (tilsvarende en bydel, by, kommune eller lignende). Det er lokal- og fylkeslagene som utpeker delegater til partiets landsmøte, som er et partis høyeste organ. Landsmøter avholdes enten årlig eller annethvert år, og trekker opp de overordnede linjene i et partis politikk. Et partis partiprogram vedtas her (gjerne for en fireårsperiode), og i mange partier vedtar også landsmøtet andre typer programmer, slik som for eksempel stortingsvalgprogram, handlingsprogram, sametingsprogram og lokalpolitisk program. Partienes landsmøter velger også partiledelsen. I tillegg til ledertrioen (leder og to nestledere) har partiene et sentralstyre eller et arbeidsutvalg, som har myndighet til å stå for den daglige driften i periodene mellom årsmøtene. Mange partier har også et noe større landsstyre, som gjerne består av sentralstyret, ledere for fylkesorganisasjonene og representanter for underorganisasjoner slik som et partis studieforbund, kvinneforbund, seniorforbund og ungdomsforbund. I tillegg har de større partiene et ansatt sekretariat ledet av en generalsekretær. Sekretariatene tar imidlertid ingen politiske initiativer selv, og har kun som oppgave å tilrettelegge for og følge opp vedtak fra partiets valgte organer. Alle de store politiske partiene har egne ungdomsorganisasjoner. Ungdomsorganisasjonene er på samme måte som moderpartiene organisert i fylkes- og lokallag, og har også egne landsmøter. Ungdomsorganisasjonene er som regel representert i ulike styrer, utvalg og komiteer i moderpartiet; for eksempel vil leder for AUF i Sør-Trøndelag automatisk også få plass i styret i Sør-Trøndelag Arbeiderparti. Ungdomspartiene finansieres i hovedsak igjennom ulike offentlige støtteordninger slik som frifond, og er ofte kjent for å være langt mer ideologisk bevisste enn moderpartiene: For eksempel er Sosialistisk Ungdom langt mer radikale enn Sosialistisk Venstreparti, mens Unge Høyre typisk er langt mer uttalte i forsvaret av kapitalismen enn Høyre. Politiske partier representert på Stortinget 2009–2013. Ved stortingsvalget 2009 stilte 24 partier lister i ett eller flere fylker. Flesteparten av disse er småpartier uten reell mulighet til å få mandater, og kun de syv partiene Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre kom inn. Alle disse fikk over stemmer, og av partiene som ikke fikk noen stortingsmandater var Rødt (stemmer), Pensjonistpartiet () og Miljøpartiet De Grønne () de største. Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet (Ap, tidligere Det norske Arbeiderparti, DNA) ble stiftet i 1887, og har alltid hatt tette bånd til Landsorganisasjonen i Norge (LO). Partiet ble først representert på Stortinget i 1903, og allerede ved Stortingsvalget i 1912 var partiet blitt en maktfaktor med 26 % oppslutning. Arbeiderpartiet var opprinnelig et parti for industriarbeidere i byene, men fikk snart også stor oppslutning blant småbrukere, skogsabeidere, håndverkere og fiskere. Mellomkrigstiden var en periode med stor splittelse i Arbeiderpartiet. I 1919 meldte Ap seg inn i Den kommunistiske internasjonale, noe som førte til at den mer moderate fløyen brøt ut i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) i 1921. I 1923 brøt den radikale fløyen ut og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1927 gikk imidlertid NSA inn i Arbeiderpartiet igjen, og fra 1930–tallet gikk Ap i mer moderat retning. Med Johan Nygaardsvolds regjering fra 1935 fikk også partiet vist at det var i stand til å styre landet over en lengre periode. Etter krigen ledet «landsfaderen» Einar Gerhardsen partiet frem til 1965. Etter 15 år under Trygve Bratteli og Reiulf Steen ble Gro Harlem Brundtland partileder i 1981. Under Brundtland gikk partiet noe mer mot sentrum, og tonet ned den sosialdemokratiske retorikken til fordel for en mer markedsvennlig linje. På 1990-tallet var partiet ledet av Thorbjørn Jagland, før Norges nåværende statsminister Jens Stoltenberg overtok i 2002. Under Stoltenberg har Arbeiderpartiet for første gang gått inn i en samarbeidsregjering med andre partier, etter at de dannet den rød-grønne regjeringen med SV og Senterpartiet etter stortingsvalget 2005. Høyre. Høyre (H) ble stiftet i 1884 som en motvekt mot Sverdrups Venstre. Høyre har hatt embetsmenn og byborgere som sine kjernevelgere, men har opp igjennom sin historie også en del oppslutning blant den mer velstående delen av bondestanden, spesielt på Østlandet. Partiet var opprinnelig klart konservativt, men har de senere årene vel så ofte blitt betegnet som liberalkonservativt. Fra ca. 1975 gikk Høyre inn i en periode med stor fremgang, i det som ble kalt «høyrebølgen». Under Kåre Willochs tid i regjeringskvartalet fikk partiet 31,8 % i 1981 og 30,4 % i 1985, og var i mye større grad enn før blitt et masseparti. Høyre gikk imidlertid tilbake på 1990- og 2000-tallet, og ved Stortingsvalget 2005 ble det ny bunnnotering med 14,1 %. Partiet kom noe tilbake i 2009, da det ble Stortingets tredje største med 30 mandater. Siden 2004 har Erna Solberg fra Hordaland vært Høyres leder. Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet (Frp) ble grunnlagt i 1973 som "Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep". Partiet var opprinnelig en protestbevegelse under ledelse av den karismatiske Anders Lange, og gikk opprinnelig inn for en kraftig nedbygging av offentlig sektor og sterke kutt i skatter og avgifter. I 1978 ble Carl I. Hagen valgt til Fremskrittspartiets formann. Hagen kom til å sitte som partileder frem til 2006, og ledet partiet igjennom både oppturer og nedturer. Frp kom på vippen etter stortingsvalget 1985, og bidro da til å felle Willochs borgerlige regjering. Ved valget i 1989 ble partiet landets tredje største, og Frp har også hatt jevnt over sterke resultater i alle stortingsvalg siden 1997. I 1994 holdt imidlertid partiet på å gå i oppløsning under det såkalte «Dolkesjø»-landsmøtet, der partiets liberalistiske fløy (Ellen Wibe, Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Per Aage Pleym Christensen, Ellen Chr. Christiansen m.fl.) valgte å bryte med Hagen. Årtusenskiftet ble også en turbulent tid i partiet, der sentrale Frp-ere som Vidar Kleppe, Dag Danielsen, Fridtjof Frank Gundersen og Jan Simonsen enten ble ekskludert eller trakk seg. Fremskrittspartiet er vanskelig å plassere på en klassisk høyre-venstre-akse, men definerer seg selv som et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet er også kjent som et «lov-og-orden-parti» og for en restriktiv linje i innvandrings- og flyktningepolitikken. Partileder siden 2006 har vært Siv Jensen. Senterpartiet. Senterpartiet (Sp) ble stiftet i 1920 under navnet "Bondepartiet", og fikk dagens navn i 1959. Partiet har sine røtter i bondebevegelsen, og har alltid stått sterkest i distriktsnorge. En av Senterpartiets kjernesaker er motstand mot norsk medlemskap i EU, og partiet gjorde sitt beste valg i 1993 da det markerte seg som det ledende nei-partiet i Norge før EU-avstemningen året etter. Senterpartiet har tradisjonelt vært et borgerlig parti, men har siden 1990-tallet beveget seg over til å være et sentrum-venstre-parti. Partiet har siden 2005 deltatt i den rød-grønne regjeringen sammen med Ap og SV. Partiet har til sammen sittet i ni forskjellige regjeringer, og har med Peder Kolstad, Jens Hundseid og Per Borten hatt tre statsministre. Dagens Sp-leder er Liv Signe Navarsete, som har hatt vervet siden 2009. Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti (KrF) ble dannet i Hordaland i 1933, og har sitt utspring i kristendelen av partiet Venstre. KrF fikk sitt store gjennombrudd ved stortingsvalget 1945, og har vært representert på Stortinget siden. Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti i den forstand at de har mye til felles med venstresiden i sosialpolitikken og mer til felles med høyresiden i den økonomiske politikken. Partiet er forankret i tradisjonelle, kristne verdier, og retter seg også mot barnefamilier. KrF har stort sett ligget mellom åtte og tolv prosent i alle stortingsvalg etter krigen. De har hatt to statsministere i Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik, og har deltatt i syv koallisjonsregjeringer, senest i Bondevik II-regjeringen med Høyre og Venstre i perioden 2001–2005. Siden 2011 har Knut Arild Hareide vært partileder. Venstre. Venstre (V) er Norges eldste parti, og har en historie som går tilbake til striden rundt innføringen av parlamentarismen i 1884. Partiet var opprinnelig både et parti for bønder i distriktene og småfolk i byene, og hadde således flere forskjellige fraksjoner. Venstre hadde fra 1884 til 1935 seks forskjellige statsministre, men var også plaget av splittelser, med utbrytere som Samlingspartiet, Moderate Venstre og Frisinnede Venstre. Venstre har i alle stortingsvalg siden stortingsvalget 1973 ligget rundt sperregrensen, og fikk i 2009-valget kun inn to mandater. Partiet definerer seg som sosialliberalt, med fokus på blant annet miljøvern, kollektivtransport, utdanning og småbedrifters rammebetingelser. Vensters siste regjeringsdeltagelse var i Bondevik II-regjeringen 2001–2005. Siden 2010 har Trine Skei Grande vært Venstres leder. Sosialistisk Venstreparti. Sosialistisk Venstreparti (SV) er det yngste av partiene som er representert på Stortinget, og ble grunnlagt i 1975. SV har imidlertid sin opprinnelse i Sosialistisk Valgforbund, dannet av Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Demokratiske Sosialister (AIK) før stortingsvalget i 1973. Valgforbundet ble videreført som et politisk parti i 1975, dog uten NKPs deltagelse. SV er det mest venstreradikale av de stortingsrepresenterte partiene, og er blant annet basert på NATO- og EU-motstand, miljøvern, økt offentlig styring i økonomien og omfordeling av ressurser. Partiet kom for første gang i regjeringsposisjon etter 2005-valget, og deltar sammen med Ap og Sp i den rød-grønne regjeringen. SV ledes av Kristin Halvorsen, som også er kunnskapsminister. Medlemskap i politiske partier. Siden 1980 har andelen nordmenn som engasjerer seg i et politisk parti stadig gått nedover. I 1980 var 21 % av norske menn og 12 % av norske kvinner med i et parti, og henholdsvis 7 % og 4 % var aktive medlemmer. I 2001 var andelen som var medlemmer gått ned til 9 % blant menn og 7 % blant kvinner. I forhold til Norges naboland er imidlertid ikke disse tallene spesielt lave – i Sverige er 7 % med i et politisk parti, mens tallet for Danmark er 6 %. Tabellen til høyre viser utviklingen i medlemstall i norsk politiske partier i perioden 1996 til 2006. De fleste partier har hatt en markant nedgang, med Senterpartiet og Høyre som de som har kommet dårligst ut. Begge disse partiene har blitt halvert i antall medlemmer på ti år. Det store unntaket fra trenden er Fremskrittspartiet, som har nesten firedoblet medlemstallet i samme periode. De første Stortingene. De første Stortingene ble valgt uten partier, alle kandidatene var uavhengige. Norges to første partier, Høyre og Venstre ble dannet som grupperinger blant representantene her, og hadde derfor ikke opprinnelig som funksjon å stille til valg. Viktige striddspørsmål i perioden var parlamentarisme, forholdet til Sverige, Målsaken, religionens stilling, allmenn stemmerett og bondeparagrafen. Tidlig 1900-tall. Arbeiderpartiet ble stiftet i forlengelsen av arbeiderbevegelsen i Norge, og kan dermed ses som et resultat av endring av den sosiale strukturen, i kombinasjon med utvidelsen av stemmeretten. Som det første klassepartiet vokste det raskt til en dominerende posisjon, og de tidligere "borgerlige" partiene måtte alliere seg for å holde partiet utenfor makten fram til kriseforliket. Som i resten av Europa opplevde partiet også splittelse mellom kommunister og sosialdemokrater: Norges Kommunistiske Parti ble dannet i 1923. I økende grad ble ideologier som vektla sosial bakgrunn og klasse drivere av de politiske skillelinjene. Også på borgerlig fløy ble det vidtfavnende Venstre preget av splittelser: Bondepartiet (som skulle bli Senterpartiet) brøt ut i 1920, KrF i 1933. Delvis som en reaksjon mot sosialistenes framgang ble Nasjonal Samling dannet på ytre høyre fløy i 1933. Den første rene Arbeiderpartiregjeringen ble dannet i 1935. Etterkrigsårene. Partiet med størst framgang i valget etter andre verdenskrig var Norges Kommunistiske Parti, vanligvis forklart med Sovjets popularitet etter deres rolle i krigen, og den kommunistiske motstandsbevegelsen. Populariteten skulle imidlertid hurtig avta, og partiet spilte aldri en viktig rolle i utviklingen av politikk. Partiet som fremfor noe skulle dominere norsk politikk var Arbeiderpartiet. Selv om partiet aldri oppnådde stemmeflertall har det vært det største partiet i Stortinget siden. Høyre var det største opposisjonspartiet på borgerlig side, og regjerte i koalisjoner med KrF og Sp i perioder, uten at dette ga dramatiske kursendringer. Arbeiderpartiet hadde rent flertall og dannet regjering i 1945. Nyere tid. Opposisjon mot NATO ble den utløsende årsaken til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti, senere Sosialistisk Venstreparti av rester av NKP og utbrytere fra Ap, som en opposisjon til venstre, i hovedsak i miljø- og utenrikspolitikk. Den relativt brede konsensusen i norsk skulle bli ytterligere redusert gjennom suksessen til Anders Langes arvtaker, Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet, men denne gang fra høyre. Spørsmålet om norsk EU-medlemskap dro en kile mellom de naturlige alliansepartnerne i norsk politikk. Ja-siden brakte de tradisjonelle motstanderne Ap og Høyre sammen (selv om Ap hadde en betydelig nei-fraksjon, noe Høyre ikke hadde), og vanskeliggjorde samarbeid med henholdsvis SV og sentrum (KrF, Sp og Venstre). Folkeavstemningene viste at de partiene som hadde en tydelig profil og var enig internt vant (Sp), mens utydelige posisjoner ble straffet (Venstre i 1972, FrP og Ap etter 1994). Etter Thorbjørn Jaglands 36,9 ultimatum dannet Kjell Magne Bondevik sentrumsregjeringen i 1997 med Krf,Sp og Venstre. Regjeringen falt på et annet spørsmål som splittet tradisjonelle allierte: miljø (eller nærmere bestemt gasskraftsaken), som igjen brakte Ap og Høyre sammen. Etter at AP, SP, SV, eller NKP mistet sitt flertall i Stortinget for første gang siden 1935 i 2001, dannet Høyre, KrF og Venstre regjering, men tapte flertallet de hadde med Frp i valget 2005 til den første flertallsregjeringen siden Einar Gerhardsen. Som under kriseforliket allierte Sp seg med Ap, og denne gangen ble SV inkludert. Forhold mellom stat, fylkeskommune og kommune. Norge er delt inn i tre ulike forvaltningsnivåer; stat, fylkeskommune og kommune. Disse er alle ledet av folkevalgte organ og har ulike oppgaver. Ettersom Norge er en enhetsstat, ligger suvereniteten i Staten (ikke på lavere nivå, som for eksempel i Sveits). Fylkeskommunene og kommunene har kun den kompetanse som staten (ved Stortinget) gjennom lover vedtar at disse skal ha. Lokaldemokratiet ble lovfestet ved innføringen av formannskapslovene i 1837 med innføring av folkevalgte organer på kommunalt nivå. Det ble også innført ordning med amtsting (fylkesting) hvor representantene fra formannskapene satt, fylkeskommunen ble først direkte folkevalgt i 1975. Fylkesmannen er statsadministrasjonen (ikke fylkeskommunens) representant i fylkene. Valgkanalen. Valgdeltakelsen i Norge etter 1945 Valgkanalen er en av de politiske påvirkningskanalene. Ved grunnloven av 1814 hadde bare embedsmenn, bønder og kjøbstadborgere stemmerett, i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett. Siden 1898 har alle myndige menn hatt stemmerett, og siden 1913 også kvinner over myndighetsalderen. I Norge er det valg annethvert år, vekselvis mellom lokalvalg og Stortingsvalg som begge holdes hvert fjerde år. Siden 1978 har stemmerettsalderen vært 18 år. Lokalvalget består egentlig av to separate valg som avholdes samtidig; valg av representanter til kommunestyret/bystyret, og valg av representanter til fylkeskommunen. Hver valgperiode er i Norge fire år og velges i oddetallsår med henholdsvis Storting/Sametingsvalg (2009, 2013) og Kommune- og fylkestingsvalg (2007, 2011) hvert annen år. Norge har 23 partier registrert i partiregistret og syv partier representert i Stortinget, i tillegg finnes det en rekke lokale lister og representanter i kommunestyrer og fylkesting. Mandatfordelingen på Stortinget har siden 1920 vært styrt av forholdstallsvalg i flermannskretser og er fra 1952 beregnet etter St. Laguës modifiserte metode. Nominasjonsprosessen. De politiske partiene i Norge har en relativt lukket nominasjonsprosess, der kun partimedlemmer kan delta. De fleste partiene har brukt en noenlunde lik prosess i lang tid, på grunnlag av reglene foreskrevet i nominasjonsloven av 1920. Denne loven ble senere innlemmet i valgloven, og selv om disse paragrafene ble opphevet i 2002 følges fremgangsmåten fortsatt i de fleste partiorganisasjoner. En nominasjonsprosess til et stortingsvalg begynner typisk med at en nominasjonskomité i et fylkeslag tar inn forslag til navn fra lokallagene. Komiteen koordinerer forslagene og setter opp en midlertidig liste som sendes tilbake til lokallagene. Lokallagene kommer så med sine kommentarer til listene, som sendes tilbake til komiteen slik at et endelig listeforslag kan settes opp. Det er imidlertid et nominasjonsmøte bestående av delegater fra lokallagene som tar den endelige avgjørelsen, og her kan det komme benkeforslag på endringer i komiteens liste. Den lokale forankringen i nominasjonsprosessen oppleves som svært viktig rundt om i partiorganisasjonene, og forsøk på innblanding fra sentralt hold blir sjelden godt mottatt. Et eksempel på dette var da ledelsen i Arbeiderpartiet på midten av 1980-tallet mislyktes i å omgjøre fylkespartiet i Sogn og Fjordanes nominasjonsliste, på tross av at fylkespartiet ikke hadde overholdt Arbeiderpartiets regler om kjønnsbalanse på de øverste plassene. De fleste partier forsøker å sette opp balanserte lister, både til kommune- og fylkestingsvalg og stortingsvalg. Partiene ønsker gjerne både en balansert alders- og kjønnsfordeling og en god distriktsfordeling, slik at de lettere kan appellere til mange forskjellige velgergrupper. Organisasjonskanalen. a> med sine over medlemmer mye å si. "Organisasjonskanalen" (også kalt «Den korporative kanal») er en betegnelse på organisasjonslivets påvirkningskraft på Norges politiske liv. Flertallet av norske landsdekkende organisasjoner jobber i større eller mindre grad for å påvirke politiske beslutninger, og disse har ofte løpende kontakt med partiene, departementene, direktoratene, regjeringen og stortingsrepresentanter og -komiteer. Virksomheten med å påvirke det politiske miljøet kalles gjerne lobbyvirksomhet eller korridorpolitikk. Større organisasjoner og bedrifter har gjerne et svært profesjonelt apparat for myndighetskontakt, og møter ofte sentrale politikere i uformelle settinger for å informere og påvirke politikernes syn på viktige saker. Det finnes også flere profesjonelle lobbyaktører som kan drive korridorpolitikk på vegne av sine klienter, slik som Burson-Marsteller og Geelmuyden.Kiese. Formell representasjon: råd, utvalg og styrer. I tillegg til den uformelle korridorpolitikken deltar mange organisasjoner i formelle råd, utvalg og styrer. Dette er initiativer som igangsettes av Stortinget, regjeringen eller departementene, der organet som setter i gang utvalget også definerer mandatet og utpeker de deltagende organisasjoner. Noen utvalg er "utgreiende", det vil si at de skal kartlegge et spesielt saksfelt med tanke på større lovmessige eller administrative reformer. Slike utvalg er gjerne midlertidige, og oppløses etter at de har fremlagt en rapport eller en innstilling. Andre råd og styrer er igjen permanente, og mange har en "kontrollerende" funksjon. Dette kan for eksempel være styrer i statsbedrifter eller -institusjoner. Andre permanente råd og styrer kan ha en "rådgivende" funksjon, det vil si at de gir myndighetene råd og rettledelse innenfor et bestemt fagområde. Permanente råd og utvalg kan også i noen tilfeller har "avgjørelsesmakt" innenfor rammene av allerede vedtatte lover og forskrifter. Utvalg eller arbeidsgrupper nedsatt av regjeringen eller departementene publiserer sine utredninger som såkalte NOUer (Norges offentlige utredninger). I 2009 var det 22 NOUer, som omfattet alt fra «Tiltak mot skatteunndragelser» (NOU 2009: 4) til «Kompetanseutvikling i barnevernet» (NOU 2009: 08) og «Sikring mot tap av felleskostnader i borettslag» (NOU 2009: 17). Slike utvalg har ofte i tillegg en "referansegruppe" som har som oppgave å støtte utvalgets arbeid under prosessen, og i slike referansegrupper er ofte interesseorganisasjonene representerte. For eksempel hadde NOU 2010: 5 «Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering» en referansegruppe der representanter for brukerorganisasjoner, organisasjoner i arbeidslivet, bransjeforeninger, direktorat og helseforetak, KS og forsknings- og kompetansemiljøer deltok. Slik kunne for eksempel Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norsk Pensjonistforbund, Frambu, Kommunenes Sentralforbund og Helsedirektoratet være med på å forme utvalgets utredning, som gikk ut på en gjennomgang av forvaltningen, organiseringen og finansieringen av hjelpemiddelområdet. Lønnspolitikk og andre forhandlinger. En stor del av fordelingen av samfunnets goder skjer gjennom forhandlinger. Dette kan være forhandlinger mellom konkurrerende interesseorganisasjoner, eller mellom interesseorganisasjonene og staten. Lønnspolitikken i Norge har siden 1935 i stor grad vært overlatt til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Sentralt står den såkalte Hovedavtalen, som fastsetter hvordan drakampen mellom de to partene i arbeidslivet skal foregå. Hovedavtalen var opprinnelig mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og den daværende Norsk Arbeidsgiverforening, og LO var i mange år nesten enerådende på arbeidstagersiden i Norge. De senere år har imidlertid LO fått konkurranse av andre organisasjoner som Akademikerne, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og den nå nedlagte Akademikernes Fellesorganisasjon. På arbeidsgiversiden representerer Næringslivets Hovedorganisasjon de fleste norske bedriftene, mens Kommunenes Sentralforbund forhandler på vegne av kommunene. Staten forhandler på egne vegne som arbeidsgiver i mange av tariffoppgjørene. Også jordbruks- og fiskerioppgjørene i Norge skjer gjennom forhandlinger; her fastsettes størrelsen på det offentlige tilskuddet til primærnæringene. Forhandlingene skjer mellom staten på den ene side og organisasjoner for primærnæringene – Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Fiskarlag – på den annen. Forhandlingene her har ikke bare konsekvenser for norske bønder og fiskere, da de også indirekte påvirker matvareprisene for hele samfunnet. Om ikke staten og primærnæringenes organisasjoner blir enige avgjøres størrelsen av støtten av Stortinget. Det er på ingen måte vanntette skiller mellom organisasjonskanalen og valgkanalen. Tettest har samarbeidet mellom Landsorganisasjonen og Det norske Arbeiderparti vært, og inntil 1992 var det slik at LO-fagforeninger også var kollektivt innmeldte i partiet. Det tette samarbeidet har vært et organisasjonsmessig fortrinn for Arbeiderpartiet i form av økonomiske støtteordninger og felles interesser i å bygge opp en landsomfattende arbeiderpresse, men har heller ikke alltid vært uproblematisk internt: Arbeiderpartiets fokus på mer helhetlige politiske løsninger kan ofte komme i konflikt med de smalere interessene til arbeidstagerorganisasjonen LO. Også på ikke-sosialistisk side har det vært samarbeid mellom partier og organisasjonslivet. Et eksempel på dette er Senterpartiet og Norges Bondelag, som har samarbeidet siden 1920-tallet. Næringslivets Hovedorganisasjon har også hatt bånd til Høyre, og gav tidligere partiet økonomiske bidrag. Mediekanalen. Siden 1814 har det vært stor grad av ytringsfrihet i Norge. Mediene har stor innflytelse over hvilke saker som kommer på den politiske dagsorden. Tidligere hadde de politiske partiene relativt stor innflytelse på mediene gjennom eierskap i partiaviser, men i de siste tiårene har denne eierinnflytelsen blitt bygd ned, slik at få av avisene og ingen riksdekkende TV- eller radiokanalene er underlagt politisk kontroll. Politikken legger føringer på mediene gjennom eierskapsbegrensninger på mediebedrifter, forbud mot politisk TV-reklame, gjennom konsesjonsbetingelser til etermedier og gjennom ledelse av NRK. Fagforbundet. Fagforbundet er et fagforbund som er resultat av en sammenslåing av Norsk Helse- og Sosialforbund og det tidligere LO-forbundet Norsk Kommuneforbund i 2003. Fagforbundet sluttet seg til Landsorganisasjonen samme år og er LOs største forbund. Fagforbundet organiserer over 327 000 arbeidstakere i kommunale, fylkeskommunale, private og offentlige virksomheter og i sykehusene med alle støttefunksjoner. Alle medlemmene tilhører en lokal fagforening. Forbundet har siden starten vært ledet av Jan Davidsen. Fagforbundet organiserer over 100 ulike yrkesgrupper. Forbundet er delt inn i fire seksjoner; Seksjon helse og sosial, Seksjon samferdsel og tekninsk, Seksjon kirke, kultur og oppvekst og Seksjon kontor og administrasjon. Seksjonene arbeider blant annet med yrkespolitiske spørsmål, yrkesutdanning, yrkesetikk og arbeidsmiljø. Ungdomsorganisasjonen til Fagforbundet er Fagforbundet Ungdom med over 30.000 medlemmer. Styrende organer. Forbundsstyrets arbeidsutvalg (AU), bestående av: leder, to nestledere, hovedkasserer, to medlemmer og de valgte lederne av seksjonene, til sammen ti personer. Forbundsstyret bestående av 22 representanter valgt blant landsstyrets medlemmer Kontrollkomité på tre medlemmer og tre varamedlemmer Kompetansesentere. Fagforbundet har 7 regionale kompetansesentre som har ansvaret for forbundets saker vedrørende lov- og avtaleverk. Valget 2005. I forbindelse med valgkampen 2005 produserte NRK Brennpunkt en dokumentar om Åslaug Haga. Hun gikk derfor rundt med en mikrofon som hun glemte å skru av under en privat samtale med Jan Davidsen. NRK sendte denne samtalen med henne og Davidsen. Der sier Davidsen blant annet «hvis vi skal spille en rolle her, er det jævla viktig at våre tillitsvalgte og medlemmer går inn i alle disse partiene». Carl I. Hagen (Frp) mente dette minte om korrupsjon. Anklagen ble en del av valgkampen 2005. Tilknyttet virksomhet. Fagforbundet eier 15 prosent av aksjene i dagsavisa Klassekampen. Forbundet har en barneby i Huambo i Angola. Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Fellesorganisasjonen (FO) er et norsk LO-tilsluttet fagforbund og profesjonsorganisasjon som organiserer barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere. Forbundet organiserer også studenter som utdanner seg til disse profesjonene. Forbundet ble stiftet i november 1992 som en sammenslutning av de tidligere forbundene Norsk Barnevernpedagogforbund, Norsk Sosionomforbund og Norsk Vernepleierforbund. FO passerte i 2010 25.000 medlemmer. Over 80% av medlemmene er kvinner. FO. FO kan sikte til flere ting; Forbundet for Ledelse og Teknikk. Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) er et norsk, LO-tilknyttet fagforbund som ble opprettet i 1951 og organiserer to hovedgrupper; arbeidsledere og tekniske funksjonærer i tekniske stillinger i privat virksomhet. Den siste gruppen er inndelt i ingeniører og teknikere, laboranter, optiske tegnere og tekniske funksjonærer. Forbundet organiserer også bedriftsykepleiere, samt teknisk personell innenfor Statens veivesen. FLT har om lag 19 300 medlemmer (2011), og utgir medlemsbladet "Ledelse og Teknikk". Forbundsleder er Jonny Simmenes. Addisco. I 1999 stiftet FLT aksjeselskapet Addisco. Dette utdanningsselskapet skulle tilby kurs og utdanningstilbud til FLTs medlemmer. Addisco, som er heleid av forbundet, gir en rekke utfordrende utdanningstilbud og en kan ta utdanning fra fagbrev til master, uten noen egenandel. Addisco forvalter og administrerer FLTs støtteordning for etter- og videreutdanning. Addisco ble opprettet 21. mai 1999. Daglig leder i Addisco er Nina Henriksen, som også er Kommunikasjons- og utredningsleder i FLT. Styreleder i Addisco er forbundsleder i FLT Jonny Simmenes. BMW. Bayerische Motoren Werke Aktiengesellschaft (BMW AG) er et tysk konsern som produserer biler og motorsykler. Konsernet har 105 798 ansatte (2005), en omsetning på € 46,66 milliarder og et resultat på € 2,24 milliarder. BMW eide i perioden 1994–2000 det britiske MG Rover Group der bilmerkene Rover, MG, Mini og Land Rover inngikk. BMW eier fremdeles bilmerket Mini og selskapet som produserer luksusbilmerket Rolls-Royce er et heleid datterselskap. BMW produserer motorsykler under sitt eget merke samt merkenavnet Husqvarna. BMWs hovedkontor "Vierzylinder" i München i Bayern ble bygd på begynnelsen av 1970-tallet og er en futuristisk bygning som forestiller fire sylindre. Ved hovedkontoret ligger en av konsernets bilfabrikker og BMW-museet BMW Welt. BMW-symbolet skal forestille en flypropell, der det blå representerer himmelen. Motivet og farvene er de samme som i det bayerske statsvåpenet. Historie. 7. mars 1916 ble bedriften Bayerische Flugzeug-Werke (BFW) grunnlagt. Denne datoen anser BMW som sin stiftelsesdato, selv om BFW ikke var BMW. BMW deler sin historie mellom BFW og Rapp-Motorenwerk. Sistnevnte endret navn til Bayerische Motoren Werke GmbH – BMW den 20. juli 1917. I 1922 kjøpte BMW opp Bayerische Flugzeug-Werke (BFW). Flymotor- og motorsykkelprodusent. BMW etablerte seg som flymotorprodusent under første verdenskrig. Frem til 1918 la den tyske krigsmakten inn store bestillinger på flymotorer fra blant annet BMW. En stor fabrikk ble bygd utenfor Münchens flyplass Oberwiesenfeld. Tysklands nederlag i krigen medførte at BMW fra og med 1919 måtte stanse all produksjon av flymotorer. Dette var en del av fredsvilkårene i Versailles-traktaten. På 1920-tallet startet en diversifisering av produktporteføljen for å holde liv i bedriften og allerede i 1923 begynte de å lage motorer for båter og lastebiler, samt også komplette motorsykler. Sjefskonstruktør Max Friz er BMWs ledende mann innenfor motorsykkelproduksjon når man presenterer den første motorsykkelen BMW R32 på den internasjonale bilutstillingen IAA i Berlin i 1923. I 1924 forsvant forbudet mot flymotorproduksjon og BMW starter opp på nytt. BMW produserte flymotorer frem til 1965 da man solgte produksjonen til MAN. Det skulle gå 25 år til BMW på nytt startet opp flyproduksjonen da man sammen med Rolls-Royce startet et felles selskap i 1990. BMW solgte det felles selskapet til Rolls-Royce etter ti år, og bedriften heter i dag "Rolls-Royce Deutschland". BMW blir bilprodusent. Austin Seven fra 1926 som BMW produserte på lisens Mange tyske bilfabrikker slet tungt i siste halvdel av 1920-årene: Mercedes og Benz slo seg sammen, GM overtok Opel, Ford brøytet seg inn i landet med lisensfabrikk, og BMW overtok bilfabrikken Dixi i Eisenach, som bygde den engelske folkebilen Austin "Seven" på lisens. BMW lagde også en sportsutgave av Austin Seven under navnet Wartburg. I tillegg produserer BMW en bil som til daglig ble omtalt som «Dixi», BMW 3/15 PS. BMW oppnår stor suksess med bilen som produseres i 16 000 eksemplarer frem til 1932. Den konkurrerte med datidens storselger Opel Laubfrosch og kostet i grunnutgaven 2 200 riksmark. Dixi-modellene ble bygget frem til 1932, da BMW kom med sin første egenkonstruerte bil 20 PS. I 1933 begynte de med rekkeseksere, en motortype som de fortsatt er kjent for. Den første var på bare 1,2 liter. Modellen het 303, og var konstruert av Fritz Fiedler. I 1936 lanserer BMW den legendariske BMW 328 som gir BMW et godt renommé innenfor baneracing og dominerer til tider sporten. BMW 328 vinner det første løpet bilen deltar i, det går på Nürburgringbanen med Ernst Henne som sjåfør. BMW 328 vant 141 av 172 løp som den deltok i. BMW 328 ble kun produsert i 464 eksemplarer og er et ettertraktet samlerobjekt. Motoren i denne ble brukt i løp fram til 1950-tallet. I 1939 lanseres BMW 335 som er BMWs første store bil. BMWs utvikling i løpet av den siste tiårsperioden er imponerende, med en utvikling fra den lille småbilen 15 til storbilen BMW 335, som er egnet for langkjøring på Autobahn. BMW er ikke alene om denne utviklingen i denne perioden. Opel presterer det samme, men de har støtte fra den amerikanske giganten General Motors. BMW 335s fremgang stoppes når det som skal forandre bedriftens og verdenshistorien starter samme år, andre verdenskrig. Krigsproduksjon. Under annen verdenskrig produserte BMW flymotorer for Luftwaffe, det tyske luftforsvaret, mens bil- og motorsykkelproduksjonen ble lagt til siden. Den sivile produksjonen fortsatte i krigens første år, men ble lagt ned i 1943. BMW produserte også et militærkjøretøy for Wehrmacht, den tyske hæren, med betegnelsen 325 Leichter Einheits-PKW. Under krigen produserte BMW over 30 000 eksemplarer av sin 801-flymotor. Fra 1942 startet man også produksjon av raketter, og dette er hovedgrunnen til at BMW ble tvunget til å demontere sine fabrikker etter krigsslutt. BMWs fabrikk i München ble bombet til ruiner i 1944–45, og var frem til da en viktig del av Tysklands krigsproduksjon. BMW gjorde seg bruk av mange tusener av krigsfanger og utenlandske tvangsarbeidere til sin krigsproduksjon. I fabrikkene i Allach arbeidet det jevnlig mellom 6 500 og 9 000 tvangsarbeidere som ble stilt til rådighet av SS og "Organisation Todt", og kom fra konsentrasjonsleirer i Bayern, ikke minst fra Dachau. Kanskje var det i løpet av krigsårene så mange som 20 000 sammenlagt. Etter at det på 1990-tallet ble meget blest rundt alle de ufrivillig utkommandertes lidelser i den tyske industris tjeneste, erklærte BMW-ledelsen at dersom den tyske regjering opprettet et fond for de tidligere tvangsarbeiderne, ville firmaet yte bidrag til det. Etterkrigstiden. Etter annen verdenskrig gikk det dårlig for BMW. Bildivisjonen lå i østsonen, og fram til 1955 bygget de biler med teknologi fra mellomkrigstiden. Disse het først Autowelo BMW, deretter EMW (Eisenacher Motoren Werke). Emblemet var identisk med BMWs, bortsett fra bokstavene, samt at den blå himmelen ble erstattet med en (politisk korrekt?) rød himmel! De første årene etter krigen hadde de også mer enn nok med å fylle etterspørselen av motorsykler. Bilproduksjonen startet igjen i 1952, og da ble fabrikken flyttet til München. Bilene som ble laget på 30-tallet hadde modellnavn som startet med 3, og de bilene som ble laget på 50-tallet fikk modellnavn på 5, bl.a. 501 og 502. Bilene var imidlertid tunge, og hadde for svake motorer. De slet med salget og økonomien. Salget av sportsutgavene 503 og 507 gikk også svakt. Økonomisk fremgang. På 1950-tallet lanserer BMW nye modeller men oppnår ingen suksess og bedriftens økonomi er på slutten av 1950-tallet anstrengt og det er like før en konkurs inntreffer. Konkurrenten Daimler-Benz (eierkonsernet til Mercedes-Benz) vurderer å ta over BMW. BMW omtales i media som "Bald Mercedes Werke" (snart Mercedes Werke). Men i stedet kommer den tyske forretningsmannen Herbert Quandt inn som en dominerende eier og klarer å gjennomføre en snuoperasjon Det som reddet økonomien var mikrobilen Isetta. Karosseriet var fra italienske ISO, og motoren var en BMW motorsykkelmotor. I 1957 kom den større modell 600, som ble en stor fiasko, og selskapet var nær konkurs. Det var også på nippet at Daimler-Benz kjøpte opp BMW. I 1959 kom modell 700, med hekkmotor. Denne solgte brukbart, og holdt hjulene i gang for BMW. På 1960-tallet hadde de ambisjoner om å komme seg inn i det markedssegmentet som lå mellom Opel og Mercedes. Dette markedet var på denne tiden dominert av Carl Borgwards modell Isabella. Han hadde meget god drift, og banken hjalp ham alltid over vinteren fram til nybilsalget tok seg opp på våren. BMW hyret en advokat som krevde å se tallene hans under vinteren 1960/61. Disse så ikke så bra ut, noe BMW lagde så mye støy rundt at han ble slått konkurs i 1961. Dette var til tross for at han nylig hadde investert i nye produksjonshaller, og hadde flere nye modeller på gang som var signert det italienske bildesignfirmaet Pietro Frua. Nye modellserier. På 1960-tallet lanserer BMW nye modeller med BMW 1500 i 1961 som en viktig milepæl. BMW 1500 var designet av nettopp Pietro Frua. Denne hadde svært mange feil, men senere modeller 1600, 1800 og 2000 hadde bedre kvalitet, og solgte også godt. I 1966 kom 02-serien, med toppmodellen BMW 2002, forløperen til dagens 3-serie. 1970-tallet innebærer ny medgang for BMW, som posisjonerer seg med ett helt nytt modellprogram som fremdeles består: 5-serien i 1972, 3-serien i 1976 og 7-serien i 1977. 6-serien kom også i 1977. Supersportsbilen M1 kom i 1979, og M'en brukes den dag i dag på de trimmede versjonene av BMWs biler (M3, M5). BMW markerer sin suksess med innvielsen av det nye hovedkontoret i München med landemerket «firesylinderen» i 1972. En internasjonalisering tar til, da BMW satser på nye eksportmarkeder og bygger sin første utenlandske bilfabrikk i Sør-Afrika i 1972. På 1980-tallet fortsetter BMW sin positive utvikling med å lansere nye modeller, der stasjonsvognutgavene av 3-serien og 5-serien tilhører de største nyhetene. I tillegg lanserer BMW modeller med dieselmotor og firehjulsdrift. BMW satser stort på utvikling og åpner to nye utviklings- og designsentre. I 1994 produserer BMW for første gang flere biler en erkerivalen Mercedes-Benz. I 2004 kom 1-serie, en forholdsvis dyr kompaktbil, og eneste i klassen med bakhjulsdrift. Konkurrentene er VW Golf og Audi A3. BMW kjøper Rover. BMW kjøpte i 1994, med datidens toppsjef Bernd Pischetsrieder, det britiske Roverkonsernet med bilmerkene Rover, Range Rover, MG og Mini, samt noen historiske bilmerker som Triumph. Kjøpet ble gjort for å få flere ben å stå på, slik at ikke all produksjon var rettet mot luksussegmentet. Investeringen gikk ikke som forventet. I flere år hadde Rover prøvd å rivalisere med BMW, om ikke i produktkvalitet, men i markedsposisjonering og snobbefaktor. De viste seg at det var langt vanskeligere å reposisjonere merket enn antatt. Under BMWs seks år lange eierskap ble Rover markedsført som premiummerke, volummerke på linje med Volkswagen og Ford, en divisjon underlagt BMW og som et selvstendig merke. BMW oppnådde langt større suksess med bilmerkene Mini, Land Rover og Range Rover. Dette var merker som hadde modeller som BMW ikke hadde tilsvarende av fra før. I 2000 ga BMW opp hele Roverprosjektet etter å ha tapt store summer hvert år siden starten i 1994. Rover og MG ble solgt til Phoenix Consortium, et britisk investeringsselskap, for £10. Land Rover og Range Rover ble solgt til Ford. I pressen fikk flere år med underinvesteringer som gikk tilbake før BMWs tid hovedskylden for de økonomiske problemene. BMW har beholdt rettighetene til bilmerkene Mini og Triumph. Mini har oppnådd stor suksess, mens merket Triumph ikke er i bruk. BMW kjøper Rolls-Royce. Rolls-Royce Silver Seraph fra 1999 Tidlig på 1990-tallet innledet BMW og Rolls-Royce Motors et samarbeid hvor de nye modellene Rolls-Royce Silver Seraph og Bentley Arnage skulle få BMW-motorer. I 1998 prøvde både BMW og Volkswagen å kjøpe Rolls-Royce Motors. Volkswagen kjøpte selskapet for £430 millioner, men BMW ga seg ikke, og fikk kjøpt rettighetene til varemerket Rolls-Royce for biler til en tidel av prisen, £40 millioner. Volkswagen satt dermed igjen med en gammel fabrikk og bilmerket Bentley. Volkswagen var forpliktet til å produsere Rolls-Royce-biler på fabrikken i Crewe frem til BMWs overtagelse av merket i 2003, men i de fem årene som gikk brukte man det meste av markedsføringskreftene på Bentley, og ikke Rolls-Royce. I mellomtiden måtte BMW bygge en ny fabrikk og utvikle en ny modell. Den nye fabrikken i Goodwood produserer den nye Rolls-Royce Phantom, som ble presentert for første gang 2. januar 2003, og den offisielle salgsstarten ble lagt til bilmessen i Detroit 5. januar 2003. BMW 1-serie. BMW 1-serie er en bil i kompaktklassen. Det er det minste og mest prisgunstige BMW som er på markedet i dag. Nåværende versjon, som også var den første i serien, ble lansert i 2004. Modellen konkurrerer med VW Golf og Audi A3 i premiumsegmentet. 1-serie har som eneste bil i kompaktsegmentet bakhjulsdrift. BMW 3-serie. BMW 3-serie er en modellserie av kompakte sedaner. Dagens 3-serie ble lansert i sedanversjon våren 2005, mens stasjonsvognen kom høsten 2005 og coupéversjonen i 2006. Modellen konkurrerer hovedsakelig med Audi A4 og Mercedes-Benz C-klasse. BMW 5-serie. BMW 5-Serie er en modellserie av mellomstore luksussedaner og er tilgjengelig som sedan og stasjonsvogn. Hovedkonkurrentene er Audi A6 og Mercedes-Benz E-klasse. BMW 6-serie. BMW 6-serie Coupé er en luksuscoupé, også kjent som Gran Turismo. 6-serien er elegant og luksuriøs med sportslig interiør og kraftig motor. Dagens versjon ble lansert i 2003. Finnes i coupé og kabriolet. Bilen konkurrerer mot biler som Mercedes-Benz CLS, Jaguar XK, Aston Martin DB9 og Maserati GranSport. BMW 7-serie. BMW 7-serie er en eksluksiv og presitsjetung sedan og er BMWs største modell. Første gang lansert i 1978. Hovedkonkurrentene er Audi A8 og Mercedes-Benz S-klasse. BMW X3. BMW X3 er BMWs minste SUV (Sport Utility Vehicle) og ble lansert i 2003. Bilen produseres i Østerrike. BMW X3 er mindre enn alle de andre etablerte SUVene i prestisjemarkedet, og har demed ingen sammenlignbare konkurrenter. X3 leveres i seks forskjellige motorer, fra 2.0 liter diesel til 3.0 liter bensin. BMW X5. BMW X5 ble lansert i 2000, og var BMWs første bil i dette segmentet. Bilen produseres i USA, og var USAs mest eksporterte bilmodell i 2004. Bilen er basert på plattform til E39, forrige utgave av 5-serien. X5 har konstant firehjulstrekk og leveres med rekkesekser- eller V8-motorer. Hovedkonkurrentene er Mercedes-Benz ML, Volvo XC90 og Porsche Cayenne. BMW Z4. Med sitt langstrakte panser, lange akselavstand, bakhjulsdrift, korte overheng og lave sittestilling tilfredsstiller BMW Z4 alle de klassiske roadster-trekkene. Z4 ble lansert i 2003, og erstattet BMW Z3. Z4 er lengre, har mer motorkraft og et stivere karosseri enn hva Z3 hadde. BMW i dag. Bilmerket BMW har høy status, kvalitet og pris og konkurrerer i samme prestisjesegment som Mercedes-Benz og Audi. I 2004 nådde produksjonen for første gang over 1 million. BMW produserer også motorer for Formel 1-teamet BMW Sauber F1. BMW-konsernet vokser og har i de senere årene utvidet sitt modellprogram kraftig, og økonomisk har konsernet kommet seg etter de store tapene de hadde på sitt syvårige eierskap i Rover. Noen plattformer og motorer leveres også til sportsbilbyggere som f. eks. brødrene Wiesmann. Antall ansatte og økonomiske nøkkeltall. Omsetnings- og resultattall er i hele tusen. Karakteristiske kjennetegn. Typisk design på de bakre sidevinduene på Coupé-modeller Produksjonstall. I motorsykkelproduksjonen er ikke BMW C1 medregnet Hovedkontor. BMWs hovedkontor, "Vierzylinder", er et landemerke i den bayerske hovedstaden München. Byggingen av hovedkontoret, som ligger like ved den olympiske landsbyen, ble påbegynt i 1968 og stod ferdig i 1972, rett før Sommer-OL i 1972. BMWs logo ble fjernet mens OL pågikk for å unngå å provosere arrangørene med uønsket reklame og produktplassering. Bygningen er 101 meter høy og forestiller sylindrene i en bilmotor. Bygningen ble erklært som historisk av myndighetene i 1999 og blir regnet som et av de fremste eksemplene på moderne arkitektur i München. BMW-muséet BMW Welt ligger rett ved hovedkontoret. Eierforhold. Den dominerende eiergrenen de seneste tiårene har vært den tyske familien Quandt. Familien Quandt eier 46,6 % av aksjene fordelt på Herbert Quandts enke Johanna Quandt og barna Susanne Klatten (født Quandt) og Stefan Quandt. Forsikringsgiganten Allianz eier 6,52 %, mens resten av aksjene er spredd på mange eiere. Aksjene er blant annet notert på Frankfurt-børsen. Tallene er pr 1. september 2005 Modellprogram for nyserien. Internt bruker BMW en «e-kode» for hver generasjon av sine serier. «E» står for "Entwicklung", tysk for utvikling eller evolusjon. Kodene endrer seg kun ved større endringer eller ved introduksjon av nye serier. Fabrikker i Tyskland. Produserer BMWs motorsykler. Fabrikken i Berlin startet med produksjon av flymotorer med gikk over til motorsykler etter andre verdenskrig. I 1979 startet også produksjon av bilkomponenter. 2 600 ansatte. Ble en del av BMW-konsernet etter kjøpet av Glas i 1967. BMW bygde om hele fabrikken og stilte om til BMW-produksjon. Fabrikken er i dag BMWs største med 23 000 ansatte og produserer 3-, 5- og 7-serien. Er i tillegg BMW sentral for reservedeler. BMW Fahrzeugtechnik GmbH med 250 ansatt produserer produksjonsverktøy. Eisenach har dessuten en viktig rolle historisk da man under førkrigstiden hadde bilproduksjon her. Etter krigen ble fabrikken konfiskert av DDR og produksjon av EMW startet. Etter murens fall var BMW raskt tilbake i Eisenach. Fabrikken ligger i direkte tilknytning til hovedkvarteret og har en viktig historisk rolle. I 1923 tok man steget til å starte med motorsykkelproduksjon og siden også bilproduksjon. Frem til andre verdenskrig utviklet man bilene her, mens produksjonen skjedde i Eisenach. I forbindelse med DDRs konfiskering av Eisenach-fabrikken, ble München stedet for oppbygging av konsernet. I dag har fabrikken 11 000 ansatte som produserer 3-serien, motorer samt komponenter til andre deler av konsernets bilfabrikker. Produserer 3-seriens ulike versjoner og M3, samt den nye 1-serien. 10 000 ansatte. Produserer komponenter til andre deler av konsernets bilfabrikker (personbilder, motorsykler og formel 1). Fabrikker i Europa utenfor Tyskland. Graz, Østerrike (ikke egeneiet fabrikk) Magna Steyr produserer på oppdrag BMW X3-modellen. Hams Hall, Storbritannia (2000–) Monteringsfabrikk med årlig produksjon på 2 500 enheter beregnet på det russiske markedet. BMWs største motorfabrikk. 2 600 ansatte. Fabrikker utenfor Europa. BMW X5 produseres i USA BMWs første fabrikk utenfor Tyskland. Shenyang, Kina (2003–) Brilliance China Automotive Holdings Limited (joint-venture) Produserer 3- og 5-serien for det kinesiske markedet. Spartanburg, USA (1994–) Produserer BMW X5 og BMW Z4 Roadster hovedsakelig for det amerikanske markedet. 4 700 ansatte. Eberhard von Kuenheim 1970–1993. Eberhard von Kuenheim gjorde en kometkarriere innen Quandt-sfæren hvor han startet i 1965. I 1970 ble han den yngste storbedriftslederen i Vest-Tyskland når han ble sjef for Quandt-eide BMW. I 23 år var Eberhard von Kuenheim sjef for BMW, en periode da bedriftens størrelse og omsetning stadig økte. En sterk og konsekvent satsning på nye modellserier som startet med 5-serien i 1972. Samme år bidro Eberhard von Kuenheim til at BMW startet sin første utenlandske fabrikk i Sør-Afrika. På tross av oljekrisen i 1973 lanserte BMW en kommende klassiker, BMW 2002 Turbo. Bernd Pischetsrieder 1993–1999. 1993 gikk Eberhard von Kuenheim av som toppsjef etter rekordlange 23 år og ble erstattet av Münchenfødte Bernd Pischetsrieder. Pischetsrieder var den drivende kraften bak kjøpet av Rover i 1994 for å rette konsernet inn mot massemarkedet. Det viste seg å være en uklok investering, da man aldri klarte å snu underskudd til overskudd. Etter knappe fem år i sjefstolen, i 1999, valgte Pischetsrieder å gå av. Året etter solgte BMW Rover-delen til det britisk investeringsselskapet Phoenix for £10. Land Rover-delen ble solgt til Ford. Helmut Panke 2002–2006. I 2002 tok Helmut Panke over som BMW-sjef etter Joachim Milberg. Helmut Panke hadde lang erfaring i BMW-systemet, hvor han blant annet hadde vært sjef for BMWs fremgangsrike satsning i USA. Panke hadde også vært sjef for teknikk- og designutvikling hos BMW. Milberg fortsatte som styremedlem, og ble i 2004 styreformann. Panke gikk av for aldersgrensen i september 2006. Norbert Reithofer 2006–. Norbert Reithofer tok over som BMW- sjef 1. september 2006. Har tidligere blant annet har vært teknisk direktør på BMWs fabrikk i Sør-Afrika og sjef for BMW Manufacturing Corporation i USA. Fra 2000 hadde Reithofer ansvaret for produksjonen. Miljøet rundt merket. Det er tre interesseorganisasjoner for BMW i Norge; BMW Klubben Norge (MC) og BMW Car Club Norway (bil) og BMW Klassiker klubb Norge. Maldivene. Republikken Maldivene er en stat i Indiahavet, sør-sørvest for India som består av en gruppe atoller. Maldivene er et land med 1192 øyer som ofte ikke er høyere enn 2 meter på det høyeste, og ligger cirka 650 km sørvest for Sri Lanka. 25,0% av befolkningen jobber i landbruket. 21,5% jobber i industri, 53,5% i tjenesteyting. Turisme er en viktig industri. Viktige eksportvarer er tunfisk, hermetisert, frossen og fersk; klær og fiskemel. Viktige importvarer er forbruksvarer, halvfabrikata, kapitalvarer, og petroleumsprodukter. Viktige handelspartnere er Singapore, Sri Lanka, Storbritannia, Thailand, USA og India. Maldivene har én flyplass med regulær trafikk. Lesekyndige over 15 år er 90,4% av befolkningen. Pressefriheten er begrenset. På hovedøya Malé utgis det to dagsaviser. Historie. Den tidligste historien til Maldivene er basert på en legende. En singalesisk prins ved navn Koimale strandet i en av de maldiviske lagunene sammen med sin brud, kongen av Sri Lankas datter. Her ble han værende og ble den første sultan. Gjennom århundrene er øyene blitt besøkt og påvirket av sjøfolk fra Arabia og det Indiske hav. Mopla-pirater fra Malabarkysten, i dag kjent som staten Kerala i India, herjet på øyene. I det 16. århundre, regjerte portugiserne over øyene i 15 år (1558–1573) før de ble drevet bort av sultan Muhammad Thakurufaanu Al-Azam. Selv om øyene ble styrt som et islamsk sultanat i det meste av perioden fra 1153 til 1968, var Maldivene et britisk protektorat fra 1887 til 25. juli 1965. I 1953 var det et kort forsøk på å innføre republikansk styreform uten hell. Sultanen fortsatte sitt styre. Etter at øygruppen ble selvstendig i 1965, fortsatte sultanen sitt styre også de tre neste årene. 11. november 1968 ble sultanstyret avskaffet, Maldivene ble republikk og fikk sitt nåværende navn. 26. desember 2004 ble Maldivene truffet av 10 meter høye bølger fra en tsunami forårsaket av et jordskjelv i det Indiske hav. Nesten hele øygruppen ble oversvømmet av tsunamien. Minst 75 mennesker ble savnet, inkludert 6 utlendinger. All infrastruktur ble ødelagt på 13 av de bebodde øyene. Hovedstaden Malé ble i liten grad rammet, på grunn av en 3,5 m høy molo utenfor byen som tok det meste av kraften fra tsunamien. Det er ikke meldt om omkomne i byen, og selv om mye av infrastrukturen er skadet er nivået på skadene ikke på langt nær så ille som i andre deler av landet. Geografi. Maldivene har 26 naturlige atoller som er delt inn i 20 «administrative atoller». Hvert av disse er styrt av en atolleier, "atholhu veriyaa". Det minste administrative atollet er Fua Mulaku. Det dekker bare en øy, men til gjengjeld er det den største øya i Maldivane. Det største atollet i verden såvel som i øygruppen er Huvadhu. Det høyeste punktet på Maldivene er 2,3 moh., noe som gjør det til det flateste landet i verden, og svært utsatt for en eventuell økning i havnivå. Underlig nok har havnivået tvert imot sunket på øyene i de siste tiårene. Havstykket mellom Maldivene i sør og Lakkadivene i nord kalles Maliku Kandu (Åttegraderskanalen). Klima. Maldivene har et tropisk klima med mye nedbør og høye temperaturer året rundt. Øyene nær eller sør for ekvator har nedbøren jevnt fordelt gjennom året eller et lite maksimum i perioden november til mars. Byen Malé har en årlig nedbørsnormal på 1613 mm. De nordlige øyene blir av og til truffet av kraftige tropiske sykloner i det arabiske hav mellom august og november. Disse fører med seg svært kraftig vind og svært mye nedbør. Befolkning. Folketallet var 298.842 ved folketellingen i 2006, og estimeres til 309.000 i 2009. Høye fødselstall har i kombinasjon med en synkende dødelighet gitt en sterk tilvekst i befolkningen. Innbyggerne er av singalesisk, malaysisk og arabisk opprinnelse. Religion. Islam ble innført i 1153, og så godt som hele befolkningen er sunni-muslimer, det er forbudt å forkynne andre religioner offentlig. Arkeologiske utgravinger ledet av Thor Heyerdahl i 1980-årene viste at både hinduismen og buddhismen tidligere var dominerende. Det er omtrent 300 kristne i øygruppen eller 0,08%. Språk. a>" som brukes i dag. Det skrives fra høyre mot venstre. Innbyggerne i Maldivene taler maldivisk, også kalt "mahl" og "divehi bas". Det er omstridt hvorvidt maldivisk er en sterkt avvikende dialekt av singhalesisk eller et nært beslektet språk av singhalesisk. Som skriftspråk har det vært meget lite benyttet. Maldivisk har tatt opp mange låneord fra arabisk. Samfunn og kultur. Det foreligger ingen opplysninger om trygdeordninger. Legedekningen har bedret seg i de senere årene, selv om den fremdeles ikke er tilfredsstillende. Det var én lege pr. 5297 innbyggere i 1993. Sykehusdekningen er på et tilsvarende nivå. Spedbarnsdødeligheten er høy etter europeisk målestokk, men selv på dette området har det skjedd stor endringer til det bedre. Menn lever vanligvis til de er rundt 65 år gamle, kvinner lever til de blir ca. 62 år. På verdensbasis er det en sjeldenhet at menn i gjennomsnitt lever lenger enn kvinner. De viktigste dødsårsakene oppgis å være giktfeber, hjertesykdommer, bronkitt, emfysem, astma, stivkrampe og tuberkulose. Daimler. Daimler-Motoren-Gesellschaft ("DMG") var en tysk produsent av motorer, og senere biler, som opererte mellom 1890 og 1926. Selskapet ble stiftet av Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, og var først basert i Cannstatt nær Stuttgart. Daimler døde i 1900, og i 1903 flyttet selskapet til Undertürkheim, etter at den første fabrikken ble totalskadet i en brann, og senere til Berlin i 1922. Selskapet startet som en produsent av bensinmotorer, men etter suksessen med noen få racerbiler bygget på kontrakt for Emil Jellinek av Wilhelm Maybach begynte selskapet å produsere "Mercedes"-modellen i 1902, som senere førte til at bilproduksjon ble DMGs kjernevirksomhet. På grunn av den økonomiske krisen etter 1. verdenskrig slo DMG seg sammen med "Benz & Cie." i 1926, og ble Daimler-Benz, hvorpå begge selskaper tok navnet Mercedes-Benz på sine biler. Nok en sammenslåing fant sted i 1998, med Chrysler, og selskapet ble DaimlerChrysler. Daimler, Maybach og selskapet DMG i Seelberg. I 1882 forlot både Daimler og Maybach Nikolaus Ottos selskap Deutz AG, og stiftet sin egen motorfabrikk åtte år senere, i 1890: Daimler Motoren Gesellschaft (DMG). Formålet var produksjon av små, stasjonære forbrenningsmotorer. DMG ble til av en videreføring av de uavhengige forretningene til Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, som begge var oppfinnere som skulle revolusjonere verden med sine oppfinnelser for bilindustrien (firetaktsmotor, forgasser med mer). Selskapet skulle produsere små forbrenningsmotorer passende for bruk på land, til sjøs og i luften (grunnlaget for firmaets logo: en trearmet stjerne, hvor hvert punkt skulle indikere et bruksområde). Den 5. juli 1887 kjøpte Daimler en eiendom i Seelberg, som tidligere ble eid av "Zeitler & Missel'. Eiendommen var på 2903 kvadratmeter, kostet 30 200 tyske mark, og herfra produserte selskapet motorer for deres populære "Neckar" motorbåt. De solgte også lisenser til andre for motorproduksjon, og Seelberg ble et knutepunkt i den hurtig voksende bilindustrien. På grunn av lavt salg og manglede inntekter fra lisensiering fikk Daimler økonomiske problemer. En avtale ble inngått med kreditorene "Max Von Duttenhofer" og "William Lorenz", sammen med banksjefen "Kilian Steiner", om at selskapet skulle omgjøres til et aksjeselskap, i 1890. De nye eierne trodde ikke på bilproduksjon, og økte i stedet produksjon av stasjonære motorer, fordi disse solgte godt. Eierne vurderte også en sammenslåing med Ottos "Deutz-Ag". Daimler og Maybach fortsatte å kjempe for bilproduksjonen, og forlot til og med selskapet i en kort periode på grunn av konfliktene. To år senere, i 1892, var selskapet nær krise, men stabiliserte seg igjen ved å selge mobile og stasjonære motorer gjennom en rekke forhandlere over hele verden. I 1900 døde Daimler, mens DMGs suksess med bilmodellen Mercedes, en modell basert på racerbiler bygget på kontrakt for Emil Jellinek, endret styrets syn på bilproduksjon. Maybach fortsatte som designer en stund til, men sluttet i 1909, og ble erstattet av Paul Daimler, Gottliebs sønn. Utvidelser (1902 til 1920). DMGs bilsalg tok av, spesielt med den første Daimler-Mercedes-motoren designet av Maybach, som satt i flere racerbiler bygget i 1900 for Emil Jellinek. Denne racerbilen ble senere kalt "Mercedes 35 hp". Produksjonskapasiteten ble utvidet til Undertürkheim. I 1902 tok selskapet offisielt "Mercedes" som sitt varemerke for biler, og produserte dermed de første Mercedes-modellene. Antallet ansatte gikk fra 821 (1903) til 2200 (1904). Fra 1906 til 1913 utvidet selskapet videre, og reduserte antallet eksterne leverandører. Økt maskinbruk løftet den årlige produksjonen fra 0.7 biler per ansatt til 10. I 1911 ble aksjer i "DMG" notert på Stuttgart-børsen. Berlin-Marienfelde. Den 2. oktober 1902 åpnet DMG en ny fabrikk sør for Berlin. Denne fabrikken skulle i utgangspunktet produsere motorer for båter og marine, men utvidet senere til å produsere lastebiler (1905) og brannbiler (1907). Regionen ble et knutepunkt for bilindustrien, og andre bedrifter kom til i området. Undertürkheim. Untertürkheim var ideelt for en stor fabrikk, fordi det var nær både Neckar-elven og Stuttgart-Ulm-jernbanen. Den lokale borgermesteren, Eduart Fiechtner, solgte området (185 000 kvadratmeter) for en lav pris, og sørget også for en utvidelse av jernbanen med en egen stasjon på området, og strøm fra Neckars elektrisitetsverk, som hadde blitt bygget i 1900. DMG hadde planlagt å åpne fabrikken i 1905, men ødeleggelsen av Cannstatt-fabrikken i en brann i 1903 sørget for at fabrikken ble åpnet tidligere, allerede i desember 1903. Arbeidsstokken fortsatte å vokse. Den 17. mai 1904 ble Undertürkheim selskapets hovedkvarter, og administrasjonen flyttet hit den 29. mai. I 1913 ble enda 220 000 kvadratmeter kjøpt, og mellom 1915 og 1918 ble fabrikksområdet ytterligere utvidet. På begynnelsen av 1920-tallet lå nesten alle produksjonsenhetene i Untertürkheim. I 1925 flyttet også DMGs designavdeling inn. Cannstatt-brannen (1903. Natt til 10. juni 1903 ble den første Seelberg-Cannstatt-fabrikken alvorlig skadet i en brann. Alt maskineriet og 93 ferdige "Mercedes"modeller, en fjerdedel av den årlige produksjonen, ble totalskadet, sammen med et lite museum inneholdende historiske objekter, som Daimler-Maybachs aller første motorsykkel. De permitterte arbeiderne fikk ekstra brødrasjoner og lønn. Nærliggende selskaper lånte bort verksteder, og gjorde det mulig å fortsette produksjonne. "DMG" opprettet et fond, og begynte å bygge arbeiderboliger på alle sine fabrikker. Det følgende året, 1904, flyttet all produksjon til Untertürkheim. Det siste eksemplaret som ble produsert i Seelberg rullet ut i løpet av de første ukene i 1905. Sindelfingen. Ved utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 var selskaper raskt ute med å produsere krigsmateriell. Høsten 1915 åpnet DMG fabrikken i Sindelfingen for militærkjøretøyer, flymotorer og til og med hele fly. Etter krigen produserte denne fabrikken kun bilkarosserier. Motorbåter. Produksjonen av motorbåter startet tidlig, i 1886, med modellen "Neckar", 4.5 meter lang med en toppfart på 11 km/t (6 knop), første i verden, som ble testet på den lokale Neckar-elven. Båten ble "DMG"s første kommersielle suksess, og så fort selskapet var stiftet ble motorbåtproduksjon en av investorenes største interesser, og ledet i 1902 til byggingen av en fabrikk i Berlin bygget kun for motorbåtproduksjon. Biler. Daimler hadde solgt lisenser på produksjon av bilene sine til hele verden, blant annet Frankrike, Østerrike, England og USA, gjennom en avtale med pianoprodusenten Steinway & Sons i New York. Den første DMG-bilen ble solgt i august 1892 til sultanen i Marokko. Kommersielle kjøretøyer hadde også blitt produsert, hovedsakelig utstyrt med en "Phoenix"-motor, men frem til 1900, da Daimler døde, var det ingen standardkarosserier i dette segmentet. I 1902 presenterte Daimler Mercedes, både kompakt og moderne, med mange forbedrede løsninger, noe som bidro til styrets interesse i bilproduksjon. "Mercedes" ble DMGs hovedmerke i bilproduksjon. Den første lastebilen, med 1.5 tonn nyttevekt, ble solgt til "British Motor Syndicate Ltd" i London den 1. oktober 1896. Dens bakmonterte "Phoenix"-motor leverte 4 hk ved 700 o/min. I 1897 startet produksjonen av lette nyttekjøretøyer. På den tiden ble de kalt "forretningskjøretøyer", og hadde stor suksess i Storbritannia. På den første bilutstillingen i Paris i 1898 ble en femtonns lastebil presentert, med frontmontert motor. Phoenix (1894). "Phoenix" vant verdens første billøp, Paris-Rouen i 1894, i kategorien "bensinmotor", og slo til og med noen dampdrevne biler. Produksjon av denne motoren, som ble montert i biler, lastebiler og båter, ble "DMG"s hovedprodukt frem til "Mercedes"-bilen i 1902. Mercedes (1900). En bil som senere skulle bli kalt "Mercedes 35 hp" ble bygget av Maybach på ordre fra den rike østerrikeren Emil Jellinek, som ble fascinert av både "Phoenix"-motoren og racerbiler. Jellinek konkurrerte som fører, og malte "Mercedes" (som var datterens navn, spansk for "sendt fra Gud") på siden av bilene han kjørte. Jellineks stadige jakt på høyere fart sendte ham til Stuttgart personlig, for å besøke Wilhelm Maybach. Der møtte han også Paul Daimler, Gottliebs sønn. Sammen utviklet de en helt ny bil som var større, bredere og med et lavere tyngdepunkt. Et lite antall skulle produseres på kontrakt for Jellinek. Dette var den første virkelige bilen utviklet av DMG, i motsetning til en vogn med motor montert. Bilen imponerte motorsportmiljøet i 1901. Den kombinerte de tekniske nyvinningene til Maybachs nye firesylindrede motor med et helt nytt chassis. Jellinek hadde lovet å kjøpe mange racerbiler (36 eksemplarer for 550 000 mark), hvis han også fikk være eneforhandler i Østerrike, Ungarn, Frankrike, Belgia og USA, under navnet "Daimler-Mercedes", og hvis han i tillegg fikk en styreplass. I juni 1902, etter at "DMG" innså at de allerede hadde gitt "Daimler"-varemerket til "Panhard & Levasor" i Frankrike, bestemte de seg for å navngi alle sine biler "Mercedes", og begynte produksjon av "Mercedes"-serien. Den store etterspørselen etter bilen sørget snart for at DMG bygget biler for full kapasitet. Racing. I begynnelsen ble billøp brukt som markedsføring for bilprodusentene. Derfor brukte både "DMG" og deres største konkurrent "Benz & Cie." sine aller beste biler på banen. "Daimler"-bilene slo "Benz" frem til 1908, da Benz oppnådde hastighetsrekorden, men i de etterfølgende årene var bilene like gode. Franske lisenser. Edouard Sarazin gikk tidlig inn i forhandlinger med Daimler for å lisensiere motorene i Frankrike. Etter hans død fortsatte enken hans, hjulpet av Emile Levassor og Rene Panhard, å selge motorene i 1887. Armand Peugeot, en av deres klienter, begynte å montere "Panhard & Levassor"-motorer i biler, og kjøpte "Daimler"s lisens fra dem. Peugeot fokuserte, med stor suksess, på det tyske markedet. "Panhard & Levassor" utviklet en komplett bil. Levassor monterte en motor (Daimlers) over frontakselen, noe som gav bedre balanse og svingegenskaper. Bilen ble lansert i oktober 1891, og var utstyrt med bakhjulstrekk via to kjeder, pedalclutch, frontmontert radiator og styring via en spak. Historikere anser bilen for "en tysk oppfinnelse, mens Frankrike gjorde den til en kommersiell suksess". Hovedsakelig på grunn av sin suksess i billøp fikk Karl Benz i januar 1886 den første patenten for en bil han utviklet og bygget i 1885. Britiske lisenser. I 1893 startet Frederick Simms selskapet "Daimler Motor Syndicate", etter å ha returnert til Storbritannia med "Phoenix"-motoren. I 1896 flyttet han til Coventry, og stiftet "Daimler Motor Company" sammen med Harry Lawson. I 1910 ble selskapet kjøpt av "Birmingham Small Arms Company" (BSA), og begynte å produsere militærkjøretøy. I mange år produserte britiske Daimler en rekke kjøretøy, blant annet politibiler og busser. Bilene var lett gjenkjennelige på sine radiatordeksler, som hadde en rekke forhøyninger i toppen. I 1960 ble selskapet solgt til Jaguar, som solgte bilene under flere navn, og ofte var den eneste måten å kjenne igjen en Daimler fra en Jaguar nettopp radiatoren og logoen i grillen. Per 2005 er de eneste Daimler-modellene som produseres luksusmodeller, som for eksemper Daimler Super Eight. Luftskip og fly. Daimler fløy det første luftskipet i historien i 1888, ved å bygge om en motor slik at den passet en luftballong. I 1897 fløy "Dr. Woelflin" et slikt luftskip over Berlin, utstyrt med en "DMG"-motor. Fra 1899 til 1907 leverte "DMG" motorer designet av Maybach til "Zeppelin Company". Wilhelm Maybach forlot DMG i 1909. Etter 1909 startet Maybach og hans sønn Karl sitt eget selskap i "Württemberg", og tok over motorleveransene. Under 1. verdenskrig produserte fabrikken i Sindelfingen fra 1915 et stort antall fly og flymotorer. Produksjonen ble forbudt etter konflikten, på grunn av begrensninger bestemt av Versailles-avtalen. Trearmet stjerne: land, vann og luft. I 1870-årene, mens han jobbet for Otto hos gassmotorprodusenten "Deutz-AG", sendte Daimler sin kone Emma Kunz et postkort fra Köln. På kortet markerte han huset han bodde i med en "tre-armet stjerne", og skrev: "En dag vil denne stjernen skinne over våre fabrikker". Etter den dagen inspirerte sitatet både Daimler og Maybach, mens de utviklet stadig bedre, lettere og kraftigere motorer for "land, vann og luft". På 1900-tallet, etter "Mercedes"-suksessen", manglet "DMG" fortsatt et varemerke. Paul og Adolf Daimler, sønner av Gottlieb (som døde i mars 1900), foreslo å bruke dette symbolet. Selskapets styre aksepterte forslaget i juni 1909, og registrerte samtidig en "fire-armet" stjerne (som aldri har blitt brukt). Den "tre-armede stjernen" debuterte i 1910. I 1916 ble den omgitt av en sirkel med fire andre stjerner, med enten navnet "Mercedes", eller navnet til den respektive fabrikken ("Undertürkheim" eller "Berlin-Marienfelde"). I 1937 var det kjente symbolet registrert av Daimler-Benz som en "tredimensjonal, trearmet stjerne i en sirkel". Tysk krise (1920-tallet). "DMG" var et av Tysklands største selskaper da den tyske krisen slo inn. Etter 1. verdenskrig stoppet den tyske bilindustrien opp på grunn av manglende etterspørsel, og fordi biler ble skattlagt av myndighetene som luksusprodukter. Landet led også av bensinmangel. I 1923 falt produksjonen hos DMG til 1020 eksemplarer, mens "Benz & Cie." bygget 1382 eksemplarer i Mannheim. Den gjennomsnittlige kostnaden for en bil var 25 millioner mark, og streiker og inflasjon drev DMG mot grensen, For å overleve produserte DMG Mercedes-sykler og skrivemaskiner, og trykket til og med sine egne "nød-penger". Daimler-Benz og Mercedes-Benz (1926). For at de to selskapene skulle overleve foreslo "Benz & Cie." en sammenslåing i 1919, men "DMG" takket nei. Etterhvert som krisen ble stadig verre møtte de kjempende selskapene hverandre igjen i 1924, og signerte en avtale som var gyldig frem til år 2000. De standardiserte design, produksjon, innkjøp, salg og markedsføring, og markedsførte bilene sine sammen (til tross for at de beholdt sine respektive merkenavn). Den 28. juni 1926 slo "DMG" og "Benz & Cie." seg sammen til selskapet Daimler-Benz, og etablerte sine hovedkvarterer på fabrikken i Undertürkheim. Bilene ble døpt "Mercedes Benz", til ære for "DMG"s viktigste bilmodell og Karl Benz' etternavn. Det nye varemerket besto av en "tre-armet stjerne" omgitt av Karl Benz' logos tradisjonelle laurbær. Stjernen var merket "Mercedes Benz". Året etter, i 1927, ble antallet solgte eksemplarer tredoblet, til 7918, og produksjon av dieseldrevne lastebiler ble satt i gang. Fiat. Fiat er et merkenavn som tilhører bilprodusenten "Fabbrica Italiana Automobili Torino" basert i Torino i Italia. Navnet er et akronym laget av det italienske navnet: Fabbrica Italiana Automobili Torino. Det er neppe tilfeldig at akronymet staver det latinske ordet "fiat" som betyr "la det bli", et uttrykk for håp og styrke som i Skapelsesberetningens "fiat lux", "la det bli lys". Virksomheten ble startet av Giovanni Agnelli i 1899. Hans barnebarn Gianni Agnelli var styreformann i Fiat fra 1966 til sin død i januar 2003. Han ble etterfulgt av broren, Umberto Agnelli. Da han døde 28. mai 2004, ble Luca Cordero di Montezemolo utnevnt til formann, mens Agnelli-arvingen John Elkann ble viseformann i en alder av 28 år. Også andre medlemmer av familien fikk plass i styret. Dette førte til at toppsjefen i selskapet, Giuseppe Morchio, trakk seg fra sin stilling med umiddelbar virkning. Sergio Marchionne ble utnevnt til hans etterfølger 1. juni 2004. I USA var importerte Fiat-modeller så beryktet for upålitelighet at man redefinerte akronymet Fiat og påsto at det stod for: «Fix it again, Tony». Virksomhetsområder og fabrikker. Fiat-gruppens aktiviteter var opprinnelig fokusert omkring industriell produksjon av biler, nyttekjøretøyer og landbruksmaskiner. Etter hvert er virksomheten spredt og den har nå aktiviteter innen et bredt spekter både innen industri og finansielle tjenester. Fiat er Italias største industrikonsern. Det har også betydelig virksomhet i en rekke land i hele verden. Alt i alt har Fiat aktiviteter i 61 land gjennom 1063 selskaper med mer enn 223 000 ansatte, hvorav 111 000 utenfor Italia. Fiat støtter Fondazione Giovanni Agnelli, en viktig stiftelse for sosial og økonomisk forskning samt Palazzo Grassi, en gammel, berømt bygning i Venezia som nå er museum. I 1916 startet byggingen av den berømte Lingotto-fabrikken som åpnet i 1923. Fabrikken var på den tiden verdens største. Mer enn 80 forskjellige Fiat-modeller ble bygd her inntil fabrikken ble nedlagt i 1982. I 1970- og 1980-årene var Fiat en pioneer i bruk av industriroboter innen bilproduksjon. Fiats fabrikker er blant de mest automatiserte og avanserte i verden. Fiat var en av de første vestlige selskap som bygde fabrikker i Sovjet-kontrollerte land. Best kjent er fabrikkene i Vladivostok, Kiev og Toljatti. Fiat har også et selskap i Polen i Tychy som bygger småbiler (126, Cinquecento og nå Seicento). Fiat har fabrikker i Brasil, Tyrkia, Kina og India hvor det lages lokale varianter av Fiat-modeller samt Fiats «verdensbil», Palio. Selskaper i Fiat-gruppen. Fiat eier også skianleggene i Sestrieres (og denne byen i Alpene er skapt av Agnelli-familien). Andre tjenester som kan nevnes er: Fiat Gesco, KeyG Consulting, Sadi Customs Services, Easy Drive, RM Risk Management og Servizio Titoli er mindre selskap som tilbyr tjenester innen økonomi og finans. Andre aktiviteter inkluderer industriell sikkerhet og verdihåndtering (Fiat Geva) samt Fiat Information & Communication Services. Mikronesiaføderasjonen. Mikronesiaføderasjonen er en forbundsrepublikk i regionen Mikronesia i den nordlige delen av Stillehavet. Den består av øyene i Karolinergruppen (bortsett fra Palau): Yap, Pohnpei, Chuuk, Kosrae og flere mindre øyer. Setet for regjeringen er i Palikir på øya Pohnpei. Øygruppen ble administrert som en del av det USA-styrte "UN Trust Territory of the Pacific Islands" fra 1947 til 1990. Øyene fikk selvstyre i 1986, og har deretter vært en suveren stat i fri assosiasjon med USA igjennom Compact of Free Association, som sikrer landet både økonomisk og militær bistand fra USA. Geografi. Mikronesiaføderasjonen består av 607 øyer som strekker seg ca 2.900 km fra vest til øst og utgjør den største delen av Karolinerne. Området er delt i fire delstater som symboliseres med hver sin stjerne i landets flagg. Hovedøyen Pohnpei ligger ca 3.250 km øst for Filippinene og ca 2 000 km nordøst for Papua Ny Guinea. Pohnpeis geografiske koordinater er 6°51' N og 158°13' Ø. Klima og miljø. Klimaet i landet er tropiskt, dvs varmt og fuktig. Regntiden varer store deler av året med nedbør i alle årets måneder. Området er blant de steder der det faller mest nedbør i verden. Historie. Øyene har trolig vært bebodd siden ca 1000 f.Kr. Nan Madol som består av en rekke små kunstige øyer forbundet med et nettverk av kanaler og ofte kjent som Stillehavets Venezia er lokalisert nær Pohnpei. Nan Madol var et politisk og seremonielt sete for Saudeleur-dynastiet som samlet om lag 25000 mennesker i årene 500-1500. Øyene ble oppdaget av portugisiske oppdagelsesreisende i det 16. århundre på let etter Indonesia. Øyene ble siden oppdaget av spanske oppdageselsreisende og øyene kom under spansk herredømme. Det tyske keiserriket kjøpte øyene i 1899 og området ble da en del av Tysk Ny Guinea. Under den første verdenskrig ble landet okkupert av Japan, som beholdt forvaltningsmandatet over øyene etter Versaillesfreden i 1919. Chuuk var da hovedsetet i den japanske Nan'yo Cho (Det Japanske stillehavsmandatet). I Juli 1921 flyttet forvaltningen til Koror. Under den andre verdenskrigen ble øyene brukt som fly og flåtebase av Japan og USA erobret området i 1944. I 1947 ble hele Karolinerøyene underlagt "Trust Territory of the Pacific Islands" av FN, og området ble forvaltet av USA. Den 10. mai 1979 ble den autonome føderasjonen Mikronesia opprettet med lokalt selvstyre og landet ble selvstendig stat 3. november 1986. Økonomi. Økonomisk aktivitet består hovedsakelig i fiske og landbruk. Det utvinnes endel fosfat. Muligheter for utvidet satsing på turisme finnes, men begrenses i dag av lite utviklet infrastruktur og landets geografiske isolasjon. Viktigste inntektskilde er økonomiske overføringer fra USA igjennom Compact of Free Association. Landet bruker også amerikanske dollar som valuta, og innbyggerne verver seg for det amerikanske militæret. Kultur. Stor (ca (2,4 m) høy) Yapesisk steinmynt i landsbyen Gachpar. De fire delstatene har sin egen kultur og lokale tradisjon, men det er også kulturelle og økonomiske bånd mellom dem. Likhetstrekk som klansystem og utvidede storfamilier kan man finne på alle øyene. Yap er kjent for sine tradisjonelle «steinpenger», "Rai", som er sirkulære steinmynter på opptil 4 meter i diameter. Myntene har hull i midten. Øyboerne var klar over hvem som eide de ulike myntene og flyttet dem ikke nødvendigvis rundt når eierskap ble overdradd. Det finnes fire hovedtyper: "Mmbul", "Gaw", "Ray", "Yar", and "Reng". Den siste var bare på ca 0,3 m i diameter. Verdien til myntene var basert på både størrelse og historie. Mange av dem var brakt til øyene fra andre øyer, de fleste fra Palau, men også fra Ny Guinea. Det finnes om lag 6 500 slike mynter spredt rundt på øyene. Demografi. Landet har sju offisielle språk: Engelsk, Ulitiansk, Woleaisk, Yapesisk, Pohnpeiska, Kosraeansk og Chukesisk. Det snakkes også en antall andre språk. Politikk. Landets konstitusjon fra 1979 garanterer fundamentale menneskerettigheter og etablerer maktfordeling. Den lovgivende makt, Kongressen, består av 14 valgte medlemmer. Fire senatorer, en fra hver stat, velges for fire år, de øvrige senatorene velges i enmannskretser basert på innbyggertall for to år av gangen. Presidenten og visepresidenten velges av kongressen fra de fire delstatsvalgte senatorene for fire år og de to utgjør den utøvende makt i landet. De to plassene de da ikke opptar i kongressen fylles ved spesielle valg. Presidenten og visepresidenten utpeker en regjering. Det er ingen formelle partier i landet. Den dømmende makt utøves av Høyesterett. Landet er nært knyttet opp til USA og har ved avstemninger i FN's generalforsamling alltid stemt likt med USA. Blant annet var Mikronesia ett av ytterst få land (ved siden av USA, Israel og Marshall-øyene) som unnlot å stemme mot bygging av den omstridte israelske Muren på Vestbredden. Mikronesiaføderasjonen er medlem i Compact of Free Association med USA, og er avhengig av årlig økonomisk bistand fra USA. Tysk mark. Tyske mark, på tysk Deutsche Mark, forkortet DM som symbol eller DEM som kode ifølge ISO-standard, var den offisielle myntenheten i Tyskland fra 1948 til den ble etterfulgt av euroen i 1999. Mynter og sedler ble trukket tilbake i 2002. 1 tysk mark tilsvarte 100 pfennig, på tysk "Pfennige". Myntenheten ble innført etter en valutareform 20. juni 1948 fordi det gikk inflasjon i den gamle riksmarken på slutten av 1940-tallet. Raskt etablerte den tyske mark seg som en svært solid og respektert valuta, og ble ofte benyttet internasjonalt. Kosovo og Montenegro brukte tyske mark som valuta fra 1999 til 2001. Vekslingskursen mellom tyske mark og norske kroner var i 2001 gjennomsnittlig på 4,11766 kroner per mark. DDR. Den tyske demokratiske republikk hadde en egen myntenhet som på tysk opprinnelig ble kalt "Mark der deutschen Notenbank", men fra 1967 Mark der DDR. Da den økonomiske unionen mellom Vest-Tyskland og DDR ble innført i 1990, ble tyske mark tatt i bruk i DDR. Drakme. Ordet drakme kommer fra verbet "drassomai" (δράσσομαι), som betyr "å gripe". Den opprinnelige betydningen kan derfor antagelig best oversettes som "en håndfull". Dette utviklet seg til en fast enhet, opprinnelig seks jernstenger av spesifikk lengde og tykkelser. Antallet ble bevart i inndelingen av drakmen i 6 oboler. Som myntenhet regnet man sølvverdien av dette, ca. 4,5 til ca. 6 gram sølv, eller tilsvarende verdi i annet metall. Den oftest forekommende mynten var tetradrakmen, det vil si fire drakmer (ca. 18 til ca. 24 gram sølv). Det er ikke mulig å sammenligne verdien direkte med moderne valutaer, men det kan nevnes at i 1. århundre f.Kr. var dagslønnen for en kroppsarbeider omkring 1 drakme. Den moderne myntenheten ble innført etter at Hellas ble uavhengig i 1829. Den var delt i 100 lepta; på grunn av kraftig inflasjon etter Andre verdenskrig og den påfølgende borgerkrigen falt lepta-myntene etterhvert ut av bruk. Da Hellas knyttet sin valuta til euroen 1. januar 2001 var kursen fastsatt til 340,75 drakmer for 1 euro. Drakmemynter og -sedler ble fortsatt brukt inntil nye euromynter og -sedler ble innført 1. januar 2002. Drakmen var på det tidspunkt den eldste myntenhet som var i bruk; dog ikke den eldste som hadde vært i kontinuerlig bruk. Spansk peseta. Pesetas var myntenheten i Spania (og Andorra, sammen med franske franc) fram til 31. desember, 1998. Euro ble først introdusert som elektronisk betalingsmiddel, men 1. januar 2002 kom mynter og sedler i omløp. Siden 1. mars 2002 har pesetas ikke vært gyldig som betalingsmiddel i Spania og Andorra. Navnet pesetas stammer fra det katalanske ordet "pesseta", som betyr «liten bit». Finsk mark. Finsk mark var valutaen i Finland fra 1861 og frem til 1. januar 1999. Da den ble byttet ut med euro. Valutakoden for finsk mark var FIM. En mark var delt opp i 100 "penniä". Marken ble introdusert i 1861 som en kvart russisk rubel. I 1917 fikk Finland sin uavhengighet og Den Finske Bank ble stiftet. Mark ble da reintrodusert som en egen myntenhet basert på gullstandard. I 1963 ble den gamle 'finske marken' byttet ut med "ny-mark" på grunn av inflasjon. Den nye marken var verd 100 gamle mark. Navnet "mark" kommer fra den middelalderske vektenheten. Både «mark» og «penniä» er lånord basert på de samme røttene som den tyske marken. Mynter og sedler ble trukket fra sirkulasjon i 2002. Rikard III av England. Rikard III (2. oktober 1452 – 22. august 1485), var først hertug av Gloucester, siden konge av England fra 1483. Han tilhørte Huset York. Etter at hans bror Edvard IV døde, styrte Rikard som en regent for Edvards sønn Edvard V. Rikard fengslet Edvard og hans bror Richard («de to prinsene») i Tower og overtok selv tronen (kronet til konge 6. juli 1483). Et opprør ble reist mot Rikard og han falt i slaget ved Bosworth Field hvor han blant annet kjempet mot jarlen av Richmond (senere Henrik VII). Rikard er gravlagt i Leicester. Shakespeares historiske skuespill "Richard III" har gjort hans navn berømt. Her tillegges han replikken "En hest! En hest! Mitt kongerike for en hest!", etter at hans fiender har felt hesten han red på, og omringer ham for å drepe ham. Palau. Republikken Palau (også skrevet Belau) er en øystat i Stillehavet, rundt 650 km øst for Filippinene. Den oppnådde selvstendighet fra USA i 1994, og er med det en av verdens yngste og tynnest befolkede nasjoner. Historie. Palau ble først bosatt for rundt 4000 år siden, sannsynligvis av immigranter fra det som i dag er Indonesia. Britiske handelsmenn begynte å komme til øya på 1700-tallet, fulgt av økende spansk innflytelse på 1800-tallet. Etter å ha blitt beseiret i den spansk-amerikanske krigen, solgte Spania Palau og resten av øygruppen Karolinene til Tyskland i 1899. Kontrollen gikk til Japan i 1914, og så til USA under oppsyn av FN i 1947, som del av mandatoriet av Stillehavsøyene. Fire av mandatdistriktene formet en mikronesisk stat i 1979, men Palau og Marshalløyene nektet å delta. Palau, den vestlige delen av Karolinene, gikk heller for selvstendighet i 1978. I 1981 fikk de en grunnlov, og ble til Republikken Palau, og i 1982 signerte de en avtale med USA som gjorde at de ble en selvstendig nasjon fra 1. oktober 1994. Politikk. Palau er en demokratisk republikk med direkte valgte utøvende og lovgivende grener. Presidentvalg finner sted hvert fjerde år, og president og visepresident blir valgt uavhengig av hverandre. Palaus nasjonalkongress består av to kammere – Senatet og House of Delegates. Senatet har ni medlemmer, valgt på nasjonalt nivå. House of Delegates har 16 medlemmer, en fra hver av Palaus stater. Hver stat velger også en egen guvernør og lovgivende forsamling. Det juridiske systemet består av "Supreme Court", "National Court", "Court of Common Pleas" og "Land Court". Supreme Court har rettssaker og appellative divisjoner, og overvåkes av "Chief Justice". Det har vært rolig i flere år nå, men på 80-tallet var det mye politisk vold i Palau. Republikkens første president, Haruo I. Remeliik, ble myrdet i 1985, og statsministeren ble funnet skyldig i drapet. Landets tredje president, Lazurus Salii, begikk selvmord i 1988 på grunn av korrupsjonsanklager. Saliis personlige assistent hadde da vært fengslet i flere måneder allerede, etter å ha blitt dømt for å ha avfyrt skudd i hjemmet til formannen i House of Delegates. Presidenten er i tillegg til å være regjeringssjef, også statsoverhode. Det finnes ingen politiske partier i Palau. Utenriks. Palau er blant en håndfull land som fortsatt anerkjenner Taiwan, ikke kommunistregimet i Beijing, som Kinas rettmessige myndighet. I juni 2009 ble det kjent at øyas myndigheter hadde sagt ja til å ta imot 17 uighurske fanger fra Guantánamo etter en forespørsel fra President Obama. Palau har som motytelse fått et løfte om 200 millioner dollar i utviklingshjelp fra USA. Delstater. Palau er inndelt i seksten administrative områder, kalt delstater. Bortsett fra de to-tre største / folkerikeste delstatene, som tåler sammenlikninger med norske kommuner, er de øvrige delstatene meget små, landskapene innbyr ofte til spredte bosetninger. Det er disse bosetningene med «ubebodd omland» som utgjør delstatene. Fem av delstatene er 10 km² eller mindre, den aller største bare 65 km², og halvparten av delstatene har mindre en 400 innbyggere hver. Geografi. Den største øya i Palau er Babeldaob, som er en fjelløy, med landets høyeste punktet Mount Ngerchelchuus på 242 moh. På denne øya ligger ti av Palaus seksten delstater, blant dem den nye hovedstaden Melekeok, og Airai som er landets nest største delstat og som har landets eneste internasjonale flyplass. Airai har dessuten broforbindelse til øya og delstaten Koror. De andre øyene i Palau er hovedsakelig korallatoller. Nord for Babeldaob ligger atollen Kayangel. Rett sør/sørvest for Babeldaob ligger Koror, den mest folkerike delstaten, som inntil 2006 var landets hovedstad. Rundt to tredeler av Palaus befolkning lever på Koror. Også øyene (og delstatene) Peleliu og Angaur ligger samlet som deler av ett og samme korallrev som Koror. De ubebodde Steinøyene ligger på vestsiden av dette atollet. To avsidesliggende øygrupper, kjent som Sørvestøyene, ligger langt sør-vest for Palaus hovedøyer, delstaten Sonsorol med fire øyer mellom 340 og 400 km fra hovedøyene, og Hatohobei (lokalt omtalt som Tobi) med to øyer, 680 km unna. Så langt sørvest i havet er deres nærmeste naboer på øya Morotai i det østlige Indonesia bare 230 km unna. Alle Palaus øyer ligger nord for ekvator, den sørligste øya i delstaten Tobi ligger ca. 3 grader nordlig. Klima. Palau har et tropisk klima året rundt, med en gjennomsnittstemperatur på 27 °C. Det kan regne når som helst på året; den årlige gjennomsnittsnedbøren er på 3800 mm. Det er i gjennomsnitt 82 % luftfuktighet, og selv om det regner mest mellom juli og oktober, er det likevel mye solskinn. Tyfoner er sjeldne, siden Palau ligger utenfor tyfonsonen. Økonomi. Palaus økonomi består for det meste av turisme, etterfulgt av jordbruk og fiske. Regjeringa er den største arbeidsgiveren, men landet er sterkt avhengig av finansiell støtte fra USA gjennom Compact of Free Association. I finansåret 2000/2001 kom det 50 000 turister og forretningsfolk til landet. Befolkninga har en nettoinntekt som er dobbelt så høy som på Filippinene og i det meste av Mikronesia. De langsiktige utsiktene for turistsektoren har blitt bedret av økende luftfart i Stillehavet, den økende rikdommen til østasiatiske land, og utlendingers villighet til å finansiere infrastrukturutvikling. I juli 2004 ble Palau Micronesia Air lansert, med ruter fra Palau til Yap, Guam, Mikronesia, Saipan, Australia og Filippinene. Demografi. Rundt 21 000 mennesker bor på Palau. Den største etniske folkegruppa er innfødte palauanere (70 %), av melanesisk etnisitet. Mikronesere, polynesere, indoeuropeere, asiater (for det meste fra Filippinene) og europeere utgjør minoritetsgruppene. To tredeler av befolkninga er kristne, men modekngei (en kombinasjon av kristendom, tradisjonell palauisk religion og eventyr) og palauisk urreligion er også veldig vanlige. De offisielle språkene er engelsk og palauisk, utenom tre stater (Sonsorol, Hatohobei og Angaur), der det lokale språket er offisielt i stedet for palauisk. I Angaur er også japansk offisielt. Johannes Paul II. Pave Johannes Paul II (født 18. mai 1920 i Wadowice nær Kraków, Polen, død 2. april 2005 i Vatikanstaten) ble valgt til pave 16. oktober 1978. Etter en vanskelig oppvekst begynte han å interessere seg for teologi, og han ble presteviet i 1946. Etter hvert ble han hjelpebiskop, og senere erkebiskop, av Kraków, og 16. oktober 1978 ble han valgt til pave, som den første ikke-italiener på 455 år. Han viste seg som en kompromissløs motstander av den økonomiske liberalismen og kommunismen, og regnes som en av hovedkreftene bak den sistnevntes fall i Øst-Europa. Han engasjerte seg ettertrykkelig i livsvernspørsmål (krig og konflikter, abort, aktiv dødshjelp, dødsstraff, m.m.) og skrev flere kjente tekster og bøker. Under sitt pavestyre besøkte han over 100 land, mer enn noen av sine forgjengere, og regnes for å være en av historiens mest bereiste verdensledere. Johannes Paul II behersket flere språk flytende: sitt morsmål polsk og også italiensk, fransk, tysk, engelsk, spansk, kroatisk, portugisisk, russisk og latin. Johannes Paul II er den eneste pave som har besøkt Norge. Den 1. til 3. juni 1989 besøkte han Oslo, Trondheim og Tromsø, før han fram til 10. juni også besøkte Island, Finland, Danmark og Sverige. I januar 2011 ble det kunngjort at Johannes Paul II saligkåres. Saligkåringsfesten fant sted i Roma med saligkåringsmesse 1. mai 2011. Over en million mennesker var til stede under saligkåringsfesten. Tidlig liv. Han ble født i den lille industribyen Wadowice, omkring fem mil sørvest for Kraków i Polen. Byen, som dengang hadde ca. 9000 innbyggere, lå i et område som tidligere hadde vært østerriksk. Hans far hadde under første verdenskrig vært løytnant i den keiserlige østerrikske hær. Etter krigen gikk han inn i den gjenopprettede polske hæren, der han jobbet med administrative oppgaver. Han ble tidlig pensjonert, og familien hadde derfor trange økonomiske kår. Moren, Emilia (født Kaczorowska), var syerske, men led av en nyresykdom og døde i barselseng 13. april 1929, 45 år gammel. Piken hun ventet var dødfødt. 5. desember 1932 døde Karols 14 år eldre bror Edmund av skarlagensfeber. Dermed var faren og Karol alene med hverandre. Karol begynte på den lokale folkeskolen i september 1926. Som ti-åring ble han sendt til et offentlig gymnas. Han markerte seg som en dyktig elev, både i teoretiske fag og i idrett. Spesielt likte han språk og litteratur. Hans lidenskap for drama førte til at han ble spådd en framtid som skuespiller. Fysisk aktivitet var også viktig, særlig fotball, svømming og padling, og senere i livet også fjellklatring og skigåing. Han gikk til messe hver morgen og gjorde tjeneste som ministrant, i likhet med svært mange andre gutter i byen. I 1938 ble han konfirmert og tok sin avgangseksamen fra gymnaset. Han flyttet sammen med faren til Kraków og begynte å studere ved Det jagellonske universitet, Sentral-Europas nest eldste universitet etter Prahas, grunnlagt i 1364. Karol studerte der polsk språk, litteratur og filosofi. På fritiden deltok han blant annet på dramakurs, og skrev poesi. I 1939 ble han med i studentteatret «Studio 38». Okkupasjonstiden. Tyske styrker rykket inn i Polen 1. september 1939, og Kraków falt 6. september. Den 17. september rykket også sovjetiske styrker inn i landet, og tok den østlige delen. Polske intellektuelle ble sett som potensielle uromomenter, og professorene ved universitetet ble deportert, de fleste til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, mens studentene ble utkommandert til arbeid. Karol ble først sendt til kalksteinsbruddet til den kjemiske fabrikken Solvay i Zakrzówek utenfor Kraków, og fra våren 1942 arbeidet han i vannrenseavdelingen i Solvays sodafrabrikk i Borek Falecki i Kraków. Mange av hans senere dikt er inspirert av opplevelsene fra denne tiden. Mange av studentene hadde problemer med å klare det tunge arbeidet, og ble dermed sendt til konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. Takket være hans aktive livsførsel før krigsutbruddet var Karol sterk, og klarte seg dermed unna dødsleirene. 18. februar 1941 døde hans far, noe som merket ham dypt. I august 1941 lot han sin venn Mieczysław Kotłarczyk, en tidligere tysklærer, og han kone flytte inn i sitt hjem etter at de hadde blitt fordrevet fra sitt eget hjem av nazistene. De grunnla den 1. november 1941 Teatr Rapsodyczny (Rapsoditeateret), som de arbeidet med inntil 1944. Formålet var å bevare kulturlivet under okkupasjonen. Han fortsatte studier i hemmelighet, og var også i denne tiden forelsket i ei jente. Under okkupasjonen møtte han også Jan Tyranowski, en skredder som hadde begynt å samle ungdommer i en bønnegruppe. Karols interesse for religion vokste, og han begynte å studere blant annet karmelitten St Johannes av Korset, en spansk mystiker og dikter fra det 16. århundre. Senere skrev han en doktoravhandling om Johannes. Det var i forbindelse med dette at han først begynte å føle et kall til å bli prest. Prestestudier. Johannes Paul II i USA i 1993. Tidlig i 1942 kontaktet Karol erkebiskop Sapieha av Kraków om å begynne prestestudier. I oktober samme år begynte han, sammen med ni andre, på det underjordiske presteseminaret som Sapieha hadde startet. Ved siden av prestestudiene fortsatte han med teatergruppen og tvangsarbeidet. Det finnes en anekdote om det første møtet mellom Karol og erkebiskopen. De traff hverandre noen år tidligere da Karol tok studenteksamen og holdt avskjedstalen. Erkebiskopen ble så imponert at han spurte om ikke Karol ville studere teologi, men fikk til svar at han ville lese filosofi. Sapieha skal ha sukket og sagt: «Synd, denne unge mannen kunne nådd langt.». 29. februar 1944 ble Karol påkjørt av en trikk i gaten der han bodde, og fikk kraniebrudd. Det var en stund fare for livet, men 12. mars kunne han skrives ut fra sykehuset uten varige mén. Et par måneder senere var uhellet ute igjen, og han unngikk såvidt å bli klemt ihjel av en lastebil. Skadene førte til at den ene skulderen ble høyere enn den andre, og at han ble rund i ryggen. Fra august 1944 sto Karol på Gestapos lister, og måtte gjemme seg sammen med fire andre teologistudenter i erkebiskopens palass. Han mottok der tonsuren 9. september 1944, og 17. desember mottok han de to laveste ordinasjonene (tidligere ble prestestudenter i den katolske kirke og ordinert til akolytt og lektor før de ble diakonviet). I januar 1945 ble Polen tatt av sovjetiske styrker, og universitetet åpnet igjen slik at han åpent kunne studere teologi der. Han avla sin eksamen i august 1946. Polens framtid var usikker under den sovjetiske okkupasjonen. Karol unngikk såvidt å bli arrestert i 1945 da han sammen med andre studenter sang patriotiske sanger på torvet i Kraków. Stalin hadde lovet frie valg, men valget i 1947 var arrangert slik at kommunistene vant en overveldende seier. 13. oktober 1946 ble Karol ordinert til subdiakon, 20. oktober til diakon og 1. november til prest. Alle ordinasjoner ble foretatt av Sapieha, som samme år hadde blitt kardinal. Etter ordinasjonen ba han om tillatelse til å tre inn i karmelittordenen, men fikk avslag. Han ble i stedet sendt til Roma for videre studier. Han hadde blitt ordinert før tiden, og man var også usikker på kvaliteten av undergrunnsstudiene under krigen. Han studerte ved dominikanernes universitet "Angelicum". Under studiene bodde han i det belgiske kollegiet, og benyttet muligheten til å lære både italiensk og fransk. I 1947 fikk han sin lisensiatgrad, og 14. juni 1948 forsvarte han sin doktoravhandling «Trosproblemer i den hellige Johannes av Korsets verker». Prestegjerningen. Johannes Paul II i Brasil i 1997.I samme måned som han fullførte doktorgraden, vendte Karol tilbake til Polen. 24. august 1948 fikk han sin magistergrad i teologi ved Det jagellonske universitet, og 16. desember samme år tok han samme sted doktorgraden i teologi som han hadde forsvart i Roma. Dette var et resultat av studiene som han hadde utført dels under krigen og dels parallelt med andre studier i Roma. 7. august 1949 ble han, etter å ha vært kapellan i en menighet ved Tarnów, studentprest i den store menigheten St Florian i Kraków. På det tidspunkt hvor han kom tilbake til Polen, var 400 prester i fengsel eller i arbeidsleirer i Sibir. Fire år senere hadde tallet steget til 1000, eller omkring 10 % av prestene i landet. Samtidig hadde kirken i Polen fått ansvar for nye områder ved Oder og Neisse, tyske områder som Stalin hadde okkupert og gitt til Polen, mens den opprinnelige, tyske befolkningen ble utsatt for etnisk rensning dels gjennom fordrivelser, dels gjennom massakrer og deporteringer. Sapieha prøvde å få pave Pius XII til å utnevne apostoliske administratorer for de okkuperte områdene, men ettersom det ikke eksisterte noen fredsavtale mellom Tyskland og Polen ville han vente. Områdene hadde vært tyske i 600 år eller lenger, og etter folkeretten var de å anse som en okkupert del av Tyskland, og Paven kunne derfor ikke innlemme områdene i den polske kirkelige provins uten noen folkerettslig basis. Dette førte til at forholdet mellom kardinalen og polske myndigheter ble dårligere. Kardinalen døde noen måneder senere, den 23. juli 1951. Hans begravelse ble en nasjonal manifestasjon mot kommunismen og den sovjetiske innflytelsen i landet. Etterfølgeren, den apostoliske administratoren Eugeniusz Baziak, sendte i september 1951 Karol til Det jagellonske universitet for videre studier. Han studerte filosofi, og fremfor alt den tyske filosofen Max Scheler, som han publiserte en avhandling om i 1960. Dette ga ham nok en doktorgrad. Fra 1951 til 1958 foreleste han i etikk ved seminaret og universitetet i Kraków. Samtidig ble forholdet til myndighetene stadig verre. 8 biskoper, inkludert Baziak, og mer enn 900 prester var fengslet. Det teologiske fakultet i Kraków ble stengt i 1954, og Karol flyttet til Lublin, der han fikk en stilling ved byens katolske universitet. 1. desember 1956 fikk han stillingen som professor i etikk. 15. august 1956 samlet tusener av mennesker seg i Częstochowa for å feire festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. I 1956 var det også 300-årsjubileet for kong Jan II Kasimirs løfte til Jomfruen, som han hadde avlagt etter å ha blitt fordrevet fra tronen av Karl X Gustav av Sveriges styrker. Svenskene trakk seg tilbake senere på året, og kongen kunne vende tilbake. Løftet ble avlagt i 1655, men i 1656, etter å kommet tilbake til tronen, kronet kongen Maria til Polens evige dronning, og dette ble datoen man feiret. Częstochowa var derfor et symbol på polsk uavhengighet, og man mener at opp mot 1,5 millioner mennesker samlet seg der i 1956. Kardinal Wyszyński hadde sittet i husarrest siden 1953, og hans tomme trone, dekorert i nasjonalfargene rødt og hvitt, ble båret i prosesjon. Seks uker senere endret politikken mot kirken seg. Kardinalen ble sluppet fri, og oppfordret på sin side katolikkene til å vise lojalitet mot republikken. Det ble også oppfordret til å delta i valget i 1957. Biskop. 4. juli 1958 fikk han vite at han av pave Pius XII var utnevnt til titularbiskop av Ombi og hjelpebiskop i Kraków. Han aksepterte utnevnelsen, og ble bispeviet 28. september 1958, bare 38 år gammel. Han ble dermed Polens yngste biskop. Da den apostoliske administratoren, Baziak, døde i 1962 ble Wojtyła valgt til stedfortreder. 13. januar 1964 ble han utnevnt til erkebiskop av Kraków, og dermed nummer to i det polske kirkelige hierarkiet, av pave Paul VI. Han ble dermed den første erkebiskop av Kraków siden Sapiehas død 13 år tidligere. Han var også den første ikke-adelige som hadde hatt dette embetet. Han ble innsatt i embetet 8. mars 1964. Egentlig ville han helst bo i sin toroms leilighet, men måtte flytte til bispegården der han hadde levd i skjul under krigen. En anekdote fra denne tiden forteller at han ankom med et par ski på skulderen, og at en forvirret husholderske trodde det var en ny slags bispestav. Kardinal Wyszyński og 16 andre polske biskoper fikk utreisetillatelse for å delta på Andre Vatikankonsil 1962–65. Wojtyła ble medlem av forberedelseskommisjonen, og var med på alle fire sesjoner. Han høstet anerkjennelse, og kom inn i kommisjonene for liturgi, presteskapet og den kristne oppdragelse. Han markerte seg som en liberal biskop i forhold til samfunnsfilosofi og menneskerettigheter, og krevde blant annet at kirken måtte innrømme annerledes troende full tanke-, handlings- og talefrihet. Han ble en av hovedpersonene bak konsildokumentet "Lumen Gentium", som førte til en nyorientering av den katolske kirke. Kardinal. 29. mai 1967 ble det offentliggjort at Wojtyła og 26 andre var utnevnt til kardinaler. 28. juni mottok han den røde kardinalshatten i Roma, og fikk som sin titularkirke San Cesareo in Palatino. Under innsettelsen i katedralen i Kraków den 6. juni samme år skal han ha sagt til prestene at det var siste gang han forårsaket så mye besvær, for høyere kunne han ikke komme. Pavevalget. 28. september 1978 døde pave Johannes Paul I, bare 33 dager etter å ha blitt innsatt som pave. 14. oktober ble 111 kardinaler samlet til konklave i Roma. Det var krisestemning, ikke bare på grunn av Johannes Paul Is brå død, men også på grunn av slikt som krigen i Libanon og ny aktivitet fra de Røde brigader i Italia. Etter første avstemning ledet de to italienske kardinalene Benelli og Siri, med en tredje italiener, Felicini, rett bak. Wojtyła hadde fått noen få stemmer. Nye valgrunder måtte til, og i ettertid har man undret seg over om italienernes rivalisering utløste valget av en ikke-italiener. Siste gang dette hadde skjedd var ved valget av Hadrian VI i 1522. Noe som styrket Wojtyłas kandidatur var den sterke helse hans kjærlighet til idrett hadde gitt ham. Etter det korte pontifikatet som nettopp hadde endt, var det viktig å finne en som man kunne regne med ble sittende i noen år. 16. oktober var det to avstemninger, men utfallet er ikke kjent. En av de sterkeste kandidatene ser ut til å ha vært kardinal Franz König, men han erklærte at han ikke ville akseptere å bli valgt, og anbefalte de som stemte på ham, i stedet å støtte Wojtyła. Dermed økte hans andel av stemmene betraktelig. I syvende eller åttende valgomgang (resultatene blir brent, og man hadde mistet tellingen) ble han valgt med en majoritet på 103 av 109 avgitte stemmer. Han var 58 år gammel, og dermed yngste pave siden Pius IX ble valgt i 1846. Wojtyła hadde selv tenkt å ta navnet Stanislas som pave, etter Polens nasjonalhelgen. Men i Roma hadde det straks etter Johannes Paul Is død kommet opp plakater som ønsket «Johannes Paul II» velkommen, og av hensyn til dette folkelige krav tok han samme navn som forgjengeren. Etter at valget var annonsert, gikk paven ut på balkongen på Peterskirken og hilste folket. For første gang skjedde dette ikke på latin, men på italiensk. Johannes Paul ble innsatt i embetetet under en enkel seremoni på Petersplassen 22. oktober 1978. Han fikk da også en ny pavelig tittel, «Kirkens universelle hyrde». Som sin forgjenger ønsket han ikke å bli kronet. Han ble også svært populær blant italienerne ved denne anledningen. Mange var skeptiske til en utlending på pavetronen, men da han la innsettelsen til klokken ti på formiddagen i stedet for senere på dagen slik det tradisjonelt hadde vært, vant han deres hjerter – da fikk man anledning til å se innsettelsen om morgenen og følge en viktig fotballkamp på ettermiddagen. Som pave beholdt han det valgspråk han hadde tatt ved bispeordinasjonen, "Totus tuus" ('Din i alt', eller 'Helt din'). Dette viser til hans hengivenhet til Jomfru Maria, som selv ga seg helt ut da hun aksepterte å bli Guds mor. Hans våpen viser et gult kors på blå bunn, med en 'M' nede i venstre hjørne; dette symboliserer Maria som står under Kristi kors. Kurien. Til forskjell fra sine forgjengere prioriterte Johannes Paul reisevirksomhet og kontakt med omverdenen fremfor å styre kurien. Hans viktigste bidrag til kuriens oppbygning var en reform i 1988 gjennom konstitusjonen "Pastor Bonus". Det sentrale i reformen var en gjennomgang av kongregasjoner, råd og kommisjoner, slik at arbeidsoppgavene ble mer hensiktsmessig fordelt, og slik at linjene ble klarere, så man slapp dobbeltarbeid. På ni konsistorier kreerte han totalt 231 kardinaler. Av de 117 som var under 80 år gamle da han døde, og dermed hadde stemmerett ved konklavet 2005, var bare tre utnevnt av Paul VI (Johannes Paul I rakk ikke å utnevne noen kardinaler). Han foretok 483 helligkåringer; til sammenligning ble det fra 1588 til 1978 foretatt totalt 440 helligkåringer. Han foretok også 1.345 saligkåringer, mot 1.776 fra 1588 til 1978. Videre forenklet han prosessen ved å redusere tidsrommet fra kandidatens død til starten på kåringen fra tredve til bare fem år. Veien frem til full helgenverdighet vil, selv for opplagte kandidater som Moder Teresa, fremdeles ta femten år. Reiser. Land besøkt av pave Johannes Paul II, fargekodet etter antall besøk. Johannes Paul reiste mer enn noen pave før ham. Han besøkte land i alle verdensdeler, i mange land var han også flere ganger. Johannes Pauls «apostoliske pilegrimsferd» til Norge, Island, Finland, Danmark og Sverige 1.-10. juni 1989 var det første pavebesøk i land med lutherske folkekirker. I tillegg til å feire messe med sine egne, deltok paven også i økumeniske gudstjenester på steder som inntil reformasjonen på 1500-tallet var sentrale katolske valfartssteder: i Norge i Nidaros domkirke, på Island ved St. Olav kirke på Tingvellir, i Finland i Åbo domkirke, i Danmark i Roskilde domkirke og i Sverige i Uppsala domkirke. Attentat. 13. mai 1981, før den ukentlige onsdagsaudiensen på Petersplassen, kjørte paven rundt i en åpen bil på plassen for å møte folket. Tyrkeren Mehmet Ali Ağca løsnet flere skudd mot ham, og han ble fraktet til Gemelli-klinikken i kritisk tilstand. Hans gode fysikk reddet ham, og allerede 3. juni samme år var han tilbake i Vatikanet. Etter et halvt års tid var han i fullt arbeid, men hans helse ble aldri helt den samme. Paven selv mente at Jomfru Maria hindret kulene i å treffe vitale organer, og han har derfor plassert den ene av kulene som traff ham i kronen til Mariastatuen i Fatima (attentatet skjedde på festdagen for Vår Frue av Fatima), og den andre i kronen til bildet av Den svarte Madonna i Częstochowa. I 1987 kom attentatmannens mor til Italia for å besøke sønnen i fengsel. Hun ba om å få møte paven for å be om tilgivelse på sin sønns vegne. Johannes Paul tok imot henne, og fortalte henne at han hadde tilgitt sønnen, og fortalt ham det da han besøkte ham i fengslet 27. desember 1983. Det er en tradisjon i Italia for at man setter noen fanger fri under et jubelår, og i 2000 ble Mehmet Ali Ağca benådet av den italienske presidenten. Paven uttrykte stor tilfredshet med dette. Gleden ble kortvarig for Ağca; han ble sendt til Tyrkia, der han ble fengslet for et mord begått før attentatet mot paven. En følge av attentatet var en oppjustering av sikkerhetstiltakene. Mercedes leverte en spesialbil, kjent som "Papamobile", med et skuddsikkert glassbur hvor paven kunne stå slik at folket kunne se ham. I sine senere år han sluttet han å bruke den noe særlig da han ikke var i stand til å stå over lengre tid. I mars 2006 kom det, ifølge den italienske avisen "Corriere della Sera", gjennom dokumenter i det tidligere DDRs etterretningstjeneste STASIs arkiv frem at det var KGB som hadde beordret attentatet, og at bulgarsk etterretningstjeneste hadde fått ansvaret for å utføre det. Dette stemmer med Ağcas forklaring, ettersom han hele tiden har hevdet at bulgarsk etterretning hadde leiet ham inn for å utføre attentatet. At andre enn Ağca stod bak, stemmer også med det Johannes Paul selv har skrevet, da han har ment at dette ikke var én persons verk men at større krefter var ansvarlige. Hva paven mente med det, har vært litt uklokt tolket: At det skulle være en større konspirasjon, eller siktet han til djevelen? Johannes Paul oppviste aldri noen større interesse for å finne ut bakgrunnen for attentatet. Bulgaria og Russland tok avstand fra den italienske kommisjonens konklusjoner. Fred og menneskerettigheter. I juni 1979 besøkte Johannes Paul Polen. Flere ganger var det klart at samlingene – pinseaften var mer en én million samlet i Warszawa for å delta på pavemessen – når som helst kunne bryte ut i massedemonstrasjoner mot regimet. Paven la stor vekt på at det måtte bli en verdig pilegrimsreise, og man klarte å beholde kontrollen. Det sto dog klart for myndighetene at det var paven som kontrollerte massene, og ikke politiet. I desember 1981 var situasjonen kritisk i Polen på grunn av fagforeningen Solidaritets voldsomme oppslutning, og general Wojciech Jaruzelski erklærte snart unntakstilstand. Mange ventet en sovjetisk invasjon, slik det hadde skjedd i flere østeuropeiske land tidligere. Paven spilte en rolle i forhandlingene, og trusselen om at han kunne komme til å lede motstandskampen førte antagelig til at myndighetene trakk seg noe tilbake. I 1983 kunne paven reise tilbake til hjemlandet for annen gang, på et tidspunkt da Solidaritet syntes å være spilt ut over sidelinjen. Paven fikk ikke inkludere Gdańsk, Solidaritets høyborg, på reiseruten. Men på rundsreisens siste dag insisterte han å møte Lech Wałęsa. Dette møtet antas å ha spilt en stor rolle for at fagforeningen igjen tiltok i styrke. Johannes Paul har møtt flere ledende kommunister, som Fidel Castro og Mikhail Gorbatsjov, og mange historikere mener han er den enkeltperson som har spilt den viktigste rolle for den østeuropeiske kommunismes fall i 1989. I januar 1991 skrev paven til George Bush og Saddam Hussein i et siste forsøk på å avverge Gulfkrigen. Han gjentok etter krigsutbruddet et uttrykk pave Benedikt XV hadde brukt om første verdenskrig, da han kalte krigen et "inutile strage" – et nytteløst blodbad. Han gjentok sin innsats før krigen mot Irak i 2003. Kardinal Roger Etchegaray ble sendt som spesialrådgiver til Bagdad; det ble i de dagene det skjedde hevdet i media at USA utsatte angrepet av frykt for å drepe kardinalen. Johannes Paul sendte også rådgivere til Jugoslavia under krigen der, blant annet med henblikk på forsoning med de ortodokse kristne. Den hellige stol har siden middelalderen hatt et eget diplomatisk korps, og Johannes Paul har utvidet dette. I 1984 ble det opprettet fulle diplomatiske forbindelser med USA, og i 1989 ble forbindelsen med Polen gjenopprettet. I 1990 utvekslet Sovjetunionen og Den hellige stol utsendninger. Forbindelser med Jordan og Sør-Afrika ble opprettet i 1994; samme år begynte man også samtaler om gjensidig anerkjennelse med Israel. Den 4. juni 2004 ble han av president George W. Bush tildelt Presidentens frihetsmedalje Helse. Johannes Paul II etter å ha mottatt Presidentens frihetsmedalje fra USAs president George W. Bush. Etter attentatet i 1981 ble pavens helse aldri helt som før. 12. juli 1992 ble det annonsert at han skulle ta prøver på Gemelli-klinikken, og 15. juli samme år ble en godartet svulst fjernet fra tarmen. 11. november 1993 falt han under en audiens i Vatikanet, og slo høyre skulder ut av ledd. Denne skulderen hadde vært skadet tidligere, under arbeidsulykken der han ble klemt av en lastebil. Så, den 28. april 1994 falt han på badegulvet og brakk lårhalsen. Han fikk satt inn kunstig hofteledd, og kom ut fra sykehuset 27. mai 1994. Neste helseproblem kom 6. oktober 1996, da han ble lagt inn for å fjerne blindtarmen. Undersøkelsene viste en uventet transmural blindtarmsbetennelse, det vil si en betennelse som har gått gjennom tarmveggen. Man så også spor fra tidligere, ubehandlede betennelser. Siden begynnelsen/midten av 1990-tallet led paven av en sykdom som ifølge massemediene var Parkinsons sykdom. I september 1996 ble det bekreftet fra Vatikanet at han led av et «ekstrapyramidalt syndrom», en betegnelse som kan omfatte Parkinsons sykdom. Ordet Parkinsons ble ikke benyttet, men i mai 2003 uttalte kardinal Giovanni Battista Re at det faktisk var Parkinsons sykdom han led av. På grunn av dette tok han mye muskelavslappende medisiner for å dempe skjelvinger, og dette førte til utydelig tale på grunn av nedsløvingen av kjevemuskulaturen, samt at han fikk vanskelig for å stå og gå, og ble sittende i en sammensunket stilling. Imidlertid tilhører kardinal Re kanskje ikke de kretser i Vatikanet med størst medisinsk innsikt, og det er mulig at det hadde vært heldigere om han hadde benyttet for eksempel uttrykket «parkinsonliknende» eller «parkinsonisme» om sykdommen. En sykdom som er nært beslektet med Parkinsons kalles "striatonigral degenerasjon", og kunne passe noe bedre til de symptomer som kunne iakttas utenfra. Men heller ikke denne diagnosen er opplagt; sykdommen rammer gjerne i yngre alder og gir en raskere forverring enn den paven synes å ha hatt. Mange uttrykte et ønske om at han skulle abdisere. Det finnes tidligere eksempler på paver som har abdisert, men ikke av helseårsaker. Johannes Paul selv gjorde det klart at han skulle bli sittende inntil han døde. Han hadde gjentatte ganger også uttrykt at han så på dette som en viktig fase i livet, både for seg selv og som et eksempel på at også alvorlig syke har en verdi for samfunnet. Da han i februar 2005 ble lagt inn på sykehus på grunn av pustebesvær i forbindelse med influensa, utløste det en overmåte stor bekymring i noen land. Vatikanet fikk da en repetisjon av hvor lite som skal til før rykter om en dødssyk pave settes i sving. Innleggelsen i 2005 var den første siden høsten 1996, og om morgenen etter innleggelsen spiste paven en vanlig frokost. Hans personlige livlege dukket ikke opp på sykehuset før henimot ti-tiden, et halvt døgn etter innleggelsen. Paven fikk operert inn en slange i luftrøret for å åpne luftveiene og fikk problemer med å snakke. Kardinal Joseph Ratzinger beroliget imidlertid pressen med at paven hadde snakket med ham på både tysk og italiensk i begynnelsen av mars. Den 31. mars 2005 ble paven akutt verre, og hans privatsekretær erkebiskop Stanislaw Dziwisz meddelte ham sykesalvingens sakrament. Pave Johannes Paul II forlot denne jord 2. april 2005 klokken 21.37 norsk tid. Dødsårsaken er oppgitt å være hjerte- og nyresvikt. Privat forfatterskap. Hans første diktsamling ble utgitt i mars 1946 under navnet "Pieśń o Bogu ukrytym" ("Sangen om den skjulte Gud"). I 1950 ga han ut "Pieśń o blasku wody" ("En sang om glitrende vann") under pseudonymet Andrzej Jawien. Deretter fulgte "Przed sklepem jubilera" ("Foran gullsmedens vindu") i 1960, igjen under pseudonymet Andrzej Jawien. Andre pseudonymer han brukte var Piotr Jasien og Stanisław Andrzej Gruda. En serie fasteprekener han holdt for medlemmene av den romerske kurie i 1976 er utgitt under tittelen "Segno di Contraddizione ("Tegn på motsigelse"). I 1994 ga han ut "Over håpets terskel", som ble en bestselger i mange land. Han ble på grunn av boken kåret til 'årets navn' i 1994 av Time Magazine. I 1996 utga han boken "Gave og mysterium" i anledning 50-årsjubileet for prestevielsen. Hans siste bok er diktsamlingen "Romersk triptykon", som er en betraktning over døden og livets vesen. I forbindelse med besøket i Norge i 1989 gav Ansgar forlag ut boka "Paven", (ISBN 82-503-0856-5) skrevet av Lars Rooth og Per Lønning, med tekster av Johannes Paul II oversatt av Anne-Brit Bjørk. Begravelse. Johannes Paul IIs død utløste det som ser ut til å være den største pilegrimsferd i kristendommens historie. Det er beregnet at opp mot fem millioner mennesker ankom til Roma i tiden mellom dødsfallet og begravelsen. Selve begravelsen fant sted 8. april, med rekviemmesse på Petersplassen og deretter en lukket seremoni i krypten i Peterskirken. Omkring 300 000 mennesker var tilstede på messen, deriblant omkring 200 statsleder og politikere samt en rekke ledere for andre kirkesamfunn. Norge var representert ved dronning Sonja og statsminister Kjell Magne Bondevik, mens Den norske kirke var representert av biskopenes preses Finn Wagle. Liturgien var skrevet av Johannes Paul II selv, ettersom han reviderte ritualet for pavelig begravelse i 1996. Etter begravelsen begynte en ni dagers sørgeperiode, etterfulgt av starten på konklavet som velger en ny pave. Under seremonien ble det, for første gang i en pavelig begravelse, lest bønner av protestantiske kirkeledere, samt jødiske og muslimske ledere. Dette var også den først gang en sittende erkebiskop av Canterbury deltok i en pavelig begravelse siden reformasjonen. Helligkåring. Under begravelsen var det spontane krav om at Johannes Paul II skulle helligkåres straks. Etter pavens død er han av flere fremtredende kardinaler blitt omtalt som "Johannes Paul den Store", og nå sist av pave Benedikt XVI som "den store Johannes Paul". Dette er et tilnavn som vanligvis bare gis helgener. Saligkåringssaken ble formelt satt igang. 28. juni 2005. Dette er et avvik fra den generelle regelen om at det skal gå fem år fra en persons død før en sak formelt settes igang. Forrige gang regelen fra fraveket var etter Moder Teresa av Calcuttas død. Arbeidet ledet av "promotor iustitiae" for Roma, Giuseppe D'Alonzo. 14. januar 2011 ble hans saligkåring annonsert. Den fant sted 1. mai 2011. med over en million mennesker til stede. 29. april 2011 ble Johannes Paul IIs kiste i forbindelse med saligkåringen hentet opp fra gravstedet i Peterskirkens krypt, til en midlertitig plass foran høyalteret. 3. mai 2011 fikk den salige pave Johannes Paul IIs kiste sitt nye hvilested i alteret i Peterskirkens St. Sebastian-kapell - ved siden av Pieta-kapellet. Italiensk lira. Italiensk lira (flertall: lire) var den offisielle myntenheten i Italia frem til 1. januar 1999, da den ble byttet ut med euro (euromynter og sedler ble ikke introdusert før i 2002). Vatikanstaten. Vatikansk lira var den offisielle myntenheten i Vatikanstaten. Vatikanske lire var verd det samme som den italienske lira på bakgrunn av en overenskomst mellom Italia og Vatikanstaten. Italienske mynter og sedler var gangbar valuta i Vatikanstaten. Spesielle vatikanske mynter ble laget i Roma, Disse var gangbar også i Italia og San Marino Vatikanstaten skiftet til euro samtidig med Italia. Som med vatikanske lire, har Vatikanstaten sine egne euro-mynter. San Marino. San Marino-lire var den offisielle myntenheten i San Marino. San Marinoliraen var verd det samme som italienske lire på bakgrunn av en overenskomst mellom Italia og San Marino. Italienske mynter og sedler var gangbar valuta i San Marino, så vel som vatikanske lire. Også spesielle San Marino-mynter ble laget i Roma. Disse var gangbare også i Italia og Vatikanstaten. San Marino skiftet også til euro slik som Italia og Vatikanstaten gjorde i 1999. Og som med vatikanske lire har San Marino egne euro-mynter. Venstrehendthet. Å være venstrehendt og å være keivhendt, brukes om hverandre, og har fått samme betydning. Cirka 10 % av alle menn, og 8 % av alle kvinner er venstrehendte. Man vet ikke helt hvorfor noen er venstrehendte, men én teori går ut på at det finnes et gen som bestemmer at de fleste mennesker skal være høyrehendte, og at 20 % av oss fødes uten dette genet. Disse vil ha 50 prosent sannsynlighet for å bli venstrehendt. Før i tiden trodde man at stress hos mor under svangerskapet kan føre til at barnet blir venstrehendt. Dette har ingen vitenskapelig relevans. Noen mener at venstrehendte er mer utsatt for sykdommer enn høyrehendte, men at venstrehendte til gjengjeld er mer kreative, og oftere har kunstneriske talenter. Dette har sammenheng med hvilken hjernehalvdel som er mest aktiv. Hvis du gjør mye bevegelser med venstre kroppshalvdel (eks skrive), vil høyre hjernehalvdel være i størst aktivitet, og motsatt. De to hjernehalvdelene har ansvaret for forskjellige oppgaver og derfor vil venstrehendte og høyrehendte ha økt hjerneaktivitet i motsatte hjernehalvdeler (hemisfærer) og derfor kunne ha noen forskjellige talenter. De fleste forskere er enige om at venstrehendthet er genetisk bestemt. Med henhold til dagens mer liberale kultur, er det ikke lenger politisk korrekt å omtale en venstrehendt som keivhendt. Dette kommer av opphavet til ordet keivhendt, som lett oversatt betyr «feilhendt» eller «skjevhendt», som er av den gamle skole, hvor en venstrehendt ikke hadde lov til å skrive med venstre hånd, men måtte bruke høyre, til tross for at dette ikke var genetisk riktig. Det finnes også en teori om at venstrehendte er en del av et tvillingpar hvor tvillingene er speilvendte og bare den venstrehendte overlever svangerskapet. Spontanaborter tidlig i svangerskapet skjer sannsynligvis mye oftere enn vi tidligere har trodd var vanlig. 13. august markeres årlig over hele verden som de venstrehendtes dag. Us3. Us3 var en jazz-rap-gruppe som ble startet i London i 1991. De var veldig inspirert av de klassiske innspillingene på Blue Note Records, et plateselskap for jazzmusikere som var stort på 1950- og 1960-tallet. En av bandets første sanger "Cantaloop" hentet sampler fra Herbie Hancocks klassiker "Cantaloupe Island". Sangen ble spilt mye på radio, og i USA nådde platen "Hand on the Torch" platinastatus. Minotti Bøhn. Conrad Norman Minotti Bøhn (født 14. april 1888, død 6. juni 1975) var en norsk fotballspiller, kjent fra blant annet det norske herrelandslaget. Han fikk en kamp for Norges herrelandslag i fotball i den første fotballandskamp i 1908. Han emigrerte deretter til England i 1909 og fikk ikke flere landskamper. Han levde i England og senere på den franske riviera. På klubbnivå representerte han Odin og Mercantile. Med Mercantile vant han Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1907 (en scoring). Han var også aktiv innen lengde (7,04 som personlig bestenotering) og sprint. Landslagsspill. Minotti Bøhn scorte to av målene da tapte 11-3 for Sveriges herrelandslag i fotball i Göteborg. Hans første mål i kampen, bare 45 sekunder etter avspark på pasning fra Hans Endrerud, var således Norges første landskampmål. Andre kilder sier målet kom etter 15 sekunder, hvilket i så fall var en rekord internasjonalt. Dette ble hans eneste landskamp for Norge, som gir et gjennomsnitt på 2,00 mål per spilte landskamp, noe som er høyeste gjennomsnitt for noen norsk landslagsspiller. (På andreplass kommer Sverre Berglie fra Drafn, som scoret 5 mål på tre kamper i 1934 - et snitt på 1,67). Norges Fotballforbund. Norges Fotballforbund (stiftet 30. april 1902) er et særidrettsforbund for fotball i Norge. NFF er i dag det største særidrettsforbundet i Norge. Fotballforbundet består i dag av 1853 medlemsklubber (per 31. desember 2008). Forbundets visjon er «fotballglede, muligheter og utfordringer for alle». Stiftelsen. Våren 1902 inviterte Lyn representanter fra klubbene Grane og Spring til å danne et nasjonalt fotballforbund. 30. april 1902 møttes 14 delegater fra de tre klubbene på Hotel Bristol i Kristiania, det var Trygve Karlsen, Arthur Nordlie, Finn Hagemann, Leif Eriksen og Bredo Eriksen for Lyn; Just Hagemann, Isak Benjaminsen, Walter Aigeltinger og Emil Wettergreen for Grane og Christer Hummel Johansen, Arne Baggerud, Birger Freihow, Thorleif Wibe og Thorvald Torgersen for Spring. Sammen ble de enige om å stifte forbundet. Med 9 mot 5 stemmer fikk Lyn gjennomslag for sitt navneforslag: "Norsk Fodboldforbund". Isak Benjaminsen fra Grane ble forbundets første formann. Kretser. Agder | Akershus | Buskerud | Finnmark | Hordaland | Hålogaland | Indre Østland | Nordland | Nordmøre og Romsdal | Oslo | Rogaland | Sogn og Fjordane | Sunnmøre | Telemark | Troms | Trøndelag | Vestfold | Østfold Handshake for Peace. Handshake for Peace er et konsept utviklet av Norges Fotballforbund og Nobels Fredssenter. Konseptet skal skape holdnings- og adferdsendringer i fotballen og fremme fredsbudskap i samfunnet. FIFA annonserte på FIFA-kongressen i Budapest den 25 mai 2012 at de skal innføre Handshake for Peace på alle deres turneringer fremover. Jens Evensen. Jens Evensen (født 5. november 1917 i Oslo, død 15. februar 2004) var en norsk politiker (Ap), diplomat, jurist, høyesterettsadvokat og Folkerettdommer ved Den internasjonale domstolen i Haag 1985–1994. Han fremforhandlet Norges handelsavtale med EF i 1972, og var statsråd i Trygve Brattelis og Odvar Nordlis regjeringer, først som handelsminister, deretter som Norges første og hittil eneste havrettsminister 1974–1978. Hans arbeid kan ha vært avgjørende for de store statlige inntektene av norsk oljevirksomhet. Sammen med sin protegé og høyre hånd Arne Treholt forhandlet han frem den omstridte «Gråsone»-avtalen. FNs havrettstraktat (1982) er i stor grad fundamentert på Evensens arbeid. Einar Førde kalte Jens Evensen for «en av de store nordmenn i dette århundret.» Oppvekst og tidlige arbeidsår. Jens Ingebret Evensen ble født til Jens Evensen og Hanna Marie Victoria Bjerkås 5. November 1917. Jens Evensen vokste opp i den velstående Evensen-familien som byttet bopel mellom årstidene. Om vinteren holdt de til på Grønland i Oslo hvor hans far var en framgangsrik slakter. Om sommeren bodde de i Vollen i Asker hvor han lærte seg å spille trekkspill. Allerede som barn var det klare forskjeller mellom den velstående Jens Evensen og kameratene hans som bodde i arbeidermiljøet i Kristiania. Hans far ga jobber til de fattige foreldrene til kameratene hans, og tok også inn ukjente og fremmede og ga dem jobber på slakteriet. Jens Evensen begynte på Hallings privatskole da han var bare fem år gammel. Her ble han ikke akseptert med det første av vestkantens elitemiljø. Det var ikke uvanlig at han var i slåsskamper med de andre barna. De dårlige opplevelsene med vestkantens borgerskap gjorde et sterkt inntrykk på den lille gutten, og overklassemiljøet var noe han ikke ville ha noe med å gjøre. Den sterkeste opplevelsen kom under arbeidsløsheten i 1930-årene, da foreldrene hans bidro med kjøtt og pølser fra slakteriet til de trengende på østkanten, og som tenåring var Jens Evensen og hans to søsken med på å hjelpe de nødstilte. Den sterke opplevelsen var med på å danne Jens Evensens humanistiske syn og forme hans politiske bevissthet, noe som satt i ham livet ut. Denne humanismen var noe som ifølge hans sønn, Jens Evensen jr., preget ham gjennom hele livet. Det lå i kortene at Evensen skulle overta slakterforretningen etter sin far, så i en alder av 17 år tok han eksamen ved Oslo Handelgymnasium. Rektor ved gymnaset gjorde det klart overfor foreldrene at gutten hadde spesielle evner, noe de allerede hadde innsett; han hadde sans for komplekse problemstillinger. Evensen startet derfor på jusstudiet ved Universitetet i Oslo i 1936. Sin første jobb som nyutdannet fikk Evensen hos advokatfirmaet Folkvard Bugge. Firmaet hadde spesialisert seg på å hjelpe husmenn i Nordmarka til å hevde sin nyvunne rett til å kjøpe plassen de bodde på av godseier Løvenskiold. Evensen tok seg av besøkene hos husmennene som ofte var analfabeter, og forklarte hvordan de kunne oppnå sine rettigheter. Andre verdenskrig, motstandsarbeid og studier i USA. Under andre verdenskrig deltok Evensen i motstandsarbeid, blant annet ved å produsere falske identitetspapirer. Etter krigen ble han oppnevnt til fullmektig og aktor i landssvikoppgjøret. Her satt han med det omfattende arbeidet å finne ut hva Quisling og hans stab hadde tilranet seg av verdier under krigen. Evensen tok likevel sterk avstand fra dødsstraffen Quisling ble ilagt. Han dro i 1947 til USA for videre utdannelse. Han fikk et Rockefeller utdanningsstipend og begynte på Harvard, et internasjonalt miljø der han ble kjent med personer fra oljebransjen. Dette tente Evensens interesse for oljeforekomster og hans overbevisning om at disse rikdommene måtte sikres for å komme folket og senere generasjoner til gode. Jens Evensen gikk ut av Harvard som Doctor juris i 1968. Oljealderen. Som ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet kom Jens Evensen med forslag om det første rammeverk for petroleumsvirksomheten, som ble kongelig resolusjon av 9. april 1965. Sammen med Carl August Fleischer og Terje Løddesøl fra samme departement sto Evensen sentralt i å sikre statens interesser i oljevirksomheten. Ifølge Rolf Hellem, som senere ble Ap's oljepolitiske talsmann, var norske politikere på tidlig 60-tall nærmest uinteressert i olje. Evensen tok opp de kompliserte juridiske spørsmålene rundt oljen, på et tidspunkt da flere tørre letebrønner hadde fått mange til å gi opp. 'Hvilke rettigheter hadde Norge til kontinentalsokkelen? Hvordan skulle letingen reguleres, og hvem eide egentlig forekomstene?' Evensens engasjement påvirket Einar Gerhardsen, og Evensen fikk ham med på at Evensen skulle få dra for statens regning til de store oljelandene i Midtøsten, Latin-Amerika og til USA for å sette seg inn i spørsmålene rundt oljeutvinning. Her ble Evensen kjent med lederen av Esso Exploration, og sammen tegnet de opp det som senere ble norsk oljepolitikk. Gunnar Berge gir Evensen sammen med Fleischer og Løddesøl mye av æren for at den norske stats nå enorme olje- og gassinntekter ble sikret. Havretten. Det var i kontakt med Einar Gerhardsen at Evensen ble engasjert i havrettsspørsmålet. Evensen ivret etter økonomiske soner på inntil 200 nautiske mil, med rett for kyststatene til å utforske og utnytte de levende ressursene i havet. FNs havrettstraktat fra 1982 bærer preg av å være Evensens arbeid. Evensen hadde på dette vis stor betydning for at Norge fikk utvidet sin fiskerisone. Evensen ble beskyldt for å løpe Utviklingslandenes ærend og ofre industrilandenes interesser på idealismens alter. Samarbeidet med Arne Treholt og Gråsoneavtalen. Jens Evensen ble tidlig på 1970-tallet kjent med Arne Treholt, som da var en ung journalist i Arbeiderbladet. Evensen og Treholt kom til å innlede et nært politisk samarbeid og personlig vennskapsforhold, og Evensen ble Treholts politiske mentor. Treholt var Evensens politiske sekretær da han var handels- og skipsfartsminister, og senere Evensens statssekretær da Evensen var havrettsminister. Etter arrestasjonen av Treholt brøt Jens Evensen all kontakt med ham, og trakk seg også bort fra offentligheten i stor grad resten av livet. Evensen sa seg ferdig med Treholt-saken i 1989, da han vitnet under en høring om saken i Stortinget. I sitt vitnemål sammenlignet han Treholt med Vidkun Quisling. Treholts advokat Arne Haugestad ringte etter at dette ble offentlig kjent til Evensen for å fortelle ham at Treholt ville gå til sak mot ham for ærekrenkelse; Evensen sa «kjør i vei» før han brøt telefonforbindelsen. Arbeidet i Haag. Jens Evensen ble den norske kandidaten til å sitte i den anerkjente Den faste voldgiftsdomstol i Haag. I FNs sikkerhetsråd og i Generalforsamlingen fikk han det høyeste stemmetallet av alle kandidatene, og han ble i 1985 tatt i ed som folkerettsdommer. At Jens Evensens nære medarbeider nettopp var blitt tatt for spionasje, stod ikke i veien for hans nominasjon. Dette sier noe om Evensens ekstremt sterke renommé. I Haag viste Evensen han seg tidlig som en nyttig mann for Norge. Da Norge i 1949 ble stevnet for domstolen i Haag av Storbritannia og i 1955 av Frankrike, i den såkalte gullklausulsaken. Hans språkkunnskaper i engelsk, tysk, fransk og latin gjorde ham til nøkkelperson for Norge i flere tiår, og hans arbeide i Haag skaffet ham mange nyttige kontakter for hans videre arbeid. Han virket ved domstolen til han gikk av med pensjon i 1994. Jens Evensen var livet ut en motstander av atomvåpen, dødsstraff, EU og kritisk til de stor maktenes imperialisme på land og hav. Pensjon. Etter Jens Evensen gikk av med pensjon i 1994 så trakk han seg tilbake til hjemmet i Vollen, hvor han kunne ofte sees på Kafe Oscar. Jens Evensens to store lidenskaper var å seile i Oslofjorden og å spille trekkspill. Han var også et hundemenneske med en veldig stor begeistring for Newfoundlandshunden. Død og begravelse. Jens Evensen døde 86 år gammel, den 15. februar 2004. Hans begravelse ble holdt i Asker kirke hvor hans familie, venner og politikere æret hans minne. Politikere som Jan Petersen (H) og Einar Førde (Ap) var også tilstede. Ettermæle. Jens Evensen ble etterlevd av hans kone Sylvei Evensen og deres to sønner; Jens Evensen og Even Evensen. Jens Evensen har to sønner: Jens og Tore, og Even Evensen har to døtre:Victoria og Catharina. Evensen familiene er bosatt i Vollen i Asker. Bergens Tidende skrev i 2006; "Kappløpet etter olje og gass er til tider omgitt av ren mystikk. Det kan fortone seg som en gåte at debatten til nå langt på veg har unngått å komme inn på mannen som la grunnlaget for de rikdommene som har skaffet staten Norge et oljefond på over 1 300 mrd. kroner ved årsskiftet." Det ble sendt en dokumentar om Oljealderen på nrk høsten 2009, med omtale av Jens Evensens betydning. Det settes stadig fortsatt spørsmålstegn fra forfattere, aviser og politikere om Jens Evensen fikk den æren han virkelig fortjente for å ha sikret Norges rikdom fra olje og gass. "Pioneren" er en dokumentar av Torstein Molle Haug om Jens Evensens liv og ettermæle. Anmeldelsen sa følgende: "Et bunnsolid, profesjonelt og viktig portrett av en av en norsk politiker som har blitt glemt. Referanser. 2. ^ http://www.snl.no/.nbl_biografi/Jens_Evensen/utdypning Hans Endrerud. Hans O. Christian Endrerud (født 13. oktober 1885 i Oslo, død 24. oktober 1957 samme sted) var en norsk fotballspiller. Han scoret ett av målene i s første landskamp i 1908, hvor Norge tapte 11–3 for. Til sammen fikk han seks landskamper, og var med på Norges OL-lag i 1912. På klubbnivå representerte han Oslo-klubben Mercantile, som han var med på å stifte i 1903. Hans eldre bror Anton var med på å vinne det som regnes som det første norgesmesterskapet i fotball, for Grane i 1902. Sverre Lie. Sverre Lie (født 8. januar 1888, død 13. januar 1983) var en norsk fotballspiller. Han var Norges keeper i vår aller første i 1908, hvor Norge tapte 11–3 for Sverige. Han spilte klubbfotball for Mercantile. Han var den første norske landslags-spiller som også spilte i utlandet, da han tok turen til Bordeaux i Frankrike, for å spille for Stade Bordelais. Der spilte han høyreving isteden. De trente aldri, men spilte kamper hver søndag fra begynnelsen av oktober til slutten av mars. Kilder. Lie, Sverre Lie, Sverre Lie, Sverre Lie, Sverre Lie, Sverre Lie, Sverre Marvel Comics. Marvel Comics er et amerikansk tegneserieforlag, grunnlagt av Martin Goodman i 1939. Forlaget het opprinnelig Timely Publications. Av de tegneseriene Timely gav ut de første årene er det superheltseriene Human Torch av Carl Burgos, Sub-Mariner av Bill Everett og Captain America av Joe Simon og Jack Kirby som huskes best idag. Forlaget gav ellers ut en mengde serier i et utall forskjellige genrer. Sjefredaktør var fra 1941 Stan Lee. I 1950-årene solgte superheltserier dårlig og forlaget, som nå gikk under navnet Atlas, spesialiserte seg på western- romantikk- og monster/skrekkserier. I begynnelsen av 1960-årene revolusjonerte Marvel Comics superheltgenren og tegneseriebransjen i sin alminnelighet. Stan Lee hadde knyttet til forlaget tegnerne Jack Kirby og Steve Ditko, og sammen med disse to skapte Lee en rekke nye superheltkonsepter og bandt dem sammen til et sammenhengende tegneserieunivers – det såkalte Marveluniverset. Lees minimalistiske tilnærming til det å skrive manus, han ga kun et svært kortfattet synopsis og lot tegnerne bestemme fortellingens detaljer, må sies å utgjøre noe av nøkkelen til suksessen. Dette gav tegnerne en større grad av frihet til å eksperimentere med sidelayout og fortellerteknikker, noe som førte til seriene så mer dynamiske og visuelt spennende ut enn hovedkonkurrentenes. De nye superheltene, som "Spider-Man" (1962), "Fantastic Four" (1961) "Hulk" (1962), "Thor" (1962), "X-Men" (1963) og Daredevil (1964) ble gitt en større psykologisk dybde enn det som hadde vært vanlig innen genren tidligere. Dette førte i sin tur til at man fikk et publikum som var en god del eldre enn det som hadde vært vanlig for superheltseriene, som først tradisjonelt hadde rettet seg hovedsakelig mot barn og ungdom. Utover 1960-tallet ble superheltseriene den dominerende delen av Marvels utgivelser. Tegnere som Gene Colan, Don Heck, Bill Everett, John Buscema og Jim Steranko kom til, og forfattere som Roy Thomas, Denny O'Neil og Stan Lees bror Larry Lieber tok etterhvert over mye av skrivearbeidet for Lee. DC Comics. DC Comics er et amerikansk forlag som gir ut tegneserier. Idag er DC Comics et datterselskap av Time Warner gruppen. Sammen med Marvel har DC Comics tilsammen 80% av det totale tegneseriemarkedet i USA. Størstedelen av tegneseriene forlaget gir ut foregår i et univers befolket med superhelter og superskurker. Her er superheltene Superman, Batman, Green Lantern, The Flash og Wonder Woman noen av de mest kjente. DC Comics gir også ut tegneserier i en mengde andre genrer og har vist en vilje og evne til å eksperimentere både med hensyn til innhold og formater. De har vært en pådriver for utviklingen av tegneserier for voksne, blant annet med imprintene Vertigo, Paradox og Piranha. Begynnelsen (1934 - 1955). Forlaget ble grunnlagt i 1934 av Malcolm Wheeler-Nicholson, som var tidligere militær og journalist. Navnet DC Comics kommer fra et av forlagets eldste og mest populære tegneserie, Detective Comics (som fremdeles blir utgitt av forlaget). De første utgivelsene. I 1934 grunnla Malcolm Wheeler-Nicholson forlaget National Allied Publications som i 1935 ga ut sitt første magasin; Fun: The Big Comic Magazine #1 (Feb. 1935) (senere kjent som "New Fun" og "More Fun". I det #6 av dette magasinet debuterte Jerry Siegel og Joe Shuster som tegneserietegnere. Med historiene om Doctor Occult. Dette var de to som senere skulle bli skaperne av den mer kjente Superman. I desember samme år ga Malcolm Wheeler-Nicholson ut forlagets andre serie; New Comics. Dette var serien som med tiden skulle bli til Adventure Comics. En tegneserie som kom ut helt frem til 1983 (#503) og er dermed en av de lengslevende tegneseriene som noen sinne har vært utgitt. Detective Comics og Action Comics. Den tredje serien Malcolm Wheeler-Nicholson utga kom første gang ut i desember 1936 og heter Detective Comics, som blir utgitt den dag i dag. Selv om det ble utgitt på slutten av 1936 er det første bladet datert mars, 1937. Det var i Detective Comics # 27 (mai, 1939) at Batman hadde sin debut som tegneseriehelt. Hand on the Torch. "Hand on the Torch" er debutalbumet til jazz-rap gruppen Us3. Den fikk mye oppmerksomhet når den kom på grunn av den elegante blandingen av jazz og rap. Alle samplene fra platen er hentet fra gamle klassikere fra jazzplateselskapet Blue Note Records, blant den Herbie Hancocks "Cantaloupe Island" på "Cantaloop (Flip Fantasia)". Hele dette albumet er en hyllest til Blue Note. I 2003 ble "The Ultimate Hand on the Torch" gitt ut, en nyutgivelse av albumet som i tillegg inneholdt mange av de sangene som Us3 hentet sampler i fra. Malaysia. Malaysia er et land i Sørøst-Asia. Det er en føderasjon, som består av tretten stater ("Negeri") og tre føderale territorier ("Wilayah Persekutuan"). Elleve stater og to føderale territorier ligger på den malaysiske halvøy, mens to stater og ett føderalt territorium ligger på øya Borneo. Det har landegrenser på fastlandet til Thailand i nord og grenser til øya Singapore i sør. På Borneo er det landegrenser til Brunei i nord, og til Indonesia i sør. Hovedstaden Kuala Lumpur ligger nordvest på fastlandet. Historie. Nasjonalmonumentet som viser Malaysiske krigere Under den japanske okkupasjonen av Britisk Malaya under andre verdenskrig mellom 1942 og 1945 ble det økende stemning for uavhengighet. Britenes planer i etterkrigstiden om å forene hele Malaya som én kronkoloni strandet på motstand fra de etniske malayene mot å avsette de lokale lederne samt å gi statsborgerskap til den kinesiske minoriteten. Den malayiske unionen ble grunnlagt i 1946 og besto av alle britiske områder i Malaya med unntak av Singapore, men denne ble oppløst allerede i 1948 og ble erstattet av den malayiske føderasjonen. I 1948 startet en geriljakrig, initiert av kommunister i den daværende britiske kolonien Malaya, og kampene holdt på i drøyt ti år. Britiske tropper lyktes der for første gang i moderne tid å beseire en gerilja fullstendig militært. En bidragende årsak til dette var at man tvangsforflyttet nær en halv million mennesker fra den kinesiske minoriteten i landet. Da landet "Malaya" erklærte selvstendighet i 1957 var landets fulle navn "Føderasjonen av Melayus land" ofte kalt Den malaysiske føderasjonen. I 1963 tilkom territoriene Sarawak, Sabah og Singapore og landet byttet navn til Malaysia. I 1965 ble Singapore utelukket fra føderasjonen, og etter dette har relasjonene mellom de to landene vært kjølige. Siden 1957 har Malaysia vært en av medlemstatene i Det britiske samveldet. I 1981 ble Mahathir Mohamad statsminister, han holdt posten i 22 år frem til 2003, da Abdullah Ahmad Badawi overtok posten. Mohamad holdt landet i et jerngrep. Hans etterfølger har styrt landet på et mer diplomatisk sett, og internasjonale kommentatorer har hyllet hans modernisering av landets næringsliv. Dog er det fortsatt eksempelvis meget begrenset pressefrihet i landet. Politikk. Malaysia er bygget opp av 13 delstater (derav 9 sultanater) og 3 forbundsterritorier (Kuala Lumpur, det nye regjeringssetet Putrajaya og øya Labuan). Delstaterne Sabah, Sarawak, Penang (inkludert øya Penang) og Malakka blir forvaltet av guvernører, utnevnt av sentralregjeringen. Statsformen er konstitusjonelt monarki. Kongen velges hvert femte år fra rekken av herskerne av de ni sultanater. Statsoverhode fra desember 2011 er Abdul Halim Mu'adzam Shah. Statsminister er Abdullah Ahmad Badawi. Parlamentet heter "Dewan Rakyat" og har 219 medlemmer som er valgt for fem år av gangen, samt en regjeringen kalt "Dewan Negara" med 70 medlemmer. Det siste valget fant sted 8. mars 2008. Klima. Landet har et tropisk klima som endrer seg lite gjennom året. Temperaturene holder seg stort sett rundt 30-32 ºC midt på dagen og rundt 22-25 ºC om natten, men temperaturen blir redusert med ca. 6 ºC for hver 1000 m i høyden. Nedbøren er stort sett jevnt fordelt gjennom året, men med en liten økning i overgangsperiodene til monsunen i april-mai og oktober-november. I det store og hele kommer det en regn- eller tordenbyge ca. annenhver dag. Unntakene er de områdene som møter vintermonsunen front mot front, som nordøstkysten av den malaysiske halvøya og nordlige og østlige deler av Borneo. Her kan man få store nedbørsmengder (over 600 mm i måneden) fra november til tidlig på våren, og den årlige nedbørsnormalen er rundt 2000-3000 mm. Administrativ inndeling. Malaysia er en føderasjon av tretten stater ("Negeri") og tre føderale distrikt ("Wilayah Persekutuan"). Økonomi. Den malayiske halvøya, og særlig sørøst-Asia, har vært et handelssentrum i flere århundrer. Varer som porselen og krydder ble handlet med allerede for mange hundre år siden. Malaysia produserer bilen "Proton". Naturressurser. Malaysia er rikt på naturressurser, blant annet tinn, gummi og palmeolje. Hovedstaden, Kuala Lumpur, er bygget opp rundt de gamle tinngruvene. Transport og kommunikasjon. Malaysia har et godt utbygd veinett som binder sammen alle de viktigste byene på vestkysten av den Malayiske halvøya. Den totale lengden på Malaysias motorveinett er 1 192 km. Den viktigste motorveien, som går fra nord til sør, er en del av det asiatiske motorveinettverket, og fører også videre til Thailand og Singapore. Veiene i Øst-Malaysia er mindre utviklet. De holder mindre standard og er svingete, i og med at de går gjennom fjellområder. Jernbanen i Vest-Malaysia drives av Keretapi Tanah Melayu (Malayiske Jernbane) og kjører innom alle de største byene og landsbyene på halvøya, inkludert Singapore. Det er havner i Tanjong Kidurong, Kota Kinabalu, Kuching, Kuantan, Pasir Gudang, Tanjung Pelepas, Penang, Port Klang, Sandakan og Tawau. Malaysia har flere flyplasser med internasjonal standard. Disse er blant annet Kuala Lumpur Internasjonale Flyplass i Sepang, Bayan Lepas Internasjonale Flyplass i Penang, Kuching Internasjonale Flyplass og Langkawi Internasjonale Flyplass. Helsevesen. Malaysia har et godt utviklet offentlig helsesystem med gratis legekonsultasjon for landets innbyggere. Demografi. På grunn av den sentrale geografiske plasseringen langs sjøhandelsveien i Sørøst-Asia, og tiden som britisk koloni, er en stor del av innbyggerne i Malaysia av tamilsk eller kinesisk opphav. Dette har farget historien, samfunnet, kjøkkenet og kulturlivet i landet. Urbefolkningen blir kalt "orang asli" ('opprinnelige mennesker') på malaysisk. Språk. Nasjonalspråket malayisk (Bahasa Malaysia, "bahasa" betyr 'språk') er nokså likt indonesisk. Tamilene snakker i tillegg tamil og kineserne for det meste kantonesisk, hokkien, hakka eller mandarin. I likhet med Folkerepublikken Kina og Singapore, skriver den kinesisk-språklige befolkningen i Malaysia forenklet kinesisk. Urbefolkningen er heterogen og snakker flere forskjellige språk. De fleste malaysiere kan engelsk. Religion. Malaysia er et land med flere store religiøse grupper. Islam er statsreligion og om lag 60 prosent av befolkningen er muslimer. Malaysia er likevel ikke en muslimsk stat, da lovene ikke er basert på sharia-lovgivning. Den ikke-muslimske befolkningen er fordelt ut over flere andre religioner. Av den totale befolkningen er om lag 20 prosent buddhister, 9 prosent kristne, 6 prosent hinduer og 3 prosent taoister. Militærvesen. Den malaysiske forsvarsmakten heter "Angkatan Tentera Malaysia" og er fordelt i tre våpengrener: Den malaysiske hæren ("Tentera Darat Malaysia"), Den kongelige malaysiske marine ("Tentera Laut Diraja Malaysia") og Det kongelige malaysiske luftvåpen ("Tentera Udara Diraja Malaysia"). Det er frivillig militærtjeneste for alle over 18 år. Den malysiske hæren kan spores tilbake til "Malay States Volunteer Rifles" som eksisterte fra 1915–1936. I 1933 ble Det malaysiske regiment opprettet. På 1950-tallet ble hæren bygget ut, og den skiftet til sitt nåværende navn i 1963. Den kongelige malaysiske marinen stammer fra en britisk-opprettet styrke kalt "Straits Settlement Volunteer Reserve Force", stiftet i 1934. Denne ble utvidet under andre verdenskrig, men nedlagt i 1947. Den ble gjenopprettet allerede i 1948, og i 1963 ble den omdøpt til det nåværende navnet. Det kongelige malaysiske luftvåpenet ble opprinnelig opprettet som "Malayan Auxiliary Air Force" i 1936, og nedlagt etter andre verdenskrig. I 1950 ble det gjenopprettet, og omdøpt til det nåværende navnet i 1963. I budsjettåret 2000 brukte Malaysia 2,03% av brutto nasjonalprodukt på forsvar. Dykking. Malaysia har mange øyer med flotte dykke destinasjoner hvor det er en overflod av sunne koraler, og hvor dyrelivet fortsatt er preget av mange sjeldne arter. Perlen blant Malaysias dykke destinasjoner er muligens Sipadan, som ligger på østkysten av Borneo. En annen er Layang Layang, hvor man har store muligheter for å se hammerhai. Mauritania. Den islamske republikken Mauritania ligger i vest-Afrika og grenser til Vest-Sahara, Algerie, Mali og Senegal. Det har kyst mot Atlanterhavet i vest. Hovedstaden og største by er Nouakchott, beliggende ved kysten. Navnet kommer av det gamle Berber-kongedømmet Mauretania. Historie. Fra 200-tallet til 600-tallet kom berberne fra nord-Afrika og fordrev den opprinnelige folkegruppen i området, bauforene. I 1076 hadde arabiske islamske krigermunker (Almoravidene eller Al Murabitun) erobret søndre del av området fra keiserriket Ghana. I løpet av de neste 500 år overtok araberne området mot heftig motstand fra berberne. Frankrike koloniserte området på 1900-tallet, og de ble uavhengige i 1960. I senere år har en rekke militærkupp endret maktforholdene i landet. Landet hadde sitt første demokratiske valg siden 1960 i 2007. For omkring 3500 år siden var Saharaørkenen fruktbart slettelandskap, med rikt dyre- og planteliv og spredte bosettinger. Rundt år 200 e.Kr. begynte berbere fra Nord-Afrika å slå seg ned i området. De sørlige områdene av dagens Mauritania ble fra 800-tallet dominert av imperier i Mali og Ghana, mens nordområdene ble innlemmet i det muslimske Almoravid-riket. På 1500-tallet erobret marokkanske styrker store deler av landet, og innførte arabisk språk, kultur og samfunnsorganisering. Omtrent samtidig begynte europeiske stormakter å etablere midlertidige handelsstasjoner langs hele den vestafrikanske kyststripen. Under Wienkonferansen i 1815 ble Frankrike tilkjent full kontroll over kyststripen i dagens Mauritania og Senegal. Mauritania ble del av den franske Vest-Afrikaføderasjonen AOF i 1920, og selvstendig i 1960. I 1975 gikk Mauritania inn i Vest-Sahara for å forhindre at Marokko skulle utvide sitt område sørover. Etter langvarige kamper mot den vestsahariske frigjøringsbevegelsen Polisario og et militærkupp i 1978, trakk landet seg ut av Vest-Sahara. De neste tiårene ble landet styrt udemokratisk av skiftende regjeringer, inntil et militærkupp i 2005 da regjeringen ble avsatt av militæret. Det ble avholdt valg i 2007 hvor Sidi Ould Cheikh Abdallahi ble valgt. I august 2008 ble den demokratisk valgte regjeringa ble styrtet og det ble innsatt en militærjunta under ledelse av Mohamed Ould Abdel Aziz. Geografi. a> regionen; dette definerer landskapet i Mauritania. Bareina, en landsby, sørvest i Mauritania Mauritania er med sine 1 030 700 km² det 29. største landet i verden. For det meste ufruktbare sletter i Sahara, noen åser i sentrale strøk. Laveste punkt er Sebkha de Ndrhamcha på -3 m og høyeste punkt er Kediet Ijill på 910 m. Mauritania er et tørt land med svært mye ørken og få fjellområder. To tredjedeler av landet dekkes av Saharaørkenen, hvor det nesten aldri regner og bare spredte busker kan overleve. Dette området er svært tynt befolket, og opplever ekstreme temperatursvingninger, fra 0 grader midt på natten og opp mot 50 varmegrader på dagtid. Lenger sør i landet ligger Sahelørkenen og Senegalelven, som er litt mer fruktbare enn den enorme ørkenen i nord. Langs den langstrakte kysten er klimaet mer temperert, men også her er det svært lite nedbør, og tynt befolket. Regioner. Mauritania består av regionene Adrar, Assaba, Brakna, Dakhlet, Nouadhibou, Gorgol, Guidimaka, Hodh Ech Chargui, Hodh El Gharbi, Inchiri, Nouakchott, Tagant, Tiris Zemmour og Trarza. Klima. Mauritanias største miljøproblem har siden tørkeperiodene på 1960- og 70-tallet vært ørkenspredningen, hvor stadig mer fruktbar mark dekkes av golde sandsletter. Manglende kontroll med hogsten av den sparsomme skogen fører til at jordsmonnet utarmes, og jorda blåser vekk. Landet sliter også med manglende tilgang på rent vann, både på grunn av sviktende nedbør og på grunn av manglende rensing av kloakk og utslipp fra industrien. Politikk. I tiårene etter selvstendigheten var president Moktar Ould Daddahs PPM det eneste tillatte politiske partiet. Da Daddah ble styrtet i 1978, lovte hærsjefene å innføre demokrati. Først i 1991 ble andre politiske partier tillatt, og det første demokratiske valget ble avholdt så sent som i 2007. Mauritansk politikk er sterkt personfokusert, og handler lite om hvilket parti man tilhører – langt viktigere er det hvilken folkegruppe man kommer fra. Det mauritanske samfunnet er splittet mellom de arabiske folkeslagene i nord og de afrikanske i sør. Tradisjonelt har araberne undertrykket folkeslagene i sør, og holdt dem i flere århundrer som slaver. Slaveri er fortsatt vanlig i flere områder, selv om regjeringen forbød denne praksisen så sent som i 1981. Landet er underutviklet, og befolkningen mangler tillit til politikerne, etter mange tiår med udemokratiske styrer. De siste årene har regjeringen slått hardt ned på islamistiske grupper, og flere organisasjoner har kritisert landet for grove brudd på menneskerettighetene. Stadig flere vestafrikanere drar til den nordlige havnebyen Nouadhibou for å ta seg til Kanariøyene i små, dårlig utstyrte båter, og årlig omkommer flere hundre mennesker som følge av hendelser oppstått under overfarten. Økonomi. Mauritania er et svært fattig land, og flesteparten av landets innbyggere driver med enkelt jordbruk og dyrehold. Landets viktigste ressurser er rike fiskebanker langs kysten og store forekomster av jernmalm over hele landet. Dårlig økonomisk styring og flere tiår med tørkeproblemer har tvunget landet til å ta opp store lån, og Mauritania sliter i dag med stor utenlandsgjeld. Siden 1980-tallet har landet deltatt i reformprogrammer i samarbeid med Det internasjonale pengefondet IMF. Store deler av den tidligere statseide industrien har blitt solgt til private eiere. Til tross for at gjelden har gått ned, er Mauritania helt avhengig av bistand fra andre land. Utenlandske oljeselskaper har begynt å fatte interesse for mulige oljeforekomster langs kysten, og har satt i gang produksjon på flere felt. I 2006 begynte landet for første gang å eksportere olje, gull og kobber, noe som førte til at bruttonasjonalproduktet (BNP) steg med nærmere 12 prosent på ett år. Demografi. Mauritania har en befolkningsvekst på 2,94 % (estimert 2004) og en forventet gjennomsnittlig levetid på 50,76 år. Befolkningen er fordelt på maurere 30 %, svarte 30 % og 40 % blanding maurere/svarte. 37,7 % av befolkningen over 15 år kan lese og skrive (estimert 1995). Anslagsvis 600 000 personer, om lag 20 % av befolkningen er i dag holdt som slaver i Mauritania. Mauritania er verdens mest muslimske land. 99,9 % av befolkningen er muslimer. Østerriksk schilling. Schilling var valutaen i Østerrike frem til den ble byttet ut med euroen i 1999. Den ble først utgitt på begynnelsen av 1920-tallet, men avskaffet da Østerrike ble innlemmet i Tyskland i 1938. Den ble reintrodusert da Østerrike igjen ble en suveren stat etter andre verdenskrig. Den 30. november 1945 var vekslingskursen mot Reichsmark 1:1, begrenset til 150 Schilling per person. Med den andre Schilling-loven i november 1947 ble nye sedler utgitt, som man også kunne veksle til seg visse summer av i bytte mot de gamle. Først i 1950 stabiliserte Schillingen seg. Norsk Tjenestemannslag. a> er leder i Norsk Tjenestemannslag Norsk Tjenestemannslag (NTL) er et fagforbund for ansatte i staten og i virksomheter med offentlig tilknytning (som kultur- og forskningsinstitusjoner). NTL er et av de største forbundene i LO med vel 49 000 medlemmer. NTL ble etablert den 1. november 1947 etter at Statstjenestemannsforbundet (STAFO) like før krigen hadde sagt nei til LO-medlemskap og man hadde da startet arbeidet med å danne et samleforbund for statsansatte i LO (tidligere hadde det vært enkelte etatbegrensede fagforeninger, som organiserte ansatte innenfor samme etat). Frem til stiftelsen ble arbeidet med å lage et eget forbund for statstjenestemenn ledet av Norsk Telegraf og Teleforbund. NTL avholder landsmøte hvert fjerde år i den uken 1. november faller på. John Leirvaag ble valgt til leder i NTL etter Turid Lilleheie i 2010. Politikk. Som forbund innenfor Landsorganisasjonen i Norge, har NTL tradisjonelt sognet til Arbeiderpartiet, med forbundet har også til tider vært preget av en sterk venstreopposisjon. Forbundet har i dag ikke noe formelt faglig-politisk samarbeid med noen partier, og gir heller ikke partistøtte. Forventninger om statstjenestemenns politiske nøytralitet, har bidratt til at NTL tradisjonelt ikke har vært politisk like aktivt som enkelte andre LO-forbund. Med endringene i offentlig sektor fra slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet begynte forbundet likevel i økende grad å ta stilling, særlig til karakteren av disse. Forbundet har særlig vært opptatt av følgene utviklingstrekk som privatisering, konkurranseutsetting og New Public Management. I likhet med flere andre LO-forbund, er NTL tilsluttet For velferdsstaten. I 1972 stilte NTL seg bak LOs ja til norsk medlemskap i EEC. Landsstyret sluttet seg i 1992 med knapt flertall til et forslag om å anbefale norsk tilslutning til EØS, og gikk i 1994 inn for at LO ikke skulle ta standpunkt til spørsmålet om norsk medlemskap i EU. Struktur. NTL har en struktur basert på tre hovedtyper organisasjonsledd: Avdelinger, Landsforeninger og Foreninger. Foreninger i NTL er fagforeninger ved en eller flere arbeidsplasser, som er direkte tilknyttet forbundet. Avdelinger er fagforeninger ved en eller flere arbeidsplasser som så er organisert enten etatsvis eller med grunnlag i annen tilhørighet i landsforeninger. Landsforeningen er så tilknyttet forbundet. Dette innebærer at det er kun foreninger og landsforeninger som velger delegater til forbundets landsmøte, mens avdelingene velger delegater til representantskapsmøter i sine respektive landsforeninger. Landsmøtet velger ledelse, forbundsstyre og landsstyre, i tillegg til forbundssekretærene, som står for den faglige driften av organisasjonen. NTL har for tiden 17 forbundssekretærer. Ved stiftelsen ble NTL organisert med fylkesforeninger. Samtidig fantes det parallelt et utbredt virksomhetsspesifikt samarbeid. Fra 1958 ble derfor strukturen endret til dagens struktur, der det ikke er noen formell geografisk organisering. Det kan dermed være flere ulike fagforeninger som har lite eller ingenting med hverandre å gjøre i samme by eller kommune. Kolbu. Kolbu er ei bygd og et tettsted i Østre Toten kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere pr. 1. januar, og ligger omtrent seks kilometer sørvest for kommunesenteret Lena. Kolbu var tidligere en egen kommune. Stedet. I et tysk atlas fra midten av 1800-tallet var Kolbu det eneste stedsnavnet mellom Brandbu og Biri. Da var Gjøvik, Raufoss, Lena og Kapp alle betydelig mindre. Stedsnavnet Kolboe finnes også på et kart laget av Hr. Conferrence-Raad I. Erichsen utgitt i 1785. Kolbu tettsted har vært en typisk stasjonsby etter at Skreiabanen ble åpnet i 1902. De siste tiårene av 1900-tallet forsvant mange sentrumsfunksjoner. Her lå også Kolbu Meieri. Kolbu består i dag av et lite tettsted og et større landbruksområde. Østre Toten kommune er i mange sammenhenger delt i fire omtrent like store fjerdinger, Lena, Kapp, Skreia og Kolbu. I Kolbu ligger Engen Kloster. I tettstedet har Kolbu Idrettslag klubbhytte og to fotballbaner. I øvre del av bygda har Kolbukameratene IL sin klubbhytte og fotballbane. På midten av 1990-tallet kom det igang en grasrotbevegelse med det mål å utjevne grensene og/eller overføre hele tettstedet med Moen skolekrets til en av kommunene. En spørreundersøkelse viste at befolkningen var mest knyttet til Østre Toten. Denne saken møtte stor motstand ifra Arbeiderpartiet både i Vestre Toten og på sentralt hold. Folkeavstemning ble avholdt, der grasrotbevegelsen vant med solid majoritet. Fra 1. januar 2003 ble kommunegrensa flyttet slik at hele Moen skolekrets og hele Kolbu tettsted kom i Østre Toten Kommune. Moen skole er nå omdøpt til Kolbu skole, da de to andre offentlige skolene i bygda (Smeby og Lund) ble lagt ned i 2007/2008. I Lund skoles lokaler starta imidlertid Toten Montessoriskole høsten 2007. Den tidligere kommunen Kolbu. Kolbu var en selvstendig kommune fra 1. januar 1908 da Vestre Toten ble delt i tre (Eina, Kolbu, Vestre Toten). Kolbu hadde ved etableringen 2 412 innbyggere. 1. januar 1964 ble det meste av Kolbu med 2 906 innbyggere slått sammen med Østre Toten kommune, resten med Vestre Toten. På grunn av gårdbrukerenes tilhørighet til to kirker, Ås kirke (Vestre Toten) og Kolbu kirke i Østre Toten, og uoversiktelige eiendomsforhold, ble kommunegrensen dratt opp på kryss og tvers igjenom tettstedet Kolbu. Dette førte blant annet til en interkommunal skole (Moen). Trygve Hoff. Trygve Henrik Hoff (født 7. juli 1938, død 2. desember 1987), var en norsk vokalist, komponist, tekstforfatter og visekunstner. Han var lærer på Buskerud folkehøgskole (Heimtun) i mange år, da han bodde på Darbu i Øvre Eiker kommune. Trygve Hoff var en periode dirigent for Berlevåg Mannsangforening. Hoff var født og oppvokst på Rognan i Nordland. I alle år var han opptatt av sin oppvekst og sine røtter. Han var saltdaling og nordlending og henta inspirasjon til tekstene sine fra der han hørte hjemme. Han ble hyllet med Nordland fylkes kulturpris post mortem i 1988. Samleplata hans "Snart gryr en dag" blei i 2004 av avisa Nordlys og NRK kåra til tidenes nordnorske samlealbum. Hoff skreiv ei rekke viser med utspring i landsdelen. Han skildra «Jentan på fileten», og skreiv også tekster for andre artister og turnerte landsdelen flittig helt inntil han gikk bort. «Har en drøm» og «Ei hand å holde i» er kjente sanger som begge ble gitt til Jørn Hoel. På Sissel Kyrkjebøs debutplate "Sissel" finnes hele fem sanger med tekst av Trygve Hoff, «Tenn et lys», «I ditt smil» og «Dagen gryr» (melodi av Svein Gundersen) samt «Inn til deg» (melodi av Lars Muhl) og «Det skal lyse en sol» (melodi av Lasse Holm). Trygve Hoff fikk tre barn: Ståle, Stig Henrik og Siv Elisabeth. Ståle Hoff var også en god musiker før han ble syk. Han spilte på flere av sin fars utgivelser og skrev melodien til «Folk é så bra» sammen med Terje Blickfeldt. Stig Henrik Hoff og Sibeth Hoff er i dag etablerte skuespillere. Trygve Hoffs gravsted er ved Fiskum kirke. Trygve Hoffs Minnefond og Minnepris. Trygve Hoffs Minnefond ble stiftet 12. februar 1988, to måneder etter hans død, til ære for kulturarbeideren. Fondets grunnkapital er skaffet til veie ved støttekonserter, offentlige tilskudd og private gaver. Fondets formål er å dele ut Trygve Hoffs Minnepris, som finansieres av grunnkapitalens avkastning. Minneprisen gis til en person eller en gruppe personer som arbeider med kulturarbeid i Trygve Hoffs ånd. Macken W. Aas. Mathias «Macken» Johansen Widerøe Aas (født 12. desember 1886, død 23. februar 1960) var en norsk fotballspiller (back) og forretningsmann. Han spilte i Norges første i 1908, hvor Norge tapte 3–11 for i Göteborg og han med Wilhelm Brekke sloss med svensker på grunn av unionsoppløsningen. Han deltok også i Norges landskamp nummer to, også mot Sverige, i 1910. På klubbnivå spilte han for Oslo-klubben Mercantile og vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1907 og 1912. Aas krediteres for å ha vært den drivende kraft for anleggelsen av Gressbanen på Holmen i Oslo. Senere bedrev han bilsport og var innehaver av "Centrumsverkstedet AS", som i 1924 fikk importagenturet for det italienske bilmerket Lancia samt det britiske Lagonda. Hans far var Johan Benedictus Aas (1855-1909), og var bror til fotballspilleren Rolf Aass. Han var far til tegneren Ulf Aas. Wilhelm Brekke. Wilhelm Brekke (født 24. februar 1887, død 17. mai 1938) var en norsk fotballspiller. Han spilte i s første landskamp 12. juli 1908, hvor Norge tapte 11-3 for i Göteborg. Han spilte klubbfotball for Mercantile. Harald Johansen (1887–1965). Harald Andreas Johansen, senere Seiertun (født 9. oktober 1887 i Fredrikstad, død 11. juli 1965 i Oslo) var en norsk fotballspiller. Han spilte blant annet i Norges første i 1908, hvor Norge tapte 11-3 for Sverige, og fikk til sammen sju landskamper for Norge. Han var med på Norges OL-lag i fotball i 1912. På klubbnivå spilte han for Mercantile. The Star-Spangled Banner. USAs nasjonalsang. Instrumentalversjon framført av United States Navy Band «The Star-Spangled Banner» er Amerikas forente staters nasjonalsang. Den ble skrevet av Francis Scott Key i 1814. Francis Scott Key fikk inspirasjonen til sangen under Den britisk-amerikanske krig da han så bombardementet av Fort McHenry i Baltimore 13.–14. september 1814. I øsende regnvær ble fortet av den britiske marine bombardert sammenhengende i 25 timer. Under hele natten kunne ikke Scott Key, som var om bord i et nøytralt skip i nærheten, se annet enn lyset fra granatene som eksploderte i luften. Men i morgengryet – «the gleam of the morning's first beam» – så han at et ekstra stort flagg, som var spesialsydd nettopp med tanke på det antatt forestående britiske angrepet, ble heist over festningen. Av dette ble han så rørt at han samme morgen begynte å skrive på diktet «The Defense of Fort McHenry», som senere skulle få navnet «The Star Spangled Banner». Sangen ble av kongressen i 1931 gjort til offisiell nasjonalsang. Iran-Contras-skandalen. Iran-Contras-skandalen (også kalt Irangate) var en utenrikspolitisk skandale i USA i 1980-årene. Midt på 80-tallet solgte USA i all hemmelighet våpen til Iran, angivelig for å få frigitt amerikanske gisler i Libanon (Arms for Hostages). Iran var på samme tid engasjert i Iran-Irakkrigen og trengte våpen. Inntektene fra salget ble i realiteten brukt til å skaffe våpen til Contras i Nicaragua, som kjempet mot sandinistregjeringen. Ronald Reagan hadde under sin valgkamp lovet å ikke gjøre nettopp dette, likevel vedtok kongressen det mot hans vilje. Reagan tok ansvaret for det, noe som gav det amerikanske folket tillit til ham. Oman. Sultanatet Oman er et land på Den arabiske halvøya. Det grenser i nord og nordvest til De forente arabiske emirater, i vest til Saudi-Arabia og i sørvest til Jemen. Landet har kystlinje mot Omanbukta i nordøst og Det arabiske hav i øst og sørøst. Radio, fjernsyn og aviser var forbudt fram til 1970. Historie. Portugiserne kom til Oman i 1507 da de var på vei til India. Allerede da var det flere store handelsbyer der. Like etter kom det britiske og nederlandske handelsmenn til landet. I 1630 ble portugiserne drevet ut av Oman. I tiden frem til 1730 hadde omanerne erobret portugisiske bosetninger langs østkysten av Afrika. De erobret både Mombasa, Mogadishu og Zanzibar. Likevel var første halvdel av 1700-tallet en periode med borgerkrig. I en kort periode ble landet styrt av iranere, men i 1749 tok imamen Ahman ibn Said makten. Han grunnla til det dynastiet som ennå styrer Oman. Mens Ahman hadde makten i landet var det en god periode i økonomi og handel. I 1798 inngikk Oman sin første beskyttelsesavtale med Storbritannia. Etter hvert inngikk landet avtaler med både Frankrike, USA og Nederland. I 1891, 1939 og 1951 ble nye avtaler med britene gjort, og de fikk mer og mer innflytelse på landet. Avtalene gav hjelp til å slå ned opprørene på begynnelsen av 1900-tallet. Det var en sterk konflikt mellom imamen og sultanen. I 1959 ble det væpnede sammenstøt, og sultanen fikk britisk hjelp til å opprettholde kontroll i landet. I 1965 brøt det ut borgerkrig da området Dhofar ville løsrive seg fra Oman. Krigen fortsatte ut i 1970-årene selv om Oman ble en selvstendig stat i 1971, samme år som landet ble med i FN. I 1964 ble funnet olje i landet, men den konservative sultanen nektet å ta til moderne tiltak selv om det kunne hjelpe landet. I 1970 ble sultanen avsatt, og den nye sultanen gikk inn for et moderniseringsprogram for landet. Årene etter var år med sterk fremgang, og borgerkrigen roet seg. Politikk. Statssjef og regjeringssjef er sultanen. Sultanen er en arvelig posisjon. Sultanen velger ut regjeringen selv som sitt råd. I begynnelsen av 1990-tallet opprettet sultanen et folkevalgt råd, "Majlis ash-Shura", men kun få omanere hadde stemmerett. Allmenn stemmerett for personer over 21 år ble innført den 4. oktober 2003. Over 190 000 personer (74 % av de stemmeberettige) stemte for å velge 84 seter. To kvinner ble valgt. Selv om sultanen i realiteten har politisk fullmakt, er han støttet av flesteparten av Omans innbyggere. I hans 30 år lange regime har Oman gradvis nærmet seg demokrati. Oman har i dag stor arbeidsinnvandring fra mange land. Det er igangsatt en prosess som kalles «omanisering», hvor målet er å få flere omanere i arbeid. Myndighetene har i de senere år «sperret» forskjellige sektorer i arbeidslivet for å beskytte lokale arbeidstakere mot konkurranse fra billig arbeidskraft. Etter at en storm herjet og ødela store deler av landet, har regjeringen igjen begynte å sette i sammen og reparere ødelagte veier og bygninger. Oman er det eneste landet i verden som begynner på bokstaven "O". Regioner. Oman er delt inn i åtte regioner (mintaqah). Disse er igjen delt inn i mindre distrikter (wilayat, i entall wilaya). Økonomi. Landet viktigste ressurs er olje. For å hindre en krise når oljen tar slutt har sultanen gjort flere tiltak for å gjøre landet mindre avhengig av olje, og heller satse mer på industri, jordbruk og fiske. Hestekraft. Hestekraft er en enhet for måling av effekt, men er ikke en SI-enhet. En "metrisk" hestekraft er lik 735,49875 watt og forkortes hk. En "britisk" hestekraft er lik 745,69987158227022 watt, altså litt mer. Hestekrefter brukes i dag stort sett bare av historiske årsaker, og da til å angi effekten av motorer, spesielt bilmotorer, og er i ferd med å fases ut til fordel for kilowatt. En tommelfingerregel er at 1 kilowatt = 1,36 hk. I vitenskapelig sammenheng brukes målenheter i SI-systemet der watt er angitt som måleenhet for effekt. Historie. James Watt."Maleri av Thomas Lawrence i 1812" Enheten hestekrefter ble først brukt av James Watt som eksperimentelt fastslo at en hest som da ble benyttet i de engelske gruvene, gjennomsnittlig var i stand til å heise en last på 22 000 pund en fot opp i løpet av ett minutt. For å være sikker på at dampmaskinene hans skulle yte det han lovet, ganget han dette tallet med 1,5 og fikk 33 000 pundfot/minutt. Dette tilsvarer omkring 75 kg én meter opp på ett sekund. Denne enheten ble så benyttet ved beregning av hvor mange hester en dampmaskin kunne erstatte. En seks hestekrefters dampmaskin kunne således erstatte seks hester. Det er i ettertid blitt bemerket at få hester er i stand til å levere så mye som en hestekraft over tid slik at James Watts dampmaskiner faktisk erstattet flere hester enn det ble lovet. Nominelle hestekrefter - nhk. Ytelsen til dampmaskiner ble til å begynne med oppgitt i nominelle hestekrefter (nhk). Begrepet ble først brukt av James Watt da han noterte seg at gjennomsnittlig sylindertrykk i løpet av et arbeidsslag var 7 psi. Han kalkulerte også ut gjennomsnittlig stempelhastighet til å være 128 • tredjeroten av slaglengden. Han brukte disse tallene til å sette opp en formel som i dampmaskinens barndom ble ansett for å være en realistisk angivelse av ytelsen. Watts utregning var som følger: Stempelarealet i kvadrattommer multiplisert med 7 (gjennomsnittlig sylindertrykk i psi), multiplisert med gjennomsnittlig stempelhastighet i fot per minutt (128 • tredjeroten av slaglengden i fot), dividert på 33 000 pundfot per minutt. Nominelle hestekrefter er altså ikke en angivelse av virkelig ytelse, men et kalkulert tall som er basert på dampmaskinens indre dimensjoner. Dette var en standard som ble innført av "Royal Agricultural Society of England" (RASE) i 1840-årene for at gårdbrukere enkelt skulle kunne sammenligne ytelsen til en dampmaskin med ytelsen til en hest. Mot slutten av 1800-tallet var dampmaskinene videreutviklet og forbedret, og høyere stempelhastigheter og sylindertrykk gjorde at nominelle hestekrefter ble stadig mer misvisende. Allikevel ble begrepet fortsatt brukt i kommersiell sammenheng til langt inn på 1900-tallet. Nominelle hestekrefter kan ikke uten videre omregnes til virkelig ytelse. Indikerte hestekrefter - ihk. Indikator for måling av sylindertrykk i dampmaskin For å gi et mer realistisk tall på dampmaskinens ytelse ble det mer og mer vanlig å oppgi reellt sylindertrykk. Dette ble målt ved hjelp av en indikator oppfunnet av Watt i 1780-årene. For å kompensere for variabler som formelen for nominelle hestekrefter ikke tok i betraktning, ble en ny formel satt opp. Istedet for tallkonstanter for sylindertrykk og stempelhastighet, ble reelle verdier lagt inn. Sylindertrykket ble avlest av en indikator koblet til sylinderen, og dette ga opphavet til navnet indikerte hestekrefter. Formelen er: P•L•A•N / 33 000 (1 hestekraft i pundfot) hvor Bremsede hestekrefter - bhk (bhp). (Engelsk: "Brake horsepower" eller "Shaft horsepower") Selv om indikerte hestekrefter var en mer realistisk verdi enn nominelle, var den fremdeles unøyaktig. For å få et nøyaktigere tall på avgitt ytelse, ble et dynamometer (opprinnelig en friksjonsbremse) koblet til dampmaskinens drivaksel. Denne metoden ble også videreført ved måling av ytelsen til interne forbrenningsmotorer (diesel-, olje- og bensinmotorer). Bhk angir avgitt effekt på veivaksling, og er lavere enn ihk, men tar ikke hensyn til tap i gear og overføringer. Andre hestekrefter. Begrepet kjelehestekrefter ("boiler horsepower") er en angivelse av hvor mye varmeenergi en kjele er i stand til å avgi i løpet av en gitt tidsenhet. 1 kjelehestekraft er 33 468 Btu (British thermal unit) per time. Enheten ble brukt for å lettere anslå hvor stor dampmaskin en kjele var istand til å drive. Mauritius. Republikken Mauritius (engelsk: "Republic of Mauritius"; fransk: "République de Maurice") er en øynasjon i det sørvestlige Indiahavet, omkring 900 km øst for Madagaskar. I tillegg til hovedøya Mauritius tilhører også St. Brandonøyene, Rodrigues og Agalegaøyene republikken Mauritius. Mauritius er sammen med Réunion en del av Maskarenene. Demografi. Før den europeiske oppdagelsen på 1500-tallet var øya ubebodd. Som følge av den franske koloniseringen kom de to første befolkningsgruppene til øya: Kreolene er etterkommerne etter afrikanske slaver og er katolsk og snakker créole, et kreolspråk basert på fransk. "Franco-mauritiens" («fransk-mauritiere») er etterkommerne etter de franske plantasjeeierne. De er også katolske, og snakker et mer standardisert fransk. Etter årelang utvandring til Sør-Afrika, Frankrike og England utgjør de nå kun noen få tusen mennesker. Etter at slavene ble frigjort i 1833, måtte ny arbeidskraft hentes inn. Kontraktsarbeidere fra India ble da hentet inn, og de utgjør i dag to tredjedeler av befolkningen. Et lite flertall i befolkningen er hinduer, og Mauritius er dermed et av de få land i verden hvor hinduene utgjør flertallet. Islam og sikh-religionen er også representert. Inderne snakker i dag først og fremst créole, men flere indiske språk er i dag i bruk, det viktigste er bhojpuri, et kreolspråk som er nært i slekt med hindi. Tamil er et annet viktig språk. Kineserne utgjør også en liten andel av befolkningen. Språk. Engelsk er offisielt språk, mens fransk er mye mer i bruk. Engelsk er mest i bruk innen administrasjon og utdanning, og er et språk som sjelden høres. De fleste avisene og innen kulturliv brukes mest fransk. Butikkskilt er også gjerne på fransk. En turist kommer mye lengre med fransk enn med engelsk. Det språket man hører på gata, er imidlertid "créole", som er et kreolspråk basert på fransk. Enkelt sagt er dette en forenklet utgave av fransk, ispedd ord fra andre språk som bhojpuri, gassisk, engelsk osv. Créole har ingen offisiell status, men brukes nå av nesten alle, enten som hjemmespråk eller i kommunikasjon med andre etniske grupper. Indiske språk er på vikende front, men brukes ennå av middelaldrende og eldre innen den dominerende indiskspråklige gruppen. Historie. Øya har vært kjent av araberne siden 900-tallet, portugiserne kom som første europeere til øya i 1505. Nederlenderne koloniserte øya i 1638, og de kalte opp øya etter prins Maurice av Nassau. Nederlenderne dro fra øya noen tiår senere. På 1700-tallet var øya under fransk kontroll. I 1810 ble øya britisk, og britene beholdt kontrollen fram til uavhengigheten i 1968. Mauritius har siden uavhengigheten vært et stabilt demokrati, og er i dag blant Afrikas rikeste land. Næringsliv. Fra uavhengigheten i 1968 har landet utviklet seg fra en fattig landbruksøkonomi med fokus på eksport av sukker til en mer diversifisert økonomi med vekst innen industri, finans og turisme. Den tidligere dominerende sukkerindustrien står nå for rundt 25 % av eksportinntektene. Landet har et bruttonasjonalprodukt på $16,8 milliarder (2005). Regnet som per capita gjør dette Mauritius til det nest rikeste landet i Afrika. Urbanitet. Den største byen er hovedstaden Port Louis som ligger på nordvest-kysten av øya. Sørover fra hovedstaden og opp på "Wilhelmsplatået" (Plaines Wilhelm) finnes en rekke andre byer som etterhvert har vokst sammen til en eneste tettbebyggelse, hva vi på norsk ville kalt et tettsted. De største av disse byene er, sortert etter innbyggerantall, Rose Hill, Vascoas-Phoenix, Curepipe og Quatre Bornes. Sammen med de øvrige mindre byenhetene på platået, og de byene i distriktet Pamplemousse nordøst for hovedstaden som også er vokst sammen med hovedstaden, utgjør denne bybebyggelsen over 900 000, to tredeler av landets innbyggere. 223. Døde. Liu Bei, keiser. 221. Begivenheter. Liu Bei utroper seg til keiser. 220. Begivenheter. De tre rikers tid begynner i Kina. 171. Begivenheter. Mesopotamia blir en provins i Romerriket. 106. Døde. Decebalus av Dacia, dacisk konge begikk selvmord 80. Se også. 80 (tall) 32. Begivenheter. Det var en solformørkelse under Påsken dette året. 26. Begivenheter. Pontius Pilatus blir prefekt i Judea. Romerne knuser et opprør blant Trakerne Keiser Tiberius trekker seg tilbake til Capri og overlater ansvaret for Roma og Romerriket til pretorianprefekten Sejanus. Døde. Jesus korsfestes muligens dette året. Ernest Hemingway. Ernest Miller Hemingway (født 21. juli 1899 i Oak Park, Illinois, død 2. juli 1961 i Ketchum, Idaho) var en amerikansk forfatter av romaner og noveller, blant annet med utgangspunkt i egne erfaringer fra den første verdenskrig, den spanske borgerkrigen, og den andre verdenskrig. Blant hans mest kjente bøker er "Og solen går sin gang" (1926), "Farvel til våpnene" (1929), og "Den gamle mannen og havet" (1952). Hemingway inspirerte unge forfattere verden over med sin «isfjellteknikk»; den knappe, konsise minimalismen og tilsynelatende nøytrale prosaen med utstrakt bruk av underliggende meninger. Hans fortellinger hadde betydelig innflytelse på utviklingen av skjønnlitteraturen på 1900-tallet og han fikk Nobelprisen i litteratur i 1954. Biografi. Ernest ble født i Illinois som nest eldst i en søskenflokk på seks. Familien bodde i en forstad til Chicago. Moren, som var pietistisk, kledde ham i jenteklær og ønsket at sønnen skulle spille cello og lese religion. Den protestantiske faren satte hardt arbeid og bønn høyt. Han ønsket at Ernest skulle bli et «ekte mannfolk» og introduserte han for friluftsliv, fiske og storviltjakt. Etter artium begynte Hemingway å arbeide i en avis. Da den første verdenskrig brøt ut tjenestegjorde han som ambulansesjåfør. Han ble i tjeneste hardt skadet ved fronten i Italia. Etter krigen vendte han tilbake til journalistikken, denne gangen i en kanadisk avis. På begynnelsen av 1920-tallet dro han, fast bestemt på å bli forfatter, til Paris sammen med Hadley, sin første kone. Han gjorde imidlertid større suksess som journalist, et yrke som brakte han både til den spanske borgerkrigen og til Cuba. Hemingway tilhørte en krets av kunstnerne som på 1920-tallet bodde i Paris, en krets Gertrude Stein karakteriserte som «Den tapte generasjon». Livet i Paris beskriver Hemingway i boken "En varig fest" som kommer ut i 1964, tre år etter hans død. I Paris traff han blant andre Francis Scott Fitzgerald, Ezra Pound, Pablo Picasso, James Joyce og Gertrude Stein, som han omtaler som sin litterære mentor. I denne boken beskriver han også hvordan han vandret rundt fra kafé til kafé i Paris og skrev, fattig, men lykkelig. Han var involvert i to svært alvorlige flystyrter i Afrika, noe som medførte at han ble erklært død over hele verden i 1954. Med unntak av den siste tiden, bodde Hemingway sine siste 20 leveår på Cuba, på eiendommen «Finca Vigia», som i dag eies av den cubanske stat og er bevart uendret. Hemingways siste leveår var preget av høyt alkoholforbruk og depresjoner. 2. juli 1961 tar han sitt eget liv med et haglegevær. Forfatterskapet. Skrivebordet Hemingway arbeidet ved på Key West a>, i Sun Valley Lodge, Idaho, 1939 Hemingways litterære karakterer er ofte sterke mannlige individualister, ofte fortolket som projeksjoner av hans egen personlighet, som må makte eller uttrykke «verdighet under press». Mye av handlingen og omgivelsene i Hemingways tekster er basert på hans eget liv og egen livsstil. Alkoholforbruket er én ting som går igjen i flere av hans romaner og noveller. Hans forfatterskap inkluderer ofte krig, storviltjakt, sportsfiske og kunstnerliv, som var sentrale elementer i hans eget liv. "Øyer i Havstrømmen" handler om livet til en tilbaketrukket maler, Thomas Hudson, i og etter den andre verdenskrig. Tyrefekting, som blir beskrevet i "Og solen går sin gang", forelsket Hemingway seg i første gang han kom til Pamplona i Nord-Spania, der han fikk oppleve den årlige San Fermín-festivalen. "Og solen går sin gang" (1926). "The Sun also rises; norsk oversettelse 1929. Filmatisert 1957. Den ytre handlingen finner stort sett sted i Frankrike og Spania. En gruppe venner er i Frankrike og bestemmer seg for å reise på ferie til Spania. De ankommer Pamplona hvor de er med på den store tyrefekting-fiesteaen. I den indre handlingen har vi den vakre kvinnen ved navn Brett som stadig kommer i nye kjærlighetsforhold. Mennene svermer om Brett som ikke klarer å bestemme seg for hvem hun vil ha, men mannfolkene beholder stadig håpet om å vinne Bretts gunst. Det er et evig kretsløp hvor det aldri blir noen reell endring – selv om det gang på gang sverges det motsatte. Solen går sin gang. "Farvel til våpnene" (1929). "A Farewell to Arms"; norsk oversettelse 1930. Filmatisert i 1932 og 1957. Boken handler om den amerikanske løytnanten Frederic Henry som frivillig befinner seg i Italia som ambulansesjåfør i den italienske hæren nær grensen til fienden Østerrike under første verdenskrig. En dag etter en langperm møter han den engelske sykepleieren Catherine Barkley og utvikler et forhold med henne. Han blir senere en av hennes pasienter etter at han blir såret ved fronten. Etter et opphold på et sykehus i Milano og friskmeldingen nærmer seg, bestemmer han seg å desertere samme med Catherine som venter deres felles barn. De bestemmer seg til å flykte til den nøytrale Sveits og vende krigen og elendigheten ryggen for å dyrke sin felles kjærlighet. Skjebnen deres ville det annerledes. "Den ene mot de mange" (1937). "To Have and Have Not"; norsk oversettelse 1938. Filmatisert 1945. Boken handler om Harry Morgan som tar oppdrag som smugler i farvannet mellom Key West og Cuba. Helst vil Morgan være hjemme hos sin kone og døtre, men han klarer ikke å forsørge dem uten smugleraktivitetene. Livet som smugler viser seg heller ikke å være særlig innbringende, og det går stadig nedover med Morgan. Etter en smuglertur med sprit oppstår det skuddveksling og Morgan mister den ene armen sin. Politiet beslaglegger båten hans, men han sier likevel ja til et nytt oppdrag. "Klokkene ringer for deg" (1940). "For Whom the Bell Tolls"; norsk oversettelse 1946. Filmatisert 1943. Handlingen foregår under den spanske borgerkrigen hvor amerikaneren Robert Jordan har meldt seg som frivillig på regjeringsstyrkenes side. Han får i oppdrag å sprenge en bro, et strategisk viktig knutepunkt. Mens han venter på det riktige tidspunktet for regjeringsstyrkene lever han i skjul i fire dager sammen med geriljastyrkene og sivile i fjellene. Blant geriljasoldatene er den viljesterke og fryktløse revolusjonskvinnen Pilar, den farlige og upålitelige Pablo, veiviseren Anselmo og den vakre og uskyldige nittenårige Maria. Etterhvert som situasjonen tilspisser seg og troen på å overleve svinner hen, utvikler Jordan og Maria et sterkt kjærlighetsforhold. Jordan lykkes i å få sprengt broen, men blir hardt skadet og tvinger Maria til å forlate han for å redde seg selv. "Across the River and Into the Trees" (1950). "Across the River and Into the Trees"; norsk oversettelse 1951. Handlingen utspiller seg i Venezia en vinter kort tid etter 2. verdenskrig. En amerikansk soldat forelsker seg i en vakker, ung italiensk grevinne. "Den gamle mannen og havet" (1952). "The Old Man and the Sea"; norsk oversettelse 1952. Filmatisert i 1958 med Spencer Tracy i hovedrollen. I sentrum for handlingen står den cubanske fiskeren Santiago. Han har lenge slitt med dårlig fiskelykke, men plutselig en dag gjør han sitt livs store fangst: en enorm sverdfisk som er to fot lengre enn båten hans. Santiago kjemper mot sverdfisken i tre døgn før han klarer å harpunere den og feste den til båten. "Islands in the Stream" (1970). "Islands in the Stream"; norsk oversettelse 1971. Filmatisert 1977. Boken handler om livet til en tilbaketrukket maler, Thomas Hudson, i og etter 2. verdenskrig. Etter å ha tjenestegjort for U.S. Navy, trekker Hudson seg tilbake til Bahamas hvor han arbeider hardt og lever stille ved Golfstrømmen. Han er velstående og vellykket med tre unge sønner fra to havarerte ekteskap. Om sommeren kommer de tre guttene på ferie som preges av sportslige aktiviteter til lands og på sjøen. Som i mange av Hemingways bøker er idyllen bare tilsynelatende. Gjennom samtaler med sønnene kommer Hudsons nederlag og smertefulle fortid fram i lyset. Vendepunktet i boka kommer brått når de to yngste sønnene blir drept i en bilulykke ved Biarritz. Hudson drar til Cuba i hemmelig oppdrag for å spore opp tyske ubåter som jakter amerikanske oljetransporter til Europa. På Cuba får Hudson beskjeden om at hans eldste sønn er drept i krigen. I bokens siste del dør Hudson mens han jakter et tysk skip i Gulfstrømmen. Hemingway og Norge. Det er Sigurd Hoel, hovedkonsulent i Gyldendal fra 1924 til sin død, som får æren for Hemingway ble så tidlig «oppdaget» av norske lesere. Sigurd Hoel og Harald Grieg ønsket å starte en moderne romanserie og dro i den forbindelse utenlands for å se etter utenlandsk litteratur som var aktuell for serien. Hoel var blant annet en stund i Paris våren 1926 hvor han helt uventet støtte på Hemingways navn. Hoel har beskrevet møtet i en artikkel i tidsskriftet Vinduet, og det var mens Hoel overnattet i atelieret til en amerikansk maler at Hoel kom over boken "In our time" – en novellesamling av Hemingway. Hoel beskriver følelsen etter å ha lest boken slik: «Utpå kvelden reiste jeg meg, støl og lemster, men lykkelig. Jeg visste at jeg hadde hatt en av de opplevelsene som bare kommer ganske få ganger i livet. En ny mann, et nytt stoff, en ny stil. Et varsel om en ny tid i diktningen.» Hoel og Grieg ble enige om at "Og solen går sin gang", som Hemingway hadde skrevet etter "In our time", skulle bli startbindet for den berømmelige Den gule serie, og som oversetter ble Gunnar Larsen valgt. En annen av Gyldendals diktere, Olaf Bull hadde møtt Hemingway personlig i Paris, i motsetning til Hoel, en høstkveld i 1926. Da "Norge" ble okkupert av tyskerne under den andre verdenskrig, var noe av det første tyskerne gjorde i Norge å beslaglegge alt materiale av Hemingway hos forlaget og i bokhandlene. Under krigen var det derfor ikke mulig å oppdrive bøker av Hemingway, og da Den gule serie startet opp igjen etter frigjøringen, ble dette markert ved at Hemingways "Klokkene ringer for deg" ble åpningsboken. Da Gyldendal i 1948 startet «den blå» novelleserien, var det også Hemingway som ble angivende med det store samlebindet "Samlede noveller", som inneholdt både de gamle novellene fra Paris-årene og de nye samlinger som i mellomtiden var kommet. Denne ble også oversatt av Gunnar Larsen. I forbindelse med utgivelse av Hemingways "Samlede romaner" i 1951 dro Harald Grieg til Cuba for å treffe Hemingway. Skildringer fra dette møtet har vært trykt i "En forleggers erindringer". Goethe-Institut. Goethe-Institut er Forbundsrepublikken Tysklands statlige og verdensomspennende kulturinstitusjon og er en allmennyttig forening. Foreningens hovedkontor er i München. Det har som oppgave å støtte utbredelsen av det tyske språk i utlandet og tar del i det internasjonale kulturelle samarbeidet. Det formidler bred kunnskap om Tyskland gjennom informasjon om tysk samfunnsliv, politikk og kultur. Goethe-Institut ble grunnlagt i 1925 som Deutsche Akademie (DA), og fikk dagens navn i 1951, da det ble oppkalt etter dikteren Johann Wolfgang von Goethe. Goethe-Institut ble fusjonert med en lignende organisasjon, Inter Nationes, i 2001, og var kortvarig kjent som Goethe-Institut Inter Nationes. Organisasjon. Goethe-Institut har avdelinger i hele verden, 13 innenfor Tyskland og 149 i til sammen 92 andre land. Organisasjonen er finansiert av det tyske føderale budsjettet, og har rundt 2 ,900 ansatte og et budsjett på omkring € 334 millioner til disposisjon. Dets president er professor dr. Klaus-Dieter Lehmann, og generalsekretæren er dr. Hans-Georg Knopp (Johannes Ebert etterfulgte ham i mars 2012). Goethe-Institut i Norge. Goethe-Institut i Norge har en avdeling på Grønland i Oslo. Det tyske kulturinstitutt i Oslo, "Goethe-Institut Norwegen", tilbyr kulturarrangementer, språkkurs, bibliotek og informasjon om tysk kultur. Instituttet i Oslo ble grunnlagt i 1962 og kan i 2012 feire 50-års jubileum i Norge. Instituttleder er dr. Kristiane Zappel. Kultursamarbeidet. Goethe-Institut griper fatt i og videreformidler tendenser som gjør seg gjeldende i tysk samfunn og kulturliv og arbeider for å fremme internasjonalt kultursamarbeid og interkulturell utveksling, bl.a. gjennom kulturarrangementer og festivaldeltakelse innen områder som film, dans, musikk, teater, utstillinger, litteratur og oversettelse. Goethe-Institut Norwegen organiserer og støtter kulturarrangementer i hele Norge. Språkkursavdelingen. Goethe-Institut setter internasjonalt anerkjente standarder for undervisning i tysk som fremmedspråk. Goethe-Institut tilbyr språkkurs, utarbeider pedagogisk materiell, arrangerer etterutdanning for tysklærere og støtter aktivt opp under vitenskapelig forskning og språkpolitiske initiativer. Eksamener. Instituttet arrangerer en rekke eksamener for tysk som fremmedspråk ("Deutsch als Fremdsprache", DaF). Eksamenene er rangert etter vanskelighetsgrad, med A1 som laveste nivå og C2 som høyeste nivå. Nivåbeskrivelsen er basert på Europarådets nivåskala for språk. Eksamenene tilbys alle som har behov for å dokumentere sin tyskkompetanse. Disse eksamenene kan tas både i Tyskland og på Goethe-Instituts utenriksstasjoner. I tillegg finnes eksamenen "Großes Deutsches Sprachdiplom", som er på et høyere nivå enn det høyeste CEF-nivået. I 2000 deltok Goethe-Institut i grunnleggelsen av Gesellschaft für Akademische Testentwicklung e.V. "TestDaF"-eksamenene utføres av TestDaF-Institut i Bonn. Disse eksamenene er beregnet på personer som ønsker å studere eller jobbe ved tyske universiteter. Biblioteket. Biblioteket ved Goethe-Institut i Norge formidler aktuell informasjon om tysk kultur, politikk og samfunnsliv. Det tilbys utlån av bøker, DVDer, tyske dags- og ukeaviser og andre medier for alle som interesserer seg for Tyskland, og for de som lærer eller underviser tysk. I tillegg er det mulig å foreta egne søk ved tre datamaskiner med internettilgang. Goethe-Medaille. Hvert år på Goethes fødselsdag (28. august) blir Goethe-Medaille ("Goethemedaljen") tildelt til ikke-tyskere (unntaksvis også tyskere) som på fremragende vis har bidratt til å gjøre tysk språk og kultur internasjonalt kjent. Medaljen ble innstiftet av Goethe-Institut i 1954 og i 1975 anerkjente Forbundsrepublikken Tyskland den som offisiell orden. Den norske oversetteren Sverre Dahl ble hedret med Goethe-medaljen i Weimar den 28. august 2009. Sverre Dahl er den fjerde nordmann som mottar denne utmerkelsen. Tidligere har Prof. Dr. Ingerid Dal (1960, 1976), Prof. Dr. Paulus Svendsen (1962) og Prof. Dr. Laurits Saltveit (1979) blitt hedret med Goethe-medaljen. Priser. Goethe-Institut fikk i 2005 "Fyrsten av Asturias' pris for kommunikasjon og humaniora" sammen med Instituto Camões, Società Dante Alighieri, Alliance Française, British Council og Instituto Cervantes for sitt arbeid for menneskeheten innen kommunikasjon. Paul Samuelson. Paul Anthony Samuelson (født 15. mai 1915 i Gary i Indiana i USA, død 13. desember 2009 i Belmont, Massachusetts) er en amerikansk økonom som fikk Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel i 1970. Utdannet ved Harvard i 1930-årene, hvor han ble ansett som vidunderbarn og blant annet hadde Joseph Schumpeter og Vassilij Leontief som lærere. Han fikk derimot sitt professorat ved M.I.T.. I sitt verk Foundations of Economics fra 1947 reformulerte han hele den nyklassiske teorien i matematiske termer, og har senere levert omfattede bidrag innen de fleste områder, blant annet innen statisk og dynamisk likevektsteori, produksjons- og konsumentteori og handelsteori. Hans grunnleggende lærebok, Economics, fra 1948 er utvilsomt verdens mest kjente og leste lærebok i økonomi, og har senere kommet i nesten 20 utgaver og solgt i millioner av eksemplarer. Samuelson har også i alle år vært konsulent i økonomiske spørsmål for private og offentlige instanser og har, blant annet gjennom faste spalter, levert et utall bidrag om økonomiske spørsmål til ulike tidsskrifter etc. Kings Bay-saken. Kings Bay-saken i norsk politikk ble utløst av en gruveulykke på Svalbard høsten 1962, og førte til regjeringskrise i Norge etter at rapporten om ulykken ble lagt fram sommeren 1963. Krisen endte med at Arbeiderparti-regjeringen under ledelse av Einar Gerhardsen måtte gå av, og banet dermed veien for den første borgerlige regjering i Norge etter andre verdenskrig, under ledelse av Høyres John Lyng. Selve ulykken, der 21 mennesker mistet livet, fant sted på Svalbard 5. november 1962 i gruven «Esther I» i Kongsfjorden (derav det engelske navnet på gruveselskapet "Kings Bay"). Årsaken til ulykken er fortsatt uklar, men det spekuleres i at gruven var i for dårlig stand og hadde en altfor høy konsentrasjon av metangass. Sakens bakgrunn. Bakgrunnen, både for selve ulykken og dens politiske ringvirkninger, var at Stortinget i 1956 besluttet at driften i Kings Bay-gruvene skulle gjenopptas etter flere store ulykker i 1948, 1952 og 1953 der tilsammen 43 mennesker hadde mistet livet. Forutsetningen for at driften skulle tas opp igjen etter 1953-ulykken var at forholdene skulle være trygge. For den rent politiske delen av sakens bakgrunn var det i tillegg avgjørende at hendelsene fant sted under den første stortingsperioden etter 2. verdenskrig da Arbeiderpartiet ikke lenger hadde rent flertall på Stortinget, etter at Sosialistisk Folkeparti hadde kommet inn med to representanter ved stortingsvalget i 1961. Regjeringskrisen. Tønseth-rapporten, som ble presentert sommeren 1963, avdekket grove brudd på sikkerhetsforskriftene, og de ikke-sosialistiske partiene fremmet derfor mistillitsforslag mot regjeringen. Forslaget ble vedtatt med 76 mot 74 stemmer, og regjeringen Gerhardsen gikk av. En regjering av fire borgerlige partier med John Lyng som statsminister ble utnevnt 25. august 1963, og dette ble dermed den første borgerlige regjering etter krigen. Etter fire uker ble imidlertid den nye Lyng-regjeringen felt da den ikke fikk positiv tilslutning til regjeringserklæringen den la frem for Stortinget, og Gerhardsen ble på ny statsminister. Avgjørende ved begge voteringer var Sosialistisk Folkepartis to representanter. Sakens etterspill. I kjølvannet av saken ble byråsjef Harry Lindstrøm avskjediget og senere dømt for utroskap i tjenesten i en sak som hevdes å være et justismord. Lindstrøms etterlatte har begjært saken gjenopptatt. Kings Bay. Kings Bay AS er et norsk aksjeselskap heleid av staten gjennom Næringsdepartementet. Selskapet ble opprettet i 1916 som Kings Bay Kull Company for å drive gruvedrift i Kongsfjorden på Svalbard. I dag driver selskapet Ny-Ålesund. Kings Bay AS eier grunnen og det meste av bebyggelsen i Ny-Ålesund på Svalbard. Sel­skapet har ansvaret for infrastrukturen på stedet, inklusiv ivaretakelse av miljø og kulturminner. Driften av infrastrukturen omfatter blant annet beredskap, sjøvertstjenester, flytransport, verkstedstjenester, innkvartering, bespisning, samt vann- og elektrisitetsforsyning. Selskapet er ansvarlig for arealplanleggingen i Ny-Ålesund. Selskapet har bortleid deler av sine anlegg og bygninger til en rekke norske og utenlandske forskningsinstitusjoner, som driver en omfattende virksomhet på stedet. Rundt 20 land har hvert år forskningsprosjekter i området rundt Ny-Ålesund. Det er lagt vekt på at selskapet fremstår som en nøytral tilrettelegger av infrastrukturtjenestene for de forskjellige forskningsmiljøene på stedet, slik at både norske og utenlandske interesser ivaretas. Selskapet yter også i en viss utstrekning tje­nester til reiseliv, særlig ved daganløp av større turistskip og andre fartøyer i sommersesongen. Arvid Arisholm. Arvid Johannes Arisholm (født 18. september 1888, død 2. februar 1963) var en norsk fotballspiller. Han representerte Oslo-klubben Mercantile, og var en av spillerne i s første landskamp i 1908, hvor Norge tapte 11–3 mot. Poul Houmann. Poul Houmann (født 16. mai 1883, død: ukjent) var en belgisk fotballspiller. Han spilte i Norges første i 1908, hvor Norge tapte 11–3 mot i Göteborg. Han spilte klubbfotball for Mercantile. Victor Nysted. Victor Nysted (født 21. februar 1889, død: 23. desember 1949) var en norsk fotballspiller. Han spilte i Norges aller første i 1908, hvor Norge tapte 11-3 for Sverige i Göteborg. Han spilte også en landskamp i 1911, hvor han scoret det norske målet i en kamp som endte 4-1 til Sverige. Han spilte klubbfotball for Lyn. Frithjof Skonnord. Frithjof Skonnord (født 2. april 1887, død: 30. september 1971) var en norsk fotballspiller som spilte én for Norge (i 1908). Dette var Norges første landskamp noensinne, og Norge tapte 11-3 for Sverige. På klubbnivå representerte Skonnord Lyn. Han var den eneste som kom fra et lag utenfor Oslo i denne første landskampen. Skonnord hevdet seg tidlig i idrett, til å begynne med særlig i turn. Han ble her kretsmester og var aktuell for norske representasjonslag. Han ble kretsmester for Oppland og Hedmark Tenniskrets fire ganger i single. Skonnord avsluttet sin idrettskarriere allerede i 1912, da han og familien emigrerte til USA, pga. arbeidsløsheten her i Norge. Han kom tilbake til Norge i 1919, men da hadde han pådratt seg en alvorlig astmasykdom. Skonnord ble senere ligningssjef i Gjøvik kommune. Han ble fratatt stillingen i 1941 pga. at han nektet å melde seg inn i NS. Etter krigen fikk han tilbake stillingen. Kilde. Skonnord, Frithjof Skonnord, Frithjof Skonnord, Frithjof Tryggve Gran. Tryggve Gran i Antarktis 1911. Jens Tryggve Herman Gran (født 20. januar 1888 i Bergen, død 8. januar 1980 i Grimstad) var flyger, polarforsker og forfatter. Sydpolekspedisjonen. Tryggve Gran deltok 1910-13 i Scotts sydpolsekspedisjon som ski-instruktør etter anbefaling fra Fridtjof Nansen. Etter ankomsten i Antarktis i januar 1911 deltok Gran på utleggingen av depoter som var nødvendig for at man skulle nå Sydpolen senere samme år. Da sydpolgruppen forlot basen i slutten av oktober ble flagget Union Jack gjenglemt og Gran fraktet flagget det første korte stykket mot polen. Med sine 23 år var Gran ekspedisjonens yngste deltaker. Fra november 1911 til februar 1912, mens Scott og store deler av ekspedisjonen var på vei mot polen var Gran med den geologiske ekspedisjonen, ledet av Thomas Griffith Taylor, til vestsiden av McMurdo-sundet. Natt til 15. desember drømte Gran at han mottok et telegram om at Roald Amundsen hadde nådd Sydpolen, Amundsen nådde polpunktet den 14. I november 1912 var Gran med i patruljen som ble sendt ut for å lete etter Scott og hans kamerater som de fant døde og ihjelfrosne. På veien tilbake til basen brukte Gran Scotts ski og bemerket i dagboken at i hvert fall skiene skulle fullføre hele ekspedisjonen. Før han forlot Antarktis var Gran med på å bestige Mount Erebus. Et uventet utbrudd da Gran var på toppen førte til at klærne hans ble svidd, men han kom ikke fysisk til skade. Etter ekspedisjonen ble Gran tildelt Polarmedaljen av Georg V. Første flyging over Nordsjøen. Etter Sydpolekspedisjonen lærte Gran å fly og tok sitt flysertifikat ved Louis Bleriots flyskole i Paris. Han var en av de første som utførte looping og ryggflyging. Den 30. juli 1914 fløy Gran som den første over Nordsjøen, på 4 timer og 10 minutter fra Cruden Bay i Skottland til Revtangen på Jæren med et Blériot-fly. Flyvningen var en bragd, på linje med Blériots flyvning over Den engelske kanal fire år tidligere. Hendelsen skjedde imidlertid samtidig med utbruddet av første verdenskrig, noe som førte til at Grans Nordsjø-flyvning fikk liten oppmerksomhet. Første verdenskrig og Royal Air Force. I 1914 ble Tryggve Gran premierløytnant i Hærens Flyvevåpen. Han reiste i 1915 til Storbritannia og Frankrike for å studere disse landenes flyvåpen i krig. I 1916 gikk han inn i det britiske flyvåpenet som flyger, under dekknavnet Teddy Grant fra Canada for å unngå problemer vedrørende Norges nøytralitet. I 1916 ble han innvilget avskjed fra det norske forsvaret og innrullert i Royal Flying Corps under eget navn. Han tjenestegjorde i strid over Frankrike, Tyskland og Belgia og ble i 1916 forfremmet til major. Under et av sine tokt over Frankrike skjøt han ned Hermann Göring, den kommende øverstkommanderende for Luftwaffe.I 1919 ble han offiser i Royal Air Force, men en motorsykkelulykke i 1921 satte strek for den militære karrièren. På begynnelsen av 1920-tallet planla Gran en flyferd til Nordpolen. Som en forberedelse til dette dro Gran i mai-juni 1922 på en ca. 20 dagers skiferd på Svalbard sammen med skiløperne Thorleif Haug og Jacob Tullin Thams. De gikk fra Kongsfjorden over breen til Wijdefjorden og tilbake igjen. Det var så sent på våren at skiføret hadde begynt å bli dårlig. Det ble med den forberedende ekspedisjonen, det lyktes ikke Gran å finansiere en flyferd til Nordpolen. Det ble i stedet Roald Amundsen som dro med fly mot Nordpolen i 1925. Andre verdenskrig. Under kampene i Valdres under den tyske invasjonen i 1940 opptrådte Gran på en måte som etter krigen førte til at han ble tiltalt for bistand til fienden. Gran forklarte sin handlemåte med at han handlet under tvang, nervøs for at hans fortid som britisk offiser skulle føre til at han ble sendt til en tysk fangeleir. Dette var også grunnen til at han senere søkte kontakt med Albert Hagelin og etterhvert fikk en stilling i NS flykontor. Under resten av krigen ble han tidvis utnyttet i propagandaformål av NS. Under rettssaken i 1948 ble Gran trodd på at han hadde handlet under tvang i 1940. Han ble også frifunnet på flere andre punkter i tiltalen. Imidlertid ble han dømt for medlemskap i NS, sin aktivitet for flykontoret og for å ha slått ned en mann som kritiserte ham. Han ble dømt til 18 måneders fengsel. Idrettsmann. Gran spilte klubbfotball for Oslo-klubben Mercantile og han spilte i Norges første i 1908, hvor Norge møtte Sverige og tapte 11–3. Gran representerte også Mercantile i Holmenkollrennene. Etterminne. I 1971 ble et minnesmerke over den første Nordsjø-flyging avduket i Cruden Bay og det Bleriot-flyet som Tryggve Gran brukte under Nordsjøflyvningen befinner seg i Norsk Teknisk Museums samlinger. Utmerkelser. I 1944 på 30-årsdagen for flyvningen utgav Postverket et minnefrimerke. Frimerket har som motiv et kart over Nordsjøen med flyet og dets rute inntegnet. Bokutgivelser. Som forfatter skrev Gran ikke bare sakprosa og memoarlitteratur, men også guttebøker og en kriminalroman ("Stormen på Mont Blanc"). Mary Astell. Mary Astell (født 1666, død 1731) var en engelsk forfatter og feminist. Hennes bok "Serious Proposals to the ladies" tilbød en plan for et kvinne-college, en idé langt forut for sin tid. Prosjektet ble aldri realisert og idéene hennes ble latterliggjort. Flaggbruk. Med flaggbruk menes flagging på fast flaggstang etter sedvane og faste regler. Flaggbruk er en internasjonal foreteelse, og prinsippene er stort sett like verden over. På detaljnivå kan flaggbruken variere mellom de ulike land. Flaggbruk i Norge. Flaggbruk i Norge tilsier at fra og med mars til og med oktober skal det norske flagget heises kl. 08.00, og fra og med november til og med februar skal det heises kl. 09.00. Flagget fires ved solnedgang, men senest kl. 21.00. Flagget skal heises på 16 sekunder og fires i løpet av 20 sekunder. I Nordland, Troms og Finnmark gjelder det egne regler for månedene november til og med februar. Da skal flagget heises kl. 10.00 og fires kl. 15.00. Ved dødsfall skal flagget heises til halv stang dødsdagen og bisettelsesdagen. Flagget må alltid først heises helt til topps og deretter fires ned til halv stang. Halv stang betyr at flagget fires ned en tredel av stangens lengde, målt fra toppen av flagget. Etter bisettelsen heises flagget til topps. Et falmet og slitt flagg bør fornyes, da det ikke lenger er verdig som nasjonalsymbol. Hvis flagget kasseres skal det sprettes opp i sømmene slik at fargene skilles. Fargene skal så, hver for seg, enten graves ned eller brennes. The Ultimate Hand on the Torch. "The Ultimate Hand on the Torch" er en nyutgivelse av Us3s debutplate "Hand on the Torch". I tillegg til de opprinnelige sporene fra "Hand on the Torch" inneholdt den en rekke gamle jazzlåter som gruppen hentet sampler fra når de laget sine låter. Mongolia. Mongolia (mongolsk: Монгол улс, "den mongolske nasjon", også omtalt som Ytre Mongolia) er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Mongolia har et flateinnhold på 1 594 116 km² og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. Ulan Bator, som i 2008 hadde like over én million innbyggere, er landets hovedstad og største by. Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flere nomadiske imperier, blant annet xiongnu, xianbei, rouran og göktürkene. Landområdet var også sentrum for Mongolriket, som ble etablert av Djengis Khan i 1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Etter Yuan-dynastiets sammenbrudd i 1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det 17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet i Qing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i 1912 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i 1921. Først i 1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk og sovjetisk innflytelse, og i 1924 ble Folkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mange revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989 opplevde Mongolia en egen revolusjon i 1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en ny grunnlov i 1992. Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan. Landet inneholder lite dyrket mark og består for det meste av steppeområder omkranset av Gobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske. Naturgeografi. Mongolsk landskap der sletteland møter fjell Med et landareal på 1 564 116 km² er Mongolia verdens 19. største stat. Landet grenser til Kina i sør, øst og vest og til Russland i nord. Landskapet domineres av stepper, men inneholder også variasjoner i form av fjell i nord og vest samt ørken i sør. Mesteparten av landområdet ligger på et platå med høyder som varierer fra 900 til 1500 moh., bare avbrutt av større fjellkjeder i nordlige og vestlige deler av landet. Mongolias høyeste punkt er Khujtnij orgil (4374 moh.) i "Tavan Bogd"-massivet i Altajfjellene i vest. Andre fjellområder inkluderer Khangaifjellene sentralt i landet og Khentiifjellene i nord. Landets laveste punkt er saltsjøen Khokh Nuur (560 moh.), lokalisert i det nordøstlige Mongolia. Asias største ørkenområde, Gobiørkenen, ligger sør i landet og omfatter også deler av det nordlige Kina. Navnet "gobi" kommer av det mongolske Говь, som kan oversettes med «ørkenslette». Mongolias landskap omfatter også en av de største ferskvannssjøene i Asia (Khövsgölsjøen), en rekke saltvannsjøer, myrer, sanddyner, kuperte gressmarker, skoger og isbreer i fjellene. Det nordlige og vestlige Mongolia er et seismisk aktivt område med hyppige jordskjelv, varme kilder og utdødde vulkaner. Uvs Nuur-bassenget, som også strekker seg inn på russisk territorium, står på UNESCOs verdensarvliste. Klima. Mongolia har et temperert, kontinentalt klima med lange, kalde vintre og korte, varme somre. En skjermet beliggenhet, stor høyde over havet og tørr luft gir store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom vinter og sommer. Temperaturen varierer fra -15 til -30 °C om vinteren og 10 og 27 °C om sommeren. Vintrene er tørre, og regnet om sommeren utgjør sjelden mer enn 380 mm i fjellene og 125 mm i ørkenen. De enorme temperaturforskjellene gjør miljøet i landet veldig sårbart, og miljøfientlig industri og samferdsel har ført til økologiske ødeleggelser. To tredjedeler av landarealet regnes for å være utsatt for både vann- og vinderosjon, og ytterligere 15 % for bare vannerosjon. Flora og fauna. Typisk mongolsk steppeland med en elv som slynger seg gjennom landskapet Mesteparten av landarealet består av treløs steppevegetasjon med mange arter gress og urter. I fjellområdene kan man finne skoger med furu, gran, edelgran og lerk, foruten løvtrær som osp og bjørk. I Gobiørkenen finnes det kun spredt vegetasjon av planter tilpasset til halvørken- og ørkenklimaet. Mongolias dyreliv har innslag av sibirsk, nordkinesisk og tibetansk fauna, og det forekommer 150 ulike arter av pattedyr i landet. Arter som elg, hjort, rådyr, gaupe, bjørn, sobel, rødrev og ekorn lever i skogene i nord, mens det lever truede arter som argalisau og snøleopard, foruten steinbukk og sibirpipehare i fjellene. På steppene finnes det Mongolia- og persiagaseller, foruten murmeldyr. De sjeldne artene kulan og baktriakamel, finnes i ørkenen og halvørkenen. Przewalskihest ble reddet fra utryddelse ved hjelp av oppdrett i fangenskap og blir nå forsøkt gjeninnført. Det er finnes mer enn 415 fuglearter i Mongolia, blant annet de sjeldne artene mongolløpekråke og mongolhettemåke. Krypdyrfaunaen omfatter omkring 40 arter. I våtmarkene lever det andefugler, måker og traner. I fjellene finnes det mange fuglearter som også er vanlige i Europa, slik som alpekråke, boltit, li- og fjellrype. Det samme gjelder skogene: perle- og lappugle, konglebit og storfugl. Det finnes 78 arter med ferskvannsfisk, blant annet laksefisker, abbor og gjedde. Demografi. Mongolias innbyggertall ble i juli 2009 estimert til 3 041 142 av CIA World Factbook, noe som gjør landet til verdens 137. største stat målt etter antall innbyggere. Mongolia har dermed en veldig liten befolkning i forhold til sine to naboer, Russland og Kina. Landet har også en lavere befolkningstetthet enn noen annen selvstendig nasjon i verden (1,7 personer per km²). Selv om majoriteten av befolkningen tilhører den mongolske folkegruppen (85 %), finnes det også mindre grupper tyrkiske folkeslag, slik som kasaker, tuviner og usbekere, som til sammen utgjør cirka 7 % av befolkningen. Videre er det også små grupper med russere, kinesere og tunguser i landet. Mongolias folkevekst ble i 2007 estimert til 1,2 %. Omtrent 59 % av befolkningen er under 30 år, hvor 27 % av disse er under 14 år. Siden sosialismens fall har Mongolia opplevd en raskere nedgang i samlet fruktbarhetstall (SFT) enn noe annet land i verden, ifølge FNs beregninger: I perioden 1970–1975 var samlet barnetall per kvinne estimert til 7,33; i perioden 2005–2010 er det tilsvarende estimatet 1,87, eller en fjerdedel. Mongolene er opprinnelig et nomadisk folkeslag, men Mongolia har likevel blitt mer urbanisert. Omtrent 40 % av befolkningen bor i hovedstaden Ulan Bator, og i 2002 bodde ytterligere 23 % i byene Darkhan og Erdenet samt aimag-sentrene og permanente bosetninger i sum-ene. Det offisielle språket i landet er mongolsk (nærmere bestemt "khalkha-mongolsk"), som bruker det kyrilliske alfabetet og snakkes av omtrent 90 % av befolkningen. Det finnes imidlertid et utall ulike dialekter som snakkes rundt om i landet. Mongolsk er et av de mongolske språkene, og regnes ofte som en del av de altaiske språkene sammen med blant annet tyrkiske og tungusiske språk. Russisk er det mest utbredte fremmedspråket i Mongolia, etterfulgt av engelsk. Koreansk har også blitt populært fremmedspråk ettersom tusenvis av mongolere arbeider i Sør-Korea. Andre fremmedspråk med en viss utbredelse er kinesisk, japansk, tysk og østeuropeiske språk. Ifølge CIA World Factbook og USAs utenriksdepartement er omtrent halvparten av Mongolias befolkning tilhengere av den tibetanske buddhismen, mens 40 % er listet uten noen religion, 6 % er sjamanister og kristne og 4 % muslimer. Ulike former for sjamanisme har i løpet av historien blitt praktisert i det området som i dag utgjør Mongolia, ettersom disse trosretningene var vanlige blant de asiatiske nomadefolkene. Disse religionene mistet etter hvert tilhengere til den tibetanske buddhismen, men har likevel etterlatt seg spor i mongolsk kultur og blir fremdeles praktisert. Under kommunisttiden på 1900-tallet ble religiøs praksis undertrykt av myndighetene, og på ordre fra Josef Stalin ble nesten alle av de 700 buddhisttemplene i Mongolia ødelagt. Etter kommunismens fall i 1990 ble religion igjen legalisert, og tibetansk buddhisme befestet seg som den mest utbredte religionen i Mongolia. Kommunisttidens slutt gjorde det også mulig for andre religioner, slik som islam og kristendom, å vokse i landet. Kristendom opplevde en vekst fra bare fire tilhengere i 1989 til 40 000 i 2008. De fleste har konvertert fra buddhisme, islam og ateisme. Førhistorisk tid. Hulemaleriene i "Khoid Tsenkheriin Agui" («den nordre, blå hulen») i Khovd-provinsen og "Tsagaan Agui" («den hvite hulen») i Bayankhongor-provinsen er blant Mongolias viktigste steder fra den den paleolitiske perioden. Bosetninger i forbindelse med gårdsdrift fra neolittisk tid har blitt finnet i den østlige Dornod-provinsen. Funn fra det vestlige Mongolia fra samme periode tyder bare på midlertidige bosetninger av jegere og fiskere. Befolkningen i Mongolia under kobberalderen har blitt beskrevet som orientalsk i øst og kaukasisk i vest. Under bronsealderen var det vestlige Mongolia påvirket av karasuk-kulturen. Megalittiske monumenter (kalt hjortesteiner) og små kurganer, som finnes overalt i landet, stammer trolig fra denne perioden. Andre teorier daterer imidlertid hjortesteinene til det 7. og 8. århundre f.Kr. Et stort gravkompleks fra jernalderen (fra det 5. til 3. århundre f.Kr.), senere også brukt av xiongnu-gruppen, har blitt gravd fram nær Ulaangom. Tidlig historie. a>-rikets plassering i forhold til dagens Mongolia Mongolia har siden førhistorisk tid vært befolket av grupper med nomader som, fra tid til tid, dannet større allianser med hverandre og dermed fikk større makt og innflytelse. Første gang dette skjedde var med xiongnuene, som ble ført sammen av Modu Shanyu i år 209 f.Kr. De ble snart den største trusselen mot det kinesiske Qin-dynastiet, noe som førte til at sistnevnte bygde opp den kinesiske mur for å stå imot xiongnuenes plyndringer. Etter xiongnuene mistet sin makt ble rouranene, nære slektninger av mongolene, den mest innflytelsesrike gruppen i landet før de ble slått av göktürkene, som dominerte Mongolia i flere hundreår. I det 7. og 8. århundre e.Kr. ble göktürkene etterfulgt av uighurene og igjen av khitanerne og jursjenerne. I det 10. århundre var landet delt mellom et flertalls stammer som holdt sammen i flyktige allianser på grunn av stridigheter stammene imellom. Mongolriket. Mot slutten av det 12. århundre lyktes en høvding med navn Temüjin å forene de mongolske stammene mellom Mandsjuria i øst og Altajfjellene i vest. I 1206 tok han tittelen Djengis Khan, startet en rekke militære kampanjer beryktet for sin brutalitet og villskap, underla seg store deler av Asia og formet dermed Mongolriket; det største imperium i verdenshistorien målt i areal. På sitt største strakte det seg fra dagens Polen i vest til Korea i øst og fra Sibir i nord til Omanbukta og Vietnam i sør, dekket rundt 33 millioner km² (22 % av jordens landareal) og hadde et folketall på over 100 millioner mennesker. Etter Djengis Khans død ble riket delt i fire kongedømmer eller "khanater", men også disse ble splittet opp etter Möngke Khans død i 1259. Et av de fire opprinnelige khanatene, som bestod av dagens Mongolia og Kina, ble til Yuan-dynastiet under Kublai Khan, Djengis Khans barnebarn. Han la hovedstaden til det som i dag er Beijing, men etter mer enn et hundreår ved makten ble Yuan-dynastiet erstattet av Ming-dynastiet i 1368. Ming-dynastiets hærstyrker fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland, og ødela samtidig den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum i tillegg til flere andre byer. Dette førte også til at den kulturelle framgangen mongolene hadde oppnådd under Mongolriket, gikk tapt, og Mongolia ble igjen et land preget av anarki og uro. Tiden etter Mongolriket. Tiårene som fulgte ble kjennetegnet av voldelige maktkamper mellom ulike grupper, særlig Djengis Khans etterkommere («djengisidene») og oriatene, samt flere kinesiske invasjoner (slik som de fem ekspedisjonene gjort av Yongle-keiseren). På begynnelsen av det 15. århundre var det oriatene ledet av Esen Tayisi som hadde overtaket. De raidet Kina under en konflikt i 1449, hvor den kinesiske keiseren også ble tatt til fange. Esen ble senere myrdet i 1454, noe som førte til at oriatene mistet sin fremtredende posisjon fram til de igjen kom på offensiven i det 17. århundre. På midten av 1500-tallet ble Altan Khan – som egentlig ikke var noen rettmessig khan – mektig. Han grunnla Hohhot i 1557, og hans møte med Dalai Lama i 1578 førte til at tibetansk buddhisme ble introdusert til Mongolia for andre gang. Khalkhaenes Abtai Khan konverterte til buddhisme i 1585 og grunnla Erdene Zuu-klosteret året etter. Hans sønnesønn Zanabazar ble senere den første Jebtsundamba Khutuktu i 1640. Den siste mongolske khan var Ligdan Khan, som levde tidlig i det 17. århundre. Han kom i konflikt med mandsjuene, og kom klarte også å støte fra seg de fleste mongolske stammene. Ligdan Khan døde i 1634 mens han var på vei til Tibet i et forsøk på å lure seg unna mandsjuene og knuse den buddhistiske gelug-sekten. I 1636 hadde de fleste stammene i det indre Mongolia underkastet seg mandsjuene. Khalkha-mongolen gjorde til slutt det samme i 1691, noe som førte til at hele dagens Mongolia – foruten de vestlige delene – var under kinesisk styre. Mandsjuene beholdt kontrollen over Mongolia helt fram til 1911 gjennom en serie allianser og ekteskap samt militære og økonomiske tiltak. Uavhengighet. Etter Qing-dynastiets fall erklærte Mongolia seg selvstendig i 1911 under ledelse av Bogd Khaan, men den nyetablerte Republikken Kina så også på Mongolia som en del av sitt territorium. Området kontrollert av Bogd Khaan tilsvarte omtrent det som iblant omtales som det ytre Mongolia. De 49 hanshunene i Indre Mongolia samt mongoler fra Alashan- og Qinghai-regionene ytret også interesse om å bli en del av det nye landet, men dette førte ingenting med seg. Etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1919 ble Mongolia okkupert av kinesiske tropper ledet av Xu Shuzheng. Som følge av den russiske borgerkrigen sendte hvitegardisten og eventyreren Baron Ungern sine tropper til Mongolia i oktober 1920, og bekjempet kineserne i Niislel Khüree (i dag kalt Ulan Bator) tidlig i februar 1921. For å fjerne trusselen Ungern utgjorde, besluttet bolsjevikene å støtte opp om etableringen av et kommunistisk styre og en kommunistisk hær i Mongolia. Den mongolske hæren tok den mongolske delen av Kjakhta fra kineserne den 18. mars 1921, og den 6. juli samme år ankom de russiske og mongolske troppene i Niislel Khüree. Mongolias uavhengighet ble deklarert nok en gang den 11. juli 1921, og markerte starten på syv tiår med sterk sovjetisk innflytelse. Folkerepublikken Mongolia. a>, regnes som en av de viktigste figurene i Mongolias frigjøringskamp Etter at den religiøse lederen og kongen Bogd Khaan døde i 1924, ble Folkerepublikken Mongolia proklamert med støtte fra Sovjetunionen. I 1928 kom Khorloogijn Choibalsan til makten. Under hans styre ble husdyrholdet kollektivisert, hundrevis av buddhistklostre ødelagt og tusenvis av mennesker (og særlig buddhister) drept i forfølgelser. Dødstallene i disse utrenskingene blir normalt estimert til mellom 22 000 og 35 000 mennesker, eller omtrent tre til fire prosent av Mongolias befolkning på den tiden. Andre kilder oppgir imidlertid enda høyere estimater, noen så mye som 100 000 døde. 18 000 av de drepte skal ha vært buddhistiske lamaer. Den japanske imperialismen virket truende for Mongolia i 1931, da japanerne invaderte Mandsjuria like øst for landet. Den sovjetiske seieren i slaget om Khalkhin Gol i den sovjet-japanske grensekrig hindret en japansk invasjon av Mongolia. I august 1945 deltok også mongolske styrker på sovjetisk side i Operasjon Auguststorm i det indre Mongolia. En trussel fra Sovjetunionen om å overta kontrollen i deler av det indre Mongolia fikk Republikken Kina til å anerkjenne det ytre Mongolias uavhengighet, gitt at det ble avholdt en folkeavstemning om spørsmålet. Folkeavstemningen ble avholdt den 20. oktober 1945, og ifølge de offisielle tallene skal 100 % av stemmegiverne stemt for Mongolias uavhengighet. Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet anerkjente begge landene hverandre den 6. oktober 1949. Den 26. januar 1952 overtok Yumjaagijn Tsedenbal makten i landet. I 1956 fordømte man Khorloogijn Choibalsans personkult; dette ble også gjentatt seks år senere, i 1962. Mongolia fortsatte å stille opp for Sovjetunionen etter den andre verdenskrig, og spesielt etter at forholdet mellom Sovjetunionen og Kina forverret seg mot slutten av 1950-årene. Yumjaagijn Tsedenbal beholdt kontrollen over landet fram til 1984, da han under et besøk i Moskva ble tvunget til å overlate kontrollen til Jambyn Batmönkh, angivelig på grunn av sin sykdom og høye alder. Demokrati. Mikhail Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk i Sovjetunionen fikk sterk innflytelse også på Mongolia, og førte til en fredelig demokratisk revolusjon i 1990. Revolusjonen førte også med seg at man innførte markedsøkonomi og at et nytt flerpartisystem ble introdusert. I 1992 ble en ny grunnlov undertegnet, og man droppet «folkerepublikken» fra landets navn. Overgangen til markedsøkonomi har ikke bare vært enkel for Mongolia, og i 1990-årene opplevde man både høy inflasjon og matmangel. Første gang et ikke-kommunistisk parti vant valget i Mongolia var ved presidentvalget i 1993, og 1996 for parlamentsvalg. Politikk og administrasjon. Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. Grunnloven av 13. januar 1992 skal garantere ytringsfrihet og religionsfrihet for alle, og fordeler makten mellom tre grener: den lovgivende makt (parlamentet), den utøvende makt (presidenten og regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Parlamentet velges av folket, som igjen utpeker regjeringen. Presidenten blir bestemt gjennom direkte valg. Både parlamentet og presidenten blir valgt for fire år om gangen. Alle mongolske statsborgere over 18 år har stemmerett. Forrige parlamentsvalg ble avholdt den 29. juni 2008, mens det siste presidentvalget var den 24. mai 2009. Mongolia har en rekke politiske partier, hvor de to mest innflytelsesrike er Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP) og Det demokratiske partiet (DP). Nåværende president (siden valget i 2009) er Tsakhiagijn Elbegdorzj fra DP. Norov Altanhuyag er statsminister. President. Presidenten er Mongolias offisielle statsoverhode, øverste militære leder og leder av landets nasjonale sikkerhetsråd. Landet praktiserer et semipresidentialistisk system, noe som innebærer at presidenten innehar betydelig makt selv om hans rolle for det meste er formell; eksempelvis har presidenten mulighet til å nedlegge veto mot parlamentets beslutninger. I slike tilfeller er to tredjedels flertall nødvendig for at parlamentet skal kunne sette til side presidentens vedtak. Den mongolske grunnloven krever at presidenten må være en innfødt mongol, minst 45 år gammel og ha bodd i landet i de fem siste årene for å kunne bli valgt. Presidenten velges for fire år om gangen, og kan gjenvelges én gang. Den nåværende presidenten, Tsakhiagijn Elbegdorzj fra Det demokratiske partiet, ble valgt den 24. mai 2009 og tatt i ed den 18. juni samme år. Parlament og regjering. Fra et møte i Mongolias nasjonalforsamling Mongolias har et enkamret parlamentarisk system. Parlamentet, kalt "den store Khural" (mongolsk: Улсын Их Хурал), består av 76 representanter og utgjør den lovgivende makt. Parlamentsmedlemmene blir valgt i enmannskretser for fire år om gangen. Representantene må være minst 25 år gamle. Parlamentet utpeker regjeringen, som igjen ledes av statsministeren. Nasjonalforsamlingen innehar således mye makt i Mongolia, ettersom presidentens rolle for det meste er formell og regjeringen er avhengig av parlamentets støtte. Den store Khural vedtar eller forkaster lovforslag som framsettes av regjeringen; endringer i grunnloven krever imidlertid to tredjedels flertall. Ved presidentvalg blir også presidentkandidatene foreslått av parlamentet. Parlamentets leder er rangert som nummer to i landets makthierarki, etter presidenten. Regjeringen, som ledes av statsministeren, blir valgt for fire år om gangen. Den blir formelt utpekt av presidenten og må godkjennes av parlamentet. Regjeringen oppløses dersom statsministeren trekker seg, halvparten av regjeringsmedlemmene beslutter å trekke seg samtidig eller et mistillitsforslag går gjennom i nasjonalforsamlingen. Mongolias nåværende statsminister er Sanzjaagijn Bajar, som leder en koalisjonsregjering utgått av Det mongolske folkets revolusjonære parti og Det demokratiske partiet. Forsvars- og utenrikspolitikk. Mongolia har et positivt forhold og diplomatiske forbindelser til mange land, slik som USA, Russland, Nord- og Sør-Korea, Japan og Folkerepublikken Kina. Myndighetene i Mongolia har i sitt diplomatiske arbeid lagt vekt på å sikre handel og oppfordre utenlandske selskaper til å gjøre investeringer i landet. Landet er medlem av FN (siden 1961) og de fleste av FNs særorganisasjoner, inklusiv Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken. Mongolias førstegangstjeneste er på tolv måneder. I 2004 hadde hæren en personellstyrke på 7500, 370 stridsvogner og 580 ulike pansrede kjøretøy. Flyvåpenet har en personellstyrke på 800 og 11 væpnede helikoptre. I tillegg kommer en halvmilitær styrke på 7200 personer som omfatter grensevakter, indre sikkerhet og sivilforsvar. Mongolias militære materiell er produsert i Russland. Rettsvesen. Grunnloven av 1992 krevde at det ble opprettet et uavhengig rettsråd (engelsk: General Council of Courts) som står for utnevnelsen av dommere (som deretter formelt blir valgt av parlamentet og presidenten), og som skal sikre deres rettigheter. Rådet består av blant annet høyesteretts formann, forfatningsdomstolens formann, justisministeren og påtalemyndighetenes leder. Landets rettsvesen består av høyesterett, aimag-retter (provinsretter), sum-retter (distriktsretter), retter i bydistrikter og spesialdomstoler. Høyesterett er Mongolias høyeste rettsinnstans, som på forespørsel kan vurdere alle beslutninger tatt av laverestående domstoler (unntatt spesialiserte rettsavgjørelser) og komme med offisielle tolkninger av alle lover, med unntak av grunnloven; grunnloven kan bare tolkes av en egen forfatningsdomstol. Flagg og riksvåpen. Det mongolske flagget består av tre vertikale felter som alle er like brede. De to ytterste feltene er røde, mens det midterste er blått. Det røde feltet nærmest flaggstangen inneholder det såkalte soyombo-tegnet, som består av en flamme øverst, deretter sol og måne, trekant, rektangel, yin og yang samt rektangel og trekant helt nederst. I tiden med kommunistisk styre (1924–1992) var dessuten flagget belagt med en gyllen, femtakket stjerne over soyombo-tegnet. Dagens riksvåpen ble tatt i bruk etter kommunistregimets fall i 1992. Det er rundt og består av en bevinget hest i gull der soyombo-tegnet utgjør den midterste delen av hestens kropp. Hesten er tegnet på en blå bakgrunn omgitt av svastikaer. Forhold til Norge. Det ble etablert diplomatiske forbindelser mellom Norge og Mongolia den 11. januar 1968. Det har tradisjonelt vært lite kontakt mellom Mongolia og Norge, men den har økt noe i de senere år; for eksempel besøkte kronprins Haakon Mongolia i november 2008 som goodwillambassadør for UNDP, FNs utviklingsprogram. Under kronprinsens besøk ble også 40-årsjubileet for Norge og Mongolias diplomatiske forbindelser markert. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har drevet bistandsrettet virksomhet i Mongolia siden 1994, og den samlede norske bistanden til Mongolia utgjorde 5,4 millioner kroner i 2007. Det bor i dag rundt 20 nordmenn i Mongolia, og de fleste av disse er knyttet til NLMs arbeid i landet. Mongolias ambassade i Brussel er sideakkreditert til Norge, og Norge er representert i Mongolia ved sin ambassade i Beijing (det finnes også et norsk, honorært generalkonsulat i Ulan Bator). Mongolia har vedtatt å etablere en ny ambassade i Stockholm med planlagt sideakkreditering til Norge og Danmark. Næringsliv. Selv om stadig flere bor i byene, er Mongolias økonomi fremdeles konsentrert rundt næringer som landbruk og gruvevirksomhet. Mongolia har store mineralressurser, og utvinning av kobber, kull, molybden, tinn, wolfram og gull utgjør en viktig del av landets industrielle produksjon. Landet er verdens tredje største produsent av flusspat. Mongolias harde kontinentalklima gjør at landbruket er sårbart overfor naturkatastrofer i form av ekstrem tørke og kulde. Landet består av lite dyrkbar mark, men til gjengjeld kan omtrent 80 % av arealet brukes som beitemark. Flertallet av befolkningen på landsbygda driver subsistenslandbruk i form av gjeting, og en typisk buskap består ofte av sauer, geiter, kveg, hester og kameler. Mongolia har et høyere antall husdyr per innbygger enn noe annet land i verden. Det blir også dyrket hvete, bygg, potet og andre grønnsaker foruten tomat, vannmelon og havtorn; i tillegg kommer andre vekster som fôr til dyrene. I kommunistperioden var landbruket kollektivisert, men det har siden 1990-årene blitt privatisert. Mongolias bruttonasjonalprodukt (BNP) var på totalt 5 milliarder dollar i 2008 ifølge estimater gjort av CIA World Factbook, mens landets BNP per innbygger ble estimert til 3 200 dollar. Selv om landets BNP har hatt en årlig vekst på omtrent 7,5 % siden 2002, sliter Mongolia fremdeles med handelsunderskudd. En massiv utenlandsgjeld til Russland på 11 milliarder dollar ble tilbakebetalt med 250 millioner dollar i 2004. Landet er fremdeles som utviklingsland å regne, og mottar utenlandsk bistand – både i form av økonomiske tilskudd og teknisk bistand – fra internasjonale organisasjoner som EU og Verdensbanken, samt fra enkeltland som Japan og USA. I 2006 var 32,2 % av befolkningen estimert til å leve under fattigdomsgrensen (mot 36,1 % i 2002-2003 og 35,6 % i 1998). a>. Slike utendørsmarkeder er vanlige handelssteder i Mongolia Primærnæringene står i 2008 for 18,8 % av Mongolias verdiskapning og gir arbeid til omtrent 34 % av Mongolias arbeidsdyktigge befolkning, ifølge CIA World Factbook. Sekundærnæringene utgjør med sine 38,5 % en betydelig del av Mongolias BNP, men sysselsetter imidlertid bare 5 % av arbeidsstokken. 42,7 % av Mongolias samlede verdiskapning skjer i tertiærnæringene, som også sysselsetter 61 % av befolkningen. Gruvedrift har befestet seg som en av de viktigste næringene i landet ved at stadig flere russiske, kinesiske og kanadiske bedrifter etablerer seg i Mongolia. Landets industri er lokalisert særlig i de større byene Ulan Bator og Darhan, og baserer seg i hovedsak på foredling av råvarene fra mineralutvinningen og landbruket. Det finnes også bedrifter som driver kles- og tekstilproduksjon. Kull er foreløpig landets eneste kraftkilde som ikke må importeres, men vann- og vindkraftverk og oljeraffinerier er under utbygging. På landsbygda bruker man fremdeles tradisjonelle energikilder i form av ved, tørkede røtter og lignende. Under kommunisttiden (1924–1991) mottok Mongolia massiv økonomisk hjelp fra Sovjetunionen, og på sitt største utgjorde denne assistansen så mye som en tredjedel av Mongolias BNP. Denne hjelpen forsvant nærmest over natten som følge av Mongolias demokratisering og Sovjetunionens kollaps i begynnelsen 1990-årene, og det neste tiåret opplevde Mongolia sterk resesjon så vel som økonomisk vekst. Omfattende tørke både om sommeren og vinteren i 2001 og 2002 fikk store konsekvenser for landbruket og førte til ingen eller negativ vekst for landets BNP. Mongolia hadde en høy inflasjonsrate fram til 2008, da prisfall i varemarkedet sørget for å sende inflasjonsraten nedover. Samtidig begynte landet å merke følgene av den globale finanskrisen, noe som ga fallende råvarepriser, mindre statsinntekter og dermed kutt i bevilgningene over statsbudsjettet. Krisen har stoppet veksten i mange næringer, særlig de som ble drevet fram av investeringer fra utlandet. Landets viktigste handelspartnere er Kina og Russland, og Mongolias økonomi er sterkt påvirket av nabolandenes. I 2006 gikk 68,4 % av Mongolias eksport til Kina, mens 29,8 % av Mongolias samlede import kom fra Kina. Mongolia importerer omtrent 95 % av sine petroleumsprodukter og en betydelig andel elektrisitet fra Russland, noe som gjør landet sårbart overfor prisstigning. Den mongolske børsen, etablert i 1991 i Ulan Bator, er verdens minste børs målt etter markedskapitalisering. Mongolia er siden 1997 medlem av Verdens handelsorganisasjon, og har uttrykt ønske om økt deltakelse i handelen internt i Asia. Samfunn. Mongolias kultur og samfunnsliv er sterkt påvirket av mongolenes tradisjonelle nomadiske livsstil. Samtidig har også tibetansk – særlig gjennom den tibetanske buddhismen – og kinesisk kultur hatt stor betydning. I det 20. århundre fikk også russisk kultur stor betydning på grunn av Folkerepublikken Mongolias nære bånd til Sovjetunionen. Kjærlighet til sitt opphav og hjemsted er viktige verdier i den mongolske kulturen, og er noe som går igjen i alt fra eldre litterære verk til dagens mongolske populærmusikk. Gjestfrihet er så viktig for livet på steppene, at det nesten er noe som tas for gitt. Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt, "baatar", er vanlig i personnavn og opptrer dessuten i navnet på landets hovedstad "Ulaanbaatar" (også kalt Ulan Bator). "Ger" er det mongolske ordet for jurt. Jurtene er en viktig del av mongolenes nasjonale identitet, og den dag i dag bort det fortsatt mange mongoler i disse tradisjonelle teltene. Ordet "ger" betyr også «hjem», og denne ordstammen gir dessuten opphav til en rekke andre ord. Et eksempel er "gerlek", som betyr «å gifte seg». Utdanning. Under kommuniststyret var utdanning et av de store satsningsområdene i Mongolia, og i denne perioden ble analfabetismen praktisk talt utryddet ved at det ble opprettet periodiske kostskoler for barn fra nomadiske familier. (I 2003 var 2 % av befolkningen i Mongolia analfabeter.) Siden demokratiseringen i 1992 har landets utdanningssystem beveget seg bort fra denne ordningen. Opplæring i og om Mongolias gamle tradisjoner står sentralt i utdanningssystemet, samtidig som påvirkning fra vestlige land har gjort seg gjeldende siden 1990-årene. En tiårig obligatorisk skole har vært obligatorisk for alle barn mellom seks og 16 år, hvorav seks av dem er barneskole og fire år ungdomsskole. Den obligatoriske skolegangen er imidlertid blitt utvidet med to år for alle førsteklassinger fra og med skoleåret 2008-2009; det nye systemet vil således ikke være ferdig innført før skoleåret 2019–2020. Videre er det tilbud om opplæring i yrkesfag for ungdom i alderen 16-18 år. Det finnes i dag sju universiteter i Mongolia. Statsuniversitetet i Ulan Bator er landets største og eldste universitet (grunnlagt 1942), og hadde i 2006 cirka 12 000 immatrikulerte studenter. Massemedia. Mongolske medier har fått betydelig større pressefrihet som følge av demokratiseringen som startet i 1990-årene Den mongolske pressen fikk i 1920-årene sterke band til Sovjetunionen gjennom Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP), da avisen "Ünen" («Sannhet»), som minnet mye om sovjetiske "Pravda", ble etablert. Myndighetene hadde sterk kontroll over mediene fram til de demokratiske reformene i 1990-årene, og før dette var heller ikke uavhengige medier tillatt i Mongolia. Først i 1999 ble de statlig eide avisene privatisert. Det samlede avisopplaget i Mongolia har i lengre tid vært fallende (134,1 millioner i 1990 mot 18,5 millioner i 2003), og i dag finnes det ingen regulære dagsaviser i landet. Det finnes seks riksdekkende aviser, og noen av dem kommer i mer enn 300 utgaver i året. I 2003 var avisen "Ödriin Sonin" landets største med et opplag på rundt 14 200. Foruten avisene finnes det et utall andre publikasjoner som kommer ut med ujevne mellomrom og med ulik hyppighet. Det finnes ett statlig radiokringkastingsselskap ("Mongolradio", grunnlagt 1934) og ett statlig fjernsynsselskap ("Mongolteleviz", grunnlagt 1967). Mongolradio sender i tre kanaler (to på mongolsk og én på kasakhisk), mens Mongolteleviz sender i to kanaler. Imidlertid kan bare én tredjedel av landets innbyggere få inn den statlige TV-kanalen. Utenom disse statlige selskapene, finnes det en rekke private radio- og TV-stasjoner i landet. Det er dessuten planlagt at de to statlig eide radio- og fjernsynsselskapene skal privatiseres. Helse. Siden 1990 har den forventede levealderen og spedbarnsdødeligheten i Mongolia henholdsvis steget og sunket jevnt, både som følge av sosiale endringer og forbedringer i helsevesenet. Det er likevel betydelige rom for forbedringer, særlig i grisgrendte strøk. Spedbarnsdødeligheten i Mongolia ligger på 4,3 %, mens forventet levealder for kvinner er på 70 år. Det tilsvarende tallet for menn er 65 år. Landets samlede fruktbarhetstall (SFT) er på 1,87. Landets helsevesen omfatter blant annet 17 spesialiserte sykehus, fire regionale diagnostikk- og behandlingssentre, ni distriktssykehus, 21 aimagsykehus og 323 sum-sykehus. I tillegg kommer 536 private sykehus. I 2002 fantes det 33273 helsearbeidere i landet, hvorav 6823 var leger. Det er 75,7 sykehussenger per 10 000 innbyggere i Mongolia. Musikk. Mongolsk musiker som spiller på sin "morin khuur" "Mongolenes hemmelige historie" omtaler en sanglitteratur med bruk av trommer ved sammenkomster, sjamansangere og om diktersangeres politiske rolle. For eksempel ga Djengis Khan felespilleren Arghasun politiske oppdrag, og Arghun Khan sendte i 1289 en bard som sendebud til Filip den gode av Frankrike. Instrumentalensembler har en viktig posisjon i mongolsk musikk; tidligere bare ved herskernes hoff, men senere også innen folkemusikken. "Amankhuur" (munnharpe), "tomshu" (tostrenget lutt), "morin khuur" (tostrenget fele), "yatang" (siter) og "limbe" (bambustverrfløyte) er noen eksempler på sentrale instrumenter i den mongolske musikken. Ellers domineres musikken av vokale former, blant annet lange episke viser og strofiske sanger som fremføres enten solistisk eller akkompagnert av fele. "Overtonesang" er en spesiell vokalteknikk hvor sangeren lager en dyp grunntone samtidig som han fremhever enkelte høye deltoner. Dette gjør at det oppstår en tostemmig effekt, ikke ulikt en munnharpe. I det 20. århundre ble vestlig, klassisk musikk introdusert og blandet med tradisjonelle, mongolske elementer av enkelte komponister. Mot slutten av århundret har også moderne pop- og rock, foruten hiphop, blitt populært blant yngre musikere. Den mongolske populærmusikkscenen er for det meste konsentrert rundt hovedstaden Ulan Bator og er lite kjent utenfor landets grenser. Litteratur. Eldre mongolsk litteratur er for det meste religiøs (buddhistisk) litteratur oversatt fra tibetansk. Det betydeligste verket i den eldre mongolske litteraturen er imidlertid den historiske krønikeboken "Mongolenes hemmelige historie". Det finnes en rekke slike historiske krøniker fra Mongolia, eksempelvis "Altan Tobtsji" og "Sanngan Setsjen". Den moderne mongolske litteraturen har vært under sterk kommunistisk innflytelse, men har også brukt motiver fra eldre tider. Sjangere som lyrikk, roman og drama står sterkt. Blant de viktigste forfatterne fra moderne tid finner man Dasjdordjijn Natsagdordsj (1906–1937), kjent for sine skuespill og dikt; Tsendijn Damdinsüren (1908–1986), som stod for en mengde litteraturhistoriske arbeider og oversettelser av klassiske verker, og T. Lodoidamba (1917–), kjent for sine romaner. Kunst. Noen av de tidligste mongolske kunstuttrykkene er helleristninger og bronse- og kobbervåpen med framstillinger av dyr fra tidlig bronsealder. Det er også funnet steler i stein (utført i den skytiske dyrestilen) fra jernalderen. Under det tyrkiske khunatet (552–745) ble det laget gravmonumenter, menneskelignende steinskulpturer og steler i stein på skilpaddeformede fundamenter. Mongolsk kunst har blitt sterkt påvirket av buddhismens viktige posisjon, og fra begynnelsen av 1200-tallet kan man se spor av indisk, kinesisk og tibetansk innflytelse. Den lamaistiske skulpturen nådde sitt kunstneriske høydepunkt på 1600- og 1700-tallet med mestere som Dzanabadzar (1635–1723). I folkekunsten finnes det en rekke lokale mønstre utøfrt i tekstiler og metall. I det 20. århundre var den mongolske malerkunsten sterkt påvirket av sovjetisk kunst. Idrett. "Nadaam" (mongolsk for «leker») er en type tradisjonelle festivaler som arrangeres i Mongolia om sommeren. Den største av festivalene arrangeres i Ulan Bator mellom den 11. og 13. juli hvert år. Lekene består av mongolsk bryting, bueskyting og ridning. Tradisjonelt har bare menn deltatt i konkurransene, men i senere år har også kvinner fått lov til å delta i bueskytingen og ridningen. Tradisjonelle idretter som hesteridning og mongolsk bryting er veldig populære, men idretter som bordtennis, basketball og fotball blir stadig mer populære. Dessuten har flere mongolske brytere gjort suksess i japansk sumobryting. Naidangijn Tüvshinbajar tok Mongolias første olympiske gullmedalje noensinne da han vant mennenes hundrekilosklasse under lekene i Beijing i 2008. Flere mongolske kvinner har vært suksessrike i pistolskyting: Otrjadyn Gündegmaa vant en sølvmedalje under OL i 2008 og Munkhbayar Dorjsuren (som nå representerer Tyskland) er to ganger verdensmester og dobbel bronsemedaljevinner i OL (1992 og 2008). Stan Lee. Stanley Martin Lieber (født 28. desember 1922) er en amerikansk manusforfatter, tegneserieskaper og tidligere redaktør for Marvel Comics. Han er kjent for å ha skapt en rekke av Marvels best kjente figurer sammen med særlig Jack Kirby, men også med Steve Ditko og andre tegnere. Blant de mest kjente kan nevnes Spider-Man, Hulk, Fantastic Four, X-Men, Daredevil, She-Hulk, Thor, Iron Man og Doctor Strange. I de siste års filmer satt i Marvel-universet har Stan Lee hatt en rekke småroller. Boutros Boutros-Ghali. Boutros Boutros-Ghali (arabisk: بطرس بطرس غالي; født 14. november 1922 i Kairo) er en egyptisk politiker. Boutros-Ghali er koptisk kristen, og er gift med Leia Maria Boutros-Ghali. Han er utdannet jurist og tok doktorgraden ved universitetet i Paris i 1949. Han var professor i folkerett og internasjonale relasjoner ved Kairos universitet mellom 1949 og 1977, hvoretter han ble viseutenriksminister i Egypt. I 1991 ble han valgt til FNs generalsekretær. Han innledet et program for å omorganisere FN og styrke generalsekretærens stilling. Da hans første periode utløp la USA ned veto mot at han skulle få en ny periode. Han ble etterfulgt i 1996 av Kofi Annan. En annen sterk kandidat til å etterfølge ham var Gro Harlem Brundtland. FNs generalsekretær. FNs generalsekretær er leder av FN-sekretariatet og "de facto" talsmann og leder for De forente nasjoner (FN). I henhold til De forente nasjoners pakt velges han av Generalforsamlingen på anbefaling fra Sikkerhetsrådet. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet. Dagens generalsekretær, Ban Ki-moon, er Sør-Koreas tidligere utenriksminister og ble valgt som FNs generalsekretær fra januar 2007. Valg. FN-pakten inneholder få retningslinjer for valget av generalsekretær. Pakten slår fast at «generalsekretæren skal utnevnes av generalforsamlingen etter anbefaling fra sikkerhetsrådet» I løpet av årene har prosessen forandret seg, men det har alltid vært påkrevd at forhandling mellom de fem medlemmene med vetorett i Sikkerhetsrådet. Luther Blisset (pseudonym). Luther Blisset er et kollektivt pseudonym som har blitt brukt av en rekke undergrunnsaktivister gjennom 1990-tallet. Intensjonen var å ha ett dekknavn aktivister og kunstnere kunne operere under. Selve navnet ble hentet fra den britiske fotballspilleren Luther Blisset som spilte for A.C. Milan. Hvorfor akkurat det navnet ble valgt er det veldig få som vet, men spekulasjonene går på at fotballspilleren Luther Blisset var en av de første fargede spillerne i Italia og fikk derfor mye negativ omtale fra italienske fascister. Å ta nettopp det navnet var trolig ett spark i siden til det ekstreme høyre. Kjøtt. Kjøtt er i dagligtale muskel- og fettvev i slaktede dyr slik det selges som menneskeføde. Definisjoner. Ifølge Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund og Norsk Kjøtt er kjøtt definert som skjelettmuskulatur og mellomgulv med tilhørende fett og bindevev. Kjøtt finnes i tusenvis av varierende typer og fasonger, men de mest vanlige kjøttsortene i Europa og Vesten er kjøtt fra storfe, svin og forskjellige typer fugler. Både hvitt og rødt rent kjøtt inneholder lite fett og har begge et høyt innhold av en rekke livsnødvendige næringsstoffer. Fettinnhold og fettsyresammensetningen er imidlertid ulik i de to kjøttypene. Fettet i rødt kjøtt (kjøtt fra drøvtyggere som lam og storfe) har en større andel mettede fettsyrer enn fettet i hvitt kjøtt (fjørfe- og svinekjøtt). Derfor mener man at fettet i hvitt kjøtt har en gunstigere fettsyresammensetning enn rødt kjøtt. Kjøtt fra storfe, hest, småfe og svin kan i Norge ha maksimum 25 % fett og 25 % bindevev. Kjøtt fra fjørfe, kanin m.v. kan maksimalt ha 15 % fett og 10 % bindevev. Mekanisk utbenet kjøtt (MUK) inngår ikke kjøttdefinisjonen. Merking av kjøtt. Ansvaret for kjøttvarenes kvalitet og helsemessige sikkerhet ligger i første omgang hos den som har produsert varen. Produsenten skal på bakgrunn av sin kjennskap til produktet og hvordan det er produsert, fastsette riktig holdbarhetsdato. Produsenten har også ansvar for å gi forbrukerne informasjon om (oppbevaringsbetingelser). Det er imidlertid forbrukers ansvar å håndtere varen i tråd med informasjonen fra produsenten etter at varen er kjøpt, forhold som eks kjøletemperatur er avgjørende for at varen skal ha den holdbarheten som er angitt på pakken. Kjøtt er lett bedervelige matvarer som skal merkes med «siste forbruksdag», ikke «best før». Det skal også være merket med oppbevaringsinformasjon/oppbevaringsanvisning. Kjøttprodukt skal merkes slik at en i størst mulig grad kan se hvilke råvarer de er fremstilt av og/eller hvilke produkt de tilhører. De må ikke ha navn som gjør at de kan forveksles med andre kjøttprodukter. For storfekjøtt gjelder det spesielle regler for opprinnelsesmerking. Dersom varen er merket med «Opprinnelse Norge» betyr det at dyret er født, oppdrettet og slaktet i Norge. Dersom importert kjøtt kvernes til kjøttdeig i en butikk i Norge er det ikke lov å kalle produktet «norsk kjøttdeig» eller merke produktet med norsk flagg. Kjøttforbruk. Tabellen under viser forbruket av utvalgte kjøttyper antall konsumerte kilo per innbygger, i utvalgte vestlige land i 2002. Truls Mørk. Truls Olaf Otterbech Mørk (født 25. april 1961 i Bergen) er en norsk cellist. Bakgrunn og utdannelse. Mørk ble født i Bergen, og fikk sin første musikalske undervisning av sin far. Senere har han studert under blant andre Frans Helmerson ved Sveriges Riksradios Musikkskole, Heinrich Schiff og Natalia Schakowskaya. Karriere. Mørk ble første skandinaviske finalist og prisvinner ved Tsjajkovskij-konkurransen i Moskva i 1982. Blant andre utmerkelser han har mottatt er førsteplass ved Cassadó-konkurransen i Firenze i 1983, UNESCO-prisen ved Eurovisjonens konkurranse i Bratislava samme år, 2. pris ved Naumberg-konkurransen i New York i 1986, Grammy-pris for sin innspilling av Brittens cello-suiter 1–3 i 2002, samt en rekke spellemannpriser. Høsten 1998 ble Truls Mørk utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden. I tillegg til solokarrieren er Mørk også en profilert kammermusiker, og blir regelmessig invitert til store kammermusikkfestivaler over hele verden. Ved siden av oboisten Gregor Zubicky, er Truls Mørk initiativtaker og kunstnerisk leder ved Kammermusikkfestivalen i Stavanger. Mørk er også professor ved Norges musikkhøgskole. Instrument. Truls Mørk spiller på en Domenico Montagnana-cello (Venezia, 1723), som eies av SR-bank i Stavanger. Sykdom. I april 2009 ble Mørk rammet av betennelse i sentralnervesystemet, antagelig forårsaket av flåttbitt han fikk i USA i 2006. Høsten 2009 uttrykte han bekymring for at han kanskje aldri mer vil kunne spille cello. Den 9. desember 2010 gjorde han imidlertid come-back på konsertscenen i Liederhalle i Stuttgart med Radio Sinfonieorchester Stuttgart. Dirigent under denne konserten var Herbert Blomstedt. Kinesisk renminbi. Renminbi (hanzi: 人民币, pinyin: "Rénmínbì") er valutaen i Folkerepublikken Kina. Valutakoden for renminbi er CNY. Ordrett oversatt betyr renminbi «folkets penger» eller «folkets valuta». Selve grunnenheten av renminbi er yuan, som deles opp i 10 jiao, og hver jiao deles opp i 10 fen. Den største enheten er 100 yuan og den minste er 1 fen. Renminbi ble satt i omløp like før den kommunistiske overtakelsen i 1949. En av de første oppgavene til det nye styret var å få slutt på hyperinflasjonen som hadde plaget Kina siden slutten av Kuomintangperioden. Under årene med planøkonomi ble vekslingskursen på renminbi satt urealistisk høyt i forhold til vestlige lands valuta, og strenge vekslingslover ble satt i verk. Skolelinux. Skolelinux er en Linuxdistribusjon, basert på Debian, spesiallaget for grunnskolen. Målet med Skolelinux-prosjektet er å sikre at elevene har dataprogram på sitt morsmål med et driftskonsept som er tilpasset og klargjort for sentralisert drift. Det følger med et opplegg for realistisk innføring og bruk av fri programvare i skolehverdagen. Hensikten er å gi universal tilgang til IKT og hindre digitale klasseskiller. Derfor brukes fri programvare fordi det også gir elever med interesse for teknologi og språk en mulighet til å skape sin egen framtid med full tilgang til alle delene dataprogram består av. En undersøkelse i 2012 viser at Linux-skoler har 36% høyere PC-dekning enn landsgjennomsnittet. Historie. Skolelinux-prosjektet ble startet 2. juli 2001 av 25 datafolk som mislikte at norske skolebarn, neste generasjons databrukere blir opplært som konsumenter av kontorprodukter, framfor å bli produsenter av fremtidens teknologiske løsninger. Da må elevene ha full tilgang til alle deler av dataprogrammene, uten kunstige begrensninger som hindrer bruk. Prosjektet ble knyttet til organisasjonen "Linux i skolen" da denne ble opprettet 16. juli 2001. Bjerke videregående skole i Oslo var sentral i utviklingen av Skolelinux. Fra år 2000 innførte skolen bruk av officepakken StarOffice. Dette gjorde skolen interessant for Linux. Fra 2001 ble skolen hovedarena for utviklingsprosjektet Skolelinux. På årsmøtet 16. oktober 2004 ble det besluttet å skifte navn til «Fri programvare i skolen», også kjent under akronymet FRISK. Prosjektet er siden drevet av mange frivillige som arbeider på felter som programmering, oversetting og kontakt med omverdenen. Over 130 programmerere bidrar aktivt i prosjektet med utvikling, tilpassing og oversetting. Skolelinux har forgreninger til Debian-edu og organisasjoner i Spania, Tyskland, Latvia og Brasil. Teknisk. Skolelinux baserer seg på et tynnklientsystem der alle programmene kjøres gjennom nettverket fra en tjener. Kontorprogrampakken OpenOffice.org er en viktig del av av programvaren som følger med Skolelinux. Andre programmer som er viktig er nettleserne Iceweasel som er den samme som Firefox, skrivebordsmiljøet KDE er standard med valgfri bruk av GNOME og LXDE. Det følger med kraftig system for sentralisert drift med katalogverktøyet GOsa, automatisk installasjon av klientmaskiner over nettverket og verktøy for å blokkere tilgang til Internett, noe som er nødvendig ved enkelte skoleprøver. I tillegg følger mange andre programmer som er tilpasset skolefagene i kjemi, fysikk og matematikk. Skolelinux 6.0 har oppgraderte utgaver av OpenOffice.org, Iceweasle, GCompris og KDEedu. Det følger nå med over 100 faglig-pedagogiske programmer oversatt til mer enn 50 språk. I tillegg til svært effektiv drift med tynnklienter og diskløse arbeidsstasjoner, får man også profil for bærbare med støtte for sentral pålogging, også utenfor skolens datanett. Man får mer støtte for nyere maskinvare og støtten for USB-enheter er utvidet. Med bare noen få grep kan en lærer uten driftskompetanse sette opp hele skolenettet med diskløse arbeidsstasjoner. Diskløse arbeidsstasjoner gir full utnyttelse av nyere datamaskiner med tilgang til CD/DVD-rom, minnepenn og lyd. Programmene lagres på tjenermaskinen. Derfor vil driftskostnadene fortsatt være lave med halvtykke klienter. Arbeidsmetoder. Utviklingen av Skolelinux drives i all hovedsak over Internett med periodevise utviklersamlinger i helgene. Alle er invitert til å bidra til prosjektet med oversetting, testing, dokumentasjon og program-utvikling. Det er vanligvis fra 4-8 slike utviklersamlinger i året, samt en del samlinger organisert av friprog-samfunnet i andre land. Skolelinux har vært pionerer med utviklersamlinger i friprog utviklersamfunn, noe som har påvirket KDE, Ubuntu og andre frie prosjekter og organisere såkalte kodesprinter (Code Sprints eller Developers' Summit på Engelsk). Skolelinux har også vært først ute med å beskrive styringsmodellen gjørokrati for fri programvare som utvikles av frie utviklersamfunn. Det betyr at den eller de som bidrar til prosjektet, også bestemmer retningen utviklingen skjer i forhold til prosjekt-målsetningene. Prosjektet samarbeider i praksis oppstrøms til de originale friprog-prosjektene som er med i Skolelinux. F.eks. sendes oversettelser og feilrettinger oppstrøms til prosjekter som KDE, LibreOffice, Firefox, Gnome og en rekke andre programpakker i Skolelinux. Det å jobbe oppstrøms har vært verdigrunnlaget til Skolelinux fra starten. Begrunnelsen er de enorme fordelene dette gir for brukere av fri programvare, da endringene kommer alle brukere til fordel. Forbedringene i Skolelinux blir ikke låst tilbake nedstrøms. For å sikre effektiv deling av bidragene til Skolelinux, har man tatt i bruk de mest moderne verktøy og løsninger for feilretting, kodehåndtering og kommunikasjon. Versjonskontroll over Internett, Wiki-er, e-postlister og lynmeldinger er i flittig bruk. Skolelinux innførte slike verktøy flere år før dette ble vanlig blant store IT-selskap som Google, IBM og Nokia. Commedia dell'arte. Commedia dell'arte er en tradisjonell, italiensk teaterform med faste rolleskikkelser og komisk handling. Skuespillformen begynte i renessansen på 1500-tallet som en friere variant av samtidas skrevne, italienske lystspill, "commedia". Ordet betyr «håndverkerkomedie», det vil si en komedie skapt av håndverkere, altså profesjonelle skuespillere, til forskjell fra amatører. Historikk. Teaterformen commedia dell'arte var improvisert i den forstand at skuespillerne ikke forholdt seg til et ferdig manuskript. Isteden bygde teatergruppene forestillinga rundt kortfattede handlingsreferat, såkalte "scenarier", og innlærte standardroller eller typer. Karakterene hadde overtydelige personlighetstrekk og fungerte som arketyper og karikaturer på ulike samfunnsskikkelser og -roller, og skuespillerne brukte halvmasker og kostymer som var tilpasset de enkelte figurene. Forestillingene foregikk som oftest utendørs og kunne være preget av sosial og politisk satire, til stor fornøyelse for publikum. Komedieskuespillerne var profesjonelle, omreisende utøvere, der hver enkelt spesialiserte seg på sin rolleskikkelse. Det var ikke uvanlig at truppen bestod av hele familier, og mange av skuespillerne var multitalenter som også kunne sjonglere, spille et musikkinstrument, synge og så videre. Rollefigurer. Sentrale typer i commedia dell'Arte er tjenerrollene, zanniene, først og fremst tjenerklovnen Harlekin ("Arlecchino") og tjenestejenta Columbine ("Colombina"). Andre typer er de unge elskende Flavio og Isabella, som i motsetning til de andre figurene ikke bærer masker. Pantalone er en gammel veneziansk kjøpmann og gjerrigknark med interesse for unge damer, "Il Dottore Balanzone" en professortype, og "Il Capitano" en gammel offiser. Andre rolleskikkelser er den ondskapsfulle klovnen Pulcinella (some er i slekt med den hvitkledte, triste, poetiske og naive Pierrot-skikkelsen og den mannlige figuren i det engelske dokeketaterparet Punch and Judy), Rosetta, "Scaramuccia" ("Scaramouche") og flere. Betydning. Commedia dell'arte spredte seg sist på 1500-tallet videre til Frankrike, der stilen inspirerte komedieforfatteren Molière og andre. Også norsk-danske Ludvig Holberg var påvirket av denne tradisjonen. Siden kom folkelige farser, revyer og varieté-innslag med tydelige trekk fra italiensk komedie. I nyere tid kan en nevne stumfilmkomedier, tegnefilmfigurene Tom & Jerry og den komiske TV-skikkelsen Mr. Bean, som med sin enkle humor, pantomime, slapstick og visuelle påfunn alle bygger på samme tradisjon. Slaget ved Boyne. Slaget ved Boyne (irsk: "Cath na Bóinne") ble utkjempet i 1690 mellom to rivaliserende tronpretendenter til den britiske tronen: den katolske kong Jakob og den protestantiske kong Vilhelm (som avsatte Jakob i 1688 under den ærerike revolusjon). Slaget ble utkjempet ved elven Boyne i nærheten av Drogheda ved østkysten av Irland. Slaget, som ble vunnet av Vilhelm, ble et vendepunkt i Jakobs ikke suksessfulle forsøk på å gjenvinne tronen og til sist bidro til å sikre kontinuiteten for den protestantiske herredømmet på Irland. Slaget ble utkjempet den 1. juli 1690 i «gammel stil» (juliansk kalender. Det tilsvarte 11. juli i «ny stil» (gregoriansk) kalender, skjønt i dag er minnemarkeringen av slaget holdt den 12. juli. Vilhelms styrker beseiret Jakobs hær som besto hovedsakelig av ikke opplærte rekrutter. Betydning. Slaget ble avgjørende i krigen som sørget for å gi protestantismen varig fotfeste i Irland. Slik peker slaget historisk helt fram til konflikten i Nord-Irland og unionismen i våre dager, og den symbolske kraften gjør det til et av de mest kjente i britisk-irsk historie og spiller en nøkkelrolle i mytologien til Oransjeordenen som årlig feirer slaget med parader gjennom katolske områder i Nord-Irland og i Glasgow i Skottland som en del av sekterismen i byen. Bakgrunnen for slaget. Slaget er sett på som en avgjørende møte i en krig som hovedsakelig handlet om Jakobs forsøk på å gjenvinne tronene i England og Skottland etter at han hadde tapt den ved invitasjon fra de «udødelige syv», som de kalles, et brev fra syv engelske adelsmenn som inviterte det protestantiske paret Vilhelm av Oranien og hans hustru Maria (Jakobs egen datter) til å overta den britiske tronen da det var utenkelig å la en katolikk beholde den. Slaget er særlig husket som et kritisk og avgjørende øyeblikk i kampen mellom irske protestanter og irske katolikker. I en irsk sammenheng er krigen imidlertid en sekterisk og etnisk konflikt, på mange vis det samme som den irske forbundskrigen femti år tidligere. For jakobittene var krigen utkjempet for irsk selvstendighet, religiøs toleranse for katolisisme og landeierskap. De katolske øvre klassene hadde tapt bortimot alle deres landområder etter Oliver Cromwells erobringer på Irland, foruten også retten til å inneha statlige posisjoner, praktisere sin religion og sitte i det irske parlamentet. De så på den katolske kong Jakob som en mulighet for å endre disse plagene og sikre selvstyre for Irland overfor England. Av disse årsakene hadde de katolske irene samlet en hær under ledelse av Richard Talbot, 1. jarl Tyrconnell for å gjeninnsette kong Jakob etter at den ærerike revolusjon hadde plassert Vilhelm av Oranien og Maria på tronen. Ved 1690 kontrollerte jakobittene hele Irland, unntatt for provinsen i nord, Ulster. De fleste i Jakobs hær ved Boyne var irske katolikker. Omvendt var krigen for den motsatte siden en sak for å beholde et protestantisk og engelsk styre i Irland. De fryktet for sine liv og eiendommer om Jakob og hans katolske tilhengere fikk styre Irland. Særlig fryktet de en gjentagelse av det irske opprøret i 1641 som hadde blitt markert med utstrakt drap. Av disse årsakene kjempet protestantene som helhet for Vilhelm. Mange av Vilhelms tropper ved Boyne, inkludert deres svært effektive irregulære kavaleri, var protestanter fra Ulster som kalte seg selv for «inniskillingere» og ble referert til av sine samtidige som «skotsk-irer». Ironisk har historikeren Derek Brown merket seg at om slaget er sett på som en del av krigen til den store allianse, var pave Alexander VIII en alliert av Vilhelm og en fiende av Jakob. Kirkestaten var en del av den store allianse med en felles og delt fiendtlighet mot kong Ludvig XIV av Frankrike, som på den tiden forsøkte å etablere fransk dominans i Europa og som Jakob hadde vendt seg til som en alliert. Norsk deltakelse i slaget. På grunn av en avtale mellom Vilhelm av Oranien og den dansk-norske kong Christian V skulle Danmark-Norge sende et korps som sto under britisk kommando for å hjelpe til i mot Jacob IIs katolske og franske styrker. Dette korpset besto av 7102 mann, en blanding av nordmenn og dansker, og 1719 hester, skjønt en del kom endel bort i storm i Nordsjøen. Litteratur. Boyne Det nye testamente. Det nye testamente, eller Det nye testamentet, er den andre delen av Bibelen og består av 27 skrifter forfattet på gresk av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus' liv, de første kristnes liv og misjonsvirksomhet og den tidligste kristne lære og undervisning. De utgjør den spesifikt kristne del av Bibelens kanon. Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamente. Evangeliene. De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliene dateres til mellom år 65 og år 100 e.kr. Forfatterne av disse er i større og mindre grad omdiskutert i nyere forskning. Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff, som antas å stamme fra Q-kilden. Apostlenes gjerninger. Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot jorden. Boken er en fortsettelse av Evangeliet etter Lukas, og har tilsynelatende samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes gjerninger til en mann ved navn Teofilus. Paulus' brev. Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har skapt tvil omkring noen av brevene. Det er allmenn enighet om at i alle fall sju av brevene er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. Opphavet til de andre seks brevene har vært mer omdiskutert, særlig gjelder dette de såkalte Pastoralbrevene: første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går den ledende teorien ut på at de er skrevet av Paulus' disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av paulinsk teologi. Oversettelser. Det nye testamente (NT) er skrevet på gresk, i den formen som kalles koiné. Den første oversettelse av NT til norsk kom i 1904. De mest utbredte oversettelsene til norsk har vært Det Norske Bibelselskaps oversettelser fra 1930 og 1978. Høsten 2005 gav bibelselskapet ut en ny, revidert oversettelse av NT. Her er stavemåten endret til "Det nye testamentet", i tråd med norsk grammatikk, som i motsetning til dansk har dobbelt bestemmelse. Valdas Adamkus. Valdas Adamkus (født som "Valdemaras Adamkevičius" den 3. november 1926 i den litauiske byen Kaunas) var Litauens president fra 12. juli 2004 til 12. juli 2009. Han overtok etter president Rolandas Paksas som ble avsatt etter ett år i embetet. Adamkus var også Litauens president fra 1998 til 2003 da han vant valget over motkandidaten Arturas Paulauskas. Paulauskas var likevel midlertidig president fra april til juli 2004, og Adamkus overtok derfor som statsleder etter den personen han vant over etter i sin forrige presidentvalgkampanje. Adamkus ble etterfulgt av Dalia Grybauskaitė som president. Student. Valdas Adamkus deltok i den litauiske motstandskampen under Andre verdenskrig, men flyktet i 1944, da Litauen pånytt ble invadert av Sovjet, sammen med sine foreldre til Tyskland, der han etter å ha avsluttet det litauiske gymnasiet studerte naturfag ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, og engasjerte seg for fordrevne i Christlicher Verein Junger Menschen. I 1949 flyttet de til Amerikas Forente Stater og han ble på 1960-tallet utdannet bygningsingeniør ved Illinois Teknologiske Universitet. Naturvernbyrået. Siden 1970-tallet har han arbeidet i det føderale amerikanske naturvernbyrået "Environmental Protection Agency", og var siden 1981 sjef for den femte region som omfattet hele Midtvesten. Han har også vært aktiv i det republikanske partiet. Da han stilte til valg som litauisk president var han fremdeles amerikansk statsborger, og det var også sterk tvil blant mange om han hadde lang nok botid i Litauen til å kunne stille som presidentkandidat. Politiker. Valdas Adamkus er en av de meget få litauiske politikere som aldri har vært beskyldt for korrupsjon, men han har vært anklaget for sin medvirkning til at det amerikanske oljeselskapet Williams International i 1999 fikk overta det da statseide oljeraffineriet Mazeikiu Nafta i praksis helt kostnadsfritt. Mazeikiu Nafta og televerket Lietuvos telekomas som også ble privatisert nesten gratis, ble ofte betegnet som Litauens «arvesølv» siden det skaffet landet store inntekter. Familie. I 1951 giftet Valdas Adamkus seg med Alma Nutautaitė, nå Alma Adamkienė som har beholdt sitt amerikanske statsborgerskap. De har ingen barn. Adamkus taler fem språk. Utmerkelser. Adamkus ble i 1998 tildelt storkors av St. Olavs Orden. I 1999 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president. Farsunds Avis. "Farsunds Avis" er en avis som blir utgitt i Farsund i Vest-Agder. Farsunds Avis kommer ut alle dager, unntatt søndager. Avisen er lokalavis for kommunene Farsund, Lyngdal og Hægebostad, samt resten av Listerregionen. Avisen i dag. Avisen har rundt 30 medarbeidere og et opplag på 5 994 (2010). Fra januar 2010 kom Farsunds Avis ut under navnet "Lister" hver torsdag og dekker da også Kvinesdal, Flekkefjord og Sirdal. Med den nye torsdagsutgaven, ble avisen Lister i praksis gjenopplivet etter å ha vært borte fra medieverden siden 1934. Hovedredaksjonen er lokalisert i Farsund sentrum, med et lokalkontor i Lyngdal. Avisen trykkes i Fædrelandsvennens trykkeri i Kristiansand. Eierskap. Farsunds Avis ble grunnlagt i 1889 og utgis av "AS Farsunds Aktiebogtrykkeri" som ble stiftet samme år. Familien Brøvig har stått sentralt i avisens historie. I 1903 overtok skipsreder Th. Brøvig redaktøransvaret. Rederfamilien var hovedeiere helt fram til 3. november 2008, da de solgte sin eierpost på 58,19 prosent til Fædrelandsvennen AS. Dermed var 119 år med lokalt eierskap over. Per 2011 eier Fædrelandsvennen AS 86,2 prosent av selskapet. Avisens ledelse. Sveinung W. Jensen er ansvarlig redaktør og daglig leder, mens Svein Morten Havaas er nyhets- og reportasjeleder. Styreformann er Kjell Henrik Moen. Historie. Historien vil ha det til at Farsunds Avis ble til takket være en trykkfeil. Den radikale avisen Lister brakte en artikkel fra en fest arrangert av Farsund Høire. Presteskapet deltok og ble i artikkelen omtalt som «presteskrap». Etter all sannsynlighet var dette en trykkfeil, men reaksjonen fra borgerskapet var å stifte egen avis. Den 15. juni 1889 kom Farsunds Avis ut for første gang. Konsul P. Sundt var avisens grunnlegger og første styreformann. Th. Olsen var faktor og redaktør i perioder fra avisens spede begynnelse og helt fram til andre verdenskrig. Etter krigen overtok Einar Holmer Hoven som redaktør, og han døde senere på sin post under et kommunestyremøte. Holmer Hoven ble etterfulgt av Billy Nenningsland som gikk av etter en konflikt med avisens styre som overprøvde redaktørens nei til en ølannonse. I nyere tid var Kristian Fahlstrøm redaktør i to perioder. I denne perioden gikk avisen fra bly til offset og ble også dagsavis på begynnelsen av 1970-tallet. I 1983 overtok Gunvald Justnæs redaktørjobben og ble etterfulgt av Steinar Spjelkaviknes i 2002. Sveinung W. Jensen tok over redaktørstolen 1. oktober 2009. Farsunds Avis var ifølge vedtektene en høyreavis helt fram til september 2002. I dag definerer avisen seg som verdikonservativ, men har i praksis et politisk uavhengig ståsted. Avisen hadde sitt eget trykkeri helt fra starten, men dette ble lagt ned våren 2010, etter nesten 121 års drift. Siste trykking skjedde 26. mars 2010. I desember 2010 flyttet avisen fra Strandgaten til nye lokaler på Gåseholmen. Bohêmbud. Stykket ble trykt i bladet "Impressionisten" nr. 8 i februar 1889 og er ofte kreditert Hans Jæger. Imidlertid skriver bl.a. Ketil Bjørnstad i den biografiske romanen "Jæger - en rekonstruksjon" (s. 550) at bladets utgivere, Johan Collett Michelsen samt Oda og Christian Krohg, selv skrev teksten som en parodi på Jæger, som de da var i krangel med. Storfoten. Storfoten er en interesseorganisasjon for mennesker med store føtter. Kvinner må ha størrelse 42 eller mer, og menn må ha størrelse 48 eller mer for å bli medlem. Boris Tadić. Boris Tadić (født 15. januar 1958) var president i Serbia fra 2004 til 5. april 2012. Han var en av to kandidater i 2. runde av det serbiske presidentvalget 20. mai 2012. Tadić er professor i sosialpsykologi, og representerer Det demokratiske partiet (DS), som er et EU-orientert, liberalt sentrum-venstre-parti, og medlem av Sosialist-internasjonalen. Tidlig liv og familie. Han studerte sosialpsykologi ved Universitetet i Beograd, og underviste deretter ved et gymnasium i byen. Deretter grunnla han og ble den første direktøren for Senteret for utvikling av demokrati og politiske ferdigheter. Tadić er gift og har to barn. Politisk karriere. Tadić har vært medlem av Demokratska Stranka (DS) (Det demokratiske partiet) siden 1990, og har hatt flere tillitsverv, bl.a. som I 2002 ble han minister for telekommunikasjoner i den føderale republikken Jugoslavia. Han ble så forsvarsminister. I 2003 ble han valgt til nasjonalforsamlingen i Serbia og Montenegro, og ble fungerende leder for gruppen av demokratiske representanter. I 2004 ble han valgt til leder for partigruppen også i Serbias parlament. Første periode 2004-2008. I den første runden i presidentvalget i Serbia i 2004 vant han 27,3 prosent av stemmene. I den andre runden, den 27. juni 2004, slo han 263; med 53.24 prosent, og ble den første demokratisk valgte president i Serbia. Han ble offisielt innsatt i en seremoni i Beograd den 11. juli 2004. Presidentvalget 2008. Tadić var en av ni kandidater ved Presidentvalget i 2008 som hadde sin første valgomgang 20. januar 2008. Tadić stilte på vegne av Det demokratiske parti. Tadic ble nr. 2 i den første valgrunden med 35,4% av stemmene mot 39,4% til Tomislav Nikolić. I den andre valgomgangen 3. februar fikk Tadić 51% av stemmene mot Nikolić sine 49%, og Nikolić erkjente nederlaget samme kveld i en tale til sine tilhengere Selvstendighet for Kosovo. Like etter at Tadić ble gjenvalgt gikk han ut med en sterk advarsel til EU og USA mot å anerkjenne selvstendighet for Kosovo. Tadić sa: «"Skulle Serbia bli delt imot sin vilje... kan det så i tur resultere i utvidelsen av flere andre eksisterende konflikter, reaktiviseringen av flere avsluttede konflikter, og starten på hvem vet hvor mange nye konflikter"» Tadić beskrev selvstendighet for Kosovo som «"uakseptabel"», men la til at han ikke ønsket å se Serbia isolert fra EU. Nyvalg i Serbia. Dyp uenighet innad i koalisjonsregjeringen om forholdet til EU, sammen med problemene som Kosovos uavhengighetserklæring medførte, endte med at statsminister Koštunica ga opp og kunngjorde sin avgang. Det som fikk regjeringen til å kollapse, var en stor intern uenighet om et resolusjonsforslag fra det radikale partiet med betingelse for nye samtaler med EU, som krevde at anerkjennelsene av Kosovo ble trukket helt tilbake og at planene om å sende nye europeiske politifolk og jurister til Kosovo ble avlyst. Koštunica og hans parti, Demokratska stranka Srbije, støttet forslaget, mens president Tadić og hans parti, Det demokratiske parti var imot det. Tadić ville fortsette med forhandlingene med EU, helt uavhengig av Kosovo. Selv om også presidenten var sterkt imot Kosovos uavhengighetserklæring. Nyvalget i Serbia ble avholdt 11. mai 2008 og Alliansen "For et europeisk Serbia" med bl.a partiet til Tadić og Srpski Pokret Obnove, ledet av Vuk Drašković, vant uventet valget med 38,7% av stemmene, og 17 nye mandater i parlamentet. Tadic erklærte seier i valget, og uttalte «Serbias innbyggere har valgt den europeiske veien» og «Jeg feirer ikke i natt, jeg bretter opp ermene for krevende oppgaver». Presidentvalg mai 2012. Tadić avgikk som president 5. april 2012, 10 måneder før perioden utløp. Lederen for det serbiske parlamentet, Slavica Djukic-Dejanovic, ble utnevnt til midlertidig president. Hensikten med dette var å kunne arrangere første runde i neste presidentvalg 6. mai, samme dag som Serbias parlaments- og lokalvalg fant sted. Tadić oppnådde 26.7% av stemmene i dette valget og gikk sammen med Tomislav Nikolic som oppnådde 25.5% av stemmene videre til den avgjørende runde som avholdes 20. mai. Valget ble vunnet av Tomislav Nikolić. Serbias president. thumb Serbias president er statsoverhode i Republikken Serbia. Den nåværende presidenten er 263;, som vant en majoritet av stemmene i presidentvalget i 2012. Den internasjonale domstolen. Den internasjonale domstolen (fransk: "Cour internationale de justice, CIJ", engelsk "International Court of Justice, ICJ") er FNs domstol og folkerettens eneste generelle internasjonale domstol. ICJ har sete i Haag i Nederland. Den internasjonale domstolen ble etablert i 1945 og er det øverste juridiske organ i FN. Den har sitt grunnlag i FN-paktens art. 7. Domstolen er pålagt å sørge for at internasjonale lover blir etterfulgt. Bare stater kan være parter i saker som blir tatt opp av domstolen, noe som betyr at mellomstatlige organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner, selskaper og individer er avskåret fra å få sine saker prøvd for domstolen. Dersom en stat ikke ønsker å være part, kan den ikke tvinges til det, men godtar en stat å være med, er den i utgangspunktet forpliktet til å respektere domstolens beslutning. Dommere. Domstolen har 15 dommere, som velges av FNs generalforsamling og Sikkerhetsrådet for niårige perioder. Hvert tredje år byttes fem av dommerne ut. Tjenestetiden for dommerne ender den 5. februar i det angjeldende året. Fordelingen av dommerne følger samme prinsipp som Sikkerhetsrådet, og alle verdensdeler skal være representert. Tanken er at domstolen skal representere verdens forskjellige sivilisasjoner og rettssystemer. Fem av dommerne kommer også fra de fem faste medlemsstatene i Sikkerhetsrådet: USA, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia. Likevel er det ikke slik at dommerne representerer sine land. Dommerne skal være helt uavhengige. Eksterne lenker. Internasjonale domstolen Vestbredden. Vestbredden (Cisjordan) er et landområde i landskapet Palestina, vest for elven Jordan. Området avgrenses av Israel i nord, vest og sør, og av Jordan i øst. Vestbredden er på 5844 kvadratkilometer (litt større enn Oslo og Akershus til sammen). Befolkningen består av 2,5 millioner palestinere. Dertil henimot en halv million jøder i godt over hundre bosetninger som alle anses å være i strid med folkeretten, fordi de er opprettet på okkupert territorium. Området består av de områdene som i Oldtiden var kjent som Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Palestina. Denne delen av Palestina ble okkupert av kongeriket Jordan etter den israelske uavhengighetskrigen og deretter annektert av jordanerne i 1950. Denne anneksjonen ble, med unntak av Storbritannia, Irak og Pakistan, ikke internasjonalt anerkjent. Navnet «Vestbredden» stammer fra denne tiden under jordansk styre. Etter seksdagerskrigen i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Med resolusjon 242 av november 1967 krevde FNs sikkerhetsråd at Israel måtte trekke seg tilbake fra territorier okkupert i løpet av krigen. Israels okkupasjon av Vestbredden anses som illegal av verdenssamfunnet. Israelske myndigheter har imidlertid avvist disse påstandene og ofte omtalt dem som «omstridte områder». Oslo-avtalen fra 1993 førte til at Vestbredden ble inndelt i enkelte områder med begrenset palestinsk selvstyre, områder med delt kontroll og områder under fortsatt israelsk kontroll. Området tenkes å inngå i en mulig fremtidig palestinsk stat sammen med Gazastripen. Forhandlinger om en slik løsning skulle etter planen sluttføres innen utgangen av 2008. Vannressurser. I de palestinske områdene er grunnvann den primære vannkilden. Vestbredden ligger over tre hovedbasseng: Vestre, østre og nordøstre grunnvannsmagasin. De palestinske territoriene er antatt å ha den høyeste forekomsten av grunnvannsreserver i hele regionen. Den største kilden er vestre grunnvannsmagasin, men østre magasin er også et viktig område for grunnvannsutnyttelse. Hele det østre delmagasinet drenerer østover og sørøstover mot Jordandalen og Dødehavet. Gjenfylling av vann til magasinene skjer primært gjennom nedbør i vintermånedene. Etter seksdagerskrigen i 1967 erklærte Israel vannressursene i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza for statseiendom og overførte kontrollen til områdets militære kommando. All boring og bygging av ny infrastruktur for vannforsyning uten spesialtillatelse ble forbudt. Fram til i dag er ytterst få slike tillatelser blitt gitt, både til jordbruksformål og privathushold. I 1982 ble ansvaret overført til de israelske vannmyndighetene, Israeli Water Authority Mekorot. Under fredsforhandlingene på begynnelsen av 90-tallet, som munnet ut i Oslo-avtalen, fikk de palestinske vannmyndighetene, Palestinian Water Authority, det formelle ansvaret, men Israel har opprettholdt kontrollen over palestinsk uttak av vann på Vestbredden. Palestinere på Vestbredden har heller ikke tilgang til vannet i Jordanelva, som i dag deles mellom Israel: 65 %, Jordan: 23,4 %, Syria: 11 % og Libanon: 0,3 % av årlig vannføring. Tross befolkningsvekst har derfor palestinerne måttet holde seg til det samme vannforbruket som på midten av 1960-tallet. Internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte territoriet, men likevel ble i 2004 en tredjedel av vannet som går til Israel og israelske bosettinger hentet fra kilder på Vestbredden og i Gaza, og en tredjedel fra Jordanelva. Rundt 80 prosent av vannressursene på Vestbredden er i dag (2004) under israelsk kontroll og går til Israel og israelske bosettinger i de okkuperte områdene. Hver israelsk bosetter forbrukte gjennomsnittlig seks ganger mer vann enn en palestiner i 2004. Hovedårsaken til det lave palestinske forbruket er at vannressursene er gjort utilgjengelige, og forbruket reflekterer ikke det faktiske behovet. En annen forklarende faktor for det høye forbruket i Israel er en generelt høyere levestandard. Israel har dessuten et jordbruk som bruker mye vann, blant annet dyrking av sitrusfrukter. Få kloakkrensesystemer er utviklet og behovet for utbedring av sanitære forhold er stort. De vannkildene som ble boret før 1967 er fremdeles i bruk (2004), og mangel på vedlikehold og rehabilitering har ført til lekkasje, rust og skader på vannrør, pumper og beholdere. Beregnet gjennomsnittlig vanntap på grunn av lekkasje fra vannrør er 30 prosent (2004). I Nablus ble det eksisterende ledningsnettet konstruert i 1930-årene, og det har per 2004 ikke blitt rehabilitert eller byttet. Her er lekkasjen fra vannrørene enkelte steder opp i hele 70-80 prosent (2004). Serbia. Serbia (serbisk: Србија, "Srbija"), offisielt Republikken Serbia (serbisk: Република Србија, "Republika Srbija") er et land på Balkan i Europa. Serbia grenser til Bosnia-Hercegovina og Kroatia i vest, til Ungarn i nord, til Romania og Bulgaria i øst, og til Makedonia, Kosovo og Montenegro i sør. Hovedstad er Beograd. Serbia inngikk tidligere i en i statsunion med Montenegro, som ble oppløst 3. juni 2006. Tidligere ble denne føderasjonen kalt Jugoslavia, men fra og med 2003 av het den Serbia og Montenegro. 17. februar 2008 rev Kosovo seg løs fra Serbia og erklærte seg som egen stat, en løsrivelse som ikke anerkjennes av Serbia og FN. Naturgeografi. Plassert på Balkan og Den pannoniske slette med et areal på 77 474 km² befinner Serbia seg på 117. plass på verdensrankingen etter areal. Serbias landskap varierer mellom de fruktbare slettene nord i Vojvodina til kalksteinsklipper og daler i øst og gamle fjellandskaper i sørøst. Den nordlige delen av landet har tatt sterkt preg av Donau, mens en sideelv til denne, Morava renner gjennom de mer fjellrike områdene i sør. Selv om landet er omgitt av land har det tilgang på Adriaterhavet gjennom Montenegro, og Donau muliggjør skipsfrakt innover i Europa og til Svartehavet. Det meste av Serbia har kontinentalklima. Nedbørsmengdene minker mot øst, og vinteren er skyet, selv i de tørreste områdene. Vind fra sør kan strømme nordover, og fønvind kan gi temperaturer over 10ºC. Om sommeren verner derimot fjellene i vest Serbia fra den kjøligere havluften, så temperaturene kan da bli svært høye. Historie. Serbias historie er en historie fylt av konflikter. Landets strategiske plassering mellom to kontinenter har gjort det utsatt for invasjoner av mange folk. Beograd antas å ha blitt jevnet med jorden av 30 forskjellige arméer over tidens løp. Serbia har blant annet vært underlagt grekerne, romerne og Det bysantinske riket. I moderne historie har landet vært et autonomt fyrstedømme (1817–1878), et uavhengig fyrstedømme og kongedømme (1878–1918), del av Serbernes, kroaternes og slovenernes kongedømme (1918–1941) (omdøpt til Kongeriket Jugoslavia i 1929), et lydrike under Nazi-Tyskland (1941–1944), en sosialistrepublikk under Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (1945–1992), en republikk under Den føderale republikken Jugoslavia (1992–2003) og en republikk i unionen Serbia og Montenegro (2003–2006) før landet erklærte sin uavhengighet som Republikken Serbia 5. juni 2006. Politikk og administrasjon. Serbias nasjonalforsamling kalles "Narodna Skupština Srbije". Politiske partier. De største partiene i Serbia er "Demokratska Stranka" (DS)", "Srpska Radikalna Stranka" (SRS), "Demokratska Stranka Srbije" (DSS), "G 17 plus", "Srpski Pokret Obnove – Nova Srbija" (SPO – NS) og "Socijalistička Partija Srbije" (SPS). Administrativ inndeling. Serbia deles inn i en autonom provins – Vojvodina og Sentral-Serbia (serbisk "Centralna Srbija"). Største byer. a> er Serbias hovedstad og største by. Serbias største byer. Innbyggertall fra siste folketellingen Israels barriere på Vestbredden. Fem prosent av barrieren er av betong. Det meste av barrieren består av stålgjerder med sikkerhetssoner. Kart over barrierens trasé. Barrieren er i blått, våpenhvilelinjen fra 1949 i grønt Israels barriere på Vestbredden, også omtalt som Antiterrorgjerdet, Muren, Apartheid–muren eller Sikkerhetsgjerdet, betegner en ca 670 kilometer lang avsperring som er under bygging inne på og langs grensa til den okkuperte Vestbredden. __NOTOC__ Byggingen av barrieren ble igangsatt i 2003. Rent fysisk utgjøres 90 % av barrieren av stålgjerder med hindre for kjøretøy omgitt av en 60 meter bred, avstengt sone, mens 10 % er satt sammen av 8 meter høye, prefabrikerte betongelementer. Det var forsvarsminister Benjamin Ben-Elizier som foreslo byggingen av barrieren. Statsminister Ariel Sharon var skeptisk i starten, men godkjente planen. Omtrent 60% av barrieren var ferdigstilt pr. 2010. Det er lite sannsynlig at resten blir bygget. En israelsk høyesterettsdom fra 2005 tar utgangspunkt i at 437 km² (7,8 %) av Vestbredden ville havne på israelsk side av barrieren ved en eventuell ferdigstillelse. Palestinske selvstyremyndigheter og enkelte menneskerettighetsaktivister omtaler barrieren som en "apartheid-mur". På den annen side foretrekker israelske myndigheter betegnelsen "sikkerhetsgjerde". De viser til at det på mindre sentrale områder brukes en mindre massiv form for avsperring, med blant annet høye stålgjerder, som imidlertid er omgitt av sikkerhetssoner og israelske patruljeveier. Fem prosent av traseen består av massiv betongmur. Barrieren er blitt fordømt av store deler av det internasjonale samfunnet, særlig fordi den legger beslag på palestinske arealer, hva som gjør det vanskelig for palestinere å bevege seg og splitter noen landsbyer. Mange ser den også som et instrument for å sikre Israel permanent kontroll over enkelte deler av Vestbredden. Mot seks stemmer (Israel, USA, Mikronesia, Australia, Palau og Marshalløyene) fordømte FNs hovedforsamling de deler av traseen som bygges på områder okkupert i 1967, og den Internasjonale domstolen i Haag (ICJ) har gitt en rådgivende uttalelse om at barrieren i disse områdene er i strid med folkeretten. Barrierens trasé har også skapt debatt innad i Israel. Sommeren 2004 bestemte israelsk høyesterett at deler av traseen nord for Jerusalem måtte endres, da den opprinnelige planen ville ha skapt for store problemer for palestinerne. ICJ påpekte at Israel har rett til å bygge fysiske sperrer mot Vestbredden, men at disse må bygges på israelsk territorium eller følge den såkalte "grønne linje". Palestinske myndigheter krever sanksjoner mot Israel fra det internasjonale samfunnet. På palestinsk initiativ vedtok FNs generalforsamling 21. juli 2004 en resolusjon med støtte fra 150 stater, som krever at Israel retter seg etter kjennelsen til Den internasjonale domstolen i Haag. Generalforsamlingens resolusjoner er av rådgivende karakter. Israel sier barrieren bygges for å skape en fysisk sperring for palestinske terrorister, for å hindre terrorangrep mot sivilbefolkningen i Israel. Antall terroraksjoner mot Israel har gått betydelig ned der barrieren er bygget. Israel har gjort det klart at de vil ignorere både FN-resolusjonene og Haag-domstolens beslutning om rivning. Israel anerkjenner ikke domstolens jurisdiksjon i denne saken. Palestinske myndigheter hevder at sikkerhet ikke grunnen til at Israel bygger barrieren. Nasser al-Kidwa, palestinernes FN-ambassadør, mener at grunnen er at Israel vil «sementere okkupasjonen og annektere store palestinske landområder». Selv om den offisielle israelske linjen er at barrieren er et midlertidig, preventivt tiltak, har enkelte israelske politikere antydet at barrierens trasé kan danne basis for en fremtidig permanent grense mellom en palestinsk stat og Israel. Gustav Hertz. Gustav Ludwig Hertz (født 22. juli 1887 i Hamburg, død 30. oktober 1975 i Berlin) var en tysk fysiker, professor og nobelprisvinner. Hertz ble født i Hamburg og studerte ved Universitetet i Göttingen, München og Berlin frem til han ble uteksaminert i 1911. I 1913 begynte han som forskningsassistent ved Berlins universitet, men ble tvunget til å forlate tjenesten alt året etter på grunn av første verdenskrig. Under Krigen ble Hertz alvorlig skadet, men kunne fremdeles vende tilbake til Berlin i 1917, der han nå fikk tjeneste som «privatdocent». Mellom 1920 og 1925 jobbet han i fysikklaboratoriet ved Philips' lampefabrikk i Eindhoven I 1925 ble Hertz valgt til professor og sjef for Instituttet for fysikk ved universitetet i Halle, hvor han ble frem til 1928 da han flyttet tilbake til Berlin for å bli sjef for Instituttet for fysikk ved Technische Hochschule Berlin. Av politiske grunner forlot han den akademiske veerden i 1935 for å heller virke i industrien gjennom sin tjeneste som sjef for Siemens' forskningslaboratorium. Ved krigens slutt i 1945, havnet Hertz i Sovjetunionen. Der jobbet han frem til 1954 da han fikk jobb som forskninsbas for Instituttet for fysikk ved Karl-Marx-Universität i Leipzig. Her ble han frem til han gikk av med pensjon. Hertz mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med professor James Franck for deres oppdagelse om de lover som styrer ved en kollisjon mellom et elektron og et atom (Franck-Hertz-eksperiment) Han var nevø av fysikeren Heinrich Rudolf Hertz og far til Carl Hellmuth Hertz. U Thant. U Thant (burmesisk: ဦးသန; født 22. januar 1909, død 25. november 1974) var en burmesisk politiker og diplomat. Thant var FNs tredje generalsekretær fra 1961 til 1971. Han ble valgt til posten etter at daværende generalsekretær Dag Hammarskjöld døde i en flystyrt i september 1961. Thant ble født i Pantanaw, Burma, og ble utdannet ved Universitetet i Rangoon. Før han ble byråkrat og diplomat var han lærer og freelancejournalist. Thant ble utnevnt til pressedirektør av de burmesiske myndighetene i 1947. I 1948 ble han kringkastingsjef og året etter utnevnt til informasjonsminister. Fra 1957 til 1961 ledet han den burmesiske FN-delegasjonen. Thant ble enstemmig utnevnt til fungerende generalsekretær 3. november 1961. Han ble valgt til generalsekretær 30. november 1962 og beholdt denne stillingen frem til han gikk av med pensjon 31. desember 1971, og ble etterfulgt av Kurt Waldheim. Han døde i New York 25. november 1974. Jon Almaas. Jon Almaas (født 29. august 1967) er en norsk programleder fra Stabekk i Bærum som er mest kjent fra det populære humorprogrammet "Nytt på nytt". TV-karrière. Jon Almaas startet sin TV karriere i programmet «Rik og berømt» på TV3 (Viasat) hvor han leste kommentarene sammen med Solveig Otnes. Almaas ble programleder i NRK-programmet "Nytt på nytt" da serien startet i 1999. I 2001 var han en av to programledere for "Spellemannprisen", og i 2009 ledet han Komiprisen 2009 på Edderkoppen teater. Før det hadde han faste innslag i samlivsprogrammet "Direkte sexy" i 1998. Han begynte i NRK i 1994 som redaksjonsassistent. I NRK Troms tilbrakte han årene 1995–1997 som produsent for "Ja takk, begge deler", "Krakk" og "Helg i solnedgang". I denne perioden jobbet han også som skuespiller i produksjonene. Deretter gikk veien til Marienlyst igjen, hvor han var produsent for "Go' elg" og "Newton" i perioden 1997–1999. Jon Almaas spilte også i filmen Sugar Hill med blant andre Wesley Snipes i 1993. Forfatter. Almaas har også gitt ut tre bøker, "Slik blir du husets herre" (2002), en bok om vasking, "Bare så du vet det" (2004), en bok med absurde nyttige og unyttige fakta, og "Den store norske TV-boka" (2006), «alt du ikke visste om norske tv-kjendiser (og litt til)». Utdannelse. Almaas gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, og har gjerne tatt opp sin steinerskolebakgrunn på "Nytt på nytt". Han har en amerikansk bachelor-grad i International Business fra 1992. Privatliv. Han har samboer og to barn. Kairo. Kairo (arabisk: al-Qāhira) er hovedstaden i Egypt, og den største byen i Afrika. Kairo ligger ved Nilen i det nordlige Egypt. Historie. Kairo ble grunnlagt i 969 da hovedstaden var Memfis, som ligger 30 km sør for Kairo. I begynnelsen lå landsbyen Babylon omtrent i sentrum av der hvor Kairo nå ligger. I 641 ble området erobret av av en islamsk hærstyrke. De etablerte en ny bosetning, Fustat, «Teltbyen», som med tiden vokste til en by. I 969 grunnla krigsherren Gohar byen Al-Qahira (det arabiske navnet på Kairo). Regionen Kairo hadde mindre enn 6 millioner innbyggere i 1965. I 1998 hadde den vokst til 10 millioner. I 2005 hadde Kairo-regionen nesten 16 millioner innbyggere. I 2010 ca. 20 millioner Geografi. Kairo ligger på elvebredden og på øyer i elven Nilen nord i Egypt, sør for punktet hvor elven forlater ørkendalen den renner gjennom og deler seg i to deler inn i Nilens deltaregion. Den eldste delen av byen ligger litt øst for elven. Derfra sprer byen seg mot vest, og omkranser landbruksområdene som ligger ved Nilen. Disse områdene i den vestlige delen av byen er bygd av Isma'il Pasha på midten av 1800-tallet etter modell av Paris, og kjennetegnes av åpne boulevarder, offentlige hager og åpne plasser. Den eldre østlige delen av byen er annerledes; den har utviklet seg over århundrene og har trange gater og smug. Mens vestlige Kairo domineres av regjeringsbygninger og moderne arkitektur, så er den østlige delen fylt med gamle moskéer som har blitt landemerker. Forurensning. Luftforurensning gjør kroniske luftveissykdommer svært utbredt, og konsentrasjonene av svoveldioksid og nitrogenoksid i lufta er farlig høy. Manglende rensing av industriutslipp, gammel og stor bilpark, samt brenning av store mengder søppel er noen av årsakene til den dårlige luftkvaliteten i byen. Hosni Mubarak. Muhammad Hosni Sayyid Mubarak (født 4. mai 1928) (arabisk: محمد حسني سيد مبارك) er en egyptisk politiker og militær. Han var Egypts fjerde president fra 14. oktober 1981 til sin avgang i februar 2011. Han klatret rangstigen i det egyptiske luftforsvaret og ble øverstkommanderende for denne våpengrenen i 1972. I 1975 ble han Anwar Sadats visepresident. Da Sadat ble drept i et attentat 6. oktober 1981 overtok Mubarak som Egypts president. Mubarak var den president som har sittet lengst siden Muhammad Ali av Egypt. I kraft av sin stilling som president for Egypt, en regional stormakt, og sin moderate holdning til Israel har han vært involvert som mekler i konfliktene rundt de palestinske områdene. Som president ble han beskrevet som lite endringsvillig, og han aksepterte bare reformer i de tilfellene han anså dem som høyst nødvendige for å sikre landets stabilitet og sikkerhet. I 1991 var Egypt under Mubarak sterkt involvert i Gulfkrigen på FNs side. I 2003 stilte han seg kritisk til den anglo-amerikanske krigen imot Irak, fordi han mente at den israelsk-palestinske konflikten burde løses først. 7. september 2005 vant Mubarak det første presidentvalget i landets historie hvor flere kandidater fikk stille til valg. Mubarak gikk i 2011 av som president etter omfattende demonstrasjoner. Han ble 2. juni 2012 kjent skyldig i medvirkning til drap på demonstranter og dømt til livstid i fengsel. Han er gift med Suzanne Mubarak og har to sønner, Alaa og Gamal. Militær karriere. Mubarak ble født i regionen Al Minufiyah i 1928. Etter skolegangen ble han kadett ved det egyptiske militærakademiet, hvor han fikk en bachelorgrad i militære fag i 1949. Den 2. februar 1949 begynte Mubarak pilottreningen på Egypts luftkrigsskole. Han tjenestegjorde i flere avdelinger i flyvåpenet, blant annet en Spitfire-skvadron. I årene frem til 1959 tjenestegjorde Mubarak som instruktør i treningen av nye piloter. Fra 1959 til 1961 fikk han videreutdanning i Sovjetunionen på Kant-basen i Kirgisistan og i Moskva. Under oppholdet i Sovjetunionen fløy Mubarak Iljusjin Il-28 og Tupolev Tu-16. I 1964 ble han tatt opp i Frunze-militærakademiet i Sovjetunionen. Etter hjemkomsten til Egypt i hadde Mubarak en rekke høyere offisersstillinger i flyvåpenet, og ble i 1972 viseforsvarsminister. Høydepunktet i hans militære karriere var å bli utnevnt til luftmarskalk som belønning for innsatsen i Jom Kippur-krigen mot Israel i oktober 1973. Offisielt foto fra presidentinnsettelsen i 1981 (Vise-)president i Egypt. I april 1975 ble Mubarak utnevnt til visepresident i Republikken Egypt av president Sadat. I denne stillingen var han lojal støttespiller for Sadat og hadde særlig ansvar for forholdet til Israel. I september 1975 reiste han til Damaskus og Riyadh for å diskutere den såkalte "Sinai II"-avtalen med den israelske regjeringen. I 1981 ble president Sadat myrdet av en gruppe offiserer som var mot den egyptisk-israelske fredstraktaten som Sadat hadde vært med å fremforhandle. Mubarak ble dermed president og leder i landets statsbærende parti, det Nasjonaldemokratiske parti. Under sin presidenttid beholdt Mubarak et nært diplomatisk forhold til USA, og fredelig forhold til Israel. Til gjengjeld USA gav Egypts regjering økonomisk og militær støtte, noe som var upopulært i store deler av befolkningen. Mubarak forbød flere politiske opposisjonsgrupper, særlig det innflytelsesrike det muslimske brorskapet. Mubarak ble valgt til president i 1987 og gjenvalgt i 1993, 1999 og 2005, gjennom valg som ikke har vært anerkjent som frie. Mubaraks styre regnes som diktatorisk, siden i alle presidentvalg fram til 2005 kunne velgerne bare stemme ja eller nei til kandidaten som var utpekt av parlamentet. Mubarak har i følge BBC overlevd seks attentatforsøk. Selv om Mubarak hadde støttet FN-koalisjonen som invaderte Irak i Gulfkrigen i 1991 med tropper, støttet Mubarak ikke USAs invasjon i Irak i 2003. Avgang i 2011. Fra og med 25. januar 2011 begynte massedemonstasjoner mot hans regjering i en rekke egyptiske byer. Demonstrasjonene mot presidenten fulgte i kjølvannet av opprøret i Tunisia i 2010–2011. Blant annet krevde en folkemengde i Kairo, som ble anslått til å omfatte nesten to millioner mennesker, hans avgang. I en tale 10. februar opplyste Mubarak at han blir sittende som president til det kunne gjennomføres frie valg i september, men visepresident Omar Suleiman kunngjorde 11. februar 2011 at Mubarak går av. Han har blitt etterfulgt av "Det øverste råd til Egypts væpnede styrker" med Mohamed Hussein Tantawi som formann. 28. februar 2011 ga Egypts riksanklager ordre om at Mubarak og hans familie ikke kunne forlate Egypt, og de har siden vært i husarrest i et presidentpalass i badebyen Sharm el-Sheikh ved Rødehavet. Det har blitt rapportert at Mubaraks helse har blitt dårligere, at han har hatt et hjerteinfarkt og tilbrakt tid på sykehus. Rettssaken. 24. mai ble han fremstilt for en domstol, der han ble presentert anklagene om overlagt drap på fredelige demonstranter i den egyptiske revolusjonen i 2011, som kan føre til dødsstraff. Han ble også anklaget for å ha misligholdt offentlige midler, og beriket seg selv på ulovlig vis. 28. mai fant en administrativ domstol i Kairo han skyldig i å ha skadet den nasjonale økonomien ved å stenge ned internett- og telefonitjenester under demonstrajonene. For dette ble han idømt en bot på 200 millioner EGP (183 millioner NOK). Rettssaken mot Mubarak og hans to sønner, Ala'a og Gamal, samt den tidligere innenriksministeren Habib el-Adly og seks tidligere polititjenestefolk begynte 3. august 2011 i Kairo. Mubarak ble brakt inn i rettssalen på en sykehusseng. Da anklagene om korrupsjon og drap på demonstranter ble lest opp, erklærte han seg ikke skyldig. Mubarak ble etterpå overført til et militærsykehus i utkanten av Kairo i påvente av rettssakens fortsettelse 15. august. Mubarak ble 2. juni 2012 kjent skyldig i medvirkning til drap på demonstranter og ble dømt til livstid i fengsel. Jan Simonsen. Jan Simonsen (født 3. mars 1953 i Stavanger) er en norsk tidligere politiker (Frp, senere Demokratene). Han var stortingsrepresentant 1989–2001 for Fremskrittspartiet, og 2001–2005 som uavhengig. Etter den politiske karrieren har Simonsen jobbet som frilansjournalist og forfatter. Utdanning og yrkeskarriere. Grunnfag i samfunnsfag (1976) og historie (1977) fra Rogaland distriktshøgskole. Simonsen var redaktør for «Strandbuen» (lokalavisen for ytre Ryfylke) (1979–81), «Video- og TV-guiden» (1981–82) og «Fremskritt» (1982–86). Politisk karriere. Simonsen begynte sin politiske karriere på 1970-tallet som ungdomspolitiker for Høyre. Han var i en periode nestleder i Rogaland Unge Høyre, men meldte seg ut i protest da Per Danielsen ble ekskludert. Sluttet seg til Frp på slutten av 70-tallet og var i perioden 1978-81 medlem i FpUs sentralstyre. Varamedlem Stavanger bystyre 1975-1979 og medlem 1979-1983. Simonsen ble rikspolitiker da han ble innvalgt på Stortinget i 1989. Han markerte seg på 1990-tallet som veldig restriktiv på innvandringspolitikk, og var også kjent som en tøff kriminalpolitiker. Simonsen var nesteleder i Frp fra 1991 til 1993 og ellers medlem av diverse komiteer på Stortinget, blant annet Justiskomiteen (1993–2001). I sin tid på Stortinget kom han med flere kontroversielle utspill om innvandring og kriminalitet. Simonsen kom i konflikt med Carl I Hagen sent i 2000 på grunn av dokumentar-programmet "Rikets tilstand" på TV 2. Blant annet som følge av dette ble Simonsen ekskludert høsten 2001, men ble likevel innvalgt på Stortinget for Frp. Han var uavhengig kandidat fra 2001-2005, men var samtidig medlem av Demokratene. Simonsen ble ikke gjenvalgt i 2005 og er i dag ikke medlem av noe politisk parti selv om han er stortingskandidat for Demokratene. Utenrikspolitikk. I utenrikspolitisk sammenheng har Simonsen markert sterkt støtte til USA og Israel gjennom hele sin tid på Stortinget. Simonsen har vært Israelvenn helt siden han var tenåring. Han markerte seg tidlig som en sterk støttespiller for Israel under den Andre Intifada (2000-2005). I 2004 sendte han blant annet et gratulasjonsbrev til den israelske regjeringen der han sa seg glad for militær-aksjonen som tok livet av Hamas’ åndelige leder sjeik Ahmed Yassin våren 2004. Han har også deltatt i flere støttemarkeringer til fordel for Israel. Samtidig har Simonsen personlige venner på begge sider av konflikten, og har periodevis sendt penger til en palestinsk familie. Simonsen uttrykte også sterk støtte til USAs invasjon av Irak. Og i mai 2003 foreslo han å gi Fredsprisen for 2004 til George W. Bush og Tony Blair for deres invasjon av Irak. Dette begrunnet Simonsen med at krigen uten tvil sparte mange menneskeliv, og at den forhindret at Saddam hadde fått utvikle atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Videre begrunnet han det med at ved å fjerne Saddam har man nå fått muligheten til å bygge et demokratisk regime med respekt for menneskerettighetene. I januar 2009 gikk han langt i å påstå at lege Mads Gilbert deltok i svindelfilm i forbindelse med hans virke som lege på Gazastripen i 2009. Anklagene ble imidlertid tilbakevist av CNN som hentet inn ekspertise for å vurdere videoene. Forfatterskap. I 2001 utkom han med selvbiografien «Ikke Helt A-4», som kom ut på Eger Forlag. I 2005 gav han ut romanen «Guttene fra Yorkstrasse» på Forlaget Norske Bøker. Denne boken handler om en gutt som har vokst opp i Smiths Venner men senere blir del av et gutteprostitusjonsmiljø i Tyskland. Boken skal være basert på en sann historie. I september 2007 utkom Simonsen med kriminalromanen «Døden på Stortinget». Denne boken handler om drapet på en profilert Stortingspolitiker og tar leseren med ned i Oslos underverden. I desember 2009 utkom Simonsen med en bok om Moderat Ungdom: «Høyresidens frihetsaktivister. Boken handler om Moderat Ungdom som var en tverrpolitisk utenomparlamentarisk menneskrettighetsorganisasjon for ungdom. Boken kom ut på Kolofon forlag. Annet. Jan Simonsen er også kjent for sin deltagelse i realityprogrammet "Robinson VIP" i 2005 på TV3, der han kom til finalen. Jan Simonsen er tvilling. Tvillingbroren Åge Simonsen er utdannet zoolog og dr.scient. Han har vært politisk aktiv i SV. Biblioteket i Alexandria. Det kongelige biblioteket i Alexandria skal ha vært det største biblioteket i antikken. Biblioteket var knyttet til "Museion" (Μουσεῖον), som antagelig var den største intellektuelle institusjonen i antikken. Museion var et sted for musikk og poesi, inneholdt en filosofisk skole og et bibliotek som i Platons filosofiskole, foruten også et galleri for hellige skrifter. Kildene er fragmenterte og motsier ofte hverandre, noe som gjør at forskere ikke er enige om for eksempel nøyaktig når biblioteket ble etablert, hvor mange bøker det inneholdt, hvem som brukte det og når biblioteket ble ødelagt. Det ser ut til å være enighet om at det var langt på vei kontinuerlig intellektuell aktivitet i Alexandria i minst 900 år, fra rundt 300 f.Kr. til 600-tallet e.Kr. Derimot er det usikkert både hvor mange bibliotek som eksisterte i byen i denne perioden, og hvor lenge det store, kongelige biblioteket i Alexandria var av samme omfang som det var i storhetstiden på 200- og 100-tallet f.Kr. Selv om antikkens store boksamlinger har forsvunnet, kan de ha vært viktige for at kopiene vi i dag har er bevart, men dette er et komplekst spørsmål som historikere som Blum og Canfora muligens gir noe ulike vurderinger av. Alfabetisk ordning av bøker kan spores tilbake til biblioteket i Alexandria og dets første leder Zenodot. I 2003 ble det på nytt åpnet et bibliotek i Alexandria, tegnet av det norske arkitektfirmaet Snøhetta, i håp om at det skal kunne leve opp til sin forgjengers ære. Arkeologer har gjort utgravninger i deler av Brucheion, i 2004 ble det gjort funn som kan stamme fra Museion. Det ble funnet noe som kan ha vært 13 forelesningssaler som til sammen kan ha hatt plass til 5000 studenter. Historisk bakgrunn. Fra Alexandria ble grunnlagt av den makedonske erobreren Alexander den store i 330 f.Kr., ble Alexandria en naturlig møteplass for kulturene i Europa og Asia. Byen utfordret ganske raskt Atens posisjon som kulturelt senter for den samlede hellenistiske verden. Kongehuset i Egypt, det hellenistiske ptolemeerdynastiet, fikk enorme inntekter gjennom statseide monopoler (bl.a. utvinning av naturressurser), eksport, skatter og egypternes tvangsarbeid. Egypt var dessuten stor produsent av papyrus, som bøkene ble skrevet på. Museion ble grunnlagt av kong Ptolemaios I, eller muligens av hans sønn Ptolemaios II, innenfor murene av det kongelige palasset, eller kongelige kvarteret, også kalt Brucheion. Målsettingen var å samle all litteratur skrevet på gresk, samt en del litteratur fra andre kulturer oversatt til gresk. Navnet Museion, eller "musenes tempel", henspiller på de ni musene, eller skytsgudinnene, som man mente inspirerte til lyrikk, epikk, elegisk diktning (klagesang), tragedie, komedie, mimisk kunst, dans, historieskrivning og astronomi. Det var flere slike lærdomssentra eller museion i den antikke verden, med akademiet i Aten som forbilde og forelegg. Også i Alexandria hadde Museion akademisk ansatte og studenter. Bygningene inneholdt blant annet forelesningssaler, laboratorier, astronomisk observatorium, spisesaler, boliger og tusenvis av bokruller. I følge Strabo var også Alexander den Stores grav, "Soma", nært knyttet sammen med Museion. Det er sannsynlig at et motiv for opprettelsen av biblioteket var å rettferdiggjøre sitt styre over Egypt, og å vise verden den greske kulturens overlegenhet. Det er sannsynlig at biblioteket også inneholdt sentrale verker i andre kulturer, oversatt til gresk, og at et motiv for dette var at grekerne mente at for å mestre folkeslagene som var erobret, barbarene, måtte de også forstå dem. Først ble bøker fra Egypt og Hellas samlet inn, deretter trålet agenter Lilleasia og Europa for flere. De første tre ptolemeere, frem til og med kong Ptolemaios III, var kulturmennesker; de akademisk ansatte levde i nær kontakt med hoffet, og noen ganger gav de undervisning til de kongelige barna. Hva inneholdt biblioteket. Antatt tegning av interiøret av oldtidens bibliotek i Alexandria. Ingen fortegnelse er bevart, bortsett fra noen fragmenter av Kallimakhos' katalog "Pinakes". Målet var å samle all gresk litteratur, fra epos og drama til beskjedne kokebøker. Blum skriver at det særlig ble satset på språk og litteratur, inkludert litteraturhistorie. Både eldre og nyere litteratur ble samlet inn, og Blum tror at allerede rundt år 250 f.Kr. var biblioteket forholdsvis godt oppdatert når det gjaldt den greske litteraturen. Ulike papyrusfunn datert til 200-tallet f.Kr. antyder at gresk litteratur var svært utbredt i Egypt. Samtidig oppdaget de trolig at noe av den gamle litteraturen allerede var tapt, for eksempel enkelte drama av Evripedes. Særlig i bibliotekets første år ble det satset på vitenskap/naturfilosofi. Et ikke usannsynlig eksempel på nedtegnelsene som fantes i biblioteket er Heraclides av Pontus (ca. 390-310), som mente at jorden roterte rundt sin egen akse. Euklid var muligens en periode leder for matematikkavdedlingen ved Museion, uansett skrev han en svært viktig lærebok i geometri, "Elementene". Arkimedes studerte muligens ved Museion og ble trolig uansett lest der. Eratosthenes, som var leder for biblioteket ca. 245-205, beregnet jordens omkrets til 39 250 km, et tall som var det rådende gjennom resten av antikken og middelalderen. Medisinen gjorde betydelige fremskritt i Alexandria, siden grekerne der for en kort periode tillot dissekering av kropper. Det ble skrevet verker om geografi, matematikk, astronomi og medisin. Et annet eksempel er videreføring og videreutviklingen av babylonsk astronomi. Det er sagt at biblioteket også inneholdt egyptiske og persiske tekster, i tillegg til den jødiske pentateuken. Flere forfattere fra antikken indikerer at biblioteket også inneholdt atskillige skriftruller innen magi. Hvor mange bokruller. Utdrag fra et gresk verk skrevet på papyrus. Det er enighet om at biblioteket mest trolig var det største i antikken. Både Blum og Hannam mener biblioteket var på sitt største på 200-tallet f.Kr. Hvor mange bokruller er usikkert, kildene anslår fra 40.000 til hele 700.000. Den eldste kilden, skrevet av en aleksandrinsk jøde Aristeas rundt 100 f.Kr., viser at det på denne tiden eksisterte en oppfatning av at biblioteket inneholdt 500.000 bokruller. Det er sannsynlig at selv om biblioteket hadde et svært stort antall skriftruller, var mange av disse kopier eller andre versjoner av samme tekst. En rull inneholdt anslagsvis 10.000-20.000 ord. Mange verker ville dermed bestå av flere bokruller. Det er omdiskutert om rullene var plassert i egne rom, eller om hyllene var plassert i rom som også var i bruk til annet, de fleste forskere synes å helle mot sistnevnte. Flere forskere tviler på at biblioteket inneholdt flere hundre tusen bokruller. Blum skriver at selv om mange verk bestod av flere ruller og var i flere kopier, er det vanskelig å forklare hvordan man kommer til så mange som 500.000 ruller. Roger S. Bagnall har beregnet at med 10.000 ord per rull ville man behøve så lite som 377 ruller for å inkludere verkene til alle kjente forfattere som skrev på gresk frem til år 100 f.Kr. Området hvor det kongelige palasset lå ligger i dag under vann, det er derfor bare gjort begrensede arkeologiske undersøkelser. Hannam skriver at det i kildene ikke er omtalt noen bygninger som kunne ha vært store nok til å romme en halv million bokruller, selv ikke om bøkene var plassert i rom som også var i bruk til annet. Om biblioteketet i Pergamon (biblioteket grunnlagt 196 f.Kr.), som ble regnet som et «konkurrerende» bibliotek til i Alexandria og det nest største i verden, skriver Plutark (45-120) at det inneholdt 200.000 ruller. Casson mener at det ut fra ruinene er mer sannsynlig med 30.-60.000. Prestisjen som lå i å ha flest bøker kan ha ført til at tallene ble overdrevet. Etter hvert fantes det biblioteker også andre steder i Alexandria. Omfanget er imidlertid uklart. Noen mener at det ble etablert et datterbibliotek i Serapis-templet allerede under Ptolemaios III, med kopier av en del av bøkene som fantes i Museion. Andre mener at biblioteket i Serapis-templet ikke ble etablert før på 100-tallet e.Kr., for mer se under. Bibliotekarene. Biblioteker var svært viktige for utforsking av tekster, fordi samme tekst ofte fantes i forskjellige versjoner, antall og kvalitet. Bibliotekets redaktører kopierte, redigerte og korrekturleste. I Alexandria var bibliotekets redaktører særlig kjent for sitt arbeid med tekstene om Homer. De mest kjente redaktørene hadde også oftest tittelen hovedbibliotekar. Flere av bibliotekarene var kjente vitenskapsmenn med ulik faglig bakgrunn. Nedgangen. Fra ca. 220 f.Kr. begynte den hellenistiske verdens økonomiske og politiske nedgang, samtidig som Romerrikets innflytelse økte. Det kan virke som at dette enten innledet eller var et forvarsel for nedgangen for biblioteket. Muligens ble de økonomiske overføringene til biblioteket og Museion mindre fra Ptolemaios IV. I siste halvdel av 100-tallet f.Kr ble Egypt gjentatte ganger utsatt for angrep fra selukidene. Fra midten av 100-tallet f.Kr har vi ikke lenger en god oversikt over hvem som var leder for biblioteket. Om ikke før startet nedgangen for det store, kongelige biblioteket med Ptolemaios VIII, som utropte seg selv til farao og utviste alle greske intellektuelle fra Alexandria Frem til han døde i 116 f.Kr. er det ukjent hvem som benyttet biblioteket. Det er også ukjent hva som skjedde med bokrullene. Antagelig lå biblioteket brakk i flere år. Det ser ut som at samtidig med at den greske andelen av befolkningen gikk ned, gikk bibliotekets status ned. Det er mulig at deler av samlingen ble ødelagt av brann. Biblioteksbranner var vanlig, og erstatning av håndskrevne manuskripter var svært vanskelig, kostbart og tidkrevende. Papyrusruller hadde uansett begrenset varighet. Selv om de ble oppbevart i bygninger av stein, gjorde det fuktige klimaet i Alexandria at de vanskelig tålte mer enn et par hundre år. Skulle innholdet i alle rullene fra 200-tallet f.Kr. bevares, krevde det et omfattende kopieringsarbeid, som ikke er nevnt i kildene. Det finnes heller ikke omtaler av et stort, eksisterende bibliotek senere enn før Kristus Plutark skriver at det kongelige biblioteket brant under Julius Cæsars erobring ved Alexandria år 47 f.Kr. Dette er det imidlertid flere i dag som stiller spørsmål ved. Det er enighet om at noen bøker nær havnen trolig brente opp i kampene. Det er også enighet om at i alle fall deler av palassområdet var intakt etter kampene. Den svært aktive forfatteren Didymus Chalkenteros (63-10 f.Kr.) fortsatte sitt virke også etter dette, og hans store og varierte produksjon kunne ikke vært mulig uten i det minste en del av ressursene fra biblioteket. Noe må imidlertid ha skjedd med biblioteket før Plutarks tid, siden han rundt år 100 kunne hevde at det hadde blitt ødelagt.. Plutark nevner videre at Kleopatra år 47 f.Kr. ble forært de 200.000 bøkene i biblioteket i Pergamon, som erstatning for de som gikk tapt. Plutark selv kommenterer her at hans kilde ikke er særlig troverdig. Historien viser imidlertid at biblioteket i Alexandria mest trolig ikke hadde sluttet å eksistere. Alexandria var for øvrig preget av tronstridigheter frem til år 30 f.Kr., da Egypt ble romersk provins. Da geografen Strabo besøkte Alexandria på 20-tallet f.Kr., virker det som at han i sin skildring tok forbehold om beskrivelser fra 200-tallet f.Kr. av omfanget av biblioteket virkelig kunne være sanne, samtidig som han i sine arbeider benyttet ressurser i Museion og dermed var kjent med omfanget av biblioteket på hans egen tid. Det er dermed ingen støtte i kilder til at biblioteket hadde i nærheten av samme omfang som noen hundre år før, selv om Museion fortsatt var et senter i Alexandria. Fra omtrent denne tiden finner vi matematikeren og ingeniøren Heron av Alexandria (ca.10-ca.75). 116-126 e.Kr. oppstod det i Alexandria borgerkrig mellom grekere og jøder (jøder var den eneste folkegruppen som ikke var assimilert). Under den påfølgende gjenoppbyggingen grunnla keiser Hadrian et nytt bibliotek i Caesareum, et tempel dedikert keiser Augustus. Noen år etter dette finner vi ved Museion astronomen og matematikeren Klaudios Ptolemaios (som beskrev verdensbildet som skulle råde til Kopernikus og Kepler), og medisineren Galenos. Tidlig på 200-tallet ble byen angrepet og plyndret av keiser Caracalla, alle keiserlige bidrag til Museion ble stanset, og alle utlendinger ble forvist fra lærestedet. I 269 erklærte den syriske byen Palmyra krig, opprøret ble på 270-tallet knust av keiser Aurelian, men deler av palassområdet ble ødelagt, og det er sannsynlig at i alle fall deler av boksamlinger som eventuelt var på palassområdet gikk tapt i kampene. I 298 plyndret keiser Diokletian byen, det er sannsynlig at det praktfulle palasset fra grekernes storhetstid igjen var utsatt. Selv om det ikke er mulig å oppgi en klar dato for når biblioteket var borte, er historikerne ganske samstemte om at det meste av det som må ha vært igjen av det store biblioteket, var borte før år 300. Biblioteket ved Serapis-templet. Det er uenighet om når biblioteket ved Serapis-templet ble etablert. Selve templet ble bygget av Ptolemaios III og var lagt til det høyeste sted i byen. Serapis var en gud oppfunnet av ptolemeerne for å skape en allianse mellom gresk og egyptisk religion. Simon Singh skriver at Kleopatra reetablerte biblioteket i Serapis-templet. Hannam mener imidlertid at dette finnes ingen beviser for, se også diskusjon over. Strabo skriver rundt år 20 f.Kr. at templet da var i dårlig stand. Kilder skriver også om brann i Serapis på 100-tallet e.Kr. År 172 ble templet gjenoppbygd til et av de flotteste byggene i Alexandria, og blir i en kilde sammenlignet med en av de flotteste bygningene i Roma. Hannam mener at det trolig først var etter denne gjenoppbyggingen at det var noe større bibliotek i Serapis. En gang på 300-tallet ser det ut som at et muligens nytt lærested med navnet Museion var blitt etablert et annet sted i Alexandria enn på palassområdet Brucheion, men i kildene er det kun opplysninger om hvem som var medlemmer, det er ingen sikre opplysninger om sted eller andre sider ved institusjonen. Noen tror at dette nye stedet var Serapis. I 391 provoserte biskop Theophilus hedenske fraksjoner ved å ødelegge templer og avsløre knepene som ble brukte for å lure folk til å tro at gudene talte gjennom de hule tempelstatuene. Dette førte til at flere nyplatonske professorer gjorde opprør og forskanset seg i Serapis. Etter at keiseren hadde gitt dem fritt leide, ble murene rundt ødelagt slik at templet ikke lenger kunne brukes som festning. Opplysningstidens tolkninger som hos Edward Gibbon, som etablerte forestillingen om at kristne ødela biblioteket på dette tidspunktet, stemmer ikke med kildene. F. eks. skriver den samtidige nyplatonske historikeren Eunapios, som ellers ikke la mye imellom i sin omtale av kristne, ingenting om at bokruller skulle være ødelagt. Ødelagt av araberne? En av de mest kjente historiene om det store biblioteket i Alexandria er at det ble ødelagt av araberne i 642. Hannam skriver at det er sjelden at dette blir forsvart av historikere i dag. Den mørke middelalder? Både de delvise ødeleggelsene av Serapis i 391, og senere arabernes invasjon, har blitt brukt for å vise at en mørk middelalder ble innledet. Den moderne fortellingen om ødeleggelsen av biblioteket i Alexandria er et eksempel på en omfattende mytologisering av kirkens negative rolle i senantikken. I den bestselgende boken og tv-serien "Kosmos" legger Carl Sagan den endelige ødeleggelsen av biblioteket i Serapis til like etter Hypatias død år 415. I boken "Fermats siste sats" (2004) skriver Simon Singh at med ødeleggelsen av bøkene i 391 var nedstigningen til den mørke middelalderen begynt. I realiteten var det kontinuerlig intellektuell aktivitet i Alexandria i alle fall til 600-tallet e.Kr. Selv om det store biblioteket var borte før år 300, var det andre biblioteker og flere filosofiskoler i byen. Arven etter biblioteket. I hvor stor grad biblioteket i Alexandria var viktig for å bevare deler av den gamle litteraturen er vanskelig å si noe sikkert om. Blum (1991), s. 104, vektlegger ringvirkningene av de store bibliotekene mens de eksisterte. Canfora (1989) "The vanished library", s. 197, viser til at de større boksamlingene ble offer for ødeleggelser og skriver at bøkene som er overlevert oss ikke kom fra de store sentrene men fra 'marginale' steder, som klostre og spredte manuskripter i privat eie. Aktiviteten ved Museion bidro uansett til flere fremskritt innen vitenskap, se avsnittet Hva inneholdt biblioteket. Det moderne biblioteket i Alexandria. Selv om Alexandria lenge hadde hatt et universitetsbibliotek, så var det ikke like berømt som det gamle. Helt fra 1960-årene har man derfor ønsket seg et nytt studiesenter med bibliotek. I 1990-årene begynte man å bygge, i nærheten av stedet hvor det berømte biblioteket lå, og i 2003 åpnet man det nye og svært moderne biblioteket. Dette var mulig takket være donasjoner fra andre store biblioteks samlinger, både fra Amerika og Europa. Det nye biblioteket mottok også støtte fra blant annet UNESCO, og mottok økonomisk støtte og gamle manuskripter fra den arabiske verden, som også ønsket å få på plass et seriøst, internasjonalt studiesenter i Midtøsten. Alexandria. Alexandria er navn på mange byer som ble grunnlagt av Alexander den Store. Mest kjent er Alexandria på Nildeltaet, som ble sentrum for vitenskap i Ptolemaiertiden Alexandria (gresk Αλεξάνδρεια, koptisk Rakotə, arabisk: الإسكندرية Al-ʼIskandariya), populært kalt Middelhavets perle, er den nest største byen i Egypt med omtrent 3,5 millioner innbyggere (2001), og landets største havn. Byen ligger nord i landet på et stort delta, ved enden av Nilens utløp i Middelhavet. Byen er mest kjent for å huse biblioteket i Alexandria, et nybygd bibliotek som symboliserer hva byen en gang bestod av. Byen ligger strategisk til, og er et viktig nasjonalt industrisenter. Fra Suez-kanalen kommer det store rørledninger med naturgass og olje inn til byen. I oldtiden lå verdens største bibliotek i Alexandria. Biblioteket forsvant på 600-tallet, og mesteparten av bøkene gikk tapt. Historie. Alexandria ble grunnlagt av Alexander den store i år 331 fkr (historikerne strider om hvilken dato), og byen fikk navnet Alexandreia (Ἀλεξάνδρεια). Alexanders sjefsarkitekt for byprosjektet var Dinocrates. Alexandria var ment å erstatte byen Naucratis som den Hellenistiske hovedstaden i Egypt, og skulle være hovedforbindelsen mellom Hellas og Nildalen. En liten egyptisk bebyggelse eksisterte allerede ved kysten. Det var en liten landsby som het Rhakotis, hvor fiskere og pirater holdt til. Noen måneder etter grunnleggelsen av den nye byen, reiste Alexander til østen og kom aldri tilbake til byen sin. Etter at Alexander var dratt, overtok visekonten Cleomenes stolen, og han fortsatte med ekspansjoner av byen. Byen er preget av en sterk blanding mellom gammelt og nytt. Byen Alexandria er oppkalt etter sin offisielle grunnlegger, Alexander den store. Som sete for de Ptolemaiske lover for Egypt, ble Alexandria fort en av de største byene i den Hellenistiske verden. Bare Roma var mektigere og rikere. Da Kairo ble det nye setet for middelalderske, islamske regler, mistet Alexandria etter hvert sin status som hovedstad, og gikk inn i en svært dårlig periode. Fra å være en storby med over 500 000 innbyggere, sank tallet helt ned til rundt 4000, før landets styre igjen så fordelene med å utvikle og benytte den dype havnen. Like utenfor dagens havn, er det gjort arkeologiske funn som påviser at oldtidens Alexandria idag ligger under vann. Sfinxer, statuer og tempelruiner er blant funnene som har skrevet et nytt kapittel i egyptisk arkeolgisk historie. Glans penis. Glans penis, kortform "glans", på norsk "penishodet" er betegnelsen for tuppen av penis. Glans er svært følsom for berøring, og stimulans av glans er viktig for at mannen skal oppnå orgasme. Glans penis er homolog med kvinnens glans clitoris. Glans er normalt omgitt av forhuden, en skinnfold som kan trekkes tilbake for å avdekke glans. For omskårne menn er ikke glans like følsom som hos menn som ikke er blitt omskåret, da den hele tiden er utsatt for berøring. Testikkel. Testiklene er to avlange kjertler og en del av mannens kjønnsorganer. Testiklene ligger i pungen under penis. Testiklene produserer både spermier og mannlige kjønnshormoner. Testiklene består av tvinnede, små strukturer som kalles seminiferøse tubuli. I barneårene har ikke testiklene noen funksjon, det er først i ungdomsårene at testiklene begynner å vokse og produsere sædceller. Testiklene ligger sammen med bitestiklene i pungen. Bi betyr ‘ved siden av’. Kjønnscelledeling er en annerledes form for celledeling der cellene har 46 kromosomer etter første celledeling og derfor blir de delt en gang til og får da 23 kromosomer. Når en sædcelle blir «spleiset» sammen med kvinnens egg som også har 23 kromosomer blir sædcellen og egget til sammen 46 kromosomer. Andre celler i testiklene danner hormonet testosteron. Vi sier at testiklene er endokrine kjertler(en endokrin kjertel er en kjertel som danner hormoner men som ikke har utgang ut av kroppen) fordi de danner hormoner. Vi sier også at de er eksokrime kjertler(danner noe som skal ut av kroppen) fordi de danner sædceller som går ut av kroppen. Som sagt henger testiklene på utsiden av kroppen, på grunn av at de skal avkjøles slik at de kan produsere sædceller og det mannlige kjønnshormonet testosteron. Den ideelle temperaturen for testiklene til å produsere sæd er 1C° kaldere enn kroppstemperaturen. Testiklene er laget av det samme stoffet som blir til eggstokkene hos kvinnen. Testiklene henger sammen med kroppen gjennom en tynn muskel som kan trekke de opp og ned etter som det er kaldt eller varmt. De henger også sammen gjennom scrotalt vev, to sædstrenger som består av nerver, blodkar og sædledere, eller sædkanaler. Med mindre man er venstrehendt henger ofte den venstre testikkelen lengre nede enn den høyre. Sædproduksjonen. De sentrale kjønnsorganene hos mannen er testiklene. De produserer det mannlige kjønnshormonet testosteron og mannlige kjønnsceller. De mannlige støttestrukturer, som for eksempel bitestikkelen, hjelper til med næring, transport og modning av sæden gjennom reproduksjonssystemet til mannen og inn i kvinnens kropp. I motsetning til kvinnens reproduksjonsorganer som sitter i bukhulen, er de mannlige reproduksjonsorganene plassert på utsiden av bukhulen. Dyrenes testikler. Hos dyr er det veldig forskjellig hvor testiklene befinner seg. Hos de fleste pattedyr og pungdyr blir testiklene flyttet nedover og fremover slik at de havner ved bukveggen eller i utposninger fra bukveggen. Hos gnagere kan utposningen danne atskilte organer, hos andre blir det gjerne til en pung. Hos insektetere og gnagere befinner testiklene seg bare nede i pungen i brunstperioden, og trekkes opp i lyskekanalen eller bukhulen utenom denne perioden. På den måten stopper spermmodningen opp mellom paringssesongene. Hos sjøpattedyr ligger penis og testikler skjult inne i kroppen. Celledelingen og modningen av sædceller er noe av det samme hos dyr som hos mennesker. Pung. Pungen (lat. "scrotum") er en del av mannens kjønnsorganer og er en hudpose under penis som inneholder testiklene, bitestiklene og nederste del av sædlederne. Hos noen mannlige pattedyr er pungen et dobbel-kammer som i hovedsak består av hud og muskler, og er delt av et septum. Den er en utvidelse av buken, og ligger mellom penis og anus. Hos mennesker og noen andre pattedyr, blir bunnen av pungen dekket med krøllete kjønnshår i puberteten. Pungen er homolog til de store kjønnsleppene hos kvinner. Funksjon. Funksjonen til pungen er å holde testiklene ved en temperatur litt lavere enn resten av kroppen. For mennesker bør temperaturen være ett eller to grader Celsius nedenfor kroppstemperatur (37 grader Celsius), høyere temperaturer kan være skadelig for sædkvalitet. Temperaturen styres av at scrotum flytter testiklene nærmere buken når omgivelsestemperaturen er kald, og lenger bort når den er varm. Å flytte testiklene bort fra magen og øke den eksponerte overflaten tillater en raskere spredning av overflødig varme. Dette gjøres ved hjelp av sammentrekning og avslapning av cremaster muskelen i magen og dartos fascia (muskelvev under huden) i pungen. Dette kan imidlertid ikke være den viktigste funksjonen til pungen. Volumet av sperm produsert av testiklene er små (0,1-0,2 ml). Det har vært antydet at dersom testiklene var plassert i bukhulen at de ville bli utsatt for de vanlige endringene i buktrykket som utøves av magemusklene. Denne klemmingen etterfulgt av avslapping vil resultere i raskere tømming av testiklene og bitestiklene av sæd før sædcellene blir modnet tilstrekkelig for befruktning. Hos noen pattedyr, f.eks elefanter og marine pattedyr, er testiklene plassert i bukhulen, noe som kan hindre utilsiktet tømming. Sammentrekning av magemusklene, og endringer i det intra-abdominale trykket, kan ofte løfte og senke testiklene i pungen. Sammentrekning av muskelfibre i dartos tunika (eller fascia) er helt ufrivillig og resultater i økt forekomst av rynker og fortykkelse av scrotal huden. Testiklene er ikke direkte knyttet til huden i pungen, så denne kontraksjonen resultater i at testiklene blir skøvet mot magen. Hos noen menn kan testiklene løftes på samme måte ved å stramme anus og bekken muskler. Selv om den ideelle temperaturen for sædcellenes vekst varierer mellom arter, kan det vanligvis vises i varmblodige arter, å være litt kjøligere enn indre kroppstemperatur, som nødvendiggjør pungen. Siden dette forlater testiklene sårbare i mange arter, er det spørsmålet om den evolusjonære fordelen av et slikt system absolutt tilstede. En teori er at impregnering av kvinner som er syke er mindre sannsynlig når sæden er svært følsom for forhøyet kroppstemperatur. En alternativ forklaring er å beskytte testiklene fra støt og kompresjoner forbundet med en aktiv livsstil. Dyr som har staselige bevegelser, for eksempel elefanter, hvaler, og pungdyr, kan ha interne testikler og ingen pung. Ejakulasjon. Fil:Ejaculation_educational_seq_4.png|thumb|Bildeserie av mannlig ejakulasjon, det vil si sæduttømming fra en erigrert penis, som vanligvis skjer samtidig med orgasme, en intens lystfølelse under seksuell aktivitet. ( Ejakulasjon er utstøting av væske fra kjønnsorganet ved seksuell opphisselse. Kvinnelig ejakulasjon, populært også kalt "sprutorgasme", står sentralt som mål eller formål med en sentralafrikansk elskovskultur, kalt kunyaza. Ramen. Ramen (ラーメン / 拉麺), lånt gjennom japansk fra kinesisk "lā miàn", "«strukne nudler»", er en type japansk nudlerrett basert på hvetemel som først oppsto i Kina på 1600-tallet. Nudlene ble i nyere tid integrert i japansk matlagning, men har også blitt svært populære i andre deler av Asia. Vanligvis serveres nudlene med en god del tilbehør, og tar lang tid å tilberede. Ramen er også opphavet til hurtigramen, oppfunnet i 1958 av japaneren Momofuku Andō, som kan tilberedes kun ved å helle på kokende vann, og spises over store deler av verden. Den mest kjente typen instant ramen i Norge er pr. 2004 Mr. Lee, lansert av den koreanske kokken Lee Chul-ho. Historie. Ramen er av kinesisk opprinnelse, og det er uklart når det ble først innført til Japan. Til og med navnet "ramen" er av ukjent opprinnelse. En teori sier at "ramen" er den japanske uttalelsen av det kinesiske 拉麺 (la mian), som betyr "håndstrekne nudler". En annen teori foreslår ordet 老麺 ("laomian", «gamle nudler»), mens andre sier ramen var 鹵麺 ("lǔmiàn"), nudler kokt i tykk saus. En fjerde teori sier at ordet kommer fra 撈麵 ("lāomiàn", «lo mein»): i kantonesisk 撈 som betyr å røre, og refererer til måten ramen lages på, ved å røre i saus. Fra 1950-tallet ble ramen kalt "shina soba" (支那そば, bokstavelig «kinesisk bokhvete nudel») men i dag er "chūka soba" (中華そば, som også betyr «kinesisk bokhvete nudel») mer vanlig. Restauranter som serverte kinesisk mat hadde ofte en liten ramen-disk med nudler, kuttet i stedet for strekt, med litt smakstilsetning, som salt og grisebein. Mange kinesere dro også portable matboder hvor de solgte ramen og gyōza til arbeidere. Ved midten av Shoōwa-perioden, var ramen blitt en populær matrett som spises ute. Etter andre verdenskrig ble billig hvete importert fra USA og overtok det japanske markedet. På samme tid hadde millioner av japanske soldater returnert fra Kina og resten av Øst-Asia. Mange av disse hadde blitt vant til kinesisk matkultur og startet kinesiske restauranter flere steder i Japan. Å spise ramen var populært, men framdeles var det noe man gjorde ved spesielle anledninger. I 1958 ble hurtigramen oppfunnet av Momofuku Andō, grunnleggeren av Nissin Foods, som nå drives av sønnen Koki Ando. Hurtigramen ble sett på som det 20. århundres store japanske oppfinnelse i en japansk undersøkelse, Hurtigramen lot enhver lage sin egen ramen ved bare å tilsette kokende vann. På begynnelsen av 1980-tallet ble ramen et japansk kulturelt ikon og ble studert rundt om i verden fra mange perspektiver. Samtidig ble lokale varianter av ramen introdusert på det nasjonale markedet og kunne endog bestilles etter sine regionale navn. Et ramen-museum ble i 1994 åpnet i Yokohama. Typer. Et bredt utvalg av ramen finnes i Japan, med geografiske og leverandørspesifikke forskjeller også i varianter som deler samme navn. Ramen kan grovt kategoriseres ved sine to viktigste ingredienser: nudler og buljong. Nudler. De fleste nudler er laget av fire grunnleggende ingredienser: hvetemel, salt, vann og "kansui", som er egentlig en type alkalisk mineralvann, inneholder natriumkarbonat og vanligvis kaliumkarbonat, som vel som noen ganger en liten mengde fosforsyre. Opprinnelig var "kansui" oppkalt etter vann fra Kan-sjøen i Indre Mongolia, som inneholdt store mengder av disse mineralene, og ble sagt å være perfekt for å lage disse nudlene. Å lage nudler med "kansui" gir dem en gulaktig fargetone og en fast struktur. Under en kort tidsperiode etter andre verdenskrig ble det solgt "kansui" av lav kvalitet, men "kansui" blir nå produsert i henhold til Japanese Agricultural Standards. Egg kan også erstatte "kansui". Noen nudler er laget med verken egg eller "kansui" og bør kun brukes til yakisoba. Ramen-nudler kommer i forskjellige former og lengder. De kan være fett, tynt, eller til og med bånd-lignende, samt rett eller krøllete. Suppe. Ramen-suppe er vanligvis laget av buljong basert på kylling eller svinekjøtt, kombinert med en rekke ingredienser som kombu (tang), katsuobushi (flak av bukstripet bonitt), niboshi (tørkede babysardiner), biffbein, shiitake og løk, og deretter smaksatt med salt, miso, eller soyasaus. Andre stiler som har dukket opp senere inkluderer karriramen og andre smaker. Krydder som vanligvis brukes til ramen er sort pepper, smør, chilipepper, sesamfrø, og knust hvitløk. Suppeoppskrifter og metoder for tilberedelse pleier å være nøye bevoktede hemmeligheter. Noen restauranter tilbyr også et system som kalles "Kae-dama" (替え玉), der kunder som har spist opp sine nudler kan be om en «refill» (for et par ¥ 100 mer) til sin gjenværende suppe. Regionale variasjoner. Sapporo, fra hovedstaden på Hokkaidō, er spesielt kjent for sin ramen. De fleste mennesker i Japan forbinder Sapporo med sin rike "miso"-ramen, som ble oppfunnet der og som er ideelt for Hokkaidōs harde, snørike vintre. Sapporo miso-ramen er typisk toppet med mais, smør, bønnespirer, finhakket svinekjøtt og hvitløk, og noen ganger lokal sjømat som kamskjell, blekksprut og krabbe. Hakodate, en annen by i Hokkaidō, er kjent for sin saltkrydrede ramen, mens Asahikawa, nord på øya, og tilbyr den smaksatt med soyasaus. Kitakata i det nordlige Honshu er kjent for sine ganske tykke, flate, krøllete nudler servert i en gris-og-niboshi kjøttkraft. Området innenfor byens tidligere grenser har det høyeste antall av ramen-bedrifter per innbygger. Ramen er så fremtredende i regionen at lokalt refererer ordet "soba" vanligvis til ramen, og ikke til det egentlige soba som omtales som "Nihon soba" («japansk soba»). Tokyo-stil ramen består av litt tynne, krøllete nudler servert i en soya-krydret kyllingbuljong. Suppen har vanligvis et snev av dashi, ettersom gamle ramen-bedrifter i Tokyo ofte stammer fra soba-spisesteder. Standard pålegg på toppen er hakket vårløk, menma, skivet svinekjøtt, kamaboko, egg, nori, og spinat. Ikebukuro, Ogikubo og Ebisu er tre områder i Tokyo er kjent for sine ramen. Yokohamas-ramen spesialitet kalles Ie-kei (家 系). Den består av tykke, rette nudler servert i en soya-smaksatt svinekjøtt-buljong som ligner "tonkotsu". Standardtilbehør er stekt svinekjøtt (char siu), kokt spinat, ark av nori, ofte med strimlet walisisk løk (negi) og et myk- eller hardkokt egg. Det er tradisjon for at kundene sier hvilken mykhet på nudlene, fyldighet på suppen og mengde med olje de vil ha. Hakata-ramen stammer fra Hakata-distriktet i byen Fukuoka på Kyūshū. Den har en rik, melkeaktig, svinebein "tonkotsu"-buljong og ganske tynne, ikke-krøllete og fleksible nudler. Ofte blir karakteristiske toppinge av for eksempel knust hvitløk, beni shoga (syltet ingefær), sesamfrø, og krydret tsukemono-sennepsgrønt (karashi takana) satt igjen på bordet så kundene kan forsyne seg selv. Ramen-boder på Hakata og Tenjin er velkjent i Japan. Nyere ramen-trender har gjort Hakata-ramen til en av de mest populære typene av ramen i Japan, og i disse dager finnes flere flere restaurantkjeder som spesialiserer seg på Hakata-ramen over hele landet. Relaterte retter. Det finnes en rekke relaterte, kinesisk-inspirerte nudelretter i Japan. De følgende blir ofte servert sammen med ramen i ramen-bedrifter. De omfatter ikke nudelretter som anses tradisjonelt japanske, for eksempel soba eller udon, som nesten aldri serveres i de samme bedriftene som ramen. Restauranter i Japan. a> restaurant i en forstad til Tokyo Varianter av restauranter som "Izakaya"-barer, karaoke-haller, og fornøyelsesparker tilbyr ramen – men den beste kvaliteten ramen er vanligvis bare tilgjengelig i "ramen-ya" restauranter. Disse restaurantene tilbyr vanligvis 10 til 20 seter ved en bar og tre eller fire bord. Menyene i "ramen-ya" restauranter tilbyr hovedsakelig ramen-retter, så de mangler mye variasjon. Noen av rettene som foruten ramen vanligvis finnes tilgjengelig i en "ramen-ya" restaurant er stekt ris (kalt "Chahan" eller "Yakimeshi"), "Gyōza" (kinesiske dumplings) og øl. Utenfor Japan. Shio ramen fra en ramen-restaurant i sør-California Ramen har blitt populært i Kina i de siste årene der det er kjent som "Rishi lāmiàn", «japansk stil lamian»). Populære japanske ramen-kjeder serverer ramen sammen med utpreget japanske retter som tempura og yakitori, noe som ville bli sett på som merkelig i Japan. Wagamama, en vellykket pan-asiatisk kjede med bedrifter hovedsakelig i europeiske byer, er kjent for sinu nudelsupper markedsført som ramen (men som er ganske forskjellig fra ramen i Japan). "Ramyeon" er en koreansk versjon av ramen. Ramyeon i Korea er et populær hurtigmåltid. Koreansk ramyeon er kjent for å være sterkt krydret, ettersom suppen vanligvis er smaksatt med chilipepper. Det finnes mange varianter av koreansk ramyeon, for eksempel kimchi-smak, sjømatsmak og biffsmak. Noen restauranter serverer varianter av ramyon med forskjellige smaker. Det er vanligvis servert med grønnsaker, som gulrøtter og vårløk, og egg på toppen. I Sentral-Asia har retten tykkere nudler, er betydelig sterkere krydret, og er kjent som "laghman". I Nord-Amerika ble japanske hurtignudler fra 1970-tallet importert under navnet «Ramen», så begrepet ramen er ofte brukt i Nord-Amerika for å referere til hurtignudler generelt. Det finnes nå imidlertid mange restauranter som spesialiserer seg på ramen i japansk stil, spesielt i California, og også i store urbane områder med stor etterspørsel etter asiatiske kjøkken, for eksempel Vancouver, Toronto, Chicago, New York, og Houston. Helsebekymringer. Et måltid med ramen har høyt innhold av karbohydrater og lavt innhold av vitaminer og mineraler. Ramen-suppe har gjerne høyt innhold av natrium. Ramen-nudler inneholder i seg selv svært lite natrium, slik at man kan unngå å drikke suppe hvis en lav-natrium diett anbefales av helsemessige årsaker. Museum. «Shin-Yokohama Raumen Museum» er et unikt museum om ramen. I et galleri i første etasje presenterer museet historien om ramen i Japan, inkludert den store suksessen med instant ramen. Den viser forskjellige nudler, supper, pålegg og skåler brukt over hele Japan, og viser hvordan nudler er laget. I de to kjelleretasjene kan de besøkende utforske en 1:1 kopi av noen gater og hus i Shitamachi, den gamle bydelen i Tokyo, circa 1958, da populariteten til ramen var raskt økende. Ni ramen-restauranter finnes der, alle med en ramen-rett fra forskjellige regioner i Japan. For besøkende som ønsker å prøve flere ramen-retter tilbyr restaurantene «mini ramen» (små porsjoner). Billetter til måltidene kjøpes i kortautomater foran hver restaurant før du går inn Hermetisk versjon. I Akihabara selges varm ramen i aluminiumsbokser via salgsautomater. Den er kjent som ("ramen can"), og er i ferd med å få offentlig oppmerksomhet. Den er produsert av en populær ramen-restaurant og inneholder nudler, suppe, menma og svinekjøtt. Det er ment som en rask matbit, og inkluderer en liten foldet plastikk-gaffel. Det er få smakstyper, som "tonkotsu" og karri. Arkebusering. Arkebusering eller "henrettelse ved skyting" er en utpreget militær straffemetode. Navnet skriver seg fra 1500-tallets navn på geværer; «arkebuse». Arkebusering i Norge. Etter 1815 var arkebusering eneste form for dødsstraff i Norge etter den militære straffelov. Det ble neppe brukt mellom 1815 og 1902, da det ble besluttet at straffen kun skulle brukes i krig, noe som imidlertid ble utvidet til å gjelde landssviksoppgjøret etter andre verdenskrig. Den 14. august 1943 innførte Quisling etter press fra Josef Terboven "Midlertidig lov til opprettholdelse av ro og orden i krigstid" som hadde dødsstraff for en rekke brudd på denne loven og dens forskrifter. Loven kom som en følge av Eilifsen-saken. 25 norske landsforrædere og 12 tyske krigsforbrytere ble henrettet i Norge etter krigen. Den siste henrettelse i Norge fant sted i august 1948. Ved slik arkebusering var det alltid flere soldater som medvirket. Utføring. Det brukes normalt flere skyttere, kalt en "pelotong" (fransk for «avdeling»), eller "eksekusjonspelotong" (eksekusjon (latinsk executionem); utførelse av dødsstraff, henrettelse). Det har mange steder vært vanlig at ett eller flere av våpnene er ladet med løsammunisjon for å minske de kommanderte soldatenes skyldfølelse. Det er usikkert hvor effektivt dette er, for en erfaren skytter kan kjenne forskjell på et skudd med skarp ammunisjon og et skudd med løsammunisjon. Likevel regner man med at det vil være en psykologisk effekt av løsammunisjon, fordi skytterne ofte i ettertid vil komme til å «huske» rekylen som mindre enn den faktisk var. Skytterne har ofte blitt hentet fra straffeavdelinger eller fra spesialstyrker, ettersom det er en stor påkjenning for dem som utfører tjenesten. Den dømte bindes normalt til en stolpe eller stilles opp mot en vegg. Da det er viktig at skytterne treffer riktig er det vanligst at personen bindes, slik at han ikke beveger seg eller faller om før skuddene avfyres. Det er også vanlig at et mål, gjerne i form av en hvit skive, festes på klærne over hjertet, slik at soldatene har noe å sikte på. Dette har både den effekt at de sikter riktig (de fleste mennesker tror hjertet sitter lengre til venstre enn det faktisk gjør) og det at de kan distansere seg fra handlingen ved å fokusere på en papirlapp og ikke på et menneske. Døden skal i teorien inntreffe ved umiddelbar hjertestans. I praksis inntreffer dette som oftest ikke, da få kuler treffer hjertet. Dokumentasjon av militære henrettelser ved skyting viser at selv krigsvante soldater finner det så vanskelig å skyte på en fastbundet soldat i samme uniform som seg selv at de ikke klarer å treffe målet, eller bevisst skyter bom. I mange tilfeller fungerer dette mot den hensikt det hadde, da det forlenger lidelsen. Den faktiske dødsårsaken er på grunn av dette derfor ofte massivt blodtap og det sjokk dette medfører. Det er vanlig at kommandanten for pelotongen raskt etter at salven er avfyrt går bort til den dømte og avfyrer et såkalt nådeskudd, et enkelt skudd i hodet med pistol, for å forkorte lidelsen dersom personen fortsatt er i live og ved bevissthet. Under irregulære forhold utføres arkebusering ofte på andre måter. En metode som særlig er assosiert med Det tredje riket er at de dømte må grave sin egen grav, og deretter blir skutt på kanten av denne. Ved massehenrettelser brukte man ofte maskingevær. Nakkeskudd. Nakkeskudd er en spesiell form for henrettelse ved skyting. Den faller egentlig ikke inn under begrepet arkebusering, ettersom det ikke brukes gevær, men pistol. Et enkelt skudd avfyres mot nakken, slik at hovednerven kuttes og hjernen ødelegges. Ved bruk av grovkalibret pistol inntreffer døden så godt som alltid umiddelbart. Metoden er den mest brukte henrettelsesmetode i Folkerepublikken Kina, og var tidligere den vanligste metode i Sovjetunionen og Øst-Tyskland. Skuddet ble avfyrt umiddelbart etter at den domfelte ble meddelt dommen. Metoden ble også brukt i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Fangene ble stilt opp til veggen for å måles, og fikk nakkeskudd. Aleksander den store. Kopi av gresk byste av Aleksander den store i British Museum. Aleksander den store (gresk: Μέγας Ἀλέξανδρος, "Megas Alexandros"; født 20. juli 356 f.Kr., død 10. juni 323 f.Kr.), mer formelt Aleksander III av Makedonia (gresk: Ἀλέξανδρος Γʹ ὁ Μακεδών, "Alexandros III ho Makedon"), var konge av Oldtidens Makedonia. Etter at faren Filip II av Makedonia hadde forent de splittede og krigsherjede statene i Hellas, erobret Aleksander Persia, Egypt og flere andre riker, helt til grensene av India. Erobringene, spredningen av gresk kultur og blandingen av gresk kultur med mer østlig kultur, førte til den hellenske periode på flere kontinenter. Etter tolv år med konstante militære felttog, døde Aleksander, antakelig av malaria eller tyfoidfeber. Aleksander selv levde videre i historien og i mytene til både greske og ikke-greske folkeslag. Allerede i hans levetid, og særlig etter hans død, inspirerte hans bedrifter en litterær tradisjon der han opptrer som en ruvende legendarisk helt i fortellingene om Akilles. Tidlig liv. Aleksander (et navn som betyr «Beskytter av menn») ble født i Pella i Makedonia, i nord Hellas, og var sønn av Kong Filip II av Makedonia og den epiriske prinsessen Olympias. I følge legendene ble Olympias imidlertid ikke befruktet av Filip, men av Zevs, da Filip var redd henne og det faktum at hun likte å sove sammen med slanger. En legende hevder at både Filip og Olympias drømte om deres sønns fremtidige fødsel. Olympias drømte om et høyt tordenskrall og at et lyn traff henne i skjødet. I Filips drøm forseglet han hennes livmor med segl. Forskrekket av dette, konsulterte han den synske Aristander av Telmessus, som avgjorde at hans hustru var gravid og at barnet ville få karakter som en løve. Aleksander var klar over disse legendene og så at de kunne brukes politisk, og var vant til å henvise til sin far som Zevs framfor Filip. Ifølge Plutark, stammet hans far fra Herakles gjennom Caranus og hans mor nedstammet fra Aiakos gjennom Neoptolemos. Aristoteles underviser Aleksander den store. Makedonia lå i den nordligste delen av det klassiske Hellas og ble av noen grekere (som Demosthenes) regnet som barbarisk, mens andre var uenige (som Isokrates). Olympias var fra Epirus, en annen stat på grensen av den klassiske greske sivilisasjonen, nordvest på den greske halvøya. Makedonerne var ivrige etter å adoptere klassisk gresk kultur, og Filip valgte den kjente athenske filosofen Aristoteles, som var født i den greske byen Stagira på den kalkidiske halvøya, til å undervise unge Aleksander. Aleksander var da 13 år, og Aristoteles underviste ham i tre år. Ifølge Plutark hadde Aleksander en «"voldsom tørst og lidenskap for å lære, noe som bare økte etter som tiden gikk. Han elsket all slags lesestoff og kunnskap, og det var hans nytelse å sitte oppe halve natten og konversere med lærde og vitenskapsmenn, etter en dag med marsjering og kriging."» Lærdommen fra Aristoteles påvirket Aleksander og fikk han til å forstå at kunnskap og vitenskap også var viktige for å styrke hæren. Han fikk derfor med seg både vitenskapsmenn, historikere og utøvere av ingeniørkunsten i sin hær. Aleksander skal ha beskyttet og gitt økonomisk støtte til Aristoteles' opprettelse av akademiet "Lyceum" i Athen etter hans år i Makedonia. De var bekjente gjennom resten av Aleksanders liv, selv etter henrettelsen av nevøen til Aristoteles, Kallisthenes, fortsatte han å motta gaver (planter) fra kongen. Da Filip ledet et angrep på Bysantium i 340 f.Kr. ble Aleksander, 16 år gammel, etterlatt med kommandoen i Makedonia. I 339 f.Kr. skilte Filip seg fra Aleksanders mor, noe som førte til en krangel mellom Aleksander og hans far som gjorde det uvisst om Aleksander kom til å etterfølge Filip på tronen. I 338 f.Kr. opprettet Filip Korint-ligaen. Aleksander hjalp også sin far i det avgjørende slaget om Chaeronea samme år. Makedonia på Aleksanders tid. Selv om Makedonia var en del av det klassiske Hellas var det adskillige grekere som hevdet at makedonerne ikke var ekte grekere. De var barbarer, som alle som ikke snakket rent gresk og var med i grekernes kulturelle fellesskap. Etter alt å dømme var makedonernes språk en gresk dialekt, og det er rimelig å regne dem med til den greske kulturkrets. Makedonia regnes med i de greske bystatene (polis). Dannede athenere har gjengitt dialekten deres på skrift, og den er også nedskrevet i teaterstykket "Makedonerne". Språkvitenskapen konkluderer med at det er snakk om en form for aiolisk, selv om makedonsk var preget av illyriske og thrakiske folkeslag mot vest, nord og øst. Fra det 5. århundre f.Kr. vant den attiske, greske dialekt og kultur i økende grad frem i Makedonia, først i den makedonske adelen og kongefamilien, som innførte attisk som tale- og skriftspråk. Makedonia hadde en del fruktbar åkerjord som lå i elvedalene og ved kysten, men det meste av landet var kun egnet til kvegdrift og hesteopdrett, der det da ikke var dekket av ufremkommelige fjell og skogstrekninger. Fra skogene fikk de tømmer som det trefattige Grekenland sårt trengte til skipsbygging. I fjellene var det gull og sølv som de makedonske kongene brukte til fremstilling av egne mynter. Det meste av gullet kom fra ”Kongens Feller”-fjellet. Makedonia hadde kun to viktige byer: Aigai, Makedonias gamle hovedstad, og Pella, den nye hovedstaden, som overtok rollen i det 4. århundre f.Kr. Sammenlignet med stater som Athen og Korinth var Makedonia et primitivt samfunn bestående i stor grad av bønder og kvegavlere. Dets forfatning var også ganske annerledes enn Athens. Makedonia hadde en konge, som var den øverste leder og anfører i krig. Kongen var ikke eneveldig, men styrte landet sammen med medlemmer av kongefamilien og lederne av landets fornemste adelsslekter. De ble kalt ”kongens feller”. I spesielle tilfeller kunne ”kongens feller” optre som tronpretendenter. Men en alminnelig folkeforsamling, eller snarere en hærforsamling, skulle anerkjenne en ny konge hvis den gamle kongen døde før arvingen var gammel nok til å regjere. Aleksander blir konge. I 336 f.Kr. lyktes Aleksander å overta tronen etter sin far. Filip ble myrdet i bryllupet mellom hans datter Kleopatra og kong Aleksander av Epirus. En av kongens tidligere elskere, den misfornøyde unge adelsmannen Pausanias, skal angivelig ha utført mordet. Han bar nag til Filip på grunn av at han hadde ignorert en klage fra ham. Mordet ble tidligere antatt å ha vært planlagt med viten og mulig innblanding av Aleksander eller Olympias, men i senere år har det blitt stilt spørsmålstegn ved Aleksanders innblanding. Det er grunner til å tro at det kan ha blitt iscenesatt av Dareios III Codomannus, den nylig kronede kongen av Persia. Plutark nevner et rasende brev fra Aleksander til Dareios III der Aleksander legger skylden på Dareios og Bagoas for mordet på sin far. I brevet sier han at Dareios hadde skrytt til resten av de greske bystatene om hvordan han klarte å myrde Filip. Hæren utropte Aleksander til den nye kongen av Makedonia. Greske byer som Athen og Theben, som hadde sverget troskap til Filip, var ikke like raske med å sverge troskap til en 20 år gammel gutt. Han beordret henrettelse av alle sine potensielle rivaler og marsjerte sørover med sine arméer for å sikre kontrollen av Hellas og for å konfrontere det Persiske riket. Etnisiteten til Aleksander og makedonerne. Både i den klassiske perioden og i dag har spørsmålet om hvorvidt Aleksander skulle regnes som gresk eller makedonsk vært ekstremt kontroversielt. Noen regner de antikke makedonerne som en etnisk gruppe som er forskjellige fra det greske folket, andre regner dem som etniske grekere. I forlengelsen av dette debatteres det om hvorvidt det antikke makedonske språket var et eget språk eller en dialekt av gresk. Derfor er beskrivelsen av Aleksanders etnisitet omstridt. Fra kildene kan det virke som om Aleksander regner både seg selv og makedonerne som grekere. Det er kjent at han sendte tre hundre sett med beskyttelse tatt ved Granicus som et offer til gudinnen Athene med inskripsjonen at disse var «"vunnet av Aleksander sønn av Filip og grekerne, unntatt spartanerne, fra barbarene som bor i Asia"». Det man kan merke seg i inskripsjonen er fraværet av makedonerne, som helt sikkert ville vært med dersom Aleksander regnet dem som en separat enhet fra grekerne. Kontroversen går helt tilbake til den klassiske perioden. Forfattere i det 4. århundre var uenige i om de regnet makedonerne som grekere eller som utlendinger («barbarer»), og om makedonsk styre ville hindre interstatlige kriger eller frarive byene sin elskede frihet. De to spørsmålene ser ut til å ha vært nært beslektet, noe som kan illustreres av de atenske talerne Isokrates og Demosthenes. Isokrates oppfordret de greske statene til å samle seg bak en enkelt leder som kunne lede dem i et felttog mot perserne, samle sammen alle statsløse leiesoldater og åpne nye områder for gresk kolonisering. I letingen etter en seierherre, gikk Isokrates gjennom den spartanske kongen Agesilaus II, den sicilliansk-greske Dionysios I og den thessalonske Jason før han endte på Filip, hvis greske etnisitet det ikke ble satt spørsmål ved. Kontroversen forblir betent den dag i dag. Nasjonalister i både Hellas og Republikken Makedonia «legger krav på» Aleksander og makedonerne og prøver å sette den andres krav i tvil. Mynter, flagg, slagord og lærebøker har alle vært stridsemner i den virkelige verden. Erobringene. Etter at Filip hadde etablert et makedonsk militært og diplomatisk hegemoni i Hellas, dro Aleksander avgårde i 334 f.Kr. på sine berømte erobringer. Den første og mest kjente var den som nedkjempet og underla Persia fulgt av en avstemning i et gresk rådsmøte i Korint. Han krysset Hellespont til Lilleasia med rundt 40 000 greske og makedonske soldater og slo den persiske armé ved Granicus-elva, og fulgte opp med å frigjøre greske byer i Karia, Lykia og Pamfylia langs vestkysten av Lilleasia, kalt den joniske kyst. Ved Halikarnassos i Karia, gjennomførte Aleksander den første av mange beleiringer. Han snudde så innover i Lilleasia, og passerte gjennom den antikke Frygiske hovedstaden Gordium hvor Aleksander løste den gordiske knuten. Kart over riket til Aleksander Aleksander krysset de kilikiske portene og møtte den persiske hovedarméen under kommando av Dareios III Codomannus ved slaget ved Issos i 333 f.Kr. før han fortsatte langs Middelhavskysten, der han erobret Tyros og Gaza etter berømte beleiringer. Aleksander passerte nær Jerusalem, men besøkte antagelig ikke byen. I 332-331 f.Kr ble Aleksander ønsket velkommen som frigjører i Egypt. Han ble kalt Zevs' sønn av egyptiske prester til guden Amun av gudens orakel ved Siwa-oasen i den libyske ørkenen. Han grunnla Alexandria i Egypt, som skulle bli den blomstrende hovedstaden til Ptolemei-dynastiet etter hans død. Aleksander forlot Egypt og marsjerte østover inn i Assyria for å slå Dareios III og en tredje persisk armé i slaget om Gaugamela. Da Dareios ble tvunget til å flykte fra slagmarken etter at hans vognfører ble drept, jaget Aleksander ham så langt som til Arbela. Da Dareios flyktet over fjellene til Ekbatana (dagens Hamadan), marsjerte Aleksander til Babylon. Fra Babylon gikk Aleksander til Susa, en av akamenidenes hovedsteder og kapret skattekamrene. Han sendte hoveddelen av sin hær til Persepolis, den persiske hovedstaden, via den kongelige veien, mens han stormet og kapret de persiske porter (i dagens Zagros-fjellene) for så å sprinte til Persepolis før skattekamrene kunne bli plyndret. Han lot ligaens styrker plyndre Persepolis, og han satte fyr på det kongelige palasset til Xerxes I, angivelig som hevn for nedbrenningen av Akropolis i Athen i løpet av andre perserkrig. Han satte så etter Dareios som ble kidnappet og drept av tilhengere av Bessus, hans bactrianske satrap. Bessus utropte seg som Dareios' etterfølger, tok navnet Artaxerxes V og trakk seg tilbake inn i Sentral-Asia for å føre geriljakrig mot Aleksander. Med Dareios' død, erklærte Aleksander krig for hevn og ga sine greske soldater og andre allierte fri fra tjeneste i ligaens felttog (selv om han lot de som ønsket det verve seg på nytt som leiesoldater i hans imperiske armé). Hans tre år lange kampanje mot Bessus og etterfølgeren Spitamenes tok ham gjennom Media, Parthia, Aria, Drangiana, Arakosia, Bactria og Skytia. I prosessen erobret og grunnla han på nytt Herat og Samarkand og en rekke nye byer, alle kalt Aleksandria. En av byene lå nær dagens Kandahar i Afghanistan, en annen på grensen til dagens kinesiske Turkestan, Aleksandria Eskat («Den lengst borte»). Fiendtlighet mot Aleksander. I løpet av denne tiden adopterte han noen elementer av persiske kleskoder og skikker til sitt hoff, blant annet "proskynesis", en symbolsk kyssing av hånden som perserne gjorde for å vise underlegenhet. Grekerne avskydde skikken, de anså gesten som reservert for guddommelige og trodde at Aleksander mente å gudeerklære seg selv ved å innføre den. Dette kostet ham mye sympati blant mange av sine landsmenn. Også her ble et komplott mot hans liv avslørt, og hans kompanjong og venn Filotas ble henrettet for forræderi for ikke å ha klart å si fra om komplottet. Selv om Filotas ble dømt av et råd i den makedonske hæren, regner de fleste historikere dette som en av Aleksanders største forbrytelser, sammen med hans ordre om å myrde sin øverste general Parmenion, far til Filotas. I en fyllekrangel ved Maracanda (Samarkand), myrdet han også mannen som hadde reddet livet hans ved Granicus, Klitus den Sorte. Senere i den sentralasiatiske kampanjen ble et nytt komplott avslørt, denne gang av hans egne løpegutter og hans offisielle historiker Kallisthenes av Olynthus (som hadde falt i unåde hos kongen etter at han ledet motstanden mot hans forsøk på å innføre "proskynesis"). De fleste historikere regner med at anklagene var oppdiktet. Armeens sammensetning. Aleksanders hær var en av de første som med suksess brukte store beleiringsvåpen. Hans far Filip hadde beleiringsmateriell, men klarte aldri å finne ut hvordan disse nye kraftige våpnene kunne brukes. I løpet av hans første måneder som konge, hadde Aleksander derimot en mulighet til å teste dem. Forskjellige bystater i Hellas gjorde opprør, særlig byen Theben. Etter at folket i Theben nektet å overgi seg, angrep han murene med katapulter og ballistaer og ødela byen. Hjertet i Aleksanders hær var derimot hans veltrente kavaleri, som i mange tilfeller bidro til å snu slagene i Aleksanders favør. Kavaleriet bestod av to typer enheter. Den første hadde 4 meter lange spyd kalt xystoner, som ble brukt til å gjennombore fiendens rekker. Den andre var enheter som bar lange tohåndssverd. Disse enhetene måtte ha vært veltrente, fordi stigbøyler var ennå ikke tatt i bruk. Stammen i arméen bestod av hoplitter med 6 meter lange spyd kalt sarissaer. Disse var svært effektive mot både kavaleri og infanteri. Soldatene var trent i å heve og senke sarissaene opp og ned mens de angrep, noe som skulle bidra til å stoppe piler som ble skutt i deres retning. Denne type infanteri var godt egnet til åpne slagmarker, men kunne få problemer med å manøvrere i kupert terreng. Tropper med avstandsvåpen (det vil si bueskyttere og slyngekastere) hjalp til med å skape uorden i fiendens rekker før de nådde frem til Aleksanders linje, og viste seg spesielt effektive mot persiske bueskyttere. Et av de mest effektive infanteriene besto av skjoldbærere. Disse mennene bar vanligvis skjold og sverd, og ble holdt på flankene. Dersom fienden forsøkte et flankeangrep, kunne disse tungt beskyttede soldatene effektivt forsvare de indre delene av linjen. Aleksander hadde også enkelte enheter som kan sammenlignes med våre dagers spesialstyrker. Blant disse var "hypaspistene", som bar kastespyd og korte sverd kalt kopis, sistnevnte til bruk i nærkamp. Aleksander brukte hypaspistene i tunge klatringer og nattangrep. I denne tidsperioden var der ingen andre arméer som hadde en slik variasjon i styrkene, og Aleksander var berømt for sin evne til å balansere armeene. Invasjonen av India. Etter Spitamenes død og hans giftermål med Roxana for å forsterke relasjonene til sine nye sentral-asiatiske satrapier, kunne Aleksander endelig i 326 f.Kr. vende sin oppmerksomhet mot India. Kong Omphis, hersker av Taxila, overgav byen til ham. Mange mennesker hadde flyktet til en høytliggende festning/stein kalt Aornos. Aleksander stormet Aornos (se beleiringen av Aornos). Han kjempet et episk slag mot den indiske monarken Purushotthama (Porus) i slaget om Hydaspeselven (326). Etter seieren inngikk han en allianse med Porus og gjorde ham til satrap i sitt eget kongedømme. Aleksander fortsatte å erobre alle hovedbielvene i Indus. Øst for kongedømmet til Porus, nær Ganges, lå det mektige kongedømmet Nanda. Utmattede og livredde for å møte enda en gigantisk indisk hær ved Ganges, gjorde hæren mytteri ved Hyfasis (dagens Beas) og nektet å marsjere lenger øst. Etter et møte med sin offiser, Coenus, ble Aleksander overbevist om at det var bedre å snu. Aleksander ble tvunget til å snu sørover og erobret seg vei ned Indus til havet. Han sendte store deler av sin hær til Karmania (dagens sørlige Iran) med general Krateros og satte sammen en flåte for å utforske kysten langs Persiagulfen under admiral Nearkhos, mens han ledet resten av sine styrker tilbake til Persia via den sørlige ruten gjennom Gedrosia (dagens Makran). Det ser ut til at Aleksander kun plyndret og vandaliserte de små, like krigerske kongedømmene i det som i dag er Pakistan. Etter India. Da Aleksander oppdaget at mange av hans satraper og militære guvernører hadde misbrukt sin makt i hans fravær, henrettet Aleksander noen av dem på sin vei til Susa, som et eksempel. Som en gest for å takke sine soldater, betalte han gjelden deres og annonserte at han ville sende de som var for gamle og de skadde veteranene tilbake til Makedonia under Kraterus. Troppene misforsto imidlertid intensjonen, og gjorde mytteri ved byen Opis. De nektet å bli sendt bort og kritiserte bittert hans adopsjon av persiske skikker, klær og innføringen av persiske offiserer og soldater i den makedonske enheten. Aleksander henrettet lederne av mytteriet, men tilga de øvrige. I sitt forsøk på å skape en vedvarende harmoni mellom sine makedonske og persiske undersåtter, holdt han massebryllup mellom sine øverste offiserer og persere og andre adelskvinner ved Opis, men få av disse ekteskapene ser ut til å ha vart i mer enn ett år. Aleksanders forsøk på å innføre persisk kultur hos sine greske soldater inkluderte også treningen av et regiment med persiske gutter på makedonisk vis. Det er usikkert om Aleksander tok den persiske kongelige tittelen "shahanshah" («stor konge» eller «konge av konger»), men de fleste historikere tror han gjorde det. Etter å ha reist til Ekbatana for å innkreve en stor del av de persiske skattene, døde Aleksanders nærmeste venn og trolig elsker Hefaistion av sykdom. Aleksander var ute av seg av sorg, og for å døyve sorgen gjennomførte han en utslettelseskampanje mot kossaene. Da han returnerte til Babylon, ble han syk og døde. Død. På ettermiddagen den 10. juni 323 f.Kr. døde Aleksander av en mystisk sykdom i palasset til Nebukadnesar II av Babylonia i en alder av 32 år. Flere ulike teorier om dødsårsaken er foreslått. Noen av disse er forgiftning av Antipatros' sønner, mord av hans kone Roxana og sykdom på grunn av et tilbakefall av malaria, som han pådro seg i 336 f.Kr. I 1998 analyserte David W.Oldach, MD (professor i patologi ved universitet i Maryland) og andre (inkludert Aleksander-historikeren Eugene N. Borza), Aleksanders symptomer i en artikkel med tittelen «En mystisk død» i "New England Journal of Medicine", nr. 338. De baserte seg på beskrivelsene hos Arrian, Diodurus og Plutark. Oldach avviste giftteorien og diagnostiserte kongens endelige sykdom som tyfoidfeber. Denne ble kanskje forverret av peritonitis og Guillain-Barré syndromet, som førte til muligheten for at en hjelpeløs, paralysert Aleksander faktisk kan ha blitt drept av sine egne balsamerere. I sin biografi om Aleksander, spekulerte Peter Green i om det var mer enn bare litt sannhet i den tradisjonelle fortellingen om Aleksanders død som ble regnet for å være sann i antikken. Den handlet om at Aristoteles blandet giften som Kassander, sønn av Antipatros, visekonge av Hellas, brakte inn i hoven på et esel, og at hans kongelige koppbærer ga den til kongen. Aristoteles var kanskje trett av Aleksanders overdrevne krav og frykt for sitt eget liv etter at Aleksander henrettet hans nevø. Tankegangen, tror Green, er at generalene og de makedonske adelsmennene følte at de sakte og sikkert mistet makt ved Aleksanders «en verden»-politikk og derfor mente at nok var nok. Aleksander planla en invasjon av Arabia etter at han hadde samlet en styrke i Babylon. Han regnet seg ikke på noen måte ferdig med sine planer for verdenserobring, og mange makedonere var redde for han ville bli litt mer enn en orientalsk despot dersom han fikk tid nok. Det faktum at han var svært upopulær i nesten alle land han dro igjennom, gjorde det legitimt å slå ned tyrannen. Da det ble nødvendig å etablere en «legitim» arving til tronen etter Aleksanders død, følte alle generaler og enhver som ville bli konge det umulig å innrømme mordet uten å miste kravet de kunne ha til imperiet. Men, som Green poengterer, motiv er ikke nødvendigvis det samme som et mord, og den generelle følelsen er at affæren er for uklar til å se klart gjennom uten å finne Aleksanders lik bortgjemt et eller annet sted. Det at Aleksanders kropp ikke begynte å brytes ned før etter seks dager, støtter teorien om at han led av lammelse påført av tyfoidfeber. Men det peker også til gift idet mange gifter fungerer bevarende. Graham Phillips er i "Alexander the Great: Death in Babylon" skeptisk til at Aleksander kunne ha levd lenge i en tilstand av lammelse i varme Babylon, når alle trodde han var død. Han gir andre grunner for å betvile tyfoidfeber og peker på at Aleksander ikke blir beskrevet som å ha vært plaget av diaré. Han foreslår en plantebasert gift som mer sannsynlig, og trekker særlig frem Belladonnaurt "(Atropa belladonna)". Belladonna kan produsere lammelse som stemmer med beskrivelsen av Aleksanders symptomer, riktignok ved bevissthet men ute av stand til å snakke. En legende sier at Aleksander ble tatt vare på i en leirkiste full av honning (som virker bevarende) og lagret i en glasskiste. Ifølge Aelian stjal Ptolemaios liket og brakte det til Alexandria, hvor det var utstilt fram til senantikken. Hvor det er nå er ukjent. Den såkalte «Aleksander-sarkofagen», oppdaget nær Sidon og nå i Istanbul Arkeologiske Museum, er nå allment antatt å tilhøre Abdylonymus, som Hefaistion innsatte som konge av Sidon på Aleksanders ordre. Sarkofagen avbilder Aleksander og hans kompanjonger som jakter, og i kamp med perserne. Arv og deling av riket. Aleksander etterlot et enormt rike med persisk-gresk kultur til sin etterfølger (Diadokiene eller Diadochoi) som knivet om overtaket over deler av hans rike. Da støvet la seg, hadde nesten alle hans offiserer kvittet seg med sine persiske koner. Alle var døde, unntatt to av hans øverste offiserer, hans mor, hans kone Roxana, hans sønn Aleksander IV av Makedonia (323-309 f.Kr.), hans uekte sønn Herakles (327-309 f.Kr.), hans søster Kleopatra, hans halvsøster Euridike og hans halvbror Filip III av Makedonia. Av dem døde kun en (Antipatros) av naturlige årsaker. Hans rike ble først delt i fire betydelige deler: Kassandros hersket i Hellas, Lysimakhos i Lilleasia og Thrakia, Seleukos I Nikator i Mesopotamia og Syria, og Ptolemaios I (eller Ptolemaios Soter) i Levanten og Egypt. Snart tok Lysimakhos Kassandros' del, og riket ble delt i tre deler, kontrollert av Ptolemaios Soter i Egypt, Antigonos Monofthalmos (bokstavelig «enøyd» på gresk), og Seleukos i Midtøsten. Rundt 281 f.Kr., bestod kun to dynastier i Aleksanders rike — Seleukide-riket i nord og Ptolemei-dynastiet i sør. Mange byer bar fremdeles Aleksanders navn: Aleksandria, Aleksandropolis og andre aleksandriske navn var spredt over landskapet han hadde erobret. Hvilken drøm han enn hadde om å sammenføye de greske og persiske kulturene, døde disse kort tid etter ham. Makedonerne og grekerne presset den persiske kulturen til en mindre betydelig posisjon, selv om det var greske Diadochoi (særlig Eumenes) var ingen av disse persiske. Aleksanders karakter. Aleksander blir husket som en folkehelt i Europa og i store deler av vestlige og sentral-Asia, hvor han vanligvis blir kalt "Iskander". I Iran, på den annen side, blir han husket som ødeleggeren av deres første store rike og den som jevnet Persepolis med jorden. Antikke kilder er generelt skrevet med en agenda om enten å glorifisere eller sverte mannen, noe som gjør det vanskelig å evaluere hans faktiske karakter. De fleste refererer en voksende labilitet og stormannsgalskap i årene etter Gaugamela, men det har blitt antydet at dette rett og slett gjenspeiler den greske stereotypen av en voksende konge. Mordet på hans venn Kleitus i raseri mens han var full, noe Aleksander angret bittert, er ofte trukket frem, så også henrettelsen av Filotas og hans general Parmenion for ikke å si ifra om et komplott, men dette siste kan ha vært diskresjon mer enn paranoisme. Moderne meninger om Aleksander har gått fra idéer om at han trodde han var på et guddommelig inspirert oppdrag for å samle menneskeheten, til synet om at han var antikkens svar på Napoleon eller Hitler, en stormannsgal som ville legge verden under seg. Slike syn har en tendens til å være anakronistiske, og kildene tillater varierende tolkninger. Mye av Aleksanders personlighet og mål forblir en gåte. Aleksander hadde en legendarisk hest ved navn Bukefalos (betyr "med oksehode"), som skal ha nedstammet fra Diomedes' merr. Ifølge en historie sjekket filosofen Anaksarksus Aleksanders ekstreme selvhøytidelighet da han krevde status som guddommelig, ved å peke på hans skadde finger og sa: «Se en dødelig sitt blod, ikke en gud.» I en annen versjon pekte Aleksander selv ut forskjellen i respons til en smigrende soldat. Historiske perspektiv. Moderne historikere behandler Aleksander den Stores død og fødselen av en rekke etterfølgende kongedømmer som hendelsen som skilte gresk sivilisasjon fra den såkalte hellenistisk sivilisasjon. Historikerne ser et paradigmeskiftet med eksport av gresk kultur og språk og greske kolonister til de nye hellenistiske rikene som oppsto etter Aleksanders død. Aleksanders erobringer og de administrative behovene til hans gresktalende etterfølgere sørget for at greske språk og kultur ble etablert over det østlige Middelhavet og inn i Mesopotamia, mer ut fra administrative behov enn grunnet bevisst politikk. På samme tid gjeninnførte Aleksander konseptet om guddommelig inspirerte kongedømmer fra Persia til hellenistisk kultur. Hellenistisk sivilisasjon ble en synkretistisk sivilisasjon med gjensidig påvirkning av ulike kulturer. Antikke kilder. De antikke kildene for Aleksanders liv er relativt tallrike, sett fra antikk histories perspektiv. Aleksander selv etterlot bare noen få inskripsjoner og noen brevfragment av tvilsom ekthet, men et antall av hans samtidige skrev hele beretninger. Blant disse var hans hoffhistoriker Kallisthenes, hans general Ptolemai (senere Ptolemaio I av Egypt), og en leiringeniør Aristoboulus. En annen tidlig og innflytelsesrik beretning var skrevet av Kleitarkus. Dessverre har disse gått tapt. Istedet må historikere støtte seg på forfattere som brukte disse og andre tidlige kilder. De fem viktigste beretningene er av Arrian, Curtius, Plutark, Diodorus, og Justin. Mye er tilfeldig gjenfortalt av andre forfattere. «Kildenes problem» er den største bekymringen (og noens glede) til Aleksander-historikere. Alle presenterer en forskjellig Aleksander, med detaljer etter som det passer. Arrian presenterer et glansbilde, Curtius et mørkere et. Plutark klarer ikke motstå en god historie, lys eller mørk. Alle inneholder betydelige mengder med fantasi, som får historikeren Strabo til å kommentere: «"alle som skrev om Aleksander foretrakk det utrolige framfor det sanne."» Uansett forteller kildene oss mye, og etterlater seg mye til tolkning og fantasi. Aleksanders legende. Aleksander var en legende i sin egen tid. Hans hoffhistoriker, Kallisthenes, fortalte at sjøen i Kilikia trakk seg tilbake fra ham i proskynesis. En annen deltaker, Onesikritos, gikk så langt som å finne opp en avtale mellom Aleksander og Thalestris, dronning av amasonene. (Da Onesikritos leste denne delen til sin herre, Aleksanders general og senere kong Lysimakhos, svarte Lysimakhos: «"jeg lurer på hvor jeg var da dette hendte?"») I de første århundrene etter Aleksanders død, antagelig i Alexandria, vokste en mengde mer eller mindre legendariske fortellinger sammen til en tekst kjent som «Aleksander-romansen», senere feilaktig tilskrevet historikeren Kallisthenes og derfor kalt for «pseudo-Kallisthenes». Teksten gikk gjennom tallrike tilføyelser og revisjoner gjennom antikken og i middelalderen, og gjennomgikk en tillempning som ikke har blitt sett i «edlere» litterære former. Disse ble oversatt til latin og syrisk i senantikken. Disse er igjen blitt oversatt til tallrike språk. Andre navn brukt for Aleksander den store i forskjellige deler av verden. På grunn av forskjellene blant de erobrede land, var Aleksander den store kjent under mange navn, kanskje ikke i hans tid, men i fortellingene som ble gitt videre i generasjonene som fulgte. Glans. Glans er en optisk overflateegenskap ved materialer. Glans oppstår når overflaten til stoffet er så glatt at fordypningene er mindre enn bølgelengden for synlig lys. Petter Smart. Petter Smart er en fiktiv figur i Andeby-universet. Petter Smarts første inntreden i tegneserien om Donald Duck var i en Carl Barks-historie fra 1952. Siden den gang har Petter Smart vært med i mang en historie om Donald og Skrue McDuck, og både hjulpet Skrue med en av oppfinnelsene sine, men også nærpå ruinert ham. En av de største bragdene til Petter Smart må nok ha vært da han i historien "Jul i Blakkegaten" hjalp Skrue med å få tilbake pengene sine etter at de hadde forsvunnet i en hule under Pengebingen. Det var i denne sammenhengen at Lille Hjelper så dagens lys, og siden har vært en trofast medhjelper og følgesvenn til Petter Smart. (Dette er vel å merke etter Don Rosas versjon) I forskjellige historier har det stått om at Skrue som ung kjente Petter Smarts farfar (Julius Smart, fyrbøter på Skrues båt) og at Petter Smarts far (Fulton Smart) var med på de første Hakkespettene. Petter Smart har en nevø som heter Newton. Hans originale navn var "Goggen Skrueløs" før han senere ble omdøpt til Petter Smart. Lille Hjelper. Lille Hjelper er en fiktiv figur i Andeby-universet, kjent som medhjelperen til Petter Smart. Lille Hjelpers inntreden i tegneserien om Donald Duck var i historien "The Cat Box", skrevet av Carl Barks i 1956. Don Rosa forteller imidlertid i historien "Hans første suksess" at Lille Hjelper ble skapt av Petter Smart i 1952 da Petter hjalp Skrue McDuck med å redde Skrues formue. Don Rosa forteller også at Lille Hjelper er lagd av en gammel lampe som tilhørte Donald, hvorpå Petter Smart i ettertid monterte på mekaniske armer og ben, og plasserte på noen små dukkesko for å dempe stegene til Lille Hjelper. Det var Donald som monterte på lyspæra (60-watts), og det var også Donald som ved et av sine uhell førte til at Lille Hjelper ble intelligent. Dette skjedde ved at Donald slo lampen inn i Petter Smarts hode, som dermed ble slått ned i den uferdige Tankeboksen hans. IChat. iChat, også referert til som iChat AV'", er en klient for "direktemeldingstjeneste" ("eng: instant messaging") med støtte for audio- og videokonferanse. Programmet følger med Mac OS X 10.2 og nyere. iChat AV støtter meldingstjenesten AOL Instant Messaging, og gir dermed Macbrukere mulighet til å holde videokonferanser med Windowsbrukere, og vica versa. Apple har også lagd et eget webkamera, iSight, som fungerer sømløst sammen med iChat. Én videokonferanse kan ha opptil fire brukere. iChat er nå erstattet av Facetime i nyere Mac OS X. iChat 1.0. iChat 1.0 fulgte med Mac OS X 10.2 iChat 2.0. iChat 2.0 fulgte med Mac OS X 10.3. Det støttet lyd og video samtaler. ichat kunne ha video samtaler med windows brukere som hadde AOL 5.5 iChat 3.0. iChat 3.0 fulgte med Mac OS X 10.4. Det støttet opptil 4 brukere å ha video samtale samtidig og lyd konferanse med 10 brukere. Videokvaliteten ble også bedre de begynte å bruke codecen H.264/AVC. Det hadde også støtte for jabber som gjør det mulig å bruke f.eks Google Talk iChat 4.0. iChat 4.0 følger med Mac OS X 10.5 ISync. iSync er et program fra Apple som muligjør synkronisering mellom Macintosh-maskiner med Mac OS X, håndholdte enheter og Internett. Preview. Preview fra Apple er en programvare i Mac OS X for rask visning av ulike typer dokumenter, spesielt bilder og grafiske filer. Den siste versjonen av programmet (3.0.9) har også overtatt rollen som primært program for visning av filer i PDF-format. Preview støtter indeksert tekstsøk som viser alle relevante forekomster umiddelbart i en oversiktelig liste, og når brukeren klikker på en av forekomstene, blir h*n tatt direkte til siden der teksten står. Preview støtter også automatisk konvertering fra ESP- og PostScript-filer til PDF. FIFA. FIFAs forbund for de forskjellige verdensdelene Fédération Internationale de Football Association (FIFA) er en sammenslutning av 208 nasjonale fotballforbund. FIFA ble grunnlagt 21. mai 1904 i Paris av fotballforbundene i Belgia, Danmark, Frankrike, Nederland, Spania, Sverige og Sveits. Norges Fotballforbund (NFF) sluttet seg til FIFA i 1908. FIFAs hovedkvarter befinner seg i Zürich i Sveits, og nåværende president er Sepp Blatter. FIFA er ansvarlig for arrangement og overvåkning av fotballens større internasjonale turneringer. Den største turneringen FIFA arrangerer er Verdensmesterskapet i fotball som offisielt heter "FIFA World Cup". FIFA har for tiden 208 medlemmer, noe som er 16 flere enn FN og tre flere enn den Internasjonale olympiske komité, men fem færre enn det Internasjonale fri-idrettsforbundet. Historie. På slutten av 1800-tallet viste det seg at behovet var stort for et overnasjonalt forbund for å organisere fotballen på verdensbasis ettersom det ble mer og mer populært å arrangere internasjonale turneringer. FIFA ble grunnlagt, og den første presidenten var Robert Guérin. FIFA arrangerte sin første turnering i 1906, men helt uten suksess. Dette, sammen med økonomiske faktorer, førte til at Guérin raskt ble byttet ut, og Daniel Burley Woolfall fra England tok over. Den neste turneringen de arrangerte ble betydelig bedre. Fotballturneringen under OL i 1908 var en suksess til tross for at det deltok profesjonelle spillere. FIFA var på den tiden sterk motstander av profesjonell fotball, og fikk gjennomslag for kriteriet om amatørstatus på spillere som skulle delta i OL. FIFA utvidet medlemstallet utover de europeiske medlemmene da Sør-Afrika søkte opptak i 1909, og i 1912 og Canada og i 1913 og man begynte å se konturene av en verdensomspennende organisasjon. Etter første verdenskrig møtte man på problemer, i og med at de britiske landene trakk seg fra FIFA av den grunn at man nektet å spille mot sine tidligere fiender. Krigen var nesten årsak til slutten for FIFA, men man klarte å holde organisasjonen levende mye takket være nederlenderen Carl Hirschmann som ledet organisasjonen etter at Woolfall døde. I 1921 ble den meget innflytelsesrike Jules Rimet valgt til ny president etter Woolfall, og en av hans hovedoppgaver ble å få britene med i FIFA igjen. Men først etter 25 års diplomati kom de britiske landene tilbake som medlemmer i 1946. Verdensmesterskap. FIFA er arrangør av fotballturneringene under OL, og i 1924 og i 1928 vant begge turneringene. De begynte å kalle seg for Verdensmestere i fotball, noe landene som hadde profesjonell fotball ikke var helt enig i. Jules Rimet tok så initiativ til en turnering der det ikke skulle være restriksjoner med hensyn til amatørstatus, slik at verdens beste spillere kunne møtes. I 1930 ble den første VM-turneringen i fotball arrangert i Uruguay, og selv om den europeiske deltagelsen var sparsommelig (kun Jugoslavia, og deltok fra europeisk side), kunne man endelig kåre en verdensmester. Vertsnasjonen var ikke blygere enn at de slo i finalen i Montevideo. Det offisielle navnet på VM ble etterhvert Jules Rimet Cup, men etter at vant trofeét for tredje gang i 1970 er det offisielle navnet fra og med 1974 "FIFA World Cup", og dette er nå en av de største idrettsarrangementene i verden. FIFA arrangerer også VM i fotball for klubblag, som offisielt heter "FIFA Club World Cup". Den første turneringen ble spilt i 2000, men var ikke helt vellykket. Fra 2005 har turneringen blitt arrangert årlig mellom de beste klubblagene i hvert kontinent med et format som ser ut til å være en suksess. Utmerkelser. FIFAs eksekutivkomité ble i 2004 utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Gniezno. Gniezno (tysk "Gnesen") er en by som ligger cirka 50 km øst for Poznań, omtrent i sentrum av det storpolske voivodskap i Polen. Cirka 73 000 innbyggere lever i byen. Gniezno var det politiske sentret til piastene som skapte staten Polen, og dermed Polens første hovedstad. National Basketball Association. National Basketball Association (NBA) er Nord-Amerikas største basketballiga. Ligaen har 30 lag, delt inn i avdelinger innenfor Eastern og Western Conference. I USA er NBA en av de fire store sportsligaene, der de andre er NHL, NFL og MLB. NBA ble stiftet 9. juni 1946 i New York under navnet Basketball Association of America. Navnet National Basketball Association kom til i 1949 da de fikk med seg flere lag fra rivalen National Basketball League. Ligaen har sitt hovedkvarter i New York, mens tv-kanalen NBA TV sendes fra New Jersey. Lag. NBA oppstod i 1946 med 11 lag, og gjennom en serie med utvidelser, reduksjoner og omveltninger har den altså 30 nåværende lag. Av de 30 lagene hører 29 av dem hjemme i USA, mens ett har tilhørighet i Canada (Toronto Raptors). Boston Celtics har vunnet flest mesterskap med 17, tett fulgt av L.A. Lakers som har vunnet 16 (11 i Los Angeles, 5 i Minneapolis). Dernest kommer Chicago Bulls som tok 6 mesterskap over en 8-års periode på 90-tallet, godt hjulpet av spillere som B.J. Armstrong, Michael Jordan og Scottie Pippen. Regjerende mester er Los Angeles Lakers som slo Orlando Magic i final i sluttspillet i 2009. Selve ligaen er delt inn i to regioner, øst og vest. Hver region har tre divisjoner som igjen består av fem lag. Priser. Hvert år deles det ut flere priser til forskjellige spillere, ledere og støttespillere. Hvem prisene går til, bestemmes ved at 125 journalister fra USA og Canada stemmer. I hver kategori stemmer man da på tre personer: nr. 1 = 5 poeng, nr. 2 = 3 poeng og nr. 3 = 1 poeng. Og den med flest poeng vinner. Øyvind Myhre. Øyvind Kvernvold Myhre (født 2. januar 1945 i Fluberg i Søndre Land) er en norsk forfatter av science fiction og fantastisk litteratur. I en periode på 1970-tallet var han forfatter og redaktør for det norske science fiction-magasinet Nova. Øyvind Myhre utga også fantazinet GANDALF. Han var i en tid tilknyttet miljøet rundt tidsskriftet Ideer om frihet. Flere av bøkene hans drøfter politiskteoretiske spørsmål utfra et libertariansk perspektiv, som for eksempel romanen "Makt" fra 1983, der forfatteren forsøker å svare på hvordan statsmakten kunne oppstå. Øyvind Myhre er utdannet som sivilingeniør i teknisk fysikk fra Norges Tekniske Høgskole. Myhre har arbeidet som systemkonsulent i IBM. I periodene 2007–2011 og 2011–2015 er Myhre kommunestyremedlem i Gran kommune på Hadeland for Bygdelista for Gran. Nicolae Ceaușescu. Nicolae Ceaușescu (født 26. januar 1918 i Scornicești, henrettet sammen med sin kone Elena Ceaușescu 25. desember 1989 i Târgoviște) var en rumensk kommunistisk politiker og Romanias diktator fra 1967 til opprøret i 1989. Nicolae Ceaușescu ble medlem av Det rumenske kommunistpartiet i 1933. I 1965 ble han partiets generalsekretær, og 1968 ble han Romanias president. Ceaușescu drev en utenrikspolitikk som skapte uro i Moskva; han fordømte den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia under opprøret der i 1968, og avslo å sende tropper dit. Dette økte hans popularitet i vesten. Innenrikspolitisk var imidlertid Ceaușescu en brutal despot og ble av og til sammenlignet med Vlad Țepeș (modellen for den litterære skikkelsen Grev Dracula). Under Ceaușescus styre ble bl.a. det fryktede hemmelige politi Securitate dannet. Ceaușescus styre var preget av en enorm personkult han lyktes i å skape omkring seg selv. Rumenske historikere har i ettertid pekt på at selv om den nasjonalistiske fascisten Corneliu Zelea Codreanu ble fordømt etter den kommunistiske maktovertakelsen etter andre verdenskrig, bar den siste perioden med Ceaușescu preg av den samme personkultusen. Han belastet bl.a. sitt lands økonomi med et stort antall monumentalprosjekter, så Romania kom til å utvikle seg til et av de fattigste og mest tilbakestående landene i Europa. Mens Ceaușescu levde i luksus sammen med sin familie, levde store deler av folket i stor fattigdom. Hans kone Elena Ceauşescu hadde f.eks. 3 000 par sko. Ceaușescu var også en hensynsløs diktator som systematisk forfulgte annerledestenkende og minoriteter gjennom sitt fryktede sikkerhetspoliti Securitate. De aller fleste mennesker innså at de var undertrykt og bar på undertrykket sinne. Få våget imidlertid å protestere på grunn av redsel for regimets represalier. Man fryktet for såvel sitt eget som sin families liv. Det Rumenske Kommunistpartiets brutale styre kostet trolig mere enn 400 000 mennesker livet. I likhet med mange andre land i Øst-Europa gjorde befolkningen opprør på slutten av 1980-tallet, men i Romania ble dette betydelig blodigere enn i de andre landene. Dråpen som fikk begeret til å renne over var Ceaușescus ordre om å skyte ubevæpnede demonstranter i Timisoara. Ceaușescu flyktet med helikopter, men ble tatt til fange og stilt for en militærdomstol, og ble dømt til døden først og fremst pga. sin rolle som diktator. Etter en summarisk rettergang ble ekteparet Ceaușescu henrettet ved skyting den 25. desember 1989 i Târgoviște. Ceaușescu ble i 1980 tildelt storkors av St. Olavs orden i forbindelse med statsbesøk i Norge. Ordenen ble trukket tilbake i 1989. Lillehammer Kunstmuseum. Lillehammer Kunstmuseum er et kunstmuseum på Lillehammer i Oppland. Museet er en ideell stiftelse som ble etablert 1. april 1994 som en videreutvikling av den gamle institusjonen "Lillehammer bys malerisamling". Den faste samlingen inneholder malerier og tegninger av blant andre J. C. Dahl, Hans Gude, Adolph Tidemand, Erik Werenskiold, Eilif Peterssen, Christian Krohg, Frits Thaulow, Edvard Munch, Kristen Holbø, Thorvald Erichsen og Lars Jorde. Samlinger. Utover dette har museet gjennom de siste 30 år mottatt en rekke enkeltbidrag fra ulike mennesker og institusjoner. I dag fremstår museet som et av de sterkeste og mest betydningsfulle i Norge. Den eldre delen av samlingen, bildene fra Lunde og Johannessen er hovedsakelig å finne i bygget tegnet av Erling Viksjø, som ble ferdigstilt i 1963. Her brukte Viksjø som fasademateriale naturbetong, en teknikk for overflatebehandling av betong som han selv utviklet. Mot Stortorget ble det i forkant av OL på Lillehammer, i 1994, oppført et nybygg signert Snøhetta. Samtidig ble Viksjø-bygget rustet opp, inngangspartiet flyttet over i det nye bygget mot torget og en «kunsthage» ble utformet av Bård Breivik. Denne strekker seg over to plan og flere seksjoner. Én del består av et åpent «granittrom», én del av park-lignende areal. Den siste delen skråner ned mot Kirkegaten og går under glassbroen som binder Viksjø-bygget og Snøhetta-bygget sammen i en glassbro i annen etasje; en stor fontenelignede bekk utført i sort- og rød-granitt, skifer med mer. «Årets museum» 2008. 22. august 2008 ble Lillehammer kunstmuseum kåret til «Årets museum». Kåringen fant sted under Det nasjonale museumsmøtet, som i 2008 ble holdt i Stavanger. Det er første gangen prisen blir gitt til et kunstmuseum. Som begrunnelse for tildelingen trekker juryen fram at Lillehammer Kunstmuseum viser både historiske utstillinger og samtidskunst, at utstillingene er gjennomtenkte og har en høy kvalitet, samt at museet tilbyr undervisning tilpasset alle klassenivåer; fra barnehage og grunnskole til universitetsstudenter og et voksent publikum. Bastillen. Tegning av Bastillen ca 1790. Bastillen er en fornorsking av det franske ordet "Bastille" som betyr befestning. Ordet Bastillen viser til en bestemt festning, nemlig Bastille Saint-Antoine i Paris. Den ble egentlig oppført allerede i 1370–1382 og ble på 1600- og 1700-tallet anvendt som fengsel, for eksempel for mennesker som ble fengslet på kongelig arrestordre ("lettre de cachet"). Hertugen av Orléans og Voltaire er et par eksempler. Bastillen ble selve symbolet på Den franske revolusjonen da den ble stormet av pariserne 14. juli 1789. Den lille besetningen overga seg etter en kamp som varte i et par timer. Mengden stormet inn i Bastillen og drepte kommandanten, samt hans offiserer. Dagen etter startet rivingen av Bastillen. En av de umiddelbare årsakene til stormen kom 2. juli da Marquis de Sade, som var innsatt, ropte til en folkemengde utenfor fengselet at de hadde begynt å drepe fanger der inne. Dette var imidlertid ikke tilfelle, og de Sade ble senere overflyttet til et galehus. En annen grunn for stormen kan være at Bastillen inneholdt et større våpen- og ammunisjonslager som revolusjonære i Paris var meget interessert i. Senere tids historikere er enige om at stormen på Bastillen hadde mer en symbolsk funksjon, da den ble utnyttet til fulle av revolusjonære krefter til propaganda mot det sittende regimet. I 1840 ble det reist en søyle på Bastille-plassen over ofrene fra Julirevolusjonen 1830, og dagen før, 14. juli 1989 (som var tohundre års dagen for den franske revolusjonen), ble det åpnet en ny folkeopera på Bastille-plassen. Historie. Bastillen lå på adressen «rue Saint Antoine nr 232». Den ble oppført mot slutten av 1300-tallet til forsvar mot engelske tropper, men under kong Charles 6. ble den omdannet til statsfengsel. Det var likevel først under kardinal Richelieu at Bastillen ble et sted der statsfiender forsvant sporløst. Den var ikke bygd for å stå imot en beleiring; i 1789 rommet den matlagre for bare to dager, og ingen drikkevannsforsyning overhodet. Antall fanger varierte, men da Bastillen ble stormet, var bare syv personer innesperret. Fire av disse fangene var falsknere som var dømt etter straffeloven. De tre resterende var mentalt forstyrret. To av dem ble overført til sinnssykehuset Charenton, dit Marquis de Sade var blitt sendt allerede 5. juli. Den ene, major Whyte som hadde grått skjegg ned til midjen, var overbevist om at han var Julius Cæsar, og tok derfor imot mengdens jubel som noe naturlig. Den tredje, grev de Solages, var i likhet med de Sade holdt innesperret etter sin families innstendige anmodning. For ham var stormen på Bastillen en gyllen mulighet til å flykte ut i byen, der han kunne gjenoppta den utsvevende, kritikkløse livsførselen sin. Human-Etisk Forbund. Humanismens Hus, Human-Etisk Forbunds hovedkontor Human-Etisk Forbund (HEF) er et livssynssamfunn stiftet av Kristian Horn i 1956 for å organisere tilhengere av det etiske tankesystem, og senere livssyn, han kalte human-etikk. Horn er både organisasjonens stifter og utformet dens idégrunnlag, human-etikken. Human-etikken har etter 1990-tallet også blitt kalt livssynshumanisme. Forbundet har nærmere medlemmer over 15 år (2011), og er det største tros- eller livssynssamfunnet i Norge utenfor Den norske kirke. Organisasjonen er landsdekkende med nær 120 lokallag og fylkeslag i alle fylker. Human-Etisk Forbund er tilknyttet European Humanist Federation og International Humanist and Ethical Union. En hovedaktivitet er organisering og gjennomføring av seremonier på et humanistisk grunnlag og arbeid for livsynslikestilling. Forbundet har i dag ca 80 ansatte, hvorav om lag halvparten arbeider ved fylkeskontorene og resten i den sentrale administrasjonen (som holder til i Humanismens Hus, St. Olavsgt. 27 i Oslo). Human-Etisk Forbunds hovedinntekter kommer fra offentlige tilskudd for medlemmene – en ordning som innebærer kompensasjon for (en del av) de skattemidler borgerne betaler til Den norske kirke – og seremoni- og medlemsavgift. Bare personer over 15 år kan bli medlem, selv om forbundet også mottar offentlig tilskudd for medlemmers barn (dersom medlemmene gir tillatelse til å søke om slikt tilskudd). Forbundet utgir medlembladet "Fri tanke" både på papir (oppl. 54 000) og som nettavis og tidsskriftet Humanist. Generalsekretær fra februar 2006 er Kristin Mile, og tidligere kulturminister Åse Kleveland ble 10. juni 2007 valgt til styreleder. Tom Hedalen ble på landsmøtet i 2011 valgt til forbundets nestleder. Formål og livssyn. Etter omfattende diskusjoner i organisasjonen fastsatte Human-Etisk Forbunds hovedstyre «Norsk humanistmanifest 2006» i november 2006. Manifestet utdyper formålsbestemmelsenes «definisjon» av det humanistiske livssynet og gir en kortfattet framstilling av humanismens grunnlag i dag, slik forbundet forstår dette. Arbeid og aktiviteter. I tillegg til seremoniarbeidet, bidrar Human-Etisk Forbund i den offentlige samfunnsetiske og livssynspolitiske debatten. Arbeidet for livssynsmessig likestilling står sentralt i forbundets virksomhet, og de avleverer en rekke høringsuttalelser til relevante myndigheter. Statskirkeordningen. En viktig del av dette arbeidet består i å argumentere for avvikling av statskirkeordningen. Forbundet har ved flere anledninger fått lagt inn i Stortinget forslag til endring av Grunnlovens § 2. Gjennom den personlige oppnevningen av Bente Sandvig, mangeårig fagsjef i Human-Etisk Forbund, ble forbundet representert i Gjønnes-utvalget som utredet forholdet mellom staten og Den norske kirke, og som la fram sin utredning NOU: 2006: 2 "Staten og Den norske kirke" for Kultur- og kirkedepartementet i januar 2006. RLE-faget. Forbundet har også konsentrert seg om livssynslikestilling i skolen og var sentrale i etableringen og utviklingen av «alternativt livssyn», et alternativ til kristendomsundervisningen som fikk stadig større oppslutning gjennom 70- og 80-tallet. Dette faget ble avviklet da KRL-faget ble etablert i 1997. Human-Etisk Forbund mente faget, som ble obligatorisk, krenket foreldrenes rett til å bestemme sine barns livssynsmessige oppdragelse. Forbundet anla, sammen med en gruppe foreldre, sak mot staten, men tapte i alle norske rettsinstanser. Flere av de klagende foreldrene innklaget da Norge for FNs menneskerettighetskomité og i november 2004 ble komiteens avgjørelse kjent: De klagende foreldrene fikk medhold og Norge ble pålagt å gjøre endringer i faget. En annen gruppe foreldre innklaget Norge til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Saken ble hørt i desember 2006 og kjennelsen kom i juni 2007: Foreldrene fikk medhold i at faget krenker Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fordi den obligatoriske undervisningen ikke er objektiv, kritisk og pluralistisk. Departementet har varslet at det på grunn av denne dommen kommer endringer i RLE-faget som skal gjelde fra skolestart i 2008. Formålene i skole og barnehage. Kunnskapsminister Øystein Djupedal oppnevnte Bostad-utvalget i mai 2006 for å gjennomgå formålet for skoler og barnehager. Utvalget skulle se på alle sider ved formålene, både med tanke på et mer helhetlig utdanningsløp og samfunnsutviklingen. Utvalget skulle også vurdere dagens formålsparagrafer. Human-Etisk Forbunds generalsekretær Kristin Mile ble oppnevnt til utvalget, som avla sin utredning i juni 2007. Annet arbeid. Religionskritikken har også en sentral plass i forbundets virksomhet. Fra forbundets første tid var det kritikk av kristendommens dogmer og praksis som sto i fokus. I den senere tid har kritikk av islam, især i fundamentalistiske og politisert utgaver, fått en mer sentral plass. Siden 1993 har Human-Etisk Forbund drevet Humanistisk aksjon for menneskerettigheter i u-land (HAMU). HAMU formidler innsamlede midler til bistands- og utviklingsprosjekter i Brasil, India, Nepal, Nigeria og Uganda. En stund var Frihetsaksjonen, som ble gjennomført første gang i 2004, sentralt i arbeidet for å samle inn penger. Human-Etisk Forbund er knyttet til den internasjonale humanistbevegelsen gjennom medlemskap i International Humanist and Ethical Union og European Humanist Federation. I tillegg til medlemsbladet "Fri tanke" utgir forbundet Humanist som er et tidsskrift for livssynsdebatt. Forbundet er også den største aksjonæren i Humanist Forlag. Humanistisk Ungdom. Landsmøtet i 2005 vedtok at det skulle opprettes et eget stort humanistisk ungdomsforbund, og den 16. august 2007 ble Humanistisk Ungdom stiftet på Tjøme under en ungdomsleir i regi av Human-Etisk Forbund. Lars-Petter Helgestad ble valgt til organisasjonens første leder. Helene Kleppestø tar over etter Dan-Raoul Miranda som leder 1. juli 2011. International Humanist and Ethical Youth Organisation er den internasjonale livssynshumanistiske ungdomsorganisasjonen der Human-Etisk Forbund og Humanistisk Ungdom også er medlem. Medlemmer og samarbeid med andre organisasjoner. Human-Etisk Forbund er en partipolitisk uavhengig organisasjon og har medlemmer og tillitsvalgte med politisk tilhørighet i alle partier i Norge, med unntak av Kristelig folkeparti, viser de medlemsundersøkelsene som er gjennomført. Likevel viser disse undersøkelsene at sympatien med partier til venstre i det politiske spekteret er overrepresentert. Og i erkjennelse av at det er viktig å prege arbeiderbevegelsens livssynspolitikk ble Humanistiske sosialdemokrater stiftet av noen humanistiske arbeiderpartimedlemmer som også er aktive i Human-Etisk Forbund, i mars 2006. På tross av den «venstreorienterte» medlemsmassen har forbundet unngått å engasjere seg i spesielt venstreorienterte saker (som for eksempel mot EU og NATO, selv om dette har vært foreslått på noen landsmøter). Forbundets partipolitiske nøytralitet har likevel ikke forhindret klare standpunkter i en rekke samfunnsetiske spørsmål – og Human-Etisk Forbund har blant annet tatt avstand fra atomvåpen, engasjert seg for kvinnenes likestilling, homofiles rettigheter og flyktinger og asylsøkeres rettigheter, i tråd med forbundets forståelse av humanismen. I tråd med engasjementet for full livssynsfrihet og livsynsmessig likestilling, var Human-Etisk Forbund en av initiativtakerne til livssynsdialogen i Norge på 1990-tallet. Denne aktiviteten resulterte i dannelsen av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, hvor Human-Etisk Forbund har vært aktivt med siden starten. Seremonier. Allerede seks år før forbundet ble dannet hadde Kristian Horn tatt initiativ til Borgerlig konfirmasjon (første gang gjennomført i 1951). Etter hvert har forbundet også etablert seremonitilbud for gravferd og navngivning: Humanistisk gravferd og Humanistisk navnefest. Fra 2004 har også forbundet hatt rett til å forestå vigsler. Etter endringene i ekteskapsloven gjeldende 1. januar 2009 har HEF rett til å utføre vigsel både for likekjønnede og ulikekjønnede par. Forbundets seremonier er tilgjengelige for alle som ønsker et seremonitilbud på et humanistisk grunnlag. Deltakelse i seremoniene innebærer ikke at man blir medlem i Human-Etisk Forbund, (men av kapasitetsgrunner er det stilt krav om at minst én i brudeparet er medlem). Et voksende antall benytter de humanistiske seremoniene. I 2005 var det nærmere 11 000 konfirmanter. Det ble gjennomført 481 humanistiske ektevigsler i 2005. I 2006 ble det gjennomført 602. Forbundet fikk tidligere avslag fra regjeringen Bondevik II på en søknad om rett til å forestå partnerskapsinngåelser. Regjeringen Stoltenberg II endret en forskrift slik at HEF (fra 1. januar 2007) hadde rett til å forestå slik partnerskapsinngåelse, som det første livssynssamfunn i Norge. Partnerskap kan ikke lenger inngås i Norge. Historikk. Human-Etisk Forbund ble stiftet 9. april 1956 i Oslo. Initiativtaker var Kristian Horn, som også var styrets leder de første 20 år. Han utformet i stor grad forbundets idégrunnlag. Forbundet hadde 254 medlemmer da det ble stiftet. Fra 1966 ble det opprettet lokalavdelinger rundt om i landet. Landsmøtet, som er forbundets øverste myndighet, dannet i 1980 opptakten til en landsomfattende, representativ oppbygning av forbundet, med fylkeslag og lokallag under styring av et sentralstyre, hovedstyre fra 2005. Forbundet markerte seg allerede fra starten i den offentlige debatten, men medlemstallet vokste langsomt. Først på 1970-tallet fikk forbundet flere enn 1 000 medlemmer og under Levi Fragells styreledelse passerte man 10 000 omkring 1980. Veksten har fortsatt siden og den var særlig sterk på 1980-tallet. I 1981 trådte Lov om tilskott til livssynssamfunn i kraft, noe som ga Human-Etisk Forbund offentlige tilskudd per medlem (egentlig refusjon av «kirkeskatten»), formelt sett i samme størrelsesorden som de offentlige bevilgningene til kirkelige formål. Dette ga forbundet et solid økonomisk grunnlag til å profesjonalisere sin virksomhet. Den første generalsekretæren ble tilsatt i 1980. Det ble etter hvert etablert fylkeskontorer i alle fylker og den sentrale administrasjon vokste også jevnt. Ifølge forbundet selv er Human-Etisk Forbund verdens største sekulærhumanistiske livssynssamfunn i forhold til innbyggertallet. Kristian Horn var opptatt av å demonstrere at det var mulig å etablere en etikk for et anstendig liv også for ikke-religiøse mennesker. Han og andre sentrale forbundsmedlemmer arbeidet iherdig med å vise at det livssynet eller den etikken han gav navnet humanetikk var et fullgodt alternativ til de religiøst forankrede moralsystemene. Likevel har religionskritikken hatt en sentral plass i Human-Etisk Forbunds virksomhet. I forbundets første tiår var det kritikk av kristendommens dogmer og praksis som sto i fokus. Mot slutten av 1980-tallet ble det kritiske søkelyset også satt på nyreligiøsitet og New Age-bevegelsen, og andre former for irrasjonalitet. I de siste årene har kritikk av islam fått en mer sentral plass gjennom forbundets advarsler mot især fundamentalistiske og politiserte utgaver av islam. Til forbundets 50-årsjubileeum ble det laget en faghistorisk framstilling av forbundets historie, Paul Knutsens "Livet før døden. Human-Etisk Forbund 1956-2006". Den beskriver både sentrale sider ved den organisatoriske utviklingen og den livssynsmessige og livssynspolitiske utvikling av forbundet. Kritikk. Noen av veteranene i Human-Etisk Forbund har kritisert utviklingen som har skjedd i organisasjonen etter at den tidligere pinsevennen og legpredikanten Levi Fragell overtok sentrale verv i organisasjonen. To av barna til grunnleggeren Kristian Horn – den ene av dem, Kjell Horn, selv en medstifter og veteran i organisasjonen – har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund og karakterisert organisasjonen som en sekt. Horn peker ut Levi Fragell som sentral premissleverandør for det han kaller «en negativ utvikling», og hevder at «Levi Fragell alltid har ønsket å lage en menighet eller sekt for dem som står utenfor religionen». I boken "Svik. Fra humanetikk til humanisme" (2008) kritiserer Kjell Horn også at HEF under Levi Fragells ledelse har forsøkt å bytte ut betegnelsen på forbundets livssyn, humanetikk, med det svært vanskelig avgrensbare ordet humanisme, som har en rekke andre betydninger. Forbundets stifter, Kristian Horn, gikk selv inn for humanetikk, fordi han mente humanisme var et for mange­tydig begrep. Kjell Horn argumenterer for at HEFs livssyn fortsatt bør kalles humanetikk og ikke humanisme. Også kristne humanister, bl.a. Nansenskolens rektor Dag Hareide, har reagert på Human-Etisk Forbunds forsøk på å «annektere» ordet humanisme, og påpekt at humanismen er en strømning innen mange religioner og at ordet humanisme ikke kan brukes i Grunnloven og skolens formålsparagraf dersom Human-Etisk Forbund får annektere ordet. Priser og utmerkelser. Human-Etisk Forbund deler ut Humanistprisen. Henrik Wergeland. Henrik Arnold Wergeland (født 17. juni 1808 i Kristiansand, død 12. juli 1845 i Christiania) var en norsk forfatter. Han regnes av mange som Norges største lyriker gjennom tidene. Fredrik Paasche skriver i "Norsk litteraturhistorie": «Shakespeares billed-sprog er ikke så rigt som hans, de norrøne skalders ikke så levende.» Den danske litteraturforsker Aage Kabell omtaler ham som «Norges eller Nordens største digter». Wergeland har vært sammenliknet med diktere som Byron, Pusjkin og Victor Hugo. Han er universell i sin tematikk og poesien er rik og mangefasettert. I likhet med mye stor litteratur er Wergelands poesi utfordrende å oversette tilfredsstillende. Selv gav han uttrykk for at det var en hemsko å tilhøre et lite språksamfunn. Savnet av et verdensspråk kommer eksempelvis til uttrykk i «Følg Kaldet» (1844); samtidig så han det meningsfulle i å dikte for «en liden venlig Flok». Wergelands diktning spenner fra det visjonære, kosmologiske diktet "Skabelsen, Mennesket og Messias" til barnedikt som «Den prægtigklædte Sommerfugl», fra undergangsdikt som «Cæsaris» til idyller som «Hardanger». "Den engelske Lods" kan kalles en versroman med et dickensk blikk for de ulike samfunnslag. Skarp sosial tendens forekommer også i novellistiske skisser og dikt som for eksempel «Pigen paa Anatomikammeret». "Det befriede Europa" og "Spaniolen" føyer seg inn i rekken av frihetsdikt, mens «Røde og grå Dompaper» viser Wergelands evne til å kommunisere med de minste: Han eide, liksom H.C. Andersen, evnen til å se virkeligheten fra barnets synsvinkel, og kunne skape diktning i eventyrgenren. Forfatterskapet inneholder også et mangfold av salmer, fedrelandssanger, sjømannssanger og leilighetsdikt. Wergeland utfoldet seg i etablerte versemål, gjerne til eksisterende melodier, og han var tidlig ute med å bruke frie rytmer og frie vers, slik som en kan se i diktet «Til Foraaret». Han utviklet en rapsodisk diktform som i ettertid har fått navnet Wergelandstroké og som kommer til uttrykk blant annet i diktet "Svalen". I tillegg oversatte og gjendiktet han fra andre språk. Til tross for at Henrik Wergeland er landets viktigste dramatiker mellom Holberg og Ibsen, venter dramatikken hans fortsatt på å bli oppdaget etter sine dimensjoner og muligheter. Han har en stor produksjon av sørgespill, syngespill og farser. Farsene er fantasifulle, sprelske og eksperimentelle, og «spenner fra satire over allmennmenneskelige laster eller sosiale konvensjoner og polemiske angrep på politiske og estetiske motstandere til rent private forsvarsinnlegg». Wergelands skuespill representerer langt på vei en oversett dramatikk som har potensial til å virke fornyende på norsk scenekunst. Wergeland var for øvrig en virksom natur som gjorde en banebrytende innsats på flere samfunnsområder i det unge Norge etter 1814. Han var en utrettelig folkelærer med store vyer, og en varmhjertet omsorgsarbeider. Han bidro grunnleggende til å gjøre den nye staten til en kulturnasjon, med sin diktning og sitt allsidige engasjement. I tillegg engasjerte han seg i undertrykte folks kamp for frihet andre steder i verden, så som Polens, Irlands og Brasils selvstendighetskamper. Han tok også parti for India mot kolonimakten. Som person var han mangfoldig og kunne være uforutsigbar. Sigmund Skard uttrykker det på denne måten: «Biografien hans er full av dei snodigaste tverrkast og bukkesprang; slik er no eingong geniet.» a>a, som utrolig nok overlevde brannen, er Wergelands fornavn stavet Henrich Arnold. a> er fotografert av Kjetil Bjørnsrud. Ættebakgrunn og tidlige år 1808–17. Henrik Wergeland var eldste barn av Nicolai Wergeland og Alette Dorothea, født Thaulow. Blant Henriks søsken var søsteren Camilla Collett og broren, generalmajor Oscar Wergeland. Nicolai Wergeland var av bondeslekt fra Verklandsgårdene i Brekke i Sogn. I hans årer fløt også sunnmørsblod og strileblod. Thaulowene var en dansk embetsmannsslekt som slo seg ned i Norge på 1600-tallet. Alettes mor Jacobine Chrystie var datter av Andrew Chrystie, en innvandrer fra Skottland. Nicolai og Alette fikk tilsammen fem barn. Henrik ble oppkalt etter morfaren, Henrik Arnold Thaulow, som var byskriver, kunstsamler og stifter av Det dramatiske Selskab i Kristiansand i 1787. Henrik Wergeland fikk rike åndelige impulser fra både morssiden og farssiden. Småbarnstid i Kristiansand. Med tanke på oppdragergjerningen skrev den unge adjunkten (senere prest og prost) Nicolai Wergeland en veiledning for foreldre som han kalte "Henrikcopedie" det året hans førstefødte kom til verden. Den inneholdt «Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder». Her heter det bl.a.: «Opdrager ikke den Lille til Ammestuen eller Sophaen; men til Verden», og videre: «indskrænk den Lilles Selvvirksomhed saa lidet som mueligt». I alt besto Henrikcopedien av 43 læresetninger, først og fremst inspirert av Rousseaus tanker om oppdragelse. Akkurat hvordan disse oppdragelsesprinsipper kan ha blitt praktisert, er ikke godt å si. Mye tyder imidlertid på at Wergelandbarna har hatt relativt frie tøyler. «Alle vi fem ville Børn» skriver lillesøsteren Camilla Collett i sin skildring av barndommen. Da Henrik nærmet seg fem år, noterte faren i dagboka: «Henrik har et besynderligt Glimt i Øjnene, som jeg ikke ser hos mine andre Børn. Han skjønnede meget tidlig; han røbede tidlig en stor Hukommelse og fatter meget let.» Forholdet mellom far og sønn var til enhver tid preget av respekt og hengivenhet fra begge sider, selv om sønnens mange prosjekter kunne være utfordrende. Nicolai Wergeland hadde selv stor intellektuell kapasitet, ble en lærd mann og hadde et betydelig forfatterskap. Forholdet mellom mor og sønn har også vært godt, noe som framgår flere steder i Wergelands diktning. Hans siste dikt, hans siste drøm og hans aller siste ord gjaldt henne (se nedenfor). Alette Dorothea Wergeland var en dyktig, avholdt skuespiller ved Det dramatiske Selskab, og Henrik opplevde å se henne på scenen ved flere anledninger. I ungdommen hadde hun ry for sin skjønnhet. Hun var kunstglad, hadde et lyst sinn, var dyrekjær og eide stor medfølelse med dem som led nød. Foreldrenes ulikeartede egenskaper synes å ha inngått en eiendommelig forening i sønnen. Oppvekst på Eidsvoll 1817–25. Sommeren 1817, like etter Henrik var fylt ni år, flyttet familien fra Kristiansand til Eidsvoll der faren skulle tiltre som sogneprest. Oppveksten på Eidsvoll styrket Wergelands bevissthet om betydningen av grunnlovsarbeidet i Riksforsamlingen i 1814 der hans far, som en av fedrene på Eidsvoll, hadde deltatt aktivt i konstitusjonskomiteen. Henrik Wergeland kom til å kalle seg «Grunnlovens seks år eldre bror» og var alle dager knyttet til hjembygda der «Norriges Frihed» var «fød». Han fikk undervisning hjemme i prestegården og på katedralskolen i hovedstaden. På denne tida begynte han å skrive for fullt. Flere av Wergelands barnearbeider er trykt etter dikterens død. Skolegang og barnediktning. I prestegården mottok Wergeland undervisning av sin far, som hadde pedagogisk utdannelse, og av huslærer. Han fikk nå besøke «Guldverket», der det ble utvunnet gull fra 1758 til 1907. Eidsvollingen Hans Tønsager, sønn av stortingsmannen Lars Tønsager, forteller i "Minder om Henrik Wergeland" at Henrik på en tur med huslærer Dahl, fylte sekken og lommene med blanke svovelkis; det kunne jo ikke utelukkes at de inneholdt gull. Opplevelsen danner sannsynligvis bakgrunnen for «Vinægers» (Vinæger=den eddiksure) besøk hos de underjordiske i "Vinægers Fjeldeventyr" (1841). Barnet Wergeland, liksom Vinæger siden, ble besatt av disse steinene, og begge fikk erfare at ikke alt som glitrer er gull. Da han var 11 år gammel ble han elev ved Christiania Cathedralskole. Han bodde de første to årene hos sin mors søster Henriette Aubert, som var bosatt med mann og barn på festningsområdet. Siden flyttet han på hybel. I alle ferier var han hjemme i prestegården på Eidsvoll. Før Wergeland var fylt 16 hadde han skrevet dikt, flere småfortellinger og en rekke Holberginspirerte skuespill som ble oppført hjemme på Eidsvoll. I 1821 fikk han sitt første arbeid trykt, fortellingen "Blodstenen", en Sturm und Drang-inspirert historie med skrekkromantiske innslag. Dramatiske arbeid fra årene 1822–24 som "Indtoget", "Øllegaard Frøken", "Hun fik dog en lang Næse" og et hefte med tekster og tegninger av den unge dikter selv som han kalte "Vademecum" (datert 1824), er først blitt offentliggjort i "Samlede Skrifter" 1918–40. a> i løpet av sine studieperioder. Tegningen er ved faren, Nicolai Wergeland. Studier og visjoner 1825–30. a> og fotjegere ble utkommandert for å splitte folkemengden på Torget. Den såkalte opprørsloven ble imidlertid først opplest (av «Magistraten», mannen med briller foran i bildet). Det var det knapt noen som hørte. Overraskende fikk folk, også kvinner og barn, merke at de ble betraktet som farlige demonstranter. «Filosofen i Fattighuset» (dvs. dikterens alter ego) befinner seg i huset til høyre i bildet. De fredelige borgere som ble ridd over ende og slått både her og der, er representert ved klær på snorene. Høsten 1825 begynte Henrik Wergeland å studere ved Det kongelige Frederiks Universitet. «Da jeg kom til Universitetet slap Skolen en urolig, spectakelfuld Dreng paa 17 Aar ud i Verden.» Halfdan Koht har gjennomgått politijournalene fra Wergelands ungdomstid, og hans navn forekommer ikke i disse før 27 mai 1837, da det heter at «Cand. theol. Henrik Wergeland optaget i Nat af Vægterne No 7, 11 og 17 for at have skræget udenfor Kjøbmand Kolstad, men strax igjen løsladt». Dermed er det helt åpenbart at Wergeland slett ikke var den foregangsmann i studenterlivets gatespetakler, som han ga inntrykk i brevet til Elise Wolff. Vi vet jo også fra andre kanter at han hadde det med å overdrive sine synder og gale streker, og at det har i virkeligheten bare vært skryt når han skildrer seg selv som føreren i studenterlivet. Det var nok Fredrik Georg Lerche, som var den sanne høvding i studenterlivets turing og opptøyer. Halvdan Kohts skildringer i Samtiden (1908) av politiets journaler i 1820- og 1830-årene er interessant lesning. Fornøyelig er det å støte på navn, som helt uforskylt er kommet inn i datidens litterære feider. Det er skjærsliper Johannes Løwestad, i hvis navn Wergeland skrev enkelte av sine innlegg i stumpefeiden. Han ble arrestert som husvill 22 oktober 1835 og for drukkenskap 15 april 1835. Wergeland studerte teologi fra 1826–29 samtidig med Peder Bjørnson, som senere ble far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Han tok aktivt del i studentliv, kulturpolitikk og politikk; bl.a. redigerte han i perioder Det Norske Studentersamfunds håndskrevne avis, og han engasjerte seg i arbeidet for 17. mai-feiring mot kongens vilje. Mens han studerte, skrev han også flere skuespill og fullførte en rekke større og mindre enkeltdikt. Han debuterte som dramatiker i 1827 med farsen "Ah!", og som lyriker i 1829 med samlingen "Digte. Første Ring" (nevnte diktsamling regnes som den egentlige debuten). Wergeland avla teologisk embetseksamen i 1829. Den 17. mai 1830 hadde han fullført sitt enestående kosmologiske dikt, "Skabelsen, Mennesket og Messias". Ungdomsdiktning. Fra 1827 til 1830 skrev Wergeland seks scenearbeider: Sørgespillet "Sinclars Død" (1828), samt fem farser. Flere av Wergelands farser er inspirert av middelalderteaterets moraliteter. Aslaug Groven Michaelsen kaller dem «farse-moraliteter». Et typisk eksempel er den betydelige "Irreparabile Tempus" (1828). Delvis inspirert av Ossiansyklusen er farsene signert «Siful Sifadda», som skulle bli Wergelands mest brukte pseudonym. Siful Sifadda var Wergelands «uregjerlige halvbror», det vil si en vittig, «genialsk» og ikke lite satirisk side ved ham selv. Wergeland lot gjerne Siful rykke ut når han hadde behov for å forsvare seg på lattervekkende vis, eller når han ville skrive noe han ikke syntes han kunne stå inne for i eget navn. Men rett som det er stikker lyrikeren Henrik Wergeland fram med full tyngde også i tekster som er tillagt Siful, så avstanden er ikke alltid stor. For folkeopplysning og frihet 1830–34. 8, "Norges historie", ble utgitt i 1834. Siste hefte kom først i 1839. Bildet viser forsiden av nr. 3 (1831). Til idégrunnlaget for verdensdiktet hørte bl.a. arven fra 1700-tallet og den store franske revolusjonen. Wergeland mente som Rousseau at friheten fordrer opplyste borgere. Rousseau var den som mer enn noen annen hadde lansert folkesuverenitetsprinsippet, mens maktfordelingsprinsippet gjerne tilbakeføres til Montesquieu. Grunnloven var fundert på begge de nevnte prinsipper, samt på menneskerettighetene. De siste hviler på naturretten som slår røttene tilbake til antikken og stoikerne. Slike tanker lå også nedfelt i Wergelands verdensdikt. Når Wergeland foresatte seg å omsette sine ideer i verdensdiktet i praktisk arbeid, var det en indre sammenheng mellom dette og hans ønske om å gjøre folket i stand til å nyttegjøre seg de muligheter som lå i Grunnloven. Han reiste rundt på bygdene, gjerne langt opp i dalene, for å samtale med folk, lære dem opp, hjelpe bønder med rettstvister og komme med verdifulle formaninger. På disse turene hadde han ofte lommene fulle av frø han villig ga fra seg. Han arbeidet for folkebibliotek, «Sogneselskab» (en forløper for lokalt selvstyre) og bedring av vanlige folks kår. Han skrev til embetsmenn i de forskjellige amtene og ba om støtte, og han skrev til Selskabet for Norges Vel: «Giver, dynger Arbeide på mig». Hans engasjement strakte seg fra den hjemlige språkdebatten til frigjøringskamper ute i den store verden. Folkelæreren i aksjon og på reisefot. Wergeland var fattigfolks venn, og la grunnen for atskillig velferdsarbeid. Det skulle komme til å gå mange historier om «'n Henrik» på bygdene omkring Mjøsa og på Romerike. I februar 1830 fikk han Selskabet for Norges Vel til å utgi det første i en serie av hefter til folkeopplysningens fremme, en serie han kalte "For Almuen", og som begynte å utkomme fra mars 1830. I løpet av den første uka etter utgivelsen hadde Wergeland selv delt ut eksemplarer til prester på Romerike og i Aker. Han fikk også distribuert eksemplarer utover bygdene så langt som til Toten og Solør. Neste opplag kom helt til Vang. Ved siden av arbeidet med opplysningsskriftet, hadde han stadig innlegg i "Statsborgeren" og "Folkebladet". Wergeland foretok nå også sine største reiser. I oktober 1830 fulgte han sin far og søsteren Camilla til Stockholm, der han både oppsøkte opposisjonelle og fikk foretrede for kong Karl Johan. Sommeren 1831 reiste han til England og Frankrike, og i Paris opplevde han etterdønningene etter Julirevolusjonen året før og ble grepet av revolusjonsbegeistring. Sommeren 1832 foretok han sin store fotvandring gjennom fjell-Norge til Vestlandet. I 1833, da han var gammel nok til å søke embete, tok han teologi praktikum og søkte forgjeves en rekke prestestillinger. Vinteren 1833–34 underviste han bondegutter på Romerike gratis for å gjøre dem i stand til å beherske språket godt skriftlig og muntlig. Flere av hans elever tok siden aktivt del i samfunnslivet. Fra juni til oktober 1834 bestyrte han sin fars embete på Eidsvoll, mens faren og søsteren Camilla var i utlandet. a>). Hun var på sin side fascinert av Welhaven; et umulig prosjekt som skulle komme til å sette varige spor i norsk litteratur og kulturhistorie. Wergeland versus Welhaven. Wergelands geniale ungdomslyrikk er sprudlende og fantasifull. Stilen var så personlig og krevende at han ertet på seg en jevnaldrende smaksdommer og teologistudent, senere også kjent som lyriker og professor i filosofi, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. Denne kunne ikke tåle et slikt massivt fravær av det han forsto ved klarhet og form. Welhavens dom har siden klebet ved oppfatningen av Wergeland, og i noen grad skadet hans ry som dikter. Welhaven angrep Wergeland i dikt og på prosa, og hans pamflett "Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Akstykker oplyste" (1832) er siden trykt opp flere ganger. Nicolai Wergelands avbalanserte tilsvar, "Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer" (1833) ble først gjenutgitt i 1995, 150 år etter dikterens død. Det var flere konfrontasjoner mellom Welhaven og far og sønn Wergeland på 1830-tallet, for eksempel Stumpefeiden og Dæmringsfeiden. Stumpefeiden hadde sitt utspring i Det Norske Studentersamfund. Det som utviklet seg til den bitre Stumpefeiden, begynte nokså uskyldig. Wergeland foreslo i et brev at studentene skulle more seg med å skrive satiriske vers eller stumper som også kunne synges, og sendte inn noen prøver på slike som han kalte «sifuliner». Det er tvilsomt om noen av disse var rettet mot Welhaven. Etter hvert utviklet det seg til en versstrid mellom Welhaven og Wergeland og deres respektive støttespillere i forlengelse av det dikterisk formulerte angrepet Welhaven rettet mot Wergelands verdensdikt da det kom ut sommeren 1830 (jf. «Til Henrik Wergeland», trykt i "Morgenbladet" 15. august 1830). Ved et uhell ble en del av «stumpene» publisert i "Adresseavisen". Publiseringen virket som bensin på bålet. Krangelen utviklet seg til en offentlig debatt i "Statsborgeren" og "Folkebladet", og varte hele vinteren 1832–33. Innleggene kunne bl.a. berøre Wergelands målstrev og kampen for et mer norsk skriftspråk, eller kampen for en selvstendig norsk litteratur. Proporsjonene vokste langt utover de opprinnelige «stumpene». Konfliktene dreide seg altså ikke bare om diktekunsten, men også om (kultur)politikk. Våren 1832 brøt Welhaven og hans krets ut av Studentersamfundet, stiftet Studenterforbundet og dannet sitt eget tidsskrift: "Vidar". Kretsen omkring Welhaven fikk tilnavnet Troppen eller Intelligenspartiet. Wergelandkretsen kaltes Patriotene. Patriotene kalte gjerne motparten for «danomaner». Patriot og kosmopolitt. I januar 1830 skrev Wergeland i "Morgenbladet" at han aktet å bli en «ligesaa dådfuld Patriot herefter som han i sin tidlige Ungdom havde været en ordfuld». Wergelands interesse for det nasjonale kommer bl.a. til uttrykk i den sentrale rolle han spilte blant Patriotene, der Ludvig Kristensen Daa var en av hans støttespillere. Grupperingen rundt Welhaven, som rommet folk som Anton Martin Schweigaard og P.A. Munch, dvs. "troppen" eller intelligenspartiet ville på sin side opprettholde den kulturelle tilknytningen til Danmark. Wergeland ønsket at den unge staten Norge skulle utvikle et selvstendig norsk skriftspråk. Han tok i bruk særnorske ord og bøyningsformer i tekstene sine. Han diktet etter hvert til og med noen sanger på dialekt, dvs. på romeriksmål, hallingmål og valdresmål. Welhaven som ville holde på språkfellesskapet med Danmark, ergret seg. I avhandlingen "Norsk Sprogreformation" (1832) spådde Wergeland at Norge ville få et eget skriftspråk «før Aarhundredet nedrødmer». Han fikk rett i den forstand at landet ved slutten av 1800-tallet ikke bare hadde ett, men to skriftspråk. Wergeland arbeidet for norsk selvstendighet og så samtidig langt utover Norges grenser. Han skrev hyllingsdikt til Julirevolusjonen og kom med harde utfall mot den russiske tsaren etter overfallet på Polen i 1831. Han støttet med sin penn også frigjøringsbestrebelser i andre verdensdeler. I diktningen beveget han seg uanfektet av landegrenser og besøkte både India og Brasil. "Han hadde djupe røter i fedrejorda gjenom farsætta, og fedresoga hadde fraa barndomen sterkt tak i hugen hans. Men han kjende kringom seg blaasteren fraa aandsstormane uti verda, og han maatte ut og røyna vengefanget sitt. Han vart den største kosmopoliten i Noreg. So vart live hans sidan eit trottig stræv med aa vinna heim, og han vart djupare og djupare nasjonal. Men all den rikdomen han hadde vunne ute, bar han inn i det nasjonale arbeide heime, og soleis skapte han eit aandsver i Noreg som kunne fostra kultur-hovdingar av ypparste slage, –rotfaste i heimegrunnen, med greiner og kvister høgt ut yver heile jorda. Wergeland var patriot og kosmopolitt i en person, hvilket også framgår av talen ved Krohgstøtten. Talen ved Krohgstøtten. Henrik Wergeland hadde arrangert store folkefester på Eidsvoll i anledning 17. mai, og i 1833 holdt han tidenes første offentlige 17. mai-tale i selve hovedstaden. Talen ble framført ved avdukingen av minnesmerket over juristen og statsråden Christian Krohg. Krohg var især kjent for å ha ført i pennen den innstillingen som gjorde Stortinget i stand til å avvise Karl Johans forslag til grunnlovsendringer som ville gitt kongen mer makt. Innstillingen var datert 17. mai 1824. Flere var spurt om å holde talen ved Krohgstøtten, men svarte nei fordi kongen var imot feiring av nasjonaldagen på 17. mai. Han ville heller ha 4. november som nasjonaldag, dagen da unionen med Sverige var et faktum. Det var også et problem at talen gjaldt Christian Krohgs minne. Når de som ble spurt om å tale ikke våget, skyldtes det at de nødig ville provosere kongen, og dessuten fryktet de konsekvensene for sin karriere. Wergeland skulle senere foreta seg atskillig annet som utfordret makten og som var minst like skadelig for hans karriere. Talen ved Krohgstøtten er trykt og ofte sitert. Folk møtte tallrikt opp, og det var stortingsrepresentanter til stede. Begivenhetene rundt talen ble øyeblikkelig rapportert til Sverige av Frans Anton Ewerløf som hadde møtt opp med kikkert. Rapportene er gransket i ettertid, og de er egnet til å avlive usanne myter som verserer i Wergelandlitteraturen om denne skjellsettende begivenhet. Mytene skyldes Hans Tønsagers feilerindringer som er skrevet ned et halvt århundre etter at Wergeland holdt sin tale. a> i mur, har vært utsatt for flere branner, og er til dels endret etter Wergelands tid. Altertavlen fra 1765 har overlevd brannene. Wergeland vikarierte som sogneprest i Eidsvoll prestegjeld sommeren og høsten 1834. Frihetsdikt, vers, viser og en farse. Mellom slagene hadde han også rukket å skrive skuespillet "Om Smag og behag man ikke disputere. Etsomdetbehagereder" (1832). Det er en dels burlesk, dels alvorlig farse som bl.a. inneholder en teaterhistorisk monolog som må sies å være nyskapende. Medisinstudier og flere skuespill 1834–36. I kjølvannet av eksamen i teologi praktikum (1833), søkte Wergeland flere prestekall. Da han ikke fikk noen av stillingene han søkte på, flyttet han i oktober 1834 fra Eidsvoll til Christiania, og nå for godt. Han gikk i gang med et nytt embetsstudium, medisin denne gang, og han studerte ivrig i nesten to år. Samtidig tok han privatleksjoner i botanikk. Parallelt med studiene produserte han noen av sine beste scenestykker. Han påtok seg dessuten å redigere det opposisjonelle bondebladet "Statsborgeren" fra 1835–37. Her nedla han et imponerende arbeid og pådro seg mange fiender. Våren 1836 fikk Wergeland et vikariat som andreamanuensis ved Universitetsbiblioteket. Oppgavene ble nå så store, at han avbrøt medisinstudiet uten eksamen. Studiene har imidlertid satt flere spor i hans diktning, jf. f.eks. diktet «Pigen på Anatomikammeret», og vårdiktet med skapelsesmotiv «Til Sylvan», tilegnet «en Botaniker» (egentlig Matthias Numsen Blytt som ble en nær venn av Wergeland). Ny dramatikk. I 1835 kom det fire betydelige verk for scenen, to dramaer utgitt i eget navn: "Den indiske Cholera" og "Barnemordersken", og to farser signert Siful Sifadda: "Papegøien" og "De sidste Kloge". "Papegøien" er både en moralitet og et drømmespill, mens "De sidste Kloge" kan regnes som et tidlig eksempel på et science fiction-orientert verk i norsk litteratur. (Det tidligere nevnte «Cæsaris» fra 1832 – som ikke er en farse, men et dikt – kan gjerne regnes til samme kategori.) "De sidste kloge" foregår på øya Terranova, «den nye jord», et sted der kapitalkreftene regjerer uhemmet, og undergangsstemningen er åpenbar. Undergangsstemning er det også i dramaet "Den indiske Cholera" (1835). "Barnemordersken" er trolig det arbeid der Wergeland når høyest som dramatiker i den alvorlige genre. Det er et sørgespill i fire akter. Handlingen foregår i Frankrike på 1300-tallet under de valdensiske forfølgelser. Valdenserne, som det fremdeles finnes noen av, er en kristen sekt som pekte fram mot reformasjonen. Inkvisisjonen har en viktig plass i dramaet, og utnyttede, men sterke kvinner står i sentrum for handlingen. "Barnemordersken" er en tragedie med burleske innslag, storslagen lyrikk og dramatisk og engasjerende handling. Dramateknikken er inspirert av Shakespeare som Wergeland satte svært høyt. Stykket er krevende å sette opp, men gjør seg på scenen. Liv og virke 1836–40. Henrik Wergeland tiltrådte i vikariatet på Universitetsbiblioteket 1836. Samme år begynte han å utgi det patriotiske flyvebladet "For Menigmand" i folkeopplysningens tjeneste. Som redaktør for "Statsborgeren" var han kontinuerlig i en utsatt posisjon. Han engasjerte seg i kampen for kommunalt selvstyre, en kamp som ble vunnet i 1837 da formannskapslovene gikk igjennom. I januar og februar 1838 fikk han oppført syngespillet "Campbellerne". Troppen brukte dette som et påskudd til å mobilisere mot Wergeland og iverksatte det sagnomsuste Campbellerslaget. Welhaven deltok imidlertid ikke selv. Troppen led nederlag i teateret, og av tredje og siste forestilling fikk Wergeland hele inntekten. 15. mai kjøpte han et lite hus i Grønlia under Ekeberg for pengene. Livet hans tok nå en ny kurs. Kjærlighetslykke utløste et stort skaperoverskudd. Men i det offentlige rom opplevde han ikke mindre turbulens enn før. Selv tidligere venner vendte ham nå ryggen og beskyldte ham for å bære kappen på begge skuldre fordi kongen forbarmet seg over ham. Wergeland var fortvilet over slike beskyldninger, og hans diktning og øvrige virke bekrefter til fulle at han ikke hadde sviktet sine tidligere idealer. Amalie Sofie Bekkevold. Amalie Sofie, Wergelands hustru, malt av Carl Peter Lehmann i 1842 Det er sagt at ungdommens kjærlighetslyrikk orienterte seg mot stjernene, mens manndommens er et blomsterflor. Den siterte strofen er den nest siste i diktet «Den første Omfavnelse» som ble til kort tid før forlovelsen; denne ble offentliggjort 12. august 1838. Amalie Sofie var musikalsk liksom den yngre broren Frederik, som ble tidens feirede bassbarytonsanger. Hun var også begavet på andre måter. De skriftstykker som er bevart etter henne, viser f.eks. at hun skrev godt. Amalie Sofie ble godt mottatt av sin tilkommende svigerfamilie. a>, og framstår som på Wergelands tid. Han trakk bra med folk, men prestekall fikk han aldri. Søker forgjeves prestekall. Wergeland søkte stadig nye prestekall, og fikk like mange avslag. De ganger han holdt prekener, diktet han gjerne salmer til dagens tekst. Fastelavns-søndag 1836 prekte han f.eks. i Akershus slottskirke, og da skapte han salmen «Kun dagligdags er al din Dont». Den er en av hans mest kjente salmer ved siden av «Synder slaar dit Hjerte haardt» fra 1831. Hadde han oppnådd en geistlig stilling, ville han ganske sikkert blitt en produktiv salmedikter. Han satte store forhåpninger til det beskjedne Nannestad kapellani, men håpet «forvandlet seg til en rød sky». Om kvelden den 12. februar skulle han hjem over isen til Grønlia i følge med fire tyskere. Han fikk da det skjebnesvangre innfall å besøke en venn, C.J. Gamborg, som arbeidet i Paleets offisersvakt. Paleet tjente på den tid som kongebolig når Karl Johan var i Norge. De slapp inn, delte en bolle punsj, og en av tyskerne tok opp en gitar og sang litt. Det var i strid med reglementet som tilsa at det skulle være fullstendig ro etter tappenstrek. Selskapet ble registrert av en av Wergelands uvenner, plassmajor Glad, og det kom til uheldig ordveksling med diverse misforståelser, grunnet språkproblemer, mellom Glad og en av tyskerne. Verten og Henrik Wergeland forsøkte å jevne på det. Glad rapporterte det forefalne til sin overordnede, og dermed nådde det raskt kongen, som var i byen på samme tid. Det gikk inn på Wergeland at den gjestfrie Gamborg fikk to måneders festningsstraff som måtte sones på Fredriksten festning for den uheldige, men i grunnen uskyldige hendelsen i vaktstua. Wergeland mente at episoden i offisersvakten var hovedgrunnen til at han ikke fikk Nannestad kapellani. Kong Karl Johan av Sverige og Norge fra 1818 til 1844. I 1839 ble Wergeland tildelt kongelig pensjon for to år i påvente av embete. Omstendighetene rundt episoden i kongevakten er lett dramatisk gjenfortalt av Wergeland selv i "Hassel-Nødder". Denne skildringen kan sammenliknes med den nøkterne framstilling av samme hendelse i Rolv Laaches arbeid om Praëm-striden. Laache lar det framgå at episoden i vakten trolig var av mindre betydning for tapet av kapellaniet. Det var nok viktigere for utfallet at Wergeland hadde uvenner som sto kongen nær. Wergeland og hans forlovede tok tapet av kapellaniet tungt. For å trøste Amalie Sofie skrev han det perspektivrike diktet «Smukke Skyer» (1839). Folkelæreren og kongen. Wergelands forhold til kong Karl Johan kunne fortjene bredere omtale. De mange dikt som han skrev på ulike tidspunkt viet kongen, avspeiler forholdet mellom de to sterke menn. Wergeland hadde fra ungdommen beundret Karl Johan, og betraktet ham hele livet som en revolusjonens sønn. Han mente derimot ikke at kongen var unndratt kritikk, og han var ikke alltid enig i Karl Johans politikk. Han mente at hvis kongen opptrådte despotisk, var det hans plikt å opponere (jf. "Hassel-Nødder"). Wergeland handlet rett som det var i strid med majestetens direktiver, jf. f.eks. tidligere omtalte 17.mai-markeringer i forbindelse med det såkalte Torgslaget og talen ved Krohgstøtten. Kongen som på sin side var sympatisk innstilt til Wergeland, holdt ham under oppsikt, og strammet tøylene når det passet ham. Etter at formannskapslovene var gått igjennom i 1837, lå forholdene imidlertid til rette for avspenning. Kong Karl Johan hadde bl.a. også satt pris på diktet «Kongens Ankomst» (1838) og ønsket tross alt å hjelpe Wergeland. I mars 1839 tilbød han Wergeland en liten årlig pensjon av egen kasse, foreløpig for to år i påvente av embete (det kan kanskje sammenliknes med et statsstipendium). Wergeland tok i mot på betingelse av å kunne «gjengjelde det med fritvalgte Arbeider for Almuens Oplysning». På den måten kunne han fortsette å virke som folkelærer; han oppfattet en prest først og fremst som en «Folkelærer». I 1839 begynte han å gi ut bladet "For Arbeidsklassen", som fortsatte å komme ut også da han lå på dødsleiet. Arbeidet for folkeopplysning opptok ham så lenge han levde. Ekteskap. Pensjonen satte Henrik Wergeland i stand til å gifte seg. Han og Amalie Sofie Bekkevold ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839. Ekteparet flyttet inn i et hus i Akersveien med hage, lysthus og stall til Veslebrunen. Stedet eksisterer fortsatt under adressen Damstredet 1–3. Lysthuset er imidlertid havnet på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Hartvig Lassen, som skrev en bok om Wergeland i kjølvannet av å ha samlet og utgitt den første utgaven av Wergelands skrifter i 9 bind, fikk Amalie Sofie til å fortelle litt fra samlivet med dikteren. Hun skriver bl.a.: «Aldrig var Wergeland saa elskværdig som i sit Hjem, naar han sad mellem fornøjede Gjester, især morede det ham at tale med jevne, ligefremme Damer, og disse behandlede ham anderledes end andre Herrer. Musik holdt han meget af, uden at være en Skjønner, og han skrev aldrig lettere end naar jeg gik over Gulvet og sang for mig selv. … Som før bemærket var Wergeland altid tidlig om Morgenen at finde ved sit Arbeidsbord. Ikke sjelden hendte det, at jeg vaagnede og saa ham staa foran min Seng med et fuldfærdigt Digt, og jeg var stolt og lykkelig over at være den første der hørte hvad der udgik fra hans Pen.» Wergeland fortsatte å skrive dikt til Amalie Sofie etter at de ble gift (jf. f.eks. «Min Vivs Hjemkomst», 1841). De fikk ingen barn i sitt kortvarige samliv, men ekteskapet var meget lykkelig. Eventyrlig diktning. Wergelands kjærlighetsdikt til Amalie Sofie ble trykt i månedsskriftet "Bien" etter hvert som de ble til. De kan sies å utgjøre en liten kjærlighetsroman på vers. Diktene fikk samletittelen "Poesier". «Den første Omfavnelse» er et høydepunkt i "Poesier" og i norsk kjærlighetslyrikk. I deres hjem i Akersveien ble bl.a. lystspillet "Søkadettene i Land" og farsen "Den Konstitutionelle" til i 1839. Den siste er et oppfinnsomt og avansert nissespill som egentlig foregår inne i hodet til juristen per se, den lærde Dr. Motzius. Kantaten "Vord Lys" ble skrevet til 400-års jubileet for Gutenberg og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Kantaten ble oppført i Vår Frelsers Kirke sankthansdagen 1840. Til den verdslige festen etterpå samme dag skrev han sin "Skaaltale for et godt Aar", som også inneholder lyrikk av edleste wergelandske kaliber. Dikteren bønnfaller endelig en av blomstene om å røpe maleriets hemmeligheter, og han blir innviet i en fantastisk fortelling om forholdet mellom livet og kunsten, slik at han helt til slutt overveldet utbryter: «Men nu veed jeg dog hvorledes, / slige Blomster bleve til.» Wergelands diktverk kombinerer flere genrer og er en form for romantisk eventyrdiktning. Det ble tilegnet Fredrika Bremer, en svensk feminist og forfatter som han korresponderte med på den tida. Hun hadde bedt ham om å sette henne inn i forholdene i Norge. I ett av brevene er han i pakt med nasjonalromantikken som så smått begynte å gjøre seg gjeldende på den tida. Han viser interesse for folkemusikk og folkediktning som han mener lever et mer eller mindre skjult liv i folketradisjonen. Barnepoesi. 3. februar 1840 utkom tidenes første norske poesibok med barnedikt av kunstnerisk verdi. Henrik Wergeland var den første i Norge som skapte lødig lyrikk for barn når en da ser bort fra de anonyme diktere som er opphavet til folkediktning, f.eks. bånsuller og regler. Wergelands vakre bok "Vinterblommer i Barnekammeret", er en samling fri og oversatt diktning. For å treffe tonen studerte han den tyske samlingen med folkediktning "Des Knaben Wunderhorn". Flere av diktene er gjendiktninger derfra, men med typisk wergelandsk preg. Han samarbeidet også med pastor Niels Biørn som redigerte bladet "Børnevennen". (Jf. diktet «Barnet» og «Børnevennen»»). En del av det han skrev for barn kom også i "For Arbeidsklassen". Blant Wergelands barnedikt hører kjente tekster som «Sommerfuglen», «Smaafuglene i Juleneget» og fedrelandssangen som begynner «Vi ere en Nation, vi med», som er den første fedrelandssang skrevet for barn. Om Wergeland kanskje ikke er direkte opphavet til barnetoget, så ligger barnetoget i kim i denne sangen. Wergeland skapte også poetiske eventyr for barn som «Røde og graa Dompaper» og «Vesle Hans' Eventyr». a> fra 1840-åra, i følge søsteren Camilla det eneste bildet som virkelig liknet Liv og virke 1841–44. Wergeland søkte og fikk stillingen som riksarkivar. Embetet var opprettet i 1839. Han ble utnevnt høsten 1840 og begynte i arbeidet ved nyttår 1841. Dette betød fast stilling, sikker inntekt, kontor på Akershus festning og enorme arbeidsoppgaver. Wergeland var vel kvalifisert, og han og hans stab bygde opp og systematiserte arkivet fra grunnen av. Året 1841 skulle bli ett av de tyngste årene i hans liv, fordi den motstand som den såkalte hoffepensjonen ble opphav til, forverret seg da han ble riksarkivar. Tross all mistenkeliggjøring og motbør, var arbeidsevnen på topp på alle felt, praktisk, vitenskapelig og kunstnerisk. Wergeland hadde tidligere skrevet interessante historiske framstillinger, men nå ble han historiker på avansert nivå. Han skaffet seg opplysninger fra levende kilder, og han gjorde bruk av materiale han kom over på riksarkivet da han skrev pionerverket "Norges Konstitutions Historie" (utgitt heftevis 1841–43). Delvis parallelt med konstitusjonshistorien forfattet han det verdifulle skriftet om allmuetalsmannen Christian Lofthus (1842). Lofthus endte som kjent sitt liv som mangeårig fange på Akershus festning. Henrik Wergeland fulgte dertil energisk opp sitt forslag fra 1839 om endring av § 2 i Grunnloven(se nedenfor). I 1842 tok Wergeland og Amalie Sofie til seg dikterens sju år gamle sønn, «Olaf Knudsen» (1835–1921), noe som var kontroversielt den gangen da gutten var såkalt «uektefødt». Han bodde med sin far så lenge denne var i stand til å ta seg av ham. Faren sørget for at Olaf fikk utdannelse. Han ble lærer og grunnla skolehagestellet i Norge. Den utstøtte riksarkivar. At han søkte, og fikk, stillingen som riksarkivar ved kongens inngripen og mot regjeringens innstilling førte til at han pådro han seg bitterhet fra sin tidligere venn Ludvig Kristensen Daa. Avisene "Granskeren" (der Daa var redaktør) og "Den Constitutionelle" gikk hardt ut. Wergeland oppnådde også å komme i konflikt med "Morgenbladet". I 1841 hadde han flere innlegg i avisen etter at avisen hadde angrepet hans «Engelsk salt», som i praksis virket som et angrep på Wergeland selv og konflikten med Daa. Da det skulle utnevnes en biskop, mente Moss Tilskuer at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men "Morgenbladet" var karakteristisk sterkt uenig, da de mente at Wergelands «"samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben"» var særdeles upassende, og «"han er desuden opirret og i slet Lune"». Til dette svarte Wergeland med det kjente prosadiktet «Mig Selv», som åpner med ordene: «Jeg i slet Lune, Morgenblad?». Her står også ordene: «Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.» Ettersom "Morgenbladet" ikke ville la det trykke, ble det først offentliggjort i "Christiansandsposten" 14. mars 1841. Wergeland opplevde seg nå som nærmest utstøtt, og begynte å undertegne seg «Der Geächtete» ("den fredløse / skydde / utstøtte"). Aldri hadde han følt seg mer satt utenfor. Under en fest i Studentersamfundet 2. september 1841 i anledning tredveårsjubileet for opprettelsen av et norsk universitet og grunnstensnedleggelsen for nye universitetsbygninger, ble han hysset ned da han skulle holde tale og utbringe en skål for de eldre professorer. Han reagerte med å knuse en flaske mot pannen. Episoden er siden muntert referert i "Hassel-Nødder". Noen dager senere, 13. september, da det ble arrangert fakkeltog for professor Georg Sverdrup som skulle forlate sin stilling, ble Wergeland observert stående bedrøvet alene. Da gikk en ung student bort til ham og tilbød ham følge. Det var den unge Johan Sverdrup, brorsønn av dagens hovedperson. Det var en symbolhandling å trekke Wergeland inn i varmen slik han gjorde. «Arm i arm gik de to i toget, det nye Norges største digter og det norske demokratis fremtidige fører». 16. september slapp han til i "Den Constitutionelle" med det hengivne diktet «Min Hustru». Han framstiller seg som den steile og ville klippe som det ustanselig stormer rundt. Hun er den frodige «Brombærbusken» eller det «velsignte Livsenstræ» som har klynget sitt liv fast til klippen. Og når uværsskyene ruller omkring dem, kan hun med «det søde Solskin» i ett av sine øyekast, trylle skyene bort. Hennes kjærlighet lindrer smerte og gjør livet til å holde ut. Den dikteriske skaperkraft er på topp også i det romantiske eventyrdiktet "Svalen" (sitert ovenfor). «"Svalen". Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn» forelå i oktober. Wergeland skrev det til sin søster Augusta Vedøe. Det er et visjonært eventyr som skildrer en svales flukt over allverden for å finne det hjertet som mest av alle trenger trøst. Den bringer med seg noen klare dråper av «Trøstens Balsam», og plutselig har svalen funnet det den søkte, og har skjenket sin gave til en mor som har mistet sitt barn. Ludvig Kristensen Daa var av dem som vendte Wergeland ryggen da sistnevnte fikk gratiale fra kongen. Bedre ble det ikke da Wergeland ble riksarkivar. I 1842 skrev Wergeland et dikt til Daa der han i inderlige ordelag bønnfaller om forståelse. De tidligere vennene ble først forsonet på dikterens dødsleie. Striden med Daa. Ludvig Kristensen Daa hadde vært en av Wergelands aller nærmeste venner og kampfeller. Etter at Wergelands hund hadde glefset etter ham i 1836, til tross for at dikteren hadde advart ham mot å nærme seg hunden, var det sådd frø til en konflikt. Den forverret seg da kongen to ganger hadde vist Wergeland spesiell omtanke. Daa hadde selv søkt riksarkivarembetet, og var innstilt som nummer en til embetet, men trakk seg før innstillingen nådde offentligheten, da han innså at riksarkivarembetet var uforenlig med hans stilling som riksrevisor. Den første innstillingen ble aldri forelagt kongen. Det kom en ny runde, og først da søkte Wergeland. Wergeland ble utnevnt og mottok stillingen, hvilket medførte at Daas bitterhet mot Wergeland tiltok. Wergelands to farser "Engelsk Salt" og "Vinægers Fjeldeventyr" fra 1841 har begge mer eller mindre bakgrunn i konflikten med Daa. I "Engelsk Salt" forsøkte Wergeland spøkefullt å bagatellisere kritikken han var blitt utsatt for og å skape forsoning. Farsen avsluttes med den vakre fedrelandssangen som begynner «Det er min Sjel en frydfuld Trang». Tross fedrelandssangen, gjorde "Engelsk Salt" situasjonen snarere verre enn bedre, og Wergeland skrev en fortsettelse i en dikterisk sett mer betydelig, men også bitrere og sårere farse, eventyrspillet "Vinæges Fjeldeventyr" som utkom i juni 1841. Hovedpersonen er den samme eddiksure Vinæger som i "Engelsk Salt", redaktøren av bladet «Nyregranskeren». Adressen er ikke til å ta feil av. Konflikten med "Morgenbladet" lå imidlertid også bak. Men som vanlig hos Wergeland har farsen et videre sikte, og er løftet inn i en sagn og eventyrverden der merkelige ting kan skje. Vinæger blir tatt inn i berget til «Huldra» som sørger for at hjertet hans blir knepet inn til en hard og ufølsom klump, og han blir ertet opp til kritiker. Da han kommer ut av berget igjen og ubarmhjertig forfølger dikteren Leontodon, er han i virkeligheten forhekset. Leontodon som har valgt seg løvetannen til sitt symbol, lar likevel forfølgelsene gå inn på seg. «Løvetanden skal traakkes paa», sier Vinæger. I denne farsen står det kjente diktet som innledes med ordene: «Ve dig, Skjald! det er din Død / synger du herhjemme». Det er også her den før nevnte Krystalline opptrer. Hun forsøker å trøste og oppmuntre den bedrøvede dikter da han vil skille seg ved sitt dikterinstrument. Hun er inspirasjonskraft og forstående publikum. Farsen ender imidlertid med at dikteren dør. I 1842 rekker Wergeland igjen forgjeves ut en hånd til forsoning med balladen «Fordums Venner… (Henrik Wergeland til Ludvig Daa)» som slutter med ordene: «Ve mig, som ei kan glemme! / Ve Dig, som kunde det!» Da dikteren lå på det siste, kom de tidligere vennene som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Det gjorde voldsomt inntrykk på dikteren da også Daa fant veien. Religiøs toleranse. Wergeland var opptatt av religiøs toleranse og arbeidet for full religionsfrihet til det siste. Fotoet viser et kalkmaleri av Muhammed fra Gothem kirke i Sverige. Wergeland ønsket full religionsfrihet, og leverte sommeren 1839 inn forslag til endring av Grunnlovens § 2 som nektet jøder og jesuitter adgang til landet. Han mente paragrafen var i strid med den liberale ånd i Grunnloven for øvrig, og uforenlig med kristen nestekjærlighet. Han konsentrerte seg i utgangspunktet om få fjernet forbudet mot troende jøder, og skrev artikler, større redegjørelser og dikt for å fremme sitt syn. Saken var oppe til behandling i Stortinget i 1842, og det ble simpelt flertall for Wergelands forslag, men det var ikke stort nok til grunnlovsendring som krever ⅔ flertall. Simpelt flertall lovet likevel godt, og Wergeland noterte at dagen var «merkelig i Nationens Historie». I 1851 ble forbudet mot jøder opphevet, seks år etter Wergelands død. (Først over hundre år senere, i 1956, fikk også jesuitter adgang til landet.) Wergelands engasjement for religiøs toleranse har hatt som følge at både jøder og muslimer har trykket Wergeland til sitt bryst, ikke uten grunn. Men når det i ettertid er blitt hevdet at Wergeland på sykeleiet konverterte til Islam, medfører det ikke riktighet, jf. Wergeland og religionene. "Jøden" og "Jødinden". Diktsamlingen "Jøden" (1842) er tilegnet «Det norske Storthing». Da jødesaken skulle opp i Stortinget første gang 9. september 1842, sørget dikteren for at alle stortingsrepresentanter fikk et eksemplar. Samlingen åpner med «Sandhedens Armee» som angriper løgn og fordommer i sin alminnelighet. Diktet får en særlig mening slik det er plassert i samlingen, som bl.a. også inneholder det folkekjære diktet «Juleaftenen» om hjerteskjærende konsekvenser av mangel på kristen nestekjærlighet. «De tre» som handler om religiøs toleranse, har fått fornyet aktualitet i dagens flerkulturelle samfunn. Siste leveår 1844–45. Wergeland skjøttet sitt verv som riksarkivar med dyktighet, samtidig som han gjennom diktning og samfunnsengasjement førte sine kamper for menneskelig frigjøring på indre og ytre plan. Våren 1844 kom han til å pådra seg en alvorlig lungebetennelse som innebar at han ble sengeliggende. Det skulle vise seg at han hadde bare vel ett år igjen å leve. Wergeland fortsatte sine arbeider i konsentrert høytempo fra senga. Han drev bl.a. folkeopplysning i filantropisk ånd i sitt blad "For Arbeidsklassen" (1839–1845). Hans siste store bidrag i dette er "Fattigmands-Postil" som kom i april 1845. Mest imponerende for ettertida er nok kanskje likevel "Mennesket" (1845), Wergelands omarbeidelse av ungdommens omfangsrike lyrisk-dramatiske diktverk "Skabelsen, Mennesket og Messias". Enkeltdiktene fra de siste månedene han levde står i en særstilling i hans poesi og i norsk lyrikkhistorie. Sykeleie. Fra 2. mai 1844 ble han sengeliggende etter legens forordning. «Jeg fik min knæk af de gamle Muure på Agershuus. Man fyrede for svært i ovnene her i de allersidste Dage i April, da vi havde stærkt Solskin, og jeg befalte, at man idetmindste skulde lade være at lægge i mit værelse. Jeg kommer varm på Kontoret, kaster Kjolen af og sætter mig til Pulten i bare Skjorteærmerne uden at tænke paa at der ikke var i Ovnen. Efter en Timestid betages jeg af en saadan Kuldegysen langs Ryggen, at jeg maatte gaae hjem.» 17. mai insisterte han på å stå opp igjen for å overvære festlighetene. Dette var 30-årsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til å være med å feire dagen. Det skulle gå et stort borgertog fra festningen ned til Krohgstøtten. Camilla Collett, som hadde tenkt seg opp for å se til ham, møtte ham ute: «Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemaisblikke, fór han nedover». Dagen etter tok lungebetennelsen seg opp igjen, og nå ble han ikke kvitt den. Hadde han fått symptomer på tuberkulose? I moderne tid er det lansert en teori om at han kan ha dødd av lungekreft. Da det ble kjent at Wergeland var uhelbredelig syk, kom mange av vennene som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Han mottok også en lang rekke brev fra takknemlige beundrere. Hans arbeid for jødene hadde ikke gått upåaktet hen, og han mottok hilsener også fra utlandet. Ekteparet Wergeland måtte ut av Grotten til flyttedag 14. april 1845, og dagen etter, 15. april, ble den syke båret i bærestol, utlånt fra Rikshospitalet, fra Grotten til det ennå noe uferdige "Hjerterum". Amalie Sofie skrev siden at hun aldri hadde gått en tyngre gang. De flyttet inn i en liten nybygd stue, Hjerterum, som lå på tomta til dagens Pilestredet 31. Mot slutten av april lå han ti dager på Rikshospitalet, der den kloke kone Mor Sæther listet seg inn nattestid for å yte Wergeland hjelp. Hun fikk et dikt i avisen som takk. De siste ti ukene bodde han hjemme hos sin hustru. Han hadde jevnlig brevbytte med sin far, som også besøkte ham flere dager sist i mai og i begynnelsen av juni. Av det han skrev går det fram at han tenkte mye på Eidsvoll og på sin avdøde mor. "Hassel-Nødder" åpner med å skildre stemningen i hjemmet etter morens uventede død sommeren 1843. Han fikk til og med en maler til å framstille et motiv hjemmefra på kakkelovnsmuren, og sist i juni skildrer han bildet for sin far: «Det fremstiller livagtigen Hestehagen seet fra Præstebakken omtrent tversover til Kirken. Jeg seer mellem Trærne Muren hvidne, hvor Mor hviler. I Forgrunden morer Brunen sig med et Ekorn. … Du kan ikke troe hvor det er godt at have for Øjnene.» I hans siste enkeltdikt «Den smukke Familie», har moren en sentral plass. Den danske dikter, oversetter og publisist med jødiske aner, Meïr Goldschmidt, sendte ham en hilsen datert København 7. juli 1845. Den nådde fram i siste liten. Goldschmidt skriver bl.a. «Naar jeg tænker paa Dem, Wergeland, er jeg stolt af at være Menneske.» Utrolig nok var han i stand til å skrive like inn i døden; det aller siste han skrev er datert tidlig om morgenen 11. juli. Den 11. juli var det sort av folk utenfor hans hjem. Han døde mellom kl. 1 og kl. 2 natt til 12. juli 1845 i «Hjerterum». Det siste han sa var: «Nu drømte jeg saa sødt, jeg drømte jeg laa ved min Moders Arm». Så sovnet han fredelig inn. 17. juli ble han begravet fra Vår Frelsers kirke. Pastor Niels Biørn forrettet, og Eilert Sundt holdt talen på vegne av Det Norske Studentersamfund. Tusener fulgte ham til graven, og hele resten av dagen gikk folk og kastet blomster ned i den. Det antas at en tredjedel av byens befolkning var på bena. Dertil kom mange utenbys fra. Henrik Wergeland ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. 20. juli takket hans far i "Morgenbladet" for all deltagelse: «Den Broder, I holdt saa meget af, begyndte farligt, miskjændtes længe, og leed længe, men endte saa vakkert. Hans Liv var ikke strøet med Roser, men hans Død og Grav desto mere.» Det første offentlige monument over dikteren ble reist på hans grav i 1849 av takknemlige jøder som var bosatt utenfor Norges grenser. Henrik Wergelands unge enke, Amalie Sofie, som hadde pleiet ham omsorgsfullt til han døde, ble siden gift med Wergelands gode venn og samarbeidspartner, pastor Biørn, selvsamme pastor som hadde forrettet i mannens begravelse. De fikk 8 barn og den eldste ble døpt Henrik Arnold Wergeland. Med sin avdøde mann hadde hun ingen barn. Amalie Sofie overlevde ikke bare Henrik Wergeland, men også Niels Biørn. Da hun døde 70 år gammel, 27. oktober 1889, 44 år etter sin første manns død, kom det en eneste nekrolog. Der sto bl.a. dette: «Wergelands Enke er død". [...]Lad os gjøre Wergelands Enke den sidste Ære. Hun har delt Livets kampfulde Aar med den mægtigste Aand iblandt os, og saa er Ingen, som hun, besunget i norsk Poesi" (Verdens Gang 29.10.1889). Diktning på dødsleiet. Wergeland var ufattelig produktiv på sykeleiet. Han fullførte "Den engelske Lods", skrev diktsamlingen "Jødinden" som åpner med «Paa Sygelejet» og inneholder flere av hans mest kjente dikt. Fra oktober og fram til jul omarbeidet han sitt verdensdikt og kalte det nå "Mennesket" (jf. "Skabelsen, Mennesket og Messias"). Formålet var å gjøre verket klarere. Omarbeidelsen berører detaljer og lange linjer, og den nye avslutningen i "Mennesket", «Jesu aandige Opstandelse», kan betraktes som hans politiske og religiøse testamente og er langt på vei et nytt diktverk. Han oppfattet kristendommen som åndslysets og kjærlighetens religion, og i «Jesu aandige Opstandelse» så han fram til at Jesus Messias skulle oppstå igjen i menneskenes hjerter «i levende Daad». De to versjonene av verdensdiktet, "Skabelsen, Mennesket og Messias" (1830) og "Mennesket" (1845) kaster lys over og utfyller hverandre på tallrike måter. I april forelå siste nummer av "For Arbeidsklassen" som inneholder de 24 preknene i "Fattigmands-Postil". Like etter kom den omarbeidede og utvidede versjonen av "Nordmandens Katechisme". Her heter det bl.a. med tanke på hans forslag om å forandre Grunnlovens § 2: «Man friest være maa i Tro». Under et opphold på Rikshospitalet 20.-30. april skapte han de kjente diktene, «Paa Hospitalet om Natten», «Anden nat på Hospitalet» og «Mulig Forvexling», det siste skrev han til den kloke kone («Mor Sæther»). De tre diktene utgjør en liten syklus og er tonesatt av Eivind Groven. «Til Foraaret», «Til min Gyldenlak» (tonesatt bl.a. av Frederikke Egeberg) og det siste enkeltdikt han skapte, «Den smukke Familie», kom alle til i mai 1845. Det siste ble trykt 2. juni 1845. På denne tida var han i gang med livsskissene "Hassel-Nødder", et humørfylt og til dels ironisk tilbakeblikk over eget virke. Iblant er han lyriker også i "Hassel-Nødder". Han arbeidet med erindringsboka og syngespillet "Fjeldstuen" like inn i døden. 10. juli forsøkte han å diktere sin kone noen endringer i syngestykket, men øynene hennes ble fylt med tårer så hun knapt kunne lese hva hun selv skrev. Da ba han om tilgivelse for at han hadde «forlangt for meget». Begge arbeidene utkom posthumt. "Hassel-Nødder" forelå 20. juli, tre dager etter hans jordeferd. "Fjeldstuen" utkom først i 1848 og ble uroppført ved Ole Bulls nyopprettede Det norske Theater i Bergen i 1850. Det var den første teaterproduksjon her til lands som benyttet folkedansere og autentisk folkemusikk (ved Myllarguten). Musikken forøvrig var av Ole Bull. Arven etter Wergeland. Wergelands liv og diktning har en virkningshistorie som er omfattende og uoverskuelig. Han stod fram i en gjæringstid for Norge, og ble idéanfører og såmann for mye som siden har vokst fram og satt frukt. Hans diktning står i en særstilling i norsk litteratur. Hadde han skrevet på et verdensspråk, ville han ha vært regnet som en av verdens store frihetsdiktere. Hans poesi skinner. Poesien bryter også rett som det er fram i dramatikk og prosaarbeider. Wergelands diktning har filosofisk og religiøs dybde og høyde, og mange av de temaer den tar opp, har en sjelden aktualitet. Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-leiren, og gjerne videreformidlet dennes synspunkter på Wergeland, kan likevel allerede på 1830-tallet skrive på denne måten: «Wergelands Værker vil leve, naar mange af de følgende Slægter ere i sine Grave; man vil bruge ham som et Lexicon, som en uudtørrelig Cisterne, der kan bringe en Palmelund til at spire og voxe.» I sin erindringsbok "I de lange Nætter", karakteriserer Camilla Collett brorens dikterliv på denne måten: «Kan et Digterliv beregnes efter Længden? Silkeormens længste Tilværelse er nogle Maaneder, da bliver den Sommerfugl og dør. Men i den Tid har den spundet tusende Miglier Silke og født tusende Spirer til et nyt Liv. Som Digter har Henrik levet fuldt, rigt og længe.» Henrik Wergeland har gitt inspirasjon til generasjoner av diktere fra Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Nils Collett Vogt, Olav Duun, Olav Nygard, Olaf Bull, Olav Aukrust, Anders Hovden og Ingeborg Refling Hagen, til diktere fra nyere tid som Edvard Hoem og Jan Erik Vold. Mange av disse og enda flere har vedkjent seg sin gjeld til Wergeland i vakre hyllingsdikt og prosaarbeider. En rekke komponister i eldre og nyere tid har tonesatt hans dikt. I tillegg til før nevnte Frederikke Egeberg og Eivind Groven (12 tekster), kan nevnes Ole Bull, Halfdan Kjerulf, Christian Sinding, Alf Hurum, Eyvind Alnæs, Tomas Beck, Sparre Olsen, Conrad Baden (4 tekster), og Johan Kvandal (6 tekster). Johannes Haarklou har skrevet et oratorium over utvalgte tekster fra "Mennesket" 1845 med tittelen "Skabelsen og Mennesket". Det komponeres fortsatt til Wergelands diktning. Sosiologen Eilert Sundt var blant dem som beundret Henrik Wergeland, og oppfattet seg som en viderefører av Wergelands sosiale arbeid, bl.a. i sin innsats for å kartlegge de sosiale forhold i landet. Historikeren Ernst Sars (Welhavens nevø) la grunnlaget for en oppfatning av Henrik Wergeland som en forløper for motkulturen og den norske Venstre-fløyen. Wergelands fødselsdag den 17. juni markeres årlig bl.a. i Mjøsbygda Tangen (Hedmarken), i Damstredet (Oslo) og på Eidsvoll (Akershus). Ingeborg Refling Hagen arrangerte to store Wergelandstevner på Eidsvoll i 1938 og 1939. Hun ville motarbeide nazistisk ideologi gjennom å løfte fram Wergelands diktning for store og små. Etter krigen, fra 1948 av, fortsatte Refling Hagen å lage stevner, først på Eidsvoll og så på Romerike, med basis i Stein skole. Fra 1950 flyttet hun stevnet til Tangen ved Mjøsa, der tradisjonen fortsatt holdes i hevd av Suttungbevegelsen som feirer Wergeland med opplesning, sang, blomstertog og oppførelser av Wergelands dramatikk. Suttungteatret har med hell framført en lang rekke av Wergelands dramatiske arbeider, deriblant "Barnemordersken". Tove Mohr har skapt en tradisjon for feiring av Wergelandsdagen i Damstredet i Oslo, der Wergeland bodde de to første årene som nygift. Henrik Wergelands hjembygd, Eidsvoll, har også følt ansvar for å ta vare på arven etter Wergeland, og det er årlige stevner i tilknytning til Wergelands fødselsdag. Eidsvoll historielag gav ut en bok i 2006 om Wergeland og Eidsvoll av Eirik Sundli. Både Henrik og Camilla har også fått sine monumenter på Eidsvoll. På Stein skole (Romerike), som i dag er museum og har tilnavnet «Eventyrskolen», finner man Reidar Aulies store veggmaleri av Wergeland på Veslebrunen, inspirert av Ingeborg Refling Hagens diktning, der det bl.a. heter: «Når det spirer en gang i vårt spor, / er det Wergelands tanker som gror.» «Wergelandakademiet» i Oslo er opprettet i forlengelse av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. I dikterens fødeby holder «Wergelandselskapet» til. Det arbeider i nær tilknytning til Universitetet i Agder, og tar feste i Wergelandfamiliens og Thaulowfamiliens sterke bånd til Kristiansand. Byen kan dessuten skilte med Gustav Vigelands strålende Wergelandmonument i Wergelandsparken. Broren Oscar anla parken. Mange byer og tettsteder i Norge har en gate eller en vei oppkalt etter Henrik Wergeland, så også Oslo som har tatt vare på hans hus «Grotten» i utkanten av Slottsparken. Grotten tjener i dag som æresbolig for kunstnere, og bærer adressen Wergelandsveien 2. Wergelands kontor på Akershus festning er museum, og lysthuset hans fra Damstredet, der han gjerne satt og arbeidet om sommeren mens han bodde der, befinner seg på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Men huset i Grønlia og boligen i «Hjerterum», der han døde, er borte for alltid. Wergelandmonumentet, utført av Brynjulf Bergslien avduket i 1881, er plassert på Eidsvolls plass i hjertet av Oslo. Og på Vår Frelsers gravlund finner man jødenes monument på hans grav. I dette er Hans Hansens byste fra dødsleiet montert. Thaulow-museet i prestegården fra Leikanger i Sogn på Norsk Folkemuseum har et eget rom viet til Henrik Wergeland og hans familie, med møbler, gjenstander, bilder, dokumenter og bøker som har tilknytning til familiene Thaulow og Wergeland. I årene 1949–77 prydet Henrik Wergelands bilde den norske hundrekroneseddelen. Henrik Wergelands samlede verker fyller i den vitenskapelige utgaven, som kom i årene 1918–40, 23 store bind, hvorav det siste er et registerbind som også inneholder en kronologisk bibliografi der man nesten fra dag til dag kan følge hans virksomme liv. Leiv Amundsen har dessuten gitt ut et par supplerende bind i samme format med brev til Henrik Wergeland og brev til Amalie Sofie med kommentarer. Året 2008 har vært viet Henrik Wergeland. Jubileet har hatt en overveldende oppslutning som viser at kjærligheten til Wergeland lever i folkedypet i Norge. Svært mange initiativ har kommet fra grasrota. I bladet "Norsklæreren" skriver Jostein Greibrokk bl.a.: "Wergeland er blant de få eldre forfattere – og historiske personer i det hele – som har evnen til å skape tilknytning og begeistring på tross av historisk avstand." ("Norsklæreren" nr 3,2008, artikkelen «Slipp Wergeland fri» s. 20) Nicolai Wergeland. Nicolai Wergeland (døpt Niels Vergeland Lassesen) ble født i Hosanger 9. november 1780 og døde på Eidsvoll i 1848. Han var en norsk teolog, skribent og politiker. Som en av i alt 14 prester, deltok han i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og gjorde en betydelig innsats i konstitusjonskomiteen. Han møtte godt forberedt og hadde med seg et grunnlovsforslag i 100 paragrafer, det beste ved siden av Adler-Falsens. Nicolai Wergeland er opphavsmann til uttrykk som Lagting, Odelsting og Storting. Han er mest kjent i ettertid som far til Henrik Wergeland og Camilla Collett, men var selv lysende begavet. Han var en engasjert deltaker i samfunnslivet, og kunne være både stridbar, utfordrende og nærtagende. Han deltok i de fleste litterære og kulturpolitiske feider mellom 1814 og 1840. Ættebakgrunn. Nicolai Wergeland var av en begavet bondeslekt og het opprinnelig Niels Vergeland Lassesen. Slekta stammet fra Verklandsgårdene i Brekke i Sogn. Han hadde også strileblod og sunnmørsblod i årene. Hans far, Halvor Lassesen, som en tid var klokker i Hosanger, forsøkte seg med forretningsvirksomhet i Bergen uten å ha hell med seg. Han dro så til sjøs, og ingen hørte siden noe mere til ham. Moren satt igjen med tre uforsørgede barn, Lars Johan, Nils og Ingeborg. Lars og Niels fikk noe hjelp til skolegang av en grandonkel som hadde arbeidet seg opp til infanterikaptein, Niels Olsen Wergeland, på den betingelse at de skulle kalle seg Wergeland (av Verkland, skrevet "Verckeland" på 1600-tallet) og legge vekk "Lassesen". Farbroren falt fra i 1792 da Niels var 12 år gammel. Gutten, som hadde høye ambisjoner, kom seg videre på egen hånd. Han var altså en «oppkomling». Senere latiniserte han også fornavnet og kalte seg Nicolai. Studier og familieliv. a> i Kristiansand tegnet av Nicolai Wergeland. Han ble elev ved Bergen katedralskole, og i 1799 ble han dimittert til studier ved universitetet i København, der han tok teologisk embetseksamen med utmerkelse. Han skrev en teologisk avhandling som ble belønnet med gullmedalje og slo seg ned i Kristiansand som adjunkt. I 1807 giftet han seg med Alette Dorothea Wergeland, født Thaulow. Ekteparet fikk fem barn: Henrik (1808), Augusta (1810), Harald (1811), Camilla (1813) og Oscar (1815). Henrik Wergeland og Camilla Collett ble begge diktere. Joseph Frantz Oscar Wergeland ble general. Også Harald Nicolai Storm ble tatt opp i familien og vokste opp som barn i huset. Han var sønn av Nicolai Wergelands søster, Ingeborg, som tidlig ble enke. I likhet med Oscar, ble Harald Nicolai Storm Wergeland general. Han oppnådde også å bli statsråd i den norske regjering i Sverige. Senere ble Nicolai Wergelands brordatter, Laura Augusta, som familiemedlem å regne etter at hennes foreldre var døde. Alette Wergeland døde overraskende brått i 1843, og familien sørget dypt (jf. Henrik Wergeland i første kapittel av "Hassel-nødder"). Camilla Collett legger i sine erindringer vekt på farens omhyggelige arbeid for å gi barna en god oppdragelse og utvikle deres åndelige muligheter. Hun gir også en karakteristikk av hans personlighet. Hun skriver bl.a.: «Den strenghed hvormed Fader opdrog os, og det noget stive og seremonielle i hans Væsen, der især i de senere Aar steg til barsk utilgjengelighed, stod igjen i en forunderlig Modsetning til andre Egenskaber. Ubeskrivelig var den Ømhed, han viste, naar der feilede os noget. Han vaagede med os, han kunde sidde utrættelig foran vor Seng og fortælle og synge for os med sin smukke, kraftige Stemme. Det selskabelige Talent, han med rette var bekjendt for fra sine unge Dage i Christiansand, udfoldede sig ogsaa undertiden på en merkelig Maade: det glimrede endog gjennem hans sidste Aars mørke Melankoli! Ingen kunde elskværdigere oplive et Selskab som han. Vore Lege, især de skriftlige, blev først morende og pikante naar han deltog i dem. Stakkels Fader! Det livsvarige Ophold i en Bondebygd, hvor hans Evner ikke fandt den rigtige Sysselsættelse, en sige Anerkjendelse, unddraget levende Omgang med sine lige, forbitret og foruroliget ved saameget, som er unødvendigt at paapege her, gav disse hans Væsens lyse, jeg kan sige glimrende Sider mer og mere Plads for Grublen og mørk Afsluttethed.» «Mnemosyne» og arbeidet for norsk universitet. Nicolai Wergeland ble populær i hele landet da han vant konkurransen om det skriftet som argumenterte best for et eget norsk universitet, utlyst av Selskabet for Norges Vel som ble opprettet i 1809. Hans usedvanlig grundige arbeid bar tittelen "Mnemosyne" og forelå i 1811. «"Boka åt Wergeland var ein fedrelandsk dåd og ho kjendest slik i samtida. Her var det gjeve klåre ord for kjensler som ålment rørde seg i det norske folket"». Norge hadde arbeidet for et eget universitet siden 1661. Som det het i søknaden fra dette året, stilet til kongen, ville et universitet være «Riget en herlig Beprydelse», folket til «et mærkeligt Nytte og Gavn», og selvsagt til evig ære for kongen. På grunn av snarrådig innsats fra Grev Herman Wedel-Jarlsberg, en av de sentrale skikkelser i Selskabet for Norges Vel, gikk Universitetssaken gikk igjennom i 1811. Grev Wedel var også en sentral skikkelse på Eidsvoll i 1814, føreren for det såkalte Unionspartiet eller Svenskepartiet som også Nicolai Wergeland skulle slutte seg til. I den nye norske regjering etter at unionen med Sverige var kommet i stand, ble Wedel finansminister. Til slutt ble han stattholder. "Mnemosyne" ble, ikke helt overraskende, kritisert fra dansk hold. Det var en viktig årsak til at Nicolai Wergeland ikke ble professor i teologi, men ble forbigått av Hersleb og Stenersen, som hadde gode eksamener i likhet med Nicolai Wergeland, men som aldri hadde fått et ord på prent, til forskjell fra Wergeland som i tillegg til "Mnemosyne" også hadde en prisbelønnet teologisk avhandling på sin merittliste. Viktig medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. I 1812 ble Nicolai Wergeland utnevnt til residerende kapellan i Kristiansand. Der var han i flere år aktiv i Det Dramatiske Selskab som var grunnlagt av hans svigerfar, Henrik Arnold Thaulow. Han ble valgt til å representere Kristiansand som Eidsvollsmann, sammen med grosserer og ridder Ole Clausen Mørch. Nicolai Wergeland møtte meget godt rustet, til og med med ferdigskrevne innlegg, klar til å gjøre en innsats for fedrelandet. Til alt uhell fikk han fiender i det såkalte selvstendighetspartiet/Danskepartiet, som siden hevnet seg ved å ekskludere ham fra videre politisk arbeid. Hverken Wergeland eller Mørch ble derfor gjenvalgt til det overordentlige Storting, også kalt «Omframstortinget». Til Eidsvoll for resten av levetida. Nicolai Wergeland ble utnevnt til sogneprest i Eidsvoll kirke i 1816, tiltrådte i 1817 og ble senere prost. Han bodde på Eidsvoll til han døde. Det var en stor skuffelse at han ikke oppnådde å bli biskop, tross sine udiskutable kvalifikasjoner. Det forbitret hans siste år. I sin biografi over Nicolai Wergeland fra 1899, skriver Hjalmar Christensen på denne måten: «Der er et vemodigt drag over slutningen af Nicolai Wergelands liv.» Hans embetsdkarriere slo feil, og med kort tids mellomrom mistet han sin hustru og «den søn [dvs. Henrik], hvis virksomhed han havde fulgt med så dyb interesse – og ved hvem han hadde gjennomlevet en ny generation.» Nicolai og Henrik. Henrik Wergeland tegnet av sin far i 1825. Nicolai Wergeland forsto tidlig at hans sønn Henrik var en særbegavelse. Forholdet mellom far og sønn Wergeland er et interessant kapittel i norsk kulturhistorie. Nicolai Wergeland var en lærd person, vel orientert i europeisk åndshistorie og behersket fransk godt. Han var vel skikket til på et høyt faglig nivå å levere et forsvar for sønnens tidligste diktning, et svar på Johan Sebastian Welhavens angrepsskrift: "Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste" som utkom i 1832. Nicolai Wergelands imøtegåelse "Rettfærdig Bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Karakteer" forelå året etter, i 1833, velskrevet og saklig. Imøtegåelsen ble utgitt på nytt for første gang siden førsteutgivelsen 1995 av "Det norske språk- og litteraturselskap", nå utstyrt med innledning og kommentarer ved Dagne Groven Myhren. Nicolai Wergelande bidro også til Dæmringsfeiden, da han skrev mot Welhavens sonettekrans "Norges Dæmring". Se ellers Konflikten mellom Wergeland og Welhaven Omfattende skribentvirksomhet og kunstnerisk tilbøyeligheter. Nicolai Wergeland var et skrivende menneske. I tillegg til de før nevnte arbeidene, skrev Nicolai bl.a. "Sandfærdig Berettelse om Danmarks politiske Forbrydelser mod Kongeriget Norge" som han fikk mye kritikk for. Han skrev og banebrytende litteraturkritiske arbeider utover forsvaret for sønnen, bl.a. hans omtale av Bjerregaards "Blandede Digtninger". Det uavsluttede historiske arbeid "Christiansands Byes Beskrivelse" har vært berømmet av fagfolk. Han befattet seg også med salmebokspørsmålet, skrev en egen katekisme, arbeidet med oversettelser av Victor Hugo og utga sine "Tanker og Bekjendelser" i 1848. Nicolai Wergeland forsøkte seg, visstnok med mindre hell, som skjønnlitterær forfatter. Han tegnet og malte også, og hans portretter av Henrik og Camilla er kjente fra mange litteraturhistoriske framstillinger. I Wikipedia-artiklene om Henrik Wergeland og Camilla Collett er et par av hans bilder representert. Han prøvde seg også som komponist. En brudemarsj i tidens stil eksisterer fortsatt. Men den var ikke det eneste. Camilla Collett skriver både hvordan han skjøttet sin prestegjerning med omhu og bidro med egen musikk, f.eks. ved den årlige høst-takkefest: "Kirken var da smykket med broget Løv og Blomster, og det var en Glæde for os, naar vi Dagen forud kunde være med og hjælpe til, binde Kranse, bringe Løv o.s.v. Det blev sunget en Kantate, som han havde komponeret og med en uendelig Møie og Taalmodighed indstuderet med Bondepigerne og Sognets diverse musikalske Individer." Tid for oppreisning? Til tross for at historikeren Arne Bergsgård har skrevet anerkjennende om Nicolai Wergeland i sine vektige historiske arbeider, er hans store innsats etter mangt å dømme undervurdert. Tida burde være kommet til å gi ham en sen oppreisning. Nicolai Wergeland var den best kvalifiserte kandidat til professorat i teologi ved Norges unge universitet, han ble satt utenfor da Omframstortinget ble etablert i 1814, og til tross for sine uomtvistelige kvalifikasjoner, ble han aldri biskop. Eidsvollsmannen Jacob All skriver: "Efterverdenen vil dømme anderledes om ham end de fleste af storthinget, og vil ære hans frimodighed mer end de andres skammelige angreb paa ham." (Sitert i Olav Skavlands bok om Henrik Wergeland s. 14.) Se ellers om Nicolai Wergeland i "Norsk biografisk leksikon" Produksjon. Wergeland, Nicolai 1814: "En politisk Tale til det norske Folk" Buddhistforbundet. Buddhistforbundet er et buddhistisk trossamfunn som samler forskjellige norske buddhistiske organisasjoner. Buddhistforbundet ble registrert som trossamfunn i 1979. 1. januar 2002 hadde Buddhistforbundet 8071 medlemmer (hvorav 920 etnisk norske) og ni underorganisasjoner. Buddhistforbundet er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Søvn. Søvn er tilstanden som mennesker og dyr periodisk inntar for å hvile; en tilstand med sterkt nedsatt bevissthet. Søvn reguleres av døgnrytmen, av homeostase (tiden som er gått siden den siste adekvate søvnen) og, hos mennesker, av villet atferd. Det er fremdeles usikkert hva som skjer under søvnen som gjør den til en livsnødvendighet, men alle dyr som er blitt forsket på, dør når de holdes fra å sove. Rotter, for eksempel, lever ikke lenger enn ca. 14 dager uten søvn. Det er blitt antatt at hjernen under søvn kvitter seg med skadelige rester av stoffskiftet, at skadde/svekkede hjerneceller blir reparert og at dagens minner blir bearbeidet og enten lagret i hukommelsen eller «forkastet». Men dette er kun fremlagte ideer. Søvnen opptrer i to hovedstadier, NREM og REM, som inntreffer med regelmessige intervaller. REM står for "rapid eye movement", og NREM betyder ikke-REM. Man drømmer som oftest i REM-stadiet, men forskning ved bruk av EEG-målinger viser at man også kan drømme i NREM-stadiene. NREM-søvn deles opp i fire stadier, to lette (1 og 2) og to dype (3 og 4), som blir etterfulgt av en periode med REM-søvn. Rekkefølgen er 1 – 2 – 3 – 4 – 3 – 2 – REM for en syklus på 90 til 110 minutter. Syklusen gjentas utover natten, som oftest 4 – 5 ganger, med større porsjoner NREM den første halvdelen av natten og mer REM fram mot morgenen. Stadium-1 er lett søvn (theta-bølger) og tildels likner våken tilstand. Stadium-2 er noe dypere. Stadium-3 (delta-bølger) og -4 er dyp søvn, og det er i dette stadiet svært vanskelig å vekke individet. Tendensen er å slå sammen stadium-3 og -4. Stadium-3 har 20 – 50 % delta-bølger mens stadium 4 inneholder mer enn 50 % delta-bølger. I REM-søvn økes hjernens aktivitet drastisk, og den jobber faktisk hardere enn i våken tilstand. Skjelettmuskulaturen blir paralysert, og øynene kan bevege seg rundt som om de ser etter noe i mørket under øyelokkene. Som hos alle arter der nyfødte ikke er fullt utviklet, har småbarn mye REM-søvn. Nyfødte sover opp til 18 timer i døgnet, ca. 50 % REM. Antall timer voksne mennesker sover er helt individuelt; omfattende studier viser at det selvrapporterte gjennomsnittet er 7,5 timer pr. døgn. Eldre mennesker trenger like mye søvn som da de var yngre, men den er ofte mer oppdelt. Søvnmangel. Søvnmangel over kortere perioder —som ett døgn— har ved forsøk vist tendenser til redusert kortidshukommelse, trøtthet, og redusert oppmerksomhet. Uteblir søvn over flere døgn, svekkes individet ytterligere og kan få store konsentrasjonsproblemer, hallusinasjoner og paranoia. Virkningen kan sammenlignes med beruselse. Barn bør sove minst 9 timer hver dag. Voksne derimot, bør sove 7 eller 8 timer. Disse påstandene støttes av The National Sleep Foundation (NSF) i USA; en uavhengig, frivillig nullprofittorganisasjon som har som mål å forbedre offentlig helse og sikkerhet ved å oppnå forståelse av søvn og søvnforstyrrelser, og å støtte søvnrelatert utdanning, forskning og forståelse. Mange søvneksperter er uenig i at åtte-timers-behovet gjelder generelt. Isteden er den beste søvnlegden mellom 6,5 og 7,5 timer. Kanskje har timetallet åtte oppstått som et retorisk eller pedagogisk grep ved en tredeling av døgnet i «åtte timer arbeid, åtte timer (religiøse) studier og åtte timer søvn» fra jødenes forskrifter i talmud og blitt forsterket av arbeiderbevegelsens slagord «åtte timer arbeid, åtte timer fritid og åtte timer hvile». Randy Gardner holder verdensrekorden (Guinness rekordbok) for å holde seg våken lengst. I 1965 holdt syttenåringen seg våken i vel ti døgn i sammenheng med et skoleprosjekt. Han ble alvorlig mentalt svekket under forsøket, men var normal igjen etter få dager. Ved slutten av forsøket klarte likevel Gardener å slå forsøkslederen i actionspillet pinball. Det blir ikke nye rekordholdere; Guinness vil ikke godkjenne flere, på grunn av helsefaren. På grunn av dette finnes det ikke lenger noen offisiell rekordholder, bortsett fra Randy Gardner, men briten Tony Wright holder den uoffisielle rekorden etter å ha holdt seg våken i mer enn 264 timer (11 døgn) i mai 2007. Søvndeprivasjon blir også benyttet som en torturmetode. Søvnforstyrrelser. Det er mange grunner til inadekvat søvn, både blant barn og voksne, både akutte og kroniske. Pasienter kan oppleve å få for lite søvn, søvn til feil tid (døgnrytmeforstyrrelser), eller søvn av for dårlig kvalitet. Leger vil ofte først foreslå søvnhygieniske tiltak. Sykdommer, både mentale og fysiske, kan påvirke søvnen. De vanligste søvnforstyrrelser er søvnløshet og søvnapné. Hjerne. Hjernen (gresk: "encephalon", «i hode») er kontrollsenteret i sentralnervesystemet hos dyr. De fleste dyr har hjernen i hodet, nær hovedsanseapparatet og munnen. Mens alle virveldyr har nervesystem med hjerne, har virvelløse dyr enten nervesystem med en sentralisert hjerne eller samlinger av ganglier. Hjernen er ekstremt kompleks, menneskehjernen inneholder 10-100 milliarder nerveceller, og hver av dem er koblet til rundt 10 000 andre. Dette enorme antallet sammenkoblinger gjør menneskehjernen i stand til å vise intelligens. Historie. De tidligste undersøkelser av hjernens funksjon ga en oppfatning av den som et slags «kraniefyll». I Egypt, fra mellomriket og framover, var det vanlig at hjernen ble fjernet ved mumifisering, fordi egypterne mente at intelligensen fantes i hjertet. Ifølge Herodot foregikk de første stegene i en mumifisering på følgende måte: "«Den mest perfekte metoden er å fjerne mest mulig av hjernen med en jernkrok, og det som jernkroken ikke kan nå, blandes med droger.»" I Antikkens Hellas var det forskjellig syn på hjernens funksjon; rundt 400 f.Kr. mente Hippokrates den var sentrum for intelligensen, mens Aristoteles rundt 300 f.Kr. mente at hjernen var blodets kjølemekanisme, og hjertet var sentrum for intelligensen. I løpet av de siste par tusen år har dette synet på hjernen snudd. Oversikt. Hjernen er ikke bare et viktig sentrum for fornuft og intelligens, den er også kilden til kognisjon, emosjon, hukommelse, motorikk og læring. Den kontrollerer og koordinerer også de fleste sansesystemer, bevegelse og adferd, i tillegg til at den kontrollerer kroppens homeostase-funksjoner, slik som hjerterytme, blodtrykk, væskebalanse og kroppstemperatur. Men noen funksjoner som enkle reflekser og basisbevegelser, kan kun utløses gjennom ryggmargskontroll. De fleste hjerner har et synlig skille mellom grå substans og hvit substans. Grå substans består av nervecellekropper og hvit substans består av nervefibre (aksoner) som forbinder nervecellene med hverandre. Aksonene er omgitt av et isolerende fettbelegg kalt myelin som gir den hvite substansen sin farge. Det ytre, synlige laget av hjernen er hjernebarken som består av grå substans. Studiet av hjernen kalles nevrovitenskap, et område i biologien viet til å forstå hjernens funksjoner på alle nivåer, fra molekyl-nivå og opp til psykologisk nivå. Hjerne og bevissthet. Anatomisk og fysiologisk skjelner man mellom bevissthets"nivå" og bevissthets"innhold". Bevissthetsnivået reguleres i hjernen primært gjennom retikulærsubstansen, den circadianske rytme (døgnrytmen) styres via sentre i hypothalamus og epifysen. Selve bevissthetsinnholdet fylles av et samspill mellom kortikal aktivitet i forskjellige avsnitt av storehjernen. Innen bevissthetsfilosofien skilles det ofte mellom sinnet og hjernen, og diskusjonen om forbindelsen mellom disse har ført til kropp og sjel-problemet. Hjernen defineres som en fysisk, biologisk substans i hodeskallen som er ansvarlig for alle elektrokjemiske nerveprosesser. Sinnet blir imidlertid sett i sammenheng med mentale egenskaper som tro og begjær. Noen mener at sinnet på noen måter eksisterer uavhengig av hjernen, som i en sjel eller epifenomen. Andre, som for eksempel strong AI-teoretikere, sier at bevisstheten er direkte sammenlignbar med et dataprogram og hjernen med en datamaskin. Komparativ anatomi. Det er tre grupper av dyr som har spesielt komplekse hjerner: leddyr (insekter og krepsdyr), blekkspruter og lignende bløtdyr, og virveldyr. Hjernen til leddyr og blekkspruter kommer opp fra to parallelle nervetråder som strekker seg gjennom dyrets kropp. Leddyrene har en sentral hjerne med tre deler og store «optiske lapper» bak hvert øye for synsprosessering. Hjernen til virveldyr utvikler seg fra den anteriore (forreste) delen av et enkelt dorsalt nevralrør, som senere blir til ryggmargen. I virveldyr som har kranier beskyttes hjernen av skallebeinet. Økende kompleksitet i hjernebarken korrelerer med fylogenetiske- og evolusjonære stamtreet. Primitive virveldyr som fisk, reptiler og amfibier har mindre enn seks lag av nevroner i hjernens ytre lag. Denne formen for hjernebark kalles allocortex. Mer komplekse virveldyr som pattedyrene har en hjernebark som består av seks lag (neocortex) i tillegg til allocortex i deler av hjernen. Hos pattedyr er en sterk folding på hjernebarken karakteristisk for dyr med avanserte hjerner. Foldingene gir en stor overflate med plass for mer grå substans og flere nerveceller på et mindre volum som gjør hjernen kompakt nok til å passe i skallen. Furene mellom foldene kalles "(sulci)" og foldenes forhøyninger kalles hjernevindinger "(gyri)". Bortsett fra den embryologiske inndelingen av hjernen, kan plassering av de spesifikke furene og vindingene, primære sensoriske områder og andre strukturer variere mellom artene. Og selv om menneskehjernens histologi generelt sett er lik fra person til person, kan den strukturelle anatomien variere. Virvelløse dyr. Insektenes hjerne består av fire segmenter: "optiske lapper, protocerebrum, deutocerebrum" og "tritocerebrum". De optiske lappene finnes bak hvert øye, og prosesserer visuell stimuli. Protocerebrum inneholder «mushroom bodies» "(corpora pedunculata)" som responderer på lukt og er viktig for læring og hukommelse, i tillegg til central complex som som spiller en rolle i motorisk kontroll og visuell orientering. Mushroom body-strukturene hos noen arter, som bier, mottar i tillegg signaler fra synssystemet. Deutocerebrum omfatter antennelappene, som ligner på pattedyrenes luktelapp "(bulbus olfactorius)" og mekanosensorisk neuropil som mottar informasjon fra berøringsreseptorene i hodet og i antennene. Antennelappene til fluer og møll er svært komplekse. Hos blekkspruter og andre bløtdyr består hjernen av to regioner: den "supraesophageale" og den "subesophageale" substansen (Latin: "sub" = under/nedenfor, "supra" = over/ovenfor, "øsofagus" = spiserør), adskilt av spiserøret. Substansen over og under spiserøret er forbundet på begge sider av spiserøret av "basallappen" og de dorsale "magnocellulære" lappene. De store optiske lappene blir noen ganger ikke regnet som en del av hjernen, fordi de er atskilt fra den anatomisk og bare forbundet med optiske stilker. De optiske lappene prosesserer imidlertid mye visuell informasjon, og er derfor funksjonsmessig en del av hjernen. Virveldyr. Telencephalon, eller storehjernen "(cerebrum)", er den største regionen i hjernen til pattedyr. Denne strukturen er den mest synlige, og hva de fleste assosierer med «hjernen». Hos mennesker har hjernen en sterkt foldet overflate, med dype furer og forhøyninger (hjernevindinger). Hos virveldyr som ikke har storehjerne, er metencephalon det høyeste senteret i hjernen. På grunn av at mennesket går oppreist, har hjernen en «bøy» mellom hjernestammen og storehjernen. Andre virveldyr har ikke denne bøyen, derfor kan sammenligning av hjernestrukturer mellom mennesker og andre virveldyr være forvirrende. Bak (eller "under" hos mennesker) storehjernen er lillehjernen "(cerebellum)". Lillehjernen er hovedsakelig involvert i motorisk kontroll, og er forbundet til pons med hvit substans, tykke nervefibre "(cerebellar peduncles)".. Både storehjernen og lillehjernen er delt i to halvdeler (hemisfærer). Hjernehalvdelene i storehjernen er forbundet med hverandre med hjernebjelken "(corpus callosum)", en struktur bestående av hvit substans. Luktelappen "(olfactory bulb)" er en utvekst fra storehjernen av betydelig størrelse hos mange dyr, men hos mennerkser og andre primater er den relavtivt liten. Virveldyrenes nervesystem skiller seg ut med encefalisering og bilateral symmetri. Encefalisering refererer til tendensen mer komplekse organismer har til å utvikle større hjerner gjennom evolusjonen. Større virveldyr utvikler et komplekst, lagdelt og sammenkoblet nevralt kretssystem. Hos nyere arter som er nært beslektet med de første virveldyrene, er hjernen dekket med grå substans med en tre-lags struktur "(allocortex)". Deres hjerner inneholder også hvit substans under overflaten, som består av områder med nervekjerner og nervefibre. Det meste av menneskets hjerne er dekket av hjernebark "(cerebral cortex)", og den har seks lag med nerveceller "(neocortex)". Virveldyrenes hjerneregioner. Diagram som viser hoveddelene av hjernen til virveldyr på fosterstadiet. Menneskehjernen. Menneskehjernens struktur skiller seg fra andre dyrs hjerner på forskjellige viktige områder. Disse forskjellene gir menneskene «høyere» egenskaper som for eksempel avanserte kognitive evner. Menneskelig encefalisering finnes spesielt i neocortex, den mest komplekse delen av hjernebarken. Områdene som omfatter neocortex, spesielt den prefrontale cortex, er større hos mennesker enn hos alle andre dyr. Mennesker har unik nervekapasitet, men mye av hjernestrukturen ligner på strukturen til andre dyrehjerner. Grunnleggende systemer som gjør at nervesystemet reagerer på stimulus, sanser hendelser i omgivelsene, og som overvåker kroppstilstanden er lik hos mennesker og virveldyr. Nervekoblingen som ligger til grunn for bevisstheten omfatter både neocortex og prototypiske strukturer i hjernestammen. Menneskehjernen har også et enormt antall synaptiske forbindelser som tillater en stor grad av parallell prosessering. Hjernen består av hjernebarken som, hos menneske, er 2mm – 4mm tykk og som har rundt 20 milliarder nerveceller. Forøvrig er det nerveceller i kjernene, lillehjernen og den forlengede marg. Totalt er det omtrent 100 milliarder nerveceller i hjernen og et betydelig større antall gliaceller («støtteceller»). Overflaten er buktet med "vindinger" ("gyrus" i flertall "gyri"). I mellom "gyri" er det en "sulcus" (flertall: "sulci"). Noen gyri er koblet til funksjoner, men for det meste er det bare svake relasjoner mellom funksjoner og gyri. Nervecellene er organisert i mikrokolonner i hjernebarken, i store deler av hjernen er det omtrent 110 nerveceller i hver. Denne organiseringen er lik hos mange høyerestående dyr. Mikrokolonnene organiseres i sin tur i større kolonner. Det er lite kjent om relasjonen mellom kolonnene og funksjoner. Hos mennesket er det antatt at 95% av nervefibre som går ut av hjernebarken, går tilbake til hjernebarken, mens 5% går til sentrale kjerner, hjernestammen o.l. Hos rotter er dette forholdet omtrent 50/50. Man deler hjernen inn i grå substans og hvit substans. Grå substans er områdene med mange nerveceller. Det er i praksis hjernebarken og "kjernene" i hjernen. Hvit substans er området med utløpere (aksoner) fra nervecellene. Fargen skyldes fett i "støttecellene" (gliaceller). a>-skanning av en menneskehjerne. Bildet viser vannrette snitt av hjernen fra toppen av hodet og nedover. Hjernen er antatt å fungere ved hjelp av elektriske impulser (aksjonspotensialer) i nerveceller. Registrering av hjerneaktiviteten gjøres direkte ved elektroencefalografi og indirekte via metabolisme ved PET eller ved måling av blodgjennomstrømning ved fMRI eller SPECT. Hjerte. Et hjerte er et hult muskulært organ som pumper blod eller kroppsvæske gjennom kroppen med gjentatte rytmiske sammentrekninger. Det finnes sirkulasjonssystemer uten hjerte, som hos leddormer, systemer med ett hjerte som hos kjevemunner, og med flere hjerter som hos slimåler. I grupper med sirkulasjonssystem pumper hjertet blod gjennom blodårer. Dette er tilfellet hos blant annet virveldyr. I grupper som har et åpent sirkulasjonssystem sørger hjertets aktivitet for at all kroppsvæske sirkulerer gjennom hele kroppen (som hos for eksempel leddyr). Anatomi. Hjertet er en muskelstruktur som består av fire hulrom, et venstre og et høyre forkammer ("atrium") og et venstre og et høyre hjertekammer ("ventrikkel"). Det venøse blodet fra kroppen kommer inn til høyre forkammer fra den øvre og nedre store hulvenen ("vena cava superior" og "vena cava inferior"). Derfra pumpes blodet gjennom tricuspidalklaffen til høyre hjertekammer, og derfra gjennom pulmonalklaffen og ut i lungearterien ("arteria pulmonalis") til det lille kretsløp (også kalt lungekretsløpet eller pulmonalkretsløpet). Via det lille kretsløp blir blodet tilført oksygen fra lungene, og det oksygenerte blodet kommer så tilbake til hjertet i venstre forkammer fra lungevenene ("venae pulmonales"). Blodet pumpes så ut i venstre ventrikkel gjennom mitralklaffen, for så å bli pumpet ut gjennom aortaklaffen og ut i den store livpulsåren ("aorta thoracalis"). Hjertets egen blodforsyning kommer fra høyre og venstre kransarterie, som utløper fra den proksimale del av den store livpulsåren. Et menneskehjerte er hos en voksen litt større enn en knyttneve, og det veier 300–350 g. Fysiologi. Modell av hjerte på Teknisk Museum, Oslo. Kontraksjon og frekvens. Sinusknuten utgjør den delen av muskelen som har raskest depolariseringsfrekvens (ca. 100 slag i minuttet). Dette gjør at denne normalt setter i gang kontraksjonene i hjertet, og styrer dermed frekvensen. Den fungerer som hjertets naturlige pacemaker. Videre brer impulsen seg nedover i hjertet til forkamrene (se over) slik at disse kontraherer (og pumper dermed blodet inn i hjertekamrene). Deretter når impulsen AV-knuten (atrioventrikulærknuten) som forsinker impulsen før den slipper den videre ned til hjertekamrene. Dette er hensiktsmessig for at blodet skal rekke å fylles over i ventriklene før disse kontraherer. AV-knuten har en naturlig depolariseringsfrekvens på ca. 40 slag i minuttet, og blir derfor normalt overstyrt av sinusknuten. His-bunten og purkinjefibrene er spesialiserte muskelfibre som leder impulsen raskere enn vanlige hjertemuskelfibre. De sørger for at impulsen brer seg så raskt som mulig til begge hjertekamre for at de skal kontrahere synkront. Disse har en naturlig depolariseringsfrekvens på ca. 20 slag i minuttet. Under hvile slår hjertet 50–70 ganger per minutt, og hvert hjertekammer pumper ca 5 liter blod per minutt. Under hardt muskelarbeid kan hjertet slå opptil 200 ganger per minutt og hvert hjertekammer pumpe 20–25 liter per minutt (hos trente idrettsfolk mer). Patologisk frekvens. Sinusknutens egenfrekvens er på ca.100 slag per minutt men i hviletilstand slår hjertet ca. 60 ganger per minutt. Dette betyr at i hvile er en parasympatisk stimulus på sinusknuten til stede. Hos personer som er hjertetransplantert, eller som av andre grunner ikke har parasympatisk eller sympatisk innervering av hjertet, vil det stabilisere seg på 100 slag i minuttet. Ved infarkt i sinusknuten, vil AV-knuten overta rollen som pacemaker, ettersom den har nest høyest frekvens. Ved infarkt i AV-knuten vil det ikke ledes impulser fra atriene til ventriklene, og disse vil slå i utakt (AV-blokk). Atriene stimuleres fortsatt av sinusknuten (normal frekvens), og ventriklene stimuleres av His-bunten og purkinjefibrene (ca. 20 slag i minuttet). Hjertestans. I Norge får ca. 5000 mennesker hjertestans hvert år. Bare ti prosent overlever. God hjerte-lunge-redning kan redde mange liv. Fiskehjertet. Virveldyrenes siste felles stamart hadde allerede et lukket sirkulasjonssystem med hjerte. Denne tilstanden er bevart hos slimåler og niøyer. Venesekk og hjertekonen deler virveldyrene også med lansettfiskene. Slimåler har i tillegg såkalte "aksessoriske hjerter", «hjelpehjerter», på tre ulike steder i kroppen: ett par i halen, ett par i hodet, og ett enkelt hjerte i leverportåren. Disse hjelper med å pumpe det venøse blodet tilbake til «hovedhjertet». Hjertet pumper det oksygenfattige blodet til gjellene. Etter anrikning med oksygen fordeles blodet så i hele kroppen. I stamarten til kjevemunnene fikk hjertet en s-form, i at venesekken og forkammeret ligger oppå hjertekammeret og hjertekonen, slik at blodet strømmer «baklengs» mellom for- og hjertekammer. Denne tilstanden finner man hos de aller fleste fiskearter. Landlevende virveldyr. Kjevemunnenes hjerte ble videreutviklet i de landlevende virveldyrenes stamart. Det var her det andre forkammeret kom til. Et slikt hjerte med to forkamre og én hjertekammer finner man fortsatt hos amfibiene. Hjertet pumper her blandingsblod, i og med at det ene forkammeret mottar oksygenfattig blod fra kroppen og det andre forkammeret oksygenrikt blod fra lungene. De resterende landlevende virveldyrene har ikke bare to forkamre, men også to hjertekamre. Delingen av hjertekammeret skjedde altså i stamarten til amniondyr, men skilleveggen var ikke fullstendig. Dette medfører at venøst og arterielt blod blandes i hjertet. Samtidig med delingen av hjertekammeret ble hjertekonen delt i tre; en del danner overgangen til lungearterien, en annen til den venstre aortaen og den siste til den høyre aortaen. Denne tilstanden finner man i dag hos broøglen, skilpadder og skjellkrypdyr. Hjertets skillevegg ble fullstendig lukket to ganger uavhengig av hverandre innenfor amniondyrene. Den ene gangen var i den felles stamarten for krokodiller og fugler; den andre gangen var i pattedyrenes stamart. Dermed ligger i disse gruppene tingene til rette for en fullstendig adskillelse av venøst og arterielt blod. I både fugler og pattedyr har dessuten den ene av aortaene gått tapt. Men mens fugler kun har bevart den høyre aortaen, er det i pattedyrene den venstre aortaen som er bevart. Hjerterytmen. Pattedyr lever stort sett i 1 milliard hjerteslag, mens mennesket lever i 2–3 milliarder slag. Hjerter hos virvelløse dyr. Hjerter forekommer ikke bare hos virveldyr og lansettfisker. Man finner også hjerter hos armføttinger, bløtdyr, kappedyr og leddyr. Hos enteropneuster, foronider, pigghuder, pterobrankier og slimormer forekommer hjertelignende strukturer. Disse kalles "ampuller" eller "lakuner", fordi de først og fremst fungerer som blodreservoarer, ikke som blodpumper. Likevel omtales de av og til også som hjerter. Hos leddormer overtar hele ryggåren hjertefunksjonen, ved at den gjennom sammentrekninger driver blodet gjennom det lukkede sirkulasjonssystemet. Man er ikke sikker på hvor ofte hjerter har oppstått uavhengig i dyrenes stamtre. Men i og med at det med stor sannsynlighet ikke fantes noe hjerte i den siste felles stamarten for f.eks. virvel- og bløtdyr, må hjerter ha oppstått minst to ganger uavhengig. I åpne sirkulasjonssystemer kalles blodet "hemolymfe". Her er det strengt tatt ikke snakk om blod i egentlig forstand, men en kroppsvæske med mange ulike bestanddeler. Bløtdyrhjertet. Hos bløtdyr består hjertet av ett hjertekammer og et varierende antall forkamre. Antallet av forkamre korresponderer til gjellenes antall, slik at det fins grupper med én, to eller fire forkamre. Vener transporterer hemolymfen fra gjellene til hjertet, og to arterier fordeler så denne oksygenrike hemolymfen i kroppen. Utover dette fins det ikke årer, dvs. at sirkulasjonssystemet er åpent. Leddyrhjertet. Hos leddyr er hjertet et nokså langt organ som strekker seg over flere segmenter. Sirkulasjonssystemet er åpent; vener mangler fullstendig. Istedenfor gjennom vener entrer blodet gjennom «sprekker» i hjertet, såkalte "ostier". Det fins ett par ostier per kroppssegment. Hjertet pumper så hemolymfen gjennom arterier til de ulike kroppsregionene, der årene slutter. Hemolymfen blir oskygenisert før den kommer til hjertet. Våre nærmeste virvelløse slektninger. Virveldyr sammenfattes med lansettfisker og kappedyr til ryggstrengdyr. Lansettfiskene har, som nevnt over, et hjerte som tydelig ligner på vårt. Også kappedyr har et hjerte, men dette er ikke delt i ulike avsnitt. Det kan endre retningen av blodomløpet! Kappedyr veksler mellom å pumpe blod fra tarmen til gjellene (som hos andre ryggstrengdyr) eller fra gjellene til tarmen. Ryggstrengdyr sammenfattes i sin tur med enteropneuster, pigghuder og pterobrankier til deuterostomier. Hos enteropneuster, pterobrankier og noen pigghuder (bl.a. sjøpinnsvin og sjøstjerner) finner man blæreaktige utvidelser av blodårer, som har hjertelignende funksjon. Disse kan trekke seg sammen og derved transportere blod i kroppen. Det er likevel usikkert hvorvidt disse organene er homologe med hverandre og/eller med ryggstrengdyrenes hjerter. Hos pigghuder (der organet heter "dorsalblære") fins det f.eks. ikke noe sirkulasjonssystem i egentlig forstand, men et "hemalsystem" med årer som slutter blindt. Derfor er det tvilsomt og fortsatt uavklart om disse systemene i det hele tatt kan sammenlignes med vårt sirkulasjonsorgan og hjerte. Germanistikk. Germanistikk er vitenskapen som studerer de germanske språk og eldre germansk litteratur og historie. Germanistikk anvendes også i en mer avgrenset betydning som synonymt med tysk og nederlandsk filologi, dvs. studiet av tysk og nederlandsk språk og litteratur (nederlandsk regnes historisk som en del av det nedertyske språkområdet). I Norge hadde germanistikken lenge tyngdepunktet i historisk orientert språkvitenskap, ofte i et komparativt perspektiv. I løpet av de senere tiårene har det skjedd et skifte med fokus på moderne tysk språk, f.eks. knyttet til studier av oversettelser. 0. År 0 er et begrep som i nyere tid gjerne brukes om starten på en tidsregning, men som faktisk ikke har eksistert, idet tallet 0 ikke var «oppfunnet» da gjeldende tidsregninger ble innført. Året før år 1 er for eksempel i den kristne kalenderen år 1 f.Kr., og ikke år 0. Når begrepet "år 0" brukes er det da som oftest ikke for å angi det bestemte årstallet som var like før år 1, men for å markere begynnelsen på en epoke, en viktig hendelse. I 1999 utløste dette en diskusjon om når man skulle feire overgangen til det nye årtusenet. For de fleste var det naturlig å feire dette i overgangen mellom 1999 og 2000, ettersom det er da tallene gjør et sprang. Men siden det ikke finnes noe år 0, var det på det tidspunkt kun gått 1999 år siden det angivelige tidspunkt for Kristi fødsel, og det tredje årtusen begynte derfor egentlig i overgangen mellom 2000 og 2001. En del mente derfor at det heller burde feires et år senere. Alle offisielle feiringer ble lagt til 1999/2000-overgangen, men året etter fant det sted en rekke uoffisielle feiringer av inngangen til et nytt årtusen. Det finnes en presedens for denne diskusjonen; ved inngangen til det 20. århundre varierte det mellom forskjellige land når man feiret begivenheten. I flere land valgte man å legge den offisielle markeringen til 1900/1901-overgangen, det vil si da 1900 år hadde gått. Det er også påfallende at det i Norge ble avholdt folketellinger i 1701, 1801 og desember 1900. 1 f.Kr.. Begivenheter. En del mener Jesus Kristus ble født i slutten av år 1 f. Kr. Forskere mener derimot at dette ikke er riktig i og med at Herodes skulle ha levd da Jesus ble født, men han døde allerede dette året. Døde. 001 2 f.Kr.. Fødsler. Seneca, romersk forfatter og politiker Dødsfall. 002 3 f.Kr.. Født. 003 4 f.Kr.. Døde. 004 5 f.Kr.. Født. 005 6 f.Kr.. Født. 006 7 f.Kr.. Født. 007 8 f.Kr.. Døde. 008 9 f.Kr.. Født. 009 10 f.Kr.. Fødsler. 010 11 f.Kr.. Fødsler. 011 12 f.Kr.. Begivenheter. 012 13 f.Kr.. Dødsfall. 013 14 f.Kr.. Fødsler. 014 15 f.Kr.. Fødsler. 015 16 f.Kr.. Fødsler. 016 17 f.Kr.. Fødsler. 017 18 f.Kr.. Fødsler. 018 19 f.Kr.. Dødsfall. 019 20 f.Kr.. Fødsler. 020 21 f.Kr.. Fødsler. 021 22 f.Kr.. Fødsler. 022 23 f.Kr.. Begivenheter. 023 24 f.Kr.. Fødsler. 024 25 f.Kr.. Referanser. 025 26 f.Kr.. Fødsler. 026 27 f.Kr.. 027 28 f.Kr.. Fødsler. 028 29 f.Kr.. Fødsler. 029 30 f.Kr.. Dødsfall. 030 31 f.Kr.. Begivenheter. 031 32 f.Kr.. Fødsler. 032 33 f.Kr.. Fødsler. 033 34 f.Kr.. Begivenheter. 034 35 f.Kr.. Fødsler. 035 36 f.Kr.. Fødsler. 036 37 f.Kr.. Dødsfall. 037 38 f.Kr.. Dødsfall. 038 39 f.Kr.. Dødsfall. Kleopatra (f. 69 f.Kr.) døde av et slangebitt. 039 40 f.Kr.. Begivenheter. 040 41 f.Kr.. Fødsler. 041 42 f.Kr.. Dødsfall. 042 43 f.Kr.. Dødsfall. 043 44 f.Kr.. Dødsfall. 044 45 f.Kr.. Fødsler. 045 46 f.Kr.. Dødsfall. 046 47 f.Kr.. Fødsler. 047 48 f.Kr.. Dødsfall. 048 49 f.Kr.. Begivenheter. 049 50 f.Kr.. Fødsler. 050 51 f.Kr.. Fødsler. 051 52 f.Kr.. Begivenheter. 052 53 f.Kr.. Dødsfall. 053 54 f.Kr.. Dødsfall. 054 55 f.Kr.. Dødsfall. 055 56 f.Kr.. Dødsfall. 056 57 f.Kr.. Dødsfall. 057 58 f.Kr.. 058 59 f.Kr.. Begivenheter. 059 60 f.Kr.. Begivenheter. 060 61 f.Kr.. Fødsler. 061 62 f.Kr.. Begivenheter. 062 63 f.Kr.. Dødsfall. 063 64 f.Kr.. Fødsler. 064 65 f.Kr.. Begivenheter. 065 66 f.Kr.. Fødsler. 066 67 f.Kr.. Fødsler. 067 68 f.Kr.. Fødsler. 068 69 f.Kr.. Dødsfall. 069 70 f.Kr.. Dødsfall. 070 71 f.Kr.. Dødsfall. 071 72 f.Kr.. Fødsler. 072 73 f.Kr.. Dødsfall. 073 74 f.Kr.. Fødsler. 074 75 f.Kr.. Fødsler. 075 76 f.Kr.. Fødsler. 076 77 f.Kr.. Dødsfall. 077 78 f.Kr.. Dødsfall. 078 79 f.Kr.. Fødsler. 079 80 f.Kr.. Fødsler. 080 81 f.Kr.. Begivenheter. 081 82 f.Kr.. Fødsler. 082 83 f.Kr.. Dødsfall. 083 84 f.Kr.. Dødsfall. 084 85 f.Kr.. Fødsler. 085 86 f.Kr.. Dødsfall. 086 87 f.Kr.. Dødsfall. 087 88 f.Kr.. Dødsfall. 088 89 f.Kr.. Fødsler. 089 90 f.Kr.. Begivenheter. 090 91 f.Kr.. Fødsler. 091 92 f.Kr.. Dødsfall. 092 93 f.Kr.. Fødsler. 093 94 f.Kr.. Fødsler. 094 95 f.Kr.. Begivenheter. 095 96 f.Kr.. Dødsfall. 096 97 f.Kr.. Fødsler. 097 98 f.Kr.. Fødsler. 098 99 f.Kr.. Fødsler. 099 Hellerup. Hellerup er et område i Gentofte kommune like nord for København. Stedet ligger til Øresund og regnes for å være et av de områder i regionen hvor folk har mye penger. Stedet ble etablert som boligområde sist på 1800-tallet, før det var det landstedsområde for københavnere. Et slikt område var det tidligere vertshuset "Thuesborg", som ble ombygget til en villa og som har gitt navnet til Tuborg bryggeri. Også lysthuset Vartov fikk ny funksjon og gikk fra å være kongelig eiendom til i 1660 å bli et pleiehjem for syke. Et annet lysthus var Øregaard, som i dag er kunstmuseum. I 1648 kjøpte justisråd Johan David Heller lystgården "Lokkerup" og ga den navnet "Hellerupgård". Eiendommen på 38 hektar ble siden utstykket. Det har imidlertid aldri vært mye industri i området, det største er Tuborgs bryggeri fra 1873. Produksjonen derfra ble i 1979 flyttet til Fredricia. Sporvognsbanen i København ble i 1868 forlenget til Hellerup og i 1884 kunne man ta den helt til Charlottenlund. I dag er Hellerup vokst sammen med omkringliggende byområder. I Hellerup ligger hovedkontoret til dampskibsselskabet Torm som er en av verdens største transportører av raffinerte oljeprodukter. Her har også Microsoft Danmark sitt hovedkontor, med utviklingssenter i tettstedet Vedbæk som har flere hundre ansatte. Utviklingssenteret bygger på Microsofts' oppkjøp av det store, danske IT-selskap Navision. Herning. Herning ligger på Vestjylland og er hovedby i Herning kommune i Danmark. Byen er den fjerde største i Region Midtjylland og har 45 890 innbyggere (2010) inkl. Tjørring, Snejbjerg, Lind, Birk, Hammerum og Gjellerup, som via industriområder har vokst sammen med selve byen. Herning er dermed Danmarks 12. største by. Navnet Herning kommer av det eldre "Hørningh" ("horn", dvs. fremspringende bakke og endelsen "-ing"). I 1840 hadde Herning 21 innbyggere og var langt fra å være en by. Oppdyrkingen av heden i begynnelsen av 1800-tallet medførte stigende befolkningstall og Herning utviklet seg som handelssentrum for området. Noe atypisk for bydannelser oppsto byen Herning rundt et tinghus og et apotek. Da landeveien mellom Ringkøbing og Silkeborg ble anlagt gjennom den sparsomme bebyggelsen i 1840-årene, begynte landsbyen å vokse. Historie. De tynt befolkede og fattige hedene i Midt- og Vestjylland hadde fra gammelt av tradisjon for ullproduksjon. Bønder og hyrder strikket strømper og annet ulltøy som ble solgt videre av omvandrende kremmere. Innbyggerne kalles også "ulljyder", i dag lettere spøkefullt. Husfliden utviklet seg til en omfattende tekstilindustri i Herning, Ikast og Brande. I 1873 ble det anlagt et dampdrevet ullspinneri, som i 1876 ble til en stoffabrikk. Året etter ble Herning endestasjon for jernbanen fra Skanderborg-Silkeborg. I 1887-89 ble den romanske middelalderkirken revet og erstattet av den nåværende Herning kirke. Andre bygninger fra perioden er Hotel Eyde fra 1893, Herning Tinghus fra samme år og Missionshuset Bethania fra 1898. Forfatteren Nis Petersens barndomshjem fra 1905 eksisterer stadig (Nygade 14). Ved Torvet står Hedebanken fra 1912, som i dag regnes for en av byens vakreste bygninger. Rundt 1900 hadde Herning ca. 4 000 innbyggere. Herning ble kjøpstad i 1913, i en tid hvor utviklingen ytterligere skjøt fart med mange nye tekstilvirksomheter og annen industri i området. I Hosebinderlaugets Hus fra 1919 møttes tøyfabrikantene og koordinerte sin trikotasjeindustri, og også jern-, metall- og møbelindustri utviklet seg merkbart i det 20. århundrede. Herning fikk gymnasium, sentralsykehus, seminarium og et visst teater- og musikkliv. Fra 1941 ble det opprettet sivilforsvarskorps i hele landet. Den første kolonnen fikk tilhold på Herningsholm, som ble innredet til kaserne. I 1966 flyttet kolonnen til en egentlig kaserne i den nordvestlige delen av byen. Avdelingen er i dag Beredskabsstyrelsen Midtjylland. I 1961 åpnet Herning Højskole med sitt markante høyhus i 16 etasjer i den østlige utkanten av byen. Højskolen måtte stenge i 2007 av økonomiske årsaker. I 1982 ble det anlagt et stort varmekraftverk syd for byen. Siden har det skutt opp flere høye bygninger i Herning. Torvet ble restaurert i 1996. Herning har to ganger blitt kåret som "Årets By": i 1965 for å være "en god by at leve i" og i 2003 for å være "en by med spræl i". Geografi og trafikk. Herning ligger som et vei- og jernbaneknutepunkt på den tynt befolkede vestjyske heden som i dag for en stor del er oppdyrket. De nærmeste nabobyene er Ikast (11 km mot øst), Brande (25 km mot syd), Ringkøbing (44 km mot vest), Holstebro (34 km mot nordvest) og Viborg (48 km mot nordøst). Lenger bort er det 79 km til Århus, 66 kilometer til Vejle og 128 kilometer til Aalborg. Jernbanene Struer-Vejle (DSB) og Skjern-Århus (Arriva) krysser hverandre i Herning. IC-forbindelsen Struer-København betjener Herning i totimersdrift. Forbindelsen Herning-Århus betjenes i halvtimesdrift, og forbindelsen Herning-Skjern i timesdrift. Videre finnes regionaltogsforbindelsen Struer-Fredericia som betjenes i totimersdrift. Herning ligger 25 km fra Karup lufthavn og 57 km fra Billund lufthavn. 5 km nordøst for byen ligger Herning lufthavn, som ikke har fast rutetrafikk. Jernbanen Herning-Viborg eksisterte fra 1906 til 1971 (godstrafikk til 1977). Rute 15 (Herningmotorvejen), fra Herning til Århus, åpnet i 2002 fra Herning til Bording. Etter fastleggelsen av ruteføringen for den siste etappen av motorveien - gjennom det nordlige Silkeborg - forventes Herningmotorvejen å være ferdigstilt i 2016. I 2006 åpnet den første delen av Rute 18 (Midtjyske Motorvej) øst for Herning, fra Sunds til Brande, hele strekningen Herning-Vejle forventes klar i 2014. Næringsliv. Herning er kjent som kongress- og messeby på grunn av Messecenter Herning. Den tradisjonelle tekstilindustrien preger ikke Herning og nabobyene på samme måte som tidligere og mange av arbeidsplassene er flyttet til utlandet. I Herning ligger en stor Danish Crown-filial, et av Danmarks største svineslakterier. Herning er i dag et økonomisk senter med et stort utvalg av både kjedebutikker og spesialbutikker. Blant byens store virksomheter er Egetæpper stiftet av Mads Eg Damgaard, Herning Tankskibsrederi, Bankernes EDB-Central og herreundertøysprodusenten JBS. Kultur og severdigheter. I den nordøstlige delen av byen ligger "Blichermuseet" på herregården Herningsholm fra 1579. Her finnes utstillinger om presten og forfatteren Steen Steensen Blicher. Herning museum ble opprettet i 1892 og beretter om hedeboernes kulturhistorie; dessuten er det knyttet et lite frilandsmuseum med bygninger til museet. I den østlige utkanten av byen ligger Herning kunstmuseum, som kjennetegnes av arkitekt C.F. Møllers keramisk farvede bygning, Carl-Henning Pedersen og Else Alfelts Museum. Bygningen er fra 1976 og inneholder mer enn 4 000 kunstverker av dette kunstnerekteparet. Den øvrige delen av kunstmuseet er opprettet i en skjortefabrikk fra 1965. I samme bydel står Elia, en 32 meter høy og 60 meter bred, sortmalt, fabrikklignende skulptur som spyr ut en 8 meter høy stikkflamme hvert 18. døgn. Skulpturen er skapt av Ingvar Cronhammar i 2001. Danmarks fotomuseum skildrer fotografiets historie siden 1839. Baboon City er et innendørs forlystelsessenter for barn og voksne. Ved Haunstrup, 12 km vest for Herning, ligger dyreparken Jyllands Park Zoo. I 2004 ble MCH Arena innviet, en fotballstadion nær Messecentret med plass til 12 000 tilskuere og hjemsted for FC Midtjylland. 2007 ble Herning utpekt som nasjonalt industriminne av Kulturarvsstyrelsen. Horsens. Horsens er en by på Østjylland i Danmark med 53 807 innbyggere (2011), og ligger ved enden av Horsens fjord på den jyske østkysten. Horsens er hovedby i Horsens kommune i Region Midtjylland. Byen nevnes første gang på 1100-tallet og var en betydelig by i Middelalderen med atskillige klostre og festningsanlegg. Jyderup. Jyderup er hovedby i Tornved kommune i Danmark. Jyderup, som ligger i den østlige delen av kommunen, har 3875 innbyggere (2003). Byen har en stor kommuneskole og en svømmehall som ble bygd i 1973. Jyderup kirke er fra slutten av 1100-tallet. Kolding. Kolding er en by i Kolding kommune i Danmark. Historie. De eldste spor av Kolding i det arkeologiske materiale er fra tidlig Valdemarstid (siste halvdel av 1100-tallet); i skriftlige kilder i første halvdel av 1200-tallet. Grenseby på grensen mellom kongeriket og hertugdømmet Slesvig, dominert av kongeborgen Koldinghus. Mellom Slotssøen og Koldinghus mot nord og Kolding å mot syd oppstod i løpet av middelalderen den gateplan, som ennå kjennetegner Koldings midtby. Slottet og St. Nikolaj kirke går tilbake til 1200-tallet, byens øvrige hus er langt yngre. Få, velbevarte bindingsverkshus stammer fra byens første storhetstid mellom 1550 og 1630, men byens voldsomme ekspansjon i det 20. århundre har medført at meget av den eldre bebyggelse er forsvunnet og erstattet av moderne byhus. Kultur. Kolding Teater fungerer også som kongress- og kulturhus. Vennskapsbyer. Kolding er vennskapsbyer med følgende byer. Fredericia. Fredericia er en by i tidligere Vejle amt i det østlige Jylland og administrasjonssenter i Fredericia kommune. Byen ble grunnlagt i 1650 av Frederik III, som den er oppkalt etter. Byen har en befolkning på 48 533 og er en av Danmarks største trafikknutepunkter. I Skærbæk utenfor Fredericia ligger hovedkvarteret til det ledende danske energiselskapet DONG Energy. Her ligger også kraftanlegget Skærbækverket. Byen huser også Danmarks telegraf-regiment, som holder til ved Ryes og Bülows kaserner. Historie. Christian IV innså etter eventyret i 30-årskrigen og Wrangels uhindrede hergen at det var nødvendig å bygge en sterk festning i Jylland, og at dette kunne kombineres med hans planer om en jysk storby, "Jyllands By". Etter at Houens Odde var forkastet som mulig plassering, ble Lyngs Odde valgt. Her ble det anlagt en befestet leir med skanseanlegg som strakte seg fra kyst til kyst i en halvbue. Imidlertid løp Torstenson enkelt anlegget over ende, og det ble Frederik III som endelig kom til å føre festningsplanene ut i livet ved på riksmarsk Anders Billes anbefaling å anlegge en flankefestning på den ellers øde Bers odde. Denne festningen er kjent fra "slaget om Frederiksodde". Den 15. desember 1650 satte kongen sin underskrift på dokumentet som gav byen de første privilegier, og anlegningen av festningen og byen kunne begynne. I 1651 ble byen kalt Frederiksodde etter kongen, og 22. april 1664 fikk den sitt nåværende latiniserte navn, "Fredericia". Motivet i byvåpenet er en løve. Henrik Ibsens svigermor, Magdalene Thoresen, kom fra Fredericia. Vennskapsbyer. Samarbeidet mellom de fire nordiske byene startet i 1948. Mols. Mols er et område i den sydlige del av Djursland på Jyllands østkyst. Den viktigste byen i Mols er Ebeltoft. Mols har skog, strand, morenelandskap, heder og et etter danske forhold meget kupert terreng med bakker på opptil 137 meter. En del av området er fredet. Det kuperte terrenget kalles Mols Bjerge, der de best kjente toppene er Agri Bavnehøj (137 m), Trehøje (127 m) og Stabelhøjene (135 og 133 m). Befolkningen på Mols kalles molboer. Der er skrevet en rekke fiktive historier om disse molboers dumheter, såkalte molbohistorier. Djursland. Djursland er en stor halvøy midt på Jyllands østkyst like nord for Århus og syd for Randers og Randers fjord. Fornæs helt øst på Djursland er samtidig også Jyllands østligste punkt. De største byer er havnebyen Grenaa beliggende på Djurslands østkyst med fergerute til Anholt, seminariebyen Rønde og hovedbyen på Mols, Ebeltoft, med fregatten «Jylland» og det gamle rådhus. På Djursland ligger også Jyllands eneste rundkirke i Thorsager. Fra omkring 1970 og de neste 10 år flyttet mange byboere, spesielt københavnere, til nedlagte landeiendommer på Djursland. Fra 1974 til ca. 1985 organisert i de såkalte «Djurslandskollektiver». Randers. Randers er en by og kommunesenter i Randers kommune i Århus amt i Danmark. Byen har en befolkning på 60 656 (2011) innbyggere og ligger på det sentrale Jylland. Basert på antall innbyggere, så er Randers Danmarks sjette største by. Historie. Randers ble grunnlagt på 1000-tallet. Knut den hellige preget motivet på myntene fra byen, og opprørere mot ham samlet seg der i 1086. Byen var befestet under det meste av middelalderen og var sikret av en voll. Der er ingen spor av vollen i dag. Ved å følge gatenavnene kan man imidlertid følge en sirkel rundt bykjernen. Denne sirkelen viser antagelig vollens plassering. En årbok skrevet på Essenbæk kloster kan bl.a. fortelle om flere bybranner i Randers. Byen ble utslettet hele tre ganger på 1200-tallet, som i 1246 da byen ble satt fyr på av Abels tropper, i borgerkrigen mot Erik Plogpenning. Da Valdemar Atterdag i 1350 prøvde å samle riket etter pantsettingen til Holstenerne, ble byen ytterligere befestet og ofte omtalt som Randershus. Denne festningen ble erobret av misnøyde adelsfolk i 1357. I 1359 angrep Valdemar byen på nytt. I 1534 var det bondeoppstand hvor opprørerne forsøkte å storme byen. De ble imidlertid slått tilbake fra vollene, som hadde blitt utbedret i all hast. Under Christian III (1536–1559) ble det bygget store festningsanlegg som var sikret hele veien med vollgraver. Randers er kjent for sine mange veiforbindelser. Det sies om byen som man sier om Rom at «Alle veier fører til Randers». Byen var også kjent for blant annet Randers Rebslageri, som produserte Randers-rep ("«hæng Dem ikke i bagateller, brug Randers-reb»"). Statsminister Jens Otto Krag er født og oppvokst i Randers, og levde der fra 1914 til 1932. Han var byens folketingsmann gjennom storparten av sin aktive folketingskarriere. Sport. Fotballklubben Randers FC kommer fra byen, og spiller sine hjemmekamper på Essex Park Randers. De har spilt fast i SAS-ligaen siden sommeren 2006, og den beste plasseringen de har oppnådd er en femteplass i 2008/09-sesongen. Severdigheter. Randers Regnskov ligger ved byens ringvei Vordingborg. Vordingborg – utsikt over byen. Vordingborg er en by i Storstrøms amt på Sjælland og administrasjonssenter i Vordingborg kommune. Ærøskøbing. Ærøskøbing er en kjøpstad i Danmark. Byen ligger i Ærø kommune på Ærø og har 984 innbyggere (2007). De eldste nevnte privilegier er fra Kong Hans' tid, men byen er noe eldre. Kjøpstadsrettighetene er fra 1522. Byen har et velbevart sentrum med hus fra 1700-tallet. Mange av husene og de brolagte gatene, som er fra middelalderen, er fredet. Byen blir ofte kalt «eventyrbyen i Danmark». Svendborg. Anne Hvides Gaard, Svendborgs bymuseum Svendborg er den nest største byen på Fyn, med et innbyggertall på 27 512 (2003). Kjøpstadens eldste bevarte privilegium ble utstedt 25. februar 1253 under Valdemar Sejr. Byens eldste verdslige bygning er det nåværende museum, Anne Hvides Gaard, som ble oppført omkring 1560. Danmarks største virksomhet har sin opprinnelse i Svendborg, hvor kaptein Peter Mærsk Møller og sønnen Arnold Peter Møller i 1904 kjøpte et brukt dampskip og dannet "A/S Dampskibsselskabet Svendborg", som i 2003 ble fusjonert med "Dampskibsselskabet af 1912 A/S" under navnet S. Skanderborg. Skanderborg er en kjøpstad og stasjonsby på Jylland i Danmark. Den ligger 25 kilometer sydvest for Århus. Byen har 14.072 innbyggere (2009) og er et mindre jernbaneknutepunkt mellom den nord-sydgående østkyst-strekning i retning mot bl.a. Århus og Horsens samt den øst-vestgående jernbane i retning mot Silkeborg. Skanderborg er administrativt sentrum for Skanderborg kommune og ligger i Region Midtjylland. Den østjyske kjøpstaden ligger i et bakket landskap ved Skanderborg Sø, ikke mange kilometer fra Ejer Bavnehøj. Hvert år den andre helgen i august besøkes Danmarks Smukkeste Festival av opp mot 40.000 mennesker i området ved bøkeskogen og sjøen. I det nordlige Skanderborg ligger den delen av Vejdirektoratet som står for Danmarks veiprosjekter. Skanderborgs historie. Skanderborg har opprinnelig oppstått rundt Skanderborg slott som lå på en liten øy i Skanderborg Sø – en glimrende forsvarsposisjon, ved den mest regulære adgangsveien til Århus. Det ble påbegynt i 1171 under Valdemar den store. Skanderborg fikk kjøpstadsrettigheter i 1583. I 1720 ble Skanderborg hjemsted for et rytterdistrikt og i 1720-1722 ble det oppført brakker og staller til mannskap og hester til et regiment. Maribo. Maribo er en kjøpstad midt på Lolland. Det er hovedbyen i Maribo kommune. Byen har blant annet et gymnasium, domkirke og et bryggeri. Historie. I Maribos byvåpen ses den hellige Birgitta av Vadstena, som grunnla birgittinerordenens kloster i Maribo. I 1803 ble Lolland-Falster, som hittil hadde vært en del av Fyns stift, gjort til et nytt, selvstendig stift, og klosterkirken ble da stiftets domkirke. Christian IVs datter Leonora Christina Ulfeldt tilbrakte etter løslatelsen fra Blåtårn sine siste år i Maribo kloster, og ligger begravet i domkirkens krypt. Lolland. Kart over Danmark der Lolland er markert med rødt Lolland er Danmarks fjerde største øy med et areal på cirka 1 243 km². Lolland er omgitt av Langelands Bælt, Femern Bælt, Østersjøen, Guldborgsund og Smålandsfarvandet. De største byer på Lolland er Nakskov, Sakskøbing, Maribo og Rødby. Lolland er kjent som «pandekageøen» fordi den er så flat. Tidligere var malaria så utbredt der at sykdommen i Danmark ble kalt «den lollandske feber». Først mot slutten av 1800-tallet ble Lolland kvitt malaria. Lolland kan også være et etternavn. Middelfart. Middelfart kommune på kart over Danmark Middelfart er en kjøpstad i Middelfart kommune på Fyn, med et innbyggertall på 14 081 (2008). Middelfarts byvåpen viser et skip. Byen ligger hvor Lillebælt er på det smaleste, mellom Lillebæltsbroen og Den gamle lillebæltsbro. Det er 11 kilometer til Fredericia, 34 til Assens og knapt 46 til Odense. Stednavnet "Mæthælfar" forekommer første gang i Kong Valdemars jordebok (1200-tallet). Den har vært by fra 1300-tallet. I de følgende århundreder forekommer kortformen Melfar, den brukes stadig i navn på firmaer, institusjoner og begivenheter, f.eks. heter den lokale ukeavis "Melfar-Posten", den utgis av Fyens Stiftstidende. Byens eldste købstadsrettigheter er fra 1496, tildelt av kong Hans. Middelfart var på dette tidspunkt allerede en sentral by i Danmark på grunn av sitt overfartsted, og den ble derfor utsatt for mange angrep. Byen ble brent ned under Grevefeiden, og i krigene mot Sverige på 1600-tallet gikk det hårdt ut over byen. I krigene mot tyskerne i 1848 og 1864 var Middelfart en bastion i forsvaret af Fyn og ble utsatt for et bombardement fra Jyllandssiden av tyske kanoner. Marstal. Marstal er en by på Ærø med 2 276 innbyggere (2007). Navnet kommer av ordet «hestestall». Marstal og Ærøskøbing kommuner ble den 1. januar 2006 slått sammen til Ærø Kommune og har Jørgen Otto Jørgensen som borgmester. Sjøfart har fremdeles stor betydning for byen, da Danmarks største coaster-flåte er hjemmehørende i byen og da der ligger en navigasjonsskole. Ærø. Ærø er en øy som ligger sør for Fyn mellom det sydfynske øyhav og Østersjøen. Flateinnholdet er 88 km², og folketallet er 6863 (2006). De største byene på Ærø er Marstal og Ærøskøbing. Øyen nevnes som Ærræ i 1231, et navn med usikker opprinnelse. Langeland. Kart som viser Langelands plassering. Dovns Klint - sørspissen av Langeland. Langeland er en øy i Langelandsbæltet, eller den sydlige del av Storebælt i Danmark. Den ligger mellom Fyn, Tåsinge og Ærø i vest og Lolland i øst. Øya er 52 km lang og opp til 11 km bred, og har et samlet areal på 284 km². Rudkøbing er Langelands største by, andre større byer er Bagenkop, Lohals, Spodsbjerg, Tranekær og Tullebølle. Langeland er landfast med Fyn via en bro fra Rudkøbing til Siø og en demning fra Siø til Tåsinge, som igjen er forbundet med en bro til Svendborg. Tidligere gikk det også en fergerute mellom Bagenkop på Sydlangeland og Kiel i den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Denne ble nedlagt i 2003, etter flere redningsforsøk. Fergeruten var viktig for turistnæringen i området. Det økonomiske grunnlag forsvant med opphøret av den tollfrie handelen i EU. Rudkøbing. Rudkøbing er en by på Langeland i Danmark med et innbyggertall på 4 658 (2009). Odense. Odense er Danmarks tredje største og Fyns største by, med et innbyggertall på 158 678 (2009). Den er administrasjonssted for Odense kommune og ligger i Region Syddanmark. Fram til 1.januar 2007 var Odense også administrasjonssete for det nå nedlagte Fyns amt. Domkirken inneholder fire kongegraver: Knut den hellige som kirken er oppkalt etter, Erik Lam – hvis nøyaktige gravsted ikke kjennes – og overført fra den revne Gråbrødrekirke kong Hans og Christian II. Foruten de to førstnevnte døde også Frederik IV i byen, på Odense slott, som i dag er hjemsted for kommunens miljø- og teknikforvaltning og Statsamtet Fyn. Under Odense ligger restene av en av de seks kjente trelleborger, Nonnebakken. Dikteren H.C. Andersen er født og oppvokst i Odense. Industrimagnaten C.F. Tietgen likeså. I Odense ligger et av Danmarks største kjøpesentra, Rosengårdcenteret, som har 125 butikker i et innendørs gågatemiljø. Historie. Odense er en svært gammel by, trolig blant de 4-5 eldste i Danmark. Utenfor byen ligger Nonnebakken vikingeborg, en trelleborg fra omkring 1000 e.Kr. Fra en annen slik borg, Aggersborg i Nordjylland, flyktet Kong Knud i 1086 til Odense og ble drept i Albani Kirke. Her ble han kanonisert med tilnavnet Knud den Hellige. Transport. Det tar 1 t. og 15 minutter med tog fra Odense til Danmarks hovedstad, København. Odense har et godt togtilbud og et god kollektivtilbud, samt gode veier i alle retninger. Odense lufthavn. "Se Odense lufthavn" Odense lufthavn (ofte kalt Beldringe Lufthavn) (IATA: ODE, ICAO: EKOD) er en liten flyplass utenfor den danske byen Odense. Den ligger i tettstedet Beldringe, nordvest for Odense. Flystripen ble bygd for militær bruk på 1940-tallet under den tyske okkupasjonen av Danmark. Færre og færre av innbyggerne velger å reise med fly når de skal noen steder. Da velger de heller å fly fra Københavns lufthavn, noe som har gjort at Odense lufthavn som bare har noen få destinasjoner har gått i minus. Hillerød. Det Gamle Rådhus - nå Hillerøds politistasjon Hillerød er en by beliggende i det østlige Danmark på øyen Sjælland, og har 28 143 innbyggere. Byen ble fra 2007 sete for det folkevalgte Regionsrådet og administrasjonen av den nye Region Hovedstaden. Hillerød ligger ca. 35 km nordvest for København. Hjørring. Hjørring er den største byen i Vendsyssel i Nordjylland og er administrasjonssenter i Hjørring kommune. Den har et areal på 311,4 km², og 35 554 innbyggere (1. januar 2003) I Hjørring arrangeres hvert år en av verdens største fotballturneringer, nemlig Dana Cup. Historie. Hjørring er en av Danmarks eldste byer. I 1993 feiret den sitt 750 års kjøpstadsjubileum. Byens navn stammer fra det oldnordiske sprog og består av to deler: "Hjórr" (som betyr et sverd) og av en typisk slutning for gamle danske byer ("-ing"). I 1150 omtales byen på latin som "Heringa" på en mynt slått av kong Svein Grathe. I Kong Valdemars Jordebog fra 1231 listes Hjørring som kongelen, og byen fikk i 1243 de samme kjøpstadsrettigheter som den midtjyske byen Viborg hadde. I Hjørring stod sysseltinget i middelalderen, altså rettsstedet for Vendsyssel. Fra middelalderen er alle tre kirker bevart – "Sankt Olai Kirke " i tre fra 1000-tallet, den romanske steinkirken "Sankt Hans Kirke" fra 1100- og 1200-tallet, og den senromanske steinkirken "Sankt Catharinæ Kirke". Sistnevnte kirke er Hjørrings største kirke (viet til Sankt Catharina av Alexandria) og den ligger i nærheten av byens gamle torg. Den siste person som ble henrettet i Hjørring var den semilegendariske Thomas Thomasen Bisp. Holstebro. Holstebro er en by i Region Midtjylland, som er oppstått som et vadested over Storåen. Senere er stedet blitt et brosted – herav kanskje navnet. Byen nevnes ved navn første gang i et brev fra biskop Thyge av Ribe i 1274. Den er beliggende 14 km syd for Struer, på begge sider av Storå, og har ca. 31 000 innbyggere. Betydelig handelsby med et nett av gågater; industrien omfatter bl.a fødevarer, jern og maskiner, tre og møbler, tekstiler og kjemisk industri. Sentralsykehus. Den ombyggede Holstebro-hallen (1966) inngår i dag i Musikteatret, Holstebro Kongres- og Kultur Center (1991) og danner ramme om bl.a. teaterforestillinger, konserter, utstillinger og messer. Rikt kulturliv med Odin Teatret og Nordisk Teaterlaboratorium for skuespillerkunst, Holstebro Musikskole, Peter Schaufuss Balletskole. Holstebro Kunstmuseum med dansk og utenlandsk samtidskunst, Holstebro Museum, Jens Nielsen og Olivia Holm-Møller-samlingen, Hjemmeværnsmuseet og Museum for Kleinkunst. Moderne kunstverker, bl.a. Giacomettis figur Kvinde på kjerre foran det gamle rådhus samt Frithioff Johansens permanente laserskulptur Kaos tempel på TV Midt Vests sendemast. Endvidere Nørrelandskirken (Inger og Johannes Exner) med flere lystræer. Utdannelsesinstitutioner: gymnasium, børnehaveseminarium, sygeplejeskole, skole for fysio- og ergoterapeuter, økonomaskole, specialarbejderskole, højskole, handelsskole, metalskole, teknisk skole, landbrugsskole, sportscollege samt Idrætscenter Vest med 16 fodboldbaner. Holstebro golfbane. Holstebro Boldklub og Tvis KFUM (Håndboldklub). Roklub. Fra 1953 garnisonsby for Jyske Dragonregiment med stort øvelsesterræn. Holstebro nevnes fra 1274, men de eldste kjøpstadrettigheder kjennes ikke, da det eldste privilegiebrev gikk tapt 1552 ved en av de mange branner, der også har berøvet byen nesten alle gamle bygninger. Øresund. Øresund er et sjøområde beliggende mellom Sjælland og Skåne, tidligere helt dansk farvann, nå riksgrense mellom Danmark og Sverige. Middeldybden angis ofte til ca. 11 meter, men området består av både lavvannede bukter og områder med dybder opp til omkring 40 meter på det smale stykket mellom Helsingør og Helsingborg. Sundet er 118 km langt og 4 til 28 km bredt. Det begrenses i nord av en linje fra Gilbjerg Hoved til Kullen. Det begrenses i sør av linjen Stevns fyr-Falsterbo. Bunnen er meget forskjelligartet, men generelt kan man si at de lavvannede områdene er dominert av sandbunn og de dypere områdene har store mengder av silt og leire. I mindre områder finnes dessuten steinrev, muslingbanker og blottlagt grunnfjell. Visse steder i Køge Bugt finnes nunataker av undergrunnens kalk. Mellom Amager og Malmö ligger en gammel randmorene kalt Drogden Sill, hvor vanndybden ikke overstiger 10 meter. Denne terskelen blir i stor grad styrt av vanngjennomstrømningen. Sundet er ansvarlig for ca. 25 prosent av vannutskiftningen mellom Østersjøen og Kattegat/Nordsjøen. Øresund har generelt en nordgående overflatestrøm som fører brakkvann fra Østersjøen mot Kattegat. Fra Kattegat strømmer saltvann sørover langs bunnen. De to vannmassene blandes under normale vindstille forhold ikke men danner et såkalt springlag med en stor gradient hva angår salinitet og temperatur. Springlaget ligger vanligvis i cirka 10-12 meters dybde. Kun i få situasjoner vil vinden være kraftig nok til å oppblande vannsøylen og dermed bringe saltvann fra Kattegat til Østersjøen. Historie. Øresund har gjennom historien hatt en viktig strategisk betydning for en rekke land. Nordeuropas viktigste skipsled gikk gjennom Øresund. Danmark omfattet lenge begge landsider av sundet, og krevde i flere hundre år avgift av alle forbipasserende skip. Øresundstollen ble innkrevd ved Kronborg. I 1660 sto det viktige Slaget i Øresund der Danmark fikk hjelp fra Nederland til å motstå svensk overmakt. I 2000 ble Øresundsforbindelsen åpnet, som innebærer vei- og togforbindelse mellom København og Malmö. Værløse. Værløse er en by i Københavnsområdet på Sjælland med 12 387 innbyggere (2004). Værløse er det administrative senter for Værløse kommune. Værløse het tidligere Lille Værløse, fordi Kirke Værløse var den store byen, og stasjonsbyen Værløse den lille. Men på 1990-tallet ble prefikset «lille» strøket fra byskiltene. Slagelse. Slagelse er en by på Sydvest-Sjælland med innbyggere (2010) og samtidig en av Danmarks eldste byer. Byen er Sjællands åttende største og ligger i Slagelse kommune, som hører under Region Sjælland. Navnet «Slagelse» kommer av det olddanske ordet "slagh" som betyr «senkning i terrenget» og av "else" som er et annet ord for «løse». Som handelsby har den et stort oppland og er et naturlig sentrum med sine gågater og innkjøpssentre. I den sydøstlige delen av Slagelse finner man Antvorskov kaserne hvor Gardehusarregimentet holder til. Kasernen har 200 ansatte og kan huse opp til soldater. Byen er videre preget av en rekke utdanningsinstitusjoner, slik som pedagogseminariet, handelshøyskolen, sykepleieskolen, gymnasiet og Teknisk skole samt en rekke offentlige og private skoler. Midt i byen finner man en av de eldste teglstenskirker i Danmark; Sankt Mikkels kirke bygget på 1300-tallet og Sankt Peders kirke som har røtter tilbake til 1100-tallet. I den sydlige enden av byen ligger ruinene av Antvorskov kloster som ble overdratt til munkeordenen johannitene i 1164 av kong Valdemar den store. I byen finner man dessuten museet Slagelse Museum. Ca. 7 kilometer vest for byen ligger vikingborgen Trelleborg som er en ringborg fra vikingtiden. Historie. Indre gård i Slagelse kloster Da Antvorskov kloster kom til på midten av 1100-tallet, reiste folk langveisfra til klosteret for å bli helbredet av munkene. Dette var med på å sette fart på handelen i området. Byen fikk kjøpstadsprivilegier av kong Erik Menved den 13. desember 1288, men allerede på et tidligere tidspunkt hadde Knut den store opprettet et fast myntsted i byen. I de neste århundrene bygget man et helligåndshus og et hospital for spedalske samtidig som flere kirker skjøt opp. På 1300-tallet led byen under Svartedauden og ikke mindre enn en fjerdedel av befolkningen ble revet vekk av pesten. På 1500-tallet virket teologen Hans Tausen som munk ved klosteret inntil han reiste til Wittenberg i Tyskland for å studere ved universitetet. Da han vendte hjem var han overbevist lutheraner og holdt sin første lutherske preken i klosterets kirke i 1525. Etter hvert forfalt klosteret og i 1580 ble det bygget om til slott. Kong Frederik II døde her i 1588. Mellom 1515 og 1804 ble Slagelse rammet av en rekke storbranner som ødela store deler av det helt gamle bymiljøet, men enkelte bygninger klarte seg, bl.a. en gammel kirkelade fra slutten av middelalderen som i årene 1616 og inn på 1800-tallet var latinskole i byen. Forfatterne B.S. Ingemann, Jens Baggesen og H.C. Andersen var elever på skolen. Jernbanestrekningen København-Roskilde-Korsør kom til byen i 1856, men stasjonen ble anlagt litt nord for byen; og i 1881 anla man byparken Slagelse Lystanlæg. Egentlig stasjby ble Slagelse først i 1892 med flyttingen av stasjonen inn til byen og oppføringen av den nåværende stasjonsbygningen, tegnet av arkitekten N.P.C. Holsøe. I 1909 ble det bygget et elverk i byen, som nesten 90 år senere, i 1995, ble til Slagelse musikkhus. Nyere historie. Skt. Mikkels kirke sett fra Stenstuegade Etter kommunalreformen i 2007 består Slagelse kommune av fire tidligere kommuner; Skælskør, Korsør, Hashøj og den tidligere Slagelse kommune. Slagelse har siden 1990-årene vært omtalt i mediene innenfor håndball, primært kvinnehåndball og ikke minst pga. Slagelse DT, da treneren Anja Andersen sto i spissen for laget. Klubben vant flere danske mesterskap og det europeiske klubbmesterskapet Champions League to ganger. Geografi. Slagelse ligger ved motorveien Europavei 20 og er samtidig et østdansk jernbaneknutepunkt, dels mellom Odense og København, dels mellom byen selv og Tølløse på Nordvestsjælland. Byen ligger ca. 18 kilometer fra Korsør og Storebæltsbroen. Etter Kommunalreformen er kommunen kjennetegnet ved en rekke større bysentre innenfor et område på 567 km². Slangerup. Slangerup kirke, sett fra Rådhusgade Slangerup er en tidligere kjøpstad i tidligere Frederiksborg amt, nå Region Hovedstaden på Sjælland. Byen har 6407 innbyggere (2003). Den var hovedby i Slangerup kommune fram til kommunalreformen 2007, da Slangerup kommune gikk inn i den nye Frederikssund kommune. Historie. Slangerup omtales allerede som kjøpstad i 1252 og bevarte kjøpstadsrettighetene inntil 1809, men byen er antagelig enda eldre. Saxo har nevnt Slangerup i sin krønike. Man antar at navnet kommer fra en viking som bodde her først, Slangir. Andre leddet er en sammentrekning av «thorp», en samling av hus. I nyere tid er byen kjent for Danmarks første privatfinansierte jernbane, København-Slangerup-banen, som åpnet i 1906. Banen ble overtatt av staten i 1948, men allerede i 1954 ble strekningen mellom Farum og Slangerup nedlagt. Danmarks første bussrute gikk mellom København og Slangerup og ble startet i 1904. Men først på midten av 1900-tallet begynte byen å vokse, fra 1950 til 1975 ble innbyggertallet firdoblet, fra 1500 til 6000. Sorø. Sorø er en by som ligger på Vestsjælland og har 6 996 (2003) innbyggere. Byen, som ligger 75 km vest for København, blir fra 2007 sete for det folkevalgte Regionsrådet og administrasjonen av den nye Region Sjælland. Sorø har Danmarks største bevarte klosterkirke, som blant annet er gravplass for Ludvig Holberg, den siste norske middelalderkongen Olav Håkonsson samt hans bestefar Valdemar Atterdag. Kalmarunionens ukronte dronning Margrethe I skulle også ha ligget her, men hennes lik ble kidnappet til Roskilde. Nakskov. Nakskov er Lollands største by med 13 697 innbyggere (2010). Den ligger innerst i Nakskov fjord på vestkysten av øya i Lolland kommune, Region Sjælland. Nyborg. Mads Lerches Gård eller Nyborg Bymuseum, 2005 Nyborg er en by på Fyn med et innbyggertall på 15 797 (2003). Byen ligger ved Storebælt og er forbundet med Sjælland via Storebæltsbroen. Nordens eldste kongeborg i stein, fra 1170, ligger i byen. Byen fikk sitt navn da borgen var ny, tilsvarende f.eks. Newcastle upon Tyne. Fra 1183 til 1413 var byen samlingssted for Danehoffet, som var landets lovgivende og dømmende forsamling. Den regnes derfor som Danmarks hovedstad i denne perioden. Erik Klipping utstedte den første danske håndfestning i Nyborg, og etter hans død ble morderne lyst fredløse der. Christian II ble født på Nyborg slott. Det meste av eldre bygninger gikk tapt under en stor bybrann omkring år 1800. I 1939 ble Nyborg Voldspil, Danmarks eldste friluftsteater, startet gjennom et samarbeid mellom ungdomsforeningene i Nyborg. Næstved. Skt. Peders kirke i Næstved Næstved er en by som ligger på søndre Sjælland ved utløpet av elven Suså. Den har 41 510 innbyggere (2001), og er med det Sjællands tredje største by. Byen har vært kjent for gardehusarene, men de er flyttet til Slagelse. Næstved er en viktig stasjonsby ved den såkalte Sydbanen mellom København og Nykøbing Falster, ble i 2006 kåret til Danmarks tredje beste handelsby. Historie. Byen ble offisielt grunnlagt i 1140, men sannsynligvis har det vært bebyggelse på stedet allerede siden 400-tallet. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1140, og ble etterhvert et viktig religiøst sentrum med flere klostre i eller ved byen. Benediktinerne opprettet det såkalte «Skogsklosteret» (dansk: Skovkloster) som i dag er Herlufsholm kostskole. Også dominikanerne og fransiskanerne hadde klostre her. 1200-tallet var en urolig tid for Næstved. Fyrst Jarimar av Rügen og dronning Margarete Sambiria av Danmark utkjempet et slag utenfor byen ca år 1260, der opptil 10 000 sjællandske bønder skal ha mistet livet. I tillegg herjet bybranner i 1271, 1280 og 1297. Nesten hele Danmark var på denne tiden pantsatt til ulike tyske stormenn. Som et ledd i kampen for å samle landet på danske hender stormet Valdemar Atterdag i 1345 noen festningsverk sør for byen som het Husvolden. Etter dette gikk det framover med Næstved. Byen lå gunstig til i forhold til de tyske hansabyene og kunne nyte fruktene av økt handel. De gode tidene varte til innpå 1600-tallet, da nye kriger (denne gang mot svenskene) førte til synkende folketall og stagnasjon. Oppgangstidene kom igjen med jernbanen, som åpnet i 1870. Herlufsholm. Herlufsholm på slutten av 1800-tallet. Tegning fra "Danske Billeder For Skole Og Hjem", Sydsjælland og Bornholm av Theodor Siersted. Forlagsbureauet i Kjøbenhavn 1895. Herlufsholm er en av Danmarks eldste kostskoler, og ligger landlig til ved Næstved, like ned til elva Suså. Her ble benediktinerklosteret Skovkloster opprettet i 1135. Etter reformasjonen overtok kongen Skovkloster, og etter et makeskifte med daværende Frederiksborg slott ble Herlufsholm omgjort til skole av Herluf Trolle i 1565. Herlufsholm Gods er på 11 320 mål. Som en av de eldste kostskolene i verden, og den eldste i Danmark, er det sterke tradisjoner og tilhørende ritualer. Årets to største begivenheter er Trolle-morgen, da Herlovianerne minnes Herluf Trolles fødselsdag, og Fugleskydningen, når gamle og nye elever kommer på besøk med sine familier. Selve skytingen er med pil og bue mot en trefigur. Skolen har idag 450 elever, halvparten er dagelever. Dette er den eneste skolen i Danmark som krever skoleuniform. Bygningene. Herlufsholms kirke ble første gang oppført omkring 1200. Etter en rekke ombygginger finnes det fortsatt rester av den eldste kirken. Munkecellene fra 1300-tallet finnes også fortsatt. De nåværende bygningene stammer fra omkring 1870. På skolens område ligger det flere andre bygninger, som er flere hundre år gamle. Herlovianerspråket. Skolens elever, kalt displer, har sitt eget kodespråk, kalt herlovianersprog. Det er spesiell måte å trekke sammen ord på, der bare begynnelsen og slutten blir uttalt. For eksempel blir skolebygning til "skygning" og museumsbygning til "mygning". Hittil har to ordbøker blitt publisert. Noen av ordene er også tatt opp i normalt dansk talemål, som f.eks. «svælling» som er herloviansk for Svane + Ælling. Vanskeligere er det språket inneholder ord som "solie" i stedet for smør. Elevene som begynner på skolen blir mobbet hvis de ikke raskt lærer seg kodespråket, og det skapes et hierarki mellom de eldste som behersker kodespråket, og de nye som ikke kan kodeordene. I 1997 startet skolen med IB i tillegg til vanlig gymnas. Mange av skolens nye elever har ikke noe forhold til de lange tradisjonene og status. Disse elevene er mindre interessert i å lære seg kodespråket, og det har oppstått en avstand mellom elevene på IB og elevene på tradisjonelt gymnas. Assens (by). Assens er en kjøpstad på Fyn, ved Lillebælt. Byen var opprinnelig omgitt av en ringmur, men etter slaget ved Øksnebjerg ble byen stormet og plyndret, og muren ble revet ned. Assens var fra middelalderen det primære overfartssted til Sønderjylland. Jernbanen fra Tommerup ble anlagt 1884 og byen fikk sin kirke med et åttekantet tårn "Vor Frue" i det 15. århundre. Frederiksberg. Frederiksberg er en by på Sjælland i Danmark, opprinnelig vest for København, men er etter noen nabokommuners innlemmelse i København (1901) helt omsluttet av denne. Navnet. Frederiksbergs opprinnelige navn var Tulehøj. I så fall har det trolig bodd en "thul" der, oldtidens navn på en prest eller magiker. Ordet kjennes fra inskripsjonen på Snoldelev-steinen. "Thul" har samme rot som verbet "thula" (= å tale), så en thul kan opprinnelig ha vært en som fremsa ting. På angelsaksisk hadde "thyle" samme betydning, og i Beowulf-kvadet er dette tittelen på Unferth. I Håvamål blir Odin selv kalt «den gamle thul». "Thula" har også betydningen «sang», som i Rigstula (= Rigs sang). Det står i "Dend kongelige Residents- og Stabel-Stad Kiøbenhavn historiske Beskrivelse" at «"Kiøbenhavns Grændser var da fra Tulleshøy til gammel Bohøy, Amager og Saltholm, og hvad der imellem laae"» – avsnittet viser til forholdene i 1443. På det tidspunkt ble navnet "Tulehøj" oppfattet som "Tulleshøy". Historie. Frederiksbergs historie går tilbake til den 2. juni 1651. Da ga Frederik III 20 amagerbønder med hollandske røtter lov til å bosette seg ved Allégade i "Ny Hollænderby". I 1700–1703 oppførte Frederik IV et lystslott på Valby Bakke, lokalt kalt Solbjerg. Det var inspirert av kongens reiser i Frankrike og Italia. Han ga slottet navnet "Friederichs Berg", og byen ved slottsbakkens fot kom til å hete Frederiksberg. Byen vokste svært langsomt, og omkring 1800 hadde den 1 200 innbyggere. Først etter 1822, da den militære såkalte demarkasjonslinje rundt København ble flyttet, begynte Frederiksberg å vokse for alvor. I dag har byen cirka 90 000 innbyggere. Transport. Metroen stopper ved Solbjerg Plads (Frederiksberg stasjon). Fra Metrostasjonen er det utganger til Frederiksberg Centret (kjøpesenter), Copenhagen Business School (CBS) og Falkoner Allé. Vallensbæk. Vallensbæk er en by og kommune 14 km syd for København, og den har ca. 12 000 innbyggere. Den har strand, lystbåthavn og friluftområde (Vallensbæk Mose). Ringsted. Ringsted er en by på Sjælland i Danmark. Den er en av Sjællands eldste byer, hvilket byens vartegn, St. Bendts kirke vitner om. Byen hadde i 2003 en befolkning på 18 507. Ringsted kommune er arealmessig en av Danmarks største med et totalt areal på 29 359 ha. Rold. Rold er en by ved Rold Skov i det nordlige Jylland. Rold har blant annet et åttekantet ridehus, oppført av Cirkus Miehe, som rommer et sirkusmuseum. Harald Martin Brattbakk. Harald Martin Brattbakk (født 1. februar 1971 i Trondheim) er en tidligere norsk fotballspiller. Brattbakk ble toppskårer i eliteserien i fotball hele fem ganger, i årene 1994, 1995, 1996, 2002 og 2003. Han hadde scoringsrekorden på 166 mål i den norske eliteserien i fotball fram til Sigurd Rushfeldt overtok som tidenes mestscorende 29. mai 2011. Brattbakk vant åtte seriegull og to cupmesterskap med Rosenborg, hvor han avsluttet sin profesjonelle karriere. Han spilte også for Glimt, Celtic, FC København og Kolstad IL. __NOTOC__ Karriere som spiller. Brattbakk spilte 75 kamper i europacupene, derav 60 i UEFA Champions League og den tidligere serievinnercupen og 15 i UEFA-cupen, kvalifiseringskamper medregnet. I disse kampene scoret han 28 mål på 66 kamper for Rosenborg og fire mål på ni kamper for Celtic. Spesielt viktig var scoringen som avgjorde kvalifiseringskampen mot Besiktas i 1995, da Rosenborg for første gang gikk til gruppespillet i Champions League. Han scoret dessuten ett mål og la den målgivende pasningen til Vegard Heggem da Rosenborg vant 2–1 borte over AC Milan i 1996 i den avgjørende kampen som førte til at Rosenborg gikk til kvartfinalen i Champions League på bekostning av AC Milan. Brattbakk spilte 17 kamper på det norske herrelandslaget i fotball og scoret fem mål. Etter ti sesonger i Rosenborg ble han utleid for 2005-sesongen som ving/spiss til Glimt, en klubb han også spilte for i 1992–93. Etter 2005-sesongen returnerte han igjen til Rosenborg. Den 20. februar 2006 ble han imidlertid enig med Rosenborg om en gjensidig annullering av kontrakten han hadde med klubben, og 1. mars bestemte han seg for å slutte som fotballspiller. Brattbakk avsluttet med dét sin karriere som fotballspiller. På slutten av 2008-sesongen gjorde han comeback for moderklubben Kolstad IL. Annet. Brattbakk fikk tittelen «Norges tøffeste kjendis 2010» etter å ha vunnet kjendisversjonen av 71° nord samme år. Han arbeider nå som flyger i det norske flyselskapet Norwegian Fetsund. Fetsund er et tettsted og administrasjonssenteret i Fet kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent åtte kilometer sørøst for Lillestrøm, like ved Glommas utløp i Øyeren. Stedet danner det første naturlige krysningspunktet av Glomma nord for Øyeren, og er et gammelt fergested. Stedet. Siden 1960 har folkemengden økt med 2% per år. Økningen har kommet som et resultat av utbygde felt med eneboliger som i Hovinhøgda og Løkenåsen, eller som blandet bebyggelse av eneboliger og rekkehus som i Garderåsen. Kommunikasjon. Fetsund har togforbindelse til Oslo som ligger 21 minutter unna, og flere bussruter med forbindelse til Lillestrøm, Bjørkelangen og Trøgstad. Tettstedet har også en jernbanestasjon med samme navn og de to holdeplassene Nerdrum og Svingen. Den første bruforbindelsen over Glomma ble åpnet i 1862 med jernbanespor og en kjørebane. Brua var da landets lengste jernbanebru, 440 meter lang. Brua ble fornyet på samme sted første gang 1872-1877 og andre gang 1912-1918. Kjørebanen var ikke mer solid enn at busspassasjerer måtte stige av bussen og gå til fots over. Jernbanebrua holder fortsatt en gangvei. Fetsunds fjerdre bru, litt lenger sør med to kjørebaner i 595 meter lengde, ble åpnet for trafikk 12. desember 1959 som en del av riksvei 22. 476 (Trøgstad Ekspress – Jernbanetorget Ekspress), 482 (Bjørkelangen Ekspress – Oslo Bussterminal Ekspress), 486 (Bjørkelangen Ekspress – Oslo Bussterminal Ekspress), 875 (Trøgstad – Lillestrøm), 881 (Eidslia – Lillestrøm), 883 (Bjørkelangen – Løken – Lillestrøm). NB: Bussene 476,482,486 er rushtidsbusser og de går bare i ukedagene på morgenen og ettermiddagen. Kultur og utdanning. Fetsund har et lensemuseum, Fetsund Lenser. Tømmerlensene i Glomma er Norges største. Glomma renner her igjennom Nord-Europas største innlandsdelta og så videre ut i Øyeren. På høyden bak Fetsund stasjon, på gården Vilberg, ligger Fetsund batteri fra 1902. På området til Riddersand skole ligger en stor gravhaug, «Ridderhaugen», restene etter et gravfelt fra jernalderen. Fet kirke, som ligger i Fetsund, har en altertavle fra 1600-tallet. Fetsund har skole og utdanningsmuligheter med flere barnehager, barneskoler og ungdomsskole. Nærmeste videregående skoler blir i Lillestrøm, Sørumsand eller Bjørkelangen. Fetsund har unike turmuligheter, og er blitt kalt Akershus' perle. Lensemuseet har mye å by på for voksne og barn, og i kombinasjon med naturinformasjonssenteret som er åpen hele året, er det gode muligheter for variert rekreasjon. Øyeren. Øyeren er en innsjø i Glomma-vassdraget. Den ligger i kommunene Enebakk, Fet og Rælingen i Akershus fylke og Trøgstad og Spydeberg i Østfold fylke. Den nordligste, atskilte delen av innsjøen vest for Fetsund tettsted og Glommas utløp, utgjør en 7 km² stor del på av Øyeren og regnes tidvis som en egen innsjø, kalt "Svellet". Øyeren er Norges niende største innsjø med et areal på 84,7 km². Uten Svellet er Øyerens areal 77 km². Den ligger 101 meter over havet og er 75,5 meter dyp. Sammen med Leira og Nitelva danner Glomma Nordens største innlandsdelta i den nordlige enden av innsjøen. Deler av dette våtmarksområdet ble erklært naturreservat i henholdsvis 1975 (Nordre Øyeren inklusive Svellet og elvedeltaene) og 1992 (Sørumsneset). Fiskearter i Øyeren. Det finnes 25 fiskearter i Øyeren, som dermed regnes som den innsjøen i Norge med flest fiskearter. Før oppdemmingen av Glommavassdraget fantes det også laks og ål der. I en rapport skrevet av Åge Brabrand (2002) er det oppført 25 arter. Av disse er forekomsten av ål og lagesild beskrevet som tvilsom. De to stingsildartene er oppført som konkurransesvake. Asp er i 2006 oppført som sårbar på Bernkonvensjonens (1982) liste III. Ørekyt står oppført på norsk svarteliste som en uønsket art i de vassdrag hvor den ikke forekommer naturlig. Regulering. Mørkfoss Dam ble bygget i 1862. Vannstanden i magasinet ble da lagt 1 meter høyere enn det som tidligere hadde vært naturlig. Differansen mellom høyeste og laveste vannstand ble også betydelig redusert. Den nåværende reguleringskonsesjonen ble gitt i 1934. Laveste tappegrense (LRV) er fastsatt til kotehøyde 98,94 moh. Høyeste oppdemmingshøyde (HRV) er fastsatt til 101,34 meter. Vannstandsmålinger blir jevnlig publisert av Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB). Ferdsel. Da det var tømmerfløting i vassdraget måtte tømmeret enten tas inn ved Fetsund eller fraktes til sørenden for å slippes videre. Fraktingen ble avsluttet i 1985. Dampbåten "Strømmen" ble satt i rutetrafikk i 1885 mellom Lillestrøm, Årnestangen, Flateby og Sandstangen. Trafikken ble innstilt 1927. "MS Øyeren" frakter turister på charterbasis og med faste avganger i sommersesongen. Demningene Bingsfossen og Rånåsfoss i Glomma er eneste hindringen for småbåt-trafikk mellom Trøgstad og Fåberg ved Lillehammer. Ved mulighet for også å passere demningen ved Funnefoss kan småbåter uhindret dra til Storsjøen i Odalen og til Kongsvinger kraftverk. Roar Strand. Roar Strand (født 2. februar 1970) er en tidligere norsk fotballspiller som i sin lange karriere spilte for Rosenborg, avbrutt av en sesong i Molde. Han scoret 86 mål på 439 kamper i Tippeligaen, noe som gjør ham til den med flest kamper i den øverste divisjonen i Norge. Han har også spilt 42 for Norge, og 67 kamper i Champions League med totalt 11 mål. Strand har etter debuten mot KV Mechelen i 1989 spilt 125 europacupkamper og scoret 19 mål, inkludert kvalifiseringskamper og UEFA-cupkamper. 25. juli 2010 spilte han sin 430. kamp i Tippeligaen. Strand var juniorspiller i Nardo, og debuterte for Rosenborg i 1989. De første sesongene i Rosenborg fikk han lite spilletid, men han spilte likevel nok kamper til å bli seriemester med klubben i 1990 og 1992. I 1993 ble Strand utlånt til Molde, og det var der han etablerte seg som en av de beste spillerne i den norske serien. I 1994 returnerte Strand til Rosenborg, hvor han nå fikk fast plass på laget. Han debuterte på landslaget i en treningskamp mot Sverige samme år, og var også med i den norske VM-troppen, dog uten å få spille. Han fikk imidlertid spille under VM i Frankrike fire år senere, og i Europamesterskapet i 2000. På klubbnivå har Strand blitt seriemester hele 16 ganger, noe som er europeisk rekord . Han er Norges mestvinnende fotballspiller, og den eneste som har spilt toppfotball i fire forskjellige tiår. Han har også deltatt i Mesterligaen i hele elleve sesonger. I motsetning til mange andre profilerte fotballspillere fra samme periode, har Strand aldri spilt for en utenlandsk klubb. Han har i stedet takket nei til flere utenlandstilbud, og forblitt lojal mot Rosenborg. Falster. Falster er Danmarks sydligste øy. Falsters østligste punkt i Korselitse Storskov heter Hestehoved. Øyas sørligste punkt, Gedser Odde er også Danmarks og Skandinavias sørligste punkt. Den er på 514 km² og har 43.364 innbyggere (januar 2006). Over 40 % av innbyggerne bor i Nykøbing Falster. Ofte sees øyene Lolland og Falster på som en enhet, ettersom de ligger tett inntil hverandre og bare er skilt fra hverandre ved det smale Guldborgsund. Også øyene Bogø og Møn ligger tett ved Falster. Alle tilhører de Region Sjælland. Etter en kommunalreform den 1. januar 2007 ble de inntil da fire kommunene på Falster slått sammen med to kommuner på det østlige Lolland til nye Guldborgsund kommune. Falster hadde bosetting allerede i Steinalderen, og det er funnet monumenter og bostedsrester ved Radbjerg og Skelby. Fanø. Vindmølle på Sønderho på Fanø Fanø er en dansk øy, rett utenfor Esbjerg. Den er egentlig en sandbanke, og man er avhengige av å sikre en jevn vegetasjon, særlig av gress og lyng, for at den ikke skal eroderes bort av vind og bølger. Det er to byer på øyen, Nordby og Sønderho. De to stedene har i minst to århundrer hatt en feide, som i dag er vennskapelig men som like fullt kan merkes. Noen av de eldste innbyggerne i Nordby har aldri vært i Sønderho, selv om det bare er noen få kilometer mellom dem. Fanødrakten, den lokale folkedrakten, har en variant for hver av de to stedene. Mellom Nordby og Sønderho ligger Rindby, som i middelalderen var kirkested for Nordby sogn, men som nå har svært få fastboende og for det meste består av turistanlegg, spesielt ved Rindby Strand. De fleste av husene i Sønderho er bygget mellom 1600- og 1800-tallet, og har stråtak. Dette, kombinert med velholdte hager, gjør stedet meget pittoreskt. Sønderho er det stedet i Danmark som har den høyeste andel fredede hus. Moderne ferieanlegg er bevisst plassert i utkanten slik at de ikke skjemmer landsbyens utseende, og det er til og med restriksjoner på bruk av firmalogoer på butikker slik at det gamle preget bevares. Nordby har et noe mer urbant preg, men bygningene er også der stort sett fra 1800-tallet eller tidligere. Denne forskjellen skyldes at Nordby har fergeforbindelsen til Esbjerg og er administrasjonssted for øyen, og dermed har andre behov og andre økonomiske forutsetnigner. Fanø har en sandstrand som går rundt nesten hele øyen. Den er svært bred og fast, og det er derfor mulig å kjøre bil langs stranden mellom Sønderho og Rindby, fremfor å bruke veien som går tvers over øyen. Stranden gjør den til et populært feriested, spesielt for tyske og norske turister. Fiske og sjøfart har tradisjonelt vært viktigste næringsveier på øyen, og Fanøs handels- og fiskeflåte var tidligere blant de største i Danmark. I nyere tid har turisme blitt den største inntektskilden. Det er fergeforbindelse med hyppige avganger mellom Fanø og Esbjerg. På Fanø kan man få servert den saltede og tørrede flatfiskrett bakskuld. Thurø. Thurø ligger i det Sydfynske Øhav, rett sør for Svendborg og øst for Tåsinge. Øya er formet som en hestesko og landfast via en demning med Fyn. På Thurø finnes Rolf Krake-stenen. Det fortelles i "Gesta Danorum", noe som er unikt for denne fortellingen og ikke gjentatt i andre fortellinger om det samme, at den danske sjøkongen Helge Halvdansson gikk i land på Thurø og kom over en kvinne ved navn Thora som han voldtok. Da han besøkte øya for andre gang tok hun hevn ved å sende hans egen datter Yrsa til ham, og uten å vite at det var hans egen datter avlet han sønnen Rolf Krake med henne. Thurø Rev, som er på 38,9 ha., danner Thurøs sydvestligste del. Her vokser en del gammel hagtorn-vegetasjon, som kalles «Ellen Marsvins Tjørne». Et sagn forteller at de er plantet da øyas tidligere eier Fru Ellen Marsvin tapte Thurø i spill til Christian IV. Æbelø. Æbelø ligger i Kattegat like nord for Fyn. Selve øya er på 2,09 km². Sør for Æbelø ligger småøyene Brådet, Dræet og Æbeløholm. Befolkning. I 1787 bodde det 17 personer på øya. Dette tallet økte til ca. 50 personer i 1940. Fraflyttingen begynte i 1960-årene, og nå er det ingen fastboende på Æbelø. Natur. Æbelø var tidligere kjent for sine store bestander av billearten eikehjort. I 1924 ble Æbeløs natur fredet i et forsøk på å beskytte eikehjortene. 23 store, gamle eiketrær ved Æbeløgård ble fredet, og det ble nedlagt forbud mot å fange eller drepe eikehjort. Tiltakene hjalp ikke, og i 1954 ble Danmarks siste eikehjort observert. Fuglelivet på Æbelø er rikt, blant annet finner man hekkende hornugle og pirol. Hesselø. Hesselø er en liten øy i Kattegat. På øyen er der et fyrtårn og en værstasjon drevet av Danmarks Meteorologiske Institut. Den er utpekt som EU-habitatområde. Øyen var gjenstand for en verbal krig mellom Danmark og Sverige i 1983. I oktober og november 2003 var Hesselø medieomtalt på grunn av en ikke-godkjent havneanleggelse foretatt av eieren Erik Tingleff Larsen, som er hovedaksjonær i Weibel Scientific. Jegindø. Jegindø er en liten dansk øy i den vestlige del av Limfjorden. Øya er en del av Thyholm kommune. Selve øya er cirka 6 kilometer lang og 3 kilometer bred. Den har ingen høydepunkter, skoger, vannløp eller sjøer. Det samlede areal er på 7,96 km², og innbyggertallet ligger på cirka 540 innbyggere. Øya har en kirke, en havn, en skole, et eldresenter, et misjonshus og enkelte butikker som bank og kjøpmann. Næringsmessig bedrives kun fiskeri og landbruk. Limfjorden. Limfjorden er et langt sund nord i Jylland i Danmark. Limfjorden er et sund i Jylland i Danmark som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Limfjorden er 180 km lang og har mange små og store øyer, viker og sund. Det dypeste sted er i Hvalpsund, hvor det er 24 meter til bunnen. Landskapet er preget av bakker, kalkskrenter og enger, til dels med dyrebeite. Våtmarksområdet Vejlerne er Nordeuropas største fuglereservat. De største byene langs Limfjorden er Aalborg, Skive, Thisted og Nykøbing. Ved den vestlige munninga ligger fiskerihavnen Thyborøn. Største øy er Mors. Det fins broer ved Oddesund, Sallingsund, Vilsund, Aggersund og i Aalborg, en demning ved Virksund, en motorveistunnel ved Aalborg samt flere små ferger. Fisket i Limfjorden har gått meget tilbake, men ett viktig produkt er fremdeles muslinger som skrapes i fjorden og foredles i Glyngøre og Nykøbing. I vikingtid og tidlig middelalder var det forbindelse midtfjords ut til Jammerbugt og Skagerrak, omtrent ved Aggersborg. Man kunne da altså seile inn i fjorden gjennom et sund mellom Hirtshals og Hanstholm. Denne forbindelsen (dagens våtmarksområde Vejlerne) ble derimot omdannet til land i senmiddelalderen da denne nordlige delen av Danmark hevet seg som senfølge av Istiden, og Limfjorden ble deretter en lukket, virkelig fjord. Men den 3. februar 1825 brøt en stormflod gjennom den smale landstripa i vest og dannet Agger kanal. Siden ble Thyborøn kanal åpnet. Og selv om Aggar kanal senere ble stengt, har Limfjorden vært et sund mellom halvøya Jylland og øya Norrejyske ø siden 1825 Kattegat. Kart over bl.a. Skagerrak og Kattegat. Kattegat er havområdet som ligger mellom Jylland i Danmark og den svenske vestkysten. I nord går Kattegat over i Skagerrak. På dansk side danner Grenen ved Skagen grensen mellom Kattegat og Skagerrak. Derfra trekkes grenselinjen østover til Marstrand i Sverige. I sør begrenses Kattegat av Øresund, Sjælland, Storebælt, Fyn og Lillebælt. Kattegat dekker et område på 28 000 km². I Kattegat ligger blant annet øyene Læsø, Samsø, Anholt og Sejerø samt de små øyene Hesselø, Hjelm, Æbelø, Nekselø, Endelave og Tunø. I sangen "Ro, ro, ro din båt!", møter vi ordet Kattegat. Teksten går slik: "Ro, ro, ro din båt! Ta din åre fatt! Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende, over Kattegat!" Læsø. Læsø med kommunesenteret Byrum. Båtene til Frederikshavn anløper fra Vesterø havn. Læsø er den største øya i Kattegat. Øya ligger cirka midtveis mellom Frederikshavn og Göteborg, ca 19 km fra nordvestkysten av Jylland. Læsø er en kommune i Danmark. Øya og kommunen har et areal på 114 km² og 2058 innbyggere (i 2007). Senter på øya og i kommunen er byen Byrum. Læsø er knyttet til fastlandet med ferge mellom Frederikshavn i Jylland og Vesterø Havn på Læsø. Øya har også en liten flyplass med forbindelse til Anholt og Roskilde. Sammen med Anholt tilhører Læsø det danske «ørkenbeltet». Om sommeren regner det så lite på øya at bekker og småvann delvis tørker inn. På Læsø gikk gårdene før i tiden i arv til kvinnene, fordi mennene levde av å seile. Noe tilsvarende hadde man på øya Lesbos i Hellas. Læsøs gamle gårder er kjent for deres særpregede tangtak. Grunnvannet på Læsø kan ha opptil 15 prosent salt, og saltet samler seg naturlig i flate salt-enger på varme sommerdager. Saltet ble utvunnet ved damping i hundrevis av "saltsyderier", med trevirke som brensel. Trehogsten førte etter hvert til at øya ble avskoget. Sandstormer begravde landsbyer på øya, og saltutvinningen ble forbudt i 1652. Men siden slutten av 1980-tallet har saltutvinningen blitt tatt opp igjen i liten skala, som arkeologisk forskning og turistattraksjon. Saltet har blitt svært populært, og selges nå til høye priser. Samsø. Samsø er en øy i Kattegat midt i Danmark. Øyen er en egen kommune, Samsø kommune, i Region Midtjylland (tidligere i Århus amt). Flateinnholdet er 112 km², og de ca. 4 300 innbyggerne er bosatt i 22 landsbyer. De største tettstedene er kommunesenteret Tranebjerg, Onsbjerg, Kolby og Mårup. Samsø er blant annet kjent for sine tidlige poteter. Man antar at kong Angantyr døde i kamp på Samsø i 726. I vikingtiden gravde man Kanhavekanalen tvers over øya. Møn. Møn er en øy i Grønsund utenfor Sydsjællands kyst. Øya er kjent for sin naturskjønnhet, gode badestrender, kirker med kalkmalerier, og den er hjemsted for Møns Klint. Møns viktigste by, Stege, har et av de best bevarte festningsanleggene i Norden. Bak festingsvollen gjemmer det seg et autentisk kjøpstadsmiljø. Møn er forbundet med Sjælland av Dronning Alexandrines bro. Nord for Møn ligger den lille øya Nyord, og mellom Møn og Sjælland i Stege Bugt finnes også øya Lindholm, der Danmarks statlige veterinærinstitutt for virusforskning ligger. Ohms lov. Ohms lov er egentlig en observasjon som gjelder metallers ledningsevne. Den tyske fysikeren og matematikeren Georg Simon Ohm fant ut at spenningen over en metallisk leder ved konstant temperatur er proporsjonal til strømmen gjennom den, dvs. når spenningen dobles, dobles også strømmen. Ohm publiserte observasjonen sin i "Die galvanische Kette mathematisch bearbeitet" i Berlin 1827. Oppdagelsen skjedde om våren 1821. Utsagnet "Spenningen over en metallisk leder ved konstant temperatur er proporsjonal med strømmen gjennom den" utgjør Ohms lov i sin helhet. Ohm brukte ikke begrepet "motstand" for å beskrive denne observasjonen. Når vi kaller proposjonalitetskonstanten mellom spenning og strøm for motstand med betegnelsen R i dag er det en praktisk anvendelse, men Ohms lov klarer seg uten. Georg Ohm visste selvfølgelig ikke hva "100 Ohm" en gang skulle komme til å bety. hvor "U" er spenning over motstanden "I" er strømmen gjennom motstanden. Formelen definerer en motstandsverdi i alle tilfeller, også når motstanden ikke har konstant verdi ved variasjon av strøm eller spenning, altså ikke følger Ohms lov. Formelen gjelder bare for likestrøm. Ved vekselstrøm forplanter verdiene seg annerledes. Komponenten motstand, eller resistor, er laget for å ha en konstant R for alle tillatte påtrykk. Ohms lov er gyldig når "R" er konstant for konstant temperatur, uansett påtrykkets størrelse. Hvis "R" derimot varierer med f.eks. strømmen, kalles den en ikke-Ohmsk motstand. Et eksempel på dette er en diode, som endrer motstandsverdien sin i forhold til påtrykt strøm eller spenning. Formelen over, med bruk av symbolet R for resistans, eller motstand, blir ofte kalt Ohms lov, selv i lærebøker og i noen leksika. Formelen selv er helt korrekt når det gjelder begrepet motstand, det feilaktige er å bruke "R" eller "motstand" i forbindelse med Ohms lov. Dette fordi Ohm kun beskriver R som en konstant i gitte tilfeller, mens formelen tillater en varierende verdi av R for enhver komponent. Den elektriske motstanden fører til energitap i, eller oppvarming av, lederen. Energitapet i en Ohmsk motstand er gitt ved P=U*I, hvor "P" er effekt (energitilførsel per tidsenhet), målt i Watt (W). Temperaturøkningen fører for det meste til økt verdi for R i metalliske ledere. Georg Simon Ohm. Georg Simon Ohm (født 16. mars 1789 i Erlangen, død 6. juli 1854 i München) var en tysk matematiker og fysiker. Som lærer startet Ohm sin forskning på den elektrokjemiske cellen, oppfunnet av den italienske greven Alessandro Volta noen år tidligere. Ved hjelp av utstyr han selv fremstilte, fastslo Ohm at det er en proporsjonal sammenheng mellom spenningen over en leder og den resulterende strømmen -- det vi nå kjenner som Ohms lov. Ved å benytte resultatene fra eksperimentene sine var Ohm i stand til å definere den grunnleggende sammenhengen mellom spenning, strøm og motstand, noe som er grunnlaget for enhver analyse av elektriske kretser. Biografi. George Simon Ohm ble født i Erlangen i Bayern av låsesmed Johann Wolfgang Ohm og Maria Elizabeth Beck, datter av en skredder i Erlangen. Ohms foreldre var protestanter, og hadde liten eller ingen formell utdannelse. Faren var imidlertid svært belest, og underviste ofte sine barn hjemme på et høyt nivå. Ohm hadde flere søsken, men bare tre vokste opp. Georg Ohms lillebror, Martin Ohm ble en velkjent matematiker. I 1805 begynte Georg Simon Ohm sine studier i matematikk, fysikk og filosofi ved Friedrich-Alexander-Universität Erlangen, men på grunn av vanskeligheter med studiefinaniseringen måtte han avbryte studiene etter bare ett år. Han begynte da som matematikklærer ved en privatskole i det tidligere Kloster Gottstatt i Sveits. Som 22-åring vendte han tilbake til Erlangen og oppnådde i 1811 sin doktorgrad med sine studier av lys og farver. Han fortsatte de neste 3 semestre i Erlangen som «privatdozent» i matematikk. I 1813 flyttet han til Bamberg og ble lærer på en realskole. Deretter som lærer i fysikk og matematikk ved det jesuittiske gymnasiet («Dreikönigsgymnasium») i Köln, deretter ved krigsskolen i Berlin fra 1826. Hans hovedinteresse var elektrisitet, et fagfelt som på den tid var lite utforsket. I 1833 ble han professor ved Königlich Polytechnischen Schule (Kongelige polytekniske skole) i Nürnberg der han fra 1839 var direktør. I 1849 gikk han over til universitetet i München der han ble professor II og i 1852 professor i eksperimentell fysikk. Sitt hvilested fikk Georg Simon Ohm på Alten Münchner Südfriedhof i Glockenbachviertel. Se også. Ohm, Georg Simon Ohm, Georg Simon Ohm, Georg Simon Ohm, Georg Simon Ohm. Ohm er en måleenhet for elektrisk motstand, resistans, som har symbolet R. Resistans er en avledet SI-enhet med betegnelsen Ω eller Ohm. Enheten Ohm har fått navn etter den tyske fysikeren Georg Simon Ohm, som oppdaget at forholdet mellom spenning og strøm i metalliske ledere er en konstant for konstant temperatur (Ohms lov). Impedans er en utvidelse av begrepet resistans og kan kalles vekselstrømsmotstand. En impedans er sammensatt av en resistans og en reaktans. Reaktansen kan være negativ eller positiv og kalles da henholdsvis kapasitans og induktans som igjen er virkningene av henholdsvis en kondensator (kapasitet) eller en spole (induktivitet). Resistans, impedans, reaktans, kapasitans og induktans benevnes alle med enheten Ohm eller Ω. Agersø. Agersø er en dansk øy mellom Storebælt og Smålandshavet. Øya har et areal på og 245 beboere (2006). Ferjen til Agersø går fra ferjeleiet Stigsnæs på det vestlige Sjælland. Øya er en del av Ny Slagelse kommune, og er eget kirkesogn: Agersø Sogn. Agersø Kirke er anneks til Omø Kirke, kirkene har felles prest. Eneste by er Agersø. Agerø. Agerø er en dansk øy mellom Mors og Thyholm i Limfjorden. Øya er på 3,7 km² og har ca. 40 innbyggere. Amager. Amager er en øy i Øresund på cirka 90 kvadratkilometer og ligger nær Sjællands østkyst. Øya er omkranset av sandstrender og består for øvrig mest av lavt, fruktbart land. I det 20. århundre er den gjort større ved inndemning av Kalvebodene. I dag er det meste av Amager bymessig bebygget, selv om Dragør og Kastrup stadig har landbruk, skog og naturområder. Administrativt er øya delt mellom Københavns kommune, Dragør kommune og Tårnby kommune. En beboer på Amager kalles spøkefullt for en "amagerkaner". I 2005 ble Amager Strandpark åpnet. Den københavnske del består av bydelene Christianshavn, Sundbyøster, Sundbyvester og Islands Brygge, en del av Vestamager og av Ørestad. Amager er forbundet med Sjælland via broene Knippelsbro, Langebro, Sjællandsbroen og Kalvebodbroene. Dessuten er øya forbundet med Sverige via Øresundsbroen – fra Kastrup på Amager til Lernacken syd for Malmö. Historie. Hollendere ble invitert av Christian II til å dyrke grønnsaker på Amager i 1521. Dette for å kunne forsyne København med grønnsaker. Amager var frem til om lag 1970, foruten mye annet, også stedet hvor københavnerne deponerte avfall. Derfor blir øya til tider (på folkemunne), kalt for «lorteøen». 2006. 2006 (MMVI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. I kinesisk astrologi var 2006 Hundens år, mens i vestlig astrologi var det vannmannens år. 2006 ble valgt til «Rembrandt-året», for å markere at det var 400 år siden Rembrandt ble født; «Ibsen-året», for å markere at det var 100 år siden Henrik Ibsen døde; «Franklin-året», for å markere at det var 300 år siden Benjamin Franklin ble født; «Mozart-året», for å markere at det var 250 år siden Wolfgang Amadeus Mozart ble født; og «Tesla-året», for å markere at det var 150 år siden Nikola Tesla ble født. Den greske havnebyen Patras ble valgt til Europeisk kulturhovedstad for 2006. Februar. Ben Bernanke innsettes som ny formann for USAs sentralbank 1. februar Mai. Et flertall av folket i Montenegro stemte ja til selvstendighet fra Serbia. a>. Over 6200 mennesker ble drept, 30 000 skadet og 200 000 hjemløse. Episenteret er avmerket i gult. Juni. a> 1. juni. Bildet er tatt under byggingen i juli 2004 a> ble drept 8. juni i et amerikansk angrep på en bygning i Bagdad a> 22. juni. Bildet viser Hydra i forgrunnen. Pluto og Charon i bakgrunnen og Nix som en klar prikk i midtre venstre Oktober. a> kunngjorde at de hadde utført sin første prøvespregning av atomvåpen 9. oktober. Stedet for prøvespregningen er merket med rødt. Første kvartal. a>s president Ibrahim Rugova døde 21. januar Fjerde kvartal. a> døde 2. juledag, 93 år gammel Fjerde kvartal. a> – Gjentok bragden fra fjoråret og ble dobbelt verdensmester i Formel 1 Utgivelser. Marit Larsen gir ut singelen «Don't Save Me» i januar. 2007. 2007 (MMVII) i den gregorianske kalenderen er et år uten skuddag som begynner på en mandag. I kinesisk astrologi var 2007 grisens år. Byene Luxembourg og Sibiu er Europas kulturhovedsteder i 2007. Det internasjonale polaråret 2007–2008 er et stort internasjonalt forskningsprogram for å framskaffe ny viten om natur, miljø og samfunn i polarområdene. Juli. a> under innspillingen av "Smultronstället" i 1957. Oktober. a> i "An Affair to Remember" Tredje kvartal. a>-finalen for kvinner for fjerde gang Fjerde kvartal. Gullfyrverkeri på Brann Stadion 2007 Musikk. a>. Norges bidrag fikk for få stemmer til å gå videre til finalen. Utgivelser. a> gir ut sitt tiende studioalbum "Black Rain". 2008. 2008 (MMVIII) i den gregorianske kalenderen er et skuddår som begynner på en tirsdag. I kinesisk astrologi er 2008 rottas år (fra 7. februar). FN har valgt 2008 til Planeten Jordens År og Internasjonalt år for poteten. Byene Liverpool i England og Stavanger/Sandnes/Rogaland i Norge er valgt til Europas kulturhovedsteder for 2008. Mars. a> tar livet av minst 42 mennesker a>men gikk i oppløsning 25. mars Et helikopter av typen Mil Mi-8 styrtet 30.mars Bogø. Bogø er en øy i Danmark, i Storstrømmen mellom Sjælland og Falster. Den har et areal på 13,07 km², og hadde 1.071 innbyggere i 2005. Høyeste punkt er Kathøj, 32 meter over havet. Bogø er forbundet med Farø og Møn med to demninger, samt Sjælland og Falster via Farøbroene. Historie. I 1769 kjøpte Bogøs beboere øyen av kongen for 18 456 riksdaler. For 61 riksdaler fikk de også møllen med på kjøpet. Bornholm. Bornholm (utt. på dansk med trykk på siste stavelse, Born"holm") er en av Danmarks østligste øyer og kalles også for "klippeøya", da klippeforekomster er vanlige. Øya hører inn under Bornholms regionskommune. Bornholm har et areal på 588,5 km² og har 41.802 innbyggere i 2011. Øya har form som en rombe eller firkant der hver side er ca. 40 km lang, noe som gjør den til et egnet utfluktsmål med sykkel. De tidligere bornholmske jernbaners gamle traséer er nemlig tilrettelagt som sykkelstier og snor seg fint gjennom terrenget med svake stigninger. Alle større byer på øya ligger ved kysten og har en havn, med ett unntak: Aakirkeby. Den største byen på øya heter Rønne og ellers følger Hasle, Allinge, Sandvig, Gudhjem, Svaneke og Nexø. Tidligere var fiske en viktig del av det bornholmske næringslivet, og røkt laks og røkt sild fra Østersjøen var nesten verdenskjente. Men forurensning i vannet har begrenset disse aktivitetene, selv om turister stadig kan smake ferske røkevarer fra havet i Allinge, Gudhjem (f.eks Sol over Gudhjem), Svaneke, Aarsdale og Nexø. Forfatteren Martin Andersen Nexø flyttet til Bornholm fra Sverige som barn og maleren Oluf Høst er født på Bornholm. Befolkningsutvikling. Befolkningsutviklingen på Bornholm, fra 1850 til 2011. Tåsinge. Tåsinge er en øy i det Sørfynske Øyhav, den er i nord forbundet med Svendborg via Svendborgsundbroen og i sør med en veidemning til Siø tett på Rudkøbing på Langeland. De største byer på Tåsinge er Vindeby og Troense. På Tåsinge finner man Valdemars slott, som ble oppført fra 1639 til 1644 av Christian IV, som bolig til sin sønn Valdemar Christian. På Landet Kirkegård ligger kjæresteparet Elvira Madigan og Sixten Sparre begravet. De ble funnet skutt på Tåsinge i 1889. Fra Bregninge Kirkes tårn, som ligger omtrent 100 meter over havoverflaten, har man i klart vær utsikt til Sørfyn, Als, Sjælland og Det Sørfynske Øyhav. Saltholm. Saltholm er Danmarks 21. største øy, beliggende i Øresund 5 kilometer øst for Amager og cirka 12 kilometer fra Rådhuspladsen i København. Øresundsforbindelsen passerer øya om lag en kilometer mot sørvest. Saltholm er 16 km² og dens høyeste punkt ligger 1-2 meter over dens flate strandenger som settes under vann under storm. Trær er det så godt som ingen av. Siden middelalderen har den derfor primært vært brukt som beiteland. Om lag 1000 kyr beiter på der om sommeren. Plantelivet er rikt og omfatter blant andre blå iris, legeurtene bulmeurt og hjertespam og den sjeldne øresundshønsetarm. Dette var i 1983 medvirkende til at øya ble fredet. En planlagt ny lufthavn på Saltholm ble heretter skrinlagt. Øya har et av Danmarks rikeste fugleliv. I trekktiden kan øya tiltrekke seg omkring 70 000 fugler. 18 000 par fugler yngler hvert år på øya. Spesielt skal nevnes ærfuglkolonien som er Danmarks største. En liten selkoloni er også en del av dyrelivet på øya. Av naturressurser på Saltholm har kalken dessuten vært utvunnet. Kalken ble brukt til mørtel og særlig til gjenoppbyggingen av København etter omfattende branner på 1700-tallet. Kommersiell kalkutvinning opphørte i 1935. Historie. Saltholms historie går tilbake til omkring år 1230, hvor navnet første gang kan ses i Kong Valdemars jordebok. Her skjenket Valdemar Sejr øya til biskop Niels i Roskilde. Saltholm ble brukt som karantenestasjon under pestepidemien i 1709. Alle utlendinger som ønsket å besøke København måtte oppholde seg 40 dager på øya. Saltholm ble av staten i 1873 solgt til bønder på Amager og eies i dag av om lag 200 andelseiere. Militært har øya vært brukt som en del av Københavns festning i starten av 1900-tallet. Under første verdenskrig ble det oppstilt to kanonbatterier på øya og det ble utstasjonert soldater. I 1915 ble det bygget et tipvognsspor, som forbandt kanonene med havnen. I en kort årrekke fra 1919 til 1936 hadde øya en skole, men det har vært faste beboere på øya siden middelalderen. Størst har befolkningstallet vært om sommeren. I 2002 var det tre faste beboere på Saltholm. Gangster rap. Gangster rap er en form for hip hop der tekstene fokuserer på blant annet voldelige historier. Denne formen for hip hop startet på begynnelsen av 1980-tallet. Ice T og Schoolly D var blant de første gangsta–rapperne. Sjangeren fikk kommersiell suksess rundt 1987. Old school hip hop. Old school hip hop er den første typen hip hop som kom fra New York på 1970- og 80-tallet. Sammenlignet med new school har old school relativt enkle rytmer. Islamsk Råd Norge. Islamsk Råd Norge (IRN) er en paraplyorganisasjon for islamske trossamfunn og organisasjoner i Norge. IRN ble stiftet i 1993 og representerer rundt 60 000 muslimer gjennom 40 medlemsorganisasjoner over hele landet. Historie. IRN ble dannet i 1991, men den formelle stiftelsen kom den 22. oktober 1993. Rådet består av representanter fra medlemsorganisasjonene og velger styre annet hvert år. Rådets første leder ble marokkaneren Mohammed Bouras. Han ledet rådet i fem år. I 1998 tok Kebba Secka fra Gambia over vervet. Secka trakk seg høsten 2000, og Lena Larsen ble valgt til styreleder. Hun ble en av de første kvinnelige ledere av en muslimsk sammenslutning. Hun trakk seg fra stillingen i 2003. Palestineren Mohammed Hamdan tok over vervet og stod som leder for rådet i fem år. Den nåværende lederen heter Senaid Kobilica, og ble valgt i 2007. Ledere. 2000-2001 Lena Larsen 2001-2003 Lena Larsen 2003-2005 Mohammad Hamdan 2005-2007 Mohammad Hamdan 2007-2009 Senaid Kobilica 2009-2011 Senaid Kobilica Generalsekretær. Islamsk Råd har hatt en ansatt generalsekretær fra og med 2007. 2007-2010 Shoaib Sultan 2011- Mehtab Afsar Medlemsorganisasjoner. Islamsk Råd Norge er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Saint Kitts og Nevis. Føderasjonen Saint Kitts og Nevis er en øynasjon i Karibia. Den består av de to øyene Saint Kitts og Nevis. Befolkningen er 42 696, og hovedstaden er Basseterre. Landet er et konstitusjonelt monarki med dronning Elisabeth II som statsoverhode. Til daglig utøves funksjonene som statsoverhode av en generalguvernør, mens den utøvende makt ligger hos en regjering som utgår av parlamentet. Denzil Douglas er statsminister i landet. Landet er formelt en føderasjon av Saint Kitts og Nevis, der Nevis har indre selvstyre med egen folkevalgt forsamling. Historie. Slaget om Saint Kitts i 1782. Før den europeiske koloniseringen av øyene hadde Saint Kitts og Nevis i 5000 år vært befolket av innfødte stammer. Øyene ble oppdaget av spanjolene under Christofer Columbus' andre oppdagelsesreise i 1493. I 1538 etablerte franske hugenotter en bosetning på Saint Kitts, men bosetterne ble fort fordrevet av spanske styrker. I 1623 etablerte England en bosetning på Saint Kitts, fulgt av en ny fransk bosetning og engelskmennene og franskmennene ble enige om å dele øya. I 1626 gikk de franske og engelske bosetterne sammen og massakrerte det innfødte Kalinago-folket. Nevis ble kolonisert i 1628 av britiske bosettere fra Saint Kitts. Fra der ble Saint Kitts base for britisk og fransk ekspansjon i Karibien. En spansk straffeekspedisjon ble sendt for å støtte de spanske kravene til øyene og okkuperte begge øyene og deporterte bosetterne i 1629. De vendte imidlertid fort tilbake og reetablerte koloniene sine. I løpet av 1600- og tidlig 1700-tallet kjempet Storbritannia og Frankrike om herredømme over Saint Kitts, frem til den ble britisk koloni i 1713 som følge av freden i Utrecht. På tross av at øyene er små i størrelse og kun 2 km fra hverandre ble de styrt som separate kolonier frem til sent på 1800-tallet da de ble slått sammen til en administrativ enhet sammen med Anguilla. Dette har gjort forholdet mellom de to øyene anspent og innbyggerne på Nevis beskylder Saint Kitts for å neglisjere øya. Saint Kitts og Nevis ble sammen med Anguilla en forent stat med eget selvstyre i 1967, men var fremdeles en britisk koloni. Anguillanerne gjorde opprør og ble skilt fra de andre øyene i 1971. Saint Kitts og Nevis ble selvstendige i 1983 og er den yngste suverene staten i Amerika. I 1998 ble det gjennomført et valg på Nevis hvor det skulle bestemmes om Nevis skulle bli en egen stat og dermed skilt fra Saint Kitts men det ble ikke oppnådd to tredjedels flertall som var nødvendig for at løsrivelsen skulle bli et faktum. Politikk. Saint Kitts og Nevis er et selvstendig samvelderike og har dronning Elisabeth II som sitt statsoverhode. Hennes representant i landet er generalguvernøren som handler etter råd fra statsministeren og kabinettet. Statsministeren er lederen av det største partiet i Huset og kabinettet tar seg av statens anliggende. Landet har en nasjonalforsamling med ett kammer, som blir kalt National Assembly. Det består av 14 medlemmer hvor elleve av dem er folkevalgte. Tre av de elleve er fra Nevis mens resten er fra Saint Kitts. De resterende tre som ikke er folkevalgte, men blir utnevnt av generalguvernøren. Disse kalles senatorer. To av senatorene er utnevnt etter råd fra statsministeren, mens den tredje er utnevnt etter råd fra lederen av opposisjonen. Ulikt fra andre land så utgjør ikke senatorene et separat overhus eller senat, men sitter i National Assembly sammen med de folkevalgte representantene. Alle representanter blir valgt inn for en fem års periode. Statsministeren og kabinettet har ansvar ovenfor parlamentet. Landet kalles formelt en føderasjon av to øyer, Saint Kitts og Nevis. Nevis har selvstyre med en egen folkevalgt forsamling og administrasjon. Tilsvarende institusjoner finnes ikke for Saint Kitts. Saint Kitts og Nevis er et fullverdig deltakende medlem i CARICOM, det karibiske fellesskapet, og Organisasjonen av øst-karibiske stater. Geografi. Landet er består av to store øyer, Saint Kitts og Nevis. Det høyeste punktet er på fjellet Mount Liamuiga som er 1 156 meter over havet. Øyene er av vulkansk opprinnelse med fjelltopper inne i jungelen. Det bor nesten ingen i de bratte skråningene rundt fjelltoppene, og mesteparten av befolkningen bor nær havet hvor terrenget flates ut. Det finnes endel elver som starter ved fjellene og gir befolkningen nede ved kysten ferskvann. Saint Kitts har også en veldig liten innsjø. Økonomi. Saint Kitts og Nevis' økonomi er dominert av turisme, jordbruk og lett industri. Sukker var hjørnesteinsnæringen fra 1640-årene og fremover, men økene produksjonskostnader, lav sukkerpris og myndighetenes innsats for å senke den økonomiske avhengigheten av sukker har ledet til et økt mangfold innen jordbruksnæringen. I 2005 ble det statlige eide sukkerselskapet lagt ned da det hadde gått med tap i lengre tid og representerte en stor utgiftspost for landet. Tidligere sukkerplantasjer dominerer fremdeles landskapet på Saint Kitts, men mange av sukkerrøråkerene har blitt fjernet for å gi rom til landutviklere. Turisme er den næringen som bringer landet mest utenlandsk valuta. I 2009 mottok landet 587479 turister mot 379473 i 2007. I takt med turismen har også etterspørselen etter tomter vokst. Landet har også utviklet en tekstilindustri og har en av de største elektronikkindustriene i Karibien. Demografi. I 2000 var det 42 696 innbyggere i landet. Gjennomsnittlig levealder var 72,4 år. Det har alltid vært mye utvandring fra landet, og befolkningstallet har sunket med 25 prosent siden 1960 da det var omtrent 51 000 innbyggere. Den etniske majoriteten i Saint Kitts og Nevis er folk med dominerende svart hud. Det finnes også noen hvite, mulatter og Indere. Kristendommen er den største religionen, men det finnes også grupperinger av Rastafarianere. Saint Kitts og Nevis har en befolkningsvekst på 0,5 %. Utvandring fra Saint Kitts og Nevis til USA Kultur. Landet er kjent for sine mange musikalske feiringer inkludert Karneval (17. desember til 3. januar på Saint Kitts. Den siste uka i Juni blir Saint Kitts musikkfestival holdt, og på Nevis blir det holdt den ukelange festivalen Culturama fra slutten av Juli til begynnelsen av August. I tillegg til disse finnes det andre festivaler på øya Saint Kitts. Det er vanlig at festivalene inneholder parader, street dance og jazz, salsa, soca, calypso og steel-drum musikk. Prestegjeld. Prestegjeld på Saint Kitts og Nevis. Føderasjonen Saint Kitts og Nevis består av 14 administrative prestegjeld: ni av dem på Saint Kitts og fem av dem på Nevis. Basseterre. Basseterre er hovedstaden på Saint Kitts og Nevis i De mindre antiller. Basseterre ligger på sørkysten av øya Saint Kitts, og har 15 500 innbyggere (2000). Det betyr at nesten halvparten av landets befolkning bor i hovedstaden. Byen er landets handelssentrum. Den har noen raffinerier for sukker. Basseterre ble grunnlagt av franskmennene i 1627. Nairobi. Nairobi er hovedstaden i Kenya, og ligger i den sørlige delen av det sentrale høylandet, ca 1800 meter over havet. Siden den gjennomsnittlige lufttemperaturen synker med om lag 0,7 grader for hver hundre meter en stiger, er klimaet i Nairobi behagelig temperert, enda byen ligger litt sør for ekvator. Fra juni til august ligger temperaturen på cirka 16 grader, i februar og mars er temperaturen på cirka 19 grader. Nettene kan være kjølige. Nairobi er bare rundt hundre år gammel (grunnlagt i 1899 som et jernbanedepot på strekningen mellom Mombasa og Kenya), og hadde i 2009 om lag 3,1 millioner innbyggere. Byen har vokst i en enorm fart, og har ikke særlig mange historiske bygninger. Omgivelsene til Nairobi er noe for seg selv. Noen timers biltur nord for byen reiser de forrevne toppene av Afrikas nest høyeste fjell, den 5199 meter høye vulkanen Mount Kenya, seg som en mektig ruin. Navnet Nairobi kommer av masaienes «kjølig vann». På slutten av 1800-tallet besto stedet bare av noen sumper nede i en senking. Den første europeeren der var sersjant Ellis fra «The Royal Enginers» i Storbritannia. I mai 1896 hadde han bygd en handelsplass for karavanene, som vandret mellom kysten og innlandet. Historie. I 1899 var jernbanen fra havnebyen Mombasa til Ugandas hovedstad Kampala bygd så langt som til Nairobi, som nå ble arbeidsleir og depot for anleggsarbeidere. Nairobi lå halvveis mellom havet og Victoriasjøen, og det vokste snart frem et nytt senter for handel og administrasjon, og det kom både kjøpmenn og statsfunksjonærer med sine familier. Så sent som i 1902 besto hovedveien av svart bomullsjord, som ble til mudder i regntiden, og de farligste trafikantene var løvene som streifet omkring. Nattestid sto soldater på vakt rundt den vesle byen, og fra husene kom det svake lysskjær fra oljelampene. Utviklingen gikk raskt. Etter en pest måtte den gamle brakkebyen brennes, og i 1907 gjorde britene Nairobi til hovedstad i Kenya. Allerede i 1905 hadde man begynt å flytte statsadministrasjonen fra Mombasa til Nairobi. Siden det har utviklingen eksplodert, og Nairobi har blitt hovedsenteret for hele Øst-Afrika, og er den største byen mellom Kairo og Sør-Afrika. Nå er store deler av Nairobi preget av brede avenyer og høyhus, og det er mulig å finne alt man venter av en moderne metropol: industri, universiteter, ambassader, internasjonalt konferansesenter, FN-kontorer, museer, teatre, kinoer og nattklubber. Geografi. Nairobi dekker et areal på 696 km² og ligger mellom byene Kampala og Mombasa. Ettersom Nairobi ligger i nærheten av den østlige kanten av Riftdalen er mindre jordskjelv og rystelser ikke uvanlig. Ngongfjellet, som ligger vest for byen, er det mest fremtredende geografiske trekket ved Nairobiområdet. Mount Kenya ligger nord for Nairobi og Kilimanjaro er mot sørøst. Begge fjellene er synlige fra Nairobi på en klar dag. Nairobielva og dens sideelver går på kryss og tvers gjennom Nairobiprovinsen. Nobels fredsprisvinner Wangari Maathai har kjempet voldsomt for å redde urskugen Karura Forest nord i Nairobi som var truet av boligbygging og utbygging annen infrastruktur i et raskt voksende byområde. Nairobis vestlige forsteder strekker seg hele veien fra Kenyatta National Hospital i sør til FNs hovedkvarter i forstaden Gigiri i nord, en distanse på ca 20 km. Byens sentrum er City Square, som ligger i Central Business District. Parlamentsbygningen, katedralen, rådhuset og tinghuset og omgir denne plassen. Klima. Med en høyde over havet på 1795 m har Nairobi et moderat klima. Under Köppens klimaklassifisering har Nairobi et subtropisk høylandsklima. Høyden gir noen kjølige kvelder, spesielt i juni/juli når temperaturen kan falle til 10 °C. Den mest solrike og varme delen av året er fra desember til mars, når temperaturen gjennomsnittlig ligger rundt midten av tjuetallet i løpet av dagen. Gjennomsnittlig maksimumstemperatur for denne perioden er 24 °C. Det er to regntider, men nedbøren kan være moderat. Den delen av året som ser mest skyer er like etter den første regntiden, frem til september, når forholdene vanligvis er overskyet med yr. Siden Nairobi ligger nær ekvator er forskjellene mellom årstidene minimale. Årstidene er omtalt som "den våte sesongen" og "den tørre årstiden". Samfunn og Kultur. Nairobi er en internasjonal og mangekulturell storby. Byen har mange immigranter fra tidligere britiske kolonier, inkludert India, Somalia og Sudan. Religiøst sett kan byen karakteriseres som pluralistisk, med et stort antall kirker, moskéer, templer og gurdwaraer. Distrikter. Nairobi er delt i følgende valgkretser; Makadara, Kamukunji, Starehe, Langata, Dagoretti, Westlands, Kasarani og Embakasi. De viktigste administrative bydelene i Nairobi er Central, Dagoretti, Embakasi, Kasarani, Kibera, Makadara, Pumwani og Westlands. De fleste forstedene for velstående ligger vest og nord i Nairobi. Disse inkluderer Karen, Langata, Lavington, Gigiri, Muthaiga, Runda and Highridge. Engelske stedsnavn fra kolonitiden er fortsatt i bruk mange steder i byen. De fleste lavinntekts-boområder ligger i den østlige delen av Nairobi. Disse inkluderer Kariokor, Dandora, Kariobangi, Embakasi og Huruma. Mange somaliske innvandrere har bosatt seg i Eastleigh med kallenavnet «Lille Mogadishu». Turisme. Nairobi er ikke et turistmål i seg selv, men det finnes flere turistattraksjoner i eller umiddelbar nærhet av byen. Den mest kjente er Nairobi nationalpark. Dette er den eneste nasjonalparken som grenser til en hovedstad eller by av denne størrelsen. I parken finnes blant annet løver og sjiraffer. Nairobi har også et stort antall fuglearter. Innen bygrensene finnes flere museer, blant annet Nairobi Railway Museum og Kenyas nasjonalmuseum. Her finnes blant annet et fullstendig skjelett av en Homo erectus-gutt. Det finnes en rekke hoteller, deriblant Panari Hotel, Hilton Nairobi, Grand Regency og Norfolk Hotel, det eldste virksomme hotellet i byen. I Nairobi finnes også den største isbanen i Afrika, Panari Sky Centre. Isbanen dekker 15 000 m² og kan romme 200 personer. Flyplasser. Jomo Kenyatta internasjonale lufthavn er Nairobis hovedflyplass. Dette er den største flyplassen i Øst- og Sentral-Afrika, og håndterer mer enn 4,9 millioner passasjerer i året (2008). Flyplassen er et viktig transittpunkt for reiser til mindre steder i hele Øst-Afrika, og betjener både nasjonale, internasjonale og interkontinentale flygninger. Flyplassen ligger 20 km øst for Nairobis sentrale forretningsstrøk. Wilson Airport er en mindre, men likevel travel flyplass. I det alt vesentlige håndterer den innlandsruter med mindre fly. Eastleigh Airport var Nairobis opprinnelige flyplass. Den er nå militærbase, og benyttes til opplæring av flygere. Matatu. Matatuer er den vanligste formen for offentlig transport i Nairobi. Matatu betyr direkte oversatt "tre cent for en tur", og refererer til prisen for en reise den gang Matatuen ble tatt i bruk som transportmiddel i Kenya. Kjøretøyene har vanligvis 14-20 sitteplasser, antall passasjerer kan ofte være noe høyere. Dekorasjonen kan være fargerik og detaljert, både innvendig og utvendig. Bilene er ofte utstyrt med lydanlegg og skjermer for å tiltrekke flest mulig kunder. Det er ikke uvanlig å se kollisjonsskadde Matatuer, og i 2004 ble det vedtatt en lov som sier at alle matatuer skal ha setebelter, være malt med en gul stripe og ikke kjøre fortere enn 80 km/t. I desember 2010 startet regjeringen et arbeid med å fase ut matatuer som et middel for offentlig transport. Følgelig ble det etter januar 2011 ikke delt ut nye konsesjoner, men dagens matatuer vil få lov til å tilby sine tjenester ut sin levetid. Busser. Busser er stadig mer vanlig i bybildet. I motsetning til Matatuer eies disse av et mindre antall busselskap som Kenya Bus Service (KBS), Citi Hoppa, Double M og Smartbus Kenya. Sistnevnte satser på økt produktivitet ved innføring av mer teknologisk avanserte løsninger. Et større antall selskap betjener trafikk mellom Nairobi og andre byer. Drosjer. Nairobi har også et stort antall drosjer av varierende type og kvalitet, inkludert de velkjente London-drosjene. Mange drosjer er utstyrt mer taksameter, men prisen baseres gjerne på forhandlinger. Drosjer benyttes også på faste ruter. Prisen er fast, og avgang er gjerne når bilen er tilstrekkelig full. Hollywood. Hollywood er et distrikt i byen Los Angeles i California, USA. Hollywood har siden tidlig 1900-tallet vært sentral i filmproduksjon, blant annet på grunn av gunstige lysforhold, bedre vær og et mer variert landskap (i forhold til New York). Hollywood er på grunn av dette et kjent sted over hele verden, og er er omtrent synonymt med amerikansk filmproduksjon. Oscarutdelingen finner sted på Kodak Theatre på Hollywood Boulevard, og man finner også Hollywood Walk of Fame der. Det mest kjente landemerket er Hollywoodskiltet, et skilt med 9 meter brede og 15 meter høye bokstaver som danner ordet «Hollywood». Liter. Liter er en enhet for måling av volum og er derfor et hulmål. Det er ikke en SI-enhet, men kan avledes fra SI-enheten meter ved at en liter er lik en kubikkdesimeter. Symbolet for liter er l eller L. Innenfor enkelte vitenskaper som medisin og kjemi brukes symbolet L oftere enn l'", ettersom bokstaven "l" kan forveksles med tallet "1". En kube med sidelengder på 1 desimeter (10 centimeter) har et volum på 1 L. Liter er en av de mest brukte måleenhetene for volum. Liter brukes også i andre sammenhenger som for eksempel måling av densitet (massetetthet) som ofte måles i kilogram per liter. Kiloliter er ikke i vanlig bruk, som regel brukes kubikkmeter i stedet. Dysedråpestørrelsen i blekkstråleskrivere blir ofte angitt i picoliter. Saint Lucia. Saint Lucia er en øystat og monarki i Det karibiske hav som ligger nord for Saint Vincent og Grenadinene og sør for Martinique. Hovedstaden Castries er bygd opp rundt ei fin naturlig havn. Historie. Arawaker slo seg ned på øya på 200-tallet, og ble gradvis fortrengte av karibar. De kalte øya «Iouanalao» og «Hewanorra», som betyr 'iguanaøya'. Den første europeeren som slo seg ned på øya var piraten Francois le Clerc, og ble base for piratene på 1550-tallet. Nederlenderne bygde en festning på Vieux Fort på sørspissen av øya rundt 1600. Gjennom hele 1600-tallet sloss England og Frankrike om øya, som skiftet eier 14 ganger. Storbritannia vant til slutt i 1814. Da slaveriet ble oppheva i 1838 ble mennesker frigitt. Saint Lucia var en provins i den kortlivede Vestindiske føderasjonen fra 1958 til 1962. Landet fikk selvstyre i 1967 og full selvstendighet i 1979. Politikk. Saint Lucia er et samvelderike og har derfor dronning Elisabeth II som statsoverhode. Hun er representert lokalt av en generalguvernør. Den utøvende makt ligger hos statsministeren og hans regjering. Statsministeren er normalt lederen av det største partiet i Saint Lucias underhus. Saint Lucias parliament er et tokammersystem med underhuset (17 representanter) og overhuset/senatet (11 representanter). Saint Lucia er et demokrati med et topartisystem. Den nåværende statsministeren er Kenny Anthony fra Saint Lucia Labour Party. Saint Lucia er medlem av Caribbean Community and Common Market og er vertskap for Organisation of Eastern Caribbean States. Saint Lucia er også medlem av La Francophonie. Administrativ inndeling. Saint Lucia er delt inn i 11 kvarterer som noen ganger ble referert til som distrikter av britiske kolonimyndigheter. Klima og miljø. Øya har et tropisk klima mildnet av passatvindene. Regntida varer fra mai til august. Orkaner og vulkansk aktivitet er vanlige trusler på øya. Det fins flere fjell her enn på mange av de andre karibiske øyene. Mount Gimie er den høyeste toppen, 950 moh. De to pitonene er bedre kjente som landemerke og symbol på øya. De ligger like utenfor Soufriére i vest. I Soufriére finnes det også en av de få vulkanene i verden som det er mulig å kjøre inn i. Naturressurser er regnskog, sandstrender og pimpstein. Noen særskilte dyrearter er papegøyen saintluciaamazon ("Amazona versicolor") og saintluciatrupial ("Icterus laudabilis"). Erosjon som følge av avskoging er et av miljøproblemene på øya, særlig i nord. All elektrisitet blir laga av fossile brennstoff. Saint Lucia her skrevet under, men ikke ratifisert, Kyoto-avtalen. Økonomi. Bananindustrien er særdeles viktig for Saint Lucia, men endringer i innførselreglement til EU har økt konkurranse fra Latin-Amerika har gjort det nødvendig for landet å finne andre næringsveier. Det har lyktes å lokke til seg utenlandske investeringer, særlig innen bankvirksomhet og turisme. Saint Lucia har den mest varierte produksjonsindustrien i østlige Vest-India. Demografi. Gjennomsnittsalderen er 24,1 år (2002). Språkene på øya er engelsk og fransk-kreolsk. Rundt 90% av befolkningen er katolikker, 3 % anglikanere mens 7 % tilhører ulike protestantiske retninger. Saint Lucia har den høyeste delen av nobelprisvinnere i forhold til folketallet. To nobelprisvinnere kommer fra øya, Arthur Lewis som fikk økonomiprisen i 1979, og Derek Walcott som fikk litteraturprisen i 1992. ShadowCon. Hver sommer arrangeres Norges største sciencefictionfestival (eller "kongress") – kalt ShadowCon. Der vises sciencefictionfilmer og -TV-serier. Det blir også holdt foredrag, debatter, konkurranser, auksjoner og kostymeball. Arrangementet foregår på Helga Engs Hus på Universitetet i Oslo. ShadowCon ble avhold 11 ganger, fra 1996 til 2006. I 2007 slo ShadowCon seg sammen med NorCon for å danne Oslo Science Fiction Festival, OSFF, som har fokus på Science Fiction literatur, filmer, tv-serier mm. Rundball. thumb thumb Rundball, populært kalt traktoregg, er en sylinderformet ball av komprimert gress eller halm. Rundballen er en rasjonell og enkel, men kostbar metode for å konservere og lagre dyrefôr og strø på. Rundballene presses i rundballepresser. Ballene pakkes i plast for å konservere gresset (ensilering). Det finnes ulike størrelser, men de ligger vanligvis rundt 1,2 meter i diameter og 1,2 meter i bredde. Civilization. Civilization er en serie med rundebaserte strategispill hvor spillerne prøver å bygge opp en sivilisasjon ved hjelp av forskning, krig, handel og forhandlinger med andre spillere. Det har kommet som både brettspill og dataspill, begge to i forskjellige utgaver og versjoner. Se Civilization (brettspill) og Sid Meier's Civilization for detaljer om de to. Truck driving country. Truck driving country er en blanding av honky tonk, country-rock og Bakersfield country, med en takt tatt rett fra country-rock og følelsen av honky-tonk. Ofte handler disse sangene om å kjøre lastebiler og om kjærlighetssorg. Dick Curless og Red Simpson er de mest kjente artistene innen denne sjangeren. Teen pop. Teen pop er dance-pop, pop og ballader markedsført mot ungdom. Artistene er ofte også ungdommer. Jesus rock. Jesus rock er et fenomen som begynte tidlig i 1970-årene, da mange hippier kom til kristendom og begynte å synge om Jesus. Vanligvis er musikken melodiøs mainstream pop, med små innslag av country-rock, folk-rock og blues-rock. Rinzai Zen Senter. Rinzai Zen Senter ble startet som "Zen-skolen" av Arne Tørjesen i 1972. I 1981 ble det knyttet forbindelse med Joshu Sasaki Roshi, en japansk zen-mester bosatt i USA med tilknytning til Myoshin-ji-linjen i Rinzai-tradisjonen. Joshu Sasaki Roshi var i Norge i 1984 og 1986. Denne konfrontasjonen med tradisjonell Japansk Zen førte til at Zen-skolen ble omorganisert i 1987 og skiftet navn til "Oslo Zazenkai". Sasaki Roshis elev, den østerrikskfødte Zen-mester Genro Seiun Osho, var lærer for gruppen 1988–2004. Fra 1996 har navnet vært Rinzai Zen Senter Oslo. Marcus Gjøe Rosenkrantz. Marcus Gjøe Rosenkrantz (født 25. januar 1762 på Vigvoll i Tveit ved Kristiansand, død 11. mai 1838 i Christiania) var en dansk-norsk politiker, jurist, embetsmann og godseier. Bakgrunn og utdannelse. Han var sønn av Otto Christian Rosenkrantz (1723–85), som etter en karriere som offiser ved forskjellige norske regimenter ble kommandant på Vardøhus festning i 1780. I sitt andre ekteskap med Karen Johanne, født Rønning, hadde Otto Christian Rosenkrantz tre sønner, hvorav Marcus Gjøe ble født på gården Vigvold i Tveit ved Kristiansand. Familien tilhørte adelsslekten Rosenkrantz, men foreldrene var uformuende. Marcus Gjøe Rosenkrantz gikk 1776-1780 på den kongelige militære matematiske skole i Christiania, og ble i 1781, etter at en slekning hjalp ham økonomisk, student ved Københavns Universitet. Der avla han juridisk embetseksamen i 1784. Karriere som dansk-norsk embetsmann. Rosenkrantz virket noen år som assessor ved Overhoffretten og senere Stiftsoverretten i Christiania. I 1786 kjøpte han en dansk herregård, Lerbæk ved Frederikshavn, for midler han arvet etter en fjern slektning, og flyttet dit i 1790. Han giftet seg med i 1791 med Amalia Tugendreich Barner (1768–1792), men hun kone døde i barselseng allerede året etter. I 1794 solgte han herregården og flyttet tilbake til Christiania og en stilling som magistratpresident i byen. I 1796 giftet han seg på ny, denne gang med Maren Juel (1749–1815). Han kom slik til å bli storgodseier (bl.a. Ljan, Borregaard og Hafslund) og en av landets største trelasteksportører. I 1797 sa han opp embetet som magistratspresident for å konsentrere seg fullt om handelsvirksomheten. I 1804 ble Rosenkrantz på nytt embetsmann, da han ble han utnevnt til amtmann i Smaalenenes amt. I 1807 ble han medlem av Regjeringskommisjonen for Norge, sammen med blant andre prins Christian August. Han nedla der et stort arbeid, særlig med spørsmål om offentlige finanser, idet han var sjef for kassedireksjonen. Han arbeidet videre med planer for offentlige låneordninger, og inntil disse gikk i orden, opptrådte han tidvis som privat långiver for forretningsfolk. Han var med å stifte Selskapet for Norges Vel. Han ble også medlem av Overkrimnalretten i Christiania, en midlertidig norsk ankedomstol, da landet i lange var avskåret fra Danmark og Højesterett der.. I 1810 ble Rosenkrantz utnevnt til stiftamtmann i Akershus. Han var da en av initiativtakerne og bidragsyterne til et norsk universitet. 11. januar 1813 ble han enedirektør for Rigsbankens nyopprettete norske avdeling, og etter Kielfreden bli han medlem av den midlertidige regjeringskommisjonen. 1814. Rosenkrantz deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814 med henblikk på etablering av en norsk forfatning. Den 2. mars 1814 oppnevnte Christian Frederik sitt regjeringsråd, og her ble Rosenkrantz medlem og sjef for Riksbanken. Etter at Grunnloven var vedtatt og regjeringsrådet ble omgjort til statsråd, ble han medlem av "komiteen for opplysningsvesenet" som var en forløper for det senere Departementet for kirke- og undervisningsvesenet. Etter inngåelsen av unionen med Sverige fortsatte han som riksbanksjef og det fremste medlemmet av statsrådet, inntil han søkte avskjed 12. januar 1815. Senere karriere. Rosenkrantz var medlem av Stortinget for Smaalenenes amt i 1818 og i 1824, og senere for Fredrikshald i 1827. Han var i flere perioder president i Lagtinget. Da Maren Juel døde i 1815, fikk han økonomiske problemer. Han arvet ingen penger, men kunne få overta Hafslund mot å løse ut andre arvinger med 10000 pund sterling. Dette var midler han ikke hadde. Samtidig gikk handelen dårlig, og han opparbeidet seg stadig mer gjeld. Det lyktes ham ikke å selge godset tross flere forsøk. I 1830 så han seg nødt til å søke om pensjon av statskassen, noe som ble innvilget. Rosenkrantz ble i 1804 utnevnt til kammerherre av danskekongen, en tittel han sjelden benyttet. Han var bror av Niels Rosenkrantz, som var dansk-norsk (senere kun dansk) utenriksminister fra 1810. Rosenkrantz' gate i Oslo er oppkalt etter Marcus Gjøe Rosenkrantz. Kampsport. Kampsport (eng. "Martial art") er en fellesbetegnelse på idretter som trener for kamp, ofte (men ikke alltid) uten bruk av moderne våpen. Man kan studere kampsport for selvforsvar, selvutvikling, mental trening, eller fysiske trening. Kampaktiviteter. De fleste regner orientalske kampaktiviteter som karate, taekwon-do og judo som kampsporter, men begrepet gjelder for mange flere idretter hvor to motstandere kjemper mot hverandre under bestemte regler. For eksempel boksing, fekting og lignende idretter. I fagterminologien fra Østen benyttes, blant andre, følgende kollektive begreper; Kategorisering av kampsport. Da kampsporter, kampkunster eller stilarter (heretter kampsport) innebærer så svært mange vidt forskjellige idretter, finnes det flere måter å kategorisere kampsporter på, etter hvilken type de er. Merk at ikke alle kampsporter passer inn i alle typer kategoriseringer, mens andre kampsporter kan passe inn i flere kategorier. Opprinnelse. En vanlig måte å dele inn kampsport på, er hvor de har sitt opphav fra. Begrepene Budo, bujutsu og bugei er brukt om kampsporter som stammer fra Okinawa eller fra Japan. F.eks. Karate, Kendo og Ju Jutsu. Wushu og Kung Fu er er brukt som kampsporter som stammer fra Kina. F.eks. Hung Kuen, Nan Quan og Taiji Quan. Mudo er et mindre brukt begrep, men er en felles betegnelse på koreanske kampsporter. Feks. Taekwon-Do, Hapkido og Hanmudo. FMA står for filippinske stilarter, som ofte kjennetegnes ved bruk av såkalte escrima sticks, pinner. Eksempler er Doce Pares og Kali. Amerikanske stilarter innebærer Kickboxing og MMA. Egentlig kan man finne kampsporter fra gammelt av i alle land som noen gang har hatt bruk for å forsvare seg. Tradisjonell vs moderne. Tradisjonell kampkunst (TMA) kan være et noe misvisende begrep, da tradisjonelle kampkunster ikke nødvendigvis er eldre enn moderne. Med tradisjonelle kampkunster tenker man likevel ofte på eldre stilarter med en streng etikett rundt det hele. Etiketten innebærer blant annet prosedyrer før og etter treningsøkt, hvordan man oppfører seg i treningshallen, hvordan man oppfører seg mot instruktør (slik som bukking), og har ofte en overliggende filosofisk mening. Mye av den bakliggende filosofien kan være inspirert fra skikker, tradisjoner og religioner i kampkunstens opphavsland. De fleste østlige kampkunster regnes som tradisjonelle. Moderne stilarter er mye mer "rett på sak", mer fokus på selve kampbiten, på idretten og sporten, og mindre på personlighetsutvikling. Disse stilartene innebærer bl.a. Kickboxing, MMA og RBSD. Sistnevnte, RBSD er ikke en egen kampsport, men en fellesbetegnelse for moderne effektive selvforsvarsløsninger. RBSD står for Reality Based Self Defense, og eksempler er krav-maga, defendo og «Keysi Fighting Method». Våpen. En kan dele kampsporter inn i hvilke og hvor mye våpen som brukes. I Taekwon-Do og Karate brukes vanligvis ikke andre våpen enn ens egne kroppsdeler. I Ninjutsu og Kali er våpen et viktig supplement. I Kendo, Kyudo og Iaido er våpen helt essensielt, og all trening foregår med våpen. Noen bruker kun et våpen og noen bruker flere våpen. Det samme våpenet kan også brukes på vidt forskjellige måter av forskjellige kampsporter. Eksempler på vanlige kampsportvåpen er sverd, nunchaku, sai, tonfa, spyd, sabel, kniv og stokk. Indre vs ytre. En annen måte å kategorisere kampsport på, er indre stilarter vs ytre stilarter, eller interne vs eksterne. Dette er en mer vanlig inndeling innenfor kinesiske stilarter, da de aller fleste ikke-asiatiske stilarter anser seg selv som en ytre stilart. Indre stilarter legger vekt på indre kraft, dvs qi, chi eller ki, og fungerer nesten som en meditasjon, mens ytre stilarter legger vekt på rå muskelkraft. Hard vs myk. En annen vanlig måte dele inn kampsporter på, er om det er en hard eller myk kampsport. Forenklet sett er en hard kampsport en som stopper et hardt angrep med en hard blokk, mens en myk kampsport bruker motstanderens kraft til egen vinning. Kampsporter er vanligvis ikke enten/eller, de har gjerne elementer av begge i seg. Taekwon-Do, Kickboxing og Karate regnes vanligvis som harde kampsporter, mens Judo og Aikido regnes som myke kampsporter. Spark. Spark er et slag med foten, kneet eller beinet. Det brukes i kamp som et angrep. Vanligvis er sparkene langsommere enn slagene men har mer kraft. Spark er en fundamental del i mange kampkunster, for eksempel wushu, karate, kickboxing, tangsudo eller taekwondo, mens det i andre former ikke brukes noen spark, slik som i judo eller boksing. Andre kampkunster igjen bruker spark, men de er begrenset til angrep mot bein og til nedre deler av motstanderens kropp. Det finnes et stort antall spark, og mange av dem har beskrivende navn. Ofte har den samme teknikken forskjellige navn i forskjellige kampkunster. Dette er åpenbart spesielt når man sammenligner mellom vestlige og orientalske kampkunster. Stilarter. Begrepet «stilarter» er mye brukt innenfor kampkunst og kampsport for å forklare forskjeller innenfor b.l.a. filosofi, teknikker og utførelsen av disse. Norsk fotball 1938. Resultater fra norsk fotball i 1938. Rock. Rock er en populær- og ungdomsorientert musikksjanger som har sitt utspring sent på 1940-tallet av undertrykte afroamerikanere i USA som skapte sjangeren R&B (rhythm and blues). Sterkt inspirert av gospel, jazz og blues fra 1920-, 30- og 1940-tallet videreutviklet R&B seg til rock and roll på 50-tallet. Rock and roll fikk en stadig økende popularitet i USA og spredde seg til Storbritannia og resten av Europa. Instrumenter som piano og saksofon ble byttet ut med gitaren. Sjangeren er en type popmusikk som ofte bruker sang, elektrisk gitar og slagverk. Andre instrumenter, som saksofon, kan være vanlig i noen typer rock. Rock som sjanger er veldig bred, og det kan være vanskelig å definere grensene til andre sjangere. De første rock and roll-sangene. Som de fleste musikksjangrer er det vanskelig å si hva som er den første sangen i en sjanger. I følge musikkhistorikeren Peter Guralnick var den første rock and roll-sangen «Rocket 88» (1951) av Jackie Brenston and his Delta Cats. Litt senere lagde Bill Haley & His Comets, bestående av kaukasiske amerikanere, en coverversjon av «Rocket 88» og i 1952 lagde de sangen «Rock Around the Clock». Sammen med Chuck Berrys «Maybellene» (1955) bredte rocken seg over USA. En annen artist som ville bli stor i sjangeren var rock and roll-stjernen Elvis Presley. I 1954 lagde Elvis sangen «That's All Right (Mama)», som ifølge Rolling Stone Magazine var den første rock and roll sangen. Rockens popularitet. Etter at rock and roll slo gjennom for fullt på 1950-tallet, viste 1960-tallet seg for å gi rocken enda flere tilhengere og mange nye sjangere. Rocken har siden utviklet seg i mange ulike og høyst varierende retninger, og blitt populær på store deler av kloden. De mest betydningsfulle videreutviklingene av rocken er heavy metal, hard rock, punk rock og indie rock som igjen har skapt nye sjangere. I dag er rock den bredeste musikksjangeren vi har, med flest utgivelser, artister, band og musikalske milepæler. Wilhelmus. Wilhelmus. Instrumentalversjon framført av US Navy Band i 2006 Wilhelmus er Nederlands nasjonalsang. Hele tittelen er «Wilhelmus van Nassouwe», oftest omtalt som «Het Wilhelmus». Om Wilhelmus. Det antas at sangen ble skrevet mellom juni 1568 og april 1572, dette på grunn av de historiske begivenhetene som nevnes i sangen. Wilhelmus er en opprørssang (ned. "Geuzenlied") og de fleste slike sanger var anonyme fordi det på den tiden var dødsstraff for å lage slike sanger. Den har femten vers som sammen danner et akrostikon, det vil si at den første bokstaven i hvert vers av den opprinnelige teksten sammen former navnet "Willem van Nassov". Melodien er fra en gammel fransk soldatsang. Wilhelmus er den eldste nasjonalsangen vi kjenner. Selv om sangen var svært populær ble den ikke valgt som nasjonalsang da Nederland ble kongerike i 1815, teksten var ikke tilstrekkelig politisk nøytral. Offisiell nasjonalhymne er den siden 10. mai 1932 da den kom i stedet for "Wien Neerlands bloed". Man synger som regel første vers, av og til fulgt av det sjette, som var veldig populært under andre verdenskrig. Sangen er skrevet i jeg-form. Innholdsmessig er den skrevet som en sang sunget av Willem I av Oranje, greve av Nassau, men man vet ikke om han noen gang har sunget den. Sangen gjenspeiler hans rådløshet, hvor Willem I av Oranje på ene siden vil være trofast mot den Spanske kongen; men på andre siden er han fremfor alt trofast mot det Nederlandske folk. Sangen ble til under det hollandske opprøret mot Spania som utløste uavhengighetskrigen (åttiårskrigen). Man anser det som mulig at Wilhelmus opprinnelig ble skrevet på tysk av nederlandske flyktninger som på denne måten prøvde å finne støtte for Nederland hos de tyske fyrstene. Tekstens opprinnelse er ikke klarlagt og flere teorier kan nevnes. For eksempel blir det sagt at "Coornhert" skal ha skrevet den, en annen teori sier at den ble skrevet av en ukjent dikter og bearbeidet av Marnix van Sint-Aldegonde, mens en atter en annen teori fra begynnelsen av det 17. århundre utpeker Marnix van Sint-Aldegonde som forfatter. Da han var en profesjonell forfatter, tviler man på at han virkelig har skrevet den, da rimskjemaet har feil. For eksempel settes "dood" (død) som rim for "bloed" (blod) i første vers. I 2004 oppsto det en politisk og samfunnskritisk diskusjon rundt bruken av Wilhelmus. Det ble kjent at Wilhelmus siden 1986 bare ble brukt dersom det var et medlem av det Nederlandske kongehus tilstede. Journalister i avisen «De Volkskrant» påsto at dronning Beatrix hadde krevd rettigheten til sangen og nedlagt forbud mot å synge den dersom hun ikke var tilstede; dette ble benektet av kongehuset. Likevel ble det bekreftet at kongehusets protokoll siden 1986 foreskrev at dersom statsrådene mottar utenlandske gjester, skal «Den Unge Prinsen Av Frieslands marsj» (ned. "De Mars van de Jonge Prins van Friesland") spilles istedenfor Wilhelmus, dersom intet medlem av kongehuset er tilstede. Foo Fighters (album). "Foo Fighters" er debutalbumet til gruppa med samme navn. Det ble utgitt i 1995. Foo Fighters frontfigur, Dave Grohl, som også var eneste medlem av bandet da albumet ble spilt inn, spiller alle instrumentene selv. Unntaket er sangen «X-Static» hvor Greg Dulli spiller gitar. Mange av sangene ble skrevet av Grohl mens han ennå var medlem av Nirvana. Hadde det ikke vært for Nirvanas oppløsning i 1994 kunne de endt opp som Nirvana-sanger. The Colour and the Shape. "The Colour and the Shape" er Foo Fighters' andre musikkalbum, utgitt i 1997. Kirsten Flagstad. Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt mest kjente kvinner. Flagstad ble født på Hamar, men vokste opp i Oslo. Faren, Michael Flagstad, var fiolinist og orkesterleder mens moren, Maja Flagstad, var repetitør/pianist. Hun ble Kirstens første lærer. Siden studerte Kirsten under Ellen Schytte-Jacobsen og Albert Westvang i Oslo og under dr. Gillis Bratt i Stockholm. Flagstad debuterte som operasanger på Nationaltheatret i 1913, som Nuri i d'Alberts "Tiefland". Johan Halvorsen dirigerte oppsetningen. Da Opera Comique åpnet i Oslo i 1918, hadde hun mange store roller der, før driften ble lagt ned i 1921. Hun sang så ved Casino, Mayol og Nationaltheatret, før hun ble engasjert til flere store operaoppsetninger i Göteborg. Hun ble kalt til Richard Wagners Bayreuth i Tyskland og sang ved festspillene der i 1933 og 1934, før hun året etter, i februar 1935, gjorde sin sensasjonelle debut på Metropolitan Opera i New York som Sieglinde. Den i verdenssammenheng ennå ukjente, dramatiske sopranen Kirsten Flagstad var i løpet av en lørdag formiddag blitt verdens største stjerne og hadde reddet «The Met» fra å gå konkurs. Kirsten Flagstad ble særlig berømt for sine tolkninger av Richard Wagners musikk, men har også sunget operaer av Verdi, Puccini, Mozart, Beethoven, Bizet, Gluck, Händel, Gounod og mange andre. Flagstad var fast engasjert ved The Metropolitan i New York fra 1935 til 1941, da hun reiste hjem til Norge for å kunne forenes med sin mann Henry Johansen. Ektemannen var medlem av Nasjonal Samling. Etter påtrykk fra stedatteren formådde Flagstad å få ektemannen til å melde seg ut av partiet og frasi seg sine offentlige verv. Etter krigen ble hennes mann arrestert som krigsprofitør. Dette forhold og den kjensgjerning at hun reiste hjem til det okkuperte Norge, gjorde henne upopulær i Norge og de andre allierte land. Ektemannens formue var beslagt i påvente av landssviksaken mot Johansen og hans firmaer. Kirsten fikk ikke nytt pass idet myndighetene fryktet at hun skulle forlate Norge før saken kom opp til doms. Myndighetene betraktet henne som et viktig vitne. Til tross for at hun under krigen bare hadde opptrådt i land som ikke var okkupert av tyskerne, som Sverige og Sveits og nektet å opptre på arrangementer i regi av okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling, ble hun bebreidet for unasjonal holdning. Flagstad var aldri medlem av NS og gikk aldri fienden til hånde. Likevel klebet ryktene om tyskvennlighet ved hennes navn i mange år etter frigjøringen i 1945. Under de første Festspillene i Bergen nektet kong Haakon VII å være til stede ved åpningsseremonien og åpningskonserten hvis Flagstad ble invitert. Etter den andre verdenskrig var hun fra 1949-1952 tilbake ved Metropolitan og fortsatte som tidligere sine turnéer rundt i verden, på det nordamerikanske kontinent, Sør- og Mellom-Amerika, Australia og ved de store europeiske konsert- og operascener. Hennes tolkninger av operalitteraturens kvinneskikkelser, ikke minst hos Wagner og Beethoven, satte dype spor, reddet Metropolitan-operaens økonomi og ga henne en berømmelse som varer. Hun ble betegnet som «Århundrets stemme». Kirsten Flagstad var Den Norske Operas første sjef, i perioden 1958–60. I denne perioden arbeidet hun uten å heve lønn, og bidro med meget betydelige, private midler for å kunne engasjere en håndfull unge, lovende sangere som stipendiater. Av egne midler bidro hun også til at Operaorkestret kunne mønstre 35 musikere fra starten i stedet for de 28 som var til rådighet i grunnstammen fra Nationalteatrets orkester. Kirsten Flagstad døde i Oslo, 67 år gammel. Hun ble tildelt flere store utmerkelser, blant andre St. Olavs orden. Hun er avbildet på den norske hundrekroneseddelen, på norske frimerker og har fått en stjerne med sitt navn på Hollywood Walk of Fame. Som eneste nordmann er Flagstad æret med minneplakett i Metropolitan Opera House samt i Carnegie Hall i New York. I 1985 ble hun æret ved et symposium i New York, femti år etter at hun debuterte ved Metropolitan Opera i 1935. Ranveig Eckhoff og Kåre Bjørkøy sang ved dette arrangementet. Plassen det nye operahuset i Oslo ligger ved er oppkalt etter Kirsten Flagstad. En statue av henne ble flyttet fra den gamle operaen og satt opp her i samband med det nye operahusets åpning i 2008. There Is Nothing Left to Lose. "There Is Nothing Left to Lose" er det tredje albumet fra Foo Fighters, utgitt i 1999. I 2001 vant albumet Grammy for «Beste rockealbum». One by One (album). "One by One" er Foo Fighters' fjerde album, og kom ut i 2002. Albumet vant Grammyprisen for «Beste rockealbum» i 2004. Det ble også gitt ut en norsk versjon av albumet, med sanger fra deres konsert i Oslo Spektrum 4. desember 2003. Den inneholder også sporet «Snoof», som består av Dave Grohl som snakker om snus. Jørpeland. Jørpeland er administrasjonssenteret i Strand kommune i Rogaland. Tettstedet Jørpeland har innbyggere per 1. januar. Jørpeland fikk bystatus av kommunestyret fra 1. april 1998. Lokale attraksjoner. Innerst i Vågen i Jørpeland ligger Jørpelands Brug i et bygg fra 1883. Opprinnelig huset bygningen en møbel- og trevarefabrikk. I dag fungerer stedet som "de frivillige organisasjoners hus". Strand og Jørpeland Speidergruppe, Strand Revylag og Strand Toraderlag har tilholdsted her i dag. Stedet har også to gallerier: Galleri Skjæveland drevet av Stian Heimlund Skjæveland og Galleriet i Rosehagen Kultur & Næringspark. Idrett. Jørpeland stadion er et av kommunens to idrettsanlegg, det andre er fotballhallen på Tau. Det lokale fotballaget Staal Jørpeland ligger i 3. divisjon. Laget er blant topplagene i divisjonen, med et meget ungt lag. Staal Jørpeland tapte høsten 2010 opprykkskampen til 2.divisjon mot Viking 2,sammenlagt 5-4. Lagets trener er den tidligere Bryne-spilleren Hallgeir Hinna. Stedet har også en nihulls golfbane. Tau (tettsted). Tau er et tettsted i Strand kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger nordvest for kommunesenteret Jørpeland langs riksvei 13. Tau er et trafikknutepunkt i kommunen. Her er det hyppige bilfergeavganger til Stavanger og også anløp av hurtigbåter for passasjertrafikk, og båtene korresponderer med buss til Heia, Fiskå, Hjelmeland og Jørpeland. Navn. Navnet er belagt som "Taugir" i 1427 og "af Thawgh" i 1463. Navnet er trolig avledet av substantivet "taug" f 'tau' og verbet "tøygja" 'trekke'. Den grunnleggende betydningen av ordet "tau" er 'utstyr til å dra/trekke med' – og stedsnavnet Tau kan i så fall sammenlignes med navnene "Drag" og "Drageid" som finnes flere steder. Gården Tau ligger mellom fjorden og Bjøreimsvatnet (og lenger inn Tysdalsvatnet), og det viser vel til at båter her ble dratt og trukket (ikke seilt eller rodd) mellom fjorden og vannene innenfor. Historie. Det har vært utgravninger av gamle skipsvrak som tyder på at det har vært kommersiell virksomhet på Tau fra tidlig i middelalderen. Ryfylke var primært sett preget av denne industritypen fra 1500/1600-tallet og oppover, men festet seg ekstra godt på Tau. Krossvatnet øst for vågen er kun 12 m over havnivået og deler av dette inngår som et parkområde i møllehagen. Vannfallet herfra har drevet kvernen i lange tider og gjort Tau til et sentrum for maling av korn for store deler av Ryfylke. Med hjelp av tysk teknologi ble det bygget en stor møllevirksomhet på begynnelsen av 1900-tallet. Dette førte til internasjonale skipsanløp. Disse brakte uforvarende med seg nye arter til den lokale floraen og man kan fortsatt observere fremmede arter i nærområdene rundt møllen. Næringsliv og utdanning. Lokalindustri består av diverse møllevirksomhet ved Tou Mølle og antennefabrikken Comrod sentralt på Tau (som forøvrig er den største arbeidsgiveren), i tillegg til forskjellige servicetilbud som frisører og dagligvarebutikker. Mesteparten av industrien er lokalisert et lite stykke nord for Tau, kalt Nordmarka hvor bl.a den kommunale bossplassen og diverse bedrifter og mekaniske verksteder har sitt tilholdssted. Industrivirksomheten varierer i fra trevarehandel via sveiseservice til produksjon av avanserte HiFi og elektronikksystemer. Hva utdanning angår finnes det tre skoler på Tau: En barneskole, en ungdomsskole og en videregående skole. I tillegg er det et helsesenter, en bensinstasjon, fire dagligvarebutikker og et desentralisert asylmottak som ble opprettet i 2008 på Tau. En stor del av arbeidsstokken er ansatt i virksomhet utenfor kommunegrensene, dvs. i Stavanger, Sandnes eller offshore på norsk sokkel i oljeindustrien, men det bør dog nevnes at mange også jobber ved Scana Steel («Stålverket») på Jørpeland. Idrett og fritidstilbud. Innenfor idretten har det hovedsakelig vært Midtbygden Idrettslag som har vært det dominerende alternativet, hvorav fotball har utgjort den største delen. Midtbygden IL (på folkemunne ofte referert til som MIL) ble opprettet i 1936, og disponerer tre fotballbaner i tillegg til en innendørs fotballhall. Fotball-laget har stort sett spilt på 5.nivå (idag 4. divisjon), med noen perioder ett nivå over eller under. Friidrettsdelen utgjorde også en betydelig andel av idrettslaget tidligere, men har siden sent 90-tall opplevd en såpass stor nedgang at tilbudet er lagt ned. Innen musikk er finner vi Strand Kulturskole og Tau Skolekorps. Tilbudene til Kulturskolen er sang, piano, gitar, trommer, fløyte og fiolin. I korpset er det flere blåseinstrumenter og trommer. Tau Skolekorps har opplevd stor oppgang de siste årene. Korpset var i 2006 i ferd med å legge ned, men dirigent Dag Egil Njaa har fått korpset fra bunnplasseringer og ni musikanter til og bli til 23 musikanter og Kretsmestere i 4. divisjon Brass. Korpset fikk i November 8. plass i 3. divisjon Brass i Stavanger Open, samt 3. plass i underholdningskonkurransen i sal 1. Tau Skolekorps er i dag det eneste skolekorpset i Ytre Ryfylke. Det er også et tilbud om drill på Tau. Norsk Folkehjelp. Norsk Folkehjelp er LOs humanitære solidaritetsorganisasjon. Organisasjonen er medlemsstyrt og har ca. 11 000 medlemmer, og nærmere 2 300 ansatte som jobber i 33 land. Generalsekretær i Norsk Folkehjelp er Liv Tørres, styreformann er Finn Erik Thoresen. Norsk Folkehjelp ble tildelt TV-aksjonen 2011. Norsk Folkehjelps visjon er: «Solidaritet i praksis». Organisasjonens arbeid er konsentrert om to kjerneområder, «rettferdig fordeling av makt og ressurser» og «vern om liv og helse». I Norge er Norsk Folkehjelp engasjert i blant annet ulykkesforebygging, førstehjelp og redningstjeneste, inkludering og anti-rasisme, og drift av asylmottak. Internasjonalt driver organisasjonen fjerning av miner og eksplosiver, samt prosjekter rettet mot demokratisering, urfolks rettigheter, likestilling, og rettferdig fordeling av land og ressurser. Historikk. Norsk Folkehjelp ble formelt stiftet i 1939, som en naturlig videreføring av det arbeid flere organisasjoner og aksjoner da hadde utført; internasjonalt i det borgerkrigsrammede Spania og i det okkuperte Finland gjennom Spaniakomitéen og Finlandshjelpen, og nasjonalt med helseforebyggende arbeid gjennom Arbeidersaniteten. Norsk Folkehjelp ble stiftet 7. Desember 1939. Etter den spanske borgerkrigen innledet Karl Evang, på vegne av Spaniahjelpen, et initiativ overfor LO at det skulle etableres en helseorganisasjon som skulle jobbe med helsearbeid i Norge, og kunne tre inn når befolkningen i Norge eller andre land er truet av nød. Sekretariatet i LO vedtok opprettelsen av Norsk Folkehjelp høsten 1939. Stiftelsesmøte var planlagt til februar 1940, men da Finlandskrigen brøt ut i november 1939 ble stiftelsen fremskyndet til 7. Desember 1939. Internasjonalt er Norsk Folkehjelp engasjert i mer enn 30 land. Lokal forankring er nøkkelen til levedyktige prosjekter, og derfor arbeider organisasjonen alltid gjennom lokale samarbeidspartnere og lokale myndigheter. Norsk Folkehjelp er en av verdens fremste organisasjoner på humanitær minerydding, og har arbeidet aktivt i Norge og internasjonalt for et forbud mot landminer. Norsk Folkehjelp i 30-åra. Fascismen vant fram i Europa, med borgerkrig mellom republikanere og fascister i Spania og verdenskrig i september 1939. I november 1939 ble Finland angrepet av Sovjetunionen, og Vinterkrigen brøt ut. Mot denne bakgrunn ble Norsk Folkehjelp etablert i desember 1939, og tok aktivt del i støtten til det spanske og det finske folk. I løpet av vinteren 1939-1940 samlet Norsk Folkehjelp inn 1,7 millioner kroner til Finlandshjelpen. Norsk Folkehjelp i 40-åra. Under krigen mobiliserte Norsk Folkehjelp sanitetsarbeid over hele landet. Arbeidersaniteten stilte med 14 000 førstehjelpere. Tyskerne beslagla Norsk Folkehjelps formue og stengte i september 1941 virksomheten. Organisasjonen gikk i eksil og fortsatte arbeidet fra Sverige. Etter Andre verdenskrig tok Norsk Folkehjelp aktivt del i gjenoppbyggingen av Norge, særlig innen helsetjenesten. De krevde blant annet etablering av offentlige badstuer i Norge, og lanserte ferier for slitne husmødre. I 1940 fikk 160 barn og 72 husmødre et 14 dagers opphold på Sørmarka. Organisasjonen sto også bak etableringen av helsestasjoner og bedriftshelsetjenester over hele landet. Yrkesbedriften A/S Millimek ble etablert for å sysselsette yrkesuføre og folk på attføring. Internasjonalt deltok de særlig i det humanitære hjelpearbeidet for flyktninger. I samarbeid med Røde Kors ble arbeidet i 1946 utvidet til å omfatte hele Europa i form av Europahjelpen. Norsk Folkehjelp i 50-åra. Helsearbeid kommer enda mer enn før i fokus. Det arrangeres husmorferier og feriekolonier for barn. Europahjelpen ble nedlagt og det norske Flyktningråd opprettet. Organisasjonen var et samarbeid mellom blant annet Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna. Norsk Folkehjelp i 60-åra. Yrkesvalghemmede får tilbud om arbeid på Løren i Oslo, der Norsk Folkehjelp åpner industribygg og hybelhus for uføre, som også får tilbud om feriereiser. De første aksjonene mot drukningsulykker og hjemmeulykker avholdes, for senere å bli årvisse foreteelser, helt fram til i dag. Ferietilbud til funksjonshemmede ble etablert med ”De vanføres ferietog” i 1961. Organisasjonen kjøpte i 1963 Kure Gård og åpnet pleiehjem for epileptikere. Samme år organiserte organisasjonen hjelpearbeidet etter jordskjelvet i Skopje. Sanitets- og ungdomsutvalget ble etablert på slutten av 60-tallet for å trekke flere ungdommer til saniteten. Det ble også drevet utlånsstasjoner av sykemateriell for funksjonshemmede. Norsk Folkehjelp i 70-åra. Opplysningssentralen mot drukningsulykker ble opprettet. Medlemstallet i Norsk Folkehjelps Sanitet passerte to tusen, og aktiviteten, blant annet påskeberedskapen i fjellet, økete. I 1972 tok Norsk Folkehjelp Sanitet for første gang ansvar for feltsykehuset og sanitetsberedskapen på Norway Cup, arbeidet har fortsatt til den dag i dag. LO ba på slutten av 70-tallet Norsk Folkehjelp om å påta seg oppgaven med å øke det internasjonale engasjementet i arbeiderbevegelsen. Norsk Folkehjelp fikk en egen internasjonal avdeling og engasjerte seg i frigjøringen i Zimbabwe, Sør-Afrika og Namibia. Det ble også sendt hjelp, blant annet i form av Trysilhus, til jordskjelvrammede i Jugoslavia. Norsk Folkehjelp i 80-åra. TV-innsamlingen i 1983 – «Aksjon Menneskeverd» – ga ny næring til Norsk Folkehjelps internasjonale arbeid, med styrket innsats først og fremst i det sørlige Afrika og Latin-Amerika. Aksjonen fokuserte på informasjon i stedet for sultne barn. Matvarer for 40 millioner kroner – 1 200 tonn – ble samlet inn og sendt til Polen under matvarekrisen i landet. Arbeidet i Midtøsten og i Sør-Sudan ble påbeynt. I Norge opprettet Norsk Folkehjelp sitt første asylmottak. Mottaket ble opprettet på Klemetsrud i 1988. Norsk Folkehjelp i 90-åra. Utviklingen i det østlige Europa stilte Norsk Folkehjelp overfor nye oppgaver. I det nye Sør-Afrika var Norsk Folkehjelp på plass som en av de aller første utenlandske organisasjoner. Minerydding på oppdrag for FN, blant annet i Kambodsja og Mosambik, ble en ny stor oppgave, sammen med forbedring og bevaring av det ytre miljø. Norsk Folkehjelp svarte på denne utfordringen bant annet gjennom å opprette miljøberedskapsgrupper og delta i Miljøheimevernet. Til innsatsen i 90-åra hører også arbeid for å minske kløften mellom generasjonene, og gjenoppbygging av de sosiale sikkerhetsnett i lokalsamfunnet. Arbeidet for eldre ble styrket, samtidig som ungdom fikk tilbud om aktiviteter og opplæring i et sunt miljø. Frivillighetssentraler ble etablert rundt om i hele landet. ”Fellesaksjonen mot rasisme” ble etablert på midten av 90-tallet i samarbeid med LO. Norsk Folkehjelp etablerte også en vergeordning for enslige mindreårige asylsøkere. Norsk Folkehjelp i dag. Kampen mot landminer og eksplosiver fortsetter. Norsk Folkehjelp driver i dag mine- og eksplosivarbeid i 16 land. Organisasjonen sto sentralt da det internasjonale forbudet mot klasevåpen ble signert i Oslo 3. Desember 2008. Av andre internasjonale prosjekter er Norsk Folkehjelp i dag også engasjert i kampen for urfolk, kvinners rettigheter og likestilling, demokratisering og rett til land og ressurser. Organisasjonen har ansatte i 33 land. I Norge driver Norsk Folkehjelp i dag ni asylmottak. De har også engasjert seg for antirasisme og integrering gjennom prosjekter sånn som menneskebiblioteket, rasismefrisone, KvinnerKan-kurs og folkevennprosjektet. Norsk Folkehjelps sanitet driver dessuten førstehjelp, frivillig redningstjeneste og frivillig ambulansetjeneste. Organisasjonen driver også forebyggende ulykkesarbeid. Sanitetspersonell fra Norsk Folkehjelp var til stede på AUFs sommerleir på Utøya under terrorangrepet 22. juli 2011. De ga førstehjelp til skadde ungdommer og organiserte et tilfluktssted for til sammen 47 personer i skolestua på øya. Hanne Anette Balch Fjalestad fra Norsk Folkehjelp ble drept under angrepet. Halloween. Fra moderne halloween-feiring i Sverige der utkledde barn etter amerikansk forbilde går fra hus til hus med ønske om godteri med ordene "trick or treat" ("Knask eller knep" på norsk). Halloween er det engelske navnet på allehelgensaften, (fra 'All Hallows eve' det vil si natt til All Hallows Day allehelgensdag), den katolske minnefesten for helgener og martyrer/helgener som ikke har egen dag i kalenderen. Ifølge engelsk tradisjon feires Halloween på kvelden den 31. oktober, dagen før 1. november. Halloween har sin opprinnelse i i pavelig bulle fra år 749, ført til USA på 1600-tallet av engelske immigranter, dog med elementer fra andre lands emigranter. Halloween har på 1900-tallet særlig blitt markert i USA der utkledde barn går fra hus til hus og tigger godteri med ordene "trick or treat". Rundt millenniumskiftet begynte også dette å bli utbredt i Norge. På samme måte som andre kulturfenomener, selv om allehelgensdag, med festkveld kvelden før var vanlig inntil reformasjonen i Norge, og allehelgensdag var egen helligdag frem til 1770 i Norge, og 1951 i Sverige. De siste årene har det vært knyttet hærverksepisoder til halloween-feiring i Norge. Historie, utbredelse og skikker. Den amerikanske feiringa av halloween stammer fra den katolske allehelgensdagen som igjen har trekk fra høstfester, blant annet den romerske festivalen for Pomona og sikkert andre. I protestantiske land sluttet allehelgensdag etter hvert å være helligdag (i Norge skjedde dette i 1770. I USA fikk feiringen sitt moderne uttrykk på slutten av 1800-tallet). Den moderne feiringen av halloween varierer fra land til land, mellom ulike religiøse grupper og i forskjellige miljøer. Amerikanske barn markerer kvelden ved å kle seg ut og gå fra hus til hus og be om godteri. Dette heter "Trick or Treat" da man spør ved husene om man ønsker å gi godteri eller om barna skal utføre rampestreker. En variasjon av halloween er "Punkie Night", som feires den siste torsdagen i oktober i landsbyen Hinton St. George i provinsen Somerset i England. Det hevdes ofte at feiringen har tilknytning til den irske Samaihn, men dette er ikke belagt, og påstanden ble først fremmet i 1870-årene, og da var den irske innvandringen til USA bare drøyt 20 år gammel. Utenfor USA. I Sverige fikk feiringen et slags gjennombrudd 1995 og i Norge rundt år 2000, drevet frem etter kommersielt press og av påvirkning fra amerikansk massekultur. Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal mente i 2010 at barnehagenes behov for høstaktiviteter var hovedårsaken til at høytiden ble populær i Norge på 2000-tallet. Han mente at den andre viktige årsaken var økt mediemangfold, med en langt bredere amerikansk kulturpåvirkning enn da folk flest bare hadde tilgang til et par-tre TV-kanaler for tjue år siden. Han mente videre at handelsstanden så dette salgspotensialet i dette hullet før jul, og markedsførte derfor halloween-effekter så godt de kunne. Etymologi. Ordet "halloween" stammer fra det engelske "All Hallows Eve", "(All) Hallows Eve" eller "All Saints Eve", det vil si «alle helliges kveld». I katolsk tradisjon er kvelden før allehelgensaften en tid for forberedelser til denne obligatoriske feiringen. Ordet kan på engelsk også skrives "Hallowe'en". På norsk skrives ordet med liten forbokstav, som andre merkedager. Symboler i moderne feiring. Ifølge tradisjonen er skillet mellom den logiske, daglige verden og den spøkelsesaktige nattverdenen nærmest usynlig på halloween. I feiringen er det derfor vanlig å pynte med gjenstander som symboliserer døden, de levende døde, svart magi og mytiske monstre. Vanlige halloween-figurer i moderne populærkultur er spøkelser, levende beinrangler, hekser, zombier, demoner, røde smådjevler, svarte katter, edderkopper og vampyrer, så vel som litterære figurer som Dracula og Frankensteins monster. Det er også vanlig å bruke enkelte symboler for høst og grøde i halloween-feiringen. Det gjelder særlig gresskar, helst med utskåret ansikt, og fugleskremsler, som representerer både jordbruk og det levende døde. Svart og oransje er blitt typiske halloween-farger og står for henholdsvis «natt og mørke makter» samt «gresskar og markens grøde». «Knask eller knep». Den amerikanske tradisjonen «trick or treat», det vil si «(velg mellom å få en) rampestrek eller (å gi en) godbit», har en norsk oversettelse i «knask eller knep», som visstnok ble brukt for første gang av brødrene Henning og Espen Hagerup i deres nyoversettelse av Carl Barks' Donald Duck-historie «Trick or Treat»' i boka «Eventyrlig snadder» (1993). Den norske tradisjonen å gå julebukk har siden 1960-tallet tatt opp i seg denne ideen at barn kler seg ut og får godteri mot at de synger en julesang. Julebukk går også tilbake til førkristne tradisjoner med utkledning og døden som bakmotiv, men forekom rundt Vintersolhverv, og siden flyttet med kalenderen til romjulen. Osvaldo Ardiles. Osvaldo César Ardiles (født 3. august 1952 i Córdoba, Argentina), også kjent som Ossie, var en argentinsk fotballspiller, i dag fotballtrener. Som en dyktig og artistisk midtbanespiller gjorde han stor suksess i Tottenham Hotspur sammen med landsmannen Ricky Villa og Glenn Hoddle. John Adams. John Adams (født, død 4. juli 1826) var USAs første visepresident (1789–1797) og andre president (1797–1801). Hans sønn John Quincy Adams ble valgt til USAs 6. president. Adams var den første presidenten som bodde i Det hvite hus i Washington. Biografi. Adams ble født 30. oktober 1735 i Braintree, Massachusetts. Hans fødselssted er nå en nasjonalpark. Hans far, en jordbruker som også het John, var fjerdegenerasjons etterkommer av Henry Adams som emigrerte fra Devon, England, til Massachusetts rundt 1636. Hans mor var Susanna Boylston Adams. Unge Adams utdannet seg ved Harvard College i 1755 og var for en tid lærer i Worchester og studerte jus i kontoret til James Putnam. I 1758 ble han tatt inn som rettsadvokat. Fra tidlig alder utviklet han vanen med å lage beskrivelser av hendelser og inntrykk av menn. De tidligste av disse er hans rapport fra uenigheten i 1761 om James Otis i høyesterett i Massachusetts over lovligheten av arrestordrer uten tidsbegrensning. Otis' argumenter inspirerte Adams med fanatisme for de amerikanske kolonienes sak. År senere, da han var en gammel mann, satte Adams i gang med å skrive ut, i full lengde, det han husket av denne scenen. I 1764 giftet Adams seg med miss Abigail Smith (1744–1818), datteren til en kongregationell pastor i Weymouth. Deres barn var Abigail Amelia (1765–1813), fremtidig president John Quincy (1767–1848), Susanna Boylston (1768–1770), Charles (1770–1800), Thomas Boylston (1772–1832) og en datter (1777). Adams hadde ingen av kvalitetene i det populære lederskapet til sin tremenning, Samuel Adams. I stedet steg hans innflytelse gjennom hans arbeid som konstitusjonell advokat. Utålmodig, intens og ofte med styrke, fant Adams ofte sin medfødte villighet til å krangle som et handicap i hans politiske karriere. Disse kvalitetene ble særlig til uttrykk i senere tid, for eksempel under hans tid som president. Politikk. Adams fikk først innflytelse som leder for Massachusetts Whig-partiet under diskusjoner som hadde med stempelloven av 1765. Det året skrev han et utkast til instruksjoner som ble sendt ut til Braintree til dens representanter i lovforsamlingen i Massachusetts som tjente som modell for andre byer i å skrive instruksjoner til deres representanter. I august 1765 bidro han anonymt til fire betydelige artikler i Boston Gazette (gjendistribuert separat i London i 1768 som "A Dissertation on the Canon and Feudal Law"), hvor han argumenterte for at motstanden til koloniene mot stempelloven var del av en kamp som aldri ville ta slutt mellom individualisme og korporat autoritet. I desember 1765 gav han en tale foran guvernøren og rådet der han erklærte stempelloven ulovlig på grunnlag av at Massachusetts, som var uten representanter i parlamentet, ikke hadde godkjent den. I 1768 flyttet Adams til Boston. Etter Bostonmassakren i 1770 ble flere britiske soldater arrestert og anklaget for mordet på fem kolonister, og Adams sluttet seg til Josiah Quincy jr i forsvaret av dem. Rettssaken endte i frifinnelse av offiseren som ledet avdelingen og de fleste soldatene, men to soldater ble funnet skyldig i drap. Disse dro fordel av å være geistlige og ble brennemerket i hånden og sluppet fri. Adams moralske oppførsel i å ta denne upopulære siden i saken resulterte i hans etterfølgende valg til Massachusetts representantsforsamling gjennom en avstemning på 418 mot 118. Adams ble medlem av den kontinentale kongress fra 1774 til 1778. I juni 1775 støttet han nominasjonen av George Washington som øverstkommanderende av hæren med synet om å løfte frem foreningen av koloniene. Hans innflytelse i kongressen var stor, og han var utålmodig nesten fra begynnelsen for å separere koloniene fra Storbritannia. 5. oktober 1775 opprettet kongressen den første av en rekke komitéer for å studere marinesaker. Fra den tiden av, kjempet Adams for opprettelsen og styrkingen av en amerikansk marine og blir ofte henvist til som far av Amerikas forente staters marine. 7. juni 1776 støttet Adams resolusjonen introdusert av Richard Henry Lee som sa at «disse koloniene er, og har rett til å være, frie og uavhengige stater», og fungerte som forkjemper for disse resolusjonene i kongressen til de ble vedtatt 2. juli 1776. 8. juni 1776 ble han utnevnt til en komité sammen med Thomas Jefferson, Benjamin Franklin, Robert R. Livingston og Roger Sherman til å skrive et utkast til uavhengighetserklæringen. Selv om dokumentet var skrevet av Jefferson på oppfordring fra komitéen, okkuperte John Adams fremste linje i debatten om dens innføring. Før dette spørsmålet ble avklart, ble Adams plassert som leder for styret for krig og forsyninger og deltok i mange andre viktige komitéer. Etter den kontinentale kongress. Adams seilte til Frankrike for å overta for Silas Deane i 1778 i den amerikanske kommisjonen der. Men så snart han steg i land, fullførte kommisjonen den ønskede allianse-avtalen og han reiste tilbake tidsnok til å bli valgt som medlem i konvensjonen som la rammeverket for grunnloven til Massachusetts i 1780. Han skrev det første utkastet sammen med James Bowdoin og Samuel Adams. Før dette arbeidet hadde blitt fullført ble han valgt som minister med utstrakte fullmakter til å forhandle en fredsavtale og handelsavtale med Storbritannia og ble igjen sendt til Europa i september 1779. Den franske regjeringen likte derimot ikke utnevnelsen av Adams, og etterpå ble Thomas Jefferson, John Jay og Henry Laurens utnevnt til å samarbeide med Adams på Charles Gravier, Comte de Vergennes sin oppfordring. Siden Jefferson ikke forlot USA for dette oppdraget og Laurens spilte en mindre rolle, var det Jay, Adams og Franklin som spilte de viktigste rollene i forhandlingene. Mot Frankrikes vilje valgte Jay og Adams å bryte instruksjonene de hadde fått, som krevde av dem å «gjøre mest mulig skjult konfidensiell kommunikasjon i alle emner med ministrene av vår generøse allierte, kongen av Frankrike, ikke sette i gang noe i fredsforhandlingene eller våpenstillstand uten deres kjennskap eller samtykke og først og fremst styre dere selv gjennom deres råd og meninger.» I stedet forholdt de seg direkte til de britiske kommisjonærene uten å konsultere de franske ministrene. Gjennom forhandlingene var Adams særlig bestemt på at retten til USA til fiske langs den britisk-amerikanske kysten skulle anerkjennes. Til slutt klarte de amerikanske forhandlerne å sikre en fordelaktig avtale som ble signert 30. november 1782. Før disse forhandlingene begynte, hadde Adams tilbrakt noe tid i Nederland. I juli 1780 hadde han blitt autorisert til å utføre pliktene som tidligere ble gitt Laurens. Med hjelp av den nederlandske patriotiske lederen Joan van der Capellen tot den Pol, sikret Adams anerkjennelse av USA som en uavhengig styresmakt ved Haag 19. april 1782. Under denne reisen forhandlet han også frem et lån og i oktober 1782 en vennskaps og handelsavtale, den første av slike avtaler mellom USA og fremmede makter etter den franske i februar 1778. I 1785 ble John Adams utnevnt til den første amerikanske utsendingen til hoffet i St. James's. Da han ble presentert for sitt tidligere overhode, Georg III, antydet kongen at han kjente til Adams' manglende tro på den franske regjeringen. Adams innrømmet dette og sa at «jeg må innrømme for Deres majestet at jeg har ingen forpliktelser for andre enn mitt eget land.» Mens han var i London, publiserte Adams et arbeid kalt "A Defence of the Constitutions of Government of the United States" (1787) hvor han gjentok synet til Turgot og andre europeiske forfattere om manglene i rammeverket av statlige styresmakter. I dette verket gjorde han den kontroversielle uttalelsen at «de rike, de velfødte og de dyktige» burde skilles ut fra andre menn i et senat. Delvis på grunn av dette fikk Adams bare 34 av de 69 stemmene i presidentvalget i 1789. Da dette var det nest største antallet, ble han utropt til vise-president. Hans tid som vise-president ble farget av mistro blant mange av hans kolleger, særlig av dannelsen av to veldefinerte politiske grupper, federalistene (som Adams ledet sammen med Alexander Hamilton), og demokratisk-republikanerne. President. Etter at Washington nektet å søke en nye periode i 1796, ble Adams valgt til president og beseiret Thomas Jefferson. Selv om Alexander Hamilton og andre føderalister hadde bedt om like stemmer skulle gis i valgmannsforsamlingen for Adams og Thomas Pinckney, delvis for å hindre Jefferson i å bli vise-president, klarte Jefferson faktisk å bli nummer to og ble vise-president. Dette var første gang at presidenten og visepresidenten var medlemmer i motstående politiske partier. Den eneste andre gangen dette har skjedd var da Abraham Lincoln, en republikaner, nominerte Andrew Johnson, en demokrat, som sin vise-president i 1864. Adams fire år som president (1797–1801) ble markert av gjennomføringen av loven om fremmede og oppvigleri som gjorde føderalistpartiet upopulært og førte til fraksjoner innenfor selve partiet. Adams og Hamilton ble fremmedgjort for hverandre og medlemmer i Adams regjering begynte å se til Hamilton fremfor presidenten som deres politiske sjef. På den tiden var USA trukket inn i europeiske militære affærer som XYZ-affæren. Adams forpliktet seg på å utsette krig med Frankrike istedet for å bøye seg for den militante ånden som ble ført frem av disse hendelsene, mot viljen til Hamilton og hans tilhørere, som til slutt ble utspilt i kvasi-krigen. Adams stilte igjen som føderalistpartiets presidentkandidat i 1800, men mistro til ham i hans eget parti, den populære motstanden mot loven om fremmede og oppvigleri og populariteten til hans motstander, Thomas Jefferson, førte til hans nederlag. Han trakk seg så tilbake til sitt privatliv. Utnevnelser til høyesterett. En av disse utnevnelsene, den til John Marshall, ble gjort i siste liten da Adams allerede visste at han hadde tapt presidentvalget i 1800. Der var betydelig friksjon mellom Jefferson, den neste presidenten, og Marshall. Død. Adams døde i Quincy 4. juli 1826, på 50-årsdagen for uavhengighetserklæringen, etter å ha sagt de kjente siste ordene «Thomas Jefferson lever fortsatt.» Uten at Adams visste det, døde Jefferson noen få timer tidligere. Hans grav ligger ved "United First Parush Church" (også kjente som "Church of the Presidents") i Quincy. Frem til hans rekord ble slått av Ronald Reagan i 2001 var han nasjonens lengstlevende president (90 år og 247 dager). Til tross for dette var Adams kjent som hypokonder som konstant følte at han var i ferd med å få en eller annen sykdom. Thomas Jefferson. Thomas Jefferson (født, død 4. juli 1826) var USAs tredje president (1801–1809), andre visepresident (1797–1801) og en amerikansk statsmann. Han var ambassadør i Frankrike, politisk filosof, revolusjonær, landbruker, gartner, landeier, arkitekt, arkeolog, slaveeier (han forsøkte i hele sin embetstid å oppheve eller redusere slaveriet), forfatter, oppfinner og grunnlegger av "University of Virginia". Jefferson var en av de viktigste personene bak Amerikas forente staters uavhengighetserklæring. Mange mennesker regner Jefferson som den mest briljante mannen som noen gang har vært president. President John F. Kennedy tok imot 49 Nobelprisvinnere til Det hvite hus i 1962 med å si at «jeg tror dette er den mest ekstraordinære samlingen av talenter av menneskelig kunnskap som noen gang har vært samlet i Det hvite hus, muligens med unntak av da Thomas Jefferson spiste middag alene.» Bedriftene fra hans tid som president inkluderer Louisiana-kjøpet og Lewis og Clark-ekspedisjonen. Biografisk informasjon. Jeffersons foreldre var Peter Jefferson (29. mars 1708–17. august 1757) og Jane Randolph (20. februar 1720–31. mars 1776), begge fra familier som hadde slått seg ned i Virginia flere generasjoner tidligere. Han gikk på og forsøkte så å innføre mange reformer ved College of William & Mary før han grunnla sin egen visjon om høyere utdanning, University of Virginia. Jefferson var den primære forfatteren av uavhengighetserklæringen og kilde til mange andre bidrag til amerikansk politisk og sivil kultur. Den kontinentale kongress gav oppgaven med å skrive erklæringen til en komité som inkluderte Jefferson, John Adams, Benjamin Franklin, Roger Sherman og Robert R. Livingston. Komitéen møttes og bestemte enstemmig at Jefferson skulle forberede utkastet til erklæringen alene. Kongressbiblioteket ble grunnlagt fra salget av hans samling av bøker. Biblioteket ble grunnlagt i 1800 og Jefferson solgte sitt tredje bibliotek til kongressen i 1815. Jefferson tegnet selv sitt berømte hus, Monticello, nær Charlottesville, Virginia. Det inkluderte automatiske dører, den første svingstolen og andre behagelige konstruksjoner oppfunnet av Jefferson. I nærheten ligger "University of Virginia", der Jefferson tegnet den opprinnelige arkitekturen og satte sammen utdanningstilbudet. Jeffersons interesser inkluderte arkeologi, en disiplin som da var i sin spede begynnelse. Han er noen ganger blitt kalt "«arkeologiens far»" i anerkjennelse av hans rolle i å utvikle utgravningsteknikker. Da han utforsket en indiansk gravhaug på eiendommen sin i Virginia i 1784, unngikk han den vanlige praksisen med å grave nedover til noe dukket opp. Istedet skar han en kile ut av haugen slik at han kunne gå inn i den, se på lagene i den og trekke konklusjoner fra dette. Jefferson var også vinkjenner og flink som gourmet. Under hans tid som ambassadør i Frankrike (1784–1789) foretok han betydelige reiser rundt i Frankrike og andre europeiske vinregioner og sendte de beste tilbake til Det hvite hus. Han er kjent for det modige utsagnet: «Vi kunne lage en like stor variasjon av viner i USA som de som lages i Europa, ikke nøyaktig de samme, men uten tvil like gode.» Det var vidstrakte vinmarker på Monticello, der store arealer var beplantet med den europeiske vindruen "Vitis vinifera" som imidlertid ikke overlevde de mange vindruesykdommene som fantes i Amerika. Jeffersons idé for USA var en landbruksnasjon av selveiende bønder, i motsetning til visjonen til Alexander Hamilton, som så for seg en nasjon av handel og videreforedling. Jefferson hadde stor tiltro til det unike ved USA og det potensialet landet har og han blir ofte regnet som faren av amerikansk eksepsjonalisme. Jefferson var den første utenriksministeren i USA og tjente fra 1789 til 1795. Han var også den andre visepresidenten av USA, under John Adams fra 1797 til 1801. Han fikk denne posisjonen etter å ha fått andreplass i presidentvalget i 1796. Jefferson og hans motstander Aaron Burr fikk like mange valgmannsstemmer i valgmannsforsamlingen i presidentvalget i 1800. Det ble løst 17. februar 1801 da Jefferson ble valgt til president og Burr til visepresident av Representantenes hus. Presidentskap. Jeffersons presidentskap fra 1801 til 1809 var det første som startet og sluttet i Det hvite hus. Han var også den første president fra det Demokratisk-Republikanske partiet. Edsavleggelsen. Thomas Jefferson, en mektig forkjemper for likhet og frihet, holdt sin innsettelsestale 4. mars 1801. Prinsippene i denne talen kan hovedsakelig kategoriseres som enhet og ekspansjon, men viktigst likhet. Landet var svært delt da Jefferson overtok som president, politisk hovedsakelig mellom føderalistene og demokrat-republikanerne (forløperen til dagens Demokratiske parti). Den andre presidenten, John Adams, var den eneste føderalisten som USA har hatt. Jefferson var den første republikanske presidenten. På dette tidspunktet ble det svært viktig å samle landet under felles mål og idéer. I Amerikas forente staters uavhengighetserklæring og konstitusjonen var idéen om at majoriteten ikke kunne ha all makt, for å beskytte rettighetene til minoritetene, svært fremtredende. Jefferson gjentok stort sett disse idéene i sin tale. Han forklarte hvordan enhet var nødvendig for den umiddelbare ekspansjonen USA ville legge ut på. Et annet av hans viktige punkter var at USA trengte å bli sterkt i øynene til utenlandske makter. Han innså implikasjonen av å bli sett ned på av det mektige England, i tillegg til andre land. Mangel på gode relasjoner ville begrense mye handel og kvele den økonomiske veksten, i tillegg til å gjøre USA til en svært svak politisk makt. Jefferson og hans parti var i hovedsak mer sympatisk innstilte overfor Frankrike, mens føderalistene generelt var pro-britiske. Det siste punktet Jefferson tok opp var at amerikanske borgere ikke var amerikanske fra fødselen av, men fra å dele de samme idéene. Han sa dette ville gjøre USA til en stormakt. Han sa også at amerikanere var forent i en felles religion, med dette mente han antagelig identisk moral i likhet og frihet. Samoa. Samoa er et et land bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. Hovedstaden er Apia. Viktige importvarer er industrivarer, mat, maskiner, forbruksvarer og transportutstyr. Viktige eksportvarer er kokosnøttkrem, sigaretter og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Fiji, USA, Australia, Japan og New Zealand. Geografi. Samoa består totalt av ni øyer som alle ligger sør for ekvator. De to største øyene i Samoa, Sawai'i og Upolu, er dannet fra vulkansk aktivitet, og begge relativt høye. Det høyeste punktet på Samoa er Silisili (1857 moh) på øya Savai'i. To av de andre øyene er store korallrev som så vidt stikker opp fra havet. Resten av øyene er småøyer mellom Savaii og Upolu. Vegetasjonen på øyene er frodig og tropisk. Den mineralrike asken fra vulkanene gjør vegetasjonen ekstra tett. Det finnes ingen større pattedyr på øynene. De største dyrene er slanger og fugler. Historie. De første menneskene kom til Samoa via Indonesia, Filippinene og Malaysia. Lokalbefolkningen levde da isolert fra resten av verden til 1722 da nederlenderen Jakob Roggeveen kom til øyene. Etter hans besøk kom det mange besøkende til øyene, for det meste pirater, rømte forbrytere og hvalfangere. Dette førte til konflikter med lokalbefolkningen, og av de første misjonærene ble noen til og med utsatt for kannibalisme. Fram til begynnelsen av første verdenskrig tilhørte Samoa Tyskland, men under krigen ble Samoa okkupert av New Zealand og styringsformen ble endret. I 1961 gjorde lokalbefolkningen opprør, og landet oppnådde full selvstendighet fra 1. januar 1962 som den første øygruppen i Polynesia. Staten het opprinnelig Vest-Samoa, men endret i 1997 navnet til Samoa (formelt Den uavhengige staten Samoa). Kultur og samfunn. Trygdesystemet på Samoa omfatter alderstrygd, uføretrygd og trygd ved yrkesskade. Mangelen på leger er stor, det finnes bare én lege per 3180 innbyggere, og sykehus-dekningen er på omtrent samme nivå. Barnedødeligheten ligger på cirka 60 per 1000 barn. Lungebetennelse og hjerte-sykdommer er noen av de vanligste årsakene til at innbyggerne dør. Grunnskolen består av syv-årig skolegang. Den er obligatorisk og begynner når barna er 7 år gamle. Det første universitetet i Samoa ble åpnet i 1988. Det er to aviser som kommer ut hver dag, og det er to andre aviser som kommer ut en gang i uka. Det finnes en radiokanal som er statlig, og på den snakkes det både samoansk og en del engelsk. Denne kanalen er delvis finansiert av reklame. En privat radiokanal ble også opprettet i 1989. Det finnes også et statlig fjernsynsselskap som åpnet i 1993. Extreme Programming. eXtreme Programming (XP) er en systemutviklingsmetode som er utformet for å være så fleksibel som mulig. I tradisjonell systemutvikling (for eksempel Fossefallsmodellen) setter man gjerne kravspesifikasjoner og lignende grunnlag på forhånd, og dermed blir også utgiftene store når en mot slutten av arbeidsfasen blir nødt til å mer eller mindre starte på nytt fordi noen av systemkravene er blitt endret. Metoden ble først formulert av Kent Beck, Ward Cunningham og Ron Jeffries, og den første boken om metoden, "Extreme Programming Explained" av Kent Beck, ble publisert i 1999. Verdier. I utgangspunktet var det fire verdier, men respekt ble ført på listen i en senere utgave. Kommunikasjon og tilbakemeldinger er uunnværlige som hovedverdier i XP, og en viktig del av fremgangsmetoden er testing. Intensiv testing av produktet blir gjort kontinuerlig hele veien gjennom prosjektet, og tilbakemeldingene derfra blir kontinuerlig ført tilbake til programmererne. Egenskaper. En av de mer spesielle aspektene ved XP er at utviklerne hele tiden skal være åpne for å endre på produktet. Kunden er konstant i dialog med utviklerene og kan komme med endringskrav når som helst. XP kan ofte virke mindre strukturert enn tradisjonelle systemutviklingsmetoder, siden XP-utviklere setter i gang med programmeringen fra dag 1, der hvor man inne i andre utviklingsmiljøer først legger opp en «businessmodell» og planlegger hele arbeidsprosessen i alle ledd. Prototyping i XP. Prototyper benyttes for å redusere risker og for å få en bedre forståelse av produktet og kravene til produktet. I XP bruker man prototyping på en annen måte enn i andre utviklingsmetoder. I stedet for å bruke uker på å lage en «Ferdig» prototyp med brukergrensesnitt, bruker man heller en dag eller to på å lage en enkel prototyp som en går gjennom sammen med kunde/interessent, som da kan komme med endringsforslag og sammen med utvikleren jobbe frem det ferdige produktet. James Madison. James Madison (født, død 26. juni 1836) var USAs fjerde president. Han satt som president i to perioder, fra 1809 til 1817. Han er regnet som den viktigste forfatteren av USAs grunnlov. Han var også medforfatter sammen med John Jay og Alexander Hamilton av «Federalist Papers». Biografi. Madison ble født i King George County i Virginia. Hans foreldre oberst James Madison sr (27. mars 1723–27. februar 1801) og Eleanor Rose «Nellie» Conway (9. januar 1731–11. februar 1829) var de velstående eierne av tobakkplantasjen i Orange County i Virginia, der Madison tilbrakte mesteparten av barneårene. I 1769 forlot han plantasjen for å studere på Princeton University (som het "College of New Jersey" frem til 1896). Han fullførte sin fireårs utdannelse på to år, men ble utmattet av arbeidspresset i prosessen. Da han ble frisk igjen, ble han protesjeen til Thomas Jefferson. I kraft av denne stillingen ble han en prominent figur i statspolitikken i Virginia, hjalp til med å skrive et utkast til deres religiøse frihetserklæring og overtalte Virginia til å gi sine nordvestlige territorier (som bestod hovedsakelig av dagens Ohio, Kentucky og Tennessee) til den kontinentale kongress. Madison var 163 cm høy og veide 45 kg. Han var nasjonens korteste president og jevnlig syk. I 1794 giftet han seg med Dolley Payne Todd som gikk for å være like attraktiv og livlig som han var syk og asosial. Det var Dolley som er sterkest kreditert for rollen som førstedamen som en politisk alliert av presidenten. Konstitusjons-konvensjonen. I 1780-årene hjalp Madison til med å overbevise de politiske lederne på den tiden om å sammenkalle en konvensjon for å erstatte de ineffektive konføderasjons-artiklene. Madison var den best forberedte delegaten ved konstitusjons-konvensjonen og hans innflytelse i Philadelphia i 1787 har fått noen historikere til å kalle ham «konstitusjonens far». Madison oppfordret til en sterk sentralisert styresmakt med en tokammers lovgivende forsamling. Da saken om hvordan statene skulle representeres i den nye kongressen kom opp, var Madison en av de sterkeste forkjemperne for statsrepresentasjon på grunnlag av befolkningsmengde. Hans notater fra konstitusjons-kongressen er de best dokumententerte nedtegnelsene vi har av tenkningen til det som Thomas Jefferson (som var i Frankrike på den tiden) kalte en «samling av semiguder». De føderalistiske papirene. For å støtte ratifiseringen av konstitusjonen i staten New York, la Madison til side sine motforestillinger om å arbeide sammen med Alexander Hamilton og John Jay for å skrive de føderalistiske papirene som er regnet som samtidens kommentar på Amerikas forente staters konstitusjon. Madisons argumenter var sterkt påvirket av den politiske tankegangen til Charles de Secondat, baron de Montesquieu. Kongress-årene. Da konstitusjonen ble ratifisert, ble Madison valgt til representantenes hus fra sin hjemstat Virginia og tjente fra den første til den fjerde kongressen og var medlem av det demokratisk-republikanske partiet i sin siste periode i kongressen. I 1789 foreslo han en pakke med tolv tillegg til konstitusjonen basert på et tidligere arbeid av George Mason. Tilleggene ble vedtatt 15. desember 1791. De siste ti tilleggene er kjent som "Bill of Rights". Av de to første forslagene som ikke ble ratifisert i 1791, ble det andre etterhvert det 27. tillegget mer enn 200 år senere, i 1992. Madisons tid i kongressen ble preget av hans ønske om å begrense makten til den føderale styresmakten. En hendelse som demonstrerer dette ønsket, er debatten om den første banken av de forente stater, hvor Madison og andre tilhengere av Thomas Jefferson tilbakeviste at den føderale styresmakten hadde makt til å danne sin egen bank. Debatten om de føderale myndighetenes makt i forhold til delstatenes, førte til dannelsen av de første amerikanske politiske partiene. Madison var viktig i dannelsen av det demokratisk-republikanske partiet. Medlemmene der støttet Jefferson og hadde sterk tro på begrenset sentralisert makt. Motstanderne til demokrat-republikanerne var føderalistpartiet som fulgte Hamilton og trodde på en sterk sentral makt. Madison forlot kongressen i 1797 og ble Jeffersons utenriksminister i 1801. Presidentskapet. Madison stilte til presidentvalget i 1808 på egen hånd og vant, stort sett på sin styrke i utenrikssaker i en tid da både Storbritannia og Frankrike stod på kanten av krig med USA. Begge landene blokkerte havnene til den andre og hindret handel med begge. I 1810 vedtok Kongressen å bryte relasjonene med land som ikke fjernet blokaden. Frankrike fjernet blokaden, Storbritannia gjorde ikke det. I den påfølgende 1812-krigen vant britene tallrike seiere, inkludert en midlertidig okkupasjon av Washington D.C. som tvang Madison til å flykte fra byen. Britene væpnet også indianere i vest, blant andre tilhengerne av Tecumseh. Ingen av sidene var særlig entusiastiske for krigen, men britene hadde lite å vinne, og i USA truet føderalistene i New England med å gå ut av unionen dersom krigen ikke tok slutt. I 1814 kom freden med Gent-traktaten. Slaget om New Orleans, hvor Andrew Jackson utmerket seg, ble utkjempet 15 dager etter at traktaten ble signert. Nyhetene nådde ikke Louisiana tidsnok fra Belgia. Den viktigste varige effekten for landets politiske ansikt var slutten på føderalist-partiet som ble regnet som forrædere da de motsatte seg krigen. Til tross for Madisons «siste kamp», ble såkalt valgflesk snart vanlig i USA. Det skal sies at selv om Madison kun ville støtte interne forbedringsplaner gjennom konstitusjonelle tillegg, oppfordret han til varierte tiltak som han følte var «best utført under nasjonal autoritet,» inkludert føderal støtte for veier og kanaler som ville «binde de forskjellige delene av vår utvidede konføderasjon tettere sammen.» Senere liv. Etter at han forlot embedet, trakk Madison tilbake til Montpelier, gården hans i Virginia. Han var for en tid rektor ved Jeffersons University of Virginia, men tilbrakte mesteparten av dagene sine med å drive gården. Han døde 28. juni 1836 av revmatisme og hjertestans. Madison var den første presidenten av "American Colonization Society" som kjøpte reisen for frie svarte amerikanere til selskapets koloni i Vest-Afrika, Liberia. Etter betingelsene i hans testament, ble $2000 gitt til ACS gjennom deres agent Ralph Randolph Gurley. Madisons portrett var på den amerikanske seddelen verdt $5000. Der var rundt tjue forskjellige varianter av $5000-sedler som ble gitt ut mellom 1861 og 1846, og alle unntatt tre hadde James Madison. James Monroe. James Monroe (født 28. april 1758, død 4. juli 1831), USAs femte president, fra 1817 til 1825. Han hadde utarbeidet Monroe-doktrinen, en doktrine som sier at Amerika bør slippe framtidig europeisk kolonisering, og at selvstendige amerikanske land bør slippe europeisk innblanding i innenrikssaker. Monroe innførte derfor i 1823 den såkalte Monroe-doktrinen der Amerika (senere forstått som både Nord- og Syd-Amerika) ble erklært som forbudt område for alle europeiske stater, og at ethvert forsøk ville bli ansett som en trussel mot USAs sikkerhet. Tidlige år. Monroe ble født i Westmoreland County, Virginia, og gikk på Campbelltown Academy og College of William and Mary i Virginia. Etter at han tok eksamen i 1776 kjempet Monroe i den kontinentale hær og praktiserte jus i Fredricksburg, Virginia. Hans far, Spence Monroe (ca 1727–1774) var snekker, møbelsnekker og dyrket litt tobakk. Han og hans kone Elizabeth Jones (født ca 1729) eide betydelige landområder, men hadde lite penger. Monroe ble valgt til Virginia House of Delegates i 1782 og tjente ved konføderasjonskongressen 1783–1786. Som ung politiker, sluttet han seg til antiføderalistene i Virginia-konvensjonen som ratifiserte grunnloven. Han ble valgt i 1790 til senator som forkjemper for Jeffersons politikk. Han var ambassadør i Frankrike 1794–96 og hadde sterke sympatier for den franske sak. Senere hjalp han til med forhandlingene om Louisianakjøpet sammen med Robert R. Livingston under ledelse av Thomas Jefferson. Fra 1799 til 1802 var han guvernør i Virginia og ble på nytt ambassadør i Frankrike i 1803 før han ble ambassadør i Storbritannia fra 1803 til 1807. Han fikk tre valgmannsstemmer i visepresidentvalget i 1808. Han vendte så tilbake til delegatsforsamlingen i Virginia og ble valgt til nye perioder som guvernør fra 1811 til 1814 og fra 1815 til 1817. Krigsminister var han fra 1814 til 1815. Politikk. Etter den britisk-amerikanske krig ble Monroe valgt til president i 1816 og gjenvalgt i 1820. I begge disse valgene var Monroe uten reell konkurranse. Monroe var opptatt av detaljer, godt forberedt i de fleste saker, flink til å se saker fra forskjellige synsvinkler, men først og fremst var han pragmatisk. Monroe utførte sine presidentplikter på en utmerket måte. Han satte sammen en sterk regjering hvor han fikk med seg John C. Calhoun fra sør som krigsminister, John Quincy Adams fra nord som utenriksminister. Bare avslaget fra Henry Clay hindret Monroe fra å få med seg en glitrende politiker fra vest. De fleste utnevnelsene gikk til republikanere som fortjente det, men han prøvde ikke å bruke dem for å bygge partiets maktgrunnlag. Istedet lot han grunnlaget smuldre, noe som førte til at motsetninger avtok i styrke og førte til at denne epoken ble kalt «"era of good feeling"» (den gode følelsens epoke). Han utførte to lange reiser i 1817 for å bygge opp en «goodwill». Føderalistpartiet tørket inn og døde til slutt ut, noe som startet med Hartford-konvensjonen, og hindringene mellom det demokratiske parti og whig-partiet var enda ikke utvisket. Nesten alle politikere tilhørte det demokratisk-republikanske partiet, men det mistet sin vitalitet og organisatoriske integritet. Partiets kongressorgan sluttet å møtes og der var ingen nasjonale konvensjoner. Disse «gode følelsene» varte ikke selv om Monroe fulgte nasjonalistisk politikk, men hans popularitet varte. På tvers av den nasjonalistiske fasaden, dukket sprekker opp. En smertefull økonomisk depresjon økte uten tvil folkets misnøye med Missouri-territoriet i 1819 da deres søknad om innlemmelse i unionen som en slavestat mislyktes. Et lovtillegg for å gradvis avskaffe slaveriet i Missouri ble resultatet av to års bitter debatt i kongressen. Missouri-kompromisset løste kampen og innlemmet Missouri som en slavestat sammen med Maine, en fri stat, samtidig som det forbød slaveri i nord og vest for alltid. Monroe er kanskje best kjent for Monroe-doktrinen som han overleverte i sin tale til kongressen den 2. desember 1823. I den proklamerte han at Amerika skulle være fri for fremtidig europeisk kolonisering og fri fra europeisk innblanding i suverene lands affærer. Den fastslo videre at USA ønsket å forbli nøytral i europeiske kriger og kriger mellom europeiske makter og deres kolonier, men ville regne alle nye kolonier eller innblanding i uavhengige land i Amerika som en fiendtlig handling mot USA. Monroe begynte ikke formelt med å anerkjenne de unge søsterrepublikkene før i 1822, etter å ha sikret seg at kongressen ville stemme for å finansiere diplomatiske utsendinger. Han og utenriksminister Adams ønsket å unngå problemer med Spania før landet hadde gitt fra seg Floridaene, noe som ble gjort i 1821. Storbritannia, med sin mektige marine, motsatte seg også gjenerobringen av Latin-Amerika og foreslo at USA skulle slutte seg til en proklamasjon der Spania ble bedt om å holde seg unna. Eks-presidentene Jefferson og Madison gav Monroe råd om å akseptere tilbudet, men utenriksminister Adams frarådet det. «Det ville være bedre...å rette disse prinsippene mot Russland og Frankrike, enn å storme inn som en brusende hane sammen med britene.» Monroe aksepterte Adams råd. Det var ikke bare Latin-Amerika som måtte få være i fred, advarte han, men Russland måtte heller ikke ta mer land sørover langs Stillehavskysten. «...det amerikanske kontinentet,» uttalte han, «gjennom den frie og uavhengige tilstanden som det har fått og opprettholdt, skal fra nå av ikke bli regnet som mulige områder for kolonisering av europeiske makter.» Rundt 20 år etter at Monroe døde i 1831, ble dette kjent som monroedoktrinen. Tiden etter presidentperiodene. Da han forlot Det hvite hus etter at presidentskapet utløpte den 4. mars 1825, flyttet Monroe til Monroe Hill på området til University of Virginia. Det som er universitets område i dag, var opprinnelig Monroes familiegård fra 1788 til 1817, men han solgte det i sitt første år som president til den nye skolen som ble grunnlagt av hans venn og tidligere president, Thomas Jefferson. Han satt i gjestestyret under Jefferson og deretter til han døde under universitetets andre rektor, nok en tidligere president, James Madison. Monroe hadde opparbeidet seg stor gjeld i løpet av årene i det offentlige liv. Resultatet var at han ble tvunget til å selge Highland-plantasjen, nå kalt Ash Lawn-Highland og som eies av College of William and Mary. Han kom seg aldri ovenpå økonomisk etter dette, da hans kone, Elizabeths helse forverret ble også økonomien verre. Resultatet var at ekteparet bodde på Oak Hill til Elizabth døde 23. september 1830. Etter Elizabths død flyttet Monroe til sin datter Maria Hester Monroe Gouverneur i New York City og døde der av hjertestans og tuberkulose 4. juli 1831, 55 år etter uavhengighetserklæringen og fem år etter presidentene John Adams og Thomas Jefferson. Han ble opprinnelig gravlagt i New York, men i 1858 ble han flyttet til presidentsirkelen på Hollywood Cemetery i Richmond, Virginia. Ostrakisme. a>' navn, 444 eller 443 f.Kr. Ostrakisme (av gresk "ostrakon", potteskår) er en tradisjon athenerne brukte når de skulle kvitte seg med en person som ble sett på som en fare for byens sikkerhet. Ostrakisme ble brukt i en kortere periode i det greske demokrati. I en folkeforsamling hvor minst 6000 stemmeberettige var tilstede kunne man skrive ned navnet på en politiker man ville ha fjernet på et "ostrakon" (potteskår). Dersom et simpelt flertall hadde skrevet ned navnet på en person, ble denne personen landsforvist i 10 år, men beholdt sine andre borgerrettigheter. Opprinnelsen til systemet varierer fra kilde til kilde, men en versjon er at systemet ble innført for å forhindre dannelsen av tyranni. En annen versjon er at det ble innført av Themistokles for å lettere kunne kvitte seg med perservenner i Athen under perserkrigene. Det ble brukt første gang 487 år f.Kr. og siste gang 417 år f.Kr. Allehelgensaften. Allehelgensaften er en helligdag hvis opprinnelse er feiringen av allehelgensdag, festen for alle de helgener hvis navn ikke er kjent. Denne feires i Den katolske kirke 1. november, og allehelgensaften (egentlig "aftenen før allehelgensdag") feires derfor i katolske områder 31. oktober. I ortodoks tradisjon feires allehelgensdag første søndag etter pinse. Mandag. Mandag er ifølge den internasjonale standarden ISO 8601 den første dagen i arbeidsuka. I enkelte land, deriblant USA, er mandag regnet som den andre dagen i uka. Også i henhold til hebraisk og muslimsk kalender er søndag den første ukedagen. Navnet for mandag på arabisk, gresk, hebraisk og portugisisk er «andre dag». Tidligere var søndagen den første dagen i uken også i Norge, men det ble endret fra 1. januar 1973 ble hviledagen søndag flyttet fra starten til slutten av uken også i Norge. Forut for endringen var det en stortingsdebatt hvor noen gikk hard inn for å beholde søndag som første dag, på grunn av den kristne tradisjon, men flertallet stemte for å endre kalendersystemet til å følge arbeidsuken. Etymologi. Norsk mandag betyr «månens dag», jfr. tysk "Montag", spansk "lunes" og fransk "lundi" (måne = latin "luna"). Maniok. Maniok ("Manihot esculenta") eller kassava er en buskvekst i vortemelkfamilien som kan bli opp til 5 meter høy. Roten er rik på stivelse, og brukes mye i matlaging. Arten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men har blitt svært popular også i Afrika, og idag er Nigeria verdens største produsent. Maniok krever lite av jorden den gror i, og kan dyrkes i områder mange andre planter ikke klarer seg. Den holder seg lenge, og bønder beholder gjerne maniokbusker som en sikkerhet mot tørke og matvareknapphet. Tørket maniokrot inneholder 73–85 % karbohydrater, og på verdensbasis er maniokrot den tredje viktigste kilden til karbohydrater. Giftighet. Verken bladene eller roten til maniokbusken bør spises rå, fordi de inneholder to cyanogeniske glykosider: linamarin og lotaustralin. Disse dekomponeres ved hjelp av enzymet linamarase, som også finnes i maniok, og frigjør blåsyre (HCN). Maniok med toksiske nivå av cyanogeniske glykosider refereres til som "bitter", mens maniok med ikke-toksiske nivå refereres til som "søt". Denne klassifiseringen er utbredt, selv om forskning ikke har klart å finne en korrelasjon mellom opplevd smak og nivå av toksiner. Variasjonene i toksiner er imidlertid stor. Mens det fra "søt" maniok kan produseres så lite som 20 milligram cyanid per kilo rot, kan det fra "bitter" produseres mer enn 50 ganger så mye (1 g/kg). Maniok som har vokst i tørketid er spesielt rik på toksiner. Matlaging. Akkurat som poteten er maniokroten rik på stivelse, uspiselig som rå, og har en mild smak når den er kokt. Som matingrediens kan roten i mange tilfeller erstatte poteten, og den kan både kokes, moses, friteres, bakes, males til mel, og så videre. Og akkurat som det går an å lage potetsprit av poteter, går det an å lage manioksprit av maniokrøtter. Maniokbladene kan også spises, og har en smak som kan minne om spinat. Bioetanol. Flere land, deriblant Thailand og Kina, undersøker potensialet i å bruke maniok som råvare for bioetanol, blant annet fordi busken kan gro i stinn jord og krever lite næring. Ukedager. Uken har syv ukedager ifølge det Gamle testamentet. De syv ukedagene finnes på mange språk, og navnene har ulik betydning, basert på landenes kulturer og tradisjoner. Man er ikke sikker på hvem som opprinnelig bestemte ukedagenes navn. Det er lett å observere hvordan hedenske navn har påvirket de tidlige kristne. Majoriteten av kristne i verden betrakter søndag som første dagen i uken, mens minoriteten ser lørdagen som hviledagen, etter den mosaiske loven. Den moderne uken med syv ukedager kommer opprinnelig fra Babylon (Irak/Iran) eller Egypt, der det fantes religiøse forestillinger om at syv himmellegemer kunne ses røre seg over himmelen som guder som hersket over ulike dager og timer på døgnet. De nåværende ukedagenes navn og ordning kan herledes fra dette. Tallet 7 har sannsynligvis en mytologisk/religiøs opprinnelse eller forestillinger om ulike talls magiske karakter, snarere enn at ukens lengde skulle være en omtrentlig inndeling av måneden i fire deler. Selve ordet «uke» er trolig av gotisk opprinnelse og har ingen direkte astronomisk kopling. Dager på ulike språk. "Ukedag" er allikevel et norsk uttrykk som betegner dagene mandag-fredag. Bischofshofen. Bischofshofen er en by med ca. 10 000 innbyggere i den østerrikske delstaten Salzburg. Den er hovedstad i distriktet St. Johann (regionen Pongau), og ligger 547 moh. Historie. På begynnelsen av 700-tallet e.Kr. ble det anlagt et kloster her av Rupert, biskopen av Worms. Derav første del av navnet på byen. I år 1151 dukker første gang betegnelsen "hofen" opp. Severdigheter. I dag er Bischofshofen mest kjent som et av stedene som arrangerer den tysk-østerrikske hoppuka. Vanlig nepe. Vanlig nepe ("Brassica rapa" ssp. "rapa") er en underart av bondekål og tilhører korsblomstfamilien. Nepe eller matnepe brukes som regel som betegnelse om de varianter som spises av mennesker. De som brukes som dyrefôr kalles turnips. I Norge dyrkes neper i hele landet. I Nord-Norge brukes gjerne den gule målselvnepe, mens man andre steder bruker sorter som er helt hvite. Målselvneper i en torgbod i Tromsø Tirsdag. Tirsdag er den andre dagen i uka, mellom mandag og onsdag. Tirsdag har fått navnet sitt fra den norrøne guden Ty. I den romerske kalenderen er tirsdagen "dies Martis", oppkalt etter den romerske guden Mars. Onsdag. Onsdag er ukas tredje dag, og dagen som er oppkalt etter guden Odin ("Odins dag"). I astrologien står onsdagen i planetens Merkurs tegn ("latin: dies Mercurii"). I kristen tradisjon er onsdagen forbundet med forrådelsen av Kristus. Derfor er dagen i mange kristne kirker, f.eks. Den ortodokse kirke, regnet som fastedag. Onsdag utgjør midten av arbeidsuka (mandag til fredag), og kalles av og til "lille lørdag" i Norge. Dette er et uttrykk som henger igjen fra den gangen mange hadde egen hushjelp. Hushjelpene hadde som regel fri på onsdag kveld og kunne dermed gå ut "på byen" disse hverdagskveldene, slik de evt også kunne gjøre det på en vanlig lørdagskveld. Torsdag. Torsdag er ukas fjerde dag og oppkalt etter den norrøne guden Tor. Ifølge romersk kalender er torsdagen "dies Jovis", oppkalt etter Jupiter. Ifølge europeisk standard (ISO 8601) er det årets torsdager som avgjør ukenummeret: uke 1 blir definert som uka som inneholder årets første torsdag, og så videre. Etter folketradisjonen skulle torsdagen være en dag da skjulte makter var særlig nær menneskenes verden. Mange slags arbeid kunne ikke gjøres på torsdag, f.eks. å spinne. Samtidig kunne torsdagen brukes til å komme i kontakt med det overnaturlige og dermed øke menneskenes krefter. I gjenforteller Peter Chr. Asbjørnsen tre sagn om skjulte skatter som kan oppdages når en graver en torsdagsnatt. Fredag. Fredag er ukas femte dag regnet fra mandag, slik det er anbefalt i den internasjonale standard, ISO 8601. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke. Fredag er oppkalt etter Odins hustru, den norrøne gudinna Frigg, eller Frøya. I følge den romerske kalenderen er fredag Venus' dag ("latin: dies Veneris"). I kristen tradisjon er fredagen forbundet med Kristi korsfestelse på langfredag. Derfor er fredagen i mange kristne kirker, eksempelvis Den ortodokse kirke, regnet som fastedag. I eldre norsk folketradisjon var fredag en ulykkesdag. I nyere tid er spesielt Fredag den 13. knyttet til overtro og frykt for uhell og ulykker. Paradoksalt nok forteller eldre tradisjoner også at fredag var en god dag. Noen forklarer det med at fredag i førkristen tid var den norrøne guden Frøys dag. Frøy var fruktbarhetens gud og til hans ære ble det holdt fester. Se også. Fredag den 13. Manchester United FC. Manchester United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1878, under navnet Newton Heath LYR Football Club, og ble valgt inn i The Football League i 1892. I 1902 fikk klubben sitt nåværende navn. «The Red Devils», som er kallenavnet til Manchester United, har siden 1910 spilt hjemmekampene sine på Old Trafford i Manchester. I 1958 krevde München-ulykken livet av åtte av spillerne i Manchester United. I 1968 ble klubben, under manager Matt Busbys ledelse, den første engelske fotballklubben til å vinne Serievinnercupen. Nåværende manager, Sir Alex Ferguson, har vunnet 37 titler med klubben han tok over november 1986. Klubben har de siste tjue åra, i Alex Fergusons managertid, blitt et av Englands mestvinnende fotballag, i tillegg til å ha flest FA Cup titler i historien ble klubben med ligagullet i 11-sesongen også klubben med flest engelske seriemesterskap gjennom tidene. Manchester United er en av de rikeste og mest populære klubbene i verden. Klubben er, per juli 2011, rangert i "Forbes" som verdens mest verdifulle sportsklubb, med en estimert verdi på 1,86 milliarder USD (10,88 milliarder NOK). Klubben ble introdusert på London Stock Exchange i 1991, men ble kjøpt opp av Malcolm Glazer mai 2005 i en handel som verdsatte klubben til nesten 800 millioner GBP (7,29 milliarder NOK). Historie. Tradisjonelt er United en av de største klubbene i England, og laget har hatt tre suksessrike perioder, under Ernest Mangnall i 1900-årene, i 1950- og 1960-årene under sir Matt Busby, og i 1990-årene til i dag under sir Alex Ferguson. Bortsett fra disse suksessene, er den mest betydningsfulle hendelsen i klubbens historie flyulykken i München, hvor åtte av klubbens spillere døde. Ferguson har vært manager siden 1986, og klubben har siden 1990 dominert engelsk fotball med tolv seriemesterskap, fem FA-cupmesterskap, fire ligacupmesterskap og to Mesterliga-seiere i 1999 og i 2008. Klubbens mest suksessrike sesong var 1998/99, da de ble det første og eneste laget som har vunnet "The Treble", som vil si å vinne FA Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong, takket være Ole Gunnar Solskjær som sikret seieren på Camp Nou på tilleggstid. I 2005 kvalifiserte Manchester United seg for gruppespill i Champions League for tiende år på rad, og slo dermed rekorden som Rosenborg fra Norge tidligere holdt. Klubben har vært i finaler i de viktige europeiske turneringene fem ganger – i Serievinnercupen i 1968, Cupvinnercupen i 1991 og Mesterligaen i 1999, 2008 og 2009. Tidlige år (1878–1945). Statistikk over Uniteds ligaplasseringer fra 1893-2008. Klubben ble dannet som Newton Heath Lancashire & Yorkshire Railway Football Club (forkortet "Newton Heath LYR FC") av en gruppe jernbanearbeidere i Manchester i 1878. Navnet ble snart forkortet til "Newton Heath". De var grunnleggende medlemmer av Football Alliance i 1889 og sluttet seg til The Football League i 1892 da den slo seg sammen med Football Alliance. Klubben stod overfor konkurs i 1902, men ble reddet av John Henry Davies, som betalte klubbens gjeld. Samtidig forandret han klubbens farger fra gult og grønt til rødt og hvitt. 28. april 1902 omdøpte de nye eierne klubben til Manchester United Football Club'", og Davies ble klubbpresident. United vant ligaen i 1908 og 1911, samt FA-cupen i 1909, og med finansiell assistanse fra Davies flyttet de til et nytt stadion på Old Trafford i 1910. Laget slet i mellomkrigstiden, og da andre verdenskrig begynte, hadde de £ 70 000 i gjeld. Busby-årene (1945–1969). Minnesmerket over de som døde i flyulykken i München 6. februar 1958. Matt Busby ble utnevnt til manager i 1945 og tok da en helt ny innfallsvinkel til sin jobb. Han sluttet seg til spillerne på treningene i tillegg til å utføre administrative oppgaver. Han hadde umiddelbar suksess, da klubben endte på andreplass i ligaen i 1947 og vant FA-cupfinalen i 1948. Dette ble starten på en periode da laget holdt et stabilt, høyt nivå. Etter fire andreplasser og en fjerdeplass vant laget ligaen i 1951/52-sesongen, for første gang på 41 år. Busby innførte en politikk som gikk ut på å hente inn spillere fra ungdomslaget så ofte som mulig, og laget vant ligaen i 1956 med en gjennomsnittsalder på bare 22. Det unge laget fikk kallenavnet Busby Babes, og året etter vant de ligaen igjen og nådde FA-cupfinalen, der de tapte for Aston Villa. De ble også det første engelske laget som deltok i Europacupen, der de kom til semifinalen. En tragedie knuste laget sesongen etterpå, da flyet som transporterte laget hjem fra en europacupkamp krasjet ved avgang etter å ha fylt drivstoff i München. Flyulykken i München 6. februar 1958 krevde livet til åtte spillere og femten andre passasjerer. Der var snakk om at klubben skulle trekke seg fra sesongens turneringer, men assistentmanager Jimmy Murphy tok over som manager mens Matt Busby ble behandlet for skadene han hadde fått i ulykken, og klubben fortsatte å spille med sitt reservelag. De nådde FA-cupfinalen igjen, hvor de tapte for Bolton Wanderers. Busby bygget opp et nytt lag på begynnelsen av 1960-årene og hentet inn spillere som Denis Law og Pat Crerand. Laget vant FA-cupfinalen i 1963, og vant så ligaen i 1965 og 1967 og Europacupen i 1968. Dette laget var kjent for å inneholde tre fotballspillere som har blitt kåret til årets fotballspiller i Europa – Bobby Charlton, George Best, og Denis Law. Busby trakk seg som manager i 1969, og ble erstattet av reservelagstrener og tidligere United-spiller Wilf McGuinness. 1969–1986. En samling av Uniteds trøyer opp gjennom årene. United slet med å erstatte Busby, og laget hadde problemer under Wilf McGuiness og Frank O'Farrell før Tommy Docherty ble manager på slutten av 1972. Docherty, eller «the Doc», reddet United fra nedrykk den sesongen, men klubben rykket ned i 1974. De rykket imidlertid opp igjen på første forsøk, og nådde FA-cupfinalen i 1976, men ble slått av Southampton. De kom til finalen igjen i 1977 og slo Liverpool, og hindret sine motstandere fra å fullføre en «treble», som United klarte i 1999 som første engelske klubb. Til tross for denne suksessen, og hans popularitet blant supporterne, ble Docherty sparket kort tid etter finalen da det ble kjent at han hadde hatt en affære med fysioterapeutens kone. Dave Sexton erstattet Docherty som manager sommeren 1977, og fikk laget til å spille i en mer defensiv formasjon. Denne stilen var upopulær blant fansen, som var vant med angrepsfotballen som ble foretrukket av Docherty og Busby. Etter å ha mislykkes i å vinne ett eneste trofé, fikk Sexton sparken i 1981. Han ble erstattet av Ron Atkinson, som umiddelbart brøt den britiske overgangsrekorden ved å hente inn Bryan Robson fra West Bromwich Albion. Atkinson bygget et spennende lag med nye spillere som Jesper Olsen og Gordon Strachan, som spilte sammen med egne juniorspillere som Norman Whiteside og Mark Hughes. United vant FA-cupen i 1983 og 1985, og var store favoritter til å vinne ligaen i 1985/86-sesongen etter å ha vunnet sine ti første kamper. De ledet med ti poeng over sine rivaler så tidlig som i oktober. Laget kollapset imidlertid, og United endte på fjerde plass. Den dårlige formen fortsatte inn i den neste sesongen, og med United på kanten av nedrykk fra toppdivisjonen, fikk Atkinson sparken. Alex Ferguson-epoken (1986–1999). Utsiden av Old Trafford på kampdag (før quadrantene ble bygget) Uniteds spillere varmer opp før trening på The Cliff i 1992. Alex Ferguson erstattet Atkinson og ledet klubben til en 11. plass i sin første sesong. Den påfølgende sesongen (1987/88), endte United på andreplass, da Brian McClair ble den første United-spilleren siden George Best til å score 20 ligamål i en sesong. Men ting var i ferd med å gå forferdelig galt. Mange av Fergusons nye spillere nådde ikke forventningene til fansen, i tillegg til at Ferguson kvittet seg med populære spillere som Paul McGrath og Gordon Strachan, og United slet skikkelig gjennom 1989. Det ble spekulert i om at Ferguson ville få sparken i begynnelsen av 1990, men en seier i tredje runde i FA-cupen holdt sesongen i live og United gikk videre og vant hele turneringen, uten å spille en eneste hjemmekamp. United vant Cupvinnercupen i 1990/91, da de slo de spanske seriemesterne Barcelona i finalen. Den følgende sesongen var en skuffelse for United, da en svak avslutning gjorde at de tapte seriemesterskapet til Leeds United. Ankomsten til Eric Cantona i november 1992 gav klubben en viktig vitamininnsprøytning, og de fullførte 1992/93-sesongen som mestere for første gang siden 1967. De vant "«The Double»" (ligaen og FA-cupen samme sesong) for første gang sesongen etterpå. Ligaen ble vunnet overlegent, med 92 poeng etter 42 kamper, mens Chelsea ble beseiret 4-0 i finalen i FA-Cupen Den legendariske manageren og klubbpresidenten, Matt Busby, døde samme sesong, 20. januar 1994. I 1994-95 fikk Cantona åtte måneders suspensjon for å ha sparket en tilskuer, og da de tapte sine to siste kamper, endte United på andreplass i ligaen,og de tapte også finalen i FA-cupen, 0-1 mot Everton. Ferguson gjorde så mange supportere rasende ved å selge nøkkelspillere som Paul Ince, Mark Hughes og Andrej Kantsjelskis og erstatte dem med spillere fra klubbens ungdomslag, de såkalte "Fergies fledglings". De nye spillerne – deriblant fremtidige storspillere som David Beckham, Gary Neville, Paul Scholes og Nicky Butt – gjorde det overraskende godt, og den tidligere Liverpool-spilleren Alan Hansen måtte bite i seg kommentarene om at «man vinner ingenting med barn» da United vant «The Double» igjen i 1995/96. Serien ble vunnet med en grei margin etter at laget på et øyeblikk lå 12 poeng bak Newcastle United, som avsluttet sesongen på andreplass. Liverpool ble beseiret 1-0 i finalen i FA-Cupen, etter et sent vinnermål av Eric Cantona. United vant ligaen igjen i 1997, men Cantona sjokkerte igjen fansen ved å gi seg med fotball i en alder av 31 år, flere år tidligere enn spillere flest. De startet den følgende sesongen godt, men resultatene var preget av en rekke skader, og de endte sesongen på andreplass, ett poeng bak mestrene Arsenal. Champions League gikk heller ikke så bra, og de røk ut i kvartfinalen mot AS Monaco fra Frankrike. 1998/99 var den mest suksessrike sesongen i klubbens historie, da United ble den første engelske klubben til å vinne «"The Treble"» – ligaen, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong. Finalen var spesiell da United lå under 1–0 med ett minutt igjen å spille, men to mål i tilleggstiden, inkludert en styring av Ole Gunnar Solskjær, gav dem seieren over Bayern München. Solskjærs mål markerte høydepunktet i Uniteds historie. Ferguson ble adlet for sitt bidrag til britisk fotball etter dette. Etter «The Treble» (1999–). United vant Champions League i 1999 og 2008 Manchester United vant ligaen med enorm margin i 2000 og 2001, men pressen så disse sesongene som mislykkede da de ikke klarte å vinne europacupen. Ferguson adopterte mer defensive taktikker for å gjøre United vanskeligere å slå i Europa, men det var ikke vellykket, og United endte sesongen på tredjeplass i 2002. De vant ligaen igjen den etterfølgende sesongen (2002/03), og startet den følgende sesongen godt, men formen falt dramatisk da Rio Ferdinand fikk en åtte måneders suspensjon for å ha latt være å møte på en dopingkontroll. Til tross for at klubben brukte millioner av pund på spissene Alan Smith, Wayne Rooney og Louis Saha, ble 2004/05-sesongen kjennetegnet av måltørke. En rekke 0–0-kamper etterlot tidlig United bak Arsenal og Chelsea, og de endte sesongen på tredjeplass. Skuffelsen ble enda større da United ble det første laget som har tapt en FA-cupfinale på straffespark, da Arsenal vant etter at kampen endte 0–0. At United nærmest utspilte Arsenal i hele kampen, gjorde tapet enda bitrere. Utenfor banen var saken det var mest snakk om, muligheten for at klubben kunne bli overtatt av amerikaneren Malcolm Glazer. 2005/06-sesongen skulle bli nok en sesong hvor håpet om ligagull tidlig ble knust. En rekke dårlige opptredener på høsten førte til at Chelsea fikk et stort forsprang, og dette klarte United aldri å ta igjen. Laget tok seg riktig nok til finalen i Ligacupen, hvor Wigan ble slått 4-0. Midtveis i sesongen ble Nemanja Vidic og Patrice Evra kjøpt inn, men begge hadde tilpasningsproblemer. De skulle imidlertid snart vise seg å være gode investeringer. Slutten av sesongen huskes kanskje best for et stadig dårligere forhold mellom Sir Alex Ferguson og Ruud van Nistelrooy, som kulminerte med at sistnevnte ble solgt til Real Madrid sommeren 2006. Etter salget av Ruud van Nistelrooy og kun Michael Carrick inn døra på Old Trafford, var det ikke mange som hadde trodd at Chelsea, med nyervervelsene Andrij Sjevtsjenko og Michael Ballack, skulle fravristes ligatittelen i 2006/2007 heller. United hadde imidlertid andre tanker, og viste gjennom stort sett hele sesongen glitrende form. Spesielt Cristiano Ronaldo utmerket som den største helten og drev mang et forsvar til vanvidd med sine finter, mål og assist. Sesongen kulminerte med ligagull, og en rekke minneverdige kamper. 7-1-seieren mot Roma i kvartfinalen i Champions League vil for alltid stå som et skoleeksempel på hvordan United ønsker å spille fotball. Forøvrig tapte United FA-cupfinalen mot Chelsea etter ekstraomganger, mens AC Milan ble for sterke i semifinalen i Champions League. Manchester United var et av de ledende lagene i Europa i 2008. United vant Premier League i siste serierunde, og deretter Champions League etter en forrykende 1-1 kamp mot Chelsea. Edwin van der Sar ble helten da han reddet Nicolas Anelkas skudd i straffesparkkonkurransen. En stor del av æren for den flotte sesongen skal Uniteds portugisiske diamant, Cristiano Ronaldo, ha. Dessuten var forsvaret til United nærmest prikkfritt denne sesongen, noe som har gjorde at United var den klubben som slapp inn færrest mål i ligaen. Sesongen 2009 startet noe vaklende, men nok en gang skulle Uniteds forsvar, og ikke minst keeper van der Sar utgjøre den største forskjellen mellom topplagene. VM i fotball for klubblag ble vunnet i desember etter 1-0 seier mot LDU Quito fra Ecuador, og i ligaen holdt United buret rent i elleve kamper på rad, noe som er ny rekord i engelsk fotball. Til tross for at United tapte mange poeng mot de sterkeste utfordrerene, kunne ligaseier nummer 18 feires før siste kamp. Liverpool var sterke utfordrere, men spilte for mange uavgjorte kamper mot antatt svakere lag. Uniteds «reservelag» vant ligacupen, noe som gir håp om at det kan komme flere unge talenter opp fra egne rekker om ikke lenge. På slutten av sesongen kom 17-årige Federico Macheda i fokus da han ble matchvinner i to nøkkelkamper i ligaen mot Aston Villa og Sunderland. Cristiano Ronaldo var ikke like strålende som i sesongen før, og etterhvert ble det synlige gnisninger mellom portugiseren og manager Ferguson. I hjemmekampen mot Manchester City viste Ronaldo seg frem fra sin minst sympatiske side da han tydelig gestikulerte og ristet på hodet i protest mot at Sir Alex byttet ham ut. Samtidig satte dette fart i ryktene om at Ronaldo allerede var på god vei til Real Madrid. I Mesterligaen tok United seg til finalen i Roma, men spilte adskillige hakk under pari og tapte fortjent mot Barcelona, som stilte med en Lionel Messi i storform. Overtakelsen til Malcolm Glazer. 14. juni 2005 øket Malcolm Glazer sin aksjeandel i klubben til 97,3 %, nok til full kontroll i tillegg til å ta den av børsen. 22. juni 2005 tok han klubben formelt av børsen. Klubben var regnet som den mest finansielt suksessrike i England, før deres nye amerikanske eier overførte enorm gjeld på klubben. 7. juni utnevnte han sine sønner Joel Glazer og Avram Glazer som ikke-utøvende direktører, samtidig som Sir Roy Gardner trakk seg fra formannskapet. Hans sønner er forventet å bli involvert i driften av klubben. Grupper av United-fans har flere ganger protestert mot overtakelsen. En gruppe supportere har dannet en ny klubb kalt FC United of Manchester, som vil spille i "North West Counties League"s andre divisjon i 2005/06-sesongen. Shareholders United har valgt en annen strategi, og ønsker å danne et "Phoenix"-fond, der en samler midler for å overta klubben på et senere tidspunkt. De frykter at Glazer kun ønsker å tjene penger på klubben. Meritter. Manchester United har rekorden med 19 ligamesterskap. Uavhengige medialenker. England Skandinaviske myntunion. Den Skandinaviske myntunion ble opprettet av Sverige og Danmark den 5. mai 1873. Norge, som da var i union med Sverige, gikk inn i myntunionen to år senere, 16. oktober 1875. Dette var et av de få konkrete resultatene av det politiske samarbeidet i Skandinavia på 1800-tallet. Før myntunionen hadde Sverige hatt riksdaler og skilling, som ble byttet ut med svenske kroner og øre. Danske kroner og øre erstattet rigsbankdaler og skilling. Da Norge ble med var norske kroner og øre allerede innført, men var kombinert i noen få år med speciedaler og skilling. Enkelte norske mynter var f.eks. pålydende 10 kr / 2½ SP, eller 1 kr / 30 Sk. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre land. Både mynter og sedler var konverterbare til gull i henhold til en gullmyntfot på 0,403 gram gull per krone. I 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige oppløst, men dette hadde ingen innvirkning på samarbeidet i myntunionen. Det som veltet myntunionen var i stedet innføringen av papirmyntfot og trykking av danske og norske pengesedler under pari fra 1915, og utbruddet av den 1. verdenskrig med preging av danske og norske mynter i jern fra 1917. Jernmyntene ble riktignok laget med hjemmel i en tilleggsbestemmelse til myntunionen, men ble fra 1924 ikke godtatt som betalingsmiddel i Sverige, som hadde en sterkere økonomi og gjenopprettet gullstandarden i 1924. Formelt sett ble myntunionen først opphevet i 1972. Islandske kroner er en avledning av danske kroner, etter at Island fikk sin suverenitet i 1918 John Quincy Adams. John Quincy Adams (født 11. juli 1767, død 23. februar 1848) var USAs sjette president (1825–1829). J. Q. Adams var sønn av John Adams, som var USAs andre president. Før han ble president var han ambassadør i Russland og Storbritannia, og utenriksminister under James Monroe. I 1831 ble han valgt inn i representantenes hus i Kongressen, til nå den eneste presidenten som har sittet der etter sin presidentperiode. Adams var også den første – og frem til George W. Bush 176 år senere den eneste – president som hadde en far som også hadde vært president. Tidlig karriere. Adams var født i Braintree, Massachusetts i en del av byen som etterhvert ble byen Quincy. John Quincy Adams' fødested, nå del av Adams National Historical Park, er åpen for publikum. Det er også nærliggende Abigail Adams Cairn, som markerer stedet hvor han sju år gammel så slaget ved Bunker Hill fra. Som barn tilbrakte Adams mye tid i Europa, hvor han fikk sin grunnleggende utdannelse ved anerkjente institusjoner som universitetet i Leiden, mens han fulgte sin far som var amerikansk utsending i Frankrike (1778–79) og Nederland (1780). Han returnerte til Amerika og tok eksamen ved Harvard College i 1787. Han startet som skrankeadvokat og startet praksis i Boston. George Washington utnevnte ham som utsending til Nederland (1794–96) og Portugal (1796). Hans far utnevnte ham til utsending i Preussen (1797–1801). Mens han var i utlandet, giftet han seg med Louisa Catherine Johnson, datter av en amerikansk handelsmann. Etter dette reiste Adams tilbake til Quincy. Han startet sin politiske karriere i 1802 da han ble valgt til senatet i Massachusetts. Adams lyktes ikke som føderalistenes kandidat til representantenes hus samme år. Han ble valgt til senatet som føderalist og satt der fra 4. mars 1803 til 8. juni 1808, brøt med føderalistene og ble republikaner. Adams var utsending til Russland fra 1809 til 1814, på vei til St. Petersburg seilte skipet innom Norge og han møtte amerikanske skipsmannskap som var kapret av norske kaperbåter. Adams var rystet over forholdene for sine kaprede landsmenn i Christianssand. Han var hovedforhandler i den amerikanske delegasjonen ved Gent-traktaten i 1814 og utsending i Storbritannia fra 1815 til 1817. Han ble så utenriksminister i president James Monroes regjering fra 1817 til 1825. Han hadde en sentral rolle i overtagelsen av Florida og i å hindre USA i å bli avhengig av England. Han ble til tider kalt «den ensomme ulv» siden han ofte gikk mot majoriteten. Men ofte valgte likevel Monroe å stole på Adams' råd. Som utenriksminister fremforhandlet han Adams-Onis-traktaten og hjalp til med å utvikle monroedoktrinen som advarte europeiske nasjoner mot å blande seg inn i saker på den vestlige halvkule. Valget i 1824. Adams stilte mot tre andre i presidentvalget i 1824. Ingen hadde majoriteten av valgmannsstemmene. Representantenes hus droppet den med lavest antall stemmer, Henry Clay, som gav sin støtte til Adams. Adams utropte så Clay til utenriksminister, til sinte klager fra Andrew Jackson som beskyldte Adams for korrupte avtaler og sverget at han skulle stille mot ham i 1828. Politikk. Adams var president fra 4. mars 1825 til 4. mars 1829. I løpet av denne tiden arbeidet han med å utvikle det amerikanske system som bestod av et føderalt system av veier, kanaler, broer, fyrtårn og universiteter. Han og Clay satte sammen et nytt parti, Det nasjonalrepublikanske partiet, men det slo aldri til i Statene. Han ble beseiret av Jackson i presidentvalget 1828. De fleste av hans initiativer ble nedstemt i kongressen av tilhengere av Jackson som fremdeles var rasende for valget i 1824. Utnevnelser til høyesterett. Adams utnevnte ingen dommere til høyesteretten. Senere liv. Fremfor å pensjonere seg vant Adams valget som nasjonalistisk republikaner til representantenes hus der han satt fra 1831 til han døde. Han var styreformann i industrikomitéen (i de 22.-26., 28. og 29. kongressene), komitéen for indianske saker (i den 27. kongressen) og utenrikskomiteen (også den 27. kongressen). Han klarte ikke å vinne valget til guvernør i Massachusetts i 1834. Adams representerte i 1841 Amistad-afrikanerne i høyesterett og lyktes i argumentasjonen om at afrikanerne som hadde tatt kontroll over et spansk skip hvor de ble holdt som ulovlige slaver, ikke skulle returneres til Spania, men sendes hjem som frie mennesker. Adams' sønn, Charles Francis, hadde også en politisk karriere. Adams døde av hemorrhagisk hjerneslag den 23. februar 1848 i Capitol-bygningen i Washington D.C. Lørdag. Lørdag er ukas sjette og nest siste dag. Lørdagen inngår i helga, og ses derfor normalt på som en dag for avslapping. Navnet «lørdag» kommer av det norrøne "laugardagr", («vaskedag») og var tradisjonelt dagen man utførte rituelle vaskeseremonier. I jødisk tradisjon er lørdagen kjent som ukas siste dag, og dagen for sabbat. Sabbat går igjen i navnet for lørdag på tysk ("samstag"), fransk ("samedi"), italiensk ("sabato") og spansk ("sábado"). I følge den romerske kalenderen er lørdagen Saturns dag, derav det engelske navnet "Saturday". I den vestlige verden blir lørdag sett på som en uformell festdag. Barn får ofte lov av foreldrene sine til å spise slikkerier på kveldstid (lørdagsgodt). Yngre mennesker bruker lørdag til festing fordi de har søndagen fri til å komme seg igjen før arbeidsuka begynner igjen. Søndag. Søndag er siden 1973 i Norge regnet som ukas siste dag (ISO 8601), mens den i andre land regnes som ukas første (etter blant annet kristen, jødisk og egyptisk tradisjon). Navnet søndag kommer av norrønt "sunnudagr" (solens dag). Ifølge kristen tradisjon og lov om helligdager og helligdagsfred er søndagen en helligdag i Norge, og en dag for hvile. Den representerer Kristi oppstandelse på tredje dagen og er derfor den viktigste fest- og gudstjenestedagen i de fleste kristne kirker. En måned som har søndag som sin første dag, vil få en fredag den 13. Martin Van Buren. a>. Martin Van Buren seiret med 170 valgmannstemmer, mot 73 for Harrison, 26 for White, 14 for Webster, og 11 for Mangnum. Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren'") (født 5. desember 1782, død 24. juli 1862) var USAs åttende president. Han var den første presidenten som ble født etter at uavhengighetserklæringen ble underskrevet, den første uten engelsk bakgrunn, og den eneste president som ikke har hatt engelsk som morsmål. Biografi. Van Buren ble født i Kinderhook, New York, 30 km sør for Albany, delstatshovedstaden. Hans tipp-tipp-oldefar Cornelis kom til den nye verden i 1631 fra Nederland. Martins far var Abraham Van Buren (17. februar 1737–8. april 1817), bonde og populær vertshuseier. Hans mor var Maria Hoes (27. februar 1743–16. februar 1817) som også hadde barn fra et tidligere ekteskap. Van Buren gikk på offentlige skoler og Kinderhook Academy. I 1796 startet han jusstudiene og fullførte sine forberedelser i 1802 i New York hvor han studerte under William Peter van Ness. I 1803 startet han som skrankeadvokat og fortsatte en aktiv og vellykket praksis i 25 år. Advokatpraksisen hans gjorde ham finansielt uavhengig og la veien åpen for hans politiske engasjement. Politikken i New York var spesielt bitter og personlig etter 1800, året da Thomas Jefferson ble valgt og føderalistpartiet falt. Republikanerne var delt i tre fraksjoner: tilhengere av George Clinton (og senere hans nevø De Witt Clinton), Robert R. Livingston og Aaron Burr. Føderalistenes kontroll etter 1799 var avhengig av koalisjon med en av disse gruppene. Van Buren allierte seg med Clinton-fraksjonen og var varamann fra Columbia County fra 1808 til 1813 da han ble fjernet. I 1812 gikk han inn i statssenatet og ble medlem av retten for oppretting av feil, den høyeste domstolen i New York før 1847. Staten New York. Hans karriere i senatet i New York dekket to perioder (1812–1820). I 1815 ble han statens justisminister, et embete han hadde mens han fremdeles var medlem av senatet (frem til 1819). Da ble han erstattet for å gjøre plass for en føderalist. Han hadde allerede i 1808 flyttet fra Kinderhook til Hudson og i 1816 flyttet han videre til Albany hvor han fortsatt bodde da han gikk inn i regjeringen til Jackson i 1829. Som medlem av statens senat støttet han den britisk-amerikanske krig i 1812 og skrev forslaget til klassifiseringsvedtaket for innrullering av frivillige. Han brøt med De Witt Clinton i 1813, men var likefullt for Clintons plan i 1817 for Erie-kanalen. Hans holdning mot slaveri viste seg gjennom en resolusjon i januar 1820 som gikk mot at Missouri skulle innlemmes som slavestat. Samme år ble han valgt til valgmann til presidentvalget. Det er på dette tidspunktet at Van Burens forbindelse med den såkalte «maskinpolitikken» begynte. Han var et ledende medlem av «Albany-regentene», en gruppe politikere som i mer enn en generasjon kontrollerte politikken i New York og som med sin store makt påvirket den nasjonale politikken, og som gjorde mer enn andre grupperinger til å gjøre «bytte-systemet» til en anerkjent prosedyre i nasjonale, statlige og lokale affærer. Van Buren stod ikke bak systemet, men fikk kallenavnet «"Little Magician"» (den lille magiker) for den dyktige måten han brukte det på. Han var også som medlem i den statlige lovforsamlingen hvor han motsatte seg allmenn stemmerett. Senatet. I februar 1821 ble Van Buren valgt til senatet. I begynnelsen foretrakk han interne forbedringer og forslo i 1824 et grunnlovstillegg for å autorisere slike tiltak, men det neste året motsatte han seg dem. Han stemte for tollen av 1824, men forlot gradvis den proteksjonistiske linjen. I presidentvalget i 1824 deltok han som sterk tilhenger av William H. Crawford og fikk valgmannsstemmene fra Georgia som visepresident, men han holdt seg unna den bitre kontroversen som fulgte valget av John Quincy Adams til president. Han så tidlig potensialet til Andrew Jackson som presidentkandidat. Etter valget forsøkte Van Buren å forene tilhengerne til Crawford og Jackson og styrket sin kontroll som leder i senatet. Han var alltid høflig i sin behandling av motstandere, og viste ingen bitterhet mot hverken Adams eller Henry Clay og stemte for Clays godkjenning som utenriksminister, til tross for anklagene om den «korrupte avtalen». Samtidig motsatte han seg planene til Adams-Clay for interne forbedringer og nektet å støtte forslaget for en Panama-kongress. Som leder av justiskomiteen førte han frem en rekke tiltak for forbedring av den juridisk prosedyre, og i mai 1826 sluttet han seg til Thomas Hart Benton i presentasjonen av en rapport om utøvende aristokrati. Han deltok ikke i debatten om «Tollavtalen av 1828», men stemte for tiltaket etter instruksjoner fra forsamlingen i New York, en handling som ble brukt mot ham så sent som i presidentvalget i 1844. Van Buren var ingen taler, men hans viktigste taler viser nøye forberedelser og at hans meninger bar tyngde. Den ofte gjentatte anklagen om at han avstod fra å erklære hva han mente i avgjørende spørsmål er ikke basert på studier av hans karriere som senator. I februar 1827 ble han gjenvalgt til senatet med stor margin. Han var nå en av de anerkjente lederne av Jackson-kampanjen, og en rundreise i Virginia, North og South Carolina, samt Georgia våren 1827, vant støtte for Jackson fra Crawford. Regjeringsmedlem. I 1828 ble Van Buren valgt til guvernør i New York for perioden som begynte 1. januar 1829, og han trakk seg fra setet i senatet. 5. mars ble han utnevnt av president Jackson til utenriksminister, et embete som antagelig var lovet ham før valget, og han trakk seg som guvernør. Som utenriksminister sørget Van Buren for å holde seg inne med «kjøkkenregjeringen», gruppen av politikere som fungerte som Jacksons rådgivere, og han vant Jacksons vedvarende respekt gjennom hans kurtise til fru John H. Eaton (Peggy Eaton), konen til marineministeren, som konene til regjeringsmedlemmene nektet å assosiere seg med. Han motsatte seg ikke Jackson i saker som hadde med fjerninger fra embeter å gjøre, men var ikke aktivt med på å fjerne kollegaer. Han unngikk med stor dyktighet innblanding i Jackson-Calhoun-krangelen. I mai 1829 gav Van Buren Philip Richard Fendall avskjed fra hans post som embetsmann i utenriksdepartementet, et tidlig eksempel avslutning av patronasje. Ingen sensitive diplomatiske spørsmål dukket opp under Van Burens tjeneste som utenriksminister, men avtalen om lenge omstridte krav mot Frankrike ble forberedt og handelen med Britisk Vest-India-koloniene ble åpnet. I kontroversen rundt Amerikas forente staters bank tok han parti med Jackson. Etter bruddet mellom Jackson og Calhoun, var Van Buren klart den mest prominente kandidaten til visepresident. Jackson hadde allerede i desember 1829 gjort det kjent at han ønsket Van Buren skulle nomineres. I april 1831 gikk Van Buren av, men han forlot ikke embetet før i juni. I august ble han utnevnt til utsending til England og ankom London i september. Han ble varmt mottatt, men i februar fikk han vite at nomineringen av ham ble forkastet av senatet 25. januar. Denne forkastelsen, hovedsakelig på grunn av Van Burens instruksjoner til Louis McLane, den amerikanske utsendingen til England, om åpningen av handelen til de vestindiske øyer, som ble henvist til i presidentvalget i 1828, var faktisk Calhouns verk. Og da det ble stemt avstod majoriteten fra å stemme, noe som skapte en uavgjort situasjon som gav Calhoun hans ønskede «hevn». Dette styrket Van Burens kandidatur til visepresident. Etter en kort rundreise i Europa, nådde Van Buren New York 5. juli. I mai hadde det demokratiske landsmøtet, det første som ble avholdt av partiet, nominert ham til visepresidentkandidat til å gå til valg sammen med Jackson, til tross for den sterke opposisjonen mot ham som eksisterte i mange stater. Ingen plattform var vedtatt, man stolte alene på den utstrakte populariteten til Jackson for å vinne valget. Hans erklæringer under kampanjen var vage når det gjaldt tollsats-saken og han var mot statsbanken og nullifikasjon, men han hadde allerede blidgjort sørstatene noe ved å nekte kongressen å oppheve slaveriet i distriktet Columbia uten godkjennelse fra slavestatene. Under Van Burens presidentkampanje brukte demokratene hans kallenavn «"Old Kinderhook"» som ble forkortet «OK». Tilhengergrupper kjent som «OK Clubs» ble dannet. Dette er en mulig opprinnelse til uttrykket «ok», selv om der er mange andre mulige opprinnelser og emnet er omstridt. I presidentvalget i 1832 fikk han 189 valgmannsstemmer, mens Jackson fikk 219 som president. Jackson var nå fast bestemt på å gjøre Van Buren til president i 1836 og brukte all sin energi i den retningen. I mai 1835 ble Van Buren enstemmig nominert på det demokratiske landsmøtet i Baltimore. Han uttrykte seg enkelt om spørsmål som slaveri og banken, samtidig som han stemte for en lov i 1836 for å legge abolisjonistisk litteratur i posten under lovene i flere stater. Van Burens seier i presidentvalget representerte mer en seier for Jackson og partiet. Politikk. Van Buren annonserte sine intensjoner om «å følge i fotsporene til hans kjente forgjenger» og tok over hele Jacksons regjering med unntak av en minister. Van Buren hadde få økonomiske verktøy til å ta seg av den økonomiske krisen i 1837. Han lyktes i å sette opp et nasjonalt system av panteobliasjoner for den nasjonale gjelden. Partiet hans var så splittet at hans forslag i 1837 om et «uavhengig finanssystem» ikke gikk gjennom før i 1840. Det gav finansministeren kontroll over alle føderale midler. En lovklausul krevde at alle betalinger skulle foretas med statspapirer innen 1843 i stedet statsbankens sedler. Men vedtaket ble omgjort i 1841 og hadde aldri særlig innvirkning. Utenrikspolitikken ble vanskelig da flere stater endret sine statsobligasjoner. London klaget overt dette og Washington forklarte at den ikke hadde ansvar for disse obligasjonene. Britiske forfattere som Charles Dickens avslørte så at amerikanerne ikke klarte å betale rettighetsavgifter, noe som førte til negativ omtale i Storbritannia rundt USAs finansielle ærlighet. Caroline-affæren involverte kanadiske opprørere som brukte baser i New York, til å angripe styresmaktene i Canada. 29. desember 1837 krysset kanadiske styrker grensen og inn i USA og brant "SS Caroline" som opprørerne hadde brukt. En amerikaner ble drept og et utbrudd av antibritiske følelser raste over USA. Van Buren sendte hæren til grensen og stengte opprørsbasene. Van Buren strevde med å gjennomføre nøytralitetslovene med makt, men den amerikanske opinionen støttet opprørerne. Grensedisputter i mai førte kanadiske og amerikanske tømmerhoggere ut i konflikt. Det kom aldri til blodsutgytelse i denne Aroostock-krigen, men den satte sinnene enda mer i kok på begge sider. Van Buren fikk skylden for de harde tidene ettersom whigene latterliggjorde ham som "Martin Van Ruin". Delstatsvalgene i 1837 og 1838 var katastrofale for demokratene og den delvise økonomiske forbedringen i 1839 ble skjøvet bort av nok en kommersiell krise det samme året. Men Van Buren kontrollerte partiet sitt og ble enstemmig nominert igjen av demokratene i 1840. Opprøret mot demokratisk styre førte imidlertid til at valget ble vunnet av Harrison, whig-kandidaten. Etter presidenttiden. Da perioden hans gikk ut, trakk Van Buren seg tilbake til sin eiendom, Lindenwald, i byen Kinderhook, hvor han planla å returnere til Det hvite hus. Han så ut til å ligge godt an til å sikre seg nominasjonen i 1844, men hans berømte brev datert 27. april 1844 der han gikk imot annekteringen av Texas som uten tvil bidro til hans nederlag, ble ikke offentliggjort før han følte seg helt sikker på å bli nominert. På demokratenes landsmøt fikk han ikke de to tredjedelene av stemmene han trengte, selv om han fikk majoriteten av stemmene. Etter åtte avstemninger ble navnet hans trukket. James K. Polk ble istedet nominert. I 1848 ble han nominert av to mindre partier, først av «låvebrennerne», en fraksjon av demokratene, deretter av fri jord-partiet. Han fikk ingen valgmannsstemmer. I valget i 1860 stemte han for samarbeoidsgruppen som motsatte seg Abraham Lincoln, men han kunne ikke godta president Buchanans måte å takle nedgangstidene på og støttet til slutt Lincoln. Etter at han ble sengeliggende med lungebetennelse høsten 1861, døde Van Buren av astma og hjertestans på sin eiendom i Kinderhook den 24. juli 1862. Han er gravlagt i Kinderhook. Informatikk. Informatikk er et ungt fagfelt med røtter i matematisk logikk, lingvistikk og elektroingeniørfag. Feltets raske utvikling er tett forbundet med fremveksten av digitale datamaskiner. Informatikk er imidlertid ikke ansett for å være begrenset til studiet av datamaskiner. Begrepet om beregning er viktig for informatikere, og det er ikke uvanlig å se fagfeltet oppsummert som «studiet av beregninger». I dag er informatikk et fagfelt som har både meget teoretiske aspekter og ganske så praktiske sider. De teoretiske delene av informatikk overlapper med matematikk, logikk og noe lingvistikk. De praktiske delene overlapper med forskjellige ingeniørfag som dataingeniør og elektroingeniør. I tillegg er det et visst overlapp med informasjonsvitenskap, som er et samfunnsfag til forskjell fra de øvrige (unntatt lingvistikk), som er regnet som matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologifag. Informatikk i Norge. I Norge kan man forske og studere innen informatikk ved Universitetet i Oslo (Institutt for Informatikk), Handelshøgskolen i Bodø, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Telemark, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Høgskolen i Gjøvik, Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Østfold. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er det en rekke studier som inneholder informatikk, med sivilingeniørstudiet «datateknikk» og bachelorstudiet «informatikk» som de mest nevneverdige. Ved det nyopprettede Universitetet i Stavanger (tidligere Høgskolen i Stavanger) kan man studere informatikk på et bachelor-program kalt «datateknikk» og master-programmer kalt «informasjonsteknologi». Man kan også studere elementer av informatikk ved noen av de statlige høyskolene som for eksempel Høgskolen i Bodø, og ved Norges informasjonsteknologiske høyskole (NITH), som er en privat høyskole. Flere norske forskere har gjort internasjonalt viktige bidrag innen informatikk. Ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo utviklet Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard på slutten av 1960-tallet Simula, verdens første objektorienterte programmeringsspråk, et programmeringsparadigme som idag står meget sterkt i næringslivet såvelsom i akademia. Ernst S. Selmer gjorde viktige bidrag innen kryptografi. Norsk fotball 1939. Resultater fra norsk fotball i 1939. Finale. 15. oktober: – 2-1 Nord-Norge Mesterskapet. ble Nord-Norsk mester i fotball etter å ha slått 3-0 i finalen. Lag fra Nordland, Troms og Finmark deltok hverken i Norgesserien eller i Norgesmesterskapet. William Henry Harrison. a> overtok presidentembetet for resten av valgperioden. Wiliam Henry Harrison (født 9. februar 1773, død 4. april 1841) var den 9. i rekken av amerikanske presidenter. Han ble innsatt i embetet 4. mars 1841, men døde en måned senere, den (4. april 1841). Han er dermed den amerikanske presidenten som har sittet kortest. Han døde av lungebetennelse, som han pådro seg under den to timer lange talen han holdt under presidentinnsettelsen. Han skal ha holdt denne talen i bare skjorteermene, for å bekrefte sitt ry som en hardhaus. William Henry Harrison var farfar til Benjamin Harrison, USAs 23. president. Herman Friele (1943). Herman Friele (født 21. august 1943) er en norsk politiker (H) og forretningsmann. Herman Friele ble innvalgt i bystyret i Bergen i 2003 og ble samme år valgt til ordfører i Bergen kommune, et verv han hadde til 29. oktober 2007. Utdanning og arbeidsliv. Herman Friele i Hovedprosesjonen under 17-mai feiring i Bergen 2006 Friele har utdanning innen økonomi og ledelse fra Bergen og Boston i USA. Hans yrkesbakgrunn er fra næringslivet med hovedområde dagligvarebransjen og kaffe. Han har også arbeidet innen finans og investeringer i bedrifter og eiendom. Friele innehar flere eksterne styreverv utover egne virksomheter blant annet i Festspillene i Bergen, Vital og Hansa. Han var i ungdomsårene formann i det lokale Unge Høyre. Personen Herman Friele. Herman Friele er en mann som er svært folkevennlig, og da han var ordfører gikk han rundt og hilste på sine innbyggere i bergensgatene. Han ønsket å være Bergens og alle bergensernes ordfører, eller som han selv sa det, byens «Borgermester». Før hvert bystyremøte møtte han folk på Torgallmenningen. Dette var en videreføring av ideene til tidligere ordfører Eilert Eilertsen som satt på en benk i sentrum og til tidligere politimester Rolf B. Wegner som gikk tur i byen i uniform. Friele mener at det er viktig at byens ledelse er visuelt til stede i byen og at folk kan få kontakt med den. En av hans siste oppgaver som ordfører var å ta imot spillerne fra Sportsklubben Brann på Festplassen i Bergen søndag 28. oktober da de vant Tippeligaen 2007. Han hadde også gått i spissen for «gullmarsjen» til Brann Stadion før siste hjemmekamp som var mot Viking Fotballklubb. Han har vært gift med Bodil, og sammen har de datteren Birgitte. Friele og konen flyttet fra hverandre sommeren 2008. Kaffehuset Friele. Herman Friele har bygget opp Kaffehuset Friele til å bli et ledende kaffehuset i Norge, og var administrerende direktør i kaffehuset i en årrekke. Han er nå styreformann i B. Friele & sønner. Herman Friele er 7. generasjon i bedriften, og hans datter Birgitte er nå gått inn i virksomheten. Kanji. Kanji () er ett av de tre japanske skriftspråkene, sammen med hiragana og katakana. Der de to sistnevntes tegn kun danner lyder – lik våre bokstaver – er kanji-tegnene meningsbærende i seg selv. I en vanlig, japansk tekst opptrer de tre skriftspråkene side om side. Kanji-tegnene kommer fra kinesisk, og inneholder både tradisjonelle tegn, forenklinger av disse, samt noen tegn som er skapt i Japan. De særegent japanske hiragana og katakana-skrifttegnene brukes i dag sammen med kanji for å uttrykke grammatiske endelser, enkelte navn, samt lånord fra en rekke språk. I tillegg kan man også skimte en viss sammenheng mellom fasongen på tegnet og dets mening. For eksempel illustrerer det japanske tegnet for "Fjell", Yama (bildet) i kanji noe som kan ligne på et fjell. Hvert kanji-tegn har ofte flere ulike lesninger, avhengig av hvilken sammenheng det står i. Onyomi (音読み), eller lyd-lesning, er de uttalene som er lånt fra kinesisk. Det benyttes ofte flere forskjellige lesninger for ett tegn, fordi ord har blitt lånt fra forskjellige kinesiske tidsperioder og dialekter. Kunyomi (訓読み) er uttaler som japanerne selv har gitt til tegnene, gjerne ved å assosiere stammene av japanske ord med ett eller flere tegn. Hvert tegn kan også ha flere kunyomi-lesninger. Forsøk har blitt gjort på å fjerne kanji helt og holdent fra det japanske språk. Blant annet ble det i det på 1900-tallet stiftet en rōmaji-forening, som ønsket å benytte det latinske alfabetet til å skrive japansk. Historie. Det eldste bevis for anvendelsen av kinesiske skrifttegn i Japan er graveringer på bronsesverd. Disse ble funnet i en gravrøys fra mellom det 3. og 5. århundre etter Kristus. Japan blir også nevnt i kinesiske kilder fra det 3. århundre. De eldste kinesiske skrifttegnene i Japan er fra år 57 på det gyldne seglet til Na-koku. Enkelte forskere hevder at kinesisk litteratur allerede i det tredje århundre fant veien til Japan. Sikkert vet man at sent i det femte ble kanji importert fra ulike områder i Kina. De første tekstene i Japan ble altså skrevet på kinesisk, også av japanske lærde. Det japanske begrepet for klassisk kinesisk litteratur er Kanbun. Kinesiske tegn. Ordet "Hàn Zì" det vil si 'kinesiske skrifttegn' skrevet med tradisjonelle tegn (de to til høyre) og forenklede (til venstre) Kinesiske skrifttegn eller Hanzi (tradisjonell kinesisk: 漢字 forenklet kinesisk: 汉字, pinyin: "Hànzì"; "Hàn-folkets skrifttegn", også kalt "sinogrammer") er et sett på flere tusen fonetisk-piktografiske tegn som brukes for å skrive kinesisk, japansk, koreansk, og også eldre former for vietnamesisk. Tegnsettet er i Taiwan, Sør-Korea, Nord-Korea og Japan kjent som henholdsvis "hancha", "hanja", "hangul" og "kanji". Hvert enkelt tegn representerer én stavelse. 30% av tegnene i daglig bruk er enstavelsesord. Resten er flerstavelsesord hvor et tegnenes betydning avhenger av hvilke(t) tegn det står sammen med. De fleste ord krever to tegn for å uttrykkes. I tillegg til regionale varianter skilles det gjerne mellom to sett av tegn, ett "tradisjonelt" sett og ett "forenklet" sett som ofte har færre strøk pr. tegn. Det tradisjonelle settet brukes i dag på Taiwan og også i stor grad i Hongkong, mens det forenklede settet offisielt er standarden i Fastlands-Kina, og blant kineserne i Singapore og Malaysia. På tross av at kinesisk talespråk er har like store indre forskjeller som forskjellene mellom enkelte europeiske språk, er Hànzì felles (med mindre unntak for kantonesisk). Dersom kinesere ikke er i stand til å snakke seg imellom, kan de ty til å skrive ned tegn i steden. Selv om lesningen til et enkelt tegn kan variere stort i ulike geografiske områder, vil en lett kunne plukke opp lydforandringen og dermed tilnærme seg den lokale dialekten tegn for tegn. Det kinesiske språket kan derfor sies å være forankret i hànzì (skriftspråket), ikke hànyǔ (talespråket). Historie. Såvidt man vet, ble skrift oppfunnet fra intet ("ex nihil", uten forbilder fra noe annet skriftsystem) kun fire ganger i menneskehetens historie: I Egypt, i Mesopotamia, i Mesoamerika og i Kina. I Kina begynte tegnene som merker som så ble piktografiske koder på såkalte orakelben, og utviklet seg så raskt derfra. Hvor mange tegn er det i kinesisk? De største ordbøkene rommer 85000 tegn. 90 % av disse er mer obskure enn ord i den norske fremmedordboka og forekommer kun i klassisk litteratur og (større) oppslagsverk. For å kunne lese en avis er gjenkjenning av minst 3000 tegn påkrevet. De 300–400 hyppigst forekommende tegnene utgjør ca 90 % av teksten i en forholdsvis enkel roman, og de 1000 vanligste ca 99 % i de fleste nyere skrifter. De fleste ord er sammensatt av to eller flere tegn. Nydanning av ord gjøres oftest (i likhet med Island og Finland) med å sette sammen allerede eksisterende skrifttegn, ikke ved å lage nye. Ordet for telefon er f.eks. 电话 "diànhuà", en sammensetning av tegnet for "lyn", som nå også betyr "elektrisitet", og tegnet for "snakk". Utformingen av kinesiske tegn. På tross av at det eksisterer flere titusener av kinesiske tegn, er de fleste tegnene i realiteten sammensetninger av andre tegn. Komponentene kan representere både betydning og uttale, og plasseres etter bestemte mønstre, noe som gir tegnene et noenlunde uniformt utseende. 1 象形 "Xiàngxíng", dvs. "Bildetegn" – Piktogram, tegnet er et bilde av et fenomen (f.eks. 山 er et bilde av fjell, og betyr dette). 2 指事 "Zhǐshì" – Symboler, ideogrammer. 3 會意 "Huìyì" - Tegn som er en sammenstilling av to eller flere bildetegn. 4 形聲 "Xíngshēng", radikal + fonetikum. Sammensetning av én del som klassifiserer tegnet og én del som gir en pekepinn om uttalen. "90% av alle tegn tilhører denne gruppen". 6 假借 "Jiǎjiè" «under falskt navn» er tegn som benyttes i stedet for et annet på grunn av lik uttale. Korrekt skriving av kinesiske tegn. Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving følger bestemte regler. Her skrives tegnet 國. Skriverekkefølge og -retning av ordet guī (skilpadde) Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving av kinesiske tegn følger bestemte regler. Strøkrekkefølgen når en skriver hànzì går primært fra venstre mot høyre, og sekundært ovenfra og ned. I det første eksempelet ved siden av vises strøkrekkefølgen for det tradisjonelle tegnet for "Rike" (國, "guo"). Det er sammensatt av strøk som betyr «一 "mur"», som beskytter «口 "territorium"», med hjelp av «戈 "våpen"» omsluttet av «囗 "(stats-)grense"». For oppslag i elektroniske ordbøker er skrivemåte i pinyin vanligste måte å gjøre oppslag, i tradisjonelle ordbøker er pinyin eller antall strøk et oppslagskriterium. Man må altså telle strøk. Som man ser i eksemplet ved siden av, er det ikke fullt så lett som telle antall streker. Eksemplene illustrerer at det finnes strøk som endrer kraftig retning, men som likevel bare er ett strøk. Leserekkefølgen har variert opp gjennom historien. Den vanlige eldre lesemåte (og skrivemåte) er ovenfra og nedover, fra høyre mot venstre. Denne metoden er kjent fra hele den kinesiske historie, helt tilbake til orakelskriften, og den er fremdeles vanlig i moderne bøker trykket i Taiwan. I moderne bruk er skriveretning samme som i vestlige språk, selv om en kan støte på tekst skrevet ovenfra og ned i dikt og kalligrafi. Ellers har det - som for eksempel på plakater og av og til på kart - vært vanlig å lese og skrive vannrett, skjønt da vanligvis slik at det første tegnet var helt til høyre og det siste helt til venstre (altså motsatt rekkefølge som denne norske tekstens bokstavrekkefølge, og likt som på arabisk). Etterhvert har vestlig innflytelse gjort seg sterkere gjeldende slik at vannrett lineær skrift lest fra venstre til høyre er blitt mer og mer alminnelig. De vanligste skrifttegnene. Nedenfor er en oppstilling av fem hundre skrifttegn som dekker nærmere tre fjerdedeler av tegnbruken i klassiske og moderne kinesiske tekster. Kinesiske tegn i koreansk: Hanja. Kinesiske tegn ble introdusert i det som idag er Korea for over to tusen år siden. Ettersom koreanerne ikke hadde noe eget skriftsystem før fra 1446, da kong Sejong og de lærde ved hans kongelige akademi "(Chiphyonjon)" utviklet "Hunmin chong-um" (utgangspunktet for vår tids koreanske skriftspråk hangul), var kinesiske tegn godt innarbeidet. De koreanske hanja er grovt sett like det kinesiske tradisjonelle tegnsettet med noen få endringer. Hanja brukes nå for å representere kinesiske morfemer, og kan brukes sammen med det koreanske skriftspråket hangul i en setning. Tegnene leses på en måte som har klare fellestrekk med den kinesiske lesningen. Hanja brukes ikke i noen utstrakt grad i Nord-Korea, mens i Sør-Korea læres de fortsatt bort og brukes ofte i egennavn og i enkelte tekster. Kinesiske tegn i japansk: Kanji. Forsøk har blitt gjort på å fjerne kanji helt og holdent fra det japanske språk. Blant annet ble det i det på 1900-tallet stiftet en "rōmaji"-forening, som ønsket å benytte det latinske alfabetet til å skrive japansk. De særegent japanske hiragana og katakana-skrifttegnene brukes i dag sammen med kanji for å uttrykke grammatiske endelser, enkelte navn, samt låneord fra en rekke språk. Kinesiske tegn i vietnamesisk: Chữ nho. Kinesiske skrifttegn ble også tidligere brukt i vietnamesisk, og ble da kalt "chữ nho" (字儒). Etter at vietnameserne tok i bruk chữ quốc ngữ-alfabetet, basert på latinske bokstaver, falt tegnene etter hvert bort, og er i dag ukjente for mange vietnamesere. Gjensidig forståelse mellom språkene. Gjensidig forståelse mellom språkene som bruker kinesiske tegn er med unntak av de kinesiske dialektene svært dårlig. I tillegg til forskjellene i uttale og bruk, har språkene grunnleggende forskjeller i grammatikk og ordforråd som gjør det nær sagt umulig å oppnå gjensidig forståelse, selv i skrift. Imidlertid har språkene også et rikt felles ordforråd bygget opp rundt kinesiske tegn. Kinesiske tegn i datasystemer. Da maskinvaren tidligere satte store begrensninger på hvor store registre med tegn et program kunne behandle, har implementasjonen av kinesiske tegn i datasystemer gått sakte. Det kinesiske tegnsettet er såpass stort at det selv med et register på flerfoldige tusen tegn har vært vanskelig å inkludere svært sjeldne eller klassiske tegn, samt sjeldne varianter av tegn som allerede har blitt inkludert. Spesielt har tegnsettet Unicode mottatt kritikk for sin håndtering av kinesiske tegn, fordi det forener enkelte kinesiske, koreanske og japanske tegn med samme betydning, men med små forskjeller i utseende. Imidlertid inneholder Unicode samtidig svært mange kinesiske tegn i forhold til tidligere asiatiske tegnsett, og Kina har basert sitt nasjonale tegnsett GB18030 på en blanding av tegnsettet GB2312 og Unicode. Mjøsa. Mjøsa (i betydningen «den skinnende») er en innsjø som ligger i Akershus, Oppland og Hedmark. Fra gammelt av het innsjøen "Heiðsær". Med et areal på 365 kvadratkilometer er den Norges største innsjø, og den 35. største i Europa, slått av Gardasjøen på 34. plass. Mjøsa ligger 123 meter over havet og er 117 km lang. Mjøsas vannstand er regulert opp en rekke ganger opp gjennom årene og så sent som i 1947 ble reguleringen overtatt av staten, siden 1961 har Mjøsa hatt samme nivå som i dag. Reguleringen av Mjøsa skjer ved demningen og slusen ved Svanfossen før Vorma renner ut i Glomma. I løpet av vinteren reduseres vannstanden så mye at de fleste småbåthavnene ikke kan benyttes, og Skibladner ikke kan bruke kaianlegg, før vårflommen og snøsmeltingen øker vannstanden igjen. Den største offisielle målte dybden er 468 meter. Av norske innsjøer er bare Hornindalsvatnet i Sogn og Fjordane og Salsvatnet i Nord-Trøndelag dypere. Flere uoffisielle målinger med ekkolodd har vist dybde på 575 meter utenfor Skreifjella på Toten. Største elv som renner inn i Mjøsa er Gudbrandsdalslågen, helt i nordenden av Mjøsa ved Lillehammer. Andre elver som renner inn i Mjøsa er fra vest Rinna, Vismunda, Stokkeelva, Hunnselva, Lenaelva, Skulhuselva og Bråstadelva. Elver som renner inn i Mjøsa fra øst er Moelva, Brumunda, Svartelva og Flagstadelva (Renner ut i Åkersvika ved Hamar) og Starelva. Den eneste elv som renner ut av Mjøsa er Vorma, helt sør i innsjøen ved Minnesund. Største øy i Mjøsa er Helgøya, som også er den største øya i Norge som ligger i en innsjø. Byer ved Mjøsa er Lillehammer, Gjøvik, Moelv, Brumunddal og Hamar. I 1995 ble et canadisk Handley Page Halifax bombefly hevet fra Mjøsa. Flyet er i dag restaurert og utstilt i Canada. Tømmerfløting. I løpet av 1600-tallet ble Mjøsa og hele Glommavassdraget brukt til tømmerfløting. Tømmerfløtinga på Mjøsa ble nedlagt i 1980 fordi tømmeret ikke lenger skulle til Borregaard, men til Tofte og derfor kunne det ikke fløtes. Forurensningshistorie. I 1871 ble Hamar rammet av en tyfusepidemi som varte i ti år. Den berodde på at kloakken ble sluppet ut for nær vanninntaket. I 1899 tok Hartvig Huitfeldt-Kaas de første vitenskaplige prøvene som dokumenterte at algeinnholdet i Mjøsa var for høyt. De ble først analysert i 1946. I 1931 ble Gjøvik rammet av en tyfusepidemi, som resulterte i at nitten mennesker mistet livet. Vannkilden ble mistenkt siden en fange i fengselet, som fikk vann og brød, også ble syk. Fra slutten av 1940-årene, og frem mot de første virkingene av Mjøsaksjonen på slutten av 1970-tallet, var vannet så grumsete at guttene som stupte etter mynter som passasjerene på Skibladner kastet ut, måtte fange dem innen de falt i vannet og ble borte. Sent i 1960-årene, verst i 1969, var Mjøsa så full av blågrønnbakterier at en ikke så sine egne tær når en stod med vann til knærne. I begynnelsen av 1970-årene var sikten i vannet fem–seks meter. I 2008 er den åtte–ti meter. I 1970-årene var utslippene av fosfor på 460 tonn. I 2008 er de på 190 tonn hvert år.I 1970-årene var det tolv mikrogram fosfor per liter mjøsvann. I 2008 er det fire mikrogram. I gjennomsnitt er det i 2008 over åtti prosent mindre alger i Mjøsa enn det var i 1970-årene. Dyreliv i Mjøsa. Mjøsa er åsted for Norges største innlandsfiske. Hver høst fanges lagesild langs de nordre deler av innsjøen, 150-200 tonn tas opp i det organiserte fisket hver sesong. Lagesild-fisket er omtalt så tidlig som i 1462. Båtliv på Mjøsa. Det er et antall båtforeninger, seilforeninger og organiserte båthavner rundt Mjøsa. I august 2006 er det opprettet basestasjon for Maritim VHF på Bangsberget ved Brumunddal. Den gir kontakt med Tjøme Radio på kanal 16, kanal 70 og med arbeidskanal 21. Dette er den første basestasjon for maritim VHF i innlandet i Norge. Bromerte flammehemmere. Bromerte flammehemmere er en fellesbetegnelse på om lag sytti organiske stoffer. Det er organiske forbindelser som inneholder brom. De brukes i mange forskjellige varer, deriblant elektriske og elektroniske produkter som kretskort i PC-er og TV-apparater. Vi finner også forbindelsene i tekstiler og isolasjonsmidler. Som regel brukes flammehemmere i isolasjonsmaterialer av plast basert på typen EPS og XPS. Bromerte flammehemmere brukes innenfor transport hvor stoffet er blandet inn i harde og myke plaster, slik at brannskadene skal reduseres ved en eventuell brann. De kalles "flammehemmere" fordi Brom-innholdet gjør det vanskelig for produktet å ta fyr og brenne. Miljøskader. Enkelte av de bromerte flammehemmerne er lite nedbrytbare og er forbudt i Norge. Tidligere var utslippet og forekomsten av bromerte flammehemmere særdeles liten og stoffet ble aldri sett på som miljøfiendtlig siden konsentrasjonene var såpass lave. Nyere undersøkelser viser at konsentrasjonen av disse giftstoffene har økt og nivået er urovekkende høyt i ferskvann, Mjøsa er en innsjø hvor konsentrasjonen er ekstremt høy. Det er også funnet høye konsentrasjoner i torskelever ifra undersøkte områder langs norskekysten, fra Færder i Oslofjorden til Varangerfjorden. Fisk ifra Drammensfjorden inneholder også bromerte flammehemmere, de er også påvist i fisk ifra Bjørnøya. En undersøkelse fra 2011 gjort av svenske Naturskyddsföreningen, basert på stikkprøver, viste at norsk oppdrettslaks hadde et innhold av bromerte flammehemmere på 0,016 μg/kg w, cirka 60 ganger mer enn EUs foreslåtte grenseverdi på 0,98 μg/kg w/w Konsentrasjonen av bromerte flammehemmere har også økt hos den norske befolkning; blodprøver har vist at konsentrasjonen av økt i tidsperspektivet 1977 og 1999. Morsmelkprøver ifra 1986 og 2001 viser også at konsentrasjonen av bromerte flammehemmere også har økt i morsmelken. Hvorfor er bromerte flammehemmere i miljøet? Det er en sannhet at små mengder av bromerte flammehemmere ikke er skadelig. Dette gjelder for "alle" kjemikalier, i små mengder gjør de ingen eller minimal skade – det er først når konsentrasjonen (mengden) øker omgivelsene kan være truet. Et utslipp på 300 tonn per år er ikke spesielt høyt; sammenligner vi utslippet av CO2 som ligger på rundt 45 tonn per innbygger, er utslippene ekstremt lave for bromerte flammehemmere. Men det er en forskjell, bromerte flammehemmere akkumuleres (det vil si blir tatt opp av organismer og dyr, og forblir i dyret) i næringskjeden og brytes ned i en veldig liten grad. Derfor vil det årlige utslippet bare bygge opp mer og mer av stoffene i naturen, ettersom tiden går. Virkning på kroppen. Enkelte bromerte flammehemmere er ekstremt skadevirkende på vannlevende organismer, men for mennesket er det ingen akutt virkning. Det er likevel påvist at stoffene ved gjentatt eksponering kan føre til leverskade. Det er mistanke om noen bromerte flammehemmere kan ha skadelig virkning på nervesystemet. Når det gjelder langtidsvirkningen og hvordan den påvirker menneskekroppen, mangler det ennå kunnskap for å si noe sikkert. Mengde. I 2001 var det estimert et forbruk på ca. 300 tonn av bromerte flammehemmere i Norge. Tetrabrombisfenol A er den mest brukte flammehemmeren og brukes for det meste i elektronikkretskort. Om lag 200 tonn av mengden brukes til disse formålene. Miljøgift. Miljøgifter er kjemiske forbindelser som er lite nedbrytbare (persistente), kan hope seg opp i levende organismer/næringskjeden (bioakkumulere) og er giftige. Stoffer som er svært lite nedbrytbare og svært lett hoper seg opp i levende organismer, regnes som miljøgifter – selv om de ikke har kjente giftvirkninger. Helse- og miljøeffekter. En miljøgift kan være akutt giftig, eller den kan være skadelig på sikt og føre til for eksempel kreft, reproduksjonsskader (skade forplantningsevnen) og arvestoffskader. Mennesker tåler som regel små doser kjemiske stoffer uten å ta skade av dem fordi kroppen har mekanismer for å bryte dem ned, skille dem ut eller reparere skadene som de forårsaker. I større mengder og over tid, kan imidlertid kjemiske stoffer skade helsa vår. Og for enkelte dyr eller små organismer, kan selv ørsmå mengder være svært farlige. Selv om man kjenner egenskapene til en rekke kjemiske stoffer, vet forskerne fremdeles lite om cocktaileffekten av ulike helse- og miljøskadelige stoffer – det vil si hvordan stoffene i kombinasjon med hverandre, påvirker mennesker og miljø. Farlig avfall. Produkter som inneholder miljøgifter skal klassifiseres som farlig avfall ut fra visse kriterier og grenseverdier. Farlig avfall som ikke samles inn og håndteres forsvarlig, kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen. Spredning. Organiske miljøgifter blir spredd via luft og havstrømmer og lander i Arktis. De blir lagret i fett i små sjødyr, blir langsomt brutt ned og blir konsentrert oppover i næringskjeden. En har påvist at barn på Færøyene har fått redusert finmotorikk grunnet høyt kvikksølvinntak gjennom hvalspekk. En har dessuten påvist urovekkende høye mengder miljøgift i isbjørner, fjellrever, seler samt polarmåker, som topper næringskjeden. Prioritetsliste. I Norge er det et nasjonalt mål å stanse utslipp og bruk av de farligste miljøgiftene innen 2020. Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) har utarbeidet kriteriesettet som definerer hvilke stoffer omfattes av målet. Hittil er rundt 30 miljøgifter prioritert og ført opp på prioritetslisten. William Bruce. William Speirs Bruce (født 1. august 1867 i London, død 28. oktober 1921 i Edinburgh) var en skotsk naturforsker, polarforsker og oseanograf som organiserte og ledet Scotia-ekspedisjonen 1902–04 (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) til Sør-Orknøyene og Weddellhavet. Blant ekspedisjonens meritter var etableringen av den første permanent bemannede værstasjonen i Antarktis, Orcadas. Bruce grunnla senere Scottish Oceanographical Laboratory, men hans planer om en kryssing av det antarktiske kontinent strandet på grunn av manglende offentlig og økonomisk støtte. I 1892 avbrøt Bruce sine medisinstudier ved University of Edinburgh og deltok i Dundee-ekspedisjonen 1892–93 til Antarktis som vitenskapelig assistent. Dette ble etterfulgt av ekspedisjoner til Novaja Semlja, Svalbard og Frans Josefs land. I 1899 var Bruce blitt Storbritannias mest erfarne polarforsker, og han søkte om å få delta på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon til Rosshavet. Forsinkelser og uoverensstemmelser med president Clements Markham i Royal Geographical Society (RGS) førte imidlertid til at han begynte å planlegge en egen ekspedisjon, noe som ledet til varig fordømmelse fra det etablerte britiske geografimiljøet. Til tross for at Bruce mottok en rekke priser for sitt arbeid, ble verken han eller noen andre av deltakerne på Scotia-ekspedisjonen tildelt den prestisjefylte Polarmedaljen. Mellom 1907 og 1920 foretokk Bruce mange reiser til arktiske strøk, både i vitenskapelig og kommersiell øyemed. Hans manglende evne til å iverksette større ekspedisjoner etter SNAE tilskrives normalt hans manglende evne til å skape publikumskontakt, hans mektige fiender og hans glødende skotske nasjonalisme. I 1919 var helsen sviktende, og han var gjennom flere sykehusinnleggelser før han døde i 1921. Etter sin død gikk hans minne nærmest i glemmeboken. I senere år, i kjøkvannet av hundreårsjubileet for Scotia-ekspedisjonen, har det vært gjort en innsats for å få anerkjent hans rolle i polarhistorien. Eksterne lenker. Bruce, William Bruce, William Bruce, William Robert Falcon Scott. Robert Falcon Scott (født 6. juni 1868, død 29. mars 1912) var en britisk polarforsker og marineoffiser. Han er mest kjent etter at han tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen og døde på tilbakeveien, sammen med sine fire ekspedisjonsmedlemmer. Scott ble født nær Davenport i England og i en alder av tretten år dro han hjemmefra for å starte opplæring i marinen. Han fikk aldri noen stor karriere i marinen og like før århundreskiftet søkte han etter andre måter han kunne gjøre seg bemerket på. Discovery-ekspedisjonen. Etter initiativ fra Clements Markham ble Scott i 1901 leder for en ekspedisjon til Antarktis med skipet «Discovery». På ekspedisjonen ble Rosshavet utforsket og det ble for første gang observert land øst for Rossbarrieren, som fikk navnet Edward VII Land, etter Storbritannias daværende monark. Man oppdaget også polplatået for første gang; Scott og Edward Adrian Wilson nådde 82°17'S den 31. desember 1902, som da var det sydligste noe menneske hadde vært. Ernest Shackleton var også med på ekspedisjonen, men ble beordret til å vente på 82°15'S med hundene. Det har i ettertid vært hevdet at Scott og Shackleton i løpet av denne ekspedisjonen ble uvenner og at dette var grunnen til at Shackleton ikke fikk være med til det sydligste punktet. I løpet av turen sydover utviklet Shackleton skjørbuk, og han ble derfor sendt tilbake til England av Scott tidlig i 1903, før ekspedisjonen var over. Enkelte forfattere har hevdet at dette ble gjort på tross av Shackleton på dette tidspunkt var så godt som symptomfri og at Scotts motiv var å kvitte seg med et ekspedisjonsmedlem han så på som en konkurrent. Selv om det er usikkert hvordan forholdet mellom Scott og Shackleton var på det personlige plan, kom de i de neste årene til å være de ledende i Storbritannia innen polarekspedisjoner. Som en følge av dette konkurrerte de om midler fra de samme sponsorene, og det var uunngåelig at det ble konkurranse mellom de to. Ekspedisjonen med «Discovery» var preget av at få av medlemmene, og særlig Scott, hadde erfaring med arktiske forhold. Man hadde eksempelvis liten forståelse av hvordan man skulle håndtere og bruke hunder som trekkdyr. Terra Nova-ekspedisjonen. Scott sitt skip, «Terra Nova» Scott giftet seg i 1908 med skulptøren Kathleen Bruce og de fikk i 1909 sin eneste sønn, Peter. Etter «Discovery»-ekspedisjonen var Scott ivrig etter å reise tilbake til Antarktis, dels for å få anerkjennelse og dels for å få muligheten til å være førstemann på Sydpolen. Det skulle likevel ta ham nesten åtte år å skaffe nok midler til å starte en ny ekspedisjon. Den 1. juni 1910 seilte «Terra Nova» fra London, men Scott var bare med et kort stykke før han måtte reise tilbake til London for å fortsette arbeidet med pengeinnsamling. En måned senere dro han fra London for å møte skipet i Cape Town. Nyheten om at Amundsens ekspedisjon skulle til Antarktis, ikke Nordpolen som han egentlig planla, ble offentlig kjent kort tid etter at Scott forlot Sør-Afrika. Scott fikk derfor ikke kjennskap til dette før «Terra Nova» ankom Melbourne og hadde da liten mulighet til å endre planene sine for ekspedisjonen. Nyheten om at Amundsen skulle forsøke å nå Sydpolen innebar at avisene skrev om et kappløp mot polpunktet. Selv om Scotts ekspedisjon både skulle drive vitenskapelige undersøkelser og være først på polpunktet, ville mange oppfatte det som at ekspedisjonen var mislykket dersom de ikke kom først. De vitenskapelige undersøkelsene fordret likevel at man valgte en base som var på eller nær land. Han valgte derfor å legge basen på Rossøya, lenger vest enn Amundsens base Framheim. Med denne beliggenheten var Scott og hans menn 96 km lenger fra polpunktet enn Amundsen. Mot Sydpolen. Etter ett år med vitenskapelige undersøkelser og utlegging av depoter på ruten til polpunktet, startet selve ekspedisjonen til Sydpolen. I motsetning til Amundsens ekspedisjon til polpunktet, som bestod av fem mann med hunder, hadde Scott med seg 17 mann. Etter hvert som man nærmet seg polpunktet ble tre grupper sendt tilbake til basen på ulike tidspunkt, slik at det til slutt var fem mann som skulle gå hele veien til polen. Før klatringen opp Beardmorebreen ble gruppen med hundeførerne og alle hundene sendt tilbake til basen. Tanken til Scott var at disse skulle returnere til basen og deretter fylle opp depotene, slik at sydpol-gruppen fikk nødvendige forsyninger. Etter at hundene var sendt tilbake, og hestene avlivet, måtte sledene trekkes av mennene selv. Dette var også planen til Scott, som hadde liten tiltro til at hunder ville klare den lange turen. Scott hadde opprinnelig planlagt at kun fire mann skulle være med til polpunktet, men ombestemte seg like før den siste gruppen skulle snu og tok med Henry Bowers. Gruppen som fortsatte turen mot polpunktet bestod, ved siden av Scott og Bowers, av: Edgar Evans, Lawrence Oates og Edward Adrian Wilson. Grunnen til at Bowers ble tatt med til polpunktet var sannsynligvis at Scott ønsket å ha med en ekstra mann med god kjennskap til navigering. Avgjørelsen har blitt kritisert av enkelte forfattere i ettertid på grunn av at den fremstod som spontan og lite gjennomtenkt. Selv om gruppen nok kunne holde et høyere tempo siden de hadde en ekstra mann til å dra sleden, ble de også forsinket på andre måter. Eksempelvis brukte man en halv time lenger tid på å lage mat til fem enn til fire, på grunn av at man måtte smelte mer snø. Sydpolen. Scott ankom Sydpolen den 17. januar 1912 og oppdaget da at Amundsen hadde vært der en måned tidligere og anlagt sin base Polheim like ved polpunktet. Selv om Scott tidlig innså at Amundsen nok ville komme først frem, siden han brukte hunder, var skuffelsen i gruppen stor. I dagboken kommenterte Scott at polpunktet var et grusomt sted. Gruppene foretok en måling av posisjonen til polpunktet og mente at Amundsen ikke hadde truffet selve polpunktet, noe som var riktig. Det ble derfor bygget en egen varde hvor Union Jack ble heist, men dette stedet var imidlertid lenger fra polpunktet enn det Amundsen hadde funnet. Hjemturen. Kart som viser ruten Scott (blå) og Amundsen (grønn) fulgte til polpunktet. Tallene indikerer hvor Evans (3), Oates (2) og Wilson, Bowers og Scott (1) døde. Den 18. januar satte Scott og hans menn kursen nordover tilbake til basen og holdt i tre uker et forholdsvis godt tempo, med et gjennomsnitt på 22,5 km per dag. Sommeren var imidlertid på hell og temperaturene sank ned mot -30°C. I disse temperaturene blir snøen hard og grov og som en følge av dette ble det vanskeligere å trekke sledene. Det ble avgjørende å nå hvert eneste depot i tide for at man ikke skulle gå tom for forsyninger og fyringsolje til snøsmelting. Den 7. februar nådde gruppen depotet på toppen av Beardmorebreen og startet nedstigningen fra breen. Evans, som fra før led av frostskader og et kutt i hånden som ikke ville leges i kulden, falt ned i en bresprekk og pådro seg muligens en hjernerystelse. Enkelte forfattere har også ment at han hadde begynt å utvikle skjørbuk. Etter fallet ble han raskt dårligere og han døde den 17. februar. De resterende fire medlemmene slet under stadig kaldere temperaturer og sannsynligvis dehydrering og underærnering på grunn av det harde arbeidet og ensformige kostholdet. Oates hadde en skuddskade fra boerkrigen som på grunn av kulden og begynnende skjørbuk igjen skapte problemer for ham. I tillegg hadde han alvorlige frostskader i en fot og kunne etter hvert ikke være med og dra sleden. Han ba derfor om å bli etterlatt i soveposen, noe de andre i gruppen nektet, og han ble med ytterligere noen kilometer. Oates må ha innsett at kameratene ikke hadde mulighet til å redde seg selv dersom de måtte dra på ham. Neste morgen, som var Oates' 32-årsdag, krøp han ut av teltet og forsvant i snøstormen som raste utenfor. Hans siste ord til Scott, Wilson og Bowers har blitt legendariske: «"Jeg går meg en liten tur, og det kan ta sin tid"». Liket av Oates har aldri blitt funnet. Siste hvilested. På dette tidspunkt var de tre resterende medlemmene innforstått med at de sannsynligvis ikke ville rekke tilbake til basen. De fortsatte likevel i håp om å klare å nå "Ett tonn-depotet" som lå like nord for 80°S. Temperaturene hadde imidlertid blitt enda lavere og snøstorm tvang dem til å bli liggende i soveposene i flere dager. Sykdom, utmattelse og været gjorde all fremgang umulig og de tre ble liggende i teltet 20 km fra depotet, ute av stand til å komme seg videre. De siste dagene ble brukt til å skrive brev til de nærmeste. Likene av de tre ble funnet i teltet den 12. november 1912 av en leteekspedisjon, som ble ledet av Edward Atkinson og som blant annet bestod av Apsley Cherry-Garrard og nordmannen Tryggve Gran. Bowers og Wilson lå i soveposene som om de sov, men Scott hadde åpnet jakken og soveposen sin, og slengt armen sin over Wilson. Sammen med likene ble det funnet dagbøker, brev og Scotts "Budskap til allmennheten", hvor han forklarer hvorfor ekspedisjonen ikke lyktes. Scotts dagbok avslutter den 29. mars med: "Det er jo trist, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer". Letemannskapet slo teltet sammen over de døde og reiste en snøvarde med et kors laget av skiene til Gran. Man lette deretter etter Oates, men fant bare soveposen hans, og man reiste derfor en ny varde til minne om ham på dette stedet. Minnesmerker. Scotts hytte i Antarktis og polfarerens "Heritage of Antarctica" på Rossøya er foreslått vernet av World Monuments Fund. Robert Scotts gate finnes i Stavanger. Petter Wavold. Petter Wavold (født Trondheim 7. november 1965) trøndersk rockeartist. Han har vært vokalist i Charm og Army, samt gitarist i Dag Ingebrigtsens The Grønne Glitrende 3 og Dag. Wavold uttalte i 1994 til Aftenposten om albumet "Koffor det?" at den var «...en stillferdig og lavmælt betraktning om alt det barn kan finne på å spørre om». Han ble kåret til «Årets Trønder-rocker» i 1990. Andre høydepunkter i hans karriere var da han fikk med en melodi på albumet "Postens Landeplager" i 1995, og da han delte førsteplassen i Robert Aschbergs alternative Grand Prix-finale på TV3 tidlig på 1990-tallet. Petter Wavold er mannen bak melodier som «Æ længte hjæm», «Bruan e brent» «Koffor det?» «Gammel kjærlighet ruste aldri». Wavold startet sin karriere sent på 1970-tallet. Allerede da var han og bandet TV-yndlinger med flere opptredener bak seg, blant annet i programmet "Halvsju". Solokarrieren skjøt fart på begynnelsen av 1990-tallet og tok av for alvor når han lanserte sangen «Æ længte hjæm» i 1990. Wavold har allerede et langt og innholdsrikt artistliv bak seg. Av høydepunkter trekker han spesielt frem konserten foran 40 000 mennesker på Torget i Trondheim i 1997, 25 års jubileums konserten i oktober 2004 foran en full satt Olavshallen i Trondheim og TV-program som "Tore på sporet" og "Du skal høre mye". Petter har flere topplasseringer på Norsktoppen bak seg og mange av sangene hans spilles fortsatt mye på radiostasjoner over hele landet. Wavold er en gjenganger som artist i Rosenborg-sammenheng, noe som betyr at han ofte kan oppleves som humørspreder for lagets publikum, spillere og ledere, administrasjon og samarbeidspartnere. Blant annet skrev og fremførte Petter RBK sin offisielle cupfinalesang «Vi e stolt» i 2003, «Rosenborg e laget mitt» i 1991 og Rosenborgs 90 års jubileumssang «Om vi tape så vinn vi læll». Norsk fotball 1940. Resultater fra norsk fotball i 1940. Norgesserien 1939–40. Ikke ferdigspilt på grunn av andre verdenskrig. Dragsten. Dragsten er en bygd i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Bygden ligger ved Selbusjøen, og ca. 30 minutters bilkjøring fra Trondheim sentrum. Denne bygden har postnummer 7039 Trondheim, og har mer tilknytting til Trondheim ellers. Dragsten er derimot uten veiforbindelse til resten av Selbu kommune uten å måtte kjøre gjennom nabokommunene Klæbu, Trondheim og Malvik. Om sommeren går det en rutebåt over Selbusjøen som forenkler kommunikasjonen. Bygden har et oppvekstsenter som er en kombinert barnehage, barneskole og Historisk finnes det kilder som forteller om bosetting i Dragsten fra rundt svartedauden. Grenda har en broket historie, med tilhørighet til Tiller, Selbu og Klæbu. På det meste var det 10 gårder/husmannsplasser i grenda. Dragsten har den eldste gjenværende skolebygningen i Selbu. Skolen var i drift som fådelt skole fram til 1970, og ble 15 år senere tatt i bruk som midlertidig skolebygning inntil nye Dragsten skole og oppvekstsenter ble reist. I mellomtida ble bygningen disponert av den lokale sanitetsforeninga som arrangerte basar her hver sommer. Dit kom det folk fra alle nabokommunene, med båt og med bil. Grenda fikk strøm i 1963, og veiforbindelse i 1965. Dette var begynnelsen på slutten for grenda, da veien kom flytta folk ut. Aksjon Dragsten ble starta av utflytta dragstinger, folk med tilknytning til grenda og de få gjenværende beboerne i 1980, og må sies å ha vært en suksess, ettersom Dragsten nå er ei levende grend med boligfelt i tillegg til spredt bebyggelse. Veien er asfaltert, og ingen sliter lenger med framkommelighet i vårløsninga. Dragsten har vært skrevet på flere måter, Draxen, Draxten, Draksten og nå altså Dragsten. Stemshaug har i sin bok "Stadnamn i Noreg" ingen forklaring på navnet. (men i 2001 ble skrivemåten endret fra Dragsten til Draksten, noen mange er svært uenig i. Men det ble vedtatt av Klagenemnda for stedsnavnsaker i 2001. Ikke-godkjente skrivemåter: Dragsten (avslått i 2001). Epleslekten. Epleslekten hører til rosefamilien. Dette er små eller middelsstore løvtrær som bærer store, spiselige frukter om høsten eller vinteren (vinterepler). Eplearten ("Malus domestica") er en av de mest kultiverte trefruktene. Forskere trodde tidligere at dette vanlige mateplet og over 7 000 andre eplesorter stammet fra et villeple kalt "Malus sylvestris", men har nylig funnet grunn til å endre dette. Ny forskning antyder at mateplets ("Malus domestica") primære slektning er villeplet ("Malus sieversii"). Denne eplearten befinner seg i sentral-Asia, og de fleste kultiverte eplesortene i dag stammer fra det. Frukten på epletrær kalles eple. Beskrivelse og bruk. Modne epler kan være røde, gule eller grønne. Epler blir ofte spist rå som frukt, men kan også brukes i matlaging, i retter som eplepai og eplekake. Epler kan moses til eplemos, og blant annet anvendes som pålegg. Eplene kan også presses og saften kan brukes i drikker, som eplemost, sider, calvados og juice. Eplets smak og aroma varierer fra sort til sort. For eksempel er Golden Delicious og Red Delicious-epler milde og søte, mens Pippin og Granny Smith er friske og syrlige. Eple blir blant annet spist med honning under rosj hasjaná, den jødiske nyttårsfeiringen, som symbol på et søtt nytt år. Navnet. Ordet "eple" kommer antakelig fra indogermansk "abh" – "fuktig" eller "saftig". Jordeple er et annet navn for potet, og appelsin betyr «kinesisk eple». Ordet finnes også i navnet til mange andre frukter for eksempel granateple. Historie. Man vet ikke når eplet kom til Europa, det er mulig at det kom langs handelsveiene, sannsynligvis opprinnelig fra Asia, allerede i tidlige tider ble frukten betraktet som et legemiddel som kunne forlenge livet. Villeplet fantes i Europa allerede for minst 6 000 år siden. Mytologi, eventyr og historier. "Pommes d'amour" - søte kjærlighetsepler I tillegg til å skildre eplefrukten, har ordet «eple» også blitt brukt om alle slags frukter på flere europeiske språk. Dette har ført til at man har flere epler i historiene våre enn vi strengt tatt har dekning for. Den forbudte frukten som Adam og Eva spiste av kaller man idag gjerne et eple, og den gule kveden som sådde splid mellom vakre greske gudinner er også blitt til et stridens eple. I norrøn mytologi voktet Idun et antall epler som gudene spiste av for å holde seg unge. Epler går også igjen som legende eller drepende frukter blant annet i C.S. Lewis' roman "Drømmen om Narnia" og eventyret om Snøhvit. Wilhelm Tell er kjent for å skutt et eple plassert på sønnens hode i to med en pil fra armbrøsten sin. Vitenskapsmannen Isaac Newton skal ha utviklet teorien sin om tyngdekraften fordi han så et eple falle fra et tre. En nyere historie forteller om Johnny Appleseed (eg. John Chapman), som i 1800-tallets USA gikk barføtt gjennom 160 000 km² og plantet epletrær, som ga mat og levebrød til flere generasjoner nybyggere. Næringsinnhold. Epleplante fra "Koehler's Medicinal-Plants" (1887) Næringsinnhold i et middels stort eple (ca. 140 gram) Gulfkrigen. Gulfkrigen var en FN-autorisert krig mellom Irak og en USA-ledet koalisjonsstyrke fra 34 land. Mandatet var å kaste ut irakiske styrker fra Kuwait som Irak under ledelse av Saddam Hussein hadde okkupert og annektert i august 1990. Majoriteten av koalisjonsstyrkene kom fra USA og Storbritannia. Krigen varte fra 2. august 1990 til 28. februar 1991. Iraks invasjon av Kuwait førte til internasjonal fordømmelse, litt senere til økonomiske sanksjoner fra flere medlemmer i FNs sikkerhetsråd, og umiddelbart til forberedelser på konflikt fra bl.a. USA og Storbritannia. Utkastelsen av irakiske styrker med makt begynte i januar 1991 og ga en overlegen seier til FN-koalisjonen. Denne operasjonen ble ført både i Kuwait og inne på Iraks territorium. Luft- og bakkekrigen ble ført i Irak, Kuwait og grenseområdene i Saudi-Arabia. Irak sendte også SCUD-missiler mot Saudi-Arabia og Israel. Det har blitt antatt at angrepet på Israel var et forsøk på å trekke Israel inn i krigen, slik at koalisjonen skulle sprekke. Koalisjonen bestod av en rekke land som hadde et anspent forhold til Israel, og hvis Israel blandet seg inn fryktet mange at konflikten skulle forandre seg til et åpent oppgjør mellom Israel og araberlandene. Irak invaderer og annekterer Kuwait. 2. august 1990 invaderer Irak Kuwait, og Kuwaits emir flykter til Saudi-Arabia. Irak argumenterer for at Kuwait skal være Iraks 19. provins, men FNs sikkerhetsråd fordømmer invasjonen og krever at Irak skal trekke seg ut. Irak retter seg ikke etter dette, og 6. august vedtar sikkerhetsrådet en omfattende handelsboikott av Irak i en ny resolusjon. 8. august annekterer Irak formelt Kuwait. Saudi-Arabia: Operation Desert Shield. Det oppstod nå frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, og nå invadere de oljerike områdene i Saudi-Arabia. 10. august blir derfor 12 arabiske regjeringssjefer enige om å opprette en panarabisk styrke for å forsvare Saudi-Arabia. Allerede dagen etter kommer de første soldatene fra Egypt. Samtidig begynner også USA å bli bekymret, og sender styrker til den persiske gulf og Saudi-Arabia, i det som blir kalt Operation Desert Shield; forsvaret av Saudi-Arabia f.o.m da de første amerikanske styrkene ankommer 7. august. Koalisjonen angriper: Operation Desert Storm. Koalisjonens kampanje ble innledet 17. januar med en luftoffensiv. Irak svarte umiddelbart med å avfyre Scud-missiler mot Israel og Saudi-Arabia, og den 29. januar invaderte de den saudiske byen Khafji (se Slaget ved Khafji). De irakiske styrkene ble omsider presset tilbake til grensa to dager senere. Mellom den 24. og den 28. februar ble Kuwait frigjort av allierte styrker, som også svøpte over store deler av det sørlige Irak og raskt omringet de irakiske styrkene. Bakkekampanjen avgjorde krigen i løpet av hundre timer, og den 28. februar erklærte USAs president George H. W. Bush krigen over og annonserte en våpenhvile. Land i koalisjonsstyrkene. Landene i koalisjonen inkluderte bl.a. Argentina, Australia, Bahrain, Bangladesh, Belgia, Canada, Tsjekkoslovakia, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Japan, Kuwait, Marokko, Nederland, New Zealand, Niger, Norge, Oman, Pakistan, Polen, Portugal, Qatar, Saudi-Arabia, Senegal, Sør-Korea, Spania, Syria, Tyrkia, De forente arabiske emirater, Storbritannia og USA. Tyskland og Japan stod kun for økonomisk støtte, i stedet for militær bistand. USA ba Israel om ikke å delta i krigen, trass i rakettangrepene fra Irak mot Israel. India var ikke en del av koalisjonen, men bidro med militær støtte til USA, i form av lokaliteter for «refuelling». Norge var et av landene som deltok i koalisjonsstyrkene, og sendte bl.a. kystvaktskipet KV «Andenes». På land bidro Norge med et feltsykehus. RTFM. RTFM er et uttrykk som brukes mye i datamiljøer og på internett. Det er en forkortelse for "Read The Fucking Manual" eller "Les den jævla manualen". Uttrykket brukes når man mener en som stiller et spørsmål ikke har drevet nok oppsøking på egen hånd. Uttrykket blir ofte forfinet til varianter som for eksempel "Read The Fine Material". Rikshospitalet. thumb Rikshospitalet er fra 1. januar 2009 en del av Oslo universitetssykehus. Rikshospitalet ble grunnlagt i 1826 som et statlig somatisk sykehus gjennom en ominnredning av det tidligere Militærhospitalet fra 1807 og nye bygninger i det daværende Empirekvartalet, tegnet av Christian H. Grosch. Rikshospitalet flyttet i 1883 til nye bygninger i Pilestredet, og i 2000 videre inn i nytt bygg på Gaustad. Det nyeste anlegget er tegnet av Medplan Arkitekter. Rikshospitalet er tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo med omfattende medisinsk forskning og undervisning. Det har mange landsfunksjoner og mottar pasienter fra hele Norge for høyspesialisert behandling. Rikshospitalet bestod av mange tidligere og tradisjonsrike statssykehus. Sykehuset ble slått sammen med Spesialsykehuset for epilepsi, Spesialsykehuset for rehabilitering og Hjertesenteret i Oslo 1. januar 2003, og med Det norske Radiumhospital 1. januar 2005. Sykehuset er nå fusjonert med de tidligere helseforetakene Aker, Rikshospitalet og Ullevål til Oslo universitetssykehus. Ullevål universitetssykehus. Det nye parkeringshuset ved sykehusets inngang har helikopterlandingsplass på taket, med heis og glassbro direkte til akuttmottaket Ullevål universitetssykehus er fra 1.1.2009 en del av Oslo universitetssykehus. Ullevål sykehus, i Bydel St. Hanshaugen i Oslo, ble åpnet i 1887. Sykehuset omfatter medisinsk forskning og undervisning, og er samtidig lokalsykehus for bydelene Sagene, Nordre Aker, Østensjø, Norstrand og Søndre Norstrand. Sykehusets barneklinikk er lokalsykehus for hele Oslo. I tillegg er det sentralsykehus for hele hovedstaden og regionsykehus for Helse Sør-Øst, samt nivå I-traumesenter for halvparten av landets befolkning. Sykehuset er et høyt spesialisert sykehus med mange forskjellige funksjoner. Det er tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Det ble tidligere eid av Oslo kommune. Akershus universitetssykehus. Akershus universitetssykehus (forkortet Ahus) ligger i Lørenskog og er lokal- og sentralsykehus for Akershus, bortsett fra Asker og Bærum. Utenfor Akershus har sykehuset ansvar for pasientene i bydelene Stovner og Grorud i Oslo. Sykehuset het tidligere "Sentralsykehuset i Akershus" (SiA). Ahus er universitetssykehus og er organisert som et helseforetak eid av staten ved Helse Sør-Øst, hovedoppgavene er pasientbehandling, forskning og undervisning. 1. oktober 2008 ble sykehusets virksomhet flyttet over i en helt ny bygningsmasse, som er plassert ved siden av det gamle sykehusområdet. Byggherren Helse Øst, Akershus universitetssykehus og prosjektorganisasjonen Nye Ahus har som mål at dette skal være et av Europas mest moderne sykehus. Mellomkrigstiden. I mellomkrigstiden hadde ikke Akershus fylke et eget fylkessykehus; det var kommunale sykehus i Aker (før dette ble en del av Oslo), i Bærum og på Eidsvoll. Øvrige sykehusplasser ble kjøpt i Oslo – hovedsakelig på Rikshospitalet. Befolkningen i Akershus økte kraftig i første del av forrige århundre, og i mellomkrigstiden kom planene om et eget fylkessykehus. Den første komiteen for å utrede et nytt sykehus ble nedsatt i 1920, men fylkestinget utsatte saken en rekke ganger frem til 1934. Da man i stede besluttet å gjøre avtale med Rikshospitalet om at Akershus skulle disponere 300 plasser i sykehuset. Planene om et eget sykehus ble lagt på is. Etterkrigstiden. Akershus fylke overtok i 1946 sykehuset svenske Røde Kors hadde drevet på Midtstuen i Oslo under krigen. Slik gikk det til at Akershus sitt første fylkessykehus var plassert like ved Holmenkollen. Midtstuen skulle være en midlertidig løsning frem til fylket fikk reist sitt eget sykehus. Selv om det formelt var fylkets oppgave å etablere nye sykehusplasser, var det også en annen aktør som ønsket å ha et ord med i laget. Det var det statlige Helsedirektoratet, med den handlekraftige og meningssterke Karl Evang på toppen. Evang var tilhenger av plan- og sentraliseringspolitikken, som Arbeiderpartiet stod for i etterkrigstiden. Han ønsket derfor at staten ved Helsedirektoratet skulle ha mest mulig innflytelse over nye sykehusbygg, og at de skulle etableres etter to hovedkriterier: Sentralisering av medisinsk kompetanse og ekspertstyring; styrt av leger etter retningslinjer fra nasjonale helsemyndigheter – ikke lokalpolitikere eller andre interessegrupper. 1. Hva skal dekningsområdet være? Komiteen besluttet at det skulle bygges sykehus for å dekke områdene Romerike og Follo. Om en tok hensyn til fremtidig befolkningsvekst burde det bygges sykehusplasser nok til å dekke en befolkning på 140 tusen, og da var det nødvendig med 600 sykehusplasser. (Til sammenligning skal Nye Ahus dekke en befolkning på 340 tusen med 570 plasser). 2. Skulle de nye plassene samles eller spres på flere sykehus? Karl Evang hadde selv introdusert sentralsykehus med alle spesialiteter samlet i samme sykehus, som den fremtidige løsning for norsk sykehusvesen. Det var også sentraliseringsprinsippet som vant frem i komiteen. 3. Hvor skulle det nye sykehuset plasseres? Fagpersonene i komiteen mente faktisk at sentralsykehuset i Akershus burde plasseres i Oslo. Både fordi byen var et naturlig knutepunkt, men ikke minst fordi det ville bli vanskelig å få godt kvalifiserte leger til å flytte ut av byen. Dette var imidlertid det eneste spørsmålet hvor lokalpolitikerne vant frem, og komiteen kom frem til at en plassering rundt Lillestrøm kunne være et godt kompromiss. Lokaliseringsdebatt. Lørenskogs ordfører Bjarne Haugen var styret til Akershus fylkessykehus Midtstuen, og hadde fått førstehåndskunnskap til sykehusdrift, og forståelse for hvilken betydning en slik institusjon ville få for lokalsamfunnet. Han hadde allerede før sykehuskomiteens beslutning sett etter en passende tomt i Lørenskog. Da det var besluttet at et sykehus skulle reises i traktene omkring Lillestrøm, hadde han et forslag klart for formannskapet om en tomt som burde tilbys. Forslaget var den 570 mål store tomten Nordby gård. Her bodde de eldre søsknene Johan, Martin og Anne Nordby. Det var ikke livsarvinger til gården. Området lå åpnet og fritt til, nær flere kommunikasjonsårer. Formannskapet støttet forslaget, og søsknene Nordby avsto mer enn gjerne gårdsbruket til det gode formål – mot en kompensasjon fra kommunen. Nordby gård var imidlertid ikke det eneste forslaget. I utgangspunktet hadde Nordbyhagen tre konkurrerende tomter: ved Strømmen stasjon, i Lillestrøm sentrum og Huseby gård ved Skedsmokorset. De to første falt bort fordi tomten på Strømmen var for dyr og den i Lillestrøm for liten. I diskusjonen mellom Huseby og Nordby var det imidlertid bare representanter fra Follo, som støttet Lørenskog. Etter vedtaket om nye utredninger ble fylkesmann Carl Platou møtt med kraftig kritikk fra det byggfaglige miljøet, blant annet Norske Arkitekters Landsforbund. De mente at tomtespørsmålet måtte avgjøres raskt, for ikke å forsinke prosjektet ytterligere. Platou var nå i tvil, men i stede for å ta saken tilbake til Fylkestinget valgte han å koble inn Helsedirektoratet, som fagkyndig instans. Dermed var saken nok en gang løftet opp på statlig nivå, og dette representerte noe nytt innen sykehusutbygging i Norge. Ikke bare hadde statlige organer tatt initiativ til saken og fått legge hovedpremissene. Nå fikk de også innflytelse i den lokalpolitiske lokaliseringsdebatten. Karl Evang utpekte sin nestkommanderende i Helsedirektoratet; medisinalråd John Caspersen til å lede gruppen av sakkyndige, som skulle gi Helsetilsynets anbefaling i tomtesaken. De kom på befaring i midten av juli 1946. Helsetilsynets sakkyndige konkluderte med at til tross for at Huseby hadde en vakrere beliggenhet, var infrastrukturen bedre ivaretatt på Nordby. I tillegg var tomtens plassering mer sentral i forhold til Oslo, Lillestrøm og sydlige deler av Akershus. Etter at statens organ hadde sagt sitt, snudde lokalpolitikerne. Det ble samme høst besluttet at Sentralsykehuset i Akershus skulle plasseres på Nordbyhagen i Lørenskog, og at det burde stå ferdig i løpet av fire år; innen 1950. Knapphet på materialer og arbeidskraft. Arkitekt Ole Øvergaard vant i 1948 arkitektkonkurransen med et utkast der sykehuset ble planlagt som et 13 etasjers høybygg i syd-nord, med et sentralt trappe- og heistårn, som ga direkte adkomst til avdelingene. Selv om hovedideen ble beholdt, måtte arkitekten ta flere runder med byggekomiteen, som hadde blitt nedsatt for å gjennomføre planene. De endelige tegningene ble godkjent året etter; juli 1949, og nå skulle egentlig alt være klart for bygging av det nye sykehuset. I etterkrigstiden var imidlertid landet preget av stort behov for byggevarer til bruk i gjenreisingen etter krigen, og det var mangel på slike varer i hele Europa. Videre var det vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft og riktig utstyr. Dette var det lite man kunne få gjort noe med, og i påvente av tilstrekkelige ressurser måtte man bare ta tiden til hjelp. Det var imidlertid ikke knappheten på varer og arbeidsfolk, som skapte problemer. En annen og minst like viktig årsak til at byggestarten lot vente på seg, lå på det politiske og administrative plan. I 1948 ble Aker kommune (i dag nordøstlige bydeler i Oslo) skilt ut fra Akershus og ble en del av Oslo. Noe som førte til nye diskusjoner knyttet til sykehusets størrelse og finansieringsgrunnlag. Arbeidet med råbygget startet i 1955, og snart ble hele området forvandlet. I tillegg til sykehuset, ble det også reist sykepleierhøgskole og hele 285 boenheter for ansatte. Byggingen ble avsluttet i 1959. Det nye bygget stod klar til bruk, men det var likevel ikke klart for drift; det manglet både utstyr og personell. Først kom det store mengder med utstyr, som ble lagret på sykehuset våren 1960, og sommeren samme år kom det første personellet. Morgenen 6. oktober 1960 gikk det en kortesje av ambulanser og drosjer mot Lørenskog, og selv om dette var en stor begivenhet hadde ikke sykehusledelsen noe ønske om publisitet. Den anonyme starten ble likevel oppveid av stor festivitas den 15. mai 1961, da Sentralsykehuset i Akershus ble offisielt åpnet. Da var Kong Olav og statsminister Einar Gerhardsen til stede. Liste over norske sykehus. Liste over norske sykehus. Alf Prøysen. Alf Prøysen (født 23. juli 1914 på Rudshøgda i Ringsaker, død 23. november 1970 i Oslo) var en av Norges fremste kulturarbeidere, visesangere og forfattere. Prøysen ble født inn i en husmannsfamilie på husmannsplassen Prøysen (oppkalt etter landet Preussen) på Rudshøgda i Ringsaker kommune i Hedmark fylke. Vekslingen mellom storgården og husmannsplassen ble det litterære miljø hvor de aller fleste av hans sanger, stubber og noveller utspiller seg. Hans opprinnelige navn var Alf Olafsen, men tok navnet Prøysen etter husmannsplassen som han og hans familie bodde på. Det meste av sitt voksne liv bodde han i Nittedal med kone og to barn. I 2011 ble Prøysen innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne og Wenche Myhre. Forfatterskapet. Allerede fra debuten med novellesamlinga "Dørstokken heme" i 1945, og dernest med "Drengstu'viser" i 1948 har Alf Prøysen hatt en særskilt publikumsappell; "Drengstu'viser" solgte i eksemplarer bare i utgivelsesåret. Romanen "Trost i taklampa" solgte det året den kom ut. Han nådde også ut til mange med sine tekster i «Lørdagskroken» i Arbeiderbladet og i Magasinet for alle. Barnebøkene er blitt lest av hele generasjoner av barn, og bøkene om Teskjekjerringa ble også en nordisk suksess. 1950-tallets store massemedium var radioen. Sammen med Anne-Cath. Vestly og Thorbjørn Egner bidro Prøysen til å løfte barnekulturen gjennom sitt arbeid med "Barnetimen for de minste". Hans regelmessige bidrag til den populære Søndagsposten var også med på å gjøre ham til en av tidens «mediekjendiser». Sammen med Anne-Cath. Vestly var han også skuespiller i en serie for barn i fjernsynets barndom, "Kanutten og Romeo Clive" (1963). Prøysen sang sjøl visene sine til eget gitarakkompagnement. Han var vel kjent med den folkelige visetradisjonen, og han bruker virkemidler fra skillingsvisene i mange av sine egne viser. Men han anvender alltid klisjéene på en kunstnerisk original måte, og virkningen er ofte ironisk og sarkastisk. I april 1947 spilte han inn sin første 78-plate: «Bare Pappa hadde tid» (A.M.)/«Frøken gi meg himlens nummer» (Charles K. Harris) med Columbia Salongorkester (Columbia GN 995). Alf Prøysen hadde ikke til hensikt bare å underholde. Særlig i de tidlige tekstene, som i novellesamlinga "Dørstokken heme", viser han fram standssamfunnet på flatbygdene i grell belysning. Like mye som de faktiske klasseforskjellene mellom storbønder og husmenn, handler det om sjøljustisen blant husmanns- og tjenestefolk. Det er en streng jantelov som møter dem som prøver å bryte med innarbeidede mønster. I de senere novellesamlingene møter vi en mer forsonlig Prøysen. Hans eneste roman, "Trost i taklampa", tematiserer sosial og psykologisk undertrykkelse. Her går Prøysen imot de fleste som skrev om bygda på denne tida, og framstiller flukten fra landsbygda som et frigjøringsprosjekt. Det ironiseres over bygderomantikeren som prøver å framstille utflytterne som svikere, og det er utflytteren Gunvor Smikkstugun som er helten. "Trost i taklampa" ble også dramatisert av Prøysen og Asbjørn Toms. Fortellinga ble filmatisert i 1955, og er i tillegg oppført som hørespill og musikal. Mange har beklaget at Prøysen aldri rakk å skrive flere romaner. Samtidig foredlet han sjangeren «lørdagsstubb», et ukentlig kortprosabidrag i Arbeiderbladet, til en egen litterær sjanger som han behersket og gjorde til en fullverdig litterær form. Fire tematiske utvalg utkom på 1970-tallet, og med en ny innsats i 1998 finnes nå alle lørdagsstubbene i bokform. Mye av Prøysens diktning både på vers og i prosa er skrevet på hedmarksdialekt. Det har vært diktet på dialekt i lang tid, både i Norge og andre land, men Prøysens talent og popularitet hadde betydning for den aksepten vi i dag har for bruk av dialekt. Alf Prøysens mor ble engang spurt om hun mente sønnen hennes skrev om bestemte personer. Hennes svar var dekkende og treffende nok: «Hæin har skrivi om oss æille, akkurat som vi er...». Prøysens forfatterskap er blitt ulikt oppfattet. Noen oppfatter ham som en ren idylliker og solskinnsforfatter, mens andre ser ham som en melankoliker som med dempede virkemidler framstiller angst og usagte bindinger i og mellom mennesker. Ulike tolkninger av sangen "Hæin Lars æ på Hamar" kan illustrere dette. Tilsynelatende enkle barneviser som kan være meget raffinerte og ha dyp mening. De har potensial til å vokse med barnet – det fremste kjennetegnet på god diktning for barn. Eksempler er «Teddybjørnens vise» og «Kveldssang for Laffen». I 1970 mottok Prøysen Norsk kulturråds ærespris og Kultur- og kirkedepartementets hederspris for barne- og ungdomslitteratur. Departementets hederspris ble tildelt posthumt og er (2006) bare utdelt denne ene gangen. Verk. Oversikten viser til førsteutgivelser. Prøysens tekster har vært gjenutgitt på mange måter: Enkeltsanger, kapitler fra Teskjekjerringbøkene og andre bøker har blitt billedbøker, og egne utvalg er laget med "Jul med Prøysen" osv. I tillegg kommer noen kompliserende faktorer som at en rekke tekster ble førstegangsutgitt i Sverige, og nå bitvis «hentes hjem». Lista over gjendiktninger kan gjøres lang; Alf Prøysen står som oversetter av en lang rekke eventyr og barnebøker fra mange språk: russisk, svensk, dansk, engelsk og tysk. Icewind Dale (videospill). Icewind Dale er et datarollespill. Det er oppkalt etter den arktiske regionen av Fâerun, der spillet foregår. Det ble utgitt av Black Isle Studios i 2000. Spillet er, som mange andre spill i den samme genren, basert på den kjente "Infinity" motor, laget av BioWare. Spillet ble en så stor suksess, at det ble laget en utvidelespakke, "Icewind Dale: Heart of Winter", som kom ut i 2001. Senere kom det også enda en tilleggspakke, "Icewind Dale: Trial of the Luremaster" som kunne lastes ned fra internett. Grunnen til den siste tilleggspakken var at mange mente at den første var altfor kort. I 2002 kom oppfølgeren "Icewind Dale II". I slutten av 2003 ble Black Isle Studios lagt ned av moderselskapet Interplay. Dette betyr mest sannsynlig slutten for Icewind Dale dataspillserien. Icewind Dale (bokserie). Icewind Dale Trilogy (IDT) består av tre fantasy-romaner skrevet av R. A. Salvatore. Handlingen er lagt til Forgotten Realms-universet og handler om den gode svartalven Drizzt Do'Urden, som tross rasens ry som ondskapsfull, forsøker å finne seg til rette på overflaten blant verdens gode raser. IDT var den første trilogien om Drizzt Do'Urden som ble skrevet av Salvatore, og det var egentlig meningen at karakteren Wulfgar, en barbar fra tundraen i Icewind Dale, skulle være hovedpersonen. Etter noen få sider skjønte Salvatore at historien egentlig dreide seg om denne svartalven, som mot alt normalt viser seg å være tvers igjennom god. Etter denne trilogien har han gitt ut følgende bøker Den til nå siste boken om Drizzt ble gitt ut i oktober 2005 som siste del av Hunter's Blades Trilogy. Brus. Brus "(forkortelse for «bruslimonade»)" er en kullsyreholdig alkoholfri drikk laget av vann, søtstoffer og essenser. Brus er hverken et mineralvann eller en leskedrikk, selv om nordmenn flest gjerne kaller dem det. Brus er opprinnelig den norske betegnelsen på kullsyreholdig limonade. Det er den boblende kullsyren som oppstår når flasken åpnes, som har gitt produktet sitt navn. Etter hvert har brus blitt en fellesbetegnelse for de fleste alkoholfrie drikker som er tilsatt kullsyre. På svensk kalles brus «läsk» eller «läskedryck». En mindre del av brusen som selges er sukkerfri. Den er da oftest søtet med andre søtningsstoffer som f. eks. aspartam, cyklamat og sakkarin. De sukkerfrie variantene markedsføres gjerne med navn som «lett», «light», «zero» eller lignende. For å kvalifisere for bruk av for eksempel betegnelsen "appelsinbrus" må råsaftinnholdet i det ferdige produktet inneholde minst 8 % appelsin. Selv om appelsin er et hovedelement i navnet, er altså hele 92 % av innholdet vann og sukker. Merket «Solo» var opprinnelig en appelsinbrus laget for det norske markedet. Den var opprinnelig basert på 8 % råsaft fra appelsin, men siden har dette blitt endret. Mozell er en norsk brusvariant med 20 % råsaftinnhold. Den markedsføres som alkoholfri cider. Dersom råsaftinnholdet er lavere enn 8 %, men inneholder naturlige smaksemner fra råsaft, kan produktet kalles «brus med appelsinsmak». Mange brustyper har kun 3 % råsaft i sin oppskrift og består således altså av 97 % vann, søtstoff og kullsyre. Enkelte brustyper har smaker som er basert på naturlige smaksemner. De beskrives som brus med «naturlig aroma». Når produktet inneholder kunstige smaksemner brukes begrepet «aroma» alene i deklarasjonen. Ofte brukes også en rekke såkalte E-stoffer både for å gi smak og farge til disse produktene. Når vann ikke tilsettes råsaft fra frukt, kunstige smaksemner eller søtningsstoffer, men bare kullsyre, kalles det mineralvann. Et eksempel på dette er vanlig Farris. Tidenes mest solgte brus er Coca-Cola. Aker universitetssykehus. Aker universitetssykehus er fra 1. januar 2009 en del av Oslo universitetssykehus. Aker universitetssykehus ble etablert 1. juli 1895. I 1948 ble sykehuset tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo som universitetsklinikk. Gaustad sykehus ble organisert under Aker sykehus i 1996. 1. januar 2002 ble sykehuset omdannet fra en etat i Oslo kommune til et statlig helseforetak (HF), heleid av Helse Øst RHF. Fra 1. juni 2007 ble eierskapet overført fra Helse Øst RHF til Helse Sør-Øst RHF. Aker universitetssykehus er et høyspesialisert storbysykehus og foretaket hadde omfattende lokal- og sentralsykehusfunksjoner og regionsfunksjoner. Innenfor flere områder har sykehuset også landsfunksjonene og kompetansesentra. Aker er et lokalsykehus for ca. 180 000 innbyggere i Oslobydelene Bjerke og Alna, samt Follokommunene Ski, Oppegård, Ås, Nesodden, Vestby og Frogn. Lidl. Utsiden av Lidl-butikken i Nordfjord Innsiden av Lidl-butikken i Nordfjord Europeiske land hvor Lidl har butikker. Innsiden av en typisk Lidl-butikk. a> (selskapet er ikke offisielt inne i Egypt). Lidl er en tysk lavpris-dagligvarekjede med om lag 7 200 butikker fordelt på over 20 land i Europa. Firmaets fulle navn er Lidl Stiftung & Co. KG. Kjeden ble grunnlagt som Schwarz Lebensmittel-Sortimentsgroßhandlung i 1930-årene. De første moderne butikkene åpnet i 1973. Lidl i Norge. 23. september 2004 åpnet de ti første Lidl-butikkene i Norge. (Askim, Florø, Kristiansand, Larvik, Lier, Nordfjordeid i Eid, Os, Sarpsborg, Stord og Ålesund.) Per januar 2007 fantes det drøyt 50 Lidl-butikker i Norge. Med unntak av fire filialer (Grønland, Kaldbakken, Grünerløkka og Stavanger Stadio) var alle utsalgsstedene til kjeden identiske. Kjeden fører i hovedsak egne merkevarer (EMV), dvs. varer kun Lidl har. Dette fordi disse varene er billigere enn kjente merkevarer, men likevel med en god kvalitet, ifølge kjeden selv. Sentrallageret og hovedkontoret lå på Vinterbro sør for Oslo. Lidel oppnådde ikke en markedsandel større enn 1-2% og gav opp satsing i Norge. Den 14. mars 2008 signerte Rema 1000 en kontrakt som sikret Reitangruppen hele Lidls virksomhet i Norge. I oktober 2009 ble det kjent at Reitangruppen betalte 1,918 milliarder kroner for alle eiendommer som Lidl Norge eide og samtlige av Lidls butikker, lager, hovedkontor og individuelle kontrakter mellom Lidl og ansatte. Norsk fotball 1945. Resultater fra norsk fotball i 1945. Rigshospitalet. Rigshospitalet er Danmarks eldste hospital. Det ble grunnlagt i 1757 som Det Kongelige Frederiks Hospital, og fikk dagens navn i 1910. I 1970 flyttet det inn i nye bygninger, kjent som «det nye Rigshospital». Siden 1995 har Rigshospitalet vært en del av Hovedstadens Sygehusfællesskab (H:S). Rigshospitalets kirke er sykehusets egen kirkesal. Lars von Triers TV-serier Riget og Riget II foregår på nevrokirurgisk avdeling ved Rigshospitalet. Norsk fotball 1946. Resultater fra norsk fotball i 1946. Paul Foot. Paul Mackintosh Foot (født 8. november 1937, død 18. juli 2004) var en britisk undersøkende journalist og mangeårig medlem av Socialist Workers Party (SWP). Han var utdannet ved University College i Oxford. Han ble med i International Socialists, som var forløperen for SWP da han jobbet som fersk reporter i Glasgow i 1960-årene. Fra 1972 til 1980 skrev han for "Socialist Worker", partiavisen til SWP, før han gikk over til "Daily Mirror". Han forlot the Daily Mirror i 1993 da avisen nektet å trykke artikler som var kritiske til avisens ledelse. Han var med å stifte magasinet "Private Eye" og har skrevet for "The Guardian". I 1977 stilte han som kandidat for SWP i Birmingham. Fra 2001 og utover stilte han som kandidat for Socialist Alliance, en valgallianse bestående av blant annet SWP og Communist Party of Great Britain, ved flere anledninger. I 2002 kom han på tredjeplass i valget til ordfører i bydelen Hackney i London, og slo dermed kandidaten fra liberaldemokratene. Han stilte som kandidat for RESPECT i valget til Europaparlamentet i 2004. Paul Foot var sønn av Hugh Foot, senere Lord Caradon, som var guvernør på Kypros under uavhengighetskampen mot Storbritannia i 1950-årene. Fra 1964 til 1970 representerte Hugh Foot Storbritannia i FN. Paul Foot var nevøen til Michael Foot, tidligere leder av det britiske arbeiderpartiet, Labour. I 1972 og 1989 fikk Paul Foot for Årets journalist i What The Papers Say Awards, han vant George Orwells Journalistpris i 1994, og han ble valgt som "Campaigning Journalist of the Decade" i 2000 av British Press Awards. Senegal. Senegal, offisielt Republikken Senegal'", er et land sør for elven Senegal i det vestlige Afrika. Senegal grenser til Atlanterhavet i vest, Mauritania i nord, Mali i øst og Guinea og Guinea-Bissau i sør. Gambia ligger nesten helt inne i Senegal, omsluttet i nord, øst og sør, med Atlanterhavet i vest. Fra kysten følger Gambia Gambiaelven mer enn 300 km inn i kontinentet. Øyene Kapp Verde ligger omtrent 560 km fra Senegals kyst. Historie. Arkeologiske funn i området viser at Senegal har vært bebodd i forhistorisk tid. Islam, den dominerende religionen, kom til området først i det 11. århundre. I dag er omtrent 95 % av senegaleserne muslimer. I det 13. og 14. århundre kom området under innflytelse av Mandigo-rikene i øst. Jolof-riket i Senegal var også grunnlagt i denne perioden. Diverse europeiske makter kom til området fra det 15. århundre og framover, fram til Frankrike kom i besittelse av det som hadde blitt et viktig startpunkt for slavehandel. Landet fikk sin uavhengighet fra Frankrike 4. april 1960. I januar 1959 gikk Senegal og Fransk Sudan sammen for å grunnlegge Føderasjonen Mali, som ble helt uavhengig 20. juni 1960, etter at en enighet med Frankrike om maktoverføring hadde blitt undertegnet 4. april 1960. På grunn av interne politiske problemer ble føderasjonen oppløst 20. august samme år. Senegal og Fransk Sudan (som senere endret navnet sitt til Republikken Mali) erklærte uavhengighet. Léopold Senghor ble valgt til Senegals første president i august 1960. Etter oppløsningen av Føderasjonen Mali, styrte Léopold Senghor og statsministeren Mamadou Dia sammen under et parlamentært system. I desember 1962 ledet motsetninger mellom presidenten og statsminister til et kuppforsøk av Mamadou Dia. Selv om kuppforsøket ble stoppet uten blodsutgytelse ble Mamadou Dia arrestert og fengslet, og Senegal innførte en ny grunnlov som forsterket presidentens makt. I 1980 bestemte presidenten seg for å trekke seg fra politikken, og han ga makten til hans håndplukkede etterfølger, Abdou Diouf. Senegal slo seg sammen med Gambia for å danne den nominelle konføderasjonen Senegambia 1. februar 1982. Unionen ble imidlertid oppløst i 1989. Tross fredsforhandlinger hadde en seperatistgruppe i Casamance-regionen flere steder støtt sammen med regjeringsstyrker siden 1982. Abdou Diouf var president fram til 2000, og var president i fire perioder. Han oppmuntrent til større politisk deltakelse, reduserte regjeringens involveringer i økonomien og utvidet Senegals diplomatiske deltakelser, spesielt med andre utviklingsland. Innenrikspolitikken har av og til resultert i gateslagsmål, høy spenning langs grensene og en voldelig seperatistbevegelse i de sørlige regionene av Casamance. Likevel har Senegals forpliktelse til demokrati og menneskerettigheter blitt sterkere. Under presidentvalget i 2000, vant Abdoulaye Wade over Diouf i et valg som ble sett på som et fritt og rettferdig valg av internasjonale observatører. Senegal opplevde dermed sitt andre fredelige maktovergang, og den første fra ett politisk parti til et annet. Den 30. desember 2004 erklærte Abdoulaye Wade at han ville undertegne en fredstraktat med separatistgruppen i Casamance-regionen. Geografi. Senegal grenser til Mauritania i nord, Mali i øst, Guinea-Bissau og Guinea i sør. I tillegg er landet Gambia nesten fullstendig omringet av Senegal, og er dermed en enklave. Senegal består for det meste av tørre lavlandsørkener. Klima. Senegal har et tropisk klima med regntid fra juni til september og tørke resten av året. Temperaturene holder seg høye hele året, men blir litt lavere fra desember til april. Regnmengdene øker fra nord til sør, og de nordlige områdene av landet er påvirket av den intertropiske konvergenssonen med skyer og regn mellom juni og september. I løpet av disse månedene regner det likevel bare 20-30 dager, og den årlige nedbørsnormalen er rundt 300-350 mm. I sør øker den årlige nedbøren til mellom 1000 og 1500 mm, og det regner om lag 60-90 dager i regntiden. Her strekker regntiden seg inn i oktober. Dakar mellom disse to områdene og har en årlig nedbørsnormal på 542 mm. De nordlige områdene av Senegal ligger i utkanten av Sahara, og er et tørt område. I tørketiden blåser det stort sett en nordøstlig vind, kalt harmattan, og denne kan føre med seg sand og støv som senker sikten. I de indre områdene er fuktigheten mye lavere i denne perioden, og tempeaturene mye høyere enn ved kysten. Nattemperaturene er derimot lavere. Administrativ inndeling. Senegal er inndelt i 14 regioner som igjen er inndelt i 45 departementer. José Manuel Durão Barroso. José Manuel Durão Barroso (født 23. mars 1956 i Lisboa) er en portugisisk politiker og president for Europakommisjonen siden 23. november 2004, da han overtok etter Romano Prodi. Barroso studerte jus ved Universitetet i Lisboa, senere økonomi og samfunnsvitenskap i Genève i Sveits. Som universitetslektor spesialiserte han seg i internasjonal politikk i Lisboa, senere i Washington, hvor han tok filosofisk doktorgrad. Etter at han kom tilbake til Portugal ble han direktør for avdelingen for internasjonal politikk ved Lusíada-universitetet i Porto. Politisk karriere. Barroso snakker flytende engelsk, fransk og spansk. Han er gift og har tre barn. Norsk fotball 1947. Resultater fra norsk fotball i 1947. Frode Øverli. Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en av Norges mest vellykkede tegneserieforfattere. Han startet sin tegnerkarriere allerede i 1984 da han kom på trykk i Fantomet med en fantometparodi. På den tiden var han ennå skoleelev, men tegnet allerede flittig. Bare to år senere tegnet han fast for det nyoppstartede humorbladet Pyton. I begynnelsen tegnet han etter manus skrevet av Dag Kolstad, John Jåre Raake og senere også Bjørn Ousland, men etter en stund måtte han selv begynne å skrive historiene da det var begrenset hva andre kunne skrive for ham. Hans mest kjente serier fra tiden i Pyton er "Deep Shit Junkies" og " Birger og Egil". Pyton-perioden varte helt fram til 1996. I 1996 startet han opp med serien "A-laget", en serie som handlet om tre fotballsupportere. Serien ble etter hvert utviklet til det vi i dag kjenner som "Pondus". Parallelt med Pondus tegner han også på serier som "Rutetid" og har tegnet "Riskhospitalet". Øverli har med "Pondus" vunnet Sproingprisen to ganger. I 1998 vant han den for det første "Pondus"-albumet, "Alt for Norge". I 2003 vant han prisen igjen, da for "Pondus julespesial 2003". I 2006 mottok han Adamsonstatuetten som utdeles av Svenska Serieakademin . Pondus. Det er utgitt elleve Pondus-bøker. Disse samler stripene og søndags-halvsidene tilnærmet komplett og i kronologisk orden. "Eliteserien" der alle stripene fra dag én er samlet kom også ut i 2008. Det er også gitt ut diverse album, blant annet et årlig julealbum. I julealbumet tegner Øverli historier som er lenger enn de han lager når han tegner i stripeformat. Den Norske Advokatforening. Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen) er en forening av advokater i Norge. Den har omkring 7000 medlemmer, hvorav ca 1350 er advokatfullmektiger og ca 400 er passive medlemmer. Advokatforeningen har sekretariat i Oslo. Foreningen utgir "Norsk Retstidende", "Rettens Gang" og "Advokatbladet". Den driver også en nettjeneste kalt Advokatenhjelperdeg.no. Foreningen ble stiftet i 1908 under navnet "Den Norske Sagførerforening". Erik Keiserud ble i 2012 valgt til leder i foreningen. Generalsekretær er Merete Smith. Battlefield 1942. "Battlefield 1942" er et svensk/amerikansk førstepersonsskytespill til PC, utviklet av Digital Illusions CE og utgitt høsten 2002. Spillet kan spilles i enkeltspillermodus mot boter, eller i flerspillermodus mot andre spillere via lan eller internett. Spillet har lagt handlingen til kjente slagmarker fra andre verdenskrig. Det er lagt større vekt på spillbarhet enn på realistisk handling, selv om kartene i all hovedsak er bygd på virkelige steder. Under spillet velger man mellom fem forskjellige roller som infanterist, og man kan bemanne alt fra jagerfly og bombefly, til store krigsskip, hangarskip og kystartilleri. Man kan kjøre pansrede personellkjøretøyer, stridsvognerer og jeeper, og man kan kontrollere stasjonære våpen. Det er gitt ut tre oppfølgere: "Battlefield Vietnam", som foregår under Vietnamkrigen, "Battlefield 2", som omhandler mer moderne krigføring og "Battlefield 2142" med handling fra framtiden. Lag. Spillerne velger om de ønsker å spille for de allierte eller for aksemaktene. Avhengig av hvilket kart som benyttes, er de allierte Canada, Sovjetunionen, Storbritannia eller USA, mens aksemaktene er Japan eller Tyskland. Soldatene har våpen og krigsutstyr ettersom hvilket land de er fra. I klankamper (forhåndsarrangerte kamper mellom spillere på faste lag) er det vanlig at det spilles to runder på hvert lag, så begge lagene får spille både som aksemakt og som alliert. Kart. Kartene i "Battlefield 1942" er inspirert på virkelige slag fra Stillehavet, Øst-Europa, Vest-Europa og Nord-Afrika. Noen av de nyeste kartene har lagt tyngre vekt på spillbarhet enn historiske hendelser. I tillegg til originalkart og kart som følger med nyere offisielle patcher, er det laget en rekke kart av spillere, med mer eller mindre suksess. Enkelte av originalkartene finnes også i flere versjoner tilpasset turneringer. I tillegg til kartene laget for «vanilla», er det laget en rekke egne kart til forskjellige moder. Enkelte av modiene har imidlertid tilpasset enkelte av originalkartene. Tilleggspakker. Det er gitt ut to tilleggspakker til "Battlefield 1942": "Battlefield 1942: Road to Rome" og "Battlefield 1942: Secret Weapons of WWII". Begge tilfører spillet nye våpen, kjøretøy og kart. "Road to Rome" fokuserer på kamper i Italia, og "Secret Weapons" fokuserer på kamper med sjeldne prototypevåpen. Clara Schumann. 79 (pastell av Franz von Lenbach) Clara Schumann avbildet på en tysk 100-mark-seddel Clara Josephine Schumann (født 13. september 1819 i Leipzig, død 20. mai 1896 i Frankfurt, født "Wieck") var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken. Hun var gift med komponisten Robert Schumann, og medvirket gjennom sin konsertvirksomhet til å gjøre hans verker kjent i Europa. Clara Wieck studerte musikk med sin far Friedrich Wieck, opptrådte første gang som åtteåring, og begynte allerede i 13-års alder på en strålende konsertkarrière som varte i 61 år. I løpet av sin karriere endret hun pianokonsertens format og repertoar, og i prosessen også publikums smak. Sammen med bl.a. Liszt, Chopin og Anton Rubinstein hørte hun til 1800-tallets beste pianister. Hun reformerte klaverspillet ved å kreve at man spilte absolutt notetro, og kan dermed til en viss grad betraktes som opphavskvinne til den moderne fortolkningspraksis. Clara Schumann var en fremragende tolker av Mozart, Bach, Beethoven, Mendelssohn, Chopin og Brahms, men ble mest kjent for sine framføringer av Robert Schumanns komposisjoner. Hun reiste regelmessig til London, og i 1878 ble hun klaverlærer («Ersten Klavierlehrerin») ved musikkonservatoriet i Frankfurt, en stilling hun hadde frem til 1892. Her bidro hun avgjørende til fornying av spilleteknikken. Clara Schumann skrev endel musikk som først i senere år er blitt viet oppmerksomhet. Til hennes beste komposisjoner regnes tre lieder fra op. 12, klavertrio op. 17 og tre romanser for klaver og fiolin op. 22. Hun redigerte også Robert Schumanns verker for Breitkopf & Härtel. Litteratur. Schumann, Clara Schumann, Clara Schumann, Clara Schumann, Clara Schumann, Clara Böhmerwald. Böhmerwald er en lav fjellkjede i Sentral-Europa. Den strekker seg fra Sør-Böhmen i Tsjekkia til Østerrike og Bayern i Tyskland. Fjellkjeden danner en naturlig grense mellom Tsjekkia på ene siden og Tyskland og Østerrike på den andre. Av historiske årsaker har den bøhmiske og den tyske siden forskjellige navn. På tsjekkisk blir den bøhmiske siden kalt "Šumava" og den bayerske siden "Zadní Bavorský les", mens den bøhmiske siden på tysk blir kalt "Böhmerwald" (som betyr «Den bøhmiske skogen»), og "Bayerischer Wald" (som betyr «Den bayerske skogen») på den bayerske siden. I Tsjekkia blir "Šumava" også brukt som navn på hele det omliggende område i Böhmen. Geografi og klima. Böhmerwald er et skogkledd fjellområde med en gjennomsnittshøyde på 800 til 1 400 meter. Den høyeste toppen er Großer Arber (1 456 m) på den bayerske siden. Den høyeste toppen på den bøhimske sida er Plechý (Plöckenstein) (1 378 m). Fjellkjeden er en av de eldste i Europa, og fjellene er erodert til runde former med få steinete parti. Typisk Böhmerwald er et platå rundt 1 000 til 1 200 meter med relativt hardt klima og mange torvmyrer. "Jezerní slať" («myrsjøen») har den laveste normal- og minimumstemperaturen i Böhmen med en årlig gjennomsnittstemperatur på 2 °C og en maksimal minimumstemperatur på −41,6 °C i 1987. Vann. Böhmerwald er vannskillet mellom Svartehavet og Nordsjøen, der vannet renner ut i elvene Moldau, Otava og Úhlava, som alle har sitt utspring i Böhmerwald. Med kraftig nedbør (hovedsakelig som snø), torvmyrene og demningen Lipno, er Šumava-området en viktig vannkilde for Sentral-Europa. I tillegg har man flere vakre innsjøer i dalgrytene i området. Natur. Skog ødelagt av barkebiller og tømmerhogst Som grenseområde har Böhmerwald en komplisert historie. På 1900-talet var den en del av Jernteppet, og store område ble tømt for bosetninger. Selv før denne perioden var det bare spredte bosetninger og veger, og i mange hundreår dominerte skogene. Jernteppet førte til at området ble værende urørt og økosystemet i skogene ble stort sett ikke påvirket av menneskelig aktivitet. På den andre siden så ble flere habitat som er avhengig av jordbruksaktivetet sakte omgjort til skog. I Tsjekkia er de mest verdifulle områdene vernet ved hjelp av nasjonalparker og UNESCO-prosjektet Biosfærereservat. Deler av det tyske området er vernet som en del av Bayerischer Wald nasjonalpark. Böhmerwald er et populært feriested og har mange flotte turområder. Her er mer enn 500 km med tur- og sykkelstier. Den økte turismen er derimot i ferd med å ødelegge de fredelige områdene i Šumava-området. Šumava nasjonalpark har også flere problemer knyttet til barkebiller, og det er hissige debatter om hvordan man skal løse disse problemene. Historie. Opphavet til navnet Böhmerwald går tilbake til 500-tallet f.Kr. Boiar-folket spredte seg ut over Europa mellom 400 f.Kr. og 900 e.Kr. Boiar er det romerske navnet på tre keltiske stammer som holdt til i Gaul (det moderne Frankrike), Cisalpine Gaul (Nord-Italia), og Böhmen, Mähren og vestlige deler av Slovakia. Böhmen har blant annet fått navnet sitt fra Boiarene. Romerne kalte området "Boiohaemum", som er latinsk «Boiarene sitt hjem». I det 1. århundret var skogen bosatt av Gallo-romere i tillegg til germanske stammer i de nordlige områdene. Forfedrene til det tsjekkiske folket kom til området rundt 500-tallet, mens området fra 1200-tallet til 1945–1946 var busett av bøhmiske tyskere, mange av de tømmermenn. Fjellene ble bare kalt Skogen i middelalderen. Det nåværende tsjekkiske navnet "Šumava" kommer fra sent på 1400-tallet fra Antonio Bonfini sitt verk "Rerum unganicarum decades". Opphavet til navnet er derimot uklart. Eksterne lenker. "Denne artikkel stammer opprinnelig fra Salmonsens konversationsleksikon 2. utgave (1915 – 1930)." Engelbert Dollfuß. Engelbert Dollfuß på forsiden av nyhetsmagasinet "Time" Engelbert Dollfuß (født 4. oktober 1892, død 25. juli 1934) var Østerrikes forbundskansler og senere diktator (1932–1934). Han ble født i Texing i Niederösterreich i 1892 og ble myrdet i Wien i 1934. Han var så kortvokst at østerrikerne spøkte med at frimerkene viste ham i full legemsstørrelse. Etter å ha kommet til makten, gjorde han Østerrike om til et fascistisk diktatur. Forbildet hans var Benito Mussolinis Italia. I en tid med sterke pan-tyske strømninger, der mange ønsket at Østerrike skulle bli en del av Tyskland, forsøkte han å bevare Østerrikes uavhengighet. Hitler støttet åpent de østerrikske nasjonalsosialistene, og i mai 1933 prøvde han å tvinge Dollfuss-styret i kne ved å frata Østerrike de viktige inntektene fra turisme. Tyskere som ønsket å feriere i Østerrike, måtte betale en avgift på 1 000 mark. Dollfuss svarte med å arrestere en rekke nasjonalsosialister, og snart ble det østerrikske nasjonalsosialistiske partiet DNSAP forbudt. Hitler roet seg nå etter å ha mottatt advarsler, ikke bare fra vestmaktene, men også fra Mussolini, som foretrakk å ha lille Østerrike som motspiller i problemet rundt Syd-Tyrol, fremfor et digert Tyskland. Dollfuss ble stukket ned med kniv under et feilslått statskupp i Wien i 1934 av nasjonalsosialistiske kuppmakere. Han ble nektet legehjelp og blødde langsomt i hjel. Hans kone og barn var da på ferie hos Mussolinis familie, og det var Mussolini som måtte overbringe dem nyheten. I parlamentsklubben til Østerrikes konservative regjeringsparti ÖVP henger hans portrett. Referanser. Dollfuss, Engelbert Dollfuss, Engelbert Dollfuss, Engelbert Dollfuss, Engelbert Østerrikes kanslere. Østerrikes kanslere er en liste over regjeringssjefene i Østerrike. Landets regjeringssjefer har siden 1918 vært kalt kanslere ("Bundeskanzler"). Fra 1867 til 1918 ble regjeringssjefen i Cisleithania (den østerrikske del av Østerrike-Ungarn) kalt statsminister ("Ministerpräsident"). Henry Kissinger. Heinz «Henry» Alfred Kissinger (født 27. mai 1923 i Fürth i Tyskland) er en tyskfødt amerikansk diplomat og republikansk politiker. Han spilte en viktig rolle i amerikansk utenrikspolitikk gjennom posisjonene han hadde mellom 1968–1977. Kissinger ble tildelt Nobels fredspris i 1973, og han har også blitt tildelt Presidentens frihetsmedalje. Personlig bakgrunn. Kissinger ble født i Fürth i nærheten av Nürnberg i den tyske staten Bayern i en familie av jødisk religion. I 1938 måtte familien flykte fra hjemlandet, og kom til New York i USA. Han tilbrakte gymnasietiden på Washington Heights i det øvre Manhattan, men har aldri mistet sin sterke tyske aksent. Kissinger gikk på skolen om aftenen og arbeidet i en fabrikk om dagen. Fra 1943 jobbet han som tysk oversetter i hæren. Kissinger fikk sin baccalaurusgrad "summa cum laude" fra Harvard i 1950. Han tok senere doktorgraden i historie i 1954, over temaet Metternich, Castlereagh og fredens problemer 1812-22. Det sies ofte at hans avhandling er en av de lengste ved Harvard. Politisk ambisiøs pleiet han forbindelser med Nelson Rockefeller. Da det i 1968 ble klart at Richard Nixon ville bli valgt til president, ble Kissinger rådgiver for ham. Siden 1998 er Kissinger æresborger av hjembyen Fürth. Han har gjennom hele livet vært en supporter av den lokale fotballklubben Spielvereinigung Fürth, og besøkte nylig byen igjen. Publikasjoner. "On China" (2011) Paul Spiegel. Paul Spiegel (født 31. desember 1937 i Warendorf (Münsterland), død 30. april 2006 i Düsseldorf) var fra 2000 til sin død formann for Zentralrat der Juden in Deutschland, som organiserer rundt 100 000 av de tyske jødene som tilhører en synagoge. Liv. Spiegel ble født i en westfalsk familie som drev med dyreoppdrett. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyktet familien til Brussel, og ble senere holdt skjult av en bondefamilie i Flandern. Søsteren ble arrestert under en razzia og døde senere i konsentrasjonsleir, faren overlevet opphold i leirene Buchenwald, Auschwitz og Dachau. I 1945 reiste familien tilbake til Warendorf, hvor Paul Spiegel gjorde ferdig skolen. Han har skildret disse opplevelsene i boken "Wieder zu Hause?". I 1958 begynte han i lære i avisen "Allgemeine Jüdische Wochenzeitung" i Düsseldorf. Han arbeidet i denne avisen frem til 1965, bl.a. som redaktør. På 1960-tallet arbeidet han også for forskjellige andre aviser, bl.a. "Montrealer Nachrichten", "Nieuw Israelietisch Weekblad" (Amsterdam), "Neue Welt" (Wien), "Jüdische Rundschau Maccabi" (Basel), "Der Mittag" (Düsseldorf), "Neue Rhein Zeitung" (Düsseldorf) og "Westfälische Rundschau" (Dortmund). I 1973 og 1974 var han sjefredaktør for tidsskriftet "Mode und Wohnen". Deretter ledet han i tolv år offentlighetsarbeidet til Rheinischer Sparkassen- und Giroverband (RSGV) i Düsseldorf. I 1986 grunnla han sammen med TV-programlederen Hans Rosenthal et kunstner- og medieagentur. Paul Spiegel var fra 1967 medlem av menighetsrådet i den jødiske menigheten i Düsseldorf. I 1978 ble han styremedlem og fra 1984 til 2002 var han formann for menigheten. I 1989 ble han innvalgt i direktoriet i Zentralrat der Juden in Deutschland, og ledet fra 1989 til 2000 rådets "Zentralwohlfahrtsstelle". Han ble medlem av kringkastingsrådet for Westdeutscher Rundfunk i 1991. I 1993 ble han visepresident i Zentralrat der Juden og i 1995 leder for foreningen av jødiske menigheter i Nordrhein-Westfalen. 9. januar 2000 ble han valgt til etterfølger etter Ignatz Bubis som president for Zentralrat der Juden. I hans presidentperiode ble det inngått en avtale med staten som gav de jødiske menighetene samme rettigheter som Den katolske kirke og de protestantiske kirkene. Sosialdemokraten Spiegel ble i 2003 nevnt i spekulasjonene om hvem som skulle etterfølge Johannes Rau som Tysklands president, men avviste selv at han var aktuell som kandidat. Spiegel mottok Nordrhein-Westfalens fortjenstorden i 1993, Bundesverdienstkreuz i 1997, ble utnevnt til æresborger av fødebyen Warendorf i 2001 og ble kreert til æresdoktor ved Heinrich-Heine-Universität i Düsseldorf 11. februar 2004. Han ble gift med Gisèle Spatz i 1964 og hadde to døtre. Spiegel døde om morgenen den 30. april 2006 i Düsseldorf, etter en tids sykdom etter å ha fått et hjerteinfarkt og en lungepunktering tidligere samme år. Heinrich-Heine-Universität. Heinrich-Heine-Universität i Düsseldorf er oppstått fra universitetsklinikken i byen og er fremdeles nært forbundet med denne. Det ble etablert i 1966 og fikk sitt nåværende navn på 70-tallet etter den tyske forfatteren Heinrich Heine. right Æresdoktorer. Prominente mottagere av æresdoktorverdigheten ved Heinrich-Heine-Universität Düsseldorf inkluderer bl.a. tidligere president Johannes Rau og Paul Spiegel (11. februar 2004). Råttistock. Råttistock er en musikkfestival som avholdes årlig på Skage i Overhalla på sommerstid, den nest siste helgen i juli, på initiativ fra lokale ungdommer. Festivalen ble arrangert for første gang i 1997, da som et privat arrangement for en liten musikkinteressert vennekrets i området. Etter hvert har antall besøkende på festivalen økt, men de fleste besøkende har en eller annen personlig tilknytning til arrangørene. På grunn av at mange av de som opprinnelig stelte til arrangementet har flyttet ut av bygda, har det blitt en stadig større geografisk spredning på hvor besøkende reiser fra. Navnet kommer angivelig av at arrangørene ved opprigging til den første festivalen fant en gammel råtten stokk i bakken der de skulle sette opp scenen. Festivalen baserer seg på dugnadsarbeid fra lokale krefter, og alle bandene spiller gratis. Noen av bandene som har spilt på råttistock er Null$katte$nylterne, Podium, NameUs, The Soulshake Express, Bare Eli Band, theReel, Harry Baba, Åggis, Hindenburg, Area 69, Opel og Jimbo Jones. Papua Ny-Guinea. Papua Ny-Guinea, offisielt Den uavhengige staten Papua Ny-Guinea, er et land i Oseania. Det ligger vest i Stillehavet, og omfatter den østlige delen av verdens nest største øy Ny-Guinea, samt en rekke mindre øyer. Den vestlige delen av Ny-Guinea tilhører Indonesia. Landet grenser til Indonesia i vest, og har maritime grenser mot Australia i sør og Salomonøyene i sørøst. Tidligere var den nordlige delen av øya tysk koloni, mens den sørlige var britisk og senere australsk koloni frem til 1975. Papua Ny-Guinea er et av de mest flerkulturelle landa i verden, med over 850 ulike språk og tilsvarende kulturell variasjon. Rundt 12 prosent av alle verdens språk snakkes på Papua Ny-Guinea. Det er også et av verdens minst urbaniserte land; bare 18 prosent av innbyggerne bor i urbane områder. Det er fremdeles store uutforskede områder i landet. Historie. Man tror i dag at øyene opprinnelig, for omtrent 50 000 år siden, ble befolket av folk fra Asia – at det muligens da ikke var noe hav som skilte ut øyene. Den første europeer til å se øyene var portugisiske navigatøren Antonio d'Abreu i 1511, men den portugisiske oppdagelsesreisende Jorge de Meneses var antagelig den første europeer til å besøke øyene, i perioden 1526-27. Han kalte øyene Ilhas dos Papuas, som betyr «øyene til de med krøllete hår». Spanske Inigo Ortix de Retses kalte noe seinere øyene for Ny Guinea, for han mente menneskene der var av samme folkegruppe som de i Guinea i Afrika. En del andre oppdagelsesreisende, som James Cook, var innom øyene, men det var først i 1793 at hele hovedøya ble annektert til Storbritannia av East India Company. Nederland hadde også vært innom øyene og de var ikke enig i dette, så i 1828 gjorde VOC seg til eiere av den vestre delen av New Guinea. Den nordøstre delen av Ny Guinea, som ingen hadde gjort krav på, ble annektert av Tyskland i 1884. I det samme året ble den sørøstlige delen av øya overtatt av Storbritannia, men i 1906 ble delene overført til det nylig selvstendige landet Australia som en del av Papua. Under den første verdenskrig okkuperte styrker fra Australia den delen som tilhørte Tyskland, og fikk siden beholde landet av Folkeforbundet. Under den andre verdenskrig ble New Guinea invadert av Japan fra nord. De holdt stand helt til slutten av krigen mange steder. I 1946 ble den østlige halvparten av øya New Guinea gitt til Australia, som da skulle administrere Territory of Papua & New Guinea. Indonesia tok kontroll over det som var Nederlandsk New Guinea, den andre halvparten av øya, i 1962 – og det er nå den indonesiske staten Iran Jaya som kjemper for sin selvstendighet. Papua Ny Guinea (PNG) fikk selvråderett i 1973 og full uavhengighet i 1975. Papua Ny-Guinea ble medlem av FN i 1995 og er også medlem av Samveldet av nasjoner. Klima. Klimaet er tropisk, ofte varmt og fuktig. Siden landet er så stort og variert, er det vanskelig å gi en gjennomsnittstemperatur, men ved kysten er det som regel mellom 25 og 30 grader C. Når det gjelder nedbør så har for eksempel hovedstaden en årlig nedbørsmengde på 1000 mm, mens byen Lae har over 4500 mm og ekstreme West New Britain hele 6000 mm. Det er generelt fuktigere fra desember til mars, mens det er tørrest fra mai til oktober. Passatvindene gjør klimaet på de ytre atollene behagelig, mens det kan bli svært kaldt i fjellområdene (Highlands). Politikk. Papua Ny-Guineas statsoverhode er Dronning Elisabeth II, som også er statsoverhode av 15 andre land, og leder av Samveldet av nasjoner, som Papua Ny-Guinea er medlem i. Det har vært forventet av den konstitusjonelle konvensjonen, som har utarbeidet et utkast til en ny grunnlov, og av Australia, at Papua Ny-Guinea velger å avslutte sin kobling til samvelderikes monarkiet. Grunnleggerne av landet mente derimot at den nylig uavhengige staten ikke ville være i stand til å konferere med urbefolkningens tradisjonelle styring. Monarkiet ble dermed opprettholdt. Dronningen er representert ved en generalguvernør Papua New Guinea, for tiden Michael Ogio. På Papua Ny-Guinea og Salomonøyene blir; i motsetning til resten av Samvelderike; Generalguvernør valgt av parlamentet, i stedet for av regjeringen. Den utøvende makten ligger hos statsministeren, som leder regjeringen. Den nåværende statsministeren er Peter O'Neill. Nasjonalforsamlingen består av 109 representanter, hvorav 20 er besatt av guvernørene i de 19 provinsene og National Capital District (NCD). Kandidater til nasjonalforsamlingen blir valgt når statsministeren ber generalguvernøren om å skrive ut et nasjonalt valg, maksimalt fem år etter det forrige valget. I de første årene etter uavhengigheten, førte uro til hyppige Mistillitsforslag i parlamentet med påfølgende regjeringsavgang og nyvalg. I de senere årene har det ikke vært skrevet ut nyvalg tidligere enn 18 måneder etter det forrige valget. Dette har uten tvil ført til større stabilitet, men kanskje med kostnaden av redusert ansvarliggjøring av den sittende regjeringen. Valgene i PNG tiltrekker seg et stort antall kandidater. Etter uavhengigheten i 1975, ble medlemmer valgt med alminnelig flertall, med vinnere som ofte fikk mindre enn 15% av stemmene. Valgreformen i 2001 innførte Limited Privilegerte Vote system (LPV), en versjon av Alternative Vote. Valget i 2007 var det hvor det ble benyttet LPV. Administrativ inndeling. Papua Ny-Guinea er delt inn i fire regioner, som ikke har noen primær administrativ funksjon, men er ganske betydningsfull for det offentlige, bedrifter, idrett og andre aktiviteter. Landet har 20 provinser: 18 integrerte provinser, den autonome regionen Bougainville og National Capital District. Hver provins er delt inn i ett eller flere distrikter, som igjen er delt inn i en eller flere kommuner. Parlamentet har godkjent opprettelsen av to ekstra provinser innen 2012: Hela Province, som vil bestå av deler av dagens Southern Highlands-provins, og Jiwaka Province, som vil bli dannet ved å dele Western Highlands Province. Geografi. Med sine 462 840 km2, er Papua Ny-Guinea verdens 54. største landet. Inkludert alle øyer, ligger landet mellom breddegradene 0° og 12 ° S, og lengdegradene 140 ° og 160 ° E. Landets geografi er mangfoldig, og på enkelte steder, ekstremt robust. Fjellryggen Ny Guinea Highlands, går langs øya Ny Guinea, danner en folkerike høylandet som for det meste er dekket av tropisk regnskog. Tettregnskog finnes i lavlandet og kystområder, samt svært store våtmarksområder rundt Sepik og Fly-elven. Dette terrenget har gjort det vanskelig for landet å utvikle transportinfrastrukturen. I noen områder, er fly det eneste transportmiddelet. Det høyeste fjellet er Mount Wilhelm på 4509 meter. Papua Ny-Guinea er omgitt av korallrev som er strengt vern. Landet ligger på Ildringen i Stillehavet, mellom flere tektoniske plater. Det finnes en rekke aktive vulkaner og utbrudd skjer hyppig. Jordskjelv er relativt vanlig, noen ganger ledsaget av tsunamier. Fastlandet av landet er den østlige halvdelen av Ny Guinea, hvor de største byene også ligger, inkludert hovedstaden Port Moresby og Lae. Andre store øyer i Papua Ny-Guinea er New Ireland, New Britain, Manus and Bougainville. Papua Ny-Guinea er et av de få områdene nær ekvator som opplever snøfall, som oppstår i de høyeste områdene på fastlandet. Økologi. Papua Ny-Guinea er en del av den Australasiske sone, som også inkluderer Australia, New Zealand, østlige Indonesia, og flere øygrupper i Stillehavet, inkludert Salomonøyene og Vanuatu. Geologisk er øya Ny Guinea en forlengelse nordover av den indo-australske tektoniske plate, som utgjør en del av landmasseen Australia-Ny Guinea (også kalt "Sahul" eller "Meganesia"). Øya er koblet til den australske delen med en grunn kontinentalsokkel over Torresstredet, som i tidligere tider hadde ligget bar som en landbro – spesielt under istiden da havnivået var lavere enn i dag. Følgelig, finnes det mange arter av fugler og pattedyr på Ny-Guinea har nære genetiske forbindelser med tilsvarende arter i Australia. Et viktig fellestrekk for de to landmasser er eksistensen av flere arter av pungdyr, inkludert noen kenguruer og klatrepungdyr, som ikke finnes andre steder. Mange av de andre øyene under PNGs territorium, inkludert New Britain, New Ireland, Bougainville, Admiralitetetsøyene, Trobriandøyene og Louisiadeøyene, har aldri vært knyttet til Ny-Guinea med landbroer, og de har sin egen flora og fauna. Særlig mangler de mange av landpattedyr og flygeudyktige fugler som er felles for New Guinea og Australia. Australia og New Guinea er deler av det gamle superkontinentet Gondwana, som begynte å bryte opp i mindre kontinenter under kritt-alderen, fra 65 til 130 millioner år siden. Australia brøt fri fra Antarktis ca 45 millioner år siden. Alle landområder i Australasia hører hjemme under Antarktisk flora, nedstammet fra flora fra det sørlige Gondwana, inkludert barskog som Gultrær, skjellgran og sydbøk (Nothofagus). Disse plantefamiliene er fortsatt til stede på Papua Ny-Guinea. Ettersom den indo-australske plate (som innbefatter landmassene til India, Australia og Indiahavetsbunn i mellom) driver nordover og kolliderer med den eurasiske kontinentalplaten, fører kollisjonen mellom de to platene til at Himalaya, de indonesiske øyer og Ny Guineas fjell presses opp. Fjellene på Ny Guinea er mye yngre og høyere enn fjellene i Australia og så høy at det finnes isbreer her, noe som er svært sjelden rundt ekvator. Ny-Guinea er en del av fuktige tropene og mange indomalayiske regnskogplanter er spredt over det smale stredet fra Asia, som blander sammen med gamle australske og antarktiske floraer. Med dagens avskoging, vil mer enn halvparten av landets skoger tapt eller alvorlig skadet innen 2021, ifølge et nytt satellittstudie av regionen. Nesten en fjerdedel av Papua Ny-Guinea regnskoger ble skadet eller ødelagt mellom 1972 og 2002. Økonomi. Papua Ny Guinea er svært rikt på naturressurser, men utviklingen er holdt tilbake av krevende terreng, høye kostnader ved infrastrukturutvikling og sikkerhetsproblemer. Kopper, gull, sølv, olje, kaffe, kakao og tømmer er de største eksportartiklene. Mineraler og petroleum står for 72 % av eksportinntektene. Kopper var helt klart den største inntektskilden, men inntekten har sunket siden stengingen av gruvene på Bougainville 1989 på grunn av opprør som fortsatt er i gang. En styrking i råvareprisene for de viktigste eksportvarene har ført til vekst i økonomien etter Finanskrisen. Turisme har så smått begynt å bli en næringsvei, på tross av at landet har et rykte som usikkert å besøke. 85 % av befolkningen livnærer seg gjennom naturhusholdning. Særlig utenfor de største byene og på de ytre øyene. Demografi. Papua Ny-Guinea er et av de mest heterogene nasjonene i verden. Det bor hundrevis av etniske grupper på Papua Ny Guinea, hvor majoriteten representere gruppen som kalles papuanere, som har levd der i titusener av år. Mange papuanske stammer som lever på avsidesliggende steder, har fortsatt kun marginal kontakt med omverdenen. De andre er Austronesians, som kom til regionen for mindre enn fire tusen år siden. Det finnes også mange mennesker fra andre deler av verden i landet, inkludert kinesere, europeere, australiere, filippinere, polynesierne og micronesere. Under den papuanske uavhengighet i 1975 var det 40 000 utlendinger (hovedsakelig australske og kinesisk) i Papua Ny-Guinea. Papua Ny-Guinea har flere språk enn noe annet land i verden, med over 820 stammespråk, som representerer tolv prosent av verdens totale antall språk. Stammespråkene klassifiseres i to store grupper: austronesiske språk og ikke-austronesiske (eller papuanske) språk. Det er tre offisielle språk i Papua Ny-Guinea. Engelsk er offisielt språk og er språket som brukes av regjeringen og i utdanningssystemet, men det er ikke spesielt utbredt i befolkningen. Arbeidsspråket i landet er tok pisin, som brukes mye under debatter i parlamentet, i de fleste informasjonskampanjer og reklamer, og inntil nylig av den nasjonale avisen, Wantok. Det eneste området hvor tok pisin ikke er utbredt, er den sørlige regionen av Papua, der folk ofte bruker det tredje offisielle språket, hiri motu. Selv om det ligger i Papua-regionen, har Port Moresby en svært mangfoldig befolkning som hovedsakelig bruker tok pisin, og i mindre grad engelsk, med motu brukt som stammespråk i omliggende landsbyer. Med et gjennomsnitt på bare 7000 talere per språk, har Papua Ny-Guinea en større tetthet av språk enn noen annen nasjon på jorden, bortsett Vanuatu. Helse. De offentlige helseutgifter var på 7,3% av BNP i 2006. Landet hadde fem leger per 100.000 innbyggere tidlig på 2000-tallet. Malaria er den mest vanlige sykdoms og dødsårsaken i landet og i 2003 ble det rapportert om 70 226 tilfeller og 537 dødsfall av malaria. Det spekuleres i at det finnes 1 729 697 malariasmittede i landet.] PNG har den høyeste forekomsten av HIV/AIDS i Stillehavs-regionen og er det fjerde landet i Asia/Stillehavs-regionen til å fylle kriteriene for en HIV/AIDS-epidemi. Mangelen på informasjon om HIV/AIDS er et stort problem, spesielt på landsbygda. Forventet levealder for menn er 54 år, for kvinner er det 56 år. Religion. Domstolene og regjeringen har opprettholdt den grunnlovsfestede retten til ytringsfrihet, tanke og tro, og det er ikke vedtatt noen lovgivning for å dempe disse rettighetene. Derimot har den tidligere Høyesterettsjustitiariusen på Papua Ny Guinea og frittalende talsmannen for Pinsebevegelsen Sir Arnold Amet, ofte oppfordret til lovendringer for å forhindre muslimsk misjonering i landet. Folketellingen i 2000 viste at 96% av innbyggerne er medlem av en kristen kirke, men mange borgere kombiner sin kristne tro med pre-kristne tradisjonelle stammereligioner. Mindre religioner er Bahá'í (15.000 eller 0,3%) og Islam (4000). Ikke-tradisjonelle kristne kirker og ikke-kristne religiøse grupper er aktive over hele landet. Papua Ny-Guineas kirkeråd har uttalt at både muslimske og konfusianske misjonærer er aktive, og utenlandsk misjonær aktivitet generelt er høy. Kultur. Det er anslått at det eksisterer mer enn tusen forskjellige kulturelle grupper på Papua Ny-Guinea. På grunn av dette mangfoldet, har mange det utviklet seg mange forskjellige kulturelle stiler og hver gruppe har laget sine egne ekspressive former for kunst, dans, våpen, kostymer, sang, musikk og arkitektur. De fleste av disse ulike kulturelle gruppene har også sitt eget språk. Disse menneskene bor vanligvis i landsbyer som er avhengige av landbruk. I noen områder drives det også med jakt og innsamling av ville planter (som yam røtter). På Sepik-elva, er det en tradisjon for treskjæring, ofte i form av planter eller dyr, som representerer forfedrenes ånder. Skjell ble tidligere brukt som valuta i Papua Ny Guinea, men ble avskaffet i 1933. I midlertid brukes forsatt skjell i enkelte kulturer, for å skaffe seg en brud, der brudgommen må betale et visst antall gullkantede muslinger som betaling for bruden. I andre regioner, blir bruden betalt med griser, kasuarer eller kontanter. Andre steder er det bruden som tradisjonelt må betale medgift. Sport. Idrett er en viktig del av Papua Ny-Guineas kultur og rugby league er den desidert mest populære idretten.. I et land hvor idrettsmiljøene er langt fra hverandre, og mange mennesker lever på et minimalt eksistensminimum, har rugby league blitt beskrevet som en erstatning for stammekrig, som en måte å forklare den lokale entusiasmen for spillet (et spørsmål om liv og død). Mange innbyggere har blitt kjendiser etter å ha representert landet sitt eller etter å ha spilt i en utenlandsk profesjonell liga. Selv australske rugby league-spillere, som har spilt i den årlige (australske) State of Origin-oppgjøret, blir feiret hvert år i PNG og er blant de mest kjente over hele nasjonen. State of Origin er årets høydepunkt for de fleste i Papua Ny Guinea, selv om engasjementet noen ganger er så lidenskapelig at mange mennesker har blitt drept i voldelige sammenstøter opp i gjennom årene. Papua Ny-Guinea herrelandslag i rugby league spiller vanligvis mot Australias herrelandslag i rugby league hvert år i Port Moresby. Andre store idretter med en viktig rolle i Papua Ny-Guinea er: Australsk fotball, fotball, rugby union og i Øst-Papua, cricket. Utdanning. En stor andel av befolkningen er analfabeter. Spesielt kvinner er berørt. Mye av utdanningen i landet blir gitt av kirkens institusjoner. Dette inkluderer 500 skoler i Den evangelisk-lutherske kirke på Papua Ny-Guinea. Papua Ny-Guinea har seks universiteter, i tillegg til andre store tertiære institusjoner. De to opprinnelige universitetene er University of Papua New Guinea i National Capital District, og Papua New Guinea University of Technology utenfor Lae, i Morobe-provinsen. De fire andre universitetene som tidligere var høyskoler, ble nylig opprettet etter å ha fått regjeringen godkjennelse. Disse er University of Goroka i Eastern Highlands provinsen, Divine Word University (drevet av den katolske kirke) i Madang provinsen, Vudal Agriculture University i East New Britain provinsen og Pacific Adventist University (drevet av Syvendedags Adventistsamfunnet) i National Capital District. Samferdsel. Samfedselssektoren på Papua Ny-Guinea er sterkt begrenset av landets fjellterreng. Port Moresby har ikke veiforbindelser med noen av de andre store byene, og mange avsidesliggende landsbyer kan bare nås med småfly eller til fots. Som et resultat er flytrafikken den viktigste formen for transport. I tillegg til to internasjonale flyplasser, har Papua Ny-Guinea 578 flystriper, hvorav de fleste ikke har fast dekke. Saint Vincent og Grenadinene. Saint Vincent og Grenadinene er en stat på 32 øyer i Karibia nord for Trinidad og Tobago. Øygruppa Grenadinene er delt mellom Saint Vincent og Grenadinene og Grenada. Hovedstaden er Kingstown. Viktige importvarer er diverse råvarer og en del ferdigvarer, næringsmidler, maskiner og kjemikalier. Viktig eksportvarer er blant annet bananer. Viktige handelspartnere er Tobago, USA, Storbritannia og Trinidad. Per 1000 innbyggere finnes det 50,2 personbiler, 156 TVer, 580,5 radioapparater, 151,5 telefoner og 0,4 leger. Det er også bygd 5 flyplasser med regulær trafikk. 82 % av befolkningen over 15 år er lesekyndige. Historie. De karibiske indianerene gjorde hard motstand mot europeisk kolonialisering frem til 1700-tallet. Før den tid hadde øya fungert som skjulested for afrikanske slaver som enten hadde rømt fra naboøyene eller havnet der som følge av skipbrudd. Disse ble kjent som garifuna og ble ofte inngift med de lokale indianerene. I 1719 begynte franskmenn med plantasjedrift på øya. I 1763 ble øya avstått til Storbritannia, men havnet under fransk styre igjen i 1779, før den igjen ble overtatt av Storbritannia som følge av Paristraktaten i 1783. Årene frem til 1796 ble preget av konflikter med den svarte indianerbefolkningen, mer enn 5 000 svarte indianere ble deportert til Roatán, en øy utenfor Honduras. Slaveri ble avskaffet i 1834 og resulterte i immigrasjon av andre folkeslag, blant annet portugisere og asiater. Disse levde under dårlige forhold på grunn av lave sukkerpriser. Politikk. Saint Vincent og Grenadinene er et samvelderike og har derfor dronning Elisabeth II som statsoverhode. Hun er representert lokalt av en generalguvernør. I en folkeavstemning holdt 25. november 2009 avviste velgerne en ny grunnlov som ville gjort landet til republikk og erstattet dronningen med en valgt president som statsoverhode. 55,6% av velgerne stemte mot grunnlovsforslaget, 43,1% for. Forslaget trengte to tredels flertall for å bli vedtatt. Den utøvende makt ligger hos statsministeren og hans regjering. Statsministeren er normalt lederen av det største partiet i Saint Vincent og Grenadinenes parliament. Parlamentet er et ettkammersystem med 15 representanter. Saint Vincent og Grenadinene er et demokrati med et topartisystem. Den nåværende statsministeren er Ralph Gonsalves fra Unity Labour Party. Landet er medlem av Caribbean Community and Common Market, ALBA og Organisation of Eastern Caribbean States. Natur. Saint Vincent og Grenadinene er bygd opp av mange vulkanske bergtyper, akkurat som øyene i nærheten. Det finnes fremdeles en vulkan på øya som til tider er aktiv. Vulkanen har hittil hatt tre store utbrudd som har gjort veldig store skader. Det siste registrerte utbruddet var i 1979. De to tidligere utbruddene var i 1902 og i 1812. Utenfor kysten av Saint Vincent og Grenadinene ligger det korallrev. Øyene ligger veldig utsatt til med tanke på orkaner. Demografi. Mesteparten av befolkningen har afrikansk avstamning, men det er også europeiske, asiatiske og indianske minoriteter samt en stor minoritet av blandet avstamning. St. Vincent har stor arbeidsløshet og omfattende utvandring. 47 % av befolkningen er anglikanere, resten er medlem av andre kristne trossamfunn eller hindu. Det offisielle språket er engelsk. Administrativ inndeling. Prestegjeld i Saint Vincent og Grenadinene Saint Vincent og Grenadinene er delt inn i seks prestegjeld. Fem på St. Vincent, Grenadinene er samlet i et eget prestegjeld. Skolesystemet. Skolesystemet i Saint Vincent og Grenadinene er ikke obligatorisk slik det er i mange andre land, men det er gratis. For dem som velger å gå på skolen begynner den når barna er 5 år gamle, og det er 7 år med skolegang. I tillegg varer den videregående skolen i 7 år til sammen. Av den voksne befolkningen er omtrent 18% analfabeter. Canberra. Canberra (uttalt) er hovedstaden i Australia. Den ble reist midt mellom de to viktigste australske byene Melbourne og Sydney. Canberra er den syvende største byen i Australia, med et innbyggertall på over 332 000. Byen er lokalisert i den nordre enden av Australian Capital Territory, sør-vest for Sydney og nord-øst for Melbourne. Canberra ble valgt som Australias hovedstad i 1908 som et kompromiss mellom Sydney og Melbourne, de to største byene. Dette er uvanlig blant australske byer, ettersom det er en planlagt by. Etter en internasjonal konkurranse om byens design, ble designet til Chicago-arkitektene Walter Burley Griffin og Marion Mahony Griffin valgt, og oppbygningen begynte i 1913. Byens design hadde betydelig innflytelse fra haveby-bevegelsen og inkorporerer merkverdige områder med naturvegetasjon, som har gitt Canberra tittelen «buskhovedstaden». Selv om veksten og utviklingen til Canberra ble hindret av verdenskrigene og den store depresjonen, har byen kommet frem som en blomstrende by etter andre verdenskrig. Landmine. En liten samling antipersonell- og stridsvognminer En landmine er eksplosiver som plasseres på eller under bakken og som utløses av en tredjepart, som et menneske eller et kjøretøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Som militært våpen benyttes landminer for å nekte fiendtlige styrker adgang til et område, og det kan være en effektiv måte å kanalisere fiendtlige styrker inn i et mindre område der en organisert mindre styrke kan nedkjempe dem. Fordi landminer ikke kan skille mellom stridende og sivile bryter de med distinksjonsprinsippet i krigens folkerett. Antipersonellminer er totalforbudt under Minekonvensjonen. Landminer i forskjellige former har sannsynligvis eksistert like lenge som eksplosiver. Fra 1700-tallet kjenner vi bombefeller kjent under den franske betegnelsen "fougasse", senere videreutviklet under den amerikanske borgerkrigen. Den moderne landminen ble utviklet i årene fram mot første verdenskrig. Forskjellige modeller ble introdusert i flere land omtrent samtidig. En av landminens "fedre" var den norske oppfinneren Nils Waltersen Aasen. Det finnes et utall utløsningsmekanismer for landminer. Den mest brukte er trykk, men det finnes også miner som reagerer på lyd, bevegelse, magnetisme og vibrasjon. thumb Den kinesiske "Type 73" er antageligvis verdens mest brukte landmine. De koster omtrent 25 kr stykket bestilt i større kvanta og kan sprenge bort benet til den som tråkker på den. Siden landminer er såpass billige blir de ofte brukt i «lavkost» konflikter, slik som for eksempel borgerkriger. Siden landminer ofte blir liggende igjen lenge etter at konflikten er over, blir de en vedvarende fare for sivilbefolkningen i landet flere år etter konflikten. I enkelte konflikter har også landminer blitt brukt som rene terrorvåpen mot sivilbefolkningen. Minekonvensjonen (offisellt navn "The 1997 Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer or Anti-Personnel Mines and on Their Destruction") av 3. desember 1997 forbyr de statene som har ratifisert den å bruke landminer. Avtalen er gjeldende folkerett fra mars 1999. Pr. august 2008 har avtalen 156 statsparter, deriblant Norge. 37 land har ikke undertegnet avtalen, deriblant Russland, USA, Finland og de fleste statene i Midtøsten. Nobels fredspris 1997 ble tildelt "Den internasjonale kampanjen mot landminer" og dens leder Jody Williams, USA. Åsne Seierstad. Åsne Guldahl Seierstad (født 10. februar 1970, Oslo) er en norsk journalist og forfatter. Hun er datter av Amanuensis Dag Seierstad (1936–) og lektor Frøydis Guldahl, og samboer med saksofonist og komponist Trygve Seim. Seierstad er cand. mag. fra Universitetet i Oslo med fagene russisk, spansk og idéhistorie. Hun arbeidet først i Arbeiderbladet, og var stasjonert i Russland fra 1993 til 1996 og Kina i 1997. Fra 1998 til 2000 arbeidet hun i Dagsrevyen i NRK, og dekket blant annet krigen i Kosovo. Senere har hun dekket både krigen i Afghanistan og krigen i Irak under den amerikanske invasjonen i 2003 for både norsk og svensk fjernsyn. Som reporter er hun inspirert av den polske journalisten Ryszard Kapuściński. Bokhandleren i Kabul. "Bokhandleren i Kabul" er en sakprosabok som er skrevet etter metoden «deltagende observerende intervju», og utgitt i 2002 på forlaget Cappelen Damm AS. Metoden gir dyp innsikt i intervjuobjektet. Metoden er ellers mest brukt av pleiere og terapeuter innenfor psykiatrien som et diagnostisk redskap. Boken har ligget i 41 sammenhengende uker på bestselgerlisten i "The New York Times". Seierstad er blitt kritisert for innholdet i boken, og den omtalte bokhandleren, Shah Mohammed Rais, saksøkte henne og forlaget for Oslo tingrett. I tingretten tapte forfatteren og forlaget, og de ble dømt til å betale bokhandlerens kone, Suraia Rais, en oppreisning på kr 125 000 hver. Retten mente boken krenker privatlivets fred og beskrev følelsene og tankene til bokhandleres kone uten å ha dekning for det. Videre skal Seierstad ikke ha handlet i god tro, og bokhandlerens kone er blitt krenket gjennom boken. Seierstad og forlaget anket dommen til Borgarting Lagmannsrett der de ble frikjent i desember 2011. Det er varslet at saken vil ankes til Høyesterett. Linn Ullmann. Linn Ullmann (født 9. august 1966 i Oslo) er en norsk forfatter og journalist. Hun er utdannet ved New York University der hun studerte engelsk litteratur. Da hun debuterte med romanen "Før du sovner" i 1998, var hun allerede etablert som kritiker og kulturjournalist i Norge. Hennes andre roman "Når jeg er hos deg" ble utgitt i 2001, fulgt opp av romanen "Nåde" i 2002. For "Nåde" ble Linn Ullmann tildelt Den norske leserprisen, boken ble også kåret til en av årets ti beste romaner av danske Weekendavisen. I 2007 ble "Nåde" nominert til The Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia, og i mars 2007 hadde Riksteatret premiere på den dramatiserte versjonen av romanen. Linn Ullmanns fjerde roman "Et velsignet barn" utkom høsten 2005, og ble nominert til Brageprisen. "Et velsignet barn" ble kåret til beste oversatte roman i avisa The Independent i 2008, og året etter ble romanen nominert til The Independent Foreign Fiction Prize og til The International IMPAC Dublin Literary Award i Storbritannia. I 2007 mottok hun Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap. Alle Linn Ullmanns romaner er utgitt i store deler av Europa og i USA. I 2009 var Linn Ullmann med på å stifte kunstnersenteret Bergmangårdarna på Fårö, hvor hun også var kunstnerisk leder i oppstartsfasen. Linn Ullmann arbeider som journalist og kommentator i Aftenposten, og mottok i 2007 Gullpennen for sin journalistiske virksomhet der. I 2011 satt Linn Ullmann i hovedjuryen på Filmfestivalen i Cannes sammen med blant andre Robert De Niro, Jude Law og Uma Thurman. 24. november 2011 utkom Linn Ullmanns femte roman "Det dyrebare". Linn Ullmann er datter av skuespiller og regissør Liv Ullmann og regissør Ingmar Bergman. Hun er gift med forfatteren Niels Fredrik Dahl, har to barn og bor i Oslo. Klemens von Metternich. Klemens Wenzel (eller Clemens Wenceslaus) Nepomuk Lothar von Metternich (født 15. mai 1773, død 11. juni 1859), greve av Königswart, siden 1813 fyrste av Metternich-Winneburg-Beilstein, siden 1818 hertug av Portella, var en østerriksk statsmann, som initierte restaurasjonen etter seieren over Napoleon. Han regnes som en av de viktigste diplomater og politikere under restaurasjonstiden, og spilte en ledende rolle i utformelsen av Den hellige allianse mellom de gamle monarkier i Østerrike, Russland og Preussen. Metternich stod for et monarkistisk prinsipp og bekjempet de nasjonale og liberale bevegelsene. Han ble født i Koblenz i fyrsterkebispedømmet Trier (nå i Rheinland-Pfalz i Tyskland). Faren, fyrst Franz Georg Karl von Metternich, var diplomat i tjeneste hos kurfyrsten av Trier, og ble senere minister i De østerrikske Nederlandene. Metternich studerte ved universitetene i Strassburg og Mainz. I 1809 ble han østerriksk utenriksminister, og fra 1813 stod han frem som en av Europas ledende statsmenn. Han spilte den førende rolle under Wienerkongressen 1814-1815. Hver aften ble der avholdt middag på Hofburg. Herutover arrangerte kongressens leder, fyrst Metternich en uendelig rekke av festligheter, banketter, baller, konserter, teaterforestillinger, jaktturer og så videre, især for representanter for de mindre stater – herunder Danmark. Det lyktes Metternich å blokkere de russiske planer om å annektere hele Polen og Preussens forsøk på å innlemme Sachsen. Det lyktes ham også å danne en tysk samling under østerriksk ledelse. Efter kongressen spilte fyrsten en stor rolle i den europeiske stormaktspolitikk frem til 1848. Metternich var imot liberalisme, nasjonalisme, demokrati og revolusjon. Han var for konservatisme. Da den østerrikske regjering falt i 1848, flyktet han til England. I 1851 trakk han seg tilbake til sitt slott Johannesberg ved Rhinen. Han døde den 11. juni 1859. Eksterne lenker. Metternich, Klemens von Metternich, Klemens von Metternich, Klemens von Norsk fotball 1948. Resultater fra norsk fotball i 1948. Ságat. "Ságat" («nyheter») er en norskspråklig samisk avis som utgis i Finnmark. Avisen ble etablert i Vadsø i 1956, men flyttet i 1981 til Lakselv, hvor hovedkontoret er i dag. Avisen dekker en rekke kommuner i de samiske områdene i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Historie. Finnmark fylkesting satte ned «Utvalget for samisk avis» i april 1955, og dette bestod av sorenskriver Dag Tønder fra Vardø, programsekretær i NRK, Thor Frette, Vadsø, gårdbruker Ole Andreas Olsen, Bonakas, og samekonsulent Hans J. Henriksen, Vadsø. Utvalgets arbeid resulterte i andelslaget «Sámiid Aviisa OS (Samisk Avis AL)» med en målsetning om minst en avisutgivelse i måneden fra Vadsø. Det var to aktuelle avisnavn å velge, Ságat («Nyheter») eller Sádni Doalvo («Budbringeren»). Ságat ble valgt som navn. Den første avisen kom i desember 1956 og en tok sikte på ukentlig utgivelse den første tiden. Etter et halvt års drift måtte driften innstille grunnet økonomiske problemer. Tilbakemelding fra Kirke- og undervisningsdepartementet om offentlig tilskudd lot vente på seg og høsten 1958 var avisen tilbake som månedsavis med et mindre sidetall. I 1959 kom det første statstilskuddet til avisen. Økende abonnementstall for avisen som fram til da var redigert på samisk førte til økende utgivelsesfrekvens. Fra 1962 kom Ságat ut annenhver torsdag både på samisk og norsk. I 1966 hadde ikke styret bare problemer med å finne en ny redaktør, men også å opprettholde utgivelsesfrekvensen. En nedleggelse ble diskutert flere ganger mot slutten av 1960-tallet men hver gang avvist. I 1972 ble det nedsatt et utvalg for å vurdere avisas framtid. Den konkluderte med at Ságat skulle komme i tabloidformat og at det skulle arbeides for å skaffe flere abonnenter. Abonnementstallet steg fra ca. 400 i august 1972 til ca. 1 950 ved utgangen av februar 1973. Økt annonsemengde og statstilskudd bidro til å styrke økonomien i avisa. 1. september 1975 kom Ságat som ukeavis og avisen ble i 1977 medlem av Norske Avisers Landsforbund, noe som særlig var en anerkjennelse av at Ságat var en virkelig avis. På generalforsamlingen i 1977 kom det til en konflikt om hvilket språk avisa skulle redigeres på, og et forslag om at samisk skulle være hovedspråket med innslag på norsk ble nedstemt. Mangeårig redaktør Geir Wulff ble ansatt ved årsskiftet 1977/78 som landets yngste redaktør. I 1978 ble Ságat aksjeselskap og i 1979 fikk avisen konkurranse av den nyetablerte Sámi Áigi. I 1981 flyttet avisa fra Vadsø til Lakselv, noe som innebar at avisa etablerte seg i et sentralt samisk bosettingsområde. I 1983 og 1985 ble det etablert to distriktskontorer i henholdsvis Tana og Evenes. Senere er det etablert nye underkontor i Karasjok, Nordre Troms, Snåsa og Sør-Norge. Fra 1. januar 1997 begynte Ságat å komme ut 3 ganger pr. uke. Den 4. april 2008 ble utgiverhyppigheten utvida til 4 utgaver per uke. Ságat ble 1. oktober 2008 dagsavis, med fem ukentlige utgaver (tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag). Eiere. Samisk avis AS/Sámiid áviisa AS er et aksjeselskap. 51 nordnorske kommuner og fylkeskommuner eier tilsammen ca. 47 %, samiske kulturorganisasjoner ca. 10 %, mens de øvrige 43 % eies av tilsammen ca. 600 småaksjonærer deriblant lokale bondelag, sauealslag, fiskarlag og de fleste politiske partier. Den største aksjeeier er Porsanger kommune som eier 40 %, deretter Samenes landsforbund som eier 6 % og Sámi Dálulaččaid Searvi med 4 %. Opplag. "Kilder dersom ikke annet er nevnt: Aviskatalogen". Min Áigi. Min Áigi var en samiskspråklig avis med redaksjon i Karasjok. Den dekte samisk språk, kultur og samfunnsliv. Min Àigi hadde lokalkontor i Tana, Kautokeino og Jokkmokk, samt markedsavdeling i Lakselv. Avisen ble etablert i 1993, og hadde en målsetting om å utgi en fri og uavhengig avis for den samiske befolkningen. Første nummer utkom 22. mai 1993. Siden kom avisa i hovedsak ut to ganger i uken. Min Áigi hadde som visjon å bli en «allsamisk» avis som dekte hele det samiske bosettingsområdet, uavhengig av rikenes grenser. Finnmark Dagblad i Hammerfest var hovedeier gjennom eierselskapet Min Áigi AS. Blant de andre eierne var Karasjok kommune, Norske Samers Riksforbund (NSR), Samenes Landsforbund (SLF) og Davvi Girji. Den siste ansvarlige redaktøren var Svein Nordsletta. Fra og med 6. februar 2008 er Min Áigi sammen med Áššu en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir. Áššu. Áššu var en samiskspråklig avis som ble utgitt to ganger i uka, tirsdag og fredag. Avisa ble etablert i 1993 og ble utgitt i Kautokeino. Dekningsområdet var hele det samiske området i Norge, Sverige og Finland. Redaksjonelt søkte Áššu sine nyheter og bakgrunnsstoff på tvers av grenser og politiske skillelinjer. Avisa ble utgitt av Sami Aviisa AS, som eies av Nordavis AS (35,0 %), Norske Samers Riksforbund (32,5 %) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (32,5 %). Den siste ansvarlige redaktøren var Anders J. Bals. Fra og med 6. februar 2008 er Áššu sammen med Min Áigi en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir. Jernkorset. Jernkorset ("Eisernes Kreuz") er en tysk militær utmerkelse. Den ble innstiftet under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Preussen og første gang utdelt 10. mars 1813 i Breslau. Jernkorset var opprinnelig en prøyssisk utmerkelse, men ble videreført som en tysk militær utmerkelse etter Tysklands samling. Utmerkelsen utdeles bare i krig, dvs. at det finnes Jernkors fra 1813 (Napoleonskrigene), 1870 (den fransk-prøyssiske krig), 1914 (første verdenskrig) og 1939 (andre verdenskrig). Det blir formelt innstiftet på nytt ved hver krig, slik at ett av disse tre årstallene er innskrevet på nedre korsarm. Jernkorset var normalt en ren militær dekorasjon, men har i noen tilfeller vært utdelt til sivile som utførte militære funksjoner. F.eks. ble korset tildelt de to pilotene Hanna Reitsch og Melitta Schenk von Stauffenberg. Jernkorset var i tillegg til å være en utmerkelse også symbolet til den tyske hæren fra 1871 til 1915, og som kjenningsmerke på tyske militære fly under første verdenskrig. I 1915 det ble erstattet av et enklere gresk kors, og i denne formen var det kjenningsmerke for Luftwaffes militære fly under andre verdenskrig. I 1956 ble Jernkorset tatt i bruk i opprinnelig design som symbol for Bundeswehr, det tyske forsvaret, og som kjenningsmerke for det nye Luftwaffe. Jernkorset brukes av Bundeswehr både i tradisjonelt design i svart (særlig på militære fartøy) og i et nyere design i blått og sølv. Det har vært diskusjoner om å gjeninnføre Jernkorset som militær utmerkelse. Historie. Det svarte korset i ulike utforminger stammer fra korstogstiden og har lang tradisjon som symbol for både Den tyske orden (1190–1806) og prøyssiske og tyske stridskrefter. Som militær utmerkelse og prøyssisk nasjonalsymbol ble Jernkorset tegnet av arkitekten Karl Friedrich Schinkel etter frihetskrigen mot Napoleon, med Malteserkorset som forbilde. Jernkorset var den første tyske utmerkelse som kunne tildeles enhver uansett stand og stilling. Valget av svart støpejern som materiale var et symbolsk uttrykk for den nøkternhet som var en dyd av nødvendighet for den hardt pressede prøyssiske stat, og en selvfølge for den enkle, men ridderlige soldat. Utgaven fra 1813 hadde kongens kronede monogram i øvre korsarm og stilisert eikeløv i midten av korset. Utgavene fra 1870 og 1914 hadde kongekronen (ikke keiserkronen) alene øverst, og kongens (keiserens) monogram W i midten. I 1939-utgaven var monogrammet erstattet av et hakekors. Denne utgaven ble levert av flere produsenter, og den finnes derfor i flere varianter. Opprinnelig var ordensbåndet svart med to hvite striper, Preussens nasjonalfarger og flaggfarger. I utgaven fra 1939 ble midtre svarte stripe forandret fra svart til rød, slik at båndet fikk de tyske flaggfargene etter 1870 – svart, hvitt og rødt. Til tross for at 1939-utgaven inneholder et hakekors, ble den ikke forbudt å bære etter andre verdenskrig, selv om hakekorset ble forbudt ellers i det tyske samfunnet. Dette forandret seg i 1957, da den tyske forbundsrepublikk erstattet hakekorset med eikeløv som i den opprinnelige utgaven fra 1813. Alle som hadde mottatt jernkors med hakekors fikk da nye med eikeløv. Lov om titler, ordener og utmerkelser (1957) bestemte at krigsveteraner som kunne dokumentere at de var blitt tildelt Jernkorset, kunne bære den nye utgaven med eikeløv. Jernkorset er beskyttet av samme lov, slik at det ikke er lov å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den. En stilisert versjon brukes idag som symbol i det tyske forsvaret. Grader. Soldat i 1943 med Jernkorsets Ridderkors (rundt halsen), 2. klasse (brystlommen) og 1. klasse (knappehullet) Bæring. a> med klasse 1 & 2 med spenne samt ridderkors Til de eldre utgavene av storkorset hørte også en krasjan med korset i midten. Etter midten av 1800-tallet ble den komplette Jernkorset av 2. klasse bare båret ved tildelingen eller ved særlige anledninger. De som hadde fikk 1939-utgaven og hadde fått 1914-utgaven tidligere, fikk en spenne med riksørnen og tallet 1939 under. Denne ble festet på båndet til 2. klasse og over 1. klasse-medaljen på brystlommen. Diskusjon om gjeninnføring. Jernkorset har ikke blitt utdelt som utmerkelse siden mai 1945, men det har flere ganger vært foreslått å utdele det for fortjenester under internasjonale operasjoner i regi av NATO, EU eller FN som Tyskland deltar i. I mai 2007 ble det innlevert et forslag til Forbundsdagen om å gjeninnstifte Jernkorset som utmerkelse. Forbundsdagen oversendte forslaget til Forsvarsdepartementetet. Presidenten i Reservistforeningen, Ernst-Reinhard Beck (CDU), støttet forslaget og begrunnet det med at Jernkorset brukes på alle militære fartøy og er et symbol på håp, hjelp og solidaritet i kriseregioner. I 2008 undertegnet president Horst Köhler en lov om opprettelse av Ehrenkreuz der Bundeswehr für Tapferkeit som den høyeste utmerkelse for tapperhet i det tyske militære. Norske innehavere. Jernkorset er også blitt tildelt nordmenn, i hovedsak frontkjempere under andre verdenskrig. Litt over 300 frontkjempere ble mottakere av Jernkorset av andre klasse, og man er sikre på at minst 34 nordmenn ble mottakere av Jernkorset av første klasse. Kjente norske innehavere av Jernkorset av første klasse: Jonas Lie, Fredrik Jensen, Bjørn Østring, Per Imerslund, Olaf T. Lindvig, Johan Petter Balstad og Felix Thoresen. Norske innehavere av Jernkorset av 2. klasse, er Arild Hamsun, Finn Kaas og Henry Rinnan, med flere. Croix de Guerre (Frankrike). Croix de guerre (norsk: "Krigskorset") er en serie franske militære dekorasjoner, først innstiftet den 8. april 1915. Korset tildeles militære offiserer og menige for ærerik innsats når Frankrike er i krig. Croix de guerre kan også tildeles hele militære avdelinger og byer. I særlige tilfeller kan den også tildeles sivile. Både franske og utenlandske statsborgere kan tildeles medaljen. Utmerkelser med samme navn finnes også i Belgia og Luxembourg. Vichy-regimet og franske frivillige på tysk side hadde sine egne versjoner av Croix de guerre. Königlicher Hausorden von Hohenzollern. Königliche Hausorden von Hohenzollern er en orden som ble innstiftet den 5. desember 1841, i tilsammen 3 klasser, av kong Friedrich Wilhelm IV. Det var ikke en ren militærorden, og kunne dermed også tildeles sivile som utmerket seg overfor huset Hohenzollern. I krigstid ble ordenen utelukkende tildelt offiserer som hadde gjort fedrelandet særlig store tjenester og utvist usedvanlig tapperhet. Det kompliserte ordensystemet i Det tyske rike sørget for at ingen fikk samme orden to ganger for samme fortjeneste. En offiser som allerede hadde fått Jernkorset første klasse, fikk for fortsatte fremragende tjenester denne husordenen. Den var dermed et mellomnivå før Pour le Mérite. Den kongelige husordenen var under første verdenskrig en svært viktig utmerkelse, som ble tildelt tilsammen 8291 personer. Etter 1918 ble den ikke lenger utdelt. Erich Kästner. Tysk frimerke til Kästners 100-årsjubileum i 1999; motiv fra hans bok, "Emil og detektivene" fra 1928 Erich Kästner (født 23. februar 1899 i Dresden i kongeriket Sachsen, død 29. juli 1974 i München i Bayern) var en av de mest berømte tyske forfattere i det tyvende århundre, kjent for et bredt publikum for sine satiriske dikt og sine humørfylte, skarpsindige barnebøker. Kästner vokste opp i en håndverkerfamilie, og tok lærerutdanning 1913-19; avbrutt av han 1917-1918 deltok i et artillerikompani i første verdenskrig. Krigen gjorde er sterkt inntrykk på ham, og han ble pasifist. Etter krigen studerte han tysk historie og teatervitenskap ved Universität Leipzig. Han tok doktorgrad i 1925 på en avhandling om Fredrik II og tysk litteratur, og arbeidet deretter som journalist og kritiker. Han var blant annet tilknyttet uketidsskriftet "Die Weltbühne", som ble ledet av Kurt Tucholsky og senere Carl von Ossietsky. Forfatterskapet er utpreget antifascistisk, med spor av retningen Neue Sachlichkeit. Han skrev også lettere komedier. Kästners mest kjente barnebok er "Emil og detektivene" fra 1928. Boken var oppsiktsvekkende for sin samtid i og med den realistiske samtidsskildringen fra bymiljø; tidligere spenningslitteratur for barn var lagt til eksotiske eller eventyrlige miljøer. Boken ble raskt en suksess, og er oversatt til nærmere 60 språk. Den første filmen ble laget i 1931. Kästner skrev også "Das doppelte Lottchen" fra 1949, som er forelegget for filmen "Foreldrefellen" fra 1998 med Lindsay Lohan i hovedrollen. Hans-Ulrich Rudel. a>s ridderkors med gull eikeløv, sverd og briljanter tildelt Hans-Ulrich Rudel i 1944 Oberst Hans-Ulrich Rudel (født 2. juli 1916, død 18. desember 1982) var et høyt dekorert tysk flyveress under andre verdenskrig. Rudel ble født i tysk Schlesien. Etter en kort utdannelse vervet han seg til det tyske flyvåpenet i 1936 som befalsskoleelev. Han fikk opplæring som rekognoseringsflyver, mest på grunn av hans dårlige utdannelse. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, tjenestegjorte han først i felttoget i Polen, der han fløy rekognoseringsoppdrag. Han fikk jernkorset av andre klasse 11. oktober 1939. I mai 1940 ble han sendt til opplæring på stupbombeflyet Stuka. Etter at han ble ferdig med denne utdannelsen, tjenestegjorde han i kampanjene i Frankrike og Kreta, dog i en ikke-stridende stilling. Rudel fløy sitt første kampoppdrag 23. juni 1941 under starten av Operasjon Barbarossa. Han fikk jernkorset av første klasse 18. juli 1941 for sine gode pilotegenskaper. Rudel fløy i alt 2 530 tokt. De fleste i Ju 87 stupbomber og angrepsfly, men fløy også 430 tokt i jagerfly av typen Fw 190. Rudel er kreditert treffet som satte det sovjetiske slagskipet «Marat» ut av spill 23. september 1941. Han gjorde også krav på å ha ødelagt 519 sovjetiske stridsvogner, over 1 000 andre kjøretøyer og 9 luftseire. Rudel ble også selv skutt ned flere ganger, men greide hver gang å komme seg tilbake til sine egne linjer. Han ble den høyest dekorerte stridende tyske offiser under andre verdenskrig, og er den eneste mottager i historien av Jernkorsets ridderkors med gullekeløv, sverd og briljanter. Etter krigen reiste Rudel først til Italia og deretter Argentina, hvor han ble en nær venn av den argentinske diktatoren Juan Peron og hjalp til å bygge opp Argentinas flyvåpen. Han var sentral i emigrantmiljøet bestående av tyske offiserer og tidligere statsfunksjonærer. Etter at han reiste hjem til Tyskland engasjerte han seg i det høyreorienterte nasjonalistpartiet Deutsche Reichspartei (DRP). Hele sitt liv var Rudel en ivrig sportsmann. Også etter krigen deltok han, tross krigsskader, i konkurranser i skisport, tennis og svømming. Som første menneske besteg han verdens høyeste vulkan, den 6 902 meter høye Llullay-Yacu i Argentina. Ved bisettelsen i middelfrankiske Gunzenhausen viste Luftwaffe ham den siste ære ved å fly over graven, noe som utløste en skandale. Hofburg. "Denne artikkelen handler om Hofburg i Wien, for Hofburg i Innsbruck, se Hofburg (Innsbruck)." "Die Neue Burg", Hofburgs sydøstfløy Hofburg er et slott og borg i Wien og er den tidligere keiserlige østerrikske residensen. Fra 1438 til omkring 1580 var den residens for keiseren av det tysk-romerske rike, senere residens for keiseren av Østerrike frem til 1918. Idag er Hofburg residens for Østerrikes president. Juan Perón. Juan Domingo Perón Sosa (født 8. oktober 1895 i Lobos, død 1. juli 1974 i Buenos Aires) var en argentinsk general, politiker og to ganger landets president. Juan Perón var grunnlegger og forgrunnsfigur for den peronistiske bevegelsen og ideologien, en slags fagforeningsorientert fascisme som oppstod på 1940-tallet. Da Peróns parti Partido Justicialista vant valget i Argentina i 1946, ble Perón president. Han avskaffet parlamentarisk demokrati. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955 hvorpå fagforeningene og nasjonalsyndikalistene ble undertrykt. Peron vant på nytt et valg i 1973, og dro tilbake fra eksil i Spania hvorpå han styrte Argentina i ett år før han døde. Han var gift tre ganger, blant annet med Eva Perón og senere med Isabel Perón. Musikalen og filmen Evita bygger på historien om forholdet mellom Eva og Juan Perón. Se også. Perón, Juan Perón, Juan Perón, Juan Arnold Schwarzenegger. Arnold Alois Schwarzenegger (født 30. juli 1947 i Thal ved Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerrikskfødt amerikansk kroppsbygger, skuespiller og politiker, som fra 2003 til 3. januar 2011 var guvernør i California. Schwarzenegger oppnådde verdensberømmelse som stjerne i en rekke amerikanske Hollywoodactionfilmer (for eksempel "Terminator" og "Total Recall"). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Schwarzenegger har fjorten titler som kroppsbygger, og vant Mr. Olympia syv ganger. Han har både østerriksk og amerikansk statsborgerskap. Guvernør i California. Arnold Schwarzenegger ble valgt til guvernør i California den 8. oktober 2003 etter at et opprop mot den sittende guvernøren Gray Davis skaffet nok underskrifter til å skrive ut nyvalg. Schwarzenegger stilte til valg som republikaner. Resultatet ble at 55,4 % av velgerne stemte for å kaste Davis, og at 48,6 % stemte for at Schwarzenegger skulle erstatte ham. Som guvernør kom Schwarzenegger i konflikt med Californias delstatsforsamling som hadde overvekt av demokrater i begge kamre, blant annet kalte han de demokratiske politikerne for «girlie men» («jentemenn»). I 2005 gikk Schwarzenegger på et nederlag da fire lovforslag fra ham var oppe til folkeavstemning og alle fire ble nedstemt. Etter dette nederlaget beveget Schwarzenegger seg inn mot det politiske sentrum og la seg på en ny linje med mindre konfrontasjon ovenfor delstatsforsamlingen. Han ansatte en demokrat, Susan Kennedy, som leder for sin stab. Ved det ordinære guvernørvalget i november 2006 hadde Schwarzenegger gjenvunnet mye av tilliten blant velgerne og han slo motkandidaten, Californias finansminister Phil Angelides, med 56 % av stemmene. Schwarzenegger regnes til den liberale fløyen blant republikanerne, og har som guvernør engasjert seg sterkt for miljøvern og reduksjon i klimautslipp. Det har blitt spekulert i av noen om at republikanerne vil ha Schwarzenegger som en fremtidig presidentkandidat, men da kreves det en grunnlovsendring, siden Schwarzenegger ikke er født i USA. Han er både østerriksk og amerikansk statsborger, det amerikanske statsborgerskapet fikk han i 1983. I 2008 var han aktiv i valgkampen for republikanernes presidentkandidat John McCain. Karriere som kroppsbygger. Scwarzenegger har innrømt å ha brukt anabole steroider da det var lovlig. Privatliv. Schwarzeneggers far, Gustav Schwarzenegger, var politisjef (gendarmerikommandant). 26. april 1986 giftet Schwarzenegger seg med TV-journalisten Maria Shriver, niese av tidligere president i USA John F. Kennedy i Hyannis i Massachusetts. Presten Rev. John Baptist Riordan foretok vielsen i St. Francis Xavier Roman Catholic Church. Filmkarriere. Actionlegendens første film var den kritiker- og publikumshatede "Hercules in New York" (1969), hvor han ble kredittert med kroppsbyggernavnet sitt, Arnold Strong 'Mr. Universe'. I tidligere versjoner av filmen ble stemmen hans dubbet, men det har blitt gitt ut DVD-versjoner senere med stemmen til Schwarzenegger også. I 1976 vant han sin første Golden Globe for dramakomedien "Stay Hungry", i kategorien "beste debut i en film". Han fikk sitt virkelige gjennombrudd seks år senere, i filmen "Conan the Barbarian" (1982), hvor han spiller en slave på jakt etter hevn mot krigsgeneralen som drepte stammen hans. Han gjentok rollen to år senere i "Conan the Destroyer" fra 1984. Samme år kom spilte han den rollen som har gjort ham virkelig berømt – som Terminator i "The Terminator", hvor han spiller en maskin som har i oppdrag å drepe hovedpersonen Sarah Connor. Denne filmen fikk strålende kritikker, fremfor alt grunnet Schwarzeneggers innsats. Han ble 80-tallets store actionhelt, og medvirket i filmer som "Red Sonja" (1985), "Commando" (1985), "Rått parti" (1986), "Predator" (1987), "The Running Man" (1987) og "Red Heat" (1988), i tillegg til komedien "Twins" (1988). I 1990 spilte han enda en rolle som han gjerne blir husket for på folkemunne, nemlig den tilsynelatende normale Douglas Quaid i "Total Recall" (1990). Her har karakteren hans en drøm om å dra til planeten Mars, og det gjør han – spørsmålet er om det som skjer er virkelig eller ikke. Samme år spilte han i komedien "Førskolepurk", og to år senere gjentok han rollen som Terminator i "Terminator II – Dommens dag", bare at han nå beskytter Sarahs sønn John fra å bli drept av en mer kraftfull og avansert Terminator. Filmen fikk enda mer strålende kritikker enn den første, og Schwarzenegger er på toppen av karrieren. I 1993 spilte han i en ny actionfilm, "Den siste actionhelten", hvor en gutt er en stor fan av Schwarzenegger, men som plutselig blir kastet ut i en av filmene hans og får føle hvor virkelig filmen er. Året etter spilte han hovedrollen i en ny storfilm, James Camerons "Sanne løgner", hvor han spiller mot Jamie Lee Curtis. Her er han en hemmelig spion som oppdager at kona muligens er utro, og prøver å finne ut sannheten, samtidig som han må nedkjempe terrorister. For komedien "Junior" (1994) ble han nominert for Golden Globe "for beste skuespiller i en komedie/musikal", i en film hvor han melder seg frivillig til å bli gravid i forbindelse med et forskningsprosjekt. I 1996 spilte han i to filmer, actionfilmen "Eraser" og komedien "Jingle All the Way". I 1997 prøvde han seg med en superskurkrolle i "Batman & Robin", men filmen ble totalslaktet, og Schwarzenegger fikk heller ikke altfor gode kritikker for sin tolkning av Mr. Freeze. Han rundet av årtusenet med å spille i "End of Days" (1999), og startet det nye med en ny actionfilm, "Den sjette dagen" (2000). I 2002 fortsatte han med en ny actionfilm, denne gangen "Collateral Damage". Deretter gjentok han rollen som Terminator igjen i ' (2003), hvor han nok en gang må beskytte John Connor fra å bli drept av en nyere og mer moderne Terminator. Denne filmen fikk imidlertid ikke så god kritikk som de to første. Så spilte han en heller liten rolle i "Jorden rundt på 80 dager" (2004) før han trakk seg tilbake fra skuespill for å bli guvernør i California. Han vendte tilbake for å spille en liten cameorolle i "The Expendables" (2010), og den rollen utvides i oppfølgeren "The Expendables 2" i 2012, nå som han ikke har guvernørrollen å tenke på lenger. I disse filmene forenes han for aller første gang med sine med-actionlegender og venner, Sylvester Stallone og Bruce Willis. Han skal også spille i "Last Stand" i 2013, og det ryktes at han har enda flere filmer på plakaten i det vel omtalte comebacket – de fleste er i actionsjangeren, selv om han for lengst har passert 60. Philipp Scheidemann. Philipp Scheidemann (født 26. juli 1865 i Kassel, død 29. november 1939 i København) var en tysk politiker (SPD), som var ansvarlig for proklamasjonen av republikken den 9. november 1918, og ble den første regjeringssjefen under Weimarrepublikken. Den regjering han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen. Biografi. Han begynte sin karrière som journalist, og ble medlem av Riksdagen for det sosialdemokratiske partiet i 1903. Han ble hurtig en av partiets ledende politikere. Under første verdenskrig var Scheidemann sammen med Friedrich Ebert leder av partiets majoritetsfraksjon, som gikk inn for å gi regjeringen krigsbevilgninger, samtidig som den oppfordret til forhandling om en kompromissfred. Da det sosialdemokratiske partiet for første gang fikk plass i en føderal regjering under prins Maximilian av Baden i oktober 1918, ble Scheidemann medlem av regjeringen som minister uten portefølje. Etter keiserens abdikasjon den 9. november trakk prins Maximilian seg som kansler til fordel for Ebert. Selv om den nye regjeringen ønsket å støtte et konstitusjonelt monarki, trolig under en av keiserens sønnesønner, var Scheidemann bekymret for en mulig arbeiderrevolusjon i Berlin og proklamerte derfor at landet var republikk fra balkongen på Riksdagsbygningen, uten å konsultere andre medlemmer av kabinettet. Denne beslutningen viste seg å være ugjenkallelig. Scheidemann fortsatte å være medlem av den provisoriske regjeringen de neste seks månedene, og etter at Ebert ble valgt til president av den forfatningsgivende forsamlingen i Weimar i februar 1919, ble Scheidemann hans etterfølger som regjeringssjef, i koalisjon med Deutsche Demokratische Partei og Det katolske sentrumspartiet. Han hadde tittelen statsminister ("Ministerpräsident") i motsetning til den tradisjonelle kansler-tittelen. Scheidemann trakk seg i juni sammen med DDPs statsråder i protest mot Versailles-traktaten, og ble aldri igjen medlem av regjeringen. Han var overborgermester i Kassel fra 1920 til 1925, og deretter igjen riksdagsmann. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 dro han i eksil, og døde i Danmark kort etter utbruddet av annen verdenskrig. Liste over Tysklands koloniministre. Dette er en liste over koloniministre i det keiserlige Tyskland. Koloniministre, 1918-1919. Med tapet av Tysklands kolonier i første verdenskrig ble posten avskaffet. Se også. Koloniministre Hilde Domin. Hilde Domin, egentlig Hilde Palm (født 27. juli 1909 i Köln, død 22. februar 2006 i Heidelberg) var en tysk dikter og forfatter. Hun hørte til de mest betydelige tyskspråklige diktere i sin tid. Liv. Hun ble født i Köln som "Hilde Löwenstein" som datter av en jødisk advokat. I 1929 tok hun sin "Abitur" ved et humanistisk gymnasium i Köln. Mellom 1929 og 1932 studerte hun i Heidelberg, Köln, Bonn og Berlin. Hun studerte først jus, men begynte senere å studere nasjonaløkonomisk teori, sosiologi og filosofi. Til hennes forelesere hørte Karl Jaspers og Karl Mannheim. På grunn av den politiske situasjonen emigrerte hun i oktober 1932 med vennen og arkeologistudenten Erwin Walter Palm til Roma. I 1935 ble hun dr. rer. pol. i Firenze, og arbeidet som lærer i språk i Roma frem til 1939. Hun giftet seg med Erwin Walter Palm i 1936. I 1939 flyktet de til England, og hun underviste i språk til 1940 ved St. Aldyn’s College. De reiste da til Den dominikanske republikk, hvor hun arbeidet som oversetter og arkitekturfotograf. Hun begynte etter morens død å dikte under psevdonymet «Domin». Fra 1947 til 1952 var hun dosent i tysk ved universitetet i Santo Domingo. I 1954 flyttet hun med mannen hjem til Tyskland. I 1957 begynte hun å offentliggjøre dikt i tidsskrifter, og fra 1961 virket hun som forfatter og skrev lyrikk og prosa mot opportunisme, dogmatisme og konformisme. Hun bodde i Heidelberg frem til sin død. Domin var en nær venninne av Nelly Sachs, som vant Nobelprisen i litteratur i 1966. Fra 1960 til 1967 korresponderte de intenst. Hun var også en venn av Hans-Georg Gadamer. I 1968 offentliggjorde hun "Das zweite Paradies", hennes første diktsamling, og en kritisk kjærlighetshistorie som handler om opplevelsen av eksil og hjem. Hennes selvbiografi beskjeftiger seg med temaer som tap, mot, med håpet og tilegnelsen av noe nytt. Ikke bitter vendte hun tilbake til Tyskland; hennes dikt taler av menneskelighet, roper på fred og appellerer til en rettferdig verden. Hennes verker er oversatt til 21 språk. Venezia. Venezia (tysk, dansk, svensk og alternativt norsk navn Venedig'") er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet. Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie. Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen. Historie. left Byen oppsto trolig over tid som følge av at befolkningen flyktet til de ugjestmilde myr- og øyområdene da nord-Italia ble plaget av invasjoner fra gotere og senere hunnerne ledet av Attila. Venezia fikk bystatus 25. mars 421. Venezia var under eksarkatet i Ravenna da doge-tittelen (fra det latinske «dux», leder for Bysants) først ble brukt på byens overhode. Ifølge offisiell historie og tradisjon var den første dogen i Venezia Paolo Lucio Anafesto, som ble valgt i 697. Republikken Venezia. Det bysantiske styret i Italia mistet gradvis innflytelse. Venezia lyktes stå imot invasjonsforsøk fra frankernes konge Pipin den yngre, og i en fredsavtale («"Pax Nicephori"») med sønnen Karl den store i 811 får bystaten i praksis en sterk selvstendig rolle som skiller republikken fra resten av Italia. Doge Agnello Particiaco (811-827) flyttet byens administrasjon fra Malamocco til den tryggere Rialto-øya, der byen ligger i dag. Klosteret i St. Zacharias, det første doge-palasset med basilikaen St. Markus og byens forsvarsmur ("civitatis murus") mellom Olivolo og Rialto satte fart på byutviklingen. I 828 økte byens prestisje etter tyveri av kroppen til helgenen Markus (gresk: "Markos") som ble lagt i den nye basilikaen. Gradvis framsto Venezia som både sterk og uavhengig. Gjennom den formelle koplingen til Bysant slapp de mye av den føydale slitasjen på fastlandet, og geografi skjermer byen for militære invasjoner. Republikken varte i 1000 år og det vitner i seg selv om et slitesterkt politisk regime. Bystaten strakk seg på det meste over store landområder i to verdensdeler og dominerte Middelhavet. Sjøfart og handel mellom øst og vest skapte enorm velstand og gjorde Venezia til den eneste italienske bystat som ikke ble invadert, plyndret eller ødelagt. Det vil si, ikke før Napoleon invaderte nord-Italia mistet byen sin uavhengighet og republikken ble oppløst i 1797. Etter republikken. Etter Napoleons fall tilhørte Venezia Østerrike. Et kort opprør i 1848 ville gjenopprette republikken. Byen og tilhørende områder ble en del av Italia i 1866 da Østerrike tapte den østerriksk-prøyssiske krig, fordi Preussen hadde lovet byen til Kongeriket Italia. Broadway & 52nd. "Broadway & 52nd" er Us3s andre album og er et forsøk om å fusjonere Jazz og Hip-Hop. Platens navn er hentet fra et berømt gatekryss i New York hvor den berømte jazzklubben Birdland en gang lå. På denne platen hadde produsent Geoff Wilkinson brukt mindre sampler og flere musikere enn på forrige plate "Hand on the Torch". Salomonøyene. Salomonøyene (engelsk: "Solomon Islands") er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny Guinea og nordøst for Australia. De er en del av Samveldet av nasjoner. De ble selvstendig stat i 1978. Nasjonen består av mer enn 990 øyer, som samlet utgjør et areal på 28 400 kvadratkilometer (dvs på størrelse med Hedmark). Tar vi med havarealet, er størrelsen imidlertid over 800 000 kvadratkilometer (altså ca 2,5 ganger Norges landareal). Avstanden fra det vestligste til det østligste punktet er rundt 1500 km. Santa Cruz-øyene er de mest avsidesliggende, mer enn 200 km fra de øvrige øyene. Det høyeste punktet er Mount Popomanaseu, 2381 meter over havet på øya Guadalcanal, som er den største av Salomonøyene med sine 5336 kvadratkilometer. Her ligger også hovedstaden Honiara. Bougainville er geografisk sett en del av Salomonøyene, men den tilhører Papua Ny Guinea. Folketall. Salomonøyene har fra 1970-tallet hatt svært kraftig befolkningsvekst. Siste tilgjengelige opplysninger (2004) viste en økning på 2,8 prosent årlig. Tallet har de siste tiåra vært så høyt som 3,7 prosent. 27 prosent av befolkninga var under 20 år ved siste folketelling. I 2007 anslår CIA 41 prosent til å være under 14 år. Forventa levealder økte fra 57 år på 1980-tallet til 67 år i 1999 ifølge offisiell statistikk. CIA World Fact Book har et 2007-estimat på 73 år. Tidlig bosetting. Det er vanskelig å si sikkert hvor lenge det har vært bosetting på Salomonøyene. Forskere mener at det kan ha skjedd flyttinger fra det som nå er Papua Ny Guinea, og ut på nærliggende øyer for rundt 30 000 år sia, men det er uklart hvor langt østover disse kom. Arkeologiske og lingvistiske tegn tyder på at Salomonøyene blei befolka av austronesisk-talende folk for 4000-6000 år sia. Det er videre funnet rester av keramikk fra Lapita-kulturen. Disse dateres til mellom 2000 og 1600 før vår tidsregning. Innvandring fra Polynesia har skjedd seinere, fra ca 1200 e.Kr. De første europeerne. Den spanske visekongen Lope García de Castro sendte i 1557 ut en ekspedisjon for å finne et omtalt kontinent vest i Stillehavet. Leder for ekspedisjonen var den 25 år gamle Álvaro de Mendaña y Neyra. Den forlot Lima 19. november, og seilte i 58 dager uten landkjenning, før de så Tuvalu. Sytten dager seinere så de sannsynligvis Ontong Java, den nordligste atollen i Salomonøyene. 7. februar 1568 gikk de så, som de første europeerne, i land på ei øy, som de gav navnet Santa Isabel. Mendaña reiste en periode rundt og utforska øyene, men etter hvert kom det til sammenstøt med lokalbefolkninga, som de først hadde hatt et godt forhold til. Trefningene endte med at spanjolene rana ei rekke landsbyer og brente dem ned. 11. august forlot ekspedisjonen Salomonøyene. De neste 40 åra var det ytterligere to ekspedisjoner fra Sør-Amerika til Salomonøyene. Begge var relativt mislykka. Etter dette er det ikke kjent europeiske besøk på Salomonøyene før midten av 1700-tallet. Gjenoppdagelse og tidlig handel. Neste kjente europeere på stedet er den britiske kaptein Philip Cartaret og hans besetning, som i 1767 ganske tilfeldig kom til Santa Cruz. På denne tida hadde både England og Frankrike flere ekspedisjoner for å kartlegge stillehavsområdet, noe som førte til tidvise besøk også til Salomonøyene. Rundt 1800 begynte også handelsskip å passere området, gjerne undervegs mellom Europa/USA og Kina/Australia. I første halvdel av 1800-tallet foregikk det også hvalfangst i området. Det var etter hvert ikke uvanlig at salomonere lot seg rekruttere til disse skipa. Slik knytta lokalbefolkninga kontakter med utenverdenen, noe som også førte med seg hittil ukjente sjukdommer. Etter hvert kom også kristne misjonærer til Salomonøyene. Den første var muligens katolikken Jean-Baptiste Epalle, som ankom Santa Isabel i 1845. Han blei vel mottatt her, men ved et seinere stopp blei følget angrepet og Epalle drept. Anglikanerne hadde en annen innfallsvinkel: De tok med seg unggutter fra øyene til New Zealand og gav dem opplæring, og noen av disse vendte så tilbake som misjonærer. Det er ukjent hvor frivillig disse reisene var. Fra 1863 pågikk en til dels aggressiv form for rekruttering av arbeidskraft ("blackbirding") til sukker- og bomullsplantasjer i Australia og på Fiji. Fram til århundreskiftet omfatta dette om lag 29 000 salomonere. Blant annet dette førte mange steder til ei svært negativ holdning til besøk av hvite, og Salomonøyene hadde i andre halvdel av 1800-tallet et rykte som et farlig sted med fiendtlig befolkning. Kolonitida. For å beskytte handelen tok Storbritannia etter hvert kontroll over deler av Salomonøyene. Fra 1877 hadde den britiske høykommissæren på Fiji en viss myndighet over øyene, men i hovedsak over britiske borgere. I 1886 beslutta Storbritannia, Tyskland og Frankrike å fordele øyene i det sørlige Stillehavet mellom seg. Frankrike fikk Selskapsøyene, Ny-Kaledonia og Ny-Hebridene. Tyskland fikk Samoa og Ny-Guinea, pluss øyene Bougainville, Choiseul og Santa Isabel. Britene fikk resten av Salomonøyene. I 1893 blei dette området erklært som britisk protektorat. Mye av det tyske området blei etter få år overført til britisk herredømme, og i 1900 hadde British Solomon Islands Protectorate omtrent samme utstrekning som dagens Salomonøyene. I perioden fra 1896 til 1915 var Charles Morris Woodford den første stedlige kommissæren. Da han tiltrådte, hadde området ca 100 000 innbyggere, hvorav 50 europeere, av dem 33 briter. Et av Woodfords tidlige prosjekter var å kartlegge eiendomsforholda på øyene. Store områder blei kategorisert som «ødeland» ("wasteland"), som kunne selges (og til en viss grad blei solgt) av administrasjonen. Kartlegginga forholdt seg stort sett til eiendomsbegrepet slik det var etablert i Vest-Europa. Salget av land har ført til mye strid i ettertid. Helt fram til i dag har det vært rettssaker om eiendomsforhold, og spørsmålet er en av de store utfordringene for nasjonen. En del australske firmaet kjøpte opp store landområder og oppretta plantasjer på øyene. Andre verdenskrig. Salomonøyene ble direkte involvert i verdenskrigen da Japan invaderte Shortland-øyene i april 1942, og etter hvert også andre øyer. Det ble satt i gang arbeid med å bygge en større flybase på Guadalcanal i juni. I august satte USA i gang en motoffensiv med store styrker. De lyktes raskt å ta flybasen, men led store tap til sjøs. I det heile tatt var denne delen av Stillehavskrigen svært kostbar for begge sider. USA mista mer 7000 mann, mens de japanske tapene var på rundt 40 000. De allierte erobra i løpet av 1943 alle øyene, bortsett fra Choiseul og Shortland-øyene, som forblei under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Salomonøyene blei hardt prega av krigen. Den sivile økonomien var lagt i ruiner. Krigsmateriell lå igjen over alt. Hovedstaden Tulagi var så ødelagt at en valgte å gjøre Honiara til ny hovedstad. Nasjonal frigjøringskamp. En uavhengighetsbevegelse, Marching Rule, var virksom mellom 1943 og 1953. Salomonøyene ble selvstyrt i 1976, og egen stat innenfor Commonwealth 7. juli 1978. I 2003 sendte Australia politifolk til øygruppen etter omfattende uroligheter, der flere hundre ble drept og mange tusen gjort hjemløse. I april 2006 brøt det igjen ut uro, og Australia ble bedt om å sende soldater til øygruppen for å stabilisere. Økonomi. Med BNP pr innbygger på $600 (estimat for 2005) regnes Salomonøyene som en lite utviklet nasjon. Over 75% av arbeidsstokken er selvforsynt eller driver med fiske. Det meste av foredlede varer og petroleumsprodukter må importeres. Tømmer har tradisjonelt vært en viktig vare for Salomonøyene. Kommersiell tømmerhogst startet på 1920-tallet. Det australsk-eide selskapet Vanikoro Kauri Timber Company tok ut kauri-tømmer fra 1926 til 1964. Disse la imidlertid ned virksomheten sin på grunn av for høye kostnader knyttet til hogst og transport. Uttak av tømmer i større skala begynte ikke før i 1963, myndighetene lisensierte bort rettigheter til å ta ut tømmer fra statseide områder. Etterhvert dreide denne virksomheten mer over på private områder også, og særlig asiatiske selskaper var tungt inne i denne industrien. Samtidig økte uttaket veldig; i 1989 ble det tatt ut 300 000 m³ tømmer, mens uttaket i 1993 og 1996 var hhv. 700 000 og 800 000 m³. Dette var langt over det som er bærekraftig, noe som har ført til bekymring for at øyene skal bli avskoget. Tømmer var i denne perioden Salomonøyenes viktigste eksportartikkel. Fra 1997 falt imidlertid uttaket og produksjonen drastisk, grunnet den økonomiske krisen i Asia og fallet i markedet for tømmer. Salomonøyene hadde Asia som sitt dominerende eksportmarked, derfor ble de spesielt hardt rammet. Uttaket falt fra 811 000 m³ i 1996 til 637 000 m³ i 1997. Dette var imidlertid fortsatt langt over det som var drivverdig; 220 000 m³. Salomonøyene hadde også gjort seg økonomisk svært avhengig av sin tømmerindustri; i 1990 utgjorde tømmer 34,5% av eksportverdien. Dette økte til over 50% i 1993 og 1994. Med fallende volum og priser fakt eksportverdien fra 290,7 millioner salomonske dollar i 1997 til 196,3 millioner i 1998. Men Salomonøyene hadde også andre varer å eksportere; fortsatt var både gull, palmeolje og kokos større, målt i eksportverdi, enn tømmer. I 1988 begynte selskapet "Ross Mining of Australia" gullproduksjon i Gold Ridge ved Guadalcanal. Det ble også lett etter mineraler i andre områder i området. Men, i kjølvannet av de etniske konfliktene som blusset opp i juni 2000 stanset eksporten av palmeolje og gull, og eksporten av tømmer falt. Salomonøyene er rike på uutviklede mineralressurser som bly, sink, nikkel og gull. Salomonøyenes fiskerier har også gode muligheter for både eksport og økt omfang. Men, det japanske joint venture-selakspet Solomon Taiyo Ltd. (STL), som drev den eneste hermetikkfabrikken som behandlet fiskemat, ble lagt ned på midten av 2000-tallet. Denne fabrikken lå ved Noro, og produserte nesten en million bokser tunfisk i 1999. Den andre store fiskefabrikken, National Fisheries Development (NFD) ble lagt ned allerede i slutten av 1999. Selv om begge fabrikken har gjenåpnet har eksporten av tunfisk ikke tatt seg tilsvarende opp igjen. Solomon Taiyo Ltd heter i dag Soltai Fishing and Processing Limited (SFPL). Det pågår også forhandlinger om å gjenåpne gullgruven i Gold Ridge og den største plantasjen med palmer for palmeoljeproduksjon. Turisme, særlig dykking, er en viktig industri for Salomonøyene. Veksten hemmes imidlertid av mangelfull infrastruktur og transportmuligheter. Antall besøkende til Salomonøyene økte med 19,6% til 15.167 personer i 2007. Regjeringen på Salomonøyene gikk konkurs i 2002. 24. juli 2003 ble derfor RAMSI etablert; et samarbeid mellom regjeringen og 15 andre land i Stillehavsregionen for å gjenvinne ro og orden, styrke regjeringsinstitusjonene, redusere korrupsjon og få orden på økonomien igjen. Etter dette har regjeringen gjort om budsjettene sine og gjort klare prioriteringer. De har fått konsolidert og reforhandlet vilkårene for noe av utenlandsgjelden sin, og har også fått økonomisk støtte fra både RAMSI-land som Australia og New Zealand og andre regioner som EU, Japan og Kina. Salomonøyenes sentralbank rapporterer i sin rapport for 2007 om en økonomi i vekst, i likhet med de siste fire årene. Realveksten i BNP var på 10,3%, den høyeste vekstraten her siden 1992. Alle sektorer unntatt fiskerisektoren hadde økonomisk vekst i 2007. Fiskerisektoren sank med 28% målt i forhold til BNP, mens jordbruk vokste med 21% Sentralbanken gir flere årsaker til dette; bedre lov og orden, større tillit hos investorer, bedre vilkår for å drive forretning, regjeringens reformer, økonomisk støtte fra andre land og en positiv utvikling i deres handelspartneres økonomi. Mange av deres handelspartnere er i Asia, en region som hadde en økonomisk vekst på 9,7% i 2007, ifølge årsrapporten. Statsbudsjettet gikk med et overskudd på 10,6 millioner SI-dollar, mot 26,9 millioner i 2006, og handelsbalansen overfor utlandet ble også positiv, med et overskudd på 127,6 millioner SI-dollar. Dette skyldes vekst i eksporten av både tømmer (+33,3%), palmeolje, kokos og kokoskjerner. Inflasjonen ble 10% i 2007, marginalt lavere enn i 2006, da de hadde 10,3%. Vare- og tjenestekurven som utgjør basisen for måling av konsumprisindeksen ble omdefinert i 2005. Denne kurven kalles Honiara Retail Price Index (HRPI). Selv om den økonomiske veksten er høy, og det genereres mange nye arbeidsplasser, er fødselsratene høye, og store deler av industrien importerer arbeidskraft der det trengs faglært arbeidskraft. Dette gjør at arbeidsledigheten fortsatt er høy og stigende. For 2008 estimerer sentralbanken en økonomisk vekst på 6%. Inflasjonen forventes fortsatt like høy i 2008, men noe lavere i 2009. Religion. Flere kristne retninger fikk innpass på Salomonøyene mot slutten av 1800-tallet, og under det britiske protektoratet var det misjonsstasjonene som stod for det meste av offentlig utdanning og helsestell. I dag regner mellom 90 og 95 prosent av befolkninga seg som kristne. 34 prosent tilhører den anglikanske Church of Melanesia, 19 prosent er romersk-katolske, 17 prosent tilhører South Sea Evangelical Church, 11 prosent United Church (tidligere metodister), mens 10 prosent er sjuendedagsadventister. De ulike retningene har hver sine geografiske tyngdepunkt, og det er vanlig at alle i en landsby tilhører samme menighet. Det er ikke uvanlig at menige kirkemedlemmer blander inn tradisjonelle før-kristne oppfatninger i de kristne læresetningene. På de største øyene kan en ennå finne samfunn som holder seg heilt til før-kristen religion. På Malaita er dette særlig i områdene til kwaio- og 'are'are-folket. Moro-bevegelsen på Guadalcanal blei i si tid stifta av tidligere katolikker, som valgte å gå tilbake til tradisjonell tro. Kirkesamfunnene spiller en viktig rolle i samfunnslivet. Ved politiske valg er kandidatenes religiøse tilhørighet ofte avgjørende. Som nevnt er menighetene viktige for helse og skole. I de seinere tid har de også involvert seg på andre områder, f.eks med å ta initiativ til mer miljøvennlige former for skogsdrift som alternativ til storselskapenes flatehogst. I de seinere år har baha'i-trua hatt en viss vekst på Malaita. Noen innbyggere har konvertert til islam. Klima. Salomonøyene har tropisk klima, men nærheten til havet gjør at temperaturene sjelden blir ekstreme. Det er ingen store årstidsvariasjoner. Ved kysten er dagtemperaturen vanligvis mellom 22 og 31 grader Celsius. På natta kan det bli 3-4 grader kjøligere. I innlandet kan temperaturen komme opp i 35 grader i lavlandet. Gjennomsnittlig årsnedbør er ca 3500 mm (til sammenlikning: Bergen har 2250 mm). Det er imidlertid store regionale variasjoner, og noen steder har nærmere 6000 mm som normal. På sørsida av Guadalcanal har en målt opp i 12500 mm på et enkelt år. Tørketida er vanligvis fra slutten av mai til begynnelsen av desember. Sommeren fra januar til mars er den mest typiske regntida med monsunvind inn fra vest/nordvest. Øyene rammes i snitt av en tropisk syklon i året. De fører til store skader på skog og avlinger, og ikke minst på landsbybebyggelse av det enkle slaget. I mai 1986 ble 140 mennesker drept av syklonen Namu. Språk. Engelsk er offisielt språk på Salomonøyene. Det er for øvrig mer enn åtti språk i bruk på øyene. De fleste tilhører den austronesiske språkgruppa, og de første antas å ha kommet til øyene rundt 2000 år før vår tidsregning. Noen språk virker å stamme fra tidligere bosetting. De er papuanske og forekommer i hovedsak på Vella Lavella, Rendova, Ny-Georgia-øyene, Savo (Salomonøyene) og Santa Cruz-øyene. Et av språkene engdewu, også kalt nanggu, snakkes av ikke mer enn 200 mennesker og står i fare for å dø ut. Blant annet har Universitetet i Oslo et prosjekt fra 2011 på å dokumentere og bidra til at språkets leveevne kan styrkes. På Malaita går språkskillene stort sett i band tvers over øya. Det vil – underlig nok – si at kyst- og innlandssamfunn, som ellers har lite med hverandre å gjøre, kan snakke samme språk, mens kystbyer som samhandler mye, har ulike språk. Også andre steder kan det være relativt lite samsvar mellom språk og andre samfunnsmessige forhold. Honiara. Overblikk over et parti av Honiara Honiara (49 107 innbyggere i 1999) er hovedstaden på Salomonøyene, en øystat i det sørlige Stillehavet. Byen ligger på øya Guadalcanal. Administrativt er den en et område for seg sjøl, mens øya for øvrig utgjør provinsen Guadalcanal. Inntil andre verdenskrig var Tulagi hovedstad, men denne byen blei så sterkt ødelagt under krigen at en valgt å flytte administrasjonen til Honiara, som var nyoppbygd og i god stand ettersom USA hadde brukt stedet som en av sine større baser i Stillehavet. Honiara ligger på nordkysten ved utløpet av Matanika-elva. Ei smal 12 km lang kyststripe danner det meste av byen, men i de seinere år er det kommet ny bebyggelse i åsene ovenfor. Øst for byen ligger Honiara lufthavn, landets eneste internasjonale flyplass. Den ble opprinnelig bygd opp under andre verdenskrig og gikk i mange år under navnet "Henderson airfield". Klimaet er tropisk med dagtemperaturer på rundt 28 grader Celsius. Sjøtemperaturen er omtrent den samme. Normal årlig nedbør er 2154 mm, noe som er mindre enn generelt på Salomonøyene – og atskillig mindre enn på den værharde sørkysten av Guadalcanal. Salvador Allende. a> til minne om Salvador Allende. Den spanske teksten "Venceremos" og den tyske "Solidarität mit dem Volk Chiles" betyr «Vi vil vinne» og «Solidaritet med Chiles folk». Salvador Isabelino Allende Gossens (født 26. juni 1908, død 11. september 1973) var president i Chile fra november 1970 til han døde under et statskupp som ble ledet av generalen Augusto Pinochet 11. september 1973. Bakgrunn og politisk karriere. Allende var utdannet lege og avla sin medisinske grad ved Universidad de Chile i 1932. Han tilhørte Sosialistpartiet, et parti han var med å starte i 1933. I 1937 ble han valgt til Deputerkammeret. Deretter var Allende helseminister i årene 1939–42. I 1945 ble han valgt til senator. Til sammen satt Allende som senator i fire perioder. Allende stilte til presidentvalg tre ganger, i 1952, 1958 og 1964, uten å lykkes. Ved presidentvalget i 1970 stilte Allende som kandidat for en koalisjon av venstrepartier og vant med knapp margin flest stemmer, men likevel ikke det flertall valgloven krevde for å bli direkte folkevalgt president. Allende fikk 36,6 prosent av stemmene, mot 35,3 prosent for den konservative kandidaten Jorge Alessandri Rodríguez. En tredje kandidat, kristeligdemokraten Radomiro Tomic, fikk 28,1 prosent av stemmene. I slike tilfeller, der ingen kandidat vant mer enn halvparten av de avgitte stemmene, ble presidentvalget avgjort av Nasjonalkongressen, slik grunnloven av 1925 bestemte. Tradisjonen tilsa her at nasjonalforsamlingen valgte den kandidat som fikk flest stemmer i valget, og det ble også utfallet i 1970 til tross for sterk motstand fra de konservative i kongressen. Allende ble dermed valgt til president av nasjonalforsamlingen 24. oktober 1970. Han ble innsatt som president 3. november samme år. Med i overkant av en tredel av stemmene i valget, hadde han et svakt folkelig mandat, noe som bidro til å skjerpe kontroversene rundt hans sosialistiske politikk. Hans regjeringstid var preget av sosiale reformer, nasjonalisering av industrien, og forsøk på omfordeling av rikdom, men også av streiker, uroligheter og konfrontasjoner og økonomisk krise i tiden fram mot kuppet i 1973. Militærkupp og død. Allende var president fram til 11. september 1973 da han ble styrtet og døde i et blodig statskupp støttet av USA, der demokratiet ble knust av en militærjunta anført av generalen Augusto Pinochet. Omstendighetene rundt Allendes død var lenge uklare. Motstandere til Allende hevdet at han skjøt seg selv med et maskingevær da presidentpalasset ble stormet, mens tilhengere trodde han ble drept da han forsøkte å forsvare seg. I dag er det nesten helt sikkert at han begikk selvmord, trolig fordi han ville markere at han nektet å overgi seg, selv om enkelte fortsatt tviler. I mai 2011 ble levningene av Allende beordret undersøkt av en dommer som etterforsker skjebnen til personer som forsvant og ble drept under Pinochets diktatur. Den rettsmedisinske undersøkelsen som fulgte konkluderte med at Allende tok sitt eget liv med en AK-47. Det er omstridt hvorvidt Pinochet ble direkte støttet av Det hvite hus og CIA i USA med Richard Nixon som president. En granskingsrapport utført for USAs utenriksdepartement konkluderte med at CIA støttet tre ulike kuppgrupperinger etter at Allende ble valgt til president i 1970. CIA støttet også valgkampanjen til høyresiden for å forsøke å forhindre at Allende ble valgt. Rapporten fant også at, selv om CIA ikke hadde tatt initiativet til kuppet i 1973, hadde organisasjonen etterretningsforbindelser til enkelte kupplanleggere uten at organisasjonen gjorde noe for å forhindre at presidenten ble styrtet. I 1999 besluttet den amerikanske administrasjonen under president Bill Clinton at tusenvis av hemmelige dokumenter om USAs rolle i Chile skulle offentliggjøres. Disse inneholder detaljerte opplysninger om USAs innblanding i chilensk politikk. Annet. Allende var onkelen til den kjente chilenske forfatterinnen Isabel Allende. Utmerkelser. Allende ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Lokalavisa NordSalten. "Lokalavisa NordSalten" er en avis som dekker Steigen, Hamarøy og Tysfjord kommuner i Nordland. Ansvarlig redaktør er Børge Strandskog. Avisa utgis fredager. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Augusto Pinochet. Augusto José Ramón Pinochet Ugarte (født 25. november 1915, død 10. desember 2006) var en chilensk general og politiker, som var forsvarssjef i Chile fra 1973 til 1998, leder for Chiles militære regjering ("Junta Militar de Gobierno") fra 1973 til 1981 og president i Chile fra 1974 til 1990. Pinochet ble utnevnt til forsvarssjef av daværende president Salvador Allende i 1973. Samme år fattet Chiles parlament et vedtak om at Allende hadde brutt grunnloven, og kalte på militæret for å fjerne ham fra makten. Pinochet deltok da i å fjerne Allende som president, og ble president for en militærregjering som ble støttet av USA. Året etter ble han utnevnt til ny president. Som leder for militærregjeringen og president førte han en markedsliberal politikk og åpnet Chile for internasjonal handel. Den økonomiske politikken har blitt kalt Chiles mirakel fordi Chile utviklet seg fra et fattig land til et relativt velstående land i denne perioden, men de sosiale skillene økte. I 1980 ble det vedtatt en grunnlov som inneholdt bestemmelser om gradvis gjeninnføring av demokrati. I tråd med grunnloven ble det avholdt et valg i 1988 der 55,99% stemte for at Pinochet ikke skulle fortsette som president. Pinochet gikk av som president 11. mars 1990, etter valget av etterfølgeren Patricio Aylwin. Han fortsatte som forsvarssjef til han gikk av med pensjon i 1998, og ble i tråd med grunnloven da utnevnt til senator på livstid. Han forlot senatet i 2002. Tilhengere av Pinochet gir ham æren for å ha stanset et forsøk på å innføre kommunisme i Chile, for å bekjempe radikale terrorgrupper, og for å ha lagt grunnlaget for dagens økonomiske velstand i Chile gjennom sin økonomiske politikk. Den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher takket Pinochet «for å bringe demokrati til Chile». Dette til tross for at han som Chiles diktator som stod bak statsterrorisme, og direkte ansvarlig for at mellom 1200 og 3200 motstandere av militærregjeringen ble drept under hans styre. 20. januar 2006 avgjorde appellretten i Santiago at Pinochet kunne tiltales for 59 tilfeller av tortur og kidnapping. Det manglet bare én kjennelse i chilensk høyesterett før den gamle eks-presidenten kunne stilles for retten. Pinochet hadde som Chiles tidligere leder rettslig immunitet, men hadde tidligere mistet denne i til sammen fem ulike rettskjennelser, de fleste i saker knyttet til alvorlige brudd på menneskerettighetene under Pinochets styre. Pinochet døde søndag 10. desember 2006 etter et hjerteinfarkt. Han ble 91 år gammel. An Ordinary Day in an Unusual Place. "An Ordinary Day in an Unusual Place" er Us3s tredje album og kom ut i 1997. Albumet er veldig forskjellig fra de andre albumene som gruppen har gitt ut, antagelig på grunn av at mange av de rapperne og musikerne som var med på de tidligere platene ikke er med på denne. På denne platen viser gruppen seg fra sin samfunnsengasjerte side, både gjennom musikken og collagen i coverbladet. Iddefjordsgranitt. Iddefjordsgranitt er granitt fra Iddefjorden ved Halden, og kalles også østfoldgranitt eller haldengranitt. Den er valgt som fylkesstein (fylkesbergart) for Østfold. Den er middels kornet, hovedsakelig gråhvit og med noen korn i svart og grått. Iddefjordsgranitten er en spesielt finkornet og jevn variant av denne granitten og brukes derfor til bygningsstein. Bruksområder. Den norske grå granitten brukes mest som bygningssten, både som gatestein, kantstein, trapper, fasader, gulvflis og finstein/skulptur. Grå granitt som brukes til produksjon av gravminner i Norge, kommer fra Finland. Anvendelse i bygg og anlegg. Gustav Vigeland brukte mye iddefjordsgranitt i skulpturparken, Vigelandsanlegget, i Frognerparken. "Monolitten" er hogd ut av ei stor steinblokk fra Iddefjorden. Arkitekt Bredo Greve brukte råkopp av iddefjordsgranitt i nord-, øst- og vestfasaden på Hovedbygningen til Norges tekniske høgskole, nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, som ble innviet i 1910. Egenskaper. En spesiell egenskap ved granitt er at den har gode spalteegenskaper, og lar seg ganske lett dele i tre retninger, den er "anisotrop". Granitt. Granitt er en magmatisk bergart som består av mer enn 35 % alkalifeltspat, mer enn 20 % kvarts, og mindre enn 35 % plagioklas. Andre bergartsdannende mineraler i granitt er glimmer (biotitt og muskovitt) og amfibol. I tillegg til hovedkomponentene kan granitt inneholde mindre mengder (0–5 %) av mineraler som magnetitt, ilmenitt, apatitt, pyritt, zirkon, allanitt og flere andre. Granitt er en massiv bergart (det vil si at den ikke har en systematisk fordeling av mineraler), som vanligvis er grovkornet, middelskornet eller porfyrisk. Fargen er vanligvis rødlig på grunn av det høye innholdet av alkalifeltspat. Krystallformen til alkalifeltspat er gjerne delvis til godt utviklet, plagioklas og kvarts har vanligvis noe dårligere utviklet krystallform. Granitt er en magmatiske bergart, og er en dypbergart. Dette betyr at den har krystallisert (størknet) sakte nede i jordskorpen, slik at krystallene har fått lang tid til å vokse. Dette gjør at bergarten er middels- til grovkornet. En smelte med granittisk sammensetning som kommer til overflaten under et vulkanutbrudd vil størkne raskt, og bli til dagbergarten ryolitt. Magma med granittisk sammensetning kan dannes ved delvis oppsmelting av kontinentalskorpe (dette vil produsere smelter som er rike i kalium, silisium og natrium, eller ved fraksjonell krystallisasjon av en smelte med høyere innhold av komponenter (jern, magnesium, kalsium) som kan krystallisere og danne mineraler som amfibol og pyroksen. Når disse komponentene fjernes fra smelten, vil smelten bli relativt anriket i K, Na og Si, og man kan få en granittisk smelte. Granittisk gneis. En granitt som gjennomgår omdanning (metamorfose) på grunn av endring i trykk, temperatur og differensielt stress vil først og fremst bli foliert, en slik bergart kalles en granittisk gneis. Folierte bergarter har en planstruktur, det vil si at flate mineraler (som glimmer) er parallellstilt. Dette gir bergarten et mer "stripete" utseende. På grunn av at mineralsammensetningen i granitt er stabil over et stort trykk- og temperaturintervall, vil ikke den endres betraktelig. Bruk. Siden granitt er en massiv bergart, har den ikke kløv slik som skifer. Den er alikevel mye brukt som bygningsstein og fasadestein, dette er på grunn av de gode kløvegenskapene til alkalifeltspat og plagioklas. Bildegalleri. Et lite utvalg av granitter. De fleste har en "polert og blank" overflate. Klikk på bildet for å se det større. Iddefjorden. Iddefjorden er en grensefjord mellom Norge og Sverige. Den strekker seg fra herregården Berby i sør til Halden i nord, der den går over i Ringdalsfjorden. Ringdalsfjorden og Iddefjorden utgjør egentlig bare en enkelt fjord, som er en sidefjord til Oslofjorden. Fjorden heter Ringdalsfjorden inn til Halden, der den skifter navn til Iddefjorden. Årsaken til at navnet på fjorden er todelt er sannsynligvis at det er haldenserne som har gitt fjorden navn, og sett fra Halden kan man snakke om to fjorder, en utover mot sjøen (Ringdalsfjorden), og en innover i landet (Iddefjorden, navn fra Idd). Dette er gjenspeilet i for eksempel det svenske språket, der fjorden heter Idefjorden i hele sin lengde. Elvene Tista og lakseelva Enningdalselva har utløp i Iddefjorden. I tillegg til en del mindre holmer og skjær, så finner en to større øyer i fjorden, Sauøya med Norske Skogs utskipingshavn, og Brattøya som er naturreservat. Lenger opp i fjorden ligger Skriverøya, ei halvøy med kulturminner fra jernalderen, den store nordiske krigen og stenhoggernes glansdager. Iddefjorden har gjennom mange år blitt sterkt forurensa av utslipp fra Saugbrugsforeningen (Norske Skog) i Halden. Fjorden var i 1970-årene biologisk død. Effektive rensetiltak ble først satt i gang i 1980-årene, og livet har siden vendt tilbake. Iddefjorden har fortsatt mye ubebygd strandlinje. Denne er nå utsatt for sterkt press fra ulike utbyggingsprosjekter. Miljøpartiet De Grønne. Miljøpartiet De Grønne (MDG) er et norsk registrert politisk parti, og ble stiftet den 29. oktober 1988. Miljøpartiet De Grønnes mål er et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper, og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet. Partiet er tilsluttet internasjonalt Det europeiske grønne partiet og Global Greens. Historie. Miljøpartiet De Grønne ble stiftet den 29. oktober 1988, etter forhandlinger mellom flere lokale partilister, hvorav noen allerede brukte navnet "De Grønne". I Halden hadde "De Grønne", under ledelse av Håkon Stang, fått valgt inn fire representanter i bystyret i 1987. I Kristiansand hadde "By- og Miljøvern-listen" fått valgt inn hele seks. "Bymiljølista" i Fredrikstad hadde fire mandater, og "De Grønne" i Akershus hadde ett mandat i fylkestinget. Bymiljølista forlot partiet i 1990, mens de øvrige listene etterhvert tok navnet "MDG", utarbeidet et felles program og valgte en nasjonal ledelse. Etter 2005 har partiet hatt en sterk vekst i antall medlemmer, og mange har meldt overgang fra andre partier, herunder tillitsvalgte og folkevalgte som tidligere har representert Rødt, SV, Venstre, Krf, Høyre og Arbeiderpartiet. Landsmøtet i 2012 var det største i partiets historie med 131 delegater pluss enkeltmedlemmer med tale- og forslagsrett. Idegrunnlag. Av inspirasjonskilder for den grønne ideologien regnes både Arne Næss' økosofi og Mahatma Gandhis ikkevolds-tenkning. Også sosialøkologisk tenkning, og europeisk og internasjonal grønn tenkning representert ved blant andre Petra Kelly, Murray Bookchin, og Vandana Shiva har inspirert norske grønne. Johan Galtung var partiets toppkandidat for Oslo i 1989 og ble utnevnt til æresmedlem i 2008. De grønne partiene har hatt og har nær tilknytning til miljøbevegelsen, men grønn politikk omfatter mer enn bare tradisjonell natur- og miljøvern. Sekstiåras anti-autoritære strømninger er en viktig del av de grønne partienes forhistorie, og underveis har de grønne strømningene fått tilsig fra mange andre små og store politiske strømdrag, blant annet anarkisme, ikkevoldstradisjon og feminisme. I likhet med andre grønne partier har Miljøpartiet De Grønne ofte samarbeidet med partiene på venstresiden (eller i sentrum-venstre) i politikken. Partistruktur. Fra landsmøtet i Trondheim april 2011MDG har ikke den tradisjonelle partistrukturen med partileder og nestleder. Partiet ledes i stedet av et sentralstyre på 11 personer, der to av medlemmene (en mann og en kvinne) er talspersoner for partiet. Sammen med de nitten fylkesledere inngår sentralstyre i et landsstyre som er partiets høyetse organ mellom landsmøtene. Talspersonene og partisekretæren er partiets daglige ledelse. Partiet har landsmøte hvert år om våren. Sentrale tillitsverv er på valg hvert år, mens talspersoner og partisekretær velges for to år. Partiet har en egen paragraf som hindrer de aktive i å sitte for lenge i samme verv, noe som er ment å stimulere til maktrotasjon og økt demokrati. Det er også aktiv kjønnskvotering til vervene. Sentralstyret. Valgt på MDGs landsmøte i Bergen, 14. til 15. april 2012. Nasjonalt. Partiet har vært landsdekkende siden 29. oktober 1988 og har deltatt i alle stortingsvalg siden da. I 1997 stilte partiet liste i alle landets fylker for første gang til et stortingsvalg. Partiet har fått ubetydelig oppslutning ved stortingsvalg. Lokalt. Miljøpartiet De Grønne gikk kraftig fram ved lokalvalgene i 2011. Partiet stilte liste i 55 kommuner, 19 fylker foruten alle 15 bydeler i Oslo. Partiet fikk da 1,3 prosent av stemmene nasjonalt i fylkestingsvalget. MDG beholdt sine representanter i kommunene Halden, Kristiansand og Trondheim og økte med ett mandat på Nesodden. I tillegg fikk partiet nye representanter i 12 kommuner der partiet ikke tidligere har vært representert, herunder Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og en representant på fylkestinget i Hordaland. Partiet er dermed representert i 16 kommunestyrer med totalt 18 representanter. Med dette er MDG for første gang etablert som landsdekkende parti. I Trondheim har MDG siden 2003 deltatt i den rødgrønne flertalls-koalisjonen. I 2011 ble denne utvidet til en rød-grønn-gul koalisjon ved at Kristelig Folkeparti også kom inn sammen med MDG, AP, SP og SV. Internasjonalt. Miljøpartiet De Grønne har 36 søsterpartier i Europa, og var med å opprette sammenslutningen "Federation of European Greens". Denne føderasjonen ble i 2004 omdannet til ett parti (i tråd med EUs omlegging av nasjonal politikk) og omdøpt til European Greens, en av føderasjonene i Global Greens. Ungdomsorganisasjon. Miljøpartiet De Grønnes ungdomsorganisasjon heter Grønn Ungdom. Grønn Ungdom i Oslo ble stiftet i 1987, men en landsdekkende organisasjon ble ikke formelt dannet før i 1996. Grønn Ungdom ledes av et landsstyre, tilsvarende Miljøpartiet De Grønne, og et arbeidsutvalg. I dette sitter talspersoner, generalsekretær, økonomiansvarlig, internasjonal kontakt og AU-medlemmer. Nåværende talspersoner er Hallvard Surlien og Ida Karina Kann, mens Pål Thygesen er generalsekretær. Ungdomsorganisasjonen har, som moderpartiet, landsmøte hvert år. Partiets studentorganisasjon heter Grønne Studenter. I 2011 var det studentlag ved fire læresteder. Medlemsblad. Miljøpartiet De Grønne har siden 1989 utgitt medlemsbladet "Grønn Kontakt", som nå heter Vår Framtid. Utgivelseshyppigheten og antall sider har variert fra år til år, men i 2005 ble det utgitt månedlige 4-siders bulletiner. Huset Oldenburg. Huset Oldenburg er en nordtysk fyrsteslekt som stammer fra det såkalte Osnabrücker Nordland. Den nevnes første gang med Egilmar I omkring 1100. Borgen Aldenburg, som slekten har sitt navn etter, lå ved Hunte og ble først nevnt 1108. Den tjente grevene som residens fra midten av det 12. århundre. Slekten kom i 1448 på den danske tronen, den norske i 1450 og den svenske i 1457 med kong Christian I, som var eldste sønn av grev Dietrich av Oldenburg (død 1440). Den grevelige linjen (utdødd 1667) stammer fra hans yngre bror, Gerhard IV. Den kongelig-danske linjen delte seg i linjen Holstein-Gottorp og Holstein-Sonderburg. I 1751 kom Adolf Fredrik av den gottorpske linjen på den svenske tronen gjennom ekteskap. Huset Vasa hadde da sittet på tronen i et lengre tidsrom. Denne linjen var på den svenske tronen til 1809 og døde ut i 1877. Med Friedrich August (1711–1785) fikk en bror av Adolf Friedrich av Sverige i 1773 grevskapet Oldenburg og ble 1777 opphøyet til hertug. Fra ham stammer storhertugene (fra 1815) som regjerte Oldenburg frem til Tyskland ble republikk i 1918. Sonderburg-linjen delte seg i tallrike grener. Linjen Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg døde ut i 1931. En annen linje, Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg kom i 1863 på den danske tronen med Christian IX, etter at den eldre, oldenburgske, kongelige linjen døde ut. Hans sønn ble samme år som Georg I konge av Hellas, mens barnebarnet, Carl, ble valgt til konge av Norge under navnet Haakon VII i 1905. I 1762 hadde slekten også via ekteskap kommet på den russiske tronen med Peter III, sønn av Karl Friedrich av Schleswig-Holstein-Gottorp. Under navnet Romanov-Holstein-Gottorp satt oldenburgerne på Russlands trone frem til revolusjonen i 1917. Dronning Elisabeth II av Storbritannias ektemann Philip er et annet kjent medlem av slekten. Med hans sønn eller annen etterkommer vil den kunne komme på den britiske tronen, som nå innehas av dronning Elisabeths slekt, den albertinske linje av Wettin-dynastiet, kjent som Sachsen-Coburg-Gotha. Det britiske kongehuset bærer navnet Windsor og vil trolig bære samme navn når/hvis Elisabeths etterkommer blir hennes etterfølger. Eksterne lenker. Oldenburg Seoul. Seoul sett fra lufta mot nordvest i juni 2008. Seoul (offisielt: Seoul spesialby, hangul:, hanja:, rr: Seoul Teukbyeolsi, mr: Sŏul T'ŭkpyŏlsi; kortform Seoul, hangul:, IPA:, rr: Seoul, mr: Sŏul) er hovedstaden i Sør-Korea. Byen har 9,8 millioner innbyggere og utgjør sammen med forsteder i naboprovinsene Incheon og Gyeonggi storbyområdet Sudogwon som er verdens nest mest befolkede urbane område med over 25 millioner innbyggere. Området er dermed hjem til halvparten av landets befolkning, en fjerdedel innenfor byens grenser. Seoul er Sør-Koreas tyngdepunkt innenfor de fleste samfunnsområder. Seoul ligger ved Hanelva og kan skrive sin historie tilbake til år 18 da "Wiryeseong" ble etablert, som en av de to hovedstedene i kongedømmet Baekje. Joseon-kongen Taejo gjorde byen til hovedstad i 1394 og det har den vært siden, med unntak av perioden under japansk okkupasjonen (1910–1945). En finner i dag restene av den opprinnelige byen i utkanten av det sørøstre Seoul. Fire verdensarvsteder knytter byen tett til Koreas historie; Changdeokgungpalasset, Hwaesongfestningen, Jongmyohelligdommen og Joseondynastiets kongegraver. Mirakelet ved Hanelva referer til den voldsomme økonomiske utviklingen Sør-Korea har hatt de siste tre tiårene med utgangspunkt i Seoul. Byen er klassifisert som verdensby på grunn av byens innflytelse på forretningsliv, handel, utdanning, teknologi, underholdning og politikk, og rangeres på 10. plass i 2010. Byen er en av verdens ti viktigste finanshovedsteder, og huser hovedkontorene til noen av verdens største industriselskap som Samsung, LG, Hyundai-Kia og SK, samt finanskonsernene Woori og Shinhan. I 2008 utpekte Forbes Seoul som verdens sjette økonomisk viktigste by, foran Paris og Los Angeles. Byen har for å markere sin og landets økte innflytelse påtatt seg flere internasjonale vertskap; i 1986 for Asialekene, i 1988 for sommer-OL i 2002 for fotball-VM 2002 og i 2010 for toppmøtet i G20. Seoul har en høyteknologisk infrastruktur, og var den første byen som etablerte Digital Multimedia Broadcasting (DMB) og WiBro for høyhastighets kringkasting og Internett. Den har en godt utbygd 100 Mbit/s fiberoptisk bredbåndsnett som skal oppgraderes til 1 Gbit/s innen 2012. Seoul er det nordlige endepunktet for høyhastighetstoget KTX som har forbindelse sørover til Busan og Mokpo med opptil 350 km/h. Seouls undergrunnsbane er helt avgjørende for persontransport i hele byområdet, banen er verdens tredje travleste målt i antall passasjerer med over åtte millioner daglige reiser. AREX er en egen jernbane som knytter byen sammen med Gimpo internasjonale lufthavn og Incheon internasjonale lufthavn, sistnevnte er rangert som verdens beste flyplass siden 2005. Navn. Japansk kart over "Keijō" (Seoul) fra 1937. Tidligere navn på Seoul har vært "Wiryeseong" (위례성; 慰禮城, Baekjeperioden), " Hanju" (한주; 漢州, Sillaperioden), "Namgyeong" (남경; 南京, Goryeoperioden), "Hanseong" (한성; 漢城, Baekje og Joseonperiodene), "Hanyang" (한양; 漢陽, Joseonperioden) og "Gyeongseong" (경성; 京城, japansk: "Keijō", under den japanske okkupasjonen). Dagens bynavn kommer fra det koreanske ordet som betyr «hovedstad», trolig en variant av ordet "Seorabeol" (서라벌; 徐羅伐), som opprinnelig refererte til Gyeongju, hovedstaden i Silla. I motsetning til de fleste sørkoreanske byer, har ikke Seoul noe tegn på hanja. Tegnet som vanligvis blir brukt er det kinesiske tegnet for Seoul; 首尔 (forenklet) eller 首爾 (tradisjonell) (Shǒuěr), som høres ut som Seoul når det uttales på mandarin. Historie. Seouls historie kan spores tilbake til år 18, da den ble etablert som et tettsted under kongedømmet Baekje, og fikk navnet "Wiryeseong". En tror at Wiryeseong ligger innenfor dagens Seoul bygrenser, og at dagens Pungnap Toseong eller Mongchon Toseong ligger på stedet for den første befolkningskonsentrasjonen som senere ble til by. Byen hadde stor strategisk betydning og det var stadige kamper mellom de koreanske kongedømmene om kontrollen over området. I år 392 fikk Koguryo kontrollen I 551 gikk kontrollen videre til en allianse mellom Silla og Baekje. Ikke lenge etter fikk Silla alene kontroll og snart etter kontroll over hele halvøya. I 1104 sørget Goryeo-keiseren Sukjong av Goryeo for at det ble bygget et palass i byen. Joseon utpekte Seoul som sin hovedstad i 1394 og fra da av har byen vært hovedstad for det tidligere Korea og i dagens Sør-Korea, i mer enn 610 år. Under Kong Taejo av Joseon ble det i 1395 igangsatt bygging av en mur rundt byen som stod ferdig i 1398. Muren skulle først og fremst beskytte mot ville dyr som sibirtiger, men også mot tyver og militære angrep. Muren er borte med unntak av enkelte deler nord for byen, men flere av byportene står den dag i dag, blant annet Namdaemun og Dongdaemun. Muren ble restaurert under Kong Sejong den store i 1447 og igjen under Kong Seongjong av Joseon i 1479. Etter århundrer med isolasjon åpnet Seoul seg for utlendinger mot slutten av 1800-tallet. Moderniseringen startet og Seoul ble den første byen i Øst-Asia som fikk elektrisitet, sporvogn, innlagt vatn, telefon og telegraf, i stor grad på grunn av handelen med USA. For eksempel var elektrisitersverket, trikkeselskap og vannverk alle amerikanskeide. Under Japans kolonialisering av Korea ble bymuren ødelagt, angivelig for å lette trafikken i området. Okkupasjonen førte til at Seoul ble hovedstad i Japanske Korea, som landet ble kalt. Japanerne kalte byen for "Gyeongseong" (경성; 京城, japansk: "Keijō"), og Japanese General Government Building som ble revet mellom 1995 og 1996 ble etablert som hovedsetet for den japanskkontrollerte koloniregjeringen. Etter andre verdenskrig og frigjøringen i 1945 tok byen sitt nåværende navn, Seoul. Når Sør-Korea ble proklamert som selvstendig stat i 1948 ble Seoul utpekt som landets hovedstad. Koreakrigen startet 25. juni 1950 ved at nordkoreanske styrker krysset den 38. breddegrad på vei sørover mot Seoul. Tre dager senere erobret styrkene den sørkoreanske hovedstaden. FN-styrkene gjennomførte en amfibielanding på Incheon, vest for Seoul, den 15. september 1950. Etter ti dagers intense kamphandlinger mot de gjenværende nordkoreanske soldatene ble det meste av byen frigjort. Byen ble overlevert til sivile myndigheter 25. september. 4. januar 1951 ble byen på nytt erobret, denne gangen av nordkoreanske og kinesiske styrker, og ikke før 14. mars ble byen gjenerobret av FN-styrkene. I mellomtiden var en stor andel av befolkningen sendt nordover. Kamphandlingene førte til at det meste av Seoul ble lagt i ruiner. Flyktningebølger sørover fra den nordlige delen av landet førte til at befolkningen ble mangedoblet til 2,5 millioner mennesker. Men en autoritær og statsstyrt økonomisk utvikling med Japan som rollemodell opplevde Sør-Korea en kraftig økonomisk vekst særlig på 1960 og 1970-tallet. Seoul ble også gjenoppbygget med rekordfart. På 1980-tallet skøt byen fart også oppover og stadig flere bolig- og kontorblokker grodde opp. En konsekvens av dette og den sterke tilflytningen til byen fra resten av landet førte tilstadig større forurensning og trafikkproblem. Byplanleggerne har forsøkt å bøte på dette ved å legge ut store grøntområder i et belte rundt byen, men tross det er Seoul blitt en av verdens mest overbefolkede og forurensede byer. På 1990-tallet ble en rekke historiske bygninger restaurert, inkludert deler av Gyeongbokgung, et av de tydeligste og tyngste symbolene for Joseonperioden. Sør-Koreas og Seouls økende internasjonale betydning har ført til at landet og byen har påtatt seg rollen som vertskap for store internasjonale idrettsarrangement. Det første var Sommer-OL 1988. Byen var også et av arrangørstedene for Fotball-VM 2002 som Sør-Korea og Japan arrangerte sammen. I 2004 bestemte den sørkoreanske regjeringen seg for å flytte hovedstaden fra Seoul til Gongju og Yeongi, men president Roh Moo-hyun lykkes ikke med det. Blant argumentene for dette foruten plassproblemene i Seoul, er at den nye byen ligger lengre unna nordkoreansk artilleri. Istedet blir det nå etablert en slags sekundær hovedstad, Sejong by, som får navn etter Kong Sejong den store, nordvest for Daejeon, 120 km sør for Seoul. I 2007 ble det bestemt at ni departementer og fire direktorat skal flytte fra Seoul og til den nye byen, som planlegges å huse 500.000 innbyggere. Geografi. a> som deler Seoul i to. Seoul ligger i det nordvestre hjørnet av Sør-Korea. Byen omfatter 605,25 km², delt i omtrent like store deler av Hanelva. Elva og områdene rundt har spilt en viktig rolle i koreansk historie. Koreas tre kongedømmer tok kontroll over området og elva ble brukt til å utvikle handelsruter til Kina over Vesthavet. Elva er ikke lenger benyttet til navigasjon fordi utløpet er lokalisert svært nær den koreansk-koreanske grensa, som er forbudt område for sivil trafikk. Rundt og i byen ligger det åtte fjell, mens det i vest er store flater fra elvedeltaet. Klima. Som i resten av landet har Seoul fuktig kontinentalklima etter Köppens klimaklassifisering, selv om landmassene er omgitt av vann på tre sider. Klimaet er preget av store kontraster. Årlig gjennomsnittlig maksimumstemperatur er 38,4°C om sommeren, mens tilsvarende vintertemperatur er -23,1°C. Somrene er som regel varme med høy luftfuktighet og den østasiatiske regntiden (koreansk: 장마, Jangma) gjør seg gjeldende i juni og juli. 70 prosent av årets nedbør på 1344,2 mm faller vanligvis i regntiden, 369 mm i juli alene. Årlig gjennomsnittstemperatur er 12,2°C. August er den varmeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på fra 22°C til 30°C. Vintrene er relativt kalde, sterkt influert av kalde vinder fra Sibir, med en gjennomsnittstemperatur i januar på fra -7°C til 1°C og er som oftest mye tørrere enn somrene. I gjennomsnitt har Seoul snø i 28 dager per år. Vanligvis vil en oppleve en veksling mellom tre kalde dager og fire varme dager. Administrativ inndeling. Seoul er delt inn i 25 bydeler, "gu" (구; 區) som varierer fra 10 til 47 km² og 140 000 til 630 000 innbyggere. Den mest befolkningsrike bydelen er Songpa mens Seocho er den med størst areal. Bydelene deles igjen inn i 522 nabolag, "dong" (동; 洞). Igjen er forskjellene store, noen "gu" inneholder bare et fåtall "dong", andre et stort antall. Seouls "dong" deles i sin tur opp i 13 787 "tong" som til slutt utgjør 102 796 "ban". Borgermester. Urbaniseringen av den sørkoreanske befolkningen;mørkere farge=økt tilflytning. Seouls borgermester leder byens politiske arbeid. Posisjonen anses som en av de viktigste og mest innlytelsesrike i landet. Flere av borgermestrene har blitt statsråder, mens to, Yun Bo-seon og Lee Myung-bak har blitt president. Lee er sittende president. Med ett unntak ble alle borgermestre utpekt fram til 1995, da det ble innført direktevalg til posisjonen. Sittende borgermester siden 27. oktober 2011 er Park Won-soon. Demografi. Nesten alle Seoul's innbyggere er koreanere, men med noen svært små grupper av kinesiske og japanske minoriteter. Seouls betydning som internasjonal by har ført til at en større gruppe med internasjonale innbyggere var vokst fram og ikke-koreanske innbyggere utgjør nå over 2 prosent eller 229.000 av byens innbyggere. De to viktigste religionene i Seoul er buddhisme og kristendom. Andre religioner er shamanisme og konfucianisme, som av mange ansees mer som en sosial filosofi enn som en religion. Befolkningsutvikling. Seoul har en svært høy befolkningstetthet, over 17.000 per km². Det tettest befolkede området er Yangcheon-gu med over 26.000 per km² Seoul har på grunn av sin sentrale rolle i Sør-Korea opplevd en sterk tilflytning, som startet etter andre verdenskrig. Koreakrigen reduserte befolkningen fra vel 1,4 millioner til 650.000, men alt i 1953 var den oppe i en million. 40 år senere var dette tidoblet. Siden 1970-tallet er det blitt iverksatt tiltak for å bremse tilflytningen til byen, og heller satse på områdene sør for Hanelva, noe som har lykkes. I 1975 bodde 30 prosent av befolkningen sør for elva, i dag er det 60 prosent. Storbyområdet omfatter 20 tidligere byer som i dag er slukt av Seoul og bebor godt over 20 millioner innbyggere og utgjør et av verdens største utbane områder. Siden 1980-tallet er det gjort en ekstra innsats for å bygge ut kollektivtransporttilbudet, noe som har gjort det mulig å pendle over lengre avstander. I motsetning til mange andre byer, har ikke urbaniseringen i Seoul skjedd ved utbygging av rekkehus eller eneboliger med hage, snarere tvert imot. I Seoul bor folk stort sett i høyblokker, og mange som flyttet inn i blokkene kom rett fra landsbygda uten innlagt vann. Det var særlig på 1960 og 1970-tallet at en stor andel av bondebefolkninga flyttet til Seoul for å arbeide i industrien. Siden 1990-tallet skjer ny bosetning stort i Gyeonggi, provinsen som omslutter storbyområdet Seoul-Incheon. Økonomi. Seoul har blitt ett av de viktigste finassentrene i Asia, og de fleste av landets egne internasjonale selskapet har hovedkontor i byen, så som Samsung, LG, Hyundai, Kia og SK. Byen utgjør 0,6 prosent av Sør-Koreas flateinnhold, men står for 21 prosent av landets BNP. Bruttonasjonalprodukt per innbygger var i 2007 31.095 USD, noe som tilsvarer den samme levestandarden som i Frankrike og Italia. Shopping. På grunn av sin sentrale plass i landets næringsliv er Seoul også sentral i landets handelsnæring, og byen har mange shopping-distrikt og markeder av mange slag. Landets største marked er Dongdaemunmarkedet i Seoul. Myeongdong er et område for handel og underholdning i Seoul sentrum som inneholder noen av byens beste butikker, både små familieeide forretninger til store internasjonale kjeder. Prisene ligger fra middels til høyt nivå. I nærheten finnes kanskje Seouls mest kjente marked, Namdaemun-markedet, som har fått navn etter den gamle byporten Namdaemun. Markedet det eldste i byen og det største målt etter antall forretninger, mange små og familieeide. Sinchon er et handelsdistrikt som tiltrekker og betjener yngre mennesker og byens mange studenter. Et av de tradisjonelle kulturmarkedene er Insadong der en kan finne både tradisjonell og moderne koreansk kunst som for eksempel skulpturer, maleri, og kaliagrafi. Antikviteter finnes også på loppemarkedet Hwanghak-dong og antikvitetsmarkedet Janganpyeong. Forretninger med lokale designere finnes i Samcheong-dong, der en finner et utall små gallerier. Et annet kjent distrikt er Itaewon, som i stor grad besøkes av utlendinger og turister foruten de mange amerikanske soldatene i byen. Gangnam er handelsområdet for byens velstående, og har store kjøpesentre, blant annet i Apgujeong og Cheongdam, samt COEX Mall. Ellers finner en fiskemarkedet Noryangjin, markedet Garak og flere andre. Yongsan er en stort elektronikkmarked og det største i sitt slag i Asia. Gasan Digital Complex er et kjøpesenter som også har et stort utvalg innenfor elektronikk. Arkitektur. Seouls tradisjonelle sentrum er Joseondynastiets gamle bysentrum, beliggende nord i dagens bysentrum, der de fleste av dynastiets palasser, regjeringskontorer, konsernhovedkontor, hoteller og tradisjonelle markeder ligger. Cheonggyecheon er ei elv som renner fra vest mot øst før den tømmer seg i Hanelva var lenge tildekket, men er de siste årene gradvis blitt åpnet gjennom et storstilt byfornyelsesprosjekt. Byens historisk viktigste gate er Jongno, som betyr «Klokkegata», der Bosingak ligger, en paviljong som inneholder en stor klokke. Klokka signaliserte tider og på den måten kontrollerte byens fire hovedporter. Nå for tiden signaliserer klokka stort sett bare det nye året, og da ringer klokka 33 ganger. Den ble imidlertid benyttet dagen da Kim Dae-jung tiltrådte som president. Nord for byen ligger Bukhanfjellet, og mot sør ligger det mindre Namfjellet. Lengre sør ligger byens gamle forsteder Yongsan-gu og Mapo-gu. På andre siden av Hanelva ligger de nyere og mer velstående Gangnam-gu, Seocho-gu og omegn. Historisk arkitektur. Seoul har mange historiske og kulturelle landemerker. I Amsa-dong, Gangdong-gu, finnes utgravninger fra yngere steinalder som tilfeldigvis ble oppdaget etter en flom i 1925. Moderne byplanlegging var sentralt i planene for utviklingen av Seoul som hovedstad fra slutten av det 14. århundre. Joseondynastiet sørget for at det ble reist fem store palasser i Seoul: Changdeokgung, Changgyeonggung, Deoksugung, Gyeongbokgung og Gyeonghuigung, alle ligger i distriktet Jongno-gu og Jung-gu. Changdeokgung ble satt på UNESCOs verdensarvliste 1997 som et eksempel på palassarkitektur og hagedesign i det fjerne østen. Hovedpalasset Gyeongbokgung blir for tiden restaurert tilbake til som opprinnelige form (i 2010). Palassene er ansett som gode eksempler på arkitekturen i Joseonperioden. Foruten palassene er Unhyeongung kjent for å være den kongelige residensen til Daewongun, som var far til Gojong av Joseon helt mot slutten av Joseonperioden. Seoul har vært omsluttet av bymurer som ble bygget for å kontrollere innfarten av folk fra andre deler av landet, samt beskytte byen mot invasjoner og ville dyr. Pungnap Toseong i Songpa-gu er en flat jordvoll bygd langs kanten av Hanelva som nå antas å være stedet der Wiryeseong lå. Mongchon Toseong (몽촌토성; 蒙村土城) er en annen jordvoll, bygd i Baekjeperioden og ligger i dag innenfor Olympiaparken. Seouls slottsmur (서울성곽; 서울城郭) er eneste gjenværende bymur fra Joseonperioden. Selv om det meste av fortifiseringen og bymurene rundt Seoul er ødelagt, setter enkelte gjenværende deler av disse sitt preg på dagens by, da særlig Namdaemun («Den store sørlige porten») og Dongdaemun («Den store østre porten»). Namdaemun var den eldste trestrukturen i byen inntil en brann i 2008 ødela den meste. Restaureringsarbeidet på porten startet 10. februar 2010 og antas å ta tre år. Nær portene ligger de tradisjonelle markedene Namdaemun og Dongdaemun, foruten flere store shoppingsentre. Mange bygninger som ble satt opp mot slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet er basert på en internasjonal byggestil. Dongnimmun (uavhengighetsporten) ble bygd i 1897 for å inspirere til koreansk uavhengighet fra Sinosfæren. Seoul jernbanestasjon ble åpnet i 1900 som "Gyeongseong stasjon". Moderne arkitektur. Moderne landemerker i Seoul er blant annet Korea Finance Building, N Seoul Tower, World Trade Center, 63 Building og residensen Tower Palace som består av seks skyskrapere. Disse og tilsvarende høybygg som kontorbygningene Seoul Star Tower og Jongno Tower dominerer Seouls skyline. På grunn av byens høye befolkningstetthet, står skyskraperne tett i et utall former og fasonger. Byens myndigheter planlegger enda flere, deriblant et 640-meter høyt forretningssenter i Sangam Digital Media City og et 523-meter høyt Lotte World 2 Tower i Jamsil (uttales «Jam-shil») distriktet i Songpa-gu og Gangdong-gu. World Trade Center Seoul ligger i Gangnam-gu og inkluderer utstillings- og konferanselokaler. I samme strøk finner en COEX Mall, et enormt innendørs shopping- og underholdningssenter. Mot øst finner en øya Yeouido, der blant annet Sør-Koreas nasjonalforsamling ligger, foruten de fleste større kringkastingsselskapene i landet og en rekke kontorbygninger, Korea Finance Building og pinsevekkelsens største menighets kirke Yoido Full Gospel Church. Olympiaparken i Seoul med Olympiastadion og Lotte World ligger i Songpa-gu før for Hanelva, og øst for Gangnam-gu. I 2010 åpner Dongdaemun Design Plaza & Park, designet av Zaha Hadid. Dette er en del av Seouls World Design Capital-prosjekt. Det er planlagt et boligprosjekt, The Cloud, som skal bestå av to skyskrapere på henholdsvis 260 og 300 meter og som skal bli en del av «Dreamhub» i Yongsan International Business District i bydelen Yongsan. Museer. Seoul har over 100 museer, inkludert tre nasjonale og ni museer eid av Seoul by. National Museum of Korea er trolig det fremste museet i Seoul, om ikke i hele landet. Det ble etablert i 1945 og har bygd opp en samling bestående av 150.000 gjenstander. I oktober 2005 flyttet museet til nye lokaler i Yongsan familiepark. National Folk Museum of Korea ligger inne på området til Gyeongbokgungpalasset i Jongno-gu og viser kopier av historiske gjenstander og bygninger for å gjenskape og illustrere det koreanske folkets historie. Bukchon Hanok Village og Namsangol Hanok Village er gamle boligstrøk som består av de tradisjonelle koreanske hanokhusene, parker og museer der besøkende kan se og oppleve koreansk kultur. War Memorial, er ett av de ni bymuseene i Seoul, og gir de besøkende innsikt i og informasjon om de ulike krigene Korea har vært involvert i, inkludert Koreakrigen. Seodaemunfengselet er et tidligere fengsel bygd under den japanske okkupasjonen og er i dag et historisk museum. Seoul Museum of Art og Ilmin Museum of Art har tatt vare på gamle bygninger, som i dag står ved siden av dagens moderne skyskrapere i Seoul. Museene er eid av Seoul by og har lokaliteter nær Gyeonghuigungpalasset. De som liker koreanske filmer kan besøke Korean Film Museum og Cinematheque KOFA som blir drevet av Korean Film Archive nær Digital Media City(DMC) i Sangam-dong. Tteok & Kitchen Utensil Museum og Kimchi Field Museum gir bakgrunn for koreansk mathistorie. The Abraham Park Kenneth Vine Collection i Guro-gu er et bibelmuseum med over 2000 gjenstander. Religion. En rekke religiøse bygninger har en sentral rolle i Koreas samfunnsliv og politikk. Wongudan var et offersted der koreanske herskere holdt himmelseremonier etter de tre kongedømmers periode. Siden Joseon tok konfusianisme til sin nasjonale ideologi i det 14. århundre, bygde staten mange konfusianske helligdommer. Familieetterkommere etter Joseondynastiet arrangerer den dag i dag seremonier for å minnes sin forhistorie og sine forfedre i Jongmyo. Dette er den eldste kongelige konfusianske helligdommen som er bevart og seremoniene her fortsetter som de har gjort siden det 14. århundre. Munmyo og Dongmyo ble bygd i samme periode. Buddhisme ble undertrykt av Joseon, men klarte likevel å eksistere. Jogyesa er hovedkvarteret til Jogye Order av koreansk buddhisme. Hwagyesa og Bongeunsa er viktige buddhistiske templer i Seoul. Myeongdong Cathedral er et landemerke i distriktet Myeongdong og den første katolske kirke som ble etablert i Korea. Den er et symbol på kristendommen i Korea så vel som politiske dissidenter på 1900-tallet. Seoul huser mange protestantistiske kirker. De fleste tilhører presbyterianismen, men det finnes også kirker for metodister, babtister og lutheranere. Pyungkang Cheil Presbyterian Church i Guro-gu er en av de største protestantistiske kirkene i landet. Seoul Central Mosque i Hannam-dong, Yongsan-gu var den første moskeen som ble bygd i Seoul etter Koreakrigen, og så langt den eneste. Parker. Namfjellet park på fjellet med samme navn i Seoul sentrum kan tilby varierte fjellturer, rekreasjon og en fantastisk utsikt over Seoul. N Seoul Tower står på toppen av fjellet. Wongaksapagoden ligger i Tapgolparken, som er en liten offentlig park som omfatter 19 599 m². Områder rundt byens elver er stort sett parker og friområder. Tancheonfossen og omegn er en stor park med stier for både syklister og turgåere. Cheonggyecheon er ei elv på 6 km som går gjennom Seoul, og har etter at den ble åpnet blitt et populært utfartsområde. Seoul omfatter seks store parker, deriblant Seoul Forest, som åpnet i 2005. Seoul National Capital Area består av et grønnt belte i randsonene i varierende størrelse for å begrense urbaniseringen inn i naboprovinsen Gyeonggi. Disse friområdene benyttes ofte av bybefolkning som vil ta en pause fra det hektiske bylivet i helgene og i ferier. Seoul har en av verdens største innendørs fornøyelsesparker Lotte World. I tillegg finnes det friområder nær og rundt Olympiaparken og Seoul World Cup Stadium og Seoul rådhus. Internasjonale konkurranser. Seoul var vertskap for Asialekene 1986, Sommer-OL 1988 og Paralympiske sommerleker 1988. Byen var vertskapsby for flere av kampene under Fotball-VM 2002, der Seoul World Cup Stadium var åsted for åpningsseremonien og åpningskampen. Taekwondo er landets nasjonalsport og Seoul huser Kukkiwon, verdenshovedkvarteret for Taekwondo og World Taekwondo Federation (WTF). Annet. Seoul huser tre baseballlag i Korean Baseball Organization: LG Twins, DOOSAN Bears og NEXEN Heroes. Seoul er hjem for to basketballklubber i Korean Basketball League: Seoul Samsung Thunders og Seoul SK Knights, samt en profesjonell volleyballklubb, Seoul Woori Capital Dream Six, som debuterte i serien 2009-2010. Seoul Race Park ligger like utenfor bygrensa og er en arena for hestesport, og som arrangerer blant annet Korean Derby. Samferdsel. Seoul's transportsystem startet utviklingen under Keiserdømmet Korea, da de første trikkelinjene ble etablert og en åpnet den første jernbanelinja mellom Seoul og Incheon. Den viktigste trikkelinja gikk langs Jongno inntil den ble erstattet av Seouls undergrunnsbane linje 1 i 1974. Andre viktigste bygater i Seoul sentrum er Euljiro, Teheranno, Sejongno, Chungmuro, Yulgongno og Toegyero. Buens undergrunnsbane har ni linjer med over 250 km sporlengde, og to nye linjer er under planlegguing. Seoul har over tre millioner registrerte kjøretøy og rammes daglig av massive køer i forbindelse med rushtiden. Buss. Seoul's bussystem opereres av Seoul Metropolitan Government som ivaretar bussruter som omfatter det meste av byen. Bybussene knytter blant annet sammen de mange store bussterminalene rundt om i byen. Fra terminalene går det også busstransport til andre steder i landet. Seoul Express Bus Terminal, Central City Terminal og Seoul Nambu Terminal ligger alle i Seocho-gu. I tillegg finnes East Seoul Bus Terminal i Gwangjin-gu og Sangbong Terminal i Jungnang-gu som i hovedsak opererer i det østre Seoul. Det planlegges av over sju tusen av Seouls busser i løpet av 2010 skal konverteres fra dieseldrift til å gå på naturgass. Undergrunnsbane. Seoul har et godt utbygd undergrunnsbanenett som knytter sammen alle deler av byen. Banen har over 8 millioner daglige passasjerer og dermed et av de travleste undergrunnsbanesystemer i verden, bare forbigått av Tokyo og Moskva. Banesystemet består av 12 linjer som strekker seg ut til naboprovinsene Incheon og Gyeonggi, samt nordre del av Sør-Chungcheong. For å sørge for en optimal drift av undergrunnsbanen har bymyndighetene sørget for at mange matematikere har sin fulle hyre med å kordinere og optimalisere rutetabellene til undergrunnsbane og busser. Undergrunnsbanesystemet drives av Korail, Seoul Metro og Seoul Metropolitan Rapid Transit Corporation. Luftfart. Seoul har to internasjonale lufthavner. Gimpo internasjonale lufthavn lå opprinnelig i byen Gimpo som ble innlemmet i Seoul i 1963. Siden Koreakrigens dager var denne landets største og viktigste flyplass. I mars 2001 åpnet den nye Incheon internasjonale lufthavn på Yeongjongøya i Incheon. Gimpos rolle ble da endret fra å være flyplass for internasjonale forbindelser, til å bli en flyplass for innenriksflygninger. Gimpo har imidlertid beholdt de internasjonalene rutene til Narita internasjonale lufthavn (Tokyo), Osaka Kansai internasjonale lufthavn og Shanghai Hongqiao internasjonale lufthavn. Incheon internasjonale lufthavn er sammen med Hongkong internasjonale lufthavn og Shanghai Hongqiao de viktigste transportsenterene for kommersiell luftfart i Øst-Asia. Incheon og Gimpo er knyttet til Seoul og hverandre ved hjelp av et utbygd motorveinett, samt AREX, som gir overgangsmulighet til Seouls undergrunnsbane. Fra Gimpo kan en ta overgang til undergrunnsbanelinjene 5 og 9. Jernbaneforbindelsen ble forlenget til Seoul stasjon 29. desember 2010. Utdanning. Seoul er et senter for utdanning og forskning i Sør-Korea, og byen huser 36 universiteter, mange av dem er landets ledende utdanningsinstitusjoner som Seoul National University (SNU), Yonsei University og Korea University. I tillegg finnes 15 høgskoler, 273 videregående skoler, 352 ungdomsskoler og 512 grunnskoler, foruten nesten 1500 barnehager. I tillegg kommer skoler som underviser på fremmesspråk som Deutsche Schule Seoul. Mot slutten av videregående skole må elevene ta en test som heter Soo-neung, som er avgjørende for hvilket universitet en ender opp på. Utdanning i Sør-Korea er gratis inntil videregåedne skole. Grunnskolen er på seks år, ungdomsskolen på tre og videregående skole tre år. Skolesystemet praktiserer skoleuniform, enkelte skoler har restriksjoner på hårlengde, form og fasong. Enkelte skoler er kjønnsdelte. Seoul-profiler. Seoul om natta i desember 2009 Seoul sett fra sørøst mot nordvest Mumbai. Mumbai (Marathi: मुंबई), tidligere kjent som Bombay, er delstatshovedstad i Maharashtra, og den mest befolkningsrike byen i India med en anslått befolkning i 2007 på ca. 19 millioner.]. Byen ligger på øya Salsette utenfor vestkysten av Maharashtra. Sammen med sine forsteder på fastlandet utgjør Mumbai verdens 5. største storbyområde med en befolkning på ca. 20 millioner. Byen har en dyp, naturlig havn, og over havna reiser over halvparten av Indias skipspassasjerer, og en svært betydelig del av landets handel ekspederes via Mumbai. Mumbai er sentrum for handel og underholdning i India, og er hjemby for viktige finansinstitusjoner som sentralbanken Reserve Bank of India (RBI), børsen Bombay Stock Exchange (BSE), børsen National Stock Exchange of India (NSE) og en lang rekke private storkonsern. Mumbai tiltrekker seg innflyttere fra hele India på grunn av de store forretningsmulighetene og den relativt høye levestandarden. Dermed er byen en fargerik sammensetning av ulike språk og kulturer fra hele India. Byen huser også den indiske film- og fjernsynsindustrien, som ofte refereres til med betegnelsen Bollywood. Mumbai er også en av de få byene som har en nasjonalpark innenfor bygrensa. Mumbai eller Bombay? En mye brukt forklaring på opprinnelsen av det tradisjonelle navnet "Bombay" hevder at det kommer fra et portugisisk navn som betyr "god havn". Dette er basert på at "bom" er et portugisisk ord for "god", mens det engelske ordet "bay" er likt til det portugisiske "baía" (bahia på gammel stavemåte). Den normale portugisiske fremstillingen av "god havn" ville vært "boa bahia", istedenfor den mer grammatikalsk feilaktige "bom bahia". Imidlertid er det mulig å finn formen "baim" for "liten havn" i sekstenhundretalls portugisisk. Andre kilder har en annen opprinnelse av det portugisiske toponymet Bombaim.José Pedro Machados Dicionário Onomástico Etimológico da Língua Portuguesa ("Portugisisk ordbok for Onomastikk og etymologi") nevner det som antageligvis er den første portugisiske referansen til stedet, datert 1516, som Benamajambu eller Tena-Maiambu, og peker på at "MAIAMBU" synes å refererer til Mumba-Devi, hindugudinnen som stedet er oppkalt etter i Marathi (Mumbai). I det samme århundret ser det ut til at stavingen har utviklet seg til Mombayn (1525) og så til Mombain (1563). Den endelige formen Bombain opptrer i det 16. århundre, notert av Gaspar Correia i hins "Lendas da Índia" (Indiske legender). Ordet Mumbai kommer fra "Mumba" eller "Maha-Amba", et navn på hindugudinnen Mumbadevi, og "Aai", som betyr mor på marathi.. På 1500-tallet kalte portugiserne området for "Bom Bahia" (God bukt). Dette ble senere forvansket til "Bombaín" eller "Bombain", som fremdeles er det portugisiske navnet. På språkene marathi og gujarati var byen alltid kjent som "Mumbai" eller "Mambai", mens på hindi, urdu og persisk heter byen "Bambai". I 1995 skiftet byen offisielt navn til "Mumbai", men ordet "Bombay" brukes fortsatt av mange av byens innbyggere, og i tittelen på mange institusjoner. Navneskiftet i Mumbai følger et mønster i India, flere byer skifter nemlig navn til et som ikke kan knyttes til landets fortid som koloni. Eksempler er Kolkata (Calcutta), Chennai (Madras) og Puducherry (Pondicherry). Historie. Kalbadevi-veien - Mumbai rundt 1890. Dagens Mumbai var egentlig en gruppe av sju øyer. Funn fra Kandivali nord i byen viser at øyene har vært bebodd siden steinalderen. Byen er første gang nevnt i skriftlige kilder av Ptolemaios ca. 250 f.Kr. under navnet "Heptanesia", de sju øyene. Fra 200-tallet før Kristus inngikk øyene i Maurya-riket som ble styrt av den buddhistiske keiseren Aşoka. Senere kom øyene under de hinduistiske herskerne i Silhara-dynastiet, noe som varte til 1343, da kongeriket Gujarat erobret øyene. De eldste byggverkene på øyene, som grottene på Elephanta-øya og tempelkomplekset Walkeshwar stammer fra denne tida. I 1534 ble øyene erobret av portugiserne og avstått av shahen Bahadur av Gujarat. Portugiserne kalte øyene for "Bom Baia", God Bukt (eller havn). I 1661 var Bombay en del av medgiften da den portugisiske prinsessen Katarina av Braganza (Catherine of Braganza) giftet seg med den engelske kongen. Øyene ble så leid ut til det Britiske ostindiske kompani for 10£ per år. Kompaniet syntes den dype havna på østsiden av øyene var perfekt for å grunnlegge den første kolonien på det indiske subkontinentet. Befolkningen steg raskt fra 10 000 i 1661 til 60 000 i 1675. I 1687 flyttet Ostindiakompaniet hovedkvarteret sitt fra Surat til Bombay. Fra 1817 av ble geografien kraftig omdannet ved at landområdene på øyene ble utvidet, slik at øyene ble en samlet landmasse. Prosjektet, kalt Hornby Vellard ble sluttført i 1845, og dermed ble øyas totale landareal på 438 km². I 1853 ble den første jernbanene i India åpnet, og Bombay ble knyttet til byen Thane. I løpet av den amerikanske borgerkrigen ble byen det viktigste handelssentret for bomull i verden, noe som skapte et kraftig økonomiske oppsving og styrket byen. Åpningen av Suez-kanalen i 1869 gjorde Bombay til den viktigste havna i det Arabiske hav I løpet av de neste 30 åra forvandlet byen seg til en storby, og infrastrukturelle forbedringer ble truffet, og mange nye institusjoner ble grunnlagt. I 1906 var byens befolkning vokst til ca. 1 million, og dermed var byen den nest største i India etter Calcutta. Som hovedstad i Bombay Presidency var også byen et viktig sentrum for den indiske uavhengighetsbevegelsen. Etter uavhengigheten i 1947 ble byen hovedstad i delstaten Bombay. På femtitallet ble deler av Salsette-øya innlemmet i Bombay, som dermed fikk sin nåværende utstrekning. Etter 1955 ble Staten Bombay delt opp etter språkgrensene i området til statene Maharashtra og Gujarat. Krefter i byen ønsket å gjøre Bombay til en selvstendig bydelstat, men dette satte bevegelsen Samyukta Maharashtra seg i mot, og insisterte på at Mumbai skulle bli hovedstad i Maharashtra. Etter en demonstrasjon hvor 105 mennesker ble drept av politiets kuler, ble Maharashtra dannet med Mumbai som hovedstad 1. mai 1960. Sent på 1970-tallet opplevde Mumbai en byggeboom og en betydelig innflytting, som gjorde at Mumbai gikk forbi Calcutta som Indias mest folkerike by. Marathi-talende grupper i Mumbai har reagert på dette, og i 1966 ble det politiske partiet "Shiv Sena" dannet for å sikre rettighetene for «jordens sønner». Den ikke-religiøse samfunnsånden ble sterkt truet i 1992, da omfattende religiøst betinget vold forårsaket mange døde og store ødeleggelser. Noen måneder senere, 12. mars 1993, eksploderte flere bomber på sentrale steder i byen, og forårsaket omtrent 300 døde. I 1995 ble byen omdøpt til Mumbai, i samsvar med Maharashtras navnepolitikk, som går ut på å bytte ut navn fra kolonitida med navn fra lokal, historisk språkbruk. 11. juli 2006 ble over 200 mennesker drept da flere bomber eksploderte samtidig på flere av byens forstadsbaner. 26. november 2008 ble Mumbai utsatt for en rekke terrorangrep igjen, der blant annet de 2 luksushotellene Oberoi og Taj Mahal ble rammet. Politiet omringet hotellene, der flere gisler ble innestengt. Flere andre populære turistområder ble hardt rammet, deriblant togstasjonen, der minst 10 ble drept. Totalt ble over 100 mennesker drept og flere enn 300 skadet. Geografi. Storbyområdet med sentrum og forsteder Mumbai befinner seg på øya Salsette, ved munninga av elva Ulhas på vestkysten av India. Mye av Mumbai er på havnivå, og stort sett ligger byen 10-15 meter over havet. Den nordlige delen av Mumbai er kupert, og byens høyeste punkt ligger 450 meter over havet. Mumbais totalareal er på 468 km². Tre innsjøer befinner seg innenfor byområdet, nemlig sjøene Tulsi, Vihar og Powai. De to førstnevnte befinner seg innenfor Borivali Nasjonalpark, og inngår i byens drikkevannskilder. Det er også tre mindre elver innenfor bygrensa med kilder innenfor nasjonalparken. Byen har en innskåret kystlinje med mange små bukter og viker. Østsida av Salsette-øya har mangroveskoger og myrer med et rikt plante- og dyreliv. Jordsmonnen i byområdet er for det meste sandholdig på grunn av nærheten til sjøen. I forstedene er jordmonnet preget av leire og elveavsetninger. Grunnfjellet i området består av Deccan-basalt. Området ligger i en seismisk aktiv sone, og kan vente tidvise jordskjelv opp til 6.5 på Richters skala. Mumbai er klassisert som en storby i India, og styres av Municipal Corporation of Greater Mumbai, eller Kommunesammenslutningen Stor-Mumbai. Denne består av to regioner, byen og forstedene. Selve byen kalles også Island City. Klima. Siden byen befinner seg ved det Arabiske hav og i den tropiske klimasonen, er klimaet i byen preget av to årstider, nemlig regntid og tørketid. Regntida mellom mars og oktober preges av høy luftfuktighet og temperaturer over 30 grader. Monsunregner bøtter ned over byen mellom juni og september, og i denne tida faller det meste av årsnedbøren på ca. 2 200 mm. Den høyeste årsnedbøren som er registrert, nemlig 3 453mm, kom i 1954. 26. juli 2006 regnet det 944mm. Tørketida, mellom november og februar, er preget av moderate nedbørsmengder og warmt til kjølig vær. En mild nedkjøling kan iblant forårsakes av kalde nordavinder. Temperaturene gjennom året varierer mellom 38°C og 11°C, med 43°C som varmerekord og 7,4°C som laveste temperatur. Økonomi. a> gjenspeiler tiltroen til Indias økonomi Mumbai har 10 % av alle industriarbeidsplasser, 40 % av all inntektsskatt, 20 % av all bedriftsbeskatning og 40 % av Indias utenrikshandel. En rekke finansinstitusjoner har sine hovedkvarter i den sørlige delen av byen, slik som Bombay Stock Exchange, børsen National Stock Exchange, sentralbanken Reserve Bank of India og den indiske mynt (India Government Mint). En rekke storkonsern og konglomerater har sine hovedkvarter, sammen med en rekke utenlandske banker og finansinstitusjoner. Opp mot 1980-tallet skyldes Mumbais velstand først og fremst tekstilindustrien og havna. Siden har imidlertid byens økonomi blitt mer sammensatt, og nå er bygg- og anlegg, diamantsliping, helsevesen og informasjonsteknologi viktig. Mumbais status som delstatshovedstad tilsier at det finnes svært mange offentlige arbeidsplasser. En stor del av arbeidsstyrken består av ufaglærte arbeidskraft som arbeider innen serviceyrker og industri. Havna er fremdeles en viktig arbeidsgiver, direkte eller indirekte. Underholdningsindustrien er en annen viktig arbeidsgiver i Mumbay. De fleste av Indias fjernsynsstasjoner og satellittselskaper har sine hovedkvarter i Mumbai, det samme gjelder de største forleggerne. Bollywood, sentrum for film- og fjernsynsproduksjon på hindi, befinner seg også i Mumbai med sine store studioer og filmproduksjonsforetak. Administrasjon. Byen administreres av Brihanmumbai Municipal Corporation, BMC, Stor-Mumbai kommunale sammenslutning. Den utøvende makta ligger hos Municipal Commissioner of Mumbai, kommunekommisjonæren, som er utpekt av delstatsregjeringen i Maharashtra. Kommunesammenslutningen består av 227 direktevalgte representanter for 24 bydeler., fem oppnevnte rådgivere og en titulær borgermester. BMC har ansvaret for drift og infrastruktur i megabyen Mumbai. Storbyområdet utgjøres av to regioner innen Maharashtra, hver under oppsyn av en distriktsguvernør. Denne har ansvaret for eiendomsregistre og skatteinngang, samt gjennomføringen av nasjonale valg i Mumbai. Bombay High Court er en domstol som har overoppsyn med rettspleie i Maharashtra og Goa, samt forbundsterritoriene Daman og Diu, samt Dadra og Nagar Haveli. Mumbai har også to lavere rettsinstanser, Small Causes Court for sivile saker, og Sessions Court for kriminalsaker. Byen velger seks medlemmer til Indias parlament, samt 34 medlemmer til delstatsforsamlingen i Maharashtra. Transport. a> er et av byens ledende transportselskaper. De fleste av Mumbais innbyggere må ty til offentlig transport for å reise til og fra sin arbeidsplass, siden veinettet er dårlig utbygd, det finnes få parkeringsplasser og det finnes enorme trafikkorker overalt. Ryggraden i Mumbais transportsystem er Mumbai Suburban Railway, som består av tre adskilte jernbanenett som krysser byen på langs. Western Railway går langs vestsida av byen, mens Central Railway dekker de sentrale og nordøstlige delene av storbyområdet. Begge linjene når helt ut i forstedene, og har en samlet lengde på 125km. Harbour Line er en underavdeling av Central Railway, og løper 54 kilometer langs kaiene og de sørøstre delene av byen. Mumbai har svært gode togforbindelser til alle deler av India. Jernbanestasjonen Chhatrapati Shivaji Terminus er en del av Verdensarven. Bybussene, som opereres av BEST, dekker nesten alle deler av storbyområdet, så vel som Navi Mumba og Thane, som er nærliggende forsteder. Bussene brukes for korte og mellomlange reiseavstander, mens tog er billigere og raskere for pendlere som reiser over lengre strekninger. BEST-bussparken består av enetasjes og toetasjes busser, samt noen luftkondisjonerte busser. Taxier, som er svarte og gule, med plass til opp til fire passasjerer, dekker det meste av storbyen. Auto-rickshaws, eller motoriserte rickshaws kan bare operere i forstadsområdet, hvor de er den viktigste formen for taxi. Disse trehjulede kjøretøyene kan ta opptil tre passasjerer. Chatrapati Shivaji International Airport (tidligere Sahar International Airport) er Indias travleste flyplass, og betjener last og internasjonale flygninger. Santacruz Airport betjener innenrikstrafikken. Juhu-aerodromen var Indias første flyplass, og nå holder en flyklubb og en helikopterbase til her. På grunn av sin enestående topografi har Mumbai en av verdens beste naturlige havner. Over havna går 50% av passasjertrafikken og mye av landets utenrikshandel. Byen er også en viktig base for Indias marine. Vann, strøm og telefon. BMC sørger for drikkevann i byen, og det meste kommer fra Tulsi- og Vihar-sjøene, samt fra noen sjøer lengre nord. Vannet filtreres i Bhandup, som er Asias største filtreringsanlegg. BMC er også ansvarlig for vedlikehold av veier og renovasjon i Mumbai. Elektrisitetsforsyningen, som besørges av BEST i byen og Reliance Energy og delstatsselskapet Mahavitaran i forstedene, er basert på vannkraft og kjernekraft. Telefonselskapet var tidligere en statsinstitusjon, nemlig MTNL, men er i dag privatisert. En lang rekke private operatører kriger om det enorme mobilmarkedet i byen, og bredbånd leveres av såvel MTNL som private firma. Befolkning. Hiranandani Complex i Powai er et velstående område i nord Befolkninga i Mumbai utgjør om lag 13 millioner mennesker med en befolkningstetthet på ca. 29 000 mennesker per kvadratkilometer. Det går 811 kvinner på 1000 menn, noe som er lavere enn landsgjennomsnittet. Dette skyldes at mange menn kommer inn fra landsbygda for å arbeide, men etterlater sin familie hjemme. 86 % av den voksne befolkningen kan lese og skrive, noe som er høyere enn landsgjennomsnittet. Religion. 68 % av befolkningen er hinduer, muslimene utgjør 17 %, buddhister og kristne utgjør 4 % hver. De øvrige er jainer, sikher, jøder, parsier og ikke-religiøse. Kriminalitet. I forhold til størrelsen har Mumbai lav kriminalitet. Mumbai registrerte 27 577 lovbrudd i 2004, som er en reduksjon på 11 % fra 30 991 i 2001. Språk. Mange i Mumbai snakker flere språk. Marathi er utbredt, men det mest talte språket på gata er en folkelig hindi-dialekt som kalles bambaiya, med innslag av marathi og indisk engelsk, samt noen egenutviklede slang-former. Marati er det offisielle språket i delstaten, mens engelsk er svært mye brukt innen handel, industri og utdanning. På grunn av innvandringen fra hele India, snakkes det mange andre språk i hjemmene i Mumbai, de viktigste er konkani, gujarati og urdu. Storbyproblemer. Slik som mange byer i den tredje verden lider Mumbai under storbyproblemer som fattigdom, dårlig folkehelse, arbeidsledighet og dårlig infrastruktur. Siden plassen er begrenset, lever mange mumbai-boerne i små, dyre husvær, oftest langt fra arbeidsplassen. Dette betinger lange timer på forstadstog. Ifølge dataene fra folketellingen i 2001 bodde 6,5 millioner mennesker – den gang 54,1  % av byens befolkning – i slumstrøk; det største og mest konsentrerte slumstrøket er Dharavi. Folk og kultur. En innbygger i Mumbai kalles en mumbaikar eller en bombyite. Mange av innbyggerne foretrekker å bo nær større jernbanestasjoner for å ha rask vei til jobben. Mange lever derfor et liv i høy fart, med lite tid til fritidsaktiviteter. Derimot feires indiske og vestlige høytider med stor interesse i Mumbai. Jakarta. Jakarta er hovedstad, provins, og den største byen i Indonesia. Byen er også en av verdens største byregioner med 14 millioner innbyggere. Byen ligger på øya Java. Innbyggertallet har vokst veldig etter den andre verdenskrig; i 1942 var innbyggertallet på bare 563 000. Etymologi. Området som i dag heter Jakarta, har tidligere hatt en rekke navn: Sunda Kelapa (397–1527), Jayakarta (1527–1619), Batavia (1619–1949) og Djakarta (1949–1972). Det nåværende navnet kommer fra ordet "Jayakarta", som stammer fra gammeljavanesisk og dermed til slutt fra sanskrit. "Jayakarta" oversettes som «seirende gjerning», komplett handling«» eller «full seier». Jakarta blir kalt for «Big Durian», fordi byen sees på som det indonesiske motsvaret til New York («The Big Apple»). Forsvarets mediesenter. Forsvarets mediesenter (FMS) er en enhet i det norske Forsvarets som ivaretar det overordnede ansvaret for Forsvarets håndtering av media og medier. Avdelingen er plassert på Akershus festning og er underlagt Forsvarsstaben. FMS ble etablert 1. oktober 2001 ved sammenslåing av Forsvarets rekrutterings- og mediesenter (FRM) og produksjonsressursene i Presse- og informasjonsavdelingen i Forsvarets overkommando. Senteret har fire avdelinger: avdeling for PR og informasjon, audiovisuell avdeling, avdeling for multimedia og markedsavdeling. Forsvarets mediearkiv, med 30.000 bilder, samt Forsvarets foto-, film- og programarkiv, forvaltes av FMS. Vindusbehandler. En vindusbehandlers (engelsk "window manager") oppgave i operativsystemet er å holde orden på og behandle vinduene på skjermen. De fleste operativsystemer har en eller annen form for vindusbehandler, men det er stor forskjell på hvilke funksjoner de har og hvordan de oppfører seg. Noen vindusbehandlere er minimalistiske og utelater alt som kan minne om dekorasjoner rundt vinduene, et godt eksempel er Ratpoison, hvor det ikke finnes noe slikt; mens andre gjerne også har som mål at det skal være pent å se på skjermen. Et annet skille er mellom vindusbehandlere på Microsoft Windows-systemer, hvor det bare finnes en vindusbehandler som ikke kan byttes ut, og på Unix-systemer, hvor det finnes flere hundre med hver sine spesialfelt som man kan velge i mellom. Det er viktig å skille mellom vindusbehandlere og skrivebordsmiljøer. Konsepter. De fleste vindusbehandlere dekorerer vinduene med en tittellinje man kan bruke for å flytte vinduet rundt på skjermen med, og en knapp til å lukke vinduet, en knapp til minimering og i de fleste tilfeller en statuslinje. I tillegg finnes det flere konsepter for hvordan vindusbehandleren behandler vinduene og hvordan de blir organisert, som ikke er like mye brukt. Vindusbehandlere med arkfaner. Vindusbehandlere med arkfaner gjør at man kan gruppere flere forskjellige programvinduer i det samme vinduet. I de fleste vindusbehandlere som benytter seg av denne teknikken er det mulig å skifte mellom de forskjellige programmene ved å trykke på faner i tittellinjen, og å gruppere vinduer ved å dra tittellinjen til det ene vinduet over i tittellinjen på det andre. Tuomo Valkonens PWM var den første vindusbehandleren som benyttet seg av konseptet. I ettertid har Fluxbox og Pekwm også benyttet seg av det. Rutebaserte vindusbehandlere=== . De såkalte rutebaserte vindusbehandlerne er det også den samme finnen, Valkonen, som har vært med å bidra til oppmerksomhet med sin andre vindusbehandler Ion som opprinnelig var en videreutvikling av PWM. Men den originale vindusbehandleren som benyttet seg av det var Siemens RTL Tiled Window Manager. Konseptet går ut på at ingen vinduer overlapper hverandre, men derimot blir plassert i ruter ved siden av hverandre. Programmene tar plassen i hele denne ruten og slik får man utnyttet absolutt all plassen på skjermen. Det er som oftest mulig å ha flere vinduer i samme rute med et lignende konsept som de tabulerte vindusbehandlerne bruker. Formålet med å organisere vinduene på denne måten er hovedsakelig to ting. For det første er det mye lettere å navigere et slikt system med tastaturet enn hva et vanlig design er, rutebaserte vindusbehandlere er myntet på tastaturbrukere. Den andre grunnen er tanken om at det er vindusbehandleren sin jobb å organisere hvor de forskjellige vinduene skal være på skjermen. I Ion er det for eksempel mulig å konfigurere hvilke ruter de forskjellige vinduene skal dukke opp i, slik at man slipper å flytte om på vinduene manuelt, fordi de plasserer seg der de skal. Vindusbehandlere som benytter seg av dette konseptet er for eksempel det tidligere nevnte Ion og Siemens RTL Tiled Window Manager, i tillegg har man Window Manager Improved, TrsWM og FvwmPartition som lager en lignende funksjonalitet til Fvwm. Larswm har også benyttet seg av et lignende konsept. I Larswm er skjermen usynlig delt opp i to områder på 60% og 40%. Det programmet man bruker blir plassert i det største området, mens de andre blir tilsidesatt. Larswm bruker flytende vinduer og blir således en mellomting mellom en rutebasert vindusbehandler og det tradisjonelle designet. Virtuelle skrivebord. Virtuelle skrivebord er noe de fleste vindusbehandlere til vindussystemet X støtter i dag. Denne funksjonen lager en illusjon av at man har flere forskjellige skrivebord man kan plassere programmene sine på. Dette virker noe lignende som når man bruker flere enn en skjerm, bortsett fra at man bare kan se en av gangen. Istanbul. Istanbul, tyrkisk: İstanbul (tidligere "Konstantinopel", tyrkisk: "Konstantinyé") er den største byen i Tyrkia og har ca. 13 millioner innbyggere, medregnet forstedene. I oldtida het byen Bysants; den ble gjort til hovedstad i Det østromerske riket i 330 under navnet Konstantinopel og fortsatte som hovedstad i Det osmanske riket. I 1923 ble Ankara gjort til hovedstad i den nye tyrkiske republikken, og i 1930 fikk Istanbul sitt nåværende navn. Dagens Istanbul er en megaby med en sammenhengende bebyggelse som strekker seg i et 10-20 km bredt og 60-70 km langt belte langs nordkysten av Marmarahavet, med omtrent samme utbredelse på hver side av Bosporos. Bybebyggelsen strekker seg også nordover på begge sider av Bosporos nesten til Svartehavet. Det sentrale og historiske Istanbul består av Stambul mellom Marmarahavet og Det gylne horn (kommunene Eminönü og Fatih) og Galata og Pera (Beyoğlu) på nordsida av Det gylne horn. Til det historiske Istanbul kan også regnes byene Üsküdar og Kadiköy på asiatisk side. Etymologi. Navnet Istanbul kommer fra gresk «εις την Πόλιν» eller «στην Πόλη» [(i)stimboli(n)], som betyr «til/i byen». Historie. Neolittiske gjenstander, som dateres tilbake til det 7. årtusen f.Kr. og ble avdekket av arkeologer i begynnelsen av det 21. århundre e.Kr., viser at Istanbuls historiske halvøy ble bosatt tidligere enn før antatt, faktisk før Bosporos ble dannet. Før denne oppdagelsen var oppfatningen at trakiske stammer, blant andre frygere, begynte å slå seg ned på Sarayburnu mot slutten av det sjette årtusen f.Kr. På den asiatiske siden har det blitt funnet gjenstander som stammer fra rundt det 4. årtusen f.Kr. i Fikirtepe (i Kadıköy). På samme sted lå også et fønikisk handelssted ved begynnelsen av det 1. årtusen f.Kr., samt byen Khalkedon som ble etablert rundt 680 f.Kr. Det er likevel vanlig å regne at historien om Istanbul begynner rundt 660 f.Kr. da nybyggere fra Megara, under ledelse av kong Byzas, etablerte Bysants på den europeiske siden av Bosporos. Nybyggerne fortsatte å bygge en akropolis ved det gylne horn, på tuftene av de tidlige trakiske bosetninger, noe som næret opp under den gryende byens økonomi. Byen opplevde en kort periode med persisk styre på begynnelsen av det 5. århundre f.Kr., men grekerne gjenerobret den under de gresk-persiske krigene. Bysants fortsatte deretter som en del av Det athenske sjøforbundet og dens etterfølger, Det andre athenske rike, før byen til slutt oppnådde uavhengighet i 355 f.Kr. Bysants var lenge alliert med romerne, for den offisielt ble en del av Romerriket i 73 e.Kr. Bysants beslutning om å støtte den romerske generalen Pescennius Niger i hans kamp mot den romerske keiseren Septimius Severus kostet byen dyrt, da de måtte overgi det på slutten av 195 hadde to år med beleiring ødelagt byen. Likevel begynte Severus fem år senere å gjenoppbygge Bysants, og byen fikk tilbake sin tidligere velstand. Konstantinopel. Konstantin den store ble keiser av hele det romerske imperiet i september 324. To måneder senere la han fram planer for en ny, kristen by som skulle erstatte Bysants. Som den østlige hovedstaden i imperiet ble byen kalt "Nea Roma" (Nye Roma). De fleste brukte likevel navnet Konstantinopel, et navn som vedvarte inn i det 20. århundre. Seks år senere, 11. mai 330, ble Konstantinopel proklamert hovedstaden i et imperium som til slutt ble kjent som Det bysantinske riket eller Østromerriket. Det eldste gjenlevende kart over Konstantinopel ble laget i 1422 av Cristoforo Buondelmonti. Etableringen av Konstantinopel ble en av Konstantins mest varige prestasjoner, den romersk makten ble flyttet østover etterhvert som byen ble et sentrum for gresk kultur og kristendom. Mange kirker ble bygget over hele byen, blant annet Hagia Sofia, som forble verdens største katedral i tusen år. Andre forbedringer av byen foretatt av Konstantin inkluderte en omfattende renovering og utvidelse av Konstantinopels hippodrom. Med plass til titusenvis av tilskuere ble hippodromen sentral i samfunnslivet og i det 5. og 6. århundre, episenter for episoder med uro som blant annet Nikaopprøret. Konstantinopels beliggenhet har bidratt til at byen forble en viktig del av historien, i mange århundrer beskyttet murene og befestningene langs kysten Europa mot inntrengere fra øst og dermed også islams frammarsj Under det meste av middelalderen, den siste delen av den bysantinske perioden, var Konstantinopel den største og rikeste byen på det europeiske kontinentet og til tider den største i verden. Det var også på denne tiden at mange nordiske vikinger reiste til Konstantinopel, byen de kalte Miklagard. Det var spesielt de svenske vikingene som reiste dit som handelsmenn. Her handlet de på store basarer med arabere og grekere. Mange menn fra Norden gikk også i tjeneste hos den bysantiske keiseren i Miklagard, blant andre den senere norske kongen Harald Hardråde. Disse ble kalt væringer og utgjorde en garde av elitesoldater. Konstantinopels nedgang begynte etter det fjerde korstog, da byen ble plyndret og herjet. Byen ble senere sentrum i Det latinske riket, som ble skapt av de katolske korsfarerne for å erstatte det ortodokse bysantinske riket. Det latinske riket var kortvarig, og det bysantinske riket ble gjenopprettet, riktignok svekket, i 1261. Konstantinopels kirker, forsvar, og grunnleggende tjenester var i forfall, og byens befolkning var redusert til mellom hundre tusen og en halv million i løpet av det 8. århundre. Ulike økonomiske og militære vedtak fattet av Andronikos II, slik som reduksjonen av de militære styrkene, svekket imperiet og gjorde det mer utsatt for angrep. På midten av det 14. århundre, begynte osmanerne en strategi for å ta mindre byer og tettsteder over tid, for på den måten å kutte Konstantinopels forsyningsveier og kvele byen sakte. Den 29. mai 1453, etter en åtte ukers beleiring (hvor den siste romerske keiseren, Konstantin XI, ble drept), lyktes sultan Mehmet II erobreren i å erobre Kontantinopel og erklærte byen den nye hovedstaden i Det osmanske rike. Timer senere red sultanen til Hagia Sofia og innkalte en imam for å forkynne den islamske trosbekjennelsen, og konverterte dermed den store katedralen til en keiserlig moské. Osmansk og tyrkisk styre. Etter Konstantinopels fall begynte Mehmet II umiddelbart arbeidet med å revitalisere byen, som på den tiden også var blitt kjent som Istanbul. Han oppfordret de som hadde flyktet fra byen under beleiringen til å komme tilbake, og tvang muslimer, jøder og kristne fra andre deler av Anatolia til å bosette seg her. Sultanen invitert folk fra hele Europa til hovedstaden sin, og skapte et kosmopolitisk samfunn som vedvarte gjennom mye av den osmanske perioden. Samtidig reparerte Mehmet II byens skadede infrastruktur, og fikk bygget Topkapipalasset, sultanens offisielle residens. Osmanerne forvandlet raskt byen fra en bastion for kristendommen til et symbol på islamsk kultur. Religiøse stiftelser ble etablert for å finansiere bygging av storslåtte keiserlige moskeer, ofte forbundet med skoler, sykehus og offentlige bad. Det osmanske dynastiet tok status som kalifat i 1517 og Istanbul forble hovedstaden i dette siste kalifatet i fire århundrer. Suleiman den stores regjeringstid 1520-1566 var en periode med særlig store kunstneriske og arkitektoniske prestasjon, sjefsarkitekt Mimar Sinan utviklet flere ikoniske bygninger i byen, mens osmansk kunst som keramikk og kalligrafi blomstret. Den totale befolkningen i Istanbul utgjorde ved slutten av det 18. århundre. En periode med opprør i starten av det 19. århundre førte til fremgangen til den progressive sultan Mahmud II og til slutt til "Tanzimatperioden", som ga politiske reformer og introduserte ny teknologi til byen. Det ble bygget broer over Det gylne horn i denne perioden og Istanbul ble koblet til resten av det europeiske jernbanenettet i 1880. Moderne fasiliteter, som et stabilt vannnettverk, strøm, telefon og trikker, ble gradvis introdusert til Istanbul i løpet av de neste tiårene, om enn noe senere enn til andre europeiske byer. Likevel var moderniseringsinnsatsen ikke nok til å hindre tilbakegangen til det osmanske riket. Det greske slagskipet «Lemnos» og torpedobåten "Dafni" utenfor kysten av Istanbul under okkupasjonen av byen I begynnelsen av det 20. århundre ble sultan Abdul Hamid II kastet av ungtyrkernes statskupp og en rekke kriger plaget det skrantende rikets hovedstad. Den siste av disse, første verdenskrig, resulterte i den britiske, franske og italienske okkupasjonen av Istanbul. Den siste osmanske sultanen, Mehmet VI, ble forvist i november 1922, og året etter ble okkupasjonen av Istanbul avsluttet med signeringen av Lausannetraktaten og anerkjennelsen av republikken Tyrkia, erklært av Mustafa Kemal Atatürk. I de tidlige årene av republikken ble Istanbul oversett til fordel for Ankara, valgt som Tyrkias hovedstad for å distansere det nye, sekulariserte landet fra sin osmanske historie. Men, fra slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet, gjennomgikk Istanbul store strukturelle endringer. Nye offentlige plasser, boulevarder og avenyer ble bygget over hele byen, noen ganger på bekostning av historiske bygninger. Befolkningen i Istanbul begynte å raskt øke i 1970, da folk fra Anatolia flyttet til byen for å få jobb i de mange nye fabrikkene som ble bygget i utkanten av den viltvoksende metropolen. Denne plutselige, kraftige økningen i byens befolkning forårsaket en stor etterspørsel etter boliger, og mange tidligere avsidesliggende landsbyer og skoger ble oppslukt i byområde til Istanbul. Geografi. Istanbul ligger i nordvestlige Tyrkia i Marmararegionen og har et samlet areal på 5343 km². Bosporosstredet, som forbinder Marmarahavet til Svartehavet, deler byen i en europeisk, thrakisk side som omfatter det historiske og økonomiske sentrum og en asiatisk, anatolisk side. Byen er videre delt av Det gylne horn, en naturlig havn der det tidligere Bysants og Konstantinopel ble grunnlagt. Samløpet av Marmarahavet, Bosporos, og Det gylne horn i hjertet av dagens Istanbul har avskrekket angripende styrker i tusenvis av år og er fremdeles et fremtredende trekk ved byens landskap. I likhet med Romamodellen sies den historiske halvøya å være preget av syv åser, hver av dem toppet av keiserlige moskeer. På den østligste av disse åsene ligger Topkapipalasset på Sarayburnu. På motsatt side av Det gylne er en annen, konisk ås, hvor den moderne bydelen Beyoğlu ligger. På grunn av topografien ble bygningene i Beyoğlu konstruert ved hjelp av terrasser med støttemurer, og veier ble lagt ut i form av trappetrinn. Üsküdar på den asiatiske siden viser tilsvarende kuperte egenskaper der terrenget gradvis strekker seg ned til Bosporoskysten, men landskapet i Şemsipaşa og Ayazma er brattere. Det høyeste punktet i Istanbul er Camlicahøyden på 288 meter. alt = En høy konsentrasjon av forkastningslinjer nordvest i Tyrkia, hvor de eurasiske og afrikanske platene møtes. Et lite antall forkastninger og rygger også vises under Middelhavet Istanbul ligger i nærheten av den nordanatoliske forkastningen, nær grensen mellom den afrikanske og den eurasiske kontinentalplaten. Denne forkastningssonen, som går fra nordlige Anatolia til Marmarahavet, har vært årsak til flere dødelige jordskjelv i hele byens historie. Blant de mest ødeleggende av disse seismiske hendelsene var jordskjelvet i 1509, som forårsaket en tsunami som slo inn i veggene i byen og drepte mer enn mennesker. Mer nylig, i 1999, førte et jordskjelv med episenter i nærheten İzmit til at mennesker døde, deriblant personer i Istanbuls forsteder. Folket i Istanbul er bekymret for at en enda mer katastrofal seismisk hendelse kan ligge i byens nære fremtid, tusenvis av nylig oppførte bygg ment å imøtekomme Istanbuls raskt økende befolkning kan ha blitt bygget for dårlig. Seismologer sier at risikoen for at et skjelv i størrelsesorden 7,6 eller større rammer Istanbul innen 2030 er mer enn. Klima. Istanbul har i følge Köppens klimaklassifisering et middelhavsklima. Men siden byen dekker et så stort område med varierende topografi har byen flere mikroklima. I nord er klimaet mer maritimt på grunn av fuktigheten fra Svartehavet og relativt mye vegetasjon. Klimaet i de mer folkerike områdene lenger sør er varmere og mindre fuktige. Somrene i Istanbul er varme med høyest temperatur i juli og august, i snitt 28 ºC. Ekstrem varme er derimot sjelden, og temperaturen stiger bare over 32 ºC i snitt fem ganger per år. Regnfall er heller uvanlig om sommeren, bare fire til fem regndager per måned. Vintrene er kalde, våte og ofte med snø, og temperaturen i januar og februar er normalt omkring 4 ºC. Snøen faller ofte tungt når den kommer, men snødekket og temperaturer under null varer sjelden mer enn få dager. Våren og høsten er mild, men ofte våt med ustabilt vær. Kjølige vinder fra nordvest og varme vinder fra sør, noen ganger i løpet av samme dag, skaper temperatursvingninger. Istanbul har alltid høy luftfuktighet, noe som kan gjøre sommervarmen verre. Fuktigheten når generelt 80 % om morgenen og tåke er vanlig, selv om den som regel løser seg opp i løpet av formiddagen. Byen har tåke i snitt 228 dager i året, og konsentrasjonen er høyest om vinteren. Tordenvær er uvanlig, og skjer bare i snitt 23 dager hvert år, hyppigst om sommeren og tidlig på høsten. Istanbul har i snitt 124 nedbørsdager og i snitt faller det 855 mm nedbør i året. Varmerekorden i byen er 40,5 ºC og kulderekorden er -16,1 ºC. Den største nedbørsmengden som er målt på en dag er 227 mm, mens det største snøfallet er 80 cm. Befolkning. Stor-Istanbul hadde i 2000 en befolkning på 10 mill, hvorav 9,1 mill. i selve byen og 0,9 mill. i mindre, spredte tettbebyggelser. Istanbul mottar stadig innflyttere fra andre deler av landet og har en årlig vekst som ligger betydelig over landsgjennomsnittet. I seinere år har den ligget på over 3%. I motsetning til de fleste byer i Vest-Europa er den minst velstående delen av befolkninga bosatt i de sentrale bydelene, mens befolkninga i de moderne forstedene består av relativt sett bedrestilte sosiale grupper. Det finnes likevel mange forsteder med en befolkning med lav gjennomsnittsinntekt, som Gaziosmanpaşa, Esenler, Güngören, Umraniye og Beykoz. Kultur. Dagens Istanbul har et pulserende liv, og her møtes øst og vest. Kjente kulturminner er Hagia Sofia, som etter å ha vært kristen kirke og moské i dag er et museum. Det finnes en rekke andre bevarte kirker fra bysantinsk tid, da en stor del av utviklingen av Bysantinsk arkitektur og Bysantinsk kunst har foregått her. De fleste har vært eller er moskeer. Byen har også en rekke kjente moskeer oppført etter tyrkernes erobring. Mest kjent er Den blå moské ("Sultanahmet Camii"), som er dekket innvendig med tyrkiske fliser i fine mønstre og har seks minareter. Byen har vært sete for både keisere og sultaner. På 1930-tallet oppdaget en det som må ha vært keiserpalasset eller Det Store Palasset under arkeologiske utgravninger. Her er bevart et unikt profant mosaikkgulv med pastorale scener og dyrescener. Gulvet har vært vanskelig å datere, men en regner med at det er laget en eller annen gang på 600-tallet. Bedre kjent er Topkapıpalasset, hvor sultanen bodde og hadde sitt harem. Byen er også kjent for sin godt bevarte Basar hvor en kan kjøpe tepper, gull og det en ellers ønsker seg. Istanbul i litteraturen. En rekke kjente personer har tilbrakt deler av sitt liv i Istanbul, bl.a. Agatha Christie. Deler av filmen "Mord på Orientekspressen" ble filmet på jernbanestasjonen der. Tyrkias mest kjente nålevende forfatter, Nobelprisvinneren Orhan Pamuk, født i 1952, har skildret sin hjemby Istanbul i flere bøker. Gjennombruddsromanen "Lys og mørke" fra 1979 er fortellingen om tre generasjoner av en rik familie som bodde i det strøket av byen hvor Pamuk selv vokste opp. Den kom i ny utgave i 1982 under tittelen "Cerdet Bey og hans sønner". "Mitt navn er Karmosin" fra 2000, på norsk i 2003, gjorde ham for alvor kjent for et internasjonalt publikum. Handlingen er lagt til Istanbul vinteren 1591, i Sultan Murat IIIs regjeringstid. I 2006 utkom hans egen, delvis selvbiografiske, fortelling om byen, "Istanbul: byen og minnene". Transport. Konstantinopel fikk tidlig et godt utbygd nett av trikkelinjer. Utover på 1900-tallet ble imidlertid trikken forsømt, og kollektivtransporten gikk mer og mer over på buss. Fra 1990-tallet har økende problemer med trafikkavviklinga tvunget fram en satsning på skinnegående kollektivtransport, og Istanbul er i dag i ferd med å bygge opp et moderne nett av metro-, light rail- og trikkelinjer. Båt har til alle tider vært et viktig transportmiddel mellom de ulike bydelene og mellom Istanbul og nabobyene. To veibruer over Bosporos har redusert båttrafikkens omfang, og den ventes å avta ytterligere når den nye jernbanetunnelen under Bosporos åpner i 2008. Administrasjon. Administrasjonen er fordelt på to nivåer. Det øverste nivået er en storbykommune – Istanbul Büyükşehir Belediyesi (IBB) – som dekker et område på 1830 km² mellom Marmarahavet og Svartehavet i en bredde på ca. 30 km på hver side av Bosporos. Under storbykommunen er det 27 distriktskommuner. Det er direkte valg til kommunestyrene hvert 5. år. 1/5 av representantene i distriktskommunestyrene tar sete i rådet i storbykommunen, som er dens høyeste organ. En eksekutivkomite forestår den daglige styringen av storkommunen. Borgermester i storkommunen har siden 2004 vært Kadir Topbaş fra partiet AKP. São Tomé og Príncipe. Den demokratiske republikken São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta omtrent 250 km vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. Staten var en portugisisk koloni fra 1522 til 1975. São Tomé, den største øya, ligger nesten rett på ekvator. Den er oppkalt etter Apostelen Tomas, fordi den ble oppdaget på minnedagen hans, den 21. desember, i 1471. Øya Principe er den nest største øya i republikken. Øya ble først døpt "Ilha de Santo António" (portugisisk for "Sankt Antonius' Øy") av portugiserne som "oppdaget" den i 1471, fordi oppdagelsen skjedde den 17. januar, som er minnedagen for Den hellige Antonius. Senere omdøpte kong Johan II av Portugal øya til "Principe" til ære for sin avholdte, eneste sønn (og tronarving) prins Afonso av Portugal (1475–1491). "Principe" er portugisisk for "prins". Geografi. De to øyene ligger på en fjellkjede av sluknede vulkaner, og har mange fjell. Høyeste punkt er Pico de Saõ Tomé på 2024 meter. Landet har et tropisk klima med høy temperatur og mye regn fra september til mai. Perioden mellom juni og september er mildere og har mindre regn. Historie. Før øyene ble oppdaget av portugisiske sjøfolk en gang mellom 1469 og 1472 var de ubebodde. Den første varige kolonien ble grunnlagt på São Tomé av Alvaro Caminha i 1493. Príncipe ble kolonisert i 1500. Det var få som hadde lyst til å flytte til øyene, og mange ble sendt dit gjennom tvang. Dette gjaldt særlig jøder som ble sendt dit fra Portugal og slaver som ble hentet fra det afrikanske fastlandet. Slavearbeid og den fruktbare vulkanjorda gjorde raskt øyene til den viktigste afrikanske sukkereksportøren. Den portugisiske staten tok kontrollen over São Tomé i 1522 og Príncipe i 1573. Politikk og administrasjon. Styret bygger på forfatningen fra 1990. Landet er en demokratisk republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Nasjonalforsamlingen har 55 medlemmer, valgt for fire år. Regjeringen blir nominert av forsamlingen og utnevnes av presidenten. Príncipe fikk et visst utstrakt selvstyre i 1994, med en egen regjering og regional forsamling. Administrative inndelinger. São Tomé og Príncipe er delt inn i to provinser: São Tomé og Príncipe. Provinsen São Tomé består av 6 distrikter. Språk. Over 95 % av befolkningen i São Tomé og Principes behersker portugisk, og over halvparten av befolkningen har portugisisk som førstespråk. Det er dermed bare i Portugal og i Brasil at det portugisiske språket er mer utbredt. Republikken São Tomé og Principe er med i "Samveldet av portugisiskspråklige land" (portugisisk: "Comunidade dos Países de Língua Portuguesa", forkortet "(CPLP)". Den varianten av portugisisk som tales i São Tomé og Principe er en dialekt som i forhold til språket i Portugal særpreges av en rekke arkaiske trekk i såvel uttale som i vokabular, grammatikk og syntaks. Mens portugisisk er det offisielle språket og blir snakket av 95 % av befolkningen, er også tre portugisisk-baserte kreolspråk utbredt: forro (85 %), angolar (3 %) og principense (0,1 %). Demografi. Mens portugisisk er det offisielle språket og blir snakket av 95 % av befolkningen, er også tre portugisisk-baserte kreolspråk utbredt: forro (85 %), angolar (3 %) og principense (0,1 %). Økonomi. São Tomé og Príncipe er et fattig land med en utenlandsgjeld på over 300 millioner amerikanske dollar. Landet er avhengig av å importere det meste av forbruksvarer, drivstoff og en god del mat, mens det hovedsakelig eksporterer kakao, i tillegg til noe kaffe, kopra og palmeolje. De fleste arbeidsplassene finnes i jordbruket. Landet har også naturressurser som fisk og vannkraft, og er i ferd med å utforske petroleumsressurser i sine territorialfarvann. Ellers er turismen en kommende vekstnæring. Flere europeiske selskaper etablerer seg her. Eksterne lenker. Sao Tome og Principe Sudetenland. a> i 1911, fra "The Historical Atlas", av William R. Shepherd, 1911 Sudetenland (tsjekkisk og slovakisk: "Sudety", polsk "Kraj Sudetów"), også kalt "Sudeterlandet" på dansk og norsk, var en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren som hovedsakelig var bebodd av sudettyskere. Regionen dekket tilsammen km², og hovedstaden var Reichenberg. Den tyske betegnelsen "Sudentenland" ble særlig brukt etter 1918 da Østerrike-Ungarn ble delt etter nederlaget i første verdenskrig og tyske kulturområder ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia. Sudetenland ble da ofte brukt om alle de tidligere tyskspråklige regionene i Nordøst- og Sør-Bøhmen, i Mähren og i østerriksk Schlesien. Landskapet var oppkalt etter Sudetene, en fjellstrekning mellom dagens Tsjekkia og Polen. Historie. Tyskere bodde i området siden 11- og 1200-tallet. Sammen med det øvrige Bøhmen tilhørte det allerede på den tid det tysk-romerske riket, og kom siden under Habsburgerne. Etter første verdenskrig ble områdene Nordøst-Bøhmen, Nord-Mähren og Østerriksk-Schlesien erklært som "Deutschösterreichische Provinz Sudetenland", og sluttet seg til Republikken Tysk-Østerrike i november 1918. Fra slutten av samme måned rykket tsjekkoslovakiske tropper inn i området og avbrøt etableringen av en tysk-østerriksk forvaltning. I desember flyktet provinsregjeringene i provinsene Deutschböhmen og Sudetenland i eksil for å unngå å bli tatt til fange. I september 1919, ble Sudetenland tildelt Tsjekkoslovakia ved fredsslutningen med Østerrike, St. Germain-traktaten. Motsetningene mellom tsjekkere og tyskere økte i løpet av 1930-årene. Den tysktalende befolkningen i Böhmen og Mähren utgjorde mot slutten av 30-tallet nærmere 25 %. Blant nasjonalistiske lederfigurer var den sudettyske nasjonalsosialisten Konrad Henlein. En annen viktig sudettysk politiker var sosialdemokraten Wenzel Jaksch. Konflikten rundt Sudetenland begynte umiddelbart etter den tyske annekteringen av Østerrike. Den tyske regjeringen, sammen med sine allierte i Sudetenland, hevdet at sudettyskere ble mishandlet og undertrykt av den tsjekkoslovakiske staten og krevde at Sudetenland umiddelbart ble innlemmet i Tyskland. Dette utløste Münchenavtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå Sudetenland til Tyskland. Dette var forsvarsmessig fallitt for Tsjekkoslovakia som hadde basert mye av forsvaret sitt rundt det fjellrike grenseområdet Sudetenland. Etter andre verdenskrig ble Sudetenland igjen en del av Tsjekkoslovakia. Etter bestemmelsene fra Potsdamkonferansen ble alle tyskere og et stort antall av ungarere brutalt fordrevet, igangsatt av Stalins Røde armé og fullbyrdet av tsjekkoslovakene. Dette anses som et tilfelle av etnisk rensning. Mange sudettyskere og ungarere ble også satt i tsjekkoslovakiske konsentrasjonsleirer hvor en regner med at store antall døde av mishandling. Etter folketellinger var antallet sudettyskere kort etter krigen redusert med ca. 200 000. Ca. 2 millioner bøhmiske tyskere fra Sudetenland kom som flyktninger til Tyskland, hvorav størsteparten til Bayern, som har tatt på seg et særlig ansvar ("Patenschaft") for dette folket. Andre reiste til Østerrike. Det finnes flere tyske og østerrikske organisasjoner som representerer sudettyskerne, den viktigste er Sudetendeutsche Landsmannschaft (SL) i Tyskland og Sudetendeutsche Landsmannschaft in Österreich (SLÖ). Sudentendeutsche Landsmannschaft hører til de tre største av alle de fordrevnes organisasjoner (sammen med Landsmannschaft Schlesien og Landsmannschaft Ostpreußen), og spiller en stor rolle i tysk, særlig bayersk, politikk, og er nært knyttet til CSU og søsterpartiet CDU. Formannen for SL er også medlem av bl.a. Europaparlamentet. Spanskesyken. Politi i Seattle, USA med munnbind under «spanskesyken» Spanskesyken var en verdensomspennende pandemi, influensapandemi, som herjet fra 1917 til 1920. Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa som spredte seg over hele verden i fire bølger imellom 1917 og januar 1920. Første utbrudd oppsto i 1917. Høsten 1918 kom en ny bølge, i 1919 en tredje og i januar 1920 en fjerde og siste. Totalt ble en tredel av verdens daværende befolkning på 1,8 milliarder smittet. Det har blitt anslått at pandemien tok livet av mellom fem og ti ganger så mange mennesker som første verdenskrig, som var i sin sluttfase da spanskesyken brøt ut. To tredeler av alle spanskesykens dødsfall inntrådte fra oktober til desember 1918. Antall døde. a> (utstillingsartefakt i "Museum of Health & Medicine" i Washington, DC) Plakat med helseråd i USA. Spanskesyken tok 40 millioner menneskeliv verden over, selv om det har blitt anslått at så mange som 100 millioner mennesker kan ha omkommet. Hvis dette tallet stemmer, tok spanskesyken trolig flere liv enn svartedøden, og den var muligens like omfattende som den justinianske byllepesten. I Europa var folk i tillegg svekket av første verdenskrig: I Frankrike hadde barnedødeligheten steget med en femtedel, og tallet på tuberkulosesyke i England hadde økt med en fjerdedel. I Tyskland var matrasjoneringen på 2 000 daglige kalorier halvert til bare 1 000. Globalt sett hadde spanskesyken en dødelighet på 3-5 %, i Norge 1 %. Rapporterte tilfeller i Norge: 374 288, derav døde 7 308. Spanskesyken rammet yngre personer fremfor eldre, i motsetning til de aller fleste influensaer som dreper gamle mennesker. En grunn til det kan være at eldre personer da allerede hadde immunstoffer mot mindre farlige, men lignende virus. I den samiske befolkningen var dødeligheten høyere enn i befolkningen ellers. Pasteur-instituttet i Paris fremstilte en vaksine sammensatt av bakterier man fant hos de syke, men dødsprosenten var etter vaksinering fortsatt hele fire prosent (mot seks prosent hos uvaksinerte). Et annet forsøk på å lage en vaksine ble utført i et militærfengsel på Deer Island ved Boston i USA. De innsatte ble lovet benådning hvis de stod det over. Først fikk de injisert lungevev fra døde, deretter ble de sprayet i øyne, nese og munn med infisert aerosol. Var de fremdeles ikke smittet, ble svelget smurt med kroppsvæske fra syke og døende. Endelig ble de bedt om å sitte med åpen munn mens en alvorlig syk pasient hostet inn i ansiktet på dem. 62 ble plukket ut av de 300 som meldte seg frivillig til testene – ikke en av dem ble smittet. Den eneste som faktisk ble syk, var avdelingslegen, og han døde fort. Trolig var de frivillige blitt immune, siden epidemien allerede hadde herjet blant fangene. Mysteriet er hvordan sykdommen kunne bryte ut samme uke på så fjerntliggende steder som Madrid, Bombay og Philadelphia. Virus kan ikke overleve mer enn noen få timer utenfor en vertskropp, så spanskesyken ble trolig spredt av mennesker som selv bare hadde svake symptomer. Også ved vanlige influensa-utbrudd er ti prosent av befolkningen smittet uten å merke noe til det. I virkeligheten er det de som er de store smittesprederne, siden de beveger seg rundt. Dette forklarer likevel ikke hvordan sykdommen holdt seg ubemerket i månedsvis før den brøt så heftig ut samtidig nærmest overalt – eller hvorfor dødeligheten var høyest blant folk i sin beste alder. Eldre kan ha opparbeidet immunitet gjennom tidligere kontakt med samme virus-stamme; men spanskesyken sparte langt på vei også de yngste. Spanskesyken i Norge. Det er blitt estimert at 1,2 millioner nordmenn ble smittet. Av disse antas det at ca. 15 000 døde. Dødeligheten var høyest blant samer, trolig på grunn av manglende opparbeidelse av immunitet fra tidligere pandemier. I Bergen kom de første tilfellene i begynnelsen av juli 1918, etter at "Bergens Tidende" 26.juni hadde meldt at det var brutt ut influensa blant tyske tropper på Vestfronten. Høsten 1918 meldte avisen at det var mangel på likkister i Trondheim, og at butikkene i Kristiansund slapp opp for liksvøp. Mot slutten av september 1918 var spanskesyken tilbake i Bergen. Spaltevis med dødsannonser gjorde det nødvendig for Sundhetsvesenet å anmode folk om ikke å få panikk. Der alle samlingsplasser ble stengt andre steder i Europa for å hindre smitte, mente norske helsemyndigheter at spanskesyken ikke lot seg forebygge. Tvert om anså man at slike tiltak kunne forskyve epidemien til en kaldere årstid med større risiko for komplikasjoner og død, og når skolene ble stengt i perioder, skyldtes det rett og slett at lærerne lå syke. I stedet satset man på forbedret renhold på skoler, spisesteder og andre lokaliteter. På trikkene ble egne kontrollører satt til å hindre spytting. En plakat bekjentgjorde at «Den, som spytter overalt, staar paa samme stadium som hunden, som farer bortom hver væg.» At nordmenn dengang var mer vant med smittsomme, dødelige sykdommer enn i dag, fremgår av at "Bergens Tidende" ikke engang nevnte spanskesyken i sine årskavalkader for 1918 og 1919. Dr Birger Øverland fortalte rystet at han selv i epidemiens siste måneder nokså ofte ble spurt om sykdommen egentlig var smittsom. Tredje runde fulgte i årsskiftet 1918/19. Nå ble Loddefjord-området vest i Bergen hardest rammet. De overfylte sykehusene fryktet denne gang at de kunne bli tvunget til å avvise syke. Den siste og fjerde runden kom ut på nyåret og var mye svakere. "Bergens Tidende" brakte råd fra tidens medisinske ekspertise: Renslighet ble anbefalt, samt å unngå menneskemengder, ikke minst datidens melkekøer og køer ved rasjoneringskontorene. Man lurte også på om telefonrør kunne formidle smitte, og om kvikksølvholdig salve i neseborene kunne beskytte. Tjære ble anbefalt til innånding; man kunne stikke en glødende strikkepinne i en kopp tjære og deretter puste inn røyken. Dette var under forbudstiden, og noen mistenkte at den høye dødeligheten rett og slett skyldtes bruk av alkohol som medisin. Andre understreket hvor viktig det var med en behandling pasientene hadde tiltro til – og det hadde de til alkohol. Dr. Falkenberg skrev ut intet mindre enn 8 895 resepter på konjakk og ble stilt for retten for dette. (Han ble frikjent.) Dr C. Engelbreth mente at sykdommen smittet via loppestikk, mens andre mistenkte at alle gassene som hadde vært brukt under verdenskrigen, hadde forgiftet luften også i Norge som lå langt unna fronten, og nedsatt lungenes motstandsdyktighet. Sykdommens navn. Grunnen til at sykdommen er blitt kalt spanskesyken, er at den mottok unormalt mye presseomtale i Spania i forhold til resten av verden. Spania var nemlig ikke med i første verdenskrig og hadde derfor ingen pressesensur. I Spania ble sykdommen kalt «franskesyken». Spania hadde noen av de verste tidlige utbruddene av sykdommen med omkring 8 millioner smittede i mai 1918. Selv om det var allment kjent at sykdommen ikke stammet fra Spania, ble navnet fortsatt brukt. I oktober 2005 ble det offentliggjort resultater som tyder på at spanskesyken var en fugleinfluensa som smittet direkte mellom mennesker. Forskerne rekonstruerte viruset fra frosne og godt bevarte lik fra Alaska. Det var derfor forskere var redde for at fugleinfluensaen som herjet rundt i verden i 2006, skulle kunne smitte mellom mennesker. Heldigvis kom aldri viruset så langt. Thomas Aquinas. St. Thomas Aquinas (født 1225, død 7. mars 1274) var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. 4.august 1879 erklærte pave Leo XIII at Thomas' teologiske system skulle være katolsk normalteologi. De tidlige år. Thomas Aquinas' historie forteller mye om sene middelalderens verden. Han ble født inn i en høytstående familie i det sydlige Italia. Gjennom sin mor, grevinne Theadora av Theate, hadde han slektsbånd like til Hohenstaufen-dynastiets tysk-romerske keisere. Fredrik Barbarossa var hans grandonkel. Trolig kom han til verden i sin far grev Landulfs slott Roccasecca i kongedømmet Napoli tidlig i år 1225. Landulfs bror, Sinibald, var abbed i det benediktinske klosteret på Monte Cassino, og familien ønsket at Thomas skulle følge i sin onkels fotspor. Dette ville ha vært en normal karriere for en yngre sønn av adelig byrd. Som femåring ble han sendt til klosteret for å påbegynne sin utdannelse, men etter å ha studert ved universitetet i Napoli gikk Thomas inn i dominikanerordenen. Den representerte, sammen med fransiskanerne, et brudd med det veletablerte geistlige systemet i den tidlige middelalderen. Denne endringen i planene ble ikke vel mottatt av Thomas' familie; på vei til Roma ble han grepet av sine brødre og ført til sine foreldre i slottet San Giovanni. Her holdt de ham som fange i ett eller to år, i et forsøk på å få ham til å endre sin overbevisning. Ifølge hans tidlige biografer førte de sogar en prostituert til ham for å friste ham, men han drev henne bort. Utdannelse. Til slutt ga familien opp, og dominikanerne sendte Thomas til Köln for å studere hos Albertus Magnus. Han ankom trolig Köln sent i år 1244. Han reiste med Albertus til universitetet i Paris i 1245, og ble der med sin læremester i tre år før han fulgte med ham tilbake til Köln i 1248. I flere år forble han så hos den berømte skolastiske filosofen, trolig i en rolle som lærer. Thomas var fåmælt, og kraftig av vekst, så studiekameratene gav ham kallenavnet «den stumme oksen». Albertus sa til dette: «Ja, dere kaller ham «den stumme oksen», men det sier jeg dere, at denne oksen kommer en dag til å brøle så høyt at det skal høres over hele verden!» Det lange forholdet mellom Thomas og Albertus var den viktigste påvirkningen i Thomas' utvikling; den ga ham en rik utdannelse og vant ham over til den aristotelske metode. Fra 1100-tallet var ellers ukjente skrifter av Aristoteles og muslimske kommentarer til dem i stor stil blitt oversatt fra gresk og arabisk til latin. Rent naturvitenskapelig var Aristoteles kommet til at verden måtte være evig og ikke «skapt», noe som var i strid med Bibelens ord. Følgelig ble det på 1200-tallet forbudt å studere tekstene hans, men det lyktes Thomas å definere forholdet mellom vitenskap og tro slik at det ble plass til begge deler. Thomas siterte fra muslimske tenkere som Avicenna og Averroës på linje med kristne autoriteter, slik at Aristoteles' syn kunne tjene kirken. Han kristnet «filosofen», som han kalte Aristoteles. Derimot tok han avstand fra Platon, idet Thomas hevder at vår kunnskap om tingene bygger på sanseerfaring, og ikke slik Platon hevder, på medfødte idéer om tingenes vesen. Både våre sanser og vårt intellekt er ifølge Thomas fullt rustet til å oppfatte verden og sannheten. Sannheten defineres som overensstemmelse mellom tingene og vårt intellekt. Aristoteles lærte at verden er evig og uskapt. Thomas bekjente seg til kristendommens lære om skapelsen, og la derfor større vekt på eksistensen. Alt som er skapt, har også en iboende mulighet i seg for å slutte å være til. Bare Gud er til i kraft av seg selv, og opprettholder alt det skapte ved en kontinuerlig skaperakt. Karriere. I 1252 reiste Aquinas til Paris for å fullføre sin utdannelse. De etablerte professorer på universitetet var fiendtlig innstilt til de nye tiggerordnene, hvilket dominikanerordenen var en del av, og han møtte motstand i sine studier. Til slutt fikk han sin grad ved universitetet, og begynte som lærer i Paris i 1257. Han fungerte i denne rollen i flere år, og skrev samtidig noen av sine verk, og påbegynte flere andre. I 1259 deltok han i et viktig ordensmøte i Valenciennes. På pave Urban IVs befaling flyttet han til Roma, tidligst sent på året i 1261. I perioden 1269–71 var han igjen aktiv i Paris. I 1272 ble det bestemt av ordenen at han skulle skape et nytt "studium generale" på et sted han selv valgte, og han valgte Napoli. Samtidige kilder beskriver Thomas som en storbygget mann, korpulent og svartmusket, med et stort hode og påbegynnende måne. I hans fremferd syntes det at han kom fra en fin familie; han blir beskrevet som forfinet, hyggelig og lett å like. I diskusjoner beholdt han selvkontrollen og nedkjempet sine motstandere med sin personlighet og gode utdannelse. Thomas hadde en enkel smak. Folk som kom i kontakt med ham ble imponert av Thomas' evne til å huske. Når han satt i dype tanker kunne han imidlertid totalt glemme sine omgivelser. Tankene han formulerte i disse konsentrerte periodene, kunne han beskrive for andre på en systematisk, klar og enkel måte. Teologi. Thomas' bevis for sjelens udødelighet er at sjelen er immateriell. Former som er bundet til kroppen, f.eks dyrenes sjel, oppløses etter døden liksom dyrekroppen. Menneskesjelen derimot, forstår allmenne begreper utover enkelte ting og vesener, og må derfor ha en stoffløs eksistens. Dermed er den også hevet over den fysiske verden. Den kan ikke utslette seg selv, fordi dens vesen er uløselig knyttet til eksistens, slik at den ikke kan opphøre å være. I tillegg mener Thomas at sjelen har en iboende lengsel etter udødelighet, og ifølge Thomas kan en naturlig lengsel ikke forbli uoppfylt. Blant andre Origenes betvilte berettigelsen av en evig helvetesstraff, men Thomas forsvarte den med at dødssynd fortjener evig straff, fordi dødssynder er brudd på Guds lov, gjort med fullt overlegg og fri vilje. Desto høyere stilling i samfunnet den fornærmede part har, desto større er krenkelsen. Følgelig må det å krenke Gud selv innebære uendelig ondskap, og til denne uendelige skyld samsvarer en uendelig straff. Siden menneskekroppen ikke er i stand til å lide en uendelig intens smerte, må straffen være utstrakt over uendelig tid for at kravet om uendelighet kan oppfylles. Det onde øver en så sterk tiltrekning på menneskenaturen at ingen tidsbegrenset straff eller trussel om utslettelse vil kunne avskrekke den fra synd. Truer Gud med evig straff, må han også utøve den. Motstandere av dette dogmet anfører at den kristne gud er en barmhjertighetens gud. Men barmhjertigheten er forbeholdt denne verden, mens Gud i det hinsidige praktiserer absolutt rettferdighet. Ved oppstandelsen gjenskapes menneskekroppen av sine oppløste stoffer. Men hva hvis personen ernærte seg av andre menneskers kjøtt? Thomas klargjør problemet med kannibalisme med at det ikke består noen fare for at flere mennesker vil gjøre krav på de samme stoffene, siden en ganske liten stoffmengde som engang har tilhørt en kropp, er nok til at Gud i sin miskunn gjenskaper hele kroppen. I tilfellet med kannibalen er det nok med sæden han engang ble skapt av for å gjenskape hele kannibalen. Om også hans far var kannibal, vil likevel sæden gjenoppstå i det som ble skapt av denne sæden. Om barn som dør uten dåp, antar Thomas at de kommer til dommedag, ikke for å dømmes, men for å skue dommerens glorie. På spørsmål om ikke de frelste i paradis vil få gleden over sin frelse spolert av å se slekt og venner pines i helvete, svarer Thomas at de salige er fullkomment enige i Guds vilje, slik at de ikke lenger føler noen sorg over de fordømtes lidelser. Ikke minst er straffens grusomhet en evig ansporing for de frelste til å føle takknemlighet mot Gud, som i sin miskunn har spart dem selv for slik smerte. Død og helgenstatus. Tidlig i 1274 beordret paven Thomas å delta på det andre møtet i Lyon, og den da sykelige Thomas påbegynte reisen. På veien stoppet han over i et slott eid av en niese, og der ble han alvorlig syk. Han ønsket å ende sine dager i et kloster, men var ute av stand til å nå et av sin ordens klostre. Derfor ble han ført til en annen ordens kloster, Fossanuova, en mil fra Sonnino, og her døde han den 7. mars samme år. Munkene i Fossanuova var så redde for å gå glipp av den kostelige relikvien at de bokstavelig talt syltet ned den døde: Hodet hans ble løsnet fra kroppen, kokt og preparert. Aquinas gjorde sterkt inntrykk på alle som kjente ham. Han ble satt i samme kategori som helgnene Paulus og Augustin, og fikk tittelen "doctor angelicus". I 1319 påbegynte den romersk katolske kirke de tidlige undersøkelsene som er nødvendige for en kanonisering; og den 18. juli 1323 ble Thomas Aquinas erklært som helgen av pave Johannes XXII i Avignon. På konsilet i Trent ble kun to bøker plassert på alteret: Bibelen og St. Thomas Aquinas' Summa Theologica. Aquinas' filosofi. Aquinas jobbet med å lage et filosofisk system som samordnet den kristne doktrinen med elementer fra Aristoteles' filosofi. Generelt utvidet han den nyplatonske filosofien som, etter Augustin, hadde blitt veldig viktig for middelalderens filosofer. Til dette brukte han innsikter trukket fra Aristoteles. Det er diskutabelt i hvilken grad denne utvidelsen også er et skritt vekk fra nyplatonismen. I sine skrifter tar ikke Aquinas leseren med i en søken etter sannhet, men skriver med en belærende, autoritær tone om hva som er sannheten. Han beklaget selv sine verks mangler i forhold til den åpenbaring han mente å ha hatt. Kommentarer til Job (1261–65), Salmer i – li, og Jesaja; "Catena aurea" (1475)- en løpende kommentar til de fire evangeliene, bygd på flere sitater fra kirkefedrene; Kommentarer til Salomos høysang and Jeremia; "reportata", til Johannes, til Matteus, og til Paulus' brev, inklusiv, ifølge en kilde, brevet til hebreerne i-x. "Officium de corpora Christi" (1264). Flere andre verker er tilskrevet ham. "Quaestiones quodlibetales duodecium; Summa catholicae fidei contra gentiles" (1261–64); Også: "Exposito in librum beati Dionysii de divinis nominibus; Expositiones primoe et secundoe devretalis; In Boethii libros de hebdomadibus;" "Proeclare quoestiones super librum Boethii de trinitate." Tretten kommentarer til Aristoteles, og tallrike filosofiske opuscula av hvilke fjorten ansees som genuine. Moderne kritikk av Aquinas. Noen av konklusjonene i Aquinas verk "Summa Theologica" kommer i konflikt med dagens etikk (jf. Johannes evangelium), hvilket leder til tvil om hvorvidt Aquinas kan ansees som en etisk autoritet. Et eksempel på en konflikt mellom Aquinas og moderne moral er masturbasjon. I dag ansees dette som en bagatell, eller til og med bra for helsen, mens St. Thomas Aquinas fordømte masturbasjon som en dødssynd (). [Aquinas trodde ikke at masturbasjon var nødvendigvis en dødssynd - og Summa Theologica sier ikke det.] På den andre siden har mange moderne etikere, både innenfor og utenfor den katolske kirken, i den senere tid hatt mye godt å si om Aquinas' dydige etikk, spesielt kan Philipa Foot og Alasdair MacIntyre nevnes, som en måte å unngå utilitarisme eller kantiansk deontologi. Moderne lesere kan også synes at metodene Aquinas bruker for å forene kristen og aristotelisk doktrine, virker tilgjorte. I visse tilfeller utjevner han konflikter ved å hevde at termer har to betydninger, hvor den kristne doktrinen bruker den ene betydningen og den aristoteliske den andre. I de fleste tilfeller velger Aquinas en tolkning av Aristoteles som den moderne leser vil ha vanskelig for å godta, men som er en plausibel tolkning av filosofens hensikt og fullstendig forenlig med kristen doktrine. Eksterne lenker. Thomas Aquinas Pinnekjøtt. Pinnekjøtt er en matrett med tradisjoner langt ut over Norge. Det dreier seg om saltede og tørkede ribbenssider fra sau som dampkokes over en rist av bjørkepinner eller metall. Enkelte steder er tradisjonen at ribbesidene også røykes før de saltes og tørkes. Navnet pinnekjøtt kommer av dampkokemetoden, damping over bjørkepinner. Pinnekjøtt kalles også julesteik, ribbesteik, pinnesteik, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe eller saueribbe. I Norge spiser 31 % av befolkningen pinnekjøtt på julaften, altså rundt 1,5 millioner nordmenn, noe som gjør at den kommer på 2. plass etter ribbe av svin. Stadig flere spiser det på julaften, og mange har det på menyen i løpet av jule- og nyttårshelgen. Opphav til retten. Retten har sine røtter i det gamle norske bondesamfunnet der saltet og tørket kjøtt var en viktig del av kostholdet. Pinnekjøttet har sitt opphav i områder med stort sauehold, særlig på Vestlandet, men også i Nord-Norge og enkelte østlandsbygder. Status som fest- og julemat har sammenheng med at kjøttet har høyt fettinnhold og var dermed attraktivt. Når saueribbene ble saltet og tørket, og ikke spist ferskt som svineribbe, var det en konsekvens av naturlig tilgang på fôr og slaktetid. Tilberedning. Tradisjonelt begynte tilberedningen av pinnekjøtt med at de ferske sidene ble lagt i saltlake et par ukers tid, alternativt kunne de også tørrsaltes i noe kortere tid. Deretter ble de hengt opp for å tørke på et tørt, luftig og kjølig sted i 6-8 uker, og gjerne også lenger. Enkelte steder røykte man også pinnekjøttet. Når det var passe tørt, ble de hengt opp på stabburet. I tørket tilstand kunne ribbesidene holde seg godt i lang tid. Dagen før tilberedelse ble sauesiden skåret opp langs ribbenene, og lagt i kaldt vann, gjerne over natta. De utvannede ribbestykkene ble dampet i gryte på en rist av avbarkede bjørkepinner. Slik skulle det smådampes sakte under lokk til det var mørt, i 3-5 timer. Selv om prosessen med salting og tørking i dag er industrialisert, er prinsippene fortsatt de samme, og man kan få kjøpt både hele sider og ferdig oppskårne ribbepinner. I industrien saltes pinnekjøttet aldri med lake. Man bruker en blanding av grovt og fint salt, og gnir sidene inn med salt for hånd. Dette for at de ytre muskelcellene skal brytes og saltet skal trenge hurtig inn. Så legges sidene lagvis i om lag åtte dager. Deretter spyles sidene godt og henges til tørking. Tilbehør. Pinnekjøtt er tradisjonelt brukt som julemat, også utenfor vestlandet. Tilbehøret til pinnekjøtt kan være kålrotstappe, poteter og sjy fra dampeprosessen. Noen bruker også tyttebær, sennep og flatbrød som tilbehør. Surkål og rødkål er vanlig som tilbehør på Sunnmøre og i Sogn og Fjordane. Enkelte tilbereder pinnekjøttet med potetstappe og kålrot istedet for kålrotstappe og poteter. Kålroten blir da dampet under kjøttet, slik at kraften renner igjennom kålroten. Haldenvassdraget. Haldenvassdraget er en rekke avlange innsjøer forbundet av elver og kanaler øst i Østfold og Akershus, nær grensa mot Sverige. Det er nest største vassdrag i Østfold etter Glommavassdraget. Kilden er ved Dragsjøhanken som ligger sør for Årnes i Nes kommune i Akershus. Kilden ligger 286 moh. og utløpet er i Iddefjorden i Halden. Vassdraget har en total lengde på 149 km og et samlet nedbørsfelt på 1588 km². Haldenvassdraget består av store grunne innsjøer. Fra nord mot sør heter sjøene Flolangen, Floen, Bjørkelangen, Botnersjøen, Fossersjøen, (sideinnsjøene Setten, Mjermen og Øgderen), Skulerudsjøen, Rødenessjøen, Øymarksjøen, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen. Sjøene er forbundet med korte elver. Vassdragets hovedstreng dannes av Haretonelva, Lierelva, Hølandselva, Ørjeelva, Skotsbergelva og Stenselva, og til slutt elva Tista, som renner fra Femsjøen og ut i Iddefjorden. Vassdraget var tidligere en viktig ferdsels- og fløtningsvei. Flere sluser og kanaler er bygd for å lette transporten i vassdraget. I Stenselva mellom Aspern og Femsjøen ligger Brekke sluser, Nord-Europas høyeste, og de nå neddemte slusene ved Krappeto. Lenger nord ligger slusene ved Strømsfoss og Ørje. Den opparbeidede delen av Haldenvassdraget som er farbart med båt, hvor man kunne slepe tømmer mot Halden, og som idag fremstår som en rute for turistbåter, er kjent under navnet Haldenkanalen og ble konstruert av Engebret Soot. Haldenvassdraget er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag. Window Maker. Window Maker (tidligere WindowMaker) er en vindusbehandler for vindussystemet X og en av hjørnesteinene i GNUStep, et prosjekt som arbeider med å etterape NeXTs OpenStep brukergrensesnitt. Windowmaker har for det meste blitt skrevet av Alfredo Kojima (utviklingsleder siden 1997) og er utgitt under GNUs GPL lisens. Window Maker ble egentlig laget som en arvtager til AfterStep. Windowmaker har rykte på seg å være mindre ressurskrevende enn andre vindusbehandlere av samme type, og brukes derfor både av personer som vil ha et raskt og effektivt brukergrensesnitt, personer som ønsker å jobbe i et lettkjørt miljø på grunn av lite maskinressurser, og personer som har et nostalgisk forhold til OpenStep-grensesnittet. En annen grunn til at mange brukere foretrekker Window Maker fremfor andre lette vindusbehandlere, som Fluxbox, Ion og Ratpoison er at Window Maker er laget slik at brukeren skal slippe å sette opp programmer gjennom arkaiske tekstfiler, men gjennom ett grafisk program kalt WPrefs. Dockapper. Window Maker har blitt kjent for å ha støtte for dockapper, små dataprogrammer som låser seg på spesielle steder på skrivebordet. Disse programmene kan vise forskjellig informasjon, som hvor mye ressurser man bruker eller hva klokken er, eller de kan utføre spesielle oppgaver. To av de vanligste dockappene er "wmcalclock" (klokke) og "wmxmms" (styringsverktøy for Xmms). Navnet. Opprinnelig het programmet "WindowMaker" (uten mellomrom), men navnet ble skiftet etter en nettadresse-konflikt mellom "windowmaker.org", eid av Window Maker-prosjektet og "windowmaker.com", eid av Windowmaker Software Ltd., som produserer programvare for vinduer og dører. Francis Crick. Francis Harry Compton Crick (født 8. juni 1916, død 28. juli 2004) var en britisk fysiker og biolog. Han er berømt for å ha bidratt til oppdagelsen av DNA-molekylets struktur. Han begynte å studere fysikk ved Universitetet i London hvor han ble B.Sc. i 1937. Etter andre verdenskrig begynte han å studere biologi. I 1951 begynte han å arbeide sammen med James Watson ved Cavendish Laboratory ved Universitetet i Cambridge. Ved å bygge videre på røntgenfotografier gjort av Rosalind Franklin greide de å utarbeide en teori for hvordan DNA-molekylet var oppbygd i 1953, noe de fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin for i 1962. I nyere tid har han vært en viktig drivkraft for nye oppdagelser innen molekylærbiologien. Dette inkluderer slikt som den genetiske koden og hvordan proteinsyntesen fungerer. Senere forlot han biologien til fordel for en annen interesse, bevissthet. Han døde i San Diego av kreft. Paul von Hindenburg. Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. august 1934 på godset Neudeck i Østpreussen) var en tysk generalfeltmarskalk og statsmann. Han var Tysklands andre president (Reichspräsident). Han ble født i Posen som sønn av den uradelige prøyssiske offiseren og godseieren Robert von Beneckendorff und von Hindenburg og hans kone, legedatteren Luise f. Schwickart. Etter utdannelse ved kadettskolene i Wahlstatt og Berlin deltok han 1866 i slaget ved Königgrätz og 1870–1871 i den fransk-prøyssiske krig. I 1903 ble han general. Han pensjonerte seg fra hæren i 1911, men returnerte til aktiv tjeneste ved utbruddet av første verdenskrig. Han seiret ved to store slag mot den russiske arméen, ved Tannenberg 31. august 1914 og ved de masuriske sjøene 14. september 1914. Mye av æren for disse seirene tilskrives oberst Max Hoffmann, som innså viktigheten av et sammenbrudd i sikkerheten til den russiske hærens radiokommunikasjoner. Nok informasjon ble sendt åpent (fordi den kryptografiske planlegningen ikke overlevet kontakten med fienden) til at den tyske hæren i området, under Ludendorff og Hindenburg, visste hvor russerne ville være og når. Sent i 1916 ble Hindenburg generalstabssjef, og styrte landet mer eller mindre eneveldig sammen med sin nestkommanderende Erich Ludendorff i krigens siste år. Under denne perioden lyktes det dem å slutte separatfred med både Russland og Rumenien. Da krigen sluttet pensjonerte Hindenburg seg igjen fra hæren i 1918, og begynte en politisk karrière. Ved presidentvalget i Tyskland 1925 ble han valgt til Friedrich Eberts etterfølger som president under den turbulente Weimartiden. Hindenburg var partiløs, men hans kandidatur ble støttet av det konservative partiet (Deutschnationale Volkspartei), Gustav Stresemanns liberale parti (Deutsche Volkspartei) og det katolsk-konservative bayerske folkepartiet (Bayerische Volkspartei). Den konservative monarkisten Hindenburg hadde først latt seg overtale til å stille etter å ha fått den avsatte keiserens samtykke. I 1932 ble han, selv om han var på vei mot å bli dement, overbevist til å stille til gjenvalg, som den eneste kandidaten som kunne beseire Adolf Hitler. Hindenburg slo Hitler i presidentvalget, men nazistene vant en stor seier i de ordinære parlamentsvalgene og Hindenburg måtte utnevne Hitler til kansler, selv om han kort før hadde sagt at han aldri ville gjøre det. Seniliteten gjorde seg etterhvert sterkere og sterkere gjeldende. Da Adolf Hitler besøkte ham kort tid før hans død, var han ikke istand til å kjenne ham igjen og trodde han snakket med keiseren, og tiltalte rikskansleren med ordene "Min Keiser". En Hindenburg-veggplakat i forbindelse med presidentvalget i 1932. Hindenburg forble president frem til sin død den 2. august 1934 på hans gods Neudeck i Østpreussen, nøyaktig to måneder før hans 87. fødselsdag. Hindenburgs sarkofag ble plassert i et stort monument i Tannenberg i Østpreussen. Monumentet ble ødelagt av russerne i 1945. Men i mars 1945 var Hindenburgs og hans kones sarkofag blitt fraktet fra Königsberg til Kiel med den lette krysseren «Emden». Etter ankomsten i det vestlige Tyskland ble han begravet i Marburg an der Lahn, hvor han idag hviler i byens berømte protestantiske Elisabethkirche. Kirken ble bygget av Den tyske orden før den ble kalt til Preussen, og bærer høymesterens våpen på sin hovedportal. Zeppelineren «Hindenburg» var oppkalt til hans ære, og Æreskorset kalles populært for Hindenburgkorset. Hindenburg var gift i et lykkelig ekteskap med filantropen Gertrud von Sperling, og hadde en sønn, Oskar, og to døtre. Isabel Allende. Isabel Allende (født 2. august 1942) er en chilensk forfatterinne. Hun ble født i Lima, Peru som datter av diplomaten Tomás Allende, bror av Chiles senere president Salvador Allende. I 1945 ble hennes foreldre separert, og moren flyttet med sine tre barn til Chile, hvor de bodde inntil 1953. Senere flyttet familien til Bolivia, og deretter til Libanon. I Bolivia gikk Allende på en amerikansk privatskole, og i Libanon på en britisk privatskole i Beirut. Hun returnerte til Chile i 1958 for å gjøre ferdig gymnasiet, og møtte der sin fremtidige ektemann, Miguel Frías, som hun giftet seg med i 1962. Fra 1959 til 1965 arbeidet Allende ved FNs mat- og landbruksorganisasjon i Santiago, senere i Brussel i Belgia og andre steder i Europa. Hennes datter Paula ble født i 1963. I 1966 returnerte Allende til Chile, og hennes sønn Nicolás ble født der samme år. Hun tilhørte redaksjonen i magasinet «Paula» fra 1967, og fra 1973 til 1974 barnemagasinet «Mampato». Hun publiserte to barnehistorier, "La abuela Panchita" og "Lauchas y Lauchones", samt en artikkelsamling kalt "Civilice a su troglodita". Hun arbeidet også i chilensk fjernsynsproduksjon for kanalene 7 og 13. I 1973 hadde Allendes skuespill "El embajador" première i Santiago. Samme år (11. september) ble hennes onkel styrtet og drept i et voldelig kupp ledet av Augusto Pinochet. I 1975 dro Allende i eksil i Venezuela. Der arbeidet hun for avisen «El Nacional» i Caracas og som gymnaslærerinne. I 1981 ble hun kjent med at hennes bestefar, som var 99 år gammel, lå på sitt dødsleie. Hun begynte å skrive et brev til ham som senere utviklet seg til romanen "Åndenes hus". Boken var en enorm suksess og ble filmatisert i 1993 av Bille August. Den norske regissøren Per Olav Sørensen skapte i 1994 en stor teatersuksess i USA med sin dramatisering av Allendes "Eva Luna forteller" – kalt "Stories". Norges statsbaner (fra 1996). a> i ekspresstog 41 ved Krogstadsanden rett nord for Støren, 30. august 2008 Norges Statsbaner AS (NSB) er den største aktøren innen passasjertransport på jernbanen i Norge. NSB er eid av staten ved Samferdselsdepartementet. NSB ble omdannet i 1996 da den daværende virksomheten ble delt opp i NSB BA (begrenset ansvar) og Jernbaneverket. Jernbaneverket overtok da ansvaret for infrastrukturen (skinner, signaler, sporveksler osv.), mens NSB fortsatte å drive passasjertransport. Godstrafikkdelen i gamle NSB ble skilt ut under navnet NSB Gods AS. 2002 var i likhet med 1996 et lite vendepunkt for NSB da det 1. juli ble et aksjeselskap. Samme år ble teknisk vedlikehold skilt ut til et eget aksjeselskap, det samme med ekspressgodsdelen. NSB Gods ble eget aksjeselskap under navnet CargoNet. Bakgrunn. "Statsbanene" (med stor S) er en eldre og litt uoffisiell betegnelse på Norges Statsbaner ("NSB") og dens forløper(e). Betegnelsen brukes om de norske jernbanene som staten hadde aksjemajoriteten i eller som var såkalte rene statsbaner. Den første statsbanene var således Hamar-Grundsetbanen, Kongsvingerbanen og Trondhjem–Størenbanen som alle ble vedtatt 3. september 1857 og åpnet mellom 1861 og 1864. Disse første statsbanene var administrative atskilte enheter på papiret og regnskapsmessig, men ble likevel driftet som større sammenslåtte enheter ut fra geografisk beliggenhet. Først fra 1. mars 1883 blir "De norske statsbaner" iverksatt som en egen organisasjon med sentraldireksjon og generaldirektør i Kristiania. Navnet Norges Statsbaner kan spores tilbake til 1885 og etterhvert dukker forkortelsen «N.S.B.» opp. Fram til 1890 ble alle statsbanene bygget som aksjebaner med både private og offentlige aksjeholdere og det ble utbetalt utbytte dersom driften gav overskudd. Staten hadde imidlertid full kontroll over disse og de hadde også aksjemajoriteten. Det var et krav om så så stor andel av private og lokale aksjonærer for at staten skulle gå inn i et baneprosjekt. Fra 1890 ble dette systemet avviklet og staten forlangte i stedet visse distriktsbidrag til et jernbaneanlegg. Samtidig startet man en avvikling av de gamle aksjebanene ved at staten gradvis innløste de ikke-statlige aksjene. Denne prosessen var fullført i 1921. Fra 1921 til 1996 var Norges offentlige jernbanenett (bortsett fra noen få privatbaner) et rent statlig foretak forvaltet gjennom statsbedriften Norges Statsbaner (NSB). I 1996 ble Norges Statsbaner delt i en infrastrukturdel kalt Jernbaneverket (JBV) og et selskap for drift av tog, Norges Statsbaner BA. Om norsk jernbanevesen etter 1996 er betegnelse "Statsbanene" definitivt foreldet. Trafikk. Det gjøres cirka 52 millioner reiser med NSB hvert år (opplysning fra januar 2012). NSB og Samferdselsdepartementet inngikk 4. januar 2012 avtale om statens kjøp av persontransporttjenester fra NSB for årene 2012-2017, der strekninger, rutefrekvens og mange andre forhold er regulert. Alexander von Humboldt. Friedrich Heinrich Alexander friherre von Humboldt (født 14. september 1769 i Berlin, død 6. mai 1859 i Berlin) var en tysk naturvitenskapsmann og grunnlegger av den fysiske geografi. Han dro på forskningsreiser til Sentralasia og til Mellom- og Sydamerika, hvor han især utforsket områder langs Orinoco og Amazonas sammen med Aimé Bonpland. De brakte mange til da ukjente planter og trær med tilbake til Europa. Hans hovedverk er boken "Kosmos", som er en sammenfatning av hele den naturvitenskapelige viten på den tid. Boken "Ansichten der Natur" gjorde ham populær langt utenfor forskerkretser. Han er bror av Wilhelm von Humboldt, grunnlegger av Humboldt-Universität zu Berlin. Heinz Guderian. Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var den velkjente «pansergeneralen» i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrig-konseptet. Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for tankkrigføring, blant annet i den kjente boken "Achtung – Panzer!" Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Tidlig liv. Guderian kom fra en offisersslekt, og faren var prøyssisk general. Fra 1901 til 1907 studerte Guderian ved forskjellige kadettskoler. Han sluttet seg til hæren i 1908 i den 10. hannoverske jegerbataljonen kommandert av hans far. I 1911 sluttet Guderian seg til den 3. telegrafbataljonen i hærens signalkorps, og i 1913 giftet han seg med Margarete Goerne. De fikk senere to sønner, hvorav den ene, Heinz Günther Guderian, senere ble general i "Bundeswehr". Første verdenskrig og mellomkrigstiden. Under den første verdenskrig gjorde han tjeneste som signaloffiser og senere ved Tysklands generalstab. Erfaringene fra denne krigen var avgjørende for hans senere synspunkter, blant annet problemene ved statisk krigføring og fordelene med gode radiokommunikasjoner. Etter krigen forble Guderian i den nylig omorganiserte tyske hæren "Reichswehr" som ble etablert som følge av Versaillestraktaten. Her spesialiserte han seg på motorisert krigføring. Guderian snakket flytende fransk og engelsk, og studerte blant andre de britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han oversatte til tysk. Guderian var også interessert i skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I løpet av denne tiden utviklet Guderian seg til en av Tysklands fremste teoretikere innen denne form for krigføring. I årene 1936–37 skrev han boken "Achtung – Panzer!" hvor han forklarer sine teorier om hvilken rolle stridsvogner og fly skal kunne spille i moderne krigføring. De panserstyrkene han skapte, skulle bli kjernen i de tyske stridskreftene under andre verdenskrig og det sentrale element i den stridsformen som ble kjent som "blitzkrieg". Fortsatt fram til vår tid er hans teoretiske bidrag på dette området, samt hans taktiske disposisjoner i felt, emner for studier ved høyere militær utdanning. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig tjente han først som sjef for XIX armékorps i felttogene i Polen og Frankrike. Han ble forfremmet til generaloberst og kommanderte pansergruppe 2, som senere ble omdøpt til 2. panserarmé, under felttoget mot Sovjetunionen i 1941. Guderians fremragende kunnskaper i panserkrigføring var sterkt medvirkende til at invasjonen hadde stor fremgang i begynnelsen. Hans såkalte "Panzerarmée Guderian" avanserte så raskt mot Smolensk og Moskva at han ble kalt for «Schneller Heinz». Guderian hadde forhåpninger om å bli den som skulle innta Moskva, men styrkene hans ble stanset like foran bygrensen. Da sovjeterne satte inn en motoffensiv, tok Guderian til orde for en tysk retrett. En konflikt med Günther von Kluge førte til at Guderian ble fratatt sin kommando og overført til reserven ved Hærens overkommando ("Oberkommando des Heeres"). 1. mars 1943 kunne han igjen tre inn i de aktive offiserenes rekker, da han ble utnevnt til generalinspektør for panserstyrkene. Attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 førte til store omrokeringer i generalstaben, foruten mange arrestasjoner. Hitler ønsket en generalstabssjef han visste ville vise ham betingelsesløs lojalitet, og utnevnte Guderian til stillingen den 21. juli. Guderian begynte sin gjerning med å kreve avskjedigelsen av enhver offiser som ikke helhjertet støttet nasjonalsosialismens idealer, og forlangte at hans kolleger i generalstaben skulle komme med lojalitetserklæringer overfor Hitler. Guderian satt dessuten i hærens æresdomstol, sammen med blant andre Gerd von Rundstedt og Wilhelm Keitel, som avskjediget hundrevis av offiserer som var mistenkt for å ha vært delaktige i attentatet og kuppforsøket mot Hitler. Dermed kunne offiserene overlates til Roland Freislers "Folkedomstol", som deretter dømte de fleste av dem til døden. Guderians utnevnelse til generalstabssjef ble mislikt av mange av hans generalstabskolleger, som mente at Guderian manglet forståelse for strategiske spørsmål, foruten at hans fokus var for ensidig rettet mot panservåpenets operasjoner. Deres frykt skulle vise seg ubegrunnet, for Guderian fikk i realiteten minimal innflytelse på taktiske og strategiske anliggender. Hans eneste ansvarsområde var også krigen på Østfronten. Han vant likevel ikke sine kollegers tillit, og det ble snart klart at han heller ikke hadde Hitlers tillit, noe som totalt sett betydde at han ikke kunne fungere som noen effektiv generalstabssjef. Mot slutten av krigen kom Guderian alvorlig på kant med Hitler. Han ble fritatt for tjenesten den 28. mars 1945 etter en voldsom krangel med Hitler, hvor denne nektet Guderian å foreta en ønsket omgruppering for å sikre forsvaret av Berlin. Mot slutten av krigen hadde Guderian protestert stadig mer åpent og frittalende overfor det han kalte Hitlers «strutsestrategi». Særlig mislikte Guderian diktatorens fornektelse av realitetene på Østfronten, som stadig rykket nærmere hovedstaden. Etter krigen ble det vurdert å reise krigsforbrytersak mot Guderian, på bakgrunn av polske og sovjetiske anklager om at han hadde truet med å skyte polske krigsfanger dersom de resterende polske styrkene ikke overga seg. Men dette ble ikke bevist, og saken mot ham ble avvist med den begrunnelse at hans handlinger under krigen var i overensstemmelse med en profesjonell soldats. Polens anmodning om å få ham utlevert ble følgelig også avvist. Imidlertid hadde han 6.mars 1945 gått Joseph Goebbels' ærend og talt til innbudte tyske og utenlandske journalister om Den røde armés overgrep i øst. Guderian presenterte da to tyske offiserer som hadde kjempet seg tilbake fra det beleirede Poznan, og kunne fortelle hva de hadde sett på veien. Deretter leste han opp deler av en dagsordre fra marskalk Sjukov beregnet på å gjenopprette sviktende sovjetisk disiplin, og avsluttet med en uttalelse om oppslagene i verdenspressen om konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek: "«Jeg har selv kjempet i Sovjetunionen, men aldri merket noen djevelovner, gasskamre eller lignende frembringelser av en syk fantasi.»" – Han ble overhodet ikke trodd. Tjenestemannen Hans-Georg von Studnitz fra det tyske utenriksdepartementet noterte betenkt: «Inntrykket av denne redegjørelsen var ikke godt. Verden kjenner nå til fotografier, filmer og øyenvitneskildringer [fra] Majdanek, Auschwitz og lignende institusjoner i de tidligere okkuperte områdene. Det tyske folk vet riktignok ikke noe. Likevel bør man anta at Guderian er underrettet. Desto merkeligere fremstår det at han tar opp spørsmålet på denne måten(…)i et militært så viktig øyeblikk.» Guderian overga seg til amerikanske styrker 10. mai 1945 og var internert av amerikanerne som krigsfange i Allendorf og Neustadt i Hessen fram til 1948. Hans erindringer utkom i 1952. Han døde 14. mai 1954 i Schwangau bei Fussen,Vest-Tyskland. Personen Guderian. Heinz Guderian var en faglig dyktig offiser, men hadde et kraftig temperament som i blant kunne få ham i vanskeligheter. Tidlig i karrieren ble han dekket av sine overordnede, som så Guderians dyktighet og store potensial. På den andre siden fremstod han som en av de mest Hitler-tro blant generalene, et faktum som han etter krigen delvis forsøkte å dekke over. Hans lojalitet gikk så langt, og var så velkjent, at hans kolleger ikke våget å kritisere Hitler i Guderians nærvær. De kunne ikke stole på at samtalen ville forbli fortrolig. Generalene i hærens overkommando kunne ellers lufte sin motvilje mot Hitler med hverandre på en forholdsvis fri måte. Ikke desto mindre skulle han bli en av de få høyere offiserene som våget å motsi Hitler, selv om de store sammenstøtene først kom helt mot slutten av krigen. Da kom han også i krasse krangler med Hitler, noe som til slutt fikk ham avskjediget. Han viste seg som en nytenker og innovatør, og nøt stor popularitet, både som den planleggende stabsoffiseren og feltoffiser. I sistnevnte posisjon likte han å være i fremste frontlinje sammen med sine soldater. Hans resultater kom som følge av grundig faglig kunnskap og analyse, i motsetning til den mer intuitive Erwin Rommel. Guderians sønn Heinz Günther Guderian ble en prominent tysk general i Bundeswehr i etterkrigstiden som inspektør for panserstyrkene. Heinz Günther Guderian. Heinz Günther Guderian (født 23. august 1914 i Goslar, Niedersachsen, død 25. september 2004 i Bonn, Nordrhein-Westfalen) var en tysk general. Han tjenestegjorde i hæren under den annen verdenskrig og ble senere inspektør for pansertroppene i Tyskland i etterkrigstiden. Han har utmerket seg også i NATO-sammenheng og ble tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Han er sønn av den berømte tyske generalen og militærteoretikeren Heinz Guderian. Gråkallbanen. Gråkallbanen er en forstadsbane i Trondheim. Det var lenge den eneste trikkelinjen i Norge utenfor Oslo inntil bybanen åpnet i Bergen i juni 2010. Gråkallbanen er verdens nordligste trikkelinje etter at trikkelinjene ble lagt ned i Arkhangelsk. Sporvidde er 1000 mm og banen er 8,8 km lang Gråkallbanen går fra St. Olavs gate via Ila til Lian på Byåsen. Tidligere gikk det også trikk til Lade, Singsaker, Elgeseter og Trondheim sentralstasjon. Historikk. En gruppe finansmenn i Trondheim opprettet i 1916 a/s Gråkallbanen. Trondheim kommune gikk inn med en mindre aksjepost, og garanterte dessuten for et lån. Selskapet fikk konsesjon for sporveisdrift i 1917. a/s Gråkallbanen kjøpte opp store eiendommer langs traséen, og disse ble av kommunen regulert til boliger. 18. juli 1924 ble trikken satt i drift fra St. Olavs gate til Munkvoll stasjon. 30. mai 1925 ble banen forlenget til Ugla, med Ugla Gjestgiveri som attraksjon. Etter åpningen til Ugla i 1925, forsøkte selskapet seg med nye måter å tjene penger på: Hver vinter er Kyvannet dekket med is. Et nyopprettet selskap, "Graakalbanens isforretning A/S", tok ut store isblokker fra Kyvannet om vinteren, og lagret dem i et skur rett nedenfor vannet. Om sommeren ble isblokkene transportert til sentrum og solgt til hoteller, restauranter og skip, som på den tiden ikke hadde andre kjølemuligheter. Virksomheten foregikk fra en gang på 20-tallet til en gang på 40-tallet. Et eget sidespor "Ishussporet" ble bygget fra Ugla stasjon og til skuret ved Kyvannet. Sidesporet er nå fjernet, men en kan fortsatt se rester etter den gamle vognvekta i den gamle traseen for sidesporet, 50 meter ovenfor Ugla stasjon. I 1931 ble Ugla Gjestgiveri ødelagt i en brann. Delvis med forsikringspengene, ble deretter banen forlenget 2 km opp til dagens endestasjon Lian. Åpningen til Lian var 28. oktober 1933, og samme dag åpnet selskapet Lian restaurant ved den nye endestasjonen. Boligbygginga langs traseen førte til et solid trafikkgrunnlag. I 1945 fraktet Gråkallbanen 2,16 millioner passasjerer. Trondheim kommune økte gradvis sin eierandel, og fra 1966 var A/S Gråkallbanen en heleid kommunal bedrift. I 1972 ble både Gråkallbanen og Trondheim Sporvei fusjonert med det kommunale buss-selskapet til s Trondheim Trafikkselskap Den kommunale sporveisdriften ble nedlagt i 1988 etter en opprivende politisk debatt, og etter at det var investert nærmere 150 millioner kroner i nye trikker og verkstedhall. Trikkeskinnene gjennom Midtbyen ble umiddelbart fjernet, selv om en del av materiellet fremdeles sto spredt perifert i byen og på grunn av den plutselige mangelen på skinner måtte flyttes med lastebil i etterkant. En gruppe sporveisentusiaster, Gråkallbanens venner, opprettet et privat selskap, A/S Gråkallbanen, som i 1990 fikk konsesjon på å kjøre på de gjenværende sporene. Selskapet fikk låne de kommunale trikkene mot en symbolsk avgift. A/S Gråkallbanen mobiliserte mange entusiaster og klarte å drive sporvogn med regnskapsmessig overskudd, men ikke å opparbeide kapital til nyinvesteringer. Høsten 2005 ble det derfor på ekstraordinær generalforsamling vedtatt å overdra selskapet til det multinasjonale transportkonsernet Connex, nå Veolia Transport. 1. juli 2008 skiftet selskapet navn fra A/S Gråkallbanen til Veolia Transport Bane AS. Merkevaren Gråkallbanen videreføres. Framtid. Framtiden for finansiering og drift av trikk i Trondheim er fremdeles et omstridt og uavklart politisk tema. Ny endeholdeplass. Gråkallbanen la i mars 2006 frem en plan om å forlenge trikkelinjen fra dagens endeholdeplass i St. Olavs gate gjennom sentrum og via Trondheim sentralstasjon til Pirterminalen, noe som ville øke linjens passasjergrunnlag vesentlig. I budsjettet for Trondheim, ble det satt av 2 millioner kroner til dette forslaget. Arbeidet med utvidelsen var ment å starte i 2009. Det er også blitt foreslått å flytte vendesløyfen i Midtbyen til Prinsens gate, noe som gjør det mulig å fjerne sporet gjennom Tordenskiolds gate, men Bystyret vedtok våren 2012 å bruke pengene på å oppgradere banelegemet i stedet. Manglende vedlikehold og finansiering. Sør-Trøndelag fylkeskommune, som har ansvaret for kollektivtrafikken i byen, signaliserte i november 2008 redusert støtte til trikkedriften. Kort etter ble det lagt fram en rapport om vogner og teknisk anlegg, som viser et betydelig etterslep i vedlikeholdet og et betydelig investeringsbehov dersom driften skal fortsette etter 2015. Trondheim kommune og Sør-Trøndelag Fylkeskommune kom til et kompromiss hvor driften av trikken ble garantert til utgangen av 2009. Våren 2012 bevilget Bystyret via Miljøpakken for Transport å finansiere hele etterslepet på vedlikehold. Planlagte utvidelser. Konsulentselskapet Rambøll leverte sommeren 2010 en rapport som konkluderte med at bybane i Trondheim ikke vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt, med unntak for en bane i tunnel til Valentinlyst. Denne utredningen er fulgt opp av en utredning levert av Viak våren 2012 som har sett nærmere på mulighetene for en trasé tilpasset buss eller bane, som går i tunnel til Valentinlyst og videre i dagen til Dragvoll eller Brundalen. Denne traseen er kalt "stamrute øst". Banealternativet skal være kompatibelt med dagens Gråkallbane. Tunnelinnslaget var opprinnelig planlagt å være ved Bakke bru, men man har gått bort fra dette alternativet på grunn av vanskelige grunnforhold i området. De mest aktuelle traseene nå er en lang tunneltrasé med innslag ved Innherredsveien/Tautragata eller en kort tunnel med innslag ved Ludvig Daaes gate på Rosenborg. 14. juni 2012 vedtok Bystyret i Trondheim at det skal ses nærmere på samfunnsnytte og muligheter for fortetning langs stamrute øst, med utgangspunkt i lang tunneltrasé. Det er fortsatt åpent om en slik trase vil tilpasses buss eller bane. Vognmateriell. Vognmateriellet består ni trikker av typen TT klasse 8. Vognsettene er 20 m lange og har totalt 53 sitteplasser. Litteratur. Rune Kjenstad: "Trikken i Trondheim 100 år". Tapir Akademisk Forlag, Trondeim 2004. ISBN 8251918952 Vilhelm II av Tyskland. Fredrik Vilhelm Albert Victor av Preussen (tysk: "Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen", engelsk: "Frederick William Victor Albert of Prussia") (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig. Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han bodde i 23 år, fram til sin død. Familiebakgrunn. Han var sønn av kronprins Fredrik og prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland, av huset Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var tante til Alexandra av Hessen, gift med tsar Nikolaj II (av huset Oldenburg) av Russland, og søster til kong Edward VII av Storbritannia. Han var eldste barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia (av huset Hannover) og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Han ble døpt med de tradisjonelle prøyssiske kongenavnene Fredrik og Vilhelm, og ble dessuten oppkalt etter sine besteforeldre i Storbritannia. Hans mor var den britiske dronningens eldste barn, og hadde ikke menn gått foran kvinner ville han blitt britisk konge også. Vilhelm hadde et nært, personlig vennskap med sine fettere, tsar Nikolaj II av Russland og kong Georg V av Storbritannia. Han prøvde ofte å erte og plage sine kongelige slektninger. Vilhelm ble i 1881 gift med prinsesse Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, og fikk syv barn. Etter hennes død ble han i 1922 gift med prinsesse Hermine Reuss av Greiz. Medfødte fysiske skader. Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (Erbs parese) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet. Historikere har antatt at hans fysiske handicap påvirket hans emosjonelle utvikling. Skolegang. Hans skolegang begynte som 6 åring, under ledelse av den 39 år gamle huslæreren Georg Ernst Hinzpeter. Han var en humørløs kalvinist som ga en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers arbeidsdager. Til tross for sine fysiske handicap fikk han en militær utdannelse i den keiserlige residensbyen Potsdam. Han studerte også ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn blant konservative studenter fra den tyske eliten. Han hadde et kvikt hode og ble kunnskapsrik, men dette ble imidlertid ofte overskygget av hans heftige temperament. Politisk brikke. Vilhelm II rundt 1890 i prøyssisk dagliguniform Både gjennom sin utdannelse og miljø ble Vilhelm en ekte junker og prøysser, men dette i opposisjon til sine mer liberalt innstilte foreldre. Da han ble keiser etter at faren Fredrik døde av spiserørskreft etter bare tre måneder på tronen, brøt moren med sønnen. Vilhelm kom i konflikt mellom sin bakgrunn og Otto von Bismarcks ambisjoner på vegne av ham og for Tyskland. Begge sider av Vilhelms familie hadde hatt psykiske lidelser, og dette kan forklare hans ustabile emosjoner. Begge Vilhelms foreldre, Fredrik og Victoria, beundret prinsgemal-forholdet som Victorias far var i forhold til dronning Victoria. De planla derfor å styre på samme måte som dronning Victoria og pris Albert i Storbritannia, og planla å reformere styreformen som Bismarck hadde innført for seg selv og balansere denne ved å gi Riksdagen større innflytelse ved at regjeringen skulle være ansvarlig over den i en parlamentarisme i stedet for å være ansvarlig overfor keiseren. Videre skulle regjeringens beslutninger bli tatt på grunnlag av konsensus slik at de sto ansvarlig overfor hverandre. Fredrik kalte Bismarcks konstitusjon for «genialt kaos». Kronprinsparet sto politisk nær Deutsche Fortschrittspartei, og Bismarck var svært redd for at om den da i 70-årene keiser Vilhelm I skulle dø, så ville en politiker fra Deutsche Fortschrittspartei ble kansler. Han sørget derfor å holde kronprinsen unna all politisk innflytelse og prøvde å gjør ham upopulær. Da Vilhelm var tidlig i 20-årene prøvde Bismarck, ganske vellykket, å skille ham fra sine liberale foreldre, og ønsket å bruke den unge prinsen som et politisk våpen mot foreldrene for å sikre sin egen politiske dominans. Vilhelm utviklet gjennom dette et dysfunksjonelt forhold til sine foreldre, særlig overfor sin engelske mor. I et utbrudd i april 1889, som keiserinne Victoria senere gjenga til sin mor, dronning Victoria, hadde Vilhelm rasende sagt at «en engelsk lege (Morell Mackenzie) drepte min far, og en engelsk lege ødela armen min – noe som er min mors feil» som ikke skulle ha tillatt noen tysk lege å behandle verken seg selv eller sin nærmeste familie. Som person og politisk syn. Vilhelm var veltalende og hadde sans for dramatiske effekter. Han var samtidens ubestridelige superkjendis og medieyndling, og er blitt kalt den første ukebladkongen, slik han fylte pressen med bilder og stoff fra sine reiser og arrangementer. Han var musikalsk og språkmektig, en svært god taler og hadde et utpreget sosialt vesen som satte pris på selskapsleker og slapstick-humor. Da han var svært kunnskapsrik og kunne derfor konversere over et bredt felt. Han er omtalt som talentfull, med en rask og noen ganger en helt framragende forståelse,med sans for moderne, tekniske nyvinninger og industriutvikling. Men samtidig kunne han være overflatisk, forhastet, rastløs og mangle dypere forståelse, og ønske om å nå mål gjennom hardt arbeid eller nok driv til å se hvor arbeidet skal føre til. Han ville at dagene skulle være morsomme og koselige, samtidig som han søkte anerkjennelse fra omgivelsene. Samtidig hadde han et krevende gemytt, kunne være oppfarende og vanskelig for sine omgivelser. Han hadde vanskeligheter med å ta krevende beslutninger, og kunne bli hysterisk, deprimert og sengeliggende om det gikk galt. Politisk var han et produkt av sin tid, men var svært konservativ og lite fremtidsorientert. Men hans omskiftelige sinn, han ble i sin samtid kalt «Wilhelm der Plötzliche», gjorde at han plutselig kunne gå inn for en sak, uten at det standpunktet var en naturlig del av en politisk tenkning. Historikere diskutere i hvilken grad sider ved hans har hatt konsekvenser for særlig hans utenrikspolitikk. Han hadde tiltro til maktbruk og "Survival of the fittest" både i innenriks- og utenrikspolitikken. Samtidig kunne han skjule sin dype usikkerhet gjennom tøffe taleformer. Forholdet til Bismarck. Da Vilhelm ble keiser, ønsket han innledningsvis å samarbeide med Bismarck. Men Vilhelm var ærgjerrig og egenrådig. Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk, og uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen 1890 da Bismarck måtte gå av. Bakgrunnen for konflikten var uenighet om både utenrikspolitikken og lovgivningen, herunder både den anti-sosialistiske loven og arbeidervernlovgivningen. Uenighet om utenrikspolitikken. Motsetningen innen utenrikspolitikken ble skjerpet særlig etter Vilhelms sterke antirussiske innstilling etter fetterens, tsar Nikolajs innblanding i de interne forholdende i Østerrike-Ungarn da han oppmuntret den sørslaviske befolkningen om å kreve likestilling med den tyske og ungarske befolkningen innen riket. Slik rokket han på Bismarcks fininnstilte, kompliserte og krevende utenrikspolitiske balansepolitikk, og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland. Videre var det uenighet mellom Bismarck og den unge keiseren om koloni-politikken, da Bismarck mislikte all form for kolonialisme. Keiseren ville gjøre Tyskland til en avgjørende faktor i stormaktspolitikken; og mente Tyskland hadde samme rett til et afrikansk kolonivelde som Frankrike, Belgia og Storbritannia. Vilhelms drøm om å skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. Til tross for at Tyskland som sent med i Kappløpet om Afrika, lyktes det å etablere tyske kolonier i Tysk Sørvest-Afrika, Tysk Østafrika, Tysk Kamerun og deler av dagens Togo. Uenighet om Sosialistloven. Keiser Vilhelm på et postkort fra 1905 Konfliktene knyttet til lovgivning var særlig i forbindelse med Bismarcks ønske om å gjøre "Sosialistloven" permanent. Bismarck hadde støtte fra de konservative og Nationalliberale Partei, bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det vetoet som Bismarck krevet da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot. Endelig brudd. Keiserens sosialpolitiske engasjement gjorde at han ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere allianser i Riksdagen med det katolske Deutsche Zentrumspartei uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland. Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general Wilhelm von Hahnke, leder for det militære kabinettet, at keiseren forventet at Bismarck umiddelbart klargjorde at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben, Alfred Graf von Waldersee og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet imidlertid i fire dager før han 18. mars 1890 søkte om avskjed. Gjennomslagskraft. Etter Bismarcks avgang, ønsket Vilhelm selv en sterkere innflytelse over politikken. Han utnevnte derfor svarere kanslere, men den omskiftelige Vilhelms skapte i stedet usikkerhet i statsledelsen. Umiddelbart etter Bismarck, ble Leo von Caprivi rikskansler, og han ble erstattet av Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst i 1894. Det er en debatt mellom historikere i hvilken utstrekning Vilhelm på denne tiden faktisk hadde et personlig styre, men det er klart at det var en helt annen dynamikk mellom keiseren og forvaltningens øverste leder, rikskansleren. Disse rikskanslerne var sentrale og erfarne embetsmenn, og ikke statsmenn som Bismarck. Men da Hohenlohe ble skiftet ut i 1900, utnevnte han en han mente var «sin Bismarck», Bernhard von Bülow. På denne tiden fokuserte keiseren på sin viktigste agenda, oppbyggingen av Den keiserlige flåte som kunne balansere med den britiske, slik at Tyskland kunne få anerkjennelse som stormakt. Etter hvert sank hans prestisje og han ble særlig utsatt for skarpe angrep fra sosialdemokratene i Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 kom han i bakgrunnen. Utenrikspolitikk. Vilhelm var særlig opptatt av utenriks- og kolonispørsmålene, hvor hans ambisjoner var å gjøre Tyskland til en sentral faktor i stormaktspolitikken. Han forlot Bismarcks forsiktige «kontinentalpolitikk» og fremmet i stedet en «verdenspolitikk». Han ville skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. For å fremme sine ærgjerrige planer styrket han Den keiserlige hæren og begynte en utstrakt oppbygging av Den tyske keiserlige flåte. Hans mer aggressive utenrikspolitikk førte til en tilnærming mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, som Bismarcks politikk hadde tatt sikte på å unngå. Etter at Vilhelm forlot Bismarcks forsiktig «kontinentalpolitikk» og i stedet slo inn på sin «verdenspolitikk», fantes det imidlertid ingen faste linjer i hans utenrikspolitikk. Under første verdenskrig. Vilhelm var en nær venn av erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este og ble dypt sjokkert da han og hans ektefelle Sophie von Hohenberg ble drept ved Skuddene i Sarajevo 28. juni 1914. Vilhelm støttet derfor alle forsøk på å slå ned Den svarte hånd i Serbia. Han ønsket å avlyse sitt årlige cruise til de norske fjordene og bli i Berlin til krisen var over, men ble overtalt til å reise, da en avlysning ville ha forsterket den allerede spente situasjonen. 6. juli forlot keiserfølget Tyskland, men visste ikke at keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn på denne tiden allerede var overtalt til å skrive under en krigserklæring mot Serbia. Også andre i den tyske politiske ledelsen, som marineminister Tirpitz, sjefen for generalstaben Moltke, utenriksminister Jagow og rikskansler Bethmann var på ferie, sistnevnte riktignok med en spesialinstallert telefonlinje til Berlin. Vilhelm ble 19. juli underrettet om innholdet i det østerrikske ultimatumet til Serbia med de lå ved Balestrand. Vilhelms reise langs Norskekysten ble avbrutt 25. juli da krisen som følge av det østerriksk-ungarske ultimatum mot Serbia ble utløst, og 27. juli ankom keiseryachten SMY «Hohenzollern» tilbake til Kiel. Krigsmotstander. Den tyske militære ledelsen ønsket en krig med Russland som kunne svekke landet før det ble for sterkt og kunne true Tyskland. De måtte derfor slå ut Frankrike først, som var russisk alliert, og de regnet med at Storbritannia ville holde seg utenfor. Men da det ble klart at Tyskland ville kunne få den to-frontkrigen de hele tiden søkte å unngå, og at Storbritannia ville gå inn i krigen dersom Tyskland angrep Frankrike gjennom det nøytrale Belgia, fikk Vilhelm panikk og prøvde å omdirigere angrepsstyrken østover mot Russland. Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, leder for generalstaben hadde tatt fram Schlieffenplanen utarbeidet av hans forgjenger Alfred Graf von Schlieffen i 1905, og forklarte keiseren at en slik omdirigering av en styrke på to millioner mann på det tidspunktet var umulig å gjennomføre. Vilhelm klarte å få Moltke til å ikke angripe Nederland. Vilhelm angret på at han hadde forlatt Berlin i den kritiske perioden, og trodde han kunne ha forhindret krigen om han hadde vært til stede, da han hadde såpass mange kontakter i England som kunne avklare hvordan situasjonen ble vurdert på engelsk hold. Om keiseren kunne ha bidratt til at krigen ble unngått, bestrides av historikere. Men de allierte hadde fanget opp keiserens krigsmotstand, da den franske ambassadøren 4. august skrev til sin britiske kollega da det var bare tre personer i Berlin den dagen som beklaget at krigen ikke lot seg stoppe, de to og den tyske keiseren. Skygge-keiser. Da Vilhelm hørte at hans fetter Georg V hadde skiftet det britiske kongehusets navn til Windsor, bemerket Vilhelm at han planla å se Shakespeares skuespill "De lystige koner i Saxe-Coburg-Gotha". Men Vilhelms rolle under krigen ble av stadig mindre betydning. Den militære overkommandoen videreførte sine planer selv om Schlieffenplanen hadde slått feil. Moltke fikk et nervøst sammenbrudd og Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff overtok den overordnede militære ledelsen. Fra 1916 var Tyskland i realiteten et militærdiktatur under Hindenburg og Ludendorff. Stadig mer isolert fra begivenhetene, vaklet Vilhelm mellom motløshet og seiersdrømmer, avhengig av meldingene fra fronten. Men den stødige og tunge aldrende Hindenburg ga omgivelsene et inntrykk av at seieren var innen rekkevidde, selv etter at krigen var tapt på slagmarken. Selv om Hindenburg hadde overtatt Vilhelms rolle som den militært øverstkommanderende, hadde Vilhelm fortsatt en innflytelse over politiske utnevnelser, da hans samtykke var nødvendig før større endringer også i den militære ledelsen kunne gjennomføres. Vilhelm støttet avsettelsen av Moltke i september 1914 og at Erich von Falkenhayn ble hans erstatter. I 1917 besluttet Hindenburg og Ludendorff at Bethman ikke lenger var akseptabel for dem som rikskansler, og ba Vilhelm om å utnevne en annen. Da de ble spurt om hvem de kunne akseptere, foreslo de Georg Michaelis, en relativ lav embetsmann som var ansvarlig for distribusjon av korn fra Preussen under krigen, og som hadde besøkt det militære hovedkvarter noen uker i forveien. Vilhelm kjente ham ikke, men aksepterte forslaget. Dette var på mange måter keiserdømmets sammenbrudd. Michaelis måtte gå av få måneder senere, da Riksdagen opplevde ham som en marionett for Hindenburg og Ludendorff. Keiserens støtte var helt smuldret bort mot slutten av krigen, både innen hæren, den sivile forvaltningen og i den tyske opinionen. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson gjorde det klart at keiseren ikke var en aktuell forhandlingsmotpart. Abdikasjon. Vilhelm i sitt eksil i 1933 Da første verdenskrig gikk mot slutten, befant Vilhelm seg i sitt krigshovedkvarter i Spa i Belgia. Han ble overrasket over uroen som brøt ut i Tyskland og ble ytterligere sjokkert over mytteriet i Kiel 3. november. Da Novemberrevolusjonen fulgte etter mytteriet i Kiel, ble han usikker på hva han skulle gjøre og håpet han kunne beholde den prøyssiske kongetronen selv om han gikk av som tysk keiser. Nederlaget i verdenskrigen kompromitterte imidlertid keiserdømmet, og Ententemaktene nektet å slutte fred med Vilhelm. Videre ble han informert av Wilhelm Groener at de tyske troppene ikke ville kjempe for ham som keiser i en indre strid i Tyskland. 9. november 1918 annonserte den midlertidige rikskansleren Maximilian av Baden keiserens abdikasjon. Livet i eksil. a> og museum, bevart slik det var da han døde 10. november krysset Wilhelm Hohenzollern, som en privatperson, grensen til Nederland med tog og søkte eksil der. Nederland hadde vært nøytralt i krigen. og var derfor ikke omfattet av Versaillestraktatens bestemmelser. Da denne ble inngått tidlig i 1919, ble det gjennom artikkel 227 bestemt straffeforfølgelse av den tidligere keiseren «for særlige forbrytelser mot den internasjonale moral og overholdelse av traktater». Den nederlandske dronningen Wilhelmina nektet imidlertid å utlevere ham, til tross for sterke henstillinger og begjæringer fra de allierte. Den britiske kong Georg V skrev at han anså fetteren «som den mest kriminelle i historien», men motsatte seg statsminister David Lloyd George forslag «Hang the Kaiser» («Heng keiseren»). Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson motsatte seg utlevering av Vilhelm, og hevdet at å straffe ham for krigen ville destabilisere den internasjonale orden og sette freden i fare. Den tidligere keiseren ble innvilget politisk asyl i Nederland. Han kjøpte 16. august 1919 en eiendommen Huis Doorn i Doorn hvor han og Auguste Viktoria flyttet inn 15. mai det følgende året, og dette ble hans hjem fram til hans død mer enn tyve år senere. Forholdet til nasjonalsosialistene. Tidlig på 1930-tallet hadde Vilhelm tiltro til at framgangen til NSDAP i Tyskland kunne stimulere en ny interesse for det tyske monarkiet. Hans andre hustru, Hermine, hadde en aktiv korrespondanse på vegne av sin mann med de nasjonalsosialistiske myndighetene etter at de kom til makten i januar 1933. Men Adolf Hitler la ansvaret for det tyske nederlaget i første verdenskrig på keiseren, og dette var et element i Dolkestøtlegenden. Videre ønsket ikke Hitler noen som kunne kunne komme i veien for ham, slik at Vilhelms muligheter for rehabilitering var nytteløse. Vilhelm og Hermine i Huis Doorn, september 1933 Selv om han hadde besøk av Hermann Göring i Doorn i hvert fall ved en anledning, ble han stadig mer skeptisk til Hitler. Da han hørte om De lange knivers natt 30. juni 1934, undret han seg over om hva folke ville ha sagt om han hadde stått for noe lignende. og da han hørte om mordet på hustruen til rikskansler Schleicher mente han at Tyskland var blitt et lovløst samfunn og at alle måtte vært forberedt på at nasjonalsosialistene vil kunne stille dem opp mot veggen. Han ble også forferdet over Krystallnatten 9–10 november 1938, og sa: «Jeg har gjort mine standpunkter klare overfor Auwi (Vilhelm fjerde sønn) i nærværet av hans brødre, og han var freidig nok til å si at han var enig i pogromene mot jødene og forsto hvorfor de kom. Da jeg fortalte at ethvert anstendig menneske vil kalle disse handlingene for gangsterstyre, var han helt uberørt. Han er fullstendig tapt for familien...» Han hevdet også: «For første gang skammer jeg meg over å være tysker». Etter det vellykkede tyske Felttoget i Polen i 1939 skrev Vilhelms representant i Tyskland, general Wilhelm von Dommes på vegne av Vilhelm til Hitler og forsikret Huset Hohenzollerns lojalitet og påpekte at åtte prøyssiske prinser (en sønn og syv barnebarn) tjenestegjorde ved fronten. Vilhelm sto i hyppig kontakt med Hitler gjennom general Dommes, og var svært glad for den tyske militære framgangen tidlig i andre verdenskrig, og sendte et personlig gratulasjonstelegram etter at Paris falt, hvor han sier: «Gratulerer, du har vunnet ved å bruke "mine" styrker.» I et brev til datteren Viktoria Luise, hertuginnen av Braunschweig-Lüneburg skrev han triumferende at «slik ble onkel Edvard VIIs skadelige Entente cordiale nullet ut». Men etter den tyske erobringen og okkupasjonen av Nederland i 1940, trakk den aldrende Vilhelm seg fullstendig ut av det offentlige liv. I mai 1940, da Tyskland invaderte Nederland, avslo Vilhelm et tilbud fra Churchill om asyl i Storbritannia, og foretrakk å kunne dø i "Huis Doorn". Død. Vilhelm IIs mausoleum i parken rundt Huis Doorn Han døde av lungeemboli på Huis Doorn 3. juli 1941, få uker før Tyskland iverksatte Operasjon Barbarossa. Hitler ble rasende da han fant ut at eiendommen hadde blitt voktet av tyske soldater etter den tyske okkupasjonen av Nederland fra 15. mai 1940. Selv om Hitler hadde mislikt Vilhelm, ville han bringe den døde Vilhelm tilbake til Tyskland for en statsbegravelse, for slik å markere forbindelsen mellom det tyske keiserriket og Det tredje rike. Men Vilhelms ønske om ikke å returnere til Tyskland før monarkiet var gjenopprettet ble til slutt respektert, og han ble begravet i et lite mausoleum på eiendommen i Doorn. De tyske okkupasjonsmyndighetene organiserte en mindre begravelse med noen få hundre tilstedeværende gjester, blant dem August von Mackensen sammen med noen få andre militære rådgivere. Vilhelms ønske om at seremonien skulle være uten hakekors og andre nasjonalsosialistiske symboler ble imidlertid ikke respektert, og disse er medvirkende på de offisielle fotografiene fra begravelsen. Mausoleet har siden blitt et valfartssted for tyske monarkister som årlig samles her på Vilhelms dødsdag. Norgesvenn. Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur og i tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte "Nordlandfahrt", et tokt med keiseryachten SMY «Hohenzollern» til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern». Da Ålesund brant ned i 1904 var keiseren i nærheten. Han organiserte hjelp og donerte store summer til gjenoppbyggingen. I 1913 ga han stedet Vangsnes ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten Fridtjof den frøkne. Vilhelm II var romantisk fascinert av vikingtiden. Vilhelm ble 1. august 1888 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Aimé Bonpland. Aimé Bonpland (født 22. august 1773, død 4. mai 1858) var en fransk oppdager og botaniker. Etter å tjenestegjort som kirurg i den franske hæren deltok han i en ekspedisjon til Sør og Mellom Amerika sammen med Alexander von Humboldt. Her samlet han inn og klassifiserte 6 000 planter, mesteparten av disse var inntil da totalt ukjent for europere. På en annen ekspedisjon til Sør-Amerika ble han arrestert av Paraguays diktator i 1821 og holdt fanget frem til 1831. Bonpland, Aimé Bonpland, Aimé Bonpland, Aimé Bonpland, Aimé Elba. Elba er en øy 20 km utenfor Toscana i Italia. Elba har et areal på 223 km², og har cirka 30 000 innbyggere. Elba er den tredje største italienske øya og er en av De toskanske øyene. Elba og de omliggende små øyene (Pianosa, Capraia, Montecristo, Giglio og Giannutri) er del av en italiensk nasjonalpark. Elba er mest kjent som stedet keiser Napoleon I ble forvist til etter slaget ved Leipzig i 1813 og sin abdikasjon i 1814. Han oppholdt seg på øya i 300 dager, og rømte så tilbake til Paris der han på nytt grep makten og fortsatte med en stor hær mot Waterloo. St. Helena. St. Helena er en øy i Atlanterhavet og er en del av det britiske oversjøiske territoriumet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha. Øya er 16 km bred og 8 km lang og har en befolkning på 3 867 (2008). Da portugiserne oppdaget St. Helena i 1502 var øya ubebodd. Øya ble senere okkupert av både nederlendere og engelskmenn. I 1673 kom øya under Det britiske Ostindiske kompani og i 1834 ble øya kronkoloni. St.Helena ble kjent som stedet hvor Napoléon Bonaparte ble deportert til av britene etter Frankrikes nederlag i Slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon levde på Longwood midt på øya til sin død i 1821. Kisten hans ble i 1840 ført til Paris og plassert i Invalidesdomen. Frem til åpningen av Suezkanalen i 1869 var øyas havn en viktig kullstasjon. Under Boerkrigen ble flere tusen krigsfanger sendt til øya, i perioden 1900 - 1903. Geografi. St. Helena er en av de mest isolerte stedene i verden, beliggende i Søratlanterhavet med over 2 000 km til nærmeste land. Øya er administrativt tilknyttet to andre isolerte britiske øyer i Søratlanterhavet, Ascension som ligger 1 300 km nordvest og Tristan da Cunha beliggende 2 430 km sør. St. Helena ligger i den vestlige hemisfære og har samme breddegrad som Cornwall i Storbritannia. Øya har et totalt areal på 122 km² og består hovedsakelig av kupert terreng av vulkansk opprinnelse. Øyas høyeste punkt er Diana's Peak på 818 moh, som i 1996 ble øyas første nasjonalpark. Det er flere holmer utenfor kysten av øya, inkludert Castle Rock, Speery Island, The Needle, Lower Black Rock, Upper Black Rock, Bird Island, Black Rock, Thompson's Valley Island, Peaked Island, Egg Island, Lady's Chair, Lighter Rock (West), Long Ledge, Shore Island, George Island, Rough Rock Island, Flat Rock, The Buoys, Sandy Bay Island, The Chimney, White Bird Island og Frightus Rock, som alle er innenfor en kilometer av kysten. Klima. St. Helena har et tropisk og mildt klima med sin beliggenhet i Benguelastrømmen og har en konstant passatvind. Klimaet varierer på øya, hvor temperaturen i Jamestown på øyas nordlige leside er mellom 20–32 °C om sommeren (januar til april) og 15–26 °C resten av året. Temperaturene på øyas sentrum er i gjennomsnitt 5–6 °C lavere. Jamestown har i tillegg lite årlig nedbør, mens høyereliggende land og sørkysten har årlig nedbør på 750 – 1000 mm og er langt mer skydekket. Flora og fauna. St. Helena har minst 40 plantearter som er endemisk for øya. Øyas sentrum er dekket av skog, og deler av skogen er plantet som en del av Millennium Forest project. Høylandsområdene på øya har det meste av øyas endemiske flora, fauna, insekter og fugler. Kyststripen er for det meste uten vegetasjon og består av vulkanske bergarter. Det finnes kun innførte pattedyr på øya, slik som kaniner, rotter, mus, samt ferale katter og hunder. St. Helenas nasjonalfugl, Sankthelenalo vises på våpenskjoldet og i flagget. Befolkningssammensetning. a> hadde 640 innbyggere i 2008. Bildet viser Jamestown sett fra luften i 1985. St. Helena ble først bosatt av engelskmenn i 1659. Øya har i dag en befolkning på 3 867 (2008), hovedsakelig personer nedstammet fra britiske bosettere og soldater, slaver og kinesere. Slavene ble bragt til øya fra starten av og kom hovedsakelig fra Afrika, blant annet fra Kapp Verde, Gullkysten og vestkysten av Afrika. Senere ble slaver fra India og Madagaskar bragt til øya. I 1792 ble antall slaver på øya ansett for å være for mange, og ingen ble importert etter dette. I 1840 ble St. Helena en forsyningsbase for den britiske Vest-Afrika Skvadronen som skulle forhindre den atlantiske slavehandelen, hovedsakelig til Brasil, Vestindia og sørlige USA. Mange tusen slaver ble frigitt på øya, hvor ca 500 ble boende mens resten reiste videre til Vestindia og Kappstaden og til slutt til Sierra Leone. De første importerte kinesiske arbeiderne ankom i 1810 og i 1818 nådde den kineske befolkningen en topp på 618. Etter at den britiske kronen overtok øya fra Det britiske Ostindiske kompani i 1834, ble kun et fåtall eldre kinesiske menn værende igjen. Flertallet ble sent tilbake til Kina, men noen kilder sier de ikke kom lengre enn til Kappstaden. Befolkningen på St. Helena innehar statsborgerskap i De britiske oversjøiske territorier og 21. mai 2002 fikk de også tilbake fullverdig britisk statsborgerskap i loven British Overseas Territories Act 2002, etter å ha blitt fratatt dette i 1981. Under perioder med arbeidsledighet har det vært et mønster på utvandring fra øya siden begynnelsen på 1800-tallet. De fleste utvandret til Storbritannia, Sør-Afrika, og i de første årene til Australia. Befolkningen har vært synkende siden slutten av 1980-tallet, og har falt fra 4 916 i 1998 til 3 867 i 2008. I nyere tid har utvandringen vært preget av unge enslige som har fått langsiktige arbeidskontrakter på Ascension og Falklandsøyene, men siden retildelingen av britisk statsborgerskap i 2002 har utvandringen til Storbritannia økt på bakgrunn av utsikter til høyere lønn. St. Helena er en av de få områdene i verden som aldri har hatt registrerte tilfeller av Hiv / Aids. Antall barn i aldersgruppen 0-15 år falt fra 1 176 i 1998 til 680 i 2008, en nedgang på 496 barn. Aldersgruppens andel av den totale befolkningen sank fra 23,7% i 1998 til 16,2% i 2008. Andelen av eldre økte fra 11,3% til 17,8% i samme periode, og utgjør nå 745 personer, en økning på 183 personer. Religion. a> på St. Helena er domkirken i Det anglikanske bispedømmet Saint Helena, og ligger i distriktet Saint Paul's, sør for Jamestown. Majoriteten av folket tilhører Den anglikanske kirke (81% av befolkningen) og er medlem av Det anglikanske bispedømmet Saint Helena, som inkluderer Ascension. Bispedømmet har egen biskop som er bosatt på St. Helena. 150-årsjubileet for bispedømmet ble feiret i juni 2009, og bispedømmet er det fjerde eldste i Den anglikanske kirken i det sørlige Afrika. Frem til 1960-tallet inkluderte bispedømmet også Tristan da Cunha, men øya ble overført til Kappstaden bispedømme. St James' kirke i Jamestown er den eldste anglikanske kirke i den sørlige hemisfære og ble reist i 1772. Domkirken er St. Pauls katedral som stod ferdig i 1851. Andre kristne trossamfunn på øya inkluderer Den katolske kirke (siden 1852), Frelsesarmeen (siden 1886), baptiser (siden 1845, 3% av befolkningen), og i nyere tid, Syvendedagsadventister (siden 1949), Den nyapostoliske kirke og Jehovas vitner (6% av befolkningen). En av hver 35. innbygger på øya er et Jehovas vitne, noe som er den høyeste andelen i verden. Bahá'í har også vært representert på øya siden 1954. Oppdagelsen av øya. De fleste historiske beretninger forteller at øya ble oppdaget 21. mai 1502 av den galisiske navigatøren João da Nova som seilte i tjeneste for den portugisiske kronen, og at han kalte den «Santa Helena» etter Helena av Konstantinopel. En annen teori er at øya som João da Nova oppdaget var Tristan da Cunha 2 430 km lengre sør, og at St. Helena ble oppdaget av noen av skipene i skvadron ekspedisjonen til Estêvão da Gama 30. juli 1503 (som fortalt i beretningen til Thomé Lopes). Portugiserne fant øya ubebodd med en overflod av trær og ferskvann. De importerte husdyr, frukttrær og grønnsaker, og bygget et kapell og ett eller to hus. Selv om de ikke etablerte noen permanent bosetning, var øya et viktig møtested og matkilde for skip på reise fra Asia til Europa. Engelskmannen Sir Francis Drake fant sannsynligvis øya på sin siste jordomseiling (1577–1580). Videre besøk av andre engelske oppdagelsesreisende fulgte, og når St. Helenas beliggenhet var mer allment kjent, begynte engelsk krigsskip å ligge på lur i området for å angripe karakker fra Portugisisk India på vei hjem. Under etableringen av den nederlandske Fjerne Østen-handel begynte også nederlenderne å besøke øya hyppig. Portugiserne og spanjolene ga snart opp å anløpe øya regelmessig, delvis fordi de brukte havner langs den vestafrikanske kysten, men også på grunn av angrep på skip, skjending av deres kapell og religiøse ikoner, ødeleggelse av buskapen og plantasjer av nederlandske og engelske sjømenn. De forente Nederlandene gjorde et formelt krav på St. Helena i 1633, men det er ingen bevis for at de noensinne okkuperte, koloniserte eller befestet den. Innen 1651 hadde nederlanderne i hovedsak forlatt øya i favør av sin kolonien ved Kapp det gode håp. Det britiske Ostindiske kompani koloniserer øya. «En utsikt over byen og øya St. Helena i Atlanterhavet som tilhører Det britiske Ostindiske kompani», gravering ca. 1790 I 1657 ga Oliver Cromwell Det britiske Ostindiske kompani tillatelse til å styre St. Helena, og året etter befestet selskapet øya og koloniserte det med plantasjeeiere. Den første guvernøren, kaptein John Dutton, kom i 1659, og fra denne datoen ble St. Helena Storbritannias nest eldste koloni (etter Bermuda). Et fort og et hus ble bygget. Etter gjenopprettelsen av den engelske monarkiet i 1660 mottok Det britiske Ostindiske kompani et Royal Charter som ga dem enerett til å befeste og kolonisere øya. Fortet ble omdøpt James Fort og byen Jamestown, til ære for hertugen av York, senere Jakob II av England (James II på engelsk). Det nederlandske Ostindiske kompani tok i januar 1673 over øya med makt, men engelske forsterkninger ble sendt til øya i mai samme år var øya igjen under kontroll av Det britiske Ostindiske kompani. Selskapet opplevde vanskeligheter med å tiltrekke seg nye bosettere, og uro og opprør oppstod blant innbyggerne. Økologiske problemer, inkludert avskoging, jorderosjon, skadedyr og tørke, førte til at guvernør Isaac Pyke til å foreslå i 1715 at befolkningen ble flyttet til Mauritius. Forslaget ble ikke tatt til følge, og selskapet fortsatte å subsidiere øya på grunn av dens strategiske beliggenhet. En folketelling i 1723 registrert 1 110 mennesker, inkludert 610 slaver. Guvernørene på 1700-tallet prøvde å løse øyas problemer med ved å utvide treplantasjer, forbedre festningene, eliminere korrupsjon, bygge et sykehus, håndtere forsømmelse av avlinger og buskap, kontrollere forbruket av alkohol og innføre lovreformer. Fra omkring 1770 nøt øya en lang periode med velstand. Kaptein James Cook besøkte øya i 1775 på sin siste etappe av sin andre jordomseiling. St. Jameskirken ble reist i Jamestown i 1774 og i 1791-2 ble Plantation House bygget, og har siden vært den offisielle residensen til guvernøren. Edmond Halley besøkt St. Helena etter uteksamineringen på University of Oxford i 1676 og satte opp et observatorium med et 7,3 meter langt teleskop, hvor han studerte stjernene fra den sørlige halvkule. To år senere ble 22-årige Edmond Halley berømt ved å utgi en katalog over posisjonene for 381 av sørhimmelens stjerner, som han hadde målt under sitt opphold på øya. Innførsel av slaver til øya ble ulovlig i 1792. Guvernør Robert Patton (1802–1807) anbefalte at Det britiske Ostindiske kompani begynte å importere kinesisk arbeidskraft for å supplere den landlige arbeidsstokken. Arbeiderne kom i 1810 og i løpet av 8 år bodde det 600 kinesere på øya. Mange fikk lov til å bosette seg fast på øya, og deres etterkommere ble integrert i befolkningen. En 1814 folketellingen registrert 3 507 mennesker på øya. Napoleons sendes i eksil til St. Helena. Napoleon rykket inn med 125 000 mann i Belgia, hvor han under slaget ved Waterloo led det avgjørende nederlaget i Napoleonskrigene 18.juni 1815 mot britene under ledelse av Wellington og prøysserne under ledelse av Blücher. 22. juni abdiserte Napoleon for andre gang og 9. juli gikk han ombord en britisk krysser for å bli deportert til St. Helena. Han ankom øya i oktober 1815 og bodde mesteparten av tiden på Longwood. Her dikterte han sine memoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821. I løpet av denne perioden forble St. Helena i Det britiske Ostindiske kompani besittelse, men den britiske regjeringen betalte merkostnadene som følge av bevoktning av Napoleon. Øya var sterkt bevoktet med britiske tropper og marineskip patruljerende rundt øya. I 1840 ble hans kiste ført til Paris og bisatt i Invalidesdomen.. I 1858 kjøpte den franske keiseren Napoleon III på vegne av den franske stat Longwood House og området rundt. Eiendommen er fremdeles eid av den fransk stat og administreres av en fransk representant underlagt det franske utenriksdepartementet. I 1817 viste folketellingen 821 hvite innbyggere, en garnison på 820 menn, 618 kinesiske gjestearbeidere, 500 frigjorte svarte og 1 540 slaver. I 1818 tok guvernør Hudson Lowe initiativet til frigjøring av slavene. Øya blir kronkoloni. Under bestemmelsene i Saint Helena Act fra 1833 ble kontrollen over øya, med tilhørende besfestninger, fabrikker, offenlige bygninger og eiendommer som passer til eller var i bruk av myndighetene overført fra Det britiske Ostindiske kompani til å bli en kronkoloni. Påfølgende kostnadsreduksjoner utløste starten på en langsiktig befolkningsnedgang hvor de som hadde råd til å gjøre forlot øya for å oppnå bedre muligheter andre steder. I siste halvdel av 1800-tallet ble dampskip som ikke var avhengig av passatvindene introdusert og åpningen av Suezkanalen medførte at antall skipsanløp til øya gikk ned fra 1100 i 1855 til 288 i 1889. I 1840 ble det på øya opprettet en britisk marinebase for kontrollere forbudet mot slavehandel. En lokal industriproduksjon av fiber den newzealandske planten phormium ble vellykket gjenoppstartet i 1907 og generert betydelige inntekter under første verdenskrig. Ascension ble underlagt St. Helena i 1922 og Tristan da Cunha fulgte i 1938. Under andre verdenskrig bygde USA flybasen Wideawake Field på Ascension i 1942, men på St. Helena var det ingen militæraktivitet. Endring i statsborgerskap. British Nationality Act fra 1981 omklassifiserte St. Helena og andre kronkolonier til å være britiske avhengige områder. Øybeboerne mistet sin status som «statusborgere i Storbritannia og koloniene» og dermed mistet de retten til arbeidsopphold i Storbritannia. For de neste 20 årene kunne mange kun finne lavlønnet arbeid for øymyndighetene og den eneste tilgjengelige oversjøiske arbeidsmuligheten de hadde var på Falklandsøyene og Ascension. I 2002 gjenopprettet British Overseas Territories Act statsborgerskapet til øybeboerne og endret navnet på de avhengige områdene til Britisk oversjøisk territorium. Administrativ inndeling. St. Helena er delt inn i åtte distrikter alle med egne samfunnshus. Distriktene fungerer som valgkretser, hvor de fire mest befolkede har to representater hver til den rådgivende forsamlingen, og de resterende distriktene har en representant hver. Næringsliv. St. Helena har sin egen valuta, sankthelensk pund, som er i paritet med britisk pund. Myndighetene på St. Helena produserer sine egne mynter og sedler, som er like i utformingen som sine britiske motstykker men har lokale illustrasjonsbilder. Steder som aksepterer kredittkort og debetkort er begrenset, men mange utsalgssteder aksepterer britisk pund. Øyas eneste kommersielle bank er Bank of Saint Helena, som ble etablert i 2003 ved Bank of St. Helena Ordinance. 1. april 2004 var banken i drift. Banken har filialer i Jamestown på St. Helena og Georgetown på Ascension og banken tok over virksomhetene til St. Helena government savings bank og Ascension Island Savings Bank, som deretter opphørte. På St. Helena finnes det ingen minibanker og Bank of St. Helena tilbyr ikke nettbank til sine kunder. Victoria av Storbritannia. Victoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. Fra og med 1876 tok hun også i bruk tittelen keiserinne av India. Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg. Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som var hennes morsmål. Hun fikk deretter undervisning i engelsk språk, og skal senere også ha talt utmerket fransk, italiensk, gresk og latin. Da Victoria var ti år døde hennes onkel, kong Georg IV, barnløs. Hans bror Vilhelm etterfulgte ham på tronen, som Vilhelm IV, men da han heller ikke hadde arvinger, ble Victoria tronarving. Hennes mor fryktet at noen skulle forsøke å forgifte eller drepe Victoria, som var først i arvefølgerekken, og sørget for at Victoria aldri gikk noe sted uten livvakt, og flyttet datterens seng inn til sitt eget soverom for å passe på at ingen forsøkte å drepe henne om natten. Som attenåring besteg Victoria tronen, etter at onkelen døde, den 20. juni 1837. Victoria møtte sin fetter prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha da hun var seksten. I tillegg til at de var i familie hadde de begge kommet til verden ved hjelp av samme lege, Frau Siebold. Hun fridde til ham (fordi hun var dronning, kunne ikke han spørre henne), og bryllupet fant sted den 10. februar 1840. Victoria fikk det borgerlige navnet Wettin, da hennes ektemann tilhørte Wettin-grenen i huset Sachsen-Coburg-Gotha. Med sine 63 år, 7 måneder og 2 dager på tronen har hun regjert lengre enn noen annen britisk monark, og er den lengst regjerende kvinnelige monarken i verden. Da det britiske imperiet var på sitt største, var en fjerdedel av jordens landareal og 500 000 000 mennesker underlagt henne, som konstitusjonelt statsoverhode. Hun har gitt navn til viktorianske tiden, som betegner kulturelle og politiske strømninger i hennes regjeringstid. Suezkanalen. Suezkanalen er en 163 km lang kanal i Egypt mellom Middelhavet og Rødehavet. Den ble bygget under ledelse av Ferdinand de Lesseps i mellom 1859 og 1869. Byggingen ble gjennomført av et fransk selskap. Etter ferdigstillelsen eide Frankrike og Egypt kanalselskapet som drev kanalen. I 1875 kjøpte Storbritannia 45 % av kanalselskapet og inngikk en avtale med Egypt om at det skulle tilbakeføres til Egypt i 1968. I 1956 nasjonaliserte den egyptiske president Gamal Abdel Nasser kanalen, noe som førte til Suezkrisen. De største skipene som kan passere kanalen har betegnelsen Suezmax. Disse har en lasteevne på 120 000 til 180 000 dødvekttonn. Til forskjell fra Panamakanalen, har Suezkanalen ingen sluser slik at saltvann strømmer fritt gjennom kanalen. Likt for begge er imidlertid at de for hvert sitt område har fått en stor betydning for ferdselen mellom verdenshavene og verdensdelene. Særlig har dette vært tilfelle for trafikken mellom Atlanterhavet og Stillehavet (Panamakanalen), og for ferdselen mellom Det indiske hav og Middelhavet (Suezkanalen). Tidevann og en liten høydeforskjell mellom Rødehavet og Middelhavet skaper en viss strøm i kanalen. Suezkanalen har stor strategisk betydning og har etter sin åpning vært avgjørende for handel mellom Vest-Asia og Europa som et alternativ til silkeveien. Likt Gibraltarstredet har kanalen vært vitne til politisk konflikt ettersom stor skipstrafikk er avhengig av denne ruten for å unngå en mye lengre rute rundt Afrikas kyst. I dag er imidlertid ikke kanalen offer for noen bitter politisk konflikt, og vanskelighetene for skipstrafikken har vist seg lenger sør, utenfor Somalias kyst der pirater herjer. Ferdinand de Lesseps. Greve Ferdinand Marie de Lesseps (født 19. november 1805 i Versailles, Frankrike, død 7. desember 1894 i La Chenaie, Frankrike) var den franske ingeniøren som ledet byggingen av Suezkanalen og begynte byggingen av Panamakanalen. Han trådte inn i det franske diplomatis tjenese, til å begynne med som assistent for sin far, som var ambassadør. Han ble minister til Spania i (1848–49). Senere, da han tjenestegjorde i Egypt, fikk han ideen til å bygge Suezkanalen. I 1854 gav Egypts visekonge, Said Pasha, ham de nødvendige konsesjoner for å sette i gang planlegging og bygging. Finansieringen tok sin tid, men kanalen ble bygd mellom 1859 og 1869. I 1878 ble han president for det franske selskap som ble dannet for å bygge Panamakanalen, og arbeidet tok til i 1881. Manglende midler førte til at foretaket gikk bankerott syv år etter, og Lesseps ble stilt for retten sammen med sin sønn og dømt til fengsel for økonomisk utroskap. Men dommen ble aldri eksekvert, og granskere både den gang og senere har vært av den oppfatning at det Lesseps kun var skyldig i forsømmelser, ikke i noe som lignet korrupsjon. Daniel Cohn-Bendit. Daniel Cohn-Bendit ved litteraturfestivalen i Köln i 2006 Daniel Cohn-Bendit (født 4. april 1945 i Montauban i Frankrike) er en tysk-fransk politiker. Han er medlem av Europaparlamentet for det tyske partiet De grønne. Mellom 1999 og 2004 var han innvalgt som toppkandidat for det franske søsterpartiet ("Les Verts"). Han ble første gang innvalgt for de tyske grønne i 1994. Fra 2002 har han vært leder for de grønnes fraksjon i Europaparlamentet og i 2003 spilte han en viktig rolle i grunnleggelsen av det europeiske grønne partiet. Cohn-Bendit ble født i Frankrike av en tysk-jødisk far og en fransk mor. Sin tidlige barndom tilbragte han i Frankrike, før han fra 1958 gikk på skole i Frankfurt i Hessen, hvor hans far hadde virket som advokat siden slutten av krigen. Som 18-åring valgte han tysk statsborgerskap fremfor fransk. Studentopprøret 1968. I 1965 flyttet han til Frankrike for å studere sosiologi ved universitetet i Nanterre ved Paris. Han ble etterhvert en av lederne for studentopprøret i 1968, og kjent under navnet «Dany le Rouge» etter at han hadde foreslått å erstatte den franske trikoloren med en rød fane og på grunn av sin røde hårmanke. Ved en kongress arrangert av motstandere av Vietnam-krigen i Berlin ble han samme år kjent med Rudi Dutschke. Drapet på Benno Ohnesorg og attentatet mot Dutschke var en av årsakene som førte til at Cohn-Bendit organiserte franske studenter til protest. Under de såkalte mai-urolighetene i Paris ble Cohn-Bendit av tabloidpressen fremstilt som opprørets leder og som revolusjonær, og ble utvist fra Frankrike. Cohn-Bendit sto for en ny radikalisme med front mot såvel kommunisme som kapitalisme, og med sterke islett av anarkisme. Han presenterte sitt syn i boka "Den senile kommunismen" (norsk utgave 1969). Cohn-Bendit slo seg ned i Frankfurt, hvor han ble aktiv i det alternative miljøet. Her ble han kjent med Joschka Fischer, som han delte en leilighet med. De engasjerte seg i alternativ barnehagedrift og var medlemmer av gruppen Revolutionärer Kampf. Cohn-Bendit tjente til livets opphold gjennom arbeid i en venstreradikal bokhandel og som pedagog i en barnehage. Fra 1978 var han utgiver og redaktør for magasinet "PflasterStrand", organ for det såkalte Sponti-miljøet. Påvirket av den venstreekstreme terroren på 1970-tallet endret både han og Fischer syn på bruk av vold. Han ble en av de ledende skikkelsene i den grønne bevegelsen, hvor han ble regnet til den moderate fløyen. Etter at partiet De grønne ble grunnlagt, meldte han seg inn i 1984. Da Joschka Fischer ble miljøvernminister i delstaten Hessen, ble Cohn-Bendit utnevnt til hans rådgiver. I 1989 ble han utnevnt til byråd for multikulturelle anliggender og viseborgermester i Frankfurt. I 1991 hadde han sammen med Peter F. Steinbach regien for filmen "C'est la vie" med bl.a. Jean-Pierre Léaud. Grønn politikk. Cohn-Bendit ble i 1994 innvalgt i det europeiske parlamentet for De grønne i Tyskland. I 1999 var han toppkandidat for De grønne i Frankrike ("Les Verts"), og har siden vært en av fraksjonslederne for gruppen av grønne partier i det europeiske parlamentet. Han deltok i opprettelsen av det europeiske grønne partiet i 2003, og ble gjenvalgt til det europeiske parlamentet for det tyske grønne partiet i 2004. Cohn-Bendit har siden 1990-tallet markert seg som en overbevist europeer og føderalist. I senere år har han distansert seg fra mange av standpunktene han forfektet på 1960- og 70-tallet, og har bl.a. innen økonomisk politikk forholdsvis liberale standpunkter. Daniel Cohn-Bendit bor i Frankfurt-Westend med samboeren Ingrid Apel, som han har en sønn med. Han snakker flytende tysk, fransk, italiensk og engelsk. Beskyldninger om aksept av seksuelt misbruk av barn. I tilknytning til sitt arbeid med barn på syttitallet gav Cohn-Bendit ut bøker og mange år senere, i 2001, henviste journalisten Bettina Röhl til en passasje i hans bok "Le grand Basar" og mente denne kunne tydes som seksuelt misbruk av barn. Cohn-Bendit innrømmet at teksten var dårlig formulert og ba om at den ble sett i kontekst med syttitallets seksuelle revolusjon og provokasjoner. «Klokken 9 om morgenen går jeg til mine åtte spedbarn mellom 16 måneder og 2 år. Jeg vasker bæsjen av, jeg kiler dem, de kiler meg, vi koser. (...) Vet De, et barns seksualitet er noe fantastisk. Man må være oppriktig, seriøs. Hos de små barna er det noe annet, men hos fire- eller seksåringene: Når en liten fem år gammel jente begynner å kle av Dem, det er storartet, fordi det er et spill. Det er et vanvittig erotisk spill.» Skrivebordsmiljø. Et skrivebordsmiljø er et komplett sett med programmer som filbehandlere, paneler, ikoner og en vindusbehandler. Mange skrivebordsmiljøer, spesielt i Unix-liknende systemer, er modulbaserte, slik at man enkelt kan bytte ut elementer som for eksempel vindusbehandleren. Det er viktig å skille mellom skrivebordsmiljøer og vindusbehandlere. Berg (Østfold). Berg er en tidligere kommune i Østfold, fra 1967 en del av storkommunen Halden. Berg er et kirkesogn i Halden prestegjeld. 1. januar 1967 ble hele Berg og Idd kommuner, med henholdsvis 9673 og 7213 innbyggere, innlemmet i Halden kommune. Vikingtiden. Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra 800 e.kr til ca.1050 e.kr. Tidligste skriftlige kilde til et vikingtokt er angrepet på Lindisfarne i 793. Dette året blir derfor i enkelte fremstillinger omtalt som begynnelsen på vikingtiden. Arkeologiske kilder antyder imidlertid at nordboere drev handel og kanskje også plyndring i Europa også før denne tiden. Både i norske som engelske fremstillinger blir slaget ved Stamford Bridge i 1066 sett på som en avslutning av vikingtiden. I dansk og svensk historieframstilling er årstallet rundet mer av, men er ikke prinsipielt forskjellig. Arkeologisk sett kan definisjonen være noe mer flytende, men det har vært vanlig å sette sluttstrek for vikingtiden ca. 1050. Da er kristendommen definitivt innført i daværende Norge, og rikssamlingen er fullført etter Harald Hardrådes undertvingelse av Opplandene. Begynnelsen er mer diskutabelt. Angrepet på Lindisfarne har vært sett på som det første vikingtoktet, men det viser seg at mange av de levninger som har vært definert som vikingtidsfunn faktisk strekker seg et godt stykke ned mot midten av 700-tallet. En del arkeologer vil derfor være tilbøyelige til å sette skillet omkring 750, andre holder fortsatt på 800. Det som kan sies sikkert er at skillet mellom merovingertid og vikingtid slik det fortoner seg i det arkeologiske materialet er ganske dårlig definert. Oseberghaugen. Oseberghaugen er en gravhaug i Slagendalen nær Tønsberg by i Vestfold. Haugen ble anlagt i år 834 og gravd ut i 1904. Den rommet det verdensberømte Osebergskipet. Haugen skal opprinnelig ha målt rundt 40 m i tverrmål og ha vært over 4 m høy. Etter utgravningene ble haugen liggende åpen fram til 1948. Haugen ble da rekonstruert av arkeolog Anton Wilhelm Brøgger. Levningene av de to kvinnene som var gravlagt ble da lagt tilbake i haugen i en sarkofag av aluminium. I september 2007 ble haugen åpnet og sarkofagen tatt ut. Forskerne var redde for at beinmaterialet i sarkofagen kunne bli ødelagt slik at fremtidige DNA undersøkelser blir vanskeligere. Haugen inneholdt en grav av høy status, med én yngre (25–40 år) og én eldre (ca. 70 år) kvinne. Funnet inneholdt det rikeste gravgodset som er funnet i noen enkeltgrav i Norden, og omfatter blant annet et rikt dekorert vikingskip, en praktvogn, en billedvev, 15 hester og en rekke andre gjenstander. Funnene er utstilt i Vikingskipshuset i Oslo. Haugen ble før gravfunnet i 1903 gjerne kalt «Revehaugen». Oseberghaugen er sammen med blant annet Gokstadhaugen og Borrehaugene innstilt til å bli tatt opp på verdensarvlisten. Avgjørelsen blir tatt i løpet av 2012. Ion (vindusbehandler). Ion er en rutebasert vindusbehandler laget av finnen Tuomo Valkonen, som også laget PWM, den første vindusbehandleren som benytter seg av tabulerte vinduer. Den er designet med tastaturbrukere i minnet, og er derfor designet slik at man lett skal kunne navigere mellom de forskjellige programvinduene med hjelp av forskjellige hurtigtaster som brukeren definerer selv. Etter den første utgaven kom ut i 2000 har det dukket opp lignende tenkning i andre vindusbehandlere som LarsWM, WMI og TrsWM. Den første utgaven var lisensiert under Artistic License, mens Ion2 og Ion3 er lisensiert under LGPL. Siden andre utgave har Ion vært konfigurerbart gjennom programmeringsspråket Lua, noe som gjør den veldig fleksibel. Tredje utgave av Ion, Ion3, er for tiden under utvikling. Jernbaneverket. Jernbaneverkets hovedkontor på Stortorvet i Oslo. Jernbaneverket (JBV) er en norsk statsetat underlagt Samferdselsdepartementet, med ansvar for norsk jernbanes infrastruktur (skinner, signaler, sporveksler, bruer, tunneler osv.), en del stasjonsbygninger og drift av jernbaneanleggene for øvrig. JBV har ansvar for infrastrukturen uavhengig av hvem som er operatør av togene. Jernbaneverket forvalter all offentlig jernbaneinfrastruktur på vegne av staten. Jernbaneverket ble opprettet i 1996 da det tidligere statsselskapet, Norges statsbaner (NSB), ble omorganisert. JBV viderefører deler av ansvarsområdet som før 1996 var tillagt Norges Statsbaner, og det er JBV som er det statlige forvaltningsorganet for jernbanen i Norge, og JBV har ansvaret for hele infrastrukturen. Endel fellesfunksjoner som arkiv, bibliotek og museum er tillagt JBV, ikke dagens NSB. Jernbaneverket har ikke tillatelse til å ta transportoppdrag. Togene opereres av lisensierte trafikkselskap som NSB AS, NSB Gjøvikbanen AS, Flytoget AS, CargoNet AS, Green Cargo AB, Malmtrafikk AS, Hector Rail AB, Ofotbanen AS, Peterson Rail AB, AS Valdresbanen og Tågåkeriet i Bergslagen AS, se liste over jernbaneselskaper som trafikkerer norske spor. Trafikklisens gis på bestemte vilkår knyttet til trafikkselskapenes økonomi, vedlikeholdsrutiner og så videre. Trafikklisens tildeles ikke av JBV, men JBV skal stille spor til rådighet for operatører som har lisens. Det opprettes da en sportilgangsavtale mellom JBV og den aktuelle trafikkutøver. Det offentlige jernbanenettet er på vel 4 000 kilometer. Omlag 80 prosent av trafikken blir avviklet av tog som drives med elektrisk kraft. NSB, gjennom Rom Eiendom, eier de fleste stasjonene. Det er også NSB som trafikkerer de fleste stasjonene. Jernbaneverket er ansvarlig for blant annet publikumsareal, tilgang, parkeringsplasser og andre fasiliteter som er nødvendige for brukere av togtjenestene. Tungt vedlikehold av JBVs anlegg utføres i hovedsak som anbudsarbeid. Daglig drift og oppfølging gjøres av JBVs eget personale. Jernbaneverket ledes av Elisabeth Enger, tidligere rådmann i Bærum kommune. Historikk og organisasjon. I 1854 fikk Norge sin første jernbane. Hovedbanen var 68 km lang og gikk fra Christiania til Eidsvoll. Etter hvert som handel og samferdsel økte, steg også interessen for innføring av tog for å transportere varer og mennesker raskere enn ved å bruke hest og vogn. Hoveddelen av det norske jernbanenettet ble bygget i perioden fra 1854 til 1920. I denne perioden var jernbanen økonomisk lønnsom og uten konkurranse fra annen landbasert transport. Mange baner var privatdrevne. NSB ble etablert i 1883 som statlig forvaltningsbedrift med det formål å tjene penger. Perioden fra 1890 til første verdenskrig var norsk jernbaneteknologis store æra. Vanskelige geografiske forhold, som ved utbyggingen av Bergensbanen, ble håndtert og materiellet ble stadig forbedret. Etter hvert økte konkurransen med bil, fly og buss, noe som førte til tapte markedsandeler. I perioden fra 1920 til 1990 ble økonomien svekket. I etterkrigstiden ble jernbanens markedsandel gradvis redusert. Samfunnet tok i denne perioden ansvar for jernbanen ut fra distriktspolitiske og sosiale hensyn. Jernbanenettet ble utbedret, utvidet og i stor grad elektrifisert. Signalanlegg ble bygd ut og fra 1960-tallet ble fjernstyring innført. Fra 1980-tallet ble også automatisk togstopp (ATC) bygget ut på mesteparten av jernbanenettet. Storting og regjering nedsatte en rekke komitéer som kom med forslag til forbedring av jernbanens økonomi. Killi-utvalgets forslag til nytt økonomisk styringssystem for jernbanen, med et skille mellom en bedriftsøkonomisk drevet trafikkdel og en samfunnsøkonomisk drevet infrastruktur- eller banedel, representerte startpunktet for den nye jernbanen. Systemet ble vedtatt av Stortinget i 1988 og resulterte i at man fra 1989 delte NSB i en såkalt kjørevei- og en trafikkdel med adskilt økonomi. I første halvdel av 1990-årene var utskillelse av NSBs trafikkdel i et aksjeselskap, en hovedsak for NSBs ledelse og styre, for departementet og Stortinget. Saken møtte stor motstand i jernbanens fagorganisasjoner og prosessen tok tid. En viktig grunn for ønsket om å skille ut NSBs trafikkdel som et eget selskap, var at departementet og Stortinget av hensyn til kommende EU-krav ønsket å legge til rette for økt konkurranse på kjøreveien. Stortingets vedtak om en organisatorisk deling av NSB i Jernbaneverket som forvaltningsorgan og NSB BA som særlovselskap, ble fattet høsten 1996. Samtidig ble det åpnet for konkurranse på det offentlige jernbanenettet, og det ble opprettet et statlig jernbanetilsyn som i mange andre europeiske land, eksempelvis England og Sverige. Utbygging av Gardermobanen med tilhørende modernisering av tilknyttede strekninger og stasjoner, samt omfattende utskifting av materiell og utbedring av baner med sikte på raskere togfremføring ble gjennomført i løpet av få år på 1990-tallet. Moderniseringen har resultert i økende markedsandeler for NSB BA. Fortsatt finnes imidlertid mye gammelt materiell og gammel infrastruktur. Rørosbanen er ett eksempel. Organisasjonsstrukturen i jernbanen i dag. NSB var ved delingen en forvaltningsbedrift bestående av en trafikkdel og en infrastrukturdel. Med virkning fra 1. desember 1996 ble NSB omorganisert, slik at trafikkdelen ble lagt til særlovselskapet NSB BA, mens infrastrukturdelen ble lagt til forvaltningsorganet Jernbaneverket. Statens jernbanetilsyn ble opprettet 1. oktober 1996 for å føre tilsyn med at utøvere av jernbanevirksomhet, herunder NSB BA og Jernbaneverket, oppfyller de krav som er satt i eller i medhold av jernbaneloven. Samlet betyr dette at forvaltningsbedriften NSB er blitt erstattet av tre nye enheter. I den første fasen, fra 1996 til 1999, hadde enhetene en organisatorisk tilknytning gjennom en felles administrerende direktør, Osmund Ueland, og ved at de samme personene satt i styret for henholdsvis NSB BA og Jernbaneverket. Jernbanedirektøren var i denne perioden daglig leder for Jernbaneverket. Et fullstendig organisatorisk skille ble gjennomført med virkning fra 1. juli 1999. I henhold til instruksen skulle Jernbanetilsynet i en etableringsfase ha kontorfellesskap og administrativt fellesskap med Jernbaneverket. Dette fellesskapet opphørte senere i 1999, og etatene er nå atskilt både lokaliseringsmessig og organisatorisk. NSB BA er skilt ut som et eget selskap. Selskapsformen er regulert i henhold til egen lov utformet etter mønster av aksjelovens spesielle regler om statsaksjeselskaper. Det innebærer at staten er eneeier av selskapet med et begrenset ansvar for dets forpliktelser. I henhold til selskapets vedtekter har det til formål å drive gods- og persontransport på jernbane, dvs. aktiviteter som etter de senere års omregulering av jernbanevirksomheten er gjenstand for konkurranse. Jernbaneverket er på sin side et forvaltningsorgan direkte underlagt departementet. I henhold til instruks gitt ved kgl. res. 18. juni 1999 skal Jernbaneverket forvalte statens eierskap til det nasjonale jernbanenettet. I tillegg utøver organet en forvaltningsfunksjon overfor de operatørene som er tildelt tillatelse til å trafikkere jernbanenettet. Tilsynet utøver en forvaltningsfunksjon knyttet til de sikkerhetsmessige aspektene ved anlegg og drift av jernbane. `Abdu'l-Bahá. `Abdu'l-Bahá eller 'Abbás Effendi (født 23. mai 1844 i Teheran, død 28. november 1921) var eldste sønn av Bahá'ítroens grunnlegger Bahá'u'lláh, og etterfulgte faren som bahá'í leder og profet fra farens død i 1892 til sin egen død i 1921. Ifølge Bahá'í-legender ble han født natten til 23. mai 1844, samme dag og time som religionstifteren Báb forkynte sitt budskap om en «ny tidsepoke for menneskeheten». Som åtteåring fikk han møte sin far, Bahá'u'lláh, i fengsel, og forsto at hans far var den utlovede, Guds budbærer for vår tid. Det innledet 'Abdu'l-Bahás førtiårige profetiske karriere preget av prøvelser, forfølgelser, landsforvisning og fangenskap. Han var sin fars mest trofaste ledsager og beskytter. Under påfølgende landsforvisninger og i tiden i Adrianopel ble han kjent som «Mesteren». I fangebyen `Akká kom en mengde søkere og troende for å treffe Bahá'u'lláh. Abdu'l-Bahá tok imot de besøkende. De som han bedømte som ekte sannhetssøkere fikk tillatelse til å treffe hans far. Ved Bahá'u'lláhs bortgang, år 1892, var det `Abdu'l-Bahá som i sin fars testamente ble utpekt til «paktens midtpunkt», «troens sanne eksempel» og «lærens eneste fortolker». Ved ungtyrkernes revolusjon var `Abdu'l-Bahá fengslet, men ble frigitt i september 1908, og flyttet fra `Akká till Haifa. Ved bahá'í-nyåret den 21. mars 1909 gravla han Bábs jordiske rester på det stedet Bahá'u'lláh hadde anvist på Karmelfjellet for et fremtidig gravmæle og helligdom. År 1910 reiste han til Alexandria, Egypt og begynte en serie reiser i Afrika, Europa og Amerika. På sine reiser talte han til ulike foreninger, i kirker, synagoger og i andre forsamlinger. Hans budskap inneholdt alltid prinsippet om «Guds enhet, profetenes enhet, religionens enhet og menneskehetens enhet». Hans forfatterskap er omfattende; det meste er basert på hans brev og taler. I sitt testamente utpekte han sin eldste dattersønn Shoghi Effendi til «Troens Beskytter» og ny leder for bahá'í-samfunnet. Linx. Linx var et selvstendig søsterselskap under norske NSB og svenske SJ. Selskapet trafikkerte rutene Oslo-Göteborg-København og Oslo-Stockholm, og hovedkontoret lå i Göteborg med lokalkontorer i Oslo og Karlstad. Selskapets slagord var «Grenslöst resande». Kjøringen var forutsatt utført med oppussede svenske togsett av typen X2, men i en overgangsperiode, mens togsettene var inne til oppussing og ombygging, ble det brukt svenske Rc6-lok og åttitallsvogner Oslo-Göteborg. I begynnelsen av 2003 ble alle hurtigtogene på linjene erstattet av nye Linx-tog «med høy komfort og kortere reisetider». Personalet ble dels rekruttert fra både NSB og SJ, dels nyrekkruttert, og var stasjonert både i Oslo og i Sverige. Selskapet hadde totalt nesten 200 ansatte, hvorav rundt 160 jobbet om bord på togene. Styret slo selskapet konkurs i mai 2004 pga. dårlig lønnsomhet, og trafikken ble avviklet ved utgangen av 2004. Nedleggelsen medførte at NSB forlenget sitt regiontogtilbud Oslo-Halden til Göteborg med tre daglige avganger hver vei hverdager samt to i helgene fra 5. januar 2005. Selskapets underskudd skal i 2004 ha vært på flere millioner kroner. En stund fryktet man at det ikke lengre ville gå tog mellom Oslo og Stockholm, men etter blant annet politisk press ble et tilbud mellom de to hovedstedene gjenopprettet i 2005. Feiringen av unionsoppløsningen var en sterk faktor til at togtilbudet ble delvis gjenopprettet. I 2007 ble daglige avganger igjen kjørt av SJ. Microsoft. Microsoft-stand på GSMA Barcelona 2008. Microsoft Corporation () er et amerikansk programvareselskap, og verdens største med sine 93 000 ansatte. Selskapet ble stiftet i 1975 i Albuquerque, New Mexico av Bill Gates og Paul Allen, og er mest kjent for operativsystemene Microsoft Windows/MS-DOS og kontorpakken Microsoft Office. Selskapets administrerende direktør (CEO og president) er Steve Ballmer, mens grunnleggeren Gates nå er styreleder for selskapet. Microsoft har blitt mer mangfoldig i nyere år ved å gå inn i markedet med dataspill med Xbox og dets etterfølger Xbox 360, foruten også inn i forbrukerelektronikk og digitale tjenester med Zune, MSN og Windows Phone OS. Den jevne økningen av aksjer i selskapets innledende børsnotering (IPO) i 1986 har gjort anslagsvis 3 millardærer og 12000 millionærer av Microsofts ansatte. I mai 2011 anskaffet Microsoft Skype Communications for 8,5 milliarder dollar. Hovedsakelig på 1990-tallet ble Microsoft kritisert for å benytte monopolitiske forretningspraksis og ikke konkurransedyktige strategier ved å pålegge urimelige restriksjoner i bruken av dets programvare. Både det amerikanske justisdepartementet som Europakommisjonen slo fast at selskapet hadde misligholdt lovene for antitrust. Tidlig historie. Paul Allen og Bill Gates, barndomsvenner med en lidenskap for programmering av datamaskiner, søkte å gjøre forretning ved å utnytte deres felles dyktighet. I januarutgaven av "Popular Electronics" skrev om Micro Instrumentation and Telemetry Systems' (MITS) Altair 8800 mikrodatamaskin. Allen merket seg at de kunne programmere en BASIC-fortolker for denne. Etter en telefonsamtale fra Gates som hevdet å ha fungerende fortolker, krevde MITS en demonstrasjon. Ettersom de to egentlig ikke hadde en Altair 8800 tilgjengelig, arbeidet Allen på en simulator av mikrodatamaskin mens Gates arbeidet med fortolkeren. Til tross for at de utviklet fortolkeren på en simulator og ikke den egentlige maskinen, virket den uten feil da de demonstrerte fortolkeren for MITS i Albuquerque i New Mexico i mars 1975. MITS ble enig om å distribuere den og markedsførte den som Altair BASIC. De to etablerte offisielt Microsoft som et selskap den 4. april 1975 med Gates som administrerende direktør. Det var Allen som kom opp med det opprinnelige navnet «Micro-Soft», slik som det ble fortalt av magasinet "Fortune" i en artikkel i 1995. I august 1977 ble selskapet dannet i en avtale med "ASCII Magazine" i Japan, noe som resulterte i deres første internasjonale kontor, «ASCII Microsoft». Selskapet flyttet seg til nye lokaler i Bellevue i delstaten Washington i januar 1979. Microsoft gikk inn forretningsområdet med operativsystem i 1980 med deres egen utgave av UNIX kalt Xenix. Det var imidlertid med DOS (Disk Operating System) som sørget for Microsofts dominans. Etter forhandlingene med Digital Research falt sammen, gikk IBM videre med en kontrakt med Microsoft i november 1980 for å skaffe en versjon av operativsystemet M som skulle bli brukt på den kommende IBM Personal Computer (IBM PC). For denne avtalen kjøpte Microsoft en klone (etterligning) av CP/M som først het het QDOS («Quick and Dirty Operating System») og deretter 86-DOS fra Tim Paterson ved Seattle Computer Products for USD 50 000. Microsoft døpte operativsystemet om til MS-DOS og som IBM kalte for PC-DOS. Etter at IBM PCen ble tilgjengelig for salg i august 1981 beholdt Microsoft eierskap til MS-DOS som de fortsatte å videreutvikle. Ettersom IBM hadde opphavsrett på BIOS til IBM PCen måtte andre selskap drive omvendt konstruksjon ("reverse engineering") for å finne ut hvordan datamaskiner som ikke var produsert av IBM kunne fungere som kompatible med PC-DOS og IBM PC. Således kunne Microsoft helt lovlig selge MS-DOS som operativsystem til andre datamaskinprodusenter, som Compaq, som produserte etterligninger av IBMs datamaskin, og Microsoft ble således markedsledende innenfor sitt segment av dataindustrien. Gjennom hissig markedsføring overfor klone-produsentene, vokste selskapet fra en beskjeden start til en av de største leverandørene av programvare i verden. Selskapet utvidet til nye markeder ved å utgi Microsoft Mouse, et pekeredskap for datamaskiner, i 1983, hvilket var selskapets første hardwareprodukt, foruten også å starte et forlag, Microsoft Press. Paul Allen sa opp fra Microsoft i februar etter å ha utviklet sykdommen Hodgkins lymfom. 1984–1994: Windows og Office. Hovedkvarter 17 i Redmond, Washington Samtidig som Microsoft hadde en avtale med IBM i 1984 om sammen å utvikle et nytt operativsystem, 2, utga Microsoft et produkt som ble hetende Microsoft Windows, en grafisk utvidelse av MS-DOS, den 20. november samme år. Den første utgaven av denne utvidelsen, Windows 1.0, som ble kjørt på toppen av operativsystemet MS-DOS var ganske enkelt, og så ikke ut til å være noen konkurrent til verken OS/2 eller det grafiske brukergrensesnittet til Apple Macintosh. Microsoft flyttet sitt hovedkvarter til Redmond i delstaten Washington den 26. februar 1986, og den 13. mars samme år gikk selskapet på børs, og fikk inn 61 millioner dollar med en aksjepris på 21 dollar. På slutten av dagen hadde prisen steget til 28 dollar. Grunnet partnerskapet med IBM holdt de amerikanske myndighetene oppmerksomheten festet på Microsoft grunnet fare for mulig hemmelig avtaler, og det var begynnelsen på over et tiår med juridiske sammenstøt og strid med de amerikanske myndighetene. Microsoft annonserte utgivelsen av sin egen versjon av OS/2 den 2. april 1987, men samtidig arbeidet selskapet på en 32-bits-utgave av et nytt operativsystem, Microsoft Windows NT, ved å benytte utviklingen og ideene fra OS/2. 16. mai 1991 erklærte Bill Gates til Microsoft-ansatte at samarbeidet om OS/2 var over, og at selskapet heretter kom til å konsentrere seg om Windows og Windows NT. Nyheten ble mottatt med overraskelse, og utenfor selskapet ble det fremmet anklager om at Microsoft med vilje hadde villedet markedet. Windows NT ble utgitt den 21. juli 1993 med en ny modulær kjerne og et programmeringsgrensesnitt (API) for programmere Win32-programmer, noe som gjorde det lettere å overføre tidligere 16-bits Windows-programmer som var basert på MS-DOS. Straks Microsoft informerte IBM om Windows NT var partnerskapet for å frambringe OS/2 i praksis over. I følgende år ble OS/2, som IBM utviklet alene, mindre og mindre populært, og forsvant til sist helt. Microsoft Windows hadde helt og holdent overtatt PC-plattformen. Microsoft introduserte sin pakke med kontorprogrammer, Microsoft Office, i 1990. Office pakket separate kontorprogrammer som skriveprogram og regneark, henholdsvis Microsoft Word og Microsoft Excel, sammen, noe som viste seg å være en nærmest uslåelig kombinasjon. Den 22. mai lanserte Microsoft Windows 3.0 med et strømlinjeformet brukergrensesnitt og forbedret beskyttet modus for Intel 386-prosessoreren. Både kontorpakken Office og operativsystemet Windows ble dominerende i deres respektive områder. Konkurrentenes tilsvarende programmer som hadde vært store i tiden på MS-DOS, som eksempelvis WordPerfect, en konkurrent til Microsoft Word, døde i praksis ut i løpet av et par år. Office-pakken har siden den ble lansert vært en fast pengemaskin for Microsoft. Novell, som hadde overtatt WordPerfect, saksøkte Microsoft flere år senere ved å hevde at selskapet hadde latt deler av Windows' APIer være udokumenterte for å få en konkurransevridd fordel overfor konkurrentene. Den 27. juli 1994 anklaget det amerikanske justisdepartementet ved dens monopolforebyggende avdeling Microsoft for ulovlig ha utnyttet sin dominerende posisjon: «Begynnende i 1988 og fortsatte fram til 15. juli 1994 har Microsoft innført mange OEM for å effektuere konkurransehindrene lisenser «per prosessor». Under en lisens per prosessor vil en OEM betale Microsoft en provisjon for hver datamaskin den selger som inneholder en særskilt mikroprosessor, enten OEM selger datamaskinen med et operativsystem fra Microsoft eller et annet operativsystem som ikke kommer fra Microsoft. Virkningen er at avgiftbetalingen til Microsoft når datamaskinen selges med et annet operativsystem enn Microsoft er at avgiften fungerer som en straff eller skatt på OEMs bruk av konkurrerende operativsystem. Siden 1988 har Microsofts bruk av lisens per prosessor økt.» 1995–2005: Internett og 32-bit. Som en følge av Bill Gates' interne notat «Internet Tidal Wave», "Internetts tidevannsbølge", den 26. mai 1995 begynte Microsoft å redefinere sine tilbud og utvide sitt produktaspekter til nettverk og World Wide Web. Selskapet utga Windows 95 den 24. august 1995 og som hadde delvis multitasking (flerkjøring), et helt nytt brukergrensesnitt og med en uvanlig startknapp, og 32-bit kompatibilitet, tilsvarende til Windows NT og ga støtte til Win32 API. Windows 95 kom ferdigpakket med onlinetjenesten MSN, og med nettleseren Internet Explorer. Sistnevnte var ikke pakket med i separate salget av Windows 95 i esker ettersom disse eskene var allerede trykket før det ble bestemt å fullføre nettleseren. Den ble isteden lagt ved i en ekstrapakke som måtte skaffet for seg, "Windows 95 Plus! pack". Ved å gå inn i nye markeder i 1996 utviklet Microsoft og mediaselskapet NBC Universal en ny 24 timers nyhetsstasjon på TV, MSNBC. Samtidig utviklet Microsoft Windows CE 1.0, et nytt operativsystem formet for svært små datamaskiner med litte minne og andre begrensninger, eksempelvis såkalte digitale assistenter. I oktober 1997 saksøkte det amerikanske justisdepartementet Microsoft for brudd på en avtale som hadde blitt signert i 1994, og ba domstolen om forhindre Microsoft å pakke Internet Explorer sammen med operativsystemet Windows. Bill Gates overga posisjonen som administrerende direktør den 13. januar 2000 til Steve Ballmer, en gammel venn fra college og ansatt i selskapet siden 1980. Isteden opprettet han en ny posisjon for seg selv som sjef for programvarearkitektur. Ulike selskaper, blant annet Microsoft, opprettet Trusted Computing Platform Alliance, allianse for tiltrodd plattformkomputing, i 1999, senere endret navn til Trusted Computing Group (TCG), som var et kontroversielt initiativ ledet av AMD, Hewlett-Packard, IBM, Infineon, Intel, Lenovo, Sun Microsystems, og Microsoft. Blant andre ting var hensikt å øke sikkerheten og beskyttelse av opphavsrettigheter gjennom å identifisere endringer i maskinvare og programvare, og hvordan datamaskinene oppførte seg. Kritikere hevdet at alliansen var en måte å gjennomtvinge tilfeldig restriksjoner over hvordan forbrukerne benyttet programvaren de hadde kjøpt, og hvordan de også benyttet datamaskinene. Et skremmescenario med en form for håndtering av digitale rettigheter var hvor en datamaskin ikke var sikret av sin produsent, men også mot den som hadde kjøpt den og eide den. Selskapet utga Xbox senere det samme året, og gikk dermed inn på spillmarkedet som tidligere hadde vært dominert av Sony og Nintendo. Den 3. april 2000 ble kjennelse gitt i saken USA mot Microsoft, som kalte selskapet et «grovt monopol», og selskapet inngikk en avtale med justisdepartementet i 2004. Den 25. oktober 2001 lansert Microsoft en ny banebrytende utgave av sitt operativsystem, Windows XP, som forente Windows-utgavene og NT-utgavene under en felles kodebase. I mars 2004 saksøkte Den europeiske union Microsoft for monopolvirksomhet, og siterte selskapets dominans med operativsystemet Windows, og det resulterte i en dom på €497 millioner (tilsvarende $613 millioner) og til å produsere nye versjoner av Windows XP uten Windows Media Player, Windows XP Home Edition N og Windows XP Professional N. 2006–til idag: Windows Vista og Nettskyen. a> ved MIX i 2008. I et intervju om sin ledelsestil i 2005 nevnte Ballmer at hans første prioritet var å få de folkene han delegerte i orden. Han framhevet også behovet for å fortsette etterstrebelsen av nye teknologier selv om de første forsøkene feilet, og siterte de innledende forsøkende med Windows som et eksempel. Den neste versjonen av Windows, Windows Vista, som ble lansert januar 2007, fokuserte på funksjoner, sikkerhet og et nyformet brukergrensesnitt som ble kalt for "Aero". Microsoft Office 2007, utgitt på samme tid, hadde fått en ny ikonrad øverst kalt for «ordensbånd», og fjernet samtidig nedtrekksmenyer, noe som var en betydelig endring fra tidligere utgaver og svært uvant for brukerne. Relativt sterkt salg av begge titlene bidro til å skape en rekordartet profitt i 2007. Den 27. februar 2008 påla den europeiske union påla enda en bot på €899 millioner (tilsvarende $1,4 milliarder) for Microsofts manglende utførelse av dommen fra mars 2004, og sa at selskapet krevde urimelig priser fra andre selskaper for nøkkelinformasjon om selskapets servere som SQL og BackOffice. Microsoft hevdet at det var i overensstemmelse og at «disse bøtene er om saker i fortiden som har blitt løst.» Bill Gates gikk av som sjef for programvarearkitektur den 27. juni 2008, men beholdt andre posisjoner knyttet til selskapet foruten å være rådgiver i nøkkelprosjekter. Tjenesteplattformen Azure, selskapet inngang til nettskyen (servere tilknyttet Internett), var et nytt marked for Windows, og ble lansert den 27. oktober 2008. Microsoft annonserte den 12. februar 2009 at selskapet hadde til hensikt å åpne en kjede av utsalgsbutikker markedsført med sin egen logo, og den første Microsoftbutikken åpnet den 22. oktober 2009 i Scottsdale i Arizona.Det var den samme dagen da Windows 7 ble offisielt lansert offentlig. Denne versjonen av Windows hadde som fokus å forbedre Windows Vista med lettere og enklere bruk av dets funksjoner og med bedre ytelse i bruk framfor en total omarbeidelse av Windows. Etter hvert som markedet for smarttelefoner begynte å gå til himmels i 2007 måtte Microsoft slite med å nå opp til sine konkurrenter som Apple og Google i å frambringe et moderne operativsystem for smarttelefoner. Som et resultat endret selskapet Windows Mobile, sitt aldrende operativsystem for mobiltelefoner i 2010, og erstattet det med det nye Windows Phone OS, sammen med en ny strategi for telefonibransjen. Microsoft har således inngått nært samarbeid med flere produsenter av smarttelefoner, blant annet Nokia, for å utvikle et konsistent brukeropplevelse på tvers av alle smarttelefoner som benytter Microsofts Windows Phone OS. Microsoft er en av grunnleggerne og medlemmene av Open Networking Foundation som begynte den 23. mars 2011 og som har til hensikt å bedre kommunikasjonsnettverk via nettverksprogramvare. De andre selskapene er Google, Hewlett-Packard, Yahoo, Verizon, Deutsche Telekom og 17 andre selskaper. Den ideelle organisasjonen er fokusert på å støtte et nytt initiativ for nettskyen kalt for softwaredefinert nettverk. Initiativet er ment å øke innovasjon via enkle programvareendringer i telekommunikasjonsnettverk, trådløse nettverk, datasentre og andre nettverksområder. Den neste enheten Microsoft gir ut heter Surface - en bærbar pc med touchskjerm. Den har ikke noe innebygd tastatur. Et tastatur kan bli festet til den på en enkel og rask måte. Surface sitt OS kalles Windows 8. Operativsystemet er en forbedret versjon av Windows 7. Microsoft Norge. Microsoft i Norge er et datterselskap av Microsoft Europe, registrert i Irland. Selskapet driver salg overfor detaljvarekjeder og storkunder, men har ikke egen teknologisk utvikling i Norge. Administrerende direktør er Hege Skryseth, hun overtok etter Knut Morten Aasrud (2005–2010), som overtok den norske lederjobben etter dagens Microsoft Russland-sjef Birger Steen. Direktør for jus og samfunnskontakt var Grete Faremo fram til 2008. Microsoft kjøpte i 2008 det norske selskapet FAST, og i september 2008 kunngjorde direktør Steve Ballmer at selskapets hovedkvarter for utvikling innen søk og søkemotorer vil ligge i Norge, og har i dag fire kontorer i Norge. Produktdivisjoner. For skatteåret 2010 hadde Microsoft fem produktdivisjoner: Windows & Windows Live, Server og verktøy, Onlinetjenester, Microsoft forretning, og Underholdning og innretninger. Forretningsavdelingen. Forretningsavdelingen star bak kontorpakken Microsoft Office som inneholder Word (teksbehandling), Acess (database), Excel (regneark), Outlook (e-post og avtale), PowerPoint (presentasjon), og Publusher (layout). Et antall programmer er enten lagt til eller trukket fra kontorpakken, alt etter hvilken lisens som kjøpes. Underholdning og innretninger. Avdelingen for underholdning og innretninger produserer operativssytemer for smarttelefoner og andre tekniske systemer, blant annet innretninger som ikke nødvendigvis er synbar for brukeren, blant annet i biler. Avdelingen har også en spilldivisjon kalt Microsoft Game Studios som produserer dataspill som går på datamaskiner med Windows, men for egne spillkonsoler som Xbox. Blant de mest kjente spilltitlene er "Age of Empires", "Halo" og "Microsoft Flight Simulator". Avdelingen huser også Microsofts forretningsenhet som produserer programvare som Microsoft Office for Apples operativsystem, Mac OS. Avdelingen er også ansvarlig for konsumentelektronikk som Xbox 360, den håndholdte mediaspilleren Microsoft Zune og fjernsynsenheten over Internett kalt MSN TV. Microsoft produserer også en del maskinvare som mus, tastatur og annet for hjemmemarkedet for datamaskiner. Journalist. En journalist intervjuer på tysk tv En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle disse i form av tekst, lyd, bilder mv. gjennom ulike massemedier som aviser på papir og nett, ukeblader og tidsskrifter, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio. Selve ordet journalist er avledet fra det franske ordet for avis, "journal". Journalistrollen. Yrkesbetegnelsen journalist er ikke en beskyttet tittel, noe som gjør at hvem som helst kan kalle seg det. For utøvende journalister har det derfor vært viktig å definere journalistrollen, noe som blant annet er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Til daglig arbeider pressens organisasjoner og bedrifter med presseetiske spørsmål i hovedsak gjennom fellesorganisasjonen Norsk Presseforbund, der blant annet Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening, NRK og TV 2, samt åtte andre organisasjoner og bedrifter er medlemmer. Norsk Presseforbund utsteder medlemskort (også kalt for pressekort) gjennom Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening. Journalistutdanning i Norge. Yrkesutdanning i journalistikk så sin spede start i USA i 1860-årene. Den første journalistutdanning i Norge ble starta av målmannen Hans Aarnes i Bergen i 1919. Under navnet Norsk Bladmannaskule gav den utdannelse til journalister i nynorskpressa og var inspirert av Aarnes impulser fra studieopphold USA. Bladmannaskulen holdt det gående i to år før den ble omdannet til brevkurs. Aarnes skrev også flere bøker om journalistikk og bladdrift. Den neste journalistutdanning i Norge, Journalistakademiet, ble etablert i 1951, som ettårig utdanning, senere utvidet til to år. Journalistakademiet skiftet senere navn til Norsk journalisthøgskole, som i 1994 ble en del av Høgskolen i Oslo. Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo innførte høsten 2009 nettjournalistikk som en egen spesialisering på linje med papir, TV og radio. Alt i 1971 ble det opprettet ei medialinje ved Møre og Romsdal Distriktshøgskule i Volda, hvor det også ble utdannet journalister, spesielt retta mot radio og fjernsyn. Sida 1994 har utdanninga vært en del av Høgskulen i Volda og journalistutdanninga ble omdanna til et bachelor-studium. Siden 1989 har skolen også tilbudt et påbygningsstudium i dokumentarfilm. Høsten 2012 ble de første studentene tatt opp på masterstudiet i Dokumentar og Journalistikk, som Høgskulen i Volda er alene om å tilby. I dag tilbys grunnutdanning i journalistikk også ved Universitetet i Stavanger, Høgskolen i Bodø, Universitetet i Bergen, Samisk høgskole, samt Mediehøgskolen Gimlekollen. Institusjonene tilbyr nå også et tredje påbygningsår som til sammen gir en bachelorgrad i journalistikk. Masterutdanning i journalistikk tilbys dessuten av Universitetet i Oslo. Medielinjer med varierende grad av journalistutdanning finnes ved en rekke folkehøgskoler. Videreutdanning for arbeidende journalister foregår blant annet ved Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad. Objektivitet. Objektivitet (som også kan inngå i begrepene "saklig" og "upartisk") er et mål for en journalists arbeid i ulike sammenhenger. Formålet er å kunne framstå nøytral og upartisk i sin yrkesutøvelse, og derigjennom kunne oppnå troverdighet overfor lesere og aktører. I Norge ligger de presseetiske normene slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten til grunn for arbeidet med å kunne oppnå objektivitet i yrkesutøvelsen. Nettbuss. Volvo 9700 fra Nettbuss Møre i selskapets turbilfarger. En av selskapets rutebusser i Trondheim. Volvo veteranbuss, tidligere Nettbuss Østfold. Nettbuss AS (het "NSB Biltrafikk AS" 1925–2000) er Norges største busselskap. Selskapet er et heleid datterselskap av NSB AS. Selskapet har en markedsandel på 30 % av busstransporten i Norge og trafikkerer strekninger fra Lindesnes i sør til og med Nord-Trøndelag. De viktigste merkevarene er "TIMEkspressen", "Bus4You" og "Peer Gynt Tours". Selskapet har datterselskaper i Sverige og Danmark. Selskapet driver både lokal- og ekspressruter. Nettbuss har kontrakt med en del av fylkeskommunene om kjøring av lokalruter, som er firmaets kjernevirksomhet. Konsernet har om lag 7 000 ansatte og i 2010 var det 4 822 årsverk. Omsetningen i 2010 var 4,3milliarder kroner. Nettbuss eier 2 400 busser. Andrew Carnegie. Andrew Carnegie (født 25. november 1835 i Dunfermline i Skottland, død 11. august 1919 i Lenox, Massachusetts, USA) var en skotsk-amerikansk finansmagnat og filantrop. Han ble født i Dunfermline i Skottland og utvandret til USA i 1894. Han skrev "The Gospel of Wealth" (Formuens evangelium) i 1900, der han argumenterte for at de rike heller skulle bruke sin rikdom til å berike samfunnet framfor å kaste den bort på de fattige. Tidlig i livet jobbet Carnegie i en tekstilfabrikk, og livet hans er en klassisk «rags to riches»-fortelling. Carnegie ble verdens nest rikeste mann (etter John D. Rockefeller) som leder for den amerikanske stålindustrien, spesielt selskapet Carnegie Steel. I dag er han husket best for sine donasjoner til mange institusjoner (mange er også blitt oppkalt etter han) og kunst. Han opprettet utallige biblioteker i mange engelskspråklige land (over 1600 i USA alene), og han grunnla flere skoler og universiteter, blant annet Carnegie Mellon University i Pittsburgh. Carnegie Heltefond i Norge ble opprettet i 1911 som en norsk del av det internasjonale Carnegie Hero Fund. Heltefondet har som formål å påskjønne mennesker som med fare for eget liv blir skadet for å redde andre. Det kjente konserthuset Carnegie Hall i New York er oppkalt etter Andrew Carnegie, ettersom han finansierte oppføringen i 1890. CargoNet. CargoNet er en godstransportør på jernbane. Selskapet ble dannet i 2002 på basis av selskapet NSB Gods. På samme tidspunkt overtok CargoNet AS det svenske selskapet Railcombi AB. CargoNet eies 100 % av NSB. Green Cargo eide 45% inntil 2010. Transportnett og omsetning. Selskapet har et transportnett som omfatter linjer i blant annet Sverige, Danmark, Tyskland og Sveits. Det betjener et nettverk av 25 godsterminaler i Norge, Sverige og Danmark. Hovedvirksomhet er containertransport («kombinert transport»), men selskapet tilbyr også egne, dedikerte godstog for større kunder («systemtog»). CargoNet har om lag 930 ansatte og er Norges største godsoperatør på tog. Omsetningen i 2008 var ca. 1,7 milliarder, regnskapet ble gjort opp med et underskudd på 38 millioner. I 2009 ble det et lite overskudd. Are Kjensli er selskapets administrerende direktør. Ulykker. 28. januar 2010 rullet et togsett med lokomotiv og godsvogner ukontrollert over en vei og inn i et lagerbygg på Brattøra i Trondheim og forårsaket materielle skader. Ulykken skyldtes en teknisk feil på lokomotivets motor. 24. mars 2010 rullet 16 godsvogner tilhørende CargoNet ukontrollert på Loenga-Alnabrulinjen fra Alnabru til Sjursøya. Dette førte til en alvorlig ulykke på Sjursøya. Etter ulykken ble CargoNet ilagt en bot på sju millioner kroner for «å uaktsomt ha forvoldt tre personers død, betydelig skade på én person og alvorlig skade på tre personer, samt brudd på jernbanelovens regler som skal forebygge ulykker», ifølge en pressemelding fra politiet. Christian Sinding. Christian August Sinding (født 11. januar 1856, død 3. desember 1941) var en norsk komponist. Han var bror av billedhuggeren Stephan Sinding og av kunstmaleren Otto Sinding. Sinding ble født i Kongsberg, og studerte først musikk i Oslo, før han flyttet til Tyskland og studerte under Salomon Jadassohn ved Landeskonservatorium der Musik zu Leipzig. Han bodde det meste av sitt liv i Tyskland, men fikk regelmessig økonomisk støtte fra Norge. I 1920 og 1921 var han i USA for å undervise i komposisjon ved Eastman School of Music i Rochester, New York. Sinding og konen Augustas første faste bopel var Statens æresbolig Grotten, hvor de flyttet inn i 1924. Hans mange lyriske pianostykker og sanger, fikk mange til å se på Sinding som Edvard Griegs etterfølger. Sinding huskes i dag best for et av disse stykkene, "Frühlingsrauschen" (norsk: "Vårbrus") fra 1896. Blant hans andre verker — som sjelden spilles i dag — er fire symfonier, tre fiolinkonserter, en pianokonsert, kammermusikk og en opera, "Det hellige Bjerg" fra 1914. Sinding mottok flere utmerkelser. Han ble blant annet utnevnt til ridder av 1. kl. av St. Olavs Orden i 1899 og mottok storkors av samme orden i 1938. Han ble innmeldt i Nasjonal Samling etter den tyske invasjonen i 1940. Etterfølgende biografier viser at dette skjedde etter Nasjonal Samlings ønske, og ikke hans. Den norske sangeren Per Vollestad tok i 2002 doktorgraden ved Norges Musikkhøgskole på Christian Sindings verker. Han har gitt ut flere cd-er med Sindings sanger, og har også utgitt to bøker om Sinding. Statsbudsjettet. Regjeringens forslag til Statsbudsjett medregnet Folketrygden for 2008 («Gul bok»). Fra 1.oktober 2009 heter forslaget til statsbudsjett som fremmes av regjeringen til Stortinget "Prop. 1 S".a>. Statsbudsjettet er det budsjettet som omhandler den norske statens utgiftsrammer og anslåtte inntekter i et kalenderår. Det gir Regjeringen og etatene i staten fullmakt til å bruke penger, og fastsetter retningslinjene for pengebruken. Det fastsetter også satsene for innkreving av skatter og avgifter og anslår hvor store inntekter dette totalt sett vil gi (skatte- og avgiftsprovenyet). Vedtak av Statsbudsjettet er ved siden av lovgivningen Stortingets viktigste gjøremål. Budsjettet vedtas med hjemmel i Norges Grunnlovs § 75 d som sier at det tilkommer Stortinget «at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer». I mangel av en lov som regulerer budsjettprosessen, har Stortinget vedtatt "Bevilgningsreglementet" som regulerer budsjettering og regnskapsførsel. "Stortingets forretningsorden" gir bestemmelser om blant annet framlegg og behandling av statsbudsjettet og regnskapet. "Økonomiregelverket for staten" fastsetter hovedprinsipper og normer for statlig økonomistyring, regnskapsførsel og betalingsformidling. Økonomiregelverket skal også sikre at statlig pengebruk og resultatoppfølging følger Stortingets vedtak. Finansdepartementet utarbeider statsbudsjettet sammen med et nasjonalbudsjett, som er en mengde anslag for hele den økonomiske utviklingen og er styrende for rammene i statens eget budsjett. Våren etter at budsjettåret er over utarbeider departementet et "statsregnskap" "(Stortingsmelding nr 3)", våren etter kalenderåret. Statsregnskapet er delt inn i et "bevilgningsregnskap" og et "kapitalregnskap" over Statens eiendeler og gjeld (balanse). Det viser hvordan pengene har blitt brukt i budsjettåret og hvordan kapitalbalansen har endret seg, og gir svar på om inneværende års budsjettering var riktig og realistisk. Internasjonalt regelverk, og andre lands statsbudsjettering og -regnskapsføring er beskrevet i artikkelen statsbudsjett. Funksjoner og prinsipper. Utgiftene er delt inn i drift og investeringer, og siden investeringer kan pådra nye inntekter over tid skal disse budsjetteres eksplisitt. Inntektene er delt inn i direkte skatter (statsskatt), indirekte skatter (avgifter), og virksomhetenes øvrige inntekter (gebyrer, tjenestesalg, osv). Statsbudsjettet er altså den formelle fullmakten statlige virksomheter har til å innkreve de avgifter, gebyrer, og øvrige inntekter de erverver. Bevilgningsreglementet. Det er forøvrig en kuriositet at Statsbudsjettet i Norge strakk seg fra juli til juni helt fram til 1961, da det ble endret slik at det fulgte kalenderåret. Budsjettet og lovverket Statsbudsjettets forhold til lovverket er todelt. Stortingets budsjettvedtak må generelt være i overensstemmelse med lovverket. Bevilgninger kan vise seg å være lovstridige, for eksempel dersom de innebærer ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalen. På den annen side er Stortinget den lovgivende makt, og det er to typer størrelser som fastsettes gjennom lovvedtak: Satser for overføringer til private (f.eks. trygdesatsene), og satser for skatter og avgifter (f.eks inntektsskatten eller alkoholavgiften). Mål- og resultatstyring. Mål- og resultatstyring er sammen med rammestyring gjeldende styringsprinsipp i statlig forvaltning, og ble tatt inn i Bevilgningsreglementet i 1985. Statlige virksomheter fulgte etter innen 1990. Departementenes budsjettering, oppfølging og kontroll skal bygges på, og eksplisitt omtale, mål- og resultatstyring. Mål og resultatkrav settes siden 1992 opp for virksomheten i hvert enkelt budsjettkapittel i statsbudsjettet, og rapporteres i statsregnskapet. Resultatrapportering gjør det mulig å sammenlikne oppsatte mål med endelig resultat, og på den måten avgjøre hvor vellykket aktiviteten har vært. Samtidig fordrer systemet at Storting og regjering/departement gir de enkelte statlige virksomheter friheter til å utforme aktiviteten selv. Erfaringene fra 1970-tallets utgiftsvekst lå bak innføringen av mål- og resultatstyring, og det er vanlig å anta at innføring av periodiseringsprinsippet i budsjetteringen ville ha styrket denne styringen ytterligere. Imidlertid er mål- og resultatstyringsordningene også blitt kraftig kritisert. Særlig fagbevegelsen, men også politiske partier på venstresiden, har hevdet at mål- og resultatstyring er en form for New Public Management. Videre blir det hevdet at slik styring av offentlig sektor gir et overfokus på administrativ ledelse, gir mindre rom for politisk styring og redusert mulighet for ansatte til å være med i utviklingen av offentlige tjenester. Forskere har også hevdet at effektivitetsgevinsten er overdrevet. Statsbudsjett vs. bedriftsbudsjett. Et alternativt føringsprinsipp for statsbudsjett og -regnskap er periodiseringsprinsippet (engelsk: "accrual accounting"). Det innebærer at det er kostnader og opptjente inntekter som registreres, slik regnskapsloven krever av norske bedrifter. Regnskapet vil da vise forbruket av ressurser (arbeidskraft, kapital mv.) i det enkelte år, uavhengig av når betaling skjer. Periodiseringsprinsippet medfører også en systematisk oppstilling av eiendeler og forpliktelser (gjeld) gjennom balansen. OECD har foreslått en overgang fra kontantprinsipp til periodiseringsprinsipp, og en rekke land har innført det for statsregnskapet - ofte som ledd i omfattende privatisering eller liberalisering av den økonomiske politikken. Statsbudsjett vs. kommunebudsjett. Kommunesektoren budsjetterer på en annen måte enn Staten. Det er Kommuneloven som regulerer kommunenes budsjett og regnskap, og det har i seg elementer av bedriftenes regnskapsprinsipper. Derimot benytter ikke kommunene periodiseringsprinsippet, men kontantprinsippet slik Staten også gjør. Varige driftsmidler blir utgiftsført i sin helhet i anskaffelsesåret (i investeringsregnskapet), men blir også aktivert i balansen og avskrevet i driftsregnskapet. Dette må ses i sammenheng med at kommuneregnskapet er bevilgningsorientert, dvs. at regnskapet skal vise bruk av midler i henhold til bevilgning (i årsbudsjettet) og dette kravet gjelder også for investeringer. Det er frivillig om kommunen vil avsette midler for avskrivninger. Kravet om særskilt investeringsregnskap som omfatter anskaffelse og avhendelse av anleggsmidler med full utgifts- og inntektsføring, er særegent for kommuneregnskapet. Dette medfører at tilsvarende totale utgiftsførte estimater må vises i kommunebudsjettet. Oppbygging. Det stilles opp budsjett og regnskap for året i forveien, og budsjett for det året Statsbudsjettet skal gjelde for. Disse tre størrelsene angis for utgifter og inntekter, fordelt på departementer, og fordelt på utgiftstyper og inntektstyper. Det settes opp resultat- og lånebudsjett, og det angis flerårige utgiftskonsekvenser av alle budsjettvedtakene. I juni året før budsjettåret begynner behandler Stortinget en egen stortingsprpoposisjon med forslag til økonomiske rammer for kommunenes økonomi i budsjettåret og spesifisering av fordelingen av de store overføringene til kommuner og fylkeskommuner "(Kommuneproposisjonen", utarbeidet av Kommunal- og regionaldepartementet). Budsjettets frihetsgrad. De inntektene Regjeringen har til «fri» disposisjon og kan fordele til nye eller prioriterte områder, utgjør knapt 1 % av utgiftene. Den viktigste er profilpotten, som de siste årene gjerne har vært anslått til 30-50 milliarder kroner ved begynnelsen av Regjeringens budsjettprosess om våren, og blitt redusert til 5-15 milliarder kroner i løpet av sommeren. I tillegg til dette har regjeringen mulighet til å sette av den såkalte ymseposten, som under dagens regjering har passert 10 milliarder kroner. Ymseposten kan brukes til ekstraordinære utgiftsbehov gjennom budsjettåret og behøver ikke å bli spesifisert i budsjettet på forhånd. Videre har hvert fagdepartement en ymsepost til statsrådens disposisjon, og den er gjerne på 25-50 mill kroner. Ofte er noe av disse fortsatt ubrukt i desember, og statsråden kan tildele organisasjoner eller prosjekter såkalte «julegaver». Programområde, kapittel, post. Enkelte poster vedtas med tillegget "Kan overføres", disse kan etter fastsatte regler brukes i det neste budsjettåret dersom de ikke brukes opp i det kalenderåret budsjettet gjelder for. Når man skal stille opp budsjettet for å gjøre mer tradisjonelle regnskapsanalyser med fokus på underskudd/overskudd eller finansieringsbehov, bruker man kategorier som ikke betoner inndelingen i virksomheter og departementer. Et slikt oppsett finner man helt foran i "Gul bok". Budsjettprosessen i Regjeringen. Finansdepartementet starter budsjettarbeidet i november, dvs. et drøyt år før budsjettet skal ta til å gjelde. Det gjøres anslag for Statens inntekter basert på skatteinngang og makroøkonomiske anslag. I desember sender departementet ut et "budsjettskriv" som angir hvordan budsjettprosessen skal forløpe. I januar sender fagdepartementene inn et konsekvensjustert budsjett som tar utgangspunkt i inneværende års budsjettet hvor driftsposter, låneposter og inntektsposter i hovedsak skal videreføres reelt. Tidsbegrensede aktiviteter kan medføre reduksjoner mens bindinger, vedtatte reformer osv, kan medføre økninger. Utfra dette foreslås det utgiftsrammer som Finansdepartementets embetsverk forhandler direkte om med fagdepartementenes embetsverk. Fagdepartementene må innen ca 25. januar sende inn justeringsmaterialet og forslag til nye tiltak og utgifter. I mars, normalt første tirsdag etter Holmenkollsøndagen, har Regjeringen sin første budsjettkonferanse. Den legges utenfor Oslo, vanlige steder har vært Staur Gård i Stange (med busserull), Halvorsbøle eller Torbjørnrud i Jevnaker (med kofte). Her presenterer Finansministeren de foreslåtte utgifts- og inntektsrammene for hver enkelt statsråd, og Statsministeren leder en diskusjon om disse. Regjeringspartienes parlamentariske ledere og deres fraksjonsledere i Stortingets finanskomité er også til stede. Etter konferansen justerer Finansdepartementet og sender ut et justert budsjettutkast. Her fastslås det blant annet hvor mye penger som ikke er bundet opp av tidligere regnskap eller trygdevedtak men som det kan forhandles om – profilpotten. Denne kan tidlig om sommeren være på opptil 40 milliarder kroner, men blir gradvis mindre utover sommeren ettersom «automatiske» eller påkrevde utgifter identifiseres. Under Samarbeidsregjeringen 2001-05 holdt regjeringen også en budsjettkonferanse i slutten av juni, men dette falt bort med Stoltenberg II-regjeringen. Fra og med 2006 arbeider Finansdepartementet videre med budsjettpostene gjennom sommeren, og legger dette fram for Regjeringens andre budsjettkonferanse, som foregår i Oslo i nest siste uken i august. Her behandles både profilpotten og det endelige budsjettet som helhet. Dette er siste sjanse for statsrådene til å få gjennomslag for påplussinger, eller hindre kutt i sitt budsjett. Regjeringspartienes parlamentariske ledere og fraksjonsledere i finanskomiteen er med også her. Igjen leder Statsministeren denne siste og hardeste budsjettforhandlingen i Regjeringen. I ukene som følger oppsummerer Finansdepartementet det man har blitt enig om i endelige budsjettdokumenter. Disse framlegges for Stortinget i oktober. Regjeringen kan likevel komme med tilleggsforslag også etter dette, helt fram til 10. november. Dette gjøres normalt ved regjeringsskifte, siden det er forrige regjering som har utarbeidet budsjettet, og det gjøres dersom man får helt vesentlig ny informasjon som krever budsjettgrep. Om våren det påfølgende året blir det utarbeidet et revidert statsbudsjett der Stortinget og Regjeringen foretar endringer i budsjettet ut fra utviklingen i den økonomiske og politiske situasjonen. Dette er utdypet nedenfor. Regjeringspartienes grupper i Stortinget trekkes inn i forarbeidet i Regjeringen gjennom drøftelser mellom regjeringens budsjettkonferanser. Hver statsråd gjør drøftelser med regjeringspartienes representanter i «sin» komité i stortinget, og Finansministeren har grundige drøftelser med regjeringspartienes medlemmer i finanskomiteen, foruten de parlamentariske lederne. Dette gjøres for å forsikre seg om at man utformer et budsjettforslag som vil nå igjennom i Stortinget. Når det er mindretallsregjering er det også vanlig å gjøre visse drøftelser på forhånd med de mest sannsynlige budsjettpartnerne i Stortinget. Budsjettbehandlingen i Stortinget. Det er Stortinget som etter Grunnlovens §75 vedtar Statsbudsjettet i Norge. Endring av budsjettet. Statsbudsjettet skal som en hovedregel vedtas gjennom Stortingets ordinære budsjettbehandling i november-desember. I Norge er dette også realiteten, langt mer enn 99 % av budsjettets utgifter og inntekter vedtas i denne prosessen og endres ikke underveis. Det er likevel tre andre budsjettprosesser hvor budsjettet endres i løpet av året. Handlingsregelen. Stortinget innførte fra 2001 den såkalte Handlingsregelen. Den sier at petroleumsinntektene skal innfases gradvis i økonomien, og at man i Statsbudsjettet derfor bare skal bruke et beløp tilsvarende realavkastningen i Statens pensjonsfond – Utland (dvs. 4 %). Dette betyr at Stortinget kan vedta et budsjett som har et underskudd tilsvarende 4 % av fondets størrelse, og at dette underskuddet så kan dekkes inn med petroleumsinntekter. Påvirkning av budsjettet. a> er en av mange aktører som søker å påvirke budsjettet Det er mange krefter i samfunnet som driver politisk påvirkning av budsjettprosessen, for å oppnå ulike resultater. Mange pressgrupper er også viktige for Regjering å ta hensyn til, ikke minst de største organisasjonene i arbeidslivet, kultur- og idrettsliv. For å formalisere denne påvirkningen og gjøre den mer gjennomsiktig, har Stortinget innført budsjetthøringer hvor den enkelte stortingskomité tar i mot organisasjoner og bedrifter til å framlegge sine krav eller synspunkter på komiteens del av budsjettet. Finanskomiteen tar i mot de viktigste organisasjonene til høring om skatte- og avgiftspolitikken og de overordnede prioriteringene. Disse høringene finner sted i oktober-november, når komiteene har fått regjeringens budsjettforslag til behandling. Men når budsjettforslaget framlegges i Stortinget er rammene og retningen allerede lagt. Derfor påvirker stadig flere budsjettprosessen i Regjeringen, ikke minst på to tidspunkter: I mars, når fagstatsrådene har fullt fokus på den første budsjettkonferansen, og i juli-august når statsrådene forbereder den siste, avgjørende argumentasjonen for forbedringer på sitt budsjettområde. Det hender ikke sjelden at også statsrådene selv forsøker å påvirke budsjettet via media eller via pressgrupper som støtter vedkommendes ønsker. Mange lobbyister møter også stortingsrepresentantene utenom budsjetthøringene, for eksempel om våren og sommeren når representantene har bedre tid. Politisk bruk av budsjettet. Statsbudsjettet er det viktigste instrument for å presentere Regjeringens samlede politikk. Budsjettet innledes med avsnitt som beskriver Regjeringens generelle økonomiske politikk, og de viktigste satsingsområdene og endringene fra tidligere presiseres. Den såkalte "profilen" i budsjettet er en betegnelse på summen av endringer som er gjort – for eksempel at det er satset langt mer på skole, forsvar, e.l. Slik viser Regjeringen sin retning og tydeliggjør hva slags valg den gjør mellom gode formål. Med unntak av "manipulasjon" er det vanlig å bruke budsjettinnflytelsen på disse måtene, og det regnes ikke lenger som særlig umoralsk eller klanderverdig. Utvikling. Utgifter utenom Folketrygden (rødt) og avsetninger av overskudd til Oljefondet (grønt), i regjeringenes budsjettforslag "(Gul bok)" 1947-2008. I perioden 1947–1990 gikk utviklingen av statsbudsjettets inntekts- og utgiftssider svært gradvis i Norge. De internasjonale konjunkturene for etterkrigstidens hovednæring – industrien – var jevnt gode og relativt stabile. Dette ga forutsigbare import- og skatteinntekter fra næringslivet. Samtidig var sysselsettingen stabilt høy under gjenoppbyggingen etter krigen, og skatteinntektene økte sakte men sikkert. Den første virkelig vanskelige budsjettperioden kom på 1970-tallet, hvor oljekrisen svekket inntektene og inflasjonen økte utgiftene. I tiden 1977–79 opplevde vi for første gang på lang tid underskudd før lånetransaksjoner på statsbudsjettet. Inntektene fra oljevirksomheten i Nordsjøen ga bedring, men det tok tid. På 1980-tallet gikk oljeinntektene i stor grad med til å betale statsgjeld. Det store omslaget kom i 1991, hvor Staten for første gang gjorde en avsetning av overskudd til Oljefondet – på 34,35 milliarder kroner. Likevel gikk statsbudsjettet for andre gang i underskudd før lånetransaksjoner, som økte med den økonomiske krisen fra 1992. Underskuddene ble overvunnet i 1995. Etterdønningene av bolig- og bankkrise og urolige konjunkturer i utlandet, ga behov for innstramminger i budsjettet tre år på rad, og bare svak vekst fram til 1999. Men så skjøt oljeinntektene fart. I 2001 ble budsjettoverskuddet tredoblet fra året før, og avsetningene til Oljefondet ble mer enn doblet. Dette året innførte staten også handlingsregelen, som sier at fire prosent av innestående på Oljefondets kan føres inn i statsbudsjettet for å dekke underskudd. I 2006 ble for første gang mer enn 300 milliarder kroner overført til Oljefondet, og året etter hele 365 mrd kroner – én milliard kroner per dag. Og i statsbudsjettet for 2008 nådde Norge en ny milepæl – for første gang budsjetterte Stortinget uten nettobruk av oljepenger – hele overskuddet av petroleumsvirksomheten ble netto overført til Oljefondet (eller Statens pensjonsfond – Utland) fordi avkastningen nå var mer enn dobbelt så høy som inntektsføringen etter handlingsregelen. Det betyr at inntektene fra fastlands-Norge er tilstrekkelige til å finansiere statens utgifter. Teorien bak. Statsbudsjettet er et tallfestet anslag over hvor store statlige overføringer, statlige investeringer, statlig konsum og skatteinntekter vil være i det kommende året. Utviklingen av statsbudsjetter og statsregnskap er gamle, fra merkantilismen og framover ble det oppstilt utførlige regnskaper over statens pengebruk og forventede inntekter, med Frankrike og England som pionerer. Disse budsjettene hvilte på allmenn regnskaps- og bokføringspraksis. Nasjonalbudsjettet er en tilsvarende oppstilling av disse statlige, og de private størrelsene i nasjonaløkonomien. Statens tallstørrelser kan ikke anslås eller bestemmes i et vakuum – fordi inntektene fra skatter og avgifter avhenger av aktivitetsnivået i hele økonomien. Fordelingen mellom sparing og konsum vil også avgjøre hvordan for eksempel fordelingen mellom formuesskatt og inntektsskatt blir. Derfor stilte statsbudsjettet etterhvert store krav til statlig regnskap og statistikk, og til utvikling av økonomisk-matematiske "(økonometriske)" modeller for å forstå sammenhengene i økonomien og hvordan de påvirker hverandre. Statsbudsjettet bygger altså på god statistikk og kompliserte nasjonaløkonomiske beregninger "(makroanslag)". Norge var et foregangsland innen nasjonaløkonomisk statistikk, gjennom tidlig institusjonelt arbeid 1840–1870 ved Anton Martin Schweigaard og Anders Nicolai Kiær, og ikke minst i mellomkrigstiden under ledelse av SSB-direktør Gunnar Jahn. Det er de såkalte "økosirk"sammenhengene til økonomene John Maynard Keynes og Ragnar Frisch som er det teoretiske grunnlaget for de norske nasjonalbudsjettmodellene og deres "kontoplan". I Norge ble dette tilpasset av økonomer som Trygve Haavelmo og Leif Johansen. Regjeringens opphold i London under krigen ga kontakt med den britiske økonomen Richard Stones arbeid med "nasjonalbudsjett" – eller «a study of all money-flows between the main sectors of an economy». Dette ble særlig videreutviklet i SSB og Finansdepartementet i tiden 1945-1965, av norske økonomer som Odd Aukrust, Petter Jakob Bjerve og Eivind Erichsen. Et viktig faglig element i beregningene av hvordan de ulike økonomiske sektorene påvirket hverandre, var såkalt "kryssløpsanalyse". Statsbudsjettet og finanspolitikken. Evnen til aktiv finanspolitikk avhenger av Statens finansielle posisjon. Hvis Staten må ta opp stor gjeld for å motvirke en krise, kan kravet om gjeldsnedbetaling tvinge fram nedskjæringer selv om landet fortsatt er i nedgangskonjunktur. Dette skjedde i Sverige og Finland på 1990-tallet, mens Norge hadde en noe bedre finansiell posisjon på den tiden. Derimot er Norge svært oljeavhengig og sårbar for valutasvingninger, og Stoltenberg I-regjeringen fikk derfor i 2001 vedtatt at stabil valutakursutvikling, sysselsetting, jevn prisstigning (2,5 %), og en jevn og gradvis innfasing av oljeinntektene («handlingsregelen») skulle inngå i retningslinjene for finans- og pengepolitikken. En viktig følge av dette var at pengepolitikken fikk et mer selvstendig ansvar for å bidra til stabiliseringen, hvor Norges Bank selvstendig fastsetter rentenivået og legger føringer for politiske myndigheters bruk av statsbudsjettet. Historie. Statsbudsjettet som samlet bevilgningsoversikt for Statens utgifter går tilbake til dansketiden. Grunnloven av 1814 definerte Stortingets makt som lovgivende og bevilgende, men fram til 1869 vedtok ikke Stortinget årlige budsjetter. Det hadde sammenheng med at Stortinget bare møttes hvert tredje år, og at makten var begrenset. I stedet for årlige budsjetter opprettet Staten fond som direkte finansierte ulike offentlige formål. Fondene hadde selvstendige regnskaper uten en samlet oversikt over statens inntekter, regnskaper eller budsjett. Lønnede og ulønnede funksjonærer hadde rett til å kreve inn en rekke ulike skatter, og Stortinget hadde liten innflytelse over den årlige drift. På 1800-tallet var ikke statlig sektor stor, men statens fond og utgifter var spesielt viktige for å planlegge investeringer. Viktige økonomiske løft for Staten omfattet byggingen av Universitetet i Oslo i 1811, bygging av veier under Indredepartementet, anleggelsen av Hovedbanen i 1852, og oppstarten av Telegrafvesenet i 1855. Med innføringen av årlige stortingssesjoner fra 1869 fikk Stortinget også mer innflytelse over de løpende utgiftene. Historien om Stortingets budsjettmakt går parallelt med historien om parlamentarismen og den konstitusjonelle strid med Sverige. Ved midten av 1800-tallet kom det endelige gjennombruddet for framveksten av den moderne, organiserte stat med store samfunnsbyggende investeringer. Den økonomiske statistikk ble foretatt av Indredepartements tabellkontor, som i 1867 ble styrket betydelig og omdøpt til "Statistisk kontor", fra 1877 Statistisk sentralbyrå løsrevet fra Indredepartementet. Uavhengigheten hindret manipulasjon av departementenes tallinnsamlinger, og SSBs første direktør, Anders Nicolai Kiær, ble en internasjonal pioner innen nasjonaløkonomisk statistikk. Han ønsket blant annet å beregne "nasjonalinntekten". Samtidig førte Norges Bank en pålitelig pengestatistikk. Med dette fikk Finansdepartementet et forbedret tallgrunnlag som økte treffsikkerheten i budsjetteringen. Teoretikeren og organisatoren bak disse endringene var professor i Statsøkonomi og statistikk, Anton Martin Schweigaard. Han innførte blant annet nytte-kostnadsanalyse i arbeidet med investeringsbudsjettene for veier og jernbane, en tankemåte som passet de mange ingeniørene i statsforvaltningen godt. For eksempel beregnet han hvor mye av økningen i Christianias tollinntekter som skyldtes den nye Eidsvoldsbanen. Parlamentarisme og utgiftsvekst. Innføringen av parlamentarisme i 1884 ga ny kraft til Stortingets medbestemmelse i den økonomiske politikken. Nå ble "bruttoprinsippet" i budsjetteringen innført, og dette betød at Stortinget kunne følge inntekts- og utgiftsutviklingen for seg og få bedre grep om sammenhengen mellom vedtak og reelle økonomiske valg. Men fortsatt ble det ført en rekke særbudsjetter og den samlede oversikten var fortsatt for svak. Samtidig vokste "sosialstaten" sakte fram, og med utvidelser av stemmeretten ble Stortinget årlig stilt overfor kravene om mer infrastruktur, fattighjelp eller forsvar. Den tyske økonomen Adolph Wagner hevdet allerede omkring 1880 at den sosiale framgang Europa var inne i, uunngåelig ville føre til at de offentlige budsjetters "andel" av utgiftene vil øke i det lange løp. Med ettkammersystem ble det i Norge ekstra lett å få gjennomslag for utgiftsvekst, tross protestene hver gang fra Bondevennene under ledelse av Søren Jaabæk. Statsgjelden økte, og skattepolitikken ble heftig debattert. I tiden 1835–1890 ble det ikke betalt statsskatt i det hele tatt, alle statsinntektene var fra toll og avgifter. Dette rimte dårlig med kostnadsveksten i tiden opp mot århundreskiftet, hvor fagøkonomenes formaninger kom i skyggen av de sosiale behov og de ekspansive planene til ingeniørene i Indredepartementet. Problemene avtok noe da det ble innført inntektsskatt i 1891, og progressiv skatt fra 1895. Det nye århundret ble innledet med boligkrakk og økonomisk krise. Professor og senere høyrepolitiker Edvard Hagerup Bull foreslå i 1902 å begrense statens låneopptak og innføre en "handlingsregel" for budsjettering og budsjettbalanse. Under krisene som avløste hverandre fra 1900 til 1929 kom fattigdommen på dagsorden, og de to framvoksende partiene – Arbeiderpartiet og Bondepartiet – framførte fra omkring 1923 en praktisk kritikk av fattighjelpen og de manglende krisetiltakene overfor jordbruk og industri. Budsjettreformen i 1928. Med framveksten av flerpartisystem og samlingsregjeringer etter første verdenskrig ble det ofte overbudsjettering, og en sektor som fikk lide var forsvaret. Før andre verdenskrig leverte fagdepartementene sine budsjettforslag direkte til Regjeringens budsjettkonferanser, uten at Finansdepartementet hadde gjennomgått dem i et helhetsperspektiv på forhånd. Stortinget fordelte hele budsjettbehandlingen direkte ut til fagkomiteene, som tenkte mest på sin sektor. Mange så at dette ikke ga nok budsjettdisiplin. Det var også problematisk at oppgaver og bevilgninger ble overført fra år til år, og at diverse særregnskap svekket oversikten. Det ble derfor satt ned en komité i 1924 som skulle utrede og foreslå endringer i budsjettsystemet. I 1920-årene ble flere av de grunnleggende prinsippene som gjelder for dagens statsbudsjett og statsregnskap innført. Og i 1928 ble det for første gang vedtatt et helhetlig "bevilgningsreglement". I 1927–28 ble hele budsjettarbeidet i Stortinget reformert. Det ble opprettet en "Budsjettkomité" som la rammer for budsjettarbeidet i fagkomiteene. Den akutte foranledning var de økonomiske krisene under paripolitikken på 1920-tallet og etter Wall Street-krakket i 1929, som skapte større strid rundt tollpolitikken, pengepolitikken og den statlige lånepolitikken. Statsgjelden økte og utgjorde mer enn 30 % av statsinntektene tidlig på 1930-tallet. Derfor vedtok Stortinget et "Budsjettreglement" med de fem prinsippene for statens budsjettering som er nevnt ovenfor, og som fortsatt følges. Budsjettreformen i 1928 skulle styrke Stortingets oversikt og kontroll med statsfinansene under krisen. Det ble nedfelt i Budsjettreglementet at statsinntektene minst skulle dekke statsutgiftene pluss avdrag på statsgjeld – altså et forbud mot budsjettunderskudd. Budsjettet fikk en konstitusjonell funksjon som "fullmakt" til Regjeringen, og en "administrativ" funksjon som grunnlag for oppfølging av Statens mange virksomheter, som under og etter første verdenskrig ikke alltid hadde fulgt budsjettet. Norge – Offentlige inntekter og offentlig konsum i prosent av BNP. Statsgjeld i mill kroner. Tabellen ovenfor viser hvordan utviklingen av velferdsstaten setter budsjettene under stadig press. Den viser at de offentlige inntekter, for det meste skatteinntekter, økte sterkt fra 1910 til 1930, men overføringene økte også mye, og resultatet ble at offentlig sektors inntekt som var disponibel til investeringer og drift, ikke økte så mye. Dermed kunne ikke det offentlige konsum økes nok til å avhjelpe kriser eller dekke voksende sosiale behov. Utgiftene vokste ofte raskere enn skatteinntektene, og man hadde valget mellom skatteøkning eller budsjettunderskudd med låneopptak og enda mer renteutgifter. På 50 år, fra 1900 til 1950, ser vi at overføringenes og renteutgiftenes andel av BNP blir nesten tidoblet og statsgjelden tjuedoblet, mens offentlig sektors totalomfang øker fra 9,1 til 28,3 % av verdiskapingen. Arbeiderpartiets politiske veivalg spilte også inn – i nedgangstider skulle ikke skatten reduseres, men utgiftene økes – utgifter som ikke alltid kunne reduseres igjen etterpå. Krisepolitikk over budsjettet. Den globale depresjonen som startet sent i 1929 og som i Norge nådde bunnen i 1931, krevde krisetiltak over statsbudsjettet. Men tidens borgerlige regjeringen gjorde det motsatte — fra 1931 til 1934 ble statsutgiftene holdt på det laveste nivået siden første verdenskrig. Det var budsjettoverskudd hvert år under krisen. Det var bedringene på eksportmarkedene ute som ga en vending i Norge, og ikke stimulerende budsjetter. Men i Arbeiderpartiet vokste kravet om krisetiltak og underskuddsbudsjettering. Roosevelts kriseprogram New Deal i USA, og den veksten Sovjetunionen opplevde i mellomkrigstiden, ga sterk inspirasjon til venstresidens økonomer. Ole Colbjørnsen var en ivrig talsmann for treårsplaner, skatteøkninger og statlige investeringer i 1930-årene. Mer praktisk var professor Ragnar Frisch ved Universitetet i Oslo, som sent på 1930-tallet ledet et større forskningsarbeid om sammenhengene mellom økonomisk politikk, nasjonalregnskap og økonomisk næringsstruktur. Han identifiserte også konjunkturbølger som kunne dempes med aktiv statlig innsats gjennom pengepolitikken og økt offentlig etterspørsel over statsbudsjettet, enten gjennom skatteletter eller budsjettunderskudd. Colbjørnsen og Frisch utarbeidet sammen Arbeiderpartiets kriseprogram i 1934, som tok til orde for å øke statsutgiftene med 135 millioner kroner, hvorav 80 millioner kroner gjennom låneopptak. Den ble året etter satt ut i livet gjennom Kriseforliket i 1935, mellom regjeringen Nygaardsvold og Bondepartiet. Krisetiltakene virket neppe noe særlig, fordi de ble finansiert ved å øke skattene gjennom innføring av en generell omsetningsavgift som virket i motsatt retning. Men tanken om en aktiv krisepolitikk med underskuddsbudsjettering vant fram. Arbeiderpartiets økonomer ville "regulere" økonomien gjennom pengepolitikken og finanspolitikken i en samlet plan, som krevde en type økonomisk oversikt som bare kunne oppnås i et nasjonalbudsjett. Gjenoppbyggingen etter krigen. Under krigen hadde tyskerne økt seddelmengden betydelig i Norge, samtidig som London-regjeringen uten skatteinntekter hadde måttet ta opp store statslån. Samtidig stod oppgavene i kø i de første fredsårene og nødvendig offentlig konsum økte sterkt (se tabellen ovenfor). Gjenreisningen stilte derfor store krav til prioritering og målrettet styring gjennom statsbudsjettet og ikke minst det samlede nasjonalbudsjettet. Under finansminister Gunnar Jahns ledelse ble også regjeringens budsjettbehandling strammet opp ved behandlingen av budsjettet for 1946, da "Finansavdelingen" i Finansdepartementet for første gang ble brukt til tosidige forhandlinger med hvert fagdepartement på forhånd, slik det har vært siden. Likevel var budsjettunderskuddet rekordstort for å finansiere gjenoppbyggingen. I Statsbudsjettet for 1946 ble "Vedlegg 11 - Nasjonalregnskapet og Nasjonalbudsjettet" framlagt for Stortinget som Norges første nasjonalbudsjett. En enkel "økosirk"sammenheng lå til grunn for nasjonalbudsjettet. For å begrense Stortingets utgiftsønsker ble det blant annet beregnet hva en enda større underskuddsbudsjettering ville ha å si for den samlede økonomien flere år fram i tid. Nasjonalbudsjettet skulle først og fremst skape forståelse for et øvre tak for utgiftene i Statsbudsjettet. Dessuten trodde man på en snarlig, sterk internasjonal nedgangskonjunktur som ble forberedt i et "reservebudsjett" som skulle tre i kraft dersom den inntrådte. Nasjonalbudsjettet ble utarbeidet i "Det pengepolitiske kontor", under ledelse av sosialøkonomen Petter Jakob Bjerve. Fra 1948 ble "nasjonalbudsjettkontoret", dagens Økonomiavdeling, opprettet under ledelse av Eivind Erichsen. Et forhold som kompliserte budsjetteringen var "rasjoneringen" av råvarer og materialer under gjenreisningen etter krigen. Staten satte opp et "materiellbudsjett" ved siden av statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet, for å skape samsvar mellom satsingsområder og tilgang på fysiske materialer. Det ble også framlagt et "langtidsprogram" i 1945, og for å planlegge bruken av Marshallhjelpen ble det for perioden 1948–1952 utarbeidet et 4–årsprogram for de årene hjelpen gjaldt. Langtidsprogrammene ble beholdt, men de ble av konstitusjonelle årsaker ikke formelt overordnet den årlige budsjettering. Finansdepartementet fikk i oppgave å koordinere alt dette, og for 1947 ble det endelig satt opp et detaljert nasjonalbudsjett som ramme for fastsettelsen av utgifter og inntekter i statsbudsjettet. For første gang ble nå fagdepartementenes særbudsjetter samordnet og beskåret under ledelse av Finansdepartementet. Før det endelige budsjettet ble sendt til Stortinget ble det behandlet av Regjeringen og LO i "Samordningsrådet". Sentraliseringen av makt og planlegging ble dempet ved at det etter Grunnloven ikke kunne vedtas bindende budsjetter for den private delen av økonomien eller for med enn ett år av gangen. Likevel møtte utviklingen sterk motstand fra den borgerlige opposisjonen i Stortinget. Handelsliberalisering og rammestyring. Som vi ser av tabellen ovenfor hjalp innstrammingene av budsjettprosessen, og det offentlige konsumets andel av økonomien sank fram til 1950. Men på 1950-tallet forsvant grunnlaget for den detaljerte, inngripende styringen mange i Arbeiderpartiet ønsket. Som motytelse for Marshallhjelpen gikk Norge med i OECD, GATT, og senere i EFTA. Handelen ble liberalisert, og det ble vanskeligere å finstyre økonomien i detalj. De direkte reguleringene med rasjonering ble avløst av mer markedskrefter og mer indirekte styring gjennom penge-, kreditt- og finanspolitikken. Når staten opphevet den direkte styringen ble det viktigere å forutsi den åpne økonomiens utvikling slik at de gjenværende virkemidlene ble treffsikre. Derfor utviklet SSB på slutten av 1950-tallet en kryssløpsmodell – MODIS – som skilte ut 58 næringer i bruttonasjonalproduktet og 122 varegrupper for eksporten. Ved å programmere inn ulike offentlige investeringer og konsum, kunne man så beregne hvilken effekt finanspolitikken hadde på ulike deler av økonomien. Liberaliseringen krevde også at Finansdepartementet styrket grepet med den politiske budsjettprosessen. På 1940-tallet var budsjettprosessen fortsatt tungvint, fordi man gikk igjennom budsjettforslaget direkte med hvert departement, post for post. Det såkalte "Budsjett- og regnskapsutvalget", som ble nedsatt i 1949 og avga innstilling i 1954, foreslo endringer i bevilgningsreglementet som strammet opp budsjettets inndeling og omfang og satte nytt tidspunkt for framleggelse av regjeringens budsjettforslag. I 1959 vedtok Stortinget et nytt, samlet bevilgningsreglement som fastslo disse endringene. Midt på 1950-tallet begynte Finansdepartementet å sette opp "prøvebudsjetter" som antydet hvor mye av hvert departements krav man burde ta sikte på å godta i Regjeringen. Og med "Budsjettreformen i 1961" fikk Finansdepartementet enda mer kontroll over prosessen, ved at man innførte "rammebudsjettering" med en ramme for hvert fagdepartement som departementet og Stortinget selv hadde ansvar for å prioritere sine ønsker innenfor. Med den strammere prosessen som vokste fram, ble finansministeren viktigere. Einar Gerhardsen hadde stor tillit til sine finansministre, særlig til den meget strenge Bjerve (1960–63). Budsjettdisiplinen ble også hjulpet av at Ap hadde rent flertall i Stortinget fra 1945 til 1961. Noen egentlig budsjettforhandling i Stortinget var derfor ikke nødvendig. Men fra 1951 ble det vanlig at Arbeiderpartiets fraksjonsledere i Stortinget møtte finansministeren og drøftet budsjettet på hver sine felt før det ble framlagt for Regjeringen. Budsjettreformen i 1961. Den globale nedgangskonjunkturen i 1957-58 ble hardere i Norge enn i andre land, fordi en omlegging til «skatt av årets inntekt» i 1957 fikk større skatteøkende virkning enn forutsett. Året etter økte skatteinntektene og budsjettoverskuddet enda mer, og krisen ble dermed forverret. Dette viste problemet med å planlegge og beregne økonomiens virkemåte i sammenheng. Samtidig ble de siste rasjoneringene opphevet, og liberaliseringen av økonomien stilte større krav til Statsbudsjettet. Men kontoplanene, postene og begrepene var ulike i statsbudsjettet og i det mer generelle nasjonalbudsjettet. Dessuten fulgte ikke budsjettene kalenderåret, som så mye annet i samfunnet. Begge misforhold gjorde det vanskelig å beregne budsjettets virkninger på den øvrige økonomi. Derfor ble nå utgiftssiden stilt opp med samme grupperinger som i nasjonalbudsjettet og nasjonalregnskapet, og tilpasset kalenderåret. Man innførte også størrelsen "«overskudd før lånetransaksjoner»" som middel til å disiplinere budsjettprosessen ytterligere. Og som nevnt innførte man altså rammebudsjettering for hvert departement, som er beholdt i alle år siden. Derimot opphevet man forbudet mot underbudsjettering, som formelt hadde vært gjeldende siden budsjettreformen i 1928. Mindre direkte styring gjorde økonomien mer kompleks, og i tillegg til årlige statsbudsjett, nasjonalbudsjett og langtidsprogram, ble det eksperimentert med prognoser og perspektivanalyser på 10-20 års sikt. For dette formålet konstruerte økonomen Leif Johansen fra 1961 en kryssløpsmodell for hele økonomien – "Multisectoral Growth, MSG" – som kunne vise hvordan ulike politiske tiltak påvirket resten av økonomiens vekst på lang sikt. Modellbruken ble nå styrket ved at man tok i bruk EDB. Drømmen om langtidsbudsjetter. I "Gul bok" for 1970 ble det for første gang gitt en tallmessig angivelse av langtidsbudsjettet, og "Gul bok" for 1973 ga for første gang et fullstendig rullert langtidsbudsjett. Det viste anslag for statens utgifter for de fire kommende år fordelt på programområder og enkelte programkategorier. Dette innebar en relativt grov og aggregert framstilling, i budsjettforslaget for 1985-1988 var det eksempelvis 32 områder i tabellen. Det ble ikke fattet vedtak i tilknytning til tabellen. Det viktigste var å overskue de budsjettmessige konsekvenser av igangværende virksomhet, nye tiltak i langtidsperioden, og eventuelle større planer. Langtidsbudsjettene i "Gul bok" var stort sett basert på uendret politikk på utgiftssiden, så treffsikkerheten avtok raskt – særlig utover 1970-tallet. "Gul bok" for 1985 er det siste budsjettforslaget som inneholdt et langtidsbudsjett. Derimot ble langtidsprogrammene viktige for å sikre en mer ansvarlig og langsiktig tilnærming til rammebudsjetteringen, ikke minst for å balansere hensynet til full sysselsetting mot frykten for inflasjon. Dessuten fikk Planleggingsavdelingen gjennomslag for "programbudsjettering", det vil si inndelingen av budsjettet i store, logiske programområder som letter oversikten og som er beholdt til vår tid. Utgiftsvekst og motkonjunkturpolitikk. Da Arbeiderpartiet mistet sitt rene flertall i Stortinget og måtte støtte seg på Sosialistisk Folkeparti, ble det større rom for presspolitikk og nye utgifter. Finansdepartementet tapte etter dette makt til Stortinget. Med flerpartiregjeringen fra 1965 ble det også vanskeligere å styre hver statsråd politisk, og statsbudsjettet for neste år ble svært ekspansivt. I 1966 ble det innført alminnelig folketrygd i Norge, og det ble stadig vanskeligere å hindre innbyggingen av «automatiske» utgiftsøkninger som fulgte med slik rettighetsfesting av statlige ytelser. For å bøte på dette gikk Bortenregjeringen i "Langtidsprogrammet 1970-73" med på å offentliggjøre de langsiktige utgiftsrammer den styrte etter, og slik rammebudsjettering tøylet utgiftsveksten noe. Dessuten ble inntektene økt ved at det ble innført "merverdiavgift" fra 1970, som nesten doblet statsinntektene fra vareomsetning dette året. Stortinget vedtok i 1974 at bevilgningsreglementet også skulle omhandle "Trygdebudsjettet", men som et separat budsjett. Det ble ikke integrert i selve statsbudsjettets kontoplan før i 1983. Likevel satte 1970-tallet budsjettpolitikken under sterkt press. Oljekrisen i 1973 ga økonomisk stagnasjon og svikt i eksportinntektene. Samtidig økte kravene om økonomiske støttetiltak til kriserammet industri. I Norge valgte Ap-regjeringene lenge å føre en "motkonjunkturpolitikk" ved å ta opp lån og bevilge seg ut av nedgangstidene. Det ble utbetalt støtte til verft, fabrikker og landbruk. Det ble i 1975 vedtatt å jamstille bøndenes inntektsutvikling med industriarbeidernes. Både landbruksstøtten og inflasjonen løp løpsk og økte presset på statsutgiftene. Regjeringen prøvde å bruke finanspolitikken i Statsbudsjettet for å dempe lønnsveksten, gjennom «Kleppe-pakkene». Først da det viste seg at problemene ble langvarige og at andre land ikke fulgte samme politikk, ble Regjeringen nødt til å endre politikk og stramme inn. I denne situasjonen bredte det seg et inntrykk av at Arbeiderpartiet ikke lenger maktet å bringe utviklingen under krontroll, og upopulære innstramminger brakte Kåre Willoch til makten i 1981. Hans regjering prioriterte nedbetaling av statsgjeld og innstramminger i Statsbudsjettet. Men både denne og senere regjeringer ble reddet av oljepengene. Oljepenger og inntektspolitisk samarbeid. Det viste seg å bli vanskelig for Willoch-regjeringen å redusere statsutgiftene. For det første styrte regjeringen med støtte fra SP og KrF, og fra 1983 med disse partiene i koalisjonsregjering. Mellompartiene krevde vekst i en rekke utgifter. Men først og fremst reddet oljen statens inntekter. Skatteinntektene ble mer enn doblet på fire år mellom 1977 og 1981. Nedbetalingen av statsgjeld økte raskt, og allerede i 1983 var renteinntektene større enn -utgiftene. Det ble samtidig en vridning over fra inntektsskatt til mer olje- og bedriftsbeskatning. En viktig budsjetteknisk endring kom i 1983 da "Trygdebudsjettet" ble integrert inn i statsbudsjettets kontoplan, slik at man enda lettere fikk se Statens samlede utgifter i sammenheng. Fra dette året fikk budsjettets sitt nåværende navn – «Statsbudsjettet medregnet folketrygden». Stortinget vedtok også i 1985 en rekke endringer i bevilgningsreglementet, blant annet basert på forslag i "NOU 1984: 23 Produktivitetsfremmende reformer i statens budsjettsystem". Statlig økonomistyring ble nå tuftet på "mål- og resultatstyring", og prinsippet om at inntil 5 % av ubrukte driftsbevilgninger kunne overføres til neste budsjettermin ble vedtatt. Det ble også innført en adgang til nettobudsjettering ved utskifting av utstyr, og en adgang til å overskride bevilgning mot merinntekt. Hovedutfordringen etter 1981 var avreguleringen av renten, som i kombinasjon med økte utlånsrammer for bankene førte mange ut i gjeldsproblemer. Da boligmarkedet så falt sammen og mislighold av lån skapte bankkrise midt på 1980-tallet, skapte dette uro, streiker og lønnskrav som svekket statsinntektene og økte utgiftspresset i statsbudsjettet. Utbyggingen av nye universiteter, videregående skole og helsetjenester ga ytterligere utgiftsvekst. Da Fremskrittspartiet i 1985 felte Willoch-regjeringen var det typisk nok etter regjeringens forslag om å stramme inn med økte bensinavgifter. For å sikre norsk konkurranseevne ble det snart nødvendig å bremse lønnsveksten, men det ble stadig vanskeligere å sikre reallønnsveksten så lenge inflasjonen var høy, renten steg og det stadig måtte strammes inn i statsbudsjettene. I 1992 inntrådte det sterkeste konjunkturtilbakeslaget etter krigen. Det var underskudd på statsbudsjettet hvert år 1991-94. Løsningen ble Solidaritetsalternativet for inntektspolitisk samarbeid, hvor de tre partene i arbeidslivet forpliktet seg til å balansere lønnsutvikling mot konkurranseevne og sysselsetting: Staten la om sin valutapolitikk og førte en stram budsjettpolitikk som sikret lav inflasjon og lav rente. Arbeidsgiverne dempet lederlønningene og bevarte lønnsnivået i nedgangskonjunkturer. Fagbevegelsen modererte sine lønnskrav, også i oppgangskonjunkturer, og godtok kutt i statsutgifter. Modernisering og handlingsregel. Med fristillingen av penge- og valutapolitikken i en uavhengig sentralbank, har kravene til styring gjennom statsbudsjettet blitt enda større. Budsjettet er etterhvert det eneste egentlige økonomiske virkemidlet Staten har, men til gjengjeld utgjør budsjettet en stadig større andel av økonomien gjennom veksten i offentlig sektor. I dag kan man si at et hovedmål for budsjettstyringen er å balansere offentlig mot privat forbruk, og effektivisere offentlig sektor slik at man unngår inflasjonspress og rentheving fra Norges Bank. Inflasjon og renteheving gir svekket konkurranseevne som reduserer skatteinntektene i budsjettet, og inflasjon og renteheving gir høyere lønnskrav som øker utgiftene i budsjettet. "Budsjettreformutvalget", som innstilte i 1997, fikk gjennomslag for en forsøksordning med rammemessig håndtering av budsjettet i Stortinget. Ordningen ble evaluert og vedtatt innført permanent i 2001, og siden har Finanskomiteen i Stortinget vedtatt endelige og bindende budsjettrammer før fagkomiteene starter behandlingen av sine budsjettkapitler. Dette ga utvilsomt større budsjettdisiplin i Stortinget. På 1990-tallet måtte det gjøres innstramminger i budsjettet som følge av de globale nedgangstidene. Samtidig satte eksportproblemene grenser for både statens utgifter og lønnsdannelsen. Under regjeringen Bondevik 1997–2000 ble Solidaritetsalternativet satt under sterkt press. Noen yrkesgruppers lønn hang mer igjen enn andre, og innstrammingene i statsbudsjettene var upopulære. Og når oppgangen kom uten mer rommelige statsbudsjetter, ble det ekstra vanskelig for LO å fortsatt vise moderasjon. Høyre utviklet en alternativ strategi for å dempe statsbudsjettets utgiftsvekst uten å redusere velferden, nemlig effektivisering av offentlig sektor gjennom salg av statsaksjer, konkurranseutsetting, kommunesammenslåinger og omorganisering. Den første Stoltenberg-regjeringen 2000-01 fulgte opp dette med en omfattende sykehusreform og omorganisering av Forsvaret, og innførte handlingsregelen for bruk av oljepenger i statsbudsjettet i 2001. Samarbeidsregjeringen 2001–04 foreslo etterhvert tiltak som svekket det inntektspolitiske samarbeidet. I en periode med økt arbeidsledighet fikk regjeringen i 2004 sterk motbør da den forsøkte å stramme inn permitteringsreglene og gjøre midlertidig ansettelse lettere. Samtidig forsøkte Regjeringen å stimulere frivillige kommunesammenslåinger gjennom å redusere statsbudsjettets overføringer til kommunene. Dette ga i praksis få kommunesammenslåinger, men med mange reduksjoner i velferdstilbud som ga økt motstand mot omstilling. Sekund. Sekund er den grunnleggende SI-enheten for måling av tid. Flere av de andre SI-enhetene er definert ut fra sekundet. Ordet "sekund" kommer fra det latinske uttrykket "pars minuta secunda" som betyr «andre forminskelsesgrad». Dette henspiller på én time redusert to ganger – til minutt og deretter sekund. I vanlig bruk er ett sekund lik 1/60 minutt, eller 1/3600 time, eller 1/86400 døgn. I vitenskapen er sekundet teknisk definert i forhold til strålingen fra cesium-133 atomet ved null temperatur. Definisjoner av sekund. Siden 1967 er ett sekund definert som varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som svarer til overgangen mellom de to hyperfine nivåene av grunntilstanden til cesium-133 atomet ved null kelvin. (Frekvensen av denne strålingen er dermed 9 192 631 770 hertz, eller ca. 9,19 GHz.) Fra 1960 var ett sekund definert som 1/31.556.925,9747 av det tropiske året pr. 0. januar 1900 kl. 00.00. Ut fra dette var ett år lik 365,2422 døgn. Lengden av ett sekund var den samme i denne definisjonen som den er i dag. Før dette var ett sekund definert som 1/86400 av ett gjennomsnittlig soldøgn. I gammel tid ble ett sekund regnet som tiden mellom to hjerteslag i hvile hos en frisk person. Ett ekstra sekund. 31.12.2005 kl. 23.59.60 UTC ble det lagt til ett sekund. Det samme skjedde 31.12.2008 kl. 23.59.60 UTC. Dette er fordi Jorden roterer uregelmessig, mens atomurene, som bestemmer verdens «legale tid», går jevnt. Minutt. Minutt kommer fra det latinske uttrykket "pars minuta prima" som betyr «første forminskelsesgrad». I oldtidens matematikk var dette én sekstiendedel av en enhet, og opprinnelsen til denne inndelingen er babylonsk matematikk som brukte et tallsystem med grunntall 60 (seksagesimalsystemet). Tidsenheten minutt er derfor av én time, og ett minutt deles inn i seksti sekunder. I geometri er ett minutt av én grad og omtales gjerne som ett bueminutt. Økokrim. Økokrim holder til i C.J. Hambros plass 2, rett ved siden av Tinghuset i Oslo Økokrim ("Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet") ble opprettet i 1989. Økokrim skal være den ledende organisasjonen for etterforskning og påtale for bekjempelse av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Organisasjonen skal arbeide for best mulig allmennprevensjon gjennom behandling av straffesaker og finansiell etterretning. Økokrim er et politiorgan med påtalemyndighet, noe som gjør at organet både er underlagt Riksadvokaten og Politidirektoratet. I tillegg skal Økokrim samarbeide med andre nasjonale og internasjonale myndigheter, og ha en rådgivende funksjon for sentrale myndigheter. Historie. Økokrim kan føres tilbake til en gruppe for økonomisk etterforskning opprettet ved Kripos i 1977. I 1978 fikk den navnet Avdeling for økonomisk etterforskning. Avdelingen utviklet spesialkompetanse innen etterforskning av økonomisk kriminalitet og fikk ansvaret for å bistå politidistriktene i økonomiske saker. I 1989 ble så denne avdelingen skilt ut fra Kripos og etablert som et eget politiorgan med påtalemyndighet under navnet Økokrim. Organisasjon. Økokrim er organisert i tverrfaglige enheter satt sammen av etterforskere med politibakgrunn eller økonomisk, datateknisk eller annen relevant fagbakgrunn. De fleste enhetene ledes av jurister (førstestatsadvokater). Kongsvingerbanen. Kongsvingerbanen går mellom Lillestrøm og Charlottenberg. Banen ble åpnet til Kongsvinger 3. oktober 1862 og er etter Hovedbanen Norges nest eldste normalsporbane. Da Grensebanen ble åpnet i 1865 ble banen tilknyttet det svenske jernbanenettet ved Charlottenberg over Furumoen. Solørbanen greiner av på Kongsvinger stasjon. Banen er 115 km lang (medberegnet Grensebanen) og ble elektrifisert i 1951. Hele strekningen fra Lillestrøm til riksgrensen er på 121,7 km. De viktigste stoppestedene langs Kongsvingerbanen er Fetsund, Sørumsand, Årnes, Skarnes og Kongsvinger. Det er forslag om å bygge en ny høyhastighetsbane Lillestrøm-Arvika. Det skulle redusere banelengden til Karlstad og Stockholm med 50 km og reisetiden med 1 t 10 min. Dette bygges sannsynligvis ikke før 2040, da andre prosjekter er høyere prioritert. Kongsvingerbanen er en av de fire norske jernbanestrekningene som er fastlagt av UNECE som internasjonal hovedtransportstrekning. Grensebanen. Grensebanen går mellom Kongsvinger og Furumoen/Charlottenberg. Banen ble åpnet i 1865. Grensebanen regnes ikke som en egen bane, men som en del av Kongsvingerbanen. Ingen tog stopper lenger ved noen av stasjonene/holdeplassene på Grensebanen. Sturm und Drang. Sturm und Drang (fra tysk: "storm og trengsel") var en tysk romantisk litterær ungdomsbevegelse på slutten av 1700-tallet. Den var oppkalt etter et skuespill av Friedrich Maximilian von Klinger fra 1776. Perioden regnes vanligvis fra 1767 til 1785. Litterære verker innen denne perioden inneholder ofte mye ytre handling og sterke emosjoner, og verkene handlet ofte om enkeltmennesker opprør og reaksjoner mot samfunnsmessige urettferdigheter. Den mest kjente representanten for bevegelsen er den yngre Goethe og hans roman "Die Leiden des jungen Werthers" fra 1774. Johann Wolfgang von Goethe Friedrich Schiller Jakob Michael Reinhold Lenz Johann Heinrich Voss Christoph Heinrich Hölty Paul Martin. Paul Edgar Philippe Martin (født 28. august 1938 i Windsor, Ontario i Canada) var Canadas 21. statsminister. Han overtok etter Jean Chrétien 12. desember 2003 og gikk av etter valget den 6. februar 2006. Han er leder for det kanadiske liberale partiet. Mellom 1993 og 2002 var han finansminister i forløperen Chrétiens regjering. Martin ble i 2011 utnevnt til "companion" av Order of Canada. Solørbanen. Solørbanen går fra Kongsvinger til Elverum. Banen var ferdig 4. desember 1910 (Kongsvinger–Flisa ble åpnet i 1893). Siden persontrafikken på banen ble nedlagt på begynnelsen av 1990-tallet går det kun godstog, for det meste tømmer og flis. Strekningen mellom Elverum og Braskereidfoss har noe mer trafikk enn resten av banen. Trondheimstoget er blitt kjørt på Solørbanen; dagtoget gikk her i periodene 1943–1946 og 1986–1989. I tiden 1986–1991 gikk også natttoget her. Banen er 94 km lang og er en av få baner i Norge som ikke er elektrifisert. Etter damplokomotivenes tid ble persontransporten foretatt med NSB type 86. Viktige stoppesteder var Kirkenær, Flisa og Braskereidfoss. Sistnevnte er, foruten endestasjonene, den eneste stasjonen med fortsatt aktivitet. Ved Haslemoen finnes landets nest lengste rette strekning med jernbanespor. Ekspresstog. Det tyske ICE intercity ekspresstoget Ekspresstog er tog som kun stopper ved viktige knutepunkter for å spare tid. Også kalt fjerntog siden det brukes på lengre avstander. Eksempler på ekspresstog er de tyske ICE-togene. Motsetningen til ekspresstoget er lokaltoget som stopper på mange stasjoner for å få mest mulig personer på. Twm. twm er en vindusbehandler for vindussystemet X, og har blitt distribuert som standard vindusbehandler med X siden fjerde utgivelse (X11R4). Den støtter tittellinjer, dekorerte vinduer og ikoner, i tillegg til at den er konfigurerbar til en viss grad. Selv om twm var et stort gjennombrudd i sin tid, har den blitt utmanøvrert av nyere vindusbehandlere og blir ikke vedlikeholdt lenger. Den er fortsatt tilgjengelig som en del av mange X-distribusjoner, selv om den stort sett blir brukt som «siste skanse». Historie. Den første versjonen, skrevet av Tom LaStrange for X11R1, ble publisert på Usenet comp.unic.sources den 13. juni 1988. Mindre enn ett år senere ble han kontaktet av Jim Fulton fra X Consortium som foreslo at LaStrange overga vedlikeholdet av kildekoden til X Consortium. Etter å ha gjort den kompatibel med den da nye Inter Client Communications Conventions Manual overtok den plassen til uwm som standard vindusbehandler fra X11R4. Selv om twm i dag blir brukt meget sjelden har den hatt massiv innvirkning på utviklingen av vindusbehandlere. Flere vindusbehandlere, slik som swm; vtwm; tvtwm; ctwm; fvwm, bygger direkte videre på koden dens, mens andre har hentet ideer og konsepter derfra. Navnet. "To save Tom LaStrange from being blamed for any of the massive numbers of changes that have been done to twm since he gave up control of it, the name "twm" now stands for "Tab Window Manager". Ordet "tab" ble antagelig plukket ut fordi det startet med "T", selv om den offisielle forklaringen var at med den rette konfigurasjonen (antagelig med "SqueezeTitle"-funsksjonen) kunne man få tittellingen til å bli kortere, slik at vinduene så ut som mapper. Øst. Øst eller aust er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er vest. Ordet er beslektet med de norrøne ordene "aurora" (morgenrøde) og "aurum" (gull) som er en referanse til soloppgangen. Den forkortes med bokstaven Ø (bokmål, dansk) eller A (nynorsk), O (tidligere ble ordet stavet "ost") eller E (engelsk). Øst er motsatt av vest og er rettvinklet på nord og sør. Ordet øst/aust er i slekt med de norrøne ordene "aurora" (morgenrøde) og "aurum" (gull) som en referanse til soloppgangen. Øst er retningen Jorden roterer om sin egen akse. Derfor er det også i den retningen at man ser soloppgangen på ett av jevndøgnene (vårjevndøgn eller høstjevndøgn), eller hele året om man er på ekvator. En annen konsekvens er at det er den foretrukne retningen for romutskytninger, på grunn av innsparinger på delta v. Kirker har som regel koret vendt mot øst, og mange ønsker å gravlegges slik at kistens hodeende vender mot det som regnes som den hellige retningen. Tradisjonelt har man brukt ordet "Østen" om den delen av verden som er øst for Europa, med andre ord Asia. Midtøsten er den delen av Asia som er nærmest Europa. Det fjerne østen er landene lengst øst i Asia, hovedsakelig Kina, Japan og Korea. I Europa er Østeuropa ofte regnet som de landene som lå bak jernteppet. I Norge er Østlandet en av de fem landsdelene. Vest. Vest er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er øst. Ordet er beslektet med ordet "vesper" (latinsk for «kveld»), en referanse til solnedgangen, og kan forkortes med bokstaven V (eventuelt W for west på engelsk). Vest står vinkelrett på nord og sør. Vest er motsett av retningen som jorden roterer om sin egen akse. Derfor er det også i denne retningen man ser solnedgangen på et av jevndøgnene (vårjevndøgn eller høstjevndøgn), eller hele året hvis man er ved ekvator. Tradisjonelt har man brukt ordet «Vesten» om den delen av verden som ikke er «Østen», med andre ord Europa og Amerika, spesielt Nord-Amerika. Under den kalde krigen fikk begrepet en ny mening, hvor Vesten sto for «den frie verden», med frivarehandel og ytringsfrihet, mens Østblokklandene ble sett på som ufrie land under kommunistisk åk. I det tidligere Kina sto vest for hjemlandet til Buddha (som kom fra dagens Nepal), og stedet de hellige buddhistiske skriftene kom fra. I Europa har «Vesten» først og fremst blitt brukt om Nord-Amerika, og der igjen har «Vesten» vært den vestlige delen. I Europa er Vest-Europa ofte regnet som de landene som ikke var bak jernteppet. I Norge er Vestlandet en av de fem landsdelene. I USA ble Midtvesten gjerne brukt om de statene som ligger midt i landet. Før de europeiske immigrantene hadde tatt kontroll over de vestlige delene av Sambandsstatene, ble områdene gjerne kalt «Det ville vesten». Vestkysten er et navn på de statene som ligger langs den vestlige kysten. I Midtøsten blir Vestbredden brukt om et område på vestsiden av elva Jordan. I mange byer har vestsiden blitt regnet som den beste delen av byen å bo i. Dette henger sammen med den tidlige industrialiseringen. Mange tidlige industrielle byer lå i områder hvor man gjerne hadde vestlig vind som blåste røyken fra fabrikkpipene østover. De som bodde på vestsiden slapp mye luftforurensning. Nord. Nord er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er syd. Rett nord er regnet som retningen mot den nordlige enden av aksen som jorden roterer rundt, kalt Nordpolen eller den geografiske nordpolen. Nordpolen ligger i Arktis. Magnetisk nord er retningen mot den magnetiske nordpolen som ligger et stykke unna den geografiske, og den retningen der jorden sitt horisontale magnetfelt har den mest positive verdien. Ujusterte kompass peker mot den magnetiske nordpolen, men da dette kan bli feil dersom man vil rett nord, ble kompassene justerte slik at de utligner differansen. Man sier gjerne at man skal nordover, eller er på reise nordover, selv om man kanskje reiser like mye østover. Man kan sogar reise sydover et stykke, så lenge man til slutt ender opp lenger nord. Historie. Ordet nord kommer fra det gamle høygermanske språket ner-, som betyr "venstre". Venstre gjenspeiler her til solens posisjon: Sola står opp i øst, og nord (ner) blir derfor til venstre for soloppgangen. «Nord» som norsk dialektuttrykk. I dialektene i fjelldalene på det norske Østlandet ble ordet «nord» gjerne brukt om retningen oppover dalen, uavhengig av om denne retningen samsvarte med geografisk nord eller ikke. Menneskene som bodde på den andre siden av fjellene, altså vestlendingene, ble kalt «nordmenn»; dette har gitt navn til den gamle ferdelsåren over Hardangervidda, Nordmannsslepa, og Nordmannslågen, en sjø på vidda. Jens Nilssøn bruker i sine visitasbøker begrepet «Nordlandt», og mener Vestlandet: «… it field heder Vijd [vidda] som er 16. mijll offuer hvilcket mand far til Nordland». Et annet sted heter det: «Hans Fod, som nu achter sig til Norlanden til Bergen». Begrepet «det nordenfjelske» brukes fremdeles, om den delen av Norge som ligger nord for Dovrefjell, men tidligere falt også Vestlandet inn under dette begrepet. Da Christopher Hansteen reiste over Hardangervidda i 1821, la han merke til numedølenes bruk av ordet «nord», og skriver om dette i sine "Reise-Erindringer": «Det Opdalske Compas, skulde man tro, havde en Misvisning af 90° mod Vest; thi den Verdens Kant, som hos alle andre Christne Folk kaldes Vest, heder i denne Dal Nord. Saaledes kalde de Hardangerne, der komme til dem over Fjeldet fra Vest, Normænner; at gaae fra Rogsland til Nørstebø eller over Fjeldets kaldes at reise Nord paa; og Normans-Lougen Søe vil, efter deres Compas udlagt, sige „den Søe, hvorfra Lougen udspringer, og som man maa reise forbi, naar man vil besøge Normænnerne“.» P. A. Munch la også merke til bøndenes «nord»-begrep, og brukte det i "Det norske Folks Historie" som argument for at de første nordmennenene måtte ha kommet nordfra og vestfra over fjellene til Østlandet: «Endnu heder det at rejse nordpaa, naar man rejser lige i Vest fra Valdres til Sogn; og en Mand fra det Nordenfjeldske, ligemeget om han er fra Ryfylke eller fra Helgeland, kaldes af Østlændingen en Nordmand, med særeget Eftertryk paa „Nord“.» Sør. Sør eller syd er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er nord. Syd er regnet som retningen mot den sydlige enden av aksen som jorden roterer rundt, kalt Sydpolen eller den geografiske sydpolen. Sydpolen ligger i Antarktis. Magnetisk syd er retningen mot den magnetiske Sydpolen som ligger et stykke unna den geografiske. Man benytter ofte "sydligere strøk" for å snakke om områder som ligger syd for oss, og da gjerne syd for ekvator. "Syden" ble først og fremst benyttet om Syd-Europa, og da spesielt når man snakker om ferie, for eksempel "sydenferie". Begrepet "Sør" brukes også som en fellesbetegnelse på fattige land i Afrika, Asia, Oseania og Latin-Amerika. De har også til felles at de har en svak og ofte ensidig utviklet økonomi, hvor størstedelen av befolkningen lever under utilfredstillende sosiale og økonomiske forhold. Typisk for landene er at de har en råvarebasert eksport og en mangelfullt utbygd økonomisk infrastruktur. Irssi. Irssi er en IRC-klient med et tekstbasert brukergrensesnitt. Det er skrevet i C, programmeringsspråket for UNIX-liknende operativsystem og er lisensiert under GPL-lisensen. På Mac OS X-plattformen finnes det i tillegg to grafiske irc-klienter som baserer seg på Irssi (MacIrssi og Irssix). Irssi kan også kjøres i Microsoft Windows ved hjelp av Cygwin. Irssi er et tekstbasert program og kan derfor kjøres i en terminal, hvor den tar lite systemressurser. Men 80%-90% av kildekoden er ikke spesifikk for et tekstbasert brukergrensesnitt, så det skal være lett å lage andre. Tidligere fantes det et grafisk brukergrensesnitt for GTK/GNOME, men den ble utdatert da mye av koden til Irssi ble omskrevet. Det er likevel planer om å skrive et nytt. Irssi ble skrevet ifra bunnen, i motsetning til mange liknende klienter som bare er basert på den eldre ircII-klienten. Dette frigjorde utviklerne ifra begrensningene i den eksisterende kodebasen og gav dem bedre kontroll over sikkerhet og tilpassing. Det siste har blitt ytterligere forbedret med flere moduler og perl-skript som er laget til programmet. Nettavisen. Nettavisen var en av de første norske nettavisene som ble etablert uten en papiravis i ryggen. "Nettavisen" ble lansert 1. november 1996. Avisen har hele tiden tatt mål av seg å dekke hele nyhetsbildet, men med hovedvekt på hendelsesnyheter, økonomi og sport. Ansvarlig redaktør er Gunnar Stavrum (2009). Gründere var Odd Harald Hauge, Knut Ivar Skeid og Stig Eide Sivertsen. Hauge og Skeid hadde bakgrunn fra "Kapital" og "Finansavisen". Startkapitalen kom i første rekke fra investorer i og rundt Schibsted-familien. Orkla kom senere inn som investor. Høsten 1999 kjøpte svenske Spray "Nettavisen" for 180 millioner kroner. En konsekvens av dette oppkjøpet var at Skeid og tidligere vaktsjef Olav Anders Øvrebø ble engasjert til å lage den tyske nettavisen "Netzeitung". Et snaut år senere kjøpte Lycos Europe Spray. TV 2 kjøpte "Nettavisen" i 2003 og døpte avisen om til "TV 2 Nettavisen", noe som i 2006 ble endret tilbake til bare "Nettavisen". I 2005 ble underholdnings- og livsstilsstoffet i "Nettavisen" flyttet over til publikasjonen "Side2". "Nettavisen" er fra 2008 en del av Mediehuset Nettavisen. TV 2 solgte selskapet i 2009, og det eies nå av Amedia Normalspor. Normalspor definerer en avstand mellom de to skinnestrengene på et jernbanespor, T-banespor eller trikkespor på 1435 mm tilsvarende 4' 8 1/2". Spor med bredere sporvidde enn dette kalles bredspor, mens spor med smalere sporvidde enn dette kalles smalspor. Tidligere brukte man i Norge begrepet "bredspor" også om det som i dag kalles normalspor, fordi det normale lenge var smalsporede jernbaner. Denne sporvidden er den mest brukte i verden, spesielt i Nord-Amerika og Europa, med unntak av Spania, Portugal, Irland, Finland og landene i det tidligere Sovjetunionen. Bakgrunn. Opprinnelsen til denne standard sporvidden kommer fra George Stephenson da han bygget banen Stockton & Darlington Railway i England,1825. Da brukte han en bredde på 4' 8" fordi han var kjent med denne bredden fra gruvebanen «Willington Way» nær Newcastle. Senere bygget Stephenson verdens første jernbane mellom Liverpool og Manchester, men da utvidet han bredden med en halv tomme, sannsynligvis for å gi litt mer spillerom for hjulflensene. Det Universelle Rettferdighetens Hus. Setet for Det Universelle Rettferdighetens Hus, 2006. Det Universelle Rettferdighetens Hus er bahá'í-troens øverste valgte organ. Det ble grunnlagt i 1963 i henhold til Bahá'u'lláh og ’Abdu’l-Bahás instruksjoner, og har sitt sete på Karmelberget i Haifa, Israel. Det Universelle Rettferdighetens Hus er en lovgivende institusjon med myndighet til å stifte lover i spørsmål som ikke er dekket av de hellige skriftene I tillegg, er beslutning om tidspunkt for innføring av noen lover overlatt til denne institusjonen, ettersom ikke alle Bahá’u’lláhs lover er ment å gjelde umiddelbart. Som bahá’íenes øverste organ, innehar Det Universelle Rettferdighetens Hus også dømmende funksjon. Dets medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle Nasjonale Åndelige Råd. Medlemmer kan velges blant alle mannlige bahá’íer. Antallet medlemmer er i dag ni. Historie. Den 4. november 1957 døde "troens beskytter", Shoghi Effendi, i London av et hjerteatakk. Etter de betingelser nedskrevet i `Abdu'l-Bahás vilje og testamente, kunne ingen ny beskytter utpekes, og ledelsen ble midlertidig overtatt av de syvogtyve "Sakens Hender", som var utnevnt av Shoghi Effendi til å være troens fremste funksjonærer. Disse tjenestegjorde som bahá'í-samfunnets øverste ledelse inntil 1963, da Det Universelle Rettferdighetens Hus kunne opprettes etter foreskrevne bestemmelser i både Bahá'u'lláhs og `Abdu'l-Bahás skrifter. Valget. Den 21. april 1963, på hundreårsdagen etter Bahá'u'lláhs forkynnelse, ble 9 medlemmer valgt (av 300 delegater som representert 56 land) til det første Universelle Rettferdighetens Hus, i Haifa i Israel. Direkte etter opprettelsen, ble det holdt en jubileums- og verdenskongress i London, der over seks tusen troende og deltagere fra verdens fem kontinenter deltok. Ledelse. Alt som ikke tydelig finnes foreskrevet i Kitáb-i-Aqdas må henvises til Det Universelle Rettferdighetens Hus. Det beslutter om alle nye forordninger og forskrifter som ikke finnes i den hellige boken. Medlemskapet til Det Universelle Rettferdighetens Hus er bestemt av Bahá'u'lláh til å være ni menn, og de blir valgt hvert femte år av medlemmene i alle nasjonale åndelige bahá'í-råd ved et internasjonalt konvent. Medlemmer. De nåværende medlemmene ble valgt 30. april 2008 for en femårsperiode. Tall i parentes angir når de ble valgt for første gang. Spelet om Heilag Olav. Spelet om Heilag Olav, ofte kalt Stiklestadspelet, er et historisk skuespill som blir spilt som friluftsteater hver sommer under Olsok-dagene på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i Verdal i Nord-Trøndelag. Spelet ble første gang satt opp i 1954 på initiativ fra lensmann Jon M. Suul. Teksten er skrevet av Olav Gullvåg, mens musikken er komponert av Paul Okkenhaug. Stykket handler om Olav Digres ankomst til gården Suul bare noen få dager før han ble drept i Slaget ved Stiklestad i 1030. Det er en blanding av fri dikting og historiske hendelser som blir omtalt i Snorre Sturlasons kongesagaer eller Heimskringla. Stykket handler om brytninga mellom de hedenske skikkene og overgangen til kristendommen. Stykket omhandler historiske personer såvel som oppdikta personer. Spelet mottok Nord-Trøndelag fylkes kulturpris i 1994. Den europeiske sentralbank. Den europeiske sentralbank (ESB) ble grunnlagt i 1998 og er Den europeiske unions (EU) institusjon for styring av valutapolitikk innen euroområdet – de sytten medlemsstater hvis myntenhet er euro. ESB har et samarbeidsprogram med de nasjonale sentralbankene, kjent som Det europeiske system av sentralbanker (ESSB), som har som hovedmålsetting å bevare prisstabilitet innen euroområdet, samt bidra til høy sysselsetting og en økonomisk vekst som ikke bidrar til økt inflasjon. Mario Draghi har siden den 1. november 2011 fungert som sentralbankens president. Han overtok etter Jean-Claude Trichet som i 2003 etterfulgte den første sentralbanksjefen, Wim Duisenberg. I overensstemmelse med unionens forfatningstraktat holder ESB til i den tyske byen Frankfurt am Main. Sentralbankens hovedkvarter har foreløpig vært en bygning på Kaiserstrasse ved Willy-Brandt-Platz i Frankfurt-Innenstadt, men et nytt hovedkvarter blir for tiden oppført ved den tidligere Großmarkthalle i Frankfurt-Ostend og er forventet ferdigstilt i løpet av 2014. Eksterne lenker. Tyskland Slaget ved Tannenberg (1914). Slaget ved Tannenberg fant sted ved Tannenberg i den tyske provinsen Østpreussen fra 26. august til 2. september 1914. Slaget betegner de første større kamphandlinger mellom Det russiske keiserdømmet og Keiserriket Tyskland ved den første verdenskrigs begynnelse i 1914. Betegnelsen brukes dels om slaget fra 26.-29. august 1914, hvor hoveddelen av den 2. russiske armé ble omringet og nedkjempet. Dels brukes betegnelsen om hele felttoget fra krigens utbrudd til de siste russiske soldater var blitt fordrevet fra tysk jord i begynnelsen av september. Dette felttog omfatter fire slag: Stallupönen, Gumbinnen, Tannenberg og Det første slaget om de masuriske sjøer. Seieren ved Tannenberg gjorde et enormt inntrykk i Tyskland, den hadde avverget en russisk invasjon av Østpreussen. Dette var spesielt viktig for den tyske hæren, da området var det historiske hjemlandet for det tyske offiserskorpset. Det skulle gå 30 år før russiske soldater igjen klarte å bryte inn på østprøyssisk jord. Hindenburg, som var øverstkommanderende under slaget, fikk en nærmest mytisk status som genial feltherre. I 1927 bygget Tyskland Tannenbergminnesmerket på stedet, og da Hindenburg døde, ble han begravet i monumentet. I minnesmerket hang fanene til de tyske regimentene som deltok i slaget. Tapet gjorde også inntrykk på russerne, det er f.eks. hovedtemaet i Aleksandr Solzjenitsyns roman "August 1914". De strategiske planene. Da Tyskland 1. august 1914 ble med i første verdenskrig, var den overordnede strategien lagt opp i henhold til Schlieffenplanen: Mens Russland brukte tid på å mobilisere, skulle hoveddelen av de tyske styrkene settes inn på vestfronten, der man raskt skulle nedkjempe fienden og deretter overføre de frigitte avdelingene til østfronten for å møte russerne. Schlieffen hadde beregnet at det ville ta 40 dager før Russland kunne begynne å angripe østgrensen. Etter press fra Frankrike åpnet dog russerne offensiven allerede 12. august, før alle forberedelsene deres var i orden. Da sto bare den tyske 8. arméen, under kommando av den uerfarne general Maximilian von Prittwitz, i Østpreussen og kunne forsvare provinsen. Det russiske angrepet var planlagt som en knipetangsmanøver, med fremrykning på hver side av De masuriske sjøer. Dette sjølandskapet ble betraktet som vanskelig å trenge igjennom, da sjøene var adskilt av kun smale tanger og området var tungt befestet av tyskerne. Den 1. russiske armeen under Paul von Rennenkampf skulle invadere Østpreussen nord for sjøene, mens 2. armé under Aleksander Samsonov skulle gå inn sydvest for dem. Planen var at de skulle møtes bak den tyskernes 8. armé, og deretter utslette den. Styrkeforholdet. Kvantitativt var russerne klart overlegne tyskerne ved invasjonen. Deres 2 arméer besto av tilsammen ni korps mot den tyske 8. armées fire (1., 17. og 20. korps, samt 1. reservekorps), nitten divisjoner mot tyskernes ni, og syv kavaleridivisjoner mot tyskernes ene (1. kavaleridivisjon). Russernes divisjoner var dessuten forsterket, med seksten istedenfor tolv bataljoner. Kvalitativt var forholdene til tyskernes fordel. De fleste av den 8. armées soldater kom fra Østpreussen og forsvarte sine egne hjem, mens de russiske soldatene hadde blitt fraktet langt vekk fra sine hjemtrakter. Den tyske hæren var godt trent, mens den russiske var blitt samlet sammen i all hast og hadde store problemer med forsyningene. Den største svakheten var at den russiske offensiven var delt i to, skulle dette lyktes måtte de to angrepskilene være godt koordinerte. Dette var ikke tilfelle her. For det første var det store svakheter når det gjaldt kommunikasjon, faktisk måtte viktige meldinger mellom 1. og 2. armé, og med hovedkvarteret, sendes åpent og uten koding via telegrafi. Dessuten var det et gammelt fiendeskap mellom Rennenkampf og Samsonov, Samsonov hadde til og med slått ned Rennenkampf under den russisk-japanske krig i 1905 Samsonov hadde dessuten ingen erfaring med å lede en armé bestående av hele 13 divisjoner, hans siste ledererfaring var med en kavaleridivisjon i den russisk-japanske krigen. Den kvantitative russiske overlegenheten ble ytterligere svekket ved at de to angrepskilene gikk til aksjon med fem dagers mellomrom, og ved at den tyske etterretningen var den russiske overlegen. De innledende russiske angrepene. Den 1. russiske arméen krysset den tyske grensen 15. august, mens den 2. arméen gjorde det først 20. august. Den 2. arméen rykket frem i et område som hadde dårlig utbygget samferdselsnettverk og ble ytterligere forsinket, derfor fikk tyskerne flere dager hvor de kunne konsentrere hovedtyngden av forsvaret i nord. For å utnytte dette angrep tyskernes 1. korps under general Hermann von François 17. august russerne i slaget ved Stallupönen, selv om overkommandoen hadde forlangt en defensiv taktikk. Etter en taktisk seier måtte François trekke seg tilbake, og utkjempet deretter et slag ved Gumbinnen 20. august. Det resulterte i tysk tap, bl.a. fordi deler av de tyske styrkene ble brakt frem for sent. Det lokale taktiske nederlaget ved Gumbinnen førte til at Prittwitz mistet kontroll over nervene og fikk for seg at for å redde de tyske styrkene måtte de trekkes tilbake til Wisła, og at man dermed var nødt til å legge Østpreussen åpen for russerne. Både François og stabsjefen for den 8. armée, oberst Max Hoffmann, protesterte mot beslutningen, de la merke til at Rennenkampf hadde begynt å bremse fremrykningen og at man derfor kunne tillate seg å overføre styrker sydover for å møte russernes 2. armé. For hærledelsen var det fullstendig uakseptabelt å gi opp Østpreussen, og sjefen for generalstaben, Moltke d.y., valgte 21. august å erstatte Prittwitz med generalene Erich Ludendorff som ny stabsjef for den 8. arméen og Paul von Hindenburg som øverstkommanderende. Ludendorff var på dette tidspunktet ved vestfronten, mens Hindenburg bodde i Hannover som pensjonist. Avreisen gikk så raskt at Hindenburg ikke rakk å få sydd en av de nye feltgrå uniformene, men dro i sin gamle preusserblå uniform. Hvis Rennenkampf energisk hadde presset fremover etter seieren ved Gumbinnen, kunne det endelige resultatet blitt helt anderledes. Det har vært spekulert mye blant militærhistorikere hvorfor han ikke gjorde det, uansett ga hans nølende offensiv tyskerne en gylden sjanse. Ny tysk ledelse. Hindenburg og Ludendorf dro sammen i et spesialtog østover og nådde frem til Østpreussen 23. august. Allerede 21. august ga Ludendorf ordre til François om å ta 1. korps sydover for å støtte det 20. korpset, som forsvarte seg mot Samsonovs 2. armé. Det 1. korpset ble plassert på tyskernes høyre fløy. Det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle frigjøre seg fra kontakt med den russiske fienden i nord, og gjøre seg klar til også å bevege seg sydover og plassere seg på den venstre fløyen. Dette var forøvrig en plan som var utarbeidet av Hoffmann. Den var risikabel, tyskerne visste at hvis Rennenkampf fulgte de opprinnelige planene og rykket kraftfullt frem i sydvestlig retning, ville tyskerne bli fanget i en felle. På den annen side kunne den 2. russiske armé kun beseires ved at hele den tyske 8. armé ble satt inn. Om kvelden den 24. august ga den nye tyske ledelsen ordre om at det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle bevege seg raskt sydover for å være med på å møte russernes 2. armé. Tannenberg. Ludendorff var fortsatt redd for at Rennenkampf skulle falle tyskerne i ryggen, og ga derfor François ordre om å angripe Samsonovs venstre flanke allerede den 25. august. François nektet, mye av artilleriet hans var ennå på vei ned fra Gumbinnen, og han påpekte at et prematurt angrep ville gi Samsonov en mulighet til å slippe ut av fellen. Han fikk rett i denne vurderingen, litt senere på dagen overhørte tyskerne to ukodete russiske telegrammer, som indikerte at Rennenkampf stadig bremset sin fremrykning. François ventet med sitt angrep til den 27. august, Ludendorff var rasende over ordrenektingen. Om morgenen 26. august angrep tyskerne Samsonovs høyre flanke, i løpet av dagen og den påfølgende natten ble russerne påført store tap og falt bakover. Samtidig rykket russerne frem i sentrum og inntok Allenstein, men trakk seg straks tilbake da de ble klar over den store faren de tyske flankeangrepene innebar. Nå var François' artilleri kommet frem, og han angrep russernes venstre flanke tidlig om morgenen 27. august. Det voldsomme bombardementet fikk også denne flanken til å retirere, det samme gjentok seg dagen etter. Ludendorff beordret nå François til å flytte sine styrker fra flanken til sentrum, igjen nektet han da han skjønte at han var i ferd med å omringe Samsonovs armé. Omringningen ble fullført om morgenen 29. august. 28. august begynte endelig den 1. russiske arméen under Rennenkampf å bevege seg for å komme Samsonov til hjelp, men den rykket for sent frem og delvis i feil retning. De to armèene møttes aldri. 29. og 30. august prøvde den 2. arméen desperat å rømme ut av omringningen, men størstedelen ble enten drept eller tatt til fange. Slaget var tapt og den 2. arméen opphørte å eksistere. Natten mellom 29. og 30. august skjøt Samsonov seg i skogen utenfor Willenberg, han sa han ikke orket å fortelle tsaren at arméen hans var gått til grunne. I det påfølgende første slaget om de masuriske sjøer ble den russiske 1. arméen slått og kastet ut av Østpreussen. Strategiske følger av slaget. Selv om Tannenberg var en taktisk seier for Tyskland, kan det ha ødelagt for en overordnet strategisk seier. Siden Moltke trodde at seieren var sikret på vestfronten, bestemte han den 25. august å overføre tre korps og en kavalleridivisjon fra denne fronten til den hardt pressede 8. arméen. Dette var et alvorlig feilgrep: Styrkene kom ikke frem før slaget om Østpreussen var avgjort, og svekkelsen i vest bidro til at den tyske offensive stoppet opp og skyttergravskrigen tok til, den skulle vare i fire år. Eksterne lenker. Tannenberg Tannenberg 1914 Tannenberg 1914 Slaget ved Tannenberg (1410). Slaget ved Tannenberg (i Polen kalt "Bitwa pod Grunwaldem" (slaget ved Grunwald), i Litauen "Žalgirio mūšis" (slaget ved Žalgiris (litauisk: žalias – grønn + miškas – skog)) – Grünwald var Tannenbergs nabolandsby, og betyr «Grønnskog») fant sted 15. juli 1410. Etter å ha gjennomført et korstog i det baltiske område i 1226 ble Den tyske orden av hertugen av Mazowsze, Konrad Mazowiecki, forlenet med store landområder i Polen og Preussen. Men ordenens stormester Hermann von Salza valgte å gi landområdene til Paven og skapte derved grunnlaget for det som skulle bli Preussen. I århundrene som fulgte utvidet ordenen sine besittelser. Polakkene fastholdt kravet på området og førte flere kriger med Den tyske orden inntil ordenens nederlag i Slaget ved Tannenberg i 1410. I 1385 gikk Litauen i allianse med kongeriket Polen og året etter giftet storhertugen av Litauen Vladyslav Jogaila seg med den polske dronning og mottok den polske trone. Han ble kristen og tok navnet Wladyslaw Jagiello. I 1401 overlot Jagiello den litauiske storhertugtittelen til sin fetter Vytautas den store så han selv kunne konsentrere seg om de polske forhold. Den tyske ordens riddere hærtok og besatte både polske og litauiske landområder, men selv unionen mellom Litauen og Polen følte seg ikke sterk nok til å stå imot ordenen. Den 14. august 1409 erklærte ordenens stormester Ulrich von Jungingen krig mot Polen og Litauen, men foreslo samtidig en våpenhvile, da ingen av partene var rede til kamp. Våpenhvilen skulle vare fra den 8. oktober 1409 til den 24. juni 1410. Jagiello sendte spioner inn i ordenens område og overalt i Polen og Litauen forberedte man seg på den kommende krig. Men også Den tyske orden forberedte seg og tilkalte hjelp fra Frankrike, England og Holland. Også Jagiello skaffet seg fremmed hjelp. Hans utsending til Kiev fikk tartarene til å sende 1500 ryttere, fra Bøhmen ville komme 3000 mann under Jan Sokol og også Moldovia og Russland ville sende hjelp, da de alle innså betydningen av det kommende slag. I desember 1409 møttes Jagiello, Vytautas, og tartarenes leder Dzala-ed-din i Brest Litovsk (polsk: Brześć Litewski) for å planlegge hvordan de skulle nå Marienburg (polsk: Malbork) og knuse Den tyske orden. I den andre uken i juni 1410 – kun elleve dager før våpenhvilens utløp – kom tre riddere fra Den tyske orden til kong Jagiello. De ønsket å forlenge våpenhvilen, fordi riddere fra andre deler av Europa ønsket å delta i korstoget. Jagiello gikk med til en forlengelse, fordi han kunne bruke den ekstra tid til egne forberedelser. Den 3. juli satte den polske og litauiske hæren seg i bevegelse og tirsdag den 15. juli 1410 møtte de fienden på ordenens territorium ved landsbyene Grünwald (polsk "Grunwald"), Tannenberg (polsk "Stębark"), Faulen (polsk "Ulnowo"), og Ludwigsdorf (polsk "Łodwigowo"). Jagiello rådet over 18 000 ryttere, 11 000 væpnere og 4 000 fotfolk, i tillegg kom 11 000 liauiske ryttere og fotfolk, 1 100 tartarer og 6 000 andre. Ulrich von Jungingen rådet over 21 000 tunge ryttere, 6 000 tungt bevæpnede fotfolk og 5 000 oppassere, som også hadde fått kamptrening. Dessuten hadde han 100 kanoner, mot Jagiellos 16 kanoner. Den tyske orden hadde også de beste feltherrene, utover Ulrich von Jungingen var det Frederik von Wallenrode, Kuno von Lichtenstein som var en av århundredets beste sverdfekter og Albrecht von Schwarzenberg. Alle var i full rustning, ringbrynjer motsatt polakkenes platerustninger. Den tyske orden var numerisk underlegen. En grunn til dette var at ordensmesteren i Livland, Conrad von Vytinghove i 1409 hadde sluttet en separatfred med storfyrsten av Litauen, og følte seg forpliktet av denne traktaten til ikke å komme sin høymester til hjelp. Til gjengjeld var ridderordenen overlegen i rustning og bevæpning, erfaring og ikke minst i ledelse. Fra kl. 5 om morgenen kunne den kjempemessige ridderhæren sees vente med hvite kapper og sorte kors, men polakkene lot dem vente – og svette – i den brennende solen. I 1466 erobret Polen også festningen Marienburg og fordrev Den tyske ordens riddere til Königsberg. Litteratur. Tannenberg Tannenberg 1410 Tannenberg 1410 Christian de Meza. Christian Julius de Meza (født 14. januar 1792 i Helsingør, død 16. september 1865 i København) var en dansk offiser og en periode øverstkommanderende for de danske styrkene under Andre slesvigske krig. Han gikk inn i det militære etter det engelske angrepet på København i 1807, og fikk utdannelse innen artilleriet. Han ble major 1842 og ved utbruddet av Første slesvigske krig i 1848 ble han utnevnt til ledende artillerioffiser. Han utmerket seg i kampene ved Bov, Nybøl og Dybbøl og utnevnt til oberstløytnant i 1848. Under kampene ved Sundeved i 1849 ble han sjef for 6. infanteribrigade og ledet dennes utbrudd fra Fredericia 6. juli 1849. Efter Schleppegrells fall under Slaget ved Isted overtok han kommandoen over 2. divisjon. Etter avslutningen av Første slesvigske krig ble han inspektør for artilleriet og fra 1858 var han i Flensburg som øverstkommanderende for de danske styrkene i Slesvig, Jylland og Fyn, fra 1860 som generalløytnant. Han ble general og øverstkommanderende for den mobiliserte hær i desember 1863 og overtok kommandoen ved Dannevirke i 1864 under Andre slesvigske krig. Meza tok beslutningen om å rømme den alt for svake Dannevirke-stilling 5. februar 1864 og organiserte troppenes tilbaketrekning til Dybbøl. Denne defensive operasjonen førte til sterk kritikk mot ham og han fikk det folkelige kallenavnet «General Baglæns». Regjeringen løste ham fra overkommandoen 28. februar 1864. Liste over slott. Liste over slott er en alfabetisk over slott etter land og navn. Eksterne lenker. Slott Michael Ende. Michael Ende (født 12. november 1929 i Garmisch-Partenkirchen, død 28. august 1995 i Filderstadt) var tysk forfatter og sønn av den surrealistiske maleren Edgar Ende. Han er en av de mest elskede og suksessrike tyske forfattere i det 20. århundre. Hans berømmelse skyldes fremfor alt suksessen med barnebøkene, som gir leserne mulighet til å identifisere seg med spennende personer og oppleve fremmede verdener, som beskrives med innlevelse og overbevisende detaljrikdom. Han mottok i 1981 Janusz-Korczak-Prisen og i 1982 den internasjonale Lorenzo il Magnifico-pris. Hans bøker er oversatt til omkring 40 språk og er utgitt i mer enn 20 millioner eksemplarer. Filmatiseringene av hans to mest kjente bøker, "Momo og tidstyvene" og "Den uendelige historie", har også bidratt til hans berømmelse. Ende gikk på steinerskolen i Stuttgart. Han interesserte seg selv for antroposofi, og hans bøker er preget av antroposofiske idéer. Gilleleje. Gilleleje ligger i Nordsjælland og er en fiskerby med innbyggere (2009). Byen ligger i Gribskov kommune og tilhører Region Hovedstaden. Den har tidligere vært hovedby i Græsted-Gilleleje kommune med hjemsted for kommunens rådhus. Byen ligger på Sjællands nordligste punkt, som er Gilbjerg Hoved litt vest for byen. Øst for byen ligger klinten "Nakkehoved" med Nakkehoved fyr som sammen med det svenske Kullens fyr på Kullen i Skåne markerer de to sidene av innseilingen til Øresund. I Kattegat ligger Gilleleje Flak litt nordvest for byen; et lavvannet område med flere avmerkede grunner. Etymologi. Navnet, uttalt med trykk på tredje stavelse (/giləlɑjə/), er en sammensetning av to ord; "gil", som er en kløft eller sprekk, og "leje", som er et sted hvor fiskere kommer visse årstider for å fiske. Det er sannsynligvis en sammenheng med Gilbjerg Leje fra området Gilbjerg vest for byen. Byer som slutter på "lejer", er ofte fra det 16. århundre da fiskerne begynte å slå seg og dannet byer. En alternativ mulighet er at det første leddet i ordet stammer fra "gilde", som betyr brorskap. En lokal beboer vil i nordsjællandsk dialekt omtale seg selv som "Gil-lejer" med trykk på første stavelse. Om byen. Gilleleje er både en fiskerby som har utviklet seg rundt havnen og en badeby som hvert år tiltrekker seg et stort antall feriegjester. Store områder langs kysten mot øst i retning mot Dronningmølle og mot vest i retning av Smidstrup er lagt ut som områder for sommerhus. Det private selskapet "Gilleleje Strandbakker", gjerne kalt "Bakkeselskabet" avholder hvert år en byfest under mottoet: "Køb stranden fri" og benytter festens overskudd til å kjøpe og vedlikeholde strandarealer, som deretter blir offentlig strand. Gilleleje stasjon er endestasjon for de to privatbanene Hornbækbanen (Helsingør-Hornbæk-Gilleleje jernbane) og Gribskovbanen mellom Hillerød og Gilleleje. Tidligere var det i noen år fergeforbindelse til byene Höganäs og Mölle i Sverige, men disse rutene er nå innstilt. Historie. De tidligste permanente bosteder i «Gyldeleye» (en tidligere stavemåte for «Gilleleje») som er bekreftet, er fra tidlig 1500-tall. En utgraving foretatt av byens museum i 1979 avdekket en hustomt under et sandlag. Huset var sannsynligvis bygget kort tid etter 1536, da en mynt datert 1534–36 ble funnet på stedet. Da det også ble funnet keramiske gjenstander som minnet om andre funn, antar arkeologene at kulturlaget kan dateres til sent 1400-tall. Dessuten ble huset funnet på adressen "Fabersvej 10", som ikke ligger helt ved stranden og det vanlige dengang var å bygge fra vannet og innover. Omkring dette tidspunktet vites det også at byen hadde penger nok til å bygge en kirke og ansette en præst. Det krevde betydelige midler og den generelle oppfatning er derfor at overgangen fra sesongfiske til helårsfisker samt bebyggelsen av området skjedde i årene rundt 1500. Rådhuset har satt 1488 som det «offisielle» året for Gillelejes grundlegging for å gjøre jubileer enklere. Kirken ble innviet i 1538 av den nylig innsatte presten Hans Lauridtzen. I 1588 laget lensmannen på Kronborg en liste over de skattene fiskerne skulle betale. Det var en halv til en hel tønne torsk. Fra denne listen kan det ses hvem noen av de tidligste beboerne var. Det er rundt 70 navn på listen, hvor et navn er analogt til et hus – sikkert ca. 500 beboere i alt. Etternavnene "Lauritsen", "Rasmussen", "Jensen" og "Skomager" var de mest alminnelige og selv om vi på grunn av normen med å benytte patronymer ikke kan slutte så mye utfra det, kan det allikevel sees hvilke fornavn som var alminnelige blant disse fiskernes fedre. I tillegg til fiskeriet hadde befolkningen lov til å dyrke bl.a. hvete syd for byen. Det var også en gressgang med kyr og får. Det meste av byen lå øst for en bekk som kom fra Søborg Sø mot syd og rant ut i havet rett øst for steileplassen. Sjøen er senere drenert og av Søborg Slot som lå beskyttet av den, er det bare ruinene igjen av. Dessverre gjorde mange innflyttere det vanskelig å fange nok og en stor del av familiene kunne ikke fange nok til både å leve og betale skatter. I 1632 var det bare 18 familier igjen. Dette stabiliserte forholdene noe og i 1682 var det ifølge Christian Vs arkiver rundt 30 igjen. Et nytt problem var nå flyvesanden som dekket både hus og nett og forsinket arbeidet. Flere hus i den østlige delen ble regelrett forlatt etter gradvis å ha blitt begravet under klitter. Syd for byen var den lokale herregården Nellerupgård, hjem for Carl Christian Lembach og Catrine Marie Milan (en etterkommer av Gabriel Milan som var guvernør over Dansk Vestindia i en periode) på slutten av 1700-tallet. De eide det meste av landet i området, særlig etter å ha overtatt «sin» del av gressgangene som var felles. De vanlige borgerne kunne etterpå få de ytterste områdene. Fiskerleiet utvidet seg en del gjennom 1810 og 20-årene og mange hus blev bygget i de østlige delene av byen som tidligere var blitt forlatt. En skikkelig havn ble bygget i 1873 der steileplassen hadde vært. Dette betydde større skip og dermed mer arbeide noe som trakk flere innbyggere. I 1890 var det 865 husholdninger i Gilleleje hvorav 112 var fiskere. Den ytre havnen ble ferdigstilt i 1902 og Gilleleje fortsatte med å trives med fiskeri inntil 1940, da tyskerne okkuperte Danmark. Som mange andre dansker på denne tiden var Gillelejerne mot okkupasjonen og hjalp jødene, blant annet ved å gjemme dem på kirkeloftet. Den 2. oktober 1943, da Gestapo ville fange de resterende danske jøder, var det blitt planlagt å seile de som gjemte seg i Gilleleje til Sverige i kuttere. Etter at de hadde gjemt seg i mange dager på loftet, ble Gestapo orientert av en tyster og alle 75 ble tatt til fange bortsett fra en ung gutt som gjemte seg bak en gravsten. Ifølge de eldre i byen var presten så sjokkert over situasjonen at han aldri riktig ble normal igjen. Dette er den største «fangsten» Gestapo gjorde i Danmark. Etter okkupasjonen har det blitt satt opp flere minnesmerker rundt i byen både til minne om jødene og de fiskerne som mistet livet på grunn av sjøminer. Den jødiske gutten som unnslapp besøkte senere Gilleleje. De østlige områder, kalt Stæremosen, som opprinnelig ble brukt som beiteområde, ble til industriområde etter krigen. Havnen er i øyeblikket den femte største fiskerihavnen i Danmark. Qaqortoq. Qaqortoq (dansk Julianehåb) er Sørgrønlands største by, tilhørende Kujalleq kommune, inntil 2008 daværende Qaqortoq kommune. Navnet Qaqortoq betyr «Det Hvite». Byen ble etablert som en handelsplass av den norske handelsmannen Anders Olsen i 1775. Qaqortoq har 3 129 innbyggere, og er med det Grønlands nest største by. Kultur. I Qaqortoq ligger Grønlands eldste fontene, denne er fra 1928 og ligger i byens gamle sentrum. I sentrum av byen ligger også Qaqortoq Museum, som ligger i den eldste bygningen i byen. Denne bygningen er også fredet. Byen har et stort, iøynefallende bibliotek, som er et stort, gult hus med grønt tak. Biblioteket heter «Det gule bibliotek». Her kan innbyggerne låne både bøker, blader og cd-er, samt bruke bibliotekets pc-er til internettbruk. Det mest iøynefallende kulturinnslaget i Qaqortoq er nok en serie med ca. 50 forskjellige skulpturer som finnes rundt i byen. Dette kunstprosjektet kalles «Sten og Menneske», og ble startet i 1993 av den lokale kunstneren Aka Høegh. Skulpturene varierer rundt det å få fram menneskeansikter i stein, og nesten hvert år kommer ulike kunstnere fra Grønland, Island, Danmark, Norge, Sverige og Finland for å lage nye skulpturer. Litt utenfor byen ligger ruinene av Hvalsey kirke, som er et av denne regionens viktigste ruiner. Denne ligger innerst i fjorden, ved "Qaqortukulooq" (Hvalsey), og fra Qaqortoq er det ca. 20 minutter med båt, eller 8 timer til fots hit. Qaqortoq kommune arbeider også med å få denne kirkeruinen inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, fordi er det eldste bevis som finnes på møtet mellom Inuittfolket fra nordvest og nordboerne fra sydøst. Byen har generelt et bevisst forhold til kulturhistorie, og ihensyntar gamle og verneverdige bygninger og gatemiljøer i sin byplanlegging. Skatt. "På skatteoppkreverens kontor". Anonymt etter de Marinus Van Reymerswaele (1575-1600). Kunstmuseumet i Nancy. Skatt (av norrønt "skattr") er "ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag." Mangelen på konkrete vederlag skiller skatter fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). Skatters hovedformål er å finansiere offentlig forbruk og investeringer, og overføringer til den private sektor. Skatter deles ofte inn i direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. Typiske direkte skatter er inntektsskatt og formuesskatt. Ved indirekte skatter skal den som formelt er ilagt skatten, kunne velte skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen. Typiske indirekte skatter er merverdiavgift og særavgifter. De fleste skatter motiverer produsenter og konsumenter til å velge en annen sammensetning av produksjon og konsum enn de ville ha gjort uten skatter, dvs. at de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor før skatt, endrer seg når skatten innføres. Slike skatter kalles "vridende skatter" og kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at ressursbruken blir mindre effektiv. "Nøytrale skatter" påvirker ikke de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor, og effektiviteten i ressursbruken vil derfor ikke påvirkes av at skatten innføres. "Effektivitetsfremmende skatter" bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de korrigerer for eksterne virkninger. Formål. Skatter har vært brukt og brukes fortsatt i forsøk på å oppnå mange andre mål, både brede og generelle mål og svært detaljerte og situasjonsbestemte mål. Skatteregler er bl.a. blitt innført for å Inndeling av skatter. Skatter kan inndeles på flere måter. Et vanlig skille går mellom "direkte" og "indirekte skatter". Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. En typisk direkte skatt er inntektsskatten. Ved indirekte skatter er hensikten at den som formelt er ilagt skatten, skal kunne velte skattebyrden over på andre. En typisk indirekte skatt er merverdiavgiften, hvor selgeren velter skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen. Skatter kan også deles inn etter hvordan de påvirker fordelingen av inntekt og formue. "Progressive skatter" er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med høy inntekt og formue. Progressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er likere etter skatt enn før skatt. "Proporsjonale skatter" er skatter hvor den relative skattebyrden er lik og uavhengig inntekt og formue. Proporsjonale skatter påvirker dermed ikke fordelingen av inntekt og formue. "Regressive skatter" er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med lav inntekt og formue. Regressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er mer ulik etter skatt enn før skatt. En tredje inndeling av skatter går mellom "personskatter" og "objektskatter". Ved personskatter er det egenskaper ved skattesubjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Inntektsskatt er et eksempel på en personskatt. Ved objektskatter er det egenskaper ved skatteobjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Eiendomsskatt som fastsettes ut fra egenskaper ved eiendommen, er et eksempel på en objektskatt. En fjerde inndeling er basert på hva som er skattegrunnlaget for skattene. Det skilles gjerne mellom inntektsskatter (arbeidsinntekt, kapitalinntekt og virksomhetsinntekt for hhv. personer og selskaper), trygde- og pensjonspremier, skatter på eiendom (fast eiendom, netto formue, arv, etc.) og skatt på varer og tjenester (merverdiavgift, særavgifter og toll). En femte inndeling er basert på hvem som er kreditor for skattene. I Norge er både staten, fylkeskommunene og kommunene kreditorer for skatter. Prinsipper for skatter. De tre første grunnsetningene kan oppsummeres i begrepet "rettferdighet". Prinsippet om rettferdighet kan konkretiseres på flere måter. Et skille går mellom horisontal og vertikal rettferdighet. Med "horisontal rettferdighet" menes at skattytere med like stor inntekt bør ha samme skattebyrde, uavhengig av hvordan inntekten er sammensatt. Av dette prinsippet følger det at like store arbeidsinntekter, kapitalinntekter og virksomhetsinntekter bør skattlegges likt. Med "vertikal rettferdighet" menes at personer med høy inntekt bør betale mer i skatt enn personer med lav inntekt. Den nærmere utformingen av prinsippet om vertikal rettferdighet er imidlertid omstridt, og en nærmere presisering er nødvendig. Partiell modell for ett gode. Effekten av skatt på en vare De økonomiske virkningene av en skatt kan illustreres i en enkel grafisk modell. Konsumentenes samlede etterspørsel etter en vare vil normalt falle når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved høye priser kun er de konsumentene med høyest betalingsvillighet som vil etterspørre varen, mens ved synkende pris vil konsumenter med stadig lavere betalingsvillighet ønske å kjøpe varen. Den samlede etterspørselen etter en vare kan derfor illustreres som en fallende etterspørselskurve i et pris-kvantum-diagram. Produsentenes samlede tilbud av en vare vil normalt øke når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved lave priser kun er de produsentene med lavest produksjonskostnader som vil tilby varen, mens ved økende pris vil produsenter med stadig høyere produksjonskostnader finne det lønnsomt å tilby varen. Det samlede tilbudet etter en vare kan derfor illustreres som en stigende tilbudskurve i et pris-kvantum-diagram. Markedet vil klarere der konsumentenes marginale betalingsvillighet er lik produsentenes marginale produksjonskostnader, dvs. der etterspørselskurven og tilbudskurven krysser hverandre. Markedslikevekten vil dermed gi kvantumet K0 og prisen P0. Anta at det innføres en skatt, T, på denne varen. Skatten fører til at prisen konsumenten må betale for varen, øker fra P0 til Pk og at prisen produsenten får for varen, synker fra P0 til Pp. Skatten blir dermed en kile mellom konsumentenes betalingsvillighet og produsentens produksjonskostnader, slik at Pp + T = Pk. Når prisen konsumentene må betale, øker, vil etterspørselen etter varen synke. Tilsvarende, når prisen produsentene får for varen, synker, vil tilbudet av varen synke. Skatten vil dermed føre til at omsatt kvantum synker fra K0 til Kt. Skatten vil dermed føre til at en del transaksjoner som er samfunnsøkonomisk lønnsomme (konsumentenes betalingsvillighet er høyere enn produsentenes produksjonskostnader), ikke vil bli gjennomført. Det oppstår dermed et samfunnsøkonomisk tap, dødvektstapet, gitt ved arealet C+D. Dette arealet representerer den samfunnsøkonomiske kostnaden ved skatten. Arealet C er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av konsumentene mens arealet D er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av produsentene. Fordelingen av det samfunnsøkonomiske tapet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er. Statens skatteinntekter, proveny, vil være gitt ved A+B. Normalt vil det være produsentene som formelt skal betale skatten, men det er ikke slik at produsentene nødvendigvis vil bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Produsentene vil velte skatten over i prisen som konsumentene må betale. Konsumenten vil imidlertid heller ikke bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Normalt vil byrden av skatteprovenyet fordeles mellom konsumenter og produsenter slik at konsumentene vil bære byrden gitt ved A, mens produsentene vil bære byrden gitt ved B. Fordelingen av byrden av skatteprovenyet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er. Vridende, nøytrale og effektivitetsfremmende skatter. De fleste skatter fører til at produsenter og forbrukere velger en annen tilpasning enn de ville ha gjort uten skatter. I de fleste tilfeller leder den endrede tilpasningen til et samfunnsøkonomisk tap ved at prisene på varer og tjenester ikke lenger avspeiler de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å tilby varer og tjenester. Disse skattene betegnes som "vridende skatter". Eksempler på dette er skattene på lønnsinntekter og forbruk. Slike skatter skaper en kile mellom det arbeidsgiverne må betale i lønnsutgifter, og de reelle inntektene som arbeidstakerne har disponibelt for forbruk. Dette kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at sysselsettingen blir lavere enn det den ville blitt uten skatter. Tilsvarende kan det å ha høyere skatter på noen varer og tjenester enn på andre påvirke hvor mye som blir forbrukt og produsert av ulike varer og tjenester. Det finnes imidlertid enkelte skatter som ikke endrer forbrukerens sammensetning av konsumet og produsentens sammensetning av produksjonen. Slike skatter kalles "nøytrale skatter". Det er relativt få eksempler på fullstendig nøytrale skatter. Skatt på grunnrente ved utnytting av knappe naturressurser, som f.eks. vannkraft og petroleum, kan imidlertid virke som nøytrale skatter dersom de er korrekt utformet. En ren lump-sum skatt (koppskatt) vil også være nøytral. Enkelte skatter kan bedre samfunnets bruk av ressurser. Det skyldes at endel aktiviteter påfører samfunnet kostnader uten at de som er ansvarlig for aktivitetene, må betale for ulempene de påfører andre. Et eksempel på dette er forurensende utslipp, der den som forurenser, som regel ikke har økonomisk motiv til å ta hensyn til skaden han påfører miljøet. Korrekt utformede miljøavgifter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de gjør miljøskadelige aktiviteter relativt sett mer kostbare. Disse skattene kan betegnes som "effektivitetsfremmende skatter". I prinsippet skal miljøavgiftene settes lik de marginale eksterne kostnadene knyttet til de ulike aktivitetene. På den måten vil markedsprisene på miljøskadelige aktiviteter samsvare med de reelle samfunnsøkonomiske kostnadene som ressursbruken representerer. Skattenivå. Et lands "skattenivå" måles ofte som totale skatters andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). OECD publiserer tall for skattenivået i sine medlemsland. Tabellen illustrerer at skattenivået (målt i forhold til BNP) i Norge er lavere enn i Danmark og Sverige, og omtrent på nivå med Belgia, Frankrike, Italia og Finland. De fleste OECD-land har imidlertid et lavere skattenivå. Det er særlig skatten på inntekt, overskudd og kapitalgevinst som er høy i Norge sammenliknet med de øvrige OECD-landene. På grunn av svakheter ved indikatorer som måler skattenivå i Norge og andre land, er det viktig å være forsiktige i tolkningen av endringer fra år til år, og forskjeller mellom land. Norge har i tillegg en svært spesiell næringsstruktur med en betydelig verdiskaping i petroleumssektoren. Petroleumssektoren er kjennetegnet ved en meravkastning (grunnrente) som er gjenstand for en særskilt grunnrentebeskatning. Dette vanskeliggjør en sammenligning av skattenivået i Norge med skattenivået i andre land. Grenseoverskridende beskatning og skatteavtaler. De fleste land har utformet sitt skattesystem slik at personer som er bosatt i landet og selskaper som er hjemmehørende i landet, har alminnelig skatteplikt til landet for all sin inntekt, uansett hvor i verden den er opptjent (globalinntektsprinsippet). De fleste land har også utformet sitt skattesystem slik at all inntekt som er opptjent i landet, er skattepliktig til landet (kildeprinsippet). Dermed oppstår det en fare for dobbeltbeskatning, ved at inntekten beskattes både der inntekten oppstår og der den som mottar inntekten, er hjemmehørende. I Norge reguleres norske selskapers beskatning av virksomhet i utlandet, av NOKUS-reglene. Dobbeltbeskatning er uheldig fordi det bl.a. gir sterke incentiver til ikke å drive med grenseoverskridende økonomisk aktivitet, og på den måten kan hemme investeringene i land som trenger investeringer. For å unngå dobbeltbeskatning er det derfor inngått en rekke skatteavtaler mellom land. I skatteavtalene avklares det hvordan grenseoverskridende økonomisk aktivitet mellom landene skal beskattes. Avtalene inneholder normalt regler om hvor en person eller et selskap skal anses å være hjemmehørende og regler om hvordan ulike inntektskomponenter for personer og selskaper skal skattlegges. Skatteavtalene innebærer også at skattemyndighetene i de ulike landene skal utveksle informasjon og bistå hverandre i skatteinnkrevingen. Slikt samarbeid mellom skattemyndighetene er viktig for å unngå skatteunndragelse. OECD har over lang tid arbeidet for å motvirke internasjonal dobbeltbeskatning og for å standardisere skatteavtalene. Skattepolitikk. Kartskisse som viser land i Europa med flat skatt (mørk grønn), eller som vurderer flat skatt (lys grønn). Flat skatt er særlig populært i land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Et hovedspørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til nivået på de samlede skattene. Dette henger nøye sammen med hvilke oppgaver en ønsker det offentlige skal ha. En nattvekterstat, som kun påtar seg et minimum av oppgaver (idealtypisk begrenset til politi, rettsvesen og forsvar) vil ha et langt lavere skattenivå enn en velferdsstat, hvor staten tar på seg omfattende oppgaver knyttet til blant annet utdanning, helse- og omsorgstjenester. De politiske motsetningene knyttet til statens oppgaver og skattenivå vil som oftest følge en utpreget «høyre–venstre-akse» i politikken. Et annet spørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til innretningen av skattesystemet, mao. hvor stor del av skattebyrdene bør legges på de ulike skattegrunnlagene. Skal det legges mer vekt på forbruksskatter (merverdiavgift og særavgifter) og mindre vekt på inntektsskatt? Hvordan skal skattebyrden fordeles mellom bedriftsbeskatning og personbeskatning? Skal formue beskattes? Et tredje spørsmål er knyttet til hvordan den enkelte skatt skal utformes. Dette er blant annet avhengig av hvilke andre mål enn inntekter til statskassen en mener at skattesystemet skal ha. Et hovedspørsmål er hvor omfordelende skattesystemet skal være. Hvor mye av inntektsforskjellene før skatt bør skattesystemet bidra til å redusere? Den øvrige utformingen av skattesystemet vil bl.a. avhenge av om en mener at skattesystemet skal bidra til å Skatteutgifter og skattesanksjoner. I skattereglene er det en rekke unntak og særordninger som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. Tap av skatteinntekter som følge av unntaksordninger og særregler, har fått betegnelsen skatteutgifter. Skatteutgifter kan, på tilsvarende måte som direkte overføringer og reguleringer, også være uttrykk for politiske prioriteringer. Denne støtten kunne alternativt kommet over budsjettets utgiftsside. Tilsvarende kan det i skattesystemet også finnes skattesanksjoner, dvs. at det i noen tilfeller ilegges en skatt som er høyere enn det som følger av et generelt og ensartet regelverk. En oversikt over skatteutgifter og skattesanksjoner i Norge presenteres hvert år i Prop. 1 LS Skatter og avgifter. Oldtiden og antikken. De eldste kjente skattesystemene kjenner vi fra oldtidens Mesopotamia og Egypt. I en kongegrav i det sørlige Egypt er det funnet tavler med hieroglyflignende symboler som inneholder lister over lintøy og oljer som er levert som skatt til kong Skorpion. Disse tavlene er C-14-datert til 3300 til 3200 f.Kr. Tidlige skatter blir også beskrevet i Bibelen. I Første Mosebok 47, 24 sier Josef til folket: «Av avlingene skal dere la farao få en femtedel. Fire femtedeler skal dere selv ha til såkorn og til mat for dere og for husstandene og barna deres.» Josef foreskrev altså en skatt på 20 % av avlingene. I antikkens Hellas var skattesystemet for frie grekere i bystatene hovedsakelig basert på militærtjeneste og såkalte "liturgier" (tjenester for staten). Frie borgere tilbød bystaten tjenester som svarte til deres økonomiske status. Tjenestene kunne være alt fra å opptre som gatemusiker til å utruste et krigsskip. I Romerriket var skatter en viktig inntektskilde for staten. I perioden 200-150 f.Kr. utgjorde borgerskatten om lag 10 % av statsinntektene, skatten på provinsene om lag 20 % av statsinntektene og andre skatteinntekter om lag 7 % av statsinntektene. Størrelsen på skattene var særlig avhengig av det økonomiske utfallet av krigene. Da Romerriket erobret Makedonia og plyndret Epirus i 167 f.Kr., fikk staten så store inntekter at romerne helt slapp å betale skatt. En ny skattereform kom i år 36 f.Kr. hvor Oktavian (Augustus) sløyfet den tidligere skatten, "tributum", i Italia. Det ble isteden innført spesielle skatter dersom statens finanser krevde det, bl.a. en arveskatt på 5 % som finansierte den militære pensjonskassen. Juleevangeliet kan også knyttes til skattlegging. I Lukasevangeliet 2,1 heter det: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.» Dette manntallet var ikke bare en registrering av befolkningen, men også et grunnlag for framtidig skattlegging. Under keiserne Diokletian (284–305) og Konstantin (306–337) gjennomgikk skattesystemet betydelige endringer. Staten gjennomførte folketellinger og registreringer av jordeiendom og buskap. Det ble så fastsatt to skattegrunnlag, "caput" (hode) og "iugum" (åker). Skattene var årlige og ble betalt i naturalia. Folk i byene var fritatt for skatt. Konstantin innførte imidlertid en tilleggsskatt, "khrysargyron", på handel og håndverk i form av både person- og formuesskatt. Lønnsinntekter var imidlertid fritatt for skatt. Middelalderen. Etter Romerrikets fall og utover middelalderen utviklet føydalismen seg. Det oppsto en desentralisering av forvaltningen, hvor vasallene fikk makt på bekostning av sentralmakten. Den økonomiske strukturen var bygd på økonomisk relativt selvforsynte storgods, hvor bøndene jobbet på godseiernes jord og leverte fra seg store deler av utbyttet i form av naturalia. Det blir da et uklart skille mellom hva som er "skatt" og hva som er "landleie". Det er imidlertid klart at bøndene betalte vesentlig mer til private godsherrer enn til staten. Evne til skattlegging var en av de klareste indikasjoner på sentral statsmakt. I flere europeiske land opphørte en statlig sentralmakt å eksistere i flere hundre år, og skattene og avgiftene som den katolske kirke innkrevde, var her av de få skattene som ble innkrevd til en sentralmyndighet. Strid om sentralmaktens beskatningsrett innenfor føydalsystemet var en del av bakgrunnen for utformingen av Magna Carta i 1215. De engelske kronvasallene tvang da kong Johan til å godta at kongen for ettertiden ikke kunne pålegge ekstraordinære skatter uten først å ha konsultert kronvasallene. Hundreårskrigen (1337–1453) mellom England og Frankrike fikk stor betydning for skattene. For å finansiere krigen ble det under Karl V (1364–1380) innført en saltskatt, "gabelle", og en ildstedsskatt. Ildstedsskatten, "taille", ble innkrevd årlig fra 1439, noe som bl.a. skyldes etableringen av en stående hær. Disse skattene var fortsatt regnet som midlertidige, men i realiteten førte Hundreårskrigen til at årlige statsskatter ble innført i Frankrike. Senmiddelalder og renessanse. Gjennom senmiddelalderen og renessansen utvidet offentlige myndigheter skattegrunnlagene sine. Lover som hindret skattlegging, ble fjernet, og skattesatsene ble hevet. Dette må ses i sammenheng med fremveksten av moderne stater med stadig mer omfattende oppgaver. Det offentliges forsøk på å øke skattene ble ofte møtt med motstand, både fysisk motstand i form av opprør og skatteunndragelse i form av at verdier ble gjemt unna. I tillegg var gjerne adelen og de geistlige fritatt for skatt. Skatteprivilegiene reduserte skattegrunnlagene, og førte til at myndighetene ofte la skatt på nødvendige forbruksvarer. Dette førte til at skattene bidro til å øke forskjellene i levekår. 1700-tallet. Skattepolitikk var også en medvirkende årsak til de to store revolusjonene på slutten av 1700-tallet: revolusjonen i Amerika og revolusjonen i Frankrike. Sjuårskrigen (1756–1763) hadde vært svært kostbar for Storbritannia. For å finansiere nedbetalingen av statsgjelden, vedtok parlamentet i 1764 en lov som la større toll på koloniene. I 1765 fulgte en lov om stempelavgift. I koloniene var det sterk motstand mot de nye skattene. Dette hang bl.a. sammen med at skattene ble vedtatt av det britiske parlamentet, uten at kolonistene hadde stemmerett ved parlamentsvalgene. Slagordet «ingen skattlegging uten representasjon» fra 1765 oppsummerte kolonistenes synspunkt. Denne konstitusjonelle striden endte med at koloniene i 1776 rev seg løs fra Storbritannia og dannet Amerikas forente stater. Utfylling av selvangivelse i USA i 1920 De mange krigene hadde også ført Frankrike ut i store økonomiske vanskeligheter. Statsgjelden var stor, noe som medførte at staten hadde stort behov for inntekter for å betjene renter og avdrag. Samtidig medførte privilegiene at de med høye inntekter og store formuer i det alt vesentligste var unntatt for skatt. Skattebyrden veide desto tyngre på vanlige folk. Skattegrunnlaget var for smalt til å kunne finansiere statens økende utgifter, og det var tvingende nødvendig å omfordele skattebyrden for at ikke statens finanser skulle kollapse fullstendig. Flere forsøk på å øke skatteinngangen mislyktes, og i 1789 ble generalstendene kalt inn for å bedre skatteinngangen. Dette ble starten på den franske revolusjon. Den moderne inntektsskatten føres gjerne tilbake til Storbritannia i 1799. Storbritannia var da i krig mot Napoleons Frankrike. Krigen var kostbar og tæret hardt på statens finanser. For å finansiere krigen ble det derfor innført en skatt på 10 % på inntekt over £60. Skatten var en viktig finansieringskilde for krigføringen og ble først avviklet i 1816, året etter at Napoleon var blitt slått i slaget ved Waterloo. Inntektsskatten ble gjeninnført i 1842. Reidan. Reidan er et oldtidsrike i Jemen. Det lå rundt innløpet til Rødehavet og var nabolandet til det sagnomsuste kongeriket Saba. Reidan gikk til grunne ved innføringen av islam. Thor Heyerdahl var opptatt av Reidan-folket og mente at disse må ha vært dyktige sjøfarere som blant annet nådde fram til Maldivene, Irak og Pakistan. Det er gjennom utgravinger sannsynliggjort at Reidan hadde en koloni på Maldivene, noe som underbygges av maldivernes egne sagn om redin-folket som skal ha bodd der før dem. Koppskatt. Koppskatt (tysk Kopf, hode), på norsk hodeskatt, var en personskatt som innkrevdes ofte med det samme beløpet per skattepliktig hode, uansett økonomisk betalingsevne. Koppskatten var mye utbredt i middelalderen, men er nå med unntak av Storbritannia forlengst gått ut av bruk i vestlige land. Den var blant annet brukt i Norge i 1891 som politisk virkemiddel for utvidelse av stemmeretten, som da var knyttet til et census-system. I Norge ble koppskatt krevd inn som en «engangsskatt» etter direktiv av 19. juni 1645 og flere ganger i 1680- og 90-årene. Fra 23. september 1762 til 14. november 1772 ble det innkrevd årlig koppskatt av alle unntatt militære («ekstraskatten»). Fra 1773 til 1782 ble koppskatten «frivillig», hver person skulle betale «etter evne». I Storbritannia ble en koppskatt, "Community charge", innført i 1989 (Skottland) og 1990 (England og Wales). Dette førte til kraftige reaksjoner, og utløste koppskattopptøyene. Det var planer om å innføre den også i Nord-Irland, men på grunn av opptøyene valgte man å ikke gjøre det. Fra 1993 ble den erstattet av "Council tax", som selv om den er basert på et koppskattlignende prinsipp i langt større grad tar hensyn til forskjeller i inntekt og formue. Amatørradio. Amatørradio er en fritidsinteresse som utføres av radioamatører, personer som har interesse for radioteknikk og kommunikasjon og gjennom disse interessene har kvalifisert seg for å få radioamatørsenderlisens. Disse utøverne er entusiaster som enten har kjøpt eller bygget sitt eget utstyr, og som har fått tildelt egne frekvens-segmenter over hele radiospekteret. I sjeldne tilfeller, f.eks. i land med spesielt totalitært styresett kan amatørradioaktivitet være sterkt begrenset eller forbudt. Ellers utøves hobbyen på svært nær samme måte over hele verden. Ved enkelte store ulykker og katastrofer har radioamatører vært den eneste kontakten store befolkninger har hatt med omverdenen. Historie. Amatørradioens historie er nært bundet til de historiske eksperimentene i radioens barndom på slutten av 1800-tallet. Den første radioamatørklubb var "The Junior Wireless Club, Limited" i New York City som ble stiftet den 22. januar 1909. De forente staters radiolov av 1912 begrenset private radiosendere til å bruke frekvenser høyere enn 1500 kHz og åpnet for juridisk formalisering av amatørradio i landet. Omtrent samtidig ble internasjonale kallesignalserier formalisert ved den internasjonale radiotelegrafiske konvensjon i London samme år. Den første radioamatørkontakt over Atlanterhavet ble foretatt den 27. november 1923. Radioamatører benytter alle typer radio. Mange radioformer som først var utforsket av radioamatører fikk senere en viktig kommersiell betydning, deriblant FM, enkelt sidebånd AM, digital pakkeradio og satellittrepeatere. Radioamatørene har bestått en prøve for å kunne eksperimentere med alle typer radiosendere, for eksempel på områdene telegrafi, telefoni, fjernsyn, satellitt, fjernskrivning og annen elektronisk kommunikasjon, såvel de forgagne som de eksperimentelle innen de spesielle radioamatørfrekvensbåndene. De som har bestått mer omfattende eksamener, som skipsradiotelegrafister og noen militære radiooperatører kan få radioamatørsenderlisens etter søknad. Lisensiering og radiokallesignaler. Radioamatører identifiserer sine sendinger med kallesignaler som er tatt fra landets ordinære kallesignalserie fastsatt av FN. Kallesignalene tildeles en radioamatør når han gis senderlisens, vanligvis etter prøve. Amatørradiokallesignalene er oppbygget på samme måte som andre spesialradiostasjoner, et prefiks etterfulgt av et siffer (0-9) og deretter 1-3 bokstaver, f.eks. NA1A, GB2ZZ og UA9ABC. Utenlandske radioamatører kan operere amatørradio i et annet land enten ved å søke om å få et midlertidig kallesignal etter å ha fremlagt dokumenter fra hjemlandet, eller ved å benytte sitt eget hjemlands kallesignal med vertslandets prefiks eller suffiks i henhold til internasjonale traktater. Mange land har forskjellige prefikser for forskjellige deler av sine land og territorier. Det benyttes også forskjellige suffikser etter kallesignalene, bl.a. for å angi om stasjonen er mobil (/M), maritim mobil (/MM), luftmobil (/AM), stasjon ved et fyr (/LH) eller portabel (/P). Andre suffikser kan være bokstavkombinasjoner som benyttes etter kallesignalet som en tilleggsopplysning om hvor stasjonen befinner seg. Ved konkurranser kan fylkesbokstaver også benyttes som suffiks "(A = Oslo, B = Østfold, C = Akershus osv.)." Bruk av norske amatørradioprefikser. Norske amatørprefikser som har vært brukt er 3Y, JW, JX, LA, LB, LC, LD, LE, LF, LG, LI, LJ, LM og LN. I Norge er det nå kun en lisensklasse og alle nye lisenser har prefikset LA. Ca.200 har likevel fått beholde sitt tidligere LB-prefiks, men ingen nye får tildelt dette. Forskjellige former. Den tyske radioamatørstasjonen DJ1YFK opererer høyhastighets datagenerert telegrafi under en radiosportkonkurranse i Sverige. Amatørradio har også vært utbredt blant fysisk funksjonshemmede for å komme i kontakt med andre mennesker. Grupper av radioamatører hjelper funksjonshemmede med radiostasjon, antenner og praktisk hjelp for å komme igang. I Norge er det et eget fond for slike utgifter. Radiosport er utbredt blant mange radioamatører. Det går ut på at en radiostasjon konkurrerer sammen med andre om å komme i kontakt med så mange radiostasjoner som mulig fra så mange land som råd i løpet av en fastsatt periode. På amatørradiospråket kalles dette for en "test" (etter engelsk "contest"). En variant av dette er DX-jakt som går ut på å samle så mange «radioland» som mulig. En nasjonalstat kan nemlig være delt opp i flere «radioland». Radiopeileorientering er en sport som kombinerer orientering med amatørradio. Postene er små radiosendere som sender på frekvenser i radioamatørbåndene. Hjelpemidler til å finne disse er radiopeilemottaker, kart og kompass. Amatørradio i Norge. Amatørradio benyttes også som sambandsstøtte i forbindelse med redningsoppdrag. Den første første lisensierte norske radioamatør var telegrafbestyrer Johs. Diesen som den 26. mars 1925 fikk en midlertidig lisens. Diesen sendte fra Moen i Målselv og var tildelt kallesignalet LA1A. Dette kallesignalet har senere vært reservert for kongefamilien. Telegrafstyrets vilkår for utstedelse av radiosendetillatelser, som kom i mars 1926, ga grunnlag for ordinære utstedelser av norske sendetillatelser. De norske radioamatørene var også med på å legge grunnlag for kringkastningen i Norge. Norsk Radio Relæ Liga (NRRL) er radioamatørenes viktigste organisasjon og ble stiftet i 1928 som en sammenslutning av en rekke lokale radioklubber som hadde dukket opp etter 1920. Inititativtaker var ingeniør Gunnar Hammerik (LA1D). I Norge har det tidligere vært utstedt lisenser i tre forskjellige klasser (A, B og C). I dag er de slått sammen til en klasse. Radioamatørene har også egne kallesignal-serier som kan benyttes ved behov for nødsamband. Høyeste tillatte sendeeffekt for norske radioamatører på mellombølge- og kortbølgebåndene er 1000 watt, dog på enkelte frekvensbånd er effekten begrenset til 10 eller 100 Watt. Amatørradio omfatter også redningssamband. I Norge har radioamatørgruppene egne sambandsgrupper som står til tjeneste for og samarbeider med Politiet, hjelpekorps, redningskøyter, redningshundekvipasjer og småfly. Radioamatørene bidrar både med samband på forskjellige avstander og posisjonsbestemmelse og logging av posisjoner for å gjøre en ettersøkning effektiv. Juridisk grunnlag og organisasjon. NRRL er i dag organisert i det internasjonale amatørradioforbundet, IARU. Det finnes 5400 lisensierte radioamatører i Norge. I Norge er det i dag Post- og teletilsynet som utsteder tillatelse til å opprette og drive radioamatørstasjoner på de vilkår som er gitt i forskrift av 28. juni 2004 om radioamatørlisens. Dette innebærer at kandidaten må ha avlagt og bestått en prøve som omfatter radioteknikk og radioekspedisjon. Norsk QSL-kort tilhørende en amatørradiogruppe Radioamatøren identifiserer sin sending med et kallesignal, og kan bekrefte radiokontakt med et QSL-kort som inneholder de nødvendige data om kontakten. Kortet kan brukes som grunnlag for søknad om diplomer og premier. Pungulv. Pungulven ("Thylacinus cynocephalus") er en utdødd art av pungrovdyr. Av utseende så den ut omtrent som en hund, men var et pungdyr og dermed ikke i slekt med hundedyr. På ryggen og halen hadde den karakteristiske brune striper. Opprinnelig levde det pungulv over det meste av Australia og på Tasmania, men på fastlandet ble de fortrengt av de australske dingoene som fulgte med aboriginene fra nord. Man mener at pungulven døde ut på fastlandet rundt Kristi fødsel. Men på Tasmania levde de i beste velgående fram til den britiske koloniseringen. Pungulven kom i konflikt med bøndene på grunn av at den jaktet på sauer, men det var trolig en kombinasjon av jakt og sykdom som utryddet den. Den siste pungulven døde trolig i fangenskap i Hobart Zoo på Tasmania den 7. september 1936, selv om det har angivelig vært flere observasjoner etter dette tidspunktet. Det finnes imidlertid ingen håndfaste bevis for at pungulver har eksistert etter denne datoen. Australske forskere har forsøkt å klone pungulv fra et foster som har vært lagret i sprit. Dette har vist seg vanskelig på grunn av større DNA-skader enn forventet. Det er likevel håp om at arten en gang i fremtiden kan gjenopplives. Asunción. Asunción er hovedstaden i Paraguay. Byen har en befolkning på 520 000 innbyggere og er hovedhavn og kulturelt senter for Paraguay. Omkring 30 % av landets befolkning bor i og omkring hovedstaden. 65 % av befolkningen er runder 30 år gammel. Asunción har i en årrekke vært rangert som verdens billigste hovedstad å bo i av Mercer Human Resource Consulting. Historie. Asunción er en av de eldste byene i Sør-Amerika, den ble grunnlagt 15. august 1537 under navnet "Nuestra Señora Santa Maria de la Asunción". I 1732 foregikk det et opprør i byen, ledet av José de Antequera y Castro, som var en av de første opprørene imot det spanske kolonistyret. Etter Paraguays uavhengighet, har byet i sterk grad endret seg. Da Gaspar Rodríguez de Francia var president, ble veisystemet i landet utbygd og gater fikk navn. Under Carlos Antonio Lópezs styre fant stor framgang sted, og en ny framskrittsorientert politikk ble gjennomført. Nye industrier ble innført, blant annet metallarbeid, og skoler ble åpnet. Etter López sin død, tok hans sønn Francisco Solano López over og ledet landet ut i den ødeleggende Trippelalliansekrigen som varte i fem år (1865–70). Etter fredsslutningen var Asunción okkupert av brasilianske tropper fram til 1876. Mange historikere mener at denne krigen er årsaken til byens dårlige økonomi. Helt siden krigen har all økonomisk framgang gått trått. Bydeler. Bydelene i Asunción, som kalles «barrios», er offisielle territorielle områder. Gloster Meteor. Gloster Meteor var RAFs første operative jetdrevne jagerfly. Utviklingen av flyet begynte i november 1940 etter at turbojetmotoren ble funnet opp av den britiske ingeniøren Frank Whittle. Åtte prototyper ble produsert. I begynnelsen var flyet kjent som «Thunderbolt», men navnelikheten til Republic P-47 Thunderbolt gjorde at Gloster valgte å forandre navnet til «Meteor». Gloster Meteor gjorde sin første testflyvning 5. mars, 1943. Dette var ikke den første jetflyvningen i Storbritannia, den eksperimentelle 39 hadde flydd to år tidligere (15. mai, 1941). Bevæpningen av flyet var fire 20 mm Hispano maskinkanoner. De senere variantene av Meteor ble utstyrt med katapultsete. Det første operasjonelle flyet ble levert til RAF 12. juli 1944, og flyet så kamp for første gang 27. juli 1944 imot en tysk V-1. Meteoren møte aldri motstand fra Luftwaffe selv om den fløy oppdrag over Tyskland fra og med januar 1945. Meteor var i bruk under Koreakrigen. Produksjonen av flyet fortsatte frem til 1954 og nesten 3 900 fly ble produsert. Meteor ble eksportert til Argentina, Australia, Belgia, Brasil, Frankrike, Egypt, Israel, Sverige og Syria. Gloster Meteor NF11 Night Fighter. Frank Whittle. Frank Whittle (født 1. juni 1907, død 9. august 1996) var en britisk oppfinner, som sammen med Hans von Ohain blir regnet som oppfinneren av jetmotoren. Allerede fra tidlig alder hadde Whittle stor interesse for fly, og han utmerket seg som pilot for det britiske flyvåpenet (RAF). Whittle giftet seg den 24. mai 1930 og etterhvert fikk han to sønner, David og Ian. I januar 1944 utnevnt til Ridder av Order of the British Empire (KBE). I 1948 pensjonerte Whittle seg fra RAF på medisinsk grunnlag. I 1976 ble hans første ekteskap oppløst og han giftet seg med Hazel S. Hal fra USA. Whittle emigrerte til USA og året etter aksepterte han stillingen som forsker ved United States Naval Academy i Annapolis, Maryland. Han hadde denne stillingen frem til 1979. I august 1996 døde Whittle av lungekreft i hans eget hjem i Maryland, han ble 89 år gammel. Mel Gibson. Mel Columcille Gerard Gibson (født 3. januar 1956 i Peekskill i New York) er en amerikansk skuespiller og regissør. Mange folk tror han er australsk, men sannheten er at han og familien flyttet fra USA til New South Wales i Australia. Han er regnet som en av de største filmskuespillerene i actiongenren. Mel Gibson vant en Oscar i 1995 for beste regi med filmen "Braveheart". Gibson fikk mye oppmerksomhet rundt sin film "The Passion of the Christ" som han produserte om Jesu lidelse. Dialogene i "The Passion of the Christ" ble uttalt på arameisk, latin og hebraisk. Tidlig liv og utdannelse. Gibson er født i Peekskill i New York, som den sjette av elleve søsken. Han er sønn av Hutton Gibson og irsk-fødte Anne Reilly Gibson. Hans farmor var den australske operasangerinnen Eva Mylott (1875–1920). En av Gibsons yngre brødre, Donal, er også en skuespiller. Hutton Gibson flyttet familien sin til Sydney i Australia i 1968, etter å ha fått $145,000 i erstatning på grunn av en rettssak mot New York Central på grunn av en arbeidsskade i 1968. Familien flyttet når Gibson var 12 år gammel. Flyttingen var på grunn av økonomiske grunner, og fordi han trodde at det Australske militæret ikke ville ha hans eldste sønn til krigen i Vietnam. Gibson gikk ved St. Leo's Catholic College i Wahroonga i New South Wales. Familie. Gibson møtte sin kone Robyn Moore på 1970-tallet like etter å ha filmet "Mad Max" når de begge to var leietakere i samme hus i Adelaide. På den tiden var Robyn en tannlege-sykepleier, og Mel var en ukjent skuespiller som arbeidet for the South Australian Theatre Company. 7. juni 1980 giftet de seg i en katolsk kirke i Forestville i New South Wales. Gibson har referert til sin kone som «"my Rock of Gibraltar, only much prettier"» og sier videre: «"life is about love and commitment and screw anyone who thinks that's a cliché."» Paret har en datter, seks sønner og et barnebarn. Deres syv barn er Hannah (1980), tvillingene Edward og Christian (1982), William (1985), Louis (1988), Milo (1990), og Thomas (1999). Datteren Hannah Gibson giftet seg med blues-musikeren Kenny Wayne Shepherd 16. september 2006. Den 13. april 2009 ble det kjent at Robyn søkte om skilsmisse fra Mel, pga «uforenlige forskjeller». Seks uker etter at skilsmissen ble kjent, avslørte Gibson på talkshowet til Jay Leno, at han ventet et nytt barn med sin nye kjæreste, Oksana Grigorieva. Gibson fortalte også samtidig at han og Robyn hadde vært separert i tre år. Gibson regisserte etterhvert en musikkvideo for Grigorieva, som også hadde signert en kontrakt med hans plateselskap, Icon Records. "Mad Max". Gibson fikk sin gjennombruddsrolle som den lær-kledde post-akopalyptiske overlevende i George Miller produksjonen "Mad Max". Filmen var uavhengig finansiert og hadde angivelig et budsjett på lave $300,000 australske dollar, der $15,000 var lønn til Mel Gibson. Filmen tjente inn utrolige $100 million over hele verden. Filmen holder rekorden i "Guinness Book of Records" som den høyeste profitt-til-kostnad forskjell av noen film, og mistet rekorden så sent som i 2000 til "The Blair Witch Project". Filmen fikk fire priser av Australian Film Institute i 1979. Gibson fikk nesten ikke rollen som gjorde han en stjerne. Agenten hans skaffet han en audtion til "Mad Max", men kvelden i forveien, havnet han i et fylleslagsmål, som endte med et brekt nese, brekt kjeve og andre blåmerker. Mel dukket allikevel opp på audition dagen etter, og så ut som en «"black and blue pumpkin"» (hans egne ord). Mel regnet ikke med å få rollen, og gikk bare for å holde en kamerat med selskap. Men han fikk beskjed om å komme tilbake om to uker, da produsentene sa «"we need freaks".» Da Mel kom tilbake, ble han ikke gjenkjent fordi sårene hadde helet, og han fikk hovedrollen. Denne hendelsen er beskrevet i "Ripley's Believe It or Not!". Det ble laget to oppfølgere: "Mad Max 2" og "Mad Max 3". En fjerde film ', har blitt vurdert, men ikke produsert. "The Bounty". I 1984 spilte Gibson rollen som "Fletcher Christian" i filmen "The Bounty". I følge uautorisert biograf Wensley Clarkson, kom ikke Gibson og medspiller Anthony Hopkins særlig godt overens under filmingen. "Dødelig våpen". Gibson bevegde seg over til mere kommersiell filmer når han tok rollen som "Martin Riggs" i det som ble den populære"Dødelig våpen"-serien, som begynte med den første filmen i 1987. I filmen spiller han en politimann i LAPD, som nettopp har blitt enkemann, en vietnam-veteran med et dødsønske og en forkjærlighet for vold og lek med våpen. I filmen spiller han mot en reservert politimann, familiemann "Roger Murtaugh" (Danny Glover). Det ble laget tre oppfølgere: "Dødelig våpen 2", "Dødelig våpen 3" og "Dødelig våpen 4". "Hamlet". Gibson gjorde en uvanlig overgang fra action til klassisk genre, ved å spille den melankolske danske prinsen i "Hamlet". Gibson spilte sammen med erfarne skuespillere som Ian Holm, Alan Bates og Paul Scofield. Gibson beskrev det å arbeide sammen med disse skuespillerne som å «"bli kastet i ringen sammen med Mike Tyson"». Filmen ble kritikerrost og markerte overgangen av Mel Gibson fra action helt til seriøs skuespiller og filmlager. "Braveheart". Gibson fortalte at da skriptet til "Braveheart" ankom, forkastet han det med en gang, fordi han trodde han var for gammel til å spille rollen. Etter å ha tenkt mer nøye over det, bestemte han seg ikke bare for å spille rollen, men å regissere filmen også. Filmen fikk fem Oscar, to til Gibson (Beste regi og beste bilde), men filmen fikk også Oscar for "Best Cinematography", "Best Effects, Sound Effects Editing" og "Best Makeup". I filmen spiller Gibson rollen som "Sir William Wallace", en skotsk opprørsleder og martyr fra 1300-tallet. Gibson sa i intervjuer at han forsøkte å lage en film lik de store episke dramaene han elsket som barn, slike som Stanley Kubricks "Spartacus" og "The Big Country". Filmingen skjedde i det skotske høylandet. Etter at de oppdaget at det er blant de mest regnfulle stedene i Europa, flyttet en filmingen til Irland, der personell fra den irske hæren deltok som statister i slag-scenene. Sekvensen om Slaget ved Stirling Bridge i "Braveheart" mener mange er en av de best regisserte slagscener i filmhistorien. "The Passion of the Christ". I 2004 regiiserte Gibson filmen "The Passion of the Christ" som ble basert på de tolv siste timene i livet til Jesus Kristus i følge de fire evangeliene og romersk-katolsk tradisjon. Dialogene i "The Passion of the Christ" er på arameisk, latin og hebraisk. Gibson skrev skriptet sammen med Benedict Fitzgerald og finansierte filmen selv. Mottakelsen var blandet, med kritikere som roste filmen for dens realisme, til kritikk av for masse vold og anklager om antisemittisme. Filmen spilte inn $ 611,899,420 over hele verden og $370,782,930 bare i USA alene, den største inntekten noen Gibson-film hadde fått til da. Filmen ble nominert til tre Oscar, men vant ingen. "Apocalypto". Gibsons neste historiske film, "Apocalypto", ble sluppet 8. desember 2006. Handlingen er satt i Yucatán, umiddelbart før europeernes ankomst. Den skildrer én manns og hans families opplevelser under maya-kulturens nedgangstider og sammenbrudd. Det fokuserer på Maya-sivilisasjonen, og deres nedgangstider, like før spanjolene invaderer. Dialogen er snakket på Yucatec Maya-språket. Det har skuespiller fra Mexico by, Yucatán, og noen amerikanske skuespillere. Gibson finansierte filmen selv, men Disney var med å slippe filmen i noen markeder. Andre priser. "Listen under er ikke komplett, se " Saturn Award (Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films, USA) Global Achievement Award (Australian Film Institute) People's Choice Award (People's Choice Awards, USA) Utvalgt filmografi. "Listene under er ikke komplett, se " Alkoholmisbruk. Mel Gibson har selv sagt at han startet å drikke når han bare var 13 år gammel. I 1984 ble Gibson arrestert i Toronto for å kjøre bil med alkoholnivå i blodet mellom 0.12%-0.13% etter at han kjørte på en bil bakfra. Gibson erklærte seg skyldig og ble bøtelagt $300 og forbudt å kjøre bil i Ontario i tre måneder. I 1985 dro Gibson til sin australske farm i over et år for å komme seg, men han fortsatte med å streve med sitt misbruk. I et intervju i 2004 med Diane Sawyer, innrømmet Gibson at han ved et tilfelle drakk 5 "pints" med øl før han begynte å arbeide. Han tok seg mer fri fra skuespill i 1991 og søkte profesjonell hjelp. Det året klarte Gibsons advokater å hindre en tabloidavis fra å skrive hva Gibson fortalte på AA-møter. I 1992 ga Gibson penger til Hollywood's Recovery Center, og sa at «"Alcoholism is something that runs in my family. It's something that's close to me. People do come back from it, and it's a miracle."» Bildet av Gibson da han ble arrestert for fyllekjøring i 2006 28. juli 2006 ble Gibson igjen arrestert for fyllekjøring. Han innrømmet også i ettertid å ha kommet med anti-semittiske kommentarer da han ble arrestert, og unnskyldte sin "upassende" oppførsel, og sa at kommentarene kom i et øyeblikk av "galskap" og ba om å få treffe jødiske ledere for å hjelp med å komme seg. Etter Gibsons arrestasjon, fortalte hans talsmann at han hadde gått inn i et program for å slåss med alkoholismen sin. 17. august 2006 erklærte Gibson seg skyldig i anklagene om fyllekjøring, og fikk tre år betinget fengselsstraff. I et intervju 12. oktober 2006 med Diane Sawyer, snakket Gibson om sin kamp for å forbli edru. «The risk of everything -- life, limb, family -- is not enough to keep you from it… You cannot do it of yourself. And people can help, yeah. But it's God. You've got to go there. You've got to do it. Or you won't survive…This whole experience in a way, for me, I'm sort of viewing it now as a kind of a blessing because, firstly, I got stopped before I did any real damage to anyone else. Thank God for that. I didn't hurt myself, you know. I didn't leave my kids fatherless…The other thing is sometimes you need a cold bucket of water in the face to sort of snap to because you're dealing with a sort of a malady of the soul, an obsession of the mind and a physical allergy. And some people need a big tap on the shoulder. In my case, public humiliation on a global scale seems to be what was required.» På en høring i mai 2007, roste dommeren Gibson for å oppfylle kravene i dommen mot han og sa:«"I know his extensive participation in a self-help program – and I should note he has done extensive work, beyond which was required."» Braveheart. "Braveheart" er et amerikanskprodusert episk middelalderdrama fra 1995 løst basert på livet til den skotske frihetskjemperen William Wallace og hans rolle i Den skotske uavhengighetskrig. Hovedrollen som Wallace spilles av Mel Gibson, som også hadde ansvar for regien. Andre sentrale roller spilles av Sophie Marceau, Patrick McGoohan, Angus Macfadyen og Brendan Gleeson. Filmens manus er delvis basert på Blind Harrys lange episke dikt, "The Wallace", fra ca 1477. Både diktet og filmen avviker en del fra historiske fakta. "Braveheart" ble godt mottatt av kritikerne og ble en moderat publikumssuksess. Den fikk hele fem Oscar-priser, blant annet i klassene beste film og beste regi. Den ble nominert i ytterligere fem kategorier. Den ble også tildelt tre BAFTA, en Golden Globe (beste regi) og en Writers Guild of America. Handling. I 1280 hadde Edvard I av England, kjent som «Longshank», okkupert store deler av Skottland, og hans harde styre fører til William Wallace sin far og brors død. Wallace blir fostret av sin onkel i utlandet og returnerer mange år senere til hjemlandet. Vel tilbake innleder han et forhold til sin barndomsvenninne Murron, og de gifter seg i hemmelighet for å unngå "jus primae noctis" som kong Edvard har proklamert, som et middel for å få has på en skotske selvstendighetstrangen. Men etter at Wallace angriper en gruppe engelske soldater som forsøker å voldta hans kone, kutter sheriffen strupen over på Murron uten at Wallace kan gjøre noe. Han tar en voldsom hevn og slakter ned hele den engelske garnisonen. Etter det får Wallace stadig flere tilhengere og det brygger opp til et voldsomt opprør mot Kong Edward og det engelske overherredømme. Wallace leder opprøret. Og med sitt store mot og edle hjerte kjemper han for frihet sammen med sine Skotske horder av bønder. Om filmen. Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 79% på Rotten Tomatoes (2012) og 68% på Metacritic. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3,5 av 4 stjerner. Ellers møtte filmen størst begeistring hos filmkritikerne i ReelViews, USA Today, The New York Times, Newsweek og Variety. VG og Dagbladet gav den terning tre, mens Aftenposten gav den fire. Nettstedet CINERAMA gav den terning fem i 2001 og skrev: «Mel Gibson lever seg virkelig inn i rollen som Wallace, og burde fått Oscar. Man er med han hele tiden, og det er mange nok personer med til at historien holder seg like frisk og engasjerende hele tiden». Filmen innbrakte $210,4 millioner på verdensbasis, hvorav $75,6 millioner i USA. Den havnet på en 13-plass over de mest innbringende filmene i 1995 på verdensbasis og på 18-plass i USA. Produksjonsutgiftene var på $72 millioner. Skottland opplevde et merkbart oppsving i turistindustrien på grunn av filmen. Liverpool FC. Liverpool Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1892 og ble valgt inn i The Football League i 1893. «The Reds», som er kallenavnet til fotballklubben, spiller hjemmekampene sine på Anfield i Liverpool. Byen Liverpool ligger ved elven Mersey ved Irskesjøen, i den engelske regionen Nordvest-England. Det er planer om ny stadion for Liverpool FC, Stanley Park Stadium, med plass til 70 000 tilskuere. De siste årene har Liverpool FC vært eid av George Gillett og Tom Hicks. Den 15. oktober 2010 ble klubben solgt til New England Sports Ventures, som senere skiftet navn til Fenway Sports Group, ved John W. Henry og Tom Werner. Etableringen og starten av klubbens historie. I 1884 da Anfield ble bygd spilte Everton der, men etter en krangel om leien i 1892 flyttet de til Goodison Park, cirka en kilometer unna. John Houlding som da stod med en fotballbane og noen spillere, etablerte Liverpool Football Club. Liverpool ble stiftet 15. mars 1892, og allerede i sin første sesong varslet Liverpool om kommende storhetstider ved å vinne de lokale mesterskapene Lancashire League og Liverpool District Cup. Sin første kamp i det Engelske ligasystemet spilte de 2. september 1893 mot Middlesbrough Ironopolis. De vant 2-0 med den aller første scoringen av Malcolm McVean. På slutten av 1800-tallet rykket Liverpool opp i divisjonene, og i 1901 vant de sitt første seriemesterskap. Etter at de vant sitt andre seriemesterskap i 1906, ble den legendariske tribunen «The Kop» bygd. I 1914 kom klubben til sin første FA-Cup-finale, i en kamp Liverpool tapte 0-1 for Burnley. Denne finalen var den siste som ble spilt på Crystal Palace og den første som ble spilt med en monark til stede, kong Georg V var nemlig der. Året etter lå Liverpool FC midt på tabellen og møtte i siste serierunde Manchester United, som måtte vinne for å ikke rykke ned. Etter en forrykende kamp som Manchester United vant 2-0, ble fire spillere fra hvert av lagene utestengt fra fotball på livstid på grunn av uoverensstemmelser som skjedde under kampen. 1919-1939: Mellomkrigstiden. Etter første verdenskrig ble suspensjonene på spillerne opphevet, med den begrunnelse av at klubbene trengte all hjelp de kunne få etter alle tapene under krigen. Etter krigen ble David Ashworth ansatt som manager, og han innførte nye og mer moderne treningsmetoder. I 1921-22 og 1922-23 vant klubben seriemesterskapet med England-back Ephraim Longworth som kaptein. På den tiden kom også Liverpools første legendariske keeper Elisha Scott, som var i klubben i hele 22 år, frem til 1934. David Ashworth sa opp som manager i klubben og dro til Oldham Athletic i 1923, og da ble Matt McQueen, som tidligere hadde sittet i styret i klubben, ansatt som manager. Han klarte ikke å fortsette suksessen til sin forgjenger, og i 1928 måtte han gå av på grunn av dårlig helse, George Patterson tok over etter ham. Under Patterson lå klubben som regel midt på tabellen og de klarte heller ikke å markere seg i cup-sammenheng. I sesongen 1935/36 havnet de på 19.plass og holdt på å rykke ned etter å bare ha vunnet 3 av de siste 20 kampene. Svake resultater i en kombinasjon med sykdom gjorde at Patterson gikk av etter sesongen. I sin tid i klubben signerte han spillere, som skulle bli sett på som legendariske, slik som Jack Balmer og Phil Taylor. Han signerte til og med Matt Busby, som ironisk nok skulle bli en legendarisk manager hos erkerivalen Manchester United. George Kay ble ansatt som manager i klubben, og han klarte ikke å gjøre klubben til noen storklubb før den offisielle fotballen i England ble stoppet på grunn av andre verdenskrig. 1945–1959: «Liddellpool». Etter krigen var Liverpool med i FA-cupen sesongen 1945/46, men ble slått ut av Bolton Wanderers i fjerde runde. Sesongen etter ble ligaspillet startet opp igjen, og Liverpool ble seriemestere, ett poeng foran Wolverhampton Wanderers og Manchester United. Med på laget var blant annet den hurtige målscoreren Billy Liddell, som hadde kommet til klubben allerede i 1939, men måtte vente med ligadebuten til etter krigen. På venstrebacken hadde de Bob Paisley, som senere skulle bli en legendarisk trener i klubben, på spissplassene hadde de spillere som Jack Balmer og Albert Stubbins. Ligaseieren i 1947 var starten på en storhetstid. Samtidig fikk Liverpool sin første storscorer i Billy Liddell, han var en av Liverpoolspillerne som holdt virkelig høy klasse. Billy Liddells innflytelse på laget var så stor at det ble kalt for «Liddellpool». Liverpool gikk til FA-cup-finalen i 1950, men tapte der 0-2 for Arsenal. Manageren George Kay hadde dårlig helse, og i januar 1951 gikk han av som manager. Han ble erstattet av Don Welsh, som hadde vært gjestespiller hos Liverpool under krigen. Under Don Welsh' ledelse fortsatte laget å slite, og ikke en gang Billy Liddell kunne hindre dem fra nedrykk i 1953/54-sesongen. De lyktes ikke bedre i andredivisjon, og kom på ellevteplass, som var klubbens dårligste plassering noensinne. Managerens periode i stolen var en stor skuffelse, dermed fikk han sparken i 1955/56-sesongen. Phil Taylor, som hadde vært med og vunnet serien som spiller i 1947 og jobbet som trener i klubben, tok da over som manager. Han ledet klubben til en tredjeplass og en fjerdeplass i andre divisjon før han sa opp i klubben i november 1959. Han ble dermed den eneste manageren i klubben som ikke har ledet Liverpool i den øverste divisjonen. I løpet av sin tid i klubben hentet han Roger Hunt, som etter hvert skulle bli en av klubbens toppscorere gjennom tidene. Bill Shanklys revolusjon. I 1959 ble Bill Shankly i Huddersfield Town, tilbudt jobben som manager i Liverpool. Han aksepterte tilbudet men på ett vilkår, det var at styret i klubben ikke skulle legge seg opp i laguttak og spillerkjøp. Shankly fikk det som han ville, og startet jobben med å gjøre Liverpool til et storlag. Shankly kom med nye treningsmetoder og ny spillestil. Hans filosofi var at det var bedre å spille ballen til en medspiller enn å sparke ballen fremover i håp om at den gikk til en medspiller. Shankly fikk tak i flere nye spillere og frigjorde de som ikke passet inn på laget. Unge spillere som høyrevingen Ian Callaghan og høyrebacken Chris Lawler fikk sjansen på laget, og Shankly kjøpte den storvokste midtstopperen Ron Yeats fra Dundee United og angriperen Ian St. John fra Motherwell. På trenersiden ble Bob Paisley og Joe Fagan ansatt som assistenttrenere, og etter to sesonger i andredivisjon vant de serien i 1962 og rykket opp til øverste divisjon. Etter den andre sesongen i øverste divisjon vant klubben serien for sjette gang i klubbens historie i 1964. De avsluttet sesongen fire poeng foran andreplassen Manchester United og angriperne Roger Hunt og Ian St. John stod for 52 av lagets 92 ligamål. I sesongen 1964/65-sesongen avsluttet de som nummer syv i ligaen, men i FA-cupen gikk det bedre og i finalen møtte de Leeds United, og etter 90 målløse minutter ble det ekstraomganger. Roger Hunt ga Liverpool ledelse etter innlegg av Gerry Byrne, men Billy Bremner scoret igjen like etter, og sju minutter før slutt scoret Ian St. John målet som gjorde at Liverpool vant FA-cupen for første gang i klubbens historie. Sesongen etter kom klubben til semifinalen i Europacupen, men røk der ut mot Inter Milan. Den sesongen etablerte den steinharde midtstopperen Tommy Smith seg på laget. De vant ligaen den sesongen med bare 14 spillere, og 9 av dem spilte minst 40 av de 42 kampene. Etter fremgangene på midten av 60-tallet skulle det drøye litt før Liverpool fikk sin neste store tittel. Liverpool var fortsatt en av toppklubbene i ligaen, men mot slutten av 1960-tallet begynte spillerne på Shanklys første topplag å dra på åra. Shankly innførte en generasjonsveksling og hentet inn unge spillere fra de lavere divisjonene, som Steve Heighway, Emlyn Hughes, John Toshack og målvakten Ray Clemence. Spillere som Ian Callaghan, Chris Lawler og Tommy Smith var fortsatt i laget, og de kom igjen til finalen i FA-cupen i 1971. Året etter ble Kevin Keegan hentet til klubben og to år etter vant de ligaen igjen, mye på grunn av samarbeidet mellom Keegan og John Toshack. I UEFA-cupen vant de 3-2 over Borussia Mönchengladbach i finalen, og vant dermed sitt første europeiske trofé. I 1973/74-sesongen kom Liverpool på andreplass i ligaen, og vant FA-cupen for andre gang. Liverpool vant overlegent 3-0 over Newcastle United i finalen, etter to mål av Kevin Keegan og ett av Steve Heighway. Etter den sesongen sluttet Shankly som manager og overlot roret til sin assistent Bob Paisley. Det siste han gjorde før han sa opp var å hente Ray Kennedy fra Arsenal. Bob Paisley fører arven videre. Da Bill Shankly gikk av ble han erstattet av assistenten Bob Paisley, som hadde vært i klubben som både spiller og trener siden 1939. Paisley fortsatte der forgjengeren slapp og kjøpte spillere som passet inn i klubbens spillestil. Han første kjøp var høyrebacken Phil Neal, som fra sesongen 1975/76 ikke mistet en kamp på åtte år. Han kjøpte også inn den kreative og løpssterke midtbanespilleren Terry McDermott. I sin første sesong som trener kom de på tredjeplass i serien og kom til andre runde i Cupvinnercupen, der vant de 11-0 over norske Strømsgodset i første runde, noe som er deres største seier gjennom tidene. I 1976 ble de seriemester for niende gang, etter å ha havnet ett poeng foran overraskelseslaget Queens Park Rangers. De vant også UEFA Cupen for andre gang etter en 3-2 seier hjemme på Anfield mot Club Brugge etter mål av Ray Kennedy, Jimmy Case og Kevin Keegan, før de klarte 1-1 på bortebane etter mål av Keegan. Liverpool vant serien også i 1976/77-sesongen da de var ubeseiret på Anfield. De vant også Europacupen den sesongen etter en 3-1 seier over Borussia Mönchengladbach, etter mål av Terry McDermott, Tommy Smith og Phil Neal på straffe. Dette var også Kevin Keegan sin siste kamp før han ble solgt for 500 000 pund til Hamburger SV. De kom også til FA-Cupens finale, men der tapte de 2-1 for Manchester United. Før 1977/78 sesongen ble Kenny Dalglish hentet inn for rekordsummen 440 000 pund for å erstatte Kevin Keegan. Paisley hentet også inn midtstopperen Alan Hansen, som kom til å spille hele 600 kamper for klubben. De kom på andreplass i ligaen, syv poeng bak Nottingham Forest. De kom også til finalen i Ligacupen for første gang, men tapte også der for Nottingham Forest. De vant Europacupen igjen, etter en seier over Club Brugge. Sesongen etter ble de slått ut allerede i første runde. I serien derimot hadde de 30 seiere med 85 mål og 16 baklengs i løpet av hele sesongen. Sesongen 1978/79 ble innledet med en 7-0 seier over Tottenham Hotspur. I 1979/80 vant de serien igjen, men de ble slått ut i semifinalen i både i FA Cupen og Ligacupen. I 1981 vant de Ligacupen for første gang, da de vant over West Ham United, etter å først ha spilt 1-1 og så vunnet 2-1 i omkampen. Det ble også seier i Europacupen for tredje gang på fem år, etter seier over Real Madrid i Paris på Parc des Princes etter mål av Alan Kennedy. I 1981/82-sesongen etablerte Ian Rush seg på laget og ble toppscorer med 30 mål. Man fikk også en ny keeper i Bruce Grobbelar, som erstatter for Ray Clemence. De kjøpte også Mark Lawrenson for rekordsummen 900 000 pund, som gjorde ham til Storbritannias dyreste forsvarsspiller. De vant samtidig ligaen, fire poeng foran Ipswich Town. De vant også Ligacupen etter en 3-1 seier over Tottenham Hotspur. Sesongen deretter vant de ligaen igjen, og vant også Ligacupen etter en 2-1 seier over Manchester United i finalen. Etter den sesongen gikk Paisley av som trener for klubben med hele seks ligamesterskap, tre ligacupermesterskap, tre europacupseierer og en UEFA-cupseierer. Tilskuertragedier men videre sportslig opptur. Den tidligere assistenten Joe Fagan tok over etter Paisley, og klarte i sin første sesong og vinne tre store titler. Liverpool avsluttet serien tre poeng foran Southampton FC, og ble dermed seriemestere for tredje året på rad. Dessuten scoret Ian Rush ytterlige 32 mål. De fikk sin fjerde strake seier i Ligacupen, men veien til finalen var lang med flere omkamper. I finalen på Wembley mot Everton ble det 0-0, men i omkampen på Maine Road ble det 1-0 med eneste scoring av Graeme Souness. Lagets tredje tittel for sesongen kom da de beseiret italienske AS Roma i Roma i finalen i Europacupen. På veien mot finalen beseiret de Odense Boldklub, Athletic Bilbao, Benfica og FC Dinamo Bucureşti. I finalen ga Phil Neal Liverpool ledelsen, men Roberto Pruzzo utlignet straks. Det ble ingen flere mål og kampen ble avgjort på straffespark. Steve Nicol misset det første straffesparket, men målvakten til Liverpool Bruce Grobbelar psyket ut flere av Romas spillere. Bruno Conti og Francesco Graziani misset på straffesparkene sine. Alan Kennedy scoret på det avgjørende straffesparket for Liverpool. Før sesongen 1984/85 ble den danske midtbanespilleren Jan Mølby hentet inn fra Ajax. Tidligere hadde man også kjøpt midtbanespilleren John Wark fra Ipswich. Wark ble klubbens toppscorer den sesongen, men Liverpool klarte ikke å forsvare tittelen og kom på andreplass bak den lokale rivalen Everton. De kom til finalen i Europacupen der de tapte for Juventus etter ett straffesparkmål av Michel Platini, men kampen på Heysel stadion ble overskygget av Heysel-tragedien. Noen Liverpool-supportere brøt seg gjennom stengslene og gikk til angrep på Juventus-supporterne som forsøkte og flykte. Trykket ble for stort og tribunene raste over publikum og 39 mennesker mistet livet, de fleste italienere, og Liverpool ble utestengt fra europeisk cupspill i seks år. De øvrige engelske klubbene ble utestengt i fem år. Joe Fagan ga seg som trener bare timer før Heysel-tragedien og Kenny Dalglish tok over som spillende manager. Sesongen 1985/86 tok de The Double, ved at man vant både ligaen og FA-Cupen. I serien avsluttet de to poeng foran Everton, som de også slo i finalen i FA-cupen. De vant der 3-1 etter to mål av Ian Rush og ett av Craig Johnston. Året etter endte man syv poeng bak Everton i ligaen. I Ligacupfinalen tapte de 2-1 for Arsenal. På veien til finalen hadde de beseiret Fulham 10-0. Sommeren 1987 ble toppscoreren Ian Rush solgt til Juventus, men Dalglish hadde ett halvt år tidligere hentet inn John Aldridge, som nærmest var en kopi av Rush. De kjøpte dessuten den tekniske venstrevingen John Barnes fra Watford, som i sin første sesong ble kåret til årets spiller i England. De kjøpte også spissen Peter Beardsley fra Newcastle United. De vant dermed serien ni poeng foran Manchester United. Men de tapte finalen i FA-Cupen mot Wimbledon FC. Før sesongen 1988/89 ble Ian Rush kjøpt tilbake fra Juventus. Liverpool kom på andreplass i ligaen bak Arsenal som vant på målforskjell. Men de vant i alle fall FA-Cupen etter å ha slått Everton 3-2 i finalen. Ian Rush ble, som i finalen i 1986, helt med to mål i finalen. I semifinalen mot Nottingham Forest på Hillsborough Stadium 15. april 1989 inntraff engelsk fotballs kanskje største tribuneulykke, da 96 personer døde som følge av at for mange ble sluppet inn og dermed ble mange presset og kvalt i hjel. Dette førte til "Taylorrapporten", som bestemte at innen 1994 skulle det ikke være bur rundt tilskuerne og det skulle ikke være ståplasser i de øverste divisjonene i England. Sesongen 1989/90 tok Liverpool sitt attende seriemesterskap, blant annet etter å ha beseiret Crystal Palace 9-0. I FA-Cupens semifinale tapte de allikevel mot samme lag 4-3. Kenny Dalglish gikk av midtveis i sesongen etter. Ronnie Moran tok over for resten av sesongen og førte laget til en andreplass. Med den andreplassen den sesongen hadde klubben vært blant de to beste ti år på rad. Etter sesongen ble Graeme Souness ansatt som manager, han hadde tidligere vært en legendarisk spiller i klubben. Nedturen på 1990-tallet. Graeme Souness fikk en ganske god start som trener for Liverpool. De kom bare på sjetteplass i ligaen, men de vant FA-Cupen etter å ha beseiret Sunderland AFC 2-0 på Wembley, etter mål av Michael Thomas og Ian Rush. De gjorde retur i Europacupen den sesongen, men ble slått ut av UEFA Cupen i fjerde runde mot Genoa CFC. Etter seieren i FA-Cupen lyktes ikke Souness i noen framganger, og etter et overraskende tap mot Bristol City i femte runde av FA-Cupen i januar 1994, gikk Souness av som manager. Roy Evans som hadde vært spiller og trener i klubben siden 1960-tallet, tok over som manager. Han hadde vært med i Liverpools ”Boot room” der blant annet Shankly, Paisley og Fagan planla strategier og taktikker. Evans tok over ett lag med unge talenter som Robbie Fowler og Steve McManaman, og sesongen 1994/95 vant Liverpool Ligacupen etter en 2-1 seier over Bolton Wanderers, der begge målene ble scoret av Steve McManaman. Sommeren 1996 satte de britisk overgangsrekord da de kjøpte spissen Stan Collymore fra Nottingham Forest for 8,5 millioner pund. Fowler og Collymore utgjorde ett farlig spisspar og veteranen Ian Rush måtte ofte sitte på benken. Laget gikk til finalen i FA-Cupen i 1996, men ble slått 1-0 av Manchester United. Etter sesongen gikk Ian Rush over til Leeds United, etter å ha lagd 346 mål på 660 kamper for Liverpool. Den neste sesongen ledet Liverpool ligaen ved flere tilfeller, men endte til slutt på fjerdeplass. Laget tok seg også til semifinalen i Cupvinnercupen men tapte der for franske Paris Saint-Germain. Sesongen 1997/98 kom Liverpool på tredjeplass i Premier League og den unge spissen Michael Owen etablerte seg i a-lagstroppen. Han ble toppscorer den sesongen og ble dessuten Englands herrelandslag i fotballs yngste debutant. Et nytt årtusen startes med utenlandske trenere. Anfield, januar 2007 under en kamp mot Arsenal «The Kop» på Anfield, januar 2007 under en kamp mot Arsenal Gérard Houllier ble hentet inn sommeren 1998, og startet et samarbeid med Roy Evans. Evans sluttet imidlertid samarbeidet i november, og dermed var Houllier manager for Liverpool. Houllier hentet spillere som Sami Hyypiä, Dietmar Hamann og Gary McAllister og i tillegg kom talentet Steven Gerrard opp fra akademiet. 2000-tallet startet lovende for Liverpool ved at Houllier ledet dem til seier i UEFA Cupen, Ligacupen og FA-Cupen i sesongen 2000/01. Sesongen etter kom Liverpool på andreplass i ligaen, og de vant Ligacupen i 2003. Men Houllier greide aldri å lede Liverpool til seier i ligaen eller Europacupen. I sine senere sesonger i klubben slet han med å kvalifisere klubben til Europecupen til tross for store investeringer i spillere, samt kritikk for uattraktiv og ensidig fotball. Til dels også på grunn av manglende støtte hos supporterne, forlot Houllier klubben 24. Mai 2004. Da tok Rafael Benitez over, og kjøpte inn en del spanske spillere, og fikk de lokale spillerne Jamie Carragher og Steven Gerrard til virkelig å glitre. Han førte Liverpool til seier i Champions League i 2004/05-sesongen, med en av de mest spennende finalene i Eurpacupens historie mot AC Milan. En kamp hvor Liverpool lå under 3-0 ved pause, men tre scoringer i 2. omgang på seks minutter gjorde at kampen gikk til ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. Denne vant Liverpool 3-2. I 2005/2006-sesongen vant Liverpool FA-Cupen med seier mot West Ham United i finalen, også dette på straffesparkkonkurranse i en kamp som endte 3-3. Sesongen 07 startet med at Liverpool vant Community Shield over Chelsea FC med vinnermål av Peter Crouch. Gillett og Hicks overtar. 6. februar 2007 kjøpte Tom Hicks og George Gillett opp aksjene til David Moores, som hadde vært i hans familie i over 50 år. Liverpool hadde vært på leting etter nye eiere i over tre år, og det så lenge ut til at Dubai International Capital skulle ta over, men etter mye somling kom Gillett og Hicks og tok over i stedet, og dagen er siden blitt kjent som «Takeover Tuesday». Liverpool avsluttet sesongen 2006/07 på tredjeplass i Premier League. I de nasjonale cupene ble Liverpool ved begge tilfellene slått ut av Arsenal FC, og de ble slått ut med mindre enn en ukes mellomrom i hver turnering, mens i Europacupen kom de til finalen for andre gang på tre år og også denne gang var det mot AC Milan, Liverpool tapte 2-1 etter at Filippo Inzaghi scorte to for Milan mens Dirk Kuyt scorte ett for Liverpool. 4. juli 2007 ble det så klart for Liverpool sin dyreste signering noensinne da spanjolen Fernando Torres ble kjøpt for ca 18 millioner £ fra Atletico Madrid. Dette rekordkjøpet ble kjapt etterfulgt av to andre dyre innkjøp, hhv Yossi Benayoun og Ryan Babel (sistnevnte til 11,5 millioner £). Liverpool kjøpte i denne perioden også mer enn 12 nye unge spillere fra syv ulike nasjoner. 25. juli 2007 ble så planene for Liverpool sin nye stadion med plass til 60 000 tilskuere, en kostnad på £300 millioner og en ferdigstillelsedato til sesongen. I november 2007 har det kommet ut at denne prisen steget til omtrent £400 millioner.2010/2011. Det er økende misnøye med eierne blant Liverpoolfansen. Senest 13. september marsjerte flere tusen Liverpoolfans i protest mot Hicks og Gillett før en hjemmekamp mot Manchester United (som Liverpool vant 2-1). Pengemangel, brutte løfter og interne intriger i klubben er alle grunner til den sterke mistroen mot eierne. Litt senere sparket Hicks og Gillet Rick Parry. NESV overtar. New England Sport Ventures overtok klubben midten av oktober 2010, etter flere runder i retten gikk Liverpool til slutt seirende ut og kunne etter noen dager offentliggjøre oppkjøpet av klubben. Noe av det første NESV (med John Henry i spissen) gjorde, var å ansette en såkalt Sportslig direktør, i Damien Comolli. Etter en trøblete start på sesongen var fansen igjen misfornøyd, med god grunn, så i januar 2011, bare et par dager før 3. runde i FA-cupkampen mot Manchester Utd, fikk daværende manager Roy Hodgson sparken. Inn kom klubb-legenden King Kenny (Kenny Dalglish). Kampen mot Manchester United tapte de 1-0, og den blir best husket for de tvilsomme dommeravgjørelsene til Howard Webb, som førte til at Ryan Babel i ettertid postet en lenke til et bilde av dommeren i United-trøya. Babel ble for dette straffet av FA i ettertid. Det skulle gå lengre tid før King Kenny kunne notere seg for en seier i comebacket som manager. Etter 2-1 mot Blackpool og 2-2 mot Everton, dro Liverpool til Molineux og besøkte Wolverhampton Wanderers. 3-0 ble resultatet. Liverpool vant 3-1 over Manchester United på Anfield den 6. mars 2011. Den 23. april 2011 vant Liverpool overraskende 5-0 over Birmingham, en klubb Liverpool ikke hadde vunnet over på flere år, og som i tidligere møter ofte har holdt Liverpool til uavgjort eller tap. Farger og klubbmerke. Toppen på Shankly gates "You`ll never walk alone" og jernutsmykkningene på toppen er også en del av Liverpool sitt merke Liverpools tradisjonelle farger er rødt og hvitt, men i starten spilte laget med blåhvite trøyer. På starten av 1900-tallet begynte de å spille med røde trøyer og hvite kortbukser (fargene på strømpene vekslet gjennom årene mellom svart, rødt og hvit). Under Bill Shanklys tid ble det berømte helrøde antrekket introdusert. Før en Europacup kamp mot Anderlecht i 1964 kom Shankly inn i garderoben og bad Ron Yeats ta på seg ett par røde kortbukser som skulle matche de røda trøyene. Tanken var at det skulle ha en psykologisk effekt - spillerne så større og farligere ut og motstanderne skulle bli engstelige. Shankly likte det han så, og når Ian St. John foreslo at man skulle ha røde strømper, ble den klassiske Liverpool-drakten født. Liverpools reservedrakt har ofte bestått av hvite trøyer, svarte kortbukser og hvite strømper. På slutten av 1970-tallet introduserte de et tredje draktsett, som de skulle bruke mot klubber som spilte i rødt og hvitt, som for eksempel Sunderland AFC. I noen sesonger på 1980-tallet, var drakten helgrå. På 1990-tallet forekom det reservedrakter med grønne trøyer og hvite kortbukser, mens det på slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet har vært store utskiftninger når det kommer til reservedrakten. Dagens reservedrakter består av hvit trøye med røde detaljer og sorte shorts, og bortedraktene for bruk i Europacupen er mørkegrå med en rød stripe. Liverpools klubbmerke utgjør et skjold med teksten "Liverpool Football Club". På skjoldet finnes det en avbildning av en såkalt "Liverbird", en fantasikrysning mellom en ørn og en skarv. "Liverbird" er også symbolet for byen Liverpool. Ovenfor skjoldet er teksten "You'll Never Walk Alone" sammen med jernutsmykningen som finnes på toppen av Shankly Gates ved Anfield. Ved siden av skjoldet er det to flammer som symboliserer Hillsborough Memorial, som er en minneplass utenfor Anfield, satt inn i merket for å hedre de 96 Liverpool-supporterne som døde i Hillsborough-tragedien i 1989. Meritter. Liverpool FC er det laget i England som har blitt ligamester nest flest ganger, med 18 ligamesterskap (etter Manchester United som har 19). Siden Liverpool rykket opp i 1. divisjon i 1962 har laget aldri vært dårligere enn nr 8 i den øverste serien. Statistikk. Ian Rush er den spilleren som har scoret flest mål for Liverpool Managere. a> Liverpools første manager, fra 1892 til 1896. «You'll Never Walk Alone». Rodgers og Hammerstein skrev sangen «You'll Never Walk Alone» til Broadway-musikalen "Carousel" i 1945. Senere framførte Gerry and the Pacemakers låta i klubber i Liverpool rundt starten av Merseybeat-gullalderen. Sangen ble bandets tredje hit på rad etter å ha blitt sluppet på plate i oktober 1963, og ble særlig populær på The Kop, der fansen sang den samtidig som den ble spilt på høyttalerene før kampene. Etter at den forsvant fra musikklistene fortsatte «kopites» å synge den, og «You'll Never Walk Alone» har blitt spilt og sunget på Anfield siden. Liverpool FCs damer. Liverpool har også et damelag ved navn Liverpool LFC, som spiller i FA Women's Premier League Northern Division. Klubben ble etablert i 1989 som Newton LFC. De byttet navn til Knowsley LFC to år senere, og var med å etablere FA Women's Premier League. Siden 1994 har de hatt tillatelse av Liverpool FC til å bære deres navn. De var i øverste divisjon helt til 2000 da de rykket ned, før de rykket opp igjen i 2004, men rykket ned i slutten av sesongen etter å bare ha vunnet to kamper. Rivalene deres er Everton LFC, Tranmere Rovers LFC og City LFC. De spiller sine kamper på Valerie Park i Prescot i Merseyside. Devil Doll. Devil Doll er et italiensk-slovensk band som ble startet i 1987 i Venezia og den slovenske hovedstaden Ljubljana. Flere av bandmedlemmene blir rekruttert gjennom en annonse med teksten «A man is the less likely to become great the more he is dominated by reason: few can achive greatness -and none in art-if they are not dominated by illusion.» "(«En mann har mindre sjanse for å bli stor om han blir dominert av fornuften: få kan oppnå storhet -og ingen innenfor kunsten-om de ikke er dominert av illusjoner»). Bandet ble egentlig startet som to separate grupper av en ukjent musiker som går under navnet Mr. Doctor, men ble senere slått sammen til en i Venezia. Både Mr. Doctor og resten av bandet er veldig lyssky og tar aldri intervjuer (i alle fall ikke Mr. Doctor). De fleste intervjuer og offentlige pressemeldinger har gått gjennom bandets fanklubb. Musikkstilen Devil Doll spiller kan beskrives som en blanding av klassisk musikk, teater, progressiv rock og en god dæsj stemning fra en svarthvitt skrekkfilm fra 1930-tallet. Sangene er lange, og en utgivelse inneholder derfor gjerne bare en sang. At gruppen er veldig inspirert av gamle filmer er noe man merker veldig lett gjennom tekstene og valget av bandnavn, ett navn som trolig er hentet fra Tod Brownings film The Devil Doll fra 1936. Det går rykter om hovedpersonen selv Mr. Doctor jobber med nettopp film i dag. Diskografi. Det første albumet Devil Doll laget har aldri blitt utgitt i offentlighet, da det var ett ønske fra Mr. Doctor om at det bare skulle finnes ett eksemplar av den, og det i hans besittelse. Det er derfor ikke bekreftet om den faktisk eksisterer eller ikke og den blir ofte utelatt fra offisielle diskografier. I dag har man ikke hørt noe fra bandet siden 1997, i tiden rett etter de hadde gitt ut Dies Irae. Det spekuleres i om de er nedlagt eller om de bare sitter å venter på at tiden er inne for en ny utgivelse. Ljubljana. Ljubljana (tysk "Laibach", italiensk "Lubiana") er hovedstaden i Slovenia og ligger i den sentrale delen av landet ved utløpet av elven Ljubljanica, mellom Alpene og Middelhavet. Den har 265 881 innbyggere (2002). Den er sete for et katolsk erkebispedømme og har et universitet siden 1595. Historie. Selv om romerske bosetninger ble bygget i år 15 e.Kr., nevnes byen første gang i 1144 (ved sitt tyske navn "Laibach") og 1146 (ved navnet "Luwigana"). Etter å ha fått byrettigheter i 1220, kom Ljubljana under habsburgsk styre i 1335, ble bispesete i 1461 og utviklet seg til et slovensk kulturelt senter i løpet av senmiddelalderen. Det habsburgske styret ble bare avbrutt av Napoleonskrigene, da byen mellom 1809 og 1813 var hovedstad for de franske illyriske provinser. I 1821 var byen vertskap for Laibach-kongressen. Under østerriksk styre var den hovedstad for hertugdømmet Carniola/Krain. Da Østerrike-Ungarn brøt sammen i 1918, ble byen sete for "Dravska banovina". I april 1941 ble den okkupert og deretter innlemmet i Italia, og 23. februar 1942 ble den fullstendig inngjerdet med piggtråd og gjort til den største krigsfangeleiren i Europa. Etter krigen ble den hovedstad i den jugoslaviske sosialistrepublikken Slovenia. Da Slovenia ble uavhengig i 1991 ble den landets hovedstad. Ljubljana har blitt ødelagt av jordskjelv flere ganger. Etter jordskjelvet i 1511 ble byen gjenoppbygget i renessansestil, og etter at jordskjelvet i 1895 sterkt skadet byen, også i nyklassisistisk og jugendstil. Byens arkitektur er derfor idag ganske blandet. En rekke bygninger er også fra mellomkrigstiden, av den lokale arkitekten Jože Plečnik. Byen er velkjent for sitt vakre og godt bevarte bysentrum. Gamlebyen fremstår som svært italiensk, med mange kaféer ved elven og et varmt klima. Om sommeren finner forskjellige musikkarrangementer sted i gamlebyen og på borgen, og Ljubljana besøkes særlig av mange unge mennesker fra hele verden. Transport. , og går gjennom Ljubljana som er tre av seks europaveier i Slovenia. Hanshan (dikter). Hanshan (kinesisk: 寒山, pinyin: "Hánshān"), kinesisk dikter fra Tang-dynastiet. Hanshan regnes som forfatteren av en samling dikt (Han-shan-tzu shih). Den tidligste kjente utgaven kommer fra Sung-dynastiet. Samlingen består av et forord, 311 dikt av Han-shan og noen dikt av Shih-te. Personen Han-shan er antagelig mytologisk. Diktene er både i innhold og språk for sprikende til at det er sannsynlig at de er skrevet av bare en person. Skikkelsene Hanshan og Shih-te er brukt i zen-litteratur og som motiv i malerier. Personen Japhy Ryder (Gary Snyder) i Jack Kerouac's "Dharma Bums" oversetter Hanshan. Hanshan er oversatt til flere språk, det finnes bl.a. to fullstendige oversettelser til engelsk og en til fransk. Radioskugga. "Radioskugga" er en svensk TV-serie om en radio-DJ som flytter fra Stockholm til den lille bygda Bakvatnet i Norrland. Planene om å lage en kommersiell radiokanal for hele landsdelen går i vasken, fordi bygda ligger i radioskygge mellom de høye fjellene. Hovedpersonen blir likevel boende i det lille tettstedet. Serien har mye til felles med den amerikanske serien Northern Exposure, som er lagt til Alaska. Produsent av "Radioskugga" er Stefan Baron. Knut Ødegård. Knut Ødegård fotografert i 2007 Knut Ødegård (født 6. november 1945 i Molde) er en norsk forfatter bosatt vekselvis i hjembyen og i Reykjavík på Island. Han har siden debuten med diktsamling i 1967 gitt ut et trettitalls bøker: Lyrikk, skjønnlitterær prosa, fagbøker, barne- og ungdomsbøker og en rekke gjendiktninger av utenlandsk poesi og prosa. I 1982 grunnla han sammen med kirkemusikeren Hörður Áskelsson den islandske kirke/kultur-institusjonen Listvinafélag Hallgrímskirkju etter mønster av de norske kirkeakademier. I 1985 tok han initiativet til Bókmenntahátíd i Reykjavik, den internasjonale litteraturfestivalen i Reykjavik. Han har i flere tiår vært en utrettelig ambassadør for Island, bl.a. gjennom sine bøker om landet, artikler og oversettelser av islandsk middelalder- og moderne litteratur. Ødegård er også generalkonsul til Republikken Makedonia i Norge (1997–). Han avla examen artium ved Molde kommunale høgre ålmennskule i 1965 og studerte teologi og filologi i Oslo, og senere litteratur i Cambridge, England. Etter diktdebuten, virket han som litteraturkritiker, fra 1969 frem til 2009 for "Aftenposten", fra 2009 for Vårt Land. I perioden 1975–77 var han forlagssjef i Noregs Boklag, Oslo. Senere har han bl.a. vært kultur- og kinosjef i Kristiansund, fylkeskultursjef i Sør-Trøndelag og i årene 1984-89 en meget virksom direktør for den fem-statlige kulturinstitusjonen Nordens Hus i Reykjavik. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1989. I 1992 tok Knut Ødegård initiativet til å starte Bjørnsonfestivalen i forbindelse med Moldes 250-årsjubiléum. Han var festivalens president og daglige leder til 2002, og er for ettertiden ærespresident. I 2003 tok han initiativet til, og er president for, Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet. I 2007 tok han initiativet til Rolf Jacobsen-dagene på Hamar og var kunstnerisk leder til til 2009. I 2009 ble han valgt til generalsekretær for The European Academy of Poetry (Luxembourg). Knut Ødegård er den nålevende norske lyriker som er oversatt til flest utenlandske språk, og han har fått glitrende anmeldelser i utenlandsk presse. Bøker. Samlinger er utgitt på 29 språk, derav fem separate samlinger på engelsk. Inger Johanne Brunvoll Band gav i 2002 ut musikkalbumet "Nysilt" basert på dikt av Knut Ødegård. Biskop. En biskop er en ordinert person med et spesifikt embete innen flere av de kristne kirker. Ordet kommer fra gresk "episkopos" (επίσκοπος), som betyr "tilsynsmann". Biskoper i Det nye testamente. Bispeeembetet, eller "episkopatet", er i Det nye testamente beskrevet dels som administrativt og dels åndelig. Det mest konsise eksempel finnes i Paulus' brev til Titus (kapittel 1, vers 7), der biskopen kalles «Guds forvalter» og det forklares at han skal «holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot» Han omtales også som «en hyrde som skal vokte sin hjord». Man kan teologisk diskutere hvor langt dette ansvaret strekker seg, da også hele menigheten oppfordres til tilsyn (ordet episkopeo brukes da i verb-form i Hebreerbrevet kaptillel 12, vers 15 i Det nye testamentet). I Det nye testamente kommer det også frem at prest (gresk "presbyter", eldste) og biskop (gresk episkopos) opprinnelig var samme person/tjeneste: I Apostlenes gjerninger kapittel 20 i NT snakker Paulus til de eldste (prestene) og ber dem være tilsynsmenn (biskoper). Også i brevet Paulus sender til Titus, (Tit 1,6), viser preposisjonen "for" at eldste (prest) og tilsynsmann (biskop) opprinnelig var samme person, før tjenesten i senere generasjoner ble delt. Biskoper i Den katolske kirke og de ortodokse kirker. Biskopene, kalt eparker i de ortodokse kirker, har en sentral stilling i Den katolske og de ortodokse kirker. De fleste biskoper er stiftsbiskoper, med ansvar for et spesifikt bispedømme eller erkebispedømme. Utover det rent symbolske kan en erkebiskop ha en noe høyere administrativ og rettslig status enn en biskop i den forstand at enkelte bispedømmer er underlagt et annet erkebispedømme. Erkebiskopen er da formelt en metropolitterkebiskop (se forøvrig metropolitt). Det er verdt å merke seg at en høyere rang gjelder først og fremst i administrative og rettslige spørsmål; i åndelig forstand er biskoper og erkebiskoper sidestilt. I tillegg er den administrative og rettslike overhøyhet til en katolsk erkebiskop stort sett begrenset til ettersyn og en biskop er fortsatt suveren i sitt bispedømme. Kirken på stedet der biskopen har sitt tilhold er hans katedral, etter gresk καθέδρα via latin "cathedra", som betyr «trone» eller «stol». I Den katolske kirke markeres dette ved at en spesiell stol eller trone er plassert i nærheten av alteret. I tillegg finnes biskoper som ikke har autoritet over et spesielt område, men som utfører andre oppgaver i kirken. I Den katolske kirke kalles disse titulærbiskoper, da de har tittelen, men inget område der de utøver biskoppelig autoritet. Det finnes også titulære erkebiskoper. Enkelte sakramentale handlinger er forbeholdt biskoper. Særlig gjelder dette ordinasjoner, som aldri kan utføres av andre enn biskoper. I Den katolske kirke er også konfirmasjon forbeholdt biskopen, men dette kan delegeres til en prest. Biskopene hevdes å være del av en ubrutt rekke tilbake til apostlene, ved at nye biskoper har blitt ordinert av eldre biskoper, såkalte apostoliske suksesjon. Med dette menes at de får sin autoritet fra en linje som går tilbake til Jesus Kristus. Den katolske kirke anerkjenner at de ortodokse biskoper, og biskoper i enkelte mindre utbryterkirker, har intakt apostolisk suksesjon. De ortodokse kirker har et noe varierende syn på andre kirkers ordinasjon. I Den katolske kirke har biskopen av Roma, paven en særstilling, da han i kraft av sitt embete er overhode for hele Den katolske kirke. Tidligere, spesielt i middelalderen, hadde biskopene ofte også verdslig makt. De tok del i kongens råd, tilhørte adelen og eide landområder der de utøvde både kirkelig og verdslig makt. Det stilles ulike formelle krav for å bli biskop, blant annet kan kun ugifte menn bli ordinert til biskop. Biskoper i Den anglikanske kirke. Den anglikanske kirke har et syn på episkopatet som er likt Den katolske og de ortodokse kirkers. Dog er det store forskjeller innenfor Den anglikanske kirke, slik at en del grupper ikke vektlegger apostolisk suksesjon, mens andre gjør det. Den katolske kirke anerkjenner ikke at den apostoliske suksesjon i Den anglikanske kirke er intakt (Pave Leo XIII fastslo dette i 1896), men anerkjenner at enkelte anglikanske prester har fått gyldig ordinasjon via utbryterkirker og derfor er biskoper også i katolsk forstand. Kun menn kan bli ordinert til biskop i Den anglikanske kirke. De er ikke pålagt å leve i sølibat. I de siste årene, spesielt etter at Den anglikanske kirke åpnet for kvinnelige prester, har det vært reist krav om at kvinner også må kunne ordineres til biskop, uten at dette har ført fram. Biskoper i andre kirker. De protestantiske kirker har for det meste beholdt bispeembetet, men har en annen forståelse av det. Ved Reformasjonen ble det mange steder, blant annet i Norge, innført et nytt navn for embetet, "superintendent". Dette ble gjort for å vektlegge at det var et brudd med tidligere tradisjon, og at embetets viktigste funksjon var å overvåke prestene i et område. Senere gikk man mange steder tilbake til å bruke ordet biskop, ettersom embetet er beskrevet i Bibelen. Mange lutherske kirker avviser betydningen av apostolisk suksesjon. Unntakene er Svenska Kyrkan og Den finske kirke, hvis første biskoper var tidligere katolske biskoper og som har beholdt suksesjonsprinsippet ved påfølgende bispeordinasjoner. En alternativ forståelse av biskopbegrepet er dukket opp i noen få norske husmenigheter. Der mener man at Det nye testamentet viser at biskop, eldste og hyrde er ord for samme tjeneste. Dermed kan ikke biskop være hierarkisk over en eldstegruppe. Et av argumentene for dette synet er når Paulus tilkaller seg de eldste fra Efesos og deretter kaller dem for biskoper. Det hadde vært noe annet om han hadde tilkalt biskopene og så kalt dem for eldste, da hadde det vært en åpning for at biskop kunne være over eldste. Biskopordets opprinnelige mening kan derfor bety alle de som åpnet hjemmene sine for at menigheten kunne ha samlinger. Et hierarkisk opplegg med en biskop på toppen kom først på slutten av det første århundret, hevder husmenighetsmiljøet. Biskoper i Den norske kirke. Biskopene i Den norske kirke (2009) Biskopene i Den norske kirke er embetsmenn utnevnt av Kongen i kirkelig statsråd. De tiltrer embetet gjennom særskilt vigsling. Biskopen er medlem av bispedømmerådet og er tillagt egen tilsyns- og forvaltningsmyndighet. Ved siden av det læremessige tilsynsansvaret, er biskopens hovedoppgave å lede prestetjenesten i bispedømmet. Biskopen er kirkelig tilsynsmann med ansvar for tilsyn med kirkens lære, de kirkelig ansatte og den kirkelige virksomheten i bispedømmet. Biskopen er også en viktig symbolbærer for Den norske kirke. Biskopens oppgaver og myndighet er regulert i en særskilt tjenesteordning for biskoper, fastsatt av Kongen. Biskopene sitter i Kirkemøtet og i Lærenemnd for Den norske kirke. Den norske kirke har 11 biskoper. 4 av biskopene er kvinner (pr juni 2009). Bispemøtets preses (leder) er medlem av Kirkerådet. Bispemøtet består av samtlige tjenestegjørende biskoper. Ved permisjoner blir hver enkelt domprost fungerende biskop, og fungerer som det i de fleste fora, unntatt ved ordinasjoner. På grunn av Porvoo-avtalen med Church of England kan ikke domproster lenger ordinere prester. Kwakwaka'wakw. Kwakwaka'wakw, også kjent som kwakiutl, er en gruppe indianerstammer i Canada med noe over 2000 medlemmer. De lever på og ved Vancouverøya. De levde som fastboende fiskere og var dyktige treskjærere. Språket kwakwaka'wakw tilhører språkfamilien wakashan. Kwakwaka'wakw var blant de få stammene som lagde totempæler, som mange forbinder sterkt med indianere. Stammene var kjent for store fester kalt potlatch. Quetzal. Quetzal (vitenskapelig navn "Pharomachrus mocinno") er en fugleart som lever i Mellom-Amerika fra Mexico til Panama. Den er hovedsakelig grønn, men med noen røde fjær. Halefjærene kan bli opptil en meter lange. Quetzalen er nasjonalfugl i Guatemala og var også en hellig fugl i Aztekerriket. Myntenheten i Guatemala heter også Quetzal og er oppkalt etter fuglen. Geirfugl. Geirfugl er en utdødd pelagisk dykkende sjøfugl som tilhørte gruppen med alker i alkefuglfamilien. Den levde i tilknytning til Nordatlanteren og landene rundt. Den ble opptil 70 cm høy, men kunne ikke fly. Mens den levde var den største av alle kjente alkefugler. Beskrivelse. Geirfugler i sommer- og vinterdrakt Geirfuglen hadde likheter med dagens pingviner, men den var ikke i slekt med disse. Hodet var nesten helt svart, med unntak for en hvit flekk på begge sider av pannen, mellom øyne og nebbet. Nebbet var kraftig og den ytre delen kileformet. Fjærdrakten var generelt svart, men buken var hvit. Vingene var korte og underutviklet for flyging, men de fungerte ypperlig som luffelignende svømmeredskaper i vannet. De lengste vingefjærene var kun cirka 10 cm lange. Geirfuglen var omkring 75–85 cm høy og veide cirka 5 kg. Egget var omkring 12,4 cm langt og gulaktig eller lys okerfarget med små grå, sorte og brunaktige prikker, flekker og stripemønstre. Atferd. Geirfuglen var en dyktig svømmer som levde av fisk langs kysten av Nordatlanteren. Den var en flokkfugl som hekket i spredte kolonier, på egnede steder langs kysten av Norge, Skottland, Shetland, Orknøyene, Færøyene, Island, Grønland, Labrador, Baffinøya og Newfoundland. Geirfuglen svømte lynraskt gjennom vannet og fanget fisk, mens den var ganske klumsete og lett å fange på land. Ute på havet kunne man finne fuglene svømmende i store flokker, men de var raske til å dykke under overflaten hvis man nærmet seg dem. Utryddelse og etymologi. Det norske navnet på denne fuglen stammer trolig fra det norrøne uttrykket "geirr", som betyr "kile-" eller "vinkelformet spydodd". Det henspeiler sannsynligvis til det spisse, kraftige nebbet som har en karakteristisk «knekk» som gir den ytre delen et kileformet preg. I møddinger (avfallsdynger) fra boplasser langs kysten fra steinalder og bronsealder har man funnet mange levninger etter geirfuglen. Den er også godt kjent fra vikingtiden og middelalderen. Imidlertid begynte geirfuglen å forsvinne fra fuglekoloniene i Nord-Europa allerede i middelalderen. På grunn av stort jakttrykk ble den nesten utryddet på 1400-tallet. I andre deler av Nord-Atlanteren var den vanlig så sent som på 1700-tallet. Geirfuglen hadde overlevd på Island og Grønland, og særlig på Newfoundland, der den hadde fått være i fred for europeernes fuglefangst. Da europeerne oppdaget Newfoundland på slutten av 1400-tallet, ble også geirfuglen gjenoppdaget. Langt ute i havet, nordøst for Newfoundland, var det en isolert øy med en svær koloni med store mengder geirfugl. Øya med kolonien ble kalt «Penguin Island» av britiske fiskere som kom over havet for å utnytte de svære torskebankene i området. Øya heter i dag Funk Island. «Penguin» ("pingvin"), som er det opprinnelige engelske navnet på geirfuglen, mener man har sin opprinnelse i det walisiske ordene "pen" ("hode") og "gwyn" ("hvitt"). Man kan tenke seg at det var walisiske fiskere som så fuglen og så gav den et navn som siden ble hengende ved den. Det siktes da til den hvite flekken fuglen har på hodet. I følge en nyere teori om navnets opprinnelse var det ikke fuglene, men øya ved Newfoundland som ble omtalt som "Penguin". Fuglekolonien på øya lå nemlig på en odde som stakk ut som et hode, og mengden fugleskitt var så stor at den farget berget hvitt. Slik kan man tenke seg at øya ble omtalt som «øya med hvitt hode», Penguin Island. Bakgrunnen for teorien er at det er navnet på øya som er den første kjente bruken av ordet Penguin. Den hvite flekken på fuglens hode er ikke så stor at den kan ses på avstand. Bortsett fra denne flekken er hodet svart, og det skulle derfor ikke være så nærliggende å omtale fuglen som «hvitt hode». De første dokumenterte omtalene av fuglen var som "penguin fowles". Man kan tenke seg at fuglene ble omtalt som «fuglene fra Penguin Island». Fiskerne oppdaget raskt at geirfuglene var lette å fange. Store mengder av dem kunne omringes, bord ble lagt fra berget og over i fiskebåtene, og så kunne geirfuglene drives rett ombord. Slik ble tusener av geirfugler fanget og brukt som skipskost, ikke bare blant fiskerne, men også blant andre langveisfarende som trengte forsyninger underveis. Særlig aktiv var denne formen for anskaffelse av forsyninger på 1700-tallet. Helt på slutten av århundret var det nesten ingen geirfugler igjen på Penguin Island. De siste geirfuglene på Penguin Island ble drept i 1801–1802. Da geirfuglene forsvant fra Newfoundland og også var blitt sjeldne andre steder, var det klart at fuglen kom til å bli utryddet. Da startet et absurd kappløp mellom de naturhistoriske museene i Europa om å skaffe seg en utstoppet geirfugl før det var for sent. Store summer ble utlovt for å skaffe til veie en død geirfugl som så kunne konserveres. Jakten på de siste geirfuglene ble intensivert, og hvis det i det hele tatt hadde vært en viss mulighet for at bortgjemte grupper av geirfuglen skulle kunne overleve, var fuglen dødsdømt nå. Den siste populasjonen med geirfugl hekket på Eldey (Island). Ubekreftede observasjoner av geirfugl ble gjort i Vardø i 1848, da 25-åringen Lauritz Odin Brodtkorb muligens drepte den siste i Norge, og på Grønland flere ganger i 1850-årene. Det siste paret som ruget på et egg ble drept på Eldey den 3. juli 1844, da islendingene "Jon Brandsson" og "Sigurdur Islefsson" vred om nakken på begge foreldrene og "Ketil Ketilsson" trampet i stykker egget. Den siste sikre observasjonen av levende geirfugl skjedde på Newfoundlandsbankene i 1852. Navnet «Penguin» lever videre hos pingvinene. Det var Francis Drake som gav de flygeudyktige fuglene i Sørishavet dette navnet da han så dem ved Ildlandet i 1578. Navnet gav han dem da han syntes de lignet på Nord-Atlanterens pingviner, nemlig geirfuglen. Dronter. Drontene (vitenskapelig navn Raphidae) er en utdødd familie av duefugler som ikke var flyvedyktige. Det fantes to arter av dronter, begge levde på øyer i det indiske hav nær Madagaskar. Drontefuglene ble utryddet da sjøfolk fra Europa kom til øyene. Det har blitt hevdet at drontene ble jaktet på for kjøttets skyld, men dette er en omstridt påstand, ettersom kjøttet har blitt beskrevet som seigt og vondt på smak. Drontene var hjelpeløse i kontakt med mennesker, da drontene ikke hadde noen erfaring med farlige dyr eller naturlige fiender, og kunne fanges med bare nevene. Senere innførte også sjømennene husdyr til øyene. For dem var drontefuglene et lett bytte. Ord og uttrykk. Uttrykket "død som en dronte" brukes for å betegne at noe er fullstendig og uomtvistelig dødt. Det tilsvarende engelske uttrykket er "dead as a dodo". Arter. Eremittfuglen som levde på Réunion og døde ut i 1746, ble lenge ansett for å være en drontefugl. Tidlig på 2000-tallet fastslo man imidlertid at dette var en ibisfugl, og den ble da omkategorisert og fikk navnet "Threskiornis solitarius". Dodo. Dodoen (vitenskapelig navn "Raphus cucullatus") er en utdødd art av dronter. Den levde på øya Mauritius i det indiske hav, og var ikke flyvedyktig. Den hadde et klumpete utseende og hadde små, ubrukelige vinger. Dodoen var en stor fugl, og kunne veie over 20 kg. Utryddelse. Det går mange myter om at dronten ble spist av de europeiske sjømennene som kom til øya i det 16. århundre, men verken historiske eller arkeologiske funn støtter disse. drontekjøtt blir beskrevet som seigt og beskt, men det er mulig at det ble spist under lengre opphold på havet. Dodoens utryddelse skyldtes først og fremst innføringen av nye dyr, som griser, rotter og aper, som plyndret dodoredene. Dodoen hekket på bakken, og var derfor et lett bytte. Dessuten ødela menneskene skogene på øya, som var deres naturlige habitat. Dodoen ble mindre og mindre vanlig, og i løpet av 1660-årene var den antakeligvis svært sjelden. Man antar at dodoen døde ut rundt år 1681, omtrent 175 år etter at den første dodoen ble oppdaget av mennesket. Levevis. Selv om dodoen var vanlig da mennesket kom til Mauritius og oppdaget den for første gang, vet vi relativt lite om dens levevis i dag. Dodoen levde av planter, frukt og frø, og spiste store mengder småstein, som har blitt funnet sammen med beinrester, for å hjelpe på fordøyelsen. Eremittfugl. Eremittfuglen (vitenskapelig navn "Threskiornis solitarius") er en utdødd art av ibiser. Den levde på øya Réunion i det indiske hav. Den var ikke flyvedyktig og hadde ikke naturlige fiender på øya. Den døde ut i 1746 som følge av at europeerne hadde kommet til Réunion og endret eremittfuglens. Eremittfuglen ble lenge ansett for å være en drontefugl. Tidlig på 2000-tallet fastslo man imidlertid at dette var en feilkategorisering, og det vitenskapelige navnet ble endret fra "Raphus solitarius" til "Threskiornis solitarius". Solitærfugl. Solitærfuglen (vitenskapelig navn "Pezophaps solitaria") er en utdødd art av dronter. Den levde på øya Rodrigues i det Indiske hav. Den var ikke flyvedyktig og hadde ingen naturlige fiender på øya. Arten ble jaktet til utryddelse av sjøfolk. De siste fuglene ble trolig drept i 1790. Rikard Nordraak. Rikard Nordraak (født 12. juni 1842 i Christiania, død 20. mars 1866 i Berlin) var en norsk komponist. Han er best kjent for å ha komponert musikken til den norske nasjonalsangen, som slo igjennom i 1864. Nordraak vokste opp i St. Olavsgt. 27, i det som i dag er Humanismens Hus Nordraak viste tidlig musikalsk talent. 15 år gammel dro han til København for å gå handelsskole, men forlot disse studiene til fordel for musikken, og fikk undervisning av den danske sangeren og komponisten Carl Ludvig Gerlach. I 1859, 18 år gammel, reiste Nordraak til Berlin for å studere under Theodor Kullak og Friedrich Kiel, men måtte reise hjem etter et halvt år. Tilbake i Christiania fikk han undervisning i klaverspill og komposisjon av den tyske organisten Rudolph Magnus. Senere bodde han hovedsakelig i Berlin. Her ble han kjent med pianistene Ida Lie og Erika Nissen Lie, og den norske nasjonalsangen var inspirert av samværet med dem. Nordraak var fetter av Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev musikken til flere av Bjørnsons verk, som for eksempel skuespillene "Sigurd Slembe" og "Maria Stuart" eller diktene «Ingerid Sletten af Sillejord", «Killebukken, Lammet mit», «Olav Trygvason», «Der ligger et land mot den evige sne», «Løft ditt hode, du raske gutt!», «Holder du av mig» m.fl. I København var han blitt kjent med Edvard Grieg, som var blitt en god venn. Grieg ble smittet av Nordraaks entusiasme for alt som var norsk, og tilegnet senere flere verker til ham. Rikard Nordraak døde av tuberkulose i Berlin, bare 23 år gammel. Han ble begravet her, men levningene ble ført til Oslo og gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund 59 år senere, i 1925. Fremdeles står hans opprinnelige fire meter høye gravmonument i Kreuzberg, Berlin. En statue i kleberstein av Gustav Vigeland ble reist i Oslo (da Kristiania) i 1911. Nordråk, Rikard Nordråk, Rikard Nordråk, Rikard Nordråk, Rikard Johan Svendsen. Johan Severin Svendsen (født 30. september 1840 i Kristiania, død 14. juni 1911 i København) var en norsk komponist og dirigent. Han levde det meste av sitt liv i København i Danmark. Svendsens mest kjente verk er hans romanse for fiolin og orkester. Svendsen var i sin samtid en ruvende musikalsk lederskikkelse i Norge og Danmark. Han opplevde også store internasjonale triumfer både som komponist og som dirigent. På høyden av sin karrière ble han ansett som mer betydelig enn sin gode venn Edvard Grieg. Komponisten Johan Halvorsen fremhevet gjerne Svendsen som sitt største musikalske forbilde. Svendsen regnes som Norges første og betydeligste symfoniker. Allerede i sine tidlige komposisjoner fra studietiden i Leipzig viste han en overraskende modenhet når det gjaldt instrumentasjon og klangkombinasjoner. Om enn ikke i like stor grad som Edvard Grieg, var Svendsen inspirert av den norske folkemusikken. Han brukte for eksempel folketonemotiver da han skrev sine fire norske rapsodier. Svendsen gjorde seg internasjonalt bemerket som dirigent. Han høstet gang på gang ovasjoner for konserter han ledet. Han var blant de første europeiske dirigenter som oppførte verker av Tsjajkovskij som han kjente personlig og brevvekslet med. Svendsen hadde inngående kjennskap til alle instrumentene i et symfoniorkester, det ble sagt at han behersket hvert eneste ett av dem. Han hadde rykte på seg for å ha en særegen evne til kommunikasjon med musikerne. Han utstrålte autoritet, var utpreget rettferdig og real og kunne utfolde sin uimotståelige sjarm i festlige lag med kapellmusikerne for neste dag å innta dirigentpodiet med urokkelig autoritet. Selv om mye av Svendsens musikk har noe lyst og livsbejaende over seg, hvilte det noe tragisk over hans kunstnerliv. Han sluttet så å si å komponere allerede som 40-åring. Man vet ikke helt hvorfor. Da Svendsen i 1883 ble kapellmester ved Det Kongelige Kapel i København lot det til at han mistet komposisjonslysten. Den krevende posten som 1. kapellmester levnet ham liten tid til komposisjon. Til tross for sporadiske småkomposisjoner i sine siste leveår, ble den vemodige "Romanse", Op. 26 for violin og orkester, noe av det siste han skrev før han ble dirigent på heltid. Ironisk nok ble denne komposisjonen hans største suksess. Den har siden kommet i utallige opplag. Svendsen arbeidet med en tredje symfoni. Historien sier at hans hustru, som var sjalu på ektemannens mange kvinnelige beundrere og hans tallrike eskapader, brente det ferdige manuskriptet før det ble publisert. Det er tvilsomt om historien er helt sann. Brevveksling med blant annet Grieg og andre kilder fra årene Svendsen bodde i København tyder heller på at han aldri klarte å få symfonien ferdig. I 2007 fant dirigenten Bjarte Engeset skisser til en ufullendt Svendsen-symfoni i Det Kongelige Bibliotek i København. Deler av disse har senere blitt bearbeidet og orkestrert av Bjørn Morten Christophersen og ble urfremført av Bergen filharmoniske orkester under ledelse av Bjarte Engeset i februar 2011. I femtiårsalderen fikk Svendsen malaria eller koldfeber som sykdommen også ble kalt. Legen ordinerte daglig inntak av cognac. Svendsen hadde alltid satt pris på bordets flytende gleder, men det utviklet seg nå til alkoholisme. Sine siste leveår var han sterkt svekket av sykdom og måtte underkaste seg hyppige sykehusopphold. I Danmark æres fortsatt Johan Svendsens minne som tidenes stor danske kapellmester som drev kvalitetsnivået i dansk orkesterkultur til værs og satte en standard ettertiden verdsetter. Han grunnla kapelkoncertene i Odd Fellow-Palæet i København. I sitt annet ekteskap med den danske ballettdanserinnen Juliette Haase fikk han tre barn; kontrabassisten Johan Johan-Svendsen, Sigrid Johan-Svendsen og den store danske skuespiller Eyvind Johan-Svendsen (1896 – 1946) som var en av de bærende krefter ved Det Kongelige Teater og i dansk radioteater. Johan Svendsen er begravet på æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Eksterne lenker. Svendsen, Johan Svendsen, Johan Svendsen, Johan Agathe Backer-Grøndahl. Agathe Ursula Backer Grøndahl (født 1. desember 1847 i Holmestrand, død 4. juni 1907 i Oslo) var en norsk pianist og komponist. Biografi. 9 år gammel flyttet hun med familien til Oslo i 1857. Her studerte hun med Otto Winter-Hjelm og Halfdan Kjerulf. Siden fikk hun også studere musikkteori med Ludvig Mathias Lindeman. I 1865 reiste hun sammen med Erika Nissen til Berlin for å studere ved Theodor Kullaks musikkakademi. Senere studerte hun under Hans von Bülow i Firenze i 1871, og under Franz Liszt i Weimar i 1873. I 1875 ble hun gift med Olaus Andreas Grøndahl, en av sin tids fremste norske kordirigenter. De fikk fire barn, blant dem sønnen Fridtjof Backer-Grøndahl, som ble en kjent pianist. Hun slet med helseproblemer nesten hele livet, og mot slutten ble hun fullstendig døv. Etter 1903 ble hun derfor nødt til å gi opp sin karriere som konsertmusiker. Også søsteren Harriet Backer er en kjent størrelse i det norske kunstnerlivet. Hun regnes som en av våre mest betydelige malere. Pianist. Allerede mens hun var i Berlin gjorde hun lykke med sin interpretasjon av Ludwig van Beethovens 5. pianokonsert. Hun var en pianistinne av verdensformat og gav konserter i flere europeiske land. Hun likte å spille Edvard Griegs verker og opptrådte tre ganger som solist i Griegs a-moll-konsert med komponisten som dirigent. Hun var også en nær venn av Edvard Grieg. Komponist. Agathe Backer Grøndahl var Norges første betydelige kvinnelige komponist. Hun skrev mest klaverstykker og romanser. Grøndahl fullførte i alt 70 verker, og var en fremtredende skikkelse i norsk musikkliv. Johan Halvorsen. Johan August Halvorsen (født 15. mars 1864 i Drammen, død 4. desember 1935 i Oslo) var en norsk komponist, dirigent og musiker. Han er særlig kjent for sitt virke som teaterkomponist. Halvorsen spilte fiolin i en alder av ni år, og i 1884 reiste han til Stockholm for å studere musikk. Han fortsatte sine studier i Leipzig 1886-88. Deretter arbeidet han som fiolinist og fiolinlærer i Aberdeen i 1888 og i Helsingfors i 1889-92, før han dro til Bergen for å bli teaterdirigent og dirigent for Harmoniens orkester i 1893. Da det nye Nationaltheatret åpnet i Kristiania (Oslo) i 1899, ble han dets første kapellmester, og her ble han helt til han gikk av med pensjon i 1929. På initiativ fra hans kones onkel, Edvard Grieg, nedtegnet Halvorsen en rekke slåtter i 1901 etter spelemannen Knut Dale fra Telemark. Grieg bearbeidet siden slåttene for piano i sitt berømte opus 72. Halvorsen fremhevet gjerne Edvard Grieg og Johan Svendsen som sine største musikalske forbilder. I sin instrumentering er han tydelig influert av sistnevnte. Hans best kjente komposisjoner er "Bojarenes inntogsmarsj", "Bergensiana" og "Reisen til Julestjernen". Hans arrangement av Georg Friedrich Händels "Passacaglia" for fiolin og bratsj er hyppig fremført over hele verden. I 2003 ble Per Ungs portrettstatue av Johan Halvorsen reist utenfor Nationaltheatret i Oslo. Johan Halvorsen er far til skuespiller Stein Grieg Halvorsen og bestefar til komiker og musiker Stein Johan Grieg Halvorsen. Som mange norske dirigenter og komponister var Halvorsen frimurer. Storebælt. Storebælt er sundet mellom de danske øyene Fyn og Sjælland. Sundet har en maksimal dybde på 60 meter. Storebæltbroen forbinder Fyn (Nyborg) med Sjælland (Korsør) via Sprogø og erstatter tidligere bil- og togferger. Wikibøker. Wikibooks er ett av søsterprosjektene til Wikipedia, altså et Wikimedia-prosjekt. Den norske versjonen heter Wikibøker. Formålet er å skrive fagbøker om forskjellige tema etter wiki-teknikken. Den norske versjonen av Wikibooks, Wikibøker, ble startet den 27. juli 2004, mens selve prosjektet har eksistert siden 10. juli 2003. Vandrejøder. Vandrejøder er et norsk navn på potteplanter i slekten "Tradescantia" i dagblomstfamilien. De er slyngplanter som sjelden blomstrer, men heller formerer seg ved hjelp av avleggere. Den er svært lett å formere, for alt man trenger å gjøre er å sette en bit av planten i fuktig jord. Vanligst er artene "Tradescantia fluminensis" og "Tradescantia zebrina". Førstnevnte er en alvorlig ugressplante i subtropiske strøk, særlig i Australia. Navnet har planten fått fordi folk har gitt hverandre avleggere, og på den måten "vandret" fra hus til hus. Dagliljer. Dagliljer "(Hemerocallis)" er en gammel hageplante og den eneste arten i underfamilien som kalles dagliljefamilien "(Hemerocallidaceae)". Den er ikke lenger anerkjent som selvstendig familie, men inngår i "Xanthorrhoeaceae". Tross navnet er de ikke ekte liljer. Hovedbanen. Hovedbanen er Norges første jernbanestrekning og går mellom Oslo og Eidsvoll, den er 68 km lang og ble åpnet 1854. I kombinasjon med dampbåttrafikk på Mjøsa åpnet og revolusjonerte banen samferdselen i innlandet. De viktigste stasjonene langs Hovedbanen er Bryn, Strømmen, Lillestrøm, Jessheim og Eidsvoll. Historikk. Hovedbanen var bygget normalsporet og ble åpnet 1. september 1854 under navnet Norsk Hoved-Jernbane (NHJ), dette var også jernbaneselskapets navn. Da den ble åpnet var lengden 67,8 km og største stigning 25 ‰. 1904 var den blitt oppgradert til dobbeltspor mellom Oslo og Lillestrøm, et eget godsspor (Loenga–Alnabrulinjen) mellom Alna og Loengen ble tatt i bruk i 1907. Hovedbanen var halvprivat fram til 1926, da den ble en del av NSB-systemet. Banen ble elektrifisert i 1927 (Oslo-Lillestrøm) og 1953 (Lillestrøm-Eidsvoll). Hovedbanen mistet i 1998/1999 mye av trafikken etter åpningen av Gardermobanen. Gardermobanen ble bygget 140 år etter Hovedbanen og går også mellom Oslo og Eidsvoll, på eget spor fra Etterstad til Eidsvoll. Hovedbanen brukes i dag derfor hovedsakelig kun av lokaltog som stopper på stasjoner og holdeplasser på banen, og av godstog. Strekningen mellom Dal og Eidsvoll har nå bare godstrafikk. Ved feil eller vedlikehold i Romeriksporten, brukes Hovedbanen mellom Oslo og Lillestrøm for alle tog. Linjekart. Kart over Hovedbanen fra 1904 Informasjon. Informasjon er opplysningen om noe, men ikke fullt kunnskap siden en ikke nødvendigvis helt forstår eller aksepterer den. Informasjon, data og kunnskap innen informasjonsteknologi. Informasjon som blir forstått og omdannet til kunnskap, vil skje på en måte som vil være unikt for ethvert individ. Informasjon innen kommunikasjonsteknologi. En praktisk måte å implementere informasjonsutvekslig på datamaskiner på er å benytte beskjeder eller meldinger. En beskjed/melding er noe som gis/sendes fra en avsender A til en mottaker B. Informasjonen i denne hva som helst som avsenderen (og mottageren) velger å legge i det, med andre ord er det et produkt av en bevisst handling fra avsender. Det behøver ikke å være verken sant, viktig eller riktig. Mottageren B kan imidlertid befinne seg i en ubevisst tilstand i forhold til A idet meldingen sendes. Overførselen A → B kan da ikke mottas, eller overførselen kan mistolkes. Språket som benyttes i meldingen er også kritisk for mottakeren. Denne forståelsen av informasjon fikk oppmerksomhet etter publiseringen av en artikkel av Claude Shannon i 1948 som het "A mathematical theory of communication". Denne artikkelen la grunnlaget for det som siden har blitt kalt informasjonsteori. Denne tankegangen brukes til å programmere tilstandsmaskiner (fra engelsk "Finite State Machine" (FSM) – Se engelsk Wikipeda). Disse benyttes i telekommunikasjonssystemer hvor all utveksling av informasjon skjer som signaler mellom uavhengige prosesser. Disse signalene er vanligvis implementert som meldinger. Prosessene befinner seg alltid i en av et antall forhåndsprogramerte tilstander, og tilstanden i mottaksøyeblikket er avgjørende for hvordan informasjonen skal tolkes. Signalet (informasjonen) kan derfor ignoreres helt, godtas, og i blant også forårsake en tilstandsendring som igjen kan medføre at prosessen deretter kun aksepterer et helt nytt sett av signaler. Informasjon som mønster. Informasjon kan også forståes som et hvilket som helst mønster. Dette innebærer at informasjon ikke nødvendigvis krever en aktiv avsender, men krever i hvert fall en bevisst mottaker som er i stand til å tolke mønsteret og tillegge det mening. For eksempel er tekst et mønster utgjort av av bokstaver og andre tegn som, for den som snakker språket som skrives, kan tolkes og gi mening. Noen bruker også begrepet informasjon om mønster som ikke bevisst tolkes av noen. For eksempel vil DNA-koder kunne betegnes som informasjon, på tross av at det ikke er noen bevisst entitet som fortolker koden. Informasjon i fysikken. Her er en kommet frem til at informasjon er det motsatte av, eller negativ entropi. Informasjon som sanseinntrykk. Når en organisme med et nervesystem registrerer sanseinntrykk oversettes disse til elektroniske impulser. Disse impulsene vil noen kalle informasjon. Informasjon som konsept har et mangfold av betydninger, alt fra hverdagslig bruk til bruk i tekniske miljøer. Ordet har sammenheng med verbet å informere, og en som informerer gir informasjon eller opplysninger (om noe). Det stilles i utgangspunktet ikke noe kvalitetskrav til informasjonen, men generelt er begrepet informasjon nært knyttet til forestillinger om kommunikasjon, mening, begrensning, kontroll, kunnskap, data, form, undervisning, mental stimulans, mønster, persepsjon og representasjon. Romeriksporten. Romeriksporten er en jernbanetunnel på Gardermobanen som går fra Etterstad i Oslo til Stalsberg ved Lillestrøm. Med en lengde på 14,580 km er dette Norges lengste jernbanetunnel. Strekningen har dobbeltspor, er elektrifisert, og tillater hastigheter på 210 km/h. For å holde avstanden inne i Romeriksporten, må togene som går der kjøre minst 130 kilometer i timen. Tunnelen ble bygd som en del av høyhastighetsbanen Gardermobanen, som går fra Oslo til Eidsvoll via Gardermoen, og dekker mesteparten av denne banens 18 kilometer lange delstrekning mellom Oslo Sentralstasjon og Lillestrøm stasjon. Tunnelen måtte bygges for å omgå den svingete Hovedbanen, som ble bygget i 1854. Historikk. Da Stortinget 8. oktober 1992 landet på Gardermoen som stedet for ny hovedflyplass, ble det samtidig vedtatt at tog skulle være det viktigste transportmiddelet. Et nytt høyhastighetstog skulle være et konkurransedyktig, framtidsrettet og miljøvennlig transportalternativ. Stortinget forutsatte at utbygging og drift skulle være lønnsomt og gi en avkastning på 7,5 prosent 24. november 1992 ble NSB Gardermobanen AS stiftet for å bygge den nye jernbanestrekningen. Selskapet ble gitt i oppdrag å bygge en dobbeltsporet høyhastighetsbane - den første i sitt slag i Norge - mellom Oslo og hovedflyplassen og derfra videre til Eidsvoll. 1. oktober 1996 vedtok Stortinget at NSB Gardermobanen AS også skal stå for driften av den nye banen. Utbyggingen. Utbyggingen av Gardermobanen pågikk fra 1994 til 1999. Det ble bygget 66 km. trasé, hvorav den 13,8 km. lange tunnelen Romeriksporten. I løpet av våren 1997 ble oppdaget omfattende lekkasjer i Romeriksporten. Vannstanden i flere tjern i Østmarka over tunnelen sank dramatisk. Det ble også registrert setningsskader på boliger i Hellerud bydel, som følge av grunnvannssenkningen i området. Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) satte strenge konsesjonskrav til selskapet om tillatt lekkasjemengde. Høsten 1997 ble arbeidet med å tette lekkasjene satt i gang. Etterinjisering ble valgt som hovedmetode for tetting. Romeriksporten var den største enkeltstående entreprisekontrakt for NSB-GMB. Det sier seg selv at for gjennomføringen av en entreprise av denne størrelse og med de tekniske problemer man etter hvert sto overfor, vil samarbeidsforholdet mellom byggherre og entreprenør være ytterst viktig. Det var derfor svært uheldig at meget alvorlige samarbeidsproblemer kom til å dominere dette kontraktforhold gjennom hele byggeperioden. Allerede kort tid etter oppstart viste det seg å herske sterk uenighet om hefttidsbestemmelsene, og denne uenighet klarte partene ikke å rydde av veien. Dette etablerte et klima for ytterligere uenighet og vanskelige samarbeidsforhold gjennom hele kontraktsperioden. De virkelig store problemer man etter hvert støtte på med vanskelig fjell, lekkasjer og uroen rundt tettingsmiddelet Rhoca-Gil, ble enda vanskeligere å håndtere fordi samarbeidet mellom byggherre og entreprenør var så konfliktfylt. Det å skulle posisjonere seg til en forestående voldgiftssak, er åpenbart ikke det beste utgangspunkt for løsningsorientert samarbeide. Tung sikring. Romeriksporten er mest kjent for de store vannproblemene under drivingen, men det var stedvis også stabilitetsproblemer som førte til tung sikring. Første sted var den såkalte Brynsonen, som er hovedforkastningen mellom kambrosilurbergartene i Oslofeltet, og grunnfjellsgneisene i Østmarka. Forkastningen krysser tunnelen der Ring 3 går på bru og rett inn i Brynstunnelen. På forhånd ble det utført grundige undersøkelser med kjerneboringer og omfattende bergkontrollboringer. Minste overdekning var ca. 2,5 meter, og med antatt svært dårlig bergmassekvalitet ble flere alternativer for passering av sonen vurdert, bl.a. frysing. Konsekvensene av å mislykkes, ved at man mistet bergoverdekningen ville vært formidable. Over tunnelen var det ca. 15 meter løsmasse, i hovedsak leire. Der går både Alnaelva, og Ring 3 på bru, og ved eventuelt ras ville man kunne fått elva inn i tunnelen, med påfølgende erosjon oppover mot Alna, utrasning av veier og kollaps av brua på Ringveien. Metoden som ble valgt var basert på 2 meter salver, delte tverrsnitt, og sikring med sprøytebetong og bolter før utstøpning. Det skulle m.a.o. aldri være mer enn 2 meter av tunnelen som ikke var utstøpt. Bergmassen var som forutsatt, med sterkt oppsprukket og oppknust gneis i blanding med alunskifer som kunne graves ut med hendene. På det mest kritiske raste det ut ca. 1 meter alunskifer i hengen slik at overdekningen i realiteten bare var ca. 1,5 meter. Dette ble stoppet med sprøytebetong, og passering og sikring gikk som forutsatt. Andre steder i tunnelen med markerte svakhetssoner hvor bergmassen var oppknust og leirinfisert, og det i tillegg var mye vann, ble det sikret med full utstøpning. Begrunnelsen var at det var vanskelig å få utført sprøytebetong på en god måte, og at det dermed var vanskelig å oppnå en solid nok konstruksjonen i det store profilet (110 m2 sprengningsprofil). Setningsskader. På Hellerud oppsto det betydelige setningsskader på om lag 60 boliger og et ytterligere antall boliger fikk mindre skader. NSB-GMB har påtatt seg garanti for at huseierne skal holdes skadesløse for oppståtte og fremtidige skader. Dette betyr en ekstrakostnad for NSB-GMB på over 100 mill. kr. Bakgrunnen for skadene var at det i desember 1995 ble registrert fall i poretrykket på det utstyr som var installert på Hellerud, men at det så ikke ble iverksatt tiltak før vanninfiltrasjon ble startet i juni 1997, ca. 1,5 år senere. På dette tidspunkt hadde det allerede oppstått store skader på en rekke bygninger. Det er bred enighet hos de fleste, og ikke minst hos NSB-GMB selv, om at setningsskadene på Hellerud er en av de alvorligste feil som er blitt begått under byggingen av Romeriksporten. Problemer med setningsskader var i prinsippet vel kjent og man hadde lagt opp et godt måle- og varslingssystem. Setningsskadene på Hellerud burde i utgangspunktet vært unngått, i det minste burde tiltak vært iverksatt på et langt tidligere tidspunkt da målinger viste at poretrykket sank kraftig. Årsaken til skadene synes å være svikt i NSB-GMBs egen organisasjon. Rhoca-Gil. Rhoca-Gil som tettingsmateriale i tunneler har vært benyttet i Norge i en årrekke, og var tidligere kjent under navnet Siprogel. Stoffet var beskrevet i anbudsdokumentene og var slik sett klarert av byggherren i forholdet til entreprenøren. Det var ikke kjent for byggherren NSB-GMB at bruken av stoffet kunne føre til giftige utslipp av uakseptabelt omfang. Det var først da det ble kjent at det samme stoffet var blitt benyttet i en tunnel under Hallandsåsen i Syd-Sverige og at dette hadde medført betydelige giftutslipp, at alarmen gikk for arbeidene i Romeriksporten. Arbeidene ble umiddelbart stanset da giftproblemet ble kjent og NSB-GMB tok fullt ansvar for saken. I ettertid har det vist seg at giftproblemet hadde et begrenset omfang og at giftige utslipp fra bruken av Rhoca-Gil i hovedsak var forbundet med feil bruk av stoffet. Rhoca-Gil er ikke benyttet i Romeriksporten etter at giftproblemet ble oppdaget. Det er Evalueringsgruppens syn at da problemet med Rhoca-Gil ble kjent, ble dette håndtert på en forsvarlig og ansvarlig måte av NSB-GMB. Lekkasjer. Vannlekkasjeproblemene under Østmarka ble første gang registrert 3. februar 1997 i forbindelse med at vannstanden i Puttjern sank. Men det var først i forbindelse med Rhoca-Gil saken i oktober 1997 at NSB-GMB tok alvorlig tak også i vannlekkasjeproblemene gjennom en egen handlingsplan, oppnevning av egne faggrupper og organisatoriske endringer internt. Grunnen til at det gikk såpass lang tid før man tok fatt i dette, var kravet til fremdrift. I tillegg var man vinteren og våren 1997 inne i den til da alvorligste konflikt med entreprenøren. Videre var de tidlige holdninger fra NVE at man ikke så på denne vannlekkasjen som særlig alvorlig. Etter stansen av arbeidene i forbindelse med Rhoca-Gil, søkte NSB-GMB i november 1997 NVE om konsesjon for vannlekkasjene fra tunnelen. Slik konsesjon ble gitt i desember 1997 med grenser for maksimal tillatt innlekkasje i tunnelen. NSB-GMB påklaget NVEs strenge krav til OED i januar 1998. OED behandlet klagen og hevet i april grensen for innlekkasje i Lutvannsonen. I juni 1998 var det NSB-GMBs oppfatning at det var oppnådd tilstrekkelig tetting av tunnelen selv om konsesjonskravene ennå ikke var nådd. Administrasjonen anbefalte styret å avslutte tettingsarbeidene, hvilket styret sluttet seg til. På dette tidspunkt var det klart at skulle NSB-GMB kunne åpne Romeriksporten som planlagt til åpningen av flyplassen den 8.oktober 1998, måtte tettingsarbeidene avsluttes. Beslutningen i styret til NSB-GMB ble overprøvet av konsernstyret i NSB, som den 10.juni bestemte at tettingsarbeidene skulle fortsette til konsesjonskravene fra NVE var nådd. I oktober 1998 opphevet NVE konsesjonskravet for Lutvann Vest etter en fornyet faglig vurdering. I november 1998 søkte NSB-GMB om å få øke den maksimale lekkasjen i Lutvannsonen og i Puttjernsonen fordi det ikke ble ansett som mulig å oppnå konsesjonskravet i Puttjernsonen med etterinjisering, og det var oppfatningen i NSB-GMB at det kunne oppnås vannbalanse i Lutvannsonen med en noe høyere innlekkasje. NVE anbefalte i sin innstilling til OED i desember at kravet til maksimal tillatt innlekkasje i både Lutvannsonen og Puttjernsonen fremdeles skulle opprettholdes fordi det var usikkerhet knyttet til beregningen av grunnvannstanden. Regjeringen besluttet ved Kongelig resolusjon den 18. desember 1998 å heve kravet til tillatt innlekkasje i Puttjernsonen. Med dette var alle kravene til innlekkasje innfridd. NSB-GMB foretok deretter de nødvendige tiltak for åpning av Romeriksporten for hurtigtogdrift. Offisiell åpning fant sted 22. august 1999. Kostnadene. Utbyggingen av Gardermobanen ble kostnadsberegnet til 4,6 milliarder kroner, med en usikkerhet på +/- 20 prosent. Investeringene totalt ble på omlag 13 milliarder kroner, men dette omfatter mer enn det som opprinnelig ble planlagt. Gardermobanen. Gardermobanen er en 64 km lang dobbeltsporet høyhastighetsbane som går mellom Etterstad (i Oslo) og Eidsvoll. Banen ble ferdigstilt fra Lillestrøm og nordover til åpningen av Oslo lufthavn, Gardermoen. Gardermobanen er en del av det såkalte InterCity-triangelet (Skien-Lillehammer-Halden) hvor 90 % av passasjertrafikken med tog i Norge avvikles. Bakgrunn for banen. Togtrafikken ble satt i gang i august 1998, mens den nye flyplassen ble tatt i bruk 8. oktober samme år. Tunnelen Romeriksporten mellom Etterstad i Oslo og Lillestrøm ble ikke tatt i bruk før 22. oktober 1999 på grunn av omfattende vannlekkasjer og påfølgende tettingsarbeider. Rhoca Gil ble forsøkt brukt til tetting på en feilaktig måte, og dette førte til lekkasje av miljøfarlige akrylamider. Banen har to formål. Det første, og primære grunnen til at banen ble bygget, var for å tjene flyplassen. Da Stortinget 8. oktober 1992 vedtok at Gardermoen skulle bli stedet for ny hovedflyplass for Oslo, ble det samtidig vedtatt at tog skulle være det viktigste transportmiddelet. Banen blir derfor brukt av Flytoget mellom Oslo og Oslo Lufthavn Gardermoen, og av tankvognstog som transporterer flydrivstoff til Gardermoen. Flytoget går i 210 km/t, nest hurtigst i Norden (etter Lahtisbanen i Finland) Det andre formålet er å være et nytt dobbeltspor mellom Oslo S og Eidsvoll stasjon. Dette er samme strekning som betjenes av Hovedbanen, men banen har i hovedsak egne traséer. Det går mye raskere å bruke Gardermobanen enn Hovedbanen, og banen benyttes derfor både av fjerntoget til Trondheim og regionaltog mellom Skien og Lillehammer samt egne lokaltog-ruter. Godstog som ikke skal til Gardermoen, kjører fremdeles Hovedbanen. Totalt, inklusive togsett, kostet det 10,0 milliarder kroner å bygge Gardermobanen. Utbyggingen pågikk i 5 år, fra 1994 til 1999. NSB Gardemobanen, et datterselskap av NSB fikk oppdraget med å bygge banen og Gardermoen stasjon samtidig som de skulle drive flytogdriften når den kom igang. I årene 2000-2002 ble det gjort omorganiseringer for Gardermobanen, hvor NSB Gardermobanen ble delt opp: Jernbaneverket overtok all skinne- og stasjonsinfrastruktur, mens Flytoget AS ble opprettet som eget selskap (uavhengig av NSB) som nå kun eide og driftet selve flytogene. Til gjengjeld ble alle investeringskostnadene på banen og togene slettet fra ansvaret til Flytoget AS, og selskapet trengte dermed ikke betale renter på lån. Derimot må Flytoget AS og de andre togoperatørene betale avgift til jernbaneverket for å få bruke banen, en slags driftsavgift som går til å dekke vedlikeholdet av den. Dette er en vanlig driftsform på jernbanenett i Europa, men Gardermobanen er den eneste banestrekningen i Norge som er organisert på denne måten. Ulver (band). Ulver er et norsk eksperimentelt band som startet som et folk/black metal-band i 1993. Senere har de gått over til å lage industrial metal og elektronisk musikk. Ulver ble stiftet av Kristoffer «Garm» Rygg, kjent fra bl.a. Arcturus og Borknagar. Musikerne var bare i tenårene da de startet. De to andre nåværende gruppemedlemmene er Jørn H. Sværen og Tore Ylwizaker. Historie. Ulver kan på mange måter sies å ha vært et foregangsgruppe for flere forskjellige sjangere, selv om de aldri har blitt kommersielt akseptert. At de hadde sitt utspring i det norske black metal-miljøet la grunnlaget for stilen gruppen hadde på de tre første platene sine. Spesielt er det verdt å nevne at gruppens tredje plate, "Nattens Madrigal", ble regnet som en av tidenes mest innflytelsesrike plater innen det norske black metal-miljøet. Det meste av Ulvers musikk har en mørk og dyster stemning over seg. I 1998 ga Ulver ut albumet "Themes From Willian Blake's The Marriage of Heaven and Hell", et epos over to timer bygget på diktet "Giftermålet mellom Himmel og Helvete" av William Blake. Garm har ved flere anledninger referert til Blake og skal være veldig inspirert av verkene til dikteren. Ulver har hele tiden beveget seg i en mer og mer elektronisk retning. Det store bruddet kom i 1999/2000 da de ga ut "Metamorphosis EP" og "Perdition City" som hadde et mye større electronica-preg over seg enn de tidligere platene. Blant fansen ble det uttrykt både glede og forargelse over det musikalske hamskiftet, noe fansen etter hvert ble vant til ettersom de måtte venne seg til det faktum at Ulver er en gruppe som alltid forandrer seg. I de siste årene har Ulver laget filmmusikk for de tre norske filmene "Svidd neger", "Salto, salmiakk og kaffe" og "Uno", i tillegg til den svenske kortfilmen "Lyckantropen". Aleister Crowley. Aleister Crowley (født 12. oktober 1875, død 1. desember 1947) var en mystiker og magiker som profilerte seg som dikter, sjakkspiller, fjellklatrer og forfatter. I løpet av sitt liv greide han å bli både berømt og beryktet. Som magiker og mystiker reformerte han og fjernet mye av overtroen som preget teknikkene som følger i kjølvannet til disse retningene. Som profet grunnla han en ny religion i 1904, ved navn "Thelema", tatt fra det greske ordet "vilje" og et bud om en revolusjon i den menneskelige tanke, liv og samfunn grunnlagt på den ene høyeste lov: «Gjør hva du vil». Crowley hadde stor innflytelse på moderne heksereligion (wicca) og satanisme. Hans bruk av sex og narkotika i magisk sammenheng gjorde ham også interessant for hippier og rockemusikere fra 1960-årene av. Som person var han et meget vanskelig menneske og hvor enn han var fulgte som regel sosial konflikt og kaos i kjølvannet av hans reiser. Til tross for hans mange personlige oppnåelser, var livet hans ofte preget av store motsetninger. Svært få av disiplene hans holdt ut med ham særlig lenge, flere av dem ble psykiske vrak, og noen, slik som Gerald Yorke, så seg nødt til å kutte kontakten med ham som følge av at han stadig krevde mer penger fra ham, mens Regardie ble frosset ut og spredt stygge rykter som vedvarte resten av hans liv. Yorke skulle senere erklære Crowley som en «Pseudo-Messias». Det til tross, flere av dem uttrykte stor takknemlighet til Crowley, og Gerald Suster i "The Legacy of the Beast" sier at både Gerald Yorke og Israel Regardie uttrykte at «alt jeg er idag, skylder jeg det mennesket» Barndommen. Edward Alexander Crowley var sønn av Edward Crowley og Emily Bertha Bishop Crowley og ble født den 12. oktober 1875 hjemme hos sin familie på 30 Clarendon Square, Leamington Spa. Faren hans var en gang eieren av et lukrativt familiebryggeri, men var pensjonert da Crowley ble født og ble predikant i den kristne sekten Plymouth Brødrene. Fra han var liten sto daglig bibellesing på planen, men etter hans far død ble moren ifølge Crowley stadig mer fanatisk og krevende i sine forsøk på å indoktrinere familien. Dette fremmet først skeptikeren i Crowley og senere opprøreren. Crowley påstår i sin selvbiografi at hans mor mente han var antikrist: "Men min mor trodde at jeg faktisk var antikrist fra åpenbaringen og samtidig at jeg var hennes stakkars fortapte og villedete sønn som ennå kunne angre seg og bli frelst av det fortreffelige blodet." Crowley brukte senere dette som ett av mange argumenter for rettmessigheten i tittelen han senere tok. Etter å ha gått på Cambridge hvor han feilet i å oppnå noen akademisk utmerkelse, begynte han i løpet av 1897 i stadig økende grad å anse sine verdslige interesser og aspirasjoner som meningsløse. Det er her vi ser begynnelsen på hans karriere som esoteriker. Golden Dawn. Den 18. november 1898 blir han tatt opp i "”The Hermetic Order of the Golden Dawn”" som Neofytt, og steg meget i løpet av seks måneder opp til graden Philosophus, den siste av denne Ordenens grader. Selv forteller han at eksaminasjonene for å gå videre var utrolig enkle. Her møter også Crowley på sin første konflikt av mange i sin okkulte karriere. Han blir nektet, etter å ha blitt invitert av Mathers, opptagelse som Adeptus Minor i den indre Ordenen R.R. et A.C.. Det er blitt spekulert at dette skyldtes måten Crowley levde livet sitt på. Crowley som møtte Ordenens leder S.L. MacGregor Mathers under sin Philosophus innvielse mai 1899 og nøt respekten og støtten til flere av Adeptene på den tiden som George C. Jones og Allan Bennett, og Mathers besluttet derfor å innvie Crowley selv den 15. januar 1900. Mathers erklærte at den indre ordenen hadde ingenting med hvordan medlemmene levde sine egne liv og beordret dem om å innvie Crowley i den Indre Ordenen. Dette ble startskuddet for en serie med hendelser som ledet til den første av mange skismer i Golden Dawns histoire. Den 6. april 1900 utnevnte Mathers ham til sin personlige representant. Senere samme år bestemte Mathers og Crowley seg for å ta kontrollen over lokalene til den indre ordenen til Golden Dawn. Akkompagnert av det indre ordensmedlemmet Elaine Simpson brøt han seg inn i lokalene og tok over i Mathers navn og satte nye låser på dørene. Tre dager senere med hjelp av politiet og utleieren av lokalene, blir låsene skiftet ut og Crowley mister kontrollen over lokalene. George C. Jones omtalte oppstyret for merkelig, for som han erklærte i et brev til et annet medlem av Golden Dawn, om Mathers ikke var lederen av den indre Ordenen, da var det ingen indre Orden å skape oppstyr om. Jones tenkte her på det faktumet at både den ytre Ordenen og den Indre Ordenen var grunnlagt med utgangspunkt i påstander om kontakt med en tredje høyeste Orden, styrt av såkalte skjulte mestre av det Store Hvite Broderskapet. Autoriteten til begge Ordenene kom fra denne og det var gjennom Mathers begge fikk denne. Uten denne autoriteten og støtten fra den tredje Ordenen skulle Ordenen i henhold til sin egen lære forfalle og brytes opp. Dette er temaer som fikk en dyp og vedvarende betydning for Crowleys okkulte karriere. Londontempelet må således regnes fra dette tidspunktet som et av mange skismatiske grupperinger som brøt fra Golden Dawn. Det gikk ikke noe bedre med disse grupperingene og det som har markert deres karriere er korte liv før de splintres opp i enda flere grupperinger. Crowley selv var etter dette en ivrig tilhenger og støtte til Mathers og de diskuterte i sine brev og samtaler hvordan de kunne unngå problemene som møtte Golden Dawn. De var begge enige i at hovedproblemet lå i medlemmenes ryktespredning og innblanding i andre menneskers livsførsel. En av de tiltakene de diskuterte som Crowley senere brukte til sin egen skismatiske gruppering A∴A∴ var at ingen medlemmer annet enn ledelsen og den som introduserte det nye medlemmet inn i Ordenen, skulle kjenne identiteten til de andre medlemmene. For å hindre dette i en orden som involverte såpass mye gruppearbeide som Golden Dawn foreslo de å innføre bruken av hetter som skjulte identiteten til de andre medlemmene fra hverandre. I 1900 reiste Crowley til Mexico hvor han med Mathers velsignelse og autoritet grunnlegger den obskure Ordenen Lamp of the Invisible Light. Han overlater denne til en meksikansk høygrader og får som takk et sertifikat som utnevner han til 33. grad i "Ancient and Accepted Rite of Masonry". Meksikansk frimureri på den tiden er uoversiktelig, men det er liten grunn til å tro at graden var noe annet enn klandestin. I 1901 etter å ha blitt introdusert til Buddhisme og meditasjon på Ceylon av sin tidligere Golden Dawn lærer og kollega Allan Bennett, som nå var blitt Buddhistmunk (og senere ble Dalai Lamas representant i vesten), begynner han å praktisere raja yoga og erklærer i dagbøkene at han oppnår tilstanden dhyana. Allan Bennet overbeviser Crowley her om at Mathers har falt og ikke lenger har autoriteten til den tredje Ordenen. I 1902 skriver han essayet Berashith, hvor han beskriver meditasjonen som hans fremste mål og beskrev seremoniell magi som en måte å trene viljen til å konstant tilnærme seg en spesifikk hensikt. I 1903 skriver han "Science and Buddhism", hvor han erklærer seg som Buddhist med en empirisk tilnærming til læren. Disse Buddhistiske trekkene hos ham blir kraftig utfordret i 1904, mens han er på bryllypsreise i Kairo. Hans kone Rose begynte å erklære at hun hadde fått kontakt med den egyptiske guden Horus og etter nøye å ha testet henne bestemte han seg for å følge hennes angivelser og utføre den 20. mars en påkallelse av Guden. 22 dager senere kulminerte denne påkallelsen i mottagelsen av Liber AL vel Legis eller Lovens Bok, som Crowley skrev ned på diktat fra et vesen kalt Aiwass, som erklærte seg for å være sendebud for Hoor-paar-kraat, det vil si Horus, som boken erklærte for å være Herren over et nytt Æon. A∴A∴. Crowley viste dette dokumentet til sin gamle venn og kollega i Golden Dawn, George Cecil Jones, som tørt kommenterte at tredjekapittelet minte han om en spesielt lidderlig utgave av gammeltestamentets Jehova. Han var likevel overbevist om autentiteten i kontakten og de snakker om Mathers og Bennetts meninger om ham. De blir begge overbevist om at de må skape en ny Orden, men ikke før de har mottatt et konkret bevis fra den tredje ordenen på at arbeidet deres har er autorisert. De fortsetter å jobbe på egen hånd og jobber i stor grad med sin egen åndelige utvikling og Jones innvier Crowley i de to neste gradene i den Indre Ordenen, Adeptus Major og Adeptus Exemptus. Dette fortsetter frem til oktober 1907, når Crowley plutselig begynner å motta nye hellige bøker. Dette anser de som deres autorisasjon og grunnlegger A∴A∴ som arvtager til Golden Dawn. Ordenen fungerer etter radikalt annerledes prinsipper enn Golden Dawn. Hvor man i Golden Dawn kun måtte pugge et par korrespondanser og ikke ble introdusert til avansert magi før i den indre ordenen, må man her til enhver tid bli testet i sine magiske ferdigheter og oppnåelsene som i Golden Dawn var ansett som symbolske var her ansett som nødvendige før man fikk gå videre. Hvor Golden Dawn opererte i grupper tok denne Ordenen opp i seg Mathers of Crowleys forslag om at man kun skulle kjenne sin introduserende overordnede og man måtte i tempelmøtene gå med hetter som skjulte ens identitet. Sikkert på grunn av denne løse strukturen så er også denne Ordenen den eneste av de skismatiske grupperingene som har overlevd frem til våre dager. A∴A∴ starter med å gi ut "The Equinox", en bokjournal på flere hundre sider, to ganger i året. Her samler Crowley organisasjonens skrifter som var et amalgam av de skriftene de lærte i Golden Dawn og Crowleys nyvinninger innen østlige meditasjonsteknikker. Her fremmet Crowley og hans kolleger en ny form for eklektisk og skeptisk tilnærming til det åndelige. Det åndelige ble ansett som et fenomen som kunne tilnærmes seg skeptisk og vitenskapelig på samme måter som andre fenomener og ble ansett som måten et menneskes kreative genius kunne manifestere seg. Organisasjonen møtte stor suksess de første årene og rekrutterte i løpet av få år flere hundre medlemmer, hovedsakelig fra Englands vitenskapelige og kunstner miljø og man gikk i gang med planene om å etablere et permanent tempel, hvis utkast til dekorative utsmykninger av J.F.C. Fuller overlever den dag i dag. I denne perioden drar Crowley med sin elev Victor Neuburg og sammen utforsker de i Algerie de såkalte enokianske æthyrene. For dem begge blir dette en periode markert av intense innvielser og svært mye av Crowleys senere filosofiske og religiøse grunnlag ble formulert i disse visjonene som ble publisert som "The Vision and the Voice". Det var også i løpet av disse visjonene at han ble formelt opptatt i den tredje Ordenen som Magister Templi. I 1910 startet Looking Glass affæren, beskrevet nedenfor, og skandaliseringen av Crowleys navn i forbindelse med denne førte til at rekrutteringen av nye medlemmer dabbet av. I løpet av Crowleys liv, søkte kun få medlemmer om opptak i Ordenen årlig, etter denne skandalen. Men Crowley, som hadde fått kontakt med Reuss i 1910, men som anså ham som bare en av mange esoteriske frimurerentuiaster, fikk i 1912 på nytt kontakt med Theodor Reuss som overbeviste ham om at han innehadde en hemmelighet som han samme år i sitt Ordenstidskrift Oriflamme, skulle beskrive som seksualmagi. Crowley ble dermed innsatt som Nasjonal Stormestergeneral for Ordo Templi Orientis og overtok i stor grad medlemmene fra John Yarkers Antient and Primitive Rite of Memphis. Selv om han fortsetter å benytte A∴A∴ som grunnlaget for sin egen magiske autoritet og for det mer seriøse studiet og praktiseringen av magi, begynner han etter dette i stadig økende grad å benytte seg av O.T.O. som redskap for å spre sin filosofi. Crowley blir bedt av Reuss om å revidere systemet til O.T.O. og han skriver en serie ritualer kalt "Minerval, Man, Magician, Master Magician, Companion of the Holy Royal Arch of Enoch, Perfect Initiate, Sovereign Prince Rose-Croix, and Knight of the Pelican and Eagle og Illustrious Knight (Templar) of the Order of Kadosch, and Companion of the Holy Graal". De fleste av disse var I stor grad basert på de tilsvarende frimurerritualene. I tillegg oversetter han samme året hovedinstruksjonen til Reuss fra tysk og gir den en ny tittel Liber Agape. I 1913 reviderer han denne instruksjonen og utvider den kraftig, mens han i 1914 skriver, etter en magisk operasjon for å øke sin innsikt i seksualmagi, fire instruksjoner for forskjellige grader i Ordenen, "De Natura Deorum, De Nuptis Secretis Deorum Cum Hominibus, De Arte Magica og De Homunculo". Reuss på sin side skriver en personlig utdypende instruksjon i niendegraden spesielt for Crowley under tittelen "M.M.M." Amerikaperioden. I 1914 drar Crowley til USA hvor han ender opp med å skrive pro-tysk propaganda under første verdenskrig, for en rekke aviser. Crowley forsvarte sine aktiviteter med at han drev med etterretningsarbeid for de britiske myndighetene. Det er lite trolig at Crowley hadde noen offisiell sanksjon, men når man leser dagbøkene hans og brevene han skrev i den perioden ser man at han tydelig trodde at han gjorde det. Aktivitetene hans får katastrofale følger for O.T.O. i England som britiske myndigheter raider og stenger ned under skjul av at et av medlemmene, en astrolog, drev med ”fortunetelling.” For Crowley personlig fikk det enda mer alvorlige følger som er diskutert nedenfor i hans forhold til pressen. Samtidig påbegynner Crowley en langvarig innvielse inn i Magusgraden i A∴A∴ og når han er ferdig med denne titulerer han seg av symbolske grunner TO MEGA THERION 666. Han beskriver i samme perioden i et brev til sin elev Charles S. Jones poenget med O.T.O. Han forklarer at siden man ikke greide å få medlemmene til å la være å bedrive med sladder og arbeide i grupper, så kunne man gjennom O.T.O. gi dem gruppearbeid hvor de fikk konkrete oppgaver og ble bundet gjennom broderskapseder til å minske sladderet og ubroderlig atferd mot hverandre. Det er også tydelig at han i økende grad anser O.T.O. som middelet han kan spre Thelema med. I 1916 etter protester fra frimurere som ønsker å bli medlem av O.T.O. bestemmer Crowley for å revidere ritualene en siste gang. Han skriver om ritualene for Minerval, Man, Magician and Master Magician og fjerner all frimurersymbolikk. Etter denne datoen kan ikke O.T.O. regnes å være en frimurerorden lengre, selv om han frem til sin død lot frimurere av korresponderende grad bli opptatt i Ordenen. Han skriver samtidig et utkast til innvielsesritualene for VII’ og IX’ og fullfører innvielsesritualet for VIII’. Senere år. Han døde i Hastings den 1. desember 1947. I 1993 ble hans navn lagt til "The Dictionary of National Biography", utgitt av Oxford University Press og i 2002 ble han innstemt på 73. plass i BBC sin rangering over 100 Greatest Britons, under tittelen mystiker. Crowleys forhold til Pressen. Som følge av en svertingskampanje skapt av tabloidpressen i England har han fått tittelen "verdens ondeste mann" (av engelsk, "The wickedest man in the world", først brukt i 1928 John Bull, en engelsk tabloidavis). Looking Glass. Crowleys kollega i og medgrunnlegger av A∴A∴, George Cecil Jones en familiefar med en respektert jobb som kjemiker kunne ikke tolerere dette. Både Jones og J.F.C. Fuller, som på den tiden var Cancellarius i A∴A∴, oppfordret Crowley til å gå til sak mot Looking Glass, siden Crowley gjennom å frifinne seg også ville frifinne sin venn. Sutin diskuterer i sin biografi om Crowley hvordan Crowley kun femten år etter skandalene, arrestasjonen og fengslingen av Oscar Wilde, gjorde klokt å ikke gå til sak, da dette var en sak som Crowley, med sine mange homoseksuelle erfaringer, ville tapt og dermed risikert å blitt fengslet. Jones så seg derfor nødt til selv å gå til sak. Siden Crowley på grunn av dette ikke tok Looking Glass til sak og ønsket av samme grunn å slippe å stille opp som vitne under rettssaken, mistet han to av sine viktigste kolleger i sitt organiserte okkulte arbeide. Jones forble hans venn og Crowley besøkte ham flere ganger etterpå, men han hadde ikke lenger råd til å aktivt delta åpent i okkulte organisasjoner som A∴A∴ og trakk seg tilbake til private studier og et vanlig forstadsliv. Han tok ikke nye aspiranter etter denne rettssaken, men Jones lånte likevel velvillig, frem til sin død, sitt imprimatur under sitt magiske motto, til alle de viktigste skriftene i studieplanen til A∴A∴. Fuller brøt etter denne rettssaken kontakten med Crowley, da han mente at dette var et svik mot Jones. Til tross for dette forsøkte han i flere år, til dette ble oppdaget, å drive A∴A∴ virksomhet uten kontakt med Crowley. Fuller skulle senere i sin"Bibliotechia Crowleyana", en oversikt over Crowleysamlingen hans, oppsummere Crowley som en falsk person og at organisasjonene han ledet ikke hadde noen reell eksistens utenfor Crowleys fantasi. Han mente likevel at Crowley var en stor poet. Crowley forsøkte flere ganger å kontakte Fuller, men Fuller til tross for at han tok vare på brevene som i dag er ivaretatt av Kings College i London, lot dem forbli ubesvart. John Bull. I løpet av denne serien ble de skjulte homoseksuelle anklagene fra Looking Press affæren dratt på nytt frem i lyset, men denne gangen ble de såkalte "unmentionable immoralities" gitt en helt ny konnotasjon: sort magi. Bottomley falt to år senere i unåde og ble fengslet og tatt i fra sitt sete på parlamentet, men Crowleys rykte kom aldri til å komme seg etter denne svertekampanjen og de samme anklagene kom til å være stadig tilbakevendende temaer i tabloidpressen når de behandlet Crowley gjennom årene frem til og etter hans død. Fra denne datoen så ble det Crowley skrev og gjorde uansett tatt i verste betydning og hans forsøk på en renvaskelseskampanje på tredve- og førti-tallet falt på døve ører. Crowley skrev ofte i sine brev og dagbøker om at hans elever måtte overkomme møtet med "The Demon Crowley" (Crowley som menneske med feil og mangler som alle andre) for å nå sann utvikling. Dette ville, mente han, gjøre dem i stand til å overkomme han som guru og heller sette dem på stien mot selvstendig og individuell fullkommengjørelse, hvor de kunne stå som likemenn. Man kan vel kanskje si at media og biografer også har måttet kjempe mot denne samme demonen, her som et vrengebilde og ubalansert syn på Crowley, hans liv og lære. Det skulle gå nesten 80 år før en seriøs biograf som ikke var blant hans nære og fortrolige venner eller tilhengere, var i stand til å behandle Crowley på et mer balansert sett. Crowleys eget bidrag. At han refererte til seg selv som TO MEGA THERION 666 (gresk: det store dyret 666) var nok også med på å gi tabloidpressen ammunisjon, men dette var en integrert del av Crowleys magiske og religiøse filosofi, som hadde andre betydninger hos Crowley enn tabloidpressen. Dette var ikke en tittel Crowley tok for å skape overskrifter eller som et uttrykk for sin eksentriske humor og det ville vel være like meningsløst å anklage ham for delaktighet gjennom sistnevnte, som å anklage andre religiøse ledere som har blitt forfulgt og skandalisert fordi de hadde en annen religiøs og filosofisk forankring enn de som var rundt dem. Anklager om satanisme. Som følge av denne skandaliseringen har han feilaktig blitt kalt for den "«moderne satanismens far»", til tross for at Crowley selv ikke var satanist. Det har også blitt påstått at han har hatt stor innflytelse på moderne satanisme, men likevel har LaVey, den moderne satanismens "egentlige" far hadde stort sett hånsord mot Crowley og hans tilhengere, i "The Satanic Bible". I biografien om sin nå avdøde ektemann skriver Barton at LaVey var skuffet over at tilhengerne av Crowley var en gjeng med "”mystically-minded card readers, who emphasized the study of Eastern philosophy, Oriental languages, stars and contemplation to reach the spiritual Nirvana of Oneness”" og at LaVey konkluderte med at Crowley var en "“druggy poseur whose greatest achievements were as a poet and a mountain climber.”" Crowleys betydning for moderne satanisme må derfor i stor grad ses i sammenheng med de samme prosessene som lå bak hans betydning for deler av hippiebevegelsen, hvor han også ble et ikon. Det er lite filosofisk balast fra Crowleys skrifter eller verker som ble tatt opp i noen av disse bevegelsene og for det meste er de fleste av disse sin filosofi radikalt og grunnleggende i opposisjon til Crowleys. Noen av dem anser ham som sin inspirator og tror at de deler et felles tankegods med Crowley, men begge retningene tok tak i løsrevne biter av Crowleys ”phantasmagoria” skapt av tabloidpressen: satanistene tok tak i busemannbildet, mens hippiene tok tak i "free love" og dop bildet den samme tabloidpressen hadde skapt. Ironisk nok sto John Bull bak begge disse inntrykkene av Crowley. Sjokkbildet har vel vært mer fristende for det store flertallet av satanistene enn noen dypere lesing og forståelse av Crowley. I den grad de har lest ham synes de å ha misforstått hans lære på flere vesentlige punkter. Forholdet til Crowley er ikke bedre hos den norske satanisten Varg Vikernes. I et intervju fra 1994 i "Sounds of Death" forteller han: "Aleister Crowley was also a fake." Han forteller i andre intervjuer at han har mer til felles med pinsevennene i det han tror bokstavelig på et helvete og en himmel, han er bare på den andre siden. Crowley trodde hverken på en himmel eller helvete og i sine skrifter fordømmer han dette konseptet sammen med arvesynden. Michael Aquino, grunnleggeren av utbrytersekten fra Church of Satan, Temple of Set, har til tider uttrykt stor beundring for Aleister Crowley og anser også sitt eget mottatte skrift "The Book of Coming forth by Day" som en videreføring av Crowleys "Lovens Bok". Som sådan må nok Crowley og hans bevegelse regnes som en forløper til Temple of Set, i likhet med at Crowley selv så på kristendommen som en forløper til sin egen religion. Det er allikevel grunnleggende forskjeller i filosofisk anskuelse. Til tross for at de begge anser eksistensen som en positiv ting, så belyser Aquino i sine egne skrifter at målet for hans retning er å dyrke og opphøye egoet. Hos Crowley anses egoet som illusorisk og skal transcenderes og utslukkes. Aquino skriver også om at han er i grunnleggende opposisjon til Crowleys system som søker forening med Gud, noe som for ham vil si at individet oppslukes i mangfoldet, for ham så er målet å holde et skarpt skille mellom individet og mangfoldet. O.T.O. er også den eneste organisasjonen de tillater dobbeltmedlemskap i, men et slikt dobbeltmedlemskap forutsetter likevel i henhold til Temple of Sets regler, at man ikke tar del i Thelema som religion eller den er medlem av den Gnostisk Katolske Kirken som er O.T.O. sin religiøse arm, nettopp på grunn av at de setter et skarpt skille mellom sin egen lære og den til Crowley. Thelema. For å fremme spredningen av Thelemas Lov reformerte Crowley i perioden 1912-1919 systemet til Ordo Templi Orientis, slik at den ble den første av den gamle tidsalders ordener til å akseptere Loven. Magick. Crowley utviklet sitt eget system for oppnåelse av det han mente var religionens formål, forening med Gud – og kalte dette systemet som inneholder både vestlige og østlige påvirkninger for vitenskapelig illuminisme eller skeptisk mystisisme. Mottoet til systemet var "«The Aim of Religion, the Method of Science»", og han søkte å benytte seg av vitenskapelige metoder og tenkning for å studere formålet til religionen. Dette systemet fikk også samlebetegnelsen Magick som var en forening av østlige metoder (mystikk) og vestlige metoder (magi). Crowley definerer magi som «kunsten og vitenskapen å skape forandring i samsvar med viljen». For å fremme studiet av dette systemet grunnla Crowley i 1907 A∴A∴, en organisasjon som er organisert som en kjede av innvidde i et hierarkisk system assosiert med Livets Tre. Eksterne Lenker. Crowley, Aleister Crowley, Aleister Universitet. Universitet (av latin "universitas": «helhet» eller «samfunn») er et begrep som i moderne tid først og fremst betegner institusjoner hvor det utføres forskning og gis høyere utdanning basert på forskning. Fra middelalderen oppstod ordet "universitas" som betegnelse på fellesskapet av forskende lærere og studerende elever (studenter), og fra den første vekstperioden for universiteter i høymiddelalderen var ofte begge grupper munker. Forskning, studier og undervisning skal foregå i nær sammenheng ved et universitet. I den vestlige verden er det vanlig at universiteter har rett til å dele ut grader på alle nivåer. Det har i moderne tid vokst frem mange ulike former for utdanningsinstitusjoner som tilbyr høyere utdanning, men uten å betegnes som universitet; i Norge er høgskoler og vitenskapelige høgskoler slike institusjoner. Det er den faglige bredden og aktive forskningen som i regelen særtegner universitetene foran andre typer institusjoner; det finnes likevel spesialiserte universiteter betegnet slik med smalere faglig profil. I Norge kan høgskoler nå få universitetstatus dersom det tilbys doktorgrad i minst tre fag. I Norge har "universitet" siden 2005 vært en beskyttet betegnelse som bare kan brukes av institusjoner som er akkreditert som universitet, eller som har dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet. Historie. Fra meget gammel tid eksisterte det mange steder en form for vitenskapelige læreanstalter, for eksempel i Egypt og India. I antikken ble ble læreanstalter organisert som akademier, som f.eks. ved biblioteket i Alexandria. Hos romerne var opplæring i de «syv frie kunster» en obligatorisk del av utdannelsen, og dette kom til å prege læreanstaltene gjennom middelalderen. På engelsk kaller man ofte den dag i dag innledningseksamenene "liberal arts", og den moderne examen philosophicum er en rest av denne studieordningen. I de tidligere deler av middelalderen ble det grunnlagt større læreanstalter i den arabiske verden, som på flere måter lignet de noe senere universitetene. Lærestedene i Fez i Marokko og Kairo i Egypt ble grunnlagt allerede på 7-800-tallet. Forskerne i den arabiske verden hadde avansert kunnskap om matematikk, geometri og geografi, og brakte denne til Europa via læresteder i Spania – ikke minst universitetene i Salamanca og Córdoba. I høymiddelalderen ble de første universitetene dannet, først i Bologna (1088), dernest i Paris (ca. 1160), og på 1200-tallet i Oxford, Salamanca og Cambridge. Det som skilte dem ut fra tilsvarende institusjoner i andre sivilisasjoner var deres indre selvstyre. Universitetene kunne selv avgjøre I tillegg hadde universitetene rett til å gi og håndheve egne regelverk i indre saker. De var underlagt paven og var derfor i mindre grad styrt av verdslige ledere og makthensyn. De var organisert som laug, og de første universitetene i Bologna og Salerno tilbød rene yrkesutdannelser knyttet til legenes og juristenes laug. Dette forklarer betegnelser som «amanuensis» (= håndlanger) og «magister» (= mester) som fremdeles er i bruk. I Bologna hadde noen menn helt av seg selv, uten befaling eller tillatelse, begynt å arbeide med romerretten. Den ene var Irnerius (ca 1055-1125), som snart ble viden kjent som foreleser. Samtidig begynte Gratian (ca 1100-1158) å forelese om kirkens rettsregler, som han samlet i en oversiktlig fremstilling. Menn fra hele Europa, ofte med adelig bakgrunn, strømmet nå til Bologna, men måtte av hensyn til rettsvern, pris- og boligforhold organisere seg. Slike sammenslutninger av studenter ble på latin kalt for "universitates", og lederen for "rector". Da keiser Frederik Barbarossa i 1158 ved lov tok dem under sitt rettsvern, var det tatt et viktig skritt frem mot selvstendighet for disse sammenslutningene. I Bologna gjorde de selv avtaler med bystyret og professorene, og styrte de praktiske forholdene. I Paris lå kristenhetens teologiske senter, der berømtheter som Peter Abelard og Thomas Aquinas trakk til seg skarer av studenter og lærere. Her sluttet magistrene seg sammen i en organisasjon som omfattet lærere fra de fire "facultates" (= fag) teologi, juss, medisin og "artes" (= de frie kunster), dvs det som i dag kalles det humanistiske fakultet. Studentene var samlet i fire «nasjoner», i store trekk geografisk bestemt. Lederne av begge sammenslutninger ble kalt "rector", og selv om de første universitetene nærmest oppstod av seg selv, fikk de en oppbygning som kom til å gjelde alle universiteter nesten til i dag. Myndigheter, fyrster og munkeordener innså raskt de utdanningsmessige og økonomiske fordelene av fenomenet, og i løpet av 1200-tallet ble det opprettet universiteter rundt om i Europa. Både geistlige og verdslige administrasjoner trengte spesielt juridisk og teologisk utdannede menn, og universitetene var derfor en glimrende mulighet for klatring i den sosiale rangstigen. Lærere, studenter og ansatte ved universitetene hadde mange fordeler sammenlignet med resten av samfunnet. De betalte ingen skatt eller avgifter, sorterte ikke under det vanlige rettsvesen, men under universitetets egen domstol, som kunne idømme bøter, samt avstraffelse i sitt eget fengsel. Ansatte sørget for orden på universitetsområdet. Paven garanterte for at studier og eksamener lå på riktig nivå. Paven skulle gi tillatelse til opprettelse av universiteter, selv om de ikke var rene kirkelige innretninger. Her var samfunnets sosiale ulikheter opphevet. Menn fra alle samfunnsgrupper møttes som jevnbyrdige studenter. Innenfor den akademiske verden var frihet, likhet og fellesskap gjennomført som ingen andre steder i middelalderens verden. Til overmål var alle universiteter forent i et stort, internasjonalt fellesskap med de samme studieordninger, bøker og leseplaner. Forskerne og studentene var ofte munker, og latin var studiespråket overalt. Universitetene stod tidvis i opposisjon til kongemakten, og kunne rådføres i maktkamper mellom fyrster eller mellom pave og keiser. Universitetene tiltrakk seg studenter fra fjern og nær, og var alternative karriereveger til de tradisjonelle klostrene, som også ofte var svært viktige læresteder. Etter innledende avdeling kunne man gå videre innen teologi, medisin eller juss. Rettsvitenskapen med studier av kanonisk og romersk rett, og med tolking og harmonisering av tilsynelatende uforenlige oppfatninger i og mellom disse, fikk stor betydning både for senere rettstenkning og for den intellektuelle utviklingen i det hele tatt. Bagge skriver at arbeidet med logikk, filosofi, teologi og rettsvitenskap som foregikk ved universitetene i høymiddelalderen, ser ut til å ha vært av avgjørende betydning for de store naturvitenskapelige oppdagelsene som kom senere. Mens man tidligere i stor grad hadde akseptert autoritetene fra antikken, for eksempel Galenos og Aristoteles, begynte naturfilosofer som Roger Bacon (1214–94) å stille spørsmål ved dem. Det gamle aristoteliske tenkesettet der man studerte naturen ved deduksjoner, ved å utlede ting fra logiske prinsipper, ble gradvis erstattet. I stedet kom en aksept for observasjoner i og av naturen, og av eksperimenter og induksjoner. Det ble også lagt et teoretisk grunnlag for senere oppdagelser gjort av Kopernikus, Kepler og Galilei. Thomas Bradwardine (ca. 1290-1349) forsøkte å beskrive bevegelser matematisk. William Heytesbury (ca. 1313-73) beskrev korrekt bevegelsen til et objekt i konstant akselerasjon. Jean Buridan satte frem teorien om at et objekt i bevegelse vil fortsette bevegelsen inntil en annen kraft virker på objektet. Nicole Oresme (ca. 1325-82) videreførte dette, og viste hvordan en pil skutt rett opp allerede følger jordens rotasjon, og at pilen derfor akkurat som bueskytteren vil fortsette å følge jordens rotasjon til den lander. I senmiddelalderen og renessansen ble universitetene viktigere for statsdannelsen og verdslige ledere grunnla flere universiteter. Universitetene i Krakow, Praha, Leiden, Rostock og København er gode eksempler. Universitetene ble også viktige for den gryende betydningen av industri og avansert håndverk – ikke minst som gruveskoler og landbruksskoler. a>, men seglet og det latinske navnet viser innflytelsen av den kirkelige tradisjonen fra høymiddelalderen. Det eldste universitetet i Nord-Europa er universitetet i Rostock, grunnlagt 1419. De eldste skandinaviske universiteter er Uppsala universitet, grunnlagt 1477, Københavns Universitet, grunnlagt 1479, og Lunds universitet, grunnlagt 1666. På 1700-tallet ble universitetene utfordret av mer fristilte akademier som ble dannet av forskjellige vitenskapsmenn – eksempelvis Sorø Akademi i Danmark og Åbo Akademi i Finland. Med den industrielle revolusjon – som på 1800-tallet ble kombinert med en nasjonal oppvåkning med stor vektlegging av historiestudier – økte kravene til forskningsressurser og -bredde, og store, mangefaglige universiteter fikk sin renessanse, ikke minst i Tyskland. Viktige, nye satsinger ble ingeniør- og landbruksfaglig utdanning. I USA bidro Kongressen gjennom Morrill Act i 1862 til å opprette ingeniør- og landbruksfaglige læresteder i delstatene – såkalte land-grant-universiteter. Universitetene fikk en viktig stats- og nasjonsbyggende funksjon i Europa på 1800-tallet, og i utviklingsland inntok de en sentral rolle for kunnskaps- og ekspertproduksjon i statsbyggingen etter kolonitiden. Først på 1960-tallet ble universitetsutdanning vanlig i brede og store ungdomsgrupper, og i industrialiserte land ble universitetene et kraftsentrum for opprør eller krigsmotstand i f.eks Paris og USA i 1968, Teheran i 1979, og Beijing i 1989. Universitetsidealer. a> ble grunnlagt i 1964, ved sammenslåing av landbruks- og teknologiskoler. Pioneren Wilhelm von Humboldt utviklet der en modell hvor undervisning og forskning skulle forbeholdes universiteter, en modell som også Norge fulgte med grunnleggelsen av Universitetet i Oslo i 1811. Idealet var uavhengige, monolittiske universiteter som prioriterte grunnforskning og dyrket uavhengighet av samfunnet omkring. Dagens norske universiteter preges fortsatt av det humboldtske ideal – de styres av én rektor og ett styre, med eksternt mindretall, og fakultetene får styringssignaler og nesten alle budsjettmidler fra denne sentralledelsen. Storbritannia og USA gikk en annen vei; de anglosaksiske universitetene ble organisert som sammenslutninger av mer selvstendige og frie avdelinger (colleges) eller skoler (schools), med større samkvem med omverdenen og produksjonslivet, herunder privat medfinansiering. Amerikanske universiteter kan ofte bestå av flere titalls mer eller mindre uavhengige læresteder, gjerne i ulike delstater og med stor faglig og økonomisk frihet. Orienteringen mot produksjonsliv og anvendt forskning har åpnet for betydelig ekstern finansiering, også av grunnforskning. Universiteter i Norge. I Norge har "universitet" siden 2005 vært en lovbeskyttet betegnelse, som kan brukes av institusjoner som er akkreditert som universitet av NOKUT eller av institusjoner som har særskilt tillatelse (dispensasjon) fra Kunnskapsdepartementet til å bruke betegnelsen. Før 2005 var ikke betegnelsen "universitet" beskyttet. Bestemmelser for akkreditering som universitet er fastsatt i "Lov om universiteter og høyskoler". For å akkrediteres som universitet må en høyskole ha en stabil forskningsaktivitet, tilby mastergrader, samt tildele doktorgrad i minst tre ulike fag. Det er for tiden åtte akkrediterte universiteter i landet. Blant institusjonene uten NOKUT-akkreditering som har dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet til å bruke betegnelsen universitet finner man bl.a. det statlige forvaltningsorganet Norgesuniversitetet, Universitetssenteret på Svalbard, tre stiftelser hvor Kvinneuniversitetet inngår i navnet, og studieforbundet Folkeuniversitetet. Universiteter i Europa. Universitetet i Bologna regnes som et av Europas eldste. Universiteter i USA. I USA er forskjellen mellom et universitet og et college at universitetene tildeler både master- og doktorgrader, mens colleger (høgskoler) vanligvis kun utsteder bachelorgrad. Noen har også mastergrad i et par fag. Det kan også være betydelig forskning ved et college. En bachelorgrad tar i prinsipp 4 år både på universitet og college, men det kan ta 5 eller 6 år, særlig på større universiteter. Det er ingen forskjell mellom bachelorgrader på universitet eller college. I tillegg til 4-årige colleger, finnes det også 2-årige Community Colleger, som tildeler Associate of Arts Degree. Dette tilsvarer de to første årene av en bachelor grad. "Se egen artikkel: Universiteter i USA" Den iranske revolusjon. Den iranske revolusjonen i 1979 forandret Iran fra et autokratisk, vestlig orientert monarki, under styret av sjah Muhammed Reza Pahlavi, til en islamsk teokratisk republikk under Ayatollah Khomeini. Revolusjonen var delt i to faser. I den første fasen ble sjahen veltet av en allianse av liberale, venstreradikale og religiøse grupper. I den andre fasen, som ofte blir kalt "Den islamske revolusjon", kom prestestyret til makten og innførte en teokratisk islamsk republikk. Sjahen hadde sittet med makten siden 1941, med et kort avbrudd i 1953. Ut over den rike eliten som dro nytte av sjahens storforbruk av penger hadde han lite støtte i befolkningen. I 1960- og 70-årene møtte han kontinuerlig motstand, både fra religiøse ledere og fra den urbane middelklassen som støttet et konstitusjonelt monarki med frie, demokratiske valg. Sjahen ledet et strengt regime, fengslet hundrevis av politiske aktivister og tvang gjennom sensurlover. Mens leveforholdene for de fleste i befolkningen var dårlige, var det få folkelige krav om konstitusjonelle reformer. I 1978 førte en serie med protester, utløst av en svertende artikkel i den offisielle pressen som angrep Khomeini, til en eskalerende voldsspiral inntil to millioner mennesker fylte gatene i Azadi-torget i Teheran 12. desember for å protestere mot sjahen. Hæren begynte å gå i oppløsning da utskrevne soldater nektet å skyte på demonstrantene og begynte å skifte side. Sjahen gikk med på å innføre en mer moderat konstitusjon, men det var for sent for kompromisser. Majoriteten av befolkningen var lojal mot Khomeini, og da han ble kalt tilbake for å iverksette en avslutning av monarkiet, var sjahen tvunget til å flykte landet 16. januar 1979. Khomeini kom tilbake til Iran 1. februar, invitert av den pågående revolusjonen mot sjahen. Han skiftet raskt ut de mer moderate elementene og skapte en islamsk republikk med seg selv som øverste leder. Forløpere til revolusjonen. Pahlavi ble gjeninnsatt ved makten etter at han først hadde måttet flykte fra landet i 1953. Gjeninnsettelsen kom i stand ved at den demokratisk valgte regjeringen til dr Muhammed Mossadegh ble kastet ved hjelp av en fordekt operasjon av CIA, kalt Operasjon Ajax. Pahlavi beholdt gode relasjoner med USA, men kom i konflikt med tradisjonelt muslimsk syn på alkohol, gambling og sex før ekteskapet, i det han nektet å forby noen av disse tingene. Regimet var kjent for sin korrupsjon og sin brutale praksis som forårsaket protester i Iran og kritikk fra store deler av verdenssamfunnet. Sterk opposisjon vokste frem i mange sektorer av samfunnet under sjahens styre. Særlig viktig var de religiøse lederne som lenge hadde vokst til å bli viktige stemmer for opposisjonen i Iran. Siden det 19. århundrets tobakkprotester, hadde ulema vokst jevnt og trutt både i politisk og religiøs innflytelse. Den dominerende teologien i Iran var en som nært knyttet religiøse og sekulære saker med en sterk kultur for sosial aktivisme. Disse inkluderte opposisjon mot regjeringens brutalitet og en iherdig bekjempelse av fattigdom. Denne aktivismen ble fulgt opp av en sterk konservatisme for å beholde islamske verdier. Etter hvert som motstanden økte slo sjahen hardt ned på avvikerne. Et eksempel var i 1963 da han angrep teologi-studenter som forsøkte å stoppe åpningen av et alkoholutsalg. Ayatollah Khomeini var lederen for opposisjonen som hevdet at sjahens regime var et tyranni. Etter arrestasjonen av Khomeini, og hans etterfølgende eksil fra Iran i 1964, økte urolighetene blant de geistliges tilhengere. Pahlavi valgte jevnlig å svare urolighetene med vold, ved å arrestere og drepe demonstranter. Det er ukjent hvor mange liv som gikk tapt i denne kampanjen, Pahlavi-regjeringen hevdet det var 86, mens iranere i eksil har anslått det til tusenvis. I 1963 og 1967 vokste den iranske økonomien betydelig på grunn av den økte verdien på olje- og ståleksporten. Samtidig akselererte inflasjonen, og den økonomiske ekspansjonen klarte ikke å bedre leveforholdene for middelklassen og fattige iranere. I stedet ble mye av denne rikdommen håvet inn av sjahen og hans allierte i private reserver. Lederne i sjahens regime, og de som fungerte som mellommenn med vestlige selskaper, ble ekstremt rike og levde i overdådig luksus. Dette økte sinnet både blant de som ikke fikk del i rikdommen og islamske ledere som stilte spørsmål ved moralen. Regjeringen begynte også å bruke store summer av offentlige penger på å kjøpe moderne våpensystemer, hovedsakelig fra USA. I møtet med økende opposisjon fra de religiøse lederne som fikk tilslutning fra ledere av mindre næringsvirksomheter i 1975, startet sjahen et nytt forsøk på å skaffe seg kontroll over det iranske samfunnet. Han forsøkte å minimalisere rollen til islam i kongedømmets liv, og hyllet i stedet bedriftene til den før-islamske persiske sivilisasjonen. Derfor ble den islamske månekalenderen avskaffet fra offentlig bruk og erstattet med en solkalender. Muslimske og marxistiske utgivelser ble også tungt sensurert. Sjahens reformer er kjent som kongens eller den hvite revolusjon. Den avskaffet også føydalsystemet (noe som fikk konsekvenser som å bryte opp eiendom eid av noen innen det shiitiske presteskapet, og dermed reduserte deres inntekter) og gav friheter til kvinner (som presteskapet protesterte mot som et komplott for å «bringe kvinnene ut i gatene»). Forhold før revolusjonen i Iran. Den fattigste delen av den iranske befolkningen var tendensielt den mest religiøse og minst vestlig-orienterte. De fattige var stort sett bønder eller bodde i slummene på utsiden av de store byene, særlig hovedstaden Teheran. De ønsket at den grunnleggende islamske livsstilen skulle komme tilbake, i motsetning til sjahens forsøk på modernisering og fremskritt, som de så på som vestliggjøring. De mente at sjahens reformer bare tjente hans egne interesser, og at hans løfter om å skaffe fremskritt var falske ettersom gapet mellom rike og fattige bare økte. I tillegg følte mange at mye av den store velstanden skapt av oljeindustrien var med på å skape dette gapet. Etter hvert som den iranske middelklassen ble mer urbanisert, utdannet og eksponert for vestlige verdier, så mange på regimet som en del av problemet. Og i årene etter sjahens gjeninnsettelse i 1953 ble hans posisjon stadig farligere for ham. Dette skyldtes først og fremst hans nære bånd med vesten, upopulære reformer gjennomført under den hvite revolusjonen, intern korrupsjon og regimets despotiske karakter, særlig representert ved dets hemmelige politi, kjent som SAVAK. Da prisen på olje fortsatte å stige i 1970-årene, ble mange stadig sintere på regimets kameraderi, korrupsjon og undertrykkende natur. Den interne dekadensen er godt illustrert av 2500 års-jubileet for grunnleggelsen av det persiske riket. Disse feiringene bestod av en tre-dagers fest holdt i Persepolis i oktober 1971, og kostet mer enn 300 millioner USD. Over ett tonn kaviar ble tilberedt av noen av de to hundre kokkene som ble fløyet inn fra Paris. Samtidig hadde mange i Iran for lite mat og stod uten husly. I 1970-årene økte presset for forandring i styret etter hvert som stigningen i den globale råoljeprisen økte gapet mellom rike og fattige i Iran. Selv pro-vestlige elementer i Iran ble rystet av den økende autokratiske styrestilen og økt bruk av det hemmelige politiet. Samtidig fant en bredere populistisk bevegelse sitt organisatoriske grunnlag i moskéene, og i seremonier som tok avstand fra vestens ugjerninger og vestlig påvirkning. Kollisjonen mellom en ung og voksende befolkning og en sosial struktur som ikke tilbød verken forbedringer i en moderne stat eller stabiliteten til et tradisjonelt samfunn, skapte forhold som var modne for revolusjon. Tidlige protester. Etter press fra USAs president Jimmy Carter (som truet med å kutte salg av våpen) i 1977 på grunn av manglende overholdelse av menneskerettighetene, ble mer enn 300 politiske fanger løslatt, sensuren ble løst opp og rettssystemet reformert. Denne lettelsen av restriksjoner førte til flere kampanjer fra opposisjonen hvor forfattere kjempet for tankefrihet, og folket begynte å demonstrere. Denne tidlige opposisjonen var ledet av Mehdi Bazargan og hans Frihetsbevegelse i Iran. Den var en liberal sekulær gruppe som var sterkt knyttet til Mossadeghs bevegelse fra 1950-årene. Denne gruppen fikk betydelig støtte både i Iran og i Vesten. Mer radikal var Ali Shari'ati som kombinerte marxisme og shia-ortodoksi i en revolusjonær bevegelse inspirert av de cubanske og algeriske revolusjonene. Hans påståtte mord i London i 1977, som SAVAK ble beskyldt for, øket spenningen betydelig. Ulema var delt, noen allierte seg med de liberale sekulære og andre med marxistene. Khomeini, som var i eksil i Irak, ledet en liten fraksjon som talte for å kaste regimet og skape en teokratisk stat. Senere i 1977 ble Khomeinis sønn Mostafa funnet død av ukjente årsaker. Igjen fikk sjahens sikkerhetsstyrker skylden. De forskjellige gruppene som arbeidet mot det etablerte styret opererte utenfra Iran, for det meste i London, Paris, Irak og Tyrkia. Taler av lederne av disse gruppene ble tatt opp på kassetter og smuglet inn i Iran. Talene kunne så bli hørt av den hovedsakelig analfabetiske befolkningen. Eskalerende protester. I perioden frem til 1978 kom opposisjonen mot sjahen hovedsakelig fra den urbane middelklassen, en del av befolkningen som var nokså sekulær og ville støtte et konstitusjonelt monarki. Det var først de islamske gruppene som klarte å samle de store massene av befolkningen mot sjahen. Den offisielle pressen angrep Khomeini med en svertende artikkel i januar 1978. Sinte studenter og religiøse ledere protesterte mot artikkelens påstander i byen Qom. Hæren ble satt inn for å spre demonstrantene og drepte flere studenter. Ifølge shiaenes skikker skal en minneshøystund avholdes førti dager etter en persons død. I moskéer over hele landet ble befolkningen kallet inn til å ære de døde studentene. Derfor marsjerte grupper i et antall byer 18. februar for å ære de falne og for å protestere mot sjahens styre. Denne gangen brøt det ut voldeligheter i Tabriz og over hundre demonstranter ble drept. Syklusen gjentok seg og 29. mars begynte en ny runde med protester over hele nasjonen. Luksushoteller, teatre som viste «uetiske filmer» og en rekke symboler for sjahens regime ble ødelagt. Igjen intervenerte sikkerhetsstyrkene og drepte mange. Det samme skjedde 10. mai. Virkningen fra demonstrasjonene, sammen med den galopperende inflasjonen, skadet ytterligere den iranske økonomien. Resultatet var at regjeringen sommeren 1978 introduserte strenge tiltak som førte til at mange offentlige arbeider ble lagt ned og lønnsstopp ble innført. Disse tiltakene skapte en utstrakt arbeidsledighet og uro blant arbeiderne, for det meste blant de fattige som levde i slummene rundt Teheran og andre store byer. I økende grad sluttet arbeiderklassen seg til studentene og middelklassen i protestene mot regimet. Sjahen blir kastet. Innen september var nasjonen i rask destabilisering der alvorlige protester ble jevnlige. Sjahen introduserte unntakstilstand og forbød alle demonstrasjoner. Fredag 8. september brøt en massiv demonstrasjon ut i Teheran, og i det som ble kjent som den svarte fredag brukte regimet sin fulle våpenstyrke for å knuse protestene. Stridsvogner, kamphelikopter og maskingevær drepte hundrevis. Den svarte fredag lyktes i å fremmedgjøre store deler av den resterende iranske befolkning, i tillegg til sjahens allierte i utlandet. En generalstreik i oktober resulterte i økonomiens kollaps, da de fleste industriene stengte. Protestene i 1978 kulminerte i desember under den hellige måneden muharram, en av de viktigste månedene for shiamuslimene. Hundrevis av demonstranter ble drept hver dag, likevel økte protestene fra dag til dag. 12. desember fylte to millioner mennesker gatene i Teheran for å protestere mot sjahen. Hæren begynte å gå i oppløsning da utskrevne soldater nektet å skyte på demonstranter og begynte å skifte side. Noen soldater snudde seg mot sine overordnede offiserer, drepte dem og tok over militærbaser. Sjahen gikk med på å innføre en grunnlov og utpekte den moderate Shapour Bakhtiar som statsminister, men det var for sent for kompromisser. Majoriteten av befolkningen var lojal mot Khomeini, og da han ba om en fullstendig slutt på monarkiet, ble sjahen tvunget til å flykte landet 16. januar 1979. Khomeini vendte tilbake til Iran 1. februar 1979, invitert av revolusjonen mot sjahen som allerede var i gang. Khomeini tar kontroll. Jubelen og feiringen var stor i Iran da sjahen ble kastet ut, men det var også mye uenighet rundt Irans fremtidige retning. Samtidig som Khomeini var den mest populære politiske figuren, var det dusinvis av revolusjonsgrupper, hver med forskjellig syn på den riktige retningen for Irans fremtid. Det var sterke liberalistiske, sekularistiske, marxistiske og anarkistiske fraksjoner, i tillegg til en vid variasjon av religiøse grupper som ønsket å utarbeide Irans fremtid. Nasjonens militære styrker, økonomi og utenriksrelasjoner var i omveltning. I de tidlige årene skjedde det en utvikling av en styresmakt med to maktsentre. Bazargan ble statsminister, og frihetsbevegelsen arbeidet for å etablere en liberal sekulær regjering. De geistlige, ledet av Khomeini, dannet et separat maktsenter, det islamske republikanske parti. Gruppene forsøkte å samarbeide, men spenninger vokste mellom de to fraksjonene. Det var teologene som var de første til å bringe orden til nasjonen, da revolusjonære celler ble lokale komitéer. De ble kjent som revolusjonsvokterne i mai 1979 og disse gruppene drev snart lokale styresmakter over hele Iran og samlet mest lokal makt. De fikk også kontroll over domsapparatet som dømte tidligere embetsmenn i sjahens sikkerhetstjenester og militæret. I juni 1979 lanserte frihetsbevegelsen sitt forslag til grunnlov. Den henviste til Iran som en islamsk republikk, men gav ingen offisiell rolle til ulemaen eller islamsk lov. Grunnloven ble sendt til den nylig valgte lovforsamlingen, dominert av Khomeinis allierte, for gjennomsyn. Forsamlingen avslo grunnloven og var enig med Khomeini i at den nye styresmakten skulle være basert «100% på islam». En ny grunnlov ble laget som skapte en mektig posisjon som øverste leder for Khomeini, som ville kontrollere militæret og sikkerhetsstyrkene og kunne legge ned veto mot kandidater som stilte til valg til et embete. En president skulle velges hvert fjerde år, men bare blant kandidater godkjent indirekte av den øverste leder (gjennom vokterrådet). Khomeini selv ble statsoverhode på livstid, som «leder av revolusjonen», og senere «øverste åndelige leder». Bazargan trakk seg som statsminister i november etter å ha følt seg maktesløs og fordi han var uenig i retningen nasjonen beveget seg i. Vestlige/amerikanske relasjoner. Samtidig vokste sinnet mot USA som fortsatte å støtte sjahen og ble anklaget for å oppmuntre aktiviteter mot revolusjonen. Følelsene toppet seg da ungdommelige støttespillere av Khomeini tok et antall gisler i den amerikanske ambassaden i det som ble kjent som gisselkrisen i Iran. Studentene som var ansvarlige anklaget USA for å slippe sjahen inn i landet for kreftbehandling, men meldingen var klar: De kunne legge seg ut med USA. Opposisjon fra nabolandenes regimer. Lederne av Irak, Kuwait, Saudi Arabia, Bahrain, Qatar, Oman og Forente Arabiske Emirater var også foruroliget av den iranske revolusjonen og fryktet lignende hendelser i deres egne nasjoner. Derfor invaderte Irak, med finansiell støtte fra de andre nasjonene og USA, Iran i et forsøk på å kvele revolusjonen i fødselen. Dette startet den åtte år lange Iran-Irak-krigen som skulle komme til å koste en enorm mengde med liv og ressurser. Invasjonen fra Iraks side samlet folket i Iran bak det nye regimet, og tidligere interne uoverensstemmelser ble stort sett oppgitt i møtet med den eksterne trusselen. Samme år ble den nye grunnloven godkjent med stort flertall i en folkeavstemning. For dem som fortsatt var i opposisjon til det nye regimet, hovedsakelig sovjetisk-støttede venstreorienterte grupper, ble krigen en unnskyldning for regimet til å bruke tortur og ulovlige fengslinger akkurat slik sjahen hadde gjort. Selv om Irak ikke lyktes i å beseire revolusjonen i Iran, klarte ikke den islamske revolusjonen å spre seg utenfor Irans grenser. Den betydelige shiamuslimske befolkningen i Irak og gulfstatene grep ikke den nye modellen. I den muslimske verden utenfor Iran var det i stedet den dominerende sunni-islamske retningen som forble den viktigste maktfaktoren i regionen og som senere førte til opprettelsen av Taliban-regimet i nabolandet Afghanistan. Et område hvor Irans innflytelse ble utvidet, var i den libanesiske borgerkrigen hvor Hizbollah ble nært alliert med iranerne. De kjempet først med irakiske og syriske fraksjoner i Libanon og senere israelittene. Denne støtten til en gruppe regnet som terrorister av store deler av verden, særlig av USA, fremmedgjorde Iran enda mer fra verdenssamfunnet. Siden slutten på borgerkrigen har Hizbollah utviklet en betydelig oppslutning innenlands og er ikke lenger avhengig av støtte fra Iran, men relasjonene mellom de to forblir nære. Eksilet til det foregående regimet. Etter maktovertakelsen til det nye shiittiske regimet, ble et betydelig antall personer fra sjahens hemmelige politi, SAVAK, og andre støttespillere av sjahen henrettet (viktigst var Sadegh Khalkhali, "sharia"-herskeren). Sjahen selv fikk politisk asyl i Egypt under Anwar Sadat (et grep som ytterligere fremmedgjorde Sadat for Egypts islamske naboland). Han var allerede dødssyk med kreft og døde i Kairo 27. juli 1980. Etterspill. På lengre sikt førte revolusjonen til mindre utenlandsk innflytelse, en innflytelse som tidligere hadde hatt en tendens til å være av imperialistisk karakter. Fordelingen av rikdom ble også mye jevnere. Men til tross for en viss grad av demokrati i den etter-revolusjonistiske politiske strukturen (se politikk i Iran for mer dybde), har bruddene på menneskerettighetene under det teokratiske regimet vært like brutale som under monarkiet. Tortur, fengsling av avvikere og mord på prominente kritikere er vanlig. Undertrykkingen av kvinner og religiøse minoriteter, særlig medlemmene av Bahai-troen, har vært vanlig siden revolusjonen da deres tro har blitt erklært for gudsbespottende. Mer enn 200 bahaier har blitt henrettet eller drept, hundrevis har blitt fengslet og titusenvis har blitt fratatt jobber, pensjoner, forretninger og utdanningsmuligheter. Alle bahaienes nasjonale administrative strukturer har blitt forbudt av styresmaktene, og hellige steder, templer og gravplasser har blitt konfiskert, vandalisert eller ødelagt. Revolusjonen etterlot også Iran isolert internasjonalt, utstøtt både fra de kapitalistiske og kommunistiske verdenene med betydelige handelssanksjoner som fortsetter til denne dag (av USA). På den andre siden har revolusjonen også tillatt en intern evolusjon av det politiske systemet uten at dette i hovedsak skyldes eksternt press. Den reformorienterte presidenten Muhammed Khatami ble valgt i 1997, og den relativt høye graden (for regionen) av internettilgang – Iran hadde per 2004 5 millioner internettbrukere – gjør det vanskelig å stoppe denne fortsatte utviklingen av fri politisk tanke- og organisasjonsvirksomhet. Eksterne lenker. Iranske revolusjon Iranske revolusjon Aachen. Aachen er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen på grensen til Belgia og Nederland. Byen har 258 770 innbyggere. Aachen er bispesete (Bistum Aachen) og den vestligste byen i Tyskland. Om lag fem kilometer sørvest for bysentrum ligger Vaalserberg, som er grensepunkt mellom både Tyskland, Nederland og Belgia. Rheinisch-Westfälische Technische Hochschule er et av de viktigste studiestedene for tekniske studier. En hel industri av programvare- og maskinvareprodusenter har vokst opp rundt dette universitetet. Historie. Romerne døpte de varme svovelkildene på stedet "Aquis-Granum". Det finnes flere teorier om navnet "Granum", men det er nå allment akseptert at det kommer av den keltiske guden for vann og helse. Etter romertiden ble byen forlatt inntil nærmere 800-tallet, da det ble nevnt under navnet "Aquis villa". I 768 kom Karl den store til Aachen for første gang. Han likte stedet og bygget et slott der tyve år etter. Aachen ble deretter hovedstaden i Karl den stores rike. Slottskapellet ble senere til Aachenkatedralen. Karl den store tilbrakte mesteparten av sine vintre her mellom 800 og sin død i 814. Han ble også gravlagt her. I 936 ble Otto I kronet til konge i domen. Fra da av og 600 år fremover ble de tysk-romerske konger, 30 med unntak av fire kronet i domen. Den siste kroningen var Ferdinand I i 1531. I middelalderen var Aachen en av de største byene i det tysk-romerske riket. Aachen forble en fristad under det tysk-romerske riket. Etter Trettiårskrigen hadde byen bare regional betydning. I 1880 hadde byen 80 000 innbyggere og var et jernbaneknutepunkt. Aachen ble hardt skadet under andre verdenskrig. 21. oktober 1944 ble Aachen den første tyske byen som ble inntatt av allierte tropper. Domen er byens hovedattraksjon, den er blant annet nevnt på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Den internasjonale Karlsprisen deles ut i Aachen. I 1994 til Gro Harlem Brundtland. Korsika. Korsika ("Corse" på fransk, "Corsica" på korsikansk) er en fransk øy og region i Middelhavet vest for Italia og like nord for Sardinia. Øya har vært under fransk styre siden 1769. Korsika var opprinnelig bebodd av ligurere; på kysten ble etruskiske, greske og kartagiske handelskolonier grunnlagt. På 400-tallet f.Kr. kom øya under kartagernes styre. På 200-tallet f.Kr. ble øya underlagt romerne. Korsika har tidligere tilhørt bystaten Genova som solgte øya til Frankrike i 1768 for å betale ned gjeld. Napoleon Bonaparte er den mest kjente personen fra Korsika. Korsika har (2008) ca. 302 000 innbyggere, og hovedstaden i regionen er Ajaccio (korsikansk "Aiacciu"). Det tidligere departement «Corse» ble etter den 1. januar 1979 oppdelt i to nye departementer, Corse-du-Sud og Haute-Corse (nummer 2A og 2B), som stemmer godt overens med inndelingen fra 1793 til 1811 i departementene Golo og Liamone. Chemins de Fer de Corse og driver jernbane på Korsika. Historie. Det eldste kjente spor etter mennesker på Korsika er et 9500 år gammelt skjelett av en gravlagt kvinne. Sør for byen Sartène sørvest på øya finner man menhirer (steinstøtter med religiøs betydning) med innhugde menneskeansikter. Ca. 600 f.kr. etablerte greske kolonister byen Alalia på kystsletten øst på øya. Da romerne tok kontroll over øya i 250 f.kr. gjorde de byen til øyas administrasjonsby under navnet Aleria. Byen ble herjet av vandalene i 455 e.kr., og har ligget i ruiner siden. Etter at romerne forlot Korsika etter vandalenes herjinger, opplevde øya en urolig tid med en rekke angrep av sjørøvere. Men samtidig kom en større innvandring av kristne flyktninger fra Nord-Afrika, fordrevet av vandalene. Man anser denne innvandringen og misjoneringen av dem blant øyas befolkning som den endelige kristningen av Korsika. I 774 erobret den frankiske kongen Karl Martell Korsika, og gav øya som gave til paven i Roma året etter. Denne overrekkelsen ble bekreftet av Karl den store i 795. Rundt ca. 900 ble imidlertid Korsika okkupert av de muslimske maurerne fra Nord-Afrika, og befolkningen ble tvunget til å konvertere til islam. Men dette skjedde kun formelt, da kristendommen allerede var grunnfestet, og befolkningen beholdt sin tro i det skjulte. Maurernes styre var upopulært, og på 1070-tallet henvdendte korsikanske borgere seg til paven med bønn om hjelp til å fjerne maurerne. Paven fikk hjelp fra Pisa, som fordrev maurerne i 1077. Øya ble nå en del av pavedømmet, delt i bispedømmer styrt av biskoper fra Pisa. Etter en stund meldte også Genua sin interesse for Korsika, og det oppsto konflikter mellom Genua og Pisa om handelsvirksomheten. Paven forsøkte å løse konflikten ved å dele bispedømmene mello de to bystatene, men dette forsterket istedet motsetningene. Et sjøslag ved Toscana-kysten mellom de to rivalene i 1284 endte med seier til Genua, som overtok den økonomiske kontrollen over hele øya. Men den administrative kontrollen var fortsatt hos paven, som gav Korsika til kongen av Aragon i 1297 som betaling for gammel gjeld. Øya fikk aragonsk guvernør,og Aragon etablerte byen Corte midt på øya som administrasjonsby. Genua hadde fortsatt den økonomiske kontrollen. I 1348 rammet Svartedauen øya på samme måte som resten av Europa, over 50% av øyas befolkning døde. Genua overlot administrasjonen av handelen på øya til handelshuset Maona i 1378. Handelshuset gikk konkurs i 1453, og kontrollen over handelen gikk videre til den genuesiske banken St.George. I 1516 ble Aragon forent med Castilla under navnet Spania. Spania kom raskt i krig med Frankrike, og i 1553 gikk franske styrker i land på Korsika og okkuperte øya som en del av krigsspillet mot Spania. Etter fredsforhandlinger med Spania forlot de franske styrkene øya i 1556, men en fransk offiser med korsikanske røtter, Sampiero Corsa, ble igjen på øya og organiserte en motstandsbevegelse mot genuesernes reelle overherredømme på øya. Sampiero Corsa ble myrdet i interne stridigheter i 1563, men motstandskampen fortsatte til 1569, da genuesiske styrker knuste opprørerne og tok egenhendig kontroll over øya. Spania,som ikke hadde gjort noe forsøk på å gjenoppta administrasjonen av øya, overlot formelt også den politiske administrasjonen av øya til Genua. I nesten 200 år styrte Genua Korsika med hard hånd som koloni, med opprettelse av olivenplantasjer og tvangsarbeid. Men samtidig sørget Genua for at befolkningen ble flyttet fra de usunne kystslettene som var befengt med malaria, til nye byer i fjellskråningene høyere oppe, der vi finner de fleste typisk korsikanske småbyene i dag. Året 1729 var startskuddet for en opprørsbevegelse som endte med 14 års korsikansk selvstendighet. Det året innførte genueserne harde skatter overfor øyas innbyggere. skattleggingen førte til sterke protester, og økte i styrke til korsikanerne grep til våpen i 1733. I 1735 erklærte Korsika seg som selvstendig kongedømme, med den tyske baronen og eventyreren Carl von Neuhof som konge. Etter forhandlinger med Genua forlot imidlertid Neuhof øya allerede etter 8 måneder i 1736, og Korsika var igjen under Genua. Motstanden mot genueserne var fortsatt sterk, og i 1745 startet motstandskampen igjen, denne gang under Gaffori. Han ble myrdet i 1753, men motstandskampen ble overtatt av Pascal Paoli, en korsikaner som inntil da hadde levd i eksil i Napoli. Han lyktes med å drive ut genueserne i 1755, og øya ble erklært som selvstendig republikk med Paoli som president. Corte ble valgt som hovedstad, der også et universitet ble etablert i 1763. Øya fikk Europas første demokratiske grunnlov, der også kvinnene fikk stemmerett. Utdanning og skolegang ble høyt prioritert. Men republikken fikk bare leve i 14 år. Selv om Genua ikke hadde noen kontroll over øya, eller kanskje derfor, overlot Genua Korsika til Frankrike som betaling for gammel gjeld i 1768, og franske styrker på 10 000 mann rykket inn på øya for å ta kontroll. I slaget ved Ponte Novo nord på øya ble de korsikanske forsvarsstyrkene beseiret våren 1769,og Korsika kom under fransk styre. Paoli flyktet til London, og etablerte en eksilbevegelse for et fritt Korsika. Under den franske revolusjon dro Paoli tilbake til Korsika i 1790 og ble en sentral person i revolusjons-styret av øya. Han førte administrasjonen i nasjonalistisk retning, noe revolusjonsledelsen i Paris ikke så på med blide øyne. I 1793 ble han dømt til døden in absentia. Paoli svarte med å henvende seg til Storbritannia, som var i krig med Frankrike, og ba dem om støtte for sin sak. I 1794 gikk en større britisk styrke i land etter et sjøslag ved Calvi (der admiral Nelson mistet sitt øye). Til Paolis store skuffelse overtok britene selv styret av øya ved å innsette en britisk guvernør. Paoli gikk igjen i eksil i London, og ble der til sin død i 1807. Etter fredsinngåelse mellom Frankrike og Storbritannia ble Korsika levert tilbake til Frankrike i 1796, og øya har siden vært i fransk besittelse. Lenge var befolkningen innadvendt og fiendtlig innstilt til franskmennene, og det indre av Korsika forble avsondret og hadde liten kontakt med utenverdenen fram til siste halvdel av 1800-tallet. Øyas største sønn er Napoleon Bonaparte, som gjorde Frankrike til den dominerende makten i Europa fra 1790-årene fram til hans fall i 1814. Napoleon ble født i Ajaccio i 1769, samme år som Frankrike innlemmet Korsika. Som 15-åring ble han sendt til Paris for å få militær utdannelse, og ble general allerede i 1792, Førstekonsul i 1799 og keiser i 1804. Korsikanerne så imidlertid på ham som en forræder, og hans familie ble drevet ut av deres borgerlige hjem i Ajaccio, før de ble kalt til Paris for å bli konger av erobrede land eller del av det keiserlige hoff. Korsikanerne fikk ikke øynene opp for Napoleon før hans legeme ble ført hjem fra St. Helena i 1840 og tatt imot i Paris under store hedersbevisninger. Også i Ajaccio ble han feiret med fyrverkeri og prosesjoner, og byen har siden feiret sin store sønn hvert år på samme vis. På slutten av 1800-tallet ble det satt igang store veiutbyggingsprosjeker for å åpne opp det indre av øya, samtidig som det ble innført obligatorisk skolegang med fransk som undervisningsspråk. Korsikanerne ble utkalt til å delta i de franske krigene, og mange unge korsikanere ofret sine liv for Frankrike. Så mye som 20 000 korsikanere døde i 1. verdenskrig, flere tusener også under 2. verdenskrig. Med bare noe over 200 000 innbyggere var det en betydelig andel. Korsikanerne er seg svært bevisst sine ofre, og i hver eneste by er det minnesmerker med navn på unge soldater fra stedet som ofret sine liv i verdenskrigene og i kolonikrigene. Nasjonalismen i Korsika har levd videre til denne dag. I 1974 ble FLNC etablert, en nasjonalistbevegelse som kjempet for et selvstendig Korsika. I årene etter gjennomførte FLNC flere terroraksjoner mot franske administrasjonsinstitusjoner. På 80-tallet roet det seg gradvis ned samtidig som Korsika oppnådde flere rettigheter. Siste terroraksjon var i 1999, siden har det vært stille. Siden 2002 har hatt Korsika indre selvstyre, og kravet om selvstendighet står svakt. Men fortsatt er befolkningen opptatt av sin korsikanske identitet, og bruker aktivt nasjonalistiske symboler, slik som det korsikanske flagget. På de tospråklige veiskiltene er det franske stedsnavnet ofte strøket over med spraymaling. Men korsikanere under 40 år har beskjedne kunnskaper om det korsikanske språket, da fransk er det daglige språket. Henri Cartier-Bresson. Henri Cartier-Bresson (født 22. august 1908, død 2. august 2004) var en fransk fotograf og kunstner. Han regnes som en av fotojournalismens pionerer. Sammen med Robert Capa, George Rodger og David Seymour grunnla han fotobyrået Magnum. Cartier-Bresson var kjent for sitt øye for gode geometriske komposisjoner. Dette, og hans egenskap til å ta et bilde på "det avgjørende øyeblikket", gjorde han verdensberømt. Han startet sin fotograf-karriere i 1930 med sitt Leica-kamera og 50 mm objektiv. Leica kameraet og et 50mm objektiv brukte han gjennom hele livet og med det fanget han motiver fra den spanske borgerkrig, andre verdenskrig, India, Kina og så videre. Et av hans mest kjente fotografier er et bilde han tok i 1932 på baksiden av en jernbanestasjon i Paris. Bakken der var dekket av vann og akkurat idet han tok bildet hoppet en mann fra en stige som lå i vannet. Det helt spesielle med dette bildet var at i bakgrunnen kan man se en plakat som viser en figur som har den samme posituren som mannen som hopper fra stigen. På plakaten kan man også se navnet «Railowsky». Navnet blir et ordspill på jernbanestasjonen i bakgrunnen og stigen i vannet som ligner en jernbaneskinne. Ved utbruddet av andre verdenskrig gjorde han en kort tid tjeneste i den franske hæren. Under slaget om Frankrike ble han tatt til fange av tyskerne. Et fluktforsøk mislyktes, men ved andre fosøk kom han seg fri og var aktiv i motstandsbevegelsen inntil krigens slutt. Det var ikke alltid det var historiske begivenheter som Cartier-Bresson hadde interesse av å fange. Under en kroningssermoni i Storbritannia var han ikke interessert i selve kroningen, men heller av menneskene som så på. Mot slutten av livet sitt fotograferte Cartier-Bresson nesten ikke, og fokuserte på tegning istedenfor. I 2003 ble det startet en stiftelse og en fotografi-pris i hans navn. Han døde i Céreste i Frankrike 2. august 2004, mindre enn tre uker før han ville fylt 96 år. Nøgne Ø. a>et" til høyre, lagringstanker til venstre. Nøgne Ø er et norsk øl-bryggeri. De bruker slagordet «Det kompromissløse bryggeri». Historie. Aksjeselskapet ble stiftet vinteren 2002 av Gunnar Wiig og Kjetil Jikiun. Bryggeriet startet på Bergemoen i Grimstad, men flyttet høsten 2005 inn i de gamle lokalene til Rygene Kraftstasjon på Rygene, like ved grensen til Arendal kommune. Det er bygget et større og moderne produksjonsanlegg i de gamle lokalene. Bryggeriselskapet "Nøgne Ø – Det kompromissløse bryggeri AS" hadde driftsinntekter på NOK 1,5 mill. i 2004 og 2 mill. i 2005. Produksjonen har økt kraftig, fra 30 000 liter i 2003 til 250 000 liter i 2007, deretter fra 280 000 liter i 2009 til over 400 000 liter i 2010. Bryggeriet er ett av få norske bryggerier som eksporterer øl og selger til mer enn 20 land deriiblant Sverige, Danmark, Finland, England og USA. Rundt 30% av produksjonen eksporteres. I 2010 begynte de produksjon av den japanske risvinen sake, som de første og eneste i Europa. Brygging. Nøgne Ø India Pale Ale Alt ølet er upasteurisert og inneholder derfor levende gjær. Det gir en lang holdbarhet og et fyldigere øl som utvikler seg ved lagring. Det tilsettes ikke kullsyre, all kullsyren i ølet produseres av ettergjæringen som skjer i flasken. Gjæren legger seg som bunnfall nederst i flasken, slik at om man heller alt ølet i glasset vil ølet bli uklart. Internasjonal og nasjonal anerkjennelse. I januar 2007 rangerte det amerikanske nettstedet «RateBeer.com» Nøgne Ø på 44. plass blant verdens beste bryggerier og på 12. plass i Europa. Nøgne Ø vant også gull for Dark Horizon og sølv for sin Porter under. I 2010 vant de prisen for beste øl og for beste microbryggeri på "Australian Internationel Beer Awards". Pr 2010 har Nøgne Ø 12 av de beste 20 øl i Norge på kåringen til «RateBeer.com», inklusive de beste tre. I en juleøltest utført av Dagbladet i 2010 hvor 44 ølsorter ble testet, sprengte «God jul»-ølet til Nøgne Ø skalaen, og fikk terningkast syv. Ølen "Nøgne Ø – Imperial Brown Ale" gjorde det også skarpt i «Radioresepsjonens verdensomspennende Øltest», en gjengående spalte hver mandag på P3-programmet Radioresepsjonen, med flere måneder på førsteplass. Nøgne Ø fikk i februar 2011 prisene «Årets øl 2010» for "Nøgne Ø Imperial IPA (#500)" og «Årets bryggeri 2010» i Norske ølklubbers landsforbund (NORØL) og Norsk hjemmebryggerforening (NORBRYGG) sin årlige avstemning. I tillegg til førsteprisen for årets øl tok de også tredje og fjerde plassen med "Nøgne Ø Two Captains Double IPA" og "Nøgne Ø Red Horizon". I avstemningen om Årets Bryggeri 2010 fikk Nøgne Ø 45,8 % av stemmmene, mens andreplassen fikk kun 25% av stemmene. Det er omtrent 100 000 medlemmer av landets ølklubber tilknyttet NORØL og NORBRYGG som har gitt sine stemmer. Øltyper. Ulike øltyper fra Nøgne Ø. Wales. Wales (walisisk "Cymru") er en halvøy i det sør-vestlige Storbritannia. Wales har et areal på ca. 20 768 km² og en befolkning på ca. 3 004 600 (2009). Hovedstaden heter Cardiff. Den britiske tronarvingen er kjent som fyrste av Wales (engelsk: "Prince of Wales"), men han har ingen politisk rolle i Wales. Navnet «Wales» kommer fra det germanske ordet for «annerledes» (på samme måte som Vallonia, Valakia og Cornwall har fått sine navn). Wales har ikke vært selvstendig siden 1282, da landet ble erobret av den engelske kongen. Wales har vært del av Storbritannia siden 1707 og ble styrt direkte fra London inntil 1999. Den keltiske egenarten er blitt beholdt og har ifra 1800-tallet dannet grunnlag for en nasjonalistisk bevegelse, Plaid Cymru, som i 1974 fikk to representanter i det britiske parlamentet. Nasjonalforsamlingen for Wales utgjør dagens styresmakt, men den har bare begrenset myndighet delegert fra det britiske parlamentet. Det walisiske språk, kymrisk er et keltisk språk som er nært beslektet med bretonsk i Bretagne. Det snakkes av ca. 610 000, spesielt i det nordlige Wales, men også i resten av Wales og utenfor dets grenser. Kjente walesere er blant annet Manchester Uniteds veteran Ryan Giggs, syklisten Nicole Cooke og skuespilleren Richard Burton. Adolphe Sax. Antoine Joseph Adolphe Sax (født 6. november 1814, død 4. februar 1894) var en belgisk instrumentmaker, mest kjent for oppfinnelsen av saksofonen. Sax ble født i Dinant i Belgia. Hans far, Charles Joseph Sax, var også instrumentmaker. Adolphe begynte å lage sine egne instrumenter i veldig ung alder. Etter at han ble ferdig på skolen begynte Sax å eksperimentere med nye instrumenter. Hans første oppfinnelse var en forbedring av bassklarinetten. I 1841 flyttet han til Paris og begynte å jobbe på nye instrumenter, som ble vist frem der i 1844. Selv om Sax ikke hadde funnet opp disse instrumentene selv, var de så overlegne i forhold til konkurrentenes at de ble kjent som "saxhorn". På denne tiden jobbet han med det instrumentet som han er best kjent for, saxofonen. Det ble presentert for verden for første gang på en utstilling i Brussel i 1841. I redsel for at andre musikere skulle kopiere instrumentet turde han ikke vise det frem og spilte bare et kort musikkstykke bak et skjermbrett. Komponisten Hector Berlioz skrev positivt om det nye instrumentet i 1842, men det ble ikke patentert før i 1846. Til verdensutstillingen i Paris i 1855 ble instrumentet formelt presentert for publikum av Adolphe Sax og dette ble et av utstillingens mest populære objekter. Det var disse instrumentene som gjorde ham kjent og sikret han en lærerjobb ved Paris Conservatoire. Han døde i 1894 i Paris og ble begravet på Cimetière de Montmartre. Litteratur. Sax, Adolphe Sax, Adolphe Toronto. Toronto er Canadas største by og provinshovedstad i provinsen Ontario. Navnet Toronto kommer fra det irokesiske ordet "«tkaronto»", som betyr «stedet hvor trærne står i vannet». Med et folketall på 5 600 000 (2 500 000 i bykjernen) er Toronto Nord-Amerikas femte største by. Den er samtidig et av de viktigste finans- og handelssenter i Nord-Amerika. Som hjemsted for over 80 etniske grupper og 100 forskjellige språk, er Toronto en av de mest multikulturelle byer i verden. Frem til 1970-årene var Toronto Canadas nest største by, etter Montreal. Byens økonomiske vekst ble styrket av ferdigstillelsen av St. Lawrence kanalen i 1959, kanalen gjorde det mulig for større skip å ta seg inn til De store sjøer. Deler av Torontos vekst er blitt akkreditert Parti Québécois (PQ) maktovertagelse i provinsen Quebec og provinshovedstaden Montreal i 1976. PQ innførte mange lover som favoriserte fransk over engelsk. Dette ble en stor byrde for mange engelsktalende Montrealere, mange av disse flyttet til det mer engelskvennlige Toronto. Ett av verdens høyeste frittstående bygg CN Tower, et 554 meter høyt radio og TV-tårn, er et av de mest berømte landemerkene i Toronto. Byens hovedflyplass, Toronto Pearson internasjonale lufthavn, ligger i Mississauga rett utenfor Torontos bygrenser i vest, og en av verdens travleste flyplasser. Little Norway, Lille Norge, var en norsk flyskole og treningsleir som ble opprettet i Toronto under den andre verdenskrig. Monopol (brettspill). Monopol er det mestselgende brettspillet i verden. Målet med spillet er å bli den rikeste spilleren, og tvinge de andre spillerne til konkurs ved kjøp, salg og leie av tomter eller gater med hus og hotell. Spillet ble utviklet fra Elisabeth Magies spill "The Landlord Game". Charles Darrow utviklet dette spillet med bl.a. gater fra Atlantic City, og i 1935 kjøpte Parker Brothers rettighetene til spillet fra han. Spillet selges i dag i 80 land, på 26 forskjellige språk. I Norge selges spillet med gater i Oslo; i Storbritannia med gater i London; i Frankrike med gater i Paris. Enkelte nyere versjoner, som Star Wars-utgaven, bruker fiktive steder. Historie. Da den arbeidsløse Charles B. Darrow kom til brettspillfabrikantene Parker Brothers med sin nye oppfinnelse i 1934, ville de ikke ha det. De mente spillet var for innviklet. Med hjelp fra en venn som var boktrykker, produserte Darrow 5000 håndlagde versjoner av Monopol. Spillene ble revet bort. Da Darrow troppet opp hos Parker Brothers igjen, sa de ja. Gatene i den amerikanske utgaven er ikke fra Washington eller New York, men Atlantic City. Oppfinner Darrow ferierte nemlig langs Jerseys strender, ikke langt fra Atlantic City. Sannheten er imidlertid den at Charles Darrow selv hadde kopiert spillet. The Landlord Game, forløperen til Monopol, ble utviklet av Elisabeth Magie allerede i 1904. Dette spillet lot hun venner og bekjente kopiere. Spillet ble meget populært og spredde seg utover USA. Og det var slik Charles Darrow fikk tak i spillet, som han senere presenterte til Parker som sitt eget. Skjøter i tidligere utgaver. I tidligere versjoner av spillet opereres det ikke med stasjoner, men med fire fergerederier: N.A.L. (Den Norske Amerikalinje), B.D.S. (Det Bergenske Dampskibsselskab), Hvalfangstselskapet Kosmos og Bastøfergen. I stedet for Elverket og Vannverket, ble det tidligere også operert med Akers mekaniske verksted og Nylands verksted. "Gratis parkering" har også erstattet det tidligere Trafikkfyr. I Norge ga Damm en tid ut spillet under navnet Millionær. I disse spillene var det skjøter for flyselskapene SAS og Braathens S.A.F.E. i stedet for Elverket og Vannverket. I noen utgaver av Millionær hadde en også Slottsplassen i stedet for Rådhusplassen. De 4 ovennevnte rederiene var med her. Betegnelsen Trafikkfyr for feltet med gratis parkering, som ikke hadde vært brukt siden en gang rundt 1960 ble gjeninnført i disse spillene. Sjansekort i tidligere utgaver. Et særnorsk sjansekort var "Deres hus og hoteller brenner". Kortet innebar at spilleren mistet all bebyggelse, med mindre han hadde betalt brannforsikringspremie. Dette sjansekortet er utgått. Turneringer og mesterskap. Det arrangeres nasjonale og internasjonale mesterskap i Monopol. NM har blitt arrangert en rekke ganger, første gang i 1975. VM ble arrangert første gang i 1973. Beste norske VM-prestasjoner er Bjørn Halvard Knappskogs VM-tittel i Las Vegas i 2009, Bjørn Andenæs' 2.plass i 2004 og Cato Walløs 3.plass i 1975. Sandeltrefamilien. Sandeltrefamilien eller trådurtfamilien (latin: "Santalaceae") er en plantefamilie av løvtrær i ordenen Santalales. Den inneholder 45 slekter med om lag 1 000 arter, med kjente arter som sandeltre og misteltein. Flere av artene er parasittiske på andre trær. Mistelteinfamilien. Mistelteinfamilien (Viscaceae) var en plantefamilie i ordenen Santalales. Den omfattet ca. 450 arter fordelt på 7 planteslekter. Den er nå innlemmet i trådurtfamilien. Holurtfamilien. Holurtfamilien, også kalt pipeurtfamilien (latin: "Aristolochiaceae") er en plantefamilie i ordenen Piperales. Den omfatter ca. 480 arter fordelt på 7 planteslekter. Muligens omfatter den også arten "Lactoris fernandeziana", som tradisjonelt har vært klassifisert som en helt egen familie – "Lactoridaceae". Leddbladfamilien. Leddbladfamilien (Zygophyllaceae)ver en plantefamilie med usikker ordensplassering. Familien kan muligens utgjøre en egen orden Zygophyllales, eller alternativt plasseres i den store rose-kladen "Fabidae (Eurosidae I)". Familien omfatter ca. 235 arter fordelt på 30 planteslekter. I APG II-systemet siden 2003 inkluderes også den uplasserte familien "Krameriaceae" (slekten "Krameria"). I eldre systematikk finner vi også de synonyme navnene "Balanitaceae" (1841), "Krameriaceae" (1829) og "Tribulaceae" (1853). Solrosefamilien. Solrosefamilien (Cistaceae) er en plantefamilie i ordenen Malvales. Den omfatter ca. 200 arter fordelt på 9 planteslekter. Frankeniafamilien. Frankeniafamilien (Frankeniaceae) er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales. Den omfatter ca. 90 arter fordelt på 4 planteslekter. Bladliljefamilien. Bladliljefamilien (Hostaceae) er en plantefamilie i ordenen Asparagales. Den omfatter tolv arter fordelt på tre planteslekter. Nantes. Nantes er en by og kommune i departementet Loire-Atlantique i regionen Pays-de-la-Loire vest i Frankrike. Nantes ligger 50 km innlands fra Atlanterhavskysten i utløpet til Loire. Byen har over innbyggere, med forstedene (2008). Dette gjør Nantes til Frankrikes sjette største by. Den er den største byen i den historiske regionen Bretagne og fortsatt kulturell knyttet til den. Historie. Byen ble romersk i 56 f.Kr. med navnet "Portus Namnetum" etter en gallisk stamme "Namnetes". Nantes ble kristnet på 300-tallet og ble i årene etter angrepet av saksere, frankere og normannere. I 1066 ble Nantes del av hertugdømmet Bretagne. I 1460 ble en universitet grunnlagt som eksisterte til den franske revolusjon. Hertugdømmet var til tider selvstendig, til tider underlagt England og kom ikke inn under Frankrike før 1532. Området har fortsatt en sterk bretonsk identitet med eget språk (Bretonsk). Byens navn er særlig knyttet til Ediktet i Nantes, også kalt toleranseediktet, fra 1598 undertegnet av kong Henrik IV av Frankrike. Den gav hugenottene lov til å holde gudstjenester og en relativ religionsfrihet, selv om statsreligionen forble katolsk. Ediktet ble opphevet av Ludvig XIV av Frankrike nesten hundre år senere, noe som førte til en stor utvandring av hugenottene. Gjennom 1600- og 1700-tallet blomstret byen økonomisk, særlig siden den ble Frankrikes viktigste havn. Handel med Asia, men også slavehandelen var viktig på denne tiden. Nantes var Frankrikes utgangspunkt for trekantfart. I forløpet av den den franske revolusjon ble byen dratt inn i Vendée-opprøret, et kongelig og katolsk orientert forsøk på motrevolusjon 1793-1796. Revolusjonsregjeringen under skrekkveldet slo ned opprøret brutalt og ødela mye av regionen med gjengjeldelsesaksjoner. Fra oktober 1793 til februar 1794 ble 16.000 mennesker henrettet i Nantes under kommandoen av Jean-Baptiste Carrier bl.a. gjennom systematiske drukninger i elven, såkalte "noyades". Den industrielle revolusjonen så fremveksten av en betydelig verftsindustri. Under den andre verdenskrig ble havnebyen okkupert av Tyskland og derfor mål for betydelige allierte luftangrep. Vichy-regimet inndelte Frankrike i regioner i 1941 og rev Nantes løs fra Bretagne som byen tidligere hadde vært hovedstad for. I 1962 ble universitetet grunnlagt på nytt, den har i dag cirka 36.000 studenter. Verftkrisen på 1980-tallet rammet byen hardt. Blant annet flytting av deler av sentraladministrasjon fra Paris og gode infrastrukturtiltak som TGV tilknytning, revitaliserte byen og den er i dag en av de fremste byer i Vestfrankrike ved siden av Bordeaux. I 2004 ble den kåret av Magasinet "Time" til den beste plassen i Europa å leve i. Nantes er Jules Vernes fødeby. Snylterotfamilien. Snylterotfamilien (Orobanchaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 2 000 arter fordelt på 99 planteslekter. I ny systematikk føres slektene med halvsnyltere og helsnyltere fra den tradisjonelle maskeblomstfamilien til denne familien. Santalales. Santalales er en orden av blomsterplanter. Ordenen er mest urbredt i tropiske og subtropiske strøk. Mange av artene er samboende med andre planter, der de selv har sin egen fotosyntese, men trekker vann og mineraler fra grolaget til vertsplanten. Her i Norge er misteltein "(Viscum album)" mest kjent. Mange av artene er parasitter eller semi-parasitter, med samme egenskaper som misteltein. I litteraturen brukes tidvis "misteltein" som betegnelse på alle de parasittene som vokser oppe i trær slik mistelteinen gjør. Familier. Dette er en kraftig reduksjon av henførte familier siden Cronquistsystemet, som også førte familiene Balanophoraceae, Erythropalaceae og Schoepfiaceae til ordenen. Det er fortsatt betydelig tvil om hvorvidt disse familiene bør klassifiseres under "Santalales". Særlig "Balanophoraceae" fremføres ofte som en god kandidat til ordenen. Den nå forlatte familien "Schoepfiaceae", som med sine slekter inngår dels i "Olacaceae" og dels i "Santalaceae", foreslås tidvis gjenopprettet som selvstendig familie.. Volgograd. Volgograd (russisk: Волгогра́д), tidligere kalt Tsaritsyn (russisk: Цари́цын) (1598–1925) og Stalingrad (russisk: Сталингра́д) (1925–1961), er en by på vestbredden av elven Volga i den sørvestlige delen av Volgograd oblast i Russland. Byen har 1 012 000 innbyggere og er den 12. største i Russland. Historie. I 1589 bygget russerne en festning her for å forsvare Russlands daværende sør-grense. Byen het da Tsaritsyn, et russisk ord som betyr «Tsarinaens By». I 1925 ble byen omdøpt til "Stalingrad" («Stalins by») siden det ble påstått at Josef Stalin ledet byen under den russiske revolusjonen. Under den første femårsplanen ble det bygget en stor traktorfabrikk i den nordlige delen av byen, fabrikken ble bla forsynt med stål fra det nærliggende stålverket Røde Oktober. Stalingrad ble udødeliggjort som slagstedet for Slaget om Stalingrad som foregikk i byen fra sommeren 1942 til 2. februar 1943 – regnet som et av andre verdenskrigs blodigste slag og et av krigens vendepunkt. Etter 2. februar 1943 var den tyske hæren på defensiven, mens den røde arme stadig rykket fram mot vest. Byen fikk sitt nye navn Volgograd («Volga by») i 1961, etter at det sovjetiske regimet hadde fordømt Stalins forbrytelser. Idag finnes stalinister, pensjonister og krigsveteraner i byen som vil forandre navnet tilbake til Stalingrad. Andre ønsker seg det opprinnelige navnet Tsaritsyn. Skreia. Skreia er et tettsted i Østre Toten kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Skreia var endestasjon for Skreiabanen som gikk fra Reinsvoll på Gjøvikbanen. Skreiabanen ble lagt ned på 1980-tallet. Industri og handel. Skreias viktigste industri er Kims fabrikker, som produserer potetgull og peanøttposer til hele Norge. På Skreia ligger også Takstolfabrikken som produserer takstoler. Landheim Veveri var en viktig del av Skreias industri, og var tidligere Norges største tekstilveveri. Landheim Veveri AS ble nedlagt i 2005, etter å ha forsynt landet med gardiner siden 1929. Det finnes mange butikker på Skreia, frisører, kiosk, matbutikker, regnskapskontor, bilverksted, bensinstasjoner, rørleggerfirma og legesenter. Sentrum. Skreia sentrum ligger langs fylkesveg 33. De største byggene i sentrum er Sandberggården, Hasselgården, Jerikobygget og Peter Aas. Skoler. Barneskolene i Østre Toten kommune ligger i såkalte fjerdinger. I Skreiafjerdingen ligger Smitborg skole, Stange skole og Totenviken skole. Alle barneskolene ligger et godt stykke unna sentrum. Smitborg skole ble nedlagt fra høsten 2007, på tross av mange protester fra foreldre og lærere og er nå slått sammen med Stange skole. Skreia Ungdomsskole ligger nær sentrum og er nyoppusset. Elevene der kommer fra Skreia, Totenviken og Kapp. Idrett. På Skreia ligger Skreia stadion, også kalt «Plassen». Der ligger også Skreiahallen, en håndball- og volleyballhall. Her holder Skreia Idrettslag til, samtidig som FK Toten bruker «Plassen» til trening og kamper sammen med Lenas idrettsplass, Lena Stadion. Skreia idrettslag og Lena idrettslag er forøvrig moderklubbene til FK Toten. Andre klubber er: Skreia Skøyteklubb Toten, Toppen I.L. og Viken B.K. Leeds. Leeds er en by i West Yorkshire i den nordlige delen av England i Storbritannia. Byen har omkring 430 000 innbyggere mens storbyområdet (City of Leeds) har omkring 715 000 innbyggere. Leeds er kjernen i den enhetlige myndigheten City of Leeds, som også inkluderer forstedene Craven, Harrogate, Bradford, Selby, Calderdale, Kirklees, Wakefield og Barnsley. Elven Aire renner gjennom byen. Byen vokste kraftig fra 1600-tallet og framover og overtok etterhvert Yorks posisjon som den dominerende byen i regionen. Dette var hovedsakelig på grunn av den voksende ullindustrien. I dag arbeider de fleste i Leeds i service og finanssektoren som er en av de störste i landet. Byens offisielle slagord er "The UK's Favourite City". Historie. Hovedartikkel: Leeds historie I Leeds fantes det under romertiden et fort, "Cambodunum". Med romerrikets fall ble byen en av del av det britiske kongeriket Elmet. Senere tilhørte de også Deira og Northumbria. Den første gangen som Leeds med sikkerhet nevnes er i Domesday Book. Byen unngikk Vilhelm I av Englands herjinger, men flere av de omkringliggende byene ble lagt i ruiner. I middelalderen var Leeds en markedsby for jordbruksprodukter og fikk bystatus i 1207. Byen ble delvis industrialisert på 1300-tallet da flamske innvandrere startet ullforedling. Byens industrivekst ble ytterligere økt med kanalforbindelse til Liverpool i 1816 og jernbanen i 1848. Politikk. På 1800-tallet var Leeds et sterkt liberalt feste, men som i det øvrige Storbritannia begynte Labour å erstatte de liberale som de konservatives hovedkonkurrent på begynnelsen av 1900-tallet. De politiske skillelinjene mellom partiene har ofte vært mindre i Leeds enn på riksplanet. Bystyret består av 99 mandater. Byen er inndelt i 33 valgkretser der de 3 kandidatene som får flest stemmer får mandatet. Siden lokalvalget i 2004 styrer en allianse av liberaldemokratene, de konservative og de grønne. Det konservative partiet står sterkest i den nordlige delen av Leeds, med unntak av Moortown. Moortown var ved det siste valget, liksom de studenttette områdene nærmere sentrum samt Rothwell i det sørlige Leeds, liberaldemokratenes sterkeste feste. "Morley Borough Independents" tok, logisk nok, samtlige av sine mandater i Morley, der de var de eneste som tok mandater. De grønne tok samtlige av sine mandater i valgkretsen "Farnley and Wortley" der de tok samtlige mandater. I de øvlige delene av byen vant Labour. Med unntak av en periode under Den engelske borgerkrigen ble Leeds ikke representert i parlamentet før parlamentsreformen 1832. For valg til det britiske parlamentet er byen delt opp i åtte valgkretser: "Leeds West, Leeds Central, Leeds North West, Leeds North East, Leeds East, Elmet, Morley and Rothwell" og "Pudsey". Sju av åtte parlamentsrepresentanter fra byen tilhører Labour: John Battle (Leeds West), Hilary Benn (Leeds Central), Fabian Hamilton (Leeds North East), George Mudie (Leeds East), Colin Burgon (Elmet), Colin Challen (Morley and Rothwell) og Paul Truswell (Pudsey). Den eneste representanten for et annet parti er Greg Mulholland (Leeds North West), som representerer liberaldemokratene. I mange år var samtlige parlamentsrepresentanter fra Labour. Historisk sett har samtlige valgkretser med unntak av "North East" og "North West" vært labourdominert, mens i de senere år har vanligvis det konservative partiet tatt disse. Bebyggelse. a>ene som finnes spredt utover byen og som utskiller seg fra den ellers ganske lave bebyggelsen. Bykjernen preges av moderne bebyggelse og omfattende nybygging. Byen er kjent for sine mange kjøpesentre, de fleste rett øst for jernbanestasjonen. Kjøpesentrene ble bygd på slutten av 1800-tallet og har senere blitt til nye store shoppingkompleks. I øst-vestlig retning gjennom sentrum går gata Headrow og i nord-sydlig Briggate. Disse kan sies å utgjøre byens hovedgater. Både Headrow og Briggate har ligget der fra gamelt av. Briggates ble anlagt på 1200-tallet, mens Headrow ble anlagt på 1500-tallet. Bytorget ligger i sentrum, like ved jernbanestasjonen, og ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet. I den nordlige delen av sentrum ligger rådhuset, tegnet av Cuthbert Brodrick og innviet i 1858 av dronning Victoria, samt folkets hus, tegnet av Vincent Harris og innviet i 1933. En del av Leeds Metropolitan University ligger også her. Rett nord for sentrum ligger University of Leeds, og rett nord for dette igjen ligger Hyde Park, en park som når været tillater det, ofte er full av studenter. Rett sør for sentrum, i Beeston ligger Elland Road, Leeds Uniteds hjemmebane. I alle retninger ut fra sentrum brer boligområdene seg ut. Vanligvis er disse bebygd av rekkehus i typisk engelsk stil, mens i byens ytre deler finnes det dog en betydelig villabebyggelse. Et antall større høyhus finnes også spredt rundt om i byen. De fleste av bydelene har sitt eget shoppingstrøk og det finnes et antall større shoppingkompleks, slik som f.eks i Seacroft. I den nordøstre delen av Leeds ligger Roundhay Park, en stor park innkjøpt av byen på slutten av 1800-tallet. Vest og sør finnes det et antall byer som er mer eller mindre sammenvokst med Leeds; blant annet Yeadon, Morley og Rothwell. Det finnes tre større sykehus i byen, "Leeds General Infirmary", "St James's University Hospital" og "Seacroft Hospital". Befolkning. Byen er relativt typisk for Storbritannia i både etnisk og religiøs sammenheng. De største minioritetsgruppene er pakistanere (2,1 %), indere (1,7 %), øvrige hvite (1,5 %) og irlendere (1,2 %). I forbindelse med den industrielle revolusjonen skjedde det en stor innflytting til byen. På 1800-tallet flyttet blant annet irlendere og jøder til byen, ettersom de sistnevnte flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Av befolkningen er 25,5 % under 20 år, 30,5 % mellom 20 og 39 år, 24,1 % mellom 40 og 59 år, 8,9 % mellom 60 og 79 år og 11,0 % over 80 år. Befolkningsfordelingen i alderssammenheng er typisk for Storbritannia, med unntak av at andelen på rundt 20 år og noe eldre er større på grunn av den store andelen studenter. Forventet levealder i Leeds er 80,7 år for kvinner og 75,5 år for menn. Fra byen skjer det en nettoutflytting til de omliggende byene, til en del kystbyer samt til London. Utflyttningen til omliggende byer skjer primært fordi mulighetene til å pendle har blitt kraftig forbedret, mens utflyttingen til kysten hovedsakelig skyldes pensjonister som flytter ut. Utflyttingen til London skyldes nok den store mengden med høytlønnede jobber som finnes der og som ikke finnes i Leeds. Fra øvrige deler av landet skjer en nettoinnflytting, hovedsakelig fordi byen har vært i stor økonomisk vekst. De nordlige delene av byen domineres av rike personer og en del eldre mennesker. De vestlige og sydvestlige delene domineres av den hvite arbeiderklassen. I områdene rett vest for sentrum utgjør studentene den største andelen. Områdene rett nord for sentrum har den største ikke-britiske befolkningsandelen. Religion. Med tenke på religiøs tilhørighet er fordelingen slik: 68,8 % kristne, 16,8 % ikke-religiøse, 3,0 % muslimer, 1,2 % jøder og 1,1 % sikher. I byen finnes det, foruten et stort antall kirker, fire synagoger, fire moskéer og tre sikhtempel. Siden 1878 har Leeds hatt et katolsk bispesete. Økonomi. Leeds hadde i 1998 en BNP på 9,7 milliarder pund (tilsvarende drøyt 100 milliarder kroner). Byen er kjent for sitt varierende næringsliv. Det finns drøyt 17 000 momsregistrerte bedrifter i byen. I Leeds finnes den nest største produksjonsindustrien utenfor London, det samme gjør den største pressebransjen og den tredje største finanssektoren. Nærmere 100 000 personer arbeider innen offentlig sektor. Fordelingen mellom de ulike sektorer skiller seg ikke i noen større grad fra det britiske gjennomsnittet. Kommunen har en omsetning på rundt en milliard pund og har ca 35 000 ansatte. Infrastruktur. Leeds har verken tunnelbane eller trikk, noe som er uvanlig for en by på denne størrelsen. Det finnes dog planer om å gjeninnføre trikkedriften. Det planlagte trikkenettet kommer til å inneholde tre linjer, "Sør", "Nord" og "Øst" og strekke seg ut til byens utkanter. Bussnettet i Leeds er omfattende med over hundre ulike linjer. Helt nordvest i byen ligger Leeds Bradford International Airport, som også betjener Bradford. Sentralstasjonen har en sentral beliggenhet. Utover den finnes det omkring ti mindre stasjoner i byen. Motorvegene M1 og M62 forbinder Leeds med Sheffield og London og med Liverpool, Manchester og Hull. Antall personer som pendler til byen er på ca 80 000. Leeds har retningsnummer "0113" og postadresser i Leeds begynner med "LS". Media. I Leeds finnes lokalavisene Yorkshire Evening Post og Yorkshire Post som begge eies av Johnston Press. Både BBC og ITV/Yorkshire Television har TV-studioer i byen. Det finnes også et antall radiostasjoner i byen: "BBC Radio Leeds", "Radio Aire", "Magic 828", "Galaxy 105" og "Real Radio". Utdanning. Leeds har to universiteter, University of Leeds med 28 000 studenter og Leeds Metropolitan University med 26 000 studenter; totalt bor ca 70 000 studenter i byen. Leeds Metropolitan University har først og fremst Yorkshire og Lancashire som sine opptaksområder, mens University of Leeds i større grad har studenter fra hele landet. Utover disse har Open University sitt regionkontor i byen. Open University er et statlig universitet basert på fjernundervisning. Det finnes ni college i byen: "Leeds College of Art & Design", "Leeds College of Building", "Leeds College of Music", "Joseph Priestley College", "Northern School of Contemporary Dance", "Notre Dame Sixth Form College", "Park Lane College", "The Leeds College of Technology" og "Thomas Danby College". Leeds College of Technology har 5 000 studenter og har i alle hovedsak yrkesrelaterte studier. På tilsvarende gymnasnivå finnes blant annet Leeds Grammar School, opprettet 6. mars 1547. Det finnes (2003) totalt 294 offentlige skoler i Leeds. Befolkningens utdanningsgrad ligger på nivå med gjennomsnittet for landet. Geologi, klima og miljø. Leeds har, slik som resten Storbritannia, et mer utpreget kystklima enn Sverige og Finland. Vintertid er det noe varmere enn i Sør-Norge og betydelig varmere enn i Nord-Norge. Om sommeren er det stort sett like varmt eller noe mildere enn største delen av Norge. Brorparten av Leeds ligger på kullagringer fra karbon tiden da det vokste regnskog på plassen. Rett nord for byen består berggrunnen i stedet av sandstein og skifer og øst for byen er kalkstein dominerende. Antallet dager med mellomstore eller høye verdier av forurensning er veldig lik med gjennomsnittet av britiske byer. Det finnes mest svevestøv rundt sentrum, Beeston, Richmond Hill og Hunslet, der det er rundt 40 mikro;g/m³, mens i utkanten av byen ligger det på rundt 30 mikro;g/m³. Uteliv. Byen er kjent for sitt omfattende nattliv med en mengde nattklubber, mye pga alle studentene her. Nattklubbene har ofte en kort livslengde og dekadente navn. "Hanna og Dea" heter en av mange nattklubber som er populær blant ungdommer. Kultur. I byen finnes "Leeds Grand Theatre" som er en stor operascene. "The Henry Moore Institute" inneholder både sentralbiblioteket og et galleri. Foruten hovedbiblioteket finnes det omkring 50 lokale bibliotek i de ulike bydelene og forstedene. Musikk. I likhet med andre britiske byer på samme størrelse har Leeds hatt begrenset med artister som har slått igjennom internasjonalt. Blant de som har lykkes er Chumbawamba, Melanie Brown (Spice Girls) og The Sisters of Mercy. I august hvert år holdes Leeds Festival i Bramham Park øst for byen. Sport. De store idrettene i Leeds er de samme som i Storbritannia som helhet; fotball, rugby og cricket. Fotballlaget Leeds United spiller på Elland Road og har tidvis hatt mange store perioder. Laget vant den engelske ligaen 1968/69, 1973/74 og 1991/92. De nådde semifinalen i Champions League i 2001. En økonomisk og sportslig nedtur på 2000-tallet førte til nedrykk, først til The Championship i 2004 og deretter til ligasystemets tredje nivå League One i 2007. Etter tre sesonger der klarte klubben i mai 2010 å rykke opp igjen til The Championship. Desto bedre har det gått for rugbylaget Leeds Rhinos som vant Super League for første gang i 2004 og World Club Challenge i 2005. De spiller den varianten av rugby som kalles "rubgy league" og har relativt begrenset internasjonal utbredelse. Det andre rugbylaget, Leeds Tykes spiller den internasjonalt mer populære varianten "rugby union" og tilhører bunnsjiktet i den øverste ligaen. Lagene deler både eier og stadion. Deres felles stadion ligger i Headingley. Det finnes et antall golfbaner rundt byen. På en av disse, "Moortown Golf Club", der ble det spilt Ryder Cup i 1929. I Wetherby, rett nordøst av byen ligger en kjent travbane. "Leeds International Pool" ble åpnet i 1967 med høye ambisjoner, men den har ikke blitt vedlikeholdt i nok grad slik at det nå har blitt bestemt at det skal bygges et nytt basseng. Det nye bassenget kommer til å utgjøre en del av "South Leeds Stadium" som også kommer til å inneholde en rugbybane, friidretts- og tennisbaner, samt muligheter for å spille boule. Vinterstid er det vanlig å settes opp en skøytebane på torget ved rådhuset. Museer og severdigheter. Blant byens historiske severdigheter finnes Kirkstall Abbey, en klosterruin med aner fra 1100-tallet og Temple Newsam, tidigere eid av tempelriddere. Fra begynnelsen av den industrielle revolusjonen finnes Armley Mills, tidigere verdens største ullfabrikk, nå et museum, og "Middleton Railway", en ca 250 år gammel jernbane. Leeds City Museum handler om Yorkshires historie. Siden 1996 har Royal Armouries hatt et museum i byen, med en stor samling av rustninger og annen krigsutrustning fra store deler av verden. Det finnes også et antall lokalhistoriske museer som gjenspeiler hver sin egne lokale historie, blant annet i Horsforth og Otley. I Roundhay Park finnes et tropisk senter. Black metal. Black metal, også kjent som svartmetall, er en undersjanger av heavy metal som generelt regnes for å være ekstrem og ukommersiell. Sjangeren er ofte omspunnet med myter og klisjeer, som oftest basert på satanisme og det okkulte, men også om natur og filosofi. Sjangerens opprinnelse stammer fra omkring 1980, men det var på slutten av tiåret at moderne black metal ble utformet av norske band. I løpet av 1980-tallet dannet tidlige «sataniske ekstremmetal» band en fremtidig skisse for hvordan den moderne black metal ville bli seende ut. Denne såkalte «første bølgen» av black metal inkluderte band som Venom, Bathory, Hellhammer, Celtic Frost og Sarcófago. Den «andre bølgen», oppsto på begynnelsen av 1990-tallet, av norske band som Mayhem, Burzum, Darkthrone, Immortal og Emperor. Den norske black metal-bølgen fikk i perioden 1992–1994 mye oppmerksomhet på grunn av det uvanlige imaget og de alvorlige forbrytelsene som ble begått. Norske og internasjonale medier blåste videre opp påstandene rundt medlemmenes ideologiske og politiske ståsted. Det var henholdsvis to tilfeller av drap og over to dusin tilfeller av ildspåsettelse. «Den svarte sirkel» var en liten gruppe ungdommer i slutten av tenårene til midten av tyveårene som holdt til i kjellern til platebutikken Helvete i Oslo, eid av Øystein Aarseth. Det er fra dette miljøet at «andre bølgen» av black metal oppsto i Norge, og gjorde landet verdenskjent som eksport av «Satanrock». Instrumentering. Black metal-gitarister bruker som regel forvrengt gitartoner. Vanligvis er gitaren spilt med mye bruk av rask tremolo-picking. Skriveprosessen er mye preget av at gitaristen bruker et vidt spekter av skalaer, intervaller og akkordprogresjoner som gir dissonerende, engstelige og illevarslende lyder. Gitarsoloer og lav gitar stemming er sjeldne i black metal. Dette skaper det eksentriske og atmosfæriske lydbildet som skiller black metal-sjangeren til fordel for mange andre ekstrem metal-sjangere. Bassgitar er lite brukt til å utføre frittstående melodier. Det er ikke uvanlig for bassister å være hørbar eller å homophonisk følge basslinjer til den elektriske gitaren. Vanligvis er tromming fartsfylt og man ofte bruker dobbel-bass og/eller blast beat-teknikker, selv om grunnleggende tromming ikke er uvanlig. Mange black metal-band har raske trommerytmer og «blast beats» som krever en kjapp og utholdende trommeslager. Black metal-musikk går ofte bort fra konvensjonell sangstruktur, og mangler ofte klare vers-refreng seksjoner. I stedet inneholder ofte black metal-musikk lange og repeterende instrumentgrupper. Sangtekster og vokalbruk. Tradisjonelt sett har black metal-band tekster som omhandler anti-kristendom, satanisme, okkultisme, åsatro, paganisme, krig, filosofi og natur. Andre typiske temaer er nihilisme, misantropi, depresjon og død. Mens death metal-musikere, med utspring i USA, ofte hadde religiøsfientlige tekster rundt 1990, hadde black metal-band ofte fokusert på kristendomfientlige tekster, og gjerne ved å benytte religiøse motpæler, som norrøn mytologi og sataniske tekster. Dette er på mange måter knyttet til kristningen av Norge i 1000 e.Kr., hvor tradisjonelle norske verdier ble erstattet med kristne under tvang. Tradisjonell black metal-vokal skjer i form av høytskrikende vokal. Dette står i sterk kontrast til lav-pitchet «growling» i death metal. Nasjonalsosialistisk black metal. Black metal som tar for seg nynazistiske ideologier har blitt kjent som "nasjonalsosialistisk black metal", eller "NSBM". NSBM har ingen særegen stil, men benytter tekster med rasistisk og høyreekstreme budskap. Begrepet eksisterer fordi meningene er kontroversielle, samtidig som mange kategoriserer musikk etter tekster. Noen plateselskaper og butikker nekter å gi ut og selge NSBM, på grunn av de hatefulle meningene. Unblack metal. Etter at musikksjangeren black metal ble etablert, begynte også kristne å produsere black metal (ofte kalt white metal som en kontrast til black metal), der tekstene omhandlet kristne verdier og anti-sataniske budskap, samt kristne erobringer. På grunn av det kontroversielle temaet (i black metal-sammenheng) har noen band mottatt dødstrusler. Eksempler på unblack metal-band er Antestor, Lengsel og Horde. Lydproduksjon. Lavkostproduksjon var et must for tidligere black metal-artister med lave budsjetter. Det var ikke uvanlig at produksjonen av musikken foregikk i hjemmene til musikerne, som blant annet bandet Mayhem, som gav ut musikken på plateselskapet Deathlike Silence Productions som foregikk i platebutikken Helvete, begge eid av Øystein Aarseth. Selv da det var mulig å øke produksjonskvaliteten, valgte mange artister å fortsette å fortsette med lavbudsjetterte innspillinger. Bakgrunnen for dette var å være tro til sjangerens ukommersielle røtter og for å gjøre musikken mer «rå» og «kald». Et av de mer kjente eksemplene på dette er albumet "Transilvanian Hunger" fra bandet Darkthrone. Johnathan Selzer fra Terrorizer Magazine mente at Darkthrone representere «do it yourself»-aspektet ved black metal. Billedbruk. I motsetning til mange artister i andre ekstrem metal-sjangre, er det mange black metal-artister som opptrer ved bruk av kulisser og autentisk materiale. Mayhem og Gorgoroth er to band som er spesielt kjent for sine kontroversielle effekter, som spiddede dyrehoder, simulert korsfestelse, middelalderske våpen, og bandmedlemmer dynket i dyreblod. Bandet Taake utførte i mars 2007 i Essen i Tyskland, et kontroversielt stunt, som innebar at vokalist Hoest malt et hakekors på brystkassen. Dette førte til stor medieoppmerksomhet, og bandet ble beskyldt for å være sympatisører med nasjonalsosialismen. Taake ble videre fjernet fra alle spillejobber i Tyskland, i tillegg til å bli strøket fra Karmøygeddon i Norge året etter. Vokalist Hoest hevdet i etterkant at stuntet bare hadde til formål å provosere, og ikke fronte et politisk budskap. Per Yngve Ohlin spilte en stor rolle i hva slags image black metal-band skulle ha, både i form av sceneshow og sangtekster. Han var den første i miljøet som begynte med liksminke og selvskading, og ønsket å gjøre noe mer ut av sceneshowene. King Diamond fra Mercyful Fate og medlemmene av Sarcófago var angivelig de første musikerne som brukte liksminke på konserter. Black metal-artister opptrer ofte kledd i sorte klær og med kampstøvler, patronbelter, pigg-armbånd, og pentagrammer, for å portrettere sin anti-kristne eller anti-religiøse holdning. Et annet særtegn er manges bruk av lik-sminke, noen ganger blandet med ekte eller falsk blod. Tradisjonelt sett har mange band innen black metal brukt enkle svart-hvitt-fotografier, til forskjell fra death metal hvor artister som ofte brukte fargesprakende albumcover. Covrene til black metal-band var ofte ekte bilder av bandmedlem med liksminke o.l., mens death metal-album gjerne var tegnet. Band som ikke bruker denne stilen har vanligvis albumcovere som er enten atmosfæriske, provoserende eller naturalistiske. Andre bruker fantasi-landskap (for eksempel Burzums "Filosofem" og Emperors "In the Nightside Eclipse"), mens andre er voldelige, perverse og ikonoklastiske (for eksempel Marduks "Fuck Me Jesus" og Dimmu Borgirs "In Sorte Diaboli"). Viking metal. Viking metal, utviklet på tampen av 1980-tallet av svenske Bathory, hvor den første fullverdige viking metal-skiva anses å være "Hammerheart" fra 1990. Senere kom norske Enslaved på banen og tok over som det fremste viking metal-bandet, da med en del norsk black metal og progressiv oppbygging flettet inn. To andre kjente viking metal-band er Einherjer. Viking metal har ofte blitt spilt som en krysning med både black metal og folk metal. Noen av de mer kjente bandene her inkluderer Windir, Falkenbach, Thyrfing, Ásmegin, Moonsorrow, Ensiferum, Graveland og Nachtfalke. Symfonisk black metal. Den symfoniske delen av black metal har sitt hovedutspring fra slutten av 1990-tallet, hvor orkestrale og symfoniske elementer ble innviklet i musikkbildet. Symfonisk black metal er på mange måter en videreutvikling fra et melodisk ståsted, og har norske Dimmu Borgir i hovedsetet for denne videreutviklingen. Dette kan omfatte bruk av melodiske instrumenter som finnes i deler av et symfoniorkester (strengeinstrumenter, messingblåsere, treblåsere og nøkler). Stemmene kan være «rene» eller i operatisk stil, er sangstrukturer mer definert eller er inspirert av rene symfonier. Den symfoniske black metal-bevegelsen er fortsatt noe begrenset, delvis på grunn av sine episke ambisjoner, og dels fordi det ikke er tradisjonell med svartmetall-bølgen. Band innen denne sjangeren er, som tidligere nevnt, Dimmu Borgir, men andre band som Emperor, Cradle of Filth, Graveworm og Limbonic Art bruker sterke elementer av denne videreutviklingen. Melodisk black metal. Den melodiske formen for black metal er en populær videreutvikling som kjennetegnes for å være mer «lyttevennlig» for lytteren. Dette kommer spesielt i form av mer melodiøse gitarriff og gitarsoloer. På 1990-tallet ble det vanlig å inkludere bruk av keyboard og synth, for å skape et mer stemningsfullt lydbilde i form av flere melodier. Mange mener at melodisk black metal er noe mindre brutalt enn vanlig black metal, som gjør det mer åpent for lytteren. Ambient black metal. Ambient black metal er en stil som kombinerer elementer av black metal og tradisjonell ambient musikk. Den elektriske gitar og/eller synthesizer spiller forsåvidt enkle, ambient-basert riff gjennom et black metal-stil, ofte ledsaget av tunge trommer og skrikende vokal. Den norske artisten Varg Vikernes med sitt prosjekt Burzum, blir ansett som en pioner innen denne sjangeren, og har skapt og påvirket mye arbeid i ambient black metal-feltet, og dette er spesielt tydelig på albumet Filosofem. Andre fremtredende kunstnere som har utført i denne stilen inkluderer Velvet Cacoon, Xasthur, Leviathan, Paysage d'Hiver, Blut aus Nord, Darkspace, ColdWorld, og Striborg. Avant-garde black metal. Avant-garde kombinert med metal var lenge en egen sjanger, og har senere kommet inn i svartmetallen. Rettere sagt kom denne sjangeren fra symfonisk black metal, men den har et stempel som en renere stilart av høyt teknisk og kunstnerisk nivå. Den er på mange måter eksperimentell, sammenlignet med mange andre undersjangre i svartmetallen. Den er ofte påvirket av andre ikke-metall sjangere som neofolk, ambient, shoegaze men mest av alt, frijazz. Over tid har sjangeren blitt stadig mer løsrevet fra black metal røttene; dog produksjonsteknikker og mange påvirkninger er fortsatt forankret i en ekstrem musikk-sjanger. Band som Borknagar, In the Woods..., Arcturus, Deathspell Omega, Code, Diabolical Masquerade er eksempler på dette. Den første bølgen. Det som i dag er kjent som «den første bølgen» black metal besto hovedsakelig av de nyskapende bandene Venom, Hellhammer og Bathory, som alle ble opprettet rundt 1980. Disse bandene ble senere forbildene til bl.a. norske musikere, som formet det som ville bli kjent som «den andre bølgen» black metal, og bli Norges største musikalske og kulturelle eksportvare. Det første black metal-albumet blir ansett som Venoms "Welcome to Hell" fra 1981, mens navnet «black metal» stammer fra Venoms andre album, "Black Metal", fra 1982. Venoms tekster omhandlet i stor grad klassisk satanisme og okkulte temaer, mørke og Helvete. Venom ble ansett for å spille en ny, innovativ form for mørk heavy metal, og denne kombinasjonen gjorde at Venom skilte seg fra andre band på samme tid, og ble dermed en stor inspirasjon for unge, rebelske musikere. Musikken deres var upolert i produksjon og inneholdt gryntende vokal. Venom-medlemmer brukte også pseudonymer, en praksis som senere har biltt svært utbredt blant black metal-musikere. Sveitsiske Hellhammer eksisterte i kun to år, fra 1982 og 1984. På lik linje som Venom brukte de en relativt mørk vokal. Thomas Fischer, mest kjent som «Tom G. Warrior», har i ettertid innrømmet at Hellhammer-prosjektet i bunn og grunn var et forsøk på å kopiere Venoms stil, fordi de enda ikke var teknisk dyktige nok til å kunne finne opp noe eget. Men han mener også selv om de tekniske ferdighetene ofte var, og i noen tilfeller fremdeles er, middelmådig blant ekstremmetal-band, så krever det en del å gi ut et album som låter overbevisende. Hellhammer har til tross for sin korte leveperiode vært en stor inspirasjon for mange band, og medlemmene «Euronymous», «Maniac», «Messiah» og «Hellhammer» fra Mayhem har alle tatt artistnavnene sine fra Hellhammer-låter (og bandnavnet). Etter å ha avsluttet Hellhammer startet Fischer bandet Celtic Frost, som gjennom hele karrieren endret sitt lydbilde. Celtic Frost var også et innflytelsesrikt band for black metal-musikere under «den andre bølgen» black metal, i tillegg til å ha vært en inspirasjon for andre metal-sjangere, inkludert death metal. Hellhammers første demo fikk noen anmeldelser som var så ekstremt negative at det vekket interessen hos opprørske tenåringer som var mer interessert i den typen musikk, og gjorde Hellhammer til en umiddelbar undergrunns-hit. Thomas Forsberg, mest kjent ved artistnavnet «Quorthon», startet opp bandet Bathory i 1983, da han var sytten år. Bathory fikk et respektert og markant ettermæle, ikke bare fordi bandet var med på å forme den andre bølgen, men også fordi Quorthon regnes for å ha skapt sjangeren viking metal. Bathory var det første bandet til å ta i bruk den skrikende vokalstilen som skulle bli et kjennemerke på black metal, og la grunnlaget for riffingsprinsippet brukt i black metal. Bathory er det bandet fra «den første bølgen» som ligner mest på moderne black metal, og har vært til stor inspirasjon for en rekke pagan, folk, viking og black metal-band. I tillegg til Venom, Hellhammer og Bathory, har Mercyful Fate og Celtic Frost spilt en rolle i «den først bølgen» black metal. Rent musikalsk skiller Mercyful Fate seg voldsomt fra andre band, da de i utgangspunktet spiller en mer tradisjonell form for heavy metal, men deres sataniske sangtekster, ansiktsmaling og sceneshow om overnaturlige og okkulte temaer gjorde bandet til en inspirasjon for de som ønsket å sjokkere. Noen andre band som kan inkluderes som en del av «den første bølgen» er Sodom, Destruction, Bulldozer, Vulcano, Death SS, Ancient Rites, Mefisto, Tormentor, Root, Master's Hammer, Sarcófago og Blasphemy. Den andre bølgen. a>, pionerer av norsk black metal Pionerene av norsk black metal, som også markerte starten på «den andre bølgen» black metal, Mayhem, ble startet opp i Oslo i 1984. Til å begynne med prøvde bandet, som var ledet av den da 16 år gamle Øystein Aarseth (også kjent under artistnavnet «Euronymous»), å etterligne bandene Venom og Hellhammer, men gikk etter hvert over mot datidens death metal-stil, da satanisme ikke lenger var kult. Samtidig ble Kolbotn-bandet Black Death (senere Dark Throne og Darkthrone) startet opp. Darkthrone gav ut death metal-albumet "Soulside Journey" i begynnelsen av 1991. På motsatt side av landet, i Bergen, hadde bl.a. Olve Eikemo og Harald Nævdal («Abbath» og «Demonaz» fra Immortal) og Varg Vikernes death metal-bandet Old Funeral. I mai eller juni 1991, da Morbid Angel spilte på «Death Metal Nights» på Alaska (som i dag heter Betong) i Oslo, møttes for første gang Oslo- og Bergens-miljøet hverandre, da Vikernes møtte Aarseth. På denne konserten møttes også Kristoffer Rygg og Jørn Henrik Sværen hverandre. Omtrent samtidig åpnet Aarseth platebutikken Helvete i Schweigaards gate i Oslo, som ble det sentrale tilholdsstedet for black metal-kjernen, også referert til som «Den svarte sirkel», et navn som ble funnet opp av Aarseth selv. De identifiserte seg som en kultisk bevegelse som senere ble knyttet til drap, kirkebrenninger og ekstremisme. Begrepene black metal og death metal ble ofte brukt litt om hverandre på slutten av 1980-tallet. Black metal ble ofte plassert som en undersjanger av death metal. Skillet mellom death metal og black metal dreide seg da i stor grad om image og sangtekster, mens det musikalske var mindre viktig. Selv om black metal på begynnelsen av 1990-tallet løsrev seg fra death metal, ble skillet mellom viking metal og black metal knyttet til sangtekstene, og hvorvidt sangtekstene omhandlet Odin eller Satan. Også dette skillet har fått et tydeligere musikalsk skille i senere tid, men fortsatt definerer noen musikksjanger ut ifra sangtekst og image. Mens den tidlige black metal-en og sangtekster om Satan på midten av 1980-tallet ble ansett som harry, ble death metal på slutten av 1980-tallet ansett som trendy. Det tidlige black metal-miljøet, sentrert rundt Øystein Aarseths platebutikk Helvete i Oslo, ønsket at black metal skulle være for en liten gruppe utvalgte mennesker. Dersom noen de ikke likte ønsket å involvere seg i miljøet, eller gi ut musikk de ikke likte, ble vedkommende frøset ut. Black metal var derfor også ment som en protest mot den populære death metal-sjangeren, og daværende Mayhem-vokalist og låtskriver Per Yngve Ohlin (også kjent som «Dead») uttalte til fanzinen "Slayer" at ekstremmetal var noe «vanlige dødelige» skulle frykte, og ikke skape en trend av. Han ønsket å ta avstand fra death metal, og returnere til røttene i Venoms black metal, som nesten ingen på den tiden spilte. 8. april 1991 tok Ohlin selvmord, etter å ha slitt med psykiske problemer i mange år. Øvrige medlemmer av miljøet så på selvmordet som en «ofring» og gav ham «martyrstatus». Vikernes fortalte i 1993 at han anså dødsfallet som vendepunktet som førte til at miljøet begynte å spille black metal. Darkthrone spilte inn det som ble det første albumet ansett som «norsk svartmetall» samme år som Ohlin begikk selvmord, og "A Blaze in the Northern Sky" ble gitt ut året etter, i 1992. Omtrent samtidig som "A Blaze in the Northern Sky" ble gitt ut, spilte Vikernes inn albumet "Burzum", etterfulgt av EP-en "Aske" og fullengdealbumet "Det som engang var" noen måneder etter det igjen. Begge disse albumene blir gitt ut på Aarseths plateselskap. Etter mye stridigheter i miljøet, blir Oslo-miljøets selvutnevnte leder, Øystein Aarseth, drept av Varg Vikernes 10. august 1993. Mayhem, som regnes som «det første» norske black metal-bandet fikk ikke gitt ut debutalbumet sitt "De Mysteriis Dom Sathanas" før i 1994, da med ungarske Attila Csihar på vokal, forsinket på grunn av bl.a. drapet på Aarseth og Per Yngve Ohlins selvmord. De gav likevel ut et live-album kalt "Live in Leipzig" året før, i 1993. Albumet ble spilt inn i november 1990 og har Per Yngve Ohlin på vokal. Andre viktige album fra denne perioden er Immortals "Diabolical Fullmoon Mysticism" og "Pure Holocaust" fra 1992 og 1993, Emperors "In the Nightside Eclipse" fra 1994, Burzums album "Hvis lyset tar oss" og "Filosofem" som ble utgitt mens Vikernes satt i fengsel i henholdsvis 1994 og 1996, men spilt inn i 1992 og 1993. Andre band fulgte i kjølvannet – her kan nevnes de norske bandene Enslaved, Gorgoroth, Thorns, Thule (senere Taake), Carpathian Forest, Satyricon, Borknagar og Dimmu Borgir. Enda flere band dukket opp etter hvert som medieoppslagene fortsatte og sjangeren ble populær. Satyricon var det første norske black metal-bandet som fikk kontrakt med et stort plateselskap. Mens Venom hadde skapt et rollespill hvor de tok på seg rollene som onde satanister, har det blitt antatt at noen av de unge musikerne i det norske black metal-miljøet tok dem seriøst, og ikke forsto at Venom-konseptet var humoristisk ment. Immortal på sin side hadde allerede i 1993 uttalt at deres sceneshow skulle betraktes som en «teaterforestilling». I tillegg til å være inspirert av flere black metal-band fra «den første bølgen», var flere også tilhengere av band som Motörhead, DC og Kiss. Eikemo fra Immortal hadde som barn Kiss som sitt store forbilde, og dette har satt sitt preg på sminken Immortal benytter på scenen. Kriminalitet i det norske black metal-miljøet. Begynnelsen av 1990-tallet bar preg av at musikere som tilhørte det norske black metal-miljøene utførte kriminelle handlinger, hovedsakelig ildpåsettelse av kirker og gravskjending, men også to drap ble utført. Medlemmene av kjernen i black metal-miljøet hadde ulike bakgrunner og politisk ståsted (både høyreekstremisme og kommunisme), men ble ideologisk forent ved å ta sterk avstand fra og gå imot kristne verdier. De kriminelle handligene som ble koblet til et «satanistmiljø» førte til at media gjorde saken mye større enn den egentlig var og gav musikkmiljøet mye oppmerksomhet. Vegard Sverre Tveitan, også kjent som «Ihsahn» fra Emperor, hevder det norske black metal-miljøet på kort tid gikk fra 20 til 400–500 medlemmer. I virkeligheten var det ingen satanister i miljøet, men medlemmene pleide å kalle seg for satanister for å provosere og markere avstand fra både kristendommen og samfunnet, i tillegg til samfunnsengasjerte death metal-musikere. Etter hvert som ryktet til det norske black metal-miljøet spredte seg, begynte angrep på kirker i utlandet. Metalfans i Tyskland, Sverige, Japan og Polen skrøt av kirkebranner og gravskjending, og i 1997/1998 var det en rekke ildpåsettinger og sprengstoffangrep på kirker i Russland. I England ønsket viseminister Ann Widdecombe å forby norsk «dødsmusikk» etter at fire selverklærte satanister raserte gravplasser i Kent i 1994. I Tyskland skal en 15 år gammel gutt ha blitt drept av black metal-tilhengere. Både Thomas Forsberg fra Bathory og Thomas Gabriel Fischer fra Hellhammer og Celtic Frost tok sterk avstand fra det norske black metal-miljøet som hadde brukt dem som inspirasjon. Angrep på kirker. Som et motangrep på kristendommens 1000 år lange historie i Norge, og for å «ta landet tilbake fra Midt-Østen-pesten», valgte mange av black metal-medlemmene på begynnelsen av 1990-tallet å angripe kristne symboler. En rekke kirkebranner i perioden 1992–1994 ble knyttet til black metal-miljøet. Den første kirken som ble påtent var Storetveit kirke, som ble satt fyr på i mai 1992. Senere i perioden 1992–1993 ble det satt fyr på Fantoft stavkirke, Holmenkollen kapell, Revheim kirke, Skjold kirke, Åsane kirke, Kolbotn gravkapell, Ormøy kirke og Hauketo kirke. Burzum-musikeren Varg Vikernes valgte sammen med noen venner i januar 1993 å sende inn et ferdigskrevet intervju til avisa "Bergens Tidende" hvor han fortalte at musikkmiljøet han tilhørte hadde tent på åtte kirker og drept en homofil mann på Lillehammer. Intervjuet var dårlig skrevet og ble derfor forkastet av avisa, men på grunn av den uvanlige tilståelsen tok en journalist fra Bergens Tidende kontakt med dem, og fikk lov til å møte Vikernes til et intervju. Vikernes, som ønsket å provosere og sjokkere mest mulig, presenterte miljøet han tilhørte som «de ekte djeveldyrkerne». Han fortalte videre, med et smil om munnen, hvordan den homofile mannen på Lillehammer ble drept, og hvor godt han likte å høre om røykdykkeren som hadde dødd i slukningsarbeidet av brannen på metodistkirken i Sarpsborg. Journalisten valgte å kontakte politiet og fortalte hva den anonyme kilden hadde fortalt, angivelig uten å avsløre hans identitet. Samme kveld ble Vikernes arrestert, og Vikernes er selv overbevist om at journalisten brøt kildevernet. Dagen etter kom avisa på trykk, og «satanisme-historien» ble på kort tid spredt til alle landets medier, uten at Vikernes hadde mulighet til å uttale seg om saken. Vikernes ble løslatt fra varetekt grunnet lite bevismateriale 17. mars, men ble på nytt arrestert etter å ha knivdrept Øystein Aarseth. Varg Vikernes ble 16. mai 1994 dømt til 21 års fengsel for fire av kirkebrannene, hvor tre brant til grunnen (Holmenkollen kapell, Skjold kirke og Åsane kirke), i tillegg til overlagt drap på Aarseth, og tyveri av 150 kg sprengstoff. Det gikk rykter om at Vikernes hadde planlagt å sprenge Nidarosdomen i Trondheim med sprengstoffet, men han hevder selv at eksplosivene og de omlag 3 000 patronene som ble funnet i leiligheten hans var ment til å forsvare landet dersom Norge skulle bli angrepet. Vikernes og flere av de andre i miljøet trodde og håpet tredje verdenskrig ville bryte ut slik at verden kunne «begynne på nytt». Å sprenge Nidarosdomen var ifølge flere i miljøet Aarseths store mål, og en av grunnene til at kirken ble avbildet på Mayhems debutalbum "De Mysteriis Dom Sathanas". Vikernes hevder selv at han ikke skulle blitt dømt for å tenne på Skjold kirke, men at han ikke ville tyste på de som hadde gjort det, og at det i realiteten ble utført av yngre gutter som ønsket respekt i miljøet. Han hevder videre at ryktet om at det var han som hadde tent på Fantoft kirke oppsto da han noen uker i forkant hadde en samtale med Aarseth om hvorvidt de skulle brenne ned kirker for å promotere «ekte» norsk black metal. Politiet mente derimot at det var Vikernes som fikk de yngre guttene med på det. Coveret på Virkernes' Burzum-utgivelse "Aske" viser restene av Fantoft stavkirke. Tomas Haugen, også kjent som «Samoth» fra Emperor, ble dømt for sine roller i ildpåsettelsen av Skjold kirke (sannsynligvis også sammen med «Kjettar» fra Gorgoroth), og Hades-gitarist Jørn Inge Tunsberg ble dømt for å ha vært med Vikernes (begge tidligere Old Funeral-medlemmer) å tenne på Åsane kirke. I 1994 ble Heni kirke, Jeløya kirke og Åmot kapell satt fyr på, og også disse brannene knyttes til black metal-miljøet. Totalt ble 24 kirkebranner i Norge i perioden 1992–1994 knyttet til black metal-miljøet. Drap. 10. august 1993 ble Mayhem-gitarist Øystein Aarseth knivdrept i sin egen leilighet i Oslo. En uke senere arresterte politiet venn og musikerkollega Varg Vikernes, som gav ut musikk under navnet Burzum. Vikernes sa seg skyldig i forsettlig drap, men hevdet han handlet i selvforsvar, da Aarseth som visstnok hadde planlagt å drepe ham, gikk til angrep. Han ble ikke trodd, da drapet ble utført med knivstikk i ryggen på ubevæpnede Aarseth. Vikernes ble dømt for overlagt drap, kirkebranner og tyveri, og fikk en maksimumsstraff på 21 år. Vikernes' medtiltalte, Snorre Ruch, ble dømt til 8 års fengsel, til tross for at Vikernes sa han var uskyldig, og at han aldri hadde blitt med inn i boligblokken. Drapsmotivet ble aldri fastslått, men Aarseth skal ha fått flere uvenner i miljøet, fordi han skal ha vært «stor i munnen», «feig», var besatt av imaget sitt og ønsket å være den absolutte lederen i miljøet. Vikernes skal åpenlyst ha rakket ned på Aarseth innad i miljøet, og skal bl.a. ha kalt ham en «feit, lat kommunist». Vikernes hevder at Aarseth til slutt planla å drepe ham, ved å torturere ham til døde i skogen og filme det. Aarseth skal tidligere ha skrytt av at han hadde drept en innpåsliten polsk tilhenger som bodde i kjellern til "Helvete", ved å forgifte ham. Hvorvidt polakken virkelig ble forgiftet er usikkert, da han skal ha reist tilbake til Polen før han visstnok døde. Under etterforskningen av drapet på Øystein Aarseth ble det avdekket en rekke kriminelle handlinger i black metal-miljøet, blant annet drapet på Magne Andreassen 21. august 1992. Bård Eithun ble dømt for drapet, som skal ha vært en spontan reaksjon på at Andreassen skal ha fulgt etter ham og gjort seksuelle tilnærmelser. Eithun ble dømt til 14 års fengsel for drapet på Andreassen og brannstiftelse. Black metal i senere tid. Mange mener at framveksten av black metal har gitt nytt liv til heavy metal-sjangeren som på slutten av 1980-tallet var preget av stagnasjon og mangel på nyskapning. I dag har black metal ekspandert i mange ulike retninger. Mens noen holder seg til «True Norwegian Black Metal»-konseptet, har mange av black metal-band orientert seg bort fra tradisjonell black metal og mer i retning av progressiv metal og elektronsk musikk. Dette gjelder blant annet band som Dødheimsgard, Arcturus, Ulver, The Kovenant, Borknagar og Enslaved. Mange band har også valgt en mer atmosfærisk vei innenfor sjangeren, og kommer ofte til syne gjennom band som Negura Bunget, Drudkh, Alcest, Summoning, Fen og Blut Aus Nord. Atmosfærisk black metal er en stil som kombinerer elementer av black metal og ambient/dark ambient musikk. Vanligvis den elektriske gitaren er spilt sammen med synthesizere og keyboards, eller bare i en «atmosfærisk» stil med mye bruk av reverb og «tremolo-picking». Black metal har med tiden blitt noe hele verden assosierer med Norge og Skandinavia, og sjangeren er i dag Norges største eksport av musikk, med Dimmu Borgir som det mestselgende black metal-bandet. Bandet Keep of Kalessin deltok i Melodi Grand Prix 2010, hvor de kom på tredjeplass i den norske finalen. Året etter spilte Keep of Kalessin med Alexander Rybak i pauseinnslaget på den første norske delfinalen. I 2010 ble det som ble presentert som «verdens første black metal-musikal» satt opp i Bergen, med bl.a. Kristian Espedal, også kjent som «Gaahl» fra Gorgoroth, i en av rollene. Bergens Tidendes musikkanmelder Einar Engelstad slaktet musikalen og skrev: «Musikalsk låter det nesten som en gjennomsnittlig finale i Melodi Grand Prix. […] Som black metal er det for tynt og pusete. Som teater er det verken gripende eller spennende. Som musikal er det vanskelig å se hvilket publikum dette er ment å appellere til.» Oldtiden. Oldtiden er en tidsperiode som strekker seg fra dannelsen av de første sivilisasjonene og frem til Romerrikets fall cirka år 500. Ordet oldtid brukes bare om Europa, Asia og Nord-Afrika, det vil si de områdene som tilhørte eller var i kontakt med de tidlige sivilisasjonene. Selv om oldtiden er definert slik, levde de fleste folkeslag fortsatt på steinaldernivå. Det er også en overlapping mellom oldtiden og bronsealderen. Flere av oldtidsrikene var på bronsealderstadiet. Oldtidens historie er studiet av skriftlige fortiden, fra begynnelsen av nedtegnet menneskelig historie og fram til tidlig middelalder. Tidsrammen for nedtegnet historie er løselig 5000 år, med kileskrift, de eldste former for logisk og sammenhengende skriving, fra den urlitterære perioden rundt 3000 f.Kr. Dette er begynnelsen på historie, i motsetningen til forhistorie, i henhold til definisjonen som historikere benytter. Begrepet antikken er ofte benyttet for å referere til oldtidens historie i den gamle verden ettersom det er begynnelsen på dokumentert gresk historie i 776 f.Kr. med den første olympiade. Dette er løselig i overensstemmelse med den tradisjonelle dato for grunnleggelsen av Roma i 753 f.Kr., begynnelsen på historien for oldtidens Roma, og begynnelsen på den arkaiske periode i oldtidens Hellas. Selv om de avsluttende datoer for oldtidens historie er diskutabel er det vanlig at vestlige historikere benytter avslutningen på Romerriket i 476 e.Kr., stengingen av Platons akademi i 529 e.Kr., datoen for keiser Justinian I den stores død i 565 e.Kr., framveksten av islam, eller begynnelsen på kongedømmet til Karl den store, som slutten på oldtiden og antikken i europeisk historie. I India omfatter perioden av den tidlige perioden til de midterste kongedømmer, og i Kina opp til tiden til Qin-dynastiet som inkludert. Studiet av oldtiden. En grunnleggende vanskelighet i studiet av oldtidens historie er at nedtegnete historier ikke kan dokumentere de menneskelig hendelser i helhet, og dessuten er det kun en liten fraksjon av disse dokumentene som har overlevd fram til i dag. Av disse må påliteligheten i informasjon vurderes strengt. Få folk har vært i stand til å skrive ned historier da skrivekyndighet ikke var utstrakt i bortimot alle kulturer fram til lenge etter oldtidens historie. Romerriket var et av verdens mest skrivekyndige kulturer, men mange verker av de mest leste historikerne er gått tapt. Eksempelvis Titus Livius, en romersk historiker som levde på begynnelsen av 100-tallet e. Kr., skrev Romas historie kalt "Ab Urbe Condita" («Fra grunnleggelsen av byen») i 144 bind, og kun 35 bind eksisterer fortsatt, skjønt korte sammendrag av de fleste andre eksisterer. Faktisk har kun et mindretall av verkene til enhver betydelig romersk historiker overlevd. Historikere har to viktige kilder for å forstå oldtidens verden: arkeologi og studiet av kildetekster. Primære tekster er de kilder som står nærmest informasjons opprinnelse. Primære kilder må skilles fra sekundære kilder, som ofte er sitert, kommentert eller bygd videre på. Arkeologi er utgravning og studiet av gjenstander i forsøket å fortolke og rekonstruere tidligere menneskelig oppførsel. Arkeologer ekskaverer og graver ut ruiner av oldtidens byer og bosetninger for å se etter spor av hvordan menneskene i tidsperioden levde. Studiet av kildetekster er undersøkelser av de tekster som er etterlatt fra oldtiden. Det meste av hva som kjent fra oldtidens verden kommer fra redegjørelser fra antikkens egne historikere. Selv om det er viktig å forholde seg til vurderingene og fordommene til hver forfatter, er deres redegjørelser grunnlaget for vår forståelse av oldtiden. En del av de mer kjente forfatterne er blant annet Herodot, Thucydides, Polybios, Sima Qian, Sallustius, Titus Livius, Josefus, Suetonius, og Tacitus. De tidligste kjente systematiske historiske tanker oppsto i oldtidens Hellas, og begynte med Herodot fra Halikarnassos (484 f.Kr. – ca. 425 f.Kr.). Thucydides (ca. 460 f.Kr. – ca. 395 f.Kr.) fjernet i stor grad guddommelig årsaker i hans redegjørelse av Peloponneskrigen mellom Athen og Sparta, og etablerte et rasjonelt element som satte presedens for påfølgende vestlige historieskrivning. Han var også den første til å skille mellom årsak og den nærmeste opprinnelse for en hendelse. Oldtidsrike. Oldtidsrike er et begrep som brukes om statsdannelser i tiden fra ca. 4000 f.kr til år 500 (oldtiden). De aller fleste var kortlivede riker som gikk til grunne på grunn av krig eller folkevandringer. Likevel har noen få av oldtidsrikene overlevd og utviklet seg til moderne stater, slik som Kina, Egypt og Etiopia. Begrepet oldtidsrike brukes om kulturer som brukte skriftspråk, noe som utelukker de amerikanske høykulturene i samme periode. Elam. Elam (persisk: تمدن عیلام) var et oldtidsrike øst for Sumer og Akkad, i det som nå er det sørvestlige Iran. Elamittene kalte sitt land "Haltamti" (senere elamittisk "Atamti") som naboene akkaderne lånte som "Elam". Haltamti var kjent som "Elam" i det hebraiske gammeltestamentet, hvor de blir kalt etterkommerne av Elam, eldste sønnen til Sem. Riket varte fra ca. 2400 til 646 f.Kr. da det ble okkupert av Assyria. Hovedstaden het Susa og ruinene av denne ligger ca. 35 mil øst for Bagdad. Høylandet til Elam ble mer og mer identifisert med dets lavereliggende senere hovedstad, Susa, og geografer etter Ptolemaios kalte det "Susiana". Selv om det var primært sentrert i provinsen Khuzestan i levetiden til imperiet, utvidet elamittene sin sivilisasjon inn i provinsen Fars i forhistorisk tid. Navnet på den moderne provinsen 257;n kommer fra den gammelpersiske roten "Hujiyā" som betyr «Elam». Elamittisk språk. Elamittisk er ikke i slekt med naboenes semittisk, sumerisk og indo-europeisk språk. Noen forskere tror at språket er i slekt med de dravidiske språkene i det sørlige India. Flere steg av språket er dokumentert, det tidligste dateres tilbake til det 3. årtusenet f.Kr. og det seneste til akamenidenes imperium. Elamittisk døde ut ca. i år 100. Elamittene har etterlatt seg 30 000 leirtavler med elamittisk skrift. Historie. Det iranske platået opplevde ikke oppveksten av urban, literær sivilisasjon i det sene 4. og tidlige 3.årtusenet etter mesopotamisk mønster, men lavlandet Khuzestan gjorde det. Det var den elamittiske sivilisasjon. Geografisk bestod Elam av mer enn Khuzestan. Det var en kombinasjon av lavlandene og de nærliggende områdene i høylandet i nord og øst. Elamittenes styrke var basert på evnen til å holde disse områdene sammen under et koordinert styre som tillot maksimal bytte av naturressurser som var unike i regionen. Tradisjonelt ble dette gjort gjennom en føderal styrestruktur. Nær beslektet til den styreformen var elamittenes arvesystem og maktfordeling. Det vanlige styremønsteret bestod av en overherre som styrte over vasalprinser. I de tidligste tidene bodde overherren i Susa som fungerte som en føderal hovedstad. med ham styrte hans bror som var nærmest i alder, visekongen, som vanligvis hadde sitt styresetet i den opprinnelige byen som det for tiden styrende dynastiet var fra. Denne visekongen var arving til overherren. En tredje tjenestemann, regenten eller prinsen av Susa (distriktet) delte makt med overherren og visekongen. Han var vanligvis overherrens sønn eller, dersom ingen sønn var tilgjengelig, hans nevø. Når overherren døde, ble visekongen overherre. Prinsen av Susa forble i sitt embete og broren til den gamle visekongen nærmest ham i alder ble den nye visekongen. Bare dersom alle brødrene var døde, ble prinsen av Susa forfremmet til visekonge, som gjorde at overherren kunne utnevne sin sønn (eller nevø) som den nye prinsen av Susa. Et slikt komplisert system av kontroll, balanse maktarv brøt ofte sammen til tross for æresekteskap (obligatoriske ekteskap mellom en enke og hennes avdøde manns bror). Det som er bemerkelsesverdig er hvor ofte systemet ikke virket. Det var bare i mellom og senelamitt-periodene at sønner vanligvis etterfulgte sin far på tronen. Elamittisk historie kan deles inn i tre hovedfaser: det eldre, mellom og sene, eller neo-elamittiske periodene. I alle periodene var Elam nært involvert med Sumer, Babylonia og Assyria, noen ganger gjennom fredelig handel, men oftest i krig. På samme måte var Elam ofte deltaker i hendelser på det iranske platå. Begge involveringene ble relatert til det kombinerte behovet til alle lavlands-sivilisasjoner om å kontrollere de krigerske folkene i øst og utnytte økonomiske ressurser på platået. Eldre elamittperiode. De tidligste kongene i den eldre elamittperioden kan dateres til rundt 2700 f.Kr. Landet var allerede i konflikt med Mesopotamia, i dette tilfellet med byen Ur, som var karakteristisk for elamittisk historie. Disse tidlige herskerne ble etterfulgt av Awan (Shustar) dynastiet. Den 11. kongen av denne linjen inngikk en traktat med den store Naram-Sin av Akkad (ca 2254–ca 2218 f.Kr.). Men snart dukket det opp et nytt herskerhus, Simash-dynastiet (Simash kan ha vært i det fjellene til det sørlige Luristan. Den betydeligste hendelsen av denne perioden var erobringen til Elam av Shulgi av det 3. Ur-dynastiet, en hendelse som ble husket lenge i mesopotamske sørgesanger og tekster med dårlige tegn. Rundt midten av det 19.århundret f.Kr., gikk makten i Elam videre til et nytt dynasti, Eparti. Den tredje kongen i denne rekken, Shirukdukh, var aktiv i forskjellige militære koalisjoner mot den stigende makten til Babylon, men Hammurabi (ca 1792–ca 1750 f.Kr.) kunne ikke nektes, og Elam ble knust i 1764 f.Kr. Det eldre babylonske kongedømmet falt raskt i nedgangstider etter Hammurabis død og det varte ikke lenge før elamittene klarte å få hevn. Kutir-Nahhunte I angrep Samsuiluna (ca 1749–ca 1712 f.Kr.), Hammurabis sønn, og gav dem et så alvorlig nederlag for babylonerne at hendelsen ble husket i en inskripsjon til den assyriske kong Ashurbanipal mer enn 1000 år senere. Det kan antas at med dette slaget fikk Elam igjen sin uavhengighet. Slutten på Eparti-dynastiet, som kan ha skjedd i det sene 16.århundret f.Kr. er begravd i stillhet. Mellom elamittperiode. 12.århundret f.Kr., utgavd av Ronals de Mecquenem i 1904. Etter to århundrer der kildene ikke avslører noen ting, åpnet mellom perioden til elamittene med at Anzanitt-dynastiet steg til makten, hvis hjemland antagelig lå i fjellene nordøst for Khuzestan. Politisk ekspansjon under Khumbannumena (ca 1285–ca 1266 f.Kr.), den fjerde kongen i denne rekken, fulgte raskt, og hans sukseer ble husket av at han tok tittelen «utvider av imperiet». Han ble etterfulgt av sin sønn, Untash-Gal, en samtidig med Shalmaneser I av Assyria (ca 1274–ca 1245 f.Kr.) og grunnlegger av byen Dur Untash (moderne Chogha Zanbi). I årene som umiddelbart fulgte Untash-Gal, fant Elam seg i en økende reel eller potensiell konflikt med den stigende makten Assyria. Tukulti-Ninurta I av Assyria (ca 1244–ca 1208 f.Kr.) hadde felttog i fjellene nord for Elam. Elamitter under Kidin-Khutran, andre kongen etter Untash-Gal, svarte med et vellykket og ødeleggende angrep på Babylonia. Til slutt derimot, ser det ut til at den assyriske makten ble for stor. Tukulti-Ninurta klarte å ekspandere, for en kort tid, assyrisk kontroll langt inn i det sørlige Mesopotamia, Kitin-Khutran forsvant i det ukjente og Anzanitt-dynastiet forsvant. Etter en kort periode med dynastiske problemer, åpnet den andre halvdel av mellomperioden med styret til Shutruk-Nahhunte (ca 1160 f.Kr.). To like sterke og to heller mindre imponerende konger fulgte grunnleggeren av et nytt dynasti, hvis hjem antageligvis var Susa, og i denne perioden ble Elam en av de største militære maktene i Midtøsten. Tukulti-Ninurta døde rundt 1208 f.Kr. og Assyria falt ned i en periode med intern svakhet og dynastiske konflikter. Elam var rask med å dra nytte av denne situasjonen med utbredte felttog i området ved Diyala-elven og inn i selve hjertet av Mesopotamia. Shutruk-Nahhunte erobret Babylon og bar avgårde stelaen som de berømte lovene til Hammurabi var skrevet inn på til Susa. Shilkhak-In-Shushinak, bror og etterfølger til Shutruk-Nahhuntes eldste sønn, Kutir-Nahhunte, var fremdeles ivrig etter å dra nytte av den assyriske svakheten og sendte felttog så langt nord som området til dagens Kirkuk. Men i Babylonia ledet det andre dynastiet til Isin et innfødt opprør mot slik kontroll som elamittene hadde klart å utøve der, og elamittenes makt i det sentrale Meopotamia ble til slutt brutt. Elamittenes militære imperium begynte å skrumpe raskt. Nebukadnesar I av Babylon (ca 1124–ca 1103 f.Kr.) angrep Elam og ble bare så vidt slått tilbake. Et nytt babulonsk angrep lyktes derimot, og hele Elam ble overkjørt, noe som endte mellomperioden. Det er bemerkelsesverdig at i løpet av mellomperioden virker det som om det gamle arvesystemet av makten brøt sammen. Det ble mer og mer vanlig at sønn etterfulgte faren, og det ble mindre vanlig med delt autoritet innen et føderalt system. Dette reflekterer antageligvis forsøket på å øke den sentrale autoriteten ved Susa for å kunne utføre effektive felttog i utlandet og å holde elamittenes utenlandske erobringer. Det gamle systemet med regionalisme balansert med føderalisme må ha tapt på dette, og den bevegelsen mot fraksjoner og seksjoner som svekket Elam i den sene perioden kan ha hatt sine røtter i den sentrifugale utviklingen i det 13. og 12.århundret f.Kr. Sene elamittperiode. a> og var (gjen)bygd av tidlige elamitter. En lang periode med mørke delte mellomperioden og den sene elamittiske perioden. I 742 f.Kr. nevnes en viss Huban-nugash som konge i Elam. Landet virker som det har blitt delt i separate provinser, med en nokså svak sentral makt. De neste 100 årene så konstante forsøk fra elamittene på å blande seg i mesopotamiske affærer, vanligvis i allianse med Babylon mot det konstante presset av neo-assyrisk ekspansjon. Til tider var lyktes de med denne politikken, både militært og diplomatisk, men i det hele ble de presset til å gi etter for den økende assyriske makten. Lokale elamittiske dynastiproblemer sammenfalt fra tid til annen med både assyrisk og babylonsk innblanding. Imens blåste den assyriske hæren bort den elamittiske makten og innflytelsen i Luristan. I tider som dette ressulterte dette interne og eksterne presset i nær kollaps av meningsfull sentral autoritet i Elam. I en serie kampanjer mellom 692 og 639 f.Kr., i et forsøk på å renske opp et politisk og diplomatisk kaos som hadde blitt kronisk hodepine for assyrerne, knuste Ashurbanipals arméer Susa, rev ned bygninger, plyndret og sådde landet til Elam med salt. Lydia. Levninger av bysantinske butikker fra det arkeologiske stedet Sardis, hovedstaden i oldtidsriket Lydia, nær dagens Sart i Tyrkia. Lydia (assyrisk: "Luddu"; gresk: Λυδία) var et kongedømme i jernalderen i vestlige Anatolia lokalisert øst for antikkens Jonia i dagens tyrkiske provinser Manisa og İzmir. Befolkningen snakket et anatolisk språk kjent som lydisk. På sitt meste dekket kongedømmet Lydia hele vestlige Anatolia. Landet var også kjent under navnet "Mæonia", som blant annet er brukt av Homer. Lydia (kjent som "Sparda" av perserne) var et satrapi (provins) av det persiske Akamenide-dynastiet med Sardis som hovedstad. Tabalos (gresk: Τάβαλος), utpekt av Kyros den store, var den første satrap (guvernør). Lydia ble senere navnet for en romersk provins. Mynter ble antagelig oppfunnet i Lydia, se Pengenes historie, en gang på 600-tallet f.Kr. Definisjoner. Oldtidsriket Lydia på sitt mektigste på 500-tallet f.Kr. Grensene må ikke oppfattes absolutte. Rød grense er en annen tolkning. Endonym "Śfard" (det navnet som lyderne kalte seg selv) har overlevd i flerspråklige steininskripsjoner under Akamenide-dynastiet: satrapiet "Sparda" (gammelpersisk), arameisk "Saparda", babylonisk "Sapardu", elamittisk "Išbarda". Disse er i gresk tradisjon assosiert med Sardis, hovedstaden til Gyges, bygget på 600-tallet f.Kr. De kulturelle forfedrene synes å ha vært assosiert med eller deler av den luviske politiske enheten Arzawa; dog var lydierne ikke en del av den luviske undergruppe (som med karisk og lykisk). En tilknytning mellom etruskerne og lydierne har lenge vært formodning. Den gresk historikeren Herodot hevdet at etruskerne kom fra Lydia, noe som er gjentatt i Virgils episke dikt "Æneiden", og på etruskisklignende språk som ble funnet på en stele på øya Limnos i Egeerhavet. Imidlertid har nyere tolkninger av lydisk og dets klassifisering som anatoliske språk tyder på at etruskisk og lydisk var muligens ikke i samme språkfamilie. Men en nyere genetisk undersøkelse har indikert at etruskiske etterkommere i Toscana har sterke likheter med mennesker i vestlige Anatolia. Geografi. Grensene for historiske Lydia har variert i århundrenes løp. Landet hadde først grenser mot Mysia, Karia, Frygia og kystområdet Jonia. Senere ble Lybia utvidet til et rike ved den militære makten til Alyattes og Kroisos (mer kjent som Krøsus), og med hovedstad i Sardis. Lybia kontrollerte da hele Anatolia vest for elven Halys (dagens navn Kızılırmak), unntatt Lykia. Lydia sank aldri tilbake til sine tidligere størrelser. Etter den persiske erobringene ble elven Menderes ansett som den sørlige grensen, og under Romerriket besto Lydia av landet mellom Mysia og Karia på den ene siden, og Frygia og Egeerhavet på den andre. Språk. Lydisk var et indoeuropeiske språk i den anatoliske språkfamilie, beslektet med luvisk og hettittisk. Det benyttet mange prefikser og grammatikalske partikler (ubøyelige småord). Lydisk døde til sist ut i løpet av 100-tallet f.Kr. Tidlig historie: Mæonia og Lydia. Lydia oppsto som et ny-hettittisk kongedømme i kjølvannet av at hettittiske riket falt sammen på 1100-tallet f.Kr. I hettittisk tid hadde navnet på området vær Arzawa, et område hvor det bla snakket luvisk. I henhold til greske kilder var det opprinnelige navnet på det lydiske kongedømmet "Mæonia" (Μαιονία), eller "Maeonia": Homer ("Iliaden" ii. 865; v. 43, xi. 431) referer til innbyggerne som "maionere" (Μαίονες). Homer beskrev deres hovedstad ikke som Sardis, men som "Hyde" ("Iliaden" xx. 385); Hyde kan ha vært navnet på distriktet hvor Sardis sto. Senere la Herodot ("Historier" i. 7) til at "meionere" ble omdøpt til lydiere etter deres konge, Lydos (Λυδός), sønn av Atys, i den mytisk epoken som gikk forut framveksten av det herakleidiske dynasti. Denne etiologiske eponym tjente til redegjøre for det greske etniske navnet "Lydoi" (Λυδοί). Det hebraisk begrepet for lydiere, "Lûḏîm" (לודים), som er funnet i Jeremias bok 46:9, har blitt tilsvarende vurdert, og fra den jødisk-romeske historikeren Josefus er det blitt avledet fra eponymet Lud, sønn av Sem; imidlertid har Hippolytus av Roma (234 e.Kr.) kommet med et alternativt syn om at lydierne nedstammet fra Ludim, sønn av Mizraim. I bibelsk tid skal lydiske krigere ha vært kjent som dyktige busekyttere. En del maeonere eksisterer fortsatt i historisk tid i innlandet langs elven Hermus (dagens Gediz) hvor en by ved navn Maeonia skal ha eksistert i henhold til Plinius den eldre ("Naturhistorie", bok V, s. 30) og ved Hierokles. Lydia i gresk mytologi. Mytologien i Lydia er bortimot ukjent, og deres litteratur og ritualer er gått tapt, og i fraværet av monumenter eller arkeologiske funn med omfattende inskripsjoner er det derfor de mytene som involverer Lydia hovedsakelig innenfor hva som finnes av gresk mytologi. For grekerne var Tantalos den opphavlig herskeren av mytiske Lydia, og Niobe hans stolte datter; hennes ektefelle Zethos knyttet hendelsene i Lydia med greske Theben, og via Pelops ble slekten til Tantalos en del av opphavsmytene til Mykenes andre dynasti. "Labrys", dobbeltøks av bronse, oksidert (irret grønn), fra Kreta, men i henhold til gresk myter oppsto den i Lydia. I greske myter var Lydia også hjemstedet for dobbeløksen, "labrys". Omfale, datter av elven Iardanos, var hersker av Lydia og Herakles kom til å tjenestegjøre for henne en tid. Hans opplevelser i Lydia er eventyrene til en gresk helt i et fjernt og utenlandsk land: i løpet av hans tid der gjorde han itonerne, drepte Syleos som tvang forbypasserende til slite på hans vingård; drepte slangen ved elven Sangarios; og ta til fange de apeliknende luringene kerkopene. Mytene forteller at minst én sønn ble født som følge av en forbindelse Omfale og Herakles: Diodorus Siculus (4.31.8) og Ovid ("Heroidene" 9.54) nevner sønnen Lamos, mens Pseudo-Apollodorus ("Bibliotheke" 2.7.8) oppgir navnet Agelaos og geografen Pausanias (2.21.3) nevner Tyrsenos, sønn av Herakles med «en lydisk kvinne». Alle tre heroiske forfedre indikerer et lydisk dynasti som hevder avstamming fra Herakles. Herodot (1.7) referer til heraklidisk dynasti av konger som styrte over Lydia, dog nedstammet de kanskje ikke fra Omfale. Han nevner også (1.94) den tilbakevendende legenden at den etruskiske sivilisasjon ble opprettet av kolonister fra Lydia, ledet av Tyrrhenos (som ga navn til Det tyrrenske hav), bror av Lydos (som ga navn til Lydia). Imidlertid er Dionysios fra Halikarnassos skeptisk til denne fortellingen og påpekte at etruskisk språk og skikker var kjent for å være fullstendig ulikt fra det språk og de skikker som lydierne hadde. Senere kronografere overså også Herodots utsagn at Agron var den første konge av Lydia, og isteden inkluderte Alkaios, Belos, og Ninos i deres lydiske kongelister. Strabon (5.2.2) gjør Atys, far av Lydos og Tyrrhenos til etterkommere av Herakles og Omfale. Alle andre fortellinger plasserer Atys, Lydos og Tyrrhenos blant de førherklidiske konger av Lydia. Opprinnelsen til gullressursene i elven Paktolos (Sart Çayı), som var kilden til den lokal rikdommen til Kroisos (Krøsus) (Lydias siste historiske konge), var etter sigende etterlatt der da den legendariske kong Midas fra Frygia vasket av seg i elven sine evner og forbannelse om at alt han berørte ble til gull. I Euripides' tragedie "Bakkantinnene" erklærte guden Dionysos at hans hjemland var Lydia. Først penger. En tredjedels statermynt fra tidlig på 500-tallet f.Kr. I henhold til Herodot var lydierne de første menneskene som introduserte bruken av mynter av gull og sølv og de første som etablerte småhandel på faste steder. Det er imidlertid ikke så opplagt om Herodot mente at lydierne var de første til å introdusere mynter av rent gull og rent sølv, eller de første som benyttet mynter med edelt metall i alminnelighet. Til tross for denne tvetydigheten er utsagnet til Herodot det første stykke bevis som gjerne siteres på vegne av argumentet om at lydierne oppfant pengesystemet med mynter, i det minste i Vesten, selv om de første mynter verken var av gull eller sølv, men en legering av de to. Dateringen av disse første pregede myntene er et av de hyppigste debatterte emner for antikkens numismatikk, med datoer som strekker seg fra rundt 700 f.Kr. til 550 f.Kr., men det syn som de fleste kan samles om er at de ble preget ved eller ved begynnelsen av styret til kong Alyattes (tidvis feilaktig referert til som «Alyattes II»), som styrte som konge over Lydia en gang i tiden rundt 610-550 f.Kr. De første myntene ble gjort av elektrum, som nevnt en legering av gull og sølv som opptrer naturlig, men som ble ytterligere forringet av lydierne som også la til sølv og kobber. De største av disse myntene er vanligvis referert til som en 1/3 stater ("trite") klasse som veide rundt 4,7 gram, skjønt ingen fullstendig stater av denne typen har noen gang blitt funnet, og 1/3 stater er antagelig mer korrekt å referer til som én stater, etter en type av en på tvers holdt skala, vegen som ble benyttet i slik en skala, (fra antikt gresk ίστημι = «å stanse/prege») og som også betydde «standard». Disse myntene ble preget med et løvehode smykket med hva som antagelig er en sol med stråler, noe som var en konges symbol. For å utfylle de største myntklassene ble det oppretter fraksjoner, inkludert en "hekte" (en sjettedel), "hemihekte" (en tolvtedel), og så videre ned til en 1/96 stater veide som kun veide rundt 0,15 gram. Det er imidlertid uenighet om fraksjoner nedenfor en tolvtedel faktisk var lydiske. Alyattes' sønn var Kroisos (Krøsus) som har blitt likestilt med rikdom. Sardis var berømt som en vakker by. En gang rundt 550 f.Kr, nær begynnelse av hans kongetid, betalte Kroisos for byggingen av et tempel for Artemis ved Efesos og som til sist ble ett av (antikkens) Verdens syv underverker. Kroisos ble beseiret i slag av Kyros den store fra Persia i år 546 f.Kr, og med det mistet det lydiske kongedømmet sin selvstyre, ble en persisk satrapi og ble langt mer preget av østlig og orientalsk innflytelse framfor vestlig og gresk. Opphavelige herskere. a>s fortelling om Gyges som ser den nakne dronning i skjul, men som selv blir sett da han sniker seg ut. Den første perioden er den legendariske tid hvor atyadene styrte, fra 1300 f.Kr. Herodot oppgir at den første kongen var den eponymiske kong Manes av Mæonia med hans sønn Atys (Atyllos) mens Strabon navngir Tmolos og hans sønn Tantalos. Deretter styrte heraklidene (tylonidene) av delvis legendariske konger som styrte fram til 687 f.Kr. og i henhold til Herodot styrte de i 22 generasjoner i løpet av perioden fra 1185 f.Kr., og den varte i 505 år. Den siste kongen i dette dynastiet var Sadyattes (lydisk, «sterk far») som grekerne i henhold til Herodot kalt for Myrsilus. Hans religiøse tittel var "Kandaules" (gresk Κανδαύλης). Han skal ha styrt i sytten år inntil han ble myrdet av sin tidligere venn Gyges som da etterfulgte ham på tronen i Lydia. Med Gyges begynte mermnadenes dynasti og han flyttet hovedstaden fra Hyde til Sardis. Det har vært spekulert på om Gydes av Lydia tilsvarte Bibelens figur Gog av Magog som er nevnt i "Esekiels bok" og "Johannes' åpenbaring". En av de sterkeste herskerne av Lydia var Alyattes II (609 eller 619-560 f.Kr.) som var i krig med medere, og en berømt hendelse var slaget ved Halys den 28. mai 585 f.Kr. som ble avbrutt brått grunnet en fullstendig solformørkelse. Etter ham kom Kroisos (560-546 f.Kr.) som er bedre kjent som Krøsus for sin enorme rikdom, men ble også den siste kongen. Det persiske rike. Kongedømmet Lydia kom til sin slutt da Krøsus angrep det persiske rike i 546 f.Kr. Han beleiret og erobret den persiske byen Pteria i Kappadokia og gjorde befolkningen til slaver. Den persiske kong Kyros den store marsjerte med sin hær mot lydierne. Slaget ved Pteria førte til et dødpunkt, og tvang lydierne til å trekke seg tilbake til sin hovedstad Sardis. En del måneder senere det samme år møttes perserne og lydierne i slaget ved Thymbra (landskapet Troas) som Krøsus tapte. Kyros erobret deretter hovedstaden Sardis hvorpå Krøsus antagelig døde kort tid etter. Det hellenistiske rike. Lydia forble et satrapi (provins) etter Persia ble erobret av den makedonske konge Aleksander den store. Da hans verdensrike falt sammen etter Aleksanders død, ble Lydia overlat til det betydelige asiatiske Selevkide-riket, og da dette riket ikke lenger var i stand til å holde på sine områder i Lilleasia gikk Lydia inn under Attaliddynastiet i Pergamon. Dens siste konge unngikk ødeleggelsene og herjingene av en romersk erobring ved å testamentere riket til Romerriket. Romerprovinsen Asia. Da romerne rykket inn i hovedstaden Sardis i 133 f.Kr. ble Lydia som andre deler av arven etter Attaliddynastiet en del av den romerske provinsen Asia, en meget rik romersk provins, verdig av en guvernør av den høye rangen av prokonsul. Hele vestlige Anatolia hadde mindre jødiske kolonier svært tidlig, og kristendommen ble også snart representert her. "Apostlenes gjerninger" i Bibelens "Det nye testamente" nevner i 16:14-15 nevner dåpen av kvinne kalt «Lydia»: «Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud.» Antallet kristne økte raskt på 200-tallet e.Kr., sentrert rundt eksarkatet Efesos. Lydia fikk tallrike kristne samfunn, og etter at kristendommen ble statsreligion i Romerriket på 300-tallet, ble en av bispedømmene i Asia til patriarkatet Konstantinopel. Kirkeprovinsen Lydia hadde et metropolittbispesete ved Sardis og underbispeseter i Filidelfia, Thyatira, Tripolis, Settae, Gordus, Tralles, Silandus, og andre byer. Biskopene fra de ulike bispesetene i Lydia var godt representert i det første konsilet i Nikea i år 325, og ved senere økumenisk råd. Den romerske provinsen Lydia. Under reformene til keiser Diokletian i 296 e.Kr. ble Lydia gjenopprettet som navnet på en adskilt romersk provinse, langt mindre enn det tidligere satrapi og med hovedstad som før i Sardis. Sammen med provinsene Caria, Hellespontus, Lycia, Pamphylia, Phrygia prima og Phrygia secunda, Pisidia og Øyene (Joniske øyer), utgjorde det et bispedømme under en "vicarius" av Asiana, som var en del av "praefectura praetorio" i Øst ("Oriens" = Orienten) sammen med bispedømmene Pontiana (det meste av resten av Lilleasia), Oriens proper (hovedsakelig Syria), Aegyptus og Thraciae (på Balkan, hovedsakelig Bulgaria). Under den østromerske (bysantinske) keiser Herakleios (610-641) ble Lydia en del av Anatolikon (anatoliske theme), et av de opprinnelige "themata", og senere av Thrakesion (trakiske theme). Selv om seljuktyrkerne erobret det meste av Anatolia og underla det islam, forble selve Lydia en del av Østromerriket. Under okkupasjonen av Konstantinopel i fjerde korstog, fortsatte Lydia som en del av det bysantinske ortodokse «greske rike» basert i Nikaea. Under tyrkisk styre. Lydia ble til sist underkastet muslimsk emirat ved den osmanske stat i 1390. Området ble en del av det osmanske provinsen Aydın, og endte opp som den mest vestlige delen av staten Tyrkia. Krøsus. Krøsus (gresk: Κροίσος, "Kroisos") var konge i oldtidsriket Lydia i dagens Tyrkia. Han var Lydias siste konge og regjerte fra 560 til 546 f.kr. da Lydia falt for Kyros av Persia. Han opparbeidet enorm rikdom i løpet av disse 14 årene. Han har fått æren av å ha vært den første til å prege mynter i metall som betalingsmiddel, men det er mulig at det var hans far Alyattes som var først ute. Det fortelles at da Kyros tok Krøsus til fange og ønsket å la ham lide døden, fortalte han at filosofen Solon hadde sagt til ham at en person ikke kan kalles lykkelig før han var død. Han hadde syntes den uttalelsen var foraktelig, men nå følte han at den var sann. Det gjorde inntrykk på Kyros, og han lot ham få leve og spise ved hans bord. Sannhetsgehalten i denne fortellingen forblir uviss. Krøsus kan ha vært verdens rikeste person i sin samtid. Navnet hans har gått inn i språket og betyr «styrtrik person». Lykia. Kart over dagens provins Muğla, en del av antikkens Lykia Lykia (lykisk: Trm̃mis; gresk: Λυκία) var et geografisk og politisk region i Anatolia i oldtiden og antikken i hva som i dag er provinsene Antalya og Muğla på sørkysten av Tyrkia, og provinsen Burdur i innlandet. Det er historiske opptegnelser om Lykia i oldtidens Egypt og i hettittenes rik i sen bronsealder. Landet var befolket av et folk innenfor den luviske språkfamilien. Skriftlige nedtegnelser begynte å bli innrisset på stein i lykisk språk (en senere form for luvisk) etter at Lykia frivillig hadde lagt seg inn under Akamenide-dynastiets Perserriket i jernalderen. På denne tiden (546 f.Kr. var antallet som snakket luvisk allerede i nedgang, og den kom i tillegg en tilstrømning av folk som snakket iransk. Lykia kjempet på persernes side i de gresk-persiske krigene, men da Akamenide-dynastiet led nederlag for grekerne, ble landet periodisk mer selvstendig. Etter et kort medlemskap i det athenske sjøforbundet, skilte det seg ut og ble uavhengig (dets avtale med Athen hadde utelatt den vanlige klausulen om ikke-utskillelse), og kom deretter inn under perserne igjen, gjorde opprør, ble erobret av Mausollos av Karia, vendte tilbake til perserne, og havnet deretter i under makedonerne da Aleksander den store beseiret Perserriket. Grunnet tilstrømningen av grekere og sparsommeligheten av de som fortsatt snakket luvisk, ble Lykia helt og holdent hellenisert under makedonerne. Det lykiske språket forsvart fra inskripsjoner og mynter. Etter at romerne hadde beseiret Antiokos III den store i Selevkideriket i 188 f.Kr. ble landet gitt videre til Rhodos for 20 år, og tok det tilbake i 168 f.Kr. I de siste stadiene av den romerske republikken kunne Lykia nyte friheten som en del av den romerske protektoratet. Romerne bekreftet offisielt hjemmestyre under den lykiske liga i 168 f.Kr. Dette selvstyret var en tidlig føderasjon med demokratiske prinsipper; disse prinsippene fikk senere oppmerksomhet og påvirket de som var med på å skrive USAs grunnlov på slutten av 1700-tallet. Til tross for hjemmestyre med demokratiske prinsipper var Lykia ikke en selvstendig stat og hadde heller ikke vært det siden deres nederlag for Karia. I 43 e.Kr. oppløste den romerske keiseren Claudius ligaen. Lygia ble lagt inn under Romerriket med provinsstatus. Det ble et "epark" av Østromerriket (eller det bysantinske rike), forsatte å snakke gresk selv etter at tyrkere strømmet til. Etter at Østromerriket ble erobret av araberne på 1400-tallet kom det inn under det muslimske osmanske riket og ble arvet av den tyrkiske republikk da dette riket falt sammen på begynnelsen av 1920-tallet. Grekerne, som hadde bodd i området i over tusen år, ble sendt ut av området som en del av forhandlingene mellom Hellas og Tyrkia i 1923. Geografi. Politisk kart over antikkens Lykia. Byer i svart, moderne samfunn i lysegrått. Grensene til Lykia har vekslet i tidens løp, men dets senter var halvøya Teke i dagens sørvestlige Tyrkia som stikker ut i Middelhavet i en nord-sørlig retning. Det er grenset i vest av Fethiyebukta, og i øst av Antalyabukta. Lykia består av hva som i dag er den vestlige delen av provinsen Antalya, den østlige delen av provinsen Muğla, og den sørligste delen av provinsen Burdur. I antikken var områdene rundt (fra vest til øst): Karia, Pisidia og Paflagonia, alle gamle riker fra antikken som alle snakket hvert sitt anatoliske språk. Navnet på halvøya Teke kommer fra det tidligere navnet på provinsen Antalya som var provinsen Teke, navngitt etter en tyrkisk stamme som hadde bosatt seg i regionen. Fysisk geografi. Regionen er hovedsakelig fjellrike med bratte skråninger som ofte går rett ned i havet. Fire fjellrygger strekker seg fra nordøst til sørvest og dannet grovt sett den vestlige ytterpunktet av Taurusfjellene. Helt ytterst av de fire er fjellet Boncuk Dağlari som strekker seg rundt Altinyayla i Burdur, sørvest til rundt Oren nord for Fethiye. Dette er stort sett et lavt fjell som strekker seg til rundt 2340 meter. I vest er det bratte kløfter for elven Dalaman Çayi, i antikken kalt "Indos", som utgjør den tradisjonelle grensen mellom Karia og Lykia. Elven som er 220 km lang går ut i Middelhavet vest for dagens by Dalaman. I motsatte ende er det demninger fire steder etter en opprinnelse i nærheten av Sarikavak i provinsen Denizli. Den neste fjellryggen i øst er Akdağlari («Det hvite fjell») som strekker seg ut i rundt 150 km og hvor den største toppen er Uyluktepe, 3024 meter. Dette fjellpartiet kan være det som i antikken ble omtalt som "Kragos". Langs dens vestlige side flyter elven Eşen Çayi, i antikken kalt "Xanthos" av grekerne, "Arñna" av de luvisktalende, og har sin opprinnelse i Boncukfjellene, flyter sørover og ut i en lang strand ved Patara. Den neste fjellryggen i øst, Beydağlari, strekker seg opp 3086 meter ved Kizlarsevrisi, som er det høyeste punktet på halvøya Teke. Det er antagelig hva som ble referert til som "Masikytos" i antikken. Byen Elmali, noe som betyr «Aplebyen», grunnet tettheten av frukttrær i området, ligger på rundt 1100 meter over havet. Akçay («Den hvite elv») er antikkens "Aedesa" og fører med seg vann fra fjellene og ned på sletten hvor den samles i to innsjøer nedenfor byen, Karagöl og Avlangöl. I dag er de to innsjøene tørre da vannet blir vedvarende samlet inn og ført ut av irrigasjonssystemer for trærne. Aedesa ga i sin tid vann til sletten gjennom en kløft i øst, men flyter i dag utelukkende gjennom rørledninger som dekker den samme vegen, men tømmer seg i vannbassengene ved Arycanda og Arif. Det har vært noen anstrengelser for å restaurere en del av skogene med sedertrær som ble utrensket allerede i antikken. Metangass som brenner naturlig i Tahtali Dağ. Den østligste fjellryggen strekker seg langs østkysten av halvøya Teke og er generelt kalt for Tahtali Dağlari. Det høyeste punktet er Tahtali Dağ som strekker seg 2366 meter, også kalt for "Olympos" i antikken av grekerne som et minne om gudenes fjell Olympos i Hellas. Disse fjellene gir en kupert og ulent kystlinje som kalt for østlige Lyka av den britiske arkeologen Charles Fellows (1799–1860). Mye av det har blitt avsatt for et naturreservat, Olimpos Beydağlari Parki. Innenfor dette området på skråningene av Tahtali Dağ er det et frembrudd formet som en U kalt Yanartaş og hvor metangass lekker ut fra fjellet og hvor det brenner en evig ild. Det er lokaliseringen av antikken fjell "Chimaera" eller "Chimaira". En del av ruinene og omgivelsene ved Patara. Merk en bypron ved det nedre vestre hjørnet og teateret på bakkeskråning. Via blindgaten mellom Baydağlari og Tahtalidağlari dukker elven Alakir Çay (i antikken kalt for "Limyra") som flyter sørover fra en bred dal under den store motorvegn D400 i nærheten av bykjerne av Kumluca og ut i Middelhavet. Dette opplegget helt moderne. Overfor er elven demmet opp bak Alakirdemningen for å danne et urbant vannforråd. Bak demningen er det et flettverk av elver som går sammen til enkeltstående smal kanal som strømmer gjennom vanningsrør. Den brede sengen gir en indikasjon på størrelsen av den tidligere elven. Antikkens vegrute til Antalya gikk opp dalen og over blindgaten da kysten i seg selv er umulig å gå, unntatt med skip, og dalen var i sin sete for stammen solymene i antikken, som hadde fått navn etter stammens mytiske stamfar Solymos. Demografi. Antikke kilder nevner rundt 70 bosetninger i Lykia. Disse var lokalisert enten langs kyststripen i beskytende bukter eller i skråningene langs fjellkjedene. De var ofte vanskelig å komme til, noe som i antikken var et beskytende trekk. Den ulendte kystlinjen hadde godt beskyttende havner som i vanskelige tider lykiske pirater kunne søke beskyttelse. De fremste byene i antikkens Lykia var Xanthos, Patara, Myra, Pinara, Tlos and Olympos (hver berettiget med tre stemmer i den lykiske liga) og Faselis. Byer som Telmessos og Krya var tidvis listet av klassiske forfattere som kariske og tidvis som lykiske. Steder av særlig interesse. "Erōtes" (latin: "Amores", «Kjærlighet»), en gresk dialog fra 100-tallet e.Kr., beskrev byene i Lykia som «interessant mer for sin historie enn for sine monumenter ettersom de ikke har beholdt noe av sin tidlige prakt», men mange av levninger fra antikken er fortsatt synlige i dag, rundt 2000 år etter at den anonyme forfatteren ga sin bedømmelse. Blant det som gjenstår er særskilte graver, klippegraver som er hogd ut av fjellsiden, såkalte «husgraver» og høye sarkofager. Av disse er fortsatt et stort antall bevart. Blant de mer spektakulære er klippegravene i Myra, den såkalte «kongegraven» eller «løvegraven» i Kaş og flere gravmonument fra Xanthos som i dag finnes på British Museum i London. Helligdommen Letoon i nærheten av Xanthos, antikkens hovedstad i Lykia, var et viktig sted i hellenistisk tid for dyrkelsen av gudinnen Leto og hennes to barn, Apollon og Artemis. Stedet utgjør i dag en del av Verdensarven i UNESCOs liste. Tyrkias første enestående langdistanse gangsti, den såkalte lykiske veg, følger deler av kysten i regionen. Etableringen av gangstien er en fase i utviklingen av regionen som turist- og rekreasjonssenter. Det er del av hva som for tiden blir markedsført som "den tyrkiske Riviera", eller "Turkiskysten", med lange sandstrender ved klipper og bosetninger i beskyttende bukter som tiltrekker seg lystbåter og yachter. Oldtidsspråk. Den opprinnelige, stedegne befolkningen av Lykia, lykierne, snakket lykisk, et medlem av den luviske grenen av den anatoliske språkfamilien, en undergruppe av de indoeuropeiske språkene. Lykisk er dokumentert kun mellom rundt 500 f.Kr. og ikke senere enn 300 f.Kr. i et unik alfabet konstruert for denne hensikt fra det greske alfabet på Rhodos. Rundt 150 innskrifter fra 400- og 300-tallet f.Kr. skrevet med dette alfabetet er bevart, en del av dem også med greske parallelltekster. Imidlertid har de luviske språkene sin opprinnelse i Anatolia tilbake til 1000-tallet f.Kr. Landet var den gang kjent som Lukka, og var underlagt hettittisk styre. Forskjellen i dette tidsrommet må være i bruken av et skriftspråk. Inskripsjon på obelisk i nærheten av Xanthos En gang rundt 535 f.Kr., før den første dokumenterte opptreden av lukisk, erobret Akamenide-dynastiets Perserriket. Til tross for motstanden i Lykia, hvor befolkningsantall ble minsket, ble Lykia en del av Perserriket. De første myntene med lykiske bokstaver dukket opp ikke lenge før rundt 500 f.Kr. Lykia blomstret under en monarki satt opp av perserne. Deretter ble lykisk benyttet i innskrifter på stein i hensikten for å sette opp minnesmerker i form av historiske tekster fra myndighetene. Ikke alle disse kan i dag bli fullstendig forstått, grunnet mangelfull kunnskap i språket. Begrepet «dynastisk periode» er benyttet. Om myndighetene var en form for føderalt demokrati, hvilket det er ingen bevis om, slik begrepet «dynastisk» antyder. Nærbilde lyisk skrift på obelisken ved Xanthos Lykia hadde allerede tatt imot en liten enklave av doriske grekere som Doris (gresk: ἡ Δωρίς) for en del århundrer. Rhodos var også dorisk. Etter at grekerne beseiret perserne ble Lykia åpen for ytterligere gresk bosetning. Inskripsjoner i lykisk minsket mens de på gresk økte. Fullstendig tilpasning til gresk skjedde på 300-tallet f.Kr., særlig etter at Lykia hadde kommet inn under Aleksander den store og hans makedonske styre. Det er ingen enighet ennå hvilken lykisk inskripsjon som kan oppfattes som blant de siste. Ingen dato er senere enn rundt 300-tallet f.Kr. er betraktet som de aller siste. Til sist ble de hellenistiske makedonerne beseiret av den romerske republikk, den nye supermakten i det østlige Middelhavet, og romerne aksepterte hjemmestyre for Lykia, inkludert å benytte deres eget språk som da var gresk. Lykia falt naturlig inn under de østlige riket da delingen av Romerriket skjedde, og det var fortsatt gresktalende da det østlige rike ble det bysantinske rike. Fra og med 1000-tallet ble Anatolia invadert av tyrkisktalende bosettere, men disse var aldri tallrike i Lykia. Etter at det bysantinske rike ble erobret av muslimene havnet Lykia inn under det osmanske rike, og til tross for økt tyrkisk og muslimsk bosetning, fortsatte den gresk befolkningen å leve ved siden av, begge grupper talende sine egne. språk. Alle gresktalende enklaver i Anatolia ble utvekslet med tyrkere i Hellas i løpet av den siste avtalene om grensesettingen mellom Tyrkia og Hellas i 1923. Tyrkerne hadde vunnet krigen med Hellas og Armenia i de forgående årene, og avgjort saken om kysten av Anatolia skulle bli gresk eller tyrkisk. Hensikten med Lausannetraktaten som ble undertegnet 24. juli 1923 var å definere grenser som ikke ville etterlate vesentlige befolkningsgrupper fra det ene landet innenfor grensene til det andre landet. En del flytting av befolkninger ble gjennomført med tvang. Tidligere greske landsbyer er fortsatt spøkelsesbyer i Lykia. Historie. En lykisk sarkofag med utsikt over Middelhavet ved Kaş. Ruiner under vann ved kysten av øya Kekova. Tidligste historie. Lykia har en tidlig historie som var lite kjent før hettittisk og gammelegyptisk ble tolket på 1800-tallet, og oppdagelsen av nedtegnelser fra myndighetene som angikk Lykia og dens befolkning. Nedtegnelsene er for stor del ikke av positiv art. De ble beskrevet som opprørere, pirater og røvere sett fra hettittisk synsvinkel, og tilsvarende oppfattende i oldtidens Egypt i de offisielle meddelelsene med lykerne på slutten av bronsealderen. Lykerne selv har ikke etterlatt noen skriftlige nedtegnelser om dem selv fra denne perioden, noe som antyder at de antagelig ikke hadde tatt i bruk et skriftspråk. Egyptiske nedtegnelser beskrev lykerne som allierte med hettittene. Lykia kan ha vært en medlemsstat i forbundet Assuwa en gang rundt 1250 f.Kr. og da opptrådt som Lukka eller Luqqa. Etter at det hettittiske riket falt sammen, framsto Lykia som et uavhengig «nyhettittisk» kongedømme. Denne konvensjonelle betegnelsen er blitt benyttet på gjenværende stater som fortsatte og tidvis fikk en vekst i tiden etter at det hettittiske riket falt sammen. Legendenes tidsalder. I denne perioden var det et generelt økonomisk og politisk sammenbrudd i sivilisasjonene i det østlige Middelhavet, noe som kalles for bronsealderens sammenbrudd. Det kom en periode av desentralisering, folkevandringer og indre og internasjonale kriger en gang i tiden etter 1200 f.Kr. Den lykiske førhistorie kom til en avslutning, og det er ingenting kjent i mellomrommet fra denne tiden og fram til historisk tid, legender unntatt, begynner med den klassiske greske historikeren Herodot som i stor utstrekning nevner lykerne. Fortellingene om de tidlige lykere ble fortalt av greske forfattere i den klassiske perioden. Det eksisterer tilstrekkelig med hull i deres kunnskap som kaster tvil om den historiske nøyaktigheten over det meste de forteller. De viste ingenting om det hettittiske rike eller om staten Lykia innenfor dette. All kunnskap om bronsealderen gresk skriftsystem linear B hadde gått tapt i den etter bronsealderens sammenbrudd. Grekerne viste lite eller ingenting om at i Anatolia ble det snakket språk innenfor den anatoliske språkgruppe, eller at lykerne hadde et slikt språk. Med unntak av noen få grunnleggende alminneligheter, slik som at lykerne antagelig kjempet i Trojakrigen, er ingenting som er nevnt i tekstene som ble skapt under navnet Homer, eller av andre greske poeter, eller noe som Herodot har fortalt om lykerne forut hans egen tid, er gitt noen historisk verdi av dagens historikere. I fraværet av kunnskap som er tilgjengelig i dag, skrev fortidens historikere ofte om lykiske legender som om disse hadde et historisk grunnlag. Imidlertid er alle legender motstridende med den arkeologiske virkelighet. Det er eksempelvis usannsynlig at lykerne kom fra Kreta. De er kjent for å ha vært en luvisktalende folk, og det er ikke noe spor av at luverne noen gang levde på Kreta. I henhold til Herodot, hadde Europa, en fønikisk kvinne i gresk mytologi, to sønner, Sarpedon og Minos. De utfordret kongedømmet på Kreta, som var deres opprinnelige land. Minos fordrev Sarpedon og hans folk, "termilæ", i landflyktighet. De gikk i land på Milyas, som var det gamle navnet på dette landet som siden ble kjent som Lykia og som da var befolket av solymierne. Deretter bosatte Lykos, sønn av Pandion II, konge av Athen, drevet i landflyktighet av sin bror, kong Aigevs, seg sammen med termilene. De kalte landet Lykia etter ham. Herodot avsluttet denne fortellingen med observasjonen at lykerne var matrilineær, hvilket vil si at de regnet slekten etter moren. Lykerne opptrer også andre steder i greske myter, som i fortellingen om Bellerofon som til sist etterfulgte trone etter den lykiske kong Iobates (eller Amfianax). Lykia er hyppig nevnt av Homer som en alliert av Troja. I Homers "Iliaden" er det sagt at krigerne fra Lykia ble ledet av to velrenommerte krigere: Sarpedon (sønn av Zevs og Laodamia) og hans fetter Glaukos. Overtatt av Kyros den store. Herodot skrev mer troverdig om samtidige hendelser, særlig de som angikk hans eget land. Anatolia hadde blitt delvis erobret av iranerne, noe som begynte med Skytia og fortsatte med Media. Sistnevnte ble beseiret av perserne som underla dem og deres land til det nye Perserriket. Kyros den store, grunnlegger av det persiske Akamenide-dynastiet, besluttet å fullføre erobringen av Anatolia som en innledning til hærtokt lengre vest, noe som ble utført av hans etterkommere. Han ga oppgaven til Harpagos, en medisk general, som fortsatte å underkaste ulike stater i Anatolia, den ene etter den andre, ved å overbevise dem om underkaste eller bli utryddet. Harpagos ankom til den sørlige kysten av Anatolia i 546 f.Kr. med en hær som ikke møtte noen problemer med Karia og deres greske naboer som underkastet seg uten kamp. I dalføret ved Xanthos i Lykia dro en hær fra byen ut for å møte dem og som slåss bestemt, men i stort undertall. Drevet innenfor bymurene, de samlet all deres eiendommer, rikdommer og slaver i en sentral bygning og brant det opp. Deretter, etter å ha sverget på å ikke overgi seg, de døde i nærkamp med perserne, og kanskje satt et eksempel for persernes oppførsel i slaget ved Thermopylene noe få generasjoner senere. Arkeologi har avdekket at det har vært en betydelig brann i Xanthos' akropolis en gang på midten av 500-tallet f.Kr., men som Anthony Keen har pekt på, det er ingen måte å knytte denne brannen til de hendelser som Herodot har skrevet om. Det kan like gjerne ha vært en brann ved en annen anledning. Folket i byen Kaunos i Karia skal i følge Herodot å fulgt dette eksempelet umiddelbart etter. Det var et forsøk for mange av bystatene i Lykia å samle sine styrker, hvilket skjedde i Hellas 50 år senere, men det er ingen nedtegnelse av det, noe som antyder at det ikke eksisterte noen form for sentral regjering eller ledelse. Hver stat måtte forholde seg til sin egen skjebne. Herodot forteller også at 80 familier fra Xanthos var borte på denne tiden, kanskje kan man spekulere i at de passet sauer i fjellene, men uansett bidro de til å befolke stedet igjen. Imidlertid hevder Herodot at folket i Xanthos på hans tid nedstammet hovedsakelig fra andre folk. En tolkning av dette kan være at meningen var at Xanthos ble befolket fra andre steder i Lykia, i motsetningen til eksempelvis iranere eller andre utlendinger. Herodot forteller dog ingenting om resten av Lykia; antagelig har de underkastet seg uten ytterligere stridigheter. Lykia var godt befolket og blomstret som et persisk "satrap", men befolkningen snakket hovedsakelig lykisk. Det lykisk monarki. Akamenide-dynastiet lot Lykia ha selvstyre. Det var ikke en gang en satrap stasjonert i landet. Årsaken for denne toleransen etter en slik innledende motstandsvilje var at Perserriket benyttet seg av en annen form for kontroll: utplasseringen av aristokratiske persiske familier i regionen for å utøve antatt selvstyre. Det er en del bevis at befolkningene i Lykia ikke var så føyelige som den tilsynelatende persiske toleransen ville antyde. En seksjon av de administrative arkivene i Persepolis som angår omfordeling av varer og tjenester i Persepolis' palassøkonomi, nevner en del omfordelte krigsfanger, blant dem flertallstallsbetegnelsene "Turmirla" eller "Turmirliya", «lykiere». De levde i tiden til Dareios I av Persia (522-486 f.Kr.), tavlene er datert til 509 f.Kr. For en tettere oppmerksomhet til deres erobrede, foretrakk de persiske myndighetene å etablere en klientstat ved å etablere et monarki under deres kontroll. Bruken av begrepet «dynasti» har blitt konvensjonelt i engelskspråklig litteratur, men det er ikke stedegent begrep. Lykiske inskripsjoner indikerer at monarkens tittel var "xñtawati", mer fonetisk som "khñtawati". De som holdt denne tittelen kan bli sporet tilbake på mynter, hvor de navngis som den som hadde retten å prege mynter. Lykia hadde et enkeltstående monarki som styrte landet fra et palass i Xanthos. Monarkiet var arvelig, derav betegnelsen «dynasti». Det var nyttegjort av Persia som en måte å gjennomføre persisk politikk og bestemmelser. Det må ha vært det lokale monarkiet som nedkjempet lokal motstand og som fraktet fanger til Persepolis, eller beordret dem transportert. En del medlemmer av dynastiet var iranere, men hovedsakelig var de innfødte lykere. Den klassiske periode. Etter at perserne ble forvist, mens Athen og Sparta utkjempet Peloponneskrigene, misligholdt de fleste byer i Lykia det athenske sjøforbundet, unntatt Telmessos og Faselis. I 429 f.Kr. sendte Athen et krigstog mot Lykia for å forsøke å tvinge regionen til igjen komme inn under forbundet. Det mislyktes da Lykias leder Gergis fra Xanthos beseiret general Melasander. Lykia havnet under Persia på nytt og ved 412 f.Kr. er Lykia dokumentert som kjempende på den vinnende siden av Persia. Persiske satraper ble innsatt på nytt, men (som myntene fra samtiden bevitner) tillot de lokale dynastier friheten til å styre. Persia holdt Lykia helt fram til landet ble erobret av Aleksander den store i tiden 334–333 f.Kr. Den hellenistiske periode. Etter Aleksander den stores død i 324 f.Kr. utkjempet hans generaler strider mellom seg selv om etterfølgelsen. Lykia havnet på hendene til general Antigonos ved 304 f.Kr. I 301 f.Kr. ble Antigonos drept ved en allianse mellom andre etterfølgere av Aleksander, og Lykia ble en del av kongedømmet til Lysimakhos som styrte til han ble drept i et slag i 281 f.Kr. Ved 240 f.Kr. var Lykia blitt en del av Ptolemeerdynastiets Egypt, og forble i deres kontroll ut 200 f.Kr. Det var åpenbart havnet inn under Selevkideriket ved 190 f.Kr. inntil selevkidernes nederlag i slaget ved Magnesia førte til at Lykia ble gitt videre til Rhodos i fredsavtalen i Apamea 188 f.Kr. Det ble deretter gitt selvstyre som et romersk protektorat i 168 f.Kr. og forble så fram til det ble omgjort til en romersk provins i 43 f.Kr. Det lykiske forbund. a> med søyler i Patara, den viktigste byen i det lykiske forbundet. Det lykiske forbund ("Lukiakou systema" i Strabons greske omskrivning, en «stå sammen») er først kjent fra to inskripsjoner fra tidlig på 100-tallet f.Kr. hvor det ærer to borgere. Det er mulig at forbundet ble opprettet for å overbevise Roma om oppgi annekteringen av Lykia til Rhodos. Lykia hadde vært under Rhodos siden fredsavtalen i Apamea i 188 f.Kr. Et fragment fra Titus Livius nedtegner at et «jammerlige sendebud» i 178 f.Kr. kom fra Lykia til det romerske senatet for å klage over at lykerne ble behandlet som slaver. Pisking var opprettet som en kroppslig straff og kvinner og barn var blitt mishandlet. Romerne sendte tilbake streng advarsel for Rhodos som slo fast at de ikke hadde til hensikt å la lykerne eller noe annet folk født i frihet bli lagt i slaveri av Rhodos, og at deres oppdrag var kun et protektorat. Et fragment fra den greske historiker Polybios forteller en noe annen historie ved at romerne sendte legater til Rhodes for å fortelle at «lykerne ikke hadde blitt gitt til Rhodos som en gave, men for å bli behandlet som venner og allierte.» Rhodos sendte sitt sendebud som hevdet at lykerne hadde funnet på denne historien av egne grunner og de faktisk var en finansiell byrde for Rhodos. Fortsettelsen av denne historien har ikke overlevd, men i 168 f.Kr. tok Roma Lykia fra Rhodos, og ga hjemmestyre til forbundet. Det var ikke et spørsmål om uavhengighet. Lykia var ikke et eget rike, men kunne styre seg selv under demokratiske prinsipper. Det kunne verken forhandle med utenlandske makter eller være ulydige mot det romerske senatet. De kunne dog prege sine egne mynter som en rett gitt av Roma. I henhold til Strabon besto forbundet av rundt 23 kjente bystater. Lucius Licinius Murena (den eldre), en romersk konsul, la til ytterligere tre i 81 f.Kr. Strabon identifiserte de viktigste byene i forbundet som Xanthos, Patara, Pinara, Olympos, Myra, og Tlos, og med Patara som hovedstaden. De 23 byene, og deretter 26 bystater, som gikk sammen i en form føderal regjering delte politiske og økonomiske ressurser. Et senat (gresk: συνέδριον, "synedrion", «sitte sammen») innkalt ved en forhåndsbestemt enighet og hvert medlem hadde en, to eller tre stemmer, avhengig av byens størrelse. Forbundets regjering hadde forrang, men som med mange føderale systemer, saken ble ikke helt og holdent avgjort, og den påfølgende sivile konflikten førte til at forbundet gikk i oppløsning. En inskripsjon fra Tyberissos har nedtegnet en avtale mellom Roma og det lykiske forbundet, noe som var en form av det som romerne kalte en "foedus". Det ble mye benyttet mellom italienske byer og Roma, unntatt der deres avtaler innebar bidrag til Roma. De generelle utsagnene etablerte «fred, vennskap og lojal allianse... på land og på havet i all tid.» Fire klausulene skaffet Roma nøytralitet overfor forbundets fiender, nøytralitet for forbundet overfor Romas fiender, gjensidig støtte i tilfelle av en fiendes første aggresjon mot begge, og endring av avtalen kun ved felles enighet. Avtalen er skrevet som mellom uavhengige og likestilte stater, men begge sider visste at i dette tilfellet var det konvensjonell skinnhellighet. Det lykiske forbund var underlagt beslutningene i det romerske senatet og påbudene til de romerske keiserne. Romersk tid. I 43 e.Kr. annekterte keiser Claudius (styrte 41-54 e.Kr.) Lykia og la det inn under Romerriket som en romersk provins. Keiser Vespasian (styrte 69-79 e.Kr.) opprettet "Lycia et Pamphylia" (Lykia og Pamfylia) som navnet på den romerske provinsen ved å slå Lykia sammen med Pamfylia, som da var en del av provinsen Galatia, til en enkel, administrativ enhet. Gaius Cæsar, arvingen til Augustus Octavius, ble drept her i år 4 e.Kr. Under de administrative reformene til keiser Diokletian (styrte 284-305 e.Kr.) ble den felles provinsen igjen delt i to enheter som tilhørte bispedømmet Asiana, en del av "praefectura praetorio Orientis", det østlige prefekturatet. Moderne bronsestatue av Nikolas utenfor hans kirke i Myra. Før bysantinsk tid ble Lykia rammet av et stort jordskjelv i 141, og den 5. august 240 av ytterligere en. Etter denne tiden dukket det opp sjørøvere langs kysten og flere av de lykiske byene gikk under grunnet angrepene. Samtidig begynte kristendommen å gjøre seg gjeldende. I Myra, hvor sankt Nikolas på 300-tallet var erkebiskop, ble områdets fremste by. Dlere kristne klostre ble grunnlagt på denne tiden i Lykia. Bysantinsk tid. Lykia ble under det bysantinske riket omgjort til en provins, kalt for "Theme av Cibyrrhaeots" (gresk: θέμα Κιβυρραιωτῶν) som besto av den sørlige kysten av Lilleasia fra tidlig på 700-tallet og fram til slutten av 1100-tallet. Det var det bysantinske riket viktigste flåteområde (gresk: θέμα ναυτικόν), og tjente hovedsakelig for å framskaffe skip og tropper for den bysantinske marinen. De lykiske byene fortsatte å eksistere under bysantinsk tid, men da araberne fra og med 700-tallet slo seg inn i Anatolia forsvant de en etter en. Tyrkisk tid. Det ble erobret av muslimene og ble en del av det osmanske rike og til sist en del av Tyrkia. Under osmanerne mistet Lykia helt sin betydning og ble forvandlet til en avkrok med avtagende befolkningsvekst. Landet var bortimot ukjent i Europa før den engelske oldtidsforskeren Charles Fellows besøkte og utforsket traktene i løpet av to reiser i 1838 og 1840. Tre stykker fra nærmere vår tid som reiste rundt i Lykia og som skrev om sine opplevelser og ikke minst sine observasjoner var den britiske forskeren Freya Stark (1893-1993), den finske kunsthistorikeren Göran Schildt (1917-2009) og den finske sjøhistorikeren Christoffer H. Ericsson (1920-2009). Et betydelig kristent samfunn av grekere levde i Lykia fram til begynnelsen av 1920-tallet da de ble tvunget til å utvandre til Hellas under befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia som følge av avtalene etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922. De forlatte greske landsbyene i regionen er påminnelse om denne utvandringen. Forlatte greske hus kan fortsatt bli sett i byene Demre, Kalkan, Kas og Kaya som er greske spøkelsesbyer. En mindre befolkning av tyrkiske bønder har flyttet inn i regionen etter at de greskspråklige ble tvunget ut. Regionen er i dag en av nøkkelområdene for innlands og utenlands turisme i Tyrkia. Lykiske gravmonument. Lykia er fylt av gravmonumenter. I landet finnes det fra antikk tid tusentalls graver bevart, hvilket har stor betydning for så vel kunsthistorien som arkeologien og arkitekturen da de var påvirket og innenfor den greske kultursfæren samtidig som de også er særskilt lykiske og bygde på en stedegen trearkitektur som siden for lengst har forsvunnet. Gravene er til dels hugd rett ut av fjellveggen, dels frittstående og kan fordeles i fire ulke hovedgrupper: tempelgraver, husgraver, sarkofager og søylegraver. Mange av dem er fra tiden før Aleksander den store, og er fortsatt i god stand, og det finnes også et stort antall graver fra hellenistisk tid, og framfor alt romersk tid. Tempelgraver. Tempelgravene er ikke særskilt lykiske, men finnes også andre steder i Anatolia. De har tempelfasade med to søyler, vanligvis joniske, "in antis", en arkitrav og en fronton. Bak søylene leder en port til gravkamrene hvor de døde ble lagt på steinbenker. Et av de beste eksemplene på disse gravene er uthogd på 300-tallet f.Kr. og i ligger i gjellet overfor Fethiye. I henhold til en inskripsjon tilhører graven Amyntas, sønn av Hermapias, men det er i dag ikke lenger kjent hvem denne var. Husgraver. De lykiske husgravene finnes i to typer: innhogde i fjell og frittstående graver. Gravene etterligner hus bygd av tømmer, og er som regel bygd i en eller to etasjer; graver i tre etasjer har også blitt funnet, men er mer sjeldne. Vanligvis finnes det en rad av runde eller firekantede bjelkelag overfor døren og i senere graver kunne disse ta form av dentikkelfriser. I blant finnes det også en fronton overfor døren. Gravenes vegger og frontoner er ofte dekorerte med relieffer. Husgraver finnes i stort antall i Pinara, Tlos, Telmessos, Myra, Limyra, Antifellos og Theimussa. Fine eksempler på frittstående husgraver finnes i Fellos, Xanthos og Üçağiz. Sarkofager. Sarkofager er en av de mest vanlige gravtyper i verden, men de lykiske er særegne. De er høye og består av tre deler: en grunnflate (basis), et gravkammer og et salformet lokk som minner om gotisk arkitektur. Basis fungerer ofte som et andre gravkammer ("hyposorium") for slaver eller tjenere. Søylegraver. Søylegraver er de mest uvanlige av de lykiske gravene og finnes kun i de vestlige delene av landet. Disse blir ansett for være blant de tidligste gravtypene og finnes blant annet i Apollonia, Isinda og Kyaneai. Søylegravene består av en rektangulær søyle overfor en basis, med gravkammer øverst oppe som dekket av en bred lokk av stein. De eneste utsmykningene på søylegravene finnes på selve gravkammeret øverst oppe. Den mest berømte er den åtte meter høye harpyegraven i Xanthos. Dens marmorrelieffer, som viser hvordan de døde ble fraktet til de lykksalige øyer av harpyer, ble tatt og fraktet til British Museum av Charles Fellows på 1840-tallet. I 1957 ble graven restaurert av tyrkiske myndigheter, som erstattet marmorrelieffene med kopier i betong. Eksterne lenker. Foss, Pedar W.:. "Encyclopedia of the Roman Provinces" (ERP). Credokirken. Credokirken tidligere Levende Ord Bibelsenter Bergen er en norsk frimenighet, grunnlagt i Bergen av Enevald Flåten. Menigheten talte 2700 medlemmer på det meste i 2005 og er en av Norges største frimenigheter. I tillegg til det vanlige menighetsarbeidet har Levende Ord Bibelsenter startet grunnskole, videregående skole og bibelskole. Senteret har også startet egen TV-kanal, LTV. I sin form er Levende Ord karismatisk og inspirert av Trosbevegelsen og pinsebevegelsen. Levende Ord har også læremessige likheter med svenske Livets Ord i Uppsala. I Juni 2009 skiftet menigheten navn til Credokirken, delvis på grunn av navnelikheten med parodimenigheten Svevende ord bibelsenter. Historie og virksomhet. Levende Ord har sin bakgrunn i frimenigheter pastor Enevald Flåten etablerte på Jæren på 1980-tallet og en kristen grunnskole som startet der i 1990. Bibelsenteret i Bergen ble imidlertid dannet først da Enevald Flåtten flyttet virksomheten og startet en ny menighet og grunnskole der i 1992. I løpet av 2006 var menigheten preget av oppgjør med økonomisk uorden og lederstrid på grunn av dette. Dette førte til en nedgang i antall medlemmer. Enevald Flåten ble i slutten av november samme år sagt opp, etter at han og menigheten ble enige om en sluttpakke. Misjonsleder Olav Rønhovde overtok da midlertidig pastorstillingen ved Levende Ord Bibelsenter. I 2008 ble Rønhovde ny hovedpastor for menigheten. Skolene som menigheten startet, følger vanlige læreplaner, men det kristne budskapet er sentralt i alle fag. Skolene er idag blitt et samarbeidsprosjekt mellom flere menigheter i Bergen, med styremedlemmer fra flere av disse. Man satser heretter på at skolene skal være «allkristne» friskoler, det vil si kristne skoler for alle. Både menigheten og dets tidligere pastor Enevald Flåten var kjent for sitt konservative syn i saker om likestilling, homofili og konflikten mellom Israel og palestinerne. Menigheten står ellers for en bibeltro, radikal kristendom med tradisjonell, bibelsk seksualmoral som også innebærer motstand mot fri abort. Menigheten har nå bestemt seg for å fokusere på forkynnelse av evangeliet og misjon. I 2012 hadde 1395 medlemmer meldt seg ut av Credokirken sammenliknet med toppåret 2005. Medlemsnedgangen var på 55 prosent. Den skyldes blant annet konflikter i forsamlingen i 2006. Mikroelektronikk. Mikroelektronikk er en fellesbenevnelse på integrerte kretser konstruert på mikro- eller submikronivå, dvs. i en skala der lengden på den minste transistoren oppgis i mikrometer. Vanlig størrelse med dagens prosessteknologi ligger på 0,35 mikrometer eller mindre. Émile Durkheim. David Émile Durkheim (født 15. april 1858, død 15. november 1917) var en fransk vitenskapsmann, kjent som en av grunnleggerne av sosiologien. Han var empiriker, realist, positivist og metodologisk kollektivist. Arbeidet hans hadde stor betydning for utviklingen av Strukturfunksjonalismen. Biografi. Émile Durkheim ble født i byen Épinal i departementet Vosges og kom fra en jødisk familie der både hans far og bestefar hadde vært rabbinere. Durkheim selv førte et fullstendig sekulært liv, og i flere av arbeidene sine forsøkte han å vise at religiøse fenomener kommer av sosiale forhold. Durkheim ble elev ved École normale supérieure i Paris etter gymnaset ("lycée"), og i 1882 tok han høyere lærereksamen ("agrégation") i filosofi. Hans doktorgradsavhandling handlet om «Forholdet mellom individualisme og sosialisme» som ble et viktig forarbeid til hans senere verker. Han ble professor med ansvar for undervisning i samfunnsvitenskap og pedagogikk ved universitetet i Bordeaux fra 1887 og der skrev han tre av sine mest betydningsfulle verk, Om den sosiale arbeidsdelingen, Sosiologiens metoderegler og Selvmordet. I 1898 startet han tidsskriftet "L'Année Sociologique" og samlet rundt seg en gruppe forskere som i ettertid har blitt kalt «Annéeskolen» i fransk sosiologi. I 1902 ble han professor ved Sorbonne i Paris, men han måtte vente til 1912 før undervisningen hans også offisielt omfattet sosiologi. Durkheim ville tone ned at mye av arbeidet hans omfattet pedagogikk, og forelesningene hans i dette faget ble først utgitt etter hans død. Pedagogikkurset var det eneste ved Sorbonne som var obligatorisk for alle, og Durkheims idéer fikk således mye å si for kommende lærere i gymnas og i høyere utdanning. I 1914 la han all sin energi inn i krigsinnsatsen, men to år senere ble han syk. Han ble forverret etter nyhetene om sin sønns død ved fronten i Bulgaria og døde 59 år gammel. Durkheims sosiologi. Durkheim søkte å få sosiologien anerkjent som en egen vitenskap, uavhengig av psykologien og biologien. Mange på Durkheims tid betvilte at dette kunne være en egen vitenskap, fordi samfunnet jo er bygd opp av individer og dette er psykologiens domene. Durkheim mente at når individer samhandler så skjer det noe nytt, som er helt annerledes enn hvert enkelt individ hver for seg, og det er disse fenomenene som sosiologien har til oppgave å undersøke. Han blir ofte omtalt som positivist, selv om han aldri har beskrevet seg selv som dette, men mente at alle vitenskaper burde bruke samme metode og naturvitenskapens metode var det store idealet. Han var sterkt inspirert av de nye ideene om kausalitet som vokste frem i Europa etter Isaac Newton i opplysningstiden og ønsket å bruke samme empiriske metode for å avdekke "sosiale fakta" – altså lovmessige sammenhenger mellom sosiale fenomener. Han anerkjente at sosiologien ikke kunne bruke samme eksperimentelle metode som hadde vært så avgjørende for naturvitenskapens gjennombrudd, men mente at han kunne utelukke årsaksforklaringer ved å manipulere statistikk om sosiale fenomener og hans mest kjente bok Selvmordet var en pioner innen bruk av statistikk. Durkheim var en metodologisk kollektivist som betyr at han mente at et sosialt fenomen alltid måtte forklares med et annet sosialt fenomen, og ikke av individuelle årsaker. I boka Selvmordet forklarer han feks. selvmordsratene i et samfunn med graden av sosial integrasjon.: I boka Om den sosiale arbeidsdelingen forklarer han overgangen fra det tradisjonelle til det moderne samfunnet med befolkningskonsentrasjon og ny kommunikasjonsteknologi. Han mente at en som prøvde å forklare et sosialt fenomen ved å snakke om psykologiske årsaker alltid ville ta feil. Han så på sosiologiens oppgave å være en slags terapeut for samfunnet, og diagnostisere det, for å hjelpe det med å bli friskere. Han var svært skeptisk til Davide Humes skille mellom er og bør – Han sa blant annet «Jeg hadde ikke brukt én time på sosiologi om ikke jeg mente det skulle omsettes til praktiske resultater». For Durkheim skulle ikke vitenskapen bare forholde seg til fakta, men ta stilling til verdier, og om man bare undersøkte samfunnet godt nok så ville resultatene av seg selv si hva som er lurt å endre. Sosiale fakta. Durkheim søkte å lage en vitenskap for den sosiale orden ved å studere denne som «... måter å handle på, å tenke og føle på, som er utenfor individet og som er gitt en ytre tvingende makt ("pouvoir") og som i kraft av denne påtvinger seg individet». For Durkheim var det avgjørende at en skulle studere "det sosiale" fra en utside – som "ting". Durkheim var realist og for ham var fakta noe som eksisterer uavhengig av hva vi måtte mene eller tro om det, og det er dette som da er poenget med vitenskapen: Å determinere disse faktaene. Ved å systematisk undersøke et fenomen vil man kunne oppdage at det ikke er slik det fremstår for oss umiddelbart, akkurat slik som naturvitenskapen overraskende hadde avslørt planetenes bane rundt Sola. Det var slike fakta han ønsket å finne, "sosiale fakta", som vil gi oss en ny forståelse av samfunnet. "Sosiale fakta" er altså noe som eksisterer uavhengig av oss, akkurat som fakta om naturen, men ikke nok med det, "sosiale fakta" er også noe som begrenser oss, som en kraft utenfra, akkurat slik som tyngdekraften og andre krefter i naturen. Sosiale fakta er noe som begrenser oss på to måter. For Durkheim er likevel ikke det sosiale en overnaturlig kraft som eksistere uavhengig av "alle menneskers", men det sosiale blir noe mer enn enkeltindividene hver for seg gjennom emergente prosesser. Likevel snakket han om "sosiale fakta" fordi han mente det var mulig å avdekke lovmessigheter i sosiale fenomener som eksisterte uavhengig av individet. I "Selvmordet" sammenligner han dette med at man ikke kan forklare mennesket ut i fra hvordan dets byggestener, cellene, fungerer, og derfor heller ikke kan forklare hvordan samfunnet (det sosiale) fungerer ved å snakke om dets byggestener, individene. Durkheims hadde et holistisk verdenssyn. I boken "Det religiøse livets elementære former" framstiller Durkheim dette litt annerledes. Det "sosiale" framstår her som et kollektivt ideal: «Et samfunn kan verken skapes eller gjenskapes uten, på samme tid, skape et ideal» Dette tar form av en kollektiv bevissthet skapt gjennom en syntese av de enkelte bevissthetene, men denne syntesen har en særegen eksistens. En kan ikke gå fra de enkelte bevissthetene til den kollektive bevisstheten. Tvert om vil de enkelte bevissthetene ofte bare ytre seg som varianter av den kollektive bevisstheten. Modernitetsteori. Han mente at det viktigste kjennetegnet ved det moderne samfunnet var arbeidsdeling og at jo mer spesialiserte jobbene våre blir, jo mer avhengig blir vi av hverandre. Derfor gjør det moderne samfunnet at vi blir mer individualistiske og uavhengige av hverandre samtidig som vi blir mer kollektive og avhengige av hverandre. Han mente at det kun er i et samfunn menneskene kan være et ekte individ., For Durkheim var det moderne samfunnet som en stor organisme hvor alle var en viktig unik del i en stor helhet. Durkheim mente å finne korrelasjoner mellom hvor befolkningstettheten var størst og folk samhandlet mer med hverandre, og hvor fremveksten av moderne samfunn kom først. Ut fra denne forståelsen av årsakene til fremveksten av det moderne samfunnet utviklet han ideene sine om mekanisk og organisk solidaritet. Mekanisk og organisk solidaritet. For Durkheim er solidaritet følelsen av samhold og enhet. For at folk skal føle solidaritet med hverandre er de avhengig av å ha tillit til at den andre kommer til å gjengjelde solidariteten, at de spiller etter samme moralske spilleregler som seg selv. Dette mente han hadde forskjellige mekanismer i tradisjonelle og moderne samfunn. Han mente at tradisjonelle samfunn, som bondesamfunnet, var "segmentert differensierte". Folk var splittet opp i storfamilier som var uavhengige av hverandre og ganske selvforsynte. De hadde hver sin flekk å dyrke mat på, hentet vann fra bekken, bygget sitt eget hus osv. Dette gjorde at folk hadde like arbeidsoppgaver, levde like liv, fikk samme erfaringer og de samme ideene og verdiene. Det var altså lite arbeidsdeling og familiene var ikke veldig avhengig av hverandre, men de lignet hverandre. I et slikt samfunn ville folk utvikle en "mekanisk solidaritet" – en solidaritet bygget på at man identifiserer seg med hverandre på grunn av likhet. Folk ville derfor ha en streng kollektiv bevissthet med sterk sosial kontroll, lite aksept for avvik og folk som brøt reglene ville bli straffet hardt. Dette kom blant annet til uttrykk i lovgivningen som besto av enkle regler som gjaldt for alle. Konsekvensen av at befolkningstettheten etterhvert økte og at folk spesialiserte seg var "funksjonell differensiering", altså høyere arbeidsdeling og større gjensidig avhengighet, og dette er for Durkheim det som kjennetegner det moderne samfunnet mest. Gjennom arbeidsdelingen blir individene ulike, vi får forskjellige arbeidsoppgaver, forskjellige erfaringer, lever forskjellige liv, utvikler forskjellig smak – vi får en "individualitet" – samtidig som vi blir mer avhengige av hverandre. Vi er avhengig av hverandre akkurat som forskjellige organer i en organisme, men samtidig er vi forskjellige, individuelle og uavhengige. Samfunnet får en mindre streng og konkret moral og man samles om mer abstrakte verdier. Det blir en svakere solidaritet innad i gruppen, samtidig som det blir større tillit til folk utenfra gruppen og mindre frykt for det fremmede. Dette resulterer i en ny type samfunnskontrakt: organisk solidaritet. Prekontraktuelle betingelser. Durkheims store oppgave blir nå å finne ut av hva det er som holder det moderne samfunnet sammen, hva bygger denne organiske solidariteten på? Ettersom folk i større grad har fått et individuelt særpreg så kan ikke solidariteten bygge på at folk er like og identifiserer seg med hverandre. En av Durkheims store skyteskiver i sin samtid, Herbert Spencer, mente at samfunnet var bygd opp av kontrakter mellom mennesker, rasjonelle individer som jobber for å maksimere sin egen lykke. Et syn som bygger på et utilitaristiske menneskesyn i tradisjon fra blant annet Adam Smith. Ifølge dette synet inngår mennesker frivillige kontrakter med hverandre (feks. arbeidsdeling gjennom handel) fordi det er noe alle vil tjene på. Dette var Durkheim uenig i. Durkheim fremholdt at for å i det hele tatt kunne lage kontrakter så må man kunne stole på at de andre fyller sin del av avtalen. Om menneskene kun er rasjonelle vesener som prøver å maksimere sine egne interesser eller lykke må de anta at den andre parten de skal lage en avtale med også er det. Når en avtale skal inngås må de beregne hva de kan tape om den andre ikke fyller sin del av avtalen, eller hva de vinner om de ikke følger sine egne forpliktelser. Rasjonelt sett har man mest å vinne om man ikke følger opp sin del av avtalen, mens den andre gjør det: da vil man vinne noe uten å ha gitt noe selv. Med dette utgangspunktet blir det vanskelig å ha tillit til hverandre og i det hele tatt å lage avtaler. Med andre ord: hadde individene kun vært rasjonelle og tenkt på sine egne interesser ville ingen noen gang ha inngått en sosial kontrakt med hverandre og verden ville bestått av isolerte individer som var skeptiske til alle andre. Durkheim anerkjente at kontrakter var en viktig del av det moderne samfunnet, men mente at kontrakter er en institusjon som selv har samfunnet som betingelse. Kontrakter hviler altså på andre "prekontraktuelle" betingelser. Her er den interne reguleringen (internaliserte moral) den viktigste. Samfunnet kan ikke holdes sammen bare av at folk er redde for konsekvensene av å ikke følge samfunnets moral (ekstern regulering), men de må "ville" samfunnets moral. For Durkheim blir samfunnets moral internalisert gjennom ritualer. Durkheim har en bred definisjon av ritualer, hovedsakelig bygget på fire kriterier: fysisk tilstedeværelse mellom mennesker, felles fokus, felles føleleser/humør og felles symboler. Ved at man har et felles fokus sammen med andre mennesker, gjør det at man kan føle seg mer mektig enn man gjør hver for seg og man utvikler en gruppeidentitet som man ønsker å tilhøre fordi det tilfører individet energi og pågangsmot. Den felles solidariteten bygger altså på felles moral, men den kan ta flere forskjellige former og handler altså ikke om rasjonelle valg, men et irrasjonelt følelsesmessig ønske om å være en del av en gruppe. Mens menneskene i bondesamfunnene har en mekanisk solidaritet hvor de har felles fokus fordi de "er like hverandre", samles menneskene i det moderne samfunnet rundt mer "abstrakte verdier" som i hovedsak handler om individet. For Durkheim er selve individualismen i det moderne samfunn et resultat av sosial struktur. Våre ideer om individet, uavhengighet og mangfold er i seg selv en sosialt delt og standardisert ideologi. Vi har utviklet en "moralsk individualisme", fordi det eneste vi alle i det moderne samfunnet kan være enige om at er hellig er individet. Analyse av samtiden. Durkheim mente at sosiologens oppgave var å diagnostisere samfunnet. Ved å sammenligne statistikker fra mange land kunne han finne ut av om et samfunn hadde store avvik fra andre. Ved store avvik var samfunnet i en patologisk tilstand (et begrep hentet fra legevitenskapen), det var altså sykt. Feks. mente han at et visst antall selvmord i et samfunn var normal. Litt kriminalitet var også normalt, det var faktisk sunt: fordi det gjorde at samfunnet fikk en sterkere gruppefølelse i avsky fra de som brøt de moralske reglene for samfunnet. I boka Selvmordet sammenligner han statistikk fra forskjellige land i Europa og prøver å finne sosiale årsaker selvmordsratene. Han finner ut av at selvmordsratene synker under revolusjoner og politiske kriser (feks. kriger), men at de øker under økonomiske svinginger: både oppgangstider og nedgangstider. Han sammenlignet også yrkesgrupper og kom frem til at folk som jobbet med handel var mest utsatt for selvmord. Videre mente han at folk som hadde store familier (mange barn) var mindre utsatt for selvmord. Durkheim så på den økende selvmordsratene i det moderne samfunnet som et sykdomstegn og mente den kom av for lav sosial integrasjon – den organiske solidariteten i hans samtid ikke var blitt tilstrekkelig realisert. Dette skyldtes den uregulerte økonomien. Økonomien var preget av anomi ("lovløshet") og dette skapte kriser, streiker og ustabile samfunn som igjen påvirket familiene. Den eneste som kunne ta kontroll over økonomien var "korporasjonene" (yrkessammenslutninger). Han vurderte om familiene kunne gjøre det, men mente de var for små. Han var uenige med sosialistene i at staten var løsningen, fordi han mente den var for fjern fra vanlige folks liv. I korporasjonene ville folk utvikle en mekanisk solidaritet internt i gruppen, fordi folk jobber med like ting og identifiserte seg med hverandre, samtidig som de ville få en organisk solidaritet utad ved å se seg selv som en del av en større helhet. Durkheim mente også at samfunnet burde utvikle en høyere sosial mobilitet (han var for 100% arveavgift) og at skole burde undervises i sosiale fakta for at menneskene skulle få en bedre forståelse av seg selv. Religion. I boka Det religiøse livets elementære forme søker Durkheim å forklare hva religion er. Han går løs på oppgaven ved å sammenligne forskjellige religiøse former og finner ut av at religionene er svært ulike. De har forskjellig antall guder, måter å se gud på, og noen av dem har ikke en gang en guddommelighet, slik som i Buddhismen. Det mest karakteristiske for religion er altså ikke hva slags trossystem de promoterer, men hva slags handling de er. Videre går han inn på en nærmere studie av aboriginene i Australia. Han blir fascinert av hvordan de klarer å bevare samfunnet og religionen når menneskene er spredt over et utrolig stort landområde. Durkheim hadde et hierarkisk syn på samfunnsutvikling hvor samfunnet utvikles fra en lav form (samfunn med mekanisk solidaritet) til et høyere utviklingsstadium (samfunn med organisk solidaritet). Slik så han også på religionene, og plasserte aboriginenes religion nederst i utviklingsstigen, et stadium som andre religioner var utviklet fra. Ved å forstå aboriginenes religion bedre kunne vi altså forstå bedre hva fenomenet religion egentlig er. Aboriginene hadde totemiske religioner, det vil si at hver familie eller klan hadde et spesielt naturlig objekt knyttet til seg: en stein, en innsjø eller et dyr. Dette var et vesentlig poeng for Durkheim: at det overnaturlige var knyttet til ordinære ting. Det var objekter det egentlig ikke knyttet seg noe spesielt ved, men de ble behandlet med respekt "på grunn av det de representerte". Hver klan hadde en Totem knyttet til seg, og de fungerte på mange måte som et flagg for gruppen. Slik Durkheim så det så var religionen egentlig samfunnet som ser symbolsk på seg selv. Samfunnet skiller oss fra naturen, og dette tilsvarer religionens inndeling av "hellige" og "profane" objekter. Det man tilber er en anonym og upersonlig kraft, som ikke er dødelig slik som oss selv, men som også var en del av mennesket. Det gudommelige er noe vi er avhengig av, samtidig som det er uavhengig av oss, akkurat slik som samfunnet. For Durkheim ble det meningsløst og lete etter psykologiske årsaker til religionen. Årsaken til at Aboriginene hadde en så enkelt form for religion var ikke at aboriginene var enkle mennesker, men det reflekterte den enkle sosiale organiseringen av samfunnet. Altså ville religionene blir mer komplekse etterhvert som den sosiale organiseringen ble mer kompleks. I moderne samfunn begynte religionene å miste kraften sin, men de ble altså erstattet av noe nytt som var like hellig: individene og vitenskapen. Durkheim mente med dette ikke å si at religionen var gal, tvert imot så mente han at vitenskapen var en videreutvikling, en mer perfekt versjon, av religionene. Han mente at de i bunn og grunn hadde samme funksjon: å danne samfunn (gruppefølelse) og å hjelpe oss mennesker med å kategorisere verden. Religion og vitenskap var altså begge forklaringsmodeller som var vokst ut av sosiale strukturer, og dette mente Durkheim beviste at vi henter vår mest grunnleggende måter å kategorisere verden på, som feks. tid og rom og ideer om oss selv, fra samfunnsstrukturen vår. Virkninger av Durkheim. Innvirkningen til Durkheim både på sosiologiens utvikling og for fransk samfunnsliv har vært omfattende. Mange senere samfunnsforskere har bygget på arbeidene hans. Ikke minst gjelder dette funksjonalismen som retning innen sosiologien. Noen av de mest kjente videreutviklingene i dag er Talcott Parsons og hans sosiale systemteori og Pierre Bourdieus teori om sosiale felt. I sin egen samtid var synspunktene til Durkheim og elevene hans svært omstridt blant andre samfunnsforskere som kritiserte ham for å legge for myke vekt på det kollektive nivået. I stede mente en at "individene" burde være startpunktet for alle samfunnsvitenskapelige analyser. Gabriel Tarde var en av de fremste kritikerne til Durkheim. Tarde og Durkheim var imidlertid enige om mange utgangspunkt, bl.a at kriminalitet er et resultat av hvordan samfunnet er organisert. Boken "Om den sosiale arbeidsdelingen" hadde en omfattende politisk effekt i Frankrike i årene etter at den kom ut. Den ble tolket som et vitenskapelig grunnlag for "solidarismen" som var en viktig radikal politisk retning på 1890-talet og hadde politikeren Léon Bourgeois som fremste leder. Denne perioden var preget av store streikebevegelser, den opprivende Dreyfus-affæren og konflikt mellom republikken og den katolske kirke. Denne konflikten førte til i skille mellom stat og kirke i 1905. De radikale som styrte staten i denne perioden, såg solidaritet som et nytt sekulært grunnlag for republikken. Den usikre situasjonen til republikken ville finne en løsning i den organiske solidariteten og den primære oppgaven til staten ble fra denne perioden å fremme denne sosiale samfølelsen. Kritikk av Durkheim. Flere har kritisert Durkheim for ikke å følge sin egen regel om å forklare sosiale fenomener ved hjelp av sosiale fenomener: Feks at han forklarer utviklingen av det moderne samfunnet med befolkningspress, som er en biologisk årsak sterkt inspirert av Charles Darwin. Flere ganger går han også ned på individnivå for å sannsynliggjøre tesene sine, og det kan virke som om han ikke helt tror på sine egen strenge metodologiske kollektivisme: Feks. forklarer han protestantenes selvmordtilbøyelighet ved at de har fått et mer individuelt forhold til Gud. Han er blitt anklaget for tingliggjøring av det sosiale, altså at han beskriver det sosiale som noe uavhengig av menneskelig handling. Av marxister blir han anklaget for å beskrive samfunnet for harmonisk, hvor alt, inkludert kriminalitet, har en funksjon, mens samfunnet egentlig er preget av maktkamp og motsetninger Forsvarets Overkommando. Forsvarets Overkommando (forkortet FO) var tidligere den samordnende kommandoen for militære styrker i Norge. Den ble lagt ned 1. august 2003, og erstattet med Forsvarsstaben. Forsvarets Overkommando ble opprinnelig opprettet under Norges motstandskamp mot de tyske okkupasjonsstyrker ved kongelig resolusjon 18. mai 1940 (med general Otto Ruge som forsvarssjef), men nedlagt ved kapitulasjonen i Nord-Norge 10. juni 1940. Ved ny kongelig resolusjon 6. februar 1942 ble Forsvarets Overkommando gjenopprettet. Sjefen for den øverste fagmilitære kommandomyndighet ble samtidig utnevnt til midlertidig forsvarssjef. General Wilhelm von Tangen Hansteen ble dermed forsvarssjef fra 1942 til 1. juli 1944, da kronprins Olav overtok med Hansteen som nestkommanderende. Operative oppgaver skulle behandles i Overkommandoen, mens administrative saker i alminnelighet skulle gå direkte fra Forsvarsdepartementet til den berørte våpengren og omvendt. Med visse modifikasjoner gjaldt denne arbeidsdelingen fram til frigjøringen. Forsvarets Overkommando fikk som hovedoppgave å arbeide med alle viktige aspekter i forbindelse med gjenerobringen av Norge. Den skulle være et bindeledd mellom den militære motstandsbevegelsen hjemme og de allierte, først og fremst britene. Andre viktige oppgaver var etterretningstjenesten rettet mot Norge og tilrettelegging av norsk militær informasjonstjeneste i forbindelse med operativ virksomhet på norskekysten. Forsvarets Overkommando ble igjen avviklet 1. august 1946, men gjenoppstod i 1970 og bestod frem til 2003 da Forsvarstaben ble opprettet. Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene ("engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands") er et britisk oversjøisk territorium i Søratlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer. Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook og de tre nordlige i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Søratlanteren. Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov. Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya. Geografi. Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene består av 12 hovedøyer, Sør-Georgia og de 11 øyene Zavodovski, Leskov, Visokoi, Candlemas, Vindication, Saunders, Montagu, Bristol, Bellingshausen, Cook og Thule som utgjør Sør-Sandwichøyene. Sør-Georgia. Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp. Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør. Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen. Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning. Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største. Sør-Georgia ligger ca. 1390 km sørøst for Falklandsøyene. Det samlede arealet er på 4066 km². Det er et fjellete landskap med 11 topper over 2000 meter. Havdybden rundt Sør-Georiga er opptil 4 000 meter. Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst. Sør-Sandwichøyene. Mount Belinda på Montagu hadde vulkanutbrudd i 2005. Sør-Sandwichøyene består av 11 øyer som danner en kjede av øyer fra nord til sør i området 56°18'–59°27'S, 26°23'–28°08'W, mellom 563 km og 805 km sørøst for Sør-Georgia. Nordlige Sør-Sandwichøyene består av Traversay Islands og Candlemas Islands, mens sørlige Sør-Sandwichøyene består av øygruppen Southern Thule. De tre største øyene, Saunders, Montagu og Bristol, ligger mellom disse øygruppene. Nordvest for Zavodovskiøya ligger Protector Shoal, en undersjøisk vulkan. Sør-Sandwichøyene høyeste punkt er Mount Belinda på 1 370 moh på Montaguøya. Sør-Sandwichøyene er ubebodd, men en helårsbemannet argentinsk forskningsstasjon fantes på Thule fra 1976 til 1982 Biologi. Sør-Georiga og Sør-Sandwichøyene har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg har Sør-Georgia fugler som er endemiske, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På Sør-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter. Fugler. En sørkjempepetrell fortærer et selkadaver på Sør-Georgia. På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter. Øya har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på øya er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv ("Phalacrocorax georgianus") lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000. Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på Sør-Georgia er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par). Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par. Pingviner. På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5 % hvert eneste år de siste 80 årene. På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50 % de siste 25 årene. Sør på Sør-Georgia hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner Seler. I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter til Sør-Georgia å yngle. Sjøelefanten kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Sjøelefanten ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke sjøelefant igjen på øya. Den antarktiske pelsselen ("Arctocephalus gazella") var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på Sør-Georgia var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16 % i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95 % av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette kvadratmeter, totalt 65 000. Introduserte pattedyr. Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr til Sør-Georgia. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, reinsdyr, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rødrev og til og med en ape. Kun reinsdyrene har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp. De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste var det 3 000 reinsdyr på øya. I dag utgjør reinsdyrstammen 2 300 dyr, hvor 500 er ved Strømnesfjorden og 1 800 er i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinsdyrstammene er atskilt av fjell. Reinsdyr spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay. a> har et reinsdyr over våpenskjoldet. Et minne om dyrene norske hvalfangere innførte til Sør-Georgia og som fortsatt lever der. Sør-Georgia er det eneste stedet i verden hvor man kan se villrein sammen med pingviner. I den senere tid har sørgeorgiske reinsdyrkalver blitt hentet til Falklandsøyene for reindrift. Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet. Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangsstasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over sørhavsjo ("Stercorarius antarcticus"), slik at tilveksten av brunrotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakken er et lett bytte for brunrottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder. Klima. På Sør-Georgia kommer dagtemperaturen ved sjøen vanligvis ikke over 2°C om vinteren (august) og 10°C om sommeren (januar). Minimumstemperaturen om vinteren er normalt -4°C og kommer sjeldent under -10°C. Laveste målte temperatur er -19,4°C i Grytviken. Årlig nedbør er ca 1500 mm og det meste kommer i form av sludd eller snø. Om sommeren er 75 % av Sør-Georgia dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele Sør-Georgia snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Ved fønvind kommer vinden opp vestsiden av fjellene og ned på østsiden, hvor vinden blir varmere og tørrere. Dette kan føre til temperaturer opp til 20°C om sommeren. Den varmeste målte temperaturen er på 23,5°C i Grytviken Farvannet rundt Sør-Georgia er kaldt året rundt på grunn av havstrømmer fra Antarktis. Farvannene er som regel fri for pakkis om vinteren, men tynn is kan samle seg i beskyttede bukter. Isfjell forekommer hyppig. Sjøtemperaturen synker til 0°C i slutten av august og stiger til 4°C i begynnelsen av april. Øyene oppdages. a>s kart over Sør-Georgia fra 1777. Øyas nordspiss er nede til høyre. Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen Antoine de la Roché. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra Saint-Malo 28. eller 29. juni 1756. James Cook kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt som fikk navnet Possession Bay. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av Storbritannia. Øya ble navngitt "Isle of Georgia" etter Storbritannias daværende konge Georg III. James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. Det ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt Cape Disappointment. James Cook seilte videre sørover og oppdaget Clerke Rocks og de åtte sørligste øyene i Sør-Sandwichøyene. Øyene ble fikk navnet "Sandwich Land" etter 4. jarl av Sandwich, John Montagu. 45 år senere oppdaget en russisk ekspedisjon under ledelse av Fabian von Bellingshausen de tre nordligste øyene i øygruppen. Sel- og hvalfangst. Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra London i 1786. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av Nord-Amerika. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på Sør-Georgia. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på Sør-Georgia. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett én sel på hele Sør-Georgia. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme. I dag er bestanden av sel på over tre millioner individer. Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, med blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland, Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic». De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892-93 og 1893-94 med Carl Anton Larsen som kaptein. a> (med sin hund) foran en hval på flenseplanet i Grytviken. Solveig Jacobsen var den første som ble født sør for den antarktiske konvergens. Etter hjemkomsten etter den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på Sør-Georgia. Etter ti år klarte han å realisere planene. Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argentina de Pesca etablerte Carl Anton Larsen den første landstasjonen i Antaktis i Grytviken på Sør-Georgia i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet men norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital. Carl Anton Larsen gjorde undersøkelser på Sør-Sandwichøyene i 1908. Han observerte mye hval, men rapporterte om mangel på brukbare havner. Ferguson Bay på Thule kunne være en mulighet, men den var isfri bare en liten del av sesongen. I tillegg rapporterte han at flere av øyene hadde vulkansk aktivitet, og under ilandstigning på Zavodovski skal han ha blitt syk av den svovelholdige luften. Først da de britiske myndighetene i 1910 gjorde det klart at det ikke ville bli utstedt flere fangstlisenser på Sør-Georgia eller Sør-Shetlandsøyene, kom det søknader om å drive hvalfangst ved Sør-Sandwichøyene. Av de innvilgede lisensene, var det imidlertid kun Christen Christensens selskap S Kosmos som tok sin i bruk sesongen 1911/12. Ekspedisjonen ble imidlertid omringet av is før de kom frem til sitt bestemmelsessted Ferguson Bay og den ene av ekspedisjonens to skuter sank. Videre interesse i området rundt Sør-Sandwichøyene uteble, og ingen av de seks lisensene som var innvilget for sesongen 1912/13 ble tatt i bruk. I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge i Tønsberg, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. Kokeriet «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene. I 1929 ble konsesjonen overført til et nytt selskap, Falkland Shipowners Ltd fra London. Selskapet ble ledet av Anton von der Lippe fra Tønsberg, som også hadde interesser i Tønsbergs Hvalfangeri. Anglo-Norse Co. Ltd. stod imidlertid fremdeles for fangsten, da selskapet leide det nye kokeriet av Falkland Shipowners, også dette ved navn «Anglo Norse». Igjen ble det fanget langs iskanten, og i løpet av de to sesongene før industrien kollapset i 1931, ble det fanget over 1 700 hval fra fem hvalbåter. Av Sør-Georgias landstasjoner var Grytviken lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour var i drift fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, med unntak av 1957–58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931 og stedet fungerte som reparasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919. Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene på Sør-Georgia for 10 %. Ernest Shackleton. «Endurance» skrus ned i Weddellhavet. Livbåten «James Caird» sjøsettes 24. april 1916 med kurs for Sør-Georgia 1 300 km unna. Livbåten «James Caird» nærmer seg Sør-Georgia. Tegning fra Ernest Shackletons bok "South" fra 1919. Ernest Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Robert Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3 000 km fra Weddellhavet til Rosshavet. På vei ned til Weddellhavet ankom Ernest Shackletons «Endurance» Grytviken 5. november 1914. De ble værende i fire uker og fikk supplert materialer, brensel og hunder fra Hudson's Bay Company. De dro fra Grytviken 5. desember. Fartøyet ble imidlertid skrudd ned av isen. Deler av ekspedisjonen klarte gjennom en seilas på 1 300 km, i en liten båt på 22 fot, fra Elefantøya å nå Sør-Georgia. En stor fjellkjede deler øya og hvalfangsstasjonene lå på nordkysten. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan neste morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17.00 gikk de i land i King Haakon Bay etter å ha vært på en 17-dagers lang seilas fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, Tom Crean og Frank Worsley kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda. I mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, og de hadde utsikt over Fortuna Bay. De visste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i det som i ettertid viste seg å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren og en båt ble umiddelbart sendt rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen. Tre dager senere seilte Shackleton av gårde for å hente mannskapet på Elefantøya. Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. Det andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset av «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord. Argentisk okkupasjon av Sør-Georgia. Innledningen til Falklandskrigen startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for £115 000. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet ARA «Bahía Buen Suceso». Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen. 2. april invaderte argentinske styrker Falklandsøyene og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og ARA «Guerrico» til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt som krigsfanger. Britene igangsatte Operasjon Paraquet under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på Ascension hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. HMS «Antrim», RFA «Tidespring» og HMS «Endurance» ankom øya 20. april. Marinesoldater fra Special Boat Squadron ble ilandsatt for oppklaringsoppdrag dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på Fortunabreen under værforhold med dårlig sikt og sterk vind. 23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten ARA «Santa Fe» sett av et helikopter fra HMS «Antrim», som angrep ubåten med en synkemine. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra HMS «Brilliant» som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere sjømålsmissiler, hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt. En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag. Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antarctic Survey økt med 60 %. Administrasjon. Flagget til kommissæren for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. I 1985 ble Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene utskilt som et eget britisk oversjøisk territorium med en egen kommissær som er dronningens øverste representant og med ansvar for administrasjon, rettsvesen, økonomi og myndighetsutøvelse for øygruppen. Frem til 1985 var Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene underlagt Falklandsøyene. Kommissæren og hans administrasjon er lokalisert i Stanley på Falklandsøyene. To av kimmissærens ansatte er stasjonert i King Edward Point utenfor Grytviken på Sør-Georgia, med ansvar for havnen, toll, immigrasjon, fiske og turisme. Politiske råd og veiledninger kommer fra Storbritannias regjering via Utenriksdepartementet i London. I forsvarsrelaterte saker får kommissæren støtte fra kommandøren av de britiske styrkene på Falklandsøyene, som er underlagt Forsvarsministeriet. Forskere fra British Antarctic Survey i King Edward Point finansieres av både de lokale myndighetene og Utenriksdepartementet, men er administrativt underlagt British Antarctic Surveys hovedkontor i Cambridge. Fra oktober 2010 har Nigel Haywood vært Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes kommissær. Suverenitet. a>, hvor Sør-Georgia er avmerket i det innfelte kartet som en rød prikk øverst til høyre. Suvereniteten over Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kreves av både Storbritannia og Argentina, hvor Storbritannia utøver de facto kontroll over øya og har gjort dette siden øya ble annektert i 1908. Argentina har krevd suverenitet over Sør-Georgia siden 1927 og for Sør-Sandwichøyene siden 1938. James Cook og hans mannskap tok Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene i besittelse på vegne av Storbritannia i 1775, men Storbritannia gjorde lite for å følge opp sitt krav frem til 1843 da et kongelig brev («Letters Patent») ble utstedt for hvordan Falklandsøyene med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene skulle administreres. Det kongelige brevet ble revidert i 1876 og 1892. På bakgrunn av en henvendelse fra norske myndigheter om suvereniteten over områdene som var dekket av Britisk Antarktis, utga britiske myndigheter et oppdatert kongelig brev i 1908 hvor de fastslo at «Sør-Orknøyene, Graham Land, Sør-Georgia og Sør-Shetlandsøyene i Sørishavet sør for 50°S og mellom 20°V og 80°V» var en del av Falklandsøyene. 28. mars 1917 ble et nytt kongelig brev utstedt for å ekskludere alt land nord for 58°S og vest for 50°V, da deler at dette terrioriet omfattet den søramerikanske fastlandet. Både Argentina og Chile fikk på forespørsel overlevert det kongelige brevet fra 1908, men ingen av landene protesterte på det britiske kravet. Det argentinskregistrerte hvalfangstselskapet Compañía Argentina de Pesca som var ledet av nordmannen Carl Anton Larsen var det første selskapet til å starte virksomhet på øya i 1904. I 1906 signerte Compañía Argentina de Pesca en leieavtale med myndighetene på Falklandsøyene og etter annekteringen i 1908 kjøpte selskapet britiske lisenser for å drive virksomhet på øya. Storbritannia tok i 1947, 1951, 1953 og 1954 initiativ til å bringe suverenitetsspørsmålet til Den internasjonale domstolen i Haag på bakgrunn av de argentinske kravene om suverenitet. Henvendelsen ble avvist av Argentina. Da Storbritannia ensidig tok saken til domstolen 4. mai 1955 avslo Argentina å samarbeide og påberopte seg at domstolen manglet jurisdiksjon. Argentina etablerte en militærbase, Corbeta Uruguay, på Thule Island helt sør på Sør-Sandwichøyene i november 1976. Militærbasen ble oppdaget av Storbritannia i desember og protesterte via diplomatiske kanaler. En spesialstyrke med oppdragsnavnet Operasjon Journeyman ble sendt til Falklandsøyene november 1977 for å hindre en potensiell invasjon. Corbeta Uruguay var under argentinsk kontroll frem til 20. juni 1982. Christian Salvesen Plc hadde gitt et argentinsk selskap i oppdrag å rydde opp i skrapmetaller i Leith Harbour, Husvik og Strømnes. Det argentinske marinefartøyet som transporterte arbeiderne rapporterte ikke sin ankomst 19. mars 1982 til den britiske garnisonen i Grytviken. Arbeiderne ble satt i lang sammen med argentinske soldater og det argentinske flagget heist. 3. april ble 200 argentinske soldater satt i land i Grytviken. To britiske marinefartøyer angrep Grytviken 25. april og den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg neste dag. Argentina anser øyene som en del av departementet Islas del Atlántico Sur som er en del av provisen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur. Kravet på øyene er nedfelt i den argentinske grunnloven fra 1994, men har siden 1995 fastholdt at de ikke vil bruke militærmakt for å oppnå suverenitet over øyene. 25. juni 1996 kom Mercosurlandene Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, samt Bolivia og Chile med en felleserklæring hvor de sammen støtter Argentinas krav til suverenitet over Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene med omkringliggende havområder. 19. januar 2007 ble felleserklæringen gjentatt. Fiskerivirksomhet. Etter problemer med tyvfiske besluttet øygruppens myndigheter i 1993 å utvide den økonomiske sonen til 200 nautiske mil. I forbindelse med utvidelsen av den økonomiske sonen ble det innført en bevarings- og forvaltningsplan for å styre tilgangen til områdets fiskeressurser. Alle fartøyer som ønsker å fiske i den økonomiske sonen må ha lisens fra det britiske Fiskeridirektoratet. Antall tildelte lisenser og fangstkvote fastsettes årlig av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Hovedartene som det er tillatt å fiske er patagonisk tannfisk, antarktisk isfisk, krill og krabber. Turisme. «Explorer II» (senere «Minerva») utenfor Grytviken. De fleste turistene som besøker Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kommer til Sør-Georgia med cruiseskip, men noen kommer også med egne båter. Det er ingen ordinær offentlig transport til øya. Totalt er det 30 cruiseskip med 2 000 passasjerer som besøker Sør-Georgia hvert år. De mest besøkte stedene er Grytviken, Strømnes og Salisbury Plain. Det er ikke nødvendig med visum for å besøke øya, men alle besøkende, uavhengig av nasjonalitet, må søke om ilandstigningstillatelse 60 dager i forkant. Ilandstigningsavgiften er på £100 pr person.. Økonomi. Myndighetenes totale inntekter for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene var i 2006 på £4,4 millioner og utgiftene var på £4,5 millioner. De viktigste inntektskildene var salg av fiskekort, havneavgifter fra skip og besøkende, salg av frimerker og minnemynter. De største utgiftspostene var knyttet til fiskerivirksomheten, som administrasjon, forskning og bevaring, samt bevaringsprosjekter, produksjon av frimerker og støtte til museet i Grytviken. The Man Machine. "The Man Machine" er et album av Kraftwerk fra 1978. Det ble utgitt på tysk som "Die Mensch Maschine". Den inneholder sangen «The Model» («Das Model») som ble den mest solgte singelen i Storbritannia i 1982. Sangen «Metropolis» er inspirert av filmen med samme navn av Fritz Lang. Mysia. Mysia (gresk: Μυσία, tyrkisk: "Misya") var en region i nordvestlige delen av oldtidens Lilleasia eller Anatolia (dagens Tyrkia). Det var lokalisert på sørkysten av Marmarahavet. Det grenset mot Bitynia i øst, Frygia i sørøst, Lydia i sør, Aeolis i sørvest, Troas i vest, og ved Marmarahavet i nord. I oldtiden var området befolket av mysere, den lokale befolkningen med et eget språk som det finnes lite kunnskap om, men antagelig en variant av anatoliske språk. De var også bosettere i området bestående av frygiere, aiolere (en gresk folkegruppe) og andre grupper. Den viktigste byen i Mysia var Pergamon som kontrollerte hele området i perioden fra ca. 230 f.Kr. til 133 f.Kr. Mysia ble fra år 133 f.Kr. en region i den romerske provinsen Asia Proconsularis. Geografi. Det nøyaktige omfanget av Mysia er vanskelig å avgjøre. Grensen mot Frygia endret seg stadig. I nordvest var Troas tidvis inkludert i Mysia. Den nordlige delen var kjent som Frygia Minor (gresk: μικρὰ Φρυγία) mens den sørlige var kalt Frygia Major eller Pergamene. Mysia var i senere tid også kjent som Frygia Hellespontica (gresk: Ἑλλησποντιακὴ Φρυγία, «Hellespontine Frygia») eller Frygia Epiktetos (gresk: ἐπίκτητος Φρυγία, «tilegnet Frygia»), slik navngitt av Attaliddynastiet da det annekterte regionen for kongedømmet Pergamon. Land og høyde. Mynt fra Mysia, 300-tallet f.Kr. Mysias fremste fysiske trekk var to fjell — Olympos på 2 543 m (ikke til å forveksles med fjellet Olympos i Hellas) i nord og fjellet Temnos i sør som skilte Mysia fra Lydia og er deretter forlenget gjennom Mysia til området ved Adramyttion (gresk: Άδραμύττιον), som i dag kalles for Edremit. De fremste elvene i den nordlige del av landet er Mékestos (dagens navn Simav), og dens sideelv Rhyndakos (dagens navn Mustafakemalpaşa), begge som begynte i Frygia og deretter forgreinet seg gjennom Mysia, forente seg nedenfor innsjøen Apolloniatis (dagens navn Uluabat) omtrent 24 km fra Propontis eller Marmarahavet. Elven Kaïkos (dagens Bakırçay) i sør stiger i Temnos (en liten gresk bystat), og flyter deretter vestover til Egeerhavet, passerer innenfor noen få km Pergamon. I den nordlige delen av provinsen er det to betydelig innsjøer, nevnte Apolloniatis, og Aphnitis (Maniyas Geul), som tømmer sitt vann i Macestus fra henholdsvis øst og vest. Byer i Mysia. De viktigste byene var Pergamon i dalen med elven Kaïkos, og Kyzikos ved Propontis (Marmarahavet). Hele kysten var strødd med greske byer, flere av dem av betydelig viktighet hvor de nordligste var Parion, Lampsakos og Abydos, og de sørlige Assos, Adramyttion. Enda lengre sør var Elaea, Myrina og Kyme. Historie. En mindre episode i Trojakrigen i gresk mytologi lar den greske flåten gjøre landgang i Mysia i feiltagelsen at det er Troja. Akilles sårer deres konge, Telephos, etter at han drepte en greker; Telephos tryglet senere Akilles om å få leget såret. Denne kystregionen styrt av Telephos er alternativt navngitt som Teuthrania i gresk mytologi og var tidligere styrt av en kong Teuthras. I "Iliaden" har Homer framstilt Mysia som alliert med Troja og hvor soldatene fra Mysia er ledet av profeten Ennomos og Chromios, sønner av Arsinoos. Homers Mysia synes å ha vært langt mindre i utstrekning enn det historiske Mysia og strakte seg ikke så langt nord som Hellespont eller Propontis. Homer nevner ikke noen byer eller landemerker i Mysia, og det er ikke klart nøyaktig hvor det homerske Mysia ligger, skjønt det var antagelig lokalisert et sted mellom Troas (til nordvest av Mysia) og Lydia/Maeonia (sør for Mysia). Det er et antall mysiske inskripsjoner skrevet i en dialekt av frygisk språk og i en variant av frygisk alfabet som hadde 21 bokstaver, men 22 i mysisk dialekt, og var svært likt tidlig gresk lokale alfabet, unntatt for tilstedeværelsen av den særskilte bokstaven for j. I tillegg er det et lite antall referanser til et luteskansk (eller mysisk) språk som er stedegen i Mysia i aiolisk gresk kilder. Alyattes. Alyattes (ca. 610-560 f.kr.) var en legendarisk konge i oldtidsriket Lydia. Han gjorde riket til en stormakt ved å erobre nabolandet Karia, og ved å innføre markedsøkonomi. Enkelte mener at han var den første til å prege mynter i metall, og Lydia fikk etter hvert en blomstrende økonomi. Ved hans død tok sønnen Krøsus over, og han ble Lydias siste konge. Kappadokia. Kart over østlige Middelhavet og avgrensende land, med Kappadokia markert i grønt. Üçhisar, en typisk fjellby i Kappadokia som i dag har fått en moderne bebyggelse ved fjellets fot. Kappadokia (gresk: "Kappadokia", latin: "Cappadocia", gammelpersisk: "Katpatuka") var et oldtidsrike og landskap i innlandet i det midtre og østlige Lilleasia (Tyrkia). Området ligger mellom Svartehavskysten i nord og Taurus-fjellene i sør samt elvene Halys i vest og Eufrat i øst. Navnet Kappadokia kommer opprinnelig fra gammelpersisk og betyr «landet med de vakre hestene». Det ble nevnt første gangen i det sjette århundre f.Kr. Tidligere var det et hettittisk rike rundt byen Hattusa, og ble i hellenistisk tid et selvstendig rike. Fra år 17 e. Kr. var Kappadokia en provins i Romerriket. Kappadokia består for en stor del av fjell, hvor blant annet Argaios (i dag Erdjijas dag) og Antitaurus er de høyeste. Urbefolkningen ble kalt «hvite syrier» ("leukosyroi") av Herodot. Peters første brev i Bibelen er stilet til blant annet menigheten i Kappadokia. En del av Kappadokia tilhører storlandskapet Karamania. Under Perserrikets tid var det store, utstrakte området delt i to høvdingedømmer (satrapier): Kappadokia ved Pontos samt det Indre eller Sørlige Kappadokia (også nevnt som Stor-Kappadokia). Navnet ble etterhvert innskrenket til å gjelde den sørlige delen, og i denne utstrekningen gjensto Kappadokia såvel som Alexander den stores og Selevkidrikets område som tilsvarende innenfor Romerriket etter at det i mellomtiden hadde eksistert som et eget rike med egne konger. Göreme nasjonalpark og formasjonene av tuffstein i Kappadokia, et slags trollslandskap, er i dag et populært turistmål. Den lille byen Göreme ligger midt i dette området og har mange hoteller. I det samme området finnes det mange hus og kirker som hugget ut av fjellet. Göreme Frilandsmuseum har en rekke kirker og dette området er opptatt i UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder for Europa. Kilikia. Provinsen Kilikia år 120 e.Kr. Kilikia (gresk: Κιλικία; tyrkisk: "Kilikya"; armensk: Կիլիկիա, middelpersisk: "klkyʾy"; partisk: "kylkyʾ") var den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå. Landområdet eksisterte som en politisk enhet fra hettittisk tid og fram til bysantinsk tid. Kilikia strakte seg innlands fra sørøstkysten av dagens Tyrkia og rett nord og nordøst for øya Kypros. Kilikia ble okkupert av Den romerske republikk i år 102 f.Kr. og ble romersk provins i 63 f.Kr. Geografi. Kilikia strakte seg langs kysten av Middelhavet fra Pamfylia til fjellkjeden Nur Dağları (eller Nurfjellene, i antikken kalt for Amanos) som skilte landområdet fra Syria. Nord og øst for Kilikia lå de ulendte Taurusfjellene som skilte landområdet fra det høyereliggende platået i Anatolia, og som er gjennomhullet av en smal kløft som i antikken ble kalt for «den kilikanske port». Oldtidens Kilikia var naturlig delt i "Kilikia Trakaea" og "Kilikia Pedias", skilt av Lamas Su. Byen på østkysten av Kypros, Salamis, var inkludert i dens administrative område. Grekerne oppfant for Kilikia en eponymisk gresk grunnlegger i den helt mytiske Kilix, men den historiske grunnleggeren av kongeslekten som hersket over "Kilikia Pedias" var Mopsos, identifisert i fønikiske kilder som "Mpš", grunnlegger av Mopsuestia, som ga sitt navn til et orakel i nærheten. Homer nevner folket til Mopsos, identifisert som kilikere, som fra Troas i den lengst nordvestlige delen av halvøya. Kilikia Trachea («kuperte Kilikia» — gresk: Κιλικία Τραχεία; assyrisk: "Khilakku" eller "Khilikku", tidvis også transkribert som "Hilakku" eller "Hilikku," klassisk "Cilicia") er et berglendt, kupert fjelldistrikt utgjorde forgreninger av Taurusfjellene, som ofte endte i berglendt høydeområdene i fjellene med små avsidesliggende havner, et trekk som i klassisk tid betydde at kysten var befengt med pirater og sjørøvere som herjet, men som i middelalderen førte til at det ble okkupert av handelsfolk fra Genova og Venezia. Distriktet fikk vann fra elven Kalykadnos, i dag hetende Göksu og ble dekket i antikk tid av skoger som ga tømmer til Fønikia og Egypt. Kilikia selv manglet større byer. Kilikia Pedias («flate Kilikia» — gresk: Κιλικία Πεδιάς; assyrisk "Kue") i øst omfattet de høye fjelltoppene av Taurusfjellene og et stort sletteområde langs kysten som hadde rik, leiret jordsmonn, kjente av grekerne som Xenophon, som passerte med sine 10 000 greske leiesoldater, for dets overflod ("euthemia"), fylt med sesam og hirse og oliven og beiteland hvor hester ble alet opp og som ble importert av kong Salomo i israelittenes rike. Flere av de høyereliggende stedene var besfestet. Sletten fikk vann fra tre store elver, Berdanelven (Kydnos eller Tarsus Çay), Seyhanelven (Saros) og Pyramus (Ceyhan eller Jihun), hver av dem førte med seg mye silt fra de nedhogde skogene i innlandet og som førte til betydelige våtområder. Seyhanelven går i dag i havet bortimot rett sør for Tarsus, men det er klare indikasjoner på at i en periode gikk den sammen med Pyramus, og at de forente elvene gikk sjøen vest for Kara-tash. Gjennom de fruktbare slettene til Issus gikk den store handelsvegen som knyttet øst og vest sammen mellom byene Tarsus (Tarsa) ved Kydnos, Adana (Adanija) ved Saros, og Mopsuestia (Missis) ved Pyramus. Tidlig historie. Fil:Slave treaty tablet.jpg|thumb|upright|Avtale om rømte slaver mellom Idrimi av Alakakh (i dag Tell Atchana) og Pillia av Kizzuwatna (i dag Kilikia) fra rundt 1480 f.Kr., Ref: British-Museum Kilikia var bosatt fra steinalderen (neolittisk tid) og framover. Dateringen av oldtidens bosetninger i regionen fra neolittisk tid til bronsealderen er som følgende (i henhold til arkeologisk datering): Førkeramisk neolittisk A: 7000- og 6000-tallet f.Kr.; tidlig kobberalder (eller æneolitikum): 5800 f.Kr.; mellom-kobberalder (tilsvarer med Halaf- og Ubaid-utviklingene i øst) ca. 5400-4500 f.Kr.; sen kobberalder: 4500- ca. 3400 f.Kr.; og tidlig bronsealder IA: 3400-3000 f.Kr.; tidlig bronsealder IB: 3000-2700 f.Kr.; tidlig bronsealder II: 2700-2400 f.Kr.; tidlig bronsealder III A-B: 2400-2000 f.Kr. Området har blitt kjent som Kizzuwatna i den tidlige hettittiske tid (1000-tallet f.Kr.). Regionen var delt i to deler. Uru Adaniya ("Kilikia Pedias"), vannrike sletteområdet, og Tarza ("Kilikia Trachea") i de fjellrike vestlige delene. Kilikianerne opptrer som "Khilikku" i assyriske inskripsjoner, og i den tidligste delen av 1000-tallet f.Kr. var de den ene av fire makter i vestlige Asia. Homer nevner sletten som «aleiansletten» (i dag Çukurova) hvor Bellerofon vandret, men han forflyttet kilikianerne langt vest og nord og gjorde dem til allierte av Troja. Byene i Kilikia som var ukjente for Homer og bar allerede førgreske navn: Tarzu (Tarsus), Ingira (Anchiale), Danuna-Adana, som har beholdt sine oldtidsnavn, Pahri (kanskje dagens Misis), Kundu (Kyinda, deretter Anazarba) og Karatepe (Karatepe-Arslantaş). Det eksisterer bevis for at en gang rundt 1650 f.Kr. at begge de hettittiske kongene Hattusili I og Mursili I utøvde sterk kontroll over Kilikia i sine kriger med Syria. Etter at Mursili var død en gang rundt 1595 f.Kr., tok hurrittene kontrollen fra hettittene, og Kilikia var frie i to århundrer. Den første kongen av det uavhengige Kilikia, Isputahsu, sønn av Pariyawatri, var nedtegnet som en «stor konge» i både kileskrift og hettittiske hieroglyfer. En annen nedtegnelse av hettittisk opprinnelse, en avtale mellom Ishputahshu og Telepinu, konge av hettittene, er nedtegnet både på hettittisk og akkadisk. I det neste århundret sluttforhandlet kong Pilliya av Kilikia avtaler med både kong Zidanta II av hettittene og Idrimi av bystaten Alalakh, hvor Idrimi nevner at han har angrepet flere militære mål over hele østlige Kilikia. Niqmepa, som etterfulgte Idrimi som konge av Alalakh, dro så langt som å be om hjelp fra en hurrittisk rival, Shaushtatar av Mitanni, i håp om å få redusert Kilikias makt i regionen. Det ble dog åpenbart at den voksende hettittisk makten snart førte til at Niqmepas astrengelser var nytteløse da byen Kizzuwatna ble erobret av hettittene og de truet deretter Kilikia. Kong Sunassura II ble deretter tvunget til å akseptere underkastelse som vasall for hettittene, og ble den siste kongen av oldtidens Kilikia. På 1200-tallet f.Kr. skjedde det et betydelig befolkningsskifte ved at de såkalte havfolkene, kalt så av egypterne, overfalt og la Kilikia øde. Hurrittene som var der forlot området og flyttet nordøstover mot Taurusfjellene hvor de bosatte seg området Kappadokia. På 700-tallet f.Kr. ble regionen forent under styret til kongeslekten til Mukšuš, som grekerne kalte for Mopsos og som er kreditert som grunnleggeren av Mopsuestia, skjønt dets hovedstad var Adana. Dets multikulturelle karakter er reflektert i de tospråklige inskripsjonene fra 800- og 700-tallet f.Kr., begge skrevet i indoeuropeiske luviske hieroglyfer og med vestsemittisk fønikisk språk. På 800-tallet begynte Assyria å erobre regionen, og det ble en del av det assyriske riket fram til slutten av 600-tallet f.Kr. Det persiske rike. Under Persia ble Kilikia tilsynelatende styrt av skattskyldig, underordnete innfødte konger som hadde en hellenisert navn eller tittelen som «syennesis»; men landet var offisielt inkludert i det fjerde satrapi (persisk provins) av Dareios. Den greske historikeren Xenofon fant en dronning med makten, og ingen opposisjon ble ført mot hærtokten til Kyros den yngre. Den store handelsvegen fra vest eksisterte lenge før Kyros erobret Kilikia. Langs dens lange, barske nedstigning fra det anatoliske platået til Tarsus, gikk den gjennom en smal kløft mellom fjellene som ble kalt for «den kilikanske port». Etter å ha krysset de lave høydene øst for elven Pyramos gikk den gjennom en annen kilikanske port bygd av murstein, Demir Kapu, og kom deretter på slettet ved Issos. Fra her gikk en veg sørover gjennom en annen mursteinsport, her syrisk, og til byen Alexandretta, og derfra krysset den fjellet Amanos, en fjellrekke i sørlige Tyrkia som i dag er kjent som Nur Dağlari («lysets fjell»), ved en annen syriske port, Belenpasset, til sist til Antiokia og Syria; og en annen veg gikk nordover gjennom den armensk porten, også i murstein, sør for Toprak Kale, og krysset Amanos ved den armensk porten, Baghchepasset, til nordlige Syria og Eufrat. Det siste passet, som åpenbart var ukjent for Aleksander den store, krysset Dareios fjellene forgående for slaget ved Issos mot Aleksander. Begge passene er korte og lette og knyttet Kilikia Pedias geografisk og politisk med Syria framfor med Lilleasia. Aleksander den store. Aleksander krysset elven Halys sommeren 333 f.Kr. og endte opp ved grensen av sørøstlige Frygia og Kilikia. Han kjente godt til skriftene til den før nevnte Xenofon, og hvordan den kilikanske porten hadde vært «ufremkommelig om hindret av fienden». Aleksander bestemte seg for at ved makt alene kunne han skremme forsvarerne og bryte igjennom. Han samlet sine menn og i dekke av natten angrep grekerne, skremte vaktene og sendte dem og deres satrap på full flukt og som satte grøden i brann mens de flyktet mot Tarsus. Hellet fulgte Aleksander og hans hær da de gikk uhindret gjennom porten og inn i Kilikia. Etter Aleksanders død, oppsto det langvarige stridigheter om Kilikia mellom de rivaliserende hellenistiske generalene og kongedømmene, og for en tid falt landet inn under Ptolemeerdynastiets Egypt, men til sist havnet de inn under en annen hellenistisk makt, Selevkideriket, men som aldri holdt landet effektivt mer enn den østlige halvdelen. Romerske Kilikia. a>, senere omgjort til byens sørport. "Kilikia Trachea" var hjemsøkt av pirater som beseirete av Pompeius i 67 f.Kr. etter et sjøslag ved Korakesion (dagens Alanya). Det var en hovedhendelse i hans forsøk på å renske området for sjørøvere etter flere mindre trefninger. Tarsus ble gjort til hovedstaden i den romerske provinsen Kilikia. Den andre delen, "Kilikia Pedias", ble romersk område i 103 f.Kr. etter først ha blitt erobret av Marcus Antonius Orator (bestefar til den mer kjente Marcus Antonius) i hans hærtokt mot pirater i området, og hvor Lucius Sulla fungerende som den første guvernør, forpurret en invasjon av Mitridates II av Partia, og det hele ble organisert av Pompeius i 64 f.Kr. til en provins som, for en kortere tid, strakte seg til og omfattet en del av Frygia. Det ble omorganisert av Julius Cæsar i 47 f.Kr. og en gang rundt 27 f.Kr. ble det en del av provinsen Syria-Kilikia-Fønikia ("Syria-Cilicia Phoenice"). I begynnelsen var det vestlige distriktet etterlatt uavhengig under egne konger, eller prestekonger, og et lite kongedømme, under en Tarcondimotus ble etterlatt i øst, men disse delene ble til sist forent til provinsen av keiser Vespasian i år 72 e.Kr. Det hadde blitt bedømt viktig nok til å bli styrt av prokonsol og inneholdt 47 kjente byer. Under keiser Diokletian tetrarkiet i tiden rundt 297 e.Kr. ble Kilikia styrt av en "consularis"; med Isauria og de syriske, mesopotamiske, egyptiske og libyske provinsene, som dannet "Diocesis Orientis", det østlige bispedømme (i slutten av 300-tallet ble den afrikanske komponenten utskilt som bispedømmet Egypt), del av det pretorianske prefekturet som også ble kalt for "Oriens" («Øst»), hvilket også omfattet bispedømmene "Dioecesis Asiana" og "Dioecesis Pontica", begge i Anatolia, og "Dioecesis Thraciae" på Balkan), den rike andelen av den østlige delen av Romerriket. Kilikia hadde tallrike kristne samfunn, og etter at kristendommen ble den offisielle religionen i Romerriket på 300-tallet ble det inkludert i områdene til patriarkatet til Antiokia ved Orontes. Regionen ble delt i to kirkelige provinser: "Kilikia Prima", med et metropolitisk bispedømme ved Tarsus og underbispedømmer ved Pompeiopolis, Sebaste, Augusta, Korykos, Adana, Mallos og Zephyrium; og "Kilikia Secunda", med et metropolitisk bispedømme ved Anazarbus underbispedømmer ved Mopsuestia, Aegae, Epiphania, Irenopolis, Flavias, Castabala, Alexandria, Citidiopolis og Rhosus. Biskopene fra de ulike bispedømmene i Kilikia var godt representert i konsilet i Nikea i 325 og ved senere økumenisk møter. På 600-tallet ble Kilikia invadert av muslimske arabere. Araberne greide ikke endelig å fordrive bysantinerne før tidlig på 700-tallet og da ble Kilikia omformet til befestet grensesone ("thughur") av kalifatet. Muslimene holdt landet helt det ble frigjort av den bysantinske keiseren Nikeforos II i 965. Romerske Kilikia eksporterte klede gjort av geitehår som ble kalt for "cilicium", og av disse ble det produsert telt. Tarsus var også fødestedet for den tidlige kristne misjonæren og skribenten Paulus i "Det nye testamente". Armenske kongedømme. Det armenske kongedømmet Kilikia, 1199-1375. På tiden hvor korstogene skjedde, var området kontrollert av det armenske kongedømmet Kilikia. Seljuktyrkiske invasjoner av Armenia ble etterfulgt av etnisk rensning eller forvisning av armenere som utvandret til det bysantinske rike, og i 1080 grunnla Ruben I av Armenia, en slektning av den siste kongen av Ani (en bystat i den som i dag er den tyrkiske provinsen Kars), i hjertet av kilikiske Taurus et lite fyrstedømme som gradvis ekspanderte til det armenske kongedømmet Kilikia. Denne kristne staten, omgitt av muslimske stater som var fiendtlig til dens blotte eksistens, en stridfylt historie i rundt 300 år, ga verdifull støtte til vestlige korsfarere, og hadde handel med de store kommersielle byene i Italia. Gosdantin (1095–1100) ga støtte til korsfarerne på deres marsj til Antiokia, og ble gjort ridder og marki. Thoros I (1100–1123), i allianse med de kristne fyrstene i Syria, dro med hell i kriger mot både bysantinerne og seljuktyrkerne. Levond den store (styrte 1187-1219) utvidet riket til bortenfor Taurusfjellene og etablerte hovedstaden i Sis. Han støttet også korsfarerne, ble kronet til konge av erkebiskopen av Mainz, og giftet seg med en av huset Lusignan fra korsfarerkongedømmet Kypros. Hetoum I (styrte 1226-1270) inngikk allianse med mongolene, sendte sin bror Sempad til det mongolske hoffet for å underkaste seg personlig. Mongolene ga deretter sitt støtte til å beskytte Kilikia fra de muslimske mamelukkene i Egypt, inntil mongolene selv konverterte til islam. Da Levond V døde i 1342, Johannes av Lusignan kronet til konge som Gosdantin IV; men både han og hans etterfølgere støtte fra seg de innfødte armenerne ved å forsøke å få dem til å underkaste seg den romerske kirke, og istedenfor å bygge på intern enighet mot utenlandske fiender, falt riket fra hverandre av indre strid og bukket til sist under i 1375 ved angrep fra de egyptiske mamelukkene. Kilikia Trachea ble erobret av osmanerne på 1400-tallet, mens Kilikia Pedias forble uavhengig fram til 1515. Det osmanske rike. Armenske flyktninger under beskyttelse av franske styrker. På 1400-tallet falt Kilikia under dominansen til de muslimske osmanerne og ble offisielt omgjort til den osmanske provinsen Adana Vilayet. Kilikia ble en av de viktigste regionene for armenerne innenfor det osmanske rike ettersom de klarte på tross av ytre press og undertrykkelse å bevare armensk kultur og karakter i årene framfor. Faktisk var høylandet i Kilikia tett befolket av armenske bønder i små, men blomstrende byer og landsbyer som Hadjin og Zeitun, to fjellrike områder som klarte å beholde et visst selvstyre helt fram til 1800-tallet. I byene på sletten ved Adana var handelen og industrien bortimot fullstendig på armenske hender og det forble slik grunnet tilstrømning av armenere fra høylandene. Deres befolkning fortsatte å øke i antall i Kilikia i motsetningen til andre deler av det osmanske rike hvor det siden 1878 hadde gått tilbake grunnet undertrykkelse. Det skjedde til tross for det faktum at i 1909 skjedde Adanamassakeren, en av tyrkiske folkemordene på armeniere i byen av samme navn (Adana) den 13. april 1909. Det er beregnet at mellom 15 000-30 000 armenere skal ha omkommet på grunn av overgrepene. Motsetningene i det osmanske riket førte til at det noen år senere, i år 1915, kulminerte med Folkemordet på armenerne. Det totale antallet av de armenske drapene er generelt blitt vurdert til mellom 400.000 og 1,5 millioner mennesker, I den samme tiden som folkemordet i 1915 hadde armenerne i Zeitun med hell organisert motstand mot de tyrkiske stormangrepene. For å endelig underkaste Zeitun hadde tyrkerne hengitt seg til svik ved å tvinge en armensk delegasjon fra Marash om å be armenerne i Zeitun om legge ned våpnene. Både den armenske delegasjonen og senere innbyggerne av Zeitun var i realiteten uten valg. Fra desember 1918 til oktober 1921, etter at det osmanske rike ble beseiret i den første verdenskrigen, kontrollerte Frankrike Kilikia. I henhold til freden i Sèvres signert i 1920, ble Kilikia en uavhengig armensk stat under fransk autoritet. Avtalen kom dog aldri i kraft grunnet den tyrkiske frigjøringskrigen. Det ble tatt grep for å befolke regionen på nytt med armenere. Mer enn 170 000 flyktninger, flertallet fra Kilikia, ble tatt fra deres hjem av franskmennene og britene. Armenerne dannet «Armensk nasjonale forbund» som fungerte som en uoffisiell armensk regjering sammensatt av de fire største partiene og tre armenske, religiøse grupper. Imidlertid førte rivalisering mellom franskmennene og britene, og fiendtlige angrep fra kemalistene, de tyrkiske tilhengerne av Mustafa Kemal Atatürk, knuste de armenske forhåpningene om et selvstyrt Kilikia. Den 21. oktober 1921 signerte Frankrike avtalen i Ankara med kemalistene og ga makten over Kilikia til den nye staten Tyrkia. Republikken Tyrkia. Etter den fransk-tyrkiske krig og de påfølgende slagene under den tyrkiske frigjøringskrigen, ble regionen Kilikia en del av republikken Tyrkia i 1921 i overensstemmelse med Lausannetraktaten. Kilikia er i dag inndelt i de tyrkiske provinsene Mersin, Adana, og Osmaniye. Agle. Agle er en grend i Snåsa kommune. Det ligger ca. 8 km nordøst for Snåsa sentrum, nær Andorfjellet. Herfra går det en vei til Gressåmoen fjellgård. Agle har et grendehus som heter «Bergkollen». Snåsa Montessoriskole og Snåsa Montessoribarnehage holder til på Agle. Snåsa skiskytterstadion ligger i Agle sentrum. Agle hadde tidligere en nærbutikk og bensinstasjon. Stavne. Stavne er en bydel i Trondheim. Den ligger på sletta langs vestbredden av Nidelva, sør for Ila. Endepunkt for jernbanelinjen mellom Stavne og Leangen. Navnet har sammenheng med Nidelvas buktende løp langs bydelen. På Stavne ligger det en RAF-krigskirkegård for falne fra Storbritannia og det britiske imperiet under andre verdenskrig. John Franklin. Kontreadmiral Sir John Franklin (født 15. april 1786, død 11. juni 1847) var en britisk marineoffiser og oppdager. Han ledet flere ekspedisjoner til de nordligste delene av Nord-Amerika, spesielt områdene langs Nordvestpassasjen. Den siste av disse startet i 1845 med et stort mannskap ombord på marineskipene HMS «Erebus» og HMS «Terror». Målet var å finne en vei gjennom Nordvestpassasjen, men ekspedisjonen forsvant og det ble satt igang mange leteekspedisjoner etter den. Først flere år senere fant man ut at alle ombord hadde omkommet. Franklin kartla nesten to tredjedeler av den nordligste kysten av Nord-Amerika, i tillegg var han guvernør på Tasmania. Bakgrunn. Franklin ble født i Spilsby, Lincolnshire. Han var et av tolv barn i en velstående handelsfamilie. Da han var fjorten år gammel gikk han inn i den britiske marinen. Han deltok ved angrepet på Københavns red i 1801 og slaget ved Trafalgar i 1805, der han tjenestegjorde ombord på HMS Bellerophon. I 1818 var han kaptein på en av båtene til David Buchan, som gjorde et mislykket forsøk på å seile til Nordpolen fra Svalbard. Franklin var en beskjeden, overvektig, religiøs og svært sjarmerende mann, og populær som leder. Dessuten var han delvis døv etter Slaget ved Trafalgar. 1819-22: Franklins første egne ekspedisjon. I 1819 ble Franklin sendt av det britiske admiralitetet for å utforske nordkysten av Canada. Planen var å ta seg frem over land til Coppermine-elven, følge den ned til kysten og så bevege seg enten øst- eller vestover. Ekspedisjonen var dårlig planlagt, den var avhengig av å få forsyninger fra handelskompanier underveis og Franklin var fysisk lite egnet til denne type strabaser. Etter en hard tur gjennom villmarken nådde ekspedisjonen området rundt kildene til Coppermine sommeren 1820. Franklin bygget et vinterkvarter der, Fort Enterprise, bestående at et par tømmerhytter. Sommeren 1821 fortsatte man ned Coppermine, og seilte så 800 kilometer østover langs kysten i tre kanoer. Maten begynte å ta slutt, og 22. august startet man å gå over land tilbake til Fort Enterprise. Det var umulig å skaffe proviant underveis, og flere døde av sult. En av deltagerne drepte fire av de andre, og delvis spiste dem før han selv ble drept. Alt i alt døde elleve av tyve deltagere, før ekspedisjonen ble reddet av indianere 7. november. For å overleve hadde deltagerne bl.a. måttet spise reservestøvlene sine, og det blir påstått at flere enn ovennevnte henfalt til kannibalisme. Selv om ekspedisjonen hadde utviklet seg til en katastrofe fordi Franklin presset den for langt uten nødvendige forsyninger, ble han en helt da han kom tilbake til England. Han fikk tilnavnet "mannen som spiste støvlene sine", og ble forfremmet til kommandør. 1825-27: Mackenzie-ekspedisjonen. I 1823 giftet han seg med poeten Eleanor Porden, det var ikke et vellykket ekteskap. Allerede i 1824 ble det oppdaget at hun hadde tuberkulose. Franklins neste ekspedisjon gikk ned Mackenzie-elven. Han hadde lært av den forrige ekspedisjonen, denne gangen var alt planlagt og forberedt på forhånd. Proviant og forsyninger skulle skaffes direkte, uten å være avhengig av handelskompaniene. Ekspedisjonen forlot England 16. februar 1825, det var da klart at Eleanor var døende, men hun overtalte sin mann til å fortsette. Hun døde seks dager etter at han dro. Reisen frem til utløpet av Mackenzie forløp uten særlige problemer, helt ulikt Franklins forrige ekspedisjon. Deretter dro følget opp til Store Bjørnesjø, hvor det ble anlagt vinterkvarter. Året etter seilte ekspedisjonen på nytt ned Mackenzie, ved utløpet delte den seg i en gruppe som dro østover og en vestover. Dette ble en suksess, og en stor del av Canadas nordkyst ble kartlagt. Igjen tilbragte Franklin påfølgende vinter ved Store Bjørnesjø, og kom tilbake til England 1. september 1827. Som belønning for den vel gjennomførte ekspedisjonen ble Franklin i 1828 adlet av kong George IV av Storbritannia. Samme år giftet han seg med Jane Giffin (deretter omtalt offentlig som Lady Franklin), en venninne av hans første kone. 1836-43: Guvernør på Tasmania. Det inntraff nå en viss stillstand i admiralitets etterspørsel etter Franklins ekspedisjonserfaringer, og han måtte finne noe annet å gjøre. Han ble utnevnt til viseguvernør på Tasmania (Van Diemen's Land) i 1836, som da var en straffekoloni. Dette ble ikke noen lykkelig periode for Franklin, hans liberale og vennlige vesen passet ikke til innbyggerne. I tillegg ble den aktive og intelligente Lady Franklin (hun prøvde bl.a. å starte et universitet) upopulær blant de relativt snevre fruene i kolonien. Noe som forverret situasjonen ytterligere var at han kom i krangel med sekretæren sin, John Montagu. Montagu sto på god fot med kolonistene, men hadde en tvilsom personlighet. Det endte med at Franklin sparket Montagu og sendte ham hjem, men da Montagu kom til London fikk han overtalt Lord Stanley (som var koloniminister) at Franklin var udugelig. Stanley ga Franklin sparken som guvernør på en svært ufin måte, Franklin leste om avskjeden i avisen lenge før den kom på offisiell vei. Den 12. januar 1844 forlot herr og fru Franklin Tasmania, han var blitt arbeidsløs. 1845-: Franklin-ekspedisjonen til Nordvestpassasjen. Fortsatt var det 500 km av Nordvestpassasjen som ikke var utforsket, og i 1845 sendte admiralitetet ut en stor ekspedisjon som skulle kartlegge den siste delen. I tillegg skulle den bedrive vitenskapelige studier av jordmagnetismen nær den magnetiske nordpol. Ekspedisjonen besto av 129 mann fordelt på to sterke og velegnede bombarderfartøyer, HMS «Terror» og HMS «Erebus», begge var tidligere brukt av Sir James Clark Ross i utforskningen av Antarktis. Franklin ble utpekt som øverstkommanderende for hele ekspedisjonen, mens Francis Crozier ble kaptein på «Terror» og James Fitzjames på «Erebus». De to skipene dro ut Themsen 19. mai 1845. De ble siste gang sett av andre europeere 26. juli, ved innløpet til Nordvestpassasjen, etter det forsvant alle spor. I 1848 ble admiralitetet tvunget til å sende ut tre ekspedisjoner for å finne Franklin og hans følge, alle var mislykkede. Etter dette mistet det mye av interessen, og satte isteden opp en pengebelønning for å få andre til å gjøre jobben. Franklins kone, Lady Jane Franklin, arbeidet iherdig for å få sendt ut flere letepartier. I slutten av august 1850 begynte man endelig å finne spor, på øya Beechey Island ble Franklin vinterkvarter fra 1845 oppdaget, sammen med gravene til tre av besetningsmedlemmene. Det endelige gjennombruddet i etterforskningen kom i 1853, da John Rae dro over land til King William Island. Der fortalte inuittene at de hadde møtt 40 europeere som hadde dratt en lettbåt sydover vinteren 1849-50, og som siden hadde omkommet. De hvite hadde forklart med tegnspråk at båtene deres var blitt skrudd ned av isen. Senere fant inuittene 35 av dem døde på fastlandet, noen av dem hadde tydd til kannibalisme i sin desperasjon. I 1859 fant Francis Leopold McClintock rester etter Franklinekspedisjonen på vestkysten av King William Island, innbefattet tre lik og en beskjed i en varde. Den fortalte at Franklin hadde dødd 11. juni 1847, at de overlevende hadde overgitt skipene 22. april 1848 og begitt seg sydover. Det finnes endel teorier om hva som skjedde med ekspedisjonen. Franklin var av en egen type engelske offiserer som mente at naturen var underlagt sivilisasjonen, derfor hadde han med seg blant annet sølvdekketøy og andre unyttige ting på ekspedisjon. Dette gjorde at det ble mindre plass til nødvendige forsyninger. Det har også blitt foreslått at mannskapet døde av blyforgifting ifra den hermetiserte maten de hadde med seg. Franklin ble i 1852 posthumt forfremmet til kontreadmiral. Litteratur. Franklin, John Franklin, John Franklin, John President. President er egentlig en leder for et presidium, et styre. Brukes i politikken oftest om en statsleder i en republikk, men også om styreledere. I Norge har man Stortingspresident og Sametingspresident, tidligere også Lagtingspresident og Odelstingspresident. I noen selskaper og foreninger og organisasjoner brukes også tittelen president om ledervervet. Unix-skall. Et såkalt skall ("engelsk: shell") er kommando-fortolkeren i Unix. Dette programmet er en integrert del av ethvert Unix- eller Unix-lignende operativsystem. Det finnes ulike varianter av dette programmet. Det opprinnelige skallet ble utviklet av Stephen R. Bourne (sh, bsh), og er fortsatt det som leveres med mange Unix-systemer. Andre varianter er C-shell (csh), T-shell (tcsh) og «Bourne-again-shell» (bash). Skallet er det programmet en Unix-bruker normalt vil komme i kontakt med umiddelbart etter en innlogging på en Unix-maskin. Det fortolker og utfører kommandoer som brukeren skriver inn i et tekstvindu eller på en tekstbasert terminal. Kommandoer kan også samles i en tekstfil og utføres samlet som et hvilket som helst annet program. Disse filene kan også inneholde kontrollstrukturer og variabler, og skallet kan dermed sies å være et programmeringsspråk (også kalt skriptspråk) som inneholder funksjonalitet som gjør det mulig å lage strukturerte programmer som kombinerer flere verktøy og programmer. Dette brukes ofte til å lage programmer som automatiserer regelmessig utførte oppgaver. Enkelte skall, for eksempel Bourne Shell, har lite funksjonalitet for interaktiv bruk og brukes derfor mest til å automatisere oppgaver. Andre skall, for eksempel Bourne-Again Shell og særlig Z Shell, har veldig mye funksjonalitet for interaktiv bruk. I norsk brukes ofte det engelske ordet "shell". Alternative betydninger. Uttrykket «skall» blir også brukt i en mer generell betydning, for å beskrive et hvert program som fungerer som et grensesnitt mot det underliggende operativsystemet. Grafiske brukergrensesnitt blir således av og til kalt for «grafiske skall» eller «visuelle skall». ("engelsk: «visual shells», «graphical shells»") Særskriving. Særskriving vil si deling av flerleddede, faste uttrykk i enkeltord i skriftlig fremstilling på norsk. Å dele sammensatte ord i frittstående ord er en utbredt feil, men er ikke nødvendigvis feil i alle tilfeller. Det motsatte av særskriving kalles samskriving. Rett og galt. I noen tilfeller skal uttrykkene deles, i andre skal de være sammensatte og andre ganger er det valgfritt. For eksempel heter det "istedenfor", men også "i stedet for" (ikke "i steden for" eller "istedetfor"). Andre ganger kommer sær- eller sammenskrivning av ord og uttrykk an på konteksten. "Ifølge" skrives eksempelvis i ett ord når betydningen svarer til "i henhold til", men i to ord når man er sammen, altså i følge, med noen. Lengre uttrykk kan også særskrives avhengig av uttalen. For eksempel kan du skrive både "toetasjeshus", "toetasjes hus" og "to etasjers hus". Misforståelser om særskriving. Det råder to vanlige misforståelser om særskriving. Den første er at særskriving alltid er feil. Dette er galt siden noen uttrykk skal særskrives. Den andre misforståelsen er å blande begrepene "særskriving" og "orddeling". Orddeling er en mer generell betegnelse på deling av ord. Begrepet omfatter både særskriving og det å bryte ett ord over to linjer med bruk av bindestrek på slutten av første linje. Hypoteser om feilaktig særskriving. En hypotese om fremveksten av særskrivingsfeil er at den skyldes påvirkning fra engelsk språk. Denne hypotesen er tvilsom, da man så sent som for tjue år siden slet i norsk skole med at elevene sammenskrev engelske ord. I tillegg kan man vise til studier, der særskrivingsfeil forekommer i elevtekster allerede "før" elevene har lært å skrive engelsk. En annen hypotese er at særskrivingen skyldes stavekontrollen i tekstbehandlingsprogrammer. Mange sammensatte ord finnes ikke i disse programmenes ordlister og blir dermed markert som feilskrevet. Særskriver man ordene, oppfattes de imidlertid av tekstbehandleren som korrekt skrevet. Denne hypotesen er heller ikke vanntett, da særskriving er et relativt gammelt fenomen. Man finner forekomster av særskriving i skoletekster fra før 1940, men ikke like hyppig som etter 1970. Man kan likevel si at særskriving som fenomen har tiltatt i årene etter 1945. Estetikk-debatten. Særskriving forekommer ofte i reklame, logoer, skilt og på bokrygger. Dette begrunnes noen ganger med estetiske synspunkter, og andre ganger er det gjort ved feil. Det er også delte meninger om hvorvidt særskriving kan være fordelaktig estetisk sett. Noen mener at en feil skjemmer teksten og at problemet med tilpasning til plassen man har å skrive på kan løses enkelt ved hjelp av en bindestrek etter vanlige orddelingsregler. Andre mener det estetiske hensynet har forrang, og at bindestreken er en utilfredsstillende løsning. Eksempler. Blant de mest pinlige eksempler på særskriving er "Sigrid Undset Selskapet". Det korrekte navnet ville vært "Sigrid Undset-selskapet". Det ble stiftet i 1997 og blir ledet av norske litterater som arbeider for å løfte frem arven fra nobelprisvinneren. Et annet eksempel er "Bokmåls ord boka", som mange antakeligvis har i hjemmet sitt. Til tross for at forsiden sier "Bokmåls ord boka", står det "Bokmålsordboka" på bokryggen. Tilsvarende feil er svært vanlige, og man kan finne dem igjen på for eksempel juicekartonger. På en eplejuicekartong vil det ofte stå "Eple Juice" foran, mens det på siden vil stå "eplejuice". Endvidere: «Astrup Fearnley Museet» og «Ibsen Sitat» (Kunstværket paa Karl Johan). AMO. Organisasjonen Astronomer mot orddeling (AMO) som – tross navnet – hverken kun består av astronomer eller er imot orddeling, men særskrivingsfeil, kjemper mot fenomenet. AMO har en nettside der det er samlet mange mer eller mindre morsomme eksempler på særskriving. Medlemmer av organisasjonen må ikke, ifølge vedtektene, ha skrivefeil i hverken offisielle dokumenter eller tekstmeldinger. Lektor. Lektor (fra latin "lector", foreleser) er i flere land tittelen på en person som underviser, særlig på gymnasienivå og innen høyere utdannelse. I alle de skandinaviske landene er lektortittelen den høyeste yrkestittelen for pedagoger ved gymnasiene, i Norge kalt videregående skole fra 1980-tallet. Bruken av tittelen er vanlig i Skandinavia, men med noe ulik betydning i Sverige og Danmark i forhold til Norge. Innen høyere utdannelse brukes tittelen i de skandinaviske landene i formene "universitetslektor" eller "høyskolelektor" (eller tilsvarende på dansk og svensk), men i både Danmark og Sverige er dette stillinger som tilsvarer norsk førsteamanuensis. Norge. I Norge er lektor tradisjonelt den høyeste yrkestittelen for lærere i de høyere skolene (latinskole, gymnasium og videregående skole). Tittelen krever minst embedseksamen, hovedfag eller tilsvarende (dvs. minimum 6 års universitetsutdannelse). I dag kreves det ettårig pedagogisk utdannelse i tillegg til hovedfag, embedseksamen, mastergrad eller tilsvarende for å bli lektor. En lektor kan undervise ved en rekke typer institusjoner, slik som grunnskole, videregående skole, høgskole, universitet, voksenopplæring, folkehøgskoler og fagskoler. De fleste lektorer underviser ved videregående skoler samt ved høgskoler og universiteter. Noen lektorer driver privat opplæringsvirksomhet og informasjonsarbeid i bedrifter utenfor skolesektoren. Lektorer i Norge ble kalt "overlærer" i perioden 1913–1919. Sverige. I Sverige kreves det doktorgrad eller lisentiatgrad som man kan oppnå etter 6,5 års studier for å få tittelen lektor. Antallet lektorer har blitt sterkt redusert med årene, i 1970 var det 1500 lektorer i den svenske gymnasieskolen, i 2003 bare 400, hvorav halvparten over 60 år. Mange skoler har vært uvillige til å ansette nye lektorer, som har høyere lønn enn andre lærere. Lektorene blir ofte beskrevet som representanter for en utdøende dannelsestradisjon. Danmark. I Danmark er lektor den høyeste tittelen for lærere ved gymnasiene. Den brukes om lærere med lang ansiennitet som har bestått visse kvalifikasjonskrav. Det kreves minst høyere embedseksamen, magistergrad eller tilsvarende. Høyere utdannelse. Formene "universitetslektor" eller "høyskolelektor" brukes ved universiteter og høyskoler. Norge. I Norge brukes tittelen innen høyere utdannelse i formen "høgskolelektor" eller "universitetslektor". De formelle kravene til en universitetslektor er i Norge omtrent de samme som de tradisjonelle kravene til en lektor på gymnasnivå, dvs. hovedfag, mastergrad eller tilsvarende. Det er vanlig med vitenskapelig produksjon utover hovedfag/mastergrad for å bli ansatt som universitetslektor eller høgskolelektor i Norge, spesielt for stilling som universitetslektor. Det er mulig å søke om opprykk til førstelektor basert på pedagogiske og/eller vitenskapelige kvalifikasjoner eller til førsteamanuensis basert på vitenskapelige kvalifikasjoner (doktorgrad eller tilsvarende kompetanse). Danmark og Sverige. I Danmark og Sverige er universitetslektor og høyskolelektor stillinger som tilsvarer den norske førsteamanuensisstillingen, altså en stilling som normalt krever doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse, og hvor arbeidsoppgavene ofte omfatter forskning og undervisning likelig fordelt. I Sverige er det i tillegg vanlig at endel lektorer har dosentkompetanse. "Lecturer" i engelskspråklige land. Ved engelskspråklige læresteder finnes lektortittelen i formen "Lecturer" og "Senior Lecturer". Denne tittelens plassering kan variere. I Storbritannia kan "Lecturer" tilsvare universitetslektor, mens "Senior Lecturer" gjerne står til førsteamanuensis. Dette gjelder imidlertid ikke alle steder, og tittelen "Lecturer" brukes ved noen universiteter, eksempelvis Cambridge og Oxford, om en høyere stilling. Karia. Karia var et oldtidsrike lengst sørvest i Lilleasia det nåværende Tyrkia. Ifølge noen forklaringer var landet opprinnelig kalt Fønikia fordi en fønikisk koloni tidligere bosatte seg her. Senere skal regionen ha fått navnet Karia etter en hersker, Kar, som ifølge legendne var en av kariernes første konger. Karierne snakket et ikke-indoeuropeisk språk, og må regnes som en urbefolkning i området. De eller språket døde raskt ut etter den romerske erobringen. Historie. Et uavhengig Karia reiste seg som et ny-hetittisk kongedømme omkring det 11. århundre f.Kr. og ble innlemmet i det Persiske akamenidiske keiserrike som satrapisk i 545 f.Kr..Karia var sjelden selvstendig og lå på 500-tallet f.Kr. under Lydia, deretter erobret av perserne som raskt måtte gi det fra seg til grekerne. Karia ble erobret av Alexander den store av Makedonia i 334 f.Kr., før det ble selvstendig en periode på 300-tallet f.Kr. Fra 129 f.Kr. del av provinsen Asia i Romerriket. Beliggenhet. Regionen Karia lå i Anatolia som lå syd for Jonia og og vest for Frygia og Lykia. Folket som har gitt navn til regionen var kjent som karier og bebodde regionen før grekerne kom dit. Navnet Karia opptrer ofte i tidlige språk som hettitisk "Karkija" (en medlemsstat i Assuwaforbundet, ca. 1250 BC), babylonsk "Karsa", Elamittisk og gammelpersisk "Kurka". Den viktigste byen var Halikarnassos som var hovedstaden og sentrum for herskerne. Andre større byer var Heraklea ved Latmos, Antiokia, Myndos, Ladiokia, Alinda og Alabanda. Annet. "Iliaden" beretter at i tiden rundt den trojanske krigen hørte byen Miletos til karierne og var alliert med Troja. Halikarnassos var byen hvor det berømte gravmonumentet til Mausellos befant seg, bygget til en av satrapene i Karia mellom 377 f. Kr. og 353 f. Kr. av hans hustru Artemisia. Monumentet et av verdens syv underverker. Romerne kalte ethvert større gravmæle for mausoleum etter dette monumentet. Lemprière skriver at «etter som Karia fløt over av fiker», har en spesiell sort fått navnet "karika". Frasen "In Care periculum facere" er blitt brukt som ordspråk for å understreke en kommende fare i jakten på ubetydelige verdier. Saba. Saba var et et sagnomsust oldtidsrike. Lokaliseringen er usikker, en del kilder viser til at det lå i det som i dag er det nordlige Etiopia og Eritrea, andre at det lå i det nåværende Jemen og Saudi-Arabia. Det er usikkert når riket oppsto, men det var på høyden av sin makt fra ca. 500 f.Kr. til år 115 da de ble erobret av himjarene. Saba levde godt på karavanetrafikken over den arabiske halvøy, og det gikk gjetord om Sabas rikdom over hele Midtøsten. Særlig myteomspunnet er Dronningen av Saba. Sabas rikdom svant imidlertid hen da nabolandet Reidan begynte å transportere varer sjøveien. Likevel fortsatte sabeerne å hevde seg helt til innføringen av islam. Sabeerne var et sør-arabisk folk som ved innføringen av islam blandet seg med de andre sør-arabiske stammene og forsvant som folk. Gilgamesj (konge). Gilgamesj er en legendarisk skikkelse fra Mesopotamia. Han var ifølge overleveringen den femte kongen av Uruk, og har blitt datert til rundt 2600 f.Kr. Han er den sentrale figuren i Gilgamesj-eposet, som beskriver ham som to tredjedeler gud og en tredjedel menneske. I de eldste sumeriske tekstene er han kjent som "Bilgamesj". Hans far het Lugalbanda og var den tredje kongen av Uruk, og hans mor het Ninsin og var en gudinne. Gilgamesj sies i noen tekster å ha bygd murene rundt Uruk. Gilgamesj sies å ha vært en dårlig konge som gjorde mye galt mot folket. Etter at hans nære venn Enkidu døde, begynte han imidlertid å tenke dypere over livet. Han drog så av sted for å møte Utnapishtim, en mann som hadde overlevd en stor vannflom og fått evig liv i belønning av gudene. Etter å ha fortalt om sine egne opplevelser gav Utnapishtim Gilgamesj en plante som kunne gi fornyet ungdom. Men planten ble spist opp av en slange, og Gilgamesj måtte reise hjem. Fra da av ble han imidlertid en bedre konge. Han kan ikke knyttes til noen sikre historiske fakta. I 2003 hevdet arkeologer at de hadde funnet en grav som kunne ligne den beskrivelsen man har av hans grav. I en gresk legende finner man navnet Gilgamos, som tydelig ligner Gilgamesj. Theodoros bar Konai, en syrisk skribent på 600-tallet e.Kr., nevner en konge ved navn Gligmos, Gmigmos eller Gamigos som den siste i en rekke på tolv konger som levde samtidig med Bibelens patriarker i tiden fra Peleg til Abraham. Gilgamesj. Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr, omtrent 800 år etter kong Gilgamesj' regjeringstid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive. Det er skrevet dels på sumerisk og dels på akkadisk. Hele eposet er sørgelig og pessimistisk. Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på. Det første skjønnlitterære verket. Historien om Gilgamesj var opprinnelig muntlige fortellinger som oppsto på samme tid som verdens første skriftspråk, kileskriften, ble til omkring år 3400 f.Kr i Mesopotamia. Men allikevel ble ikke historien om Gilgamesj nedskrevet før rundt 1800 f.Kr., noe som gjorde at Gilgamesj-eposet ble det første nedskrevne skjønnlitterære verket i historien (før 1800 f.Kr. ble skriftspråket brukt til merkantile formål og matematiske nedtegninger). Eposet fikk stor betydning for andre senere nedskrevne verker. Mange av de sumeriske gudene har hatt innflytelse på fremstillingen av de greske gudene. Den mest kjente er Ishtar, som har mange likhetstrekk med den greske kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen Afrodite. Gilgamesj-eposet er et meget god kilde til hva slags samfunn Sumer besto av. Bl.a. viser eposet at prostitusjon er et av verdens eldste yrker. I tillegg til dette er Gilgamesj-eposet startskuddet for utviklingen av heltebegrepet, der heltene gradvis mistet de guddommelige sider ved seg. I eposet møter man både mannlige helter (Gilgamesj og Enkidu) og en kvinnelig heltinne (Sjamhat). Leirtavle med kileskrift som inneholder en del av Gilgamesheposet Skildringen av oversvømmelsen har likhetstrekk med det babylonsk-akkadiske eposet Atrahasis, som ble nedskrevet ca 1700 f.Kr., og som har preg av å være eldre enn Gilgamesjeposet. Utnapisjti og den store syndfloden. I Gilgamesj får man opplysninger om en tidligere hendelse som skjedde lenge før historien om Gilgamesj. Den historien er kjent som historien om den store syndfloden, der man hører om Utnapisjti (han som redder liv). Han overlever den store syndfloden gjennom å bli advart av guden Ea som ba ham om å bygge en båt til seg, sin familie og sine venner. Etter syndfloden blir han alle menneskers stamfar og senere guddommeliggjort. Historien om Utnapisjti finner man igjen i mange andre litterære verk. Den mest kjente er historien fra Bibelen om Noahs ark, der historien om Noah ligner betydelig på historien om Utnapisjti. Mange geologer tror at bakgrunnen til alle historiene om syndfloden skyldes en dramatisk oversvømmelse av Svartehavet rundt ca. 5600 f.Kr. De to som har forsket mest på dette, var de amerikanske geologene William Ryan og Walter Pitman. I deres bok "Noah's Flood" presenterer de en teori om at Svartehavet og Det kaspiske hav (som da var ferskvann) ble oversvømt av saltvann da en gigantbølge kom over Bosporos (som da var en fjellpassasje) og dannet sprekken mellom Europa og Asia. I 2002 ble det gjennomført en ekspedisjon under ledelse av Robert Ballard, som rester etter bosetningsområder og et skip som kan bevise at Ryan-Pitman teorien kan være korrekt. Etter oversvømmelsen kan deler av befolkningen ha emigrert ned til Mesopotamiaområdet og fortalt deres historie videre der. På denne måten tror man syndeflodmyten har oppstått. Handling. Gilgamesj og Enkidu i kamp med Himmeltyren Eposet starter med at kong Gilgamesj av Uruk, to tredjedeler gud og en tredjedel menneske, undertrykker sine egne undersåtter, som en dag får nok og ber til gudinnen Aruru om å sende dem en mann som i styrke er Gilgamesj' likemann. Hun skaper villmannen Enkidu og lar ham vokse opp med dyrene i naturen. En dag får en av jegerne i Uruk syne på villmannen, som beskytter dyrene mot jegernes feller. Av jegeren får Gilgamesj vite om villmannen og sender mannen tilbake med hetæren Shamhat, som omgjør villmannen til en sivilisert mann ved å vekke begjæret i ham. Dyrene som var hans brødre og søstre vender ham ryggen og Sjamhat tar ham med til Gilgamesj der de måler hverandre i styrke og blir venner som utfører heltegjerninger sammen. Gudinnen Ishtar blir forelsket i Gilgamesj, som avslo hennes frieri, og bestemmer seg for å drepe vennen Enkidu. Gilgamesj prøver å lære om døden og livet etter døden, og begynner sin søken etter svarene. På sin vandring møter Gilgamesj Utnapisjti, alle menneskenes stamfar og som ble til en gud etter den store syndfloden. Tolkning. En måte å tolke eposet på er å se på Gilgamesj's personlighet. Han er som kjent to tredjedeler gud og en tredjedel menneske. Hans guddommelige deler vil gi han en tørst etter å bli udødelig, mens hans menneskelig del vil gjøre at han aldri oppnår udødelighet. Eposet er dermed betegnet som en belærende tekst der man fortalte om forskjellene mellom gudene og menneskene samt menneskenes begrensinger. Caledonia. Kart som viser grensene for de romerske murene i Skottland. Landet nord for disse betraktet romerne som «Caledonia». Caledonia er det latinske navnet som ble gitt av Romerriket for den nordligste delen av Storbritannia. Bruken av navnet blir noen ganger benyttet spesielt til området nord for Den antoninske mur, men benyttes oftest som synonymt med det samme området som i dag representerer Skottland. Navnet er avledet fra en piktisk stamme navngitt av romerne, "Caledonii", en av flere i området, kanskje den dominerende. Deres navn kan bli funnet i «Dùn Chailleann», et skotsk-gælisk ord for byen Dunkeld, og «Sidh Chailleann» for fjellet Schiehallion, «Alve(bakken) til kaledonierne». Det moderne bruken av begrepet Caledonia på engelsk og skotsk er som regel en romantisk eller poetisk navn for Skottland. Skottland er i seg selv avledet fra Scotia, den latinske navnet for Irland, og nordlige irske stammer, «skotere», innvandret eller invaderte vestkysten av Skottland på 500-tallet e.Kr. og dannet etterhvert kongedømmet Dalriada i konkurranse med den piktiske befolkningen i hva som kalles for Piktland. Med tiden ble skoterne og pikterne forent som ett folk, skottere, kanskje på grunn av presset fra en tredje folkegruppe nordfra, norrøne, hovedsakelig fra Norge. Den kaledonske fjellkjede er oppkalt etter Caledonia som grovt sett går fra Skottland, gjennom Norge og ender i Svalbard. Ny-Caledonia er et fransk territorium i Stillehavet, navngitt av James Cook i 1774. Piktere. Ormesteinen i Aberlemno, "piktisk stein klasse I". Pikterne var et folkeslag som levde i det sentrale og nordlige Skottland fram til vikingtiden. Navnet fikk de kanskje av romerne fordi krigerne var tatovert eller malt. I romersk tid fantes to piktiske kongedømmer: ett i sør, som stadig angrep Romerrikets nordgrense, og ett i nord, som også omfattet Orknøyene og Shetland. Ca. 841 ble de forent med folket i Dalriada, som var av irsk avstamning, under kong Kenneth mac Alpin. Pikterne kan ha vært en rest av en før-keltisk befolkning på de britiske øyer. Språket deres var i utgangspunktet ikke-indoeuropeisk eller ikke-keltisk, men ble stadig mer preget av og blandet med keltisk språk etter hvert som de to folkegruppene ble blandet og integrert. Lengst holdt piktisk språk og kultur stand i de nordligste delene av Skottland. Det piktiske språket døde trolig ut til fordel for norrønt på Shetland på 1100-tallet. Det er faktisk mye som tyder på at den innfødte befolkningen overlot øyene til nordmennene og at dette gikk fredelig for seg. De kan også ha inngiftet seg og blitt en del av den norrøne befolkningen. Nordmennene kalte dem for "petene". Det piktiske problem. Piktiske steinmonumenter fanget oppmerksomheten og fascinasjonen til de første oldtidsforskere og antikvarer i Skottland på grunn av bautasteinenes unike symboler og andre karakteristiske trekk. Opp gjennom årene ble det skrevet mye om piktere, det folket som reiste disse steinene, men til tross for mengden av utgivelser har pikterne fått merkelapper som «gåtefull» og «et tapt folk» i henhold til de vage beskrivelsene i de antikke kildene. Pikternes gåtefulle status grunnes i de piktiske symboler, piktisk språk, piktisk matrilinær arvefølge (slektskapssystem som følger morens slekt i stedet for farens), pikternes barbarriske vesen, mangelen på piktiske skriftlige kilder (med få unntak) og det faktum at de «forsvant». På midten av 1950-tallet begynte forskningen å dra nytte av arkeologiske utgravninger. Et vendepunkt var en egen konferanse i Dundee i 1952 som førte til den første sammenhengende undersøkelse av piktisk arkeologi, utgitt i 1955 under den karakteristiske tittelen "The Problem of the Picts" ("Problemet med pikterne"). Tittelen reflekterte mangelen på analyser som viste at arkeologiske funn faktisk var piktiske. Tittelen ble således et utsagn som bekreftet den populære forestillingen om at pikterne var et gåtefullt og annerledes folk. Historikeren Edward J. Cowan spissformulerte det piktiske problem: «På Side Tre i bortimot hvilket som helst ettbindsverk om skotsk historie forsvant pikterne. Og det har alltid forbauset meg at ingen spurte om hva i all verden som skjedde med dem. Tross alt snakker vi om tre fjerdedeler av befolkningen i nordlige Britannia». Det er først i de senere år, fra 1980-tallet og framover, at forskerne kunne arbeide med mer enn antikke kilder og diskutable kunsthistoriske analyser, og de største framgangene kom kanskje med flyfoto som avdekket bosteder fra oldtiden som ellers var gått tapt gjennom moderne jordbruk. To framstående eksempler i nyere tid er oppdagelsen av Skottlands første vogngrav utenfor Edinburgh i 2001 og en «krigergrav» som ble avdekket i Alloa i 2003. Fortsatt gir de pågående utgravningene ved Cladh Hallan i South Uist og Old Scatness nye overraskelser. Til tross for at mye arkeologisk arbeid fortsatt gjenstår, har vår forståelse av pikterne blitt komplementert av et helt annet og langt mer omfattende bilde enn for kun noen tiår tilbake. Kilder. a> nevnte tretten innfødte stammer i Skottland. Det er først og fremst arkeologiske utgravninger som har fortalt om piktisk historie, spesielt dens forhistoriske epoke. For den historiske epoke er det romerske kilder som gir de første skriftlige vitnemål om piktere, og de første historikere av skotsk historie, som William Forbes Skene, jobbet hovedsakelig med studiet av klassiske kilder. Den første autentiske redegjørelse om De britiske øyer og dens beboere synes å være gjort av en karthagener ved navn "Hamilicar" i det femte århundre f.Kr., sitert av den latinske forfatteren Avienus: Den største øya var bebodd av et folk kalt "albiones". I en senere avhandling, tidligere feilaktig tilskrevet Aristoteles, nevnes innbyggerne også som "albion", men når Julius Cæsar invaderer nevnes et tilsynelatende annet folk, "britanni", noe som ga navn til Britannia. Den neste forfatteren som gir informasjon er Tacitus (død ca. 117) i dennes verk om sin svigerfar Julius Agricola som var guvernør i romersk Britannia fra 78 til 84, "Vita Agricola" ("Livet til Agricola".) Ettersom Tacitus var historiker tillegges hans redegjørelse større vekt, og på Agricolas tid var det tre grupper: "britanni", silurere og caledonere i Caledonia, det vil si dagens Skottland. Førstnevnte var lik gallerne, men de to siste gruppene var ulik art. William F. Skene trekker den slutning at caledonere i nordlige Britannia var etterkommere av de tidligere albionere som tidligere hadde vært spredd over hele Britannia. Britanni og silurere må derfor ha innvandret senere. Albion ble senere til Alba, noe de irsk-gæliske benyttet som referanse på innbyggerne av Britannia, men som til slutt ble en referanse spesifikt for Skottland, se "Opprinnelsen til kongedømmet Alba". Beda nevner piktere som et eget folk i sin kirkehistorie om anglerne, det vil si de engelske. På 200-tallet e.Kr. besto Caledonia av hele tretten stammer, noe den greske forfatteren og geografen Klaudios Ptolemaios (død 168) gir navn og posisjoner for. Den romerske historikeren Dio Cassius (død etter 229) gjør det klart at det eksisterte kun en nasjon i de uerobrede områdene i nord, bestående av to formidable stammer ved navn "maeatae" og caledonii. Likevel forsvinner disse ut av historien til fordel for et nytt navn, "picti", og dette navnet blir stående på folket i den nordlige delen av Britannia. Den første forfatteren som nevner piktere ved navn er en romersk retoriker ved navn Eumenius som vi ellers vet svært lite om. Her nevnes «caledonere og andre piktere». Caledonere og piktere synes derfor å være ulike navn på det samme folket i Pictavia, og som Skene hevder, etterkommere av albionere. Den andre klassen med skriftlige kilder er fra middelalderen. Selv om svært lite av piktiske skrifter er blitt bevart, er piktisk historie siden 500-tallet kjent fra en rekke kilder, inkludert Bedas geistlige historieverk "Historia ecclesiastica gentis Anglorum", helgenbiografier som Adomnáns om Columba av Iona, og fra flere irske annaler (krøniker): "Ulster-annalene", "Tigernach-annalene", "Inisfallen-annalene", "Annalene av de fire mesterne", "Clonmacnoise-krøniken" som alle rapporterte hendelser i Skottland, noen frekvenser i Lebor Bretnach, skotske revisjoner av Nennius' "Historia Brittonum", og fortsettelsen av Bedas verk med Symeon av Durhams "Historia Regum Anglorum", "Annales Cambriae" ("Annalene fra Wales") og andre. Etymologi. Det navnet som pikterne selv benyttet for å beskrive seg er ukjent. Det greske ordet Πικτοί, latinsk "Picti", opptrer første gang i et panegyrisk skrift av Eumenius i år 297 f.Kr. og er blitt oppfattet som å bety «malte» eller «tatovert folk» (latin "pingere", «malt»), men det vet man ikke med sikkerhet. Det kan også referere til de uthogde billedsteinene som folkeslaget har etterlatt seg. Begrepet kan også være en romersk forvansking av en lokal betegnelse. Gælerne fra Irland og det skotske kongedømmet Dalriada kalte folket for cruithne (på gammelirsk "cru(i)then-túath", basert på en gammel-irsk rotord "cruth"). Det var også folk referert til som Cruithne i Ulster, spesielt kongene av Dál nAraidi (Dalaradia, ikke til å forveksles med Dalriada). Britonene, senere waliserne og korniske folk, i sør kjente til dem i P-keltiske formen for «Cruithne», som Prydyn. Keltere i det nåværende England, Britannia, omtalte dem også som "prydyn" (tidlig walisisk "*kwriteno-teutā" eller det mer moderne "pryd"). Deres gammelengelske navn ga den moderne skotske formen "pechts". Skottlands urbefolkning. a>. Dette har blitt framhevet som et bevis på piktisk språk, men keltiske forskere hevder det motsatte. Gjennom alle tider har befolkningsgrupper vandret, flyttet seg fra et sted til et annet av ulike årsaker; strid med naboer, utarming av jorda, sult, klimatiske endringer og bevegelser knyttet til handel. Historisk sett har intet landområde hatt en statisk og uforanderlig befolkning. Skottlands befolkning fra de eldste tider har vært preget av mindre innvandringer sørfra og nordfra i små puljer som har kommet i perioder, men arkeologiske utgravninger har ikke avdekket en stor innvandring som har erstattet den innfødte befolkningen med en ny. Isteden har mindre grupper av enkeltindivider og stammer kommet og blitt en del av den opprinnelige befolkningen på samme måte som denne har flyttet på seg innenfor det landområdet som vi i dag kaller for Skottland. Vi kjenner ikke til hva disse opprinnelige innfødte innbyggerne i Skottland kalte seg selv, men de var forfedrene til pikterne: «Deres ytterste forfedre var det folket som bygde de store steinsirkler som Callanish på Lewis (Hebridene) i det tredje tusenåret f.Kr. i neolittisk tid, og rundhusene i den tidlige jernalder fra omtrent 600 f.Kr. og til 200 e.Kr. Vi har ingen bevis på noen betydelige invasjoner av Skottland etter den innledende bosetningen av bondefolk kort etter 4000 f.Kr. – det synes å ha vært svært lite friskt blod som kom i løpet av bronsealderen», slår historikeren Anna Ritchie fast. Romerne kalte deres land for Caledonia etter en stamme ved navn caledonii, og et fellesnavn for de ulike stammene har også vært kaledoniere. Historikeren Peter Salway, spesialist på romersk Britannia, betrakter kaledoniere som bestående av innfødte piktiske stammer og antagelig også av brytonisktalende britonske flyktninger fra sør. I denne forstand har pikterne «alltid» vært i Skottland fra "før" de blir nevnt med "navn" i de historiske kildene. Ved å se på den skotske førhistoriske epoken fra før pikterne kommer inn i de skriftlige kildene, er det også mulig å danne et inntrykk av og en bakgrunn for den piktiske kulturen. Det har bodd mennesker i Skottland siden 7500 f.Kr., først som jegere og samlere og fra rundt 4000 f.Kr. tilpasset de seg til jordbruk i liten skala og begynte å bygge store graver og rituelle monumenter. Skogene ble ryddet da befolkningen vokste, ny teknologi som keramikk, og senere bronse, ble innført. Ved rundt 1000 f.Kr. var Skottland et befolket område hvor landskapet var blitt endret etter 2000 år med jordbruk, spredt med dommerringer (steinsettinger) og gravsteder. Bronsealderen. En gravhøyde fra bronsealderen i Pitmilly Law i nærheten av Boarhills, lokalisert mellom St. Andrews og Kingsbarns. Det har blitt utgravd flere steingraver fra jordhaugen. Den skotske førhistoriske tiden var alt annet enn statisk. Den er karakterisert av markante endringer over tid og ved ulike steder i landet. Endringene var heller ikke lineære i en rett linje mot et sentralisert førmoderne samfunn. Isteden var det ulike epoker av stabilitet og fred, og ustabilitet og ufred, samhold og fragmentering. Den keltiske romantikken som hovedsakelig ble oppfunnet på 1800-tallet, og som fortsatt preger populære forestillinger av den skotske historien, har fremmet en lettforståelig, definerbar og tidløs keltisk fortid, men den blir i liten grad bekreftet av arkeologiske spor. Den sene bronsealderen i Skottland og Storbritannia så en slutt på de store monumentale byggverk i den neolittisk tidsepoken. Fra en tid hvor religiøse ledere synes å ha tilhørt samfunnets elite, synes det som om småkonger og en form for aristokrati vokste fram. Ved Cairnpapple Hill ble steinsirklene revet og gjenbrukt for å bygge en "cairn", en gravrøys, for å markere en individuell grav (gravmarkering). Bronsealderen synes å fremme mindre enheter, dominert av krigergrupper i befestede områder. Med bronsen ble et omfattende handelsnettverk etablert, som ikke bare spredte og utvekslet gjenstander, men også kultur og mennesker, over store avstander. En del av de prestisjefylte gjenstandene ble muligens spredt som sosial markering framfor som en del av en økonomisk handel, det vil si som gaver assosiert med allianser og ekteskap. En type europisk bronsesverd, huggert, fra tiden rundt 1200 f.Kr., var en kostbar og prestisjefylt gjenstand som viser til omfattende internasjonale kontakter. I Skottland er det mengder av disse langs elvedalene i øst og nord for Edinburgh, men de er også funnet over resten av landet. Med dette sosiale og økonomiske internasjonale nettverket ble antagelig også språk spredt. Det er mulig at keltisk var et felles handelsspråk, et "lingua franca", som etter hvert blandet seg med innfødte språk og skapte dialekter og nye språk. Hvilket språk de førhistoriske beboerne av Skottland snakket er ukjent, men det var antagelig preget av keltisk innflytelse. Jernalderen. Dunnottar Castle lå i det piktiske kjerneområdet. Rundt 700 f.Kr. begynte de europeiske nettverkene å kollapse. Grunnen var jern som det nye metallet for våpen og redskaper. Jernmalm var mindre sjeldent, og bronsehandelen brøt sammen. De små stammesamfunnene i Skottland synes å ha blitt mer innadvendte og selvberget, noe som fremmet regionale kulturer. Enorme anstrengelser og ressurser gikk med til å bygge monumentale hus og festningsverker, mens ofringer til guder synes å svinne hen eller hadde allerede vært forsvunnet i flere århundrer. Bronsealderens preg av språklig og kulturell utveksling hadde uansett en effekt da Romerriket invaderte Britannia og siden Skottland, ved at stammene, til tross for deres fragmentering, var like nok for romerne til at de betraktet dem som ett felles folk. Et stort antall store og små festningsverker ble spredt over nordlige Skottland på bakker og høydedrag i løpet av jernalderen. Området mellom Forth og Tyne har de fleste, nær 90 prosent. Historikerne mente lenge at festningsbygningen opphørte med romertiden da "pax romana" tillot bønder i sørlige Skottland å leve relativt uforstyrret for krigergrupper, skjønt radiokarbonsk datering tyder på at utviklingen med å bygge festninger stoppet opp "før" romerne angrep Skottland. De stadige angrepene mot de romerske befestningene viser at det var en krigsadel som hadde sin makt ved å kontrollere folk, land og jordbruk. I mange områder synes det som om landeiende familier eller stammer stort sett var uavhengige, noe som er uttrykt ved bygging av "crannóg" og atlantiske rundhus. Lokale tradisjoner ble utviklet, dialekter oppsto, og kulturelle forskjeller ble etablert. Samtidig virker det som om en økt sentralisering var i anmarsj da noen stammer organiserte seg for større prosjekter som å etablere grenser og kultivere større skogområder. Da den romerske historikeren Dio Cassius skrev fordomsfullt rundt 220 e.Kr. at de nordlige stammene ikke hadde «kultivert land, men levde av husdyrhold og jakt og av visse former for bær», og la til at de levde nakne, uten skotøy og bodde i telt, blir denne beskrivelsen motsagt av arkeologi. Den er få bevarte gravplasser som kan gi informasjon om jernalderens folk, isteden kan man se på den neolittiske graven ved Isbister på Orknøyene: gjennomsnittlig høyde var 170 cm for menn og 163 for kvinner. Alle var kraftig bygd, men viste slitasje fra hardt arbeid fra barndommen av. Kvinnene hadde merker på skallene fra å ha slept last med bånd rundt pannen. Det synes som fødselsdødeligheten var høy og levealderen kort, med få eldre medlemmer. Det er statistiske likheter mellom dette samfunnet og senere samfunn på Hebridene. En annen beskrivelse som angår deres etterkommere, kommer fra Tacitus tusen år senere, som nevner at caledonere hadde rødt hår og store lemmer ("Agricola", 11), noe som sammenfaller med Ammianus Marcellinus' beskrivelse av gallere som «Bortimot alle gallere er høye og har lys hud med rødt hår». Et halv århundre senere referer norrøne kilder (se over) at et karakteristisk trekk for befolkningen på Orknøyene var at de var småvokste. Det er vanskelig på disse generelle opplysningene å trekke ut troverdige etniske trekk for Skottlands førhistoriske befolkning. Romerriket: Mons Graupius. Etter noen innledende forsøk invaderte Romerriket ved keiser Claudius i år 43 e.Kr. og provinsen Romersk Britannia ble formelt opprettet, men det tok romerne rundt førti år med gradvis framgang for å få total kontroll. Ved år 79 var hele nåværende England og Wales erobret, kun den nordlige delen lå igjen. For romerne var det ukjente landet "terrae incognitae" befolket av ville, grusomme barbarere. I henhold til romerske kilder var det tre stammer i det skotske lavlandet; "votadiniene" i øst i Lothian, "novantaere" i sørvest (Dumfries og Galloway), og mellom disse selgovaere, men lenger nord lå det ytterligere stammer, blant annet de som Tacitus refererte kollektivt til som "caledonii", caledonere. I år 80 dro den romerske guvernøren Julius Agricola på et omfattende felttog nordover. Med seg hadde han sin svigersønn Tacitus, som i år 98 skulle utgi sin beretning om felttoget i boken "Livet til Agricola". Antagelig hadde stammene i nord lenge hørt om romerne, blant annet fra britonere i landflyktighet, men de kunne neppe forestille seg den romerske krigsmaskinens velde. Agricola sendte niende legion opp mot votadiniene, mens tyvende legion bevegde seg på vestsiden av Annandale til de møttes ved Firth of Forth og marsjerte opp til Firth of Tay. Ved år 82 var novantaene underlagt, avtaler og allianser var blitt inngått og det romerske grepet festet med å bygge en rekke festninger mellom Clyde og Forth. Agricola overvintret i Tay med tre legioner, og om våren fortsatte hæren videre nordover, overmannet alle innfødte bosetninger og bygde en rekke midlertidige borger. Agricolas strategi var å tvinge caledonere til åpen kamp. De ulike stammene samlet seg under én leder, Calgacus (muligens avledet fra et gæliske ordet "calgath" som betyr «sverdmann»), og som i Tacitus’ litterære retorikk ga følgende tale til sine menn før slaget ved Mons Graupius: "«…om deres fiende har rikdom, har de grådighet; om han er fattig, er de ambisiøse; verken Øst eller Vest kan stagge deres appetitt… Å plyndre, slakte, stjele – disse tingene som de feilaktig kaller et ‘imperium’: de skaper en ørken og kaller det for fred!»" Det deltok hele 15 000 av de innfødte ved Mons Graupius i henhold til romerske kilder, noe som sannsynligvis er en grov overdrivelse for å fremheve den romerske hærens tapperhet. Tacitus ga grunnene til caledonernes nederlag: til tross for én valgt leder kjempet de nordlige stammene hver for seg uten disiplin under tallrike høvdinger, og benyttet stridsvogner for å skremme motstanderen. Deres nedslakting og knusende nederlag var gitt, men selv om caledonerne ble beseiret var de ikke knekt. Agricolas tid som guvernør var snart ute og han ble kalt tilbake til Roma. Det ble intet nytt romersk forsøk på å ta høylandet. I år 87 begynte de å trekke seg tilbake, konstant angrepet av de lokale stammene, og ved år 105 hadde romerne trukket forsvarslinjen mellom Solway og Tyne. "Conspiratio barbarica". Kart over nordlige Romerske Britannia og landet mellom Hadrians mur og Den antoninske mur markert i hvitt. Den langvarige effekten av Agricolas invasjon var imidlertid ubetydelig. Arbeidet med en betydelig romersk festning av jord og tømmer i Inchtuthill ved elven Tay i østlige Skottland som en base for 5 000 soldater ble oppgitt før den ble ferdig, og soldatene ble trukket tilbake sørover. I år 122 besluttet keiser Hadrian å forsegle grensen mot de nordlige stammene og fikk bygget Hadrians mur som strakte seg fra kyst til kyst mellom Wallsend og Solway Firth, 117 km lang. Det var den første formelle deling av Britannia. Tyve år senere forsøkte romerne igjen å trenge inn på piktisk område og bygde Den antoninske mur mellom fjordarmene Clyde og Forth. Byggingen startet i 142, og var fullført i 144. Muren var 60 km lang og var ment å erstatte Hadrians mur som lå 160 km lenger sør. Den var befestet i førti år før romerne ga den opp, frustrert av det ugjestmilde terrenget, og trakk seg tilbake til Hadrians mur i år 164. Istedenfor å legge Piktland under seg endret de politikk til å holde pikterne ute. Etter en serie angrep i 197 besøkte keiser Septimius Severus provinsen i 208 og fikk reparert deler av muren i forbindelse med et felttog i de nordlige delene av Britannia. Pikterne fortsatte å angripe romerske bosetninger. Ved år 306 var angrepene mer enhetlige og bedre organisert, og passerte Hadrians mur og trengte sørover. Motivasjonen for angrepene synes å være å skaffe seg utbytte i form av rikdommer. Keiser Konstantius I ble tvunget til å beskytte nordgrensen med ytterligere ressurser. Ved flere fronter over Europa støtte romerne på problemer. Mens romersk makt ble stadig svekket, ble pikterne stadig modigere og piktiske krigsbander herjet sør for Hadrians mur i 342, 360 og 365. Pikterne slo seg sammen med keltere fra Irland i et koordinert angrep i 367 som romerne kalte for "conspiratio barbarica", «barbarenes konspirasjon» ved at saksere fra Germania angrep Britannia i vest, og det var samtidig mytteri i romernes egne rekker. Romerne slo tilbake, og ved slutten av året var barbarene drevet tilbake, mytteristene henrettet, og Hadrians mur gjenerobret. Romerne angrep selv nord for muren i 369 og 384, men det var kortlivet suksess. Romerne forlot Britannia i 410 for aldri å vende tilbake. På 400-tallet falt Romerriket sammen. Betaling og forsterkning opphørte å komme til nordgrensen. Romerske soldater, mange tropper fra andre land, mange med hustru og familie i Britannia, forlot sine poster. Piktland. a> slag mot Northumbria i 693. «De lever i hytter, går nakne og uten sko. De har stort sett et demokratisk styresett, og er meget tilbøyelig til tyveri. De kan bære sult og kulde og alle former for besværligheter; de vil trekke seg tilbake til sine myrland og holde ut i dagevis med kun hodet stikkende opp over vannet, og i skogene vil de ernære seg på bark og røtter,» skrev Dio Cassius nedlatende om pikterne i en blanding av frykt og beundring. Piktland hadde tidligere blitt beskrevet av antikke kilder som området til en stamme ved navn Caledonii. Andre stammer som også er sagt å ha eksistert i det samme omtrentlige området omfatter "Verturiones", "Taexali" og "Venicones". Med unntak av kaledonerne kan navnene være andre- eller kanskje tredjehåndskilder, kanskje også rapportert til romerne av kilder som snakket brytoniske eller galliske språk. Pikternes skriftlige historie begynner i tidlig middelalder. Det virker ikke som om de var en dominerende makt i nordlige Storbritannia i løpet av hele perioden. Først dominerte gælerne av Dalriada-regionen, men som gikk på en rekke tap i kamper i løpet av begynnelsen av 600-tallet ved Degsastan i det første tiåret av århundret og flere ganger under Domnall Brecc i de tredje og fjerde tiårene. Anglerne av Bernicia overkjørte de tilstøtende kongedømmene og nabokongedømmet Deira (Bernicia og Deira ble senere kollektivt til Northumbria) ble det mektigste kongedømmet på de britiske øyene. Pikterne ble sannsynligvis skattskyldig til Northumbria fram til regimet til Bridei mac Beli, konge av Fortriu og overkonge av pikterne mellom 671 og til hans død i 693, da anglerne gikk på et nederlag i slaget ved Dunnichen. Tapet bremset anglernes utvidelser nordover. Northumbrianerne fortsatte likevel å dominere det sørlige Skottland i resten av den piktiske perioden. I løpet av kongedømmet til kong Óengus, sønn av Fergus (729–761) var Dalriada underlagt og styrt av en piktisk konge, og selv om Dalriada hadde sine egne konger fra 760-tallet synes det likevel ikke som om de kom tilbake til fordums makt. En senere piktisk konge, Caustantín mac Fergusa (793–820), fikk plassert sin sønn Domnall på Dalriadas trone (811–835). Et piktisk forsøk på oppnå samme dominans over britonene i Alt Clut (Dumbarton) var derimot ikke like suksessfullt. Detalj fra en stein med utskåret piktisk dyremotiv. Fra utstillingen "Celts and Scandinavians, artistic encounters", 2008 - 2009, Musée National du Moyen-Âge, Paris Vikingtiden brakte med seg større endringer til Storbritannia og Irland, og ikke mindre i Skottland enn andre steder. Kongedømmet Dalriada ble knust, i det minste på midten av 800-tallet da Kjetil Flatnese etter sigende skal ha grunnlagt et kongedømme på de ytre øyene. Mektige Northumbria underkastet seg også for de norrøne mennene fra Norge (og etter hvert også fra Danmark), som dannet kongedømmet Jorvik, og kongedømmet Strathclyde ble også meget påvirket. Kongen av Fortriu, Eogán mac Óengusa, kongen av Dalriada, Áed mac Boanta, og mange andre ble drept i et mektig slag mot vikingene i 839. "Ulster-annalene" forteller for samme år: «De (vikingene) vant et slag mot mennene fra Fortriu, og Eóganán, sønn av Aengus, Bran, sønn av Óengus, Aed, sønn av Boanta, og andre bortimot talløse falt her». I kjølvannet av denne katastrofen kom Cínaed mac Ailpín (Kenneth MacAlpin) i løpet av 840-tallet og fylte tomrommet, brakte makt til sin familie som siden ville presidere over de siste dagene til det piktiske kongedømmet. Fra restene av det tidligere kongedømmet Dalriada og det piktiske kongedømmet ble det nye kongedømmet Alba dannet, skjønt Cínaed mac Ailpín selv ble aldri mer enn konge av pikterne. Tilstedeværelsen av norrøne vikinger, dansker som nordmenn, kan ikke undervurderes i den tidlige middelalder: De samlet de angelsaksiske kongedømmene til ett og således fremmet England som en nasjon. De fremmet irsk nasjonalisme mot de fremmede og bidro til å forsone Piktland og Dalriada i Skottland mot en felles fiende. Under kongedømmet til Cínaeds sønnesønn, Caustantín mac Áeda (900–943), ble pikternes kongedømme til Alba. Endringen fra Piktland til Alba kan kanskje ikke ha vært merkbart i begynnelsen, da vi ikke kjenner til det piktiske navnet for deres land trenger det ikke å ha vært en endring i det hele tatt. Pikterne, sammen med deres språk, forsvant ikke plutselig. Forvandlingsprosessen som smeltet pikterne og gælerne sammen til ett folk kan ha begynt noen generasjoner tidligere, fortsatte under Caustantín og hans etterfølgere. Samtlige innbyggerne av Alba ble til «skotter» sannsynligvis i løpet av 1000-tallet og pikterne synes deretter å ha blitt glemt, men forble tilstedeværende i myter og sagn. Konger og kongedømmer. Det kan ha eksistert andre og mindre kongedømmer. Noen bevis hentyder at et piktisk kongedømme eller høvdingdømme kan ha eksistert på Orknøyene. "De Situ Albanie" er ikke en spesielt pålitelig kilde, og antallet kongedømmer, et for hver av sønnene til Cruithne, den mytiske kongen som skal ha grunnlagt pikterne, blir som regel lest med skepsis. Det man kan slå fast, uansett antallet store og små kongedømmer, var at Piktland ikke var et forent samfunn eller nasjon. I løpet av den historiske epoken og pikternes skrevne historie synes det som om kongedømmet Fortriu har vært dominerende, såpass mye at kongen av Fortriu og kongen av pikterne kan ha hatt samme betydning i annalene. Dette var tidligere antatt å ligge i området rundt Perth og sørlige Strathearn, men nyere forskning har overbevisende plassert kjerneområdet for Fortriu i Moray (et område som omfattet et langt større område i høymiddelalderen enn dagens skotske fylke Moray). Det har blitt hevdet at pikterne praktiserte matrilineær arv basert på irske legender og et utsagn i Bedas historie. Det Beda faktisk sier er at pikterne benyttet matrilineær arverekkefølge i unntakssituasjoner. Pikternes konger da Beda skrev var Bridei og Nechtan, sønner av en kvinne ved navn Der-Ilei, datter av en tidligere piktisk konge, og disse brødrene krevde hver for seg tronen ved deres mor. I Irland var konger forventet å komme fra de som hadde en oldefar som hadde vært konge. Kongelige fedre ble ikke ofte etterfulgt av sine sønner, ikke av den grunn at pikterne praktiserte matrilineær arv, men antagelig ettersom de ofte ble etterfulgt av deres bror eller fetter ved at disse sannsynlig var å betrakte som erfarne menn med autoritet og derfor hadde den nødvendige støtte for å bli konge. Kongeverdighetens vesen endret betydelig i løpet av århundrene i piktisk historie. Mens kongene måtte være dyktige krigsledere for å opprettholde deres autoritet, ble kongeverdigheten etter hvert mindre personlig og mer institusjonalisert. Byråkratiske kongedømmer lå fortsatt i framtiden da Piktland ble til Alba, men kirkens støtte og den tilsynelatende evnen til et lite antall familiemedlemmer å kontrollere kongedømmet det meste av tiden etter 600-tallet og framover bidro til å skaffe en betydelig grad av stabilitet. I det meste av den samme perioden møtte pikternes naboer i Dalriada og Northumbria betydelige vanskeligheter med arveetterfølgen og styret. De senere mormaer er antatt å ha hatt sin opprinnelse i piktiske tider, og for å ha blitt etterlignet, eller inspirert av northumbrianske forbilder, Det er uklart om mormaer var opprinnelig tidligere konger, kongelige embetsmenn eller lokale adelige, eller en slags kombinasjon av disse. Likeledes, piktiske "shire" (grevskap, fylke) og "thanage" (herredømme styrt av thane), spor av hva som er blitt funnet i senere tider, er antatt å ha blitt tatt opp fra pikternes sørlige naboer, Samfunn. Arkeologiske utgravninger og forskning gir ikke støtte til en matrilineær (slektskapssystem som følger morens slekt og ikke farens) kultur i Piktland, men forteller tvert imot om et samfunn som ikke skiller seg nevneverdig fra tilsvarende gæliske eller kontinentale samfunn, heller ikke spesielt forskjellig fra angelsaksere i sør. Selv om analogier og kunnskap om andre «keltiske» samfunn kan være nyttige, strekker disse seg over et meget stort geografisk område, og å støtte seg på kunnskap om førromerske Gallia eller Irland på 1200-tallet som veiledning i forståelse av det piktiske samfunnet på 500-tallet, kan bli svært misvisende om analogiene strekkes for langt. I det hele tatt å karakterisere jernalderens pikterne som «keltiske» er i seg selv misvisende da begrepet keltisk er både vagt og assosiert med mystikk. «Keltisk» er derfor et begrep som moderne arkeologer forsøker å unngå. Som med de fleste folkegrupper i nordlige Europa i løpet av senantikken, var pikterne bønder som levde i små samfunn. Tamfe og hester var et synlig tegn på rikdom og prestisje, sauer og griser ble holdt i store antall, og stedsnavn tyder på at sesongpreget gårdsarbeid som seterdrift var vanlig. Dyrene var av mindre størrelse enn de som ble avlet fram senere, skjønt det ble fraktet inn hester som avlsdyr fra Britannia til Irland for å øke størrelsen på de innfødte hestene. Irske kilder antyder at en elite var opptatt av å konkurrere på størrelsen til husdyrene, og dette kan også ha skjedd i Piktland. Piktiske steinutskjæringer viser bilder av jakt med hunder, men tilsynelatende ikke med falker som i Irland. Avlingen besto av hvete, bygg, havre og rug. Grønnsaker omfattet grønnkål, kål, løk, purre, erter, bønner, turnips og gulrot, og noen sorter som ikke lenger er vanlige som kulturplanter, eksempelvis søtkjeks ("sium sisarum"). Planter som villøk, nesle og brønnkarse kan også ha blitt samlet i ødemarken av kvinnene. Gårdsdriften skaffet også hud og lær, men ull var den viktigste kilden for klær. Også lin var vanlig, skjønt det er ikke klart om det ble dyrket for fibrene, oljen eller som mat. I Norge hadde eksempelvis lin en sakral betydning i det førkristne samfunnet. Fisk, skalldyr, sel og hval ble fanget langs kysten og elvene. Viktigheten av tamdyr tyder på at kjøtt og melkeprodukter utgjorde en betydelig andel av kostholdet. Det finnes ingen piktisk motpart til områder av fortettet bosetning rundt viktige festningsanlegg som i Gallia og sørlige Britannia, og heller ikke noen form for betydningsfulle urbane bosetninger er kjente. Større, men ikke store, bosetninger eksisterte rundt kongelige festninger, slik som ved Burghead, eller tilknyttet religiøse hus som klostre. Byer i moderne forstand oppsto ikke i Skottland før på 1100-tallet. Dagliglivets teknologi er ikke godt dokumentert, men arkeologiske spor synes å være tilsvarende de i Irland og i det angelsaksiske England. Nyere forskning har funnet vannmøller i Piktland. Tørkeovner ble benyttet for å tørke hvete- eller byggkjerner, noe som ellers ikke er lett i et skiftende, temperert klima. De tidlige piktere ble knyttet til piratvirksomhet og herjingstokter langs kysten av romerske Britannia. Selv i senmiddelalderen var forskjellen mellom handelsfolk og pirater stundom uklar, tilsvarende som med norrøne vikinger, slik at piktiske pirater var sannsynligvis like gjerne handelsmenn ved enkelte anledninger. Det er antatt at handelen brøt sammen da romerne trakk seg ut av Britannia på 400-tallet, men graden er sannsynligvis overdrevet. Det er kun begrenset bevis for handel over lange distanser med Piktland, men glass og porselen, som handelsfartøyer fra Gallia sannsynligvis har fraktet opp til Irskesjøen, har blitt avdekket. Denne handelen kan ha blitt kontrollert fra Dunadd i Dalriada hvor luksusvarer synes å ha vært vanlig. Det var samtidig en hyppig handel over Nordsjøen fra Norge, Danmark og Friesland lenge før vikingtiden begynte med angrepet på klosteret Lindisfarne i 793. Handel over distanser var dog ikke uvanlig i piktiske tider, men ikke etablert, og det bevitnes også i fortellinger om misjonærer, reisende prester og landflyktige. En rekonstruert crannóg på Loch Tay i Skottland. Broch er en betegnelse på en hustype fra jernalderen bestående av steingjerder eller steinvegger som er kun funnet i Skottland. Broch tilhører den arkeologiske klassifikasjon av komplekse atlantiske rundhus som vanligvis er assosiert med pikterne. Selv om disse ble bygget før jernalderen med konstruksjoner som ebbet ut rundt 100 f.Kr. forble de i bruk også etter den piktiske epoken. En trehuskonstruksjon, kalt crannóg, har opprinnelse tilbake til kanskje neolittisk tid, men kan også ha blitt bygget og var i bruk i piktisk tid. De mest vanlige bygningene var en form for rundhus med rektangulære tømmerhaller. Mest karakteristisk ble disse rundhusene reist på en plattform av tømmer på en øy eller stolper i en innsjø, knyttet til fast land med en gangveg av tre. Tilknytningen til vann kan ha vært grunnet i fiske. Et eksempel på en rekonstruert crannóg finnes ved Scottish Crannóg Centre ved Loch Tay. Mens mange kirker ble bygget i tre, synes det som om pikterne begynte å reise kirkebygg i stein først fra og med 700-tallet. På grunn av navnet har det vært foreslått at pikterne tatoverte seg selv, men det er begrensete bevis for at dette var tilfelle. Det er ikke utenkelig at de enkelte stammer malte seg i bestemte symboler eller farger for å identifisere seg, noe Julius Cæsar bekrefter i boken "De Bello Gallico" ("Gallerkrigen") om gallere. Naturalistiske avbildninger av høytstående piktere, jegere og krigere, mannlige og kvinnelige, uten opplagte tatoveringer er funnet på piktiske steinmonumenter. Disse steinene har også inskripsjoner på latin og ogham, men ikke alle disse har blitt tolket. De velkjente piktiske symbolene som er funnet på steinene og andre materialer er uklare i sin mening. En rekke esoteriske forklaringer har blitt gitt på disse symbolene, men den enkleste forklaringen er at de representerer navnene på de som reiste steinene, eller som minne over bestemte personer. Religion. Førkristen piktisk religion er antatt å ligne på keltisk eller germansk polyteisme, troen på flere guder, skjønt kun stedsnavn gjenstår fra den førkristne tiden. Vi bør ikke ta Klaudios Ptolemaios’ navn på innfødte stammer i Britannia altfor bokstavelig da disse er knyttet til stor usikkerhet, men det har blitt foreslått at de stammenavnene som han nedtegnet antyder at piktiske stammer identifiserte seg med bestemte dyr: "epdidii" (hester) i Kintyre, "caereni" (sauer) og "lugi" (ravner) i Sutherland mens "orcas" (Orknøyene) var avledet fra «orci» (griser eller villsvin). Sammen med avbildninger av dyr og fabeldyr kan dette indikere en form for totemisk identifikasjon. Når den piktiske eliten ble konvertert til kristendommen er uklart, men det er tradisjoner som plasserer sankt Palladius i Piktland etter at han forlot Irland, og Abernethy er forbundet med sankt Brigid av Kildare. Sankt Patrick referer til «frafalne piktere» mens diktet "Y Gododdin" ikke bemerker at pikterne er hedninger. Om man søker en dato kan Bridei mac Maelchu, død ca 585, konge over iallfall de nordligste pikterne, være en indikasjon. Han var den piktiske kongen som skal ha møtt den irske misjonæren Columba av Iona. En del piktiske steiner som ble reist i samme område mangler helt kristen ikonografi og kan ha vært en hedensk reaksjon på den nye troen som kom til landet. Men Columba var ikke den første som brakte kristendommen til Piktland. Beda den ærverdige skrev at sankt Ninian (ca 360 – 432, også kalt Nynia), hadde konvertert de sørlige piktere. Svært lite er kjent om denne misjonæren, men det synes som om han ble sendt til bispesetet i Whithorn i Galloway for en kristen handelsbosetning som hadde utviklet seg der fra slutten av den romersk perioden. Ninian skal ha vært aktiv nordover opp til Den antoninske mur. En del stedsnavn gir indikasjoner på hans tilstedeværelse. Nyere arkeologiske utgravninger ved Portmahomack plasserer grunnleggelsen av klosteret der, et område en gang antatt å være det siste som ble konvertert, til slutten av 500-tallet. Dette er samtidig med Bridei og Columba, men prosessen med å etablere kristendommen gjennom hele Piktland må ha strukket seg over en mye lengre periode. Piktland ble ikke alene påvirket av Iona og Irland, men hadde også bånd knyttet til kirkene i Northumbria, noe som kan bli sett under kongedømmet til Nechtan mac Der-Ilei. Da ble det rapportert at munker fra Iona og andre geistlige ble drevet ut av Nechtan i 717, noe som kan ha vært relatert til striden med dateringen av påsken. Dateringen av påsken var en dyptgripende strid mellom den keltiske kirke og den romersk-katolske kirke som førstnevnte tapte. Nechtan kan da ha gitt sin støtte til den romersk-katolske, men det kan like gjerne ha vært et forsøk på å legge kirken inn under kongedømmet. Likevel telte "Cáin Adomnáin" ("Lex Innocentium", Adomnáns lov) i 697 Nechtans bror Bridei blant dens garantister. Klostrene i Piktland hadde kanskje ikke den samme betydning som i Irland. I områder som har blitt studert, som Strathspey og Perthshire, synes det som om sognestrukturen i høymiddelalderen gikk tilbake til tidlig middelalder. Blant de betydelige religiøse sentra i østlige Piktland omfattet Portmahomack, Cennrígmonaid (det senere St. Andrews), Dunkeld, Abernethy og Rosemarkie. Det synes som om disse var knyttet til piktiske konger, noe som gir støtte for et syn for en betydelig grad av kongelig beskyttelse og kontroll av kirken. Helgenkulten var, som ved alle kristne steder i middelalderen, av stor betydning i senere Piktland. Mens kongene støttet store helgener, som sankt Peter i henhold til Nechtan, og muligens sankt Andreas i henhold til den andre Óengus mac Fergusa, var mange andre og mindre helgener, i dag dunkle og nærmest ukjente, også viktige. Den piktiske sankt Drostan synes å ha hatt en utstrakt tilhengerskare i nord i tidligere tider, men var bortimot helt glemt i løpet av 1100-tallet. Sankt Serf av Culross var assosiert med Nechtans bror Bridei. Det synes som adelens slekter hadde deres egne skytshelgener samt deres egne kirker eller klostre, noe som ble bevitnet i senere tider, En del førkristne eller hedenske trekk ble videreført inn i den lokale, piktiske og senere skotske kristendommen. Selv om kirken fordømte vold og krig ble noen helgener, Columba spesielt, utviklet til en kult knyttet til deres makt som seirende i strid og krig. De oppfylte en tidligere hedensk rolle som krigsguder. Columba kom selv fra en krigerslekt, og hadde også en voldelig fortid som hadde gitt ham et «livaktig arr» i ansiktet. Femti år etter helgenens død var det en utbredt tro på at han ga sine tilhengere seier i krig, og relikvier av ham ble brakt med i kampen for å gi hell, blant annet så sent som i det store skotske slaget ved Bannockburn i 1314. I senere tider kom Gall Gaidel eller norrøn-gælere innbyggerne i vestlige Skottland til å se på Columba som deres spesielle beskytter og ga ham noen av de samme kvaliteter som den norrøne guden Odin hadde hatt, Kunst. Piktisk kunst finnes på steiner, metallarbeid og små objekter av stein og bein. Det har likheter med nabokulturer som angelsaksisk og irsk. Det er hovedsakelig piktisk kunst som er funnet på de mange steinmonumenter som er lokalisert over hele Piktland fra Inverness til Lanarkshire, men i liten eller ingen grad utenfor Piktland. En illustrert katalog av disse steinene ble produsert for boken "The Early Church Monuments of Scotland" ("Tidlige kristne monumenter i Skottland", 1903) med lister av deres symboler og mønstre, klassifisert i et tredelt system som fortsatt gjelder. Symbolene består av abstrakte og konkrete figurer som reelle dyr og fabeldyr, av objekter som speil og kam, halvmåner, og annet. Mønstrene er krumlinjet med flettverk. Betydningen av symbolene ligger i et dunkelt mørke og deres mening kan kun spekuleres. Tara-brosjenSpor fra piktisk metallarbeid er funnet over hele Piktland, men også lengre sør. Gjenstander funnet i sør består av tunge sølvlenker som er over en halv meter lange, og kan ha vært gaver eller fraktet av sted av røvere. Spesialiserte håndverkere synes å ha vært hovedsakelig tilknyttet steder av høy status som kongelige eller adelen. Fra Dunadd er det bevis på smeltedigler for gull og sølv, og støpeformer for fabrikkering av den berømte Tara-brosjen. Den tilsvarende Hunterston-brystnålen, datert til tidlig på 800-tallet, er funnet i Ayrshire. Dens rike og detaljerte motiver, som bærer arv fra henholdsvis keltisk kunst i formen og angelsaksisk kunst i stilen, viser at håndverkstradisjonene i Piktland ikke sto tilbake fra sine naboer. Disse brystnålene var statussymboler, og avbildninger på stein viser at kvinner bar dem på brystet og menn på skulderen, muligens et lån fra romerne. Språk. Det faktum at sankt Columba måtte ha en oversetter da han kom til Piktland, kan tyde på at piktisk språk var annerledes enn det irsk-gæliske språket som Columba selv snakket. Beda forteller at pikterne hadde et eget språk lik irene hadde sitt, men som alle folk ble de forent i latin, kirkens språk. Tilstedeværelsen av Romerriket var en katalyse for nye kongedømmer og nye identiteter, men tilsynelatende skapte det ikke en universell «keltiskhet», hevder historikeren Ian Armit. Selv om de brytonske kongedømmene Strathclyde, Gododdin og Rheged synes å ha anerkjent en form for slektskap med deres samtidige i Cumbria og Wales synes det ikke som om det var noen tilsvarende form for identitet med deres piktiske naboer. Apostlenes stein, piktisk kristent monument ved Dunkeldkatedralen. Piktisk språk har ikke overlevd og bevis er begrenset til stednavn og til navn på mennesker funnet på monumenter, kongelister og i samtidige nedtegnelser. I tillegg til inskripsjoner er den viktigste kilden til piktisk personnavn "Den piktiske krønike" som muligens dateres fra 700-tallet, men den eneste tilgjengelige utgaven er nedskrevet på 900-tallet. Denne gir navnene på piktiske konger, noen av disse er betraktet å være med piktisk ortografi, som "Urguist", "Ciniod", mens andre er gjengitt med gælisk ortografi, som "Fergus", "Cinaed". Mangelen på informasjon om det utdødde språket har åpnet for spekulasjoner i begge retninger. Den ene ytterpunktet er at piktisk var et ukjent før-indoeuropeisk språk, og den andre ytterpunktet er at det faktisk var et øykeltisk språk beslektet med sørlige brytoniske språk, gjerne forsøkt bevist i tilstedeværelsen av stedsnavn. Et antall inskripsjoner har blitt argumentert ved at de ikke var keltisk, og av den grunn har det blitt foreslått at ikke-keltiske språk var i bruk. Hensikten her er ikke å slå fast hverken det ene eller det andre, annet enn å peke på at vi ikke vet med sikkerhet hvilket språk pikterne snakket. Mangelen på bevarte skriftlig materiale på piktisk betyr ikke at det var et førlitterært samfunn. Kirken krevde skrivekunnskaper og kunne ikke fungere uten skrivere for å produsere liturgiske dokumenter. Piktisk ikonografi viser at bøker ble lest, skjønt lese- og skrivekunnskap var ikke utbredt, unntatt for geistligheten og i klostrene. Stedsnavn gir muligheten å dedusere eksistensen av historiske piktiske bosetninger i Skottland. De med forstavelsen «Aber-», «Lhan-», eller «Pit-» indikerer områder bebodd av piktere, eksempelvis Aberdeen, Lhanbryde, Pitmedden, Pittodrie etc. Noen av disse, slik som «Pit-» (i betydningen "andel", "part") ble dannet etter piktisk tid og kan referere til tidligere navn for «shire» (fylke) eller thane-dømmer. Stedsnavn kan også avsløre framgangen av gælisk inn i Piktland. Atholl, som antagelig betyr «Ny-Irland», er attestert fra tidlig på 700-tallet. Dette kan være en indikasjon på gælisk framgang og spredning. Fortriu har også stedsnavn som antyder gælisk bosetning eller innflytelse. Introduksjonen og til slutt dominansen av gælisk i Piktland var langvarig og kompleks, men gælisk hadde den fordelen at det sannsynligvis også var et handelsspråk, et "lingua franca" rundt Irskesjøen, som både piktere som norrøne etterhvert behersket, først som andrespråk og sannsynligvis etter et par generasjoner også som førstespråk i en variant eller dialekt. I populærlitteraturen. Fantasifull forestilling av tatovert piktisk kvinne, håndkolorert utgave av Theodor de Brys gravering «The True Picture of a Women Picte», opprinnelig utgitt som illustrasjon i Thomas Hariots "A Briefe and True Report of the New Found Land of Virginia", 1588. Mange forfattere har blitt tiltrukket av ideen om pikterne og skapte fiktive fortellinger og mytologi om dem i fraværet av reell informasjon. Dette romantiske synet tenderer til å portrettere det forhistoriske folket i Skottland som edle ville, ganske likt det skjønnlitterære synet som også ble gitt av europeerne på indianere i Nord-Amerika. Robert E. Howard (1906–1936), en amerikansk forfatter av triviallitteratur på 1930-tallet, særlig innenfor sjangeren av heroisk fantasilitteratur, var opptatt av piktere. Disse dukket opp i flere av Howards fortellinger, de fleste innenfor den fiktive verden til hans heroiske figur Conan, men han skrev også fortellinger om den siste piktiske konge, den fiktive Bran Mak Morn, plassert i en tilsynelatende historisk fortid i hans kamp mot sin fiende Cormac mac Art. Terry Pratchett, en engelsk forfatter innenfor humoristisk fantasy eller fabelprosa, har i romanserien "Discworld" skrevet om et piktisklignende folk kalt «pictsies» som egentlig er en form for alver, blant annet ved at de er kun rundt 16 cm høy. Den piktiske gjenkjennelsen er at deres hud er blå fra tatovering og maling, og de har alle rødt hår. I John Cowper Powys' arthurianske roman "Porius" (1951) er hans piktere referert til som «Gwyddyl-Ffichti» ved at de er alliert med et irsk folk kalt «Gwyddylaid». Juliet Marillier har en romanserie i sjangeren fabelprosa om den faktiske piktiske kongen Bridei (egentlig én av flere med dette navnet), kalt for "The Bridei Chronicles", og som begynner med romanen "The Dark Mirror" (2004). American National Standards Institute. American National Standards Institute (ANSI) er en ideell organisasjon og hovedorganisasjonen for etablering og utvikling av standarder i USA. Organisasjonen ble grunnlagt 19. oktober 1918. ANSI er også medlem av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO som har tilhold i Genève i Sveits, og de var også blant stifterne av denne organisasjonen i 1947. ANSI har blant annet gitt navn til flere tegnsett for datasystemer. Flere av disse baserer seg på ASCII-tegnsettet. ASCII er et akronym for "American Standard Code for Information Interchange" og tegnsettet ble introdusert så tidlig som 1963. Det ble ANSI standard først i 1967, da under navnet ANSI X3.4 og definerer 128 tegn. Det tegnsettet som oftest kalles ANSI er også blitt en internasjonal standard og heter da ISO 8859. Dette blir av mange feilaktig omtalt som ASCII. ACiD Productions har benyttet tegnsettet til kunstverk. Lars Elling. Lars Knotterud Elling (født 30. juli 1966 i Oslo) er en norsk billedkunstner, tegner, illustratør og forfatter. Lars Elling er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, avdeling for grafikk, der han tok hovedfagseksamen i 1992. Han debuterte som maler i 1997 med «Velkommen til speilet», en utstilling med apeportretter. Lars Elling arbeidet lenge som avistegner og bokillustratør, og utgav blant annet tre bildebøker om kunst i samarbeid med Bjørn Sortland, flere bøker sammen med Thor Edvin Dahl, et par bildebøker for voksne sammen med Gro Dahle og to små, romantiske bildebøker med egen tekst. Elling har mottatt en rekke priser for disse bøkene, blant annet gull i Årets vakreste bøker to ganger. Fra omkring 2003 har Elling gått over til å male eggoljetemperamalerier på full tid, og har hatt separatutstillinger i Oslo, New York og Trondheim. Ellings bilder har ofte fotografiske og filmatiske elementer, kombinert med dramatisk handling. Maleriene kan leses som arrangerte enaktere med mange løse tråder. Nordisk mobiltelefonsystem (NMT). Nordisk mobiltelefonsystem (NMT) var verdens første helautomatiske mobiltelefonisystem. Systemet hadde analog taleoverføring og digital signalering, og regnes som som første generasjons (1G) automatiske mobilsystem. NMT ble tatt i bruk i 1981 som erstatning for de manuelle mobiltelefonisystemene ARP (150 MHz) i Finland, MTD (450 MHz) i Sverige og OLT i Norge. Det fantes to forskjellige nett: NMT-450 og NMT-900, som brukte henholdsvis 450 Mhz og 900 MHz. NMT-900 ble innført i 1986 og kunne håndtere flere kanaler enn det eldre NMT-450-nettet. Likevel forble NMT-450 populært på grunn av den større rekkevidden som fulgte med bruk av en lavere frekvens. Den store rekkevidden gjorde også at NMT-450 forble en nisje lenge etter at det nyere GSM-nettet hadde tatt over. I Norge NMT-900 nedlagt 1. mars 2001, og NMT-450 3. januar 2005. I Danmark ble systemet lagt ned 1. mars 2002, mens det ble beholdt på Grønland frem til 31. mai 2007. I Finland ble det lagt ned ved utgangen av 2002, og i Sverige ble NMT-450 lagt ned i desember 2007. Historie. Sommeren 1969 møttes samarbeidsorganet Nordisk Telekonferanse i Kabelvåg i Lofoten, inkludert de fem nordiske generaldirektørene. Det ble her besluttet å bygge et nordisk mobilnett. Forslaget kom fra Carl-Gásta Åsdal, sjef for svenske Televerket Radio. I det svenske televerket foregikk allerede et utviklingsarbeid på området med Östen Mäkitalo som pådriver, og året etter forelå den første rapporten fra den nordiske NMT-gruppen som anbefalte utvikling av et fellesnordisk mobiltelefonisystem. Gruppen antok at det ville ta rundt ti år å utvikle dette. Første nett ble åpnet 1. september 1981 i Saudi Arabia, deretter Sverige i oktober 1981, i Norge 10. november 1981, Danmark i januar 1982 og Finland i mars 1982. De nordiske landene innførte roaming over landegrensene fra september 1982, som første mobilsystem i verden. Apparatene hadde egen bryter for å stille inn etter hvilke av de nordiske landene man oppholdt seg i. NMT-spesifikasjonene, som ble definert av de nordiske televerkene, var åpne og gratis tilgjengelig, noe som senket terskelen for produksjon av NMT-teknologi. De første NMT-telefonene var utviklet for montering i bil, mens mer bærbare utgaver kom senere på 1980-tallet. Norge hadde ved åpningen av NMT, 30 000 mobiltelefonabonnenter på det manuelle OLT systemet. Etterspørselen på NMT-450 var etterhvert så stor at nettene ble overbelastet. Det var vanlig med meldingen "midlertidig overbelasting vennligst forsøk senere", særlig mellom klokken 14 og 16. I 1985 var trafikken på NMT 450 nettet i Oslo-området i gjennomsnitt 22 000 samtaler daglig. Televerket bad sine kunder være tålmodige i og med at NMT-900 ville innebære bortimot tredobling av kapasiteten! I mange år på 80- og 90-tallet var NMT-450 nettet med best geografisk dekning utenom tettbygde strøk og i fjellet i Norge. Allerede i 1983 startet utviklingen av NMT-900 som ble åpnet i alle de nordiske land i julemåneden 1986. Fra 2. halvår 1986 dekket det norske NMT-900 nettet byene, tettstedene og hovedveiene i Akershus, Østfold, Vestfold samt Oslo. Resten av Østlandsområdet, Stavanger Haugesund, Bergen og Trondheim samt hovedveiene mellom disse byene og Oslo ble dekket i løpet av 1987. Syd-Sverige fikk dekning i løpet av 1987. I Danmark ble systemet landsdekkende i 1988. 30 land innførte etter hvert NMT-450, drøyt ti land fikk også NMT-900. NMT fikk også senere implentert SMS (Short Message Services), men dette ble ikke implementert i Norge. I Norge ble NMT-450 lagt ned 31. desember 2004 og NMT-900 ble lagt ned 1. mars 2001. Selskapet Nordisk Mobiltelefon Norway as fikk senere lisens og åpnet sitt nett ICE basert på Cdma-2000 teknologi i 450 MHz-frekvensene 20. juni 2006. Unicode. Unicode er et tegnsett som har som formål å skape et standard tegnsett for alle datamaskiner som støtter alle språk som er i praktisk bruk. Unicode blir utviklet av en privat organisasjon kalt "The Unicode Consortium". Organisasjonen ble stiftet i 1991 med det Unicode-standarden inneholdt i versjon 3.1 95221 skrifttegn, og standarden har senere blitt utvidet. Unicode bruker forskjellige metoder for å representere tegnene i filer. I UTF-32 brukes 32 bit per tegn for å representere hele dagens Unicode-tegnsett, mens i UTF-16, som brukes i nyere versjoner av Windows, deles tegnene opp i porsjoner på 16 bit. UTF-8 bruker sekvenser på 8 bit, og er gjort bakoverkompatibelt med 7-biters ASCII tegnsettet som brukes i en stor andel av verdens datasystemer, slik at det enkelt kan benyttes i en rekke operativsystemer og kommunikasjon over Internett. Fordelen med Unicode er at det tillater flerspråklig kommunikasjon. Mens ASCII-baserte tegnsett hindrer brukeren i å skrive på flere språk innenfor ett og samme dokument, støtter Unicode de fleste språk en innenfor rimelighetens grenser kan tenkes å bruke i et datasystem. Dermed gjør Unicode det mulig å enkelt representere flerspråklig data elektronisk. For mange språk er det uten Unicode vanskelig eller umulig å finne applikasjoner som støtter det. Kritikk. Unicode har mottatt en del kritikk for sin implementasjon av kinesiske tegn. Tegnene har varierende utseende i forskjellige asiatiske skriftspråk, mens Unicode har gitt samme kode til flere av disse variantene. Samtidig inkluderer Unicode flere tegn som ser relativt like ut på flere plasser, for å bevare kompatibilitet med eldre tegnsett. Eldre versjoner av Unicode manglet også en del kinesiske tegn, men dette har blitt korrigert i senere revisjoner. Kina har sågar brukt Unicode som basis for sitt nye nasjonale tegnsett GB18030, som kombinerer det eldre kinesiske tegnsettet GB2312 med Unicode. GB18030 kan anses å være en kinesisk ekvivalent av UTF-8. Tastatur. Ulike operativsystemer gir på ulike måter adgang til å finne de ulike tegnsettene og deres assosierte koder. Operativsystemet Mac OS X gir enkel adgang til dette med tastekombinasjonen ⌘⌥T, mens Microsoft Windows har «Tegnkart» under tilbehørsmenyen. Flere linuxdistribusjoner er basert på UTF-8 fra filsystemet og oppover, mens mulighetene for å skrive det varierer. Tactical Air Navigation. VORTAC TGO (TANGO) Tyskland. TACAN-antennen er den høyeste i midten på bilde. Tactical Air Navigation, eller TACAN, er et navigasjonssystem for militære fly i NATO. Det gir brukeren avstand og retning til en bakkestasjon. Det er en mer nøyaktig versjon av VHF omnidirectional range / Distance Measuring Equipment (VOR/DME)-system, som gir avstands- og retningsinformasjon for sivil luftfart. Ved VORTAC-anlegg er DME-delen av TACAN tilgjengelig for sivil bruk. Beskrivelse. En US Air Force TACAN antenne. TACAN kan generelt sies å være en militær versjon av VOR/DME-systemet, og opererer i frekvensbåndet 960-1215 MHz. Retningsinformasjonen i TACAN er mer nøyaktig enn standard VOR, siden TACAN bruker et to-frekvens prinsipp, med en 15 Hz overlagret med en 135 HZ komponent. Avstandsdelen av TACAN opererer med samme spesifikasjoner som sivile DME-anlegg. For å redusere antallet anlegg, er TACAN-stasjoner ofte samlokalisert med VOR-anlegg. Disse samlokaliserte anleggene betegnes som VORTAC. Dette er en stasjon komponert av VOR for sivil retningsinformasjon, og en TACAN for militær retningsinformasjon, og militær/sivil avstandsinformasjon. TACAN-transponderen utfører funksjonen til DME, uten å måtte ha en separat, koallokert DME. Nøyaktighet. Teoretisk skulle TACAN gir 9 ganger forbedrelse i nøyaktighet, sammenlignet med VOR. Operativ bruk har kun vist at forbedringen ikker er mer enn 1,5 til 2 ganger. Nøyaktigheten med 135 Hz modulasjon ±1° eller ±63 m ved 3,47 km avstand. Nøyaktigheten på DME-delen er 185 m (±0.1 nautisk mil). Fordeler. Fordi retnings- og avstandsinformasjon er kombinert i ett system, gir det en enklere installasjon. Det kreves mindre plass, i motsetning til en VOR, som består av ett stort stort, komplekst antennesystem. Et TACAN-system kan teoretisk plasseres på en bygning, lastebil, ett fly eller skip, og være operativ i løpet av kort tid. Ulemper. For militær bruk er ulempen mangelen på mulighet til å kontrollere RF-stråling (EMCON) og stealth. Maritime TACAN-operasjoner formet, slik at fly kan finne skipet, og land. Det er ingen kryptering, og fienden kan enkelt bruke avstands- og retningsinformasjon til å angripe et skip med TACAN. Noen eldre bakkestasjoner i verden har mekanisk roterende antenne. Siden TACAN-stasjoner er i drift 24 timer i døgnet, blir disse upålitelige, sammenlignet med moderne stasjoner, som har elektronisk roterende antenne, uten bevegelige deler. Antenner. Det er to hovedtyper antenner for bakkestasjoner, mekanisk og elektronisk roterende. I et system med mekanisk rotasjon roterer antennen med 900 omdr./min., mens med elektronisk rotasjon, skapes strålingsdiagrammet ved å bruke flere antenneelementer i ring. Ett elektronisk system har ingen mekanisk slitasje på deler, krever mindre vedlikehold og er betydelig mer driftssikkert. Dersom antennen feiler, vil TACAN degraderes til kun DME-mode. Fremtiden. Som andre typer flynavigasjonsutstyr, kan TACAN erstattes av satellittbaserte navigasjonssystemer. Av sikkerhetsmessige årsaker vil TACAN fortsatt brukes, og det er ingen erstatninger i overskuelig fremtid. Det romerske keiserriket. Det romerske keiserriket (Latin: Imperium Romanum) var et av de største og viktigste av alle oldtidsriker. Keiserriket ble grunnlagt av Augustus i tiden mellom 31 f.Kr. og 27 f.Kr. Keiserriket hadde sin storhetstid i 200 år, fra år 0 til ca. 200. Da ble riket offer for anarki, økonomisk krise og store invasjoner av germanske stammer. Disse urolighetene kulminerte i delingen mellom det Østromerske og det Vestromerske riket i 395. Enden på keiserriket, og Romerriket, er ofte knyttet til det vestromerske rikes nedgang i 476. Det østlige riket, eller det bysantinske som det senere ble kalt, holdt seg relativt stabilt til 1453, da det ble erstattet av Det osmanske riket. Ved rikets absolutte høydepunkt, rundt 110, var dets omfang rundt 5,9 millioner kvadratkilometer, av det 2,3 millioner kvadratkilometer fastland. Bare det kinesiske Han-dynastiet kunne komme opp mot en slik størrelse på den tiden. I århundrene før Augustus’ tiltredelse som keiser hadde Roma allerede tilegnet seg store områder rundt Middelhavet. Denne artikkelen skal ta for seg keiserriket og dets utvikling fra Augustus, til oppdelingen mellom det vestlige og det østlige riket. (For å lese om rikets tidligere historie, se Den romerske republikk og Det romerske kongedømme.) Periodeinndeling. Cæsars diktatorstyre varte bare en kort periode, og han skapte ikke en styreform som andre kunne overta etter ham. Augustus, derimot, gjorde keiserstyret til institusjon som andre kunne overta uten militær konflikt. Det er derfor Augustus, og ikke Cæsar, er regnet som den første keiseren. Det er vanlig å kalle den første perioden i keisertiden for principatet, etter "princeps", som var betegnelsen på ledende menn i republikken. Det betyr at keiserne styrte i republikkens navn. Under principatet gikk tronfølgingen uten altfor store problemer. Den neste perioden, anarkiet, er preget av blodige kamper om keisertittelen. Perioden etter 284 blir kalt dominatet fordi keiseren begynte å opptre mer som en "dominus", herre, og keiserstyret ble ikke lenger skjult bak republikkens fasade. Navn, titler, betydninger og moderne oversettelser. Oversettelser av klassisk latin må bli gjort svært forsiktig, da ordenes betydning har forandret seg med tidens gang. "Cæsar" var opprinnelig et familienavn. Octavian arvet navnet fra sin adoptivfar Julius Cæsar, som et ledd i å øke sin personlige anseelse. Denne trenden fortsatte med Octavians arvtagere, og navnet forandret seg til en tittel Cæsar, tilsvarende dagens keiser. Derfor ble Octavian, som er kjent for å være den første keiseren, i antikken anerkjent som den «andre» Cæsar. Senere ble tittelen omgjort til "Kaiser" (tysk) og tsar (russisk). Augustus var en tittel som ble gitt Octavian av Senatet. I dag er Octavian stort sett kjent som "Augustus", mens det i antikken ikke var et navn som ble brukt. Tittelen "Augustus" ble benyttet av alle etterfølgende keisere. "Imperator" var opprinnelig en tittel gitt til seirende militære kommandanter. Denne tittelen ble også brukt av keiserne, og utviklet seg til slutt til den engelske betegnelsen "Emperor". "Imperium" betydde opprinnelig makt i Antikkens Roma, senere ble det ordet til det engelske "Empire". "Imperium" var et ord som ble brukt under republikken, og hadde egentlig ingen «imperial» betydning. Ekspansjon, geografi og grenseland. På sitt territorielle høydepunkt, under Trajan, strakte riket seg fra Den iberiske halvøy og De britiske øyer i vest, til Mesopotamia i øst. Riket kontrollerte et landområde på ca. 5 900 000 km², og var det største av alle riker i den klassiske antikken. Riket kontrollerte middelhavslandene rundt Middelhavet, som ofte ble kalt "Mare Nostrum" («Vårt hav») av romerne. Disse områdene utgjorde majoriteten og det rikeste av det romerske territoriet, kjent for sitt tempererte klima, ideelt for jordbruk. Selv om rikets territoriale besetninger varierte gjennom historien, forble hovedgrensene relativt statiske. Majoriteten av disse grensene var basert på naturlige, lett forsvarlige grenseområder, der de romerske legionene var stasjonert for å beskytte riket mot barbariske invasjoner. Disse grensene ble av romerne kalt "Limes Romanus". I nord-vest var Hadrians mur "limes" mot de barbariske caledonerne. I nord, nord-øst, beskyttet Limes Germanicus, bak Donau og Rhinen, riket mot de germanske stammene. I sør var Sahara en gigantisk og trolig en uoverstigelig, naturlig grense mot invasjoner fra afrikanske stammer. I øst manglet en slik naturlig grense, og det var der Romas største fiender, Det parthiske riket, og Det sassanidiske riket, skulle reise seg. Romerne og Parthia hadde kontinuerlige stridigheter om Armenia. Romerne klarte stort sett å seire over partherne, men ble hindret i å få fullstendig herredømme over området fordi Parthia rett og slett var for langt unna. Partherne kunne bare trekke seg tilbake lenger øst, reorganisere seg, og sette i gang et nytt angrep. Institusjoner og administrasjon. Styreformen i Romerriket var diktatur, der statsoverhodet var keiseren. I begynnelsen av keiserperioden er styret kjent som principatet, en styringsform som vokste ut av senrepublikken. Provinsene og byene var stort sett uavhengige under principatet, og keiserriket var generelt ganske desentralisert. I den neste perioden, anarkiet og krisen i det tredje århundre, begynte keiseren å tilegne seg mer makt, og byer begynte å miste sin uavhengighet, stort sett på grunn av fraflytting. Den første keiseren, Augustus, navnga sin stilling som "princeps" ("primus inter pares"), først blant likemenn, i senatet. Dette gav en illusjon om at republikken fortsatt stod ved like, men all makt lå i realiteten hos den romerske hæren, som keiseren hadde absolutt kontroll over på denne tiden. Princepstittelen var for Augustus å vinne gunst hos senatet, og forhindre at han gikk sin grandonkels, Julius Cæsar, skjebne i møte. Imperialstatens hovedansvar lå i hæren, og det var der Augustus’ maktbase lå. Hæren var en enormt kostbar institusjon, så mye av statsadministrasjonens oppgave lå i å skattlegge befolkningen for å dekke militærutgiftene. De mest suksessrike keiserne var de som klarte å opprettholde lojaliteten og disiplinen hos legionærene. De dårligere stilte keiserne måtte blidgjøre hæren gjennom bestikkelser, noe som ofte var en dårlig garanti. Enden på principatet var ganske lik enden på republikken, da keiserens generaler oppnådde personlige bånd og lojalitet blant sine tropper, noe de mest ambisiøse utnyttet. Styringsformen forandret seg til slutt til dominatet. Denne nye styringsformen vokste ut av krisen i det tredje århundret, og spesielt borgerkrigene som kjennetegnet krisen. Keiserne i denne perioden var stort sett generaler, og de kom til makten ved hjelp av krigføring. I teorien måtte senatet velge den nye keiseren, i praksis var suksesjonen dynastisk, der mannlige arvinger ble valgt som keisere. Bare det Nervan-antoninske dynasti var et unntak, der arvingene ikke var biologiske, men adopterte sønner. Dette kan komme av at det var mangel på mannlige arvinger, men det kan også være det at keiserne valgte ut arvinger de mente ville gjøre en bedre jobb. Resultatet ble imidlertid De fem store keiserne, og romersk storhetstid. Ironisk nok endte denne stabile perioden med at en såkalt «stor» keiser valgte sinn sønn som arving, noe som ledet til borgerkrig. Under disse borgerkrigene var det den sterkeste som ville ta kontrollen, og ofte var det flere keisere som krevde sin plass på tronen. Dynastiene i Romerriket kom stadig i interne stridigheter, der mektige generaler kjempet om makt. Statsstyringen forandret seg utover i keiserriket. I starten var mye av arbeidet gjort av de samme magistratene av republikken. Etter som tiden gikk, ble mye av ansvaret overgitt til frigitte slaver, spesielt under keiser Claudius. Statsmakten ble sakte, men sikkert sentralisert gjennom Romerrikets historie. Til å begynne med, slik som i republikken, styrte byene og provinsene seg selv. Et av hovedaspektene med "Pax Romana", den romerske fred, var at de fleste byer i riket sjeldent fikk besøk av hæren. Utover i keisertiden begynte befolkningen å flytte fra byene, noe som er kjennetegnet på senantikken. Dette, i tillegg til den stadig sterkere og mer sentraliserte keisermakten, førte til at byene mistet sitt selvstyre. Fraflyttingen fra byene hadde mange årsaker, men en av de viktigste var den økte lovløsheten som hjemsøkte keiserriket i krisetiden. Byene ble et lett bytte for de barbariske invasjonene, samt terroren de ble utsatt for fra sin egen hær. Mange byer ble forlatt. Bare keiseren og hans hær kunne opprettholde stabiliteten. Det økte behovet for militærhjelp, krevde økte skatter, noe som igjen krevde en sterk, sentralisert stat. Opprør, og deres politiske konsekvenser. a>, som forlot de mer distante erobringene til Trajan. I fredstid var det relativt lett å styre riket fra dets hovedsete, Roma. Et eventuelt opprør var forventet, og skjedde ganske regelmessig opp gjennom historien: en general eller en guvernør ville opparbeide lojalitet fra sine undersåtter gjennom karisma, lovnader, og i enkelte tilfeller bestikkelser. Legionene var spredt rundt om i riket. Av den grunn hadde opprørslederen vanligvis en eller to legioner under seg. Etter hvert ville lojale legioner bli tilkalt, og opprørerne ville bli knust. Hvis ikke keiseren var svak, inkompetent eller hatet, ville disse opprørene være lokale og isolerte hendelser. I krigstider kunne en general ha flere legioner under seg. Av den grunn var det vanlig at keiseren, av paranoide årsaker, holdt familiemedlemmer til generalen som gissel for å unngå at generalen skulle reise en opprørsk hær. Under Det store jødiske opprør i 66 holdt keiser Nero Vespasians sønn, Domitian, og svigersønn, Quintus Petillius Cerialis, som gisler for å være sikker på at han hadde generalens lojalitet. Ironisk nok endte Neros regjeringstid med et opprør av pretorianergarden, som hadde blitt bestukket av Galba. Pretorianergarden var et svært viktig maktelement i keisertiden. Deres lojalitet ble ofte kjøpt, og de ble i økende grad mer grådige. Legionene ved grensene fulgte livgardens eksempel, og ble derfor viktige aktører i borgerkrigene. Dette var en farlig utvikling som svekket hele den romerske armé. En av hovedfiendene i vest var de «barbariske» stammene på den andre siden av Rhinen og Donau. Octavian hadde prøvd å overvinne disse stammene, men måtte til slutt gi seg etter det fatale nederlaget i Teutoburg-skogen i år 9. De germanske stammene var et stadig uromoment, men de var for splittet og opptatt av interne kamper til at de utgjorde en alvorlig trussel mot riket. I øst var hovedfienden Parthia, et rike som stadig prøvde å invadere Romerriket, men som romerne stort sett klarte å nøytralisere. Under borgerkrigene utnyttet fiendene muligheten til å invadere det romerske territoriet. De to frontene, øst og vest, ble politisk viktig på grunn av alle legionene som var stasjonert der. Lokale generaler startet ofte opprør, som til slutt kulminerte med borgerkrig. Roma hadde få problemer med å kontrollere den vestlige grensen. Press fra begge frontene, derimot, skapte problemer. Hvis keiseren befant seg i øst var det store muligheter for en general å gjøre opprør i vest, og motsatt. Keiserne måtte befinne seg nær troppene for å få mest mulig kontroll, og på grunn av rikets enorme størrelse, var det umulig for en keiser å befinne seg nær to fronter samtidig. Dette var et stort problem for mange keisere, og en kilde til mange kriser i keisertiden. Økonomi. Republikkens erobringer frem til Augustus hadde skapt et stort indre marked som omfattet hele middelhavsområdet, Vest-Europa, og rikets grenseområder. De økonomiske forholdene, særlig de som omhandlet landbruket, varierte stort mellom de varme og tørre områdene i Nord-Afrika og Arabia, og de mer fruktbare og fuktige provinsene i Britannia, Gallia og Balkan. Middelhavet og de store elvene, Rhinen, Rhône og Donau, fungerte som handelsruter. Romerne er også kjent for sitt omfattende veisystem som strekte seg utover hele riket, til og med over de store fjellkjedene Alpene og Pyreneene, og som bidro til å effektivisere handel over lange avstander. Bærebjelken til den romerske økonomien var alle byene, som var sentra for all industriell produksjon, handel og forbruk. Selv om all handel og produksjon foregikk i byene, var det på landet majoriteten av befolkningen holdt til, og det var jordbruket som var den dominerende sektoren i økonomien. De største urbane sentra var Roma, Alexandria, Antiokia, Karthago, Efesos, og i senantikken, Konstantinopel, alle med et innbyggertall mellom 100 000 og 1 million. Frem til det tredje århundre var de politisk-økonomiske forholdene gunstige. Riket var forent i ett valutaområde. Frem til krisen i det tredje århundre var det, bortsett fra grensekonflikter og lokale opprør, nesten universell fred innad i riket, ("Pax Romana"). Den store hæren, som var stasjonert langs grensene, var med på å muliggjøre og trygge produksjonen i provinsene. Mot slutten av det andre århundre begynte presset mot grensene å bli større, noe som førte med seg et større soldatbehov. Dette fikk mye å si for økonomien, for keiserne ble nødt til å øke skattene proporsjonalt med den økte soldatrekrutteringen. Etter 235 var den økonomiske krisen, kombinert med den militære, i ferd med å føre riket mot randen til undergang. Under det severanske dynasti begynte skattepresset å øke. Mangel på arbeidskraft, som kom av krigene og alle pestene, bidro også til nedgang og krise. Hvor alvorlige disse tilstandene var, er vanskelig å si, da det foreligger få pålitelige kilder fra denne perioden. Provinsene ved Rhinen ble mest rammet av krisen i det tredje århundre. De ble offer for germanske invasjoner og et voksende gallisk rike. Andre regioner, som Egypt og Britannia, ble i mindre grad kriserammet. Mot slutten av det tredje århundret gikk riket inn i inflasjon, da allmuen stadig mer mistet tilliten til det allerede reduserte pengesystemet. Prisene gikk til himmels over store deler av riket. Religion. I republikken ble religionen organisert i et strengt system av prestekontor, som ble ledet av Pontifex Maximus, yppersteprest. Den stadig økte kontakten med grekerne gjorde at de romerske gudene mer ble assosiert med de greske gudene. Jupiter ble for eksempel oppfattet som samme guddommelighet som Zevs, Mars ble assosiert med Ares, og Neptun med Poseidon. I det første århundre f.Kr. førte den stadige assimilasjonen med gresk mytologi til en nedgang i de romerske religiøse ritualene, selv om deres politiske karakter ble holdt relativt ved like. I keisertiden ble religion mer og mer knyttet til keiserens karakter, og mange keisere ble guddommeliggjort etter sin død. I Romerriket ble flere utenlandske kulter mer populære, som for eksempel dyrkingen av den egyptiske Isis og den persiske Mithras. I det andre århundre begynte kristendommen å spre seg i riket, og dette ble den offisielle religionen i Roma under Konstantin den store (ca. 330). Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i 391, av keiser Theodosius. Principatet. Principatet er betegnelsen på den første keiserperioden i Romerriket. Navnet kommer av det latinske ordet "princeps", som betyr sjef, eller først. Principatet varte fra 27 f.Kr. til 284, da Diokletian ble keiser. I principatet oppnådde riket sin gullalder, "Pax Romana" (27 f.Kr.–180), eller "Pax Augusta", som det også er kalt, og riket nådde sin maksimale utstrekning, etter keiser Trajans erobringer i øst. Augustus. Imperium Romanum er det vanlige begrepet for å beskrive den romerske statsdannelsen i århundrene etter at den ble omorganisert av Keiser Augustus. Selv om Roma hadde en rekke lydriker i århundrene før Augustus, kalles tiden før Augustus Den romerske republikk. Forskjellen mellom Romerriket og Den romerske republikk ligger først og fremst i de styrende organer og deres forhold til hverandre. Helt siden Sullas diktatur hadde Roma vært preget av borgerkriger og uro. Disse urolighetene kulminerte med krigen mellom Marcus Antonius og Octavian. Etter slaget ved Actium i 31 f.Kr. begynte Octavian å gjennomføre en rekke reformer som til slutt skulle gjøre ham til keiser og føre til at Romerriket skulle nå sin storhetstid. Roma hadde vært republikk i flere hundre år, dermed var det også et sterkt ønske i befolkningen og senatet at republikken skulle holde stand. Fikk noen for mye makt, gjorde makthaverne sitt ytterste for at de ble fjernet (se Sulla og Julius Caesar). Det som særpreget Octavian var at han ville gjeninnføre og styrke republikken, men samtidig som det skjedde ble makten i praksis gitt til ham. Republikkens institusjoner forsvant ikke under Octavian, men ble omdannet til redskaper for den keiserlige nåden. Å få medlemskap i senatet og i domstoler ble avhengig av keiserens velsignelse. I 27 f.Kr. gjennomførte Octavianus sine første reformer, og tok navnet Augustus. Tiberius. Augustus levde helt til 14 e.Kr., og hans lange keisertid la et godt fundament for keiserriket. Augustus valgte sin kones sønn, Tiberius, som sin etterfølger. Tiberius var en gammel og erfaren feltherre, noe som Augustus mente var viktig for å vinne folkets gunst. Tiberius hadde i tillegg vært konsul tre ganger. Tiberius hadde ikke et sterkt ønske om å bli keiser, men ble bønnfalt av senatet om å inntre i Augustus rolle. Tiberius fortjener å bli anerkjent som en av de beste romerske generalene, hvis kampanjer i Pannonia, Illyricum, Rhaetia, og Germania la fundamentene for det nordlige grenseland. Han ble imidlertid kjent som en mørk, tilbaketrukket, og melankolsk hersker ("tristissimus hominum", den mørkeste av alle), som egentlig ikke ønsket å bli keiser. Etter at Tiberius’ sønn, Drusus, døde i 23, falt hans styre sammen og endte i terror. I 26 gikk Tiberius i eksil og overlot administrasjonen til de hensynsløse pretorianer-praefectusene Lucius Aelius Sejanus og Quintus Naevius Macro. Caligula. Da Tiberius døde var de fleste potensielle arvtakere drept. Den mest sannsynlige arvtakeren, og Tiberius’ eget valg, var hans grandnevø, Germanicus’ sønn Gaius, bedre kjent som Caligula. Caligula startet karrieren sin bra med å sette sluttstrek for alle forfølgelser, og ved å brenne notatene til sin onkel. Uheldigvis ble Caligula på en eller annen måte syk. Den Caligula som dukket frem i 37, må etter all sannsynlighet vært offer for en eller annen form for mental lidelse. Moderne historikere har diagnostisert ham med lidelser som hjernebetennelse, som forårsaker mentale forstyrrelser, hypertyreoidisme, og til og med nervøst sammenbrudd. Uansett årsaker, hans styringsmåte utviklet seg til å bli så absurd at historikere har karakterisert ham som sinnssyk. Claudius. Etter at lederen for pretoriangarden hadde tatt livet av Caligula, stod det bare igjen et medlem av keiserfamilien som kunne innta tronen, hans onkel Tiberius Claudius Drusus Nero Germanicus. Claudius hadde, av sin familie, lenge blitt sett på som en svekling og en tåpe. Han var uansett hverken paranoid, som sin onkel Tiberius, eller sinnssyk som sin nevø Caligula, og av den grunn var han kapabel til å administrere riket med overkommelige evner. Han forbedret byråkratiet, og strammet inn byborgerskapet og senatorrollene. Han fortsatte også erobringen og koloniseringen av Britannia (i 43), i tillegg til å underlegge seg flere østlige provinser. Claudius startet byggingen av en vinterhavn i Ostia, som skulle sørge for tilførselen av korn til riket ved dårlig vær. I familietilværelsen var Claudius mindre suksessfull. Hans kone, Messalina, var ham utro. Da han oppdaget hennes sidesprang, fikk han henne henrettet, og giftet seg med sin niese, Agrippa den yngre. Hun, sammen med flere av hans treller, hadde stor kontroll over ham, og var sannsynligvis medskyldig i hans død i 54. Claudius’ død banet veien for Agrippas egen sønn, den 16-årige Lucius Domitius Nero. Nero. Til å begynne med overlot Nero styringen til sin mor og sine huslærere, spesielt Lucius Annaeus Seneca. Ettersom han ble eldre, økte hans maktbegjær, og hans paranoia ble etterhvert så sterk at han fikk sin mor og huslærere henrettet. I Neros regjeringstid ble riket rammet av en rekke opprør: I Britannia, Armenia, Parthia, og Iudaea (Judea). Neros manglende evne til å håndtere opprørene, og hans generelle inkompetanse, ble klart ganske tidlig, og i 68 ble han fornektet av pretorianergarden. Nero er best kjent for å ha spilt harpe under den store bybrannen i Roma i 64. Nero er også kjent for sin storartede gjenoppbygging av Roma etter brannen. Ved gjenoppbyggingen lot Nero oppføre sitt eventyrlige palass, Domus aurea ('det gylne hus'). Nero var en av de første som begynte å forfølge de kristne; han begikk selvmord i 69. De fire keisere. Året 69 er kjent som året med de fire keiserne, med Galba, Otho, Vitellius, og Vespasian som keisere i raske og voldelige suksesjoner. Mot slutten av året klarte Vespasian å konsolidere sin makt som keiser av Roma. Det flaviske dynasti. Det flaviske dynasti, til tross for at det var et kortlivet dynasti, hjalp til å gjenopprette stabiliteten i riket. Selv om alle tre keiserne er blitt kritisert, spesielt for deres sentraliserte styremåte, bidro deres reformer og effektive styre til et effektivt og stabilt keiserrike som ville vare godt inn i det tredje århundre. De flaviske keisernes militære bakgrunn var med på å ytterligere undergrave senatet, og steget fra "princeps", først blant likemenn, til imperator, eller keiser, ble fullført i denne perioden. Vespasian. Vespasian var en svært suksessfull romersk general, som hadde fått kontrollen over store deler av den østlige delen av Romerriket. Etter Othos selvmord klarte Vespasian å kapre Romas vinterkornlager i Egypt, noe som førte til at han kom i en god posisjon i forhold til sin konkurrent, Vitellius. Den 20. desember 69, klarte noen av Vespasians partisaner å okkupere Roma. Vitellius ble drept av sine egne tropper, og dagen etter ble Vespasian akseptert som keiser av senatet. Han var 60 år, krigsforherdet, og en lite karismatisk keiser, men skulle likevel ble en utmerket hersker. Vespasian klarte å frigjøre Roma fra de finansielle byrdene hun hadde blitt utsatt for under Nero og borgerkrigene. Han økte ikke bare skattene, men dannet nye former for taksering. Gjennom sin makt som censor klarte han å undersøke den skattemessige statusen for alle byer og provinser i riket. Gjennom dette skattesystemet klarte han å erverve seg et overskudd i statskassen, noe som muliggjorde investeringer i offentlige byggeprosjekter. Det var Vespasian som først ga fullmakt til byggingen av Colosseum (Flaviske Amfiteater). Han bygde også et forum, der det i sentrum var et tempel for fred. I tillegg ga han store økonomiske støtte til kulturvirksomhet, og dannet en talerstol for retorikk i Roma. Titus. Titus, Vespasians eldste sønn, hadde blitt oppdratt til å herske. Han hadde tjenestegjort som en effektiv general under sin far, og hjulpet til med å sikre den østlige delen av riket. Titus hadde hatt kommandoen over de romerske legionene i Syria og Iudaea, der han hadde knust det store jødeopprøret. Han hadde i flere år delt konsulatet med sin far, og mottatt gode kritikker. Da Titus tok over makten i 79 brøt vulkanen Vesuv ut i Pompeii, og i 80 ble Roma nok en gang rammet av brann. I ettertiden ble Titus populær på grunn av sin storstilte gjenoppbygging av Roma, Colosseum ble som kjent fullført av Titus. Dette ble feiret med en storstilt fest som varte 100 dager, der 100 gladiatorer kjempet om ære og berømmelse. Titus døde i 81, i en alder av 41 år. Dødsårsaken skal ha vært sykdom, men det er hevdet at han ble forgiftet av sin bror Domitian, som ønsket å tiltre som keiser. Uansett dødsårsak, hans bortgang førte til landesorg og et stort savn blant borgerne i Roma. Domitian. Alle de flaviske keiserne hadde, på grunn av deres autokratiske styremåte, et dårlig forhold til Senatet. Av disse var det bare Domitian som virkelig kom i trøbbel mot senatorene. Hans kontinuerlige kontroll av konsul- og censorstolen, førte til at han ble upopulær i senatet. I tillegg opptrådte han som imperator i forhold til militæret, noe som motsa de prinsippene keiserne under principatet stod for. De skulle være princeps, først blant likemenn. Til tross for uoverensstemmelsene med senatet, var Domitian populær blant folket i Roma. Dette kom blant annet av at han donerte penger til hver bolig i Roma, i tillegg til de spektakulære showene han arrangerte i det nye Colosseum. Domitian hadde tilsynelatende de samme gode skattemessige talentene som sin far, Vespasian, for til tross for hans enorme pengebruk, kom hans etterfølgere til en godt utstyrt statskasse. Mot slutten av sin regjeringstid ble Domitian svært paranoid, noe som kan ha sine røtter i behandlingen han fikk av sin far. Hans far gav ham store ansvarsområde, men han ble aldri satt til noe viktig uten overvåkning. Hans paranoia var antageligvis medskyldig i de nærmest sykelige ettervirkningene av Antonius Saturnius korte opprør i år 89. Domitian satte i gang massive arrestasjoner, henrettelser, og beslagleggelser av eiendom. Til slutt gikk det så langt at hans nærmeste familie, venner og rådgivere ikke lenger følte seg trygge, noe som førte til at han ble drept i 96. Mordet skal ha blitt arrangert av hans argeste motstandere i Senatet, Stephanus, medlemmer av pretorianergarden og keiserinnen Domitia Longina. De fem store. Det neste århundret skulle bli kjent som perioden for De fem store keiserne, der suksesjonene gikk fredelig for seg, og der riket blomstret. Keiserne av denne perioden var Nerva (96–98), Trajan (98–117), Hadrian (117–138), Antoninus Pius (138–161), og Marcus Aurelius (161–180), der alle ble adoptert av sin forgjenger. Deres valg av etterfølgere var basert på merittene de utvalgte hadde gjort. I denne forbindelsen er det argumentert for at adopsjonene heller kom av at ingen av keiserne hadde biologiske arvinger. Nerva. Etter sin tiltredelse startet Nerva en restitusjon av riket. Han frigjorde dem som hans forgjenger hadde fengslet for forræderi, i tillegg til at han forbød all fremtidig forfølgelse av forræderi. Han gjenopprettet konfiskert eiendom, og involverte Senatet i sine avgjørelser. Mange av disse gjerningene ble trolig gjort for å oppnå et godt rykte, noe som likevel ikke ble tilfelle. Domitians tilhengere i hæren sto veldig sterkt, og i oktober 97 beleiret pretorianergarden Keiserpalasset på Palatinhøyden og tok Nerva som gissel. Keiseren ble tvunget til å gjennomføre beleirernes krav, som var å overgi de som sto bak mordet på Domitian. Nerva adopterte Trajan som sin etterfølger, en kommandant ved fronten i Germania. Casperius Aelianus, pretorianergardens øverstkommanderende, som var ansvarlig for opprøret mot Nerva, ble senere henrettet under Trajan. Trajan. I 113 f.Kr., provosert av Parthias avgjørelse om å sette en uakseptabel konge på tronen i Armenia, marsjerte Trajan til krig mot partherne. Han marsjerte først inn i Armenia, der han avsatte kongen og annekterte kongeriket under Roma. Deretter satte han kursen mot selve Parthia, der han bekjempet byene Babylon, Selevkia, og til slutt hovedstaden Ktesifon i 116. Trajan fortsatte sørover mot Persiagulfen, hvorfra han erklærte Mesopotamia som en ny provins, og sørget over at han var for gammel til å følge i Aleksander den stores fotspor. Trajan ga seg imidlertid ikke. I 116 tok han den store byen Susa, avsatte den parthesiske kongen Osroes I og innsatte sin egen marionetthersker, Parthamaspates, på tronen. Aldri ville Romerriket komme lenger øst enn det var under Trajan, og aldri ville riket bli større. Hadrian. Til tross for sine fremragende evner som militæradministrator, er Hadrians keisertid preget av fred. Han overga Trajans erobringer i Mesopotamia, som han mente var umulig å forsvare. Det ble nesten en krig med Parthia i 121, men trusselen ble avverget da Hadrian klarte å føre gjennom en fredsavtale. Hadrians hær klarte å knuse et massivt jødeopprør i Judea (132–135), anført av Bar Kokhba Antoninus Pius. Antoninus Pius' keisertid er preget av fred. Det var flere militære opprør i riket på denne tiden, i Mauritania, Judea, og Britannia, men ingen av disse var av alvorlig karakter. Uroen i Britannia førte trolig til byggingen av den antoniske muren fra Forth til Clyde. Marcus Aurelius. Marcus Aurelius hadde flere felttog mot opprørske stammer i Germania og Gallia. I Asia kjempet han, med hjelp fra sin medhersker, Verus, mot et gjenopplivet parthisk rike. Verus hadde såpass med autoritet at han fikk full støtte fra soldatene, men han hadde allerede så mye makt at han ikke hadde noen intensjoner om å styrte Marcus Aurelius. Verus forble lojal til sin død i 169. Perioden med de «fem store keiserne» ble avsluttet med Commodus' regjeringstid fra 180 til 192. Commodus var sønn av Marcus Aurelius, og ble den første keiseren som arvet keisertittelen på over hundre år, og brøt det gode adoptivsystemet som hadde vært gjeldende under hans fem forgjengere. Han var med-keiser sammen med sin far fra 177. Da han ble enehersker etter sin fars død, ble han i første omgang hyllet av folket i riket. Commodus skulle imidlertid vise seg å være det motsatte av sin generøse og høymodige far. I følge Edward Gibbon, i hans «The Decline and Fall of the Roman Empire», hersket Commodus til å begynne med bra. Etter et feilslått attentat ble gjort mot ham, som antageligvis var arrangert av medlemmer av hans familie, ble Commodus paranoid, og til slutt gal. "Pax Romana", den romerske fred, endte med Commodus. En kan argumentere for at attentatet var startskuddet for den lange nedgangen til Romerriket. Severiske dynasti. Det severiske dynasti inkluderer de, i stigende grad, problemfylte herskerperiodene til Septimius Severus (193–211), Caracalla (211–217), Macrinus (217–218), Elagabalus (218–222), og Alexander Severus (222–235). Dynastiets stamfar, Lucius Septiumus Severus, kom fra en ledende innfødt familie i Leptis Magna i Afrika, og som allierte seg med en fremtredende syrisk familie ved å gifte seg med Julia Domna. Deres provinsielle bakgrunn og kosmopolitiske allianse førte til at Romerriket skulle bli hersket av keisere med syrisk hærkomst. Septimus Severus var en vellykket hersker, som fikk hærens lojalitet ved å gi dem gode lønninger. Han satte riddere i viktige administrative stillinger, noe som førte til en ytterlige forsterket sentraladministrasjon. Septiums Severus’ sønn, Marcus Aurelius Antonius, kalt Caracalla, fjernet alle lovmessige og politiske forskjeller mellom italienere og de som bodde i provinsene i sin "Constitutio Antoniniana", som førte til at alle frie borgere innenfor rikets grenser fikk romersk borgerskap. Caracalla er også kjent for Caracallas bad i Roma, som i ettertiden fungerte som arkitektoniske modeller for monumentale bygninger. Caracalla ble utover sin herskerperiode stadig mer autokratisk og ustabil, som til slutt førte til at han ble drept av pretorianer-prefekten Macrinus i 217, som også ble hans etterfulgte. Macrinus ble den første keiseren som ikke var av senatorisk rank. Rikets domstol var dominert av fremtredende kvinner, som kontrollerte tiltredelsene av keiserne Elagabalus i 218 og Aleksander Severus, den siste keiseren av dynastiet, i 222. I dynastiets siste fase var Senatets makt gjenopplivet, og en rekke skattemessige reformer ble vedtatt. Til tross for suksess mot det sassanidiske riket i øst, førte Alexander Severus’ dårlige administrative evner til at hæren gjorde opprør og fikk ham drept i 235. Alexander Severus’ død sendte riket i hendene på en rekke soldatkeisere, og et halvt århundre med borgerkrig og ufred. Anarki og økonomisk kollaps. I 258 brøt provinsene Gallia, Britannia og Hispania med Roma og dannet det galliske riket. To år senere skjedde det samme i øst, Syria, Palestina og Egypt dannet Det palmyrenske rike som ble støttet av sassanidene. En storstilt gotisk invasjon ble slått tilbake ved Naissus i 268. Denne seieren var betydelig som krisens vendepunkt, en rekke energiske soldatkeisere tok nå makten. Keiser Claudius II Gothicus’ seirer de neste to årene drev alamannerne tilbake og gjenvant Hispania fra det galliske riket. Da Claudius døde i 270 ble han etterfulgt av Aurelian som fortsatte gjenreisingen av riket. Aurelian brakte riket gjennom den verste tiden av krisen (270-275) ved å angripe vandalene, vestgoterne, palymerene, perserne og til slutt restene av det galliske riket. Mot slutten av 274 var Romerriket igjen samlet og grensestasjonene nok en gang sikret. Det skulle gå mer enn hundre år før romerne igjen mistet overtaket over sine eksterne fiender. Selv om Aurelian hadde spilt en betydelig rolle i å gjenopprette keiserrikets grenseforsvar mot eksterne trusler, gjensto fortsatt de fundamentale problemene som hadde ført til krisen. Lover om hvem som skulle ha retten til å etterfølge keiseren hadde aldri blitt klart definert, noe som resulterte i en rekke borgerkriger mellom de forskjellige faksjonene, senatet, militæret og andre, som alle støttet sin egen kandidat til tronen. Et annet problem var størrelsen på riket, som gjorde det vanskelig for en enkelt hersker å effektivt håndtere flere trusler samtidig. Disse problemene ble tatt hånd om av Diokletian, i hans radikale og omfattende reformer som skulle la Romerriket overleve minst hundre år til. Dominatet. I 284 kom Diokletian til makten i keiserriket, han viste seg å være både en dyktig general og politiker. Han igangsatte en rekke reformer for å stabilisere riket etter den lange borgerkrigen. De siste restene av den gamle republikken ble nå ryddet bort. Principatsystemet, hvor keiserne så seg selv som «førsteborger», ble erstattet med et åpent monarki, Diokletian etablerte seg selv som "dominus et deus" (herre og gud). Diokletians reformer anleder den perioden av Romerrikets historie som blir kalt dominatet, etter keiserens tittel "dominus". Tetrarkiet. Ved å erobre så store og uregjerlige områder, hadde Romerriket skaffet seg en svært lang nordgrense som var kostbar å forsvare mot stadige angrep. Grensen gikk fra Nordsjøen til Svartehavet, hovedsakelig langs de store elvene. Når folkevandringer østfra i tillegg skapte press mot østgrensen fra år 250, måtte romerne trekke seg tilbake fra Mesopotamia. Korrupsjon, politisk strid og Romas enorme forbruk av ressurser gjorde at riket begynte å forfalle. Diokletians erfaringer gjennom hans første ni år med å fare uten stans rundt i riket for å møte de mange problemene riket sto ovenfor brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkelt keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes inkursjoner over Rhinen og oppreisingen i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å innføre et tetrarkisk system, hvor riket ble delt mellom fire keisere. Dette gjorde så det ble mulig å styre riket på en fornuftig måte, i tillegg til at det inkluderte et system for arvefølgen, konstruert for å unngå at keiserriket skulle falle tilbake til borgerkrig etter Diokletians avgang. Samtidig som det økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma, siden ingen av keiserne slo seg ned i den gamle hovedstaden. I 305 abdiserte Diokletian og hans medkeiser Maximian, og systemet for arvefølgen ble testet. Det viste seg raskt at det ikke virket slik Diokletian hadde tenkt, raskt etter abdikasjonen gjenoppsto kaoset rundt hvem som skulle overta etter de sittende keiserne. Resultatet var en rekke nye borgerkriger som varte frem til 325 da Konstantin den store klarte å samle riket under seg. Konstantinske dynasti. På 300-tallet ble presset fra folkevandringer så sterkt mot nordgrensen at hovedstaden ble flyttet til Bysants i år 330. Forfallet akselererte på 300-tallet, særlig i vest og markedsøkonomien måtte vike til fordel for naturalhusholdning. Byene ble fraflyttet, og det ble vanskelig å forsyne hæren. Konstantin den store. Konstantin var hedensk fra fødselen av. Han mente at guden Apollon beskyttet ham, noe man kan se på myntene utstedt i Konstantins regjeringstid. Moren Helena var imidlertid kristen, sannsynligvis fra fødselen av. I 313 ble kristendommen legalisert i Romerriket, noe som banet vei for at den senere skulle bli statsreligion. Mange av kirkens senere funksjoner og institusjoner ble utviklet i løpet av Konstantins regjeringstid, bl.a. ble Konsilet i Nikea sammenkalt i 325. Konstantin selv ble ikke døpt før på sitt dødsleie i 337. Etter at Konstantin hadde sikret sin makt, begynte han å bygge en ny hovedstad der den gamle greske byen Bysants lå. Han døpte byen "Nova Roma", og utstyrte den med et senat og administrasjon slik som Roma. Den nye byen fikk både kristne kirker og tradisjonelle romerske templer tilegnet de romerske guder. Etter Konstantins død fikk byen navnet "Konstantinopolis" (Konstantinopel), Konstantins by. Byen ble etter hvert stadig viktigere, og ble etterhvert rikets hovedstad. Splittelsen mellom øst og vest. Gjennom sin historie kontrollerte Romerriket alle de greske statene som lå ved Middelhavet og de keltiske områdene av Vest-Europa. Administrasjonen av Romerriket utviklet seg mot separate østlige og vestlige halvdeler, mye på grunn av kulturforskjellen mellom det hellenistiske øst og romerske vest. I år 395 ble Romerriket delt i det vestromerske rike med Roma som hovedstad, og det østromerske eller bysantinske rike med Konstantinopel som hovedstad. Vestromerriket falt raskt fra hverandre og omfattet i år 400 bare Italia. Utviklingen i vest gikk i retning av et stadig mer geistlig styre, og kirken fikk stadig mer makt. I år 476 ble Roma erobret av visigoterne, og Det vestromerske rike opphørte å eksistere. Østromerriket besto frem til år 1453 da Konstantinopel ble erobret av tyrkere. Arvtakere. Romerrikets innflytelse på styresett, lovgivning, arkitektur og språk i den vestlige verden kan knapt overvurderes. Latin er stadig den katolske kirkes offisielle språk, og vår viktigste kilde til fremmedord. Partall. ... -6, -4, -2, 0, 2, 4, 6, 8... Ethvert partall kan skrives på formen formula_1 hvor formula_2 er et heltall. En praktisk regel er at et heltall som ender på et siffer som er et partall selv er et partall. Partall multiplisert med heltall gir partall. Paul Adair. Paul Neil «Red» Adair (født 18. juni 1915 i Houston, Texas, død 8. august 2004 i Houston) var verdens mest kjente ekspert på å kvele brønnbranner og stoppe utblåsninger på oljeinstallasjoner. I Norge ble han kjent da han stoppet den ukontrollerte oljeutblåsingen på Ekofisk Bravo-plattformen i Nordsjøen i 1977. Adair stiftet selskapet Red Dair Wild Well Control i 1959. Han brukte all sin ekspertise på å stanse oljebranner eller å få oljebrønner under kontroll. I løpet av karrieren temmet han 2000 «ville» brønner. Adair vokste opp i fattige kår og han lærte å stanse oljebranner hos Myron Kinley hvor han jobbet fra 1939 til 1959. På merittlisten sin har han: oljebrannen «Djevelens sigarettenner» i Algerie som hadde pågått i seks måneder og forbrent 550 m³ gass hver dag, en enorm oljebrann nær Rio de Janeiro, utblåsingen på Occidental Petroleum Companys Piper Alpha i Nordsjøen i 1988 hvor 167 mennesker omkom. Adair sovnet stille inn på et sykehus i Houston, 89 år gammel. Så legendarisk ble Adair at det ble spilt inn film om livet hans, "Hellfighters", med John Wayne i hovedrollen. Magne Havnå. Magne Havnå (født 16. september 1963 i Oslo, død 29. mai 2004 i Lindgrov, Risør) var en norsk kickbokser og proffbokser. Han deltok i OL 1984 og ble verdensmester (WBO) i vektklassen cruiservekt. Han tok sort belte 1. grad i kickboksing i 1985. Som profesjonell bokser hadde han 19 seire og 3 tap, og ble verdensmester (WBO) i vektklassen cruiservekt i mai 1990 og bokset sin siste kamp i 1992. Han døde i 2004 i en båtulykke utenfor Risør. Han var bror til Erling Havnå. Thurn und Taxis. Thurn und Taxis er en tysk fyrsteslekt. På 1200-tallet holdt den opprinnelig lombardiske adelsslekten "de la Torre" (norsk: «fra tårnet») til i Bergamo i Italia. Tårnet (Torre) i familievåpnet ble til Thurn, dachsen (Tasso) ble til Taxis. Familien ble betrodd befordringen av den keiserlige kurerposten i Det tysk-romerske riket, i Burgund og Nederlandene på 1400-tallet. Dette var begynnelsen på det internasjonale postvesenet. Tittelen "Reichserbgeneralpostmeister" gikk i arv i familien fra 1615, og slekten ble opphøyet i fyrstestanden i 1695. I 1702 flyttet de til Frankfurt am Main, og siden 1743/48 har de hatt sin residens i Regensburg i Bayern. Slektens slott der er et av de største bebodde slott i Europa. Fra 1867 ble postrettighetene til familien mot erstatning nasjonalisert. Huset ledes i øyeblikket av fyrstinne Gloria von Thurn und Taxis, nominelt av hennes sønn fyrst Albert II (f. 1983). Thurn und Taxis utga egne frimerker fra 1852 til 1866, som var i bruk i mange tyske småstater. Disse kom i parallelle serier med pålydende i henholdsvis groschen og kreuzer. Vekter. En vekter er en person som har ansvar for å passe på andre personers sikkerhet og/eller deres eiendom/eiendeler. Vektere er yrkesbetegnelsen på en ansatt i et offentlig godkjent vaktselskap. Vekteren har rettighetene til både en privatperson og til kunden (eierrett) som han opptrer på vegne av. Alle vekteroppgaver er regulert i Lov om vaktvirksomhet av 2001. Vekterbransjen i Norge er i dag preget av noen få store selskaper og en rekke små selskaper. Det er i dag cirka 14 000 ansatte i de ulike vaktselskapene. Bransjen blir ofte fokusert på av media for sine arbeidsoppgaver med vakthold som grenser mot politioppgaver, ellers er bransjens arbeidsoppgave spredt på servicefunksjoner, resepsjonstjeneste, ordenstjeneste i butikker, og forebyggende vakthold.. Lovpålagt vekteropplæring. Vekterskolen er et samarbeid mellom NAF og NHO Service. Vekterskolens oppgave er å sikre en enhetlig opplæring av vektere for å møte allmennhetens og bransjens behov for økt kompetanse og kvalitet, samt gi alle vektere en felles moderne og kvalifisert yrkesutdannelse. Vekteropplæringen er en tredelt kurs som innebærer både praktisk og teoretisk opplæring. Kursene kan bestilles gjennom medlemsbedriftene til NHO Service. Vekterskolen, som hadde som oppgave var å sikre en enhetlig opplæring av vektere, ble derimot ble nedlagt 1. april 2011. Vekterkurs trinn 1. Dette er den første delen av vekterutdanningen og har en varighet på 15 timer fordelt over 3 dager. Trinn 1 i vekteropplæringen er, i følge loven, et minimumskrav for alle som skal jobbe som vekter innenfor vaktvirksomhet og må gjennomføres før en vekter settes i arbeid. Grunnet behovet for vektere er det vanlig at vaktselskaper tilbyr trinn 1 av vekteropplæringen gratis for nyansatte. Det er derfor vanlig at mange vektere blir ansatt før de gjennomfører trinn 1 av kurset. Hensikten med trinn 1 av kurset er å gi kursdeltakeren en innføring i vekteryrket samt lovene og regelverket som gjelder for slik virksomhet. Personen skal kunne tilegne seg de grunnleggende kunnskapene om yrket som gjelder for alle vektere uansett hvilken stilling de skal inneha eller objekt de skal jobbe på. Etter at trinn 1 er gjennomført vil kursdeltakeren være godkjent for ansettelse som vekter i et vaktselskap. Vekterkurs trinn 2. Det andre trinnet av vekteropplæringen er den praktiske delen av utdannelsen. Denne delen av utdanningen utføres internt i den bedriften som ansetter vekteren og har som hensikt å gjøre deg bedre kjent med arbeidsoppgavene man har som vekter gjennom praktisk opplæring. Man må ha gjennomført og bestått trinn 1 for å kunne begynne på trinn 2. Vekterkurs trinn 3. Dette er den siste delen av den lovpålagte utdanningen for vektere. Loven krever at alle som jobber som vekter utfører trinn 3 innen 6 mnd fra ansettelse. Utføres ikke trinn 3 innen 6 mnd så har ikke vekteren lenger mulighet til å jobbe innenfor yrket før kurset er gjennomført og bestått. Trinn 3 består av 50 timers teoretisk arbeid og skal gi deg en grundig gjennomføring i ting som jus, etikk, brannvern, førstehjelp og andre viktige kunnskaper som en vekter må ha for å kunne utføre arbeidet på best mulig måte. Man må ha gjennomført trinn 2 for å kunne ta trinn 3. Fagbrev i sikkerhetsfaget. Fagbrevet med yrkestittel vekter heter Sikkerhetsfaget, og har et tredelt hovedområde som er Sikkerhetsplanlegging, Sikkerhetsarbeid og Rapportering. Med et fagbrev i Sikkerhetsfaget skal man inneha en betydelig kompetanse innen flere fagfelt. Opplæringen skal bidra til å fremme kompetanse innenfor planlegging, operativt arbeid, veiledning, dokumentasjon og kvalitetssikring i sikkerhetsarbeidet. Opplæringen skal legge grunnlag for å utvikle kompetanse om risikovurderinger, sikkerhetstiltak, beredskapsarbeid, konflikthåndtering og organisering av arbeidet på et skadested. Videre skal opplæringen fremme kompetanse om etikk og regelverk og helse, miljø og sikkerhet. Opplæringen skal også bidra til kunnskaper om hvordan vekteren kan imøtekomme kundens behov og virksomhetens krav til lønnsomhet. Heidemarie Wieczorek-Zeul. Heidemarie Wieczorek-Zeul (født 21. november 1942 i Frankfurt am Main) er en tysk politiker (SPD). Hun var Tysklands bistandsminister fra 1998 til 2009. I perioden 1974–1977 var hun leder av SPDs ungdomsorganisasjon Jusos. Utdannelse og yrke. Heidemarie Wieczorek-Zeul tok lærerutdannelse i Frankfurt med fagene engelsk og historie fra 1961 til 1965. Fra 1965 til 1974 og fra 1977 til 1978 arbeidet hun som lærer. Parti. I 1965 ble hun medlem av SPD. Fra 1974 til 1977 var hun leder for Jusos, og ble i denne perioden kjent som «røde Heidi». Hun har vært medlem av SPDs føderale styre siden 1984. Fra 1987 til 1999 var hun leder for SPDs lag i det sydlige Hessen. Hun stilte til valg som SPD-leder mot Rudolf Scharping og Gerhard Schröder, men ble ikke valgt. Fra 1993 til 2005 var hun nestleder i SPD. Parlamentsmedlem. Fra 1968 til 1972 var hun medlem av bystyret i Rüdelsheim. Ved det første valget til det europeiske parlamentet i 1979 ble hun Europaparlamentariker. Hun var medlem av det europeiske parlamentet frem til hun i 1987 ble innvalgt i Forbundsdagen. Hun var Europapolitisk talskvinne for SPD-fraksjonen fra 1987 til 1998. Offentlige verv. Den 27. oktober 1998 ble hun utnevnt til føderal minister for økonomisk samarbeid og utvikling (bistandsminister) i Gerhard Schröders kabinett. Hun beholdt ministerposten i Angela Merkels første regjering fra 22. november 2005, men gikk av da Merkel dannet ny regjering i 2009. Politisk ståsted. Wieczorek-Zeul regnes til venstresiden i SPD. Sommeren 2004 kalte hun Irakkrigen «en virkelig forbrytelse». I juli 2006 kalte hun det israelske angrepet på Libanon for «folkerettslig fullstendig uakseptabelt». Ferdinand Lassalle. Ferdinand Lassalle (født 11. april 1825 i Breslau, død 31. august 1864 i Genève) var en tysk politiker og forfatter. Han hørte til grunnleggerne av arbeiderbevegelsen, og regnes som det sosialdemokratiske partiet SPDs grunnlegger. Han ble født i en jødisk familie i Breslau, og studerte historie og filosofi i Breslau og Berlin fra 1842 til 1846. Han gikk inn for almene valg, og var i motsetning til Karl Marx også tilhenger av et sosialt og demokratisk innrettet kongerike. Ferdinand Lasalle representerte i en nesten tiårig skilsmisseprosess Sophie Josepha grevinne von Hatzfeld-Trachenberg og bodde 1850/51 i grevinnens byhus i Düsseldorf. Lassalle grunnla Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV) den 23. mai 1863, som regnes som opprinnelsen til SPD. Lassalle døde 39 år gammel som følge av en duell med ektemannen til sin elskerinne. Han ble begravet på den jødiske gravlunden (Jüdische Friedhof) i Breslau. Eksterne lenker. Lassalle, Ferdinand Lassalle, Ferdinand Lassalle, Ferdinand Lassalle, Ferdinand Lassalle, Ferdinand Genève. a>, den velkjente fontenen i Genève. Genève, tysk Genf, er en by i det sørvestlige Sveits. Den er hovedstad i kantonen Genève og er, etter Zürich, den nest største byen i Sveits med 184 758 innbyggere (2003), (750 000 med forsteder). Byen ligger i den hovedsakelig franskspråklige delen av landet, Romandie. Byen er bla. kjent for Genèvekonvensjonene og som Jean-Jacques Rousseaus fødeby, samt som hjemsted for Jean Calvin. Røde Kors ble grunnlagt i Genève, og organisasjonen har sitt hovedkvarter der. Folkeforbundet hadde også sitt hovedkvarter i Genève, og idag ligger mange FN-organer der, i tillegg til flere andre internasjonale organisasjoner. Like utenfor Genève ligger dessuten den internasjonale forskningsinstitusjonen CERN, delvis i Frankrike og delvis i Sveits. Sumer. Sumer (fra akkadisk "Šumeru"; sumerisk "ki-en-ĝir 15", tilnærmet «landet til de innfødte herrer» eller «innfødt land») var en sivilisasjon og historisk region i sørlige Mesopotamia (dagens Irak) i oldtiden, det vil si kobberalderen og tidlig bronsealder. Sumer var et oldtidsrike som lå mellom elvene Tigris og Eufrat, midt i den såkalte «sivilisasjonens vugge», og er en av de eldste kulturene som er kjent. Selv om de tidligste historiske nedtegnelsene i regionen ikke går lengre tilbake enn til rundt 2500 f.Kr., har moderne historikere forsikret at Sumer ble først gang bosatt en gang mellom rundt 4500 og 4000 f.Kr. av et ikkesemittisk folk som muligens ikke snakket sumerisk språk (stedsnavn på byer, elver, basisord og lignende som bevis). Dette første, førhistoriske folket er i dag kalt for «ureufratere» eller «ubaidere», og det er teoretisert at de har utviklet seg fra Samarrakulturen i nordlige Mesopotamia. Dette urfolket var den første siviliserte eller kultiverte makten i Sumer. De drenerte myrene for jordbruk, utviklet handel, og etablerte industrier, inkludert veving, lærarbeid, metallarbeid, murerhåndverk, og keramikk. Den sumerske sivilisasjonen tok form i Urukperioden (3000-tallet f.Kr.), fortsatte inn i Jemdat Nasr og de tidlige dynastiske periodene. Kulturen ble erobret av semittisktalende konger fra Det akkadiske rike en gang rundt 2270 f.Kr. (kort kronologi). Innfødt sumersk styre oppsto på nytt for rundt et århundre i Urs tredje dynasti på 2000- til 1900-tallet f.Kr. Byene i Sumer var de første sivilisasjonene som praktiserte intensivt jordbruk året rundt, kanskje allerede fra rundt 5000 f.Kr. som viser tegn på bruk av grunnleggende jordbruksteknikker, inkludert omfattende kultivering av land i stor skala, monoavling, organisert irrigasjon (vanning), og bruk av spesialisert arbeidskraft. Overskuddet av lagret mat skapt av denne økonomien førte til at befolkningen ble boende på et sted framfor å migrere etter avlingen og beitemarker. Det gjorde det også mulig å opprettholde en større befolkningstetthet. Sumer var også stedet for tidlig utvikling av skriftsystem, progresjonen fra et stadium av en form for urskrift på midten av 3000-tallet f.Kr. til et reellt utviklet skriftsystem på 2000-tallet f.Kr. (Jemdet Nasr-perioden). Opprinnelse til navnet. Begrepet «sumerisk» er det vanlige navnet som er gitt til oldtidens ikkesemittiske innbyggere av sørlige Mesopotamia, «Sumer» av semittiske akkadere. Sumerne refererte til seg som "ùĝ saĝ gíg-ga", fonetisk "uŋ saŋ giga", den bokstavelige meningen var «det svarthodede folket». Det akkadiske ordet "Shumer" kan representere det geografiske navnet i dialekten, men fonetisk utvikling som førte til det akkadiske begrepet "šumerû" er usikker. Bibelske "Sinear" (hebraiske שִׁנְעָר "Šin`ar"), egyptiske "Sngr" og hettittiske "Šanhar(a)" kan være vestlige varianter av "Shumer". Bystater. Ved slutten av 3000-tallet f.Kr. var Sumer inndelt i rundt et dusin uavhengige bystater, som var delt av kanaler og grensesteiner. Hver av disse sentrert ved et tempel dedikert til en særskilt skytsgud eller gudinne av byen og hersket over av en form for presteguvernør, "ensi", eller av en konge, "lugal", som opprinnelige var knyttet til byens religiøse ritualer. Bortsett fra Mari som ligger bortimot 330 km nordvest for Agade, men som er nevnt i den sumeriske kongelisten for å ha «utøvd kongedømme» i den tidlige dynastiske II-perioden, og Nagar, en utpost, er disse byene alle lokalisert innenfor sletten med avleiringer mellom Eufrat og Tigris, og sør for Bagdad i hva som i dag er Iraks provinser Babil, Diyala, Wasit, Dhi Qar, Basra, Muthanna og Al-Qadisiyya. Bakgrunn. Kart over Sumer.Sumererne innvandret ca. 3500 f.kr. fra øst og grunnla blant annet byene Ur, Nippur, Lagasj og Kisj. På denne tiden var ikke sumererne organisert i ett enkelt rike, men som selvstendige bystater. Sumererne var dyktige handelsfolk og utviklet skriftspråk for bedre å kunne holde styr på handelen. Ettersom de ikke hadde noe felles forsvar var de sårbare mot erobrere utenfra, særlig ulike semittiske stammer. En kort periode rundt år 2000 f.kr. var sumererne samlet i ett rike og klarte da å beseire nabolandene Elam og Assyria. Riket falt raskt fra hverandre, og sumererne ble igjen sårbare. På 1700-tallet f.kr. gjorde Hammurabi av Babylonia ende på de sumeriske rikene. Tilgang på store vannkilder førte til at sumererne utviklet et overrislingsjordbruk som gav langt større avkastning enn det tidligere brukte svibruket. Det førte til grunnlaget for en framveksten av bydannelser og en langt større befolkning, og den første høykulturen oppstod. Sumer var preget av stor sosial klassedeling. På toppen stod de styrende prestekongene, deretter kom overklassen, bondebefolkningen og til slutt slavene. Den største byen i området het Uruk. Omkring 3300 f.Kr hadde byen trolig mellom 40 000 og 50 000 innbyggere, og ble regnet som en storby helt fram til 1600-tallet e.Kr. Sumererne lærte å organisere seg for å ta vare på livsviktige fellesinteresser som å bygge og vedlikeholde demninger, diker og kanaler. De utviklet også en egen militær forsvarsorganisasjon for å beskytte seg mot overfall og plyndring. Sumerisk språk var et språk uten slektskap med noe annet kjent språk, og døde ut mens sumererne var på sitt mektigste, rundt 2000 f.kr. Det ble erstattet av akkadisk. Kanskje var sumererne de første som i det hele tatt oppfant et skriftspråk. Deres skriftsystem besto opprinnelig av billedtegn. Disse tegnene ble etterhvert til kileskriften, som ble videreført av flere andre folk i området som snakket helt andre språk. Sumererne grunnla matematikken og geometrien. De utviklet et tallsystem med 60 som grunntall. Fortsatt er sirkelen delt inn i 360 grader, en time er delt inn i 60 minutter og ett minutt i 60 sekunder. Sumererne delte også året inn i 12 måneder med 30 døgn, hvert på 2 ganger 12 timer, og en uke i 7 dager. En av grunnene til at sumererne hadde behov for å utvikle matematikk og geometri, var at de var svært interessert i astrologi. De trodde at det var stjerner i ulike kombinasjoner som styrte fremtidige hendelser og menneskenes skjebne. De hadde detaljert beskrivelse av alle planetene i vårt solsystem sett utenfra og inn mot solen. Dermed var Jorden den syvende, og ikke den tredje planeten i vårt solsystem. Sumererne sto i tillegg for en rekke andre viktige oppfinnelser. Omkring 4000 f.Kr tok de i bruk pottemakerhjulet, og utviklet en stor leirgodsproduksjon. Oppfinnelsen av glasset skjedde trolig i forbindelse med leirgodsproduksjonen. Rotasjonsteknikken som de brukte til leirgodsproduksjon utviklet de videre til transportmiddel. Oppfinnelsen av hjulet og hjulkjerra kan ha skjedd omkring 3000 f.Kr. Sumererne var dessuten de første som heiste seil på båtene sine. Dette var revolusjonerende oppdagelser. Sumererne trodde på mange guder og ånder. Det ser ut til at sumerernes ideer hadde innflytelse med utviklingen av den egyptiske teologien. De gudene som hadde sin opprinnelse i den sumeriske "pantheon" (gudeverden), er mer eller mindre de samme gudene som beskrives i senere sivilisasjon som Egypt, Hellas, Romerriket og fram til i dag. Historie. De sumeriske bystatene vokste fram til makt i løpet av de forhistoriske Ubaid- og Uruk-periodene. Skriftlig historie for Sumer går tilbake til 2600-tallet f.Kr. og før, men det historiske materialet forblir uklart fram til den tidlige dynastiske III-perioden, ca 2200-tallet f.Kr., da en nå avkodet syllabisk (stavelsesdannende) skriftsystem ble utviklet, noe som har gjort det mulig for arkeologer å lese samtidige nedtegnelser og inskripsjoner. Klassiske Sumer avsluttes med framveksten av det akkadiske rike rundt 2200-tallet f.Kr. Etter den gutiske periode er det en kort «sumerisk renessanse» på 2000-tallet f.Kr., brått avsluttet som følge av invasjonen til semittisktalende amorittere på 1900-tallet f.Kr. Det amorittiske isindynastiet varte fram til rundt 1700 f.Kr. da Mesopotamia ble forent under babylonsk styre. Sumererne ble til sist absorbert inn i den akkadisk (assyrisk-babylonske) befolkningen. Befolkning. Til tross for denne regionens betydning, genetiske studier av sumererne er begrenset og generelt begrenset til analyser av klassiske markører grunnet den politiske ustabilitet i dagens Irak. Det har blitt funnet at Y-DNA haplogruppe J2 har sin opprinnelse i nordlige Mesopotamia (Assyria). Sumerere var et ikkesemittisk folk som snakket et isolerte språk; et antall lingvister mener de kan de spore et substratspråk innenfor sumeriske navn i den del av Sumers større byer som ikke er sumeriske, således avsløre innflytelse fra tidligere bosetninger. Imidlertid viser arkeologiske undersøkelser en åpenbar uforstyrret kulturell kontinuitet fra tiden av den tidlige Ubaid-perioden (5300-4700 f.Kr. C-14) i bosetninger i sørlige Mesopotamia. Det sumeriske folket som bosatte seg her kultiverte området for jordbruk som ble gjort fruktbart ved mudder fra elvene Tigris og Eufrat. Det har blitt spekulert av en del arkeologer at de som snakket sumersk var bønder som beveget seg nedover fra nord etter å ha perfeksjonert irrigasjonjordbruket der. Merk at det er ikke oppnådd enighet blant forskerne om hva som er sumerernes opprinnelse. Keramikk fra Ubaid-perioden i sørlige Mesopotamia har blitt knyttet via overgangskeramikken i det arkeologiske funnstedet Choga Mami til keramikken fra kulturen Samarra (ca 5700-4900 f.Kr. C-14) i nord hvor det først ble praktisert en primitiv form for irrigasjonjordbruk langs den midtre delen av Tigris og dens sideelver. Forbindelsen er mest åpenbar ved Tell Awayli ("Oueilli", "Oueili") i nærheten av Larsa, undersøkt av fransk arkeologer på 1980-tallet, hvor åtte nivåer avslørte keramikk fra før Ubaid-perioden som minnet om keramikken fra Samarra. Jordbruksfolk spredte seg nedover og inn sørlige Mesopotamia ved at de hadde utviklet en tempelsentrert sosial organisering for å mobilisere arbeidskraft og teknologi for å kontroll vann og overrisling, noe som gjorde det mulig for dem å overleve og blomstre i et miljø som ellers var vanskelig. Det har også vært foreslått en uavbrutt sammenheng fra de stedegne jegere og samlere, assosiert med funn av ansamlinger av tosidige steinredskaper som er funnet ved de arabiske kyststrøkene. Sumererne selv hevdet slektskap med folket i Dilmun, et paradisisk og myteomspunnet land, som trolig i dag er øya Bahrain i Persiabukten. Arkeologen Juris Zarins ved Missouri State University har foreslått at de kan ha vært det folket som levde i regionen ved enden av Persiabukten før den ble oversvømmet ved slutten av istiden. Sosialt og familieliv. En rekonstruksjon i British Museum av hodeplagg og halsbånd båret av kvinner i en del sumeriske graver. I tidlig sumerisk periode (det vil si Uruk), antyder primitive piktogrammer at Det er betydelig grunnlag for at sumererne elsket musikk, noe som synes å ha vært en viktig del av det religiøse og sivile livet i Sumer. Musikkinstrumentet lyre var benyttet, blant annet avdekket i et kostbart dekorert utgave av en lyre i form av en okse. Inskripsjoner som beskriver reformene til kong Urukagina av Lagasj (ca. 2300 f.Kr.) forteller at han forbød den tidligere skikken med polyandri, hvor en kvinne hadde flere ektemenn, og ville heretter bli straffet med steining. Selv om kvinner var beskyttet i henhold til sen sumerisk lov og kunne oppnå en høyere status i Sumer enn i andre samtidige sivilisasjoner, var kulturen fortsatt mannsdominert. Ur-Nammus lover, den eldste lovsamling som hittil er oppdaget, er datert til Ur-III-perioden, den såkalte sumeriske renessanse, avslører et glimt av den sosiale strukturen i sen sumerisk lovverk. Under "lu-gal", den store mann eller «kongen», tilhørte alle medlemmene av samfunnet til en av to grunnleggende samfunnslag: "Lu" eller fri person, og det motsatte, slavene hvor menn var "arad" og kvinner "geme". Sønnen til en "lu" ble kalt for en "dumu-nita" inntil han ble gift. En kvinne, "munus" endret seg fra å være en datter, "dumu-mi", til en hustru, "dam", og om hun levde lengre enn sin ektemann, var hun en enke, "numasu", som kunne gifte seg på nytt. Språk og skrift. Leirtavle med kileskrift, fra Schøyensamlingen, detalj fra MS 3029, et sumerisk dokument fra 2500 f.Kr. Den aller viktigste arkeologiske oppdagelsen i Sumer var det store antallet med leirtavler med kileskrift. Sumerisk skrift er det eldste eksempelet på skriftsystem som finnes. Selv om det er et billedskrift ble hieroglyfer benyttet først, og symboler ble senere lagt til for å representere stavelser. Stive halmstrå ble benyttet for å skrive på fuktig leire. En stort samling på over tusen tekster på sumerisk språk har overlevd fram til i dag. Disse består av personlig brev, forretningsbrev, oppskrifter, ordlister, lover, hymner, bønner, fortellinger, daglige nedtegnelser, og slev biblioteker fylt med leirtavler. Monumentale inskripsjoner og tekster på ulike objekter som statuer eller murstein var også vanlige. Mange tekster har overlevd i tallrike kopier ettersom de var gjentatte ganger skrevet ned av skrivere under opplæring. Sumerisk fortsatte å være språket for religionen og loven i Mesopotamia lenge etter at semittisktalende folk hadde blitt den regjerende klassen. Sumerisk språk er generelt ansett som et isolert språk i lingvistikken ettersom det ikke tilhører noen kjent språkfamilie; akkadisk tilhører derimot til den semittiske andelen av de afroasiatiske språkene. Det har vært mange mislykte forsøk på å knytte sumerisk til andre språkgrupper. Det er et agglutinerende språk; med andre ord morfemer («enheter med mening») er lagt til for å skape ord, i motsetningen til analytiske språk hvor morfemer er lagt til andre for å skape setninger. Å forstå sumeriske tekster i dag kan være problematisk, selv for eksperter. Mest vanskelig er de tidligste tekstene som i mange tilfeller ikke oppgir full grammatikalsk struktur av språket. I løpet av 2000-tallet f.Kr. utviklet de en meget intim kulturell symbiose mellom sumererne og akkaderne, noe som omfattet utstrakt tospråklighet. Innflytelsen av sumerisk på akkadisk (og motsatt veg) er åpenbart på alle områder, fra lån av ord i stor skala, til syntaktiske, morfologiske og fonologiske tilnærmelser. Det har fått forskere til å referere til sumerere og akkadere på 2000-tallet f.Kr. som et språkbunt (det vil si at språk som ikke er i slekt, men som har blitt mer like hverandre grunnet at utøverne er nære). Akkadisk kom uansett til gradvis å erstatte sumerisk som talespråk en gang rundt overgangen til 1000-tallet f.Kr., men sumerisk fortsatte å bli benyttet som et hellig, seremonielt, litterært og vitenskapelig språk i Babylonia og Assyria, faktisk helt fram til 100-tallet e.Kr. Sumerisk religion. Det var ingen organisert gruppe av guder, men hver bystat hadde sin egen skytsgud, templer og prestekonger. Sumererne var antagelig de første som skrev ned deres trossystem, hvilket var inspirasjonen for det meste av den senere mesopotamiske mytologien, religionen og astrologien. Blant de gudene som sumererne høyaktet, var Disse guddommene var antagelig fra den opprinnelige grunnmassen; det var hundrevis av mindre guddommer. De sumeriske guder var således knyttet til ulike byer, og deres religiøse betydning vokste og minsket med disse byenes politiske makt. Det ble forestilt at gudene skapte mennesker ved å forme dem i leire med den hensikt at menneskene skulle tjene dem. Om templene og gudene styrte hver sin by var det for deres felles overlevelse og fordel — templene organiserte store prosjekter som krevde voldsom arbeidskraft som trengtes for overrislingsjordbruket. Borgerne hadde arbeidsplikt for templet som de bare kunne unngå ved å betale med sølv mot slutten av 2000-tallet f.Kr. Jordbrukssamfunnene med tempelet i midten viste seg å ha en sosial stabilitet som varte i fire årtusener. Sumererne trodde at universet besto av flat disk omkranset av kuppel av tinn. Det sumeriske etterlivet besto av en nedstigning til en dyster underverden som ble tilbrakt i all evighet i en elendig tilværelse som en "gidim", et spøkelse. Zigguratene, de sumeriske templene, besto av en forgård med en sentral dam for renselse. Tempelet i seg selv hadde et sentralt midtskip med sideskip langs begge sider. I sideskipene var det rom for prestene. Ved den ene enden sto det en podium og et bord av murstein for ofringer av husdyr og grønnsaker. Kornmagasiner og lagerhus sto vanligvis i nærheten av templene. Etter en tid begynte sumererne å bygge templene sin på toppene av kvadratiske konstruksjoner i flere lag, bygget som en rekke av stigende terrasser, som en kantet pyramide, noe som frambrakte zigguratens stil. Jakt og jordbruk. En gang rundt 5000 f.Kr. hadde sumererne utviklet de grunnleggende jordbruksteknikkene som omfattet storstilt kultivering av landområder, monoavling (enkel avling år etter på samme jord framfor rotasjon med andre typer avlinger), organisert irrigasjon (vannrisling), og bruk av spesialisert arbeidskraft, særlig langs vannvegene og elvene som i dag er kjent som Shatt al-Arab ved deltaet mot Persiabukta. Matoverskuddet fremmet en økonomi hvor befolkningen kunne bli fastboende på et sted framfor å migrere etter avlingene og beiteområder. Det tillot også en langt større befolkningstetthet som igjen krevde en omfattende arbeidsstyrke og fordeling av arbeidet. Denne organisering førte til utviklingen av et skriftsystem en gang rundt 3500 f.Kr. Sumererne tilpasset seg en liv basert på jordbruk. I den tidlige sumeriske periode (det vil si Uruk), antyder primitive piktogrammer at «Sauene, geitene, oksene og antagelig esler hadde blitt temmet, oksen ble benyttet som trekkdyr, og ullklær foruten tepper ble gjort fra ull eller hårene fra de to førstnevnte… Ved siden av huset var det en inngjerdet hage plantet med trær og andre planter; hvete og antagelig andre kornsorter ble sådd på markene, og "shadoof" var allerede benyttet [på brønner] for vanningen. Planter ble også satt i skåler eller vaser.» Sumererne praktiserte de samme vanningsteknikker som ble benyttet i oldtidens Egypt. Den amerikanske antropologen Robert McCormick Adams har sagt at utviklingen av irrigasjon er assosiert med urbanisering, og at rundt 90 prosent av befolkningen levde i byene. De plantet bygg, kikerter, linser, hvete, dadler, matløk, hvitløk, salat, purreløk og sennep. De alet også opp kyr, sauer, geiter, og griser. De benyttet okser som deres fremste trekkdyr og esler eller hester som deres fremste transportmiddel på land. Sumererne fisket også mange fiskesorter og jaktet på fugler og Gaseller. Sumerisk jordbruk var tungt avhengig av irrigasjon. Vanningen var fulgt av bruk av shadufer, kanaler, vannløp, diker, demninger og kunstig innsjøer. De hyppige og heftige oversvømmelsene fra Tigris og noe mindre fra Eurfra betydde at kanalene ofte trengte utbedringer og kontinuerlig fjerning av silt og slam, og markører og grensesteiner ble stadig utskiftet. Myndighetene krevde at folk jobbet på kanalene i hoveri (pliktarbeid), mens rike kunne betale seg fra det. Etter sesongen med oversvømmelser og jevndøgn, og vårfestivalen Akitu eller nyttårsfestivalen, kunne bøndene oversvømme deres marker fra kanalene og deretter drenere vannet. Deretter lot de okser tråkke ned grunnen og drepe ugress. Så pløyde, harvet og gikk over markene med spisshakker og raket grunnen tre ganger, og stampet den med hakker og rotøkser, før markene ble sådd. Beklageligvis førte den høye fordampingsgraden til en gradvis økning av saltinnholdet i markene. I Ur III-perioden måtte bøndene gå over fra hvete til mer salttolerante bygg som deres fremst avling. Sumererne høstet i løpet av våren i grupper av tre personer med en skurmann, en binder og en bunter. Bøndene kunne bruke treskevogner for å skille kornaksene fra stilkene og bruke treskesleder for frigjøre kornet. Deretter ble det kornet drøftet. Arkitektur. Sletten mellom Tigris-Eufrat manglet mineraler og trær. Sumariske strukturer ble gjort av flate, soltørkete murstein som ikke ble festet med mørtel eller sement. Bygninger av murstein forfalt og ble periodevis revet, ombygd eller bygd på nytt på det samme stedet. Den konstante ombyggingen førte til at byene langsomt steg og ble hevet opp over omgivelsene. De resulterte høydene, kjent som "tells", er funnet over hele oldtidens Midtøsten og i den fruktbare halvmåne. I henhold til Archibald Sayce, britisk arkeolog og lingvist, antyder de primitive piktogrammene fra de tidlige sumererne (det vil si Uruk-tiden) at «stein var i knapphet, men allerede kappet inn i blokker og forseglinger. Murstein var det vanlige bygningsmaterialet, og med det ble byer, festninger, templer og hus bygget. Byene ble gitt tårn og sto på en menneskelagd høyde; husene hadde også en tårnlignende framtoning. Det hadde en dør som ble åpnet med hengsel, og som kunne bli låst med en form for nøkkel. Gatene i byene var brede, og synes å ha vært doble. Fundamentsteinene, eller egentlig murstein, i et hus var innviet av bestemte objekter som var lagt under dem.» De mest imponerende og berømte av de sumeriske bygningene var deres pyramidelignende plattformstruktur, ziguratene, som virket som templer. Det har vært spekulert om disse strukturene var grunnlaget for Babels tårn som er beskrevet i Bibelens "Første Mosebok" (kapittel 11). Zigguratenes design varierer fra enkle grunnmurer som det var plassert et tempel på, til matematisk kompliserte konstruksjoner som strakte seg flere etasjer med terrasser og som hadde et tempel plassert på toppen. Sumeriske sylindersegler har også avbildet hus bygget fra halmstrå ikke ulikt de som ble bygget av treskarabere i sørlige Irak fram til så nylig som 400 e.Kr. Sumererne utviklet også buehvelving, noe som gjorde det mulig for dem å utvikle en sterkere takform kalt for kuppel. De bygde dette ved å konstruere flere buer. Sumeriske templer og palasser gjorde bruk av mer avanserte materialer og teknikker som avstivninger, innskåringer, halvsøyler og leirnagler. Matematikk. Sumererne utviklet et komplekst system av metrologi (læren om mål og vekt) ca 4000 f.Kr. Det førte igjen til oppdagelser av aritmetikk, geometri, og algebra (bokstavregning). Fra 2600 f.Kr. og framover skrev sumererne multiplikasjonstabeller på leirtavler og arbeidet med matematiske problemer som geometri og deling. De tidligste sporene fra det babylonske tallsystemet dateres også til denne perioden. Perioden 2700–2300 f.Kr. så den første framtoningen av regnebrett, og en tabell av suksessive kolonner som avgrenset den suksessive orden av størrelser av deres seksagesimalsystem. Sumererne var de første som benyttet et tallsystem med stedsverdi. Det er også anekdotisk bevis på at sumererne kan ha benyttet en form for skyve-tommestokk (regnestav) for astronomiske kalkulasjoner. De var de første som fant området i en triangel og volumet av en kube. Økonomi og handel. Oppdagelser av mineraler som obsidian fra fjerne lokaliseringer i Anatolia og Lasurstein fra provinsen Badakhshan i nordøstlige Afghanistan, perlehalsbånd fra Dilmun (dagens Bahrain), og flere segler innskrevet med Induskulturens skrift antyder en bemerkelsesverdig utstrakt handelsnettverk i oldtidshandelen som var sentrert rundt Persiabukta. Eposet om Gilgamesj referer til handel med fjerntliggende land for varer som tømmer som var sjelden i Mesopotamia. I særdeleshet, seder fra Lebanon var høyt verdsatt. Funn av harpiks i graven til dronning Puabi i Ur, ble handlet så langt borte fra som Mosambik, skjønt det var ikke direktehandel, men gikk over flere handelsledd. Sumererne hadde slaver, men de var ikke en vesentlig del av økonomien. Slavekvinner arbeidet som vevere, møllere, og bærere. Sumeriske keramikk var dekorert med sederoljemaling. Murerne, metallarbeiderne og smykkekunstnere kjente til og benyttet alabast (kalsitt), elfenben, jern, gull, sølv, karneol, og lasurstein i arbeidene sine. Militær. Tidlig stridsvogner avbildet på en fane i Ur, 2600 f.Kr. Slagformasjon vist på et fragment av «Gribbenes stele». Den bortimot konstante krigene mellom de sumeriske bystatene i 2000 år bidro til å utvikle militærteknologien og teknikkene i Sumer til et høyt nivå. De første kriger som er nedtegnet var mellom Lagasj og Umma i ca 2525 f.Kr. på en stele kalt «Gribbenes stele». Den viser kongen av Lagasj som leder en sumerisk hær bestående hovedsakelig av infanteri. Soldatene bærer spyd, har hjelmer av kobber og bærer skjold flettet med lær. Spydmennene er vist i noe som minner om hva som er falanksformasjon, noe som krever trening og disiplin. Det indikerer at sumerernes hær kan ha bestått av profesjonelle soldater. Sumerisk militære benyttet vogner trukket av esler. Disse tidlige stridsvognene fungerte mindre effektivt i slag enn senere formgivning, og det har blitt foreslått at disse vognene ble først og fremst benyttet for transport, skjønt mannskapet er vist med stridsøkser og lanser. Sumeriske stridsvogner besto av en vogn med to eller fire hjul bemannet av et mannskap på to og trukket av fire esler. Stridsvognen besto av en vevd kurv og hjulene hadde et solid formgivning med tre stykker. Byene i Sumer var omgitt av forsvarsmurer. Sumererne var engasjert i beleiringskrig mellom byene, men murene av murstein var i stand til å motstå en del fiender. Teknologi. Eksempler på teknologi utviklet eller benyttet i Sumer var hjulet, kileskrift, aritmetikk og geometri, irrigasjonssystemer, sumeriske båter, lunisolarkalender, bronse, lær, sag, meisel, hammer, dreiebor, hestebitt, spiker, knappnåler, fingerringer, hakke, øks, kniv, lanse, pilspisser, sverd, lim, dolk og daggert, vannbag, seletøy for hester, rustning, pilekogge, hestestridsvogn, skjede (hylster), støvler, sandaler, harpun, og øl. Arv og ettermæle. Det er bevis på bruk av kjøretøyer med hjul fra midten av 3000-tallet f.Kr., noe som synes å ha skjedde på samme tid i Mesopotamia, nordlige Kaukasus (Maykopkulturen) og Sentral-Europa. Hjulene hadde innledningsvis samme form som en keramikers dreiehjul. Det nye konseptet første raskt til vogner med hjul og møller og kverner med hjul. Sumerernes kileskriftsystem er det eldste som har blitt kodet (statusen til eldre inskripsjoner som Vinča-symbolene og det enda eldre Jiahu-symbolene er omdiskutert). Sumererne var blant de første astronomer, og de lagde stjernekart hvor sammensetninger ble plassert i stjernebilder, mange som har blitt bevart i dyrekretsen og ble også anerkjent av oldtidens grekere. De var også oppmerksomme på de fem planetene som er synlige for det nakne øyne. De oppfant og utviklet aritmetikk (regning) ved å benytte flere ulike tallsystemer, inkludert en blanding av radikssystem med vekslende basert på base 10 og base 6. Dette seksagesimalsystemet ble standard nummersystem i Sumer og Babylonia. De synes også å ha utviklet militære formasjoner og introdusert den grunnleggende fordelingen mellom infanteri, kavaleri og bueskyttere. De utviklet den første kjente lovbestemte juridiske og administrative systemer, komplett med rettssal, fengsel, og offisielle nedtegnelser som oppbevart hos myndighetene. De første virkelige bystatene oppsto i Sumer, dog omtrentlig samtidig med tilsvarende enheter i hva som i dag er Syria, Libanon, og Israel. Flere århundrer etter oppfinnelsen av kileskriften ble bruken av skrift utvidet hinsides kun sertifikater med gjeld og betaling, og inventarlister. For hva som synes å være for første gang en rundt 2600 f.Kr. ble skrift benyttet for beskjeder og brev, og til å skrive ned historie, legender, matematikk og astronomiske nedtegnelser, og andre beskjeftigelser. Sammen med spredning av bruken av skriftsystem, oppsto de første formelle skoler som ble etablert vanligvis under beskyttelse av bystatens tempel. Til sist, sumererne var også foregangsmenn i bruken av omfattende jordbruk og irrigasjon, noe som skaffet et matoverskudd som tillot andre og mer spesialiserte sysler. Emmerhvete, hvete, bygg, sauer og kveg var blant de fremste artene som ble kultivert for første gang i stor skala. Sumerisk. Sumerisk (endonym: "eme-ĝir") var et språk som ble talt av oldtidsfolket sumererne i det sørlige Mesopotamia (dagens Irak) siden det 4. årtusen f.Kr. Man har ikke kunnet påvise noe slektskap med noe annet kjent språk, så sumerisk betraktes derfor som et isolert språk. Sumerisk hadde få språklyder, bare 4 vokaler og 16 konsonanter. Til gjengjeld hadde det en rik grammatikk med kasus, tidsbøyning og var et agglutinerende språk. Man kan påvise at det var flere dialekter av sumerisk. Mange forsøk på å finne slektskap med andre språk har vært foretatt, men intet har kunnet bevises og mye må ses på som heller spekulativt. En lang rekke språkgrupper har blitt holdt frem som muligheter. Noen har ment at språket kan være beslektet med kaukasiske språk. Andre har for eksempel fremholdt et mulig slektskap til dravidiske språk, og noen har snakket om at det kan være beslektet med austroasiatiske språk og austronesiske språk. Sumer opplevde stor innvandring av akkadere og sumererne tok etterhvert i bruk akkadisk. Da de sumeriske bystatene ble innlemmet i Babylonia, ble sumerisk bare brukt av skriftlærde. Selv om språket døde ut allerede 2000 f.kr. eller ikke så lenge etterpå, er det mye litteratur på språket. En del av det er faktisk skrevet av babylonere lenge etter at sumerisk var utdødd som talespråk. I Assyria leste Assurbanipal litteratur på språket så sent som 600-tallet f.Kr. Hurritter. Hurrittene var et oldtidsfolk som levde i Armenia og i den delen av Midtøsten som i dag kalles Kurdistan. De skapte to oldtidsriker. Det første, Mitanni, ble grunnlagt ca. 1600 f.Kr. og ble erobret av Assyria ca. 1250 f.Kr. Det andre, Urartu, ble grunnlagt ca. 900 f.Kr. Det ble erobret i ca. 700 f.Kr., også dette av Assyria. Hurrittisk og urartisk regnes til språkfamilien hurro-urartiske språk. Disse språkene kan ha vært i slekt med de dagestanske språk, som blant annet omfatter tsjetsjensk. Hurritene skrev med kileskrift. Store arkiver med hurritiske tekster har blitt funnet ved utgravninger i Alalakh, Hattusa, Nuzi og Ugarit. Det kan se ut til at hurrittene på et tidlig tidspunkt bodde i området ved Zagros-fjellene og øst for Tigris, men at de siden spredde seg vestover. De bosatte seg etterhvert over hele det fremre Orienten og i Egypt og det sørlige Mesopotamia. De dannet et senter i Nuzi og bosatte seg i deler av Syria og Anatolia. Den første kjente hurritiske bystaten ble grunnlagt i byen Urkesh, som lå i Khaburs elvedal, et område som tidligere hadde tilhørt det akkadiske rike. Flere små riker med hurrittiske konger oppstod, og disse dateres tilbake til 1900-tallet f.Kr. Hurrittenes kultur influerte flere andre folk i Orienten, ikke minst hettittene. Frem mot år 1000 f.Kr. ser det ut til at hurrittene stort sett hadde mistet sin identitet og hadde blitt assimilert av omkringliggende folkeslag. Noen mener at hurrittene kan være identiske med de horitter som nevnes i 1. Mosebok 14:6 og 36:20. Imidlertid synes horittene å ha vært et folk som holdt til i det området som senere ble kjent som Edom. De bodde i nærheten av fjellet Hor, og det er antagelig slik de fikk sitt navn. Hurrittisk. Hurrittisk språk ble talt av oldtidsfolket hurrittere. Det var beslektet med urartisk. Etter erobringen av Urartu-riket begynte språket å ta opp store mengder akkadiske ord, og senere ble hurrittisk blandet med et indoeuropeisk språk. Resultatet ble et blandingsspråk av hurrittisk, akkadisk og indo-europeisk. Dette utviklet seg til armensk som fortsatt har en stor andel hurrittiske ord og språkelementer. Nova Scotia. Nova Scotia er en canadisk provins ved østkysten av landet. Grenser til den amerikanske delstaten Maine. Hovedstaden og den største byen heter Halifax. Nova Scotia er latin for "Ny-Skottland" og ligger nord for New England (engelsk for "Ny-England"). Nova Scotia har ca. 940 000 innbyggere og dekker 55 500 km². Befolkningsmessig er Nova Scotia den sjette største av de ti provinsene. Nova Scotia ble en provins i 1867. Økonomien har tradisjonelt vært basert på fiske. Mona Lisa. «Mona Lisa» (italiensk: "La Gioconda" eller "Monna Lisa"; spansk: også "La Gioconda"; fransk: "La Joconde" eller "Portrait de Lisa Gherardini, épouse de Francesco del Giocondo (Portrett av Lisa Gherardini, hustru av Francesco del Giocondo)"), er et portrett av den italienske kunstneren Leonardo da Vinci, og er et av verdens mest kjente kunstverk. Det er malt i olje på poppeltavle, fullført rundt 1503–1519 og kjøpt av kong Frans I av Frankrike. Det er i dag eid av den franske stat og er fast utstilt ved Musée du Louvre i Paris. Maleriet er et halvlengde portrett og viser en sittende kvinne, Lisa del Giocondo, hvis ansiktsuttrykk har blitt hyppig beskrevet som gåtefullt. Det tvetydige i subjektets uttrykk, den monumentale i komposisjonen, og den finurlige modelleringen av formene og atmosfærens illusjonisme var nyskapende kvaliteter som har bidratt til maleriets fortsatte fascinasjon og i studiet av verket. Særlig gjelder dette det gåtefulle og uutgrunnelige smil, om enn ikke unikt for nettopp dette bildet, men som går igjen i flere av Leonardos malerier ved at øyenkrokene og munnviken er bevisst malt uklare i en teknikk som kalles "sfumato". Bildet er betraktet og anerkjent, karikert og ettersøkt av besøkende ved Louvre som et av de mest berømte malerier i verden. Maleriet er ett av kun fire kvinneportretter malt av Leonardo, de andre er "Damen med hermelinen", "Ginevra de' Benci" og "La Belle Ferronière". Bakgrunn. a> en gang mellom 1512 og 1515 Leonardo da Vinci begynte å male Mona Lisa i 1503 eller 1504 i Firenze i Italia. I henhold til Da Vincis samtidige, Giorgio Vasari, «... etter at han hadde hengt nølende over det i fire år, forlot han det uferdig...» Det er velkjent at en slik oppførsel var vanlig for mange av maleriene til Leonardo, og senere i livet angret han på at «aldri hadde fullført et eneste verk». Leonardo er antatt å ha fortsatt å ha arbeidet med Mona Lisa i ytterligere tre år etter at han flyttet til Frankrike og for å ha fullført det kort tid før han døde i 1519. Leonardo tok med seg maleriet fra Italia og til Frankrike i 1516 da kong Frans I inviterte maleren til å arbeide ved Clos Lucé i nærheten av kongens slott i Amboise. Mest sannsynlig er det gjennom arvingene til Leonardos assistent Salai, at kongen kjøpte maleriet for 4000 "écus" og oppbevarte det ved Château Fontainebleau hvor det ble værende inntil det ble gitt til kong Ludvig XIV. Kongen flyttet maleriet til slottet i Versailles. Etter den franske revolusjonen ble det flyttet til Louvre. Napoléon Bonaparte fikk det fraktet til sitt soverom i palasset i Tuileriene; senere ble det igjen levert tilbake til Louvre. Under den fransk-prøyssiske krig (1870–1871) ble det flyttet fra Louvre og til arsenal de Brest (et militæranlegg i Brest i Bretagne). Det har vært mye spekulasjon om maleriets modell og landskapet som kan bli sett i bakgrunnen. For eksempel, at Leonardo antagelig malte sin modell oppriktig og korrekt ettersom at hennes skjønnhet ikke er sett på som blant de aller ypperste, «selv når det er målt ved sen quattrocento (1400-tallet) eller ved standardene til det 21. århundre». En del kunsthistorikere spesialisert i østlig eller asiatisk kunst, slik som Yukio Yashiro, har også argumentert at landskapet i bakgrunnen i bildet var påvirket av kinesiske malerier; skjønt denne tesen har blitt bestridt grunnet mangel på holdepunkter. "Mona Lisa" var faktisk ikke særlig godt kjent før på midten av 1800-tallet da kunstnere fra den begynnende symbolisme-bevegelsen begynte å verdsette dens kvaliteter, og knyttet det til deres egne ideer om det feminine mystikk. Kritikeren Walter Pater uttrykte i sitt essay fra 1867 om Leonardo dette synet ved å beskrive figuren i maleriet som en form for mystisk legemliggjøring av evig femininet som er «eldre enn det fjell som hun sitter ved» og som «har vært død mange ganger og lært gravens hemmeligheter». Emne og tittel. a> som modellen for "Mona Lisa". Mona Lisa er navngitt etter Lisa del Giocondo, et medlem av familien Gherardini i Firenze og Toscana og hustru av den rike florentinske silkeforhandleren Francesco del Giocondo. Maleriet ble bestilt for deres nye hjem og for å feire fødselen til deres andre sønn Andrea. Modellens identitet ble fastlagt ved Universitet i Heidelberg i 2005 av en bibliotekar som oppdaget en anmerkning i margen av en bok fra 1503 som var blitt skrevet av Agostino Vespucci. Nakenstudie av da Vinci for «La Gioconda» (ca 1503) Den første omtalen av bildet finnes hos den italienske kunsthistorikerens Giorgio Vasari, som i "Delle Vite de' più eccellenti pittori, scultori, ed architettori" ("Om livet til de mest framstående malere, skulptører og arkitekter") fra 1568 beskriver et bilde som Leonardo da Vinci skulle ha malt av den florentinske adelsdamen "Lisa Gherardini" (Lisa del Giocondo). Vasari omtaler henne i høviske vendinger som «Madonna Lisa» (Fru Lisa), som seinere er blitt til Monna Lisa. Hun var gift med "Francesco del Giocondo" - derav det italienske navnet på bildet. Beskrivelsen stemmer dårlig overens med bildet, og enda Vasari ikke selv hadde sett maleriet, er det mulig at det er et annet portrett enn "Mona Lisa" som han omtaler. En teori framsatt av kunsthistorikeren Maike Vogt-Lüerssen er at bildet forestiller Isabella av Napoli (Isabella av Aragon), hertuginne av Milano. Leonardo var hoffmaler for hertugen av Milano i 11 år. Vogt-Lüerssen mener at mønsteret på modellens mørkegrønne drakt indikerer at hun var et medlem av huset Visconti-Sforza. Hun mener bildet var det første offisielle portrettet av den nye hertuginnen, og at det er malt i 1489 - og ikke 1503, som andre kilder hevder. Vogt-Lüerssen peker også på at det er en likhet mellom "Mona Lisa" og andre portretter av Isabella. Mona Lisa i Louvre, 1911. Maleriets tittel stammer fra en beskrivelse av Giorgio Vasari i hans biografi over Leonardo som ble utgitt i 1550, 31 år etter kunstnerens død. «Leonardo tok på seg å male, for Francesco del Giocondo, portrettet av Mona Lisa, hans hustru...» (en versjon på italiensk, "Prese Lionardo a fare per Francesco del Giocondo il ritratto di mona Lisa sua moglie") På italiensk har "ma donna" betydningen min frue. Dette ble trukket sammen til "maddonna", og dens sammentrekning til "mona". «Mona» er således en høflig tiltaleform, tilsvarende til engelske "Ma’am", "Madam", eller "my lady". På moderne italiensk er kortformen av «modonna» ofte stavet «Monna», slik at tittelen tidvis bli gjengitt som «Monna Lisa», sjelden på engelsk eller norsk, men mer vanlig i romanske språk som fransk og italiensk. Etter Leonardos død i 1525 ble hans assistent Salai eier av portrettet etter at det var blitt testamentert til ham. I Salais personlige papirer var det kalt for «la Gioconda». Det er italiensk for «munter», «glad» eller «jovial», Gioconda ble et kallenavn på modellen, et ordspill på den feminine formen av hennes gifte navn Giocondo og hennes sinnelag. På fransk har tittelen «La Joconde» den samme dobbelbetydning. I årenes løp hard et blitt fremmet flere alternative oppfatninger. En del forskere har argumentert for at Lisa del Giocondo var modell for et annet portrett, identifisert for minst fire andre malerier som «Mona Lisa» i henhold til Vasari. Flere andre mennesker har blitt foreslått som emne for maleriet. Sigmund Freud mente at det berømte halvsmilet var et gjenfunnet minne om Leonardos mor. Andre foreslått Isabella av Napoli, Cecilia Gallerani, Costanza d'Avalos‎, Isabella d'Este, Pacifica Brandano eller Brandino, Isabela Gualanda, Caterina Sforza, og faktisk også Leonardo selv. I dag er det enighet blant kunsthistorikere at maleriet "er" en avbildning av Lisa del Giocondo, noe som også har vært det tradisjonelle synet. Estetikk. Detalj av bakgrunnen på høyre side. Da Vinci benyttet en pyramideform som kvinnen er plassert enkelt og rolig innenfor dennes rom i maleriet. Hennes hender former fronthjørnet av pyramiden. Hennes bryst, nakke og ansikt skinner i det samme lyset som modellerer hennes hender. Lyset gir et mangfold til overflaten av underliggende geometri av sfærer og sirkler. Da Vinci referer til en tilsynelatende enkel skjema for sittende, kvinnelige figurer: bildet av den sittende Madonna som var utbredt på denne tiden. Han modifiserer effektivt dette skjemaet for å skape det visuelle inntrykket av distanse mellom modellen og tilskueren. Armlene på stolen fungerer som et element som skiller Mona Lisa og tilskueren. Kvinnen sitter markert rett med armene foldet, noe som også er et tegn på hennes reserverte holdning. Kun hennes blikk er festet på tilskueren og synes å ønske den som er foran henne til en stille kommunikasjon. Ettersom det skinnende ansiktet er praktiske talt innrammet med ulike mørkere elementer, som hår, slør, skygger, blir tilskuerens tiltrekning til det gitt et større omfang. Kvinnen synes levende ved et uvanlig malerisk grep, som Da Vinci oppnådde ved sin nye metode ved å ikke tegne omriss: «Når maleren ikke trekker konturene helt skarpt opp, når lys og skygge glir over i hverandre, vil inntrykket av tørrhet og stivhet forsvinne,» skrev den engelske kunsthistorikeren Ernst Gombrich. «Alle som har forsøkt å tegne et ansikt, vet at uttrykket konsentrerer stort sett konsentrer seg om to steder: munnvikene og øyenkrokene.» Da Vincis teknikk var å gjøre disse partiene av ansiktet noe utydelig og således overlate en del av oppfatningen til den som betrakter bildet. Ved at disse partiene ligger i bløt skygge, er det «grunnen til at vi aldri vet hvilken sinnsstemning Mona Lisa er i. Det er som om ansiktsuttrykket unngår oss.» Denne maleteknikken kalles "sfumato" og kan oversettes med noe sånt som "tåkete" eller "disig". Ordet er avledet fra italienske "fumo", som betyr røyk. Leonardo da Vinci beskrev selv "sfumato" som «uten liner eller kanter, på samme vis som røyk eller bortenfor området for fokus.» Det er ingen antydning på en nær eller intim dialog mellom kvinnen og observatøren, slik som i tilfellet med "Portrettet av Baldassare Castiglione" (også i Louvre), malt av Rafael rundt ti år senere, og uten tvil påvirket av Mona Lisa. Detalj av Mona Lisas hender, hennes høyre hånd hviler på hennes venstre. Leonardo valgte denne håndbevegelsen framfor en giftering for således å kunne avbilde henne som en dydig kvinne og trofast hustru. Maleriet av Mona Lisa var blant de første portretter som avbildet modellen sittende foran et fiktivt landskap, og da Vinci er blant de først malerne som benyttet seg at luftperspektiv. Den gåtefulle kvinnen er portrettert sittende i hav som synes å være en åpen "loggia", en overbygget gang med mørke søyler som står på begge sider. Bak henne er det et utstrakt landskap som skråner mot isbelagte fjelltopper. Svingende stier og en fjern bro langt borte gir kun en liten antydning om menneskelig tilstedeværelse. Gombrich har i sin analyse av bildet gitt bakgrunnen samme betydning som effekten av sfumato i modellens ansikt. Kun en stor mester kunne våge den risikoen som Leonardo tok ved å gjøre de to halvpartene av bakgrunnen, som opptrer på hver side av kvinnen, ikke helt like. Horisonten ser ut til å ligge adskillig lavere til venstre enn til høyre. «Når vi ser på venstre del av bildet, vil derfor figuren på en måte virke høyere og mer oppreist enn når vi ser på høyre del. Ansiktet synes også å forandre seg når vi flytter blikket. For heller ikke her er begge halvdelen nøyaktig like.» Analyse av Mona Lisa. I tillegg til de nevnte pyramideformene kan man også danne seg en spissere pyramide av modellens totale former. Det drømmeaktige fantasilandskapet påvirker den psykologiske oppfatningen av kvinnen sentralt i bildet. Den sensuelle kurvene i kvinnens hår og klær har også sitt gjenspeil i de bølgende dalene og elvene i landskapet. De uklare omrissene, den grasiøse figuren, den dramatiske kontrasten mellom lys og mørke, og den totale følelsen av ro er karakteristisk for da Vincis stil. Den ekspressive syntese som Leonardo da Vinci oppnådde mellom kvinnen og landskapet gjør det diskutabelt om Mona Lisa var ment å bli betraktet som et tradisjonelt portrett ettersom det representerer et ideal framfor en virkelig kvinne. Følelsen av harmoni som er oppnådd i maleriet, særlig i modellens svake, utydelige smil, reflekterer ideen om en forbindelse mellom menneskelighet og natur. Mona Lisa har ingen klart synlige øyenbryn eller øyenvipper. En del forskere har hevdet at det var vanlig for fornemme kvinner for denne tiden å fjerne disse hårene da det ble betraktet som lite vakkert. I 2007 annonserte den franske ingeniøren Pascal Cotte at hans skanning av maleriet med ultrahøy oppløsning hadde avslørt at Mona Lisa opprinnelig var blitt malt med øyenvipper og med langt mer synlige øyenbryn, men at disse hadde gradvis forsvunnet over tid, kanskje som et resultat av for god rensning. For moderne øyne har de bortimot tapte øyenbrynene bidratt til den semiabstrakte kvaliteten i bildet. Utførelse. Detalj av ansiktet som viser Leonardos sfumato-teknikk, særlig i skyggeleggingen rundt øynene. Mona Lisa er ikke malt på lerret, men på tynne bord av poppeltre, og utført i renessansens kjente sfumato-teknikk. Kvinnen på bildet vises i halvfigur, med et fjernt landskap i bakgrunnen. På et tidspunkt etter Leonardos død ble bildet beskåret ved at et bord på hver side ble fjernet. Opprinnelig var Mona Lisa plassert mellom to søyler, som en kan se på tidlige kopier. Kanten av fundamentene er fortsatt synlig. Bildet er komponert over en pyramideform, der de foldede hendene danner det fremre hjørnet. Brystet, halsen og ansiktet gløder i det samme lyset som faller over hendene. Kvinnen i maleriet har ingen klare øyenbryn, dette forklares av forskere er fordi øyebryn ble på 1500-tallet sett på som skjemmende og stygt. Den gåtefulle kvinneskikkelsen ses sittende i en åpen loggia, selv om dette er blitt mindre tydelig etter at søylene på hver side ble fjernet en tid etter Leonardos død. Maleriet er et av de tidligste eksemplene på et portrett der et landskap danner bakgrunnen. Samspillet mellom kvinnens myke former og det øde landskapets slyngede veier skaper en særegen følelse av harmoni og enhet mellom menneske og natur. Mona Lisa har vært analysert og restaurert flere ganger, og røntgenfotografier har avdekket tre tidligere versjoner under den foreliggende. I det siste har en registrert at treverket viser tegn til begynnende forfall, og museumskuratorene uttrykker bekymring for framtiden til kunstverket. Tyveri og vandalisme. Maleriet av Mona Lisa henger i Musée du Louvre i Paris. Maleriets økende berømmelse ble ytterligere framhevet da det ble stjålet den 21. august 1911. Den neste dagen spaserte en kunstmaler, Louis Béroud, inn i Louvre og dro til avdelingen Salon Carré hvor Mona Lisa hadde hengt til framvisning i fem år. Der hvor Mona Lisa burde ha vært fant han fire kroker av jern. Béroud kontaktet vaktsjefen som mente at maleriet var under fotografering for markedsføring. Noen få timer senere sjekket Béroud på nytt med vaktsjefen og det ble bekreftet at maleriet var ikke av sted for fotografering. Louvre var stengt hele uken for å støtte undersøkelsen av tyveriet. Den franske poeten Guillaume Apollinaire som en gang hadde krevd at Louvre måtte bli «brent ned», ble mistenkt. Han ble arrestert og fengselet. Apollinaire forsøkte å få sin kompis Pablo Picasso innviklet i saken. Picasso ble også avhørt, men begge ble senere satt fri. En tid var det antatt at maleriet var tapt for evig, og det var borte i to år før den virkelige tyven ble oppdaget. En ansatt i Louvre, Vincenzo Peruggia, hadde stjålet det ved å komme til bygningen under besøkstiden, skjult bildet i et bøttekott og siden gått ut med det skjult under frakken da museet hadde stengt. Peruggia var en italiensk patriot som mente at Leonardos maleri burde komme tilbake til Italia og henge på et italiensk museum. Peruggia kan også ha blitt motivert av en venn som solgte kopier av maleriet og som ville ha steget meget i pris etter at originalen hadde forsvunnet. Etter å ha holdt maleriet skjult i sin leilighet i to år, ble Peruggia utålmodig og ble til sist tatt da han forsøkte å selge det til direktørene av Uffizi i Firenze; det ble stilt ut over hele Italia og deretter levert tilbake til Louvre i 1913. Peruggia ble rost for sin patriotisme i Italia og satt kun seks måneder i fengselet for forbrytelsen. Under den andre verdenskrig ble maleriet igjen fjernet fra Louvre og fraktet i trygghet, først til Château d'Amboise, deretter til klosteret Abbaye de Loc-Dieu i Aveyron og så til Château de Chambord, og til sist til Musée Ingres i Montauban. Etter krigen og tilbake i Louvre ble den nedre delen av maleriet hardt skadet da en vandal kastet syre på det. Den 30. desember det samme året klarte en ung mann fra Bolivia ved navn Ugo Ungaza Villegas å gjøre skade på maleriet ved å kaste en stein på det. Det førte til tap av pigmenter i en flekk i nærheten av venstre albu, men dette ble senere restaurert. Ved å beskytte bildet bak skuddsikkert glass har det vært forhindret fra skadelige angrep siden. Imidlertid sprøytet en ufør kvinne i Japan, som var rasende på museets politikk for uføre, i april 1974 rød maling over Mona Lisa mens det var utstilt på Tokyos nasjonalmuseum. Den 2. august 2009 kastet en russisk kvinne, rasende over å ha ikke fått søknaden om fransk statsborgerskap godkjent, en keramikkkopp, kjøp i museet, på maleriet mens det hang i Louvre. Koppen ble knust mot det skuddsikre glasset. I begge tilfeller ble maleriet bak glasset ikke skadet. Konservering. Mona Lisa har overlevd for mer enn 500 år, og en internasjonal kommisjon sammenkalt i 1952 bemerket at «bildet er i en bemerkelsesverdig bevart tilstand.» Det skyldes delvis til resultatet av rekke behandlinger som har blitt utført på maleriet. Lag med lakk som har vært lagt på bildet har gjort det langt mørkere selv så tidlig som på 1500-tallet, og en aggressiv rensning i 1809 hadde fjernet en del av den øverste malingslaget, noe som ga figurens ansikt et noe utvasket framtoning. Til tross for disse behandlingene er Mona Lisa likevel tatt relativt godt vare på i århundrenes løp, og selv om tavlens bøyning har gitt kuratorene «en del bekymringer», har den gruppen som gjorde restaureringer i 2004-2005 blitt optimistiske overfor verkets framtid. Poppeltavle. Ved et tidspunkt i sin historie ble Mona Lisa fjernet fra sin opprinnelige ramme. Den ikke oppstrammende poppeltavlen fikk derfor lov til å bøye seg fritt med endringene i fuktighet og det har resultert i en sprekk har utviklet seg i nærheten av toppen av tavlen. Sprekken strekker seg nedover til figurens hår. På midten av 1700- til begynnelsen av 1800-tallet ble det forsøkt å stabilisere sprekken ved å legge inn to sommerfugleformede seler av valnøtt på baksiden av tavlen i en dybde på rundt en tredjedel av tavlens tykkelse. Dette arbeidet har blitt nennsomt og dyktig utført, og har med hell stabilisert sprekken. En gang mellom 1888 og 1905, eller kanskje ved et tidspunkt da bildet var stjålet, hadde den øvre støtten falt ut. En senere restaurering har limt og foret den resulterende fatningen og sprekken med lerretstoff. En fleksibel ramme av eik (lagt til i 1951) og oppstiver i kryss (1970) har bidratt at tavlen ikke har bøyd seg ytterligere. Bildet er for tiden oppbevart under streng, klimakontrollerte forhold i sin kasse bak skuddsikkert glass. Fuktigheten er opprettholdet på 50% ±10%, og temperaturen er vedlikeholdt på mellom 18 og 21 °C. For å kompensere for svingninger i den relative fuktigheten, er kassen supplert med en seng av kiselgel behandlet for gi 55% relativ fuktighet. Ramme. Ettersom Mona Lisas poppelstøtte både utvider seg og øker med endringer i fuktigheten, har bildet fått en del vridninger i årenes løp. Som svar på vridningen og svellingen som skjedde under lagringen i den andre verdenskrigen, og for å klargjøre bildet for en utstilling til ære for årsdagen for Leonardos 500. fødselsdag, ble Mona Lisa i 1951 plassert i en fleksibel ramme av eik med krysstøtte av bøk bak. Denne fleksible rammen, som er benyttet i tillegg til den ytre dekorative ramme beskrevet nedenfor, anvender trykket på tavlen til å hindre det fra å vri seg ytterligere. I 1970 ble kryssrammen i bøk byttet med en tilsvarende i lønn etter at det ble oppdaget treverket i bøk hadde blitt befengt med insekter. I 2004-2005 en gruppe som konserverte og undersøkte bildet erstattet kryssrammen i lønn med en av platanlønn, og i tillegg en kryss i metall for å kunne studere tavlens vridning. Mona Lisa har hatt mange forskjellige dekorative rammer i sin historie, endringene har kommet basert på forskjeller i smak og behag i årenes løp. I 1909 ga grevinne de Béhague portrettet dens nåværende ramme, et renessanseverk i overensstemmelse med Mona Lisas historiske opprinnelse. Hjørnene på maleriet har blitt nedskåret minst en gang i dets historie for å kunne tilpasse bildet til dets ulike rammer, men ingen deler av den opprinnelige malingslaget har blitt trimmet. Rensing og utbedring. Den første og mest omfattende dokumenterte rensingen, klargjøringen og utbedringen av Mona Lisa skjedde i 1809 ved Jean-Marie Hooghstoel, som var ansvarlig for restaureringen av malerier for galleriene ved Musée Napoléon i Louvre. Arbeidet omfatter rensing med sprit, oppfriskning av fargene, og utbedringer. I 1906 utførte Louvres konservator Eugène Denizard retusjering med vannfarger på områder i malingslaget som var ødelagt av tavlens sprekk. Denizard retusjerte også kantene av bildet med lakk og ferniss for skjule områder som tidligere hadde vært dekket av en eldre ramme. I 1913, da maleriet var kommet tilbake etter tyveriet, ble Denizard igjen tilkalt for å gjøre utbedringer. Han ble instruert til å rense bildet uten å benytte løsningsmidler og til å lett retusjere flere skrapninger i maleriet med vannfarger. I 1952 var fernisslaget over maleriets bakgrunn blitt jevnet ut. Etter et andre angrep i 1956 ble konservator Jean-Gabriel Goulinat instruert til å retusjere ødeleggelsen ved Mona Lisas venstre albu med vannfarger. I 1970 hadde et ny insektangrep blitt oppdaget på baksiden av tavlene som et resultat av krysstøtten som var blitt satt inn for å hindre at maleriet bøyde seg. Dette ble behandlet med tetraklorkullstoff (koltetraklorid), og senere med en behandling bestående av etylenoksid. I 1985 ble stedet som var blitt angrepet igjen behandlet tetraklor som et forebyggende middel. Framvisning. Den 6. april 2005 — etter en periode av konservering og behandling, og vitenskapelige undersøkelser — ble bildet flyttet til en ny lokaliseringen innenfor museets Salle des États. Det er framvist i en spesialbygd klimakontrollert installasjon med skuddsikkert glass. Renovasjonen av galleriet hvor maleriet nå henger ble finansiert av det japanske TV-selskapet Nippon Television. Rundt 6 millioner mennesker ser maleriet ved Louvre hvert eneste år. Pradokopien. a>, Madrid. Verket er antatt å ha vært gjort av en lærling av Leonardo, muligens på samme tid som originalen. I januar 2012 kunne Museo del Prado i Madrid annonsere at det hadde bortimot restaurert en kopi av maleriet som har blitt gjort av en elev av Leonardo, meget mulig også malt samtidig med mesterens original. Kopien som har klarere farger gir en bedre indikasjon av hva portrett kan ha sett ut på den tiden det ble malt da fernisset som dekker originalen er krakelert og gulnet i årenes løp. Forskning og spekulasjon. Selv om modellen tradisjonelt har blitt identifisert som Lisa del Giocondo har mangelen på endelige bevis lenge gitt drivkrefter til alternative teorier, en del svært fantasifulle, inkludert at det skal ha vært en framstilling av Leonardos mor Caterina som framstillingen av et fjernt minne, og muligheten for at Leonardo har benyttet sin egen likhet. Andre aspekter av maleriet som har blitt spekulert over er den opprinnelige størrelsen av maleriet, om det er originalen, hvorfor det ble malte, og ulike spekulasjoner til effekten av det gåtefulle smilet og hvordan det ble oppnådd, inkludert teorier som står utenfor det kunsthistorisk meningsfulle å vurdere som om modellens særskilte smil skyldtes dårlige tenner. En tegning av et berg som finnes i den britiske Royal Collection har gitt antydninger om muligheten til at kunstneren arbeidet lengre med portrettet enn de offisielle datoene som er oppgitt av Louvre. Det franske museet daterer Mona Lisa til 1503-06, men deler av bakgrunnen kan være basert på en tegning av et berg som Leonardo gjorde i 1510-15. Det førte til undersøkelser av Pradokopien som fikk sin bakgrunn overdekket med svart i løpet av den andre halvdelen av 1700-tallet. Denne overmalingen ble siden fjernet. Fjellformasjonen i Pradokopien kan ha vært basert på tegningen i London som er datert til 1510-15 på stilistiske grunner. Mona Lisa som referanse og ikon. Avant-gardens kunstverden har gjort bruk av det ubestridte fakta av Mona Lisas popularitet og status. Både dadister og surrealister har flere ganger gjort modifikasjoner og karikaturer av Mona Lisa. Allerede i 1883 ble "Le rire" («Latteren»), et bilde hvor Mona Lisa røkte på en pipe, gjort av Sapeck (Eugène Bataille), vist fram på utstillingen Arts Incohérents i Paris. I 1919 framstilte Marcel Duchamp, en av de mest innflytelsesrike modernistiske kunstnerne, "L.H.O.O.Q.", en karikatur og provokasjon av Lisa Mona ved å ta en billig reproduksjon som ble utstyrt med bart og fippskjegg foruten også å legge til en grov inskripsjon. Når denne ble lest høyt på fransk lød det som «Elle a chaud au cul» som bokstavelig kan oversettes som «Hun er heit i ræva». I begge tilfeller var det forsøk på å angripe Mona Lisas status i samtiden ved å gi henne absurde maskuline trekk, og i siste tilfelle også et forsøk på å redusere henne ved sexistiske virkemidler. Salvador Dalí, berømt for sin surrealisme, malte "Selvportrett som Mona Lisa" i 1954. I 1963 som en følge av maleriets besøk til USA framstilte Andy Warhol en rekke silketrykk med flere Mona Lisa etter hverandre i grelle farger som han kalte "Thirty are Better than One" («Tretti er bedre enn én»). Denne framstillingen var også i forlengelsen av hans arbeid med Marilyn Monroe (Twenty-five Coloured Marilyns, 1962), Elvis Presley (1964) og "Campbell's soup" (1961–1962). Mona Lisa er kanskje det mest kjente portrettet i vestlig kunsthistorie. Det er blitt sitert og parodiert av en rekke kunstnere i flere kunstarter, og har fått ikonstatus i populærkultur og reklame. Portrettet av Mona Lisa er blitt industri, og dukker opp på alt fra kaffekopper til musematter. I litteraturen er Mona Lisa referert til i en uendelighet av sammenhenger. Hun ble blitt benyttet i bestselgeren "Da Vinci-koden" av Dan Brown som kom ut 2003, og som hevder teorien at Mona Lisa er en androgyn (tvekjønnet) skikkelse og navnet spiller på et anagram basert på den egyptiske fruktbarhetsguden Amon og den egyptiske gudinnen Isis, som igjen kaster lys over det tvekjønnede over kunstverket. Dette skjulte budskapet er også grunnen til at Mona Lisa smiler, i følge teorien. George H.W. Bush. George Herbert Walker Bush (født 12. juni 1924 i Milton i Massachusetts) er en tidligere amerikansk forretningsmann og republikansk politiker, som var USAs president 1989–1993. Før han tiltrådte presidentembedet, var han visepresident under president Ronald Reagan 1981–1989. Ved angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 var Bush 17 år. Han utsatte college-studiene, ble som 18-åring den til da yngste marineflyveren i USAs historie, og tjenestegjorde frem til krigen sluttet. Etter studier ved Yale University flyttet han i 1948 til det vestlige Texas, hvor han gikk inn i oljebransjen og ble millionær i en alder av 40 år. Bush ble engasjert i politikk etter at han grunnla sitt eget oljeselskap. 1967–1971 var han medlem av Representantenes hus i den amerikanske Kongressen. I 1980 stilte han som presidentkandidat i republikanernes primærvalg, og ble, etter å ha innstilt sin kampanje, valgt som Ronald Reagans visepresidentkandidat. De to vant det påfølgende presidentvalget, og som visepresident ledet Bush blant annet arbeidet med deregulering av økonomien, og med bekjempelse av narkotikasmugling. I 1988 lanserte han sitt kandidatur til å etterfølge Reagan i presidentembedet, og slo den demokratiske utfordreren Michael Dukakis i det påfølgende presidentvalget. Utenrikspolitikk ble drivkraften i hans presidentperiode; militæroperasjoner i Panama (1989) og Persiabukten (1991) bidro til å øke presidents oppslutning på et tidspunkt da verden var i sterk forandring; Berlinmuren falt i 1989, og Sovjetunionen ble oppløst to år etter. Innenriks gikk Bush bort fra et valgløfte fra 1988, og hevet skattene i strid med Kongressens ønske. Som en følge av økonomiske nedgangstider tapte han presidentvalget i 1992 for den demokratiske kandidaten, Bill Clinton. Bush er far til George W. Bush, USAs president 2001–2009, og Jeb Bush, tidligere guvernør i delstaten Florida. Av alle amerikanske presidenter er det kun George H.W. Bush og John Adams som har hatt en sønn i samme embede. Tidlige år. George Herbert Walker Bush ble født i 173 Adams Street i Milton i Massachusetts den 12. juni 1924, som sønn av senator Prescott Bush og Dorothy Walker Bush. Like etter at han ble født, flyttet familien fra Milton til Greenwich i Connecticut. Etter gjennomført grunnskole (), begynte han på den prestisjefylte, private kostskolen Phillips Academy i Andover, Massachusetts. Her hadde han flere tillitsverv, før han gikk ut i 1942. Andre verdenskrig. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 bestemte Bush seg for å gå inn i den amerikanske marinen. Det gjorde han på sin attenårsdag. Han ble flyver i marinen, og etter å ha fullført det ti måneder lange kurset ble han utnevnt som kadett i marinens reserveavdeling i Corpus Christi, Texas den 9. juni 1943, bare tre dager før sin nittenårsdag, noe som gjorde ham til USAs til da yngste marineflyver i gjennom tidene. I september 1943 ble han stasjonert som fotograferende offiser ved torpedoskvadronen VT-51. Det påfølgende året var skvadronen stasjonert på USS «San Jacinto» (CVL-30), som medlem av Luftgruppe 51. Styrken gikk i løpet av denne tiden seirende ut av et av de største luftslagene i den annen verdenskrig: slaget om Filippinerhavet. George Bush ombord i sin TBM Avenger på hangarskipet USS «San Jacinto» i 1944 Bush ble forfremmet til fenrik 1. august 1944 På samme tid begynte USS «San Jacinto» med operasjoner mot japanerne ved Bonin-øyene (Ogasawara Gunto) i Stillehavet. Bush fløy et av fire Grumman TBM Avenger-fly, som angrep japanske installasjoner på ChiChi Jima-øya 2. september 1944. Under angrepet møtte Avenger-gruppen kraftig antiluftskyts. Flyet til Bush ble truffet av splinter, og flymotoren ble antent. Til tross av at flyet brant, fullførte Bush angrepet og traff målet med flere bomber. Med motoren i brann fløy han så flere mil fra øya, hvorpå han og et annet besetningsmedlem kom seg ut fra flyet, men den andre mannens fallskjerm åpnet seg ikke. Besetningen på de tre andre flyene som ble skutt ned, ble ofre for kannibalisme fra japanernes side. Bush ventet i fire timer i en oppblåsbar flåte, mens flere kampfly sirklet beskyttende over ham, til han ble reddet av redningsubåten USS «Finback». Den neste måneden forble han ombord på «Finback», og deltok i redningsaksjoner for andre piloter. Fenrik Bush gikk igjen ombord i «San Jacinto» i november 1944, og deltok i operasjoner på Filippinene helt til skvadronen hans ble erstattet og sendt hjem til USA. I løpet av 1944 fløy Bush 58 tokt. Han mottok Distinguished Flying Cross og tre Air Medals, i tillegg til at Presidental Unit Citation ble tildelt «San Jacinto». På grunn av sin erfaring som kampflyver ble Bush stasjonert ved marinebasen i Norfolk, Virginia hvor han ble plassert i en treningsavdeling for nye torpedopiloter. Han ble senere beordret til en ny torpedoskvadron, VT-153. Etter at krigen ble avsluttet med Japans kapitulasjon i august 1945, ble Bush dimittert i september. Ekteskap og universitetsutdannelse. George Bush giftet seg med Barbara Pierce den 6. januar 1945, få uker etter at han kom tilbake fra krigen. Paret fikk seks barn: George Walker Bush (født 1946), Pauline Robinson Bush («Robin», 1949–1953, døde av leukemi), John Ellis «Jeb» Bush (født 1953), Neil Mallon Bush (født 1955), Marvin Bush (født 1956), og Dorothy Bush Koch (født 1959). Bush ble tatt opp ved Yale-universitetet før han vervet seg i det militære, men valgte i 1942 militærtjeneste framfor universitetsutdannelsen. Etter dimmiteringen tok han opp igjen studiene. På Yale ble han tatt opp på et studieprogram som lot studentene fullføre studiene på to og et halvt år istedenfor de vanlige fire. Han var medlem av Delta Kappa Epsilon-brorskapet, og ble valgt til dets president. Han var også kaptein på Yales baseball-lag, og spilte som venstrehendt første base i de to første College World Series. Som lagets kaptein møtte Bush den legendariske baseballspilleren Babe Ruth før en kamp i avgangsåret. Senere i sitt første år ble han, som sin far Prescott Bush i 1917, anbefalt for medlemskap i det hemmelige Skull and Bones-brorskapet. Han gikk av med eksamen som medlem av Phi Beta Kappa-brorskapet fra Yale i 1948 med en bachelorgrad i samfunnsøkonomi. Forretningskarriere. Etter å ha avlagt avgangseksamen ved Yale flyttet Bush til Vest-Texas. Farens forretningsforbindelser viste seg å være nyttige da han begynte i oljebransjen, hvor han startet som salgsfullmektig ved Dresser Industries, et datterselskap av Brown Brothers Harriman, hvor faren satt som styremedlem i 22 år. Bush etablerte utviklingsselskapet Bush-Overby Oil i 1951, og i 1953 var han en av grunnleggerne av Zapata Petroleum Corporation, et oljeselskap som utvant olje i Permian-bassenget i Texas. Året etter, i 1954, ble han direktør for datterselskapet Zapata Offshore Company. Datterselskapet ble selvstendig i 1958, og Bush flyttet selskapet fra Midland i Texas til Houston. Han fortsatte som president i selskapet frem til 1964, og senere styreformann til 1966, hvoretter han valgte å følge sine politiske ambisjoner. På dette tidspunktet var han allerede blitt millionær. I Kongressen 1966–70. I 1964 var Bush formann for Harris County-avdelingen av Det republikanske parti og han forsøkte å bli innvalgt i Senatet. Han vant den republikanske nominasjonen, men tapte mot den demokratiske representanten. I 1966 ble han valgt inn i Representantenes hus fra Texas' 7. distrikt, etter å ha slått demokraten Frank Briscoe med 57 % av stemmene. Bush var den første republikaneren som representerte Houston. Stemmegivningen hans var generelt konservativ. Bush støttet Civil Rights Act fra 1964, på tross av at loven var upopulær i hans velgerdistrikt. Han støttet president Richard Nixons Vietnam-politikk, og bidro til å få gjennom loven om «birth control» (prevensjon/abort). På tross av at han var i sin første periode som kongressmann, ble han utnevnt som medlem av den mektige Ways and Means-komiteen (tilsvarende finanskomiteen i Stortinget) i Representantenes hus, hvor han stemte for å avskaffe den militære verneplikten. Han ble gjenvalgt til en ny periode i 1968. I 1970 overtalte president Nixon ham til å forlate Representantenes hus, og i stedet stille til valg i Senatet mot den demokratiske senator Ralph Yarborough, som var en sterk kritiker av Nixon. I det republikanske nominasjonsvalget slo Bush ut sin konservative motkandidat Robert Morris med en margin på 87,6 % mot 12,4 %. Imidlertid ble Yarborough slått i det demokratiske nominasjonsvalget av tidligere kongressmann Lloyd Bentsen, som var en mer moderat demokrat og Bentsen slo Bush med 54 % mot 43 % av stemmene. FN-ambassadør 1971–73. Som takk og kompensasjon for at Bush hadde ofret sin plass som kongressrepresentant for å støtte president Nixon, ble Bush utnevnt til FN-ambassadør av Nixon. Selv om han møtte skepsis for sin manglende utenrikspolitisk erfaring, ble Bush enstemmig godkjent av Senatet, og skjøttet vervet i to år fra 1971 til 1973. Watergate. I 1973 ble Bush spurt av Nixon om å bli formann for Republican National Committee (RNC). Bush aksepterte tilbudet, og innehadde denne posisjonen mens både Nixons og Det republikanske partis popularitet falt markant. Under Watergate-skandalen forsvarte han lenge Nixon lojalt, men da Nixons skyld ble åpenbar, fokuserte Bush på å ivareta partiets interesser, mens han fremdeles opprettholdt sin lojalitet til Nixon. Som formann for RNC la Bush inn et formelt krav om at Nixon til slutt måtte trekke seg til beste for partiet. President Nixon gikk av den 9. august 1974. Denne dagen skrev Bush i sin dagbok: «Det var en stemning av tristhet, som om noen hadde dødd… [Avgangs]talen var av typisk Nixon-merke – et spark eller to til pressen – utrolige påkjenninger. Man kunne ikke hjelpe for å se på familien og hele saken og tenke på hva han hadde oppnådd og så tenke på skammen...[Fords inntredelse gav oss] virkelig en ny giv, et nytt løft.» Utsending til Kina 1974–75. Nixons etterfølger, Gerald Ford, utnevnte Bush til sjef for det amerikanske sambandskontoret i Folkerepublikken Kina. Ettersom USA på det tidspunktet opprettholdt offisielle forbindelser med Republikken Kina på Taiwan, og ikke Folkerepublikken Kina, hadde sambandskontoret ikke status som ambassade, og Bush hadde ikke formelt stillingen som «ambassadør», selv om han i praksis opptrådte som en. Han hadde denne stillingen i 14 måneder i årene 1974-1975. CIA-direktør 1976. I 1976 hentet president Ford Bush tilbake til Washington, D.C. for å bli CIA-direktør. Etter at Bush hadde lovet å ikke stille til valg som hverken president eller visepresident i 1976, døde motstanden mot hans kandidatur hen. Bush satt som direktør for Central Intelligence Agency (CIA) i 355 dager fra 30. januar 1976 til 20. januar 1977. CIA var svekket av en rekke avsløringer, og var under gransking av Senatet. Bush fikk ansvaret for å gjenopprette byråets autoritet og tillit. Som etterretningsdirektør gav Bush orienteringer om nasjonale sikkerhetsspørsmål til Jimmy Carter, både i Carters tid som presidentkandidat og som valgt president før tiltredelsen. Bush sonderte også mulighetene for å forbli i direktørstillingen under Carter, men det ble det ingenting av. Andre posisjoner. Etter Bush gikk av som direktør for CIA i 1977, ble han styreformann for First International Bank i Houston. I 1978 var han, i ett år tid, tilknyttet Rice Universitys fakultet «Jones School of Business» som deltidslærer i bedriftsøkonomi. Bush sa senere om sin tid der: «Jeg elsket den korte tiden i akademia.» Presidentkandidat i 1980. Bush (til høyre) i Nashua-debatten med Reagan (til venstre) og ordstyreren Bush bestemte seg i andre halvdel av 1970-årene for å stille som presidentkandidat ved valget i 1980. I løpet av 1979 deltok han på omkring 850 politiske møter og reiste mer enn 40 225 mil (250 000 miles) i sin kandidatkampanje. I sin kampanje la Bush vekt på sin brede erfaring fra offentlige stillinger. Hans motstandere i nominasjonskampen var Howard Baker, Bob Dole, John Anderson (som senere stilte som uavhengig kandidat), Phil Crane, John Connally og Ronald Reagan. I primærvalgene fokuserte Bush nesten utelukkende på partimøtene i Iowa - siden disse gjennomføres først, mens Reagan førte en mer tradisjonell valgkamp. Bush representerte sentrumsfløyen i det republikanske partiet, mens Reagan på sin side representerte den konservative. Bush karakteriserte Reagans tilbudssideorienterte planer om massive skattelettelser som «voodoo-økonomi». Bush' strategi viste seg til en viss grad å være vellykket, i den forstand at han vant i Iowa med 31,5 % mot Reagans 29,4 %. Etter tapet i Iowa byttet Reagan ut sin kampanjeleder, omorganiserte staben sin, og konsentrerte seg om primærvalget i New Hampshire. De to ble enige om en debatt seg imellom der, i regi av avisen "Nashua Telegraph", men betalt av Reagans kampanje. Reagan inviterte de fire andre kandidatene også, men Bush nektet å stille mot dem, noe som førte til at de til slutt forlot debattlokalet. Debatten viste seg å bli et vendepunkt i valgkampen. På et tidspunkt ga ordstyrer John Breene ordre om å skru av Reagans mikrofon. Reagans opphissede kommentar: «Jeg betaler for denne mikrofonen, Mr. Greene» slo an hos publikum. Bush tapte nominasjonsvalget i New Hampshire, med 23 % mot Reagans 50 %. Han tapte også de fleste av de påfølgende primærvalgene, og trakk formelt sitt kandidatur i mai samme år. Uten nevneverdige politiske fremtidsutsikter solgte Bush huset han hadde i Houston, og kjøpte bestefarens landeiendom i Kennebunkport i Maine, også kjent som «Walker's Point». På republikanernes landsmøte ble imidlertid Bush utpekt av Reagan som visepresidentkandidat i 1980. Visepresident 1981–1989. Som visepresident holdt Bush som oftest lav profil og erkjente de konstitusjonelle begrensninger som lå i embedet; han unngikk å ta beslutninger eller å kritisere Reagan på noen måte. Han og kona Barbara flyttet inn i visepresidentens residens Number One Observatory Circle. Ekteparet Bush deltok i et stort antall offentlige og seremonielle arrangementer, herunder mange statlige begravelser, noe som ble en stående vits hos komikerne. Fru Bush fant at begravelsene stort sett var nyttige, og sa: «George møtte mange daværende eller fremtidige statsoverhoder i begravelsene han deltok i, noe som gjorde ham i stand til å danne personlige forhold som ble viktige for president Reagan.» Som formann i Senatet holdt Bush kontakten med medlemmene av Kongressen og holdt presidenten løpende orientert om begivenhetene på Capitol Hill. Bush og President Ronald Reagan Den 30. mars 1981, kort tid etter at han hadde tiltrådt, ble Reagan utsatt for et attentat og ble alvorlig såret av skudd i Washington, D.C.. Bush, som i egenskap av visepresident var nestkommanderende i den konstitusjonelle orden, befant seg i Dallas og fløy tilbake til Washington umiddelbart. Reagans regjering ble sammenkalt i situasjonsrommet i Det hvite hus. Da flyet med Bush landet, ble han anbefalt av sine medarbeidere å fortsette i helikopter direkte til Det hvite hus, som et signal om at administrasjonen fremdeles var operativ. Bush avslo forslaget og svarte: «Bare presidenten lander på plenen foran Det hvite hus.» Dette gjorde et positivt inntrykk på president Reagan, som restituerte seg og vendte tilbake til arbeidet innen to uker. Fra da av kom de to til å spise lunsj på torsdager sammen regelmessig i Det ovale kontor. Reagan beundret Bush' lojalitet. Som visepresident ledet Bush en spesiell arbeidsgruppe som jobbet med deregulering; hundrevis av regler ble gjennomgått og anbefalinger ble gjort om hvilke som skulle endres og hvilke som skulle revideres for å holde størrelsen på den føderale regjeringen nede. Reagan-administrasjonen introduserte ny politikk i krigen mot narkotika og Bush var her leder i en arbeidsgruppe angående narkotikasmugling. Begge disse saksfeltene var populære blant konservative og Bush, som ble regnet som moderat, vant høyere anseelse i partiets konservative fløy. Ronald Reagan stilte til gjenvalg i 1984, og det var aldri snakk om å erstatte Bush som visepresident i Reagans andre periode. Den demokratiske motkandidaten Walter Mondale skrev seg inn i historien ved å velge en kvinne som visepresidentkandidat, New York-representanten Geraldine Ferraro. Hun og Bush møttes én eneste gang i en fjernsynsdebatt. Som en kontrast til den Ivy League-utdannede Bush, representerte Ferraro et arbeiderdistrikt i Queens, New York. Dette, sammen med hennes popularitet blant kvinnelige journalister, gjorde at Bush fremsto med et handicap. At Bush i denne debatten tilla Ferraro uriktige meninger i en sak om døde marinesoldater er omtalt som «en uheldig opptreden» og «en stor feil». Reagan og Bush vant imidlertid igjen over Mondale og Ferraro med et valgskred. Reagan-administrasjonen ble skandalisert i 1986 da det ble avslørt at representanter for administrasjonen i hemmelighet hadde organisert våpensalg til Iran og brukt inntektene til å finansiere det antikommunistiske Contras i Nicaragua, noe som var et åpenbart brudd på amerikansk lov. Da Iran-Contras-affæren, som den senere ble kjent som, lekket ut i mediene, erklærte Bush i likhet med president Reagan at han hadde vært «ute av spill» og følgelig ikke kjent med det som foregikk. Meningsmålinger viste at mange var tvilende til Bush' forklaring om at han hadde vært en «uskyldig tilskuer» mens handelen pågikk. Dette førte til en antagelse om at han var en «slappfisk» («wimp»). Hans raseri under et intervju med Dan Rather fra CBS dempet dette inntrykket, midt i begynnelsen på hans kampanje for å bli valgt til president i 1988. Presidentvalgkampen 1988. Tidlig i sin annen periode som visepresident planla Bush og hans medarbeidere at han skulle stille som presidentkandidat i 1988, siden grunnloven forbød Reagan å sitte en tredje periode. Mot slutten av 1985 ble det satt ned en komité og over to millioner dollar hadde blitt samlet inn for Bush. Bush begynte sin nominasjonsvalgkamp i oktober 1987. Utfordrerne hans til den republikanske nominasjonen var senator Bob Dole fra Kansas, medlem av Representantenes Hus Jack Kemp fra New York, tidligere guvernør Pete DuPont fra Delaware, og den konservative kristne tv-predikanten Pat Robertson. Selv om han ble ansett som fremste kandidat i nominasjonsprosessen, kom Bush på en tredjeplass ved partimøtene i Iowa, etter Dole og Robertson. I likhet med Reagan i 1980, omorganiserte Bush staben sin og konsentrerte seg om primærvalget i New Hampshire. Siden Dole ledet på meningsmålingene foran primærvalget der, kjørte Bush fjernsynsreklamer som fremstilte Dole som en som ville øke skattene, og Bush kom tilbake og vant primærvalget. Bush hadde seieren innen rekkevidde, og vant i tillegg også mange primærvalg i Sørstatene. Da supertirsdagen kom, hadde Bush et forsprang i organisasjon og innsamling av midler som gjorde at han sikret seg nominasjonen. I forkant av det republikanske landsmøtet i 1988 gikk spekulasjonene høyt om hvem Bush ville velge som visepresidentkandidat. Han overrasket mange ved å velge Dan Quayle, en «temmelig obskur juniorsenator» fra Indiana, et valg som var populært hos konservative. Til tross for Reagans popularitet lå Bush etter den demokratiske kandidaten Michael Dukakis, daværende guvernør i Massachusetts, på mange meningsmålinger. Bush driver valgkamp i Omaha, Nebraska, 1988 Bush, som fra tid til annen ble kritisert for sin mangel på veltalenhet sammenlignet med Reagan, overrasket mange ved å holde en tale på republikanernes landsmøte i 1988 som ble godt mottatt. Det som i ettertid er kjent som «de tusen lyspunkters» tale, beskrev hans visjon for USA: Han støttet troskapseden til det amerikanske flagget, bønn i skolene, dødsstraff og retten til å eie våpen, og han opprettholdt motstand mot abort. Landsmøtetalen inneholdt også det berømte løftet: '. Valgmannsstemmene i 1988, stat for stat Presidentvalgkampen mellom Bush og Dukakis ble beskrevet som en av de mest skitne i moderne tid. Bush anklaget Dukakis for å forurense Boston havn som guvernør i Massachusetts. Han pekte også på at Dukakis hadde avskaffet «Flaggeden» i skolene, og fortsatte i samme stil med flere anklager om upatriotisk adferd, bruk av «liberal» som skjellsord, og med uberettigede forsøk på å klebe Dukakis til en gisselsak knyttet til fengselspermisjon for Willie Horton. Dukakis' betingelsesløse motstand mot dødsstraff var et stadig tilbakevendende spørsmål i debattene mellom presidentkandidatene. Ordstyrer Bernard Shaw stilte blant annet Dukakis det hypotetiske spørsmålet om han ville gå inn for dødsstraff dersom hans kone Kitty ble voldtatt og drept. Dukakis' nei til dette spørsmålet bidro til Bushs karakteristikk av ham som ikke tøff nok når det gjaldt kriminalitet. Bush slo Dukakis og hans visepresidentkandidat Lloyd Bentsen med 426 mot 111 valgmannsstemmer (Bentsen fikk én stemme), og med 53,4 % av de avgitte stemmene, mens Dukakis fikk 45,6 %. Bush ble den første visepresidenten som ble valgt til president siden Martin van Buren i 1836, og valget ble det første valget Bush hadde vunnet i sitt eget navn siden han ble valgt inn i Representantenes hus i 1969. Valgseieren har blitt forklart med en tam motkandidat og den avtroppende presidentens popularitet, og Bush kan ha blitt foretrukket av velgerne som «et tryggere og mer tillitvekkende valg». President 1989–1993. a> mottar embedsløftet fra Bush ved innsettelsesseremonien på Capitol Hill, 20. januar 1989. Bush ble innsatt den 20. januar 1989 og etterfulgte Ronald Reagan som USAs president. Han inntok embedet på et tidspunkt da verden var i forandring; Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps kom tidlig i hans presidentperiode. Han gav ordre til militære operasjoner i Panama og Persiabukten, og hadde på et tidspunkt en rekordhøy oppslutning på såkalte «approval ratings» med hele 89 %. Imidlertid førte økonomisk tilbakegang, samt det faktum at han gikk tilbake på sitt valgløfte om ikke å innføre flere nye skatter, til et sterkt fall i oppslutning, og Bush tapte som en følge av disse forholdene presidentvalget i 1992. Bushs regjering var dominert av «eldre og konservative menn med bakgrunn fra storindustrien», særlig oljeindustrien. Det var bare en kvinne blant de 14 statsrådene, og den yngste av dem var den 48 år gamle Dick Cheney, som kom inn i regjeringen da Bushs førstevalg ble avvist av Kongressen på grunn av personlige forhold. Økonomi. Tidlig i sin presidentperiode måtte Bush håndtere statsgjelden etter Reagan. I 1990 var denne på 220 milliarder dollar, tre ganger så mye som da Reagan vant valget i 1980. Bush var innstilt på å bremse underskuddet, idet han ikke trodde USA kunne opprettholde sin dominerende stilling uten at så ble gjort. Han satte igang med et forsøk på å overtale Kongressen, hvor demokratene var i flertall, til å gjøre dette over statsbudsjettet. Republikanerne mente at den beste måten å gjøre dette på, var å redusere det offentlige forbruket. Demokratene mente at den eneste muligheten var å heve skattene. Bush fikk store problemer med å forhandle seg frem til en enighet. I kjølvannet av dette basketaket med Kongressen, ble Bush tvunget av det demokratiske flertallet til å heve skatteinntektene. Mange republikanere følte seg sveket fordi Bush hadde avgitt et løfte om «ingen nye skatter» i valgkampen i 1988. I det som i ettertid blir sett på som en ren hevnaksjon, stemte republikanske medlemmer av Kongressen ned et forslag fra Bush som ville medføre et kutt i forbruket og skattehevelser som ville redusere underskuddet med 500 milliarder dollar over en femårsperiode. Drevet fra skanse til skanse aksepterte Bush til slutt demokratenes krav om høyere skatter og større forbruk i offentlig sektor, noe som fjernet ham fra republikanere og åpnet for et dramatisk fall på meningsmålingene. Bush uttalte senere at han skulle ønsket at han aldri hadde underskrevet denne loven. På slutten av den 101. Kongressens virketid kom Bush og Kongressen frem til et kompromiss: En budsjettpakke økte marginalskatten og faset ut unntak for skattebetalere med høy inntekt. Til tross for republikanske krav om en reduksjon i skatten for gevinst på investeringer, ga Bush etter for demokratene også på dette området. Overenskomsten med det demokratiske lederskapet i Kongressen ble et vendepunkt for Bushs presidentperiode. Hans popularitet blant republikanere kom seg imidlertid aldri igjen. Omtrent samtidig med budsjettavtalen, gikk USA inn i en mild resesjon, som varte i seks måneder. Mange statlige velferdsprogram ble trappet opp. Andelen arbeidsledige gikk oppover i 1991, og Bush skrev under på en lov som tilbød arbeidsledige arbeidere ytterligere ytelser. Året 1991 ble kjennetegnet av mange bedriftsomstillinger, og mange mistet jobben. Mange av dem som nå ble arbeidsledige, var republikanere og uavhengige velgere som hadde levd i den tro at jobbene deres var trygge. I sitt andre år i embedet sa Bushs rådgivere at han burde slutte å blande seg inn i økonomien, de var av den oppfatning at han hadde gjort det som var nødvendig for å sikre gjenvalg. I 1992 var renten og inflasjonsmålet på sitt laveste på flere år, men midtveis i året nådde andelen arbeidsledige 7,8 %, som var det høyeste siden 1984. I september 1992 rapporterte det amerikanske statistiske sentralbyrået at 14,2 % av amerikanske borgere levde under fattigdomsgrensen. På en pressekonferanse i 1990 fortalte Bush reportere at han syntes utenrikspolitikk var et hyggeligere saksområde. Annen innenrikspolitikk. Bush innenrikspolitiske initiativ omfattet blant annet to viktige lover: Americans with Disabilities Act av 1990 stilte krav om tilgjengelighet til offentlige bygninger for bevegelseshemmede. Clean Air Act fra 1990 innebar en vesentlig skjerping av miljøkrav til utslipp fra industrien, krav som skulle fases inn i løpet av en tiårsperiode. Bush utnevnte to dommere til USAs høyesterett: David Souter i 1990 og Clarence Thomas i 1991. Panama. Bush i en telefonsamtale om "Operation Just Cause" i 1989. De to andre er general og stabssjef. I 1980-årene var Panamas leder Manuel Noriega, en gang en av USAs støttespillere. Noriega ble senere beskyldt for å spionere til fordel for Fidel Castro og å ha brukt Panama for å smugle narkotika inn i USA. Noriega var et kjent navn i USA, og figurerte stadig i mediene. Kampen om å fjerne ham fra makten begynte under Reagans administrasjon, da økonomiske sanksjoner ble innført overfor landet. Sanksjonene omfattet forbud for amerikanske selskaper og den amerikanske regjeringen mot å foreta utbetalinger til Panama, samt at 56 millioner dollar i panamanske akitiva som stod i amerikanske banker ble «frosset». Reagan sendte også ytterligere 2000 soldater til Panama. I motsetning til Reagan var Bush istand til å fjerne Noriega fra makten, men Bush-administrasjonens mislykkede planlegging for tiden etter invasjonen skapte hindringer i Panamas behov under etableringen av den nye demokratiske regjeringen. I mai 1989 avholdt Panama demokratiske valg, og Guillermo Endara ble valgt til president, hvorpå resultatene ble annulert av Noriegas regjering. Som et svar på dette sendte Bush ytterligere 2 000 amerikanske soldater til landet, hvor de satte igang med å utføre regulære militære øvelser på panamansk territorium, noe som var et brudd på tidligere inngåtte avtaler. Bush flyttet så den amerikanske ambassaden og den amerikanske ambassadøren fra landet, og sendte avgårde ytterligere tropper til Panama for å bane vei for den kommende invasjonen. Noriega slo ned et militært kuppforsøk i oktober og det var massive demonstrasjoner mot ham i Panama. Etter at en amerikansk tjenestemann ble skutt av panamanske styrker i desember 1989, sendte president Bush 24 000 soldater inn i landet med det mål for øye å fjerne Noriega fra makten. Invasjonen var en storskala amerikansk militæroperasjon, og den første på nærmere 40 år som ikke var knyttet direkte opp mot den kalde krigen. Operasjonen var kontroversiell, men de amerikanske styrkene klarte raskt å få kontroll over landet og Endara ble gjeninnsatt som president. Noriega overgav seg til amerikanerne og ble dømt og fengslet etter en tiltale om organisert pengeutpressing og narkotikasmugling i april 1992. Presidentparet Bush besøkte Panama i juni 1992 for å gi støtte til den første panamanske regjeringen etter invasjonen. Gulfkrigen. Den 1. august 1990 invaderte Irak under ledelse av Saddam Hussein sin oljerike nabo i sør, Kuwait. President Bush fordømte invasjonen og begynte arbeidet med å danne en koalisjon som bestod av USAs europeiske, asiatiske og andre allierte land, blant annet i Midtøsten. Forsvarsminister Richard Bruce «Dick» Cheney reiste til Saudi-Arabia for å møte Kong Fahd, som krevde amerikansk assistanse fordi han fryktet at også hans land kunne stå overfor en mulig invasjon. Forespørselen ble først møtt med jagerfly fra US Air Force. Irak forsøkte å forhandle frem en avtale med Bush som ville tillate landet å ta kontroll over halve Kuwaits territorium, men Bush avslo og insisterte på en fullstendig tilbaketrekning av de irakiske styrkene. Planleggingen av en storstilt bakkeoperasjon med amerikanskledede koalisjonsstyrker begynte å ta form i september 1990, med general Norman Schwarzkopf i spissen. Bush talte til en samlet amerikansk Kongress angående autorisasjon til luft- og landangrep, og sa: «I disse plagede tider kan vårt femte mål - en Ny Verdensorden - springe frem: En ny æra» Siden FNs sikkerhetsråd motsatte seg Iraks aggresjon, gav Kongressen grønt lys for bruk av makt, med et klart fastsatt mål om å gi kontrollen over Kuwait til landets regjering og dermed sikre USAs interesser utenlands. Tidlig om morgenen den 17. januar 1991 begynte allierte styrker det første angrepet, som omfattet mer enn 4 000 bombetokt fra koalisjonens fly. Denne fremgangsmåten fortsatte de neste fire ukene frem til en invasjon med landstyrker tok til 24. februar. Allierte styrker brøt gjennom irakiske linjer og rykket frem mot Kuwait City mens styrker i den vestlige delen av landet avskjærte den irakiske hæren som gjorde retrett. Bush tok beslutningen om å stoppe offensiven etter bare cirka hundre timer. Kritikere stemplet avgjørelsen som umoden idet hundrevis av irakiske styrker var istand til å flykte. Bush svarte kritikerne ved å si at han ønsket å holde de amerikanske tapene på et minimum. Flere anførte at Bush skulle ha fortsatt angrepet og presset Husseins hær tilbake til Bagdad og endelig fjernet ham fra makten. Bush forklarte senere at han ikke gav ordre om å styrte den irakiske regjeringen fordi det ville ha «medført uberegnelige menneskelige og politiske kostnader … Vi ville ha blitt tvunget til å okkupere Bagdad og, i realiteten styre Irak.» Etter krigen skjøt Bushs oppslutning på meningsmålingene bokstavelig talt i været. Sovjetunionen. I 1989, like etter Berlinmurens fall, møtte Bush Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov på Malta. Administrasjonen hadde vært stilt under intenst press for å møte sovjeterne, men ikke alle så på Malta-toppmøtet som et steg i riktig retning. General Brent Scowcroft var blant de som var tilbakeholdne når det gjaldt toppmøtet, og sa at det muligens kunne være «for tidlig» av hensyn til bekymringer hvor, ifølge Dr. Condoleezza Rice «forventninger [ville bli] satt om at noe var iferd med å skje, mens Sovjetunionen muligens kunne stå hardnakket på sine krav og tvinge [USA] til å inngå avtaler som til syvende og sist ikke ville være fordelaktige for USA.» Europeiske ledere derimot, inkludert François Mitterand og Margaret Thatcher, oppmuntret Bush til å møte Gorbatsjov, noe han gjorde under Maltakonferansen mellom 2. og 3. desember 1989. Selv om ingen avtaler ble undertegnet, ble møtet hovedsakelig sett på som viktig. Da han ble spurt om en atomkrig, svarte Gorbatsjov: «Jeg har forsikret USAs president om at Sovjetunionen aldri ville starte en varm krig mot USA. Og vi ønsker at våre forbindelser skal utvikle seg på en slik måte at det vil åpne for større muligheter for samarbeid...Dette er bare begynnelsen. Vi er foreløbig bare på begynnelsen av vår vei, en lang vei til en langvarig, fredfull periode.» Møtet ble mottatt som et viktig skritt på veien til slutten for den kalde krigen. Neste toppmøte mellom de to lederne ble holdt i juli 1991 i Moskva, hvor Strategic Arms Reduction Treaty (START I) ble signert av Bush og Gorbatsjov. Avtalen tok ni år å utforme og var den første store våpenavtalen siden Reagan og Gorbatsjov signerte Intermediate Ranged Nuclear Forces Treaty i 1987. Innholdet i START ville redusere USAs og Sovjetunionens strategiske kjernefysiske våpenarsenal med omkring 35 % over en syvårsperiode, og Sovjetunionens landbaserte interkontinentale ballistiske missiler ville bli halvert. Bush beskrev START som «et viktig skritt fremover for å fjerne et halvt århundre med gjensidig mistillit». Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 erklærte president Bush og Mikhail Gorbatsjov et amerikansk-sovjetisk strategisk partnerskap som markerte slutten på den kalde krigen. President Bush erklærte at amerikansk-sovjetisk samarbeid under Gulfkrigen i 1991 hadde lagt fundamentet for et partnerskap når det gjaldt å løse bilaterale såvel som verdens problemer. NAFTA-avtalen. a>) den første signeringen for NAFTA i oktober 1992 Bush-administrasjonen og Canadas konservative statsminister Brian Mulroney tok initiativ til forhandlingene som endte med undertegnelsen av North American Free Trade Agreement (NAFTA). Avtalen ville eliminere mesteparten av toll og avgifter på produkter som ble kjøpt og solgt mellom USA, Canada og Mexico for å oppmuntre til handel mellom disse landene. Avtalen beskytter også intellektuelle eiendomsrettigheter (patenter, kopirettigheter og varemerker), og legger opp til fjerning av restriksjoner på investeringer mellom de tre landene. I løpet av avtaleprosessen mente demokratene at NAFTA ville føre til tap av amerikanske arbeidsplasser. NAFTA inneholdt heller ingen tilveiebringelse av arbeiderrettigheter. Ifølge Bush-administrasjonen ville handelsavtalen generere økonomiske ressurser som var nødvendige for å gjøre Mexicos regjering istand til å finansiere og håndheve meksikanske arbeidslover. Arbeidet med avtalen ble ikke fullført i Bushs periode, men intensjonsavtalene ble signert. Da Clinton overtok som president prioriterte han arbeidet med avtalen, og den ble endelig godkjent i 1993. Benådninger. Det offisielle presidentportrettet av George H. W. Bush Slik andre presidenter hadde gjort før ham, utstedte Bush en rekke benådninger i løpet av sine siste dager i embedet. 24. desember 1992 innvilget han den utøvende makts barmhjertighet ved å benåde seks tidligere regjeringsansatte som var involvert i Iran-Contras-skandalen i siste halvdel av 1980-årene, den fremste av disse tidligere forsvarsminister Caspar Weinberger, en avgjørelse som har blitt betegnet som en «benådningsskandale». Weinberger, som etter planen skulle ha møtt i retten den 5. januar 1993 for å svare på anklager relatert til Iran-Contras, ble beskrevet av Bush som en «sann amerikansk patriot». Det har vært spekulert i at Weinbergers private notater inneholdt referanser til Bushs støtte til de hemmelige utskipningene til Iran og på denne måten motsa Bushs eget utsagn om at han var «ute av spill». Noen mener at Bushs benådning var et forsøk på å bevare et hovedsakelig positivt bilde av årene under Reagan-Bush., mens andre mente at benådningen var motivert av at Bush selv kunne ha blitt innkalt som vitne i rettssaken mot Weinberger. I tillegg til Weinberger, benådet Bush Duane R. Calrridge, Clair E. George, Robert C. McFarlane, Elliott Abrams og Alan G. Fiers, Jr. Alle disse hadde blitt tiltalt og/eller dømt for anklager av Independent Counsel under ledelse av Lawrence Walsh. Presidentvalgkampen 1992. Bush kunngjorde at han ville stille til gjenvalg tidlig i 1992; koalisjonsstyrkenes seier i Gulfkrigen og høy oppslutning på meningsmålingene gjorde at et gjenvalg til å begynne med syntes mulig. En økonomisk resesjon og tvil om hvorvidt Bush avsluttet Gulfkrigen på en riktig måte, reduserte imidlertid populariteten hans. Den konservative politiske spaltisten Pat Buchanan utfordret Bush foran nominasjonen og sjokkerte politiske eksperter ved å få 37% av stemmene i primærvalget i New Hampshire (selv om han havnet etter Bush). Bush svarte med å innta mer konservative standpunkter i enkelte saker i et forsøk på å underminere Buchanans velgerbase. Da han hadde sikret seg nominasjonen, stod Bush ansikt til ansikt med sin utfordrer, demokraten William Jefferson Clinton. Clinton angrep Bush ved å si at han ikke ville gjøre nok for å hjelpe den arbeidende middelklassen, samt at han var ute av takt med mannen i gata, en oppfatning som ble ytterligere underbygd av reporteren Andrew Rosenthals påstand om at Bush var «forbløffet» over å se en demonstrasjon av en strekkodeleser i et supermarked. Tidlig i 1992 tok kappløpet mellom de to en uventet vending da Texas-milliardæren H. Ross Perot lanserte seg som en tredje kandidat og hevdet at hverken republikanere eller demokrater kunne eliminere budsjettunderskuddet og gjøre regjerningen mer effektiv. Budskapet hans appellerte til velgere på tvers av det politiske sentrum som var skuffet over begge partiers tilsynelatende fiskale uansvarlighet. Perot forlot senere valgkampen for en kort periode for så å komme tilbake igjen. Clinton ledet til å begynne med, frem til Perot kom på banen igjen og gjorde kappløpet betydelig «trangere». Da valgdagen nærmet seg, antydet meningsmålinger at kappløpet var et dødt løp, men Clinton kom ut på topp, og slo Bush med 43 % mot 38 % av de avgitte stemmene. Perot fikk 19 % av de avgitte stemmene, en av de høyeste andeler for en tredjekandidat i amerikansk historie, og trakk like mye fra begge de andre kandidatene, ifølge valgdagsmålinger. Bush fikk 168 valgmannsstemmer mot Clintons 320. Det var flere faktorer som spilte en rolle for Bushs nederlag, inkludert det faktum at han i 1990 gikk med på å heve skattene på tross av sitt «Read my lips»-løfte. Ved å gjøre dette skjøv han fra seg mange medlemmer fra sin konservative base, og tapte kampen om deres støtte til å bli gjenvalgt. Han hevet skattene i et forsøk på å få bukt med et økende budsjettunderskudd, et underskudd som i sin tur kom av skattelettelsene under Reagan og utgiftene til militære på 1980-tallet. I tillegg til disse faktorene kan den vaklende økonomien som akkurat var kommet seg fra en resesjon ha vært hovedårsaken bak Bushs tap, siden 7 av 10 velgere på valgdagen uttalte at økonomien enten var «ikke så god» eller «dårlig». På valgdagsmålingene var oppslutningen til Bush bare 37 % etter å ha lidd under dårlig oppslutning året igjennom. På tross av tapet, klatret Bush etter valget opp igjen til en oppslutning på 56 % da han forlot embedet i 1993. Livet etter Det hvite hus. Etter presidentvalgkampen i 1992 trakk Bush seg tilbake sammen med sin kone Barbara til deres hjem i det eksklusive nabolaget i Tanglewood i Houston, Texas med et presidentaktig kontor i nærheten. De tilbringer sommeren ved Walker's Point i Kennebunkport, Maine. Bush arrangerer sin egen fisketurnering på Islamorada, en øy som inngår i øygruppen Florida Keys. I 1993 ble Bush slått til æresridder av Bath-ordenen av dronning Elizabeth II. Han var den tredje amerikanske presidenten som fikk denne æren – de andre var Dwight D. Eisenhower og Ronald Reagan. Hans eldste sønn, George W. Bush, ble innsatt som USAs 43. president 20. januar 2001. Før dette var Bush, Sr. kjent som «George Bush» eller «President Bush». Siden denne dagen har han vanligvis blitt skilt fra sin sønn ved bruken av sine to mellom-initialer. Presidentbiblioteket. George Bushs Presidentbibliotek og Museum er det tiende presidentbiblioteket i USA, og ble bygget mellom 1995 og 1997. Det inneholder George Bushs visepresident- og presidentdokumenter, og Dan Quayles visepresidentdokumenter. Det ble innviet 6. november 1997 og er tegnet av arkitektfirmaet Hellmuth, Obata & Kassabaum. George Bushs presidentbibliotek ligger på en 90 acre stor tomt på den vestlige delen av Texas A&M University i College Station, Texas. Biblioteket ligger på en åpen plass vis à vis Presidentens Konferansesenter. Det sorterer under NARA (National Archives and Records Administration) og reguleres av "Presidential Libraries Act". En annen institusjon som har fått navn etter Bush er The George Bush School of Government and Public service, som er et statsvitenskaplig fakultet ved Texas A&M University i College Station, Texas. Fakultetet er en del av presidentbibliotek-komplekset og tilbyr to mastergradsprogram og to andre studier. Senere aktiviteter. Den tidligere presidenten fortsetter å opptre offentlig. Han og fru Bush deltok ved Ronald Reagans statsbegravelse i juni 2004, og Gerald Fords begravelse i januar 2007. Én måned senere ble han tildelt Ronald Reagans frihetsmedalje i Beverly Hills, California av tidligere førstedame Nancy Reagan. Bush var også tilstede ved forskjellige seremonier under byggingen av hangarskipet USS «George H. W. Bush» (CVN-77), som er det hittil siste skipet i Nimitz-klassen i United States Navy, og en av de få som er oppkalt etter personer som fremdeles er i live når fartøyet døpes. Den 18. februar 2008 gikk Bush formelt ut med sin støtte til senator John McCain som kandidat til presidenvervet. «Få menn som går iblant oss har ofret så mye i kampen for menneskelig frihet,» sa den tidligere presidenten, og la til at McCain hadde «de riktige verdiene og den riktige erfaringen som skal til for å lede vårt land i dette historiske øyeblikk.» Støtteerklæringen gav McCains kampanje en vitamininnsprøytning, siden senatoren fra Arizona hadde blitt møtt med kritikk fra mange konservative. Bush kalte kritikken «et urettferdig angrep», og la til at McCain har «et sunt konservativt rulleblad, men stiller seg ikke uvillig til å strekke ut en hånd til den andre siden.» Bush tiltrakk seg medias oppmerksomhet da det 21. april 2008 ble meldt om at han hadde fanget en 61 kilos (134 pund) atlanterhavstarpon ("Megalops atlanticus") mens han var på en fisketur utenfor kysten av Florida. Den 84 år gamle tidligere presidenten bemerket at det var den største fisken han noen gang hadde fanget, men valgte å slippe den ut i havet igjen. Hanna Kvanmo. Hanna Kristine Kvanmo (født 14. juni 1926 i Sandtorg, død 23. juni 2005 i Arendal) var en norsk politiker for Sosialistisk Venstreparti (SV). Hun var stortingsrepresentant i fire valgperioder fra 1973 til 1989 og parlamentarisk leder for SV fra 1977 til 1989. På 1980-tallet var hun en av Norges mest populære politikere, til tross for at SV som parti hadde lav oppslutning. Hun har blitt beskrevet som «den egentlige sjefen i SV» i årene hun var parlamentarisk leder. Etter at hun gikk ut av Stortinget i 1989 var Kvanmo riksrevisor fra 1990 til 1998. Fra 1991 til 2002 var hun medlem av Den Norske Nobelkomité, som viseformann fra 1993 til 1998. I hennes periode i Nobelkomitéen medvirket hun bl.a. til tildelingene av Nobels fredspris til Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Yasir Arafat og Kofi Annan. Tidlig liv. Kvanmo var datter av fisker Kornelius Hansen og fabrikkarbeiderske Kathinka Klausen. Foreldrene var skilt, og moren oppdro barna alene i stor fattigdom i Seljestad i Harstad, Troms. Kvanmo har blitt beskrevet av Stein Ørnhøi som «den siste norske politiker fra det gamle fattig-Norge som gikk helt til topps i samfunnet». Under krigen gav den tyske okkupasjonen økonomiske muligheter for nordmenn som Hanna, og som attenåring ble hun i 1944 tatt opp som sykepleierstudent i Tysk Røde Kors. Hun var knyttet som sykepleierstudent til forlegninger på Østfronten en periode, og som sykepleiestudent jobbet hun som hjelpepleier i Berlin ved slutten av krigen i 1945. I denne perioden opplevde hun bombingen av Berlin og byens fall. Kvanmo ble internert i den britiske sektoren i Tyskland og kom først tilbake til Norge sent i 1947. Ettersom hun hadde vært i tysk Røde Kors-tjeneste ble hun, i strid med folkeretten (se nærmere i frontsøster), våren 1948 dømt av Trondenes herredsrett for landssvik, da pleie av stridende av de norske domstolene etter krigen ble regnet som krigstjeneste. Den internasjonale Røde Kors-komiteen derimot regnet slike dommer mot Røde Kors personell som krigsforbrytelser. Kvanmo ble idømt åtte måneders betinget fengsel og ti års tap av statsborgerlige rettigheter. Dommen ble anket til Høyesterett som tok hensyn til særlige forhold som gjorde at hun slapp å sone, men hun fikk ikke igjen statsborgerlige rettigheter før tiårsperiodens utløp i 1958. Kvanmo var i noen år enslig mor og arbeidet som rengjøringsarbeider og kokk. Hun tok handelsskole i 1948, og i voksen alder tok hun examen artium som privatist med gode karakterer i 1962. Samme år ble hun lærer ved Rana Gymnas, hvor hun jobbet frem til hun ble innvalgt på Stortinget i 1973. Kvanmo tok forberedende prøver i 1968. Kvanmo giftet seg med Bjarne Kvanmo i 1952. Hun hadde en datter og to sønner fra ekteskapet med Kvanmo og et tidligere forhold. Politikk. Kvanmo ble overtalt til å gå inn i lokalpolitikken i Rana, og var medlem av formannskapet i kommunen fra 1967 til 1975. Hun var stortingsrepresentant for SV 1973–89 og partiets parlamentariske leder 1977–89. Hun var medlem av Den Norske Nobelkomite fra 1991 til 2002, som viseformann mellom 1993 og 1998. Kvanmo var også delegat til FNs generalforsamling (1975 og 1981). Til tross for at SV i hennes stortingsperiode hadde den laveste oppslutning i partiets historie, var Hanna Kvanmo på samme tid en av venstresidens mest markante politikere. Hun oppnådde på 1980-tallet stor personlig popularitet, også utenfor eget parti. I en leseravstemning i Dagbladet i 1985 ble hun kåret til den norske kvinnen flest beundret. Kvanmo var medlem av Samferdselskomitéen i samtlige fire valgperioder fra 1973 til 1989. Hun var også medlem av Valgkomitéen i tre perioder fra 1977 og var varamedlem av samme komité fra 1973. Hun var varamedlem av Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité fra 1981 til 1989. Da hun ble valgt inn på Stortinget i 1973 kom landssvikdommen opp igjen, og ble av enkelte brukt mot henne og partiet. Kåre Øistein Hansen har fortalt at dette gikk sterkt inn på henne: «Hun hadde det veldig vondt, og jeg syntes så forferdelig synd på henne». I 1990 skrev hun boken "Dommen", som fortalte om hennes grunner for å gå inn i Røde Kors og om hvordan hun opplevde rettsoppgjøret. I boken skrev hun at hun vurderte å ta sitt eget liv. I 1990 ble hun utnevnt til en av de fem riksrevisorene, og hadde dette vervet til 1998. Hun var medlem av Den Norske Nobelkomité fra 1991 til 2002, og var dens viseformann fra 1993 til 1998. Kvanmo døde i sitt hjem i Arendal 23. juni 2005, etter en tids sykdom. Franz von Papen. thumb Franz von Papen (født 29. oktober 1879 i Werl i provinsen Westfalen i kongeriket Preussen, død 2. mai 1969 i Obersasbach, Baden, fullt navn "Franz Joseph Hermann Michael Maria von Papen") var en tysk politiker for Det katolske sentrumspartiet, og senere partiløs konservativ. Han var rikskansler i 1932 og et sentralt medlem av president Paul von Hindenburgs konservative kamarilla. Han spilte også en sentral rolle i dannelsen av en regjering der også det nasjonalsosialistiske partiet deltok, men ble raskt marginalisert av nazistene etter å stilt seg kritisk til deres politikk, og forsvant ut i politisk betydningsløshet etter «de lange knivers natt» i 1934. Militær og tidlig politisk karriere. Han ble født i en rik katolsk adelsfamilie i Westfalen som sønn av en godseier. Etter militær utdannelse som kavalerioffiser begynte han en diplomatisk løpebane som tysk militærattaché ved ambassadene i Washington og Mexico. Under første verdenskrig var han først bataljonssjef ved vestfronten, senere generalstabsoffiser i Forasia og deretter major i den tyrkiske armeen i Palestina. Han tok avskjed fra militæret som oberstløytnant i 1918/19, og begynte å engasjere seg i politikk og konservative herreklubber. Fra 1920–1928 og 1930–1932 var Papen medlem av det prøyssiske parlamentet for Det katolske sentrumspartiet, hvor han tilhørte den monarkistiske høyrefløyen. Kansler. Riksdagen er samlet 12. september 1932. Papen er klar til å forkynne en oppløsning av Riksdagen Den 1. juni 1932 ble han av rikspresident Paul von Hindenburg utnevnt til Heinrich Brünings etterfølger som rikskansler. Han trådte da 3. juni 1932 ut av Sentrumspartiet, for å komme en eksklusjon i forkjøpet på grunn av hans illojale holdning mot Brüning og dannelsen av en koalisjon med DNVP (det konservative partiet) uten parlamentarisk flertall. Den 20. juli avsatte Hindenburg den valgte prøyssiske regjeringen til Otto Braun (SPD) og utnevnte Papen til rikskommissær i Preussen (Preußenschlag). To ganger i løpet av Papens regjeringstid, den 4. juni og den 12. september, oppløste Hindenburg parlamentet. Papen regjerte deretter gjennom nødforordninger fra rikspresidenten. Oppløsningen av Riksdagen den 12. september skjedde etter et mistillitsvotum mot Papen. Etter riksdagsvalget 5. november 1932 trådte han den 17. november tilbake som rikskansler, da Hindenburg ikke ville gi ham de diktatoriske fullmakter han forlangte. Visekansler og marginalisering. For å få dannet en ny regjering arbeidet Papen med en plan som innebar å la nazistene komme inn i en konservativ-dominert regjering, men deretter marginalisere dem. Papen forsikret den skeptiske presidenten om at han kunne klare å kontrollere Hitler, og sa at han ville «bokse inn Hitler» og at «innen to måneder vil vi ha presset Hitler så langt inn i hjørnet at han skriker». De konservative hadde åtte kabinettsposter med Papen som visekansler, mot nazistenes tre, med Hitler som regjeringssjef. Men i stedet ble det Hitler som raskt marginaliserte Papen og resten av de konservative. Hverken Papen eller hans konservative allierte våget å ta opp kampen mot Riksdagsbrannforordningen eller Fullmaktsloven. Papen skjønte hvor det bar og innledet hemmelige samtaler med andre konservative krefter for å få presidenten til å avsette Hitler. Marburg-talen. I en tale i Marburg, kjent som Marburg-talen, tydeliggjorde Papen den konservative kritikken mot nazistene, særlig når det gjaldt forholdet til religion og rasepolitikken, og kritiserte voldshandlingene og innskrenkningene i borgerlige friheter. Talen gjorde Hitler rasende, og nazistene undertrykket omtale av den. Papen hevdet å snakke på vegne av president Hindenburg og søkte avskjed fra regjeringen i protest. Nazistene slo kort etter til med «de lange knivers natt» hvor en rekke motstandere av regimet, samt intern opposisjon, ble drept. Papen ble arrestert og hans kontor ransaket, men han ble løslatt fordi nazistene mente han kunne være nyttig som diplomatisk trumfkort. Derimot ble hans sekretær Herbert von Bose og hans taleskriver Edgar Julius Jung, som hadde vært viktige i utformingen av Marburg-talen, myrdet av nazistene. Papen ble gitt avskjed som visekansler 1. juli 1934 og spilte siden ikke noen politisk rolle. Diplomatiske stasjoneringer. Papen ble senere utnevnt til sendemann, fra 1936 ambassadør, i Østerrike, og fra 1939 i Tyrkia, hvor han bl.a. forhandlet frem den tysk-tyrkiske vennskapsavtalen. Han ble i Tyrkia frem til 1944. Ironisk nok arbeidet nazistene med planer om å drepe Papen og bruke det som påskudd for å ta kontroll over Østerrike. Virke etter annen verdenskrig. Amerikanerne tiltalte i Nürnbergprosessen etter krigen Papen for «forbrytelser mot freden», men han ble frikjent. Han forsøkte å gjenoppta en politisk karrière på 50-tallet, uten å få noen sentrale posisjoner. Papen hadde blitt utnevnt til pavelig geheimekammerherre av pave Pius XI. Etter Pius XIs død i 1939 ble ikke utnevnelsen til kammerherre fornyet av etterfølgeren Pius XII. Men den neste paven, Johannes XXIII, som Papen kjente fra årene i Hellas og Tyrkia, gjenutnevnte Papen til pavelig kammerherre i 1959. Papen var også ridder av Malteserordenen. Papen utgav i senere år flere bøker og memoarer, hvor han forsvarte sin egen politikk og behandlet perioden fra 1930 til 1933, samt den tidlige fasen i den kalde krigen. Papen roste Schumanplanen og støttet økonomisk og militært samarbeid i Vest-Europa. Han bodde på Benzenhofen-slottet i Schwaben. Familie. Papen ble i 1905 gift med Martha von Boch-Galhau (1880–1961), en av arvingene til det kjente keramikkdynastiet Villeroy & Boch. Hun førte store pengeverdier samt et herskapelig gods i Saar inn i ekteskapet. Godset befinner seg fortsatt i Papen-familiens eie. Franz og Martha von Papen hadde en sønn, Friedrich Franz von Papen (født 1911) og fire døtre, bl.a. Antoinette von Papen (født 1906), som i 1926 ble gift med juristen og statstjenestemannen Max von Stockhausen. En annen datter var gift med Wilhelm Freiherr von Ketteler, som var en nær medarbeider av Papen og ble drept av Gestapo i 1938. Eksterne lenker. Papen, Franz von Papen, Franz von Papen, Franz von Papen, Franz von Gerald Ford. Gerald Rudolph Ford jr. (født Leslie Lynch King jr. 14. juli 1913 i Omaha, Nebraska, død 26. desember 2006 i Rancho Mirage, California) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 40. visepresident 1973–1974 og 38. president 1974–1977. Ford var den første personen som ble valgt til visepresident gjennom det 25. tillegg i USAs grunnlov, og ble president da Richard Nixon trakk seg som følge av Watergate-skandalen den 9. august 1974. Ford var den femte presidenten i USAs historie som ikke hadde blitt valgt til embetet, og er den eneste som ikke har blitt valgt av folket hverken som visepresident eller president. Han var også den lengstlevende presidenten i USAs historie, og døde 93 år gammel i 2006. Før han ble oppnevnt til visepresident, var Ford kongressrepresentant fra Michigans 5. distrikt i nesten 25 år, og i 8 av dem var han Republikanernes minoritetsleder i Representantenes hus. Som president signerte han Helsingfors-erklæringen, som markerte et steg mot avspenningspolitikk i Den kalde krigen. Sammenlignet med sine forgjengere, var Fords politikk mindre rettet mot Vietnamkrigen, og i løpet av Fords regjeringstid trakk USA alle styrker ut av Vietnam. I USA led økonomien av inflasjon og gjenoppbygging. En av Fords mer kontroversielle avgjørelser var å gi en offisiell tilgivelse av president Nixon for hans rolle i Watergate-skandalen. I presidentvalget 1976 vant Ford primærvalgene hos Det republikanske parti, mot Ronald Reagan, men ble slått av Jimmy Carter med knapp margin i det endelige valget. Ford forble aktiv i Det republikanske partiet også etter sin tid som president. Etter å hatt helseplager, og vært på sykehus fire ganger i 2006, døde Gerald Ford i sitt hjem den 26. desember 2006. Tidlig liv. Leslie Lynch King jr. (senere kjent som Gerald Ford) ett år gammel i 1914 Ford spiller amerikansk fotball som student i 1933 Barndom. Ford ble født som Leslie Lynch King jr. den 14. juli 1913 i 3202 Woolworth Avenue i Omaha i Nebraska, hvor hans foreldre bodde sammen med farens foreldre. Hans far var Leslie Lynch King sr., en ullhandler, og sønn av den prominent bankieren Charles Henry og Martha King. Fords mor var Dorothy Ayer Gardner. På grunn av sin ektemanns problemer, skilte Dorothy seg fra ham bare seksten dager etter sin sønns fødsel. Hun tok med deg sønnen til Oak Park i Illinois, hvor hennes søster, Tannisse, bodde sammen med sin ektemann, Clarence Haskins James. Videre flyttet Dorothy til sine foreldre, Levi Addison og Adele Augusta Ayer, i Grand Rapids i Michigan. Det ble tatt ut en formell skilsmisse mellom Dorothy og Leslie King i desember 1913, og hun fikk eneansvaret for deres felles sønn. Charles Henry King betalte barnestøtte frem til en gang i 1930, kort tid før sin død. Gerald Ford sa senere at hans biologiske far hadde slått hans mor gjentatte ganger. James M. Cannon, et medlem i Ford-administrasjonen, skrev i en biografi om Ford at skilsmissen mellom Dorothy og Leslie King sr. var utløst av en episode noen dager etter at Ford var født, da Leslie King truet Dorothy med en kjøttøks, og truet med å drepe henne, babyen og babyens barnepike. Ford fortalte senere til sine med betrodde at hans far hadde slått Dorothy for første gang på bryllupsreisen deres, for å ha smilt til en annen mann. Etter å ha bodd i to og et halvt år sammen med foreldrene sine, giftet Dorothy seg med Gerald Rudolff Ford den 1. februar 1916. Gerald Rudolff Ford var salgsmann i et familieeid malefirma. Senere ble han direktør i firmaet. De kalte da sønnen hennes Gerald "Rudolff Ford jr.". Den fremtidige presidenten ble aldri formelt adoptert, og han skiftet ikke navnet sitt formelt før den 3. desember 1935. Fra da brukte han også en mer vanlig stavemåte av mellomnavnet sitt. Han vokste opp i Grand Rapids sammen med sine tre halvbrødre fra morens andre ekteskap: Thomas Gardner Ford (1918–1995), Richarld Addison Ford (født 1924) og James Francis Ford (1927–2001). Ford hadde også tre halvsøsken fra sin biologiske fars andre ekteskap: Marjorie King (1921–1993), Leslie Henry King (1923–1976) og Patricia Jane King (født 1925). De traff aldri hverandre som barn, og han ble aldri kjent med dem. Ford var ikke klar over sin biologiske far før han var 17 år, da moren og stefaren fortalte han om omstendighetene rundt hans fødsel. Samme år møttes Ford og Leslie King på en restaurant i Grand Rapids. De to opprettholdt varierende kontakt frem til Leslie Kings død. Ford beskrev foreldrene slik: «Stefaren min var en enestående person, og min mor var like vidunderlig.» Speideren og idrettsmannen. Ford var aktiv innen Speiderbevegelsen ("Boy Scouts of America") i sin ungdom, og oppnådde bevegelsens høyeste rang; «ørnespeider» ("Eagle Scout"). Han anså alltid dette som en av sine stolteste utmerkelser, selv etter at han ble president. Han er den eneste amerikanske presidenten som har vært ørnespeider. På universitetet var han med på et fotballag. Selv om nivået på laget var varierende, var Ford, eller Jerry (som han ble kalt), lagets store stjerne. Utdannelse. Ved University of Michigan ble Ford medlem av "Delta Kappa Epsilon"-broderskapet, og tok oppvasken ved broderskapets hus for å klare å dekke opp for universitetsutgiftene. Han ble uteksaminert derfra i 1935, og var da utdannet innen statsvitenskap og økonomi. Ford avslo tilbud fra Detroit Lions og Green Bay Packers om å spille for dem i National Football League (for 200 dollar per kamp), men Ford ville heller ha en juridisk utdannelse. Han fortsatte allikevel å bidra til fotball- og bokseidretten, og godtok en assistenttrenerjobb for fotballaget ved Yale University i september 1935. Han ble hovedtrener for bokserne. Ford var student ved University of Michigan Law School sommeren 1937 på grunn av at Yale ikke ville ta ham inn (pga. trenerjobbene). Han ble tatt inn ved Yale våren 1938, og begynte å studere rettsvitenskap. Hans politiske interesse ble vakt ved presidentvalget i 1940, da han bidro til Wendell Willkies kampanje. Ford ble uteksaminert i 1941, og åpnet et advokatfirma i Grand Rapids sammen med vennen Philip Butchen. Planene i Grand Rapids ble imidlertid avbrutt av angrepet på Pearl Harbor samme år, da Ford vervet seg frivillig til tjeneste i U.S. Navy. Ulysses S. Grant. a>, som seiret med 214 valgmannstemmer, mot 80 for Seymour. Ulysses Grant (født 27. april 1822, død 23. juli 1885) var USAs 18. president (1869–1877). Han hadde gjort seg bemerket som general for nordstatene under den amerikanske borgerkrigen. Grant er regnet som en av de største generalene i USAs historie, men presidentperioden var kaotisk, preget av flere skandaler og korrupsjon. Selv om Grant personlig ikke hadde noe med korrupsjonen å gjøre, ble han kritisert for å ikke klare å stoppe dette. Han var den eldste i en søskenflokk på seks og ble opprinnelig kalt Hiram Ulysses Grant. Da han begynte i hæren, forandret han navnet for å unngå å bli kalt "Hug". I 1848 giftet han seg med Julia Boggs Dent. De fikk fire barn. I hæren ble han kjent som en dyktig rytter og også som en som hadde store kunnskaper i matematikk. Han steg etterhvert i offisergradene. Han ble imidlertid også kjent som en som drakk. Dessuten røkte han mye hver dag. I juli 1854 sluttet han som kaptein i Hæren og livnærte seg, uten særlig suksess, som sivilist frem til Borgerkrigen begynte i 1861. Ved krigens utbrudd satte han opp et frivillig regiment og ble dets oberst. Han ble senere general og seiret i angrepet på Fort Henry og Fort Donelson i februar 1862. I april 1862 beseiret han en rebellarmé ved Shiloh (Pittsburg Landing) og fortsatte sin offensiv i Tennessee. I juli 1863 erobret han Vicksburg. Han deltok så i slaget ved Chattanooga. 10. mars 1864 ble han utnevnt til generalløytant og øverstkommanderende for Nordstatenes hær. Han organiserte en krig hvor Sørstatene ble angrepet på flere fronter samtidig. Særlig viktig var general Shermans erobring av Atlanta i 1864 og hans marsj gjennom Georgia og Carolinas til havet. Grant ledet selv soldatene i øst og kjempet framgangsrikt mot general Robert E. Lee som han tvang til kapitulasjon i 1865 i Appomattox. Da han ble president var han den yngste frem til da som fikk stillingen. Hans presidentperiode ble preget av hans ønske om å bygge opp landet. Han sørget også for å forbedre kårene for de svarte. Han støttet også amnesti for konføderasjonens ledere. Etter presidentperioden la han ut på en toårig verdensomspennende reise, hvor han blant annet besøkte Norge i juli 1878. Grant gjorde et mislykket forsøk på å vinne den Republikanske nominasjonen i 1880. Han flyttet deretter til New York hvor han fikk etterhvert både økonomiske vanskeligheter og helseproblemer. Han hadde pådratt seg en halssykdom som etterhvert ble diagnostisert som kreft. Han gikk igang med å skrive sine memoarer, som den dag i dag ses på som ypperlige beskrivelser av militær virksomhet fra en offiser selv. Senere flyttet han med familien til en hytte i Mount McGregor. Her døde han en måned senere. I 1897 ble han og hans kone tildelt et mausoleum i New York, som er en stor severdighet. Han var en bekjent av Mark Twain. Chester A. Arthur. a>, som seiret med 214 valgmannstemmer, mot 155 for Hancock. Chester Alan Arthur (født 5. oktober 1829, død 18. november 1886) var USAs president fra James Garfields død i 1881 til 1885. Arthur ble ikke selv valgt som president, men rykket opp fra visepresident-embetet etter bare seks måneder i den stillingen. Han jobbet som tolldirektør i New Yorks havn før han engasjerte seg i politikken. Gluten. Gluten er en blanding av de to proteinene gliadin og glutenin. Gluten gjør det mulig for gjærbakst å heve seg fordi gluten danner et nettverk av små vegger som holder gass og vanndamp innesperret i deigen. Gluten fungerer også som bindemiddel i deigen og gjør den lettere å jobbe med. Gluten finnes i kornsortene hvete, bygg, rug, spelt, emmer, enkorn, og i noen andre plantearter i grasfamilien. Havre er i utgangspunktet glutenfritt, men kan bli "forurenset" gjennom så- eller produksjonsprosessen. Mel av mais, ris, hirse og bokhvete inneholder ikke gluten. Ekstrahering. Gluten kan bli adskilt fra mel ved utvasking. Ved å lage en deig av mel og vann som så skylles og eltes i nytt vann inntil skyllevannet blir farveløst, vil gluten og stivelse bli vasket ut av melet. Skyllevannet kan deretter siles eller kokes for å utvinne gluten, som da vil ha en seig konsistens som minner om tyggegummi. Allergiske reaksjoner. Enkelte personer kan ha allergiske reaksjoner ved kontakt med gluten. Cøliaki. Mennesker med tarmsykdommen cøliaki kan ikke spise gluten, fordi tarmtottene ødelegges av peptider (proteinrester). Nyere forskning viser også at peptider fra gluten kan tas opp i blodet og gi plager hos enkelte disponerte personer. Proteinintoleranse. Forskning gjort av blant annet dr. Karl Ludvig Reichelt har antydet at proteinintoleranse som følge av intoleranse for gluten og kasein kan være relatert til en rekke lidelser som ADHD, epilepsi, dysleksi, lærevansker, angst, depresjoner, tarmproblemer. Senere forskning, beskrevet av forskerne som grundigere, har tilbakevist at dette er tilfellet for autisme. Ord som kan bety at maten inneholder gluten. Personer med cøliaki tåler ofte matvarer med hvetestivelse og andre bearbeidede (spaltede) ingredienser som har hvete som utgangspunkt. En del personer med proteinintoleranse tåler ikke hvetestivelse. De øvrige ingrediensene som er presentert nedenfor, er uproblematiske for de fleste. Graben. En graben (tysk «grav») er en innsynkning mellom to forkastninger i jordskorpen. Graben dannes når en bergartsblokk eller fjellområde synker på grunn av forkastninger slik at det dannes en dal med markerte forkastninger på hver side. Graben dannes fra parallelle normalforkastninger, der hengveggen er nedforkastet og liggen er hevet. Forkastningene har vanligvis fall mot midten av grabenen fra begge sider. Horst er parallelle blokker mellom ulike grabener, og forkastningene i en horst faller vanligvis bort fra senterlinjen i horsten. Gode eksempler på grabener er Oslofeltet, Kristiansand-Porsgrunn-linjen, og Pripjat-Dnjepr-Donetsk-grabenen i det østlige Ukraina, alle tre deler av Det østeuropeiske kraton. En enkelt graben eller multiple grabener kan utvikles til en riftdal. En senere tildekket graben kalles en aulacogen. Canyon. En canyon er en dal med steile sider som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned gjennom hard berggrunn. Ordet brukes bare om de virkelig store dalene, mens de små kalles gjel eller juv. Verdens mest kjente canyon er Grand Canyon i USA, men det finnes langt dypere og lengre canyoner i hvert fall i Kina, Nepal og Peru. I Norge er det flere mellomstore canyoner. Sautso ved Alta er den mest kjente i Norge. Den er ca 400–425 meter dyp og 7,5 km lang og ligger øverst i Altaelva i Finnmark. En annen kjent norsk canyon er Jutulhogget, 100–240 meter dyp og 2,5 km lang. Den går fra Østerdalen til Rendalen og stammer fra slutten av siste istid. Hellemojuvet ved Tysfjorden i Nordland er også kjent. Den er formet av Hellemoelva. Gjel. Et gjel er en trang dal med bratte sider som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned i berggrunnen. En canyon/elvegjel skapes når en V-dal ellers ville ha blitt skapt. Istedenfor at løsmateriale raser ned som i en typisk V-dal så vil erosjonen bare foregå i elvebunnen. Et "stort gjel" kalles gjerne en canyon mens et dypt gjel kalles et juv. Et av Norges mest spesielle gjel er Helvete i Gausdal. Fønvind. Fønvind er en spesielt varm, tørr vind som kommer ned fra en fjellkjede. Den oppstår når fuktig luft presses opp langs fjellkjeden, avgir det meste av fuktigheten som orografisk nedbør og kommer ned igjen på lesiden som tørr luft. Stigningen i temperatur oppstår fordi fuktigheten i lufta som kondenseres til regn avgir varme til lufta. Som tommelfingerregel synker temperaturen i fuktig luft med 0,6°C pr. 100 meter stigning, mens tilsvarende for tørr luft er 1,0°C. Dermed blir luften på lesiden varmere enn på nedbørsiden. Føneffekten er kraftigere jo høyere fjellkjeden er. I Norge oppstår fønvind på Østlandet når vestlige vinder strømmer mot Sør-Norge, og nedbøren faller i vest. Østlandet ligger i regnskyggen og fønvind oppstår. På Vestlandet oppstår fønvind i forbindelse med østlige eller sørøstlige vinder. Da kan det regne østafjells mens det er vindfullt, varmt og solrikt i vest. På steder som Sunndalsøra og Tafjord kan en da oppleve sommertemperaturer midtvinters. Beothuk. Beothuk var en indianerstamme på øya Newfoundland i Canada. Før europeerne kom var det ca. 2 000 beothuker på øya som levde hovedsakelig av sel, fisk, skalldyr og reinsdyr (caribou). Beothukene var svært glade i rød farge og dekket både kroppen og redskaper med rød oker. Beothukene var dyktige kanobyggere og bodde i wigwamer. De holdt seg for det meste langs kysten, mens de mer sjelden besøkte det ufruktbare innlandet. Mange av europeernes forestillinger om nord-amerikanske indianere bygger antagelig på tidlige møter med beothukene. Beothuk-språket deres var et isolert språk, og slektskap med andre språk er ikke påvist. Visse likheter med Micmac-språket kan skyldes langvarig naboskap. Man tror beothukene kom til øya på 200-tallet, og hvor de levde før den tid er ikke kjent. På 1000-tallet kom vikingene til vestkysten av Newfoundland, som de kalte Vinland. Der traff de beothukene, men hvordan de to folkene kom overens vet vi mindre om. Det var en del trefninger fordi beothukene begynte å jakte på vikingenes buskap, men for det meste drev de fredelig handel med hverandre. Det finnes historier som forteller at noen beothuker hadde blå øyne og lysere hår enn andre indianere. Dette ble lenge avfeid, men nyere viten antyder at det kan ha vært et resultat av blanding mellom beothuker og vikinger. Vikingene forlot sin bosetning på 1100-tallet antagelig på grunn av et kaldere klima, som gjorde livet vanskeligere både for vikinger og beothuker. Konflikter om ressurser kan også ha bidratt til oppbruddet. Neste besøk fra Europa kom i 1497. Giovanni Cabato, en venetianer i engelsk tjeneste, gjenoppdaget Newfoundland. Han kunne fortelle om enorme forekomster av fisk, noe som førte til at portugisere, engelskmenn, baskere og spanjoler kom til området for å fiske. Mange av fiskerne begynte å fange beothuker for å bruke dem som slaver. Etterhvert som fiskerne slo seg ned, begynte beothukene å stjele fra dem. Voldelig konflikt var uunngåelig, og franskmennene allierte seg med micmac-stammen på fastlandet for å holde beothukene unna. Etterhvert ble beothukene tvunget inn i det karrige innlandet, hvor de raskt sank i antall på grunn av dårlig mattilgang. Tyveriene fortsatte imidlertid, og straffeekspedisjoner ble sendt for å utrydde beothukene. I 1768 var det færre enn 400 igjen, og i 1810 ble de "fredet". Det var altfor sent, og de siste beothukene rømte antagelig til fastlandet. Bare én var igjen i 1827, den siste kjente beothuk. Hun het Nancy Shanawhdit og døde i 1829. Kloster. Et kloster (fra latin "claustrum", «innhegnet sted») er et hus eller kompleks hvor menn eller kvinner lever i henhold til religiøse løfter. Fenomenet er kjent fra flere religioner. Normalt lever menn og kvinner adskilt i forskjellige klostre, men det finnes også eksempler på dobbeltklostre, f.eks. i Vadstena i Sverige. Katolske og ortodokse klostre. Den første, primitive formen for kristent klosterliv er beskrevet i "Apostlenes gjerninger", der det fortelles at en del av de første kristne ga bort alt de eide og levde i fellesskap. Disse menneskene levde dog i familier, og uten å ha noen andre regler eller løfter enn de som var gjeldende for alle kristne. Fra det 3. århundre begynte framveksten av munkevesenet, i form av eneboere som slo seg ned i ørkenen; derav navnet de er kjent under, "Ørkenfedrene". I eller omkring år 271 la egypteren Antonius den store, også kjent som abbeden Antonius, grunnlaget for framveksten av en ny form for vigslet liv. Han hadde tidligere gitt bort alt han eide og bosatt seg som eneboer i ørkenen, men begynte så å samle flere eneboere i et løst sammenknyttet fellesskap, som skulle bli kimen til det senere klostervesenet. Verdens første kloster var St. Antony-klosteret. Omkring år 320 ble dette videreført av egypteren Pakhomios, som grunnla det "kenobittiske" klosterliv (fra gresk "koinos" og "bios", «felles liv»). Munkene ble samlet i et kloster, og levde under en felles lov skrevet spesielt for formålet. Originalteksten til denne første klosterregelen er tapt, men en oversettelse til latin fra år 404 er bevart. Den neste store utviklingen kom da Basilios den store sammen med Gregor av Nazianz skrev en mer omfattende klosterregel. Hovedpunktene er vektlegging av en kombinasjon mellom kroppslig arbeid og bønn, den enkeltes innordning i helheten, og muligheten for utadrettet arbeid som almissevesen, hospitaler og gjestehus. Basilios er på grunn av denne regelen kjent som det greske klostervesens far, og ortodokse klostre har fortsatt denne regelen som sitt grunnlag, selv om den er endret gjennom århundrene. I vest ble klosterlivet kjent gjennom Athanasius av Alexandria (død 373), som blant annet hadde stor innflytelse på Augustin. Det var Augustin som skrev den første vestlige klosterregel, kjent som "Augustins regel". Eksisterende versjoner av denne er sterkt omarbeidet. Den som skulle bli det vestlige klostervesenets mest innflytelsesrike person var Benedikt av Nursia (ca. 480 – 21. mars 547). Da han begynte sitt virke fantes en utbredt klosterregel, kjent som "Regular Magistri", "«Mesterens regel»". Benedikt omarbeidet og fornyet denne, og skapte "Regula Benedicti", "«Benedikts regel»", som sammen med Augustins regel har vært definerende for utviklingen av det vestlige klosterliv. Utover i middelalderen forfalt klosterlivet, og i 910 kom en motreaksjon da klosteret i Cluny ble grunnlagt. Munkene derfra spredde sine reformtanker utover, og særlig fikk de stor innflytelse da Cluny-munken Hildebrand i 1073 ble valgt til pave under navnet Gregor VII. I 1098 ble et nytt reformkloster grunnlagt i Cîteaux (latin "Cistercium"), og bevegelsen fikk etter dette stedet navnet cistercienserne. De ble en ny orden, ved siden av de opprinnelige benediktinerne. Helt sentralt i deres liv sto en deling av tiden mellom "Opus Dei" («Guds verk», dvs. gudstjenester og tidebønnene), "Lectio Divina" («Guddommelig lesning», dvs. lesning av Bibelen og annen religiøs litteratur) og "Labor manuum" («arbeid med hendene», kroppslig arbeid). De første klostrene i Norge var benediktinerklostrene på Selje (slutten av 1000-tallet), Nidarholm / Munkholmen (ca 1100, og Munkeliv (ca 1110. I tillegg fantes det i middelalderen cistercienserklostre, med Lyse kloster som det første (1146). I skyggen av Ekebergskrenten i Oslo ble det etablert et Fransiskanerkloster i 1290, nærmere bestemt der Gamlebyen kirke og Oslo hospital ligger. Omtrent samtidig fikk Oslo også et dominikanerkloster. Det best bevarte klosteret i Norge er Utstein kloster. Klostrene i Norge ble oppløst i forbindelse med Reformasjonen. I moderne tid er det opprettet flere klostre, slik at det nå er flere ordener som er representert i Norge. Andre kristne klostre. Både innenfor den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirker finner man klostre. De er basert på den vestlige klostertradisjon, med regler inspirert av Augustins eller Benedikts regel. Buddhistiske klostre. Det finnes buddhistiske klostre både for kvinner og menn. De forskjellige buddhistiske retninger har alle sitt særpregede klostervesen, men det er en rekke fellestrekk. Klosterlivet er kjennetegnet av bønn og meditasjon, et materielt sett enkelt liv, sølibat og studier. Tibet har tradisjonelt hatt et svært rikt klosterliv; før den kinesiske invasjonen på 1950-tallet var mer enn halvparten av den mannlige befolkningen ordinert. Islamske klostre. Enkelte brorskap innen sufismen har opprettet samfunn som tilsvarer klostre. De har dog ikke en så klar regel som de kristne eller buddhistiske klostrene, og blir derfor løsere sammenknyttet. Hinduistiske klostre. Det finnes ikke hinduistiske klostre i streng forstand, da hinduistiske «munker» ("sadhu") legger vekt på individualitet. Det finnes allikevel steder der flere eneboere har samlet seg i en "ashram", som ofte blir sammenlignet med et kloster, men som ikke har en felles regel. USAs flagg. USAs flagg kalles vanligvis "Stars and Stripes" ("Stjernebanneret" på norsk) og mer sjeldnere "Old Glory" og er både nasjonalflagget og statsflagget til USA. "Old Glory" ble brukt på mynter i 1830-årene, og var særlig nyttet i forbindelse med 48-stjernersversjonen som ble brukt mellom 1912 og 1959. Loven om et eget amerikansk flagg ble vedtatt den 14. juni 1777, og i perioden fra uavhengighetserklæring fra Storbritannia den 4. juli 1776 var det vanligste flagget det såkalte "Grand Union Flag" som bestod av de tretten stripene med det britiske "Union Jack" i øverste venstre felt. Dette flagget ble første gang brukt den 3. desember 1775 og kalles ofte det første amerikanske flagg. Siden kom stjerneflaggene, først med en ring med 13 stjerner, til dagens versjon med 50 stjerner. De hvite og røde stripene symboliserer de første tretten statene som dannet republikken. De femti stjernene symboliserer de femti statene i unionen, en for hver stat. Dagens versjon har vært brukt siden 1960 etter at staten Hawaii ble opptatt som landets 50. delstat den 21. august 1959. Det er ikke slik at noen bestemt stjerne representerer en bestemt stat. Dersom flere stater blir tatt opp, er det mulighet for å tilføye flere stjerner i flagget. Halifax (Nova Scotia). Halifax er hovedstad i provinsen Nova Scotia i Canada. Innbyggertallet var i 2001 på 276 221, noe som gjør byen til den 14. høyest befolkede i Canada. I 1917 ble Halifax ødelagt i den største menneskeskapte eksplosjonen før Hiroshima-bomben. Dette skjedde da det franske skipet «Mont-Blanc», som var lastet med eksplosiver, kolliderte med det norske skipet «Imo». «Mont-Blanc» tok fyr i sammenstøtet, og lasten eksploderte. Byen er en viktig havneby og baserer økonomien på fiske og import. Under andre verdenskrig var Halifax et knutepunkt i den allierte konvoitrafikken. De fleste omkomne fra skipet «Titanic» ble gravlagt i Halifax. Prest. En prest er en mann eller kvinne som har en spesifikk rolle i utføringen av en religions hellige handlinger. Ordet kommer fra gresk "presbyteros", som betyr "eldste". Dette er den bibelske betegnelse, men i dagligtale overføres den også til andre religioner enn den jødisk-kristne. På enkelte språk forbeholdes det tilsvarende ordet (f.eks. engelsk "priest") for de kirker som vektlegger at presten må være ordinert etter visse regler og at han eller hun innehar visse spesielle egenskaper som en følge av guddommelige nåde. Jødiske prester. Innen jødedommen er Arons mannlige etterkommere regnet som prester (hebr. "kohen", fl. "kohanim") med arvelig embete. Utføringen av offerhandlinger er forbeholdt disse prester; etter Tempelets ødeleggelse har de ikke lenger noen sentral rolle, men tradisjonelt kalles de først fram for å lese fra toraen på sabbaten, og de leser visse foreskrevne bønner overfor menigheten. Rabbinere er ikke prester, da de ikke har spesielle rituelle plikter eller rettigheter. Katolske og ortodokse prester. Det katolske og ortodokse presteembetet er inspirert av den jødiske offerprest. Han må være ordinert av en biskop, og ordinasjonen regnes som et pregende sakrament som inngyder en spesiell guddommelig nåde. Ordinasjonen er livsvarig, men under visse omstendigheter kan en prest fratas retten til å fungere i embetet. Det mest sentrale i det prestelige liv er derfor feiringen av nattverd. I forhold til andre sakramenter har prestene også en spesiell stilling: Det skal ordinært være en prest som forretter ved dåp, ektevigsel og sykesalving I den ortodokse kirke kan kun en prest eller biskop forrette ved konfirmasjon (i den katolske kirke forretter normalt en biskop ved konfirmasjon, men en prest kan gis tillatelse under visse omstendigheter), og kun en prest eller biskop kan høre skriftemål. Det finnes også uavhengige kirker med et katolsk syn på presteembetet. Presteembetet er forbeholdt menn. I den ortodokse kirke og i de orientalske katolske kirker kan gifte menn prestevies, men ugifte menn som ordineres kan ikke gifte seg etter ordinasjonen (dette gjelder også de som blir enkemenn etter ordinasjonen). I den romersk-katolske kirke kan ordinært kun ugifte menn ordineres til prest. Unntak gis i enkelttilfeller for gifte menn som har vært prester i en ikke-katolsk kirke. Sekular- og ordensprester. Det skilles mellom sekularprester, som har sin ordinasjon gjennom et bispedømme og som normalt fungerer innenfor menighetene, og ordensprester som er tilknyttet munke-/ordensvesenet. Pregende sakrament. Presteordinasjonen regnes i Den katolske kirke som et pregende sakrament. Dette betyr dels at den ikke kan gjentas (bortsett fra i form av en bispeordinasjon der dette er aktuelt), og dels at den har en livsvarig virkning. En katolsk prest som blir avsatt fra embetet eller selv velger å slutte som prest opphører dermed etter katolsk sakramentsteologi ikke å være prest; han bare mister eller frasier seg retten til å virke som prest. Dersom en person som er i dødsfare ønsker å skrifte til en avsatt prest vil dette være både lovlig og gyldig etter katolsk kirkerett og teologi. Prester som avslutter sitt virke kan laiseres, hvilket vil si at de løses fra presteløftene; heller ikke da opphører de egentlig å være prester. Den i praksis viktigste betydningen av laisering er at personen kan gifte seg i Den katolske kirke, ettersom sølibatsløftet er opphevet. Andre former for presteskap. I gresk og romersk før-kristen religion fantes et presteskap med særlig ansvar for offerhandlinger og andre rituelle handlinger. Både menn og kvinner (kalt "prestinner") kunne tilhøre presteskapet; normalt hadde en kvinnelig guddoms kult prestinner mens en mannlig guddoms hadde prester. Adgang til presteskapet var regulert og man måtte vie sitt liv til guddommen, det vil si at man hadde noe som minner om ordinasjon. Innen nyhedendom, som Wicca og den lilianske tradisjon, finnes et presteskap for både menn og kvinner. Det er ikke noe regulært system for ordinasjon. Iowa. Iowa er en delstat i USA. Den er en av statene i Midtvesten, og grenser til Minnesota i nord, Wisconsin i nordøst, Illinois i øst, Missouri i sør og til Nebraska og Sør-Dakota i vest. Den har tilnavnene "The Hawkeye State" og "The Tall Corn State". Geografi. Området består i stor grad av sletter med små bakker ved delstatens vestre grense. Iowa ligger mellom elvene Mississippi og Missouri og er USAs rikeste landbruksstat. Iowa er delt inn i 99 counties (fylker). Befolkning. Folketallet på 2 966 334 gjør Iowa til USAs 30. mest folkerike stat. Den største byen er delstatshovedstaden Des Moines. En forholdsvis stor andel, 38,9 %, bodde i 2000 i områder som folketellingen betegner som bygdestrøk («rural»), men folketallet i disse områdene har vært fallende. En del vekst i byene gjør at Iowa har hatt en laber befolkningsvekst. Religion. De fleste innbyggere er protestantiske kristne, med lutherdommen som den største protestantiske enkeltkonfesjon, fulgt av Metodistkirken. Staten har USAs nest største befolkning av reformerte kristne, med både Reformed Church in America (RCA) og Christian Reformed Church in North America (CRC) representert. Den største enkeltkonfesjon var Den katolske kirke, som har ett erkebispedømme og tre bispedømmer i delstaten. Økonomi. Bondegård i Iowa, etter maisinnhøstingen. Jordbruk er stadig viktig i Iowa. De viktigste jordbruksvarene er soya og mais, havre, storfe, melk og gris. Iowa har også betydelig matforedlingsindustri, og det er en del verksted- og elektronikkindustri. Iowa har USAs største etanolproduksjon. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Urfolk. De første menneskene som reiste gjennom Iowa var nok fra den opprinnelige urfolk i Amerika ca 9500 – 11500 år siden ved slutten av istiden. Fra perioden 9500 7500 år siden er det arkeologiske tegn på en liten sesongsbosetting i Iowa. I perioden 4500 – 3000 år siden dukker det opp spor etter permanent bosetting og gravplasser. Før 1673 hadde området lenge vært hjem til urfolk fra mange ulike stammer – om lag 17 ulike stammer levde her i ulike perioder, bl.a. ioway (Báxoje), sauk (ozaakiiwaki), fox (meskwaki) sioux (dakota). Europeernes ankomst. De første europeerne til Iowa var franske Louis Joliet og Jacques Marquette som satte fot i Iowa etter å ha seilt nedover Mississippi-elven i 1673. De rapporterte om at Iowa var svært fruktbar og egnet til jordbruk. I 1829 beordret de føderale myndighetene indianerne i Illinois over til Iowa, og da de gjorde motstand oppstod Black Hawk krigen. Som straff for motstanden gjorde myndighetene krav på en om lag 80 km bred stripe av østre Iowa, noe som ble kalt Black Hawk kjøpet. De første hvite bosetningene oppstod i 1833. Nykommerne opplevde at tømmer var en mangelvare ved de store slettene selv om det var noe skog i øst og sørøst, og gressbranner var en lumsk fare. Likevel var jorden i stand til å produsere mye. Opprinnelig var Mississippi-elven den viktigste transportåren, men i 1867 nådde jernbanen Council Bluffs. Fem store jernbaner ble bygget over Iowa, noe som muliggjorde industribygging også vekk fra elven. Iowa ble offisielt en delstat 28. desember 1846, den 29. i rekken. Kort tid etter brøt den amerikanske borgerkrigen ut. Ingen slag ble utkjempet i Iowa, men 13 001 soldater fra Iowa omkom i tjeneste for unionsstyrkene. Folketallet fortsatte å vokse i årene etter krigen. I tillegg til jordbruket ble kullproduksjon en viktig industri rundt 1900. Spesielt italienere og svarte innflyttere fra sørstatene ble ansatt i kullgruveindustrien. Jordbrukssubsidier under første verdenskrig gjorde at jordbruket blomstret, men det ble fulgt av hardere tider ut på 1930-tallet. Variert industri tok til i Iowa i tiden etter andre verdenskrig. Politikk. Iowa har to plasser i senatet og fem plasser i representantenes hus, og dermed sju valgmenn i presidentvalg. I føderal politikk er Iowa en vippestat som kan gå både til republikanerne eller demokratene. Iowa var en av bare tre stater som skiftet parti mellom presidentvalgene i 2000 (da staten gikk til demokratiske Al Gore) og 2004 (da staten gikk til republikanske George W. Bush). Begge partiene har hver sin plass i senatet, mens demokratene har tre av de fem kongressplassene (to av disse erobret ved valget i 2006). Selv om Iowa ikke har mange stemmer i presidentvalget, er Iowa en stat som tiltrekker mye oppmerksomhet i nominasjonsprosessen, fordi det er den første staten til å velge delegater til partienes nominasjonsmøter. Disse valgene avholdes i form av lokale partimøter, såkalte caucuses, allerede i januar i valgåret. I delstatspolitikken har Iowa et eget senat med 50 medlemmer og representantenes hus med 100 medlemmer. Begge kamre har demokratisk flertall etter valget i 2006, i senatet er stillingen 30-20, i huset 54-46. Guvernøren frem til valget i 2006 var demokraten Tom Vilsack, som nå er en erklært kandidat til presidentvalget i 2008. Hans etterfølger Chet Culver er også demokrat og tidligere innenriksminister i delstaten. Isaac Asimov. Isaac Asimov (født ca. 2. januar 1920 i Petrovitsji i Smolensk oblast i Sovjetunionen, død 6. april 1992 i New York i USA), opprinnelig russisk navn Исаак Юдович Озимов – "Isaak Judovitsj Ozimov" – men nå kjent på russisk som Айзек Азимов – "Ajzek Azimov", var en russiskfødt amerikansk forfatter og professor i biokjemi. Han var en vellykket og produktiv forfatter best kjent for sin science fiction og sine populærvitenskapelige bøker. Asimov skrev og redigerte mer enn 500 bøker og ca. 90 000 brev og postkort, og har bøker i ni av ti hovedkategorier i Deweys desimalklassifikasjon (mangler kun 100-kategorien Filosofi). Asimov er anerkjent som en mester av science-fiction og var sammen med Robert A. Heinlein og Arthur C. Clarke, ansett som en av de "Tre Store" science-fiction forfatterne mens han levde. Asimovs mest kjente bøker er "Foundation" serien; og hans andre hovedserier er "Galactic Empire" serien og "Robot" serien, som han senere koblet sammen i det samme oppdiktede univers som Foundation serien og skapte et forenet "fremtidig univers" for historiene på samme måte som Robert A. Heinlein og tidligere Cordwainer Smith og Poul Anderson. Han skrev mange noveller, blant dem "Nightfall", som i 1964 ble utvalgt av Science Fiction Writers of America som den beste science fiction novellen noensinne, en tittel som mange fortsatt holder høyt. Han skrev også mysterier og fantasi samt en stor mengde som ikke var skjønnlitteratur. Asimov skrev "Lucky Starr" serien som var science-fiction bøker for ungdom, under pseudonymet Paul French. Mesteparten av Asimovs populærvitenskapelige bøker forklarer vitenskapelige konsepter på en historisk måte, og går så langt tilbake som mulig, til en tid da den type vitenskap var på det enkleste nivået. Han beskriver ofte nasjonalitet, fødselsdato og dødsdato for alle vitenskapsfolkene han nevner, så vel som etymologier og uttale for tekniske begreper. Eksempler er hans "Guide to Science," "Understanding Physics," og "Asimov's Chronology of Science and Discovery." Asimov var i lengre tid medlem og visepresident av Mensa International, om enn noe motvillig; han beskrev noen av medlemmene av organisasjonen som «brain-proud and aggressive about their IQs» Han hadde mye større glede av å være president av American Humanist Association. Asteroiden 5020 Asimov, tidsskriftet "Asimov's Science Fiction," og to forskjellige Isaac Asimov priser er oppkalt til hans ære. Filmen "I, Robot" er løst inspirert av Asimovs novellesamling ved samme navn. Asimov er kanskje likevel mest kjent for "Foundation"-bokserien ("Stiftelsen"). (De to første bindene er kommet ut på norsk). Biografi. Asimov ble født på et tidspunkt mellom 4. oktober 1919 og 2. januar 1920 i Petrovichi "shtetl" i Smolensk Oblast, Sovjet-Russland (nå Mahilyow Provins, Hviterussland). Foreldrene hans, Anna Rachel Berman Asimov og Judah Asimov, tilhørte en jødisk familie av møllere. Fødselsdagen hans er usikker på grunn av forskjellene mellom den gregorianske og jødiske kalenderen og mangel på offisielle dokumenter. Asimov feiret selv 2. januar. Familiens navn stammer fra озимые ("ozimiye"), et russisk ord for vinterkorn som hans tipp-oldefar handlet med. Familien hans utvandret til USA da han var tre år gammel. Fordi foreldrene hans alltid snakket jiddisch og engelsk med ham, lærte han aldri russisk. Asimov vokste opp i Brooklyn, New York og lærte seg selv å lese da han var fem år gammel. Foreldrene hans eide flere godteributikker og alle i familien arbeidet sammen i disse. Butikkene solgte science fiction ukeblader og Asimov leste dem. Da han var omkring elleve år gammel begynte han å skrive sine egne historier, og da han var nitten år solgte han dem til science fiction ukeblader. John W. Campbell, som da var redaktør for "Astounding Science Fiction," var en stor innflytelse og ble senere en god venn. Asimov fikk grunnutdannelsen i de offentlige skolene i New York City, inkludert Boys' High School, i Brooklyn, New York. Etter det studerte han ved Columbia University, og fikk bachelorgrad i 1939. Senere gjenopptok han studiene og fikk doktorgrad i biokjemi i 1948. I mellomtiden arbeidet han i tre år under andre verdenskrig som sivil ansatt ved Philadelphia Navy Yard Naval Air Experimental Station. Etter krigen ble han oppkalt til verneplikt i U.S. Army der han tjenestegjorde i ni måneder før han ble dimittert. I løpet av den korte tiden i militært ble han korporal på grunn av sine evner med skrivemaskinen og unngikk såvidt å delta i atombombeforsøkene i 1946 på Bikini Atollene. Etter han ble ferdig med doktorgraden ble han ansatt på Boston University School of Medicine. Fra 1958 arbeidet han ikke lenger som instruktør i og med at han arbeidet som forfatter på heltid (inntektene fra bøkene hans var allerede høyere enn lønnen fra universitetet). Siden han hadde tenure fikk han beholde tittelen som "associate professor" og i 1979 ble han forfremmet til full professor av biokjemi på grunn av sitt forfatterskap. Asimovs personlige papirer fra 1965 og fremover er arkivert hos universitetets Mugar Memorial Library. Han donerte alle dokumentene til biblioteket etter ønske av kurator(her: sjefsbibliotekar) Howard Gottlieb. Samlingen fyller 464 bokser på syttien meter med bokhylleplass. Asimov giftet seg med Gertrude Blugerman (1917, Canada–1990, Boston) 26 Juli 1942. De fikk to barn sammen, David (f. 1951) og Robyn Joan (f. 1955). De separerte seg i 1970 og skilte seg i 1973. Senere samme år giftet Asimov seg med Janet O. Jeppson. Asimov var en claustrofil person; han likte små, stengte rom. I det første bindet av selvbiografien erindrer han et barndomsønske om å eie en kiosk i undergrunnsbanen i New York City der han kunne isolere seg fra omverdenen og lytte på togene som kjørte forbi mens han leste. Asimov hadde flyskrekk og fløy kun to ganger i hele livet, en gang i forbindelse med en forretningsreise på grunn av arbeidet ved Naval Air Experimental Station, og en gang da han reiste hjem fra militærleiren i Oahu i 1946. Han reiste sjelden lange avstander, delvis på grunn av at flyskrekken gjorde lange reiser mer komplisert. Denne fobien var brukt i flere av bøkene hans, for eksempel «Wendell Urth mysteriene» og Robot romanene med Elijah Baley. Senere i livet fant han ut at han likte å reise på cruiseskip og ved flere anledninger ble han en del av «underholdningen» på disse, ved å holde flere vitenskapelige taler om skip som RMS "Queen Elizabeth 2". Asimov var en veldig underholdende og populær taler. Han hadde en veldig god sans for tid; han brukte aldri en klokke, men for det meste talte han presis den tiden han var gitt. Asimov var en stamfigur ved science fiction kongresser, hvor han var hyggelig og imøtekommende. Han svarte tålmodig på titusenvis av spørsmål og annen post med postkort og likte å skrive autografer. Han var gjennomsnittlig høy, kraftig bygd, med kinnskjegg og en distinkt Brooklyn-jiddisch dialekt. Hans fysiske kondisjon var veldig dårlig. Han lærte aldri å svømme eller sykle; men han lærte å kjøre bil etter at han flyttet til Boston. I humorboken "Asimov Laughs Again," beskriver han trafikken i Boston som et "anarki på hjul." Han beskrev sin kjærlighet for bilkjøring i science fiction historien 'Sally' som handlet om robotbiler. Asimov deltok i organisasjoner dedikert til operettene til Gilbert og Sullivan og i The Wolfe Pack, som er en gruppe fans av Nero Wolfe mysterier som ble skrevet av Rex Stout. Han var et ledende medlem av Baker Street Irregulars som er den ledende Sherlock Holmes fanklubben. Fra 1985 til han døde i 1992 var han president av American Humanist Association; han ble fulgt av vennen Kurt Vonnegut. Han var en nær venn av Gene Roddenberry som er mest kjent som skaperen av Star Trek og fikk screen credit i filmen ' som takk for råd han ga under produksjonen av filmen. Asimov døde 6. April 1992. Han etterlot sin andre kone, Janet, og to barn fra det første ekteskapet. Ti år etter hans død avslørte Janet Asimov i Asimovs selvbiorafi "It's Been a Good Life", at han døde av aids. Han ble smittet med hiv av en blodoverføring han fikk under en hjerteoperasjon i desember 1983. Dødsårsaken var hjertesvikt og nyresvikt i forbindelse med hiv-infeksjonen. Janet Asimov skrev i epilogen til "It's Been a Good Life" at Asimov ville avsløre dette for offentligheten, men legene hans overbeviste ham om at han måtte holde det hemmelig. Legene var bekymret for at fordommer mot AIDS ville skade Asimovs familie. Familien vurderte å offentliggjøre tilstanden hans etter hans død, men oppstyret etter at Arthur Ashe kunngjorde at han hadde AIDS overbeviste dem at de burde holde det hemmelig. Ti år senere, etter at Asimovs leger var døde, ble Janet og Robyn enige om at sannheten skulle offentliggjøres. Robotikkens tre lover. Som barn var Asimov særs fascinert av science-fiction-historier om roboter, men han klarte ikke å akseptere samtidens fremstillinger av metallmennene som destruktive monstre som til slutt tar livet av sine skapere. For Asimov var det langt mer interessant å fremstille sympatiske, mer menneskelige roboter. Denne utvidelsen av robotikkens tre lover gjør det mulig for R. Daneel Olivaw å manipulere menneskeheten til å opprette Galactic Empire og Gaia. Bibliografi. Asimov hadde som mål å skrive 500 bøker, og selv om han ikke nådde dette målet, publiserte han over 463 skrifter. Listen nedenfor tar bare for seg science fiction-tekstene hans, men merk at Asimov også skrev i andre sjangre og formater, deriblant en stor andel sakprosa. Tatt i betraktning at han var en respektert vitenskapsmann, er det ikke så rart at han var en god popularisator, som kunne forklare både kosmologi og kvanteteori på en måte som gjorde leseren litt klokere. «Greater Foundation»-serien. "The Robot series" var egentlig separat fra "Foundation"-serien, og "Galactic Empire"-bøkene ble opprinnelig publisert som frittstående historier. Senere sydde Asimov disse inn i én sammenhengende historikk i utvidelsen av "Foundation"-serien. Roboten R. Daneel Olivaw er den sentrale figuren som binder seriene sammen. Frittstående bøker. Disse bøkene er først og fremst løsrevne, men noen av dem har likevel visse koblinger til "Foundation"-serien. Fly. Et fly (også kalt en flygemaskin eller et aeroplan, i flyets barndom også kalt aerostat) er et luftfartøy med faste vinger, som i motsetning til for eksempel et helikopter i utgangspunktet ikke kan «stå stille» i luften. Alle fly har en viss minimumsfart som kalles steilehastighet. Ved lavere fart vil ikke flyet være i stand til å fly. Vingene utnytter «fartsvinden» til å skape løftekraften som skal til for å holde maskinen i luften, basert på prinsippet beskrevet i Newtons 3. lov. Flyets motorer virker på luften med en kraft, og samtidig virker luften tilbake på flyet med samme kraft, og skaper oppdrift. Historie. Den 17. desember 1903 gjennomførte de amerikanske brødrene Wright (Wilbur og Orville Wright) historiens første bemannede flygning med en motorisert flygemaskin. Tidligere hadde pionerer som blant andre Otto Lilienthal eksperimentert med glidefly, og det var ved systematiske studier av flypionerenes resultater, at Wright-brødrenes "fly" ble en suksess. Den første flygingen i Europa ble gjennomført av Alberto Santos-Dumont den 23. oktober 1906 da han fløy 60 meter med maskinen 14 Bis. Dette var også verdens første offentlige demonstrasjon av en flygning. De første tjue årene hadde flyene alltid to eller flere sett med vinger (biplan og triplan).Men under 1. verdenskrig gjennomgikk teknologien en rivende utvikling med tanke på aerodynamikk og lette, men ytelsesdyktige motorer. Under 2. verdenskrig ble flyvingens utvikling ytterligere presset frem. Da krigen startet hadde alle nasjoner fortsatt biplan i sine arsenaler, da krigen sluttet var jettjagere begynt å komme. Utviklingen av store bombefly lærte flyfabrikkene å «bygge stort». Med den nye kunnskapen og jetmotoren hadde fabrikkene redskapene til å skape de store passasjerjetflyene som ble grunnlaget for 60-tallets eksplosive vekst i den sivile luftfarten. Det største passasjerflyet er Airbus A380 Sikkerhet. Statistikk viser at risikoen for en flyulykke er svært liten. Faktisk er man mer utsatt for en ulykke i bilen på vei til eller fra en flyplass; i 2005 døde det tilsammen 1 059 mennesker av totalt over 2 milliarder reisende fordelt på 35 flyulykker (med fly som tar minst 14 passasjerer) iflg. den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO). 12 av ulykkene skjedde under avgang eller landing. I tillegg til de omkomne flypassasjerene, omkom 44 mennesker på bakken ifm. ulykkene. Tallet er høyere enn i 2004, da bare 426 mennesker omkom i flyulykker . Over en lengre periode viser det seg at av 568 flykrasj mellom 1983 og 2000 i USA, med tilsammen 53 487 mennesker ombord, overlevde 51 207, dvs. over 95% . Manges frykt for å fly har utgangspunkt i at når det først skjer en ulykke med et fly, så er det stor sannsynlighet at ulykken fører til at man omkommer. I tillegg får flyulykker nesten utelukkende stor mediadekning, ift. for eksempel bilulykker, slik at risikoen virker enda større. Flesteparten av flyulykkene skyldes menneskelig feil, dvs. en feil begått av piloten(e) eller mannskap i lufttrafikktjenesten. Nest etter menneskelig feil kommer teknisk feil, som i mange tilfeller også kan skyldes en menneskelig feil, for eksempel ved dårlig design eller vedlikehold av flyet. Værforhold er den tredje største årsaken; ising på vingene, kraftige opp- eller nedgående luftstrømmer og dårlig sikt er de største værrelaterte årsakene. I løpet av de siste årene har det i tillegg vært hendelser hvor flypassasjerer har prøvd å åpne døren mens flyet har vært i luften. Dette er fysisk umulig; nødutgangene og de vanlige utgangene kan kun åpnes i en nødsituasjon. Overtrykket i kabinen gjør at dørene presses inn mot flyskroget, slik at den på en måte blir stengt «som en propp» . Flysertifikat. Det skilles mellom tre hovedtyper sertifikat for fly: Mikrofly, seilfly og motorfly. For å ta sertifikat for mikrofly må man være minst seksten år og sytten for å fly solo. Sertifikatet krever at man har minst 75 prosent rikig på et antall teorieksamener, og har gjennomgått minst 25 flytimer. Man må også dokumentere god helse. Flytyper. Sivile flytyper har navn som ofte betår av fabrikantens navn, typebetegnelse og gjerne en versjonsbetegnelse. Det startet med Wright Flyer I, andre eksempler er Boeing 737-800 og Cessna 172S. I daglig bruk benyttes ofte bare nummeret, for eksempel 737 eller 172. Militære flytyper har etter amerikansk skikk, som benyttes i Norge, et fabrikantnavn, en eller flere bokstaver som betegner bruk etterfulgt av et løpenummer, en bokstav som betegner versjon og et kallenavn. Eksmpler er Lockheed Martin F-35A Lightning II og Lockheed Martin C-130G Hercules. I daglig bruk benyttes kortversjoner som for eksempel F-35 eller Hercules. Helikopter. Et helikopter (av gresk "helix", spiral, og "pteron", vinge) er et motordrevet luftfartøy som er tyngre enn luft, og defineres som luftfartøy med roterende vinger benevnt rotor. I tillegg til hovedrotoren brukes en halerotor for å motvirke helikopterets rotasjon i motsatt retning av hovedrotoren, på grunn av motorens vridende kraft på rotoren, i henhold til Newtons tredje lov. Det første vellykkede helikopteret var tyske Focke-Wulf Fw 61, som fløy for første gang 26. juni 1936. Bakgrunn. Treslaget lønn kan hevdes å produsere en form for rotorblad som transporterer en kropp med en nyttelast (frøet) Kroppen og nyttelasten virker som motvekt og balanserer ut effekten av at det er bare ett blad ved at det roterer sammen med bladet. Dette designet er det ikke praktisk dersom en skal skalere det opp slik at mennesker kan være om bord. Helikoptre er laget slik at denne ubalansen unngås og slik at helikopterkroppen ikke roterer. Et lønnefrø har ingen motor og må synke i forhold til luften omkring for å opprettholde rotasjonen og en kontrollert nedstigning. Dette samme prinsippet benyttes av gyroplan og også av helikoptre dersom alle motorene skulle stoppe. Andre planter benytter også lignende mekanismer for å spre frøene sine med vinden. Bambusleketøy med noe som kan ligne rotorblad er kjent fra Kina fra 400 år før vår tidsregning. Leonardo da Vinci designet en luftskrue i 1480 årene. Konstruksjonen var ikke praktisk i bruk, det var ingen mekanisme for å hindre at kroppen roterte og det fantes uansett ingen kraftkilde på den tiden som kunne drive luftskruen. Kraftkilde. Små, lette modeller kunne drives med strikkmotor. da Vinci så trolig for seg drift med en fjærmekanisme for sin luftskrue. Det var først da dampmaskinen ble utviklet at det ble mulig å få helikopterets forløpere til å starte fra bakken ved egen kraft og holde seg i luften en kort stund. I 1860-70 årene ble det i Frankrike og Italia gjort forsøk med ubemannede, dampdrevne farkoster som steg til 10-15 meter og holdt seg flygende i opp til 20 sekunder. Dampmaskiner viste seg ikke praktiske for bruk i helikoptre, særlig fordi de har for dårlig ytelse i forhold til egen vekt. Da forbrenningsmotoren ble forsøkt som kraftkilde i helikoptre på begynnelsen av 1900-tallet ga det helt andre muligheter. I Slovakia ble det laget modeller med slik motor og en klarte å tilbakelegge en strekning på 1500 meter i 1905. Forhindre at kroppen roterte. Etter Leonardo da Vincis luftskrue som ikke tok hensyn til dette, ble det forsøkt med ulike utgaver av kontraroterende rotorer, enten på samme aksling (koaksial) eller på forskjellige akslinger. I en slik konstruksjon virker rotasjonskreftene hver sin vei på kroppen, slik at det nøytraliserer rotasjonstendensen. De første flygingene. Brødrene Breguets Gyroplane No.1 regnes som det første helikopteret som løftet fra bakken med en person om bord. I 1907 steg det til en høyde på ca 60 cm og holdt seg der i 1 minutt. Farkosten kunne ikke styres og ble holdt stabilt av personer på bakken. Reproduksjon av Cornus helikopter fra 1907 Senere samme år gjorde Paul Cornu forsøk med sitt helikopter. Dette regnes som den første egentlige flygingen med helikopter i og med at føreren hadde kontrollen og var fri fra all kontakt med bakken. Cornu regnes som helikopterets oppfinner på samme måte som brødrene Wright gjør for fly etter sin første flyging fire år tidligere, i 1903. Tidlig utvikling. Argentineren Pescara eksperimenterte med helikopter i 1920 årene. Han introduserte syklisk kontroll av rotoren, noe som gjorde det mulig å tippe den i ulike retninger og slik få helikopteret til å bevege seg i den retningen. Han demonstrerte også at et helikopter kan autorotere og slik glidefly kontrollert etter en motorstopp. I Spania utviklet Juan de Cierva løsninger som skulle vise seg fundamentale for praktisk bruk av helikopter. Han eksperimenterte fram et gyroplan som tok hensyn til mange av de spesielle aerodynamiske og strukturelle utfordringene med rotorfartøy, ved at han introduserte lager i rotorens innfesting som tillot bladene å bevege seg opp og ned og fram og tilbake uavhengig av hverandre. Nederlenderen Albert Grillis von Baumhauer oppfant de kontrollene som benyttes i dagens helikoptre. Styrespak, som sørger for syklisk kontroll av rotoren og stigespaken som sørger for kollektiv kontroll. Dette fløy første gang i 1925. I Sovjetunionen konstruerte Yuriev og Cheremukihin et helikopter med bare en horisontal rotor, men med vertikale rotorer som produserte skyvekraft som motvirket tendensen til å rotere. Dette prinsippet er det som benyttes i de fleste av dagens helikoptre med en hovedrotor som sørger for løftekraft og kontroll, og en halerotor som forhindrer rotasjonstendensen og gitr retningskontroll. Senere utvikling. Det tyske Focke-Wulf Fw 61 som fløy første gang i 1936 regnes av mange som det første fullt kontrollerbare helikopteret. Prøveflygeren Hanna Reitsch gjennomførte daglige demonstrasjoner av en prototypene innendørs under Berlin Motor Show i Deutschlandhalle i februar 1938. Reitch ble slik også den første kvinnelige helikopterflygeren. Fw 61 hadde to kontraroterende rotorer montert side ved side. Helikopteret ble aldri satt i produksjon. Tyskland hadde 2 typer helikoptre i operativ bruk under andre verdenskrig. "Flettner Fl 282 Kollibri" hadde to tobladede rotorer som roterte hver sin vei på hver sin aksling, men som var montert tett sammen slik at rotorene gikk inne i hverandre. Helikopteret ble benyttet på skip og til observasjon for artilleri. Fl 282 regnes som det første helikopteret som kom i vanlig produksjon. "Focke-Achgelis Fa 223 Drache" hadde en lignende konstruksjon som FW 61 og kunne løfte ca 1000 kg last. Helikopteret ble blant annet bruk til transport av underhengende last i fjellterreng. Sikorsky R-4 på flottører i 1944 I USA utviklet Igor Sikorsky VS-300 som fløy fritt første gang 13. mai 1940 og var et helikopter med en hovedrotor og en halerotor. VS-300 ble videreutviklet til R-4 som ble verdens første serieproduserte helikopter. R-4 ble operativt under andre verdenskrig og ble benyttet av US Army Air Forces, US Navy, US Coast Guard Royal Air Force og Royal Navy. R-4 i ulike versjoner utførte oppdrag som observasjon og kommunikasjonstjeneste, skipsoperasjoner, rekognosering, og søk og redning. En versjon var utstyrt med flottører og kunne lande på vann. 22-23 april i 1944 gjennomførte en YR-4 fra US Army Air Force det som regnes som den første redningsaksjonen med helikopter da den hentet ut 4 besetningsmedlemmer og passasjerer fra et havarert kommunikasjonsfly i jungelen i Burma. Bell Aircraft startet utvikling av helikoptre 1. november 1941. Med konstruktøren Arthur Young i spissen utviklet Bell modell 30 som også hadde en hovedrotor, men med den karakteristiske stabilisatorstangen, og en halerotor. Modell 30 fløy første gang 29. juli 1943 og ble forløperen til verdens første sivilt sertifiserte helikopter, Bell Modell 47B som fikk typesertifikatet 8. mai 1946. Norske helikoptre. Kjeller Flyfabrikk utviklet prototypene til to ulike helikoptermodeller. Kjeller PK X-1 med stempelmotor som fløy første gang i 1955 og Kjeller PK X-2 med turbinmotor som fløy første gang i 1962, men havarerte i 1965. Ingen av disse modellene ble satt i produksjon. Kjeller PK X-1 prototypen er utstilt i Forsvarets flysamling Gardermoen. I perioden 1986 til 1990 bygde Helikopter Service 18 stk Bell 412SP på lisens fra Bell Helicopter Textron for Luftforsvaret. Det siste helikoptret ble overlevert til Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) den 29. oktober 1990. Den som mottok helikopteret var sjefen for LFK Generalmajor Odd Svang-Rasmussen, som var flyger i Kjeller PK X-2 prototypen da den havarerte av tekniske årsaker i 1965. Design. Det klassiske designet med den store vannrette hovedrotoren og den lille loddrette halerotoren ble patentert av Igor Sikorsky i 1931. (Se Sikorsky Aircraft Corporation) Andre design: to motsatt dreiende hovedrotorer, på enten hver sin akse eller på en felles akse. Det russiske kamphelikopteret Kamov Ka-50 er et eksempel på sistnevnte. Manøvrering. Bladene på en hovedrotor sitter fast på et rotorhode, som består av avansert mekanikk. I tillegg til å overføre motorens kraft til rotoren sørger rotorhodet for at pilotens to styrepinner, «stikka» og «collective pitch» får rotorbladene til å endre løfteevne. Når bladet dreies litt rundt sin lengdeakse endres bladprofilens vinkel og dermed også bladets løfteevne. Hvis alle bladenes løfteevne økes like mye ved å heve «collective pitch» vil helikopteret stige. Det er også mulig å få bladene til å bære forskjellig etter om de peker framover, bakover eller til siden. Hvis bladene bærer mer når de peker bakover, vil det planet rotoren roterer i ikke være vannrett men helle svakt til siden og dermed trekke helikopteret både til siden og opp. På lignende måte kan et helikopter rygge og fly fremover. Når rotorbladene har størst angrepsvinkel rett bakover vil bladets ende settes i fart oppover slik at rotoren vil stille seg på skrå mot den ene siden. Dersom rotasjonsretningen på rotoren sett ovenfra er med klokka, løftes rotoren på venstre side. Cockpiten i et Alouette-III-01 helikopter. Kombinasjonen av de to ulike spakene bestemmer derved retning og hastighet. Det vil, som beskrevet ovenfor, si at løftekraften ved tipping gir fremdriftshastighet, retningsendring eller hastighetsreduksjon. Ved bortfall av motorkraft kan helikopteret gjøre en nødlanding som kan sammenlignes med glidelanding for seilfly eller motorfly. Collective håndtaket må føres fort nedover før rotasjonen reduseres etter motorsvikten. Luften som passerer opp gjennom rotoren når helikopterer seiler mot bakken er med på å opprettholde rotorens turtall. Bevegelsesenergien i rotoren kan så benyttes til oppbremsing når helikopteret nærmer seg bakken for å gi en rimelig myk landing. Dette kalles autorotasjon. Bruk av helikopter. Oppfinnelsen av helikopteret har betydd veldig mye for spesielt redningstjenestene, politiet og brannvesenet. Militæret bruker også helikoptre i stor grad. For redningstjenesten har helikopteret betydd mulighet til å komme til unnsetning lettere og fortere, og det er svært viktig i medisinske nødtilfeller hvor minutter ofte kan bety forskjellen på liv og død. Også i tilfeller hvor man ikke vet helt hvor den skadede er, som for eksempel ved havari til sjøs, skader og sykdom til fjells som fjellklatringsulykker, syketransport fra vanskelig tilgjengelige steder og for å finne savnede personer, har helikopteret ofte vist seg å være verdifullt. Norge bruker helikopter til transport av personell til norsk sokkel. Helikopter benyttes også innen bygg og anlegg. På plasser der hvor fremkommelighet hindrer transport av personell og utstyr, er helikopter et billig alternativ både for miljø og utbygger. Eksempler på denne typen anleggsvirksomhet er mobiltelefonantenner, kraftlinjer og hyttebygging. Brannvesenet benytter helikoptre til å slukke skogbranner. Det brukes helikoptre med store vanntanker på siden, som kan åpnes over brannen. Tankene fylles ved at helikopteret senker seg ned mot et vann og fyller tankene. Nyere teknologi i Japan har bidratt til utvikling av en helikoptertype for bekjemping av branner høyt oppe i skyskrapere. Helikopteret (Sea King) er utstyrt med en stor vanntank og to vannkanoner som kan styres fra cockpiten. På den måten kan mannskapet drive effektivt brannslukkingsarbeide også i flere hundre meters høyde. Klaus Kinkel. Klaus Kinkel (født 17. desember 1936) er en tysk politiker (FDP). Han var justisminister, utenriksminister og visekansler i Helmut Kohls regjering. Han ble født i Metzingen i Baden-Württemberg i en katolsk familie. Han tok sin Abitur ved Staatliches Gymnasium Hechingen og studerte jus ved universitetene i Tübingen, Bonn og Köln. Kinkel tok sin første juridiske statseksamen i Tübingen, den andre i Stuttgart og ble deretter dr. jur. Fra 1979 til 1982 var han president for BND. Han ble medlem av FDP i 1991, og var medlem av parlamentet fra 1994 til 2002. Han var justisminister fra 1991 til 1992, og deretter utenriksminister frem til regjeringen Kohl gikk av i 1998. Han ble også visekansler etter at Jürgen Möllemann gikk av i 1993. Novalis. Novalis, 1772-1801etter et kobberstikk av Eduard Eichens Novalis, (pseudonym for Friedrich Leopold von Hardenberg), friherre, (født 2. mai 1772 i Oberwiederstedt, Sachsen, død 25. mars 1801), var en tysk forfatter. Novalis studerte jus i Jena, Leipzig og Wittenberg og ble i 1795 forlovet med den 13-årige Sophie von Kühn, som døde to år senere. Denne opplevelsen ble av avgjørende betydning for hans liv og dikteriske virksomhet. Novalis fortsatte sin utdannelse og drev studier ved bergakademiet i Freiberg. Han var tidlig kommet inn i Fichtes og Schlegels krets og debuterte med noen få "Fragmente" (1798), som ennå bærer preg av rokokko- og opplysningstiden. Men i de berømte "Hymnen an die Nacht" (offentliggjort i F. Schlegels Athenäum, 1800) fremtrer Novalis som romantiker. "Hymnen an die Nacht" er skrevet i rytmisk prosa og skildrer Novalis' egen opplevelse av kjærlighet og død. Kristendom og panteisme preger hans Geistliche Lieder. Novalis' ufullførte roman "Heinrich von Ofterdingen" (1802, norsk overs. 1992) er det mest typiske utslag av den tyske romantikkens naturfilosofi og poetiske livsinnstilling; her inngår drøm og virkelighet i en intim forbindelse. I Heinrich von Ofterdingen møter man «die blaue Blume», symbolet på romantikkens evighetslengsler, og Novalis' ekte poetiske svermeri for middelalder og mystikk. Et lignende bilde får man i skriftet "Die Christenheit oder Europa" (1799). Odd Reinsfelt. Odd Reinsfelt, ordfører i Bærum. Odd Reinsfelt (født 23. august 1941 i Bærum) er en norsk politiker (H). Han er meteorolog av utdannelse, og arbeidet med meteorologi og oseanografi som sjefsmeterolog ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås leir i 25 år. Før han ble heltidspolitiker var han også direktør i arbeidsgiverforeningen for vernede bedrifter i Norge. Hans første politiske verv var som formann i Grav krets av Bærum Høyre. Han var medlem av Bærum kommunestyre 1976–2011, herav medlem av formannskapet 1978–2011, varaordfører 1980–1991, leder av økonomiutvalget 1996–1999 og ordfører fra 1. januar 1992 til 15. oktober 2011. Han er dermed den lengstsittende ordføreren i kommunen. Reinsfelt er formann i representantskapet i Asker og Bærum Vannverk IKS, viseformann i representantskapet i Asker og Bærum brannvesen IKS, medlem av rådet for Vestfjorden avløpsselskap IKS, leder av beredskapsrådet i Bærum, medlem av Kommunenes Sentralforbunds representantskap, medlem av Vestregionens styringsgruppe, varamedlem i Asker og Bærum Budstikkes Stiftelse og kontaktperson for Emma Gjestehus. Olympiske sommerleker. De moderne olympiske sommerleker er en internasjonal multisportsbegivenhet som avholdes hvert fjerde år. De olympiske sommerlekene er det mest prestisjefylte sportsarrangementet i verden. De olympiske sommerlekene ble for første gang avholdt i 1896 i Athen, Hellas. Lekene nummereres med romertall, der også avlyste leker inngår i nummereringen. Jubileumslekene i 1906 regnes ikke med i de offisielle IOC-statistikkene, men sportsstatistikere og andre interesserte tar de som oftest med i sine statistikker. Lekene er medregnet i listene i denne artikkelen. De første moderne olympiske leker i Athen 1896 Ved de første moderne olympiske lekene i 1896 deltok fjorten nasjoner med totalt et par hundre utøvere, kun menn, der mesteparten var fra arrangørlandet Hellas. Et drøyt århundre senere, under OL 2008 i Beijing, var det over to hundre nasjoner, med over elleve tusen mannlige og kvinnelige utøvere som deltok. Antall øvelser er også betydelig utvidet i løpet av de moderne lekenes historie fra slutten av 1800-tallet til nå. Det olympiske flagget, med de fem ringene i ulike farger som symboliserer verdens kontinenter, ble tatt i bruk første gang under OL 1920 i Antwerpen. Den olympiske ild ble første gang ført til olympiastadion i Berlin 1936. Ilden ble hentet i Olympia og fraktet til stadion av sportsutøvere fra Hellas. På grunn av krig har det ved tre OL-år ikke blitt avholdt leker. De første innstilte lekene var i 1916 under første verdenskrig, de skulle ha vært arrangert i Berlin. Under andre verdenskrig ble lekene i 1940 (Tokyo) og 1944 (London) avlyst. Tyskland og Japan fikk ikke lov å delta i lekene 1948 i London på grunn av sin rolle under andre verdenskrig. Politikk har påvirket lekene også utenom utestengelsen i 1948. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan resulterte i at mange nasjoner fra den vestlige delen av verden boikottet lekene 1980 i Moskva. Dette førte til en motreaksjon med boikott fra Sovjetunionen og en rekke østblokkland fire år senere under OL 1984 i Los Angeles. Sommer-OL har blitt arrangert flest ganger i Europa, og det er flere byer som har stått som vert for lekene mer enn en gang: London, Paris, Los Angeles og Athen. Byer i Afrika eller Sør-Amerika har aldri stått som arrangør, men i 2016 er det Rio de Janeiro i Brasil som skal arrangere lekene. Arrangørbyer. Arrangørbyene av De olympiske sommerlekene Stade Olympique i Montreal (1976) a> var kunstnerisk konsulent for bygget. Idrettsgrener. Følgende idrettsgrener er for tiden på det offisielle olympiske programmet. Tallene i tabellen angir hvor mange øvelser innen idretten som var med i hvert OL. En stjerne i tabellen angir at grenen var demonstrasjonsidrett i de respektive lekene. Vannsport —      Padling —      Sykling —      Turn —      Volleyball Tidligere idrettsgrener. Følgende idrettsgrener har tidligere vært på det offisielle olympiske programmet. Tallene i tabellen angir hvor mange øvelser innen idretten som var med i hvert OL. En stjerne i tabellen angir at grenen var demonstrasjonsidrett i de respektive lekene. Medaljefordeling. Den internasjonale olympiske komité anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten. "Kursiv skrift" angir nasjoner som ikke lenger eksisterer. Oppdatert per 13. august 2012 Sommer-OL 2004. De 28. olympiske sommerleker ble arrangert i Athen i Hellas fra 13. til 29. august 2004. Det ble konkurrert i 301 medaljeøvelser i 28 forskjellige sportsgrener. Det var 11 099 utøvere fra 202 land. Deltakerland. Deltakerland. Grønt viser tidligere deltakernasjoner, mens blå viser at nasjonen deltar for første gang Forberedelsene. Athen ble valgt som vertskapsby for lekene i 1997, etter at de til manges forundring ikke hadde blitt valgt som vertskapsby for "Sommer-OL 1996". Da hadde Athens søknad i hovedsak vært basert på at det ville vært 100-årsjubileum for de moderne olympiske leker. Ved tildeling av Sommer-OL 2004 vant Athen over Roma i den siste avstemningen med 66 mot 41 stemmer. Før dette hadde Buenos Aires, Stockholm, Cape Town og San Juan allerede blitt slått ut. På grunn av terrorangrepet mot USA den 11. september 2001, var frykten for terrorisme enorm. På grunnlag av det ble sikkerhetsbudsjettet for lekene økt til svimlende 970 millioner euro. Under lekene patruljerte omtrent 70 000 politimenn gatene og stadionanleggene. Også NATO og EU bidrog med hjelp etter at Athen hadde ytret et ønske om assistanse. Da Den internasjonale olympiske komité uttrykte sin bekymring over framgangen i konstruksjonsarbeidet på de nye olympiske anleggene, ble en ny organisasjonskomité satt sammen, med OL-president Gianna Angelopoulos-Daskalaki som leder. Athen ble forandret til en by som bruker moderne teknologi i transport og byutvikling. Noen av de mest moderne sportsarenaer i verden ble bygget til sommer-OL 2004. I slutten av mars 2004 var de fleste av forberedelsene til de olympiske lekene kraftig forsinket, så de greske myndighetene annonserte at man ville gå bort fra planen om å bygge tak over svømmeanlegget. Stadionanlegget sto ferdig kort tid før de olympiske lekene startet, senere enn noe OL tidligere. 19 personer døde under arbeidet med å få de olympiske stadionanleggene ferdig til åpningen. Den olympiske ilden ble tent den 25. mars i Olympia. Deretter tok den fatt på en stafett rundt jorden, hvor den besøkte tidligere arrangørbyer, i tillegg til en del andre større byer. Før lekene gikk de greske hotellarbeiderne ut i flere endagsstreiker om lønn under lekene. De hadde et ønske om en betydelig lønnsøkning under perioden. Også ambulansesjåførene og helsepersonellet hadde også protestert, da de ønsket samme kompensasjon som politi og militært personell. Maskoter. Maskotene var basert på denne modellen Siden Vinter-OL 1968 i Frankrike har det vært en tradisjon å ha maskoter for lekene. Maskotene for De olympiske leker i 2004 var søsknene Athiná and Phévos (Uttalt "Athina" og "Fivos" på gresk). De var inspirert av antikke, greske "dukker", som hadde religiøse aner. Åpningsseremonien. Åpningsseremonien, som ble avholdt 13. august 2004 startet med en tretti sekunders nedtelling med lyden av rytmiske hjerteslag som bakgrunnsmusikk. Når nedtellingen var fullført, ble fyrverkeri som lyste opp skyene skutt opp, samtidig som ild brøt ut fra et reflekterende basseng i midten av stadionet, som laget et brennende bilde av OL-ringene. Åpningsseremonien var en visning av gresk kultur og historie helt tilbake til den mytologiske begynnelsen. Programmet begynte med en ung gresk gutt som kom seilende inn på stadionet, viftende med det greske flagget. Siden kom flere kjente skikkelser fra de gamle greske mytene, fulgt av en parade som kronologisk oppsummerte gresk historie fra antikken og fram til de moderne tider. Etter at det artistiske skuespillet var ferdig, kom paradene med alle deltagernasjonene. 10 500 atleter marsjerte under bannerene til 202 nasjoner. Basert på tilskuerenes reaksjon, var det emosjonelle høydepunktet Afghanistans inntreden. Afghanistan har vært fra de olympiske leker for en stund, og hadde nå kvinnelige utøvere for første gang. Andre nasjoner som fikk oppmerksomhet var Irak, foruten Nord-Korea og Sør-Korea som på symbolsk vis marsjerte samlet bak det koreanske gjenforeningsflagget. Det ble senere musikk av den nederlandske artisten Tiësto, og den islandske artisten Björk sang. Åpningsseremonien ble avsluttet med tenningen av den olympiske ilden, som skulle brenne under hele de olympiske lekene. Det var den 36 år gamle vindsurferen Nikolaos Kaklamanakis som fikk æren av å tenne den olympiske ilden. Etter at ilden var tent, ble det atter en gang sendt opp spektakulært fyrverkeri. Medaljeøvelsene. De offisielle øvelsene er listet under. For første gang ble inneholdt de olympiske leker bryting for kvinner, og kvinnene fikk også kjempe i sabel i fekting for første gang. Amerikanske Kristin Heaston, som åpnet kvalifiseringsrunden i kulestøt for kvinner, ble første kvinne til å konkurrere på den gamle banen i Olympia, og kubaneren Yumileidi Cumba ble første kvinne til å vinne en gullmedalje der. Demonstrasjonsidretten rullestolkjøring markerte en forent OL/paralympics-øvelse ved å tillate en paralympics-gren i de olympiske lekene, og å åpne opp for rullestolkjøring i fremtiden for folk som ikke kan konkurrere i de paralympiske leker. De paralympiske leker startet 17. september, og ble også avholdt i Athen. Njord. «Njord lengter etter havet», illustrasjon av W. G. Collingwood (1908). Njord (norrønt "Njǫrðr", muligens fra urnordiske "Nerthuz", oldgermansk "*Nerþuz", således beslektet med navnet Njord, se Nerthus) er sjøfartens eller havets gud i norrøn mytologi. Han er guden som rår for vindens gang og kan stille storm og slukke ild. Han er guden man kan blote til for lykke på havet, for god eller trygg seilas, for godt fiske, for lykke på jakt, for rikdom til havs og lands og løsøre. Njord er av vaneslekt og bodde opprinnelig på Vanaheim. Etter fredspakten med æsene (se vanekrigen), regnes han blant de ypperste av dem og bor så på Noatun ("Nóatún") (som betyr skipstun, altså havn) som ligger ved sjøen. I innlandet i dagens Finnmark er det område som også heter Noatun, men det er av moderne opprinnelse. Han er far til Frøy og Frøya som resultat av et mytologisk samliv med sin egen søster, som muligens også ble kalt Njord. Søster-bror-forbindelsen kan like gjerne være androgyn, at søster og bror er ett, tokjønnet. Njord vil da være både mor og far for sine barn. Njord blir deretter også gift med jotnedatteren og skigudinnen Skade (norrønt "Skaði") via en munter feiltagelse. Ekteskapet med Skade. Mytene forteller at æsene hadde drept Skades far Tjatse ("Thjazi"). Væpnet dro Skade til Åsgard for å kreve bøter for drapet. Æsene ville tilby henne forlik ved å tilby henne et ekteskap med én av dem, men hun måtte selv velge ved kun å se føttene, mens gudenes ansikter var skjult. Hun velger et par vakre ben i den tro at det må være Balder, gudenes vakre yngling, men det er feil; hun har valgt Njord hvis bein var vasket rene av sjøen. Forpliktet til løftet blir Skade og Njord motvillige ektefeller. De ble således skilt, barnløse. Njord blir senere gift med Gerd. Njord-kult. Opprinnelig er han det mannlige motstykket til Jord. Havet som motsetning til landjorden tilsvarende motsetningen mann og kvinne. Njord er således en fruktbarhetsgud i sin alminnelighet, lik alle vanene. Mytene omtaler Njord som vanenes ætling, guden uten mén, man snakket om å være «rik som Njord», skaldene omskriver "nirðir" i betydningen å være «en mann», «en kriger». I blotene ble skålene til Njord og Frøy drukket etter Odins (jf. "Håkon den godes saga"). Det ble også gitt eder til Njord, Frøy og «den allmektige ås» (sannsynligvis Tor). Stedsnavnene viser at dyrkingen av Njord var utbredt i Norden, men kanskje først og fremst på steder hvor sjøfart og fiske allerede var viktig: ved Nærøya, også kalt Njords øy på vikingtiden, står fremdeles gudehovet etter værguden. Den ble i senere tid bygget om til steinkirke da kristendommen kom til landet. Man kan fremdeles lese inskripsjonene av vikingene som var med å bygge gudehovet. Kirka er i dag en av Norges aller eldste kirker. Njord var en gud da "hof"-betegnelsen var i bruk. Anne Holtsmark nevner at på Ringerike har han hatt et hov, kalt "Niarðarhof", nå Norderhov ("‘v’ og ‘f’ var like lyder i norrøn tid, gjenspeiles i engelske ‘life’ and ‘alive’"). Tysnesøya het tidligere "Niarðarlog", tolket som «Njords lagdømme». Holtsmark (side 91) mener at Njord må ha tilhørt et eldre lag i fruktbarhetsdyrkingen og at hans funksjoner ble overtatt av Frøy og Frøya. Frøy. a> i Sverige fra omkring år 1100 Frøy ("Freyr"), også kjent under navnet Yngve eller Yngve-Frøy, er en norrøn fruktbarhetsgud av vaneætten. Frøy er gud for god høst og velstand og er derfor ofte avbildet med stor fallos. Den gode guden. Frøy er det mannlige motstykke til gudinnen Frøya, hans søster. Navnene betyr herre og frue, hersker og herskerinne, hvilket kan tyde på at gudene opprinnelig var så mektige at man ikke kunne tiltale dem ved deres rette navn. Begge er barn av vaneguden Njord. Mytene oppgir også at Frøy og Frøya er elskere og/eller i ekteskap med hverandre, lik tvekjønn (androgyn, lik Yme som befrukter seg selv). Det er et trekk som ikke er uvanlig for fruktbarhetskulter, men som antagelig hvilte tyngre på de symbolske verdier enn på det incestiøse faktum. Snorre Sturluson beskriver Frøy som vakker og fager i det ytre, mektig, tilgivende, vennlig og kaller ham «Verdensguden» ("veraldar goð"). Frøy rår for vær og årsvekst, både for regn og solskinn og derfor markens grøde. Man kunne også blote til Frøy for en god framtid, for fred og for velstand og framgang. Likesom Njord kalles Frøy vanenes ætling og vaneguden, også årsguden og rikdomsgiveren. Det fortelles om hester som har vært helliget Frøy, såkalte Frøyfakser. I følge den kristne Adam av Bremen, som oppfattes som bare delvis troverdig, hadde Odin, Tor og Frøy ("som Adam kaller Fricco") hvert sitt bilde i hovet i Uppsala. Det antyder at det var disse tre mannlige gudene som var viktigst i troen. Krigen mellom vaner og æser. Den norrøne, gammelskandinaviske mytologien var overbefolket av alle slags guddommer som alver, dverger, jotner, æser, vaner og kvinnelige guder som valkyrier, diser og norner. I Norden var det regionale forskjeller med ulik vektlegging, men noen forskere mener å se ulik lag av guder for ulike tidsrom. Mytologien forteller om en folkekrig som utspilte seg som en grensekrig mellom vanenes hjem (Vanaheim) og æsenes (Åsgard). Er vanene representanter for en eldre gudeverden, og æsene en yngre, en germansk innvandring i kjølvannet av metallets gjennombrudd i Norden? Tidligere trodde man at den store krigen mellom vanegudene og æsene, mellom fruktbarhetsguder og aristokratiske krigsguder, gjenspeilte et historisk minne om en virkelig krig mellom Nordens urinnvånere, mellom en fredelig bondekultur og en invasjon av patriarkalske krigere. Moderne forskning, innvender imidlertid den svenske religionshistorikeren Britt-Mari Näsström, avviser tanken om en dominerende patriarkalsk overklasse ettersom det ikke lar seg påvise i arkeologiske funn. Krigen begynner med at vanekvinnen Gullveig ("gulltørst") kommer seg innenfor æsenes borg, og selv om æsene brenner henne flere ganger uten at de endelig klarer å drepe henne. Mens seidkvinnen Heid (Gullveig i ny skikkelse) kaster trolldom over æsene, bryter vanene ned murene rundt og stormer inn med sanger om seier. Æsene velger da å innlede fredsforhandlinger. Krigen slutter med at gudene utveksler fredsgisler. Slik kommer tre av de fremste vanene til Åsgård; Njord, Frøy og Frøya, ifølge Snorre og Voluspå. I tillegg kom også vanenes klokeste mann, Kvase til Åsgård. Man kjenner altså flere navn på vaner enn det ofte påstås. Mytene forteller ikke om hvorfor krigen oppsto, skjønt vanene, utfra sammenhengen, seirer, men Snorre utdyper sluttfasen: Vanene er misfornøyd med æsenes fredsgisler. Den vakre Høne, Odins følgesvenn, og den kloke Mime, som Odin søker råd hos, står ikke i likevekt med vanenes gisler. De skjærer derfor hodet av Mime og sender ham tilbake, men beholder Høne. Overfor Njord, Frøy og Frøya var det ingen misstemning. De blir i høyeste grad integrert som likemenn blant æsene, og er de skikkelsene som opptrer hyppigst i mytene, sammen med Odin og Tor. Mytisk seksualitet. Som fruktbarhetsgud ble Frøy fremstilt med stående fallos ("cum ingenti priapo, ifølge Adam"). I seremoniene inngikk sanger og handlinger som opprørte samtidens blyge kristne, og de fordømte kulten som uanstendig. Adam av Bremen, som selv sannsynligvis bare hadde annenhånds informasjon om hovet i Uppsala og dets ritualer, gir vage hentydninger om sanger med et innhold som bare burde forties. Det forteller likevel noe om en fruktbarhetskult som var knyttet til både død og blod mot et bakteppe av rituell kjønnslig omgang som inngikk i en høyere mystikk. «Seksualakten har uten tvil dannet mønsteret for mye av den seremonielle symbolikken i den førkristne kulten,» slår den norske idéhistorikeren og ekspert på norrøn mytologi Oddgeir Hoftun fast (s. 200, «Norrøn tro og kult»). I ettertid har seksualritualene blitt sterkt nedtonet av den forskningen som har forsøkt å tolke Adam av Bremens forsiktige hentydninger. Også sagalitteraturen fra 1200-tallet synes preget av den samme kristne seksualskammen. Den nordiske frilyntheten, åpenheten om seksualitet, at menn og kvinner deler badstu samtidig, er muligens svake ekko fra fortidens nordiske mentalitet som fortsatt sitter i, selv om man skal være forsiktig med å trekke for allmenngyldige konklusjoner, slik denne setningen gjør. Midgard. Midgard (norrønt "Miðgarðr", «den inngjerdet verden i midten») er i norrøn mytologi menneskenes boplass, et av de ni hjem. Midgard ligger utenfor Åsgard, mellom gudeheimen og jotneheimen. Midgard ligger i jordens midtre, Åsgard er plassert i sentrum av Midgard, og midt i Åsgard ligger en vidstrakt og herlige slette, Idavollen, hvor det i sentrum vokser det eviggrønne verdenstreet Yggdrasil. Treet får næring og styrke grunnet tre lange og dype røtter. En rot går under Åsgard hvor Urds brønn ligger, den andre roten går til Nivlheim, «Skoddeheimen», som før jorden ble skapt var den nordligste og kaldeste delen av Ginnungagap. Den tredje roten går gjennom Jotunheim, jotnenes rike, og fram til Mimes brønn som fylt med visdommens vann. Midgards grense utgjør av en stor mur som ble bygd av jotnen Ymes øyenbryn. "Se også norrøn kosmologi." Etymologi. Midgard er attestert i mange gamle germanske språk. På norrønt er det "Miðgarðr", norsk Midgard eller Midgård. I det gammelhøytyske diktet "Muspilli" framstår det som "Mittilagart". Den gotiske formen "Midjungards" er bevitnet i en gotisk oversettelse av Bibelens "Evangeliet etter Lukas". "Midjungards" er valgt som en oversettelse av det greske ordet οἰκουμένη. Ordet Midgard er også tilstede i angelsaksisk epos og poesi som "Middangeard"; senere omformet til "Middellærd" eller "Mittelerde" («Mellom-jorden») i mellomengelsk litteratur. «Middle-earth» "«Mellom-jorden») er vanligvis unngått i moderne engelsk da det har for sterke assosiasjoner til J. R. R. Tolkiens moderne litterære begrep, se nedenfor. Alle disse formene er avledet fra det antatt urgermanske ordet "*medja-gardaz" "(*meddila-, *medjan-)". Selv om de to begrepene er avledet fra urindoeuropeiske rotordene "*medhyo" («mellom/midtre») og "*ghartos" («inngjerding/gård/heim») eksisterer konstruksjonen kun i germanske språk. Det er mulig å spekulere om alderen til dette kosmologiske konseptet, men det kan være uheldig å spore det tilbake til germansk terminologi i felles indoeuropeisk. Som nevnt er det danske og svenske formene "Midgård" eller "Midgaard", den norske "Midgard" og/eller "Midgård", foruten også islandske Miðgarður som alle er avledet fra nordiske språkenes felles norrøne opphav. Norrønt. Midgard er et rike i norrøn mytologi. Det er tenkt som plassert et sted i midten av Yggdrasil, Midgard er omgitt av en verden av vann, eller et hav, som er ufarbar for reisende. Havet er bebodd av den store sjøormen Jormundgand, men som helst kalles for Midgardsormen (norrønt "Miðgarðsormr") for at den slynger seg rundt Midtgards omkrets og når sin egen hale. Konseptet tilsvarer til det lignende til det gamle symbolet Ouroboros. I norrøn mytologi er Midgard også gjeldende for muren som går rundt verden og som gudene bygde av øyenbrynene til den enorme jotnen Yme som et forsvar mot de jotnene som levde i Jotunheim, vest for Mannheim, «menneskenes hjem», et ord som også er benyttet for å referere til hele den øvrige verden (og har ingen direkte tilknytningen til den tyske byen Mannheim som er bevitnet fra 700-tallet e.Kr., oppkalt etter en tidlig bosetter som het Manno.) Midgard ble etter sigende formet og dannet fra kjøttet og blodet av Yme, hans kjøtt utgjorde landet og blodet havene, og ble forbundet til Åsgard ved broen Bifrost som ble voktet av guden Heimdall. I Midgard bor mennesker, men også æser, vaner og alver, foruten også dverger, men under jorda og nede i fjellet. I henhold til Edda-diktningen vil Midgard bli ødelagt ved Ragnarok, det store slaget i endetiden. Midgardsormen vil stige opp fra havet, forgifte landet og havet med sin gift og få havet til storme opp i store bølger og slå mot landjorda. Det siste slaget vil foregå på sletten til Vigrid, og deretter vil Midgard og bortimot alt livet bli ødelagt ved at landjorda synker ned i havet. Angelsaksisk og mellomengelsk. Navnet "middangeard" opptrer rundt seks ganger i det angelsaksiske episke diktet "Beowulf" og tilsvarer ordet Midgard. Begrepet tilsvarer i mening det greske begrepet "Oikoumene" ved å referere til den kjente og befolkete verden. Bruken av «Middle-earth» som et navn for setting og et sted for en litterær handling ble popularisert av forfatteren (og den angelsaksiske forskeren) J. R. R. Tolkien i hans bøker "Ringenes herre". Tolkien var opprinnelig inspirert av referanser til "middangeard" og "Éarendel" i det angelsaksiske diktet "Crist" ("Kristus") som ble bevart i "Exeterboken". Jotunheim. Jotunheim var jotnenes og de andre onde maktenes verden, som lå utenfor Åsgard og Midgard. I Jotunheim fantes også en borg som hette Utgård. Fenrisulven skulle sitta bundet til den frem til Ragnarok. MAI. MAI (etablert 1973, nedlagt 1983) var et norsk plateselskap stiftet av Oktober forlag og den radikale musikerforeningen "Samspill" etter modell fra svenske plateselskaper som MNW og Silence Records. Frem til konkursen i 1983 ga selskapet ut 74 LPer og 16 singler. I tillegg kom seks utgivelser på underetiketten "Kolibri". Selskapets klart største salgssuksess var Vømmøl Spellmannslags to LPer, hvorav den første var selskapets første utgivelse. Selskapets andre utgivelse med Tanabreddens Ungdom solgte også godt. En rekke kjente musikere bidro siden til at MAI ble en etikett som i dag har høy samlerverdi. Blant de mest kjente artistene som har gitt ut plater på MAI er Halvdan Sivertsen, Stavangerensemblet, Kjøtt og etterfølgeren Montasje, Steinar Ofsdal, Tramteatret, The Pussycats (samleplate) og Sverre Kjelsberg. Danske Savage Rose var det eneste utenlandske bandet som ble gitt ut på selskapet. Det meste av MAIs produksjon var innen visesang, folkemusikk, jazz og rock. Selskapet hadde også en uttalt politikk om at utgivelsene skulle bidra til å fremme radikale og revolusjonære standpunkter, selv om dette ble noe utvannet mot slutten av selskapets eksistens. De fleste av MAIs utgivelser kom også med vedlegg i form av teksthefter, innercover og lignende. Fra 1976 var selskapet styrt av Sæmund Fiskvik. På slutten av 1970-tallet overtok Oktober forlag hele selskapet. Kommunesammenslåing. Kommunesammenslåing betyr at flere kommuner slås sammen. Hensikten med dette er å gi innbyggerne bedre kommunale tjenester, men også å effektivisere driften og dermed spare penger. I tillegg kan sammenslåingen bedre politisk samordning i området. Felles arealplanlegging har vært viktig i denne sammenheng. Et overordnet mål er at de kommunale tjenester skal ha et lovpålagt nivå; dette krever større kommuner. Samtidig skal de enkelte innbyggerne ikke måtte bruke urimelig lang tid på å nå sitt kommunesenter; dette setter grenser for hvor store kommunene kan bli. I utkant-Norge er disse to målene ikke lett å forene. Kommuneoppsplitting. Et trekk ved historien om norske kommuner er at fram til om lag 1930 foregikk den motsatte prosess: Kommunene ble splittet opp, de ble stadig mindre i geografisk utbredelse. Da formannskapslovene ble innført 1837 ble kommunene basert på inndelingen i prestegjeld, med det resultat at Norge ble delt inn i 392 kommuner, noe som betydde forholdsvis få og store kommuner sammenlignet med f.eks Sverige. På slutten av 1800-tallet ønsket mange større deltakelse i det lokale politiske liv. Dette kunne skje ved kommuneoppdeling. Dette skjedde i et samfunn basert på transport uten motorbåt og biltrafikk, og mange steder nesten uten veier. I kyst- og fjordnorge var det omkring år 1900 stadig sjøen og fjorden som var hovedveien, samferdselen var basert på båttrafikk. Kommuneavgrensingen var basert på at fjorden bandt sammen land på begge sider. Resultatet ble at i 1930 var antall kommuner kommet opp i 747, en økning på nesten 90 % sammenlignet med 1837. Den siste ordinære kommunedelingen var splittelsen av Kråkstad den 1.7.1931. Trenden skulle imidlertid forandre seg mot midten av 1900-tallet, da landverts kommunikasjon tok mer og mer over. Åmli kommune i Aust-Agder er et typisk eksempel på en norsk landkommunes oppdeling og sammenslåing. Kommunen ble i 1908 delt i tre; Åmli, Gjøvdal og Tovdal. 52 år seinere, i 1960 ble de samme kommunene igjen slått sammen til Åmli kommune. På disse årene hadde veiene blitt forbedret vesentlig, bilen var blitt allemannseie og folketallet i utkantkommunene var gått sterkt tilbake. Bygrensejusteringer. I siste halvdel av 1800-tallet da urbaniseringsprosessen for alvor kom i gang i vårt land utvidet byene seg geografisk. Større arealer fikk tettbebyggelse. Mange byer fikk justert sine grenser ved at en mindre del av nabokommunen ble tillagt byen. Norges første kommunesammenslåinger. 1839 – De tre formannsskapsdistriktene i Bakke prestegjeld ble slått sammen til ett. 1841 – Fjotland ble slått sammen med Kvinesdal (men den ble igjen egen kommune i 1858). 1844 – Strømsgodset ble slått sammen med Skoger. 1846 – Namdalseid ble slått sammen med Beitstad, og Sævik ble slått sammen med Overhalla. 1852 – Nordbindalen og Sørbindalen ble slått sammen til Bindal. 1859 – Brekke ble slått sammen med Lavik (men den ble igjen egen kommune i 1905). 1860 – Eid ble slått sammen med Fjelberg. 1877 – Bergen landdistrikt ble slått sammen med Bergen. Landdistriktet hadde et areal på 4,74 km² og 4 875 innbyggere, og omfattet strøkene Møhlenpris, Nygård, Kalfaret, Sandviken og Ytre Sandviken. Byutvidelsen medførte at byens areal økte til 7,65 km², og folketallet økte til 39 263. 1902 – Barbu ble slått sammen med Arendal. Spørsmålet om utvidelse av byen Arendal ble tatt opp flere ganger på 1800-tallet, fordi man konstaterte at det var lite plass for mer bebyggelse innenfor bygrensene. Barbu kommune omringet Arendal fra 1878, og i 1894 sendte denne forstadkommunen en henvendelse til Regjeringen om ikke 3 av 4 skolekretser i Barbu burde innlemmes i byen Arendal. Saken ble behandlet gjennom mer enn seks år av de involverte partene, og staten kom da fram til at det eneste rette var å slå de to kommunene sammen. 1916 – Årstad ble slått sammen med Bergen. Motsatt så har det etter 1940 bare blitt opprettet/fradelt tre nye kommuner: Fedje (1947), Arna (1964) og Sula (1977). Schei-komiteen. Nye kommunikasjonsmønstre hadde stor betydning da arbeidet med å finne en mer hensiktsmessig inndeling av kommune-Norge ble satt igang i 1950-åra. Schei-komitéen gikk gjennom alle kommunene og foreslo flere hundre sammenslåinger, og de fleste ble gjennomført. Per 1. januar 1957 hadde Norge hele 680 herredskommuner, 64 bykommuner og noen ladesteder og andre områder med spesiell status. Det var svært mange små og ineffektive kommuner, og en større sammenslåingsprosess foregikk på 1960-tallet. Nye transportmåter var en viktig premiss for Schei-komiteen. Overgangen fra sjø- til landeveistransport skjedde hurtig. Veier ble bygd, bussruter og fergesamband ble opprettet, lokalbåtruter ble nedlagt. Nå skulle veiene binde sammen og de nye kommunegrensene ble ofte lagt midtfjords. Fjorden som før hadde bundet sammen og vært hovedtransportåra gjennom kommunen ble nå det som skulle skille. Schei-komiteen slo ikke bare kommunene sammen. Noen kommuner ble stykket opp i biter og tillagt nabokommunene. Stangvik kommune på Nordmøre er et eksempel på dette. Bygda Stangvik med kirken var senter i fjorden, der alle hadde et naturlig samlingspunkt da de rodde og seilte. Stangvik kommune ble spittet mellom tre nabokommuner. Bremsnes kommune er et annet eksempel. Det ble skapt store bykommuner som slukte omkringliggende småkommuner, blant annet for å lette byenes vekst. En strøm av protester raste, men kommunene ble likevel slått sammen. Noen få fikk senere løsrevet seg igjen. Blant disse er Sømna i Nordland og Hole i Buskerud. Selv om sammenslåingene på 60-tallet var upopulære, var de høyst nødvendige, selv om en og annen kommune nok kunne vært spart. Landet fikk en langt mer oversiktlig og velfungerende kommunestruktur. Toppåret var 1964, da ca. en fjerdedel av Norges kommuner ble lagt ned. Også i 1962–1967 var det svært mange sammenslåinger. Buvik-utvalget. På 70-tallet var det få sammenslåinger, men på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet begynte man å slå sammen kommuner rundt de mellomstore byene. Buvik-utvalget la frem NOU 1986:7 med forslag til endringer i kommuneinndelingen for byområdene Horten, Tønsberg, og Larvik (Buvik I), og senere NOU 1989:16 om kommuneinndelingen for byområdene Sarpsborg, Fredrikstad, Arendal, Hamar og Hammerfest (Buvik II). Utredningene ble fulgt opp med flere stortingsvedtak om sammenslåing rundt byområder, til tross for massiv motstanden i flere av de involverte kommunene (se under). I etterkant av disse tvangsmessige sammenslåingene vedtok Stortinget i 1995 at kommuner ikke skal slåes sammen mot sin egen vilje. Den økonomiske gevinsten var svært mager på kort sikt, så i tiden etter dette har det vært få sammenslåinger. Det ble diskutert i 2004 om en tredjedel av kommunene må slås sammen for å effektivisere driften, denne gangen basert på frivillighet. Kommunesammenslåinger siden 1988. Om slike sammenslåinger er det ellers å si at økonomisk gevinst er kun et av mange mål på hvorvidt en sammenslåing er vellykket. Andre hensyn som spiller inn kan være ønske om en mer samordnet samferdelspolitikk i en verden hvor avstandene bare blir mindre og mindre. Mer samordnet praktisering av statlig initiert politikk kan også fremmes av sammenslåing. Det største problemet med sammenslåing synes å være folkelig motstand mot sammenslåing. Nordmenn er svært patriotisk innstilt til egen kommune og eget hjemsted. Samkommune. Det ses også på alternativer til sammenslåing, som for eksempel samkommuner. Det vil si at kommuneadministrasjonene på noen områder slås sammen, men kommunene beholder egen folkevalgt forsamling og et servicekontor. Dette er under utprøving i Innherred samkommune, som omfatter kommunene Verdal og Levanger i Nord-Trøndelag. Led Zeppelin. Led Zeppelin var et bluesbasert rockeband fra England som ble dannet i 1968. Bandet var et av verdens mest populære på 1970-tallet. Gruppen fikk sitt gjennombrudd i 1969 med debutalbumet "Led Zeppelin". Bandet ble oppløst i 1980 etter trommeslager John Bonhams død. Led Zeppelin ga ikke ut singler (bortsett fra noen få i USA), med det resultat at albumene deres solgte i meget store antall. Man snakker om såkalt album oriented rock. Bandet regnes blant de viktigste pionerene innen hardrock. Led Zeppelin har solgt over 300 millioner plater verden over. Dette gjør bandet til det tredje mestselgende bandet i historien, bare slått av The Beatles og ABBA. Albumet "Led Zeppelin IV", med sanger som «Black Dog» (med sitt velkjente gitarriff), «When the Levee Breaks» (basert på en gammel blueslåt, og med en velkjent og ofte kopiert trommeintro) og den kontroversielle og ofte spilte «Stairway to Heaven» er solgt i 22 millioner eksemplarer i USA alene. Musikere. Led Zeppelin bestod av fire musikere. Alle bidro til låtskrivingen, men det var i hovedsak Jimmy Page og Robert Plant som skrev sangtekstene, mens Jimmy Page sto for det meste av musikken og produserte samtlige av deres album. Oppstarten 1968–1971. Bandet ble startet i 1968 i Birmingham i England, etter at The Yardbirds, et band som Jimmy Page spilte i, ble oppløst. Page fikk lov av de andre i The Yardbirds til å bruke navnet og spille ferdig resten av konsertene bandet var booket til i Skandinavia. Det var Page og bassisten Chris Dreja som skulle sette sammen ett nytt band. Page ønsket å danne en supergruppe med selg selv og Beck på gitar og The Whos trommeslager Keith Moon og bassist John Entwistle. Som vokalist var både Donovan, Steve Winwood og Steve Marriott i diskusjonen. Page ville først ha Terry Reid som vokalist, men han takket nei og foreslo i stedet Robert Plant. Senere fant de trommeslageren John Bonham. Bandet kalte seg The New Yardbirds og spilte noen konserter i Skandinavia som The Yardbirds ikke fikk spilt før de ble oppløst. De tok også det navnet for da var det lettere å skaffe seg spillejobber. Bandet skiftet deretter navn til Led Zeppelin. I november 1968 fikset manageren deres en avtale på $200 000 med Atlantic Records, det var den største avtalen i sitt slag for et nytt band. De hadde sin første opptreden på Brøndby Pop Club i København, Danmark, 7. september 1968. Dette var før de slapp sitt første album. Så var det videre til konserter i USA. I juli 1969 var Led Zeppelin et av hovedbandene under Schaefer Music Festival i New York Citys Central Park, sammen med blant andre Chuck Berry, Miles Davis, B.B. King, The Beach Boys og Frank Zappa. "Led Zeppelin". Albumets omslag var inspirert av dette bildet. Ikke lenge etter turneen i USA slapp de sitt første album, det fikk navnet "Led Zeppelin" og var å finne i butikkene 12. januar 1969. Det var en blanding av blues, hard rock og folkrock. Det regnes som starten på heavy metal som musikksjanger, selv om Plant syns det er feil å kalle det "heavy metal" siden en tredjedel av musikken deres var akustisk. Page sa senere i et intervju at albumet tok rundt 36 timer å spille inn, det var med mixing. Peter Grant mener det kostet dem £1 750 å lage, det var med omslag på selve platen. Etter 1975 hadde albumet tjent inn over $7 000 000. "Led Zeppelin II". I løpet av det første året Led Zeppelin eksisterte, klarte de å fullføre fire turneer i USA og fire i England samtidig som de fikk tid til å gi ut sitt andre album "Led Zeppelin II". Nesten hele albumet ble spilt inn mens de var på turné i Nord-Amerika, det ble spilt inn i mange forskjellige studioer. Det albumet ble en større suksess enn det første. Det kom helt opp til førsteplass på listene i USA og i England. Det har blitt sagt at "Led Zeppelin II" lagde skissene for hvordan hardrocken skulle bli på 1970-tallet. Etter at de slapp dette albumet, ventet flere turneer i USA. Til å begynne med spilte de i klubber og ballsaler. Senere ble det på større arenaer etter hvert som de ble stadig mer populære. Konsertene kunne vare i over tre timer, med lange improvisasjoner av sangene deres. Mange av disse opptakene har blitt fredet som «Led Zeppelin bootleg recordings». "Led Zeppelin III". For å skrive det tredje albumet dro Jimmy Page og Robert Plant til Plants lille hytte som heter Bron-Yr-Aur i 1970. Der var det ikke strøm, det er derfor albumet er mer akustisk enn tidligere utgivelser. Sangen «Bron-Yr-Aur Stomp» som ble skrevet feil på platen som «Bron-Y-Aur Stomp» var en coververson av Bert Janschs sang «The Waggoners Lad». Den var sterkt påvirket av folk og keltisk musikk. Dette albumet viste en annen side av Led Zeppelin og gjorde at bandet også ble snakket om av de progressive rockekretsene. Slik skaffet seg nye fans. Albumet inneholder to av bandets mest kjente sanger «Immigrant Song» og «Since I've Been Loving You». «Immigrant Song» handler om de norske vikingenes invasjon av England. Den ble skrevet av Jimmy Page og Robert Plant. Led Zeppelin over alle! 1970–1975. Det var på denne tiden Led Zeppelin var på sitt alle største. Det var i denne femårsperioden de skulle gi ut albumene som solgte mest. Her ble også bandets «image» noe endret, det var da de startet å bruke fargerike og forseggjorte klær. Bandet var utrolig populære på scenen, og det var vanskelig å skaffe seg billett til en Led Zeppelin konsert. De reiste nå rundt i et privat jetfly, og når de bodde på hoteller, leide de hele seksjoner. Det hendte at det gikk litt hard for seg på noen av disse turene deres. En gang kastet John Bonham en TV ut et av vinduene på rommet sitt under et raserianfall. "Led Zeppelin IV". Disse fire symbolene representerer Jimmy Page, John Paul Jones, John Bonham, og Robert Plant (fra venstre til høyre) Led Zeppelins fjerde album ble utgitt 8. november 1971. På omslaget var det verken bandnavn eller tittel, men på innersiden av coveret var det noen symboler: Led Zeppelin IV. Bandet ble motivert til å ta i bruk disse symbolene på grunn av sin store misnøye med media, som stemplet Led Zeppelin som overvurdert. Symbolene ble altså brukt så folk ikke skulle vite hvem som hadde lagd albumet, som et bevis på at musikken kunne selge seg selv. Det ble lagd mange navn på albumet, men det er fortsatt uten tittel. Det blir som oftest kalt "Led Zeppelin IV", og i et intervju med bladet Rolling Stone kalte Plant det bare "The Fourth Album". Dette albumet var en blanding av hard rock, som sporet «Black Dog», og akustisk, som sporet «Going to California», som var en hyllest til Joni Mitchell. Sporet «Rock and Roll» var en hyllest til tidlig rock på 1950 tallet. Det ble brukt i en reklame for bilmerket Cadillac i 2006 og 2007. Albumet inneholder også «Stairway to Heaven», som ble en kjempehit på rockradiostasjoner, til tross for at sangen aldri ble utgitt på singel. I 2005 hadde bladet Guitar World en avstemning hvor leserne stemte frem «Stairway to Heaven» for å ha den beste gitarsoloen som noen sinne hadde vært skrevet. "Houses of the Holy". "Houses of the Holy" ble utgitt i 1973. Dette albumet var mer eksperimentelt, det hadde lengre spor med synthesizere og Mellotron. Sangen «Houses of the Holy» er ikke på dette albumet, til tross for at den ble spilt inn på samme tid. Den er å finne på "Physical Graffiti". På omslaget til dette albumet kan man se nakne barn som klatrer opp Giant's Causeway (i Nord Irland) til en avgud man ikke ser. Selv om barna bare er avbildet bakfra, vakte det stor oppsikt flere steder i verden. For eksempel i Bibelbeltet i Spania, hvor albumet ble forbudt. Albumet toppet listene, og Led Zeppelin fulgte opp med en stor turné i USA der de fylte opp store arenaer. I Tampa Stadium i Florida spilte de for 56 800, og slo dermed rekorden til The Beatles på Shea Stadium i New York i 1965. De fylte Madison Square Garden i New York tre ganger. Disse konsertene ble filmet, men filmen «The Song Remains the Same» ble utsatt til 1975. I 1974 bandet tok en pause fra turneer og konserter og lagde sitt eget plateselskap, Swan Song Records. Det fikk navnet etter en av få sanger de lagde, men som aldri kom ut (Page skrev senere om sangen, som kom ut med hans band The Firm under tittelen «Midnight Moonlight» på deres første album). "Physical Graffiti". 24. februar 1975 kom Led Zeppelins første og eneste dobbeltalbum, "Physical Graffiti". Dette var det første albumet som ble gitt ut på plateselskapet deres, Swan Song. Det inneholdt femten spor. Åtte av dem ble spilt inn på Headley Grange i 1974, de resterende sporene var spilt inn tidligere, men hadde ikke vært på noe album. I en anmeldelse av albumet i Rolling Stone henviste de "Physical Graffiti" som Led Zeppelins «bid for artistic respectability». De legger også til at den eneste konkurransen bandet hadde for tittelen «World's Best Rock Band» var The Rolling Stones og The Who. Albumet har solgt over 16 millioner eksemplarer, noe som tilsvarer 16 x platina. Etter at dette albumet var utgitt, dro de ut på turné. Igjen ble rekorder fornyet med henhold til antall publikummere. I mai 1975 spilte de fem utsolgte konserter på Earls Court Arena i London. Opptak fra disse konsertene kom ut på DVD-en "Led Zeppelin DVD" i 2003. De siste årene, 1976–1980. I 1976 var Led Zeppelin utrolig store verden over. De hadde solgt mer enn noen band tidligere, inklusive The Rolling Stones. De var også ganske spesielle på konsertene, de hadde avanserte lysshow og større sceneplass. Men på tross av all suksess hadde de også sine problemer, som for eksempel dødsfallet til Robert Plants sønn og heroin-misbruket til Jimmy Page. Det største av dem alle var da John Bonham døde i 1980 av det som er antatt å være et alkoholproblem, noe som betydde slutten på Led Zeppelin. "Presence". Etter de suksessfulle konsertene på Earls Court, tok bandet en ikke-planlagt pause fra turnélivet. I august 1975 var Robert Plant og hans kone Maureen involvert i en alvorlig bilulykke under en ferie på Rhodos, Hellas. Siden Plant derfor ikke kunne være med på turné, ble det en lengre pause enn forventet. I august og september var han på øya Jersey i den engelske kanal, sammen med Bonham og Page. Bandet dro videre til Malibu i California. Det var der det meste av "Presence" ble skrevet. De slapp albumet i mars 1976. På dette albumet var stilen til Led Zeppelin noe forandret til mer rett fram gitar jams i stedet for akustiske ballader og innviklede arrangementer som var mer tilstede på de foregående albumene. De fikk blandet tilbakemelding fra både fans og kritikere. Det var under innspillingen av "Presence" at Page startet sitt misbruk av heroin, noe han nektet for. Dette påvirket sannsynligvis senere konserter og innspillinger. Til tross for variert tilbakemelding, mener Jimmy Page at "Presence" er hans favorittalbum, og åpningssporet «Achilles Last Stand» den beste låta til Led Zeppelin. Robert Plant mener også at "Presence" er det albumet som låter mest «Led Zeppelin» av alle deres album. "The Song Remains the Same". På grunn av Plants skade under bilulykken i 1975, fikk ikke Led Zeppelin turnert i 1976, men de fikk derimot tid til å gjøre ferdig sin konsertfilm "The Song Remains The Same" og filmmusikken til den. Dette var det eneste av film som var mulig å få tak i av bandet fram til "BBC Sessions" i 1997. Det var film fra bandets tre konserter i Madison Square Garden i juli 1973 og resten av turneen deres i USA. Filmen hadde premiere i New York 20. oktober 1976, men ble ikke godt tatt imot av kritikere eller fans. Den ble spesielt dårlig mottatt i England. I 1977 var det duket for en ny stor turné i Amerika. Men turneen var plaget av diverse problemer. Under en konsert på Tampa Stadium 3. juni måtte de avbryte konserten på grunn av lyn og torden. Da ble det opptøyer blant publikum, flere ble skadet og arrestert. Politiet måtte bruke tåregass for å få kontroll over situasjonen. Etter deres opptreden på «Days on the Green»-festivalen i Oakland, ble John Bonham og flere i bandets støtteapparat, inkludert deres manager Peter Grant, arrestert etter at en av mennene til promotøren Bill Grahams brutalt ble banket opp. Han hadde tidligere fiket til Grants sønn da han tok ned et garderobeskilt. Den andre konserten deres i Oakland skulle vise seg å være bandets siste opptreden i USA. Etter den konserten fikk de vite at Plants fem år gamle sønn var død av et magevirus, og resten av turneen ble avlyst. "In Through the Out Door". I desember 1978 var bandet i studioet igjen, denne gangen i Polar Studios i Stockholm, Sverige. Resultatet av det ble "In Through the Out Door", som fikk ulike tilbakemeldinger fra kritikerne, men det kom fortsatt raskt opp på 1. plass på de amerikanske og de britiske hitlistene. Etter to uker kom det inn på Billboards albumliste. Etter to oppvarmingskonserter i København var det klart for at bandet skulle spille på «Knebworth music festival» i England, hvor et publikum på nærmere 120 000 skulle se bandet spille. Men Robert Plant var ikke klar for det fulle turnéliv igjen, og vurderte å forlate Led Zeppelin. Han ble derimot overtalt til å bli av Peter Grant. De hadde en kort turné i Europa i juni og juli 1980. Dette var en strippet versjon av hva de pleide å holde, uten lange soloer og jams. 27. juni hadde de en konsert i Nürnberg i Tyskland, men denne konserten ble avbrutt midt i den tredje sangen da John Bonham kollapset på scenen og ble kjørt til sykehuset. Media spekulerte i om Bonhams kollaps var på grunn av et høyt alkoholinntak, men bandet mente han bare hadde overspist, og turneen fortsatte som normalt. En tragisk slutt. 24. september 1980 ble Bonham plukket opp av bandets assistent Rex King for å bli med på en øvelse de skulle ha før deres kommende turné i USA, deres første siden 1977. På veien spurte Bonham om de kunne stoppe for å kjøpe noe frokost. Det gjorde de, og Bonhams frokost besto av fire firedoble shots med vodka (ca 400ml) og en skinkerull. Han fortsatte å drikke da de kom til studio. Etter øvelsen dro de tilbake til Pages hus, og etter midnatt sovnet Bonham. Han ble lagt på siden i en seng. Dagen etter fant Benji LeFevre (som hadde tatt over rollen som turnémanager for Richard Cole) og John Paul Jones ham død. Bonham ble 32 år gammel. Dødsårsaken var at han ble kvalt av sitt egen oppkast. De fant ikke noen narkotiske stoffer i kroppen hans. Han hadde slitt med alkoholproblemer fra tidlig i karrieren. John Bonhams bisettelse fant sted den 10. oktober 1980, i kirken i Rushock i Worcestershire. Det gikk rykter om at bandet lette etter en erstatning til trommeslageren, men de bestemte seg for å erklære Led Zeppelin for historie. Det var umulig å finne noen som kunne erstatte John Henry «Bonzo» Bonham. Navn. Navnet Led Zeppelin kommer angivelig fra en slengbemerkning fra The Who-trommeslager Keith Moon, som under en samtale med Page skal ha sagt: «You should call the band 'Lead Zeppelin', because it will go down like a lead balloon.» ("Du bør kalle bandet 'Lead Zeppelin' (bly-luftskip), fordi det kommer til å gå i bakken som en blyballong.") Page likte dette navnet, men de endret stavemåten for å fjerne referansen til «lead», som kan bety «ledende», «lede» eller «bly» etter oppfordring fra deres manager Peter Grant. Gjenforening. 12. september 2007 annonserte Led Zeppelin at de ville gjennomføre en gjenforening i forbindelse med en konsert tilegnet plateselskapgiganten og grunnleggeren av plateselskapet Atlantic Records, Ahmet Ertegün. Dette er første gang alle de gjenlevende medlemmene spilte sammen på 19 år. Med seg på trommer hadde de sønnen til John Bonham, Jason Bonham. Billettene til konserten ble solgt gjennom og kostet £125 (ca. kr 1425). Konserten ble avholdt på 02 Stadion i London og alle de nærmere 20 000 billettene ble solgt. Andre artister som deltok under konserten var: Pete Townshend, Bill Wyman og Paolo Nutini. Czesław Miłosz. Czesław Miłosz (født 30. juni 1911 i Šeteniai, Litauen, død 14. august 2004 i Krakow) var en polsk forfatter, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1980. Miłosz levde 30 år i politisk eksil i Frankrike og senere USA og skrev blant annet om menneskers vilkår under totalitære regimer. Han vendte tilbake til Polen i 1990 etter at kommunistregimet hadde falt. På norsk finnes fem bøker av Miłosz, for en fullstendig bibliografi over hans arbeider, se den tyske eller den engelske artikkelen (lenke nede til venstre). Miłosz mottok i 1994 Den hvite ørns orden fra Polens president. Mobbing. Mobbing er et begrep som brukes i flere sammenhenger og som derfor har fått flere definisjoner. Bokmålsordboka. Om det å mobbe sier bokmålsordboka: mobbe "særlig om gjeng, flokk: bruke fysisk el. psykisk vold mot en enkelt; plage, erte, tyne". Se Arbeidstilsynet. Det norske arbeidstilsynet legger følgende til grunn: "Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg. Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing." Tallene omkring mobbing på arbeidsplassen er usikre. Det skyldes både at det finnes for lite forskning på området, og at ulike undersøkelser bruker ulike definisjoner av begrepet. Noen undersøkelser ser på mobbing mellom kollegaer, mens andre fokuserer på mobbing fra ledere. Men uansett hvilken definisjon og hvilke undersøkelser som legges til grunn, er problemet alvorlig og omfanget for stort. Omfang. I en undersøkelse av forholdene i EU oppga 9 % av arbeidstakerne – 12 millioner – at de hadde vært utsatt for mobbing i løpet av de siste 12 månedene. Det er anslått at mobbing omfatter 5 % av arbeidstakerne i Norge, som tilsvarer om lag 100 000 mennesker Det er også et stort problem i skolen. Mange skoler bruker Olweusprogrammet for å bekjempe mobbing. For arbeidstakere er HMS-arbeid viktig i kampen mot mobbing. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik sa i 2002 at kampen mot mobbing må kjempes hver dag, ikke en gang for alle, og at mobbing må tas opp i alle skoleklasser og barnehager, slik at man kan bli enige om spilleregler for hva som ikke er tillatt. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) kartla i 2007 arbeidsmiljøet blant de ansatte i LO. Etter at Fougnerutvalget la fram sin knusende rapport om Gerd-Liv Vallas lederstil, svarte 74 prosent av LOs 260 ansatte at mobbing er utbredt i organisasjonen. Fem prosent av grunnskoleelevene blir mobbet hver uke eller oftere. Det er ikke sjelden de redde, engstelige, sårbare samt ensomme som er utsatt for mobbing. Oftest skjer mobbingen mellom jevnaldrende barn. Det er flere gutter enn jenter som mobber [trenger referanse]. Det er dessuten flere gutter enn jenter som blir utsatt for mobbing. I en undersøkelse av forholdene i EU oppga 9 % av arbeidstakerne – 12 millioner – at de hadde vært utsatt for mobbing i løpet av de siste 12 månendene. Det er anslått at mobbing omfatter 5 % av arbeidstakerne i Norge, som tilsvarer om lag 100 000 mennesker Det er også et stort problem i skolen. Mange skoler bruker Olweusprogrammet for å bekjempe mobbing. For arbeidstakere er HMS-arbeid viktig i kampen mot mobbing. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik sa i 2002 at kampen mot mobbing må kjempes hver dag, ikke en gang for alle, og at mobbing må tas opp i alle skoleklasser og barnehager, slik at man kan bli enige om spilleregler for hva som ikke er tillatt. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) kartla i 2007 arbeidsmiljøet blant de ansatte i LO. Etter at Fougnerutvalget la fram sin knusende rapport om Gerd-Liv Vallas lederstil, svarte 74 prosent av LOs 260 ansatte at mobbing er utbredt i organisasjonen. Fem prosent av grunnskoleelevene blir mobbet hver uke eller oftere. Det er ikke sjelden de redde, engstelige, sårbare samt ensomme som er utsatt for mobbing. Oftest skjer mobbingen mellom jevnaldrende barn. Det er flere gutter enn jenter som mobber. Det er dessuten flere gutter enn jenter som blir utsatt for mobbing. Java (øy). Java er en av Indonesias hovedøyer. Java ligger syd for Borneo og øst for Sumatra. Øya har et areal på 132 107 km² og omkring 126,5 millioner innbyggere. Java er dermed verdens mest befolkede øy, og med over 900 innbyggere pr. km² er den en av de tettest befolkede områdene i verden. Java er en av Sundaøyene. Nesten hele øya er av vulkansk opprinnelse, og har ikke mindre enn 38 fjell med konisk form, noe som vitner om at det dreier seg om gamle vulkaner. Området er svært utsatt for jordskjelv, blant annet var det større jordskjelv på Vest-Java i 2009 og Sentral-Java i 2006. Javas høyeste fjell er vulkanen Semeru (3676 m). Provinser. thumb Den katolske kirke. Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: "allmenn" eller "universell"), også kalt den romersk-katolske kirke er verdens største kristne kirke. Kirken skal i 2010 ha 1 196 000 000 medlemmer, og dekker 17,5 % av jordens befolkning. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv. Den består av 23 særkirker, hvorav den latinske kirke er den største med omkring 1 131 000 000 medlemmer (2006). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen "katolske kirker av orientalske riter" ("orientalske" eller "østlige katolske kirker"). Historisk bakgrunn. Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken. I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som Reformasjonen. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England. I Norge. Den katolske kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet. Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem. Med Olav den hellige ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i 1030 ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins. I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisimen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnloven ble endret i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse». Det er i dag ca registrerte katolikker i Norge, det vil si omtrent 2 % av befolkningen. Flertallet av disse, minst halvparten, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere, kaldeere og ukrainere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø. Tilsammen har disse 35 menigheter, samt et kapelldistrikt som med tiden kan bli egen menighet. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200 000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de katolikkene som har norsk personnummer. Oppbygning og struktur. Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode i lærespørsmål. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Bispedømmene er kirkens grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin, samt administrasjon av den delen av kirken som omfattes av bispedømmet. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete ("magisterium"). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962–1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform. Troslære. Katolsk tro er oppsummert i den nikenske trosbekjennelse og er nøyere detaljert i "katekismen til den katolske kirke". Basert på løftene til Jesus Kristus i Evangeliene, mener kirken at den ledes gjennom den Hellige Ånd og at kirkens dogmatiske ufeilbarlighet derfor er beskyttet fra vranglære. Den katolske kirke lærer at den Hellige Ånd åpenbarer Guds sannhet gjennom De hellige skrifter, Hellig Tradisjon og Magisteriet. De hellige skriftene er de 73 bøkene i den katolske bibelen. Den består av de 46 bøkene funnet i den eldgamle greske versjonen av det gamle testamentet - kjent som Septuaginta- og de 27 skriftene i det nye testamentet som først ble funnet i Codex Vaticanus og listet opp i påskebrevet til Athanasius. Den Hellige Tradisjon består av den læren som stammer fra Apostlenes tid. De hellige skriftene og den Hellige Tradisjon blir sammen sett på som "depositumet av tro" ("depositum fidei"). Disse blir igjen tolket av Magisteriet (fra "magister", latin for "lærer"), den lærende autoriteten i kirken, bestående av biskopene sammen med paven, som er biskopen av Roma. Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt "ferming"), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold. Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til Jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under Reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. "venerare") som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. "adorare"). Økumenikk og samfunnsmessige spørsmål. Økumenikk (fra gresk "oikoumenikos", «som berører den bebodde verden») er en betegnelse for den kristne enhetstanken, og er relatert til religionsdialog. Den katolske kirke mener å være identisk med den kirke som ble grunnlagt av Kristus. Den økumenikk som den svenske teologen og Nobels fredsprisvinner, Nathan Söderblom, sto for, innebar at hver kirkesamfunn er likestilte, er derfor uforenelig med den katolske lære. Fram til 1950-tallet ble denne økumenikk avvist. Pave Johannes XXIII og Andre Vatikankonsil innførte en ny praksis som heller skulle fremme gode forhold til medkristne framfor å stå fast på ulikheter i læren. Bønn med ikke-katolikker ble tillatt i motsetningen til tidligere kirkelover. Den 29. juni 2007 ble det utgitt et dokument av Vatikanets Troskongregasjonen som berørte det økumeniske samarbeidet med de protestantiske og ortodokse kirkene. Dokumentet, benevnt som "Responsa ad quaestiones", bar kardinal William Joseph Levadas signatur, henviste til hva som ble besluttet ved Andre Vatikankonsil og deretter slo atter fast av Vatikanet gjentatte ganger, senest i dokumentet "Dominus Iesus" (2000). Dokumentet slår fast at, i henhold til den katolske kirke, kan kirker utenfor den katolske kirke, ikke bli ansett for være kirker i egentlig mening. Unntaket er de ortodokse kirker, noe som opprettholder det katolske synet på sakramentet og presteembetet. Det ble også slått fast at i henhold til den katolske kirke har de protestantiske kirkesamfunnene ikke de riktige sakramentet. Når det gjelder økumeniske diskusjoner skrives det i dokumentet at «dialog er bare konstruktivt om deltagerne viser troskap til den katolske identiteten». Den katolske kirke ønsker fortsatt ikke å ha felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn på grunn av ulike syn på hva denne innebærer; den katolske kirke betoner transsubstansiasjonen, mens de lutherske kirkene ser på nattverdens mer som en symbolsk handling. Den katolske kirken ønsker ikke bruk av prevensjon, da den mener at muligheten for nytt liv ikke skal hindres på kunstig måte, og godtar bare seksuell avholdenhet som virkemiddel for ikke å få barn. «Barn er viktig» sa paven under et mediaopptak fra messen jula 2008. Paven mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot kan gjøre situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt, og mener problemet primært er et fattigdomsproblem som de vestlige landene ikke er villige til å ta opp og erkjenne. Kirkens kondomforbud er kontroversielt, og enkelte innen kirken hevder at dette gir store belastninger for verdens fattige ved manglende familieplanlegging, setter unge kvinners liv i fare og øker faren for hiv-smitte. Den katolske kirke er konsekvent imot bruk av abort, og mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle og at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg. Medlemmer som utfører abort blir bannlyst. Den katolske kirken, som de protestantiske kirkene, har også strid med spørsmålet om homofili. Kirken regner homofili som et brudd på den naturlige orden, og pave Benedikt XVI sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, ettersom også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Den katolske kirken er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd. Statistikk. Medlemmer: 1 196 000 000 (2010) (økning på 15 000 000 fra 2009) Elveos. Et elveos eller munning er den delen av ei elv eller lignende, hvor den renner inn i ei annen elv, en innsjø, reservoar eller hav. En elv transporterer store mengder materiale, dette blir avsatt ved og utenfor elveosen. Elveosene har vanligvis et allsidig dyreliv med høy produksjon av bunndyr og planter. Området ved og rundt elveosen er populære fiskeplasser. Enkelte steder er det forbundt å fiske nærmere enn 100 meter fra elveosen "Os" forekommer i enkelte stedsnavn, som Nidaros, dvs. oset av Nidelva. Universitetet i Stavanger. Universitetet i Stavanger (forkortet UiS) er Norges femte universitet etablert 29. oktober 2004 da Høgskolen i Stavanger (HiS) fikk universitetsstatus etter vedtak i statsråd. Universitetet har rundt 9000 studenter og 1200 tilsatte og er organisert i tre fakulteter: Det humanistiske fakultet, Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet. Arkeologisk museum er også en del av universitetet. Universitetsområdet ligger på Ullandhaug i Stavanger og de fleste institutt og avdelinger er også plassert her. John B. Møst ble ansatt som universitetsdirektør i 2011. Marit Boyesen er valgt som rektor for perioden 2011-2015 og startet sin rektorperiode 1. august 2011. Rektor er leder av den faglige virksomheten ved UiS og er styreleder for Universitetsstyret. Universitetet i Stavanger ble tatt opp som medlem av European Consortium of Innovative Universities (ECIU) i oktober 2012. Historie. Rogaland distriktshøgskole ble opprettet i 1969. De første årene var undervisningen spredt i vanlige hus sentralt i Stavanger, men ca. 1975 ble de første moderne byggene åpnet på Ullandhaug. Høgskolesenteret i Rogaland (HSR) ble opprettet i 1986 ved sammenslåing av RDH og Stavanger ingeniørhøgskole. Røde Kors sykepleierskole og Stavanger Sanitetsforenings sykepleierskole fusjonerte til Stavanger sykepleierhøgskole i 1988. Senere fusjonerte Stavanger sykepleierhøgskole med Sosialhøgskolen i Stavanger til en stor Avdeling for helse- og sosialfag i den nyopprettede Høgskolen i Stavanger (HiS). Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble formelt etablert 1. august 1994 da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte til en institusjon. De syv institusjonene var Høgskolesenteret i Rogaland (tidligere Rogaland Distriktshøgskole og Stavanger Ingeniørhøgskole), Norsk Hotellhøgskole, Stavanger Lærerhøgskole, Rogaland Musikkonservatorium, Sosialhøgskolen i Stavanger, Stavanger Sykepleierhøgskole og Den norske kirkes menighetshøgskole. I 2000 vedtok HiS en strategi med mål om å bli universitet i løpet av fire år. I følge retningslinjene til Mjøsutvalget (1997–2000) måtte et universitet kunne dele ut fire doktorgrader. HiS kunne alt gjøre dette innen petroleumsteknologi og offshoreteknologi og startet dermed arbeidet med å få godkjenning for ytterligere to. Juni 2003 fikk de retten til å dele ut doktorgrad innen spesialpedagogikk og risikostyring/samfunnsikkerhet. Samme måned sendte de inn søknad om å bli godkjent som universitet. I august 2004 godkjente NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) søknaden og oktober ble den formelt godkjent av Kongen i statsråd. 29. oktober 2004 holdt statsminister Kjell Magne Bondevik og utdanningsminster Kristin Clemet pressekonferanse på HiS hvor de informerte om vedtaket, og at HiS fra 1. januar 2005 skulle bli Universitetet i Stavanger. 17. januar 2005 ble Universitetet i Stavanger offisielt åpnet av Kong Harald V. Direktører ved UiS. 2005: Inger Østensjø. 2005-2011: Per Ramvi. 2011-: John Branem Møst. Forskning. Universitetet i Stavanger hadde i 2009 den største prosentvise økningen i publiseringspoeng av universitetene i Norge. UiS hadde i 2009 også størst økning i antall avlagte doktorgrader. 2009-tallene viser at antall publiseringspoeng i 2009 steg med 35,1 prosent sammenlignet med 2008, fra 343,8 poeng til 464,4 poeng. Forskningen ved UiS foregår i tilknytning til doktorgradsprogrammer, forskningssentre, programområder for forskning og en rekke større og mindre forskningsprosjekter. UniverS. Er et tidsskrift som utgis av av UiS. Det er en videreføring av tidligere tidsskrift med historie tilbake til 1987. Tidsskriftet lages av strategi- og kommunikasjonsavdelingen ved UiS, med Anne Iren Selnes som redaktør. Tidsskriftet dekker forskning, formidling, undervisning og samfunnskontakt. I 2009 hadde tidsskriftet et opplag på 9000. Abonnement er gratis. Graz. Graz (slovensk "Gradec") er Østerrikes nest største by og hovedstad i delstaten Steiermark. Elven Mur renner gjennom byen fra nord mot sør. Grazområdet var under det romerske keiserriket et tett befolket landbruksområde. På 500-tallet ble det i det senere Graz opprettet en borg. Navnet Graz kommer også fra det slovenske ordet for borg, "Grad" – "Gradec" betyr en mindre borg. I 1245 fikk Graz byvåpen og fra 1379 til 1619 var Graz en habsburgersk residensby som i perioden ble utsatt for en rekke angrep fra osmanerne. Byen er bispesete for Graz-Seckau bispedømme. I 2003 var Graz europeisk kulturhovedstad. Gamlebyen og Schloss Eggenberg utenfor sentrum, ble i 1999 satt på listen over Verdens kulturarv. Graz har en lang historie som universitetsby og har nå seks universiteter med til sammen rundt 45 000 studenter. Her studerte blant annet Nikola Tesla, ved Technische Universität Graz. Den er fra mars 2011 med i Creative Cities Network som en UNESCO City of Design. LEGO. Legoklosser, satt sammen til venstre, sett fra undersiden til høyre. Et tårn bygget av legoklosser i ulike farger. LEGO er en leketøyserie bestående av fargerike plastklosser, tannhjul, figurer og andre deler som kan monteres sammen i nær sagt uendelig mange kombinasjoner. Det var Ole Kirk Christiansen, en fattig snekker fra Billund i Danmark, som fant opp konseptet. Det hele begynte i 1920-årene som treleker, men på 1940-tallet ble plastlekene introdusert. I 1953 fikk klosslekene sitt legendariske navn; «LEGO-klossen». I 2006 ble klossene listet i Danmarks kulturkanon. Begynnelsen. I 1916 åpnet Christiansen et snekkerverksted i Billund, og tjente til livets opphold ved å bygge hus og møbler for gårdbrukere i regionen, med hjelp fra noen lærlinger. Snekkerverkstedet hans brant ned i 1924 da de to unge sønnene hans satte fyr på høvelspon. Christiansen tok ikke dette så tungt, men så på det som en mulighet til å bygge et større verksted og arbeidet for å utvide virksomheten videre. Likevel ble livet hans etterhvert påvirket av den økonomiske depresjonen. For å redusere produksjonskostnadene begynte Christiansen å produsere miniatyrversjoner av produktene for å lette utformingsarbeidet. Det var disse miniatyr-gardintrappene og strykebrettene som inspirerte ham til å sette igang med leketøysproduksjon. Christiansen startet med å lage treleketøy som sparegriser, biler og lastebiler. Disse ble populære, men suksessen var begrenset siden de fleste familier var fattige og få hadde råd til slike leker. Noen ganger fikk gårdbrukere i området kjøpe leker i bytte mot mat. Fortsatt produksjon av praktiske møbler ved siden av lekene var derfor nødvendig for å unngå konkurs. På midten av 1930-tallet gjorde jojoen sin entré, noe som sikret aktiviteten for en stund, men dette leketøyet gikk snart av moten igjen like brått som det var kommet. Enda en gang visste Christiansen imidlertid å snu ulempene til sin fordel: Han gjorde jojodelene om til hjul for lekelastebiler. Sønnen hans, Godtfred, begynte å arbeide i firmaet og tok aktivt del i dette. I 1934 skapte Christiansen firmanavnet "LEGO". Ordet stammer fra den danske setningens "leg godt" sammensetning. LEGO-gruppen hevder at "lego" også betyr «jeg setter sammen» eller «jeg monterer» på latin, men dette er en ganske utvidet og fri oversettelse av et verb som kan bli oversatt med «jeg leser», «jeg samler», «jeg velger» eller «jeg passerer». Da plast ble tatt i allmenn bruk, fulgte Christiansen opp og begynte å produsere plastleketøy. Et av de første modulære leketøy som ble produsert, var en lastebil som kunne tas fra hverandre og settes sammen igjen. I 1947 mottok Christiansen og sønnen Godtfred prøver av plastklosser som kunne settes sammen, fra firmaet Kiddicraft. Disse byggeklossene var utformet og patentert av briten Mr Hilary Harry Fisher Page. I 1949 startet LEGO-gruppen produksjon av lignende klosser og kalte dem «Automatic Binding Bricks». Klossene var laget av celluloseacetat og inspirert av tradisjonelle byggeklosser av tre som kunne stables oppå hverandre. Forskjellen var at disse nye klossene også kunne brukes til å bygge en solid enhet som ikke falt fra hverandre. De hadde flere runde tapper på toppen og en hul rektangulær bunn. Klossene kunne settes sammen, men ikke så hardt at de ikke kunne taes fra hverandre igjen. I 1953 fikk de et nytt navn: "LEGO-klosser". Bruken av plast i leketøysproduksjon var dengang ikke høyt ansett av forretninger og forbrukere. Mange av leveransene fra LEGO-gruppen ble returnert, og salget gikk dårlig. Mange mente at plastleketøy aldri kunne erstatte treleketøy, men på tross av kritikken holdt Christiansen ut. I 1954 var sønnen Godtfred blitt underdirektør i LEGO-gruppen, og under en samtale med en utenlandsk kjøper ble idéen om et mer omfattende leketøy-konsept unnfanget. Godtfred Kirk Christiansen så LEGO-klossenes potensial som grunnsten i et system for kreativ lek, men klossenes nokså primitive tekniske utforming var en hindring for dette: Låseegenskapene var begrenset og det var få måter å sette klossene sammen på. Det var ikke før 28. januar 1958 klokken 13.58 at LEGO-klossene fikk patent på sin moderne form. De ble forbedret med små rør på undersiden som støttet opp om den rektangulære bunnen og forbedret klossenes låseegenskaper og fleksibilitet. Ole Kirk Christiansen døde samme år, og Godtfred arvet lederstillingen i selskapet. Vekst. LEGO-gruppen utviklet seg betydelig i årene som fulgte. I 1959 ble Futura-divisjonen grunnlagt, en relativt liten gruppe som fikk ansvar for å klekke ut idéer til nye LEGO-pakker. En ny lagerbrann rammet LEGO-gruppen i 1960 og ødela mesteparten av lagerbeholdningen av treleketøy. Heldigvis var LEGO-serien av plastleketøy da blitt sterk nok til at firmaet klarte seg, og det ble bestemt at produksjonen av treleketøy skulle opphøre. På slutten av året hadde LEGO-gruppen vokst til 450 ansatte. I 1961 og 1962 ble de første LEGO-hjulene introdusert. Dette gjorde at LEGO-klossene kunne brukes til å bygge biler, lastebiler, busser og andre kjøretøyer. På samme tid introduserte LEGO-gruppen også leketøy spesielt rettet mot barn under skolealder. Det ble videre inngått en avtale som lot Samsonite starte salg av LEGO-produkter i Canada, en avtale som varte frem til 1988. På den tiden fantes det mer enn 50 forskjellige pakker med LEGO-klosser. I 1963 ble det opprinnelige plastmaterialet, celluloseacetat, byttet ut til fordel for den mer stabile ABS-plasten, som fremdeles er i bruk i dag (2005). ABS er ikke giftig, er mindre utsatt for misfarging og deformering, og er også mer motstandsdyktig mot varme, syrer, salter og andre kjemikalier enn celluloseacetat. LEGO-klosser produsert av ABS-plast i 1963 er fremdeles i bra stand 40 år senere, og passer fint sammen med LEGO-klosser fra dagens produksjon. 1964 var det første året da bruksanvisninger ble inkludert i LEGO-pakkene. Et av de mest suksessrike produktene fra LEGO-gruppen er LEGO-toget som ble introdusert i 1966. Det originale togsettet inkluderte 4,5 volt motor og skinnegang. To år senere kom en versjon med 12 volt motor. Mer enn 8 millioner LEGO-Pakker ble solgt i 1968. Samme år, den 7. juni, ble den første Legoland-parken åpnet i Billund. Denne fornøyelsesparken inneholder detaljerte modeller av miniatyrbyer som var bygget utelukkende av LEGO-klosser. Den 12 mål store parken hadde mer enn 625 000 gjester det første året. I løpet av de neste 20 år vokste parken til mer enn 8 ganger sin opprinnelige størrelse, og etterhvert fikk den i gjennomsnitt rundt én million besøkende hvert år. I 1969 kom så DUPLO-systemet i handelen. Dette var et nyutviklet system, rettet mot yngre barn. DUPLO-klosser er dobbelt så store som vanlige LEGO-klosser, noe som gjør dem tryggere for små barn, men de to systemene er likevel kompatible. Vanlige legoklosser passer fint sammen med DUPLO-klosser; derfor er overgangen mellom LEGO-systemene enkel når barna vokser fra de større DUPLO-klossene. I 1960-årene hadde LEGO-gruppen så stor vekst at pr. 1970 var en av de største utfordringene å håndtere og kontrollere det økende markedet. Ekspansjon. I 1970 hadde LEGO-gruppen mer enn 900 ansatte. De påfølgende tiårene markerte en stor ekspansjon inn i nye områder av leketøysproduksjon og markedsføring. LEGO begynte å rette seg mot det kvinnelige markedet med introduksjon av møbler og dukkehus i 1971. LEGO-universet fikk utvidet transportmulighetene da pakker med båter og skip med flytende skrogdeler ble introdusert i 1972. I løpet av den samme perioden sluttet Godtfred Kirk Christiansen, og hans sønn, Kjeld Kirk Kristiansen, overtok ledelsen i firmaet etter å ha studert i Sveits og Danmark. Et av hans første prosjekter i LEGO-gruppen var etablering av produksjonsanlegg og opprettelse av en forskings- og utviklingsavdeling som skulle være ansvarlig for å holde produksjonsmetodene oppdaterte. Menneskefigurer med bevegelige armer ble introdusert i 1974 i nye familiepakker. De ble en bestselger. Senere samme år kom en tidlig utgave av LEGO-miniatyrfigurer, uten bevegelige armer og føtter, og med fast hode. Et nytt produksjonsanlegg ble åpnet i Enfield i Connecticut i USA. «Expert Series»-pakker kom i handelen i 1975. De var rettet mot eldre og mer erfarne LEGO-byggere. Denne serien utviklet seg snart til «Expert Builder», som ble lansert i 1977. Disse pakkene inneholdt bevegelige deler som tannhjul, differensialer, spaker, akslinger og universalledd, og gjorde det mulig å konstruere virkelighetstro modeller av bl.a. biler med funksjonell styring og virkelighetstro motorer. Til slutt ble LEGO-verdenen samlet i 1978 med LEGO-minifiguren, som fremdeles er kjent i dag. Disse små LEGO-figurene har bevegelige armer og føtter og et vennlig smil. Figuren ble brukt i mange ulike LEGO-pakker slik at forbrukerne kunne konstruere detaljerte byer med bygninger, veier, kjøretøyer, tog og båter i samme skala, og befolket med de smilende LEGO-minifigurene. En annen betydelig utvidelse av LEGO-systemet kom i 1979 med den populære LEGO-romserien som inkluderte astronautfigurer, raketter, månefartøyer og romskip. Fabuland, en eventyrserie rettet mot yngre barn, gjorde også sitt inntog dette året. Det samme gjorde Scala-serien som inneholdt smykker og var rettet mot yngre jenter. Kjeld Kirk Kristiansen ble administrerende direktør i LEGO dette året. LEGO-lekene hadde beholdt sin popularitet gjennom nok et tiår. LEGO-klosser har av en del pedagoger blitt ansett som et uvurderlig verktøy til inspirasjon av barns skaperglede, kreativitet og evne til problemløsning. Helt siden 1960-årene har lærere brukt LEGO-klosser i klasserommet. I 1980 opprettet LEGO-gruppen avdelingen "Educational Products Department" (som ble omdøpt til LEGO DACTA i 1989) for å videreutvikle lekenes utdanningspotensiale. Et pakkings- og monteringsanlegg ble åpnet i Sveits, og senere et produksjonsanlegg for LEGO-hjul i Jylland i Danmark. Den andre generasjonen av LEGO-tog kom til i 1981. Som tidligere var disse togene tilgjengelige som enten 4,5 V (batteridrevne) eller 12 V (med transformator), men med mye bredere utvalg av tilhørende deler, bl.a. belysning, signallys og elektromagnetiske, fjernstyrte penser. Femti år med LEGO. «Expert Builder»-serien ble i 1982 erstattet av «Technic»-serien. Den 13. august samme år markerte LEGO-gruppen 50-årsjubileet ved å utgi boken "50 år med lek". Året etter ble DUPLO-systemet utvidet til å inkludere pakker for et enda yngre publikum, spesielt spedbarn. De nye pakkene inkluderte babyrangler og figurer med justerbare kroppsdeler. Året etter kom riddere og hester som en del av LEGO-minifigurene. De ble innført i de første slottspakkene. Lyd og lys-pakker ble introdusert i 1986. Disse settene inkluderte en batteri-pakke med elektrisk lys, sirener og annet tilbehør for ytterligere å forsterke realismen i LEGO-konstruksjonene. Samme år kom LEGO-gruppens utdanningsavdeling med «Technic Computer Control», som er et utviklende system der Technic-roboter, lastebiler og andre motoriserte modeller kan styres med en datamaskin. I Manaus i Brasil ble det også bygget en LEGO-fabrikk dette året. I 1986 ble Technics-serien utvidet med pneumatiske komponenter. I august 1988 tok 38 barn fra 17 ulike land del i den første verdenscupen i LEGO-bygging, som ble holdt i Billund. Samme år ble LEGO Canada etablert. LEGO-systemet ble atter utvidet med lansering av sjørøverserien i 1989, som hadde flere ulike sjørøverskip, sjørøverøyer og skatter. Serien ble også den første som brøt med det smilende standardansiktet på minifigurene, for å gi et bredere utvalg av sjørøvere. LEGO-gruppens «Educational Products Department» ble døpt om til LEGO DACTA samme år. Navnet kommer fra ordet "didaktikk" som er avledet fra gresk og betyr «studiet av læringsprosessen». Dr. Seymour Papert fra laboratoriet for datamaskinstøttet læring ved MIT, ble kalt «LEGO Professor of Learning Research» etter sitt arbeid med å knytte sammen programmeringsspråket Logo og LEGO-produktene. En ny serie for avanserte LEGO-byggere ble lansert i 1990. Tre «Model Team»-pakker, som inkluderte en racerbil og et terrengkjøretøy, hadde et detaljnivå og en realisme som ingen tidligere LEGO-pakker kunne måle seg med. Der Technic-serien var mekanisk nøyaktig, var Model Team visuelt og stilistisk fullkommen. LEGO-gruppen ble dette året, som eneste europeiske bedrift, en av verdens 10 største leketøysprodusenter. Legoland i Billund hadde mer enn én million besøkende i 1990, for første gang i historien. Et professorat finansiert av LEGO-gruppen ble opprettet ved "International Institute for Management Development" i Lausanne i Sveits, og Xavier Gilbert ble den første «LEGO Professor of Business Dynamics». LEGO Malaysia ble etablert i 1990. I 1991 standardiserte LEGO-gruppen de elektriske komponentene og systemene. Tog og Technic-motorer ble produsert i 9 V-versjon for å bli synkronisert med resten av LEGO-produktene. To guinnessrekorder ble satt i 1992 med LEGO-produkter. Den første var et slott satt sammen av 400 000 LEGO-klosser, som målte 4,45 × 5,22 m og ble bygget på svensk fjernsyn; den andre en LEGO-jernbane som var 545 meter lang, med tre lokomotiver. DUPLO ble utvidet med den nye Toolo-serien. I 1993 ble DUPLO-tog introdusert, samt en papegøyeformet innretning for å måke LEGO-klosser opp fra gulvet. De mest vanlige fargene på grunnleggende LEGO-klosser er rød, gul, blå, sort, hvit, og lysegrå. Andre farger ble innført sent på 1990-tallet. LEGO-gruppen unngikk lenge å lage grønne brikker av frykt for at de skulle brukes til å bygge moderne militærkjøretøyer og at LEGO-klosser dermed skulle bli et krigsleketøy, men den frykten ser ut til å være forsvunnet. LEGO produserer nå en serie med bevæpnede indianere, riddere og sjørøvere, og har dessuten laget produkter basert på filmfigurer fra bl.a. Star Wars og Harry Potter. Tidlige prototyper av LEGO-minifigurene hadde flere ulike hudfarger og ansiktsuttrykk, men det ble bare produsert ansikt med gulfarge og med standard smilende ansikt. Med LEGO-sjørøvere i 1989 kom flere forskjellige ansiktsuttrykk, og lisensierte serier slik som LEGO-Star Wars og LEGO-Harry Potter gav minifigurene trekk fra spesielle rollefigurer i filmene, men det var ikke før i 2003, ved introduksjonen av LEGO-basketball, at hudfargepaletten endelig skulle komme til å omfatte mer naturlige ansiktsfarger. I 2004 besluttet LEGO-gruppen å erstatte noen av fargene: grå, mørkegrå, brun og fiolett, hvorav de to første er kjernefarger i systemet. En stor del av LEGO-entusiastene syntes dette var en svært dårlig idé, og bedriften selv innrømmet at det var et feilgrep, men ville likevel ikke omgjøre vedtaket. Produksjon av LEGO-klosser. Utformingen av LEGO-klosser er forbausende enkel. Det store utvalget av deler i LEGO-leketøysystemet trenger liten forklaring siden de er laget for barn og er utformet for å være så enkle å bruke at liten eller ingen hjelp fra voksne er nødvendig for å sette dem sammen og ta dem fra hverandre igjen. Omfattende ingeniørarbeid og nøyaktige produksjonsteknikker bak hver enkelt LEGO-kloss må til for å oppnå dette, for den minste unøyaktighet vil gjøre at klossene ikke passer sammen som forutsatt. En av nøkkelegenskapene til LEGO-klosser gjennom hele LEGO-historien er at de først og fremst er en del av et system: Hver nye serie og hver nye pakke som lanseres er kompatibel med resten av systemet. LEGO-klosser – uavhengig av størrelse, form og funksjon – passer uvilkårlig sammen med alle andre LEGO-klosser på en eller annen måte. Tannhjulene og motorene som kommer med de mest avanserte Technic-pakkene som er utformet for tenåringer kan med liten innsats settes sammen med DUPLO-klosser produsert for treåringer. Dette bidro til at LEGO-systemet kunne vokse og tilpasse seg barn i alle aldre. De uendelige mulighetene i LEGO-systemet gjør at mange voksne også lar seg fascinere. Produksjon av LEGO-klosser skjer på flere ulike steder rundt om i verden. Pr. 2003 foregår støpingen av alle klosser på én av to fabrikker i Danmark og Sveits. Dekorering og pakking av klossene skjer på anlegg i Danmark, Sveits, USA, Sør-Korea og Tsjekkia. Årlig produksjon av LEGO-klosser er i gjennomsnitt ca. 20 milliarder, eller omtrent 2,3 millioner klosser hver time. Klosser, bjelker, akslinger, minifigurer og alle de andre elementene i LEGO-systemet er produsert med svært høy presisjon og små feilmarginer. Når de skal settes sammen, må delene ha akkurat passe «gripekraft». De skal ikke være for enkle å dra fra hverandre, ellers vil konstruksjoner av LEGO bli ustabile og lett falle fra hverandre, men de skal heller ikke være for vanskelige å ta fra hverandre, for demontering av en LEGO-konstruksjon for å bygge en annen er noe av det som appellerer ved LEGO-systemet. For at delene skal ha akkurat passe «gripekraft», produseres LEGO-elementene innenfor et tillatt avvik på to tusendedels millimeter (0,002 mm eller 2 µm). En av teknikkene som bidrar til å opprettholde denne høye graden av kvalitet, er lav kapasitet i formene. Noen leketøysprodusenter bruker former som kan stemple seksti deler på en gang for å redusere produksjonskostnadene. LEGO-former har som regel mye mindre kapasitet og er presisjonsutført. Disse formene har ofte en pris på flere hundre tusen kroner. Innsprøytningsformene er utstyrt med sensorer for å detektere variasjoner i trykk og temperatur som kan redusere kvaliteten på den resulterende LEGO-klossen. Menneskelige inspektører undersøker resultatene fra formene grundig for å kontrollere at det ikke finnes betydelige variasjoner i farge eller tykkelse. Utslitte former blir innstøpt i grunnmuren i bygninger for å forhindre at konkurrenter får tak i dem. Ifølge LEGO-gruppen er støpeprosessen så nøyaktig at bare 18 klosser av én million ikke lever opp til de strenge kvalitetskravene. Takket være denne omsorgsfulle produksjonsprosessen har LEGO-gruppen kunnet fremstille kvalitetsprodukter i tiår etter tiår. Det er også en av grunnene til at LEGO-klosser produsert for 30 år siden passer fint sammen med klosser produsert i dag. I juni 2006 ble det bestemt at mesteparten av LEGO-produksjonen i Billund skal flyttes til Øst-Europa. Denne flyttingen vil skje gradvis fra 2007 til 2010. Fra å ha 8.300 ansatte i 2003 vil nå LEGO bare ha 3000 ansatte fremover. LEGO-gruppen i dag. Siden starten med produksjon av plastklosser har LEGO-gruppen lansert mange tusen pakker med temaer hentet fra romfart, roboter, sjørøvere, middelalderslott, dinosaurer, byer, forsteder, feriesteder, det ville vesten, Arktis, båter, racerbiler, tog, "Star Wars", "Harry Potter", m.m. Nye deler blir stadig introdusert, og LEGO-pakkene bli stadig mer avanserte. Også motorer, gir, lys, lydelementer og kameraer er tilgjengelige for bruk sammen med andre LEGO-komponenter. Det finnes til og med klosser som ved hjelp av en datamaskin kan programmeres til å utføre svært kompliserte operasjoner. Disse programmerbare klossene markedsføres under navnet LEGO Mindstorms. Sent i 1990-årene lanserte LEGO-gruppen en serie med nye og spesialiserte produktserier rettet mot spesielle forbrukergrupper. Produktserien Bionicle bruker Technic-deler og spesielle karosserier for å lage en serie med actionfigurer for gutter, mens Belville er en mer konvensjonell serie rettet mot jenter og med store bevegelige figurer som i Technic-serien. En gruppe figurer kalt "LEGO 4 Juniors" har lengre ben enn de klassiske LEGO-minifigurene. I 2003 introduserte LEGO et helt nytt system rettet mot jenter, Clikits, som i hovedsak består av kreative plastsmykker. LEGO-klosser har også vært brukt til andre formål enn lek. Det har utviklet seg en kultaktig tilhengerskare som har brukt LEGO-klosser til å lage store skulpturer og komplekse maskiner. Noen skulpturer er satt sammen av hundretusenvis av klosser og veier flere titalls kilo. Store mosaikkbilder, fullt funksjonelle hengelåser og pendelur, og til og med en cembalo er konstruert av LEGO-klosser. Et slikt mesterverk løser Rubiks kube ved hjelp av LEGO-motorer og kameraer, en oppgave som mange mennesker ikke klarer. Noen av disse voksne LEGO-tilhengerne, såkalte «AFOLs» (engelsk: Adult fans of LEGO), har dannet egne foreninger og utgjør en viktig kundegruppe. Det finnes også eksempler på at tidligere tiders populære LEGO-pakker er blitt reintrodusert nettopp for å appellere til voksne LEGO-brukeres nostalgi. I Norge finnes det også en slik gruppe LEGO-tilhengere; Brikkelauget. Brikkelauget ble stiftet 17. november 2005 av en liten gruppe AFOLs, og får stadig flere voksne og unge-voksne medlemmer. LEGO-leketøy er blitt brukt på et utall uventede måter. For eksempel lanserte The Rev. Brendan Powell Smith i 2001 en webside med bibelillustrasjoner i LEGO-klosser, og ved inngangen til 2011 har websiden ca. 3 600 scener fra over 400 historier fra Bibelen. The Rev. Smith er ikke en ordinert pastor, i forordet til den første av de tre illustrerte bøkene han har gitt ut presenterer han seg som en ateist som har fått et kall fra Gud til dette. Theory inneholder LEGO-versjoner av sosialteoretikere. Et sett programvareverktøy kalt LDraw kan brukes til å modellere mulige LEGO-konstruksjoner i 3D. På grunn av den høye graden av uniformitet i LEGO-klossene har de også blitt brukt i felter som datasyn, hvor eksakte dimensjoner og nøyaktige avstander mellom objekter er nødvendig for å lage testdata. Økonomiske vanskeligheter. I 2003 hadde LEGO-gruppen et underskudd på 1,4 milliarder danske kroner, noe som førte til at direktør Poul Plougmann ble avskjediget og Kjeld Kirk Kristiansen selv tok over. Året etter ble nesten ett tusen ansatte oppsagt som følge av budsjettkutt. Imidlertid hadde LEGO-gruppen et enda større underskudd i oktober 2004. Kristiansen fratrådte sin stilling som direktør, skjøt samtidig inn 800 000 DKK av private midler i firmaet. Fremtidige planer for å få firmaet tilbake på rett kjøl inkluderer salg av Legoland-parkene til andre firmaer i Kristiansen-familiens eie og ytterligere reduksjoner i arbeidsstokken. I april 2005 gav selskapet melding til de ansatte om at mye av produksjonen ville bli flyttet utenlands i løpet av 2006. LEGO-systemet i kunst. En hobby blant entusiaster er å gjenskape populære scener fra kjente filmer med LEGO-klosser. Kunstnere har også brukt LEGO. Blant de mest velkjente eksemplene er den polske kunstneren Zbigniew Liberas «LEGO Concentration Camp», som er en samling av LEGO-konstruksjoner med konsentrasjonsleirtema. Et annet kjent eksempel er den prisvinnende musikkvideoen til sangen «Fell in Love With a Girl» av White Stripes. Filminstruktør Michel Gondry filmet en live-versjon av videoen, digitaliserte resultatet og laget deretter en versjon utelukkende av LEGO-klosser. Flere tegneserier på internett er illustrert med LEGO, ikke minst Irregular Webcomic!. LEGO selv markedsfører en serie kalt «LEGO Studios», som inneholder et webkamera i velkjent LEGO-stil (Logitech USB Quickcam i ny innpakning), programvare for å lagre video på en datamaskin, gjennomsiktige plaststaver som kan brukes til å flytte på miniatyrfigurene, samt en minifigur som ser ut som Steven Spielberg. Varemerket LEGO. The word LEGO® is a brand name and is very special to all of us in the LEGO Group Companies. We would sincerely like your help in keeping it special. Please always refer to our bricks as ‘LEGO Bricks or Toys’ and not ‘LEGOS’ By doing so, you will be helping to protect and preserve a brand of which we are very proud and that stands for quality the world over. Thank you! Susan Williams, Consumer Services. «LEGO» skal offisielt skrives med bare store bokstaver. Som vanlig med varemerker krever selskapet at ordet LEGO aldri brukes alene, kun i sammensetninger som «LEGO-pakke», «LEGO-produkt», «LEGO-univers», o.s.v. Siden den siste stående LEGO-patenten utløp i 1988 har flere firmaer produsert klosser som ligner på LEGO-klossene i utseende og funksjon. Leketøysprodusenten Tyco produserte slike brikker en periode, og andre konkurrenter inkluderer Mega Bloks og COKO. Disse konkurrerende produktene er typisk kompatible med LEGO-klosser, og markedsføres ofte som et rimeligere alternativ til LEGO-pakkene. Slike merker er til en viss grad plagsomme for LEGO-gruppen på grunn av mulig forveksling mellom ekte LEGO-produkter og etterligninger. Konkurrentproduktet COKO produseres av det kinesiske firmaet Tianjin COKO Toy Co., Ltd. I 2002 saksøkte INTERLEGO AG, et sveitsisk datterselskap i LEGO-gruppen, COKO for brudd på opphavsrett. En domstol fastslo at mange COKO-klosser brøt med kopirettighetene. COKO ble beordret til å avslutte produksjonen av de aktuelle klossene, offentleggjøre en formell unnskyldning i "Beijing Daily" og betale en liten erstatning for tort og svie til INTERLEGO. Dommen ble anket, men oppretthold av «Beijing High People’s Court». I 2003 vant LEGO-gruppen en rettssak i Norge mot Biltema for salg av COKO-produkter, på grunnlag av at firmaet brukte produktforvirring i markedsføringsøyemed. I 2003 ble også et stort parti LEGO-aktige produkter, markedsført under namnet «Enlighten», konfiskert av finske tollere fordi eskene lignet den offisielle LEGO-innpakningen. Den kinesiske produsenten stilte ikke opp i retten, noe som førte til at LEGO-gruppen automatisk vant saken og fikk rett til å tilintetgjøre alle de konfiskerte pakkene. LEGO-gruppen finansierte destruksjon av de 54 000 pakkene i et ønske om å unngå merkeforvirring og for å beskytte forbrukere mot potensielt dårligere produkter. LEGO-gruppen har forsøkt å varemerke «LEGO Indicia», LEGO-klossenes velkjente utforming, i et håp om å stoppe produksjonen av Mega Bloks. Den 24. mai 2002 ble saken avvist av den føderale domstolen i Canada fordi LEGO-klossenes utforming ble ansett å være av funksjonell art og at det derfor ville være uheldig å beskytte merket. LEGO-gruppens anke på avgjørelsen ble avvist av den føderale domstolen for ankesaker den 14. juli i 2003, men en anke til høyesterett i Canada er planlagt våren 2005. LEGOLAND og detaljsalg. a> i London, fra LEGOLAND Windsor. LEGO har bygget flere fornøyelsesparker rundt omkring i verden, alle kjent under navnet LEGOLAND, og inneholder modeller i stor skala, spesielt av kjente landemerker. Den eldste av disse ligger i Billund i Danmark. Andre fulgte etter: «LEGOLAND Windsor» i England, «LEGOLAND California» i Carlsbad i California og «LEGOLAND Deutschland» i Günzburg i Tyskland. Da Mall of America åpnet i 1992 var en av hovedattraksjonane «LEGO Imagination Center», som var knyttet til fornøyelsesparken Camp Snoopy. To andre slike opplevelsessentre finnes i Downtown Disney-områdene i Walt Disney World og i Disneyland Resort. Disse to sentrene er store LEGO-butikker med mange utstillinger av LEGO-statuer så vel som et lekeområde med kasser av klosser til å bygge med. De tilbyr et stort utvalg LEGO-pakker for salg, inkludert pakker som i LEGO-katalogene annonseres som «ikke tilgjengelige i butikker». I oktober 2002 skjedde det en betydelig forandring i LEGO-gruppens direktesalgspolitikk gjennom åpningen av den første såkalte «merkevarebutikken» i Köln i Tyskland. Den andre, i Milton Keynes i Storbritannia, fulgte raskt. Ytterligere flere titalls slike rendyrkede LEGO-forretninger åpnet over hele verden de neste par årene, og de fleste eksisterende utsalgsstedene er blitt gjenskapt etter den nye «merkevarebutikk»-malen. Noe som kjennetegner disse butikkene er det såkalte «Pick a Brick»-konseptet, som gir kundene muligheten til å kjøpe enkeltklosser i løs vekt. Salget skjer ved at kunden fyller en liten eller stor kopp eller pose med de ønskede brikkene fra et stort og variert utvalg. Ved åpningen av de fleste av disse butikkene, inkludert Birminghams Bull Ring kjøpesenter i England som ble åpnet i 2003, er begivenheten blitt markert med utgivelsen av et spesielt LEGO-sett i begrenset opplag. Lego-entusiaster har også bygget gigantiske LEGO-jernbane-anlegg i idrettshaller eller utstillingslokaler. Annet. LEGO-gruppen ble kåret til en av de 100 beste bedriftene for arbeidende mødre i 2004 av «Working Mothers Magazine». «Legot» (eller «leegot»), flertallsformen av «lego» (eller «leego»), er også et finsk slanguttrykk for mennesketenner på grunn av tennenes (og LEGO-klossenes) rektangulære form. Blockland er et dataspill basert på legoblokker. LEGO World er Europas største LEGO arrangement hvis man ser bort fra LEGOLAND parkene. Her vil det være mulighet til å bygge med mange hundre tusen klosser, se over 100 LEGO-modeller og se kjente barne artister som underholder fra en stor scene. Norsk AFOL (Adult fan of LEGO), Brikkelauget, vil vise frem sine flotte modeller. Alt dette og mye mer vil være fordelt på over 8 000m² My LEGO Network er et spill på internett på '. Spillerne oppretter sine egne sider og deltar i spill av ulik vanskelighetsgrad hvor man går oppover i nivåer. Nettsiden er engelskspråklig. H.C. Andersen. Hans Christian Andersen, ofte omtalt som H.C. Andersen (født 2. april 1805 i Odense, død 4. august 1875 i København) var en dansk forfatter og poet, mest kjent for sine kunsteventyr. Disse er oversatt til over 100 språk og har blitt overført til diverse teaterstykker, filmer, balletter og andre kunstformer. H.C. Andersen er en av den danske gullalders hovedpersoner. Barndom. H.C. Andersen ble døpt umiddelbart etter fødselen på grunn av den store barnedødeligheten i datidens samfunn. I kirkeboken til Sankt Hans kirke i Odense er det notert at fødselen fant sted kl.1 om natten mellom den 1. og 2. april 1805 og at den stedfortredende presten forrettet dåpen. Dåpen ble senere bekreftet ved fremmøte i kirken og barnet ble skrevet inn som Hans Christian. Dåpsattesten ble først fylt ut i november 1823 og den ble senere forsynt med en bemerkning hvor det fremgikk at fødestedet var Hjørnehuset, Hans Jensens Stræde 43, en del av det nåværende museet "H.C. Andersens Hus". Denne tilføyelsen skal skyldes at H.C. Andersen skulle utnevnes til æresborger av Odense i 1867. At fødestedet var hjørnehuset i Hans Jensens Stræde er derfor neppe riktig og H.C. Andersen skulle selv ha benektet det og sagt: «Jeg er ikke født i sådan en rønne». Som faddere ved dåpsfremstillingen var det seks personer: Madam Sille Marie Breineberg f. Westphalen som bar barnet, jomfru Friederiche Pommer, skomakermester Peder Waltersdorff, hattemaker Jens Heinrich Dorch, snekkersvenn Anders Jørgensen og portneren ved Odense Gråbrødre hospital, Nicolas Gomard. Som foreldre til barnet står det skrevet i kirkeboken at faren var den 22-årige skomakersvennen Hans Andersen (1782–1816, var også soldat) og den 34-årige Anne Marie Andersdatter. Paret hadde giftet seg i Sankt Knuds kirke i Odense den 2. februar 1805, to måneder før fødselen. Anne Marie Andersdatter et barn fra før, datteren Karen Marie Andersen, som imidlertid var anbrakt hos hennes mor. Ekteparet flyttet sammen, først til Halsedore og i mai måned til Klaregade. I begynnelsen av 1807 fikk familien sin egen bolig i Klingenberg 664, nå Munkemøllestræde i Odense, huset som nå betegnes som"H.C. Andersens Barndomshjem". Det var 12 personer som bodde i huset og familiens hjem besto av et rom med kjøkken; i alt ca. 42 m2. Ifølge H.C. Andersens egne beskrivelser hadde friskomakeren selv tømret sammen et skomakerverksted og en brudeseng av et trestillas:«der kort forinden havde baaret Liigkisten med en afdød Grev Trampe.» a> i Munkemøllestræde, hvor han bodde fra 1807 til 1819. Som 6-åring kom Andersen i «pogeskole» (skole for småbarn), senere i en skole for jødiske barn og han gikk muligens også en periode på en «fattigskole». I hjemmet var det faren som gjorde han kjent med Ludvig Holbergs komedier og vakte interessen for teater og kultur. Men i 1812 vervet faren seg som soldat i stedet for en innkalt bondesønn som til gjelgjeld måtte gi en større pengesum til friskomakeren. Han kom hjem etter to års forløp, syk og nedbrudt og fant i tillegg ut at alle pengene var tapt på grunn av statsbankerotten i 1813. Friskomakeren døde i 1816. I nevnte tidsrom hadde H.C. Andersen av og til besøkt Odense Teater og sett skuespill for deretter å spille rollene hjemme. Hjemmet var fattig etter friskomakerens død og Andersen kom derfor en kort tid i lære; først på en klesfabrikk og senere på en tobakksvirksomhet. Denne omstillingen til kroppsarbeide synes imidlertid å ha vært for hardt for den følsomme H.C. Andersen og han ble anbrakt på en fattigskole igjen. Her fikk han undervisning i religion og regning. Imidlertid giftet moren seg igjen i 1818 med en skomakersvenn. Familien hadde måttet forlate barndomshjemmet i Klingenborg i april 1819 og flytte til et hus lenger nede i gaten. Begge disse forholdene kan ha vært medvirkende til at H.C. Andersen tidlig beslutttet seg for å forlate Odense. Den 8. juli 1819 ble H.C. Andersen konfirmert i Odense domkirke av domprosten. Domprosten skrev i konfirmasjonsprotokollen at Andersen hadde gode evner og gode religionskunnskaper selv om hans flid ikke var rosverdig. Forfatteren Jens Jørgensen har i sin bok "H.C.Andersen – En sand Myte" bemerket at H.C. Andersen i motsetning til andre guttebarn i Odense fra liknende fattige hjem syntes å ha hatt en mer beskyttet og privilegert barndom og at familien aldri syntes å lide egentlig nød. H.C. Andersen hadde også knyttet forskjellige kontakter og da han forlot Odense hadde han med seg et introduksjonsbrev fra avisutgiveren i Odense, boktrykker Iversen. Ankomst til hovedstaden. Den 4. september 1819 reiste den 14-årige H.C. Andersen med 13 riksdaler på lommen med postvognen til København, hvor han ifølge. "Levnedsbogen" ankom den 5. september. Her innlosjerte han seg på et gjestgiveri i Gardergade, nå Vestergade. Det menes at Andersen ankom til hovedstaden i følge med (eller samtidig med) prins Ferdinands (tidligere) amme, en Madame Sophie Charlotte Hermansen, som Andersen hadde stiftet bekjentskap med på Odense slott, (antakelig var moren vaskekone på slottet). Madam Hermansen hjalp Andersen med kost og losji og anviste ham samtidig arbeide hos en snekkermester. Dette varte kun en enkelt dag. Bekjentskapet synes også å ha ført til foretrede hos direktøren for Det Kongelige Teaters syngeskole, Giuseppe Siboni. Sammen med C.E.F. Weyse, Jens Baggesen og andre kjente personer klarte Siboni å samle inn en sum penger til Andersen. Samtidig ga Siboni han løfte om kost og sangundervisning. Andersen fikk deretter et nytt losji i Ulkegade, dagens Holmensgade. Siboni ga imidlertidg raskt opp å gi Andersen sangundervisning og Andersen henvendte seg deretter til solodanser C. Dahlén og fikk undervisning på Hofteatrets Danseskole i sesongen 1821-22. Til tross for en litt uheldig opptreden i en statistrolle på Det Kongelige Teater oppnådde Andersen allikevel en stilling i koret, men uten fast gasje og skrev samtidig bønneskrifter til forskjellige forfattere og kunstnere og utvidet på den måten sin bekjentskapskrets. I 1821 skrev HCA sitt første skuespill til teateret, "Røverne i Vissenberg". Stykket ble refusert og kort etter skrev han sin første bok. Boken ble utgitt, men solgte ikke noe særlig. En tidligere forbindelse fra Odense, oberst Christian Høegh-Guldberg oppfordret Andersen til å henvende seg til den nyutnevnte teaterdirektøren for Det Kongelige Teater, Jonas Collin. I 1822 skrev Andersen skuespillet "Alfsol". Det ble erklært uegnet til oppføring på scenen. Direktøren for teateret, Knud Lyne Rahbek mente imidlertid at han hadde skjulte talenter som muligens kunne fremelskes ved den rette utdannelsen. Som følge av dette ble det holdt et direksjonsmøte med Andersen den 13. september 1822. I forbindelse med møtet fikk Collin i oppgave å søke Frederik VI om hjelp til ytterligere utdannelse av Andersen. Kongen bevilget at Fonden ad usus publicos skulle utbetale penger til Andersen med det formål at han skulle «vorde en nyttig borger». Til tross for at det var Rahbek som var hovedkraften bak støtten, var det Collin som formynder som fikk æren for det i ettertiden, ikke minst fordi H.C. Andersen selv beskriver det slik i sin erindringsbok "Mit livs eventyr". Etter vel to års opphold i hovedstaden mottok den 17-årige Andersen en donasjon av kong Frederik VI. Den muliggjorde hans videre utdannelse på den velrenommerte latinskolen i Slagelse. Collin skulle som hans formynder føre tilsyn. Utdannelse. Den 26. oktober 1822 ankom H.C. Andersen til Slagelse og ble innlosjert hos herredsfogdens enke, madam Henneberg. På latinskolen plasserte skolelederen Meisling han i 2. klasse sammen med 11-12-års gamle gutter under henvisning til manglende kunnskaper. Forholdet mellom Meisling og Andersen utviklet seg iflg. forfatteren Johan de Mylius katastrofalt. Også fordi Mejsling og Collin nektet han å beskjeftige seg med noen form for diktning. Hans diktning i denne perioden er da også begrenset til et fastelavnsdikt og et minnedikt over en velgjører. Samtidig foretok han atskillige turer til Sorø, hvor han stiftet bekjentskap med dikteren B.S. Ingemann. Han reiste til København til Collin i julen 1823 og til Odense i 1824, hvor han overdro en del av arven etter farfaren til sin mor. I 1825 besøkte han sin mor igjen. Hun hadde da nettopp fått plass på en fattigstiftelse. Samme år flyttet han inn hos Meisling, som ble utnevnt til rektor for latinskolen i Helsingør i 1826. Andersen flyttet med. I 1827 var forholdet til Meisling imidlertid på bristepunktet og da boligforholdene også var ytterst dårlige, skrev Andersen et brev til Collin, som i april sendte han til København til et losji i Vingårdstræde. Her fikk han privatundervisning til studenteksamen og her begynte den særegne skikk hvor den fattige studenten Andersen ble fast middagsgjest hos forskjellige familier i København. Som voksen besøkte H.C. Andersen mange herregårder rundt om i Europa. Etter at han fikk utgitt diktet "Det døende Barn" i "Kjøbenhavnsposten" den 25. september 1827, begynte hans egentlige æra som forfatter og som eventyrdikter inntok han førsteplassen blant den danske gullalders mange kunstnere. Han fikk først sin studenteksamen den 22. september 1828. Forfatterskapet. Etter at han var ferdig på skolen (2.januar 1829), debuterte han med "Fodrejse fra Holmens Canal til Østpynten af Amager i aarene 1828 og 1829" – en ironisk og parodisk reiseskildring, der vi følger en dikters vandring i utkanten av København natten mellom nyttårsaften og 1. nyttårsdag i årsskiftet 1828/1829, og der dikteren opplever en rekke merkelige og fantastiske hendelser. Senere skulle H.C. Andersen utgi ca 20 reiseskildringer, men disse var seriøse og relativt dokumentariske, og bygd på hans mange og store reiser rundt i Europa. H.C. Andersen ble en av de mest bereiste personer i sin tid, med over 30 store utenlandsreiser. Reiseskildringene hans ble ganske mye lest, for dette var en av de få mulighetene folk hadde til å bli kjent med andre land. I 1831 ble hans første egentlige diktsamling utgitt, og han var på sin første utenlandsreise, til Tyskland, hvor han blant andre møtte dikteren Chamisso. Etter sin første store reise til Italia skrev H.C. Andersen romanen "Improvisatoren" (1835), og dette regnes som hans store gjennombrudd som forfatter. Det er en kunstnerroman som utspiller seg i Italia, og her fins en rekke fine skildringer av italienske byer, landskaper og folkeliv som leserne falt for. I dag er vel denne romanen mer interessant som kilde til kunnskap om improvisasjonskunstneren H.C. Andersen. Han elsket nemlig å opptre, fabulere, fortelle, deklamere og underholde i selskapslivet og på scenen. I 1835 debuterte også Andersen som eventyrdikter med et lite hefte med fire eventyr, men det var det nesten ingen som la merke til, og han vektla det heller ikke i noen særlig grad selv. Det skulle det ta lang tid og mange eventyr før han så gjorde. I de følgende år skrev han flere skuespill og romanene "O. T." og "Kun en Spillemand". Etter en reise (1840–41) til blant annet Italia, Malta, Hellas og Tyrkia, ga han i 1842 ut reiseskildringen "En Digters Bazar". I 1857 var H.C. Andersen på besøk hos den engelske forfatteren Charles Dickens i England, og i 1862–63 reiste han i blant annet Spania og Marokko, skildret i "I Spanien". Det var likevel med eventyrene, at H.C. Andersen fikk den største suksessen, som vennen H.C. Ørsted hadde spådd. De er oversatt til mer enn 100 språk. Blant de mest berømte er "Fyrtøyet", "Prinsessen på erten" (1835), "Den lille havfrue", "Keiserens nye klær" (1837), "Den stygge andungen" (1843), "Snedronningen" (1844) og "Piken med svovelstikkene" (1848). Liv, diktning og sannhet. H.C. Andersen skrev fire selvbiografier, men flere moderne biografer sier at ingen steder er Andersen mer løgnaktig om seg selv enn i selvbiografiene, særlig er det den barndommen han har sterk tendens til å idealisere og romantisere. Jørn Lund, dansk Andersen-spesialist, har sagt at Andersens barndom var så forferdelig at det var umulig å forholde seg til den slik den egentlig var, dersom han ikke skulle gå til grunne. Mer enn for å komme til innsikt i seg selv skrev kanskje Andersen selvbiografiene for å gjøre reklame for seg selv? Lange passasjer består av rene oppramsinger av berømte personer han har møtt, skryt han har fått for bøkene sine i utlandet. I nesten alle sjangrene Andersen utfoldet seg i, finner vi mer eller mindre tydelige spor av dikterens eget liv. Spesielt gjelder det for eventyrene, for eksempel "Den grimme Ælling" ("Den stygge andungen") som han selv elsket å lese opp. Han hevdet også gjentatte ganger at hans liv hadde vært et eneste langt eventyr, og satte som tittel på en av sine selvbiografier: "Mit livs eventyr". I parken Kongens Have i København er det reist en statue av H.C. Andersen, der skulptøren August Saabye opprinnelig hadde planlagt at Andersen skulle være omgitt av barn. Andersen protesterte så heftig at dette ble oppgitt. Som Andersen indignert skrev i sin dagbok: Eventyrene hans var da skrevet like mye for voksne som for barn, «disse forstode dog kun Staffagen» – og dessuten pleide han virkelig ikke å ha barn «på ryggen, på fanget eller i skrevet», samt at han aldri hadde tålt å ha noen stående bak seg når han leste opp. H.C. Andersen døde ugift og barnløs. Han sovnet stille inn i familien Melchiors hus Rolighed 4. august 1875. Han er begravet på Assistens Kirkegård i København, avd. P-513. Kulturkanonen. "Den lille havfrue" er tatt opp i den danske kulturkanonen. Surinam. Republikken Surinam er et land helt nord i Sør-Amerika, som grenser til Atlanterhavet i nord, Guyana i vest, Brasil i sør og Fransk Guyana i øst. Landet var tidligere nederlandsk koloni, men ble selvstendig stat i 1975. Naturgeografi. Surinam er det minste selvstendige landet i Sør-Amerika. Det ligger på Guyana-platen, og det høyeste punktet er Julianatop (1 286 meter over havet). Landet kan grovt deles i to deler. Den nordre er dyrket mark og der de fleste menneskene i Surinam bor. Den søndre delen består dels av savanner og dels av tropisk regnskog. Siden Surinam ligger nær ekvator er klimaet i landet tropisk, og temperaturene varierer lite gjennom året. Det er to regntider, fra desember til starten av februar og fra slutten av april til midten av august. Nordøst i landet finner man Professor Doctor Engineer W.J. van Blommestein Meer, en stor innsjø som ble laget i 1964 da man bygde en demning. Demografi. Ifølge folketellingen i 2011, hadde Surinam en befolkning på 560.000 innbyggere. Historie. Før europeerne kom til landet, bodde en rekke indianere i området; først og fremst arawakere og cariber. Kysten av Surinam ble først sett av europeere i 1498 under Christofer Columbus ekspedisjon, og i 1593 kom området offisielt under spansk herredømme; uten at Spania opprettet kolonier der. En rekke nederlandske handelsstasjoner ble opprettet langs kysten fra og med 1616, og i 1667 ble kolonien Nederlandsk Guyana opprettet. Fra 1951 fikk kolonien stadig mer selvstyre, og 15. desember 1955 ble landet en autonom del av kongeriket Nederlandene. Surinam ble selvstendig 25. november 1975. Politikk og administrasjon. Surinam er et demokrati som bygger på landets grunnlov fra 1987. Den lovgivende myndigheten kalles Nasjonalforsamlingen, og har 51 medlemmer. Disse velges hvert femte år. Nasjonalforsamlingen velger leder for den utøvende myndigheten, presidenten, ved at det velges en kandidat som har to tredjedels flertall. Om nasjonalforsamlingen ikke kommer fram til en kandidat med slikt flertall, velges presidenten av Folkeforsamlingen – som i tillegg til Nasjonalforsamlingens 51 medlemmer består Folkeforsamlingen av 289 regionale representanter. Surinam er et fullt og deltagende medlem i CARICOM (Karibisk fellesskap og fellesmarked). Næringsliv. Surinams økonomi domineres av bauxitt-industrien, som utgjør mer enn 15 prosent av landets BNP og nesten 70 prosent av eksportinntektene. Den nest viktigste eksportvaren er sukker. Surinam har noe olje- og gullreserver. Omtrent en fjerdedel av Surinams befolkning jobber i jordbrukssektoren. Surinams økonomi er veldig avhengig av handel med andre land, spesielt Nederland, USA og de karibiske landene. Luftforsvarets stasjon Vardø. Luftforsvarets stasjon Vardø var en kontroll- og varslingsstasjon som ble opprettet på Vårberget i Vardø i mars 1952. LSTN Vardø var da den ble nedlagt i 1994 den østligste avdeling i Luftforsvaret. Stasjonen var ikke en del av NATOs Nadge-system, men ble nasjonalt drevet. Nedleggingen kom som en følge av at FENRIS-systemet automatiserte den operative driften, og anlegget omgjort til et radarhode under Luftforsvarets stasjon Sørreisa. Stasjonen var mens den var i drift oppdelt i tre avdelinger, operasjonsskvadronen, teknisk skvadron og administrasjonsskvadronen, hver ledet av en major. Stasjonens motto var "«Vakt mot øst»", og det militære kallesignalet var "«Osborne»". Leiravisen Stormposten, grunnlagt av flysoldat Jon Skolmen, utkom fra 1962. Eksterne lenker. Vardø Jon Skolmen. Jon Skolmen (født 1. november 1940 i Mjøndalen) er en norsk underholdningsartist, programleder og skuespiller. Skolmen var ansatt i NRK fra 1963 til 1981, der han bl.a. hadde barneprogrammet "Jon med skrivemaskinen". Han var også med i "Lekestue". I 1976 vant Trond Kirkvaag og Skolmen både Gullrosen, Chaplin-prisen og presseprisen i Montreux for "The Nor-way to broadcasting", et humoristisk program om kringkastingens historie i Norge. Han hadde i 1986 en rolle i filmen "Plastposen". Han har senere opptrådt som frilanser, og har hatt roller i de fem "Selskapsreisen"-filmene. Han ble tildelt «Hedersprisen» under Komiprisen 2009. Jon Skolmen er onkel til Hege Schøyen og far til Christian og Tine Skolmen. Bratislava. Bratislava (tysk "Pressburg", ungarsk "Pozsony") er hovedstaden i Slovakia, og med sine 430 000 innbyggere også landets største by. Byen ligger helt vest i landet, rett ved grensen til Østerrike og Ungarn. Byen er delt i to av Donau. Bratislava er Slovakias politiske, kulturelle og økonomiske sentrum. Det er sete for den slovakiske presidenten, parlamentet og regjeringen. Byen er også hjemsted for flere universiteter, museer, teatre, gallerier og andre viktige økonomiske, kulturelle og utdanningsmessige institusjoner. Hovedkvarterene for mange av Slovakias større virksomheter og finansielle institusjoner ligger også i Bratislava. Byens historie er blitt kraftig påvirket av forskjellige folkeslag, inkludert østerrikere, tsjekkere, tyskere, ungarere, jøder og slovakere. Pressburg/Pozsony var en del av Ungarn fra 907 til 1918. Den var Kongedømmet Ungarns hovedstad fra 1536 til 1784, og en del av det habsburgske monarkiet fra 1526 til slutten av første verdenskrig. Den var ungarsk kroningsby mellom 1563 og 1830, og sete for den ungarske riksdagen fra 1542 til 1848. I 1919 ble byen en del av Tsjekkoslovakia, og dagens navn ble innført. Mellom 1939 og 1945 var den hovedstad i staten Slovakia, som ble opprettet på tysk initiativ i 1938. Deretter ble den igjen tsjekkoslovakisk, før den igjen ble hovedstad i Slovakia i 1993. Presidentpalasset i Bratislava er blant byens største attraksjoner. Men det mest dominerende bygget er uten tvil Bratislavsky Hrad – Bratislava slott – som ligger på en høyde med utsikt over hele byen. Bratislava har en malerisk gamleby med mange kulturelle institusjoner. Den er preget av en rekke folkeslag, ungarere, tyskere (østerrikere) og slovakere, foruten av sine mange sigøynere. Navn og etymologi. De første nedskrevne referansene om byens navn (som "Brezalauspurc", en annen variant er "Preslavaspurc") kommer fra Salzburg annalerne, i sammenheng med kamper mellom bayere og ungarere, utkjempet foran Bratislava slotts murer i 907. Slottet ble sannsynligvis navngitt etter Predslav, kong Svätopluk Is tredje sønn; "Brezalauspurc" betyr likevel direkte oversatt «Braslavs slott», og derfor er byen sannsynligvis oppkalt etter Braslav, den siste militære lederen av Pannonia. Dette gamle navnet går igjen under variantene "Braslava" og "Preslava" på mynter laget av Kong Stefan I av Ungarn, datert til rundt år 1000. Senere i middelalderen ble navnet utviklet til det det er i dag, i det tyske navnet "Pressburg" og det slovakiske navnet "Prešporok", som ble utledet av det tyske. "Pressburg" ble brukt om byen av de fleste engelsktalende forfattere frem til 1919, og brukes fortsatt av og til i dag. Ungarerne brukte "Pozsony" (stavet "Posony" før det 19. århundre) og dette navnet er fortsatt i bruk blant ungarere. Det latinske navnet "Posonium" er utledet fra det ungarske. Det ungarske og latinske navn stammer kanskje fra det ungarske navnet "Poson", eller fra navnet "Božaň", som ble brukt om Bratislava slott i perioden 1053–99. Udover disse navne kalte renessansedokumenter den for "Istropolis", som betyr «Donaubyen» på gammelgresk (for eksempel, se Universitas Istropolitana). Byens nåværende navn, "Bratislava", har sitt utspring fra 1837, da den slaviske lærde Pavel Jozef Šafárik rekonstruerte en variant av det, "Břetislaw", fra gamle navn som han trodde var utviklet fra den bøhmiske herskeren Bretislav I. Navnet ble brukt for første gang av medlemmer av den slovakiske bevegelsen i 1844 som "Bratislav". Etter første verdenskrig forsøkte ikke-slovakiske representanter å omdøpe byen til «Wilson City» etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilson som en del av forsøket på å gjøre byen fri fra Tsjekkoslovakia. Forsøket ble avvist, og det offisielle navnet på byen ble endret til "Bratislava" i mars 1919, da byen ble en del av Tsjekkoslovakia. Historie. Den første kjente permanente bebyggelsen av området begynte med den båndkeramiske kulturen i det 5. årtusen f.Kr., i yngre steinalder. Rundt 200 f.Kr. grunnla keltiske boierne den første større bosetningen, en befestet by kjent som en "oppidum". De etablerte også et myntverk hvor det ble produsert sølvmynter, kjent som "biatecer". Området var under romersk innflytelse fra det 1. århundre til det 4. århundre, og utgjorde en del av Limes Romanus, det romerske grenseforsvarssystemet. Romerne introduserte vinavl (vitenskap om vin) til området og startet en tradisjon innen vinproduksjon, som fortsatt finnes i dag. De moderne slovakernes slaviske forfedre ankom mellom det 5. og 6. århundre, under folkevandringstiden. Som et svar på et voldsomt angrep fra avarerne etablerte de slaviske stammene Samos rike (623–658), den første kjente slaviske politiske enheten. I det 9. århundre var slottene ved Bratislava og Devín viktige sentre for de slaviske statene fyrstedømmet Nitra og Stormähren. De første skriftlige kildene til byen dateres tilbake til 907 og er relatert til Stormährens fall under angrepene fra ungarerne. Bratislava ("Pressburg") i det 17. århundre I det 10. århundre ble Bratislavaområdet (som senere kom til å bli "Pressburg") en del av Ungarn (kalt «Kongedømmet Ungarn» fra 1000), og et nøkkeløkonomisk og administrativt senter på kongedømmets grense. Denne strategiske posisjonen gjorde byen til et naturlig angrepsmål for fiender, men førte også med seg økonomisk utvikling og høy politisk status. Bratislava (dengang "Pressburg") ble gitt sine første kjente byprivilegier i 1291 av Andreas III, og ble erklært som fri kongelig by i 1405 av kong Sigismund av Luxemburg, som også ga byen lov til å benytte sitt eget byvåpen i 1436. Kongedømmet Ungarn ble beseiret av osmanerne i Slaget ved Mohács i 1526. Deretter beleiret og delvis ødela tyrkerne Bratislava, men mislykkes i å erobre byen. Fordi osmanerne rykket frem på ungarske områder, utpekte man byen til Ungarns nye hovedstad i 1536, og den ble dermed en del av Det habsburgske monarkiet. Dette markerte begynnelsen på en ny periode. Byen ble kroningsby og sete for konger, erkebiskoper, adelen og alle større organisasjoner og kontorer. Mellom 1536 og 1830 ble 11 konger og dronninger kronet i St. Martins katedral. Til tross for dette ble det 17. århundre kjennetegnet av den anti-habsburgske bevegelsen, kamper mot tyrkerne, oversvømmelser, plager og andre katastrofer. Reformasjonen ble betydningsfull i byen i andre halvdel av det 16. århundre, og de som støttet denne, var primært byborgere. Som et resultat av jevnlige opprør mot katolske habsburgere ble forstedene herjet. Byen og slottet ble erobret flere ganger av opprørere, for å så bli gjenerobret av kongelige tropper. Denne perioden, preget av opprør, ble avsluttet i 1711 ved at partene skrev under på freden i Szatmár. Bratislava ("Pressburg"), tegning fra 1787 Bratislava blomstret opp i det 18. århundre under styret av Maria Teresia av Østerrike, og byen ble den største og mest innflytelsesrike byen i det området som i dag utgjør Slovakia og Ungarn. Innbyggertallet ble tredoblet, og mange nye palasser, klostre, herregårder og gater ble bygd. Byen ble et senter for det sosiale og kulturelle livet i området. Men allerede under styre ab Maria Theresias sønn, Josef II, ble byens styrke svekket, spesielt i 1783, da Stefanskronen ble flyttet til Wien i et forsøk på å styrke båndet mellom Østerrike og Ungarn. Mange sentrale funksjoner ble etter det flyttet til Buda, og en del av adelen flyttet derfor også. De første avisene i Ungarn og Slovakia ble utgitt her, først "Magyar hírmondó" i 1780 og deretter "Presspurske Nowiny" i 1783. I løpet av det 18. århundre ble byen også et senter for den slovakiske nasjonalbevegelsen. For byen var det 19. århundrets historie tett forbundet med de store begivenhetene i Europa. Freden i Pressburg mellom Østerrike og Frankrike ble underskrevet i Bratislava i 1805. Theben slott ble ødelagt av Napoleons franske tropper i 1809, og deretter ble også Bratislava slott ødelagt av en brann i 1811. I 1843 ble ungarsk utropt til det offisielle språket innen lovgivning, offentlig administrasjon og utdannelse av kongressen i Bratislava. Som en reaksjon på Den ungarske revolusjonen skrev Ferdinand I de såkalte aprillovene (også kalt marslovene), som førte til avskaffelsen av livegenskapet på Primaciálny palass. Byen valgte den revolusjonære ungarske siden, men ble erobret av østerrikerne i desember 1848. Industrien vokste raskt i det 19. århundre. Den første hestetrukne sporvogna i Kongedømmet Ungarn fra Bratislava til Svätý Jur (Szentgyörgy) ble bygd i 1840. En ny linje til Wien, som brukte damplokomotiver, ble åpnet i 1848, og en linje til Pest i 1850. Mange nye industrielle, finansielle og andre institusjoner ble grunnlagt; for eksempel ble den første banken i det nåværende Slovakia grunnlagt i 1842. Byens første permanente bro over Donau, "Starý most", ble bygd i 1891. a>s industrielle anlegg i Bratislava, september 1944 Etter første verdenskrig og opprettelsen av Tsjekkoslovakia den 28. oktober 1918, ble byen en del av den nye staten til tross for representantenes motvilje. Den dominerende ungarske og tyske befolkning forsøkte å forhindre annektering av byen til Tsjekkoslovakia, og erklærte at det var en fri by. De tsjekkoslovakiske legioner okkuperte byen den 1. januar 919, hvorpå den ble en del av Tsjekkoslovakia. Byen ble sete for Slovakias politiske organer og organisasjoner, og ble Slovakias hovedstad den 4.–5. februar. Den 27. mars 1919 ble navnet "Bratislava" offisielt brukt for første gang. Som et resultat av den tsjekkoslovakiske uavhengigheten, ble mange ungarske regjeringsmedarbeidere overflyttet til Ungarn, og tsjekkere og slovakere overtok deres plasser og flyttet til Bratislava. Utdannelse i ungarsk og tysk ble markant reduser. I Tsjekkoslovakias folketelling i 1930 var den samlede ungarske og tyske befolkning i Bratislava falt til 44 % fra 83 % i 1910. I 1938 ble Det tredje rike tilknyttet nabolandet Østerrike ved Anschluss; senere samme år ble det også tilknyttet de stadig uavhengige bydelene Petržalka og Devín med henvisning til etnisk opprinnelse. Bratislava ble erklært hovedstad i det første uavhengige Slovakia den 4. mars 1939, men den nye staten falt fort under nazistenes innflytelse. I 1941–1942 og 1944–1945 utviste den nye slovakiske regjeringen de fleste av Bratislavas ca. 15 000 jøder. Bratislava ble bombet av De allierte, besatt av tyske tropper i 1944, og til slutt overtatt av Sovjets Røde hær den 4. april 1945. På slutten av andre verdenskrig ble de fleste tyskerne i Bratislava evakuert av tyske myndigheter; noen få vendte tilbake etter krigen, men ble bortvist uten sine eiendommer i henhold til Beneš-dekretene. Etter det kommunistiske partiets maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i februar 1948, ble landet og dermed byen en del av østblokken. Byen ble tilknyttet nye områder, og befolkningen steg som følge av dette betydelig, og andelen slovakere vokste til 90 %. Store boligområder bestående av høytragende ferdigfabrikkerte "panelák" (type boligblokker) bygd. Den kommunistiske regjeringen bygde også flere nye storslåtte bygninger, slik som "Nový Most"-broa og slovakisk radios hovedkvarter, noen ganger på bekostning av den historiske byen. I 1968, etter at det tsjekkoslovakiske forsøket på å liberalisere det kommunistiske partiet hadde slått feil, måtte byen lide under besettelsen av tropper fra medlemsland av Warszawapakten. Kort etter ble byen hovedstad i Den slovakiske sosialistiske republikk i 1968, en av de to sentrene for Fløyelsrevolusjonen i 1989. I 1993 ble byen hovedstad for den nydannede slovakiske republikken, som fulgte umiddelbart etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia. I 1990-årene og det tidlige 21. århundre blomstret byens økonomi på grunn av utenlandske investeringer. Byen har også vært viktig innen mange kulturelle og politiske begivenheter, inkludert toppmøtet i Slovakia 2005 mellom George W. Bush og Vladimir Putin. Demografi. Fra byens begynnelse til det 19. århundre var tyskerne den dominerende etniske gruppen i Bratislava. Etter Det østerriksk-ungarske kompromisset i 1867 begynte likevel en aktiv magyarisering, og ved starten av første verdenskrig hadde 40 % av innbyggerne i Pressburg ungarsk som morsmål, mens 42 % hadde tysk og 15 % slovakisk. Etter dannelsen av Tsjekkoslovakia i 1918 forble Bratislava en multietnisk by, men med en annerledes demografisk trend. Andelen av slovakere og tsjekkere økte, mens andelen av tyskere og ungarere sank. I 1938 var 59 % av befolkningen slovakere eller tsjekkere, mens tyskere utgjorde kun 23 % og ungarere 13 %. Dannelsen av den første slovakiske republikk i 1939 førte til mange endringer, mest nevneverdig fordrivelsen av mange tsjekkere og jøder. I 1945 ble mange tyskere evakuert eller flyttet fra byen etter gjenoppbyggen av Tsjekkoslovakia. Det samme skjedde med mange ungarere, som ble beskyldt for å samarbeide med nazistene (Beneš-dekretene, delvis opphevet i 1948). Dette førte til at byens multikulturelle karakter ble kraftig forminsket, og byen fikk en klarere slovakisk karakter. Hundrevis av innbyggere ble utvist under kommunstenes undertrykkelse av folket i 1950-årene, hvor målet var å utskifte «reaksjonære» mennesker med proletarer. Siden 1950-årene har slovakere vært den dominerende etniske gruppa i byen, ettersom den utgjør oppimot 90 % av innbyggerne. Økonomi. a> på Nivy, en av Bratislavas primære handelsdistrikt Regionen Bratislava er den mest velhavende og økonomisk høyststående regionen i Slovakia pr. 2007, til tross for at det er den minste regionen arealmessig og innbyggernessig. Den bidrar med rundt 26 % av Slovakias BNP. BNP per innbygger (KPP) er satt til €33–124 (2005), hvilket er indeks 147,9 i EU og vurderet som det nest høyeste nivået i de nye medlemsstatene etter Praha. Arbeidsløsheten i Bratislava var på 1,83 % i desember 2007. Mange offentlige institusjoner og private selskap har sitt hovedkvarter i byen. Mer enn 75 % av Bratislavas innbyggere arbeider serviceytende selskaper, primært innen finans, IT, telekommunikasjon og turisme. Bratislava Stock Exchange (BSSE) administrerer aksjehandelen, og ble grunnlagt den 15. mars 1991. Bilfabrikanten Volkswagen bygde en fabrikk i Bratislava i 1991, og har utvidet siden da. I dag er fabrikkens produksjon fokusert på SUV-ere, hvorav 68 % av produksjonen ligger. VW Touareg blir produsert i Bratislava og Porsche Cayenne, samt at Audi Q7 delvis bygges i byen. De siste årene har flere virksomheter innen servicesektoren og høyteknologiindustrien skutt opp i Bratislava. Mange globale virksomheter, inkludert IBM, Dell, Lenovo, AT&T, SAP og Accenture, har outsourcet til byen og bygget servicecentre. Grunner til at så mange multinasjonale selskaper etablerer i Bratislava kan være, bortsett fra at det ligger nær Vesteuropa, at det finnes velutdannet arbeidskraft samt mange universiteter og forskningsfasiliteter her. Andre store virksomheder og arbeidsgivere med hovedkvarter i Bratislava er Slovak Telekom, Orange Slovensko, Slovenská sporiteľňa, Tatra banka, Doprastav, Hewlett-Packard Slovakia, Slovnaft, Henkel Slovensko, Slovenský plynárenský priemysel, Kraft Foods Slovakia, Whirlpool Slovakia, Železnice Slovenskej republiky og Tesco Stores Slovak Republic. Den enorme veksten i Slovakias økonomi i 2000-årene førte til at byggeindustren blomstret, samt at mange andre store prosjekter enten ble utført eller planlagt i Bratislava. Områdene rundt Donaus bredder er blant de som tiltrekker seg utvikling; to prosjekter er allerede under utvikling: River Park i den eldste bydelen og Eurovea nær Apollo-broen. Andre områder under utvikling er områdene rundt den sentrale jernbane- og busstasjonen, i nærheten av den tidligere industrisonen ved gamlebyen og i bydelene kalt Petržalka, Nové Město og Ružinov. Man forventer at investorer vil investere €1,2 milliarder i nye prosjekter innen 2010. Byen har et budsjett på nesten seks milliarder koruna (€182 millioner i 2007), hvorav en femtedel ble brukt til invisteringer. Bratislava har aksjer i 17 virksomheter, blant annet i det offentlige transportsselskapet (Dopravný podnik Bratislava), avfallsselskapet og vannverket. Byen administrerer også kommunale organisasjoner, slik som byens politi ("Mestská polícia"), Bratislava bys museum og ZOO Bratislava. Kultur. Bratislava er Slovakias kulturelle sentrum. På grunn av byens historiske multikulturelle karakter er den lokale kulturen påvirket av forskjellige etniske grupper, blant annet tyskere, slovakere, ungarere og jøder. Det er i tillegg talløse teatre, museer, gallerier, konserthaller, kinoer, filmklubber og fremmedkulturelle institusjoner i byen. Scenekunst. Bratislava er hjemsted for Det slovakiske nasjonalteateret, som holder til i to bygninger. Den første er en teaterbygning oppført i neo-renessanse-stil, som ligger i den eldste bydelen ved enden avHviezdoslavovo námestie. Den nye bygningen, som ble åpnet for publikum 2007, er plassert ved elvebredden. Teatret har tre ensembler: opera, ballet og drama. Det er også flere mindre teatre i byen, blant annet Bratislava dukketeater, Astorka Korzo '90-teater, Arena teater, L+S Studio og Radošina Naive Teater. Musikken blomstret i detn 18. århundre i Bratislava, og var tett forbundet med det wienske musikklivet. Mozart besøkte byen i en alder av seks år. Blant andre kjente komponister som også har besøkt byen, er Haydn, Liszt, Bartók og Beethoven, som fremførte sin "Missa Solemnis" for første gang i Bratislava. Byen er også fødestedet til komponisten Johann Nepomuk Hummel. Bratislava huser Slovenská filharmónia. Byen er vert for flere årlige festivaller, blant annet Bratislava Music Festival og Bratislava Jazz Days. Wilsonic Festival, avholdt årligt siden 2000, flrer mange opptredende innen musikk til byen hvert år. I løbet av sommeren gjennomføres flere musikale hendelser som en del av Bratislavas kulturelle sommer. Utover musikkfestivalene er det også mulig å høre andre musikksjangre, fra underground til velkjente popstjerner. Museer og gallerier. Det slovakiske nasjonalmuseet ("Slovenské národné múzeum"), grunnlagt i 1961, har sitt hovedkvarter i Bratislava ved elvebredden i gamlebyen, sammen Naturhistorisk museum, som er en av dets underavdelinger. Det er det største museet og den største kulturelle institusjonen i Slovakia. Museet administrerer 16 spesialiserte museer i Bratislava og omheng. Bratislava bymuseum ("Múzeum mesta Bratislavy"), grunnlagt i 1868, er det eldste museet i Slovakia som fortsatt eksisterer. Dets primære mål er å vise Bratislavas historie i forskjellige former, fra de tidligste periodene til det 20. århundre, ved bruk av historiske og arkeologiske samlinger. Museet tilbyr permanent fremvisning i 8 spesialiserende museer. Det slovakiske nasjonalgalleriet, grunnlagt i 1948, tilbyr det mest omfattende nettverket av gallerier i Slovakia. To utstillinger i Bratislava ligger ved siden av hverandre ved Esterházy palass ("Esterházyho palác") og vannbarakadene ("Vodné kasárne") ved bredden av Donau i gamlebyen. Bratislava bygalleri, grunnlagt i 1961, er det nest største slovakiske galleri av denne typen. Galleriet har en permanent utstilling på Johann Pálffy palass ("Pálffyho palác") og Mirbach palass ("Mirbachov palác") i gamlebyen. Danubiana kunstmuseum, et av de nyeste kunstmuseene i Europa, ligger nær Čunovo vannverker. Medier. Som landets hovedstad er Bratislava hjemsted for nasjonale og også mange lokale medier. Nevneverdige tv-stasjoner som har hovedkvarter i byen er Slovenská televízia (Slovakisk fjernsyn), Markíza, JOJ og TA3. Slovenský rozhlas (Slovakisk radio) har sitt hovedkvarter i byens sentrum, og mange slovakiske kommersielle radiostasjoner har likeledes sin base i byen. De nasjonale avisene "SME", "Pravda", "Nový čas", "Hospodárske noviny" og den engelskspråklige "The Slovak Spectator" har også sine hovedkvarter i byen. To nyhetsbyråer har hovedsete i byen: Republikken Slovakias nyhetsbyrå (TASR) og Det slovakiske nyhetsbyrå (SITA). Sport. Ulike sportsgrener og sportsklubber har en lang tradisjon i Bratislava, med mange hold og induvidielle sportsutøvere, som konkurrerer i slovakiske og internasjonale ligaer og konkurranser. Byen er representert innen fotball ved to klubber som spiller i den øverste slovakiske fotballigaen, Corgoň liga. ŠK Slovan Bratislava, grunnlagt i 1919, har sin hjemmebane på stadionet Tehelné pole. ŠK Slovan er den mest sukessrike fotballklubben i slovakisk historie, ettersom det er den eneste klubben fra det tidligere Tsjekkoslovakia som har vunnet den europeiske fotbalkonkuransen Cupvinnercupen, i 1969. FC Artmedia Bratislava er den eldste av Bratislavas fotballklubber, grunnlagt i 1898, og har hjemmebane på Štadión Petržalka i Petržalka. Bratislava er hjemstedet til tre vintersportstadioner: Ondrej Nepela, Vladimír Dzurilla og Dúbravka. Ishockeyklubben HC Slovan Bratislava representerer Bratislava i Slovakias øverste ishockeyliga, Slovakisk Extraliga. Samsung Arena, en del av Ondrej Nepela vintersportstadion, er hjemmebane for HC Slovan. VM i ishockey i 1959 og 1992 ble spilt i Bratislava, og turneringen i 2011 kommer til å bli avholdt i Bratislava og Košice. Dette er det planlagt en ny arena til. Čunovo Vandsportscenter er et kanoslalom- og raftingområde i nærheten av Gabčíkovo kraftverk. Centrum huser flere internationale og nationale kano- og kajakkkonkurrenser årlig. Det nasjonale tennissenter, som inkluderer Sibamac Arena, er vert for forskjellige kulturelle, sportslige og sosiale hendelser. Flere Davis Cup-kamper er blitt spilt der, inkludert finalen i 2005. Byen blir representert i den øverste slovakiske ligaen innen basketball på både kvinne- og herresiden; kvinnehåndball og -volleyball, samt vannpolo for herrer. Devín–Bratislava Nationa-løpet er den eldste atletiske begivenheten i Slovakia, og Bratislava City Marathon har blitt avholdt årlig siden 2006. En veddeløpsbane ligger i Petržalka, hvor heste- og hundeveddeløp avholdes jevnlig. Administrasjon. Bratislava er sete for det slovakiske parlamentet, presidenten, ministerne, høyesterett og nasjonalbanken. Byen er sete for regionen Bratislava og har siden 2002 vært sete for Bratislavas selvstyrende region. Det er dessuten mange utenlandske ambassader og konsulater i byen. Den nåværende strukturen for lokalstyret ("Mestská samospráva") har vært i bruk siden 1990. Den består av en borgemester ("primátor"), et bystyre ("Mestská rada"), et byråd ("Mestské zastupiteľstvo"), bykommision ("Komisie mestského zastupiteľstva") og et bymagistrat ("Magistrát"). Borgemesteren, med sete på Primats palass, er byens øverste leder og er valgt for en fireårsperiode. Den nåværende borgemesteren er Andrej Ďurkovský, som vant valget i 2006 som kandidat for KDH–SDKÚ-koalisjonen og er i sin andre periode som borgmester. Byrådet er byens lovgivende organ, som er ansvarlig for bl.a. budsjettet, byplanleggingen, vedlikeholding av veinettet, utdannelse og kultur. Rådet møtes vanligvis en gang i måneden og består av 80 medlemmer valgt for fire år av gangen i samme periode som borgemesteren. Mange av rådets beslutninger blir utført av kommisjonen etter rådets retningslinjer. Byens styre består av 28 medlemmer, herunder borgemesteren og hans parlamentsmedlemmer, bydelsborgemestre og oppimot 10 byrådsmedlemmer. Styret er en ledende og overvåkende enhet av byrådet, og spiller rollen som borgemesterens rådgiver. Administrativt er Bratislava oppdelt i fem distrikter: Bratislava I (bysentrum), Bratislava II (østlige deler), Bratislava III (nordøstlige deler), Bratislava IV (vestlige og nordlige deler) og Bratislava V (sørlige deler på, høyre for Donau). Byen er inndelt i 17 bydeler, som hver har sin egen borgemester ("starosta") og råd. Antallet rådsmedlemmer i hver bydel avhenger av størrelsen og innbyggertallet. Hver bydel svarer til byens 20 matrikelområder unntatt to tilfeller: Nové Město er ytterligere inndelt i Nové Město og Vinohrady matrikelområder, og Ružinov er inndelt i Ružinov, Nivy og Trnávka. Der er ytterligere uoffisielle inndelinger, som gjelder for spesifikke kvarterer og områder i byen. Geografi. Bratislava ligger i det sørvestlige Slovakia, i regionen Bratislava. Plasseringen ved grensene til Østerrike og Ungarn gjør den til den eneste hovedstaden med grenser til to land. Den ligger dessuten kun 62 km fra grensen til Tsjekkia, og 60 km fra den østerrikske hovedstaden Wien. Byen har et totalt areal på 367 58 km², hvilket gjør den til den nest største byen i Slovakia, etter Vysoké Tatry, målt i areal. Bratlislava ligger på begge breddene av Donau, som renner gjennom byen fra vest til sørøst. Klima. Bratislava ligger i den nordlige tempererte sonen, og har kontinentalklima med fire adskilte årstider. Det blåser ofte, og det er en markant forskjell mellom varme somre og kalde, våte vintre. Byen ligger i et av de varmeste og tørreste områdene av Slovakia. De siste årene har skiftet mellom sommer og vinter vært raskere enn tidligere, med korte høst- og vårperioder. Snø forekommer også sjeldnere enn tidligere. Noen deler av Bratislava, spesielt Devín og Devínska Nová Ves, er i risikosonen for oversvømmelser fra elvene Donau og Morava, Det blir bygget nye diker på begge bredder. Bylandskap og arkitektur. Bratislavas bylandskap er karakterisert av middelalderlige tårn og storslåtte bygninger fra det 20. århundre, men har bylandskap som er karakterisert av middelalderlige tårn og storslåtte bygninger fra det 20. århundre, men har undergått store forandringer i en byggeboom i starten av det 21. århundre. Byen. De fleste historiske bygninger er konsentrert i den eldste delen av Bratislava. Det gamle rådhus er et kompleks av tre bygninger reist i det 14. og 15. århudre, og huser i dag Bratislava bymuseum. Michaels port er den eneste porten som er blitt bevart fra de middelalderlige festningsverkene, og er blant de eldste bygningene i byen. Like i nærheten ligger Europas mindste hus. Universitetsbibliotekets bygning, reist i 1756, ble brukt av Diet (parlamentet) for Kongeriket Ungarn fra 1802 til 1848. En stor del av den viktige lovgivningen fra Den ungarske reformen (slik som avskaffelse av livegenskap og stiftelse av Det ungarske vitenskapslige akademi ble vedtatt der. Det historiske sentrumet kjennetegnes av mange palasser fra barokken. Grassalkovich-slottet, bygget rundt 1760, er i dag residens for den slovakiske presidenten, og det slovakiske perlamentet har nå sete i det tidligere sommerpalasset til erkebiskopen. I 1805 skrev diplomater fra keiserne Napoleon og Francis II under på den fjerde Freden i Pressburg på Primats palass, etter Napoleons seier i Slaget ved Austerlitz. Noen mindre hus er er viktige historisk; komponisten Johann Nepomuk Hummel ble født i et 1700-tallshus i den gamle delen av byen. Viktige katedraler og kirker inkluderer den gotiske St. Martins katedral, bygget mellom det 13. århundre og 16. århundre, og som var kroningskirke for Kongeriket Ungarn mellom 1563 og 1830. Den fransiskianske kirke, som kan dateres tilbake til det 13. århundre, har vært brukt til ridderslåingssermonier og er den eldste bevarte hellige bygningen i byen. St. Elisabeth-kirken, bedre kjent som "Den blå kirke" på grunn av kirkens farge, er bygget utelukkende i art nouveau-stil. Bratislava slott. En av de mest markante bygningene i byen er Bratislava slott, som ligger på et platå 85 m over Donau. Slottsbakken har vært bebodd siden overgangstiden mellom steinalderen og bronsealderen, og har været akropolis for en keltisk by, som var en del av Romerrikets Limes Romanus, en enorm slavisk befestet bebyggelse og et politisk, militært og religiøst senter for Stormähren. Et steinslott ble ikke bygd før i det 10. århundre, da området var del av Kongedømmet Ungarn. Slottet ble ombygd til et gotisk anti-hussiter-fort under Sigismund av Luxemburg i 1430, og det ble et renessanseslott i 1562, og ble igen ombygd i 1649, denne gang i barokkstil. Under dronning Maria Theresia ble slottet et prestisjefylt rojalt sete. I 1811 ble slottet ødelagt ved brann, og lå i ruiner inntil 1950-årene, da det nesten ble fullt gjenoppbygget i dets tidligere theresiske stil. Devín slott. Det ødelagte, men nylig renoverte Devín slott, ligger i Devín på toppen av en klippe, på stedet der elva Morava, som danner grensen mellom Østerrike og Slovakia flyter inn i Donau. Det er et av de viktigste slovakiske arkeologiske stedene, og omfatter blant annet et museum dedikert til landets historie. På grunn av dets strategiske beliggenhet var Devín slott et meget viktig grenseslott for Stormähren og den tidlige ungarske staten. Det ble ødelagt av Napoleons tropper i 1809 og er nå et viktig symbol på slovakisk og slavisk historie. Rusovský. Rusovský kaštieľ, med dets engelske parker, ligger i bydelen Rusovský. Huset ble opprinnelig bygd i det 17. århundre, og ble endret til en herregård i engelsk nygotisk stil i 1841–1844. Bydelen er også kjent for dens ruiner fra den romerske militærbasen Gerulata, del av Limes Romanus, et grenseforsvarssystem. Gerulata ble bygd og brukt mellom det første og fjerde århundre e.Kr. Parker og elver. På grunn av sin beliggenhet ved foten av Lillekarpatene og flommarksskogsmarkene ved Donaus elvesletter, vokser det skog nær Bratislavas sentrum. Tilsammen utgjør de offentlige grønne områdene 46,8&nsbp;kvadratkilometer, eller 110 kvadratmeter pr. innbygger. Den største byparken er Horský park (bokstavlig oversatt "fjellparken") i den gamle bydelen. Bratislavský lesný park (Bratislava skogpark) ligger i Lillekarpaterne og omfatter mange opplevelser som er populære blant de besøkende, blant annet "Železná studienka" og Koliba. Skogparken dekker et område på 27,3 km², hvorav 96 % er skogkledde og inneholder opprinnelig flora og fauna, slik som grevlinger, rødrever og muffloner. På Donaus høyre bredde, i Petržalka, ligger Janko Kráľ park, grunnlagt i 1774–76. En ny bypark er planlagt i Petržalka mellom Malý Draždiak- og Veľký Draždiak-elvene. Bratislavas zoologiske park ligger i Mlynská Dolina, nær hovedkvarteret for Slovenská televízia. Den zoologiske parken, som ble grunnlagt i 1960, huser i øyeblikket 152 dyrearter, inkludert de sjeldne artene hvit løve og hvit tiger. Den botaniske hagen som hører til Comenius Universitet Bratislava, kan ses fra Donaus bredde, og huser mer enn 120 arter av innenlandsk, utenlandsk og eksotisk opprinnelse. Byen har en rekke naturlige og kunstige sjøer, hvorav de fleste blir brukt til rekreasjon. Eksempler på dette er Štrkovec sjø i Ružinov, Kuchajda i Nové Město, Zlaté Piesky- og Vajnory-sjøene i nord-øst samt Rusovce sjø i sør, som er populær hos nudister. Utdanning, forskning og vitenskap. Det første universitet i Bratislava og også det første i området som nå utgjør Slovakia, Universitas Istropolitana, ble grunnlagt i 1465 av kong Matthias Corvinus. Det ble stengt i 1490, etter hans død. Brattislava er sete for det største universitetet, Comenius Universitet, med 27 771 studerende, det største tekniske universitet, Slovakiske Universitet for Teknologi med 18 473 studerende, og de eldste kunstskolene, Vysoká škola múzických umení v Bratislave og AVysoká škola výtvarných umení v Bratislave, i Slovakia. I tillegg ligger flere institusjoner for høyere utdannelse her, som det offentlige Universitet for økonomi og det første private universitet i Slovakia, Seattle Byuniversitet. Tilsammen er det rundt 56 000 som studerer ved universiteter i Bratislava. Der er 65 offentlige grunnskoler, ni private grunnskoler og ti religiøse grunnskoler i Bratislava. Tilsammen er det rundt 25 821 innskrevne elever. Byens system for videregående utdanning består av 39 videregående skoler med 16 048 elever, 37 spesialiserende videregående skoler med 10 373 elever og 27 yrkesskoler med 8 863 elever (data fra 2007). Det slovakiske vitenskapsakademiet ligger også i Bratislava. Byen er imidlertid en av de få europeiske hovedstedene som hverken har et observatorium eller et planetarium. Det nærmeste observatoriet ligger i Modra, 30 km unna, og det nærmeste plantariet er i Hlohovec, 70 km unna. CEPIT, Centraleuropæiske Park For Innovativ Teknologi i Vajnory, blir i øyeblikket utviklet, så parken kommer til å kombinere privat og offentlig forskning og utdannelsesinstitusjoner. Utbygningen foreventes å være påbegynt i 2008. Transport. Bratislavas geografiske plassering i Sentraleuropa har i lang tid gjort byen til en naturlig passasje for internasjonal handel. Offentlig transport i Bratislava er administrert av Dopravný podnik Bratislava, som eies av byen. Transportsystemet er kjent som "Mestská hromadná doprava", og består av busser, sporvogner og trolleybusser. Det finnes dessuten en ekstra servicetjeneste kalt "Bratislavská integrovaná doprava" (Bratislava Integreret Transport), som forbinder byen via tog og buss med destinasjoner rundt byen. Som nåværende traffikknutepunkt har byen direkte forbindelser til Østerrike, Ungarn, Tsjekkia og resten av Slovakia. Motorveissystemet har direkte forbindelse med Brno i Tsjekkia, Trnava og andre steder i Slovakia, og Budapest i Ungarn. A6-motorveien mellom Bratislava og Wien ble åpnet i november 2007. Bratislava Havn gir adgang til Svartehavet via Donau og til Nordsjøen gjennom Main-Donau-kanalen. M. R. Štefánik Lufthavn ligger 9 km nordøst for byens sentrum. Lufthavnen betjente i 2007 2 024 000 passasjerer. Leiravis. Leiravis er en regelmessig utkommende publikasjon som utgis i en militær leir eller avdeling. Leiravisen sirkulerer vanligvis kun internt i leiren på tilsvarende måte som en firmaavis. Hvert år deles Albertprisen ut til Norges beste leiravis. Stormposten. «Stormposten» var leiravisen ved Luftforsvarets stasjon Vardø. Den utkom første gang i 1962 i stensilert utgave. Første redaktør var flysoldat Jon Skolmen. Da første nummer av 25. årgang utkom i 1986 antok daværende redaktør at om lag 80 aviser hadde utkommet. Kontroll- og varslingsstasjon. En kontroll- og varslingsstasjon (K&V) er en militær avdeling i Luftforsvaret som ved hjelp av radar sørger for å overvåke luftrommet over norsk territorium, og er en del av Natos luftvarslingstjeneste. K&V kan etter behov også levere radarbilde til sivile institusjoner som hovedredningssentralene og Avinor. Liste over paver. Paven er Den katolske kirkes overhode. Paverekken regnes tilbake til St. Peter. Det har til tider vært mer enn en pave på et gitt tidspunkt. I ettertid har en av dem fått status som den ekte paven, mens de andre regnes som motpaver. Disse er tatt med i listen, "i kursiv", i tråd med Vatikanets praksis. Listen av paver blir forandret med jevne mellomrom, da en del opplysninger er usikre. Denne listen er basert på den offisielle listen fra Vatikanet, publisert i Den katolske kirkes årbok "Annuario Ponteficio". Merknader. Paver, Liste over Paver, Liste over Sonja Henie. Sonja Henie (født 8. april 1912 i Kristiania, død 12. oktober 1969 på en flyreise mellom Paris og Oslo) var en norsk kunstløpdronning, OL-vinner, filmskuespiller og kunstmesén. Sonja Henie var datter av Selma Lochmann-Nielsen (1888–1961) og Wilhelm Henie (1872–1937). Hun vant gull i tre OL. Hun vant også ti verdensmesterskap og seks europamesterskap på rad (1927–1936 og 1931–1936). Hun gikk for Oslo Skøiteklub. I 1936 ble den fjerde vinter-olympiaden arrangert i Garmisch-Partenkirchen. Adolf Hitler var en begeistret tilskuer da Henie vant suverent, og hun gjorde Hitlerhilsen med høyre arm utstrakt, i motsetning til 16 år gamle Laila Schou Nilsen, som vant bronse i alpint, men nektet å gjøre Hitlerhilsen. I 1937 ble hun profesjonell. Samme år ble hun, som den til da yngste, utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. Hun deltok i en rekke internasjonale isshow og medvirket i flere amerikanske skøytefilmer. Hun blir av mange ansett som den internasjonalt mest kjente norske kvinne gjennom historien, og har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Med sin tredje mann, skipsrederen Niels Onstad, opprettet hun en stiftelse som gav opphav til et kunstsenter på Høvikodden i Bærum, Henie-Onstad Kunstsenter. 14 måneder etter åpningen av kunstsenteret døde Sonja av leukemi. Hun var da ombord i et fly hjem fra Paris. Hun ble bare 57 år gammel. Normaintcoy. Normaintcoy var den engelske betegnelsen på Det norske Verkstedskompaniet i UNIFIL. Det var gjennom de fleste årene Norge hadde styrker i Libanon forlagt nær den mer urolige, vestlige delen av UNIFILs operasjonsområde, ved byen Tibnin. Mesteparten av jobben til soldatene var gjort innenfor gjerdet i leiren «Camp Scorpion», og hadde vanligvis ikke den nære kontakten med stridende parter som naboen, den irske bataljonen Irishbatt hadde. Arbeidsoppgaver. Midt inne i den irske bataljonens ansvarsområde lå det norske verkstedskompaniet, NorMaintCoy (NMC). 160 nordmenn og 19 sivilansatte jobbet i 1988 for å hjelpe hele UNIFIL. Av en bilpark på nesten 1500 biler i UNIFIL hadde NMC ansvaret for reparasjoner og vedlikehold på over 550 av disse. De fleste var store, tyngre kjøretøy. I tillegg hadde Normaintcoy ansvar for reparasjon av aggregater og sambandsutstyr, som radar, telefoner og radio samt kikkerter og annet optisk utstyr. Særlig på kjøretøysiden hadde Normaintcoy på slutten av 1980-tallet hatt litt problemer med å fylle personellkvoten. Bilmekanikere hadde i likhet med resten av bilbransjen gode dager i Norge med rekordhøye salgstall, og dermed føyk også lønningene i været. Det gjorde at det ikke var spesielt gunstig økonomisk sett å tjenestegjøre i Libanon, men ved hjelp av en stor rekap-prosent, gikk kabalen opp til hver kontingent. I Normaintcoy var det i kontingent XIX hele fem «trekaper» og 41 vanlige rekaper til de forskjellige avdelingene. Det var en mye høyere prosent enn man hadde i Norbatt eller blant de norske i Naqoura. Det var en stor bredde i NMCs arbeidsoppgaver, og de krevde toppfolk på de fleste avdelinger. Gjennomsnittsalderen i Normaintcoy var høyere enn for eksempel i Norbatt, fordi det krevdes flere eksperter til de forskjellige avdelingene. Det gjorde igjen sitt til at samholdet mellom soldater og befal var spesielt godt. – Vi levde tett sammen, var alle avhengige av hverandre og derfor ble omgangstonen gemyttelig. Slik ble det, når man jobbet i "teamwork" som her, sa soldater og befal i Normaintcoy. Eksempel på oppsetning (1988). Sjef og NK. Stabstropp: 17 befal og 35 korporaler/menige. Kjøretøytropp: 8 befal og 47 korporaler/menige. Sambandstropp: 6 befal og 6 korporaler/menige. Spesialtropp: 4 befal og 17 korporaler/menige. Lagertropp: 5 befal og 14 korporaler/menige. For å løse de oppgavene Normaintcoy var satt til å løse, var kompaniet delt opp i fem tropper. Stabstropp, Kjøretøy- og verkstedstropp, Sambandstropp, Spesialtropp («Spessen») og Lagertropp. Troppene var igjen oppdelt i seksjoner, som Bergingsseksjon, Reparasjons- og instruksjonslag, Verkstedsseksjon med verksteder for J-20 og andre kjøretøy, generator og spesialseksjon, Radiotelefoniseksjon, Radarseksjon, Elektrooptisk seksjon, Regnskaps-, lager-, innkjøp- og gjenvinningsseksjon. I Stabstroppen inngikk kompanikontoret, kjøkken, paymaster, PX, kvartermester, velferd, prest, sambandsoperatører, transportavdeling og leirmesteren med sine folk. Normaintcoy hadde også lokalradiostasjonen Radio Scorpio som i 1993 kjøpte ny sender på 1000 watt. Dette ga lokalradioen som skulle dekke leiren dekning helt til Kypros. Donau. Donau (slovakisk "Dunaj", ungarsk "Duna", kroatisk "Dunav", serbisk og bulgarsk "Дунав/Dunav", rumensk "Dunărea") er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges. Det gjør den til Europas nest lengste elv etter Volga. Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet. Etymologi. Donau er den tyske formen på elvens navn. Videre nedover langs elvens høyre bredd kalles den på slovensk for Donava og på kroatisk for Dunav, på serbisk og bulgarsk for Дунав/Dunav. Langs den venstre bredden brukes på slovakisk navnet Dunaj og på ungarsk Duna. Endelig følger på rumensk Dunărea og på ukrainsk Dunay. En teori knytter alle disse variasjonene og en rekke andre til det keltiske ordet "dānu" i betydningen "å flyte". Dette skal så igjen stamme fra proto-indoeuropeisk "*danu-" elv, som også har bidratt til navnene på flere andre store elver som renner ut i Svartehavet: Don, Dnjepr og Dnjestr. Det gammelgreske navnet på elven, Istros, var et lån fra trakisk eller dakisk, og betydde «sterk» eller «rask». Det greske navnet på Donau blir av Hesiod brukt som navnet på Okeanos' og Tethys' sønn. Istros føres også tilbake til det keltiske ordene "ys" (= rask) og "ura" (= vann, elv). Det latinske navn på Donau er Danubius eller Danuvius. Elvens nedre løp (en vanlig betegnelse på strekningen nedenfor Jernporten) ble også kalt Hister eller Ister. Enkelte romerske byer langs nedre Donau bar tilleggsbetegnelsen "ad Istrum", for eksempel Nicopolis ad Istrum. Befolkning, byer og stater i nedslagsfeltet. Donaus nedslagsfelt utgjør mer enn 801 463 kvadratkilometer og er dermed Europas nest største etter Volgavassdraget. Det omfatter store deler av det sørlige mellomeuropa og sørøsteuropa. Nedslagsfeltet berører 20 ulike stater og omfatter en befolkning på 81 millioner mennesker. Elven renner gjennom fire hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. I elvens nedslagsfelt finner man seks millionbyer. Av disse ligger Wien, Budapest og Beograd direkte til elven. De øvrige er München, Sofia og Bukarest. Fra kilden i Schwarzwald til elven når Svartehavet berører Donau direkte territoriet til 10 stater. Seks av disse statene, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia og Romania har Donau som innlandselv og delvis også grenseelv. For ytterligere fire stater, Kroatia, Bulgaria, Moldova og Ukraina er Donau en ren grenseelv. 1071 kilometer eller 37 % av Donau danner riksgrenser. Nedslagsfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere 10 stater som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia-Hercegovina, Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen. Nedslagsfeltets yttergrenser. Savas nedslagsfelt rommer fire stater uten direkte tilknytning til Donau. Sava oppstår vest i Slovenia ved sammenløpet av to elver ved Radovljica. Lim som også hører til Savas nedslagsfelt, har sitt utspring i grenseområdet mellom Albania og Montenegro. Derfra renner den gjennom Montenegro, tilbake til albansk område og endelig over grensen til Bosnia-Hercegovina hvor den munner ut i Drina like før Visegrad. Drina har sitt utløp i Sava i det nordøstlige hjørnet av Bosnia-Hercegovina. Makedonias tilknytning til Donau starter helt nord i landet med Južna Morava. Južna Morava renner deretter inn i Kosovo for så å vende østover og inn i Serbia. Ved Stalac løper elven sammen med Zapadna Morava og blir da Velika Morava som munner ut i Donau øst for Smederevo. I landsbyen Toblach i Sør-Tirol, Italia finnes kilden til Drava som også er sideelv til Donau. Elvens utløp er ved Osijek i Kroatia. Sveits’ forbindelse til det danubiske systemet har sitt utgangspunkt i Malojapasset i kantonen Graubünden hvor man finner kilden til Donaus sideelv Inn. Tsjekkia knyttes til Donaus nedslagsfelt ved flere elvesystemer som alle ender opp i Morava. Morava har sitt utløp ved Devin-Bratislava. Polens forbindelse med Donau har utgangspunkt i elven Svarte Orava i Karpatene, vest for Tatrafjellene. Ved sammenløpet med Hvite Orava i Slovakia, dannes Orava som igjen munner ut i Váh. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. Sideelver. Den lengste sideelven til Donau er Tisza. Ytterligere seks sideelver har en lengde på mer enn 500 kilometer: Prut, Sava, Drava, Olt, Siret og Inn. Tisza, Sava og Drava munner ut i det sørlige pannoniske bekkenet (Serbia og Kroatia). Prut og Siret munner ut i Romania like før Donaudeltaet ved Galati. Nord for alpene er Inn den eneste av Donaus sideelver som er lengre enn 500 km. Når man derimot tar utgangspunkt i middelvannføringen til sideelvene, gir det delvis et annet bilde. Således har Prut som er den nest lengste sideelven, omtrent en like stor middelvannføring som Velika Morava, som ikke engang er halvparten så lang. Inn har omtrent like stor middelvannføring som den tre ganger så lange Tisza. Den av Donaus sideelver med størst middelvannføring er Sava. De fleste av de større sideelvene har sine utspring i Karpatene, i de slovakiske fjellene, på Balkanhalvøya og øst i alpene. Striden om kilden. a> (høyre) flyter sammen til Donau (ned til høyre) Donau oppstår som geografisk navn ca 1,4 km øst for Donaueschingen, hvor de to elvene Brigach og Breg flyter sammen. Herav uttrykket «Brigach und Breg bringen die Donau zuweg» – Brigach og Breg bringer Donau i vei. Donaubekkens utspring i Donaueschingen blir gjerne kalt Donaus offisielle kilde. Andre holder elven Bregs utspring i Furtwangen som Donaus egentlige kilde. Donau har i alle fall har sitt utspring i Schwarzwald og sitt utløp i Svartehavet. Det finnes derfor ingen tilsvarende strid om tilnavnet Den svarte elven. Naturen langs den tyske ruten. Utsyn fra Wartenberg mot Baaralb og (unge) Donau Den tyske Donau, fra kilden til grensen mot Østerrike, er 687 kilometer lang og dermed den tredje lengste elven i Tyskland. Elvens kilde ligger i delstaten Baden-Württemberg og fortsetter videre inn i Bayern på grensen mellom Ulm og Neu-Ulm. Den øverste delen av elven flyter igjennom Baar (landskap) og kalles da gjerne ”unge Donau” (Junge Donau). Deretter møter den karakteristiske daler og pass i den schwabiske del av Jurafjellene. Et særlig fenomen er at deler av elveleiet tørker ut deler av året (Donauversickerungen). Beuron utgjør sentrum i Naturpark Obere Donau (Schwabisk Alb). Etter Sigmaringen åpner landskapet mot sør seg mot høysletten Oberschwaben eller Schwäbisches Oberland som strekker seg helt til Bodensjøen. Mellom Weltenburg og Kelheim skjærer elven seg gjennom et fjellpass (Weltenburger Enge). Langs elvebredden reiser det seg karakteristiske bergknauser. Kelheim ligger 2415 km fra nullpunktet i Sulina. Herfra er det mulig å trafikkere Donau med større skip helt til Svartehavet. Ved Kelheim utløper også Altmühl i Donau. De siste 34 km er Atlmühl kanalisert for å utgjøre en del av Main-Donaukanalen. Kanalen går nordvest via Nürnberg til Bamberg hvor den påtreffer Main. Dermed er det mulig å ferdes på kjøl fra Svartehavet til Nordsjøen. Passau kalles gjerne de tre elvers by (Dreiflüssestadt). Fra venstre bredd kommer Ilz med sitt svarte vann fra myrområdene i Bayerischer Wald. Like nedenfor kommer fra høyre side Inn med sin grønnfargete strøm. I noen kilometer er dermed den blå Donau trefarget (grønn/blå/svart). Det påfallende er at Inns grønne vann trenger de øvrige vannmassene til side. Dette har sammenheng med at Inn ofte har en sterk vannføring, men også at Inn er grunnere enn Donau (Inn: 1,90 meter, Donau: 6,80 meter). I snøsmeltingen fører Inn fem prosent mer vann enn Donau, mens Donau likevel har den mest stabile vannføring og overveiende også den største, fra oktober til april. Sideelver langs den tyske ruten. Donaus sideelver langs høyre bredd er Iller (Neu-Ulm), Lech ved Marxheim (øst for Donauwörth), Isar ved Deggendorf og Inn i Passau. Langs venstre bredd er de største elvene Wörnitz i Donauwörth, Altmühl ved Kelheim, Naab og Regen ved Regensburg. Også en rekke mindre elver renner ut i Donau, som for eksempel Riss, Roth, Grosse Lauter, Blau, Günz, Brenz, Mindel, Zusam, Schmutter, Paar, Abens, Grosse Laber, Vils og Erlau. Ranna har sitt utspring i Tyskland, men munner ut i Østerrike. Byer langs den tyske ruten. Byer av betydning langs den tyske delen av Donau er bl.a. Donaueschingen, Tuttlingen, Sigmaringen, Ulm, Neu-Ulm, Günzburg, Donauwörth, Ingolstadt, Kelheim, Regensburg, Straubing, Deggendorf og Passau. Byggverk langs den tyske ruten. Betydelige byggverk langs den tyske ruten er klosteret (med rang av erzabtei) i Beuron, Hohenzollernes slott i Sigmaringen og den gotiske klosterkirken i Ulm (Ulmer Münster) med verdens høyeste kirketårn (161,6 meter). Ovenfor Kelheim ligger ved høyre bredd det store klosteret Weltenburg og noe lenger ned på venstre bredd, Befrielseshallen (Befreiungshalle) reist på en høyde over byen. Regensburg er kjent for gamlebyen med domkirken, bydelen Stadtamhof og for Steinerne Brücke som binder bydelene sammen. Bemerkelsesverdig er også Walhalla ca åtte kilometer øst for Regensburg og endelig St. Stephansdomen i Passau. Østerrike. Knapt noe land blir så nært knyttet til Donau som Østerrike. Det være seg på grunn av valsen ”An der schönen blauen Donau” eller som følge av ”Donaumonarkiet” en folkelig betegnelse på dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn som omfattet omtrent 1300 kilometer av Donaus løp. Østerrikes vassdrag renner i det alt vesentlige ut i Donau og dermed Svartehavet. Bare området i delstaten Vorarlberg har sine vassdrag rettet mot Rhinen. Et meget lite område nordvest i Niederösterreich (Waldviertel) dreneres ut i Lainsitz, videre i Moldau og Elben og til slutt i Nordsjøen. Elvene i en liten del av Mühlviertel i Oberösterreich har også retning direkte mot Moldau. Like etter Passau ligger den tysk-østerrikske grensen og ca 50 kilometer deretter følger Schlögener Schlinge, hvor elven endrer sitt løp 180 grader. Etter ca 70 kilometer følger Linz, Østerrikes tredje største by og anlagt på begge sider av Donau. Deretter følger Mauthausen, for alltid knyttet til konsentrasjonsleiren ved samme navn, Enns og Grein. Byen Melk med det store klosteret (Stift Melk) er inngangen til et av Donaus vakreste landskaper, Wachaudalen. Wachau strekker seg videre forbi Dürnstein til Krems og deretter gjennom slettene til Tulln. Hovedstaden Wien har gjennom århundrer vært den største og viktigste av alle byer langs Donau, kanskje delvis i konkurranse med Beograd og Budapest. Elven gjorde byen til et betydelig handelssentrum. Også i dag er Donau en viktig handelsrute mellom øst og vest. For å hindre virkningene av oversvømmelser av Donau er elven i betydelig grad regulert. Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) har sete i Wien. Wien sett fra Kahlenberg i nord. Donau med UNO-City langs venstre bredd og byens sentrum midt i bildet. Etter Wien passerer elven nasjonalparken Donau-Auen før den når middelalderbyen Hainburg an der Donau, umiddelbart før grensen mot Slovakia. Viktige sideelver i Østerrike er Inn (høyre, ved den tyske grensen), Aist (venstre), Traun (høyre), Enns (høyre), Ybbs (høyre), Traisen (høyre), Kamp (venstre), Wien (høyre), Schwechat (høyre). Langs den østerrikske ruten ligger elleve kraftverk i Donau. Slovakia. Ved Devin møter Donau sideelven Morava og samtidig Østerrikes grense mot Slovakia. Bratislava som er hovedstaden i Slovakia følger umiddelbart deretter. De påfølgende 15 kilometer renner Donau med slovakisk territorium på begge sider inntil Ungarn dukker opp på høyre bredd. Før grensen mot Ungarn forgrener Donau seg til Lille Donau (Kleine Donau) på venstre side. Mellom Donau og Lille Donau dannes Store Schüttinsel (Grosse Schüttinsel), den største øya i noen europeisk elv. Lille Donau løper i det slovakiske landskapet gjennom tallrike buktninger til den ved Kolárovo renner ut i Váh, den største slovakiske elv etter Donau. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. Andre slovakiske elver som munner ut i Donau er Hron ved Stúrovo og Ipeľ (ungarsk Ipoly) ved Szob. Ungarn. Eztergom ved Donau. St. Istvan-katedralen t.h., Maria Valéria-broen t.v. Slovakiske Stúrovo på motsatt side. Donau danner deler av den slovakisk-ungarske grensen. Ved den slovakiske landsbyen Čunovo, deler Donau seg også mot høyre og danner sideelven Mosoni-Duna. Mosoni-Duna styrer etter kort tid inn i ungarsk territorium. Ved Mosonmagyarovar tar Mosoni Duna opp i seg Leitha som har sitt utspring i Østerrike. Videre nedover Mosoni Duna ligger industri-, handels- og universitetsbyen Györ, hvor elven også tar opp i seg Raab. Videre fra Györ fortsetter Mosoni Duna i østlig retning inntil den igjen forenes med Donau. Mellom Komárom og den slovakiske tvillingbyen Komárno hvor Váh treffer Donau, er det broforbindelse. Videre nedover elven påtreffes Ungarns tidligere hovedstad Esztergom med den enorme Esztergomkatedralen. Esztergom innleder det meget vakre partiet av Donau som går under navnet Donaukneet. Maria-Valéria-broen knytter forbindelse til Stúrovo på motsatt side. Ved Szob på venstre bredd munner Ipoly (slovakisk Ipeľ) ut og Donau forlater statsgrensen for deretter å bli ungarsk på begge sider. Langs venstre bredd hever Börzsöny-fjellene seg over elven og på høyre Gerecse- og Pilisfjellene. Ved Visegrád bøyer Donau seg 90 grader mot sør og former dermed selve Donaukneet. Herfra renner elven rett sørover i ca 500 kilometer. På omtrent samme sted deler elven seg i to og fortsetter på hver side av Szentendreøya (Szentendresiget) helt til den når Budapest. Byer av betydning er Vác på venstre og Szentendre på høyre side av øya. Budapest er Ungarns hovedstad og med sine 1,8 millioner innbyggere den største langs elven. Etter manges oppfatning er den også den vakreste. Donau er på dette punktet mellom 400 og 500 meter bred. Budapest er anlagt på begge sider av elven, for øvrig som den siste med slik beliggenhet før Donau når Svartehavet. Lengst sør i Budapest forgrener elven seg ved at Rackeve-Duna trenger inn i landskapet mot venstre. De to elvenes parallelle løp danner Csepeløya inntil de igjen forenes ved Rácalmás. Etter å ha passert tallrike mindre byer som Dunaujvaros, Baja, Dunaföldvár, Paks og Kalocsa, forlater Donau kort etter Mohács, det ungarske territoriet. Kroatia. Med 137 kilometer samlet lengde har Kroatia, etter Moldova og Ukraina, den korteste delen av Donau. Den kroatiske Donau begynner like ovenfor Batina, rett vest for trerikshjørnet mellom Kroatia, Ungarn og Serbia. Grensen følger deretter mer eller mindre elvens løp til den når Ilok og Backa Palanka på serbisk side. Underveis i Kroatia passerer elven naturparken Kopački rit. Drava danner parkens sørlige grense fra Osijek og ca 20 kilometer til elvens munning ut i Donau. Den viktigste byen langs den kroatiske delen av Donau er Vukovar, som fikk store skader i krigen mot Serbia. Serbia. Fra Batina er Donau grense mellom Kroatia (høyre bredd) og Serbia (venstre bredd). Etter broen mellom Bačka Palanka og den kroatiske byen Ilok fortsetter Donau mot øst og får serbisk territorium på begge sider. Etter en kort strekning når Donau Novi Sad på venstre bredd. Byen er hovedstaden i den autonome serbiske provinsen Vojvodina. Festningen Petrovaradin på motsatt side, fremstår som et markert landemerke. Broene i Novi Sad ble under Kosovokrigen i 1999 ødelagt av NATO. En pongtongbro over elven løste midlertidig transportbehovet over elven. Da broen kun ble åpnet for skipstrafikk en gang per tredje uke, utgjorde den likevel et betydelig hinder for skipstrafikken. Frihetsbroen over Donau ble gjenåpnet 11. oktober 2005. Etter ytterligere 75 kilometer når Donau Beograd ved Savas utløp. Byen er med sine 1,57 millioner innbyggere den tredje største langs Donau og med sin 7000 års historie et av de eldste bebodde steder langs elven. Byens sentrum er den veldige festningen Kalemegdan som troner over Saves munning. Langs den videre veien gjennom Serbia passerer Donau på venstre side industribyen Pančevo, utløpssted for Timiș. Videre ca 40 kilometer nedover elven dukker Smederevo festning opp på den høyre siden. Festningen og byen omkring var i en periode av middelalderen hovedstad i Serbia. Deretter følger etter ca 10 kilometer utløpet til Velika Morava. Snart blir Donau Serbias grense mot Romania. På høyre side passeres ruinene av Golubac festning. Donaus videre løp fortsetter inn i en trang slukt kjent som Jernporten, hvor elven på det smaleste er 150 meter. Demningene Djerdap 1 og 2 er de betydeligste byggverk i området i nyere tid. Den serbiske siden omfattes av Djerdap nasjonalpark. Romania. Mer enn en tredel av Donau, nærmere bestemt 1075 kilometer ligger til Romania. Her kalles elven Dunărea. Den rumenske delen av Donau begynner sørvest for Banatfjellene. Etter Orșova bryter Donau igjennom Jernporten like før den passerer Drobeta-Turnu Severin. Elven gjør da en sving sørover til et stykke forbi Calafat for deretter å fortsette i østlig retning. Donau er grenseelv med Bulgaria i ca 500 kilometer. Mellom Calafat og Vidin på bulgarsk side går det ferge som skal erstattes med Calafat-Vidinbroen i løpet av 2010. Sideelven Jiu møter Donau ca 75 km etter Calafat. Like etter kommer byen Bechet med fergeforbindelse til Orjakhovo på bulgarsk side. Videre langs den rumenske bredden finnes byene Dăbuleni, Corabia, Turnu Măgurele (ved utløpet av Olt), Zimnicea, Giurgiu (bro til Ruse), Oltenita (ved utløpet av Arges). Etter å ha passert den bulgarske byen Silistra bøyer elven nordover og inn på et rent rumensk territorium. Omtrent på samme sted deler den seg i to løp, med det østlige løpet som det bredeste. Denne bredeste og østligste elvearmen går langs relativt tynt befolkete områder til den når Cernavodă. Her finnes Cernavoda kjernekraftverk og byen er startpunkt på Donau-Svartehavskanalen. Lengre nord passerer elven Hârșova på høyre side. Den venstre elvearmen – "Bratul Borcea" – møter først byen Călărași og deretter Fetesti. Sideelven Ialomita munner ut i Bratul Borceas venstre bredd fire kilometer lengre nord. Umiddelbart før Giurgeni-Vadu Oiibroen møtes de to elvearmene igjen til ett elveløp. Videre nordover passerer Donau de store byene Brăila og Galați langs venstre bredd, den sistnevnte ved utløpet av Siret. Deretter vender elven igjen i østlig retning, idet den runder Macinfjellene idet nordlige Dobrudsja. Donau blir da en meget kort strekning grense mot Moldova for deretter å bli Romanias grense mot Ukraina. Etter den historiske byen Isaccea deler elven seg igjen i to, men denne gang for aldri mer å bli samlet. Herfra sprer elven seg i Donaudeltaet. Kiliaarmen bøyer av mot nord i retning av de ukrainske byene Izmail og Kilia, og er grenseelv mot Ukraina til den når Svartehavet. Hovedløpet av Donau går videre mot Tulcea. Like etter Tulcea deler elven seg nok en gang i to, denne gang i Sulinaarmen og Sankt Georgarmen. I Sulina finnes Donaus offisielle nullpunkt og utløpssted i Svartehavet. Bulgaria. Donau danner Bulgarias grense mot Romania. Dette innebærer at Donau alltid har Bulgaria på sin høyre side. Ved Svisjtov når elven sitt sørligste punkt på strekningen fra kilden til Svartehavet. Etter Silistra forlater Donau Bulgaria og renner nordover på rumensk territorium. Landskapet fra elven Timok ved grensen til Serbia, til Svartehavet kalles Den donauske slette i Bulgaria. Sju bulgarske provinser med tilsammen ca 1,5 millioner innbyggere grenser til elven: Vidin, Montana, Vratsa, Pleven, Veliko Tarnovo Ruse og Silistra. Donau er den eneste elven i Bulgaria som kan nyttes som transportvei. Viktige byer og havner langs bredden er Vidin, Lom, Orjakhovo, Nikopol, Belene, Svisjtov, Ruse, Tutrakan og Silistra. Langs den nesten 500 kilometer lange strekningen finnes bare én bro; Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse har siden 1954 forbundet Ruse med den rumenske byen Giurgiu. Calafat-Vidinbroen er under oppføring og ventes fullført i 2010. Det er fergeforbindelse fra Orjakhovo til Bechet og fra Silistra til Călărași. Sideelver fra vest mot øst er bl.a. Timok, Lom, Ogosta, Iskar, Vit, Osam, Jantra og Rusenski Lom. Moldova. Moldovas bredd langs Donau er den korteste av alle tilgrensende stater. Inntil 1999 besto landets grense mot elven kun av 340 meter ved utløpet av Prut ved Giurgiulești. Etter et makeskifte med Ukraina er strekningen forlenget til 570 meter. Utbyggingen av havnen i Giurgiulești er omstridt sett fra et naturvernsynspunkt. Ukraina. Etter å ha tatt opp i seg Prut i det moldaviske hjørnet, fortsetter Donau som grenseelv mellom Romania og Ukraina. Ukrainske byer langs Donau er Izmail, Kilia og Vilkove hvor Bystryjkanalen begynner. Elven sprer seg i Donaudeltaet som omfatter 4178 km² hvorav ca 668 km² ukrainsk område og munner endelig ut i Svartehavet. Geologi. Selv om den øverste delen av Donau i dag er mindre enn Rhinen, er Donau geologisk langt eldre en sistnevnte. Rhinen kan gjerne karakteriseres som Donaus konkurrent i den delen av nedslagsfeltet som omfatter dagens sørtyskland. Dette fører til visse særlige forhold. Elvens opprinnelige løp. Rhinen er den eneste elv i alpene som renner i nordlig retning, mot Nordsjøen. Dermed tar den opp i seg vannet nord for det europeiske hovedvannskillet. Dette vannskillet deler med en usynlig linje deler av sørtyskland. Inntil Saaleistiden (nest siste istid for 188 000 år siden) begynte Rhinen ved den sørvestlige spissen av Schwarzwald. Vannet fra alpene som i dag renner ut i Rhinen, ble transportert med ur-Donau mot øst, som inntil Saaleistiden rant ut i det vi i dag kaller Altmühl (Altmühldonau) og i Willheimer Trockental langs ruten Willheim-Dolnstein-Eichstätt-Beilngries-Riedenburg. De uttørkede sluktene i dagens Fränkischen Alb er deler av leiet for disse tidligere elvene, som var vesentlig større enn dagens Donau. Etter dannelsen av den forsenkningen som i dag utgjør Rhinens øvre leie, endret imidlertid det meste av vannet fra alpene retning og forsyner i dag Rhinen. Dagens situasjon med «Donauversickerungen». Det tørre elveleiet i en Donauversickerung Deler av Donaus vannføring foregår allerede i dag gjennom de porøse kalksteinene i Schwäbische Alb til de dypere deler av Rhinen. Dette underjordiske vannet vil spise seg mer og mer inn i kalksteinen, og det antas derfor at Donaus overflatevann i disse områdene på et tidspunkt vil fullstendig forsvinne inn i Rhinen. Mellom Immendingen og Möhringen forsvinner en stor del av Donaus vann ned i grunnen og renner gjennom hulrom i såkalt karstkalkstein til Aachtopf mer enn 14 km unna, hvorfra vannet renner videre til Bodensjøen og deretter ut i Rhinen. Ved lite vann kan elven gå tørr, og elveleiet blir helt tørt (Versickerungen). Donau blir da kun tilført vann fra de små elvene Krähenbach i Möhringen og Elta. Ettersom disse tørkeperiodene har tiltatt de siste tiårene, blir en del av Donaus vann ledet forbi tørkestedene gjennom en tunnel. Tunnelen og den tilhørende demningen er lagt ved utkanten av Immendingen, mens selve tunnelen fører til Möhringen. Ytterligere en Donauversickerung som gir vanntilførsel til Aachtopf, finnes ved Fridingen an der Donau. Grekerne. I det sjuende århundre før Kristus tok grekerne seg opp elven. De hadde kommet fra Svartehavet over byen Tomis, dagens Constanța. Deres oppdagelsesreise endte imidlertid ved Jernporten. Elvestrømmen stanset de greske skipene fra å dra videre forbi det som i dag er grensen mellom Serbia og Romania. Det nedre løpet kalte grekerne for Istros, mens elveløpet ovenfor var ukjent for dem. Romerne. Relieff av Trajansbroen på Trajansøylen i Roma Navnet Istros kom deretter i bruk blant antikkens romere. Romerne kalte elvens løp ovenfor Jernporten for Danuvius og det var samtidig navnet på romernes egen gud knyttet til elven. Donau utgjorde fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elven, romerrikets grense mot folk og stammer i nord (Donaulimes). Egentlig var det ikke tale om en limes som er en fastlandsgrense, men en ripa, det vil si en elvegrense. Langs denne grensen ble det stasjonert legioner og festningsverker. Samtidig var elven ferdselsvei for både tropper og forsyninger til bosettingene langs elven. Donaulimes var med enkelte avbrudd intakt fra år 37 til keiser Valentinian den førstes regjeringstid (364–375). Romernes keiser Trajan vernet om rikets grenser og en av hans utfordringer var de krigerske dakerne under ledelse av Decebalus. Dakerne bebodde deler av dagens Romania. De dakiske krigene foregikk fra 101 og 102 fra 106-107. Trajansbroen ble bygget fra 103 til 105 ved garnisonsbyen "Drobeta" idag Drobeta Turnu Severin ved Jernporten. Broen inspirerte senere til konstruksjonen av Steinerne Brücke i Regensburg. Kampene ved Donau og romernes kryssing av elven er skildret med illustrasjoner på Trajanssøylen i Roma. Trajan bekjempet dakerne, og provinsen Dacia ble deretter etablert. Dacia omfattet Siebenbürgen (Transilvania) og besto til 271. En 40 meter høy Decebalusstatue hugget inn i fjellet ved Orsova i Romania ble fullført i 2004. Magyarene. I det niende århundre var Donau atkomst for de asiatiske magyarene. Magyarene vandret fra sitt urhjem Magna Hungaria (området mellom Volga, Kama, Bjelaja og Ural) til Levedia ved elvene Don og Volga, hvor de var med i Khazarenes statsdannelse, deretter til Etelköz (steppeområdet mellom Dnepr, Dnestr og Svartehavet) og til slutt, i år 896 i Karpatbekkenet. Der slo de seg sammen med den slaviske befolkning på stedet og dannet i løpet av de kommende 150 til 200 årene dagens ungarske nasjon. Det første korstoget. Godfred av Bouillon var en av lederne for det første korstoget mellom 1096 og 1099. Godfred førte troppene sine langs Donau fra Regensburg til Beograd. Tyrkerne. I det femtende århundre rykket den tyrkiske hæren fremover langs Donau på sitt felttog gjennom sørøsteuropa. Elven gjorde det mulig for tyrkerne å forflytte seg raskt fremover. Omkring 1440 var de kommet 2000 kilometer fra elvens munning og innledet det første slaget om Beograd. Beograd falt imidlertid ikke før 1521. Få år senere, i (det første) slaget ved Mohács 1526 seiret den osmanske hæren over den ungarske kongen. Kong Ludvig II falt under slaget, noe som igjen førte til at Ungarn ble innlemmet i det habsburgske Østerrike. Dette var kimen til det såkalte Donaumonarkiet. I 1529 sto tyrkerne utenfor Wien, men klarte aldri å erobre byen. Dermed var osmanernes ekspansjon langs Donau stanset. Etter slaget ved Mohács 1687 tapte tyrkerne litt etter litt sin innflytelse i området. Nest etter det østerrikske forble imidlertid det osmanske riket lenge den mest betydningsfulle politiske faktoren i sørøsteuropa. Dette varte inntil balkanområdene gikk tapt i den russisk-tyrkiske krigen 1768-1774. Donau var derfor ikke bare en militær og kommersiell hovedpulsåre, men også en politisk, kulturell og religiøs grense mellom Oksidenten og Orienten. Donauschwaberne. Historisk fremstilling av «ulmkassen» (Ulmer Schachtel) Donauschwabere er et samlebegrep for tyske, men også franske, spanske og italienske utvandrere til øst i mellomeuropa og sørøsteuropa. Utvandringen foregikk i flere omganger fra det 17. til andre halvdel av det 19. århundret. Kolonialiseringen av de områdene som tyrkerne hadde forlatt, ble planlagt av habsburgerne i Wien. Innvandrerne ble kalt schwabere av sine nye naboer, selv om mindre enn 10 % av dem kom fra Schwaben. En mulig årsak til dette er at ferden på Donau ofte begynte i Ulm. Transporten på elven foregikk gjerne på såkalte ulmkasser (tysk: Ulmer Schachtel). Dette var en flåte bygget kun for nedstrøms transport. Ved ankomst til bestemmelsesstedet ble materialene brukt som bygningsmaterialer eller brensel. Donauschwaberne oppsto som begrep i 1920, bl.a. for å avgrense disse innvandrerne mot siebenbürgen-sakserne og de østerrikske landlerne som hadde en helt annen innvandringshistorie. Dessuten var bosettingsområdene som hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, nå spredt på flere stater. Begrepet donauschwabere er derfor mest av alt et politisk og ikke et etnisk begrep. Flora og fauna. a> er en viktig matfisk i Donau. I flere hundre kilometer passerer Donau flere landskaper og klimasoner og endrer dermed flere ganger sin karakter. Tilsvarende mangfoldig er flora og fauna langs elven. På tross av tallrike og tildels store menneskelige inngrep, er Donau i flere deler ennå meget rik på arter. Enkelte særlig viktige områder er vernet. Typiske treslag i våtmarksområdene langs Donau er sølvpoppel, langs de øvre deler av elven gråor og hvitpil. Hardere tresorter er smalbladet ask som forekommer fra Wien og oppstrøms. Videre finnes alm og eik. I selve Donau vokser wasserfalle ("Aldrovanda vesiculosa") og blærerot. Til sammen finnes over 300 fuglearter langs elven som er en av de viktigste europeiske trekkveier. Flere områder langs Donau er viktige områder for overvintring, hekke- og hvileplasser. Støren gikk tidligere helt opp til Wien, men etter byggingen av demningene ved Jernporten er det ikke lenger mulig. Enkelte arter er endemiske som for eksempel bekkeniøye. Støttet av forsterkete landskapsvern og gjenvinning av naturområder i Donaus nedslagsfelt har sjeldne fiskeslag fått bedre levevilkår fremfor alt i Tyskland og Østerrike. Slik ble den antatt utryddete europeiske hundefisk gjenoppdaget i 1992. Forøvrig finnes i elven bl.a. belugastør, karpe, maller, piggfinnefisker og donaulaks. Hjemmehørende langs Donau er også pattedyr som steinmår ("Martes foina"), mår, røyskatt, grevling, villkatt, bever og oter. I Donaudeltaet finnes bl.a. ilder, oter, steppeiltis ("Mustela eversmannii") og Ziesel ("Spermophilus"). Videre inneholder Donau tallrike amfibier og reptiler, herunder eskulapsnok, østlig smaragdfirfirsle ("Lacerta viridis"), mauerfirfirsle ("Podarcis muralis"), buorm, glattsnok og sandfirfirsle, gresk landskilpadde ("Testudo hermanni"), maurisk landskilpadde ("Testudo graeca ibera"), og europeisk sumpskilpadde ("Emys orbicularis") og endelig donau-kammolch ("Triturus dobrogicus") en type salamander. Naturpark Obere Donau. Mellom Immendingen og Eringen løper elven gjennom Naturpark Obere Donau. De karakteristiske bergene hvor Donau bryter gjennom Schwäbische Alb hører til de få naturlig skogfrie områder med plantevekster i Tyskland. Da grunnen er svært tørr og temperaturen svinger sterkt, vokser det i dette området flere sterkt solhungrige planter, delvis fra istiden. Slik oppstår det i nasjonalparken en uvanlig kombinasjon av middelhavsflora, alpin- og tundrisk flora. Med sine nesten 750 plantearter, herunder flere utrydningstruete, er området et av de mest artsrike i Baden-Württemberg. Nasjonalpark Donau-Auen. Nasjonalpark Donau-Auen er et av de største våtmarksområder langs noen elv i mellomeuropa og ligger like utenfor Wien i retning Hainburg an der Donau. Den strekker seg fra Lobau som ligger innenfor Wiens grenser, til munningen av Morava og inneholder ca 70 fiskeslag, 30 pattedyrslag og 100 fugleslag. Myndighetene hadde opprinnelig planlagt et kraftverk ved Hainburg. Dette kraftverket ville ha ødelagt våtmarkene som nå ligger innenfor parkens grenser. Demonstrasjoner og underskriftskampanjer i 1983-1984 førte til stans i planleggingen og nasjonalparken ble vedtatt i 1996. Nasjonalpark Donau-Ipoly i Ungarn. Nasjonalparken Duna-Ipoly Nemzeti Park, omfatter Börsönyfjellene, Pilisfjellene, Visegrádfjellene, venstre bredd av elven Ipoly, Szentendreøya og venstre bredd av Donau i dette området med sentrum i Donaukneet. To tusen forskjellige plantearter og noen tusen dyreslag finnes i nasjonalparken, herunder den endemiske linplanten Piliser Lein (Linum dolomiticum). Naturpark Kopački rit. a>. Om sommeren og særlig i august kan den ses i store flokker der. Naturparken Kopački rit ligger hvor Drava munner ut i Donau. Det urørte sump-, myr- og våtmarksområdet er habitat for tallrike dyreslag og plantearter, herunder 260 fuglearter. I de tallrike bekker og innsjøer finnes 40 fiskelag. Naturparken er nominert til listen over UNESCOs verdensarven. Spesial-naturreservat Deliblatska peščara. Naturreservatet Deliblatska peščara ligger i fylket Južni Banat i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Det strekker seg fra Donau, sørkarpatene og elven Timiș og omfatter 30 000 hektar. Reservatet frembyr et øde sanddynelandskap med en unik orografi, flora og fauna for Europa og kalles i Serbia gjerne for Det europeiske Sahara. Ved begynnelsen av det nittende århundre ble sanddynene plantet med akasier og annen skog. I dag er mer enn halvparten av området skogbevokst og deler av det er jaktområde i sesongen. Sandbergene går mer enn 200 meter over havet og det stadige fargespillet fra plantenes blomstring gjør sanddynene attraktive for besøkende. Djerdap. a> er blant de viktige historiske minnesmerker innenfor området til Djerdap nasjonalpark Djerdap nasjonalpark på serbisk side av Donau strekker seg over 100 elvekilometer fra byen Golubac til Tekija og dekker et område på totalt 63 680 hektar. Det karakteristiske ved nasjonalparken er de svære juvene kalt Jernporten som Donau flyter igjennom. Parken inneholder også viktige historiske minnesmerker som Golubac festning, Tabula Traiana og Lepenski Vir. Srebarna naturreservat. Srebarna naturreservat nær byen Silistra i Silistra oblast i Bulgaria, er fra 1983 oppført på UNESCOs liste over verdens naturarv. Biosfærereservatet Donaudeltaet. Biosfærereservatet Donaudeltaet i Romania og Ukraina er munningsområdet til Donau ved Svartehavet. Reservatet er 5800 km² stort, bare munningsområdene til Volga og Kuban er større i Europa. Planlagte vernetiltak. Ungarn og Kroatia undertegnet i september 2009 en erklæring om å starte arbeidet med vern av et stort område mellom Donau, Drava og Mur. Planen er å etablere et UNESCO-biosfærereservat på 6 300 kvadratkilometer som i tillegg til de to landene vil berøre Østerrike, Slovenia, Kroatia og Serbia. Store økologiske inngrep. I likhet med andre elver har Donau vært gjenstand for en rekke store inngrep siden begynnelsen av den industrielle tidsalder. Kun 20 % av oversvømmelsesområdene som eksisterte i det nittende århundre, finnes fortsatt og kun halvparten av elveløpet kan i dag betegnes som ”naturlig”. Ved siden av forurensningen som følge av industri, landbruk, turisme og tilførsel av spillvann, så vel som regulering av demninger, kunstige innsjøer, kanaler etc er det fremfor alt de store prosjektene som påvirker naturen rundt Donau. Da likeledes ti stater, herunder noen av de fattigste land i Europa som Romania, Moldova og Ukraina prioriterer fremfor noe annet sine næringsmessige interesser langs elven, er det vanskelig å etablere et grenseoverskridende vern av elven. Kraftverket Jernporten. I 1964 begynte det daværende Jugoslavia og Romania byggingen av et kraftverk mellom sørkarpatene og de serbiske Erzgebirge mot grensen mellom Romania og Serbia. Kraftverket var ferdig i 1972. Demningen med to sluser førte til dannelsen av en 150 kilometer lang innsjø og en hevning av vannspeilet med 35 meter. I tillegg til energiutvinningen ble også vannveien Donau bygget ut skipstrafikken fikk lettere vilkår gjennom sprengningen av strykene i elven. For å gi plass til dammen som rekker helt til Beograd, måtte fem landsbyer fraflyttes og øya Ada Kaleh ble satt under vann. Øya var bosatt av tyrkere siden 1669 og innbyggerne utflyttet til Tyrkia. Til sammen måtte 17 000 mennesker flytte og se sine boliger oversvømt av dammen. For miljøet har byggingen av demningen hatt følger, bl.a. ved at støren ikke lenger kan svømme opp Donau for å gyte. For å begrense de økologiske skadene er enkeltobjekter fra flora og fauna, så vel som geomorfologiske, arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander, flyttet til to nasjonalparker og museer. Det er i Serbia Djerdap nasjonalpark som siden 1974 omfatter 63 608 hektar og i Romania Portile de Fier nasjonalpark som ble opprettet i 2001 og omfatter 115 655 hektar. Gabčíkovo-Nagymaros. I Budapestavtalen av 16. september 1977 avtalte det daværende Tsjekkoslovakia og Ungarn byggingen av den store kraftverket Gabčíkovo mellom denne byen nær Bratislava og Nagymaros. Ungarske og delvis også østerrikske eksperter advarte mot utbyggingens miljømessige konsekvenser langs den slovakisk-ungarske grense så vel som for vannforsyningen av Budapest. Fra 1983 ble arbeidene forsinket og året etter ble Duna Kör (Donaukretsen) dannet. Denne miljøbevegelsen som av mange ble ansett som kimen til ”fløyelsrevolusjonen” i Ungarn, fant sterk støtte i befolkningen, 140 000 personer underskrev en protest mot kraftverket og i 1988 ble det arrangert en demonstrasjon som samlet 40 000 mennesker foran det ungarske parlamentet. På bakgrunn av de politiske rystelser i østblokken i 1989 trakk Ungarn seg etter press fra befolkningen ut av prosjektet. Den Tsjekkoslovakiske hhv fra 1993 den slovakiske regjeringen krevde gjenopptakelse av byggingen av kraftverket på et annet sted. Da Ungarn avslo ble landet i 1993 og på nytt i 1997 innklaget for den internasjonale domstolen i Haag med krav om gjennomføring av avtalen fra 1977. Domstolen har prinsipielt tatt stilling for at avtalen skal oppfylles, men det har ennå ikke skjedd. Forholdet anses å være en belastning på forbindelsene mellom Ungarn og Slovakia. Havnen ved Giurgiulești. Byggingen av en havn med oljeterminal i Giurgiulești ble påbegynt i 1996 og fullført i 2006. Det er hevdet at anleggets plassering skaper en stor risiko for miljøskader i det nærliggende Donaudeltaet. Bystryjkanalen. Den 27. august 2004 ble Bystryjkanalen i Ukraina gjenåpnet, men ble stengt to år senere som følge av manglende mudring. Ukrainas ønske om å gjenåpne kanalen for normal skipstrafikk er møtt med protester fra både nabolandet Romania og internasjonale miljøvernorganisasjoner som hevder at tiltaket vil kunne virke skadelig på miljøet i Donaudeltaet. Cyanidutslippet ved Baia Mare. 30. januar 2000 ble det ved et demningsbrudd sluppet ut store mengder cyanidholdig spillvann fra en dam ved en av gruvene. I tillegg til cyanid inneholdt utslippet en rekke tungmetaller, særlig kobber, men også bly, sink m.m. Flere elver ble kraftig forurenset. I elvene Sasar, Lapus, Someș og Tisza langt inn i Ungarn døde det meste av fisk og annet liv. Som følge av dette ble grenseverdiene for cyanid overskredet helt ned til Donaus munning i Svartehavet. Giftutslippet i Ungarn 2010. I byen Ajka i det ungarske fylket Vesprem og dermed innenfor Donaus nedslagsfelt, kollapset i oktober 2010 en damvegg og utløste en flom av giftig rødt slam fra en aluminafabrikk. Drikkevann. Donau er en viktig drikkevannskilde for ca 10 millioner mennesker. I Baden-Württemberg får vannverkene i området Stuttgart, Bad Mergentheim, Aalen og Alb-Donau-området dekket ca 30 % av sitt behov fra Donau. Byer som Ulm og Passau får det meste av sitt drikkevann fra Donau. Derimot baserer Østerrike opptil 99 prosent av sitt drikkevann på grunnvann og kildevann og bare svært sjelden, for eksempel i tørkeperioder, blir vann hentet fra Donau. Det samme gjelder for Ungarn som henter 91 % av sitt drikkevann fra grunnvann. Også de andre statene langs Donaus midtre løp avstår på grunn av den sterke forurensningen å bruke vann fra Donau som drikkevann. Bare områder langs Donau i Romania hvor elven er blitt renere, forsyner seg i større grad av vann fra Donau, for eksempel Drobeta Turnu Severin og i donaudeltaet. Vannkraft. Fem nabostater til Donau får nevneverdige deler av sin energi fra vannkraftverkene i Donau. Det gjelder Tyskland, Østerrike, Slovakia, Serbia og Romania. For de øvrige statene mangler det enten territorial kontroll for å kunne bygge egne kraftverk (Kroatia, Bulgaria og Moldova disponerer for eksempel kun over en av elvebreddene), vannkraftverk er ikke politisk gjennomførbare som i Ungarn, eller så egner elvens løp seg ikke til slike formål som for eksempel i Ukraina. I Tyskland ble de første kraftverkene bygget mot slutten av det 19. århundre, særlig i øvre Donau, men også som eksempel i Ulm. På denne strekningen gir imidlertid elven for lite energi til å bli av noen særlig betydning for området. Situasjonen for Østerrike er ganske annerledes, også fordi utbyggingen av vannkraft startet relativt sent med Ybbs-Persenbeug i 1953 som ble fullført i 1957. I dag dekker Østerrike etter Island og Norge den største andel av sitt energibehov ved vannkraft. Donaukraftverkene dekker ca 20 % av det nasjonale kraftbehovet i Østerrike. Langs den østerrikske er det kun elvekraftverk uten mulighet for å oppdemme vannet. Dette medfører komplikasjoner for miljøet, idet kraftverket påvirker elvevannets gjennomstrømshastighet og medvirker til oversvømmelser av verdifulle våtmarksområder. Videre utgjør demningene barrierer for fisk og annet som ikke lenger kan bevege seg fritt i elven. I Slovakia utgjør vannkraften ca 16 % av energitilførselen og dermed den nest viktigste energikilden etter brunkullet. Den største andel av vannkraften, nemlig 11 prosent kommer fra vannkraftverket Gabčíkovo som opprinnelig var planlagt som en del av det store kraftverket mellom Gabčíkovo og Nagymaros i Ungarn og i samarbeid med Ungarn. Det hittil største vannkraftverk i Europa ble i 1972 sluttført ved Jernporten. Prosjektet ble utført i samarbeid mellom daværende Jugoslavia og Romania. Kraftverket dekker 37,1 prosent av Serbias hhv 27,6 prosent av Romanias energibehov og utgjør dermed en av det mest betydningsfulle energikilder for de to landene. Skipsfart og navigasjon. Den øvre delen av Donau er kun farbar for mindre båter. Mellom Ulm og Kelheim er det laget 22 m x 4 m store sluser i samtlige demninger. Offentlig skipstrafikk med større fartøyer foregår først etter Kelheim (nesten 500 km etter kilden) og de neste 2 415 km til munningen. Med Main-Donau-kanalen som munner ut ved Kelheim, er det etablert en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen opp Rhinen og Main til Svartehavet. I motsetning til en rekke andre elver blir lengden av Donau og elvens sideelver, målt oppstrøms. Det offisielle nullpunktet er fyrlykten i Sulina ved Svartehavet. Fra nullpunktet til Galati i Romania måles elven i sjømil (Donaus munningsområde). Videre fra Galati måles elven i kilometer. Skipsfartshistorie på Øvre Donau. Donau er en av de eldste og viktigste europeiske handelsruter. Allerede i førhistorisk tid tjente den som transportvei for handelsvarer som for eksempel pels, som ble fraktet på enkle flåter langs elven. Allerede i romertiden ble det drevet skipsfart og da med fartøyer som kun var ment for nedstrøms transport. Fremme ved ankomststedet ble de demontert og brukt som byggemateriale. Dersom den vanskelige returen oppstrøms ikke kunne betales med returfrakt ble også skipene etterlatt. Typisk for skipsfarten langs Donau var derfor enkle skipsfartskonstruksjoner som prammer og langbåter uten kjøl, såkalte «ulmkasser» (Ulmer Schachtel). Disse fartøyene trafikkerte ruten fra Ulm og krevde mindre forbruk av materialer enn flåter. Større prammer opptil ca 30 meter og 2 tonn lastevekt, de såkalte Kelheimer, eller Ulmer Ordinarischiffe ble leilighetsvis dratt oppstrøms med kostbare varer som vin og salt. Vanligvis returnerte man bare med mindre prammer for å få med seg mannskapets pikk og pakk. Gjennom årtusenene kunne båter bare ferdes oppstrøms ved hjelp av trekkraft. Først skjedde det ved hjelp av menneskenes egen kraft og deretter fra det 15. århundre med trekkdyr. Disse skipstrekkene krevde en omfattende organisering. Det kunne være nødvendig med opp til 60 hester og enda flere mannskaper når det skulle trekkes en Kelheimer (kalt Hohenau) eller de stadig flere prammene som ble brukt som hjelpefartøyer for tauverk, hester og forråd. Donau var på denne tiden ofte et vidt forgrenet system med ujevne dybdeforhold, i motsetning til dagens kanaliserte og mudrete elveløp. Slike transporter kunne derfor ta svært lang tid. Ofte klarte man ikke mer en få kilometer per dag. Hester måtte byttes ruten skiftet fra elvebredd til elvebredd, vær og vannføring hindret framdriften. Dampskipsfart på Donau. Med dampskipene og senere lokomotivene begynte en ny periode i skipsfarten på Donau. De siste skipstrekkene skjedde rundt 1900. I 1812 ble det første dampskipet satt i trafikk i Wien. Kort tid etter, i 1829, ble det første dampskipsselskap på Donau etablert. Dermed økte også hastigheten. For eksempel brukte det første dampskipet ”Franz I” 14 timer og 15 minutter fra Wien til Budapest. For den motsatte strekning brukte skipet 48 timer og 20 minutter. I september 1837 gikk det første skipet (”Maria Anna”) fra Wien til Linz. Et av de siste eksemplarer av disse fartøyene kan ses i Regensburg som museumsskip. Fra midten til slutten av det 19. århundre var også en blomstringstid for kjedeskipene. Det dreide seg om spesialkonstruerte dampskip som ved hjelp av et vaiersystem kunne skyve en rekke lektere foran seg. Slike kjedeskip ble først konstruert for strekningen Wien-Bratislava og fra 1891 ved Ybbs og Regensburg. Gjennom Jernporten ble skipene i det 20. århundre trukket med lokomotiv inntil demningen ble bygget. Skipsfarten i dag. Nærmere 100 hotellskip trafikkerer hovedsakelig strekningen mellom Passau, Budapest og Svartehavet. I tillegg finnes bl.a. i Passau i Tyskland og Wachau i Østerrike en rekke skip som gjør dagsutflukter. Strekningen Vidin – Passau trafikkeres av tunglastekatamaranen Khan Asparu. Rettsutviklingen for den internasjonale skipsfarten. Opprinnelig var Donau en åpen handelsvei som enhver kunne benytte, men på tross av dette krevde alle nabolandene handelstoll. Wienerkongressen fra 1814 til 1815 vedtok regler om fri skipstrafikk i internasjonale farvann. Under Pariskonferansen i 1856 ble disse reglene gjort gjeldende for Donau på strekningen fra Sulina til Isaccea. Samtidig ble Den europeiske Donaukommisjonen grunnlagt. Den internasjonale Donaukommisjonen ble opprettet i 1921 med ansvar for strekningen fra Braila til Ulm. Begge kommisjonene ble opphevet av Tyskland i 1940. Fredstraktatene 1947 mellom de allierte og Ungarn, Romania og Bulgaria gjentok de tidligere bestemmelser om at skipsfarten på Donau skulle være åpen for alle staters borgere, handelsfartøyer og varer på like fot. I 1948 ble det holdt en konferanse i Beograd, hvor det mot vestmaktenes stemmer ble vedtatt en ny konvensjon. Østerrike og Tyskland var ikke invitert til konferansen. De to Donaukommisjoner ble erstattet av én ny Donaukommisjon, som skulle bestå av en representant fra hvert donauland. Østerrike ble medlem av kommisjonen i 1960 og Tyskland i 1998. Tømmerfløting. I det 18. og 19. århundre tjente Donau som transportvei for tømmer fra Böhmerwald. Tømmeret ble fløtet fra de böhmiske skogene over Schwarzebergske fløtekanal og inn i Grosse Mühl. Der ble trevirket trukket opp av elven brakt om bord i fartøyer og deretter transportert til Wien hvor det ble solgt som ved. Fiskerier. I middelalderen livnærte befolkningen langs Donau seg på mange steder helt og holdent av fiske. I løpet av 19. og 20. århundre er imidlertid fiskeriet gått sterkt tilbake. I Østerrike blir det i beskjeden grad fisket rundt Linz og Wien. Av større betydning er fiskeriene i donaudeltaet. Vinproduksjon. Det vokser vin langs Donau fra sør i Tyskland til slettene i Romania. Tysklands bidrag er noen mindre vingårder i Bach an der Donau. Derimot har Østerrike en meget betydelig vinproduksjon i Wachau hvor det hovedsakelig er druesortene Grüner Veltliner, Riesling og Chardonnay som anvendes. I Ungarn blir det produsert vin nesten over alt mellom Visegrád og landets sørlige grense. Hovedstaden for den ungarske vinen var tidligere Vác. Under den sosialistiske perioden mistet de tidligere berømte ungarske vinene sterkt sin kvalitet, men etter nittiårene i det 20. århundre opplever den ungarske vinproduksjonen en renessanse. Hovedtyngden av Serbias vinproduksjon langs Donau finnes i området rundt Smederevo. Langs den rumenske ruten finnes vinprodusenter særlig i Mehedinți fylke sørvest i landet, og i Murfatlar langs Donau-Svartehavskanalen. På bulgarsk side av Donau finnes vinproduksjon særlig ved Svisjtov og Ruse Turisme. I tillegg til de berømte og severdige høydepunkter langs Donau finnes flere landskaper og naturparker av betydning. Særlig på den øvre strekningen er det rike muligheter for kanopadling. Langs Donau går Donauradweg – sykkelveien langs Donau – som er særlig hyppig trafikkert i Tyskland og Østerrike. Cruisetrafikken er også betydelig. I tillegg til strekningen fra Wien til Budapest trafikkerer fartøyer også hele strekningen fra Passau til deltaet og tilbake. I høysesongen finnes over 70 cruiseskip på elven samtidig. Donau i kulturen. Donau har selvsagt preget kulturen i nabostatene og i området for øvrig. I tillegg til tallrike eventyr og legender har flere kunstnerne latt seg inspirere av elven. Allerede Ovid beskriver i Tristia, bok 2, dikt 19 det sterke inntrykket av en tilfrosset Donau. Claudio Magris og Péter Esterházy er forfattere fra slutten av det 20. århundre som har interessert seg for elven. Det er imidlertid i musikken at man finner det meste kjente verk som identifiseres med elven, nemlig valsen An der schönen blauen Donau (norsk: "På den vakre blå Donau") av Johann Strauss d.y. Ungarerne beskriver derimot elven som blond ("a szöke Duna", norsk: den blonde Donau), mens Jules Verne vurderte å kalle en av sine romaner "Le beau Danube jaune" (= Den vakre, gule Donau). Kunstmalerne i Donauskolen på 1500-tallet hentet inspirasjon fra skogene og åsene langs elven i Tyskland og Østerrike. Bildekunstnerne har også lenge vært oppmerksom på Donaukneets vakre omgivelser. Elven blir besunget i Kroatias nasjonalsang «Lijepa naša domovino». Brageprisen. Brageprisen er en norsk litteraturpris som hvert år deles ut av stiftelsen "Den norske bokprisen". Prisen har som formål å hedre ny, norsk litteratur. I tillegg til disse klassene, ble prisen de første årene også utdelt i kategoriene Lyrikk, Lærebøker, Billedbok og Generell litteratur Brageprisen regnes som en av de aller gjeveste litteraturprisene i Norge. Skjønnlitteratur for voksne. a> fikk prisen i 1996 for faktaboka "Jakten på sannheten". Lyrikk. a> mottok prisen for "IKKE" i 1993. Nordisk Råds litteraturpris. Nordisk Råds litteraturpris blir tildelt for et skjønnlitterært verk som er skrevet på et av de nordiske landenes språk. Verket kan være en roman, et drama, en dikt-, novelle- eller essaysamling som «uppfyller höga litterära och konstnärliga krav». Prisen, som ble opprettet i 1962, utdeles årlig av Nordisk Råd og er på 350 000 danske kroner. Prisen tildeles av en jury på ti medlemmer, to fra hvert av de fem nordiske landene. Hvert lands to jurymedlemmer (og ene varamedlem til juryen) utgjør den "nasjonale komiteen" som nominerer to bøker fra hvert av landene. Fra Finland skal det nomineres et finsk- og et svenskspråklig verk. De samiske, grønlandske og færøyske forfatterforeningene har nominasjonsrett for én bok fra sine språk hvert år; og dersom det er nominert bøker fra disse språkene skal juryen utvides med ett medlem fra den aktuelle forfatterforeningen. Prisen utdeles for én bok, og ikke for forfatterskapet som helhet. Det har til tider vært spekulert i om juryen over tid tar "geografiske hensyn" og sørger for at prisen med jevne mellomrom tilfaller alle språk/land, men listen over vinnere kan ikke sies å gi noen holdepunkter for dette. Pr. 2012 er de norske jurymedlemmene forfatteren Helene Uri og litteraturviteren Erik Bjerck Hagen. Cathrine Sandnes er varamedlem til juryen. Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren. Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren, på svensk Litteraturpriset till Astrid Lindgrens minne, på engelsk Astrid Lindgren Memorial Award, fokortet ALMA, er en internasjonal utmerkelse for arbeid med barnebøker. Prisen deles ut til barnebokforfattere eller illustratører, men kan også tildeles organisasjoner som fremmer barns og unges lesing og rettigheter i den svenske forfatteren Astrid Lindgrens ånd. Prisen ble opprettet av den svenske regjeringen i 2002 og blir administrert av "Den svenske statens kulturråd" og det svenske kulturdepartementet. ALMA-prisen deles ut i mai eller begynnelsen av juni hvert år, og prissummen på 5 millioner svenske kroner gjør den til den største pengeprisen for barne- og ungdomslitteratur og verdens nest største litteraturpris. Hennes & Mauritz. H & M Hennes & Mauritz AB (markedsført som H&M) er en svensk butikkjede med hovedkontor i Stockholm som spesialiserer seg på klær. Det ble grunnlagt av Erling Persson, som åpnet den første butikken i Västerås i 1947. H&Ms Managing Director er i dag Karl-Johan Persson. H&M har pr. mai 2010 98 butikker i Norge. H&Ms nordligste butikk åpnet i Alta i november 2009. H&M Hennes & Mauritz AB (H&M) ble grunnlagt i Sverige i 1947. Bedriftens forretningsidé er å tilby mote og kvalitet til gunstig pris. H&M er notert på OMX Nordiske Børs Stockholm. Pr. 2010 finnes det rundt 2 000 H&M-butikker i 37 land. H&M har cirka 76 000 ansatte og omsetning inklusive moms 2008 økte til MSEK 104. H&M har et bredt sortiment som er delt opp i et antall konsept for dame, herre, ungdom, barn og kosmetikk. Bedriftens kleskolleksjoner skapes av egne designere og mønstermakere. H&M eier ingen fabrikker selv, men benytter seg av rundt 700 uavhengige leverandører primært i Asia og Europa. H&M har tre underkjeder: Monki, Weekday og COS. Bille August. Bille August (født 9. november 1948) er en dansk filmregissør. Han er av de svært få som har vunnet Gullpalmen i Cannes flere ganger. Det var for filmene "Pelle Erobreren" (1987) og "Den gode vilje" (1991). For førstnevnte vant han dessuten en Oscar for beste utenlandske film. De aller fleste filmene hans er filmatiseringer av bøker. Som regel skriver han manus på egen hånd eller i samarbeid med andre. Tidlig liv og utdanning. Bille August hadde tidlig en stor interesse for det visuelle og var flink til å tegne og male. Faren la merke til dette og tok Bille, som da gikk i 9. klasse, ut av skolen og satte han til malerlære for å bli arkitekt. Bille mistrivdes, og begynte i stedet å interessere seg for fotografering. I intervjuer forteller han at opplevelsen av fotoboken basert på utstillingen "Family of Man" åpenbarte et nytt visuelt univers for ham, og fikk ham ikke bare til å kjøpe sitt første kamera, men også til å søke på Christer Strømholms Fotoskole i Stockholm. På skolen i Stockholm lærte han seg mer om menneskenaturen og om tilværelsens vilkår, noe han mener var svært viktig for hans egen utvikling som regissør. Interessen for film fikk han først da han begynte på Dokumentarfilmskolen i Stockholm. Her lagde han et par kortfilmer, i tillegg til dokumentarfilmer. I 1971 begynte han på Den Danske Filmskolen for å bli filmfotograf; han ble uteksaminert derfra i 1973. Han fikk umiddelbart jobb som filmfotograf på en novellefilm. Fram til 1978 arbeidet han med både danske og svenske kortfilmer, dokumentarfilmer og spillefilmer. Tidlig karriere. Filmen "Honning Måne" (1978) ble hans debut som filmregissør. Han skrev selv manus til debutfilmen. Den handler om en fabrikkarbeider som gifter seg med en bibliotekar som etter hvert synker ned i depresjon. Bille August fikk ideen til ”Honning Måne”, mens han jobbet ved et samlebånd på en fabrikk i Stockholm. Han observerte menneskene rundt seg og kunne ikke begripe hvordan noen kunne stå og utføre et arbeid som var så meningsløst. Filmen ble godt mottatt og vant til sammen tre Bodil-priser; én for beste kvinnelige hovedrolle (til Kirsten Olesen), en for beste kvinnelige birolle og en til Bille August for beste danske film. Umiddelbart etter "Honning Måne", begynner Bille August å arbeide for fjernsynet. "Et par dage med Magnus" ble sendt i 1978. Det var en tv-serie for barn i tre deler, basert på en roman av Bjarne Reuter. Tv-filmen "Verden er så stor, så stor", som Bille August også skrev manus til, hadde premiere på dansk fjernsyn i 1980. Den handler om en karrierebevisst far og hvilke følger farens karrierejag får for hans kone og sønn. I 1982 ble tv-filmen "Maj" sendt på dansk fjernsyn. Den handler om en godtroende og naiv jente som møter en selvopptatt mann. I denne tiden arbeider han også som filmfotograf på en rekke produksjoner. Bille August samarbeidet for andre gang med Bjarne Reuter på manuset til "Zappa", basert på Reuters roman med samme tittel. Filmen hadde premiere i 1983 og handler om tre unge gutter på 1960-tallet. Den ble godt mottatt, og filmfotografen Jan Weincke mottok en Bodil for beste foto. Etter "Zappa" fortsatte Bille August å filmatisere Reuters bøker. Tv-serien "Busters verden" ble vist i seks deler på dansk fjernsyn i 1984, og ble så populær at den ble kortet ned for visning på kino. Serien ble også vist på NRK, og ble svært populær også blant norske tv-seere. Augusts og Reuters neste samarbeid var "Tro, Håb og Kærlighed", som også kom 1984. Her vender vi tilbake til hovedpersonen fra "Zappa" og hans møte med kjærligheten. Filmen vant en rekke priser på internasjonale festivaler. Internasjonalt gjennombrudd. Bille August fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Pelle Erobreren" i 1987. Denne filmen høstet en rekke høythengende filmpriser, bl.a. Gullpalmen i Cannes, en Golden Globe og en Oscar for beste utenlandske film. Filmen bygger på en roman av Martin Andersen Nexø, og handler om en liten gutt og hans far på den danske landsbygda på slutten av 1800-tallet. De drømmer om et bedre liv, men ender opp på en gård der de begge må arbeide svært hardt for et utkomme. Dette var den første historiske film fra Bille Augusts hånd; tidligere hadde han kun laget produksjoner med handling fra egen samtid. I 1991 regisserte Bille August den svenske tv-serien "Den gode vilje", etter et manus av Ingmar Bergman. Det er en historie om forholdet mellom foreldrene til Ingmar Bergman. Året etter ble tv-serien klippet ned og vist på kino. For denne filmversjonen mottok Bille August Gullpalmen i Cannes for andre gang. I 1992 ble Bille August hyret av George Lucas til å regissere to av episodene i tv-serien "The Young Indiana Jones Chronicles". I tillegg regisserte han to episoder av "The Adventures of Young Indiana Jones" i 1999 og i 2007. Bille Augusts neste film, "Åndernes hus", var basert på Isabel Allendes bestselgerroman. Filmen hadde premiere i 1993, og på rollelisten stod stjerner som Meryl Streep, Glenn Close, Jeremy Irons, Winona Ryder og Antonio Banderas. Filmen skildrer livet til tre generasjoner i en familie i Chile. Den oppnådde middels suksess, men vant priser i Tyskland og Danmark. I "Jerusalem" fra 1996 arbeidet Bille August igjen med en hovedsakelig skandinavisk rollebesetning. Filmen var basert på den svenske Selma Lagerløfs roman med samme tittel, og ble parallelt produsert som tv-serie. Handlingen foregår i Sverige omkring år 1900, og dreier seg om konflikten mellom og innenfor flere familier, og mellom religion og kjærlighet. Lena Endre vant en Guldbagge for beste kvinnelige birolle. I 1997 filmatiserte Bille August den danske Peter Høegs verdensberømte roman "Frøken Smillas fornemmelse for sne" med Julia Ormund, Gabriel Byrne og Vanessa Redgrave. Handlingen dreier seg om Smilla, som innleder etterforskning av dødsfallet til en gutt som har falt ned fra et tak og slått seg ihjel. Filmen ble nominert til Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin. I 1998 regisserte Bille August "Les Misérables", basert på Victor Hugos klassiske roman. Liam Neeson, Geoffrey Rush, Uma Thurman og Claire Danes har sentrale roller. Filmen fikk god kritikk. Etter 2000. "En sang for Martin", som var en svensk-dansk samproduksjon, hadde premiere i 2001. Filmen handler om en komponist som gifter seg med en konsertmester, og om deres forhold etter at komponisten blir diagnostisert med Alzheimer. Filmen ble nominert til tre Bodil og flere Guldbagger. De to hovedrolleinnehaverne Viveka Seldahl og Sven Wollter vant hver sin Guldbagge for henholdsvis beste mannlige og beste kvinnelige hovedrolle i denne filmen. I 2002 debuterte Bille August som teaterregissør på Det kongelige teater i København med "Detaljer", skrevet av den svenske dramatikeren Lars Norén. Stykket hadde premiere i oktober 2002 og fikk meget rosende omtale av pressens teaterkritikere. I februar hadde Augusts oppsetning av stykket premiere i New York. Bille August har også regissert en tv-versjon av "Detaljer" for Danmarks Radio, som ble vist på dansk fjernsyn i to deler julen 2003. "Return to Sender", som kom i 2004, handler om en mann som forelsker seg i en kvinne som skal henrettes. Mannen gjør alt for å finne ut sannheten om hva som skjedde. "Goodbye Bafana" hadde premiere i 2007. I denne filmen medvirket kjente skuespillere som Dennis Haysbert, Joseph Fiennes og Diane Kruger. Filmen er en sann historie basert på memoarene til Nelson Mandelas fangevokter. Ved filmfestivalen i Berlin ble den nominert til Gullbjørnen. Kommende prosjekter. Bille August annonserte sin retur til dansk film med prosjektet "Himlen på jorden", i pre-produksjon. Filmen skal bygge på den sanne historien om den unge danske jazzmusikeren Dan Hilflinger, som besøkte Rostock i det daværende DDR på 1960-tallet. Der forelsket han seg i en ung pike, med den følge at han fikk status som dobbeltagent. På dramatisk vis lyktes han etterhvert å smugle sin øst-tyske kjæreste til Danmark, der de giftet seg. Bille August samarbeider med Lone Scherfig på manus-siden, og filmen var planlagt å gå i opptak i 2010. August har ikke laget en dansk film siden "Tro, Håb og Kærlighed" i 1984. Stil. Augusts bakgrunn som fotograf og som dokumentarist preger filmene hans i både den danske og nordiske produksjon. Her dyrker han det visuelle uttrykk og den psykologiske og realistiske autentisitet. I sine tidligere verker skildrer Bille August familieliv, kvinneskjebner og fremmedgjørelse i samfunnet. I filmene "Zappa", "Tro, Håb og Kærlighed" og "Busters Verden", alle basert på bøker av Bjarne Reuter, handler det om de unges verden, som utforskes med skarpt blikk for både de psykologiske og de sosiale mekanismer i familielivet, og for de unges innbyrdes relasjoner. Ekteskap. Bille Augusts første kone var Annie Munksgaard. Han var også gift med Masja Dessau. I 1991 giftet Bille August seg med skuespilleren Pernilla August. De fikk to barn, før de skilte seg i 1997. Han er nå gift med Sara-Marie Maltha. Utmerkelser. Utover å ha mottatt utallige filmpriser er Bille August blitt utnevnt til Ridder av Dannebrog for sitt arbeid som regissør, og han har dessuten mottatt den svenske Nordstjerneordenen. I tillegg har den franske stat utnevnt han til ridder av den franske Ordre des Arts et des Lettres. "Pelle Erobreren" er tatt opp i Danmarks kulturkanon. John Arne Sæterøy. John Arne Sæterøy (født 16. august 1965), kjent under pseudonymet Jason, er en norsk tegneserieskaper fra Molde. Jasons tegneserie "Mjau Beibi" ble i en periode trykt i Dagbladet. Han har gitt ut album i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Polen, Slovakia, Spania, Sveits, USA, og Tyskland, med særlig suksess i Frankrike. Han vant i 2001 Sproingprisen for "Mjau mjau 10" og i 2007 og 2008 Eisner-prisen for beste amerikanske utgave av et internasjonalt materiale. I 2007 fikk han den for "The Left Bank Gang", den amerikanske utgivelsen av Hemingway. Jason debuterte i 1981 i tegneseriebladet KonK, og fortsatte deretter å bidra med flere korte fortellinger. Fra 1987 til 1989 gikk han på kunstskolen "Strykejernet" i Oslo, før han begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskoles linje for grafisk design og illustrasjon. I 1991 vant han en pris for sin historie "Pervo", Norsk Tegneserieforbunds årlige pris. Fire år senere ga han ut sitt første album, "Lomma full av regn", en abstrakt tegneserie, som han senere mottok Sproingprisen for, og som ble kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. I 1997 kom første nummer av Jasons eget album, "Mjau mjau". Dette albumet har senere fått tretten oppfølgere. Etter det realistisk tegnede albumet "Lomma full av regn" forenklet Jason tegnestilen sin. Han eksperimenterte med andre stiler, og endte opp med å tegne dyrefigurer. Dyrefigurene ble konsekvent framstilt med samme tanketomme ansiktsuttrykk. I denne perioden begynte Jason også å tegne «stumme» serier, uten dialog. I 1999 kom den første helt stumme serien i "Mjau mjau 5". I 2003 vakte han oppmerksomhet med "Jernvognen", en tegnet versjon av en av Stein Rivertons mest kjente kriminalroman fra 1909. Sommeren 2004 kom "Du går feil vei", Jasons egen vri på Mary Shelleys klassiker Frankenstein. Denne serien fikk Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for barne- og ungdomslitteratur. Jason er knyttet til det Oslo-baserte forlaget Magikon forlag. Tidligere er mange av tegneseriene hans utgitt på Jippi forlag og Schibsted. Han arbeider heltid med tegneserier og illustrasjonsoppdrag. Jippi forlag. Jippi forlag er et norsk tegneserieforlag. Forlaget har spesialisert seg på å gi ut tegnere som er mer interessert i å lage lengre historier, enn stripeformatet som er vanlig for humortegneserier. De huser noen av dagens viktiste norske serietegnere. Veien til Jippi forlag. Jippi forlag var opprinnelig et samarbeid mellom miljøene rundt fire forskjellige uavhengige tegneserieblader. Disse var "Kraftig Kost", "Fantazine", "Smittsomt Gjesp" og "Forresten". Kraftig Kost. Kraftig Kost ble dannet i 1986 av blant annet Espen Hårstad, som også fungerte som redaktør. Oslo-miljøet av Norsk Tegneserieforum var en viktig drivkraft og virket også som utgiver de aller første årene. De tidligste numrene inneholdt hovedsakelig bidrag fra Oslo NTFs tegneseriekonkurranse i 1985. I tredje nummer skiftet Kraftig Kost redaktør til Erik Falk, og løsrev seg samtidig fra NTF. I 1993 fusjonerte kraftig kost med TEGN og ble mer eller mindre innlemmet der. Det var slutten for utgivelsen Kraftig Kost, men det miljøet det hadde skapt levde videre i beste velgående. Fantazine. FANtaZINE var et norsk idealistisk tegneserieblad som ble utgitt fra 1992 til 1995. Roald Andersen, Morten Sætren og Roy Søbstad, som gikk i samme klasse på linjen for Visuell kommunikasjon i Kristiansand, fikk ideen med å starte et eget tegneserieblad sammen. De fikk med seg flere unge talenter som Ronny Haugeland Olsen, Andreas Tellefsen og Torstein Gundersen. Resultatet var at Fantazine #1 ble sluppet desember 1992. Flere tegnere som Robert Thom Karlsen, Trygve Høiseth og Jens K. Styve hengte seg på etterhvert. Det kom i alt sju nummer av Fantazine. Smittsomt Gjesp. Smittsomt Gjesp ble gitt ut av miljøet rundt Bergen Serieteknarlaug, men kom bare ut med ett eneste nummer i 1995. Seriene var humoristiske med rot i den norske hverdagen. Grunnen til at det ble med dette ene nummeret var at Jens K. Styve, som ble regnet som den største ildsjelen for bladet, ble ferdig med utdanningen sin og flyttet til Oslo. Han hadde lenge hatt kontakt med Erik Falk, redaktøren av Kraftig Kost, de ville gjøre noe sammen og så derfor etter en samarbeidspartner. Forresten - Det siste skrittet. Gateavisa/Futurum forlag hadde i mange år syslet med å gi ut tegneserier. Seriene bar preg av refsete arbeid, og en samfunnskritisk holdning. Mange av Norges største serietegnere, som for eksempel Steffen Kverneland og Christopher Nielsen, hadde vært innom der. Gateavisa hadde i 1995 ikke gitt ut tegneserier i eget blad på flere år, og tok imot invitasjonen om et samarbeid med Styve og Falk. Men Styve og Falk stilte to betingelser for samarbeidet; eget navn på utgivelsen og full redaksjonell frihet. Navnet ble Forresten. De første utgivelsene var en stor suksess, opplaget ble solgt på bare noen få måneder. Seriene i bladet hadde meget stor kvalitet. Tegnerne i bladet ville dyrke historiefortellingen og tegningen ble utviklet til en kollektiv greie, der man ofte satt hjemme hos hverandre på møter for å komme på ideer. Store sleppefester ble arrangert på tegneseriepuben Toons i Oslo og Garage i Bergen. Etterhvert følte Gateavisa-redaksjonen seg mindre fornøyd med ikke å ha innflytelse på den redaksjonelle linjen i Forresten, de ønsket mer tradisjonelt gateavisa-stoff med samfunnskritiske serier. Ved utgivelsen av nummer tre var det et faktum; Forresten brøt ut av Gateavisa og ble til Jippi forlag. Idd. Idd var tidligere en kommune i Østfold. Den ble innlemmet i storkommunen Halden i 1967. Folkeetymologien kobler navnet til den ene av to søstre, "Ida" og "Ara", som ryddet hver sin bygd i grenseskogene. Sørover fra høydedragene ved Halden og Fredriksten festning skråner jordbruksbygda Iddesletta svakt nedover mot Fagerholt, der den møter en grein av Iddefjorden. Sørover langs Iddefjorden stiger landet igjen. I bergknausene langs fjorden finner man spor etter steinbrudd der iddefjordsgranitt har blitt hentet ut. I enden av fjorden ligger herregården Berby, ved utløpet av lakseelva Enningdalselva. Videre oppover elva åpner landskapet seg på nytt. Her, på grensa til Sverige, ligger enda en jordbruksbygd: Enningdalen. Den østre delen av Idd er kledd med skog. Fra Kornsjø, der jernbanen krysser grensa, og nordover strekker en rekke lange gran- og furukledde åser seg i nord/sør-retning. I øst ligger Boksjøene, og i nord Femsjøen. Der Femsjøen renner ut i elva Tista rager et mektig ra over sagbruksstedet Tistedal. Raet fortsetter nordvestover gjennom Berg og videre nordover. Idd er også et prestegjeld i Sarpsborg prosti og har sognene Asak, Enningdalen, Idd og Tistedal. Illyria. Oversiktskart over Illyriske stammer før romerske erobringer Illyria er et oldtidsnavn på landskapet i det nordvestlige Balkan, langs kysten fra Albania i sørøst til den slovenske grensen i nordvest. Området var bebodd av illyrere, og ble innlemmet ca. år 1 i Romerriket under navnet Illyricum. I de første tiårene under Østromersk styre (inntil 461) ble Illyria herjet av plyndringer fra Vestgotere, Hunerne og Østgotere. Noen hundre år etter dette emigrerte slaviske stammer inn i området rundt 700-tallet og assimilerte Illyriske stammer i det som idag er Albania, Kosovo, Makedonia, Montenegro, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Serbia. Illyricum. Illyricum var en provins i Romerriket som erstattet kongedømmet Illyria og innlemmet i riket rundt år 1. Den omfattet områder på østsiden av Adriaterhavet i landskapet Illyria. Den strakk seg fra Drin-elven i dagens Albania til Istria (Slovenia/Kroatia) i nord og Sava-elven (Bosnia/Kroatia) i øst. Hovedstaden var Salonae nær dagens Split i Kroatia. Kongedømmet Illyria ble erobret i 168 f.Kr. da romerne beseiret hæren til den illyriske kong Gentius. Fra 167 f.Kr. ble Illyria en romersk koloni, til og begynne med administrert som fire klientrepublikker kalt Illyria, Dalmatia, Iapydia og Liburnia men ble snart slått sammen til en eneste provins kalt Illyricum. Provinsen ble etterhvert forstørret ettersom romerne utvidet sin makt i regionen gjennom en rekke kriger. Romersk kontroll var ikke helt etablert før 11 f.Kr. da pannoniene var fullstendig beseiret. Etter at et opprør blant pannoniene og dalmaterne ble knust i 9, ble provinsen Illyricum oppløst i år 10, og dets land ble delt mellom den nye provinsen Pannonia i nord og Dalmatia i sør. Navnet ble fortsatt brukt for å henvise til regionen og ble senere gitt av keiseren Diokletian til praetorierprefekturet Illyricum, en av fire prefekturer som han etablerte, som dekket Pannonia, Noricum, Kreta og hele Balkan-halvøya med unntak av Thrakia. Illyricum hadde betydelig strategisk og økonomisk betydning for romerne. Det hadde et antall viktige handelshavner langs kysten og gullminer i de indre regionene. Provinsen var også startstedet for Via Egnatia, den store romerveien som gikk fra Dyrrachium (dagens Durazzo) ved Adriaterhavet til Byzantium i øst. Regionens innfødte var kjent for deres militære evner og de ble en viktig kilde for mannskap til den romerske hær. Flere kjente romerske keisere kom fra Illyria, inkludert Aurelian, Claudius II, Konstantin I og Diokletian. "For den etterfølgende historien til regionen, se Dalmatia og Pannonia." Illyrere. Illyrerne var et oldtidsfolk i landskapet Illyria øst for Adriaterhavet. De var stammefolk som drev sjørøveri og var beryktede krigere. Dette utnyttet romerne etter at området ble erobret rundt år 1. Mange generaler og noen keisere var illyrere. Illyrisk språk tilhørte den indo-europeiske språkfamilie. Noen tenker seg at dagens albanere nedstammer fra illyrerne. Lerkendal. Lerkendal er et område i Trondheim, på østsiden av Nidelva sør for sentrum. Området domineres av Lerkendal Stadion, hjemmebanen til Rosenborg Ballklub, forskningsstiftelsen SINTEF og NTNU. Bydelen har holdeplass for tog på Stavne-Leangenbanen. Gorgonzola. Gorgonzola er en ost, oppkalt etter den italienske byen Gorgonzola ved Milano. Blåmuggoster lik Gorgonzola har blitt produsert i byen i mer enn tusen år. Osten ble kalt "Stracchino di Gorgonzola" fordi osten ble laget etter at kyrne hadde kommet tilbake fra sætra i Po-dalen. Etter denne turen var kyrne så trette ("stracco" betyr "trett") at det gav melken sin spesielle konsistens som gjorde den velegnet til Gorgonzolaosten. Modningen av osten foregikk i gruver i Valassina-dalen. Stod. Stod er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. I 1953 hadde Stod 1429 innbyggere, fordelt på 257 km². Stod ble 1. januar 1964 slått sammen med Beitstad, Egge, Kvam, Sparbu, Steinkjer og Ogndal til dagens Steinkjer kommune. Bygda Stod ligger på sørsiden av Snåsavatnet. Den strekker seg fra Steinkjer tettsted østover til grensen mot Snåsa. Den er mest kjent for helleristningsfeltet Bølareinen med ca. 6000 år gamle ristninger av dyr og mennesker. Det finnes flere andre fornminner, bl.a. to steinkretser, én på gården Nordgård og én på prestegården, begge er delvis ødelagt. Sognekirka for Stod er For kirke (tidligere Stod kirke.) I eldre tid var Stod atskillig større enn nå. Herredet nådde helt ut til Beitstadfjorden og omfattet det som senere ble delt opp i Stod, Egge og Kvam herreder. Tettsteder er det tidligere kommunesenteret Binde og Sunnan som ligger ved sørenden av Snåsavannet og var endestasjon for jernbanen en periode. Fra Sunnan gikk det dampbåt videre til Snåsa. Tradisjonelt var jord- og skogbruk de viktigste næringsveiene, utbyggingen av Nordlandsbanen førte med seg nye arbeidsplasser og bygda hadde eget meieri. Idag ligger de viktigste arbeidsplassene på Steinkjer, men driftige stodbygger har også klart å finne nye muligheter i tradisjonelle næringsgrener, de mest kjente er «Friskgården» som har utviklet gårdsbasert rehabilitering til den største private arbeidsplassen i bygda, og «Brandheia Villmarksleir». Milano. Milano (tysk "Mailand", engelsk "Milan", milanesisk "Milán") er en by i Nord-Italia i provinsen av samme navn. Byen har nærmere 1,3 millioner innbyggere. Historie. Man antar at Milano ble grunnlagt av kelterne i Nord-Italia omkring år 600 f. Kr., og rundt 222 f. Kr. underlagt romerne, som gav byen navnet "Mediolanum". I det fjerde århundre etter Kristi fødsel ble byen kortvarig hovedstad i Vest-romerriket. Etter den østgotiske og lombardiske perioden fikk byen pånytt betydning i det 11. århundre og ledet de nord-italienske byenes uavhengighetskamp mot det tysk-romerske rike. Milano var en av få byer som ikke ble rammet av pestepidemien i Europa. Under renessansen ble Milano styrt av de rike familiene Visconti og Sforza, som hadde kunstnere som Leonardo da Vinci og Donato Bramante i sin tjeneste. Etter å ha forsøkt å underlegge seg resten av Nord-Italia i det 15. århundre, ble Milano erobret av Frankrike, og deretter av Spania, i det tidlige 16. århundre. På 1700-tallet kom Milano under Østerrike under Habsburgerne som følge av Den spanske arvefølgekrig. Napoleon erobret byen i 1796, og gjorde Milano til hovedstad for Den cisalpinske republikk. Etter Napoleons nederlag tildelte Wienerkongressen i 1815 Milano og hele Lombardia igjen til Østerrike. Den østerrikske feltmarskalken Radetzky slo ettertrykkelig ned femdagersoppstanden i 1848. Etter Østerrikes nederlag mot Sardinia-Piemontes og Frankrikes styrker ved Slaget ved Solferino tilfalt Lombardia og Milano huset Sardinia-Piemonte under Viktor Emmanuel II i 1859. Etter første verdenskrig ble "Fasci di combattimento (Squadristi)" («fascistene») grunnlagt i Milano i 1919. I 1922 la Benito Mussolini ut fra Milano på sin marsj mot Roma. Under andre verdenskrig ble Milano sterkt ødelagt av alliert bombing. Byen er derfor idag svært moderne og fremstår som lite italiensk i sin karakter. Økonomi. Byen er hovedkvarter for flere større motebedrifter. Den italienske børsen, Borsa Italiana, ligger også i Milano. Messeområdet Fiera Milano i forstaden Rho er det største messeområdet i verden. Fiera Milano åpnet i 2005. Kultur. Det finnes også en stor mengde muséer i byen. Sport. Milano er hjembyen til to store fotballag, AC Milan og Inter Milan. Snåsavatnet. Snåsavatnet er Norges sjette største innsjø, og er delt mellom Steinkjer og Snåsa kommuner i Nord-Trøndelag. Avløp gjennom Fossemvatnet, Reinsvatnet og videre i Byaelva til Ogna og videre til Beitstadfjorden gjennom Steinkjer by. Snåsavatnet er regnet som et meget godt fiskevann med ørret, røye og lake. Fangstrekorden på ørret skal være på 12,7 kilo fra 1988. Fra 1871 og frem til jernbanen kom til Snåsa i 1926 ble Snåsavatnet brukt som transportåre av en rekke dampbåter der båten Bonden var den største. Bonden ble hugget opp i Snåsa etter at driften ble innstilt. I 1992 kom Bonden 2 i drift som charterbåt på Snåsavatnet. Driften gikk bare noen år, og etter mange år i opplag på Sunnan ble båten hugget opp. Adriaterhavet. Adriaterhavet (italiensk "Mare Adriatico", slovensk "Jadránsko mórje", kroatisk "Jadransko more", albansk "Deti Adriatik") er en del av Middelhavet som begynner ved Italias sørspiss og Korfu i Hellas. I sørøst går det over i det joniske hav. Det strekker seg til Trieste i nord. På vestsiden ligger Italia, mens på østsiden ligger Albania, Montenegro, Bosnia-Hercegovina (som har en 21 km lang kystlinje), Kroatia og Slovenia. De viktigste havnebyene langs Adriaterhavet er Venezia, Rimini, Trieste, Rijeka, Split, Dubrovnik og Durrës. Det største dypet er i sør og er på 1200 m. Grensetraktaten mellom Albania og Italia fra 1992 avklarer sjøgrensen på kontinentalsokkelen i Adriaterhavet mellom de to statene. Leinstrand. Leinstrand er en tidligere herredskommune i Sør-Trøndelag, opprettet i 1837. Den ble 1. januar 1964 innlemmet i storkommunen Trondheim sammen med herredskommunene Byneset, Strinda og Tiller. Leinstrand omfattet områdene nord for Gaulosen og store deler av Byåsen østover til stasjonsbyen Heimdal som var delt mellom Leinstrand og Tiller. Ved sammenslåingen hadde herredet et areal på 45,74 kvadratkilometer og 4193 innbyggere. Leinstrand er mest kjent for Gaulosen, elva Gaulas mektige delta. Dette er et av de få større deltaområder i Norge som ikke er bebygd, og det er derfor et naturreservat. Lisbeth Nypan, den nest siste som i Norge ble henrettet for trolldom da hun ble brent på heksebål i 1670, var bondekone fra Leinstrand. På Leinstrand ligger Skjetlein videregående skole, hvor det har det vært gårdsdrift i flere hundre år, før det fortsatte som en videregående landbruksskole i 1900. Skolen har om lag 100 elever. Det finnes også et skoleinternat her. Leinstrand huser også barneskolen Nypvang, hvor elever fra både Leinstrand og Ringvål går. Ungdomskoletrinnet busses opp til Spongdal på Byneset. Tegneserie. Tegneserie er en kunstart der en historie eller situasjon blir skildret gjennom flere tegninger eller bilderuter som er stilt etter hverandre i en rekkefølge eller serie. Tegneserier er vanligvis tegnet og utstyrt med korte tekster, gjerne i form av snakkebobler, men kan også bestå av for eksempel manipulerte fotografier og utelukkende grafiske symboler. Noen definerer tegneserier som en kommunikasjonsform der en forener billed- og fortellingskunst, mens andre betrakter tegneseriene som en selvstendig kunstart, en egen litterær sjanger og et eget massemedium på linje med film, avistegning, bildebøker og andre fortellende bildeuttrykk. Moderne tegneserier oppstod sist på 1800-tallet som magasinillustrasjoner der en kort, morsom historie eller episode ble oppdelt i flere småbilder for å vise et tidsforløp. Det har siden blitt laget en enorm mengde tegneserier med stor variasjon i innhold, form og stiluttrykk. Tegneserier kan omfatte alt fra korte vitsestriper i aviser og blader til kompliserte føljetonger i egne hefter og tykke bøker. Tegningene kan være enkle eller detaljerte, i farger eller svart-hvitt, være banale brukstegninger eller mer kunsterisk utformet. Innholdet er først og fremst underholdende og oftest humoristisk eller spennende. I løpet av 1900-tallet har tegneserien med sin lett tilgjengelige form blitt svært populær over store deler av verden, ikke minst blant barn og unge. Det er også blitt skapt et stort antall serier og tegneseriefigurer som har blitt kjent i populærkulturen, både internasjonalt og innen enkeltland. Tegneserien fikk sitt store gjennombrudd på 1950-tallet, med krigs- og westernserier som de mest dominerende. På 1960-tallet var det superheltseriene som dominerte, mens 1970-tallet var albumenes gullalder og tegneserienes desiderte høydepunkt i Norge. På 1980-tallet begynte den stagnasjonen som har fortsatt siden. Serier med humor var de som klarte seg best på 1990-tallet. Tegneserier verden rundt. Det har tradisjonelt vært tre store skoler innen internasjonal seriekunst; USA, Japan og Frankrike/Belgia. USA. I USA har stort sett den klassiske superhelttegneserien hatt et stort fotfeste. Det har tradisjonelt vært to store tegneserieforlag som har hatt det meste av markedet: Marvel Comics som gir ut Spider-Man, X-Men, Fantastic Four og Hulk, og DC Comics som har Supermann og Batman i stallen. Begge to har spesialisert seg på den typen serier. Tegneserier om Walt Disneys figurer, som Donald Duck, Mikke Mus og de andre i Andeby-universet, har blitt veldig populære i Europa, men ikke like mye i hjemlandet. På siden av det amerikanske stormarkedet har man hele tiden hatt flere smalere serier. Mange av disse har fått kultstatus, og noen har til og med blitt meget populære, både i hjemlandet og i resten av verden. Noen eksempler er Will Eisners album som ble gitt ut sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, Neil Gaimans serier om "The Sandman", Harvey Pekars "American Splendor", Art Spiegelmans tidligere serier og noen humorstripeserier som Scott Adams' "Dilbert". Japan. I Japan har tegneserier hatt en rimelig høy anerkjennelse, de har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. Der kalles kunstformen manga (japansk for tegneserier), i vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen "japansk tegneserie" (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra det man i den vestlige verden er vant til i tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er at japansk seriekunst i mange år levde et liv isolert fra både europeisk og amerikansk innflytelse. I mange japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift. Den moderne manga-kunsten stammer fra 1960-tallet da Osamu Tezuka gav ut en serie ved navn "Astro Boy". Noen av de viktigste seriene er "Akira" og "Dragon Ball", "Sailor Moon", Naruto, Dragon Ball, One Piece og "2". Frankrike/Belgia. "Utdypende artikkel: Fransk-belgiske tegneserier" Frankrike og Belgia, samt noen områder i nabolandene, har fransk som felles språk og er derfor et godt marked for tegneserier. En av de første som markerte seg som tegneserieskaper i denne regionen var den belgiske tegneren og avismannen Hergé som utga det første Tintin-albumet i 1930. Utover tredvetallet hadde området en høy import av amerikanske serier, noe som stoppet brått da andre verdenskrig satt inn for fullt i starten av førti-årene. Selv om det var vanskelig å importere amerikanske serier var det fortsatt et behov til stede fra leserne om noe serier. Det førte til at en rekke nye serieskapere, som for eksempel André Franquin, Peyo, Albert Uderzo, Willy Vandersteen, Jacques Martin, Edgar Pierre Jacobs, René Follet, Jacques Laudy og Raymond Reding. Norge. Den første norsk-skrevne tegneserie var «Kari, Per og Søren på bytur» (1912–1913) av Nanna With. Et aktivt norsk tegneseriemiljø oppstod utover fra 1920-tallet med tegnere som Jan Lunde, Bjarne Restan og Rolf Kluge. Den absolutt store toppen kom på 1930- og 40-tallet da det var et meget godt marked for norske tegneserier. Dette miljøet har vært lite og fått lite oppmerksomhet. Det har i all hovedsak bestått av noen få ildsjeler og noen få forlag og blader. Ofte har alt arbeid blitt gjort på frivillig basis. De store norske ukebladene hadde alle tegneserier, mange av dem importert og oversatt, men ut over Nils og Blåmann, var det Nynorsk Vekeblad, med Ingeniør Knut Berg på stadig nye eventyr, Jens R. Nilssens Vangsgutane og Smørbukk samt Magasinet for Alle (Arbeiderbladet) med Jens von Bustenskjold som holdt seg lengst. Alle seriene kom i tillegg som julehefter. Markedsledende forlag i Norge er per i dag Egmont Serieforlaget og Schibsted Forlagene, som gjennom sitt distribusjonsnett hos Bladcentralen når ut til de fleste dagligvareforretninger, kiosker, bensinstasjoner og andre utsalgssteder. Det finnes i tillegg flere uavhengige serieforlag, for eksempel Seriehuset, Dragefjellet Forlag, KickAss Comics, No Comprendo Press, Pokus forlag, Norsk Seriebyrå, Wildside Comix, Jippi forlag og Dongery. Disse forlagene distribuerer sine tegneserier gjennom spesialbutikker, bokhandlere og i enkelte tilfeller Narvesen. Før 1960-årene utkom den norske tegneserien Smørbukk. På 1980- og 1990-tallet var bladet "Pyton" stort, og mange av dagens store norske tegnere, blant andre Frode Øverli og Arild Midthun, tegnet for dem. Bladet hadde et noe frynsete rykte og ble av mange sett på som en eksponent av «rumpehumor». I dag er det de små vitsestripene som har lettest for å slå an, siden det er det formatet som passer avisene best. De fleste tegneserielesere leser tegneserier i nettopp aviser. I Norge har miljøet tatt seg opp betraktelig de siste årene, og fått en viss anerkjennelse utenfor selve miljøet. Stripeserier som Pondus og Nemi har blitt svært populære, og har dermed vist at det også er mulig å satse på norske serieskapere. Noen av serieskaperne som er viktige i det norske miljøet i dag er Mads Eriksen, Anna Fiske, Flu Hartberg, Karine Haaland, Øyvind Sagåsen, Kim Holm, InkaLill, Jason, Steffen Kverneland, Lars Lauvik, Torbjørn Lien, Sigbjørn Lilleeng, Geir Moen, Arild Midthun, Lise Myhre, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Øystein Runde, Tor Ærlig, Frode Øverli, og Håkon Aasnes. Jevnlig gis det ut blader og magasiner om og med tegneserier. Som rene tegneserietidsskrifter finnes medlemsbladet Bobla fra Norsk Tegneserieforum, mens Serienett fungerer som et internettbasert tidsskrift om tegneserier. Det tidligere ledende tegneserietidsskiftet i landet, TEGN, ble nedlagt i 2005. Seriesamlern fra Egmont Serieforlaget ble lagt ned i 2008. Årlig arrangeres tegneseriefestivalen Raptus i Bergen og tegneseriedagen Vossastreken på Voss. Siste skudd på stammen er Oslo Comics Expo, som første gang ble arrangert 4.–5. mai 2007. Raptus er Norges største og viktigste samling for serieinteresserte. Størrelser som Will Eisner, Don Rosa og Bud Grace har besøkt festivalen. I Norge er det flere organisasjoner som jobber for å fremme tegneserienteressen. Den eldste er Norsk Tegneserieforum (NTF), som blant annet gir ut fanzinet "Bobla" som eget medlemsblad. NTF har lokallag i Sarpsborg og Hadeland, og tidligere fantes også Oslo tegneserieforum. I tillegg til NTF finnes blant annet Tegneserieforeningen i Bergen, og i Trondheim har det vokst fram et miljø av serieskapere som blir kalt Trondheimstegnerne. Norge har også et spesialbibliotek for tegneserier, Serieteket på Grünerløkka i Oslo, og et eget tegneseriemuseum i Brandbu. Sverige. Av kjente svenske serier kan nevnes Rudolf Peterssons humoristiske soldatserie «» (1932–). Norske ”91 Stomperud” var det første året (1937) en ren gjengivelse av Peterssons arbeid. Nevnes bør også Rune Andréassons moralske barneserie «Bamse» (1966–), Charlie Christensens satiriske «Arne And» (1983–), Jonas Darnells «Herman Hedning» (1988–) og Martin Kellermans «Rocky» (1998–). Både «Bamse», «Herman Hedning» og «Rocky» blir utgitt som egne blader i Norge. Siden 1960-tallet har Sverige også hatt en egen lisensproduksjon av «Fantomet», og Fantomet-seriene som trykkes i de norske bladene kommer fra den svenske produksjonen. Seriefrämjandet har gitt ut tegneserietidsskriftet Bild & Bubbla siden 1968, og i Stockholm har det eksistert et eget tegneseriebibliotek siden 1996. Danmark. Humoristen Storm P. regnes som den danske tegneseriens far med avisseriene «De tre små mænd» (1913), «Nummermanden» (1913) og «Peter og Ping» (1922). I perioden 1920-1940 ble det produsert tegnede fortellinger med tekst under rammene av den typen vi også kjenner fra Norge, samtidig som framveksten av en egen dansk tradisjon med humoristiske avisstriper startet. Henning Dahl-Mikkelsens «Ferd'nand» (i Norge kjent som «Ferdinand») og Jørgen Mogensen og Cosper Cornelius' «Alfredo» er eksempler på danske avisserier som også har gått i utenlandske aviser. På 40- og 50-tallet ble det i Danmark produsert flere ypperlige episke eventyrserier. Disse ble publisert som føljetonger i aviser og tidsskrifter, og et avsluttet handlingsforløp kunne strekke seg over flere år. Norske gutter som vokste opp på denne tiden vil være velkjent med Harry Nielsens «Willy på eventyr» som også gikk i norske Allers. Serien ble tatt opp igjen 1956-1977 av Tage Andersen og rendyrket som science fiction-epos. Hvis Willy var Danmarks Lyn Gordon, så var Tage Andersen Danmarks Alex Raymond. Et annet eksempel fra 50-tallet er Willy Nielsens epos fra dansk oldtid, «Egene». Etter 70-tallet har flere danske tegneseriekunstnere hatt suksess også utenfor landets grenser med serier i albumformat. Her kan nevnes Sussi Bech med sine humoristiske historiske serier «Nofret» fra oldtidens middelhavsområde og «Aida Nur» fra de arkeologiske utgravningene i Egypt anno 1920, Peter Madsens humorserie fra norrøn gudeverden «Valhall» og bibelhistorie i tegneserieformat «Menneskesønnen» samt Niels Rolands okkupasjonshistorie «Danmark besat». Finland. Den internasjonalt sett mest framgangsrike finske tegneserien er Mummitrollet. I 1953 tok "Associated Newspapers of London" kontakt med Tove Jansson med en forespørsel om hun ville lage en tegneserie i stripform basert på Mummibøkene. Hun takket ja, og i 1954 ble «Moomin» publisert i verdens daværende største aftenavis, britiske "Evening News". Noen år senere ble serien trykt i dagsaviser verden over og var oversatt til over 20 språk. I 1958 fant Tove Jansson ut at arbeidet med serien ble for tidskrevende, og overlot derfor forfatterarbeidet av seriene til sin bror Lars Jansson. I 1961 tok han også over tegningen og fortsatte til 1974. Blant de finskspråklige seriene kan ellers blant andre B. Virtanen nevnes. Den moderne tidsalder. I dag er mulighetene for å få publisert sine egne striper større enn den noen gang har vært. Ved hjelp av internett, som flere og flere får tilgang til, er det blitt svært lett å publisere striper selv. Stadig flere har egne nettsider der de publiserer egne striper. Dette gjelder både etablerte serieskapere som legger ut en daglig stripe, eller amatører som får en mulighet til å vise hva de kan skape. Scott McCloud er en av de som virkelig har frontet tegneserier på internett. På nettstedet sitt har han flere artikler (i tegneserieformat) som forklarer de mulighetene internettformatet har ovenfor papirformatet, og hvordan forskjellige ting kan fikses rent praktisk. I tillegg har han egne striper liggende ute. En av de mest populære tegneserier på nettet er User Friendly, en serie med datanerder som målgruppe. Serien tar for seg de ansatte ved en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor. Flere kunstnere fra nyere tid har tatt i bruk elementer fra tegneseriekunsten og skapt arbeider der denne sammenhengen kan være tildels ganske tydelig, som i Op-Art og Pop Art, med navn som Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Peter Saul, Jasper Johns, Philip Guston – og amerika-nordmannen E. C. Corbitt. Parallelt er en del striper inspirert av det som skjer på kunstfronten. Herta Däubler-Gmelin. Prof. Dr. Herta Däubler-Gmelin (født 12. august 1943) er en tysk jurist, politiker (SPD) og tidligere justisminister. Hun ble født i Pressburg som datter av Hans Gmelin (død 1991), som var borgermester i Tübingen fra 1954 til 1974. Hun studerte historie, økonomi, jus og statsvitenskap i Tübingen og Berlin, og ble advokat i 1974. Däubler-Gmelin arbeidet først i Stuttgart, senere i Berlin. Siden 1992 har hun undervist ved Otto-Suhr-Institut ved Freie Universität Berlin, hvor hun ble professor i 1995. Hun ble medlem av det sosialdemokratiske partiet i 1965 og ble innvalgt i det tyske parlamentet i 1972. Hun hadde flere verv i partiet på 1980- og 90-tallet, og var bl.a. viseformann fra 1988 til 1997. Fra 1994 til 1998 var hun også viseformann for arbeidsgruppen for "Rechtspolitik" og juridisk rådgiver for SPDs parlamentariske gruppe. I 1993 ble hun nominert av SPD til stillingen som visepresident for forfatningsdomstolen i Karlsruhe, men hun ble avvist av de konservative. Fra 1998 til 2002 var hun føderal justisminister i Gerhard Schröders første kabinett, og hadde ansvaret for en rekke vidtgående og diskuterte reformprosjekter, bl.a. loven om tysk statsborgerskap, kvasi-legaliseringen av homofile ekteskap og overhalingen av Bürgerliches Gesetzbuch (tysk sivilrett), den mest omfattende siden den ble innført i 1900. Under USAs krig mot Irak sammenlignet justisminister Däubler-Gmelin USAs leder George W. Bush med Hitler. Hun er nå medlem av parlamentet og formann for Ausschuss für Verbraucherschutz, Ernährung und Landwirtschaft (utvalget for forbrukerbeskyttelse, ernæring og landbruksvitenskap). Däubler-Gmelin er medlem av en rekke velgjørende og almennyttige organisasjoner. Hun er siden 1969 gift med Professor Dr. Wolfgang Däubler, en av de fremste tyske eksperter på arbeidsrett, og har en datter og en sønn. Hans Adam II av Liechtenstein. Fyrst Johannes «Hans» Adam II Ferdinand Alois Josef Maria Marko d'Aviano Pius von und zu Liechtenstein, Herzog zu Troppau und Jägerndorf, Graf zu Rietberg (født 14. februar 1945 i Zürich) er sønn av fyrst Franz Josef II av Liechtenstein (1906–1989) og fyrstinne Gina (1921–1989). Den 15. august 2004 innsatte han sin sønn, arveprins Alois av Liechtenstein, som sin stedfortreder og betrodde ham statsstyret. Familie. Den 30. juli 1967 giftet han seg med sin kusine grevinne Marie Kinsky von Wchinitz und Tettau i Vaduz. Alois av Liechtenstein. Arveprins Alois von und zu Liechtenstein Alois Philipp Maria von und zu Liechtenstein, greve til Rietberg (født 11. juni 1968 i Zürich) er prinsregent og tronfølger i Fyrstedømmet Liechtenstein. Han er eldste sønn av fyrst Hans Adam II av Liechtenstein og fyrstinne Marie. Prinsen vokste opp på slottet i Vaduz. Han gikk på grunnskole og gymnasium i Vaduz. Etterpå utdannet han seg til offiser i Storbritannia. Han studerte jus ved universitetet i Salzburg. Da faren ble fyrste i 1989 ble han arveprins. Siden 1996 bor han igjen i Vaduz og er ansvarlig for den fyrstelige formuen. Den 15. august 2004 overlot faren ham regjeringen av landet. Fyrstetittelen får han imidlertid først etter farens død. Liste over Liechtensteins fyrster. En kronologisk Liste over fyrster av Liechtenstein, Liechtensteindynastiet eller Huset Liechtenstein, som oppstod etter slektens ervervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712). «Liechtenstein» etter Borgen Liechtenstein, ved Mödling som har vært holdt i familien fra minst 1140 til det trettende århundre og fra 1807, til idag. 1 Johann Nepomuk Wenzel: 1732-1745 under sin onkel Josef Wenzels formynderskap, fordi han var ved maktovertagelsen bare var 8 år gammel. Hugo Chávez. Hugo Rafael Chávez Frías (født 28. juli 1954 i Sabaneta i delstaten Barinas) er Venezuelas president og den 53. presidenten i rekken. Som leder for «den bolivariske revolusjonen» har Chavez arbeidet for det han kaller et demokratisk, sosialistisk styre samt arbeidet for et økt latinamerikansk samarbeid. Han har ellers vakt oppsikt med sin sterke kritikk av den nyliberale globaliseringen og USAs utenrikspolitikk. Som tidligere yrkesmilitær stiftet han partiet Movimiento Quinta República (MVR, «Bevegelsen for den femte republikk») etter et mislykket kupp i 1992. 4. februar rykket Chavez og hans elitestyrke Grupo Acciones de Comando inn i Caracas i den hensikt å overfalle og nøytralisere viktige kommunikasjonsmessige, politiske og militære installasjoner, inkludert presidentpalasset, forsvarsministeriet, den militære flyplassen og Forsvarsmuseet(!). Kuppforsøket til Chavez mislyktes fordi kun ti prosent av mannskapene i Venezuelas militære styrker støttet kuppmakeren. 14 mennesker ble drept og 130 skadet under kuppforsøket mot den demokratisk valgte presidenten. Chavez ble valgt til president 6. desember 1998, etter å ha fremmet et program som skulle hjelpe Venezuelas store og fattige befolkning. Han ble gjenvalgt i 2000, 2006 og 2012. Chavez har lansert flere programmer kalt «bolivarianske misjoner» for å bekjempe sykdom, analfabetisme, feilernæring, fattigdom og andre sosiale problemer. Utenlands har Chavez trosset USA ved å støtte alternative modeller for økonomisk utvikling, og fremme samarbeid mellom verdens fattige nasjoner, spesielt i Latin-Amerika. Under Chavez har Venezuela gått igjennom store endringer som, selv om valg og folkeavstemninger har vist en klar majoritet for politikken, også har møtt motstand i store deler av befolkningen. I 2002 overlevde Chavez et mislykket kuppforsøk (se nedenfor), og i kjølvannet av dette ble landets økonomi lammet av en lockout/streik organisert av toppen i den eksisterende fagbevegelsen og både den private og offentlige næringslivsledelsen. Som følge av dette falt BNP kraftig i 2002 og 2003, men den har siden bedret seg drastisk i takt med økte oljepriser. Antallet fattige har likevel økt under Chavez, noe tall fra landets egne myndigheter, ved the president for the Venezuelan National Statistics Institute, Elías Eljuri, viser. Andelen fattige av befolkningen har økt med ti prosent til 53% under Chavez styre.Da disse tallene ble offentliggjort forlangte Chavez en ny ordning for måling av antallet fattige; en ``sosial velbefinnende``-indeks. I følge denne nye standarden tilhører nå bare 40% av landets befolkning kategorien fattig. Chavez har også blitt anklaget for å lede landet i ikke-demokratisk retning, blant annet fordi han har innført sanksjoner mot enkelte opposisjonsmedia på grunn av deres åpne agitasjon for å styrte Chavez og deres støtte til kuppforsøket i 2002. I enkelte kretser anses han derfor som en diktator som står bak sensur og som leder landet i en autoritær retning. 15. februar 2009 vant Chávez med 54 mot 46 prosent av stemmene i en folkeavstemning om en grunnlovsendring som åpner for at Chávez kan gjenvelges i minst ti år til, som vil sette ham i stand til å regjere uten støtte fra nasjonalforsamlingen, en mulighet som ikke eksisterte da Chávez kom til makten som president, og som opprinnelig ikke ble vedtatt da Hugo Chávez foreslo grunnlovsendringen i 2007. Kuppet i 2002. 9. april 2002 kunngjorde Carlos Ortega, lederen av Venezuelas sosialdemokratiske fagbevegelse, CVT, en to dagers generalstreik. Om lag 500 000 personer deltok og marsjerte mot hovedkvarteret til det statlige oljeseskapet PDVSA (Petróleos de Venezuela) den 11. april 2002. Arrangørene bestemte seg for å omdirigere marsjen til Miraflores, presidentpalasset, hvor det foregikk en demonstrasjon til støtte for Chavez. Det kom til voldelige sammenstøt og skuddveksling mellom demonstrantene, det opposisjonskontrollerte Caracas storbypoliti og den statskontrollerte nasjonalgarden. Det ble også meldt om snikskyttere hvor både tilhengere om motstanderere av Chavez befant seg. Opptøyene førte til 17 drepte og 100 skadde. 11. april 2002 gjennomførte opposisjonen et kupp og presidentpalasset ble overtatt. Chavez ble tatt til fange og flydd til øya La Orchila utenfor kysten. Rundt øya sirklet amerikanske militærfartøyer som deltok i en øvelse. Lucas Rincón Romero, hærsjefen i Venezuela, kunngjorde deretter at Chavez hadde gått av som president. De militære lederne utnevnte Pedro Carmona til midlertidig president i Venezuela. Etter få timer hadde han avskaffet både parlamentet og høyesterett, og dessuten gjort store forandringer i grunnloven, deriblant endret navnet tilbake til República de Venezuela. Mens høyresiden feiret, ble det raskt holdt en rekke store massemønstringer mot kuppmakerne. Det var da at en general erklærte sin lojalitet til Chavez. Sentrale deler av hæren besluttet å nedkjempe kuppmakerne. Venezuelas beskjedne krigsflåte seilte ut mot La Orchila og fikk befridd Chavez. Amerikanerne forsøkte ikke å hindre dem. Den korteste presidentperioden i Venezuelas historie var dermed over, og Chavez kunne på nytt innta plassen som president i Venezuela igjen 13. april 2002. Etter kuppet oppnevnte Chávez flere undersøkelseskommisjoner. Disse kom frem til at USA hadde stått bak kuppet, slik Chavez hevdet. 16. april 2002 kunne Chavez fortelle at et fly med amerikanske registreringsnumre hadde landet på flybasen på Orchila, hvor Chavez ble holdt fanget. Politisk ideologi. Hugo Chavez er inspirert politisk av Simon Bolivar, som ledet avkoloniseringen av deler av Latin-Amerika. Bolivar var særlig inspirert av den franske revolusjonens idealer. I tillegg viser Chavez hyppig til venstreradikale tenkere som stod i opposisjon til den sovjetiske formen for sosialisme. Særlig hyppige er henvisningene til Antonio Gramsci, Rosa Luxemburg og Leo Trotskij i hans taler. Sistnevnte er symbolsk viktig da han stod i sterk opposisjon til stalinismen, og måtte bøte med livet på grunn av dette. Chavez har også vist beundring for PROUT -en spirituelt fundert sosialisme først introdusert av den indiske filosofen Prabhat Ranjain Sarkar. I juni 2007 ble det kjent at regjeringen vil trykke 20 000 eksemplarer av boken "Etter kapitalismen" som bl.a. Johan Galtung har bidratt til. PROUT ble grunnlagt i opposisjon til systemene i Kina og Sovjetunionen, som teoriens grunnleggere oppfattet som ekstreme politiske ytterpoler som ikke fremmer menneskelige behov. Under Verdens Sosiale Forum i Porto Alegre i Brasil i 2005 uttalte Chavez at "vi må finne opp sosialismen på nytt" og han advarte mot den sovjetiske modellen ved å komme med følgende uttalelse: "Men vi kan ikke gripe til statskapitalisme, som ville være samme perversjon som Sovjetunionen. Vi må ta tilbake sosialismen som tese, prosjekt og vei fremover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten" (Michael A. Lebowitz, "Sosialisme skapes ikke i himmelen", Rødt nr. 2/2007). Chavez' personlige liv. Hugo Chavez er barn av Hugo de los Reyes Chávez og Elena Frías de Chávez, begge lærere. Chavez har vært gift to ganger. Hans første kone var Nancy Colmenares, en kvinne fra en fattig familie i hjembyen Sabaneta. Chavez og Colmenares var gift i atten år, og fikk tre barn: Rosa Virginia, María Gabriela og Hugo Rafael. De ble separert rett etter kuppforsøket i 1992, men er ennå gode venner. Under sitt første ekteskap hadde Chavez et ni år langt forhold til en ung historiker ved navn Herma Marksman. Nå er Chavez separert fra sin andre kone, journalist Marisabel Rodríguez de Chávez. Fra det ekteskapet har Chavez ytterligere en datter, Rosa Inés, i tillegg til en stesønn, Raúl «Raúlito» Alfonzo. Chavez har ett barnebarn: Gabriela. Religiøs overbevisning. Chavez ble oppdratt som katolikk, og er fremdeles en troende kristen. På tross av dette har han hatt mye uenighet med både den katolske kirke i Venezuela og den protestantiske kirken. Til tross for at han tradisjonelt har holdt sin egen tro personlig, har han i løpet av perioden som president blitt mer åpen for å diskutere sin religiøse overbevisning. Dette for å meddele at hans kristentro og tolkning av Jesus' liv har hatt stor innflytelse på hans progressive tanker. Kritikk. Med hensyn til innenrikspolitikk har det flere ganger i amerikanske medier blitt hevdet at korrupsjon og kriminalitet har blomstret under Chavez, at infrastruktur og offentlige sykehus ikke fungerer, at han ikke har holdt valgløftene sine med hensyn til arbeids- og landreform, at regjeringsbyråkratiet forfaller og er i kaos, at han har konsentrert makten over juridiske og lovgivende organer i sine hender, at han har satt demokratiet i fare, og at han i motesetning til alminnelig oppfatning har mislykkes i å heve de fattiges levekår «over det som er normalt i en oljeboom». Etter folkeavstemningen i 2004 insisterte motstandere av regimet på at Chavez-regjeringen hadde satt i gang en «gigantisk bløff»; imidlertid bekreftet internasjonale observatører og valgdagsmålinger de offisielle resultatene. USAs regjering har hevdet at Chavez sin deltagelse i krigen mot terror er minimal eller bevisst dårlig utført med hensyn til FARC og and ELN, som er i konflikt med den USA-støttede regjeringen i Colombia. USAs regjering sier imidlertid også at det ikke finnes noen bevis for at det er en direkte forbindelse mellom disse voldelige grupperingene og Chavez. Flere offentlige personer har gått så langt at de har etterlyst et attentat mot Chavez, særlig oppsikt vakte den kristen-konservative evangelisten Pat Robertson. Andre slike krav har blitt fremholdt av den venzuleanske skuespilleren Orlando Urdaneta og tidligere president i Venezuela, Carlos Andrés Pérez. Den amerikanske ambassadøren i Venezuela mellom 2001 og 2004, Charles Shapiro, rapporterte to potensielle attentatsforsøk til Chavez-administrasjonen. Det nordtyske forbund. Det nordtyske forbund ("Norddeutscher Bund") var en union av stater som eksisterte 1867–1871 mellom oppløsningen av Det tyske forbund og den tyske riksgrunnleggelse. Etablering. Under Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 annekterte Preussen alle områder nord for elven Main som hadde vært under kontroll av deres motstandere, blant annet Hannover og Schleswig-Holstein, med unntak av Sachsen, Hessen-Darmstadt, Sachsen-Meiningen og Reuss eldre linje. Også de nordlige delen av Bayern ble heller ikke berørt. For å sikre fremtidig støtte fra Østerrike, sørget Bismarck for at det ble sluttet en moderat fredsavtale. Avvikling. Det nordtyske forbund ble under Tysklands samling avløst av Det tyske keiserrike etter forbundets seier i Den fransk-prøyssiske krig. Dette skjedde ved at Kongeriket Bayern, Kongeriket Württemberg, Storhertugdømmet Baden sammen med de delene Storhertugdømmet Hessen som ikke hadde sluttet seg til forbundet, gikk sammen med statene i forbundet og dannet Det tyske keiserrike. Vilhelm I ble som prøyssiske konge keiser med tittelen "tysk keiser", og ikke "keiser av Tyskland", siden Østerrike ikke var med i denne lilletyske løsning. Referanser. Nordtyske forbund MITR-3. MITR-3 forkortelse for «Mitraljøse-3», var den norske betegnelsen for MG-3 utstyrt med stativ NM-41 (trefot, vugge og rettemekansime). I 1970-årene var MITR-3 og MG-3 (uten trefot) nærmest regnet som to forskjellige våpen. MG-skyttere på geværlag trente utelukkende på bruk av MG uten stativ, mens på mitraljøselag brukte de stativ. Mitraljøselaget bestod av lagfører [sersjant/fenrik] og to mitraljøse-gjenger. Hver gjeng med en MITR-3 og tre mann; en MITR-ener, en MITR-toer og en MITR-treer. De to siste var henholdsvis stativbærer og ammunisjonsbærer. Ener hadde MG-3/MITR-3 som sitt personlige våpen, mens toer hadde pistol da stativ NM41 veier 14,7 kg og er temmelig uhåndterlig å bære med seg. Dette førte til mye spesiell mitraljøse-stridsteknikk. Squire. Squire er et bilmerke, som ble produsert fra 1934 til 1936. Bilen ble bygd av Squire Car Manufacturing Co. Ltd. Britain. Bilen var en drøm som grunnleggeren, Adrian Squire hadde hatt siden han gikk på skolen, og han lot ingen hensyn komme i konflikt med sin drømmebil. Derfor ble bilen svært dyr, og ble solgt bare i 9 eksemplarer. Han begynte på designet av bilen i 1933, og firmaet ble stiftet i januar 1934, med 6 000 GBP i egenkapital. Bilen hadde en 4-sylindret motor fra britiske Anzani, med 1,5 liter og 110 hk. Det første eksemplaret var det Vanden Plas som designet. Prisen ble 1 220 GBP, noe som gjorde at den konkurrerte med Bentleys 3,5 liters biler i pris. Det var stor interesse for bilen da den ble presentert, men det kom få bestillinger. 4 av bilene havnet i familiens eller direktørenes eie. Prisen ble satt ned til under 1 000 GBP i 1935, likevel var det ingen interesse. Firmaet gikk konkurs, og alt ble solgt. Adrian Squire gikk da tilbake til Bentley, der han også hadde jobbet tidligere. Amerikansk Simplex. Simplex var et bilmerke som ble produsert fra 1907 til 1914. Bilen ble bygd av Simplex Automobile Co, Inc. i USA. Bilen var enkelt bygd, men ble solgt til en høy pris. Bilmerket utviklet seg fra en bilforhandler i New York, Smith and Mabley. De solgte opprinnelig Mercedes, Panhard og Renault, men begynte i 1904 å bygge bilen "Smith and Mabley Simplex", først med en 18 hk motor, senere 30 hk. De gikk imidlertid konkurs i 1907 og ble kjøpt opp av Herman Broesel, som hadde en nyutviklet bil med 9,8 liters 50 hk motor. Denne bilen het Simplex. Bilen var stor og eksklusiv, og bare chassiset kostet USD 5.400. En modifisert utgave av bilen gjorde det også svært godt i amerikanske baneløp. Fra 1911 bygde de også en variant med 38 hk, og i 1912 kom de med en kraftig motor med 75 hk! 50 hk-modellen ble fortsatt produsert. Firmaet ble kjøpt opp i 1914, og dette ble slutten på Simplex. Den siste ble bygd i 1917. Den røde plass. Den røde plass i august 2001 Den røde plass (på russisk: "Красная площадь", "Krásnaja plósjtsjad") er en berømt plass i Russlands hovedstad Moskva, under sovjettiden ble den brukt til store militærparader. Kreml ligger ved den røde plass. På æreskirkegården foran Kreml ligger blant annet Leonid Bresjnev, Josef Stalin, Maxim Gorki, Clara Zetkin og Jurij Gagarin begravet. Navnet kom opprinnelig ikke fra fargen rød. Ordet krasnaja betydde på gammelrussisk både "vakker" og "rød". Plassen kom i 1991 med på verdensarvlista til UNESCO. 28. mai 1987 landet tyskeren Mathias Rust på broen Vasilevski Spusk like ved den røde plass med et småfly, hvoretter han takset småflyet til den røde plass hvor han ble pågrepet. Røde plass Godfrey & Nash. GN (for Godfrey & Nash) var et bilmerke som ble produsert fra 1911 til 1925. Bilen ble bygd av G.N. Ltd i Storbritannia. Den hadde fasongen til en bil, men var en krysning av motorsykkel og bil. Dermed ble det en rimelig, men kvikk bil. Selskapet ble stiftet av H. R. Godfrey og Archie Frazer-Nash i 1910, og de første bilene ble solgt året etter. For å holde prisen under 100 guineaer, måtte bilen være lett og enkel, og de brukte bl.a. treramme. De første modellene hadde en V-twin motorsykkelmotor fra japanske JAP, og veide ikke mer enn 181 kg. Det var ikke en teknisk sofistikert bil, men den var praktisk og lett å reparere. De lagde under 200 biler fram til første verdenskrig, men etter krigen ble slike biler populære. Produksjonen økte til 50 per uke, selv om prisen hadde økt til over 300 pund. Etterhvert ble prisen for høy, og kundene ønsket mer beskyttelse mot vær og vind. Dessuten kom Austin med sin "Seven" i 1923 til kun 165 pund. GN måtte legge ned virksomheten, og Godfred gikk til bilprodusenten HRG, mens Frazer-Nash begynte å lage biler med sitt eget navn. Kystradiostasjon. Kystradiostasjonen Poldhu i Cornwall omlag 1910, en av verdens første, opprettet i 1901 Operatørplass ved Tjøme radio, nå utfaset og museum En kystradiostasjon "(tidligere radiotelegrafstasjon)" er en radiostasjon på land der radioekspeditørene ved hjelp av radiobølger oppretter kontakt mellom land og havgående fartøy som fritidsbåter, handelsfartøy og oljeplattformer og fartøy som ikke kan opprette direkte kontakt med hverandre. Kystradiostasjoner ekspederer trafikk som radiotelefonisamtaler, radiotelegrammer, meldinger til sjøfarende, værmeldinger og nødsamband. Norsk kystradios historie. Norges første kystradio var Tjøme radio som marinen satte opp i 1906, og som Telegrafvesenet overtok i 1920 som sin første rene maritime kystradio. De første rene kystradiostasjonene i Norge var Røst radiotelegrafstasjon og Sørvågen radiotelegrafstasjon. I 1903 hadde prøvesendinger på radiotelegrafi blitt satt i gang mellom stasjonene, bare fire år etter Guglielmo Marconi oppfant trådløs telegrafi. Sambandet mellom Røst og Sørvågen ble offisielt åpnet 1. mai 1906, og ble åpnet for internasjonal korrespondanse med skip i sjøen i 1908. Det var bare mulig å ekspedere radiotelegram med skip i sjøen i 1908 på mellom- og langbølge telegrafi, og rekkevidden var meget lang. I 1911 ble et radiotelegrafisamband mellom Green Harbour radio på Svalbard og Finnmark satt i drift – først som ren sambandsstasjon og etterhvert også som kystradiostasjon etter at det ble innført radioplikt på skip i Atlanterhavet i 1911. Bergen radio ble satt i drift 1. september 1912. Ved nyåpningen av Bergen radio i 1927 kunne man også ekspedere radiotelegram med skip i fjerne farvann. Radiotelegrafisambandet mellom Norge og USA kom i drift i 1919 med sender- og mottakerstasjon på Jæren. Jeløy radio kom i drift i 1931 som senderstasjon for radiotelegrafiforbindelsen fra Radiosentralen i Oslo, som overtok Amerika-forbindelsen. I 1931 ble det mulig å ekspedere radiotelefonsamtaler i mellombølgebåndet over noen av kystradiostasjonene. Tjenesten ble gradvis bygget ut, slik at det i 1939 var mulig å føre radiotelefonsamtaler langs hele Norskekysten. Farsund radio ble satt i drift 23. august 1938. Ørlandet radio ble bygd under krigen og ble overtatt av Telegrafverket i 1947. På slutten av 1950-årene startet omleggingen av Radiosentralens faste samband fra radio til linjer. I 1949 fikk Svalbard telefonforbindelse med verden forøvrig over HF til Harstad radio og i 1954 tok Bergen radio til med ekspedisjon av radiotelefonsamtaler på kortbølge i 1949. I 1960 ble kortbølgeekspedisjonen overført fra Bergen radio til den da nyopprettede Rogaland radio. Ekspedering av radiosamtaler over maritim VHF tok til i 1966. Prøvedrift med radioteleks tok til i 1965 og ble innført som ordinær tjeneste i 1971. Rekkevidden er 70 nautiske mil, og maritim radio har idag 130 slike stasjoner langs kysten, på Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard. Trafikken har de senere år gått gradvis ned som en følge av konkurranse mot mobiltelefoni og satellittelefoni. Fordelen med bruk av kystradio er at de havgående stasjonene får personlig kontakt med telegrafister noe som er særdeles viktig i nødsituasjoner. DOC-systemet i Norge. Høsten 2003 ble det moderne digitale systemet DOC "(Distributed Operational Control)" innført i Norge. DOC er et tale- og datanettverk som er basert på ideer og spesifikasjoner fra Telenor selv. Ved innføringen av DOC ble det også mulig for skip som er utstyrt med VHF DSC-radio "(Digital Selective Calling)" å ringe direkte til en abonnent i land, og dermed ble det ikke lenger nødvendig å kalle opp en kystradiostasjon for å bestille en telefonsamtale. Med innføringen av DOC ble kystradiostasjonene i stand til å utnytte hverandre på en helt ny måte. Før dette hadde alle kystradiostasjonene operert hver for seg. Ved innføringen ble de samlet i et nettverk slik en av kystradiostasjonene kan hjelpe hvilken som helst av de andre stasjonene. Med noen unntak kan en stasjon ta helt over alle funksjoner, radiokanaler og telefonlinjer til den andre stasjonen. Hvis det oppstår en større redningsaksjon er det lett å kople sammen stasjoner for å styrke bemanningen, og på denne måten kan man ganske enkelt innhente bistand fra en kollega på nabostasjonen. VHF Data. Telenor Maritim Radio har i senere tid utviklet VHF Data, som tilbyr blant annet web, e-post og sporing over datasamband i de maritime VHF frekvensene. De norske kystradiostasjonene (samt noen oljeplattformer) brukes som relestasjoner til denne kommunikasjonsløsningen. Norske kystradiostasjoner. En operatør ved en kystradiostasjon kalles radioekspeditør. Radioekspeditøren skal være særlig godt trenet for håndtering av nødtrafikk til sjøs, og må kunne bistå hovedredningssentralen som leder nødtrafikken. Radioekspeditøren skal normalt være utdannet radiotelegrafist. Radioekspeditørene ved Vardø radio hadde som de siste i Norge inntil 1. januar 2003 ekspedering og lyttevakt på mellombølge telegrafi. Idag har kystradiostasjonene kun lyttevakt på nødfrekvensene for mellombølge telefoni (2182 kHz) og VHF (kanal 16). Nedlagte norske kystradiostasjoner. Nedlagte norske kystradiostasjoner er norske kystradiostasjoner drevet av Televerket eller Telenor der ekspedisjonen er blitt fjernstyrt over andre stasjoner. Oversikten under viser hvordan trafikken over de tidligere stasjonene nå ekspederes. De eldste stasjonene ble opprettet som telegrafstasjoner underlagt rikstelegrafen. Bergen radio. Bergen radio var en av Norges første kystradiostasjoner. Bergen radio ble offisielt åpnet for trafikk den 1. september 1912 og var den første stasjonen i landet som ble beregnet for korrespondanse med skip på telefoni og telegrafi i mellombølgebåndet (MF). Fra starten lå både sender og mottakerdelen på Rundemanen, ett av byens syv fjell. I 1927 ble tjenesten utvidet til å omfatte telegramekspedisjon i kortbølgeområdet (HF). Initiativet til dette ble den gang tatt av de ansatte ved stasjonen, som selv konstruerte egen kortbølgesender og antenneutstyr. Den 11. februar 1927 ekspederte Bergen radio som en av de første stasjoner i verden, det første telegram på HF. Dette kom fra hvalfangerskipet «Sir James Clark Ross», som befant seg i Rosshavet ca. 7000 kvartmil borte. Nedleggelse og fredning. Bergen radio ble nedlagt 18. mars 2004 og er i dag fjernstyrt fra Rogaland radio. I 2007 ble Bergen radio senderstasjon fredet ved forskrift. Fredningen omfatter senderbygningens og maskinhusets eksteriør, interiør og maskinutstyr i bygningene, samt mastefundamenter, bardunfester og grunnmurer etter tidligere bygninger. Formålet med fredningen skal være å sikre bevaring av et kulturminne knyttet til telekommunikasjonens historie i Norge. Heisenbergs uskarphetsrelasjon. Heisenbergs uskarphetsrelasjon i kvantemekanikken sier at ikke både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel kan bestemmes skarpt (presist) ved samtidig måling. Dermed vil en nøyaktigere måling av partikkels posisjon føre til en mer uskarp måling av bevegelsesmengde, og vice versa. Tilsvarende gjelder også andre kvantemekaniske størrelser, slik som tid og energi. Uskarphetsrelasjonen er gitt av Plancks konstant og er en fundamental egenskap ved kvantemekanikken som ikke kan unngås eller omgås på noen måte. Uskarphetsrelasjonen er inkorporert som en naturlig del av alle ulike formuleringer av kvantemekanikken. F.eks. har kvantemekaniske objekter både partikkel- og bølgeegenskaper (se Bølge-partikkel-dualisme) og uskarphetsrelasjonen sier at det er umulig samtidig å observere et objekt som partikkel og bølge. Uskarphetsrelasjonen ble oppdaget og formulert av Werner Heisenberg i 1927 og har hatt mye å si for forståelse og tolkning av kvantemekanikken. Den tolkningen som ble gitt av Werner Heisenberg og Niels Bohr kalles for Københavntolkningen. hvor Δx er uskarphet i posisjon, Δp er uskarphet i bevegelsesmengde og "h" er Plancks konstant. Tilsvarende gjelder også at hvor Δt er uskarphet i tid og ΔE er uskarphet i energi. Uskarphet i kvantemekanikken. Kvantemekanisk uskarphet er det samme som standardavvik dvs. hvor stor spredning en verdi får ved gjentatte målinger. Ordet uskarphet kommer fra tysk og brukes i stedet for usikkerhet for å skille det fra vanlig måleusikkerhet. Måleusikkerhet er noe en kan i teorien bli kvitt med bedre utstyr og metoder, mens kvantemekanisk uskarphet er en fundamental egenskap som ikke kan unngås på noen måte. Matematisk formuleres standardavviket til en variable "x" ved hvor "" er kvantemekanisk middelverdi for størrelsen "x". Denne middelverdien er bestemt ut fra hvilken kvantemekanisk tilstand systemet er i. En konsekvens av Heisenbergs uskarphetsrelasjon er at forskjellige egenskaper til en partikkel avhenger av hverandre slik at man må behandle hele den kvantemekaniske tilstanden under ett. Dette helt ulikt klassisk fysikk hvor størrelser som posisjon og bevegelsesmengde er uavhengige av hverandre. Generalisering. Uskarphetsrelasjonen mellom posisjon og bevegelsesmengde er bare ett eksempel på størrelser som ikke kan bestemmes skarpt samtidig. Generelt sett gjelder tilsvarende relasjoner mellom størrelser hvor de kvantemekaniske operatorene ikke kommuterer, dvs. hvor rekkefølgen de kommer i betyr noe. Kommutatoreren til operatorene "A" og "B" er gitt ved Generelt sett er det mange kvantemekaniske størrelser som ikke kommuterer, f.eks. ulike komponenter av spinn og kvantisert dreieimpuls. For generelle operatorer har vi da sammenhengen Kommutatoren mellom posisjon og bevegelsesmengde er spesiell, siden den er gitt per definisjon ved kvantisering, dvs. formulering av det kvantemekaniske systemet. Vi sier at bevegelsesmengde er konjugert impuls (eller ofte kun impuls) til posisjon. Kommutatoren Tolkninger og historikk. Uskarphetsrelasjonen ble først satt fram av Werner Heisenberg i 1927 og har tidvis vært mye debattert siden den er helt sentral for hvordan kvantemekanikken skal forstås. Spesielt Albert Einstein var skeptisk og mente at uskarphetsrelasjonen viste at kvantemekanikken ikke var en komplett teori og at det måtte finnes en underliggende teori, såkalte skjulte variabler. Han satte opp et snedig tankeeksperiment som kunne brukes til å sjekke for skjulte variabler, det såkalte EPR-paradokset. Tilsvarende eksperimenter har i dag blitt utført ved testing av Bells ulikheter og støtter Heisenbergs og Bohrs tolkningen at slike skjulte variabler ikke finnes. Ålesund radio. Ålesund radio var en norsk kystradiostasjon. Trafikken er nå styrt fra Florø radio. Jan Mayen radio. Jan Mayen radio var en norsk kystradiostasjon på Jan Mayen. Den første radiostasjonen ble bygd i 1921 ved «Eldstemetten» på østsiden av øya. Radiostasjonen bestod av en 3 kW Telefunken gnistsender og 55 meter høye tremaster til antenner. I september 1940 ble stasjonen ødelagt av norske styrker og besetningen sendt til Island. I 1941 ble en stasjon bygd ved Nordlaguna på vestsiden av øya. Etter krigen ble den flyttet opp på platået ovenfor Nordlaguna som i dag heter Libergsletta. I 1962 ble radiostasjonen flyttet til Helenesanden 3 km nord for Forsvarets Loranstasjon. I 1984 ble telegrafikravet fjernet, og radiostasjonen ble flyttet til Forsvarets stasjon. I 1989 ble det installert VHF-sett på Danielsenkrateret og i 1994 ble MF-digital-selcallsender installert og fjernstyrt fra Bodø radio. Stasjonen kontrolleres i dag fra Bodø Radio via satellitt, men kan tas i lokal kontroll ved sambandsbrudd mot Eik jordstasjon. Grenland. a>s kart over Grenland i middelalderen (1836) Grenland er et distrikt som utgjør den sørøstlige delen av Telemark fylke. Området består historisk sett av de fire kommunene Bamble, Porsgrunn, Siljan og Skien, med et samlet areal på 2 830 km² og 117 273 innbyggere pr. 1. juli 2009. Opprinnelig var også tidligere Holla herred regnet til Grenland, men etter sammenslåingen med Lunde til Nome kommune blir denne kommunen regnet til Midt-Telemark. Kragerø og Drangedal som fra tidligere tider tilhører Vestmar regnes nå som del av Grenland. Byer: Brevik, Langesund, Porsgrunn, Skien og Stathelle. De fem sistnevnte utgjør tettstedet Skien som er sentrum i byregionen. Grenland er Norges største industriområde og sentrum for petrokjemisk industri. Petrokjemiindustrien i Grenland omfatter aktiviteter på Rønningen, Rafnes (Ineos) og på Herøya i Porsgrunn. Etylen skilles ut fra våtgass fra Ekofiskfeltet. Polyetylen og propylen produseres ved etylencracking. Videre produseres PVC og andre plastprodukter. Norcem produserer sement i Dalen i Brevik. Denne fabrikken (daværende Dalen Portland Cementfabrikk) ble opprettet i 1919. Kommuner. Kragerø og Drangedal blir også regnet til Vestmar, men oftest som del av Grenland. Tidligere Holla kommune som nå inngår i Nome ble tidligere regnet til Grenland, men blir nå regnet til Midt-Telemark. Byregion. I "storbymeldingen" til Stortinget (2002–2003) ble Norge delt inn i èn storbyregion og 15 byregioner, åtte på Østlandet og åtte utenfor Østlandet. De åtte på Østlandet danner en geografisk sammenhengende helhet. De åtte byregionene utenfor Østlandet er alle geografisk frittstående. Alle byregionene er definert ved en bykommune som senter og med et utvalg omlandskommuner rundt. Drammens- og Mosseregionen er en del av Oslo-regionen, mens de andre byregionene langs Oslofjorden pluss Mjøsbyene i utgangspunktet ikke har en slik relasjon. Historie. "Grenland" kommer av navnet "landet til grenene", dvs. "grenenes land", folkegruppen som før vikingetiden skal ha hatt tilhold i søndre Telemark. De historiske navnene er Grenmar for den nordøstlige delen av området, mens den sørlige delen gikk under navnet Vestmar. En historisk skikkelse fra Grenland var småkongen Harald Grenske, noe tilnavnet hans forteller. Grenland tilhørte det gamle landskapet Viken. Horg. Horg er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen ble opprettet i 1841 da Horg og Soknedal ble skilt ut som to selvstendige enheter fra Støren formannskapsdistrikt. Horg hadde ved opprettelsen 2 374 innbyggere. Horg kommune ble fra 1. januar 1964 sammen med Hølonda, Flå, Melhus og Langørgengårdene i Buvik slått sammen til den nye Melhus kommune. På dette tidspunktet hadde Horg 2 560 innbyggere. Horg omfatter den sørlige delen av Melhus på begge sider av elven Gaula. Det største tettstedet og tidligere kommunesentrum er Lundamo. Geitastrand. Geitastrand er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen ble etablert da Børsa kommune ble delt 1. januar 1905. Kommunen hadde da 674 innbyggere. 1. januar 1963 ble Geitastrand slått sammen med Orkanger, Orkdal og Orkland til den nye Orkdal kommune. Geitastrand hadde da 559 innbyggere. Geitastrand omfatter kyststripen nordover fra Orkanger langs Trondheimsfjorden til grensen mot Agdenes. Området er tynt befolket og har ingen egentlige tettsteder. Avstanden over fjorden til Byneset i Trondheim er ca. 5 km på det smaleste. Riksveg 710 til Agdenes går gjennom bygda. Tiller. Tiller er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Den er fra 1. januar 1964 en del av Trondheim kommune. Tiller omfattet deler av stasjonsbyen Heimdal (øst for jernbanen) og områdene østover derfra til Nidelva. Området har store næringsarealer, med blant annet kjøpesentre og industriområder, særlig i det som kalles «Tillerbyen». Blant kjøpesentrene i dette området er City Syd, Tillertorget og StorM Senteret. I september 2011 ble byggingen av den nye motorveien forbi området påbegynt. Når denne er ferdigstilt vil byggestoppen som er innført i Tillerbyen etter planen bli opphevet og flere planlagte prosjekter i området vil sannsynligvis kunne realiseres. Blant annet planlegger City Syd å bygge ut kjøpesenteret betydelig. Det er også planer for etablering av flere andre næringsvirksomheter, høybygg og hoteller. Hølonda. Hølonda er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen ble skilt ut fra Melhus som selvstendig kommune med navnet Høilandet i 1865. På dette tidspunktet hadde kommunen 1 828 innbyggere. Hølonda kommune ble fra 1. januar 1964 sammen med Horg, Flå, Melhus og Langørgengårdene i Buvik slått sammen til den nye Melhus kommune. På dette tidspunktet hadde Hølonda 1 428 innbyggere. Hølonda ligger i den sørvestlige delen av Melhus i høydedragene mellom Gauldalen og Meldal. Navnet betyr «høylandene». Hølonda består av Gåsbakken og Korsvegen og brukes fremdeles. Strinda. Strinda er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Malvik kommune ble skilt ut fra Strinda i 1891, de resterende deler ble innlemmet i Trondheim kommune i 1964. Strinda omfattet før innlemmelsen områdene fra grensen til Byneset ved Flakk østover til Ranheim ved grensa til Malvik. I sør grenset den mot Leinstrand ved Granåsen og hele Jonsvatnet lå i Strinda. Trondheim kommune utgjorde bare selve byhalvøya. Ved flere utvidelser ble store områder lagt til Trondheim, noe som førte til at grensen gikk på kryss og tvers gjennom boligområdene. Strinda liknet på mange måter Aker kommune rundt Oslo, som også var et stort herred som omsluttet en by. Byneset. Byneset er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Byneset utgjør i dag den vestligste delen av Trondheim kommune og ligger på en halvøy i Trondheimsfjorden. Historie. I 1855 ble Buvik kommune utskilt fra Byneset. Ved delingen hadde Byneset 2109 innbyggere. 1. januar 1964 ble Byneset kommune slått sammen med Leinstrand, Strinda, Tiller og Trondheim kommune til nye Trondheim kommune. Ved sammenslåingen hadde Byneset 2049 innbyggere. I mange år ble det drevet med torvuttaking på myrene på Byneset, og særlig på Stormyra ved Spongdal. På Stormyra finner man i dag et av Byneset Idrettslags fotballanlegg. Byneset historielag ble stiftet 17. november 1994. Norges første bygdebok, "Næs eller Bynæs", utkom i 1864, skrevet av O.J. Høyem. Ved torvutak ble det såkalte Høstadfunnet gjort av arbeideren Knud Byahagen i 1899, det er en av de fineste funn av gjenstander i tre fra oldtiden. Samfunn. På Byneset bor det omtrent 2500 innbyggere; de to tettstedene Rye og Spongdal står for omtrent halvparten av befolkningen. Resten av befolkningen bor spredt utover hele Byneset. Det største tettstedet er Spongdal. Der er dagligvarebutikk og andre servicetilbud, samt forsamlingshuset Folkvang. Rye skole er barneskole. Spongdal skole er barne- og ungdomsskole, og elevene fra Rye begynner der når de begynner på 8. trinn. I tillegg mottar Spongdal skole 8.-klassinger fra Nypvang skole Byneset kirke også kjent som Mikalskirken på Stein, er en steinkirke fra 1100-tallet, en av de eldste i Trøndelag. Det er også en tilhørende kirkegård til kirken. Kultur og fritid. På Byneset finnes regionens største golfanlegg, Byneset Golf. Anlegget ble bygd i år 2000, da med 9 hull på bane sør. Per i dag har banen en enkel 9-hullsbane, og en mer krevende 18-hullsbane. Golfanlegget er designet av golfarkitekten Donald Steel Skipsradiotelegrafistsertifikat. Forsiden på et norsk sertifikat av klasse 2 Skipsradiotelegrafistsertifikat var et norsk dokument utstedt av Teledirektoratet som bekreftet at telegrafisten «etter prøve har vist å ha de kunnskapene og ferdighetene som det internasjonale radioreglement krever av radiotelegrafister og radiotelefonister, og har dessuten gitt lovnad til Teledirektoratet om å holde korrespondansen hemmelig.» Et norsk sertifikat av kl. 2En telegrafist med et slikt sertifikat, utstedt i enten 1. eller 2. klasse, var kvalifisert for hyre ombord på radiopliktige skip eller på radiostasjoner i Forsvaret eller Televerket/Telenor. Med den nye GMDSS-konvensjonen er dette sertifikatet erstattet med "ROC (Restricted Operators Certificate)" og "GOC (General Operators Certificate)." Vinter-OL 1988. Vinter-OL 1988 ble arrangert i Calgary i Canada. Sovjetunionen ble beste nasjon med 11 gull. Dette OL-et er kjent som OL-et da Norge ikke tok noen gullmedaljer. Norge tok imidlertid 3 sølv- og 2 bronsemedaljer. Resultatmessig var dette det dårligste vinter-OL for Norge noensinne. Det var et dårlig OL for vertsnasjonen Canada også. Vinter-OL 1992. Vinter-OL 1992 ble arrangert i Albertville i Frankrike. De 16. olympiske vinterlekene var de siste som ble arrangert samme året som sommer-OL. Neste vinter-OL kom allerede to år senere, i 1994 på Lillehammer. Norske utøvere presterte igjen på høyt nivå etter heller magre resultater i 1988, og vant tilsammen ni gull-, seks sølv- og fem bronsemedaljer. De norske utøverne som vant gullmedaljer var Vegard Ulvang på 10 km og 30 km langrenn, Bjørn Dæhlie på 15 km og 50 km langrenn, 4 x 10 km stafett for menn, Finn Christian Jagge i slalåm, Kjetil André Aamodt i Super-G, Johann Olav Koss på 1500 m skøyter og Geir Karlstad på 5000 m. Vinter-OL 1994. Vinter-OL 1994 ble arrangert på Lillehammer. Dette var andre gang OL ble arrangert i Norge og var de 17. olympiske vinterleker i rekken. Deler av lekene fant også sted på Hamar (der Vikingskipet og Nordlyshallen ble bygd for nettopp dette formålet), i Hafjell i Øyer kommune, i Kvitfjell i Ringebu kommune og på Gjøvik (Fjellhallen). Beste nasjon ble Russland med elleve gullmedaljer. Norge endte opp med ti gull-, elleve sølv- og fem bronsemedaljer. Dette OL var dessuten det første i historien som hadde live resultatformidling via Internett. Det stod det norske Internettselskapet Oslonett for. Dette var også første vinter-OL som ikke ble arrangert samme året som et sommer-OL. Dermed ble OL i 1994 arrangert kun to år etter forrige vinter-OL i Albertville, 1992. «Beste vinterleker noensinne». I sin tale under avslutningsseremonien betegnet IOK-president Juan Antonio Samaranch de olympiske leker på Lillehammer som «de beste vinterleker noensinne» ("the best winter games ever"), en karakteristikk intet annet vinter-OL er blitt hedret med siden. Maskoter. «Vikingungene» Kristin og Håkon var de offisielle OL-maskotene under vinterlekene. De ble tegnet av illustratørparet Kari og Werner Grossmann. 18 norske gutter og jenter på 11 år ble plukket ut etter en landsdekkende konkurranse med 10 000 deltagere for å representere figurene. Maskotene var til stede ved seremoniene i forbindelse med åpninger, medaljeutdelinger osv. Maskotene i 1994 var spesielle fordi de for første gang i olympisk historie var mer enn bare tøydukker. Deltakerland. Lillehammer OL var forøvrig første OL at eks Sovjetrepublikkene (med unntak av de Baltiske stater som alt var med i 1992) deltok som selvstendige nasjoner. Vignett. Alle TV-sendingene fra de olympiske lekene på Lillehammer ble innledet med en vignett som ble brukt i flere land. Enkelte land valgte å bruke sine egenkomponerte vignetter. Til den offisielle vignetten ble det brukt dansere som opptrådte som ti levende piktogrammer som utførte flere av øvelsene. TV-vignetten spilte på typisk norske naturelementer som snø, nordlys, vinter og vann. Musikken består av mange sjangere og instrumenter som norsk folkemusikk, slåtter, fanfare, samisk joik, lur, rock m.fl. Musikken ble komponert av Geir Bøhren og Bent Åserud. Kritikk av lekene. OL på Lillehammer høstet endel kritikk som følge av den økonomiske sprekken. Lekene fikk i utgangspunktet en statsgaranti på 1,8 milliarder kroner. Dette kom til å øke jevnt frem til mesterskapet startet. Den endelige bevilgningen fra Stortinget ble til slutt kr 7,3 milliarder. Til sammenligning ble sommer-olympiaden i Los Angeles 12 år i forveien, avviklet uten bruk av skattebetalernes penger. Endel kritikk ble også reist rundt spørsmålet om gjenbruk av oppførte anlegg og arenaer. Ettertiden har vist en variabel grad av etterbruk. Vinter-OL 1998. Vinter-OL 1998 ble arrangert i Nagano i Japan. Dette var andre gang vinter-OL ble arrangert i Japan. Beste nasjon ble Tyskland med 12 gullmedaljer. Norge endte opp med 10 gull-, 10 sølv- og 5 bronsemedaljer. De norske gullmedaljene ble vunnet av Ole Einar Bjørndalen på 10 km skiskyting, Halvard Hanevold på 20 km skiskyting, Ådne Søndrål på 1500 m skøyter, Bjarte Engen Vik i kombinert, Norge i kombinert lag, Hans Petter Buraas i slalåm, Thomas Alsgaard på 15 km langrenn (fristil), Bjørn Dæhlie på 10 km langrenn (klassisk) og 50 km langrenn (fristil) samt Norge – 4 x 10 km langrenn (herrestafetten). Trondheim katedralskole. Trondheim katedralskole ("Scholae Cathedralis Nidrosiensis"), populært kalt «Katta», ble stiftet i 1152 og er dermed Norges eldste skole. Oslo katedralskole, Bergen katedralskole og Hamar katedralskole ble stiftet like etter. Historikk. Før skolen fikk sin nåværende beliggenhet, kjenner en fra historiske kilder til fem ulike steder hvor skolen har holdt hus. Den eldste delen av dagens skole er Harsdorff-bygningen (Munkegata 8), som sto ferdig i 1786 og ble reist for midler testamentert av Thomas Angells stiftelser. Bygningen er tegnet av Caspar Fredrik Harsdorff, som var en av sin tids ledende arkitekter i København. Den skal være den første skolebygning i landet som er bygd med midtkorridor. Festsalen i andre etasje har to marmorrelieffer av Bertel Thorvaldsen. Bygningen ble fredet i 1983. På 1920- og 30-tallet gjennomgikk skolen en større utvidelse, med bygninger tegnet av Carl J. Moe. Den nyeste fløyen – mot Erling Skakkes gate – er tegnet av Knut Bergersen og ble tatt i bruk på 1960-tallet. Skolen feiret 700-årsjubileum i 1917, 800-årsjubileum i 1952 og 950-årsjubileum i 1980 – denne rikholdigheten på jubileer kommer av en ganske stor usikkerhet i kildematerialet på når skolen egentlig ble stiftet. Men etter lange debatter og diskusjoner er dette nå klart. Skolen i dag. Trondheim katedralskole har tre studieprogrammer: studiespesialiserende utdanningsprogram, utdanningsprogram for musikk, dans og drama samt medie- og kommunikasjonsfag. Elever fra musikklinjen utgjør katedralskolens kammerorkester, som holder konserter og spiller ved skolearrangementer. Skolen er den eneste i Trondheim som tilbyr latin som studieretningsfag. Skolen har også en egen avdeling for International Baccalaureate. I tillegg har skolen en internasjonal linje, der studieløpet er lagt opp slik at elevene tar det første og det tredje skoleåret på Trondheim katedralskole, mens de får tatt sitt andre skoleår i Norfolk i England. Rektor er Anne Lise Drege, som både første kvinne som rektor og første realist som rektor i skolens historie. Skoleavisen heter "Kattastrofe" og har vært til siden 1960-tallet. Dessuten har skolen sin egen skolemiljøgruppe og Amnestyungdomsgruppe som jevnlig aksjonerer. Trondheim Katedralskole er for øyeblikket under oppussing (sommer 2008), og skal være ferdig til jul 2010. Det skal brukes over 100 millioner kroner på oppussingen, og hovedparten av pengene skal brukes på nytt klimaanlegg, da dagens klimaanlegg er svært dårlig. Skolen bestyrer tre legater som kan søkes av nåværende eller tidligere elever: Hildur Amdals legat for kvinnelige studenter innenfor engelsk språk, kultur og litteratur; Peder Olivarius Eggens legat for teologistudenter; og Asbjørn Byes legat for trengende elever ved skolen. Skolens devise. Skolens devise er det latinske «per ardua ad astra» – gjennom motstand/arbeid til stjernene. Tjøme radio. Tjøme radio (LGT) er en norsk kystradiostasjon i Horten i Vestfold med ansvar for blant annet å lytte på nødkanalene for båttrafikken fra svenskegrensa til Farsund. Tjøme Radio lå fra 1910 til 2008 på øya Tjøme ytterst i Oslofjorden, 25 km sør for Tønsberg. Tjenestene drives i dag fra Kystverkets sjøtrafikksentral i Horten. Historikk. Tjøme radio ble opprinnelig opprettet av den norske marine i 1905 som radiotelegrafstasjon sør på Tjøme under navnet Thoraas Signalstation. 1. juli 1910 ble stasjonen overtatt av Telegrafvæsenet uten vederlag. 15. november samme år ble Tjøme radio åpnet og plassert på Treidene hvor den har vært siden. I 1917 ble det bygd stasjonsbygning i tilknytning til funksjonærboligen. I 1965 kom det ny stasjonsbygning. Sist i april 2008 flyttet Tjøme radio inn i nye lokaler i Marint senter i Horten for å skape et nærmere samarbeid med Kystverkets sjøtrafikksentral på samme sted. Navnet "Tjøme radio" ble beholdt etter flyttingen. Oppgaver. Da kystradiotjenesten ble lagt om i 2004, ble bare fem kystradiostasjoner igjen langs norskekysten. Tjøme radio fikk utvidet dekningsområdet i forhold til tidligere, med ansvar for sikkerheten på kyststrekningen fra svenskegrensen rundt Lindesnes til Farsund. Tjøme Radio har blant annet lyttevakt 24 timer i døgnet hele året på VHF-kanal 16 som er nødkanal for båt- og skipstrafikken i området. Tjøme radio hjelper også fritidsbåter, for eksempel ved motorhavari og grunnstøtninger, og nås på telefonnummer 120. Tjøme Radio rapporterer dessuten om skip med farlig last som trafikkerer farvannet. Da passasjerferja «Scandinavian Star» brant natt til 7. april 1990, var det Tjøme radio som fanget opp nødsignalene og ledet redningsaksjonene den første tiden. 159 mennesker omkom i ulykken, og den natta ble den mest dramatiske i Tjøme radios historie. Otto von Habsburg. Erkehertug Otto von Habsburg ("Franz Josef Otto Robert Maria Anton Karl Max Heinrich Sixtus Xavier Felix René Ludwig Gaetano Pius Ignazius von Habsburg-(Lothringen)", født 20. november 1912 i Reichenau an der Rax i Østerrike, død 4. juli 2011 i Pöcking i Tyskland) var europeisk politiker, forfatter, Østerrike-Ungarns tidligere kronprins (1916–1918), fra 1922 til 2007 overhode for Huset Habsburg, og fra 1922 til 1946 nominell konge av Ungarn, da han formelt ble avsatt av kommunistregimet i landet. Han var tronpretendent i Østerrike frem til han i 1961 frasa seg seg tronen i bytte mot rett til å reise inn i landet, og var pretendent til en rekke andre av huset Habsburgs tidligere troner, blant annet i Ungarn og Bøhmen, frem til sønnen Karl von Habsburg-Lothringen i 2007 overtok som overhode for fyrstehuset. Han var suveren av Ordenen det gylne skinn 1922–2000. Otto von Habsburg var politisk engasjert siden 1930-tallet, og var svært aktiv i motstanden mot både nazisme og kommunisme, og i arbeidet for et forent Europa. I mange år var han Pan-Europa-Unionens visepresident (1957–1973) og president (1973–2004) og medlem av det europeiske parlamentet (1979–1999) for det bayerske konservative partiet, CSU. Han var medinitiator av Den paneuropeiske picnic, en viktig begivenhet under Jernteppets fall i 1989. Han bodde i eksil siden 1918, vokste hovedsakelig opp i Spania, var siden 1954 bosatt i Bayern i Tyskland, og var tysk, østerriksk, ungarsk og kroatisk statsborger. Han ble i 1951 gift med prinsesse Regina av Sachsen-Meiningen. Han var sønn av keiser Karl av Østerrike-Ungarn og Zita av Bourbon-Parma. Datteren Walburga Douglas er svensk politiker og visepresident i Den paneuropeiske union. Bakgrunn og utdannelse. Villa Wartholz der Otto von Habsburg ble født. Fotografiet er fra omkring 1900 Otto ble født i Villa Wartholz ved Reichenau an der Rax i det nåværende østerrikske forbundslandet Niederösterreich som sønn av Karl, den siste keiser av Østerrike og konge av Ungarn, og keiserinne-dronning Zita, født prinsesse av Bourbon-Parma. Ved fødselen var hans titler "Hans Keiserlige og Kongelige Høyhet Otto, keiserlig prins, erkehertug av Østerrike, kongelig prins av Ungarn, prins av Bøhmen". I november 1916 døde Frans Josef I, og Ottos far, Karl, etterfulgte ham på tronen. Dermed ble Otto kronprins av det østerrikske keiserrike og kongedømmet Ungarn i en alder av fire år. Kort etter reiste kongefamilien på kroningsferd til Ungarn, og en eventyraktig kronprins Otto ble festet til lerretet av en rekke malere og minnene om disse begivenhetene er fremdeles levende i Ungarn. Faren måtte imidlertid oppgi sin makt i 1918, men abdiserte ikke, ved slutten av første verdenskrig. Frem til 1919 levet han med sin familie i Schloß Eckartsau i Niederösterreich, før familien ble tvunget i eksil. Fra 1919 til 1921 levet familien i Sveits og senere på Madeira og i Spania. Keiseren døde på Madeira i 1922, og Otto ble tronpretendent som tiåring. Hans utdannelse stod under streng oppsikt av hans mor, som forsøkte å oppdra ham til en katolsk monark. Undervisningen fulgte de gamle timeplanene fra Østerrike-Ungarn, og han måtte lære alle de store språkene i det tidligere dobbeltmonarkiet. I 1930 tok han sin Matura med utmerkelse i Baskerland. Han ble erklært myndig 20. november samme år og Zitas formynderskap tok slutt. Dermed ble Otto overhode for huset Habsburg og suveren av den habsburgske Ordenen av det gylne Vlies. I 1935 avsluttet han sitt samfunnsvitenskapelige studium med doktorgraden ved Det katolske universitetet i Leuven i Belgia. Otto von Habsburg var nektet innreise i Østerrike gjennom den såkalte Habsburgerloven fra 1919. Fra omkring 1930 fantes det i Østerrike likevel alvorlige forsøk fra ledende østerrikske konservative, deriblant Dollfuss og Schuschnigg, på å innsette Otto von Habsburg på tronen i rammen av et konstitusjonelt monarki. De håpet dermed å bygge bro mellom den politiske høyre- og venstresiden, og styrke østerriksk nasjonal selvbevissthet som motvekt mot nasjonalsosialismen. Det fantes også allerede fra 1922 tallrike mindre tradisjonalistiske foreninger, bl.a. de såkalte "Ottonen", som arbeidet for et konstitusjonelt monarki. Som resultat av denne monarkistiske bevegelsen («legitimister») ble «emigranten» Otto fra 1931 til 1938 utnevnt til æresborger av 1 603 østerrikske kommuner. Kort før Østerrike ble innlemmet i det nasjonalsosialistiske Tyskland ble det arrangert monarkistiske massemønstringer med mer enn 80 000 deltagere i Wien og delstatshovedstedene. Fra Tysklands, Jugoslavias og Tsjekkoslovakias side ble den monarkistiske bevegelsen i Østerrike møtt med utarbeidelse av invasjonsplaner, og det offisielle Østerrike nøyet seg derfor med kun uoffisielle kontakter med Otto. Habsburgerloven ble også fjernet fra forfatningen, konfiskert eiendom ble gitt tilbake og det ble tidvis utbetalt en apanasje. Samtidig ble dobbeltørnen gjeninnført i riksvåpenet, og den østerrikske forbundshæren betonte sin monarkistiske tradisjon. Otto von Habsburg ble likevel oppfordret av forbundskansler Schuschnigg til ikke å reise til Østerrike for ikke å gi noen av nabolandene noen angrepsgrunn. Lignende bestrebelser fantes i Ungarn, hvor Horthy regjerte som riksforstander og hvor Otto nominelt var konge til 1946. I Ungarn ble republikken først utropt 2. februar 1946. Motstand mot nasjonalsosialismen og kommunismen, arbeid for Østerrike. Hitler ønsket å få Otto til å støtte hans bevegelse ved å forespeile ham gjeninnføringen av monarkiet. Dette ble strikt avvist av Otto. Mot slutten av 30-tallet gikk han mot Østerrikes tilslutning til det nasjonalsosialistiske Tyskland. På grunn av Ottos fiendtlige holdning til nasjonalsosialismen og fordi nasjonalsosialistene fryktet at Kurt Schuschniggs regjering ville gjennomføre en Habsburg-restaurasjon, kalte Hitler sine planer om å innlemme sitt østerrikske fødeland i det nasjonalsosialistiske Tyskland for «Operasjon Otto». Kort før innmarsjen i Østerrike forsøkte Otto å overbevise Schuschnigg om å utnevne ham til forbundskansler for å organisere militær motstand. Han krevet i et brev til Schuschnigg 17. februar 1938 en fast avvisning av nasjonalsosialismen og en aktiv motstand, og skrev videre Etter den tyske innmarsjen ble Otto anklaget for høyforræderi og hans personlige formue beslaglagt etter ordre fra Hitler. Lederne for den monarkistiske bevegelsen, legitimistene, ble arrestert og i stor grad henrettet. Mellom 1938 og 1942 ble mellom 4 000 og 4 500 monarkister fengslet, og mellom 800 og 1 000 drept i konsentrasjonsleirer. Otto von Habsburg, hans mor og søsken ble fratatt det rikstyske statsborgerskap. Den beslaglagte formuen ble overtatt av staten og etter krigen beholdt av Østerrike. Etter flukt fra Belgia over Paris til Spania hjalp han med å organisere 15 000 menneskers flukt ved å skaffe visa. I USA og Storbritannia forsøkte han gjennom intensiv kontakt med Roosevelt, Churchill og andre å sikre Østerrikes selvstendighet etter krigen. De allierte hadde planer om å innsette Otto som konge i Ungarn, for å bryte landet ut av alliansen med Tyskland, men også for å demme opp for Sovjetunionens innmarsj i Sentraleuropa. Særlig Churchill var tilhenger av denne planen. Otto von Habsburg klarte også å vinne Churchill for sin idé om en Donauføderasjon, som innebar en gjenopprettelse av Østerrike-Ungarn med en forfatning etter forbilde av Belgia. I tillegg skulle landene Bayern, Württemberg og Hohenzollern-Sigmaringen gjenopprettes som monarkier og forenes i et "sydtysk forbund". Churchill ønsket å slutte en hard, men ærefull fred med Tyskland, og samtidig gjenopprette Østerrike-Ungarn i modernisert form som motvekt. Churchills tanker måtte imidlertid oppgis etter motstand fra Roosevelt, men fremfor alt fra Stalin. I sitt eksil arbeidet Otto også for å stanse eller begrense bombekrigen mot Østerrike. Liv etter krigen. Fra 1940 til 1944 bodde Otto i USA, fra 1944 til 1951 hovedsakelig i Frankrike, senere igjen i Spania, og fra 1954 bodde han i Pöcking i Bayern i Tyskland. Otto reiste etter krigen først til Innsbruck i den franske okkupasjonssonen i Østerrike. Han forsøkte å få USA til å la være å anerkjenne den nye regjeringen under Karl Renner, som han hevdet var kommunistisk og uten legitimitet fordi den var kommet istand under sovjetisk innflytelse. Et brev fra Renner til Stalin betraktet han som svært mistenkelig. Den gjenopprettede østerrikske republikken utviste Otto i 1946, tross motstand fra franskmennene, og forbød ham å reise inn igjen i landet. Dette skjedde delvis av forfatningsmessige årsaker, da i 1945 forfatningen slik den var i 1929 ble gjeninnført, og dermed også Habsburgerloven av 1919 med status som forfatningslov. Dette skjedde trolig hovedsakelig for å berolige Sovjetunionen, som fryktet en Habsburg-renessanse i Østerrike. I tiden etter utvisningen hadde Otto fremdeles østerriksk statsborgerskap, men ikke noe reisepass. Med hjelp fra Charles de Gaulle fikk han monegaskisk pass og et pass fra Malteserordenen. Senere fikk han også et spansk diplomatpass fra Franco-regjeringen. På 1950-tallet slo en østerriksk rett fast at Otto var østerriksk statsborger, og gav ham et østerriksk pass som var gyldig i alle land i verden bortsett fra Østerrike. Otto arbeidet iherdig for å få mulighet til å besøke hjemlandet. I 1961 gav han etter lange forhandlinger med den østerrikske regjeringen avkall på sitt krav på den østerrikske tronen og spesielle rettigheter i Østerrike. I Østerrike oppstod det en strid om dette, da det sosialistiske partiet tvilte på hans oppriktighet. Først i 1966 fikk han besøke Østerrike. Frem til da nektet den sosialistiske innenriksministeren ham innreise, og det østerrikske politiet rykket flere ganger ut for å arrestere den angivelige innreiste «statsfienden». Sosialistene arrangerte også anti-habsburgske demonstrasjoner. Spørsmålet om tilbakelevering av konfiskert eiendom førte til heftige kriser mellom de konservative og sosialistene. Først etter et personlig møte mellom Otto og forbundskansler Bruno Kreisky ble forholdet mellom de østerrikske sosialistene og Habsburg-familien bedret. I 1961 overveiet Spanias diktator Francisco Franco å innsette Otto som konge av Spania etter sin død. Kildene tyder på at Otto avviste dette etter lange samtaler med Franco på grunn av Habsburgernes lange fravær fra den spanske tronen. Otto skal isteden ha anbefalt Franco å innsette kong Juan Carlos I. 13. juli 1988 reiste Otto von Habsburg for første gang siden 1918 til stor jubel fra landets befolkning til Ungarn, hvor han besøkte Budapest. 19. august 1989 var han beskytter og medinitiator av den paneuropeiske picnik, en nøkkelbegivenhet i Jernteppets fall der den østerriksk-ungarske grense for første gang ble symbolsk åpnet for tre timer. Dette gjorde det mulig for 661 DDR-borgere å flykt til det frie vesten. Hans første besøk i Sarajevo fant sted 5. april 1997. Ved sin 90-årsdag ble han æret med store festligheter og av mange europeiske statsoverhoder og regjeringssjefer i Hofburg i Wien. Arbeid for et forent Europa. Allerede fra 1936 var han medlem av den paneuropeiske unionen. Fra 1957 til 1973 var han dens visepresident, og fra 1973 til 2004 var han, som etterfølger etter grunnleggeren grev Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi, Pan-Europa-Unionens president. Fra 2004 var han ærespresident. Fra 1979 til 1999 var han medlem av det europeiske parlamentet for det bayerske konservative partiet CSU. Han var to ganger parlamentets alderspresident. På grunn av sine språkkunnskaper kunne han nesten alltid delta i debattene uten oversetter. Med en italiensk professor og et medlem av den grønne fraksjonen førte han sogar diskusjoner på latin, som på grunn av manglende oversetter ikke kunne bli protokollert. I 1979 tok han initiativ til en resolusjon som førte til at det ble satt en tom stol i Europaparlamentet som skulle minne om de ufrie folkene bak Jernteppet. Resolusjonen møtte kraftig motstand fra venstreradikale grupper. Han har utgitt en rekke bøker på tysk, ungarsk og fransk. En ofte sitert historie fra tiden som Europa-parlamentariker skal ha det til at Otto von Habsburg en gang han kom til parlamentsbygningen la merke til at det var lite med folk der, og spurte resepsjonisten hva som stod på. «Det er fotballkamp», skal resepsjonisten ha svart. «Hvem spiller?» spurte Otto. «Østerrike-Ungarn» svarte resepsjonisten. «Javel, og hvem spiller vi mot?» skal Otto da ha svart. Gravferd. Kistene til Otto von Habsburg og hans kone i Kapusinerkirken i Wien Otto von Habsburg døde i sitt hjem i Pöcking i Bayern 4. juli 2011. Det ble holdt rekviemmesser i Pöcking og München. Levningene ble deretter først til Østerrike sammen med sarkofagen til hans kone, som ble overført fra Veste Heldburg i Thüringen. Den 12. juli ble det holdt rekviemmesse i Mariazell i Østerrike. Otto von Habsburg gravlegges 16. juli 2011 i Keiserkrypten i Wien etter rekviemmesse i Stefansdomen. Legeme og hjerte gravlegges etter gammel tradisjon separat. Hjertet skal 17. juli gravlegges i Pannonhalma i Ungarn. Titler. Av Guds nåde keiser av Østerrike, apostolisk konge av Ungarn, konge av Bøhmen, av Dalmatia, Kroatia, Slavonia, Galicia, Lodomeria, Illyria, konge av Jerusalem, erkehertug av Østerrike, storhertug av Toscana og Krakau, hertug av Lothringen, Salzburg, Steyer, Kärnten, Krain og Bukowina, storfyrste av Siebenbürgen, markgreve av Mähren, hertug av Oberschlesien og Niederschlesien, av Modena, Parma, Piacenza og Guastella, av Auschwitz og Zator, av Teschen, Friaul, Ragusa (Dubrovnik) og Zara, fyrstelig greve av Habsburg og Tirol, av Kyburg, Görz og Gradiska, fyrste av Trient og Brixen, markgreve av Ober- og Niederlausitz og i Istria, greve av Hohenems, Feldkirch, Bregenz, Sonnenberg, herre av Trieste, av Cattaro, storvojvod av vojvodskapet Serbia. Longyearbyen. Longyearbyen i midten, til høyre Platåberget, til venstre Adventfjorden med Adventdalen i bakgrunnen. Longyearbyen med Adventdalen i bakgrunnen. Midt i bildet Longyearbyen Sykehus. Longyeardalen sett fra Hiorthfjellet. Adventfjorden i forgrunnen, Adventdalen mot venstre, og Longyeardalen bakover midt i bildet. Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter og ligger på øya Spitsbergen. Stedet har 2 075 innbyggere (mars 2007) og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten. Stedet ble opprettet i 1906 av John Munroe Longyear (1850–1922). Han var den største eieren i gruveselskapet Arctic Coal Company, med hovedkontor i Boston i USA. Gruvene og tettstedet ble i 1916 kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Longyearbyen ble nedbrent og ødelagt av tyske styrker 8. september 1943 og gjenoppbygd etter andre verdenskrig. Tidligere var Longyearbyen en gruvebosetning, men fra begynnelsen av 1990-tallet har samfunnet endret seg. Mens det før var flere gruver i drift rundt Longyearbyen, er det bare Gruve 7 som er i drift i dag. Gruve 7 produserer ca. 60 000 tonn kull, hvor halvparten går til Longyear Energiverk – landets eneste kullkraftverk. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften. Svalbard lufthavn, Longyear har flyforbindelse til fastlandet hele året. Det er et aktivt idretts- og kulturliv i Longyearbyen. I Longyearbyen arrangeres verdens nordligste bluesfestival, Dark Season Blues hvert år i slutten av oktober. I 2002 ble det innført lokalstyre i Longyearbyen, hvor det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre blant annet fikk ansvaret for infrastruktur, samfunns- og arealplanlegging og barnehagene. Geografi. Byen ligger ved Adventdalens utløpet i Isfjorden, som her ses med Longyearbyen lufthavn nede til høyre. Longyearbyen ligger i Longyeardalen og på begge sider av Longyearelva som renner i nordøstlig retning tvers gjennom dalen og ut i Adventfjorden, en sidefjord til Isfjorden. Helt innerst i tettstedet ligger Sverdrupbyen og Nybyen på hver sine bredder. Lenger ut kommer Gamle Longyearbyen og bosetningene Haugen og Lia der sentrumsområdet ligger, også vis-à-vis hverandre. Sysselmannen og Telenor holder til på Skjæringa, like innenfor Sjøområdet som domineres av administrasjonsbygningen til Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Universitetssenteret på Svalbard AS. Den eneste andre større bosetningen på Svalbard, Barentsburg, ligger ca. 36 km mot vest lenger ut i Isfjorden. Geologi. Longyearbyen ligger i Longyeardalen, som er en typisk u-dal med bratte sider og flat bunn. Dalen er utformet av en dalbre under siste istid. To breer ligger i enden av dalen, Longyearbreen og Larsbreen, som har trukket seg noe tilbake i løpet av de siste hundre år. Fjellene på begge sider av Longyeardalen er typiske platåfjell med nesten flatliggende sandsteinslag øverst som er motstandsdyktige mot forvitring. Dalsidene viser den nedre delen av lagrekken fra tertiærtiden, med sandsteiner og leirskifer som ble avsatt fra elver og kystnære strømninger. Den nederste formasjonen, firkantformasjonen, inneholder kullfløts som ble drevet i flere gruver siden 1906. Kullet, som er grunnlaget for Longyearbyen, ligger i et svakt hellende lag (2-5º) og gruvegangene følger kullagene innover i fjellet. Planter. Longyearbyen ligger inne i fjordsonen på vestkysten av Spitsbergen, som er den klimatisk gunstigste delen av Svalbard, og har et stort antall rødlistet og sjeldne arter. Det biologiske mangfoldet er svært stort i forhold til andre arktiske områder på samme breddegrad. Kartlegging av det biologiske mangfoldet i Longyearbyen ble avsluttet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag fra Longyearbyen lokalstyre i 2007. Av de registrerte artene i Longyearbyen er 178 arter enten på Nasjonal rødliste eller har sjeldenhetskategori 3 (det vil si arter med 1-4 kjente lokaliteter på Svalbard). Flest sjeldne arter finnes innen gruppene sopp (100 arter) og lav (44 arter). Det finnes også sjeldne moser (18 arter) og karplanter (16 arter). Selv om Svalbards natur er skapt av geologiske prosesser, klima og naturlig spredning av arter, har mennesket preget landskapet og påvirket vegetasjon og terreng i Longyearbyen. Hus og menneskelig aktivitet medfører tilførsel av næringsstoff og i en arktisk vegetasjon fører nitrogentilførsel til grønnere og frodigere plantedekke, spesielt gressvekst. På lang avstand er det mulig å identifisere slike spor, blant annet ved det gamle fjøset. Gjennom prosjektet «Longyearbyen grønnere» ble det på 1990-tallet sådd frø i veiskråninger i sentrumsområdet som stedvis har ført til etablering av gressdekke. De tilsådde frøblandingene representerer et fremmed genmateriale. Svalbardmiljøloven fra 2002 inneholder et innførselsforbud av levende dyr som kan etablere seg og det er heller ikke lengre lov å innføre fremmed flora. Fugl og pattedyr. I Longyearbyens nærområde finnes det svalbardrein, svalbardrype og fjellrev. Det er registrert tre hiområder for fjellreven i Longyearbyen, henholdsvis i Bjørndalen, Nybyen og bak kirken. I de to første hiene er det registrert yngling jevnlig, mens i hiet bak kirken er det ikke registrert noe siden midten av 1980-tallet. Jakt på fjellrev er lovlig deler av året, men ikke i Longyearbyen. I ferskvanns- og våtmarksområdene finnes det hekke- og oppholdsområder for fugl. Klima. Bilde tatt kl. 03.15, den 15. april 2008. Det er på en og samme tid både vinter og snart midnattssol. Hyppige lavtrykkpassasjer og det varme atlanterhavsvannet gjør at klimaet på Svalbard er mildere enn i andre områder på samme breddegrad. Årsmiddeltemperaturen i Longyearbyen er -4°C, men klimaforskjellene på øygruppen er store. Vekstsesongen for planter er 70 dager (definert som antall dager over 5°C). Vind er vanlig i vinterhalvåret, mens tåke er et typisk sommerfenomen. I Longyearbyen er det mindre nedbør enn i de tørreste områdene på det norske fastlandet og Svalbard lufthavn har den laveste normale årsnedbøren av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm i året. Fjordene på vestsiden av Spitsbergen kan være isfrie store deler av vinteren. Mesteparten av nedbøren på Svalbard kommer med polare østavinder fra Barentshavet, og det faller tre ganger så mye nedbør på sørøstkysten av Spitsbergen som i Longyearbyen. Permafrostlaget ved kysten går ned til 100 meter og om sommeren tiner maksimalt en meter av det øverste laget med jordsmonn. Uten permafrosten ville store deler av Longyearbyen bestå av ustabil leiregrunn. Store deler av året preges av midnattssol og mørketid. Longyearbyen har midnattssol fra 20. april til 23. august og midt på sommeren står sola omtrent 35° over horisonten om dagen og 11° om natten. Mørketiden er fra 26. oktober til 15. februar, hvor polarnatten er fra 11. november til 30. januar. I perioden med polarnatt er det fullstendig mørkt og sola er mer enn 6° under horisonten. På klare polarnattdager blir mørket ofte lyst opp av nordlys. Religion. I Longyearbyen ligger øygruppens eneste kirke, Svalbard kirke. Kirken ble innviet i 28. august 1921 etter kun 50 dagers byggetid. Kirken het opprinnelig "Vår frelsers kirke på Spitsbergen" og ble finansiert av Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Indremisjonsselskapet. Kirken ble nedbrent i 1943 under et tysk angrep og gjenoppbygd i 1958. Svalbard kirke er verdens nordligste kirke og i 2003 deltok i gjennomsnitt 69 personer på gudstjenestene, hvor mange av disse var turister. Svalbard kirke er i en særstilling, da fleste norske kirker eies av menighetene i Den norske kirke og kommunene som har ansvar for drift og vedlikehold. Kirken på Svalbard er eid av staten, finansiert over budsjettet til Justis- og politidepartementets polaravdeling og bygningen forvaltes av Statsbygg (den eneste kirken i Statsbyggs eiendomsportefølje). Biskopen i Nord-Hålogaland har tilsyn med kirkens virksomhet og har arbeidsgiveransvaret, men på alle andre områder ligger Svalbard menighet under Stortinget og Justis- og politidepartementet. Siden norsk lov ikke gjelder på Svalbard, gjelder heller ikke kirkeloven. Ut over å betjene de to norske bosetningene Longyearbyen og Ny-Ålesund, betjener også Svalbard kirke den russiske gruvebyen Barentsburg og den polske forskningsstasjonen i Hornsund. Kirken betjener alle på Svalbard, enten de er protestanter, katolikker eller russisk-ortodokse og samarbeider med Den russisk ortodokse kirke og Den katolske kirke i Norge når det gjelder betjening av de russiske og polske bosetningene. Barnehage. I Longyearbyen finnes det to ordinære barnehager og en familiebarnehage og ved utgangen av 2004 var det til sammen 103 barn i de tre barnehagene. Barnehageloven fra 2005 gjelder ikke for Svalbard, men i praksis er det likevel intensjonene i barnehageloven som er styrende for barnehagedriften. Barnehagene på Svalbard får statstilskudd av Barne- og familiedepartementet, i motsetning til barnehagene på fastlandet som får tilskudd fra kommunene. Departementet stiller som vilkår for tilskuddene at barnehageloven skal følges så langt det er mulig og at det arbeides i samsvar med rammeplanen for barnehager. Utdanning. Allerede i første driftsåret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani var det undervisning i Longyearbyen og frem til 1919 var det fem til ti barn som fikk undervisning. Fra høsten 1920 ble det opprettet ordinær skoledrift i en liten brakke på Skjæringa. I det første året var det åtte elever og en lærer på 12 m². Da den første kirken stod ferdig i 1921 ble kirkens leseværelse tatt i bruk som skole og arealet økte til 20 m². I 1937 ble bruksskolen i Longyearbyen lovfestet og året etter sto en egen skolebygning ferdig med Sogneprest Just Kruse som Skolestyrer og lærer. I forbindelse med evakueringen av befolkning i perioden 1942-45, ble undervisningen avholdt på et slott i Storbritannia (Drumtochty Castle) med Ivar Benum som skolestyrer. Da befolkningen kom tilbake etter krigens slutt, var skolen som resten av byen nedbrent. Skolen fikk da tilhold i midlertidige lokaler i et av husene på Haugen. I 1951 fikk skolen to rom i det nye forsamlingshuset Huset, et rom for de eldste elevene og et rom for de yngste. I 1971 stod en ny skole ferdig og ble anlagt på Haugen, midt i Longyeardalen. Norges siste verksskole ble avviklet i 1976 og Staten, ved kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, overtok driften av skolen fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Ansvaret for Longyearbyen skole ble fra 1. januar 2007 overført fra staten til Longyearbyen lokalstyre. Skolen er en grunnskole med skolefritidsordning og en avdeling for videregående opplæring, med henholdsvis 195, 50 og 20 elever (2007). UNIS holder til i Svalbard forskningspark. Høsten 1993 ble "Universitetsstudia på Svalbard" (UNIS) startet opp. UNIS har senere byttet navn til "Universitetssenteret på Svalbard", og har siden starten ikke vært et selvstendig universitet, men drevet som en stiftelse av universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. UNIS er verdens nordligste utdanningsinstitusjon innenfor høyere utdanning og tilbyr mellomfag- og hovedfag i arktisk biologi, arktisk geologi, arktisk geofysikk og arktisk teknologi. UNIS har en høy internasjonal profil, og alle kurs er tilbudt på engelsk dersom en student ikke forstår norsk. UNIS har 350 studenter, hvor halvparten er fra Norge. Av de utenlandske er over halvparten fra Norden. I april 2006 flyttet UNIS inn i nye lokaler som er en del av Svalbard Forskningspark, sammen med Norsk Polarinstitutt, EISCAT og Svalbard Science Forum. Forskning. Da norske myndigheter i 1990-årene ønsket å skape omstilling og alternativ virksomhet i Longyearbyen, var forskning og reiseliv de områdene det ble satset mest på. Nå er forskning og høyere utdanning blitt en av bærebjelkene i den lokale økonomien. Mange nye arbeidsplasser er skapt, både direkte og indirekte. De mest sentrale er Svalbard forskningspark, EISCAT Svalbard Radar, Svalbard satellittstasjon, UNIS og Norsk Polarinstitutt. I tillegg er Svalbard Science Forum opprettet og har til oppgave å bedre samordningen av den norske og internasjonale forskningen på Svalbard. Svalbard forskningspark er en forskningspark hvor som skal bidra til et internasjonalt samarbeid om arktiske tema, både knyttet til forskning og utdanning, ved å samlokalisere de akademiske miljøene på Longyearbyen. De akademiske miljøene har en felles infrastruktur med samordnet service for feltundersøkelser og publikumsaktiviteter. EISCAT Svalbard Radar på Gruve 7-fjellet. Den internasjonale vitenskapelige organisasjonen EISCAT driver et radaranlegg ved fjellet Breinosa, ca. 8 km øst for Longyearbyen. Radaranlegget består av to parabolantenner, hvor den minste har en diameter på 32 meter og er fullt styrbar, mens den største har en diameter på 42 meter og peker fast i samme retning som jordas magnetfelt. Radarene brukes til atmosfæreforsking på blant annet nordlys og ozon. Svalbard satellittstasjon (SvalSat) ble åpnet i juni 1999 og ligger på Platåberget utenfor Longyearbyen. Satellittstasjonen som er den nordligste i verden henter ned data fra og styrer satellitter i polare baner. Satellittstasjonen består av sju antenner, hvor Kongsberg Satellite Services og Den europeiske organisasjonen for meteorologisatellitter (EUMETSAT) eier to hver og NASA og den sivile amerikanske værvarslingstjenesten National Oceanic and Atmospheric Administration eier en hver. I tillegg har Telenor bygd en telekommunikasjonsantenne på Gruve 7-fjellet, og bygde og drifter den doble 20 Gbit/s fiberkabelen som forbinder Svalbard med fastlandet. Svalbard satellittstasjon er sammen med norske satellittstasjonen TrollSat i Dronning Maud Land de eneste satellittstasjonene i verden som kan ha kontakt med de polare satellittene på hver eneste runde de tar. Massemedia. Svalbardposten er Longyearbyens ukeavis og oppstod som veggavis i november 1948. Veggavisen bestod normalt av fire sider som ble slått opp på brakkene. Den ble i starten beskrevet som «Til tider artig, men ganske lite informasjon og seriøsitet. Svært lite lokalstoff». Etter økonomiske vansker mot slutten av 1980-tallet og en organisering som gjorde Justisdepartementet som ansvarlig utgiver, ble det foretatt omorganisering av driften. Fra 1996 utgis avisen av en egen stiftelse. Avisen ble kåret til «Årets lokalavis» av Landslaget for Lokalaviser i 1996 og 2000, og har fått flere hederlige omtaler. Svalbardposten, som er verdens nordligste avis, trykkes i dag i Tromsø og utgis hver fredag. I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet telefonnettet gjennom tre telefonkanaler over satellittsamband. Dette skjedde ett år før permanent jordstasjon var planlagt å bli satt i drift ved Isfjord radio. NRKs radioprogram ble vekselvis overført med den ene av telefonkanalene. Den ordinære åpningen av den permanente jordstasjonen skjedde i desember 1979. Ved åpningen var dette verdens nordligste permanente jordstasjon for geostasjonære satellitter. Siden 1949 hadde befolkningen på Svalbard hatt telefonforbindelse med omverdenen på kortbølgen over Harstad radio. NRK Fjernsynet startet 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over Eutelsat I-F2. Tidligere hadde Longyearbyens lokale kringkastingsstasjon kringkastet to ukers gamle programmer som var blitt tilsendt på videobånd. Post og telekommunikasjon. Telenor Svalbard på Skjæringa, der hvor Svalbard Radio ble etablert 1930. Fra masten sendes det fjernsyn, radio, kystradio, GSM mobiltelefoni, og mobilt bredbånd. Posten har egen virksomhet i Longyearbyen med flyfrakt over Svalbard lufthavn og distribusjon til alle beboere. I 2003 bygde Norsk Romsenter en dobbel fiberkabel fra Harstad som går nord til Svalbard, inn Isfjorden og på land i Longyearbyen. Oppdragsgiver var ulike forskningsinstitusjoner på Svalbard, og all drift besørges av Telenor. Benyttet kapasitet er 20 Gbit/s, hvorav Telenor selv benytter 2 Gbit/s til teletjenester på øygruppen. Kabelen ligger nedpløyd i havbunnen på inntil 3 000 meters dyp mellom Svalbard og Norge. Til fiberkabelen fra Tromsø er det knyttet internettbaserte tjenester (IP-tjenester) til virksomheter, etater og private hjem i Longyearbyen. Alle har tilbud om såkalt "triple play"-tjenester, det vil si telefoni, internett og fjernsyn over bredbåndskabelen. Det tilbys ca. 35 TV-kanaler fra Canal Digital i tillegg til radiokanaler og egne on-demand musikktjenester. Telenor Svalbard distribuerer også fjernsynssending gjennom tradisjonell kringkasting. Longyearbyen er knyttet til de andre tettstedene på Spitsbergen ved hjelp av doble 30-155 Mbit/s radiolinje overføring. I 2003 ble også tredjegenerasjons mobilkommunikasjon – UMTS – bygd ut på Longyearbyen, og 13. januar 2008 introduserte Telenor mobilt bredbånd – såkalt HSDPA. Det er full GSM-dekning for mobiltelefoni i Longyearbyen, Adventdalen og i store deler av Isfjorden. I tillegg bygde Telenor ut GSM-dekning i Reindalen mellom Longyearbyen og Sveagruva i 2007, på oppdrag fra Store Norske. Svalbard er ikke underlagt mange av konkurransereglene i Ekomloven. Likevel har NetCom avtale om telelosji hos Telenor i sentraler og basestasjoner, slik at NetCom har nesten like god mobildekning på Svalbard som Telenor. Samferdsel. a> ble tatt i bruk i 1974. Svalbard lufthavn utenfor Longyearbyen har flyforbindelse med fastlandet hele året. I tillegg er det regelmessige flyvninger til Sveagruva og Ny-Ålesund som begge har en kortbaneflyplass. I Barentsburg har det russiske gruveselskapet en egen helikopterbase på Heerodden, som frakter personell som ankommer fra Svalbard lufthavn. 16 år før Svalbard lufthavn stod ferdig, 9. februar 1958, landet det første flyet på høvlet frossen tundra i Adventdalen. Flyet var en Catalina fra Luftforsvaret. Året senere landet det første postflyet og det påfølgende året det første passasjerflyet. Siden rullebanen var på frossen tundra, var den kun operativ om vinteren. Behovet for en helårsflyplass økte og byggingen av rullebanen ved Svalbard lufthavn, Longyear startet i 1973. En Fokker F-28 fra Braathens S·A·F·E landet som det første flyet 14. september 1974. Lufthavnen åpnet offisielt den 2. september 1975. Lille julaften samme år inntraff den såkalte «Konestriden på Svalbard» da tre sovjetiske kvinner som var ektefeller til de sovjetiske funksjonærene på lufthavnen flyttet til Svalbard. Norske myndigheter godtok ikke dette med den begrunnelsen at konenes ankomst var avtalestridig og at de norske arbeiderne på Svalbard som ikke fikk ta med seg sine ektefeller ville oppfatte dette som urettferdig. I de norske bosetningene var det stor boligmangel. Konflikten fikk sin løsning den 10. april ved at Norge godtok at Aeroflot skulle få ha det opprinnelige antall avtalte mannskaper i Longyearbyen, men hvis konene skulle bli måtte tallet på funksjonærer reduseres tilsvarende. 10. desember 2007 ble et nytt terminalbygg til 120 millioner kroner på Svalbard lufthavn åpnet av samferdselsminister Liv Signe Navarsete. Det er ingen veiforbindelse mellom bosetningene på Spitsbergen og mellom bosetningene er det mulig å ferdes med båt om sommeren og med snøscooter om vinteren. Lokaldemokrati. Sysselmannens nye bygg på Skjæringa. Spørsmålet om økt lokaldemokratisk innflytelse for den norske befolkningen på Svalbard har vært reist ved flere anledninger. Ved overtakelsen av suvereniteten i 1925 forkastet Stortinget forslag om å gjøre Svalbard til en egen kommune eller et fylke. I stedet ble det valgt en særegen administrativ ordning med en sysselmann som regjeringens øverste representant. Under den kalde krigen var norsk svalbardpolitikk preget av norske myndigheters behov for å styre utviklingen. Innføring av lokaldemokrati var derfor ingen aktuell problemstilling, verken på sentralt eller lokalt hold. 6. august 1971 ble Det stedlige svalbardråd opprettet som et rådgivende organ for den sentrale og lokale offentlige administrasjonen. Rådet kunne ta opp spørsmål som var av betydning for befolkningen på Svalbard. I 1974 ble spørsmålet om lokaldemokrati drøftet på nytt, men Trygve Brattelis andre regjering konkluderte med at tiden fremdeles ikke var moden for å gjøre Svalbard til et eget fylke eller innføre kommunalt selvstyre. Som en videreføring av Det stedlige svalbardråd ble Svalbardrådet opprettet 12. august 1981 og i 1993 ble det for første gang stilt politiske lister til Svalbardrådsvalget. Holdningen til lokaldemokrati endret seg lite på 1980-tallet og i 1985 pekte Kåre Willochs regjering på en rekke politiske, praktiske og økonomiske hindringer for utvikling av lokaldemokrati etter fastlandsmodellen, spesielt med hensyn til traktatmessige forpliktelser og forholdet til de russiske bosetningene. I 1995 ble det fremmet og vedtatt et dokument 8-forslag i Stortinget som ba regjeringen legge frem en modell for lokaldemokrati i Longyearbyen. Regjeringens forslag om å innføre lokaldemokrati etter en egen modell kom i 1999, hvor hovedtrekkene var å opprette et lokalstyre med et folkevalgt styre og en tilhørende administrasjon. Samtidig skulle Svalbardrådet avvikles. Av utenrikspolitiske og miljømessige hensyn ble lokalstyrets virkeområde avgrenset til å være Longyearbyen arealplanområde, som omfatter bosetningen med nærområder. Lokalstyre ble innført 1. januar 2002, selv om et flertall av innbyggerne var imot innføringen av lokaldemokrati. I 2006 gjorde Norsk institutt for by- og regionforskning en evaluering av lokalstyreordningen, hvor det kom frem at halvparten av befolkningen er motstandere av ordningen. Tilliten til Lokalstyret er beskjeden, og mange innbyggere synes lokaldemokratiet fungerer dårlig. Motstanden mot lokalstyre er størst blant dem som har bodd lenge på Svalbard. I lokalstyrevalget 21. og 22. oktober 2007 stilte fem partier til valg, 1563 var stemmeberettigede og valgdeltagelsen var på 40,27 %. Demografi. Longyearbyen var tidligere et mannsdominert gruvesamfunn, men har de siste årene utviklet seg i retning av en «normal» fastlandsby med en stadig større andel kvinner og barn. Byen har egne barnehager og egen skole. Fortsatt er det likevel en mindre andel barn, ungdom og eldre enn i Fastlands-Norge, hvor nesten annenhver innbygger er under 20 eller over 65 år. På Svalbard utgjør innbyggerne under 20 eller over 65 år bare rundt 25 % av befolkningen. De norske beboerne på Svalbard er også registrert i Folkeregisteret i sine «hjemkommuner» på fastlandet. I disse kommuner har de også alminnelig stemmerett ved valg. Omtrent halvparten av befolkningen i Longyearbyen har hjemkommuner i de fire nordligste fylkene. Fra 1. januar 1995 ble det opprettet eget befolkningsregister for Svalbard. Ved ankomst til og avreise fra Svalbard samt ved interne flyttinger på Svalbard, plikter alle å sørge for melding til registeret. Arbeidsgivere har plikt til årlig å sende Svalbard likningskontor en oversikt over ansatte som bor på Svalbard. Gruvedrift og energi. Gruvevirksomheten i Longyearbyen foregår i dag i Gruve 7, som ligger omtrent en mil øst for byen. Kullet blir transportert med lastebil ned til byen og største forbruker av kullet er Longyear Energiverk, Norges eneste kullkraftverk, som ligger i den gamle bydelen Sjøområdet. Overskuddskullet kjøres til havna på Hotellneset. Gruva er fullstendig mekanisert, den siste gruva som ble drevet for hånd, Gruve 3, ble stengt i 1996. Daganlegget til det nye innslagspunktet til Gruve 2. Daganlegget til det nye innslagspunktet til Gruve 2 sett fra Nybyen. Bydrifts kullkraftverk i Longyearbyen er Norges eneste. Gruve 1, også omtalt som Amerikanergruva, var den første gruva i Longyearbyen og åpnet i 1906 og ble stengt i 1958. Gruva ligger ytterst i Longyeardalens nordre side. Natt til 3. januar 1920 tok en kullstøveksplosjon livet av 26 gruvearbeidere. og gruva ble stengt, selv om styret mente det var økonomisk forsvarlig å gjenåpne den. Oppfaringen av Gruve 2 ble påbegynt i 1913 og fremskyndet av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1918 og etter den store gruveulykken. Selve produksjonen tok til i 1921. I Gruve 2 ble de geologiske forhold stadig vanskelige og driften ble innstilt i 1938. Selskapet måtte gjøre noe for å øke gruveproduksjonen og besluttet å gjenoppta driften av Gruve 1. Innslagspunktet ble flyttet lenger inn i dalen og produksjonen, i det som ble omtalt som Gruve 1B, kom i gang i midten av oktober 1939. Samtidig ble den nye gruvebyen Sverdrupbyen anlagt like ved innslagspunktet. Driften i Gruve 1B ble etter hvert preget av stadig vanskeligere geologiske forhold og fra 1950 og frem til 1958 ble det bare drevet oppfaringsarbeid. I 1958 ble gruva nedlagt av hensyn til behovet for mer rasjonell drift på bakgrunn av fallende kullpriser. Indre deler av Gruve 1B ble deretter benyttet som drikkevannsreserve for Longyearbyen frem til andre halvdel av 1960-tallet. Gruve 2 hadde i flere år en høy produksjon, men på 1930-tallet ble transportveiene lange og kullgangene så lave at det var på grensen av hva det var mulig å drive på. I 1937 ble produksjonen i det første innslagspunktet stanset og et nytt innslagspunkt ble anlagt rett overfor Nybyen, som ligger lengre inn i Longyeardalen. Under andre verdenskrig ble Gruve 2 skutt i brann av det tyske slagskipet «Scharnhorst» som en del av Operasjon Sizilien i 1943. Gruva brant frem til 1962. Etter krigens slutt begynte arbeidet med å gjenoppta driften i Gruve 2, og i 1947 var produksjonen i gang. I januar 1952 ble gruva rammet av en gasseksplosjon, hvor seks mann omkom. Det var produksjonsstans i Gruve 2 i perioden 1960 – 1964 da Gruve 5 ble åpnet og det samtidig var fall i kullprisene. Deretter ble kullproduksjonen gjenopptatt frem til gruva ble utdrevet vinteren 1967/68. Oppfaringen av Gruve 3, som ligger i fjellsiden over Svalbard lufthavn, startet i 1969. Produksjonen startet opp våren 1971 og i driftsåret 1976-77 stod gruve 3 for halvparten av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis kullproduksjon. November 1996 var gruva utdrevet og driften ble innstilt. Den minste gruva i Longyearbyen var Gruve 4, som på grunn av lav effektivitet ble innstilt våren 1970, etter kun to års drift. Kullet ble tatt ut gjennom stollsystemet i Gruve 2. Gruve 5 var den første gruva i Longyearbyen som ikke var anlagt i Longyeardalen. Gruve 5 ble anlagt i Endalen, ca. 10 km øst for Longyearbyen. De forberedende arbeidene med åpningen av gruva tok til med veibygging og fremføring av kraftlinje og telefon. Veien fra kaia til gruveåpningen var ferdig og ble tatt i bruk fra høsten 1957. Samme år startet oppfaringen. Taubanen frem til gruva ble ferdig sommeren 1958, og det tyngre gruvemateriellet var på plass tidlig på vinteren samme år. Kullproduksjonen startet høsten 1959 og varte frem til mai 1972, da gruva var utdrevet. Oppfaringen av Gruve 6 startet i 1967 og produksjonen startet i 1969. I 1981 ble produksjonen innstilt, uten at alt kull var tatt ut. Den resterende kullmengden er anslått til å utgjøre ca. 380 000 tonn. Kullet ligger i et område med lave mektigheter innerst i gruva. Gruve 7, som ligger innerst i Adventdalen mellom Bolterdalen og Foxdalen, er den eneste gruva i Longyearbyen som fortsatt er i drift. Undersøkelser og oppfaring gikk over flere år og produksjonen startet opp i 1976. Produksjonen ble stanset høsten 1978 og ble gjenopptatt høsten 1981 etter utbedring av gruvas belte- og transportstoll. Energiforsyning. Energiforsyningen ble stabil da en første kulldrevet kraftstasjon ble etablert i 1920. Denne ble i 1982 erstattet av det mer moderne kullkraftverket Longyear Energiverk, sammen med et fjernvarmenett. Kraftstasjonen og fjernvarmenettet har 1.600 kunder og forsyner hele Longyear-samfunnet, inklusive gruvene, med både boligoppvarming og prosesskraft. Det drives forskning i regi av UNIS for å teste ut CO2-injisering i sandsteinsgrunn i området. Total effekt av kraftverket er maksimalt 28 MW, hvorav 12 MW til elektrisk kraftproduksjon og 16 MW til fjernvarme. Årsproduksjonen er 108 GWh (0,108 TWh), fordelt på 55 GWh kraft og 53 GWh fjernvarme. Turisme. Før de første forsøkene på kulldrift startet i Longyearbyen i 1900, var turismen på plass i Adventfjorden. Den første kjente reiseskildringen fra Svalbard skriver seg fra 1807. Frem til slutten av 1800-tallet var det hovedsakelig utlendinger som sommertid brukte egne yachter, eller leide en skute for å seile til Svalbard som turister. De store cruisebåtene som kom etter hvert var luksuriøse. I 1893 var Hamburg-Amerikalinjens store damper «Columbia» på 7 600 bruttotonn på besøk i Adventfjorden, hvor Longyearbyen ligger. Den hadde 100 turister og 17 manns orkester om bord. Enkelte norske redere forsøkte seg på turisttrafikken på Svalbard, men det var utenlandske båter som dominerte i antall. Longyearbyen, Magdalenefjorden og Virgohamna ble særlig besøkt. Det ble bygd et hotell på Hotellneset i 1896, i nærheten av dagens flyplass. Hotellet var prefabrikkert i Trondheim og fraktet til Svalbard i juni 1896 med dampskipet «Raftsund». Entreprenøren var Richard With som tiåret før hadde etablert rutetrafikk langs norskekysten med Vesteraalens Dampskibsselskab. Første verdenskrig satte en stopper for den videre utviklingen av turismen på Svalbard, men aktiviteten tok seg opp igjen i mellomkrigsårene. Etter andre verdenskrig økte trafikken til Svalbard ytterligere, og på 1950-tallet startet en periode med isbjørnjakt. Frem til isbjørnen ble fredet i 1973 ble det skutt om lag 700 isbjørner i turistsammenheng. Cruisetrafikken har vært den dominerende form for turisme på Svalbard. På begynnelsen av 1970-tallet var antallet cruiseturister ca. 5-6 000 per år, mens det i 2002 ble registrert 27 000 cruiseturister (passasjerer og mannskap) til Svalbard. Skilt på Svalbard lufthavn som viser avstandene til noen utvalgte byer. I 1975 åpnet Svalbard lufthavn, og dette skapte store kommunikasjonsmessige endringer for både fastboende og potensielle turister. Turismen ble imidlertid begrenset gjennom en negativ statlig holdning, i tillegg til problemer med manglende hotellsengeplasser og forsyninger beregnet for turisme. Først i 1985 ble et lite utvalg ferskvarer tilgjengelig i vanlig butikk for besøkende, og det skulle gå enda et par år før innkvartering for turister ble etablert. I stortingsmelding nr. 50 (1990–91) inngikk reiseliv som en av flere alternative næringsvirksomheter på Svalbard. Reiselivet har i løpet av de siste 10-15 årene vokst i omfang både i antall turister og sesongmessig. I underkant av 30 000 turister besøker Longyearbyen i løpet av et år. Men turisttrafikken til Longyearbyen utgjør likevel mindre enn én prosent av det totale reiselivet på Nordkalotten. Fra 1993 har antall gjestedøgn i Longyearbyen vokst fra 24 000 til 83 000 i 2006. 80 prosent av turistene kommer fra Norge, med svensker, dansker, tyskere og engelskmenn som de største utenlandske gruppene. Longyearbyen er i dag det nordligste stedet i verden man komme til med rutefly. De første kullkompaniene. Sommeren 1899 kom ishavsskipper Søren Zachariassen til Tromsø med 600 hl kull fra Bohemanneset og andre steder ved Isfjorden. Dette partiet anses som det første kullpartiet som ble solgt fra Svalbard, men allerede under hvalfangertiden kjente man til kullforekomstene på øygruppen. Et av de første tonnene med kull som Zachariassen solgte, var til en lystbåt eid av Albert I av Monaco. Zachariassen hadde fra 1862 kjent til de gode kullforekomstene, men klarte ikke å få noe økonomisk utbytte av sin innsats. I 1900 nevnte han sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen Henrik Næss. Næss' interesse ble vekket og sammen med tre andre interesserte sendte de åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse». Nordmennene kom som de første i gang med kullproduksjon i 1903. Senere kom også andre nasjonaliteter til og disse hadde som regel bedre kunnskaper om kullproduksjon og større økonomisk løfteevne. Kampen om kullfeltene økte og anneksjonstavler ble slått opp og revet ned. Nordmennene kom til kort, selv om viljen var til stede. I 1906 solgte Henrik Næss og hans forretningspartnere sitt selskap Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani til det amerikanske Arctic Coal Company. Søren Zachariassen som startet det hele tjente lite på sine oppdagelser. Amerikanertiden. I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra Michigan på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se Christian Michelsens kullekspedisjon i Calypsobyen i Recherchefjorden sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til Adventfjorden, hvor Longyearbyen i dag ligger. Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani i Blomsterdalen og i fjellsiden ovenfor Hotellneset. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode. Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani hadde i en periode prøvd å finne en kjøper til sine annekterte områder i Adventfjorden, og via en norsk mellommann kom de i kontakt med Longyear. Som gruveeier og industrimann så han mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men på den andre siden var han tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et ingenmannsland, startet Longyears selskap Ayer & Longyear forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpekontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk 18 000 norske kroner i kontanter og 50 000 norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet Arctic Coal Company (ACC). Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear. I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» Trondheim med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn dynamitt. Skipet ankom Adventdalen 10. juni og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter. Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre. Ayer og Longyear hadde opprinnelig tenkt seg som investorer i gruvedriften, men da William D. Munroe omkom i et skipsforlis i 1907, engasjerte Longyear seg i større grad i gruvedriften og ble i praksis Arctic Coal Companys faktiske leder. Han styrte gruvesamfunnet fra Boston pr. brev og telegram og de lokale gruvesjefene måtte få Longyears godkjenning i saker av stor økonomisk betydning. I 1908-09 var gruvegangen 500 meter lang og en jernbanelinje var anlagt ned til den nybygde kaia for direktelasting av båtene. Omkring 1910 blir begrepet «Longyear City» i økende grad tatt i bruk, men ikke som offisielt navn. Vinteren 1910-11 overvintret 73 menn og tre kvinner. Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i Finnmark som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte Telegrafverket opp en egen stasjon like etterpå på Finneset i Grønfjorden i 1911. Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City hvor svenske syndikalister hadde en sentral rolle. Ledelsen motarbeidet aktivt organisering blant arbeiderne og forklarer trolig hvorfor det ikke var lokale fagforeninger under amerikanertiden. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere. Nedleggelse av gruvedriften. Sommeren 1913 hadde årsproduksjonen kommet opp i 30 000 tonn og anlegget var fullverdig utbygd. I tillegg var Gruve 2 i ferd med å åpnes. Men gruvedriften gikk med store tap og det var ikke utsikter til overskudd innen kort tid. Gruvesjef Scott Turner hadde startet sonderinger med tanke på å få solgt hele anlegget med tilhørende annekterte eiendommer. I mellomtiden ble kun det aller nødvendigste innkjøpt og alle andre nyinvesteringer stanset. Oppfaring av nye gruver ble stanset til fordel for produksjonsdrift. Første verdenskrig brøt ut i august 1914 og bankene stanset kreditten til Arctic Coal Company, som allerede var økonomisk hardt presset. I tillegg ble det vanskeligere å få tak i reservedeler og matprisene steg. Arctic Coal Company reduserte vinterstyrken til 120 mann og alle eiendommer på det norske fastlandet ble solgt eller overdratt til stråselskaper. I september 1915 ble gruvedriften avviklet og kun en vaktstyrke på tre mann ble igjen. Alle andre ansatte ble oppsagt, med unntak av kontorsjefen i Tromsø. I løpet av de ni årene Arctic Coal Company hadde virksomhet på Svalbard ble det utvunnet 200 000 tonn kull og investert nærmere 3,5 millioner norske kroner i anleggene. Det investerte beløpet var betydelig, til sammenligning var den norske stats totale inntekter i 1920 på 12,5 millioner kroner. På det meste overvintret 200-300 mann og i sommersesongen ble arbeidsstyrken nær doblet. Etableringen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Etter avviklingen av driften i Longyear City startet prosessen med å selge selskapets eiendeler. Flere interesser meldte seg, blant annet Centralbanken for Norge med Adolf Hoel som geologisk ekspert. I tillegg var Johan Anker og hans selskap Green Harbour interessert sammen med en gruppe russiske investorer. Ankers gruppe fikk en kortvarig forkjøpsrett som ikke ble benyttet. I ettertid hevdet Anker at dette var for å «redde Spitsbergen for Norge», men kan også ha sammenheng med at hans bankforbindelse var Centralbanken. Direktør Kielland-Torkildsen i Centralbanken hadde gode forbindelser til statsminister Gunnar Knudsen og i januar 1916 ble Det norske Spitsbergensyndikat etablert med blant annet åtte norske banker, Elkem, Hydro og Gunnar Knudsen som aksjonærer. 1. april 1916 aksepterte John M. Longyear Det norske Spitsbergensyndikats bud på totalt 3,5 millioner norske kroner og den formelle overtagelsen ble satt til 1. september. I løpet av 1916 fikk syndikatet også kontroll over felter i Grønfjorden og eide tilsammen 1200 km² på Spitsbergen. Kjøpet var av stor nasjonal betydning for Norge, og avgjørende for norsk næringsmessig lederstilling på øygruppen. Syndikatet ble opprettet for å kjøpe Longyears interesser i Longyear City og hadde ikke til hensikt å drive gruvevirksomhet. Til det ble S stiftet 30. november 1916 i Oslo for å overta syndikatets innkjøpte eiendommer. Etter overtagelsen av gruvene kom Store Norske Spitsbergen Kulkompani godt i gang. Overskuddet i første driftsår var på en million kroner og utbytte ble betalt til eierne. På grunn av første verdenskrig var kullprisene høye og det aller meste ble solgt til norske statlige foretak. De gode tidene varte frem til kullstøveksplosjonen i Gruve 1 3. januar 1920, hvor 26 gruvearbeidere omkom. Gruve 1 ble totalskadd og ble ikke senere satt i drift. Store Norske Spitsbergen Kulkompani kom i en dyp økonomisk krise. Økonomiske støttetiltak ble etter hvert nødvendig fra den norske stats side for å opprettholde produksjonen og dermed klarte man å opprettholde kontinuerlig drift. Første verdenskrig. I årene før og etter første verdenskrig var det stor optimisme knyttet til kullproduksjonen. Delvis på grunn av politiske og økonomiske motiver, men også på grunn av utilstrekkelig kartlegging av kullforekomster og driftsforhold. Men like etter slutten på første verdenskrig sank prisen på kull, og flere selskaper fikk lån og tilskudd av den norske stat. Norge hadde ennå ikke fått suverenitet over Svalbard og det var viktig å ha en sterk tilstedeværelse for å styrke suverenitetskravet. Etter inngåelse av Svalbardtraktaten i 1925 stanset flere norske kullselskaper driften, blant annet S (høsten 1925) og S (midlertidig 1925-26). I en periode med global økonomisk nedgangstid besluttet norske myndigheter å konsentrere virksomheten rundt Store Norske Spitsbergen Kulkompanis anlegg i Longyearbyen. Store Norske Spitsbergen Kulkompani var på den tiden et privat selskap, men var økonomisk avhengig av den norske stat. Andre verdenskrig. a> satte Longyearbyen i brann 8. september 1943. «Scharnhorst» ble senket 26. desember 1943 ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Slagkrysseren ble truffet av 12 torpedoer. Bare 36 mann av en besetningen på 1 800 ble reddet. Ved utbruddet av andre verdenskrig var den samlede befolkningen på Svalbard 900 nordmenn og 2000 sovjetere og frem til august 1941 foregikk det normal drift og utføring både på norsk og sovjetisk side. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 iverksatte de allierte den 31. juli vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert med britiske krigsskip til Russland i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia om bord på «Empress of Canada» 3. september. Samtidig ble alle strategiske objekter som blant annet kull- og oljelagre, kraftstasjoner og radiostasjoner destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva. Det ble fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani og fra norske myndigheter gjort et forsøk på å kombinere garnisonsetablering med gjenopptagelse av driften, men forsøkene mislyktes. Tyskland angrep Longyearbyen 8. september 1943 med blant annet slagkrysseren «Scharnhorst» hvor både byen og Gruve 2 ble skutt i brann. Sverdrupbyen som ligger lengst inne i Longyeardalen ble ikke truffet og var intakt etter krigens slutt. De store ødeleggelsene etter angrepet skapte en ny økonomisk krise for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet styreformann, Hilmar Reksten, mente at den norske staten måtte erstatte krigsødeleggelsene. Løsningen ble at selskapet tok opp statlige lån i 1943, 1944 og 1946, samt at staten stilte som garantist for lån i private banker i 1945. I 1948 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani tilkjent 16,5 millioner kroner av Krigsskadetrygden. Tiden etter andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig begynte en fullstendig gjenoppbygging av Longyearbyen, hvor Store Norske Spitsbergen Kulkompani brukte store beløp. Produksjonen startet først opp i Gruve 1, men ble i 1951 erstattet av Gruve 2. Noen år senere startet kulleksporten til Vest-Tyskland opp, særlig finkull som det var vanskelig å finne anvendelse for i Norge. Varierende kullpriser på det europeiske markedet skapte vanskeligheter for optimal planlegging av driften og det ble derfor satset på rasjonalisering av driften. I 1963 var årsproduksjonen i de norske gruvene 430 000 tonn, hvor 170 000 tonn ble eksportert. Med en kullproduksjon i Longyearbyen i nærheten av 400 000 tonn i året, regnet man med at kullet ville ta slutt i løpet av 20 års tid. Det ble derfor på begynnelsen av 1970-tallet startet undersøkelser av kullforekomstene i Sveagruva. I 1975 åpnet den første helårsflyplassen i Longyearbyen, etter at regjeringen hadde satt ned et utvalg i 1964 for å vurdere transportbehovene og mulighetene for bedre samband mellom Svalbard og fastlandet. Alternativene som ble vurdert var bygging av en isbryter eller en flyplass. Det regjeringsoppnevnte utvalget anbefalte en flyplass for å sikre helårig forbindelse, og i 1971 ble det fattet et vedtak om bygging av flyplass. Det ble sendt ut en orientering til traktatlandene, hvor det ble presisert at flyplassen ville være åpen for alle statsborgerne i traktatlandene og kun ville bli benyttet til sivile formål. Flyplassen ble offisielt åpnet ved 50-årsjubileet for Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1975. Fra kompaniby til folkestyre. a> i Longyearbyen, hvor det presiseres at det er forbudt å ta med våpen inn i banken. Utover 1900-tallet ble gruvesamfunnet styrt og drevet av det private Store Norske Spitsbergen Kulkompani som en kompaniby. Samfunnet som vokste frem var ikke bygd opp som et familiesamfunn, men som et mannssamfunn der arbeiderne bodde i brakker. For det store flertallet av ansatte var familien igjen på fastlandet. Av 141 som overvintret i sesongen 1916-17 var det bare 12 kvinner, hvor alle var funksjonærfruer eller hushjelper. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ansatte nesten ikke kvinner i de første årene. I 1929 ble flere kvinner ansatt, etter krav fra arbeiderforeningen. Alle fikk jobb i messen. I 1929-30 overvintret 505, hvorav 73 var kvinner og barn. Makt og myndighetsutøvelse lå hos selskapsledelsen, som ikke bare styrte arbeidet med å utvinne ressursene, men også boligpolitikken, forsyningene og kommunikasjonen. Årsaken var at Longyearbyen i først og fremst var et anleggssted innrettet for kullproduksjon og ikke et vanlig småsamfunn. Det var først på 1960-tallet at kravene om modernisering og normalisering begynte å melde seg. Frem til 1970-tallet var samfunnsutviklingen i Longyearbyen preget av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis behov og økonomiske evne. På 1970-tallet overtok den norske stat aksjene i gruveselskapet og innledet en aktiv svalbardpolitikk. Staten overtok også styringen i Longyearbyen, som skulle utvikle seg til å bli et familiesamfunn på lik linje med andre bygder i Norge. Den statlige satsingen kostet mye og Svalbardbudsjettet ble i løpet av syv år tredoblet. I perioden fra 1971 til 1985 ble Svalbardbudsjettet syvdoblet. Longyearbyen utviklet seg til å bli et småsamfunn med en materiell standard på høyde med, og etter hvert klart over, sammenlignbare steder på fastlandet med 1000 innbyggere. Ut over 1970-tallet begynte Longyearbyen å bli et familiesamfunn og ble forsterket i 1980-årene. Store Norske Spitsbergen Kulkompani gikk bort fra sesongkontrakter, andre private bedrifter begynte å etablere seg og de statlige ansatte hadde ikke lengre åremålsstillinger. Longyearbyen i dag. Taubanebukker opp til Gruve 1 i Longyeardalen. Frem til 1990 var Longyearbyen en utpreget gruveby. Selv om gruvedriften i dag er mer omfangsrik enn noen gang, er ikke denne aktiviteten like synlig som før. Hovedproduksjonen av kull foregår i dag i Sveagruva, og de ansatte pendler dit med fly fra Longyearbyen. Selv om gruvedriften fortsatt genererer halvparten av årsverkene i Longyearbyen, har samfunnet utviklet seg til et sted med et variert næringsliv der reiseliv, forskning og høyere utdanning også inngår. I Longyearbyen og området rundt er det i dag bevarte rester av kullgruveanleggene fra amerikanertiden og fremover. Det meste stammer imidlertid fra tiden etter andre verdenskrig, da det meste ble brent ned av tyskerne i 1943. Daganlegg og transportsystemer som taubanebukker, strammestasjoner og vinkelstasjoner etter nedlagt gruvedrift preger Longyearbyen. Albumin. Albumin er det viktigste frie proteinet i blodet. Albus på latin betyr hvit. Det samme proteinet finnes i eggehvite og i melk. Det er vannløselig, og har en avgjørende betydning for det kolloidosmotiske trykket som bidrar til at væske holdes inne i blodårene. Ved albuminmangel dannes det fort væskeopphoping i vevene. Albuminkonsentrasjonen er en markør for ernæringstilstanden. I u-landene kan underernærte barns utseende (stor mage på grunn av væskeansamling og en stor lever) skyldes albuminmangel. Små mengder albumin skilles ut med svette. Dersom klær vaskes uten forvasking i kaldt vann, slik at det første vannet er varmt, vil albuminet fra svetten denatureres og gjøre plagget stivere. Et skyllevann kaldt vann, eller forvask, fjerner effektivt albuminet i tøyet. Albumin er sterkt vannløselig. Hvis vi er uheldige med å knuse egg og får den blanke eggehviten på hendene, forsvinner den forbausende raskt ved skylling med kaldt, eller lunkent vann, gjerne uten såpe. Ian Thorpe. Ian James Thorpe (født 13. oktober 1982), også kjent som Thorpedo og Thorpey, er en australsk tidligere svømmer. Han svømte mellomlange crawldistanser som 200 meter og 400 meter. Ian er med sine fem olympiske gullmedaljer, den mestvinnende australske sportsutøveren noensinne i noe OL. Utover det har han vunnet tre OL-sølv og en OL-bronse. Singapore. Singapore er en republikk i Sørøst-Asia. Landet danner en kombinert øy og bystat ved sørspissen av Malayhalvøya, adskilt fra denne gjennom Johorestredet, der dette utgjør en naturlig grense til Malaysia. Ved hjelp av Singaporestredet og den sørøstlige enden av Malakkastredet dannes en naturlig grense til Indonesia. I 1819 etablerte Det britiske Ostindiske kompani en handelspost på øya, som ble brukt som en handelspost langs silkeveien. Singapore ble en av de viktigste kommersielle og militære sentre for det britiske imperiet. Under andre verdenskrig ble den britiske kolonien okkupert av japanerne etter slaget for Singapore, som daværende statsminister Winston Churchill kalte «Storbritannias største nederlag». Singapore vendte tilbake til britisk styre umiddelbart etter andre verdenskrig. Byen oppnådde uavhengighet fra Storbritannia i 1963, og Singapore fusjonerte sammen med Malaya, Sabah og Sarawak for å danne Malaysia. Fusjonen mislyktes, og mindre enn to år senere trakk Singapore seg ut/ble kastet ut av føderasjonen og ble en uavhengig republikk innenfor Samveldet av nasjoner den 9. august 1965. Singapore ble dermed verden eneste stat som er selvstendig mot sin vilje. Singapore ble tatt opp i FN 21. september 1965. 74% av befolkningen er av kinesisk bakgrunn. Byen Singapore trekker til seg handelsfolk og turister fra hele verden, er et av de store finanssentrene i Asia og har en av de travleste havner i verden. Navnet Singapore stammer fra det gammelindiske litteraturspråket sanskrit. «Simha» (eller «Singha») betyr «løve» på språket, og «pura» er «by» på sanskrit. Dette blir til sammen «Løvebyen». Det er litt underlig at Singapore har denne betydningen. En forklaring er denne: En legende fra 1100-tallet sier at da en fyrste fra Sumatra hadde kommet til Singapore hadde han sett en svartfjeset tiger, noe fyrsten trodde var en svart løve, og dermed ble navnet «Løvebyen». Naturgeografi. Singapore består av 63 øyer, inkludert hovedøya (kjent som Singapore Island, men også Pulau Ujong). Det finnes to menneskeskapte landbruer til Johor i Malaysia. Johor-Singapore Causeway i nord og Tuas Second Link i vest. Jurong Island, Pulau Tekong, Pulau Ubin og Sentosa er de største av Singapores mindre øyer. Det høyeste naturlige punktet i Singapore er Bukit Timah Hill på 166 m. Landgjenvinning har øket Singapores areal fra 581 km2 i 1960-årene til dagens 705 km2. Det er planlagt at Singapore skal vokse med nye 100 km2 frem til 2030. Noen av prosjektene innebærer å fylle igjen for å slå sammen mindre øyer for å skape større øyer. Rundt 23% av Singapores areal består av skog og naturreservater. Mesteparten av regnskogen har måttet vike plass for urbaniseringen. Naturreservatet Bukit Timah Nature Reserve er den eneste større skogen igjen. Singapore har et tropisk regnskogsklima uten særskilte årstider. Temperaturen, fuktigheten og regnfallet er jevnt over det samme året rundt. Temperaturene varierer mellom 23 til 32 grader. Demografi. Befolkningen i Singapore er 5,076,700 (Juni 2010). Av disse er 1,305,000 (ca. 25.7 %) utlendinger som arbeider, studerer eller bor i Singapore, men som ikke har permanent oppholdstillatelse. Av den fastboende populasjonen er 74.1 % etniske kinesere, 13.4 % malaysiere og 9.2 % indere. Historie. Sir Thomas Stamford Raffles oppdaget og grunnla Singapore som en britisk støttepunkt i 1819 da han ønsket en trygg havn og en handelsstasjon. Singapore var en betydelig malayisk havneby i eldre tid, men byen gikk til grunne en gang på 1300-tallet. Singapore fungerte som frihavn og var på 1800-tallet den dominerende handels-og havnebyen i hele Sørøst-Asia. Singapore var under britisk kontroll på begynnelsen av 1900-tallet og frem til øya ble erobret av japanerne i februar 1942. Med dette nederlaget tapte engelskmennene mye av sin prestisje og anseelse i Asia som de aldri helt klarte å gjenopprette igjen. Etter at den japanske okkupasjonen var over ble øya et britisk koloni igjen i 1946. I 1959 fikk Singapore til en viss grad et indre selvstyre, blant annet bestående av et valgt parlament. Singapore ble i 1965, proklamert som en selvstendig republikk med deres egen president som ble valgt ut av parlamentet. Det venstreradikale politiske partiet People's Action Party (PAP) fikk flertall i parlamentet ved de aller første valgene som ble gjennomført i 1959. Lee Kuan Yew var leder for dette partiet og ved hans ledelse fikk partiet den dominerende posisjonen i det singaporske parlamentet. Dette partiet vant de kommende valgene i 1968, 1972 og 1978. Partiet forlot sin sosialistiske plattform og meldte seg i 1976 ut av Sosialistinternasjonalen. Det var først på 1980-tallet at den politiske opposisjonen fikk innvilget en enkelt representant til parlamentet. Ved hvert valg siden 1984 har oppslutningen blant befolkningen rundt PAP blitt litt mindre. Den politiske opposisjonen har fått i rundt 30 % av stemmene, men har i lengre tid blitt en del svekket på grunn av indre stridigheter og uenighet. Lee Kuan Yew gikk av som statsminister i 1990 etter å ha ledet regjeringen sammenhengende i hele 31 år, men han beholdt et overoppsyn med den nye statsministeren Goh Chok Tong og hans nye regjering i hans nye posisjon som senior-minister. Etter 14 år som statsminister overlot Goh Tong makten til Lee Hsien Loong, sønn av «landsfaderen» Lee Kuan Yew. Sistnevnte fortsatte som veiledende minister i sønnens regjering. Politikk og administrasjon. Singapore er en parlamentarisk republikk basert på Westminster-modellen med ett kammer. Representativt demokrati er nedfelt i Singapores grunnlov. Den utøvende myndigheten ligger hos regjeringen som blir ledet av en statsminister. Singapores president kan nedlegge veto i enkelte saker. Presidentembedet i stor grad symbolsk. Presidenten blir direkte valgt. Siste presidentvalg var i 2011. Parlamentet er den lovgivende myndigheten. Parlamentsmedlemmene består av valgte, stremmekretsfrie og nominerte representanter. valgte representanter blir stemt inn ved flertallsvalg. People's Action Party har hatt flertall i parlamentet siden selvstendigheten i 1959. Det juridiske systemet i Singapore er basert på engelsk lov med noen lokale forskjeller. Jury ble avskaffet i 1970. Singapore praktiserer dødsstraff for en rekke lovbrudd. Singapore bruker rundt 4,9% av brutto nasjonalprodukt på forsvaret. Turkmenistan. Turkmenistan er et land i Sentral-Asia. Landet grenser til Afghanistan, Iran, Kasakhstan og Usbekistan, og har dessuten kystlinje langsmed Kaspihavet. Landet var tidligere en del av Sovjetunionen, da med navnet Den turkmenske sosialistiske sovjetrepublikk. Naturgeografi. Landet er omtrent 488 100 km². Midten av landet er dominert av slettelandet i Karakumørkenen, som utgjør rundt 90 % av landets areal. Fjellkjeden Kopet-Dag, langs den sørvestlige grensen, når 2912 moh. Balkan-fjellene i vest og Kugitang-rekken helt i øst er de eneste andre høylandsområdene i landet. Elver inkluderer Amu-Darja og Hari Rud. Klimaet er subtropisk ørken, med lite regn. Vintrene er milde og tørre med mest nedbør mellom januar og mai. Mest nedbør faller i Kopetdag-rekken. Demografi. En turkmener på begynnelsen av 1900-tallet Flertallet av Turkmenistans befolkning er turkmenere. Andre etniske grupper inkluderer russere og usbekere. Turkmensk, som er en del av språkfamilien tyrkisk, er det offisielle språket i Turkmenistan, selv om russisk fredmdeles blir brukt som et «interetnisk kommunikasjonsspråk» (ifølge grunnloven av 1992). Viktige byer: Asjkhabad og Turkmenbasji (tidligere Krasnovodsk). Eldre historie. Turkmenistans territorium har vært befolket siden antikken, idet arméer fra et imperium på vei til et annet slo leir på deres vei til mer velstående territorium. Aleksander den Store erobret området i 4. århundre f. Kr. på vei til India. 150 år senere etablerte parterne sitt kongedømme i sin hovedstad i Nisa, et område som nå ligger i forstedene til den moderne hovedstaden Asjkhabad. I det 7. århundret erobret araberene regionen, og tok med seg den islamske religionen og innførte turkmenerne i Midtøstens kultur. Det var rundt denne tiden at den berømte silkeveien ble etablert som en betydelig handelsvei mellom Asia og Europa. Turkmenistan-regionen ble snart kjent som hovedstaden i det store "Khorasan" da kalifen Al-Ma'mun flyttet sin hovedstad til Merv. I midten av det 11. århundret konsentrerte de mektige tyrkerne av Seldsjukk-riket sine krefter i territoriet til Turkmenistan i et forsøk på å ekspandere inn i Afghanistan. Riket brøt sammen i andre halvdel av det 12. århundre og turkmenerne mistet sin uavhengighet da Dsjengis Khan tok kontroll over den østlige Kaspihavs-regionen på sin vei vestover. I de neste syv århundrene levde turkmenerne under forskjellige imperier og utkjempet konstant interne stammekriger. Russisk dominans, 1884–1991. Innen 1894 hadde Russland tatt kontroll over Turkmenistan etter at det ble separert fra Persia og annektert mellom 1865 og 1885. Den russiske revolusjonen i 1917 og etterfølgende politisk uro førte til erklæringen av Den turkmenske republikk som en av 15 republikker i Sovjetunionen i 1924. På denne tiden ble grensene for det moderne Turkmenistan fastlagt. I 1991 ble Turkmenistan uavhengig etter at Sovjetunionen brøt sammen. Selvstendig stat, 1991–. Etter frigjøringen fra Sovjet beholdt Turkmenistan sin kommunistiske leder Saparmurat Nijazov, som styrte landet diktatorisk frem til han døde i 2006. President Nijazov var en tidligere byråkrat fra det kommunistiske partiet i Sovjet. Han beholdt absolutt kontroll over landet fram til sin død i 2006 og opposisjon var ikke tolerert. En totalt gjennomført personlighetskult fungerte med president Nijazov som "Turkmenbasji", «lederen av alle turkmenere». Hans ansikt prydet det meste i Turkmenistan, fra sedler til vodkaflasker. Logoen til turkmensk nasjonalt fjernsyn bar hans profil. De to bøkene han skrev er pensum i skolen. Institusjoner som ikke kunne oppkalles etter ham ble oppkalt etter hans mor. Alle klokker som ble laget måtte ha hans portrett. Hans 15 meter høye gullbelagte statue står på en roterende pidestall, så den alltid vil være rettet mot solen og lyse på hovedstaden som han selv laget. Et populært slagord blant turkmenerne er «Halk! Watan! Türkmenbashy!» som betyr «Folket! Moderland! Leder!». Nijazov skrev den nye turkmenske nasjonalsangen selv, inkludert fraser som sier at mennesker som fører skam på moderlandet eller Turkmenbasji skal miste armene. Utenlandske selskaper som søkte Turkmenistans store naturgassreserver måtte samarbeide med Nijazov, siden han også hadde kontroll med adgangen til naturressursene. Hans «Ruhnama»-bok ble utgitt av utenlandske industrialister på flere språk, blant andre kroatisk, polsk, ungarsk og bantu, nettopp av denne grunnen. Etter Nijazovs død tok Gurbanguly Berdimuhammedow over som president. Han har styrt landet siden. Også han blir beskyldt for mange og grove brudd på menneskerettighettene, og for korrupsjon. Blant annet skal 75% av statens inntekter bli kontrollert av ham personlig. Talspersoner fra Human Rights Watch sier at den politiske retorikken har endret seg, men at undertrykkelsen ellers er den samme. Forsvars- og utenrikspolitikk. Turkmenistan er i dag offisielt nøytralt. I følge Radio Free Europe fikk NATO-fly i 2008 tillatelse til å lande på Turkmenske flyplasser, noe som har ført til spekulasjoner om at landet revurderer sin status som nøytral. Samtidig har president Berdymukhammedov hatt fire møter med Kinas president Hu Jintao i løpet av 2007 og 2008, og Turkmenistan forhandler med Gazprom om oljeutvinning, så det ses av mange som mer sannsynlig at landet forsøker å spille stormaktene ut mot hverandre. Rettsvesen. I følge en rapport fra menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch har den nye presidenten «ikke endret Turkmenistans bunnløse rulleblad angående menneskerettigheter», og rapporten konkluderer med at Turkmenistan er «et av de mest autoritære og undertrykkende landene i verden». I følge Transparency International sin liste over korrupsjon i verden, fra september 2008, rangeres Turkmenistan som verdens ellevte mest korrupte land. I rapporten "Its a gas" fra organisasjonen Global Witness anslås det at 75% av det statlige forbruket går utenom statsbudsjettet, og styres av presidenten personlig. Blant annet skal store deler av petroleumsinntekten gå direkte inn på en tysk bankkonto som presidenten kontrollerer. Fire medlemmer av Jehovas vitner, Bayram Ashirgeldiev, Nuryagdy Gairov, Aleksandr Zuev, og Suleiman Udaev sitter fremdeles fengslet for å nekte å avtjene verneplikt på religiøst grunnlag. De venter nå på rettssak. Amnesty International anser dem som samvittighetsfanger, og forlanger at de løslates umiddelbart. Næringsliv. Havlvparten av landets irrigerte land er beplantet med bomull, noe som gjør det til verdens 10. største produsent. Eksakte tall for Turkmenistans oljereserver finnes ikke, men de antas å være store. Oil and Gas Journal sier landet har de tolvte største gassreservene i verden, og landet rangeres som verdens sjette største gasseksportør. I 1994 nektet Russland å eksportere turkmensk gass til markeder som kunne betale med hard valuta, samtidig som Turkmenistan hadde en økende gjeld til landets største kunder i det tidligere Sovjet. Dette førte til et skarpt fall i industriproduksjonen, og til at budsjettet gikk fra overskudd til et lite underskudd. Turkmenistan har tatt et forsiktig steg mot økonomiske reformer og håper å bruke gass og bomulls-salget til å opprettholde sin ineffektive økonomi. Privatiseringsmål forblir begrensede. Mellom 1998 og 2002 har Turkmenistan vært preget av fortsatt manglende adekvate eksportruter for naturgass og fra forpliktelser fra betydelige korttids ekstern gjeld. På samme tid har verdien av den totale eksporten steget kraftig pga høyere internasjonale olje og gasspriser. Fremtidsutsikten på kort sikt er foruroligende pga utbredt intern fattigdom og byrden av utenlandsgjelden. President Nijazov skuslet bort mye av landets inntekter på selvglorifisering og betydelig renovering av byer, særlig Asjkhabad, samtidig som mennesker utenfor hovedstaden strevde med fattigdom. Presidenten lovet fritt vann, elektrisitet og gass, men det manglet ofte. Oljeselskaper i Turkmenistan. I følge den amerikanske Energy Information Administration (EIA) er det foreløpig bare Dragon Oil fra De forente arabiske emirater, Burren Energy (eid av det italienske oljeselsakpet Eni), og det malaysiske Petronas som opererer i Turkmenistan nå. Men Berdymukhammedov ligger i 2008 i forhandlinger om oljeutvinning med Chevron, Total, Shell, Lukoil, Gazprom, Itera og BP. Oljedepartementet og StatoilHydro i Turkmenistan. November 2007 besøkte en Norsk delegasjon Turkmenistan. Den var ledet av statssekretær Liv Monica Stubbholt fra oljedepartementet. Under arbeidet med en undersøkende artikkel i Morgenbladet om StatoilHydros engasjement i Turkmenistan lykkes det ikke å få noen kommentar fra Stubbholt om dette besøket. StatoilHydros pressetalskvinne, Kjærsti Tvedt Morstøl, uttalte høsten 2008 at StratoilHydro er i gang med å åpne kontor i Turkmenistan, og regnet med at det ville være åpnet tidlig 2009. I henhold til analytikere ved NUPI er det naturlig for StatoilHydro å søke mot Turkmenistan. Statoil opererer allerede stort i nabolandet Aserbajdsjan, hvor produksjonstoppen forventes å nås i løpet av de neste fire–fem årene. En annen grunn for StatoilHydro til å se mot oljefeltene i Turkmenistan er at StatoilHydro også har andeler i to rørledninger fra det kaspiske hav via Georgia til Tyrkia, Baku-Tbilisi-Cheyhan rørledningen (BTC), og Sør-Kaukasus-rørledningen (SCP). Rørledningene har stor kapasitet, BTC kan ta en million fat pr dag. Forholdene ligger naturlig til rette for at disse kan forlenges østover til Turkmenistan langs bunnen av Kaspihavet. Utdanning. Utdanningen er allmenn og obligatorisk med en total varighet som nylig ble satt ned fra 11 til 9 år. Massemedia. Organisasjonen Journalister uten grenser (Reporters sans frontières) rangerer i sin "Worldwide Press Freedom Index 2007" Turkmenistan som verdens tredje verste sted for pressefrihet. Alle medier i Turkmenistan er statseid, og de har president Berdymukhammedov oppført som redaktør. I en artikkel i Morgenbladet vises et utvalg førstesider fra den samme dagen, hvor ikke engang layout varierer fra avis til avis. Arresterte journalister og politiske fanger holdes i fangeleirer eller på psykiatriske institusjoner. Human Rights Watch jobber med situasjonen til flere politiske fanger, deriblant Gulgeldy Annaniazov, som bodde i Norge fra 2002 til juni 2008. Han ble arrestert dagen etter hjemkomsten for å ha krysset grensen ulovlig, men skal ha fått en annen tiltale siden. Sivile organisasjoner. Uavhengige sivile organisasjoner er forbudt, og utenlandske NGOer får ikke innreisetillatelse til landet. Sierra Leone. Republikken Sierra Leone er et land i vest-Afrika. Det grenser til Guinea i nord og Liberia i sørøst. Naturgeografi. Sierra Leone ligger ved Atlanterhavet, og er ulikt resten av Vest-Afrika et fjellrikt land. Ved mesteparten av kysten består landskapet av sumpet sletteland, mens en rekke vulkanske fjell strekker seg sydøstover fra hovedstaden Freetown. Nord i landet er landskapet preget av et savannehøyland kalt "Bolilands". Demografi. Sierra Leone hadde i 2011 en estimert befolkning på. Landet har en ung befolkning, der 41,8 % er under 14 år. Folkegrupper. Landet befolkes av en rekke forskjellige etniske grupper, der de viktigste er temne (35 %), mende (31 %), limba (8 %), kono (5 %) og krio (2 %). Temne-folket bor i hovedsak nord i landet, mens mende-folket holder til i syd-øst. Unike blant Sierra Leones etniske grupper er "krio"ene, som er etterkommere av frigjorte amerikanske og vestindiske slaver som migrerte til Freetown-området på 1800-tallet. Språk. Hver av de etniske gruppene har i hovedsak sitt eget språk, med temne og mende som de to største. Krio, et kreolspråk basert på engelsk, dominerer i Freetown-området og er et slags "lingua franca" for resten av landet: Selv om bare 10 % har det som morsmål forstås det av 95 % av befolkningen. Engelsk er landets offisielle språk, men brukes kun av den utdannede eliten. Religion. Omtrent  av befolkningen bekjenner seg til islam, mens omtrent hører til kristendommen. Mange praktiserer også ulike naturreligioner, gjerne i kombinasjon med enten islam eller kristendom. Politikk og administrasjon. a>) har vært Sierra Leones president siden 2007. Som en republikk ledes Sierra Leone av en president, som etter grunnloven av 1991 maksimalt kan sitte i to femårsperioder. Presidenten har vide politiske fullmakter, og er både statsoverhode, regjeringssjef og militær øverstkommanderende. Presidenten velges i flertallsvalg, og siden 2007 har Ernest Bai Koroma (APC) vært Sierra Leones president. Den lovgivende forsamlingen har ett kammer, og velges for en femårsperiode. Parlamentsvalg avholdes samtidig som presidentvalg, og 112 av parlamentets 124 medlmmer velges her. De resterende tolv plassene går til personene som har vervene som "paramount chief" i landets tolv administrative distrikter. Stemmerettsalderen er 21 år. Det politiske livet i Sierra Leone domineres av to partier: All People's Congress (APC) og Sierra Leone People's Party (SLPP). I parlamentsvalget i 2007 fikk APC 59 av 112 parlamentsplasser på valg, mens SLPP fikk 43. Med en høy sperregrense på 12,5 % er det kun de to tidligere nevnte og People's Movement for Democratic Change (PMDC) som er representert i nasjonalforsamlingen. Siden borgerkrigen tok slutt i 2001 har det vært to valg i landet, i 2002 og 2007. Valgene var blitt vurdert til å være «frie og rettferdige» av internasjonale valgobservatører. Administrativ inndeling. Sierra Leone består av de tre regionene Northern, Eastern og Southern, samt området Western (som omfatter hovedstaden Freetown og omegn). Disse er igjen delt inn distrikter, totalt 12. Under distriktene er landet delt inn i høvdingdømmer. Næringsliv. Risbonde i Sierra Leone. Sierra Leone er først og fremst et jordbruksland, og primærnæringene sysselsetter mesteparten av befolkningen. Sierra Leone er et av Afrikas økonomisk minst utviklede land. Til tross for at landet er rikt på naturressurser, klarer ikke landet å utnytte disse godt nok. Sierra Leone har en svært lav økonomisk vekst, til tross for sine mange muligheter. Det er mange grunner til at økonomien i Sierra Leone er så svak. Det som har skadet økonomien mest, er borgerkrigen. Økte importpriser, synkende inntekter fra gruvedriften og en lite effektiv offentlig administrasjon har bidratt til en negativ utvikling, og i perioden 1985–95 sank brutto nasjonalprodukt årlig med 3,4 %. Borgerkrigen startet i 1991. Men allerede før borgerkrigen var Sierra Leone et av verdens minst utviklede land. Krigen satte det meste av næringslivet ut av spill. Sierra Leone er først og fremst et jordbruksland, og krigen har rammet både jordbruket og den økonomisk sett viktige gruvedriften. I 1960- og 1970-årene var eksport av diamanter hovedinntektskilden for Sierra Leone; siden den gang har landet ikke tjent mye av produksjonen. Fra midten av 1980-årene er det iverksatt flere økonomiske kriseprogrammer. I 1995 sysselsatte primærnæringene i underkant av 70% av befolkningen. I 1994 sto mineralene for 84% av eksportinntektene. Diamantinntektene har i stor grad blitt brukt til å finansiere den opprivende borgerkrigen og har ikke kommet folket tilgode; borgerkrigen dreide seg også i stor grad om nettopp kontroll over de rike diamantforekomstene. Tonga. Kongedømmet Tonga er en øygruppe i det sørlige Stillehavet, omtrent en tredjedels vei mellom New Zealand og Hawaii. Det ligger sør for Samoa og øst for Fiji. Den første europeer som beskrev øyene var den britiske oppdageren James Cook i 1773. James Cook kalte øygruppen for The Friendly Islands fordi han syntes de var så vennlige. Men det han ikke visste var at denne vennligheten bare var en del av en plan. Denne planen gikk ut på å drepe James Cook og stjele alle hans varer. Naturgeografi. Tonga består av 172 øyer. I øst finnes det mange rekker av lave koraller. Noen av øyene er av vulkansk opprinnelse. Det høyeste punktet er på Kao, Øyene har tropisk havsklima. Gjennomsnittstemperaturen varierer fra i nord til i sør. Nedbøren varierer også. I nord er den årlige nedbørsmengden og i sør er det Det er mest nedbør i perioden fra januar til mars når øyene treffes av det det ekvatoriale regnbeltet. I perioden mai til september er det minst regn for da domineres klimaet av sørøstpassaten. Områdene som ikke er dyrket opp til jordbruk, er dekket av tropisk regnskog. Det fins omtrent 15 landfuglarter, men til gjengjeld er det mange sjøfugler. Det finnes både tropikkfugler, suler, fregattfugler og terner på øyene. Historie. Nederlenderen Jakob Le Maire besøkte øyene i 1616. Han var den første europeer som var der, og først 147 år senere kom James Cook. Øyene ble samlet til et forent kongerike i 1845. I 1905 ble Tonga et britisk protektorat. Landet ble selvstendig i 1970 og et medlem av Samveldet av nasjoner. Politikk og administrasjon. Tonga ble monarki i 1845 og konstitusjonelt monarki i 1875. Styresettet i landet er ganske demokratisk og liberalt. Det politiske systemet er stabilt. Kongen heter Tupou VI av Tonga og har vært statsoverhode siden 2012. Statsministeren heter Sialeʻataongo Tuʻivakanō, og han har sittet siden 2010. Regjeringen består av 14 personer. 10 av disse er valgt av kongen på livstid og 4 fra parlamentet. Av de 4 fra parlamentet er 2 valgt av adelsmennenes representanter og 2 av folkets. Parlamentet i Tonga består av 32 seter. De 14 i regjeringen, 9 som er valgt av landets 33 adelsmenn og 9 valgt av folket. I Tonga er det valg hvert 3. år. Administrativ inndeling. Tonga deles inn i tre administrative områder: Vava'u, Ha'pai og Tongatapu. Forsvars- og utenrikspolitikk. Tonga er med i blant annet Samveldet av nasjoner og Verdens helseorganisasjon. Landets viktigste handelspartner er New Zealand. Tonga har ikke diplomatisk forbindelse med Norge. Næringsliv. Økonomien er avhengig av jordbruk og fiske. Det dyrkes kopra, bananer, vanilje og kokosnøtter til eksport. Skogsområdene bidrar til eksport av tømmer, og øyene har mye turisme. Industrien er basert drikkevarer, glassvarer, håndverksprodukter og metallindustri. Inflasjon og arbeidsløshet var lenge et stort problem, men inflasjonen har gått betydelig ned siden 1985. Tonga mottar økonomisk støtte fra New Zealand, Storbritannia og Australia. Tonga innførte sommertid i 1999, for å være blant de første nasjoner inn i år 2000. Stuntet skulle gi mer PR og øke turistinntektene. Da PR-en tok slutt i 2002, ble ordningen avskaffet. Thailand. Kongeriket Thailand er et land i Sørøst-Asia. Thailand grenser mot Laos, Kambodsja og Thailandbukten (Siambukten) i øst, Malaysia i sør, og Andamanhavet og Myanmar (tidl. Burma) i vest. Etymologi. Ordet "thai" (ไทย) stammer ikke, fra ordet ไท ("tai", «frihet»), selv om de to uttales likt. Thailand (ประเทศไทย) er en sammensetning av ordene «stat/nasjon» (ประเทศ) og «thai/thailandsk» (ไทย). "Thai" er navnet på den største folkegruppen i Thailand, og landets navn skal derfor mest sannsynlig tolkes som «thai-folkets land», og ikke «de fries land». Landets offisielle navn var Siam (สยาม) frem til 1939, og mellom 1945 og 1949. «Siam» ansees for å være et eksonym. Naturgeografi. a> – er innlandet preget av tropiske skoger, omgitt av lange strender. Dette er grunnlaget for mye av turismen i landet. a> i Thailand. Det er 102 nasjonalparker i landet, hvorav 21 er marine-nasjonalparker. Det er også en rekke skogparker i Thailand, men disse er ikke beskyttet i samme grad, og styres på provinsielt nivå. Thailand har et areal på km², hvilket gjør det til verdens 50. land arealmessig, og befolkningsmessig ligger det på 20. plass, med en befolkning på innbyggere. Thailand kan deles inn i fire områder etter den fysiske geografien: Fjellområdene i nord, Khoratplatået i øst, slettelandet midt i landet og Malayahalvøya. Thailands nordlige områder består av fjell, med Doi Inthanon på 2576 moh. som høyeste punkt. Fjellkjedene er gjennomskåret av frodige elvedaler. I nordøst (Isan) dominerer Khoratplatået, avgrenset i øst av Mekong-elven. Thailands sentrale deler består hovedsakelig av den flate elvedalen Chao Phraya. I disse områdene, nord for Bangkok, ligger landets viktigste landbruksområder, kalt «Thailands risskål». Det har blitt gravd flere kanaler for å forbedre mulighetene for kunstvanning av risen. I sør smalner landet i det trange Kra-eidet, før landskapet igjen vider seg ut mot Den malaysiske halvøy. Her er det et frodig, tropisk og kupert landskap, innrammet av lystsletter med brede strender. Kysten, og særlig vestkysten, er preget av de mange øyene, hvorav Phuket er den største. Thailand har et rikt dyre- og planteliv, med blant annet omtrent 10 000 plantearter og over 900 fuglearter. Tidligere var landet dekket av tropiske skoger, og teaktrær fra Thailand var verdenskjent. Den kraftige skogshogsten har imidlertid minsket skogbestanden voldsomt. Vegetasjonen generelt er preget av det tropiske klimaet, men Khoratplatået i nordøst har steppe-/savanne-vegetasjon. Klima. Klimaet er tropisk, og preget av monsunvinder. Fra midten av mai til september hersker en sørvestlig, regnfull og varm monsun, hvor spesielt fjellområdene i nord kan få regn og tordenvær. Fra november til midten av mars preges landet av en kjøligere og tørrere, nordøstlig monsun. I sør er det som regel alltid varmt og fuktig. Med fjellområdene både i øst og i vest unngår Thailand de store nedbørsmengdene monsunen kan føre med seg. Det regner lite, spesielt om vinteren. De høyereliggende områdene i nord kan bli ganske kjølige om sommeren, og temperaturen går ofte ned mot 15 ºC, og av og til helt ned mot 5 ºC. Bangkok og deltaområdet i nærheten har varme ettermiddager året rundt, men kveldene er litt mindre fuktige om vinteren. Mars og april er ofte svært varme, før monsunen setter inn. Bangkok har en årlig nedbørsnormal på 1397 mm. Kra-eidet i sør har stort sett de samme temperaturene året rundt, med regn på østkysten om vinteren og på vestkysten om sommeren. Thailand blir sjeldent truffet av tyfoner, men kan av og til merke restene av eldre tyfoner, som kan gi litt vind og økt nedbør. Demografi. Kart som viser de fire provinsene i sørøst med malayisk og muslimsk flertall. Den thailandske befolkningen er forholdsvis ensartet. De aller fleste snakker thai og er buddhister. I nordøst bor den største minoritetsgruppen, lao eller lao isan. Siden den laotiske og thailandske kulturen er nærmest identisk, og Isan har vært styrt av Thailand i århundrer, blir de laotene som bor i Thailand ansett for å være fullverdige thaier, og ikke del av en minoritetsgruppe. Den nest største minoriteten er kinesere, som er godt integrerte i den thailandske kulturen. Etter politisk press tok flere av dem thailandske navn i årene etter 2. verdenskrig, og ble thailandske statsborgere. De fleste kinesere er selvstendige næringsdrivende, og 60 % av det private næringslivet i Thailand styres av kinesere. Langs grensen til Kambodsja bor rundt en million khmerer, de fleste flyktninger. Langs grensen til Laos lever en stor gruppe vietnamesere, mens det mot sør er en relativt stor minoritet av muslimske malayere, som har sterke sosiale og kulturelle bånd til Malaysia. Resten av minoritetsgruppene som skiller seg mest fra Thailands øvrige befolkning, utgjør flere hundre tusen mennesker i nordlige og vestlige områder, de såkalte fjellstammene: blant andre akha, lasu, lisi, hmong og karen. Disse fjellstammene lever ofte i sosial elendighet med ingen eller mangelfull utdannelse, og med rusmisbruksproblemer. Til tross for den økonomiske utviklingen landet har hatt de siste tiårene, er det fortsatt fire femtedeler av Thailands befolkning som bor på landet. Hovedstaden Bangkok er den eneste virkelige storbyen. Per år 2000 er 94,6 % av befolkningen buddhister. Muslimene utgjør nest største religiøse gruppen og teller 4,6 %. De fleste av disse er etniske malaysiere og er for det meste konsentrert i sør. 0,75 % er kristne, i all hovedsak katolikker. En liten, men innflytelsesrik gruppe sikher og hinduer finnes i de større byene. Språk. Thai er landets offisielle språk, men mange etniske og regionale dialekter finnes. Det thailandske språket kommer egentlig fra fire forskjellige dialekter, som geografisk følger landets hovedlinjer. Språket inneholder tidligere låneord fra kinesisk, og er også blitt påvirket av sanskrit, khmer og de religiøse seremonienes språk, pali. I nordøst snakkes isan, som stort sett er identisk med språket som blir brukt i Laos, laotisk. Også nordthai – lanna thai – ligner lao, mens sørthai har mange malayiske låneord. Thai har fem toner. Det sies at alfabetet som brukes for å skrive thai ble innført i 1283 av kong Ramkhamhaeng. Det er inspirert av khmer-skrift og andre indiske skrifter og har 44 konsonanter, 24 vokaler og fire diakritiske tegn (aksenter), som er med på å angi hvilken tone ordet har. Ettersom Thailand aldri har vært kolonisert, er det ikke noe dominerende europeisk språk som brukes i statsforvaltningen, eller som nasjonalt fellesspråk som i tidligere kolonier; det er thai som fyller denne rollen. I de siste årene har flere og flere engelske ord blitt opptatt i thai, spesielt innen teknikk og vitenskap. Det undervises også i engelsk på skolene, i tillegg er det noen som lærer andre europeiske språk, som fransk og tysk. Religion. Konstitusjonen garanterer religionsfrihet i Thailand, og buddhismen er den største trosretningen, da 95 % av befolkningen bekjenner seg til denne. Buddhismen har vært statsreligion siden 1200-tallet, og gjennomsyrer samfunnsliv og kultur. Størstedelen av befolkningen bekjenner seg til theravadabuddhismen. Ifølge konstitusjonen skal kongen være buddhist, og stat og monarki har alltid vært nært knyttet til religionen. Den buddhistiske tidsregningen, som starter ved Buddhas død, brukes ofte parallelt med den vestlige i Thailand. Thailendernes religionsdyrkning skiller seg likevel en del fra den buddhistiske skriftlæren. Man streber ikke i like stor grad som andre buddhister etter å oppnå livssyklussens endemål, nirvana, men konsentrerer seg om å forbedre dette liv eller det neste ved å gjøre gode gjerninger. Det anses for spesielt meritterende i den forbindelse å gi mat og annen hjelp til munker. Munkevesenet nyter stor anseelse og respekt i det thailandske samfunnet, og enhver from, mannlig buddhist bør på et eller annet tidspunkt å prøve å leve som munk. Det er det ikke mange som gjør, men alle offentlige ansatte menn har rett til å reise bort og leve som munk i tre måneder, uten å miste inntektskilden sin. Alle større byer og bysamfunn har et "wat", en kombinasjon av et kloster og et tempel, som mye av det offentlige livet er konsentrert om. Overtro, magi, åndemaneri og astrologi er fremtredende på alle samfunnsnivåer i Thailand, side om side med dyrkelsen av buddhismen. Ved siden av mange bygninger kan man se et lite åndehus, som skal huse stedets skytsånder. På spesielle merkedager blir det stellet med og stilt frem mat og drikke til åndene. Det er et lite mindretall av muslimer ved grensen til Malaysia. Kristendommen er representert av noen få vietnamesere og katolske kinesere. Mange av kineserne er tilhengere av den kinesiske læren konfucianismen. Buddhister 94.6%, Muslimer 4.6%, Kristne 0.7%, annet 0.1% Større byer. Viktige byer ved siden av Bangkok er Nakhon Ratchasima, Udon Thani, Nakhon Sawan, Chiang Mai, Surat Thani, Phuket, Chanthaburi og Hat Yai (Songkhla). Thailands opprinnelse. Thailands opprinnelse knyttes tradisjonelt til kongedømmet Sukhothai, grunnlagt i 1238 av det første thaifolket, som hadde utvandret fra Kina. Dette kortvarige kongedømmet ble etterfulgt av et større, Ayutthaya, grunnlagt på midten av 1400-tallet. Thai-kulturen ble i stor grad påvirket av både Kina og India. I løpet av 1500-tallet oppsto de første kontaktene med ulike europeiske makter, men på tross av kontinuerlig press er Thailand det eneste land i Sørøst-Asia som aldri har vært styrt fra Europa. Vestlig påvirkning har likevel satt sitt merke på landet, både gjennom handel og etter trusler om maktbruk fra bl.a. Storbritannia, noe som førte til ulike reformer på 1800-tallet (mange historikere inkluderer Thailand som en del av det «uformelle britiske rike» på denne tiden). Nabolandet Burma erobret hovedstaden i 1767, og Ayutthaya ble jevnet med jorden. Thailenderne gjorde seg imidlertid fort fri fra den burmesiske okkupasjonen, og grunnla en ny stat. I 1782 tok general Chao Phya Chakri makten, og ble den første i Chakridynastiet, som har hatt kronen frem til i dag. Han bygde dessuten ut handelsplassen Bangkok til sin hovedstad. Overgang til konstitusjonelt monarki. I begynnelsen av 1900-tallet hadde Siam en gunstig økonomisk vekst, på grunn av stigende produksjon og eksport av ris. Bangkok ble utviklet til et viktig handelssentrum, og spenningen steg mellom kongen og den etterhånden innflytelsesrike byråkratiske elite. I 1912 gjennomførte disse et mislykket kuppforsøk mot kongen. I 1932 ble et nytt kupp gjennomført, hvilket resulterte i et konstitusjonelt monarki. Begge disse skjedde uten bruk av vold. Kong Prajadhipok godtok til å begynne med denne forandringen, men abdiserte senere og overlot tronen til sin brorsønn Ananda Mahidol. Han døde i 1946 under noe mystiske omstendigheter; den offisielle forklaringen var at han ved en ulykke skjøt seg selv da han rengjorde våpenet sitt. Han ble etterfulgt av broren Bhumibol Adulyadej, den av Thailands konger som har regjert lengst, og som dessuten er meget populær blant thailenderne. Andre verdenskrig og etterkrigstiden – militærregjeringer og demokrati. a> i Bangkok. Her har flere større demonstrasjoner – i 1973, 1972, 1992 og 2009 – funnet sted. Under andre verdenskrig var Thailand i en løs allianse med Japan, men etter krigen ble landet en av USAs allierte i regionen. USA ble i Thailand sett på som støtte i kampen mot kommunistisk styre. Kommunismen fikk aldri godt fotfeste i Thailand, til tross for at nabolandene ble kommunistiske stater. Thailand var også med på å grunnlegge ASEAN (Association of South-East Asian Nations) i 1967, og har, spesielt etter at demokratiet ble innført i 1992, vært aktiv i organisasjonens virksomhet. Thailand ble i første del av etterkrigstiden styrt av en rekke militærregjeringer, hvorav de første var ledet av Plaek Pibulsonggram og Sarit Dhanarajata, med korte perioder av demokratisk styre innimellom. Fra 1973 til 1976 hadde Thailand et ustabilt demokrati, men fikk så militært styre igjen. I 1988 ble det gjennomført et parlamentsvalg, og Chatichai Choonhavan ble den første folkevalgte lederen siden 1976. Frem til militærkuppet i februar 1991 var Thailand en demokratisk stat. Den siste lederen for militærregjeringene, Chuan Leekpai, ga opp makten i 1992 etter massive protester fra folket. Fra 1992 til 2006 var Thailand et fungerende demokrati. I september 2006 ble den daværende kontroversielle regjeringen (med milliardæren Thaksin Shinawatra som statsminister), avsatt gjennom et statskupp, og militæret tok igjen regjeringsmakten. Den 26. desember 2004 ble sørvest-kysten av Thailand rammet av en tsunami som følge av et jordskjelv i Indiahavet. Bølgen ble noen steder opp mot ti meter høy, og over 11 000 mennesker mistet da livet. Halvparten av disse var vestlige turister. Politikk og administrasjon. Kongen har lite direkte innflytelse under konstitusjonen, men er den opphøyde beskytter av thai-buddhismen og et viktig symbol på nasjonal identitet og samhold. Den nåværende monarken, Kong Bhumibol Adulyadej, Rama IX er svært populær og er respektert som en moralsk autoritet. Regjeringens øverste leder er statsministeren, som blir utnevnt av Kongen etter utvelgelse fra medlemmene av parlamentet. Vanligvis er dette lederen av det partiet som kan sette sammen en regjering på basis av en majoritetskoalisjon. Det thailandske parlamentet, Nasjonalforsamlingen (รัฐสภา, "rathasapha"), er organisert i et tokammersystem, bestående av Representantenes Hus (สภาผู้แทนราษฎร, "sapha phuthaen ratsadon") med 400 seter, og Senatet (วุฒิสภา, "wuthisapha") med 160 seter. 320 av medlemmene av Representantenes Hus velges gjennom direkte valg i provinsene, med tre representanter fra hver provins, mens de resterende 80 velges gjennom nasjonale partilister i fire områder som hver velger 20 representanter. Senatet velges delvis av provinsene, delvis av en nasjonal komité. 75 av representantene vil nomineres av provinsene som gir inn en liste over ti kandidater, dette reduseres til 1 representant for hver provins av en nasjonal komité. 1 representant som representerer Bangkok velges direkte av en komité, mens de resterende 84 senatorene utpekes direkte av den nasjonale komitéen. Kandidater til Representantenes Hus velges for perioder på fire år, mens senatorer velges for seks år. Kun mennesker som har thailandsk statsborgerskap har stemmerett, og har mulighet til å bli valgt inn i Representantenes Hus og Senatet. En representant må være minst 25 år, og komme fra den provinsen der han står til valg, mens en senator må være minst 40 år, og ha minimum en bachelorgrad (eller tilsvarende utdannelse). Rettssystemet har tre nivåer, hvorav det høyeste er Høyesterett (ศาลฎีกา, "sandika"). Dommerne her er direkte valgt av Kongen. Thailand er medlem av den regionale Sammenslutningen av Sørøst-Asiatiske Nasjoner (ASEAN), i tillegg til FN, APEC, IMF, WHO, WTO og ILO. Administrativ inndeling. a>, nummerert og fargelagt etter området de tilhører. Thailand er oppdelt i 75 provinser (จังหวัด, changwat), som er samlet i 5 provinsgrupper etter hvor de ligger. Det er i tillegg to distrikter med spesialstyre: Hovedstaden Bangkok (Krung Thep Maha Nakhon) og Pattaya, hvorav Bangkok er på provinsielt nivå og derfor ofte blir telt som en 76. provins. Hver provins er delt inn i distrikter, og distriktene er igjen delt inn i underdistrikter ("tambon"). Pr. 2006 er det tilsammen 877 distrikter (อำเภอ, amphoe) under provinsene, samt 50 under Bangkok (เขต, khet). Deler av provinsene som grenser til Bangkok – Nonthaburi, Pathum Thani, Samut Prakan, Nakhon Pathom og Samut Sakhon – blir også referert til Stor-Bangkok (ปริมณฑล, pari monthon). Provinsene er oppkalt etter provinshovedstaden, så navnet på hvert av provinshovedsteder (เมือง, mueang) er det samme som provinsens; for eksempel er hovedstaden i provinsen Chiang Mai ("changwat Chiang Mai") "Mueang Chiang Mai" eller "Chiang Mai". Næringsliv. I tiåret fra 1985 til 1995 opplevde Thailand verdens høyeste økonomiske vekst, i gjennomsnitt 9 % pr. år. Økende spekulasjon mot den thailandske valutaen (baht) førte imidlertid til en krise i 1997 som avslørte store svakheter i finanssektoren. Bahten falt dramatisk i kurs, og kollapsen førte i sin tur til en større finansiell krise i hele den asiatiske regionen. Landet stabiliserte økonomien i 1999, hovedsakelig på grunn av en sterk eksportnæring (som opplevde en økning på 20 % i 2000). Veksten i 2003 og 2004 nådde over 6 % årlig. Thailands industri omfatter elektronikk, biler og tekstilindustri. Turisme står for rundt 5 % av Thailands BNP. Thailands bank (thai ธนาคารแห่งประเทศไทย) er landets sentralbank, grunnlagt i 1942. Den har siden da blitt ledet av én guvernør og fire stedfortredere. I tillegg til denne er det flere andre banker i landet, både lokale, nasjonale og utenlandske. Landbruk er en viktig næringsvei i Thailand, og frem til turismen overtok, utgjorde landbruk den viktigste substansen i økonomien. Siden 1960 har landbrukets andel av BNP falt fra 40 % i 1960 til kun 10 % i 1996. Til tross for dette er landbruk fremdeles viktig; landet er verdens største eksportør av ris, maniokrot og gummi samt verdens nest største eksportør av sukker. Naturressurser og energi. Thailand var tidligere dekket av store regnskoger, men de fleste av disse er i dag borte, etter nesten ukontrollert skogshogst. Thailand har flere mineralforekomster, men det er få som er store nok til at det er lønnsomt å utvinne dem. Unntaket er tinn, som Thailand har store forekomster av. Frem til midten av 1980-årene ble det fremstilt tinn i stort omfang, men siden har produksjonen falt dramatisk. I løpet av 1990-årene ble gips en viktigere eksportvare enn tinn. Thailand har også forekomster av pottaske, jern, bly, kobber og sink, samt safirer, rubiner og jade, hvilket gjør landet til en av verdens største eksportører av edelsteiner. Thailand har hittil vært avhengig av å importere energi, men i 1990-årene ble produksjon av naturgass fra Siambukten påbegynt i større omfang. Det er også funnet tre mindre oljefelter i bukta, og det brukes store mengder brunkull. Rundt en fjerdedel av landes elektrisitet produseres ved kull-kraftverk. Samtidig stiger landets energinivå, og det importeres fortsatt store mengder fossilt brennstoff. Turisme. a>, et av Thailands mest besøkte områder på grunn av de storslåtte strendene Thailand har mange godt utbygde feriesteder, og landets rike kulturarv, med mange vakre buddhistiske templer og storslåtte palasser, gjør Thailand til et interessant land å dra på oppdagelsesreise til. Turisme har siden starten av 1980-årene vært Thailands viktigste kilde til utenlandsk valuta. De viktigste turistmålene er storbyen Bangkok og øya Phuket. Infrastruktur. Thailands nett av jernbaner, kanaler og veier utgår fra Bangkok. Herfra går det fire jernbanelinjer; mot nord, nordøst, øst og sør. De 10 000 km kanalene – hovedsakelig Chao Phraya og kanalene på den sentrale slette – spiller fortsatt en viss rolle innen transportnettverket, selv om veiene er viktigst. Hovedveinettet er et av de beste i Sørøst-Asia, men er allikevel utilstrekkelig. Spesielt er det behov for bedre veier i Bangkok, ettersom byen har bredt seg ut ukontrollert. Trafikksituasjonen i hovedstaden er kaotisk. Bangkoks havn ble for et par år siden utvidet med containerhavnen Laem Chabang, som ligger på østsiden av bukten, men kapasiteten er fortsatt ikke høy nok. Den største internasjonale flyplassen er Suvarnabhumi, som erstattet den gamle Don Muang utenfor Bangkok i 2006, men der er også internasjonale lufthavner i Chiang Mai, Hat Yai og Phuket. Thai Airways flyr både innenriks- og utenriksruter. Kalendre og helligdager. Thailand bruker den gregorianske kalenderen, men har en buddhistisk tidsregning – den thailandske solkalenderen – som ligger 543 år foran den vestlige. (År 2000 var år 2543 i denne kalenderen, år 2008 tilsvarer 2551.) Kongens og dronningens fødselsdager, som er henholdsvis 5. desember og 12. august, feires ved at banker og offentlige kontorer stenges. Kongens fødselsdag er også landets nasjonaldag samt nasjonal farsdag, og dronningens fødselsdag regnes som nasjonal morsdag. Banker og offentlige kontorer stenges også for markering 1. nyttårsdag ("Wan Khuen Pee Mai", วันขึ้นปีใหม่); Chakri-dagen ("Wan Chakri", วันจักรี), avholdt 6. april til minne om Rama I, Chakridynastiets stifter; Det thailandske nyåret ("Songkran", วันสงกรานต์), feiret 13.–15. april; Arbeidernes internasjonale kampdag ("Wan Raeng Ngan", วันแรงงาน) den 1. mai (kun banker og noen kontorer holder stengt, ikke alle); kroningsdagen ("Wan Chatr Mongkol", วันฉัตรมงคล) den 5. mai; Chulalongkorn-dagen ("Wan Piyamaharat", วันปิยมหาราช) til minne om Rama V den 23. oktober; grunnlovsdagen ("Wan Rattathammanoon", วันรัฐธรรมนูญ) den 10. desember; og nyttårsaften ("Wan Sin Pee" วันสิ้นปี) den 31. desember. I tillegg markeres en rekke buddhistiske helligdager, hvorav en del er bevegelige. Utdannelse. Frem til et stykke inn på 1900-tallet var utdanningssystemet knyttet til munkevesenet, men siden 1921 har det vært allmenn skoleplikt. Myndighetene har prioritert utdannelse høyt de siste tiårene, og nesten alle barn over seks år går på skole. 4,30 % av statsbudsjettet brukes på utdanning.Analfabetismen er blant de laveste i Asia, med 4,0 % pr. 2003. Det er grunnskoler i alle kommuner, men på landet er det fortsatt vanlig at skolen blir forsømt fordi barnet skal hjelpe til hjemme. Alle barn skal gå på skole i ni år, og det er gratis. Deretter fortsetter ca. halvparten med videregående utdanning, som varer over tre år. En femtedel av disse går igjen videre ved et av de 20 statslige eller de 26 private universitetene og høyskolene i Thailand. Også de private skolene er under statlig kontroll. Landets eldste universitet, Chulalongkorn, ligger i Bangkok og ble grunnlagt i 1917. Massemedia. Store lesekunnskaper og en streben etter å bevare det nasjonale språket og alfabetet gjør thailand til et av de utviklingslandene hvor det leses mest, målt i antall utgivelser av bøker og aviser. I 1992 ble det utgitt 8 000 nye titler på thailandske forlag. I følge konstitusjonen har landet ytringsfrihet, og i forhold til andre land i samme region, har Thailand relativt fri presse. Regjeringen har likevel fortsatt kontroll over en del av mediene, spesielt over kringkastingsmedier. Det er forbudt å kritisere kongefamilien eller religionen, og det er utbredt selvsensur rundt disse emnene og spørsmålene; dette har med landets sikkerhet å gjøre. Det utgis over 30 uke- og månedsmagasiner, samt 35 dagsaviser, i Thailand, de fleste i Bangkok. De viktigste avisene er det sensasjonspregede avisen "Thai Rath" (800 000 eks.), den militærstøttede "Daily News" (650 000) og den mer seriøse dagsavisen "Siam Rath" (120 000). Samtlige utgis på thai. Blant avisene som trykkes på kinesisk er "Sing Sian Yit Pao Daily News" (90 000) den førende, mens "Bangkok Post" (55 000) og "The Nation" er de største engelskspråklige avisene. De engelsksspråklige avisene blir nøye bevoktet av makthaverne, og anses for å være meningsdannende. Thailand var det første land i Sørøst-Asia som begynte å sende fjernsyn, i 1955. I dag har landet ni kanaler, både statslige og private. Noen kontrolleres av militæret. Den statslige radiostasjonen sendes på tre kanaler i Thailand, men har også utsendelser i utlandet på flere språk. Radiostasjonen "Voice of Free Asia" er underlagt Thailands utenriksdepartement, og sender sine sendinger på thai og fire andre språk. Både tv og radio er reklamefinansiert. Kultur. Thailands kultur er sterkt preget av buddhismen. Det finnes templer i alle større byer. De eldste bevarte restene av thailandsk arkitektur stammer fra Dvaravati-perioden, cirka fra år 500 til år 1000. I den gamle hovedstad Ayutthaya kan man se rester av imponerende bygningsverk i stein. Kunst og arkitektur fra denne perioden ble påvirket av rikene i Cambodsja, Burma og på Sumatra. Det var først med Chiang Mai-stilen fra år 1000 og fremover at landet utviklet sitt eget kunstneriske uttrykk. Nesten alle eldre bygninger har en religiøs funksjon, og er rikt utsmykket med én eller flere buddhastatuer. Statuene følger nøye den beskrivelsen av Buddha som finnes i sanskritdikningen. Også den klassiske bildekunsten er knyttet til religionen – folkelige motiver fikk først plass i malerkunsten på slutten av 1800-tallet. Et viktig innslag i thailandsk hverdagskultur er dykningen av kong Bhumibol Adulyadej og hans familie, som nyter stor respekt blant befolkningen. Portretter av disse henger ofte i private hjem, og det sendes en halv time om kongefamilien på tv hver dag. Litteratur og skriftkultur. Den thailandske litteraturen oppsto på 1200-tallet, og fra den tid stammer flere dikt, ofte basert på buddhistiske sagn. Prosaverket Thraiphum Phraruang fra 1345 er formodentlig skrevet av kong Lithai, og beskriver inderverdenen, jorden, himmelen og en utopisk fremtidsverden. Det har hatt stor innflytelse på thailandsk verdensbilde. Den første kjente moderne forfatteren var nasjonalpoeten Sunthon Phu, som i første halvdel av 1800-tallet ble lest og påskjønnet både ved hoffet og i den delen av offentligheten som kunne lese. Den thailandske romanen oppsto på begynnelsen av 1900-tallet. Idrett. Nasjonalsporten er thai-boksing, også kjent som muay-thai. Den blir i dag – til forskjell fra tidligere – utkjempes i ringer med bokserhansker etter vestlig stil. Fotball består blant annet av toppserien og landslag. Historikken kan spores tilbake til 1897, minst. Fotball blir organisert av Thailands fotballforbund, opprettet i 1916. I 1925 ble Thailand medlem av FIFA, og i 1957 AFC. I 2007 var Thailand vertsland for Asiamesterskapet i fotball, sammen Vietnam, Malaysia og Indonesia. Futsal-ligaer finnes, både for kvinner og menn. Thailand deltok for første gang i De olympiske leker i 1952, og har siden da deltatt i alle Sommer-OL, bortsett fra ved Den internasjonale boikotten av sommer-OL 1980. Thailand har også deltatt ved Vinter-OL siden 2002, og den eneste personen som har representert Thailand ved Vinter-OL til nå, er Prawat Nagvajara. Totalt har thailandske utøvere vunnet 21 medaljer, de fleste i boksing. Somalia. Republikken Somalia (somali: "Soomaaliya", arabisk: الصومال, "Aṣ-Ṣūmāl") er en stat på Afrikas horn. Somalia grenser i vest til Djibouti, Etiopia og Kenya. I nord har landet en kystlinje mot Adenbukta og i sørøst mot det Indiske hav. Somalia har lenge vært preget av borgerkrig og staten er i realiteten gått i oppløsning. Det finnes ingen samlet regjering eller andre fungerende statsorganer. Den 10. oktober 2004 valgte et parlament bestående av forskjellige klanfolk, militsledere og forretningsfolk regionen Puntlands president Abdullahi Yusuf Ahmed til president for hele Somalia. Møtet fant av sikkerhetshensyn sted i Kenyas hovedstad Nairobi. Yusuf er internasjonalt anerkjent, men det er fortsatt usikkert om dette kan føre til en samling av landet. Somaliland, som utgjør den nordlige delen av landet og som er tidligere britisk koloni, har i mange år vært et velfungerende og demokratisk samfunn, som har erklært seg uavhengig av resten av Somalia. Somaliland anerkjennes imidlertid ikke av noen land, men samarbeider tett med Etiopia, og har også diplomatisk kontakt med den Afrikanske Union. Naturgeografi. Somalia ligger på en halvøy på Afrikas østkyst med Adengulfen mot nord og Indiahavet mot øst. Sammen med Eritrea og Djibouti kalles området Afrikas Horn. Somalia har grense mod Djibouti mot nordvest, mot Etiopia i vest, og mot Kenya i sør. Kystlinjen er 2 720 km lang. Klima. Somalias klima er svært tørt i forhold til andre land som ligger rundt ekvator. Store deler av landet er ørken, og nesten ingen steder har en årlig gjennomsnittsnedbør på over 625 mm, og de fleste har mindre enn 250 mm. I nord er det litt regn i årstiden når solen står lavt på himmelen og temperaturene er litt lavere, men dette området er svært tørt resten av året. Ellers er regntiden perioden da sola står høyt på himmelen, fra april til september. Regnmengdene varierer derimot fra år til år, og tørke er ofte et problem. Temperaturene langs østkysten fra Kapp Guardafui og sørover er forholdsvis lave på grunn av en kald havstrøm like utenfor, som gir en svært lav havoverflatetemperatur til å være tropisk farvann. Det kalde vannet kan være en medvirkende årsak til de lave regnmengdene i store deler av landet. Temperaturen varierer lite fra måned til måned, og den relative fuktigheten holder seg høy. Langs den nordlige kysten er derimot havtemperaturen svært høy, og kystområdene har svært høye temperaturer mellom april og september. Den høye fuktigheten gjør at denne delen av Somalia har det mest ubehagelige klimaet. I de indre områdene er det enda varmere, men fuktigheten er lavere. Enkelte steder her har de høyeste årlige gjennomsnittstemperaturene i verden. Folkegrupper. Landet er preget av etniske klaner, og av konflikter mellom disse. Klanene er igjen inndelt i underklaner. Det finnes også en del arabere fra Jemen og en del andre land. Alle klanene består av underklaner og de klanene ovenfor er bare hovedklanene av den somaliske befolkningen. Dermed er det utallige mindre underklaner en enkeltperson går under enn de som er representert ovenfor. Det såkalte klansystemet har skapt store konflikter innad i den somaliske befolkningen. Borgerkrigen som delte tidligere Somalia i to er et resultat av konflikter innad i klanene. Språk. I Somalia er somali og arabisk offisielle språk. Somali blir også brukt litt i Etiopia og Kenya. På grunn av at Somalia har vært både italiensk, engelsk og fransk koloni inneholder språket i Nord-Somalia endel engelske ord, mens det i sør inneholder endel italienske ord. I somali benyttes latinske bokstaver og det leses fra venstre til høyre. Lang vokal skrives dobbel. For eksempel ville "bake" i Somalia bli skrevet som "baake". Religion. Hovedreligionen i Somalia er islam. Historie. Somalia var en koloni fra rundt 1875 fram til slutten av 1950-tallet. Den nordlige delen var britisk mens sør-Somalia var italiensk koloni i mesteparten av denne perioden (1889–1941). Diskusjoner om selvstendighet begynte etter 2. verdenskrig og landet fikk sin selvstendighet i 1960. Etter selvstendigheten bygde det seg raskt opp interne spenninger og landet har med noen avbrudd vært i borgerkrig siden 1977. Landet ble styrt av Muhammed Siad Barre fra 1970 til 1991, da han ble kastet av rivaliserende klanledere, men disse lykkes ikke i å samles om en erstatning, og landet har vært uten en fungerende regjering siden da. I 1993 ble en USA–ledet FN-styrke på 28 000 mann (UNOSOM I) sendt til Somalia for å sikre leveransene av matvarehjelp samt avvæpne de stridende hærene. Dette var første gang FN grep militært inn i et medlemsland uten landets aksept, og Norge deltok også i disse styrkene. Aksjonen var mislykket. FN-styrkene led nederlag i Mogadishu, der 24 pakistanske soldater og 18 amerikanere drept. Bildene av døde amerikanske soldater som ble slept etter biler gjennom Mogadishus gater gikk verden rundt, og utgjorde et betydelig pr–messig og moralsk nederlag for de amerikanske styrkene. (Hendelsene dannet senere grunnlaget for filmen "Black Hawk Down".) Etter to år ble styrkene trukket tilbake i 1995. Den nordvestlige delen, Somaliland, erklærte seg selvstendig i 1991, og den nordøstlige regionen Puntland i 1998, men ingen av dem er internasjonalt anerkjent. En grensetvist pågår mellom de to statene om to grenseprovinser inne på Somalilands område. De to provinsene, som sammen utgjør den nordlige halvparten av Somalia, er et rolig område uten krig, i motsetning til den sørlige delen av landet. Både i Somaliland og Puntland har det på fredelig vis vært gjennomført demokratiske valg. Ut over 90–tallet dannet det seg et nettverk av Sharia-domstoler, som etterhvert oppnådde mer makt i landet. USA mente imidlertid at dette nettverket hadde forbindelser til Al-Qaida, og at det har holdt skjult deltakere fra bombeangrepene mot amerikanske ambassader i Afrika på slutten av 90–tallet. Med den begrunnelsen har USA arbeidet aktivt for at islamistene ikke skal få etablere en stat. Det har samtidig blitt påpekt at Somalia etter geologenes beregninger sitter på store oljeresurser, og at landet også av den grunn har strategisk betydning for USA. Et historisk dårlig forhold mellom det tradisjonelt kristne Etiopia og det tradisjonelt muslimske Somalia har samtidig også blitt forverret av økende religiøse motsetninger, og av territorielle konflikter mellom de to landene. Under en konferanse i Djibouti valgte klanledere i 2000 Abdulkassim Salat Hassan som president for en nasjonal regjering, og etter langvarige fredssamtaler besluttet politikere og krigsherrer i 2004 å danne et parlament. Islamistene har imidlertid vunnet frem sør i landet. I juni 2006 erobret Islamic Court Union (ICU) Mogadishu etter de hardeste kampene i hovedstaden på mange år, og sendte koalisjonen av krigsherrer på flukt nordover. Med hjelp fra kristne Etiopiske styrker tok den AU, FN og USA–støttede koalisjonen av krigsherrer tilbake makten over hovedstaden på slutten av 2006. ICU kjempet mot, og hadde på slutten av 2008 tatt tilbake kontrollen over det meste av det sørlige Somalia. Samtidig stod innbyggerne i Somalia mitt oppe i en humanitær krise. Krig, økte matvarepriser og tørke gjorde situasjonen prekær i enkelte områder i landet. I januar 2009 trakk Etiopia sine tropper ut av landet, noe som ble etterfulgt av rask militær fremgang for ICU. I mai 2009 var Mogadishu igjen truet, og president Sheikh Sharif Sheikh Ahmad måtte på ny be om støtte fra andre land. Det var i juli 2009 fremdeles harde kamper i hovedstaden. Politikk og administrasjon. I områdene som kontrolleres av ICU brukes sharialovgivning, og det nettverket disse domstolene utgjør danner utgangspunktet for et statsystem. Opp mot dette systemet står det parlamentariske, støttet av AU, FN, Etiopia og USA, og bestående av en koalisjon mellom klanledere og krigsherrer. Forholdet til Norge. Fra julen 1992 til 1995 deltok Norge med til sammen 260 soldater til FN–styrken som var stasjonert i landet. Svært lite nyheter nådde det norske folk om styrkenes handlinger, men internt i forsvaret beskrives operasjonene i ettertid som «tragisk og grisete». Tidligere offiserer og soldater beskriver både maktovergrep fra norske styrker og en rekke trefninger der sivile somaliere ble drept. Også senere har Norge engasjert seg aktivt i konflikten, og har blant annet sammen med USA tatt initiativ til og ledet den internasjonale kontaktgruppen for Somalia. Norge har også vært økonomisk bidragsyter til overgangsregjeringen i Somalia. Blant annet gav regjeringen i mai 2009 26 millioner kroner til sikkerhetssektoren i landet. Kritikk for dette engasjementet har blant annet kommet fra Stig Jarle Hansen, seniorforsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Han hevder den norske regjeringen overser alvorlige brudd på menneskerettighetene fra somaliske myndigheter og deres støttespillere. Han finner støtte til dette i en Amnesty–rapport hvor det hevdes at alle partene begår grove menneskerettighetsbrudd. Etter 2005 har det også vært en jevn økning i piratangrep og kapring av skip langs Somalias kyst. I desember 2008 støttet Norge en FN–resolusjon foreslått av USA om at fremmede makter skulle ha rett til å forfølge Somaliske pirater inn på land. I februar 2009 besluttet den norske regjeringen også å delta i EU–styrken som patruljerer kysten utenfor Somalia med fregatten KNM Fridtjof Nansen. Norge har en egeninteresse i disse farvannene, i og med at ca 1 000 av 20 000 fartøyer som årlig passerer der er norskeide. Administrativ inndeling. Før borgerkrigen, Somalia ble delt inn i atten regioner som ble igjen delt inn i distrikter. På en "de facto" basis, er Nord Somalia nå delt mellom de kvasi-selvstendigestater i Puntland,Somaliland. Sør er minst nominelt kontrollert av føderale overgangsregjeringen, men det er faktisk styrt av islamistisk grupper bortsett noen bydeler i Mogadishu. Under "de facto" ordningene er det nå 27 regioner i Somalia Næringsliv. Til tross for alle problemer i Somalia fortsetter det økonomiske livet, delvis fordi mye av aktiviteten på det økonomiske området er lokalt. Jordbruket er den viktigste næringsgrenen og kvegdrift står for om lag 40 % av BNP og 65 % av eksporten. På grunn av sykdommen Rift Valley-feber har Saudi-Arabia forbudt import av somalisk kveg, noe som er til skade for jordbrukssektoren. Tidligere var det litt industri i Somalia. Denne har stort sett forsvunnet. Somalias servicesektor har lykkes i å vokse. Telekommunikasjonsselskaper har bygget opp trådløse nett i de fleste større byene og tilbyr Afrikas laveste priser på internasjonal telefoni. I mangel av formelle banker blomstrer valutavekslingsmarkedet. Hawalasystemene (pengeoveføringer gjennom bekjente) har erstattet banksystemene i landet og tilbyr en rask pengeoverføring til og fra Somalia. Hotellbransjen fungerer og sikkerheten på hotellene ivaretas av milits. Noen større økonomisk utvikling forventes ikke så lenge stridigheten i landet fortsetter. Inflasjonen er på over 100 %, mye på grunn av omfattende falskmynteri. Norsk- og internasjonal bistand til Somalia i perioden 1967 - 2009. "*Vær oppmerksom på at det ikke finnes fullstendig informasjon om sektor eller partner før 1980, og at det er brukt ulike klassifiseringssystemer i periodene 1980-1998 og fra og med 1999." Utdanning. Skolene er privat drevet. I tillegg til grunnskole, ungdomsskole og videregående er også barnehagen skolegang. De som vil gå på skole må skaffe seg bøker selv, dette gjelder barnehagenivået, grunnskolen, ungdomsskolen og videregående. Veldig mange har bare skole på barnehagenivå. Folklore. Det finnes mange myter og sagn om hvordan Somalia ble til. En av dem går ut på at Somalia ble til da en flodbølge i stor dimensjon, kalt somal, skylte store mengder fisk inn mot land langs hele Somalias kystgrense. Lukten av fisk spredte seg raskt over hele Afrika. Det var et folk, kalt ia-folket, som oppdaget disse store mengdene med mat, og de så muligheten til å bosette seg i det området som i dag heter Somalia. Tunisia. Tunisia (arabisk: تونس, berbisk språk: Tunisia), eller "Den tunisiske republikk", er en arabisk stat, og Afrikas nordligste land. Landet grenser til Algerie i vest og til Libya i syd-øst. De sydlige områdene av Tunisia (ca førti prosent) er en del av ørkenen Sahara. I nord og nord-øst har landet en 1300 kilometer lang kystlinje mot Middelhavet. Store deler av arealet som ikke er ørken er svært fruktbar jord. Hovedstaden er Tunis og ligger ved kysten i nord-øst. Tunisia er i dag kjent for å være et fremskrittsvennlig islamsk samfunn. Landet har tidligere vært en republikk under det autoritære regimet til president Zine El Abidine Ben Ali, som styrte fra 1987 til 2011 før han flyktet etter omfattende protester i desember 2010 og januar 2011, som av folket har fått navnet Jasmine-revolusjonen etter den nasjonale blomsten med samme navn. Naturgeografi. Afrikas og Tunisias nordligste fastlandspunkt er Ras ben Sakka. Atlasfjellenes østlige del dominerer det nordlige Tunisia. Lengst mot nord ligger Tell-Atlas med Medjerdalen, som er det mest fruktbare området. Lenger sør ligger Sahara-Atlas med landets høyeste punkt, Djebel Chambi. Det fjellrike området, som kalles «Dorsale», strekker seg mot nordøst til den algeriske grensen og sørover helt ned til slettene ved Tunisbukta. Mot sør finnes det høytliggende stepper og åser, som etter hvert går over i et stadig flatere og tørrere område. De få elvene fører bare vann på enkelte tider av året, og landet er spekket med lavtliggende saltområder. Saltområdene er tørre om sommeren, men blir omgjort til myrer om vinteren. Den største saltmyra strekker seg over halvparten av Tunisia. I nord, derimot, renner den største elva gjennom en fruktbar dal, over en bred og fruktbar kystslette før den munner ut i Tunisbukta. Nord for denne dalen og parallelt med kysten går Kroumiriefjellene. Tunisia har et typisk middelhavsklima, med varme somre og milde vintre, og det er om vinteren det meste av den årlige nedbøren faller. Det er vanligvis lite nedbør, men kraftige oversvømmelser kan noen ganger forekomme og forårsake store skader. De tørre somrene og den varme ørkenvinden fra Sahara kan tørke ut landet, og selv de mest fruktbare områdene rammes ofte av tørke. Dyreliv. Dyrelivet i Tunisia er fattig, men i skogene lever det fremdeles gaupe og villsvin, og lenger sør finnes det hyener, sjakaler og villgeiter. Det finnes også en del fuglearter, blant annet ørn i fjellene. På grensen mot ørkenen klarer fremdeles antiloper og afrikanske esler å overleve. De er beskyttet ved at all jakt på dem er forbudt. Ellers lever det ulike slags krypdyr og leddyr rundt om i landet, så som edderkopper, skorpioner og slanger, blant annet kobraer. Demografi. Majoriteten (98 %) av befolkningen i det moderne Tunisia er arabere eller arabiserte berbere, og snakker tunisisk arabisk. Det er også en liten (opptil 1 %) befolkning berberere, bosatt i Jabal Dahar-fjellene sørøst i landet, og på øya Jerba. Det er imidlertid mange flere som er etterkommere av den berberske befolkningen. Berberne snakker først og fremst berbiske språk, ofte kalt shelha. Den lille europeiske befolkningen (1 %) består for det meste av franskmenn og italienere. Det er også et gammelt jødisk samfunn i landet; jødenes historie i Tunisia går rundt 2000 år tilbake i tid. I 1948 estimerte man at den jødiske befolkningen var på 105 000, men i 2003 var det kun rundt 1 500 igjen. De første kjente personene i det som er Tunisia i dag, var berberfolket. Utallige sivilisasjoner og nasjoner har invadert, migrert til og assimilert med befolkningen i løpet av årtusener, med varierende innvirkning på landet og dets befolkning, via erobringer og bosetninger fra fønikerne/karthagenere, romere, vandaler, arabere, ottomanske tyrkere og franskmenn. I tillegg, etter reconquistaen og utvisningen av ikke-kristen befolkning og moriscoere fra Spania, kom det mange spanske maurere og jøder på slutten av det 15. århundre. Fra sent på 1800-tallet frem til andre verdenskrig bodde det mange franskmenn og italienere der (255 000 europeere i 1956), selv om mange av dem, sammen med den jødiske befolkningen, forlot Tunisia før landet ble selvstendig. Religionen i landet er dominert av islam, som 98 % av innbyggerne bekjenner seg til. Et av verdens eldste jødiske samfunn ligger i Jerba, som er et sted med religiøs mangfoldighet. Språk. Arabisk er Tunisias offisielle språk. Som i resten av den arabiske verden er en lokal variant av arabisk brukt til vanlig. Tunisisk arabisk er nært beslektet med maltesisk. En liten minoritet snakker også det berbiske språket shelha. Fordi landet tidligere var under Frankrike, har fransk språk også spilt en større rolle i landet, til tross for at det ikke lenger har en offisiell status. Det er mye brukt i skolen (for eksempel innen realfag i videregående skoler), i pressen og i næringslivet. De fleste tunisiere, spesielt de som er bosatt i større urbane områder, blander tunisisk arabisk med fransk, en blandingsdialekt som uformelt ofte kalles «frarabisk». Historie. Det tidligste folket vi kjenner til i Tunisia er berbere. Fra omtrentlig det 10. århundre f.Kr. ble kysten bosatt av fønikere som i det 8. århundre f.Kr. grunnla den selvstendige bystaten Karthago. Etter en rekke kriger mot Hellas i det 6. århundre f.Kr. blomstret Karthago og ble den dominerende sivilisasjonen rundt Middelhavet. I 146 f.Kr. ble Karthago tatt av Roma i den tredje punerkrig og ødelagt. Resten av Karthagos territorier ble annektert av Roma og grunnlagt som den romerske provinsen Afrika. Senere ble byen gjenoppbygd og vokste seg større enn den noengang hadde vært. I det 5. århundre ble landet invadert av Vandalene men kom i det 6. århundre under bysantinsk styre. I det 6. århundre ble Tunisia erobret av arabere som gjorde områdene muslimske og grunnla byen Kairouan, kun avbrutt av perioder hvor berbere gjorde opprør var landet under muslimske dynastier. I siste halvdel av 1500-tallet erobret Spania mange av kystbyene, men disse ble senere gjenerobret av det Det osmanske riket. Under tyrkiske guvernører hadde landet praktisk talt selvstyre. Frankrike tok kontroll over Tunisia i 1880, som formelt ble et fransk protektorat 12. mai 1881, frem til de oppnådde selvstendighet 20. mars 1956. Tunisia under andre verdenskrig. I andre verdenskrig ble Tunisia brukt som landgangspunkt for de kombinerte britiske og amerikanske styrker. Tunisia var et viktig strategisk punkt siden området hadde fritt leide til angrep på Rommel, også kalt «ørkenreven», som ledet de tyske og italienske styrkene i den nordafrikanske ørkenen. Etter det tyske nederlaget i Nord-Afrika 13. mai 1943 ble Tunisia utgangpunktet for angrepet mot Sicilia i juni 1943 og senere felttoget i Italia. Politikk og administrasjon. Nummerert kart over provinsene i Tunisia Administrativ inndeling. Tunisia er delt inn i 24 provinser. Provinsene er videre delt inn i 264 kommuner. Næringsliv. Størstedelen av befolkningen er fremdeles sysselsatt i jordbruket, som imidlertid har gått sterkt tilbake i de siste årene. Nå bidrar jordbruket bare med en femtedel av bruttonasjonalproduktet. I nord har det vært dyrket korn helt siden romersk tid, og i dag dyrkes hvete og bygg samt oliven, sitrusfrukter, druer og grønnsaker. Avlingene svikter ofte på grunn av for lite nedbør. Husdyrhold begrenses på grunn av dårlig beiteland. De viktigste husdyrene er geiter og sauer samt kameler, som er arbeidsdyr. Skogbruket gir de råstoffene som trengs til fremstilling av kork, eukalyptusolje og andre oljer. De viktigste inntektskildene for Tunisia er i dag mineralressurser, spesielt fosfater og oljer. Sammen med naturgass er dette viktige eksportvarer, men prisfallene på verdensmarkedet har ført til at økonomien har fått et tilbakeslag. Storparten av industrien er basert på disse produktene. En stor del av produksjonen er foregår i små lokale bedrifter. Tekstilindustrien er i rask vekst, men mange tekstilprodukter må likevel importeres, og det samme gjelder matvarer og råmaterialer. Det er blitt etablert noe tungindustri med utenlandsk bistand. Turismen blir også stadig viktigere, og et behagelig klima, mange sandstrender, og et fargerikt folkeliv gjør landet til et populært reisemål. Tunisia har et omfattende vei og jernbanenett, med det trenger modernisering. Størstedelen av den internasjonale flytrafikken går gjennom den internasjonale hovedflyplassen ved Tunis, Tunis-Karthago internasjonale flyplass. Helsevesen og sosial velferd er meget godt utbygd. Skolegangen er gratis og obligatorisk. Trinidad og Tobago. Trinidad og Tobago (engelsk: "Trinidad and Tobago"), offisielt Repulikken Trinidad og Tobago (engelsk: "Republic of Trinidad and Tobago") er en øystat nord for Sør-Amerika. Trinidad betyr treenighet (av det spanske ordet trinity) og fikk navnet sitt av Christopher Columbus på grunn av de tre fjellkjedene (Northern, Central og Southern Ranges) som strekker seg fra fra vest til øst på Trinidad. Søsterøyen, Tobago, ligger 30 kilometer nordøst for Trinidad. Hovedstaden er Port of Spain (2000: 49 031 innbyggere) mens den største byen er San Fernando med 55 419 innbyggere. Nærmeste naboland er Venezuela. Det var stor jubel i landet da fotballandslaget kvalifiserte seg til VM i Tyskland 2006. Landet var det minst folkerike som deltok i mesterskapet. Trinidad og Tobago er ellers kjent som opphavssted for steel band-musikk (olfjefat omgjort til musikkinstrumenter), rosa flamingoer i enorme mengder og asfaltsjøen, Pitch Lake (blir du stående lenge, har du problemer med å komme deg løs). San Fernando (havnen heter Chaguaramas) har omlastingshavn for bauxitt og aluminium til transport fra Guyana og Surinam, der utvinningen foregår inne i landet og større skip ikke kan lastes fulle på grunn av dybdeforhold i elvene Demerara og Paramas. Råvarene sendes videre til aluminiumsverk bl.a. i USA, Canada og Europa. Swaziland. Swaziland er et monarki som ligger sør i Afrika. Landet grenser til Mosambik og Sør-Afrika. Swaziland er et av de få landene i Afrika hvor den etniske befolkningen er mer eller mindre homogen. Swaziland er også ett av tre monarkier i Afrika, og følger fortsatt en del tradisjonelle prekoloniale skikker. Naturgeografi. Swazilands laveste punkt er elven Great Usutu, 21 meter over havet. Klimaet varierer mellom et tropisk klima og et temperert klima. Lange tørkeperioder forekommer og i 2002 måtte mer enn en fjerdepart av befolkningen basere seg på nødhjelp i form av mat. Swazilands utfordringer når det gjelder miljø er både jorderosjon og den svært begrensede tilgangen på ferskvann. En del ville dyr jages også i alt for stort omfang. Nesten 60 % av landets elektrisitet produseres fra fossilt brensel og resten fra vannkraft. Fra Sør-Afrika blir også mye strøm importert. Demografi. Etniske grupper i Swaziland er afrikanere med 97 % og europeere med 3 %. Religiøs tilhørighet: zionister (en blandning av kristendom og dyrkelse av forfedre) 40 %, katolikker 20 %, muslimer 10 %, andre 30 %. Historie. Ifølge tradisjonen migrerte folket i dagens swazinasjon sørover før det 16. århundre til det som nå er Mosambik. Etter en rekke konflikter med befolkningen i dagens Maputo, slo swaziene seg ned i det nordlige Zululand rundt 1750. De klarte ikke å holde følge med zuluenes voksende styrke og flyttet gradvis nordover på 1800-tallet og etablerte seg i området til dagens Swaziland. De konsoliderte sin makt under flere dyktige ledere. Den viktigste var Mswati II, som swaziene har hentet sitt navn fra. Under hans lederskap i 1840-årene ekspanderte swaziene sitt territorium mot nordvest og stabiliserte den sørlige grensen mot zuluene. Kontakten med britene kom tidlig i Mswatis styre da han ba britiske styresmakter i Sør-Afrika om assistanse mot zuluenes plyndringstokt i Swaziland. Det var i løpet av Mswatis styre at de første hvite slo seg ned i landet. Etter Mswatis død, inngikk swaziene avtaler med britiske og sørafrikanske styresmakter i en rekke saker, inkludert uavhengighet, europeerenes rett på ressurser, administrativ autoritet og sikkerhet. Sørafrikanerne administrerte swazienes interesser fra 1894 til 1902, da britene tok kontroll. Swaziland etablerte sitt første lovgivende organ, et rådgivende råd av valgte europeiske representanter med mandat til å gi råd til den britiske høykommiséren for ikke-swaziske saker. Høykommiséren innrømmet i 1944 at rådet ikke hadde noen offisiell status og anerkjente den øverste høvdingen, eller kongen, som de innfødtes autoritet over territoriet som kunne utstede ordrer til swaziene. Etter mer enn 20 års styre under dronningregenten Lobarsibei, ble Sobhuza II i 1921 "ngwenyama" (løve) eller leder for swazinasjonen. I de tidligere årene i kolonistyret, forventet britene at Swaziland til slutt skulle innlemmes i Sør-Afrika. Etter andre verdenskrig førte sørafrikanernes intensivering av rasediskrimineringen til at Storbritannia begynte å forberede Swazilands uavhengighet. Den politiske aktiviteten ble intensivert tidlig i 60-årene. Flere politiske partier ble dannet og hevet røsten for uavhengighet og økonomisk utvikling. De stort sett urbane partiene hadde få bånd til landsbygda hvor majoriteten av swaziene bodde. De tradisjonelle swazilederne, inkludert kong Sobhuza II og hans indre råd, dannet Imbokodvo National Movement (INM), en politisk grupppe som tjente på sin nære identitet med swazienes livsstil. Styresmakten i kolonien tidfestet et valg i midten av 1964 til en lovgivende forsamling hvor swaziene skulle delta som svar på presset for politisk endring. I valget konkurrerte INM og fire andre partier, de fleste hadde mer radikalt ståsted. INM vant alle de 24 representantene. Etter å ha sikret sin politiske støtte, tok INM til seg mange av kravene til de mer radikale partiene, særlig det om umiddelbar uavhengighet. Den britiske regjeringen gikk i 1966 med på å diskutere en ny grunnlov. En grunnlovskomité ble enige om konstitusjonelt monarki med selvstyre etter parlamentsvalget i 1967. Swaziland ble uavhengig 6. september 1968. Swazilands første valg etter uavhengigheten ble holdt i mai 1972. INM fikk nærmere 75 % av stemmene. Ngwane National Liberatory Congress ((NNLC) fikk litt over 20 %, noe som gav dem tre seter i parlamentet. I respons til NNLCs fremvekst, forkastet kong Sobhuza grunnloven fra 1968 den 12. april 1973 og oppløste parlamentet. Han overtok styret av landet og forbød all politisk aktivitet og satte handelsavtaler ut av drift. Han rettferdiggjorde sine handlinger med at han fjernet fremmede og avvikende politisk praksis som ikke var forenelig med swazienes livsstil. I januar 1979 ble et nytt parlament sammenkalt, delvis valgt gjennom indirekte valg og delvis gjennom direkte utnevnelser av kongen. Kong Sobhuza II døde i august 1982 og dronningregenten Dzeliwe overtok pliktene som statsoverhode. En indre uenighet førte i 1984 til at statsministeren ble skiftet ut, og til slutt ble også Dzeliwe erstattet av dronningregenten Ntombi. Notombis eneste barn, prins Makhosetive, ble utropt til arving av swazienes trone. Den virkelige makten lå på denne tiden hos Liqoqo, et tradisjonelt øverste råd som la krav på å gi bindende råd til dronningregenten. Ntombi demonstrerte sin makt i oktober 1985 ved å avsette de ledende personene i Liqoqo. Prins Makhosetive kom tilbake fra skolegang i England for å overta tronen og hjalp til med på å slutt på de stadige indre kranglene. Han ble kronet som Mswati III 25. april 1986. Kort tid etterpå oppløste han Liqoqo. Et nytt parlament ble valgt og et nytt kabinett utpekt i november 1987. Et undergrunnsparti, People's United Democratic Movement (PUDEMO), kritiserte i 1988 og 1989 kongen og hans regjering og krevde demokratiske reformer. Som svar på denne politiske trusselen og økende krav om større oversiktlighet innen styresmakten, satte kongen og statsministeren i gang en nasjonal debatt rundt grunnloven og Swazilands politiske fremtid. Denne debatten produserte en håndfull politiske reformer, godkjent av kongen, inkludert direkte og indirekte valg i nasjonalvalget i 1993. En periode het landet "Ngwana", inntil man gikk tilbake til navnet fra kolonitiden. Politikk og administrasjon. Statsoverhodet er kongen som siden 1986 har vært kong Mswati III. Etter tradisjonen styrer kongen sammen med sin mor ("Indlovukazi", direkte oversatt "store hunnelefant"), der kongen blir sett på som det administrative statsoverhode og hans mor som det nasjonale statsoverhode. Som monark utnevner ikke bare kongen statsministeren som er regjeringssjef, men han utnevner også et lite antall representanter til begge kamrene i Libandla (parlament). Senatet består av 30 medlemmer mens Representantenes hus har 65 seter, derav er 55 valgte representanter for en fem årsperiode. Med så mye makt i hendene på kongen, er Swaziland teknisk sett et absolutt monarki, til tross for tilstedeværelsen av et demokratisk valgt parlament. Grunnloven fra 1968 ble suspendert i 1973 i dekret om statlig unntakstilstand. Kong Mswati III utnevnte i 2001 en komité til å skrive et utkast til ny grunnlov. Utkast ble sendt ut til høring i mai 2003 og november 2004. Men de ble sterkt kritisert av sivile velferdsorganisasjoner i Swaziland og menneskerettsorganisasjoner andre steder. Grunnloven ble satt i drift igjen i 2005, men der er fortsatt mye debatt i landet om den saken. Kong Mswati III blir ofte sterkt kritisert for å leve et liv i luksus i en nasjon som har en av verdens høyeste infeksjonsrate av hiv. Hans flåte av luksusbiler og millionene som blir brukt til å underholde hans tallrike koners luksusboliger, er merkelig når rundt 34 % av befolkningen står uten arbeid og nesten 70 % av befolkningen lever på mindre enn en dollar per dag. Rundt 39 % av de voksne er smittet av hiv. Swaziland er et av de fattigste landene i verden og har svært lav HDI. Næringsliv. Jordbruket sysselsetter mer enn 80% av befolkningen. Viktigste jordbruksvarer er sukker, bomull, mais og tobakk. På grunn av sin geografiske beliggenhet, nesten helt omgitt av Sør-Afrika, er Swaziland svært avhengig av sin store nabo. Nesten 90 % av Swaziland sin import kommer fra Sør-Afrika, og mer enn 65 % av eksporten. Store deler av Swazilands arbeidsføre befolkning arbeider også i Sør-Afrika. Inntektsforskjellene mellom fattige og rike er betydelige. Viktige naturressurser er asbest, kull, vannkraft, skog, og små mengder med gull og diamanter. Utdanning. Analfabetisme: om lag 20 % av befolkningen eldre enn 15 år (2003). Helse. Landet er meget hardt rammet av hiv- og aids. I 2001 var over 30 % av den voksne befolkningen smittet. Gjennomsnittlig levealder er 39,5 år (2003). Spedbarnsdødeligheten er 6,7 % (2003). Siri Pettersen. Siri Pettersen (født 28. oktober 1971) er en tegneserieskaper fra Trondheim. Hun er medlem av Trondheimstegnerne. I 2004 vant hun Sproingprisen for beste nykommer. Siri tegner alle sine serier digitalt. Serien hun er mest kjent for er "Anti-Klimaks". Andre serier hun tegner er "Kråkene" og den episke fantasy-fortellingen "Myrktid". Anti-Klimaks. Anti-Klimaks er en humorserie med sterke politiske undertoner. Vi møter en gjeng med ungdommer som generelt er i mot det meste. De er leie av dagens samfunn og ønsker å gjøre noe med det. De er veldig ofte uenige, så det er vanskelig å få gjort noe med verden da de bruker mye tid på å krangle seg i mellom. Som Serieskaperen har sagt: "Dette er serien for deg som ønsker en annen verden." Anti-Klimaks var vinneren av Bladkompaniets tegneseriekonkurranse 2002, og som et resultat av dette ble serien trykt i bladet "Larsons gale verden" 5/2003-2/2004. I 2004 ble det første Anti-Klimaks-albumet, «Heller mot enn for!», utgitt av Seriehuset. Kråkene. Kråkene er en tegnet novelleserie uten dialog. "Avsnittene" må ofte leses mange ganger før man får lest det som ligger mellom bildene... Myrktid. Myrktid er en episk fantasy-fortelling med utgangspunkt i et rollespill. Seriens handling er lagt til Island i middelalderen. Dette er Siris hjertebarn som hun en gang håper på å få utgitt, men frem til i dag har ingen forlag ønsket å ut gi serien, da de mener den ikke har noe marked. Pettersen, Siri Pettersen, Siri Trondheimstegnerne. Trondheimstegnerne er en samling tegneserieskapere fra Trondheim som har gått sammen om å danne et tegneseriemiljø i Trondheim. Foruten å utveksle ideer og erfaringer har de arrangert en minifestival og gitt ut tre hefter i Slagg-serien. I 2004 var hele tre av medlemmene nominert til Sproingprisen. Turkmensk. Turkmensk ("Туркмен") er nasjonalspråket i Turkmenistan. Språket tales av omtrent 3,43 mill. personer i Turkmenistan, og ca. 3 mill. i andre land, deriblant Iran (2 mill.), Afghanistan (500 000) og Tyrkia (1000). Turkmensk er et tyrkisk språk. Noen ganger gruppert i den større, men omdiskuterte altaiske språkfamilie. Det er et sør-tyrkisk språk i den turkmeniske gruppen, i nært slektskap med krimtyrkisk og salar, og i fjernere slektskap med tyrkisk og aserbajdsjansk. Turkmensk skrives med kyrillisk alfabet eller arabisk alfabet, selv om president Saparmurat Nijazov de senere år har lovbestemt at turkmensk nå skal skrives i en svært modifisert og tilpasset versjon av det latinske alfabet. Ozon. Ozon (O3) er en allotrop form av oksygen, et ustabilt molekyl som er satt sammen av 3 oksygenatomer. Ozon virker kraftig oksiderende. Ved romtemperatur og normalt lufttrykk er ozon en ustabil, blå gass. På grunn av sin oksiderende virkning er gassen giftig for mennesker, og har evne til å bryte ned mange stoffer. Lukten er karakteristisk stikkende. Ved -112°C kondenserer gassen til et en mørkeblå væske, og ved -192,5°C danner den en svartfiolett fast stoff. Ozon dannes fra O2 ved elektriske utladninger, for eksempel ved lyn, og som følge av elektromagnetisk stråling. Ozon finnes i lave konsentrasjoner i hele jordens atmosfære. De høyeste forekomstene av ozongass finnes i stratosfæren, i et område som kalles ozonlaget. Her filtrer ozonet ut mye av det ultrafiolette lyset fra sola, som ellers ville vært skadelig for de fleste livsformer. Danning av ozon. Nær bakken er ozon en forurensningskomponent. Direkte utslipp av ozon er av liten betydning for ozonkonsentrasjonen i uteluft. Noen typer elektriske apparater kan lage så høye konsentrasjoner av ozongass at mennesker kan lukte det. Dette gjelder særlig apparater som bruker høy spenning, for eksempel laserskrivere og fotokopimaskiner. Den brukes også til dreping av bakterier i steamdusjer. Elektromotorer med børster kan generere ozongass på grunn av gnistene som oppstår inne i motoren. Elektrisk sveising danner også ozon, dette på grunn av det sterke ultrafiolette lyset i lysbuen. Bruk av ozon. Ozon kan brukes som blekemiddel og som desinfeksjonsmiddel. Noen steder brukes ozon som desinfeksjonsmiddel i renseanlegg for drikkevannsforsyningen i stedet for klor. Slik unngår man klorforbindelser i drikkevannet. Men siden ozonet ikke blir bundet i vannet etter renseprosessen, tilsetter man gjerne noe klor for å unngå bakterievekst i rørledningene. Ozon kan brukes til å påvirke utfelling av molekyler i filtreringsprosesser, og til nedbrytning av molekyler. De hvite blodlegemene danner naturlig ozon som et forsvar mot fremmedlegemer. Når ozonet brytes ned dannes det frie radikaler, som er svært reaktive og kan ødelegge eller skade de fleste organiske molekyler. Ozon blir anvendt på en rekke områder i medisinen. Blant annet kan det brukes til å påvirke antioksidant-prooksidant-balansen i en organisme, siden den vanligvis reagerer på ozon ved å produsere antioksidant-enzymer. På grunn av at den er så ustabil, kan ozongass ikke lagres over lengre tid, eller kjøpes på trykkflasker slik man kan med andre gasser som blir brukt i industrien. Ozongass blir derfor framstilt med ozongeneratorer på stedet der den skal brukes. I denne prosessen brukes en nitrogen-/oksygenblanding som blir utsatt for elektriske utladninger. Ozoninnholdet i den gassblandingen som oppstår i denne prosessen kan påvirkes ved å regulere den elektriske spenningen og gassflyten. Ettersom ozon er så reaktiv, blir mange materialer ødelagt av gassen. Ledninger og slanger av teflon er motstandsdyktige mot ozonholdige gassblandinger. Helsefekter av ozon. Bakkenær ozon er en gass med en forurensningskomponent som både finnes både nær bakken og i de øvre lag av atmosfæren. Høye nivåer av ozon nær bakken kan føre til skader på helse på dyr og mennessker, vegetasjon og materialer. I Norge kan nivåene komme over anbefalte grenseverdier for helse og vegetasjon i perioder om sommeren. Eksponering. De høyeste ozonnivåene i Norge forekommer som følge av langtransportert luftforurensning fra kontinentet og de britiske øyer. Imidlertid tyder målinger i Oslo og Drammen på et visst bidrag av lokalprodusert ozon. Ozon er meget reaktiv, og i forurensede områder vil ozon reagere med en rekke ulike komponenter og dermed omdannes til andre kjemiske forbindelser. I slike områder vil derfor ozonkonsentrasjonen i luften kunne være lavere enn i ikke forurensede områder. Således kan områder med mye trafikkforurensning ha en døgnvariasjon som er svært forskjellig fra det normale bildet. Videre er ozonkonsentrasjonen inne i bygninger i de fleste tilfeller klart lavere enn utendørs, da ozon lett reagerer med materialer i innemiljø. Kontinuerlig måling av ozonkonsentrasjoner i luft utføres ved et landsdekkende nett av målestasjoner. I 2001 var den høyeste timesmiddelverdi 144 μg/m3. De fleste innbyggerne i Norge vil en eller flere ganger i løpet av året være utsatt for timesmidler av ozon på over 100 μg/m³. De høyeste timesmiddelverdiene opptrer vanligvis i såkalte ozonepisoder i sommerhalvåret og viser ofte et maksimum i april eller mai. Nivåene av bakkenær ozon har steget med ca. 10 prosent per 10 år i Europa. Siden utslipp av NO2 og flyktige organiske forbindelser i stor grad vil bestemme ozonkonsentrasjonen, må altså utslippet av disse komponentene minskes for å redusere ozonkonsentrasjonen. Da ozonnivået i Norge stort sett skyldes forurensning transportert over store avstander, må slike utslippsreduksjoner først og fremst foretas i andre land i Europa. Internasjonalt arbeid er igangsatt med sikte på å redusere utslipp av slike komponenter. Befolkningsundersøkelser. I en rekke undersøkelser av grupper av befolkningen og feltstudier av små utvalgte grupper er det vist en sammenheng mellom daglig maksimal ozonkonsentrasjon (målt over 1 time eller 8 timer) og reduksjon av lungefunksjon, luftveis- og ikke-luftveissymptomer, forverring av astma, økt besøk på sykehus for sykdommer i luftveiene og økt dødelighet. Det er først og fremst akutte effekter av ozon som er studert, men kroniske effekter er også undersøkt selv om usikkerheten i disse studiene er større. I studier foretatt med barn og ungdom på sommerleir er det vist akutte effekter på lungefunksjon ved ozonnivåer under eller rundt 240 μg/m³. Flere studier med skolebarn i normal daglig aktivitet viser at med økende ozonkonsentrasjon reduseres lungefunksjonen. Maksimale timesmidler for ozon i disse studiene ligger i området 10-240 μg/m3. En studie viste effekter på lungefunksjon, selv om det maksimale timesmiddelet for ozon aldri oversteg 156 μg/m³). En sammenheng mellom akutt sykelighet i luftveiene (besøk hos lege/på sykehus) og ozoneksponering er observert i flere studier. Resultater tyder på at antall sykehusbesøk for astma og andre luftveisproblemer kan øke ved ozonnivåer under 240 μg/m³). En ny studie viser at i områder med høyt ozonnivå (120 μg/m³, 8-timersmiddel) hadde barn med stor sportslig aktivitet økt risiko for å utvikle astma sammenlignet med barn i områder med lavere ozonnivå (80 μg/m³), 8-timersmiddel). Videre finnes det studier som indikerer akutt effekt av ozon på dødelighet også ved forholdsvis lave ozonnivåer hos eldre, lungesyke og hjertesyke mennesker. Dataene i en undersøkelse fra London indikerer et nedre nivå for effekt ved rundt 100 μg/m³ for 8 timersmiddel. I en studie som omfattet 15 europeiske byer ble det funnet en sammenheng mellom ozonnivået og forekomsten av daglige dødsfall. Kontrollerte studier på mennesker. Kontrollerte studier med ozon har hovedsakelig vært foretatt på friske, unge voksne menn og kvinner, men også astmatikere og individer med alvorlige lungesykdommer har inngått i flere studier. Personene er eksponert kammer under varierende fysisk aktivitet i perioder fra noen minutter til flere timer. Fysisk aktivitet vil medføre økte akutte toksiske (giftige) effekter av ozon. Reduksjon av lungefunksjon hos personer i fysisk aktivitet er observert ved 240 μg/m³) ozon ved eksponering i 1-3 timer og 160 μg/m³) i 6-8 timer. Under de samme eksponeringsforhold er det også observert økt forekomst av en betennelseslignende reaksjon i lungene. Studier har videre vist at ozon i konsentrasjoner fra 160 μg/m³) forårsaker økt følsomhet i luftveiene for stimulerende stoffer og symptomer som irritasjonshoste, brystsmerter, tetthet i brystet og økt slimproduksjon. Andre undersøkelser. Dyrestudier viser for det meste de samme effekter av ozon på lungefunksjon og betennelsesreaksjoner som studier på mennesker. Dyr er ofte bedre egnet for å studere andre uønskede helsevirkninger som akutte celleskader, kroniske effekter, samt mekanismer for celleskader. Slike studier viser at såkalte flimmerceller og type 1-celler er svært følsomme for ozonskade. Celler i et bestemt område av gassutvekslingssonen er spesielt utsatte. Dyreforsøk har også vist kroniske effekter av ozon i konsentrasjonsområdet 240-500 μg/m³). Økt celledeling og celleforandring langsmed hele luftveisepitelet er blant annet påvist. Også bindevevsaktige forandringer er studert i dyremodeller ved forholdsvis lave ozonnivåer. Videre er ulike dyremodeller blitt brukt til å studere hvordan ozon påvirker følsomheten for luftveisinfeksjoner. Eksponering for lave ozonnivåer (160 μg/m³) og bakterier i luftveiene hos gnagere, økte dødeligheten som følge av bakterieinfeksjon. Studier har også vist at ozon reduserer såkalte spisecellers (makrofager)evne til å ta opp og drepe bakterier, kreftceller, virus og sopp. Det er imidlertid ikke påvist med sikkerhet at ozon forårsaker økt forekomst av luftveisinfeksjoner hos mennesker. Dyrestudier viser også at ozon øker sensibiliseringen for inhalerte allergener. Ozon er i enkelte studier vist å forårsake forandringer på kromosomer, mens andre studier tyder på at ozon i hovedsak ikke skader arvematerialet. Det er utført flere studier for å få belyst ozonets mulige kreftfremkallende potensial. Ved høye konsentrasjoner (2000 μg/m³) har ozon vist seg å være kreftfremkallende i hunnmus, men ikke i hannmus eller rotter. Slike studier peker på at ozon ved høye konsentrasjoner kan påvirke kreftutviklingen hos mus, men at det er tvilsomt om lavere nivåer av ozon kan være kreftfremkallende. Det er ikke mulig å benytte disse resultatene for å si noe sikkert om kreftrisiko hos menneske. Risikokarakterisering. Helseeffekter av ozon er påvist i kontrollerte forsøk av enkeltpersoner ved eksponering i noen timer ved så lave konsentrasjoner som 160 μg/m³, samt i befolkningsundersøkelser ved konsentrasjoner ned til 100 μg/m³. I slike studier er det vist sammenheng mellom ozonnivåer (målt over 1 time eller 8 timer) og alvorlige helseeffekter som luftveissykdom og dødelighet. Det er svært store individuelle forskjeller i følsomhet for effekter av ozon. Årsaken til dette er ikke helt klarlagt, da kjente faktorer som fysisk aktivitet, eksisterende sykdom (som astma), alder, røyking og miljøfaktorer bare delvis kan forklare variasjonen i ozonrespons. Resultatene fra studier med kronisk ozoneksponering er mer usikre. Imidlertid viser flere eksperimentelle studier forandringer i luftveiene som følge av kronisk ozoneksponering, og stadig flere epidemiologiske studier indikerer sammenheng mellom lungesymptomer/ sykdommer/ dødsfall og kronisk eksponering for ozon. Normer/grenseverdier/standarder. I rapport 92:16 "Virkninger av luftforurensning på helse og miljø" har Statens forurensningstilsyn (SFT), som nå heter Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif), kommet med anbefalte luftkvalitetskriterier for ozon. Luftkvalitetskriterier angir hvilke nivåer man ut fra kunnskapen i 1992 antok befolkningen kunne utsettes for uten at skadevirkninger oppsto. Det ble forsøkt å ta hensyn til sårbare grupper. Luftkvalitetskriteriene ligger såvidt i overkant av de ozonnivåer som finnes i områder som forurensningsmessig (forurensning med andre komponenter enn ozon) betegnes som bakgrunnsområder. Ut fra en ren helsemessig vurdering ville det vært ønskelig med lavere verdier for ozon, men SFT-gruppen fant det ikke hensiktsmessig å foreslå anbefalte luftkvalitetskriterier på et lavere nivå enn bakgrunnsnivået av ozon. «Air Quality Guidelines», eller på norsk – retningslinjer for luftkvalitet, utgitt av Verdens helseorganisasjon (WHO) er nylig revidert, og det er kun angitt en retningslinjeverdi for 8 timer. Et timesmiddel ble vurdert å være unødvendig. WHO satte retningslinjeverdien til 120 μg/m³ (8 timersmiddel). Denne retningslinjeverdien har ingen sikkerhetsmargin i forhold til nivåer der man har observert uønskede helsevirkninger. I henhold til EU-direktivet er det innført et ozonnivå der befolkningen skal informeres (180 μg/m³) og et nivå der befolkningen skal advares (360 μg/m³). Klima- og forurensningsdirektoratet har bestemt at befolkningen skal informeres når ozonnivået overskrider 160 μg/m³, fordi det er funnet gode holdepunkter for at noen individer kan oppleve uønskede helsevirkninger ved dette nivået. Tadsjikistan. Republikken Tadsjikistan (Тоҷикистон), inntil 1991 kjent som "den tadsjikiske sovjetiske sosialistiske republikk", er et land i Sentral-Asia. Det har grenser til Afghanistan, Kina, Kirgisistan og Usbekistan. De største byene i Tadsjikistan er hovedstaden Dusjanbe, deretter Khujand og Kulob. Naturgeografi. Tadsjikistan er land med mye fjell Abdullatif (Abd-al-Latifa) Madrassa i Istaravshan Tadsjikistan er landlåst og er den minste nasjonen i Sentral-Asia i areal. Landet har en 910 km lang grense mot Usbekistan og 630 km mot Kirgisistan i vest og nord. I øst er grensen mot Kina 430 km, og den lengste grenselinjen mot et annet land er i sør mot Afghanistan 1030 km. I 2011 ble en hundre år gammel grensetvist avsluttet mellom Kina og Tadsjikistan. Tadsjikistan avga 1000 km² av et område i Pamir-fjellene til Kina. Tadsjikistan er dekket av fjellkjeder som Pamir i øst som har noen av de høyeste fjellene i verden utenfor Himalaya, og mer enn femti prosent av landet ligger 3000 moh. Totalt utgjør fjellområdene 93 % av Tadsjikistan. Det høyeste fjellet er Pik Ismail Samani (7 495 meter over havet), som også var det høyeste fjellet i det tidligere Sovjetunionen. Andre større fjellområder er Zaravshan, Hissar og Alay. Laveste punkt er 300 meter over havet ved elven Syr-Darja. Elvene Pamir, Pjandzj og Amu-Darja danner grensen mellom Afghanistan og Tadsjikistan fra Zor Kul-sjøen i øst til helt i vest hvor Amu-Darja renner inn i Usbekistan. Totalt er det i Tadsjikistan flere enn 900 elver med en lengde på over 10 km, noe som utgjør en total lengde på mer enn 28 500 km. De lengste elvene er Amu-Darja-Pjandzj, Zeravshan, Bartang-Murgab-Oksu, Vakhsj og Kofarnihon. Den største naturlige innsjøen i Tadsjikistan er Karakul (380 km²) i Pamir. Nest-størst i areal er Sarez-sjøen som ble dannet av et jordskred i 1911. Totalt er det ca 1300 innsjøer som utgjør tilsammen 705 km². De fleste innsjøene ligger på rundt 3500 meter over havet. Den største kunstige innsjøen er Kairakkum (513 km²) nord i landet i Sughd. Det er flere enn 1000 registrerte isbreer i Tadsjikistan på over 1,5 km i lengde. Totalt utgjør isbreene 8476 km². Seksten isbreer er over 16 km lange, de to lengste er Fedchenko- og Grumm-Grzymailo-breene. I volum er imidlertid Nalivkin (8588 km³ og Vitkovsky (6882 km³) størst. Verdens høyeste naturlige demning ligger i Tadsjikistan. Det er Usoi-demningen som ble dannet 1911 da et skred forårsaket av et jordskjelv blokkerte Murghab-elven og dannet Sarez-sjøen. Demningen er 567 m høy. Tadsjikistan har også verdens høyeste kunstige demning i Nurek-demningen (300 m høy) i Vakhsj-elven. En enda høyere demning er planlagt – Rogun-demningen i Vakhsj-elven med en høyde på 335 m. Det største slettelandet i Tadsjikistan ligger i Ferganadalen lengst nord i landet. Naturkatastrofer. 1907 – Karategin. Jordskjelv. Momentmagnitude 7,4. 12000 døde. 1911 – Sarez. Jordskjelv. Sarez-sjøen ble dannet. Byen Usoi ble begravd og 90 døde. 1949 – Khait. Jordskjelv. Momentmagnitude 7,5. 28 000 døde. 1969 – Yaldamich. Kraftig vannføring i elv. 68 døde. 1969 – Baljuvon. Steinskred. 480 døde. 1977 – Isfara. Jordskjelv. Momentmagnitude 6.0 1985 – Kairakum. Jordskjelv. Momentmagnitude 6.3. 1984 – Djirgital. Jordskjelv. Momentmagnitude 5.7 1989 – Hissar. Jordskjelv. 389 døde. 1998: 164 naturkatastrofer registrert. Av dette var 9 jordskjelv, 22 oversvømmelser, 97 fjellskred eller tilfeller med kraftig vannføring i elven, 25 jordskred. 134 døde. 2010: 195 naturkatastrofer registrert. 49 døde. Ifølge Verdensbanken utsettes Tadsjikistan i gjennomsnitt av store og små hendelser for ca 50 000 jordskred, 5 000 jordskjelv og hundrevis av snøskred og oversvømmelser hvert år. Europakommisjonens Avdeling for Humanitær bistand (ECHO) har kommet fram til at naturkatastrofer har drept 2 500 og berørt 5,5 millioner mennesker (ca 10 % av befolkningen) i Sentral-Asia det siste tiåret. Demografi. Tadsjikistan hadde pr 1.1.2011 en befolkning på 7 616 800. Den største etniske gruppen er tadsjikene (69%), men der er også en betydelig minoritet av usbekere (25%) og en liten befolkning russere (3%) som har blitt mindre pga emigrasjon. Pamirene i Badakhshan blir regnet for å tilhøre en større gruppe tadsjiker. Det offisielle språket er tadsjikisk, mens russisk hovedsakelig er forretningsspråket og blir brukt innen styre av landet. Selv om tadsjikene og usbekene nå blir klassifisert som separate etniske grupper, på grunn av deres språk, er dette et relativt nytt fenomen og stammer fra erobringen av Sentral-Asia av det russiske riket i det 19.århundret. Til tross for sin fattigdom har Tadsjikistan en høy grad av leseferdighet – det er anslått at 98 % av befolkningen kan lese og skrive. Mesteparten av befolkningen følger sunniislam, selv om et betydelig antall sjiamuslimer i tillegg er til stede. Forventet levealder er 68,4 år. Historie. De første menneskene bosatte seg i landet som nå er Tadsjikistan for 6000 år siden. Landet har vært under styret til forskjellige imperier opp gjennom historien, men har for det meste tilhørt det persiske riket. Før Kristus var det del av Bactria-imperiet. Arabere tok med seg islam i det 7.århundret. Samanide-riket erstattet araberne, men ble til slutt selv fordrevet av tyrkiske erobrere. Mongolene tok senere kontroll over området, og Tadsjikistan ble del av Bukhara-emiratet. I det 19.århundret, begynte det russiske imperiet å ekspandere og spredte seg inn i Sentral-Asia. Russerne fikk kontroll over Tadsjikistan. Etter at tsaren ble styrtet i 1917, førte tadsjikisk gerilja krig mot bolsjevikarmeer i et desperat forsøk på å beholde uavhengigheten. Bolsjevikene fikk overtaket etter fire år med krig, da moskéer og landsbyer ble brent til grunnen og befolkningen ble kraftig undertrykket. Som en del av Sovjetunionen, ble Tadsjikistan opprinnelig gruppert med det som nå er Usbekistan i den tadsjikiske autonome SSR, før den tadsjikiske SSR ble opprettet i 1924. Republikken forble akterutseilt i forhold til andre sovjetrepublikker med tanke på levestandard, utdanning og industri. I 1970-årene begynte islamske undergrunnspartier å ta form og samlet tadsjiker mot Sovjet, men virkelige forstyrrelser skjedde ikke før 1990. Året etter kollapset Sovjetunionen, og Tadsjikistan erklærte seg uavhengig 9. september 1991. Nasjonen havnet nesten umiddelbart i borgerkrig som involverte ulike fraksjoner som bekjempet hverandre. Disse fraksjonene ble ofte preget av stammetilhørigheter. Emomali Rahmonov var den første lederen av nasjonen, og han hersker fortsatt. Han har blitt beskyldt for etnisk rensing mot andre etniske grupper i løpet av borgerkrigen. I 1997 ble en våpenhvile inngått mellom Rahmonov og opposisjonspartier (Forent Tadsjiksk Opposisjon). Fredelige valg ble holdt i 1999, men de ble rapportert av opposisjonen som urettferdige, og Rahmonov ble gjenvalgt nesten enstemmig. Russiske tropper er fortsatt stasjonert i sørlige Tadsjikistan, for å bevokte grensen mot Afghanistan. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har også amerikanske tropper vært stasjonert i landet. 21. juni 2007 ble to norske offiserer fra det norske forsvaret drept av en 20 år gammel mann som kjørte på dem med bil i meget stor hastighet. Politikk og administrasjon. Nesten umiddelbart etter uavhengigheten ble Tadsjikistan kastet ut i en borgerkrig med forskjellige fraksjoner som bekjempet hverandre. Det er påstått at ulike fraksjoner var støttet av Russland og Iran. Alle med unntak av 25 000 av den mer enn 400 000 etniske russiske mellomklassen flyktet til Russland. I 1997 hadde krigen kjølnet, og en sentral regjering begynte å ta form. Tadsjikistan er offisielt en republikk og holder presidentvalg og parlamentsvalg, men det har aldri vært holdt et valg som er blitt vurdert som fritt og rettferdig av vestlige observatører. De siste valgene foregikk i 2010, og som ved flere tidligere valg, tror altså internasjonale valgobservatører at de er blitt fikset. Mange anklager fra opposisjonspartier sier at president Emomali Rakhmonov griper inn i valgprosessen. I parlamentet har opposisjonsgrupper ofte kommet på kant med det styrende partiet, men dette har ikke ført til alvorlig ustabilitet. Den økonomiske krisen 2007-2009 og voksende væpnet motstand gjør imidlertid situasjonen usikker. Internasjonale observatører har advart mot at Tadsjikistan begynner å se ut som en stat som forfaller, og med et stadig dårligere fungerende statsapparat. Ifølge tadsjikisk statsborgerlov av 1995 vil en borger som har vært ute av landet i mer enn fem år og som ikke har registrert seg på tadsjikisk utenriksstasjon i denne perioden uten lovlig grunn, miste sitt statsborgerskap. Imidlertid praktiseres ikke denne bestemmelsen i stor utstrekning. I november 2009 ga myndighetene amnesti til 10 000 fanger som en markering av 15-årsdagen for grunnloven. I 2011 er det 20 år siden Tadsjikistan ble selvstendig, og det planlegges i den anledning å gi 15 000 fanger amnesti. I 2011 kom, ved starten av Ramadan, en lov som forbyr de fleste unge i landet under 18 år å be under fredagsbønnen i landets moskeer. Myndighetene sier hensikten er å hindre religiøs ekstremisme. Loven tillater unge som studerer ved statlige religiøse skoler å delta i moskeene, men andre får kun lov til å be i moskeer ved religiøse festivaler og begravelser. Administrativ inndeling. Tadsjikistan er delt inn i regioner, eller provinser (entall "viloyat", flertall "viloyatho") (administrasjonssenter i parenteser) og en autonom provins (viloyati mukhtor) I tillegg har området som har hovedstaden Dusjanbe ingen administrasjonsinndeling på viloyatnivå. Næringsliv. Tadsjikistan er det fattigste av de tidligere sovjetstatene og et av de fattigste landene i verden. Eksportinntektene er helt avhengige av bomull og aluminium, og dette gjør at endringer i prisene i utlandet får store konsekvenser. Aluminium er landets største eksportvare til tross for at råvaren bauxitt importeres. Smelteverket TALCO (Tajik Aluminum Company) i Tursunzoda står alene for over halvparten av eksportinntektene. TALCO er den største aluminiumsfabrikken i Sentral-Asia, og en av de største i hele verden. Fabrikken bruker 40% av elektrisiteten i Tadsjikistan. Internasjonal hjelp har vært en betydelig støttekilde etter borgerkrigen i form av rehabiliteringsprogram som også var med på å bevare freden. Internasjonal hjelp trengtes også i 2001 for å takle det andre året på rad med alvorlig tørke som resulterte i fortsatt mangel på matproduksjon. 21. august 2001 annonserte Røde Kors at tørke rammet Tadsjikistan og ba om internasjonal hjelp til Tadsjikistan og Usbekistan. Korrupsjon er et stort problem i Tadsjikistan. På Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2009 havnet Tadsjikistan på 158. plass av 180 land, hvor plass 180 er det mest korrupte. Et statlig tadsjikisk forskningssenter, hevder i en rapport fra 2006 at korrupsjon er utbredt innenfor områder som domstolene, lokal administrasjon og politiet. Bestikkelser er vanlig blant offentlige ansatte; blant ansatte i domstolene, skattevesenet, passkontorene, trafikkpolitiet, og også blant lærere og leger. Man kan blant annet kjøpe karakterer ved universiteter som viser ”bestått”, studieplasser ved medisinstudiet, førerkort (ca. 200 amerikanske dollar), og fritak fra militærtjeneste (ca. 800 amerikanske dollar). Kultur. Kulturen i Tadsjikistan var opprinnelig delt med Usbekistans, men i løpet av kommuniststyret ble sammensetningen av kulturen endret av sovjetlederne som innførte kunstige grenser og nasjonalstaten, som var fremmed for området. Det har ikke bare vært ødeleggende riktignok, siden Tadsjikistan ble kjent for sine teater og kjente romanforfattere i sovjettiden. Blant disse forfatterne var personer som arbeidet for å foredle det tadsjikiske språket ved å binde det mer sammen med persisk og fjernet mange arabiske låneord. De fleste innbyggerne i Tadsjikistan er muslimer. Islams innvirkning har økt de siste årene og var en sterk bindingskraft i løpet av Tadsjikistans kamp mot sovjetisk styre og i løpet av borgerkrigen. Historisk knyttes mye av den tadsjikiske kulturen til den persiske historien i regionen. Persiske forfattere, forskere og diktere som Ibn Sina (Avicenna), Firdausi, Rudaki og Omar Khayyam er spesielt avholdt. Tuvalu. Tuvalu er en øynasjon i Polynesia i Stillehavet. Landet har i overkant av 10 000 innbyggere, og er dermed den selvstendige staten i verden med tredje færrest innbyggere, etter Vatikanstaten og Nauru. Tuvalu består av ni bebodde atoller spredt over et havområde på rundt 1,3 millioner km². Med et landareal på bare 26 km² er det verdens fjerde minste uavhengige stat. De nærmeste øygruppene er Kiribati, Nauru, Samoa og Fiji. De første innbyggerne på Tuvalu var polynesiske folk. Den spanske oppdageren Álvaro de Mendaña ble i 1568 den første europeeren som fikk øye på landet. I 1819 fikk det navnet "Elliceøyene". Det kom under britisk innflytelse på slutten av 1800-tallet, og fra 1892 til 1976 utgjorde det en del av det britiske protektoratet og kolonien Gilbert- og Elliceøyene, sammen med en del av dagens Kiribati. Tuvalu ble selvstendig 1. oktober 1978. Tuvalu er et konstitusjonelt monarki med den britiske monarken, for tida dronning Elisabeth II, som formelt statsoverhode. Denne representeres i landet av en tuvalsk generalguvernør. Landet er et parlamentarisk demokrati, med en statsminister som regjeringssjef. Statsadministrasjonen holder til i landsbyen Vaiaku på holmen Fongafale, som utgjør en del av atollen Funafuti. Som tidligere koloni er Tuvalu medlem av Samveldet av nasjoner. I 2000 ble landet medlem av FN. Atollene er svært lave, med det høyeste punktet på under 5 meter over havet, og er dermed trua av en eventuell framtidig stigning i havnivået, noe som kan føre til at befolkninga blir tvunget til å evakuere landet innen få tiår. Landet har få naturressurser, og er avhengig av utenlandsk bistand. Navnet. Navnet "Tuvalu" betyr «Åtte som står sammen» på tuvalsk. Det kommer av de åtte atollene som opprinnelig var bebodde. Navnet kan således virke misvisende i dag, ettersom den niende atollen, Niulakita, har vært bebodd siden 1949. Atollen Funafuti fikk navnet Elliceøya i 1819, til ære for den britiske politikeren Edward Ellice. Elliceøyene ble etter hvert navnet på alle de ni atollene, etter et arbeid av den engelske hydrografen A. G. Findlay. Øygruppa var fra 1892 en del av det britiske protektoratet og kolonien Gilbert- og Elliceøyene. Kolonien ble oppløst i 1976, og to år seinere tok Elliceøyene navnet Tuvalu tilbake. Naturgeografi. Tuvalu består av ni atoller i Polynesia i den sørvestlige delen av Stillehavet, omtrent midtveis mellom Australia og Hawaii. Tre av dem er koralløyer, mens de seks øvrige er virkelige atoller som hver utgjøres av flere mindre holmer. Alle de seks virkelige atollene har åpne laguner i midten, mens to av øyene har landlåste laguner. Hele nasjonen befinner seg vest for datolinja. 180°-meridianen skjærer gjennom de østlige delene av landet. De nærmeste nabostatene er Salomonøyene i vest, Tokelau (som tilhører Ny-Zealand) og Kiribati i nord, og Fiji i sør. Vei på den smale landstripa mellom havet (til venstre) og lagunen (til høyre) nord på atollen Funafuti Tuvalu har et samla landareal på 26 km², og er dermed verdens fjerde minste selvstendige land (etter Vatikanstaten, Monaco og Nauru). Atollene er spredt over et havområde på om lag 1,3 millioner km². Avstanden mellom atollene Nanumea i nordvest og Niulakita i sørøst er på 676 km. Atollene er svært lave; Tuvalus høyeste punkt, som befinner seg på Niulakita, er på rundt 4,5 meter over havet. Bare noen av atollene har passasjer mellom korallreva, og det er få naturlige havner. Landområdene er fattige fra naturens side, og jordsmonnet er skrint og kan knapt brukes til jordbruk. Det er ingen elver, og grunnvannet er ikke drikkbart. Det meste av drikkevannsbehovet dekkes av oppsamla regnvann som destilleres. Flora og fauna. Tuvalus vegetasjon består hovedsakelig av kokospalmer og skruepalmer. En tredjedel av landarealet er dekka av skog. Det eneste landlevende pattedyret som forekommer naturlig på Tuvalu er polynesiarotte, mens det lever knølhval og delfiner i havområdene. Landet har flere krypdyrarter, deriblant gekkoer, skinker, havskilpadder og flere arter giftige havslanger. Det er observert 40 fuglearter i landet, hvorav ni sjøfugler og fire landfugler hekker på øyene. I tillegg kommer enkelte vadefugler på trekk. De vanligste havfuglene er knollkeiserdue og langhalekoel, mens rødfotsule, småtropikfugl, terner og noddyer er blant de vanligste landfuglene. Klima. Tuvalus klima er fuktig og ekvatorialt. Middeltemperaturen på Funafuti ligger på 28,9 °C i januar og 27,2 °C i juli, og middelnedbørsmengden er 4000 mm i året. Været fra november til mars preges av vestlig kuling og kraftig regn. Den mest regnfulle måneden er januar, med 400–500 mm nedbør. Resten av året modereres klimaet av østlige vinder, med juli–august som de tørreste månedene. Alvorlige tropiske stormer er sjeldne på Tuvalu, men landet ble ramma av tre sykloner i 1997. Miljøproblemer. Den sterke befolkningsveksten har ført til flere miljøproblemer på Tuvalu, blant annet forurensing, slik som ved denne søppeldynga på Funafuti. På grunn av sitt lave og flate landskap er Tuvalu svært utsatt for den forespeila stigninga av havnivået som forårsakes av de globale klimaendringene. Problemet gjør seg spesielt gjeldende under «king tide», et ekstremt høyvann som forekommer hver seinsommer, og forsterkes ytterligere av fenomenet La Niña. Den stadig høyere vannstanden fører til at bølgene slår lengre innover på land enn tidligere og forårsaker oversvømmelser som truer både avlingene, bygningene og infrastrukturen på øyene. Beregninger antyder at landet kan bli ubeboelig allerede i 2060. En australsk forskningsrapport fra 2011 konkluderer med at vannstanden ved Tuvalu har steget med 5 mm hvert år siden 1993. Den økende havtemperaturen, sammen med en økende mengde karbondioksid i havet, har også skada korallreva i Tuvalu. Befolkningsveksten i landet truer fiskebestanden i området, og har også ført til økende forurensing. Funafutis østlige kystlinje ble modifisert under bygginga av Funafuti internasjonale lufthavn på 1940-tallet, og det arbeides fremdeles med å stabilisere den. Demografi. Tuvalus innbyggertall ble beregna til 10 619 i 2012, noe som gjør det til det selvstendige landet med tredje færrest innbyggere i verden (etter Vatikanstaten og Nauru). Etter en periode med sterk befolkningsvekst ble vekstraten i 2012 beregna til 0,725 %. Landet har høy befolkningstetthet, med rundt 400 innbyggere per km². Tettest er den på hovedatollen Funafuti, med over 1000 innb./km². Dette skyldes særlig at landets administrasjon holder til i landsbyen Vaiaku på Funafuti, hvilket fører til at mange unge flytter til atollen for å gå på skole og for å finne arbeid. Gjennomsnittlig levealder lå i 2012 på 67 år for kvinner og 63 år for menn. Befolkninga består av 96 % polynesiere og 4 % mikronesiere. Religion. 98,4 % av befolkninga er medlemmer av Den tuvalske kirke, et kongresjonalistisk protestantisk kirkesamfunn. Det fins også enkelte minoriteter av andre trossamfunn. Kristendommen ble enerådende i landet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da det ble drevet intenst misjonsarbeid. Den har imidlertid blitt blanda med noen elementer fra den tradisjonelle religionen, som opprinnelig stammer fra Samoa. Et av de tradisjonelle elementene som har overlevd er "matematega" eller "kaumana", som går ut på å lese i skyene for å finne fiskestimer eller forutsi naturkatastrofer som stormer, høye bølger og oversvømmelser. Språk. Tuvalsk, et polynesisk språk som er nært beslekta med samoansk og tongansk, er offisielt språk på Tuvalu og snakkes av nesten alle innbyggerne. Engelsk er også offisielt språk i landet. Kiribatisk snakkes av en del av innbyggerne på atollen Nui. Tidlig historie. Det antas at de første menneskene bosatte seg på øyene for 2–3000 år siden. Disse kom hovedsakelig fra Samoa, muligens via Tokelau, mens noen også kom fra Tonga og Uvea. Alle nybyggerne var polynesiere, med unntak av enkelte som slo seg ned på Nui, som var etterkommere av mikronesiere fra Kiribati. I tida før tuvalerne hadde kontakt med europeere, tok de seg ofte til de nærmeste øyene, deriblant Samoa og Tonga, ved hjelp av kano. Europeisk oppdagelse, misjonering og kolonisering. Tuvalu ble først oppdaga av europeerne i 1568, under spanske Álvaro de Mendañas første ekspedisjon til Stillehavet. 16. januar fant han atollen Nui, som han kalte "Isla de Jesús", men klarte ikke å ta seg i land. På sin andre ekspedisjon oppdaga han atollen Niulakita i 1595 og ga den navnet "La Solitaria", men heller ikke denne gangen gikk han i land. Neste europeer, Francisco Antonio Mourelle, kom ikke dit før seint på 1700-tallet, da han observerte ei øy som seinere har vist seg å ha vært atollen Nanumanga. Arent Schuyler de Peyster, kaptein på det britiske skipet «Rebecca», seilte gjennom det sørlige Tuvalu i 1819. Han registrerte både Nukufetau og Funafuti, som han ga navnet "Ellice Islands" etter den engelske politikeren og handelsmannen Edward Ellice, som var eieren av skipets last. Tidlig på 1800-tallet seilte en rekke hvalfangere og handelsmenn gjennom Tuvalu, men de etablerte ingen bosetninger der. Peruanske slavehandlere, såkalte «blackbirders», finkjemma Stillehavet fra 1862 til 1864, og Tuvalu var ei av de hardest ramma øygruppene med over 400 mennesker tatt til fange på Funafuti og Nukulaelae, hvorav ingen vendte hjem igjen. I 1861 dreiv noen medlemmer av det protestantiske London Missionary Society i land på Nukulaelae i kano fra Cookøyene, og fire år seinere ble det sendt over en rekke misjonærer fra Samoa som begynte evangeliseringa av Tuvalu. På 1920-tallet var hele befolkninga konvertert til kristendommen. Europeiske handelsfolk bodde også på øyene fra seint på 1800-tallet, i håp om å livnære seg av lokale ressurser. Europeerne hadde med seg nye sykdommer som forårsaka mange dødsfall på Tuvalu. Befolkninga skal ha sunket fra 20 000 i 1850 til bare 3 000 i 1875. a>, som Tuvalu var en del av Øyene kom under britisk styre i 1877, og i 1892 ble de en del av det britiske protektoratet Gilbert- og Elliceøyene, hvor Elliceøyene var navnet på Tuvalu. Protektoratet ble en koloni fra og med 10. november 1915. Under andre verdenskrig invaderte japanerne Gilbertøyene, men amerikanerne ankom før dem til Elliceøyene, i oktober 1942, og de bygde en flyplass og en rekke bunkere med antiluftskyts på Funafuti, og seinere også på Nukufetau og Nanumea. Alle de tre basene ble bomba av japanerne, men med minimale skader. Selvstendighet. Britene begynte å forberede kolonien på selvstendighet ved å gi den selvstyre i 1974. Innbyggerne på Elliceøyene, som i all hovedsak var polynesiere, likte imidlertid ikke tanken på at makta skulle overføres fra britene til de mikronesiske innbyggerne på Gilbertøyene. Storbritannia bestemte derfor at det skulle avholdes en folkeavstemning på Elliceøyene. Hele 92 % (3799 personer) stemte for separasjon fra Gilbertøyene. Påfølgende år ble Elliceøyene en separat britisk koloni med navnet Tuvalu, mens Gilbertøyene ble en del av Kiribati. Tuvalu fikk sin uavhengighet 1. oktober 1978, og ble et selvstendig monarki innafor Samveldet av nasjoner. a>. Høyere vannstand vil derfor få alvorlige konsekvenser for landet. Tuvalu var lenge et av de mest stabile demokratiene i regionen, med et selvstendig rettsvesen og sunn økonomi. I 1992 krevde landet erstatning fra Storbritannia på grunn av den dårlige forfatninga det skal ha vært i da kolonistyret tok slutt. Det at britene lot USA bygge en base på Funafuti under andre verdenskrig, noe som har gjort nesten halve atollen ubeboelig, var et av ankepunktene. Storbritannia avviste krava, og de tuvalske myndighetene svarte med å innføre et nytt nasjonalflagg uten Union Jack i 1995. Det gamle flagget ble imidlertid gjeninnført to år seinere. Det ble også framlagt et forslag om å forlate Samveldet, men dette ble avvist av nasjonalforsamlinga. Klimaendringer og havnivåstigning. Siden 1990-tallet har det vært klart at Tuvalu er svært trua av konsekvensene av de globale klimaendringene, som blant annet fører til høyere havnivå. Tuvalske myndigheter mener også at drivhuseffekten fører til en økning i antall tropiske sykloner og stormer. Hvis ikke utviklinga endrer seg, kan de lave atollene som utgjør Tuvalu bli ubeboelige i løpet av det inneværende århundret, og innbyggerne vil kunne bli tvunget til å evakuere landet. Nordmannen Terje Dahl flytta fra Tuvalu i 1995, og ble i media omtalt som verdens første klimaflyktning. Tuvalu henstilte gjentatte ganger på 1990-tallet industrilanda til å innføre strakstiltak mot klimaendringene, og har særlig protestert mot USAs avvisning av Kyotoavtalen. I 2000 meldte Tuvalu seg inn i FN i ytterligere et forsøk på å sette fokus på problemet. For å gå foran med et godt eksempel har de tuvalske myndighetene satt seg som mål at 100 % av landets energiforbruk skal komme fra fornybar energi innen 2020. De har bedt Ny-Zealand og Australia om å ta imot tuvalere når de en gang blir nødt til å evakuere landet, men bare Ny-Zealand har gått med på å ta imot en årlig kvote på 75 personer, og kun gjennom et arbeidsprogram. Politikk og administrasjon. Tuvalus grunnlov av 1. oktober 1978 ble endra 1. oktober 1986. Grunnloven definerer Tuvalu som en suveren, demokratisk stat der Storbritannias dronning etter folkets ønske har akseptert å være Tuvalus monark og statsoverhode. Landet deler statsoverhode med 15 andre samvelderiker. Dronninga tituleres "Elizabeth den andre, av Guds nåde dronning av Tuvalu og hennes andre riker og territorier, Samveldets overhode". Tuvalu hadde folkeavstemning om statsformen i 2008, der det ble flertall mot å innføre republikk. For tida er dronning Elizabeth II statsoverhode. Dronninga er representert i Tuvalu av en generalguvernør, som må være tuvalsk statsborger og blir nominert av statsministeren og utpekt av monarken. Nåværende generalguvernør er Iakoba Italeli. Tuvalu er et konstitusjonelt monarki, der makta ligger hos parlamentet og regjeringa. Landets utøvende makt er statsministeren og regjeringa. Statsministeren er regjeringssjef og velges av og blant medlemmene av parlamentet etter hvert parlamentsvalg. Willy Telavi har vært statsminister siden desember 2010. Regjeringa består av statsministeren og flere ministere. Parlamentet, "Fale I Fono", har 15 medlemmer og velges hvert fjerde år. Det er ingen politiske partier på Tuvalu, men det dannes vanligvis uformelle grupperinger på grunnlag av geografisk tilhørighet og ulike politiske spørsmål, særlig i forhold til om Tuvalu fremdeles skal være knytta til Storbritannia. På et lokalt plan innehas også uformell autoritet av enkelte eldre og respekterte med tradisjonelle høvdingroller. Statsadministrasjonen holder til i landsbyen Vaiaku på holmen Fongafale, som utgjør en del av atollen Funafuti. Det varierer hvilken av disse tre enhetene som oppgis som landets hovedstad. Valg. Det siste parlamentsvalget ble avholdt 16. september 2010, hvor 10 av de 15 sittende medlemmene ble gjenvalgt. 29. september ble Maatia Toafa, som hadde vært statsminister fra 2004 til 2006, på nytt valgt til statsminister med 8 mot 7 stemmer. 21. desember samme år ble imidlertid regjeringa felt av et mistillitsvotum, etter at innenriksministeren og to andre parlamentsmedlemmer gikk over til å støtte opposisjonen. Dette skjedde angivelig på grunn av misnøye med regjeringas budsjett, særlig planene om å slutte å dekke de medisinske kostnadene til pasienter som må få behandling i utlandet. Willy Telavi fra Nanumea ble valgt til ny statsminister, og han og regjeringa ble tatt i ed tre dager seinere. Administrativ inndeling. De ni atollene utgjør landets nest øverste administrasjonsnivå, og har i henhold til den såkalte Falekaupule-loven av 1997 en viss grad av selvstyre. Hver av dem har valgte råd på seks medlemmer, samt noen ex officio-medlemmer. Kart over Tuvalu som viser de ni atollene (navn i kursiv) og de viktigste landsbyene Rettsvesen. Tuvalus høyeste rettsinstans er overretten, som ledes av en høyesterettsjustitiarius. Denne hører appeller fra åtte lokale øyretter på hver av atollene (unntatt Niulakita), som har begrensa sivil- og strafferettslig kompetanse. Overrettens avgjørelser kan ankes inn for appellretten på Fiji og, i siste instans, for den britiske dommerkomitéen i Det kongelige råd. Forsvars- og utenrikspolitikk. Tuvalu har ikke eget forsvar; sikkerheten ivaretas av Australia. I 1994 donerte Australia patruljefartøyet HMTSS «Te Mataili», som ivaretar overvåkning av Tuvalus økonomiske sone. Fartøyet benyttes også til redningstjeneste. Det drives av den maritime avdelinga i Tuvalu Police Service med assistanse fra Australias sjøforsvar. Landets internasjonale relasjoner er sterkest er med de omkringliggende stillehavsnasjonene, spesielt Fiji, Ny-Zealand og Australia, og det er et aktivt medlem av Pacific Islands Forum. Landet er også medlem av Samveldet av nasjoner, og ble medlem av FN i 2000. På grunn av landets sårbarhet for klimaendringer deltar det i en rekke internasjonale miljøavtaler. Tuvalus eneste diplomatiske post er på Fiji, mens det eneste landet som har ambassade på Tuvalu er Taiwan. Norges ambassade i Canberra dekker Tuvalu. Flagg og symboler. a> representerer de ni atollene som landet består av. Tuvalus nasjonalflagg ble offisielt antatt i 1978. Det er lyseblått med ni gylne stjerner, som representerer hver av de ni atollene som landet består av. Plasseringa av stjernene tilsvarer omtrent atollenes relative beliggenhet, med øst øverst i flagget, slik at nord kommer øverst når flagget henger fra ei vannrett stang. Øverst i hjørnet inne ved stanga er det britiske flagget, som symboliserer landets fortid som britisk koloni. I perioden 1996–1997 hadde landet et lyseblått, rødt og hvitt nasjonalflagg uten det britiske flagget i hjørnet, som følge av en konflikt med Storbritannia. Tuvalus statsflagg er som nasjonalflagget, men med riksvåpenet under det britiske flagget. Riksvåpenet er et blått skjold med gyllen skjoldrand. I skjoldet er det en "maneapa" (det tradisjonelle samfunnshuset), som symboliserer lokalrådas myndighet, over blå og gylne bølger, som representerer folkets avhengighet av havet. Skjoldranda er dekorert med åtte bananblader og åtte muslinger. Under skjoldet er det et tekstbånd med landets motto, "Tuvalu mo te Atua" («Tuvalu for den allmektige»). Riksvåpenet ble fastsatt i 1976. Landets nasjonalsang, «Tuvalu mo te Atua» («Tuvalu for the Almighty» på engelsk), er skrevet av Afaese Manoa og ble offisiell i 1978. Teksten fins både i en tuvalsk og en engelsk versjon. Næringsliv. Tuvalu har nesten ingen naturressurser, og nasjonens avsidesliggenhet vanskeliggjør eksport. Inntektene fra landets eksport, som i hovedsak består av kopra og fisk, utgjorde bare 4 % av importverdien i 1994. Hovedinntektskilden for landet er derfor utenlandsk bistand, både økonomisk og i form av teknisk assistanse. Det mottar finansiell støtte fra Ny-Zealand og Storbritannia. De største inntektene kommer fra "Tuvalu Trust Fund", et fond etablert i 1987 med hjelp fra Australia, Ny-Zealand og Storbritannia. Tuvalus brutto nasjonalprodukt (BNP), som var på 27–36 millioner USD (avhengig av kilde) i 2009, er blant de laveste i verden. Landets BNP per innbygger, som i 2009 var anslått til 2 700–2 900 USD, er ikke like lavt sammenligna med andre land, men plasserer likevel Tuvalu på den nedre tredjedelen av lista over verdens land. I 2006 budsjetterte staten med 21,54 millioner USD i inntekter og 23,05 millioner USD i utgifter, noe som tilsvarte et underskudd på 4,7 % av landets BNP. Landets valuta er tuvalsk dollar (TVD), som er ekvivalent med australsk dollar. Tuvalu har sine egne mynter, men det benyttes australske sedler. Kun 3 615 av landets innbyggere var i lønna arbeid i 2004. Over halvparten av disse arbeida i offentlig sektor. På grunn av innføringa av en ansettelsesstopp i denne sektoren har det på 2000-tallet vært vanskelig for innbyggerne å få seg jobb. Mange arbeider i utlandet, enten som sjømenn eller kontraktsarbeidere på Ny-Zealand, og fram til årtusenskiftet jobba mange med fosfatutvinning på Nauru. Penger som sendes hjem fra tuvalere som arbeider i utlandet, utgjør en betydelig inntektskilde; i 2003 sto pengeoverføringene fra tuvalske sjømenn for 20 % av landets BNP. Landets nasjonale toppnivådomene, .tv, har vært ettertrakta, blant annet fordi det er det samme som forkortelsen for televisjon. I 2000 undertegna myndighetene en 12-årsavtale om utleie av domenet med selskapet Verisign til en verdi av 50 millioner USD. Primærnæringer. Fiske er Tuvalus viktigste primærnæring. Det ble tidligere eksportert tunfisk, men i dag er fangsten først og fremst beregna på det lokale markedet. Landets fiskerisone ble i 1983 utvida til 1,3 millioner km². Tuvalu har også en viss inntekt fra salg av fiskelisenser. Jordsmonnet på Tuvalu er dårlig, og det er stadige oversvømmelser som øker saltnivået i jorda, noe som gjør at jordbruksproduksjonen i landet er svært begrensa. Det som dyrkes er taro, brødfrukt, papaya, bananer, skruepalmefrukter og kokosnøtter. Kopra (tørka kokoskjøtt) eksporteres, mens de øvrige produktene er til eget forbruk. Det holdes svin, høns og geiter på øyene. Det er svært lite industri på Tuvalu; den består kun av produksjon av fletta håndverk, kopra og noe fiskeforedling. Samferdsel. Funafuti internasjonale lufthavn er Tuvalus eneste flyplass. Air Pacific flyr til og fra Suva på Fiji to ganger i uka. Landets eneste dypvannshavn er på Fongafale. Transport mellom de forskjellige atollene og øyene foregår med mindre skip. Det er to statseide skip som knytter sammen de ulike atollene og øyene: «Manu Folau» og «Nivaga II». Disse går også tre–fire ganger årlig til og fra Suva på Fiji. Tuvalu har til sammen åtte kilometer asfaltert vei. Det fins motorsykler og minibusser på atollene. Turisme. Turisme utgjør en viss inntektskilde, men er begrensa på grunn av landets vanskelige beliggenhet. Tuvalu ble besøkt av 1127 turister i 2007. De fleste var fra Fiji og andre oseaniske land, samt Japan. Det er ett hotell i landet, Vaiaku Lagi Hotel på Funafuti, og det er også flere gjestehus, restauranter og barer. Over halvparten av turistene i 2007 bodde på Vaiaku Lagi Hotel. Tradisjonell samfunnsstruktur. Kanobygging er en viktig tradisjon på Tuvalu. Det tradisjonelle samfunnssystemet har i stor grad overlevd på Tuvalu. Hver familie har sin egen oppgave, eller "polaga", de skal utføre for samfunnet, som for eksempel å fiske, bygge hus, lage mat eller forsvare øya. Ferdighetene videreføres fra far til sønn og fra mor til datter. Det tuvalske samfunnet har tradisjonelt vært organisert rundt høvdinger, "aliki", som i tillegg til å være religiøse og politiske ledere hadde som oppgave å ta vare på kulturen og mekle i tvister. Høvdingene bar spesielle halskjeder som symbol på statusen sin. De hadde også reservert plass i samfunnshuset og hadde rett på hodet til alle skilpadder som ble fanga. Søsterne og datterne til alikiene fungerte som ledere og rollemodeller for kvinnene. Det utvikla seg imidlertid aldri noe kastesystem. Høvdingrollen eksisterer fremdeles, men den er mindre viktig enn før. Den viktigste bygningen i hver landsby er "maneapa", det tradisjonelle samfunnshuset, som alltid ligger i sentrum. Den brukes både til å diskutere viktige saker og til bryllupsseremonier og andre aktiviteter. Kalender. Tuvalu benytter den gregorianske kalenderen. Nasjonaldagen er 1. oktober, til minne om frigjøringa fra Storbritannia. Også 2. oktober er offentlig høytidsdag. Andre offentlige høytidsdager er 1. nyttårsdag, samveldedagen (andre mandag i mars), langfredag, påskeaften, 1. påskedag, 2. påskedag, "Te Aso" eller "Tala Lei" (gospeldagen, mandagen etter andre søndag i mai), dronningas offisielle fødselsdag (andre lørdag i juni), barnas dag (første mandag i august), tronarvingens fødselsdag (andre mandag i november), 1. juledag og 2. juledag. I tillegg har de ulike atollene sine egne, lokale helligdager. Utdanning. Skolesystemet består av 8-årig barneskole og 2-årig videregående skole fra 6- til 15-årsalderen. Alle de ti skoleåra er gratis og obligatoriske. De fins grunnskoler på alle atollene, mens den eneste videregående skolen, som ligger på Funafuti, er felles for hele landet. De to eneste institusjonene for høyere utdanning på Tuvalu er en underavdeling av University of the South Pacific, som den tuvalske regjeringa er medeier av, og en maritim skole, begge på Funafuti. Annen høyere utdanning må tas i andre land, som oftest Fiji, på stipend. Lesekyndigheten i landet er forholdsvis høy, med 92,4 % lesekyndige på landsbasis, og 98,8 % blant ungdom i alderen 15–25 år. Massemedier. Tuvalu har pressefrihet, men markedet er svært lite. Myndighetene driver radiokanalen Radio Tuvalu gjennom Tuvalu Media Corporation. Den ble grunnlagt i 1975 og har sendinger både på tuvalsk og engelsk, og overfører fra britiske BBC utenom sin egen sendetid. Landet har ingen egen fjernsynskanal, men mange tuvalere får inn utenlandske kanaler via parabolantenne. Det fins rundt 4 000 radioer og 800 fjernsynsapparater i landet. Den eneste avisa i landet er den statlige "Tuvalu Echoes" ("Sikuleo o Tuvalu"), som kommer ut én gang i måneden i en engelsk og en tuvalsk utgave. Den har et opplag på 260. Det religiøse tidsskriftet "Te Lama" kommer også ut av og til. Tuvalu hadde om lag 4 300 internettbrukere, altså i underkant av halvparten av befolkninga, i juni 2010. Helse og levekår. Det publiseres ingen HDI for Tuvalu, men landet står på FNs liste over minst utvikla land, sammen med 48 andre. Tuvalerne har en lav forventa levealder ved fødselen, på 63,0 år for menn og 67,3 år for kvinner. Dette plasserer landet på 168. plass av 221. Spedbarnsdødeligheten er imidlertid på 33 per 1000 levendefødte, noe som er forholdsvis lavt på verdensbasis. Sammenligna med mange andre land er helsevesenet på Tuvalu høyt prioritert: rundt 10 % av landets brutto nasjonalprodukt brukes på helse, og det er 5,56 sykehussenger per 1000 innbyggere. Utgiftene til pasienter som må behandles i utlandet dekkes også av staten. Det fins ingen statistikk over utbredelsen av HIV/AIDS i landet. Kjønnsroller. Det har vært og er et kjønnsskille i forhold til arbeidsoppgaver: Mennene utfører vanligvis arbeid som fisking på åpent hav, kokosnøtthøsting og krevende jordbruksoppgaver, mens kvinnene pleier å ta seg av fisking fra land, innhøsting, veving, matlaging og barnepass. I dagliglivet er kjønna forholdsvis likestilte, men kvinnene er underrepresenterte i politikken og i kirken. Kultur. Til tross for en høy grad av lesekyndighet har ikke Tuvalu sterke litterære tradisjoner. Afaese Manoa, som blant annet har skrevet nasjonalsangen «Tuvalu mo te Atua» er den mest kjente tuvalskspråklige forfatteren. Det produseres heller ikke mye billedkunst på Tuvalu, ut over dekorasjon av tepper, klesplagg og vifter. Viktige håndverk er hus- og kanobygging. Musikk og dans. De viktigste kunstformene på Tuvalu er sang, dans og musikk. Den mest populære sangtypen kalles "faatele", og går ut på at sittende vokalister synger samme vers om og om igjen, raskere og raskere, helt til de når et klimaks og plutselig stopper, mens dansere mimer sangteksten. Denne aktiviteten kan både være en selvstendig begivenhet eller være en del av en annen feiring. Den kan også fungere som en konkurranse. De utelukkende verbale kunstformene består av oratoriske opptredener, og er forbeholdt eldre menn. Vestlig musikk og dans, som popmusikk, er også utbredt i landet. Tidligere var dansen "fakanau" svært populær, men den ble motarbeida av misjonærene på grunn av det de mente var seksuelle bevegelser, og praktiseres ikke lenger. Den ble utført både som underholdning og for å hedre en høvding eller andre personer som hadde utmerka seg med spesielle ferdigheter. En dans som sies å være like gammel, "fakaneanea", praktiseres fremdeles av noen eldre, og utføres av to personer som danser til en rolig rytme. Den har ingen koreografi, og danserne står fritt til å uttrykke sangteksten gjennom bevegelsene sine. En tradisjonell sangsjanger som ikke lenger praktiseres er "kopu", som var ment for å minnes det gode arbeidet til en avdød. Den minte om "fakaseasea", men var akkompagnert av gråting. Det var viktig å utføre den bra for at den døde skulle bli tatt godt imot av gudene, hvis ikke kunne det føre til enda mer ulykke for den avdøde og familien dens. Mat og drikke. De vanligste ingrediensene i tuvalske matretter er sjømat, kylling, egg, ris, frukt, rotfrukter (særlig taro) og grønnsaker. Fisk og kylling er de viktigste proteinkildene. "Pulaka", en type taro, kokes, stekes eller brukes til pudding. Brødfrukt bakes, kokes med kokoskrem eller stekes i olje. Man steker også bananer. Svinekjøtt serveres ved spesielle anledninger, og det samme gjør søtpoteter. Andre tradisjonelle matretter er "laulu" eller "lolo" (taroblad i kokoskrem) og "palusami" ("laulu", løk og fisk, vanligvis servert i et bretta palmeblad). Av drikke fins det blant annet kaffe, te, "pi" (kokosmelk), "kaleve" (søt kokostoddy) og "kao" (fermentert "kaleve"). Idrett. Den mest populære idretten på Tuvalu er fotball, til tross for at rugby union er dominerende i de omkringliggende øystatene. Den nasjonale fotballigaen, Premier League, består av ni klubber, og sesongen varer fra februar til oktober. Tuvalus rugbylandslag ble starta opp så seint som i 2007. En tradisjonell idrett er kilikiti, en variant av cricket. Det praktiseres også en rekke andre idretter i landet. Landet har ett idrettsstadion, Tuvalu Sports Ground, som ligger i Vaiaku. Det avholdes et stort idrettsarrangement på nasjonaldagen 1. oktober. Tuvalu ble medlem av IOC i 2007 og deltok i de olympiske leker for første gang i 2008, der de hadde med tre utøvere, to menn og éi kvinne, som deltok i vektløfting og friidrett. Landets første deltakelse i samveldelekene var i 1998, og det har deltatt i alle lekene siden. Tuvalu deltar også i stillehavslekene. er assosiert medlem av OFC, og deltar i oseaniamesterskapet. Fotballforbundet søker også om medlemskap i FIFA. Usbekistan. Republikken Usbekistan er et land i Sentral-Asia som grenser til Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan. Viktige importvarer er maskiner, metallvarer, lette industriprodukter, matvarer og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Russland, Kasakhstan, Turkmenistan og Ukraina. Viktige eksportvarer er olje, gass, bomull og elektrisitet. Jernbanenettet har en total lengde på 3 380 km. Veinettet har en total lengde på 78 400 km, der 86% er asfaltert. Det finnes også 9 flyplasser med regulær trafikk. Naturgeografi. Usbekistan er et tørt land der 10 % av arealet består av tett kultiverte, irrigerte elvedaler. Det er ett av to dobbelt landlåste land i verden (landet grenser ikke til hav og har heller ikke naboland som grenser til hav), det andre er Liechtenstein. I Usbekistans tilfelle er ikke dette like selvsagt, siden det grenser til to land (Kasakhstan i nord og Turkmenistan i sør) som har grenser med det landlåste, men salte Kaspihavet fra hvor båter kan nå Azovhavet og dermed Svartehavet, Middelhavet og de øvrige verdenshavene. Demografi. Usbekistan har Sentral-Asias største befolkning med 25 millioner mennesker konsentrert i sør og øst i landet. Dette er nesten halvparten av regionens befolkning. Usbekistan var en av de fattigste republikkene i Sovjet, mye av befolkningen var opptatt med å dyrke bomull i små bondesamfunn. Befolkningen fortsetter å være hovedsakelig bondesamfunn og avhengig av landbruk for sitt levebrød. Folkegrupper. Usbekere er den dominerende etniske gruppen. Andre etniske grupper er russere 5,5 %, tadsjiker 15 %, koreanere 4,7 %, kasakhstanere 3 %, karakalpakere 2,5 % og tatarer 1,5 %. Språk. Usbekisk er det offisielle språket, men russisk er et uoffisielt språk for kommunikasjon på tvers av de etniske gruppene, dette inkluderer det daglige styret av landet og i forretningsbruk. Religion. Nasjonen består av 88 % sunnimuslimer og 9 % østlige ortodokse. Historie. I tusenvis av år var det nåværende Usbekistan del av det persiske riket. Før den gradvise ankomsten av de tyrkiske erobrerne var området befolket av de persisk-språklige iranske etterkommerne som fortsatt utgjør en stor minoritet i Usbekistan og som i dag blir kalt tadsjiker. Usbekiske emirer og de persiske kongene var rivaler om området i mange århundrer. I det 19. århundret, begynte det russiske imperiet å ekspandere og bredte seg inn i Sentral-Asia. Imperialismen var en periode som vanligvis blir regnet fra rundt 1813 til den anglo-russiske konvensjonen i 1907. Etter den russiske revolusjonen i 1917 begynte en andre mindre intensiv fase. I begynnelsen av 1800-tallet var det 3300 km som skilte det britiske India og de ytterliggende regionene av tsarens Russland. Store deler av områdene i mellom var ikke kartlagt. I begynnelsen av 1900-tallet hadde Russland et solid grep om Sentral-Asia, til tross for noe tidlig motstand mot bolsjevikene, ble Usbekistan og resten av Sentral-Asia del av Sovjetunionen. 1. september 1991 erklærte Usbekistan nølende uavhengighet. Mens de baltiske stater ledet kampen for uavhengighet, var Sentral-Asia redd for den. «Sentrifugal-kreftene som trekker unionen fra hverandre var svakest i Sentral-Asia. En god stund etter kuppforsøket i august 1991, trodde alle sentral-asiatiske ledere at unionen på en eller annen måte kunne opprettholdes,» skrev Michel McFaul i "Russia's Unfinished Revolution" (Russlands uferdige revolusjon). 29. desember 1991 ble det holdt et omdiskutert presidentvalg og Islom Karimov vant med 86% av stemmene. Han ble senere bekreftet i embedet med nye, like omstridte valg. I praksis er han en autokratisk hersker over Usbekistan. Politikk og administrasjon. Konstitusjonelt står regjeringen i Usbekistan for maktfordelingsprinsippet, ytringsfrihet og representativt styre. I virkeligheten holder den utøvende makten nesten all makt. Den dømmende makten mangler uavhengighet og den lovgivende, som bare møtes noen dager hvert år, har liten makt til å påvirke lovene. Folkeavstemningen i 2002 inneholdt også en plan for å etablere et tokammers parlament. Bygningen som skal huse det nye parlamentet er for tiden under oppføring. Valget til det nye tokammers parlamentet ble holdt 26. desember 2002, men ingen reelle, uavhengige opposisjonskandidater eller partier fikk anledning til å delta. OSCEs begrensede observasjonsoppdrag konkluderte med at valgene var betydelig under OSCE-forpliktelser og andre internasjonale standarder for demokratiske valg. Flere politiske partier har blitt grunnlagt med regjeringens godkjennelse, men har fremdeles ikke vist interesse for å stå for alternativer til regjeringens politikk. I tillegg har flere medier (radio, TV, aviser) blitt opprettet på lignende vis, men disse forblir enten under regjeringens kontroll, eller behandler bare sjelden politiske temaer. Uavhengige politiske partier har fått lov til å organisere seg, rekruttere medlemmer og holde konvensjoner og pressekonferanser, men har blitt nektet å registrere seg under restriktive registrerings-prosedyrer. Et bombeangrep 28. mars–1. april 2004 i Tasjkent og Bukhara ble utført av terrorister. Det er ikke klart hvem som utførte angrepene. Regjeringens reaksjon på angrepene har så langt vært begrensede. Administrativ inndeling. Administrative inndelinger har samme navn som deres administrasjonssenter (unntak og forskjeller i staving har administrasjonssenteret i parentes) Menneskerettigheter. Usbekistan er nominelt et demokrati, men har blitt beskrevet som en politistat. Flere prominente opponenter til regjeringen har flyktet, og andre har blitt arrestert. Regjeringen trykker alvorlig ned de som den mistenker for islamsk ekstremisme, særlig de som mistenkes for å være medlem av det forbudte Islamske Frigjøringspartiet (Hizb ut-Tahrir). Mellom 5300 og 5800 mistenkte ekstremister sitter i fengsel. Storbritannias ambassadør for Usbekistan, Craig Murray, satte i 2003 frem påstander om at informasjon ble skaffet under ekstrem tortur fra avvikere i landet, og at informasjonen ble med ujevne mellomrom brukt av Storbritannia og andre vestlige demokratiske land som var i mot bruk av tortur. Anklagene førte ikke til at hans arbeidsgivere, Utenriks- og Samveldedepartementet, satte igang etterforskning, og han sa opp etter at disiplinære tiltak ble iverksatt mot ham i 2004. Det ble ikke påvist at han hadde misbrukt sin makt. Departementet blir selv etterforsket av det nasjonale etterforskningskontoret pga anklager om trusler, mobbing og ofring av eget personell, slik det ble rapportert av Sunday Times (London) 20. mars 2005. Murray uttalte senere at han følte at han tilfeldigvis hadde snublet over det han kalte. Han trodde at vestlige land sendte folk til regimer og nasjoner der det var kjent at informasjon ville skaffes ved tortur og gjort tilgjengelige til dem. Fengselsforholdene forblir dårlige, særlig for dem som er dømt for ekstremistisk aktivitet, og et antall slike fanger er antatt å ha mistet livet i løpet av de siste årene av fengselssykdommer og misbruk. Politistyrken og etterretningstjenesten bruker rutinemessig tortur som etterforskningsteknikk. Ingen uavhengige politiske partier har blitt registrert, selv om de for første gang kunne foreta grasrotsaktiviteter og å organisere kongresser. Etter besøket til FNs spesialrapportør på tortur, laget Usbekistans regjering et forslag til handlingsplan for å gjennomføre spesialrapportørens anbefalinger. Næringsliv. Usbekistan var et av de fattigste områdene av det tidligere Sovjetunionen, mer enn 60% av befolkningen lever i tett befolkede bondesamfunn. Usbekistan er nå verdens tredje største bomullseksportør, en betydelig produsent av gull og naturgass samt en betydelig regional produsent av kjemikalier og maskiner. Etter uavhengigheten i desember 1991 forsøkte regjeringen å bygge opp sin sovjetiske kommandoøkonomi med subsidier og tett kontroll over produksjon og priser. Men i møtet med høy inflasjon, begynte regjeringen å reformere i midten av 1994 ved å innføre strengere pengepolitikk, utvide privatiseringen, en liten redusering i statens rolle på økonomien og forbedre miljøet for utenlandske investorer. Staten fortsetter å ha dominerende innflytelse på økonomien og reformer har så langt mislykkes i å få til strukturelle endringer. IMF suspenderte Usbekistans avtale om frysing av et lån på 185 millioner dollar pga regjeringens steg som gjorde det mulig å oppfylle betingelsene til fondet umulig. Den asiatiske finanskrisen og Russlands finansielle krise har gjort at regjeringen i Usbekistan har valgt å styrke kontrollen over eksport og pengeenheten innenfor sin allerede stengte økonomi. Økonomisk politikk som har skremt vekk utenlandske investeringer er en betydelig faktor i økonomiens stagnasjon. En voksende gjeldsbyrde, fortsatt inflasjon og dårlig forretningsklima skygger for vekstmuligheter. Utdanning. Utdanningssystemet har oppnådd 97 % lesedyktighet, og den gjennomsnittlige skoletiden for både menn og kvinner er 11 år. Men pga budsjett-problemer og andre overgangsproblemer etter kollapsen til Sovjet er tekster og annet læremateriell, læringsmetoder, læreplan og utdanningsinstitusjoner utgått på dato, upassende og dårlig vedlikeholdt. I tillegg har andelen av personer i skolealder som går på skole sunket. Selv om regjeringen er bekymret for dette, forblir budsjettene trange. Helse. I helsesektoren er forventet levealder høy, men etter at Sovjet ble delt opp, har ressursene til helsesektoren blitt dårligere, kvaliteten, tilgjengeligheten og effektiviteten har sunket. Vest-Sahara. Vest-Sahara er et omstridt territorium som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, krever råderett over. Landområdet ligger mellom Marokko i nord, Algerie i nordøst, Mauritania i sør og øst, og Atlanterhavet i vest. Fra 1884 til 1975 var det et spansk protektorat kjent som Spansk Sahara. Idet Spania trakk seg ut i 1975-76, tok Marokko og Mauritania kontroll over landområdet, og etter at Mauritania trakk seg ut igjen i 1979, sto Marokko igjen som "de facto" administrasjonsmakt. Etter geriljakrigen mellom Marokko og SADR fra 1975 til 1991 ble det forhandlet frem en våpenhvile der de to partene delte området. Siden da har tre firedeler av territoriet vært kontrollert av Marokko (kysten og de vestlige områdene), mens SADR ihvertfall delvis har kontrollert den resterende firedelen med ufruktbare ørkenområder i øst, den såkalte "frisonen". Området er lite beboelig, og majoriteten av saharawiene, som SADR representerer, lever i de sahrawaiske flyktningleirene i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. Mange har levd der siden 1975/76. Vest-Sahara er delt av en 2700 km lang forsvarsmur som marokkanerne har bygget gjennom hele landet. Muren er nesten fire ganger lengre enn muren i Palestina og er beskyttet av noen av verdens største minefelt. Mellom hver femte til hver tiende kilometer er det en marokkansk militærpost som beskytter muren. FNs forhold til Vest-Sahara. FN definerte i 1963 Vest-Sahara som et såkalt ikke-selvstyrt område med Spania som administrator. Systemet med "ikke-selvstyrte områder" ble etablert gjennom FN-paktens artikkel 73 og 74 for å regulere forholdene for territorier som ikke hadde oppnådd selvstendighet, slik som kolonier og protektorater av ulike slag. FN har siden fastholdt at området er et ikke-selvstyrt område. Gjennom FN-operasjonen MINURSO har FN siden 1991 arbeidet for at det avholdes en folkeavstemning i Vest-Sahara for å avgjøre spørsmålet om uavhengighet. Norges forhold til Vest-Sahara. Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitet over Vest-Sahara, men har heller ikke anerkjent staten SADR. Mange av ungdomspartiene og noen av partiene i Norge har vedtatt at de ønsker anerkjennelse av SADR. SADR har blitt anerkjent av 70 stater, samt av Den afrikanske union. Det norske Utenriksdepartementet (UD) fraråder norske selskaper å drive privat næringsvirksomhet i området. Dette begrunnes med at Haag-konvensjonen av 1907 setter klare begrensninger for ressursutnyttelse i okkuperte, ikke-selvstyrte eller andre ikke selvstendige områder. UD har blitt anklaget for å være så tvetydig i sin kritikk at norske selskaper ikke har kunnet vite hvordan de skulle tolke budskapet. Norwatch har kritisert en rekke norske selskaper for å bedrive virksomhet i Vest-Sahara. Petroleumsfondets etiske råd rådet i 2005 Finansdepartementet til å trekke investeringer i selskapet Kerr-McGee på grunn av selskapets oljeletingsvirksomhet i farvannet utenfor Vest-Sahara på oppdrag fra marokkanske myndigheter. Rådet mente letingen bidro til å legitimere Marokkos krav på suverenitet over området. Finansdepartementet valgte å følge rådet, og utelukke selskapet fra Petroleumsfondet, men det ble tatt inn igjen i 2006 fordi letevirksomheten da hadde opphørt. Geografi. Vest-Sahara befinner seg i nordlige Afrika, og grenser i vest til Atlanterhavet, i nord til Marokko, i øst til Algerie og i sør til Mauritania. Landområdet har et areal på 266060 km², og har 1110 km kystlinje og 2046 km grenser mot andre land. Territoriet består for det meste av stenørken og har generelt lite vegetasjon. Demografi. Den opprinnelige befolkningen i Vest-Sahara, saharawiene, er et nomadefolk som er å finne i Vest-Sahara, sørlige Marokko og nordlige Mauritania. Før den marokkanske okkupasjonen bestod befolkningen nesten utelukkende av saharawier. Da Marokko invaderte territoriet militært i november 1975, flyktet majoriteten av befolkningen til flyktningleire i Algerie og bor der fremdeles. Marokko har etter den tid flyttet en stor settlerbefolkning inn i territoriet og utgjør i dag flertallet av befolkningen. Majoriteten av den saharawiske befolkningen (mellom 120 000 og 170 000) bor i dag i de saharawiske flyktningleirene i Tindouf, Algerie. Den delen av befolkningen som bor i det okkuperte Vest-Sahara er i mindretall i sitt eget land på grunn av den store marokkanske settlerbefolkningen. Kultur. Typisk saharawisk teseremoni. Tatt i Tifariti i august 2009.Det saharawiske folket er et nomadefolk som for det meste har drevet med kameldrift, geitedrift og fisk. Kamelkjøtt, fisk, geitemelk og te er de viktigste bestanddelene i klassisk saharawisk mat. Te har en svært viktig plass i saharawisk kultur. I løpet av en teseremoni er det vanlig med tre glass te. Det første er bittert som livet, det andre søtt som kjærligheten og det tredje mildt som døden. Saharawisk kultur er preget av relativt egalitære styreformer og har lang tradisjon for å ta avgjørelser gjennom representative råd. De har derfor aldri anerkjent en overmakt eller konge av noe slag og har aktiv kjempet mot franske, spanske og marokkanske koloniherrer. På grunn av okkupasjonen er det vanskelig for den saharawiske befolkningen i flyktningleirene og umulig for befolkningen i det okkuperte Vest-Sahara å drive nomadekulturen videre. Enkelte av saharawiene i flyktningleirene drar fortsatt på sommeren ut i de frigjorte områdene i Vest-Sahara som nomader. Dette gjør de hovedsakelig i området rundt Tifariti i den nordligste delen av de frigjorte områdene. Økonomi. Til tross for at Vest-Sahara for det meste består av ørken og halvørken, er landområdet rikt på naturressurser. Befolkningen er tradisjonelt nomadiske. Vest-Sahara har blant verdens rikeste fiskeforekomster, og store fosfatgruver. Det er antatt at det befinner seg store olje- og gassreserver i havbunnen utenfor området. All økonomisk aktivitet i Vest-Sahara er kontrollert av den marokkanske regjeringen, som tilbyr skattelette og subsidier til marokkanske bosettere i de okkuperte områdene. Inntektene er likevel betraktelig lavere enn i Marokko. Korrupsjon og politisk press er et stort problem i landet. Antikken. I byen Tifariti, nord-øst i Vest-Sahara er det funnet helleristninger, hulemalerier og andre tegn til bosettinger som er over 8000 år gamle. Langs kysten er det sannsynlig at det var bosetninger enda tidligere. Kolonitiden. Brev fra 1500-tallet viser at Sultanen av Marokko ikke anså området som sitt eget territorium. Området ble i løpet av 1700-tallet, i likhet med store deler av Nord-Vest-Afrika, en fransk koloni. Vest-Sahara var en del av den franske kolonien Vest-Afrika frem til Berlin-konferansen i 1884, der området ble skilt ut som Spansk Sahara til Spania. Den saharawiske motstanden mot kolonimakten fortsatte også mot spanjolene. I 1960 vedtok FNs Generalforsamling at en rekke territorier, deriblant Vest-Sahara, hadde rett på selvbestemmelse. De ba også Spania starte en dekoloniseringsprosess. Dekolonisering. I 1973 ble saharwienes frigjøringsorganisasjon Polisario stiftet, for å bekjempe kolonimakten militært. På grunn av stadig større militær aktivitet fra Polisario, ble kolonien mindre lønnsom. Dette kombinert med press fra FN gjorde at Franco-regimet ga etter og startet en dekolonieringsprosess i 1974. Starten av prosessen var å gjennomføre en folketelling for å kunne gjennomføre en folkeavstemming. I 1975 ba Marokko og Mauritania FN om at dekoloniseringsprosessen ble stoppet, for de mente de hadde krav på området. FN stanset, for første gang i historien, en dekoloniseringsprosess, for at Marokko og Mauritania skulle få prøvd saken i Den internasjonale domstolen i Haag. Dommen var entydig på at, til tross for at det fantes visse historiske bånd, var dette ikke nok til at landene hadde krav på territoriet. Invasjon og geriljakrig (1975-1991). a> i 1991.Selvbestemmelsesprosessen kom aldri igang igjen. Marokko og Mauritania hadde brukt månedene til å planlegge invasjon. I november 1975 invaderte Marokko territoriet fra nord og Mauritania fra sør og øst. Det sto på det tidspunktet fremdeles spanske styrker i Vest-Sahara, men de hindret ikke invasjonen. Spania trakk seg formelt ut 26. februar 1976, og den saharawiske frigjøringsbevegelsen Polisario erklærte dagen etter, 27. februar 1976, Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Dette er også republikkens nasjonaldag. Marokkos militære strategi var å angripe den saharawiske sivilbefolkningen. Dette for at Polisario, som da hadde bygd seg opp til å være en betydelig militærstyrke, skulle være opptatt med å beskytte sivilbefolkningen, i stedet for å hindre invasjonen. En annen effekt av å angripe sivilbefolkningen var at de ble drevet på flukt, og dermed forsvant ut av territoriet. Spanske universiteter og advokater har åpnet folkemordeetterforskning mot Marokko for angrepene på sivilbefolkningen i begynnelsen av krigen. Ubevæpnede flyktningstrømmer ble blant annet bombet med napalm. Samtidig som Marokko invaderte militært ganske langt inn i landet, gjennomførte de et propagandastunt ut ved kysten, der media og spanske styrker holdt til. Flere tusen ubevæpnede marokkanere kledt i grønt med store marokkanske flagg krysset grensen for å «ta tilbake» territoriet. Dette omtales som Den grønne marsjen. Samtidig var enorme saharawiske flyktningstrømmer på vei gjennom Saharaørkenen til Algerie. Dette omtales som Den sorte marsjen, og i løpet av de første månedene av krigen flyktet majoriteten av innbyggerne i landet til nabolandet Algerie. Der bor de og etterkommerne deres fortsatt i dag. Mauritania hadde mindre suksess med sin invasjon. De invaderte fra sør og øst, men sto svakere militært enn Marokko. Samtidig utgjør saharawiene en betydelig folkegruppe i Mauritania, som hadde større sympati med Polisario enn sentralregjeringen. Til tross for at Mauritania klarte å drepe Polisario-lederen El-Ouali Mustapha Sayed i et slag 9. juni 1976, gikk det galt med felttoget. Etterhvert tok Polisario kontroll over store deler av Mauritania og i 1979 sto de utenfor hovedstaden Nouakchott. Regjeringen måtte gå av og den nye regjeringen inngikk fredsavtale med Polisario, anerkjente Den saharawiske arabiske demokratiske republikk og ga avkall på alle krav på Vest-Sahara. Marokko slet også med sin krig mot Polisario. Til tross for at Marokko var totalt overlegen militært, slet i et terreng hvor Polsario var lommekjent. Samtidig var det stor forskjell på moralen i de to militærstyrkene. Polisario slåss for sin uavhengighet, mens de marokkanske soldatene sloss mot innbitt fiende i et fremmed land. Polisarios taktikk var en aggressiv form for geriljakrig, der de slo til mot marokkanske styrker med stor hurtighet, og forsvant igjen før de fikk forsterkninger. I begynnelsen gjorde de dette gjennom kavaleriangrep med kameler, men etterhvert tok de mer i bruk biler. I tillegg til at de slet militært, var krigen veldig dyr for Marokko. Polisarios angrep på fosfatgruven i landet, førte til at eksporten var omtrent null. Krigen kosten veldig mye og satte press på Marokkos allerede anstrengte økonomi. Etterhvert endret Marokko strategi og begynte å bygge massive forsvarsvegger på begynnelsen av 1980-tallet. Først rundt «det nyttige trianglet» rundtEl Aioun og fosfatgruven. Etter at de hadde fått kontroll over dette området, begynte de å bygge murer slik at de fikk kontroll over stadig større områder, mens Polisario slet med å få gjennomført sine hurtige geriljaangrep. Den siste forsvarmuren de bygde, hvor også stridsgrensa står i dag, er 2200 km lang og deler landet i to fra nord til sør. Til tross for at forsvarmurene førte til at krigslykken snudde, hadde Marokko ikke råd til å opprettholde krigføringen på lang sikt. De ba derfor om fredsforhandlinger i 1988, men Polisario avviste dette. Gjentatte forsøk på å få til fredsforhandlinger lyktes ikke før i 1991, og da ble det inngått en våpenhvileavtale som innebar folkeavstemning om territoriets fremtid. Videre utvikling i konflikten. Som en del av våpenhvileavtalen, ble det enighet om at en folkeavstemning skulle gjennomføres i 1992. Gjennom avstemningen skulle lokalbefolkningen få avgjøre hvorvidt de ønsket at området skulle bli selvstendig, eller innlemmes i Marokko. Til tross for at partene har blitt enige om at en avstemning skal avholdes, nekter nå Marokko for at den skal finne sted. I 2004 ble Western Sahara Resource Watch (WSRW) etablert. WSRW består av organisasjoner og privatpersoner fra nesten 40 land. Organisasjonen undersøker og utfører kampanjer rundt utenlandske selskaper som er involvert i handelsaktivitet i Vest-Sahara. Vest-Sahara og Øst-Timor. Vest-Sahara og Øst-Timor blir ofte kalt søsterkonflikter. De er svært like og ganske unike konflikter. De var henholdsvis spansk og portugisisk koloni og var begge i en dekoloniseringsprosess styrt av FN på begynnelsen av 1970-tallet. Samtidig som arbeidet med dekolonisering gikk sin gang, var det naboer som gjorde krav på territoriene. Marokko og Mauritania gjorde krav på Vest-Sahara og Indonesia gjorde krav på Øst-Timor. Den internasjonale domstolen i Haag avviste Marokkos og Mauritanias krav, men de invaderte likevel Vest-Sahara i november 1975. Bare noen uker senere invaderte Indonesia Øst-Timor. FN fordømte begge invasjonene, men det internasjonale samfunnet gjorde ingenting. Det har i ettertid kommet frem at Henry Kissinger hadde «godkjent» begge invasjonene på vegne av USA. På demonstrasjoner i både Øst-Timor og Vest-Sahara var det gjennom okkupasjonstiden vanlig å rope «Fritt Øst-Timor! – Fritt Vest-Sahara!». Da Øst-Timor ble selvstendig 20. mars 2002, var den første offisielle handlingen til republikken å anerkjenne den Vest-Sahara-republikken. Vanuatu. Vanuatu er et land i den sørlige delen av Stillehavet. Vanuatu består av en rekke mindre øyer som ligger ca. 1750 km øst for Australia, 500 km nordøst for Ny-Caledonia, vest for Fiji og sør for Salomonøyene. Koloninavnet var Ny-Hebridene. Dette navnet er ikke lenger i bruk unntatt til historisk bruk. Viktige eksportvarer er fisk, kjøttvarer, kakao og trevarer. Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, matvarer, levende dyr, drikkevarer og tobakk. Viktige handelspartnere er Australia, Japan ogNew Zealand. Naturgeografi. Vanuatu består av 83 øyer. To av disse, Matthew og Hunter-øyene, blir gjort krav på av den franske oversjøiske staten Ny-Caledonia. De fleste av øyene er fjellaktige og vulkanske av opprinnelse, og har et tropisk eller subtropisk klima. Vanuatu ligger som de andre vestlige Stillehavsøyene på grensen av en jordplate, og er følgelig hyppig hjemsøkt av jordskjelv. Et kraftig skjelv 20. august 2011 målte 7,5 på Richters skala. Økologi. Karakteristisk for Vanuatu er et økosystem som går under navnet "Vanuatus regnskog". Vanuatu er en del av den australasiatiske økosonen som også inkluderer nabolandene Ny-Caledonia og Salomonøyene, samt Australia, Ny-Guinea og New Zealand. Demografi. Folketallet ble beregnet til 202 609 i (juli 2004), og befolkningsveksten var på 2,6 % fra 1991 til 1996. Landet har en svært ung befolkning, 49 % av befolkningen er under 15 år, noe som har medvirket til høye fødelstall. Andelen innbyggere under 15 år er imidlertid synkende. Nærmere 70 % av befolkningen er sysselsatt i jordbruk og fiske som i stor grad drives med tanke på lokalt forbruk. Det eksporteres landbruksprodukter (særlig kokosprodukter) og fisk, men den viktigste inntektskilden er turistnæringen. I 1996 ble Vanuatu besøkt av nærmere 46 000 turister. I tillegg kommer det mellom 50 000 og 60 000 med cruiseskip. Over halvparten av turistene kommer tradisjonelt fra Australia. De fleste av Vanuatus innbyggere (95 %) er innfødte melanesere, eller "Ni-Vanuatu" – resten er europeere, asiater og diverse andre stillehavsbefolkninger som er bosatt der. Det er tre offisielle språk: engelsk, fransk og bislama (et kreolspråk med basis i engelsk). I tillegg blir det snakket over hundre lokale språk rundt omkring på øyene, et språklig mangfold som bare kan sammenlignes med det i Papua Ny-Guinea – bortsett fra at samtlige språk i Vanuatu tilhører samme gruppe av austronesiske språk. Kristendomen er den dominerende religionen i Vanuatu, og den har flere trosretninger. Den presbyterianske kirken er den største, med omtrent 1/3 av befolkningen på Vanuatu som medlemmer. Historie. Mange av øyene i Vanuatu har vært bebodd i tusenvis av år, det eldste beviset på bosetning er datert til år 2200 f. kr. I 1606 ble den portugisisk-spanske oppdageren Pedro Fernández de Quiros den første europeeren til å sette sin fot på øyene i Vanuatu. Europeere begynte å bosette seg her sent på 1700-tallet, etter at den britiske oppdageren James Cook besøkte øyene på sin andre reise. I 1906 ble Frankrike og Storbritannia enige om et Engelsk-Fransk fellesstyre for Ny-Hebridene, som var Vanuatus navn på den tiden. På 1960-tallet begynte folket en prosess for å kreve selvstyre og senere uavhengighet. Frankrike og Storbritannia godkjente Vanuatu som en selvstendig stat 30. juli 1980. På 1990-tallet opplevde Vanuatu politisk ustabilitet. Dette førte til slutt til et mer desentralisert styre av staten. Politikk og administrasjon. Vanuatus parlament består av ett kammer med 52 medlemmer. Disse blir valgt hvert fjerde år. Lederen for det ledende partiet blir vanligvis også valgt til statsminister, og er dermed leder for regjeringen. Statsoverhodet på Vanuatu er presidenten som blir valgt hvert femte år av parlamentet og overhodene i de seks provinsrådene. Næringsliv. Økonomien er primært basert på eksistensen eller Jordruk i liten skala, som utgjør levebrødet for 65% av befolkningen. Fiske, offshore finansielle tjenester og turisme (cirka 50 000 besøkende i 1997), er andre faktorer i økonomien. Mineralforekomstene er minimale; landet har ingen kjente petroleumsforekomster. En liten industrisektor leverer mat og andre behov til det lokale markedet. Skatteinntektene kommer stort sett fra toll på importvarer. Økonomisk utvikling er hindret av avhengigheten av eksporten til relativt få varer, sårbarheten for naturkatastrofer og store avstander mellom markedet og mellom landets øyer. Et alvorlig jordskjelv i november 1999, fulgt av en tsunami gjorde omfattende ødeleggelser på den nordligste øyen Pentecote, tusenvis ble hjemløse. Et annet kraftig jordskjelv i Januar 2002 gjorde også omfattende ødeleggelser i hovedstaden, Port Vila og de omkringliggende områdene, også dette jordskjelvet ble etterfulgt av en tsunami. BNP vokste med mindre enn 3% i snitt på 1990-tallet. På grunn av internasjonale bekymringer har staten lovet å stramme inn reguleringene som gir bedrifter muligheten til å bruke Vanuatu som skatteparadis. I midten av 2002 økte regjeringen sine forsøk på å få flere turister til landet. Australia og New Zealand er de viktigste bidragsyterne til Vanuatus utenlandshjelp. Vanuatu er et skatteparadis som ikke leverer fra seg kontoinformasjon til andre land eller myndigheter. I Vanuatu er det ingen inntektsskatt, forskuddsskatt, gevinstskatt, arveskatt, og ingen valutavekslings kontroller. Robert Baden-Powell. Robert Stephenson Smyth Baden-Powell, 1st Baron Baden-Powell, (22 februar 1857 – 8 januar 1941), også kjent som B-P eller Lord Baden-Powell, var en lieutenant-general (generalløytnant) den British Army, forfatter og grunnlegger av speiderbevegelsen. Etter utdannelse ved Charterhouse School tjenstegjore Baden-Powell i den britiske hær fra 1876 til 1910 i India og Afrika. I 1899, under den andre boerkrigen i Sydafrika, ledet Baden-Powell forsvaret under Beleiringen av Mafikeng. Mange av hans bøker, skrevet for militær oppklaring under hans år i Afrika, ble også lest av unge gutter. Med utgangspunkt i disse tidlige bøkene skrev han senere "Scouting for Boys" (Speiderguttboka). Denne ble utgitt i 1908 av Pearson. Han mens han arbeidet med denne boka testet han teoriene på en leir fra 1. august 1907 på Brownsea Island med deltakere fra det lokale Boys' Brigade og sønner av sine venner. Denne datoen er ansett som begynnelsen til speiderbevegelsen. Etter å ha inngått ekteskap med Olave St Clair Soames arbeidet Baden-Powell, sin søster Agnes Baden-Powell og ikke minst sin kone, arbeidet disse for speiderbevegelsen. Etter kort tid tok de også opp speiding for jenter. Baden-Powell levde sine siste år i Nyeri i Kenya hvor han ble gravlagt i 1941. Barndom. Robert Baden-Powell ble født 22. februar 1857 i London. Han var bare tre år gammel da faren,professor Baden Powell (Oxford University), døde og moren ble alene med en stor barneflokk. Han gikk på skole i London til han var 11 år gammel. Senere søkte moren hans om og fikk tilbud om stipend ved to skoler faktisk, men valgte Charterhoue slik at unge Robert – eller Ste som han kaltes hjemme -kunne få videre skolegang kostskole. Skolen lå på den tiden i det sentrale London, men flyttet i 1872 til Godalming som lå ca.40 km utenfor London Surrey, hvor den lå rett ved en stor, flott skog. Her streifet Ste ofte omkring, sporet vilt, fanget kaniner og stekte dem på spidd. Samtidig lærte han å kamuflere seg og lage røykfri ild, for skogen var forbudt område for elevene! Militær karrière. Moren hadde nok håp om en akademisk karriere for unge Ste, men noe skolelys var han ikke.Det gikk ikke på hjernekapasitèt, men Ste kunne ikke fordra å sitte stille i et kjedelig klasserom.Dermed strøk han da også ved opptaksprøve til Oxford. Utpå sommeren så han så en annonse hvor hæren utlyste opptaksprøver. Han meldte seg der og fikk svært gode resultater i tegning,observasjon osv. Robert Baden-Powell ble så innrullert i hæren i 13.Hussars regiment som da var stasjonert i India. I oktober 1876 kom han til India med båten Serapis, hvor 13. Hussars regiment var stasjonert. De åtte første månedene gjennomgikk han et kurs i kartlesing der. Baden-Powell hadde ei fin tid i India. Han lekte ofte med barna han møtte, så flere av kollegene hans syntes han manglet noe av verdigheten en britisk offiser skulle ha. Ofte dro han ut i jungelen og la seg i skjul for å iaktta ville dyr. Ei natt brøt en voldsom storm løs. Hestene slet seg av skrekk, men det lyktes snart å fange alle – unntatt regimentets beste! Baden-Powell dro ut for å lete på egen hånd. Etter å ha lett i lengre tid, fant han endelig spor etter hesten. Han fulgte sporene på den steinete grunnen, fant hesten og fikk den tilbake til leiren. I det hele kom Baden-Powells dyktighet som militærspeider regimentet til gode. Han kunne ofte lure seg helt inn i fiendens leir uten å bli oppdaget, og han klarte å finne snarveier i vanskelig terreng. Da han var bare 26 år gammel, ble Baden-Powell forfremmet til kaptein. Så fulgte noen år hvor Baden-Powell var stasjonert vekselvis i Afrika, England og India, og han fikk etter hvert rykte som en dyktig militær leder. Særlig under Boerkrigen i Sør-Afrika omkring 1900 ble han berømt hjemme i England. I den lille byen Mafeking i Bechuanaland ble han beleiret av 9000 boere, og hadde 1000 mann til forsvaret. Baden-Powell administrerte både det sivile og det militære forsvaret, og brukte et slags speiderkorps av gutter bl.a. til ordonanstjeneste. Jubelen i England over det vellykkede forsvaret var så stor at verbet «To mafeking» kom inn i ordbøkene om å juble. Det skjedde etter at beleiringen var brutt den 17. mai 1900. Speiderarbeidet startes. Baden-Powell hadde mange hobbyer som engasjerte han sterkt. Tegning og modellering drev han det langt i, men det var interessen for oppdragelse som kom til å bli viktigst i årene framover. Tanken om å lage et program for oppdragelse av unge gutter kom til å bli satt ut i livet i 1907. Den sommeren arrangerte Robert Baden-Powell den første speiderleiren på Brownsea Island (en liten øy utenfor Poole i sør-England). Deltagerne var både gutter fra fattige familier og gutter fra rike familier. Robert mente at her i speideren er alle like. Ved leirbålene om kvelden fortalte Baden-Powell om sine opplevelser i fremmede verdensdeler, og neste dag prøvde guttene i lek og øvelser å gjennomføre noe av det de hadde hørt om. I 1920 fikk han tittelen Chief Scout of the World. Kallenavnet var B-P. Baron Baden-Powell av Gilwell. I nyttårslisten for 1921 ble Baden-Powell adlet som baronett. Ved den 3. World Scout Jamboree (også kalt «Coming of Age Jamboree») i Arrowe Park i Birkenhead i Liverpool i 1929 ble Baden-Powell gjort til baron av den britiske kongen. Han fikk da tittelen «Baron Baden-Powell, of Gilwell, in the County of Essex». Som baron ble han omtalt som «Lord Baden-Powell». Ved en seremoni under jamboreen ble en stridsøks begravd, og Baden-Powell sa: «Fra nå er speidernes fredssymbol denne gylne pilen. Før den langt ut, så folkeslagene må lære verdensbrorskapet å kjenne». Få mennesker på den tida reiste så mye som Baden-Powell. Hvor som helst han kom – i Europa, Amerika, Afrika – fikk han stormende velkomst. Gutter fra alle nasjoner så opp til ham som sitt ideal. I Australia mislyktes han en gang i å tenne et bål med bare to fyrstikker. En avis skrev da: «Han prøvde ikke å unnskylde seg med at andre hadde lagt bålet til rette og at veden var våt». Slutten. De siste årene av sitt liv bodde Baden-Powell i Pax Lodge, Nyeri,Kenya. Fra Pax Lodge sitt dro han ofte ut for å tegne fugler og andre dyr, og de ble brukt i to av de tre siste bøkene han skrev. Tankene hans var likevel alltid hos all verdens speidere, og Baden-Powell skrev en mengde brev til speidervenner fra fjern og nær. Den 8. januar 1941 døde Robert Stephenson Smyth Baden-Powell. Krigen gjorde det umulig å sende legemet av Baden-Powell til England. Derfor ble han gravlagt i Kenya, og speidere og soldater førte ham til graven like ved Mount Kenya. På gravstenen hans står speidernes sportegn: «Jeg har gått hjem» – en sirkel med en prikk i midten. I have gone home Til St. Georgsdagen (23. april) 1946 ble det satt opp en minneplate over Baden-Powell i Westminster Abbey, hvor flere av Englands største personer ligger begravd. Hans kone, World Chief Guide Lady Olave Baden-Powell ble gravlagt ved siden av sin mann i 1977. Verdensspeidersjefens siste hilsen.. Funnet blant hans personlige papirer etter hans død 8. januar 1941. Hvis dere noen gang har sett skuespillet Peter Pan, husker dere hvordan sjørøverhøvdingen stadig kom med dødstalen sin da han var redd for at han ikke skulle få tid til det når den tiden kom at han skulle dø. Omtrent slik er det med meg også, og derfor vil jeg gjerne sende dere et siste avkjedsbudskap, selv om jeg ikke ligger på det siste for øyeblikket, for det kan ikke vare så lenge før jeg går bort. Husk på at dette er det siste dere noen gang vil få høre fra meg så dere bør tenke over det. Jeg har levd et meget lykkelig liv, og jeg ville gjerne at hver enkelt av dere måtte kunne leve like lykkelig. Jeg tror at gud har satt oss i denne trivelige verden for at vi skal være lykkelige og glede oss over livet. Lykken kommer ikke av det å være rik, heller ikke av å ha bare hell med seg på livsveien, og ikke av personlige nytelser. Ett skritt mot lykken er at du gjør deg frisk og sterk mens du er gutt så at du kan bli til nytte og på den måten glede deg over livet når du blir voksen. Studium av naturen vil vise deg hvor full av vakre og vidunderlige ting Gud har laget verden, for at du skal kunne glede deg over den. Vær tifreds med det du har, og gjør det best mulige ut av det. Enhver ting har to sider. Se på den lyse, og stirr deg ikke blind på den mørke. Men den virkelige veien til lykke er å dele ut lykke til andre mennesker. Prøv å forlate denne verden litt bedre enn du fant den, så at du når du engang skal dø, kan dø lykkelig i følelsen av at du i hvert fall ikke har kastet bort tiden, men har gjort ditt beste. Vær beredt på denne måten til å leve lykkelig og dø lykkelig – hold alltid fast ved speiderløftet du har gitt, selv etter at du ikke lenger er gutt. Måtte Gud hjelpe deg til det! Liste over geografiske navn. Det følgende er en liste over geografiske navn og skrivemåten for personnevninger til navn på ulike områder. Eksterne lenker. Geografiske navn Folkeavstemning. En folkeavstemning eller et referendum, er en funksjon i et demokrati der de stemmeberettigede i et samfunn blir bedt om å ta stilling til forhåndsbestemte politiske alternativer. Kravene til hva som utgjør et flertall i en folkeavstemning varierer, fra simpelt flertall til krav om som går ut over dette. I Sveits kreves det for eksempel et dobbelt flertall ved at en lovendring må ha flertall både i folket og i kantonene for å bli vedtatt. I flere land kreves det også en viss oppslutning om folkeavstemningen for at den skal være gyldig. Saker kan bli lagt ut til folkeavstemning av myndighetene, enten fordi loven krever at en sak blir vedtatt gjennom folkeavstemning eller fordi politikerne mener det er viktig at saken blir avgjort av hele befolkningen. Folkeavstemninger kan også bli satt i stand gjennom en underskriftsinnsamling, da kalt et innbyggerinitiativ. Folkeavstemning er en form for direkte demokrati. Bindende og rådgivende folkeavstemninger. Det skilles mellom bindende og rådgivende folkeavstemninger. I en bindende folkeavstemning avgjøres det politiske vedtaket som er ute til avstemning av et flertall i folkeavstemningen etter de reglene som gjelder for folkeavstemninger. En rådgivende folkeavstemning er et redskap for å gi velgerne en mulighet til å komme med sitt syn på et politisk spørsmål, selv om vedtaket endelig fattes av politikerne. Normalt forventes det at politikerne følger det rådet de får i en rådgivende folkeavstemning. Folkeavstemningene om norsk medlemskap i EEC/EU i 1972 og 1994, da et samlet Storting, i begge tilfeller med et klart ja-flertall, stemte nei. Det finnes imidlertid eksempler på at politikere ikke har fulgt rådgivende folkeavstemninger. I 1958 stemte for eksempel et overveldende flertall av de svenske velgerne nei til høyrekjøring, men Riksdagen valgte likevel å innføre høyrekjøring noen år senere. Heller ikke folkeavstemningen i 1980, der det ble et flertall for å avvikle kjernekraften innen 2010 har blitt fulgt. Sverdet og skjoldet. Det skilles også mellom folkeavstemninger som er initiert av myndighetene og av folkeavstemninger som er initiert av et innbyggerinitiativ. I Norge har Stortinget holdt rådgivende folkeavstemninger. Denne formen for folkeavstemning blir kalt for referendum. Den andre formen for folkeavstemning har sitt opphav i folkeinitiativ. Dette er den mest radikale formen for folkeavstemning, som gir folket en direkte medvirkning i den politiske prosessen. I enkelte jurisdiksjoner kan velgerne eller initiativtakerne gjennom direkte initiativ utforme det temaet en folkeavstemning skal dreie seg om. Kravet er at et visst antall velgere må stille seg bak forslaget. Med andre ord så vil det under direkte initiativ være initiativtakerne selv som velger temaet for avstemningen. Denne formen for folkeavstemning er uvanlig, men finnes i både Sveits og noen delstater i USA. Ved et indirekte initiativ kan en viss andel av velgerne kreve folkeavstemning over en bestemt sak som har vært til behandling i et politisk organ. Spørsmålet ligger klart, men folket skal bestemme utfallet. Det er altså ikke en rådgivende folkeavstemning denne formen står for, men man fører makten direkte tilbake til folket som gir legitimitet over forslaget. Denne formen for folkeavstemning benyttes i dag blant annet i Italia. Det har blitt sagt at ved folkeinitiativ har folket fått et sverd, noe som antyder den offensive holdningen og ved at folket er den førende kraft. Ved et folkeinitiativ blir folket,direkte, en lovgivende makt. Referendum har blitt omtalt som skjoldet, muligens fordi referendum gir en slags vetorett. Ved referendum blir spørsmål fra den allerede lovgivende makt lagt frem for folket. I Norge. I Norge er ikke folkeavstemninger noen juridisk institusjon: De er ikke beskrevet i grunnloven, og ingen form for avgjørelse eller lovendring krever at en folkeavstemning finner sted. 6 "rådgivende" folkeavstemninger, ikke relatert til valg av folkevalgte, har blitt holdt. Det har også vært over 500 lokale folkeavstemninger, for det meste relatert til alkohol, målsak og kommunegrenser. Litteraturliste. Bjørklund, Tor (2005): Hundre år med folkeavstemninger. Norge og Norden 1905-2005. Universitetsforlaget, Oslo. Internettleverandør. En internettleverandør (forkortes ISP fra engelsk "Internet service provider") er et selskap som tilbyr personer eller selskaper tilgang til (leie av) Internett- og andre relaterte tjenester som f.eks. oppbygging av websider og e-postkontoer på sin server. Tjenestene leveres fra NIX og helt frem til kunden. En ISP kan enten ha egen NIX-tilknytning og eget IP-nett mellom sine servere og aksessnodene, eller han kan leie tilknytning og IP-transport av en annen ISP. IP-nettene til ISP-ene utgjør i praksis Internett backbone i Norge. Vibeke Kruse. Vibeke Kruse (død 1648 i København) var kammerpike for Christian IVs hustru Kirsten Munk. Etter at Kirsten Munk ble utstøtt på grunn av antatt utroskap, innledet kongen et forhold med Kruse i 1629, et forhold som kom til å vare til hans død i 1648. Christian IV satte sannsynligvis pris på henne. Blant annet fikk hun en livsvarig ytelse på 500 riksdaler i året og senere et gods i Holsten samt en gård i København. Vibeke Kruse fikk to barn med Christian IV; Ulrik Christian Gyldenløve i 1630 og Elisabeth Sophie Gyldenløve i 1633. Da Christian døde på Rosenborg slott lå hun selv alvorlig syk i rommet ved siden av. Corfitz Ulfeldt fikk henne egenhendig kastet ut og hun døde kort tid etter for så å bli begravet i en umerket grav utenfor vollene. Selvstendig næringsdrivende. Selvstendig næringsdrivende er en person som ikke er ansatt i et firma eid av andre, men som livnærer seg på egen hånd. En selvstendig næringsdrivende i Norge kan være registrert med enkeltpersonforetak eller et annet personlig foretak. Enkeltpersonforetak. Enkeltpersonforetak er en betegnelse som brukes om næringsvirksomhet drevet for en enkeltpersons regning og risiko. Enkeltpersonforetak er ikke innenfor definisjonen av et selskap, men innehaveren plikter å registrere foretaket i Foretaksregisteret i Brønnøysund dersom visse forutsetninger (f.eks. størrelse) er oppfylt. Enkeltpersonsforetak kan registreres i Enhetsregisteret. Et enkeltpersonforetaks foretaksnavn må inneholde eierens slektsnavn (etternavn). Innehaveren administrerer foretaket basert på lover om regnskap, arbeidsmiljø og andre relevante lover og forskrifter. Innehaveren av foretaket er fullt ut ansvarlig for dets forpliktelser, også med sin private formue. Det gjelder visse krav dersom selskapet har mer enn 30 ansatte, blant annet under hensyn til representasjon for de ansatte i foretakets ledelse. Foretaksnavn. Foretaksnavn i Norge, tidligere kjent som firma, er det offisielle navnet på en næringsdrivende juridisk person, mest praktisk et selskap. Regler om foretaksnavn finnes i norsk rett i foretaksnavneloven fra 1985. Foretaksnavn kan registreres i Foretaksregisteret, og registreringen innebærer en enerett til dette navnet, samt et vern mot at andre registrerer eller bruker navn som er egnet til forveksling. I tillegg til registrering kan vern også oppnås ved at navnet rent faktisk tas i bruk. Det finnes visse restriksjoner på hva slags foretaksnavn som kan benyttes. Således må foretaksnavnet ikke «være egnet til å villede» eller «stride mot lov eller være egnet til å vekke forargelse», se §§ 2-3 og 2-5. Foretaksnavnet skal opplyse om hva slags selskap det er snakk om, for å gjøre kreditorer og andre som kan tenkes å gjøre forretninger med selskapet oppmerksom på deltakernes ansvarsforhold. Således skal navnet på aksjeselskap inneholde forkortelsen AS, ansvarlig selskap inneholde forkortelsen ANS eller DA osv. For enkeltpersonforetak er det et krav at innehaverens slektsnavn gjøres til del av foretaksnavnet. Walt Disney. Walter «Walt» Elias Disney (født 5. desember 1901, død 15. desember 1966) var en amerikansk filmprodusent, animatør og forretningsmann. Han regnes ofte som en av de mest betydningsfulle personer i moderne underholdningsbransje. Walt Disney var den første tegneren av Donald Duck. Bakgrunn. Disney reiste fra Kansas til Hollywood i 1923, og sammen med sin bror Roy grunnla han et filmstudio i en onkels garasje, og lagde en tegnefilmserie om «Alice i eventyrland», hvor Alice spilles av virkelige skuespillere, men mot en tegnet bakgrunn og figurer. I 1924 sendte Walt bud etter sin gamle venn, tegneren Ub Iwerks. Iwerks første oppgave ble å skape en ny figur som avløser for Alice-ideen, som ikke lenger kunne gjenbrukes mer. Resultatet ble «Kaninen Oswald» (engelsk: Oswald the Lucky Rabbit) som ganske fort ble en populær figur, om ikke annet enn for nyhetens interesse. Walt Disney ble gift med Lillian Bounds i 1925. Mikke Mus. I 1928 viste det seg at kontrakten med distributøren Margaret J. Winkler Mintz var utformet på en slik måte at Mintz faktisk eide rettigheterne til kaninen Oswald. Bitter over dette tilbakeslaget satte Walt og Ub seg ned ved tegnebordet igjen, og skapte en liten figur som på engelsk fikk navnet «Mickey Mouse», på norsk kjent som Mikke Mus. Mikke ble også en hit, takket være Disneys sans for å utnytte filmmediet. "Steamboat Willie", den tredje filmen med Mikke Mus, var dessuten en av de tidlige lydfilmene. The Walt Disney Company. Virksomheten som Walt Disney grunnla og som bærer hans navn, The Walt Disney Company produserer film, TV og andre underholdningsprodukter. Han grunnla fornøyelsesparkene Disneyland (1954) og Disneyworld, temaparker som har fått utløpere i Japan og Frankrike. I Norge er hans definitivt mest kjente figur Donald Duck. Hans selskap har stått bak blant verdens mest populære tegnefilmer; "Askepott", "Bambi", "Dumbo" og ikke minst "Snehvit og de syv dvergene". Walt Disney var en tegnefilmprodusent som gjerne forbindes med familievennlig underholdning med syngende dyr. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame og hans figurer Donald Duck og Mikke Mus har fått hver sin stjerne. I 1964 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson. Død. Walt Disney døde 15. desember 1966 av akutte sirkulasjonsproblemer etter en operasjon på grunn av lungekreft. Den siste animerte langfilmen som Disney selv var med på, var "Jungelboken", som hadde premiere året etter hans død. The Walt Disney Company. The Walt Disney Companys logo The Walt Disney Company (som regel forkortet til Disney'") er et av verdens største medie- og underholdningsselskaper. Det ble grunnlagt som et animasjonsstudio i 1923 av Walt Disney og hans bror Roy Oliver Disney. Det er i dag USAs nest største mediekonsern. Selskapet har sitt hovedkvarter i Burbank i California. Struktur. Disney-konsernet er organisert i fire forretningssegmenter: Studiounderholdning ("Studio Entertainment"), Fornøyelsesparker ("Parks and Resorts"), Forbrukervarer ("Consumer Products") og Medieforetak ("Media Networks"). Disney Studio Entertainment. Disney Studio Entertainment er grunnlaget som Disney-konsernet er bygget på. Det beskjeftiger seg med animasjonsfilm og annen filmproduksjon. Blant foretakene i dette segmentet er Walt Disney Pictures, Touchstone Pictures, Hollywood Pictures, Miramax Films, Dimension Films, Buena Vista International, Buena Vista Home Entertainment, Buena Vista Home Entertainment International, Buena Vista Theatrical Productions, Buena Vista Music Group, Walt Disney Records, Buena Vista Records, Hollywood Records og Lyric Street Records. Disney Parks and Resorts. Disney Parks and Resorts kan føres tilbake til 1952, da Walt Disney påbegynte arbeidet med Disneyland i Anaheim i California. Idag inkluderer dette segmentet 10 fornøyelsesparker (den ellevte er under konstruksjon i Hongkong), 35 hoteller, to cruiseskip, og en rekke restauranter. Frem til 2005 eide Disney også ishockeylaget "Mighty Ducks", som etter at klubben ble solgt har forandret navn til Anaheim Ducks. Disney Consumer Products. Markedsføring og salg av Disney-produkter begynte i 1929 da Walt Disney ble kontaktet av en forretningsmann som ville bruke Mikke Mus–bilder på leker. Forbrukervaresegmentet omfatter idag klær, leker, innredning og møbler, spill, mat, drikke, elektronikk og kunst. Segmentet er inndelt i Disney Hardlines, Disney Softlines og Disney Toys og består av Disney Publishing, Hyperion Books for Children, Disney Press, Disney Editions, Disney Adventures, Buena Vista Games, The Baby Einstein Company, Disney Stores og Disney Direct Marketing. Disney Media Networks. Disney Media Networks omfatter en rekke foretak innen kringkasting og Internett-industrien. Foretak inkluderer ABC Entertainment, ABC Daytime, ABC News, ABC Sports, ABC Kids, Touchstone Television, ABC Radio, ESPN, Disney Channel, ABC Family, Toon Disney, SOAPnet, Walt Disney Television Animation, Fox Kids International, Lifetime Entertainment Services, A&E Television Networks, E! Networks, Buena Vista Television, Buena Vista Television International, Hyperion Books og Walt Disney Internet Group. Historie. Disney har laget og utgitt flere tegnede kortfilmer, og laget i 1937 verdens første helaftens tegnefilm, Snehvit og de syv dverger. Blant Disneys mest kjente figurer er Mikke Mus, Donald Duck og Langbein, som opprinnelig kommer fra kortfilmene, men som i store deler av Europa og andre steder er spesielt kjent fra tegneseriene. Christopher Nielsen. a>, i forbindelse med lanseringen av "Bygdegutar" (2008). Christopher Nielsen (født 20. april 1963 i Oslo) er en norsk tegneserieskaper, dramatiker og animasjonsfilmskaper. Han er bror til den avdøde rockemusikeren Joachim «Jokke» Nielsen. Tegneserier. Christopher Nielsen er en av pionerene innen norske undergrunnstegneserier. Han fikk sin første serie på trykk i 1980, og dette var en ensider som var sendt inn til en konkurranse i "Gateavisa". Allerede i 1983 utga han et eget hefte; "Fedme". Dette hefte ble i hovedsak solgt av vennene hans, men også noen bokkafeer tok det inn. På slutten av 1980-tallet fikk han to hefter utgitt på Semic forlag. Det var heftene "En fettsugers bekjennelser" og "Jazzbazillen". I 1990 var Christopher Nielsen med å starte opp "Fidus" som ble utgitt på No Comprendo Press. Siden det ikke var mange andre steder å få publisert serier på den tiden ble "Fidus" et viktig blad for Christopher Nielsen. I 1984 utgav han på eget forlag bladet "Rummpfftillfftooo?", bladet kom ut med tre nummer som inneholdt et utvalg av Nielsens egne serier. Senere har han gitt ut flere solohefter på No Comprendo Press, blant annet "To trøtte typer" og 8 nummer av bladet "Weltschmerz". Disse heftene solgte mye bedre enn "Fidus". I 2000 kom samlealbumet "Homo Norvegicus", som samlet "To trøtte typer", "Gutta fra Calcutta" og "Hold Brillan". Boken ble en suksess, og er nå ute i andre opplag. I 2001 kom boken "Propaganda" ut. I denne boken samles diverse tegneserienoveller av Nielsen, stort sett fra "Weltschmerz". "Uflaks" kom i 2005. Film/animasjon. I 2000 gikk tegnefilmserien "To Trøtte Typer" på NRK. Tegnefilmserien besto av hele 13 episoder, hver på 10 minutter. Det var Christopher selv som skrev konseptet om fra tegneserie til tegnefilm. Fra 2000 arbeidet Christopher Nielsen med animasjonsfilmen "Slipp Jimmy fri", som hadde premiere 21. april 2006. Denne bygger videre på figurene fra hans kjente tegneserier. Filmen er per 2006 tidenes dyreste i Norge med et budsjett på rundt 100 millioner kroner. Filmen ble tildelt Amanda-prisen i 2006 i kategorien "Beste film". Teater. Nielsen står også bak manus til stykket "Jokkes verdiløse menn" som er en musikal/kabaret som bygger på broren Joachim Nielsens sanger. Stykket hadde urpremiere på Torshovteateret 5. mars 2008, men ble flyttet til Nationaltheatrets hovedscene på grunn av stor publikumstilstrømning. Nielsen ble tildelt Ibsenprisen 2009 for dette stykket. I juryens begrunnelse, heter det 19. januar 2010 hadde hans nye teaterstykke, "Hustyrannen" premiere på Nationaltheatrets Amfiscene. Priser. Christopher Nielsen har vunnet Sproingprisen for beste norske serie tre ganger. Christopher Nielsen ble tildelt Oslo bys kunstnerpris for 2007 6. mai 2008. Nielsen har tegnet platecovere til broren Joachim Nielsens rockeband Jokke & Valentinerne. Etter at broren døde i 2000 har storebroren stått fram offentlig til støtte for omsorgen av narkomane. Tista. Tista, også kalt Tistaelva eller Tistakanalen er en elv i Østfold. Tidligere var den grenseelv mellom de tidligere kommunene Berg og Idd, men elva selv var i Halden kommune som hadde noen meter land på hver side av elva. Den fire kilometer lange elva begynner der Raet demmer opp Femsjøen, den siste sjøen i Haldenvassdraget. Det første stykket flyter elva fredelig forbi Vadet der en trefning fant sted under svenskekrigene. Så, midt i Tistedal, forsvinner elva inn i et hull i berget og gir bare noen få kubikkmeter vann per minutt til å fukte de blankskurte svaberga der Tistafossen en gang bruste. Vannet produserer kraft for Tistedalsfoss kraftverk (opprinnelig bygget i 1907, ny kraftstasjon på 1970-tallet). Her finner vi også det nedlagte Haldens Bomuldspinneri, Norges eldste industribedrift. Langs elva finnes også spor etter alle de gamle sagbruka som en gang henta kraft fra fossen. På nedsida av fossen, der fossekall fortsatt hekker i pyttene, flyter elva ut av tunnelen til Østfold Energi og glir mørk og stille forbi Fosseløkka og fram til "Skåningsfossen" (også stavet "Skonningfoss"). På nordsiden av Tistedalen finnes en edelløvskog. Nærmere Halden sentrum var noen av de eldste sporene etter mennesker i Norge skjult i jorda. Skakkestadberget, hvor klebersten ble tatt ut, er sprengt bort for å gi plass til «PM6», den nyeste papirmaskinen til Norske Skog / AS Saugbruksforeningen. Det neste stykket renner elva forbi "Kaken", den gamle «kagstrygningsplassen» eller retterstedet i Fredrikshald by. Her ble Sofie Johannesdotter halshugget som den siste kvinna i Norge. Nå er Kaken stedet der Saugbruksforeningens papirmaskiner er å finne. Så renner elva inn i Halden sentrum, under den nye og den nygamle bybrua og ut igjen, forbi "Banken" og "Mølen", gamle sagflis- og mudderbanker fra sagbrukstida. Tista er delvis renset etter mange års utslipp av cellulose fra Saugbruksforeningen og kloakk fra haldenserne. Jeger- og Fiskerforeningen har satt ut smolt og yngel fra Enningdalselva, og årbuken fikk cellulosen aldri helt has på. Tistas lengde er 3,2 km mellom Iddefjorden/Ringdalsfjorden og kraftverket nedenfor Tistafossen. Fra fjorden til Femsjøen i sørenden av Haldenkanalen finnes det 2 sluseanlegg. Ved Porsnes og Skonningfoss ble det i 1909 bygget i alt tre slusekamre med i alt 9 meter høydeforskjell. Disse slusene er ikke lenger operative. Ved Skonningfoss er sluseportene erstattet av laksetrapper. Det mangler en forbindelse for båter opp forbi Tistafossen til Femsjøen. Med ca. 70 meter høydeforskjell er det liten grunn til å tro at en slik sluse/heisanordning noengang vil bli bygget; eventuell båtforbindelse opp til Femsjøen og Haldenvassdraget besørges pr. lastebil. Will Eisner. Will Eisner (født 6. mars 1917, død 3. januar 2005) var en amerikansk tegneserieskaper som blir sett på som en av de viktigste bidragsyterne til mediet. Fra starten av tegneserien "The Spirit" i 1940, eksperimenterte han med tegneseriemediets formale og innholdsmessige muligheter inntil han i 1970-årene begynte å lage tegneserieromaner. Hans "En kontrakt med Gud" regnes av mange som en av de første moderne tegneserieromaner i USA. Hans bok "Comics and Sequential Art" blir sett på som en av de beste bøkene om tegneserieteori. "The Spirit" ble utgitt i et eget bilag i søndagsaviser mellom 1940-1952. Eisners maskerte helt og hans nitide, detaljerte skildringer av storbylivet (basert på hans egen jødiske oppvekst i New York) påvirket "noir"-stilen i både film og fiksjon på 1940-tallet. Tegneserien er spesiell på minst tre andre områder. For det første var det historier om folk, ofte var det de små personene som vanligvis ble oversett i storbyens larm. I mange av episodene til "The Spirit" gjør helten en kort og gjerne tilfeldig inntreden, mens selve handlingen fokuseres på det ekte dramaet som foregår i gatene, i falleferdige bygninger og røykfylte bakrom. For det andre, i tillegg til vold og patos, levde "The Spirit" på humor. Han ble skutt med maskinpistol, slått i svime, laget blåveiser på, ofte overrasket til paralyselignende tilstander og konstant lurt av kvinner. En annen viktig ting er at Eisners arbeidsrom var startskuddet for flere senere serieillustratører som Wallace Wood og Jules Feiffer, som lærte tegning og fortellerkunst fra mesterens hender. Etter han sluttet å lage "The Spirit" jobbet Eisner mange år med å lage illustrerte instruksjonsbøker for det amerikanske militæret. Siden tilbakevendelsen til det sivile liv på slutten av 1970-tallet har han laget en serie med tegneserieromaner om New Yorks innvandrergrupper, spesielt det jødiske. Denne serien inneholder titler som "En kontrakt med Gud" (1978), "The Building" (1987), "Dropsie Avenue" (1995) og "The Heart of the Storm" (1991), Invisible People (1993), A Family Matter (1998) Minor Miracles (2000) og The Name of the Game (2003). I de siste årene arbeidet han med å gjenfortelle en rekke kjente romaner og myter i tegneserieform, som "Moby Dick". I 2002, i en alder av 85 år, gav han ut "Sundiata", basert på delvis historiske, delvis mytiske historien om den vestafrikanske kongen, "The Lion of Mali". I tillegg gav han ut den selvbiografiske Last Day in Vietnam (2003) der han beretter om sin befatning med det amerikanske forsvaret under Vietnamkrigen, og den Dickens-inspirerte Fagin the Jew (2003) I 2005 utkom hans siste tegneserie ', en dokumentarisk beretning om Sions vises protokoller. I 1988 ble Will Eisner Awards, også kjent som "The Eisners" opprettet av tegneseriemiljøet som en hyllest til Eisner. Hergé. Hergé (født 22. mai 1907, død 3. mars 1983) var psevdonym for den belgiske tegneserietegneren Georges Remi. Pseudonymet ble til ved at hans initialer, G.R., ble satt i omvendt rekkefølge, altså R.G. På fransk blir det "Hergé" om de uttales i ett som ett ord. Hergé er mest kjent som skaperen av Tintin, som han tegnet fra 1929 og til sin død i 1983, til sammen 24 album, hvorav ett uferdig. Han betegnes å være den fremste i tegnestilen «den rene linje» ("ligne claire"). Merkbare kvaliteter i tegneseriene om Tintin er dens livfulle humanisme, og en realistisk følelse som kom av Hergés nitide bakgrunnsstudier. Bakgrunnsstudiene førte også til at han tegnet flere album på nytt flere år senere. Voksne lesere nyter de mange satiriske referanser til historie og politikk fra første halvdel av 1900-tallet. Tegneseriealbumet "Den blå lotus" var inspirert av Mukden-hendelsen som førte til den første kinesisk-japanske krig i 1934. Albumet "Kong Ottokars septer" kan bli lest på bakgrunnen av Hitlers Anschluss (Tysklands annektering av Østerrike i 1938), mens hans senere album som "Det hemmelige våpen" kan bli lest som en allegori på den kalde krigen. Hergé har blitt en av verdens mest berømte belgiere, og Tintin er fortsatt en internasjonal suksess. En tegneserieoriginal fra albumet "Tintin i Amerika" (1932) ble 29.mars 2008 solgt for ca 6 millioner norske kroner på auksjonsnettstedet artcurial.com. Tegnestil. Hergé er foruten Tintin også kjent som pioneren bak tegnestilen som i 1977 ble døpt "ligne claire" av Joost Swarte. Den kjennetegnes av at tegningene er bygget opp av rene og klare linjer i svart, som alle er av samme tykkelse og skaper tydelige konturer, mens elementer som skyggelegging og skravering er fraværende. Bakgrunn og forgrunn, som er like skarpt i fokus i samme bilde, samt objekter, er realistisk tegnet, selv om innbyggerne i tegneserien ikke nødvendigvis er like virkelighetstro. Når farger brukes, er disse i likhet med strekene som regel sterke og hver individuell farge i samme valør innenfor det område den dekker, og bidrar til å gi bildene et flatt preg. For å la detaljene i tegningene tre tydeligere frem, unngikk Hergé å bruke for mørke farger. Speiderbevegelsen. Georges Remi ble født i 1907 i Etterbeek i Brussel som barn av foreldre i middelklassen, Alexis og Elisabeth Remi. Georges hadde en fem år yngre bror som han selv har hevdet var inspirasjonen til figuren Tintin. Faren var ansatt i et firma som solgte barnetøy. Fra 1914 og til 1918 gikk Georges i den kommunale skolen i Ixelles. Hans første skoleår falt sammen med den første verdenskrig (1914–1918) hvor Brussel ble okkupert av Tyskland. Georges, som tidlig viste en dragning til tegning, fylte margene på sine skolebøker med drodling av tyske soldater. Med unntak av noen få tegneleksjoner som han senere skulle ta ved Ecole Saint-Luc hadde han aldri noen formell kunstundervisning. På grunn av press fra farens arbeidsgiver, en meget konservativ katolikk, ble Georges meldt ut av skolen og plassert på en strengt religiøs skole, collège Saint-Boniface. Han var en utmerket elev, nesten alltid best i klassen, bortsett fra i ett eneste emne, tegning, hvor han aldri fikk gode karakterer. Samtidig som han ble tatt ut av den «gudløse» skole måtte han også forlate speiderbevegelsen «Boy Scouts de Belgique» og isteden melde seg inn i «Fédération des Scouts Catholiques». Han har selv fortalt at det var vanskelige for ham å komme igjennom disse omveltningene, og at han følte seg forrådet og splittet. I 1920 begynte han å studere ved «collège Saint-Boniface», en videregående skole hvor hans lærere var katolske prester. Fortsatt var speiderbevegelsen ved skolen hans store lidenskap og hvor han fikk stammenavnet «Renard curieux» ("Nysgjerrige rev"). Hans første profesjonelle tegninger ble trykket i "Jamais assez", skolens speideravis, og fra 1923 også i "Le Boy-Scout Belge", speiderbevegelsen månedlige utgivelse for hele landet. Fra 1924 signerer han for første gang sine tegninger med den senere så berømte signaturen «Hergé». Hans første serie bar navnet "Totor", den distré patruljelederen og handlet om en belgisk speiderpatrulje ute på eventyr. «Totor» var svært lik den senere Tintin, vel å merke en Tintin uten hårtufs og hund. Erfaringene fra speiderbevegelsen og dens etikk skulle bli en betydelig innflytelse på hans senere tegneserier. Etter å ha fullført skolen i 1925 begynte Georges å arbeide for den katolske nyhetsavisen Le XXe Siècle ("Det tjuende seklet"), en «katolsk avis for nyheter og trosspørsmål». Under den strenge ledelsen til abbed Nobert Wallez fulgte avisen en meget kirkevennlig og nasjonalistisk linje. Ved siden av arbeidet fortsatte han med å tegne «Totor» for "Le Boy-Scout Belge". I 1926 gikk han inn i militæret. Han havnet i ett feltjegerregiment, var fra starten menig, men ble senere korporal, så sersjant og til slutt løytnant i reservestyrkene. Etter militærtjenesten vendte han tilbake til Le XXème Siécle, denne gang som repro- og fotograflærling, og som illustratør av spesialsider. Den energiske Abbed Wallez oppmuntret ham til å lese, skaffe seg kunnskap, kultivere seg, og ga ham også etter hvert større ansvar. Hergé har ved flere anledninger understrekt hvor viktig møtet med Wallez var. Når Abbed Wallez bestemte seg for å lage et ukentlig barnebilag til Le XXème Siécle i 1928, fikk Hergé i oppgave å sette sammen innholdet med kortere reportasjer, fortellinger, bearbeidede referater av dagsaktuelle saker og tegneserien "Flup, Nénnesse, Pousette et Cochonnet", en bildefortelling som ble skrevet av en journalist i avisens sportsredaksjon. Serien gikk bare i tre måneder før Hergé byttet den ut med en helt egen serie hvor han kunne dra fordel av en inspirasjon fra USA med snakkebobler som viste at ordene kom ut av figurenes munn. Valget av seriefigur kan neppe ha tatt særlig lang tid, Hergé tok nemlig opp «Totor» på nytt, endret noen bokstaver i navnet hans og gav han ett yrke som journalist som stemte bedre med hans nye omgivelser. «Totor», eller «Tintin» som han het nå, fikk tildelt en karakteristisk hårtufs (slik han kunne bli gjenkjent, ifølge Hergé selv) og en hund som følgesvenn. I 1929 ble det aller første Tintin-eventyret gitt ut i Le Petit Vingtième: "Tintin i Sovjet". Tintin blir født. "Tintin i Sovjetunionen" av «Hergé» ble første gang trykket som føljetong i Le Petit Vingtième den 10. januar 1929 og gikk fram til 8. mai 1930. Tegneserien fortalte om eventyrene til den unge journalisten (som aldri ble sett foran en skrivemaskin) Tintin og hans lille hund, en kvikk foxterrier ved navn Terry (Milou), mens de reiste gjennom det kommunistiske Sovjetunionen. Figuren Tintin var, som nevnt innledningsvis, inspirert av Georges’ bror Paul Remi, da en offiser i den belgiske hær. Tegneserien er ganske primitiv. Hergé dynger entusiastisk på med vitser og katastrofer om hverandre, uten å bekymre seg for hvordan historien skulle ende. Da tegneserien avsluttes får avisens sjefredaktør den idé at det skulle iscenesettes en stor mottagelse for Tintin i anledning hans hjemkomst fra Sovjet. Hergé har fortalt at «da dagen kom måtte jeg dra av sted med en gutt som var blitt valgt ut til å spille rollen som Tintin. Jeg hadde selv maskert og utstyrt ham med et russisklignende kostyme og et par flotte røde støvler, og for å gjøre det mer realistisk steg vi om bord i det toget som kom fra Köln, altså østfra, fra Russland. Den offisielle mottagelsen skulle finne sted i Brussel. Jeg var overbevist om at vi kom til å stige ut på en fullstendig tom jernbanestasjon, men til min store overraskelse var det stappfullt. Klynger med unger hang fast i den vognen som Tintins dobbeltgjenger kom i. Det var da det gikk opp for meg at Tintin kunne bli noe stort.» I januar 1930 introduserte Hergé tegneserien "Quick & Flupke" om to gategutter fra Brussel i Le Petit Vingtième. Hergé skulle tegne denne atskillig mindre kjente tegneserien i mange år, parallelt med Tintin. I juni begynte han med sitt andre Tintin-eventyr, "Tintin i Kongo". Det afrikanske landet var den gang en belgisk koloni. Denne serien ble etterfulgt av "Tintin i Amerika" og "Faraos sigarer". Hergé giftet seg med "Germaine Kieckens" i 1932. Hun var sekretær hos direktøren av Le XXe Siècle. De fikk ingen barn og ble skilt i 1975. De første Tintin-eventyrene tok bortimot et år å fullføre. Deretter ble de utgitt i bokform, i dag kalt tegneseriealbum, av forlagshuset Casterman. Hergé fortsatte å revidere disse fortellingene i senere utgaver, blant annet oppdatere tekniske gjenstander som skip og fly, men også ved å fargelegge dem. Senere uttrykte han forlegenhet over hvor dårlige informert og fordomsfull han var på de første albumene, spesielt "Tintin i Sovjet" og ikke minst "Tintin i Congo". Han vegret seg senere for å gjenutgi disse to albumene. Det er en beryktet scene i "Tintin i Kongo" hvor Tintin gir geografiundervisning til innfødte elever på en misjonsskole. «Mine kjære venner,» erklærer Tintin, «i dag skal jeg snakke om deres fedreland: Belgia!» I en senere utgave ble denne scenen endret til en time med undervisning matematikk. Til tross for det imperialistiske synet som denne serien forfekter har den i mange år vært spesielt populær i nettopp Kongo. En av grunnene til at albumet ble utgitt på nytt var på forespørsmål fra regjeringen i Congo. Møtet med Tchang. Hergé nådde et vannskille med "Den blå lotus", det femte Tintin-eventyret. På slutten av den forgående fortellingen, "Faraos sigarer", nevnte han at Tintins neste eventyr ville sende ham til Kina. Fader Gosset, prest for de kinesiske studentene ved Universitet i Leuven, skrev til Hergé og ba ham om å være forsiktig med hva han skrev og tegnet om Kina. Hergé var enig, og i løpet av våren 1934 introduserte Gosset ham til Tchang Tchong-Jen (Chang Chongren), en ung skulpturstudent ved Brussels Académie des Beaux-Arts. De to unge mennene ble raskt venner, og Chang introduserte Hergé til kinesisk historie, kultur og kinesisk kunst. Som et resultat av denne kontakten etterstrebet Hergé i "Den blå Lotus", og i de påfølgende tegneseriealbumene, å være pinlig nøyaktig i alle detaljer om de steder som Tintin besøkte. Som et tegn på sin takknemlighet overfor Chang introduserte han en fiktiv «Chang Chong-Chen» i "Den blå Lotus". Det var en ung kinesisk gutt som møter og blir venner med Tintin. I fortellingen opptrer den fiktive Chang som en motsetning til mer overdrevne vestlige fabrikasjoner om kinesisk kultur. Et annet resultat av hans vennskap med Tchang var at Hergé ble i økende grad oppmerksom på kolonialisme, spesielt Japans forhold til Kina. "Den blå Lotus" har et modig anti-imperialistisk budskap som sto i motsetning til det daværende synet i Europa, hvor man var sympatisk innstilt til Japan og landets kolonialistiske rolle. Som et resultat av albumets iboende budskap trakk det til seg en skarp kritikk fra ulikt hold, inkludert en protest fra den japanske ambassade til den belgiske utenriksminister. Tiden har imidlertid kommet Hergés radikale syn i møte. Etter at Tchang tok eksamen i Brussel dro han tilbake til Kina. Hergé mistet kontakt med ham i løpet av den japanske invasjonen av Kina og den påfølgende borgerkrigen, men mer enn fire tiår senere kunne de to vennene igjen møtes. Den andre verdenskrig. Den andre verdenskrig brøt ut den 1. september 1939 da Nazi-Tyskland invaderte Polen. Hergé ble mobilisert, og arbeidet med Tintins eventyr ble avbrutt midt i albumet "Det sorte gull". I løpet av sommeren 1940 var Belgia invadert sammen med resten av det kontinentale Europa. Le Petit Vingtième som hadde utgitt Tintin-tegneserien ble nedlagt av den tyske okkupasjonsmakten. Den franskspråklige dagsavisen "Le Soir" i Brussel tilbød Hergé å fortsette serien og han aksepterte. Avisen ble betraktet som et talerør for den tyske okkupasjonsmakten, og Hergé kunne derfor ikke fortsette å tegne "Det sorte gull" på grunn av fortellingens anti-fascistiske undertoner. Han utga isteden "Krabben med de gylne klør", den første av i alt seks Tintin-serier som han gjorde ferdig i løpet av krigen. I løpet av krigen var det to faktorer som kom til å føre til en omveltning i Hergés stil. Først, papirmangelen tvang Tintin-serien til å bli trykket i en daglig tre eller fire striper, i motsetning til den tidligere praksisen med to fulle sider ukentlig. For å kunne holde på spenningen i slutten av hver stripe ble Hergé nødt til å introdusere flere vitser og raskere handling. For det andre måtte Hergé på grunn av krigssensuren ikke kommentere i handlingen eller plassere Tintin i et land som kunne oppfattes som kritikk av den tyske okkupasjonsmakten. Isteden måtte han forholde seg til eskapistiske emner: en ekspedisjon til en meteoritt som falt ned i Arktis i albumet "Den mystiske stjernen"; en jakt på en sjørøverskatt i "Enhjørningens hemmelighet"; og en ekspedisjon til Sør-Amerika for å gjøre om på en inkaforbannelse i albumene "De syv krystallkulene" og "Solens tempel". I disse fortellingene plasserte Hergé mer vekt på karakterutvikling enn på selve handlingen, og spesielt på Tintins minneverdige følgesvenner, den iltre og drikkfeldige kaptein Haddock og den døve, distré, men geniale professor Tournesol, som ble introdusert på denne tiden og som med tiden bortimot skulle overskygge seriens egentlige helt. Haddock debuterte i "Krabben med de gylne klørne" og Tournesol i "Rackham den Rødes skatt", og begge fulgte Tintin i hvert album siden. Det var ikke uten grunn. Disse historiene var blant best likte hos leserne. I 1943 møtte Hergé den tidligere operasangeren Edgar Pierre Jacobs som hadde valgt å satse på tegneserier. Ettersom Jacobs tegnet i en ren stil ikke ulikt Hergé egen ble han ansatt for å revidere de første Tintin-albumene. Jacobs mest betydelige bidrag var hans nye tegninger for kostymer og uniformer og bakgrunnsdetaljene i den reviderte utgaven av "Kong Ottokars septer". Han samarbeidet også med Hergé på et nytt Tintin-album, "De syv krystallkuler". Etterkrigsproblemer. Okkupasjonen av Brussel tok slutt den 3. september 1944. Tintins eventyr ble avbrutt mot slutten av "De syv krystallkuler" da de allierte myndighetene stengte Le Soir. I løpet av den kaotiske tiden etter okkupasjonen ble Hergé arrestert fire ganger av ulike myndigheter. Han ble offentlig anklaget for å ha vært en nazisympatisør, en påstand som var uten grunnlag ettersom Tintin-eventyrene som ble utgitt i løpet av krigen var absolutt renset for politiske hentydninger. De eneste spor av politikk var en episode i "Den mystiske stjernen" hvor et skip fra en rivaliserende vitenskapelig ekspedisjon seilte under det amerikanske flagget og ble økonomisk støttet av en mann med navnet «Blumenstein». På den annen side kan det også spores en antifascistisk tendens hvor spesielt albumet "Kong Ottokars septer" peker seg ut; her forsøkte Tintin å avverge et kupp som kan bli lest som en allegori på Anschluss. På tross av dette ble Hergé, på samme måte som andre ansatte i den tidligere nazikontrollerte pressen, forhindret fra å jobbe videre med avisarbeid. Han tilbrakte de neste to årene med å jobbe sammen med Jacobs; samtidig som en ny assistent, Alice Devos, la farger på de tidligere Tintin-tegneseriene. Tintins eksil tok slutt den 6. september 1946 da utgiveren og den tidligere motstandsmannen Raymond Leblanc tilbød økonomisk støtte og sin anti-nazistiske troverdighet for å utgi et ukentlig Tintin-blad sammen med Hergé. Bladet hadde to helsider med Tintin-tegneserier og begynte med fortsettelsen av albumet "De syv krystallkuler", foruten andre tegneserier og tilsvarende artikler. Det ble en stor salgssuksess med et opplag på over 100 000 hver uke. Tintin hadde alltid blitt kreditert med kun «av Hergé», uten å nevne Edgar Pierre Jacobs og Hergés andre assistenter. Etter hvert som Jacobs bidrag til produksjonen økte, begynte han å kreve større anerkjennelse, men Hergé avviste kravet og deres svært fruktbare samarbeid ble dermed avsluttet. Jacobs etablerte seg for selv med sine egne tegneserier for Tintin-bladet, inkludert den høyt anerkjente tegneserien "Blake og Mortimer". Personlig krise. Den stadig økende etterspørselen som det månedlige Tintin-bladet plasserte på Hergés skuldre begynte å slite ham ut i løpet av 1949, mens han begynte å jobbe med en ny versjon av "Det sorte gull" (den første utgaven var blitt liggende ufullført da den andre verdenskrigen brøt ut). Han fikk et nervøst sammenbrudd og ble tvunget til å ta en pause på fire måneder før han arbeidet videre. Tidlig i 1950 fikk han et nytt sammenbrudd mens han arbeidet med "Månen tur retur (del 1)". For å kunne lette Hergés arbeidsmengde ble Hergé Studios grunnlagt den 6. april 1950. Studioet, eller tegneseriefabrikken, ansatte en rekke assistenter som hjalp Hergé å tegne og produsere Tintin-tegneserien. Den mest framtredende blant disse var tegneren Bob de Moor som skulle samarbeide med Hergé med de øvrige Tintin-albumene, fylle inn detaljer og bakgrunner som det spektakulære månelandskapet på dobbeltalbumet "Månen tur retur". Med støtte fra studioet klarte Hergé å produsere albumet "Det hemmelige våpenet", av mange anerkjent som hans mest polerte arbeid, i 1954, som ble etterfulgt av "Koks i lasten" i 1956. I løpet av slutten av denne perioden fikk Hergé igjen personlige problemer. Hans ekteskap med Germaine brøt sammen etter 24 år. Han hadde forelsket seg i Fanny Vlaminck, en ung tegner som nylig hadde blitt ansatt i Hergé Studios. I tillegg ble han plaget med gjentagende mareritt fylt av hvithet. Han oppsøkte en sveitsisk psykoanalytiker som anbefalte ham å slutte å arbeide med Tintin. Isteden arbeidet han seg gjennom albumet "Tintin i Tibet", hans kanskje mektigste Tintin-album, og kanskje på grunn av de psykologiske vanskelighetene han gjennomgikk i den samme perioden. Fortellingen ble først trykket i Tintin-bladet fra september 1958 til november 1959. I "Tintin i Tibet" blir Tintin sendt til Himalaya for å lete etter Chang Chong-Chen, den kinesiske gutten han hadde blitt venner med i "Den blå Lotus". Eventyret tillot Hergé, kanskje i utgangspunktet ubevisst, til å fylle heftet med hvite fjellandskaper, noe som ga fortellingen en mektig romfølelse. Den normale rikholdige figurbesetningen av følgesvenner ble redusert til et minimum: Tintin, kaptein Haddock og sherpaen Tcarcky, mens fortellingen i seg selv fokuserer på Tintins fortvilte søk etter Chang, og som i ettertid kan leses som et visuelt sinnbilde på Hergés vanskelige psyke på denne tiden. Hergé har selv, i de fåtallige intervjuer han har gitt, trukket fram dette albumet som en personlig renselse og som det mest personlig givende: «Det er det album som jeg har lagt mest av meg selv i». Albumet har karakter av djevelutdrivelse, noe som gir det en alvorstone som ingen av de andre når opp til. Også grafisk skjer det en streben etter enkelhet. Etter hvert som fortellingen blir fortalt er det som hvert bilde ribbes for mer og mer innhold inntil de kun rommer snø og hvithet. Hvert rom blir renere og renere, uten distraherende elementer og alt konsentreres om Tintins fortvilelse, inntil han kommer ut av krisen, sammen med tegneren selv og fargene etter hvert vender tilbake. Også personlig ble albumet et vendepunkt for Hergé. Hans mareritt forsvinner. Han skiller seg fra Germaine i 1975 etter at de hadde vært separert siden 1960 og han kan endelig gifte seg med Fanny Vlaminck i 1977. De siste årene. De siste tre komplette Tintin-eventyrene ble tegnet under et mindre press. "Castafiores juveler" i 1961, "Flight no. 714 til Sydney" i 1966 og "Tintin og picaroerne" først i 1976. Hvert eneste av disse albumene representerer, i henhold til forfatteren Benoit Peeters, en avstandtagen fra tegneseriens klassiske normer. På denne tiden hadde Tintin erobret andre media. Helt fra begynnelsen var figuren blitt brukt i reklame og merchandising. To spillefilmer med levende skuespillere ble produsert i 1961 og 1964, samt to helaftens tegnefilmer, "Soltempelet" i 1969 og "Tintin og haisjøen" i 1972. Tintin er verdenskjent og i sådan grad at det sies at general de Gaulle skal ha betrodd André Malraux at Tintin i grunnen var hans eneste rival i utlandet. Hergé selv får andre interesser og begynner å studere moderne kunst, og han blir selv portrettert av Andy Warhol. Han reiser en del til de land som han tidligere kun hadde «besøkt» via Tintins reiser. Han besøker Italia, England, Sverige, Hellas og Danmark og i 1971 besøker han for første gang USA hvor han får møte siouxer i Pine Ridge i South Dakota. I kontrast til den baksnakking og mistenkeliggjøring han ble utsatt etter krigen blir han nå en nasjonalhelt i Belgia. Han mottar utallige priser og er æresgjest ved utallige festivaler. I 1979 feires Tintins fødselsdag i både Paris og Brussel med offentlig pomp og prakt samtidig som Tintin-utstillingen begynner sin Europaturne. En gang i 1976 lykkes han endelig å komme i kontakt med Tchang Tchong-Jen igjen, for første gang siden 1934. I mars lykkes det å få Tchang etter mange vanskeligheter til Belgia på et besøk. De to gamle vennenes gjensyn vekker stor offentlig oppmerksomhet og Tchang blir mottatt som et statsoverhode. Han hadde blitt redusert til gatefeier i løpet av kulturrevolusjonen, men blir i løpet av 1970-tallet leder for Kunstakademiet i Shanghai. Tschang bosatte seg senere i Paris og døde der i 1998. Hergé dør den 3. mars 1983, 75 år gammel, av komplikasjoner på grunn av anemi, som han hadde lidd av i flere år. Etter Hergés død ville en av hans medarbeidere tegne ferdig det siste ufullførte albumet om Tintin, men Fanny, Hergés hustru som eide rettighetene, ga ikke sin tillatelse. Kiberg. Kiberg (nordsamisk: "Biergi", kvensk: "Kiiperi") er et tettsted i Vardø kommune i Finnmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og er bortsett fra byen Vardø, det største tettstedet i Vardø kommune. Kiberg ligger sørvest for kommunesenteret og like sør for Kibergneset, som er det østligste punktet på fastlandet i Norge. Under andre verdenskrig deltok mange kibergværinger som partisaner på sovjetisk side i kampen mot tyskerne. Først på slutten av århundret ble kibergpartisanene rehabilitert av kong Harald V. Krigshistorien. Bygda, som i alle år hadde hatt nær tilknytning til Russland, ble sommeren 1940 satt under tyske og norske nasjonalsosialisters øyne. Det ble derfor naturlig at folk reiste østover til andre siden av Varangerfjorden. det var kjent at i bygda Tsypnavolok på Fiskerhalvøya bodde det norske familier som snakket norsk og levde på gamlelandets minner, selv om de etter revolusjonen ikke hadde hatt kontakt vestover. Mange kiberginger reiste over til Fiskerhalvøya; høsten 1940 gikk den siste båten. Deretter gikk transportene videre til Murmansk. De som var villige til å kjempe for Sovjetunionen, ble sendt til Norge på spionasjearbeid, mens kvinnene og barna havnet i brakkeleirer og på gårdsbruk. Da krigen i Finnmark gikk mot slutt fikk kibergværingene i mars 1945 reise tilbake. Mange ble høyt dekorerte for sin innsats under krigen, og soldatene ble godt ivaretatt av de sovjetiske myndighetene. Ved jubileene i 1965 og 1985 fikk flere krigsdeltakere nye påskjønnelser gjennom den sovjetiske ambassade i Oslo. Derimot følte mange seg stemoderlig behandlet av norske myndigheter. Flere som reiste over til Sovjetunionen opplevde å motta Deltagermedaljen i posten så sent som på 1970-tallet. På Kibergneset ble det under krigen oppført et tysk marinekystfort, 513 Kiberg som var operativt fra midten av 1942 til det ble evakuert sent i 1944. Roman Dirge. Roman Dirge (født 29. april 1972) er en kunstner, tegneserieskaper og illusjonist. Han er mest kjent for tegneserien om «Lenore, den lille, søte, døde piken», som gikk som biserie i tegneseriebladet Nemi. Dirge fikk høre fra sine kunstlærere at han aldri ville kunne gjøre suksess som kunstner på grunn av hans vulgære tegnestil. Heldigvis ignorerte ham dem og startet å tegne "Lenore" for Xenophobe Magazine. Etter å ha forsøkt å livnære seg som illusjonist, hvor han blant annet klarte å sette fyr på seg selv, vendte han tilbake som serieskaper med en hel Lenore-bok utgitt av Slave Labor Graphics. Han har også skrevet bøker som «"Something At The Window Is Scratching"», «"The Monsters In My Tummy"» og "«The Cat With The Really Big Head, and One Other Story That Isn't as Good"», i tillegg til et par episoder av "Invader Zim", den tegnede fjernsynsserien til hans gode venn Jhonen Vasquez. Dirge har mer enn 75 tatoveringer. Lenore. Lenore er en tegneseriefigur skapt av Roman Dirge. Serien har undertittelen "den søte lille døde piken" eller "the Cute Little Dead Girl". Lenore er inspirert av Edgar Allan Poes dikt "Lenore" og "Raven". Lenore har dukket opp i flere av Dirges tegneseriebøker. I Norge har serien tidligere gått som biserie i det norske tegneseriebladet Nemi. Plott. Tegneserien forteller hovedsakelig om livet til hovedkarakteren Lenore, og hennes venner og bekjente. Humoren er mørk og makaber, samtidig som den er barnlig. I en fortelling ser man eksempelvis at Lenore dreper Påskeharen. Serien er hovedsakelig rettet mot ungdom og voksne. Flere andre serier av Dirge finnes også i "Lenore"-bladene, som "Samurai Sloth", og korte selvbiografiske striper kalt "Things Involving Me". Animerte filmer. Flere korte filmer er laget om Lenore av Dirge. Disse ble opprinnelig produsert for Sony sin nettside ScreenBlast, filmene dukker av og til opp på blant annet youtube.com. "Lenore". Lenore er et 10 år gammelt gjenferd som lever i et spøkelsehus langt inni skogen, som er relativt avskjermet fra resten av verden. Lenore portretteres som snill, men handlingene hennes har som regel mindre hyggelige konsekvenser, og ender gjerne i drap og lemlesting av dyr, mennesker og andre bisarre vesener. Lenore holder til stadighet teselskaper med vennene sine. Hun ser ut til å utelukkende leve av te og småkaker. Selv om Lenore i teorien er over 100 år gammel, lever hun fortsatt som en 10-åring, både i språk og oppførsel. I sine første ti leveår levde hun som en vanlig jente med familien sin. Det er ukjent hvordan hun etter sin død endte opp i den bisarre skogen. Senere har hun igjen blitt rammet av en bisarr sykdom og dødd, men rømte da fra Helvete. "Ragamuffin". Ragamuffin bor sammen med Lenore. Han var opprinnelig en menneskeetende vampyr, som ble tryllet om til en dukke av en heks, etter at han drepte og fortærte heksens søster. Forhekselsen kunne bare bli brutt med en dråpe blod. Uheldigvis var det blodet til Lenore som opphevde magien, og som levende død hadde ikke bloddråpene ønsket effekt. Ragamuffin fikk ikke tilbake sin opprinnelige form, men ble dømt til å være en harmløs dukke til evig tid. Han kan bare spise kaker og peanøttsmør. Han kan til tider være kald, men kan også være hjelpsom og assistere Lenore i hennes skrudde påfunn. Man ser gjerne at Ragamuffin driver som detektiv, og løser saker som «Kitty#46» og «Kitty#52», uskyldige katter som Lenore ved uhell stadig tar livet av. "Mr. Gosh". Mr. Gosh er en dukke i menneskestørrelse med knapper som øyne. Han er fanatisk forelsket i Lenore, og frir til henne minst en gang i uka. Lenore vil ikke gifte seg med ham, og kjører over ham med gressklipper, forgifter maten hans og stikker ham full av kjøkkenkniver. Selv etter å ha blitt drept flere ganger av Lenore kommer han tilbake fra graven og forteller at han tilgir henne, overbevist om at alle drapene bare var hendelige uhell. "Taxidermy". Taxidermy er en mystisk mann med et utstoppet hjortehode og en elegant, sort dress, som dukket opp for første gang da han ba Lenore om å passe på kjæledyret hans, Malakai. Taxidermy er Lenores nabo og bor langt inne i skogen. Vekker oppsikt på gata på grunn av sin kløvde mule, prangende T-Bird og nifse, nord-britiske aksent. "Kitty". Kitty er Lenores døde katt. Det er Lenore selv som har skylden for at den er død, men det var bare et uhell. Lenore har hatt flere katter som hun har drept. («Kitty#1», «Kitty#2», «Kitty#3», osv.) Men i seriene virker det som om hun ikke er klar over at den er død. "Kitty bare sliten." sier hun selv. Grunner til at de dør kan være drukning, at hun klemmer den ihjel, får den drept i en vifte (den skulle bare få litt vind), eller annet. I tegneseriene bærer hun den ofte rundt i armene, som om den fortsatt skulle vært levende. "Mr. Chippy". Mr. Chippy var i utgangspunktet en utstoppet gnager som prydet veggen i Lenores hus. Plutselig en dag ropte han om hjelp, og var opprørt over å oppdage at han hadde fått bakkroppen fjernet. Behjelpelig festet Lenore vesenet til underkroppen til en Barbie-dukke (Barbiedukken våknet imidlertid da til live, svært sjokkert over å mangle nedre kroppsdeler, men den er aldri sett igjen senere). Han har ingen sentral plass i serien, men dukker gjerne opp i bakgrunnen. "Muffinmonsteret". Muffinmonsteret (engelsk "Muffin Monster") er en underlig, avlang skapning som er svært avhengig av sjokolademuffins (derav navnet). Han er ofte på besøk hos Lenore. "Herr Frosk". Herr Frosk (engelsk "Bloaty The Frog") er en avdød amfibium som Lenore fant da hun var ute og lekte i sumpen. Hun ble svært skuffet da den ikke ville leve, og satte nesa i sky og forlot den. Men hun ombestemte seg og tok den med hjem, kledde den ut og tvangsforet den med kyllingsuppe. Taxidermy ble sjokkert da han oppdaget dette, og tok frosken med til legevakten. Siden har ingen sett Herr Frosk. Tintin. Tintin er en tegneseriehelt skapt av den belgiske serieskaperen Georges Remi under hans kjente pseudonym Hergé. Tegneserien består av 23 album (det 24. ble utgitt selv om det aldri kom lenger enn til skissestadiet) og handler i første rekke om journalisten Tintin og hans trofaste følgesvenn Terry, samt – fra og med albumet "Krabben med de gylne klør" – også Tintins venn kaptein Haddock. I andre rekke er professor Tournesol og de to privatdetektivene Dupond og Dupont blant de mest sentrale i serien. Første historie om Tintin, "Tintin i Sovjetunionen", ble trykket i den belgiske avisen "Le Petit Vingtième" fra 10. januar 1929 og ble utgitt som (verdens første) tegneseriealbum i 1930. Det siste ferdige albumet, "Tintin og picaroene", kom i 1976, hele 47 år senere. "Tintin og alfabet-kunsten" ble ikke gjort ferdig før Hergés død i 1983, men innen den tid var Tintin-serien mer enn populær nok til at den ufullførte skisseversjonen kunne utgis som den var. Den kom ut i Frankrike i en luksusutgave i 1986. Journalist uten skrivemaskin. Tintin er ung reisende reporter som stadig havner i halsbrekkende eventyr, ofte sammen med sin trofaste hund Terry, den alkoholiserte og lett krakilske kaptein Haddock, de samstemte, men forvirrede detektivene Dupond og Dupont, og den svært døve, svært distré og svært geniale professor Tournesol. Den eneste gangen Tintin er sett arbeidende på en skrivemaskin er i hefte nummer tre, Tintin i Amerika. Tintin er en videreutvikling av Hergés første tegneseriefigur, speiderlederen Totor i den belgiske speideravisen "Le Boy-Scout Belge" i årene 1926 og 1929. På mange måter er Tintin fortsatt mer en speider enn journalist ettersom han "aldri" blir sett bak en skrivemaskin. Til gjengjeld kommer han seg mer ut i verden. I den grad en reporter er en som formidler, er Tintin formidleren av sine egne eventyr. Navnet Tintin betyr ingenting, det er sammensatt av en enslydende stavelser i ekko. Noe etternavn har aldri blitt nevnt. Hans ansikt er like blekt: en rund sirkel, to prikker til øyne, en halvsirkel til nese og en liten munn. Det eneste som liver opp er en hårtust som går i en sving på toppen av hodet, «slik at man kan kjenne ham igjen,» som Hergé selv har sagt. Kanskje nettopp i alt han ikke er – eller i det at han er en nøytral og ganske streit person uten markante, interessante personlighetstrekk som kan distrahere – ligger essensen i Tintins tidløse popularitet. Slik kunne han i årenes løp utvikle seg uten selvmotsigelser. Han er et speil for den tid han speiler og til enhver tid representerer. Samtidig er han lett for leseren å identifisere seg med, gammel som ung, gutt som pike. Lik navnet er han plassert uten forhistorie fra første album, og like anonymt er han i de følgende album: Uten fortid (annet enn sine egne album), uten alder (verken voksen eller barn), uten kjæreste (til dels er han kjønnsløs), men ikke uten venner. I kontrast til Tintins ekstremt nøytrale figur er hans venner særdeles fargerike og kontrastrike, men disse er da til gjengjeld en representant for en høyst særegen type, noe som gjør serien rikere og mer variert. På samme måte er alle gjenstander og omgivelser tegnet i en detaljert stil. Et annet karakteristisk ytre trekk ved Tintin-figuren er de sporty eplenikkersene som var et moderne fritidsplagg da han fikk dem på 1930-tallet, De ble ikke skiftet ut før på midten av 1970-tallet i det siste fullførte albumet, "Tintin og picaroene". Tegneserie i 200 millioner. Tegneserien begynte som en føljetong i ungdomsavisen "Le Petit Vingtième" i 1929, og ble året etter samlet i bokform, tegneseriealbum, det første med tittelen "Tintin i Sovjet". Serien ble hurtig meget populær, og er fortsatt en av de mest populære av 1900-tallets europeiske tegneserier til tross for at den er svært tradisjonell, men det er kanskje også kjernen i dens appell: Tintin forener det beste i tegneseriemediet uten å bryte med hva som gjør tegneserien populær, eller sagt på en annen måte: Tintin er tegneseriemediets beste representant innenfor rammen av hva som gjør en tegneserie til en effektiv tegneserie. Over 200 millioner album er blitt solgt og den er oversatt til mer enn 50 språk. Med tiden tok tegneren selv lengre og lengre tid mellom hvert album. Mellom de to siste tok det hele åtte år mens han i begynnelsen tegnet ett i året. Da Hergé døde i 1983 holdt han på med et 24. album, "Tintin og alfabet-kunsten". Etter hans død ville hans medhjelper og viktigste samarbeidspartner, Bob de Moor, fullføre albumet, men Hergés enke, som arvet rettighetene, sa nei. Det finnes også et album basert på en tegnefilm, "Tintin og haisjøen" (1972), hvor Studios Hergé redigerte og la talebobler på stillbilder fra tegnefilmen. Hergé hadde liten eller ingen deltagelse i dette filmalbumet, selv om han overså produksjonen av selve tegnefilmen. Tegneserien spenner over mange ulike genrer, morsomme sjørøverhistorier, fabelprosa eller fantasy, politisk spenningsfortelling, mysterier, ren actionkomedier og science fiction. Særlig de tre første mangler en klar historie, og har isteden en primitiv rød tråd som stadig brytes i bihistorier basert på action og slapstick. Den senere album er derimot svært bearbeidet og blander sofistikert humor og underliggende politiske kommentarer – vel å merke uten å gi helt slipp på den spontane, farseaktige slapstick- og situasjonskomedien. Seriens mottagelse. Tegneseriens rene, men uttrykksfulle tegnestil, «den rene linje» ("ligne claire"), har fått mange etterfølgere, akkurat som dens eventyrromantiske intriger og den nitid bakgrunnsforskningen som Hergé nedla som forberedelse for hvert album, spesielt de siste. De aller første albumene har blitt kritisert for sine rasistiske og kolonialistiske innslag, inklusivt de nærmest karikaturaktige skildringen av ikke-europeere, spesielt i det andre albumet "Tintin i Kongo" (1930). Også det første albumet, "Tintin i Sovjet", var svært fordomsfullt skildret. Hergé har senere fortalt at det berodde på at han selv var svært ung og i tillegg ikke hadde brukt bakgrunnsforskning, men støttet seg på det lille han hadde lest i en bok. Han var også dominert av den konservative og ideologiske redaktøren av nyhetsavisen "Le Petit Vingtième", abbed Wallez, som insisterte at Tintin skulle dra til Kongo mens Hergé selv ville sende ham til Nord-Amerika. Det siste skjedde først året etter i tredje album, "Tintin i Amerika". Det første albumet som Hergé gjorde nitid bakgrunnsforskning for var "Den blå lotus" som har handling i Kina under den daværende krigen mellom Kina og Japan. Albumet har en iboende kritikk av Europas nøytrale forhold til Japans imperialistiske krig mot Kina, og bidro til fjerne mange av de mytene som europeere hadde om Kina, skjønt albumet videreførte også mange stereotypiske skildringer av japanere. Under arbeidet med albumet hadde Hergé stor hjelp av en ung kinesisk skulpturstudent, Tchang Tchong-Yen, som blant annet bidro til alle de kinesiske skilttegningene som finnes i albumet. Tchang fikk også selv plass i albumet som en fiktiv figur som ble Tintins venn. Liste over Tintin-album. Albumene er sortert etter opprinnelig utgivelse. Boksen "Tintins opplevelser" fra 2004 har ISBN 82-429-2193-8. Filmatiseringer. Det er laget flere tegnefilmer basert på tegneseriene om Tintin samt en TV-serie. Det er også laget en realfilm. I 2011 kom Steven Spielbergs 3D-animasjon '. Eddiksyre. Eddiksyre (CH3COOH), etansyre, er en svak syre som man finner i mat og drikke, men også i andre ting. Den er en klar lettflytende væske med en stikkende lukt. Eddiken man kjøper i butikken, mateddik, består av 5 – 7 % eddiksyre, resten er vann. Finere eddik finnes i industrien og lages blant annet av vin (vineddik). Når vin utsettes for luft blir den sur, vinen invaderes av bakterier som puster luft og bakteriene ’oksiderer’ alkoholen til eddiksyre. Denne eddiken heter vineddik. Eddik på fransk heter ’vinaigre’ og betyr ’sur vin’. Konsentrert eddiksyre kaller man for iseddik fordi den fryses ved 16 ºC. Vardøhus festning. Vardøhus festning er Norges østligste og nordligste festning og ligger i Vardø i Øst-Finnmark. Den ble beordret bygget av kong Håkon V Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst. De åttekantete festningsvollene ble bygget mellom 1734 og 1738. Historie. Vardøhus Festning er verdens nordligste festning. Om den ikke lenger har noen militær betydning, har den en spennende historie å fortelle. Den første befestningen ble bygd i første halvdel av 1300-tallet, da Norge lå i konflikt med den russiske Republikken Novgorod. Det har lenge vært hevdet at denne befestningen ble bygget rundt 1307 (da den første kjente kirken i Vardø ble innviet) av kong Håkon V Magnusson som også sto for byggingen av Akershus og Båhus. Nyere forskning har imidlertid påvist 1330-tallet som et minst like sannsynlig. I 1326 fikk drottseten (riksforstanderen) halvparten av seksårstienden som var innkrevd for korstog i Midtøsten. Disse midlene skulle benyttes til korstog mot russere og kareler i nord. Samme år inngikk imidlertid Norge og republikken Novgorod en fredsavtale slik at det ikke ble noe av korstoget. Pengene ble aldri betalt tilbake til den katolske kirken, og det er derfor grunn til å tro at disse midlene ble benyttet til å bekoste byggingen av det første Vardøhus. Dette anlegget var en firkantet ringmursborg med murer på 30x40 meters lengde, høyde på 4 meter og bredde på 2 meter. Inne på det befestede området var det en rekke bygninger samt en brønn. På 1600-tallet fant noen av de råeste hekseprosessene i Norge sted her – nærmere 80 kvinner ble dømt til ild og bål. Den nåværende festningen har åttekantet stjerneform og sto ferdig i 1738. Innenfor festningsmurene finnes en rekke bygninger som alle er bygd før 1825. "Observatio transitus Veneris ante discum Solis" av pater Maximilian Hell I 1769 foretok den østerrikske jesuittpateren Maximilian Hell meget vellykkede astronomiske observasjoner av Venuspassasjen fra et observatorium han bygde opp på festningen. Etter noen år ble byggverket fjernet, og intet av det har overlevd for ettertiden. Kommandantbolig, arrest, slaveri, magasin, brønnhus, ladetøyhus, krutthus, bombehus, saluttbatterier og vollkanoner var i kamp våren og sommeren 1940, og berget den viktige kystradiostasjonen Vardø radio fra å bli bombet og ødelagt. Festningen var det året den siste militære avdelingen på fastlandet i Norge som brukte det frie norske flagget. Selv etter kapitulasjonen våget det norske festningsmannskapet etter at tyskerne hadde forlatt øya å fire hakekorsflagget og igjen heise det norske flagget. Dette gjentok seg flere ganger, hver gang med norske bortforklaringer og unnskyldninger, før tyskernes tålmodighet var oppbrukt. Rikskommissær Josef Terboven reiste personlig til Vardø for å arrestere kommandant Roald Rye Rynning, og først 1. november 1940 ble det norske flagget firt for siste gang. Den 31. oktober 1944 var det norske flagget tilbake etter at tyskerne var blitt drevet vestover av russiske styrker. Kommandoforhold. Festningen er underlagt Akershus Kommandantskap. Kommandanten har underlagt seg fire utskrevne vernepliktige. Festningen har saluttplikt, og som eneste festning i midnattsolens rike avfyrer den to skudd når hele solskiven er synlig fra festningsvollene. Da får alle skolebarn i Vardø skolefri resten av dagen. Venneforeningen. Festningens venneforening er meget aktiv og driver festningsmuseet som er åpent ved hurtigruteanløp i sommersesongen. Museet rommer Kongestokken som flere norske konger har innrisset sitt navnetrekk på. Den siste kongelige som gjorde det var Hans Majestet Kong Harald som satte sitt navnetrekk på stokken 18. oktober 2008. Foreningen driver også restaureringsarbeid i samråd med festningskommandanten. I forbindelse med hurtigrutens anløp stiller venneforeningen opp med innleide guider som møter opp på kaien for å hilse hurtigruten velkommen. De mange turistene fra alle kanter av verden blir så ledet opp til festingen med trommeslager. Vel inne blir det omvisning både på norsk, tysk og engelsk. Det finnes også flotte brosjyrer på alle språk. Guidene benytter som oftest uniformer fra 1740 og 1814. Sesongen 2005 har det også vært anledning til å se på kommandantbolligen, dette er årets nyhet. Festningens rogn. Tidligere stod Vardøs eneste tre, ei rogn, godt bevart på festningen. Treet som ble plantet av en soldat på 1950-tallet er sagt å ha vært det best bevoktede og mest fotograferte tre i Norge. Rognetreet ble forsvarlig innpakket om vinteren. I dag er det plantet flere trær på øya. De står alle i private hager og blir på samme måte godt passet på i de meget værharde vintermånedene. Det berømte rognetreet på festningen ble hugget i 2002, da det ikke lenger taklet de værharde vintermånedene. Imidlertid ble to nye rognetrær plantet ved siden av kommandanttrappen i 1995. Det er også kommet på plass en ny rogn på hjørnet av kommandantboligen. Den ble plantet i 2004 av barnehagebarn. Forvaltning. Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Kommandanter. Dagens festning er den 3. festningen, og den første festningen med en militær kommandant. På festning 1 og 2 var de en liten militær styrke på 8-10 mann under ledelse av /amtmannen Håkon V Magnusson. Håkon V Magnusson (født 1270, død 8. mai 1319) var Norges konge mellom 1299 og 1319. Fra 1284 til 1299 var han hertug over Oslo, Oplandene, Færøyene, Ryfylke og Hjaltland med uinnskrenket rådevelde. Håkon er forøvrig kjent for byggingen av Akershus festning, Vardøhus festning og Båhus festning, og for at han gjorde Oslo til Norges rikshovedstad i 1314. Han ble omtalt som "Hákon Háleggr" på norrønt (i "Flateyjarbók"), og "Håkon Langben" på dansk. Biografi. Håkon var sønn av Magnus VI Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt. Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet. Da broren, kong Eirik II Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad. Sammen med dronning Eufemia av Rügen fikk han datteren Ingebjørg Håkonsdatter, født 1301, gift i 1312 med Erik Magnusson av Södermanland. Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk. Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate. Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige. Kong Håkon V Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982. «Hellig Haakon». Håkon V Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv. Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo X formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537. Eksterne lenker. Håkon 05 Urhunden. Urhunden er en svensk tegneseriepris. "Seriefrämjandets pris Urhunden" er blitt delt ut årlig siden 1987 til foregående års beste svenske respektive oversatte seriealbum. Prisen er uppkalt etter en klassisk svensk seriefigur (en krysning mellom hund og dinosaurus) fra århundrskiftet 1800/1900 av Oskar Andersson, signaturen OA. Siden 1994 er det også blitt delt ut en egen pris, "Unghunden", til den eller de som har gjort en innsats för barne- og ungdomsserier i Sverige. Domen. Domen (127 moh) er en fjellovergang like vest for Bussesundet i Vardø kommune. Veien er ofte vinterstengt pga. dårlig vær. Domen er best kjent fra hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet, da omkring 63 kvinner og jenter og 2 menn mellom 1621 og 1663 ble anklaget og deretter henrettet for forsverging, forgjøring av folk, fe og eiendom, hamskifte, å ha andre guder, dans på Domen og utukt med Satan. Av 132 personer som var anklaget for trolldom i hele Finnmark ble 76 av dem anklaget i Vardø. Bussesundet. Bussesundet "(trolig av busse (gammelnorsk) = et stort, bredt handelsskip)" er et 1700 meter bredt sund som går omtrent rett fra nord mot sør i Vardø kommune og som skiller Vardøya i øst fra fastlandet i vest. På fastlandet i Bussesundet finner man Svartnes havn. Under sundet går den 2892 meter lange Vardøtunnelen. Vardøya. Vardøya (trolig av "Varg" + "øya") er ei øy i Vardø kommune i Finnmark og som er adskilt fra fastlandet av Bussesundet. Vardøya er sannsynligvis opprinnelig to tidligere øyer som på middelalderen er blitt forenet over et smalt eide som kalles Valen hvor bl.a. dagens rådhus ligger. Vestøya er lengst og strekker seg fra Skagen i nord til Steilneset i sør, der Vardøtunnelen har sin åpning. På nordsiden av Valen ligger Vestervågen med dampskipskaia og de to moloene, Festningsmoloen i vest og Vestervågsmoloen i øst. Sør for Valen finnes Østervågen der Vardøs forrige festning, Slottet, lå. Bare tuftene er igjen. På den langt mindre Austøya ligger det lave Vårberget som siden 1950-tallet har huset Forsvarets anlegg, og derfor har vært forbudt område for de fleste innbyggerne i byen, tross sin vakre utsikt. Honningsvåg. a> er en langkirke i tre fra 1885. Honningsvåg (nordsamisk: "Áváhki" eller "Honnesváhki") er en by på Magerøya i Nordkapp kommune i Finnmark. Honningsvåg har innbyggere per 1. januar, og er administrasjonssenteret i kommunen. Nordkapp kommune har 3 199 innbyggere (pr. 1. mai 2008). Honningsvåg hevder å være den nordligste byen i verden, men tittelen er bestridt av Hammerfest, Norge, Barrow, Alaska, og Longyearbyen, Svalbard. Stedet. Honningsvåg har vært tilknyttet fastlandet gjennom en nesten 7 km lang undersjøisk tunnel siden 1999. Honningsvåg ligger ved E69 35 km sør for Nordkapplatået med Nordkapphallen. E69 til Nordkapplatået var ferdig i 1958. Beliggenheten gir Honningsvåg livlig turisttrafikk om sommeren. Honningsvåg hadde 112 cruiseanløp i 2004, bare Geiranger og Bergen hadde litt flere. Byen er et av Finnmarks og landets største fiskerisentere. Honningsvåg kan bli valgt som den første ilandførinsgbase for olje og gass fra Skrugard og nærliggende felt i Barentshavet. Honningsvåg er kjent for sitt rike kulturliv med bl.a. mange revyer i romjula der Turnrevyen med fl. har premiere 2. juledag mens Musikkshowet starter 5. juledag. Med unntak av tiden under andre verdenskrig har revytradisjonen vært uavbrutt siden 1929. Honningsvåg kirke fra 1885 ble spart under brenningen og tvangsevakueringen Finnmark og Nord-Troms i desember 1944. Fiskernes servicestasjon består av tre hvite bygninger som ligger sentralt innerst i Vågen i Honningsvåg. Bygningene ble reist i tre etapper; 1955, 1958 og 1961 og byggherre var Fiskarkvinnenes servicestasjon. Fiskernes servicestasjon er fredet. Honningsvågs bystatus. Nordkapp kommune vedtok bystatus for Honningsvåg fra 1. oktober 1996. Det har vært mye diskusjon rundt stedets status som by. Da spesielt etter endringen i kommuneloven som krever at tettsteder må ha minst 5 000 innbyggere for å kunne kalle seg by. Nordkapp kommune vedtok bystatusen før innføringen av denne loven, og siden loven ikke er reversibel gjelder den ikke for Honningsvåg. Honningsvåg fikk status som Norges sommerby i 2006, en kåring markedsført av NRK. Telefoni. Telefoniens far, Alexander Graham Bell, arrangerte den første telefonsamtalen 10.mars 1876. Telefoni (av "tele" – avstand, og "foni" – tale) er et begrep innen telekommunikasjon. Telefoni er bruk av utstyr for stemme-kommunikasjon over avstand. Telefoni utføres ved hjelp av telefoner, og kalles også en «telefonsamtale». Telefoni brukes både ved hjelp av linjenett med fast-telefon, og ved hjelp av radiosending i mobiltelefon eller satellittelefon. Samtaler i mobiltelefon vil i praksis bæres gjennom luft bare til og fra senders og mottakers nærmeste basestasjon, mens talesignalene mellom basestasjonene normalt fremføres i linjenett (kabel eller fiber). Den første telefonsamtalen ble arrangert av den skotske oppfinneren Alexander Graham Bell den 10.mars 1876. Før dette benyttet man telegrafi, det vil si morse-kommunikasjon gjennom kabel. Norges Telegrafvesen ble opprettet i 1845, og introduserte telefoni til Norge allerede i 1879, bare tre år etter Bells oppfinnelse ble lansert. Historisk var telefoni manuell – samtalene ble ringt inn til en telefonsentral hvor operatører manuelt forbandt (vekslet) senderens linje med linjen til den som skulle ringes opp. Historisk har en telefonioperatørs yrkestittel vært «telefonist». Etter andre verdenskrig ble telefonsentralene automatisert. IP-telefoni er en teknologi for å føre telefonsamtaler over et IP-nettverk der talen overføres som datapakker. Fjernskriver. Fjernskriver ble brukt til overføring av tekst enten over radio eller telelinje. I den vestlige verden mistet den sin aktualitet med innføringen av Internett. Telegrafen ble etter hvert avløst av teleks. Teleksnett ble første gang etablert i Tyskland i 1933 og fikk fotfeste av betydning i Norge først etter krigen. Teleks var en verdensomspennende telekommunikasjonstjeneste hvor man var tilknyttet via abonnement. Hvert abonnement hadde en fjernskriver og kunne kommunisere med andre teleksbrukere. Det på mange måter revolusjonerende med teleksen var at mottakeren ikke trengte å være til stede for å motta meldingen. Den første sivile teleksforbindelse mellom Oslo og utlandet ble åpnet i 1946. Allerede under krigen hadde Wehrmacht og de sivile tyske myndigheter et teleksnett som dekket landet. Telegrafverket sørget også for forbindelser til skip i utenriksfart, både med telegraf, telefon og teleks. I 1988 var det cirka 10 000 teleksabonnenter, mens globalt var cirka 1 500 000 brukere i over 200 land. Internett har overtatt funksjonen til teleks og Telenor la ned teleksnettet 1. juli 2000. Fono-teleks var en videreutvikling av teleksen der man kunne skrive meldingene ved hjelp av en ordinær telefon til en sentral og dermed videre til teleksnettet og frem til mottakeren. Det er fortsatt muligheter for samtrafikk mellom e-post og teleks til eller fra land som fortsatt benytter teleks. Satellitt. Satellitt (betyr "en ledsager") brukes gjerne om en ledsager til et himmellegeme. Vi sender opp kunstige satellitter rundt Jorda, mens Månen er vår naturlige satellitt. Kunstige satellitter brukes oftest til kommunikasjonsformål, for eksempel til formidling av telefonsamtaler, men også til forskning og overvåking av naturressurser eller etterretningsformål. En satellitt er et objekt som går i bane rundt et himmellegeme. Det vil si at jorda er en satellitt i forhold til sola og månen er en satellitt i forhold til jorda, men som oftest tenker vi på menneskeskapte gjenstander som går i bane rundt jorda når vi snakker om satellitter. Verdens første menneskeskapte satellitt het Sputnik 1 og ble sendt opp av Sovjetunionen i 1957. Den ble blant annet brukt til å samle informasjon om tettheten til de ytre delene av jordatmosfæren. Sputnik 1 var en metallkule som var 58 cm i diameter og som veide 84 kg. Valhall (tegneserie). Valhall er en dansk tegneserie skapt av Peter Madsen og forfatterene Henning Kure og Hans Rancke-Madsen. Mange av de gamle mytene om gudene fra norrøn mytologi blir brukt som grunnlag i serien. I tegneserien har gudene fått et langt mer menneskelig og muntrere preg. Hovedpersonene er først og fremst søsknene Tjalve og Roskva som er tjenerene til Tordenguden Tor og hans familie. Fra album to har Per Vadmand og Peter Madsen hatt ansvaret for manusskrivingen. Album nummer 15 "Volvens syner" blir det siste i serien. Historie. I løpet av 1976 og 1977 planla Henning Kure og Arne Stenby ved det danske forlagshuset Interpresse å skape en tegneserie basert på norrøn mytologi. De tilbød tegnejobben til den unge tegneserietegneren Peter Madsen, som aksepterte, og som også vervet Hans Rancke-Madsen som manusforfatter. Rancke-Madsen hadde tidligere vist sin dyktighet i å skrive dialoger og forme karakterer. Mannskapet begynte å tegne og forme det første albumet i en rekke med eventyr om de norrøne gudene. Tor med hammeren var uttenkt å være helten i denne serien, sammen med Odin og Loke som ble presentert som Tors blodsbror. Tegneserien Valhalla begynte i 1978 som en stripeserie som gikk i den danske avisen "Politiken". Det første albumet kom ut i 1979. Det ble godt tatt imot, og ble derfor fulgt av andre album. Albumenes tone har fokusert på humor, men karakterene og mye av handlingen er i utgangspunktet basert på kjente fortellinger og legender fra norrøn mytologi, og flere album har hatt dypere menneskelige trekk. Albumene har hatt en gjennomgående høy kvalitet i både fortelling og utførelse, og hvert eneste tok ett til flere år å produsere. Det første kom i 1979, det andre i 1982 før det siste kom i 2009. De ligger alle solid i den fransk-belgiske tradisjonen som Tintin og Asterix som også tjente som inspirasjon for Valhalla-tegneserien. Den 5. januar 2007 ble Valhalla utgitt på Internett for første gang da den danske avisen "Jyllands-Posten" begynte å utgi det fjortende albumet, "Muren", i deres internettutgave. En side ble utgitt ukentlig i form av en animert Flash-program i et forsøk på å overføre de store albumsidene til et format som var tilpasset Internett. Utgivelser. Dette er rekkefølgen de kom ut i i Norge. Rekkefølgen var noe annerledes i Danmark. Valhalla i Norden. Valhalla er utgitt, komplett eller delvis, i alle de nordiske landene. Nedenfor er en oversikt over utkomne album og titler. Forfatterene er nevnt i den rekkefølge de står nevnt på tittelbladet. Fet skrift når det er en hovedforfatter for historien. Henning Kure står nevnt som produser av album nummer 1, ikke som forfatter. Nødsamband. Nødsamband er kommunikasjon med tekniske hjelpemidler (vanligvis telefon og radio) for å unngå skade for personer og verdier, og for å skaffe rask hjelp for å redde personer og verdier. Nødsambandet skal skje på den raskeste og beste måte. I nød kan man i prinsippet ta alle nødvendige ressurser i bruk for at liv ikke skal gå tapt. Det vil si at man i en nødsituasjon kan bruke en frekvens man normalt ikke har lov til å bruke, og det kan benyttes utstyr og frekvenser som normalt krever senderlisens for den som bruker utstyret og konsesjon for radiostasjonen. Det er straffbart å forstyrre nødsamtaler. Telefon og mobiltelefon. På vanlig telefon og mobiltelefon har en i mange land definert ett enkelt nødnummer for alle typer nød. Eksempler på dette er 112 i flere europeiske land og 911 i USA. I Norge kan en ringe 112 for å gi en nødmelding til politiet, 110 for melding til brannvesenet og 113 for melding til en Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral / AMK. Disse numrene kan man komme fram til med en vanlig GSM mobiltelefon selvom abbonnementet er utgått eller om SIM-kortet i telefonen mangler. Kommunikasjonsradio. På radio finnes det ulike nødfrekvenser, avhengig av hvilke radiobånd man opererer på. Nødmeldingen bør innledes med et nødsignal. Det internasjonale er "MAYDAY" som gjentaes 3 ganger. En slik melding er tegn til alle på sambandet om å slutte å bruke radioen så lenge de ikke kan bidra med hjelp. De aktuelle radiokanalene skal ikke benyttes for annen trafikk før nødsituasjonen er over. Ledelsesansvar ved nødsituasjoner. I Norge er det politiet og hovedredningssentralene som har hovedansvaret for nødsituasjoner. I endel andre land er det brannvesenet som har koordineringsansvaret ved større ulykker og katastrofer. Politiet kan bruke frivillige styrker som hjelpekorps, radioamatører og NAKs Flytjeneste som støtte ved ekstra behov for nødsamband. Nødpeilesender. Nødpeilesendere er vanlig for skip og fly og blir stadig mer vanlig utrustning for småbåter og fotturister. Tidligere sendte nødpeilesenderene signal på flyradiobåndets nødfrekvens 121,500 MHz. De nye sender digitale signaler med GPS-referanse til redningssentralene via satellitter i Cospas-Sarsat systemet på 406 MHz. Redningskanalen. Politiet har frigitt en av politiets VHF-kanaler til bruk på et skadested mellom alle instanser som er med på redningsarbeidet. I politiets nett kalles den kanal 5. I helseradionettet kalles frekvensen «Redningskanalen». Dette er en en-frekvens kanal som fungerer som en felleskanal direkte mellom håndapparater og kjøretøymonterte mobilradioer. Dersom et skadested er utenfor rekkevidde av alle basestasjoner gir redningskanalen mulighet for samarbeide og kommunikasjon lokalt på skadestedet. Ofte kan politivakta ved politikammeret og AMK-sentralen ha en høytmontert antenne som kan bruke redningskanalen. Redningskanal 2. Er en to frekvent kanal, også kalt tunnelredningskanalen. I flere riksveitunneler er det montert en antenne langs hele tunnelen som er koblet til en basestasjon. Håndapparatene sender ut på en frekvens som antennen og basestasjonen tar imot. Basestasjonen sender det samme signalet ut igjen på en frekvens som er 8 MHz høyere og taes imot av alle håndapparatene. Oftest går det fast oppkoblet linje fra basestasjonen til politikammeret som er med på kommunikasjonen. Antennearrangementet gir radioforbindelse mellom alle radioene i tunnelen, utenfor tunnelen på begge sider og politivakta. Nødfrekvens på flyradio. Alle rutefly og alle flygelederarbeidsplasser har en mottaker som står på nødfrekvensene 121,500 MHz og 243 MHz. Disse frekvensene har normalt ikke annen bruk bortsett fra testing. De fleste nødpeilesenderene sender på disse frekvensene. Maritim VHF. På sjøen er Maritim VHF i bruk over hele verden på alle skip og i endel lystbåter. Kanal 16 er en nød og oppkallfrekvens. Det foregår normalt endel oppkall på kanalen, så det innebærer endel forstyrrelse å ha denne på hele tida. De aller fleste kystradiostasjonenes basestasjoner for Maritim VHF har egen sender/mottaker for kanal 16. Fiskeribølgen. er et frekvensbånd mellom kringkastingens mellombølge og tradisjonell kortbølge. Den har vært mye brukt av fiskebåter og av handelsflåten. Det har vært et stort antall kystradiostasjoner langs kysten. Mange av disse er nedlagt, men det er et stort antall basestasjoner som er fjernstyrt fra de gjenværende kystradiostasjonene. Nødfrekvensen på fiskeribølgen er 2182 kHz Nødsamband for tog. Togene har tradisjonelt benyttet signaler med lys og faste telefonlinjer mellom stasjonene for samband. Togleder har også mulighet for å kutte kjørestrømmen på mange strekninger. De siste årene er det utbygget et eget tilpasset GSMnett for jernbanen, kalt GSM-R. Som en reserveløsning er det benyttet vanlige mobiltelefoner. En enkel måte å hindre at det kommer tog inn på en kortere togstrekning, dersom sporet er sperret, er å forbinde de to jernbaneskinnene elektrisk, for eksempel med en startkabel for bil. Da får togene rødt lys inn mot strekningen fra begge ender. Dette gir også signal til togledersentralen og vil fungere som en enkel nødmelding. Togene har manglet en enkel mulighet for oppkall til alle aktuelle trafikkledere og fartøysjefer som nødfrekvensene har gitt skipstrafikken og flyene. En enkel radio med antenne og egen nødfrekvens på fiskeribølgebåndet på lokomotiver og togledersentraler ville gitt mulighet for nødkommunikasjon som kunne hindret flere av de siste års togulykker i Norge. Rekkevidden for signaler i fiskeribølgebåndet er stor, over flere fylker, og signalene går ned i daler og fjorder. Nytt digitalt nødnett. Digitalt nødnett er et kommunikasjonsnett basert på den internasjonale radiostandarden TETRA for lukkede radionett, blant annet for nød- og beredskapstjenester. Denne standarden ble fastsatt omtrent samtidig med GSM-mobiltelefonstandarden omkring 1989. Systemet er avlyttingssikret, og det skal sikre effektiv og sikker lyd- og data-kommunikasjon internt i, og mellom blålysetatene, som i mange år har hatt hver sine analoge VHF-radiokommunikasjonsnett. Staten ved Justisdepartementet tegnet i desember 2006 kontrakt med Siemens AS om leveranse av landsdekkende, digitalt nødnett. Kontrakten er senere overført til Nokia Siemens Networks Norge AS. Leveransen omfatter det TETRA-baserte radionettet, betjeningsutstyr til de tre nødetatenenes kommunikasjonssentraler (fagsentral brann – 110, politiets operasjonssentraler – 112, helsetjenestens akuttmedisinske kommunikasjonsssentraler – 113 samt akuttmottak i sykehus og kommunale legevaktsentraler) og håndholdte og kjøretøymonterte radioer. I første omgang bygges systemet ut i politidistriktene Østfold, Follo, Oslo, Romerike, Asker og Bærum samt Søndre Buskerud. Nødnettet skal evalueres før spørsmålet om videre utbygging fremmes for Stortinget. Politiet tok radionettet i bruk i de to første politidistriktene i desember 2009. Nødsamband opprettet av radioamatører. I flere politidistrikter er det opprettet samarbeide mellom de lokale avdelingene av Norsk Radio Relæ Liga og politiet. Radioamatørene har mulighet til å opprette samband på mange frekvenser som er velegnet til samband i vanskelig terreng og på lange avstander. Flere av radioamatørenes kortbølgebånd og kombinasjon av repeatere / frekvensomformere på VHF og UHF amatør-båndene kan gi forbindelse i områder uten dekning for mobiltelefoner og for nødetatenes interne samband. I ubebodde daler og andre forsenkninger i terrenget kan kortbølgeradio være eneste mulighet for kommunikasjon med omverdenen, eventuelt unntatt satellitt-telefon. Kommunikasjonssikkerhet med radio. Nødsamband som bør ha 100% sikker kommunikasjon bør derfor ha prosedyrer for radiosvikt og alternative kommunikasjonsmetoder. Ofte vil det være hensiktsmessig med to forskjellige radioforbindelser. Mange tjenester bruker vanlig mobiltelefon som reservesamband selv om dette kan være uegnet. Watt. Watt er en avledet SI-enhet for effekt med symbolet W. Enheten er definert som 1 joule per sekund (1 J/s), og er altså et mål på hastigheten energi omformes fra en form til en annen. I elektrisitetsbransjen brukes enheten som et mål på hastigheten elektrisk strøm produseres eller forbrukes med, som egentlig bare er former for energiomforming. Enheten har fått navn etter James Watt for hans bidrag til utviklingen av dampmaskinen. Den ble tatt opp av "Conférence Générale des Poids et Mesures" (CGPM) i 1960. Kilowatt (kW) har samme størrelsesorden som hestekraft, og brukes derfor ofte i sammenhenger der hestekraft tidligere ble brukt. Én metrisk hestekraft (hk.) er lik 0,73549875 kW. Definisjon. I klassisk mekanikk er altså en watt det arbeidet som kreves for å gi et legeme en konstant hastighet på én meter per sekund, når objektet har en tyngde eller en annen konstant motkraft på én Newton. der ohm (Ω) er den avledete SI-enheten for elektrisk motstand. Effekten til en klatrende person. Tyngdekraften som virker på en person med massen 70 kg, er 70 kg · 9.81 m/s2 = 687 N, der 9.81 m/s2 er tyngdeakselerasjon ved havoverflaten. Når personen klatrer opp en 3 meter høy stige, utfører vedkommende et arbeid på omtrent 687 N · 3 m = 2060 J. Hvis klatringen gjøres på 5 sekunder, er effekten 2060 J / 5 s = 412 W. Dette er da et mål på hastigheten kjemisk energi lagret i kroppen (ATP) omgjøres, via mekanisk energi, til termisk energi (varme). Kroppens varmeeffekt. I kroppen omdannes daglig omtrent 10 MJ kjemisk energi til termisk energi og litt mekanisk energi (muskelarbeid). Effekten av prosessen er 10 · 106 J / (24 · 60 · 60) s = 120 W. Kroppen fungerer altså som en varmeovn med effekt på rundt 100 W. Gjennomsnittseffekten til et kraftverk. Alta kraftverk produserer årlig i snitt 655 GWh elektrisk energi. Siden det er 8760 timer i et år, gir dette gir en gjennomsnittlig effekt på 655 GWh / 8760 h = 0,075 GW eller 75 MW, som er halvparten av anleggets kapasitet på 150 MW. Elektrisk og termisk watt. I elektrisitetsbransjen brukes av og til symbolet We eller We for å referere til elektrisk effekt eller nettoeffekt, mens Wt, Wth eller Wt referer til termisk effekt. Spesielt internasjonalt er det vanlig at kraftverk oppgir produksjonskapasitet i MWe eller GWe. For eksempel har Embalse kjernekraftverk i Argentina en produksjonskapasitet på 2 109 MWt (varme), som benyttes for å drive en turbin som bare kan gi 648 MWe (elektrisitet). Den store forskjellen skyldes ineffektiviteten til dampturbiner og de teoretiske begrensningene til en Carnotprosess. Det er alltid et stort tap i konvertering av termisk energi til elektrisk energi. Multipler. Som andre enheter i SI-systemet kan watt brukes sammen med alle SI-prefiksene. De vanligste prefiksene i bruk sammen med watt er kilo-, mega-, giga- og tera-. Kilowatt. En kilowatt (kW) er tusen (103) watt, eller 1,360 hestekraft. Kilowatt er en av de mest brukte måleenheter for effekt, og brukes blant annet til å angi effekten av motorer. Kilowattime er en korresponderende enhet for energi. Megawatt. En megawatt (MW) er en million (106) watt. Megawatt er en mye brukt måleenhet for effekt, og brukes blant annet til å angi effekten av mindre kraftverk. Megawattime er en korresponderende enhet for energi. Gigawatt. En gigawatt (GW) er en milliard (109) watt. Gigawatt brukes blant annet til å angi effekten av store kraftverk. Gigawattime er en korrespondere enhet for energi. Terawatt. En terawatt (TW) er en billion (1012) watt. Enheten terawatt representerer en så stor effekt at enheten brukes lite i praksis, men den korresponderende energienheten terawattime (TWh) brukes om energiforbruk til byer og land. Vannrensing. Vannrensing trengs til mange industrielle anvendelser, så vel som til drikkevann. Mennesker trenger vann uten for mye salt eller andre urenheter. Vanlige urenheter kan være kjemikalier eller sykdomsfremkallende mikroorganismer. Noen oppløste stoffer er akseptable og til og med ønskelige for å gi bedre smak. Vann som egner seg for å drikke betegnes som "drikkevann". Metanol. Metanol/metylalkohol (i folketale også betegnet tresprit) er en organisk forbindelse, mer presist det enkleste medlem av stoffgruppen som kalles alkoholer. Metanol er svært giftig, og selv små doser kan føre til blindhet eller død. Ved romtemperatur og atmosfærisk trykk er stoffet en farveløs, flyktig væske. Metanol har en karakteristisk alkohollukt, og det er derfor vanskelig å skille mellom metanol og etanol ved bare å vurdere utseende og lukt. Stoffet kan brenne i den oksygenholdige, atmosfæriske luften og danner da karbondioksid og vann. Metanol brenner med en nesten usynlig flamme. Fremstilling. Denne reaksjonen, ofte kalt damp-metan reforming eller SMR, er endoterm og begrensningene i varmetilførsel begrenser størrelse og trykk i de katalytiske reaktorene. Giftighet. Metanol er ikke giftig i seg selv, men det nedbrytes i leveren via enzymet alkoholdehydrogenase til formaldehyd og videre til maursyre, som kan medføre blindhet og kan være dødelig. Metanol kan også være skadelig om man innånder dampen eller får den på huden. Utsettes man regelmessig for damper eller direkte hudkontakt med stoffet, akkumuleres det i kroppen til skadelige konsentrasjoner. Symptomer. Den kliniske diagnosen er vanskelig, men synsforstyrrelser kombinert med hyperventilasjon er symptomer som bør vekke mistanke. Giftvirkningen inntrer først tidligst 15-20 timer etter inntak. Ved inntak samtidig med etanol vil metanolnedbrytingen hemmes da etanol har høyere affinitet for enzymet alkoholdehydrogenase. Dette gjør at metanol i større grad utskilles uomdannet i urin og utånding med halveringstid på drøye 40 timer. Pasienter har blitt behandlet for metanolforgiftning så sent som 5-7 dager etter siste inntak. Behandling. Ved mistanke om metanolforgiftning er det viktig å starte behandling så tidlig som mulig. I behandlingen benyttes etanol parallelt med dialyse for å fjerne konsentrasjonen av metanol. Metanolfabrikker. Dyno eier 40 % av en metanolfabrikk i Delfzijl i Nederland som er basert på naturgass fra Ekofiskfeltet som ilandføres i Emden i Nord-Tyskland. Norsk Industri. Statoil har bygd ut mottaksanlegg for naturgass fra Heidrunfeltet via transportrøret Haltenpipe på Tjeldbergodden. Naturgassen blir blant annet benyttet som råstoff i en metanolfabrikk. Det er vedtatt å bygge et gasskraftverk på området. Sylvia Saint. Sylvia Saint (født Silvie Tomčalová 12. februar 1976) er en tsjekkisk pornoaktør. I den tsjekkiske utgaven av Penthouse ble hun kåret til «Pet of the Year» i 1996, 1997 og 1998. Mellom 1997 og 2001 spilte hun inn over 262 pornofilmer. Fra 2002 har hun kun deltatt i filmer med jenter og solo. Hun er fremdeles i bransjen og har sin egen nettside som hun selv eier alle rettighetene til. Hun er gift med en tsjekkisk mann, ikke «Mr. Marcus», som mange tror, på tross at de hadde et langvarig forhold. Filmografi. Saint, Sylvia Dinitrogenoksid. Dinitrogenoksid (N2O) (best kjent som «lystgass» eller «lattergass») er ved romtemperatur og atmosfærisk trykk er en fargeløs, ikke-brennbar gass med en behagelig, lett søtlig lukt. Navnet «lattergass» skyldes virkningen denne gassen har på mennesker som inhalerer den, og den brukes også som beroligende middel, særlig av tannleger og på sykehus. Historie. Dinitrogenoksid ble oppdaget i 1772 av Joseph Priestley, og i 1790-årene eksperimenterte Humphry Davy sammen med noen venner (deriblant poetene Samuel Taylor Coleridge og Robert Southey) med å inhalere gassen. De oppdaget fort dinitrogenoksidets sløvende virkning på smertesansen uten at personen mister bevisstheten helt, og siden ble stoffet brukt som bedøvelsesmiddel. Virkning på kroppen. Ved innånding forårsaker dinitrogenoksid den nevnte ufølsomheten overfor smerte, samt eufori, svimmelhet og i visse tilfeller en svakt afrodisisk virkning. Større doser over kort tid kan dessuten medføre mild kvalme eller varig svimmelhet. Gassen i seg selv er ikke giftig, men kan fortrenge oksygenet i indåndingsluften og dermed føre til kvelning. Lengre tids bruk i større mengder er forbundet med symptomer som minner om mangel på B12-vitamin; blodmangel og skader på nervesystemet. Mange merker også lattergass på hørselen, ved at alle lyder kan virke metalliske. Virkningen varer veldig kort, maks 5 minutter etter en inhalering. Dinitrogenoksid som rusmiddel. Det fins eksempler på bruk av dinitrogenoksid som et rusmiddel, noe som er en av årsakene til at gassen utfases til fordel for andre bedøvelsesmidler. I ca. 30 stater i USA er det forbudt å bruke dinitrogenoksid på grunn av de euforiske virkningene. Virkning i forbrenningsmotorer. Når dinitrogenoksid varmes opp til ca. 570 grader F (~ 300 grader C.), deler molekylet seg til oksygen og nitrogen. Ved injeksjon av dinitrogenoksid i en motor betyr dette at mer oksygen er tilgjengelig under forbrenningen. Fordi det nå finnes mere oksygen, kan det injiseres mer drivstoff, slik at den samme motoren nå produserer mer kraft. Lystgass injeksjon er en av de enkleste metodene for å øke effekten i en bensinmotor. Dinitrogenoksid har også en annen effekt som forbedrer ytelsen ytterligere. Når det fordamper, gir lystgass en betydelig avkjølende effekt på inntakslufta. Når temperaturen til inntakslufta reduseres, økes luftens tetthet, og dette gir en større mengde oksygen inne i sylinderen. Problemet med lystgass er at gasstanken krever mye plass, og motoren trenger mye av det. Som enhver gass, tar den opp en god del plass selv om det er komprimert til en væske. En motor med 5 liter slagvolum som roterer med 4000 omdreininger pr. minutt (rpm) forbruker ca 10.000 liter luft pr. minutt. Dette betyr at det ville forbrukes en enorm mengde av lystgass for å kjøre en bil kontinuerlig over lang tid. Derfor bruker sjåføren det veldig selektivt og i korte perioder ved å trykke på en knapp. Sølvnitrat. Sølvnitrat er en giftig og etsende kjemisk forbindelse av sølv, nitrogen og oksygen. I sin rene form ved romtemperatur og i atmosfærisk trykk opptrer stoffet som gjennomsiktige eller hvite krystaller. Tekniske anvendelser. Sølvnitrat brukes i fotografisk film og i fremstillingen av fargestoffer. Dessuten utgjør det "kilden" til sølv ved forsølving (blant annet forsølving av glassplater som dermed blir til speil). Giftighet. Sølvnitrat er giftig ved inntak eller inhalasjon. Ved kontakt med hud kan stoffet skape brune misfarginger, som gradvis blir svarte. Disse misfargningene kan ikke vaskes bort eller fjernes – har man først fått dem, må man vente på at huden slites bort, og ny flekkfri hud skapes innenfra. Løsninger med lave konsentrasjoner (f.eks. 1 %) av sølvnitrat virker antiseptisk, og har tidligere (til 1984-85) vært anvendt som øyedråper på nyfødte. Fortsatt brukes lapisstift i noen grad i sårbehandling. Ved fjerning av virusvorter/fotvorter/verruca vulgaris vil etsing av sårbunnen en gang om dagen i noen dager med lapisstift redusere sannsynligheten for at vorten kommer igjen. Sølvnitrat kan blandes med vann og salt i en blanding, for så å filteres. Legges det så i sollys, med en gjenstand over vil man se de kjemiske reaksjonene. Metan. Metan er den enklest mulige av millioner av hydrokarboner – kjemiske forbindelser mellom karbon og hydrogen. Ved romtemperatur og atmosfærisk trykk er stoffet en gass. Metan ble oppdaget og isolert av Alessandro Volta mellom 1776 og 1778 da han studerte myrgasser fra innsjøen Lago Maggiore. Miljøforhold. Metan dannes som et sluttprodukt fra anaerob nedbrytning av visse typer organisk materiale, og derfor kalles gassen også sumpgass og gruvegass. 80 % av den metan som finnes i miljøet, kommer fra menneskelige aktiviteter, primært fra landbruk. I løpet av de siste 200 år er atmosfærens metaninnhold mer enn fordoblet fra 0,8 til 1,7 ppm. Metan er en drivhusgass, som bidrar til å «fange» mer solvarme i atmosfæren. Denne gassarten er en 22 ganger mer effektiv «bidragsyter» til drivhuseffekten enn karbondioksid, en annen og mer velkjent drivhusgass. Siden 1990 har konsentrasjonen av metan i atmosfæren økt med minst 42 ppb (parts per billion (dvs. per milliard på norsk)) til minst 1774 ppb. Det gir en relativt flat kurve. Metan har en halveringstid på 12 år og brytes langt fortere ned i atmosfæren sammenliknet med karbondioksid, som trenger flere hundre år. Konsentrasjonen av metan i atmosfæren bidrar signifikant til global oppvarming. Tekniske anvendelser. Metan brukes som energikilde, ettersom den er er den primære bestanddel i naturgass. Metangass lukter i seg selv ikke noe, så når gassen skal brukes som brennstoff, tilsetter man litt av en sterkt luktende svovelforbindelse, f.eks. etylmercaptan, så mennesker via deres luktesans blir advart i tide om lekkasjer. Særlig i kullgruver er metan den viktigste årsaken til ulykker fordi den danner en eksplosiv blanding med oksygen. Metangassen siver ut i fra sprekker inne i gruvene, noe som utsetter gruvearbeidere i fare på grunn av denne blandingen av metan og oksygen. I Ukraina og Kina er det særlig mange ulykker på grunn av gruvegass, ofte med mange titalls omkomne. Kilder til metan. 60 prosent av verdens utslipp av metan kommer av menneskelig aktivitet, først og fremst jordbruk. I løpet av de siste 200 årene har halvparten av mengden av metan i atmosfæren blitt fordoblet, fra 0,8 till 1,7 milliondeler av volumet. Metan utvinnes fra fjell, hovedsakelig kullgruver, sammen med andre kullmengder som benyttes til brensel. Metan tilvirkes også industrielt gjennom ulike kjemiske reaksjoner, eksempelvis av at organisk avfall råtner. 17 prosent av metanutslippene kommer fra dyrs prosesseringer av mat. En eneste ku har blitt beregnet til å produsere rundt 600 liter metan per dag. Det finnes også oppsamlinger av metan på havbunnen verden over, fanget i et kjemisk klatrat (et stoff hvor en komponent er innleiret i et annet stoffs struktur) med vann der vannet danner et «bur» som stenger metanmolekylene inne. Hvor mye metan som finnes bundet opp i form av metanklatrat i sedimentet på havbunnen er ukjent, men trolig handler det om store mengder. At store mengder av slikt metan blir sluppet fri til atmosfæren er en forklaringsmodell for økende global oppvarming tidligere i jordens fortid, eksempelvis for rundt 55 millioner år siden, noen som utgjør slutten av den geologiske epoken paleocen. Noen kilder mener det handler om titusen millioner tonn. Om den globale oppvarmingen fører til at disse varmes opp tilstrekkelig vil disse metankildene raskt kunne slippes fri til atmosfæren. Ettersom metan er 21 ganger mer potent drivhusgass enn karbondioksid vil det føre til en kraftig økning av drivhuseffekten, og dermed til en betydelig oppheting av jordkloden. Leirvulkaner finnes på havbunnen, ofte i områder hvor det finnes olje og der hvor fjellkjeder holder på å dannes. Når leirvulkaner får utbrudd slipper de fra seg store mengder gasser, hovedsakelig metan og annen hydrokarboner, men også helium. Trolig kommer disse gassene opp fra jordens mantel via dype forkastningssprekker. De mengder som slippes ut er altfor store til at de skal kunne tilhøre en lokal gassansamling og det vann som blir fraktet opp til overflaten ved utbrudd fører med seg emner som jod, brom og Bor (grunnstoff)|bor, noe som ikke kan komme fra lokalt sediment. Leirvulkaner finnes ofte i nærheten av lavavulkaner. Når det er tilfellet slipper leirvulkaner i nærheten av lavavulkaner ut ubrennbare gasser mens de som befinner seg lengre unna slipper ut metan. Nødsignal. Nødsignal er ethvert signal som kan brukes til å påkale oppmerksomhet i forbindelse med nød og ved andre omstendigheter hvor oppmerksomhet er påkrevet. Nødmelding. Nødmelding er en melding som sendes på radio, fortrinnsvis på en nødfrekvens, etter at nødsignal er sendt og som på en rask måte skal beskrive nødsituasjonen og hva slags hjelp som trenges. Nødmeldinger kan også innrapporteres til politiet på telefon. Rosemarie Köhn. Rosemarie Köhn (født 20. oktober 1939 i Rathenow i Brandenburg) er en tyskfødt norsk teolog og biskop emerita av Hamar. Hun var Hamars biskop fra 1993 til 2006. Köhn var Den norske kirkes første kvinnelige biskop, og de lutherske kirkers tredje på verdensbasis (etter tyske Maria Jepsen og amerikanske April Larsson). Bakgrunn og utdannelse. Köhn hadde tysk far og norsk mor. I slutten av 1940-årene kom hun til Norge, hvor hun etter artium studerte teologi og ble cand. theol. i 1966. I 1969 ble hun ordinert til prest av biskop Per Lønning. Tidlig karrière. Hun arbeidet som hjelpelærer i hebraisk ved Universitetet i Oslo fra 1967–1977 og var vitenskapelig assistent i gammentestamentlig teologi fra 1968 til 1970. Deretter var hun stipendiat i gammeltestamentlig teologi frem til 1975. Hun ble ansatt som universitetslektor i bibelfag ved Institutt for religionshistorie og kristendomskunnskap i 1976, og underviste også ved det integrerte praktikum innen sjelesorg, homiletikk og pastorallære, og ved Institutt for sykepleievitenskap i prinsipiell etikk. Hun var avdelingsbestyrer ved avd. B, Institutt for religionshistorie og kristendomskunnskap i 8 år og leder av forskningsprosjektet «Presterollen» 1986–1989. I 1989 ble hun rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. Norges første kvinnelige biskop. Da Hamar bispedømmeråd i november 1992 nominerte to kvinner til Hamar bispestol, var det historisk. Aldri før hadde kvinner blitt nominert til et bispeembete i Den norske kirke. Köhn ble, sammen med stiftskapellan Irene Wenaas Holte, de to første kvinnene på en slik liste. Bispedømmerådet nominerte også de daværende generalsekretærene Ole Christian Kvarme og Aage Müller-Nilsen og domprost Nils Kristian Lie. Lie vant den rådgivende avstemmingen, med Kvarme og Köhn på de neste plassene. Kirkerådet setter Kvarme på førsteplass, med Lie og Köhn på 2. og 3. plass. Da så Kongen i statsråd utnevnte henne til Norges (og Nordens) første kvinnelige biskop i 1993 var dette en historisk hendelse. Hun ble vigslet av daværende preses Andreas Aarflot i Hamar domkirke 20. mai 1993 med kongeparet til stede. Som biskop har hun vært regnet til den liberale fløyen innen kirken, og hennes vigsling av praktiserende homofile prester har vært kontroversiell. Hennes innsettelse var kontroversiell og førte til en del splittelse i Den Norske Kirke. I april 1995 åpnet hun sammen med sine kollegaer Sigurd Osberg og Ola Steinholt for at homofilt samboende kunne ansettes i vigslede stillinger, og for at homofile som hadde inngått partnerskap kunne få en forbønnshandling i kirken. Kritikken mot henne har hovedsakelig dreid seg om hennes liberale syn på homofili og særlig hennes innsettelse av den lesbiske presten Siri Sunde i 1999 mot Kirkemøtets flertall i 1997. Köhn sa i denne sammenheng: "Kirken har mye å be de homofile om unnskyldning for. Jeg håper ettertiden vil vise at dette var en god dag for Den norske kirke. Homofile har langt inn i dette århundre vært en utstøtt og trakassert gruppe mennesker som kirken ikke har forsvart og vist omsorg for - slik en skulle forvente ut fra evangeliet og kristen etikk. Selv opplever jeg at denne saken i siste instans handler om «å være tro mot sannheten i kjærlighet». Med samme rett som kirken har endret standpunkt i andre saker, bør kirken nå endre sitt syn på homofili". Den 13. januar 2006 ble det gjort kjent via en pressemelding at Köhn valgte å trekke seg som biskop da hun nådde pensjonsalder i oktober. Årsaken til at hun ville trekke seg som biskop var sykdom. Köhn hadde forhøyet blodtrykk og har hatt flere små hjerneslag. Hennes fratreden ble berammet til 1. november. I oktober 2006 ble Solveig Fiske utnevnt til hennes etterfølger. Hun ble i 2006 samboer med Susanne Sønderbo, en dansk prest. De har sammen skrevet bøkene "Mellom en prest og en klovn: gode ord til livet" og "Drømmer: gode ord til livet". Leah Rabin. Leah og Yitzhak Rabins grav i Jerusalem Leah Rabin (født Leah Schlossberg den 28. april 1928 i Königsberg, Tyskland, død 12. november 2000 i Petah Tikva i Israel) var en tyskfødt israelsk politiker og kone av Yitzhak Rabin. Leah Schlossberg kom fra en familie fra det jødiske borgerskap i Königsberg. Hun kom til Palestina i 1933, da familien emigrerte fra Tyskland. Hun møtte sin mann i 1943 utenfor en iskremhandler i Allenby-gaten i Tel Aviv. Hun var 16 år gammel og studerte ved Tichon Hadash. De giftet seg den 23. august 1948 i Beit Shalom i Dizengoff-gaten i Tel Aviv. De fikk to barn, datteren Dalia, og sønnen Zahala. Som ektefelle holdt hun seg utenfor rampelyset, men i 1977 ble hun gjenstand for negativ oppmerksomhet da det ble kjent at hun hadde en dollarkonto i Washington der Yitzhak hadde tjenestegjort som ambassadør noen år tidligere. Den gang var det forbudt for israelere å ha slike konti. Dette utløste en politisk situasjon som førte til at ektemannen gikk av som statsminister, en stilling han hadde innehatt siden 1974 – og som han skulle få på nytt i 1992. Leah Rabin støttet sin manns anstrengelser for fred i den israelsk-palestinske konflikten og arbeidet videre for fred etter at mannen ble myrdet av en sionistisk høyreekstremist den 24. november 1995. Hun besøkte Norge så sent som i 1999, og døde av kreft året etter, 72 år gammel. Yitzhak Rabin. Yitzhak Rabin (hebraisk: יִצְחָק רַבִּין; født 1. mars 1922, død 4. november 1995) var en israelsk politiker og general. Han var statsminister i Israel i to perioder; 1974–77, og 92–95. I 1994 mottok han Nobels fredspris sammen med Yasir Arafat og Shimon Peres. Prisen fikk de for fredsprosessen i Midtøsten, som ledet til Oslo-avtalen. Den 4. november 1995, under hans andre statsministerperiode, ble han myrdet i Tel Aviv av den jødiske fundamentalisten Yigal Amir. Amir var en motstander av fredsprosessen som han mente førte til økt palestinsk terror. Dagen for mordet på Yitzhak Rabin er i dag helligdag til minne om ham. Øy. Ei øy (eller på riksmål ø) er et landområde som er mindre enn et kontinent og større enn en stein eller et skjær, og som er helt omgitt av vann ved normal vannstand. Ei øy som når såvidt over havoverflaten kalles et skjær, et noe større skjær kalles en holme. FN definerer øy på denne måten: «Ei øy er et naturlig dannet landområde, omgitt av vann, som er over vannflaten ved høyvann. Skjær/holmer («rocks») som ikke kan opprettholde menneskelig bosetning («habitation») eller økonomisk liv skal ikke ha rett til en eksklusiv økonomisk sone eller kontinentalsokkel.» Statens Kartverk har definert alle holmer med et areal på over ti kvadratmeter som øyer. Holmer med et areal på mellom fem og ti kvadratmeter er enten klassifisert som øyer eller skjær, ut fra formen på holmen. Det største antallet øyer, som ofte er korallrev, finnes i Stillehavet. Norge og Hellas er de land i Europa som har flest øyer. Norge hadde ved siste beregning i 2011 239 057 øyer totalt og 81 192 skjær. Andre øyrike land er Indonesia, Filippinene, Canada og Chile. Jordas samlede øyareal utgjør ca. 7 % av jordoverflaten. Øyer i hav. a>, 16 dager etter at utbruddet nådde havoverflaten. Øyer i hav omfatter kontinentale øyer og oseaniske øyer. Kontinentale øyer. Dette er øyer som ligger på en kontinentalplate, og som geologisk er oppbygd på samme måte som kontinentene. Som regel ligger de på kontinentalsokkelen utenfor et kontinent. De kan dannes på ulike måter, for eksempel ved heving av havoverflaten. De kan også dannes ved forskyvninger i jordens tektoniske plater, eller ved erosjon. Øyer kan også dannes ved bølgenes innvirkning, eller av elver som fører sand og løsmasse ut i havet. I noen tilfeller har kontinentaldriften ført små deler av en kontinentalplate langt bort fra andre kontinenter. Eksempler på slike mikrokontinenter er Jan Mayen og Seychellene. Ny-Caledonia og New Zealand tilhører kontinentet Zealandia, som for det meste ligger under havets overflate. Oseaniske øyer. Oseaniske øyer ligger på oseaniske plater, og blir ikke så store som de største kontinentale øyene. De som er regel dannet av vulkansk aktivitet, men det finnes tilfeller der platetektonikken har hevet havbunnen over vannflata, for eksempel Macquarieøya. I varme hav bygger ofte koraller et rev rundt vulkanen, og danner en type oseaniske øyer som bare indirekte er dannet av vulkansk aktivitet. Vulkanske øyer. En type vulkanske øyer blir dannet ved at de tektoniske platene glir fra hverandre. Det gir forholdsvis rolige utbrudd. Eksempler på dette er Island og Bouvetøya. Andre blir til ved at de tektoniske platene kolliderer. Det gir mer eksplosjonsartede utbrudd. Eksempler på dette er de vulkanske øyene innenfor Ildringen i Stillehavet. Et av de mest kjente utbruddene av denne typen skjedde på den indonesiske øya Krakatau i 1883. En tredje type er øyer som er dannet av vulkanske varmepunkt ("hot spots"), altså steder inne på en tektonisk plate med vulkansk aktivitet. Eksempler på det siste er Hawaii, Kanariøyene og Maskarenene. Koralløyer og atoller. Koralløyer består for det meste av koraller, og er bygd opp over lang tid. En atoll er et sirkulært korallrev med øyer som omgir en lagune. En atoll blir dannet når et korallrev vokser opp rundt en vulkansk øy som senere synker eller forsvinner på grunn av heving av havoverflaten. Sandbanker og barriereøyer. En sandbanke er en ansamling av sand eller grus i ei elv, kystsone eller elveutløp. Når den ligger ved ei strand, kan den kalles en lido. Banken kan være med eller uten vegetasjon, og ofte vandrer den slik at den eroderes på en side og bygges ut på andre siden. Størrelsen kan variere fra noen meter til flere kilometer som barriereøyer langs hele kystlinjen. Sjøkart markerer slike landformer som grunner, men de er ofte vanskelige å lokalisere siden de flytter seg. Sandbanker dannes av tidevann, bølger eller strømning av vann fra elver. Ei barriereøy er ei lang og relativt smal øy som ligger parallelt ved kysten. Den er bygd opp av sedimenter, hovedsakelig sand. Bak barriereøya, dvs mellom øya og fastlandet, ligger en lagune hvor vi finner mer finkornet materiale. Øya virker som et skjold som beskytter fastlandet mot å eroderes på grunn av store bølger. Barriereøyer består av sand eller av annen kornet materie som vannet kan flytte på, for eksempel jord, slam, grus, singel eller stein. Øyer i ferskvann. Det finnes også øyer i innsjøer, for eksempel Helgøya i Mjøsa, og i elver. Øyer i ferskvann kan deles i to grupper, fluviale og littorale. Fluviale øyer befinner seg midt i elvestrømmen og endrer ofte form og størrelse, mens de littorale øyene befinner seg ved bredden av en elv, en innsjø eller en elvemunning. Marajó i Brasil er den største øya i verden som er fullstendig omsluttet av ferskvann. Den ligger ved munningen av elva Amazonas. Manitoulinøya i Huronsjøen i Canada er den største øya i verden som ligger i en ferskvannsinnsjø. Soisalo i innsjøen Saimen i Finland er Europas største ferskvannsøy. Verdens største øyer. Dette er en liste over verdens største øyer. (Australia og Antarktis regnes som kontinenter, ikke som øyer). Norges største øyer. Dette er en liste over de største øyene i Norge med tilhørighet (fylke). Den inkluderer også Svalbard og Jan Mayen. Største øyer i hvert enkelt fylke. Dette er en liste over de største øyene i hvert enkelt fylke i Norge. Jacob van Campen. a>. Bygningen ble opprinnelig oppført som rådhus 1648-1665 etter Jacob van Campens tegninger.Photochrom fra mellom 1890 og 1900 fra Library of Congress. Jacob van Campen (født 2. februar 1596, død 13. september 1657) var en nederlandsk arkitekt og kunstmaler. Han er mest kjent for Mauritshuis i Den Haag. Bygningen ble bygget for prins Johan Maurits van Nassau-Siegen og har i dag adresse Korte Vijverberg 8 (i sentrum av byen). Mauritshuis ble åpnet som museum i 1822. Ved siden av Mauritshuis ligger statsministerens arbeidskvarterer «het Torentje», og en kunstig innsjø kalt «Hofvijver». Han er også kjent for å ha tegnet Rådhuset i Amsterdam som i dag er det kongelige slott (Paleis op de Dam). Van Campen ble inspirasjonskilde for flere andre arkitekter, blant annet Louis Le Vau og François Mansart, mens han selv hadde latt seg inspirere av Andrea Palladio. Han ble medlem av Sint-Lucasgildet i Haarlem i 1614. Rotterdam. Rotterdam er den nest største byen i Nederland, med 607 460 innbyggere Byen ligger i provinsen Sør-Holland i den vestlige delen av landet. Rotterdam utgjør den sørlige delen av Randstad-området, et av Europas største bymessige områder med ca 7,1 mill innbyggere. Havnen i Rotterdam er den største i Europa og var verdens travleste havn fra 1962 til 2004, da Shanghai overtok denne posisjonen. Rotterdam ligger på begge sider av elven Nieuwe Maas (nye Maas), en av kanalene i det store deltaet ved utløpet av elvene Rhinen, Maas og Schelde. Elva deler byen i to, Nord-Rotterdam og Sør-Rotterdam. Navnet "Rotterdam" kommer fra en demning ("dam") i elven "Rotte". Nyere historie. Tyskland invaderte Nederland 10. mai 1940. Tyskerne hadde planlagt å erobre landet i løpet av én dag, men møtte uventet hard motstand. De tvang likevel Nederland til å kapitulere den 14. mai 1940 ved å bombe Rotterdam og true med å bombe andre byer. Bykjernen ble nesten fullstendig ødelagt av det tyske Luftwaffe, og 800 mennesker ble drept og omtrent 80 000 ble gjort hjemløse. Fra 1950-årene til 1970-årene ble byen gjenoppbygget. Sentrum var fortsatt åpent og vindfullt, inntil byrådet i 80-årene startet en aktiv byplanleggingspolitikk. Dristige og nye former for leiligheter, kontorer og rekreasjonsområder gjorde bysentrum mer 'bovennlig'. På 90-tallet ble forretningsområdet "Kop van Zuid" bygget på sydsiden av elven. Severdigheter. Rotterdam med lys som angir grensen for hvor byen brant under det tyske bombardementet i 1940 Warszawapakten. Warszawapakten, også skrevet Warszawa-pakten, offisielt navn «Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse», var en militærallianse mellom Sovjetunionen og land i den tidligere øst-blokken i Europa. Den bestod både av reelt uavhengige stater og stater som til tross for formell selvstendighet de facto var styrt fra Sovjetunionen. Forsøk på å bryte ut av pakten ble brutalt slått ned av det sovjetrussiske maktapparatet. Traktaten ble etablert som forsvarspakt rettet mot NATO, som hadde blitt etablert i 1949. En viktig begivenhet som førte til dannelsen av Warszawa-pakten var (Vest-)Tysklands gjenopprustning og NATO-medlemskap. Pakten ble underskrevet i Warszawa 14. mai 1955, og trådte i kraft 5. juni 1955. Sovjetunionen hadde på forhånd inngått bilaterale forsvarsavtaler med de fleste av medlemslandene i Warzawapakten. Endringen til en multilateral avtale bidro til øke Sovjetunionens prestisje som en supermakt internasjonalt. 3.november 1956 erklærte Ungarns nye statsminister Imre Nagy at Ungarn ville trekke seg fra Warzawapakten. 4.november ble landet invadert av Sovjetunionen. Omtrent 4 000 ungarere ble drept, flere tusen fengslet og omtrent 200 000 flyktet. Natten mellom 20. og 21. august 1968 invaderte Warzawapakten (med unntak av Romania og Albania) Tsjekkoslovakia for å knuse det nye og mer liberale styret til Alexander Dubcek.. Det var den eneste felles militæroperasjonen Warzawapakten foretok. Den bestod til den kalde krigen var over, og medlemslandene begynte å trekke seg i 1991.(DDRs medlemskap opphørte rett før staten sluttet å eksistere et år tidligere), og pakten ble offisielt oppløst 1. juli 1991. Medlemmer. Albania trakk seg ut av alliansen i 1961 som følge av uenighetene mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen etter at Sovjetunionen hadde fordømt Josef Stalin og gjennomgått en avstalinisering. Thomas Gainsborough. Thomas Gainsborough (døpt 14. mai 1727 – død 2. august, 1788) var en engelsk maler. Han var en av sin tids mest kjente landskaps- og portrettmalere. Gainsborough ble født i 1727 i Sudbury, Suffolk, England, som sønn av en lærer. Da han var fjorten imponerte han faren så mye med sine tegneferdigheter at han fikk lov til å reise til London for å studere kunst. I 1740-årene giftet han seg med Margaret Burr, en ikke-ektefødt datter av Hertugen av Beaufort, som gav dem £200 årlig. Skrik. a> i Oslo 2006 etter at det ble stjålet to år tidligere. a> på en transformatorkiosk langs jernbanestrekningen Sehnde – Lehrte i Tyskland. "Condemned to Agony" betyr «dømt til pine (sjelekval, dødsangst)». __NOTOC__ «Skrik» er et av Edvard Munchs mest berømte bilder, og en av Norges sentrale kunstskatter. Teknikken er fettstift på papp, og bildet er datert til 1893, nå til antagelig 1910 Bildet finnes i fire originalversjoner, hvorav to tilhører Munchmuseet, ett Nasjonalgalleriet og det siste ble auksjonert bort til en ukjent kjøper i 2012. Tre amerikanske astronomer har satt Munchs valg av rød himmel i bildet i sammenheng med at et vulkanutbrudd i Indonesia forårsaket sterkt rødfarget himmel ved soloppgang og solnedgang i Europa fra november 1883 til februar 1884. Bildet er et av verdens mest kjente og har blitt et ikon i den internasjonale populærkulturen der det gjengis i stadig nye varianter og versjoner i vitsetegninger, reklame og annet. Salg av «Skrik». Den eneste privateide originalversjonen av bildet ble solgt 3. mai 2012 på auksjon hos det amerikanske auksjonsfirmaet Sotheby's for 119,9 millioner amerikanske dollar, hvorav 107 millioner i salgssum med 12,9 millioner i kommisjon. Dette tilsvarer 687 millioner norske kroner. Privatradio. Privatradio er privatpersoners bruk av enkle kommunikasjonsradioer til eget, privat formål. Enkelte band er lisensfrie. Tidligere var HF-frekvenser i 27 MHz-området i kortbølgen avsatt til dette formålet. Det var utstedet lisenser med kallesignal i formatet: PR45945. Det var ingen krav om kompetanse ved utstedelse av lisens. Privatradio er nå frigitt og det er ikke noe krav om lisens. Etter at mobiltelefonen ble utbredt har privatradio blitt lite populært. Mens mobiltelefon er avhengig av telenettet går privatradio direkte mellom apparatene, og man kan under gunstige radioforhold og med bruk av en bra antenne, kommunisere med radiostasjoner riktig langt unna. Det nye privatradiobåndet i 446 MHz båndet er lisensfritt. Apparatene er små med fastmonterte antenner, og det er forbudt å bruke andre antenner. Band. Det norske og svenske KDR-båndet i UHF-området har seks kanaler med frekvensene 444.600, 444.650, 444.800, 444.825, 444.850 og 444.975 MHz. I Tyskland har man 80 kanaler der kanalene 41-80 anvender frekvensene 26.565-26.955 MHz. Der kan nye apparater utstråle 1 W AM og SSB på kanalene 4-15. I Storbritannia har de 40 privatradiokanaler i området 27.605-27.995 MHz og de har også tillatelse til å bruke de samme 40 kanaler som brukes også, i Norge. I USA brukes 40 kanaler i 27 MHz båndet under betegnelsen Citizens Band. Dette er populært i lastebiler og motorsykler. Enkelte Harley Davidson modeller leveres med originalmontert 27 MHz radio. På UHF brukes i USA 8 +14 kanaler i 446 MHz båndet, men det er ikke de samme kanalene som brukes i norske PMR radioer. Radiostasjon. Radiostasjon er en person eller annen instans som ved bruk av en radiosender utsender radiosignaler i form av tale eller musikk. En radiostasjon kan også brukes til å komme i kontakt med andre stasjoner, men må da være i besittelse av en radiomottaker. Normalt identifiserer radiostasjonen seg med et kallesignal eller navn. Stasjonene kan bruke forskjellige modulasjoner og bølgebånd avhengig av til hvilket geografisk område de ønsker å nå. Kringkastingstasjoner som sender til nærområdet vil gjerne bruke FM-båndet, mens de som vil dekke et større område bruker mellombølgebåndet. Skal man sende til andre kontinenter bruker man kortbølgen. Kringkasting. Kringkasting kan som et alternativ til radio også bruke internett eller andre linjebaserte nett for overføring av informasjon. Dette er ikke noe nytt. Allerede i Sovjetunionen sendte man kringkasting over et strømlinjenett. Assyria. Assyria (Gammelsyrisk: ܐܬܘܖ) var i oldtiden betegnelsen på området ved Tigris hvor oldtidens assyriske folk bodde. Oldtidens assyrere gjorde seg gjeldende som en sterk politisk makt i området og dannet et rike som mange regner for å være det første virkelige verdensriket. Assyrerne. Assyrernes kjerneområde var det trekantede området mellom elvene Tigris og Lille Zab. Her lå de viktigste av deres byer, deriblant Assur, som sannsynligvis var rikets første hovedstad, og Ninive. Deres landområde ble utvidet mot sør da de fikk overtaket på babylonerne, mens Babylonia ble utvidet mot nord da babylonerne fikk overtaket. Assyrerne og babylonerne talte to dialekter av det semittiske språket akkadisk. De skrev med kileskrift. På et senere tidspunkt brukte de arameisk i utstrakt grad. I dag brukes betegnelsen assyrere om en innfødt befolkning i Irak, Iran, Tyrkia, Syria og i tillegg har flere emigrert til Europa, Amerika og Australia. De hevder å være etterkommere av oldtidens assyrere og snakker et språk som står arameisk nær, men som inneholder visse påvirkninger fra fortidens assyriske språk. De fleste av dem tilhører Den assyriske kirke i øst. Assyrerne var en stor militærmakt. De førte mange felttog; iblant la de vekt på å føre ett i året. Ved flere anledninger deporterte de folk fra visse landområder og hentet folk fra andre steder så de kunne bosette seg der. Dessuten brukte assyrerne ikke sjelden kyniske og grusomme metoder for å skremme og undertvinge folk de kjempet mot. For eksempel kunne fanger få stukket øynene ut eller få kroppsdeler avhugd. Assyrerne lå stadig i krig med arameerne og elamittene. I løpet av sin storhetstid møtte riket også en utfordring i landet Urartu i nord, som befant seg i det som nå er Armenia. Dette riket, som de stadig kriget mot, utgjorde en svekkende kraft. Assyrerne gjorde seg gjeldende innen oldtidens kunst og arkitektur. Innen byggekunst og fremstilling av statuer viste de stor oppfinnsomhet. Assyrerne oppførte imponerende bygninger, og dessuten utviklet de vanningssystemer med store akvedukter. Kunstnere laget statuer av både stein og metall. I palassene ble veggene utsmykket med relieffer som skildret scener fra krig og fred. Historieskrivning. Assyria nevnes i Bibelen som et av de rikene som hadde kontakt med Israel. Assyrernes historie var trolig godt kjent blant antikkens skribenter, ikke minst grekerne. Herodot skrev en assyrisk historie som nå er gått tapt. I etterfølgende tider var store deler av historien lite kjent og ble først gjenoppdaget på 1800-tallet, da arkeologer for alvor begynte å undersøke ruinene av fortidens byer og å lese de gamle tekstene. Ikke minst de britiske forskerne Henry Layard og Henry Rawlinson var viktige i så måte. Man finner mange opplysninger om felttog og andre begivenheter fra assyrernes egne leirtavler og innskrifter. Til tross for overdrevne lovprisninger av kongenes gjerninger, utgjør tekstene en uvurderlig kilde til kunnskap om riket. Særlig interessante er kongelistene, hvorav flere ble skrevet etter assyrerrikets fall. Derfor har man etter hvert fått et godt bilde av de viktigste trekkene i Assyrias historie. Assyrerrikets historie. Kart som viser assyrerriket på sitt største Assyrerriket var i begynnelsen konsentrert rundt byen Assur. Riket fikk trolig ikke noen endelig form før 1400-tallet f.Kr. Det nyassyriske riket ble et imperium som strakte seg over store deler av Midtøsten og Orienten. Assyria og Babylonia hadde et varierende forhold; noen ganger støttet rikene hverandre, og noen ganger var det krig mellom dem. Det var til slutt babylonerne som gav assyrerriket dødsstøtet. Gammelassyrisk tid. De assyriske dokumentene omtaler de første kongene som "konger som bodde i telt". Disse mytiske regentene blir også nevnt som forfedre til den babylonske kong Hammurabi. Assyriske konger blir omtalt i gamle kongelister og kan dateres tilbake til omkring 2000 f.Kr. Assur, Ninive og Arbela var viktige byer, og antagelig bystater, i det nordlige Mesopotamia. De befant seg i det området som dannet grunnlaget for assyrerriket. Assyrerne rådde over handelsstasjoner og handelskolonier flere steder i Mesopotamia og Anatolia på denne tiden. En av de første viktige erobrerkongene var Shamshi-Adad I (1800-tallet f.Kr.) Han var opprinnelig en amoritt, men klarte å vinne makten i Assyria gjennom sine erobringer. Etter hvert la han under seg en rekke bystater (Mari, Terqa, Sjubat-Enlil, Ekallate, Ninive, Karana) og hadde til slutt kontrollen over hele det nordlige Mesopotamia. Hans sønn Ishme-Dagan I ble imidlertid beseiret og riket ble underlagt Hammurabi. Babylonernes storhetstid etter Hammurabi ble dog kortvarig. I tiden som fulgte hadde Mitanni-riket en glansperiode. Mellomassyrisk tid. Assyrerne kom sterkt tilbake under Assur-Uballit I og hans etterfølgere. Amarnabrevene vitner om Assur-uballits diplomatiske forbindelser med Egypt. En viktig konge i den følgende tid var Salmanassar I (1200-tallet). Hans sønn og etterfølger var Tukulti-Ninurta I (ca. 1244-ca. 1208), som bygde assyriske militærforlegninger langs hele grensen mot Eufrat og slo hettittene i flere slag i nordvest. Imidlertid ble han drept under en oppstand i hjemlandet. Deretter gjennomgikk riket en lang skiftende periode med folkevandringer og stridigheter, men også noen fremgangsrike regenter, som Tiglat-Pileser I (ca. 1100). Tiglat-Pileser I gjennomførte en rekke vellykkede felttog bl.a. i fjellområdene i nord for å sikre råvarer og handelsveier og å avskrekke de arameiske stammene, og vestover til Middelhavet. På sørfronten hadde han mindre hell og tapte et slag mot babylonerkongen Nebukadnesar I. Fra og med denne tiden har man funnet årstekster, hvor assyrerne gjengir viktige hendelser. På denne tiden laget assyrerne også en lovsamling, som blant annet satte strenge regler for hvordan kvinner skulle gå kledd når de gikk omkring utendørs og som foreskrev forskjellige fysiske avstraffelser for en rekke lovbrudd. Det nyassyriske riket. Den nyassyriske tid var en tid med fremgang for riket. På denne tiden utviklet Assyria seg antagelig til det mektigste riket i verden i sin samtid. Adad-Nirari II og Tukulti-Ninurta II kjempet mot arameerne og sørget for at babylonerne tapte et stort territorium. Det ble allikevel stiftet fredsavtaler mellom assyrerne og babylonerne som skulle vare i en periode fremover. Kong Asurnasirpal II (800-tallet f.kr.) førte en rekke kriger. Mange innskrifter forteller om hans gjerninger og den grusomme behandlingen han gav fienden. Han gjorde Kala til sin hovedstad. Hans sønn og etterfølger Salmanassar III fortsatte krigene og gjorde flere riker tributtpliktige. Han kjempet mye mot arameerne og kongene Ben Hadad II og Hasael. Han hevder i en innskrift å ha mottatt en tributt fra kong Jehu i nordriket i Israel. Salmanassar inngikk også en traktat med Babylonia. Etter ham fulgte hans sønn Shamshi-Adad V. Da Shamshi-Adad døde, virket hans kone Shammu-Ramat som regent i en periode fordi sønnen Adad-Nirari III fortsatt var veldig ung. Adad-Nirari rettet i sin regjeringstid et angrep mot Damaskus og gjorde Syria tributtpliktig. Han ble etterfulgt av tre sønner i tur og orden, Salmanassar IV, Assur-Dan III og Assur-Nirari V. I deres regjeringstid måtte assyrerne hanskes med indre stridigheter. Assyrerne kom sterkt tilbake igjen under Tiglat-Pileser III. Både han og hans etterfølger Salmanassar V kontrollerte store landområder og spilte en viktig rolle i begivenheter i området. I denne tidsperioden ødela assyrerne nordriket i Israel. Deretter fulgte Sargon II og hans etterkommere. Sargon hadde vekslende hell med sin krigføring, men han klarte i høy grad å holde tilbake trusselen fra Urartu. Han fikk endog perserne til å betale tributt. Med tiden kontrollerte han så å si hele Midtøsten. Den babylonske kong Merodak-Baladan II kjempet imot assyrerne på denne tiden. Kong Assurbanipal ute på jakt Sargon ble etterfulgt av sønnen Sankerib. Sankerib gjorde mye for å opprettholde det riket hans far hadde grunnlagt. Han utkjempet en rekke kriger, også mot Egypt. Bibelen forteller om det angrepet Sankerib rettet mot sørrikets konge Hiskia. Sankerib sørget for at Merodak-Baladan til sist ble sendt i landflyktighet. Sankerib ble til sist myrdet og etterfulgt av sønnen Asarhaddon. Asarhaddon var mye plaget av sykdom, men han utførte viktige ting i løpet av sin regjeringstid. Han sørget for å gjenoppbygge Babylon. Han bekjempet skyterne i øst og kimmerne i nord. Han oppnådde også å få innflytelse over Egypt. Asarhaddon døde mens han var på reise og sønnen Assurbanipal etterfulgte ham. Assurbanipal regnes for den største av assyrerkongene. Selv holdt han seg stort sett i ro hjemme, mens han ledet operasjoner rundt omkring i riket. Han hadde kontakt med Lydias konge Gyges. Da Gyges allierte seg med egypterne mot Assyria, trakk Assurbanipal støtten tilbake, og Lydia ble invadert av kimmererne. Sent på 600-tallet f.Kr., da Assurbanipal var død, begynte riket å gå i oppløsning. Hans to tvillingsønner etterfulgte ham i tur og orden som konger, samtidig som det oppstod stridigheter om makten. Til sist ble Assyria angrepet av hærene til babylonernes konge Nabopolassar og medernes konge Kyaxares, som inntok, plyndret og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske. Assur-Uballit II gjorde et forsøk på å fortsette rikets styre fra Karan, men tapte makten etter ganske kort tid. Zambezi. Zambezi er Afrikas fjerde lengste elv og går fra vest mot øst i det sørlige Afrika. Kildene ligger i Zambia ved grensen til Den demokratiske republikken Kongo og Angola. Elven strekker seg over i alt 2736 km. På veien mot havet drenerer en rekke andre store elvesystemer til Zambezi, blant annet Luangwafloden og Kafuefloden. Det mest iøynefallende naturfenomenet ved Zambezi er verdens bredeste fossefall Victoriafallene, som ligger ved grensebyen Livingstone mellom Zambia og Zimbabwe. Elven flyter igjennom Zambia, Angola og Mosambik, hvor den munner ut i et 880 km² stort delta i Det indiske hav. Zambezi danner også grensen mellom Zambia og Zimbabwe, samt Zambia og Namibia. Store demninger skaffer energi til vannkraftverkene Kariba og Cahora-Bassa, som leverer elektrisitet til Sør-Afrika. Peptid. Et peptid er en kjede av aminosyrer som er bundet sammen. Peptider produseres av ribosomene i cellene på bakgrunn av RNA som er transkribert fra cellekjernens DNA. Peptidene foldes og bindes sammen og blir proteiner. Når proteiner brytes ned, dannes også peptider. Kort sagt kan man si at forskjellen på peptider og proteiner er at peptidene er kjeder uten noen spesiell struktur, mens proteinene er komplette strukturer med en bestemt funksjon. Noen hormoner (f.eks. insulin) og neurotransmittorer er peptider. Peptidene deles grovt sett inn i oligopeptider, som består av et fåtall aminosyrer, og polypeptider, som består av mange aminosyrer. Grensen settes ofte ved ca. 50 aminosyrer, eller en molekylvekt på ca. 5000. Polypeptider med flere enn 100 aminosyrer eller en molekylvekt på ca. 10000 kalles oftest for proteiner. Blant oligopeptidene betegnes noen ganger de med svært få aminosyrer etter det nøyaktige antallet – f.eks. inneholder di-, tri-, tetra- og pentapeptider hhv. 2, 3, 4 og 5 aminosyrer. Denne terminologien brukes sjelden for peptider med flere enn 10-12 aminosyrer. I fordøyelsessystemet dannes peptider når enzymer spalter proteinene i maten. Hvis man har en enzymdefekt, det vil si at et av fordøyelsesenzymene mangler eller ikke fungerer, kan man bli ute av stand til å bryte ned visse peptider. Disse kan skade tarmen, f.eks. ved cøliaki, eller tas opp i blodet og skape diverse problemer. Slike tilstander kalles matintoleranse, i motsetning til allergi som er et immunologisk fenomen. Råholt. Råholt er et tettsted i Eidsvoll kommune i Akershus. Deler av tettstedet strekker seg inn i nabokommunen Ullensaker. Tettstedet har totalt innbyggere per 1. januar, og ligger 10,5 kilometer sørvest for Eidsvoll sentrum og 17 kilometer nord for Jessheim. I tettstedet ligger Råholt kirke. Råholt ligger i sørlig del av kommunen, og er et av de områder som har opplevd stor vekst i forbindelse med hovedflyplass på Gardermoen. Det er jernbaneforbindelse til Råholt da lokaltog til Eidsvoll stopper på Eidsvoll Verk stasjon. Råholt ungdomsskole, en ny moderne ungdomsskole som ligger ovenfor Råholthallen, har fått designpris i 2005 og er en av Nordens mest moderne ungdomsskoler. Råholtsenteret er planlagt fornyet og skal bli større. Tettsted. a>en Stor-Bergen. Tettstedet Vaksdal tilfredsstiller begge definisjonene på begrepet "tettsted", dagligspråkets urbane sted som ikke er stort nok til å kalles "by", og SSBs statistiske by-begrep Tettsted er et tettbebygd område; et byområde, en by, et bebyggelsestyngdepunkt, for eksempel et industristed, fiskevær, bygdesentrum eller kommunikasjonsknutepunkt. Tettstedsbegrepet ble introdusert i norsk språk på 1950-tallet som et geografisk begrep for et bymessig område med sammenhengende tett bebyggelse i motsetning til landsbygd med spredt bebyggelse. Begrepet var allerede da internasjonalt, og tatt i bruk bl.a. for å bestemme byers folketall. I 1960 vedtok de nordiske land å bruke en felles definisjon for byområder eller tettsteder. Den nordiske definisjonen avviker noe fra det som brukes ellers i Europa og andre deler av verden. 2007 var året da urbaniseringen i verden var kommet så langt at halvparten av jordas beboere bodde i samfunn som kan defineres som urbane. Statistikk over befolkning i urbane samfunn (tettsteder) versus rurale samfunn fra tilnærmet alle land er grunnlaget for at dette kunne stadfestes. Nær 80 % av Norges befolkning bor nå i tettsteder. I norsk dagligtale er tettsted et begrep for et bymessig område som ikke er stort nok eller viktig nok til å være by. Begrepet tettsted - en oversikt. Kart som viser den prosentvise del av befolkningen som bor i bymiljø. Tettstedbegrepet kan karakteriseres som et dynamisk statistisk bybegrep. Begrepet er i dag et internasjonalt verktøy for å måle urbaniseringsgraden i kommuner, regioner og nasjoner, og det finnes i mange språk. I engelsk språk brukes begrepet "urban area", og på dansk "byområde". Et tettsted er et område med en større tetthet av menneskeskapte strukturer i kulturlandskapet sammenliknet med omliggende områder. Et tettsted defineres som et sammenhengende bebygd område, uavhengig av administrative grenser. Definisjonene som brukes i ulike land omfatter bestemmelser om en minstegrense for folketall og en maksimal avstand mellom husene. Tettsteder skapes og videreutvikles av urbaniseringsprosessen. Deres yttergrenser flyttes stadig. Urbaniseringen er en prosess, og som samfunnsborgere deltar vi alle i prosessen hver gang vi bestemmer hvor vi vil bo. Rent fysisk er denne prosessen synlig i landskapet ved at ny bebyggelse kommer til over tid og utvider og fortetter det urbane kulturlandskapet. Tettstedsbegrepet er dynamisk, det vil si at grensene for et tettsted flyttes etterhvert som tettstedet utvides med ny bebyggelse. Folketall for byer oppgies gjerne for tettsteder, for en byregion eller for de administrative områdene. En byregion (metropolitan area) er mer omfattende enn et tettsted, og inkluderer såvel tettstedet, satellittbyer og landlige områder som har dagpendling til bysenteret. Dette gjør at byregioner kan omfatte store landlige arealer, og de er mindre relevante for å beregne befolkningstetthet. "En liste over verdens storbyer blir vesentlig annerledes etter som en tar utgangspunkt i de administrative enhetene, i tettstedene eller i storbyregionene." De administrative enhetene er ofte tilfeldige (de har historiske årsaker) i forhold til utbredelsen av den sammenhengende tettbebyggelsen. En by kan ha store landbruksarealer innenfor gensene, og det tettbebygde arealet kan gå langt utenfor bygrensene. Det statistiske bybegrepet har betydning for oss alle når vi leser norsk og internasjonal statistikk om byer, deres folketall og arealer. Grensene mellom tettstedene har betydning hver gang kommune-Norge omstruktureres. Økonomer foretrekker å forholde seg til regioner eller byregioner. Relaterte begrep. Innenfor et tettsted opererer SSB med begrepene "sentrumskjerne" og "sentrumssone". En "sentrumssone" er i denne sammenhengen definert som et område satt sammen av en eller flere sentrumskjerner og en sone på 100 meter rundt.
 En sentrumskjerne er definert som et område med mer enn tre ulike hovednæringsgrupper med sentrumsfunksjoner. I tillegg til detaljvarehandel, må offentlig administrasjon eller helse- og sosialtjenester eller andre sosiale og personlige tjenester være representert. Avstanden mellom virksomhetene skal ikke være mer enn 50 meter. SSB avgrenser sentrumssoner årlig i forbindelse med oppdateringen av de norske tettstedskartene som legges ut på byråets nettsider. Tettstedet Tønsberg - et eksempel. Ulikhetene mellom tettstedet, kommunen og byen Tønsberg viser hvorfor man trenger et statistisk dynamisk by-begrep. Det sammenhengende tettbebygde området i Tønsberg-området er delt av en kommunegrense. Byfjorden og Kanalen var lenge en viktig kommunikasjonsåre gjennom bybebyggelsen som på 1800-tallet utviklet seg også på Nøtterøy. Når vi leter etter "byen" Tønsbergs folketall – er det identisk med folketallet i "kommunen" Tønsberg eller "tettstedet" Tønsberg? Det finnes også et tredje statistisk alternativ: Den del av tettstedet Tønsberg som er innenfor kommunen Tønsbergs grenser. "Kommunen Tønsberg" har store jordbruksarealer og en stor andel spredt bebyggelse og flere mindre tettsteder, samtidig som nesten halvparten av "tettstedet Tønsberg" ligger i nabokommunen Nøtterøy. Den administrative grensen mellom Tønsberg og Nøtterøy er tilfeldig trukket i forhold til utviklingen av tettbebyggelsen, og folketallet i den del av tettstedet Tønsberg som ligger innenfor Tønsberg kommunes grenser blir derfor helt uinteressant som mål på hvor stor "byen" Tønsberg er. Tønsberg ble ca. 1875 tillagt den del av øya Nøtterøy som vendte mot Kanalen. Seinere har den bymessige bebyggelse strukket seg lenger og lenger sørover på Nøtterøy, slik at det gamle kommunesenteret Borgheim ligger innenfor tettstedet Tønsberg. I kommunene Tønsberg og Nøtterøy pågår en stadig tilbakevendende debatt om sammenslåing av disse kommunene. Bygde-Norges tettsteder. Tettsteder i Kvinnherad kommune i Hordaland. I daglig bruk anvendes ordet "tettsted" om en tettbebyggelse som ikke er stor eller betydningsfull nok til å kalles "by", men som likevel klart skiller seg ut fra landsbygda som en tettbebyggelse. I dagligspråket er verken avstanden mellom husene eller det nøyaktige innbyggertallet avgjørende for hva vi kaller et tettsted. Vi har naturligvis heller ikke alltid klart for oss om SSB regner vårt aktuelle sted som et selvstendig tettsted, eller som en del av et større tettsted. Det typiske tettstedet i Bygde-Norge består av butikker og andre servicebedrifter, samt boliger og kanskje hotell og industribygg. Tettstedet kan være kommunesenter med kommunale institusjoner som aldershjem, helsesenter og herredshus. I større tettsteder finner man også statlige institusjoner som sykehus, politi og domstoler. Et større tettsted med et sentralt forretningsstrøk vil vanligvis kalles en "by". Mange typiske tettsteder i Norge ble til på 1800-tallet. Det er flere årsaker, og den viktigste var at det ble lovlig å drive handel og håndverk utenfor byene. Landhandelen, og etterhvert flere butikker, ble lokalisert til veikrysset, kirkestedet, strandstedet med den nye dampskipsbrygga eller ved jernbanestasjonen. På 1900-tallet har kommunene opprettet serviceinstitusjoner. På slutten av 1900-tallet var biltrafikken i ferd med å kvele mange små tettsteder, og i mange tilfelle er hovedveien lagt utenom tettstedet. I 1950-åra manglet det norske språk et felles begrep for alle disse små urbane stedene – bygdebyer og strandsteder – sentra som likevel ikke var store nok til å kalles byer. I forbindelse med folketellingen 1960 ble begrepet "tettsted" velkjent. Begrepet ble straks en del av det vanlige norske språk som et begrep for en tettbebyggelse med et urbant preg der det likevel ville falle unaturlig å bruke begrepet by. Denne alternative forståelsen av begrepet har – for folk flest – blitt den mest vanlige betydningen av begrepet. Tettsteder, byregioner og administrative enheter. Det er forskjeller fra land til land i definisjonene på hva som konstituerer en by, og hvilke metoder som brukes til å avgrense byer statistisk og geografisk. Derfor byr det på problemer å sammenlikne byer og byområder ulike steder i verden. I statistikk over byer og deres folketall og arealer støter man oftest på tre ulike definisjoner av fenomenet by. Begrepet "tettsted", på engelsk "urban area" eller "urban agglomeration", er basert på byens mest iøynefallende egenskap, tett bebyggelse, "et sammenhengende bebygd område", medregnet forsteder. Den vanligste tillatte maksimale avstand mellom bygninger er 200 meter (Norge: 50 m.). Man kan også bruke begrepet "agglomeration" som betyr et utvidet byområde. Administrative grenser taes ikke hensyn til. I prinsippet er definisjonen av det norske begrepet "tettsted" i full overensstemmelse med "urban area". I praksis vil definisjonens ulike parametere variere noe, avhengig av forhold i de enkelte land. Dette gjelder bl.a. tillatte avstander mellom bygninger og tillatte avstand mellom husklynger. Minimum befolkning for å oppnå status som tettsted varierer mye fra land til land (Norge: 200). Tettstedene Kvalvåg med om lag 230 innbyggere og Oslo og tilfredsstiller begge den norske tettstedsdefinisjonen. Begepet "metropolitan area" er ikke basert på byens tettbebygde form, men på byens funksjon i forhold til et større område, det vi på norsk vanligvis kaller en byregion eller storbyregion. Pendling til og fra bysenteret, byens pendler-omland, er ofte definisjonsgrunnlaget for å avgrense den funksjonelle byregionen. Satellitter regnes med i en byregion. I norske undersøkelser av byregioner avgrenses regionene på kommunenivå. Statistikk som gjør det mulig å trekke mer nøyaktige grenser finnes ikke. Stor-Osloregionen hvor Drammen og Moss inngår er et eksempel på en storbyregion i Norge. Begrepet byregion brukes vanligvis først når regionene har en viss størrelse. De "administrative geografiske enhetene", vanligvis kommuner, brukes også til å definere byer, og dette var langt mer vanlig tidligere. I noen tilfeller kan byen defineres som en gruppe kommuner under en regional administrasjon. Det er lett å skaffe data for administrative områder, men det er ofte slik at de ikke er i overensstemmelse med det tettbygde området eller den fysiske utstrekningen på byen. Felles nordisk tettstedsdefinisjon. De ulike landene har valgt noe forskjellige måter å bruke definisjonen. Minimum folketall for et tettsted er i de nordiske landene satt til 200 innbyggere, noe som er svært lavt, sammenliknet med andre land. De fleste andre land har en nedre grense på 1000 eller 1500 innbyggere. Norge. Fil:Skjermdump.png|right|thumb|Nord-Aurdal er et eksempel på hvilke utslag justeringer av tettstedmodellen kan få. Statistikk fra SSB viser at i alt 3 899 115 mennesker nå bor i norske tettsteder; disse utgjør 79,5 % av befolkningen. Dette viser at en stadig større del av landets befolkning bor urbant, i 1990 var tallet 70%, og i 2000 76%. Antall tettsteder i Norge pr. 1.1.2011 er 936, 17 flere enn i 2009. 569 av disse hadde under tusen innbyggere, og disse minste tettstedene har ikke mer enn 7 % av befolkningen som bor i tettsteder. 22 tettsteder er nye og fem er utgått. Tettstedene dekker 2403 kvadratkilometer, om lag 1 % av landets areal. Økningen er 64 (2,3 %) siden 2009. Fra 2007 har det vært en svak oppgang i bosetningstettheten i tettstedene. Hedmark fremsto i 2009 som det minst urbaniserte fylket i Norge, med kun 55,5% av befolkningen bosatt i tettsteder, mens tilsvarende tall for Akershus er 89,2% og dette er det mest urbaniserte fylket, ved siden av Oslo der tallet er 99,7%. Seks norske tettsteder hadde i 2011 mer enn 100.000 innbyggere. Disse tettstedene vokser hurtigst, og en stor andel av landets bybefolkning bor her. Tettstedene Oslo, Bergen, Stavanger/Sandnes, Trondheim, Fredrikstad/Sarpsborg hadde alle mer enn 100 000 bosatte i 2009, mens Drammen passerte 100 000 i 2010. Folketallet i disse seks tettstedene økte med 57 000 personer fra 2009 til 2011, og representerer 48 prosent av veksten i alle landets tettsteder. Befolkningen i disse seks tettstedene økte med 23 prosent i perioden 2002-2011, mens arealene økte med 20 prosent. Begrepet "tettsted" er innført i norsk språk av geografen Hallstein Myklebost i 1950-årene som ledd i arbeidet med å studere urbaniseringsprosessen. Begrepet er en fornorskning av det svenske "tätort" som allerede var tatt i bruk. Urbaniseringsprosessen i Norge kan studeres gjennom et forholdsvis langt tidsrom, takket være historiske kilder som Statistisk sentralbyrås folketellinger. Begrepet ble utviklet som et alternativ til det administrative bybegrep som var rådende i første halvdel av 1900-tallet. "Byer" ble da definert ut fra sine "administrative" grenser og "formelle rettigheter". De gamle byene hadde gjerne det vi kaller trange grenser. Disse var ofte knyttet direkte til overgangen mellom tett bebyggelse og mer spredt bebyggelse. Slike steder var skapt i en tid da folk beveget seg til fots. I 1950-årene hadde mange gamle byer vokst langt ut over sine administrative grenser. Samtidig hadde mange nye tettbebyggelser oppstått der det før var landlige omgivelser. De sammenhengende tettbebygde områder fulgte ikke nødvendigvis de administrative grenser. Det var vanskelig å skaffe statistikk for å studere urbaniseringsprosessen, som var en viktig del av samfunnsutviklingen. Språket hadde den gang ikke et felles begrep for disse nye urbane områdene. Begrepet "by" var nært knyttet til de gamle byene og passet ikke like godt til de nye. En viktig hensikt med begrepet og en definisjon var å kunne sammenlikne ulike kommuner, regioner og land. På dette tidspunktet tok man i bruk geografisk ekspertise som tegnet tettstedsgrensene ut på kart. Ved å bruke de samme definisjoner gjennomgående ble bruken av tettstedsbegrepet likeartet over hele landet. Som tettbebygd område regnes i Norge alle husgrupper med minst 200 innbyggere, dersom avstanden mellom husene normalt ikke overstiger 50 meter. Men skjønnsmessig kan det tillates at avstanden er større når det gjelder husgrupper innen et større tettsteds influensområde. Likevel tillates naturlige gap i bebyggelsen i forbindelse med parker, veier, dyrket jord m.m. Ubebodde hus som benyttes av næringslivet regnes med i tettstedene. Men jordbruksbygninger skal ikke være med. "Avgrensingen av tettsteder gjøres helt uavhengig av de administrative kommune- eller fylkesgrenser". Hussamlinger som er en direkte fortsettelse av en tettbebyggelse i nabokommunen regnes sammen med dette i tettstedsavgrensingen. Et tettsted kan også gå over fylkesgrensen; Moss i Østfold er et eksempel på dette da stedet Son i Vestby kommune i Akershus nå inngår i Moss tettsted. SSB har ansvaret for den formelle definisjon av begrepet "tettsted" og bruker denne i sin statistikk over temaet "byer og tettsteder". Det brukes i dag "digitale tettstedsgrenser" og SSB kan produsere tettstedskart basert på Statens kartverks register over grunneiendommer, adresser og bygninger (GAB) og Det sentrale folkeregister. Fram til 1995 utarbeidet kommunene selv forslag til tettstedsgrenser basert på lokalkunnskap, flyfoto og SSBs definisjon og kriterier. Automatiske digitale tettstedsgrenser har sin styrke i at de bygger på strengt objektive kriterier. Norge er et land med godt fungerende folkeregister, boligregistre, kartverk og eiendomsregistre. I andre land er statistikk som gjelder innbyggertall og urbanisering langt mer usikker. Man har en noe nær felles definisjon i hele Norden av begrepet tettsted eller tettbebygd område. Forskjellen består i at den maksimale tillatte avstanden mellom husene er 50 meter i Norge og 200 meter ellers i Norden. Bruk av 200 meter i Norge ville føre til at store deler av landsbygda ville bli definert som tettsted fordi gårdene i Norge mange steder lå tett. En grense på 50 meter gjør det enklere å bruke automatiske metoder som ikke i tilstrekkelig grad klarer å holde jordbruksbebyggelsen utenfor tettstedene. Den norske definisjonen avviker noe fra tilsvarende definisjoner i land som Sverige, Danmark og Finland noe som gjør det vanskelig å trekke direkte sammenligninger mellom urbaniseringsutviklingen. SSB mener likevel at tettsteder, slik de defineres av SSB, kan sammenliknes med de andre nordiske land. Også i statistisk sammenheng anvendes begrepet tettsted på en måte som likner den dagligdagse. Begrepet tettsted brukes da til å karakterisere urbaniseringsgrad på en skala. Dersom bostedstyper skal klassifiseres kan de ulike kategoriene være: Storby, by, tettsted og spredtbygd strøk. Sverige. Også i Sverige var det slik at i de opprinnelige, gamle byene var det overensstemmelse mellom byens bebyggelse og byens grenser. På 1800-tallet vokste det fram en rekke tettbebyggelser på landsbygda, uten administrativ bystatus. Enkelte ble definert som "municipalsamhälle" eller "köping" (ladested), mens andre forble landsbygd, formelt sett. I statistisk sammenheng i folketellingene ble det derfor nødvendig å skape begrep som definerte tettbebyggelse i motsetning til spredt bebyggelse, helt uavhengig av kommunale grenser eller kommunal status. År 1900 ble det for første gang innhentet opplysninger om "köpingsliknande samhällen" som 1910 skiftet navn til "tättbebyggda samhällen på landsbygden". Fra 1920 til 1945 ble hele befolkningen i de formelle bykommunene regnet som tettstedbeboere, og i tillegg telte man "befolkningsagglomerationer" med minst 200 innbyggere i landkommunene. Det neste skritt var å dele også bykommunene inn i områder med tettbebyggelse og spredt bebyggelse. I 1930 ble begrepet "tätort" tatt i bruk. Fra 1965 brukes et tettstedsbegrep som tilsvarer vårt norske, men man holder seg strengt til den felles nordiske definisjon med en minstegrense på 200 meter mellom husene. Fra 1971 opphørte særskilt lovgivning for bykommunene i Sverige, og dermed ble alle kommuner likestilte. Omkring år 2000 ble et nytt begrep tatt i bruk, "småort", for steder med 50-199 innbyggere. Finland. Finland bruker også den felles nordiske definisjonen for tettsted. Finske kommuner klassifiseres i tre grupper: Urbane kommuner, tettstedkommuner og landsbygdskommuner. I urbane kommuner bor minst 90 % av befolkningen i tettsteder og befolkningen i det største tettstedet er større enn 15000. Urbana kommuner är de kommuner i vilka minst 90 procent av befolkningen bor i tätorter eller där den största tätortens folkmängd är minst 15 000. I tettstedskommunene bor mellom 60 og 90 % av befolkningen i tettsteder og det største tettstedet har et folketall mellom 4 og 15 0000. Danmark. Danmark bruker begrepet "byområde" som begrep for tettbebygde områder. Danmarks Statistik har en formell definisjon på et "byområde" som en bebyggelse eller husgruppe med minst 200 innbyggere og en maksimumgrense på 200 meter mellom husene. Frankrike. Landets by-begrep til statistisk bruk er "unité urbaine". Det kreves minimum 2 000 innbyggere og en maksimum avstand mellom bygningene på 200 meter. Frankrike har et forvaltningssystem med små kommuner, og en "unité urbaine" defineres uavhengig av kommunegrenser. England. I England og Storbritannia brukes begrepet "urban area". Den nedre grensen for befolkning er 1500. "Greater London Urban Area" med nærmere 8.3 millioner mennesker er landets største tettsted. Bruk ved tettstedsutforming. Begrepet tettsted omfatter alle tettbygde steder inkludert små og store byer uten sammenfall med de administrative grensene. I forbindelse med interessen for tettstedsutforming i 1990-årene har enkelte omdefinert begrepet til å betegne tettbygde steder som er blitt til i vår tid. Det som karakteriserer denne gruppen tettsteder er ikke tett bebyggelse, de har heller mer spredt bebyggelse, og årsaken er at de er blitt til i en tid med bilen som dominerende transportmiddel. "Bilbyer" er trolig et bedre begrep for å karakterisere slike tettsteder. Bruk ved kommuneklassifisering. Statistisk sentralbyrå klassifiserer norske kommuner etter deres "sentralitet", dvs om de ligger innenfor pendlingsomlandet til et tettsted av en viss størrelse. Kommuner med høyest sentraliseringsnivå ligger innenfor pendlingsomlandet til hovedstaden, landsdelshovedstedene eller et annet tettsted med mer enn 50.000 innbyggere. Innbyggerne i disse kommunene antas å ha gode muligheter på arbeidsmarkedet. Bruk ved kommunesammenslåing. Det er et ønske at tettsteder ikke skal deles av kommunegrenser. Definisjon av tettsteder og tettstedsgrenser brukes som et aktivt hjelpemiddel ved strukturering av kommune-Norge. Dette gjelder både ved kommunesammenslåinger, og ved andre justeringer av kommunegrenser. Kommuner og tettsteder. Tettsteder må ikke forveksles med kommuner med samme navn. Tettstedene kan være større enn kommunen, eller mindre. To gode eksempler er Oslo og Molde. Tettstedet Molde er bare en mindre del av kommunen Molde, og kommunen Molde har også flere mindre tettsteder. I oppslaget Molde finnes liste over disse. Tettstedet Oslo strekker seg langt utover kommunen Oslo og har et langt større folketall. Tettstedet Oslo har tatt opp i seg tidligere mindre byområder rundt hovedstaden: Sandvika, Asker og Lillestrøm er de største, men tettstedet Oslo strekker seg helt inn i Sørum kommune. By og tettsted. I SSBs statistiske tettstedsdefinisjon er det ingen øvre grense for størrelse på et tettsted. Alle norske byer er også tettsteder, eller de kan være en del av et større tettsted. I norsk daglig tale er begrepet by knyttet til tettsteder av en viss alder, med klare bymessige funksjoner og formelle kjøpstadsrettigheter gitt lokalsamfunnet av kongen eller statlige myndigheter. Begrepet "by" brukes helst om byenes sentrale strøk, med gater og forretninger. Ingen spesiell bykommune-statistikk. Norsk statistikk for bymessige strøk lages "kun" med bakgrunn i SSBs statistikk over "tettsteder". SSB fører ingen statistikk over norske byer eller bykommuner. Men begrepet by er vanskelig å legge bak seg, også for SSB. Derfor kaller SSB sin tettstedstatistikk for "Folketall og areal for byer og tettsteder". (Kanskje vi på norsk unngikk en del misforståelser om SSB istedenfor "tettsted" brukte det danske begrepet "byområde", som også er i overensstemmelse med det engelske "urban area" ?). Geografiske områder det lages statistikk for i Norge er kommuner, fylker og tettsteder. I Miljøverndepartementets veilder for stedsanalyse fremholdes det at den eneste stedsenheten i Norge som er entydig definert, og som det er knyttet statistikk til, er tettstedet. Dobbeltbyer og konurbasjoner. 1900-tallets urbaniseringsprosess har ført til at flere av de gamle byene har vokst sammen til nye større sammenhengende tettsteder, som danner sentrum i større byregioner, "konurbasjoner" eller på norsk flerkjernebyregioner. I mange tilfelle kan vi kalle dem dobbeltbyer. De norske dobbeltbyene er Sandnes, Sarpsborg og Porsgrunn. For lokalpatrioter kan dette være vanskelig å akseptere. Disse dobbeltbyene utgjør en sammenhengende tettbebyggelse, de er på mange måter funksjonelle enheter, men de har stadig hvert sitt bysenter og de er hver sin kommune. At tettsteder vokser sammen til dobbeltbyer er ikke noe nytt. Mest vanlig har det vært med elvebyer. To byer vokste fram på hver sin side av elva, og vokste sammen til en by. Ladestedene Strømsø og Bragernes på hver sin side av elva ble for 200 år siden til Drammen. I mer urbane land enn Norge er det mange eksempler, og begrepet dobbeltby brukes f.eks. om storbyer som Dallas-Fort Worth i Texas og Minneapolis-Saint Paul i Minnesota, eller om små landsbyer som har vokst sammen til et sammenhengende tettsted, for eksempel Idar-Oberstein i Moseldalen i Tyskland. På engelsk brukes begrepet "twin towns". Tidligere var det vanlig fra rikspolitisk hold å se Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø og delvis Kristiansand, Ålesund og Bodø som landets storbyer basert på kommunestørrelse og byenes funksjon som landsdelshovedstader. I senere år har det blitt mer vanlig å inkludere Skien, Drammen og Sarpsborg i storbygruppen fordi dette i realiteten er storbyer i kraft av innbyggertall på rundt 100 000 i tettstedet og mange av de samme samferdselsutfordringer og sosiale utfordringer som de andre storbyene, selv om ingen enkeltkommuner har like mange innbyggere som eksempelvis Kristiansand. Om dobbeltbyene teller som et stort tettsted eller som to mindre byer, har stor betydning for rangering av byer etter folketall. Kristiansand blir nummer åtte på listen over Norges største tettsteder – om derimot byene rangeres hver for seg er hovedstaden i landets minste landsdel landets femte største by. Tettsted og jordbruksnæring. Begrepet tettsted er utviklet som redskap for å måle graden av urbanisering i et område, f.eks. en nasjonalstat. Derfor tilfredsstiller ikke tettbebyggelser der det er høy sysselsetting i jordbruk definisjonen av et tettsted, selv om antall innbyggere og avstanden mellom husene er innenfor reglene. Tett sammenhengende gårdsbebyggelse, som i en tradisjonell europeisk landsby, vil derfor ikke falle innenfor definisjonen. Men landsbyen kan endre seg over tid. En landsby kan urbaniseres; stedet utvikles til et servicesentrum for området, bebyggelsen fortettes og får nye funksjoner. Befolkningen forlater jordbruksnæringen og får nye yrker, de kan f.eks. bli pendlere til nærmeste by. Bebyggelsen har da fysisk form som en landsby, men funksjon som et urbant boligområde, og faller dermed innenfor tettstedsdefinisjonen. Tilsvarende endringer foregår på den norske landsbygda. Tettsted kan altså ikke oversettes til "village", "dorf" eller liknende begreper som er knyttet til tett jordbruksbebyggelse. Heller ikke det svenske "by" må brukes, da det betyr landsby. For å unngå landbruksbebyggelse varierer minstegrensen folketall i et tettsted fra land til land. Norge som ikke har landsbyer kan ha en lav grense, mens land med landsbyer har en langt høyere grense. Som et klart motstykke til byen og tettstedet står i vårt land jordbruksbygder med spredt gårdsbosetting. Det norske klyngetunet fikk sjelden en slik størrelse at det kunne forveksles med et tettsted i folketall. Historisk perspektiv. Norske byer og tettsteder har en historie som går nærmere 1200 år bakover i tid, og den samlede fortellingen om dette kan vi kalle urbaniseringen av Norge. Kaupang i Skiringsal er den eldste kjente byen i det som i dag er Norge. Trondheim er trolig den eldste byen som stadig eksisterer, mens Oslo, Bergen og Tønsberg er noe yngre. Middelalderbyenes historie må hovedsakelig baseres på arkeologiske metoder. Disse byene var tette og relativt små i et ellers landlig landskap. Det var også flere urbane samfunn i middelalderen, som f.eks. Veøykaupangen, og Vågan i Lofoten. En skal heller ikke uteglemme byene Konghelle og Oddevoll i Bohuslän i Sverige; i middelalderen var dette norske byer. Skipstrafikken i Skagerrak skapte en ny type tettsted, nemlig uthavnene. De var seilskutetrafikkens servicestasjoner langs kysten. Byen Risør har sin opprinnelse som en uthavn. I dansketiden ble mange nye byer og ladesteder etablert i takt med utvikling av handel og næringsliv i Norge. I denne tiden var byens privilegier viktige; det var nemlig slik at handel og håndverk kun var lovlig innenfor bygrensene. Innen et slikt rammeverk var bystatus viktig. På landet fikk man kun unntaksvis drive håndverk i dansketiden. På 1800-tallet fikk liberalismen innpass. Det ble lovlig å drive handel og håndverk i forsteder og på landsbygda. Næringslivet på landsbygda fikk utvikle seg. Samtidig ble dampskipsruter og jernbaner utbygd. Nye typer tettsteder så dagens lys. Jernbanestasjonen ble et møtepunkt i bygda, og bygdas servicebedrifter etablerte seg her. Vi fikk stasjonsbyer. Der lokalbåten fikk anløp utviklet det seg et strandsted. Bygdesentrene fikk utviklingsmuligheter, og mange av dem ble etterhvert større tettsteder og byer. Med veiutbygging, rutebiler og privatbilisme på 1900-tallet har urbaniseringen av den norske landsbygda skutt ytterligere fart. Ved slutten av 1900-tallet bor flere mennesker i norske byer enn noen gang før. De største byene er de tettstedene som vokser mest. I de sentrale områdene vokser byer, som tidligere var klart atskilte, sammen. Tistedalen. Tistedalen, /'tistæɳ/, eller Tistedal,/tistedal/, er et gammelt sagbrukssted i Halden kommune, omkring fire km fra Halden sentrum. Her har det vært saget trelast siden 1600-tallet, og her ble Mads Wiels "Bomuldsfabrique" anlagt i 1813. Produksjonen startet i 1815, den første industrivirksomheten i Norge. Tistedal har med tiden vokst sammen med bosetningen i Halden, og regnes derfor ikke lenger som eget tettsted. Men det finnes eget friluftslag, fotballag, forskjellige partilag og egen avdeling av Frelsesarmeen. Over Tistedalen rager et mektig ra. Men skinnet bedrar: En del av åskammen som hvelver seg over tettstedet, er ikke ei morene fra istida. Sandforekomstene var forlengst gravd ut på 1980-tallet. Da Norske Skog Saugbrugs så trengte deponeringsplass for fyllmasse etter å ha sprengt vekk Skakkestadberget, fikk bedriften lov å bygge opp igjen naturformasjonen. Dog ikke uten å forbedre litt på naturen: Gamle folk kan fortelle at åskammen i dag strekker seg flere meter lengre fram enn det opprinnelige raet. I tillegg til det tidligere "tettstedet" Tistedal, strekker "dalen" seg vestover langs elva Tista. På nordsiden av dalen ved Fosseløkka er det edelløvskog som er veldig spesiell, og foreslått fredet. I bunnen av Tistedalen renner Tista fra Femsjøen gjennom Halden og ut i Iddefjorden. I 1743 skrev presten Johan Cold om en hval som på forunderlig vis var dukket opp i området: «Den rareste Antiqvitet blandt alle holder jeg for, er det Been-Rad af en stor Hvalfisk, som paa saa uventelig Sted og saa højt oppe fra Søen og over Bjergene, og saa dybt nedgravet i Jorden er fundet i et Leerfald mellem 2de Fjeld oven for Tistedalen ved Friderichshald...» Cold opplyste at det tidligere fantes rester av hvalskjeletter på mange av gårdene i distriktet, men under krigen med Sverige i 1718 ble disse stort sett ødelagt. Cold selv tok vare på et hvalbein som lå på låven som benk for arbeidsfolkene. Senere kom det til løytnant Fabian Frosts raritetssamling, som etter hans død ble oversendt kunstkammeret i København, men Cold opplyste at han ikke visste om hvalbeinet hadde fulgt med dit. Selv tok han funnet som et bevis på Bibelens beretning om Syndfloden. Hva kunne ellers fraktet en hval så langt fra havet og etterlatt det dypt under jorden? (Det danske Nationalmuseet opplyser at kunstkammeret mottok og registrerte hvalknokkelen 20.november 1739.) Tidlig på 90-tallet ble det lille tettstedet rammet av 4 brutale rovmord, og Tistedal var plutselig sentrum for en av de verste drapssakene i norgeshistorien. En lokal mann ble i 1994 dømt for Tistedalsdrapene. Dalsland. Dalsland er et historisk landskap i Västra Götalands län i Sverige. Gjennom Dalsland går Dalslandsbanen og Dalslands kanal. Genetisk kode. Den genetiske koden er i hovedsak felles for alt liv på jorden. Bare bakterier og arkebakterier har mindre avvik. Denne koden bestemmer hvordan proteiner skal bygges opp på grunnlag av RNA-molekyler som igjen er "avtrykk" av DNA-molekylene. DNA består av to tråder med komplementære baser, hvor den ene koder for genet (templattråd) og den andre kalles den kodende tråden. Templatet utgjør grunnlaget for produksjon av mRNA, som igjen translateres (oversettes) til proteiner. Basene leses tre og tre, og hver triplettkombinasjon, såkalte kodon, koder for en bestemt aminosyre. Tre av kombinasjonene koder ikke for noen aminosyre, men gir et brudd i aminosyrekjeden. Aminosyrekjeden kalles et peptid. Det er fire typer baser i RNA-molekylet som forkortes U, C, A og G. U, eller uracil, erstatter tymin (T) fra DNA. Dette gir 64 mulige triplettkombinasjoner. Kombinasjonen AUG leses som startpunkt i begynnelsen av en sekvens, men som metionin (Met) inne i en sekvens. Sean Connery. Thomas Sean Connery (født 25. august 1930), skotsk skuespiller som har spilt i mange Hollywood-produksjoner. Biografi. Connery ble født i Edinburgh. Etter at han ble ferdig på skolen vervet han seg til Royal Navy, hvor han ble dimittert på medisinsk grunnlag. I 1953 deltok han for Skottland i Mr. Universe-konkurransen. Denne opptredenen fungerte som døråpner til jobber på scene og i filmbransjen. Connery har vært forkjemper for skotsk selvstendighet og er medlem av Scottish National Party. I 2000 ble han utnevnt til Knight Bachelor og derved adlet. Han fikk da rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. James Bond. Connery er mest kjent for sin rolle som James Bond. Han spilte Bond første gang i Dr. No (1962) og har spilt Bond i syv andre filmer. ¤ Denne filmen er en uoffisiell utgave, og en gjeninnspilling av "Thunderball" Etter James Bond. Av alle Bond-skuespillerne er Connery den som har hatt størst suksess i etterkant av rollen som James Bond. Som en del av avtalen om "Diamonds are Forever", fikk han frie hender til å delta i to filmer for United Artists. Den første av disse, "The Offence", ble droppet av studioet. Deretter fulgte oppgang og nedgang, til han fant sin nye rolle i "Highlander" som den kloke eldre mentor. ¤ For denne rollen vant han en BAFTA pris ¤¤ For denne rollen vant han en Oscar for beste mannlige birolle Aminosyre. En aminosyre er en organisk syre med kjemisk formel NH2-CHR-COOH, der sidegruppen R varierer. Aminosyrer er byggesteiner i proteiner, ved at de hektes sammen i lange kjeder som kalles peptider. Aminosyrene hektes sammen ved at NH2-gruppen (aminogruppen) reagerer med COOH-gruppen (syregruppen). Hvilken rekkefølge aminosyrene skal ha i peptidet, avgjøres av RNA-molekylene som leses av i ribosomene. Det finnes en nesten universell genetisk kode som knytter aminosyrene til bestemte kombinasjoner av baser i RNA-molekylet (tre baser etter hverandre bestemmer en aminosyre). RNA koder for 20 aminosyrer direkte, pluss at det finnes noen modifiserte utgaver av enkelte aminosyrer (som selenocystein og pyrrolysin). Vi deler dem gjerne inn i essensielle og ikke-essensielle aminosyrer. De essensielle er de som mennesker må ha tilført gjennom kostholdet og ikke kan produsere selv. De ikke-essensielle kan kroppen lage selv. Forkortelser. Å skrive hele navnet på aminosyrene er upraktisk, særlig dersom man skal gjengi proteinsekvenser på flere hundre aminosyrer. Derfor har det blitt utviklet et system av enkelstbokstaver for hver aminosyre, i tillegg til forkortelser på tre bokstaver. For de vanligste aminosyrene er forbokstaven brukt. For de av syrene med lik forbokstav er som regel en bokstav som står i nærheten i alfabetet brukt. Forkortelsene er gjengitt etter det fulle navnet under. Tenerife. Tenerife er den største av de 7 bebodde Kanariøyene og med 2 034 km² er Tenerife Spanias nest største øy. Den tilhører provinsen Santa Cruz de Tenerife og er selv den mest folkerike øya på Kanariøyene og i Spania. De andre større øyene i provinsen er La Gomera, El Hierro og La Palma. Øya ligger i Atlanterhavet nærmere 300 kilometer fra den afrikanske nordvestkysten, og er av vulkansk opprinnelse. På Tenerife ligger vulkanen Pico del Teide (3718 moh.). Ved siden av å være Spanias høyeste fjell er Pico del Teide også verdens tredje største vulkan. Landskapet rundt vulkankjeglen er stedvis preget av fortsatt vulkansk aktivitet. På grunn av høyden, er toppen ofte snøkledt, og i perioder kan man gå på ski i terrenget over ca, 1200 moh. Klimaet på Tenerife er ganske jevnt året rundt; På nordsiden kan temperaturen være litt lavere enn på sørsiden av øya. Nordsiden får også noe mere nedbør og har et naturlig skogsterreng som er naturreservat. I sør har jordbruket utnyttet at sypressbeltet i overgangen til lavlandet samler og drypper dogg på natten. Dette vannet brukes dels av trærne selv, eller det lages underjordiske vannløp. Vannet blir ledet til egne samledammer hvor det fordeles i rør som et tilskudd til kunstig vanning lenger nede i liene. Turisme. Tenerife besøkes årlig av over 5 millioner turister, øyas næringsliv og infrastruktur er tilpasset dette. De viktigste feriesentrene er Puerto de la Cruz i nord og Los Cristianos og Playa de las Americas i syd. I landbruket produseres hovedsakelig bananer, poteter, tomater og vin. Tenerife er den eneste Kanari-øya med to større flyplasser og to store havner, de andre øyene har bare en havn og en flyplass hver. Øya er den i øygruppen som mottar det største antallet passasjerer og turister fra forskjellige steder. Det er også en av de viktigste turistattraksjonene i Spania. Karnevalet på Tenerife er blant de 10 største i verden, men ikke så kjent som en del andre karneval for eksempel i Rio de Janeiro, New Orleans og Venezia. Foruten sol, snø og sjø, har øya en del spesielle attraksjoner, som serpentinveier i samme klasse som Trollstigveien, bare smalere (rundt Masca som ligger i kanten av et krater med sti ned til havet), og verdens største og sannsynligvis eldste drageblodtre. Molotov–Ribbentrop-pakten. Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig. Paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, som undertegnet tillegget. Innhold. Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer for de to partene. Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble forutsatt delt mellom landene etter en grense som fulgte elvene San, Wisła og Narew; Tyskland skulle overta de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen de østlige områdene som tidligere hadde tilhørt Russland. Grensen fulgte i hovedsak Curzon-linjen fra 1919. Ikke-angrepspakten ga hver av partene «rett» til å angripe Polen og ta kontroll over sine respektive interessesfærer. Virkninger. Bare én uke etter at pakten ble inngått iverksatte Tyskland angrep på Polen og rykket raskt østover til tross for kraftig polsk motstand. 17. september angrep også Sovjetunionen østfra, og utsatt for en tofrontskrig forsvant forsvant håpet om at Polen kunne stå imot. Det tok tyskerne en måned å okkupere sin del av Polen. Hovedstaden Warszawa kapitulerte den 28. september, og 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert. Den polske regjering kapitulerte aldri, men klarte å flykte via Romania til eksil i Storbritannia. Etter Polens militære nederlag annekterte Sovjetunionen i henhold til tilleggsavtalen alt land øst for Curzonlinjen og dessuten Białystok og det østlige Galicia. Utvikling etter oppdelingen av Polen. Begge parter var oppriktige i sin forpliktelse til avtalen, og forholdet mellom landene var i tiden like etter svært godt. Mange konferanser og seremonier ble holdt sammen, og landene var de facto allierte. Stalin skal t.o.m ha uttalt: «Sovjetunionen vil ikke tillate at Tyskland blir kvalt». Stalin ble nå mer iherdig i et forsøk på holde Hitler fornøyd, og økte råvareforsyningene og hjalp tyskerne ytterligere militært. Men forholdet ble stadig dårligere og pakten endte med et brak i juni 1941 da Tyskland angrep Sovjetunionen i det som ble kalt Operasjon Barbarossa. Stalin skal da ha blitt helt sjokkert, siden han trodde dette aldri ville skje. Sovjetunionen allierte seg da med Storbritannia og de øvrige statene som også var i krig med Tyskland. Østfronten ble så den største krigskueplassen i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene. Sovjetiske hemmelighold. De sovjetiske myndighetene medga aldri offisielt før i 1989 at Sovjetunionen hadde inngått en slik avtale med Tyskland allerede før krigen begynte. Da laget 2 millioner estere, latviere og litauere en over 600 km ubrutt menneskelenke på 50-årsmarkeringen, kalt Den baltiske vei, i protest mot den russiske okkupasjonen av sine land. I 2004, på 15-årsdagen for denne menneskelenken, uttalte Litauens parlamentsleder, Arturas Paulauskas, at dette var generalprøven for de baltiske lands frigjøring fra Sovjetunionen. Av de tre landene var Litauen det første til å erklære seg uavhengig litt over seks måneder senere. Traktat. Traktat er en folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Andre navn for en traktat er konvensjon, overenskomst, avtale, charter, pakt og protokoll. De fleste traktater er skrevet ned og overvåket av et omfattende system av internasjonale rett, kodifisert i Wien-konvensjonen om traktatretten som omfatter regler for å opprette og tolke en traktat, samt regler for deltakere. Artikkel 2 a i Wienkonvensjonen av 1969 konstaterer at en traktat er en internasjonal nedskrevet avtale mellom stater og er stadfestet i internasjonale rett. Norge er – særlig på grunn av reglene om legitimasjon som anses av Norge å kunne være i strid med Grunnloven § 26 – ikke part til traktaten, men store deler av den anses likevel for kun å gi uttrykk for folkerettslig sedvanerett. Traktater er basis for de fleste system som omfatter menneskerettigheter. Traktater er uttrykk for hva stater har bundet seg til juridisk. En traktat kan være bilateral (mellom to stater) eller multilateral (mellom flere stater). Men det er også mulig for en bilateral traktat å omfatter mer enn to stater: Eksempelvis kan man se på den bilaterale traktaten mellom Sveits og EU som ble opprettet etter at Sveits forkastet EØS-avtalen. Selv om avtalen mellom Sveits og EU omfatter flere stater, er de likevel bilaterale; traktaten fastsetter rettigheter og forpliktelser mellom Sveits og medlemslandende i EU, ikke rettigheter og forpliktelser mellom EU og medlemsstatene. Traktater kan bli utvidet, oftest ved bruk av protokoller. Protokoller er traktater som omhandler et spesifikt tema og kan bli lagt i tillegg til en mer generell traktat. Stater som har ratifisert den tidligere traktaten, er ikke forpliktet til å binde seg til protokollen, som ofte kalles tilleggsprotokoll, særlig i tilfeller hvor stater bundet til den første traktaten ikke støtter protokollen. Eksempler på slike protokoller er [the abolition of the death penalty and the protocol on economic, social and cultural rights] som supplerer [the Inter-american Convention on Human Rights (1969)] og de to protokollene til FNs barnekonvensjon. Før en traktat er juridisk bindende for en stat, må staten signere og ratifisere avtalen. Etter ratifisering er staten bundet moralsk, politisk og juridisk til traktaten og må deretter utføre eventuelle nødvendige handlinger for å oppfylle betingelseme for deltakelsen i traktaten. I noen tilfeller er ikke traktaten juridisk bindende etter ratifisering. En traktat fastsetter selv når den skal tre i kraft: noen traktater krever at et bestemt antall stater skal ha ratifisert før den trer i kraft. Etter at en traktat har trådt i kraft, kan nye stater delta i avtalen ved å ratifisere traktaten; dette blir ofte kalt tiltredelse. Hvis en stat senere vil ut av en traktat, kan man i de fleste tilfeller det. Men når det gjelder menneskerettighetskonvensjoner er det ikke teknisk mulig å senere trekke seg fra en avtale etter ratifisering. Dette kommer av at de grunnleggende menneskerettighetene krever at en state skal øke, ikke minske, beskyttelsen av innbyggerne i sin stat. Niue. Niue er en øy i det sørlige Stillehavet. Den er allment kjent som «Polynesias klippe». Selv om Niue er selvstyrt, er øya løselig assosiert med New Zealand. Niue ligger 2400 km nordøst for Auckland og 3900 km nordøst for Sydney i et triangel mellom Tonga, Samoa og Cookøyene. Historie. Europeerene begynte først å involvere seg i Niue i 1774 da Kaptein James Cook så (de ble nektet landgang) det han kalte "Savage Island". Den neste store ankomsten var London Missionary Society i 1846. Niue var en kort stund et britisk protektorat, inntil britenes interesser ble overført til New Zealand i 1901 da disse annekterte øya. Uavhengighet i form av indre selvstyre ble gitt av New Zealands parlament i 1974 i form av Niues grunnlov. I januar 2004 ble Niue truffet av en kraftig tropisk storm Cyclone Heta som drepte 2 mennesker og gjorde omfattende skade på hele øya. Geografi. Niue er en øy med tropisk klima, lokalisert i det sørlige Stillehavet, øst for Tonga. Den er verdens største korallatoll over vann. Terrenget på Niue består av bratte kalksteinsklipper langs kysten, med ett sentralt platå. Det meste av regnet som faller her kommer mellom november og april. Niues geografiske koordinater er: 19° 02′ S, 169° 52′ W. Forsvar og utenrikspolitikk. Niue har hatt selvstyre siden 1974. Landet er formelt underlagt New Zealand, men er fullt ut ansvarlig for sine interne affærer. New Zealand har et overordnet ansvar for utenlandske affærer og militært forsvar av landet. Dette ansvaret blir kun satt i live på forespørsel fra Niues regjering. New Zealand er ellers uten kontroll over Niue. Niue har ingen stående militær styrke. Skjerm. En skjerm er en gjenstand eller innretning som har en flate som beskytter, dekker eller viser noe. Begrepet "skjerm" kan vise til Python. Python er et objektorientert programmeringsspråk laget av Guido van Rossum. Van Rossum fikk navnet «Python» etter Monty Python. Python var opprinnelig et scriptspråk for Amoeba OS for å lage systemendringer. Perl, Ruby, Tcl, Scheme og tildels Java blir ofte sett på som alternativer til Python. Python er utviklet som et fri programvare-prosjekt. Python har en lettlest og klar syntaks. I Python deles koden opp etter innrykk, ikke etter spesialtegn som }. Mange ser på Python som en nyere, men strengere og en mer striglet versjon av Perl. Objekt-orientert programmering. Python er et objektorientert språk, og tillater for eksempel "polymorfisme". I motsetning til i mange andre objektorienterte språk, som for eksempel Java og Smalltalk, er det allikevel fullt mulig å skrive et prosedyre-drevet program. Variabler. variabel = "var" # i python trenger man ikke noe tegn foran variabler, som f.eks. $ i PHP. name = input("Ditt navn: ") # lagrer brukerinput i variablen name. Input() er en innebygd funksjon for input. print(name) # resultat: det du har skrevet inn i input Enkel bruk av en liste (matrise). list = ["en", 2, 3, "fire", 5, "seks", 7, "åtte"] Åpen kildekode. Åpen kildekode (oftest omtalt med lånebegrepet Open Source fra engelsk) betyr at kildekoden til et dataprogram er gjort tilgjengelig (ofte på Internett) for alle. Det finnes mange forskjellige lisenser for åpen kildekode, men den mest brukte er GNU General Public License (GPL). Mange programvareselskaper lager seg sine egne spesialtilpassede åpne lisenser. Organisasjonen Open Source Initiative (OSI) har en godkjenning hvor lisenser som følger deres definisjon av åpen kildekode får tittelen "OSI approved". Man skiller ofte mellom "åpen programvare" og "fri programvare". Fri programvare, slik den er definert av Free Software Foundation, krever i tillegg til at kildekoden er åpen tilgjengelig, at den kan redistribueres kommersielt. Enkelte kommersielle aktører mener at begrepet "åpen kildekode" er forvirrende og at det ikke bør benyttes. Dette begrunnes gjerne med at man i Norge ikke behøver å ta inn over seg motsetningene i det amerikanske markedet. Dermed mener de at man i Norge burde klare seg med ett begrep, "fri programvare", for å beskrive fenomenet. Noen velkjente eksempler på programvare med åpen kildekode er Apache, PHP, Mozilla og Linux, og forsåvidt MediaWiki, programvaren som driver Wikipedia. Westland Sea King. Westland Sea King er en lisensbygd versjon av det amerikanske Sikorsky Sea King-helikopteret, levert av den britiske flyprodusenten GKN Westland Helicopters. Det britiske helikopteret skiller seg i betydelig grad fra den amerikanske versjonen. Rotoren blir drevet av to Rolls-Royce Gnome-motorer utviklet på 1950-tallet. En av disse, serienummer 550017, sitter i 2010 i en Sea King med halenummer 322, stasjonert på Rygge flystasjon. Denne motoren er den første RR-Gnome motor med mer enn 10 000 timer i luften. Sea King har et britiskproduserte anti-ubåtsystem samt et fullstendig datastyrt kontrollsystem. Westland-modellen er også påtenkt flere operasjonstyper enn den fra Sikorsky. Sea King har en maksimal fart på ca. 230 km/t, maksimal flyhøyde på ca. 10 000 ft. og maksimal flytid på 5 1/2 timer. Sea King i Norge. Sea King ble tatt i bruk i Redningshelikoptertjenesten i 1973. Opprinnelig anskaffet Justisdepartementet 10 helikoptre av denne typen, og det ble besluttet at Luftforsvarets 330 skvadron skulle gjenopprettes for å operere dem. Med 2 helikoptre tapt i ulykker og 4 nyinnkjøpte, er det i dag 12 Sea King-helikoptre i norsk tjeneste. Denne helikoptertypen kan også brukes til anti-ubåtkrigføring, men de norske maskinene er ikke tilpasset dette formålet. Det er derimot godt egnet og utstyrt for redningsaksjoner, men har har en relativt lav marsjhastighet. Rekkevidden er i utgangspunktet svært god. Med full last er den naturlig nok mer begrenset, og det er behov for etterfylling av drivstoff underveis. Ved oppdrag langt til havs kan dette være en utfordring, men rekkevidden kan i en del tilfeller utvides ved at Sea King kan fylle drivstoff underveis fra Kystvaktens fartøyer som måtte være i området, selv om det ikke kan lande på helikopterdekket. Langs hele norskekysten skal det være en 15 minutters beredskap på slike helikoptre til redningstjenesten. Luftforsvarets baser på Ørland og Rygge har 25 minutters beredskap mellom 1530 -0730 og i helgene pga manglende bofasiliteter ved hangaren. Tilstedevakt betyr at mannskapet til et redningshelikopter alltid er tilstede på flyplassen, og at et helikopter alltid er klart til start – noe som tilsvarer en beredskapstid på 15 minutter. Norske Sea Kinger er i dag i beredskap på Banak, Bodø, Ørland, Sola, Rygge og Florø. Det er etablert et anskaffelsesprosjekt, NAWSARH-prosjektet, som etter planen skal erstatte Sea King med nye helikoptre innen 2020. Lockheed P-3 Orion. Lockheed P-3 Orion er et militært maritimt overvåkningsfly. Historie. P-3 Orion ble produsert av Lockheed Corporation etter å ha vunnet en konkurranse holdt i april 1958 av den amerikanske marine for å erstatte P-2 Neptune, også fra Lockheed. Den første produksjonmodellen fløy første gang 15. april 1961. Flytypen ble levert til den amerikanske marine med primæroppgave å spore opp og angripe undervannsbåter med synkeminer og torpedoer i samarbeid med havgående marinefartøy. Flyet har også blitt eksportert til andre land som Australia, New Zealand, Canada, Pakistan og Norge. P-3 Orion i Norge. Det norske Luftforsvaret har 4 fly av typen P-3C, og 2 fly av typen P-3N. Begge flytypene er stasjonert i 333 skvadron på Andøya flystasjon på Andøya i Andøy kommune i Nordland fylke. P-3C. Det norske luftforsvaret har 4 maritime overvåkningsfly av typen P-3C, som brukes til maritim overvåkning og antiundervannsbåtoperasjoner. Flyet ble innfaset i 1989 og er utstyrt med våpen og avanserte overvåkningssystemer for å rekognosere, lokalisere og angripe undervannsbåter. Flytypen opererer med Sjøforsvarets fregatter i forbindelse med undervannsbåtkrigføring, overvåkning av overflatefartøyer og søk- og redningsoperasjoner. P-3C har lang rekkevidde og er viktig i fredstid for å hevde suverenitet og myndighetsutøvelse gjennom fysisk tilstedeværelse i norsk territorialfarvann og i luftrommet over norsk territorium. P-3N. Den norske Kystvakten disponerer 2 maritime overvåkningsfly av typen P-3N fra luftforsvaret, som brukes til kystvaktoppdrag. Dette innebærer overvåkning og kontroll av fiskeriaktiviteten i Norges økonomiske sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard, som tilsammen er på 2,2 millioner kvadratkilometer (eller sju ganger Norges landareal). Denne flytypen er også utstyrt med miljøovervåkningsutstyr. Westland Lynx. Westland Lynx er et militært helikopter produsert av den britiske flyfabrikanten Westland Aircraft. Den er bygget i en marine- og en hærvariant. Det er totalt bygget rundt 430 eksemplar av Navy og Army Lynx. Historie. I 1968 inngikk Storbritannia og Frankrike en avtale om å produsere tre typer helikoptre: Puma, Lynx og Gazelle. Den britiske fly- og helikopterprodusenten Westland fikk oppgaven med å konstruere og bygge Lynx, med det franske konsernet Aérospatiale som leverandør av 30 % av delene. Aérospatiale fikk på sin side også bygge Puma og Gazelle. Lynx skulle være et lett tomotors flerbruks-helikopter, og den første av 13 prototyper hadde sin jomfrutur i mars 1971. Future Lynx. Future Lynx er en variant under utvikling for Army Air Corps og Royal Navy. Man forventer at første flygning av prototypen vil bli i 2009, første leveranser fra 2011 og at helikoptertypen vil bli operativ med Army Air Corps i 2014 og med Royal Navy i 2015. Future Lynx har et re-designet skrog med bedre plass og bedre tilgang for vedlikehold. Den horisontale haleflaten som er plassert på undersiden av halebommen er gjort symmetrisk og utstyrt med vertikale finner for bedre flyegenskaper. Cockpiten vil bli utstyrt med fire LCD-skjermer og de nye motorene er planlagt å være to LHTEC CTS800 gassturbiner på 1 015 kW hver. Norske forhold. Westland Lynx ble operativt for det Norske Luftforsvaret i 1983, og denne helikoptertypen brukes av Kystvakten (men flys og vedlikeholdes av luftforsvaret), normalt fra kystvaktskip. I 2001 ble det vedtatt å anskaffe 8 stk NH90 for å erstatte de 6 stk Lynx i luftforsvaret / kystvakten. Tekniske fakta. Lynx har 2 turbinmotorer; maks. fart ca. 305 km/t; maks. høyde 12 000 fot og maks. flytid ca. 4 timer (med ekstra drivstofftank). Bell 412. Bell 412 er et helikopter produsert av Bell Helicopter Textron. Modellen er en videreutvikling av Bell 212, som igjen var basert på UH-1 helikopteret, også kalt "Huey", som fløy for første gang allerede på slutten av 1950-tallet. Huey ble berømt gjennom sin fremtredende rolle under krigføringen i Vietnam på 1960- og 1970-tallet. Forskjellen fra Huey som er et enmotors helikopter, til Bell 212 er at den fikk to motorer. Forskjellen fra Bell 212 videre til Bell 412 er hovedsakelig en 4-blads hovedrotor i komposittmaterialer. Helikopteret er i utgangspunktet sivilt og er solgt til mange sivile operatører. Like fullt har også mange militære enheter anskaffet helikopteret. Bell 412 kan ta inntil 13 passasjerer i tillegg til mannskapet. Konstruksjon og utvikling. Grunnmodellen 412 ble utviklet videre til 412SP (Special Performance), som hadde større drivstoffkapasitet, større startmasse og flere muligheter for setekonfigurasjon. I 1991 kom 412HP (High Performance) modellen med blant annet forbedret hovedgirboks. Modellen som produseres nå er 412EP (Enhanced Performance), som blant annet er utstyrt med fullverdig autopilot. Norske forhold. Det norske Luftforsvaret har totalt mottatt 19 Bell 412SP Arapaho-maskiner fordelt på to skvadroner – 339 skvadron på Bardufoss (12 maskiner) og 720 skvadron på Rygge (6 maskiner). Et helikopter gikk tapt i 1988, CN:33130. I det norske Forsvaret brukes Bell 412 primært til taktisk transportstøtte til Hæren. Helikopteret brukes også til VIP- og ambulanseflyging, samt søk- og redningsoppdrag. Det norske Forsvaret opererer Bell 412 med en tomannsbesetning bestående av flyger og maskinist (som sitter i venstre sete i cockpit). En Bell 412SP Arapaho-maskin (CN:33130) ble bygget hos Bell Helicopter Textron i Texas i 1987, mens 18 Bell 412SP (CN: 33139 – 33149 og 33161 – 33167) ble bygget av Helikopter Service på Sola ved Stavanger på lisens fra Bell Helicopter Textron for Luftforsvaret i perioden 1986 til 1990. Det siste helikopteret ble overlevert til Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) den 29. oktober 1990. 6 Bell 412SP ble i 2010 modifisert til Bell 412HP standard. De norske Bell 412-maskinene har deltatt i flere internasjonale operasjoner: FN i Bosnia, NATO i Kosovo (to ganger) og ISAF i Afghanistan, noe som gjør denne maskinen til det mest brukte norske luftfartøy i krigssituasjoner siden annen verdenskrig. Bell 412 er forøvrig det første norske helikopteret med bevæpning etter at helikoptre ble innført i Luftforsvaret i 1953. Vedlikehold av de norske Bell 412-maskinene skjer ved Bardufoss og Rygge. Lockheed Martin C-130 Hercules. C-130 Hercules er et transportfly produsert av det amerikanske selskapet Lockheed Martin. Flyet har fire turbopropmotorer og en maksimal fart på rundt 610 t. Det kan fly i en høyde av 40 000 fot og kan være på vingene i opptil 15 timer. C-130 Hercules fløy for første gang i 1954. En rekke videreutviklinger har gjort at det til nå er blitt bygget mer enn 2 200 fly, som er levert til mer enn 60 land. Dette gjør den til den lengste, aktive militære produksjonsserien i luftfartshistorien. Den varianten som er i produksjon nå kalles C-130J. Norske forhold. Det norske Luftforsvaret opererte fram til våren 2008 en flåte med seks Hercules-fly – Odin, Tor, Balder, Frøy, Ty og Brage. Disse var av varianten C-130E/H og ble levert i 1969 til 135 Luftving/335 skvadron. Flyene var stasjonert på Gardermoen Flystasjon. Disse ble etter hvert for gamle etter nesten 40 år i tjeneste og ble tatt ut av operativ drift 15. mai 2008. Da hadde de samlet vært i luften i over 133 665 timer og fløyet en distanse som tilsvarer Jorden rundt 1713 ganger. Fem av de seks flyene langtidslagres på Davis-Monthan Air Force Base i Arizona i påvente av en eventuell kjøper. Det sjette flyet er på Forsvarets flysamling ved Gardermoen. Tidlig på 2000-tallet ble de opprinnelige Hercules-maskinene fullt overhalt i Canada og oppgradert til ny drift, men allerede før de var returnert til Norge varslet regjeringen at den ønsket hastekjøp av nye maskiner fra US Air Force, ved å kjøpe noen av det amerikanske flyvåpenets bestilte maskiner ut av produksjonskøen og reservere dem for Norge. Den europeiske produsenten Airbus forsøkte forgjeves å få sitt militære lastefly vurdert, men Forsvarsdepartementet signerte hastekjøpet i Washington D.C. uten å vurdere det europeiske flyet. De seks C-130H Hercules ble dermed erstattet av fire C-130J-30 Hercules. Det første, «Frigg» (5601), ble levert i november 2008, «Idunn» (5607) ble levert i juni 2009, mens de to siste flyene, «Nanna» (5629) og «Siv» (5630), ankom 335 skvadron i juni 2010. Flyulykken på Kebnekaise. 15. mars 2012 ble det norske C-130J-30 flyet «Siv» (5630) meldt uteblitt fra Kiruna da det ikke ankom etter planen på sin flyvning fra Evenes. Siste radarkontakt var kl. 14.55 80 km vest for Kiruna, nær Kebnekaise. Flyet var med på militærøvelsen «Cold Response», og hadde fem personer om bord under denne flyvningen. Luftforsvaret satte de tre andre C-130J-30 flyene på bakken inntil videre. På grunn av de vanskelige værforholdene i søkeområdet ble det først lørdag 17. mars funnet større mengder vrakdeler. Disse ble funnet i nærhet av breområdene Rabot og Björling. Eksterne lenker. C-130 Hercules Dassault DA-20 Jet Falcon. Dassault Jet Falcon 20 er et to-motors privatfly utviklet av det franske Dassault. Modifiserte varianter av flyet brukes også i militært øyemed, som for eksempel elektronisk krigføring, kalibrering av navigasjons- og innflygningshjelpemidler, og VIP-transport. Dassault Jet Falcon 20 brukes blant annet av det norske Luftforsvaret. Disse flyene tilhører 717 skvadron som er stasjonert på Rygge flystasjon. Luftforsvarets betegnelse på flyene er DA-20. Offiser. Eiliv Austlid, norsk offiser og dekorert krigshelt En offiser er en militær tjenestemann som utleder sin makt direkte fra en suveren myndighet, og således innehar en offisersfullmakt fra denne myndigheten. Offiserer er bemyndighet til å benytte dødelig makt for å fullbyrde lovlige ordre fra sin regjering, enten direkte eller gjennom ordre til menige personer. Offiserer har normalt også en generell militær politimyndighet. Offiserer har som hovedregel studert militærvitenskap på en høyskole, universitet eller militærakademi og akter å gjøre karriere i militæret. Personer med annen utdannelse (leger, ingeniører, prester, jurister o.a.) utnevnes til offiserer etter et kortere kurs. Offiserer og menige er sterkt adskilt; for eksempel inntar de sine måltider og tilbringer sin fritid i separate bygninger, og de bærer forskjellige uniformer. Tradisjonelt ble offiserene rekruttert fra overklassen og soldatene fra arbeiderklassen eller bondestanden. Norge. I Norge er en offiser normalt en befalingsmann om bord på et fartøy eller ved avdeling i Forsvaret, av fenriks grad eller høyere. Graden sersjant kvalifiserer i Norge til tittelen befal, men ikke er ikke en offisersgrad. Lynx (andre betydninger). Lynx er opprinnelig et biologisk slektsnavn for ekte gauper, men det kan også ha andre betydninger. Herkules (film). "Herkules" er den 35. tegnefilm fra Disney og et humørfylt og musikalsk eventyr for hele familien, en fargesprakende fortelling om basert på den greske mytologiske figuren Herakles (Herkules er den romerske varianten av navnet). Filmens handling. Filmen handler om gutten Herkules som prøver å bli en gud, og komme opp til sin familie, ettersom den onde Hades var sjalu og bitter og gjorde ham dødelig. Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System. Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System (forkortet "NASAMS"; oversatt "Norsk avansert bakke-til-luft våpensystem") er et mobilt modulbasert luftvernsystem utviklet av Kongsberg Gruppen. Systemet opereres i Norge av Luftforsvaret. Et fullt oppsatt NASAMS-batteri består av ni utskytningsramper (LCHR) hver med seks AMRAAM-missiler, fire radarer (LASR), fire kontrollsentre (FDC), fire elektro-optiske kameraer (NTAS-N) og et ledelseselement (GBADOC: Ground Based Air Defence Operations Centre). NASAMS 2 er nå (2006) under innføring, og NTAS-N er byttet ut med en ny multisensor. Radarene plasseres rundt området systemet skal beskytte. Hver radar kobles til en kontrollvogn som samler og analyserer data fra radarene. Kontrollvognene kan kommunisere seg imellom med et trådløst kryptert nettverk. Når en trussel blir oppdaget vil en av de mange lette utskytningsrampene avfyre ett eller flere missil. AMRAAM-missilene har egne radarer for å finne og ødelegge målene og er ikke avhengige av resten av systemet etter utskyting. En av NASAMS sine fordeler er at det er et desentralisert system, for å minske skadevirkningene av et eventuelt angrep. NASAMS er også utviklet for å være et mobilt system. Alle modulene kan raskt flyttes ved hjelp av kjøretøy. Erfaringer viser at NASAMS-systemet er i stand til å utføre oppgavene sine selv med mange mangler. Det trenger ikke å være et helt batteri for å fungere tilnærmet optimalt. Redaktør. Redaktør er en stillingsbenevnelse for en person som er leder eller avdelingsleder med ansvar for innhold i et redaksjonelt eller skjønnlitterært verk, en publikasjon eller et annet medium. Ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør eller ansvarshavende redaktør'") er den vanlige betegnelsen i Norge for den redaktør som har det øverste og endelige ansvar for det publiserte innhold i henhold til straffelovens kapittel 43. Redaktøren er etter loven ansvarlig enten som forfatter eller ved å medvirke til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Øvrige redaksjonelle medarbeidere har tilsvarende ansvar. Utgiver ("Publisher" på engelsk, "Herausgeber" på tysk) er en ansvarlig redaktør som også innehar øvrig administrativt ansvar som daglig leder for en publikasjon eller publikasjoner. Dette begrepet er ofte brukt i engelsk- og tyskspråklige land, men ikke så mye i Norge. Stillingens ansvar. Det endelige ansvaret for et mediums innhold ligger hos "ansvarlig redaktør" som en følge av «det særlige redaktøransvar» i straffeloven paragraf 431, der redaktøren gjøres ansvarlig for alt publisert innhold uavhengig om redaktøren selv har sett eller godkjent innholdet før publisering. Redaktørstillingens innhold har endret seg siden straffeloven ble vedtatt i 22. oktober 1902. Mens det tidligere var vanlig med bare en redaktør i en publikasjon eller ett verk, er det i dag vanlig med flere redaktører i samme publikasjon. Sedvanen i Norge er at den "redaktør" det i loven refereres til er det som i de fleste verk og medier benevnes som "ansvarlig redaktør". Loven er heller ikke oppdatert med hensyn til nye medier som radio, fjernsyn, Internett mv., og det er sedvane at disse inkluderes i lovens redaktørbegrep. Kringkasting omfattes dessuten av. Straffeloven sier videre at redaktørens navn skal være offentliggjort, sammen med foretakets navn og trykkested i alle trykte skrifter (unntatt stemmesedler, prislister, formular og lignende). "Ansvarlig redaktør" har som oftest også arbeidsgiveransvaret for de ansatte i redaksjonen, eller i hele bedriften dersom stillingen kombineres med rollen som administrerende direktør. Delegering. Ansvarlig redaktør kan velge å delegere ansvar til underordnede redaktører som har ansvar for ulike avdelinger i bedriften. I et nyhetsmedium kan dette være avdelinger for sport, politikk, innen- og utenriks, desk, foto, kultur ol. Redaktøren(e) kan på selvstendig grunnlag endre alt innhold som blir produsert. Selv om dette som oftest gjøres i samarbeid med journalisten eller andre som har produsert verket, er redaktøren i sin fulle rett til å foreta den eller de endringer redaktøren selv ønsker, som oftest med utgangspunkt i publikasjonens redaksjonelle profil. En redaktør er også arbeidsleder for de som arbeider med innholdsproduksjon i mediet, og har full anledning til å instruere de redaksjonelle medarbeiderne i deres yrkesutøvelse, selv om det vanligste i Norge er å samarbeide om løsninger. I realiteten har redaktøren også ansvar for innholdets kvalitet og medarbeidernes faglige kompetanse, selv om dette ikke defineres i loven, men i ansettelsesforholdet mellom redaktør og utgiver/eier. En redaktør kan også delegere deler av sine oppgaver, særlig i tilknytning til arbeidsledelse og redaksjonell planlegging, til undrerordnede medarbeidere som redaksjonssjef og redaksjonssekretær uten at disse oppnår redaktørens særlige ansvar jf. loven. Redaktørplakaten. Redaktørplakaten som Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening (tidl. Norske Avisers Landsforbund) ble enige om i 1953 slår fast at redaktøren har mandat og myndighet fra publikasjonens eier til å lede den redaksjonelle virksomheten «fullt og helt». Avtalen er senere fornyet og siste versjon i moderne språkdrakt og medienøytral form er fra 2004. Selvpålagt norm. Vær Varsom-plakaten er en selvpålagt etisk norm for trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner og forvaltes av presseorganisasjonenes fellesorgan Norsk Presseforbund. Organisering. De fleste ansvarlige redaktører og en stor del av mellomlederne i norske medier er medlem av Norsk Redaktørforening. Norsk Redaktørforening er ikke en fagforening, men en forening som jobber for å ivareta blant annet den redaksjonelle frihet og uavhengighet, herunder redaktørenes interesser. Mellomledere kan også være organisert i Norsk Journalistlag. Forlagsredaktør. En forlagsredaktør arbeider som sjef i en redaksjon i et bokforlag eller sammen med andre redaktører, det vil si redaksjonsmedlemmer, i avdelingen. Han eller hun leser og vurderer innsendte manus, holder kontakten med forfattere, oversettere, illustratører og designere, rekrutterer nye forfattere og ser etter gode utenlandske bøker for oversettelse. Forlagsredaktører har ofte faglig bakgrunn fra andre deler av forlagsbransjen, fra bibliotek eller bokhandel. Mange har også studert litteraturvitenskap. Spiere-Helkijn. Spiere-Helkijn er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Menen. Menen er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Waregem. Waregem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Wevelgem. Wevelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Zwevegem. Zwevegem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Guy Verhofstadt. Guy Verhofstadt (født 11. april 1953 i Dendermonde) er en belgisk liberal politiker som var statsminister i Belgia fra 12. juli 1999 til 20. mars 2008. Han er flamskspråklig, studerte jus og arbeidet som advokat. Han regnes som en ivrig EU-føderalist, og var den tyske kansleren Gerhard Schröders og den franske presidenten Jacques Chiracs favoritt til å bli ny president for EU-kommisjonen i 2004. På grunn av hans motstand mot Irak-krigen oppnådde han imidlertid ikke støtte fra land som hadde støttet denne krigen. På grunn av sitt radikale syn på økonomi har han fått tilnavnet «Baby-Thatcher», og blir også kalt «da joenk», eller «den gutten». Verhofstadt ble i 2003 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Dante Alighieri. Dante Alighieri (født mai/juni 1265 i Firenze, død 14. september 1321 i Ravenna) var en italiensk forfatter og poet, mest kjent for Den guddommelige komedie ("La Divina Commedia"), et av verdenslitteraturens høydepunkter. Dante Alighieri er kjent som den opprinnelige inspirasjonskilden for Auguste Rodin når han lagde sin berømte skulptur "Tenkeren". Liv. Dante Alighieri ble født i Firenze. Denne byen skulle han se på som «hjem» resten av livet, og den spilte en stor rolle i hans senere forfatterskap. Han studerte grammatikk, retorikk, skolastisk logikk og teologi. Han lærte seg å skrive bra, og han studerte og leste flittig det som var av anerkjent litteratur på den tiden. I 1283 debuterte han som dikter med en sonette, som han sendte rundt til de kjente dikterne i Firenze, da var han 18 år gammel. Sonetten skulle senere bli det første diktet i diktsamlingen Vita Nuova, som betyr "nytt liv". Dette verket var det første av Dantes større verker. De første tekstene hans var i stor grad kjærlighetsdikt, bl.a. skrev han et hyllingsdikt til "de 60 vakreste kvinnene i Paris". Denne perioden av Dantes dikting varte fram til han ble mer opptatt av politikk enn diktning. På Dantes tid var Firenze preget av den politiske striden mellom guelfere og ghibelliner. Dante var guelfer. Guelferne var splittet i to grupper, hvite og svarte. Dante sympatiserte med de hvite guelferne, som stilte spørsmålstegn ved pavedømmet, og som støttet Firenzes selvstendighet. I 1301 ble Dante sendt til paven for å diskutere om det fremtidige bystyret, men paven støttet de svarte guelferne og ga Dante en bot og en toårig utvising fra Firenze. Men Dante verken betalte eller stakk av. Året etter ble derfor dommen omgjort til "stikk av, eller bli brent på bålet". Dommen gjaldt også Dantes sønner fra fylte 14 år. Mens Dante var politiker, brukte han også mye tid på å lese og studere videre. Dette skulle få stor betydning for hans intellektuelle og moralske utvikling. Han ble eldre, og vendte blikket mot de større og viktigere ting i livet enn jenter. Beklageligvis for Dante leste han så mye at han ble svært svaksynt. Forfatterskap. De første årene i eksil arbeidet Dante hardt sammen andre guelfere som hadde lidt samme skjebne. Han skrev brev i øst og vest, men lite hjalp det. Til slutt stakk han av for å flakke rundt. Riktignok fikk han etter en tid tilbud om å komme tilbake, men han avslo fordi han mente det ville være ydmykende. Så dødsdommen varte videre, den skulle nå stå ved makt uansett hvor han og hans sønner ble pågrepet. Denne perioden ble den mest produktive i Dantes liv. Han brukte nå mye av det han hadde lest til å skrive selv og filosofere videre. Hans første store verker fra denne perioden er språkavhandlingene "Convivio" og "De vulgari eloquentina" (1304–08). I det første forsvarer han bruken av italiensk, eller "folkespråket", som litterært språk framfor latin. Det andre verket er en avhandling om det italienske språk, skrevet på latin. Dante skrev italiensk på sin egen dialekt, og det sies at det var med ham Toscana-dialekten ble etablert som standard italiensk skriftspråk. I perioden 1310–13 skrev han "Monarchia", et latinsk verk som forsvarer monarkiet. Monarkiet var visstnok gitt direkte til romerne fra Gud, mente han. Dante var generelt veldig glad i de gamle romerne, han mente også at han selv stammet fra dem, skjønt det ble aldri bevist. Han favoriserte monarkiet framfor pavedømmet. Dante mente at paven syndet mot både religionen og naturretten når han blandet seg i kriger med sine krav om verdslig makt. Flere paver får gjennomgå kraftig i Komedien. I 1320 skrev Dante to ekloger, hvorav et naturvitenskapelig verk.0 Det mest kjente verket hans er Den guddommelige komedien, der han skildrer sin egen reise gjennom Helvete, Skjærsilden og Paradiset. Dante brukte antakelig svært mange år på å skrive det, for det inneholder omtrent alt som er av datidens vitenskap, religion og filosofi, i tillegg til den kompliserte måten det er skrevet på. Komedien ble lovprist da den kom ut, og det ble ofte arrangert offentlige høytlesninger av den. Dante døde i 1321 i Ravenna, Italia. Han ble mer populær etter sin død, mye takket være Komedien. Firenze forsøkte å få utlevert Dantes levninger, men Ravenna har til dags dato nektet å gi dem fra seg. Symbolikk. En skikkelse som går igjen i flere av kjærlighetsdiktene og også i Vita Nuova, og som senere skulle gjøre seg bemerket med en av de viktigste rollene i Den guddommelige komedien, er kvinnen "Beatrice". Hun figurerer også i det samtidige verket Dekameronen, og blir skildret som noe mer enn en vanlig kvinne: Beatrice er symbolet på det opphøyde, hun er hellig og umåtelig vakker. I Den guddommelige komedien blir hun tolket som symbolet på tro og kjærlighet, eller det rette. Det som er litt pussig med denne kvinnen, er at hun ifølge flere kilder faktisk eksisterte. Hun het "Beatrice Portinari", og Dante traff henne ifølge myten to ganger i løpet av sitt liv. Den første gangen var hun åtte år, og Dante var ni. Visstnok ble han hodestups forelsket. Beklageligvis for Dante ble det tre år senere inngått en avtale om at han skulle giftes med ei annen jente, som han etter hvert ble gift med og de fikk flere barn. Ni år etter deres første møte, traff Dante Beatrice igjen. Det sies at hun "så på ham og hilste", og dette var altså nok til å holde Dantes kjærlighet varm. Dessverre døde Beatrice i 1290, knapt 25 år gammel. Dante uttalte at han ville fortsette "å kunne synge om henne som ennå ingen har sunget om noen kvinne". Den guddommelige komedie. a> med et eksemplar av "Den guddommelige komedie". Bak ham sees Helvetes porter, Skjærsildsbergets syv terrasser og byen Firenze. Over ham sees Himmelens sfærer. "Den guddommelige komedie" (it. "La Divina commedia"), skrevet av florentineren Dante Alighieri mellom 1308 og hans død i 1321, regnes som det viktigste epos i italiensk litteratur såvel som et av de mest betydningsfulle verker i verdenslitteraturen. Struktur. Komedien består av tre deler (canticas): "Inferno (Helvete)", "Purgatorio (Skjærsilden)" og "Paradiso (Paradiset)", på henholdsvis 34, 33 og 33 sanger (cantos). Den første sangen i Inferno fungerer som innledning til hele verket, slik at hver del får 33 sanger. Tallet 3 dukker opp gjennom hele verket: 3 deler * 33 sanger * 33 strofer * 3 verselinjer. Det er heller ingen tilfeldighet at hele verket utgjør 100 sanger. Versemønsteret, terza rima, er endekasyllabisk (dvs. elleve verseføtter på hver linje, eller mer korrekt med tiende stavelsen som den siste trykksterke), og har tre linjer (terzetter) i hver strofe med rimmønsteret ABA BCB CDC... YZY Z. Dante forteller i første person om sin ferd gjennom de tre hinsidige riker i løpet av påskeukens tre siste dager (triduum sacrum) året 1300. Han ledes gjennom Helvete og Skjærsilden av den romerske dikteren Vergil, "Aeneidens" forfatter, og videre gjennom Paradiset av Beatrice, som Dante besang som sin store kjærlighet i sitt tidlige verk "La Vita Nuova" (no.: "Det nye liv"). Modellen bak skikkelsen kan være florentineren Beatrice Portinari, eller også Bice Di Folco Portinari (1266–1290). I "Paradisets" tre siste sanger føres pilegrimen av Bernhard av Clairvaux, som i siste sang går i forbønn for ham overfor Jomfru Maria før han til slutt får se Guds eget sanne lys. Eposet er skrevet som om dikteren refererer noe han har opplevd i virkeligheten. Hvordan dette skal forstås har vært og er fortsatt et kontroversielt tema. Dette henger sammen med at hele verket er en svært omfattende allegori. Det meste Dante beskriver er ment som et bilde på noe annet, som står i forhold til verkets helhet i en større sammenheng. Motivet er sjelens utviklingsreise fra et liv i synd til frelse hos Gud. I den moderne tolkningstradisjonen skiller ofte kommentatorer mellom vandreren eller «pilegrimen» som opplever reisen og dikteren selv (se under). I fremstillingen nedenfor gjøres ikke noen slik distinksjon, hva mer er, handlingsreferat og tolkninger er gjengitt om hverandre. Helvete. a>s raderinger som illustrasjoner til "Den guddommelige komedie" (1861–1868), her har Dante gått seg vill i første sang. a> og vennene hans mellom femte og sjette grøft i infernos åttende sirkel, canto 21. Diktet begynner natten før langfredag i år 1300, «i midten av vår reise gjennom livet» ("«Nel mezzo del cammin di nostra vita»") og åpner således in medias res. Dante er fem og tredve år gammel, halvparten av den bibelske livslengde på 70 år (Salmene 90:10), og har gått seg vill i en mørk skog, hvor han angripes av ville dyr (synder) han ikke kan passere: en ulv, en løve og en panter. Han klarer ikke å finne den rette vei ("diritta via") til frelsen. Dante forstår at han ødelegger seg selv, at han vil falle inn i et «dypt sted» ("basso loco") der solen er stum (l sol tace"), men han blir reddet av Vergil, som griper inn på Beatrices ordre (annen sang). Sammen med Vergil drar han ned i underverdenen. Dante og Vergil trer inn gjennom Helvetes porter, hvor det står innskrevet «La fare alle håp, den som trer inn» ("Lasciate ogne speranza, voi ch'intrate"). De kommer først til Helvetes forgård, hvor de fånyttige bor – de som var så ubetydelige at de ikke fortjener å regnes med hverken i Himmelen eller Helvete – til evig tid må de jage en vimpel og bli stukket av hvepser (tredje sang). Deretter ror Charon Dante og Vergil over elven Akheron til Helvete. Vergil leder Dante gjennom Helvetes ni sirkler. Sirklene er konsentriske, hver av dem huser stadig verre syndere, inntil jordens sentrum, der Satan holdes fanget – fastfrosset, opp ned. De døde straffes på en måte som passer den synd de har begått, noe som på Dantes italiensk betegnes "contrapasso". Dante og Vergil på vei oppover den stenete avsatsen i canto 26 Satan står frosset fast i is til livhøyde i canto 34. Passasjen til den niende sirkelen er omgitt av giganter fra klassisk og bibelsk mytologi. Nimrod er en bibelsk skikkelse (1. Mosebok 10:8-12), han tilskrives tradisjonelt Babels tårn. Dante og Vergil blir senket ned i juvet av Antanevs (31. sang). De to poetene flykter ved å klatre nedover pelsen til Lucifer og videre gjennom en tunnel, som går tvers igjennom jorden og ender under stjernehimmelen til den sørlige hemisfære. De ankommer like før daggry påskemorgen. Skjærsildsberget. Fra dypet av Helvete kommer Dante og Vergil ut til fjellet Purgatorio (skjærsildsberget eller skiringsberget), som Dante har plassert midt på den sørlige halvkule, antipodisk av Jerusalem. De første delene av boken beskriver Antepurgatorio, som består av stranden og åsene ved foten av berget. Det voktes av Cato, som i romersk historie er kjent for sin kamp mot korrupsjon og sitt halsstarrige, bestialske selvmord. Da Cato forstod at slaget var tapt for Julius Cæsar kastet han seg mot sverdet. Han ble imidlertid funnet og lappet sammen, men lot ikke sjansen gå fra seg til å fullføre verket ved å rive ut sine egne tarmer. Sjelene i Antepurgatorio venter på å bestige fjellet for å gjennomføre sin fortjente botsgang. Her finner vi de bannlyste, de som først vendte om på dødsleiet, og de som led en voldsom død – uten å ha fått tilgitt sine synder, men angrende i siste minutt. Til slutt kommer pilegrimen og hans ledsager til en dal der europeiske herskere, som var for opptatt av sine jordiske plikter, holder til (syvende til åttende sang). Fra denne dalen blir Dante båret sovende til Skjærsildsbergets porter (niende sang). Her sitter en engel med en bok, og denne engelen setter sju tegn på Dantes panne. Ettersom han bestiger bergets sju nivåer, slettes tegnene ett etter ett. I syttende og attende sang lar Dante Vergil greie ut om kjærlighetens vesen og skjærsildsbergets oppbygning. Kjærlighet i seg selv kan være naturlig eller rasjonell. Det er den rasjonelle eller viljestyrte kjærligheten, som fører menneskene til fall. Når den perverteres og rettes mot "galt objekt" og fører til ondskap og hat mot ens neste: Stolthet, misunnelse eller vrede. Når den rettes mot det gode, men med for liten kraft: Latskap. Når den rettes mot det gode, men på en gal måte: Griskhet, glupskhet og utukt. Terrassene slutter ved Skjærildsbergets topp, som huser Edens have eller det jordiske paradis (åtteogtyvende til treogtredevte sang). Her møter Dante først kvinnen Matilda. Kommentatorer av komedien er ikke enige om Matildas allegoriske betydning. Kan hende representerer hun aktiv kristendom gjennom gode gjerninger, i motsetning til Beatrice, som i denne tolkningstradisjonen representerer kontemplativ kristendom. I så måte kan hun sammenliknes med bibelske skikkelser som Marta (versus Maria) eller Lea (versus Rakel). Dante blir deretter presentert for et allegorisk opptog: Syv veldige lysestaker med brennende lys, som kan hende representerer den hellige ånds syv gaver. Dette fulgt av representanter for Bibelens bøker: Tjuefire gamle menn, som representerer bøkene i Det Gamle Testamentet. Deretter følger de fire evangelistene, representert ved fire dyr med vinger dekket av argusøyne. Dyrene følges av en tohjulet triumfvogn, Guds kirke på jorden, som trekkes av en griff, Kristus med sin dobbelte natur. De sju kardinaldyder er representert ved sju unge piker. Fire jordiske danser ved triumfvognens venstre hjul: Styrke, mot, utholdenhet og måtehold. Og tre himmelske ved vognens høyre hjul: Tro, Håp og Kjærlighet. På vognen står en innhyllet kvinne, Beatrice, som Dante i sitt tidlige verk "La vita nuova" («Det nye liv») hyllet som sin store kjærlighet. Etter vognen følger representanter for resten av Det Nye Testamentets bøker. Sist kommer åpenbaringsbokens Johannes – en sovende olding med et ansikt preget av visdom. Vergil er en hedning og kan ikke komme inn i Paradiset. Herfra er det Beatrice som leder ham. På et allegorisk plan representerer kan hende Vergil fornuften ("lat.: ratio") eller filosofien, mens Beatrice representerer troen ("lat.: fides") eller åpenbaringsteologien og er et medium for Guddommelig visdom og kjærlighet. Etter at Dante har innsett rekkevidden av syndene sine, bades han i elven Lethe, som sletter minnet om syndene. Han er nå klar til å følge Beatrice inn i Himmelen. Paradiset. Etter oppstigningen fra Skjærsildsberget (første sang) leder Beatrice Dante gjennom Himmelens ni sfærer. Disse er konsentriske og sfæriske i tråd med aristotelisk og ptolemaisk kosmologi. Jorden kaster sin kjegleformede skygge over de tre første planetene, noe som gjenspeiles i de moralske manglene til representantene her. Dante lar oss forstå at han mer enn noen gang tidligere i komedien har vanskeligheter med å finne ord som beskriver opplevelsen. Dette tredje kapitlet av komedien legger også mye av verkets ideologiske og filosofiske fundament, med den skolastiske filosofien og thomismen som den kanskje viktigste inspirasjonskilden. Alle sjelene i Paradiset befinner seg hos Gud i Empyreum, men åpenbarer seg nedover i himmelsfærene i henhold til sine kvalitative dyder. Ingen ønsker heller mer enn det de har, da Gud oppfyller hver enkelt sjels behov for salighet. a> (dat. mellom 1442 and ca 1450). Her sees Dante og Beatrice i tiende sang med Albertus Magnus, hans elev Thomas Aquinas (med krone og septer) og de ti andre som tilhører den første sirkelen av vise helgener. Den himmelske rosen i trettiførste sang. Herfra stiger Dante opp til en tilstand hinsides fysisk eksistens, til Empyreum (30. til 33. sang), det egentlige paradiset. Etter som Dantes syn venner seg til lyset blir han var den himmelske forsamlingen i form av en rose. På en av de tomme plassene i rosen venter en trone på keiser Henrik VII nært forestående ankomst. I 31. sang tar Beatrice sin plass blant de utvalgte. Når Dante er kommet så langt, må teologien søke hjelp hos mystikken, og den siste veiviseren til pilegrimen er den ærverdige Bernhard av Clairvaux. Han går i forbønn for ham overfor jomfru Maria, og med hennes hjelp får Dante se Gud. I dette synet, forteller Dante, forstår han med ett den store sammenhengen. Synet er imidlertid for herlig til at den menneskelige forstand og hukommelse kan gripe det. Han beskriver enkeltheter han fortsatt kan errindre: Han ser hele skapelsen som en bok, med dens ubundne ark stiftet sammen igjen. Han ser tre sirkler, som representerer treenigheten. Den andre av sirklene får etter hvert konturene til et menneske eller menneskesønnen Jesus Kristus. Dikteren skriver at han med ett grep Inkarnasjonens mysterium, men at ordene og hukommelsen svikter ham. Historisk bakgrunn. Handlingen er lagt til år 1300, året pave Bonifacius VIII erklærte å være et "Hellig År" eller "Jubileumsår" (det første pavelig erklærte hellige året). I den pavelig bullen "Antiquorum fida relatio" erklærte paven at han ga full syndsforlatelse til pilegrimer som kom til Roma hvis de skriftet og besøkte Peterskirken og Pauluskirken et gitt antall ganger. Dantes tar oss i Komedien med på en alternativ pilegrimsreise gjennom de tre dødsrikene. Maktkampen mellom Kirken og Staten preget den politiske arenaen gjennom store deler av middelalderen og begynnelsen av renessansen. Dette var også utgangspunktet til Nord-Italias politiske maktkamp mellom Guelfere og Gibellinere. Begrepene sies å ha sine røtter i de tyske ordene "Welf" og "Weiblingen", som denoterer henholdsvis det Welfske dynasti og Weiblingen der Hohenstaufene regjerte. Ordene ble sannsynligvis introdusert i Nord-Italia under Frederik Barbarossas regjeringstid på 1100-tallet, og ble italianifisert til "Guelph" og "Ghibellino". Guelferne var i utgangspunktet det keiservennlige partiet, mens Gibellinerne foretrakk pavemakt fremfor den Hellige Romerske Keiser. På Dantes tid hadde imidlertid betegnelsene utviklet seg videre og hadde knyttet seg til familier og byer. I 1289 vant Guelferne to endelige seire mot Gibellinerne i Campaldino og Caprona. Rundt år 1300 delte Firenzes Guelfere seg i to fraksjoner: De hvite Guelferne, som opponerte mot verdslig styre under pave Bonifacius VII og som ønsket og bevare Firenzes selvstyre, og de svarte Guelferne, som helst så Firenze underlagt pavemakten. Dante var blant de hvite Guelferne, som ble forvist fra Firenze i 1302 av overborgermester Cante dei Gabrielli di Gubbio, etter at tropper under Charles fra Valois inntok byen etter anmodning fra pave Bonifacius og i allianse med de svarte Guelferne. Dantes eksil, som skulle komme til å vare resten av hans liv, har satt sine spor i Komedien på flere måter. Verket inneholder bl.a. profetier om eksilet, fordømmelser av hans motstandere og eksempler på hans politiske syn. Hva gjelder det siste tar poeten til orde for en deling av verdslig og kirkelig makt mellom den Hellige Romerske Keiser og Paven, og han begrunner dette med Gudegitte føringer. Dante kalte diktet «Komedie», «guddommelig» ble lagt til av andre lenge etter dikterens død. Noen kommentatorer mener epitetets opphavsmann kan være Giovanni Boccaccio, som var en tidlig kommentator av Komedien. I Dantes klassiske verden vil et epos som begynner trist, men ender godt, være en komedie. Han ønsket kanskje også å kontrastere tittelen mot Vergils "Aeneiden", som var kjent som en tragedie. Dante var en av de første i middelalderen som diktet på et såkalt "vulgærspråk", hans egen toscanske dialekt, heller enn latin. Verket fikk enorm innflytelse på det skriftspråket vi kjenner som dagens italiensk. Kommentatorer og tolkningstradisjoner. Få år etter Dantes død var verket hans allerede grundig kommentert. Det virker imidlertid som om det var lite virksomhet rundt verket i opplysningstiden, mens romantiske kommentatorer på ny kastet seg over verket på 1800-tallet. "Den guddommelige komedie" har per i dag en omfattende tolkningstradisjon, som mangler sidestykke blant sekulære verker i Vestens kanon. Dette enorme korpus domineres naturlig nok av kommentatorer fra det samme linguokulturelle området som dikteren selv. De siste hundre år har imidlertid tyske og amerikanske kommentatorer kommet til å innføre en moderne tolkningstradisjon, som har sådd splid blant Danteforskere. Stridens eple er hvordan verkets bokstavelige og allegoriske plan skal forstås. Innen poesien er det bokstavelige planet fiksjon, men innen teologien representerer det en faktisk historisk hendelse. I "Convivio" beskriver Dante et sted en poetisk allegori som «sannhet gjemt bak en vakker løgn». Teologisk allegori forstås imidlertid som en metaallegori: Guds egen allegori skrevet i verdens bok i form av faktiske historiske hendelser. Tyskeren Erich Auerbach (1892–1957) foreslo at Dante kan ha intendert en teologisk fremfor en poetisk allegorisk forståelse av Komedien. Amerikanske Charles S. Singleton (1909–1985) valgte den ekstreme konsekvensen av denne tanken og introduserte en strengt formalistisk tolkningsmodell, som i ettertid har fått stor innflytelse. Bevisbyrden støtter seg på Dantes "Epistel til Cangrande", hvis ekthet er omdiskutert. Forfatteren av dette brevet gjør krav på en utvidet allegorisk tolking i form av tradisjonell bibelsk hermeneutikk: Det historiske, moralske, litterære og anagogiske nivå. For Singleton syntes Dantes realisme å imitiere, kanskje til og med rivalisere, «God's own way of writing». Dette standpunktet innebærer dermed at å si at Dantes fiksjon er en teologisk allegori, er å si at det ikke er fiksjon, men fakta. Singletons svar på dette paradokset er at Dante bare "later som om" han beskriver historiske hendelser: «[the] fiction is that the fiction is not a fiction». T. S. Eliots Dante-essay. Det sies at T. S. Eliot alltid hadde et eksemplar av Komedien med seg. Hans essay "Dante" (1929) regnes av mange som et mesterverk og er trykket flere ganger i samleutgaver av hans essays. Essayet består av tre deler: "I. The "Inferno", "II. The "Purgatorio" and the "Paradiso" og "III. The "Vita Nuova". I den tredje delen greier Eliot ut om forholdet mellom det allegorisk og biografiske i "Vita Nuova". Han argumenterer for at "Vita Nuova" bør forstås gjennom "Den guddommelige komedie". Olof Lagercrantz’ Dante-kommentar. "Från helvete till paradiset. En bok om Dante och hans komedi." av Olof Lagercrantz utkom på AB Wahlström & Widstrand i 1964, utgitt første gang på norsk 1965 på Gyldendal oversatt av Nils Lie. Lagercrantz ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris for verket i 1965. Boken er en samling essays, som tar for seg noen hovedtema innenfor hver av Komediens tre deler. Den kan sees som en litterær analyse med ærlige personlige under- og overtoner. Forfatteren avslører allerede innledningsvis sitt sekulære, ateistiske utgangspunkt og begrunner hvorfor han mener tro er irrelevant for utbyttet av Komedien. Han er inspirert av Singleton hva gjelder den allegoriske forståelsen av Dantes verk (se over). Lagercrantz er bevandret i Komediens kommentarlitteratur, men gjennom sitt personlige forhold til verket bruker han andre kommentatorer først og fremst til å belyse egne meninger om verket. Stilen er essayistisk, og språket er lettfattelig og billedlig, til tider poetisk. Boken er grundig gjennomarbeidet, og Lagercrantz legger aldri skjul på sine kilder. Trond Berg Eriksens Dante-kommentar. "Reisen gjennom helvete. Dantes Inferno." av Trond Berg Eriksen ble utgitt på Universitetsforlaget i 1993. Berg Eriksen er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo og er en av Norges mest publiserte idéhistorikere. Boken ble belønnet med Brageprisen som beste fagbok i 1993. Boken består av tre deler: Et innledende essay omkring den historiske, kunsthistoriske og ideologiske bakgrunnen. Deretter en lengre hoveddel, der Berg Eriksen sang for sang kommenterer Komediens første bok. Til slutt kommer en epilog, som er et lite, personlig essay om Dante og hans illuminatører, sett i sammenheng med forholdet mellom billedkunst og dikterkunst i middelalderen. Berg Eriksen gjennomfører en idéhistorisk innfallsvinkel, og han trekker stadig linjer som belyser nye idéhistoriske sammenhenger. Gjennom et forsøk på å forstå Dante ut fra hans egne premisser, fremhever imidlertid Berg Eriksen Komediens politiske og kunstneriske budskap på bekostning av den forkynnende, oppdragende og ortodokse Dante: «Hensikten med Komedien som helhet har selvsagt vært noe langt mer enn å underholde. Dante har et politisk budskap om hvor nødvendig det er å støtte Keiserens makt for å gjenopprette Romerriket, dvs. fremkalle Augustus-tiden på ny, slik at Kristus nok en gang kan komme til verden, og han har et budskap om diktningens visdom og oppgaver. Dante er lidenskapelig, alvorlig og oppriktig nok når han fremmer sine politiske og praktiske hjertesaker, men han utnytter de mer perifere delene av den kristne billed- og begrepstradisjonen som rene midler i sin apoteose av Keiseren og kunsten.» Når det gjelder rene litterære kommentarer, er også Berg Eriksen mer tilbakeholdende. Det kommer imidlertid frem at han tar parti med Singleton hva angår den allegoriske forståelsen av Komedien (se over). I bokens epilog beskriver han hvordan Dante brukte den kristne ideologiske arven til å skape kunst i sitt «eget autonome tekstunivers». Han resonnerer videre «[…]at "poesia" som virksomhet og "poeta" som skikkelse fra først av bare fantes i ett eksemplar – nemlig Dante Alighieri fra Firenze.» Boken er kritisert for å ha et snevert perspektiv og for at den hovedsakelig bare behandler Komediens første del, "Inferno". Oversettelser. Den guddommelige komedie ble først oversatt til norsk av Kristen Gundelach, riktignok bare et utvalg sanger. Henrik Rytter begynte en gjendiktning til nynorsk, som ble videreført av Sigmund Skard, og dette var lenge den rådende norske utgave av Komedien, selv om også den bare omfattet deler av verket. Rytter og Skard beflittet seg på å beholde enderimene gjennom hele teksten, og måtte av den grunn foreta en del diskutable valg. Magnus Ulleland, som er professor i italiensk, utga sin oversettelse fra 1993–1996, og denne er komplett. Ulleland har oppgitt enderimene, men beholdt versefoten/rytmen. Teksten er igjen på nynorsk, den er svært tro mot innholdet, men den er blitt kritisert for at ordvalg og formuleringer kan gjøre den noe tunglest. Ullelands svar på kritikken er blant annet at alle ordene han har brukt kan finnes i norsk riksmålsordbok. Til dansk finnes det flere oversettelser. Den første var ved Chr. K. F. Molbech og kom i 1851–1863. Denne utgaven fikk stor betydning for norske forfattere som Henrik Ibsen og Jonas Lie. Den nyeste danske oversettelsen ved Ole Meyer (5. reviderte utgave 2009) er holdt i nåtidsspråk, og er som Ullelands uten enderim men med ivaretagelse av verserytmen. Liturgi. Liturgi, fra gresk "leitourgia" (λειτουργία), «offentlig arbeid». Den tidligste bruken av ordet var i forbindelse med en særskatt som ble pålagt de rikeste borgerne i Athen, og som måtte finansiere et prosjekt til beste for hele byen. I Septuaginta har ordet fått dagens betydning, rituelle religiøse handlinger, både i jødisk og kristen kontekst. Den eldre betydningen falt bort i senantikken eller tidlig middelalder. Liturgi brukes også for å betegne en spesiell form for religiøse handlinger, for eksempel «ortodoks liturgi» som betegnelse på ritualene i Den ortodokse kirke. Forskrifter for liturgien i Den norske kirke finnes i Gudstjenestebok for Den norske kirke. Sex Pistols. The Sex Pistols var et populært og innflytelsesrikt punkrockband som ble startet i London i 1975. Bandet besto opprinnelig av vokalist Johnny Rotten, gitarist Steve Jones, trommeslager Paul Cook og bassist Glen Matlock. Sistnevnte ble senere erstattet med Sid Vicious. Selv om karrieren deres bare varte i tre år og resulterte i beskjedne fire singler og ett studioalbum, regnes The Sex Pistols av mange for å være det definitive engelske punkrockbandet. Flere ser på bandet som starten på punkbevegelsen i Storbritannia og for å ha skapt det første generasjonsgapet innen rock and roll. The Sex Pistols oppsto som et svar på hva mange så på som pompøs, progressiv rock og masseprodusert popmusikk fra midten av 1970-tallet. De hadde en rekke kontroverser som fascinerte mange, men som ofte satte bandets musikk i skyggen. Noen av bandets kjennetegn var banning på TV, outrert klesstil, fyll, slåssing, narkotika samt kaotiske konserter. Showene og turneene møtte vanskeligheter fra autoriteter, og offentlige opptredener endte ofte i kaos og bråk. Singelen «God Save the Queen» ble av mange sett på som et angrep på det britiske monarkiet og på britisk nasjonalisme. Rotten forlot bandet i 1978, midt i en turbulent USA-turne. De tre gjenstående medlemmene fortsatte resten av året, med vokal fra Jones, Edward Tudor-Pole og Ronnie Biggs, men oppløste bandet tidlig i 1979. Med Rotten som vokalist dro The Sex Pistols på gjenforeningsturne i 1996, og de dro på nye turneer både i 2002 og i 2003. Den 24. februar 2006 ble bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, men de dro ikke på tildelingen, og de kalte museet for en «piss stain». Kort historikk. Manageren Malcolm McLaren, som tidligere hadde jobbet med The New York Dolls, startet Sex Pistols i 1975. Jones og Cook var de første han fikk med i bandet. Hovedmålet deres var å spille rå, aggressiv rock & roll (punk), nokså inspirert av New York Dolls og The Ramones fra USA, og å sjokkere Storbritannia så mye som mulig. McLaren, Jones og Cook fikk med seg Lydon og Matlock, som var bandets dyktigste låtskrivere(steve prøvde å skrive noen låter, men det endte i at Rotten ikke klarte å lese håndskriften hans, og at Jones ikke husket teksten), og etter å ha skapt seg et navn ved spillejobber i London, fikk de kontrakt med et stort selskap og ga ut singelen "Anarchy in the U. K." i 1976. Etter å ha skapt skandale både på riksdekkende fjernsyn og i Londons gater, for ikke å snakke om jukebokser, skiftet bassist (til Vicious, som var fullstendig umusikalsk. Steve Jones måtte spille bass på platen i steden for Vicious som heller ble et sex/dop-symbol for bandet) ga de ut singlene "God Save the Queen", "Pretty Vacant" og "Holidays in the Sun" og det legendariske albumet Never Mind the Bollocks, Here's the Sex Pistols i 1977. Dessuten år dro de på omfattende Storbritannia-turnéer, og overalt hvor de dro spratt det opp punkgrupper (bl. a. The Clash i London og Buzzcocks og Joy Division i Manchester). På omtrent samme tid begynte det å oppstå intern splid i gruppa. Lydon, som var bandets musikalske hjerne, røk uklar med de andre, særlig McLaren og Vicious, bl. a. fordi McLaren ville at gruppa skulle dreie seg mer om (ofte iscenesatt) provokasjon enn om musikk, dessuten var rotten direkte uvenn med matlock. Under bandets første USA-turné, i 1978, trakk Lydon seg ut av bandet, og mange setter oppløsningen til dette tidspunktet. McLaren fortsatte riktignok å bruke navnet, bl. a. på Vicious sin solosingel "My Way" (1978) og filmen The Great Rock 'n' Roll Swindle (1979), men da Vicious døde av en heroinoverdose i 1979 var det definitivt slutt. McLaren fortsatte med cash-in-prosjekter utover 80-tallet, til medlemmene stoppet ham ved rettssak. Lydon hadde startet Public Image ltd. for å spille den musikken han ville i 1978, og også dette bandet skrev seg inn i rockehistorien. Jones og Cook startet The Professionals og Matlock The Rich Kids – begge punkgrupper med korte karrierer. Det originale Sex Pistols ble gjenforent i 1996, 2003 og har i november 2007 spilt flere konserter i Storbritannia. På John Lydons også kjent som Johnny Rottens Hjemmeside bekreftes det at de også vil fronte diverse festivaler i 2008. McLaren prøvde seg som manager for flere andre band, som kunstner og som musiker uten noe større suksess. I 2008 turnerer Sex Pistols med originalbassisten Glen Matlock. Diskografi. I tillegg finnes det en svært lang rekke samle- og liveplater av ymse slag. Madchester. Madchester er en sjanger innen rock. Som navnet tilsier har den sine røtter i Manchester, England. Madchester oppstod mot slutten av 1980-tallet og var en trend i britisk musikkliv til et stykke ut på 1990-tallet. Musikken var en blanding av veldig catchy indie pop, psykedelia og dance/Acid House. Med andre ord var den fin å danse til. Tidsepoken var også preget av rave-/house-party'er, og ecstasy var «det nye store». Dette kan høres i musikken, på samme måte som høyt forbruk av LSD er hørbart i psykedelia-musikken fra slutten av 1960-tallet. Madcester var også en inspirasjon for mange britpop-band. Mosjøen. Mosjøen (sørsamisk: ') er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpsted, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune bestod frem til 1961, og fra 1962 var den igjen del av Vefsn. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har innbyggere pr. 1. januar. Flertallet av Vefsns innbyggere er mosjøværinger eller bosatt i byen. Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk er tradisjonelt den største hjørnestensbedriften. Dessuten har byen et næringsliv som blant annet omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme. Byen tiltrekker seg forbrukere fra hele Helgeland. Byen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Mosjøen havn har både offentlige og privateide kaier. Havnen er en av de største i Nord-Norge. Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen. I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken og Aluminiumsverket. Historie. a> går historie og næringer hånd i hånd. a>. På veggene i Elistuen henger portrettmalerier av fire generasjoner kvinner som siden 1885 har eiet og drevet hotellet. Frem til 1866. Mosjøen var opprinnelig navnet på noen husmannsplasser som lå under storgården Mo. I begynnelsen hadde det lille strandstedet bare et mindre antall husstander, samt naust og kirkeboder som tilhørte bønder i soknet. Med sin beliggenhet på en flat landtunge innerst i Vefsnfjorden, som dessuten er isfri, var stedet velegnet for å sjøsette båter, noe som særlig synte seg i forbindelse med den årlige utfarten til Lofotfisket, da hundrevis var samlet der. Andre forhold som gjorde Mosjøen sentralt var kirkestedet Dolstad og uttaket av tømmer fra skogene i Vefsn. Det vites at Mosjøen var bebygget allerede omkring 1600. Den tidligste kjente innbyggeren het Svein, en strandsitter som sammen med kone og barn bodde der i 1660. På begynnelsen av 1700-tallet bodde det mange jemter på Mosjøen. På 1600-tallet og 1700-tallet opplevde Stor-Vefsn, det vil si dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal, nemlig stor tilflytting av folk fra Jemtland, særlig etter at dette landskapet i 1645 ble avstått til Sverige. Mosjøen hadde på midten av 1700-tallet to-tre handelsknaper ("nordnorske frihandlere"). Foruten handel hadde knapene ofte jekt, som de seilte til Bergen med. Stedet fikk sin første handelsmann ("handelsmann med kongelig bevilling") med knapesønnen Eirik Jørgen Sjursson, som fra 1794 drev handel og gjestgiveri sør på strandstedet. Dessuten hadde stedet tolv år tidligere, i 1782, fått en handelsborger ("handelsmann med borgerskap i Trondheim") med Peder Christian Bech fra det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen, som begynte med handel nord på strandstedet. Mosjøen hadde dermed allerede på slutten av 1700-tallet to handlende med en avstand på noen hundre meter. På 1800-tallet vokste Mosjøen til å bli et lite bysamfunn. De fleste som bodde der var husfolk. De som ikke hadde et jordstykke å dyrke måtte ofte gå i dagleie eller begynne som håndverkere. Slik ble det til at stedet fikk smeder, skomakere og andre yrkesutøvere. Stedet vokste sakte, men jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse med det nødvendigste av handel og håndverk, og frem til midten av 1800-tallet hadde stedet befestet sin stilling som sentrum i Stor-Vefsn og utover. Den første industriperioden. a>. I bakgrunnen synes strandstedet Mosjøen. Deler av Mosjøens staselige villastrøk, hvor de velstående i byen bodde. Mosjøens utvikling fikk en brå oppgang i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt av tilflyttede engelskmenn som hadde kjøpt Vefsngodset, det vil si det meste av skogen i Stor-Vefsn. Etter noen år oppstod også Nes Trælastbrug, som hadde lokale eiere. Engelskbrukets tømmer- og sagbruksvirksomhet skapte det som betegnes som "Klondyke-tilstander". Både folk fra Stor-Vefsn og søringer kom i flokk til strandstedet, for det var stort behov for arbeidskraft, og lønningene var etter datidens forhold meget gode. Innbyggertallet og bebyggelsen vokste, og sagbrukstiden var hovedårsaken til at Mosjøen, etter et knapt tiår, den 1. januar 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter. Den 1. januar 1876 ble Mosjøen utskilt fra Vefsn som by og egen kommune. I de første tiårene som ladested gikk Mosjøen gjennom store forandringer. Fra å være et strandsted med handelsmenn og håndverkere av det tradisjonelle slaget ble byen omformet til en moderne handels- og embetsby. En rekke kommunale og statlige embeter ble lagt dit, blant andre fogd, magistrat, kommunekasserer og distriktslege. Fra denne tiden begynte også utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen i dag har. Byen fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og spisesteder. På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blant andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker. Samtidig som byen hadde vokst i velstand og størrelse hadde sagbrukstiden skyggesider. Skogene i Stor-Vefsn bar tydelig preg av rovhugst og ødeleggelser av miljøet. Tømmeruttaket gjorde også at flere bønder lot seg friste til å selge eller valgte å oppgi sitt gårdbruk og flyttet nedover til Mosjøen. Sagbrukstiden endte omkring 1899. Da lå Vefsn utarmet, men Mosjøen hadde vokst seg rikt på høykonjunkturen. På slutten av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet stod utbygging av kommunal infrastruktur på dagsorden. Blant annet ble det bygget elektrisitetsverk og vannforsyning. På det sosialpolitiske området var Mosjøen en nattvekterkommune. Enhver måtte klare seg selv, og kun noen eldre og syke fikk understøttelse fra kommunen. Kommunikasjon var et like viktig spørsmål. Mosjøen var opprinnelig et avsideliggende sted på Helgeland, hvor kysten var regnet som det sentrale. Båt var det eneste motortransportmiddelet som kunne nå byen. Nordlandsveien stod ferdig i 1924. Da fikk Mosjøen veiforbindelse med ladestedet Steinkjer i Nord-Trøndelag og videre sørover til Trondheim og Oslo. Deretter fulgte Nordlandsbanen i 1940. I 1940-årene fikk byen også ny havn på Nervollan. Byens gamle havn ved Sjøgata var grunn og derfor vanskelig å anløpe etterhvert som dampskip erstattet seilskip, og frem til nyhavnen stod ferdig hadde dampskip måttet legge til på Halsøya nord for byen. Under krigen. Det berømte "Leve kongen"-bildet ble tatt i traktene ved Mosjøen. Etter harde kamper sør for byen ble Mosjøen den 11. mai 1940 inntatt av tyske tropper, litt over en måned etter invasjonen den 9. april. Tyskerne var opptatt av å sikre personell- og godstransporten for krigføring videre nordover, og på kort tid ble søndersprengte broer i og utenfor byen satt i stand. Mosjøen stasjon, som Nordlandsbanen hadde nådd frem til lenge før tyskernes ankomst, ble den 5. juli høytidelig åpnet av tyskerne. Tyskerne hadde sitt regionale hovedkvarter i Mosjøen. De bygget flere anlegg, blant annet en større militærleir på Olderskog, som da lå sør for byen. Mosjøen hadde en sentral rolle under evakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. De evakuerende kom med skip til byen, hvor noen ble fraktet videre og andre fikk opphold. Mosjøen var evakueringskontor, samt koordinerende samlested for den frivillige nødhjelpen. Mosjøen var en av de få byene i Nord-Norge som ikke ble utsatt for luftangrep. Den andre industriperioden. Rett etter krigen kom den andre store bølgen av industrietablering. "Nord-Norges Salgslag" ble åpnet i 1946, og i 1953 startet Mosjøen Veveri sin produksjon. I 1950-årene var det klart at Elkem ønsket å bygge aluminiumsverk i Mosjøen. I sin industrifokuserte samtid var det planlagte verket noe som opptok hele landet og ikke minst riksavisene, og politisk var saken oppe på regjeringsnivå. Anleggsarbeidet begynte i 1956, og bare da var 1 100 mann sysselsatt. Da produksjonen gikk i gang hadde nesten like mange mennesker arbeid ved verket. Mosjøen Aluminiumsverk stod ferdig i 1958. Verket var den største industrietableringen noensinne i byen, samt en av de største i Norge. Etter 2000 har Mosjøen mistet svært mye industri. Nord-Norges Salgslag ble flyttet ut av byen, og Mosjøen Veveri og Nes Trelastbruk ble med kort tids mellomrom avviklet. På den andre siden ble Mosjøen Anode opprettet i 2007. Denne fabrikken ble etablert for å produsere karbonanoder til aluminiumsindustrien. Amerikanske Alcoa ansees å være tilfreds med verkets produksjon og resultater. Offisiell status. Mosjøen fikk den 1. januar 1875 losse- og ladestedsrettigheter. Allerede i 1868 henvendte Vefsn-ordfører Anders Persson Alsgaard seg til kongen, som da var kong Karl IV. Behandlingen av "Lov om Losse- og Ladestedsrettigheder for Strandstedet Mosjøen i Nordlands Amt" begynte tidlig i 1870-årene. Den 11. april 1874 ble loven undertegnet av kong Oscar II etter å ha blitt vedtatt av Lagtinget. Med en grunnlovsforandring i 1952 forsvant det siste juridiske skillet mellom kjøp- og ladestedene på den ene siden og landherredene på den andre, og dermed gikk ordet ladested gradvis ut av praktisk bruk. Mosjøen gikk den 1. januar 1876 ut fra Vefsn som egen bykommune. Grunnen til at kommunestatusen kom ett år etter ladestedsrettighetene var at det først måtte avholdes valg. Mosjøen var da den første byen på Helgeland, og enestillingen som by kom den til å beholde i nesten et halvt hundreår inntil Brønnøysund og Mo i Rana i 1923 ble ladesteder. Mosjøens tid som bykommune endte den 31. desember 1961. Den 1. januar 1962 gikk byen tilbake til Vefsn kommune, som også kommunene Drevja og Elsfjord senere ble innlemmet i. Siden 1998 har Mosjøen bystatus. Vedtaket fant sted den 10. mars i Vefsn kommunestyre. Politikk. Som bykommune hadde Mosjøen borgerlig styre. I begynnelsen var ordførerne partiuavhengige, men som handels- og embetsmenn hadde de likevel borgerlig samfunnsbakgrunn. Senere ordførere så vel som flertallet i bystyret tilhørte partier som Høyre, Venstre, Fremskridtspartiet og Borgerpartiet. Fra 1920-årene begynte Arbeiderpartiet gradvis å få innpass, men først i 1937-valget fikk de flertall. Samer. Sørsamer utgjør en del av Mosjøens historie. Årlig kom norske og svenske sørsamer nedover til strandstedet. De var kjent for sitt håndverk, duodji, og sine attraktive naturprodukter, som de omsatte på markedet. De kom også til Dolstad kirke for å døpe barn og inngå ekteskap. Det var også ufred mellom nordmenn og samer. En sameskole ble rundt 1720 opprettet på Mosjøen. Etter noen år ble skolen flyttet oppover til Hattfjelldal, for samene var mer tallrike der og i fjellområdene ved svenskegrensen. Innbyggertall. Mens Mosjøen i nyere tid ikke har opplevd betydelig tilflytting, var byen i eldre dager som en magnet på folk i og delvis utenfor landsdelen. Innbyggertallet vokste jevnt. Mosjøens stilling gjorde byen aktuell som fylkeshovedstad i "Helgeland fylke", som ble foreslått og drøftet i 1930-årene. Noen begivenheter som har ført til tilflytting er industrietableringene i 1860- og 1870-årene, bygrunnleggelsen i 1875, Nordlandsbanen i 1940 og industrietableringene i 1940- og 1950-årene. Også generell urbanisering og sentralisering av administrative funksjoner spiller inn. Geografiske variasjoner. Innbyggerne i Mosjøen har forskjellig geografisk opphav. Mens mange mosjøværinger nedstammer fra bondefolk, samer eller begge deler i Stor-Vefsn, har byen alltid hatt vesentlig tilflytting av folk utenfra. På 1600-tallet og 1700-tallet kom mange mennesker flyttende fra Jemtland. I senere tider er flere mosjøværinger etterkommere av folk som en gang kom til byen fra andre steder på Helgeland, samt fra Trøndelag, Bergen, Hertugdømmene og videre. Sosiale variasjoner. Handelsmenn og håndverkere på harejakt utenfor byen. Allerede før Mosjøen ble by hadde byen sosioøkonomiske variasjoner og det som kalles samfunnsforskjeller. På den ene siden stod velstående handels- og embetsmenn, hvorav en stor del var trøndere, og på den andre siden stod en bred gruppe av husmenn, arbeidere og håndverkere. Dette borgerskapet var ledende gjennom 1800-tallet og store deler av 1900-tallet, og de samarbeidet og inngikk ofte ekteskap med hverandre. Det heter seg, halvt på skjemt og halvt alvorlig, at Mosjøen ble bygget av trøndere. Mange trøndere kom i den siste halvdelen av 1800-tallet nordover for å ta del i byveksten. Foruten dem som slo seg opp som handelsmenn eller inntok embeter, kom også utøvere av teknisk avanserte profesjoner, blant andre byens første fotograf. Trøndere utgjorde dermed en betydelig del av byens borgerskap og øverste samfunnslag. Av byens handelsmenn i 1900 var de aller fleste fra Trøndelagsfylkene med Møre og Romsdal, og av samtlige var kun én født i Vefsn. Da Mosjøen Aluminiumsverk ble åpnet i 1958 inntok verksdirektøren stillingen som en av byens viktigste menn. Frem til 1980-årene var de fleste i Mosjøen arbeidstakere som tjente lite. Slik var forskjellene betraktelige mellom vanlige arbeidstakere og ledende personer og familier i byens næringsliv, som på grunnlag av handel, eiendom eller industriproduksjon satt i stor velstand. Også dagens forskjeller går i stor grad på økonomi. Personer som år etter år befinner seg på inntekts- og formuestoppen er i mange tilfeller fremtredende skikkelser i næringslivet. Politiske variasjoner. Mosjøen utgjør tre av Vefsn kommunes valgkretser: Mosjøen (krets 1), Olderskog (krets 2) og Halsøya (krets 4). Ifølge resultatet av 2011-valget stemmer nærmere en av to velgere på Arbeiderpartiet (46 prosent), og deretter følger Fremskrittspartiet (14,5 prosent) på andreplass og Høyre (13 prosent) på tredjeplass. Religiøse variasjoner. Mange kristne trosretninger er til stede i Mosjøen. Fremst er Den norske kirke, som etterfølges av blant andre Adventkirken, Frelsesarmeen (Mosjøen Korps), Normisjon, Misjonsforbundet, Pinsevennene og Den hellige Ånds kirke (katolsk). Buddhisme, jødedom og islam er ikke synlige i bybildet. Av livssynsforeninger finnes Human-Etisk Forbund. Frimurerlosjen St. Johanneslogen St. Michael til den gyldne Stjerne ligger i byen, som dessuten er tilholdssted for Helgeland kapitel broderforening. Begge er underlagt Trondhjems Provincialloge. Likeledes finnes Odd Fellow-losjen Øyfjell. Etniske variasjoner. Sørsamer og finner har lang tilstedeværelse i Mosjøen og utenfor. Også i dag lever det samer i byen. Mange av dagens mosjøværinger levde opprinnelig i Vefsn, som tidligere også omfattet Grane og Hattfjelldal. Forsiktige anslag foreslår at nærmere tre av ti vefsninger, og således litt færre mosjøværinger, har samisk opphav i en eller annen form. Det gjelder særlig dem som har sine aner i skogene og fjellstrøkene på Helgeland. Offentlighet. Vefsn kommune har sitt administrasjonssenter i Mosjøen. En rekke fylkeskommunale og statlige etater har kontor i byen, blant andre Fylkesmannen i Nordland, Arbeidstilsynet, Mattilsynet, Statskog, Statens naturoppsyn, Statens vegvesen og Tollvesenet. Politimesteren på Helgeland har sete i Mosjøen. Alstahaug tingrett i Sandnessjøen og Hålogaland lagmannsrett i Tromsø gjennomfører rettsforhandlinger i byen. I byen sitter også Helgeland jordskifterett. Mosjøen fengsel ligger på Nyrud. Samferdsel. Mosjøen er et kommunikasjonssentrum og et geografisk midtpunkt på Helgeland. Europavei 6 (tidligere Riksvei 50) går gjennom byen. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Det er 271 kilometer til Steinkjer og 389 kilometer til Trondheim sørover og 325 kilometer til Bodø nordover. Byen ligger omtrent midt mellom Oslo og Tromsø, da avstanden er henholdsvis 881 og 754 kilometer. For den som på kortest mulig tid skal kjøre til Finnmark er det vanligst å kjøre gjennom Sverige og Finland via Hattfjelldal sørøst for byen. Bybussen har fire linjer: Mosjøen–Kulstadlia (nord), Mosjøen–Olderskog (sør), Mosjøen–Skjervengan (øst) og Mosjøen–Åsbyen (nordøst). Fra Mosjøen rutebilstasjon er det bussforbindelse med nabobyene Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana, samt med distriktskommuner. Mosjøen stasjon, åpnet i 1940, har daglige avganger på Nordlandsbanen sørover til Trondheim og nordover til Bodø. Mosjøen lufthavn, Kjærstad, åpnet i 1987, ligger fem kilometer sør for byen. Denne kortbaneflyplassen betjenes daglig av Widerøe. Fra Mosjøen havn er det fergeforbindelse med flere bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er også anløpssted for gods- og frakteskip. Den har både offentlige og privateide kaier. Havnen er Nord-Norges største containerhavn, i tonnasje nesten dobbelt så stor som Bodøs, og derfra sendes skip til Island, kontinentale Europa og Sør-Amerika. Mosjøen Aluminiumsverk har egen havn. Mosjøen har også småbåthavn med gjestebrygge. En flytebrygge for korttidsanløp finnes ved Sjøgata. Fru Haugans Hotel har egen brygge for sine gjester. Barnehager og skoler. Mosjøen har ti private og fire kommunale barnehager spredt over hele byen. Mosjøen har tre barneskoler: Mosjøen skole, som ligger på Byflata, Kulstad skole nord i byen og Olderskog skole sør i byen. Byen har også en ungdomsskole, Kippermoen ungdomsskole, som oppstod da ungdomsskolene Kippermoen og Finnbrauten ble slått i hop. Mosjøen videregående skole omfatter tre avdelinger som tilbyr henholdsvis allmennfag og musikk, yrkesfag og landbruksfag. Disse avdelingene var opprinnelig egne skoler, nemlig Mosjøen videregående skole ("Gymnaset") på Byflata og Vefsn videregående skole ("Yrkesskolen") på Kippermoen, samt Vefsn landbruksskole i Marka, omtrent en mil øst for byen. Frilynte Vefsn folkehøgskole ligger på Halsøytoppen. Folkeuniversitetet har avdeling i Mosjøen, som omfatter større deler av Helgeland. Byen har en kommunal musikkskole. Media. "Helgeland Arbeiderblad" har sitt hovedkontor i Mosjøen. Avisen var tidligere et organ for Arbeiderpartiet og eies av A-pressen. Gjennom tiden har byen hatt en rekke aviser. Byens første avis var "Helgelands Tidende" (1875–1936), et nyhets- og advertissementsblad som utviklet seg til å bli en Høyre-vennlig avis. Som motsvar oppstod "Nordlands Folkeblad" (1880–1955), som var en Venstre-vennlig avis. Andre aviser på denne tiden var "Fjeldblomsten" (kun i 1897) og "Ansgar" (1905). Langt senere kom "Vefsna Arbeiderblad" (1929), som etter en tid fikk navnet "Helgeland Arbeiderblad". Andre aviser var "Flodbølgen" (kun i 1931) og "Helgelandsposten" (1930–1934). Under okkupasjonen gav tyskerne ut "Helgeland Folkeblad" (1942–1945). Som reaksjon mot "Helgeland Arbeiderblads" dominans kom "Vefsn Tidende" (kun i 1963), som var Høyre-vennlig. Det seneste tilskuddet var gratisavisen "Avisa Mosjøen" (2004–2006). Byområder. a> med E6 innover mot byen. Mosjøen sett fra Kulstadlia. I forgrunnen er Halsøytoppen. Mosjøens byområder har oppstått som følge av mange års vekst og utvidelser i byen. Mosjøen har ingen bydeler i storbyforstand. På den andre siden består byen av en rekke områder, hvorav bolig-, nærings- og industriområder. Innad i disse områdene finnes det også forskjellige strøk og nabolag, blant andre havnestrøket. Grensen til hvert byområde og grensene mellom byområder er ikke alltid fastsatt. Det gjelder særlig der hvor ikke elver, åser og liknende skaper naturlige skiller. Ofte kan kommunale reguleringsplaner gi en pekepinn på dette. Mosjøen har vokst på to måter: På den ene siden er byen blitt utvidet av ny bebyggelse, og på den andre siden har slik bebyggelse etterhvert nådd selvstendige tettsteder utenfor Mosjøen, som dermed er blitt naturlig og senere formelt innlemmet i byen. Den første byutvidelsen skjedde i 1939. Da ble Åsbyen/Vollan innlemmet. Senere fulgte blant andre Halsøya i nord og Olderskog i sør. Opprinnelig var det bare Byflata som var Mosjøen by. Byflata. Byflata er selve hjertet av Mosjøen og svarer grovt sett til området som utgjorde Mosjøen bykommune i 1876. Byflata ligger på en flat landtunge mellom elvene Vefsna og Skjerva. De to elvene utgjør også Byflatas grenser i vest, nord og øst. Mathias Bruuns gate regnes tradisjonelt som grensen i sør. Som tidligere by som har vokst uavbrutt siden 1800-tallet og som dessuten unngikk å bli bombet i 1940 har Byflata et bredt arkitektonisk spekter i sin bebyggelse. Ytterst på vestsiden av flaten finnes landskjente Sjøgata, som har Nord-Norges lengste sammenhengende bebyggelse av trehus og brygger fra 1800-tallet. Sentrum har en rekke bygg fra tiårene etter krigen, men også eldre hus. Videre østover er det hovedsakelig boligområder, hvor bebyggelsen varierer når det gjelder alder, størrelse og arkitektonisk stilart. Nordøst på flaten finnes Mosjøens villastrøk med byhus fra sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Flere av disse er rikt utsmykket med detaljer. Sørøst på flaten består bebyggelsen av blokker og rekkehus som opprinnelig ble bygget for å huse arbeidstakere. Byflata har dermed synlige spor etter fordums samfunnsforskjeller i byen. Halsøya, Breimoen og Kulstadlia. Nord i byen ligger Halsøya. Dette området var tidligere en forstad til Mosjøen. Som følge av utvidet og tettere bebyggelse etter 1980-årene er Halsøya i dag en sammenhengende del av byen. Området har nesten bare dagligvareforretninger og forskjellige tjeneste- og håndverksbedrifter, herunder møbelforretning, ovnsforretning, frisør, kro, apotek og dyrlege. Halsøya betjener boligområdene Kulstadlia og Breimoen, samt folk som bor utenfor byen. Halsøya var i sin tid et livlig handelssted, og der lå dessuten borgerleiet Kulstadsjøen, som ble drevet fra 1600-tallet og frem til etter 1900. Halsøya ligger ved storgårdene Kulstad og Hals og dessuten ikke langt fra den tidligere lensmannsgården Rynes. Før den store boligutbyggingen i 1970- og 1980-årene var det regnet som finere å bo på Halsøya, hvor godseier Brodtkorb, verftseier Skandfer, direktører, funksjonærer, handelsmenn og flere storbønder hadde sine hjem. Slik stod Halsøya i motsetningsforhold til blant annet Olderskog i sør, som etter krigen ble befolket av arbeidstakere. Halsøya har sitt navn fra halvøya med det samme navnet. Denne halvøya har litt boligbebyggelse, og på dens topp, som heter Halsøytoppen (Toppen), ligger Vefsn folkehøgskole. Ved Halsøya ligger boligområdene Kulstadlia (Lia) og Breimoen, hvor utbyggingen av boliger skjøt fart i 1970- og 1980-årene. Kulstadlias bebyggelse preges av større eneboliger med både to og tre etasjer, og dessuten finnes noen veier med rekkehus. Noe bemerkelsesverdig ved Kulstadlia er at nesten alle veier har navn etter fugler, herunder Falkvegen, Hubrovegen, Måsevegen, Svanevegen og Tjeldstia. Bybussen har linje til Halsøya og Kulstadlia. Mo, Nyrud, Kippermoen og Trudvang. Gangbro mellom Mo og Øya. Mo ligger sør for Byflata, og der finnes Helgelandssykehuset, avdeling Mosjøen og Elveparken. Nyrud ligger sørøst for Byflata, og der finnes nesten bare tyngre næringer og lettindustri. Kippermoen ligger sørøst for Mo og Nyrud. Området er for det meste et boligområde, og der ligger Kippermoen ungdomsskole, Mosjøen videregående skole, avdeling Kippermoen og Kippermoen Idrettspark med Mosjøhallen. Trudvang/Helvete ligger mellom Kippermoen og Olderskog. Olderskog og Aspåsen. Sør i byen ligger Olderskog, som også kjennes som Gildevangen. Området var under Den andre verdenskrig tilholdssted for en større tysk militærbase. Området ble deretter satt av til boligformål. Arbeidet med å reise boliger begynte, og det ble fart utbyggingen i forbindelse med anleggelsen av Mosjøen Aluminiumsverk i 1956. Arbeidstakere strømmet da til byen for å få ansettelse ved verket, og Olderskog, hvor det var blitt oppført rimelige og til dels dårlige boliger og rekkehus, ble raskt et arbeiderområde sør for Mosjøen. Skjervengan. Skjervengan, som ligger på østsiden av elven Skjerva, er for det meste et boligområde. Også Skjervengan var opprinnelig et arbeiderstrøk. Bebyggelsen omfatter mange mindre hus og rekkehus, samt noen blokker. Vefsn Sanatorium ligger i området, og dette bygget huser i dag Helgelandssykehusets psykiatriske avdeling. Vollan, Nervollan og Baustein. Nord for Byflata, atskilt av elven Skjerva, ligger Vollan på østsiden og Nervollan på vestsiden av Nordlandsbanen. På Vollan ligger Mosjøen stasjon, og derfra tar det omkring ti minutter å gå inn til sentrum. I området ligger også Dolstad kirke og Dolstad prestegård, samt kro, hoteller og en håndfull næringsvirksomheter. Utenom det er Vollan et boligområde. Store deler av bebyggelsen på Nervollan ble i 1950-årene jevnet med jorden og flere gater forsvant for å gi plass til Mosjøen Aluminiumsverk. Verket dekker betydelige deler av området. Utenom det er Nervollan et boligområde. Mellom Nervollan og Baustein ligger Mosjøen havn. På Baustein er det næringstomter, samt småbåthavn med gjestebrygge. Øya. I motsetning til resten av byen ligger Øya på vestsiden av elven Vefsna. Som følge av politisk regulering har området nesten bare tyngre næringer og lettindustri. Området er tilknyttet resten av byen med to broer, som er "Gamle Øybrua" (i dag stengt for biltrafikk) og "Nye Øybrua". Åsbyen og Hals. I åssiden ovenfor Vollan ligger Åsbyen, som noen ganger bare kalles Åsen. Dette boligområdet ble utbygget med hus for arbeidere i forbindelse med Mosjøen Aluminiumsverk. Videre nordover og over en åskam kommer man over til Hals eller Halsåsen, som fra 1960-årene ble utbygget som boligområde. På Hals ser man ned mot Halsøya og utover Vefsnfjorden. Bybussen har linje til Åsbyen og Hals. Næringsliv og industri. Sjøsiden er det største butikksenteret i byen. Næringslivet i Mosjøen har et bredt utvalg av handel, kunst- og industrihåndverk, tjenester, fritidstilbud, finans, transport og turisme. Byen har det eldste bymessige næringslivet i landsdelen. Som handelsby tiltrekker Mosjøen seg forbrukere fra store deler av Helgeland, særlig ved Tiendebytte og juletider. Byen er kjent for å ha et større antall familier som i generasjoner har eiet og drevet næringsforetak, såkalte familiebedrifter. Disse står bak vanlige kjøpmannsforretninger så vel som hoteller, industribedrifter og liknende. Flere har holdt på i langt over hundre år. Eldst er Fru Haugans Hotel, som er Nord-Norges eldste hotell og har røtter tilbake til 1794. Byen har også mange foretak av nyere tid. Mange forretninger i byen er småforetak fra sytti-, åtti- og nittiårene. Flere av disse er nisjebutikker med lokalproduserte matvarer, klær og kunsthåndverk. Næringslivet, og særlig større bedrifter og industri, står for en stor andel av gavene til veldedighetsarbeid, kultur og idrett i byen. Dette skjer gjennom sponsing eller donasjoner. Det skjer også at næringslivet bidrar til å finansiere større samfunnsgavnende tiltak. Et kjent tilfelle er oppføringen av Mosjøhallen, som var avhengig av næringslivets støtte og som fikk pengebidrag på nærmere fire millioner kroner hovedsakelig fra et femtitalls større bedrifter. Storselskaper og industri gir mest, og ofte er de generalsponsorer for idrettslag. Likeledes har lokale prosjekter fått betydelige beløp fra Alcoa Foundation fordi byen har aluminiumsverket. Mosjøen Næringsforening, grunnlagt i 1882, er en interesseorganisasjon for over 150 medlemsbedrifter innenfor en rekke næringsgrener. Næringsforeningen innbyr hver måned unntatt om sommeren sine medlemmer til næringslivslunsj. Foruten måltid mellom byens bedriftseiere og -ledere består lunsjen av orientering og debatt om dagsaktuelle saker, presentasjon av nye næringsdrivende og foredrag ved interne og eksterne aktører, for eksempel stortingsrepresentanter. Flere næringer, blant andre bilbransjen, har egne organisasjoner på lokalt og regionalt nivå. Mosjøen har ølmonopol i tillegg til vanlig vinmonopol. Det vil si at øl omsettes i egne forretninger som har slik tillatelse. Disse er kjent som "ølutsalg". Monopolet er det siste i landet. Etter vedtak i 2012 avvikles monopolet fra 2013. Finans. En rekke banker finnes i Mosjøen, og fremst er Helgeland Sparebank, som også er blant de største i Norge. Andre banker er Nordlandsbanken og Sparebank1. Industri. Industrien i Mosjøen består hovedsakelig av Mosjøen Aluminiumsverk og den tilhørende fabrikken Mosjøen Anode, som produserer karbonanoder. I de senere årene har byen mistet flere store industribedrifter, nemlig Mosjøen Veveri, Nes Trelastbruk (Bergene Holm) og Nord-Norges Salgslag (Nortura Region Nord, tidligere Gilde). Aluminiumsverket er vært avgjørende for Mosjøens utvikling etter Den andre verdenskrig, og byen er fremdeles sterkt avhengig av verket, som i tillegg til sysselsetting av flere hundre arbeidere årlig gir millioner til samfunnet gjennom bestillinger og oppdrag til næringslivet og skatt til kommunen. Helgelandskraft har sitt hovedkontor i Mosjøen. Større vindmølleparker planlegges i fjellene vest og sørøst for byen, noe som vil gjøre Vefsn til en betydelig aktør innen vindkraft. ISS har base for industrielt vedlikehold i byen. Kultur. Som eldre trehus regnes Stiftsgården som ett av de staseligste i byen. Navn og våpen. Mosjøen har sitt navn fra storgården Mo. Navnets betydning er «sjøen som hører til Mo». Navnet er intetkjønn. Det heter "på Mosjøen" når det vises til det historiske strandstedet før 1875 og "i Mosjøen" om dagens by. Eldre stavemåter er "Mosøen" (1800-tallet) og "Moesøen" (1700-tallet). Nyere uttale er /'mo:sjøn/. Eldre uttale er /'mo:s-jyn/ og i dativ /'mo:s-jyæ/. Mosjøens navn på sørsamisk er Mussere, hvor "u" uttales som norsk "o". Mosjøens byvåpen viser på sort bakgrunn en sølvfarget hane med rødt nebb, skjegg, kam og klør. Hanen står for årvåkenhet og kamplyst. Dette våpenet har gitt navn til blant annet Haneprisen og Hanedagene, og øverst i Øyfjellet, som ruver over byen, er en større hanefigur malt på bergveggen. Med 24 av 26 stemmer vedtok Mosjøens bystyre å anta hanevåpenet, og ved kongelig resolusjon av den 25. mars 1960 ble det godkjent. Da Mosjøen bykommune og senere kommunene Drevja og Elsfjord ble slått sammen med Vefsn, overtok den nye storkommunen hanevåpenet i uforandret form. Det ble som sådant godkjent ved kronprinsregent Haralds resolusjon av den 13. september 1974. Våpenet var komponert av bildehugger Arthur Gustavsson. Kino. Mosjøen Kino er en populær kulturinstitusjon. Den kommunale kinoen var opprinnelig eiet og drevet av private. Forløperen til den permanente kinoen kom sent på 1800-tallet med omreisende lysbildefremvisere. En var tyskeren Paul Kräusslich. Musikk. Helgeland Sinfonietta og distriktsmusikerne i Vefsn-ensemblet, samt ansatte ved Musikklinja ved Mosjøen videregående skole, er viktige pådrivere innenfor musikklivet. Hver sommer arrangeres Toppen Internasjonale Sommermusikkskole av Vefsn Unge Strykere, som er et ledende sommersymfonikurs for unge musikere fra hele landet. Svartmetallgruppen Tremor er fra byen. Komponisten David Monrad Johansen (1888–1974) var født og oppvokst i byen. Kunst. Byen har en kunstforening, Mosjøen Kunstforening. Foreningen regnes som konservativ. Frivillige står bak Galleria Kunstfestival, som er et utstillingstilbud med lav terskel og hvor både profesjonelle og amatørkunstnere viser frem sine arbeider i Sjøgata. Malerbrødrene Thorolf Holmboe (1866–1935) og Othar Holmboe (1868–1928) var tilknyttet byen. Maleren Nils Hyld Krantz (1886–1956) var født og oppvokst der. Litteratur. Forfatteren Andreas Haukland (1873–1933) var fra byen. Det samme var Ragnhild Knagenhjelm (1916–1975), barnebokforfatter og vertinne i NRKs barnetime. Arkitektur. Mosjøen er særlig kjent for den gamle og maleriske trehusbebyggelsen i Sjøgata. Dette er den lengste sammenhengende bebyggelsen av eldre trehus og -brygger i Nord-Norge. Arkitektonisk strekker byens bebyggelse seg ubrutt fra 1800-tallet og frem til i dag. En vesentlig grunn er at Mosjøen var en av få nordlandsbyer som ikke ble bombet under Den andre verdenskrig. Dermed unngikk bebyggelse fra 1800-tallet og 1900-tallet å gå tapt. Byparken ble anlagt i årene 1900–1905. Forandringer fulgte i 1925 og 1948. I årene etter 2000 er parken blitt restaurert slik at den viser elementer fra stilarten til hver av disse fire tidsepokene, og i 2010 ble den kåret til Årets grønne park. Statusen som bykommune i 1876 og den forventede veksten i innbyggertall og bebyggelse gjorde det nødvendig med en reguleringsplan. "Kontoret for private Opmaalinger i det Nordenfjeldske" ble satt til å utarbeide denne. Reguleringsplanen fastsatte et gatenett som kan beskrives som et nett av rettvinklede ruter eller en kvadratur. Dette kom til å skape de velordnede gatene som byen er kjent for. Reguleringsplanen ble både i 1920-årene og senere forandret for å imøtekomme byens fortsatte vekst, men hadde likevel rukket å legge sterke føringer som har sørget for at bykjernen også i dag fremstår som velordnet. Arrangementer. I april hvert år arrangeres Bysprinten. Norske og utenlandske profesjonelle langrennsutøvere deltar i skiløpet, som går gjennom bygatene. I tillegg er det barneskirenn og ungdomssprint for alle. I juni hvert år arrangeres Hanedagene, som med torghandel, langåpne forretninger, en rekke musikk- og kulturarrangementer og andre festligheter tiltrekker seg nærmere 10 000 besøkende. Samtidig deltar rundt 5 000 på Kippermocupen. I juli hvert år arrangeres Galleria Kunstfestival, hvor både amatører og profesjonelle stiller ut og selger kunst og håndverk. Dette skjer parallelt med Utflytterstevnet. Omtrent samtidig avholdes Toppen Internasjonale Sommermusikkskole. I september hvert år arrangeres Tiendebytte, som er et gammelt handelsmarked. Tiendebytte er en stor begivenhet både i byen og for folk som bor utenbys, og mange besøker byen mens markedet pågår. Tiendebytte byr på handel, kultur og tivoli. Ofte arrangeres det mindre arrangementer i tilslutning til Tiendebytte, blant andre Helgeland Matfestival. I samspill mellom kultur og næringsliv arrangeres hvert år Lydiadagen, som er et lokalt forankret samarbeidsarrangement med blant annet kjente foredragsholdere. Arrangementet har fått sitt navn etter forretningskvinnen og den kjente byprofilen Lydia Olsrud. Idrett og friluftsliv. Skjervpromenaden er en av flere grønne lunger i byen. Mosjøen har tre idrettslag – Mosjøen IL, Halsøy IL nord i byen og Olderskog IL sør i byen – og en rekke foreninger, som blant annet omfatter boksing, golf, hundekjøring, håndball, kampidretter, klatring, petanque, ski, skyting, slalåm, sykling, tennis og volleyball. Mosjøen IL spiller i 3. divisjon i herrefotball. Idrettslaget arrangerer årlig Kippermocupen for aldersbestemte lag. Rundt 5 000 spillere og trenere deltar. I byen finnes en rekke parker og grønne områder, samt Kippermoen Idrettspark, som foruten Mosjøhallen rommer fotballbaner med både naturlig og kunstig gress, tennisbaner, løpebane og videre. Byen har en rekke bynære friluftstilbud. Ved sørgrensen begynner det vidstrakte friluftsområdet Mosåsen. Ved østgrensen ligger Dolstadåsen med utsiktsposten Panorama, hvor man kan skue ut over store deler av byen. Ved vestgrensen begynner promenaden til Marsøra, og for erfarne folk er det mulig å gå opp Trongskardet og videre til Øyfjellet. Sammen med veileder byr Øyfjellet også på grotteutflukt. I tillegg finnes det tilbud et stykke utenfor byen, blant andre Helgeland Alpinsenter. Vefsn, Grane og Hattfjelldal, som er større enn Østfold og Vestfold fylker til sammen, har en rekke muligheter knyttet til fjell, skog og vann, herunder jakt og fiske. Vefsnfjorden åpner for båtliv. Geografi. Mosjøens areal er i dag 6,40 km². Opprinnelig var arealet 0,83 km² og etter byutvidelsen i 1939 noe større. Mosjøens byflate og de vestlige, sørlige, østlige og nordøstlige byområdene ligger i enden av Vefsndalføret. Elvene Vefsna og Skjerva løper gjennom byen, som ligger i bunnen av Vefsnfjorden. Fjorden er isfri. I øst reiser Øyfjellet seg rakt 818 meter over havet. Fjellet skjermer byen mot havvinder, men samtidig skaper det bratte fallet fare for sneskred, som flere ganger har rammet byen – med påfølgende tap av menneskeliv og ødeleggelse av bygg og båter. I sør ligger byen åpen for det skogrike dalføret i Vefsn. I øst ligger skogkledte Dolstadåsen. Mosjøen var tidligere kjent som "Norges flateste by" og "byen med to solnedganger", det sistnevnte fordi solen på ettermiddagen forsvinner bak Øyfjellet i vest for om kvelden å dukke opp igjen over Vefsnfjorden før den til slutt går ned bak Toven i nord. Med henvisning til byens geografiske plassering markedsføres Mosjøen i dag som "byen midt i Norge". Som innlandsby har Mosjøen kaldere vintre enn kyststrøk på Helgeland. Sommeren har mild temperatur. Sensommeren og høsten preges av nedbør. Stokmarknes. Stokmarknes er en by og administrasjonssenteret i Hadsel kommune i Nordland. Tettstedet Stokmarknes har innbyggere per 1. januar, og ligger på Hadseløya. Stokmarknes fikk bystatus ved nyttår 2000. Byen er hurtigrutas hjemsted, og ved hurtigrutekaia ligger Hurtigrutemuseet. I tilknytning til museet ligger den gamle hurtigruta MS «Finnmarken» på land og utgjør et karakteristisk landemerke. Stedet. Riksvei 82 går forbi Stokmarknes mellom Melbu og Sortland. Den lille øya Børøya med boligområder og industri er knyttet til Stokmarknes med Børøybrua. Der har Nordlaks hovedkontor og oppdrettsanlegg. Vesterålen Hotel & Kongressenter holder også til her. Fra Børøya går riksveien videre over Hadselbrua til Langøya og mot Sortland. Kommunens viktigste industriområde ligger på Børøya som henger sammen med Stokmarknes sentrum. Her arbeider om lag 500 mennesker fra 25 nasjoner. Hovednæringsvei er fiskeoppdrett og foredling av fisk. Det er også betydelig fiskeri-industri (Aker Seafoods) på Melbu, som ligger ca 15 kilometer sør for Stokmarknes. Folketallet har økt siden 2005. I Hadsel kommune har folketallet tidvis blitt redusert, men Stokmarknes inkl. Sandnes (som har samme postnummer 8450) har økt markert i følge tall fra Statistisk Sentralbyrå våren 2007. Folketallet har i følge SSB økt også i 2008. Denne økningen er tildels markert forskjellig fra liknende kystkommuner. Hadsel kommune ledes politisk av ordfører Kjell Børge Freiberg (Frp) han sitter sammen med en flertallskonstellasjon med Høyre, Venstre og Hadsel Fellesliste etter kommunevalget i 2007. På Stokmarknes utgis Vesteraalens Avis, den eldste avisa i Vesterålen og Nordland. Hadsel er en av kommunene i regionen som har høyest andel innvandrere og i tillegg positiv befolkningsutvikling (Siste data 3 kvartal 2008). Sysselsettingsraten blant innvandrerbefolkningen var ifølge SSB 4. kvartal 2007 74 %. Dette er 4% høyere enn den øvrige befolkningen. Stokmarknes lufthavn, Skagen ligger på Langøya, ca 5 km nord for Stokmarknes. Dette er en av Norges mest brukte regionale lufthavner med om lag 100 000 passasjerer årlig. Svolvær. Svolvær (samisk: "Spållavuolle" eller "Suolu-vær", = «Øy-været») er en by og administrasjonssenteret i Vågan kommune i Nordland. Tettstedet Svolvær har innbyggere per 1. januar. Svolvær-Kabelvåg er en tilnærmet sammenhengende bebyggelse på vel 6 000 innbyggere. Svolvær var tidligere en bykommune, men ble slått sammen med Vågan og Gimsøy kommuner til Vågan kommune i 1964. Svolvær fikk tilbake sin bystatus 17. mai 1996. Stedet. Byen har daglig anløp av Hurtigruten, og daglig avgang med hurtigbåt til Bodø og Hamarøy, tidligere også til Narvik. Den er nå erstattet av buss langs en ny vei som ble åpnet 1. desember 2007. Byen har også daglig anløp av ferge til Hamarøy. Svolvær lufthavn, Helle har flere daglige avganger til Bodø og Leknes. Fra Bodø er det korresponderende flyavganger til resten av landet. Svolvær er Lofotens største befolkningssted, fiskevær og handelssenter. Svolvær kan sees på som et naturlig administrasjonssenter for Lofoten gjennom blant annet Lofoten tingrett og administrasjonen av Lofotfisket. Samtidig er hele kommunen en av Nord-Norges viktigste kunstnerkommuner. I Kabelvåg finner vi Nordland kunst- og filmfagskole og flere gallerier og museer. Nordnorsk Kunstnersenter finner vi Svolvær, og kommunen har Nord-Norges største antall etablerte kunstnere. Verkstedindustrien er den største i Nord-Norge. Vågan kommune er også en av Norges største oppdrettskommuner. Eksportverdi var på 550 millioner kroner i 1994. En av de mest kjente fjelltoppene ved Svolvær er Svolværgeita, som er Svolværs kjennemerke og første gang ble besteget i 1910. Et annet fjell er Vågakallen, som ligger mellom Kabelvåg og Henningsvær, som med sine 942 moh. skuer ut over sitt rike, Lofoten og Lofothavet. I følge gamle sagn er Vågakallen den tidligere kongen i Lofoten, som ble til stein i møte med sola. Historie. Den eldste boplassen i Svolvær, Øvreværet, ligger ved foten av Svolværgeita og er fra tidlig bronsealderen. Boplasser i huler og hellere er typisk for området hvor jakt og fangst har vært hovednæring. I skriftlige kilder er Svolvær omtalt første gang på midten av 1500-tallet, som en gård i Kongens eiendom. Tidlig på 1900-tallet gikk Svolvær fra å være et av mange fiskevær i Lofoten til å bli et tettsted med stor befolkningsvekst og sterk økonomisk vekst. I 1918 fikk Svolvær bystatus. Leknes. Leknes (samisk: "Liehkke") er en by og administrasjonssenteret i Vestvågøy kommune i Nordland. Leknes fikk bystatus etter vedtak i kommunestyret 14. september 2002, og er nå sammen med Svolvær en av to byer i Lofoten. Tettstedet Leknes har innbyggere per 1. januar, og er tettstedet med størst befolkningsvekst i Lofoten og Vesterålen i perioden 2000 til 2008. Geografi. Leknes ligger i et småkupert myrområde dypt inne i Buksnesfjorden i Vestvågøy kommune. Leknes er avgrenset i nordøst av Leknes lufthavn og store myrlandskaper, og i sør/sørøst av Europavei 10 og Buksnesfjorden. Men Leknes vokser stadig utover sine grenser (særlig mot øst og sør), og E10 er ikke lenger en like klar grense som den var tidligere. Sammen med nabotettstedet Gravdal og stedet Fygle utgjør Leknes en nesten sammenhengende bebyggelse på 4 220 innbyggere per 1. januar 2009. Leknes og Fygle vokste sammen tidlig på 1980-tallet. Berggrunnen tilhører Lofoten-eruptivene. På Leknes finnes også en suprakrustal serie som tilhører "Leknes"-gruppen og består av kvartsitt, glimmerskifer, amfibolitt og marmor. Sola over horisonten og mulighet for midnattsol på Leknes fra soloppgang 26. mai til solnedgang 18. juli. Siste soloppgang før mørketida er 7. desember og første soloppgang etter mørketida er 5. januar. Samfunn. Leknes har mange sentrale funksjoner for Vestvågøy kommune og for Vest-Lofoten, som idretts- og svømmehall, videregående skole og lensmannskontor. Leknes lufthavn er blant de mest trafikkerte kortbaneflyplassene i Norge med daglige avganger til Bodø, Svolvær og Røst. Leknes fungerer også som et knutepunkt for bussruter i Lofoten. Havna ved Leknes er mye besøkt av cruiseskip, med over 60 anløp i 2008. E10, som er hovedferdselsåren i Lofoten, går like utenfor Leknes sentrum og knytter Leknes til resten av Lofoten og videre til det norske fastlandet. Lokalavisa for Vest-Lofoten, Lofot-Tidende, holder til på Leknes. I tillegg har regionsavisene Avisa Nordland og Lofotposten kontor på Leknes. Leknes har en adventistkirke, et forsamlingshus som tilhører den lokale pinsemenigheten, et forsamlingshus som tilhører den Læstadianske forsamlingen, og et menighetshus som tilhører Den norske kirke. Næringsliv. Leknes har et veldig bredt utvalg av butikker i forhold til innbyggertallet, og fungerer som handelssentrum for Vest-Lofoten. Lofotsenteret, som er et av Nord-Norges største kjøpesentre, ligger i Leknes sentrum. Historie. Leknes vokste fram som sentrum for Vestvågøys jordbruksbygder. Utviklingen skjøt fart først etter kommunesammenslåingen i 1963, der øyas daværende fire kommuner Buksnes, Hol, Valberg og Borge ble slått sammen til kommunen Vestvågøy. Leknes er dermed et av de få steder i Lofoten som ikke er basert på fiske, og som ikke har sentrum ved havet. På grunn av dette, og fordi stedet har opplevd sterk vekst de siste årene, har Leknes ikke den tradisjonelle arkitekturen med rorbuer som andre tettsteder i Lofoten. På 60- og 70-tallet ble det bygd en del trebyginger med butikk i første etasje og bolig i andre etasje i Leknes sentrum. Disse bygningene blir nå gradvis erstattet av moderne næringsbygg, og Leknes er i ferd med å anta en mer bymessig struktur, med handel og forretninger i sentrum og boligområder utenfor sentrum. Kultur. Ved Leknes finnes restene av et stort hustuftanlegg, bebodd ca. 100-200 e.Kr. På Holsøya sør for Leknes er det funnet 60 jernaldergravrøyser av ulike typer, mange med bautasteiner. På Holsneset like ved finnes Nord-Norges største nausttuft, 44 m langt, fra vikingtiden. I Lofothallen arrangeres det konserter med kjente norske og utenlandske artister. Årlige arrangement i Leknes er Lofotmessa som arrangeres om sommeren, og Lofoten Countryfestival og Høstvekka som arrangeres på høsten. I Leknes sentrum ligger Origo kino og Vestvågøy folkebibliotek. På Fygle, like utenfor Leknes, ligger bygdemuseet Vestvågøy museum. Innbyggere fra Leknes kalles gjerne for "Leknesværinger", og stedsnavnet uttales lokalt som "Lækk-nes". Sandnessjøen. Sandnessjøen er en by og administrasjonssenteret i Alstahaug kommune i Nordland. Stedet ligger på Helgelandskysten, like ved fjellkjeden De syv søstre. Sandnessjøen fikk bystatus i 1999 og har innbyggere per 1. januar. Næring. Sandnessjøen betjenes av Stokka lufthavn. Med lang kai i en god havn er byen et trafikknutepunkt for ytre Helgeland og det viktigste handelsstedet for de omliggende kommunene Herøy og Dønna. Sandnessjøen anløpes av Hurtigruten og er endeanløpssted for hurtigbåttjenesten Nordlandsekspressen. Transportselskapet Helgelandske har sin hovedadministrasjon her. Sykehuset i Sandnessjøen er en del av Helgelandssykehuset, og er med sine omlag 300 ansatte, byens største arbeidsgiver. Ellers utgjør industrien en viktig del av byens sysselsetting. Historie. På Sandnesgården bodde høvdingen Torolv Kveldulvsson og sagakvinnen Sigrid omkring 870. Noen kilometer sør for byen ligger Alstahaug kirke og Petter Dass-museet. Petter Dass er blant de skikkelser som har gjort Alstahaug mest kjent gjennom tidene. Lokalavis er Helgelands Blad. Tidligere kommune. Sandnessjøen var en periode egen kommune. Kommunen ble skilt ut fra Alstahaug 1. juli 1899 under navnet Stamnes kommune. 1. juli 1915 ble Leirfjord kommune utskilt fra Stamnes. I 1948 skiftet Stamnes kommune navn til Sandnessjøen. Sammen med det meste av Alstahaug og Tjøtta kommuner ble Sandnessjøen slått sammen til nye Alstahaug kommune 1. januar 1965. Utdanning. Stedet har fire grunnskoler og én videregående skole. Brønnøysund. Brønnøysund er en by og administrasjonssenteret i Brønnøy kommune i Nordland. Byen ligger ved kysten og profileres som «Kystbyen midt i Norge». Brønnøysund er også regionsenter for Sør-Helgeland. Byen Brønnøysund har innbyggere per 1. januar. Brønnøysund fikk ladestedstatus i 1923, men mistet den i 1964. Byen fikk så bystatus i 2000. Fra Brønnøysund kan du i sør se byens kjente landemerke Torghatten. Byen er forøvrig kjent for å huse størsteparten av den statlige registeretaten Brønnøysundregistrene. Etymologi. Brønnøysund er oppkalt etter øya Brønnøy, uttalt [brønn'øye] og [bryŋŋ'øya]. Navneformen "Brunney" er nedtegnet 1334, av gammelnorsk "brunnr" som betyr «oppkomme», «kilde». Navnet sikter til at sjøfarende kunne finne drikkevann på disse øyene. Det var altså opprinnelig navn på øya, hvor gården og kirkestedet Brønnøy senere ble lagt. Navneformene "Brønnø" og "Brønnøy" har blitt brukt uavbrutt fra formannskapslovens ikrafttreden i 1838 og fram til i dag. I en fortegnelse fra 1808 brukte postverket navnet "Brønøe". Det var endret til "Brønnø" i portofortegnelsen fra 1889, og "Brønnøy" den 15. desember 1908. Beliggenhet. Brønnøysund ligger på strandflata vest i Brønnøy kommune på Sør-Helgeland i Nordland fylke. Midt i leia, midt i Norge, og med Norskehavet og Nord-Atlanteren rett utenfor døra, kan byen med rette kalles en kystby. Brønnøysund ligger på en langstrakt, smal og kronglete halvøy, med bukter, oser og viker. Beskyttet mot storhavet av utallige øyer, holmer og skjær, som danner større og mindre sund. Halvøya er til dels ganske lav, foruten enkelte høyder og åser slike som Flaggstanghaugen, Høgåsen, Flatåsen, Kirkhaugen, Schrøderhaugen, Babylonåsen og Valåsen. Fra Brønnøysund går det en 550 meter lang bro, Brønnøysundbrua, over til Hestøya med vei videre til Kvaløya og Torget. Kjører man videre langs fylkesvei 54 kommer man til fjellet Torghatten, som også kan ses fra selve byen. Brønnøysund deles i tre ledd; «Brønn-øy-sund». Første ledd; «Brønn», kommer fra gamle dager da sjøfarende visste at her var det ferskvann. Andre og tredje ledd; «øy-sund» kommer naturlig nok av stedets beliggenhet. Brønnøysund er den sørligste byen i Nord-Norge. Kommunikasjoner. Byen har tre veiforbindelser til E6 Brønnøysund Lufthavn betjenes av flyselskapet Widerøe med avganger både til Trondheim, Bodø og Oslo (fra 10. mai 2010). Byen anløpes av Hurtigruten to ganger i døgnet, sørgående om ettermiddagen kl. 1600 og nordgående rett over midnatt. Det er bussruter fra Brønnøysund til Grong jernbanestasjon, fra Høylandet bussforbindelse til Namsos. I tillegg er det også bussruter til Mosjøen og Sandnessjøen. Det er hurtigbåtforbindelse fra Brønnøysund til Ylvingen og Vega samt ukentlig tur til Sandnessjøen. Torghatten Trafikkselskap opererer også mer lokale buss- og båtruter i distriktet med Brønnøysund som utgangspunkt. Områder og strøk i Brønnøysund. a> sett fra Valen ved Statoil Friluftsliv. For friluftsinteresserte er det mange muligheter. Brønnøysund og omegn byr på en vakker og spennende skjærgård med hundrevis av små og store øyer, holmer og skjær som er rene paradis for småbåtfolk. Strandlinjen strekker seg kilometervis langs sjøen, inn bukter og viker, og her er det store muligheter for å finne seg en egen strandflekk for grilling og bading. Brønnøysund og området rundt har flere muligheter for bading i sjø. I gangavstand fra sentrum, mot flyplassen, ligger Svarthopet friluftsområde. Svarthopen ligner på en liten innsjø, men gjennom en strøm fra osen Hestvadet blir det forbindelse med havet. Området byr blant annet på et stupetårn med 3 og 6 m høyde, flytebrygge, skille mellom dypt og grunt vann oppmerket med kabel og livredningsring. Ellers er det også benker og mulighet for grilling. Rundt Svarhopen er det opparbeidet en grussti for gåturer, jogging og sykling. Hvis man har bil så kan man ta turen ut til Torghatten for å bade. Torghatten Camping har opparbeidet en kunstig dam som fylles saltvann gjennom en sluse. Her kan det bli behagelig badetemperatur. Ellers er det også andre strender rundt Torghatten. Det er også fint å sykle ut til Torghatten. I grei kjøreavstand fra byen ligger det mange spennende fjelltopper med merkede løyper fra veien. Hvert år blir ti fjell valgt som mål i den såkalte «Fjelltrimmen». Fjell som er som er enklest å komme seg til er for eksempel Tilremshatten, Mofjellet, Ramtind, Vikerfjellet og Torghatten. Disse toppene bruker man ikke mer enn en til to timer på å bestige, om man vil ha lengre turer må man kjøre lengre inn i landet. Attraksjoner. Rett utenfor byen ligger Skarsåsen, et gammelt kystfort fra Andre verdenskrig, med blant annet en kanonstilling, lyskaster, løpegraver og tunneler. Området passer bra for den som vil oppleve både historie og friluftsliv. På Tilrem, 7 km nord for sentrum ligger Hildurs Urterarium. Urterariet tilbyr gourmetmat med vekt på lokale råvarer. Kjøkkenet fokuserer på smaksopplevelser der råvaren står i sentrum. I tillegg serveres det egenprodusert vin basert på bær og urter. Senteret har en stor urtehage og tilbyr omvisning og servering for grupper. I sommersesongen har de også åpen kafé/ lunsj for individuelt besøkende og salgsutstilling med ulike kunstarter. Norsk Havbrukssenter er et besøks- og utviklingssenter for norsk havbruksnæring som ligger på Toft. På senteret kan man se et moderne oppdrettsanlegg med fóringssystem, kontrollrom, undervannskameraer, lakseoppdrett og torskeoppdrett. Senteret tar imot turister, skoleklasser og fagpersoner. Flere vitenskapelige feltforsøk har vært gjort, og pågår, i anlegget i samarbeid med blant annet Norwegian Center of Expertise Aquaculture, Plastsveis AS og Teknologisk Institutt. Brønnøy kirke, som står i Sørbyen, ble innviet i 1870, men stedets første kirke ble bygd på så tidlig som på slutten av 1100-tallet. Sang og musikk. Forsamlinglokalet i Brønnøysund, tidligere kalt Kinolokalet. Konsertlokaler er først og fremst Forsamlingslokalet og Samfunnshuset, men Tørrfiskbrygga og Brønnøyhallen benyttes også. Virksomheter. Brønnøysundregistrene like nord for sentrum Brønnøysundregistrene har om lag 560 ansatte og er en viktig hjørnestein for området. Torghatten ASA har også sin hovedadministrasjon i byen. Brønnøysunds Avis er lokalavisen for byen og resten av kommunene på Sør-Helgeland. I mer enn femti år har Gilde hatt virksomhet i Brønnøysund. Det tidligere Nord-Norges Salgslag holdt opprinnelig til på kaia. Men i 1963 flyttet virksomheten inn i nye lokaler utenfor sentrum. I 2008 vil mesteparten av virksomheten flyttes til en ny fabrikk på Bjerka i Hemnes kommune i Nordland. Den gamle telegrafbygningen i Brønnøysund sentrum Tidligere kommune. Brønnøysund ble skilt ut som egen kommune fra Brønnøy 1. januar 1923. 1. januar 1964 ble Brønnøysund, Brønnøy, Sømna, Velfjord og en del av Bindal slått sammen til nye Brønnøy kommune. Sverre Sigurdsson. Sverre (Sigurdsson) (Kong Sverre) (født 1153 (?), død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202. Biografi. Sverre ble født i Norge, men vokste opp i Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik siden Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge sagaen skal Sverre ha fått høre av mor si, Gunnhild, at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette regnes i dag som lite troverdig. Statusen som «kongssønn» ga imidlertid Sverre legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne. Disse stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. De første årene var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble sett på som uromakere av allmuen og det var få som trodde de hadde noen sjanse til seier. Motstanderen var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare og ble støttet av kirken, som ønsket en kontrollert arvefølge bygd på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite stod biskopene Nikolas Arnesson (Oslo) og Eirik Ivarsson (Stavanger, senere erkebiskop av Nidaros) fram som Sverres argeste motstandere. De reiste sin egen krigerflokk (baglerne) og greide å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194. Striden med baglerne varte til Sverre døde på sotteseng i Bjørgvin (i dag Bergen) i 1202. Med en alder på om lag 50 år var han en av de norske kongene som levde lengst fram til da. En minnestein er reist på stedet der Sverre først tok kongsnavn, i Munkedal kommune i Båhuslen. Den ble avduket i 1929. Sverres konflikt med paven og kirken. Allerede like etter at Sverre overtok som konge, begynte konfliktene med kirken. Erkebiskop Øystein hadde vært alliert med Sverres motstander Erling Skakke, og Sverre sørget for å oppheve mange av de rettighetene Erling hadde gitt kirken. Konflikten utartet såpass at Øystein til slutt måtte forlate landet. Da Eirik Ivarsson ble ny erkebiskop i 1188 brøt striden ut igjen. Sverre godkjente ikke Eiriks etterfølger som ny biskop i Stavanger, og Eirik nektet på sin side å krone kongen. I 1190 forlot Eirik Norge, mens de andre biskopene bøyde av for kong Sverre. I 1194 lot Sverre seg salve og krone til Norges konge, men til samme tid lyste Eirik med pave Innocens IIIs velsignelse kongen i bann. Senere bannlyste paven selv de biskopene som støttet Sverre, noe som gjorde at flere og flere av biskopene fulgte Eirik i landflyktighet. Det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av. I Sverres kampskrift "En tale mot biskopene" argumenteres det for at kongen måtte ha en tilsvarende patronatsrett over kirker som kongemakten hadde bygget, og at biskoper dermed måtte anses som embedsmenn som skulle ansettes av kongen og tjene ham. Kirken selv ønsket imidlertid å være selvstyrt, og mente at de selv skulle forvalte kirker og tilhørende eiendommer samt ansette prester. Sistnevnte syn var også i tråd med hvordan ordningen var internasjonalt. Mot slutten av livet innså Sverre at det var nytteløst å kjempe mot den mektige pave Innocens III, og han rådet sønnen Håkon til å forsone seg med kirken. Etter Sverres død i 1202 klarte Håkon å komme til forlik med erkebiskopen og kirken, selv om striden mellom baglerne og birkebeinerne langt fra tok slutt med forliket. Striden rundt kirkelige ansettelser endte med at kirken selv fikk styre over eiendommene sine og fikk ansettelsesrett til kirkelige embeder, selv om aristokratiet og bøndene som et kompromiss fikk beholde patronatsretten sin. Varig innvirkning på norsk historie. Det kan hevdes at det militære talentet til Sverre bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenrasket krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes at dette forlenget borgerkrigene med en mannsalder. Sverre blir helst husket for å ha «talt Roma midt i mot» (1194). Konflikten med pavekirken var imidlertid rent personlig og førte ikke til noen varig endring av maktforholdet mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator. Størst virkning hadde kanskje utslettingen av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter at Sverre hadde nedkjempet de gamle stormannsættene hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpnet dette landet for senere dominans av dansk og svensk adel, men samtidig kan det ha bidratt til å skape den relativt egalitære norske kulturen. Kong Sverre omtales i andre verset av "Ja vi elsker". For å gi legitimitet til sitt eget kongedømme, måtte Sverre påstå at han hørte til Hårfagreætten. I virkeligheten grunnla han en ny kongeætt, Sverreætten, og det var denne som regjerte Norge fram til unionen med Danmark begynte drøyt 100 år senere. Småførstefødte. Småførstefødte (eller "Alta-retningen") er en gren av den konservative kristne retningen læstadianerne som står sterkt særlig i Alta-området. Det er meget viktig for de småførstefødte å regelmessig bekjenne sine synder for minst et annet trosmedlem. Oppgjøret med synden (boten) har fått sin spesielle utforming i læstadianismen gjennom skriftemål og «bevegelse». Frelse formidles ved først å bekjenne sin synd. Deretter følger tilsigelsen av syndenes forlatelse fra en medkristen: «tro at dine synder er deg forlatt i Jesu navn og blod». Erfaringen av å ha fått sine synder tilgitt ble særlig i vekkelsens første tid så intens at en sterk uro bredte seg i forsamlingen når de troende bekjente sine synder for hverandre og fikk tilgivelse. På grunn av den nære forbindelse i luthersk teologi mellom syndstilgivelse og nattverd, førte vekkelsen til at antall nattverdgjester økte sterkt. Læstadianerne har vært trofaste mot statskirken og ikke ønsket å etablere seg som en frikirke. Med sin sterke lojalitet mot Luther og luthersk tro har de ansett seg som hjemmehørende i de lutherske kirkene på Nordkalotten. Det arrangeres regelmessig større og mindre møter eller forsamlinger i Alta, Kvitfors, i Evenes, og andre steder i Finnmark. De småførstefødte har ingen egne prester eller hierarkisk ledelse, og møtene ledes gjerne av egne legpredikanter. Man har nær kontakt med trosbrødre og trossøstre i Nord-Sverige og Finland. De siste årene har de småførstefødte drevet misjon på Kolahalvøya og i Ingermanland i Russland. Retningen har også medlemmer i Amerikas Forente Stater. Medlemmene er ofte kritiske til den liberale teologien som er kommet inn hos mange statskirkeprester. Likevel får prestene stå for alt fra dåp til begravelse av de småførstefødte som da deltar under vanlige gudstjenester sammen med resten av statskirkemenigheten. Den Læstadianske menighet har siden 1932 utgitt Sions Blad som har redaksjon i Alta. Fotosyntese. Fotosyntesen (fra gresk, φώτο- [foto-], «lys», og σύνθεσις [syntese], «sette sammen») er en kjemisk prosess som bruker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid til organiske forbindelser som for eksempel karbohydrater. Planter, alger og Blågrønnbakterier kan fotosyntetisere. Hos disse organismene bruker fotosyntesen vann og karbondioksid, og avgir oksygen som et biprodukt. Det finnes enkelte andre bakteriearter som ikke avgir oksygen i fotosyntesen ("anoksygenisk fotosyntese"). Samtidig er nesten alle organismer avhengig av fotosyntesen som en kilde til mat og energi, samt karbonet i organiske forbindelser. En organisme som kan utføre fotosyntese kalles "fotoautotrof", i motsetning til kjemotrofe organismer, som er avhengig å oksidere kjemiske forbindelser som energikilde. Det finnes også enkelte organismer som bruker organiske forbindelser istedenfor karbondioksid som karbonkilde i fotosyntesen. Disse sies å være "fotohetrotrofe". Det finnes mange varianter av fotosyntetiske prosesser, som varierer mellom ulike arter. Likevel er det en del elementer som går i gjen. Lys absorberes i klorofyllholdige proteiner, "fotosyntetiske reaksjonsentere". Hos planter finner man disse i kloroplasten, og hos bakterier finner man disse i cellemembranen. Lysenergien blir brukt til å redusere vann, og utnytte den frigjorte energien til å syntetisere ulike organiske forbindelser, som for eksempel ATP (fotofosforylering) og glyseraldehyd 3-fosfat (calvinsyklus). Oversikt. Fotosyntesen i planter, alger og blågrønnbakterier varierer noe, men det er mange elementer som går igjen. Reaksjonen kan deles inn i to deler, lysreaksjonen og mørkereaksjonen. Lysreaksjonen er avhengig av lys, mens mørkereaksjonen kan foregå i fravær av lys. I lysreaksjonen blir vann oksidert til oksygen og protoner (hydrogenioner). Oksygen er et biprodukt og diffunderer ut av cellen. Elektronene fra det oksiderte vannmolekylet blir overført et reaksjonssenter bestående av klorofyll og ulike proteiner (fotosystem II) som blir eksitert av lys. Elektronene blir så sendt videre til en rekke av proteiner (elektrontransportkjede) før de blir overført til enda et klorofyllholdig rekasjonsenter (fotosystem I). I dette reaksjonssenteret blir klorofyllet eksitert av lys og elektronene ført videre til diverse proteiner før de ender opp på ferredoksin. Ferredoksin kangi elektornene videre til NADP reduktaase som katalyserer reaksjonen 2NADP+ + 2H ⇒ 2NADPH. Ferrodoksin kan også gi elektronene til elektrontransportkjeden mellom de to fotosystemene dersom det er et overskudd av NADPH i cellen (syklisk elektronflow). ATP blir også dannet i lysreaksjonen ved at proteinene i elektrontransportkjeden danner en protongradient over membranen hvor reaksjonssenterene sitter. Denne gradienten blir brukt av enzymet ATP Synthease for å syntetisere ATP. ATP og NADPH blir brukt i syntesedelen (Calvinsyklusen), som også blir referert til som mørkereaksjonene. I Calvinsyklusen katalyserer enzymet rubisco en reaksjon mellom karbondioksid og ribulose-1,5-bifosfat. Produktene fra kalvinsyklusen er viktige substrater i syntese av mange viktige forbindelser, som for eksempel glukose. Fotodelen (den lysavhengige delen). H2O → 2e- + 2H+ + ½ O2 Elektronet i det sentrale klorofyllmolekylet i P680 blir eksitert, og før det rekker å falle tilbake i sitt opprinnelige skall, blir elektronet overført til en elektronmottager (A) Klorofyll-a + A → Klorofyll-a+ + A- Elektrontransporten skyldes en rekke redoksreaksjoner som jeg ikke skal gå nøyere inn på. Når elektronene fraktes til et protein i tylakoidmembranen, kalt Plastokinon (PQ), blir H+ bundet til PQ, og mens elektronene fraktes til Cytokromkomplekset blir H+ fraktet inn i lumen. Dette bidrar til en protongradient som forårsaker produksjon av ATP (se nedenfor). Elektrontransporten fortsetter til PC (Plastocyanin) og videre til Fotosystem I. Nå fungerer disse elektronene som en etterfyller av elektroner som blir eksitert av det sentrale klorofyll-a-molekylet i fotosystem I (FS I). Fotosystem I sitt reaksjonssenter eksiterer elektroner ved en bølgelengde opptil 700 nm, og blir derfor kalt P700. Nå blir elektroner sendt til Fd (ferredoksin) og deretter til et enzym som katalyserer dannelsen av NADPH (NADH+-reduktase) NADP+ + 2H+ → NADPH + H+ Ved en overbelastning av elektrontransportkjeden i kloroplasten kan man få skader i proteinene i membranen, dette kalles fotoinhibering. Energien fra elektronene som beveger seg mellom fotosystem II og I blir brukt til å pumpe H+ inn i thylakoiden. Dette, sammen med spaltingen av vann, skaper en kjemiosmotisk gradient over membranen. Det vil derfor være et overskudd av H+ i Lumen i forhold til Stroma. Denne protongradienten gjør at H+ kan diffundere ut av thylakoiden gjennom et proteinkompleks, kalt ATP syntase. ATP syntase utnytter strømmen av H+ til å omdanne ADP + Pi til ATP og vil fortsette så lenge det er en protongradient over thylakoidmembranen. ATP syntase er et stort proteinkompleks som ligger i membranen. På den delen som stikker ut mot stroma er det en topp bestående av 3 α-proteiner og 3 β-proteiner (enzymer). Det er på β-enzymene selve syntesen av ATP skjer. L-form(Loose): Her binder ADP + Pi seg løst til enzymet T-form(Tight): Her skjer sammenkoblingen. ADP + Pi → ATP Syntesedelen (også kalt Calvin-syklusen). NADPH og ATP som ble dannet av lysreaksjonene går videre til mørkereaksjonene som foregår i stroma inne i kloroplasten. I de fleste plantecellene blir disse reaksjonene samlet i calvinsyklusen. Det er calvinsyklusen som omdanner karbonet i CO2 til større organiske molekyler ved bruk av energien lagret i ATP og NADPH som ble dannet i lysreaksjonen. Selv om mørkereaksjonen (lysuavhengige reksjonen) ikke direkte er avhengig av lys, er den likevel avhengig av produktene (ATP og NADPH) fra lysreaksjonene Økologi og utvikling. De første fotosyntetiserende organismene utviklet seg sannsynligvis for 3500 millioner år siden, i en periode hvor atmosfæren inneholdt mye karbondioksid. Disse mikroorganismene brukte sannsynligvis hydrogen og hydrogensulfid som elektronkilde i stedet for vann. Blågrønnbakterier utviklet seg senere, for omtrent 3000 millioner år siden. For omtrent 2400 millioner år siden sørget fotosyntetiserende organismer for at jordens atmosfære ble veldig oksygenrik. Dette gjorde det mulig å utvikle mer komplekse former for liv (protister). Senere formet noen protister et symbiotisk forhold med blågrønnbakterier, som senere utviklet seg til planter og alger. Kloroplasten i moderne planter er etterkommere av disse symbiotiske blågrønnbakteriene. Shoegaze. Shoegaze, eller shoegazing, er en musikksjanger innen alternativ rock som oppstod på De britiske øyer på 1980-tallet. Navnet kommer rett og slett av å stirre sjenert på skoene sine – noe mange av shoegaze-bandene gjorde på scenen (begrepet ble opprinnelig brukt om country-shoegaze bandet Moose). Shoegaze kjennetegnes av drivende, drømmende gitarer og trance-preget musikk. Shoegaze ble etter manges mening funnet opp av britisk-irske My Bloody Valentine i 1987, og hadde sin storhetstid i perioden 1988-1991. Andre store navn var Ride, Moose, Curve, Pale Saints, Lush, Chapterhouse, The Boo Radleys, Spacemen 3, Slowdive og Loop, og til en viss grad også tidlig Stereolab. The Jesus & Mary Chain og The Cocteau Twins, samt eksperimentelle 60- og 70-tallsgrupper som Velvet Underground og Neu!, kan ses på som forløpere til shoegazemusikken. Ellers fikk shoegaze aldri den samme pressedekningen (og de samme salgstallene) som samtidige sjangere som grunge, hip-hop, britpop og madchester, så de fleste gruppene forble kultband. Mange hadde også hengivne tilhengere i britisk musikkpresse. My Bloody Valentine. My Bloody Valentine er et irsk-britisk rockeband, pionérer innen shoegaze-sjangeren. De ble startet i 1984 i Dublin av Kevin Shields (gitar, vokal og samples) og Colm O'Ciosoig (trommer og samples), samt vokalisten Dave Conway og en keyboardist ved navn Tina. I 1986 dro de til London og fikk med seg Debbie Googie (bass) og fra 1987 Bilinda Butcher (vokal og gitar). Conway og Tina forsvant snart ut av bandet. De hadde debutert i 1985 med EP-en "This is your Bloody Valentine", og ga ut flere EP-er de kommende årene. En av dem, "Ecstacy" fra 1987, regnes av mange som den første shoegaze-utgivelsen. I 1988 ga de ut albumet "Isn't Anything" til gode kritikker, og i 1991 kom bandets mesterverk, det drømmende og perfeksjonistiske albumet "Loveless". De dro i studio for å spille inn et nytt album i 1992, men opptakene ble forkastet. Bortsett fra noen sanger på noen samleplater har ikke My Bloody Valentine utgitt noe siden 1991, og har fra 1997 vært en duo med Shields og Butcher. Shields har spilt med Primal Scream siden 1997, og lagde litt originalmusikk til Sofia Coppola-filmen Lost in Translation i 2003. Koullouna Lilouataan Lil Oula Lil Alam. Koullouna Lilouataan Lil Oula Lil Alam er den libanesiske nasjonalsangen. Den er skrevet av Rachid Nakhlé og musikken er komponert av Wadih Sabra. Septuaginta. "Septuaginta" er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. I teologisk litteratur forkortes tittelen ofte til romertallet LXX. Den nevnes først i «brev fra Aristeas». Brevet er en pseudepigraf, dvs. ikke skrevet av Aristeas selv eller på hans tid, og dateres ofte til andre århundret f. Kr. I brevet fortelles det at 72 lærde jøder, 6 fra hver av de 12 israelske stammene, sto bak oversettelsen. Senere gjenfortellinger av legenden opererer med 70 oversettere, derav kommer navnet "septuaginta", som er latin for 70. Samlingen inneholder 46 gammeltestamentlige skrifter, det vil si de 39 bøker i den jødiske kanon (i jødisk tradisjon deles disse opp i kun 24 bøker) samt de deuterokanoniske bøker. De sistnevnte, som det er syv av, utgjør en del av den katolske og den ortodokse Bibelen. I motsetning til en del moderne bibelutgaver der de deuterokanoniske bøker er tatt med, er disse ikke plassert i en egen del, men er satt mellom de andre bøkene i en forsøksvis kronologisk/tematisk orden. I tillegg til disse kommer fire skrifter og en salme som kun er regnet som kanoniske i noen enkelte kirkesamfunn. "Septuaginta" er den offisielle versjon av Det gamle testamente i Den ortodokse kirke, selv om enkelte bøker ikke regnes som kanoniske. Gammeltestamentlige apokryfer. De gammeltestamentlige apokryfer eller Deuterokanoniske bøker er en løst definert gruppe religiøse skrifter som er skrevet innenfor Det gamle testamentes tros- og tekstunivers, samt noen tillegg til gammeltestamentlige bøker som ble tatt med i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Verkene finnes ikke i Den hebraiske Bibelen, som er jødedommens standardutvalg av hellige tekster, eller i den delen av Bibelens kanon som det er allmenn enighet om mellom de ulike kirkesamfunnene. I tillegg til de 7–8 + 2 tekstene som finnes i den katolske kirkes kanon, finnes det flere andre skrifter fra samme periode, hvorav noen inngår i enkelte ortodokse kirkesamfunns kanon. Disse tekstene er trolig skrevet mellom 300 f.Kr. og 100 e.Kr., i den «mellomtestamentlige perioden», etter Tanákh og før Misjna. Denne perioden faller sammen med hellenistisk jødedom, og preges av at jødenes tro og trosutøvelse ble utfordret, først gjennom okkupasjonen av Judea under Aleksander den store og det etterfølgende Selevkid-dynastiet, dernest gjennom økt assimilasjon og kulturmøter og til sist ved at Jerusalem og tempelet ble ødelagt i år 70. Sammenligninger med jødenes prøvelser under eksilet i Babylon noen hundre år tidlige er vanlige i tekstene. Jøder og protestanter omtaler skriftene som apokryfer, som betyr «skjult». Katolikker og ortodokse anerkjenner dem som en «andre fase» av Bibelens kanon, derav navnet «deuterokanoniske» i katolsk terminologi, ettersom "deuteros" betyr "den andre" på gresk. Forfatterne av Det nye testamente var kjent med bøkene og siterte fra dem. Også blant kirkefedrene brukes disse skriftene på lik linje med de 66 bøkene i Bibelens kanon. Skriftene. a>). Bilde fra «Promptuarii Iconum Insigniorum» Det finnes ikke ett entydig utvalg av apokryfe skrifter som kan beskrives som det uomtvistede autoriserte utvalget. Den romersk-katolske kirke regner med 8 skrifter, mens andre kirkesamfunn har andre utvalg i sin kanon. Listen nedenfor av åtte skrifter, to tillegg og fire «andre skrifter» er basert på det samme utvalget som finnes i de to nyeste norske utgavene. I innledningen til den norske 2010-utgaven, skrev teolog og førsteamanuensis i religionsvitenskap Dagfinn Rian: "«Det som kunne savnes i dette utvalget, dersom man ser økumenisk på det, er Tredje Makkabeerbok. I en ortodoks bibelutgave ville denne normalt være med blant de deuterokanoniske bøker.»" Der bøkene vil være skilt ut som en egen bolk i protestantiske bibelutgaver, vil de ikke være utskilt i for eksempel katolske bibler. Der vil da for eksempel Salme 151 komme sist i Salmenes bok, ikke som et eget avsnitt i tillegget, slik det er i Det Norske Bibelselskaps utgaver som har med disse skriftene. Tekstenes opprinnelse og tematikk. De fleste tekstene antas å være skrevet i perioden mellom 300 f.Kr. og 100 e.Kr., i en periode som i bibelvitenskapelig språkbruk kalles «mellomtestamentlig». I jødisk perspektiv er dette en periode mellom Tanákh (som det riktignok er uklart når var ferdig skrevet og redigert, men ca. 100 f.Kr. kan være en antagelse.) og den nye talmudiske litteraturen, som begynte med Misjna (ca. år 200). Denne perioden, som faller sammen med hellenistisk jødedom, preges av at jødenes tro og trosutøvelse ble utfordret, først gjennom okkupasjonen av Judea under Aleksander den store og det etterfølgende Selevkid-dynastiet (som ble besvart av makkabeernes opprør), dernest gjennom økt assimilasjon og kulturmøter og til sist ved at Jerusalem og tempelet ble ødelagt i år 70. Som i det kanoniske Gamle testamentet kan man dele inn tekstene i de deuterokanoniske bøkene i sjangrer, som samsvarer med dem man finner blant bøkene i GT. Blant bøkene finner man historiebøker, som Første- og Andre Makkabeerbok, som forteller om forsøket på å hellenisere jødefolket i 175–167 f.Kr. og motstanden mot dette som ble ledet av Makkabeerbrødrene. Det er visdomslitteratur som Siraks bok, et skrift forfattet på hebraisk av en vismann i Jerusalem før helleniseringen satte inn, og Visdommens bok, som forsøker å forene impulser fra gresk filosofi og jødisk fromhetsliv. Tobits bok, en fortelling om jødisk fromhet i diasporaen, og Judits bok, en fortelling om hvordan Judit dreper assyrernes hærfører, kan kalles historiske romaner eller noveller. Det er liturgiske tekster i tillegget til Daniel og i Salme 151, og til slutt finner man et apokalyptisk skrift i Fjerde Esra. Fragmenter av tre deuterokanoniske bøker har blitt funnet blant Dødehavsrullene. "Siraks bok", hvis hebraiske tekst allerede var kjent fra oppdagelsene i Ben Esra-synagogen i Kairo i 1896, har også blitt funnet i to skriftruller (2QSir eller 2Q18, 11QPs_a eller 11Q5) på hebraisk. En annen hebraisk skriftrull med "Siraks bok" har blitt funnet i Masada (MasSir). Tobits bok har blitt funnet i Qumran i fire skriftruller skrevet på arameisk og en som var skrevet på hebraisk. Jeremias brev har blitt funnet i grotte 7 (7Q5) på gresk. Ulike versjoner av kanon. Kristendommen arvet idéen om en kanon av hellige tekster fra jødedommen. Skrifter som ikke inngår i noen kanon, omtales dermed som "apokryfe" eller «utenforstående». I Talmud snakkes det om skrifter som «gjør hendene urene». Den hebraiske Bibelen representerer en minimumsversjon av kanon som det er enighet om. Gjennom Septuaginta presenteres et større utvalg, og denne differansen utgjør «en egen avgrenset tekstsamling i oldtiden og ble tatt med i kristenhetens bibler». Nyansen mellom de to utgavene av kanon ble drøftet i oldkirken; både av Origenes og Hieronymus, som begge brukte begrepet "apokryfer". Hieronymus regnet den hebraiske bibelen som den mest troverdige, mens Augustin mente at Septuaginta i sin helhet burde anses som en guddommelig åpenbaring. Heller ikke Septuaginta er klar på hvilke bøker som er med. De tre viktige manuskriptene av Septuaginta man har fra de første århundrene, Codex Sinaiticus (fjerde århundre), Codex Vaticanus (fjerde århundre) og Codex Alexandrinus (femte århundre), inneholder alle «apokryfe» bøker, men de inneholder ikke de samme bøkene. Den jødiske historikeren Josefus taler om 22 bøker. Denne kanontenkningen finnes også hos biskopen Athanasius av Alexandria. På Athanasius' liste av 22 bøker i Det gamle testamente finnes imidlertid Baruks bok og Jeremias brev. Athanasius navngir samtidig fem av de deuterokanoniske bøker og to nytestamentlige apokryfer ("Didaké" og "Hermas' hyrde") som han mente at ikke var en del av den bibelske kanon, men som ble anbefalt «av Fedrene» som oppbyggelig lesning for nyomvendte. Bibelen i den tidlige kirke inkluderte alltid, med varierende grad av anerkjennelse, bøker som i dag kalles for deuterokanoniske. Ved Reformasjonen avviste Martin Luther at bøkene hører med til Bibelens kanon. Med henvisning til at den jødiske kanon ikke har dem med, ble de først hensatt til en egen del mellom Det gamle testamente og Det nye testamente, og senere fjernet helt fra de fleste protestantiske utgaver. Luther skal ha sagt at «Apokryfer, det er bøker som ikke kan anses likestilt med Den Hellige Skrift, men som likevel er nyttige og gode å lese.» Jean Calvin var derimot kritisk til dem, og i "Westminster Confession" slår man fast at bøkene ikke er guddommelig inspirert, ikke er med i kanonen og dermed ikke har noen autoritet i kirken eller skal bli brukt på noen annen måte enn andre menneskelige skrifter. Tekstenes kanoniske status innenfor Den katolske kirke ble bekreftet av Konsilet i Trient i 1546, og begrepet «deuterokanonisk» ble introdusert i 1566 av teologen Sixtus av Siena (1520–69) for å beskrive de bibelske tekstene i Det gamle testamente som ble betraktet som kanoniske av den katolske kirke. Begrepet «deuterokanonisk» viser til at denne "andre fase av kanon", skulle være et supplement til de «protokanoniske» bøker, den "første fase av kanon". På Konsilet i Trient vedtok man samtidig også at Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra skulle utgå fra den katolske kanon. Den anglikanske kirke regner Tredje og fjerde Esra som en del av sin kanon. I Den ortodokse kirke omtales bøkene som deuterokanoniske, eller som "anagignoskomena", det vil si «lesbare». I en russisk-ortodoks katekisme som ble vedtatt i 1839, ble bøkene utelatt fra Bibelens kanon. I en uttalelse fra 1972 regnes følgende tekster som "anagignoskomena": Judit, Tredje Esra, 1–3 Makk, Tobit, Sirak, Visdommen, Jeremias brev og Baruk. Noen bibelutgaver tar i tillegg med Manasses bønn, Salme 151, Fjerde Esra og Fjerde Makkabeerbok. Noen andre ortodokse kirker, slik som Den etiopisk-ortodokse kirke, regner også andre bøker inn i sin kanon. Virkningshistorie – Det nye testamente. Sitatene fra Det gamle testamente i Det nye testamente er hentet fra den greske Septuagintautgaven – som både inneholder de deuterokanoniske bøker og andre apokryfer. Septuaginta var i omfattende grad akseptert og benyttet av gresklesende jøder på det første århundre, selv i romersk Judea, og det er derfor naturlig at teksten ble den mest benyttede blant de tidlige kristne, som var hovedsakelig gresktalende. Det nye testamente har ingen direkte sitater fra apokryfene, men hentyder flere ganger til dem, og anvender felles tankegods. I "Brevet til hebreerne" henspilles det i 1:3 til Visdommens bok 7:26, mens 11:35 refererer 2. Makk 6:18–7.42. Jakobs brev 1:19 gjengir innholdet fra Sirak 5:11, mens Jesus' ord i Matt 11:28–30 kan minne om ord i Sirak 51:23–27. Rådene hans i Lukas 12:33 ligger nært Tobits råd til sin sønn Tobias i Tobits bok. Andre forfattere i oldkirken siterer også apokryfene, og Paulus viser nær kjennskap til Visdommens bok i Romerbrevet, og siterer også hedenske, greske skribenter og filosofer. Virkningshistorie – nyere tid. Selv om tekstene ikke var en del av kanon, fikk de fortsatt «anvendelse innenfor protestantismen som oppbyggelsesbøker, moralkodekser og, ikke minst, som trøstebøker med motgang og dødsfall». Pontoppidans forklaring, "Sandhed til gudfrygtighed" (1737), inneholder 1520 sitat fra apokryfene, særlig fra Siraks bok. Martin Rinckarts salme «Nå la oss takke Gud» (1636) er diktet over Sirak 50:22f. Tekst fra Visdommens bok brukes i Den svenske kirkes gravferdsliturgi, mens tekst fra Manasses bønn finnes i Den norske kirkes tidligere bønn for bots- og bededag. Metodistkirken bruker flere tekster fra apokryfene i sin liturgi. Händels oratorier «Judas Maccabaeus» og «Susanna» bygger på tekst fra apokryfene; det gjør også Bachs kantate «Actus tragicus» (Sirak 14:17) og Brahms' «Ein deutsches Requiem». Den finske forfatteren Aleksis Kivi hentyder til Tobits bok i sin "Bygdeskomakerne" (1864), mens Zacharias Topelius har et kapittel kalt «Judit og Holofernes» i sitt verk "Fältskärns berättelser" (1853–). Carl Michael Bellman (1740–95) siterer fra apokryfene i flere av sine bibelparodier. Miltons dikt "Det tapte paradis" siterer særlig fra Fjerde Esra, mens Shakespeare siterer apokryfene omkring åtti steder, særlig i "Kjøpmannen i Venedig" og "Kjært besvær forgjeves". Fortellingene om Tobit, Judit, Susanna (fra Tillegg til Daniels bok) og Daniels kamp med dragen var populære motiv for billedkunstnere både under renessansen og barokken. De finnes også i nordisk folkekunst, som i de svenske «dalmålninger». I en ortodoks lærebok i ikonmaling finnes rettledning for avbildning av Daniel og dragen, Susanna, Judits drap på Holofernes, Tobits bok og Jesajas himmelfart. Litteratur. I Norge ble bøkene først utgitt i 1891, i forbindelse med den første oversettelsen til norsk av hele Bibelen. De ble gjenutgitt på moderne norsk i 1988. Det Norske Bibelselskap utga i 1994 en utgave av "Bibelen med de apokryfiske bøker". Falkehøyden. Falkehøyden, på arabisk "Jabal Qalaat Jabbour" som betyr "«Festningsfjellet»", ligger i Sør-Libanon. Den norske FN-bataljonen flyttet sitt hovedkvarter dit fra Ebel es-Saqi i 1991. UNIFIL-ledelsen mente at sikkerheten for Norbatt-personellet ble bedre ivaretatt når de ble samlet innenfor et begrenset område. Bataljonsstaben og en del av stabskompaniet bodde i hus midt blant sivilbefolkningen i Ebel es-Saqi. Dessuten flyttet et stort antall sivile tilbake til Ebel es-Saqi etter at situasjonen i Norbatt roet seg ned. De kom både fra Beirut og siden også fra Persiagulfen etter Gulfkrigen. De ville selvsagt ha tilbake husene sine. Norbatt disponerte tilsammen 34 sivile hus i byen, men etter ordre fra UNIFIL ble disse husene levert tilbake til de sivile. Karl III Johan. Karl XIV Johan, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte, (født 26. januar 1763, død 8. mars 1844) var konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død. I den norske kongerekken er han Karl III Johan. Han hadde valgspråket "Folkets Kjærlighed min Belønning". Han ble født Jean-Baptiste Bernadotte i Pau i Frankrike og var sønn av Jean Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean. 21. august 1810 valgte Sveriges riksdag han som svensk tronfølger og i oktober samme år ankom Bernadotte Sverige. Bakgrunn og oppvekst. Bernadotte ble født i Pau i distriktet Béarn i den sydvestlige delen av Frankrike som yngst av fem søsken. Han ble født en god stund for tidlig og foreldrene fikk han derfor døpt allerede dagen etter.Kort tid senere ble han sendt til en amme som bodde noen kilometer fra Pau og ble der i et år. Bernadotte skal ha hatt et kjølig forhold til sin mor og etter at han forlot barndomshjemmet for å bli soldat besøkte han hjemstedet kun en gang. Han sørget imidlertid for henne økonomisk og på et langt senere tidspunkt sendte han et brev til broren Jean Evangeliste Bernadotte hvor han ga beskjed om at hun skulle motta en månedlig pensjon samt at «...han takket henne for hennes hengivenhet.» Faren Jean Henri Bernadotte var skriver ved en av domstolene i Béarn og hadde så dårlig betalt at han ikke fikk råd til å gifte seg før han var 43 år gammel. Tidlig karrière. Fra 1780 til 1794 gjorde Bernadotte militær karriere og steg i gradene fra alminnelig menig til divisjonsgeneral. Han giftet seg i 1798 med Désirée Clary, som tidligere hadde vært forlovet med Napoléon Bonaparte. Bernadotte var en tid fransk ambassadør i Wien, før han ble fransk krigsminister omtrent samtidig med at han fikk sønnen François-Joseph-Oscar – den senere Oscar – i 1799. Marskalk Jean Baptiste Bernadotte i en kopi av et originalportrett av François Joseph Kinson fra 1804 I 1804 ble Bernadotte guvernør og sjef for den franske armé i Hannover, Tyskland. Han var nr. 7 på listen av de 14 som Napoleon utnevnte til marskalker, den høyeste militære grad i Frankrike. Han fikk dessuten tittelen fyrste av Pontecorvo, som er et lite område sør for Roma i Italia. Sveriges tronarving. I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong Gustav IV Adolf etter det katastrofale nederlaget mot Det russiske keiserdømmet og tapet av Finland. Den avsatte kongens barnløse farbror Karl XIII ble valgt til ny svensk konge. Tronfølgen ble sikret i 1810 ved at kongen adopterte prins Christian August av Augustenborg. Prinsen hadde utmerket seg som president for den norske regjeringskommisjonen og som øverstkommanderende for de norske styrkene ved Fredriksten festning da svenskene begynte sitt hærtog i 1808. Som svensk kronprins tok han navnet "Carl August". Men Carl August døde brått allerede samme år som han kom til Sverige som tronarving. Svenskene valgte nok en gang en tidligere militær motstander til tronfølger, denne gang Jean Baptiste Bernadotte, den 21. august 1810. Som svensk kronprins tok han navnet Karl Johan. Kielfreden. I 1813 gikk Sverige under Karl Johan med i den sjette koalisjonen mot sin tidligere keiser Napoleon og var med i det seierrike slaget ved Leipzig i 1813. Da Napoleons endelige nederlag syntes uunngåelig, angrep Karl Johan Danmark og kong Frederik VI ble tvunget til å slutte fred. Etter fire dagers intensive forhandlinger i Kiel mellom den danske forhandleren Edmund Bourke, den svenske forhandleren Gustav af Wetterstedt og den engelske forhandleren Edward Thornton, avstod den dansk-norske kongen Frederik VI Norge til Sverige den 14. januar. De gamle norske besittelsene Island, Grønland og Færøyene fulgte ikke med og skulle heretter tilhøre Danmark. Norge skulle ifølge Kieltraktaten heretter være et kongerike forent med Sverige i union. Den svenske kongen forpliktet seg til å la nordmennene beholde de lover, rettigheter og friheter som gjaldt på det tidspunkt freden ble sluttet. I tillegg forpliktet kongen av Sverige seg til å påta seg en del av den dansk-norske statsgjelden. Som kompensasjon for Norge fikk Fredrik VI Vor-Pommern fra Sverige. To hemmelige artikler ga den danske kongen en million riksdaler til å utruste et korps mot Napoleon og garanterte hans personlige eiendomsrett til grevskapet Larvik. I Kiel mottok Karl Johan rapporter fra agentene han hadde i Norge om at nordmennene ville reagere med væpnet motstand om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige. Karl Johan sørget også for å holde seg løpende orientert om utviklingen i Norge våren 1814. Da han så gikk inn i Norge med en hær utpå sommeren, erfarte han at nordmennene ytet god og væpnet motstand, ved Matrand, og ved Lier skanse. Disse trefningene ga nordmennene et bedre forhandlingsgrunnlag for sin posisjon i unionen, og det er lagt vekt på at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen. Karl Johan som unionskonge. Det norske Stortinget valgte Karl II til norsk konge den 4. november 1814 og noen dager senere kom Karl Johan på sitt første besøk til Christiania sammen med sønnen. I 1816 ble Karl Johan stattholder i Norge. Da Karl II døde i 1818 overtok Karl Johan som konge og ble kronet til konge i begge land; den 11. mai i Storkyrkan i Stockholm og 7. september i Nidarosdomen i Trondheim. I de første årene kom striden om fordelingen av den dansk-norske statsgjelden og norske krav på de gamle skattlandene i Nord-Atlanteren til å forsure forholdet mellom Danmark og Norge. Gjennom forhandlinger klarte Karl Johan å få den norske delen av statsgjelden Det oppsto også konflikter i forbindelse med nordmennenes ønske om å feire 17. mai.Selv om det ble tillatt å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen. Karl III Johan ville knytte de to landene nærmere sammen, men det var den norske Grunnloven til hinder for. Han kom derfor med forslag om endringer av grunnloven og forslag som ville medføre at han fikk mer makt. Dette ble avvist av Stortinget hver gang og medførte stridigheter. Det sentrale punktet var vetoretten, hvor Stortinget hadde fått igjennom at kongen kun skulle ha utsettende veto i lovspørsmål. Allikevel kan man si at han hadde forståelse for innholdet og tankegangen i den norske Grunnloven og ble med årene mer opptatt av å bevare den. Kong Karl III Johan har satt flere spor etter seg i Norge. Han ga store pengegaver til opprettelse av barneasyler, som f.eks. Børneasylet i Drammen og til diverse kulturelle organisasjoner. Det var også han som initierte byggingen av Det kongelige slott i Oslo. Karl Johan lærte seg aldri svensk og det ble snakket fransk ved det svenske hoffet i hele hans regjeringstid. Dekorasjoner. Karl III Johan var innehaver av følgende ordener, medaljer og dekorasjoner. Karl IV. Karl IV, i Sverige "Karl XV", (født 3. mai 1826, død 18. september 1872), norsk og svensk konge fra 1859. Tidlig liv. Karl ble født på Stockholms slott som eldste sønn av Oscar I og Josefine. Ved fødselen fikk han tittelen hertug av Skåne. I 1840-årene studerte han i Uppsala og Oslo. Han ble 19. juni 1850 gift med Louise av Nederland. De fikk datteren Louise i 1851 og sønnen Carl Oscar i 1852. Carl Oscar døde som barn. Datteren Louise ble med tiden dansk dronning, gift med Frederik VIII. Hun ble blant annet mor til Christian X av Danmark, Haakon VII av Norge og Ingeborg, som ble gift med Carl av Sverige, hertug av Västergötland og var mor til blant annet Kronprinsesse Märtha. Regjeringstid. Karl og Louise ble kronet til konge og dronning i Sverige 3. mai 1860 i Storkyrkan i Stockholm. De ble deretter kronet til konge og dronning av Norge 5. august samme år i Nidarosdomen i Trondheim. Det var på hennes fødselsdag. Aasmund O. Vinje reiste samme år til Trondheim for å dekke kroningen for sitt blad "Dølen", og hans reiseskildring "Ferdaminne fraa sumaren 1860" (1861) er blitt stående som et hovedverk i norsk litteratur. Karl var optatt av Nordens sikkerhet og selvstendighet og gikk inn for et sterkt skandinavisk samarbeid. Han var en venn av Frederik VII av Danmark, og var innstilt på å hjelpe Danmark mot Preussen i 1864, men dette kunne han ikke få sine regjeringer til å gå inn for. Karl var kjent for å være interessert i naturvitenskap, billedkunst og poesi. Selv malte han bilder og skrev dikt. Han regnes for en dugelig skribent. Som norsk konge var han populær ved sin uformelle og folkelige væremåte; han var også kjent som en stor kvinnebedårer og levemann. Han regnet selv sitt liv som bortkastet og ønsket ingen større seremonier ved sin død. Han har en gate oppkalt etter seg på Valløy i Tønsberg kommune. Han ble etterfulgt på tronen av sin bror Oscar II. Stamtavle. Karl 04 Karl 15 Raufoss. Raufoss er et tettsted og administrasjonssenteret i Vestre Toten kommune i Oppland. Tettstedet ligger lengst nord i kommunen, og har innbyggere per 1. januar. Raufoss har navn fra gården Raufossen (Rødfossen) som man antar ble ryddet allerede før Svartedauden. Navnet har trolig sammenheng med det norrøne "rauði" som betyr myrmalm og passer godt med tanke på de mange myrområdene i området. Raufoss som industristed. I 1854 begynte det som skulle bli et av de største industri-eventyrene i landet. Stedet fikk da en etter forholdene stor ljåsmie bygget like øst for Hunnselva sør for gården. (En nyere utgave av ljåsmia ble satt opp for få år siden.) Raufoss gård ble i 1868 solgt til en interessentselskap. Fem år senere ble Rødfos Tændstikfabrik (fyrstikkfabrikken) opprettet. I denne forbindelse ble det bygget arbeiderboliger på Raufoss gårds tidligere grunn, og en av disse er bevart og står i dag på Toten Økomuseum på Stenberg lenger øst i kommunen. 1895 kjøpte staten fyrstikkfabrikken, og året etter startet Rødfos Patronfabrikk virksomheten. Statens lager for ammunisjon ble flyttet fra Kristiania til Raufoss, og mange arbeidere fulgte med. I boken "Fars krig" av Bjørn Westlie, beskriver han hvordan produksjonen av ammunisjon – for tyskerne – fortsatte etter tyskernes okkupasjon av Norge og Raufoss, og at den fortsatte under hele krigen. Dette skjedde med støtte av fagbevegelsen. Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) startet på 1960-tallet produksjon av bildeler, som er hovedgeskjeften til industriparken på Raufoss i dag. Som følge av stadig vekst ble kravet om egen kirke på stedet sterkere. Følgelig ble Raufoss kirke innviet i 1939, på stedet hvor et lite kapell tidligere lå. Baptistmenigheten på stedet fikk egen kirke i 1927. Stedet huser også en frikirkelig menighet. Utover på 1900-tallet økte stedet hurtig i innbyggertall og nye boligområder vokste opp: Tollerud (vest i Raufoss) ble etablert i 1907 rundt en tidligere «forpagtet plads» med samme navn, og var totalt utbygd på slutten av 50-tallet. Vestrumenga, vest for gården Vestrum, ble utbygd fra ca. 1910 og utover. Nyere boligområder omfatter Lønnberget (like i nærheten av hoppbakken med samme navn), Åkersve-feltet ble utbygd på begynnelsen av 1980-tallet. I 1915 ble det tinglyst avtale om utbygging av Grimås-feltet, og de første tomtene ble solgt samme år. I Vassfaret, som ligger sørvest for sentrum, ble boligbyggingen satt i gang omkring 1950. Kommunikasjon. Hovedveien fra Kristiania over Vestoppland, i dag kjent som riksvei 4 nådde stedet på 1880-tallet. Raufoss sentrum har de senere tiår vært belastet med en relativt tung biltrafikk og strekningen har vært åsted for mange trafikkulykker. En ny parsell av riksvei 4, fra Reinsvoll til Hunndalen går langs stedets østside og ble åpnet sommeren 2006. Raufoss fikk jernbaneforbindelse med Kristiania i 1901, og Raufoss stasjon er i dag siste stoppested før endestasjonen Gjøvik på Gjøvikbanen. Bøverbru. Bøverbru er et tettsted i Vestre Toten kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger fire kilometer sørøst for Reinsvoll og 9,5 kilometer sørøst for kommunesenteret Raufoss. Stedet. Tettstedet vokste fram rundt Bøverbru stasjon på Skreiabanen fra 1902. Samme år ble Bøverbru tatt i bruk som postadresse. Betegnelsen «Bøfr-Broen» på ei bru over elva Bøvra finnes i dokumenter fra 1700-tallet. I første del av 1900-tallet var steinbrudd og kalkbrenning viktig næringsvirksomhet i Bøverbru-området. Microbryggeriet Bøverbrew, Toten Kjøtt AS, Sangnes Trevare og Corinor (kjøkken-/baderomsinnredning) er i dag tettstedets største produksjonsbedrifter. Da Gjøvikbanen og Riksvei 4 ikke går gjennom Bøverbru, i motsetning til kommunens andre tettsteder, ligger stedet litt avsides til. Dette preget ble forsterka da persontrafikken på Skreiabanen ble nedlagt i 1963, sjøl om godstrafikken ble opprettholdt til i 1987. Bøverbru barneskole åpna i 1962, som erstatning for Nyhagen og Rud skoler. På Rud hadde det vært fast skole sia 1844. Rud skole er i dag en av Mjøsmuseets avdelinger. Gjøvikbanen. Gjøvikbanen er jernbanelinjen mellom Oslo og Gjøvik. Banen het opprinnelig Nordbanen, og ble åpnet fra Grefsen til Røykenvik i 1900, og fra Jaren frem til Gjøvik i 1902. Det er dobbeltspor fra Oslo S til Grefsen, men ellers enkeltspor. Linja er i dag den minst trafikkerte toglinja i Norge. Lenge gikk togene Oslo-Bergen på banen frem til Roa der disse togene kjørte videre på Roa–Hønefosslinjen på veien mot Bergen, men fra 1989 har de fleste tog Oslo-Bergen gått over Drammen til Hønefoss. I dag blir rutealternativet over Roa stort sett kun brukt av godstog mellom Oslo og Bergen. Banen hadde tre sidelinjer: Røykenvikbanen (Jaren-Røykenvik), Valdresbanen (Eina-Fagernes) og Skreiabanen (Reinsvoll-Skreia). Alle er i dag nedlagt, men det forekommer kjøring av turisttog på Valdresbanens strekning Eina-Dokka. Dagens drift. Gjøvikbanen ble som første og hittil eneste persontrafikkstrekning på jernbane i Norge satt ut på anbud i 2006. Gjøvikbanen ble valgt til å være et slags prøveprosjekt for denne organiseringsmåten, grunnet det relativt lave passasjerantallet. Strekningen betjenes i dag av NSB Gjøvikbanen AS, først kjent som NSB Anbud, som skal betjene banen frem til 2016. I forbindelse med overtakelsen ble seks av stoppestedene langs banen nedlagt i juni 2006. Antall reisende og kundetilfredshet har økt mer enn de nasjonale trendene etter 2006. Gjøvikbanen er i dag mest brukt av pendlere. Reisetiden fra Nittedal stasjon til Oslo S er 30 minutter og fra Gran (omtrent halvveis på strekningen) ca. 65 minutter. Hele strekningen på 123 km mellom Oslo S og Gjøvik tar litt under 2 timer. Gjøvikbanens «problem» med tanke på den lave trafikken er at det ikke er mulighet for overgang til andre linjer (Roa-Hønefosslinjen har ikke regulær trafikk), og dermed blir det ikke gjennomgangstrafikk. I tillegg er alle sidebaner etter hvert blitt nedlagt (Røykenvikbanen, Skreiabanen og Valdresbanen). En mulig tilknytning kunne vært Dovrebanen, som i luftlinje befinner seg ca. 15 km nord for dagens endepunkt, men Gjøvikbanen er ikke blitt forlenget siden ferdigstillelsen. Under okkupasjonsårene 1940-45 ble det planlagt en forlengelse av Gjøvikbanen til Lillehammer. Enkelte tenkte framtidige stasjonsbygg (som i dag er bolighus) ble også reist før kapitulasjonen i 1945. Siden har ideen om en videreføring av Gjøvikbanen til Dovrebanen ved Lillehammer blitt lansert, men planene er lagt på is. Drift. Jernbaneverket planlegger at det i de kommende årene vil gå flere godstog på Gjøvikbanen. Pr. dags dato går ca. en fjerdedel av godstogene på Bergensbanen over Drammen. Men når kapasiteten mellom Grefsen og Roa er forbedret, vil alle godstogene gå over Roa. Oppgraderinger. Disse stasjonene skal oppgraderes i den nærmeste fremtid i følge. Målet er å få tryggere og mer standardiserte stasjoner/holdeplasser. Britpop. Britpop er en tidsperiode/sjanger innen populærmusikk. Sjangeren fikk sitt gjennombrudd rundt 1994 (det er mange forskjellige meninger om hvilken låt/plate/hvilket band som startet det hele), og var en meget synlig trend i britisk musikkliv fram til ca. 1997, med visse «etterdønninger» i ulike varianter. Som navnet sier var britpopen utpreget britisk. Kort fortalt hentet britpop-artistene inn det beste fra tidligere britiske perioder, og satte det sammen i fengende varianter. Viktige inspirasjonskilder kunne være 60-tallsmusikk som The Beatles, Kinks og Zombies, punk/new wave som Sex Pistols, Buzzcocks og Jam, madchester som Happy Mondays og ikke minst Stone Roses, samt indiebandet The Smiths. Det strides i dag om Britpop var en egen sjanger eller snarere en paraplybetegnelse for flere retninger med fellestrekk. Merkelappen «Britpop» er noe som musikkaviser som NME og Melody Maker lanserte og som snart ble et begrep som fenget og som siden har vært i bruk. Psykopati. Psykopati var en diagnostisk betegnelse på et syndrom av abnormale personlighetstrekk. Personlighetsforstyrrelsen karakterisertes av en svikt i eller total mangel på grunnleggende sosiale ferdigheter og følelser som medfølelse og empati, altså i samspillet med andre mennesker. En person som lider av psykopati, kaltes psykopat eller sosiopat. Dette kalles i dag dyssosial personlighetsforstyrrelse. Den til dels store forvirringen rundt begrepet psykopati kommer mye av at nærliggende diagnoser som antisosial personlighetsforstyrrelse og dyssosial personlighetsforstyrrelse blandes sammen med og likestilles med psykopati. Sistnevnte er imidlertid en langt snevrere diagnose enn de øvrige. Betegnelsen "psykopati" er satt sammen av de greske ordene "psyche", som betyr «sjel, liv», og "pathos", «lidelse, lidenskap, følelse, smerte». Begrepet sosiopat ble innført av en del amerikanske forskere for å underbygge at psykopatens konflikt er i samspill med sitt sosiale miljø. Sosiopat er synonymt med psykopat. Personlighet. Det kan ta lang tid før psykopatene viser sitt «virkelige jeg», og det kan skje fortløpende. De er drevet av sterk trang til å tilfredsstille egne behov og lyster og viser nedsatt evne til å føle empati og frykt. Dette kommer til uttrykk gjennom manglende hemninger i å utnytte andre personer og til å involvere seg i risikabel adferd. Andre vanlige symptomer er aggresjonsproblemer, manglende evne til langsiktig planlegging, nedsatt forståelse for ansvar og moral, logiske brister, patologisk løgnaktighet med mer. Årsaker. Man legger til grunn både sosiale og psykobiologiske faktorer for utvikling av psykopati. Omsorgs- og oppdragelsessvikt i barndom så vel som nedsatte nevrale funksjoner i forbindelse med impulskontroll og opplevelse av frykt er blant de fremste forklaringer på lidelsen. Lidelsen rammer altså særlig mennesker som er født med en biologisk sårbarhet, og som i tillegg blir utsatt for ulike typer stress under oppveksten. Behandling. Manglende forståelse for lidelsen hos pasienten selv og dermed motvilje gjør behandling vanskelig. Det finnes ingen effektiv behandling spesifikt for lidelsen, men gruppeterapi og adferdsterapi har hatt en viss effekt. Enkelte medikamenter kan hjelpe mot eventuelle generelle aggressive symptomer. Tidligere diagnostisering. Man benyttet et poengsystem basert på personlighetstrekk hvor 40 poeng er den høyeste oppnåelige sum. I Skandinavia regner de fleste forskere en person med flere enn 25 poeng som psykopat. De fleste forskere mener det i likhet med andre psykiske lidelser også er grader av psykopati. Man kan derfor ikke utelukke at også de med en lavere poengsum må ansees som psykopater. De fleste psykopater er ikke kriminelle. Det meste av forskningen på psykopater er gjort på kriminelle psykopater. Problemet er ofte at psykopater ikke regner seg selv for å være syke. Av den grunn er de også vanskelige å avsløre. Psykopater har også evner til å manipulere andre personer med seg mot offeret, og dette gjør dem til hensynsløse og destruktive faktorer i mange sammenhenger i samfunnet. PCL-R. Systemet er utviklet av den kanadiske professor Robert D. Hare og er spesialtilpasset avsløring av psykopater. PCL-R er utviklet på bakgrunn av i hovedsak forskning på kriminelle/innlagte psykopater, noe som gjør at det fokuseres spesielt på lovbrudd og utagerende adferd. Sjekklisten fanger således dårlig opp de ikke-kriminelle psykopater, som man regner det er en overvekt av blant personer med denne adferd. Således vil full skåre (2 poeng) på de 13 første trekk være nok til diagnose og dermed utelate alt som har med kriminalitet og direkte lovbrudd å gjøre. Det består av 20 spørsmål som gir fra 0 til 2 poeng, maks 40 poeng. Testen må administreres av en person med relevant utdanning for at den skal kunne brukes diagnostisk. Inntil fem trekk kan utelates uten at validiteten i testen forsvinner. Dyssosial personlighetsforstyrrelse. Dyssosial personlighetsforstyrrelse eller antisosial personlighetsforstyrrelse betegner en tilstand med avvikende adferd, tanker og følelser. ICD-10-definisjon. Tilstanden defineres som en personlighetsforstyrrelse i det internasjonale diagnosesystemet ICD-10, som er det offisielle diagnosesystemet som benyttes i Norge. Denne personlighetsforstyrrelsen kjennetegnes av et varig mønster med manglende eller betydelig nedsatt samvittighet/skyldfølelse/anger, manglende ansvarlighet, impulsivitet og aggresjonsproblematikk og at samfunnets regler, normer og lover ikke følges. Mennesker som fyller kriteriene til dyssosial personlighetsforstyrrelse har ofte, men ikke alltid, fylt kriteriene til en adferdsforstyrrelse i barndommen. Mennesker som fyller kriteriene til en dyssosial personlighetsforstyrrelse er med sine væremåter ofte til stor belastning for sine nære omgivelser. Dyssosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose i ICD-10-systemet og har svært mye til felles med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV som er det amerikanske diagnosesystemet. Kriteriene i de to diagnosesystemene er ikke helt overlappende, slik at en person som tilfredsstiller kriteriene i DSM-IV ikke nødvendigvis gjør det i ICD-10. Selv om det er en betydelig overlapping i symptomer skiller både diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse seg fra det gamle psykopati-begrepet. DSM-IV-definisjon. Som en diagnose ut i fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV består den i hovedsak av antisosiale adferdsmessige trekk og er ikke det samme som psykopati. Årsaker. Man vet ikke nøyaktig hva som er årsaken til at noen mennesker utvikler patologiske dyssosiale personlighetstrekk. Som ved andre personlighetsforstyrrelser handler dette om et komplisert samspill mellom arvelighet og miljøpåvirkninger. Man antar at dyssosial personlighetsforstyrrelse er en av de personlighetsforstyrrelsene som har en forholdsvis sterk arvelig komponent, og man ser ofte betydelige atferdsvansker hos disse personene i ung alder. Samtidig vil forskjellige miljøpåvirkninger kunne styrke eller svekke en utvikling mot dyssosiale personlighetstrekk. Behandling. Disse personene er ofte vanskelig å få til å delta i behandling rettet mot dyssosiale personlighetstrekk, da de ofte selv ikke opplever noe ønske om endring og ofte legger skylden for problemer på andre. Det finnes lite dokumentasjon for at medikamentell behandling hjelper for dyssosial personlighetsforstyrrelse og de fleste behandlingstilnærminger er forskjellige former for psykoterapi. Barnevern i Norge. Barnevern i Norge utføres av en offentlig tjeneste hvis primæroppgave er å sikre barns og unges oppvekstvilkår. Barnevernets arbeidsoppgaver har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven. Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn. Barnevernloven. Lovens formål er etter $ 1-1, – å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, – å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barnevernloven setter ved sitt formål barns oppvekstvilkår og omsorgssituasjon i fokus, og har som hovedformål og sikre denne rettigheten. Barnevernloven erkjenner barn som umyndige personer med rett til omsorg og beskyttelse og er innrettet for å sikre dette i situasjoner hvor den normale omsorgen ikke fungerer eller lykkes, uten inngrep fra det offentlige. Barnevernloven er ingen rettighetslov, i betydningen av rett til barnevernstjenester, men er en lov som skal sikre beskyttelse mot manglende utøvelse av plikter fra tredjepart, normalt naturlige omsorgspersoner. Barnevernloven - og måten den blir praktisert på - bygger grovt sett på 3 hovedpillarer; det biologiske prinsipp, minste inngreps prinsipp, og hensynet til barnets beste. Barnevernloven avspeiler gjennom disse prinsipper og praksis den alminnelige rettsoppfatning for utøvelse av omsorg og inngripen i en omsorgssituasjon. Barnevernloven bygger blant annet på barneloven som regulerer plikter og rettigheter i forholdet mellom barn og omsorgspersoner og på FNs barnekonvensjon artikkel 3. Prosessen i en barnevernsak. En barnevernsak starter med at barnevernet i kommunen/bydelen mottar en bekymringsmelding. Den vanligste melder er politi eller barnevernvakt, men også barnet selv, familie, venner og naboer, eller offentlige institusjoner som skole, helsestasjon og barnehagen melder saker. Alle norske borgere kan melde saker etter barnevernloven. Offentlige ansatte er etter instruks pliktige til å melde når det er sannsynlig at det foreligger brudd på omsorgsplikten. Ansatte i skolen har etter opplæringsloven et ansvar for å melde i forhold til lovens § 15-3. Når barnevernet mottar en bekymringsmelding startes en undersøkelse, som så langt som mulig skal avdekke de faktiske forhold i familien det er sendt bekymringsmelding om. Undersøkelsen består vanligvis av hjemmebesøk, kontorsamtaler og innhenting av informasjon fra instanser med antatt kjennskap til barnet og/eller foreldrene. Omfanget av undersøkelsen vil variere alt etter meldingens alvorlighet eller barnevernets grad av bekymring. Undersøkelsen skal avsluttes etter tidsfrister fastsatt i barnevernloven. I de aller fleste sakene kommer barnevernets tiltak til å dreie seg om frivillig hjelp til familien; så som betaling for barnehage-/SFO-plass, organisering og betaling av støttekontakt, organisering og betaling av fritidsaktiviteter. Men også mer faglige tiltak som familieveiledning eller terapeutisk hjelp til strukturering av familiens liv. Barnevernet kan om nødvendig, føre sak for Fylkesnemnda for iverksettelse av tiltakene etter barnevernlovens § 4-4. I saker hvor tiltak etter § 4-4 ikke er tilstrekkelig, eller på annen måte ikke fører frem, kan sak fremmes for Fylkesnemnda etter barnevernlovens § 4-12. "Vedtak om å overta omsorgen for et barn." Fylkesnemnda. Fylkesnemnda er et statlig organ oppnevnt av Barne- og likestillingsdepartementet (tidligere Barne- og familiedepartementet), som ledes av en jurist, som er dommer, med både fagpersoner og lekfolk blant de øvrige medlemmer. I de saker der barnevernet søker å overta omsorgen for barn hos Fylkesnemnda, skal årsaken etter barnevernets mening være grov omsorgssvikt i form av rusproblemer i familien, vold, seksuelle overgrep eller annen manglende evne til å yte omsorg for barn (for eksempel ved ikke å holde barn borte fra kriminalitet eller rus). Begge parter barnevern og familien, er representert ved advokater ved Fylkesnemndas møter. Barnevernets saksbehandler er den kommunale advokatens bisitter og svarer på spørsmål underveis og presenterer barnevernets syn. Dersom Fylkesnemndas mening i sak etter $4-12 gir barnevernet medhold i omsorgsoverdragelse, skal Fylkesnemnda beslutte at ansvaret for omsorgen overføres til barnevernet. Fylkesnemnda fastsetter hva slags omsorgsforhold barnet skal ha i fremtiden, som oftest en fosterhjemsplassering. I andre tilfeller en barneverninstitusjon. Nemnda skal også forordne samværsretten barnet skal ha med sine foreldre når barnet er i barnevernets omsorg. Fylkesnemndaes vedtak etter $ 4-4 eller $ 4-12 kan fremmes rettslig prøvet etter § 7-24 ved å reise sak for tingretten. Barnevernet kan også fremme sak for fylkesnemnda om tvangsbehandling av ungdommer med atferdsproblemer jf bvl § 4-24. Omsorgsovertagelser. Barnevernet i Norge hadde i 2004 totalt omsorgen for 5 623 barn og unge mellom 0 og 18 år. Det er blitt vanskeligere å finne egnede fosterhjem, spesielt fordi det er blitt færre som ønsker å ta i mot fosterbarn. Så i praksis er det slik at en del større barn og ungdommer tilbringer tiden frem til de er myndige på institusjon (18 ). De aller fleste barn blir boende på en barneverninstitusjon i kortere eller lengre tid etter at omsorgen er fratatt foreldrene. Akuttplasseringer. I enkelte saker må barnevernet gjøre vedtak om akuttplassering. Dette skjer når barnet er utsatt for vold, seksuelle overgrep, eller fordi foreldrene for øyeblikket er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av rus eller andre omstendigheter. Dette skjer gjerne etter melding fra politi eller barnevernvakt. Tiltaket hjemles i barnevernlovens § 4-6. "Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner". Også ved akutt sykdom kan barnevernet bistå foreldre med plassering. Uansett art skjer barnevernets plassering enten i familier som har oppdrag for barnevernet med dette for øye, eller i akuttinstitusjoner. Akuttplasseringer etter barnevernloven må behandles av Fylkesnemnda i etterkant, for stadfestelse eller opphevelse. Barns rett til å bli hørt. Barnets rettigheter reguleres av barnevernlovens § 6-3. "Barns rettigheter under saksbehandlingen:" «Et barn skal informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det. Er barnet fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener. Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barnet alltid regnes som part.» Foreldrenes opplevelse av barnevernet. Undersøkelsen har vist at foreldrenes opplevelse av barnevernet varierer og at det er svært personavhengig om samarbeidet mellom barnevern og foreldre er vellykket. Foreldrenes beretninger tyder på at opplevelse av barnevernet kan gripe inn i foreldrenes selvoppfatning og redusere selvfølelsen. Foreldrenes erfaringer med de ulike fosterhjemmene er både positive og negative. Felles er beskrivelsen av bekymring når de ikke har kunnskap om hvordan barna har det. Tilstrekkelig informasjon om barnas hverdag, er ett gjennomgående behov hos alle foreldre i undersøkelsen - foreldrene vil trygges på at barna har det bra. Det er grunn til å tro at bedre informasjon vil øke de biologiske foreldrenes tillit ovenfor fosterforeldrene. Barnevern i Norge – et tilbakeblikk. Barnevern er i Norge i første rekke et etterkrigsfenomen, og et resultat av velferdsstatens utvikling. Før vergerådsloven kom var offentlig barnevern et lite koordinert fagfelt gjennom bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen. Og kunne like gjerne omfatte tukthus, som bortsetting til det som ble oppfattet å være gode hjem. Men i 1841 kom redningsanstaltbevegelsen da «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn» ble åpnet i Urtegata på Grønland i Oslo. Formålet med denne institusjon – og med redningsanstaltbevegelsen i det hele – var å «redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for så mange Kandidater som muligt». Denne første anstalten fikk snart avleggere flere steder, og i 1874 kom det en endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10 og 14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt som alternativ til fengselsstraff. Den 6. juni 1896 ble den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år. Samme år ble vergerådsloven – eller "Lov om behandling av forsømte børn" som den egentlig het – vedtatt i Stortinget. Denne loven som trådte i kraft 1. januar 1900, var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Den ble utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz på hans eget initiativ. Vergerådet skulle bestå av syv medlemmer, der kommunens sorenskriver og en prest var faste medlemmer. Fem representanter skulle oppnevnes av kommunestyret, hvorav en skulle være lege og helst en eller to skulle være kvinner. Rådet konstituerte seg selv. Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år: Kriminelle barn, barn som ble ansett å være i fare for å bli «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre», barn som levde i fare for å bli sedelig fordervet, eller viste slik atferd at hjem og skole ikke rådde med dem. De tiltakene vergerådet kunne ta i bruk var alvorlig påtale og formaning til barn og foreldre; gi foresatte i hjem eller skole pålegg om refselse av barnet – dog innenfor lovens rammer. Vergerådet var også gitt myndighet til å ta barnet ut av hjemmet for plassering i en «pålidelig og hæderlig Familie»; i et barnehjem eller et skolehjem. Vergerådet kunne fradømme en eller begge foreldrene råderett over barnet. Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene. I 1935 var imidlertid bare halvparten av vergerådene i virksomhet. Mange vergeråd hadde ikke hatt saker på mange år. Likevel var tallet på barn under offentlig omsorg høyere enn dagens. I 1926 var 2873 barn bortsatt av fattigstyrene, 3308 av vergerådene. Til sammen 6181 barn (i 2004 hadde barnevernet i Norge totalt omsorgen for 5623 barn). I 1949 var tallene henholdsvis 3631 barn under fattigstyrets omsorg, 2293 barn under vergerådets (i alt 5924 barn). Landets befolkning har økt med en drøy million siden den gang. Fattigstyrets og vergerådets oppgaver gikk til dels i hverandre, og rådene var både samarbeidspartnere og konkurrenter på det samme fagfeltet. Vergerådet grep inn ved barns kriminalitet eller atferdsvansker. Rådet fikk flest henvendelser fra påtalemyndighet eller skole. Vergerådet grep også inn overfor foreldre eller foresatt som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver eller som mishandlet sine barn. Fattigstyrets ansvar var primært de barn hvis familier fikk fattighjelp. I 1947 ble det satt ned en barnevernkomité. Den skulle foreta en omfattende barnelovrevisjon. Barnevernkomiteen leverte i alt 6 innstillinger til Stortinget, hvorav den første var "Lov om barnevern", som ble vedtatt 17. juli 1953. Denne loven koordinerte bestemmelsene nedfelt i vergerådsloven, forsorgsstyreloven (tidligere fattigstyret), helserådsloven og skoleloven. Det nye lovforslaget samlet bestemmelsene i èn lov. Loven ble iverksatt 1. juli 1954. Barnevernloven av 1953 tok utgangspunkt i at det er foreldrene som har ansvar for barnet, og som skal sørge for at det får den omsorg det har behov for. Loven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Svakhetene med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan, samtidig som det skulle være et organ som forberedte og avgjorde tvangssaker. Og lovbestemmelsene som hjemlet tvangsinngrep ble kritisert fordi kriteriene ikke var formulert presist nok i lovteksten. 17. juni 1992 vedtok derfor Stortinget en ny barnevernlov som tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Loven la også avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor og uavhengig av barnevernet. Denne loven ble igjen endret i et stortingsvedtak 21. desember 2000. Den viktigste forskjellen mellom loven av 1992 og endringene fra 2000, er at større vekt er lagt på barnevernets rolle som forebygger, og at hjelpetiltak skal være forsøkt i lengre tid før man har hjemmel for å sette inn tvangstiltak. Resultatene av disse tiltakene ble undersøkt av Lars B. Kristoffersen- NIBR, Norsk Institutt for Regionsforskning og strakte seg fra 1990 til 2002- Barnevernets forvaltningsnivåer. Stat, fylkeskommune og kommune har i fellesskap ansvaret for å forvalte barnevernloven, og å utøve det praktiske arbeid i den forbindelse. "Staten" har et overordnet ansvar for barnevernet, og ivaretar dette gjennom Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) og Fylkesmannsembedet. BLD har ansvar for at lover og forskrifter praktiseres riktig og på en måte som fremmer lovens formål. Departementet skal sørge for at erfaringer med loven blir evaluert og for at endringer i regelverket utføres med bakgrunn i disse evalueringer. Dessuten skal departementet initiere forskning på fagfeltet og utarbeide informasjonsmateriell for barneverntjenesten. "Fylkesmannen" skal føre tilsyn med både det fylkeskommunale og det kommunale barnevernets virksomhet. Fylkesmannen har både en kontrollfunksjon og en råd- og veiledningsfunksjon. Fylkesmannen skal også føre tilsyn med både offentlige og private barneverninstitusjoner. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak fattet i barnevernet, som ikke hører inn under Fylkesnemndas myndighetsområde. "Fylkesnemnda" har ansvar for å fatte vedtak om en rekke tiltak etter barnevernloven. I første rekke der barnevernet går inn med tvang. Det er imidlertid verdt å merke seg at Fylkesnemnda også fatter vedtak der alle parter er enige om avgjørelsen. Fylkesnemnda er et uavhengig, statlig forvaltningsorgan som stort sett følger de samme saksbehandlingsregler som de som gjelder for alminnelige domstoler. Nemnda er satt sammen av en leder, som er jurist, to medlemmer fra et utvalg av sakkyndige og to medlemmer fra et utvalg av legfolk. Medlemmene oppnevnes av Barne- og likestillingsdepartementet. "Fylkeskommunen" har ansvar for å etablere og drifte barneverninstitusjoner, og for å bistå kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet. Det er fylkeskommunen som rekrutterer og formidler fosterhjem, og som skal sørge for nødvendig opplæring og fortløpende råd og veiledning til disse. "Kommunen" er ansvarlig for alle oppgaver gitt i barnevernloven, som ikke er lagt til et statlig eller til et fylkeskommunalt organ. Dermed er det vesentligste av barnevernets oppgaver et kommunalt ansvar. Kommunen skal igangsette undersøkelser i familier de får kjennskap til, som kan omfattes av barnevernloven, den skal følge opp undersøkelsene med råd og veiledning der dette er nødvendig, og kommunen skal iverksette tiltak der vedtaksmyndigheten ikke er lagt til Fylkesnemnda. Dette betyr at det kommunale barnevernet bare fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Unntaket er akuttplasseringer (se over). Kommunen har ansvar for saksforberedelse og for forslag til vedtak for saker til Fylkesnemnda. Etter at vedtak er fattet i Fylkesnemnda har kommunen ansvaret for å iverksette vedtaket og å følge opp barn og familie. Kommunen har også ansvar for å godkjenne fosterhjem. Denne godkjenningen gis av barneverntjenesten i den kommunen hvor fosterhjemmet fysisk befinner seg. Alle kommuner skal ha en administrasjon med en leder, som har ansvar for de lovpålagte oppgavene etter barnevernloven. Kommunen står fritt om et folkevalgt organ skal ha ansvar for oppgaver etter loven. Dersom kommunen ønsker å oppnevne et slikt organ for behandling av klientsaker, skal dette ha fem medlemmer. Videre har kommunen ansvar for å drive generell forebyggende virksomhet. Ifølge barnevernlovens § 3-1 første ledd skal kommunen følge nøye med på de forhold som barn vokser opp under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. I henhold til lovens § 3-1 annet ledd, har barneverntjenesten et spesielt ansvar for å avdekke omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emosjonelle problemer og sette inn tiltak i forhold til dette. Brygge. Brygge på innsjø New Zealand. a> sentrum har flere store sjøboder eller brygger. Lasting og lossing av fartøyer kunne foregå direkte fra fartøy til lagerbygning på land. a> på Helgeland, fotografert ved fjære sjø. Legg merke til vindehuset i gavlen. En brygge er en installasjon i sjøkanten der båter kan legges til land og fortøyes, og der lasting og lossing kan foregå. En brygge står gjerne vinkelrett på land, men begrepet brukes også om installasjoner langs land, og om konstruksjoner som kan kalles kai. Konstruksjoner for anløp av skip kalles gjerne kai om de går langs land, og pir om de står vinkelrett på land. Begrepet brygge brukes også om flytende installasjoner til fortøyning av båter, og til bygninger i sjøkanten, plassert slik at båter og mindre skip kan laste og losse direkte. Denne type installasjoner og begrepet skriver seg i alle fall fra vikingtiden i nordisk område. Begrepet har gitt opphav til en rekke stedsnavn. Fortøyning av båter. Den vanligste betydningen av begrepet brygge er en installasjon i sjøkanten til fortøyning av båter. En brygge står vanligvis vinkelrett på kystlinja, mens en kai går langs kystlinja, men dette er likevel ikke konsekvent. En brygge er lettere i konstruksjonen, og beregnet på båter og mindre varemengder. En kai er tyngre i konstruksjon, og beregnet på skip og større lastevekt. En kai kan også stikke ut vinkelrett, og vil da ofte betegnes som en pir. Forskjellen mellom flo og fjære har stor betydning for konstruksjon av brygger og kaier. Denne forskjellen varierer i ulike farvann. Brygger kan noen steder bygges i flere etasjer for å tilpasses dette forholdet. Allerede i vikingtiden ble det bygd brygger for å ta i mot handelsskip, knarrer, i byene. Brygge er et eldre begrep enn kai, og er avledet til en rekke stedsnavn i norske byer. Vikingene har på 800-tallet gitt navn til en by, Brugge, i Flandern i Belgia. I Norge er Bryggen i Bergen best kjent. Flytebrygger. På grunn av høye kostnader ved å konstruere en fast brygge er flytebrygge et billig alternativ for småbåthavner. Dessuten er denne konstruksjonen vannstand uavhengig, noe som er spesielt viktig i områder med stor tidevannforskjell. Flytebrygger lages av flytemidler pongtong av ulikt materiale. I de senere år er de fleste brygger produsert i betong. Dette gir stabile flytebrygger med lite vedlikehold og lang levetid. Bygninger med tilflott. Brygge kan også betegne bygninger som ligger helt i sjøkanten, sjøboder er en annen betegnelse for det samme. Det karakteristiske ved brygger eller sjøboder er at fartøyer og båter har "tilflott", dvs. at de kan fortøyes helt inntil bygningen og lasting og lossing kan forgå direkte fra hus til båt eller omvendt, uten bruk av kai. Denne betydningen av ordet brygge brukes særlig fra Nordmøre og nordover. Kristiansund og Trondheim er byer der havnemiljøet var dominert av store sjøboder eller brygger. Bygninger av denne type brukes til produksjon eller rene lagerformål, eller en kombinasjon. En sjøbod for lagring og pakking av klippfisk kalles i Kristiansund for ei "klippfiskbrygge". Tyskebryggen i Bergen var opprinnelig bestående av sjøboder med tilflott eller smal brygge/gangbro, der senere utfylling har gjort at bryggefunksjonen er forflyttet. Et ekstremt eksempel på slike «landlige» kulturminnesmerker finnes i Lærdalsøyri der masseutfylling fra kraftutbygging i fjellene rundt, har gjort at en må gå nesten 300 meter fra sjøbodene til fjorden. Bryggene var bygninger som tilhørte en tid der all varetransport av betydning foregikk sjøveien. Med overgangen til landeveis transport er mange brygger og sjøboder blitt kulturminner. Pulp. Pulp er et britisk band som ble startet allerede i 1978, men de fleste forbinder bandet med britpop-bølgen midt på 1990-tallet. Pulp tok pause på ubestemt tid i 2001. Biografi. Pulp ble startet av Jarvis Cocker (f. 1963) (vokal, gitar, keyboards) i 1978 under navnet "Arabicus Pulp". Bandet skiftet raskt navn (og medlemmene skiftet også hyppig) til bare Pulp. Bandet debuterte i 1983 med singelen "«My Lighthouse»", og fulgte opp med "«Everybody's Problem»" og albumet "It" samme år, på plateselskapet Red Rhino Records. I 1984 ble Russell Senior (gitar, fiolin) med i bandet, og året etter kom også Candida Doyle (keyboards) med. Album nummer to, "Freaks", kom i 1986 på Fire Records. Medlemmene fortsatte å komme og gå, av sentrale medlemmer de første årene bør nevnes Simon Hinkler (keyboards), Wayne Furniss (trommer), Magnus Doyle (trommer) og Peter Mansell (bass). Ingen av disse ble værende særlig lenge. Nick Banks (trommer) ble med i 1987 og Steve Mackey (bass) ble med i 1988. Pulp fortsatte å gi ut singler og EP-er med jevne mellomrom. I 1989 spilte de inn et album ved navn "Separations", som de valgte å ikke gi ut (det ble gitt ut tre år senere av Fire, etter at Pulp hadde begynt å slå igjennom). I 1992 forlot de Fire til fordel for Gift, der de ga ut tre singler. Like etterpå signerte de på det atskillig større selskapet Island Records. Endelig ble omverdenen oppmerksom på dem, og albumet "His 'n' Hers" ble en mellomstor suksess. Med singelen "«Common People»" og albumet "Different Class" (begge 1995) lå Storbritannia for deres føtter. Nå hadde de fått en gitarist til, nemlig "Mark Webber", som var sjef i fanklubben. I 1997 sluttet Russell Senior. Året etter ga Pulp ut plata "This Is Hardcore", og i 2001 kom deres hittil siste plate, "We Love Life". Vulkan. En vulkan er en geologisk formasjon, som dannes når "magma" (flytende masse på 700–1350°C fra en planets indre) nærmer seg overflaten, danner et magmakammer, og til slutt bryter gjennom overflaten. Magmaen kan så flyte nedover fjellsiden som lava – eller sendes ut som aske, faste eller delvis smeltede steinblokker, og/eller pyroklastiske strømmer («glødende skyer»). På jorda dannes vulkaner ofte ved kontinentalplategrensene der platene dras fra hverandre eller møter hverandre. En midthavsrygg, for eksempel Den midtatlantiske ryggen, kan ha vulkaner som skapes når de tektoniske platene dras fra hverandre. Ildringen i Stillehavet er et eksempel på vulkaner skapt i subduksjonssoner når plater møtes. Vulkaner dannes vanligvis ikke der to tektoniske plater glir på langs av hverandre. Vulkaner kan også dannes der jordskorpa blir strukket eller tynnet ut, slik som Riftdalen i Afrika og Rio Grande-riften i Nord-Amerika. Etymologi. Ordet "vulkan" er avledet fra navnet på den italienske øya Vulcano. I følge den romerske mytologi er øya smien til ildguden Vulcanus. Læren om vulkaner kalles "vulkanologi". Divergerende plategrenser. På midthavsrygger driver to tektoniske plater fra hverandre. Ny havbunnsskorpe dannes av varm, smeltet stein som sakte avkjøles og størkner. Skorpen er svært tynn på midthavsrygger siden platene drar i hver sin retning. Trykket frigjøres på grunn av den tynne skorpen og fører til adiabatisk utvidelse og delvis smelting av mantelen. Denne smeltingen fører til vulkanisme og danner ny havbunnsskorpe. De fleste divergente plategrensene fins på havbunnen og derfor skjer mesteparten av vulkanaktiviteten under sjøen. Black smoker eller svartrøykarer er eksempel på denne typen vulkansk aktivitet. Der midthavsryggen kommer over havnivå blir det dannet vulkanske øyer, som for eksempel Island. Konvergente plategrenser. Subduksjonssoner er steder der to plater, vanligvis en havplate og en kontinentalplate, kolliderer. I dette tilfellet forsvinner havplaten under kontinentalplaten og danner en dyp havgrøft like utenfor kysten. Skorpen vil da smelte på grunn av varmen fra mantelen og bli til magma. Dette kommer av at vanninnholdet fører til lavere smeltepunkt. Magmaen som dannes her er ofte veldig viskøs på grunn av det store innholdet av silikater og kommer sjelden til overflaten, men kjøles ned i dypet. Hvis den kommer til overflaten dannes det en vulkan. Typiske eksempler på denne typen vulkaner er Etna og vulkanene i Ildringen i Stillehavet. Varmepunkt. Varmepunkter ligger vanligvis ikke på ryggene til jordskorpeplatene, men over mantelplummer, der konveksjon i jordas mantel danner søyler med varmt stoff som stiger til de møter jordskorpen, som har en tendens til å være tynnere enn andre steder på Jorda. Temperaturen i plummen får skorpen til å smelte og danne kanaler der magmaen kan trenge gjennom. Siden jordskorpeplatene flytter seg mens mantelplummane er stasjonære vil hver vulkan etter hvert bli inaktiv og en ny vulkan dannes der jordskorpen flytter seg over søylestrømmen. Det foreligger teorier om at øyene Hawaii har blitt dannet på denne måten. Vulkantyper. Innsiden av krateret til vulkanen Pu`u `O`o på Hawaii sett fra luften Den vanligste oppfatningen av en vulkan er et kjegleformet fjell som spyr ut lava og giftige gasser fra et krater på toppen. Dette beskriver bare en av mange typer vulkaner og egenskapene til vulkaner er langt mer kompliserte. Oppbyggingen og atferden til vulkaner er avhengig av mange faktorer. Noen vulkaner har kuperte topper formet av lavadomer i stedet for et krater på toppen, mens andre vulkaner har landskap som massive platåer. Ventiler som støter ut vulkansk materiale (lava, som er navnet til magma som har kommet opp på overflaten, og aske) og gasser (hovedsakelig damp og magmatiske gasser) fins hvor som helst på vulkanen. Mange av disse ventilene danner mindre kjegler som den i Pu'u 'Ō'ō på den ene siden av Kīlauea på Hawaii. Type vulkan avhenger blant annet av magmaens sammensetning og vulkanens plassering i forhold til kontinentalplatene. Der hvor kontinentalplatene glir fra hverandre, dannes gjerne vulkaner med lettflytende lava. Disse har gjerne relativt rolige utbrudd, men lavaen renner fort og kan derfor være farlig. Eksempler kan være vulkanene i Riftdalen i Øst-Afrika eller Beerenberg på Jan Mayen. En annen type forekommer der hvor kontinentalplater kolliderer. Disse har gjerne tyktflytende lava som danner propper i krateret som sperrer trykket inne. Resultatet er eksplosjonsartede utbrudd, som for eksempel i Mount St. Helens i USA, vulkanene i Karibien, Vesuv i Italia og Krakatau i Indonesia. Muddervulkaner, som er formasjoner som ofte ikke er assosiert med magmatisk aktivitet, har ofte lavere temperaturer enn ildvulkaner, bortsett fra når de egentlig er ventiler på en ildvulkan. Verdens høyeste aktive vulkan i dag er sannsynligvis Ojos del Salado som ligger på grensen mellom Chile og Argentina og har en høyde på 6 891 moh. Den har riktignok bare vist mindre tegn til aktivitet i den senere tid. Andre meget høye aktive vulkaner er Llullaillaco (også på grensen mellom Chile og Argentina) og Cotopaxi (Ecuador). Av vulkaner andre steder i solsystemet kan nevnes de fire store vulkanene på Mars, hvorav Olympus Mons er den største, som med sin over 20 000 meters høyde er solsystemets høyeste kjente fjell. På overflaten til Venus finner man også flere formasjoner av vulkansk opprinnelse. Man har imidlertid ikke påvist noen vulkansk aktivitet på Venus og Mars i vår tid. Området med flest vulkaner i hele solsystemet er Jupiters måne Io med kontinuerlig og voldsom vulkansk aktivitet. Kryovulkaner (eller isvulkaner) er særlig vanlig på noen måner av Jupiter, Saturn og Neptun Skjoldvulkan. Hawaii og Island er eksempler på steder der vulkaner støter ut store mengder basaltisk lava i ikke-eksplosive utbrudd som gradvis bygger opp vide fjell med en skjoldlignende profil. Lavaen deres er generelt svært varm og flytende og kan derfor strømme over lange avstander. Den største skjoldvulkanen på Jorda, Mauna Loa, stiger over 9 000 m opp fra havbunnen, er 120 km i diameter og og danner en del av selve øya Hawaii, sammen med andre skjoldvulkaner som Mauna Kea og Kīlauea. Olympus Mons på Mars er den største skjoldvulkanen i solsystemet. Mindre utgaver av skjoldvulkaner er "lavakjegler" og "lavahauger". Sinderkjegle. "Vulkankjegler" eller "sinderkjegler" oppstår i forbindelse med utbrudd som stort sett kaster ut små biter av slagg eller pyroklastisk stein (begge ser ut som slagg eller sinder, derav navnet på vulkantypen), som bygger seg opp rundt åpningen. Disse utbruddene kan være forholdsvis kortvarige og produsere kjegleformede åser med høyder på 30 til 400 meter. De fleste sinderkjeglene har bare ett utbrudd. Sinderkjegler kan dannes som sideventiler til større vulkanar eller oppstå på egen hånd. Paricutín i Mexico og Sunset Crater i Arizona er eksempler på sinderkjegler. Stratovulkaner. I motsetning til Pāhoehoe dannar ʻAʻā (utalt A-a) en grov og taggete lavastrøm. "Stratovulkaner" er høye, kjegleformede fjell som består av lavastrømmer og annet som er kastet ut av vulkanen i forskjellige lag. Det er de forskjellige lagene (stratum) som har gitt navn til denne typen vulkaner. Stratovulkaner blir også kalt komposittvulkaner. Klassiske eksempler er Fuji-fjellet i Japan, Mayon på Filippinene og Vesuv og Stromboli i Italia. Supervulkaner. "Supervulkan" er et populært uttrykk for en stor vulkan som vanligvis har en større kaldera og som potensielt kan skape katastrofer på enorm, av og til kontinental, skala. Slike utbrudd kan føre til lavere global temperatur i mange år etter utbruddet på grunn av de store mengdene med svovel og aske som kastes ut. Dette er den farligste av alle vulkantyper. Eksempler på denne typen vulkaner er Yellowstone-vulkanen i Yellowstone nasjonalpark vest i USA, Lake Taupo i New Zealand og Tobasjøen på Sumatra i Indonesia. Supervulkaner er vanskelige å identifisere på grunn av de store områdene de dekker. Store vulkanområder blir også regnet som supervulkaner på grunn av de store mengdene basaltisk lava som blir kastet ut. Undersjøiske vulkaner. "Undersjøiske vulkaner" er vanlige på havbunnen. Noen er aktive og i grunt vann kan de kaste ut damp og stein høyt over havoverflaten. Mange andre ligger på så store dyp at den enorme vekten av alt vannet over dem hindrer eksplosive utbrudd av damp og gasser, men de kan oppdages med hydrofoner og ved misfarging av vannet på grunn av vulkanske gasser. Selv store undersjøiske utbrudd kan oppstå uten at det merkes på overflaten. Som følge av rask avkjøling i vann sammenlignet med luft og økt oppdrift danner undersjøiske utbrudd ofte bratte søyler over vulkanventilene sine sammenlignet med vulkaner på landoverflaten. De kan bli så høye at de bryter havoverflaten og danner nye øyer. Putelava er vanlig i forbindelse med undersjøiske vulkaner. Subglasiale vulkaner. "Subglasiale vulkaner" oppstår under en iskalott. De består av flate lavautstrømning på toppen av utstrakt putelava og palagonitt. Når iskalotten smelter kollapser lavaen på toppen og danner fjell med flate topper. Så kollapser putelavaen og gir en fjellside med helling på 37,5°. Disse vulkanane blir også kalt platåfjell, tuya eller (mer sjelden) moberg. Gode eksempler på denne typen vulkaner fins på Island og i British Columbia. Opphavet til uttrykket kommer fra Tuya Butte, som er en av flere tuyaer i området ved Tuyaelva og Tuyafjellene nord i British Columbia. Tuya Butte var den første av denne typen vulkaner som ble analysert og navnet har derfor siden blitt brukt om alle vulkanformasjoner av denne typen. Vulkansk aktivitet. Utbrudd fra vulkansprekk og kanal En måte å klassifisere vulkaner er hyppigheten av vulkanutbrudd. Jevnlige utbrudd forekommer fra en aktiv vulkan, en sovende vulkan har sjeldne utbrudd, mens en utslukket vulkan ikke har hatt historisk kjente utbrudd. Slik klassifikasjon brukes for turister, men siden vulkaner har flere millioner års levetid blir enkeltstående hendelser som disse av liten betydning for vulkanologisk klassifisering. Det fins egentlig ikke en konsensus hos vulkanologer om hvordan man skal definere en «aktiv» vulkan. Levetiden til en vulkan kan variere fra måneder til flere millioner år og slike karakteristikker kan oppfattes som meningsløse sammenlignet med levetiden til menneske eller til og med sivilisasjoner. For eksempel har mange av Jordas vulkaner hatt mange utbrudd de siste par tusen årene, men mange viser ikke for tiden tegn på utbrudd. Med tanke på den lange levetiden til slike vulkaner er de svært aktive. I løpet av et menneskeliv er de derimot ikke særlig aktive. Forskere regner vanligvis en vulkan som aktiv om den er i utbrudd eller viser tegn på uro, som uvanlig jordskjelvaktivitet eller vesentlige gassutslipp. Mange forskere regner også en vulkan som aktiv om den har hatt utbrudd i historisk tid. Det er viktig å merke seg at lengden på historisk tid varierer fra region til region, i Middelhavsområdet mer enn 3000 år bakover i tid, men på Hawaii bare litt mer enn 200 år. Smithsonian Global Volcanism Programs definisjon for en aktiv vulkan er at den har hatt utbrudd i løpet av de siste 10 000 år. Sovende vulkaner er de som ikke er aktive nå for tiden (som definert over), men kan bli aktive eller få nye utbrudd igjen. Det hender likevel ofte at vulkaner som forskere regner som aktive blir omtalt som sovende av ikke-fagpersoner eller i media. Utdødde vulkaner er de som forskerne ikke regner med vil få utbrudd igjen. Om en vulkan virkelig er utdødd eller ikke er ofte vanskelig å avgjøre. Siden kalderaen til «supervulkaner» kan ha en utbruddssyklus på millioner av år kan en kaldera som ikke har hatt utbrudd på titusenvis av år regnes som sovende og ikke utdødd. Yellowstone Caldera i Yellowstone nasjonalpark er minst to millioner år gammel, men har ikke hatt kraftige utbrudd på rundt år, selv om det har vært noe aktivitet i nyere tid. Det har vært hydrotermale utbrudd for mindre enn år siden og lavastrømmer for om lag år siden. På grunn av dette regnes ikke Yellowstone Caldera som utdødd. Faktisk produserer kalderaen ofte jordskjelv, har et særs aktivt geotermisk system og fører til at jordoverflaten hever seg. Lavasamansetning. a>. Bildet viser noen få overløp av hovedkanalen til lavaen. Lavastruktur. To typer lava har fått navn etter overflatestrukturen deres: ʻAʻa (uttale) og pāhoehoe (uttalt). Begge ordene har opphav fra Hawaii. ʻAʻa har en ru og klinkeaktig overflate, og de fleste typer viskøs og varm lava ser slik ut. Selv basaltisk eller mafisk strøm kan ha lavastruktur som ʻAʻa, særlig i utbrudd der mye masse blir kastet ut på en gang og fjellsiden er bratt. Pāhoehoe er lava med glatt og ofte trådaktig eller rynktete overflate og oppstår vanligvis fra mer flytende lava. Vanligvis er det bare mafiske strømmer som danner pāhoehoe siden de ofte har utbrudd med høyere temperaturer eller har den rette kjemiske blandingen som gjør at de er tynnere. Konsekvenser av vulkanutbrudd. Solstrålingsreduksjon på grunn av vulkanutbrudd. a> fra 23. oktober til 1. november 2005 Det er mange forskjellige former for vulkansk aktivitet og utbrudd, som freatisk utbrudd (dampgenererete utbrudd), eksplosive utbrudd med høysilikatlava (for eksempel rhyolitt, utstrømmende utbrudd av lavsikilatlava (for eksempel basalt), pyroklastisk strøm, lahar (gravitasjonsstrøm) og karbondioksidutslipp. Alle disse aktivitetene kan utgjøre fare for mennesker. Jordskjelv, varmekilder, fumaroler, gjørmehull og geysirer er ofte tilknyttet vulkansk aktivitet. Konsentrasjonen av forskjellige vulkanske gasser kan varierer stort fra en vulkan til en annen. Vanndamp utgjør vanligvis den største delen av vulkanske gasser, etterfulgt av karbondioksid og svoveldioksid. Andre viktige vulkanske gasser er hydrogensulfid, hydrogenklorid og flussyre. Mange andre mindre spor av andre gasser er også en del av vulkanutbrudd, som hydrogen, karbonmonoksid, halokarboner, organiske stoff og flyktig metallklorid. Store, eksplosive vulkanske utbrudd sprøyter vanndamp, karbondioksid, svoveldioksid, hydrogenklorid, flussyre og aske (pulverisert stein og pimpstein) inn i stratosfæren til høyder omkring 16-32 km over jordoverflaten. Den viktigste innvirkningen av disse injeksjonene er omdanningen av svoveldioksid til svovelsyre, som raskt kondenserer i stratosfæren til ørsmå sulfataerosoler. Aerosolene øker albedoen til Jorda, altså refleksjonen av solstrålene tilbake til verdsrommet, og på den måten blir den nedre delen av jordatmosfæren eller troposfæren nedkjølt. På den andre siden absorberer de også varmestråling fra jordoverflata slik at stratosfæren varmes opp. Flere utbrudd de siste hundreårene har ført til et fall i den gjennomsnittlige temperaturen på jordoverflata i perioder på ett til tre år. Sulfataerosolene skaper også kompliserte kjemiske forhold på overflaten sin som endrer de kjemiske klor- og nitogenstoffene i stratosfæren. Denne effekten, sammen med økt stratosfærisk klornivå fra KFK-forurensning, skaper klormonoksid som ødelegger ozon. Når aerosolene vokser og koagulerer faller de ned i den øvre troposfæren der de fungerer som kondensasjonskjerner for cirrusskyer og slik påvirker strålingsbalansen til Jorda. Det meste av hydrogenkloriden og flussyren blir løst opp i vanndråpene og faller ned til overflaten som sur nedbør. Den injiserte asken faller også gradvis fra stratosfæren og det meste av denne er borte i løpet av noen dager eller et par uker. I tillegg til alt dette sprøyter vulkaner ut drivhusgassen karbondioksid og er slik en kilde til karbon i biogeokjemiske sykluser. Gassutslipp fra vulkaner er en natulig medvirkning til sur nedbør. Vulkaner slipper ut om lag 130 til 230 teragram karbondioksid hvert år. Vulkanutbrudd kan sprøyte ut store mengder aerosoler i jordatmosfæren. Store utslipp kan skape visuelle effekter som uvanlig fargerike solnedganger og påvirke det globale klimaet ved nedkjøling. Vulkanutbrudd kan også være nyttige ved at de tilfører næringsstoffer til jordsmonnet via forvitring av vulkansk stein. Dette frodige jordsmonnet gir gode vekstvilkår for planter og forskjellige avlinger. Vulkanutbrudd kan også skape nye øyer da magmaen blir avkjølt når det kommer i kontakt med vann. Kjente vulkaner. Skjematisk tegning av et vulkanutbrudd Vulkanske bergarter i Norge. Det finnes ingen aktive vulkaner på Norges fastland, men i Norges berggrunn finnes rikelig med vulkanske bergarter. Mest kjent er permtiden i Oslofeltet, der rombeporfyr og kalderaer er kjente spor etter vulkansk aktivitet. På Jan Mayen ligger verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2277 meter også er et av Norges høyeste fjell. Andre norske vulkaner er Bouvetøya og Peter 1.s øy. Vulkaner på andre himmellegemer. Månen til Jorda har ingen store vulkaner og ingen nåværende vulkansk aktivitet, men det er spor her som tyder på at den fremdeles har en delvis smeltet kjerne. Månen har derimot mange vulkanske kjennetegn som månehav (de mørkere feltene som kan ses på overflaten), kanaler og noe som kan være skjoldvulkaner. Venus har en overflate som består av 90 % basalt, noe som indikerer at vulkanisme spilte en stor rolle i utformingen av overflaten. Planeten kan ha hatt store vulkanske utbrudd for om lag 500 millioner år siden ut fra det forskerne kan si om tettheten av nedslagskrater på overflata. Lavastrømmene er omfattende og former for vulkanisme som en ikke ser på Jorda kan også oppstå. Endringer i planetens atmosfære og observasjoner av lynnedslag kan tyde på vulkansk aktivitet, men det er ikke stadfestet at Venus er vulkansk aktiv. Radarbilder av Magellansonden viste at det nylig hadde vært vulkansk aktivitet fra den høyeste vulkanen på Venus, Maat Mons, i form av askestrømmer nær toppen og på nordsiden. Det er flere utdødde vulkaner på Mars. Fire av disse er enorme skjoldvulkaner som er langt større enn de man finner på Jorda. Disse er Arsia Mons, Ascraeus Mons, Hecates Tholus, Olympus Mons og Pavonis Mons. Disse vulkanene har vært utdødde i mange millioner år, men den europeiske "Mars Express" har funnet spor etter mulig vulkansk aktivitet på Mars i nyere tid. Jupiters måne Io er det mest vulkansk aktive legemet i solsystemet på grunn av tidevannskreftene fra Jupiter. Den er dekket med vulkaner som spyr ut svovel, svoveldioksid og silikatsteiner og som følge av dette endrer Io overflate konstant. Lavaen her er den varmaste man kjenner til i hele solsystemet med temperaturer over 1500 °C. I februar 2001 oppstod det største vulkanske utbruddet i solsystemet på Io. Europa, den minste av de fire store Jupitermånene ser også ut til å ha et aktivt vulkansystem, bortsett fra at vulkanaktiviteten bare består av vann, som fryser til is på den iskalde overflaten. Denne prosessen kalles kryovulkanisme og er tilsynelatende mest vanlig på de ytre planetene i solsystemet. I 1989 observerte romsonden Voyager 2 kryovulkaner (isvulkaner) på Triton, en av Neptuns måner og i 2005 fotograferte sonden Cassini-Huygens utbrudd av ispartikler fra Enceladus, en av Saturns måner. Utslippet bestod av vann, flytende nitrogen, støv og metansammensetninger. Cassini-Huygens fant også bevis for en kryovulkan som slapp ut metan på Saturnmånen Titan, og man mener at dette er en av de viktigaste kildene for at det fins metan i atmosfæren til månen. Det fins også en teori om at det er kryovulkanisme på Kuiperbeltelegemet Quaoar. Xploding Plastix. Xploding Plastix er et norsk tomannsband som spiller electrofunk/big beat-musikk med innslag av jazz. Biografi. Jens Petter Nilsen og Hallvard Wennersberg Hagen (tidligere kjent fra black metal-bandet Kvist) dannet Xploding Plastix tidlig i 1999, og leverte fra seg sin første demotape i 2000. Sangen «Treat Me Mean, I need the Reputation» ble umiddelbart en klassiker da den ble utgitt som en 7" på Beatservice Records i 2000. Den ble gitt ut på ny i 2002 på Hospital Records og promotert av LTJ Bukem, Coldcut og Grooverider. Deres første album, "Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents", ble utgitt i 2001 på Beatservice, og relansert i 2004 av Palm Pictures. Albumet ble nominert til Spellemannprisen 2001 i klassen elektronika. I 2003 ga de ut albumet "The Donca Matic Singalongs". For albumet fikk de Spellemannprisen 2003 i klassen elektronika. Etter utgivelsen var bandet opptatt med å skrive musikk til kortfilmer, filmer, TV- og radioproduksjoner. De har også samarbeidet med amerikanske Kronos Quartet som har fremført deres komposisjon i tre satser, "The Order of Things: Music for the Kronos Quartet". De har også arbeidet i samarbeidsprosjektet Piston Ltd som ga ut albumet "Domestic Engine" sist høst. I tillegg har bandmedlemmene et sideprosjekt som kalles The Electones. Xploding Plastix ga ut et nytt album i september 2008 kalt "Treated Timber Resists Rot" på Beatservice Records. Dette skal akkompagneres av en gjenutgivelse av "The Donca Matic Singalongs" som aldri originalt ble distribuert utenfor Skandinavia, og en ny EP kalt "Devious Dan" med sanger fra tidligere musikkvideoer. Norges speiderforbund. 23. april 1978 Solveig Schytz St. Olavs gate 25, 0166 Oslo Speidernes Fellesorganisasjon Norges speiderforbund (NSF) er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåingen av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF, grunnlagt 1911) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF, grunnlagt 1921). Pr. 2011 har NSF 17 500 medlemmer fordelt på ca. 500 speidergrupper. Formål. Speidingens formål er å utvikle medlemmene til å bli "selvstendige og ansvarsbevisste mennesker". En stor oppgave som løses blant annet gjennom å benytte et treningsprogram med mange frilufts- og praktiske aktiviteter, ved å bruke teamarbeid i små grupper (patruljesystemet), og gjennom å aktivt bruke «learning by doing» som metode. Ny formålsparagraf ble vedtatt på speidertinget i november 2006: (Gyldig først ved annengang behandling i 2008.) "Norges speiderforbunds formål er å utvikle mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet i samsvar med idealene fra Speiderløftet og Speiderloven." Speiderløftet, Speiderbønnen og Speiderloven utdyper de ulike delene av formålsparagrafen. Gjennom speiderbønnen og speiderlovens første regel («En speider er åpen for Gud og hans ord»), viser NSF sin kristne forankring og sitt kristne verdigrunnlag. Ateistiske speidergrupper som har ønsket å bli medlemmer av NSF, har fått avslag, fordi NSF er og anser seg selv for å være en kristen organisasjon, og gjennom sine internasjonale medlemskap er pålagt å ha en åndelig dimensjon i arbeidet. Program. Programmet er lagt opp for å gi medlemmene progresjon, for stadig å møte nye utfordringer. Aktiviteter. De viktigste aktivitetene i Norges speiderforbund foregår i arbeidsenhetene (se aldersgrupper over) i speidergruppene. Her er det møter med jevne mellomrom, for mange vil det si ukentlig, og flere turer i året. De fleste speidergrupper tilbyr sine medlemmer en leir av ca en ukes varighet hver sommer. NSF har også en del arrangementer på krets- og forbundsnivå. På forbundsnivå er det største landsleir, som arrangeres hvert 4 år (se egen seksjon lengre ned). Av konkurranser har kretsene kretskonkurranser, hvor patruljene konkurrerer i speiderferdigheter. De beste patruljene i hver krets kvalifiserer seg til NM i speiding. Hver NM i speiding og kretsbannerkonkurransene varer en helg. Noen typiske øvelser under disse arrangementene er orientering, pionering, rundløype med naturkjennskap, samfunnskunskap og førstehjelp. Som en del av Norges speiderforbunds samfunnsengasjement, har Speideraksjonen blitt arrangert hvert år siden 2004. Dette er en innsamlingsaksjon som går til Flyktninghjelpens prosjekter. Kretser. NSF er delt opp i 30 kretser. Grupper i samme område er medlem av samme krets. Kretsene er bindeleddet mellom forbundet og gruppene. Studentspeiding. Det er studentspeidergrupper i Trondheim, TSSG, og i Ås, ÅSSG. Tidligere fantes også studentspeidergruppene OSSG i Oslo, BSSG i Bergen og NoSSG på Notodden. Studentspeidergruppene har vært tilknyttet alle speiderorganisasjonene i Norge gjennom en felles paraply Studentspeiderrådet. Internasjonalt. Norges speiderforbund er gjennom Speidernes fellesorganisasjon (SPF) medlem av WOSM (World organisation of scout movement) og WAGGGS (World association of girl guides and girl scouts). Norges speiderforbund har også et langvarig og forpliktende samarbeid med speiderforbundene i enkelte utviklingsland Knut Nærum. Knut Nærum (født 3. mars 1961) er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder, mest kjent som fast paneldeltaker i NRKs humoristiske TV-program "Nytt på nytt". Knut Nærum er oppvokst i Halden, og gikk på videregående skole i Grimstad. Han har grunnfag i nordisk og mellomfag i engelsk. Hans første utgivelse var "Vi går for regnskogen, 80-tallet for nybegynnere"; en samling "enruters" vitsetegninger, tidligere trykket i "Nye Takter". Deretter laget han den politisk-satiriske tegneserien "Bloid". Denne tegneserien ble første gang utgitt i avisen "Ny Tid" den 23.august 1991 (utg. nr 31). "Bloid" gikk senere i "Dagbladet". Nærum har medvirket i "Egentlig" på NRK. I "Nytt på nytt" har han gjort seg bemerket for overraskende innfallsvinkler og raske poenger servert med en nøktern mine. I januar 2007 hadde teaterstykket "En himmel full av stjerner" premiere. Stykket var basert på hans bok med samme navn. Høsten 2007 hadde han faste opptredener med bokhumorshowet «Bokdusjen» på Litteraturhuset i Oslo. Nærum er medlem av Rødt og er regissør for den radikale teatergruppen Opplysningskontoret. Han ble valgt inn som medlem av Kristiansand bystyre i 1991, men flyttet fra byen ikke lenge etterpå. Ved stortingsvalget i 2009 stod han på sisteplass på listen til partiet Rødt i Oslo og i Telemark. Utgitt vitsetegninger og tegneserier i følgende magasin. Brage, Smash, Fædrelandsvennen, Psykose, Nye takter (1985–1991), Natur & miljø, Rock Furore, Ny Tid (1991–1999), Fidus (1992–), Nopa-bladet, Dagbladet (1997–1999), Smult, Samtiden (2006–) Seriemanus. "Den store kjærligheten" (antologi), "Propell" (antologi), "Donald Duck & Co" (2009–) Draumkvedet. Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise (eller middelalderballade). Den er et "visjonsdikt" i balladestil. Visa gjengir en rekke syner/visjoner fra dødsriket som en mann ved navn Olav har opplevd i en transeliknende søvn fra julaften til trettende dag jul, dvs. fra 24. desember til 6. januar. I løpet av disse 13 døgnene har sjelen hans midlertidig forlatt legemet og vandret i drømme fra den verden vi fødes i, «fø'esheimen», og inn i det hinsidige, «annheimen» eller «auromheimen». Her har han oppnådd en innsikt i menneskers skjebne etter døden som er få forunt i levende live. På «trettandagen» har sjelen igjen tatt bolig i legemet. Samme dag meddelte han drømmesynene sine til en lyttende kirkealmue som på den måten fikk kunnskap om det som venter bak dødens grense. "Draumkvedet" er den eneste folkeviseballaden som er et gjennomført visjonsdikt; det betyr at den ikke har varianter i det øvrige nordiske balladematerialet, og er dermed enestående i sitt slag. Det utelukker imdlertid ikke at visjonsmotiv også kan forekomme i andre viser, som f.eks. de norske visene «Agnus Dei» og «Olav og Kari». To danske ballader, «Den rige Mands Sjæl» og «Sjælen for Himmerigs Dør» (DgF 105 og 106), har, interessant nok, et omkved som minner om Draumkvedet: «Tungen kan tale, men Sjælen skal svare for Dommen». Jf. Draumkvedet; «Tunga talar, og sanning svarar på domedag.» Dette omkvedet er for øvrig lite belagt i Draumkvedematerialet. Visjonsmotiv forekommer også i sagn og eventyr. Middelalderen er rik på visjonsdiktning. Fortellingene er som regel i prosa, men forekommer også i poetisk form, som den veldige Dantes Guddommelige komedie, diktet i Italia på 1300-tallet. Den er utpreget litterær og består av en rekke såkalte «sanger». Visjonæren, Dante selv, blir ført ned gjennom helvete, oppover skjærsildsberget, gjennom de ulike kretser i et kosmisk paradis og helt fram til himmelrosen. Til forskjell fra den guddommelige komedies dikter, er dikteren av "Draumkvedet" ukjent, som vanlig er i folkediktning. Alderen på Draumkvedet er også ukjent. Leg og lærd har spekulert på hvem dikteren kan ha vært og hvor gammelt kvedet er, og på om dikter og visjonær er en og samme person. Ingen kan gi sikre svar. Men Draumkvedet kan ikke være eldre enn middelalderballaden, en genre som knapt har vært produktiv her til lands før på 1300-tallet. At Draumkvedet engasjerer, viser den enorme interesse det har vært omgitt av fra det ble «oppdaget» i Øvre Telemark litt før midten av 1800-tallet og fram til denne dag. Ikke bare forskere og folkemusikere har latt seg inspirere av denne visa i eldre og nyere tid, men også komponister, billedkunstnere og diktere, som f.eks. Arne Garborg i diktsyklusene om Haugtussa 1895 og 1901. Tekster. a>. Kjerneområdet for tradisjonen ligger i bygdene rundt denne middelalderkirken. Draumkvedet ble først kjent for en bredere offentlighet i 1840-årene, da visa ble «oppdaget» og nedskrevet av tradisjonssamlere. Før dette finnes det ingen kjente kilder til visas historie. Kjerneområdet for tradisjonen er Kviteseid og Tokke (tidligere Lårdal og Mo). Draumkvedet er funnet i et relativt avgrenset geografisk område. Derfor er det en vanlig oppfatning at Draumkvedet må være diktet i dette området, ja, at det kan være oppstått i miljøet rundt Eidsborg stavkyrkje. Olav Bø skriver f.eks. at «Draumkvede er eit originalt dikt eller kvede, skapt i eit folkeleg miljø. Det treng ikkje å byggje på visse anglo-irske visjonar, snarare på allmenne refleksjonar kring kyrkjeleg forkynning.» Med anglo-irske visjoner tenker Bø især på "Tundals visjon", en prosavisjon som ble oversatt til norrønt på 1200-tallet under navnet "Duggals leizla", og som har spilt en rolle i Draumkvedeforskningen. Nedtegnelsene av Draumkvedet er til dels sprikende og fragmentariske. Den best kjente teksten i vår tid er en rekonstruksjon/restitusjon på 52 strofer laget av Moltke Moe i 1890-årene. Denne har fått stor betydning for den alminnelige oppfatningen av Draumkvedet. Den har også inspirert diktere, billdekunstnere og musikere i ettertid som dels har tatt utgangspunkt i denne restitusjonen, og dels i M.B. Landstads restitusjon i "Norske Folkeviser", 1853. Landstad lot imidlertid trykke (som B-tekst) en originalnedtegnelse han selv hadde gjort. Denne er etter Maren Ramskeid fra Kviteseid og er på 30 strofer, dvs. normal lengde for en norsk ballade. Ramskeid-varianten dannet forbildet for oppbygningen av Landstads restitusjon. Fra midten av 1900-tallet av har forskerne især lagt vekt på nettopp varianten etter Maren Ramskeid. Innhold. "- fyri rei Grutte gråskjeggji", tegnet av Gerhard Munthe i 1904. I drømme, mens legemet er nedsenket i dyp søvn («stærkan svevnen»), foretar hovedpersonen, eller rettere, hans visjonære sjel, en ferd til det hinsidige. Dette skjer i den mørkeste årstida ved jule- og nyttårsleite, da man fra gammelt av har ment at grensene mellom denne verden og det overnaturlige/transendentale er mer flytende enn ellers i året. Oppvåkningsdagen 6. januar kalles foruten trettendagen, også Hellig tre kongers dag, den gamle julaften og epifanie-dagen (åpenbaringsdagen). Etter å ha «vakna» denne dagen har visjonæren det travelt med å sale hesten og ri til kirke. Han setter seg eller står i kirkedøra, eller tar plass i svalgangen. De ulike nedtegnelsene gir litt varierende opplysninger. Men alle viktige nedtegnelser har en mer eller mindre utførlig gjengivelse av hva visjonæren har skuet i drømme. Visjonæren, en historisk person? I alle varianter heter visjonæren Olav/Olaf, men etternavnet varierer: Olaf Åknesonen (Ramskeid), Olaf Håkinson eller Åkneson (Lillegård), Olav Åknesi (i Anne Skålens mangslungne versjon). «Olav Åsteson» har lite belegg i de nedskrevne versjonene, men forekommer i Nils Sveinungssons materiale. Dette består av en mengde strofer fra ikke navngitte informanter. Når nettopp "Olav Åsteson" har slått igjennom i de store restitusjonene og i den allmenne bevissthet, har det to grunner. Den ene er at visjonæren er blitt assosiert med Olav den hellige, som blant annet hos Snorre er tillagt visjonære evner. Hans mor het Åsta. Men det beviser ingen ting, ettersom bare barn født utenfor ekteskap ble oppkalt etter moren. Helgenkongen het Olav Haraldson. Den andre grunnen er at navnet er blitt satt i forbindelse med det norrøne "åst" (f), et ord for kjærlighet. Visjonæren kunne dermed betraktes som en særlig begunstiget person som fikk synet opplatt for en virkelighet som normalt er skjult for vanlige dødelige. Ulike versjoner og restitusjoner. Det finnes mange nedskrevne tekster fra folketradisjonen som sies å være Draumkvedet, men de aller fleste består bare av noen få gamlestev. I varianten etter Maren Ramskeid forekommer det imidlertid ingen typiske gamlestev. Det mest relevante grunnlagsmaterialet for å danne seg et bilde av Draumkvedetradisjonen er trykt i "Norske mellomalderballadar 1: Legendeviser", ved Ådel Gjøstein Blom (1982). Her presenteres 25 varianter etter navngitte og ikke navngitte tradisjonsbærere, nedtegnet i tidsrommet 1842 til 1914. Blant oppskriverne finner vi, i tillegg til M.B. Landstad og Jørgen Moe, folk som Sophus Bugge, Moltke Moe og Rikard Berge. Professor Svale Solheim holdt en serie forelesninger om Draumkvedet midt på 1900-tallet. Han fastslo som prinsipp at fremtidig forskning på Draumkvedet primært måtte bygge på originaloppskrifter, ikke på mer eller mindre frie restitusjoner. Dette synspunktet har fått store konsekvenser for moderne Draumkvede-forskning. Solheim holdt Ramskeid-varianten for å være den beste originaloppskriften. Den har god sammenheng mellom strofene og en komposisjon som bygger seg fint opp mot et avsluttende klimaks. Nærlesninger av denne varianten er foretatt av Ådel Gjøstein Blom og andre. Olav Bø skriver: «om vi ikkje hadde andre oppskrifter enn den Landstad gjorde etter Maren Ramskeid, og ingen andre opplysningar enn dei ho kunne gje, ville vi likevel hatt eit godt utgangspunkt for ein diskusjon om problema kring eit norsk visjonskvede i balladestil.» Anne Lillegård fra Eidsborg i Tokke, tidligere Lårdal kommune, hadde Draumkvedet i en versjon som regnes som den nest beste. Den er nedtegnet av to samlere på 1840-tallet, Olav Grasberg og Jørgen Moe (1847). Grasbergs nedtegnelse har 24 strofer, Moes 22. De to nedtegnelsene etter samme kilde avviker ellers lite fra hverandre som rimelig er. Lillegård-varianten åpner på den karakteristiske måten som alle "restitusjoner" har: «Vi du meg lye e kvea kan», altså med den såkalte minstrelstrofen, der sangeren (dikteren?) presenterer seg i første person. Lillegård-varianten mangler imidlertid den monumentale domsscenen som avslutter Ramskeid-varianten. Det eldste kjente Draumkvedematerialet skriver seg fra Nils Sveinungsson. Selv om han satte sammen stoff fra flere muntlige kilder, kan resultatet knapt kalles en restitusjon, snarere en variantkompilasjon. Restitusjoner av Draumkvedet har som regel med trekk fra Maren Ramskeids variant. Landstad legger oppbygningen hos Ramskeid til grunn for sin restitusjon, men fyller på med strofer fra andre kilder. Moltke Moe låner nok også fra Ramskeid, men fraviker komposisjonen radikalt, bl.a. ved å sette avsnittet om «sælstrofene» (saligprisningene) inn mot slutten. Sælstrofene kommer like etter Gjallarbruavsnittet hos Ramskeid. Moe hadde dessuten en teori om at domsscenen ikke kunne være den endelige dommen, men en «førebelsdom», dvs. den foreløpige dom, og satte inn domsscenen foran botsstrofene. Teorien om «førebelsdomen» har imidlertid møtt motbør. Moe la dertil stor vekt på en antatt direkte sammenheng med Tundals visjon og Draumkvedet, noe som også virket inn på hans restitusjon. I 1927 laget Ivar Mortenson-Egnund en «rekonstruksjon» på 119 strofer. Han lanserte en teori om at Draumkvedet var utgangspunktet for all nordisk balladedikting. Han kunne dermed hemningsløst tillate seg å hente inn strofer fra andre ballader. Det er knapt noen i dag som for alvor slutter seg til Egnunds ytterliggående teori og praksis. I 2002 publiserte Magne Myhren en restitusjon med feste i moderne Draumkvedeforskning. Den respekterer komposisjonen i Ramskeid-varianten. Stevrekke eller ballade? Strofeformen i Draumkvedet er, som nevnt, identisk med gamlestevet. Gamlestev er ofte visdomsstev. Det er derfor ikke så merkelig at det i en del oppskrifter av Draumkvedet finnes strofer som også kan opptre som frittstående gamlestev. Om det er stev som har gått inn i visa, eller stevliknende strofer som har slitt seg løs fra visa, er ikke godt å si. Stev med felles tema forekommer i overleveringen som stevrekker. Eksempler på det er Norafjøllssteva, som skildrer ei reise, og Draugkvedet som inneholder stev som er lagt i munnen på en avdød (En draug er en gjenganger etter en død person, og forekommer f.eks. i sagn.). Brynjulf Alver har drøftet om Draumkvedet i bunn og grunn kan være en stevrekke, og altså ikke en ballade. Svale Solheim og flere med ham mener imidlertid at Draumvedet er en selvstendig vise, noe de beste nedtegnelsene synes å bekrefte. I materialet etter Sveinungsson forekommer strofer som også finnes i "Beltevisa", ei skjemtevise. Dette er i og for seg normalt i balladematerialet. Slike strofer kalles vandrestrofer og opptrer gjerne når det er noe felles i situasjonan i ulike viser. I likhet mer Draumkvedet, handler også Beltevisa om en mann som gjør seg bemerket i samband med kirkegang, den ene ved sine fortellinger fra det hinsidige, den andre ved sitt iøynefallende belte. Observasjonen i seg selv kan ikke brukes til å undergrave eksistensen av et selvstendig Draumkvede. De beste variantene har imidlertid ikke strofer felles med Beltevisa. Dateringsforsøk, forbildeteorier og tolkninger. En side fra 1904-utgaven ved Gerhard Munthe Jørgen Moe mente at Draumkvedet var «verken meer eller mindre den ældre Eddas Sólarljód, omformet til en Romance», og at Olav Åsteson måtte være Hellig-Olav. M. B. Landstad sluttet seg til synspunktet, men mente at både Sólarljód og Draumkvedet bygger på den hellige Ansgars visjoner som er kjent fra hagiografien om ham. Sophus Bugge skrev alt i 1854, 21 år gammel, en artikkel der han pekte på reminisenser fra norrøn mytologi og han registrerte slektskap mellom Draumkvedet og middelalderens visjonsdiktning. Spesielt fant han slektskap med den irske "Tundals visjon" fra 1149, som var blitt oversatt til norsk (norrønt) ca. 1250 under tittelen "Duggals Leizla". Bugge skulle komme til å legge føringer for Draumkvede-forskningen i de neste hundre år. Da Moltke Moe holdt sin forelesingsserie om Draumkvedet i 1901 og 1902, knyttet han seg til Sophus Bugges oppfatning. Han mente at Draumkvedet måtte være diktet av en nordmann i England på grunnlag av "Tundals visjon", og at det skrev seg fra en brytningstid mellom kristendom og hedensk tankegang. Senere forskere har stilt seg skeptiske til Moltke Moes tidlige datering. Svenskene Strömbeck og Hildemann har framholdt at direkte sammenheng med de middelalderske visjonene ikke var overbevisende begrunnet. De nevner f.eks. at bru-forestillingen (jf. Gjallarbrua) finnes i mange religioner, og at den også var levende i reformasjonsårhundret. Minstreltrofen, det vil si åpningsstrofen der sangeren/kvedaren ber om oppmerksomhet, i tillegg til andre strofer i første person, peker etter deres mening også mot en senere datering. Det må da bemerkes at minstrelstrofen ikke forekommer i Ramskeid-versjonen. Strofer i første person er imidlertid typisk for Draumkvedet, ettersom visjonæreren gjengir noe selvopplevd. Brynjulf Alver er den mest ytterliggående når han antyder at Draumkvedet ikke trenger å være eldre enn 1700. Den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson, som også har arbeidet mye med den norske balladetradisjonen, mener at Draumkvedet sannsynligvis er blitt til en gang mellom 1350 og 1550. Jonsson har også argumentert godt for at den nordiske balladen må være oppstått i Norge på 1300-tallet, og altså ikke i Danmark som man tidligere har tenkt seg. Ivar Mortenson-Egnund mente å vite at Draumkvedet var diktet av abbed Runolf på Lyse kloster en julekveld på 1100-tallet, mens Rudolf Steiner mente at Draumkvedet var fra omking år 400-tallet. Disse teoriene har liten eller ingen støtte i dag. Rudolf Steiner bidro ellers mye til å gjøre Draumkvedet kjent i Mellom-Europa. Ingeborg Møller gjorde ham oppmerksom på Draumkvedet da han besøkte Norge i 1910. Hun viste ham en kortversjon av Moes restitusjon, publisert av sangeren Thorvald Lammers i 1901. Hun oversatte den for ham ord for ord. Sammen oversatte de den til tysk. Rudolf Steiner mente at Draumkvedet framstilte en autentisk innvielseserfaring, og holdt flere foredrag om dette. Marie Steiner-von Sievers fremførte da alltid teksten på tysk. Steiner skal ha lagt fram sin tidlige datering for Ingeborg Møller og begrunnet den med at det skulle ha eksistert en stor innviet kristen dikter eller visjonær i Norge på 400-tallet. Han skulle ha båret mysterienavnet Olav Åsteson og angivelig ha foretatt en ferd gjennom stjernenes verden. Steiner mente videre at det Draumkvedet han var blitt presentert for, måtte være ruinene av et mye større og mer opprinnelig kvad. Han ga støtet til en fornyet interesse for Draumkvedet i Norge, og folk som Ivar Mortensson-Egnund og Olav Aukrust lot seg inspirere. Georg Johannesen publiserte i 1993 en bok om Draumkvedet der han antydet at Draumkvedet nærmest er et falsum. Provokasjonen førte til fruktbar debatt og flere viktige imøtegåelser. Melodier. Melodiene som er nedtegnet til Draumkvedet, svarer stort sett til melodier som også er i bruk til gamlestev. Den firelinjede folkevisestrofen har samme metrum som gamlestevet og forekommer i mange ballader. Men til forskjell fra gamlestevet, har den firelinjede strofen omkved som normalt i ballader. Draumkvede-melodiene har følgelig også omkved (refreng). Hver overlevert Draumkvedemelodi har et omkved i stil med melodien til strofens hoveddel (dvs. de fire linjene i gamlestevmetrum). Melodien til omkvedet er nødvendigvis utformet i samsvar med rytmen og lengden på hvert enkelt omkved. Man kan kanskje si det slik at melodivalget langt på vei bestemmes av omkvedet. I vår tid er det vanlig at folketonesangere framfører Draumkvedet med forskjellige melodier til de ulike avsnittene. Maren Ramskeids variant tyder på at det er i samsvar med gammel praksis. Hennes variant har disse omkvedene: "-Å dæ va Olaf Åknesonen som sovi hæve så længje-, -For månen skjine og vægjine fadde så vie -", og "-I Broksvalin dær sko domen stande -". Hvordan Maren Ramskeid sang, vet vi ikke. Men det er overveiende sannsynlig at hun har brukt flere mer eller mindre beslektede melodier. At en og samme vise blir sunget til flere melodier eller melodivarianter, er belagt i muntlig tradisjon i nyere tid. Et eksempel er «Kråkevisa», som er innsunget i NRK av gudbrandsdølen Kristian P. Åsmundstad. Mange yngre kvedere har Draumkvedet på repertoaret i dag. Enkelte utøvere varierer mellom opp til fem ulike toner under en framføring. Den mest kjente melodien er nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman etter Ivar Aasen. Aasen hadde lært den av Olav Glosimot i Seljord da han oppholdt seg i Telemark og gransket målføre i 1845. Draumkvedet i kunstmusikk og billedkunst. En rekke norske komponister har skapt til dels omfangrike komposisjoner over Draumkvedet for ulike besetninger og formål: Ludvig Mathias Lindeman, David Monrad Johansen, Klaus Egge, Sparre Olsen, Johan Kvandal, Ludvig Nielsen, Eivind Groven og Arne Nordheim. De fleste bygger mer eller mindre på de melodiene som har levd i tradisjonen. Nordlendingen Monrad Johansens mannskorverk fra 1920-tallet bruker bare nyskapt melodistoff. Telemarkingen Eivind Groven, som vokste opp i Tokke i samme miljø der Draumkvedet hadde levd i muntlig tradisjon fram til hans egen tid, bygde på det gamle tonematerialet, men skapte og mye nytt melodistoff i samme ånd. Han fulgte langt på vei oppbygningen i Ramskeid-varianten og plasserte domsscenen til slutt. Men han tok med avsnittet om Pilgrimakyrkja, som mangler hos Ramskeid, men er med hos Anne Lillegård. Mange billedkunstnere har latt seg inspirere av Draumkvedet. Et eksempel finnes i festsalen i Raulandshuset i Rauland, et område der visa har levd. I denne salen har A. K. Svalastoga laget kulltegninger med motiv fra Draumkvedet, og broren hans, bygdekunstneren Sveinung Svalastoga, har tolket diktet i et sammenhengende maleri på omkring 30 meter – rundt alle de fire veggene i den gamle kommunestyresalen, «Draumkvedesalen». I en særstilling står et 50 meter langt håndbrodert billedteppe bygd over Draumkvedet. Det er Torvald Moseids hovedverk, en monumental frise som har fått et eget Draumkvede-rom i Telenors hovedkvarter på Fornebu. Det tok Moseid ti år å brodere teppet i middelaldersk leggsøm. Det var ferdig i 1993. Draumkvedet hadde fulgt ham hele livet, siden han som niåring hørte det heime i Byglandsfjord i Setesdal. Moseid blir omtalt som en visjonær med nål og tråd. Han broderte sine billedsyner uten forutgående tegninger. Draumkvede-teppet har vært vist på slottet i Praha 17. mai 1999, i Durham-katedralen i England og St. Magnuskatedralen på Orknøyene. Menswear. Menswe@r var et engelsk popband som ble startet i 1994, og som hadde sin storhetstid under britpop-perioden på 90-tallet. Biografi. Meswe@r fikk platekontrakt nesten før de hadde spilt sammen. De har blitt kalt britpoppens Herman's Hermits, og suksessen deres skyldtes nok i stor grad at de ble hypet opp i magasiner som NME og Melody Maker. Den andre plata deres floppet totalt. Grunnen til at de overhodet fikk platekontrakt (og at selskapet definitivt var ivrige etter å sikre seg dem, siden de signet dem på et så tidlig stadium) var først og fremst at britpoppen var en så stor og innbringende trend at selskapene nærmest konkurrerte om å skaffe seg flest mulig band i stallen (ikke ulikt det som skjedde under merseybeatperioden i Liverpool på 60-tallet). Menswear fikk mye betalt for det de spilte inn, men det endte etterhvert med at de brukte alle pengene på dop og festing... Hvilket var årsaken til at den andre plata ble så dårlig, og at de splittet opp raskt etterpå. Likevel skal det sies til Menswe@rs forsvar at de var flinke til å spille, sin unge alder (Chris Gentry var atten år i 1995) og uerfarenhet til tross, og at deres første album, "Nuisance", er en fin pop-plate som er aldeles hørbar den dag i dag. Musikken deres var imidlertid ikke særlig original, de tok stor inspirasjon fra med-britpop-band som Blur og Elastica. Empirisme. Empirisme er en filosofisk erkjennelsesteori som betoner erfaringens rolle i etableringen av kunnskap. Det kan også kalles for erfaringsfilosofi. Klassisk empirisme står i motsetning til rasjonalisme som betoner tenkningens rolle i erkjennelsen. Empirisme må ikke forveksles med empiri. I dag er det allment akseptert at viten og vitenskap er basert på empiri (med unntagelser som for eksempel matematikk). Men det er stor forskjell på de idealer for empirisk forskning som ligger i empirisme og i andre epistemologier som for eksempel hermeneutikk. Empirisme står for oppfatningen at våre observasjoner er gitte, hvor hermeneutikk står for den oppfatning at våre erfaringer er betinget av vår forståelse, vårt språk og sosiale og kulturelle bakgrunn. Dette avspeiler seg i ulike metodeidealer i for eksempel empiriske og hermeneutiske forskningstradisjoner. «A priori» versus «a posteriori». Det har blitt hevdet at all erkjennelse er "a priori" innenfor rasjonalismen da den menneskelige fornuft er i besittelse av de prinsipper som gjelder for virkeligheten. Herover er det blitt hevdet av empirismen at all erkjennelse av virkeligheten er "a posteriori" (og må bygge på erfaringen). Mange empiriske filosofer, som for eksempel John Locke og David Hume, har argumentert for at all viten er grunnleggende "a posteriori" og at "a priori" viten ganske enkelt ikke er mulig. Skillet mellom "a priori" og "a posteriori" er tett tilknyttet med skillene mellom "analytisk / syntetisk" og "nødvendig / kontingent". Kjente empiriske filosofer. Empirisme er særlig forbundet med Storbritannia mens rasjonalisme er mer forbundet med Frankrike og Tyskland. Blant de mest kjente empiriske tenkerne er Francis Bacon, John Locke, George Berkeley, David Hume og John Stuart Mill. Kritikk av empirismen. Empirisme representerer et forsøk på å fjerne metafysiske og ideologiske spørsmål fra vitenskapen. Kritikerne har imidlertid pekt på at rene observasjoner ikke eksisterer, at våre observasjoner (eller observasjonsutsagn) er teoriavhengige. Den amerikanske filosofWilfrid Sellars (1912–1989) hevdet at klassisk empirisme er en myte som er basert på læren om det gitte. Ved å neglisjere den åpne diskusjonen av metafysiske, teoretiske og ideologiske spørsmål tenderer empirismen mot å skjule tilhengernes ideologiske engasjement. På denne måte ses empirisme som kun en blant mange andre ideologier. Man har av denne grunn kalt den for «den usynlige vitenskapsteori». Kritikk av empirisme eksisterer i alle de erkjennelsesteorier som utgjør empirismens alternativer. Den klassiske kritikk kommer fra rasjonalismen som betoner at sanseerfaringer er av liten verdi hvis det ikke eksisterer et begrepssystem til å innordne dem i. Marxistisk og feministisk erkjennelsesteori har påpekt at forskernes klassetilhørighet og kjønn kan påvirke forskernes oppfattelser, og således er empirismens erklærte nøytrale og objektive utgangspunkt forfeilet. Empirisme i moderne vitenskap. I de fleste vitenskaper kan man konstatere en konkurranse mellom empirisme og ulike alternativer. For eksempel er det i biologisk systematikk forskere som vil klassifisere dyr og planter ut fra deres «likhet». Systematisk biologi står i motsetning til andre retninger som baserer seg på evolusjonsteoretisk rekonstruksjon. De empiriske metodeidealene kommer til uttrykk i at det skal gjøres så få teoretiske forutsetninger som mulig. Når man måler «likheten» mellom to organismer må man således ikke prioritere mellom vesentlige og uvesentlige likhetstrekk ettersom disse ikke i seg selv bygger på observasjon, men skal prinsipielt stille alle trekk like. Herved kan man gå inne i absurditeter ved at for eksempel hannen og hunnen er så forskjellige at de må klassifiseres som forskjellige arter eller at et dyr forvandler seg så meget i utviklingen at for eksempelvis en larve og en sommerfugl ikke kan klassifiseres som samme art. Innenfor medisin er det særlig den retning som betegnes som «evidensbasert medisin» som er mest tydelig inspirert av empirismens metodenormer. Innenfor psykologi kommer empirismen særlig tydelig til uttrykk i adferdspsykologien (også kalt for behaviorismen). Empirismen er her dobbeltbundet. Når psykologer studerer mennesker og dyr, kan de ifølge behaviorismen kun studere deres iakttakbare adferd som er resultatet av en iakttakbar påvirkning "(stimulus-response teori; S-R)". Et begrep som hukommelse er ikke vitenskapelig da den ikke kan iakttas. Istedenfor taler adferdspsykologene om «forsinkede reaksjoner». Men det er ikke kun i psykologenes studier av organismer hvor empirismen spiller inn. Det enkelte menneskes psykologi må også etter empirismen forstås som rent erfaringsbetinget, det vil si innlæring blir den sentrale teori som skal forklare alle psykologiske forhold. Antirealisme. Det er en misforståelse at empirisme og positivisme er realistiske posisjoner, mens for eksempel hermeneutikk er det motsatte. Empirisme og positivisme er antimetafysiske. De vil holde seg til det gitte i iakttakelsen. Derfor anser empirismen det for metafysikk å anta at det bak det iakttatte er en virkelighet. Empirisme er derfor i motsetning til for eksempel kritisk realisme og andre former for realisme. Empati. Empati (fra Gresk, "empatheia", bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som "deres", og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver "avvike" fra ens egne. Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen. Definisjoner. C. D. Batson: “Other-oriented feelings congruent with the perceived welfare of another person.” Batson, C. D. (1994). Why act for the public good? Four answers. Personality and Social Psychology Bulletin, 20, 603-610, p. 606. Nancy Eisenberg: “An affective response that stems from the apprehension or comprehension of another’s emotional state or condition, and that is similar to what the other person is feeling or would be expected to feel” (2002, p. 135). Eisenberg, N. (2002). Empathy-related emotional responses, altruism, and their socialization In R. J. Davidson & A. Harrington (Eds.). Visions of compassion: Western scientists and Tibetan Buddhists examine human nature (pp. 131-164). London: Oxford University Press. Martin Hoffman: “An affective response more appropriate to another’s situation than one’s own” (1987, p. 48) Hoffman, M. L. (1987). The contribution of empathy to justice and moral judgment. In N. Eisenberg & J. Strayer (Eds.), Empathy and its development (pp. 47-80). Cambridge: Cambridge University Press. Roy Schafer: “Empathy involves the inner experience of sharing in and comprehending the mometary psychological state of another person” (1959, p. 345) Schafer, R. (1959). Generative empathy in the treatment situation. The Psychoanalytic Quarterly, 28, 342-373. Empati i fenomenologi. I fenomenologi er empati den umiddelbare erfaringen av den Andres subjektivitet. Det er denne erfaringen som er grunnlaget for erfaringen av den Andre og derigjennom erfaringen av intersubjektivitet. På et vis kan man si at empati lar en modifisere sin egen subjektivitet på en slik måte at man kan oppleve seg-selv-der-borte. I denne sammenhengen er erfaringen av ens egen kropp "som" subjektivitet viktig, da denne erfaringen er konstitutiv for det at en annen kropp lik ens egen oppfattes som en annen subjektivitet. EQ. Visse personlighetstester måler emosjonell intelligens, dvs. evnen til medfølelse. Mangel på slik evne diagnostiseres som psykopati. Ny forskning viser at til og med et år gamle spedbarn har en enklere form for empati. Husøkonom. Husøkonomer er en yrkesgruppe som kan ha ansvar for områder som innemiljø og arealplanlegging, renhold og vedlikehold, miljø- og ressursforvaltning, tekstiløkonomi, valg av materialer, utforming av interiører, hygiene, arbeidsmiljø, IK-HMS, sikkerhet og andre oppgaver av drifts- og servicefaglig art. Husøkonomer fyller ulike stillingskategorier innen ulike virksomheter. Som eksempel på virksomheter nevnes overnattings- og serveringsbedrifter, sykehus og andre helseinstitusjoner, administrasjonsbygg, kommunale og statlige administrasjoner, passasjerskip, boligplattformer, vaskerier, kulturbygg, butikksentra, messesentra, skoler, renholdsbedrifter og andre servicebedrifter. Likedan kan stillinger innen salg, samt innen informasjons- og opplysningsvirksomhet være aktuelle arbeidsområder. Husøkonomer har også kunnskaper om og erfaring med prosjekt- og utviklingsarbeid. Tittelen er egentlig en pleonasme, siden ordet økonom opprinnelig betydde «hus». Lintøy. Lintøy er en betegnelse som i dag brukes om duker, laken, putevar, dynetrekk og håndklær. Begrepet benyttes selv om tekstilene ikke nødvendigvis er laget av lin. Lintøy er et begrep innenfor storhusholdninger som sykehjem, sykehus og hoteller (også ombord på skip). Der finnes et eget lagerrom eller skap som gjerne kalles lintøyrom eller -skap, hvor lintøy, andre tekstiler og forbruksartikler oppbevares. Ved hoteller og institusjoner er det husøkonomen som har hovedansvaret for at det er nok lintøy, og at det er rent. Opprinnelsen til begrepet er selvsagt tekstiler som fortrinnsvis ble fremstilt av lin, da ikke bare sengetøy og duker, men f.eks. også brudelin, et tynt brudeslør av lin. Public Image Ltd.. Public Image Ltd. (PiL) var et engelsk post-punk-band, startet og frontet av John Lydon fra Sex Pistols. De gjorde seg først bemerket med sin helt egen versjon av punk kombinert med snodige tekster, bass som hovedinstrument og en del avant-garde-inspirerte, lange sanger. Senere tok de en mer rytmisk, dansevennlig retning. De holdt på fra 1978 til 1993. Medlemmer. De har hatt mange andre medlemmer, men fra Atkins sluttet var PiL i hovedsak Lydons backingruppe. Historikk. Lydon sluttet i Sex Pistols i januar 1978, da han var lei mediekjør, kunstige skandaler, begrenset kunstnerisk utfoldelse og Sid Vicious. Han ville starte et nytt og bedre band, og fikk med seg Levene, som hadde spilt gitar i noen år, og Wobble, et kjent navn i punkmiljøet, samt Walker. De debuterte i 1978 med singelen «Public Image», som handlet om hvordan Lydon følte seg i Sex Pistols. Den hørtes ut som en slags oppdatert utgave av Sex Pistols, men på de eksperimentelle albumene "Public Image" (1978) og "Metal Box" (1980) fant de et lydbilde som var helt deres egen - med Wobbles' bass (Lydon kalte PiL det første rockebandet som «hørte på bassen») og Lydons antimusikalske, nasale sang i fokus. Wobble sluttet i 1980, men i Atkins hadde PiL fått et nytt fast medlem, og på album nummer (de hadde gitt ut en liveplate i 1980) var de en trio med Lydon, Levene og Atkins. Levene sluttet i 1983, rett før bandets største hit, den dansevennlige «This is not a Love Song». PiL skurret og gikk videre med danserock, til Lydon bestemte seg for å oppløse bandet i 1993. Han ga ut soloalbumet "Psycho's Path" i 1997. Det er ikke mange som ligner på PiL musikalsk, men Joy Division hadde bassen og stemningen til felles med dem. I Norge var Bergensbandet Alle Tiders Duster tydelig inspirert av PiL. Autoklav. En autoklav er en spesialkonstruert trykk-koker laget for å sterilisere utstyr. De finnes i mange størrelser; de minste som en litt stor kjele (bord-autoklav), og de virkelig store som kan ha et nyttevolum på nærmere en kubikkmeter. Autoklaver brukes gjerne i laboratorier og på sykehus for å drepe mikrober og virus. Profesjonelle tatoverings- og piercingstudioer benytter også autoklaver for å holde arbeidsutstyret sitt sterilt. Prinsippet bak autoklaven er at kokepunkttemperaturen øker ved økende trykk, og at sporer og bakterier drepes betydelig fortere ved høyere temperatur. Temperaturen holdes på dette nivået en viss tid, før den senkes og utstyret kan tas ut. En typisk sterilisering foregår i 20 minutter ved 121 °C og et trykk på ca. 2 bar. Den norske legen Eduard Bøckmann fant på 1890-tallet opp en bordautoklav som ikke etterlot utstyret vått av dampen, det ble tørt igjen. Lusitania. Lusitania var en romersk provins som omfattet det meste av dagens Portugal, med unntak av noen nordlige områder som tilhørte Hispania Tarraconensis, samt noen områder i dagens vestlige Spania. Romerne gav området navn etter det iberiske folket lusitanerne, som kjempet mot romersk okkupasjon. Provinshovedstaden var Augusta Emerita. En annen viktig by var Conimbriga, i nærheten av det moderne Coimbra (som var den romerske byen Aeminium, men skiftet navn til minne om Conimbriga). Den er den best bevarte romerske by i Lusitania, med fundamenter fra private og offentlige bygninger som har blitt gravd ut av arkeologer siden 1898. Historie. Lusitanerne nevnes første gang av Livius i 218 f.Kr., da som leiesoldater som kjempet for Karthago. De skal også ha kjempet mot romerne i 194 f.Kr., og var til tider alliert med keltibererne. I 179 f.Kr. feiret praetoren Lucius Postumius Albinus en triumf etter å ha seiret over lusitanerne. Senere, i 155 f.Kr., ble de ledet av Punicus (navnet antyder at han var en karthagensk general) og deretter Cesarus, og nådde Gibraltar før praetoren Lucius Mummius klarte å stoppe dem. Servius Sulpicius Galba inngikk en falsk våpenhvile med dem, og mens lusitanerne feiret dette gikk han til angrep. Mange ble massakrert, og de overlevende ble solgt som slaver. Dette førte til et nytt opprør, ledet av Viriathus, som snart ble drept av forrædere i lusitanernes rekker. Prokonsulen Decimus Junius Brutus og Marius seiret også over dem, men de fortsatte å gjøre motstand og brukte geriljataktikk mot romerne. De allierte seg senere med styrkene til Sertorius (død 72 f.Kr.), og først under keiser Augustus ble de pasifisert; antagelig ble de også praktisk talt utryddet. Dermed var erobringen av den iberiske halvøy komplett, og omorganiseringen begynte. Denne ble fullført i 14 f.Kr., da Hispania ble delt i tre provinser: Lusitania, Hispania Tarraconensis og Hispania Baetica. Romerne mistet kontrollen over Lusitania i det 5. århundre, da visigotere invaderte Hispania. Lydrike. Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud. Det er ikke nødvendigvis snakk om en okkupasjon, og lydriket er offisielt selvstendig. Betegnelsene marionettstat, og marionettregjering, er også en del brukt. Ordet brukes bare hvis landet er under trussel av militær maktbruk. Av historiske lydriker, er Manchukuo et av de mest kjente. Det var under japansk kontroll, men var offisielt selvstendig. Sverige prøvde også å gjøre Norge til et lydrike i 1904 ("lydrikepunktene"), da det ble klart at unionen ville gå i oppløsning. I nyere tid fantes det små lydriker i Sør-Afrika som man kalte Bantustaner. Mange av landene i østblokken under den kalde krigen ble også oppfattet som sovjetiske lydriker. Land som Polen, DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia var offisielt selvstendige og bare «alliert» med Sovjetunionen, men samtidig hadde Sovjetunionen utplassert store militærstyrker i landene, slik at landene i realiteten var okkupert. På 1900-tallet er Frankrikets Vichy-regimet et spesielt kjent Lydrike under Andre verdenskrig.Vest-Sahara er et moderne lydrike i dagens samfunn med administrasjon fra Marokko. Marionettregjering. a>dokker blir styrt ved hjelp av tråder. I overført betydning brukes "marionett" om en myndighet eller person som bli styrt av andre. En marionettregjering, et marionettregime eller lydregjering er en myndighet eller regjering som i praksis er styrt av en annen stat. Et land som styres av en marionettregjering, kalles en marionettstat eller et lydrike. Navnet kommer av marionett, en type figurteaterdokker som styres ved hjelp av tråder. Det er en mange eksempler på marionettregjeringer gjennom historien, for eksempel Vidkun Quislings NS-regjering i Norge under 2. verdenskrig som var styrt av den tyske okkupasjonsmakten i en lang rekke viktige saker. Det er også flere marionettregimer i dag. Andre ord for viljeløse marionetter som dirigeres av andre, er sprellemenn eller nikkedukker. Litologi. Litologi, et faguttrykk i geologi, er en beskrivelse av en sedimentær bergart. Ordet litologi er dannet av de greske ordene lithos (stein) og logi (lære). Sedimentære bergarter kan klassifiseres etter kornstørrelse som sandstein, leirstein osv. Videre er farge og hardhet karakteristiske kriterier for å beskrive litologien. Ofte brukes facies, dvs. utseende, synonymt med litologi når beskrivelsen brukes til å tolke avsetnings-miljøet. En sandstein har elve-facies når den har typiske litologiske trekk for elve-avsetninger. Litologier inngår i geologiske undersøkelser innen oljeleting. Llŷr. Llŷr er figur i walisisk mytologi, far til Brân, Brânwen og Manawydan av Penarddun. De walisiske triader nevner at han ble fengslet av Euroswydd, den andre grenen av "Mabinogi" nevner Euroswydd som far av Penardduns to yngre sønner, Nisien og Efnisien. Llŷr tilsvarer med Lir i irsk mytologi, og som den irske guddommen er han identifisert som havets gud. Leir av britene, en mytologisk britonsk konge, som er mest kjent som emne og inspirasjon for William Shakespeares drama om "Kong Lear", kan være avledet fra Llŷr. Mistra. Mistra er ei elv i Rendalen kommune i Hedmark. Den har kilder i traktene vest for fjellet Sølen, og den munner ut i Rena ved tettstedet Åkrestrømmen. Mistra renner i den midtre delen delvis i dype gjel, delvis i en bratt V-formet dal. Mistra er kjent for sitt gode fiske. Mistra er vernet i henhold til Verneplan II for vassdrag. Fiskevollen. Fiskevollen er et fiskevær ved Sølensjøen i Rendalen kommune i Hedmark. Fiskevollen regnes som Norges eneste innlandsfiskevær. Her jobber fortsatt en del fiskere, men turisme er også en viktig næringsvei. Andorfjellet. Andorfjellet (sørsamisk: Aantesvaerie) er et fjell i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Høyden er 847 moh. Fjellet ligger nær tettstedet Agle og er omgitt av lavland på alle kanter. Det har en karakteristisk halvkuleform. Over Andorfjellet går en tursti fra Agle til Gressåmoen nasjonalpark. Regjering. En regjering er et råd underlagt statssjefen i en stat eller delstat, og som har til formål å utføre det politiske styret. Regjeringer ledes av en regjeringssjef, som kan være statssjefen selv eller en annen person (kalt statsminister, premierminister eller lignende). Dessuten består regjeringen av et antall ministre som hver leder et ministerium. Regjeringer innsettes vanligvis av statssjefen, og må i parlamentariske systemer ha støtte av majoriteten i nasjonalforsamlingen. Sølen. Sølen (1755 moh), også kalt Søln, Rendalssølen og Rendalssøln, er et fjellmassiv i Rendalen kommune i Hedmark, sørvest for Sølensjøen. Det mest spesielle med fjellet er et stort "V"-formet skard tvers gjennom fjellmassivet. Skardet kan ses tydelig på mange mils avstand og fra fly. Det høyeste punktet i skardet ligger på 1250 moh. mens toppen nord og sør for skardet ligger på henholdsvis 1755 moh. og 1688 moh. Skardet gir fjellet form som en sal, noe som også er opphav til fjellets navn. "Sølen" kommer av norrønt "sǫðull", som betyr "sal". Fra toppen skal man med godt vær angivelig kunne "se sju kirkesogn inn i Sverige". Substantiv. Substantiv er en morfosyntaktisk ordklasse som kan defineres ved hjelp av en del karakteristiske grammatiske kjennetegn. På norsk kan substantiver få en bestemthetsendelse knytta til seg: «mann-en», eller en ubestemt artikkel foran seg: «en mann». Substantiver kjennetegnes også ved at de kan modifiseres av et adjektiv «en "liten" mann». De fungerer som kjerne i en nominalfrase. Substantivfraser opptrer gjerne som subjekt eller objekt i en setning, men kan også ha andre grammatiske funksjoner. I lingvistikken er det vanlig å snakke om nomen snarere enn substantiver. «Oppdagelsen» av substantiver. Substantiver ble først beskrevet noen hundre år f.Kr. av antikkens berømte grammatikere Dionysios Thrax (klassisk gresk) og Pāṇini (sanskrit). Thrax oppdaget, for eksempel, at visse ord i klassisk gresk kunne bøyes i kasus, men ikke i tid. Andre ord hadde motsatt egenskap, dvs. de kunne bøyes i tid, men ikke i kasus. Forskjellige definisjoner av substantiver. Ord og uttrykk i naturlige språk som norsk har egenskaper på mange forskjellige nivåer. De har "formelle" egenskaper, som for eksempel hva slags bøyninger de kan ta, og hva slags andre ord de kan kombineres med, men også semantiske egenskaper, dvs. egenskaper som har med deres betydning å gjøre. Den definisjonen vi har gitt ovenfor er altså en "formell" definisjon. Denne definisjonen er ukontroversiell, og har den fordelen at man kan bruke den effektivt til å identifisere substantiver innenfor et gitt språk. Det er to ulemper med denne definisjonen. For det første finnes det språk som ikke har bestemthet eller ubestemthet representert ved hjelp av endelser eller artikler. Et eksempel på dette er russisk. Dette gjør at den formelle definisjonen av substantiver må være annerledes i russisk enn i norsk. Problemet blir enda større, dersom man tar flere språk i betraktning. For det andre gir den formelle definisjonen oss ingen forsåelse av "hvorfor" substantiver skulle ha de egenskapene de har. For å bruke en metafor, kunne man si at substantivers evne til å kunne bøyes i bestemthet eller å kunne modifiseres av adjektiver er "symptomer" på at et disse ordene er substantiver, men det ville være ennå bedre hvis man kunne "forklare" disse symptomene. Derfor er det mange som ikke er fornøyde med den formelle definisjonen vi har gitt øverst på siden, selv om de er enige i at dette er den beste måten å skille substantiver fra andre ordklasser. For å bruke enda en metafor: Veldig få ville være fornøyde med en definisjon av graviditet som sier at gravide kvinner er kvinner som får positivt resultat på en graviditetstest. Men de graviditetstestene vi bruker idag er pålitelige kriterier for å skille gravide kvinner fra kvinner som ikke er gravide. Den formelle definisjonen for substantiver vi har gitt fungerer altså veldig godt som en «test», men den gir oss ingen dypere forståelse av hva som egentlig kjennetegner de ordene som skårer positivt på testen. Dersom man ønsker å forstå hva et substantiv er på et dypere nivå, må man alså søke en definisjon som «forklarer symptomene». Navn på ting. I tradisjonell skolegrammatikk defineres substantiver ofte som de ordene som «refererer til ting, hendelser, steder, egenskaper, fenomener, osv.» Dette er altså en "semantisk" definisjon av substantiver. Denne definisjonen har blitt kritisert for å være håpløst vag. Prototypisk referensielle uttrykk. En annen definisjon av substantiver sier at de er "prototypisk referensielle" uttrykk. Denne definisjonen vil heller ikke hjelpe oss stort, hvis vi er interessert i å finne ut om et gitt ord er et substantiv eller ikke. Men den kan likevel være riktig i en annen forstand, ved å påpeke egenskaper som faktisk kjennetegner substantiver og substantivfraser. Det er sant at man bruker substantivet "bil" mest i situasjoner hvor man ønsker å referere til biler, og "tulling" hvis man vil referere til tullinger. Det som menes med at de er "prototypisk" referensielle, er at man noen ganger bruker substantiver uten å referere til noe som har den tilsvarende egenskapen. To eksempler på det er gitt nedenfor. Den første setningen refererer ikke til en tulling, og den siste refererer ikke til noen bil. Dermed kan det altså være sant at substantiver viser en sterk tendens til å referere til noe, men det gjelder på ingen måte alltid. Denne definisjonen er også semantisk. Det er imidlertid uklart hvordan denne definisjonen kan hjelpe oss til å forstå det vi refererte til ovenfor som «symptomene» til substantiver, dvs. den forklarer oss ikke hvorfor substantiver skulle ha de formelle egenskapene de har. Den har derfor blitt kritisert som ubrukelig på to nivåer: Den kan ikke brukes som test, og den kan ikke brukes til å forklare testresultater. Predikater med identitetskriterier. En annen semantisk definisjon ble foreslått av den britiske logikeren Peter Thomas Geach i femtiårene. Han noterte seg at substantiver kan modifiseres av adjektiver som «samme». For verb og adjektiver går ikke dette, og det finnes ikke andre uttrykk med lignende betydning som kan modifisere verb eller adjektiver, heller. Nedenfor er et eksempel med substantivet «invasjon» og verbet «invadere». En stjerne `*' foran et eksempel betyr at dette eksemplet er uakseptabelt. Identitetskriterier lar oss konkludere hvilke individer som er identiske med hvilke andre individer. Siden alle passasjerer er personer, burde den siste setningen følge logisk av den første. Men i virkeligheten stemmer ikke det. Man kan, for eksempel, godt tenke seg at de personene som reiste med National Airlines i 1979, gjennomsnittlig reiste med dem to ganger. I det tilfelle transporterte National Airlines 2 millioner "passasjerer", men bare 1 million "personer". Så måten vi teller passasjerer på er ikke nødvendigvis den samme som måten vi teller personer. For å si det litt annerledes: På to forskjellige tidspunkter kan du tilsvare to forskjellige passasjerer, selv om du er en og samme person. Verb og adjektiver er da predikater uten identitetskriterier. Senere har den amerikanske språkforskeren Mark Baker foreslått at en rekke av de egenskapene som kjennetegner substantiver i forskjellige språk, kan forklares ut fra den definisjonen Geach foreslo. Det vil si, substantiver kan kombineres med ubestemte artikler, tallord osv. fordi de har identitetskriterier. Han viser også at det faktum at substantiver er «prototypisk referensielle» følger av Geachs idé. Dermed er dette kanskje den mest lovende definisjonen vi har i dag. Dersom Baker's forslag er korrekt, kan denne definisjonen brukes til å "forklare" de formelle egenskapene subjstantiver har. Bakers forslag er ganske nytt, og språkforskere arbeider fortsatt med å evaluere det. masse- vs. tellesubstantiver. Et massesubstantiv eller utellelig substantiv er et substantiv som ikke kan bøyes i tall. Tellesubstantiver kan bøyes i tall. Eksempler på massesubstantiver er «luft», «trøbbel» og «bestikk». Det er vanlig å tro at man kan forklare hvorfor massesubstantiver ikke kan bøyes i tall ved å påpeke at det de refererer til ikke kan telles. Luft er ikke delt inn i biter som vi kan telle, dersom vi ser bort fra atomer og molekyler, som blir for små til at vi kan telle dem i vanlige situasjoner. Denne forklaringen er er problematisk, hvis vi ser på massesubstantiver som «bestikk». Gafler og kniver kan telles, men «bestikk» forblir et massesubstantiv. Strengt tatt finnes det eksempler på massesubstantiver som bøyes i tall og modifiseres av tallord. Logikere som Godehard Link og Manfred Krifka har vist at man kan gi en presis, matematisk definisjon av massesubstantiver ved hjelp av begreper som kumulativ referanse. Et uttrykk `P' har kumulativ referanse dersom det tilfredsstiller den følgende implikasjonen. For eksempel, hvis du kombinerer to forskjellige skvetter med "vann", får du fortsatt "vann". To samlinger med "bestikk" er fortsatt "bestikk" hvis de kombineres. Men to forskjellige hus kan ikke "kombineres" til et nytt hus på samme måte, uten å plukke dem fra hverandre og bygge et nytt hus. Min eiendom og naboens eiendom er ikke en "eiendom", selv om vi tenker på dem under ett. Dermed kan vi si at "vann" og "bestikk" har kumulativ referanse, mens "hus" og "eiendom" ikke har det. Dette tilsvarer skillet mellom masse- og tellesubstantiver: "vann" og "bestikk" er massesubstantiver, mens "hus" og "eiendom" er tellesubstantiver. Hvis de er bøyd i flertall, får tellesubstantiver også "kumulativ referanse". Hvis vi kombinerer to samlinger av "frimerker", får vi noe som fortsatt kan beskrives som "frimerker". Kumulativ referanse er også relevant for bestemmelse av telisitet i verbfraser. Veldig grovt sagt er en verbfrase telisk hvis den presenterer en hendelse som "avsluttet", og atelisk hvis den presenterer hendelsen som (potensielt) "uavsluttet." Krifka (1989) diskuterer dette nærmere. Egennavn vs. fellesnavn. "Egennavn" eller "særnavn" (proprium) har normalt ikke bestemthets- eller tallbøying, og det er vanskelig å modifisere dem med adjektiver. Det finnes noen unntak til det siste. Man kan modifisere et egennavn med et 'ikke-restriktivt' adjektiv. Et eksempel på det er «lille Jens». Restriktive adjektiver begrenser referansen til fellesnavn. Frasen «sterke menn» refererer til færre ting enn substantivet «menn». I motsetning til dette refererer frasen «sterke Jens» til det samme som «Jens». Adjektivet «sterk» er altså restriktivt i frasen «sterke menn» og ikke-restriktivt i frasen «sterke Jens». Egennavn har stort sett samme grammatiske egenskaper som substantivfraser. Gruppenavn. Et gruppenavn er, som navnet tilsier, et substantiv som refererer til en gruppe. Eksempler på dette er «komité», «klynge» og «flokk». Slike substantiver refererer til grupper som består av mer enn ett individ, selv når de er bøyd i entall. Dette gjør at substantivfraser med et slikt substantiv som kjerne får litt andre egenskaper enn andre substantivfraser. For eksempel kan gruppesubstantivfraser opptre som subjekt for kollektive predikater, selv når de er bøyd i entall. Et kollektivt predikat er et predikat som normalt ikke kan ta entallssubjekter, for eksempel predikater som «omringe huset». Abstrakte substantiver vs. konkrete substantiver. Et abstrakt substantiv refererer til et objekt som ikke har fysiske egenskaper, som masse, bredde, høyde, osv. Eksempler på dette er «skjønnhet», «temperatur», «teori» og «idé». Verb. Verb er en ordklasse som defineres ut fra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfosyntaktiske kategorier, vil definisjonen av verb variere fra språk til språk. På norsk kan vi definere verb som de ordene som kan bøyes i tider som presens, preteritum og infinitiv. Tre eksempler er gitt nedenfor. Verb er ofte kjerne i et predikat, og alle predikater må inneholde et verb. Bøying av verb. På norsk har ethvert verb seks forskjellige former. På andre språk har verbene gjerne mange flere former. For eksempel har italienske verb nesten tjue forskjellige former og på rikt agglutinerende språk som tyrkisk kan verbene ha millioner av forskjellige former. De seks norske verbformene er vist nedenfor, for de regelmessige verbene "spise" og "spå", og det uregelmessige verbet "gå". Språk som har relativt mange forskjellige bøyninger av ord kalles ofte for syntetisk språk, og et språk som bruker bøyning relativt lite, slik som norsk, kalles gjerne analytisk språk. Mandarin kinesisk er enda mer analytisk enn norsk, og bruker ingen bøyninger i det hele tatt. På norsk er stammen av verbet som regel imperativformen: Det er denne som går igjen i alle de andre formene for regelmessige verb. Siden norsk har relativt få bøyningsendelser må man bruke "samensatte" former, også kalt "perifrastiske former" eller "analytiske former" for å uttrykke det som kan uttrykkes i ett ord i andre språk. For eksempel finnes det en bøyningsendelse for futurum i latin (eksempel: "audiam" 'jeg kommer til å høre') mens vi på norsk bruker sammensatte former som "vil høre" eller "komme til å høre." Tider. På norsk er det vanlig å snakke om seks verbtider, eller tempus: "infinitiv" (gjerne med "å" foran), "presens" (nåtid), "preteritum" (fortid), "presens perfektum" ("før Perfektum", fortid, perfektum partisipp hjelpeverbet "ha" eller "være" i presens eller infinitiv), "preteritum perfektum" ("før Pluskvamperfektum", fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet "ha" i preteritum) og "futurum" (framtid, infinitiv "skal" eller "vil"). Noen av tidene gjør bruk av hjelpeverb i tillegg til en partisipp eller infinitiv. Slike verbtider kalles for "perifrastiske" eller "samensatte" tider. Perifrastiske tider er ikke egentlig å regne som "bøying" av verbet, siden de involverer separate hjelpeverb, snarere enn bøyningsendelser (affikser). Presens kan ofte tolkes som framtid, slik som i eksemplet nedenfor. I spesielle tilfeller kan preteritumsformen tolkes uten referanse til fortiden. Et eksempel på det er setninger som denne, der ytringen ofte kan referere til høyst nåtidig snøvær. Slik bruk av preteritum er umulig i andre språk som engelsk. Modi. Ent. modus. På norsk finnes hovedsakelig kun to modi, som er indikativ og imperativ. Det tredje moduset er konjunktiv ("ønskeform"). Konjunktiv finnes i hovedsak i fastfrossede uttrykk, som i "leve kongen!" eller i "herren være deg nådig". Enkelte ganger brukes preteritum (indikativ) i stedet for presens hvor vi på andre språk ville brukt konjunktiv, som f.eks. i «hvis jeg "var" deg». I tysk er konjunktiv mer vanlig, hovedsakelig i indirekte tale og i betingede setninger. Det fantes også konjunktiv i norrønt. Konjunktiv kan f.eks. være ønskende, innrømmende, bydende og oppfordrende. Samsvarsbøyning. "Samsvarsbøyning" (også kalt "kongruens") betyr at verbalet bøyes i samsvar med subjektet det står til. I bokmål eksisterer det ingen samsvarsbøyning med verb, men nynorsk har valgfri samsvarsbøyning i perfektum partisipp ("boka er lesen", mens "bøkene er lesne"). Språk som praktiserer samsvarsbøying, skiller mellom person og tall: Entall: 1. person "jeg", 2. person "du", 3. person "han/hun/det". Flertall: 1. person "vi", 2. person "dere", 3. person "de". Enkelte språk samsvarsbøyer også etter kjønn (han, hun, det). Engelsk har samsvarsbøyning i presens, der 3. person entall har endingen -s. Verbet "to be" (å være) bøyes fortsatt grundig etter person og tall i både presens og preteritum. Enkelte språk, som for eksempel fransk og tysk har samsvarsbøyning i alle tider. Aktiv og passiv. Verb bøyes i aktiv og passiv. Aktiv infinitiv av verbet "elske" er "å elske", mens passiv infinitiv er "å elskes". I aktiv er det subjektet som utfører handlingen ("du elsker meg", det er "du" som elsker), mens i passiv blir handlingen utført på det "logiske subjektet" ("jeg elskes av deg", det er fortsatt du som elsker, men det er "jeg" som er subjekt). Passiv kan også uttrykkes "perifrastisk", med hjelpverbet "bli" ("jeg blir elsket av deg "). Partisipper. Partisippformene av verbet er de "adjektiviserte" formene, som kan brukes som adjektiv eller adverb. Valens. Verb kan deles inn i klasser etter hvor mange andre setningsledd eller konstituenter de krever i tillegg til seg selv. Disse andre setningsleddene kalles for verbets argumenter. Verb som "kjøpe," "senke" og "miste" er to-verdige verb, også kalt transitive verb, fordi de krever to setningsledd i tillegg til seg selv. I setningene nedenfor er de to argumentene uthevet. Verb som bare krever ett argument kalles en-verdige eller intransitive verb. Eksempler på det er "sovne," "snorke," og "synke." Verb som krever tre argumenter kalles tre-verdige eller ditransitive. Eksepler på det er "gi," "anbefale," og "sende". Det finnes ingen verb (i noen språk!) som krever fire eller flere argumenter. Det finnes imidlertid verb som ikke krever "noen" argumenter, såkalte null-verdige verb. Typiske eksempler på det er verb som har med været å gjøre, slik som "regne" og "snø." Pronomenet "det" i setningen nedenfor er ikke et argument av verbet "snø." For eksempel, går det ikke an å stille spørsmålstegn ved det, eller å framheve det. Ekte argumenter kan alltid framheves eller stilles spørsmålstegn ved. Slike meningstomme utrykk som "det" i setningen nedenfor, kalles ofte for ekspletive pronomener. De fleste naturlige språk gir likevel et substantiv til null-verdige verb. Esperanto gjør ikke det: F.eks. «det regner» heter "pluvas" («regner»), ettersom det ikke er noe spesifikt som regner. Hvilket argument blir subjekt? Tematiske roller og Thetahierarkiet. Med transitive og ditransitive verb er det ikke vilkårlig hvilket argument av verbet som blir subjekt og hvilket som blir (indirekte) objekt. Man kunne for eksempel ikke si at "En restaurant anbefalte meg Jens" i samme betydning som "Jens anbefalte meg en restaurant." Det er vanlig å si at subjektet i en setning er «den som utfører handlingen» i setningen. I dette tilfellet stemmer det bra, men det finnes mange eksempler der subjektet ikke egentlig kan sies å utføre noen handling. Nedenfor er noen eksempler på det med subjektene uthevet. Men i mange tilfeller stemmer det altså at subjektet «utfører» en handling. Argumenter som «utfører handlinger» kalles ofte for AGENT i språkvitenskapen, og argumenter som blir utsatt for, eller undergår handlingen kalles ofte for PATIENT. AGENT og PATIENT kalles ofte for tematiske roller eller thetaroller og den delen av språkvitenskapen som omhandler thetaroller kalles ofte for Theta Teori. PATIENT roller kan ofte slås sammen med en mer generell thetarolle som kalles THEME: Andre thetaroller et verb kan ha er EXPERIENCER, RECIPIENT, GOAL, og noen andre: Det er foratt diskusjon om nøyaktig hvilke thetaroller som eksisterer og hvordan de skal integreres i grammatisk teori. Denne artkkelen baserer seg på et relativt «tradisjonelt» inventar av thetaroller. Man kan si at et transitivt verb har to thetaroller. Nedenfor er noen eksempler på verb og deres thetaroller. Vi kan nå stille vårt spørsmål litt mer presist: Hvis et verb har mer enn en thetarolle, hvilken thetarolle vil bli realisert som subjekt? Det viser seg at thetarollene er organisert i et hierarki. Dette kalles vanligvis for "det tematiske hierarkiet" eller "thetahierarkiet." En omtrentlig versjon av dette er vist nedenfor. «AGENT >» betyr at AGENT rollen er "høyere" i hierarkiet enn EXPERIENCER og RECIPIENT, mens de to siste rollene er likeverdige. Når argumentene til et verb skal realiseres, vil den thetarollen som er "høyest" i thetahierarkiet bli subjekt. Hvis verbet er ditransitivt, vil den "nest høyeste" thetarollen bli realisert som indirekte objekt, og den "laveste" som direkte objekt. Hvis du ser på verbene i tabellen ovenfor, vil du se at dette stemmer med virkeligheten. Det høyeste argumentet til "Senke" i thetahierarkiet er AGENT. Derfor blir AGENT subjekt. Det høyeste argumentet til "(mis)like" er EXPERIENCER. Derfor er det dette argumentet som blir subjekt. To typer intransitive verb: Ergative verb og uergative verb. Noen norske intransitive verb kan ta hjelpeverbet "være" i perfektum, mens andre må ta hjelpeverbet "ha." Som nevnt ovenfor tillater nynorsk samsvarsbøyning med perfektum partisipper og deres subjekter, men dette er bare mulig med de verbene som kan ta hjelpeverbet "være". Hva er det som kjennetegner de intransitive verbene som kan ta "være" som hjelpeverb? Hvis vi ser nærmere på det intransitive verbet "synke", ser vi at det er relatert til det transitive verbet "senke". Verb som "brekke" kan brukes både som transitivt og intransitivt: "Oddvar brakk staven" og "Staven brakk" er begge mulige norske setninger. Som transitivt verb, har det en AGENT og en THEME rolle, og som intransitivt har det bare THEME. Dette er akkurat som relasjonen mellom "synke" (bare THEME) og "senke" (AGENT, THEME). "Brekke" kan også ta hjelpeverbet "være" i perfektum: "Staven er brukket." Vi ser altså at det ene argumentet til de intransitive variantene tilsvarer "objektet" til de transitive variantene. Slike intransitive verb kalles vanligvis for "ergative verb" eller også "uakkussative verb". Regelen er altså at "ergative" verb, dvs. verb som har et argument som tilsvarer "objektet" til et relatert verb, kan ta hjelpeverb "være" i perfektum. Andre intransitive verb kalles gjerne for "uergative verb. Dette kan brukes til å forklare hvilke intransitive verb som kan brukes som attributive adjektiver når de er bøyd i perfektum partisipp. Verb som "brekke" kan brukes slik, men ikke verb som "snorke". Hvis vi ser på transitive verb, ser vi at de som regel kan brukes som adjektiv. Når de brukes slik, refererer substantivfrasen til det som ellers ville tilsvare "objektet" til verbet. For eksempel refererer følgende substantivfrase til en mann som noen har malt, ikke til en mann som har malt noe. Forklaringen på hvorfor "snorke" ikke kan brukes som adjektiv i en substantivfrase er altså at dets ene argument "ikke" tilsvarer et objekt. Kort sagt, uergative verb kan ikke brukes som attributive adjektiver. I andre språk kan dette illustreres på andre måter også. For eksempel i italiensk kan visse deler av substantivfraser realiseres av pronomenet "ne" som omtrent betyr «av dem.» For eksempel betyr følgende setning at «jeg har kjøpt tre av dem. Språkforskeren Luigi Burzio viste at noen intransitive verb tillater "ne"-realisering av deler av deres ene argument, mens andre intransitive verb ikke gjør det. For eksempel tillater verbet "arrivare" («ankomme») det, men ikke "telefonare" («telefonere»). Det viser seg også at nøyaktig de verbene som tillater slik "ne"-realisering, også tar hjelpeverbet "essere' «være» i italiensk. Intransitive verb som ikke tillater "ne"realisering, tar hjelpeverbet "avere" «ha». Vi har altså følgende situasjon: Intransitive verb som tar hjelpeverb "være" (i norsk og italiensk) har argumenter som tilsvarer objekter av relaterte verb, og som ellers også oppfører seg som om de var objekter ("ne" realisering). Verb som tar hjelpeverb "ha", derimot, har ett argument som "ikke" er relatert til, eller på andre måter oppfører seg som, et objekt. Intransitive verb som har objekt-relatrete argumenter kalles altså for ergative eller uakkusative verb, mens intransitive verb som ikke har objektaktige argumenter kalles for uergative verb. Hjelpeverb. Hjelpeverb er verb som brukes sammen med et annet verb for å uttrykke grammatisk informasjon som "passiv', tid, modus osv. I de "perifrastiske" tidene perfektum og plusskvamperfektum er verbet "ha" et hjelpeverb. Modale hjelpeverb som står sammen et annet verb, forteller noe om hvordan subjektet i setningen forholder seg til det som gjøres (hovedverbet). Modale hjelpeverb på norsk er f.eks. "kunne", "skulle", "burde" og "ville". ("Han ville gjøre henne glad", "Jeg burde lese mer på leksene mine", "Hun kunne spille piano"). Det modale hjelpeverbet «vil» brukes i tiden «futurum», i betydningen: kommer til å. Uselvstendige verb. Uselvstendige verb kan ikke stå alene. Man kan ikke si bare "Jeg er" eller "Jeg heter". Det setningsleddet som står etter et uselvstendig verb, kalles predikativ. (I setningen "Jeg er ei jente" er "ei jente" predikativ). Andre uselvstendige verb på norsk er "å bli", "å kalles" og "å synes". Plutokrati. Plutokrati (av gresk plutos – rikdom, og kratein – styre) betyr rikmannsvelde og regnes av noen som en styreform. Det vil si politisk styre som intendert eller faktisk er basert på økonomisk velstand og rikdom. Pornokrati. Begrepet Pornokrati (skjøgevelde) beskriver en styreform der det er prostituerte som har samfunnsmakt og som styrer staten. Det er ingen av dagens stater som er pornokratiske og det finnes ingen ideologi rundt Pornokratiet. En forhenværende pornokrati har eksistert i Roma i etterkant av Romertiden. Edgar Allan Poe. Edgar Allan Poe (1848)«Ravnen» er Poes mest kjent dikt. Edgar Allan Poe (født 19. januar 1809 i Boston i Massachusetts i USA, død 7. oktober 1849 i Baltimore i Maryland) var en amerikansk poet, forfatter, litteraturkritiker og redaktør. Han er mest kjent for sine gotiske skrekkfortellinger (blant annet "Huset Ushers fall"), stemningsfulle dikt (blant annet «Ravnen») og for "Mordene i Rue Morgue", en av verdens første krimfortellinger. Han levde et myteomspunnet liv, han ble utvist fra West Point, var opiumslave, alkoholiker og en fattig outsider med en rekke personlige nedturer. Den ene siden av ham var nevrotisk opptatt av skrekk, død og utslettelse, mens den andre av logikk, resonnement, skarpsindighet og universets mysterier. Han døde fattig og forlatt i en alder av bare 40 år. Poe har vært viktig for utviklingen av moderne horror, detektivfortellingen og science fiction. Barndom. I 1806 giftet David Poe Jr. og Eliza Arnold seg. De flyttet til Boston samme år. Begge var skuespillere, men David Poe ble regnet som en middelmålig skuespiller, mens Eliza fikk skryt for sine roller i blant annet "Hamlet" og "Romeo og Julie". De fikk sin første sønn den 30. januar 1807. Han ble døpt William Henry Leonard. Den 19. januar 1809 fikk de sin andre sønn, Edgar. Poe-familiens økonomi ble hardt presset etter Edgars fødsel, og etter å ha bodd 3 år i Boston ble de tvunget til å flytte. Sommer 1809 flyttet familien til New York for å fortsette som skuespillere. David Poe fikk fremdeles dårlig kritikk og forsøkte uten hell å true en del av kritikerne. Etter dette ble han latterligjort i pressen, og etter bare 6 uker i New York forlot han teateret og familien. Eliza var 22 år da hun ble forlatt av David, men hun fortsatte å bo i New York med sine to barn. Hun jobbet som skuespiller i 9 måneder til slutten av sesongen i juli. Kolleger organiserte en del veldedighetsforestillinger til inntekt for henne, fordi hun bare så vidt klarte å livnære seg selv og sine to sønner. Familiens økonomi ble ikke bedre etter at Eliza fikk sitt tredje barn, Rosalie, i desember 1810. Rosalie ble tatt hånd om av familien MacKenzie som bodde i Richmond, mens Edgar havnet hos familien Allan. Han ble aldri formelt adoptert av den skotske familien, men ble boende som om han var en del av den. Allan-familien bodde svært nært MacKenzie-familien, og han kunne derfor ha noe kontakt med sin søster. Edgar fikk en meget god skolegang. John Allan satte matematikk, skriving og lesing svært høyt. Edgar og Allan-familien i Storbritannia. Da Edgar var 6 år, flyttet han sammen med Allan-familien til Storbritannia. Der ble de i fem år, først på reise gjennom Skottland, før familien til slutt slo seg ned i London. John Allan opprettet en filial i London av bedriften Allan and Ellis som drev med tobakksindustri. Bedriften hadde en meget god utvikling, siden tobakksmarkedet i London var på lavkonjunktur, og John begynte å handle med en stor kvanta. På slutten av 1817 var bedriften god for mer enn 300 000 dollar. Edgar Allan, som han ble kjent som i England, ble sendt på skole i Arsenal, omtrent 50 kilometer fra Allan-familiens hjem. 10 år gammel ble han innskrevet ved en skole i Stoke Newington utenfor London. Han studerte blant annet latin og matte, og gjorde det meget godt også i disse fagene. John Allan var meget fornøyd med Edgar, mens Edgar selv tilsynelatende husket sin barndom som ensom og ulykkelig. Den 17. juli 1829 gikk Allan og Ellis i London konkurs. Familien flyttet da tilbake til New York i 1830. Edgar og Allan-familien drar hjem. thumbI de tidlige tenårene til Edgar var han og familien på flyttefot, før de til slutt slo seg ned i et hus de fikk av familievennen Wiliam Galt i 1823. Edgar fortsatte sin utdannelse ved Joseph H. Clark-akademiet, og deretter valgte han å fortsette å studere hos Clarks etterfølger William Burke i Richmond. Edgars skolegang i Richmond oppmuntret hans interesse for språk, noe som igjen gjorde at han ble svært dyktig i latin og fransk. En tidlig morgen den 26. mars 1825 døde William Galt, og etterlot Allan-familien 700 000 dollars, huset og tre eiendommer på landet. For noen av disse pengene kjøpte John Allan et stort gods som ble kalt Moldavia, med mange trær i hagen, stor park og i tillegg åtte bygninger. Edgar på universitetet. I februar 1826 begynte Edgar på Universitet i Virginia som var grunnlagt året i forveien. Det hadde allerede et imponerende antall av 177 studenter. Edgar var stolt av å studere der, og hadde store ambisjoner innenfor språk. Han begynte å studere antikke språk under George Long og moderne språk under George Blattermann. Edgar var en fremragende student, og hans oversettelser ble omtalt som «nøyaktige». Han studerte også fransk, italiensk og en del spansk. Etterhvert ble han medlem av samfunnet "Jefferson society", en debattklubb som var kjent for sine gode talere. Edgar ble også husket som en ganske god idrettsmann og tegner. Han begynte her å utvikle seg som forfatter og ble beskrevet som en humørsyk og melankolsk person. Han utviklet også en interesse for gambling. Da Edgar vendte tilbake til Richmond, hadde han opparbeidet seg en gjeld på hele 2 500 dollar. John Allan nektet å betale gjelden og tvang Edgar til å jobbe på en av gårdene for å betjene gjelden. Det ble begynnelsen på en strid mellom de to. Den unge Poe. I 1827 flyttet Edgar ut fra Allan-familiens hjem som et resultat av denne striden. Edgar dro på leting etter et sted å bo, men han følte også at John Allan hadde villedet ham og støtt ham bort fra familien. Dette resulterte i at Edgar sendte ham en del fiendtlige brev. Etterhvert innså Edgar at han ville trenge John Allans hjelp for å etablere seg, og han sendte høfligere brev hvor han ba om økonomisk hjelp, noe han også fikk. Edgar levde et meget utsvevende liv, mer eller mindre på gaten. Han drakk også en god del på denne tiden, noe som senere førte til hans alkoholisme. Til tider brukte han sin brors navn for å lure sine kreditorer. Han har også brukt alias som «Henri Le Rennet». Edgar fulgte sin mors råd om å bo i Boston. På usikkert vis klarte han å skrape sammen nok penger til å bo i byen. Han fikk jobb i en liten avis. Han hadde med seg en del manuskripter, som han kalte "Tamerlane and other poems". Disse hadde han skrevet i årene 1821 og 1822, da han var tolv og tretten år gammel. I juni 1827 da diktet "Tamerlane" ble utgitt, hadde Edgar akkurat gått inn i hæren, og han forlot hæren to år senere med anbefalingsbrev fra tre offiserer som fastslo at Edgar var en god mann og godt utdannet. Etter dette flyttet Edgar til sin fars hjemby Baltimore. Han fortsatte å jobbe med diktene sine, og etter en periode ble ett av dem trykket i "American Monthly", som utga det som et eksempel på «sykelig rim». Til Edgars store gledet ble det kort tid etterpå utgitt igjen av forlaget "The Yankee and Boston Liberary Gazette". Forleggeren kalte diktet for «vås, men at det var utsøkt vås». Han mente også at Edgar hadde er karriere som poet foran seg. Senere samme år utga et forlag i Baltimore dette diktet sammen med noen av hans andre. Forlaget var "Hatch and Dunning" og samlingen fikk navnet "Al Aaraaf, Tamerlane and minor poems". Edgar kalte seg nå Edgar A. Poe. Edgar kommer inn på West Point. thumbEn gang utpå vårparten i 1830 ble Edgar elev ved militærakademiet West Point. Her ble elevene rådet til å fordype seg i noen få emner istedet for å skaffe seg overfladisk kunnskap om ulike felt. Edgar valgte to fag: fransk og matematikk. I oktober ble han rangert som en av de beste i fransk, og i november også i matematikk. Ved eksamen i januar utmerket han seg igjen, kom på syttende plass i matematikk og ble den tredje beste i fransk. Etter disse eksamene skrumpet klassen på West Point inn fra 130 til 87. Bare 24 av disse fullførte skolen. Klassekameratene til Edgar så på ham som interessant og underholdende. Han ga inntrykk av å være en eventyrer og en som overdrev sterkt. Han moret sine medelever med ville påfunn. Edgar gjorde det meget godt ved West Point, men da nyheten om at John Allan hadde giftet seg med en tyve år yngre kvinne ved navn Louisa Gabriella Patterson, ble han sterkt opprørt. Han fryktet at han ville bli slettet fra John Allans testamente. Edgar skrev et vennelig brev til ham hvor han spurte etter bøkene sine og en del penger. Edgars frykt var velbegrunnet, for mot slutten av året sendte John Allan ham et brev som han beskrev som sitt aller siste. Her slo han fast at han ikke ønsket mer kontakt med Edgar. 3. januar sendte Edgar et sarkastisk svarbrev. Her anklaget han John Allan for ikke å holde løftene sine, og la også skylden for sin gjeld på ham, ettersom han ikke hadde sørget godt nok for ham. Edgar ga også uttrykk for at Allan hadde fratatt ham muligheten til et bedre liv hos sin farfar. Edgar ville vekk fra West Point, men til dette trengte han Allans skriftlige tillatelse. I september sto han oppført som en av de elevene som hadde begått flest lovbrudd. Karakterene dalte raskt, og i løpet av kort tid havnet han på 74. plass av 86 elever. Den 28. januar 1831 ble en krigsrett satt ved akademiet. Edgar sto tiltalt med to anklagspunkter, og med ytterligere underpunkter. Retten fant ham skyldig på alle punkter, og han ble utvist. Edgar forlot West Point den 19. januar og satte kurs for New York, men der ble han ikke lenge, han tjente noen penger på kort tid før han så satte kurs for Baltimore, der han slo seg ned hos sin fars familie. De første årene etter West Point. En gang i april 1831 ga Edgar ut sin diktsamling, som han hadde fått finansiert gjennom vennene. Samlingen var på 124 sider, den var trykket på billig papir og hadde tittelen "Poems by Edgar A. Poe... Second Edition", tilegnet «The U.S. Corps of cadets». Flere av diktene fra 1829-utgaven var med i boken, blant annet reviderte versjoner av «Tamerlane» og «Al Aaaraf». Seks av diktene fra den forrige utgaven var fjernet og seks nye tilføyd, blant annet «To Helen» og «The Doomed City». Samlingen fikk ikke mye oppmerksomhet, skjønt anmeldere beskrev den som lovende, men bisarr og obskur. Hans venner var enda mindre fornøyd, fordi de hadde forventet seg mer av de satiriske versene han hadde skrevet mens han studerte ved West Point. De nye diktene til Edgar illustrerte hans forkjærlighet for å blande fortid og nåtid, drøm og virkelighet, foruten myte og vitenskap. I mange av de kommende diktene var døden og etterlivet, dette kommer godt frem i diktene «Evening Star», «Israfel» og «The Valley of Nis». Men i alle diktene til Edgar var det et klart skille mellom livet og døden. I de tidligste årene i Baltimore forelsket Edgar seg i den 17 år gammel piken Mary Starr. Edgar skal ha fridd til henne, men Marys bror satte seg imot det fordi Edgar ikke kunne forsørge seg selv, og langt mindre en hustru. Edgar var angivende svært sjalu, og de to kranglet ofte. En kveld skal Edgar ha kommet hjem til Starr-familien i beruset tilstand (noe han ofte var på den tiden, siden alkoholismen hans begynte rundt denne perioden). Etter denne episoden fikk ikke Edgar lenger lov til å møte Mary. De første årene som seriøs forfatter. En gang på vårparten 1831 utlyste avisen "Saturday Courier" en konkurranse med 100 dollar i førstepremie for «Den beste amerikanske fortelling». Poe vant ikke, men dommerne likte arbeidet hans. Den 14. januar 1832 utga han sin første uomtvistelige fortelling, «Metzengerstein». Dette var en drømmeaktig, overnaturlig fortelling med sterke sevbiografiske overtoner. Historien handlet om en 15 år gammel gutt ved navn Baron Fredrick Metzerstein som i likhet med forfatteren blir foreldreløs i ung alder. Senere i det samme året utga Poe fire humoristiske fortellinger: «Duke de L'Omelette», «A tale of Jerusalem», «A Decided Loss» og «The Bargain Lost». På tross av sitt humoristiske preg handlet alle om å overleve døden. På vårparten 1833 hadde Poe bestemt seg for å samle arbeidet i en bok med tittelen «Eleven Tales of the Arabesque» ("Elleve arabeske fortellinger"). Han sendte også seks av sine fortellinger til en konkurranse i en avis i Baltimore, "The Saturday Visitor". Premien var 50 dollar for beste fortelling og 25 doller for beste dikt. I den sistnevte hadde han også med et dikt kalt «The Coliseum». Manuskriptet han sendte til konkurransen, het «The tales of the Folio Club», og juryen nølte ikke med å utrope ham som vinneren. Fortellingen han vant med, var «MS. Found in a Bottle», og den ble trykket 19. oktober 1833. Uken etter kom diktet på trykk. Poes lese- og skriverom.I disse årene hadde Poe liten kontakt med John Allan. Han skrev til Allan om hvor tåpelig og utakknemlig han hadde vært for all den hjelpen han hadde fått av Allan, og poengerte også i at han trengte penger til å dekke gjeld. Poes tante Maria Clemm skrev også til Allan og bad ham gi Poe penger. Til slutt ga Allan etter og sendte penger. Etter dette hadde ikke Poe kontakt med Allan på femten måneder, pengeproblemer hadde han fortsatt. Mot slutten av 1833 flyttet han for å bo hos sin tante og kusine. Han skrev også et nytt brev til Allan hvor han tryglet om mer penger. Allan var veldig lei av Poes oppførsel og nektet å hjelpe ham. I løpet av den rekordvarme sommeren 1833 ble John Allan meget syk og døde 27. mars i sin lenestol. Testamentet hans var problematisk og ikke juridisk bindende. Hans eiendom gikk til hans kone og barna fra deres ekteskap. Edgar Allan Poe ble ikke nevnt, til tross for at John Allan var god for over 300 000 dollar. Poes liv på midten og slutten av 1830-tallet. Tidlig i 1835 trengte Thomas Willis White en redaktør til sitt magasin "The Southern Liberary Messenger". På denne tiden hadde han kommet i kontakt med Poe som ga White gode råd og ble ansatt. White begynte også å trykke Poes fortellinger og bokanmeldelser i bladet. De pengene Edgar tjente på dette, kom godt med. Han levde i fattigdom og sult, men forsøkte likevel å holde fasaden. På tross av de slitte klærne prøve han å fremstå som respektabel til enhver tid. Ikke lang tid etterpå ble Poe ansatt på heltid og kunne gifte seg med sin kusine Virginia som bare var 13 år. Virginia ClemmDa Poes farmor døde, mistet familien en årlig pensjon på 240 dollers som general David Poes enke hadde fått tildelt på livstid. I august samme år dro Poe til Richmond, hvor White ga ham 60 dollar i månedslønn. To uker senere sendte tanten et brev, hvor hun klaget over å leve i fattigdom. Hun skrev også at Neilson Poe tilbød seg å la Virginia og tanten bo hos seg. Poe ble såret og redd for å miste Virginia. Han svarte med å skrive hvor opprørt han var. Han ga uttrykk for sin kjærlighet til Virginia, og at han ville bli forferdelig såret og ta sitt liv hvis de bestemte seg for å forlate ham. Den 22. september tok han og Virginia ut vielseslisens før de giftet seg. Den 3. oktober flyttet Virginia og Poes tante til ham i Richmond. De bodde på et lokalt pensjonat for 9 dollars i uken. Poe utførte alle oppgavene sine i "The Messenger". Han ga White råd om artikler, redigerte innsendt materiale, leste korrektur, tok seg av trykkingen og skrev på sine egne ting. Blant hans egne fortellinger var «Berenice» og «Morella». Mandag den 16. mai 1836 ble Poe og Virginia gift. Virginia var da 14 år, men oppga at hun var 15. Våren 1838 flyttet Poe, Virginia og tanten til Philadelphia. Han hadde i slutten av januar sluttet i "The Messenger" og var nå på leting etter en ny jobb, men hadde problemer med å finne noe. Han fikk også utgitt sin eneste roman, "The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket" på forlaget Harper & Brothers. Den fikk noen gode anmeldelser og kastet av seg litt penger. a>.Poe klarte etter hvert få jobb hos William Evans Burton som drev et magasin ved navn "Burton's Gentlemen's Magazine". Poes tid ved Burton's var en av de travleste periodene i livet hans. Han skrev over 80 bokanmeldelser og mange artikler. Til tross for dette klarte han likevel å skrive en av sine mest kjente historier, "The Fall of The House of Usher". Poe hadde i årevis forsøkt å få utgitt en bok med tittelen "Tales of The Folio Club", men til slutt forkastet han ideen, og utga i stedet en samling kalt "Tales of The Grotesque and Arabesque". Den ble utgitt i desember 1839 i to bind med totalt rundt 500 sider, og bestod av over 25 fortellinger. Poes liv på starten av 1840-tallet. Etter et år ved Burton's forlot Poe magasinet i juni 1840. På tross av suksessen hadde han funnet det vanskelig å få endene til å møtes, da han fortsatt ikke tjente stort. Han hadde heller ikke mye respekt for bladet, siden Burton utlyste skrivekonkurranser med høye premier som han ikke hadde til hensikt å betale. Edgar hadde planer om et eget tidsskrift som han ønsket å kalle «The Penn Magazine». Dette viste seg å bli mye vanskeligere enn det han trodde. I desember ble han dessuten syk og sengeliggende en hel måned. Tidlig på året i 1841 ble Burtons magasin kjøpt av utgiveren George Rex Graham. Poe ble tilbudt jobb av Graham, og selv om Edgar ikke var begeistret for det Graham utga, tok han likevel jobben, siden lønnen var god nok. Han ble ansatt som redaktør, men utførte ikke mye redaksjonelt arbeid. Som regel leste han korrektur, skrev anmeldelser og for noen dollars ekstra også fortellinger til magasinet. På denne tiden var han mer kjent som redaktør og kritiker enn for sine dikt og historier. Edgar utga på denne tiden også rundt en historie i måneden, blant annet «Never Bet The Devil Your Head» og «The island Of The Fay», hvor han igjen tok opp temaet om livet etter døden. I aprilutgaven av Grahams magasin kom Poes kriminalnovelle, "The Murders in the Rue Morgue" som han fikk stor anerkjennelse for. Den har påvirket kriminallitteraturen i all ettertid, eksempelvis «det låste roms mysterium», som aldri hadde vært brukt i en historie før, men etter Poe har store krimforfattere som blant annet John Dickson Carr og G. K. Chesterton benyttet seg av denne form for litterær gåte. Bildet hentet fra "The Murders in the Rue Morgue", tegnet av Aubrey Beardsley.Mens Poe jobbet ved Grahams magasin, hadde det en stor opplagsoppgang, fra 5 500 eksemplarer til 40 000. Poe fikk også et godt rykte som kritiker, som en mester i gotiske- og skrekkfortellinger, og som en litterær altmuligmann som skrev i alle sjangere. På tross av sin suksess sluttet han i løpet av året, fordi han fremmdeles drømte om å utgi sitt eget magasin, og fordi en venn av ham som het Frederick W. Thomas, mente at han burde gå inn i politikken. Sammen prøvde Poe og Thomas å skaffe ham en jobb som sekretær innenfor regjeringen, men uten hell. Virginia blir syk. Virginia hadde allerede i 1841 følt seg dårlig, men til tross for dette hadde Poe oppmuntret henne til å fortsette som sanger. En kveld i januar 1842 viste hun de første tegn til tuberkulose mens hun spilte piano og sang. Poe beskrev det som om en blodåre brast i halsen på henne, og var sterkt preget av hennes sykdom. Ekteskapet deres betydde mye for ham; det bidro til at han drakk mindre og ble mindre isolert. I løpet av Virginias sykdom skrev han de to historiene "Life in Death" og "The Mask of The Red Death". Hustruens sykdom varierte mye fra dag til dag, noe som førte at de flyttet flere ganger, men sykdommen fikk ham til å drikke igjen. Han klarte heller ikke å skaffe seg en ny jobb, siden han nesten aldri møtte opp til intervju. I slutten av 1842 prøvde Poe å rette opp igjen ryktet sitt ved å utgi selvbiografiske tekster. Han prøvde også å bli populær i Europa og spesielt i England ved å skrive om en del av Charles Dickens' bøker. Poe møtte også Dickens personlig og forsøkte å overtale ham til å finne en forlegger for seg i England, men ingenting kom ut av dette. Illustrasjon fra "The Tell-Tale Heart", tegnet av Harry Clarke.Poe prøvde så å skaffe penger ved å gjenutgi noen av diktene i omarbeidet form. Han skrev også en del nye historier; i løpet av desember 1842 og januar 1843 kom blant annet "The Pit and The Pendulum" som handler om en mann som blir torturert av den spanske inkvisisjonen; "The Tell-Tale Heart" om en mann som tar livet av verten sin, men dennes hjerte vil ikke slutte å «slå inne i hodet hans» og tvinger ham til slutt til å tilstå mordet; og "The Mystery of Marie Rôget" som er den andre fortellingen om Dupin, og hvor han forsøker å løse mysteriet om mordet på en ung pike, basert på drapet på Mary Rogers som hadde skaket opp New York. Poe ga også ut novellen "The Black Cat" om en alkoholisert mann som flere ganger tar livet av en svart katt, men katten vender alltid tilbake, til slutt ender det med at mannen ved et uhell kløyver hodet til sin kone og murer liket inn i kjellerveggen sammen med katten. Kattens hyl avslører dog gjemmestedet for politiet. I 1843 gjorde Poe et mislykket forsøk på å gjenutgi "Tales of mystery and Imagination" under tittelen "The Prose Romances of Edgar A.Poe". Virginia ble gradvis sykere, og han forsøkte å roe seg ned med opium. "Den svarte katten"   "The Black Cat". Poes siste leveår. "The Raven", tegnet av Gustave Doré.Etter en del nedturer tidlig på 1840-tallet så det endelig ut til at lykken skulle snu. En rekke journalister i New York hadde nettopp startet et nytt ukeblad, "The Broadway Journal", hvor Poe ble redaktør. Imidlertid vakte det uvennskap at han offentlig anklaget Henry W. Longfellow for plagiat, selv om Longfellow aldri tok til motmæle. I januar 1845 ble Poes dikt "The Raven" trykket anonymt i "The Evening Mirror", og bare en måned etterpå også i "American Whig Review". "The Raven" ble en stor sensasjon, og den 8. februar 1845 igjen trykket i "The Evening Mirror", men denne gang med Poe navngitt som forfatteren. Takket være dette ble han nå til en viss grad berømt. Han fortsatte sitt arbeid i "Broadway Journal", hvor han skrev teateranmeldelser og trykket en del av sine tidligere verker som nå hadde fått en mye bredere leserkrets. I 1846 gikk "Broadway Journal" inn. Han fikk dog endelig utgitt en «skikkelig» utgave av "The Tales of Mystery and Imagination". Han fikk også utgitt "The Raven and other Poems", begge bøkene oppnådde en viss suksess. Til tross for dette tvang ekteparet Poes økonomi dem til å flytte på landet til en hytte de hadde kjøpt i Fordham. Poes helse var dårlig; han klarte verken å skrive eller finne seg jobb. Ved hjelp av Virginias mor hadde de så vidt til maten. Da kulden satte inn i slutten av januar 1846, og det ble slutt på besøk på venner og beundrere, stod det dårlig til. Den 30. januar 1847 døde Virginia. Hun ble begravet i Fordham, men er senere blitt flyttet til Baltimore, hvor hun nå ligger ved siden av Poe. Etter Virginias død fortsatte fru Clemm å pleie Poe som etterhvert kom seg, og begynte å vise seg offentlig igjen. Han fikk også utgitt nye dikt og ga forelesinger. Under en forelesning i Providence møtte han Helen Whitman som han senere fridde til. Hun gikk med på å gifte seg med han hvis han sluttet å drikke, men Poe var utslitt både fysisk og psykisk, og maktet ikke dette. I stedet prøvde han å begå selvmord med en overdose under et besøk i Boston i november 1848, men overdosen utløste en brekkreaksjon, og han overlevde. Etter flere nedturer dro han til Baltimore. Edgar Allan Poe dør. Edgar Allan Poes grav i Baltimore.Den 3. oktober 1849 ble Poe funnet på gaten i Baltimore «i stor nød og... med behov for øyeblikkelig hjelp», ifølge mannen som fant ham, Joseph W.Walker. Poe bad ham tilkalle en lege, J.E. Snodgrass. Walker sendte beskjed til dr. Snodgrass og tok så med seg Poe til vertshuset "Gunner's Hall" hvor dr. Snodgrass og Poes onkel, Henry Herring, ventet på dem. De forstod at han var i så dårlig forfatning at de sendte ham til Washington college hospital. Der døde han søndag 7. oktober 1849, kl 5 om morgenen. Om natten skal han gjentatte ganger ha ropt på «Reynolds». Man fant aldri ut hvem dette var, eller hvorfor han ikke hadde på seg sin egen svarte ulldress, men ukjente klær. Kordestokken sin hadde han imidlertid. Dødsårsaken er ukjent, da sykejournaler og dødsattest er forsvunnet. Datidens presse hevdet at han døde av «hjernebetennelse», et uttrykk i vanlig bruk for å dekke over alkoholisme. Korrupsjon. Oversikt over korrupsjon internasjonalt, mørk grønt er minst korrupt; mest korrupt er mørk rødt Korrupsjon (utledet fra å "korrumpere", latin "corrumpere") er å bestikke eller motta bestikkelser, i form av penger, gaver eller tjenester, for at en person i en maktrolle skal gi en annen person fordeler utenom reglene. Korrupsjon skjer når en person i en betrodd stilling eller verv, privat eller offentlig, setter ansvaret og forpliktelsene som er knyttet til stillingen eller vervet til side og misbruker makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten en privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma. Dette er definisjonen på korrupsjon fastsatt av Næringslivets Hovedorganisasjon i Norge. Både den som gir og den som mottar en slik fordel eller belønning, er korrupt. De som lar seg korrumpere, kan være både toppledere, mellomledere, andre ansatte, tillitsvalgte, politikere, kunder, leverandører, konsulenter, lobbyister med flere. Korrumperende virksomhet kan være rene underslag, avtalepriser, smøring, bestikkelser, tyverier, forfalskning av regnskaper, pyramidevirksomhet, gjøre ting til egen fordel, med flere. Verdien av korrupsjonen kan være alt fra «ei flaske vin» til underslag av milliardbeløp. Dersom beslutningstakere/saksbehandlere eller myndighetspersoner har lønnsinntekt som vanskelig kan opprettholde en akseptabel levestandard, kan risiko for korrupsjon øke noe. Nepotisme er også en form for korrupsjon. Andre ord som beskriver korrupsjon er: bestikke; forderve, ødelegge moralsk; forvanske (tekst). Korrupsjon er i Norge lovregulert gjennom. En verdensomspennende organisasjon som kjemper mot korrupsjon, er, som også er etablert i Norge. Interjeksjon. En interjeksjon (fra latin, av "interjicere"; «kaste imellom») er i norsk språk en ordklasse. Ordklassen omfatter ord som normalt ikke kan kombineres med andre ord, og som ikke kan bøyes. Ord som "farvel" og "adjø" er også interjeksjoner. Bydel Østensjø. Østensjø er en administrativ bydel i Oslo. Bydelen har innbyggere per 1. januar 2012, og dekker et område på 12,24 km². Bydelen ligger sørøst i Oslo i ytre by. Den er plassert nær Østmarka, et populært turområde for innbyggerne i Oslo og Lørenskog. Østensjø består av drabantbyene Oppsal, Bøler, Bogerud, Abildsø, Manglerud, Rognerud og Høyenhall, som alle ligger rundt Østensjøvannet, i tillegg til til Skullerud helt sør i bydelen som også har noen næringsområder, samt Trasop like ved Østmarka, og Godlia i nord. Østensjøvannet naturreservat, som omfatter dette vannet og nærliggende områder, ble opprettet i 1992. Bydelen har fått navn fra Østensjø gård. Denne er fortsatt bevart. I tillegg er Nordre Skøyen hovedgård lenger nord i bydelen bevart og fredet. Naturgeografi. Bydel Østensjø ligger sydøst i Oslo. Sentralt i bydelen ligger et dalsøkk med innsjøen Østensjøvannet (ca. 100 meter over havet), mens områdene øst for vannet, som Oppsal og Bøler, ligger betydelig høyere og strekker seg opp til ca. 200 moh. på det høyeste. Vest for dalsøkket ligger Ekeberg og Lambertseter (begge utenfor bydelens administrative grenser), som også ligger betydelig høyere enn Østensjøvannet. Nordvest for vannet ligger åsen Tallberget, og skiller Østensjøvannet fra Manglerud og Rognerud. Syd i bydelen ligger Skulleruddumpa, som utgjør grensen mot Bydel Søndre Nordstrand. Geologisk tilhører Østensjøområdet den delen av Oslogryta som består av gneis, granitt o.l. Disse er fra prekambrisk tid, og sørger for en parallellorientering av daler og rygger i nord-sør retning, som gir seg utslag i innsjøene i området slik som Østensjøvannet, Nøklevann og Elvåga. Ljanselva renner langs bydelens utkant fra Nøklevann (Rustadsaga) via Skraperudtjern og ned i Skulleruddumpa. Et område av elven og omgivelser er vernet, dels som friområde, dels som naturvernområde. Bydelen har også en rekke småbekker (mange delvis lagt i rør) som renner ned og inn i Østensjøvannet, her kan nevnes Langerudbekken, Ulsrudbekken, Bølerbekken og Østensjøbekken. Syd for Østensjøvannet ligger våtmarksområdet Bogerudmyra. Befolkning. Bydelen har innbyggere per 1. januar 2012. Med en botetthet på 3,72 innbyggere/da (2010) er bydelen mer tettbygget enn ytre by sør forøvrig (3,05). Befolkningsveksten i perioden 2000-2010 var på 11,9 %, noe som er en del under befolkningsveksten til byen som helhet (15,6 %). Andelen innvandrere (inkludert norskfødte med innvandrerforeldre) er pr. 2012 på 21,9 %, noe lavere enn innvandrerandelen for Oslo som helhet (29,6 %). Alderssammensetningen i bydel Østensjø følger stort sett alderssammensetningen i Oslo i alt, selv om andelen pensjonister er noe høyere enn gjennomsnittet i byen: 14,6 % av befolkningen i bydelen er 67 år og eldre, sammenlignet med 10,1 % i hele Oslo. For andelen barn (her definert som innbyggere under 16 år) er forskjellene mindre (20,5 % i bydel Østensjø kontra 18,1 % i hele Oslo). Strøkene i bydelen. Flestepartene av strøkene i bydel Østensjø er drabantbyer utbygget i etterkrigstiden, selv om bydelen også har lommer av eldre bebyggelse. Strøksoversikten under begynner nordøst for Østensjøvannet og følger klokken rundt vannet. Godlia består av småhus, og ble først utbygget på 1920-tallet. Stedet fikk trikkeholdeplass på Østensjøbanen i 1926, og velhus med kino i 1935. Godlia skole åpnet i 1968. Trasop ligger øst for Godlia, inn imot Østmarka. Strøket ble bygget ut like etter krigen, og består av to- og firemannsboliger bygget i regi av OBOS (såkalte «svenskehus»). Trasop Idrettspark og Oppsal Arena ligger her. Trasop skole stod klar i 1958, og er igjen i drift fra 1998 etter en stund å ha vært slått sammen med Godlia (da som "Trasop-Godlia skole"). Skøyenåsen har navn etter Skøyen-gårdene. Området ble kjøpt av Aker kommune til boligutbygging i 1910, og fikk forstadsbane i 1926. Østensjø skole kom i 1917. Området har mest rekkehus, samt blokkbebyggelse fra 1950-tallet i retning Oppsal. Oppsal består av en blanding av blokker, rekkehus og villaer. Navn etter Oppsal gård. Området ble først utbygget fra ca. 1900, blant annet med egne hjem-boliger. Etter andre verdenskrig satte OBOS i gang utbygging i større skala, noe som pågikk hele 1950- og 1960-tallet. Oppsal skole åpnet i 1954, Oppsal kirke i 1961, og Oppsal sykehjem i 1975. Ulsrud ble kjøpt av Aker kommune i 1897 for å sikre drikkevannsforsyningen. I mellomkrigstiden kom Østmarkseteren på Ulsrudåsen og badeplassen ved Ulsrudvann. Ulsrud hageby ble utbygget like etter krigen. Ulsrud fikk forstadsbane i 1958, og Bøler ungdomsskole (senere gjort om til Ulsrud videregående skole) åpnet i 1964. a> huser billedkunstnere, fotografer og kunsthåndverkere, og kalles bare «kunstnerboligene». Bøler ble utbygget fra 1954 ved OBOS og USBL etter en reguleringsplan av Preben Krag og Jens Selmer. Blanding av høyhus, småblokker og rekkehus. Bøler skole ble tatt i bruk 1957, Nøklevann skole fra 1963. Østensjøbanen ble forlenget hit i 1958, første del av forretningssenteret stod klart i 1960. En midlertidig Bøler kirke stod klar i 1960, men det var ikke før i 2011 at stedet fikk en ny og permanent kirke. Bogerud ligger sydvest for Bøler, og ble bygget ut fra 1958. Strøket består av en blanding av lavblokker, høyblokker og rekkehus. Den norske Eterfabrikk (etablert 1900) ligger også her. Strøket har navn etter Bogerud gård. Rustad ble utbygget samtidig som Bogerud, og består av småhus og lavblokker. Rustad skole ble innviet i 1967, Skullerud skole i 1972. Navn etter Rustad gård, en periode i Thomas Heftyes eie. Skullerud er bydelens sydligste strøk, og består av boliger og industri. Stedet hadde opprinnelig sagbruk, kjent fra 1600-tallet. Boligutbyggingen tok til i 1964. I 1967 kom Østensjøbanen hit, og Skullerud stasjon var lange linjens endestasjon. Langerud har navn etter Langerud-gårdene, og ble utbygget på 1950-tallet. Mesteparten av bebyggelsen er rekkehus, blant annet på Lille Langerud. Langerud sykehjem stod klart i 1976. Abildsø har med Abildsø skole (1859) bydelens eldste skole. Området fikk småhusbebyggelse fra tidlig på 1900-tallet, og fra 1920 støttet kommunen utbyggingen. Abildsø kapell ble oppført i 1961, senere revet til fordel for Oslo misjonskirke Betlehems Fellesskapshus. Ryen består av en blanding av industri og boliger. Det var noe bebyggelse her fra 1920, men stedet var i hovedsak ikke utbygget ved krigens slutt. Boligbebyggelsen består av blokker fra 1950-tallet, som glir over i vestre Manglerud. Blant industribedriftene på Ryen er Philips Norge, Møllergruppen og T-banens verksteder. Stedet har navn etter Ryen gård, revet 1983 for å gi plass til et alders- og sykehjem. Manglerud har navn etter Manglerud-gårdene. Stedet ble utbygget 1952-1963 med 3200 leiligheter, i hovedsak blokker og rekkehus. Forstadsbane i 1957 (Lambertseterbanen), Manglerud kirke stod klar i 1963. Manglerud Senter åpnet i 1966. I 1968 ble Manglerud politistasjon opprettet; denne dekker Oslos sydøstre bydeler. Rognerud er et boligområde nordøst for Østensjøvannet. Det har navn etter gården Rognerud, opprinnelig en husmannsplass under Manglerud. Dagens bebyggelse består av småhus. Høyenhall var opprinnelig en løkke eid av P.W.W. Kildal, med landets største frukthage. Fra 1890-tallet ble området industrialisert, blant annet med et teglverk. Fra 1920-tallet ble Høyenhall utparsellert, og mesteparten av dagens bebyggelse er villaer fra 1950-tallet. Bryn er et industri- og boligområde som delvis ligger i bydel Østensjø. Hovedbanen ble lagt igjennom Bryn i 1854, noe som sammen med den gunstige beliggenheten ved fossefallene i Alnaelven førte til industriutbyggingen i området. Kjøpesenteret Bryn Senter (åpnet 1992) ligger i bydel Østensjø, noe syd for det egentlige Bryn. Politikk. Ved valget i 2011 fikk venstresiden flertall i bydelsutvalget. Arbeiderpartiet fikk syv mandater, Sosialistisk Venstreparti ett, Venstre ett, Høyre fire og Fremskrittspartiet to. Leder for bydelsutvalget er Kristin Sandaker (Ap). Samferdsel. To av T-banens linjer – Østensjøbanen og Lambertseterbanen – går igjennom bydelen. Førstnevnte har åtte stasjoner (Hellerud, Godlia, Skøyenåsen, Oppsal, Ulsrud, Bøler, Bogerud og Skullerud) i bydel Østensjø, mens sistnevnte har tre (Høyenhall, Manglerud og Ryen). Jernbanen tangerer såvidt bydelen på Bryn, der et strekke av Loenga–Alnabrulinjen (fra jernbanebroen i Fagerlia til Tvetenbrua) utgjør grensen mot bydel Alna. Den ene halvdelen av Bryn stasjon ligger således i Østensjø. Europavei 6, Oslos viktigste innfartsåre fra syd, utgjør bydel Østensjøs grense mot bydel Nordstrand. Over Ryenkrysset og Ryentunnelen fortsetter motorveien som Adolf Hedins vei/Ring 3 i retning bydel Alna. Andre større veier i bydelen er Ytre Ringvei (Hellerudveien, General Ruges vei) og Østensjøveien på østsiden av Østensjøvannet, og Enebakkveien på vestsiden av vannet. Skoler. Bydel Østensjø har 14 grunnskoler pr. 2012 (se tabell under). Av disse er 13 offentlige og én (Østmarka skole) privat. Bydelens miste skole er Vetland, som er en skole og et ressurssenter for hørselshemmede. Flertallet av skolene ble bygget i etterkrigstiden i samband med drabantbyutbyggingen av Østensjø-området, mens bydelens eldste skole, Abildsø, ble grunnlagt så tidlig som i 1859. Det er to videregående skoler i bydelen: Ulsrud videregående skole og Manglerud videregående skole. Ulsrud ligger på Bøler og tilbyr studiespesialisering, helse- og sosialfag og idrettsfag, mens Manglerud tilbyr de tre linjene studiespesialisering, studiespesialisering med formgivning og studiespesialisering i musikk, dans og drama (rettet inn mot musikk). I Oslo kommunes skolebehovsplan for perioden 2012-2022 er Manglerud videregående skole foreslått nedlagt fra 2014 til fordel for en ny barne- og ungdomsskole. Trossamfunn. I tillegg kommer Søndre Skøyen kapell, som hører til Oppsal menighet og eies i fellskap med Normisjon. Mellom Bøler og Oppsal ligger Adventkirken Ulsrud, som tilhører Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge. På Abildsø ligger Oslo misjonskirke Betlehems Fellesskapshus. De eldste tider. a>. Her finnes i alt fem sikre gravrøyser med en oldtidsvei igjennom. Man har funnet gjenstander fra Nøstvetkulturen både på Ryen og ved Østensjø gård, noe som viser at Østensjøområdet var bebodd allerede for 5000 år siden. Det er også funnet skafthulløkser fra ca. 1800 f.Kr. på østsiden av Østensjøvannet. Gårdsnavn med «vin-formen» – som i "Apaldasin", "Rygin" og "Bruvin" – vitner om at det ble drevet jordbruk her i jernalderen, kanskje også tidligere. På Tallberget ved Manglerud ligger store gravhauger på toppen av åsen, med god utsikt til alle kanter. Disse er senere plyndret. Universitetets Oldsaksamling har registrert fem sikre graver på Tallberget, alle datert til eldre jernalder (ca. år 400-600 e.Kr.) Ved utgangen av vikingtiden var det fortsatt store, øde områder mellom gårdene i Osloherad og nabobygdene, og flere av innfartsveiene til Oslo-området gikk igjennom det som senere ble bydel Østensjø. Ved Langerud kan man fortsatt se rester av en oldtidsvei fra Enebakk, og langs veien ligger en rekke gravhauger. Fra Abildsø, ved foten av bakken opp til Lambertseter, gikk vinterveien over Ryenberget og ned Kværnerdumpa. Oldtidsveien ved Østensjø terrasse og på Nordre Skøyen går tilbake til forhistorisk tid, og krysset Alnaelven på Bryn. Middelalder og reformasjon. a> i bydelen. Et slikt navn vitner om at gården ble ryddet i middelalderen. Inn i middelalderen ble bygda rundt Oslo stadig tettere, og i Oslodalen og rundt Østensjøvannet finnes det 22 rydningsnavn fra middelalderen innimellom de eldre gårdsnavnene. Svært mange av gårdene og stedsnavnene i Østensjøområdet har navn som innbefatter formen -rud (fra norrønt "ruð", «nyrydningsgård»). Svartedauden rundt 1350 la store deler av Aker øde, men gårdene i Østensjøområdet slapp noe lettere unna. Likevel vitner stedsnavn som «Ødegården» (en husmannsplass under Rustad) om at gårder ble fraflyttet på denne tiden. Flertallet av gårdene i området var på denne tiden i kirkens eie. For eksempel lister Biskop Eysteins jordebok Oppsal gård som tilhørende Domkirkegodset, mens fransiskanerne kjøpte Bøler gård i 1453 og brukte den som ladegård. Rundt år 1400 eide kirken 82 % av all jord i Aker. Ca. tre prosent var eid av Kongen, mens resten var i privat eie. Reformasjonen fikk store konsekvenser for eierskapet til Aker-gårdene. I 1536 ble praktisk talt all jord i den katolske kirkes eie – slik som Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud og Ryen – overført til Kongen, som dermed ble bygdas største godseier. Mye av jorden ble pantsatt av kongemakten, og etter innføringen av eneveldet i 1660 ble mesteparten solgt unna. Omkring 1700 eide kronen kun én prosent av jorden i Aker, mens ca. 85 % var på private hender. Industri og forstadsbebyggelse. Jernbaneneutbyggingen på andre halvdel av 1800-tallet gjorde at det ble mulig med en ny type forstadsbebyggelse til Christiania. Langs hovedbanen oppstod det en liten stasjonsby på Bryn fra 1860-tallet, og i år 1900 bodde det ca. 900 personer her. Det ble også bygget industri på stedet, så det var dermed ikke snakk om noen ren pendlingsforstad. Tyskeren Eduard Fett startet i 1891 Høyenhall fabrikker (egentlig "Eduard Fett & Co."). Her ble det først produsert takpapp, senere også isolerende tangmatter og asfaltemulsjon. Virksomheten ble videreført under sønnen Harry Fett, og fabrikken var i drift helt til 1973. I 1892 startet også Høyenhall Teglverk (i drift frem til 1960-tallet), mens Den norske Eterfabrikk (fortsatt i drift) startet opp på Bogerud i 1900. Jernbaneutbyggingen tilgjengeliggjorde også Østensjøområdet som friluftsområde. Thomas Heftyes landsted Sarabråten ved Nøklevann ble et populært utfartssted for Oslos overklasse, og her ble Den Norske Turistforening stiftet i 1868. Heftye fikk anlagt egen vei fra Bryn til Sarabråten, der den karakteristiske «korketrekkeren» inngår. Bebyggelsen fra Bryn begynte etterhvert å trekke oppover mot Godlia. I 1910 kjøpte Aker kommune Nordre Skøyen, og det ble raskt utarbeidet reguleringsplan for området. I 1917 kom Østensjø skole, og i 1920 ble Aker byggeselskap dannet med tanke på utbygging. De første husene på Godlia stod klare i 1922. Oppsalgrenda ble også bygget ut rundt århundreskiftet, og den første utparselleringen av tomter skjedde i 1902. I tiden som fulgte oppstod det gradvis en småhusbebyggelse, blant annet satte mange arbeidere opp sommerhus her. I mellomkrigstiden økte tilflyttingen, og Oppsal ble en slags «kolonibebyggelse» i Aker. I 1926 fikk Oppsal trikkeforbindelse til Vålerenga med Østensjøbanen. Utbyggingen av drabantbyene. Aker kommune var blitt slått sammen med Oslo i 1948, og de store og (etter Oslos standard) ubebygde områdene skulle raskt tas i bruk til nye drabantbyer. I 1950 ble «Generalplan for Oslo» fremlagt, og på tross av at denne aldri ble formelt vedtatt var likevel drabantbyutbyggingen forankret i denne. Tankegangen var sterkt preget av de såkalte "New Towns" i Storbritannia, der det lokale, sosiale fellesskapet stod sterkt. Det skulle være en helhetlig tankegang bak plasseringene av nybygde boliggrupper, og i nærmiljøet skulle finnes alt av skoler, butikker, sosiale møteplasser og andre nødvendige funksjoner i en liten by. Fokus for første hovedfase av utbyggingen var det som ble kalt Østensjøbyen, og først ut var Lambertseter i 1951. I årene som fulgte fulgte Manglerud, Oppsal/Skøyen og Bøler i rask rekkefølge. Disse nye byene lå i en ring rundt Østensjøvannet, og utgjorde Oslos første generasjon av drabantbyer. Utbyggingen skjedde i en skala byen tidligere ikke hadde sett, og i en debatt i Oslo bystyre i 1954 uttalte ordfører Brynjulf Bull at «de bysamfunn som i dag reiser seg for våre øyne … en virksomhet av et omfang som vi aldri i denne bys historie eller i dette land har sett maken til!» Inspirert av Le Corbusiers "Unité d'Habitation" fikk høyhuset en viktig rolle i de nye drabantbyene, og det store gjennombruddet var Jens Selmer og Preben Krags høyblokker i Bølerlia i Oslo, som vant Sundts premie i 1957. Tre rom og kjøkken er et voldsomt areal når man i mange år har vært nødt til å klare seg på ett rom og kjøkken […] I leilighetene er det godt utstyr, rustfri stålbenk med to oppvaskkummer, skap med skyvedører […] Badekaret er innbygd. Verandaen er stor […] Det er oljefyring i byggene […] stort fellesvaskeri med ti vaskemaskiner, tre sentrifuger og tre tørketromler […] I kjelleren er et stort kjølerom som drives sentralt. Infrastrukturutbyggingen lå alltid mange hakk bak selve boligutbyggingen. Det fantes knept telefoner; på Bøler var det ti apparater på 8000 mennesker i 1958, og fra Manglerud var det femten minutters spasertur for å finne en telefonkiosk. For å gå på postkontoret måtte man gå helt til Bryn. Også transporttilbudene ble utbygget langt senere enn planlagt, og det var først i 1967 at Østensjøbanen var ferdig oppgradert til T-bane og strekket ut til Skullerud stasjon stod klart. Østensjøbyen fikk innbyggertallet sitt ellevedoblet i årene frem mot 1966, og nesten tre fjerdedeler av de nye innbyggerne kom fra andre steder i Oslo. Den nye østkanten ble i hovedsak befolket av innbyggere fra den gamle østkanten, der innbyggertallet gikk ned i hele etterkrigsperioden. Ved Oslos første organisering i bydeler i 1973 ble Østensjøområdet fordelt på tre bydeler, og denne inndelingen fortsatte etter den større reformen i 1988. De tre administrative bydelene Bøler, Østensjø og Manglerud gikk sammen i nye bydel Østensjø ved bydelssammenslåingene i 2004. Ved omorganiseringen ble også en liten del av Trasop overført til nye bydel Østensjø. Friområder og idrettsanlegg. a>. Vannet har vært vernet som naturreservat siden 1992. Sentralt i bydelen er Østensjøvannet, som med et areal på 0,31 km² er den største innsjøen innenfor byggesonen i byen. I 1992 ble vannet med strandsonen rundt vernet som "Østensjøvannet naturreservat". Området er spesielt viktig som raste- og hvileplass for trekkfugler, og blant artene som holder til i eller ved vannet er toppdykker, toppand, sivhøne, sothøne, sivspurv, rørsanger, sivsanger og knoppsvane. Helt nord i bydelen, mellom Godlia, Høyenhall og Bryn, ligger Nordre Skøyen hovedgård. Gården kom i Aker kommunes eie i 1910, og brukes nå som forsamlingslokaler. Nordre Skøyen er omgitt av et offentlig parkanlegg med en lang lindeallé foran hovedbygningen. Øst for bebyggelsen på Skullerud, i randsonen til Østmarka, ligger Skullerudstua og Skullerudhavna fritidsområde. Dette området var egentlig tenkt utbygget til boliger, men på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet ble området reddet som friluftsområde etter innsats fra lokale frilufts- og idrettsorganisasjoner. Her holdes det skiskole om vinteren i regi av Skiforeningen, og området har både lysløyper (med muligheter for kunstsnø) og en liten slalåmbakke. De viktigste anleggene for breddeidrett i bydelen er Haraløkka (Bøler IF), Rustadfeltet (Rustad IL), Abildsøfeltet (Abildsø IL) og Trasop idrettspark (Oppsal IF). Sistnevnte ligger i tilknytning til flerbrukshallen Oppsal Arena (oppført 2005). Vest i bydelen ligger Manglerudhallen, med kunstgress og ishall. Her holder ishockeylaget Manglerud Star til. Verdensdel. Distinksjonen mellom kontinentet og verdensdeler er ikke-eksisterende i mange språk. Tidligere har det vært vanlig å definere fem verdensdeler (Europa, Asia, Afrika, Amerika og Oseania). Liste over verdensdeler og land. Underområdene er ikke autoritative, men er delvis basert på handelsavtaler og inndelingene til FN. Kontinent. Animasjon av utviklinga av kontinentene Et kontinent (fra latin "terra continens" – sammengende land) er et stort, sammenhengende landområde (fastland). Skal ikke forveksles med verdensdel som også omfatter øyene rundt, og som også handler om kulturell avgrensning; eller med kontinentalplater som handler om platetektonikk. Catalonia. Catalonia (katalansk: "Catalunya", spansk: "Cataluña", fransk: "Catalogne") er et historisk område i det nordøstlige Spania, som i dag danner en autonom enhet. Catalonia grenser til Frankrike og Andorra i nord, Middelhavet i øst, Valencia-regionen i sør og Aragón i vest. Den autonome enheten har 6,3 millioner innbyggere, og hovedstaden er Barcelona. Catalonia er den regionen i Spania med størst industriell produksjon. La Generalitat er selvstyreinstitusjonen i Catalonia. Den består av parlament, president og en regjering eller utøvende råd. Størsteparten av den juridiske makten er likevel underlagt Spania. Regionen har siden 1979 kjempet for høyere grad av selvstyre, til tross for at den har det tredje høyeste nivået av selvstyre av alle de autonome enhetene i Spania, etter Navarra og Baskerland. La Generalitat bestemmer selv i saker som gjelder kultur, miljø, kommunikasjon, transport og offentlig sikkerhet, men når det gjelder ting som utdanning, trygd og rettsvesen, må Catalonia underordne seg resten av Spania. Et viktig symbol for Catalonia er det gul- og rødstripede flagget Senyera, som stammer fra det aragonesiske flagget. Av de som kjemper for katalansk selvstyre brukes ofte en variant av flagget har en blå trekant med en hvit stjerne innerst ved stanga. Noen av disse vil også innlemme Comunitat Valenciana, Balearene og en del av Aragón til Catalonia. Historie. Catalonia ble i romersk tid kalt Hispania terraconensis og var en blomstrende provins i romerriket. På begynnelsen av 400-tallet ble Catalonia og resten av nord-Spania okkupert av germanske horder. Germanerne var okkupanter helt til de ble fordrevet av maurerne i 712. På begynnelsen av 800-tallet forente Karl den store noen regioner, som i dag er Catalonia, med sitt rike, og kalte det Marca Hispanica (Det Spanske Land). Marca Hispanica ble delt inn i 15 grevskap med Barcelona som det viktigste. Da Karl II døde i 888, ble grevskapet Barcelona selvstendig. Grevskapet tok navnet fyrstedømmet Catalonia. Fyrstedømmet kalt Condado de Barcelona var selvstendig til 1137, da det etter et giftemål ble forent med Aragón, og dannet, sammen med Valencia og Balearene, kongedømmet Aragón. Under Ferdinand II av Aragon ble Catalonia innlemmet i Spania. Etter den spanske arvefølgekrigen fikk Felipe V makten. Han fjernet Catalonias selvstendighet, som han gjorde med andre provinser i resten av Spania, og forbød all bruk av katalansk. På 1700- og 1800-tallet ble Catalonia et viktig sted for den spanske industrien. Etter den spanske borgerkrigen tok Franco makten, og all katalansk kultur ble forbudt, men han la stor vekt på å den industrielle utviklingen i Catalonia. Den katalanske kulturen ble først tillatt igjen etter Francos død i 1975, da Catalonia ble en autonom region. Geografi. Catalonia er et landskap med form av et triangel med Pyrenéene i nord mot grensen til Frankrike, og som i sør senker seg ned mellom Aragonia og Middelhavet til spissen berører Valencia med et areal på 32 000 km², hvor det kommer en mindre enklave (14 km²) i fransk departementet Pyrénées-Orientales. Størsteparten av Catalonia opptas av terrasser, utgående såvel fra Pyrenéene som fra de Catalonske fjell som går langs kysten. Lavlandet er innskrenket til noen mindre kystpartier ved Figueres, Tarragona og Ebrodeltaet samt Lleidasletten i det indre. Vassdragene utgjøres av Ebro, som på en kort strekning gjennomflyter søndre Catalonia, samt dens bielv Segre med Noguera Ribagorçana, grenseelv mot Aragonien, Noguera Pallaresa, Cervera m.fl. Av kystelvene Fluvià, Ter, Tordera, Llobregat er den sistnevnte størst; den lille Sènia danner grensen i sør. Landets fjellandskap gjør at klimaet er mindre varmt enn man skulle vente ut fra Catalonias beliggenhet på høyde med midtre Italia. Provinser. Hovedstedene i provinsene har samme navn som provinsene selv: Barcelona, Girona, Lleida og Tarragona. Klima. Catalonia har et typisk middelhavsklima, men med store forskjeller i temperaturen mellom kystområdene, med et mildt klima om vinteren og sterk varme om sommeren; innlandet, som har et kontinentalt middelhavsklima, med kalde vintere og veldig varme somre; og fjellområdene nær Pyreneene, som har et høyfjellsklima, med en minimumstemperatur på under null grader og snø om vinteren, en årlig nedbør på over 1000 mm året og somre som er mindre varme. Språk. Katalansk er Catalonias offisielle språk, sammen med kastiljansk (eller spansk), som er offisielt i hele Spania. Aranesisk, som er en variant av språket oksitansk, er også offisielt i området Val d'Aran. La Generalitat arbeider for å framheve og beskytte den sosiale bruken av katalansk. Språk som folk identifiserer seg med i Catalonia Veier. Det er 12 000 km med veier gjennom Catalonia. Hovedmotorveien er AP-7 også kjent som "Autopista del Mediterrani". Den følger kysten fra den franske grensen til Valencia, sør for Tarragona. De fleste hovedveiene går ut fra Barcelona. A-2 og AP-2 forbinder innlandet og videre til Madrid. Jernbane. Catalonia fikk sin første jernbane på den iberiske halvøy i 1848 mellom Barcelona og Mataró. Gitt topografien går de fleste spor ut fra Barcelona. Byen har både forstads- og intercitybaner. Østkystlinjen går gjennom provinsen som forbindes med den franske jernbanen ved Portbou på kysten. Jernbaneselskapene som opererer i Catalonia er FGC og RENFE. Høyhastighetsbaner AVE fra Madrid går i dag til Tarragona men forlengelse er nesten ferdig til Barcelona (og flyplassen). Denne banen skal også forlenges til den franske høyhastighetsjernbanen ved å bygge en ny linje og jernbanetunnel gjennom Pyreneene. Slaget ved Stamford Bridge. Slaget ved Stamford Bridge i England "kan" bli sett på som et historisk skille som markerer vikingtidens avslutning. Det fant sted 25. september 1066. Det begynte med at den norske kongen Harald Hardråde invaderte England og beseiret armeen til Edwin av Mercia og Morcar av Northumbria i slaget ved Fulford, sør for byen York. Harald Godwinson hadde nettopp blitt konge av England og måtte kjempe mot sin bror Toste Godwinson for å forsvare kongetittelen. Da broren dro utenlands reiste den engelske kongen sørover for å stå imot en invasjon, som ikke kom. Da han hadde ventet hele sommeren dro han tilbake til London hvor han fikk beskjed om at den forventede invasjonen hadde kommet, ikke fra sør, men fra "nord". Toste hadde alliert seg med den norske kongen Harald Hardråde. De hadde gått i land på østkysten og hadde tatt Englands nest viktigste by: York. Harold Godwinson og mennene hans tilbakela 300 kilometer til fots med full rustning på underkant av en uke. Harald Hardråde og en mindre del av hans hær var ute og speidet. De var ikke utrustet for slag og var uforberedt på at hæren til den engelske kongen skulle komme så fort på dem. Fiendene møttes ved Stamford Bridge like utenfor York. Harold sendte bud til sin bror om at han kunne få jarleriket sitt tilbake hvis han overga seg, men Harald Hardråde skulle få seks fot av Englands jord eller kanskje syv siden han var større enn de fleste. Det budet ble ikke godt mottatt. I henhold til Den angelsaksiske krønike ble brua holdt av en norsk berserk bevæpnet med ei stor, dobbeltbladet øks. Denne nordmannen var av uvanlig størrelse, større enn norskekongen selv, vel over to meter, og han alene skremte den engelske hæren. Han hadde allerede spurt norskekongen om lov til å dø på brua alene, fordi han hadde innsett at kampen allerede var tapt. Imens hadde kongen fordel av å kunne stille opp hæren sin litt lenger borte i en mer strategisk posisjon. Han holdt brua i en time og slo unna enhver som forsøkte å passere ham inntil engelskmennene fikk buksert en liten båt under brua og drept nordmannen med et langt spyd nedenfra. Denne historien kan eventuelt regnes som en tilføyelse siden en eldre versjon av krøniken ikke nevnte denne nordmannen. Sannsynligvis er fortellingen ikke sann da lignende historier ble fortalt fra flere andre engelske slag. Snorre Sturlason nevner ikke denne hendelsen i "Harald Hardrådes saga", noe som kan antyde at det er en tvilsom vandrehistorie. De geografiske forholdene med en trang bru var formodentlig tilstrekkelig nok for nordmennene som kan ha hatt en forpost med vaktstyrke på veien. Denne forsinkelsen ga kong Harald tid nok til å samle sin hær i en sirkel høyt i terrenget slik at den engelske hæren måtte sloss i oppoverbakke med ryggen til elven. Etter en tung kamp med mange døde, spesielt for de dårlig utrustede nordmennene, falt kong Harald Hardråde og Toste. De norske forsterkningene klarte bare å forlenge slaget som til slutt endte med at nordmennene ble beseiret. Slaget ved Stamford bru er et av de lengste slagene i Norges historie og varte i flere omganger utover dagen mellom hærene. Kong Harold Godwinson aksepterte våpenhvile med de overlevende, inkludert kong Harald Hardrådes sønn Olav, og nordmennene fikk dra hjem mot at de sverget på at de aldri ville angripe England igjen. De overlevende fikk plass i 24 langskip. Vi vet ikke hvor mange som ble drept, men flere tusen var det nok. For historikerne har man i Norge sett på slaget som en markering av slutten på vikingtiden. Det var norske hærmenn og vikinger som herjet senere også, men tiden var nå en annen da den kristne middelalder også formet Norge. Maktforholdet mellom Norge og England tok en ny vending etter slaget. Norge hadde lenge plyndret og erobret deler av de britiske øyene. Etter kong Harald Hardrådes fall delte hans sønner Magnus og Olav Kyrre kongeriket Norge. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Tilnavnet fikk han blant fordi hans regjering inngikk forlik med danskekongen og den engelske kongen. Harald Godwinson fikk dog ikke nyte seieren lenge for rett etter ble England invadert på nytt av normannere fra sør. Den engelske hæren måtte atter marsjere hardt for å møte den nye motstanderen i slaget ved Hastings. Slagdatoen 25. september 1066 er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 1. oktober 1066. Slaget fant altså sted noe senere på høsten enn datoen 25. september gir inntrykk av. Stamford bru Stamford bru Elastica. Elastica var et engelsk britpop/punk-pop-band som hadde stor suksess i 1994–95. Biografi. Elastica ble startet av tidligere Suede-gitarist Justine Frishmann i 1992. Hun hadde spilt med Suede i ca. et år, og hadde også vært kjæreste med Suede-frontmann Brett Anderson. Da forholdet tok slutt, bestemte hun seg for å starte sitt eget band. De andre tre medlemmene i Elastica ble rekruttert via annonser. Bandet spilte punk-inspirert britpop. De første singlene gjorde det godt, selv om to av dem ble anklaget for plagiat (av henholdsvis Wire og The Stranglers). Debutalbumet, "Elastica", kom i 1995, og ble det raskest selgende debutalbumet i England (den forrige rekorden var satt knappe sju måneder tidligere, av Oasis' "Definitely Maybe"). Singelen "Connection" gjorde suksess også i USA. Justine Frishmann var mye i media p.g.a. sitt forhold til Blur-frontmann Damon Albarn. Den videre suksessen med Elastica lot derimot til å vente på seg. Annie Holland sluttet i bandet i 1995, og Donna Matthews sluttet i 1999. Nye medlemmer ble rekruttert, og Holland kom tilbake igjen, men det var først i 2000 plate nr. 2 kom ut, "The Menace". Samme år ble bandet oppløst. Justin Welch giftet seg med Mew i 2002, Donna Matthews startet et nytt band kalt "Klang", og Justine Frishmann har hatt en karriere som TV-programleder. Slaget ved Waterloo. Slaget ved Waterloo fant sted 18. juni 1815 i den belgiske landsbyen Waterloo, rundt 10 km. sør for den belgiske hovedstaden Brussel. I slaget som ble Napoleon Bonapartes siste, ble den tidligere franske keiseren endelig beseiret av de britisk-prøyssiske hærene ledet av general Arthur Wellesley, den første hertug av Wellington, og general Gebhard Leberecht von Blücher. Like etter slaget ble Napoleon avsatt og sendt i fangenskap på St. Helena i Søratlanteren, der han tilbragte resten av sitt liv. En avgjørende faktor for slagets gang var at det franske artilleriet ikke fungerte, på grunn av den myraktige, våte jorden. Sprenggranatene avfyrt av franskmennene, som under normale omstendigheter ville meiet ned de britiske linjene, ble i stedet absorbert av jorden og gjorde minimal skade. Bakgrunn. En oversikt over slagordenen, vi ser de franske styrkene (blått) har posisjonert seg midt mellom de allierte hærene Soldater under en gjenskapning av slaget ved Waterloo Den 13. mars 1815, seks dager før Napoleon nådde Paris etter sin tilbakekomst fra eksil på Elba, ble hans hovedmotstandere, med Storbritannia i spissen, enige om å samle sine styrker mot ham og gjøre en slutt på hans styre, en gang for alle. Fire dager senere ble Storbritannia, Russland, Østerrike og Prøyssen enige om å bidra med 150 000 mann hver til en koalisjonshær som skulle invadere Frankrike fra hver sin retning, slå seg sammen og overmanne Napoleons styrker. Napoleon hadde mistet store deler av sin "grande armèe" (Den store hæren) under sitt mislykkede felttog i Russland i 1812, men hadde klart å samle sammen en stående hær på rundt 280 000 mann som han kombinerte med rundt 300 000 veteraner fra sine tidligere felttog. Denne hæren var derimot kjent som "Armeè du Nord" (Nordhæren) De Allierte hadde klare 700 000 mann, selv om de hadde planer for å øke dette til en million, støttet av over 200 000 støttepersonell. Napoleon hadde på sin side satt som mål å mønstre en hær på 2,5 millioner mann, noe han aldri klarte å komme i nærheten av. Napoleon visste at om de allierte fikk anledning til å slå seg sammen, ville de langt overgå hans styrker. Derfor besluttet han å angripe og nedkjempe de styrkene som hadde rukket å samle seg sør for Brussel før de kunne motta forsterkninger fra sine britiske allierte under Wellesley, for deretter å splitte opp den gjenværende koalisjonsstyrken og knuse dem en etter en. Wellesley trodde derimot feilaktig at Napoleon ville forsøke å omringe de allierte i et overraskelesangrep, en tanke Napoleon oppmuntret ham til å tro på så godt som han kunne med falsk etterretning. Napoleon forflyttet seg så mot fronten uten de alliertes vitende og delte den franske hæren opp i tre deler, en venstre flanke, under ledelse av feltmarskalk Michel Ney, en høyre flanke under kommando av Marskalk Grouchy og en reservestyrke, som han personlig ledet. Napoleon krysset deretter frontlinjen før daggry den 15. juni og fikk raskt sikret seg en posisjon midt i knutepunktet mellom de to allierte hærene – Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst. Napoleon anså de prøyssiske styrkene som den største trusselen og bestemte seg for å angripe dem først. Kommandør Ziethens styrker klarte å oppholde de fremrykkende franskmennene, noe som ga Blücher sjansen til å opprette en god forsvarsposisjon. Napoleon sendte Marskal Ney med den franske hærens venstre flanke for å sikre kryssveien ved landsbyen Quatre Bras, hvor Wellington var i full gang med samle sammen sine spredte styrker. Så snart Quatre Bras var sikret, kunne Ney svinge østover og forsterke Napoleon. Ney nådde Quatre Bras den 16. juni og støtte på forholdsvis små allierte tropper, som klarte og slå tilbake Neys angrep. Etterhvert som slaget utviklet seg, mottok de allierte forsterkninger fra andre styrker, etterfulgt av Wellington som tok personlig kommando over hæren sent samme ettermiddag. Til slutt greide de allierte å drive franskmennene under Ney ut av Quatre Bras. I mellomtiden tok Napoleon reserven og den franske hærens høyre flanke og beseiret prøysserne i slaget ved Ligny. Dette nederlaget gjorde de alliertes posisjon under Wellington ved Quatre Bras uutholdelig. Den 17. juni ble brukt til å trekke seg tilbake mot Mont St. Jean, en lav ås sør for landsbyen Waterloo, hvor de satte opp en forsvarsposisjon. I mellomtiden marsjerte Napoleon med høyreflanken og reserven mot Quatre Bras og slo seg sammen med Ney klokken 13:00 samme dag. Herfra forfulgte de Wellingtons hær, men resultatet ble bare en mindre trefning med fiendens kavaleri før et øsregn satte inn. Før Napoleon forlot Ligny for å slå seg sammen med Ney, sendte han Marskalk Grouchy med 33 000 mann for å forfølge de gjenværende prøyssiske styrkene under Blücher. Dette trekket ble skjebnesvangert, idet det tok lang tid før Grouchy kom i gang med å forfølge prøysserne. Dette gjorde at dyrebar tid ble kastet bort på å lokalisere prøysserne, innen da var det for sent å forhindre dem fra å marsjere mot Waterloo og slå seg sammen med Wellington. Uklare ordre fra Napoleon gjorde at Grouchy, nå forsterket med ekstra kavaleri, tok høyreflanken av franskmennenes nordlige styrker vekk fra hovedslaget ved Waterloo og mot Wavre. Her angrep han de prøyssiske baktroppene under løytnant-general Baron Johann von Thielmann i slaget ved Wavre. Grouchy vant dette slaget, men denne seieren ble skjebnesvanger for Napoleon, idet Grouchy ikke rakk å nå Waterloo og forsterke den franske hæren med sine 30 000 mann, samtidig som prøyssernes hovedhær uhindret kunne slå seg sammen med Wellington. Se også. Waterloo Waterloo Spoiler. Et eksempel på spoilere på fly – spoilerne er platene som stikker opp fra vingen. En spoiler er en innretning ofte liknende en vinge som skal endre de aerodynamiske egenskapene til et fremkomstmiddel. For å oppnå effekt, er spoilere avhengig av fart, ettersom det er fartsvinden som gjør at spoileren, og dermed også fremkomstmiddelet, blir trykt mot flaten man beveger seg på. Spoilere er oftest produsert i plast, aluminium eller komposittmaterialer som karbonfiber. Spoilere på kjøretøy. For et kjøretøy i bevegelse er et formål er å øke marktrykket, og dermed også stabiliteten. På biler er spoilere, i den mest brukte betydningen, en vinge som er montert på bakre del av bilen, normalt på bagasjelokket til sedaner. Spoilere kan dog også monteres fremme på biler, som man kan se innen racing, ved at man enten har frittstående vinger eller vinger montert i sammenheng med bilens fremre støtfanger. En annen type spoilere leder luftstrømmen slik at bakruta blir holdt fri for støv. Rånere bruker ofte spoilere til å utsmykke sine biler. Spoilere er ofte også inkludert i stylingkit fra tuningfirmaer, også da etter hovedsakelig utseendemessige grunner. Spoilere på fly. Spoilere (også kjent som «lift dumper») brukes også på flyvinger. De kan konfigureres til å sprette opp automatisk når flyet tar bakken, og sørger da for at flyet bremses og forblir på bakken. De kan også brukes til å bremse flyet i luften eller øke synkhastigheten under flyging. Edelsten. Edelstener er sjeldne mineraler som brukes til smykker og pyntegjenstander. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener. Mindre harde og mer vanlige mineraler som brukes til samme formål kalles gjerne halvedelstener (eller smykkestener). Grensene mellom edelstener og halvedelstener er ikke klart definert. Slipte edelstener kalles gjerne juveler. I tillegg til mineralene fins det også edelstener fra plante- og dyreriket som rav og perler. Kunnskapen om edelstener kalles gemmologi. Jo hardere edelstenen er, desto mer bestandig er den. Historie. Edelstenens historie går flere tusen år tilbake i tiden, da de ble båret som amuletter for bl.a. å holde onde makter borte. Etter hvert ble edelstenene, fordi de var både vakre og sjeldne, et symbol på rikdom, status og makt. I tidligere tider fattet jødene forskjellige stener inn i yppersteprestens brystplate. Stentypene og hvilken plassering de hadde er nøye beskrevet i Det gamle testamente. Hver sten hadde sin bestemte betydning. På grunn av deres åndelige kraft og betydning ble edelstener senere fattet inn i kors og kalker. Biskoper og paver brukte også ringer med edelstener. Romerne fattet stener på sine sverd og andre våpen som beskyttelse i krig. De flotteste og hardeste edelstenene er de dyreste og mest ettertraktede, særlig diamant, topas og rubin. Det er vanlig å slipe eller polere stenene for å få fram glans og farge. Ubehandlede kan de se ut som vanlige «gråsteiner». Behandling av edelstener er et håndverksfag som for noen stentypers vedkommende utøves relativt få steder i verden. For eksempel finnes en høy prosent av verdens diamantslipere i Amsterdam, med de fleste samlet i noen få kvartaler av byen. En norsk diamantsliper driver forøvrig sitt verksted på Svalbard. Diamant. Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. Store og relativt rene diamanter er ettertraktede edelstener. Navnet kommer fra et gresk ord som betyr «uovervinnelig». Dagens bruk. Små diamanter og diamantstøv har stor teknisk anvendelse til borkroner og liknende. Det er i dag mulig å fremstille diamant kunstig, noe som gjøres i stor skala til teknisk bruk. Edelstener av diamant kommer fortsatt fra naturlige kilder, men det er teknisk mulig også å fremstille slike kunstig. Produksjon. Rundt 130 000 000 karat, eller 26 000 kg diamanter blir produsert via gruvedrift hvert år. Disse omsettes for ca. 9 milliarder amerikanske dollar. I tillegg blir ca. 100 000 kg fremstilt kunstig. De fleste naturlige diamantforekomster på jorden er samlet i Afrika. Særlig landene i det sørlige Afrika, først og fremst Sør-Afrika er storprodusenter og noe lenger nord er Kongo viktig. Canada er blitt en stor produsent av diamanter, og det finnes også en del diamanter i Sibir. Utvinning og handel med diamanter er regelmessig gjenstand for diskusjon, som for eksempel såkalte bloddiamanter som har finansiert afrikanske borgerkriger. Kvalitet. Bare tyve prosent av alle diamanter i verden har kvalitet av smykkesten. Det er en innviklet prosess å frembringe og ferdigbehandle en diamant. Man må bryte og behandle gjennomsnittlig 250 tonn malm for å frembringe en diamant på én karat (og det er bare 200 mg). Derfor er det nødvendig med god hjelp av fagfolk – ikke bare for å utvinne diamanten, men også for saging og sliping. En uslepen diamant er bare et lite krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem. Farger. Diamanter finnes i alle spekterets farger. De fleste diamanter ser hvite ut. Noen ganske få har den krystallklare hvitheten som hos istapper i sollys. De fleste diamanter har en varmere hvithet med nyanser av gult, brunt eller grønt, noen så svake at bare ekspertene kan se dem. Det finnes også diamanter i farger som f.eks. blå, rød, rosa, grønt, brunt og sort, og fra helt klar til ugjennomsiktig. De 4 C’ene på engelsk – Carat, Colour, Clarity og Cut – som på norsk betyr karat, farge, renhet og sliping, er de viktigste faktorene som bestemmer kvalitet og pris på en diamant. Klarheten graderes i en findelt skala fra briljant hvit, via gyldent (litt rust) og lett rosa til totalt "opakk"(ugjennomsiktig) mer og mindre tjærefarget. Fargestikket er avhengig av hvilke grunnstoffer som var nær kullstoffet og forurenset det i jordens indre, da diamantene ble dannet. Normalt er det de totalt briljante diamantene som regnes som mest verdifulle, men store eksemplarer med fargestikk har også høy pris. Diamanter er i dag like kostbare og enestående som da bare prinser og konger hadde råd til å bære dem. Diamanten er det hardeste stoff man kjenner til, men er faktisk ikke evigvarende. Den er 85 ganger hardere enn den nærmeste konkurrent, korund, som safirer og rubiner dannes av. Er den først slipt og polert mister den aldri sin skjønnet. Optiske egenskaper. Den egenskapen som gjør diamanten så spesiell er dens enestående evne til å lede lyset. Intet kan måle seg med diamanten når det gjelder ild, klarhet, strålespill og hardhet. På grunn av diamantens optiske egenskaper, er det relativt lett å skille en falsk diamant fra en ekte; lager man en blyantstrek på et papir og legger diamanten over streken, vil den være synlig gjennom en falsk og ikke synlig gjennom en ekte. Urenheter gjør at den største mengden av naturlige diamanter ikke kan brukes til smykker. Sorteringene under kalles «industrial». Hvordan verdsette en diamant. Når karbon krystalliseres med kubisk struktur dannes en diamant. Dette gjør enhver diamant sjelden og helt unik. En diamants farge, klarhet slip og vekt bestemmer stenens verdi. Disse omtales gjerne som de fire C`er. Jo bedre diamanten er innen disse 4 kategoriene, jo mer verdifull vil diamanten være. Farge: Diamant finnes i alle farger. Noen mer sjeldne enn andre. Klarhet: Med en lupe kan en øvet fagmann se inneslutningene. Desto færre inneslutninger en sten har jo mer verdifull er den. Slip: En diamantsliper bestemmer slipeformer. Den vanligste slipeformen er en rund briljant med 57 fasetter. Dette er bare en av mange slipeformer. Slipekvaliten klassifiseres som (engelsk) "poor' (p), "fair" [f], "good" [g], "very good" [vg] og "excellent" [e]. Slipekvaliteten har stor innvirkning på prisen. Vekt: Karat er vektenheten for en diamant. En karat tilsvarer 0,2 gram. Jo større en diamant er desto mer sjelden er den. En diamant på 1ct er dermed mer verdt enn to 0,5ct stener av lik kvalitet. 0,10ct=3,0mm. 0,15ct=3,5mm. 0,20ct=3,9mm. 0,25ct=4,2mm. 0,50ct=5,2mm. 1ct=6,6mm. De vanligste slipeformene er: Briljantslip, dråpeformetslip, ovalslip, prinsesseslip, navettslip, hjerteslip, smaragdslip og baguettslip. Dødsstraff. Dødsstraff er en straffemetode som innebærer at man tar livet av en person som straff for en eller flere forbrytelser etter en dødsdom. Nesten alle samfunn har gjennom historien praktisert dødsstraff. De vanligste forbrytelsene som har vært knyttet til dødsstraff opp gjennom historien er mord, voldtekt og grov vold, men blasfemi og opposisjon til makthaverne har også blitt straffet slik en rekke steder. Mord har i alle tider vært knyttet til dødsstraff. I bibelsk tid var dødsstraff ved steining vanlig ved helligbrøde, dvs. brudd på religiøse tabuer. I Norge var landsforræderi i krigstid knyttet til dødsstraff helt fram til 1979. De forskjellige henrettelsesmetodene som har vært, og er, i bruk finnes i listen over henrettelsesmetoder. Dødsstraff i Bibelen. Lovsamlingene i mosebøkene i Det gamle testamentet i Bibelen påbyr dødsstraff for en rekke religiøse og sosiale lovbrudd: det er for eksempel dødsstraff for ikke å være omskåret (1. Mos. 17:14), for å arbeide på helligdagen (2. Mos. 31:14), gjøre narr av Herren (3. Mos. 24:16), ha samleie under en menstruasjon (3. Mos. 20:18), for homofili (3. Mos. 20:13), for ikke å feire påske (4. Mos. 9:13), for voldtektsofre som ikke får ropt hjelp (5. Mos. 22:23), for den som forbanner sin far og mor (3. Mos 20) og for den som lager avguder (3. Mos 26). Den jødisk-kristne guden påbyr også israels folk å henrette alle nabofolk som ikke vil overgi seg i krig (5. Mos 20). Frem til 1876. Norge avskaffet dødsstraff fullstendig i 1979, men den siste henrettelsen ble utført i 1948. Sivil dødsstraff ble avskaffet ved straffeloven av 1902. I perioden 1842 frem til 1902 ble 188 personer dømt til døden, men bare 20 av dem ble henrettet. Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen var den siste som ble henrettet i Norge etter den vanlige straffeloven. Dette skjedde i 1876. Den eneste brukte henrettelsesmetoden på 1800-tallet var halshugging med øks. Skyting var anvendelig ved krigsrett, men ble aldri brukt før 1945. Henging ble avskaffet ved kongelig forordning av 20. februar 1789. Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer helt frem til straffeloven av 1842, men ble ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet. Henrettelsene på 1800-tallet ble utført offentlig med et stort publikum. Opptil 5 000 personer kunne overvære en henrettelse. En prest var til stede, og den dømte ba «Fader vår» sammen med presten idet han/hun ble halshugget. a> i Tyskland mellom 1856 og 1932 1876-1979. Fra 1876 frem til andre verdenskrig ble det ikke gitt noen dødsdommer som ble utført i Norge. Under krigen ble det avgitt rundt 300 dødsdommer mot nordmenn av den tyske okkupasjonsmakt, og omtrent 400 ble henrettet. Etter krigen ble det gitt dødsdom til 72 personer i Norge etter dom i det norske landssvikoppgjøret. 35 fikk omgjort straffen, men 25 nordmenn, deriblant Vidkun Quisling, statsminister i Norge i krigsårene, ble henrettet. I tillegg ble 12 andre, i hovedsak tyskere, dømt og henrettet for krigsforbrytelser. De fleste av landssviks-henrettelsene ble utført ved skyting. Ragnar Skancke var den siste som ble henrettet i Norge, etter dom i landssvikoppgjøret. Dette skjedde 28. august 1948. I 1979 ble avretting også forbudt i forbindelse med krig. Dødsstraff i USA. 37 av de 50 delstatene i USA praktiserer dødsstraff, ettersom New Jersey avskaffet det i desember 2007, i tillegg til de føderale myndighetene. Hver stat har egne lover når det gjelder praktisering av dødsstraff. USA har alltid praktisert dødsstraff, bortsett fra i en periode mellom 1967 og 1976. 1 047 personer har blitt henrettet siden 1976 (pr. 21. september 2006). Totalt sitter det i dag 3 366 personer på dødscelle i USA. Bare Kina, Iran og Saudi-Arabia henretter flere innsatte enn USA. Henrettelse av ungdomsforbrytere, som var under 18 år i gjerningsøyeblikket, ble i 2005 erklært grunnlovsstridig av høyesterett i USA, og kan derfor ikke lenger praktiseres etter statlige lover. Den mest brukte henrettelsesmetoden i dag er giftsprøyte, som er tillatt i alle de 37 delstatene. Enkelte stater tillater den domfelte å velge henrettelsesmetode. I Nebraska var lenge kun den elektriske stol tillatt. Straffemetoden ble funnet lovstridig og i 2009 ble giftsprøyten introdusert og gjeldende også der. Dødsstraff i Kina. Kina er det landet i verden som dømmer flest til døden. Dødsstraff i Kina er imidlertid forbundet med stor usikkerhet, siden myndighetene i landet ikke gir informasjon i særlig grad. Mange opererer derfor med 3 400+ årlige avrettinger. Professor i sosiologi Børge Bakken (universitetet i Hongkong), som forsker på kriminalitet og straff i Kina og har sine opplysninger fra interne kinesiske kilder, hevder imidlertid at det ble henrettet omkring 15 000 personer årlig i perioden 1997–2000. Til nå har avretting skjedd med nakkeskudd. Fram til nå har dødsstraff kunnet ilegges av en rekke ulike domstoler i Kina, uten ankerett til Høyesterett. Slik ankerett var ment å skulle innføres fra årsskiftet 2006/2007, men et tilsvarende vedtak ble også gjort i 1979, 1996/1997, uten at det førte til noe mer. Dødsstraff i verden. Dødsstraff er avskaffet i de fleste europeiske land, men praktiseres stadig i mange utviklingsland og i USA. De første landene som avskaffet dødsstraff i sine konstitusjoner var Tyskland og Costa Rica, i 1949 (én tysk delstat, Hessen, har formelt dødsstraff, men praktiserer den ikke). De to siste henrettelsene i Storbritannia fant sted (ved henging) i 1964, da det ble innført en femårig prøvestans på dødsstraff. Prøvestansen ble gjort permanent i 1969. Frem til 1998 ga imidlertid loven adgang til å idømme dødsstraff for høyforræderi i krigs- og fredstid. Da ble den siste funksjonelle galgen, som stod oppført i Wandsworth-fengslet i London, omsider demontert og fjernet. I 1975 fant de siste henrettelsene sted (ved skyting) i Spania, tre år før dødsstraff ble opphevet ved lov. Det siste landet i Vest-Europa som praktiserte dødsstraff var Frankrike, der giljotinen siste gang ble brukt i 1977, for deretter å avskaffes fire år senere. I 1981 forekom den siste henrettelsen i Øst-Tyskland, som opphevet dødsstraffen i 1987. De fleste andre tidligere østblokkland avskaffet dødsstraffen i årene etter kommunismens sammenbrudd, den eneste europeiske staten som fortsatt praktiserer dødsstraff er Hviterussland. Ifølge Amnesty Internationals årlige rapport om dødsstraff var det i 2004 utført 3 797 henrettelser i 25 land. 90 prosent av dem fant sted i Folkerepublikken Kina. Status 2010. I 2010 ble minst 527 mennesker henrettet i 23 land. 58 land har fremdeles dødsstraff i lovverket og over 25.000 mennesker sitter i dødsceller rundt om i verden. I desember 2010 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon der alle stater ble oppfordret til å avskaffe dødsstraffen. Liste over henrettelsesmetoder. Mennesker har funnet opp en rekke henrettelsesmetoder gjennom tidene. Henrettelser foregår fremdeles i land som praktiserer dødsstraff, noe et flertall av verdens land gjør. Det finnes i tillegg endel land som på papiret har dødsstraff, men siden ingen har blitt dømt til døden, så har de i praksis ikke dødsstraff. En liste over metoder som ikke lenger er i bruk følger deretter. I parentes står områdene hvor metoder er eller har vært vanlig. Man ser av de to listene at det har foregått en utvikling av henrettelsesmetodene. Eldre metoder er i stor grad basert på høy grad av smerte, gjerne over lang tid, mens metodene som brukes i moderne tid er raskere og mindre smertefulle. Trenden er at de skal være raske og kliniske istedet for langtrukne og brutale. Steining er et klart unntak fra dette, men også de andre metodene som brukes i moderne tid kan medføre betydelig fysisk og psykisk smerte. Spesielt har elektrisk stol og giftsprøyte som metode fått tildels hard kritikk i senere år. Vest-Europa. Vest-Europa var under den kalde krigen definert som den del av Europa som aldri har vært under kommunismen (se også: vest-blokken). Definisjonen etter den kalde krigen. I mange tilfeller er Vest-Europa i dag en betegnelse på det som før var omtalt om Sentral-Europa og utgjøres av landene Frankrike, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Nederland, Østerrike, Sveits, Liechtenstein og Monaco. Dette er en ren geografisk definisjon og ikke en geo-politisk definisjon slik som den gamle definisjonen var. Den geo-politiske betydningen er fremdeles den mest fremtredende oppfatningen av Vest-Europa. Øst-Europa. Øst-Europa er den østlige delen av Europa. Å definere Øst-Europas grenser presist kan være noe vanskelig, i og med at begrepets rekkevidde kan sies å avhenge av konteksten det brukes i. Geografisk. I dag defineres det geografisk som området mellom Sentral-Europa i vest og Uralfjellene – som europas grense – i øst. Europeisk Russland er kjernen i dette området, da det alene dekker 40 % av Europas areal og dermed nesten hele Øst-Europa. Geopolitisk. I lang tid var begrepet imidlertid brukt om den del av Europa som var under sovjetisk innflytelse under den kalde krigen (den såkalte øst-blokken), en definisjon som baserer seg snarere på politisk fremfor geografisk inndeling. I mange utdaterte kilder omfatter begrepet «Øst-Europa» fremdeles de fleste, eller alle europeiske land som frem til slutten av den kalde krigen var kommunistiske stater eller land kontrollert av Sovjetunionen. De fleste folk i Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia ser ofte på sine land som del av Sentral-Europa snarere enn Øst-Europa, mens mange kilder, især i engelsktalende land, fortsetter å klassifisere disse landene som østeuropeiske, et syn som kan sies å henge tilbake fra den dualistiske oppdelingen av Europa i en vestlig og østlig del under den kalde krigen. En slik inndeling blir av mange i de berørte «østlige» landene sett på som pejorativ og stigmatiserende i forhold til land som har klart å sikre seg sin tilhørighet til «Vesten», til tross for lignende forhold eller mer «østlig» beliggenhet og kulturell tilhørighet, som Finland, Hellas eller det tidligere DDR. Øst-Europa ifølge FN (pre-1989). FN definerte før 1989 følgende land som Øst-Europa (disse landene var også del av den såkalte øst-blokken) Sentral-Europa. En rekke land som geografisk sett er del av Sentral-Europa ble del av Øst-Europa under den kalde krigen på grunn av sovjetisk dominans. I dag blir de noen ganger sett på som del av Sentral-Europa og noen ganger som del av Øst-Europa. De baltiske stater. Følgende land sees av og til på som del av Øst-Europa, skjønt de geografisk sett utgjør en del av Nord-Europa. Nunatak. En nunatak (grønlandsk: nunataq) er et fjell som stikker opp gjennom en isbre. Nunataken er ikke dekket av is fordi snøen blåser av fjellet slik at det er snøfritt hver sommer. Rundt nunataken kan isen være flere hundre meter tykk. Jostedalsbreen har flere nunataker, hvor Lodalskåpa er den høyeste og mest kjente. I forbindelse med den såkalte overvintringsteorien er det blitt hevdet at nunataker som stakk opp av iskappen som dekket Norge, fungerte som refugier for enkelte fjellplanter. Det vil si de at fant et tilfluktssted på nunatakene fram til neste varmeperiode. Det er også mulig at enkelte små pattedyr, slik som lemen, kan ha overlevd istiden på nunatakene. Lodalskåpa. Lodalskåpa (2083 moh.) er en nunatak på Jostedalsbreen, og er Breheimens høyeste topp. Den ligger på grensen mellom Stryn og Luster kommuner i Sogn og Fjordane. Lodalskåpa og Brenibba er de to eneste fjell over 2000 meter på Jostedalsbreen. Den utvilsomt vanligste adkomsten er fra Bødalssetra i Bødalen på vestsiden av Jostedalsbreen. innerst i Bødalen ved sørenden av Lovatnet ved Loen. I 1844 besteg Gabriel Rustøy Lodalskåpa, men førstebestigning kan ha skjedd allerede i 1820 av Gottfried Bohr (usikkert). Nicolas Léonard Sadi Carnot. Nicolas Léonard Sadi Carnot (født 1. juni 1796, død 24. august 1832) var en fransk matematiker som skrev om prinsippene for termodynamikkens andre lov i en avhandling om varmekraftmaskiner. Sadi Carnot, sønn av Lazare Nicholas Marguerite Carnot, var født i Paris i Frankrike i 1796 og døde der av kolera i 1832. Han var offiser i den franske hæren. I 1824 utga han "Réflexions sur la puissance motrice du feu" hvor han prøvde å forklare hvordan man mest mulig arbeid ut av en varmekraftmaskin, som f. eks. en dampmaskin, fra en gitt mengde varme, f. eks fra en gitt mengde brennende kull. Ingeniører på hans tid hadde prøvd forskjellige mekaniske måter for å øke mengden arbeid fra motorer. Carnot hevdet, korrekt, at alt som betød noe, etter å ha fjernet tap som friksjon og varmetap, var å maksimere forskjellen mellom varmekilden og varmesluket. Se Carnotprosess. Avhandlingen hans kan regnes som starten på moderne termodynamikk. Carnot, Nicolas Léonard Sadi Carnot, Nicolas Léonard Sadi Carnot, Nicolas Léonard Sadi Amt. Amt (fra tysk, egentlig embede eller embedsdistrikt) betegnet fra 19. februar 1662 de danske og norske forvaltningsområdene, og avløste de tidligere enhetene len og sysler. Det ble skilt mellom stiftamt eller hovedamt og underliggende amt (underamt). Skiftet i forvaltningsterminologi hadde sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme til enevelde. Overgangen fra lensvesen til lokalt embetsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess. I 1662 ble landet delt i fire stiftamt med tilsammen åtte underamt, og amtsinndelingen – om enn med flere endringer i både utstrekning og antall – ble beholdt som de primære forvaltningsenheter i drøye 250 år. Skillet mellom stiftamt og amt ble formelt opprettholdt til inn på 1800-tallet, men allerede fra midt på 1700-tallet gikk utviklingen mot å sideordne amtene, noe som også gjenspeiles i inndelingsverket. Rundt midten av 1800-tallet ble de siste nye amt, byene Bergen og Oslo, opprettet og antallet amt var totalt 20. Fra 1. januar 1919 fikk de daværende amtene i Norge betegnelsen fylker og amtmennene fikk tittelen fylkesmann. Fra len til amt i 1662. Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 falt lensordningen bort. Det hadde vært en maktkamp mellom kongen og borgerskapet på den ene side og den gamle adel – som lensherrene ble rekruttert fra – på den annen side. Det var derfor en naturlig konsekvens at når sentralforvaltningen av Danmark-Norge med sete i København ble endret til et enevelde og arvekongedømme, måtte også regionalforvaltningen, dvs lensordningen, endres. Ved amtsforordningen av 8. februar 1661 – bare ett år etter innføringen av eneveldet – ble lenene fra 1. februar 1662 avløst av amt, både i Norge og i Danmark. De fire hovedlen i Norge ble gjort om til fire stift- eller hovedamt i Akershus, Stavanger, Bergen og Trondheim. Dessuten fikk man åtte underliggende amt, som stiftamtmannen førte overtilsynet med samtidig som han bestyrte sitt eget stiftamt. Amtene var videre oppdelt i fogderier, og tilsammen var det i 1660-årene 55 fogderier. Endringer 1662–1814. Stiftamtenes overordnede status forsvant etter hvert, men betegnelsen «stiftamt» ble fortsatt brukt og forsvant stort sett først så sent som til 1918. Antallet fogder ble også i årene 1660 til 1700 redusert fra 55 til 38. Fortsatt var byene ansett som særlige forvaltningsenheter, med noe større grad av selvstyre ved sine valgte («eligerede») rådmenn, men også med en magistrat eller borgermester som var underordnet amtmannen. Løsrivelsen fra foreningen med Danmark i 1814 førte ikke til noen endringer i regional- og lokalforvaltningen i Norge, og i Grunnloven ble det ikke gitt noen bestemmelser hverken om regional- eller om lokalstyringen. Flere amtmenn (og også andre embetsmenn) ansatt av danskekongen ble sittende i sine embeter etter 1814, og i 1815 var det ialt 4 stiftamt og 17 underamt. I tre stiftamter bestyrte stiftamtmannen både stiftamtet og underliggende amter, således Lister og Mandals amt (under Christiansand), Søndre Bergenhus amt (under Bergen) og Søndre Trondhjems amt (under Trondhjem). Endringer 1815–1918. Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale statsforvaltning, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten også administrative ledere av amtskommunene. Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt. I 1918 kom loven om endring av rikets inndelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget drøftet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og de geografiske navn som skulle velges. Varmekraftmaskin. En varmekraftmaskin omdanner varme (termisk energi) til arbeid ved å utnytte temperaturforskjellen mellom en varmekilde og et "varmesluk". Varme blir overført fra varmekilden til sluket og i denne prosessen blir noe av varmen omdannet til arbeid. Energiomforming er definert ved termodynamikkens andre lov. Den teoretisk høyeste effektiviteten på noen varmekraftmaskin er definert av carnotprosessen. Carnotprosessen har en effektivitet på formula_1 hvor formula_2 er temperaturen på varmekilden og formula_3 er temperaturen på varmesluket. Eksempler på dagligdagse varmekraftmaskiner er dieselmotorer og bensinmotorer. Disse drives av ekspansjon av varme gasser. Omgivelsene er varmesluket som tilfører relativt kalde gasser som ekspanderer hurtig når de varmes opp og driver mekaniske stempler. En kuldemaskin er praktisk talt en varmepumpe, en reversert varmekraftmaskin, som bruker arbeid for å skape en temperaturforskjell. formula_4 Hvor "H" er energien fra varmekilden, "C" er energien overført til varmesluket og "W" er arbeidet motoren utfører. formula_5 Ingen varmekraftmaskin kan ha en virkningsgrad på 1. Det mest effektive en varmekraftmaskin som opererer mellom 2 temperaturer kan være er gitt av hvor effektivt en carnotprosess mellom disse temperaturene vil være. 2010. 2010 (MMX) i den gregorianske kalenderen er et år uten skuddag som begynner på en fredag. Februar. a> ble ny president i Ukraina 25. fberuar, etter å ha vunnet valget 7. februar. a> 20. februar førte til minst 43 døde. Juli. a> vant det polske presidentvalget 4. juli. 2011. 2011 (MMXI) i den gregorianske kalender er et år uten skuddag og begynner på en lørdag. FN markerer 2011 både som det internasjonale Kjemiåret og Det internasjonale skogåret. Første kvartal. Folkeavstemningen om uavhengighet i Sør-Sudan. Utgivelser. 1-3 sep 2011: Døgnvill blir holdt til på Valhalla. bla John Fogerty, Pendulum, Europe, Chris medina og mange andre som deltok i Tromsø. 2012. 2012 (MMXII) i den gregorianske kalender er et skuddår som begynner på en søndag. 2013. 2013 (MMXIII) i den gregorianske kalender er et år uten skuddag som begynner på en tirsdag. 2014. 2014 (MMXIV) i den gregorianske kalender er et år uten skuddag som begynner på en onsdag. 2015. 2015 (MMXV) i den gregorianske kalender er et år uten skuddag som begynner på en torsdag. 2112. "2112" er en det fjerde albumet av det kanadiske prog-rock bandet Rush. Det ble utgitt i 1976 på Mercury Records. Albumet, som ble Rush sitt store gjennombrudd, er ofte blitt kalt et konseptalbum på grunn av den episke tittellåten «2112», som er over 20 minutter lang. Teknisk sett er det ikke det, da de øvrige sangene ikke har noen direkte sammenheng med hverken «2112» eller hverandre. Sporliste. Alle tekstene er skrevet av Neil Peart og all musikken er skrevet av Geddy Lee og Alex Lifeson, unntatt hvor annet er notert Temperatur. Temperatur er den fysiske egenskapen som er det viktigste grunnlaget for om en gjenstand oppfattes som varm eller kald. Gjenstanden med høyest temperatur vil ved berøring kjennes varmest, forutsatt at den har minst like stor varmeledningsevne som gjenstanden med lavere temperatur. Temperatur er direkte knyttet til mengden termisk energi (varme) i systemet, det vil si tilfeldige bevegelser i atomer og molekyler i systemet. Temperatur gir bare mening for store systemer med mange partikler, for eksempel for atmosfæren, havet, menneskekroppen, sola,og videre. Man kan således ikke snakke om temperaturen til et atom. Temperatur er også bare knyttet til tilfeldige bevegelser. Tilfeldige bevegelser står i kontrast til ordnede, mekaniske bevegelser, f.eks. faller en stein i et tyngdefelt like fort uavhengig av steinens temperatur. Det finnes en nedre grense for hvor kaldt det kan bli. Grensen kalles det absolutte nullpunkt, som er ved -273,15 °C = 0 K. Ned mot denne grensen bryter klassiske, termodynamiske formler sammen og en må benytte resultater fra kvantemekanikken og statistisk fysikk. Symboler og enheter. Vanlig symbol for temperatur er "T". Det finnes flere temperaturskalaer Temperaturavhengighet. Mange typer fenomener avhenger sterkt av temperatur Temperatur i termodynamikk. I termodynamikken defineres temperatur "T" som forholdet mellom en langsom (kvasistatisk) overføring av varme formula_1 og følgende endring av entropi formula_2, dvs. Denne definisjonen gjelder bare nær likevekt. Temperatur i statistisk fysikk. Statistisk fysikk tilbyr en definisjon av temperatur som hvor "S" er entropi, "E" er energi og derivasjonen er ved konstant volum og partikkeltall. Entropien som funksjon av energi er gitt med Boltzmanns lov. For å bruke denne definisjonen må man ha et lukket system (se mikrokanonisk ensemble). I praksis, i åpne systemer, er det mer hensiktsmessig å innføre temperatur ved hjelp av Boltzmannfaktorer, hvor formula_6 er sannsynligheten for at en tilstand "k" er okkupert, formula_7 er tilstandens energi og formula_8 er Boltzmanns konstant. Partisjonsfunksjonen "Z" gir normalisering. Temperaturen gir således okkupasjonssannsynligheten til de ulike energitilstandene. Økt temperatur gir større sannsynlighet for at tilstander med høyere energi er okkupert. For en monoatomisk, ideell gass gir dette at gjennomsnittshastigheten til partiklene øker med økt temperatur. (Generelt sett er ikke hastighet et meningsfullt begrep for systemer i statistisk fysikk.) Boltzmannfaktorene kan brukes i åpene systemer, slik som det kanoniske ensemblet og det storkanoniske ensemblet, men bare nær likevekt. Negativ temperatur. Som en kuriositet kan nevnes at det absolutte nullpunkt ikke kan nås, men negativ absolutt temperatur er mulig (Negativ absolutt temperatur må ikke forveksles med minusgrader i °C). Systemet er da ute av likevekt, og varme flyter fra området med negativ temperatur til det med positiv temperatur. Negativ temperatur tolkes dermed som varmere enn positiv temperatur (dvs. over uendelig varmt). Måling av temperatur. Mennesker kan sanse temperatur, men denne sansen er ikke spesielt presis. Dermed måler men som regel temperatur indirekte ved hjelp av en annen temperaturavhengig størrelse, slik som Donnie Darko. "Donnie Darko" er en amerikansk dramathriller og fantasyfilm fra 2001, skrevet og regissert av debutanten Richard Kelly. Hovedrollen spilles av Jake Gyllenhaal, mens sentrale biroller spilles av Jena Malone, Drew Barrymore, Patrick Swayze, Holmes Osborne, Mary McDonnell og Maggie Gyllenhaal. Filmen hadde en begrenset visning de første to årene og ble stort sett satt opp på diverse filmfestivaler. Den ble ikke satt opp på norske kinoer før i 2004. Samme år ble forøvrig en «director's cut»-utgave lansert på DVD. Filmen ble raskt ansett som en kultfilm. "Donnie Darko" blander elementer fra en mengde sjangere, deriblant science fiction, skrekk, drama, mystery, kunstfilm og "high school"-komedie. Originalmusikken er komponert av Michael Andrews. Filmen inneholder også en del (dystre) sanger fra tida den foregår i, som Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» og Echo & the Bunnymens «The Killing Moon». Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, men ble ingen publikumssuksess. Noe som delvis skyldest at den ble vist på meget begrenset antall kinoer. Den ble imidlertid en stor suksess på video og innbrakte over $14 millioner i perioden 2002-2004. Richard Kelly ble tildelt en Saturn Award for regien. Den ble tildelt flere festivalpriser, og ble nominert til storjuryens pris for beste dramatikk ved Sundance filmfestival. Handling. Handlingen foregår i 1988 og sentrerer rundt Donnie Darko (Jake Gyllenhaal), en 16-årig schizofren og svært intelligent gutt. En natt blir han kalt ut av huset av den uhyggelige, nesten 2 meter høye kaninlignende skapningen Frank (Duval), som forteller ham at verden vil gå under om 28 dager, 6 timer, 42 minutter og 12 sekunder. Mens Donnie er ute av huset, krasjer en flymotor gjennom taket til rommet hans. Filmen fortsetter med å fortelle hva som hendte disse 28 dagene, og seeren settes inn i en mengde figurer: Donnies familie, hans nye kjæreste Gretchen Ross (Malone), den radikale engelsklæreren Karen Pomeroy (Barrymore), den over 100 år gamle damen Roberta Sparrow (Patience Cleveland), noen av Donnies venner og fiender og den erkeamerikanske selvhjelpsterapeuten Jim Cunningham (Swayze). Trådene nøstes opp i den mystiske slutten, men man sitter like fullt igjen med mange ubesvarte spørsmål. Flere av disse besvares i den fiktive boka "The Philosophy of Time Travel", som foruten å spille en viktig rolle i filmen er å finne på DVD-en og på Internett. Om filmen. Filmen ble innspilt i løpet av en måneds tid sommeren 2000. Den ble ikke satt opp på norske kinoer før i 2004, men ble vist på Oslo Filmfestival allerede i november 2001. Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 85% på Rotten Tomatoes og 71% på Metacritic. Directors Cut-versjonen, som kom i 2004, fikk enda bedre mottakelse. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav originalversjonen 2,5 av 4 stjernert og directors cut 3 av 4 stjerner. Anmelderne i Dagbladet og VG gav den terningkast fire, mens Aftenposten gav den terningkast fem. Dagbladets anmelder skrev: «I tillegg til å legge ut en komplisert vev i storyen, har den masse fortellerenergi. Sånn sett har man følelsen av å ha sett tre-fire filmer på en gang. Men storyen tas på alvor her; derfor føler man seg ikke undervurdert som seer underveis». Aftenpostens anmelder skrev: «At filmen bruker drømmens absurde språk, er kanskje den beste beskrivelsen på denne utrolig fascinerende filmen». Nettstedet CINERAMA gav den terningkast seks og skrev: «Det er en rar film, men kamelene som vi må sluke smaker virkelig godt, så Donnie Darko blir aldri egentlig smal. En moderne klassiker, intet mindre». Filmen innbrakte $4,1 millioner på verdensbasis, hvorav $1,3 millioner i USA. Produksjonskostnadene var på $4,5 millioner. Den beskjedne publikumssuksessen skyldest at den ble vist på et meget begrenset antall kinoer i USA. Filmen ble vist på 58 kinoer på det meste. Til sammenligning ble alle de 10 mest innbringende filmen det året vist på over 3000 kinoer (Harry Potter and the Sorcerer's Stone ble på det meste vist på 3672 kinoer i USA). Den ble en stor hit på video og innbrakte i perioden 2002-2004 over $14 millioner på salg- og leiefilm. Directors cut-versjonen innbrakte ytterligere millioner. Den 29. mai 2004 ble directors cut lansert på Seattle International Film Festival. Denne er 20 minutter lenger enn den originale versjonen. Den ble utgitt på DVD i 2005. En oppfølger, "S. Darko", som kom i 2009 ble slaktet av kritikerne. Handlingen i denne kretser rundt Donnie Darkos søster. Hverken regissør Richard Kelly, eller Jake Gyllenhaal hadde noen tilknytning til denne. Skjelett. Skjelett eller beingrind er en fellesbetegnelse på alle knoklene som utgjør «reisverket» i kroppen hos alle virveldyr, herunder også mennesket. Skjelettet har mange oppgaver, blant annet å bære kroppen sammen med muskulatur og sener. Det beskytter bløte, lett sårbare indre organer. Kraniet beskytter hjernen, og ryggraden beskytter ryggmargen. Ribbeina beskytter lungene, hjertet og noen andre viktige organer. Det fungerer også som kroppens kalklager. Skjelettets primæroppgaver. Knoklene i kroppen henger sammen fordi de er festet til hverandre i leddene. Sammen utgjør alle knoklene skjelettet. Det utgjør et stativ som muskler og sener er festet til. Leddene. Leddene gir skjelettet bevegelighet der to knokler glir mot hverandre. Når leddene beveges oppstår det friksjon, derfor er leddene gjerne væskefylte (leddvæske). Leddflatene består av glatt leddbrusk som er omgitt av en beskyttende leddkapsel. Leddvæsken skilles ut fra kjertelceller i kapselen og smører leddflatene. Andre ledd er blant annet handleddet, ankelleddet, leddene mellom de ulike knoklene i fingrene og sternoclavicularleddet mellom brystbeinet og kragebeinet. Skjelettrelaterte sykdommer. Kilder: Tellus 9 – Natur- og miljøfag for ungdomstrinnet. Den kalde krigen. Den kalde krigen (1945–1991) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (USSR) og dens allierte, ofte referert til som Østblokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vestblokken. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Terminologien ble først brukt av den amerikanske presidentens rådgiver, finansmannen Bernard Baruch, på et kongressmøte i 1947. Før ham brukte George Orwell begrepet i en artikkel for det sosialistiske tidsskriftet "Tribune" i oktober 1945. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Situasjonen i 1945. Nagasaki etter USAs atomangrep 9. august 1945 9. august 1945 ble den siste av to atombomber sluppet, denne gang over byen Nagasaki, og den andre verdenskrig var over. Håpet om at det aldri mer skulle bli kriger med et slikt omfang, var stort. Samarbeidet mellom USA, Storbritannia og Sovjetunionen i krigens avslutningsfase lovet godt for etterkrigstiden. Det ble holdt to konferanser, i februar (Jalta) og i juli (Potsdam) samme året. I Jalta ble det bestemt at Tyskland skulle deles i fire soner mellom de fire store seierherrene og at det skulle betales ut krigserstatninger, og det ble planlagt forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Allierte krigsforbrytere gikk derimot ustraffet. Det ble også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes. I Potsdam ble det bestemt at Øst-Tyskland skulle plasseres under polsk og sovjetisk okkupasjon. Disse landene annekterte senere disse områdene, folkerettsstridig og i strid med de alliertes beslutning fra 1947 om at Tysklands grenser fra 1937 skulle opprettholdes. Samtidig ble den omfattende etniske rensning av ca. 15 millioner tyskere fra Øst-Tyskland, hvor rundt 3 millioner omkom, planlagt. Det ble bestemt at Tyskland ikke skulle ha noen egen sentral regjering. På den samme konferansen var optimismen stor, dette til tross for at samarbeidet mellom de allierte under krigen aldri var preget av tillit. De fleste historikere er enige om at en latent konflikt mellom stormaktene allerede da var begynt. Generalsekretæren i FN på den tiden, Trygve Lie, mente at mistilliten mellom USA og Sovjetunionen var merkbar allerede i de første møtene i sikkerhetsrådet. Gradvis utvikling av USAs rolle og politikk rett etter freden i 1945. Da freden kom med den tyske og japanske overgivelsen i mai og september 1945 var USA og Sovjet allierte. USA hadde et ønske om å fortsette samarbeidet med Sovjet og de andre allierte i å bygge opp en ny internasjonal verdensorden. Sentralt i den amerikanske politikken var ønsket om å skape internasjonal stabilitet og fred gjennom FN og frihandel. I årene fra 1946-1948 oppstod det uenighet og gnisninger mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Sovjet på den andre. Det viste seg gradvis at de ulike partene hadde ulike ønsker for den nye internasjonale ordenen. Alle var med i FN, men synet på frihandel og demokrati var ulikt. Sovjet begynte gradvis å stramme sitt grep om de østeuropeiske statene under sin kontroll. Gradvis begynte man i Vest-Europa og USA å innse at man sto overfor en grunnleggende interessekonflikt i forholdet til Sovjet. Sentralt i identifiseringen og defineringen av den sovjetiske utenrikspolitikken var George F. Kennan. Kennan var en amerikansk diplomat som var stasjonert ved USAs ambassade i Moskva i 1946. 22. februar 1946 skrev Kennan «"The Sources of Soviet Conduct"», dette var et svar til det amerikanske Finansdepartementet på hvorfor Sovjet ikke ønsket å delta i Verdensbanken. Kennans telegram identifiserte grunnlaget for Sovjets utenrikspolitikk og utenrikspolitiske mål. Hele grunnlaget for Kennans resonnement var at russerne anså at kommunismen ikke kunne samarbeide med kapitalismen, dermed var det amerikanske utgangspunktet for økonomisk samarbeid en umulighet. Kennan fortsatte med å understreke at Sovjet ville bruke kommunistiske partier i Vest-Europa til å spre kommunismen og den sovjetiske innflytelsen. Kennans konklusjon var å møte den sovjetiske trusselen ved å endre amerikansk utenrikspolitikk fra ønske om samarbeid til en ideologisk oppdemning. Kennans overbyggende tanke var at sovjetiske forsøk på ideologisk ekspansjon skulle møtes med amerikanske ideologiske motmidler. Kennans tanker ble akseptert i amerikansk administrasjon. I 1947 offentliggjorde Kennan også en utvidet versjon av sitt lange telegram Foreign Affairs i 1947 under tittelen «"The Sources of Soviet Conduct"». Et eksempel på at Kennans tanker om oppdemning hadde fått fotfeste var Marshallplanen – det økonomiske hjelpeprogrammet fra 1948. Det er imidlertid viktig å legge merke til at Kennans tanker om oppdemning fra 1946 utelukkende var en idé om "fredelig" ideologisk oppdemning – det vil si å gjøre den kapitalistiske ideologien mest attraktiv. Det viste seg raskt at man i amerikansk administrasjon beholdt Kennans oppfatning av intensjoner og mål for sovjetisk utenrikspolitikk. Men det ble en gradvis endring i oppfatningen av hvordan USA skulle møte den sovjetiske utfordringen. Kennans ideologiske oppdemning ble sakte utvidet til også en militær oppdemning. Denne utvidelsen av oppdemningen hadde flere årsaker. For det første ble uenigheten med Sovjet stadig større. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, hadde tanken til Lutz Schwerin von Krosigk om et «jernteppe» i Øst-Europa befestet seg. Sovjet veltet alle forsøk på å ha demokratiske regjeringer i Øst-Europa og motarbeidet frihandelen. Samtidig hadde Sovjet den største hæren i Europa, og de vesteuropeiske statene arbeidet hard for å knytte USA til et formelt militært samarbeid. Spenningen mellom Sovjet og USA økte fordi myntreformen i de vestlige deler av Tyskland førte landet nærmere en deling. Sovjet startet blokaden av «USAs plikt til å hjelpe/støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra.» Denne ble retningsgivende for USA overfor Sovjets ekspansjon. Med opprettelsen av NATO 4. april 1949 ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa. Etter opprettelsen av NATO begynte man å utarbeide en konkret strategi for en oppdemning. Oppdemningstanken var fortsatt basert på Kennans telegram og artikkelen «"The Sources of Soviet Conduct"», men man måtte nå utvide med konkrete planer for hvordan oppdemningen skulle ta form. 14. april 1950 forelå rapporten NSC-68. Rapporten trakk Kennans resonnement til en logisk slutning: Utfra Sovjets utenrikspolitikk siden Kennans telegram i 1946 anså man at Sovjet hadde aggressive hensikter. NSC-68 anslo at Sovjetunionen hadde en systematisk strategi for å spre kommunisme over hele verden. Rapporten anbefalte en massiv oppdemningspolitikk basert på en økonomisk, politisk og militær oppbygging for å møte den sovjetiske trusselen. Rapportens anbefaling om en massiv militær oppbygging i fredstid ville medføre en endring av amerikansk utenrikspolitikk. President Truman hadde NSC-68 inne til vurdering i et halvt år, men da det kommunistiske Nord-Korea angrep Sør-Korea 25. juni 1950 anså Truman krigsutbruddet som en bekreftelse på at trusselen fra Sovjet var reell. Truman godkjente NSC-68, og dermed gikk USA over fra en vag ideologisk oppdemning til en total ideologisk, politisk, økonomisk og militær oppdemningspolitikk. Slik formet NSC-68 USAs utenrikspolitikk de neste 20 årene. Med Koreakrigen var det amerikanske skifte av utenrikspolitikk fullbyrdet. Fra å ønske samarbeid i 1945, var USA nå helt og holdent knyttet opp mot tanken om å stoppe en kommunistisk ekspansjon i Europa og resten av verden, med alle mulige midler. Stalins død og midlertidig avspenning. Den kalde krigen var preget av veksling mellom intens spenning på randen av krig, til tøværsperioder med avspenning. Den første perioden med avspenning kom etter Stalins død i 1953, og varte frem til Cubakrisen. Stalins arvtaker Nikita Khrusjtsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrusjtsjovs mest kjente frase var «fredelig sameksistens». Det gikk ut på at partene, på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på. Khrusjtsjov satte med det strek over de gamle marxist-leninistiske forestillingene om at krig var uunngåelig så lenge kapitalismen fantes. Årsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atomvåpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atomkrig måtte unngås da dette ville ramme begge parter. En gradvis spenning frem mot 1970-tallet. Tøværsperioden varte ikke så veldig lenge. Frem mot 70-tallet fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Et nytt trekk var at noen av disse konfliktene utspilte seg helt andre steder enn i den vestlige verden. Denne tendensen hadde man allerede sett under Koreakrigen, da det ble satt inn FN-styrker (les: amerikanske styrker). 1. mai 1960 ble et amerikansk U-2 spionfly skutt ned i byen Sverdlovsk over sovjetisk territorium. Flyets destinasjon var Bodø, og da Sovjetunionen fikk vite dette, ble de rasende på Norge. Denne episoden sørget for å spolere det planlagte toppmøtet i Paris. Året etter bygget spenningen seg opp omkring Vest-Berlins status, ved byggingen av Berlin-muren. Cubakrisen. Flyfoto viser plasseringen av missiler på Cuba Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanse-raketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stedet for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis russerne fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene. Krisen ble løst ved at Sovjet fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya. Uoffisielt ga også amerikanerne et løfte om å fjerne sine rakettbaser i Tyrkia innen seks måneder. Khrusjtsjov hadde uttrykt sterk misnøye med disse basene og krevd at de skulle fjernes. USA nektet å la seg «presse» offisielt, men ga altså et slikt løfte under bordet. Dette var sannsynligvis et avgjørende trekk for at Cubakrisen ikke endte i større militær konflikt. Etter Cubakrisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrusjtsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge: En ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia. Vietnamkrigen. Etter at Vietnam erklærte seg uavhengig fra det franske kolonistyret 2. september 1945, var det uro i landet i mange år fremover. De tidligere koloniherrene ville ikke gi slipp på makten, og etter en avtale undertegnet i Genève i 1954 ble Vietnam delt i to. USA, som hadde støttet Frankrike, var negativ overfor denne avtalen og begynte å støtte Diem, statsminister i Sør-Vietnam. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Ho Chi Minh. Frem til 1963 økte de amerikanske styrkene til over en halv million mann. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, både økonomisk og militært. I løpet av 1968 overtok kommunistene føringen i krigen, og da Richard Nixon ble president 1969 la han om til en mer defensiv kurs. Han trakk ut mange amerikanske tropper, men beholdt militær støtte til Saigon-regjeringen. Ikke før i 1973 ble de amerikanske styrkene trukket helt ut, og i 1975 overgav Saigon-regimet seg. USA gjennomførte en invasjon også i et annet land i samme periode. I 1965 invaderte landet Den Dominikanske republikk. Sentralt i denne innblandingen verden over var frykten for den såkalte domino-teorien: Hvis et land ble kommunistisk, fryktet USA at det da bare var et tidsspørsmål før andre land falt etter. Også Sovjetunionen viste i denne perioden aggressive tendenser. Dette kom klarest til uttrykk ved invasjonene i Tsjekkoslovakia og Afghanistan. Våren i Praha. Da Tsjekkoslovakia i 1968 kom inn i en økonomisk krise, la den nyvalgte lederen for kommunistpartiet, den liberale Alexander Dubček, opp en plan om en gradvis overgang til markedssosialisme. Men, han forsikret samtidig Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawa-pakten eller tillate opposisjonspartier. Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natten til 21. august invaderte de Tsjekkoslovakia med store styrker, uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Nyhetene om invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden. Reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa. Avspenningstiåret. 1970-tallet blir kalt "avspenningstiåret". Selv om det ligger en liten forenkling i dette, skjedde det mye positivt på 70-tallet. Det ble dannet en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa, noe som resulterte i Helsingfors-erklæringen (se Den Norske Helsingforskomité) av 1975. Den tyske kansleren Willy Brandt innledet en ny øst-politikk. Selv om han fikk fredsprisen var hans nye politikk ekstremt kontroversiell, og mange tyskere betegnet ham som landssviker. Det ble avslørt at DDR hadde betalt to korrupte parlamentsmedlemmer for å stemme mot et mistillitsforslag mot Brandt, noe som reddet hans regjering. Senere ble det avslørt at Brandts nærmeste medarbeider var DDR-spion, og Brandt måtte gå av i vanære. I tillegg til dette ble Salt 1- og 2-avtalene undertegnet. Disse avtalene skulle begrense opprustningskappløpet og betydde mye for forholdet mellom øst og vest. Første halvdel av 1980-årene. Første halvdel av 1980-årene var preget av en ny spenning. Helt sentralt i så henseende stod Sovjets innblanding i Afghanistan. Det Sovjet-vennlige regimet ble på slutten av 1970-tallet satt under sterkt press fra muslimske land, stammer og gerilja-bevegelser; noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjet rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en amerikansk boikott av OL i Moskva i 1980. Uroen i Polen omkring Solidaritet, og en mulig sovjetisk innblanding gjorde forholdene enda kjøligere. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette forholdet. I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. President Ronald Reagan ble valgt i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene var ofte harde. En av de viktigste hendelsene i Norge under den kalde krigen var pågripelsen av Arne Treholt i januar 1984. Treholt, som da var byråsjef i Utenriksdepartementet, ble dømt til 20 års fengsel for mangeårig spionasje til fordel for Sovjetunionen. Siste halvdel av 1980-tallet. Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg imidlertid fort. Reagan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold, og Gorbatsjovs nye glasnost-politikk begynte å gi resultater. INF-avtalen om mellomdistanse-raketter ble vedtatt, og forholdet til omverdenen ble bedret. Det ble holdt en god del toppmøter. Siden 1985 hadde Gorbatsjov forsøkt å redusere spenningen mellom Sovjetunionen og Kina. I mai 1989 reiste han til Beijing for å normalisere forholdene mellom de to landene. Mens han var der ble han vitne til store demonstrasjoner på Den himmelske freds plass. Dagen etter at han hadde reist ble menneskemengden brutalt slått ned av soldater. Det var ikke bare i Sovjetunionen og Europa at kommunismen var i en veldig presset situasjon. Høsten 1989. Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa. De såkalte vasall-statene løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen, og hele Jernteppet revnet. Dette skyldtes blant annet den lave levestandarden, men også at landene ikke kunne forvente en sovjetisk innblanding. Revolusjonen startet med at Ungarn åpnet grensene til Østerrike, noe som førte til lange køer av mennesker som ville over til Vesten. Som en følge av grenseåpningen kollapset ett etter ett av de gamle kommunistregimene. I november falt også muren mellom Øst- og Vest-Berlin, og året etter ble det tidligere DDR (Øst-Tyskland) re-annektert av Tyskland. I de fleste østeuropeiske statene skjedde endringene veldig raskt, med Polen og Ungarn som unntakene. Her vedtok Kommunistpartiene selv endringene, og skiftet i begge landene navn. Folkerepublikken Polen ble for eksempel avløst av Republikken Polen, og den polske eksilregjeringen i London vendte hjem i 1990. I juli 1989 reiste George Bush til Polen og Ungarn for å se med egne øyne de store forandringene som var i gang der. Entusiasmen for demokratiet gjorde inntrykk på presidenten, og han begynte å se på Gorbatsjov med helt nye øyne. Etter reisen skrev Bush til Sovjet-lederen og foreslo et møte. De ble enige om at dette skulle skje på Malta senere på året. Ved møtet på Malta i desember 1989 ønsket de to presidentene å markere en endelig avslutning på den kalde krigen. ("Fra Jalta til Malta"; delingen av Europa som innflytelses-soner mellom de to supermaktene som ble foretatt i Jalta i februar 1945, skulle nå være et avsluttet kapittel). I 1991 ble også Sovjetunionen oppløst, etter at mange av republikkene hadde revet seg løs samme året. Mikhail Gorbatsjov gikk av som landets siste leder 1. juledag 1991. Felles for alle statene i øst var at landegrensene ble åpnet, ytringsfriheten respektert og valg ble avholdt. Mange av de tidligere østblokklandene, bl.a. Ungarn, forbød alle kommunistiske/stalinistiske symboler. Mange medløpere i DDR ble straffeforfulgt i Tyskland som landssvikere. DDRs siste leder, Egon Krenz, ble dømt til seks års fengsel og slapp ut av fengsel i desember 2003. Etter den kalde krigen stod USA igjen som eneste supermakt. FN fikk sin renessanse, men internasjonal konfliktløsning var avhengig av hvilke interesser USA hadde. Internasjonal politikk ble mer preget av regionale konflikter og et økonomisk rivaliseringsforhold mellom USA, EU og Japan. Novelle. Novelle er en litterær sjanger. Sjangertrekk. Litterære sjangre kan defineres "normativt" (etter hvordan teksten "bør" være) eller "deskriptivt" (etter hvordan ulike tekster i genren faktisk er). Fra Edgar Allan Poe og fremover var det vanlig å definere novellen normativt. De siste årene er det blitt stadig vanligere å definere novellesjangeren deskriptivt. De som fortsatt holder på normative definisjoner, begrenser dem gjerne til en viss undersjanger eller litteraturhistorisk epoke. Mange novellister, som Franz Kafka og Jorge Luis Borges, har systematisk brutt sin tids sjangerkonvensjoner. Øvrige. Se Liste over novelleforfattere Kongsberg Sølvverk. a> har bevart sølvstuffer på opp i mot 50 kg. Et gruvetog ved inngangen til Christian 7. stoll i Saggrenda, Kongsberg. Inne i Christian 7. stoll (høyre) og «skråplanet» (nedover mot venstre) Kongsberg Sølvverk er et tidligere gruveselskap som ble opprettet i 1623, og hører til Norges eldste og mest kjente bergverk. Verket regnes også som Norges største bedrift i førindustriell tid og nådde et omfang av om lag 1000 km gruveganger, 300 sjakter og mellom 1500 og 2000 skjerp. Kongsberg Sølvverk var i kontinuerlig drift til 1958. Sølvverket er fredet som kulturmiljø etter kulturminneloven. Driften av Kongsberg Sølvverk foregikk vesentlig i gruvekompleksene Underberget og Overberget, og resultatene svingte mellom 2–12 tonn sølv per år. Den samlede produksjon fra Kongsberg Sølvverk beløper seg offisielt til vel 1 350 tonn sølv, men det er sannsynlig at det reelle uttaket var større. Sølvforekomstene var vesentlig gedigent sølv, delvis som del av en kompleks malm knyttet til mektige ganger i berget. Historie. Fra starten ble berget drevet ut med fyrsetting i tillegg til fysisk uthakking med hammer og meisel. Det ble eksperimentert med krutt fra 1659, regulær kruttdrift fra 1681. Gruvedrift i det spesielt harde Kongsberg-fjellet var kapital- og kraftkrevende, så verket gjennomgikk i hele sin driftstid konstant teknologisk utvikling for å effektivisere produksjonen. Før elektrisiteten kom, sørget et omfattende kunstig damanlegg med renner og vannhjulsdrift for kraft til gruvenes heissystemer. De stadig dypere gruvene krevde driving av stoller for uttransportering av malm, vanndrenering og utlufting av avgasser fra fyrsettingene. Virksomheten var i begynnelsen dominert av tyskere som ble rekruttert fra saksiske bergverk. Gruvene ble gitt tyske navn og administrert etter mønster av hevdvunne tyske bergrettstradisjoner. Utviklingen av verket var høyt prioritert av den dansk-norske staten og den første offentlige kjerrevei i Norge ble bygget i 1624 til Hokksund som transportvei for gruveselskapet. Driften ved verket nådde toppen av omfang i 1770-årene da over 4 000 personer var direkte knyttet til produksjonen. 1750-årene, 1760-årene og 1770-årene var sølvverkets storhetstid. I 1805 ble gruvedriften innstilt etter flere år med fallende sølvforekomster til tross for betydelige investeringer. I 1810 la en stor bybrann mye av bergstaden Kongsberg i aske. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt, om enn i mindre skala enn tidligere. Man forlot ideen om bred drift på mange gruver og valgte å satse på færre og mer sølvsikre gruver. Kunnskapen om hvor sølvet var mest sannsynlig å finne ble nå også stadig mer treffsikker. Det ble gjort betydelige nye malmfunn særlig i 1830-årene og 1860-årene. Den spesielt rikholdige Kongens gruve ble drevet til en dybde av over 1 000 meter. Verket utvant sølv helt frem til nedleggelsen, men fallende sølvpriser skapte etterhvert årvisse underskudd som ble begrunnelsen for Stortingets endelige vedtak om nedleggelse 17. mars 1957. Da hadde selskapet i flere år tjent mer på sine store skogeiendommer enn på selve gruvedriften. Anleggene er nå nedstengt og åpningene delvis gjenmurt. En liten del er omgjort til museum og turistattraksjon under Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg. De av sølvgruvene som er åpne for publikum ligger i Saggrenda, 8 km fra Kongsberg sentrum. Her frakter et gruvetog besøkende 2,3 km inn i berget. Geologi. Kongsberg sølvgruver finnes i utkanten av Oslofeltet, der malm ble dannet ved utfelling av mineraler fra oppløsninger fra aktive vulkaner. Lyttevakt. Lyttevakt er en pliktig oppgave som utføres av telegrafister eller telefonister på radiopliktige havgående fartøy og kystradiostasjoner på land. Det skal lyttes på de nødfrekvenser som radiostasjonen har tilgjengelig, normalt 2182 kHz mellombølge telefoni, VHF kanal 16 og eventuelt 121,5 MHz flyradio. Tidligere hadde man også lyttevakt på 500 kHz mellombølge telegrafi, samt kortbølge telegrafi og telefoni. Personell på kystradiostasjon skal normalt ikke sitte i et lyttevaktrom i lengre perioden enn én time om gangen. Harry Potter. a> har skrevet de populære barnebøkene om trollmannseleven Harry Potter. De sju bøkene i serien har et samlet salg på over 300 millioner bøker på i alt 60 språk. Harry Potter er en serie på sju svært populære fantasy-romaner skrevet for barn (og voksne) av den britiske forfatteren J.K. Rowling. Bøkene ble første gang utgitt mellom 1997 og 2007. Bokserien handler om den foreldreløse gutten Harry Potter som bor med sin tante, onkel og fetter i en engelsk småby, men som har magiske evner og derfor begynner på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, en skole for unge trollmenn og hekser. Bøkene følger i kronologisk rekkefølge skoleårene til Harry fra han er elleve til han blir sytten år gammel, og beskriver personene rundt ham og det fantastiske magikermiljøet som eksisterer skjult for vanlige mennesker (gomper). Gjennomgangsmotivet i fortellingene er likevel Harrys kamp mot den onde trollmannen Voldemort som drepte guttens foreldre for å vinne herredømme over trollmannsverdenen. Bøkene er uvanlig lange og handlingsmettede til opprinnelig å være ment for barn og inneholder humor, spenning og tildels voldsom dramatikk. Utgivelsene av bøkene har fulgt en godt regissert og annonsert framdriftsplan. Den syvende og siste boka i serien, "Harry Potter og dødstalismanene", ble lansert på engelsk den 21. juli 2007, og på norsk den 1. desember 2007. Den første romanen, "Harry Potter og de vises stein" ble lansert i 1997 i engelsk versjon og i 1999 i norsk versjon, og den nest siste boken, "Harry Potter og Halvblodsprinsen", ble lansert i 2005. Alle bøkene er filmatisert. Det ble bestemt at Harry Potter og Dødstalismanene skulle deles i to deler, og den første filmen hadde premiere 12. november 2010, mens den andre og siste delen hadde premiere 15. juli 2011. Harry Potter-serien har med et samlet salg på over 300 millioner bøker på i alt 60 språk oppnådd en utbredelse, kommersiell suksess og kulturell status ingen andre barnebøker tidligere har oppnådd. Med sin underholdende handling og sine fengslende figurer er bokserien lovprist for å ha oppmuntret barn til å lese, men også fått kritikk fra enkelte kristne, blant annet for å forvirre barn i deres forhold til godt og ondt og undergrave deres gudstro. På engelsk blir Harry Potter-bøkene utgitt av forlagene Bloomsbury (Storbritannia), Scholastic Press (USA), Allen & Unwin (Australia) og Raincoast Books (Canada). I Norge har de blitt oversatt av Torstein Bugge Høverstad og utgitt av Damm forlag. Bokserien. Bøkene har blitt populære nok til at bokhandlere over hele verden holdt samtidige «lanseringsfester» på dagene da de siste "Harry Potter"-bøkene ble lanserte, siden det tidligste bøkene kan bli solgt enkeltvis er ett minutt over midnatt GMT. "Harry Potter"-bøkene er oversatt til over 60 språk. På engelsk eksisterer det en tilpasset amerikansk versjon av samtlige bøker. De norske versjonene blir oversatt av Torstein Bugge Høverstad. Det er også laget lydbøker av bokserien. I Norge er det Torstein Bugge Høverstad for Fono Forlag som leser i alle lydbøkene. Handlingsforløp i bøkene. Den første, andre, tredje og femte boken starter i eller ved huset til familien Dumling. I den fjerde, sjette og sjuende boka er handlingen lagt til et annet sted i første kapittel, men også i disse bøkene starter handlingen der Harry er involvert hos Dumlingene. Alle bøkene, unntatt den første, der Harry fortsatt er liten, starter i sommerferien der Harry venter på at noe skal skje. Bøkene blir skrevet i tredje person, med Harry som sentral figur. Hver bok beskriver for det meste det som skjer i et år i Harrys liv, fra slutten av sommerferien hjemme hos familien Dumling, der han ikke er spesielt godt likt, hans skoleår ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, der han lærer å bruke magi, og avsluttes når sommeren igjen nærmer seg. I de fem første bøkene er dette på eller like etter at han har gått av toget på vei hjem til Dumlingenes hjem i Søndre Syting, sør for London. Hver bok avsluttes med et høydepunkt, bygget opp av handlingen før i boka. I alle bøkene er dette høydepunktet Harrys møte med Voldemort, bortsett fra i "Harry Potter og fangen fra Azkaban", der Voldemort ikke er med i hele tatt, og Harry i steden møter sin gudfar Sirius, som man antok at jobbet for Voldemort. Det er skrevet sju bøker i serien, hver av dem mørkere enn sin forgjenger, mens Harry blir eldre og hans erkefiende fyrst Voldemort blir sterkere. Bakgrunn og temaer. Ifølge forfatter J.K. Rowling kom hun på historiene om Harry Potter på en togtur fra Manchester til London i 1991. Hennes favorittsted for å skrive bøker var en café i Edinburgh, mens hun drakk uendelig mange kaffekopper. Salget fra bøkene, samt honorar fra filmene og spinoffproduktene har gjort at Rowling er den 620. rikeste personen i verden, som gjør henne rikere enn dronning Elizabeth. Bøkene har tilhengere i alle aldre, og J.K. Rowling har sagt at hun ikke hadde noen spesiell aldersgruppe i tankene da hun begynte å skrive bøkene. Utgiverne av bøkene har imidlertid rettet bøkene mot unge lesere, mellom 9 og 15 år. Bøkene har senere blitt lansert i to versjoner, en med det originale «barneomslaget» og en med et omslag som er mer rettet mot voksne lesere. I tillegg, etter som serien har utviklet seg, har Rowlings skrivestil blitt mer sofistikert, og innholdet i bøkene har modnet sammen med hovedpersonen. For eksempel blir romantiske forhold en viktig del av de senere bøkene. Rowling lar ideer om rasisme, folkemord og fordommer komme med i boken; disse er Voldemorts og hans dødseteres varemerke, men også av og til vist i forholdet mellom magikere, ikke magiske folk («gomper») og magiske vesener i den magiske verdenen, slik som varulver og vampyrer. Dessuten omspiller noe av handlingen kjærlighet, både oppofrende kjærlighet (først da Harrys mor Lilly ofrer livet for ham, senere da Harry godtar å selv dø for å kunne drepe Voldemort) og romantisk kjærlighet, spesielt i de siste bøkene. I følge Humlesnurr var kjærlighet grunnen til at Harry overlevde da Voldemort prøvde å drepe ham, og også mye av grunnen til at Voldemort flere ganger i løpet av bøkene mislykkes i å drepe ham. Sammenligninger. Bøkene er sammenlignet med mange velkjente verk, som C.S. Lewis' "Narnia", og J.R.R. Tolkiens "Ringenes herre". De passer også inn i en britisk sjanger om kostskolelivet, og seksjoner som inneholder familien Dumling minner veldig om Roald Dahls bøker, i tillegg til at Harrys situasjon i den første boken ("Harry Potter og de vises stein") med sistnevnte, også minner veldig om Askepotts. Charles Dickens og Douglas Adams blir pekt ut som mulige kilder av andre lesere. Skolebøkene. I 2001 utga Rowling to Harry Potter-bøker utenom den ordinære serien. Bøkene er skrevet under psevdonym og gir seg ut for å være opptrykk av faktiske bøker fra Harry Potter-universet (som forklart i et forord av rektor Humlesnurr), den ene en av Harrys egne skolebøker (med notater av Harry og hans venner), den andre en bok fra Galtvort skolebibliotek. Overskuddet fra begge bøker går til inntekt for Comic Relief. "Skalden Skurres historier". Under arbeidet med siste bok i serien fremstilte J.K. Rowling syv håndskrevne eksemplarer av "The Tales of Beedle the Bard", et svært sentralt verk innenfor rammene av den siste boken. Seks av disse ga Rowling bort til mennesker som hadde hatt stor betydning for henne i prosessen med å skrive bøkene, mens den siste ble auksjonert bort for et sluttsum på £1.95 millioner, penger som vil gå til J.K. Rowlings organisasjon for barn, The Children's Voice. Etter massivt press fra fans som følte seg snytt for innholdet i boka, ble det besluttet å utgi den i et større opplag, noe som skjedde 4. desember 2008. Den engelske utgivelsen kom i to varianter, en samlerutgave som etterlignet stilen i de opprinnelige syv eksemplarene og en standardutgave. Standardutgaven ble samtidig utgitt på norsk under tittelen "Skalden Skurres historier". Innholdsmessig er "Skalden Skurres historier" en samling eventyr for trollmenn. Innenfor rammene av Harry Potter-universet er disse historiene like kjente i trollmannssamfunnet som noen av Brødrene Grimms eventyr er i den umagiske (og vår) verden. En nærmere beskrivelse av innholdet i boka (med bilder) kan finnes på engelsk på. Spekulasjoner rundt en åttende bok. Rowling har i flere intervjuer antydet at hun etterhvert kanskje vil skrive en åttende Harry Potter-bok, mest sannsynlig en slags encyklopedi med utgangspunkt i mengdene av bakgrunnsinformasjon om verdenen bøkene foregår i, som ikke var sentralt nok for handlingen til å komme med i de syv første bøkene. I andre intervjuer har hun også åpnet for muligheten for å skrive ytterligere en roman i det samme universet, mest sannsynlig ikke med Harry Potter som hovedperson. Filmene. a> i kinofilmene som følger bokserien De tre første filmene ble henholdsvis rangert på 1., 2., og 2. i billettsalg verden over i sitt lanseringsår. De spilte inn over $ 2,6 milliarder verden over. Spill. Alle filmene kommer på spill før filmen blir vist på kino. Spillene kommer til PC, PS2, XBox, X360, Nintendo Wii, Nintendo DS og PS3. Bruk av Harry Potter i andre sammenhenger. Enkelte ting fra "Harry Potter"-serien har også kommet til den virkelige verden, slik som Bertram Butts Allsmakbønner (Bertie Bott's Every Flavour Beans) og sjokoladefrosker. Det er også laget strikkemønster for en rumpeldunkgenser og alvesokker. Utgivelsen av bøkene. Den første boken ble utgitt i Storbritannia av Bloomsbury, et forholdsvis lite, uavhengig forlag, i juli 1997. Den umiddelbare suksessen var basert på en del positive omtaler av bøkene. De tre første bøkene ("Harry Potter og De vises stein", "Harry Potter og Mysteriekammeret" og "Harry Potter og fangen fra Azkaban") vant Nestlé Smarties Book Prize for aldersgruppen 9 til 11 år. Innen bok nummer 4 ("Harry Potter og ildbegeret") ble lansert i 2000 var serien veldig høyt profilert, og lanseringen mottok mer publisitet i media enn det som var vanlig for en bok. Omtrent samtidig begynte Warner Brothers arbeidet med å filmatisere bøkene. Den første filmen, basert på den første boken, ble lansert i 2001, og ble etterfulgt av dataspill og andre «spinoffprodukter». Den intensive publisiteten økte med lanseringen av den femte ("Harry Potter og Føniksordenen") og sjette ("Harry Potter og halvblodsprinsen") boka, med lanseringsfester ved midnatt på publikasjonsdatoen i hundrevis av bokhandlere i Storbritannia, og samtidige lanseringer i resten av den engelskspråklige verden (også i land der engelsk er andrespråk). Det var så mye oppstand rundt bøkene at den engelske versjonen av den femte boka ble den første engelskspråklige boka som noensinne har toppet bokselgerlisten i Frankrike. Kritikk. Mottakelsen av bøkene har ikke bare vært positive. Joseph Ratzinger advarte mot bøkene før han ble Pave Benedict XVI. Han skrev i et brev til den tyske forfatteren Gabrielle Kuby, forfatter av boken «Harry Potter – det gode eller det onde», at bøkene forførte de unge, og undergraver kristendommen. I følge det amerikanske bibliotekforbundet (American Library Association) er Harry Potter-bøkene blant de 100 mest påklagede bøkene i amerikanske biblioteker mellom 1990 og 2000. Klagene består for det meste av påstander om at bøkene har okkulte eller satanistiske tema, er voldelige og nedsettende mot familielivet. En kristen gruppering har gått så langt som å si at Harry Potter-bøkene må brennes, siden de setter søkelyset på det okkulte. Enkelte konservative kristne ledere har sagt at folk tror mer på spøkelser enn Jesus etter å ha lest bøkene. Gruppen til familiens selvstendige rett. Gruppen til familiens selvstendige rett er en liten, norsk gruppe aktivister som har som mål å avskaffe Barnevernet i Norge. Gruppen ble dannet i 2002 av Mona Lygre i Bergen, og har siden blant annet fått oppmerksomhet i norske medier etter anklager om hets mot barnevernansatte på internett. Gruppen har selv hevdet at den består av «flere tusen» personer, men oppslutningen er svært usikker. På deres blogg oppgir de at de er 345 medlemmer 19. mars 2008. Gruppens virksomhet. Personene bak grupperingen opplyser at de ønsker å fjerne Barnevernet i dets nåværende form og å spre kunnskap om overgrep som gruppen påstår at Barnevernet skal ha begått. De kritiserer det de kaller «den nedverdigende holdningen mange foreldre opplever i møtet med barnevernet i Norge». I «10 bud» mot barnevernet oppfordrer organisasjonen til å skjule barn fra barnevernet. I mars 2008 rettet barnevernsbarnet Bente Søyland hard kritikk mot gruppen. En lokal aksjonsgruppe hindret i 1986, da Bente Søyland var 7 år gammel, at hun forble i fosterhjem. Fylkesmannen i Telemark ga etter for aksjonistene og førte søstrene tilbake til sine biologiske foreldre, og begge søstrene ble i ettertid narkomane. Anklager om trakassering på internett. Gruppen fikk landsomfattende oppmerksomhet da eieren av domenet som først ble brukt, ble politianmeldt av kommunene Bærum og Asker – samt av Fellesorganisasjonen – for trakassering og sjikane av blant annet barnevernsansatte, forskjellige fagpersoner og en rekke offentlige personer, deriblant politikere, journalister og forskere, på Internett. Anmeldelsen ble imidlertid henlagt av politiet, som intet straffbart bevist, og deretter av statsadvokaten. Verken personvernnemnda eller Datatilsynet fant noen lovhjemmel for å gripe inn. Datatilsynet etterlyste i etterkant nye regler for å få stanset uthengning og sjikane på internett. Listen ble etter en tid fjernet fra nettet, men i august 2005 viste NRK Dagsrevyen et innslag som dokumenterte at den var dukket opp igjen. Daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy, som selv figurerte på listen, varslet at hun ville ta saken opp med justisministeren (Odd Einar Dørum) for å se hva myndighetene kunne gjøre for å stanse denne virksomheten. Gruppen hadde i 2008 igjen offentliggjort navn på barnevernansatte og psykologer og framstilt disse som «verstinger». Forsker Elisabeth Bache-Hansen ved NOVA mener gruppens aksjoner hindrer barnevernet fra å gjøre sitt arbeid og at dette går ut over barna. Slaget ved Langnes skanse. Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 var det siste slaget med tusener av menn der skandinaviske land sto mot hverandre med våpen i hånd på 1800-tallet. Dette slaget markerte også slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion. Krigen i 1814. I Kieltraktaten, som ble inngått etter Napoleons nederlag i Folkeslaget ved Leipzig, ble Norge avstått til kongen av Sverige som krigsbytte. Da Riksforsamlingen på Eidsvoll erklærte Norges selvstendighet i maidagene i 1814, ble det krig mellom landene. På svensk side sto Carl Johan, krigsveteran fra Napoleonskrigene med vel utrustede hærstyrker på mellom 40- og 50 000 mann og en overlegen flåte. På norsk side sto en lite krigsvant hær på rundt 30 000, under ledelse av den unge og uerfarne Kong Christian Frederik. Krigen sommeren 1814 ble kort. Nordmennene tapte flere slag på Østlandet, og da festningen Fredrikstad falt, var det klart at en svensk seier bare var et tidsspørsmål. De norske styrkene forsøkte å reorganisere seg bak Glomma, og bygget en pongtongbru ved Langnes for å trekke styrkene tilbake. Denne brua ble bygget slik at bruhodet skulle være lett å forsvare. Langnes. Pontongbrua krysset Glomma fra sør mot nord over sundet ved Langnes øst for Askim, der en landtunge stikker ut i Glomma. Tvers over denne landtungen ligger en liten, naturlig forhøyning (en morene), og bak denne, på østsiden av veien, en liten kolle. Her la den norske kommandanten, Diderich Hegermann ut sine styrker for å forsvare brohodet slik at de norske styrkene kunne ta seg over. Langs moreneryggen som krysser neset anla oberst Hegermann en skanse. Han hadde 8 kanoner til rådighet, fire av disse ble lagt på den lille kollen. To opplandske regimenter og tre divisjoner med skarpskyttere fra Valdres, bemannet skansene. I dag er deler av skansen pløyet ned i åkeren til Langnes gård, men den lille kollen ligger der ennå, og deler av skansen kan skimtes nede ved elva. Forpostfektninger. Minnestein øverst på høyden der de norske forskansingene var plassert De svenske styrkene besto av flere infanteriregimenter fra Västergötland og Värmland under general Eberhard Ernst Gotthard von Vegesack og oberstløytnant Cederström. Styrken hadde marsjert fram mot det norske bruhodet den 8. august, og flere væpnede patruljer ble sendt fram for å rekognosere. I løpet av natten til 9. august kom de første svenske fortroppene fram til Langnes. Oberst Hegermann hadde norske patruljer ute for å holde rede på hvor langt den svenske framrykningen hadde kommet, og det var flere trefninger mellom norske og svenske styrker i nattemørket. Det var uvanlig dårlig vær denne natta, og en norsk kaptein som kom i kontakt med en svensk speider overlevde takket være at kruttet i fengpanna på det svenske flintlåsgeværet var vått. Kapteinen drepte den svenske soldaten med sabel og tok geværet; det befinner seg ennå på Forsvarsmuseet på Akershus festning. Oberst Hegermann forsøkte å utnytte forvirringen det dårlige været skapte. Før grålysningen satte han inn et overraskende angrep mot de svenske troppene, men de disiplinerte og kampvante, svenske styrkene slo angrepet tilbake etter det første sjokket. De norske styrkene måtte trekke seg tilbake til skansen i morgentimene. Svenskene angriper. Jordene der de svenske styrkene angrep Utover dagen forsøkte svenskene å drive de norske styrkene ut av skansen. De svenske troppene ble sendt fram i kolonner fra en liten høyde der Langnes stasjon på Østfoldbanen ligger i dag, omtrent en halv kilometer fra skansen. De store, åpne jordene var gjørmete på grunn av regnet, og de norske kanonene hadde godt skytefelt. De svenske angrepene ble møtt av konsentrert ild hver gang. Oberst Hegermann beskrev senere hvordan kanonskudd gjorde at det "så ut som en vogn hadde faret gjennom den, fra teten til køen". De som søkte tilflukt i bygningene på Langnes gård fra den sterke beskytningen, måtte snart rømte husene som ble sønderskutt av de norske artilleristene. Tre ganger angrep svenskene, og slaget raste hele formiddagen i regnvær og søle. I begynnelsen rykket svenskene fram i tette kolonner, men disse ble revet fra hverandre av kardeskene fra kanonene. Mange svenske soldater ble drept og skadet i det første angrepet, Hegermann hadde holdt tilbake ilden fram til svenskene var kommet gjennom gården foran inngangspartiet til skansen. Nordmennene kunne derfor skyte inn i siden på kolonnen, som falt fra hverandre. Etter omgruppering forsøkte de svenske styrkene en annen taktikk ved bruk av "jegerkjeder", der skytterne i spredt orden forsøkt å opprettholde en kontinuerlig ildgivning mot forsvarerne. Svenskene hadde bedre krutt og langtrekkende geværer. Jegerkjedenes angrep hadde øyeblikkelige virkning på den sårbare batteristillingen som lå høyt plassert over brystvernet. Flere falt, blant dem løytnant Hauch, under den svenske ilden som ble forsterket av skarpskyttere som etter hvert fant gode plasser der de kunne skyte inn i skansen fra overhøyde. Hegermann rettet kanonene mot skarpskytterne som trakk seg tilbake etter flere velplasserte skudd. Svenskene hadde oppdaget at skansen var uheldig lagt, deres nyere våpen og tilgjengelighet på krutt av bedre kvalitet gjorde et sterkt inntrykk på nordmennene. Bare ved effektiv bruk ildgivning fra artilleriet holdt Hegermann stand mot svenskene som gav opp etter det tredje angrepet. Tilbaketrekning. Skjønt slaget ikke ble like blodig som slaget ved Matrand, hadde de svenske styrkene lidd betydelige tap. Kong Christian Fredrik som lå på Spydeberg gård ble vekket av skuddene. Da han nådde pontongbrua ble liket av løytnant Hauch båret over. I følge datidens kilder skal kongen ha sagt "For meget blod for min skyld". Soldatene som bar liket svarte: "Ikke for meget blod, konge, for litet!" Likevel besluttet kongen å trekke styrkene tilbake. Oberst Hegermann som planla et motangrep, protesterte heftig mot kongens avgjørelse. Det var også etter datidens kilder sagt at kongen uttalte: "Men min Gud, har De da endu ikke oppoffret nok af disse smukke Folk?" På formiddagen den 9. august stilnet skuddene i det siste større sammenstøtet under krigen mellom svensker og nordmenn. Også den svenske kommandanten trakk styrkene sine tilbake. Tilbaketoget over pongtongbruen til den andre siden av Glomma gikk raskt, men under høyrøstede protester fra soldatene som måtte dumpe tre kanoner i elva ettersom de ikke hadde tilstrekkelig mange hester til å frakte dem. Brua ble brutt opp ved å slippe løs brobåtene som drev vekk nedover elven. De norske tapene bak brystvernet var knapt merkbare med 6 døde og 9 til 10 sårede. Svenskene som hadde mistet initiativet til nordmennene i forveien, led store tap i frontalangrepene mot kanonstillingen. De hadde måttet angripe over vanskelig, gjørmete grunn og organisert i formasjoner som var meget sårbare mot kanonene bak brystvernet på skansen. Antagelig mer enn 100 døde og sårede var falt i svenskenes rekker under stormangrepene. Etter at tilbaketoget over Glomma var fullført, marsjerte oberst Hegermann med hovedparten av hæren sydover til støtte for de norske forsvarsstyrkene langs Glommalinjen som hadde blitt truet av den svenske erobringen av de viktige øyene Tune og Rolvsøy i sørøst. Karl Johan hadde beordret sine offiserer om å sikre Glommas østre bredde fra Øyeren i nord fram til munningen ved Fredrikstad, flere mindre trefninger fant sted fram til den 14. august. Etter slaget. Selv om de norske styrkene hadde holdt svenskene tilbake, var det klart at det bare var et tidsspørsmål før krigen ville være tapt. De norske styrkene hadde bare mat til to uker. Allerede 3. august hadde Carl Johan tilbudt fredsforhandlinger. De norske styrkene hadde vunnet slaget, men fem dager senere vant svenskene selve krigen. Ved Konvensjonen i Moss ble det inngått en fredsavtale som førte til at Norge måtte inn i union med Sverige. Likevel hadde ikke slaget vært bortkastet. De norske styrkene hadde kommet seg over Glomma. Selv om krigen på Østlandet så langt hadde gått dårlig, hadde forsvaret av bruhodet ved Langnes sikret at hæren hadde kunnet trekke seg tilbake intakt. Slaget hadde også virkning på moralen til de norske styrkene. Med en intakt og kampklar norsk hær, var det klart at en fortsatt krig på Østlandet ikke ville bli vunnet uten blodutgytelser. Seieren hadde gitt nordmennene forhandlingsrom og gjorde at de svenske forhandlerne ikke kunne forlange en betingelsesløs kapitulasjon. Ved fredsslutningen abdiserte Kong Christian Fredrik og returnerte til Danmark (der han senere ble konge), men Norge fikk beholde sin grunnlov som ga Stortinget stor handlefrihet. Eksterne lenker. Langnes Skanse, Slaget ved Mossekonvensjonen. Konvensjonen i Moss (også kalt «Mossekonvensjonen») av 14. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kongen Karl XIII og det norske Stortinget. Avtalen ble undertegnet etter en kort krig, kjent som Krigen med Sverige 1814, mellom Sverige og Norge. Avtalen ble også den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for personalunionen mellom Sverige og Norge. Norge og Napoleonskrigene. I 10 april 1814 var kongeriket Danmark-Norge på den tapende siden i Napoleonskrigene. Ved Kielfreden ble Danmark tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden av den store europeiske konflikten. I et forsøk på å få kontroll over egen skjebne ble det i Norge innkalt en riksforsamling og en grunnlov ble utformet og undertegnet. Selvstendighet ble proklamert under ledelse av den danske arveprins Christian Frederik. Sverige, med støtte av de europeiske stormakter, godtok imidlertid ikke Norges selvstendighet, og Sverige angrep den 26. juli 1814 under ledelse av den svenske kronprinsen Carl XIV Johan. Krig og forhandlinger. Etter en kort krig med svensk fremgang i Østfold ble det innledet forhandlinger i Moss. 14. august inngikk partene en våpenstillstandsavtale. Fra svensk side ble forhandlingene ledet av generalene Magnus Björnstjerna og Anders Fredrik Skjöldebrand mens de norske forhandlerne var Jonas Collett og Nils Aall. Opinionen i Norge var sjokkert over det man så som regjeringens ettergivenhet. Da den svenske general Magnus Björnstjerna, som hadde ledet forhandlingene, ankom Christiania, fikk han en så fiendtlig mottakelse at han returnerte til Moss. Historiens dom. Med tiden skiftet synet på det som hadde skjedd i 1814. Norge hadde vært alene mot stormaktene, og motstand var urealistisk. Konvensjonen som ble undertegnet i Moss var en stor forbedring i forhold til avtalen som ble inngått i Kiel uten norsk deltagelse. Norge skulle være en likeverdig part i en «frivillig» personalunion med Sverige, ikke en erobring. Både prinsippet og innholdet i den norske Grunnloven ble godtatt, og Norge fikk sin egen nasjonalforsamling og fullt selvstyre. I tillegg til kongemakten var det bare utenriksstyret som var felles. Konvensjonen i Moss avsluttet den siste krig mellom Sverige og Norge, og den ble Sveriges siste krig. Nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk periode som hadde sitt opphav i strømninger i den tyske kulturkrets for 200 år siden. Man taler gjerne om en høyromantikk, med utspring i den tyske byen Jena, og en noe yngre romantikk, nasjonalromantikken, med utspring i Heidelberg. Nasjonalromantikken fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. I Norge varte perioden fra ca.1840 til 1855-60. Nasjonalromantikken var en variant av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Europa fra ca 1800-1830. Romantikken hadde sterke innslag av filosofi, søkte tilbake mot middelalderen og antikken og la vekt på den skapende fantasi. Den var grensesprengende og eksperimenterte gjerne med kunstnerisk form. Nasjonalromantikken, også kalt Heidelbergromantikk, ville forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk og sugde næring av Johann Gottfried von Herders tenkning. Den rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner, både materielle og åndelige, så som eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den inspirerte språkvitenskap og historieskriving og ble opphavet til folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som Arnim, Brentano og brødrene Grimm i Tyskland. I Norge fikk vi P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, M.B. Landstad, Olea Crøger, Ivar Aasen, Ludvig Mathias Lindeman, P.A Munch m.fl. og en rekke billedkunstnere, diktere og komponister som lot seg ispirere av folkelige tradisjoner og norsk natur. Jf. Det nasjonale gjennombrudd Også Henrik Wergeland var opptatt av å stimulere utviklingen av et norskere språk, bygd på talemålene, interesserte seg for folkelige kulturtradisjoner og kunne i sin diktning være inspirert av folkediktning og folketro, først og fremst i senere arbeider, som i sitt siste skuespill "Fjeldstuen". Han var likevel mer høyromantiker enn nasjonalromantiker. Welhaven var mer utpreget nasjonalromantiker. I arkitekturen brukes nasjonalromantikk som en samlebetegnelse på flere stilarter som en fase innen historismen fra slutten av 1800–tallet fram til etter 1. verdenskrig. Innen norsk trearkitektur regnes dragestilen fra før 1900. Større bygninger kjennetegnes ved bruk av grovhugget stein (råkopp), som motvekt til eller reaksjon på tysk klassisistisk pussarkitektur. Ornamentikken i jugendstilen tar opp vikingtidens dyremotiver og stavkirkedekor for å symbolisere det norske. Edvard Grieg var en framtredende representant innen musikk. Bakgrunn. Presten og filosofen Johann Gottfried Herder ga støtet til en nydefinering av begrepet "folk", gjennom sine utgivelse av "Volkslieder" folkeviser, senere revidert utgave "Stimmen der Völker in Liedern. Vokslieder" I forordet påviste han at alle folkeslag i verden besatt, og hadde rett på, sine separate kulturuttrykk. Herder ble gjennom dette opphavet til begrepet "folkevise", "folkekultur", og i videre forstand "nasjonalkultur". Parallelt med Herders arbeid introduserte Montesquieu maktfordelingsprinsippet, og Rousseau folkesuverenitetsprinsippet. Innflytelse fra disse tre, Herder, Montesquieu og Rousseau skulle etter hvert flyte sammen i nasjonalromantikken og gi impulser til undertrykte folks streben etter selvstyre. Tyskland var først ute. Det tyske kulturområdet var splittet i en rekke småstater med felles språk. Tyskland ble først en politisk enhet i 1871. Clemens Brentano og brødrene Grimm tok tidlig initiativet til samling og katalogisering av tysk språk, og gjennom dette arbeidet nedtegnet de også en rekke eventyr og sagn – en kulturarv som hadde levd sitt liv på folkemunn. Grimms Kinder und Hausmäechen itkom i 1812 og Deutsche Sagen i 1818. Innsamlingen av folkets kulturskatter bekreftet og styrket Herders kulturtanke. Arnim og Brentano gav imidlertid ut en samling tysk folkeposei allerede mellom 1805 og 1808 under tittelen Des Knaben Wunderhorn. Den ble mønster for senere utgaver av folkepoesi i andre land. Johannes Brahms tonesatte den tyske samlingen. Den norske dikter Henrik Wergeland lot seg inspirere av "Des Knaben Wunderhorn" da han skapte sine Vinterblommer i Barnekammeret, en samling med barnepoesi som delvis består av frie gjendiktninger med Wergelands eget poetiske stempel. Brødrene Grimm fikk sine norske oppfølgere i Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, mens deres språkarbeid ble især fulgt opp av Ivar Aasen. I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd som fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet, så nå måtte man finne fram til et norsk kulturuttrykk. Andreas Faye hadde alt gitt ut en samling sagn i 1833, men Henrik Wergeland erklærte at dette var på langt nær nok. Det arbeidet Wergeland etterspurte kom i gang for alvor etter 1840. Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger var imidlertid allerede i gang på slutten av 1830-tallet, og ettersom den «nasjonale kulturen» ble oppdaget og formidlet gjennom konserter og utgivelser, vokste begeistringen i det urbane Norge. Den musikalske innsamlingen begynte med Ole Bull og fortsatte med Lindeman. Et norsk musikkuttrykk, visste Bull, måtte ta utgangspunkt i den norske folkemusikken – og løsningen kom i møtet med Myllarguten i 1831. Slåttemusikken ble svaret. Toppen av den nasjonalromantiske stemningsbølgen kom i 1849. Da ble det holdt en rekke forestillinger og konserter, og Myllarguten ble presentert for et urbant publikum, og straks hyllet og romantisert. Nasjonalromantikken i Norge kan deles i to typer. På den ene siden har vi et poetisk svermeri, gjerne båret oppe av den poetiske realismen. Her finner vi diktere som Welhaven og Andreas Munch. Man er opptatt av naturen, hyller den inn i mystikk, svermer for det norske bygdelivet, men mener samtidig at det i sin umiddelbarhet ikke er dannet nok – kunsten må foredles. Den ville natur, hvor interessant den enn er, må temmes. Mange av de ledende forfatterne i nasjonalromantikken var tilknyttet «troppen» eller Intelligenspartiet. Dette gjaldt til og med Vinje i unge år. Da den unge Henrik Ibsen oppførte skuespillet "Sancthansnatten" i Bergen i 1852 var det nettopp dette han drev gjøn med. Han forsto godt at holdningen kunne være både sentimental og fordomsfull. Reaksjonen på stykket fra den samme kulturleiren var slakt, og Ibsen satte aldri opp stykket igjen. Som en konsekvens av disse holdningene skrev Ivar Aasen en artikkel om "Norskhed og dannelse". Dette var åpenbart to ulike størrelser, konkluderte Aasen. Nasjonalromantikken synliggjorde dermed også en ganske uoverstigelig "kulturkløft", som skulle komme til å være et kulturpolitisk problem i Norge til langt opp i nyere tid (jmfr. språkstriden). På den andre siden har vi en mer vitenskapelig orientert retning. Her finner vi samlerne Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, Ivar Aasen, og endelig Eilert Sundt. Disse går inn for å ta bygde- og folkekulturen på alvor, samler inn og skriver ned, og legger fundamentet for folkeminnegranskingen og etnologien i Norge. De kalles ofte nasjonalrealister heller enn nasjonalromantikere. Språkstriden gjorde seg også gjeldende under nasjonalromantikken. Nå som Norge var et fritt land, mente mange at vi også trengte et eget språk. Forslagene var mange, men til slutt endte vi opp med det som skulle utvikle seg til dagens nynorsk og bokmål. Ivar Aasen og Knud Knudsen er sentrale navn her. Fornorskningsstrebet hadde alt begynt med Henrik Wergeland, som spådde at Norge ville ha sitt eget skriftspråk «før aarhundredet nedrødmer». Sveits og nasjonalromantisk maleri. Sveits var i likhet med Norge en på flere måter ung nasjon, som fikk sine nåværende grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret etter napoleonskrigene, dvs omkring 1814. Også der ble det opplevd som viktig å finne fram til særtrekk. Plasseringen sentralt i Europa, gjorde dette både lettere og vanskeligere. De fleste europeiske kunstnere som ville besøke Italia, reiste gjerne over de sveitsiske passene. Enkelte av disse, som f. eks. Jacob van Ruysdael laget «nordiske» landskaper allerede på 1600-tallet. I malekunsten møttes norske og sveitsiske malere i dyrkingen av den uberørte natur, med fjell, breer, fosser og små vann eller tjern. Landskapet ble hovedtema i bildene, gjerne med kjente landemerker. Flere av bildene ble overført til raderinger som ble solgt i store opplag til oppheng i bedrestilte borgerhjem. Kjente navn i sveitsisk malekunst i perioden er: Alexandre Calame (1810 – 1864), François Diday (1802 – 1877), Barthélemy Menn (1815 – 1893), Wolfgang-Adam Töpffer (1766 – 1847) og Caspar Wolf (1753 – 1783) som hadde en funksjon i sveitsisk nasjonalromantikk som lignet på Peder Balkes i Norge. En del norske kunstnere bidro forøvrig med bilder med sveitsiske motiver, som f. eks. Johan Gørbitz, Knud Baade og Thomas Fearnley. Øye. Et øye (lat. "oculus") er en biologisk innretning, som projiserer lys via en linse på synsnerver i netthinnen og omsetter signalene til impulser i synsnervene. Synsnervene videresender informasjoner om lyset til hjernens occipitallapper, som fortolker disse og skaper et bilde. Øyeeplet (lat. "bulbus oculi"). Øyeeplet er formet som en kule, og inneholder brytende medier som skal fokusere lyset på netthinnen og sanseceller i netthinnen som skal omdanne lyset til nervesignaler. Hornhinnen (lat. "cornea") er den fremste delen av øyet når øyelokkene er åpne. Hornhinnen er blank og klart gjennomsiktig. Den har et større antall lag som særlig kan sees ved bruk av spaltelampe som er en innretning med mikroskop med liten forstørrelse og en lampe som sender en lysspalte innover øyet på skrå fra ene siden. Det ytterste laget av hornhinnen består av et cellelag som er en celle tykt. Sår i dette cellelaget oppstår ved fremmedlegeme på øyet, solblindhet, sveiseblink og enkelte virusinfeksjoner. Slike sår kan bli synlige ved å dryppe på et fargestoff,fluorescein, dette er gult, men ved kontakt med hornhinnen under dette cellelaget, blir fargen grønn. Regnbuehinnen eller iris, er den fargede delen av øyet hos virveldyr, inkludert mennesker. Regnbuehinnen har et hull, pupillen, i midten og muskler som gjør at pupillens størrelse kan justeres etter lysintensiteten. Pupillen er hullet midt i regnbuehinnen. Hullet eller pupillens størrelse justeres med muskler i regnbuehinnen. Den endrer størrelse i forhold til lyset mot øyet. Det er gjennom pupillen at lyset slippes inn i det indre av øyet. Linsen ligger like bak pupillen (i lysåpningen), her blir lyset det visuelle systemet oppfatter (det bildet vi ser) snudd, før det treffer netthinnen. Netthinnen, (retina) er den delen av øyet som fanger opp synsinntrykk eller «leser bildet» vi ser. Den ligger som et bakteppe innvendig i øyet. Netthinnen består av celler, utformet som tapper og staver. Tappene er med å oppfatte farger og gir et skarpt syn. Stavene gir svart-hvitt-syn og syn i mørke. Netthinnen kan reflekte lys tilbake som rød refleks (se nedenfor), som hos katter og mange andre pattedyr. I tillegg til det visuelle systemets tapper og staver, er det lys-sensitive ganglier som registrer lysstyrke og -farge selv hos mange totalt blinde menneske som har minst ett intakt øyeeple. Lyset som registreres av disse cellene er det sterkeste av signalene som styrer døgnrytmen. Synsnerven forlater netthinnen ved den blinde flekk. Skarpsynet i netthinnen er lokalisert til den gule flekk (macula lutea), hvor det er særlig høy tetthet av tapper og staver. Orbita. Større enn selve bulbus oculi, som gjør at det også er plass til de ytre øyemusklene, tallrike årer og nerver, samt tårekjertelen. Gulvet i orbita grenser mot sinus maxillaris (kjevebihulen), taket mot sinus frontalis (pannebihulen) og kraniehulen. Bakveggen ligger i høyde med øvre del av hjernestammen, har åpninger til årer og nerver Seks ytre øyemusklene beveger bulbus oculi. Tverrstripet muskelfibre. Øyemusklene er synkronisert og jobber sammen, bortsett fra når vi studerer noe som er svært nært. Arteria ophtalmica går fra arteria carotis interna og deler seg til en rekke mindre grener som forsyner de ulike delene i orbita. Den viktiste grenen er arteria centralis retinae, som følger nervus opticus inn i bulbus oculi til retina og er hovedansvarlig for blod til fotoreseptorene. Nervus opticus (2. hjernenerve)leder afferente signaler fra fotoreseptorene Nervus oculomotorius (3. hjernenerve) leder efferente signaler til tverrstripet og glatt muskulatur – styrer øyemotorikken. Bulbus oculi beskyttes mekanisk av øyelokk og øyevipper. Lokkene inneholder stive plater av bindevev, kantene har en rand av hår samt utallige kjertelåpninger. En muskel sørger for at øyet kan åpnes, mens ringformet muskelfiber sørger for at øyet kan forsnevres/lukkes. Innsiden er kledd med conjuctiva(tårehinnen) som slår seg over på sclera og dekker denne helt inn mot cornea. Tårekjertelen ligger diagonalt over på andre siden av tårekanalene og produserer tårevæske. Smører og renser Hornhinnen cornea. Irritasjon eller rusk fører til økt produksjon. Tårekanalene drenerer tårevæske til nesehulen Styres av parasympatiske nervefibre – ingen viljemessig kontroll over produksjon, men kan påvirkes av emosjonelle forhold. Den blinde flekk. Den blinde flekk kan vises ved å lukke det ene øyet og holde en liten lys gjenstand et stykke rett foran det åpne øyet. Stirr på et punkt bak gjenstanden, og før den lyse gjenstanden ut til siden/samme side som det åpne øyet. Ca 15-20 grader ut til siden sees plutselig ikke den lyse gjenstanden. Bildet av den har truffet netthinnen på den blinde flekk. Rød refleks. Når lys fra ett punkt i et ellers mørkt rom treffer et øye med stor pupill, vil lyset som samles på netthinnen også sendes tilbake, slik at hvis vi ser på øyet fra nesten samme retning som lyset kommer fra, vil vi se et rødt lys der vi vanligvis ser det sorte i pupillen i midten av øyet. Dette brukes til undersøkelser på helsestasjonen for å utelukke en sjelden kreftsykdom på netthinnen. Ved katarakt (grå stær), når øyets linse blir matt, vil vi ikke se rød refleks. Ved endel tilstander med puss eller uklarheter i øyets væske vil også rød refleks bli borte. Når vi kjører bil i mørke kan vi se dyr på langt hold som små lyspunkter som er rød refleks fra øynene. Senehinne og konjunktiva. Øyeeplet er kledd av en senehinne (lat. "sclera") som musklene (se under) festes i. Senehinnen dekker hele øyeeplet bortsett fra hornhinnen, som må være gjennomsiktig. Over den delen av senehinnen som ligger eksponert for luft ligger konjunktiva, som er et hudlag med blodårer og nerver. Konjunktiva dekker også innsiden av øyelokkene. Menneskets øye i kunst, litteratur og filosofi. Det blir av noen hevdet at «Øynene er sjelens speil» og at de kan utvise frykt, glede, sorg, tristhet, tankefullhet, hat, hevn og ondskap. De meste berømte øyne i billedkunsten er trolig øynene til Mona Lisa, portrettet Leonardo da Vinci malte. Øyet hos virveldyr. Virveldyr har primært minst tre øyne, et på hver side fremme på neurokraniet, samt et såkalt panneøye eller parietaløye/pinealøye midt i pannen. Dette er fremdeles synlig som et lysfølsomt organ blant flere arter innen alle virveldyrklasser, med unntak av fugler og pattedyr hvor det uten unntak, er modifisert til en kjertel kalt pinealkjertelen. Øyet hos pattedyr. Øyet hos andre pattedyr har en lik oppbygning som øyet hos mennesket, det er kulerundt og har samme anatomi. Noen pattedyr har bedre syn enn mennesket, særlig det å se når det er svakt lys, nattsyn. Øyet hos fugler. Øyet hos fuglene har i motsetning til øyet hos pattedyr ikke en rund form, men er forstørret og avflatet inne i hodet, som en omvendt trakt. Dette gir mindre bevegelsesfrihet men desto bedre syn. En ring av små bein rundt hvert øye gir feste for øyemuskler. Fugleøyet ser ut til å være det best utviklete av alle virveldyrøyne. Selv om de er utstyrt med både et øvre og et nedre øyelokk, benytter de fleste en blinkhinne ved blunking. Blinkhinnen beskytter øyet under flyging, og fungerer både som solbriller og beskyttelse mot vær og vind. Hos dykkende fugler kan den til og med brukes som dykkerbriller som bidrar til skarpt syn under vann, i tillegg til at disse fuglene ofte har en svært fleksibel linse som kan krummes nok til å se skarpt både i vann og i luft. Ugler er en av de få gruppene som blunker på samme måte som pattedyr. Fugler har er to fovea på netthinnen, i motsetning til mennesket, som bare har en. Dagaktive fugler kan dessuten oppfatte ultrafiolett og polarisert lys. Øyet hos fisker. Øynene til slimåler er rudimentære og mangler linse. At noen av artene har mer utviklete øyne enn andre forteller at de dårlig utviklete øynene er en sekundær egenskap og en tilpasning til de mørke havdypene hvor de holder til. Leddyr. a>, med to fasettøyne og tre punkøyne, midt oppe på hodet Leddyr er en stor dyregruppe med mange, svært ulike arter, derfor er det variasjon i hvordan øynene er utformet. Generelt er det to slags øyne i denne dyregruppen. Fasettøyne og punktøye eller medianøye. Fasettøye, er et sammensatt øye som består av flere enkelt øyne (ommatidier) i en gruppe, ett «stort øye». Hvert slikt enkelt øye er sekskantet. Slike øyne er vanlig hos de fleste leddyr og forekommer hos de fleste insekter, krepsdyr, mangefotinger, dolkhaler og også i den fossile gruppen trilobitter. Enkelte arter kan ha fasettøyne med bare noen få øyne, eller fasetter. Men et fasettøye kan også bestå av opp til 30 000 små sekskantete fasetter. Øynene er enten hårløse eller besatt av mengder av små korte rett utstående hår, mellom fasettene. Fasettene øverst på øyet kan hos noen arter være større enn fasettene nederst. Punktøyne / medianøyne (ocellus) er en type enkelt øyne. Punktøyne oppfatter bare lys eller mørke. De brukes derfor ikke til å se med, men mer som ekstraøyne. Mange leddyr har slike punkøyne oppe på hodet eller i pannen. Ofte er det tre punktøyer – som danner en trekant. Moholt. a> på Moholt er bygget i år 1900. Moholt er et område i Trondheim beliggende mellom Tyholt og Loholt. Bydelen ligger lengst vest på platået Snaustrinda sørøst for sentrum. Moholt domineres av Moholt studentby. Dessuten holder Høgskolen i Sør-Trøndelags økonomiutdannelse (Trondheim Økonomiske Høyskole) til på Moholt. Her ligger også bydelens postkontor, en filial av folkebiblioteket, og et utvalg dagligvarebutikker. Fjodor Dostojevskij. Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Михайлович Достоевский; født i Moskva, død i Sankt Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.» Dostojevskij er ofte sett på som grunnleggeren av eksistensialismen. Tidlig liv. I motsetning til Tolstoj og Turgenjev, ble Dostojevskij født inn i fattige, adelige kår, han ble fra barnsben av vant til å leve med anstrengt økonomi. Dostojevskij var den andre av syv barn født av Mikhail og Maria Dostojevskij. Dostojevskijs far var en tidligere militærkirurg og en voldelig alkoholiker, som jobbet som doktor på Marinskijhospitalet for de Fattige i Moskva. Hospitalet befant seg i et av de verste områdene i Moskva. Lokale landemerker inkluderte en gravplass for kriminelle, et sinnssykehus og et barnehjem for forlatte barn. Dette gjorde et varig inntrykk på den unge Dostojevskij, som hadde stor interesse for og medlidenhet for de fattige og undertrykte. Selv om foreldrene forbød det, likte Dostojevskij å spasere ut til hospitalhagen, hvor de lidende pasientene satt for å få et blikk av solen. Den unge Dostojevskij elsket å tilbringe tid med dem og å høre deres historier. Begynnelse på en litterær karriere. Dostojevskijs "Opptegnelser fra det døde hus". 23. april 1849 blir Dostojevskij fengslet for medvirkning til revolusjonær aktivitet mot tsar Nikolai I, og 16. november samme år blir han dømt til døden. Henrettelsen blir imidlertid ikke gjennomført. Foran eksekusjonspelotongen med bind for øynene får Dostojevskij beskjed om at han er blitt benådet og i stedet skal sendes ti år i straffarbeid. Samme beskjed får de andre dømte. Alt har vært en skinnmanøvre fra tsaren for avskrekkelsens skyld. Episoden fikk stor betydning for Dostojevskij, og få har skildret tankene til en dødsdømt troverdig som ham. Også årene i Sibir fikk stor betydning for Dostojevskij. I straffeleiren møtte han alle samfunnets verste utskudd, både blant fangene og blant vokterne, og han gjør mange observasjoner han senere bearbeider og gir en kunstnerisk form i romanene. I denne perioden utvikler han også epilepsi, noe som også skal få stor betydning for diktningen hans. Han skildrer flere epileptiske anfall i bøkene sine, eller ekstatiske øyeblikk inspirert av epileptiske anfall. Da han kommer ut fra straffeleiren i 1854 må han først tilbringe noen år deportert i sentralrussland, i Kasakhstan, hvor han gjør militærtjenste som korporal. Her skriver han noen middelmådige romaner, som "Onkels drøm" og noen småfortellinger. Disse gjenspeiler ikke påkjenningene han har gått gjennom. Da han omsider får flytte til storbyen igjen, har han svært dårlig økonomi og pådrar seg så stor gjeld at han må flykte fra landet på grunn av trussel om gjeldsfengsel. I utlandet utvikler han spillegalskap, noe som forskyver muligheten for å komme tilbake til sitt elskede Russland. Det er under denne svært tøffe perioden han skriver de fleste av sine største romaner, alle sammen under et stort tidspress for å innfri løftene han har gitt forleggerne som har innvilget ham forskudd. Forfatterskap. Forfatterskapet til Dostojevskij kan deles i tre. Den første perioden er de to romanene og fortellingene han får skrevet før han blir arrestert og sendt til Sibir. Selv om debuten "Fattige folk" fikk en flott mottagelse og gav løfte om et stort forfatterskap, og oppfølgeren "Dobbeltgjengeren" vitner om stor eksperimentvilje for å finne ut av menneskets psykologi, så må disse to romanene sees på som ungdomsverk. Det samme må fortellingene fra perioden. De inneholder alle tema som Dostojevskij behandler senere som fullmoden forfatter. Mellomperioden er fra han slipper ut av Sibir, til han forlater Russland i selvpålagt eksil. Denne perioden begynner dårlig, men tar seg opp med opptegnelsene (fra det døde hus og fra et kjelledyp) på begynnelsen av 1860-tallet. Det er imidlertid først i den siste perioden de virkelige storverkene kommer. Det første er "Forbrytelse og straff", som han på grunn av sin akutte pengenød og tidsfrister skriver samtidig som "Spilleren". "Spilleren" omhandler gamblerens psykologi, et emne Dostojevskij skulle kjenne godt, og denne romanen er det Knut Hamsun blir beskyldt for å plagiere med den tidlige novellen "Hazard". "Forbrytelse og straff" er en flerbindsroman av typen Dostojevskij skulle bli kjent for. Den handler om en ungdom som tar livet av en gammel pantelånerske, for han trenger penger til å gjennomføre en stor idé. Romanen viser stor psykologisk innsikt i forbrytelsens psykologi, og soningen viser et sterkt og kristent livssyn. "Idioten" og "Brødrene Karamasov" er et par av de store verkene han skrev i løpet av sitt liv. "Idioten" er en bok med paralleller til beskrivelsen av Jesus i Det nye testamentet, en person som bare ønsket godt, men som samfunnet ikke godtok. I "De besatte" behandler Dostojevskij de revolusjonære tendensene som fantes i Russland, og han har ingen tro på dem. Den eneste revolusjonen kan være gjennom Gud, og de som forsøker en annen utvei er besatte og går utfor stupet som grisene i Bibelen (Lukasevangeliet kapittel 8, vers 32-36). "En ung manns historie" er på ny og ungdom og spillegalskap, men her i et større omfang. Mot slutten av sitt liv hadde Dostojevskij sitt eget tidsskrift, "En forfatters dagbok", og dette var meget populært og ble flittig lest. Han er av de forfattere som fikk anerkjennelse i sin levetid, men han døde i en fattigslig leilighet i St. Petersburg i 1881. Dostojevskij som teolog. Dostojevskijs verker har hatt stor betydning for moderne ortodoks teologi. Den russiske filosofen Nikolaj Berdjaev og andre ortodokse teologer i det tyvende århundre har blitt ved å vende tilbake til Dostojevskij. Også kristne i andre kirkesamfunn har vist stor interesse for hans skjønnlitterære teologi. I siste del av det nittende og første del av det tyvende århundre opplevde Russland en religiøs renessanse. Betydelige skikkelser innen kultur og samfunnsliv – som komponisten Sergej Rakhmaninov, filosofen Vladimir Solovjev og forfatteren Leo Tolstoj – vendte oppmerksomheten mot kirken eller kristendommen. I motsetning til sistnevnte forble Dostojevskij tro mot Den ortodokse kirke og satte varig preg på dens diskurs i nyere tid. At en skjønnlitterær forfatter kan oppfattes som teolog, er kanskje ikke så utenkelig i Russland, hvor mye av teologien tradisjonelt er blitt formidlet gjennom hagiografi og hymner. Som skjønnlitterær forfatter slapp Dostojevskij lettere unna den strenge statlige sensuren enn fagteologene gjorde. Viktige teologiske temaer hos Dostojevskij er omvendelse, skyld og forsoning. I "Forbrytelse og straff" blir for eksempel den hovmodige rasjonalitetens Raskolnikov (navnet betyr ’’skismatiker’’) omvendt og forsonet med kirken og verden gjennom møtet med den ydmyke Sonja. Sonja er en russisk navneform av Sofia, den guddommelige Visdommen som spiller så viktig en rolle i russisk åndelighet. Dostojevskij var også opptatt av lidelsen og ondskapens problem. Både "Idioten" og "Brødrene Karamazov" er sentrale verker i hans teologiske forfatterskap. Kortbølge. Kortbølgen (ofte omtalt som HF av "høye frekvenser") omfatter bølgelengder mellom 10 m og 100 m, radiofrekvensene mellom 3 MHz og 30 MHz. Radiosignalene reflekteres av E-lagene og F-lagene i ionosfæren og kan derfor under gode forhold rekke over flere kontinenter. Sydney. Sydney er hovedstaden i den australske delstaten New South Wales, men ikke hovedstaden i Australia, som er Canberra. Den er også Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport, handel og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne). For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen. Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000. Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach. Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden. Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen. Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson. Historie. Selv om det har bodd mennesker i området i rundt 40 000 år, begynner ikke Sydneys moderne historie før i 1770, da kaptein James Cook seilte inn i Botany Bay med skipet Endeavour. Han kalte landet New South Wales og gjorde krav på det for England, som på denne tiden var på utsikt etter et sted å deportere sine bråkmakere til. 18 år senere, i 1788, ankom kaptein Arthur Phillip med det første skipet som var fylt med tusen dømte fanger, og grunnla en straffekoloni på Sydney Cove på Port Jackson. Kolonien ble oppkalt etter politikeren Thomas Townsend, Lord Sydney, som hadde gitt kaptein Phillip oppgaven. Kolonien var stadig i strid med de lokale aboriginerne, og svært mange av disse døde av sykdommer britene hadde med seg. Kolonien vokste raskt og ble i 1842 erklært som Australias første by. I 1851 ble det funnet gull 20 mil vest for Sydney, og dette førte til en massiv immigrasjon. I løpet av de neste tjue årene ble befolkningen mer enn femdoblet. I 1870 var det rundt 200 000 innbyggere i Sydney. I dag har Sydney vokst til en stor by med over 4,2 millioner innbyggere og er Australias økonomiske senter. Sydney er også landets fremste turistattraksjon, først og fremst verdenskjent for de to landemerkene Operahuset og Harbour Bridge. Klima. Sydneys årstider er motsatte av den nordlige halvkule og byen har et fuktig subtropisk klima med varme somre og kaldere vintre, og regn spredt jevnt gjennom året. Været modereres jo lenger bort fra kysten en kommer, med større temperaturforskjeller i de vestlige bydelene inn i landet. Varmeste måned er januar, med snitt temperatur målt ved Sydney sentrums Observatory Hill på mellom 18-26 °C. I snitt er det 15 dager i året med mer enn 30 °C. Varmeste temperatur målt er 45.3 °C 14 januar i 1939, men så sent som 1. nyttårsdag 2006 ble det også målt 45 °C i Sydney. Kaldeste måned er juli, med lavest temperatur målt ved Observatory Hill på 2.1 °C. Temperaturen i de vestlige bydelene er som regel høyere om sommeren og lavere om vinteren. I snitt faller det ca. 1217 mm regn i løpet av året, og det er nedbør i snitt 138 dager i året. Det har ikke snødd i Sydney siden 1836, men vind- og haglstormer forekommer som kan forårsake store ødeleggelser. I 1999 ble Sydneys østre og sentrumsbydeler truffet av en slik storm med hagl på 9cm i diameter. Stormen forårsaket ødeleggelser verdt omkring AUD 1.7 milliarder i løpet av 5 timer. Mange områder i og rundt Sydney som ligger nært bushland er utsatt for skogbranner, spesielt om sommeren. De største av nyere tid skjedde i 1994 og 2001-2002. Mat og drikke. Mat i Australia og Sydney har blitt påvirket av bakgrunnen til immigrantene som har kommet til landet. Sydney er i dag en metropol med alle typer mat og drikke, men det finnes lite mat og drikke som er spesiell kun for Sydney. I tidlige kolonitider handlet man med brennevinet rom, noe som førte til det såkalte «Rum Rebellion» i 1808. Både nå og i tidligere tider fantes det vinproduksjon innen området av dagens stor-Sydney. Det store vindistriktet Hunter Valley ligger nord for byen og Tooheys øl produseres i byen. Sydney feirer hvert år matfestivalen Sydney Food and Wine Fair med over 30000 besøkende. Større restaurantdistrikt finner man i Darling Harbour, The Rocks, Leicharts Norton St, Parramattas Church Street og mer spredt i sentrumskjernen. Sydneys store Chinatown har en rekke kina-restauranter. Kjente meriterte restauranter i Sydney inkluderer Tetsuya's som ble kåret til verdens 5. beste, og Rockpool som ble nummer 33. Doyles i Watson Bay er berømt og meritert for fisk og sjømat. Operahuset. Sydneys mest kjente landemerke er Sydney Opera House. Operahuset ligger på Bennelong Point, omgitt av sjø på tre kanter, med Circular Quay til sørvest og Royal Botanic Gardens til sørøst. Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon som i 2003 fikk arkitekturens gjeveste pris, Pritzker Architecture Prize. Bygget kostet AUD $102 millioner. da det ble åpnet i 1973 og har flere saler, den største konsertssalen har 2679 seter. Bygningen og dens omgivelser er et ikon for Australia. Taket som former de runde skjell-seksjonene minner om en flåte av hvite seilskip som man ofte ser i Sydneys havn. Foruten å sette opp teater, ballett og musikaler huser Operabygningen kontorene for Opera Australia, Sydney Theatre Company og Sydney Symphony Orchestra. Bygningen blir administrert av Opera House Trust, under New South Wales (NSW) Ministry of the Arts. Festivaler og andre kulturelle innslag. Sydney holder årlig mange forskjellige og noen av Australias største sosiale og kulturelle innslag. Disse inkluderer; Sydney Festival, Australias største kunstfestival i januar; Big Day Out, en festival med rock musikk; homoparaden Gay and Lesbian Mardi Gras langs Oxford Street i februar; Sydney Film Festival og kortfilmfestivalen Tropfest; Archibald Prize for beste porttrettmaleri; Australian Fashion week i april/mai og Sydney Royal Easter Show hver påske som nå holdes i Sydney Olympic Park. Australian Museum. Australian Museum i Sydney er Australias eldste museum, grunnlagt i 1827, og er internasjonalt ledende innenfor naturhistorie, antropologi og naturvitenskap. Museet fikk sitt nåværende navn i 1836, flyttet til sin nåværende bygning i 1849, og åpnet for allmennheten i 1859. Bondi Beach er populær hos turister Bondi Beach. Bondi Beach er en av verdens mest kjente strender og en av de mest besøkte i hele Australia. Stranden er ca en kilometer lang og deles inn i en nordlig og sørlige ende. Den sørlige enden er reservert for surfing på grunn av større bølger her, og farlige strømmer for badeturister, mens den nordlige enden av stranden er den tryggeste for badeturister. Surf Life Saving Australia patruljerer stranden. Stranden har hai-nett under vann om sommeren, mens en i oktober av og til kan se hval og delfiner i bukten utenfor. Bondi Beach ble lagt til Australias liste over beskyttede historiske steder i 2008. Harbour Bridge. Sydney Harbour Bridge er en stålbro med bil-, tog- og passasjer-trafikk som spenner over Sydney Harbour fra Sydney sentrum til North Sydney. Broen er 1149 meter lang og 49 meter bred, og har en seilingshøyde på 49 meter. Fra åpningen i 1932 til 1967 var den Sydneys høyeste bygning med sine da 134 meter. Broen er som Sydney Opera House et verdensberømt landemerke og er hver nyttårsaften sentrum for fyrverkeriet i Sydney. Turistattraksjonen Bridgeclimb har siden 1998 tatt turister opp på den sørlige halvdelen av brostrukturen. a> over Sydneys havn på natten, med Operaen till venstre, og "Sydney Harbour Bridge" til høyre. Hyde Park. Denne store parken er oppkalt etter sitt motstykke i London og har vært fritidsområde i Sydney siden 1792. Den har en fortid som både cricketbane og hesteløpsbane. Den ligger øst for sentrum og er et grønt og fredelig område med velstelte hager, den majestetiske Archibaldfontenen, minnesmerker, en James Cook-statue og en 40 meter høy obelisk med egyptiske inskripsjoner. Museum of Sydney. Museet tar for seg Sydneys historie fra kolonitiden gjennom multimedier, gjenstander, kart og bilder, og er bygget på stedet der byens første guvernør Arthur Phillip bodde. Huset hans var bygget i 1788 og var Australias første regjeringsbygg, og ble avdekket under arkeologiske utgravninger i 1983. Museet ble åpnet i 1994. Powerhouse Museum. Powerhouse Museum ligger i bydelen Ultimo og er Sydneys Vitenskaps- og teknologimuseum. Museet flyttet til sitt nåværende sted i 1988 og navnet stammer fra den gamle strømstasjonen som museet ligger i. Blant de 400 000 utstilte gjenstandene finnes New South Wales første damplokomotiv «Locomotive 1» bygget av Robert Stephenson i 1854, og verdens eldste fungerende dampmaskin fra 1785. Sydney Aquarium. Sydney Aquarium er et offentlig akvarium som ligger på bysiden av Darling Harbour nord for Pyrmont Bridge. Akvariet har over 650 forskjellige skapninger fra australske hav og elver, og er et av verdens største akvarier. Hovedutstillingen inkluderer store basseng med hai og fisk med akrylglasstunneler under vannet som besøkende kan gå igjennom. Akvariet har også utstillinger av krokodiller, blekksprut og sel, og et stort akvarium med 2,6 millioner liter vann som huser en gjenskaping av Great Barrier Reef med over 6000 dyr. Sydney Tower. Sydney Tower (også kjent som AMP Tower og Centrepoint Tower) er Sydneys høyeste frittstående byggverk, og Australias nest høyeste etter Q1 på Gold Coast. Tårnet ligger midt i sentrum, i 100 Market Street, og ruver 305 meter over bakken. Det har vært en av Sydneys fremste turistattraksjoner siden åpningen i 1981, og er både et orienteringspunkt og et utsiktstårn. Et observasjonsdekk ligger på 250 meter som blant annet inkluderer en roterende restaurant. Turistattraksjonen Sydney Tower Skywalk tar besøkende på utsiden av tårnet på 268 meters høyde. Hvert år arrangeres trappeløpet Sydney Tower Run-Up hvor deltakere løper opp de 1504 trappene til observasjonsdekket. Taronga Zoo. Taronga Zoo er en dyrehage i bydelen Mosman som ble åpnet i 1916. Med over 2600 dyr fordelt på 340 arter og 283 hektar er den en av verdens største dyrehager. Dyrehagen har utstillinger med de særaustralske dyrene som koala, kenguru, dingo, tasmanske djevler, platypus og emu. Australia har flere giftige dyr enn noe annet land, blant dem både slanger, edderkopper og skorpioner. Dyrehagen har også en avdeling vest for Sydney i byen Dubbo som går under navnet Western Plains Zoo. Transport. a>s hovedknutepunkt for bus, tog og ferger Sydney og de omkringliggende regionene er dekket av et stort nettverk av offentlig transport. Sydney har Australias største offentlige transportsystem, og offentlig transport står for nesten dobbelt så høy andel reiser i Sydney som i andre større byer. Nettverket er regulert av New South Wales Ministry of Transport, som jobber for å integrere nettverkene som betjener Sydney, Newcastle, Central Coast, Blue Mountains, Wollongong og Illawarra. Sydney fikk tidlig offentlig transport, med de første jernbanelinjene etablert i 1855. Dagens billettsystem for de statlig styrte transportørene er like og bruker billetter med magnetstriper. Prisene varierer etter lengde på reisen. Ferge. Sydney Ferries, en statlig eid organisasjon, har en rekke pendler og turistferger i Sydney Harbour og opp langs elven Parramatta River. Sydney Ferries opererer ni ruter, med omtrent 14 millioner passasjerer hver år. Fergene opererer ut fra Circular Quay Ferry Terminal, med vanlige passasjerferger til en rekke bydeler og både vanlige passasjerferger og hurtiggående katamaraner til bydelen Manly. Sydney Ferries har også sightseeing-cruise for turister. Flere mindre aktører driver passasjerferger til øyer og bydeler andre steder i Sydney, og ved Sydneys ytterkanter finnes også bilferger som krysser blant annet elven Hawkesbury River. Buss. Busstransport står for ca halvparten av alle reiser med offentlig transport iløpet av en ukedag i byen. Største operatør er State Transit Authority of New South Wales (STA), med en rekke mindre private aktører. Transport departementet overser et integrert storby system av busser som strekker fra Newcastle i nord til Wollongong i sør. Hurtigbusser med egne bussfiler og bussveier kjøres mellom Liverpool og Parramatta, og i de nordvestre bydelene. Bussene i Sydney er nummerert med tre-sifrede tall, der det første tallet peker mot en bestemt region av Sydney. Nattbusser erstatter togene mellom midnatt og 05:00. På noen ruter i de østre bydelene må en kjøpe billetter fra kiosker eller billettmaskiner før påstigning. Taxi. New South Wales har en flåte av ca 6000 taxier med over 22000 taxi-sjåfører. Flåten er den største i Australia og mesteparten av disse finnes i Sydney. De fleste taxiene er eiet av mindre aktører som er en del av større kjeder. Jernbane. Sydneys første jernbanelinje mellom Sydney og Parramatta Junction åpnet 26 september 1855. De første togene på nettverket ble elektrifisert i 1926. Nettverket har gjennom årene blitt kraftig utvidet, og Sydney regionen er i dag dekket av elleve jernbanelinjer som kjøres av CityRail. Sydney har ikke et separat metro-system, men togene kjører under grunnen i bykjernen og på de to nyeste linjene mellom Epping og Chatswood og til flyplassen. På de fleste linjene går det passasjertog hvert kvarter eller halvtime utenom rushtiden, med flere tog i morgen- og ettermiddagsrushet. Sydney er også en viktig omlastningsterminal for frakt til andre deler av landet, og det går mye containergodstrafikk på linjene også. De lengste togene med kullmalm som skipes ut fra Sydney er på opptil 1,5 km lang. Det finnes ikke tog i Northern Beaches eller Eastern Suburbs. Interurban-tog til omkringliggende byer som Newcastle og Central Coast, Blue Mountains og Illawarra, samt Countrylink-tog til Melbourne, Brisbane, Adelaide, Perth og andre deler av innlandet i NSW går fra Central Station. Bybane og Monorail. Som endel av utviklingen av Darling Harbour før 200 årsjubileumet for Australia i 1988 ble en monorail bygget for å binde sammen turistattraksjonene i området med bysentrum. Monorailen har 8 stasjoner på 3,6 km linje som går i en sløyfe fra Sydney sentrum til vestsiden av Darling Harbour. Stasjoner finnes blant annet ved store attraksjoner som Powerhouse Museum, Sydney Aquarium og Sydney Convention and Exhibition Centre. Monorailen transporterer ca 4 millioner passasjerer årlig. I 1997 ble en kort bybane kalt Sydney Light Rail åpnet mellom sentrum og Inner West bydelene Darling Harbour, Ultimo og Pyrmont. Linjen ble utvidet til Lillyfield i 2000. Linjen som nå heter Metro Light Rail har 14 stopp over 7,2 kilometer, med stopp ved blant annet Central Station, Star City Casino, Sydney Fish Market og ved Monorailen i byen. Bybanen har rundt 3,5 millioner passasjerer årlig. a> er Sydneys internasjonale lufthavn. Bildet er av kontrolltårnet. Kingsford Smith internasjonale lufthavn. Kingsford Smith internasjonale lufthavn i er Australias største flyplass, og er også en av verdens eldste som fortsatt er i bruk. Flyplassen var den 28. mest travleste flyplassen i verden i 2003, men har siden det vært på topp 30 listen, med nesten 32 millioner passasjerer i 2007. Flyplassen ligger tett i tett med den store drabantbyen Mascot sør for Sydney Sentrum. Flyplassen er også hovedbase for flyselskapet Qantas, som er verdens nest eldste flyselskap, etter KLM Royal Dutch Airlines. Andre Lufthavner. Sydney har også flere mindre lufthavner, de viktigste er Bankstown Airport som tar imot privatfly og småfly. Det finnes også en mindre flystripe ved Camden, samt flystripen Hoxton Park Aerodrome. Militærbasen RAAF Base Richmond ligger nordvest i byen. Det diskuteres om hvorvidt Sydney trenger en hovedflyplass nummer to, og hvor denne skal ligge. Land har blitt avsatt til dette ved Badgerys Creek i vest, men også sør for Sydney rundt Moss Vale har blitt foreslått. Sport og utendørsaktiviteter. Sydney har mange åpne plasser og god tilgang til strandsonen, samt mange naturområder selv helt i sentrum. Innen Sydney sentrum finnes Hyde Park, The Domain, Royal Botanic Gardens og Chinese Garden of Friendship. Metropolområdet er også hjem til flere nasjonalparker, blant dem Royal National Park som er den nest eldste nasjonalparken i verden, verdensarvlistede Blue Mountains og flere andre nasjonalparker i og rundt storbyområdet. Sydney var vert for Sommer-OL 2000 og har velutbygde fasiliteter for mange idretter. Større idrettsanlegg inkluderer ANZ Stadium, Sydney Cricket Ground (SCG), Sydney Football Stadium, Eastern Creek Raceway, Royal Randwick og Rosehill Gardens Racecourse. Byen holder hvert år et gateløp fra Sydney sentrum til Bondi Beach, kjent som City to Surf. Fotball. Australia og Sydney utover 4 forskjellige typer fotball. Den mest populære sporten i Sydney er Rugby League som er importert fra England. National Rugby League (NRL) begynte i Sydney i 1908 er i dag den største rugbykonkurransen i verden. Sydney er hjem til ni av de seksten lagene i serien. Rugby Union og europeisk fotball er også populære sporter, og byen har også elitelag i Australian Football League (AFL), den nasjonale basketligaen og i sporten netball. Som hovedstad i New South Wales er byen også sete for delstatslagene i cricket og rugby league. Panorama av Sydney to Hobart Yacht Race i 2007. Vannsport. Forskjellige typer vannsport er populært og på Sydneys strender kan man drive med surfing, seiling og dykking. Surfing er en meget populær sport blant australere, og Sydney har en rekke strender med gode forhold. Bondi Beach og Manly Beach er to av de mest kjente, blant lokalbefolkningen er i tillegg Bronte, Coogee og Maroubra populære i de østlige bydelene, Cronulla Beach i de sørlige bydelene, og Dee Why, Collaroy og Avalon Beach populære i de nordlige bydelene. Båtsport i Sydney Harbour er også populært, blant annet arrangeres flere regattaer og seilaser her. Det mest kjente er Sydney to Hobart Yacht Race som starter annen juledag hvert år fra Sydney. Golf. Sydney har golfbaner spredt over hele byen. Banen til Australian Golf Club i bydelen Rosebery mellom Sydney sentrum og flyplassen er en av Australias eldste fra 1882, og har vært vert 17 ganger for turneringen Australian Open, senest i 2007. Økonomi og næringsliv. Sydney er Australias største by i både folketall og omfang på økonomien. Den er listet som en beta world city av Loughborough Universitys 1999 måling og på 16. plass blant globale byer av "Foreign Policy"s 2008 Global Cities Index. Australias største og viktigste flyplass Kingsford Smith International Airport ligger her, og de fleste av Sydneys og Australias turister og immigranter ankommer via byen. Sydney tok imot 7,8 millioner besøkende og 2,5 millioner utenlandske besøkende i 2004. Ifølge Mercers Cost of Living undersøkelse er Sydney Australias dyreste by og den 15. dyreste i verden. De største sektorene innen økonomi i Sydney, målt etter antall ansatte, inkluderer blant annet eiendom, varehandel og service, vareproduksjon, og helse og sosialtjenester. Siden 1980 årene har flere og flere arbeidsplasser blitt flyttet fra industri til IT og service-næringen. Sydney står for ca 25% av Australias totale BNP. Børsene Australian Stock Exchange og Australian Securities Exchange og sentralbanken Reserve Bank of Australia ligger i byen, likeså er byen sete og hovedkontor for over 90 banker og mer enn halvparten av Australias største firma, i tillegg til å være regionkontor for mer enn 500 multinasjonale firma. Sydney Futures Exchange (SFE) er en av Asia-Pacifics største finansielle institusjoner, med 64,3 millioner handler i 2005. Det er det 12. største futures markedet i verden og det 19. største når en inkluderer opsjoner. Byen har den høyeste gjennomsnittinntekten for husholdninger i de store byene i Australia. Per 20 september 2007 hadde Sydney den høyeste gjennomsnittlige husprisen i Australia med AUD $559000. Sydney har også de høyeste gjennomsnittlige leieprisene i Australske byer med AUD $450 per uke. Større handelssteder i sentrum finner en i Queen Victoria Building og gågaten Pitt Street Mall, med internasjonale luksusbutikker i den nordlige enden av Castlereagh Street. De største bydelene i stor-Sydney har også store handlesentre, med sentrene i Parramatta, Bondi Junction og Chatswood som noen av de største. Større grupper med høyhus og næringsliv finner en foruten Sydney sentrum også i North-Sydney, Parramatta, Chatswood og Macquarie Park. Utdanning. a> etablert 1850, er det eldste universitetet i Australia Sydney er hjemby til noen av de største og beste universitetene i Australia, og Australias første universitet University of Sydney ble etablert her i 1850. Det er fem andre offentlige universitet med hovedsete i Sydney; Australian Catholic University (2 av sine seks campuser i byen), Macquarie University, University of New South Wales, University of Technology Sydney og University of Western Sydney. En rekke andre australske universitet har mindre avdelinger i Sydney. Det finnes også fire offentlige Technical and Further Education (TAFE) institutter i Sydney som tilbyr utdanning innen spesifikke ikke-akademiske fagfelt på universitetsnivå. Sydney har offentlige, religionsbestemte og uavhengige skoler. Offentlige skoler, inkludert førskoler, grunnskole og videregående skole og spesialskoler er styrt av New South Wales Department of Education and Training. Av de 30 såkalte selektive videregående skolene i NSW er 25 av dem i Sydney. Et panorama over Sydney Havn Mellombølge. Mellombølgen (MF) dekker radiofrekvensområdet mellom 300 kHz og 3000 kHz. Radiosignalene kan under gunstige forhold om kvelden og natten rekke langt, ofte over det meste av kontinentet det sendes fra. Mellombølgen har derfor vært mye brukt til kringkasting og til skipsradiosamband. Mellombølgen blir ofte referert til den delen av MF-frekvensområdet (300–3000 kHz) hvor vi finner kommersiell AM-kringkasting. Disse kringkasterne har konsesjon på frekvensene mellom 525 kHz til 1615 kHz (1705 kHz i Nord-Amerika, Australia og deler av Syd-Amerika.) Havstein. Havstein er et område på Byåsen i Trondheim. Beliggenheten gjør at man fra Havstein har utsikt over store deler av Trondheim. På Havstein finner man blant annet Havstein Gård, Havstein Legesenter, Havstein kirke og Havstein krigskirkegård. Tidligere var store deler av området jordbæråker, men fra sommeren 2010 startet byggingen av en 9-hulls golfbane på nordsiden av området. Langbølge. Langbølge refererer ofte til den delen av LF-frekvensområdet (30 – 300 kHz)som overfører kommersielle AM-kringkastingssendinger. Disse opererer i området fra 153 kHz til 279 kHz i Europa og store deler av verden for øvrig. Byåsen. Byåsen utgjør en stor del av Trondheim by. Den omfatter en rekke områder sørvest for byen i hellingene opp mot Gråkallen. Alle områdene som ligger på vestsiden av Nidelva og nord for Granåsen regnes til Byåsen. Byåsen er preget av forstadsbebyggelse med lite næringsvirksomhet og få butikker. De fleste som bor her jobber i andre deler av Trondheim. Trikkelinjen Gråkallbanen går gjennom Byåsen (endestasjon på Lian). Byåsen er kjent for kvinnehåndballaget med samme navn, men har også mange kjente langrennstjerner. Tor Arne Hetland går for Byåsen Idrettslag. Ole Einar Bjørndalen, Lars Berger og Frode Estil har tidligere gått for for samme klubb. Byåsen har mange populære turområder i Bymarka. Risvollan. Risvollan er et område i Trondheim. Det blant av de sørligste områdene av Trondheim øst for Nidelva. Området domineres av Risvollan borettslag, som er landets største frittstående borettslag. Nidelva (Trøndelag). Nidelva er en 30 km lang elv i Sør-Trøndelag. Nidelva har sitt utspring i Selbusjøen. Ved Hyttfossen ligger Hyttfossen dam som regulerer Selbusjøen. Nedenfor Hyttfossen ligger Løkaunet kraftstasjon, og elva renner videre forbi Svean kraftstasjon. Lengre mot nord i Klæbu ligger Fjæremsfossen dam og kraftstasjon. Derfra renner den nordover forbi Tiller til Leirfossene hvor det er to vannkraftverk. Videre har den et svingete (meandrerende) løp forbi Stavne og gjennom Trondheim sentrum. Den når Trondheimsfjorden ved Brattøra (nær Trondheim sentralstasjon). Nidelva er på sitt dypeste i Trongfossen ved Hyttfossen i Klæbu med 56 m og er med dette Norges dypeste elv. Nidelva er nederste del av Nea-Nidelvvassdraget. Elva er sentral i Oskar Hoddøs kjente vals «Nidelven stille og vakker du er». Fiske. Næringsproduksjon for fisk er stor og dette gir tildels stor fisk av god kvalitet. I den øverste delen av Nidelva er det ørretfiske som dominerer, og mellom Nedre- og Øvre Leirfoss er det foreløpig fritt fiske. De nederste 8 kilometrene av Nidelva er lakseførende. Den lakseførende strekningen går gjennom Trondheim sentrum opp til Nedre Leirfoss. Nidelva har en storvokst laksestamme, og nesten hvert år blir det fanget laks på over 20 kg. Rekordlaksen er fra 1954 og var på 31,8 kg. Fangstene er også gode, årlig fanges det mellom 3 og 10 tonn laks. Radiofrekvens. Radiofrekvens angis i antall hertz (Hz) (svingninger per sekund). NS. NS, Ns, nS og ns kan referere til Augustus (tittel). Augustus er latin for "majestetisk" eller "ærverdig". Ordet Augustus brukes vanligvis for å omtale den romerske keiseren. Den første «Augustus» (og den første person som var romersk keiser) var Gaius Julius Caesar Octavianus, som ble gitt tittelen av det romerske senatet 16. januar 27 f.Kr. I løpet av de neste 40 årene satte Augustus standarden for hvordan påfølgende keisere skulle bli anerkjent, der hans eget navn («Augustus») ble identifisert som sammensetningen av hans fullmakter. Selv om navnet i seg selv ikke hadde noe som helst teoretisk konstitusjonell betydning, ble det fra da av forstått som keiserens akkumulerte myndighet. Richard Nixon. a>, som seiret med 301 valgmannstemmer, mot 191 for Humphrey og 46 for Wallace. Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda, California, død 22. april 1994 i Park Ridge, New Jersey) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 36. visepresident 1953–1961 og landets 37. president 1969–1974. Han er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident (1952 og 1956) og president (1968 og 1972). Nixon er også den eneste visepresident som er valgt til president uten å etterfølge den sittende president. Richard Nixon gikk av fra sitt verv som følge av Watergate-skandalen i 1974, da det ble klart at Kongressen ville stille ham for riksrett. Han er den eneste president som har fratrådt frivillig. Bakgrunn. Richard Milhous Nixon ble født i Yorba Linda i California 9. januar 1913 av Francis Nixon og Hannah Milhous, morens slekt nedstammet fra en tysk familie med navnet Milhausen. Foreldrene var begge strengt religiøse kvekere, og i hele sitt voksne liv omtalte Nixon moren sin som en kvekerengel. Han hadde fem brødre, hvorav to av dem døde av tuberkulose i ung alder. Utdannelse og militærtjeneste. Nixon gikk på Fullerton High School 1926-1928 og begynte deretter sine jusstudier ved Whittier College der han gikk ut som nummer to i sitt årskull i 1934. Han fikk deretter fullt stipend ved Duke-universetetet hvor han fikk sin grad som nummer tre i sin klasse. Han tjenestegjorde som logistikkoffiser i den amerikanske marinen under andre verdenskrig. Der ble han for øvrig kjent som «Nick» og gjorde store penger på poker, som han brukte til å finansiere sin første valgkamp til Kongressen. Her møtte han, og ble god venn med, sin fremtidige utenriksminister William Pierce Rogers. Kongressmann og visepresident. Etter å ha returnert til California og giftet seg med Thelma Catherine Patricia Ryan (Pat) i 1940, bestemte Nixon seg for første gang å prøve seg i politikken da han ble tilbudt å stille som kandidat for det Republikanske partiet for en plass i Representantenes hus i 1946. Han vant sin første valgkamp mot Jerry Voorhis og sikret seg den 12. kretsten i California og gikk dermed inn i USAs 80. kongress høsten 1946. En annen fersk representant i denne Kongressen var John Fitzgerald Kennedy fra Massachusetts. De to fremtidige presidentene satt i samme kongresskomité og var ifølge Nixon selv "for forskjellige av bakgrunn, perspektiv og temperament til å bli nære venner". Han ble raskt kjent som en arrig anti-kommunist og klatret raskt gradene i det Republikanske partiet i Kongressen. Etter bare en periode i Representantenes Hus ble han i 1950 valgt til Senator, også denne gangen for sin hjemstat California. I 1952, etter en lang og til tider vanskelig valgkamp der han ble kjent for den såkalte «Checkers-talen», ble Richard Nixon valgt til visepresident som kandidat sammen med tidligere krigshelt og general Dwight David Eisenhower. Sammen med Eisenhower omdefinerte på mange måter Nixon visepresidentens rolle i amerikansk politikk. Tidligere hadde dette stort sett vært et seremonielt verv, der den viktigste rollen rett og slett bare var å være klar til å ta over dersom presidenten skulle bli syk eller dø. Nixon selv tjenestegjorde som president tre ganger i 1955, 56 og 57, da Eisenhower var syk. Som visepresident reiste Nixon enormt mye. Både innenlands og i utlandet. Han hadde lengre offisielle turer i Asia og Europa. Han besøkte også Moskva i 1959, der han hadde en impromptu debatt med den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov på en vareutstilling. Dette ble kjent som den såkalte «kjøkken-debatten». Nixon var den første som brukte visepresidentrollen som et springbrett for å vinne makten i Det hvite hus. Gjennom å utnytte medieeksponering, reisevirksomhet og et utstrakt kontaktnett bygde han opp sitt image og sin base for støtte for å forberede seg til å stille som presidentkandidat. 1960-1968, presidentkandiat og sivilt liv. Nixon ble nominert som presidentkandidat for Republikanerne og stilte i valget i 1960 mot Demokratenes John F. Kennedy. Kennedy angrep Nixons manglende initiativrikdom, som ble illustrert i TV-reklamer ved å vise et TV-intervju med president Eisenhower som avkreftet at Nixon tok særlige mye initiativ i Det hvite hus. Nixons egne TV-reklamer var mer tradisjonelle og mindre innovative. De viste kandidaten som snakket til TV-seerne uten noen mer avanserte effekter. Han forsøkte også uten hell å knytte seg til den meget populære president Eisenhower, uten synlig hell. Forholdet til Eisenhower ble forsuret av den tidligere presidentens motvilje til å offentlig støtte Nixon som kandidat, noe han likevel til slutt gjorde. Nixon anklaget senere Eisenhower for å ha kostet ham valgseieren på grunn av dette. Nixon tapte valget med knapp margin, etter en kontroversiell stemmetelling i Chicago, Illinois. Etter valgnederlaget returnerte Nixon til California, og gjorde sin muligens største tabbe i sin politiske karriere, da han umotivert og uforberedt bestemte seg for å stille som kandidat for guvernør i sin hjemstat i 1962. Valgnatten 7. november endte med Nixons såkalte «siste tale», der han for mange fremstod som en dårlig taper fordi han langet ut mot pressen. Han anklaget aviser, tv og radiostasjoner i California for å være for liberale, og direkte anti-Nixon. Han erklærte at de nå ikke lenger ville ha «Dick Nixon å sparke rundt», og sa offentlig at han aldri ville stille til valg for noe offentlig verv igjen. Etter valgnederlaget tok det likevel ikke lang tid før tanken om politisk makt igjen vokste i Nixons hode. Ikke engang etter dette bitre nederlaget var han, ifølge Stephen Ambroses' biografi, innstilt på å oppgi sine ambisjoner. Han tok med seg sin familie til New York der han fikk jobb ved et prominent selskap som ga han akkurat hva han trengte; topp lønn, gode muligheter for å reise utenlands og ikke minst mye fritid. Nixon klarte aldri å slå seg til ro med advokatjobben, selv om det er svært sannsynlig at han ville blitt en av landets mest kjente og kanskje beste advokater. Han argumenterte én sak for Høyesterett i løpet av sin tid som advokat. Med en årslønn på i overkant av 250 000 dollar brukte Nixon disse årene godt for å gjenoppbygge sin politiske base i det stille. Også nå reiste han mye utenlands, og hans kone sa at hun ofte ble overrasket over den mottagelsen de fikk på sine reiser. Overalt hvor de reiste ble Nixon mottatt som om han fortsatt var visepresident. Amerikansk og internasjonal presse fulgte ham overalt og Nixon trakk alltid fulle hus enda han bare annonserte impromptu pressekonferanser på flyplasser og andre steder han passerte. Etter å ha bestemt seg for ikke å søke nominasjon til valget i 1964, der Barry Goldwater led et av Republikanernes største valgnederlag gjennom tidene mot Lyndon B. Johnson, ble Nixon kjent som en stor kritiker av sistnevnte president. Kontaktnettet hans vokste, og han var gjennom hele 1960-tallet trolig en av USAs mest kjente politikere ved siden av Kennedy, Johnson og Eisenhower. Det var knapt en republikaner i USA som ikke skyldte ham en tjeneste. Nixon var nå klar for å returnere på den nasjonale politiske arenaen. President 1969-1974. I 1968-valget vant Nixon presidentvalget mot demokratenes norskættede kandidat Hubert Humphrey. Nixon brukte denne gangen noe sterkere virkemidler enn tidligere på 60-tallet, med appell til patriotisme i den pågående Vietnamkrigen. I et bemerkelsesverdig comeback ble Nixon valgt som USAs 37. president i 1968 og inntok Det hvite hus i januar 1969. Hans første og viktigste oppgave var nå å få USA ut av Vietnam på hva han selv kalte en «ærefull» måte. Johnsons eskalering av konflikten, som Nixon selv hadde støttet, gjorde at USA nå befant seg i en dyp hengemyr i Indokina der veien ut var svært uklar. Sammen med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger bestemte han seg i hemmelighet for å utvide konflikten ved å bombe de nordvietnamesiske forsyningslinjene gjennom Laos og Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien. Selv ikke andre høytstående regjeringsmedlemmer som utenriksminister Rogers ble informert om denne beslutningen, ei heller Kongressen. Beslutningen var en unik bruk av presidentens eksekutive makt. Nixons løsning på Vietnamkrisen var en såkalt «vietnamisering» av konflikten, prinsippet for dette ble kjent som Nixon-doktrinen. Nixon ville nå finansiere og trene de sør-vietnamesiske styrkene, ARVN, og samtidig som amerikanske soldater og materiell gradvis skulle trekkes tilbake. Til tross for de hemmelige bombeangrepene i nabolandene, holdt Nixon løftene på dette området. Kissinger sikret en for amerikanerne akseptabel fredsavtale i forhandlingene med Lê Ðức Thọ i Paris, de to fikk Nobels fredspris for dette. Alle amerikanske styrker var ute av Vietnam i 1973. Den andre presidentperioden. I 1972-valget vant Nixon en av tidenes største seire i et presidentvalg, mot demokratenes svært liberale kandidat George McGovern. Nixon førte denne gangen en serie svært negative og nådeløse TV-reklamer som fremstilte McGovern som veik og liberal. Samtidig ble Nixon selv fremstilt som både statsmann og mer menneskelig enn tidligere. Nixon hadde et sterkt fokus på utenrikspolitikk som president. Han mente at «landet kunne styre seg selv uten en president», og skjøv for en stor grad utenriksdepartementet til side i utformingen av utenrikspolitikken som han førte sammen med Kissinger fra Det hvite hus. Han ble kjent for sin détente-politikk, som gikk ut på å normalisere forholdet til Sovjetunionen i håp om å redusere spenningen mellom supermaktene. Som en del av denne strategien åpnet han ved et overraskende kinabesøk i 1972 USAs relasjoner med Kina for første gang siden revolusjonen i landet, og brukte dette såkalte «Kina-kortet» rått som pressmiddel mot Sovjet. Splittelsen mellom de to kommunistgigantene hadde vært åpenbar over flere år, og mulighetene for å utnytte dette sino-sovjetiske uvennskapet var åpenbare. Da diplomatiske forbindelser mellom USA og Kina ble gjenopptatt var Sovjetunionen umiddelbart bekymret for konsekvensene, og tilbød seg å gå i forhandlinger med Washington. En lengre diplomatisk prosess ble startet og den resulterte i SALT-avtalen (SALT 1), et offisielt statsbesøk av Nixon i Moskva, ABM-avtalen og til slutt Helsingforsavtalen som ble sluttført etter at Nixon var ute av Det hvite hus. Avspenningspolitikken (détente) ble videreført under Ford, hvor Kissinger fortsatte som utenriksminister, men tok slutt da Jimmy Carter ble president i 1977. Blant innenrikspolitiske initiativ verdt å merke seg er Nixons beslutning i 1972 om å opprette romfergeprogrammet i NASA og omorganiseringen av postvesenet fra et eget departement til å bli et heleid føderalt selskap med navnet U.S. Postal Service. Kanskje av størst betydning for ettertiden var hans beslutning i 1974 om å forlate gullstandarden, noe som førte til en massiv reorganisering av det internasjonale valutasystemet. Watergate. Nixon ble den første, og hittil eneste, amerikanske president som har trukket seg frivillig før valgperiodens utløp (dvs. ikke som følge av riksrett, sykdom eller dødsfall). Nixon kunngjorde sin beslutning 9. august 1974, da det ble klart at Kongressen var i ferd med å sluttføre prosedyren for å stille ham for riksrett. Nixon ble implisert i saken hvor det ble begått et innbrudd i Demokratenes valgkamphovedkvarter på Watergate-hotellet i Washington D.C. før valgkampen i 1972. Saken ble kjent som Watergate-skandalen og det viste seg at innbruddet, og påfølgende forsøk på avlytting, var betalt av «komitéen for gjenvalg av presidenten» (engelsk: Committee to Reelect the President, CRP, eller Creep (ekkel) som kritikerne kalte den) som ble gjenstand for kriminaletterforskning for sine metoder. Flere av Nixons nærmeste menn i Det hvite hus, blant annet H.R. Haldeman og John Erlichman ble dømt til fengsel. Selv unngikk Nixon rettslig forfølgelse ved at han ble benådet av sin etterfølger Gerald R. Ford, en avgjørelse som var omstridt. Augustus. Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f.Kr., død 19. august 14 e.Kr.) var grandnevø av Julius Cæsar og ble den første romerske keiser. Han var født som Gaius Octavius og ble deretter Gaius Julius Cæsar Octavianus etter at han ble adoptert av grandonkelen. Selv om han beholdt den ytre formen av den romerske republikk, regjerte han som autokrat i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav Romerriket en periode med fred, velstand og keiserlig storhet, pax romana (romerfreden), som varte i 200 år. Han er blant historikere kjent som "Augustus", en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år 27 f.Kr. Til tross for sin dårlige helse ble Augustus 77 år gammel og var keiser i 41 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn Tiberius. Den unge Octavius fikk sin arv etter at Cæsar ble myrdet i 44 f.Kr. Året etter gikk han sammen med Marcus Antonius og Marcus Aemilius Lepidus i et militært diktatur kjent som det andre triumvirat. Som en "triumvir" styrte Octavius Roma og mange av dets provinser. Triumviratet, tremannsveldet, falt til sist fra hverandre grunnet at de tre hadde motstridende og konkurrerende ambisjoner: Lepidus ble drevet i landflyktighet, og Antonius begikk selvmord etter sitt nederlag i slaget ved Actium overfor Octavius' flåte under kommando av Marcus Vipsanius Agrippa i 31 f.Kr. Etter det andre triumviratet gjenopprettet Octavius den ytre fasaden av den romerske republikk hvor regjeringsmakten lå det romerske senatet, men i praksis beholdt han eneveldig makt. Det tok flere år for å avgjøre den nøyaktige rammeverket for hvordan en i navnet republikansk stat skulle bli ledet av en enkelt hersker; resultatet ble Romerriket. Keiserdømmet var aldri en posisjon som det romerske diktatur som Cæsar og Sulla holdt før ham; faktisk avslo Octavius det da folket «tilbød ham å ta posisjonen som diktator». Han var ikke i sin levetid kjent for det som i dag kalles for «keiser»; "imperator" var (i begynnelsen) kun en tittel gitt til en uvanlig suksessfull og dyktig general. Men Augustus ble gitt, blant andre titler, den av "princeps", «den første (blant borgerne)». Opprinnelige hadde den ingen kongelige konnotasjoner. Ved loven hadde Augustus samlet de makter som ble gitt til ham på livstid av senatet, inkludert de som tribun av folket og censor. Han var konsul fram til 23 f.Kr. Hans vesentligste makt hadde sin bakgrunn fra finansiell suksess og ressurser som han hadde oppnådd ved erobringer, oppbyggingen av tallrike lojale allierte som søkte hans beskyttelse over hele riket, lojaliteten til mange soldater og veteraner, autoriteten i de mange æresbevisninger som ble gitt til ham av senatet, og respekten og velviljen til folket. Augustus' kontroll over det meste av Romas legioner etablerte en bevæpnet trussel som kunne bli brukt mot senatet når som helst, noe som gjorde det mulig for ham tvinge gjennom beslutninger i senatet. Med sin evne til å eliminere opposisjon i senatet ved hjelp av våpenmakt kom senatet til å bli ham føyelig. Hans styre gjennom beskyttelse av de lojale, militær makt, og oppsamlingen av posisjoner og embeter på egne hender fra den avdøde republikken ble modell for alle senere keisere. Styret til Augustus innledet en tid med relativ fred kjent som "Pax Romana", eller "Romersk fred". Til tross for jevne og uavbrutte kriger ved grensene, og den ene årslange borgerkrigen over keiserlig etterfølger, forble verden rundt Middelhavet i fred for mer enn to århundrer. Augustus økte Romerriket dramatisk, annekterte Egypt, Dalmatia, Pannonia, og Raetia, ekspanderte besittelser i Afrika og fullførte erobringen av Hispania. Bortenfor grensene sikret han riket med klientkongedømmer og inngikk fredsavtale med Partia i øst gjennom diplomati. Han reformerte det romerske skattesystemet, utviklet et nettverk av solide veger med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, etablerte pretorianergarden, og opprettet et offisielt politi og brannverntjeneste for Roma. Mye av byen ble ombygd under Augustus; og han skrev en opptegnelse over hva han hadde oppnådd, kjent som "Res Gestae Divi Augusti", som har overlevd. Ved sin død i år 14 e.Kr. ble Augustus erklært som en gud av senatet — det vil si at han fortjente å bli dyrket av romerne. Hans navn Augustus og Cæsar ble overtatt av alle påfølgende keisere; og den åttende måneden i den romerske kalenderen, tidligere kalt for Sextilis, ble omdøpt til Augustus (August på norsk) i hans ære. Han ble etterfulgt av sin adopterte sønn (som også var hans stesønn og tidligere svigersønn), Tiberius. Tidlige liv. Augustus ble født i Roma, men hans fars familie kom fra landsbyen Velletri hvor han vokste opp. I bakgrunnen fjellet Artemisio som overskygger Velletri. Mens hans familie på farsiden var borte fra byen Velletri, rundt 40 km fra Roma, ble Augustus født i byen Roma den 23. september 63 f.Kr. Han ble født ved "Oksehode", en liten eiendom på Palatinerhøyden, rett ved Forum Romanum. Han ble gitt navnet Gaius Octavius Thurinus, hans familienavn, "cognomina", (det tredje navnet i henhold til romersk skikk) er muligens en feiring av hans fars seier ved Thurioi over en opprørsk gruppe av slaver. På grunn at det var tettpakket med folk i Roma på denne tiden ble Octavius tatt med til hans fars hjem i Velletri for å vokse opp. Octavius nevner bare sin fars ridende ridderfamilie kun i forbifarten i sine memoarer. Hans oldefar på farsiden var en militær tribun på Sicilia i løpet av andre punerkrig. Hans bestefar hadde tjenestegjort i flere lokale politiske posisjoner. Hans far, også navngitt som Gaius Octavius, hadde vært guvernør for romerske Makedonia. Hans mor Atia var niesen til Julius Cæsar. I 59 f.Kr. da Octavius var fire år gammel, døde hans far. Hans mor giftet seg på nytt med en tidligere guvernør av Syria, Lucius Marcius Philippus. Philippus hevdet avstamning fra Aleksander den store, og ble valgt til konsul i 56 f.Kr. Philippus viste aldri noen større interesse for den unge Octavius. Av den grunn ble Octavius oppfostret av sin bestemor (Julius Cæsars søster), Julia Cæsaris. I år 52 eller 51 f.Kr. døde Julia Cæsaris, og Octavius holdt gravtalen over henne. Fra dette tidspunktet tok hans mor og stefar en mer aktiv del i hans oppfostring. Octavius tok "toga virilis" fire år senere, og ble valgt til Pontifikalkollegiet i 47 f.Kr. Det påfølgende året ble han gitt ansvaret for de greske idrettsleker som ble holdt til ære for tempelet til Venus Genetrix, bygget av Julius Cæsar. I henhold til Nikolaus fra Damaskus, ønsket Octavius å slutte seg til Cæsars stab for hans krigstokt til Africa, men oppga det da hans mor protesterte. I 46 f.Kr. lot hun ham bli med Cæsar til Hispania, hvor han planla å slåss i styrkene til Pompeius, Cæsars senere fiende, men Octavius ble brått syk og kunne ikke reise. Da Octavius hadde blitt frisk igjen, seilte han til fronten, men led skipbrudd. Etter å ha kommet seg i land måtte han krysse fiendtlig områder med kun en håndfull ledsagere før han ankom til Cæsars leir, noe som skal ha imponert hans grandonkel storlig. Velleius Paterculus rapporterte at Cæsar etterpå tillot den unge mannen å dele hans vogn. Da de var tilbake i Roma lot Cæsar sette opp et nytt testamente hos vestalinnene hvor han navnga Octavius som sin fremste arving. Cæsars arving. På den tiden da Julius Cæsar ble drept på "Idus martiae", det vil si 15. mars 44 f.Kr., drev Octavius med sine studier og fikk militær opplæring i Apollonia i Illyria. Han avslo rådet fra en del militæroffiserer om å søke tilflukt hos troppene i romerske Makedonia og seilte isteden til romersk Italia for å forvisse seg at han hadde en mulig politisk framtid eller sikkerhet. Etter å ha gått i land ved Lupiæ i nærheten av Brundisium fikk han høre innholdet i Cæsars testamente, og kun da besluttet han å bli Cæsars politiske arving foruten også arving av to tredjedeler av hans gods og eiendeler. Ettersom Cæsar ikke hadde noen legitime barn, hadde han adoptert sin grandnevø Octavius som sin sønn og hovedarving. Ved adopsjonen tok Octavius sin grandonkels navn, Gaius Julius Caesar. Selv om romerne som hadde blitt adoptert inn i en ny familie beholdt de vanligvis deres gamle "nomen" i det historiske familienavnet, eksempelvis "Octavianus" for en som hadde vært en Octavius, "Aemilianus" for en som hadde vært en Aemilius, etc. Det er ingen bevis for at han noen gang bar navnet "Octavianus", antagelig for at det ville ha gjort hans beskjedne herkomst for opplagt. Til tross for at han aldri offisielt bar navnet "Octavianus", for å minske forveksling med den døde diktatoren med hans arving, har det vært sedvane blant historikere å referere til den nye Cæsar — mellom hans adopsjon og hans antagelse, i 27 f.Kr., ved navnet Augustus — som "Octavius". Marcus Antonius anklaget senere Octavius for at han hadde klart å bli Cæsars adoptivsønn ved seksuelle tjenester, men Suetonius, i hans verk "De vita Caesarum" («Livet til de tolv cæsarer»), beskrev Antonius' beskyldninger som politisk ærekrenkelser. For å gjøre en vellykket ankomst i de øvre enhetene i det romerske politiske hierarkiet, kunne Octavius ikke være avhengig av sine begrensede økonomiske midler. Etter en varm velkomst av Cæsars soldater ved Brundisium, krevde Octavius en andel av de midler som var tildelt for den påtenkte krigen mot Partia i Midtøsten. Det skal ha utgjort til 700 millioner "sesterces" som var oppbevart i Brundisium, hovedkvarteret i Italia for militære operasjoner i øst. En undersøkelse av senatet senere av forsvinningen av offentlige midler kom med ingen beskyldninger mot Octavius ettersom han deretter benyttet pengene for å skaffe soldater mot senatets erkefiende Marcus Antonius. Octavius gjorde en annet dristig handling i 44 f.Kr. da han uten offisiell tillatelse la beslag på den årlige tributt som hadde blitt sendt til Italia fra Romas provins i Midtøsten. Octavius begynte deretter å understøtte sin personlige hær med Cæsars veteranlegionærer og med soldater som var utpekt for krigen med Partia. Han skaffet seg støtte ved å framheve at han var Cæsars arving. På sin marsj mot Roma gjennom Italia var hans tilstedeværelse og økonomiske midler lokkende for mange, og han tiltrakk seg Cæsars tidligere veteraner stasjonert i Campania. Ved juni hadde han samlet en hær på 3000 lojale veteraner, betalte hver av dem en lønn på 500 "denarii". En statue av Augustus som den yngre Octavius, datert ca. 30 f.Kr. Octavius kom fram til Roma den 6. mai 44 f.Kr. og fant konsul Marcus Antonius i en ubehagelig våpenstillstand med Cæsars mordere; de hadde blitt gitt et generelt amnesti den 17. mars, dog hadde Antonius greid å drive de fleste av dem ut av Roma. Det var grunnet hans «provoserende» lovprisning som bli gitt ved Cæsars begravelse, og hisset opp den folkelige mening mot morderne. Selv om Antonius skaffet seg politisk støtte hadde Octavius fortsatt muligheten til å konkurrere med ham som det ledende medlemmet av fraksjonen som støttet Cæsar. Marcus Antonius hadde tapt støtten til mange romere og tilhengere av Cæsar da han først motsatte seg forslaget til å oppheve Cæsar til guddommelig status. Octavius klarte å overtale Antonius til overgi Cæsars penger til ham. Imidlertid greide Octavius i løpet av sommeren å vinne støtte fra de som sympatiserte på Cæsar ettersom disse vurderte den unge arvingen som mindre ond og håpet å manipulere ham, eller bære over med ham mens de kvittet seg med Antonius. I september begynte en taler fra de aristokratiske optimatene, Marcus Tullius Cicero, et angrep på Antonius i en rekke taler kalt "philippicæ" hvor han framstilte Antonius som den største trussel mot senatet. Med folkemeningen i Roma mot seg og hans år som konsulær konsul nær slutten, forsøkte Antonius å få vedtatt lover som ville gi ham kontroll over provinsen Gallia Cisalpina, «Gallia på denne siden av Alpene», og som hadde blitt gitt ham som en del av hans provins fra Decimus Junius Brutus Albinus, en av de som hadde vært med på å myrde Cæsar. Octavius hadde i mellomtiden bygget opp sin private hær i Italia med Cæsars tidligere veteraner, og den 28. november vant han over to av Antonius' legioner med tiltrekkende tilbud om pengegevinst. I møte med Octavius' store styrke så Antonius faren i å bli værende i Roma og til senatets lettelse flyktet han til Gallia Cisalpina som ble håndtert over til ham den 1. januar. Første konflikt med Antonius. Etter at Decimus Brutus nektet å oppgi Gallia Cisalpina, beleiret Marcus Antonius ham ved Mutina. Senatet vedtok resolusjoner for å stoppe volden, men de ble avvist av Antonius da senatet ikke hadde en egen hær for å utfordre ham; det åpnet muligheter for Octavius som allerede hadde sin egen private hær. Cicero forsvarte Octavius mot Antonius' hån at Octavius manglet en edel ætt; han hevdet at «vi har intet et mer utmerket eksempel på tradisjonell fromhet blant våre unge». Det var delvis en gjendrivelse av Antonius' mening om Octavius da Cicero siterte hva Antonius hadde sagt til Octavius: «Du, gutt, skylder alt til ditt navn!» Denne usannsynlig alliansen ble satt i scene av senatoren Cicero, lang heftig og langvarig motstander av Cæsar, og senatet innsatte Octavius som senator den 1. januar 43 f.Kr., samtidig ble han også gitt makt til å stemme sammen med tidligere konsuler. I tillegg ble Octavius gitt bemyndigelsen "imperium" (kommanderende makt), noe som gjorde hans hær lovlig, og sendte ham deretter for å avlaste beleiringen sammen med Hirtius og Pansa (konsuler for 43 f.Kr.). I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slagene ved Forum Gallorum og Mutina, og tvang Antonius til trekke seg tilbake til Gallia Narbonensis. Imidlertid ble begge konsulene drept og Octavius ble etterlat alene med kommandoen for hæren. Etter å ha stablet flere belønninger på Decimus Brutus enn på Octavius for å ha beseiret Antonius, forsøkte senatet å gi kommandoen for konsulærlegionene til Decimus Brutus, men Octavius besluttet å ikke samarbeide. Isteden ble Octavius værende på Posletten og nektet å gi støtte til noen ytterligere offensiv mot Antonius. I juli ble en gruppe sendemenn bestående av centurioner sendt av Octavius til Roma som avleverte Octavius' krav om å få de konsulpostene som ble etterlatt etter Hirtius og Pansa. Han forlagte også en forordning som erklærte Antonius til en samfunnsfiende. Da dette ble nektet marsjerte Octavius mot Roma med åtte legioner. Han møtte ingen militær motstand i Roma og den 19. august 43 f.Kr. ble han valgt til konsul sammen med sin slektning Quintus Pedius som medkonsul. I mellomtiden hadde Antonius dannet en allianse med Marcus Aemilius Lepidus, en annen ledende Cæsartilhenger. Proskripsjoner. a> i 43 f.Kr. begge sider av mynten bar inskripsjonen «III VIR R P C», i betydningen «En av Tre Menn for Reguleringen av Republikken». I et møte i nærheten av Bologna i oktober 43 f.Kr. dannet Octavius, Antonius og Lepidus en junta eller militært diktatur som ble kalt for Det andre triumvirat. Denne likeframme anmasselsen av særskilt makt varte i fem år. Den ble støttet av en lov som ble vedtatt av plebeierne, det i motsetningen til Det første triumvirat som ble opprettet av Pompeius, Julius Cæsar og Marcus Licinius Crassus. De tre satte deretter i gang proskripsjoner hvor angivelig 300 senatorer og 2000 "equites" ble utropt som fredløse og fratatt sine eiendommer og, for de som ikke klarte å rømme, også deres liv. Beregningen om at 300 senatorer ble proskribert er blitt gitt av historikeren Appian, skjønt hans tidligere samtidige Titus Livius har hevdet at kun 130 senatorer ble proskribert. Denne bestemmelse ble utstedt av triumviratet og var motivert delvis av behovet for å skaffe penger for å betale soldatenes lønninger i de kommende stridighetene mot Cæsars mordere, Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus. Belønninger for deres pågripelse var drivkraft for romere til å fange inn de som var proskribert, mens eiendeler og eiendommer til de som ble arrestert ble tatt av triumviratet. Samtidige romerske historikere har gitt motstridende redegjørelser til omfanget av om triumviratet var direkte ansvarlig for proskripsjonene og drapene. Imidlertid er kildene enige om at proskripsjonene var et middel for alle de tre fraksjonene til å få fjernet politiske fiender. Marcus Velleius Paterculus hevdet at Octavius forsøkte å utgå å proskribere øvrighetspersoner mens Lepidus og Antonius kan klandres for å ha satt dem i gang. Dio Cassius forsvarte Octavius og hevdet at han forsøkte å spare så mange som mulig, mens Lepidus og Antonius, ettersom de var eldre og hadde vært involvert i politikken lengre, hadde flere fiender å gjøre opp med. Denne påstanden ble avvist av Appian som opprettholdt at Octavius hadde samme interesse som Lepidus og Antonius i utradere sine fiender. Suetonius presenterte en framstilling hvor Octavius som motvillig i begynnelsen til å proskribere myndighetspersoner, men forfulgte uansett sine fiender med større iherdighet enn de to andre. Plutark beskrev proskripsjonene som hensynsløse og som morderisk fjerning av venner og familie av Octavius, Lepidus og Antonius. Eksempelvis tillot Octavius proskripsjonen av sin allierte Cicero, Antonius lot sin onkel på morsiden, Lucius Julius Caesar IV, proskriberes, og Lepidus lot sin bror Paulus, proskriberes. Slaget ved Philippi og deling av områder. Den 1. januar 42 f.Kr. anerkjente det romerske senatet Julius Cæsar posthum som en guddom av den romerske stat, "Divus Iulius". Octavius kunne bedre sin sak ved å framheve at han var "Divi filius", «sønn av Gud». Antonius og Octavius sendte 28 legioner sjøvegen for å møte hærene til Brutus og Cassiussom hadde bygd opp deres maktbase i Hellas. Etter to slag ved Filippi i romerske Makedonia i oktober 42 f.Kr. beseiret de Cæsars mordere og Brutus og Cassius begikk selvmord. Marcus Antonius kom senere til å bruke disse militære slagene som eksempler på å forringe Octavius, ettersom begge slagene ble avgjørende vunnet ved Antonius' styrker. I tillegg til å kreve æren for begge seirene, hevdet han også Octavius som feiging ved at han hadde gitt sin direkte militære kommando over til Marcus Vipsanius Agrippa. Etter Philippi ble det gjort nye territoriale avtaler mellom de tre medlemmene av triumviratet. Mens Antonius ga Gallia, provinsene i Hispania og Italia til Octavius, reiste han selv til Egypt hvor han allierte seg med dronning Kleopatra, den tidligere elskerinnen til Cæsar, og mor til Cæsars lille sønn Cæsarion. Lepidus ble etterlatt med provinsen Africa, forpurret av Antonius som ga Hispania til Octavius. Octavius kunne selv bestemme hvor i Italia han skulle plassere de ti tusener av veteraner som var etterlatt etter krigen i Makedonia som triumviratene hadde lovt å avmønstre. De ti tusener av soldater som hadde kjempet på siden til Brutus og Cassius kunne lett la seg alliere med en politisk motstander av Octavius om de ikke ble pasifisert, ble også gitt land. Det var ikke noe mer landbruksområder kontrollert av myndighetene som gjorde det mulig å fordele det blant soldatene. Octavius var etterlatt med det ene av to valg: gjøre seg meget upopulær blant mange romerske borgere ved å konfiskere deres landområder, eller gjøre seg upopulære blant mange romerske soldater som kunne bety en betydelig opposisjon mot ham på italiensk jord; han valgte det første. Det var så mange som atten romerske byer som ble påvirket av de nye bosetningene og hvor hele befolkningen ble fordrevet eller i det minste gitt delvis utkastelse. Opprør og ekteskapsallianse. Den utstrakte misnøyen med Octavius over bosetningen av hans soldater førte til mange til alliere seg med Lucius Antonius, den yngre broren av Marcus Antonius, og som ble støttet av flertallet av senatet. I mellomtiden hadde Octavius bedt om skilsmisse fra Clodia Pulchra, datter av Fulvia og hennes første ektemann Publius Clodius Pulcher. Ved å hevde at hans ekteskap med Clodia aldri var blitt konsumert sendte han henne tilbake til hennes mor, Marcus Antonius' hustru. Fulvia besluttet å gjøre noe og sammen med Lucius Antonius samlet hun en hær i Italia for kjempe for Antonius' rettigheter mot Octavius. Imidlertid tok Lucius og Fulvia et politisk og militært sjansespill med å gå imot Octavius ettersom den romerske hæren fortsatt var avhengig av triumviratene for å få sin lønn. Lucius og hans allierte endte opp med en forsvarsbeleiring ved Perusia (dagens by Perugia), hvor Octavius tvang dem til å overgi seg tidlig i 40 f.Kr. Lucius og hans hær ble spart grunnet hans nære slektskap med Antonius, den sterke mann i Østen, men Fulvia ble sendt i landflyktighet i Sikyon i Hellas. Octavius viste derimot ingen nåde for andre som hadde stått fram som lojale til Lucius; den 15. mars, årsdagen for mordet på Julius Cæsar, fikk han 300 romerske senatorer og "equites" henrettet. Perusia ble i tillegg plyndret og brent ned som en advarsel for andre. Denne særs blodige hendelsen besudlet Octavius' rykte og ble kritisert av mange, blant annet den augustianske poeten Sextus Propertius. Sextus Pompeius, sønn av den første triumvir Pompeius og fortsatt en frafallen general som følge av Julius Cæsars seier over hans far, var etablert på Sicilia og Sardinia som en del av en enighet som ble oppnådd med det andre triumviratet i 39 f.Kr. Både Antonius og Octavius fridde til Pompeius for å få en allianse. Ironisk nok tilhørte Pompeius den republikanske fraksjonen, ikke den cæsarianske. Octavius greide å få til en midlertidig allianse da han i 40 f.Kr. giftet seg med Scribonia, en datter av Lucius Scribonius Libo som var en tilhenger av Pompeius foruten også hans svigerfar. Scribonia fødte Octavius eneste ektefødte barn, Julia, som ble født den samme dagen som han skilte seg fra henne for å kunne gifte seg med Livia Drusilla, kun i overkant av et år etter at han hadde giftet seg. I mellomtiden hadde Marcus Antonius i Egypt blitt engasjert i en affære med Kleopatra og blitt far til tre barn med henne. Kjent med hans stadig dårligere forhold til Octavius reiste Antonius fra Egypt og Kleopatra og til Italia i 40 f.Kr. med stor hær for å motsette seg Octavius. Han beleiret Brundisium, en havneby i sørlige Italia, men denne nye konflikten viste seg å bli uholdbar for både Octavius og Antonius. Deres centurioner, som hadde blitt betydningsfulle figurer rent politisk, nektet å kjempe grunnet deres cæsarianske sak, og deres legionærer som de kommanderte fulgte sine centurioner. I mellomtiden hadde Antonius' hustru Fulvia dødd av en plutselig sykdom i Hellas mens Antonius var på veg for å møte henne. Fulvias død og mytteriet hos deres centurioner førte til at de to gjenværende triumvirene kom til en ny forsoning. Høsten 40 f.Kr. inngi de to avtalen ved Brundisium som bestemte at Lepidus skulle bli i provinsen Africa, Antonius i Øst og Octavius i Vest. Den italienske halvøya var etterlatt åpen for dem alle for å rekruttere soldater, men i praksis var denne muligheten kun teoretisk og nytteløst for Antonius i Øst. For ytterligere å sementere alliansen med Marcus Antonius ga Octavius sin søster Octavia Minor i ekteskap til Antonius senere i 40 f.Kr. I løpet av deres ekteskap fødte Octavia to døtre, kjent som Antonia Major og Antonia Minor. Krig med Pompeius. Sextus Pompeius truet Octavius i Italia ved å nekte halvøya innførsel med korn gjennom Middelhavet. Pompeius' egen sønn var gitt ansvaret som marinekommandant for å spre utstrakt sult i Italia. Pompeius' kontroll over havet fikk ham til å ta tilnavnet "Neptuni filius", «sønn av Neptune», havguden i romersk mytologi. En midlertidig fred ble inngått i 39 f.Kr. med avtalen i Misenum; blokaden av Italia ble fjernet samtidig som Octavius formelt ga Pompeius øyene Sardinia, Korsika, Sicilia, og Peloponnes (den sørlige delen av Hellas), og forsikret ham en framtidig posisjon som konsul for året 35 f.Kr. Enigheten om fordeling av områder mellom triumvirene og Sextus Pompeius begynte å sprekke straks Octavius skilte seg fra Scribonia og giftet seg med Livia den 17. januar 38 f.Kr. En av Pompeius' marineoffiserer forrådte ham og overrakte Korsika og Sardinia til Octavius. Imidlertid trengte Octavius støtte fra Antonius for å angripe Pompeius og en enighet ble inngått med det andre triumviratets utvidelse for ytterligere en femårsperiode som begynte i år 37 f.Kr. Ved å støtte Octavius forventet Antonius støtte for hans egen krig mot Partia, et ønske om å hevde Romas nederlag ved Carrhae i 53 f.Kr. I en avtale som ble inngått ved Tarentum sørget Antonius for 120 krigsskip for Octavius til bruk mot Pompeius. Som motytelse skulle Octavius sendte 20 000 legionærer til Antonius for bruk mot Partia. Octavius kom dog til bare å levere en tiendedel av det antallet som var lovet, noe som ble oppfattet av Antonius som en bevisst provokasjon. Octavius og Lepidus satte i gang en felles operasjon mot Pompeius i Sicilia i 36 f.Kr. Til tross for at Octavius fikk tilbakeslag ble Sextus Pompeius' flåte bortimot fullstendig ødelagt den 3. september av general Agrippa i sjøslaget ved Naulochus. Pompeius flyktet med hans gjenværende styrker østover hvor han til sist ble tatt til fange og henrettet i Miletus i Anatolia av en av Antonius' generaler det påfølgende året. Både Lepidus og Octavius samlet Pompeius' overgitte tropper, dog følte Lepidus seg sterk nok til å kreve Sicilia for seg selv og beordret Octavius forlate området. Imidlertid deserterte Lepidus' soldater ham og gikk over til Octavius ettersom de var trette av krig og fant Octavius' løfter om betaling lokkende. Lepidus overga seg til Octavius og fikk tillatelsen til å beholde posisjonen som "pontifex maximus" (overhode av fakultet med prester), men ble kastet ut fra triumviratet, og således var hans offentlige karriere avsluttet og han ble effektivt forvist til en villa ved fjellet Monte Circeo, rundt 100 km sør for Roma. Hans romerske besittelser ble fordelt mellom Octavius i Vest og Antonius i Øst. For å beholde freden og stabilitet i hans andel av riket forsikret Octavius Romas borgere om deres rett til eiendom. Denne gangen bosatte han sine avmønstrede soldater utenfor Italia mens han leverte tilbake 30 000 slaver til deres tidligere romerske eiere etter at de tidligere hadde flyktet til Pompeius for å ta plass i hans hær og flåte. For å sikre sin egen trygghet og den til Livia og Octavia, sørget han straks han kom tilbake til Roma at senatet begunstighet ham selv, hans hustru, og hans søster tribunal immunitet, eller "sacrosanctitas". Krig med Antonius. Antonius og Kleopatra om bord på et egyptisk skip, illustrasjon ved Henri-Pierre Picou, 1891. I mellomtiden hadde Marcus Antonius' krig mot Partia endt i katastrofe, revet i stykker hans bilde som en strålende militær leder og de få 2000 legionærer som Octavius hadde sendt ham var ikke nok for å dekke tapene. På den andre siden kunne Kleopatra etterfylle hæren hans til dens full kraft, og ettersom han allerede var engasjert i en intim affære med henne, besluttet han å sende Octavia tilbake til Roma. Octavius benyttet det som grunn til å spre propagandaen at Antonius var blitt romersk ettersom han hadde avvist en lovlig romersk hustru til fordel for en «orientalsk elskerinne». I 36 f.Kr. benyttet Octavius et politisk triks for å få seg selv til se mindre autokratisk og Antonius mer som en skurk ved å proklamere at borgerkrigenes tid, som hadde vart et århundre, var kommet til slutt, og at han vil gå av som triumvir om også Antonius gjorde det samme. Som Octavius antagelig hadde forutsatt nektet Antonius å gjøre det. Etter at romerske tropper hadde erobret kongeriket Armenia i 34 f.Kr. gjorde Antonius sin sønn Alexander Helios til Armenias hersker; han belønnet også Kleopatra med tittelen «dronning av konger», en handling som Octavius benyttet for å overbevise det romerske senatet at Antonius hadde ambisjoner om ha forrang over Roma. Da Octavius ble konsul på nytt den 1. januar 33 f.Kr. åpnet han den påfølgende sesjonen i senatet med et heftig angrep på Antonius' bevilgninger på titler og landområder som ble fordelt til hans slektninger og til hans dronning. Avhoppende konsuler og senatorer sprang over på siden til Antonius i vantro over propagandaen, som var så effektiv ettersom den også var riktig, men høsten 32 f.Kr. hadde ministrene desertert fra Antonius' fraksjon. Disse avhopperne, Munatius Plancus og Marcus Titius, ga Octavius den informasjonen som han trengte for å bekrefte overfor senatet alle anklagene han hadde kommet mot Marcus Antonius. Ved å storme helligdommen til vestalinnene med makt tvang Octavius deres øverste prestinne til å overlevere Antonius hemmelige testamente. Her sto det at han ville gi alle de områder som romerne hadde erobret til sine sønner som deres kongedømmer, foruten hans planer om å bygge en grav i Alexandria for seg selv og sin dronning. På slutten av 32 f.Kr. opphevet senatet offisielt Antonius' maktposisjon som konsul og erklærte krig mot Kleopatras styre i Egypt. a>", maleri ved Lorenzo Castro, 1672, National Maritime Museum, London "Kleopatras død", maleri ved Reginald Arthur, 1892. Roy Miles Gallery, London Tidlig i 31 f.Kr. mens Antonius og Kleopatra var midlertidig stasjonert i Hellas fikk Octavius en innledende seier da flåten under kommando av Agrippa vellykket fraktet tropper over Adriaterhavet. Mens Agrippa forhindret at Antonius og Kleopatras hovedstyrke fikk forsyninger sjøvegen, gjorde Octavius landgang på fastlandet overfor øya Corcyra (dagens øy Corfu) og marsjerte sørover. Sittende fast på land og til havs flyktet daglig desertører fra Antonius hær og til motsatte siden mens Octavius ' styrker i all bekvemmelighet kunne gjøre sine forberedelser. I et desperat forsøk på å bryte gjennom blokaden seilte Antonius' flåte gjennom bukten ved Actium på vestkysten av Hellas. Det var der hvor Antonius flåte møtte en langt større flåte, men med mindre skip som var lettere å manøvrere under kommando av Agrippa og Gaius Sosius i slaget ved Actium den 2. september 31 f.Kr. Antonius og hans gjenværende styrker ble kun spart grunnet et siste anstrengelse fra Kleopatras flåte som lå ventende ikke langt unna. Octavius forfulgte dem og etter ytterligere et nederlag i Alexandria den 1. august 30 f.Kr. begikk Antonius og Kleopatra selvmord. Antonius falt på sverdet sitt og inn i armene på Kleopatra mens hun lot en giftig slange bite seg. Etter å ha utnyttet sin posisjon som Cæsars arving for å fremme sin egen politiske karriere, var Octavius altfor oppmerksom på de farer i å la andre gjøre det samme, og skal etter sigende ha uttalt at «to cæsarer er en for mange». Han beordret således Cæsarion — Julius Cæsars sønn med Kleopatra — til å bli drept. Derimot sparte han Kleopatras barn med Antonius, unntatt av Antonius' eldre sønn. Octavius hadde tidligere vist liten nåde for militære stridende og opptrådte på mange måter som hadde vist seg upopulært hos romerne, dog er det sagt at han viste nåde for mange av hans motstandere etter slaget ved Actium. Octavius blir Augustus. Etter Actium og Antonius og Kleopatras nederlag var Octavius i en posisjon til å styre hele den romerske republikken som en uoffisiell "principatet", men oppnådd dette med voksende personlig makt ved å innynde seg hos senatet og hos folket. Ved å opprettholde Romas republikanske tradisjoner virket det som om han ikke ønsket å opprette verken diktatur eller monarki. Etter å ha marsjert inn i Roma ble Octavius og Marcus Agrippa valgt til felles konsuler av senatet. Årene med borgerkrig hadde etterlatt Roma i en tilstand av bortimot lovløshet, men republikken var ikke forberedt å akseptere å gi Octavius total kontroll som eneveldig hersker. På samme tid kunne ikke Octavius oppgi sin autoritet uten å risikere ytterligere borgerkrig blant romerske generaler og selv om han i seg selv ikke hadde ambisjoner om total autoritet, krevde hans posisjon at han satte provinsene og byen Romas trygghet først. Hans mål fra da av var å gi Roma en tilstand av stabilitet, tradisjonell lovmessighet og orden ved å fjerne det åpenbare politiske presset på domstolene og sikre frie valg, i det minste i navnet. Første avtale. Folk flest var meget klar over de enorme økonomiske ressursene som Augustus kommandert over. Da han feilet å oppmuntre nok senatorer til å finansiere byggingen og vedlikeholdet av det nettverk av veger i Italia, overtok han selv personlig ansvar for dem i 20 f.Kr. Det ble framhevet på romerske mynter som utgitt i 16 f.Kr. etter at han hadde donert enorme mengder med mynter til "aerarium Saturni", Romerrikets første arkiv. I henhold til historikeren H.H. Scullard var derimot Augustus makt basert på utøvelse av framherskende militær kontroll og (...) den ytterste hjemmelen av hans autoritet var makt, likevel var mye av det fakta fordekt." Senatet foreslo for Octavius, seierherre av Romas borgerkriger, at han straks skulle overta kommandoen over provinsene. Senatets forslag var en bekreftelse av Octavius' ekstrakonstitusjonelle makt. Gjennom senatet var Octavius i stand til å opprettholde framtoningen av det fortsatt eksisterende romerske konstitusjonen. Simulering motstrebende aksepterte han til sist et tiårig ansvar for å overvåke provinsene. Romas provinsers tilstand ble betraktet som i en tilstand av kaos. Provinsene ble underlagt ham slik at han kunne pasifisere dem innenfor den lovte tiårsperioden, og provinsene utgjorde det meste av den erobrede romerske verden, inkludert Hispania and Gallia, Syria, Kilikia, Kypros, og Egypt. I tillegg ga kommandoen over disse provinsene Octavius kontrollen over de fleste av Romas legioner. Mens Octavius handlet som konsul i Roma sendte han senatorer til provinsene under sin ledelse for å fungere som hans representanter for å ta seg av de provinsielle affærene og forsikre at hans ordrer ble utført. På den andre siden, provinser som ikke var under hans kontroll ble ledet av guvernører valgt av senatet. Octavius ble den mektigste politiske figuren i byen Roma og i de fleste av dens provinser, men han hadde ikke eneveldig makt over politikken og militæret. Senatet kontrollerte fortsatt Nord-Afrika, et viktig regional produsent av korn, foruten også Illyria og Makedonia, to militært strategiske regioner med flere legioner. Imidlertid med kontroll av kun fem eller seks legioner spredt langs tre senatoriske prokonsuler, sammenlignet med tyve legioner under Augustusæ kontroll, var senatets kontroll av disse regionene ikke noe som utgjorde en politisk eller militær utfordringer for Octavius. Senatets kontroll over en del av de romerske provinsene bidro til å opprettholde en republikansk fasade. Octavius' kontroll av hele provinser med den hensikt å sikre freden og skape stabilitet var på linje med tidligere tiders forgjengere hvor slike framtredende romere som Pompeius hadde blitt gitt tilsvarende militær makt i tider av krise og ustabilitet. I januar 27 f.Kr. ga senatet Octavius de nye titlene "Augustus" og "Princeps". "Augustus," fra det latinske ord "Augere" (i betydningen «å øke») kan bli oversatt som «den strålende», det vil si «majestetisk» eller «ærverdig». Det var en tittel som først og fremst hadde religiøs enn politisk autoritet. I henhold til romerske religiøse forestillinger symboliserte tittelen et preg av autoritet over det menneskelige — og naturen — som gikk hinsides noen konstitusjonell definisjon av hans status. Etter hans harde metoder for å befeste sin politiske, finansielle og militære kontroll, tjente navnendringen å markere endringen fra hans langt grusommere styre som Octavius til hans nåværende langt edlere styre som "Augustus". Hans nye tittel som "Augustus" var også mer fordelaktig enn "Romulus", som han tidligere hadde henvist til seg selv i referanse til den mytiske fortellingen om Romulus og Remus, grunnleggerne av Roma, og var derfor også et symbol for en "andre" grunnleggelse av Roma. Dessuten var tittelen av "Romulus" i langt større grad assosiert med oppfatningen av monarki og kongedømme, en oppfatning som Octavius forsøkte å unngå. "Princeps" kom fra den latinske frasen "primum caput", «første hode», opprinnelig ment den eldste eller den mest framstående senator hvis navn ville komme først på senatorenes vaktliste; i tilfellet med Augustus ble det en bortimot regjerende tittel for en leder som hovedkommandoen. "Princeps" hadde også vært en tittel under republikken for de som hadde tjent staten vel; eksempelvis Pompeius hadde holdt denne tittelen. Augustus titulerte seg også som "Imperator Caesar divi filius", «Kommandør Cæsars sønn av den guddommelige». Med denne tittelen skrøt han ikke bare av sin familieforbindelse til guddommeliggjorte Julius Cæsar, men bruken av "Imperator" betegnet en fast forbindelse til den romerske seierstradisjonen. Ordet "Cæsar" var kun et familienavn for en i familiegrenen Julia (gens), dog omformet Augustus "Cæsar" til en ny familiegren som begynte med ham selv. Augustus ble også gitt retten til benytte "corona civica", en krans av eikeblader og dekorere det over sin dør og dørhåndtak. Denne kronen ble vanligvis holdt over hodet på en romersk general under et triumftog, noe som de som hadde fått kronen til gjenta "memento mori", eller, "Husk, du er dødelig", for den triumferende generalen. I tillegg var tvinnet laurbær viktige i flere statsseremonier, og krone av laurbærblader ble gitt som belønning til idrettskjemper og kunstnere. Således var både bladkroner av eik og laurbær integrerte symboler for romersk religion og samfunn og plassere dem på Augustus' dør var jevngodt med å erklære hans hjem for hovedstaden. Imidlertid avviste Augustus skrytende verdighetstegn på makt som å holde et septer, bære et diadem eller krone av gull, eller benytte en toga av purpur som hans forgjenger Julius Cæsar. Om han nektet å symbolisere sin makt ved å bære slike gjenstander belønnet senatet ham uansett med et gullskjold som ble plassert i hallen Curia som hadde inskripsjonen "virtus", "pietas", "clementia", "iustitia" — «tapperhet, gudfryktighet, nåde, og rettferdighet». Andre avtale. Ved 23 f.Kr. ble en del konsekvenser av avtalen av 27 f.Kr. åpenbar. Augustus' besittelse av en årlig konsulat gjorde hans dominans over det romerske politiske system for opplagt mens det på samme tid halverte andres muligheter for å oppnå hva som fortsatt hevdet å være overhode av den romerske stat. I tillegg var hans ønske og krav om få sin nevø Marcus Claudius Marcellus som etterfølger og til sist overta førte til politiske problemer og støtte fra seg hans tre fremste tilhengere – Agrippa, Maecenas og Livia. Da han følte press fra hans kjernegruppe av tilhengere, vendte Augustus seg til senatet i et forsøk å øke sin støtte der, særlig hos republikanerne; etter at hans valg for medkonsul i 23 f.Kr., Aulus Terentius Varro Murena døde før han tatt posisjonen utpekte han den kjente republikaneren Calpurnius Piso, som hadde kjempet mot Julius Cæsar og hadde støttet Cassius og Brutus. Sent på våren ble Augustus meget syk og ved hans antatt dødsleie ble det gjort avtaler som ville sikre hans politiske etterfølge, mens det på samme tid innga tvil hos senatorenes mistanke om hans antirepublikanisme. Augustus forberedte å overgi sin signetring til sin fremste general Agrippa. Imidlertid overga Augustus over til sin medkonsul Piso alle sine offisielle dokumenter, en redegjørelse over offentlige finansier og autoriteten over troppene i provinsene, mens Augustus' antatte favoriserte nevø Marcellus ble etterlatt tomhendt. Dette var overraskende for mange som hadde forventet at Augustus vil navngi en arving til hans posisjon som en uoffisiell keiser. Augustus skjenket kun eiendeler og eiendommer til sine arvinger. Han unngikk således å institusjonalisere keiserlig arvesystem som ville ha fremmet motstand og fiendtlighet blant republikanske romere som fryktet monarkiet. Angående den fremste posisjonen som "principate" var det opplagt for Augustus t Marcellus ikke var klar eller moden for å ta hans posisjon; men ved å overrekke sin signetring til Agrippa betød det at det var Augustus’ hensikt å meddele til legionene og de militære styrkene at Agrippa var hans reelle etterfølger, og uansett hva de konstitusjonelle reglene var, de ville fortsette å adlyde Agrippa. Straks hans sykdom ebbet over ga Augustus opp sitt faste konsulembete. De eneste andre gangene han kom til fungere som konsul var i årene 5 og 2 f.Kr., begge gangene for å introdusere sin barnebarn til offentlige posisjoner. Selv om han frasa seg posisjon som konsul beholdt han sitt konsulære "imperium", noe som førte til et andre kompromiss mellom ham og senatet kjent som den andre avtale. Det var et smart triks av Augustus; ved å gå av som den ene av to konsuler ga det muligheten for ambisiøse senatorer en bedre sjanse for å skaffe seg denne posisjonen, mens han på samme tid "utøvde bredere beskyttelse innenfor senatorklassen". Augustus var ikke lenger i en offentlig posisjon til å styre staten, dog var hans dominerende posisjon over provinsene uendret da han ble prokonsul. Som konsul hadde han makt til å intervenere når han følte det var nødvendig i affærene til prokonsulene i provinsene som senatet hadde utpekt. Som en prokonsul ønsket Augustus ikke at denne autoriteten til å overstyre prokonsulene ble fjernet fra ham, slik at "imperium proconsulare maius", eller "makt over alle prokonsuler" ble bevilget ham av senatet. Utøvelsen av "imperium maius" er diskutert av historikerne, og det er også argumentert at han var den eneste som ble bevilget "imperium aequum", eller makt likeverdig til guvernørene, men hans overlegne innflytelse tillot ham likevel å kontrollere provinsene. Augustus ble også gitt makten til en tribun ("tribunicia potestas") på livstid, skjønt ikke den offisielle tittelen til en tribun. I samsvar med loven var det utelukket for patrisier, en status som Augustus hadde skaffet seg år tilbake da han ble adoptert av Julius Cæsar. Det gjorde det mulig for ham å sammenkalle senatet og folket når han ønsket og legge fram forretninger for det, avsi veto til rådets eller senatets handlinger, overvåke valg, og rettet til å tale ved ethvert møte. Også inkludert i Augustus' autoritet som tribun var makten som vanligvis var forbeholdt censor; disse omfattet retten til overvåke offentlig moral og granske lover for å sikre seg at de var i offentlighetens interesse, foruten muligheten til å folketelling og avgjøre medlemskapet i senatet. Med makten til en censor kunne Augustus appellere til romersk patriotisme ved å bannlyse alle andre klær bortsett fra den klassiske romerske toga for å komme til Forum. Det var ingen presedens innenfor det romerske system for å kombinere makten til både tribun og sensor i en person, heller ikke ble Augustus noen gang valgt til posisjonen som censor. Julius Cæsar hadde blitt gitt lignende makt, hvori han ble gitt ansvaret for å overvåke samfunnets moral, imidlertid hadde denne posisjonen ikke censorens mulighet til å holde folketelling og avgjøre senatets vaktlister. Posisjonen som "tribune plebis" begynte å miste sin prestisje grunnet Augustus' ansamling av tribunal maktmidler slik at han fronyet dens viktighet ved å gjøre det til en påbudt utnevnelse for enhver plebeier som ville bli pretor. Mange av de politiske spissfindighetene i den andre avtalen synes å ha gått utenom plebeierklassens forståelse. Da Augustus ikke stilte til valg som konsul i år 22 f.Kr. steg frykten på nytt for at Augustus ville bli tvunget fra makten av det aristokratiske senatet. I 22, 21 og 19 f.Kr. gjorde folket opprør som svar og tillot bare en eneste konsul til å bli valgt for hver av disse årene, tilsynelatende etterlate andre posisjoner åpne for Augustus. I 22 f.Kr. var det matmangel i Roma som utløste panikk og mange byfolk krevde at Augustus tok diktatorisk makt for personlig å løse krisen. Etter en teatralsk forestilling hvor han avslo overfor senatet aksepterte Augustus til sist autoritet over Romas forskninger av korn ved sitt prokonsulære "imperium", og avsluttet krisen bortimot øyeblikkelig. Det var ikke før 8 e.Kr. at matknapphet av denne form fikk Augustus til å etablere et "praefectus annonæ", en fast prefekt som hadde ansvar for å sikre matforsyninger til Roma. Det var uansett en del bekymringer over utvidelsen av makt som ble gitt til Augustus ved den andre avtalen og det kom fram ved en tydelig konspirasjon ved Fannius Caepio og Lucius Lucinius Varro Murena. Tidlig i 22 f.Kr. ble rettet anklager mot Marcus Primus, tidligere prokonsul (guvernør) av provinsen Makedonia for å gått i krig mot det odrysiske kongedømmet i Trakia hvor dennes konge var en romersk alliert, uten å ha godkjennelse fra det romerske senatet. Han ble forsvart av Murena som fortalte domstolen at hans klient hadde mottatt særlige instruksjoner fra Augustus som han beordret ham å angripe kongedømmet. Senere bevitnet Primus at ordrene kom fra den nylig avdøde Marcellus. Under den konstitusjonelle avtalen av 27 f.Kr. skulle slike ordrer, om de hadde vært gitt, vært å betrakte som et brudd på senatets prerogativ da Makedonia var senatets jurisdiksjon, og ikke under "princeps". En slik handling ville ha fjernet belegget at republikken var gjeninnført slik Augustus hevdet, og avslørt hans tåkelegging av å være førsteborger, den fremste blant likemenn. Noe som var verre, Marcellus' innblanding beviste til en viss grad at Augustus’ politikk til å la ungdommen ta hans plass som "princeps", noe som i praksis opprettet en form for monarki. Anklager i denne retningen hadde allerede blitt fremmet under krisen i 23 f.Kr. Situasjonen var så alvorlig at Augustus opptrådte i rettssaken, til tross for at han ikke var blitt innkalt som vitne. Under ed erklærte Augustus at han ikke hadde gitt noen slik ordre. Murena, som ikke trodde på Augustus’ vitnemål og irritert over hans forsøk på å velte rettssaken ved å bruke sin "auctoritas", forlangte å vite hvorfor Augustus hadde møtt opp til en rettssak hvor han ikke var blitt tilkalt. Augustus svarte at han kom i offentlighetens interesse. Selv om Orimus ble funnet skyldig, stemte en del i juryen for frikjennelse, noe som betydde at ikke alle trodde på Augustus’ vitnemål. Deretter, en del tid forut for 1. september 22 f.Kr. kom en viss Castricius til Augustus med informasjon om en konspirasjon ledet av Fannius Caepio mot "princeps". Murena var en av de som var navngitt som konspirator. Dømt "in absentia" (i sitt fravær), med Tiberius som anklager, fant juryen konspiratørene skyldige, men det var ikke en enstemmig dom. Dømt til døden for forræderi ble alle de anklagede henrettet så snart de ble tatt til fange uten noen gang gitt sjansen for å avlegge vitnemål i sitt forsvar. Augustus sikret republikkens fasade fortsatte med en effektiv dekkoperasjon av hendelsene. I 19 f.Kr. stemte senatet over å tillate Augustus å bære konsulens verdighetstegn i offentligheten og for senatet, foruten også å sitte i den symbolske stolen mellom de to konsulene og holde "fasces", et emblem på konsulær autoritet. Som hans autoritet som tribun, overdragelsen av konsulær makt til ham var et annet tilfelle av å få makten til embetsposisjoner som han egentlig ikke hadde. Dette synes å ha beroliget befolkningen, likegyldig om Augustus var en reell konsul eller ikke, viktigheten var at han opptrådte som en for folket. Den 6. mars 12 f.Kr., etter at Lepidus var død, tok han i tillegg posisjonen som "pontifex maximus", yppersteprest for prestenes Pontifikalkollegiet, en gammel og viktigste institusjonen innenfor romernes religion og hvor den viktigste oppgaven var å sørge for å opprettholde "pax deorum" («gudernes fred»). Den 5. februar 2 f.Kr ble Augustus også gitt tittelen "pater patriae", eller «landsfader». Senere romerske keisere ville generelt bli begrenset til maktmidler og titler som opprinnelig ble gitt til Augustus, skjønt ofte, for vise ydmykhet, kun en nyutnevnt keiser avstå fra en eller flere av de ærestitler som hadde blitt gitt til Augustus. Like ofte, etter hvert som deres styre utviklet seg, kunne keiserne ta alle titlene, likegyldig om de faktisk hadde blitt gitt av senatet. Hodekransen, som senere keisere faktisk begynte å bære, konsulære verdighetstegn, og senere purpurkappen til en triumferende general ("toga picta") ble keiserlige verdighetstegn som varte godt inn i den bysantinske tiden. Krig og erobringer. "Imperator Caesar Divi Filius Augustus" valgte "Imperator", «seierrike kommandant» som sitt førstenavn ettersom han ønsket å assosiere inntrykket av seier med seg selv. Ved året 13 kunne Augustus skryte av 21 anledninger hvor hans tropper proklamerte «imperator» som hans tittel etter et vellykket slag. Bortimot hele det fjerde kapittelet i hans offentlige utgitt memoarer av hva han hadde oppnådd, kjent som "Res Gestae" ble dedikert til hans militære seirer og æresbevisninger. Augustus fremmet også idealet av en overlegen romersk sivilisasjon med oppgaven å herske over verden (den utstrekningen av verden som romerne kjente til), en sentimentalitet og oppfatning som er utformet i ordene til den samtidige poeten Vergil og tilskrevet den legendariske stamfaren til Augustus: "tu regere imperio populos, Romane, memento" — «Romere, husk ved deres styrke å herske over jordens folk!» Tilskynding for ekspansjon, tilsynelatende framtredende blant alle samfunnsklasser i Roma, er alt ettersom det er gitt guddommelig tillatelse av Vergils Jupiter, som i Bok 1 av "Æneiden" lover Roma "imperium sine fine", «overherredømme uten begrensinger». a>, en suksessfull militærleder under Augustus før han ble utpekt som hans arving og etterfølger. Ved slutten av sin tid hadde hærene til Augustus erobret nordlige Hispania (dagens Spain og Portugal), the Alpregionene av Raetia og Noricum (dagens Sveits, Bayern, Østerrike, Slovenia), Illyricum og Pannonia (dagens Albania, Kroatia, Ungarn, Serbia, etc.), og utvidet grensene i den nordafrikanske provinsen Africa i øst og sør. Etter at styret til klientkongen Herodes den store (73–4 f.Kr.), Judea lagt til den romerske provinsen Syria da Augustus avsatte hans etterfølger Herodes Arkhelaos. Som Egypt, som hadde blitt erobret etter Antonius' nederlag i 30 f.Kr., ble Syria styrt ikke av en prokonsul eller legat til Augustus, men av en høyprefekt fra samfunnsklassen "equites". Det var ikke behov for noen militær anstrengelse da Galatia (dagens Tyrkia) i 25 f.Kr. ble gjort om til en romersk provins kort tid etter at Amyntas av Galatia ble drept av hevngjerrig enke av en drept fyrste fra Homonada. Da opprørske stammer i Cantabria i dagens nordlige Spania ble endelig underkaste i 19 f.Kr. ble dette området lagt inn under provinsene Hispania og Lusitania. Denne regionen ble en betydelig ressurs i å finansiere Augustus' framtidige militære krigstokt da det var rikt på mineraler hvor romerne kunne drive gruvedrift i stor skala, eksempelvis var det særlig rikt på gull i området Las Medulas. Å erobre folkene i Alpene i 16 f.Kr. var en annen viktig seier for Roma ettersom det ga en stor territorial buffersone mellom de romerske borgerne i Italia og Romas fiender i Germania i nord. Poeten Horatius dedikerte en ode til seieren mens Augustus' monument Tropaeum Alpium, «seiersmonumentet over Alpene», ble reist i nærhetene av Monaco for å hedre hendelsen. Erobringen av Alpene tjente også som neste offensiven i 12 f.Kr. da Tiberius begynte krigen mot de pannonske stammene i Illyricum og hans bror Nero Claudius Drusus mot de germanske stammene i østlige Rhinland. Begge krigene var vellykte da Drusus' styrker nådde fram til elven Elben ved år 9 f.Kr., skjønt han døde kort tid etter ved å falle ned fra hesten sin. Det ble nedtegnet at den fromme Tiberius gikk foran sin brors døde legeme helt fram til Roma. a>", med en avbildning av et «Tempel for Augustus» ("Templum Augusti"), noe som illustrerer forbindelsene mellom Romerriket og India i perioden. For beskytte Romas østlige områder fra Partia benyttet Augustus seg av klientstater i øst som fungerte som bufferområder og områder som kunne samle egne soldater til forsvar. For å sikre rikets østflanke stasjonerte Augustus en romersk hær i Syria mens hans dyktige stesønn Tiberius forhandlet med Partia som Romas diplomat i øst. Tiberius var ansvarlig for å gjeninnsette Tigranes V på tronen til kongedømmet Armenia. Kanskje hans største diplomatiske prestasjon var forhandlingene med Fraates IV av Partia (37–2 f.Kr.) i år 20 f.Kr. for tilbakeleveringen av kampfanen som Crassus tapte i slaget ved Carrhae, en symbolsk seier og stor oppmuntring for moralen i Roma. Werner Eck hevder at dette var en stor skuffelse for romere som søkte å hevne Crassusæ nederlag med militære midler. Imidlertid har Maria Brosius forklart at Augustus benyttet seg av tilbakeleveringen av fanen som propaganda som symboliserte Partias underkastelse for Roma. Hendelsen ble feiret i kunst som designet på brystplaten på statue av Augustus av Prima Porta og i monumenter som Tempelet til Mars Ultor ('Mars Hevneren') bygget for å huse fanen. Selv om Partia alltid var en trussel i øst for Roma var den virkelig slagmarken langs elvene Rhinen og Donau. Før den endelige kampen med Antonius, hadde Octavius' kampanjer mot stammene i Dalmatia vært de første skrittene i øke den romerske overherredømmet fram til Donau. Seier i kamp var ikke alltid en suksess som var varige da nylige erobrede områder ble hele tiden tatt tilbake av Romas fiender i Germania. Et godt eksempel på romersk tap var slaget ved Teutoburgerskogen i 9 e.Kr., hver hele tre legioner ledet av Publius Quinctilius Varus ble ødelagt og med kun noen få overlevende. Lederen for motstanden var germanske Arminius, leder for cheruskere, en tilsynelatende romersk alliert. Augustus slo tilbake ved å sende Tiberius og Drusus til Rhinland for pasifisere området, og de hadde en del suksess, men det katastrofale slaget i 9 e.Kr. stoppet den romerske ekspansjonen videre inn i Tyskland. Den romerske generalen Germanicus tok fordel av en borgerkrig blant cheruskere mellom Arminius og Segestes; de beseiret Arminius som flyktet fra slaget, men ble drept senere i år 21 grunnet forræderi. Død og etterfølger. a>", feirer den femtende fornyelse av hans tribunære makt. Mist seks mulige arvinger, inkludert Agrippa og hans sønner, hadde dødd eller vist seg uegnet til å etterfølge Augustus, før han endelig bestemte seg for Tiberius i år 9.Kr. Augustus' sykdom i 23 f.Kr. førte problemet etterfølger fremst på bordet for de politiske saker og for folket. For å sikre stabilitet trengte han å peke ut en arving til sin unike posisjon i det romerske samfunn og regjering. Det ble oppnådd i en liten, udramatisk og voksende måte som ikke skremte opp senatets frykt for gjeninnføring av monarkiet. Om noen skulle etterfølge hans uoffisielle posisjon, måtte de fortjene det gjennom sine egne offentlige beviste fortjenester. En del historikere har argumentert at det var antydninger som pekte mot hans søsters sønn Marcellus, som hadde blitt hurtig gift med Augustus' datter Julia. Andre historikere har bestridt dette grunnet at Augsutus' testamente ble lest høyt i senatet mens han fortsatt var meget syk i 23 f.Kr., noe som isteden pekte på en preferanse for Marcus Agrippa og som var Augsutus' nestkommanderende og uten tvil den eneste av hans kollegaer som kunne ha kontrollert legionene og holde riket sammen. Etter at Marcellus døde i 23 f.Kr. giftet Augustus sin datter til Agrippa. Denne dynastiske unionen frambrakte fem barn, tre sønner og to døtre: Gaius Cæsar, Lucius Cæsar, Vipsania Julia, Agrippina den eldre, og Postumus Agrippa, navngitt således ettersom han var født etter at Marcus Agrippa var død. Kort tid etter den andre avtalen ble Agrippa gitt en femårig posisjon med å administrere den østlige halvdelen av riket med de samme maktposisjonene i form av e "imperium" av prokonsul "tribunicia potestas" som ble gitt til Augustus, hans regjeringssete stasjonert i Samos i det østlige Egeerhavet. Selv om denne forfremmelsen ville ha vist Augustus' favorisering av Agrippa, var det også en måte å tilfredsstille medlemmer av hans eget cæsarianske parti ved å tillate en av deres egne til å dele en betydelig andel makt sammen med seg selv. Augustus' hensikt å gjøre Gaius og Lucius Cæsar til sine arvinger var åpenbart da han adopterte dem som sine barn. Han ble konsul i 5 og 2 f.Kr. slik at han personlig kunne lede dem inn i deres politiske karrierer, og de ble nominert for kunsultembetet i årene 1 og 4 e.Kr. Augustus viste også gunst til sine stesønner. Livias barn fra hennes første ekteskap, Nero Claudius Drusus Germanicus (heretter referert til som Drusus) og Tiberius Claudius (heretter Tiberius) ved å gi dem militære kommandoer og offentlige embeter, skjønt han synes å ha favorisert Drusus. Etter at Agrippa døde i 12 f.Kr. ble Tiberius beordret å skille seg fra sin egen hustru Vipsania og gifte seg med Agrippas enke, Augustus' datter Julia — så snart som sørgeperioden for Agrippa var avsluttet. Mens Drusus' ekteskap til Antonia ble betraktet som en ubrytelig affære, var Vipsania «kun» datteren av den avdøde Agrippa fra hans første ekteskap. Tiberius delte Augustus' posisjon som tribun i 6 f.Kr., men kort tid deretter pensjonerte han seg, etter sigende ønsket han ingen videre rolle i politikken mens han bosatte seg langt unna på Rhodos. Selv om det er ikke oppgitt noen bestemt årsak for hans reise, kan det ha vært en kombinasjon av flere grunner, inkludert et mislykket ekteskap med Julia, foruten også en følelse av misunnelse over at Augustus åpenbart foretrakk sine yngre stesønner Gaius og Lucius, som ble medlem av prestefakultet i ung alder, ble presentert for tilskuere i et fordelaktig lys, og ble introdusert for hæren i Gallia. Etter de tidlige dødsfallene for både Lucius og Gaius i henholdsvis år 2 og 4 e.Kr., og den tidligere døden for hans bror Drusus (år 9 f.Kr.), ble Tiberius tilbakekalt til Roma i 4 e.Kr. hvor han ble adoptert av Augustus på den betingelse at han på sin side adopterte hans nevø Germanicus. Det fortsatte tradisjonen med å presentere minst to generasjoner med arvinger. I det året ble Tiberius også gitt makten til en tribun og prokonsol, sendebud fra utenlandske konger måtte vise sin respekt for ham og ved år 13 ble han belønnet med hans andre triumf og likestilt nivå som "imperium" som den til Augustus selv. Den eneste andre mulige kandidat som arving var Postumus Agrippa, som hadde blitt forvist av Augustus i 7 e.Kr., hans forvisning ble gjort endelig av en forordning i senatet, og Augustus bebreidet ham offisielt. Han mistet helt bestemt Augustus' velvilje og posisjonen som arving; historikeren Erich S. Gruen har oppgitt flere samtidige kilder som hevder at Postumus Agrippa var en «vulgær ung mann, brutal og rå, og av fordervet vesen.» Postumus Agrippa ble myrdet i sin landflyktighet enten kort tid før eller etter at Augustus døde. Den 9. august 14 døde Augustus mens han besøkte stedet hvor hans far hadde dødd i Nola, og Tiberius — som sammen med Livia ved Augustus dødsleie — ble utropt som etterfølger. Både Tacitus og Cassius Dio skrev at Livia brakte Augustus' død ved forgifte friske fikener, skjønt denne anklagen har aldri blitt bevist. Augustus' berømte siste ord var i henhold til Suetonius "ecquid iis videretur mimum vitae commode transegisse", «Har jeg spilt min rolle vel i livets komedie?», "ei de ti echoi kalos to paignion, kroton dote kai pantes hemas meta charas propempsate", «Da jo forestillingen har vært så bra, kan de nå klappe i hendene. Applaudere oss dere alle.» Han døde i Livias armer, og sa: "Livia, nostri coniugii memor vive, ac vale!", «Livia, glem aldri vår forening så lenge du lever – farvel!» Offisielt ble hans sist ord framstilt som «Se, jeg fant Roma på leire, og jeg etterlater henne til deg på marmor.» En enorm gravprosesjon av sørgende reiste med Augustus' legeme fra Nola til Roma og på dagen for hans begravelse ble alle offentlige og private forretninger stengt. Tiberius og hans sønn Drusus framsa lovprisningen av den døde mens de sto på toppen av to "rostra". Augustus' legeme ble kremert på et likbål ved siden av hans mausoleum. Det ble proklamert at Augustus hadde blitt en del av gudene som en del av den romerske panteon. I 410, under herjingen og plyndringen av Roma, ble mausoleet ødelagt av gotere og hans aske spredt. Historikeren D.C.A. Shotter har hevdet at Augustus' politikk med å favorisere familien Julia (gens) over Claudia (gens) kan ha gjort det umulig for Tiberius å vise åpen forakt for Augustus etter hans død; isteden var Tiberius alltid raskt ute for å gjendrive de som kritiserte Augustus. Shotter antyder at Augustus' guddommeliggjøring, koblet til Tiberius' «ekstreme konservative» holdning overfor religion, forpliktet Tiberius til å undertrykke enhver åpen krenkelse som han kan ha hatt. Historikeren R. Shaw-Smith har pekte på brev fra Augustus til Tiberius som viser hengivenhet mot Tiberius og stor respekt for hans militære meritter. Shotter hevder at Tiberius fokuserte sitt sinne og kritikk på Gaius Asinius Gallus (for å ha giftet seg med Vipsania etter at Augustus tvang Tiberius til å skille seg fra henne) foruten også på de to ynge Cæsarene Gaius og Lucius, framfor på Augustus, den virkelige arkitekten bak han hans skilsmisse og hans keiserlige degradering. Ettermæle. Augustus la grunnlaget for et styre som var i nesten 1500 år, fram til Romerrikets nedgang og fall i Vesten på 400-tallet og fram til Østromerrikets undergang i 1453. Begge hans adopterte fornavn, Cæsar og hans tittel Augustus ble faste titler for herskere av Romerriket 14 århundrer etter hans død, brukt både Det gamle Roma og ved Det nye Roma. I mange språk ble «Cæsar» ordet for "keiser", som i tyske "kaiser" og i bulgarske og til sist russiske "tsar". Den religiøse kulten "Divus Augustus" fortsatte fram til rikets statsreligion ble endret til kristendom i 391 av Theodosius den store. Av den grunn er det mange fortreffelige statuer og byster av den første keiser. Han hadde selv skrevet en redegjørelse av sine prestasjoner, "Res Gestae Divi Augusti", som ble støpt i bronse foran på hans mausoleum. Kopier av teksten ble spredt i inskripsjoner over Romerriket ved hans død. Inskripsjonen på latin hadde oversettelser på gresk ved siden av, og ble satt opp på mange offentlige byggverk, slikt som tempelet i Ankara, kalt for "Monumentum Ancyranum", og karakterisert som «dronningen av alle inskripsjoner» av historikeren Theodor Mommsen. Det er få kjente skriftlige verker av Augustus som har overlevd. Det som er består av hans dikt «Sicilia», «Epiphanus» og «Ajax», en selvbiografi på 13 bøker (deler), en filosofisk avhandling, og skriftlige gjendrivelse til Brutus' «Lovprisning for Cato». Imidlertid har historikere hatt anledning til å analysere eksisterende brev skrevet av Augustus til andre for ytterligere fakta eller spor om hans personlige liv. Mange historikere betrakter Augustus som Romas største keiser; hans politikk utvidet unektelig rikets varighet og han satte i gang det feirede "Pax Romana" eller "Pax Augusta". Han var intelligent, besluttsom og en kvass politiker, men han var kanskje ikke like karismatisk som Julius Cæsar, og hadde innflytelse ved anledninger ved sine tredje hustru Livia (tidvis for det verre). Uansett viste hans arv og ettermæle å være varig. Byen Roma ble fullstendig omformet under Augustus med Romas første institusjonaliserte politistyrke, brannmenn, og etableringen av kommunale prefekt som en fast posisjon. Politistyrken var delt inn i kohorter på 500 menn i hver, mens enhetene på brannmenn besto av fra 500 til 1000 menn i hver, og med 7 enheter plassert i 14 inndelte bysektorer. En "praefectus vigilum", eller «vaktprefekt» ble gitt ansvaret for "vigiles urbani" («byens vaktmenn»), Romas politi- og brannstyrker. Da Romas borgerkriger ble avsluttet, ble Augustus også i stand til å opprette en stående hær for Romerriket, bestående av 28 legioner eller rundt 170 000 soldater. Det ble støttet av tallrike "auxilia", hjelpetropper, i enheter på 500 soldater i hver, ofte rekruttert i de nyerobrede områdene. Med sine finanser og økonomiske midler sikret han byggingen og vedlikeholdet av veger gjennom hele Italia, og installerte et offisielt kurersystem med kurerstasjoner som ble overvåket av en militæroffiser kjent som "praefectus vehiculorum". Foruten opprettelsen av et raskere kommunikasjonssystem blant de italienske byene, førte hans oppfattende bygging av veger over hele Italia til at Romas hærer kunne marsjere raskt og med en hittil uoverkommen fart gjennom landet. I år 6 e.Kr. etablerte Augustus "aerarium militare", donerte 170 millioner "sesterces" til ny militær finanskammer som sørget økonomisk for både aktive som avgåtte soldater. En av de mest varige institusjoner til Augustus var etableringen av spesialstyrken pretorianergarden i år 27 f.Kr., opprinnelig en personlig livvaktstyrke på slagmarken som utviklet seg til å bli en keiserlig vaktstyrke foruten også en viktig politisk styrke i Roma. De hadde makt til å true senatet, innsette nye keisere, og avsette de som de mislikte; den siste keiseren de tjente var Maxentius, da det var Konstantin den store som oppløste dem tidlig på 300-tallet og ødela deres kaserner, Castra Praetoria. Selv om han var den mektigste enkeltpersonen i Romerriket ønsket Augustus å legemliggjøre ånden til de republikanske dyder og normer. Han ønsket også å relatere til og knyttes til det som angikk plebeiere og vanlige folk. Han oppnåde det gjennom ulike sjenerøse virkemidler og kappet ned på luksusforbruk. I år 29 f.Kr. betalte Augustus 400 sesterces hver til de rundt 250 000 borgerne, 1000 sesterces til 120 000 veteransoldater i koloniene og benyttet 700 millioner sesterces i å kjøpe jord for sine soldater som var ferdig med tjenesten. Han pusset også opp 82 forskjellige templer som viste hans omsorg for romersk religion. I 28 f.Kr. smeltet han ned 80 sølvstatuer reist i hans likhet og ære, noe som ble gjort for å virke beskjeden og måteholden. Fragment av en rytterstatue i bronse av Augustus, 100-tallet e.Kr. Den lange tiden for Augustus' styre og dens arv for den romerske verden skal ikke bli oversett som en nøkkel for den suksess. Som Tacitus skrev, de yngre generasjonene som levde i år 14 e.Kr. hadde aldri kjent noen annen form for regjeringen enn "principate". Hadde Augustus død tidligere, eksempelvis i 23 f.Kr., kunne mye ha blitt annerledes. Slitasjen fra borgerkrigene på det gamle republikanske oligarkiet og den lange tiden med Augustus, må derfor ha vært betydelige faktorer for endringen av den romerske stat til et "de facto" monarki i disse årene. Augustus' egen erfaring, hans tålmodighet og hans politiske dyktighet må også ha hatt betydning, Han formet Romerrikets framtid på mange vis, fra opprettelsen av en stående hær stasjonert ved eller i nærheten av grensene, til de dynastiske prinsippene som ofte ble benyttet i keiserlig etterfølgelse, til forskjønnelse av hovedstaden betalt av keiseren selv. Augustus' endelige arv var freden og Romerrikets framgang og velstand som varte i de to neste århundrene under det system som han opprettet. Hans minne ble holdt i hevd i det politiske etos i keisertiden som en paradigme for den gode keiser. Hver keiser i Roma tok hans navn, Cæsar Augustus, og som gradvis mistet sitt vesen som navn og ble til sist en tittel. Poetene i Augustus' tid var Vergil og Horatius og de priset Augustus som Romas forsvarer, en som opprettholdt moralen og rettferdigheten, og som et enkeltmenneske som bar hovedtyngden for ansvaret for å bevare riket. Imidlertid var hans styre av Roma og etableringen av principatet, ble Augustus også kritisert i årenes løp. Den samtidige romerske juristen Marcus Antistius Labeo (død 10/11 e.Kr.), forsvarer av den republikanske føraugustanske tidens frihet som han ble født i, kritiserte åpent Augustus' styre. I begynnelsen av hans "Annaler" skrev den romerske historikerne Tacitus (ca. 56–ca.117) at Augustus hadde utspekulert endret det republikanske Roma til en posisjon av slaveri. Han fortsatte å si at med Augustus' død og lojalitet til Tiberius, ble folket i Roma ganske enkelt solgt fra en slavehandler til en annen. Tacitus var av den overbevisning at keiser Nerva (styrte 96–98 e.Kr.) med hell «blandet to tidligere fremmede ideer, principatet og frihet». Historikeren Dio Cassius, som skrev på 200-tallet, anerkjente Augustus som en mild, moderat hersker, men som de fleste andre historikere etter Augustus' død, vurderte Dio som en autokrat. Poeten Marcus Annæus Lucanus (39–65 e.Kr.) var av den mening at Cæsars seier over Pompeius og Cato den yngres fall markerte slutten på den tradisjonelle friheten i Roma. Den moderne historikeren Chester G. Starr, Jr. skrev om vergingen i kritisere Augustus, «kanskje Augustus var altfor en altfor hellig av en figur til å bli anklaget direkte.» Den britiske forfatteren Jonathan Swift (1667–1745) kritiserte i sitt verk "Discourse on the Contests and Dissentions in Athens and Rome" Augustus for opprette tyranni i Roma, og sammenlignet med hva han mente var dydene til Storbritannias konstitusjonelt monarki med Romas moral i republikken på 100-tallet f.Kr. I hans kritikk av Augustus sammenlignet admiralen og historikeren Thomas Gordon (1658–1741) Augustus med den puritanske britiske tyrannen Oliver Cromwell (1599–1658). Thomas Gordon og den franske politiske filosofen Charles Montesquieu (1689–1755) bemerket begge at Augustus var en feiging i kamp. I sine "Memoirs of the Court of Augustus" bedømte den skotske lærde Thomas Blackwell (1701–1757) Augustus som machiavelliansk hersker, «en blodtørst rettferdiggjørende tronraner», «ondskapsfull og verdiløs», «en ussel ånd», og en «tyrann». Finansielle reformer. Augustus' offentlige finansielle reformer fikk stor innflytelse på rikets følgende framganger. Augustus førte en meget stor andel av rikets utvidede landbase under en konsekvent, direkte skattesystem fra Roma som erstattet de varierende, uregelmessige tributtene som kom fra provinsene under hans forgjengere. Denne reformen økte i stor grad Romas inntekter, stabiliserte pengebruken og fastla regler for de finansielle forholdene mellom Roma og provinsene. Skattetrykket under Augustus ble avgjort av folketellinger med fastsatte kvoter for hver provins. Borgere i Roma og Italia betalte indirekte skatter mens direkte skatter ble tatt fra provinsene. Indirekte skatter inkluderte en 4 % skatt på priser på slaver, og 1 % skatt på varer som ble solgt på auksjon, og 5 % skatt på arvet eiendom som oversteg en verdi på 100 000 sestercer per person, den nærmeste pårørende unntatt. En annen viktig reform var avskaffelsen av privat skatteforpaktning som ble erstattet av betalte offentlige ansatte skatteinnkrevere. Private kontraktører som samlet inn skatt hadde vært normen i den republikanske tiden, og en del av disse hadde vokst seg sterke nok til faktisk også å få innflytelse på stemmegivningen av politikere i Roma. Private skatteinnkrevere hadde skaffet seg dårlig rykte gjennom deres brutale framgangsmåter og deres store rikdom som ble oppnådd ved retten til å skattelegge. Mangelen på effektiv overvåkning, kombinert med skatteinnkrevernes begjær etter å øke sin egen profitt, hadde ført til et system av egenrådighet urettferdighet som ofte var ren plyndring av skattebetalerne, foruten at det også var skadelig for samfunnets investeringer og økonomien som en helhet. a>, sørkysten av den arabiske halvøya. Dette var også en imitasjon av en mynt av Augustus. 100-tallet e.Kr. Å kunne anvende inntektene fra Egypts forpaktningen av enorme landområder til å finansiere Romerrikets operasjoner var et resultat av Augustus' erobring av Egypt og endringen til et romersk styre i landet. Ettersom Egypt snarere ble betraktet som Augustus' private eiendom framfor å være en romersk provins, ble det en del av de etterfølgende keisernes "patrimonium" (fedrearv). Istedenfor en legat eller en prokonsul installerte Augustus en prefekt fra samfunnsklassen "equites" til å administrere Egypt og opprettholde landets lukrative havner. Denne posisjonen ble den høyeste politiske gjerning til noen fra "equites" foruten å bli prefekt for pretorianergarden. Det meget produktive jordbrukslandet Egypt skaffet enorme inntekter som var tilgjengelig for Augustus og hans etterfølgere, og som ble benyttet for å betale for offentlige arbeider og militære ekspedisjoner, foruten også for brød og sirkus for befolkningen i Roma. Bibelens folketelling. I Det nye testamente i "Bibelen" blir det slått fast: "Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall". Det vil si at Augustus bestemte at hele verden (den romerske verden) skulle skattelegges, men ingen andre kilder nevner en verdensomspennende folketelling som skulle omfatte alle romerske medborgere i riket. og ble gjort i avgrensede områder som Egypt og Syria. Det er dog mulig at Augustus' folketelling sammenfalt med den lokale skatteskrivningen i provinsen Syria som Quirinius ved den aktuelle perioden var virksom i. Fra "Lukasevangeliet" var han kjent som romersk stattholder over Syria og Judea ved Kristi fødsel. Det er klarlagt at den julianske kalenderen ble reformert av Augustus ved tidspunktet for Kristi fødsel og at det ble da bestemt at det romerske solåret gjaldt som takseringsår fra 1. januar og fram til 31. desember (tidligere hadde desember kun 30 dager). Måneden August. Måneden August (latin: "Augustus") er navngitt etter Augustus; fram til hans tid var den kalt for "Sextilis" (navngitt såldes ettersom den hadde vært den sjette måneden i den opprinnelige romerske kalenderen og det latinske ordet for seks er "sex"). En hyppig gjentatt historie er at måneden August har 31 dager ettersom Augustus ville at hans måned skulle være like lang som Juli, som tilhørte Julius Cæsar, men det er utelukkende oppdiktet av en lærd fra 1200-tallet, Johannes de Sacrobosco. Sextilis hadde 31 dager allerede før den ble døpt om, og den ble ikke valgt for antallet dager (se Juliansk kalender). I henhold til en "senatus consultum" sitert av Macrobius ble Sextilis omdøpt for å hedre Augustus på grunn av flere av de mest betydningsfulle hendelser i hans framgang til makt, som kuliminerte med erobringen av Alexandria, sammenfalt på denne måneden. Byggeprosjekter. a> (Fredsalteret), 13 f.Kr. til 9 f.Kr. På sitt dødsleie skal Augustus ha skrytt at «Jeg fant et Roma av murstein; jeg etterlot det i marmor». Selv om det er en del sannhet i den bokstavelig meningen av dette forsikrer Dio Cassius at det var en metafor for Romerrikets styrke. Marmor eksisterte i bygninger i Roma også før Augustus, men det ble ikke benyttet som byggemateriale i omfattende grad før Augustus. Selv om dette ikke var tilfellet for slummen i Subura, som var like skrøpelig og utsatt for brann som tidligere, etterlot han en markering i den monumentale topografien i dets sentrum og i Campus Martius, med Ara Pacis (Fredsalteret) og monumentale solskive, hvis sentrale gnomon var en obelisk var tatt fra Egypt. Relieffskulpturene som dekorerte Ara Pacis forstørret visuelt den skrevne nedtegnelsen av Augustus' triumfer i teksten "Res Gestae". Dets relieffer avbildet keiserlige forestillinger av pretorene, vestalinnene, og innbyggerne av Roma. Han bygget også Cæsars tempel, Agrippas bad og Augustus forum med dets Tempel for Mars Ultor. Andre prosjekter var enten oppmuntret av ham, slik som Balbus' teater, og Agrippas konstruksjon av Pantheon, eller finansiert av ham i navnet til andre, ofte slektninger (som Porticus Octaviae, Marcellusteateret). Selv hans Augustus' mausoleum ble bygget før hans død for å huse medlemmer av hans familie. For å feire hans seier i slaget ved Actium, ble Augustus triumfbue bygget i år 29 f.Kr. nær inngangen til Dioskurernes tempel (tempelet til Kastor og Pollux), og utvidet i år 19 f.Kr. for å inkludere en trippelbue. Det er også mange bygninger utenfor byen Roma som bærer Augustus' navn og arv, slike som Teateret i Merida i dagens Spania, Maison Carrée bygget i Nîmes i dagens sørlige Frankrike, foruten også Tropaeum Alpium ved La Turbie, lokalisert i nærheten av Monaco. a> i dagens Frankrike, slutten av 100-tallet f.Kr. Etter at Agrippa var død i 12 f.Kr. måtte det bli funnet en løsning på å vedlikeholde Romas vannforsyningssystem. Dette kom på dagsorden ettersom det hadde vært Agrippas ansvar da han fungerte som "ædile", og ble faktisk finansiert av ham etterpå da han var en privat borger som betalte utgiftene fra sin egen lomme. I dette året arrangerte Augustus et system hvor senatet utpekte tre av sine medlemmer som kommisjonærer med ansvar for vannforsyningen og ivareta at Romas akvedukter ikke forfalt. På slutten av Augustus' styre var det en kommisjon med fem senatorer som ble kalt for "curatores locorum publicorum iudicandorum" (kan oversettes som «Ansvarlige for offentlig eiendom») som ble gitt ansvaret for vedlikeholdet av offentlige bygninger og templer. Augustus opprettet en tilsvarende senatorgruppe med "curatores viarum" («Ansvarlige for vegene») for vedlikeholdet av vegene; denne kommisjonen arbeidet med lokale myndighetspersoner og kontraktører for å organisere jevnlig arbeid og utbedringer av vegene. Korintisk søyleorden innenfor arkitektonisk stil hadde sin opprinnelse fra oldtidens Hellas og ble den dominerende arkitekturen under Augustus og den senere keisertiden i Roma. Suetonius kommenterte en gang at Roma ikke var verdig sin status som keiserhovedstad, dog forsøkte Augustus og Agrippa å skape og opprettholde denne sinnelag ved å omforme Romas framtoning på den klassiske greske modell. Fysisk framtoning. Biografen Suetonius beskrev Augustus' ytre framtoning som følgende: «Han var uvanlig kjekk... Han hadde klare, lyse øyne... Hans tenner sto fra hverandre og var dårlig vedlikeholdt; hans hår var noe krøllete og tenderte til blondt; hans øyenbryn møttes. Hans ører var av moderat størrelse, og hans nese stakk fram noe på toppen, og bøyde ser deretter noe innover. hans hudfarge var mellom mørk og lys. Han var kort av vekst...» Etterkommere. Augustus' eneste barn var hans datter. Eksterne lenker. Augustus Nasjonal Samling. Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti stiftet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling. Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget. Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Den militære organisasjonen ble kalt Hirden. Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble Quisling fra 1. februar 1942 ministerpresident i en nesten ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet hadde 44 000 medlemmer i 1943. Partiet opphørte å eksistere ved freden 8. mai 1945. En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 16,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes. Ideologi. Nasjonal Samling ble offisielt opprettet 17. mai 1933. Nasjonal Samlings ideologi var i hovedsak nasjonalistisk, med sterke fascistiske overtoner. Flere av lederne i partiet, slik som Frederik Prytz og Johan Bernhard Hjort hadde tidligere vært aktive i Høyre, mens Quisling selv hadde vært statsråd for Bondepartiet. Ellers samlet partiet medlemmer fra hele det politiske spekteret. Det er usikkert i hvilken grad man kan omtale Nasjonal Samling som et fascistisk eller nasjonalsosialistisk parti før krigen. Vanligvis omtalte medlemmene partiet som nasjonalistisk, eller nasjonal sosialistisk (til forskjell fra nasjonalsosialistisk). Under krigen ble det langt vanligere å bekjenne seg til nasjonalsosialisme etter tysk mønster. Nasjonal Samling anså fra stiftelsen Sovjetunionen og kommunismen (ofte omtalt som «bolsjevikene») som sin største motstander. Som andre fascistiske partier var NS sosialt konservative, svært nasjonalistiske, og kun «sosialistisk» i den form at man foraktet storkapitalismen (som man mente ødela bondesamfunnene i Norge) og ønsket fellesløsningen og en sterk stat organisert gjennom «fører»-prinsippet, hvor makten gikk ovenfra og ned. Som sosialt konservative hadde man helt andre mål og idealer enn sosialister, og som fascister ellers så man med svært kritiske øyne på representativt demokrati. Istedet foretrakk man en korporativ statsdannelse, inspirert av Mussolinis fortid som nasjonalsyndikalist, hvor mye av fascismens ideologiske røtter ligger. Som et sidespor kan man også ta med Quislings flørt med kommunismen, etter sin hjemkomst fra Sovjetunionen. Vinteren 1925 oppsøkte Quisling ledelsen i Arbeiderpartiet og NKP for å tilby seg å bygge opp væpnede avdelinger innen arbeiderbevegelsen. Det er usikkert i hvilken grad forslaget var et utslag av politisk overbevisning, og Quisling selv var senere vag på feltet, men forsøkte å avvise at han hadde vært tilhenger av noen form for marxistisk revolusjon i Norge. Det er likevel tydelig å se at Quisling var inspirert av bolsjevikene på det rent organisatoriske. Et annet vanskelig spørsmål er antisemittisme. Frem til 1936 var ikke partiet uttalt antisemittisk, men etter splittelse og strid i partiet – hvor den «kristne fløyen» i stor grad forsvant ut – omfavnet partiet kulturell og etnisk antisemittisme. Under okkupasjonen var det ikke noe stridsspørsmål internt i partiet, og rabiate angrep på jøder kunne ofte leses i partiets hovedavis "Fritt Folk". Nasjonal Samlings antijødiske virksomhet kulminerte i utsendelsen av de norske jødene i 1942. De fleste av disse ble drept i tilintetgjørelsesleire. 1934. I byene fikk NS til sammen 41 representanter og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1%), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4%) og i Arendal (7,1%). NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet. Landkommunene: 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer) NS stilte med liste i landkommuner kun i disse 5 fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland. 1937. I byene fikk NS til sammen 2 representanter (258 stemmer). Partiet stilte liste i 3 av 65 byer og kjøpsteder. De fikk ingen representasjon i Narvik. Landkommunene: 5 representanter (1 164 stemmer) NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5. "Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)" 1933. I landdistriktene deltok NS i valget med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %). Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %). Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent. 1936. Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41%). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2%), fulgt av Hedmark (2,9%), Akershus og Oppland (begge 2,7%). I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1%, fulgt av Nordre Land (9,0%) og Brandbu (5,9%). Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5%, fulgt av Elverum (7,7%), Våler (7,4%) og Tynset (6,7%). Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7%, mens Bø i Telemark hadde 8,7%. I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0% oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8% oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5% og Lillehammer med 4,5%. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3%), Porsgrunn (4,2%), Oslo med 3,7%, Stavanger 3,5% og Haugesund 3,3%. Både Trondheim (2,2%) og Bergen (2,1%) lå under landsgjennomsnittet. Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt. "kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936" Særorganisasjoner. Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner. Uniformer. a> (med initialene V Q) ble båret på venstre erme. Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge, men i 1940 ble loven opphevet, og NS gikk som landets eneste lovlige parti over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon. Partiuniformen. NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover. og det var distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen. Hirdens uniform. Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer. Norges SS. Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet Førergarden. Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue. Arbeidstjenesten. Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke. NS-aviser. Hovedorganet for NS var "Nasjonal Samling", som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945. Under andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky. Mary Shelley. Mary Wollstonecraft Shelley (født 30. august 1797 i London, død 1. februar 1851 i London), var en britisk forfatterinne mest kjent for boken Frankenstein, et klassisk eksempel på gotisk litteratur. Marys foreldre var Mary Wollstonecraft, som døde da Mary var elleve dager gammel, og William Godwin. Faren giftet seg igjen i 1801 med en nabokvinne, Mary Jane Clairmont. Mary bodde ofte hos sine pleieforeldre i Skottland. Allerede da hun var 10 år gammel skrev hun sin første bok. 1814 rømte hun ("History of a six weeks' tour") med poeten Percy Bysshe Shelley, hun ble gravid, men mistet barnet. 1816 giftet de seg etter at hans første kone begikk selvmord. Samme år ("året uten sommer") dro de sammen med Mary's søster Claire til Sveits for å treffe Lord Byron i hans "Villa Diodati". I spøkelsesaktig tordenvær leste de grøssere (gothic novels) for hverandre. Byrons livlege John Polidori var også med. Inspirert av disse nettene, og også av bruk av opiater, fikk de idéen om å skrive historier selv. Bare Mary Shelley og John Polidori kom lenger enn til utkast. I 1818, ga hun ut Frankenstein, hennes mest kjente verk. Året etter, i 1819 ga John Polidori ut romanen "The Vampyre" som senere skulle inspirere Bram Stoker til romanen Dracula som ble utgitt i 1897. "Frankenstein" ble populær, Mary Shelley begynte derfor å skrive flere bøker. Den viktigste er "The Last Man" som handler om menneskehetens undergang i det 21. århundre. Charles M. Schulz. Charles Monroe Schulz (født 26. november 1922, død 12. februar 2000) var en amerikansk tegneserieskaper som var mest kjent for tegneserien "Knøttene" ("Peanuts"). Biografi. Charles M. Schulz ble født i Saint Paul, Minnesota. Han var enebarn til tyskfødte Carl Schulz og norskættede Dena Halverson. Da han var et meget begavet barn, ble han på grunnskolen flyttet opp to klasser, noe som resulterte i at han var den yngste i sin klasse da han begynte på High School. Dette kan være årsaken til at han som tenåring var en blyg og tilbaketrukket gutt. Han vervet seg til hæren etter at hans mor døde i 1943, og ble der i to år. Etter militærtjenesten startet han å arbeide som lærer på en kunstskole. Et arbeid han hadde hatt også før militærtjenesten. Han fikk sitt gjennombrud i 1947 da han fikk serien "Li'l Folks" publisert i "Saint Paul Pioneer Press". Tidligere hadde han vært på trykk i flere små utgivelser (med forskjellige historier). "Li'l Folks" gikk i avisen fra 1947 til 1950. Det var i denne serien Baltus Brun (Charlie Brown) dukket opp for første gang. I 1950 viste han frem en av de beste stripene fra "Li'l Folks" til United Features Syndicate, og 2. oktober 1950 kom "Knøttene" på trykk for første gang. Privatliv. Schulz var gift to ganger. Første gangen han giftet seg var 1951, med Joyce Halverson. De fikk fem barn sammen, men skilte seg i 1972. I 1973 giftet han seg på nytt, da med Jean Forsyth Clyde, som han var gift med resten av sitt liv. Død. 13. februar 2000 døde Schulz, og ble senere gravlagt på Pleasant Hills-kikegården i Sebastopol, California. 17. august 2002 ble Charles M. Schulz-museet åpnet til minne om ham. Mauretania. Mauretania CæsariensisMauretania TingitanaMauretania var i antikken opprinnelig et uavhengig berbersk kongedømme på Middelhavets sørlige kyst i det nordlige Afrika i et område som i dag tilsvarer det vestlige Algerie og det nordlige Marokko. Navnet kommer fra romernes benevnelse på berberne, "mauri", som senere ga opphav til navnet på maurerne. Kongedømmet lå altså ikke i det samme området som dagens Mauritania ligger, på kysten mot Atlanterhavet, sør for Vest-Sahara. Den romerske keiser Macrinus kom fra Mauretania Romerske Mauretania. Med Romerrikets fremvekst ble Mauretania en romersk kongedømme underlagt Roma. Romerne plasserte Juba II av Numidia som vassalkonge. Da Juba døde i år 23 e.Kr. ble han etterfulgt av sin sønn Ptolemæus av Mauretania som konge. Ptolemæus var blitt utdannet i Roma og blitt romerisert. Keiser Caligula fikk Ptolemæus drept i år 40 og Claudius annekterte Mauretania og underla det Romerriket direkte som en romersk provins i 44 med en kongelig (ikke senator) guvernør. Det at mauriene ikke ble fratatt sin kongelinje kan ha bidratt til å bevare lojalitet og orden: «Mauriene åpenbart dyrket deres konger, og skjulte ikke deres navn», observerte kirkefaderen Cyprianus i 247, utvilsomt siterte han en geografer enn refererte til en personlig observasjon, i hans korte euhemeristiske øvelse. Mauretania frambrakte én keiser til Romerriket, equestrianeren Macrinus som tok makten etter at Caracalla ble myrdet i 217, men han ble selv beseiret og henrettet av Heliogabalus året etter. Ved keiser Diokletians tetrakitiske reformer i 293 ble landet ytterligere oppdelt i tre provinser da den minste og østligste regionen, Sitifensis, ble delt fra Mauretania Cæsariensis. Det romerske dokumentet "Notitia Dignitatum" (ca. 400) nevner de tre provinsene fortsatt. To var da underlagt den afrikanske diocesen og en lå under den hispanske diocesen. Johan Nygaardsvold. Johan Nygaardsvold (født 6. september 1879 i Hommelvik i Strinden (nå Malvik) herred, død 13. mars 1952), også kjent som "Gubben", var en norsk arbeiderpartipolitiker, parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1932–1935 og statsminister i perioden 1935 til 1945. Etter at regjeringen ble tvunget til å forlate Norge i juni 1940, ledet Nygaardsvold eksilregjeringen i London frem til våren 1945. Han opprettet den andre norske regjering med basis i Det norske Arbeiderparti 20. mars 1935, etter at partiet hadde inngått det såkalte Kriseforliket med Bondepartiet. Biografi. I følge Folketellingen 1910 utvandret Johan Nygaardsvold til USA i 1902 og flyttet tilbake til Norge i 1907. Han jobbet der som jernbanearbeider og bodde i byen Spokane. Da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940 flyktet Nygaardsvold først til Hamar og senere til Elverum med sin regjering og til slutt til London den 7. juni. Derfra ledet han den såkalte Londonregjeringen frem til 31. mai 1945. Han fråtrådte sin stilling den 25. juni 1945. I tiden etter frigjøringen ble Nygaardsvold og hans regjering utsatt for sterk kritikk for sin manglende forsvarsberedskap og håndteringen av invasjonen i 1940. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte imidlertid i sin rapport til Stortinget at selv om man ikke kunne frita Nygaardsvold for en del av ansvaret for den manglende beredskapen før og ved krigsutbruddet, måtte han berømmes for sitt arbeide i Storbritannia under krigsårene. Da regjeringen Nygaardsvold gikk av, bevilget Stortinget Nygaardsvold æreslønn. Nygaardsvold fikk borgerdådsmedaljen i gull i 1949. Rustkammeret. Rustkammeret i Trondheim, (RKT) er et av Forsvarets museum, beliggende inne på området til Erkebispegården. RKT er underlagt Forsvarsmuseet i Oslo og tilhører "Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon". Rustkammeret har fokus på Hærens og Heimevernets historie i Trøndelag og har gratis inngang. Johan Ludwig Mowinckel. Johan Ludwig Mowinckel (født 22. oktober 1870 i Bergen, død 30. september 1943 i New York) var en norsk skipsreder og politiker (V). Mowinckel var statsminister og utenriksminister i periodene 1924–1926, 1928–1931 og 1933–1935. Mowinckel var også Venstres parlamentariske leder 1916–1918, 1923–1924, 1931–1933 og 1936–1940, handelsminister 1921–1922, utenriksminister 1922–1923 og stortingspresident 1916–1918. Han representerte en liberal venstretradisjon i åndskulturelle spørsmål og en standhaftig liberalisme i økonomisk politikk. Bakgrunn og yrkeskarrière. Mowinckel ble født i Bergen i 1870, som sønn av kjøpmann Johan Anton Wilhelm Mohr Mowinckel (1843–1918) og Edvardine Magdalene Margrethe Müller (1851–1871). Han var dermed født inn i en av Bergens eldste kjøpmannsslekter. Han var forøvrig oldebarn av Johan Ernst Mowinckel, tremenning til Conrad Mohr og Agnes Mowinckel, samt svoger til Johan Hjort og Hans Halvorsen. Mowinckel var gift tre ganger, først med Caroline Andrea Stabell, deretter med Stabells kusine – Sigfrid Sundt, og til slutt med Julie Gran. Han tok examen artium ved Bergens katedralskole i 1888, og var cand.philos. fra 1889. Han reiste deretter til utlandet for å studere språk og praktisk forretningsdrift i Tyskland, England og Frankrike, blant annet ved skipsmeglerfirmaer i Bremen og London. I 1893 kom han tilbake til Bergen. I en kort periode var han direktør ved Den Nationale Scene, og senere samme år ble han ansatt hos Chr. Michelsens rederi. I 1898 kjøpte han sin første båt og drev skipsrederi under eget navn. Som en av de første rederne i Bergen, omdannet han rederiet til et aksjeselskap, AS J. Ludwig Mowinckels Dampskibsrederi, i 1912. Allerede før første verdenskrig var det Bergens tredje største rederi, målt i tonnasje. Fra 1919 het rederiet bare AS J. Ludwig Mowinckels rederi. I mellomkrigstiden hadde rederiet stor vekst, særlig i tank- og linjefarten. Politisk arbeid. Mowinckel ble leder for Bergens Venstreforening og valgt til bystyret i 1899. Han var byens ordfører 1902–1906 og 1911–1913. Siden han sto utenfor statskirken, kunne ikke Mowinckel bli regjeringsmedlem inntil den såkalte «Lex Mowinckel» av 15. mai 1919 forandret den hindrende grunnlovsbestemmelsen. Mowinckel ble den 22. juni 1921 handelsminister i Blehr-regjeringen og avsluttet som sådan handelsavtalen av 2. september 1921 med Sovjet-Russland. Etter Arnold Christopher Ræstads avgang overtok han den 30. mai 1922 ledelsen også av Utenriksdepartementet og beholdt denne posten da en ny handelsminister ble utnevnt 20. oktober samme år. Som utenriksminister sluttførte han omorganiseringen av utenriksrepresentasjonen og avsluttet 7. oktober 1922 en handelsavtale med Spania. Da Mowinckel fremla proposisjon om handelsavtale også med Portugal, ble denne avslått av Stortinget, hvilket førte til regjeringens avgang 6. mars 1923. Ved Abraham Berges avgang i 1924, overtok Mowinckel som statsminister. Han ble sittende frem til Ivar Lykke dannet en koalisjonsregjering, bestående av Høyre, Frisinnede Venstre og Bondepartiet i 1926. Johan Ludwig Mowinckel var medlem av Nobelkomiteen fra 1. januar 1925 til 25. juni 1937. Han valgte etter eget ønske å gå ut av Nobelkomiteen, og ble da erstattet av Gunnar Jahn. KNM «Trondheim» (F 302). KNM «Trondheim» (F 302) var en norsk fregatt av Oslo-klassen. Hun ble bygget i 1964. Hun var oppkalt etter Trondheim by, og ble døpt av fru Marit Holthe. Fregatten ble avløst av en fregatt i den nye Fridtjof Nansen-klassen. KNM «Trondheim» ble tatt ut av tjeneste i juni 2006. KNM «Trondheim» og hennes søsterskip undergikk moderniseringer mellom 1987 og 1990. Som følge av dette ble alle skipene utstyrt med to chaffkastere, en ny Spherion TSM-2633 baugmontert sonar, MSI 3000 data- og-trusselinformasjonsbehandler og en ny 40 mm/L70 Boforskanon, som kom på bekostning av aktermontert 76 mm-kanon. Link 11 og 14 SATCOM, GPS og Plessey AWS-9 radar ble installert 1996-1997. For bedre detaljer se Oslo-klassen. Grunnstøting. Den 17. mars 2006 grunnstøtte KNM «Trondheim» som følge av feilnavigasjon, i Linesfjorden ved Stokksund på Trøndelagskysten. Hun tok inn kun små mengder vann, og stod aldri fast. Hun ble assistert til Haakonsvern av KV «Tromsø», tatt under slep i ti knops fart. Etter å ha kommet i tørrdokk ble skadene kartlagt: En ødelagt propell, skader på sonardekselet og lange riper samt små hull på skroget. Man fryktet en stund at KNM «Trondheim» hadde seilt sin siste seilas, men fortsatte i tjeneste til hun ble utfaset etter planen. Ettersom resttjenesten etter grunnstøtingen ble kort, ble det ikke påkostet full reparasjon, så sonaren var ikke operativ den siste tiden hun seilte. Active Endeavour. KNM «Trondheim» har sammen med KNM «Narvik» vært del av Active Endeavour, som er en NATO-operasjon satt i gang oktober 2001, i kampen mot terrorisme. I denne operasjonen overvåkes skipstrafikken i Middelhavet. Til denne operasjonen har Norge bidratt tretten ganger, med fem fregatter, fire MTBer og fire undervannsbåter. KNM «Narvik» deltok i to perioder fra 2001–2002, KNM «Trondheim» høsten 2002, KNM «Narvik» igjen i 2004, og KNM «Trondheim» i 2005. Gary Larson. Gary Larson (født 14. august 1950 i Tacoma, Washington, USA) er en amerikansk tegneserieskaper og vitsetegner. Hans mest kjente tegneserie er "Larsons gale verden" ("The Far Side"). "Larsons gale verden" gikk i aviser og blader over hele verden frem til Larson trakk seg tilbake, den 1. januar 1995. Fremdeles går "Larsons gale verden" i mange aviser, men nå bare gamle striper. I 1985 ble en nyoppdaget lus, som bare finnes på ugler, oppkalt etter Gary Larson – "Strigiphilus garylarsoni". Sahara. Sahara er verdens største varme ørken, og verdens nest største ørken, etter Antarktika, og har et areal på over 9 065 000  km². Sahara-ørkenen dekker det meste av Nord-Afrika, og er nesten på størrelse med land som Kina og USA. Sahara-ørkenen strekker seg fra Rødehavet, inkluderer deler av Middelhavskysten, og strekker seg til områder i nærheten av Atlanterhavskysten. I sør avgrenses Sahara av Sahel-beltet, en halvtørr tropisk savanne som utgjør det nordlige Sentral-Afrika og den vestlige delen av Afrika sør for Sahara. Enkelte av sanddynene kan bli 180 meter høye. Navnet kommer av det arabiske ordet ørken: (صَحراء "ṣaḥrāʾ") Geografi. Sahara-ørkenen dekker store deler av Algerie, Tsjad, Egypt, Libya, Mali, Mauritania, Marokko, Niger, Vest-Sahara, Sudan og Tunisia. Det er en av tre distinkte fysiografiske områder i Afrika. Saharas ørkenlandskap blir formet av vind, og noen ganger av regn, og inkluderer sanddyner og dynehav, eller dynesjøer (erg), steinplattåer (hamada), grussletter (reg), tørrlagte elvedaler (wadi), og saltsletter. Blant de mer uvanlige landskapene, er Richatformasjonen i Mauritania. Flere fjell med dype formasjoner og fjellkjeder, hvorav mange vulkanske, reiser seg fra ørkenen, blant disse Aïr-fjellene, Ahaggar, Saharisk Atlas, Tibesti, Adrar des Ifoghas, samt åsene ved Rødehavet. Saharas høyeste punkt er Emi Koussi, en skjoldvulkan i Tibesti-regionen i det nordlige Tsjad. De fleste elver og bekker i Sahara består kun i sesonger eller i avgrensede perioder. Det største unntaket er Nilen, som krysser ørkenen fra sitt opprinnelsessted i Sentral-Afrika, og utløper i Middelhavet. Underjordiske vannreserver som når til overflaten, danner oaser i Sahara, blant disse Bahariya, Ghardaïa, Timimoun, Kufra og Siwa. De sentrale delene av Sahara-ørkenen er svært tørre, med lite vegetasjon. De nordlige og sørlige delene av Sahara, sammen med høyereliggende områder, har områder med beskjedne gressletter og ørkenkratt, med trær og større busker i wadi-formasjoner, som samler fuktighet. I nord strekker Sahara-ørkenen seg til Middelhavet i Egypt og i deler av Libya, men i Kyrenaika og Maghreb grenser Sahara-ørkenen mot mediterrant biom, som har middelhavsklima kjennetegnet av en vintersesong med mye nedbør. I sør avgrenses Sahara-ørkenen av Sahel, et belte av tørr, tropisk savanne med en regnrik sommersesong som går over hele det afrikanske kontinentet, fra øst til vest. Saharas sørgrense markeres botanisk med utbredelsen i sydlig retning av Cornulaca monacantha (et tørketolerant medlem av Chenopodiaceae, samt utbredelsen i nordlig retning av Cenchrus biflorus, en gressart typisk for Sahel. Gibraltar. Gibraltar er siden 1713 et britisk oversjøisk område og ble i 1830 en britisk kronkoloni. Området ligger i Sørvest-Europa, nærmere bestemt på Den iberiske halvøys sørkyst, strategisk plassert ved Gibraltarstredet som forbinder Atlanterhavet og Middelhavet. Beskrivelse. Navnet Gibraltar kommer fra det arabiske جبل الطارق "Ġabal al-Ṭāriq", som betyr «Ṭāriqs fjell» (navngitt etter Ṭāriq ibn Ziyād). Tidligere kalte fønikerne det Calpe, en av kolonnene til Herkules. I dag er Gibraltar også kjent som «Gib» eller «the Rock». Like øst for Gibraltar kalles Middelhavet Alboransjøen. Gibraltarstredet hindrer delvis gjennomstrømning av havvann mellom Middelhavet og Atlanterhavet, slik at saltholdigheten i Middelhavet er relativt høy. I tidligere geologiske perioder var Middelhavet helt avstengt og havvannet dampet inn tilsvarende som i Dødehavet. Gibraltar er i dag det eneste stedet i Europa hvor det lever aper i vill tilstand. Denne arten heter berberape og er også utbredt i Nord-Afrika. Trekkfugler mellom europa og asia følger vanligvis en av to hovedtrekkruter. Mens de østlige fuglene flyr via Bosporosstredet, flyr de vestlige fuglene langs vestafrikas kyst over Gibraltar. Området huser derfor et meget stort antall fuglearter i trekksesongene og er derfor et attraktivt reisemål for ornitologer. Språk. Engelsk er offisielt språk, men spansk er også vanlig. Valuta. Gibraltarske pund (GIP) er bundet til det britiske pundet. Euro er gangbart. Historie. Tysk historisk kart som viser halvøya Gibraltar.Det er bevis på menneskelig bosetning i Gibraltar som går så langt tilbake som neandertalere, en utdødd art av homo genus. De første historiske mennesker som det er kjent som har bosatt seg der var fønikere en gang rundt år 950 f.Kr. Delvis permanente bosetninger ble senere etablert av karthagere og romere. Etter at Romerriket falt sammen kom Gibraltar for en kort tid under kontroll av vandalene, og ble senere en del av vestgotiske kongedømmet Hispania inntil det gikk under grunnet til den muslimske erobringen i år 711 e.Kr. På den tiden var Gibraltar navngitt etter en av Herkules' søyler, etter legenden om dannelsen av Gibraltarstredet. Den 30. april 711 ledet umajjadenes general Tariq ibn Ziyad en berberdominert hær over stredet fra Ceuta. Han forsøkte først å gå i land ved Algeciras, men feilet. Deretter gikk han i land på et ubevoktet sted ved den sørlige punktet av The Rock fra dagens Marokko som første skritt i å erobre Spania. Svært lite ble bygd i Gibraltar i løpet av de fire første århundrene av maurisk kontroll. Den første permanente bosetning ble bygget av almohadske sultanen Abd al-Mu'min som beordret konstruksjonen av festning på fjellet The Rock, levningene er fortsatt gjenværende som Moorish Castle ("Mauriske festning"). Gibraltar ble senere en del av kongedømmet Granada fram til 1309 da det ble for en kort stund okkupert av tropper fra Castilla. I 1333 ble det erobret av de arabiske marinidere som hadde invaderte muslimske Spania. Mariniderne avga Gibraltar til kongedømmet Granada i 1374. I 1462 ble Gibraltar endelig erobret av hertugen av Medina-Sidonia og avsluttet 750 år med maurisk kontroll. I de innledende årene under Medina-Sidonia ble Gibraltar selvstyre som et hjem for en befolkning av forviste sefardiske jøder. Pedro de Herrera, en jødisk "converso" (spanske jøder som var blitt tvangskonvertert til katolisismen) fra Córdoba som hadde ledet erobringen av Gibraltar førte en gruppe på 4350 jøder fra Córdoba og Sevilla for å etablere seg i byen. Et samfunnet ble bygget og en garnison ble etablert for forsvare halvøya. Imidlertid varte dette kun tre år. I 1476 ble Medina-Sidonia regulert i henhold til den spanske kronen og de sefardiske jødene ble tvunget tilbake til Córdoba og den spanske inkvisisjonen. I 1501 ble Gibraltar underlagt den spanske kronen, noe som var blitt etablert i 1479. Gibraltar ble gitt eget våpenskjold ved kongelig fullmakt i Toledo ved Isabella I av Castilla i 1501. Våpenskjoldet blir fortsatt brukt. Sjøslaget ved Gibraltar, 25. april 1607. Sjøslaget ved Gibraltar skjedde den 25. april 1607 i løpet av Åttiårskrigen da en hollandsk flåte overrasket og angrep en spansk flåte som var ankret opp i Gibraltarbukta. I løpet av de fire timer lange slaget ble hele den spanske flåten ødelagt. I løpet av den spanske arvefølgekrigen dannet britiske og hollandske tropper, allierte av erkehertug Karl, den østerrikske pretendent til den spanske krone, en forent krigsflåte og angrep ulike byer på den spanske sørkysten. Den 4. august 1704, etter seks timer med bombardement, erobret den forente flåten, ledet av admiral George Rooke assistert av feltmarskalk prins Georg von Hessen-Darmstadt, bestående av rundt 1800 soldater, byen Gibraltar og krevde den i navnet til erkehertug Karl. Vilkårene for overgivelse ble fastsatt og deretter valgte de fleste beboerne å forlate byen fredelig. Franske og spanske soldater feilet i å gjenerobre byen, og britisk overherredømme over Gibraltar var deretter anerkjent Utrecht-traktaten i 1713 som avsluttet krigen. I denne traktaten avga Spania Gibraltar (Artikkel X) og Menorca (Artikkel XI) til Storbritannia i perpetuitet (for bestandig). Storbritannia har siden hatt overherre til tross for spanske forsøk på å gjenerobre Gibraltar. Grunnet fiendtlig militære forsøk fra spansk side ble flere befestninger etablert og besatt av britiske tropper i de områder som ble kjent som «britisk nøytralt område». Dette var området nord for bymurene, militært erobret og besatt av britene unntatt i løpet av krigen (Overherredømme over dette området, som i dag består av en flyplass, kirkegård, et antall bosteder og sportssenter, er hver for seg bestridt av Spania). Den store beleiring av Gibraltar, 13. september 1782. I løpet av den amerikanske revolusjon førte Spania, som hadde gått inn i konflikten mot Storbritannia, en streng blokade mot Gibraltar som en del av en lite suksessfull beleiring (Den store beleiringen av Gibraltar) som varte i mer enn tre år fra 1779 til 1783. Den 14. september 1782 ødela britene de flytende batteriet til franskmennene og spanjolene, og i februar 1783 ble en fredsavtale signert som avsluttet beleiringen. Gibraltar ble deretter en viktig marinebase for den kongelige britiske marine og spilte en betydelig rolle i slaget ved Trafalgar. Dets strategiske verdi økte med åpningen av Suezkanalen da den kontrollerte en viktig sjørute mellom Storbritannia og kolonier som India og Australia. I løpet av den andre verdenskrig ble de sivile beboerne av Gibraltar evakuert og fjellet, The Rock, ble omdannet til en festning. En flyplass ble bygget over en sivil veddeløpsbane. Gibraltars kanoner kontrollert inngangen til Middelhavet, men planer fra Tyskland om å erobre The Rock, kodenavn «Operasjon Felix», senere navngitt «Llona», ble forhindret av Spanias motvilje mot tyske soldater på spansk jord. Tysklands admiral Wilhelm Canaris, leder av Abwehr, gikk i hemmelighet i mot planene, og da Hitler sendte Canaris for å forhandle med Franco skal sistnevnte i hemmelighet ha rådet Franco om at det var tåpelig av ham å delta eller samarbeide med aksemaktene. Franco derpå krevde ublutt for hans samarbeid og oppførte sprerringer i betong på vegene som førte til Pyreneene. På 1950-tallet fornyet fascistiske Spania under Francisco Franco sine krav til overherredømme over Gibraltar, framprovosert av et besøk fra dronning Elisabeth II av Storbritannia i 1954 for å feire 250 årsjubileet for erobringen av The Rock. I løpet av de neste tredve årene forhindret eller begrenset Spania bevegelser mellom Gibraltar og Spania i henhold til en av artiklene i traktaten. Gibraltars første selvstendige folkeavstemning ble holdt 10. september 1967 hvor de avgjorde spørsmålet om de ville bli spansk eller fortsatt under britisk overherredømme. Avgjørelsen var i klart flertall for fortsatt britisk overherredømme med 12 138 mot 44 stemmer. Det førte til opprettelsen av Gibraltars grunnlov om selvstyre i mai 1969 til tross for protester fra den spanske regjering. Som svar stengte Spania helt den påfølgende måneden grensen mellom Gibraltar og forvansket alle kommunikasjonsforbindelser. Utsikt over grensen fra den spanske siden. I 1981 ble det annonsert at hvetebrødsdager for det kongelige bryllup mellom prins Charles og Diana Spencer ville begynne i Gibraltar. Den spanske regjering svarte at kong Juan Carlos I av Spania og dronning Sofia hadde avslått invitasjon til seremonien som protest. Grensen til Spania ble delvis gjenåpnet i 1982 og helt åpnet i 1985 i foranledning til Spanias søknad om medlemskap i Det europeiske fellesskap. Det har vært forhandlinger ble opprettet om framtiden til The Rock mellom Storbritannia og Spania siden slutten av 1980-tallet under avtalen i Brussel. I 1988 skjøt og drepte britiske spesialsoldater tre medlemmer av IRA som planla et terroristangrep. I juli 2002 ble det avslørt av Jack Straw et forslag om planer av et felles overherredømme med Spania. En andre folkeavstemming ble organisert i Gibraltar i november 2002 avviste enhver tilnærming om felles overherredømme med 17,900 (98.97%) stemmer mot 187 (1.03%). Den britiske regjering ga ny forklaring hvor, i henhold til formålsparagraf i Gibraltars grunnlov: "«Storbritannia vil aldri gå inn i ordninger hvor folket i Gibraltar vil bli lagt inn under overherredømmet til en annen stat mot deres fri og demokratisk uttrykte ønsker.» " «Spørsmålet Gibraltar», slik Spania uttrykker det, fortsetter å påvirke det spanske og britiske forholdet. I september 2006 konkluderte representanter fra Storbritannia, Spania og Gibraltar med samtaler i Córdoba i Spania med en enighet om en rekke saker som fjernet en del av restriksjoner som har vært opprettholdt av Spania. Denne enigheten løste en rekke langvarige problemer; forbedret flyt av trafikk ved grensen, bruken av flyplassen, anerkjennelsen av telefonkoden +350 og båndleggelsen av en rekke strider om pensjonene til tidligere spanske arbeidere i Gibraltar som mistet jobben da Spania stengte grensene i 1969. Denne prosessen fortsetter og den britiske regjering uttrykker i dag som sin politikk at den vil ikke gå inn i samtaler om spansk overherredømme uten tillatelse fra Gibraltars regjering og folk. Ljudmila Putina. Ljudmila Putina og Vladimir Putin Ljudmila Aleksandrovna Putina (russisk: "Людмила Александровна Путина") født Sjkrebneva (russisk: Шкребнева) (født 6. januar 1957 i Kaliningrad i Russland, Sovjetunionen (den tidligere øst-prøyssiske byen Königsberg), utdannet flyvertinne, giftet seg 28. juli 1983 med KGB-agenten Vladimir Putin. Etter sin manns tjeneste i Tyskland, der hun lærte seg flytende tysk, underviste hun i språket hjemme i Moskva. Paret har to døtre, Jekaterina (Katya) (født 1985) og Maria (født 1986 i Dresden i DDR). Døtrene har gått på den tyske skolen i Moskva (Deutsche Schule Moskau). Small computer system interface. SCSI (uttales "skøssi") er en forkortelse for Small Computer System Interface og er en standard defineret av ANSI X3.131 i 1986. SCSI brukes på PC-er, men først og fremst servere for å koble til lagringsenheter, scannere mm. SCSI var standard i Apple Macintosh maskiner frem til 1999. SCSI-adapteret er ofte et tilleggskort (som regel PCI) som kan monteres inne i datamaskinen. Noen datamaskiner har et innebygget SCSI-grensesnitt. Standarden ble utviklet av Shugart Technology, som senere skiftet navn til Seagate. Det finnes mange varianter av SCSI-standarden Sverresborg i Trondheim. Byåsen Butikksenter, et av landets eldste, ligger på Sverresborg. Sverresborg er et område i Trondheim, nærmere bestemt på Byåsen, avgrenset av Bymarka i vest og nord, Ila i nordøst, Byåsveien i øst og Sverresdalsveien i sør. Sverresborg er området rundt Kong Sverres gamle borg, Sion. Borgruinene er i dag sentrum i Trøndelag Folkemuseum. På Sverresborg finnes også kjøpesenteret Byåsen Butikksenter som er et av Norges eldste, Sverresborg ungdomsskole og en rekke bolighus. Sverresborgs herrelag i fotball spiller per 2005 i 3. divisjon Sverresborgs damelag i håndball spiller per 2006 i 2. divisjon avd 05, herrelaget spiller i 3. divisjon. Persaunet leir. Persaunet leir ligger i nord-østlige Trondheim, ikke langt fra Tyholt. Leiren ble konstruert av tyske styrker under andre verdenskrig som forlegning til ubåtmannskaper ifra 13. ubåt-flotilje ved Dora-bunkerene. Etter krigen ble den overtatt av den norske marine og har i senere tid tjenestegjort som standkvarter for Sør-Trøndelag Regiment. Leiren er nå nedlagt og har blitt gjort om til boligområde, samt område for barnehage. Trøndelag Folkemuseum. Trøndelag Folkemuseum, eller "Sverresborg", er et stort kulturhistorisk museum. Friluftsmuseet har en bygdeavdeling og en byavdeling, Gammelbyen, med bygninger fra Trondheim sentrum. Publikumsbygget ble åpnet i 1999, og i 2000 åpnet basisutstillingen Livsbilder. Museet har også en stor samling av arkivmateriale og fotografier. De vel 60 bygningene som er gjenreist på museumsområdet kommer fra ulike tidsepoker og ulike deler av Trøndelag. Den eldste bygningen er Haltdalen stavkirke fra Haltdalen, som ble bygd på 1170-tallet. De fleste bygningene er fra 17- og 1800-tallet. Det er både gårdstun, samegammer og byhus. Trøndelag Folkemuseum ble offisielt stiftet i 1913, men arbeidet med å samle gamle bygninger hadde pågått i fire år. I 1914 ble museet etablert på Sverresborg, nærmere bestemt området rundt ruinene av Kong Sverres borg på Byåsen i Trondheim. Museumsområdet som brukes i dag er på ca. 150 dekar, med mulighet for utvidelse på enda 150 dekar. Museet har også ansvar for drift av "Meldal Bygdemuseum", "Trondhjems Sjøfartsmuseum" og "Norsk Døvemuseum". Museet er en del av Museene i Sør-Trøndelag AS (MiST). Museet var Sør-Trøndelags tusenårssted. Trøndelag. Trøndelag er en landsdel i Norge som består av de to fylkene Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag og er den nordligste delen av Sør-Norge. Landsdelen har et areal på 41 270 kvadratkilometer (12,7 % av fastlands-Norge) og 430 411 innbyggere (8,7 % av Norges befolkning) pr 1. oktober 2011. Befolkningstettheten er 10,4 innbyggere pr kvadratkilometer. Trøndelag omtales iblant som Midt-Norge på grunn av den sentrale geografiske plasseringen, da helst i sammenhenger hvor de tre sørligste landsdelene Østlandet, Sørlandet og Vestlandet omtales som Sør-Norge. På flere administrative områder og i stor grad i lokal identitet inngår også landskapene Nordmøre og Romsdal i betegnelsen Midt-Norge. I tiden før 1814 var "det Nordenfjeldske Norge" ofte benyttet som betegnelse på Trøndelag. En person fra Trøndelag kalles "trønder". Landsdelens største by er Trondheim som også er regionhovedstad i Sør-Trøndelag fylke. Befolkning. Trøndelags andel av Norges befolkning er på sitt historisk laveste nivå, det høyeste nivået var 11,7 % i 1801, mens andelen i 1769 var 10,8 %. Trøndelag hadde 8,6 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009. 7,3 % av befolkningen er per 1. januar 2011 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 31 321 mennesker. Disse utgjør 5,2 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 9,1 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen. 60 % av innbyggerne i Trøndelag bor i Trondheimsregionen (). Sør-Trøndelag har et innbyggertall på og Nord-Trøndelag. Trøndelag har en verdiskapning på 103 mrd kroner i året (2006), 7,4% av Norges totale verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i landsdelen er 284.986 kroner, litt under landsgjennomsnittet på 336.667 kroner (2006). Etymologi. Navnet Trøndelag, norrønt Þróndalog – trøndernes lovområde, lagen/logen (loven). Þrónd(h)eimr – Dativ – "Trændum", som er norrønt for trøndernes hjem, ble også brukt i sagatiden om bygdene rundt Trondheimsfjorden. Første ledd er folkenavnet þróndr, trønder, som har sammenheng med verbet þroásk, vokse, og kan oversettes med "de sterke, fruktbare". Dialekt. Trøndersk – Trønderdialekt – har noen meget særegne og lett gjenkjennelige trekk; de karakteriseres blant annet av kutting av de fleste vokalendelser (apokope) i historiske langstavings ord. Trøndersk tonasjon eller tonefall kjennetegnes ved lavt tonefall på siste stavelse i ord. Det er flere trønderdialekter(Namdalsdialekt, Fosenmål, Trondheimsmål, Rørosing, Innherredsbygg, Gauldalsdialekt, Orkdaling for å nevne noen), men alle de trønderske dialektene har noen konsekvente fellestrekk. Trøndelags geografi. Trøndelag er først og fremst de landskap og dalfører som kretser rundt Trondheimsfjorden. Fjorden danner en kors (kryssingspunkt)i fjorden ved Byneset, ø – v – n – s,også derfor navnet Korsfjorden. I tillegg så hører Namdalen med til de Trønderske kjerneområder. Trøndelags kystlinje strekker seg fra Trondheimsleia i sør til Vikna i nord. I Trøndelag finnes store skogområder og vassdrag. Orkla, Gaula, Stjørdalselva og Verdalselva som alle renner ut i Trondheimsfjorden. Det største vassdraget, Namsen renner derimot rett ut i Namsenfjorden. Vassdragene har sitt utspring fra de høyereliggende fjellområder, og nedbørsfeltene ligger opp mot 900 meter over havet. Elvene faller raskt ned mot lavlandet der de har slake, meandrerende elveløp. De østlige delene mot svenskegrensen ligger fjellområdene i Sylane, og områdene i sør og vest bærer preg av fjell- og høyereliggende terreng i Trollheimen og på Dovre. Det er også større fjellområder på Fosenhalvøya, og mellom Gauldal og Selbu/Tydal er det ganske høye fjell. Områdene mellom Gauldal og Kvikne mot Os og Tolga i Østerdal – se Forollhogna nasjonalpark. Ellers finnes store jernrike myrområder i de indre delene av landsdelen. Brede dalfører er spesielt karakteristiske for landsdelen. Disse finnes det flere av, de mektigste i sør er Gauldal og Orkdal og i nord, Stjørdal, Verdal, Ogndal, og Namdal. I områdene rundt Trondheimsfjorden fins noen av landets mest fruktbare jordbruksområder, og noen er klart de nordligste av sitt slag i Norge. Lavlandsområdene I Trøndelag kan være flate eller relativt kuperte med innslag av høyere åser. Til lavlandsområdene regnes også landskapene i de største dalførene. Spesielt halvøya Frosta kan skryte av gunstig klima for jordbruk. Frosta er vel kjent for sin rike potet og grønnsaksproduksjon. Frosta ligger dessuten strategisk til midt i fjorden og er praktisk tilgjengelig per. båt fra alle deler av Trøndelag. Historie. Kart over fylkene i Trøndelag I den tidlige jernalderen var Trøndelag oppdelt i flere fylker,av norrønt "fylki" som har en dobbel betydning, folk og hær. Gjennom lang tid utviklet det seg et rettsfellesskap gjennom sameksistens, men sikkert også kamp. I sen jernalder ca 850-1050 er Trøndelag oppdelt i 8 fylker, Skeynafylke, Eynafylke, Verdølafylke, Sparbyggjafylke, Stjørdalsfylke, Strindafylke, Gauldalsfylke, Orkdalsfylke,som sammen Fosenfylke (også kalt Mørefylke eller Romsdalsfylke), valgmansdistriktet Oppdal, og det tidligere landnåm – Namdalen hadde én felles lov – Frostatingsloven og ett felles ting Frostating. Trøndelag hadde ikke konge, slik andre landsdeler i Norge hadde. Trøndelag var i forbund med Hålogaland, Jamtland og Herjedalen. Håløygene var ikke representert på Frostatinget men hadde eget fellesting, mens Jamtene hadde sitt fellesting, Jamtamot (mot, gotisk ordstamme som betyr "møte" på Frøsøn er benevnt etter subjektet, altså møtet. Mens "ting" referer seg til selve objektet – alså hva som skal behandles. De eldgamle og opprinnelig religiøse kultsteder (Horg) og (Lunder) hadde gjennom lang tid blitt spesialisert etter funksjonelle hensyn (og senere benevnt som "ting"). Det kan antas med påvirkning fra øst,[latinsk – Res –] – jur. figur bekjentgjort etter at keiser Justinian i Konstantinopel skrev ned den klassiske romerrett i år 550 e.kr.). Tingene er resultat etter en lang tids praksis og gav samfunnet et preg av å være statlig – i motsetning til stammesamfunn. Når Harald Hårfagre inntok Trøndelag, så var det uten annen kamp enn mord på en stormann, og når Olav Trygvason fikk drept helten Jarnskjegge fra Ørlandet under "blotet på Mære", så brøt det ikke ut borgerkrig. Imidlertid ble konflikten løst som erstatningssak på tinget. kilde: Snorre; Harald Hårfagres saga og Olav Trygvasons saga. Hovedtinget i Trøndelag var Frostatinget, kalt slik fordi det hadde sete på "Loktu/Logtun" på Frosta i dagens Nord-Trøndelag. I perioden etter Håkon Grjotgardsson (838–900) ble Trøndelag kontrollert av de mektige ladejarlene. Fra sitt sete på Lade i det østlige Trondheim var ladejarlene en sentral maktfaktor i datidens politiske landskap frem til ca. 1030. I tiden som kom etter Slaget på Stiklestad (1030) kommer en periode hvor øreting i Nidaros befester sin stilling der de norske kongene velges. Under Magnus den Gode så styrte Einar Tambarskjelve landet fra Lade i kongens sted. De første årene som følge av kongens umyndighet, de seneste årene som følge av at kongen er alt mer opptatt med anliggender i Danmark. Han ble frarøvet makten av Harald Hårdråde, som ikke oppgav sine krav på Danmark før i 1064. Harald var general, militært utdannet i keiserens Konstantinopel varangergarde. Han var nok en erobrer, men langt fra politiker av Einars kaliber. Harald prøvde i stedet å underlegge seg England med tidenes største leidangsflåte (300 skip i følge Snorre), men falt som kjent i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Harald er gravlagt på Klosterenget på øya i Trondheim. Den romersk-katolske perioden innledes ved opprettelsen av metropolitanerbispedømmet i Nidaros i 1154, og den romersk-katolske perioden i Trøndelags (og hele Norges) historie varer i 384 år[!]. Et Metropolittanererbispedømme ble ledet av en Metropolitt – og det var Erkebiskopen i Nidaros. Han var direkte underlagt paven i Roma. Nidaros katedralskole "Schola Cathedralis Nidarosiensis" grunnlegges i 1153/54. Fransiskanerne fikk den opprinnelige Olavs-kirken, beliggende utgravd under det gamle rådhuset (Folkebiblioteket). Det eldste klosteret er "Augustiner" Elgeseter-kloster. Benediktiner-ordenen var imidlertid også tidlig etablert på Nidarholm for munker, derav navnet Munkholmen. Bakke-kloster var nonnekloster for Benediktinerne. Cistercienser-klosteret Tautra kloster på Frosta, "Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula", klosteret etterfulgte Cistercienser klosteret Munkeby på Levanger. Kloster-ordenene spilte en betydelig politisk rolle. Dominikanerne, som hadde kloster ved Bispegt./Kjøpmanns gt. Beliggende nærmest Nidarosdomen og Erkebispegården kan nevnes for sin rolle under kongevalget i 1239, da Hertug Skule Bårdsson anmodet om øretings bifall til å hylles til konge på tross av at svigersønnen Håkon Håkonson (som 12 åring) i 1217 hadde blitt hyllet på øreting som kong Inge Bårdssons rettmessige etterfølger. Dominikanermunkene markerte at de ikke bifalt Hertug Skules ønske, ved ikke å bære ut den hellige Olavs skrin. Det andre dominikaner klosteret i Trøndelag er Rein-klosteret i Rissa, hertug Skule Bårdssons eget hjemsted. Metropolitanerbispedømmet Nidaros strakte seg fra Jamtland og Herjedalen i øst, hele Norge, og til Island, Grønland, Shetland,Færøyene, Hebridene, Orknøyene og Isle of Man i vest. Frostatingsloven ble gitt tilbake til Trønderne av Magnus Håkonsson "Lagabøte" på Frostatinget i 1274, nå som en bolk i den nye landslov. Nidarosdomen sto ferdig i 1320. Kalmarunionen; Slesvig-Holstein, Danmark, Norge og Sverige (1397–1523) Kalmarunionen ble ledet av markgrever innenfor systemet til den tysk-romerske keisermakten. Margrete 1., Erik 1. av Pommern, og Christoffer 1. av Bayern var alle tre markgrever under den tysk-romerske keiseren. Aslak Bolts jordebok opprettes ca. 1430 etter forbilde fra de Italienske bystater som register med rettslig troverdighet. Det betinget en stat el. som garantist, og det var Erkebispesetet i Nidaros. Derfor var det bla. maktpåliggende å ha aksept for egen mynt. I 1444 gikk Erkebiskopen mot riksrådets flertall inn for "vinterligge" for Hanseatene i Bergen. Erkebispesetets skatteinntekter fra de nordlige landsdelene ble for en stor del betalt i fisk, og beslutningen medførte sikker inntekt i valuta. Beslutningen var ikke populær fordi Lybeckerne (Hanseatene) var oppfattet som selve arvefienden av oldenburgerne. Utover 1400-tallet styrkes Danmarks stilling vesentlig og etter 1450 – konsolideres stillingen som den sterkere part i unionen. Den danske konge leder an først i kraft av status som markgreve vasall under den Tysk-Romerske keisermakten. I 1534 er Steinvikholm slottsfestning på Skatval er ferdigbygd, den brukes som kanselli for riksrådet og etterhvert som tilfluktssted for Erkebiskopen frem til reformasjonen. Det oppstår et politisk maktkamp hvor adelen med Inger Ottesdotter Rømer (fru Inger til Østrått) som en av frontfigurene, trekkes over på kongemaktens side. I 1537 ble Benediktinerklosteret på Munkholmen (Nidarholm) på direkte ordre fra general Johan Rantzau skutt i filler, av kanonene på de danske krigsskip som inntar Trondheimsfjorden. Dette innledet de videre krigshandlingene som etterhvert driver den katolske kirke ut av Trondheim for godt, og dermed hele landet. Alle klostre blir stengt. Den katolske kirke var nedkjempet, og makten kunne dermed plukkes som en overmoden frukt. Johan Rantzau hadde selv vært tilstede under Riksdagen i Worms å sett Martin Luther forsvare seg mot den tysk-romerske keiserens tiltale, kilde: "Danmark-Norges historie" bind III. Den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektson flykter landet, etter at eksil oppholdet på Steinvikholmen heller ikke gir trygghet lenger. Bispen hadde inntil det siste håpet på militær assistanse fra den tysk-romerske keiseren, men forgjeves. Steinvikholmen brenner i 1542, men bli gjenoppbygd og restaurert som rennessanseslott. Steinvikholmen blir sammen med Erkebispegården oppgradert til residensslott for Kongen og lensherren. Jemtland og Herjedalen har i likhet med Hålogaland fra gammelt ligget i forbund med Trøndelag. Herjedalen hadde helt siden middelalderen ligget under Nidaros erkebispedømme, og frem til freden i Brømsebro vært en del av Trondhjems len. Jamtland hadde derimot en tid blitt kirkelig underlagt erkebiskopen i Uppsala. Den Nordiske 7-årskrig (1563–1570) I 1564 under den nordiske 7-årskrigen hadde den svenske kongen (Kong Erik XIV) for første gang nådd Trondheim via Jamtland under franskmannen Claude Collart s kommando. Steinvikholmen var under beleiring og svenskene behersket høydedraget over Singsaker (omtrent der Kristiansten festning er i dag). Felttoget var ikke vellykket og resulterte ikke i noen varig makt. Ved freden i Stettin i 1570 var Jamtland igjen kirkelig underlagt Nidaros.(kildemateriale fra Rustkammerets samling) I 1571 utnevner Fredrik II Ludvik Munk til lensherre over Trøndelag, Jamtland og Herjedalen. Han blir stattholder i 1577, men avsatt etter misnøye fra Trønderske bønder i 1583. Kalmarkrigen (1611–13) I 1611 hadde riksråd Jens Bjelke iverksatt et felttog mot Jamtland. Felttoget var lite ærerikt for de trønderske styrkene. Troppene var dårlig organisert og det endte med tilbaketrekking. (kildemateriale fra Rustkammeret) I 1613 beordret Christian IV at Steinvikholm slott skulle ødelegges. En ny hærordning ble etablert i 1628. Trondhjemske regiment "De Nordenfjeldske Dragonregimenter", til offiserene ble det importert svenske halvblodshester, øvrige kavaleri ble forsynt med hester fra gårdene, (kilde: Rustkammeret.), "Nordenfjeldske infanteri regiment" Hannibalfeiden (1643–45) Trønderske soldater fra de Nordenfjeldske Dragonkompagnier inntok Frøsø skanse i 1644, og ble av jamtene mottatt som befriere. Danmark-Norge sin periode som den førende stormakt i Norden går mor slutten. Til tross for militær seier ble Jamtland og Herjedalen sammen med Halland, Gotland og Øsel avgitt til Sverige i 1645 ved freden i Brømsebro.(kilde:Rustkammerets samling) Røros kobberverk ble etablert i 1644, året etter ble Røros grenseby (se ovenfor under freden i Brømsebro). Bjelke/Krabbefeiden 1657-1660 Trønderske soldater erobrer på nytt Jamtland og Herjedalen i 1657. Erobringen resulterer ikke i noen varig makt på tross av militære seire. I 1658 ble Trøndelag avgitt til Sverige sammen med Nordmøre, Romsdal og Bohuslän som en følge av freden i Roskilde. Gjenerobringen av Trondhjems len fant sted i 1660, og freden i København stadfestet at regionen igjen var en del av Danmark-Norge. En skal da huske at 2 000 menn helt ned i 15-årsalderen hadde blitt tvangsvervet til den svenske hæren, og sendt for å kjempe i svenskekongens kriger mot Polen og Brandenburg. Kong Karl X Gustav fryktet at trønderne skulle gjøre opprør mot den svenske okkupasjonen, og fant det derfor betimelig å holde en stor del av de stridbare mennene borte fra sine hjem. Det var bare rundt en tredjedel av de tjenestegjørende mennene som noensinne vendte tilbake hjem; noen av dem ble tvunget til å bosette seg i datidens svenskkontrollerte Estland, med bakgrunn i tankegangen om "splitt og hersk". Et betydelig antall trønderske soldater tjenestegjorde allerede før freden i Roskilde i den dansk-norske hæren, som resultat av den svenske tvangsvervingen var et betydelig innhogg i den mannlige delen av befolkningen i landsdelen. Konsekvensene ble skrekkelige for den trønderske befolkningen; mange av gårdene hadde ikke nok folk til å gjennomføre høstingen, og hungersnød rammet flere steder. Hundrevis av mennesker sultet til døde, og langt flere ble rammet av sykdom. Det tok mange år før Trøndelag igjen kunne reise seg fra tapene, og blant enkelte trønderske historikere er dette kjent som det trønderske folkemordet. En annen direkte effekt av at Trøndelag og Trondheim stadig var utsatt for krigshandlinger var minsket handel over Trondheim, og økt handel over Bergen. Fredrik III tok grep om handelspolitikken, og hanseatene fikk handelsforbud nord for Bergen. Kongemakten tok hånd om norgeshandelen og skatteinntektene herfra, og en betydelig andel ble igjen lagt over de Trondhjemske handelshus. Skjønt det svenske styret var kortvarig (1658–1660) så skulle det vise seg å ha stor betydning for den langsiktige utviklingen av Trøndelag. Det svenske styret hadde av flere grunner blitt oppfattet som ugunstig, bl.a av en vesentlig skatteøkning. Okkupasjonen og gjenerobringen (1660) ble derfor også en slags svenneprøve på Trøndernes "nasjonale sinnelag" – Dansk eller Svensk. Samme år som de Nordenfjeldske Dragonregimenter gjenerobret Trøndelag under Jørgen Bjelkes kommando, så gjorde Fredrik III statskupp og innførte kongelig enevelde. Misnøyen med det svenskestyret i Trøndelag ble ved politisk kløkt utnyttet av Fredrik III, som forsto at trøndernes sinnelag var kritisk i forhold til konserveringen av den norske delen av den eneveldige unionsstaten. Ove Bjelke deltar i kongehyllingen av Fredrik III i 1661. Begivenheten som er den andre i rekken, finner sted på nyutbygde Akershus festning. Trøndelag i den eneveldige unionsstaten 1660-1814 I siste halvdel av 1600-tallet er det stor innvandring til Trøndelag, hovedsakelig fra Slesvig-Holstein. Innvandrerne rekrutterer gjerne handelsstanden i byene, men også til befolkning på bygda. En annen innvandring som skjer omtrent samtidig er importert arbeidskraft til den tiltakende gruveindustrien i Trøndelag. Bøndene beholder en sterk politisk innflytelse etter overgang til enevelde. Det er ikke få historier fortalt om at bøndene nærmest hadde klippekort på direkte tilgang til det kongelige kanseli i København. Og et visst gjennomslag må man si at bøndene hadde gjennom den uformelle men direkte tilgangen på kongemakten, f.eks. i lovspørsmål, skattespørsmål. Christian V uttalte: " nøglen til rigets conservation ligger i bondens velfærd". Gyldenløve-feiden (1675–79) De Nordenfjeldske Dragonkompanier er med på beleiringen av Marstrand(Bohus)i 1677. I 1679 kom tidl. statsminister og kongelovkonsipist Peder Schumacher Griffenfeld til Munkholmen statsfengsel som fange. Han var dødsdømt for forræder mot kongemakten i forbindelse med utbrudd av den 2. skånske krig i 1675, men ble benådet ved at dommen ble omgjort til livstidsdom. Peter Wessel blir født 28.oktober 1690 i Trondheim. Han vokser opp i familien Schøllers residenser i byen, herunder på Leiragodset og på Ringve. Danmark – Norge var alliert med Peter 1. s Russland. Tordenskjold og Karolineres dødsmarsj i Trøndelag Fredrik IV avla Trondheim en visitt i 1704. Formålet med besøket var nok å lodde stemningen hos befolkningen i landsdelen og byens borgerskap om det behaget å bytte herre. Erfaringene ifra 1658 var nok i minnet til monarken, da hadde byens borgerskap hilst de svenske erobrere velkommen. Det ble holdt herskap hos den 14-årige Peter s morbror Christopher Schøller i anledning kongens besøk. Sommeren 1718 hadde kong Carl XII lykkes med å sette opp en helt ny og angrepsklar hærstyrke bestående av styrker fra Viborg, Tavastehus, Åland, Norbotten samt de Norrlandske og Jamtlandske regimenter; 7000 kavaleri og 3000 infanteri, tilsammen 10 000 tropper under Carl Gustaf Armfeldt ledelse. Felttoget startet i Duved 21. august 1718, målet var å innta Trondheim i løpet av 6 uker. Angrepet endte i en tragisk tilbaketog for svenskene hvor ca. 3000 soldater endte sine liv i Tydalsfjellene.. Forsvaret av de norske skanser og fremfor alt Kristiansten festning ble ledet av general Vincents Budde. Utover 1700-tallet kom en langvarig periode med fred og økende velstand for byborgerskapet. En gryende kapitalisme, og det ble investert i skipsfart, handel, gruvedrift og trelast. Også de rikeste ønsket å kjøpe store jordegods, men odelslovene satte begrensninger. Den tradisjonelt mektige trønderske bondestanden var uten formell politisk repesentasjon i den eneveldige unionsstaten. Det betyr som nevnt ikke at den samme bondestanden var uten politisk innflytelse. Antallet selveiende bønder i Trøndelag økte vesentlig utover på 1700-tallet etter flere runder med salg av krongods. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) stiftes i Trondheim i 1760, først under navnet "det Throndhiemske selskab" Trøndelag gikk i den dansk-norske perioden under den administrative betegnelsen Trondhjems amt, men ble i 1804 delt opp i Søndre-Throndhjems og Nordre-Throndhjems amt. Napoleonskrigene – Krig med Sverige 1808-09 Danmark-Norge var alliert med Napoleon Bonaparte. Det Nordenfjeldske styrker gjorde intrenginger i Jamtland og Herjedalen vinteren 1808-09. 2. Throndhjemske Infanteriregiments Grenaderkorps er med under Oberst Staffeldts kommando er med på grenseforsvaret "sørafor" sønnenfjels, slaget ved Trangen.(kilde: Rustkammerets samlinger) Kultur. Adresseavisen er landets eldste dagsavis, og ble startet etter kongelig tillatelse Christian VII i 1767, og er et synlig og levende bevis på at Trondheim tidlig var på høyde med i tidsånden under opplysningstiden. Regionens hovedscene er Trøndelag Teater, beliggende i Trondheim. Trøndelag teater er landets eldste store teaterbygning, og ble bygget i 1816 samme år som Norges Bank fikk sitt hovedsete i Trondheim. Av nyere dato er "Teater Avant Garden" i Trondheim, som utøver eksperimentell teaterkunst. Studentersamfundet i Trondheim har Uka-Revyen annethvert år. Varieté-scenen "Hjorten" (1890–1955) spilte en betydelig rolle i Trondheims komersielle uteliv/kulturliv. Bla. Ernst Rolf debuterte på denne scenen. Det er ellers flere amatør-teater grupper rundt om i Trøndelag. Revyfestivalen på Høylandet har bred folkelig basis. I tillegg oppføres det hvert år en rekke tradisjonelle frifluftsteatre om sommeren, eller spel mange steder i Trøndelag. Det mest kjente spelet holdes på Stiklestad i Verdal, der Spelet om Heilag Olav har blitt fremført hvert år siden 1954. Dette skildrer Olav Haraldsons siste dager. Andre friluftsspel som kan nevnes er:Korsvikaspelet som omhandler dramaet rundt Olav Trygvasons ankomst og Håkon Jarls død på Rimol. Olav Engelbrektsson som er en friluftsopera-forestilling som spilles hvert år på Steinvikholmen og handler om dramatikken under reformasjonen. Elden som spilles på Røros og handler om Karolinernes dødsmarsj i Trøndelag. Olavsfestdagene arrangeres årlig under Olsok-feiringen, arrangementet har status som nasjonalt knutepunktarrangement. Mat og drikke. Trøndelag har en mangfoldig og rikholdig mattradisjon som omfatter sjømat, fisk, kjøtt og vilt, frukt og grønnsaker, melkmat, og ikke minst bakverk. Landsdelens urgamle «nasjonalrett» er imidlertid sodd, en klar suppe med kjøttboller, poteter, gulrot og kjøtt-terninger. Sodd er festmat for langbordsservering, og skiller seg fra "kjøttsup" som er spedd med kokt kål,[arbeidsmat]. Skjenning er tradisjonelt tilbehør, og er et tynt flatbrød som har den ene siden smurt med en skinnende blanding av honning og sukker. Navnet kommer av verbet «å skinne»; skinne – skjenne (trøndersk) – skjenning. Sodd nytes med øl og akevitt, tradisjonelt ble ølet sendt rundt langbordet i et digert åpent ølfat. Skikken var at man iallefall skulle takke for godt øl.. Det har tradisjonelt blitt brygget mørkt og lyst øl i Trøndelag. Det mest kjente og kanskje særegne mørkølet er «Stjørsdalsøl» som man heller bør smake enn begi seg ut på å beskrive. Trøndelagsområdet er viden kjent for sin tradisjonelle hjemmebrenningskultur, og den tilknyttede drikken karsk. Hjemmebrennings"kulturen" er nok dessuten en fortsettelse av tidligere tiders legale spritproduksjon. Musikk. Musikalske tradisjoner står sterkt i Trøndelag, og landsdelen kan skilte med en rekke kjente utøvere av både folkemusikk, rock, pop og jazzmusikk. Folkemusikktradisjonen kjennetegnes ved at musikken fra Trøndelag er litt mindre sentimental enn i andre deler av Norge. Mest kjent er nok likevel trønderrock. Et særtrekk ved trønderske band er at de i mange tilfeller synger på sin lokale dialekt innenfor et tradisjonelt rammeverk av rock, fremfor å synge på engelsk eller normalnorsk. Det finnes en rekke større og mindre rockfestivaler i Trøndelag, blant dem er Namsos rockfestival, Råttistock, Risrock, Frøyafestivalen og Steinkjerfestivalen. Det er også i Trøndelag det som sannsynligvis er verdens lengstlevende pop- og rock konkurranse arrangeres, Trøndersk mesterskap i pop og rock. Arrangementet har blitt holdt uavbrutt siden 1962, og feirer 50års-jubileum i 2011. "Rock City i Namsos". Kultursenteret skal være et samarbeid mellom Namsos og Trondheim, og inkluderer bl.a. opprettelsen av et nasjonalt rockemuseum. I 2010 åpnet det nasjonale senteret for pop og Rock, Rockheim på Brattøra i Trondheim. Distrikter i Trøndelag. Se også: Distrikter i Norge. Byer i Trøndelag. Rangert etter folketall i tettsted per 1. januar 2009. Se også: Liste over norske byer. Heimdal. Rema-senteret på Heimdal, oktober 2001 Heimdal er en bydel i Trondheim rundt 11 kilometer sør for Trondheim sentrum. Heimdal vokste frem som stasjonsby etter at Dovrebanen ble åpnet, og var kommunesenter for de tidligere herredene Tiller og Leinstrand. Kommunegrensa fulgte jernbanelinja tvers igjennom Heimdal. I 1935 ble det anlagt en flyplass på Heimdalsmyrene. Arbeidet stoppet opp i 1940. På 1980-tallet ble Tillerbyen (opprinnelig kalt Heimdalsbyen), to kilometer fra Heimdal sentrum, planlagt som et avlastningssentrum for Midtbyen i Trondheim. Det er derfor anlagt flere store boligfelter, skoler, kjøpesentra og andre virksomheter i Tillerbyen, som er skilt fra Heimdal sentrum av den sterkt trafikkerte E6. Heimdal har beholdt sine sentrumsfunksjoner. Flere store virksomheter har sine hovedkontorer her, bl.a. Adresseavisen. Heimdal stasjon, som nå er ubetjent, er stoppested for lokaltog på Trønderbanen, med forbindelser til Værnes og Steinkjer. Heimdal er endestasjon for «Nabotåget» til Östersund, og stoppested for Dovrebanen til Oslo. Stasjonen er også et viktig knutepunkt for busstrafikken mot sør og vest. På den tidligere søppelfyllingen Heggstadmoen er det funnet plass til flere bedrifter, bl.a Tine meierier, Coca Cola, Fretex. Trondheim Renholdsverk har her et stort sorteringsanlegg for avfall. Avfall som ikke kan materialgjenvinnes blir sendt til Heimdal Varmesentral i Tillerbyen, som forsyner store deler av Trondheim med fjernvarme. Heimdal har som den eneste av Trondheims bydeler sin egen vennskapsby, nemlig Keren i Eritrea. Nidarosdomen. Nidarosdomen i Trondheim, egentlig Nidaros domkirke, er Norges mest sentrale kirke fordi den er Olav den Helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes både som Norges nasjonalhelligdom og som kroningskirke (selv om det ikke lenger foretas kongekroninger i Norge). I den norske Grunnloven av 1814 ble det slått fast at Kongeriket Norges regent skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget avskaffet kroningsseremonien, i 1908, har kirken vært brukt til signing av regenten. De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken, og er nå utstilt i Erkebispegården like ved. Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det høystemte tilnavnet "«Cor Norvegiae»" (Norges hjerte), fordi St. Olavs skrin sto bak høyalteret. Et vanligere navn var "Kristkirken i Nidaros"; selv om den var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige Treenighet. Kirken i middelalderen. Kirken og Olavs grav ble et viktig pilegrimsmål for hele Nord-Europa, skjønt det også er belagt at det kom pilegrimer fra mange andre deler av den kristne verden. I middelalderen var Nidarosdomen katedral for en katolsk erkebiskop (før 1153: biskop), og erkebispedømmet Nidaros' kirkeprovins omfattet suffraganbispedømmer i hele Norge og på daværende eller tidligere norske skattland. Ansvaret for Domkirkens korbønn ble ivaretatt av augustinerkorherrene og av sekulargeistligheten, ved at disse to kategorier innen presteskapet utgjorde hver sin halvpart av domherrene. Augustinerkorherrene hadde sitt kloster på Helgeseter, på den annen side av Nidelven. Erkebispegården (Erkebiskopens residens) ble lagt umiddelbart sør for kirken. Etter reformasjonen. Etter reformasjonen fortsatte kirken som domkirke i Trondhjems stift for den lutherske superintendent, som erstattet biskopen, og fra 1578 ble kirken menighetskirke for et luthersk kirkesogn – Nidaros Domkirkes menighet – og er det fremdeles. Superintendent-embetet fikk tilbake biskops tittel i 1660 i det lutherske bispedømmet, men den lutherske biskop hadde ikke erkebiskops rang, og var heller ikke "primas". Kongen i København var kirkens overhode, og Trondheim var ikke lenger Norges kirkelige hovedstad. Nidarosdomen er en katedral i europeisk sammenheng, selv om den i størrelse ikke kan måle seg med de største og prektigste katedralene i Frankrike, Tyskland og England. Av de middelalderske bispekirkene i den norske kirkeprovins er det ellers bare Stavanger domkirke og Magnuskatedralen på Orknøyene som har overlevd. Katedralen i Bergen er nesten helt forsvunnet, og Hallvardskatedralen i Oslo og domkirken i Hamar er det bare ruiner igjen av. Nidarosdomen er også den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet gotisk basilikaform med strebebuer. Til forskjell fra alle andre lutherske kirkesogn i Norge er det bygningsmessige ansvar – fra 1869 – ivaretatt over statsbudsjettet, med etableringen av bygghytten Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider (fra 1929 Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider) og er ikke et kommunalt ansvar. Stedsvalg knyttet til Olav den hellige. Nidarosdomen er bygget over det antatt første midlertidige gravstedet for Olav Haraldsson, som ble drept i slaget ved Stiklestad i 1030. Han ble først lagt i en sandmæl ved Nidelven litt ovenfor Trondheimskaupangen, angivelig der koret i Nidarosdomen er i dag. Dette er imidlertid diskutert; en mulig alternativ plassering er på mælen ovenfor Olavskilden ved Hadrians plass ved Nidelven. Vannet fra kilden er i nyere tid ført ned til stedet der den i dag kan sees. Snorre Sturlason beretter inngående om de jærtegn som hadde funnet sted med kongens hellige levninger: En herlig duft strømmet fra hans legeme. Han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Han ble – etter noen måneder – flyttet, men fire år etter helligkåringen 3. august 1031 ble han flyttet tilbake til et kapell som etterhvert vokste og ble Nidarosdomen. Nidarosdomen reiser seg, Norge blir egen kirkeprovins. Omkring 1070 lot kong Olav Kyrre bygge en større Kristkirke. Den var av stein og stod ferdig om lag i 1090. Olavsskrinet med Hellig-Olavs legeme stod på høyalteret i Kristkirken. Det var Olavs helgenstatus som gjorde at pilegrimer flokket til Nidaros. Helgenkongens grav ble en vekstfaktor for byen og gjorde den til det selvfølgelige sete for en biskop nordenfjells. I 1152/53 ble bispesetet i Nidaros opphøyd til erkebispesete og metropolitansete for den nyopprettede norske kirkeprovins. De to første erkebiskopene, Jon og Øystein, satte i gang et stort byggeprosjekt for å gjøre Kristkirken større. De nye delene ble bygd i anglo-normannisk-romansk stil. I 1183 kom erkebiskop Øystein hjem fra England. Byggestilen ble lagt om til unggotikk. Kirken sto antakelig ferdig omkring år 1300. Ved reformasjonen forsvant både den norske katolske kirke og dens erkebiskop. Beskrivelse og bygningshistorie. Kirken har en lang og spennende bygningshistorie fra den ble påbegynt og helt opp til våre dager. Den har bygningsdeler som er mellom 850 og 30 år gamle. Den er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531. Kirken er bygget etappevis over en lang periode. Slik den står nå, er den en restaurert og i store stykker rekonstruert utgave av den tredje kirken som ble reist på stedet. Bygningshistorie i middelalderen. Opprinnelig ble det reist en trekirke, nærmest et kapell, over helgenkongens opprinnelige hvilested (allerede på 1030-tallet). Etter få år ble den erstattet en lang steinkirke. Av den er det i dag lite eller intet igjen, men fundamenter kan lett identifiseres under gulvnivå. Branner og reparasjoner. Kirken ble flere ganger herjet av brann under middelalderen, noe som førte til reparasjoner og av og til nybygg. Den brant i 1328, 1432, 1451 (antagelig), og i 1531. Kirken brant også etter reformasjonen: I 1708 brant hele katedralen, unntatt steinmurene. Kirken brant på nytt i 1719 etter lynnedslag. Restaurering i nyere tid. Rekonstruksjon av østre del av sydsiden av arkitekt Christie. (Se "utdypende artikkel: Restaureringen av Nidarosdomen)" En stor restaurering av katedralen begynte i 1869. Oppdraget ble gitt til arkitekten H.E. Schirmer. I perioden 1869–1871 ledet han restaureringen av kapittelhuset. Det ble reist kritikk mot Schirmer fordi han tok seg for store kunstneriske friheter i restaureringsarbeidet og hans kontrakt ble ikke fornyet. I 1872 overtok arkitekt Christian Christie arbeidet. Han arbeidet svært omhyggelig med det arkeologiske materialet for å avdekke alle sider ved kirkens historie før han begynte arbeidet på koret, tårnet og tverrskipet. Det ble seinere vedtatt å gjenreise skipet og vestfronten. Fra 1909 ble arbeidet ledet av arkitekt Olaf Nordhagen. På det meste arbeidet det 90 mann ved restaureringsarbeidene, derav 50 steinhoggere. Skipet sto ferdig i 1930, og etter å ha fått sitt forslag til utforming av vestfronten godkjent, tok arkitekt Helge Thiis over arbeidet samme år. Vestfronten med de to vesttårnene var ferdig i 1968, og siste statue på vestfronten ble satt opp i 1983. Først i 2001 ble restaureringsarbeidene offisielt «avsluttet». Men restaurering av restaureringen er i gang: utskifting av dårlig stein og forsterkning av svake punkter pågår fortsatt, etter en restaureringsplan – utarbeidet i 1998 ved Øivind Lunde og Per Storemyr – for perioden 1999–2019. Koret. Koret ble bygget i to perioder; den første fra 1140 til slutten av 1180-åra, den andre fra omkring 1200. Noen mener at kirken først ble påbegynt etter at Nidaros var blitt erkebispesete i 1152. Koret er i gotikk og viser stor likhet med Lincolnkatedralen i England. Bygghytta i Nidaros er trolig gjennom hele 1200-tallet blitt forsynt med håndverkere herfra. Koret ble skjønnsomt reparert etter brannen i 1328. Det ble gjort enkelte forsøk på reparasjoner av tårnet og koret etter en ny brann i 1531. I 1708 brant hele katedralen, unntatt de ytre murveggene. Den brant igjen i 1719 som følge av et lynnedslag, og da restaureringsarbeidene tok til i 1869, var tårnet et lappverk av ulike nødreparasjoner, og hvelvene i koret hadde rast sammen. Tverrskipet. Tverrskipet, som er romansk, har to små kapeller som utbygg mot øst. Kapellet på sørsida kalles "Johanneskapellet". En innskrift viser at det ble innviet av erkebiskop Øystein Erlendsson i 1161 – den eneste innskrift i kirken med et årstall som kan brukes til datering. Den latinske innskriften forteller at kapellet ble innviet 26. november 1161 til både Døperen Johannes, den hellige Vincens av Saragossa og den hellige pave Sylvester. Dette knippet av helgener var et klart og sterkt programmatisk utsagn fra erkebiskopens side om kirkens selvstendighetsambisjoner. Den hellige Johannes Døperen ble myrdet av den urettferdige konge Herodes Antipas, den hellige Vincens ble torturert i hjel av en annen myndighetsperson, den romerske guvernør Dacian i Spania, som gjorde sitt ytterste for å utrydde kristendommen. Om den hellige Sylvester er det nødvendig å kjenne til (den feilaktige men i middelalderen alminnelig aksepterte) historien om Den konstantinske skjenkelse "(Donatio Constantina)": Den hevdet at keiser Konstantin overdro til pave Sylvester og hans etterkommere primatet over de store kirkelige patriarkater, men også den verdslige makt og myndighet over byen Roma og alle italienske eller vestlige regioner med tilhørende provinser, byer og steder. Dermed ble middelalderpavenes herskerkrav underbygd. Ved denne dedikasjonen av det første ferdigstilte kapell i den nye Kristkirken under bygging markerte erkebiskopen overfor den norske kongemakt at den verdslige makt, som stadig hadde latt troens mennesker lide, ville gjøre rett i fullt ut å anerkjenne Kirkens selvstendighet og rettmessige stilling. Kapellet i den nordre tverrskipsarmen – "lektoriet" – ble innviet noe seinere. Tverrskipene ble noe modifisert i retning av gotikk for å tilpasse dem til det tilbygde koret, og de viser interessante overgangsformer mellom romansk og gotisk arkitektur. Nidarosdomen 1857, kapittelhuset og Oktogonen nærmest Kapittelhuset. Kapittelhuset – også kalt Skrudhuset – ligger som et frittstående tilbygg på nordsiden av koret. Utvendig er det helt romansk, med tykke murer og rundbuete vinduer. Men innvendig har det spissbuer i hvelvene. Skrudhuset er etter nordiske forhold et uvanlig tidlig eksempel på det forestående stilskiftet. – Det omtales også som Mariakapellet, skjønt det i Middelalderen antagelig aldri har fylt en slik funksjon. Nidarosdomen 1892, Oktogonen har fått nytt tak Oktogonen. Oktogonen er den åttekantede avslutningen av kirken mot øst. Fischer mener at biskop Øystein (Erlendsson) fikk ideen til denne uvanlige koravslutningen under sitt eksil i England i 1180–83. Ved katedralen i Canterbury var et martyrium for Thomas Becket under oppføring på denne tida, og dette kan ha gitt en impuls til oktogonen. Utformingen av oktogonen i Canterbury var i sin tur etter alt å dømme en etterligning av strukturen rundt Jesu grav i Gravkirken i Jerusalem. Innvendig har oktogonen en blindarkade – dvs. en dekorativ buegang som springer fram i relieff på hel vegg – med spissbuer med blondeutsmykning og kapitéler med bladutsmykning. Utvendig dominerer figurative utsmykninger – dyrekropper, menneskemasker og bladverk. Et par mannshoder i naturalistisk stil finnes bevart. Hensikten med denne utfomingen var å skape et ambulatorium, en koromgang, for de mange pilegrimer som slik kunne komme nær opptil Olavsskrinet, som var anbragt på høyalteret. På sin gang rundt høyalteret kom pilegrimene også til en brønn inkorporert i sørøstveggen, over kirkens olavskilde. Mye tyder på at det under arbeidet med oktogonen utover på 1200-tallet oppsto en egen steinhoggerskole i Nidaros, med figurframstillinger som det hverken i Frankrike eller England finnes direkte forbilder for. Etter brannen i 1328 ble det utført omfattende reparasjonsarbeider inne i oktogonen. Det ble også oppført en gjennombrutt skillevegg (screen) ut mot koret. Denne ble vakkert restaurert under erkebiskop Erik Walkendorf mellom 1510 og 1521, det siste arbeidet som ble utført på Nidarosdomen før forfallet satte inn i etterreformatorisk tid. Ettersom denne delen av kirken tok mindre skade av seinere branner, framstår oktogonen i dag som den mest autentiske delen av Nidarosdomen. Skipet med Vestfronten. Skipet utgjorde en storstilt utvidelse av kirken da det ble påbegynt under erkebiskop Sigurd Erlendsson i 1248. Stilen karakteriseres som høygotikk, med klare engelske forbilder. Blant annet kan englerelieffene på buegangene referere til «englekoret» i Lincolnkatedralen og til Westminster Abbey, som ble påbegynt i 1245. I løpet av 1700-tallet raste hvelvene i skipet sammen, slik at bare en del av ytterveggene sto igjen midt på 1800-tallet. På 1800-tallet var Vestfronten svært redusert og ødelagt. Bare fem av de opprinnelig 30–40 statuene var i behold. Det var derfor stor tvil om hvordan veggen kunne ha sett ut i middelalderen. En tegning av Jacob Maschius fra 1661 viser én skulpturrekke og to lave tårn over arkaden, og det ga noen holdepunkter. Men da restaureringsarbeidet tok til, oppsto en langvarig ekspertstrid som ikke ble avsluttet før Helge Thiis' forslag med tre skulpturrekker over arkaden ble godkjent i 1929. Det er enighet om at Vestfronten har vært en skjermfasade («screen wall») av dekorativ art foran skipet, og at denne også har dekket nedre del av vesttårnene. Ideen med en slik skjermfasade kom fra England, mens de bevarte skulpturene også viser påvirkning fra fransk og muligens tysk gotikk. Kapeller i triforiehøyde. I «annen etasje» av kirken, det som på arkitektspråket kalles triforiet, er det tre kapeller som vanligvis ikke er tilgjengelige for besøkende. Det mest forseggjorte er Mariakapellet på nordre tverrskips østside. Kapellet er såvidt grundig istandsatt med moderne glassmalerier av kunstneren Oddmund Kristiansen at det av og til brukes til gudstjenester, bl.a. vielser. Samme kunstner har også laget glassmaleriene i Olavskapellet, som har tilsvarende plassering i søndre tverrskip. Det tredje kapellet er svært lite og ikke videre klargjort for liturgisk bruk. Det er Mikaelskapellet, helt mot nord i nordre tverrskip, over inngangspartiet. Det er i katolske land vanlig å se Mikaelskapeller på sørsiden av større kirker, ettersom Erkeengelen Mikael ble anropt som vern mot helvetes makter. I det høye nord hadde man fornuftigvis innsett at helvete ikke var et varmt sted, men derimot et svært kaldt. Dette er formodentlig årsaken til plasseringen av kapellet. Glassvinduene. Rosevinduet: I 1903 forelå et utkast til utforming av vestfronten fra arkitekt Christie. Dette var uten rosevindu, men Jens Thiis mente at et slikt var nevnt i 1500-talls kilder. Dette førte til en heftig debatt som etterhvert ble kalt "rosekrigen". Problemet var at en ikke hadde arkeologisk belegg for hvordan vestfronten hadde sett ut. Til slutt godkjente Stortinget Olaf Nordhagens vestfrontutkast fra 1911 med rosevindu. Glassmaleriene ble utført av Gabriel Kielland i perioden 1913–1934, etter å ha vunnet en konkurranse som var utlyst i 1908. Han hadde også ansvaret for vinduene i skipet og rosevinduene i sør og nord. Vinduet i vestfronten har temaet dommedag fordi det er vendt mot solnedgangen. I nord finner vi Jomfru Maria med barnet omgitt av forfedre og gammeltestamentlige konger. I vinduene under det nordlige rosevinduet finner vi gammeltestamentlige profeter. I syd er temaet Den Oppstandne Kristus omgitt av scener fra evangeliene. Apostlene er i vinduet under. Vinduene er inspirert av de franske katedralene, spesielt Chartres-katedralen. De ble laget i en glasshytte ved Nidarosdomen og er ikke direkte kopier av noen bestemte glassmalerier fra middelalderen. Edvard Aas ble ved oppstart av restaureringen umiddelbart engasjert og hentet ens ærend opp fra København, hvor han da bodde. Det er grunn til å tro at Aas hadde en fremtredende rolle i arbeidet med glassmaleriene og at han bidro konkret til de kunstneriske løsningene som idag er å se. Et av hans siste ord skal nettopp ha vært; «Rosevinduet!». Skulpturene. Nidarosdomen har en rekke skulpturer. Noe er bevart fra middelalderen, for det meste på Oktogonen. (se "utdypende artikkel: Vestfronten på Nidarosdomen)" Vestfronten har et stort antall skulpturer, men de fleste er ikke fra middelalderen. Under restaureringen måtte en skaffe til veie skulpturer for å fylle vestfronten. Det ble laget et skulpturprogram som var inspirert av middelalderens stil. Over midtportalen står en fremstilling av korsfestelsen ved Wilhelm Rasmussen, i gavlen over rosevinduet en dommedagsscene, og øverst i den øverste gavlen Kristus i triumf ved Kristofer Leirdal. Skulpturene fyller tre etasjer. Her finner vi helgener med tilknytning til Norge, som St. Olav og St. Sunniva, apostlene, biskoper og patriarker. Det morsomme med disse skulpturene er at mange av dem er portretter av kjente personer i billedhuggernes samtid. St. Klemens er et portrett av dikteren Olav Aukrust. Biskop Sigurd har tre avhugne hoder på et fat, og de har trekk fra arkitektene Gudolf Blakstad, Herman Munthe–Kaas og Helge Thiis. Bronseskulpturen av Erkeengelen Mikael som kneiser helt øverst over nordre vestfronttårn, modellert av Kristofer Leirdal, bærer Bob Dylans ansiktstrekk. Vestfronten på Lichfieldkatedralen, et mulig forbilde for Nidarosdomen. Bakgrunnen for å la billedhuggerne ta seg slike friheter var at forgjengerne i middelalderen også hadde moro av å lage portretter av samtidige biskoper, byggmestre og arkitekter. I middelalderen laget en ikke realistiske portretter ved å overføre modellenes ansiktstrekk til skulptur eller maleri, men snarere typeportretter som fortalte noe om personenes samfunnsposisjon som biskoper eller konger. Skulpturene på oktogonen: Oktogonen er det rikest dekorerte middelalderske arkitekturverk i stein som fremdeles eksisterer i Norge. Skulpturer er plassert i et bånd under vinduene, og under gesimsen finner vi konsoller som er hugget ut som manns- og kvinnebyster. Søylene i eksteriøret har ingen statisk funksjon, men er rent dekorative elementer. De er av hvit trøndersk marmor. I engelsk gotikk var det vanlig å bruke mørkegrønne søyler i kontrast til den lyse kalksteinen. Dette var et tema innført av arkitekt Guillaume de Sens i Canterbury-katedralen (1174 – 1178). På Nidarosdomen laget man den omvendte kontrastvirkningen med hvite søyler mot den grågrønne klebersteinen. Portaler. Kirken har mange portaler, tre i vestfasaden, to i skipet, og én i tverrskipet og i oktogonen. Portalen i nordre tverrskip kalles ofte "nordportalen" og er i anglonormannisk stil, den utgaven av romansk arkitektur som ble utviklet i Normandie og England på 1000-tallet. Portalen har sik-sak-border ("chevron"), foldekapiteler og løvemasker. Orgler. Nidarosdomen har to store pipeorgler, som begge er regnet for å ha stor historisk verdi. Det eldste ble bygd av den tyske orgelbyggeren Johann Joachim Wagner i 1738–39 og ble satt opp av mestersvennen Peter Migend i 1741. Det har 30 stemmer, 2 manualer og pedal, og står på et galleri i det nordlige tverrskipet. Etter å ha vært lagret i kirken fra 1930 ble det i 1994 restaurert og satt opp igjen av Jürgen Ahrend. Galleriet er utformet av domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa. Til 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 1930 ble et nytt stort orgel bestilt fra den tyske orgelfabrikken Steinmeyer. Da det stod ferdig, hadde det 127 stemmer, 4 manualer og pedal. Under en svær ombygging på 1960-tallet ble Steinmeyer-orgelet flyttet til et nytt galleri i vestenden av kirken, og mange stemmer ble fjernet. Dette ødela mye av helheten i instrumentet, og det er planer om en altomfattende restaurering. Det har lenge vært strid i miljøet rundt Domkirken om «orgelsaken». Påvirkning fra andre kirker. Relieff fra Englekoret i Lincolnkatedralen. Relieff fra Vestfronten på Nidarosdomen Sannsynligvis er det mange kirker som har tjent som forbilder for Nidarosdomen. Hovedtrekkene i kirken følger et vanlig domkirkeskjema, men den har bare ett tverrskip. Det var vanlig med to i engelske kirker. Den mangler også et "retrokor" eller "Lady Chapel". Istedet har den oktogonen som koravslutning i øst. Dette er spesielt for Trondheim, selv om oktogonformen har sine forbilder på kontinentet og i Gravkirken i Jerusalem. En rekke små middelalderkirker bygget i Midt-Norge og annetsteds i Norge har former som er blitt inspirert av oktogonen i Nidarosdomen. Imidlertid kan det påvises sterk påvirkning fra katedralen i Lincoln og fra koret i katedralen i Canterbury. I skipet finnes likhetspunkter med «englekoret» i Lincoln. Men murene i Trondheim er tynnere, noe som er mer vanlig i franske kirker. Det som voldte restaureringsarkitektene mest bry, var vestfronten. Én engelsk katedral har en vestfront som ligner litt på Trondheim, Lichfieldkatedralen. Den er en syntese mellom de franske totårnsfasadene og den engelske skjermfasaden. Noen forskere mener at Nidarosdomens vestfront kan ha hatt likheter med denne, men at det er to bygninger med ulik byggehistorie som heller må betraktes som paralleller. Mulige forbilder. Nidarosdomen kan også ha fellestrekk med Christ Church Cathedral i den eldste del av Dublin (som fra 800-tallet inntil 1170 i hovedsak var en norrøn by (Østmannabyen - Oxmanstown). Nidarosdomen kalles også Kristkirken i Nidaros, som er et tvillingnavn til Kristkirken i Dublin. Kristkirken i Dublin ble bygget fra 1030-tallet av etterkommerne etter vikinger som bosatte seg omkring Irskesjøen, og sto i nær kontakt med Norge til godt etter Svartedauden. Den som oppsøker Christ Church i Dublin, vil kjenne igjen byggemåte og stil. Bruken av kirken i dag. Nidarosdomen er i dag menighetskirke i Nidaros domkirke og Vår Frue menighet. Kirkemusikk er en viktig del av gudstjeneste- og musikklivet i kirken. Kirken har fem kor: Nidaros domkor, Nidarosdomens Guttekor, Nidarosdomens jentekor, Nidarosdomens oratoriekor og Schola Sanctae Sunnivae. Det er stor konsertaktivitet i kirken året rundt, både ved korene, kantorene og andre utøvere fra inn- og utland. Professor. Professor (av latin "profiteri", «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste tittelen for en person som forsker og underviser ved et universitet eller ved andre vitenskapelige institusjoner på tilsvarende nivå, og et formelt akademisk kompetansenivå. Det som i Skandinavia og mange andre land heter bare professor, kan i endel land også betegnes som "full professor" eller noen ganger "full universitetsprofessor" for å skille det fra lavere forsknings- og undervisningsstillinger som også kan inneholde ordet «professor». En som er kompetent til å inneha stilling som professor betegnes som "professorkompetent"; dette er det høyeste formaliserte vitenskapelige nivået man kan oppnå og betyr at man har publisert forskning på et høyt nivå av et betydelig omfang og innen ulike tema. Professor er altså både en stillingstittel og et vitenskapelig kompetansenivå. Det er ikke bestemte krav til hvilken akademisk grad professorer skal ha; i Norge er det formelle kravet definert som «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», og det er vanlig at professorer har doktorgrad, magistergrad, lisensiatgrad eller tilsvarende, men også personer med hovedfag eller annen eksamen av høyere grad kan bli professorer dersom de har tilstrekkelig forskningserfaring (dvs. forskningspublikasjoner som artikler og/eller bøker). Med unntak av kunstfag er det svært sjelden personer uten høyere grads eksamen blir professorer, men det kan forekomme. Det avgjørende er hvor mye man har publisert i form av vitenskapelige artikler, i noen fag evt. bøker. Kravet er normalt publisering tilsvarende minst 2 doktorgrader, i realfag mer. Professor er i Norge beskyttet tittel. Ved de fleste vestlige universiteter er det vanlig at kollegiet av professorer har en sentral funksjon i styringen av institusjonene og velger de øverste lederne for fakultetene og universitetene med titler som dekanus og rektor, som fungerer som de første blant likemenn. I det norske akademiske hierarki er professor den øverste stillingen, og rangerer over førsteamanuenser. Når det kommer til vitenskapelig kompetanse er professorkompetanse ett nivå høyere enn førsteamanuensiskompetanse. Professorer i Norge. I Norge er professor en beskyttet tittel som bare kan benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved bestemte offentlige og private institusjoner. Universitets- og høyskoleloven § 6-7 slår fast at tittelen bare kan brukes ved institusjoner For å bli ansatt som professor må man ha blitt tilkjent professorkompetanse (se eget avsnitt). Grunnlaget for ansettelse i professorstilling er Av disse dokumentene er det forskriften som går foran, og veiledningene supplerer forskriften. Stillingsomtalen må være innenfor rammene gitt av forskriften, men tillegges normalt ikke betydning i forhold til selve kompetansebedømmelsen innen etablerte fagområder, bare i forhold til hvem som innstilles til stillingen (eksempelvis ønsket forskningsprofil). Forskriftens § 1-2 slår fast at kravet for ansettelse som professor er I tillegg kreves det «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning», men Universitets- og høgskolerådet har presisert at «kravet til pedagogisk kompetanse er nøyaktig det samme som for tilsetting som førsteamanuensis [...] annen kompetanse kan ikke kompensere for mangler ved den vitenskapelige kompetansen». Kravet til vitenskapelig kompetanse er svært vagt definert i forskriften fordi det varierer etter fag, men mer detaljert beskrevet i de nasjonale retningslinjene utarbeidet av fakultetsmøtene og anbefalt av Universitets- og høgskolerådet innen de enkelte fagområder som danner grunnlaget for opprykksbedømmelser. For eksempel oppgir Universitets- og høgskolerådets retningslinjer for professorkompetanse i samfunnsvitenskap at det "samlede" vitenskapelige arbeidet omfangsmessig bør tilsvare 8–12 fagfellevurderte artikler av full lengde (medregnet eventuell avhandling, dvs. doktorgradsavhandling, evt. lisensiatavhandling eller magisteravhandling). Et typisk minimumsnivå for professorkompetanse kan dermed være en doktorgrad/lisensiatgrad/magistergrad og ytterligere arbeid tilsvarende 4–8 vitenskapelige artikler. Innen realfag kan kravet til antall artikler eller andre arbeider være større, men omfanget på artikler (og doktorgrader) varierer en god del avhengig av fagområde. I tillegg til omfangsmessige krav stilles det krav til faglig bredde og dybde. Mens en førsteamanuensis ikke trenger å ha mer enn ett forskningsområde, kreves det at professorer har forsket innen ulike emner. Universitets- og høgskolerådet har presisert at det er kravet til faglig bredde som i størst grad er forskjellen på førsteamanuensiskompetanse og professorkompetanse. Det er ingen bestemte krav til hvilken akademisk grad en professor skal ha, jf. forskriftens § 1-2. I norsk sammenheng er det vanlig at professorer har enten norsk doktorgrad, utenlandsk grad betegnet som doktorgrad, magistergrad, lisensiatgrad eller eventuelt bare hovedfag eller tilsvarende eksamen av høyere grad. I "Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk" fremgår det eksplisitt at formell (norsk) doktorgrad ikke er et krav for å bli tilkjent professorkompetanse og bli ansatt som professor; det fremgår videre av forskriftens § 1-4 at doktorgradskompetanse kan oppnås på grunnlag av publiserte forskningsarbeider uten å avlegge formell doktorgrad. Særlig innen humaniora og samfunnsfag har det lenge vært, og er fortsatt (hovedsakelig for personer utdannet før Bolognaprosessen), vanlig å bli professor uten formell doktorgrad; til gjengjeld var de eldre gradene under eldre norsk doktorgrad innen disse fagene (særlig lisensiatgraden og magistergraden) gjerne like omfattende som grader som betegnes som doktorgrad/ph.d. i dag og ble regnet som jevnbyrdige med grader betegnet som doktorgrad i andre land, eksempelvis USA, Storbritannia (PhD) og Tyskland. Innen andre fag, eksempelvis medisin, er det en langt sterkere tradisjon for formelle doktorgrader. Vitenskapelig kompetanse vurderes likevel først og fremst utfra antall vitenskapelige artikler og/eller vitenskapelige monografier og andre vitenskapelige arbeider man har publisert. I denne sammenhengen regnes vanligvis fire vitenskapelige artikler av full lengde eller en monografi som tilsvarende en doktorgrad, og for å bli professor kreves det som regel minst det dobbelte av dette. Professorer ved statlige læresteder ansatt før 1. januar 1990 er embedsmenn utnevnt av Kongen i statsråd, mens professorer ansatt etter dette er tjenestemenn som er ansatt av de enkelte institusjonene. Professorer som er embedsmenn har et langt sterkere stillingsvern og kan bare avsettes ved rettskraftig dom eller kongen i statsråd. Også private høyskoler kan ha ansatt personer med tittelen professor; disse er hverken embedsmenn eller (offentlige) tjenestemenn, men privat ansatte. Kravene er likevel de samme; dvs. de må bedømmes som professorkompetente. Inntil 1985 var det som hovedregel bare én professor ved hvert "institutt" ved universitetene, og vedkommende innehadde følgelig en mer fremtredende posisjon. Andre vitenskapelig ansatte med tilsvarende kompetanse ble utnevnt til dosenter. Ved en reform i 1985 ble alle dosentstillinger ved de norske universitetene og vitenskapelige høgskolene omgjort til professorater. Tittelen dosent ble i en periode bare brukt ved de statlige høgskolene, i formen "høgskoledosent". Fra 2006 er tittelen gjeninnført som en tittel som er formelt likestilt med professor, men som opprykksordning fra førstelektor og med mer vekt på undervisning enn forskning. I 2009 var det i Norge 2891 personer som hadde tittelen professor ved norske universiteter og høgskoler. 21% av disse er kvinner. Professor II. En stilling som "professor II" er en vitenskapelig bistilling (annenstilling), og kan utgjøre inntil 20 % stillingsandel (det er ingen nedre grense, men i praksis er 20 % vanligst med 10 % og 15 % som mindre brukte alternativer; også 5 % kan forekomme). Slike stillinger brukes ofte når universiteter og høgskoler vil knytte til seg spesialkompetanse fra personer som har sin hovedbeskjeftigelse på annet hold, eller styrke samarbeidet med andre fagmiljøer. Et uttalt mål med ordningen er å fremme faglig utveksling mellom institusjonene. I alle andre fag enn medisin er personer med professor II-stilling normalt ansatt i hovedstilling (eksempelvis som professor i full stilling eller forsker) ved andre akademiske institusjoner, av og til ved annet institutt ved samme institusjon. Innen medisin er professor II-stillinger vanligere enn fulle professorater (også kalt professor I), og kombineres typisk med stilling som overlege ved universitetssykehus. Dette skyldes at den akademiske virksomheten henger nært sammen med det kliniske arbeidet i de fleste medisinske fagområder, og mye av undervisningen av medisinstudenter skjer på universitetssykehus. Personer i professor II-stilling blir normalt ansatt midlertidig for inntil 5 år, noe som er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 6-6. Tre eller fem år er vanligst, men det er ingen nedre grense, og ansettelser for et eller to år forekommer også regelmessig. Den midlertidige ansettelsen kan fornyes et ubegrenset antall ganger med en hvilken som helst stillingsandel inntil 20%. Det er forholdsvis vanlig at professor II ansettes ved kallelse («uten forutgående kunngjøring»), dvs. at stillingen direkte tilbys en bestemt person, med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 6-3 (4). Ofte er stillingen da opprettet spesielt med tanke på en bestemt person som institusjonen ønsker å knytte til seg. Bruk av professor II kan være en måte å fremme likestilling i akademia på, siden det er stor overvekt av menn blant professorene og siden institusjonene er pålagt å jobbe for å oppnå kjønnsbalanse på toppnivået. Professor II-stillinger kan være finansiert av institusjonene selv, av andre institusjoner eller private bedrifter, eller gjennom et samarbeid. Professor II er en vanlig "betegnelse" på denne type "stillinger", men "tittelen" til en professor II er bare "professor", og de vitenskapelige kravene er de samme som til en professor i full stilling. En professor II vil derfor normalt omtales bare som professor, unntatt i sammenhenger hvor stillingsandelen er et poeng å få frem. En overlege som også er professor II vil dermed typisk tituleres som «overlege, professor dr. med.» Spesielt innen medisin gjøres det lite ut av forskjellen på professor II og professor i full stilling, ettersom det sistnevnte er svært uvanlig innen kliniske fag. Professor II ble tidligere kalt «tilforordnet professor». Motstykket, professor i full stilling, ble kalt «ordinær professor». Professorer i Storbritannia og de fleste engelskspråklige land. I Storbritannia og de fleste engelskspråklige land brukes professortittelen på en måte som ligner nokså mye på forholdene i Skandinavia. En professor kan inneha en lærestol (og er da ofte også instituttbestyrer) eller ha fått tittelen professor som en personlig tittel. Tittelen professor brukes bare om den øverste gruppen vitenskapelig ansatte. Andre vitenskapelig ansatte har typisk titler som "Lecturer", "Senior Lecturer" og "Reader", som kan oversettes med henholdsvis universitetslektor, førsteamanuensis/førstelektor og dosent. Professorer i USA og Canada. Det forekommer også at lærestoler er knyttet til donasjoner og gitt navn etter donatoren, f.eks. «John Q. Smith Professor of Physics». Denne typen professorater kan ha mer prestisje enn «vanlige» fulle professorater. USA og Canada har et eget system kalt «"tenure"», som innebærer fast ansettelse med sterkt stillingsvern. Personer ansatt på Assistant Professor-nivået blir sjeldent fast ansatt. Vanligvis «får man "tenure"» i forbindelse med opprykk til Associate Professor. Professorkompetanse. Professorkompetanse er det høyeste vitenskapelige nivået man oppnå, og betyr at man er kompetent til å ansettes som professor, dvs. det som i Skandinavia heter bare professor og som i andre land kan betegnes som f.eks. "full professor" (til forskjell fra f.eks. amerikansk Assistant Professor (universitetslektor) og Associate Professor (førsteamanuensis)). Personer som har en slik kompetanse vil ikke nødvendigvis jobbe som professorer fordi professor i regelen er en stillingstittel som brukes ved universiteter og høyskoler og innebærer undervisning, men siden det ikke bare er en stillingstittel, men også en anerkjennelse av ens kompetansenivå, har både Norge og andre land ulike mer eller mindre formaliserte ordninger for å tildele professorkompetanse og dermed en anerkjennelse av at man har oppnådd det høyeste vitenskapelige kompetansenivået. Dette gjøres i Norge og andre land gjennom at en komité på normalt tre personer med professorkompetanse innenfor samme fagfelt vurderer ens vitenskapelige arbeid, og erklærer personen professorkompetent. For å bli ansatt som professor må man ha blitt erklært professorkompetent av en slik sakkyndig komité. Slike komitéer blir nedsatt for å vurdere søkere til utlyste professorater ved universiteter og høyskoler, ved søknad om opprykk fra førsteamanuensis til professor, eller ved frittstående forskningsinstitutter for å tilkjenne kompetanse som forsker I, som tilsvarer professor. Professor emeritus/emerita. "Professor emeritus" eller "professor emerita" (se nedenfor om grammatiske spørsmål) er en betegnelse på en professor som har avsluttet arbeidsforholdet ved sin institusjon, typisk ved pensjonsalder. Avgåtte professorer bruker denne tittelen fordi professor ikke bare er en stillingsbetegnelse, men også en personlig tittel knyttet til ens kompetanse som man i henhold til vanlig praksis i de fleste land beholder på livstid når man først har fått den. Det er vanlig at professorer fortsetter å være vitenskapelig aktive gjennom å publisere og delta i faglig debatt også etter at de passerer vanlig pensjonsalder (i noen land er det ingen tvungen pensjonsalder). Det latinske leddet "emeritus", som betyr "uttjent", brukes også i andre sammenstillinger: mest vanlig som "biskop emeritus". I noen land, som for eksempel i Sverige, er "emeritus" en tittel som tildeles etter fortjeneste. I Norge er bruken av "emeritus"-tittelen fri og ubeskyttet. For å bevare kompetanse i fagmiljøene holder en professor emeritus i mange tilfeller kontor ved sin tidligere institusjon, hvor han utfører den mengde arbeid han selv ønsker. Det er imidlertid svært varierende praksis mellom forskjellige institusjoner når det gjelder behandlingen av emeriterte professorer. Disse er i Norge ikke formelt ansatt ved sine tidligere institusjoner, men kan få timelønn hvis de utfører ordinære undervisnings- eller sensuroppgaver. I latin er formen "emeritus" en maskulin entallsform. At også kvinner kunne bli «"uttjente professorer"», var nok utenkelig da denne latinske tittelen fikk sin betydning. Ordet professor er i utgangspunktet grammatisk hankjønn; den grammatisk feminine formen av ordet kunne tenkes å være "profestrix", og den grammatisk feminine formen av professor emeritus kunne dermed tenkes å bli "profestrix emerita". Hverken dette uttrykket eller selve ordet profestrix har imidlertid noen gang vært i nevneverdig reell bruk, ettersom også kvinner betegnes med tittelen professor. Tilsvarende har betegnelsen "professor emerita" etablert seg internasjonalt som den vanlige formen å betegne en pensjonert kvinnelig professor, og er den formen som anbefales av Språkrådet. Ifølge Claus Krag bør professor ses som et felleskjønnsord (av typen "communia") og professor emerita er dermed korrekt også etter klassiske grammatiske normer på latin; han viser til det tilsvarende uttrykket «auctor optima». Flere personer (uavhengig av kjønn) med denne tittelen betegnes som "professores emeriti". Det er vanlig å forkorte emeritus/emerita som "em.", altså professor em. Ordet professor kan også forkortes, som i prof. em. En professor emeritus/emerita vil i muntlige sammenhenger som regel bare bli kalt professor. I skriftlige sammenhenger føyes gjerne emeritus/emerita eller forkortelsen em. til tittelen, men ikke alltid. I sammenhenger der professor brukes hovedsakelig som en tittel som viser til kompetansen (typisk i formen «professor NN») vil det være vanligere å bare bruke «professor», mens det i sammenhenger hvor institusjonstilknytningen fremgår vil være normalt å ta med emeritusleddet (typisk i formen «NN, professor emeritus ved Universitetet i...»). Emeritus eller forkortelsen em. kan også stå i parentes, som i «professor (em.)» eller «professor (em.) ved Universitetet i...». Det å bli professor emeritus, dvs. typisk å gå av med pensjon, kalles "emeritering". Dobbelttitler. En person som er professor (enten professor i hovedstilling eller professor i bistilling) vil etter tradisjonell praksis i bl.a. Skandinavia og Tyskland ofte tituleres med både professortittelen og doktorgraden, f.eks. som "professor dr. philos.", "professor dr. med.", "professor dr. juris" eller "professor dr. theol." De tradisjonelle gradene signaliserer dermed hvilken av de fire hoveddisiplinene (teologi, jus, medisin, filosofi) vedkommende er professor i. Tittelen professor kan også forkortes "prof.", slik som i "prof. dr. philos." En person som er professor og har grader som har vært formelt plassert under doktorgraden (slik som magister, lisensiat eller kandidatgrad) eller er av nyere dato (slik som ph.d., som også er plassert under doktorgraden i noen land, og som heller ikke gir noen informasjon om fagområde) bruker som regel ikke graden og professortittelen sammen, og vil i de fleste tilfeller bare bruke professortittelen. Adjunkt. Adjunkt er stillingsbetegnelsen for en lærer eller førskolelærer i det norske skolesystemet som har bestått eksamen av en lavere grad fra universitetet eller høgskole med praktisk-pedagogisk påbygning. Adjunktstatus kan også oppnås for de med treårig lærer- eller førskolelærerutdanning med minst ett års godkjent tilleggsutdanning fra høgskole eller universitet eller annen likeverdig utdanning med pedagogisk påbygning. Etter at allmennlærerutdanningen ble 4-årig er alle allmennlærere adjunkter. Med fem års utdannelse kvalifiserer man til stilling som adjunkt med tilleggsutdanning (tidl. adjunkt med opprykk), som er en stillingsbetegnelse for lærere i det norske skolesystemet som har fem års utdannelse på universitets- eller høyskolenivå. Joy Division. Joy Division var et britisk rockeband bestående av Ian Curtis (vokal og gitar), Bernard Sumner (gitar og keyboard), Peter Hook (bass og bakgrunnsvokal) og Stephen Morris (trommer). Bandet ble startet under navnet Stiff Kittens og deretter Warsaw i Manchester i 1976. Det var Curtis, Albrecht og Hook som startet bandet – inspirert av The Sex Pistols' legendariske konsert i Manchester. Innen deres første konsert hadde Stiff Kittens byttet navn til Warszaw, og trommeslageren Terry Mason ble byttet med Tony Tabac. Tabac sluttet senere samme år og ble erstattet av Steve Brotherdale, som igjen ble erstattet av Stephen Morris. I desember 1977 ga bandet ut sin første utgivelse; EPen "An Ideal for Living". I 1978 skiftet bandet navn til Joy Division. «The joy division», gledesdivisjonen, var et uttrykk fra Tyskland, brukt om en gruppe prostituerte som var til for offiserene i konsentrasjonsleirer. Dette førte til beskyldninger om nasjonalsosialisme fra pressen. Dette irriterte bandet, som aldri hadde hatt noe med dette å gjøre, men de gadd aldri å svare. Joy Division signerte på plateselskapet Factory records i 1978, et selskap som ble eid av Tony Wilson. De begynte også å jobbe med manageren Rob Gratton og produsenten Martin Hannett. I 1979 slapp Factory bandets debutalbum, Unknown Pleasures. Det særegne lydbildet, med bass og trommer som hovedinstrument, og Curtis' uhyggelige tekster førte til at bandet fikk stor oppmerksomhet. Samme år ga de ut singelen "Transmission". Tidlig i 1980 kom singelen "Love Will Tear Us Apart". Bruk av synthesizer og kassegitar gjorde at lydbidet var lystigere enn det de tidligere hadde gjort, men teksten hadde den karakteristiske dysterheten. Låten ble en hit, og appell hos kritikerne og en stadig voksende fanskare gjorde at fremtiden så lys ut for Joy Division. Albumet "Closer", som kom ut senere samme år, forsterket statusen. Gratton begynte å gjøre klar for en turné i USA. Ian Curtis hadde det vanskelig privat, med et ekteskap som var i ferd med å rakne, stadig oftere epileptiske anfall og en lang periode med depresjoner. 18. mai 1980 – to dager før turnéens start – begikk Curtis selvmord. Ian Curtis ble 23 år gammel. De tre gjenværende oppløste bandet, og gikk mot stjernestatus med sitt nye band, New Order. Klavikord. Klavikord er et klaviaturinstrument som klinger ved at metallstifter oppå enden av tastene blir presset mot strengene. Opprinnelse. Navnet "klavikord" kommer fra den latinske betegnelsen 'clavis' som betyr tast og det greske ordet for streng, som er 'chorde'. Instrumentet har eksistert i hvert fall så tidlig som fra begynnelsen av 1400-tallet og det var i normal bruk til inn på 1800-tallet. Frem til midten av 1600-tallet ble det brukt i hele Europa, gjennom 1700-tallet var det vanligst i Tyskland og det fikk en oppblomstring og stor utbredelse i Sverige i den siste 100-års perioden til det gikk helt ut av bruk. I Norge var klavikordet utbredt i byene og på større gårder. Det finnes et 20-30 talls instrumenter bevart fra perioden, bl.a. på Ringve Museum i Trondheim. Klavikordet kan beskrives som et hjemmets instrument, og på grunn av det lave lydnivået er det et instrument som typisk ble brukt i mindre rom. Den spesielle spillemåten som var påkrevet ble ansett å være det beste utgangspunkt for å nærme seg de andre klaviaturinstrumenter. Spesielt organister benyttet ofte klavikordet som øvingsinstrument, og for dette formål ble det også bygget 'tomanualige' klavikorder. I realiteten var dette to separate klavikorder der det ene kunne skyves inn og ut som en skuff i det andre. Noen klavikorder hadde også pedalsett i tillegg. Setermoen. Setermoen er et tettsted og administrasjonssenteret i Bardu kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Setermoen vedtok bystatus i 1999, men fikk dette ikke godkjent fordi kommunen har mindre enn 5 000 innbyggere. Setermoen blir imidlertid nå markedsført som bygdebyen i Troms. Stedet. Bardu kirke fra 1829 er en mindre kopi av Tynset kirke. Bakgrunnen er at Bardus første nybyggere kom fra Østerdalen, og de ville på denne måten minnes gamlebygda. Fremdeles er det mange som snakker sørnorske dialekter i dette distriktet. Forsvaret og Setermoen leir har siden slutten av 1890-årene vært den viktigste bærebjelken i Setermoen-samfunnet. Midt-Troms Museum har sin avdeling, Troms Forsvarsmuseum, liggende på Setermoen, som viser militærhistorie i Troms. Nord-Norge. Nord-Norge er den nordligste og østligste landsdelen i Norge og består av fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Arealet, 112 946 km², utgjør mer enn en tredjedel (34,9 %) av fastlands-Norge. Imidlertid er det ikke flere enn knapt en av ti nordmenn (9,5 %) som er fra Nord-Norge. Folketallet i Nord-Norge var den 1. oktober 2011 totalt 470 000 innbyggere. Landsdelen preges av lange avstander og meget spredt bosetning. Mens befolkningstettheten i fastlands-Norge som helhet er 15,4/km², er den bare 4,2/km² i Nord-Norge. Landsdelen har en verdiskapning på 113 mrd kroner i året (2006), 8,1% av Norges verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i Nord-Norge er 319.902 kroner (2009), litt under landsgjennomsnittet på 488.037 kroner (2009). Navnet «Nord-Norge» skal ha vært foreslått som et strategisk begrep av komponisten Ole Olsen fra Hammerfest i Nordlendingenes Forening (1894), som på den tiden var spesielt opptatt av landsdelens mulighet for kulturell, sosial og industriell vekst. Begrepet ble først vanlig i bruk i tiden omkring første verdenskrig i navn på foreninger og i avisartikler. Hammerfest og Vardø er Nord-Norges eldste byer og fikk byrettigheter på samme dag 17. juli 1789. Etter andre verdenskrig er "sentralisering" en prosess som har preget Norge som helhet. For Nord-Norges del har denne virket i to retninger. På 1960- og 1970-tallet var det særlig stor flyttestrøm fra distriktene til sentrale strøk i Sør-Norge. Men samtidig virket den regionalt i Nord-Norge, der de største byene Tromsø, Bodø, Harstad og Narvik mangedoblet sine innbyggertall, også Hammerfest hadde en betydelig vekst på denne tiden bl.a. på grunn av oppbyggingen av fiskeindustribedriften Findus. Senere fikk nye bysamfunn som Finnsnes, Alta og Kirkenes betydelig vekst. En rekke av Norges fremste severdigheter finner man i landsdelen, bl.a. Polarsirkelen, midnattssola, den karakteristiske naturen og miljøet i Lofoten, Norges nasjonalfjell Stetind, Nordkapplatået, Adolfkanonen i Harstad, Ishavskatedralen i Tromsø, Norsk Luftfartsmuseum, Luftforsvarsmuseet og Saltstraumen i Bodø, Nord-Norges eldste og i over 200 år verdens nordligste by, Hammerfest, hvor også Meridianstøtten befinner seg, helleristningene i Alta og verdens antatt nordligste by Honningsvåg. Siden 1936 har fire hurtigruteskip hatt navnet «Nordnorge». De nordnorske dialektene hører til under de vestnorske dialektene i Norge. De andre landsdelene i Norge er Sørlandet, Østlandet, Vestlandet og Trøndelag. Befolkningstall. Siste omfattende hungersnød i Nord-Norge var under den engelske blokaden i 1812. I 1845 bodde det 110 000 personer innenfor dette området. Deretter opplevde landsdelen en periode med sterk befolkningsvekst. I perioden 1845-1900 økte folketallet med gjennomsnittlig 2,4 prosent årlig i Nordland og Troms, og med hele 2,9 prosent i Finnmark. Årsaken til at Nord-Norge opplevde sterkere økning enn riket forøvrig lå både i fødselsoverskudd og i tilflytting til landsdelen. Rundt 1900 bodde det omtrent 260 000 mennesker i Nord-Norge. Nord-Norges andel av Norges befolkning var på sitt historisk laveste nivå i 1769 med 8,2 %, og på sitt historisk høyeste nivå i 1950 med 12,3 %. Andelen per 1. juli 2009 er nå 9,6 %. Nord-Norge hadde kun 0,1 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009. 5,4 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 24 818 mennesker. Disse utgjør 4,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 10,2 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen. Nordlendinger har den dårligste helsen i landet. Mennene ligger på topp i dødelighet i hele Norge, og særlig for hjerte- og karsykdommer, mens kreftdødeligheten er på linje med landsgjennomsnittet. Ulykkesdødeligheten er høyest i landet, noe som kan henge sammen med at forholdsvis mange har ulykkesutsatte yrker, som blant annet fiske. «Nordlending». Begrepet "nordlending" er eldre enn nyordet "Nord-Norge", som knapt har vært i bruk i 100 år. For 100 år siden ble begrepet nordlending brukt om norsk-etniske personer, til forskjell fra samer og kvener. En vekslet mellom å omtale norsk-etnisk befolkning fra Nord-Norge som enten "nordlending" eller "nordlendinger og finnmarkinger". Likeledes ble ordet nordlandsk benyttet for nordnorsk. Personer fra Hålogaland ble tidligere kalt for håløyger, mens personer fra Finnmark blir fortsatt kalt finnmarkinger. Begrepet håløyg har senere blitt mindre brukt og begrepet nordlending har i nyere tid overtatt. Begrepet stammer fra den tiden hvor Nord-Norge (Hålogaland) bestod av flere småkongedømmer, kalt nordlandene. Landsdelen bestod opprinnelig av Nordlandenes amt, som senere ble delt i tre politisk/administrative enheter, til dagens Nordland, Troms og Finnmark. Den siste justeringen ble gjort i 1976. Begrepene nordlending (i betydningen person fra Nordland), tromsing og finnmarking eksisterer også om en ønsker å uttrykke hvilket fylke en kommer fra. Dagens nordlendinger og de fleste av dagens tromsinger ville altså tidligere blitt regnet for håløyger, og noen av tromsingene ville vært regnet for finnmarkinger. Konflikten rundt begrepet er basert på mangelen av et godt uttrykk for å beskrive en person fra Troms fylke. Innbyggere i Troms har vært motvillige til bruken av begrepet tromsing. Et foreslått alternativ er tromsværing, men sistnevnte faller i manges øyne på sin egen urimelighet da Troms har en stor innlandsbefolkning som også skal inkluderes i uttrykket. Problemstillingen kan illustreres med at både Avisa Nordland (bare nominerte fra Nordland) og Nordlys (fra hele Nord-Norge) deler ut hver sin pris de kaller «Årets nordlending» Distrikter i Nord-Norge. Se også: Distrikter i Norge. Byer i Nord-Norge. Se også: Liste over norske byer. Norges landsdeler. Norges landsdeler er fem i tallet: Nord-Norge, Midt-Norge, Vestlandet, Østlandet og Sørlandet. Øygruppen Svalbard og øya Jan Mayen, som også er deler av Norge, regnes ikke til noen landsdel siden de norske landsdelene tradisjonelt sett kun knyttes til fastlandet, og at "landsdel" ikke er en administrativ regional enhet i Norge. Det bør anmerkes at Møre og Romsdal i ulike sammenhenger regnes til Midt-Norge og Vestlandet. 230px Jade. Jade er en bergart som hovedsakelig finnes i Kina, Burma og Mellom-Amerika. Den bruktes før til våpen, men nå passer den seg godt som smykkesten og finnes i mange farger. Vanligst er grønne og oransje varianter, men det finnes også hvite, gule, røde og blå varianter. a>shode og med to insekter på det. Utnyttelsen av de naturlige fargevariasjoner i jaden er med på å gjøre dette til et mesterverk. Den egentlige jade er en hard og seig bergart og brukes til pyntegjenstander og skulpturer. Det at den er så seig gjør den spesielt egnet til utskjæringer. Særlig i Kina er jade populært. Jade er ikke spesielt kostbart, men er samtidig en vakker smykkesten. Det er funnet mange kunstgjenstander i jade fra gamle kulturer, særlig i Kina, India og i Mayariket. Navnet "jade" kommer fra det spanske "[piedra de] ijada", som er belagt på tidlig 1500-tall. Ordet betyr «(stein av) flanken» og sammenhenger med forestillingen om att jade kunne helbrede nyrekolikk. Men navnet ligner også litt på det kinesiske 玉 – pinyin: "Yù", og ettersom det er i Kina jadekunsten har sterkest hjemstavn, knyttes jade nå særlig til det kinesiske begrepet. Opp gjennom kinesisk historie og i kinesisk kunsthistorie har man imidlertid ikke alltid forholdt seg presist i språkbruken. Det forekommer derfor at kunstgjenstander av vakker sten omtales som jade, men uten at det er egentlig jade. Blant annet i den kinesiske byen Aksu drives det med jadeutskjæring i dag. Gass. a>partikler er et ledetråd for bevegelsen til den omkringliggende gassen. Gass er en aggregattilstand hvor stoffet består av fritt bevegelige molekyler og/eller atomer. Begrepet "fase" brukes synomynt med aggregattilstand. Vi bruker begrepet gass om den aggregattilstanden som karakteriseres ved at et stoff hverken har fast form eller fast volum. I en mikroskopisk beskrivelse tilsvarer dette at atomene eller molekylene som utgjør stoffet ikke er bundet i noen bestemt struktur, men farer fritt. Gass er også en fellesbetegnelse for grunnstoffer som er i denne aggregattilstanden ved normal temperatur (romtemperatur) og normalt trykk. Naturgass er et mye brukt fossilt brensel i gassfase. Energiverk som har gass som energikilde omdanner høyverdig kjemisk energi i gassen til lavverdig varmeenergi som kan drive turbiner for elektriske generatorer. Et stoff er i gasstilstand når termisk energitetthet (for eksempel. målt ved temperaturen) er så stor at molekylene ikke ligger inntil hverandre slik de gjør i faststoff- og væsketilstand, som er de to andre aggregattilstandene. Termodynamisk beskrivelse. formula_1, der "p" er trykket, "V" er volumet, "n" er stoffmengden, "R" er den molare gasskonstanten og "T" er absolutt temperatur. Den ideelle gasslikningen gir en tilfredsstillende beskrivelse av reelle gasser for lave trykk og høye temperaturer. Ved romtemperatur og en atmosfæres trykk er den tilstrekkelig for de fleste formål. En modell som tar hensyn til vekselvirkning mellom bestanddelene i gassen er Van der Waals tilstandslikning. Denne gir en bedre beskrivelse av reelle gasser ved høyt trykk og lave temperaturer. Avhengig av type atomer som er bundet sammen i molekyler og omgivelsenes temperatur og trykk, vil reelle gasser i tillegg ha ha spesielle kjemiske egenskaper. Kwame Nkrumah. Kwame Nkrumah (født 21. september 1909, død 27. april 1972) var en ghanesisk politiker, og regnes som grunnlegger av panafrikanismen. Nkrumah var sosialist og var inspirert av Karl Marx, han var også inspirert av den vitenskapelige sosialismen etter mønster fra Friedrich Engels. Han ble født i Nkroful, Gullkysten (Ghana), og het opprinnelig Francis Nwia-Kofi Ngonloma. Etter å ha gått på Achimota School i Accra, og deretter på det romersk-katolske seminaret i Amisano, arbeidet han som lærer på en katolsk skole i Axim. Senere reiste han til USA, og studerte ved Lincoln University i Pennsylvania. I 1942 fullførte han en mastergrad (MSc) i utdanning, og i 1943 en mastergrad (MA) i filosofi ved dette universitetet. I 1945 flyttet han til London for å studere ved London School of Economics and Political Science. Men etter å ha truffet George Padmore, ble han involvert i organiseringen av den femte pan-afrikanske kongress i Manchester. Han ble engasjert i arbeidet for dekolonisering av Afrika, og ble viseformann i den vestafrikanske studentunionen i England. Nkrumah vendte hjem til Gullkysten i 1947, og gikk inn i "United Gold Coast Convention" (UGCC), som ble ledet av Joseph B. Danqauh. Samme år grunnla han et nytt parti, "Convention Peoples Party" (CPP), med mottoet "Selvstyre nå". Han forlot UGCC i 1949, og i desember det året satte han i gang masseaksjoner – boikott, streik og sivil ulydighet – mot de britiske styresmaktene. Han ble arrestert av britene i januar 1950. Britene bestemte seg for å innvilge kolonien uavhengighet, og utlyste valg til en lovgivende forsamling i januar 1951. Nkrumah, som fortsatt satt fengslet, vant et av setene. Han ble løslatt fra fengsel i februar 1951, og ble invitert til å lede en overgangsregjering sammen den britiske guvernøren. 6. mars 1957 ble Ghana erklært uavhengig, og Nkrumah ble utnevnt til statsminister. Landet hadde først den engelske monarken som statsoverhode, men ble i 1960 republikk. En økonomisk nedgangstid fulgte, og det oppsto mye uro. Nkrumah overlevde et attentat. I 1964 valgte han å erklære Ghana som ettpartistat, med seg selv som president for livstid. Under et besøk i Beijing og Hanoi i 1966 ble han avsatt sammen med sin regjering etter et militærkupp. Nkrumah kunne ikke vende tilbake til Ghana, og levde derfor i eksil i Guinea. Han fortsatt derfra sitt arbeid for panafrikansk enhet. I april 1972 reiste han til Romania for å få medisinsk behandling, og døde der. Han skrev flere bøker, blant annet "Hvorfor Afrika må forenes" (1963), "Den afrikanske personlighet" (1963), "Håndbok for revolusjonær krigføring" (1968) og "Klassekamp i Afrika" (1970). Utmerkelser. Nkrumah ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Slektsforskning. Slektsforskning, slektsgranskning og genealogi (fra gresk γενεά, genea: herkomst og λόγος, logos: læren om) er alle betegnelser på den samme aktiviteten som går ut på å skaffe kunnskap om enkeltpersoners eller familiers avstamning. Begrepene favner vidt og benyttes om alt fra vitenskaplig forskning til innsamling av navn for å få en oversikt over sin egen slekt. Historie. Til alle tider har personers opphav fått stor oppmerksomhet. Det gamle testamente inneholder lange oversikter over slektskap, og det samme finnes i Snorres kongesagaer. I det gamle romerriket var det også vanlig å kunne føre sin slekt tilbake i tid, og av denne grunn utviklet det seg en rettspraksis innen arveretten som gjorde det nødvendig å kunne beregne slektskapet mellom avdøde og slektningene. Beregning av slektskap ble også viktig for den romersk-katolske kirke for å forhindre at personer som var i slekt med hverandre inngikk ekteskap. Ekteskap var forbudt mellom slektninger i inntil 7. ledd i henhold til den kanoniske beregningsmåte (tilsvarer syvmenning), noe som krevde gode kunnskaper om slektene tilbake i tid. Vitenskapelig forskning på slekter. Forskning, i mer grundig og vitenskapelig forstand, foregår på slekter også i Norge, blant andre av medlemmer av Norsk Slektshistorisk Forening (NSF). Det forskes på de norske middelalderslektene, bl.a. adelsslektene og andre framstående slekter både i byene og på landet. I nyere tid er det forsket på og publisert artikler både om flere storbondeslekter fra senmiddelalderen og etterfølgende tid og om «de reisende», bl.a. i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) som er et vitenskapelig tidsskrift utgitt av NSF. Slektshistorie. En slektshistorie er historien om en eller flere personers slekt i tidligere og senere generasjoner. Historien kan omfatte mange forskjellige typer slektsrelasjoner. Personene i direkte slektslinje bakover i tid (foreldre, besteforeldre, oldeforeldre...) kalles aner og kan også være omtalt som stamfedre/stammødre. Nordmenn flest kan ha håp om å spore de fleste av sine norske forfedre minst 250 år tilbake i tid, men sjelden lenger enn til 1500-tallet, under forutsetning av at arkivalier som kirkebøker og folketellinger for de aktuelle områdene ikke er gått tapt (f.eks. ødelagt av brann). I sjeldne tilfeller kan man også føre slektslinjer enda lengre tilbake, men da med langt større usikkerhet med hensyn til kildenes pålitelighet. Noen såkalte "ur-adelige slekter" kan føre mannslinjen tilbake til høymiddelalderen, men ofte er også disse slektslinjene svakt underbygget og uten pålitelige kilder. Kilder. Det er viktig å notere ned opplysninger en selv sitter inne med, og også ta kontakt med andre som kan tenkes å inneha verdifull kunnskap om den aktuelle slektshistorien. Opplysninger som personbeskrivelser, historier fra livet, gjenstander og fotografier er det viktig å vare på. Dette er materiale som gjerne forsvinner med innehaverne. Bruk av Internett. Internett har forenklet tilgangen på informasjon for mange slektsgranskere, men ikke all informasjon er god informasjon og nettet bidrar også med mye søppel. Derfor er kildekritikk viktig på nettet. Et problem med den omfattende utleggingen av slektsregistre og lignende på hjemmesider på nettet, er at ganske mange av opplysningene er basert på feil i eldre materiale. En viktig organisasjon i Norge for slektsforskere som bruker datamaskin er foreningen "Databehandling i slektsforskning" (DIS-Norge). I tillegg til å bidra med nettsider hvor man kan få svar på spørsmål relatert til slektsforskning, gir de også ut tidsskrifter og arrangerer kurs for medlemmene. Offentlige institusjoner. Statsarkivene og Riksarkivet oppbevarer store mengder av originaldokumenter. Mange av disse er mikrofilmet og gjort tilgjengelig ved landets folkebiblioteker. Arkivverket ved Digitalarkivet har også lagt alle innleverte kirkebøker ut på Internett og opplysninger som ikke omfattes av personopplysningsloven er fritt tilgjengelige for alle. Panteregistre er allerede påbegynt og skifteregistre vil følge etter så snart som Arkivverket har kapasitet til å gjøre dette. Digitalarkivet har også lagt ut flere folketellinger på Internett. Digitalarkivet har også sitt «brukarforum». Bygdebøker. "Bygdebøker" er tilgjengelige for en rekke kommuner og bygder. Flere av bøkene er også tilgjengelige på nettet. Kvaliteten på bygdebøkene er sterkt varierende og informasjonen derfra bør alltid kontrolleres mot andre kilder. Bygdebøkene forenkler ofte letearbeidet i andre kilder ved å bidra med opplysninger om bopel, fødsels- og dødsår, giftemål, barn eller lignende. I de senere år er det også blitt vanlig å fortsette der hvor bygdebøkene slapp ved å gjennomføre studier av ett enkelt sogn eller prestegjeld i et lokalhistorisk bygdestudium. Bruk av segl. For å finne slektskap eller for å få opplysninger om personer, kan det være aktuelt å bruke segl i slektsgranskingen. Segl vil si avtrykk av signeter (seglstamper) og satt på dokumenter. Segl ble brukt av personer i både Norge og andre land, helt fra middelalderen og opp på 1800-tallet. Vi har store mengder segl i arkivene fra bønder, handelsfolk, håndverkere og andre i byene, embetsmenn og andre. De fleste seglene har forbokstaver for eiers fornavn og farsnavn, eventuelt slektsnavn og/eller gårdsnavn. Disse eierbokstavene kan ofte være til hjelp for å finne eller bekrefte slektskap. Noen av seglene er svært personlige med figurmotiver knyttet til personens yrke, idealer og annet. Andre segl har figurer som kan være brukt av andre i slekten, som bumerker og våpenskjold. Det eksisterer et høyt antall segl med bumerker fra norske bønder og fra hele landet. En stor del av disse seglene er ikke trykt og utgitt, men finnes i arkivene. Vurdering og dokumentasjon av brukte kilder. Ikke alle opplysninger er like pålitelige og sannhetsgehalten må derfor vurderes. Førstehåndsopplysninger (primærkilder) vurderes vanligvis som de mest pålitelige. Dette er nedtegnelser gjort samtidig med at personene levde. Blant primærkilder finner vi kirkebøker, familiebibler eller fødsels-, dåps-, vielses- og dødsattester, skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker. Andrehåndsopplysninger (sekundærkilder) regnes for mindre pålitelige, da disse kan være avskrifter eller være gitt av noen som nødvendigvis ikke hadde førstehåndskjennskap til informasjonen. Det er viktig å merke seg at selv primærkilder kan inneholde feil, og i blant finnes motstridende opplysninger selv i disse. For senere å kunne vurdere påliteligheten av en påstand bør en notere seg hvilke kilder som er benyttet og hvilke vurderinger som er brukt som argumenter til påstanden. Dette er viktig, ikke bare for egen del, men også for at andre i ettertid kan etterprøve beslutningene. Det kan være mange muligheter for feiltolkning av et skriftlig materiale. Språk, uttrykksmåte og håndskrift bidrar til en del feiltolkinger. «Standardiserte» skrivemåter av navn fantes ikke, og ett og samme navn kunne skrives på mange forskjellige måter. Navnelikhet er en kilde til misforståelser, og i blant er den samme personen nevnt under flere ulike navn, av og til med patronym, andre ganger med bostedsnavn. Per Lia kunne bli Per Haugen om Per flyttet fra Lia til Haugen. Bruk av slektsprogram. Etter utbredelsen av hjemmedatamaskiner og Internett er slektsforskning blitt meget populært, og slektsforskere verden over samarbeider i utveksling av opplysninger. For å ta vare på og holde orden på alle opplysningene benyttes gjerne et slektsprogram, og flere av disse finnes i norsk språkdrakt og kan også benyttes for å lage utskrifter med oversikter over slekten. De mest avanserte slektsprogrammene tilbyr utskrifter slektsbøker eller av stamtavler vist som tekst eller grafikk, og de har stor fleksibilitet både ved utvalg av personer som skal skrives ut og i valg av utskriftsformater. Ane. Aner eller forfedre er de individer som i rett linje kan føres bakover i et individs opphav, for eksempel foreldre, besteforeldre og oldeforeldre med videre. I et stamtre betraktes det første individet i treet (altså det individet som oppsto først) som en stamfar eller en progenitor. Alle disse utgjør anene til etterkommeren. De 32 tipptippoldeforeldrene trenger ikke nødvendigvis å være 32 forskjellige individer. Jo flere generasjoner bakover man går, jo flere individer vil dukke opp flere ganger i en etterkommers aneliste. Hvis man er et avkom etter foreldre som er hverandres tremenninger, vil en ha kun 14 tippoldeforeldre, 28 tipptippoldeforeldre osv., og et individ som er barn av foreldre som er hverandres søskenbarn vil kun ha seks oldeforeldre, tolv tippoldeforeldre osv. Dette fenomenet som skyldes at personer som er i slekt (også fjernt) får barn kalles anesammenfall. Generalkonsulat. Generalkonsulat er en stats representasjon i et fremmed land, ofte underlagt en ambassade. Generalkonsulatet ligger vanligvis i en større by i vertslandet, eller i en by som er viktig for det ene eller begge landene. Sjefen for representasjonen kalles generalkonsul. Konsulat. Konsulat er en diplomatisk representasjon som vanligvis er underlagt et fremmed lands ambassade i samme land. Konsulatet er ambassadens stedlige representasjon og tar hånd om rutinemessige saker som på en ambassade. Sjefen er da en konsul. Det forekommer også at et konsulat kan være underlagt en ambassade i et annet land. Sjefens tittel er da chargé d'affaires, under forutsetning av at det bemannes med en diplomatisk utsending fra senderlandet. I de tilfeller senderlandet ikke har egne diplomater i en by, kan man i samråd med vertslandet opprette et honorært konsulat. Sjefen, en honorær konsul, er da gjerne en statsborger av vertslandet. Hvis embetet er ulønnet, kan den honorære konsulen ta seg betalt for sine tjenester. Visekonsulat. Et visekonsulat er et kontor underlagt en ambassade. Sjefen kalles visekonsul. Normalt er visekonsulatet ikke å betrakte som en diplomatisk representasjon. Arbeidsoppgavene er ofte begrenset til konsulære saker som utstedelse av visum og pass, samt bistandssaker. Visekonsulatene er ofte honorære, på samme måte som konsulatene kan være det. Åkrestrømmen. Åkrestrømmen er et tettbebygd sted i Rendalen kommune i Hedmark. Det ligger i nordenden av Storsjøen der elvene Mistra og Rena møtes. Åkrestrømmen er det av stedene i kommunen som har hatt størst vekst de siste årene, både i bosetting og næringsliv. Dette skyldes i hovedsak turisme, i form av hyttebygging og alpinanlegg i nærområdet, samt at stedet er «porten til Rendalen», og i en viss grad til Femunden, for reisende sørfra. Heggedal. Heggedal er et sted og tidligere prestegjeld i Asker kommune i Akershus. Stedet ligger 7 km fra Asker sentrum ved Gjellumvannet i den sørlige delen av kommunen ved grensen til Røyken. Heggedal grenser mot Skjellestadjordet i vest. 1. januar 1996 ble Heggedal utvidet ved at bl.a. hele Rødsåsen ble overført til Asker kommune fra Røyken. Stedet har sitt navn fra gården "Heggedal" som lå vakkert plassert sør for Gjellumvannet og hadde ca. 300 mål dyrket jord og ca. 1000 mål skog. Gården fungerte som dragonkvarter i 1715. Det var lange tider geistlig gods tillagt Oslo prestebol. Eysteins Jordebog fra 1398 nevner gården 2 ganger. I løpet av 1870-årene, etter at jernbanen ble anlagt, vokste det fram et industrisamfunn rundt stasjonen og Gjellumvann. Flere bedrifter ble etablert her, bl.a meieri, kraftverk, kapselfabrikk, Sætre kjeksfabrikk og en fyrstikkfabrikk. Heggedal har i dag et aktivt lokalsamfunn, med et senter som rommer nærbutikk og bibliotek nær jernbanestasjonen og et mindre senter ved Gjellum. Videre pub, kulturhus, kunstfagskole, restauranter og et stort idrettslag med mange medlemmer. Her holder også Heggedal og Blakstad skolekorps til. NSB's linje 550 (Spikkestadlinjen) stopper på Heggedal stasjon som ligger på vestsiden av elva Skithegga i gangavstand fra tettstedet. Kommunen har startet ofmfattende utbygging av tettstedet. I første omgang skal jernbanen pusses opp, og arbeidet skal gjennomføres i tidperioden 2012-2014. Heggedal kirke fra 1931 er en "langkirke" bygget i tømmer for private midler. Pinsekirken Eben-Ezer Heggedal ble stiftet i 1929, og er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Pass. Pass er et offisielt reisedokument utstedt av en statsborgers hjemland. Pass brukes både som identitetsbevis og som legitimasjon for at innehaveren kan påberope seg utstederstatens diplomatiske beskyttelse. Passet inneholder personopplysninger om innehaveren som navn, fødselsdato, fødselssted, fotografi, og noen ganger også en personbeskrivelse. I passet kan det også opplyses hvilke land passet ikke er gyldig for innreise til. Dokumentet har form av en liten bok, og inneholder plass for viseringer (utstedelse av visa). Gyldighetstiden er for norske pass normalt 2-5 år for barn og 10 år for voksne. Hvis man passerer inn eller ut av fjerne land vil passet bli stemplet eller det vil bli optisk lest. Stemplingen viser imidlertid kun når passinnehaveren passerte passkontrollen. Kategorier og typer. Pass kan utstedes i flere kategorier, for eksempel innenrikspass, fremmedpass, diplomatpass, nødpass, turistpass og tjenestepass. Innenrikspass. Et innenrikspass brukes av enkelte land som det fremste innenlandske identifikasjonsdokumentet. Det har form som et vanlig fremmedpass, men er kun gyldig innenlands. For eksempel Russland, Hviterussland, Ukraina, Nord-Korea og Sør-Afrika har innenrikspass. Fremmedpass. Et fremmedpass er et pass som er laget for et lands borgere for både tjeneste- og turistreiser til utlandet. Fremmedpasset kan også benyttes som et innenlandsk identifikasjonsdokument. Nødpass. Et nødpass er et fremmedpass som normalt utstedes ved forenklet prosedyre og som kan gjelde kun for en tidsbegrenset periode eller reise. Diplomatpass. Et diplomatpass er et pass som benyttes av et lands diplomater eller medlemmer av statsledelsen (f.eks. den kongelige familie) for utenlandsreiser. Diplomatpass er vanligvis fritatt krav om visum, ettersom det antas at en person som reiser på et diplomatpass er på tjenestereise, fremfor på som privatperson. En person som reiser på et diplomatpass, regnes som diplomat, og vedkommendes bagasje skal ikke fortolles eller kontrolleres av andre land – den er immun. Turistpass. Et turistpass er et pass som utstedes av enkelte land for turistreiser til utlandet. Disse landene utsteder også gjerne egne tjenestepass for reiser som ikke er turistreiser. Tjenestepass. Et tjenestepass er et pass som utstedes av enkelte land for offisielle tjenestereiser til utlandet. Noen av disse landene utsteder egne turistpass for de av landets borgere som ikke reiser på offisielle oppdrag. Maskinlesbart pass. Maskinlesbart pass er et pass der navnet er trykket fremfor håndskrevet og således elektronisk lesbart. Alle pass utstedt i Norge fra 1. januar 2004 kan leses i maskin. Pass utstedt ved passkontoret i Oslo etter 1999 kan også leses i maskin. Biometriske pass. Fra april 2010 skal alle norske pass utstedes med en elektronisk brikke hvor det er lagret biometriske opplysninger. I tillegg til personopplysningene som fremgår av passets førsteside, skal passinnehavers fingeravtrykk lagres i passet. Nesøya. Nesøya er en øy i Oslofjorden og tilhører Asker kommune. Øya har et areal på ca. 3 km² og er via Nesøybroen over sundet "Grønsund" forbundet med fastlandet på Slependen i Asker. Fra Nesøya går det kabelferge over til naboøya Brønnøya. I vintersesongen fra oktober til mai legges det ut en flytebro over sundet. Navnet Nesøya har øya antakeligvis fått etter den tidligere gården Nes på fastlandet, på høydedraget mellom Neselva og sundet mellom fastlandet og Nesøya. Også Neselva og broen over elva, Næs Bro fra ca. år 1800, som har gitt navnet til stedet Nesbru, har fått navn etter gården Nes. Denne gården, som senere ble delt i tre gårder, Øvre Nes, Mellom-Nes og Vestre Nes, og som nå er utparsellert og bebygd med bolighus etc., antas å ha vært av de eldste i distriktet. Nesøya er delt av Halsbukta i en nordre og en søndre del, bundet sammen av det smale eidet Halsen. Sentralt i den søndre delen ligger Nesøytjern naturreservat. Området er fredet på grunn av artsrikdommen i skogen og tjernet, som også inneholder en øy. Nesøytjernet har en spesiell og verneverdig fauna, slik det er spesifisert i begrunnelsen for å opprette naturreservatet. Tjernet ble tidligere brukt til isproduksjon med utskipningshavn ved "Hestesund", sundet mellom Nesøya og Landøya på fastlandet. Nesøya var tidligere en adelig setegård og hovedsete for Nesøygodset, som på 1500- og 1600-tallet omfattet mange gårder i Asker og Bærum. I nærheten av det nåværende tunet på Nesøya hovedgård har arkeologiske utgravninger avdekket spor etter det gamle herresetet, som kan ha vært befestet. Omkring 1500 tilhørte godset Bo Flemming, høvedsmann på Tunsberghus (som har gitt navn til "Ridder Flemmings vei", i strid med navneskikken på hans tid). Etter Bo Flemming overtok svigersønnen Holger Rosenkrantz, og etter ham flere generasjoner av slekten Rosenkrantz. Gjennom den senere eieren Knut Frandsen ble Nesøy-godset knyttet til Bærums Verk, men mistet etterhvert sin status som setegård. På 1700-tallet hadde den eiere fra slektene Krefting, Leuch og Vogt. På hovedgården står idag et laftet svalgangshus fra 1700-tallet. Gården hadde flere husmannsplasser, og på noen av dem finnes fremdeles gammel bebyggelse. Nesøya ble omkring 1900 overtatt av eiendomsselskapet "A/S Næsøen", som begynte med utparsellering av tomter for landstedsbebyggelse. Samtidig fikk øya fast dampskipsforbindelse til Kristiania med "D/S Sport", og det ble anlagt flere dampskipsbrygger. I 1916 ble gården kjøpt av politikeren Eivind Blehr, som bygget den første broen til fastlandet med to portstuer. Bare den søndre portstua står fremdeles, etter at den gamle trebroen ble avløst av en ny betongbro. Utbygging for helårs bosetning begynte for alvor i 1950-årene. Nesøya skole ble åpnet skoleåret 1965/66. Nesøya idrettslag ble dannet i januar 1958 og gjorde det etterhvert meget skarpt mot slutten 60-tallet, spesielt innen friidrett. De hadde dyktige medlemmer som Henrik Abel, Christian-Fredrik Schønfeldt og Petter Bogsti. Nesøya ble på midten av 1970-tallet bosted for flere kjente og velstående mennesker. Øya er i dag et av Norges mest attraktive steder å bo, med meget høye boligpriser. Athens historie. Athens historie er den lengste historien som noen europeiske by har. Byen har vært kontinuerlig befolket i minst 3000 år; det har bodd mennesker der siden steinalderen; den ble den ledende byen i antikkens Hellas i det første årtusenet f.Kr. Byens kulturelle bedrifter i løpet av det 5. århundre f.Kr. la grunnlaget for vestlig sivilisasjon. Athen forfalt i middelalderen og tok seg opp igjen under Østromerriket. Den var relativt blomstrende under korstogene og trakk fordel av italiensk handel. Etter en lang nedgangstid under styret til det osmanske riket, dukket Athen opp igjen i det 19. århundre og ble hovedstad i en uavhengig gresk stat. Opprinnelse og bakgrunn. Navnet til Athen på gammelgresk var Athḗnai (uttalt omtrent At-"he"-nai). Flertallsformen skyldes at den opprinnelig var en gruppe landsbyer som slo seg sammen til en by. En vet ikke sikkert hva navnet kommer av, men grekerne trodde selv at den var oppkalt etter sin beskytter, gudinnenen Athene, men det er like sannsynlig at gudinnen fikk sitt navn fra byen. Myten sier at Athene konkurrerte med Poseidon om å bli skytsguddom av Athen. De ble enige om at begge skulle gi athenerne en gave og så skulle athenerne velge hvilken gave de foretrakk. Poseidon slo sin trident i bakken og en kilde spratt opp. Vannet var salt og lite brukbart, mens Athene tilbød dem det første dyrkede oliventreet. Athenerne (eller deres konge Kekrops) aksepterte oliventreet og sammen med det Athene som deres beskytter, for oliventreet brakte treverk, olje og mat. I en alternativ versjon, oppfant Poseidon den første hesten. Athenes gave ble likevel foretrukket. Byen begynte sin historie som en festning på høyden Akropolis som betyr «høy by». Akropolis er en naturlig forsvarsposisjon som kontrollerer de omkringliggende slettene. Bosetningen lå rundt 20 km inn i landet fra Saroniabukta, i sentrum for den kefissiske sletten, en fruktbar dal omringet av elver. I øst ligger fjellet Hymettos og i nord Pentelikos. Elven Kefissos fløt i den antikke tiden gjennom byen. Antikkens Athen okkuperte et svært stort område sammenlignet med den sprikende metropolisen i dagens Athen. Murene til byene gikk rundt et område som målte rundt 2 km fra øst til vest og litt mindre fra nord til sør, selv om byen i sin storhetstid hadde bebyggelse som strakte seg et godt stykke utenfor disse murene. Akropolis lå rett sør for sentrum av dette området. Athens agora, det kommersielle og sosiale senteret i byen, lå rundt 400 meter nord for Akropolis i det som i dag er distriktet Monastiraki. Høyden Pnyx, hvor athenernes forsamling møttes, lå på vestkanten i byen. Et av de viktigste religiøse stedene i Athen var tempelet til Athene, kjent for oss som Parthenon som stod på toppen av Akropolis hvor dets ruiner fremdeles står. To andre betydelige religiøse steder er Hefaisteion som fremdeles er hovedsakelig intakt, og Templet for den Olympiske Zevs eller Olympeion som en gang var det største tempelet i Hellas, men som nå ligger i ruiner. Disse templene lå også innenfor bymurene. Den eldste tiden. De eldste spor av mennesker i Athen er fra neolittisk tid. I bronsealderen oppsto et mer organisert samfunn som en del av den mykenske palasskulturen. Innen 1400 f.Kr. hadde Athen blitt et mektig sentrum i den mykenske sivilisasjonen. I motsetning til andre mykenske sentre som Mykene og Pylos, ble Athen aldri plyndret og fraflyttet under den doriske invasjonen rundt 1200 f.Kr. Athenerne hevdet alltid at de var «rene» jonerer uten doriske elementer. Men Athen mistet det meste av sin makt og skrumpet antagelig inn til en liten festning på høyden igjen. Etter denne kulturens fall fulgte den mørke tidsalder (ca. 1200 til 900 f.Kr.) Det er fra denne perioden en del spor etter aktivitet i Athen, men det ser ikke ut til å ha vært et samfunn som var organisert i noen særlig grad. Omkring 900 f.Kr. begynte byen å vokse. Tradisjonelt regnes Theseus som dens første konge, men den tidlige historien er uklar dels på grunn av mangel på samtidige kilder og dels på grunn av sammenblanding mellom historie og mytologi. Innen det 8. århundre f.Kr. hadde Athen sikret sin festning på Akropolis og dens adgang til sjøen som gav dem en naturlig fordel over potensielle rivaler som Theben og Sparta. Fram til omkring 640 f.Kr. var Athen et kongedømme med en aristokratisk styreform. Athen var en suveren bystat fra tidlig i årtusenet hvor kongene var ledere for det landeiende aristokratiet kjent som "eupatridae" (de «godt-fødte»). Deres styringsorgan var et råd som møttes på høyden til Ares, kalt Areopagos. Dette rådet utnvnte byens embetsmenn, arkonter og polemarkoser (øverstkommanderende). I det 7. århundre f.Kr. hadde kongens makt blitt sterkt innskrenket, da han bare var en av de ni "arkhonter" som utgjorde rådet som styrte byen. Athenerne la under seg de andre landsbyene i Attika i denne perioden. Denne prosessen av "synoikismos", føre sammen til et hjem, skapte den største og rikeste staten på det greske fastlandet, men det skapte oss en stor klasse av mennesker som var ekskludert fra politisk liv av adelen. Sosial uro ble utbredt, og Areopagos utnevnte Drakon til å skrive en ny lovgivning. Da dette slo feil, utnevnte de Solon med mandat om å opprette en ny konstitusjon. Mens alle greske bystater hadde kontroll over et område rundt selve byen, skiller Athen seg ut med et svært stort territorium. Arkaisk tid. I flere bystater hadde en person fått en dominerende rolle i byens styre ved å manøvrere seg fram til nærmest diktatorisk makt. Det første forsøket på å etablere seg som "turannos" i Athen skjedde omkring 640 f.Kr., da Kylon sto bak et kuppforsøk. Det slo feil, men veien var lagt åpen for en annen tyrann. Athen fikk sine første nedskrevne lover i 621 eller 620 f.Kr, forfattet av Drakon. Disse har gått inn i historien som de originale drakoniske lover, og strengheten i dem førte til mye misnøye. Solons reformer tok for seg både økonomiske og politiske problemstillinger. "Eupatridae"s økonomiske makt ble redusert ved å oppgi slaveri som straff for gjeld, store landeiendommer ble brutt opp og handel og kommersiell virksomhet ble frigitt. Dette tillot fremveksten for den urbane handelsklassen. Politisk delte Solon athenerne i fire klasser, basert på deres rikdom og deres evne til å utføre militærtjeneste. Den fattigste klassen, "thetes" som var majoriteten i befolkningen, fikk politiske rettigheter for første gang siden de kunne stemme i "ekklesia" (forsamling), men bare de øvre klassene kunne ha politiske embeter. Areopagos fortsatte å eksistere, men dens makt var redusert. Det nye systemet la grunnlaget for det som til slutt skulle bli det athenske demokratiet, men på kort sikt klarte det ikke å få slutt på konflikten mellom klassene. Etter 20 år med uro tok det folkelige partiet ledet av Peisistratos, en fetter av Solon, makten. Peisistratos kalles vanligvis for en tyrann, men det greske ordet "tyrannos" betyr ikke en ond og despotisk hersker, mer en som tok ledelsen gjennom makt. Peisistratos var faktisk en svært populær hersker, og han gjorde Athen rikt og mektig. Han la grunnlaget for athenernes herredømme til sjøs i Egeerhavet. Ordningen med de ni "arkhonter" fortsatte, men dette var et marionetteråd. Peisistratos sørget for at hans familie hadde embetene i staten. Athen blomstret under ham, og det er i denne perioden byen begynner å markere seg som et sentrum for kunsthåndverk og arkitektur. Peisistratos døde i 527 og ble etterfulgt av sine sønner Hippias og Hipparkhos. De viste seg å være mindre velegnede herskere, og i 514 ble Hipparkhos myrdet av Harmodios og Aristogeiton etter en personlig krangel om en ung mann. Dette gjorde at Hippias etablerte et reelt diktatur, og det ble stadig mer presserende for de aristokratiske familiene å få fjernet Hippias. I 510 f.Kr. fikk de hjelp fra Sparta til å gjøre dette. Den nye lederen, Kleisthenes, reorganiserte byen i ti "fyler" (stammer), med den følge at aristokratiske bånd ble kuttet og mange som tidligere ikke hadde borgerrett nå oppfylte kravene og kunne delta i byens styre. Med dette var demokratiet født. Reformene til Kleisthenes erstattet de fire tradisjonelle «stammene» (fyler) med ti nye som var oppkalt etter legendariske helter og som ikke hadde noe grunnlag i klassene. De var faktisk valgkretser. Hver stamme ble igjen delt inn i tre "trittyer" mens hver trittys hadde en eller flere "demer", alt etter befolkningen til "demoi" som ble grunnlaget for det lokale styret. Stammene valgte femti medlemmer hver til "boule", et råd som ble styrte Athen til daglig. Forsamlingen ble den eneste gjenværende funksjonen til Areopagos. De fleste embetene ble fylt ved loddtrekning, men av opplagte grunner ble ti "strategoi" (generaler) valgt. Dette systemet forble forbausende stabilt, og med noen få korte avbrytelser ble det værende i mer enn 500 år, til romertiden, langt lenger enn noe moderne demokrati så langt har overlevd. Klassisk tid. Persia hadde siden 558 f.Kr. drevet en gradvis ekspansjon. Før Athens fremvekst regnet Sparta seg som grekernes leder, eller "hegemon". Athen sendte i 500 f.Kr. styrker for å støtte grekernes opprør mot perserne i Lille-Asia. Dette provoserte frem to persiske invasjoner av Hellas som begge ble beseiret under lederskapet til de athenske statsmennene Miltiades og Themistokles. Etter at det joniske opprøret ble slått ned og Milet falt i 494 f.Kr., var tiden kommet til å forsøke å legge Athen under seg. Persiske styrker kom til det greske fastland i 490 f.Kr. Athenerne seiret over dem ved Marathon. En liga av bystater ble dannet for å stå imot perserne. I 480 f.Kr. ble Athen angrepet, og store deler av byen ble ødelagt. Ved Thermopylene vant perserne en dyrekjøpt seier mot Sparta. Den neste store trefningen kom ved Salamis, der den greske flåten, under athensk ledelse, slo perserne og senket den persiske flåten. Athen ble beleiret og måtte evakueres to ganger, men i 479 f.Kr. ble perserne slått ved Plataia, og ga opp forsøket på å erobre Hellas. Spartas hegemoni ble overført til Athen, og det var athens som førte krigen til Lille-Asia. Disse seirene gjorde at byen kunne føre de fleste egeiske og andre deler av Hellas sammen i det athenske sjøforbundet, en athenskdominert allianse. Som en følge av perserkrigen ble det bygget nye bymurer i Athen, samt murer langs veien til havnebyen Pireus. Det 5. århundre f.Kr. markerte høydepunktet til Athen som sentrum for litteratur, filosofi og kunstformene. Noen av de største navnene i vestlig kultur og intellektuell historie levde i Athen i denne perioden: Dramatikerne Aiskhylos, Aristofanes, Euripides og Sofokles, filosofene Aristoteles, Platon og Sokrates, historikerne Herodot, Thukydid og Xenofon, poeten Simonides og skulptøren Feidias. Den ledende statsmannen i denne perioden var Perikles som brukte skatten som ble betalt av medlemmene i det athenske sjøforbundet til å bygge Parthenon og andre store monumenter i det klassiske Athen. Byen ble, med Perikles' ord, «Hellas' skole». Athen hadde blitt den dominerende bystaten i Hellas, noe som skapte bekymring i Sparta og andre bystater. Første peloponneserkrig ble utkjempet 464 til 445 f.Kr. Krigen endte uten noen egentlig seierherre, men Athens ekspansjon hadde blitt stoppet. Andre peloponneserkrig brøt ut i 431 f.Kr. Området omkring Athen ble invadert av spartanere, og i 429 f.Kr. brøt det ut pest i Athen. Et av ofrene for pesten var Perikles, Athens ledende politiker. En fredsavtale ble forhandlet fram av Nikias i 421. Athens makt var nå sterkt redusert, og de måtte rive murene. Krigene endte til slutt i Athens fullstendige nederlag i 404. En gruppe adelsmenn begikk statskupp i 413 og innførte oligarki. Dette fåtallsstyret ble moderert kraftig allerede i 411, da de femtusens råd fikk makten. Selv om dette ga makt til en mindre del av befolkningen enn demokratiet, var allikevel en stor andel av borgerne involvert i byens styre. I 400 f.Kr. ble demokratiet gjeninnført. Året etter fant en av mest berømte hendelser i byens historie sted, henrettelsen av Sokrates. I løpet av det 4. århundre f.Kr. fikk Athen tilbake noe av sin makt og reetablerte et modifisert athensk sjøforbund. Spartas tidligere allierte vendte seg mot byen. Argos, Theben og Korint allierte seg med Athen og kjempet mot Sparta i den uavklarte korintkrigen (395-387 f.Kr.) Theben ødela til slutt Sparta i 371 i slaget ved Leuktra. De greske byene (inkludert Athen og Sparta) vendte seg så mot Theben viss hegemoni ble stoppet i slaget ved Mantinea (362) med dødsfallet til sin militære geniale leder, Epaminondas. Den neste trusselen mot Athen kom fra makedonerne. Kong Filip II av Makedonia ekspanderte kraftig inn i gresk område, men holdt seg unna Athen til å begynne med. Athenerne hadde ikke mulighet til å stå imot, og gjorde alt for å holde på freden med Filip. I 340 f.Kr. hadde så mye av de greske områdene blitt erobret av haukene i Athen, ledet av Demosthenes, fikk sin vilje, og Athen erklærte krig mot makedonerne. I 338 f.Kr. seiret Filip i slaget ved Khaironeia, og Athen var i praksis under makedonsk kontroll. Hans sønn, Aleksander den store, befestet denne kontroll. Aleksander utvidet den greske horisonten og avskaffet de greske bystatene. Dette markerer slutten på den klassiske tid, og begynnelsen på den hellenistiske. Then forble en rik by med et fremragende kulturliv, men var ikke lenger en uavhengig makt. Etter 200 år med makedonsk herredømme, ble Hellas absorbert av Romerriket i 146 f.Kr. Athen forble et sentrum for læring og filosofi i de 500 årene med romersk styre, beskyttet av keisere som Nero og Hadrian. Men overgangen til kristendommens imperium gjorde slutt påbyens rolle som sentrum for hedensk lærdom. Keiser Justinian stengte filosofiskolene i 529. Dette regnes vanligvis som slutten på den antikke historien til Athen. Bysantinsk tid. I perioden til Østromerriket var Athen en provinsby og opplevde vekslende hell. I de tidlige årene ble mange av kunstverkene flyttet av keisere til Konstantinopel. Selv om bysantinerne beholdt kontrollen over Egeerhavet og dets øyer i hele perioden, eksisterte der ikke direkte kontroll innenfor kysten i de 7. og 8. århundrene. Fra rundt 600 skrumpet byen betraktelig inn på grunn av de barbariske avarenes og slaverenes plyndringsraid. Byen ble redusert til en skygge av sitt tidligere jeg. Ettersom det 7. århundre skred frem ble store deler av Hellas overkjørt av slaviske folkeslag fra nord, og Athen gikk inn i en periode av uvisshet og usikkerhet. Bysantinsk kirke på agoraen i Athen. Innen midten av det 9. århundre, da Hellas var fullstendig gjenerobret igjen, begynte byen å komme til hektene. Akkurat som andre byer trakk fordel av forbedret sikkerhet og restaureringen av effektiv sentral kontroll i denne perioden, ekspanderte Athen igjen. Invasjonene til tyrkerne etter slaget ved Malazgirt i 1071 og de påfølgende borgerkrigene gikk regionen stort sett forbi, og Athen fortsatte sin provinsielle eksistens uten å ta skade av dem. Da Østromerriket ble reddet av det bestemte lederskapet til de tre Komnenos-keiserne Alexios, Johannes og Manuel, blomstret Attika og resten av Hellas. Arkeologiske bevis forteller oss at den middelalderske byen opplevde en periode med rask vekst som startet i det 11. århundre og fortsatte til slutten av det 12. århundre. Agoraen som hadde vært forlatt siden den sene antikken, begynte å bli bygget over, og snart ble byen et viktig senter for produksjon av såper og fargemiddel. Veksten i Athen tiltrakk seg venezianere og forskjellige andre handelsmenn som la til i havnene Egeerhavet. Denne interessen for handel ser ut til å ha ytterligere styrket den økonomiske velstanden. De 11. og 12. århundrene var en storhetstid for bysantinsk kunst i Athen. Nesten alle de viktigste bysantinske kirkene rundt Athen ble bygget i disse to århundrene, og dette reflekterer veksten til byen generelt. Men denne middelalderske blomstringen skulle ikke vare. I perioden mellom 1204 og 1458 ble det kjempet om Athen mellom bysantinerne og de franske og italienske ridderne i det latinske riket. De franske rodderne fra de la Roche-familien fikk tittelen hertug av Athen. Senere katalanske og sicilianske eventyrere hersket over byen i deler av det 14. århundre. Osmansk tid. Athen falt til slutt til det osmanske riket i 1458. Byens befolkning gikk nedover og innen det 17. århundre var den bare en landsby. Det ble påført Athen stor skade i det 17. århundre da ottomanernes makt gikk nedover. Venezianerne angrep byen i 1687. Et skudd som ble avfyrt under bombingen av Akropolis fikk et kruttlager i Parthenon til å eksplodere og bygningen ble alvorlig skadet. Etter at venezianerne erobret Akropolis, brukte de materialer fra de antikke bygningene til å murene. Året etter satte tyrkerne byen i brann. Antikke monumenter ble ødelagt for å gi materialer til en ny mur som tyrkerne satte opp rundt byen i 1778. Mellom 1801 og 1805 fjernet Thomas Bruce, en britisk utsending bosatt i Athen, relieffer fra Parthenon. Greske opprørere tok byen i 1822, men den falt til tyrkerne igjen i 1826. Igjen ble de antikke monumentene utsatt for ødeleggelser. Tyrkerne beholdt kontrollen over byen til 1833 da de trakk seg tilbake og Athen ble valgt som hovedstad i det nylig etablerte kongedømmet Hellas. På den tiden var byen nesten ubebodd og var bare en klynge med bygninger ved foten av Akropolis hvor distriktet Plaka nå ligger. Det moderne Athen. Kart over Athen fra 1888 Athen ble valgt som gresk hovedstad av historiske og sentimentale grunner, ikke fordi den var den største byen. Der er få bygninger i Athen som dateres til perioden mellom Østromerriket og det 19. århundret. Under styret til kong Othon (1832–1862) ble en plan for den moderne byen utarbeidet og offentlige bygninger reist. Den beste arven fra denne perioden er bygningene til Universitetet i Athen, det greske nasjonalbiblioteket og det greske nasjonalakademiet i gaten Panepistimiou. Athen opplevde sin første periode med eksplosiv vekst etter den katastrofale krigen med Tyrkia i 1921 da mer enn en million greske flyktninger fra Lille-Asia ble bosatt på nytt i Hellas. Drabantbyer som Nea Ionia og Nea Smyrni begynte som flyktningleirer i utkanten av Athen. Athen ble okkupert av tyskere under andre verdenskrig. Der var harde kamper mellom kommunistiske styrker og rojalistene støttet av britene i 1944. Etter andre verdenskrig begynte byen å vokse igjen ettersom folk migrerte fra landsbyene og øyene for å finne arbeid. Tilslutningen til EU i 1981 førte med seg en flom av nye investeringer for byen, men økte også de sosiale og miljømessige problemene. Athen hadde noen av de verste trafikkopphopningen og luftforurensingen i verden. Dette førte til en ny trussel for de antikke monumentene i Athen, siden trafikkvibrasjoner svekket fundamentene og luftforurensingen korroderte granitten. Byen miljømessige og infrastrukturelle problemer var hovedgrunnen til at byen ikke klarte å sikre seg sommer-OL i 1996. Etter dette satte både byen Athen og den greske regjeringen, hjulpet av midler fra EU, i gang med betydelig infrastrukturprosjekter som den nye flyplassen Eleftherios Venizelos og et nytt metrosystem. Byen taklet også luftforurensingen ved å legge restriksjoner på bruken av biler i sentrum av byen. Resultatet var at Athen fikk sommer-OL i 2004. Til tross for skepsis blant mange observatører, var lekene en stor suksess og førte til fornyet internasjonal prestisje og økte turistinntekter til Athen. Preposisjon. Preposisjon (av lat. praeponere, stille foran), er en grammatikalsk ordklasse. Vanlige preposisjoner er i, på, mellom, over, under, av, bak, før, etter, hos, gjennom, utenom, blant. Preposisjoner bøyes ikke, og står foran et annet ord for å danne et "preposisjonsuttrykk" (i senga, på taket). De samme ordene kan i enkelte tilfeller være plassert etter ordet de står til; de er da strengt tatt "postposisjoner". De kan stå sammen med substantiv, pronomen eller verb dersom verbet er i infinitiv. Kasus. I språk hvor man har grammatikalske kasus styrer preposisjoner normalt hvilken kasus det etterfølgende ordet får. I enkelte språk, som tysk, tar hver bestemt preposisjon en bestemt kasus, mens i andre, som latin, er det betydningen av preposisjonen i det enkelte tilfelle som avgjør kasus. På norsk finnes det i enkelte dialekter tydelige spor etter at preposisjoner styrer kasus. Det finnes også noen eksempler som har blitt bevart i faste sammensetninger, som f.eks. "til bords", til gårds", til lands", til vanns", til sjøs", "fra borde" og "av gårde". Skirnismål. Et blad med tekst fra Skírnismál av AM 748 I 4to, et av de to håndskrifter hvor kvadet finnes. Skirnismål (norrønt "Skírnismál", «Skirners reise») er et kvad fra "Den eldre Edda". Mange synes det er et av de vakreste kvad i hele den eldre Edda. Det handler om Frøy sin lidenskap til den fagre jotunmøy Gerd og om hans skosvein Skirners reise på et frieri for sin herre. Dermed slutter dette lille vakre kvad, som er likeså fortreffelig når det gjelder å finne uttrykk for den nyvakte kjærlighetens stormende lengsel som i karakteristikken av de tre talende personene. Hellas’ historie. Hellas' historie går tilbake til grekernes ankomst i Europa en tid før 1500 f.Kr., selv om det bare har vært en uavhengig gresk stat kalt Hellas siden 1821. Hellas' historie går imidlertid langt utenfor Hellas' grenser. Så tidlig som det 7. århundre f.Kr. hadde grekerne kolonisert deler av det som nå er Tyrkia, Kypros, Italia og Libya. Erobringen av Aleksander den store i det 4. århundre f.Kr. ga grekerne styre over Anatolia, Egypt, Syria og Mesopotamia. Som deler av Det bysantinske rike var disse og andre områder deler av den greske verden for mange århundre. Innen det 15. århundre levde nesten alle grekere under det osmanske imperiet. Egeisk kultur. Den tidligste sivilisasjonen som dukket opp rundt Hellas var den minoiske sivilisasjon på Kreta som varte fra ca. 3650 til 1450 f.Kr., og den tidlig helladiske periode på det greske fastlandet fra ca. 2800 f.Kr. til 2100 f.Kr. Lite spesifikk informasjon finnes om minoerne, selv navnet er en moderne betegnelse som er hentet fra Minos, den legendariske kongen på Kreta. De har blitt karakterisert som urindoeuropeisk folk, antagelig de lingvistiske forfedrene til de etokretisk-språklige i den klassiske antikken. Språket deres tilhører skrifttypen Linear A som ingen har klart å tyde på overbevisende måte. De var primært et handelsfolk som deltok i oversjøisk handel og dro nytte av sitt lands rike naturressurser. Øya var på den tiden rik på tømmer som ble kommersielt utnyttet og eksportert til nærliggende land som Kypros, Egypt og Egeerøyene. Selv om det råder stor usikkerhet om deres forfall, ble de til slutt invadert av mykenere fra fastlandet. Deres invasjon fant sted rundt 1400 f.Kr., og sammen med det minoiske utbruddet, var det et sannsynlig scenario for slutten på den minoiske sivilisasjon. Ifølge denne teorien ble den minoiske flåten og havnene ødelagt i en slik grad at de ikke kunne repareres av enorme bølger fra Middelhavet. Mulige klimatiske endringer påvirket avlingene i mange år som igjen ville ha ført til hungersnød og sosialt sammenbrudd. Den mykenske invasjonen fullførte det siste kapittelet i en sivilisasjon som blomstret i rundt 1600 år. Mykene. Mykensk Hellas, også kjent som gresk bronsealder, er den sene helladiske bronsealder-sivilisasjonen i Antikkens Hellas. Den varte fra ankomsten til grekerne i Egeerhavet rundt 1600 f.Kr. til sivilisasjonen kollapset rundt 1100 f.Kr. Dette er den historiske bakgrunnen for eposene til Homer og mye annet i gresk mytologi. Den mykenske perioden henter sitt navn fra det arkeologiske utgravningsstedet Mykene i det nordøstlige Argolis på Peloponnes i det sørlige Hellas. Athen, Pylos, Theben og Tiryns er også viktige mykenske steder. Mykensk sivilisasjon ble dominert av et aristokrati bestående av krigere. Rundt 1400 f.Kr. utvidet mykenerne sin kontroll til Kreta og adopterte minoernes Linear A til å skrive sin tidlige form for gresk. Den mykenske skrifttypen kalles Linear B. Mykenerne gravla sine adelsmenn i tholos, store sirkulære gravkamre med et høyt buet tak og rette innganger dekket av stein. De gravla ofte dolker eller andre former for militært utstyr med den avdøde. Adelen ble ofte gravlagt med gullmasker, tiaraer, rustning og våpen utsmykket av juveler. Mykenerne ble gravlagt sittende og noen av adelen ble mumifisert. Rundt 1100 f.Kr. kollapset den mykenske sivilisasjonen. Tallrike byer ble plyndret og regionen gikk inn i det som historikerne ser på som de mørke århundrene. I løpet av denne perioden opplevde Hellas en nedgang i befolkning og skriftspråk. Grekerne selv la skylden for denne nedgangen på en invasjon av en annen bølge med greske folkeslag, dorerne, men der er sparsommelige arkeologiske bevis for dette synet. Mørke århundre. De mørke århundrer i Hellas (ca. 1200–800 f.Kr.) henviser til perioden av gresk historie fra den antatte doriske invasjonen og slutten på mykensk sivilisasjon i det 11. århundre f.Kr. til oppkomsten til de første greske bystatene i det 9. århundre f.Kr. og eposene til Homer og de tidligste skriftene med gresk alfabet i det 8. århundre f.Kr. Mykenes kollaps sammenfalt med fallet til flere andre store imperier i det nære Østen som hettittene og Egypt. Årsaken kan skyldes en invasjon fra havfolkene som brukte våpen av jern. Da dorerne kom inn i Hellas, var også de utstyrt med overlegne jernvåpen, og klarte enkelt å spre de svekkede mykenerne. Perioden som fulgte disse hendelsene blir kollektivt kalt de mørke århundrene. Arkeologi viser en kollaps i sivilisasjonen i den greske verdenen i denne perioden. De store palassene og byene til mykenerne ble ødelagt eller forlatt. Det greske språket ble ikke skrevet lenger. Greske vaser fra denne tiden hadde enkle geometriske former og manglet den figurative dekorasjonen til mykenerne. Grekerne i denne perioden levde i mindre og færre bosetninger, noe som antyder hungersnød og avfolking, og utenlandske varer finnes ikke på de arkeologiske stedene, noe som antyder et minimum av internasjonal handel. Kontakten mellom utenlandske makter var også borte i denne perioden, noe som gav liten kulturell utvikling eller vekst av noe slag. Konger hersket gjennom denne perioden til de til slutt ble erstattet med et aristokrati. I noen områder dannet det seg enda senere et aristokrati innenfor aristokratiet, en elite i eliten. Krigføringen endret fokus fra kavaleri til større vekt på infanteri. Jern erstattet bronse i produksjonen av verktøy og våpen, både på grunn av at det var billig å produsere, men også på grunn av lokal tilgang. Sakte vokste likhet frem mellom de ulike sektorene i folket, noe som førte til at de forskjellige kongene ble avsatt og familiene vokste frem. Familiene begynte å rekonstruere sin fortid i forsøk på å forbinde sine ættetavler med helter fra Trojanerkrigen, særlig Herakles. Det meste av dette var legende, men noe ble sortert av poeter i skolen til Hesiod. De fleste av disse diktene er tapt, men noen berømte «fortellingsforfattere» som de ble kalt, var Hekataios fra Milet og Akusilaos fra Argos. Det er antatt at eposene til Homer inneholder en viss grad av tradisjon som har blitt muntlig overbrakt under den mørke tidsperioden, men i hvilken grad er omdiskutert. På slutten av denne stagnasjonsperioden opplevde den greske sivilisasjonen en renessanse som spredte den greske verdenen så langt som Svartehavet og Spania. Skrivekunsten ble gjenlært fra fønikerne og spredte seg til slutt nord inn i Italia og Gallia. Antikkens Hellas. a> i Attika som ser ut over de egeiske øyene. Der er ingen fastsatte eller universelt aksepterte tidspunkt som innleder eller avslutter den antikke greske perioden. Vanligvis henviser uttrykket "antikkens Hellas" til all gresk historie før Romerriket, men historikere bruker begrepet mer presist. Noen inkluderer periodene til de minoiske og mykenske sivilisasjonene, mens andre hevder at disse sivilisasjonene var så forskjellige fra senere greske kulturer at de bør klassifiseres separat. Tradisjonelt ble det antatt at den antikke greske perioden startet med de første olympiske leker i 776 f.Kr., men nå trekker de fleste historikere begrepet tilbake til rundt 1000 f.Kr. Den tradisjonelle datoen for slutten på den antikke greske perioden er Aleksander den stores død i 323 f.Kr. Den etterfølgende perioden er hellenismen. Men ikke alle behandler de antikke og hellenistiske periodene som adskilte, og noen historikere behandler den antikke greske sivilisasjonen som en sammenhengende periode frem til kristendommen ble adoptert i det 3. århundre. Antikkens Hellas er regnet av de fleste historikere som den grunnleggende kulturen i vestlig sivilisasjon. Gresk kultur hadde mektig innflytelse på Romerriket som bar en versjon av den til mange deler av Europa. Den antikke greske sivilisasjonen har hatt enorm innflytelse på språk, politikk, utdanningssystem, filosofi, kunst og arkitektur i den moderne verden, særlig under renessansen i det vestlige Europa og igjen under forskjellige neoklassisistiske fornyelser i de 18. og 19. århundrenes Europa og Amerika. Polis. Den grunnleggende enheten i politikken i antikkens Hellas var en polis, noen ganger oversatt som bystat. «Politikk» betyr bokstavlig talt «tingene til polisen». Hver by var uavhengig, i det minste i teorien. Noen byer kan ha vært underordnet andre. De tretti tyrannene i Athen var for eksempel innsatt av Sparta etter Peloponneskrigen. Den øverste makt i hver by lå innenfor denne byen. Dette betydde at da Hellas gikk til krig, først og fremst mot det persiske riket, dannet landet en allianse for å føre krig. Det gav også mange muligheter for kriger innenfor Hellas mellom forskjellige byer. Hellas dannet ingen klart avgrenset geografisk område, men spredde seg over den greske halvøya, over øyene i Egeerhavet og langs kysten av Anatolia. Det var greske samfunn og polis langs Svartehavet, i sørlige Italia og på Sicilia, og så langt unna som langs kysten av Frankrike og i Spania. Antagelig skapte den karrige jorda på det greske fastlandet og befolkningsvekst grunn til at grekerne spredte seg og utvandret, men de beholdt en felles kultur og språk. Oppblomstring av gresk kultur. De fleste av de greske navnene som i dag er allment kjent blomstret i denne tidsperioden. Blant poetene var Homer, Hesiod, Pindaros, Aiskhylos, Sofokles, Euripides, Aristofanes og Sappho aktive. Kjente politikere inkluderte Themistokles, Perikles, Lysander, Epaminondas, Alkibiades, Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander den store. Platon skrev i likhet med Aristoteles, Heraklit, Parmenides, Demokrit, Herodot, Thukydid og Xenofon. Nesten all matematisk kunnskap som ble formalisert i Euklids "Elementer" på begynnelsen av den hellenistiske perioden ble utviklet i denne perioden. Perserkrigene og Peloponneskrigen. To betydelige kriger formet den antikke greske verdenen. Perserkrigene (500–448 f.Kr.) er gjenfortalt i Herodots "Historie". Joniske greske byer gjorde opprør fra det persiske riket og ble støttet av noen av byene i hjemlandet og ble til slutt ledet av Athen. Kjente slag fra denne krigen inkluderer Marathon, Thermopylae, Salamis og Plataiai. For å gjennomføre krigen og kunne beskytte Hellas fra ytterligere persiske angrep senere, grunnla Athen det athenske sjøforbundet i 477 f.Kr. Innledningsvis skulle hver by i forbundet bidra med skip og soldater til en felles hær, men etterhvert tillot (og senere tvang) Athen mindre byer til å bidra med midler slik at de kunne forsyne deres skip. Utbrudd fra forbundet kunne straffes. Etter militære tiltak mot perserne ble skattekisten flyttet fra Delos til Athen og styrket ytterligere byens kontroll over forbundet. Det athenske sjøforbundet ble til slutt henvist til som det athenske imperiet. Mens perserkrigene fremdeles pågikk, brøt det ut krig i 458 f.Kr. mellom sjøforbundet og det peloponnesiske forbund som bestod av Sparta og deres allierte. Etter noen kamper uten avgjørelse, signerte de to partene en fredsavtale i 447 f.Kr. Den freden skulle vare i tretti år, men istedet holdt den bare til 431 f.Kr. da Peloponneskrigen brøt ut. Våre hovedkilder til denne krigen er Thukydids "Historien om Peloponneskrigen" og Xenofons "Hellenika". Krigen begynte over en krangel mellom Kerkyra og Epidamnos. Epidamnos var en så liten by at Thukydides måtte fortelle leserne om hvor den var. Korint intervenerte på Epidamnos' side. I frykt for at Korint skulle erobre den kerkyriske marinen, det var bare Athen som hadde større marine, intervenerte Athen. Athen forhindret Korint fra å gå i land ved Kerkyra i slaget ved Sybota, la Poteidaia under beleiring og forbød all handel med Korints nærliggende allierte, Megara, i det megariske dekret. Der var uenighet blant grekerne om hvem som forbrøt seg mot avtalen mellom sjøforbundet og peloponneserforbundet, siden Athen teknisk sett forsvarte en ny alliert. Korinterne ba Sparta om støtte. I frykt for Athens makt og siden de var vitne til Athens villighet til å bruke den mot megarerne (boikotten ville ha ruinert dem), erklærte Sparta at avtalen hadde blitt brutt og Peloponneskrigen begynte for fullt. Den første fasen av krigen, kjent som den arkhidamiske krig etter den spartanske kong Arkhidamos II, varte frem til 421 f.Kr. da Nikiasfreden ble undertegnet. Den athenske generalen Perikles anbefalte at hans by skulle kjempe en defensiv krig, unngå slag mot overlegne landstyrker ledet av Sparta og importere alt de trengte ved å opprettholde sin mektige marine. Athen kunne sulte ut Sparta siden deres borgere var redde for å være for lenge ute av sin by for lenge av frykt for at helotene skulle gjøre opprør. Denne strategien krevde at Athen måtte kunne motstå regulære beleiringer, og i 430 f.Kr. ble byen rammet av pest som drepte rundt en fjerdedel av folket, inkludert Perikles. Da Perikles var borte, fikk mindre konservative elementer makt i byen og Athen gikk på offensiven. De erobret 300–400 spartanske hoplitter i slaget ved Pylos. Dette representerte en betydelig del av de spartanske kampstyrkene som de hadde avgjort at de ikke kunne tåle å miste. Imens led Athen ydmykende nederlag i slagene ved Delion og Amfipolis. Nikiasfreden endte med at Sparta fikk tilbake sine gisler og Athen fikk tilbake byen Amfipolis. De som signerte Nikiasfreden i 421 f.Kr. sverget på å opprettholde den i femti år. Den andre fasen av Peloponneskrigen begynte i 415 f.Kr. da Athen satte i gang Siciliaekspedisjonen for å støtte sin allierte Segesta som var angrepet av Siracusa og for å erobre Sicilia. Innledningsvis ville ikke Sparta hjelpe sin alliert, men Alkibiades, den athenske generalen som hadde fremmet den sicilianske ekspedisjonen, hoppet av til spartanerne da han ble anklaget for svært urenslige handlinger og overbeviste dem om at de ikke kunne tillate Athen å underlegge seg Siracusa. Felttoget endte i katastrofe for athenerne. Athens joniske områder gjorde opprør med Spartas støtte slik Alkibiades anbefalte. I 411 f.Kr. gav et oligarkisk opprør i Athen en mulighet for fred, men den athenske marinen forble trofast mot demokratiet, nektet å akseptere endringen og fortsatte å kjempe i Athens navn. Marinen kalte tilbake Alkibiades som hadde blitt tvunget til å oppgi den spartanske sak etter angivelig å ha forført konen til den spartanske kongen Agis II. Alkibiades fikk kommandoen over marinen. Oligarkiet i Athen kollapset og Alkibiades satte i gang med å gjenerobre det som hadde gått tapt. Alkibiades ble erstattet i 407 f.Kr. etter et mindre marinenederlag i slaget ved Notion. Den spartanske general Lysander vant seier etter seier etter at han befestet sin bys marinemakt. Etter slaget ved Arginusai som Athen vant men der se ble forhindret fra å redde sine sjømenn på grunn av dårlig vær, henrettet eller sendte Athen i eksil åtte av sine øverste marinekommandanter. Lysander fulgte opp med et knusende slag i slaget ved Aegospotami i 405 f.Kr. som nesten tilintetgjorde den athenske flåten. Athen overgav seg ett år senere og gjorde slutt på Peloponneskrigen. Krigen etterlot seg store ødeleggelser. Misnøye med det spartanske hegemoniet som fulgte, inkludert det faktum at Jonia og Kypros ble avstått til det persiske riket på slutten av Korintkrigen (395–387 f.Kr.), oppmuntret Theben til å angripe. Deres general Epaminondas knuste Sparta i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. og innledet en periode der Theben dominerte Hellas. I 346 f.Kr. ba Theben Filip II av Makedonia om hjelp etter at de ikke var i stand til å forsvare seg etter ti år med krig. Makedonia erobret raskt de utmattede byene i Hellas. Den grunnleggende enheten i politikken fra dette tidspunktet av, var imperium, og den hellenistiske perioden hadde begynt. Hellenismen. Den hellenistiske perioden i gresk historie begynte med Aleksander den stores død i 323 f.Kr. og tok slutt med Romerrikets annektering av den greske halvøya og øyene i 146 f.Kr.. Selv om romernes styre ikke brøt kontinuiteten i det hellenistiske samfunnet og kulturen som forble hovedsakelig uendret til adopteringen av kristendom, markerte den slutten på gresk politisk uavhengighet. Under den hellenistiske perioden sank viktigheten til «det egentlige Hella», dvs territoriet til dagens Hellas, innenfor den gresk-språklige verden. De store sentrene til hellenistisk kultur var Alexandria og Antiokia, hovedstedene til henholdsvis ptolemeienes Egypt og selevkidenes Syria. Athen og hennes allierte gjorde opprør mot Makedonia da de hørte at Aleksander var død, men ble beseiret innen ett år i den lamiske krig. Imens brøt det ut en maktkamp blant Aleksanders generaler som resulterte i oppbruddet av hans imperium og etableringen av et antall nye kongedømmer. Ptolemaios stod igjen med Egypt, Selevkos med Levanten, Mesopotamia og østlige deler. Kontrollen over Hellas, Thrakia og Anatolia ble utfordret, men innen 298 f.Kr. hadde antigonide-dynastiet erstattet antipatride-dynastiet. Den makedonske kontrollen over de greske bystatene var intervallmessig med et antall opprør. Athen, Rhodos, Pergamon og andre greske stater beholdt betydelig uavhengighet og sluttet seg til det aetoliske forbund for å forsvare den. Det achaiske forbund var praktisk talt uavhengig selv om det var nominelt underlagt ptolemeiene og kontrollerte det meste av det sørlige Hellas. Sparta forble også uavhengig, men nektet på generelt grunnlag å slutte seg til noe forbund. Ptolemaios II overtalte i 267 f.Kr. de greske byene til å gjøre opprør mot Makedonia i det som ble den chremonideiske krig, oppkalt etter den athenske lederen Chremonides. Byene ble beseiret og Athen mistet sin uavhengighet og hennes demokratiske institusjoner. Dette markerte slutten på Athen som en politisk aktør, selv om den forble den største, rikeste og mest kultiverte byen i Hellas. Makedonia beseiret den eyptiske flåten ved Kos i 255 f.Kr. og førte Egeerhavsøyene, med unntak av Rhodos, inn under sitt styre. Sparta forble fiendtlig mot achaiene, invaderte Achaia i 227 f.Kr. og tok kontroll over forbundet. De resterende achaiene foretrakk et fjernt Makedonia enn et nært Sparta og allierte seg med makedonerne. Den makedonske hæren beseiret i 222 f.Kr. spartanerne og annekterte byen. Dette var første gang at Sparta var okkupert av en fremmed makt. Filip V av Makedonia var den siste greske hersker med både talent og mulighet til å forene Hellas og opprettholde dets uavhengighet mot den stadig økende makten til den romerske republikk. Under hans oppsyn gjorde Naupatosfreden i 217 slutt på konflikten mellom Makedonia og de greske forbundene, og på dette tidspunktet kontrollerte han hele Hellas med unntak av Athen, Rhodos og Pergamon. Men i 215 f.Kr. inngikk Filip en allianse med Romas fiende Karthago. Roma svarte med å trekke de achaiske byene bort fra deres nominelle lojalitet til Filip og dannet en allianse med Rhodos og Pergamon som nå var de sterkeste maktene i Lille-Asia. Første makedonske krig brøt ut i 212 f.Kr. og endte uten avgjørelse i 205 f.Kr., men Makedonia var nå merket som en fiende av Roma. Roma beseiret Karthago i 202 f.Kr. og kunne vende sin oppmerksomhet østover. Andre makedonerkrig brøt ut i 198 f.Kr. av utydelige grunner, men først og fremst fordi Romas så Makedonia som en potensiell alliert av selevkidene, den sterkeste makten i øst. Filips allierte i Hellas deserterte ham oh han ble avgjørende beseiret i 197 f.Kr. i slaget ved Cynoscephalae av den romerske prokonsulen Titus Quinctius Flaminius. Heldigvis for grekerne var Flaminius en moderat mann og en beundrer av gresk kultur. Filip måtte overgi sin flåte og bli romersk alliert, men ble ellers spart. Ved de isthmiske leker i 196 f.Kr. erklærte Flaminius at alle greske byer var frie, selv om romerske garnisoner ble plassert i Korint og Khalkis. Men friheten som ble lovet av Roma var en illusjon. Alle byene med unntak av Rhodos ble innrullert i et nytt forbund som Roma kontrollerte, og aristokratiske grunnlover var foretrukket og aktivt fremmet. Romertiden. Det militære Hellas gikk nedover i den grad at romerne erobret landet fra 187 f.Kr. og fremover, selv om gresk kultur skulle erobre det romerske liv. Perioden av romersk styre blir vanligvis datert fra plyndringen av Korint av Lucius Mummius i 123 f.Kr., men Makedonia hadde allerede kommet under romersk kontroll med nederlaget til kong Perseus for Aemilius Paulus ved Pydna i 168 f.Kr. Romerne delte regionen inn i tre mindre republikker, og i 146 ble Makedonia offisielt en romersk provins med sin hovedstad i Thessaloniki. Resten av de greske bystatene sluttet seg gradvis og til slutt til Roma og endte sin "de jure" autonomi. Romerne overlot lokal administrasjon til grekerne uten å gjøre forsøk på å avskaffe tradisjonelle politiske mønstre. Agoraen i Athen fortsatt å være sentrumet for det samfunnet og det politiske liv. Keiser Caracallas dekret i 212, Constitutio Antoniniana, utvidet borgerskapet utenfor Italia til alle frie voksne menn i hele Romerriket og hevet i praksis befolkningen i provinsene til lik status som borgere av Roma selv. Viktigheten i dette dekretet er mer historisk enn politisk. Det la grunnlaget for integrasjon hvor økonomi og juridiske mekanismer i staten kunne innføres gjennom hele Middelhavet slik det ble gjort fra Latium inn i hele Italia. I praksis fant ikke integrasjonen sted likt over alt. Samfunn som allerede var integrert med Roma, som Hellas, ble favorisert av dette dekretet til fordel for de som lå langt borte, var for fattige eller for fremmed som Britannia, Palestina eller Egypt. Caracallas dekret førte ikke til prosesser som overførte makt fra Italia og vest til Hellas og øst, men akselererte dem og la grunnlaget for Hellas' vekst som en betydelig maktfaktor i Europa og Middelhavet i middelalderen. Østromerriket. Historien til Østromerriket beskrives av August Heisenberg som historien «til den romerske staten av den greske nasjon, som ble kristen». Delingen av imperiet i vest og øst og den etterfølgende kollapsen til Vestromerriket var utviklinger som forbedret posisjonen til grekerne i imperiet og til slutt lot dem bli identifisert med det. Den ledende rollen til Konstantinopel begynte da Konstantin den store gjorde Bysantium til sin nye hovedstad i Romerriket, deretter var den kjent som Konstantinopel. Byen lå som en fyrlykt for grekerne i sentrum av hellenismen som varte til moderne tid. Figurene Konstantin den store og Justinian I dominerte i løpet av 324–610. Keiserne forsøkte å gi et grunnlag for etterfølgende utvikling og dannelsen av Østromerriket og assimilerte romersk tradisjon. Forsøk på å sikre grensene til imperiet og å gjenoppbygge det romerske territoriet preget de tidlige århundrene. Samtidig ble perioden preget av den endelige dannelsen av ortodoks doktrine, men også av en rekke konflikter som stammet fra kjetteri som utviklet seg innenfor imperiet grenser. I den første perioden av den midtre bysantinske epoken (610–867) ble imperiet angrepet av både gamle fiender (persere, langobarder, avarere og slavere), men også nye som dukket opp for første gang i historien (arabere, bulgarere). Hovedkarakteristikken for denne perioden var at fiendenes angrep ikke bare var lokalisert til grenseområdene til staten, men de ble utvidet dypt innenfor, de truet til og med hovedstaden. Samtidig mistet disse angrepene sine periodiske og midlertidige karakterer og ble permanente bosetninger som endret seg til nye stater som var fiendtlige mot Bysantium. Disse statene ble henvist til av østromerne som "sclavinias". Endringer i intern strukturer i riket ble også observert som var diktert av både eksterne og interne årsaker. Hovedvekten av små frie bønder, utvidelsen av militærets eiendommer og utviklingen av systemet av grupper, fullførte utviklinger som hadde startet i den foregående perioden. Endringer ble også merket i administrasjonssektoren. Administrasjonen og samfunnet hadde blitt utelukkende gresk, mens gjeninnføringen av ortodoksien etter en bevegelse som angrep retningen tillot vellykket gjenopptagelse av misjonering blant nabofolkene og deres plassering innenfor sfæren til bysantinsk kulturell innflytelse. I løpet av denne perioden ble staten geografisk redusert og økonomisk skadet, siden det mistet rike regioner, men staten fikk større lingvistisk, dogmatisk og kulturell homogenitet. Fra sent i det 8. århundre begynte riket å komme seg etter ødeleggelsene etter rekken av invasjoner og gjenerobringen av Hellas begynte. Grekere fra Sicilia og Lille-Asia ble ført inn som bosettere. Slaverne ble enten drevet ut eller assimilert, og sclaviniasene ble eliminert. Innen midten av det 9. århundret, var Hellas gresk igjen, og byene begynte å komme seg på grunn av økt sikkerhet og gjeninnføringen av effektiv sentral kontroll. Økonomisk fremgang. Da Østromerriket ble reddet fra en kriseperiode av det resolutte lederskapet til de tre komnenoi-keiserne, Alexios, Johannes og Manuel, i det 12. århundre, blomstret Hellas. Nylig forskning har avdekket at denne perioden var en tid med betydelig vekst i landbruksøkonomien med stigende befolkning og utvidede nyrydding av jordbruksland. Den utstrakte byggingen av kirker på landsbygda er en sterk indikasjon på at velstanden ble skapt selv i fjerntliggende områder. En jevn økning i befolkningen førte til større befolkningstetthet, og der er gode bevis på at den demografiske økningen ble fulgt av en fornyelse av landsbyene. Ifølge Alan Harvey i hans bok "Economic expansion in the Byzantine Empire 900-1200", vokste landsbyene betydelig i det 12. århundre. Arkeologiske bevis viser en økning i størrelsen på urbane bosetninger sammen med en merkbar oppkomst av nye landsbyer. Arkeologiske bevis forteller oss at mange av middelalderbyene, inkludert Athen, Thessaloniki, Theben og Korint, opplevde en periode av rask og betydelig vekst som startet i det 11. århundre og fortsatte frem til slutten av det 12. århundre. Veksten i byene trakk til seg venezerne, og denne interessen i handel ser ut til å ha videre øket den økonomiske blomstringen i Hellas. Venezerne og andre var aktive handelsmenn i havnene i det hellige land, og de gjorde det til sitt levebrød å frakte varer mellom kongedømmene i Outremer og vesten mens de også i stor grad handlet med østromerne og Egypt. Kunstnerisk fornyelse. De ellevte og tolvte århundrene sies å være en storhetstid for bysantinsk kunst i Hellas. Mange av de viktige bysantinske kirkene rundt Athen ble bygget i løpet av denne perioden, og dette reflekterer veksten i urbaniseringen i Hellas på denne tiden. Der var også en fornyelse i mosaikk-kunsten med kunstnere som viste stor interesse i å avbilde naturlandskaper med ville dyr og scener fra jakt. Mosaikkene ble mer realistiske og livlige med økende fokus på å avbilde tredimensjonale former. Med sin sans for luksus og lidenskap for farger, gjorde kunsten fra denne tiden Østromerriket berømt i hele den kristne verden etter som mesterverker ble spredt. Bysantinsk kirke i Agora i Athen. Vakker silke fra verkstedene i Konstantinopel viser i sterke farger også dyr, løver, elefanter, ørner og griffer, som konfronterer hverandre eller viste keisere på hesteryggen eller opptatt i jakten. I provinsene begynte regionale arkitekturskoler å produsere mange forskjellige stiler som spilte på en rekke kulturelle innflytelser. Alt dette antyder at der var en økende etterspørsel etter kunst der flere mennesker hadde tilgang til den nødvendige velstanden for å bestille eller betale for slike arbeider. Men ekspansjonen av bysantinsk kunst i denne perioden, en av de mest bemerkelsesverdige delene av rikets historie, stoppet ikke der. Fra det tiende til det tolvte århundre var Østromerriket hovedkilden for inspirasjon for vesten. Med deres stil, arrangement og ikonografi avslører mosaikken i St. Markus' i Venezia og katedralen i Torcello tydelig deres opphav i Østromerriket. På lignende vis viser Palatine kapellet, Martorana i Palermo og katedralen Cefalu, sammen med de store dekorasjonene i katedralen i Monreale, innflytelsen til Østromerriket ved det normanniske hoffet på Sicilia i det tolvte århundre. Spansk-maurisk kunst stammet uten tvil fra Bysantium. Romanesk kunst skylder østen mye, hvor den lånte ikke bare sine dekorative former, men formen til noen av dets bygninger slik det for eksempel vises av kirkene med kupler i det sørvestlige Frankrike. Prinser i Kiev, venezianske doger, abbeder i Monte Cassino, handelsmenn fra Amalfi og de normanniske kongene på Sicilia så alle til Østromerriket etter kunstnere eller kunstverk. Så stor var innflytelsen til bysantinsk kunst i det tolvte århundre at Russland, Venezia, Sør-Italia og Sicilia alle i praksis ble provinsielle sentrer som var opptatt med produksjon av bysantinsk kunst. Det fjerde korstoget. 1204 markerer begynnelsen på den sene bysantinske perioden da antagelig den viktigste hendelsen for riket skjedde. Konstantinopel gikk tapt for det greske folket for første gang, og riket ble erobret av latinske korsfarere fra det fjerde korstog og ville bli erstattet av en ny latinsk i 57 år. I tillegg hadde perioden med latinsk okkupasjon avgjørende innflytelse på rikets indre utvikling da elementer av føydalismen fikk innpass i bysantinsk livsførsel. Det greske imperiet ble delt mellom det tidligere gresk-bysantinske Komnenos-dynastiet (Epiros) og Palaiologos-dynastiet, det siste dynastiet før Konstantinopels fall. Etter den gradvise svekkelsen av strukturene i den gresk-bysantinske staten og deres skrumpende landområder fra tyrkiske invasjoner, kom fallet til det gresk-bysantinske imperiet for osmanerne i 1453 da den bysantinske perioden regnes å ha tatt slutt. Det må påpekes at begrepet «bysantinsk» er en samtidig etablert av historikere. Folket kalte riket sitt fra det tiende århundre et gresk imperium og romersk-gresk før det igjen. Derfor kaller grekerne seg noen ganger romioi i samlet form. Romeo-begrepet ble av og til brukt på grunn av den juridiske tradisjonen som i mange områder var igjen av den politiske administrasjonen fra riket. Det må også påpekes at mange riker i hele Europa også hadde brukt dette begrepet som karolingerne eller det hellige romerske rike av den tyske nasjon (Latin Sacrum Romanum Imperium) som så på seg selv som de legitime arvingene etter Romerriket. Osmansk styre. a> i oktober 1827 markerte i praksis slutten på det osmanske styret i Hellas. Da osmanerne ankom, fant to greske migrasjoner sted. Den første migrasjonen bestod av de greske intellektuelle som dro til det vestlige Europa og influerte tiden før renessansen. Den andre migrasjonen bestod av grekere som forlot slettene på den greske halvøya som slo seg ned i fjellene. Hellas er for det meste fjellrikt og osmanerne kunne ikke erobre hele den greske halvøya siden de hverken skapte et militært eller administrativt nærvær i fjellene. Der eksisterte mange greske fjellklaner over hele halvøya og på øyene. Sfakiotene på Kreta, Souli i Eporos og maniotene på Peloponnes var de mest motstandsdyktige fjellklanene i hele det osmanske riket. Fra slutten av det 16. århundre frem til det 17. århundre begynte mange grekere å migrere fra fjellene til slettene. Millet-systemet bidro til at en etniske ortodokse grekere holdt sammen ved å segregere de forskjellige folkene innenfor det osmanske riket basert på religion. Den gresk-ortodokse kirke, en etno-religiøs institusjon, hjalp grekere fra alle geografiske områder på halvøya til å beholde sin etniske, kulturelle og lingvistiske arv under de harde årene med osmansk styre. Grekerne som levde på slettene under osmansk okkupasjon var enten kristne som forholdt seg til byrdene av fremmed styre eller kryptokristne, greske muslimer som i hemmelighet praktiserte sin gresk-ortodokse tro. Mange grekere ble kryptokristne for å unngå høye skatter og samtidig uttrykke sin identitet ved å opprettholde sine hemmelige bånd med den gresk ortodokse kirke. Men grekere som konverterte til islam og ikke var kryptokristne ble dømt tyrkere i øynene til de ortodokse grekerne, selv om de ikke adopterte det tyrkiske språket. På den annen side spilte denne befolkningen en viktig rolle for opprettelsen av den moderne greske kulturen, siden tyrkiske tradisjoner og vaner ble lært under hele okkupasjonsperioden. De mest opplagte sporene av osmansk innflytelse på dagens greske kultur finnes i gresk musikk og i det greske kjøkken. Den moderne greske stat. Ekspansjonen av Hellas fra 1832 til 1947 som viser territorier som ble gitt til Hellas i Sévresavtalen, men mistet i 1923 etter Lausanneavtalen. Osmanerne hersket over Hellas til begynnelsen av det 19. århundre. 25. mars 1821 gjorde grekerne opprør og erklærte sin uavhengighet, men oppnådde ikke dette før i 1829 gjennom den såkalte London-protokollen. De store europeiske maktene så på uavhengighetskrigen med sine beretninger om tyrkiske overgrep i et romantisk lys. Et eksempel på dette er Eugène Delacroix sitt maleri fra 1824 kalt "Scènes des massacres de Scio". Mengder av ikke-grekere meldte seg frivillige til å kjempe for deres sak, inkludert George Byron. På flere tidspunkt så det ut til at osmanerne var i ferd med å knuse den greske revolusjonen hadde det ikke vært for trusselen om direkte militær intervensjon fra Frankrike, Storbritannia eller Russland. Den russiske utenriksministeren, Ioannis Kapodistrias, som selv var greker, returnerte hjem som president i den nye republikken etter den greske uavhengigheten. Den republikken forsvant da de europeiske stormaktene hjalp til med å endre Hellas til Det greske kongedømmet. Den første kongen, Otto, kom fra Bayern, og den andre, Georg I, kom fra Danmark. I løpet av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre forsøkte Hellas i en rekke kriger med osmanerne å utvide sine grenser for å inkludere den etniske greske befolkningen i det osmanske riket. De joniske øyene ble returnert av Storbritannia ved ankomsten til den nye kongen fra Danmark i 1863, og Thessalia ble avgitt av osmanerne uten kamp. Resultatet av Balkankrigene i 1912-13 var at Epiros, det sørlige Makedonia, Kreta og de egeiske øyer ble annektert inn i Hellas. Hellas nådde dagens grenser i 1947. Første verdenskrig og den gresk-tyrkiske krig. I første verdenskrig gikk Hellas inn på trippelententens side mot det osmanske riket og de andre sentralmaktene. I krigens etterspill gav stormaktene deler av Lille-Asia til Hellas, inkludert byen Smyrna, i dag kjent som Izmir, som hadde en gresk majoritetsbefolkning. Men på dette tidspunktet hadde tyrkiske nasjonalister ledet av Mustafa Kemal Atatürk kastet den osmanske regjeringen, organiserte et militært angrep på greske styrker og beseiret dem. Umiddelbart etterpå måtte over en million innfødte grekere i Tyrkia dra til Hellas som befolkningsbytte med hundretusenvis av muslimer som levde i den greske stat. Andre verdenskrig. Til tross for landets tallmessig små og dårlig utstyret styrker, gjorde Hellas et betydelig bidrag i de alliertes forsøk i andre verdenskrig. Ved krigens start gikk Hellas inn på de alliertes side og nektet å innfri italienske krav. Italia invaderte Hellas den 28. oktober 1940, men greske styrker slo invasjonshæren tilbake etter en bitter kamp. Dette markerte den første allierte seieren i krigen. Adolf Hitler gikk så nølende inn, primært for å sikre sin strategiske sørlige flanke. Styrker fra Tyskland, Bulgaria og Italia lyktes i å invadere Hellas og overmannet greske, britiske, australske og newzealandske enheter. Men da tyskerne forsøkte å ta Kreta i et massivt angrep med fallskjermsoldater med mål om å redusere trusselen for en motoffensiv av de allierte styrkene i Egypt, gav kretiske sivile og allierte styrker hard motstand. Det greske felttoget forsinket de tyske militære planene mot Sovjetunionen og det er hevdet at den tyske invasjonen østover startet altfor nær vinteren. I løpet av årene med aksemaktenes okkupasjon av Hellas, døde tusenvis av grekere i kamper, konsentrasjonsleirer eller av hungersnød. Okkupantene myrdet større deler av det jødiske samfunnet til tross for forsøk fra den gresk-ortodokse kirke og mange andre kristne grekere på å skjule jødene. Økonomien ble ødelagt. Etter frigjøringen opplevde Hellas en like bitter borgerkrig mellom kommunistiske opprørere og regjeringsstyrker som bestod av republikanere, liberale, rojalister og konservative. Den varte til 1949. Gjenoppbygning. I 1950- og 1960-årene utviklet Hellas seg raskt, innledningsvis med hjelp fra den amerikanske Marshallplanens bevilgninger og lån, og senere gjennom vekst i turistnæringen. Det greske militæret tok makten i 1967 i et statskupp og kastet regjeringen til Panagiotis Kanellopoulos og etablerte den greske militærjuntaen som senere ble kjent som "oberstenes regime". CIA var involvert i et kupp og Bill Clinton ba senere om unnskyldning for innblandingen. Regimet avskaffet i 1973 det greske monarkiet. Diktator Papadopoulos nektet i 1974 å hjepe USA, og rykter skal ha det til at dette førte til et nytt kupp gjennom Henry Kissingers forsøk. Oberst Ioannides ble utnevnt til ny statsleder. Mange holder Ionnides ansvarlig for kuppet mot president Makarios III av Kypros, kuppet som var opptakten til den første bølgen av tyrkisk invasjon av Kypros i 1974. Kypros-hendelsen og den blodige undertrykkingen av Athens polytekniske opprør førte til at militærregimet falt sammen. En karismatisk politiker i eksil, Konstantinos Karamanlis, returnerte fra Paris som interimstatsminister og ble senere gjenvalgt for to ytterligere perioder som leder for det konservative partiet Nea Dimokratia. Gjeninnføring av demokrati. Etter en folkeavstemning for å bekrefte avsettelsen av kong Konstantin II i 1975, ble en demokratisk republikansk grunnlov satt i verk. En annen politiker som tidligere var i eksil, Andreas Papandreou, returnerte også og grunnla det sosialistiske partiet PASOK som vant valgene i 1981 og dominerte landets politiske kurs i nesten to tiår. Siden gjeninnføringen av demokrati har stabiliteten og den økonomiske velstanden i Hellas vokst. Hellas sluttet seg til EU i 1981 og adopterte euroen som sin valuta i 2001. Ny infrastruktur, midler fra Eu og voksende inntekter fra turisme, sjøfart, tjenester, lysindustri og telekommunikasjonsindustri har gitt Hellas en levestandard bedre enn noen gang før. Spenningen eksister fremdeles mellom Hellas og Tyrkia over Kypros-spørsmålet og grensene i Egeerhavet, men forholdet har blitt betydelig bedre etter flere jordskjelv, først i Tyrkia og så i Hellas, som førte til sympati og generøs assistanse av grekere og tyrkere flest. Jens Hundseid. Jens Valentinsen Hundseid (født 6. mai 1883 i Vikedal, død 2. april 1965) var en norsk politiker (B). Han var stortingsrepresentant fra 1925 til 1940, og var i ett år statsminister etter at partikollega Peder Kolstad døde i 1932. Hundseid var bondesønn, og vokste opp på morsgården i Vikedal i Ryfylke. Han tok landbruksskole og skogskole før han begynte på Norges landbrukshøyskole (NLH). Etter eksamen der i 1905 arbeidet han noen år som lærer på folkehøgskole og ved NLH. I 1912 giftet han seg og bosatte seg på konas gård i Sandsvær i Lågendalen. Fra 1915 var han redaktør i Eidsvold Blad, og fra 1918 var han styrer for Telemark landbruksskole i Holla. Denne stillingen hadde han til han i 1935 ble fylkesmann i Buskerud. Han meldte seg inn i Bondepartiet da det ble stiftet i 1920, og satt på Stortinget fra 1925 til 1940, de første årene som representant for Telemark, og de fire siste årene som representant for Buskerud. Han ble formann i partiet i 1930, og parlamentarisk leder fra 1931 til 1933, og 1934 til 1940. Han kom fra Stortinget for å overta som regjeringsleder da Kolstad døde, og hadde også rollen som landbruksminister. Etter regjeringens fall var Hundseid en av arkitektene bak «Kriseforliket» som i 1935 førte fram Arbeiderparti-regjeringen Nygaardsvold. Hundseid følte seg tvunget til å bli medlem av Nasjonal Samling i 1940, et valg han selv i ettertid betegnet som «feigt». Dette kan dog sees i perspektiv at han på talerstol på Stortinget og også i media kom med antisemmittiske uttalelser (Forland 2009, Johansen 1984, Mendelsohn 1969). Han ble i rettsoppgjøret etter krigen dømt til 10 års fengsel. Straffen ble ettergitt i 1949. Han levde tilbaketrukket i Oslo til sin død i 1965. Den norske Nobelkomite. Komiterommet i Nobelinstituttet. Veggene har portretter av de tidligere fredsprisvinnerne. Det Norske Nobelinstitutt i Oslo. Den Norske Nobelkomite, ofte bare kalt Nobelkomiteen, er en komité på fem personer oppnevnt av Alfred Nobels testament til å utdele Nobels fredspris. I henhold til testamentet velger det norske Stortinget medlemmene av komitéen. Komiteen velger selv leder og nestleder; nåværende leder er Thorbjørn Jagland. Geir Lundestad har vært komiteens sekretær og direktør for Nobelinstituttet siden 1990. Komiteen het "Det Norske Stortings Nobelkomite" fra 29. november 1901 til 1. januar 1977. Komiteen skal være totalt uavhengig, og skal ikke ta imot instrukser eller pålegg fra noe hold i forbindelse med bedømmelse av prisforslagene. Ingen drøftelser i forbindelse med valget av kandidater til Nobels fredspris skal omtales av Nobelkomiteen. Nobelkomiteen har alle sine møter i et spesielt møterom i Nobelinstituttet. Veggene i dette rommet er dekorert med portretter av personlige fredsprisvinnere og logoer av samtlige organisasjoner som er tildelt Nobels fredspris. Nobelkomiteen er ikke et offentlig organ, men en privatrettslig forvalter av en testamentarisk gave. Komiteens medlemmer. Medlemmene velges av Stortinget for en seks-årsperiode og tre varamedlemmer velges for en tre-årsperiode, med mulighet for gjenvalg. Tidligere kunne regjeringsmedlemmer også være medlemmer av komiteen. I periodene 1898- 1902 (Johannes Steen), 1907 – 1908 (Jørgen Løvland) og 1925 – 1926, 1928 – 1931 og 1933 – 1935 (Johan Ludwig Mowinckel) var disse også sittende statsminister samtidig som medlem av Nobelkomiteen. Stortinget bestemte 24. juni 1937 at regjeringsmedlemmer ikke kan være medlem av Nobelkomiteen. Fra 1978 ble det praksis at stortingsrepresentanter ikke velges inn i komiteen. Vinterkrigen. Vinterkrigen (finsk: ', russisk: ') brøt ut da Sovjetunionen angrep Finland den 30. november 1939, tre måneder etter utbruddet av andre verdenskrig. Angrepet ble internasjonalt fordømt og førte til at Sovjetunionen ble utestengt fra Folkeforbundet. Vinterkrigen var den dominerende konflikten i Europa under perioden som på engelsk er kjent som The Phony War. Sovjetunionen krevde i forhandlinger høsten 1939 at Finland skulle avstå landområder på Det karelske nes, fordi grensen mellom Finland og Sovjetunionen var for nær Leningrad. Finland avviste kravet og tilbød Sovjetunionen andre områder. Etter påståtte finske grenseprovokasjoner i den sovjetrussiske grensebyen Mainila, angrep Sovjetunionen Finland den 30. november. Sovjets leder Josef Stalin hadde forventet å erobre hele landet innen slutten av 1939, men den finske motstanden sinket og stoppet de tallmessig overlegne sovjetiske invasjonsstyrkene. Finland fikk noe støtte fra utlandet i form av våpen og frivillige, men ingen militære styrker. Et britisk-fransk ekspedisjonskorps ble etablert, men forlot aldri britiske eller franske havner, da deres tiltenkte rolle i realiteten var kontroll av de svenske malmfeltene i Nord-Sverige. Finnene holdt stand frem til 13. mars 1940, da de undertegnet en fredsavtale. Finland ble tvunget til å avstå 10 % av sitt territorium og 20 % av sin industrielle kapasitet, hovedsakelig skogindustri, til Sovjetunionen. 10 % av befolkningen måtte flykte fra sine hjem og eiendommer. Under store deler av krigen forsøkte Finland å forhandle via den svenske regjeringen. De fleste henvendelsene resulterte imidlertid bare i at Sovjetunionen skjerpet kravene, og ved fredsslutningen måtte Finland avstå større landområder enn det som lå i det opprinnelige kravet fra høsten 1939. Hadde ikke de finske styrkene holdt ut, er det imidlertid sannsynlig at hele Finland ville blitt okkupert. Ønsket om revansje, samt andre politiske omstendigheter, førte Finland inn i fortsettelseskrigen (juni 1941 – høsten 1944). Vinterkrigen viste Sovjetunionens ledere at landets militære styrker hadde store svakheter, og etter fredsavtalen med Finland ble disse manglene forsøkt utbedret. Tyskland tolket vinterkrigen som et tegn på at sovjetstyrkene var svake, og at det var mulig å invadere og okkupere landet. Tyskland invaderte Sovjet under operasjon Barbarossa i 1941, men klarte bare å okkupere den delen som ligger vest for linjen Leningrad-Moskva-Rostov. Bakgrunn. a> ble noen av de hardeste kampene i Vinterkrigen utkjempet. Det er blitt utkjempet flere kriger om kontrollen over Karelen, da området ligger gunstig strategisk plassert ved Østersjøen, har et grøderikt jordsmonn, og lenge var økonomisk velstående. På 1200-tallet kjempet Sverige og Novgorodriket om makten over territoriet, og ved Nöteborgstraktaten i 1323 delte de Karelen seg imellom. Den største og mest velstående delen, Vest-Karelen med elvene Sestra og Vuoksen og med sjøen Saimen og byen Viborg, tilfalt Sverige, som på den tiden innbefattet nåtidens Finland. Viborg ble hovedstaden i denne nye svenske provinsen. I 1617, mens tsarens Russland var svakt etter urolighetene i landet, okkuperte Sverige restene av Vest-Karelen. Under det svenske styret forlot de geistlige, de borgerlige og store deler av dens russisk-ortodokse befolkningen området og flyttet til Tver-regionen. Etter nederlaget i den store nordiske krig – ved Freden i Nystad i 1721 – tapte Sverige Det karelske nes og Ladoga-Karelen til Russland, og i 1743 måtte Sverige avstå det sørlige Karelen til Russland etter den russisk-svenske krig i 1741-43. Størstedelen av Finland utgjorde den østlige delen av det svenske kongeriket inntil Det russiske keiserdømmet erobret Finland under finskekrigen 1808-1809. Finland ble nå et russisk storfyrstedømme med Helsingfors som hovedstad (fra 1812). Storfyrstedømmet skulle fungere som en bufferstat under russisk styre for å beskytte hovedstaden St. Petersburg. Opprinnelig var finnene tilfredse med situasjonen, men russifiseringsforsøk iverksatt for å styrke den sentrale regjeringen og forene det russiske keiserdømme førte på slutten av 1800-tallet til selvstyrebevegelser og en sterk finsk nasjonalfølelse. Fra ca. 1890, og særlig under generalguvernør Nikolai Ivanovitsj Bobrikovs styre mellom 1898—1904, ble det drevet en hard russifiseringspolitikk. Bobrikov ble skutt og drept av en finsk nasjonalist i 1904. De finske separatistbevegelsen fikk liten materiell støtte fra Japan under Den russisk-japanske krig i 1904-05, men under Første verdenskrig støttet Tyskland de finske selvstendighetsbevegelsene aktivt, blant annet ved å trene jegerbataljonen, som for det meste besto av finske soldater. Finlands kulturelle, økonomiske og religiøse forbindelse med Tyskland og Sverige gjorde det lett å skape nye politiske bånd. Under den russiske revolusjon proklamerte bolsjevikene selvstyre som en av grunntankene bak den «nye orden». Finland utnyttet situasjonen og erklærte seg selvstendig den 6. desember 1917. I den etterfølgende borgerkrigen kjempet tysk-trente finske Jäger-tropper og tyske soldater side om side mot kommunistene. «De hvite» under Carl Gustaf Mannerheims ledelse vant borgerkrigen over «de røde» i 1918. Etter at Tyskland tapte Første verdenskrig, ble planer om monarki skrinlagt til fordel for en republikk. Mellomkrigstiden. Etter krigen forble forholdet mellom Tyskland og Finland godt, takket være tyskernes rolle under forsvaret av Finlands selvstendighet. Men finnene hadde liten sympati for den nasjonalsosialistiske ideologien, og etter at nasjonalsosialistene tok makten i Tyskland i 1933, kjølnet forholdet. I stedet begynte Finland å orientere seg i samme utenrikspolitiske retning som de andre skandinaviske landene ved å holde på landets nøytralitet og holde seg unna internasjonale konflikter. De orienterte seg også mot Vest-Europa. Flere finske offiserer fikk opplæring i Frankrike, og franske offiserer medvirket under byggingen av festningsverkene i Mannerheimlinjen. Storbritannia var Finlands største handelspartner. Forholdet mellom Sovjetunionen og Finland var anspent – russifiseringspolitikken ved århundreskiftet, arven fra det feilslåtte sovjetstøttede kommunistopprøret i Finland og to finske militærekspedisjoner i 1918 og 1919 hadde resultert i en sterk og gjensidig mistro mellom landene. I Vienaekspedisjonen i 1918 og Aunusekspedisjonen i 1919 hadde finske frivillige forsøkt å erobre det russisk-kontrollerte Øst-Karelen, som aldri hadde vært en del av Storfyrstedømmet. Stalin fryktet at Tyskland i fremtiden ville angripe Sovjetunionen, og da den finsk-russiske grensen tvers over det karelske nes lå bare 32 kilometer fra Leningrad, ville finsk territorium være et utmerket utgangspunkt for et angrep. Den 21. januar 1932 undertegnet Sovjetunionen en ikke-angrepspakt med Finland. I 1934 ble pakten forlenget for 10 år. Men Sovjetunionen brøt Tartu-pakten i 1937 da sovjetiske styrker blokkerte finske handelsskip som seilte mellom Ladogasjøen og Finskebukta. I april 1938 (eller muligvis tidligere) begynte Sovjetunionen diplomatiske forhandlinger med Finland som et ledd i forberedelsene til forsvaret mot Tyskland. Russerne var hovedsakelig bekymret for at Tyskland eller Frankrike og Storbritannia ville bruke Finland som utgangspunkt for et angrep mot Leningrad. I forhandlingene ble det gjort klart at man ønsket en avtale om militær assistanse mellom de to landene, som inkluderte sovjetiske militærbaser i Finland og rett for den Røde Hær til å rykke inn på finsk territorium for å møte fiendtlige styrker før de nådde Leningrad. Det ble også krevet at grensen skulle flyttes lenger vekk fra Leningrad. Det gikk over ett år uten særlig fremgang, og i mellomtiden forverret den politiske situasjonen i Europa seg. Molotov–Ribbentrop-pakten. Skisse over tyske og sovjetiske interesseområder som angitt ved Molotov-Ribbentrop-pakten. Finland og dets sørlige nabostat Estland «hører til» Sovjetunionen Den 23. august 1939 ble en ikke-angrepspakt (Molotov–Ribbentrop-pakten) undertegnet av Tyskland og Sovjetunionen. Pakten omfattet også en hemmelig tilleggsprotokoll, der partene delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Blant annet ble det avtalt at Estland, Latvia, Finland og Bessarabia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland (dog ble Litauen senere overført til Sovjetunionens interessesfære). Polen skulle deles mellom landene; Tyskland fikk de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen fikk områdene øst for Curzonlinjen som hadde vært russiske før krigen. Den 1. september gikk Tyskland til angrep på Polen, og Sovjetunionen angrep Polen fra øst den 17. september. I løpet av et par uker hadde de delt Polen mellom seg. Den 24. september 1939 begynte sovjetiske militære fly å fly over Tallinn og over resten av Estland, og sovjetiske krigsskip ble observert utenfor de estiske havnene. Dagen etter begynte russiske fly å fly også over alle de to andre baltiske republikkene. Samme dag la russerne frem et ultimatum om å undertegne en såkalt «felles forsvars- og assistansepakt», som innebar at landene skulle tillate russerne å opprette militærbaser og stasjonere tropper på deres territorium. Den estiske regjeringen aksepterte ultimatumet og undertegnet avtalen den 28. september. Latvia undertegnet avtalen den 5. oktober og Litauen den 10. oktober 1939. Avtalen tillot russerne å opprette militærbaser på de baltiske landenes territorium og å utstasjonere 25 000 sovjetiske soldater i Estland, 30 000 i Latvia og 20 000 i Litauen fra oktober 1939. Samtidig med at de baltiske landene undertegnet avtalen, foreslo Sovjetunionen den 5. oktober at Finland også skulle inngå en tilsvarende avtale. Men den finske regjeringen hadde ikke til hensikt å undertegne den ufordelaktige avtalen og avslo derfor russernes tilbud. Den 6. oktober innkalte finnene sine reservister, og den 12. oktober igangsatte Finland full mobilisering av hæren. Forhandlinger mellom Finland og Sovjetunionen. Den finske forhandlingsdelegasjonen returnerer fra Moskva 16. oktober 1939, fra venstre Aarno Yrjö-Koskinen, J.K. Paasikivi, Johan Nykopp og Aladár Paasonen Det første sovjetiske kravet om en grenseendring kom den 14. oktober 1939, og finnene kom med sitt forslag den 23. oktober 1939. Russerne la frem et nytt forslag som finnene takket nei til den 3. november 1939. Finlands strategiske stilling i 1939 Den 12. oktober 1939 ble forhandlingene i Moskva mellom Sovjetunionen og en finsk delegasjon innledet. Delegasjonen besto av Stockholm-ambassadør Juho Kusti Paasikivi, Väinö Tanner og Moskva-ambassadør Aarno Yrjö-Koskinen. I det første møtet kom Stalin og Molotov med tre forslag. Det første var en forsvars- og bistandspakt av samme art som dem man hadde inngått med de baltiske statene. Da Paasikivi kategorisk avviste dette, ble det foreslått en lokal bistandspakt som skulle sikre en sperring av Finskebukta med en sovjetisk base i Hangö, maken til Gibraltar. Ved å ha en base der i samvirke med basene i Estland, kunne Sovjetunionen kontrollere Finskebukta. Dette ble også avvist av finnene. Molotov fremla deretter sitt tredje forslag, hvor finnene skulle gi en konsesjon i den vestre delen av Finskebukta (Hangö), returnere den vestre delen av Fiskerhalvøya og akseptere en grensejustering på det Karelske nes. Som kompensasjon lovet de et dobbelt så stort område i Øst-Karelen. Etter at Stalin og Molotov hadde forelagt det tredje forslaget, ba Paasikivi om en pause i forhandlingene, så han kunne kontakte regjeringen i Helsingfors. Den 14. oktober møttes partene igjen til forhandlingsbordet. Stalin og Molotov hadde forberedt seg grundig før forhandlingene, og deres viktigste krav var at man skulle flytte grensen 50-60 km nordover fra Leningrad langs linjen Suvanto-Vuoksi-Äyräpäänjärvi-Muolaanjärvi-St. Johannes. Molotov henviste til at grensen gikk kun 32 km fra Leningrad, og at grensejusteringen ville bidra til å sikre byen mot fiendtlige angrep. Også Hängo (hvor Molotov atter en gang tok opp spørsmålet om en lokal bistandspakt), Petsamo og Åland ble diskutert, dog uten at partene kom til enighet. Man ble enige om å møtes igjen den 20. eller 21. oktober, samt at den finske delegasjonen skulle få de sovjetiske forslagene presisert i et skriftlig memorandum før sin avreise til Helsingfors. Som kompensasjon var Sovjetunionen villig til å tildele deler av Repola- og Porajärvi-distriktet (5 529 km²) i Øst-Karelen til Finland (som var dobbelt så stort som de sovjetiske krav mot Finland). Finlands utenriksminister Eljas Erkko trakk paralleller mellom de sovjetiske kravene og hvordan Tyskland, etter at Tsjekkoslovakia hadde avstått Sudetenland i oktober 1938, likevel hadde okkupert resten av landet i mars 1939. Fra finsk side kunne man gå med på noen mindre grensejusteringer, men ved et møte i Moskva i oktober forklarte Josef Stalin at de sovjetiske kravene ikke kunne diskuteres. Ved forhandlingene i Moskva den 23.–25. oktober og den 2.–4. november klarte man å oppnå et kompromiss, på tross av at Stalin måtte gi etter for finnenes krav. Han var villig til å redusere sitt egentlige krav om å flytte grensen nordover fra 50-60 km til 40 km. Som motytelse gikk den finske delegasjonen med på flere innrømmelser om grensejusteringer. Men finnene kunne ikke godta kravet om en sovjetisk marinebase på Hangö. Dermed kjørte forhandlingene seg fast. Mainila-episoden. Da forhandlingene ikke førte noen vei, nektet den finske regjeringen å akseptere Sovjetunionens krav. Den sovjetiske generalstaben under Boris Sjaposjnikov og Aleksandr Vasilevskij var allerede i gang med å legge planer for en offensiv mot Finland. Den 26. november 1939 iscenesatte russerne en episode ved landsbyen Mainila på den russiske siden av grensen, hvor de påsto at finsk artilleri hadde beskutt landsbyen og drept fire sovjetiske soldater. De krevde at finnene skulle beklage hendelsen og beordre sine tropper 20-25 km vekk fra grensen. Finnene nektet å ta på seg ansvaret for angrepet og aksepterte ikke russernes krav, noe russerne brukte som påskudd for å trekke seg fra ikke-angrepspakten. Det ble senere påvist at episoden var en russisk provokasjon iscenesatt for å gi russerne påskudd til å invadere Finland, ettersom det finske artilleriet nettopp for å unngå slike episoder var blitt flyttet så langt fra grensene at det ikke kunne nå Mainila. Finske patruljer kunne observere hvordan russiske tropper samlet seg på den andre siden av grensen. Den 30. november krysset Den røde armé den finsk-russiske grensen med 27 divisjoner, i alt 460 000 mann, bombet regjeringsdistriktet i Helsingfors og nærmet seg raskt Mannerheimlinjen. Finlands forsvar i 1939. Den finske hæren var ved begynnelsen av krigen dårlig forberedt på krig, ikke bare på grunn av dens tallmessige underlegenhet som følge av et lavt befolkningstall, men også fordi den var materielt og teknologisk underlegen. I mellomkrigstiden var den militære og politiske ledelse i konstant diskusjon over det utilstrekkelige militærbudsjettet. Spesielt de to sterkeste partene, de anti-militaristiske sosialdemokratene ("Suomen Sosialidemokraattinen Puolue") og de pengesparende sentristene ("Suomen Keskusta") blokkerte en økning i forsvarsutgiftene, selv under den forverrende internasjonale situasjonen. Så sent som i august 1939 uttrykte statsminister Aimo Kaarlo Cajander, som ledet en koalisjon mellom begge partiene, sin glede over at Finland brukte ressursene til nyttigere ting enn krigsmateriell som raskt ble foreldet. I tillegg hadde regjeringen ønsket å fremme det nasjonale næringslivet ved å fokusere på egen våpenindustri, fremfor å kjøpte våpen fra Sverige og andre land. Det finske forsvaret av 1939 bygget på en forsvarsplan som den finske hærs overkommando utarbeidet i 1934. Planen gikk ut på å stoppe et fiendtlig angrep på Det karelske nes langs en linje hvor naturlige hindringer som Vuoksi-elva ville stanse de fiendtlige styrkene og redusere deres operative muligheter. Denne operasjonsplanen var ikke optimal, og den ble kraftig kritisert før krigen. Manglende finansiering hindret ytterligere utbygging av linjen. Den finske planen forutså at russene ville være i stand til å mobilisere opptil 10 divisjoner mot forsvarsstillingen på Det karelske neset i løpet av 7-8 dager. Denne linjen ble senere av internasjonal presse kalt Mannerheimlinjen. Linjen gikk fra øst til vest langs Taipale-Suvanto-Vuoksi-Äyräpäänjärvi-Muolaanjärvi-Kipinolanjärvi og hadde 221 bunkere, de fleste bygget mellom 1920 og 1930. Sovjetisk propaganda hevdet at linjen var like sterk som eller sterkere enn Maginotlinjen. Sannheten var derimot at de fleste av bunkerne var strukturelt svake og hovedsakelig besto av beskyttelsesrom dekket av trebjelker. Kun de siste 66 bunkerne var bygget av solid stål-armert betong, og av disse var omkring 40 for svake til å tåle moderne artilleribeskytning. De fleste av dem lå i Summa og Lähde-sektorene, farlig nær Viborg, og de var ikke særlig bevokst med trær. Linjen var svakere enn tilsvarende forsvarslinjer andre steder i Europa, og ifølge finnene selv var linjens virkelige styrke basert på de sta forsvarernes «sisu» - det finske uttrykket for indre kraft og pågangsmot. Nord for Ladogasjøen ble det gitt ordre om å bruke alternative metoder for å forsinke og eventuelt stoppe fienden før den kunne nå de strategisk viktige punktene Uleåborg, Kajana, Rovaniemi, Kemi og Petsamo. Fiendens styrke ble anslått til maksimalt fire divisjoner. Den finske hæren omfattet ved begynnelsen av krigen 250 000 soldater, hvorav 133 000 ble stasjonert på det karelske nes og de resterende 120 000 forsvarte resten av den finsk-sovjetiske grensen. Dette svarte til omkring ti infanteridivisjoner, syv brigader og diverse heimeverns- og grensevernsavdelinger. Det var knapt med tungt skyts; den finske hæren hadde bare 30 stridsvogner til rådighet, og de var operative kun noen få uker av krigen. Tilsvarende var det mangel på automatvåpen. Hæren hadde hundre panservernkanoner, importert fra Sverige. Kanonene var av typen 37 mm Bofors m/36 (i finsk tjeneste under betegnelsen "37 PstK/36"), og de første kanonene ble pakket ut noen uker før krigen brøt ut. Soldatene måtte derfor ofte bruke improviserte panservernvåpen som Molotovcocktails, sprengladninger som Kasapanos og sammenbundne håndgranater. Artilleriet i mange enheter var fremdeles fra før første verdenskrig og hadde derfor begrenset rekkevidde. Det var bare 36 våpen per divisjon, hvorav 24 var lette feltkanoner. Britisk Bristol Blenheim bombefly med det finske flyvåpens merking En finsk kvinne, medlem av Lotta Svärd, speider etter fiendtlige fly et sted i det nordlige Finland, januar 1940, fra SA-kuva Bygning i Vapaudenkatu, Jyväskylä ødelagt av Sovjetisk bombing Det finske flyvåpnet besto av bare hundre fly. De mest moderne flyene i tjeneste var de britisk-produserte Bristol Blenheim bombefly og Gloster Gladiator jagerfly, samt forskjellige hollandske Fokker-fly, så som Fokker D.XXI og Fokker C.X. Soldatene hadde ikke egne luftvernskanoner, de tilgjengelige hundre kanonene ble brukt til å forsvare byene mot bombeangrep. Finlands forsvarssjef, feltmarskalk Carl Gustaf Mannerheim, hadde til en viss grad lyktes med å mobilisere den finske hæren i oktober 1939, selv om det var litt forvirring i starten, da mange offiserer fikk kommandoen over større avdelinger enn de var vant til. Mannerheim hadde i 1931 blitt utnevnt til leder av Finlands forsvarsråd, samtidig med at han fikk et skriftlig løfte om at han i tilfelle krig ville bli Finlands forsvarssjef. Svinhufvuds etterfølger Kyösti Kallio fornyet dette løftet i 1937. Mannerheim hadde oppfordret regjeringene til å fokusere på nasjonal forsoning og forsvar, og arbeidet hardt for å modernisere Finlands forsvar og landets forsvarsindustri, men forsøkte forgjeves å etablere en militært forsvarsunion med Sverige. Men opprustingen av den finske hæren gikk ikke så raskt eller så bra som han håpet, og han var ikke begeistret for å måtte gå til krig. Han var ofte uenig med de skiftende regjeringene og undertegnet en rekke brev om fratredelse. Mens forhandlingene med Sovjetunionen brøt sammen i oktober 1939, ble han bedt av statsminister Cajander om å trekke seg fra posten som forsvarssjef. Men ansøkningen ble trukket tilbake da Finland ble invadert av Sovjetunionen om morgenen 30. november 1939. Den finske hæren besto ved begynnelsen av Vinterkrigen av ni feltdivisjoner, fire brigader og en rekke mindre selvstendige bataljoner og kompanier. Hæren ble organisert i tre korps. Det II. og III. korps var underordnet hæren på Det karelske nes (Karjalan armeija). IV. korps forsvarte området nord for Ladoga-sjøen. Ansvaret for forsvaret av resten av grensen opp til Petsamo ved Nordishavet ble gitt til Nord-Finlands gruppe, som besto av en rekke uavhengige bataljoner. For å kunne organisere erstatningsmannskap for enhetene, ble det opprettet en felterstatningsbrigade (Kenttätäydennysprikaati, KT-Pr) bestående av ni bataljoner. Men på grunn av tyngden i det sovjetiske angrepet måtte bataljonene bli brukt som stridsenheter. Også tre reservedivisjoner (1.Koti.TD – 3.) ble dannet fra de tilgjengelige reservene. Etter hvert som situasjonen ble mer alarmerende, ble 1. og 3. Koti.TD omdannet til den 21. og 23. divisjon og sendt til fronten den 19. desember. 2. Koti.TD ble utplassert som individuelle regimenter i Nord-Finland. Den 7. oktober 1939 ble det gitt ordre om delvis mobilisering av de finske styrkene. Samtidig ble det opprettet et operativt hovedkvarter for den finske hæren, sammen med korpshovedkvarter for II., III. og IV. Armékorps. Det ble også opprettet et hovedkvarter for hæren under generalløytnant Hugo Österman med oppgaven å forsvare det Karelske nes ("Kannaksen Armeijan Esikunta"). Dette var ikke en del av den opprinnelige planen, og ideen var at man skulle ivareta sikkerheten av neset hvis mobiliseringen viste seg å bli for svak eller for langsom. I fredstid ble Det karelske neset forsvart av 4 såkalte dekningsgrupper. Disse hadde omkring samme styrke som en brigade og bestod av grensetropper og lokale Suojeluskunta-menn (en paramilitær bevegelse i Finland). De ble kalt U for Uusikirkko (Nykyrka), M for Muolaa, L for Lipola og R for Rautu. Disse ble innlemmet i Kannaksen Armeijan Esikunta under mobiliseringen i oktober 1939. Resten av Finlands forvar ble opprettholdt av selvstendige enheter. Resten av hæren ble utplassert som Hovedkommandoens Reserver (6. divisjon i Luumäki og 9. divisjon i Uleåborg – 9. hadde intet artilleri). Etter at Mannerheim ble utnevnt som Finlands forsvarssjef den 30. november, opprettet han raskt sitt hovedkvarter i byen Sankt Michel. Han utnevnte generalløytnant Aksel Airo som sin assistent, en post han beholdt fra 3. desember 1939 til 27. mars 1940, mens hans gode venn general Rudolf Walden ble utnevnt som hovedkvarterets representant til regjeringen fra 1940, hvoretter han ble forsvarsminister. Den sovjetiske invasjonsplanen. Under de pågående forhandlingene mellom Finland og Sovjetunionen i Moskva ble generalstabssjefen for den røde armé, marskalk Boris Sjaposjnikov, instruert av Stalin om å utarbeide en plan for invasjonen av Finland. Sjaposjnikov skisserte en operasjon av flere måneders varighet, der en stor del av hæren ville bli benyttet. Denne planen ble avvist av Stalin, og arbeidet ble delegert til sjefen for Leningrads Militærdistrikt, General Kirill Meretskov. Han la frem en plan som forutsatte at krigen bare skulle vare noen få uker, og at det kun skulle brukes landstyrker fra Leningrads Militærdistrikt. Meretskovs plan la fokuset på Det karelske neset og dermed på Mannerheimlinjen. På dette landområdet mellom innsjøen Ladoga og Finskebukta lå den korteste veien til den finske hovedstaden Helsingfors, og det var her vei- og jernbanenettet var best utbygget, med relativt få naturgitte hindringer, som f.eks. skoger. Den baltiske flåten skulle i denne planen utføre flere oppgaver. Sovjetiske ubåter skulle overvåke nabolandene og avskjære havområdene utenfor Finland. Marineinfanterister skulle okkupere de små øyene i Finskebukta, mens marinens flystyrker skulle støtte landstyrkenes offensiv. I tillegg skulle en sovjetisk marinestyrke med tre slagskip hjelpe hærstyrkene med artilleristøtte. Samlet var Den røde armé den finske hæren langt overlegen, med en overlegenhet på 3:1 i antall soldater, 5:1 i artilleri og 80:1 i stridsvogner. General Kirill Meretskov regnet med at det bare ville ta 10-12 dager for hans velutstyrte 27 divisjoner å nå Helsingfors. De sovjetiske soldatene ble til og med advart mot å krysse grensen til Sverige ved en feiltagelse. Krigsutbruddet. Sovjetisk infanteri krysset Rajajoki-elven på det Karelske nes den 30. november 1939.Russiske SB-2 bombefly over Helsingfors om morgenen 30. november 1939.Helsingfors etter russiske bombeangrep den 30. november 1939. Den 30. november 1939 kl. 6.50 om morgenen begynte vinterkrigen med forberedende bombardement fra sovjetisk artilleri mot de finske stillingene langs grensen. Klokken 8.30 krysset 460 000 soldater fra Den røde armé, støttet av 1 500 stridsvogner, den finsk-sovjetiske grensen på det Karelske nes, nord for Ladogasjøen og ved Petsamo. Den offisielle sovjetiske forklaringen var at Finland hadde beskutt sovjetiske tropper ved Mainila, noe som senere viste seg å være en fabrikkert historie. I løpet av morgenen krysset sovjetiske tropper grensen også ved Rajajoki, Joutselkä og Lipola. Klokken 09.20 om morgenen ble de første russiske flyene observert over Helsingfors. Disse flyene kastet ned flere tusen flyveblader som oppfordret innbyggerne til å styrte Mannerheim-Cajander-Erkko-regjeringen. Deretter fløy de videre og slapp fem lette bomber i området nær Malm lufthavn. Klokken 10.30 fløy ni SB-2 mellomtunge bombefly over Helsingfors og kastet sine bomber over havnen, men de falt harmløst i vannet. Deretter fortsatte formasjonen mot den arkitektonisk berømte Helsingfors jernbanestasjon. På tross av ideelle værforhold og ingen motstand klarte flyene ikke å få et eneste treff på selve stasjonen, men bombene falt på den åpne plassen foran, og det kostet 40 sivile livet. Tre fly forlot formasjonen for å angripe en mindre flyplass i nærheten, og en hangar ble satt i brann. Helsingfors Tekniske Institutt ble hardt rammet, og flere elever og medlemmer av lærerstaben ble drept. Formasjonen brøt deretter opp i små grupper som deretter fløy i tilfeldige retninger over byen og kastet små klaser av brannbomber, noe som førte til få skader, men ble en påkjenning nær bristepunktet for byens brannkorps. Deretter slapp de sine siste bomber over byens sentrum, og ironisk nok ødela de fasaden til bygningen hvor den sovjetiske legasjonen holdt til. Deretter fløy de østover mens de ble beskutt av finske luftvernbatterier. Et nytt luftangrep ble gjennomført av 15 SB-2 bombefly klokken 14.30 mens veier og gater var fulle av mennesker og biltrafikk. Bombene falt for de meste tilfeldig, men ytterligere 50 sivile ble drept og to eller tre ganger så mange ble skadet. I alt nådde de sivile tapstallene i Helsingfors 200 døde. Det sovjetiske luftvåpen utførte dessuten luftangrep på Viborg, havnen i Åbo, vannkraftverket i Imatra, gassmaskefabrikken i Lahtis, Enso og Hangö. I Finskebukta okkuperte marinestyrker fra den sovjetiske baltiske flåte de omstridte øyene Seitskär (Seiskari), Lavansaari, Tyterskär (Tytärsaari) og Hogland (Suursari). På Sieksari ble et sovjetisk flagg observert klokken 13.55. Under og kort tid etter de sovjetiske luftangrepene mot Helsingfors ble det gjort store forandringer i både den politiske og i den militære ledelse i Finland. Etter å ha kjørt flere omveier for å unngå bombekratere, lik og brennende ruiner, ankom Carl Gustav Mannerheim regjeringsbygningen, hvor president Kyösti Kallio ventet ham. Da han møtte Kallio, trakk Mannerheim sin oppsigelse tilbake, og Kallio utnevnte ham til øverstkommanderende for den finske hæren. Angrepet kom som et sjokk for den finske regjeringen. Som resten av Helsingfors' befolkning hadde regjeringen møtt opp til arbeid som alle andre dager, og den var samlet da den første flyalarmen lød. Mens de så forundret på hverandre, forlot de etter forsvarsminister Niukkanens lakoniske forslag regjeringsbygningen og samlet seg under trærne i parken utenfor. Samme kveld trådte Riksdagen sammen i Folkets Hus, som de anså som sikrere enn Riksdagsbygningen. Etter at statsminister Aimo Cajander, utenriksminister Eljas Erkko og forsvarsminister Niukkanen hadde redegjort for situasjonen, og riksdagsgruppene hadde uttalt seg, mottok regjeringen en tillitserklæring. Etter møtet ble regjeringen og riksdagen evakuert til Kauhajoki nordøst for Helsingfors. Men Väinö Tanner mente at regjeringen, ledet av det høyreorienterte partiet Kansallinen Edistyspuolue, var delvis ansvarlig for den elendige situasjonen og ikke hadde forutsetninger for å innlede fredsforhandlinger med Sovjetunionen, og hadde derfor som mål å styrte regjeringen. Paasikivi hadde dagen før understreket for president Kallio at Erkko hadde vist seg som uegnet for rollen som utenriksminister, og han foreslo at Tanner skulle avløse ham. Etter riksdagsmøtet henvendte Tanner seg til Cajander og krevde hans og utenriksminister Erkkos avgang. Cajander valgte å frasi seg makten med æren i behold, og neste morgen hadde Tanner overtatt posten som utenriksminister, mens han valgte Risto Ryti, presidenten for Finlands Bank, som statsminister. Mens Tanner arbeidet med det diplomatiske, skulle Ryti styre krigsinnsatsen, som også inkluderte å få internasjonal støtte. Ryti arbeidet tett med Mannerheim fra marskalkens eget hovedkvarter i stedet for regjeringens i Kauhajoki. Ved den nye regjeringens første møte meddelte statsminister Ryti at dens primære oppgave var at Finland skulle gjenåpne forhandlinger og avslutte fiendtlighetene så raskt som mulig, og øke nasjonens forhandlingsevne gjennom en militær strategi som gikk ut på å beskytte nasjonen og dens uavhengighet ved å forsvare hver meter av finsk territorium og påføre russerne alvorlige tap – for å overbevise Stalin om at forhandlinger ville være den eneste løsningen for å avslutte kamphandlingene. Men midt under møtet fikk regjeringen melding om at det forelå en risiko for at Sovjetunionen ville angripe Ålandsøyene, noe som fikk regjeringen til å foreslå for Sverige å befeste øygruppen i fellesskap. Sveriges avslag den 2. desember kom som en stor skuffelse, men ikke som noen overraskelse, ettersom den svenske regjeringen under statsminister Per Albin Hansson hadde gitt samme svar en uke tidligere. Selv om svenskene hadde sympati med finnenes sak, holdt de fast ved sin strenge nøytralitetspolitikk. Beslutningen skapte en viss bitterhet mot Sverige hos finnene, men de bitre følelsene ble dempet ved at svenskene støttet den finske saken uoffisielt gjennom omfattende våpenhjelp og omkring 8 000 frivillige. Det har senere kommet opplysninger om at Sovjetunionen faktisk hadde utarbeidet planer for å angripe Ålandsøyene, men de ble aldri satt ut i livet. Samtidig foretok Moskva den 1. desember et politisk utspill ved å meddele at «Finlands demokratiske republikk» var opprettet i Terijoki – et kjent badested nær grensen, som de finske troppene hadde oppgitt, og som nå var okkupert av sovjetiske soldater – med kommunisten Otto Ville Kuusinen som formann og utenriksminister. «Folkeregjeringens» første handling var å utstede en proklamasjon til det finske folk. Den hilste «med største begeistring» den tapre, uovervinnelige Røde armé velkommen som folkets venn og befrier, ikke som erobrer. Den skulle befri det sultende finske folk fra fiendene Cajander, Ryti og Mannerheim. Neste dag undertegnet Sovjetunionen en bistandpakt med Terijokiregjeringen. Bortsett fra de mange proklamasjonene og nedkastning av flyveblader over Finland, spilte ikke marionettregjeringen noen særlig stor rolle. Opprettelsen av Terijokiregjeringen fikk den motsatt effekt og samlet det finske folket, såvel de høyreorienterte som de venstreorienterte, mot den sovjetiske invasjonen. De første kamphandlingene. Det første sovjetiske angrepet på Finland i desember 1939, fra The Department of History ved the U.S. Military Academy Selv om et angrep av Sovjetunionen var ventet, kom det som et sjokk på både finnene og verdenssamfunnet. De sovjetiske invasjonstroppene var overlegne i styrke, både i antall soldater, artilleri og kampfly, og hadde også nesten monopol på stridsvogner. Mens angrepet gikk relativt langsomt på neset, oppstod den mest alarmerende utviklingen i Ladoga-Karelen. Da dette var «bakveien» til Mannerheimlinjens forsvarsverker på neset og til det finske baklandet og hadde infrastrukturen som var velegnet for både stridsvogner og motoriserte enheter, var det her finnene regnet med et større sovjetisk angrep, og flere feltmanøvrer hadde blitt holdt her. Planen var å la russerne rykke helt frem til en forsvarslinje som gikk fra Ladogasjøen over Kitelä til Syskyjärvisjøen. Når det sovjetiske angrepet hadde blitt stoppet, og russernes forsyningslinjer var strukket til det ytterste og var blitt ekstremt sårbare, ville et kraftig finsk motangrep mot russernes høyre flanke fra de tett skogbevokste områdene ved Loimola og Kollaa avskjære russerne, hvoretter den omringede hovedstyrken kunne utslettes. Men problemer oppstod; blant annet hadde russerne i løpet av høsten 1939 bygget en ny jernbanelinje fra Petrozavodsk til grensen, ikke langt fra byen Suojärvi, hvilket fordoblet den 8. armés forsyningsmuligheter i området. En annen alvorlig belastning på Mannerheims reserver var de kraftige, men isolerte angrepene i de tette skogområdene i Sentral- og Nord-Finland. Nord for IV. korps' front var det få veier og et landskap som egnet seg dårlig for militære operasjoner (og i særdeleshet om vinteren). Finnene regnet derfor ikke med større sovjetiske angrep mellom Kitelä og Petsamo. Men i stedet sendte russerne 8 divisjoner støttet av stridsvogner og artilleri inn i de tette skogene. Carl Gustaf Mannerheim studerer et kart under Vinterkrigen. på omkring 42 til 1. To ekstra regimenter sluttet seg til styrken etter de første grensekrysningene og landgangene. De første trefningene på neset. Sovjetiske tropper støttet av T-26 stridsvogner og GAZ-AA lastebiler fra den 7. armé under fremrykning på Det karelske nes 2. desember 1939. Klokken 8.30 om morgenen den 30. november krysset komandarm Meretskovs 7. armé den finsk-sovjetiske grensen med 120 000 mann støttet av 1 000 stridsvogner og med artilleristøtte fra 600 kanoner. I buffersonen mellom Mannerheimlinjen og grensen hadde general Österman utplassert 4 sikringsgrupper med en styrke på 21 000 mann. General Öhquists II. armékorps hadde kommandoen over gruppene «U», «M» og «L», og general Heinrichs' III. armékorps hadde kommandoen over gruppen «R», som fra krigens første stund kjempet mot en enorm overmakt. Sikringgruppene var utplassert langs en linje av karelske landsbyer: «U» ved Uusikirkko (Nykyrka), «M» ved Muolaa, «L» ved Lipola og «R» ved Rautu. 1. divisjons 3. brigade lå i reserve mellom Mannerheimlinjen og sikringsstyrkene mellom sjøene Suulajärvi og Valkjärvi. Mannerheims opprinnelige plan var at sikringsgruppene skulle holde russerne i sjakk mens 3. brigade av 1. divisjon skulle utføre et motangrep før de måtte trekke seg tilbake til Mannerheimlinjen. Men situasjonen lå ikke til rette for å gjennomføre planen, samtidig med at Österman anså den for å være for ambisiøs for utrente tropper. Derfor ga han styrken ordre om kun å forsinke russerne så lenge som mulig. Mens finnene kjempet for å forsinke de sovjetiske invasjonsstyrkene, fortsatte soldatene å evakuere de siste sivilistene. I perioden mellom forhandlingsbruddet og krigsutbruddet hadde finnene evakuert tusenvis av karelske familier, og etter at sivilistene hadde forlatt hjemmene sine, plasserte finnene dødsfeller og minerte husene og inventaret med en listighet og oppfinnsomhet som fikk "Pravda" til å klage over finnenes bruk av «barbariske og motbydelige triks.» Nesten tilfrosne innsjøer ble også minelagt så stridsvognene ville synke i sjøen ved detonasjon. Da nyhetene om denne taktikken nådde frem til de sovjetiske troppene, unngikk de å krysse innsjøene, og dermed oppnådde finnenes hensikten med mineleggingen. Allerede fra krigens første stund oppstod det køer i de sovjetiske kolonnene. De finske veiene var ikke store nok til å klare presset fra de mange hundre kjøretøyene som skulle rykke frem gjennom Finland, og dermed oppstod det køer hvor kjøretøyene ble stående støtfanger til støtfanger, mens andre kjøretøyer endte i veigrøftene eller kjørte seg fast i snødriver og sumper. Sporadiske men kraftige snøstormer og sporadisk finsk ildgivning bidrog også til å øke russernes forvirring. Finske sikringstropper forlater stillingene på Det karelske nes. Sporlysammunisjon under en nattlig trefning Östermans visjon var at sikringstroppene utelukkende skulle forsinke de sovjetiske invasjonsstyrkene, mens hovedstyrkens skulle utplasseres langs Mannerheimlinjen. Ettersom hovedstyrken allerede hadde blitt utplassert langs Mannerheimlinjen ved krigens utbrudd, mente Österman at det var bortkastet å risikere gode tropper foran gode forsvarsstillinger i stedet for bak dem. Resultatet av usikkerheten var at det ble gjort tøff motstand noen steder, middelmådig eller liten motstand andre steder, og som helhet en middelmådig forsvarsinnsats i stedet for en felles defensiv strategi i buffersonen. Mot slutten av krigens første dag hadde russerne tvunget soldatene fra «Gruppe U» tilbake til de østlige utkantene av landsbyen Terijoki. Her var motstanden kraftig, og omkring halvdelen av landsbyen hadde blitt ødelagt enten på grunn av sovjetisk artilleriild eller av finnenes bruk av brent jords taktikk. Finnene utførte flere motangrep mot de sovjetiske styrkene som hadde brutt gjennom de finske stillingene bare noen kilometer fra Summa ved Mannerheimlinjen. Begge hadde falt i løpet av natten og påførte finnene betydelige tap. Da sikringsstyrkene måtte trekke seg tilbake neste morgen, sprengte de en jernbanebro, hvilket forsinket fremrykningen til russernes mekaniserte tropper i omkring ti timer. Ved landsbyen Palkeala, ikke langt fra Rautu, hadde russerne forsøkt å bryte gjennom med infanteri støttet av stridsvogner, men angrepet ble avverget. Om kvelden den 2. desember hadde de sovjetiske styrkene nådd linjen Vammelsuu-Kivinebb-Rautu-Taipale, og Mannerheims generaler hadde nå fått et ganske presist bilde av det sovjetiske angrepet. Angrepsstyrkene rykket frem langsomt og forsiktig, og miner, dødsfeller og sporadisk motstand bidro til å skape frykt i russernes rekker. De holdt seg til veiene og opererte i isolerte kolonner uten kontakt med hverandre, noe som gjorde deres flanker sårbare for de motangrepene Mannerheim hadde i tankene. Noen fristende muligheter oppstod, men før Österman rakk å legge planene, hadde situasjonen endret seg, og finnene ble derfor forhindret fra å utnytte russernes sårbarhet. De sovjetiske stridsvognene var hovedgrunnen. Ingen finsk soldat hadde konfrontert en bølge av fiendtlige stridsvogner, eller en enkelt moderne stridsvogn, i førkrigstidens militærøvelser. Selv om offiserene hadde prøvd å trene soldatene opp mentalt for å forberede dem på møtet med fiendtlige stridsvogner, var det å møte stridsvogner i virkeligheten noe helt annet. Den 2. desember om kvelden fikk arméstaben i Imatra en rapport om at en fiendestyrke var blitt landsatt bak U-gruppens høyre flanke, i Puumala på kysten av Finskebukta. En stund senere ble det også meldt fra sentrale områder på Neset at fienden hadde rykket helt frem til Sormula by, foran hovedforsvarstillingen, og derved delt forterrenget i to. Arméstaben reagerte umiddelbart på begge disse truslene og ga ordre om at U- og R-gruppen skulle trekkes tilbake, U gruppen til Nykirke og R-gruppen tildels over Suvanto, tildels bakom II Armékorps' forsvarslinjer. Ordren var allerede blitt iverksatt da det ble klart at meldingene var feil. Det første ryktet hadde oppstått ved en misforståelse. Noen sivile på vei bort fra frontsonen hadde slaktet dyr de ikke kunne få med seg, og en finsk patrulje hadde tatt dem for russere, da de gikk ut fra at alle sivile var evakuert. Den andre rapporten forekom i begynnelsen helt troverdig, ettersom man var klar over at russerne hadde slått en kile mellom M-og L-gruppen. Men denne meldingen viste seg også snart ikke å være riktig. Da misforståelsene ble oppdaget, var tilbaketrekningen i gang, og det var for sent å slå kontraordre. Den 3. desember falt Rautu, Valkjärvi og Nykyrka for de sovjetiske invasjonsstyrkene. Den 4. desember angrep sovjetiske styrket støttet av stridsvogner langs sjøene Suulajärvi, Nurmijärvi og Valkjärvi og ved Kiviniemi. Senere samme dag kom Mannerheim stormende ned til Östermans hovedkvarter i Imatra. Öhquist, som hadde mange andre og bedre ting å gjøre, fikk ordre om å delta. Mannerheim skjelte ut Österman og anklaget ham for å ha fulgt ordrene halvhjertet, og for å ha skylden for at Mannerheims buffersonestrategi brøt sammen på grunn av ordren om å trekke R- og U-gruppen tilbake natten til 3. desember. Både Österman og Mannerheim tilbød seg å fratre sine stillinger, men de unngikk en konfrontasjon da de innså hvilken ødeleggende effekt en slik hendelse vil ha for finnenes moral. Molotovcocktailen var et improvisert panservernsvåpen som både var billig, effektivt og lett å lage, og hadde stor virkning mot de sovjetiske stridsvognene. Samtidig begynte det å vise seg tegn til at den finske hæren var i ferd med å stabilisere seg. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, begynte de finske soldatene å finne måter til å løse problemet med de sovjetiske stridsvognene, og de fant ut av at de kunne stoppes på forskjellige måter. Tømmerstokker og brekkjern kunne stikkes inn mellom drivhjulene på stridsvognene for å ødelegge beltene. Et annet improvisert panservernvåpen som både var billig, effektivt og lett å lage, var flasker fylt med en brennbar væske, ofte bensin, med en fille stappet ned i flaskehalsen til lunte. Selv om det ikke var finnene som oppfant våpenet, var det de som kort etter krigsutbruddet ga dem det navnet som stadig blir brukt i dag: «Molotovcocktail», oppkalt etter Sovjetunionens regjeringssjef og utenriksminister Vjatsjeslav Molotov. I løpet av den første uken produserte finnene store mengder av dette våpenet, og når forrådet av flasker begynte å ta slutt, forsynte vinmonopolet i Helsingfors (Oy Alkoholiliike Ab) de finske soldatene ved fronten med 40 000 tomme spritflasker. Vinmonopolet startet også en industriell fremstilling av molotovcocktails på fabrikken i Rajamäki, og sendte dem til fronten sammen med de nødvendige fyrstikkene. Ved krigens slutt var 542 194 molotovcocktails blitt produsert på fabrikken i Rajamäki av en arbeidsstyrke på 87 kvinner og 5 menn. De harde kampene fortsatte på flere adskilte steder, mens resten av styrken trakk seg tilbake til Mannerheimlinjen. Den 5. desember forlot deler av 5. divisjon linjen for å dekke «Gruppe U»s venstre flanke. I motsetning til soldatene fra sikringsgruppen hadde disse soldatene aldri vært i kamp, og ingen hadde sett en fiendtlig stridsvogn i kamp før. Mens de var i ferd med å innta stillingene på Us flanke, ble det ropt fra en rekognoserende kavalerienhet at sovjetiske stridsvogner var på vei. De panikkslagne soldatene forlot da sine lastebiler, kanoner og sårede og flyktet tilbake til Mannerheimlinjen, hvor offiserene truet dem med å bli banket opp eller skutt. Det viste seg senere at det som ble tatt for å være fienden, var en finsk panserbil på rekognoseringsoppdrag for de utrykkende infanteristene. Mannerheims utbrudd hadde gitt resultater, og kampviljen til de finske soldatene i buffersonen ble styrket i løpet av natten mellom 5. og 6. desember. En rekke overfall ble rettet mot de sovjetiske kolonnene, og et siste motangrep rettet mot Perkjärvi resulterte i høye tapstall blant russerne. Men om morgenen den 6. desember var det ikke mye igjen av den såkalte buffersonen, og det var nå kun noen få finske enklaver foran Mannerheimlinjen. Senere på dagen trakk de siste sikringsstyrkene ved Kiviniemi seg tilbake til linjen nord for Vuoksi. Selv om kampene ikke hadde resultert i noen større finsk seier, hadde russerne heller ikke fått til noe avgjørende gjennombrudd som i felttoget i Polen. Og de mange finske enhetene som ikke hadde kjempet effektivt, kom seg etter sjokket over møtet med de sovjetiske stridsvognene. De hadde nå fått verdifull kamperfaring som de delte med de andre styrkene langs Mannerheimlinjen. Russerne var langsomme, klossete, lite oppfinnsomme og ikke særlig aggressive. Også de hadde også lidd relativt store tap; i løpet av krigens første seks dager mistet de 80 stridsvogner. Samtidig forberedte finnene seg på de ventede angrepene mot Mannerheimlinjen. Slaget om Mannerheimlinjen: del 1. Finske soldater iført uniform av modell «Cajander» i en skyttergrav ved Taipale i desember 1939. Kartskisse som viser sovjetiske angrep på det karelske neset i desember 1939 Kartskisse som viser posisjonene på Det karelske neset ved våpenstillstand 13. mars 1940 Etter at sikringsstyrkene hadde trukket seg tilbake til Mannerheimlinjen, forberedte begge parter seg for den forestående kampen om forsvarslinjen. Mannerheim var utilfreds med sikringstroppenes mangel på aktivitet, og krevde at de skulle utføre flere angrep og nattraid mot de sovjetiske troppene. Siden desember er årstiden med de lengste nettene, og det var mangel på signalpistoler, valgte mange offiserer likevel ikke å sende tropper uten kamperfaring ut på nattangrep. Imens forberedte Meretskov seg på å angripe forsvarslinjen. Han visste at finnene regnet med et angrep mot Summa- og Lähde-sektorene som lå nær Viborg, og som ikke var særlig bevokst med skog, og at de derfor hadde de fleste av forsvarsverkene og reserveenheter her. Han valgte derfor å rette et kraftig angrep mot Taipale for å lokke finnene til å overføre reserver til å forsterke Taipale-sektoren og dermed svekke forsvaret ved Summa. Men den finske 10. divisjon, som hadde tatt opp stilling langs elven Taipaleenjoki, viste at de ikke kunne regne med å motta forsterkninger av betydning. Mannerheim og hans generaler visste nøyaktig hva Meretskovs plan var, og forflyttet derfor ingen reservestyrker til Taipale. Forsvarslinjen ved Taipale lå ved en høydeformasjon som gikk langs Suvantogrenen av Vuoksi-elven i sør og til Ladogasjøen i nord. Langs Suvanto utnyttet finnene høydefordelen. Halvøyen Koukkuniemi var ingenmannsland, da dette området var flatt og sumpet, og nesten trebart. Ved å la Koukunniemi forbli uforsvart kunne finnene konsentrere sine forsvarsstyrker på viktigere deler av sektoren, og de håpet dessuten at russerne ville bli fristet av å rette hovedangrepet her. Det finske artilleriet hadde derfor lagt en ildplan for å utslette fienden så snart de hadde opprettet et brohode på Koukkuniemi. Det første sovjetiske angrepet mot Taipale fant sted klokken 8.15 om morgenen den 6. desember, etter at det sovjetiske artilleriet hadde nådd frem til fronten. Etter et fire timer langt forberedende artilleribombardement mot Neosaari, Koukkuniemi og Villakaa gikk stridsvogner fra den sovjetiske 49. divisjon ved 11-tiden til angrep mot Neosaari, hvor oberst Sihvonens JR 28 hadde tatt opp stilling. Da de møtte russerne, trakk de seg tilbake, men russerne klarte ikke å krysse elven ved fergehavnen Lossi. En time senere krysset sovjetisk infanteri Taipaleenjoki ved Koukkuniemi og fortsatte mot de finske stillingene ved Kirvesmäki. Mens styrkene krysset det åpne terrenget på Koukkuniemi, kom de under kraftig og presis finsk artilleri- og maskingeværild, og de trakk seg da tilbake med store tap både av soldater og materiell. I løpet av natten gikk finnene til motangrep ved Terentillä og Koukkuniemi, men uten hell. Finske soldater med et maskingevær ved Taipale i desember 1939. Taipale-sektoren var relativt rolig om man ser bort fra de kraftige sovjetiske artilleribombardementene i de følgende dagene, og det neste store angrepet kom ikke før den 15. desember. Etter å ha blitt forsterket med den 150. og den 142. divisjon dagen før, gikk russerne til angrep mot Taipaleenjoki, for første gang med et komplett stridsvognsangrep. Mens det sovjetiske artilleriet bombarderte de finske stillingene, ryddet ingeniørtropper vei ved Mustaoja-elveleiet, men passasjen var for smal for stridsvognene. Klokken 11.30 stoppet artillerioverfallet, og stridsvognene kjørte deretter mot Terenttilä gjennom Mustaojaravinen, mens infanteriet marsjerte over Koukkuniemi. Mens det finske artilleriet utslettet det russiske infanteriet, fortsatte stridsvognene gjennom de finske stillingene inntil de måtte stoppe på grunn av bensinmangel. De ble deretter angrepet av finske soldater utrustet med panservernvåpen som Molotovcocktails, Kasapanos og håndgranater. Klokken 14.40 angrep russerne de finske stillingene ved Kirvesmäki, og de finske troppene på høyre flanke ble tvunget tilbake. Men dagen hadde vært et nederlag for russerne, med mellom 300 og 400 drepte og mellom 12 og 18 stridsvogner ødelagt. Neste dag prøvde russerne seg igjen, også denne gang uten hell. I løpet av de følgende dagene fortsatte russerne sine angrep mot fronten ved Taipale, og med hovedtrykket mot Terenttilä og Kirvesmäki. Russerne ble i de følgende dagene forsterket med enda en divisjon og flere artilleribatterier. 25. desember krysset den sovjetiske 4. divisjon Suvanto omkring 8-10 km nordvest for Taipalefronten og opprettet brohoder ved Patoniemi, Pähkemikkö/Volosula og Kelja under dekke av tåke. Men da tåken forsvant, ble russerne i Patoniemi og Pähkemikkö/Volosula angrepet av JR 30, mens 3./JR 30 blokkerte Patoniemi fra sørøst, og over 500 sovjetiske soldater ble drept. Imens ble de sovjetiske bataljonene ved Kelja forsterket med feltkanoner. Det sovjetiske brohodet ved Kelja var en alvorlig trussel mot den 10. divisjons flanke, og klokken 7.30 om morgenen den 26. desember gikk finnene til motangrep mot russerne ved Kelja. Russerne forsøkte å forsterke brohodet med infanteri og artilleri, men med støtte fra kystbatteriet ved Kaarnajoki klarte finnene å nedkjempe brohodet og kaste russerne tilbake. Over 2 000 sovjetiske soldater hadde blitt drept, mens finnene hadde mistet 500. De hadde også tatt som bytte 140 maskingeværer, 12 panservernkanoner, 500 automatgeværer, 200 geværer og store mengder ammunisjon. Den 29. desember ble det stille på Taipalefronten, kun avbrutt av artilleridueller og små angrep. I midten av desember flyttet russerne oppmerksomheten fra Taipale-sektoren til Summa-sektoren. Det første store angrepet mot Summa startet klokken 10 om morgenen den 17. desember, etter et fem timer langt artilleribombardement og bombeangrep av omkring 200 SB-2 taktiske bombefly. Hovedangrepet ble delt opp i to angrep, det ene mot Summa og det andre mot Lähde, som lå omkring to kilometer nordøst for Summa. Landsbyen lå bak selve linjen ved et strategisk viktig veikryss. Etter at artilleriet og bombeflyene hadde gjort sitt, gikk ingeniørtropper i gang med å fjerne piggtrådsperringer og granittblokker (som hadde blitt lagt langs hele linjen som pansersperrer). Etter at sprengladninger hadde ryddet veien for granittblokker og piggtråd, stormet 50 stridsvogner gjennom linjen og nærmet seg de finske soldatene i forsvarslinjens skyttergravssystemer. Infanteriet hadde fått ordre om ikke å trekke seg tilbake, men vente til stridsvognene hadde kjørt videre, så finnene kunne stoppe det sovjetiske infanteriet som kom etter. Meningen var at stridsvognene ville bli forsvarsløse og dermed tvunget til å trekke seg tilbake. Taktikken var desperat, men virket. I det andre angrepet brukte den sovjetiske kommandanten enten ikke ingeniørsoldater, eller de ble utslettet av sitt eget artilleri, for det var nesten ikke gjort skade på pansersperringene. De fleste stridsvognene kunne derfor ikke fortsette, og de som klarte å forsere sperrene ble umiddelbart mål for de finske panservernsoldatene. På grunn av elendig koordinering mellom infanteri og stridsvogner, og velvalgt finsk taktikk, mistet russerne over 35 stridsvogner i det første angrepet mot Summa, en tredjedel av stridsvognene som hadde deltatt. Finske soldater i Mannerheimlinjens skyttegraver ved Summa-sektoren i desember 1939.Steinbarrierer og piggtrådsgjerder ved Mannerheimlinjen. I bakgrunnen ses den finske bunkeren Sj 5. Et enda kraftigere angrep ble den 18. desember rettet mot Lähde, hvor 68 stridsvogner gikk til angrep etter kraftig artilleriforberedelse og flyangrep. Det finske artilleriet, som allerde før krigen hadde kartfestet sine mål, ødela 10 stridsvogner før de overhodet hadde nådd frem til selve forsvarslinjen, og ytterligere 15 ble ødelagt i nærkamp. Infanteriet nådde aldri frem til linjen. Ved Summa mistet russerne over 500 mann i et mislykket infanteriangrep. Den 19. desember utførte russerne kontinuerlige angrep mot Summa, mens hovedangrepet ble rettet øst for Summa ved sjøen Muolaanjärvi, hvor de tunge stridsvognene KV, SMK og T-100 ble testet i kamp for første gang. Kampene spredde seg helt til Summa. Mens stridsvognene manøvrerte seg gjennom de trange gatene, svermet de finske soldatene over dem med molotovcocktails, miner og Kasapanos-sprengladninger mens de skjøt gjennom observasjonslukene med sine Suomi-maskinpistoler. Da kampene ebbet ut den 20. desember, hadde 58 stridsvogner blitt ødelagt. Ved Lähde hadde den strategisk viktige bunkeren «Poppius» fått skader av stridsvognild og var blitt omringet av fienden. Likevel klarte de finske soldatene å holde dem unna med håndgranater og håndvåpen inntil et finsk motangrep gjenerobret området og befridde dem. Den 20. desember gikk russerne til angrep igjen, men ikke med samme styrke som før. Av de tyve stridsvognene som angrep ved Summa ble åtte ødelagt. Støttet av 500 kanoner, mellom 800 og 1 000 fly og to stridsvognsbrigader burde det ha vært lett å bryte igjennom linjen ved Summa. Men russerne hadde brukt opp alle sine forsyninger i angrepene mot Summa, og mer enn tre femtedeler av stridsvognene var ødelagt. Sjefen for en av stridsvognsbrigadene deserterte i stedet for å rapportere tapene til den politiske kommissæren. Finnene hadde hindret russerne i å bryte gjennom Mannerheimlinjen. Etter at finnene hadde klart å forhindre et sovjetisk gjennombrudd på neset, mente både Öhquist og Österman at dette var det optimale tidspunktet for å utføre et motangrep. Russerne var i gang med å omgruppere seg etter de mislykkede angrepene i området omkring Summa og Muolaanjärvisjøen, og brev og dagbøker fra døde sovjetiske soldater, sammen med informasjon fra forhør av tilfangetagne sovjetiske soldater, beskrev den sovjetiske situasjonen som svært dyster. Det ble gitt ordre om å utføre motangrepet, og tidspunktet ble satt til natten mellom den 20. og 21. desember. Problemet var bare at de fleste enhetene som ifølge planen skulle brukes, fortsatt var opptatt med å nedkjempe de siste små lommene med sovjetiske tropper. Öhquist hadde insistert på at angrepet skulle utføres med en stor del av de uthvilte troppene fra 6. divisjon, men da divisjonen var en del av forsvarssjefens reserver, og var igang med å utbygge forsvarsstillinger omkring Viborg, tok det 48 timer før Mannerheim ga tillatelse til å bruke divisjonen. Da var det for sent å starte operasjonen tidligere enn den 23. desember. Motangrepet ble innledet klokken 06.30 den 23. desember, og etter et kort artilleribombardement begynte fem divisjoner å rykke frem. Hensikten med motangrepet var å redusere de sovjetiske styrkenes kampevne for å gjøre dem mindre skikket til å utføre offensive operasjoner. Men finnene møtte snart hard motstand fra russisk infanteri og kraftig og presis artilleribeskytning. Siden det dessuten oppsto kommunikasjons- og logistikkproblemer, og fordi troppene var utslitt, ga den finske overkommandoen klokken 15.00 ordre om å innstille motangrepet. Det var mislykket fordi de finske styrkene ikke hadde rykket lenger frem enn 3 km, og mange ikke mer enn noen hundre meter. Betydningsfulle mål som ammunisjons- og drivstoffslagre, mobile radioenheter og ubeskyttede artilleribatterier kunne ikke ødelegges fordi disse målene enten var utenfor rekkevidde for det finske artilleriet, eller på grunn av kommunikasjonsproblemer. De finske tapene var også høye: 1 300 mann ble drept i motangrepet, og russerne hadde omtrent like store tap. Etter motangrepet ble fronten på det karelske nes relativt rolig i de neste to månedene. Slaget ved Tolvajärvi. Kart som viser de Sovjetrussiske angrepene mot Impilahti-Umoaa, Kollaa og Kivijärvi-Tolvajärvi Etter at den sovjetiske 139. divisjon krysset grensen den 30. desember 1939, iverksatte de finske styrkene fra IV. Armeijakunta en forhåndsplanlagt retrettplan, siden de var underlegne på nesten alle måter. De antok at det ikke ville være mulig for russerne å utplassere større troppestyrker i området nord for Ladogasjøen, hvor det var tette skogområder og få veier, men russerne klarte å utplasserte en full divisjon bestående av 20 000 mann, 45 stridsvogner og 150 kanoner, som rykket frem langs veiene mellom Suojärvi og Tolvajärvi. Siden finnene ikke var forberedt på å møte et større fiendtlig angrep i dette området, hadde de få muligheter til å stoppe den sovjetiske fremrykkningen, og for hver dag som gikk økte trusselen mot IV. Armeijakuntas kommunikasjonslinjer. For å stoppe russernes fremmarsj og avverge trusselen som denne påførte frontlinjen, opprettet den finske overkommandoen en kampgruppe under navnet «Osasto Talvela», ledet av oberst Paavo Talvela. Talvela hadde som mange andre finske offiserer tjenestegjort i den 27. kongelige prøyssiske jägerbataljon under borgerkrigen. Under seg hadde han et infanteriregiment (JR 16), ledet av oberstløytnant Aaro Pajari, som også var en jäger-veteran. Talvelas plan var å omringe den sovjetiske 139. divisjon ved en knipetangsmanøvre over de tilfrosne sjøene Hirvasjärvi og Tolvajärvi. Angrepet over Hirvasjärvi skulle ifølge planen begynne klokken 8.00 om morgenen den 12. desember 1939, og det andre angrepet skulle begynne etter at det første hadde begynt å vise resultater. Senere ble tidspunktene for å innlede begge angrepene satt til klokken 8.00. Den nordlige gruppen, som bestod av to bataljoner, møtte etter kort tid sovjetisk motstand. De støtte sammen med det sovjetiske 718. regiment, som selv hadde planlagt å angripe den finske flanken. Ved middagstid trakk de finske styrkene seg tilbake til sine egne linjer. Selv om angrepet mislyktes, hadde det forhindret russernes 718. regiment fra å angripe den finske flanken og fra å vende styrkene sørover for å forsterke de andre sovjetiske troppene der. Sovjetiske T-26 stridsvogner ved Tolvajärvi. Mens regimentet II/JR 16 forberedte seg på å angripe langs veien, ble det overfalt av det sovjetiske 609. regiment. Finnene kunne fortsette angrepet etter at de hadde mottatt artilleristøtte, og de rykket videre frem mot et turisthotell som lå på en høyde mellom de to innsjøene. Pajari besluttet å bruke sine reserver til en knipetangsmanøvre mot hotellet. Etter harde kamper klarte finnene til slutt å nedkjempe alle forsvarerne i bygningen, inkludert en regimentskommandør. I løpet av natten trakk finnene seg tilbake. Neste morgenen krevde oberst Talvela at man skulle utføre et nytt angrep, og i løpet av de neste dagene presset de finske styrkene den 139. divisjon tilbake. Mellom den 20. og 22. desember utslettet de størstedelen av divisjonen ved Ägläjärvi (omkring 20 km fra Tolvajärvi). Men her møtte de hardere motstand fra den 75. divisjon som hadde ankommet for å forsterke restene av 139. divisjon. Den 24. desember nådde de elven Aittojoki, omkring 30 km fra Tolvajärvi. Her ble offensiven etter ordre fra Mannerheim stoppet. De finske tapene var over 100 drepte og 250 sårede. De sovjetiske tapene var minst 1 000 falne. En stor mengde materiell ble erobret av finnene: haubitsere tilsvarende to batterier, panservernkanoner, omkring 20 stridsvogner (de fleste av dem T-26ere) og 60 mitraljøser. Slaget var en viktig seier for Finland og viktig for den finske hæren i helhet. Russerne prøvde seg ikke på en liknende offensiv mot Tolvajärvi-fronten for resten av krigen. Slaget om Kollaa. Kaptein Aarne Juutilainen ved fronten ved Kollaa. Kart over stillngene ved Kollaa. Den legendariske finske skarpskytteren Simo Häyhä Den 30. november 1939 krysset den sovjetiske 56. divisjon grensen ved Suojärvi og vendte deretter sørvestover mot Kollaa, med målet å komme bak finnenes hovedforsvarslinje nord for Ladogasjøen. Finnene, som ikke hadde regnet med en sovjetisk offensiv i dette området, var russerne underlegne og måtte trekke seg tilbake til Kollaanjoki. Her valgte de å ta opp kampen, og opprettet en forsvarslinje langs elven. Den 7. desember angrep de sovjetiske styrkene de finske troppene i Kollaalinjen for første gang. Angrepet mislyktes, og mellom desember og mars prøvde russerne gang på gang å bryte igjennom de finske linjene ved Kollaa, men alle gangene klarte finnene å forhindre et gjennombrudd her, på tross av store tap etter tung artilleribeskyting og angrep fra horder av sovjetisk infanteri støttet av stridsvogner. Et kjent sitat fra slaget om Kollaa er generalmajor Woldemar Hägglunds spørsmål «Vil Kollaa-linjen holde stand? (Kestääkö Kollaa)», hvortil kaptein Aarne Juutilainen svarte «Kollaa holder stand (Kollaa kestää) inntil vi blir beordret til å trekke oss tilbake.» Selv om finnene klarte å stoppe den røde armé, led 12. divisjon store tap, og forsvarslinjen var ved å bryte sammen da de finske troppene forlot hovedstillingene langs Kollaanjoki den 12. mars, men de utførte likevel et motangrep mot de sovjetiske troppene den 13. mars. Tapene var omkring 1 000 drepte på finsk side, mens over 8 000 sovjetiske soldater falt i de harde kampene om forsvarslinjen. Den legendariske finske skarpskytteren Simo Häyhä tjenestegjorde ved Kollaa-fronten, hvor han fikk æren for 542 bekreftede treff, hvilket formentlig gjør ham til den fremste skarpskytten i militærhistorien. Da den røde armé selv begynte å bruke skarpskyttere, gjorde finnerne et mottrekk, kjent som «Kylmä-Kalle-taktikken», som gikk ut på å stille opp en dukke kledd ut som et fristende mål (f.eks. en offiser). De sovjetiske skarpskytterne kunne som regel ikke motstå fristelsen til å skyte på den, og når finnene hadde regnet ut fra hvilken retning skuddet kom, skjøt man med tyngre skyts (som panservernrifler eller maskingeværer) for å drepe skytteren. Slaget ved Suomussalmi. Rester av den sovjetiske 44. divisjon på Raateentie-veien etter å ha blitt utslettet av finske styrker. Den 30. desember 1939 krysset den sovjetiske 163. divisjon den finsk-sovjetiske grensen og rykket frem fra nordøst mot landsbyen Suomussalmi. Russernes mål var å rykke frem mot og okkupere byen Uleåborg, hvilket ville medføre at Finland ble delt i to. I denne sektoren hadde finnene kun én bataljon tilgjengelig, Er.P 15, som var plassert nær Raate langs veien til Suomussalmi. Russerne møtte liten motstand fra de finske troppene. Kun to ufullstendige kompanier hadde utført forsinkelsesaksjoner på veien mot Suomussalmi, og de sovjetiske styrkene okkuperte landsbyen den 7. desember. Men finnene hadde anvendt «brent jords taktikk» for å hindre russerne i å søke ly i landsbyens bygninger, og trakk seg tilbake til innsjøene Niskanselkä og Haukiperä. De første harde kampene startet den 8. desember da russerne uten hell prøvde å angripe finnene på motsatt side av innsjøene vest for landsbyen. Samtidig prøvde russene å angripe Puolanka mot nordvest, hvor Er.P 16 hadde tatt opp stilling. Dette angrepet var også mislykket. Den 9. desember ble de finske styrkene forsterket med et nyoppretter infanteriregiment (JR 27) under oberst Hjalmar Siilasvuo og forberedte seg på å gjenerobre Suomussalmi. Hovedstyrken prøvde å angipe byen, men møtte hard motstand, noe som resulterte i store tap. Den 24. desember prøvde russerne seg på et motangrep, men klarte ikke å bryte igjennom de finske styrkene som hadde omringet landsbyen. Etter å ha blitt forsterket med ytterligere to regimenter (JR 64 og JR 65), angrep finnene igjen landsbyen den 27. desember. Denne gangen klarte de å få kontrolle over landsbyen, og restene av de sovjetiske troppene trakk seg tilbake over de frosne sjøene. Samtidig hadde den sovjetiske 44. divisjon (som hovedsakelig bestod av ukrainere) rykket frem mot Suomussalmi fra øst, og hadde tatt opp stilling langs veien mellom Suomussalmi og Raate (Raatteentie). Der møtte de restene av 163. divisjon, som trakk seg tilbake fra Suomussalmi. Mellom den 4. og 8. januar 1940 ble den 44. divisjon delt i isolerte grupper og utslettet en etter en av de finske troppene (kjent som motti-taktikken). Resultatet var overveldende; 27 500 sovjetiske soldater hadde falt, 2 100 var tatt til fange, og 43 stridsvogner var ødelagt, mens de finske tapene var mellom 350 og 900 drepte og 600 sårede. Finnene overtok også et betydelig krigsbytte bestående av 43 stridsvogner, 71 felthaubitsere, 260 lastebiler, 1 170 hester, 29 panservernskanoner og 55 feltkjøkkener. Både i Finland og internasjonalt blir slaget fremdeles sett på som et symbol på hvordan underlegne finske styrker hevdet seg i vinterkrigen. «Mottikampene» nord for Ladoga. Mens situasjonen på det Karelske neset i januar 1940 nærmest hadde karakter av en stillingskrig, forekom det store operasjoner på fronten mellom den store innsjøen Ladoga og stillingene ved Kolla. I de fleste tilfeller var det finnene som hadde initiativet. I Ladogakarelen, ved Ladogas nordre kyst, hadde de russiske 168. divisjon, 18.divisjon og 34. panserbrigade rykket frem for å komme i ryggen på de finske styrkene som kjempet på Det karelske nes og i stillingen ved Kolla. I slutten av desember 1939 klarte oberst Hannula med sin 13. divisjon å stanse fremrykkingen ved Kitilä. Den 28.desember klarte 13. divisjon også å ta og holde veistrekningen Käsnäselkä-Uomaa–Kitilä. Under finnenes angrep hadde flere store sovjetrussiske avdelinger blitt omringet. Også på kystveien langs Ladoga fikk sovjetrusserne store problemer da de finske styrkene ble støttet av kystartilleri på fortet Mantsi, samtidig som sterke finske patruljer angrep over isen på Ladoga. Finnene fikk også hjelp av en kraftig snøstorm som raste hele 2. januar 1940 og gjorde de sovjetrussiske forsyningsveiene ubrukbare. I staben til IV Armékorps hadde man godt kjennskap til de sovjetrussiske forsyningsproblemene, og etter ordre fra det finske Hovedkarteret på nyttårsaften satte man i gang planlegging av et stort motangrep for å tilintetgjøre LVI Armékorps, som var innestengt i området Koirinoja-Kitilä-Syksyjärvi. Angrepet skulle ledes av IV Armékorps’ sjef, generalmajor Woldemar Hägglund. Til disposisjon fikk han 12. og 13. divisjon forsterket med tre bataljoner infanteri, ett maskingeværkompani, én kavaleribrigade og to selvstendige infanteriregimenter. Angrepet ble innledet 5. januar. Taktikken gikk ut på å angripe fienden fra nord i hans åpne flanke, og å kutte hans forsyningslinjer og kontaktlinjer tilbake til Sovjetunionen. Hägglund angrep med elleve bataljoner støttet av to artilleriavdelinger, samtidig som seks infanteribataljoner og to artilleriseksjoner bandt fienden i fronten. Innledningen gikk helt etter planen, og de finske styrkene kunne trenge helt frem til bredden av Ladoga ved Koirinoja, slik at de sovjetrussiske troppene ble helt avskåret. I et nytt angrep erobret finnene også hele veien langs Ladoga frem til Pitkäranta. Nå var det bare om å gjøre å nedkjempe alle de «mottiene» som hadde dannet seg. ("Motti" er et finsk ord lånt fra svenska "mått", «mål». I finsk skogsdrift brukes det om tømmer som blir stablet i lunner på ca. 1 m³ på spredte steder i skogen, for å bli hentet senere). Etter mønster fra kampene ved Raatevegen gikk Hägglund først løs på den sovjetiske 18. divisjon, som var splittet i et titals mindre mottier. Sovjetrusserne lykkes i å befeste disse isolerte stillingene, og de gravde seg godt ned til et meget effektivt forsvar. Stridsvogner sto nedgravd med infanteristillinger omkring, og i midten var tren, artilleri og ledelse plassert. De omringede troppenes største problem var forsyninger, og sovjetrusserne forsøkte å slippe forsyninger fra fly. De lykkes dårlig, og mesteparten av forsyningene endte hos finnene. Til tross for at de omringede styrkene hadde det svært vanskelig, kjempet de beundringsverdig og viste en utrolig kampvilje. De to største mottiene lå ved Lemetti på veien mot Uomoaa. Den vestre kaltes «regimentsmottien» og ble nedkjempet først den 4. februar, mens den østre «generalsmottien» først falt i slutten av februar, etter angrep fra den forsterkede Kavaleribrigaden. Dermed var 34. panserbrigade og 18. divisjon knust. Krigsbyttet overtraff alle finske forventninger: 128 panservogner, 91 artilleriskyts, 120 biler, og en mengde infanterivåpen og annet materiell. Tross seieren ved Lemetti var trusselen fra sovjetstyrkene på dette avsnittet langt fra avverget. To forsterkede finske divisjoner hadde riktignok lykkes i å omringe to sovjetrussiske divisjoner og en panserbrigade, men finnenes krefter strakk ikke til for virkelig å nedkjempe 168. divisjon, som gjorde hard motstand der den lå i godt befestede stillinger i området omkring Koirinoja. Sovjetrusserne satte også inn to nye divisjoner, 128. divisjon og 164. divisjon, i retning av Kolla mellom Loimola og Suvilahti, der 56. divisjon helt fra krigens begynnelse hadde presset det finske forsvaret sterkt. Men selv med disse to nye divisjonene mot seg lyktes det forsvarerne ved Kolla å holde stillingene, noe som var forutsetningen for at finnene kunne gjennomføre motti-stridene lenger syd. For å unnsette den omringede 168. divisjon angrep sovjetrusserne også langs kystveien med 25. motoriserte kavaleridivisjon, og etter denne 11. og 72. infanteridivisjon. Langs veien til Uomaa trengte 60. divisjon frem. Til tross for at sovjetrusserne her satte inn hele 6 nye divisjoner, klarte de ikke på noen avgjørende måte å endre situasjonen. Situasjonen til den avskårne 168. divisjon var lite misunnelsesverdig. Man lyktes her bedre med å etterforsyne fra luften, og soldatene hadde rikelig tilgang på hestekjøtt. Det ble også gjort forsøk på å forsyne divisjonen med kolonner av hestekjøretøyer over isen på Ladoga. Disse forsøkene ble hensynsløst stanset av finnene, og sovjetrusserne led store tap. 168. divisjon holdt ut i sine stillinger til krigens slutt. Det hersker ingen tvil om at sovjetledelsen på dette frontavsnittet hadde som mål å innta Sordavala, slik at de kunne falle de finske styrkene på Det karelske nes og ved Kolla i ryggen. Det hersker heller ingen tvil om at sovjetrusserne ville ha tatt initiativet tilbake på dette frontavsnittet dersom krigen hadde vart noen uker lenger. Kampene i Nord-Finland. Finske skijegere av "Lapin Ryhmä" i kamp mot sovjetiske soldater i Nord-Finland den 12. januar 1940.Finske soldater med en fane tilhørende en utslettet sovjetisk stridsvognsbataljon.Den sovjetiske 122. divisjon overskred grensen den 30. november 1939 og rykket frem mot den lille byen Salla. Deres mål var byen Kemijärvi, hvorfra de kunne fortsette mot sørvest mot Rovaniemi på gode veier, hvor de ville møte den 14. armé som hadde til oppgave å okkupere Petsamo. De få finske soldatene i området prøvde å forsinke de fremrykkende russiske styrkene hvor situasjonen tillot det, men den 9. desember okkuperte de russiske styrkene Salla. Dette ga dem to muligheter; den ene var å rykke frem mot landsbyen Sodankylä gjennom landsbyen Pelkosenniemi for dermed å avskjære de finske troppene fra Gruppe Pennanen (Os. Pennanen), som kjempet ved Petsamo-sektoren. 104. divisjon hadde klart å okkupere Petsamo, men hadde problemer med å nedkjempe de finske styrkene sør for byen. Den andre muligheten var å okkupere byen Kemijärvi, hvorfra de kunne rykke frem og okkupere deres egentlige hovedmål, Rovaniemi. De besluttet å dele angrepsstyrken i to for så å rykke frem mot begge målene. Den finske hærens overkommando under Mannerheim hadde fulgt den økende trusselen mot Rovaniemi fra Salla med stor uro, og utnevnte generalmajor Kurt Martti Wallenius til sjef for Lapplandsgruppen (Lapin Ryhmä), som ble forsterket med den 18. selvstendige bataljon (Er.P 17). Wallenius overtok selv kommandoen over styrken og innledet den 17. desember sitt første motangrep mot de fremrykkende sovjetiske styrkende ved Pelkosenniemi. Gjennom et overraskelsesangrep utført av skijegere tvang finnene de sovjetiske styrkene til å trekke seg 70 km tilbake. Etter at finnene hadde slått tilbake 122. divisjons angrep mot Pelkosenniemi, ble hovedoppgaven å stanse offensiven mot Kemijärvi, hvor de sovjetiske styrkene bare stod få kilometer fra målet. Her var motstanden kraftigere, og russerne trakk seg kun noen få kilometer tilbake før de gikk over på defensiven. Men russerne klarte ikke å erobre for annen gang de områdene som finnene hadde gjenerobret, på tross av at de ble forsterket med den 88. divisjon. Den 14. januar 1940 ble det siste finske forsøket på å tvinge de sovjetiske styrkene tilbake avsluttet uten hell. Den 28. februar overtok «Svenska Frivilligkåren» bestående av svenske og norske frivillige ansvaret for forsvaret av Salla-fronten, mens de finske troppene under Wallenius ble sendt til Det karelske nes. Frem til våpenstillstanden den 13. mars gjennomførte hverken russerne eller SFK større angrep. Ved Petsamo krysset deler av den sovjetiske 104. divisjon grensen den 30. november 1939 og okkuperte den finske delen av Fiskerhalvøya. 104. divisjons 242. infanteririgement nådde Parkkina dagen etter. De finske styrkene i Petsamo-sektoren, som bestod av et kompani (10.Er.K) og et artilleribatteri under kaptein Antti Pennanen, var de russiske troppene håpløst underlegne og trakk seg derfor tilbake til Luostari. Den 52. divisjon ble transportert til Petsamo med båt, overtok ansvaret for offensiven etter 104. divisjon, og presset Gruppe Pennanen tilbake hele veien til Höyhenjärvi, hvor finnene klarte å stoppe den sovjetiske offensiven den 18. desember. I to måneder stod de sovjetiske styrkene stille, og finnene utførte flere rekognoserings- og geriljaraid bak fiendens linjer. Etter to måneder gjenopptok russerne angrepene, og den 25. februar tvang de finnene tilbake til Nautsi i nærheten av Enaresjøen (Inarijärvi på finsk). Her ble de finske styrkene stående inntil krigens avslutning 13. mars. Vinterkrigens sjømilitære operasjoner. Det finske panserskipet «Ilmarinen» for anker i Åbo havn under Vinterkrigen, 10. mars 1940, fra SA-kuva Finsk kystartilleribatteri på Russarö, 234 millimeter, under øvelse på 1930-tallet, WSOY kuva-arkisto Vinterkrigen omfattet også operasjoner til sjøs som varte helt til Østersjøen frøs til i midten av desember, noe som gjorde krigsskipenes operasjoner svært vanskelig. Denne delen av konflikten var en stort sett ensidig affære. Den sovjetiske marinen hadde en fordel såvel i kvantitet som følge av det store antallet av skip fra den tidligere keiserlige marinen, som i kvalitet grunnet et opprustningsprogram som på 1930-tallet hadde produsert alle former for krigsskip opp til store kryssere. Til sammenlikning var den finske marinen svak. De mest betydningsfulle restene fra borgerkrigens dager var fire foreldede panserskip bygget i perioden 1917-1918. I mellomkrigstiden hadde marinen blitt delvis utvidet og modernisert, og dens stolthet var panserskipene «Väinämöinen» og «Ilmarinen», bygget i perioden 1932-1933 og bevæpnet med fire 254 mm kanoner hver. På 1930-tallet ble også fem ubåter innlemmet i marinen. I tillegg til marinen hadde Finland kystbatterianlegg som voktet viktige havner og marinebaser langs kysten. De fleste av batteriene var russiske fra begynnelsen av det 20. århundre, hvorav de fleste hadde skyts av kaliber 152 mm, men Finland hadde modernisert de gamle batteriene og installert en rekke nye, hvorav det tyngste kystbatteriet var av kaliber 305 mm. Dette batteriets hovedoppgave var å blokkere Finskebukta for sovjetiske skip, forutsatt at de kunne samvirke med batterier på estisk side. Sovjetiske krigsskip beskjøt de finske kystbatteriene så lenge været tillot operasjoner i Finskebukta. Historien hadde vist at det å sende lette krigsskip mot selv gamle kystbatterier var svært farlig, og med én jager senket og en rekke andre skip skadet klarte ikke den sovjetiske marinen å påvirke krigens gang. Kystartilleriet hadde sin største effekt på landkrigen. Batteriene i nærheten av fronten var i godt beskyttede faste stillinger, med en høyere skuddtakt og større nøyaktighet enn mobilt artilleri. Batteriene nær kysten hjalp hærens artilleri med å holde forsvarslinjene langs Mannerheimlinjen på Det karelske neset. Etter at de sovjetiske styrkene brøt igjennom de finske forsvarslinjene i mars, ble alle reservene kastet inn i kampene i utkanten av Viborg. De sovjetiske styrkene prøvde å krysse isen i Viborgbukta med formålet å angripe byen bakfra, men det finske kystartillerianlegget avfyrte sine tyngste kanoner og brøt isen under russerne, hvilket hindret et fullstendig gjennombrudd av de finske forsvarslinjene. Krigen i luften. Italienskprodusert Fiat G.50 Freccia jagerfly i finsk tjeneste Et finsk Bristol Blenheim bombefly trekkes av et islagt vann av hester Da frontlinjene til lands hadde stabilisert seg i begynnelsen av januar 1940, foregikk de eneste kamphandlingene av betydning i luften. Ved starten av krigen hadde det finske luftforsvaret 146 fly av alle slag til rådighet. Flyvåpenets primære jagerfly var 15 Bristol Bulldog IV som hadde blitt tatt ut av tjeneste i 1935, og 41 av de mer moderne Fokker D.XXI. Flyvåpenet hadde også 18 lisens-byggede Bristol Blenheim bombefly. I 1939 hadde man bestilt 25 Fiat G.50 jagerfly fra Italia, og to av dem ble montert i Sverige da krigen brøt ut. Flyene som ble sendt til Finland ble i noen tilfeller tatt fra bestillinger til andre land. Blant annet endte minst to M.S.406 L jagerfly, som egentlig hadde vært en del av en bestilling bestående av 13 fly til det litauiske flyvåpenet, i Finland. I luften brukte det finske flyvåpenet «finger fire-formasjonen» (fire fly delt i to par, et flygende lavt og det andre høyt, hvor hvert fly kjempet uavhengig av de andre, men støttet sin høyre hånd i kamp), som var overlegen i forhold til den russiske taktikk med tre jagerfly flyvende i en delta-formasjon. Denne formasjonen og viljen til de finske pilotene til alltid å angripe, uansett oddsene, bidro til at de russiske bombefly mislyktes i å påføre betydelig skade mot de finske posisjoner, byer og andre strategiske mål. Pause i kamphandlingene: Januar og februar 1940. I hele januar måned 1940 gjorde sovjetarmeen forberedelser til det avgjørende angrepet som skulle settes inn med tyngdepunkt på Det karelske nes. Det var åpenbart at ledelsen i Moskva hadde undervurdert den finske motstandsviljen, overvurdert sine egne troppers dyktighet og fått villedende informasjon om den generelle situasjonen ved fronten. Under de sovjetrussiske styrkenes fremgang ved fronten nord for Ladoga i de første krigsukene hadde finnene stanset dem, slått dem tilbake og påført dem sviende nederlag. Den sovjetiske militære ledelsen ble skiftet ut, og de feil som var begått ble nøye analysert og tatt lærdom av. Erfaringene gjorde at man bygde opp en helt ny angrepsstrategi, samtidig som man sendte store forsterkninger til fronten. Det ble også iverksatt et omfattende utdanningsprogram for de sovjetiske soldatene med hovedvekt på operasjoner under vinterforhold og samvirke mellom artilleri, panserstyrker og infanteri. I løpet av januar 1940 ble det derfor overført 26 nye infanteridivisjoner til Det karelske nes, sammenlagt ca. 600 000 mann. Nord for Ladoga økte antallet divisjoner med 13 og antallet sovjetiske soldater til 250 000. Det nordligste frontavsittet fikk derimot ingen forsterkninger og besto som før av ca 150 000 mann. Derved sto 1 million sovjetiske soldater med ca 3 000 stridsvogner klar til å sette inn sluttangrepet. Anrepets tyngdepunkt skulle ligge på Det karelske nes, hvorfra veien var kortest til de mest sårbare områdene i Finland. Internasjonal støtte. Innsamlingen av ryggsekker til Finland har nådd 50 000. Bildet er tatt i januar 1940 på Akabahjørnet mellom Stortingsgata og daværende Roald Amundsens gate i Oslo. Den finske motstanden skapte forbauselse og beundring i mange andre land, og størstedelen av omverdenen støttet den finske sak. 2. verdenskrig hadde ikke begynt for alvor ennå, og denne perioden var kjent i vesten som "the Phony War". Vinterkrigen var sammen med invasjonen av Polen i september 1939 den dominerende konflikten i Europa i denne perioden, og den fikk derfor mye omtale i utlandet. Det sovjetiske angrepet kunne vanskelig rettferdiggjøres og ble derfor fordømt av de fleste land og av internasjonale organisasjoner som Folkeforbundet. Flere utenlandske organisasjoner sendte materiell støtte, slik som medisiner, førstehjelps- og andre forsyninger. Finske immigranter i USA og Canada vendte hjem, og mange frivillige (en av dem den fremtidige skuespiller Christopher Lee) reiste til Finland for å kjempe på finsk side. Spesielt i Norden tiltrakk Finlands sak seg folkets sympati, og både Sverige, Norge og Danmark sendte våpen og andre forsyninger til de finske soldatene ved Finlandshjelpen organisert av Foreningen Norden. I Sverige ble Svenska Frivilligkåren opprettet, bestående av 8 402 svenske, 1 010 danske og 725 norske frivillige, og den overtok ansvaret for frontlinjen ved Salla fra den 28. februar 1940. Ved vinterkrigens avslutning 13. mars hadde korpset lidt 28 drepte, 50 sårede og 140 frostbittsskadde. Estland, med sine kulturelle tilknytninger til Finland, bidro med over 256 frivillige, på tross av at landet hadde blitt en sovjetisk marionettstat høsten 1939. Norske frivillige i Nord-Finland, mars 1940. Av de norske frivillige var det bare 125 som kom til fronten, og det helt mot krigens slutt, den 22. februar, sammen med de svenske frivillige. Den norske regjering gav ikke offiserer og underoffiserer tillatelse til å melde seg til krigen på finsk side av frykt for å irritere Tyskland. I Sverige ble militærpersonell derimot oppfordret til å melde seg. Ifølge Max Manus, som selv var en av de 125, var det mange av de norske som blev sendt til alkoholikerhjem og hvilehjem før de var ferdige med treningen. Andre var primært interessert i å skrive om krigen og havnet på depoter langt bak fronten. Haakon Lie avslørte i sine memoarer i 1980 at det ble gitt norsk militær støtte til Finland i form av tolv bergkanoner. Om denne støtten noen gang ble godkjent av regjeringen er uklart, men Lie skal ha drøftet saken med statsrådene Oscar Torp og Trygve Lie. Andre frivillige var 372 ingere, 346 forviste finner, 366 ungarere og 210 andre frivillige av andre nasjonaliteter, som nådde frem til Finland før krigen var over. Utenlandske korrespondenter i Helsingfors skrev om finnenes snedighet og suksess i kamp, selv om mye av dette var overdrevet. Pave Pius XII fordømte det sovjetiske angrepet den 26. desember 1939 i en tale i Vatikanet og donerte senere en signert og forseglet bønn på Finlands vegne. Fransk-britiske planer for en krigsskueplass i Skandinavia. Etter krigens første måned begynte den sovjetiske ledelsen å overveie å oppgi operasjonen mot Finland, men ikke før den 29. januar ble det sendt følere til den finske regjeringen via den svenske. Inntil da hadde Finland kjempet for sin overlevelse som en selvstendig og demokratisk nasjon mot en tilsynelatende uovervinnelig fiende. Da troverdige rykter om at Sovjetunionen var innstilt på å avbryte invasjonen nådde regjeringene i Paris og London, ble tilskyndelsen til militær støtte drastisk endret. I februar 1940 tilbød vestmaktene å hjelpe finnene. De alliertes plan, som hadde blitt godkjent av den allierte overkommandoen 5. februar, gikk ut på at 100 000 britiske og 35 000 franske tropper skulle landsettes i den norske havnebyen Narvik og slutte seg til Finlands hær via Sverige, samtidig som de sikret forsyningslinjene. Det ble avtalt at planen skulle settes i verk den 20. mars, under forutsetning av at finnene ba om hjelp. Den 2. mars ba de offisielt om transittrettigheter fra de norske og svenske regjeringene. De allierte håpet at dette ville få de to nøytrale skandinaviske statene over på sin side for å styrke de alliertes posisjon overfor Tyskland – selv om Adolf Hitler i desember hadde erklært overfor den svenske regjering at vestallierte tropper på svensk jord straks ville resultere i en tysk invasjon. Det ville i praksis bety at Tyskland ville okkupere den tettest befolkede sørlige del av Skandinavia, mens Frankrike og Storbritannia ville kjempe langt mot nord. Reformer og militære forberedelser i Den røde armé. Sovjetisk propagandategning fra 1940, Finland som skjødehund for Tyskland Josef Stalin var ikke fornøyd med resultatene etter den første måneden av felttoget mot Finland. Den røde armé hadde blitt ydmyket. I krigens tredje uke arbeidet sovjetisk propaganda hardt for å forklare den sovjetiske befolkningen hvorfor hæren hadde sviktet. Den la skylden på vanskelig terreng og hardt klima, og hevdet dessuten at Mannerheimlinjen var sterkere enn Maginotlinjen, og at amerikanerne hadde sendt 1 000 av sine beste piloter til Finland. Generalstabssjefen for den røde armé, Boris Sjaposjnikov, fikk full myndighet over operasjonene ved krigsskueplassen i Finland og beordret stans i frontalangrep i slutten av desember. Kliment Vorosjilov ble erstattet av Semjon Timosjenko som sjef for de sovjetiske styrkene den 7. januar 1940. Tyngdepunktet for det sovjetiske angrepet skulle nå være Det karelske nes. Timosjenko og Zjdanov reorganiserte ulike grener av Den røde armé og styrket forbindelsen mellom dem. De endret også taktiske doktriner for å møte realitetene i situasjonen i Finland. Alle sovjetiske styrker på Det karelske nes var nå fordelt på to hærer: den 7. og den 13. armé. 7. armé, nå under Kirill Meretskov, skulle konsentrere tre fjerdedeler av sin styrke mot den 16 kilometer lange strekningen av Mannerheimlinjen mellom Taipale og Munasuo-sumpen. Taktikken ville være grunnleggende: en pansret kile skulle sørge for det første gjennombruddet, etterfulgt av store styrker av infanteri og kjøretøyer. Forberedende artilleribeskytning skulle ødelegge de finske festningsverkene. Fra januar til februar øvde den 123. stormdivisjon seg på angrepet ved hjelp av legemsstore attrapper. Sovjet deployerte et massivt antall nye stridsvogner, artilleri og annet materiell ved krigsskueplassen. Troppeantallet ble økt fra ti divisjoner til 25-26 divisjoner, 6-7 stridsvognsbrigader og flere separate avdelinger, i alt 600 000 mann. Massiv sovjetisk offensiv på Det karelske nes. En hvitmalt sovjetisk T-26 stridsvogn ødelagt av en finsk Kasapanos ved Mannerheimlinjen i februar 1940 Finsk lett maskingevær, med ski som underlag, fra fronten ved Viborg Den 15. januar 1940 innledet Den røde armé kontinuerlige bombardementer mot de finske forsvarslinjene, mens de systematisk rekognoserte forsvarsverkene. Russernes bombardement slet på forsvarerne og Mannerheimlinjens befestninger. Om dagen søkte finnene ly for bombardementene i sine festningsanlegg, og om natta reparerte de skadene som var blitt påført dem i løpet av dagen. Situasjonen førte raskt til utmattelsessymptomer blant finnene, som i løpet av denne perioden mistet over 3000 mann. Russerne utførte også sporadisk små infanteriangrep bestående ofte av ett eller to kompanier. Den 1. februar 1940 ledet general Timosjenko det første angrepet med 4 infanteridivisjoner mot de finske stillingene ved Summa. I løpet av offensivens første døgn ble 300 000 skudd løsnet mot mot de finske forsvarsstillingene. Samtidig ble stillingene ved Summa bombardert av 500 sovjetiske bombefly. Angrepet skulle kun være en slags demonstrasjon, hvor russerne eksperimenterte med den såkalte «oppdrags-taktikken» («Auftragstaktik»), som den tyske Wehrmacht brukte under felttoget i Polen i 1939. De underordnede offiserene fikk fullmakt til fritt å planlegge sine operasjoner og fritt bruke troppene etter sitt eget beste skjønn for å gjennomføre det oppdraget de hadde fått. Finnene hadde på dette tidspunkt kun 2 panservernkanoner til rådighet for hvert regiment, og ettersom de sovjetiske infanteri- og stridsvognsenhetene nå koordinerte operasjonene sine med hverandre, var det umulig å sende ut panserverntropper armert bare med improviserte panservernvåpen. 1. februar ble en dag med kontinuerlige sovjetiske angrep mot de finske bunkerne, men de sovjetiske angrepene førte kun til begrensede territoriale gevinster. Angrepene økte i omfang de neste to dagene, og det ble kjempet hardt om kontrollen over hver bunker. Den 3. februar hadde over 1000 sovjetiske soldater falt. Den 6. februar ble en sovjetisk angrepsstyrke langs Johannes-hovedveien sørvest for Summa stanset etter å ha blitt utsatt for et finsk artilleribombardement, og den 7. februar kunne de finske soldatene rapportere om 90 ødelagte sovjetiske stridsvogner, til tross for mangelen på panservernvåpen. I elleve dager holdt de finske styrkene stillingene langs Mannerheimlinjen mot de mindre sovjetiske angrepene, som fortløpende ble evaluert av den sovjetiske ledelsen. Mens artilleribombardementene fortsatte, forverret situasjonen seg for de finske soldatene for hver time som gikk. På grunn av den kritiske mangelen på ammunisjon fikk det finske artilleriet den 8. februar ordre fra general Öhquist om kun å åpne ild mot direkte truende angrep som ikke kunne bli slått tilbake med infanterivåpen alene. De ødelagte restene av «Million-Dollar-bunkeren», fotografi fra 2009 Den 12. februar hadde russerne samlet 123. divisjon og 35. lette stridsvognsbrigade som forberedelse til en massiv offensiv i Summa-Lähdesektoren. Klokken 08.00 ble de finske styrkene i sektoren utsatt for et langt artilleribombardement som varte i 2 1/2 time, og ved middagstid angrep to regimenter fra 123. divisjon de finske stillingene. Et regiment angrep direkte mot den såkalte «Million-Dollar-bunkeren», mens en bataljon støttet av to stridsvognskompanier gikk etter «Poppius-bunkeren». Etter harde kamper ble den røde fanen heist over «Poppius-bunkeren» kl. 12.30, mens «Million-Dollar-bunkeren» holdt stand til klokken 05.00 neste dag, etter at ingeniørtropper sprengte bunkeren ved hjelp av 225 kg sprengstoff. Gjennombruddet i den finske forsvarslinjen ved Lähdeavsnittet var en katastrofe for det finske forsvaret av Mannerheimlinjen. Men gjennombruddet fikk ikke tilstrekkelig oppmerksomhet fordi de sovjetiske styrkene på dette tidspunkt hadde brutt gjennom de finske forsvarsstillingene langs Mannerheimlinjen på flere steder. Et motangrep av 5. divisjon var planlagt til den følgende morgen, men kun ett infanteriregiment (JR 14) kunne umiddelbart iverksette det, ettersom de to andre regimentene (JR 13 og JR 15) var beordret til å forsterke andre deler av Mannerheimlinjen. De sovjetiske styrkene forsøkte å utnytte gjennombruddet i den finske forsvarslinjen. Et sovjetisk panserregiment nådde helt frem til veikrysset ved Lähde, men fikk ordre om å stanse der. Til tross for at Den røde armé hadde en overlegen seier innen rekkevidde, fikk panserspydspissen stoppordre. Mange finske kompanier ble under kampene redusert til det halve av deres opprinnelige styrke, og et kompani mistet 86 av 100 mann. I løpet av natten mellom den 14. og 15. februar begynte finnene å trekke seg tilbake fra stillingene ved Summa. Om morgenen den 15. februar inntok to sovjetiske divisjoner støttet av 100 stridsvogner de forlatte stillingene ved Summa. Klokken 16 samme dag ga Mannerheim ordre om en allmenn retrett til Mellomlinjen. Kampene i Mellomstillingen. Den finske tilbaketrekningen fra Mannerheimlinjen fikk også konsekvenser for den militære ledelsen. Den 19. februar byttet Mannerheim ut generalløytnant Hugo Östermann, sjefen for Nessets Armé, med generalmajor og sjef for III. armékorps Erik Heinrichs. Han ble i sin tur erstattet av generalmajor Paavo Talvela. 1. Divisjon og 2. Divisjon ble trukket ut av II. armékorps og dannet I. armékorps under ledelse av generalmajor Taavetti Laatikainen. Hensikten med å danne dette nye armékorpset var å gi II. armékorps mulighet for helt og fullt å konsentrere seg om forsvaret av Viborg. Man kan med god grunn hevde at den såkalte "Mellomstillingen" eksisterte mer på kartet enn i virkeligheten. Den begynte i vest ca 10 km syd for Viborg, ved Samola-viken, derfra gikk den østover via Näykkijärvi, Muolanjärvi, Äyräpäänjärvi til Salmenkaita og Suvanto og fulgte Vuoksen ned til Taipale. Det fantes noen ferdigbygde forsvarstillinger, men de var bygget i 1920 årene og nå foreldet. Slik som situasjonen hadde utviklet seg, var det av avgjørede betydning for det finske forsvaret at Mellomstillingen kunne holdes i de 3-4 ukene som fortsatt trengtes for å bygge den nye forsvarslinjen over Tali-Vuoksen ferdig. Samtidig gjaldt det å holde Viborg. Den 19. februar gjenopptok sovjetstyrkene sin offensiv og angrep med en ca 8 km lang infanteri- og panserkolonne i området mellom Näykkijärvi og Kämäränjärvi, der den lange Mustalampiåsen som gikk i nordlig retning ga gode fremrykningsforhold for de sovjetiske stridsvognene. Sovjetrusserne klarte å trenge ca 3 kilometer inn i de finske linjene, og til tross for finske motanrep klarte finnene ikke å kaste dem tilbake. Også ved Näykkijärvis østre strand klarte sovjetrusserne å bryte gjennom de finske stillingene og bite seg fast. De sovjetrussiske angrepene fortsatte så med i alt 4 divisjoner dagen etter, til tross for store tap. Den 26. februar ga Mannerheim ordre om at I. og II. armékorps skulle trekke seg tilbake til den bakre stillingen Tali-Vuoksen. Mellomstillingen hadde da holdt i de tolv døgn som var blitt utnyttet til best mulig å bygge ut T-stillingen, den site finske forsvarsstillingen. Skulle denne falle,ville veien ligge åpen for de sovjetiske styrkene mot Helsingfors og Savolax. Angrep over Viborg-bukten. Stillingen på Det karelske nes 13. mars 1940 Etter at tilbaketrekningen til T-stillingen var fullført 3. mars, sto den finske ledelsen overfor store problemer. Den sovjetrussiske offensiven hadde uttømt de finske reservene. Nå måtte reserver fremskaffes til Det karelske nes og til forsvaret av den bukten ved Viborg, der forsvaret besto av en gruppe kystartillerister ledet av oberst Arvo Lyytinen. I denne vanskelige situasjonen bestemte Mannerheim seg for å overlate ansvaret for Salla-avsnittet til den svenske frivilligkåren på ca 8000 mann,derav ca 700 nordmenn. Ordren om overtagelse ble gitt 19. februar med effekt fra 22. februar, da den svenske frivilligkåren overtok frontansvaret i 47 graders kulde. Ett infanteriregiment og to bataljoner ble på denne måten frigjort og kunne overføres til det Karelske Nesset. Sovjetroppene angrep i to hovedretninger over Viborgske-bukten – det ene over Uuransari, Suonionsaari og Raansari ca ti km sydvest for Viborg, og det andre litt lenger vest langs Pulliniemi-odden mot Häränpäänniemi og Vilaniemi. Den 4. mars måtte de finske styrkene trekke seg tilbake til Ravansaari, hvor de holdt ut til kvelden 8. mars. Etter at sovjetrusserne fikk fotfeste på venstre side av Viborg-bukten, gjorde de store anstrengelser for å utvide brohodet og bryte gjennom de finske forsvarsstillingene. Den 7. mars lyktes det de sovjetrussiske styrkene å avskjære veien mellom Viborg og Säkkijäri, og det innebar at kystsektoren ble delt i to. Ved krigens slutt seks dager senere var dette brohodet blitt utvidet til et område på 10 x 7 km. Fronten svikter ved Vuosalmi. Sovjetstyrkene hadde helt fra krigsutbruddet utøvd et sterkt press mot Taipale for å få et gjennombrudd på dette frontavsnittet, men uten å lykkes. I slutten av februar var trykket imidlertid redusert i takt med de russiske fremgangene på vestsiden av Det karelske nes og ved gjennombruddet ved Summa. Tilbaketrekningen av I. og II. armékorps til T-stillingen medførte også at III. armékorps fikk sin frontlinje forlenget med 20 km. Dette fremstod nå som de finske styrkenes svakeste punkt, og for sovjetrusserne som en gyllen anledning til å innta Kexholm. Den finske ledelsen var klar over forholdet og overførte derfor 2. divisjon fra I. armékorps til generalmajor Paavo Talvelas III. armékorps. Imidlertid var divisjonen så svekket at Talvela overførte JR 23 fra Taipale for å forsterke 2. divisjon ved Vuoksen. JR 23 under kommando av oberstløytnant Matti Laurila var først på plass og grupperte seg i forsvar ved Vuoksens søndre strand på åsene ved Äyräpää. Denne stillingen var av stor betydning da man herfra behersket de lavreliggende områdene nord for Vuoksen. Stridene ved Äyräpää begynte 29.februar. En sovjetrussisk bataljon angrep, men ble slått tilbake. Angrepet ble gjentatt både 1. og 2. mars. Den 3. mars angrep sovjetrusserne på bredere front og lyktes i å innta øya Mustasaari og kirkebakken i Äyräpää, hvorved de behersket fergeleiet ved Vuosalmi og avskar forsyningslinjene til de finske styrkene rundt Äyräpää. Den sovjetiske 13. armé angrep med 5 divisjoner, og generalmajor Talvela måtte frigjøre ytterligere tre bataljoner fra Taipale-avsnittet og to bataljoner fra 8. divisjon, som hadde ansvaret for Suvantoavsnittet litt lenger nordvest, for å stå imot det sovjetrussiske trykket. Den 5. mars forøkte de finske styrkene et motangrep mot kirkebakken i Äyräpää, med styrker fra 8. Divisjon, men de ble slått tilbake med store tap. Samme dag angrep sovjetrusserne igjen og inntok øya Vasikkasaari. Under presset fra de sovjetiske angrepene besluttet nå generalmajor Talvela å beordre hele 21. divisjon fra Taipale og nordover for å forsterke forsvaret av Vuoksen. De finske tapene økte nå, og den 13. mars var 21. divisjons styrke redusert til under tusen mann. Den 11.mars klarte sovjetrusserne også å ta seg over Vuoksen og fikk et brohode ved Vuosalmi. Samme dag mistet finnene også området Vitsaari på 2. divisjons frontavsnitt. Det var nå ikke mange finske soldater igjen, og det sies at det ved våpenstillstanden 13. mars kl. 11 bare var åtte mann som reiste seg i stillingene til JR 23. Trykket mot Viborg øker. De første dagene i mars måtte den finske militære ledelsen konsentrere alle krefter om de to kritiske områdene på Det karelske nes, Viborg-bukten og Vuosalmi. Men det var klart at det bare var et tidsspørsmål før sovjetarméen også ville angripe T-stillingen på bred front, fremfor alt på avsnittet øst og nordøst for Viborg, som tilhørte II. Armékorps' ansvarsområde. 3. divisjon hadde ansvaret for forsvaret av indre del av Viborg-bukten og selve Viborg by, mens 5. divisjon var gruppert ut nord for Viborg. Videre østover sto 23. divisjon og 1. divisjon. Det finske hovedkvarteret spilte et høyt spill ved å konsentrere alle tilgjengelige styrker til områdene ved Viborg-viken, byen Viborg og Vuosalmi. Dette medførte at Taipale-fronten og I. armékorps' frontavsnitt ble forsvart av minimale styrker. Det viste seg imidlertid at finnene hadde tydet de sovjetrussiske planene riktig, noe som var en forutsetning når man med de små styrker som var tilgjengelige skulle stå imot og unngå et fullstendig sammenbrudd. Men det må ikke glemmes at de finske divisjonene hadde lidd store tap og nå var blitt sterkt desimert etter 3 måneders nærmest umenneskelige påkjenninger, og at de nå sto overfor en knusende overmakt. Sojetstyrkene nådde frem til T-stillingen 3. mars og fikk stridskontakt, men det drøyde til den 7. mars før de angrep på II. armékorps' svakeste avsnitt, mellom Kärstilänjärvi og Lyykylänjärvi, som ble forsvart av 23. Divisjon. Både innenfor II. armékorps og ledelsen for 23. divisjon hadde man regnet med at det avgjørende angrepet ville komme mot Viborg. Angrepet kom derfor som en stor overraskelse på finnene, ikke minst for JR 62, som hadde ansvaret for den østre delen av frontlinjen. Det hele sluttet med at en av regimentets bataljoner ble helt overrasket; flere finske soldater ble tatt til fange, og resten flyktet bakover i panikk. Man må også ta i betraktning at 23. divisjon var en erstatningsavdeling og kanskje den dårligst trente og utrustede divisjon i den finske hær. En annen årsak var at divisjonen hadde fått ordre om å flytte til Viborg-bukten, og divisjonsjefen oberst Wolde Oinonen var allerede på vei dit for å rekognosere. Et motangrep for å tette gjennombruddet ble foretatt 8. mars, men dette ga ikke noe resultat. De sovjetrussiske angrepene fortsatte de påfølgende dagene med fornyet intensitet. Det var ingen reserver å sette inn, og sovjetrusserne trengte helt frem til Portinhoikka. På de øvrige avsnittene i T-stillingen var situsjonen fortsatt under kontroll. Trykket mot Viborg var hardt, men oberst Isaksons 5. divisjon nordøst for byen gjorde hard motstand i forstaden Karjala og rundt Tammisuo jernbanestasjon. Oberst Kaila med sin 3. divisjon holdt stillingene i syd foran det egentlige byområdet. Hovedansvarlig for forsvaret av Viborg var sjefen for II. armékorps, generalløytnant Harald Öhquist. Ved ildopphør 13. mars var Viborg fortsatt på finske hender. Våpenhvile. Finske sivile evakueres fra områder erobret av sovjetiske styrker Sovjetiske etterretningskilder informerte den sovjetiske ledelsen om de alliertes planer om å gripe inn i konflikten, men ikke om detaljene manglende beredskap hos de allierte. Derfor følte russerne seg tvunget til å få om en rask slutt på krigen før de allierte ville gripe inn og erklære krig mot Sovjetunionen. Sovjetunionen led store tap i den fire måneder lange krigen. En sovjetisk general bemerket at «vi hadde vunnet nok land til å begrave våre døde». Tapstallene varierer voldsomt. Ifølge de offisielle sovjetiske tapstallene som ble offentliggjort rett etter krigen utgjorde tapene 48 000 som var drept, dødelig såret eller savnet i kamp. Etter en nylig publisert undersøkelse skal det virkeliget tallet ha vært 391 800. Ifølge Nikita Khrusjtsjov ble 1,5 millioner mann sendt til Finland og 1 million ble drept, mens 1 000 fly, 2 300 stridsvogner og panservogner og en enorm mengde av annet krigsmateriell gikk tapt. En annen kilde angir tallet til å være 126 875 drepte og 264 908 sårede. Det mest realistiske tapstallet ligger antagelig omkring 270 000 og minst 2 268 stridsvogner. Det mest realistiske tallet for tilfangetatte russere ligger omkring 5 600. Finlands tap utgjorde omkring 26 662 drepte, 39 886 sårede og 1 000 tilfangetatte. Tallet på falne inkluderer 3 671 hardt sårede som døde av sine sår etter at krigen var slutt, uten å forlate sykehusene, for noen flere år senere. Freden i Moskva. Sovjetunionens krav ved fredsavtalen i Moskva. Ved fredsavtalen i Moskva den 13. mars 1940 ble Finland tvunget til å avstå Det karelske nes med byene Viborg (Viipuri) og Kexholm (Käkisalmi). Viborg, Finlands nest største by, mye av Finlands industrielle kapasitet og andre betydelige deler av finsk territorium som stadig var under finsk kontroll, ble avstått. Området svarte til 10 % av Finlands territorium før krigen (et areal på størrelse med Nederland). Omkring 422 000 karelere — 12 % av Finlands befolkning — mistet hjemmene sine. Alle militære styrker ble evakuert, som Finland ble pålagt i fredsavtalen, mens mange sivile valgte å forlate hjemmene sine for å flykte til Finland. Noen få valgte å bli under sovjetisk styre. Finland ble også tvunget til å avstå karelske områder nord for Ladogasjøen, Sallaområdet, vestre del av Fiskerhalvøya og fire øyer i Finskebukta. Sovjetunionen fikk også rett til å forpakte Hangöodden og bruke området som en militærbase for 30 år. Selv om sovjetiske styrker hadde inntatt Petsamo under krigen, ble byen returnert til Finland i henhold til fredsavtalen. I helhet var betingelsene som ble pålagt Finland gjennom fresavtalen harde. Russerne fikk igjennom både kravene de hadde stilt til Finland før krigen, og byen Viborg. Sympati fra Folkeforbundet, de allierte og fra svenskene i særdeleshet viste seg å være til liten hjelp. Finland. Den 105 dager lange krigen hadde en stor og negativ effekt i Finland. Brukbar internasjonal støtte hadde vært minimal og var ankommet sent, og den tyske blokaden hadde hindret de fleste sendingene med våpen. Perioden på 15 måneder mellom krigsavslutningen og fortsettelseskrigen ble senere kalt interimfreden. Mot slutten av vinterkrigen var den finske hærens stilling på Det karelske nes omdiskutert i Finland, og det var allerde gitt ordre om tilbaketrening til neste forsvarslinje i Taipalesektoren. Anslag over hvor lenge den Røde armé kunne holdes i slike retrett- og forsvarsoperasjoner varierte, fra noen uker til noen måneder. Utover våren 1940 forsøkte Finland å sikre sin utsatte posisjon ved en militær allianse med Sverige, men forhandlingene ble avbrutt da det ble klart at både Sovjetunionen og Tyskland motsatte seg dette. Etter Tysklands okkupasjon av Norge, Danmark, Frankrike og Benelux-landene ble Finlands stilling ytterligere utsatt, og landet ble presset til en tilnærming til Tyskland, som igjen førte til finsk deltakelse i angrepet på Sovjetunionen i 1941, i Finland kjent som fortsettelseskrigen. Sovjetunionen. Den sovjetiske militære ledelsen gjennomgikk erfaringene fra vinterkrigen allerede i april 1940 og anbefalte reformer. Bruken av politiske kommissærer ved fronten ble tonet ned, og eldre gradsystemer og disiplinære metoder ble igjen tatt i bruk. Klær, utstyr og taktikk for vinteroperasjoner ble forbedret. Frem til perestroikaperioden på 1980-tallet baserte sovjetisk historieskriving om perioden seg på Vjatsjeslav Molotovs taler om krigen. I en radiotale den 29. november 1939 argumenterte Molotov for at Sovjet i to måneder hadde forsøkt å forhandle frem sikkerhetsgarantier for Leningrad. Finland hadde imidlertid inntatt en fiendtlig holdning for å «innynde seg hos fremmede imperialister». Finland hadde gjennomført militære provokasjoner mot Sovjetunionen, og landet kunne derfor ikke lenger holde seg til sin ikkeangrepspakt. Ifølge Molotov hadde Sovjet ingen interesse av å okkupere eller annektere Finland, målet var å sikre Leningrad. Tyskland. Vinterkrigen var en politisk suksess for Tyskland. Både Den røde armé og Folkeforbundet ble ydmyket, og det allierte krigsrådet viste seg å opptre kraftløst og kaotisk. Den tyske nøytraliteten var imidlertid ikke populær internt i Tyskland, og forbindelsene med Italia, som støttet Finland, ble negativt påvirket. Etter fredsforhandlingene i Moskva ble forbindelsene mellom Tyskland og Finland raskt forbedret, og etter den tyske okkupasjonen av Norge ble det også grunnlag for direkte kontakt over den felles grensen i nord. Storbritannia og Frankrike. Vinterkrigen bidro til å undergrave tiltroen til de vestlige alliertes militære organisasjon og effektivitet. Det allierte krigsrådet var ute av stand til å formulere en brukbar plan og viste seg lite egnet for å lede krigføringen effektivt. De politiske følgene var at den franske statsminister Édouard Daladiers regjering gikk av, mens Storbritannias statsminister Neville Chamberlains stilling ble ytterligere svekket. Krav om tilbakelevering av Karelen. Den 20. april 1940 ble "Karjalan Liitto" (Det karelske forbund) opprettet av karelske lokale administrasjoner og flere provinsorganisasjoner i eksil i Finland, med mål å løse problemet med de mange hjemløse karelere og finne en mulighet for å returnere Karelen til Finland. Under den kalde krigen prøvde president Urho Kekkonen flere ganger å få de tapte områdene tilbake ved å forhandle med sovjetiske regjeringer, men uten å lykkes. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble kravene gjenopptatt. Mindre grupper i Finland, blant dem gruppen ProKarelia, har krevd at Russland skal levere de tidligere finske områdene tilbake. I Finland er kravene støttet av 26– 38 % av det finske folket. Selv om en fredelig gjenforening av Karelen med Finland alltid har vært et av hovedpunktene i Karjalan Liittos agenda, har de holdt avstand fra kravene. Vinterkrigen i populærkultur. Mens konflikten har stor historisk betydning i Finland og Sverige, er den ofte neglisjert eller glemt i resten av verden. Romanen "Biggles Sees it Through" av W.E. Johns (1940) handler om vinterkrigens siste dager. Den 30. november 1989 utkom den finske krigsfilmen "Talvisota". Filmen skildrer de to brødrene Martti og Paavo Hakala som med de andre reservistene fra Kauhava i oktober 1939 blir innkalt på grunn av den økende spenningen mellom Finland og Sovjetunionen. Martti og Paavos tropp er underordnet det finske infanteriregimentet «Jr23», som nesten utelukkende består av menn fra Södra Österbotten. Filmen er rost for sin realistiske skildring av konflikten og er Finlands hittil dyreste spillefilm. Blitzfront Game Studio har utviklet dataspillet ' basert på spillmotoren Enigma (som Blitzkrieg-serien) og som omhandler vinterkrigens begivenheter. Blitzkrieg-serien er kjent for sin realisme sammenlignet med andre sanntidsstrategispill og sin modifiserbarhet, og Talvisota: Icy Hell tilbyr mange nye enheter, to kampanjer (en for Finland og en for Sovjetunionen) og mange andre endringer. Det svenske power metal-bandet Sabatons sang "Talvisota" handler om vinterkrigen, og er inkludert i albumet The Art of War. Bandet er kjent for sine tekster, som ofte handler om historiske slag eller kamper. Liste over politiske partier i Tyskland. Dette er en liste over politiske partier i Tyskland Før annen verdenskrig. Tyskland Willy Brandt. Willy Brandt (egentlig Herbert Ernst Karl Frahm) (født 18. desember 1913 i Lübeck, død 8. oktober 1992 i Unkel am Rhein) var en tysk politiker (SPD). Han var regjerende borgermester i Vest-Berlin fra 1957 til 1966, Vest-Tysklands utenriksminister fra 1966 til 1969 og Vest-Tysklands kansler fra 1969 til 1974. Han mottok Nobels fredspris i 1971 for å ha rakt ut en forsonende hånd til Øst-Europa og styrket samarbeidet i Vest-Europa gjennom EEC-samarbeidet. Tidlig liv. Willy Brandt ble født som sønn av Martha Frahm og John Möller i Lübeck. Han kjente aldri faren, og vokste opp hos moren og morfaren. I 1929 ble han medlem av det sosialdemokratiske ungdomspartiet og i 1930 av SPD. I 1931 meldte han imidlertid overgang til Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP), en venstresosialistisk gruppering. Han tok Abitur i 1932. Emigrasjon og eksil. I 1933 ble Brandts parti forbudt, og partiet besluttet å drive undergrunnskamp mot regimet. Brandt fikk i oppdrag å etablere en emigrantorganisasjon i Oslo. I denne perioden var han også medlem av Mot Dag. Han emigrerte over København til Oslo, og under emigrasjonen brukte han fra 1934 dekknavnet Willy Brandt, som han tok som offisielt navn i 1948. I 1938 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap, så han søkte om norsk statsborgerskap. Brandt lærte seg å snakke perfekt norsk, og skrev bl.a. flere bøker på norsk, et språk han holdt ved like livet ut. Under dekknavnet "Gunnar Gaasland" besøkte han Tyskland forkledd som norsk student i 1936, og deltok som journalist under Den spanske borgerkrigen. I 1940 ble han, ettersom han bar en norsk uniform, tatt som krigsfange av tyske styrker og kort etter repatriert. Han flyktet da til Stockholm, der han bodde under resten av krigen og arbeidet som journalist. Han bidro blant annet til utgivelsen av avisen "Håndslag", en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge. Den norske eksilregjeringens ambassade i Sverige innvilget ham norsk statsborgerskap i 1940. Under eksilet medvirket han i betydelig grad til en tilnærmelse mellom de eksilerte partiene SAP og SPD. Fra 1941 til 1948 var Brandt gift med den norske kvinnen Anna Carlotta Thorkildsen, som han hadde datteren Ninja Frahm (født 1940) med. Under årene i Stockholm møtte han også den norske kvinnen Rut, som han giftet seg med i 1948 og som stod ved hans side gjennom hele hans politiske karrière. De fikk tre sønner, Peter, Lars og Matthias Brandt. I 1945 reiste Brandt tilbake til Tyskland som korrespondent for skandinaviske aviser, og ble i 1948 igjen tysk statsborger. Regjerende borgermester i Berlin. Hans politiske karrière begynte da han ble innvalgt i den tyske Forbundsdagen for SPD i 1949. Han ble i 1950 også medlem av bystaten Berlins parlament. I 1955 ble han valgt til president for Berlins parlament. I 1957 ble han så valgt til regjerende borgermester, dvs. statsminister, i Berlin. I denne egenskapen var han president for Forbundsrådet fra 1957 til 1958. Med sin klare fordømmelse av Sovjets undertrykkelse av ungarerne og de brutale sovjetiske massakrene som fulgte det ungarske opprøret mot okkupasjonsmakten, og med sin avvisning av Nikita Krustsjovs forslag om at Berlin skulle bli en nøytral fristad (Berlin-ultimatumet i 1958), og senere hans besluttsomme handlemåte under bygningen av Berlinmuren fra 1961, ble han ansett å tilhøre høyrefløyen i sitt parti og oppnådde enorm popularitet, som gav seg utslag i svært gode valgresultater. Han ble også støttet av den mektige, erkekonservative mediemagnaten Axel Springer. Fra 1957 til 1963 var han også formann for SPD i Berlin. Karrière i tysk føderal politikk 1961–1969. Brandt var SPDs kanslerkandidat i 1961, men tapte for sittende kansler Konrad Adenauer. I 1964 etterfulgte han den avdøde Erich Ollenhauer som formann for SPD. Året etter var han igjen partiets kanslerkandidat, men tapte på nytt for Ludwig Erhard. I denne tiden var han den mest omstridte politiker i landet, og høyresiden brukte også hans fortid og det faktum at han ikke hadde kjempet for fedrelandet mot ham. I 1965 uttalte han at «denne valgkampen har etterlatt sår». Etter Erhards avgang i 1966 ble Kurt Georg Kiesinger valgt til ny kansler i en storkoalisjon bestående av CDU/CSU og SPD. I denne koalisjonen ble Brandt utnevnt til utenriksminister og visekansler. Kansler. Etter valget i 1969 ble SPD styrket, og Brandt kunne danne regjering i en koalisjon med det liberale partiet. Hans sosialliberale koalisjon hadde et flertall på bare 12 stemmer. Innenrikspolitisk ble hans reformforsøk forhindret av koalisjonspartneren eller motstand i delstatsparlamentene (som regel dominert av CDU/CSU). Utenrikspolitisk gikk Brandt inn for en ny "Ostpolitik", som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske land. Denne politikken, som i 1971 var en medvirkende årsak til at Brandt fikk Nobels fredspris, var svært kontroversiell. En ting var at han, i strid med Hallstein-doktrinen, anerkjente DDR diplomatisk, men det vakte enda sterkere reaksjoner at han anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av de tyske territoriene øst for Oder-Neisse-linjen som «faktiske», riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer. Store deler av høyresiden anså ham derfor som landsforræder, og det ble også hevdet at Brandts politikk var istrid med den tyske grunnloven, som forutsatte gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937. Han ble beskyldt for å svikte ofrene for fordrivelsen, som SPD i tidligere år hadde vist stor omsorg for. Flere SPD-parlamentarikere forlot partiet i protest og gikk over til opposisjonen. Så sent som i 1963 hadde Willy Brandt (sammen med partifellene Erich Ollenhauer og Herbert Wehner) skrevet i en hilsen til den årlige schlesierdagen: "«Breslau – Oppeln – Gleiwitz – Glogau – Grünberg, det er ikke bare navn, det er levende minner, med røtter i sjelene til generasjoner og som uopphørlig kaller på vår samvittighet. Å gi avkall er forræderi, hvem vil bestride det? Retten til hjemlandet man kan ikke selge – aldri skal man få skjende landsmenn som ble fordrevet fra sine hjem eller måtte flykte, bak ryggen deres. Fordrivelsens kors må hele folket bære.»" I mai 1972 håpet opposisjonen å ha flertall i parlamentet for å vedta et mistillitsforslag og kaste Brandt på grunn av hans østpolitikk. Til alles overraskelse endte avstemningen med et flertall imot forslaget, med svært liten margin; langt senere ble det oppdaget at et eller muligens to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi for å stemme for Brandt. For å tilbakevise enhver antydning om at han skulle være sympatisk innstilt til kommunisme, fikk han gjennom en rekke tøffe antikommunistiske lover som bl.a. utestengte «radikalere» (i praksis venstreradikalere) fra alle offentlige stillinger ("Radikalenerlass"). Brandt førte på den annen side en aktiv handelspolitikk og samarbeidet med høyreorienterte regimer i den vestlige verden. Han leverte våpen, fly, raketter og ubåter, samt lånte ut militære rådgivere, til militærjuntaen i Hellas og regimet i Portugal, og godkjente at tyske firmaer lette etter olje og uran på Mosambik sammen med Sør-Afrika. Han bistod USA i Vietnam, og tyske firmaer leverte nervegass, kjemiske stridsmidler og moderne våpen. Også Israel fikk kjøpe avanserte våpen. Brandt ble kritisert for dette av norske sosialdemokrater da han fikk Nobelprisen, og mens Unge Høyre deltok i hyllesten av fredsprisvinneren, holdt AUF seg borte. Guillaume-skandalen og Brandts avgang. a>, spionen som førte til hans fall 7. mai 1974 erklærte Brandt offentlig sin avgang som kansler. Bakgrunnen var at hans personlige sekretær for partianliggender og nære medarbeider Günter Guillaume var blitt arrestert som Stasispion. Brandt tok på seg ansvaret for at Guillaume hadde fått virke i kanslerens engere krets tross en mangeårig spionmistanke. I forbindelse med affæren ble også sider ved Brandts privatliv avdekket, der besøk hos prostituerte (noe som Guillaume hadde hatt ansvar for å arrangere), alhoholisme og depresjoner spilte en viktig rolle. Brandts upopularitet i store deler av befolkningen på grunn av østpolitikken var et annet moment. Ledende krefter i SPD, spesielt Herbert Wehner, som allerede tidligere hadde angrepet Brandt offentlig for hans Moskvabesøk med ordene «der Herr badet gerne lau», var derfor av den oppfatning at Brandt ikke kunne beholdes som kansler under den kommende valgkampen, og at han raskt og usentimentalt måtte skiftes ut. Noen partifolk fryktet også at den tyske regjeringssjefen kunne bli utsatt for utpresning. Ettersom han ikke ble oppfordret til å bli sittende av sentrale personer som Wehner og Helmut Schmidt valgte Brandt å gå av. Brandts etterfølger ble Helmut Schmidt. Wehner hadde oppfordret Schmidt til dette med ordene «Helmut, Du musst das jetzt machen». Willy Brandt fortsatte likevel som SPD-leder, noe Schmidt senere betegnet som en stor feil og en av grunnene til at han ikke fikk gjennom sin politikk når det gjaldt NATO-dobbeltbeslutningen. Senere år. Brandt fortsatte å være politisk aktiv, og ble valgt til president i Den sosialistiske internasjonale i 1976, medlem av det europeiske parlamentet i 1979. I april 1977 utnevnte Verdensbankens president Robert McNamara Brandt til formann for Den uavhengige kommisjonen for internasjonale utviklingsspørsmål (Nord-syd-kommisjonen), og i 1980 fremla han den såkalte Brandt-rapporten. I 1979 møttes han sammen med den østerrikske kansler Bruno Kreisky med PLO-formann Yasir Arafat. I 1984 møtte han Fidel Castro, og samme år møtte han Deng Xiaoping og Mikhail Gorbatsjov. I 1985 kom han til Øst-Berlin for samtaler med Erich Honecker. Brandt fikk åpne Forbundsdagen i 1987, etter at han allerede siden 1983 hadde vært nest eldste parlamentariker etter Egon Franke, og Franke hadde trådt til side til fordel for Brandt. Samme år gikk han av som SPD-formann etter at hans nominering av Margarita Mathiopoulos som partitalskvinne hadde blitt møtt med sterk kritikk. Partiet utnevnte ham samme år til æresformann på livstid. 20. januar 1989 inviterte president Richard von Weizsäcker i forbindelse med Brandts 75-årsdag til fødselsdagsfest i Villa Hammerschmidt, der tallrike venner, kamerater og politikere deltok, bl.a. Björn Engholm, Peter Glotz, Holger Börner, Shepard Stone, Walter Scheel, Oskar Lafontaine, Bruno Kreisky, Ernst Breit, Karel van Miert, Kurt Scharf, Egon Bahr, Friedbert Pflüger, Basil Mathiopoulos, Hans Katzer, Johannes Rau, Helmut Kohl, Layachi Yaker, Jacques Delors, Ingvar Carlsson, Hans-Jochen Vogel, Shridath Ramphal, Franz Vranitzky, Alan Boesek, Georg Leber, Valentin Falin, Rainer Barzel, Francois Mitterrand, Gro Harlem Brundtland, Mieczysław Rakowski, Mário Soares, Hans-Dietrich Genscher og Shimon Peres. Brandt fikk gleden av å oppleve Berlin-murens fall og den tyske gjenforeningen. Han kom i den forbindelse med den berømte setningen «Jetzt wächst zusammen, was zusammen gehört» ("Det som hører sammen gror nå sammen"). Han fikk også æren av å åpne den første Forbundsdagen etter gjenforeningen. Noen uker tidligere hadde han reist til Irak og fått løslatt 164 gisler. I 1992 ble det kjent at han led av kreft, og det ble snart klart at sykdommen var så fremskreden at livet hans ikke ville bli reddet. Russenorsk. Russenorsk var et pidginspråk som før første verdenskrig ble brukt som hjelpespråk i handelssamkvemmet mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland, den såkalte Pomorhandelen. Språket bestod av en blanding av i hovedsak norsk språk (særlig nordnorske dialekter) og russisk språk. Om lag 400 ord er bevart av språket, det meste gjengivelser av samtaler mellom en nordmann og en russer der de diskuterer priser, handel, vær og vind samt familieliv. I 1928 samlet Olaf Bloch inn et omfattende språkmateriale. Eksempler på russenorsk. Russenorsk var sammensatt av omtrent like mye norsk som russisk (ca 50 % av ordene hadde norsk opprinnelse, mens 40 % var russiske), samt hadde lånord fra svensk, tysk, fransk, engelsk, kvensk, samisk og andre språk. Nordmennene trodde de snakket russisk, mens russerne trodde de snakket norsk. Da norske forretningsmenn begynte å sende barna sine til Arkhangelsk for å studere russisk, mistet russenorsk en del av sin anseelse. Det er en viss uenighet om russenorsk er et germansk språk, eller om det skal regnes som et blandingsspråk. Språket følger enkle regler. Den eneste preposisjon er «på», og brukes i mange sammenhenger. Etterstavelsen «-om» angir verb, f.eks. kopom (kjøpe), drikkom (drikke) og slipom (sove). I likhet med russisk brukes ikke presens av å være. Rester i nordnorsk dialekt fra russenorsk. Russenorsk brukes mest når man siterer hva de russiske pomorene brukte å si – «..., som han sa, russen». Men enkelte ord har vært brukt av eldre mennesker, og noen har gått videre til inn i ordforrådet til etterkommere. Kinesisk. Kinesisk, eller han-kinesisk (汉语/漢語, 华语/華語, eller 中文; pinyin: "hànyǔ", "huáyǔ", eller "zhōngwén", på norsk «Han-språk», «Hua-språk» eller «midtens talemål») er et språk eller en språkgruppe som hører til den sinotibetanske språkfamilien. Kinesisk domineres av talespråket mandarin, og «kinesisk» brukes gjerne metonymt som synonym for mandarin. Språket skrives med kinesiske skrifttegn, kjent som hanzi (汉字 "Hanzi", «han-skrift»). Omlag 20 % av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden, hvis man regner det som ett språk. Det normerte kinesiske språket (standard kinesisk) er det offisielle språket i Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan), i tillegg til å være ett av fire offisielle språk i Singapore, og ett av de seks offisielle språk i FN. Avhengig av klassifiseringsmetod, er det mellom seks og tolv språkgrupper innenfor Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De største språkgruppene er mandarin (1 000 millioner), wu (90 millioner), kantonesisk (ca 80 millioner), foruten ikke-kinesiske språk som mongolsk og tibetansk. Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Beijing-varianten av mandarin - som er å regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig. Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.Kr. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som «Klassisk kinesisk» og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med Latin i Europa fjernet talemålet seg mer og mer fra klassisk kinesisk slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene kalles i dag «Tradisjonelle», og blir fortsatt brukt på Taiwan, i Hongkong og Macao og andre grupper kinesere utenfor Folkerepublikken, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken, og etterhvert også i Malaysia og Singapore. (Internasjonale institusjoner som har kinesisk som offisielt arbeidsspråk, bruker det samme tegnsettet som det landet som representerer «Kina».) En stor forskjell mellom kinesisk språk og de indoeuropeiske er at kineserene klarere skiller mellom skriftspråk ("wén"), og talespråk ("yǔ"). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord ("zì") og talte ord ("huá"). En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftsspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk men med ett felles skriftspråk. Kinesisk talespråk. Kinesisk talespråk er et tonespråk og er i slekt med tibetansk og burmesisk, men er ikke i slekt med nabospråkene mongolsk, koreansk, vietnamesisk, thai eller japansk. Disse språkene har likevel blitt påvirket av kinesisk gjennom tidene. Taiwan-kinesisk, koreansk og japansk språk bruker kinesiske tegn i skriftspråkene sine, da kalt henholdsvis "hancha", "hanja" og "kanji". I Nord-Korea brukes ikke lenger hanja, og "Hangul" er der det eneste skriftspråket. I Sør-Korea bruker en hanja som en slags uthevet tekst. Vietnamesisk har også mange kinesiske låneord, men siden språket nå skrives med det latinske alfabetet, bruker man ikke lenger kinesiske tegn. De fleste språkforskere klassifiserer variantene av kinesisk under den sinotibetanske språkfamilien. De antar at det eksisterte et urspråk (tilsvarande protoindoeuropeisk) som alle de sinittiske og tibetokarenske språkene stammer fra. Sammenhengen mellom kinesisk og de andre sino-tibetanske språkene er ennå uklar og er gjenstand for forskning. Forskere forsøker å rekonstruere protosinotibetansk. Det største problemet er at selv om det finnes god dokumentasjon som hjelper oss i å rekonstruere lydene av antikk kinesisk, så finnes det ingen skriftlig dokumentasjon på skillet mellom protosinotibetansk. I tillegg er mange av de andre språkene som kunne ha fått betydning i rekonstrueringen av proto-sino-tibetansk dårlig dokumenterte og forstått. Kartene ovenfor viser undergrupperingene av han-kinesisk. Disse blir ofte kalt dialekter, selv om de lingvistisk sett kan ses på som ulike språk. De syv hovedgruppene av han-dialekter er mandarin (se linjene trukket fra Beijing), wu (inkl. shanghainesisk), xiang, yuè (kantonesisk), gan, hakka og min. Språkforskerme deler denne siste gruppen opp i 5 eller 7 undergrupper, alle med språk som regnes som gjensidig uforståelige. Språkforskere som skiller mellom ti i steden for syv hovedgrupper skiller jin fra mandarin, ping fra yue, og hui fra wu. Det finnes også mange andre mindre grupper som gjør klassifisering forvirrende. Disse inkluderer blant annet dungan, en nordvestlig mandarindialekt snakket av muslimer av kinesisk opphav som bor i Kirgisistan, danzhouhua talt på Hainan, xianghua 乡话 (ikke det samme som xiang 湘) talt i vestre Hunan, og shaozhou-tuhua talt i nordre Guangdong. I tillegg til de overnevnte, finnes også begrepene putonghua og guoyu for de offisielle språkene henholdsvis i Folkerepublikken Kina og i Republikken Kina (Taiwan). Begge disse er basert på (mandarin)dialekten av han-kinesisk slik den snakkes rundt Beijing, og blir brukt som et "lingua franca" på det kinesiske subkontinentet. Det er derfor stats-, media- og undervisningsspråket i begge disse landene. Der er strid om terminologien som blir brukt for å beskrive de forskjellige undergruppene til kinesisk. Noen foretrekker å kalle kinesisk et språk og undergruppene dialekter, mens andre foretrekker å kalle kinesisk en språkfamilie og undergruppene språk. Men selv om Dungan ligger veldig nær han-kinesisk, er det ikke mange som regner det som «kinesisk» siden det er blir skrevet med kyrillisk alfabet, og talt av dunganfolket utenfor Kina, et folk som ikke blir regnet for å være kinesisk. Det er vanlig at kinesisktalende snakker flere varianter av språket. For eksempel kan en person i Sør-Kina ofte snakke riksspråket "Putonghua", den lokale språkvarianten i tillegg til en annen regional dialekt, som for eksempel kantonesisk. Flerspråklige personer som dette er i stand til å kodeveksle mellom de ulike språkene avhengig av kontekst. Av og til blir de ulike dialektene blandet med hverandre, avhengig av geografisk påvirkning. En person som bor på Taiwan for eksempel, blander ofte uttale, fraser og ord fra mandarin og taiwansk. Denne blandingen er sosialt akseptert i mange tilfelle. Er kinesisk et språk eller en språkfamilie? Variantene innen det kinesiske språk, eller den kinesiske språkfamilie Kinesisk talespråk er satt sammen av mange regionale og gjensidig uforståelige varianter. I Vesten kjenner mange til hvordan de romanske språkene alle stammer fra latin og dermed har mange lignende egenskaper – selv om de er gjensidig uforståelige. Den kinesiske lingvistiske utviklingen er likeartet, men den sosiopolitiske sammenhengen er ganske ulik. Politisk oppstykking i Europa skapte uavhengige nasjonalstater som er noenlunde like store som de kinesiske provinsene. Dette skapte et politisk ønske om å danne separate kulturelle og literære mål i de forskjellige nasjonalstatene. Språkene ble standardiserte innen hver stat. I Kina eksisterte det hele tiden en kulturell og litterær standard, selv om det samtidig ikke eksisterte noe spesielt ønske om å standardisere talespråket mellom de ulike byene og provinsene. Dette resulterte i en lingvistisk kontekst som er svært ulik den vi ser i Europa, og dette har hatt sterk påvirkning på hvordan en beskriver de ulike variantene av kinesisk talespråk. Det var for eksempel vanlig at språket i en nasjonalstat ble standardisert til slik det ble talt i hovedstaden. Det gjorde det lett å klassifisere språk som for eksempel fransk og spansk og var med på å skjerpe de lingvistiske forskjellene. En bonde på den franske siden av grensen begynte å modellere språket sitt etter slik en snakket i Paris, mens en bonde på den spanske siden snakket mer Madrid-dialekt. Dette skjedde ikke i Kina, så kategorisering av variasjoner kan være vanskelig, delvis fordi ulike dialekter blander seg med hverandre. På grunn av dette er språkforskere uenige med hverandre om klassifisering. Kinesere ser generelt på kinesisk som étt språk. For å beskrive dialekter bruker kinesere vanligvis "bymål", som i "Beijing hua" (北京話/北京话, beijingmål), eller "Shanghai hua" (上海話/上海话, shanghaidialekt). Folk flest bryr seg dermed lite om hvordan disse forskjellige "hua" er kategoriserte som "språk" basert på gjensidig forståelse. Selv om mange naboprovinser i Nord-Kina har ganske likt talespråk, mens folk i naboprovinser i Sør-Kina kan ha problem med å forstå hverandre, blir alle disse språkvariantene regnet som ulike "hua", likestilte varianter av ett kinesisk talespråk. På grunn av denne oppfatningen om ett kinesisk talespråk av majoriteten av de kinesisktalende, bruker mange språkforskere denne definisjonen og regner kinesisk som ett språk og variasjon som dialekter. Andre bruker gjensidig forståelse mellom språkbrukere for å definere fra syv til sytten ulikt beslektede «språk» under språkgruppen kinesisk, alle med variasjoner en kan sammenligne med variasjonene i de romanske språkene. Det bør også merkes at dette skillet kan ha politiske overtoner. Å regne kinesisk som forskjellige språk kan implisere at Kina faktisk skulle ha vært mange ulike nasjoner, og at Hàn-folket faktisk er sammensatt av flere etnisiteter. Kinesiske myndigheter avviser kategorisk at dialektene er "språk", og mange kinesere trvies heller ikke med tanken om flere kinesiske språk fordi de er redde for at den kan legitimisere separatistbevegelser. Tilhengere av taiwansk uavhengighet driver for eksempel fram Min- og Hakka-undervising. Sammenhengene mellom etnisitet, politikk og språk kan likevel være mer komplekse enn dette. Folk som som snakker wu, min, hakka eller yue, og regner disse som egne talespråk, men likevel ser på det kinesiske folk som en enhet, ser ikke på det som en motsetning. I tillegg erklærer Folkerepublikken Kina offisielt at Kina er en multietnisk nasjon, og at begrepet kinesisk også inkluderer de 8 % av befolkningen som ikke har kinesisk som morsmål i det hele tatt. De som snakker kinesisk blir kalt Hàn-kinesere, noe som er et etnisk og kulturelt konsept, ikke et politisk. På samme måte kan en finne tilhengere av kinesisk sammenslåing som også er interesserte i å fremheve de lokale dialektene, og tilhengere av taiwansk uavhengighet som er lite interesserte i temaet. Sjakk. Sjakk er et brettspill for to spillere. Målet for hver spiller er å sette motstanderens konge «under angrep» på en slik måte at motstanderen ikke har noe lovlig trekk. Kongen er da «sjakk matt» Sjakk spilles på et kvadratisk sjakkbrett med 64 felter som er vekselvis lyse og mørke. Ved partiets begynnelse har den ene spilleren 16 lyse brikker mens den andre har 16 mørke brikker. Spilleren med de hvite brikkene starter sjakkparti|partiet, deretter veksler motstanderne på å utføre trekk. Selve spillereglene i sjakk er relativt enkle, men sjakk gir rom for svært avansert taktikk og strategi. Sjakk antas å ha oppstått i Asia før år 600. Det er usikkert hvor i Asia sjakk oppstod, men mulige steder er Kina, India og Persia. Sjakk kom via araberne til Europa og dagens spilleregler antas å ha oppstått i Spania på slutten av 1400-tallet. På 1800-tallet ble sjakk som konkurranseform utviklet og Wilhelm Steinitz ble den første verdensmester i 1886. Etter andre verdenskrig har sjakk blitt dominert av spillere fra Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen som Mikhail Botvinnik, Vasilij Smyslov, Mikhail Tal, Tigran Petrosian, Boris Spassky, Anatoly Karpov, Garry Kasparov, Vladimir Kramnik og Veselin Topalov. Spillere som har utfordret det øst-europeiske hegemoniet er bl.a. Bobby Fischer fra USA, regjerende verdensmester Viswanathan Anand fra India og Magnus Carlsen fra Norge. Spilleregler. De offisielle spillereglene for sjakk fastsettes av verdenssjakkforbundet FIDE (Fédération Internationale Des Échecs) og publiseres i FIDE Handboook, seksjon E.I Laws of chess. Gjeldende spilleregler ble godkjent av den 79. FIDE-kongressen i Dresden i november 2008 og trådte i kraft 1. juli 2009. Sjakkspillets egenart og formål. Sjakk spilles mellom to motstandere som vekselvis utfører trekk ved å flytte brikker på et kvadratisk brett kalt «sjakkbrett». Spilleren med de hvite brikkene starter partiet. En spiller sies å «være i trekket» idet motstanderens trekk er «utført». Målet for hver spiller er å sette motstanderens konge «under angrep» på en slik måte at motstanderen ikke har noe lovlig trekk. Spilleren som oppnår dette målet sies å ha «mattet» motstanderens konge og har vunnet partiet. Det er ikke tillatt å la egen konge bli stående i angrep, utsette egen konge for angrep eller å «slå» motstanderens konge. Motstanderen som har fått kongen mattet, har tapt partiet. Hvis stillingen er slik at ingen av spillerne lenger har noen mulighet til å matte, er partiet remis (uavgjort). Brikkenes utgangsstilling på sjakkbrettet. Sjakkbrettet består av et 8 x 8 rutenett av 64 like felter som er vekselvis lyse (de «hvite» feltene) og mørke (de «svarte» feltene). Sjakkbrettet plasseres mellom spillerne slik at det nærmeste hjørnefeltet til høyre for spilleren er hvitt. De åtte vertikale kolonnene av felter kalles «linjer». De åtte horisontale rekkene av felter kalles «rader». En rett linje av ensfargede felter som går fra en kant av brettet til en tilstøtende kant, kalles en «diagonal». Hvordan brikkene går. Ingen brikke kan flyttes til et felt hvor det står en brikke av samme farge. Hvis en brikke flyttes til et felt der en av motstanderens brikker står, blir motstanderens brikke slått og fjernet fra sjakkbrettet som en del av det samme trekket. En brikke sies å angripe en av motstanderens brikker dersom brikken kunne utføre et slag på det feltet. En brikke sies å angripe et felt selv om denne brikken ikke kan flyttes til dette feltet fordi den da ville la kongen av samme farge bli stående i eller komme under angrep. Løper kan flyttes til et hvilket som helst felt langs diagonalene den står på. Tårnet kan flyttes til et hvilket som helst felt langs linjen eller raden den står på. Dronningen kan flyttes til et hvilket som helst felt langs linjen, raden eller diagonalene den står på. Dronningen, tårnet eller løperen kan ikke flyttes over et felt der det står en annen brikke. Springeren kan flyttes til et av de feltene som er nærmest feltet den står på uten å være på samme linje, rad eller diagonal. Bonden kan flyttes framover til feltet umiddelbart foran den på samme linje dersom dette er ledig. Første gang bonden flyttes, kan den flyttes framover til feltet umiddelbart foran den på samme linje dersom dette er ledig, eller alternativt kan den flyttes to felter framover langs samme linje, forutsatt at begge feltene er ledige. Bonden kan flyttes til et felt diagonalt foran den på en tilstøtende linje dersom en av motstanderens brikker står på dette feltet. Motstanderens brikke blir da slått. En bonde som angriper feltet en av motstanderens bønder nettopp har passert, etter at sistnevnte har flyttet to skritt fram fra utgangsstillingen, kan i det umiddelbart påfølgende trekk slå motstanderens bonde som om denne bare hadde flyttet ett felt fram. Dette kalles å slå «en passant». En bonde som når fram til raden som er lengst fra dens utgangsstilling, må som en del av det samme trekket byttes ut med en dronning, et tårn, en løper eller en springer av bondens farge på samme felt. Spillerens valg er ikke begrenset til brikker som har blitt slått ut. Denne utskiftningen av en bonde med en annen brikke kalles "forvandling", og virkningen av den nye brikken inntrer med det samme. Kongen kan flytte til et hvilket som helst av de tilstøtende felt som ikke er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker. Kongen kan også flyttes ved «rokade». Dette er et trekk med kongen og et av tårnene av samme farge på spillerens første rad. Det regnes som ett kongetrekk og utføres slik: Kongen flyttes fra sitt utgangsfelt to felter mot tårnet, som står på sitt utgangsfelt. Deretter flyttes dette tårnet til feltet som kongen nettopp har passert. Rokade er ikke tillatt dersom kongen er flyttet tidligere, eller med et tårn som er flyttet tidligere. Rokade er midlertidig forhindret dersom feltet kongen står på, feltet kongen skal passere eller feltet den skal gå til, er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker, eller hvis det står noen brikke mellom kongen og tårnet som det skal rokeres med. Kongen sies å stå «i sjakk» dersom den er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker, selv om denne eller disse brikkene ikke kan flyttes til dette feltet fordi de da ville la egen konge stå eller komme i sjakk. Ingen brikke kan flyttes slik at kongen av samme farge kommer i eller blir stående i sjakk. Trekkenes utførelse. Ethvert trekk skal utføres med én hånd. Forutsatt at hun/han først gir uttrykk for sitt ønske (f.eks. ved å si «j’adoube» eller «jeg retter») kan spilleren i trekket stille en eller flere brikker til rette på deres respektive felter. Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en eller flere av sine brikker må spilleren flytte den brikken hun/han først berørte som kan flyttes. Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en eller flere av motstanderens brikker, må spilleren slå den brikken hun/han først berørte som kan slås. Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en brikke av hver farge på sjakkbrettet, må spilleren slå motstanderens brikke med sin egen; eller, hvis dette ikke er mulig, flytte eller slå den først berørte brikken som lar seg flytte eller slå. Hvis det er uklart hvilken brikke som ble berørt først, skal spillerens egen brikke betraktes som berørt før motstanderens brikke. Hvis ingen av de rørte brikkene lar seg flytte eller slå, kan spilleren gjøre et hvilket som helst lovlig trekk. Når en brikke har blitt sluppet på et felt, enten som et lovlig trekk eller som del av et lovlig trekk, kan den ikke gå til et annet felt i dette trekket. Avsluttet parti. Partiet er vunnet for den spilleren som har mattet motstanderens konge. Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte mattstillingen var lovlig. Partiet er vunnet for en spiller når motstanderen erklærer at hun/han gir opp. Dette avslutter partiet umiddelbart. Partiet er remis når spilleren i trekket ikke har noe lovlig trekk, og hennes/hans konge ikke står i sjakk. Partiet sies å ende med «patt». Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte pattstillingen var lovlig. Partiet er remis når det har oppstått en stilling der ingen av spillerne kan matte motstanderens konge ved noen lovlig trekkrekkefølge. Partiet sies å ende i en «død stilling». Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte stillingen var lovlig. Partiet er remis ved overenskomst mellom de to spillerne under partiets gang. Dette avslutter partiet umiddelbart. Partiet kan ende med remis hvis samme stilling er i ferd med oppstå eller har oppstått på sjakkbrettet for minst tredje gang. Partiet kan ende med remis dersom minst de siste 50 påfølgende trekkene for hver spiller er utført uten bondetrekk og uten slag av noen brikke. Tidskontroll. Ved siden av uformelle partier uten fastsatt betenkningstid spilles sjakk også med betenkningstid. Det benyttes da et «sjakkur», dvs. et ur med to separate klokker, koplet til hverandre slik at bare en av dem kan gå av gangen. Hver klokke har en «klaff». «Klaffen har falt» betyr at spillerens fastsatte betenkningstid er utløpt. Når sjakkur benyttes, skal hver spiller utføre et minimum antall, eller alle trekk, i løpet av en fastsatt betenkningstid, og/eller eventuelt tildeles spilleren et tillegg i betenkningstid etter hvert trekk. Den tiden en spiller har til gode ved en tidskontroll, overføres som et tillegg til den tiden hun/han har til rådighet før neste tidskontroll. FIDEs offisielle betenkningstid for sjakk er 90 minutter på de første 40 trekkene etterfulgt av 30 minutter på resten av partiet med et tillegg på 30 sekunder per trekk fra første trekk. Det benyttes i tillegg en rekke andre betenkningstider. I VM i sjakk benyttes 120 minutter på de første 40 trekkene, 60 minutter på de neste 20 trekkene og deretter 15 minutter på resten av partiet med et tillegg på 30 sekunder per trekk fra trekk 61. Et «hurtigsjakkparti» er et sjakkparti der enten alle trekk må utføres i løpet av en gitt betenkningstid på minst 15 men mindre enn 60 minutter for hver spiller, eller grunnbetenkningstiden + 60 ganger tillegget er minst 15 men mindre enn 60 minutter for hver spiller. I verdensmesterskapet i hurtigsjakk benyttes 25 minutter på hele partiet med et tillegg på 10 sekunder per trekk fra første trekk. Et «lynsjakkparti» er et sjakkparti der alle trekk må utføres i løpet av en gitt betenkningstid mindre enn 15 minutter for hver av spillerne; eller grunnbetenkningstiden + 60 ganger tillegget er mindre enn 15 minutter for hver av spillerne. I verdensmesterskapet i lynsjakk benyttes 3 minutter på hele partiet med et tillegg på 2 sekunder per trekk fra første trekk. Notasjon. Det mest utbredte notasjonssystemet i sjakk er det algebraiske system. Det er det eneste notasjonssystemet som FIDE godkjenner i sine egne turneringer og matcher, og denne entydige notasjonsform anbefales også for sjakklitteratur og -tidsskrifter. Brikkene. Hver offiser, dvs. alle de andre sjakkbrikkene enn bøndene, indikeres ved den første bokstaven i navnet sitt, og det benyttes stor bokstav. Eksempler: K = king, Q = queen, R = rook, B = bishop, N = knight. (For enkelhets skyld benyttes bokstaven N for «knight».) Som første bokstav i navnet på offiserene, står hver spiller fritt til å bruke den første bokstaven i navnet som er vanlig å bruke i vedkommendes land. I Norge vil dette være: K = konge, D = dronning, T = tårn, L = løper, S = springer. I trykt materiale anbefales bruk av figursymboler for offiserene. For bøndene brukes ikke den første bokstaven i navnet deres. Bondetrekk gjenkjennes ved at en slik bokstav mangler. Brettet. Navnet på feltene i algebraisk notasjon De åtte linjene (fra venstre mot høyre for hvit og fra høyre mot venstre for svart) kjennetegnes av de små bokstavene, a, b, c, d, e, f, g og h. De åtte radene (fra bunnen mot toppen for hvit og fra toppen mot bunnen for svart) er nummerert 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og 8, henholdsvis. I utgangsstillingen er dermed de hvite offiserene og bøndene oppstilt på første og andre rad; de svarte offiserene og bøndene på åttende og sjuende rad. Som en konsekvens av dette, får hvert av de 64 feltene sin unike kombinasjon av bokstav og tall. Trekk. Hvert offiserstrekk som utføres beskrives med den første bokstaven i offiserens navn og feltet offiseren flyttes til. For bøndene angis bare det feltet de flyttes til. Når en offiser slår, setter vi inn et x mellom den bokstav som angir offiseren som flyttes og det feltet den flyttes til. Når en bonde slår, skal det angis den linjen bonden stod på før slaget ble utført, så et x, og så feltet den flyttes til. Ved en passant-slag skal ankomstfeltet defineres som det feltet hvor bonden blir stående etter at trekket er utført, og "e.p." tilføyes. Hvis to offiserer av samme slag som befinner seg på samme rad, kan flytte til det samme feltet, så angis trekket ved den første bokstaven i offiserens navn, linjen offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til. Hvis to offiserer av samme slag som befinner seg på samme linje, kan flytte til det samme feltet, så angis trekket ved den første bokstaven i offiserens navn, raden offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til. Hvis trekket er et slag settes et x inn mellom linjen/raden offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til. Hvis motstanderens brikke kan slås av to forskjellige bønder, skal den bonden som flyttes angis ved den linje bonden forlater, et x og ankomstfeltet. Ved forvandling skal bondetrekket noteres, umiddelbart fulgt av den første bokstaven for den nye offiseren. Kort rokade (hvor tårnet står på h1 eller h8) noteres 0-0 mens lang rokade (hvor tårnet står på a1 eller a8) noteres 0-0-0. Sjakk noteres med + mens sjakk matt noteres med ++ eller #. Kommenterte partier. Når sjakkpartier publiseres i bøker, tidsskrifter eller elektronisk blir trekkene ofte kommentert. Kommentarene kan delvis være verbale, men ofte brukes ulike tegn. En mye brukt standard for tegn er fastsatt av forlaget Chess Informant (Šahovski Informator). Ved slutten av partiet angis ofte resultatet. Hvis hvit vant partiet noteres 1-0, hvis partiet endte med remis noteres 1/2-1/2 og hvis svart vant partiet noteres 0-1. Taktikk og strategi. De to viktigste ferdighetene i sjakk er taktikk og strategi. I sjakk er taktikk en tvungen trekksekvens som har som formål å gi en selv en fordel. Trekksekvensene er ofte korte (2-5 trekk) og det er viktig å kunne kalkulere flere trekk fremover. I sjakk brukes strategi om langsiktig planlegging. Brikkenes verdi. Fundamentet for både taktikk og strategi er at sjakkreglene fastsetter ulike regler for hvordan brikkene kan flyttes. Dette innebærer at sjakkbrikkene har ulike kvaliteter og egenskaper. Til hjelp til vurdering av om et bytte av brikker er fordelaktig eller ikke, tilordnes brikkene ofte en relativ verdi. Ofte gis bonden verdi 1, springeren verdi 3, løperen verdi 3, tårnet verdi 5 og dronningen verdi 9. Kongen gis ingen verdi da den ikke kan byttes bort, men i sluttspillet har kongen en styrke som ligger mellom en springer/løper og et tårn. Disse verdiene må ses på som veiledende. Med utgangspunkt i disse tommelfingerverdiene kan man f.eks. si at det normalt er gunstig å bytte bort en springer og en bonde mot et tårn. Den faktiske verdien av brikkene vil avhenge av stillingen. For eksempel vil en «aktiv» brikke normalt ha høyere verdi enn en «passiv» brikke. Også andre forhold kan påvirke brikkenes verdi. I diagrammet til høyre har hvit tre bønder mot svarts ene bonde. Svart står altså to bønder under. Hvit kan imidlertid ikke hindre at svarts bonde når førsteraden på neste trekk og blir forvandlet til en dronning. Den svarte bonden kan altså verdsettes tilsvarende en dronning. Da står svart 6 «bønder» over. Taktikk. I sjakk er «taktikk» en tvungen trekksekvens som gir en selv en fordel. Fordelen kan være at man vinner materiell, sette motstanderen sjakk matt eller oppnår remis i en ellers tapt stilling. Å avverge motstanderens taktiske muligheter er like viktig som å utnytte egne taktiske muligheter. Taktikk kan grovt sett deles inn i fem nivåer etter gjennomsnittlig kompleksitet. Den enkleste formen for taktikk er "en prise", dvs. brikker som kan slås uten at motstanderen kan slå tilbake. Brikken «henger». Det andre nivået er telling. Det oppstår når flere brikker er involvert i en slagsekvens på samme felt. Spillerne må da med utgangspunkt i brikkenes relative verdi avgjøre om det er fornuftig å spille slagsekvensen. Det tredje nivået av taktikk er de enkle taktiske motivene. De enkle taktiske motiv bygger på en bestemt idé, f.eks. fanget brikke, dobbeltangrep (gaffel), binding og spidding (røntgenangrep). Det fjerde nivået av taktikk oppstår når flere av de grunnleggende taktiske motivene kombineres i en trekksekvens. Det oppstår da en kombinasjon. Det femte nivået av taktikk oppstår når kombinasjonen i tillegg inneholder et offer. Strategi. a>» som ble utgitt i fem hefter i årene 1925–1926. I sjakk brukes «strategi» om evaluering av posisjoner og om å sette mål og langsiktige planer for spillet. Spillerne forsøker å unngå svakheter i egen stilling samtidig som de forsøker å påføre motstanderen svakheter for deretter å utnytte disse. Det skilles gjerne mellom midlertidige og permanente fordeler/svakheter i stillingene. Permanente fordeler/svakheter omfatter materiell fordel, dårlig kongestilling, fribønder, svake bønder, sterke og svake felt, bondeøyer, sterkt bondesentrum, kontroll over diagonaler, kontroll over linjer, løperparet og kontroll over en rad. Midlertidige fordeler/svakheter omfatter dårlig plasserte offiserer, offiserer som er lite koordinerte, forsprang i utvikling, sentralisering og rom. Åpning. En åpning er de innledende trekkene i et sjakkparti. Åpningen starter ved første trekk, men det er ingen klar grense for når åpningen er over og midtspillet begynner. Moderne åpningsteori går langt ut i det som må regnes som midtspillet, og det er ikke uvanlig med åpningsteori som går i mellom 20 og 30 trekk. Anerkjent sekvenser av åpningstrekk er referert til som «åpninger» og har fått navn som spansk åpning eller siciliansk åpning. Åpninger er katalogisert i oppslagsverk som Encyclopaedia of Chess Openings. Det finnes en rekke forskjellige åpninger som varierer mye i karakter fra stille posisjonelle spille til svært aggressive. Profesjonelle spillere bruker år på å studere åpninger og fortsetter å gjøre det gjennom hele deres karriere, ettersom åpningsteorien fortsetter å utvikle seg. Halvåpne spill (1. e4 men ikke e5) Indiske systemer (1. d4 Sf6 2. c4) Engelsk åpning (1. c4) Rétis åpning (1. Sf3 d5 2. c4) Midtspill. Midtspillet er den delen av partiet som kommer mellom åpningen og sluttspillet. Det er ingen klar grense mellom åpningen og midtspillet, men ofte er det rimelig å si at en går over i midtspillet når utviklingen er fullført og kongen er blitt brakt i sikkerhet. Det er heller ingen klar grense mellom midtspillet og sluttspillet, men sluttspillet kan sies å begynne når spillerne har fire eller færre offiserer igjen (i tillegg til konge og bønder) og når kongene kan delta aktivt i spillet. Teorien for midtspill er av en annen karakter enn åpningsteori og sluttspillteori. Dette skyldes at antall mulige stillinger er for stort til at det er mulig å memorere lange teoretiske trekksekvenser, slik som i åpningen. Likeledes er det for mange brikker igjen på brettet til at teoretiske posisjoner kan analyseres til bunns, slik det er mulig i sluttspillet. Teorien for midtspillet er derfor i større grad basert på generelle tommelfingerregler basert på strategi og taktikk. Sluttspill. Sluttspillet er det stadium av spillet hvor det er få eller ingen offiserer igjen. Noe klart skille mellom midtspill og sluttspill finnes imidlertid ikke. En mulig avgrensning kan være at sluttspillet begynner når spillerne tilsammen har 4 eller færre offiserer igjen, i tillegg til konger og bønder. En annen mulig avgrensning er at sluttspillet begynner når kongene deltar aktivt i kampen. Sluttspill kategoriseres ofte etter hvilke brikker som er igjen på brettet. I sluttspill er det viktig med god teknikk, dvs. at man må vite nøyaktig hvilket eller hvilke trekk som bør spilles i enhver stilling. Dette skyldes at en liten unøyaktighet kan endre utfallet fra vinst til tap, fra vinst til remis eller fra remis til tap. Alle sluttspill med 6 eller færre brikker er blitt løst ved hjelp av datamaskiner. Organisering. Verdenssjakkforbundet FIDE (Federation Internationale des Echecs) ble stiftet i Paris den 20. juli 1924 og har i dag 170 medlemsforbund. Forbundet fastsetter spillereglene for sjakk, beregner spillernes ELO-rating, tildeler internasjonale titler som stormester (GM) og internasjonal mester (IM), arrangerer VM i sjakk og sjakkolympiaden (verdensmesterskap for landslag). FIDE ble godkjent av den internasjonale olympiske komite i 1999. Under FIDE er det kontinentale sjakkforbund som European Chess Union, regionale sjakkforbund som Nordisk Sjakkforbund og nasjonale forbund som Norges Sjakkforbund. Norges Sjakkforbund (NSF) ble stiftet i 1914 og organiserer sjakklivet for voksne i Norge. Om lag 110 klubber med tilsammen om lag 2600 medlemmer er tilsluttet NSF. Blant arrangementene i NSF kan nevnes Landsturneringen (NM), Norske Vandrerhjem Grand Prix, Seriesjakken og NM for klubblag. NSF står for det norske ratingsystemet, og utgir i samarbeid med Ungdommens Sjakkforbund medlemsbladet Norsk Sjakkblad. Rating. ELO-rating er en metode for å beregne den relative styrken til en sjakkspiller. Metoden ble utviklet av Arpad Elo (1903–1992) og ble tatt i bruk av US Chess Federation (USCF) i 1960. Elos system (med senere modifikasjoner) ble tatt i bruk av FIDE i 1970 og er senere også blitt tatt i bruk av bl.a. nasjonale sjakkforbund (herunder Norges Sjakkforbund) og internettsjakkservere (herunder ICC, FICS, Playchess, etc.). Ratinger fra forskjellige organisasjoner er ikke direkte sammenliknbare og det bør derfor spesifiseres hvilken organisasjon som har beregnet ratingen. ELO-rating beregnet av FIDE bør derfor omtales som «FIDE-rating». De fleste organisasjonene har kalibrert ratingsystemene slik at en nybegynner kan ha en ELO-rating på om lag 500 og en noe øvet spiller kan ha en ELO-rating på om lag 1000. En aktiv klubbspiller kan ha en FIDE-rating på om lag 1500 og gode klubbspillere kan ha en FIDE-rating på om lag 2000. Spillere med over 2500 i FIDE-rating er blant de 1000 beste spillerne i verden. Den ypperste verdenseliten har om lag 2800 i FIDE-rating. Den høyeste FIDE-ratingen som er oppnådd er 2851 som Garry Kasparov hadde på listene i juli 1999 og januar 2000. Spillerne som har toppet FIDEs ratingliste siden 1970 er Bobby Fischer, Anatoly Karpov, Garry Kasparov, Vladimir Kramnik, Veselin Topalov, Viswanathan Anand og Magnus Carlsen. Tabellen nedenfor viser distribusjonen av sjakkspillere med FIDE-rating over 2000 i september 2011. Titler. FIDE tildeler internasjonale titler i sjakk til spillere som har oppnådd sterke resultater i internasjonale turneringer. Den høyeste tittelen er stormester (GM), men FIDE tildeler også titlene internasjonal mester (IM), FIDE Master (FM), Candidate Master (CM), Woman Grandmaster (WGM), Woman International Master (WIM), Woman FIDE Master (WFM) og Woman Candidate Master (WCM). For å bli stormester må man som hovedregler må man ha oppnådd 2 eller flere «stormesternormer» som tilsammen omfatter minst 27 partier. En stormesternorm er en ratingprestasjon i en internasjonal turnering på minst 2600 mot motstandere som har en gjennomsnittlig FIDE-rating på minst 2380. For å bli stormester må man i tillegg ha en oppnådd en FIDE-rating på minst 2500 ila. karrieren. Opprinnelse. Sjakk oppstod i Asia en gang før år 600. Tidlige varianter av sjakk er det kinesiske xiangqi, det indiske chaturanga og det persiske chatrang. Det er imidlertid usikkert hvilken variant som er eldst. Det indisk-persiske chaturanga-chatrang ble spilt på et kvadratisk brett med 8 x 8 felt. Hver spiller har 16 brikker: 8 offiserer og 8 fotsoldatene. Offiserene består av en «shah» (konge), en «frazen» (general), to «pil» (elefanter), to «asp» (hester) og to «rox» (stridsvogner). Det kinesiske xiangqi spilles på et brett med et nett av 9 x 10 linjer. De to sidene, nord og sør, er adskilt av en «elv». På hver side er det et fort som består av 3 x 3 punkter. Hver hær består av 16 brikker, 11 offiserer og 5 soldater, oftest utformet som sirkulære brikker av tre med et skrevet symbol på. Det er rimelig å tenke seg at xiangqi kan ha utviklet seg til et spill med et enklere brett og med figurative brikker, slik som chaturanga-chatrang. Det er til sammenlikning vanskeligere å se for seg at chaturanga-chatrang kan ha utviklet seg til et spill med et mer komplekst brett og med enklere ikke-figurative brikker, slik som xiangqi. Dette trekker isolert sett i retning av at xiangqi er eldre enn chaturanga-chatrang. Ifølge persisk tradisjon ble chatrang innført til Persia av en ambassadør fra «Hind». Dette er tolket som at sjakk kom til Persia fra dagens Pakistan eller India. Indisk tradisjon sier også at sjakk oppstod i India. Etter kinesisk tradisjon er imidlertid xiangqi et kinesisk spill. Tradisjonen trekker dermed i retning av at sjakkens forløper enten kan ha oppstått i India eller i Kina. De eldste tekstene som omtaler sjakk, er alle persiske. Den eldste er «Wizârîshn î chatrang ud nîhishn î nêw-ardakhshîr» som ble skrevet rundt år 600. I denne teksten blir legenden om at sjakk kom til Persia via en ambassadør fra Hind fortalt. Flere andre tekster fra 600-tallet omtaler sjakk og viser at sjakk var velkjent i Persia på 600-tallet. Den eldste kjente referansen til sjakk i indisk litteratur er først fra år 850. Den eldste sikre referansen til sjakk i kinesisk litteratur er i «Xuanguai lu» skrevet av Niu Sengru i første halvdel av 800-tallet. Den eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har oppstått i Persia. Det er gjort en rekke arkeologisk funn av sjakkbrikker fra 700- og 800-tallet i Persia. Til sammenlikning er det ingen funn av antikke sjakkbrikker i India eller Kina. Det er imidlertid ofte vanskelig å avgjøre hva som er en sjakkbrikke og hva som er en liten figur uten tilknytning til sjakk. Det finnes derfor en rekke enkeltfunn av mindre figurer hvor det er omstridt om figurene er sjakkbrikker eller ikke. Det arkeologiske materialet trekker likevel i retning av at sjakk har oppstått i Persia. Etymologisk stammer det persiske ordet «chatrang» fra sanskrit «chaturanga». Dette kan trekke i retning av at sjakk er fra India. En rekke andre sjakkuttrykk er imidlertid av persisk opphav, bl.a. «shah mat» (sjakk matt) og «rokh» (rook – tårn på engelsk). Arkeologiske funn og de eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har et persisk opphav, tradisjon og språkstudier trekker i retning av at sjakk er av indisk opphav, mens spillenes struktur trekker i retning av at sjakk er av kinesisk opphav. Noen klar konklusjon på hvor sjakk har oppstått er derfor vanskelig å gi, men sjakk har etter all sannsynlighet oppstått et sted i Asia før år 600. Shatranj. I årene før 650 erobret de muslimske araberne Perserriket. Araberne fikk på denne måten kjennskap til chatrang. Siden arabisk mangler tsj-lyden, ble spillets navn endret til «shatranj». Det er antatt at araberne ikke gjorde vesentlige endringer i spillereglene, men brikkenes form ble endret i abstrakt retning for å oppfylle bildeforbudet i islam. Shatranj spilles på et enfarget brett med 8 x 8 ruter. Hver spiller har 16 brikker, vanligvis grønne og røde: en «shah» (konge), en «firzan» (rådgiver), to «fil» (elefant), to «faras» (hester), to «rukh» (stridsvogner) og åtte «baidaq» (soldater). Utgangsstillingen er som i moderne sjakk med unntak av at kongen og rådgiveren hadde byttet plass slik at kongene sto på hhv. d1 og d8 mens rådgiverne sto på e1 og e8. Trekkene til «shah», «faras» og «rukh» tilsvarer trekkene til kongen, springeren og tårnet i moderne sjakk, med det unntaket at rokade ikke var tillat. Trekkene til «baidaq» tilsvarer også trekkene til bonden i moderne sjakk, med unntak av at den ikke kunne gå to felt frem som første trekk, den kunne ikke slå «en passant» og den kunne bare forvandles til en «firzan» når den nådde den andre siden av brettet. «Firzan» kunne gå ett felt diagonalt i alle retninger, mens en «fil» kun kunne hoppe to felt diagonalt i alle retninger. Shatranj kan vinnes på tre måter. For det første ved å sette shahen «shah mat». «Shah mat» er persisk og betyr «kongen er overrumplet/beseiret» (ofte misforstått som «kongen er død»), derav «sjakk matt». For det andre ble det regnet som seier dersom shahen ble satt patt (dette er remis i moderne sjakk). Til slutt ble det også regnet som seier dersom en spiller klarte å slå ut hele hæren til motstanderens shah. Verdensmestere. I 1992 forlot Kasparov sjakkorganisasjonen FIDE og spilte om tittelen mot briten Nigel Short under den nyopprettede organisasjonen PCA. FIDE organiserte da sin egen tittelkamp mellom russeren Anatolij Karpov og nederlenderen Jan Timman, en kamp Karpov vant. Dette førte til en diskusjon om hvem som er den rettmessige verdensmesteren, den som vinner via turneringen til FIDE eller den som beseirer den eksisterende verdensmesteren i den klassiske linjen i en tittelkamp. I 2005 vant bulgareren Veselin Topalov overbevisende mesterskapet til FIDE, og fikk med det også høyest rating blant de aktive sjakkspillere (Russeren Garri Kasparov har høyere rating, men han har trukket seg tilbake fra turneringsspill). Med det fikk tittelen til FIDE større legitimitet enn den har hatt i de senere år. Russeren Vladimir Kramnik overtok tittelen som PCA-verdensmester etter å ha beseiret Kasparov i en tittelkamp i 2001. Han forsvarte tittelen i en match mot Peter Leko i 2004. I 2006 ble det arrangert en gjenforeningsmatch i regi av FIDE mellom Topalov og Kramnik. Kramnik vant denne og ble dermed udiskutabel verdensmester. Blindsjakk. Blindsjakk er en form for sjakk der trekkene gjøres uten at spillerne kan se brettet eller brikkene, og uten at de har annen form for fysisk kontakt med dem. Trekkene kommuniseres ved hjelp av sjakknotasjon. Blindsjakk er kjent fra tidlig i sjakkens historie, det første partiet ble muligens spilt av Sa'id bin Jubair (665–714) i Midtøsten. Blindsjakk er blitt brukt for å jevne ut nivåforskjellen mellom en sterk og en svak spiller, eller rett og slett for å vise hvor dyktig man var. Den franske mesteren Philidor kunne spille opptil tre partier samtidig. I 1858 gav Paul Morphy simultanoppvisning i blindsjakk mot de åtte sterkeste spillerne i Paris. Han vant seks partier, og spilte to remiser. Uoffisiell verdensrekord i simultanblindsjakk innehas i dag av Miguel Najdorf som i 1947 spilte mot 45 spillere og oppnådde, 39 seire, 4 remiser og 2 tap. Det blir arrangert flere blindsjakkturneringer årlig. Den mest kjente har vært Amber-turneringen som ble arrangert (med blindsjakk) fra 1993 til 2011. Turneringen tiltrakk seg verdenseliten og blindsjakkdelen (turneringen besto av både blindsjakk og hurtigsjakk) er bl.a. blitt vunnet av Viswanathan Anand, Levon Aronian, Magnus Carlsen, Alexander Grischuk, Vladimir Kramnik, Alexander Morozevich og Veselin Topalov. Fjernsjakk. Fjernsjakk er sjakk som blir spilt over avstand med ulike former for kommunikasjon. Dette har tradisjonelt skjedd som postsjakk, hvor trekkene sendes med brev eller postkort. De siste årene er det blitt vanligere å formidle trekk ved bruk av e-post eller egne fjernsjakkservere på internett. Fjernsjakkpartier kan ofte ta lang tid. Selv om det spilles med begrenset betenkningstid (typisk 30 dager på 10 trekk, postgang ikke medregnet), må man regne med at det kan gå 1-2 år før et parti er ferdigspilt. Fjernsjakk står i motsetning til vanlig sjakk, også kalt «brettsjakk» eller «nærsjakk», der spillerne sitter ved et sjakkbrett samtidig. Det blir også regnet som nærsjakk dersom spillerne ikke sitter på samme sted, men der trekkene blir overført fortløpende, slik at partiet blir avviklet innenfor vanlige rammer for betenkningstid i nærsjakk. Fjernsjakk som konkurranseform er internasjonalt organisert av International Correspondence Chess Federation (ICCF) og i Norge av Norges Fjernsjakkforbund. Problemsjakk. Problemsjakk (også kalt sjakkomposisjon) er kunsten å lage eller skape «sjakkproblem» (også kalt «sjakkomposisjoner»). Sjakkproblem er en type sjakkoppgaver som En person som skaper slike problemer er kjent som «problemforfatter» eller «sjakkomponist». Sjakkomposisjon som konkurranseform organiseres av World Federation for Chess Composition (WFCC). Det konkurreres i både problemkomposisjon og i problemløsing. I problemkomposisjon skal deltakerne lage problemoppgaver som er jury skal vurdere ut fra bestemte kriterier, mens i problemløsing skal deltakerne løse problemoppgaver innen en gitt tidsfrist. Sjakkmotor. Ideen om å skape en sjakkspillende maskin kan dateres til omkring 1769 da den sjakkspillende robot kalt «Tyrkeren» gjorde suksess. «Tyrkeren» ble senere avslørt som en bløff, og det var først med utviklingen av digitale datamaskiner fra 1950-tallet at vellykkede sjakkpillende dataprogram, en «sjakkmotor», ble konstruert. Sjakk er velegnet for programmering fordi problemet er skarpt definert, både når det gjelder lovlige trekk og det endelige målet (sjakk matt). Problemet er å utvikle algoritmer som kan evaluere stillinger og velge det beste trekket i enhver situasjon. Dette er utfordrende fordi antall mulige stillinger er svært høyt. I midtspillet har en sjakkspiller typisk 30-40 lovlige trekk å velge mellom, men det kan være så få som null (ved sjakk matt eller patt) og det kan være så mange som 218. Antall mulige stillinger og partier blir derfor svært høyt. Det er beregnet at antall lovlige stillinger i sjakk er mellom 1043 og 1047 (en påvisbar øvre grense). De første sjakkmotorene var svake, og det var først i 1997 at et sjakkprogram, IBMs Deep Blue, klarte å slå den regjerende verdensmesteren Garry Kasparov. I dag er er de beste sjakkmotorene, som Houdini, Rybka, Critter, Stockfish og Komodo, vesentlig sterkere enn de sterkeste menneskelige sjakkspillerne. Spill over internett. En internett sjakkserver (ICS) er en ekstern server som gir mulighet til å spille, diskutere og vise sjakk over internett. Begrepet refererer spesielt til anlegg for tilkobling av spillerne gjennom en rekke av grafiske brukergrensesnitt (GUI) plassert på hver enkelt brukers datamaskin. Det finnes også rent web-baserte sjakkservere hvor brukerne ikke trenger GUI. Det finnes i dag en rekke sjakkservere. Noen av de mest kjente er Internet Chess Club (ICC), Free Internet Chess Server (FICS) og Playchess. Konrad Adenauer. Konrad Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln, død 19. april 1967 i Rhöndorf) var en tysk politiker og statsmann (Zentrum, etter krigen CDU). Overborgmester i Köln. Han var sønn av en embedsmann, studerte jus og arbeidet som advokat, før han ble fulltids politiker. Fra 1917 til 1933 og i 1945 var han overborgermester i Köln. I 1918 hadde situasjonen vært særlig spent, da matroser fra Kiel kom med toget og blandet seg med soldater fra Kölns forlegning, rev epålettene av offiserer de kom forbi, viftet med røde flagg og ropte revolusjonære slagord langs Hohestrasse. Adenauer forsøkte å hindre at matrosene kom til Köln, men verken den lokale hærkommandanten eller jernbanesjefen ville ta på seg et slikt ansvar. Snart behersket matrosene Kölns sentrum, satte fri fangene fra militærfengselet, og soldater og fabrikkarbeidere pyntet med rød kokarde inntok strategiske posisjoner. På Neumarkt samlet det seg en opphisset mengde som krevde at det ble opprettet et arbeider- og soldatråd etter sovjetisk modell som kunne å overta styret av byen. Adenauer bad hærkommandanten åpne ild med et feltartilleri-batteri som stod oppstilt i hans gamle gymnas, "Apostelgymnasium", men denne nektet å skyte mot mengden, og trakk i stedet soldatene sine tilbake til forlegningene. Adenauer måtte se i øynene at han ble nødt å forhandle med de revolusjonære for å få beholde sin stilling. Etter en hel ettermiddags diskusjon oppnådde han at det røde flagget ikke skulle heises på rådhuset. Slik kunne Adenauer fortsette som borgermester i tiden som fulgte. Han ble den som åpnet A555, Tysklands eldste motorvei, da den stod ferdig mellom Köln og Bonn i 1932. Fra 1920 til 1933 var han dessuten president for det prøyssiske statsrådet som medlem av Det katolske senterpartiet. I denne egenskapen var han den viktigste demokratiske motspilleren til Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun. Han ble imidlertid avsatt som ordfører av nazistene i 1933, fordi han nektet å trykke Hitlers hånd. Etterkrigstiden. Adenauer på en valgplakat fra 1953 Etter krigen deltok han i grunnleggelsen av CDU. I 1949 ble han valgt som første tyske kansler etter annen verdenskrig, en stilling han beholdt til 1963, noe som på det tidspunktet gjorde ham til den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck. Fra 1951 til 1955 var han også utenriksminister. Utenrikspolitisk er han kjent for «Politik der Stärke», en politikk som gikk ut på å være hard overfor Sovjetunionen, Øst-blokken og kommunismen. Bakgrunnen for denne politikken var tanken om at et gjenforent og "demokratisk" Tyskland bare kunne oppstå gjennom et sterkt Vest-Tyskland. Som følge av landets erfaringer under annen verdenskrig var også Tyskland en ekstremt antikommunistisk stat. Dette medførte et usedvanlig nært samarbeid med USA og Vest-blokken, som kulminerte med tysk NATO-medlemskap i 1955. Selv om landets midlertidige grunnlov fra 1949 krevet gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937, avslo Adenauer enhver tanke om et samlet, men nøytralt Tyskland. Dette fordi han anså at en slik ordning ville gi Sovjetunionen en for sterk dominans overfor tysk politikk, og en manglende amerikansk sikkerhetsgaranti ville kunne foranledige en sovjetisk invasjon vestover i Europa. Dette synet var et syn han delte med den amerikanske utenriksministeren John Foster Dulles. Disse var forøvrig begge dypt religiøse, og ble personlige venner, noe som førte til et meget tett og effektivt samarbeid i utenrikspolitikken. En annen av hans hjertesaker var gjenoppbygningen av Tysklands militære kapasitet, som ga landet en av Europas største og mest moderne hærer. Hans vennskap med Charles de Gaulle var også viktig for forsoningen mellom Frankrike og Tyskland, og for etableringen av EUs forløpere. Medarbeiderne. Adenauer motsatte seg sovjetiske forslag om en gjenforening av Tyskland i bytte mot tysk nøytralitet, og avslo konsekvent enhver tilnærmelse til DDR, som han nektet å anerkjenne. I 1955 ble Hallstein-doktrinen fremlagt i en regjerings-erklæring, og fastslo som offisiell vesttysk oppfatning at bare Vesttyskland kunne representere Tyskland folkerettslig. Doktrinen, der var oppkalt etter Walter Hallstein (1901-82, departementssjef i det vesttyske utenriksdepartement), ble ikke opphevet før i 1969. Vesttyskland ville ut fra Hallstein-doktrinen ikke inngå eller opprettholde diplomatiske forbindelser med stater som anerkjente DDR. Unntaket var Sovjetunionen, som man hadde inngått diplomatiske forbindelser med i 1955, men forbindelsen med Jugoslavia ble brutt i 1957, og med Cuba i 1963. Adenauers statssekretær, Hans Globke, hadde som jurist arbeidet med fortolkningen av Nürnberg-lovene, og medvirket til at jødiske borgere måtte bære ekstranavnene Sara og Israel, samt få passene sine påstemplet bokstaven J for «jøde». Amerikanerne hadde likevel klassifisert ham som «ubelastet», og Globke selv påstod at han som motstander av nazi-regimet bare hadde deltatt i utarbeidelsen av retningslinjene for «å hindre at det ble enda verre». I 1961 avholdt DDR en fiktiv rettssak, der Globke, her omtalt som «Bonns Adolf Eichmann», ble idømt livsvarig fengsel "in absentia". Det samme skjedde med Theodor Oberländer, som i Lemberg under krigen hadde grunnlagt "Batallion Nachtigall" (= Nattergal-bataljonen) som stod ansvarlig for massemord på byens jødiske befolkning i 1941. Oberländer ble en så stor belastning for Adenauer at han gikk av med pensjon i 1960. Imidlertid holdt Adenauer, på tross av massiv kritikk, fast på Globke frem til sin egen avgang høsten 1963. Løslatelsen av krigsfangene. Et viktig tema i den første etterkrigstiden var de tyske krigsfangenes situasjon. Mer enn ti millioner tyskere endte i alliert fangenskap, derav 3,3 millioner i Sovjetunionen. 1,3 million av disse døde eller ble meldt savnet. I fangeleirene i Sibir overlevde frem til 1944 bare hver tiende. I april 1947 møttes de fire allierte utenriksministrene i Moskva, der de ble enige om at alle tyske krigsfanger skulle løslates innen utgangen av 1948. Sovjeterne hadde fra høsten 1945 hjemsendt krigsfanger. Høsten 1949 var det fortsatt 400 000 tyske krigsfanger igjen i Sovjetunionen. I mai 1950 erklærte sovjeterne gjennom nyhetsbyrået TASS at alle krigsfangene var satt fri. Tilbake i Sovjetunionen var 28 000 tyskere dømt i summariske prosesser og nå regnet som krigsforbrytere. Like fullt var det først etter Stalins død våren 1953, da en stor andel av krigsfangene ble løslatt, at det ble mulig for Adenauer og hans regjering å innlede diplomatiske forhandlinger for å få gjenværende 10 000 fangene hjem. Adenauer besøkte Moskva i 1955, og oppnådde da frigivelsen av disse. Hjemsendelsen av de aller siste ble fullført i januar 1956. Denne innsatsen høstet han mange lovord for på hjemmebane. I 1954 fikk Adenauer Karlsprisen, og han er æret med en byste i Walhalla-tempelet. Spiegel-affæren. Om kvelden 26.oktober 1962 stormet politiet inn i lokalene til tidsskriftet "der Spiegel" i Hamburg. Senere ble også redaksjonskontoret i Bonn ransaket. Journalisten Conrad Ahlers ble samme natten arrestert sammen med sin kone, selv om de var på ferie i Spania. Også ansvarshavende redaktør, Rudolf Augstein, ble satt i varetekt. Bakgrunnen var Ahlers' kritiske artikkel to uker tidligere, der Ahlers på bakgrunn av resultatene av NATO-øvelsen "Fallex 62" gjorde narr av både Adenauer og forsvarsminister Franz Joseph Strauss. Strauss besluttet å gi "Spiegel" en lærepenge, uten overhodet å orientere justisministeren fra FDP. Samtlige FDP-ministrer trakk seg fra regjeringen i protest. "Spiegel"-journalisten Sebastian Haffner uttalte: «Hvis den tyske offentligheten finner seg i dette, så adjø pressefrihet, adjø rettsstat, adjø demokrati.» Aksjonen utløste da også en storm av protester fra studenter, forfattere, fagorganiserte og presse. "Spiegel" fikk hjelp fra de andre avisene i det samme pressehuset i Hamburg, slik tidsskriftet utkom som normalt. Strauss måtte gå av, men sjefredaktør Augstein ble sittende fengslet i over tre måneder. Fire år senere fastslo den tyske forfatningsdomstolen "Bundesverfassungsgericht" at "Spiegel"s artikkel ikke hadde røpet statshemmeligheter. "Spiegel" klaget regjeringen inn for brudd på pressefriheten, men den klagen ble avvist. Spiegelaffæren hadde likevel svekket Adenauers anseelse så kraftig at han måtte love å trekke seg som kansler i løpet av et år. Omdømmet hans ble også svekket av at han hadde fortsatt valgkampen sin, selv om byggingen av Berlinmuren var iverksatt, slik at han først ankom Berlin etter en uke. Selv om Adenauer reelt ikke kunne hindre at muren ble reist, sank oppslutningen om partiet hans, og rettet seg i stedet mot SPDs kansler-kandidat Willy Brandt, regjerende borgmester i Vest-Berlin. Artikkel (ordklasse). Artikkel er en ordklasse som består av ord som normalt brukes sammen med substantiver for å skille mellom bestemt og ubestemt form av substantivet. Artikkelen forteller også hvilket kjønn substantivet har. I "Norsk referansegrammatikk" fra 1997 er ikke artikkel lenger egen ordklasse, og de tidligere artiklene er tatt opp i den nydefinerte ordklassen determinativ. Dette er også anbefalt for skoleverket. På norsk. Ordene en, ei og et, for eksempel "en bil, ei jente, et fly". Her viser artikkelen henholdsvis hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Foran substantiver av hunkjønn kan man ifølge offisiell rettskrivning valgfritt benytte en eller ei'". I norsk språk er den ubestemte artikkelen i entall alltid et eget ord. Ubestemt artikkel i flertallsform finnes egentlig ikke på norsk, den oppgaven er ivaretatt av endelser. Gutt"er", jent"er", hus (uten endelse) På norsk (bokmål). Bestemt artikkelen kan på norsk og andre skandinaviske språk forstås som et suffiks til substantivet; alternativt kan man si at den bestemte form normalt ikke trenger artikkel og i stedet markeres med et bøyningssuffiks. Artikkelen er avhengig av hvilket kjønn substantivet har. Flertallsformen til bestemt artikkel er også ivaretatt av endelser: I flertall gutt"ene". På engelsk. På engelsk blir den bestemte artikkel plassert foran substantivet. Artikkelen forteller ingenting om mengde og kjønn (engelske substantiv deles ikke inn i kjønn). På fransk. På fransk forteller den bestemte artikkelen om kjønn i entall, men ikke i flertall. I flertall forteller ikke artikkelen noe om kjønn. På tysk. På tysk er det mange bestemte artikler; formen bestemmes av substantivets kasus. Om å sløyfe artikkelen. Hvis antallet er helt uvesentlig for begrepet som brukes så bør artikkelen fjernes. «Naturen er utsatt for "et" press fra mange kanter.» Her kan artikkelen med fordel fjernes. En vanlig feil er å fjerne en artikkel og derved få et begrep som er noe annet enn det tiltenkte. «Finn den største og minste verdien.» Her burde en skrive «Finn den største og den minste verdien» om det er to verdier en snakker om og ikke en kombinert verdi. Stig Olai Kapskarmo. Stig Olai Kapskarmo (født 27. oktober 1980) er en norsk politiker (H). Han er medlem av kommunestyret, formannskapet og Sektorutvalg levekår i Bærum kommune. Kapskarmo er Bærum Høyres kulturpolitiske talsmann, er distriktsleder for Vestre Bærum Høyre og medlem av Bærum Høyres arbeidsutvalg, hovedstyre og representantskap. Han er også styremedlem i Akershus Høyre. Fra 2003 til 2007 var Kapskarmo i ledelsen for Stiftelsen Bærum Barneteater. Fra 2008 til 2009 var han organisasjonskonsulent i Norsk Epilepsiforbund og riden 2009 er han politisk rådgiver for ordføreren i Bærum. Kapskarmo har innehatt en rekke tillitsverv, bl.a. som leder av foreningen Bærumsmarkas Venner fra 2004 til 2008 og som råds- og representantskapsmedlem i Oslofjordens fruluftsråd og Oslo og Omland Friluftsråd. Siden 2009 er han leder av Europabevegelsen i Bærum og er også styremedlem i Europabevegelsen i Akershus. Scott McCloud. Scott McCloud (født 10. juni 1960 i Massachusetts, USA), opprinnelig Scott McLeod, er en tegneserieskaper og ledende teoretiker på tegneserien som kunstform. I 1984 startet han Zot, en serie om vennskapet mellom superhelten Zot fra en annen dimensjon og jenta Jenny fra vår verden. Zot var i utgangspunktet en lett og humørfylt superheltserie, men etterhvert som McCloud modnet som serieskaper, ble serien preget av en vektlegging av personutvikling og -skildring og en vilje til å ta opp mer komplekse temaer. Selv om McCloud er aktiv som forfatter og illustratør i tegneserieindustrien, er han hovedsakelig kjent som tegneserieteoretiker gjennom sine bøker "Understanding Comics", "Reinventing Comics" og "Making Comics". McCloud var en av de første som lagde tegneserier for Internett, og er en stor tilhenger av micropayment-systemet. Hans tegneserie "The Right Number" er et eksempel på både hvordan man kan bruke Internett til å gjøre ting med tegneserier man ikke har mulighet til på papir, som beskrevet i "Reinventing Comics", og på bruk av micropayments. Han er også rådgiver for BitPass, ett firma som lager et betalingssystem for micropayments. I perioden fra september 2006 til august 2007 er Scott McCloud sammen med sin kone Ivy og sine to døtre Sky og Winter på en omfattende turné for å lansere "Making Comics". Turneen dekker alle USAs femti stater, samt fire canadiske provinser, London og Barcelona. Familien har en vevlogg som oppdateres jevnlig i forbindelse med turneen. Bøker. I "Understanding Comics" ser McCloud nærmere på hvordan tegneserier er bygd opp og hva som gjør tegneserien som kunstart unik. Boken regnes som en av vår tids viktigste bøker om tegneserier. I "Reinventing Comics", som er en mer kontroversiell bok, legger McCloud fram sine teorier om hvordan tegneseriemediet bør utvikle seg i fremtiden, og hva som må gjøres for at formen skal få en ny storhetstid. Store deler av boken, som kapitlet om digital distribusjon, er også interessant å se i sammenheng med helt andre medier enn tegneserier. "Making Comics" er rettet mot tegneserieskapere og omhandler hvordan man lager tegneserier, og framstår som en motvekt til andre bøker om temaet da den i stedet for å fokusere på å utvikle tegnestil, slik mange andre bøker om å lage tegneserier gjerne gjør, handler om oppbygning, komposisjon, fortellerteknikk og hvordan man trinn for trinn kan gå fram for å gjøre om sin idé til en tegneserie. Felles for de tre bøkene er at de er laget i tegneserieformat, og på den måten demonstrerer i praksis fordeler ved å bruke tegneserien som formidlingsform i sakprosa. Ingen av McClouds bøker er utgitte på norsk. 24-timerstegneserier. I 1990 fant McCloud opp tegneseriekonseptet 24-timerstegneserie sammen med Stephen Bisette. En 24-timerstegneserie er en tegneserie på 24 sider som er laget av en person innenfor en tidsperiode på 24 sammenhengende timer. Til dags dato er det laget mer enn tusen 24-timersttegneserier, av både profesjonelle tegnere og amatører. Siden 2004 har det blitt utgitt fem antologier som samler utvalgte 24-timerstegneserier, av blant andre Scott McCloud, Stephen Bisette og Neil Gaiman. Siden 2004 har det også vært arrangert en årlig «24 hour comics day», der det arrangeres samlinger verden over og på andre måter blir lagt til rette for at så mange som mulig skal ta sjansen på å lage sine egne 24-timerstegneserier. Meningen med å lage 24-timerstegneserier er ikke at det er en ideell måte å lage tegneserier på, det er det sannsynligvis ikke – men det er en kreativ øvelse som kan gi mange tegneserieskapere et innblikk i sine ferdigheter. Filosofisk doktorgrad. Den filosofiske doktorgrad (latin: "doctor philosophiae" eller "philosophiae doctor") er en akademisk grad med røtter i den humboldtske universitetstradisjonen i Tyskland. Graden har etterhvert blitt den vanligste formen for doktorgrad i det meste av verden. Gradens sentrale kjennetegn er at den forutsetter at doktoranden skriver en vitenskapelig avhandling, og deretter forsvarer denne i en offentlig disputas (dette gjelder ikke alltid PhD-graden i dag). Avhengig av land og tradisjon har den blitt skrevet som dr.philos. (Norge), dr.phil. (Tyskland, Danmark, USA), fil.dr./FD (Sverige), Ph.D. (USA), PhD (Storbritannia) og ph.d. (bl.a. Norge og Danmark). Graden har vært skrevet på flere måter innenfor samme land, særlig de landene som tok i bruk graden tidlig. Kravene til grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad» varierer sterkt mellom forskjellige land og institusjoner, og i tid. "Doctor philosophiae" eller "philosophiae doctor" betyr «filosofisk doktor»; «filosofi» betyr i denne sammenhengen den fjerde klassiske universitetsdisiplinen som alle andre fag enn teologi, jus og medisin tradisjonelt hørte under (dvs. alt av humaniora, matematisk-naturvitenskapelige fag osv.). Selv om graden opprinnelig bare ble brukt innen «filosofi» kan den i dag gis innenfor alle fag. «Philosophiae» kan også skrives med æ: "Doctor philosophiæ" eller "philosophiæ doctor". "Ae" eller "æ" uttales på klassisk latin som «ai». I Norge ble den filosofiske doktorgrad innført i 1824 og første gang utdelt i 1847, i form av dr. philos.-graden. Denne graden var det en tradisjonell oppfatning at «holder et nivå som svarer til krav ved ansettelser i professorater» og ble dermed regnet som en langt høyere grad enn de fleste andre grader kalt filosofiske doktorgrader i verden. I 2003 ble i tillegg ph.d.-graden innført i Norge. I noen land, slik som Danmark, regnes grader basert på amerikansk PhD, som er innført de siste årene, ikke som doktorgrader i egentlig forstand og er plassert under den filosofiske doktorgrad (jf. ph.d. i Danmark, som er en videreføring av lisensiatgraden og mer indirekte av magistergraden). Bakgrunn. I middelalderen ble doktorgraden kun brukt innen teologi, jus og medisin. Ved det filosofiske fakultet, den fjerde klassiske universitetsdisiplinen (som alle andre fag hørte under), var magister den øverste graden, og for å oppnå denne graden måtte man først ha baccalaureus- og lisensiatgrad. Magistergraden og doktorgraden var likestilte. Historie. Den filosofiske doktorgraden ble først innført på begynnelsen av 1800-tallet ved universitetet i Berlin (Humboldt-universitetet), og hadde som sentralt kjennetegn at man gjennomførte et større forskningsarbeid og deretter gjennomførte en disputas. Humboldt-universitetet ble stående som et forbilde for svært mange andre vestlige universiteter, og fra Berlin spredte graden seg hurtig såvel til de skandinaviske landene som til USA. I Norge ble en slik doktorgrad første gang tildelt i 1847. Graden ble introdusert i Storbritannia i 1917 som en lavere doktorgrad. Hovedmålet med innføringen av en doktorgrad av den typen som ble brukt i USA og Tyskland var å tiltrekke seg amerikanske akademikere, slik at de skulle velge Storbritannia fremfor Tyskland. De andre og høyere doktorgradene D.Sc. og D.Litt. finnes imidlertid fremdeles i Storbritannia. I utgangspunktet ble den opprinnelige skrivemåten "doctor philosophiae" (dr.phil.) benyttet også i USA og Storbritannia, men senere ble rekkefølgen på ordene byttet om. Betydningen av "philosophiae doctor" (ph.d.) er imidlertid den samme, da rekkefølgen på latin i dette tilfellet ikke har noe å si. Ph.d.-graden er i den angelsaksiske verden den vanligste doktorgraden, og blir ofte misforstått som synonym med doktorgraden der. Det finnes imidlertid en rekke andre doktorgrader både i USA og i Storbritannia. Norge. I Norge finnes det to grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad»: Dr. philos. og ph.d. (Norge). Dr. philos. tildeles etter den tradisjonelle ordningen, dvs. til akademikere som kvalifiserer seg for doktorgrad på egenhånd, mens ph.d. gis etter deltagelse i en organisert forskeropplæring. Historie. Norge var et av de landene i verden som tidligst tok i bruk den filosofiske doktorgrad, og har et universitetssystem som fra et meget tidlig tidspunkt har bygget på den humboldtske universitetsmodellen som etterhvert ble dominerende i vestlige land. I Norge ble skrivemåten "doctor philosophiae" (dr.philos.) benyttet som eneste form fra den filosofiske doktorgrad første gang ble tildelt i Norge i 1847, frem til begynnelsen av 2000-tallet. På 1800-tallet fantes det i Norge fire forskjellige doktorgrader: Dr.theol. i teologi, dr.juris i rettsvitenskap og dr.med. i medisin, i tillegg til den filosofiske doktorgrad, som omfattet alle andre fag, fra filosofi og historie til fysikk og matematikk. I løpet av 1900-tallet kom graden også til å bli brukt i de fremvoksende nye vitenskapene, f.eks. samfunnsvitenskapene. På slutten av 1900-tallet, særlig på 1980-tallet, ble det i Norge opprettet flere nye grader, deriblant dr.art. for humaniora, dr.polit. for samfunnsvitenskaper og dr.scient. for matematisk-naturvitenskapelige fag. Den filosofiske doktorgrad ble av mange regnet som mer «ærverdig» på grunn av sin lange historiske tradisjon, og det var mulig å levere inn sin doktorgradsavhandling til bedømmelse for denne graden i stedet for de nyere fagspesifikke doktorgradene. Dr.philos. var den eneste doktorgraden som kunne gis innenfor alle fag. I forbindelse med «Kvalitetsreformen» i 2003 ble det innført nye grader, og graden "philosophiae doctor" (ph.d.) erstattet, med visse overgangsordninger, de fagspesifikke doktorgradene oppnådd etter deltagelse i et organisert forskeropplæringsprogram, som dr.theol., dr.juris, dr.med., dr.polit., dr.psychol. og dr.art. Den filosofiske doktorgrad med den tradisjonelle skrivemåten "doctor philosophiae" (dr.philos.) er imidlertid beholdt, som en ordning for den som kvalifiserer seg til doktorgrad uten å være tatt opp på organisert doktorgradsprogram. På norsk språk anbefaler Språkrådet at philosophiae doctor forkortes som ph.d. I motsetning til på engelsk skal det ikke brukes store bokstaver i denne sammenhengen annet ved begynnelsen av setninger. Språkrådet opplyser at dette er hjemlet i oversendelsesbrev fra Utdannings- og forskningsdepartementet datert 25. oktober 2002 som gjengir en kongelig resolusjon av 11. oktober samme år. Der heter det: «De nye gradene bachelor, master og ph.d. er, med visse unntak, fastsatt som formell beskyttet betegnelse uten fagspesifikke tilleggsbetegnelser i tråd med departementets forslag i St. meld. nr. 27.» Dette gjenspeiles bl.a. i forskriften for graden ved Universitetet i Oslo. Andre universiteter og høyskoler velger imidlertid å skrive graden på en rekke forskjellige måter som avviker fra dette: Ph.D., Ph.d., PhD og Phd. I begynnelsen var det bare UiO og Norges musikkhøgskole som fulgte Språkrådets anbefaling og brukte formen ph.d. i sine doktorgradsforskrifter, men etterhvert har også andre institusjoner oppdatert sine forskrifter til å følge korrekt rettskrivning og bruke den reglementerte formen som er fastsatt som formell beskyttet betegnelse av departementet og anbefalt av Språkrådet. 16. januar 2008 innførte norske myndigheter noe de kalte «nærings-ph.d.», hvor bedrifter og forskningsinstitusjoner kan samarbeide om doktorgradsprogrammer. Forskjeller mellom ph.d. og de tradisjonelle doktorgradene i Norge. Graden ph.d. er i Norge i de fleste fag normert til to og et halvt års forskning (samt et halvt års obligatoriske kurs). Dette til forskjell fra de tradisjonelle doktorgradene, dr.philos., dr.med., dr.jur., dr.theol. osv., som opprinnelig ikke var tidsavgrenset. Gradene innført fra 70-tallet, dr.scient., dr.polit., dr.art. osv. var de første som fikk obligatorisk halvårig opplæringsdeler, og i 1993 ble alle doktorgradene foruten dr.philos. og dr.techn. formelt omdannet til grader av den nye typen, med normert tid på 3 år inkludert obligatorisk forskerutdanning. Danmark. I Danmark ble graden doctor philosophiae, forkortet dr.phil., innført i 1824, og tilsvarer dr. philos. i Norge, som ble innført samtidig (systemet for høyere utdannelse var lenge i store trekk sammenfallende i Danmark og Norge). Dr. phil. er i dansk sammenheng en av de såkalte «store doktorgradene», også kalt klassiske doktorgrader eller høyere doktorgrader. Graden regnes formelt som doktorgrad i Danmark, i motsetning til ph.d.-graden (se under). Dr. phil.-avhandlinger er gjerne omfattende og graden tas som regel sent i karrieren, ofte som en kroning av det vitenskapelige livsverket. Det ligger gjerne mange års arbeid bak og graden er forbundet med stor prestisje. I 1989 ble graden philosophiae doctor, forkortet ph.d., innført som en parallell til den angelsaksiske verdens PhD-grad, og erstattet formelt lisensiatgraden (en tidligere grad plassert under doktorgrader). Ph.d.-graden kalles på folkemunne «den lavere doktorgrad» eller «den lille doktorgrad» og oppnås etter en treårig forskerutdannelse. Graden regnes imidlertid ikke formelt som en doktorgrad, og er en lavere grad enn de «store doktorgradene». Den danske ph.d.-graden har samme omfang og innhold som ph.d.-graden i Norge. Historieprofessor Brian Patrick McGuire skriver at «en dr.phil.-grad anses den dag i dag af mange danske akademikere for at være den ‘rigtige’ doktorgrad som kun de ‘bedste forskere’ kan opnå. Ph.d.-graden opfattes til gengæld som en anden klasses doktorgrad beregnet på de mindre ’ånder’.» USA og Storbritannia. PhD er den vanligste doktorgraden i USA, Storbritannia og det tidligere Samveldet. PhD etter amerikansk mønster ble innført på 1900-tallet i Storbritannia som en «lavere doktorgrad», primært for å tiltrekke seg utenlandske studenter og forskere. I Storbritannia ble begrepet doktorgrad opprinnelig bare brukt om det som nå kalles høyere doktorgrader, bl.a. Doctor of Science og Doctor of Letters. Troll (bil). Troll var en norsk bil produsert av "Troll Plastkarosseri og bilindustri" i Lunde i Telemark mellom 1956 og 1958. Troll ble bygget på en modifisert Gutbrod Superiod-ramme, med en Gutbrod 700 cm³ totaktsmotor, påmontert et norskbygget karosseri av glassfiberarmert polyester. Karosseriet var fremstilt ved hjelp av former fra Hanns Trippel, fra tidlig på 1950-tallet. Bilen var utstyrt med en tretrinns girkasse fra Hurth. Glassfiber var et relativt nytt materiale sent på 1950-tallet, og fordelene var mange. Det kunne ikke ruste, Troll ble 130 kg lettere enn en tilsvarende bil i metall, og produksjonen ville være betraktelig enklere – og dermed billigere. Idéen bak Troll var å bygge verdens første masseproduserte glassfiberbil utenfor USA, da ingen andre på den tiden produserte biler i glassfiber med unntak av Chevrolet, som bygget sin Corvette av materialet. Begynnelsen. Ingeniør Per Kohl-Larsen fikk tak i formene til bilen i Tyskland, fra Hanns Trippel som sto bak designet. Den første Troll-bilen ble presentert for pressen den 6. november 1956. Den var ikke helt ferdig, men chassis og karosseri var ferdig. Bilen kunne ikke kjøres, og dette eksemplaret ble senere benyttet som en prototype, som fikk mange endringer senere, under testing. Både norsk og utenlandsk presse viste stor entusiasme for prosjektet, og bilen ble sammenliknet med merker som Porsche, Citroën og Saab. Den første kunden fikk bilen levert 1. mai 1957. Produksjon og konkurs. Etter hvert som produksjonen fortsatte måtte Kohl-Larsen jobbe hardt for å få tillatelse av myndighetene til salg av bilen. Han fikk kun lov til å selge 15 biler i Norge, på grunn av en avtale Norge hadde med Sovjetunionen og Øst-Europa om å kjøpe biler fra dem mot at de handlet norske fiskeprodukter. Myndighetene var redd for at norsk bilproduksjon ville forrykke handelsbalansen. Kohl-Larsen la derfor planer om å eksportere biler til Tyskland og Danmark. Det var også etterspørsel fra land som Finland og Belgia, og på et tidspunkt var det planer om å bygge 2 000 biler i året. Etter hvert sa fabrikken seg fornøyd med en produksjon på ett eksemplar per dag. Selskapet fikk aldri lov til å selge mer enn 15 biler på det norske markedet. I tillegg fikk de ikke tak i nødvendig kapital for å starte masseproduksjon, og da myndighetene gjorde det klart at de aldri kom til å støtte Troll-produksjonen forlot alle potensielle investorer prosjektet. Dermed gikk selskapet konkurs tidlig i 1958, med kun fem fullførte eksemplarer av Troll. Første eksemplar av bilen befinner seg på Norsk Kjøretøyhistorisk Museum på Lillehammer Motor. Det var planer om å bytte til en Saab-motor, men dette ble aldri gjennomført. Go. Go (japansk: 囲碁 "igo", kinesisk: 围棋 "weiqi" (pinyin) eller "wei-chi" (Wade-Giles), koreansk: 바둑 "baduk") er et strategisk brettspill for to deltakere, "svart" og "hvit". Go er et spill med fullstendig informasjon. Historisk opprinnelse. Den eldste historiske referanse til spillet anses alment å være i de historiske annaler ved navn "Zuozhuan" (ca. 4. århundre f.Kr.), der det beskrives en historisk begivenhet i år 548 f.Kr. Det nevnes også i bok XVII i "Analektene" og i de to bøker forfattet av Mencius (ca. 3. årh. f.Kr.). I disse verkene omtales spillet som "yì" (弈). Det var langt senere at det ble kjent som "weiqi" i Kina. Spillet. Go spilles på et brett med et kvadratisk rutenett. Spillbrikkene, som kalles "steiner" og er farget henholdsvis svarte og hvite, plasseres på skjæringspunktene mellom firkantene i rutenettet, aldri i rutene. Man får også legge steiner på kantene og hjørnene av rutenettet. Steiner som har blitt lagt ut flyttes aldri til nye punkter, men kan eventuelt fanges og legges til side. Spillet går ut på å ta over så mye territorium som mulig gjennom å innringe tomme skjæringspunkter eller motstanders steiner med sine egne steiner. Territorium gir poeng som sammenregnes på slutten sammen med antallet fanger, og den med flest poeng har da vunnet. Spillets grunnregler, som er relativt få og enkle, gir opphav til et spill med ekstremt høy kompleksitet og dybde, og den eksisterende teorien er meget omfattende. Rutenettet som go spilles på kan være av skiftende størrelse. Standardstørrelsen er 19x19. Nybegynnere begynner ofte med å utforske mulighetene på et 9x9-brett. En annen størrelse som blir brukt er 13x13. Et parti mellom to gode spillere på et 19x19-brett kan ta fra en til flere timer. (Med "n"x"n"-brett menes et brett med "n" antall "skjæringspunkter" langs hver side, ikke antallet "ruter" som jo alltid blir én færre.) Det finnes et smart handicapsystem som gjør at en nybegynner og en erfaren kan spille jevne og spennende partier samtidig som aktive konkurransespillere får rankingtall. Den svakeste spilleren er da svart og får et antall gratissteiner utlagt på spesielle punkter ved partiets begynnelse, mens hvit får gjøre det første ordentlige trekket. Forskjellen mellom to nærliggende rankingtall motsvarer en stein i handicap. Et vanlig parti uten handicap begynner alltid med at svart gjør det første trekket på et tomt brett. For å kompensere hvit for den ulempen det innebærer at svart begynner, gis ofte (i det minste i konkurransesammenheng) et antall bonuspoeng som kalles "komi" til hvit. Det vanlige er 6,5 poeng i "komi". Å bruke "komi" som ikke er et heltall gjør at partiet ikke kan ende uavgjort. Norsk forbund og turneringer. Go i Norge ble stiftet i 1977 og arrangerer NM i go og andre turneringer hvert år. Poul Nyrup Rasmussen. Poul Nyrup Rasmussen (født 15. juni 1943 i Esbjerg) er en dansk politiker. Han var Danmarks statsminister fra 25. januar 1993 til 27. november 2001. Han var folketingsmedlem for Ringkøbing Amtskreds fra 10. mai 1988 til 2004, da Poul Nyrup Rasmussen ble valgt til Europaparlamentet med 407 966 personlige stemmer, et rekordhøyt antall. Poul Nyrup Rasmussen er sønn av arbeidsmann Oluf Nyrup Rasmussen og rengjøringsassistent Vera Nyrup Rasmussen. Student fra Esbjerg Statsskole 1962. Cand.polit., Københavns Universitet, 1971. Han var ansatt som økonom i LO 1971-86, sjeføkonom 1980-86, og var direktør i Lønmodtagernes Dyrtidsfond 1986-88. Nestformann for Socialdemokratiet 1987-92, formann 1992-2002. Formann for Folketingets Erhvervsudvalg 1988-92. Partiets kandidat i Herningkretsen fra 1988. Kimi Ga Yo. Kimi Ga Yo, (君が代), "Herskerens tidsalder", er Japans offisielle nasjonalsang, og var det uoffisielt inntil 1999. Den er skrevet på Waka-form, en gammel japansk diktform fra Heian-perioden. Forfatteren er ukjent. Tekst. Det er en teori at denne teksten en gang var et kjærlighetsdikt. Før i tiden trodde japanere at kampesteiner vokste fram fra småstein slik en stikling blir til et tre, og det reflekteres i diktet. I 1869 valgte Oyama Iwao og andre militære offiserer i Satsuma Kimi Ga Yo til nasjonalsang og fikk engelskmannen John William Fenton til å skrive musikk til det. Men grunnet lav popularitet ble den forlatt i 1876. Den nåværende melodien ble komponert av Hayashi Hiromori i 1880. Tonespråk. Tonespråk er språk der informasjon om "tone" er en del av den leksikalske representasjonen ved i det minste noen leksemer eller realiseringa av i det minste noen grammatiske trekk. Det blant annet skandinaviske fenomenet tonelag minner om tone, men skiller seg fra tone ved bare å være realisert i trykksterke stavelser, der tone blir realisert både i trykksterk og trykksvak posisjon. Kartet viser hvor joruba blir snakka. Et eksempel på tonespråk er det vestafrikanske språket joruba, som har ord som de nedenfor, der tonen stavelsene blir uttalt med, er det eneste som skiller orda fra hverandre. Alle tre orda kan skrives i en IPA-transkripsjon uten toner. Tonene er markert ortografisk i joruba med aksenttegn. viser høy tone; inten tegn viser midtre tone og viser lav tone. Språknavnet illustrerer alle tre toner: jorùbá. En kan lese mer om toner i joruba i artikkelen jorubas tonologi. Utbredelsen av tonespråk. Tonespråk finner vi i alle verdensdeler, og trolig er om lag 60–70 % av språka i verden tonespråk. Eksempler på tonespråk er mandarin (Asia), joruba (Afrika), yukatansk maya (Amerika) og norsk (Europa). Grunnfrekvens, tonehøyde og (fonologisk) tone. Mennesket (i tillegg til ei lang rekke andre dyrearter) oppfatter forskjeller i tonehøyde (engelsk "pitch") i første rekke på grunnlag av varierende grunnfrekvens, f0. Jo høyere f0, jo høyere tone oppfatter vi. Grunnfrekvens er et akustisk fenomen, mens tonehøyde er et perseptuelt fenomen, og ingen av fenomenene er spesifikt knytta til språk, i motsetning til fonologisk tone, eller tone, som vi skal kalle det her. Tone er en fonologisk kategori som skiller ord og ytringer fra hverandre. Beskrivelse av toner. Dette avsnittet er en presentasjon av en del grunnleggende ideer knytta til analysen av tonespråk. Ideene er eksemplifiserte i avsnittet "Eksempler på tonespråk" lenger nede. Nivåtoner og konturtoner. Tradisjonelt har toner blitt klassifisert i (i) "nivåtoner" og (ii) "konturtoner", og en har skilt mellom «nivåtonespråk» og «konturtonespråk». Toneanalyse. I moderne fonologi finner man i tillegg til H (høy tone) og L (lav tone) også forkortelsen M (midtre tone). Toneærende enhet. Det er likevel ikke allmenn enighet om at tonespråka i verden virkelig kan deles inn i de med stavelsen som TBU og de med moraen som TBU. Duanmu (2009) hevder at ingen språk har konturtoner på kort vokal; i alle språk der det har blitt påstått at slikt fins, mener Duanmu at korte vokaler blir forlenga for å gjøre plass til tonekonturen. Dersom han har rett, er moraen TBU i alle tonespråk. Autosegmental fonologi. Doktoravhandlinga "Autosegmental Phonology" av John Goldsmith fra 1976 (Goldmsith 1976 i bibliografien) revolusjonerte tonologien med teorien autosegmental fonologi. Toneanalysen i denne artikkelen bygger på innsikter fra denne teorien, uten at det formelle apparatet er brukt. Eksempler på tonespråk. Ei rekke sentrale fenomener i tonespråk er presentert i dette avsnittet, gjennom en presentasjon av tonespråk fra ulike deler av verden. Mandarin. De fire tonene i standard mandarin. Tallene fra 1 til 5 representerer ulike tonehøyder, med 1 som den laveste og 5 den høyeste. Mandarin hører til den sinittiske greina av sinotibetansk. Standard mandarin har fire ulike leksikalske toner, T1–T4, som akustisk skiller seg fra hverandre med konturen og tonenivået til grunnfrekvensen. Det er vanlig å framstille tonene som i figuren til høyre. De fire orda nedenfor illustrerer de fire tonene. De kinesiske tegna før og etter skråstreken er henholdsvis forenkla og tradisjonelle tegn. I den kinesiske pinyin-transkripsjonen blir tonene skrevet med aksenttegn oppå en av vokalbokstavene, og aksenttegna er valgt slik at de likner på tonekonturene. Denne notasjonen skiller seg fra IPA; jf. artikkelen Mandarins tonologi. I hovedartikkelen om mandarins tonologi finner man en fonologisk analyse av de fire tonene, ei drøfting av trykksterke og tonebærende stavelser versus trykksvake og toneløse stavelser og ei skildring av "tonesandhi". Kantonesisk. I stavelser av type A skiller språket mellom seks (eller sju) toner, som illustrert i den venstre halvdelen av tabellen nedenfor, der de skrives med IPA-transkripsjon. Skillet mellom T1 og T7 er marginalt, og fins ikke hos alle talere. I stavelser av type B (som ikke fins på standard mandarin), skiller språket mellom bare tre toner, som vist i den høyre halvdelen av tabellen. I stavelsestype a fins både nivå- og konturtoner, i stavelsestype b bare nivåtoner. I hovedartikkelen Kantonesisk tonologi fins også ei skildring av tonesandhi. Shanghainesisk. I stavelser som begynner med en ustemt obstruent, skiller språket mellom to leksikalske toner – en fallende tone HL og en høy, stigende tone MH. Stavelser som begynner med en stemt obstruent, har alle den samme leksikalske tonen – en lav, stigende tone LM. I stavelser som begynner med en sonorant, finner vi alle de tre leksikalske tonene i sitatformene. Duanmu (2009:125) understreker at både HL og MH er lavfrekvente, slik at stavelser som begynner med sonorant tenderer til å ligne stavelser som begynner med stemt obstruent. Derfor hevder Duanmu (2009) at shanghainesisk i hovedsak har et system med "to" leksikalske toner, HL og LH. Akkurat som mandarin – men i motsetning til kantonesisk – skiller shanghainesisk mellom trykksterke og trykksvake stavelser. De trykksvake stavelsene mister alle spor av den leksikalske tonen, og den leksikalske tonen til den foregåande trykksterke stavelsen blir spredt utover begge stavelsene, med den første komponenten på den første og den andre komponenten på den andre. Detaljene er presentert i hovedartikkelen Shanghainesisk tonologi, der dette fenomenet er drøfta i lys av "mobilitet" og "tonesandhi". Hausa. Dette kan illustreres med ordet manòomân «bøndene», der første stavelse (ma) har høy tone, andre stavelse (noo) har lav tone og tredje stavelse (mân) har fallende tone. Den fallende tonen forekommer bare på stavelser som inneholder to moraer, slik at moraen kan ses på som den tonebærende enheten. Akkurat som i kantonesisk har alle stavelser tone, og det fins ikke noe skille mellom trykksterke og trykksvake stavelser. I hovedartikkelen hausas tonologi er det ei drøfting av tonesandhi, tonestabilitet (toner overlever om resten av en stavelse faller bort og "neddrift" (i deklarative setninger på hausa faller den absolutte tonehøyden fra begynnelsen til slutten, og det skjer i så stor grad at en lav tone tidlig i setninga kan ha en høyere absolutt tonehøyde enn en høy tone seint i setninga. Klima. Når man snakker om et steds klima eller værlag, menes stedets "gjennomsnittsvær", som oftest beregnet ut i fra en 30-års-periode. Vitenskapen som studerer klima heter klimatologi. Ordet "klima" kommer opprinnelig fra gresk κλίνειν ("klinein"), som betyr "å helle", fordi jordens helning i forhold til solinnstrålingen (dvs. breddegraden) er en av de viktigste faktorene som bestemmer klimaet. Jo lavere breddegrad (jo nærmere ekvator) desto mer solinnstråling og høyere temperatur. En annen viktig faktor er havstrømmene som transporterer varmen fra solen vekk fra ekvator. Uten disse ville temperaturen på våre breddegrader ha vært betydelig lavere enn de er i dag. I tillegg vil høyde over havet, distribusjonen av land- og havmasser, fjellkjeder m.m. påvirke klimaet. Man kan således snakke om både jordens klima som helhet («globalt gjennomsnittsvær») og om et lands eller en bys klima. En enkel metode for å beskrive et steds klima er å bruke klimanormaler. Også f.eks. den gjennomsnittlige temperaturen og luftfuktigheten under en enkelt busk kan refereres til som dette spesifikke stedets klima (se mikroklima). Inndeling av jordens klima. Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. A  tropisk regnklima (monsun-, regnskogs- og savanneklima), B  tørt (arid) klima (steppe- og ørkenklima), C  varmtemperert klima (bl.a. middelhavsklima), D  kaldtemperert (borealt) klima, E  polarklima (glasial- og tundraklima). Innenfor disse sonene skiller man i tillegg ofte mellom kontinentalt (innlands-) klima og maritimt (kyst-) klima. Klimavariasjoner. Informasjon om tidligere klima og klimavariasjoner har vi bl.a. fra is- og sedimentkjerner. I flere hundre millioner år har klimaet vært mye varmere enn nå, men for 50 millioner år siden begynte det å bli kaldere, og det dannet seg etterhvert is ved polene, først i Antarktis, senere også i Arktis. I løpet av de siste 2-3 millioner år har klimaet på jorda vekslet mellom istider (varighet 40 000 år, senere 100 000 år) og mellomistider (varighet ca. 10 000 år) som trolig skyldes periodiske variasjoner i jordbanens form, jordaksens helning og pressesjon, slik at strålingsenergien fra solen endres. Klimaet i Norge. Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av golfstrømmen i nord til Barentshavet. Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Klimaet inne i landet er likevel kaldt om vinteren, og i den nordligste delen dominerer mer arktiske forhold. Kantonesisk. Kantonesisk eller Yue (tradisjonell kinesisk: 粵語; forenklet kinesisk: 粤语, kantonesisk: "Yuet'yue"; Mandarin pinyin: "Yueyu", "lit." «Yụet-(Guangdong)-språk») er et sinotibetansk språk som snakkes i Sør-Kina med Hongkong-området som kjerneområde. Kantonesisk er et utpreget tonespråk. Det er helt klart et eget språk. Noen kinesere omtaler det som en dialekt, selv om det er mer forskjellig fra standard han-tale enn norsk er fra engelsk. Kantonesisk eller Yue? Språkforskere vil foretrekke å kalle språkgruppen for yue, og reservere "kantonesisk" for den dialekt (prestisjedialekt) som tales i og rundt Guangzhou. Men ettersom århundrers dagligtale er annerledes, benytter vi her "kantonesisk" for hele språkgruppen. Beskrivelse. Kantonesisk er kjent for å være det språket i verden som har flest tonemer (tonelag). Språket har seks eller sju tonemer (avhengig av dialekt), i motsetning til fire i standard mandarin. De kantonesisktalende områdene ble innlemmet i Kina under Táng-dynastiet for 1300-års tid siden. Kantonesisk skrives med vanlige kinesisk hànzì, men språket har utvidet tegnsettet med omkring 2000 tegn. Ettersom de færreste av disse sær-kantonesiske tegnene brukes, avviker skrevet kantonesisk kun i liten grad fra standard kinesisk. Ordstillingen er imidlertid noe avvikende. I kantonesisk pop er det vanlig å ha ordstilling fra standard mandarin, men med kantonesisk uttale av ordene. På grunn av Hongkongs økonomi og kulturelle dominans, er kantonesisk den kinesiske dialekten (eller det av Kinas språk) som har den sterkeste stillingen bortsett fra Mandarin. Språket tales av omkring 80-100 millioner mennesker. Fordi underholdningsindustrien fikk utvikle seg fritt i Hongkong den tiden det var et britisk protektorat inntil 1997, utviklet det seg en kantonesiskspråklig musikk- og filmindustri. Fordi Folkerepublikken Kina ga mindre gode vekstvilkår til kommersiell kultur, førte dette til at kantonesiskspråklige filmer i vesten ble nærmest synonymt med «kinesisk» film. Siden 1960-tallet har det utviklet en særegen kantonesiskspråklig popmusikkform, kalt cantopop, som har har hatt en innflytelse på taiwanesisk og kinesisk pop («mandopop») som det britisk 60-tallspop har hatt på populærmusikken i Vesten. Skriftspråk. Kantonesisk har historiskt blitt skrevet med tradisjonelle kinesiske skrifttegn, men på 1900-tallet oppstod et informelt kantonesisk skriftsystem som framfor alt benyttes i Hongkong. Det finnes nå tidskrifter og aviser med kantonesisk snarere enn standardkinesisk skrift. Forskjellene er svært få og små. I den kantonesiske skrift forekommer en del kinesiske tegn som ikke finnes i skreven standardkinesisk. Det kinesiske «是» er erstattet med «係», «不» med «唔» og «的» med «嘅». Noen nyskapte unike tegn forekommer, blant dem «𨋢» () för heis. Hongkongesiske HKSCS ("Hong Kong Supplementary Character Set") er et forsøk på å standardisere disse tegn. Jyutping er ett tomaniseringssysten for standardkantonesisk som er blitt utviklet i Hongkong. Ekvator. Ekvator sett fra den nordlige halvkule. Ekvator er en tenkt linje rundt en planet midtveis mellom polene der overflaten er parallell med planetens rotasjonsakse. Ekvator deler planetens overflate inn i den nordlige halvkule og den sydlige halvkule. Breddegraden ved ekvator er 0° pr. definisjon. Ved ekvator står Solen i senit to ganger i året (ved vårjevndøgn og høstjevndøgn). Lengden av Jordens ekvator er 40 075,017 km (WGS 84). Hvis jorden hadde vært en kule, ville ekvator vært nøyaktig dobbelt så lang som (100 % lengre enn) breddegrad 60, men siden den er formet som en flattrykt rotasjonsellipsoide, er ekvator bare 99,5 % lengre. Land under ekvator. Ved ekvator er alle dager omtrent 12 timer lange. Klokken 12 ved vår- og høstjevndøgn står solen rett over hodet. Landene som ligger under ekvator har som oftest tropisk klima. Lilla. Lilla er en farge som inngår i fargespekteret. I vitenskapelige sammenhenger brukes ordet fiolett om lys med én bølgelengde (som i regnbuen), mens lilla brukes om alle blandinger mellom røde og blå bølgelengder. Ordet fiolett brukes også i det sammensatte ordet ultrafiolett, og det er den vanligste betegnelsen som liturgisk farge. I dagligtalen brukes nesten utelukkende ordet lilla ettersom det menneskelige øye ikke skiller mellom lilla og fiolett. Grovt regnes den fiolette delen av spekteret fra 380 til 420 nanometer, og er dermed det det mest kortbølgede lys menneskers øyne kan oppfatte. Lys med bølgelengder kortere enn 380 nm er usynlig og kalles ultrafiolett stråling. I regnbuen er fiolett det innerste av fargebåndene. Ved subtraktiv fargeblanding, som for eksempel når man blander maling, får man lilla farge ved å blande rødt og blått. Fiolett utgjør en utfordring for TV- og PC-skjermer som bruker RGB-systemet for fargegjengivelse ettersom det ikke skapes lys med så kort bølgelengde (den korteste er blå). Alle forekomster av fiolett må derfor byttes ut med lilla. Hvis man ikke gjør dette vil for eksempel regnbuen ende med blått mens fiolett blir utelatt. Oldtidens kongelige var glade i lilla fordi det var en sjelden og kostbar farge. I kirkelig sammenheng forbindes lilla med sorg og bot. I estetikken regnes lilla til de kalde fargene. Ordets opprinnelse. Ordet "lila" dukket for første gang opp i norden i år 1819 i en svensk bok. Dette er grunnen til at rødløken har fått sitt navn, da den ble navngitt hele 300 år før ordet lila. "Lila" er lånt fra det franske ordet "lilas", som betyr "syrin" og "syrinfarget", og stammer fra arabisk "lilac", som betyr "syrin". Dette er grunnen til at det engelske ordet for syrin er "lilac". Fargespekter. Fargespekteret er et ord som beskriver alle synlige former for monokromatisk lys, det vil si lys med én bestemt bølgelengde. Regnbuen inneholder alle fargene i fargespekteret. Grunnfargene tilhører fargespekteret, men noen farger og nyanser består av flere enn en bølgelengde og finnes derfor ikke i fargespekteret (og dermed ikke i regnbuen). Eksempler er farger som hvit, rosa, brun og grå. Bølgelengder i fargespekteret. Bølgelengdene er oppgitt i nanometer og frekvensene er oppgitt i terahertz. Overgangen mellom fargene er flytende, så tallene er kun et anslag. Blå. Blå er en farge som inngår i fargespekteret. Den omfatter bølgelengder omtrent fra 450 til 500 nanometer. Blå er en en forholdsvis sjelden farge i levende organismer. Blå er en av fargene som danner fargepunktene i TV-skjermene. I estetikken regnes blå til de kalde fargene. I politikken i Norge er blått de konservative og høyreorientertes farge. Kongeblå. Kongeblå er et annet navn på fargen. Navnet kommer fra middelalderen da blå var en dyr malingsfarge å produsere. Bare konger og svært velstående personer hadde råd til blåfarget maling. Det var derfor normalt å la seg portrettere av malere iført noe blått. En annen forklaring på opprinnelsen til kongeblått kommer også fra gammelt av. Blant de rike og velstående var det få som jobbet ute. De oppholdt seg mye inne og fikk derfor svært lite sol på seg. Det resulterte i at huden ble svært blek og blodårene kunne tydelig sees. Heraldikk. Blått er en av heraldikkens sterkt begrensede antall farger. De alminnelige fargene i heraldikken er rødt, blått, svart og grønt, unntaksvis purpur og såkalt «naturfarge». Alle våpenskjold skal ha minst én av disse fargene. Blå farge er derfor mye brukt som bakgrunnsfarge og på figurer i våpenskjold, både i Norge og i andre land, såvel i vår tid som i tidligere tider. Blant annet er det blått i Sveriges riksvåpen, det tidligere franske fyrstehuset, Bourbons slektsvåpen, Rogalands fylkesvåpen, Nøtterøys kommunevåpen, Heyerdahls slektsvåpen og mange flere. I Norges flagg er blått en viktig farge sammen med rødt og hvitt. Disse tre flaggfargene var inspirert av flaggene til bl.a. USA og Frankrike. Det er blått i et høyt antall flagg verden over og i Europa bl.a. i nasjonalflaggene til Estland, Finland, Nederland, Storbritannia og Sverige. Blå farge kan være brukt i våpenskjold bare av praktiske og estetiske grunner. Men blått har også vært brukt med forskjellige betydninger og symbolikk. Blant annet er det ofte blå bakgrunn i avbildninger av jomfru Maria som «himmeldronning». De tre fargene rødt, hvitt og blått kan også symbolisere slagordet frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjon. I fagmessige beskrivelser av våpenskjold (såkalte blasoneringer), brukes bare den enkle fargebetegnelsen blå uten å angi nyanser av blått. I avbildninger av blåfarge i våpenskjold skal fargen være så klar og tydelig som mulig, uten nyanser som mørke- eller lyseblått, fiolett, svart eller annet. Rød. a> med tekst og rød signalfarge for å markere full stopp. Rød, eller rødt, er en farge som inngår i fargespekteret. Den røde delen av spekteret er lys med bølgelengder fra 625 nanometer (nm) til 760 nm, og er dermed det mest langbølgede lyset som menneskers øyne kan oppfatte. Rein rød er en primærfarge som ikke kan blandes av andre farger. Komplementærfargen til rød er grønn. I estetikken regnes rød til de varme fargene. Rødt er den mest energiske fargen i naturen og stimulerer og varsler. Rødt er også den viktigste fargen som symbol og markør med ulik betydning i kulturen. Det finnes en mengde røde fargenyanser med egne navn. Ordet rød het "rauðr" på gammelnorsk og stammer fra "rudhira" som på det gamleindiske språket sanskrit betød «blod». Fargeblandinger. I forskjellige fargelærer regnes rød som en grunn-, primær- eller elementærfarge, altså en rein farge som ikke kan oppstå ved å blande sammen andre farger. Maksimal rød farge er derfor verken gul- eller blåaktig, svart- eller hvitaktig. Likevel vil en kalle mange fargetoner og -nyanser der rødt er blandet med andre farger, hvitt og svart, for røde. I additiv fargeblanding, det vil si blanding av farget lys, er rødt primærfarge sammen med grønt og blått. Disse tre fargene danner fargepunktene i en lysende TV-skjerm, der det blir hvitt når alle fargene lyser og svart når alle er slukket. Rødt lys blandet med grønt gir gult, rødt blandet med blått gir lilla. I subtraktiv fargeblanding, altså blanding av reflekterende farger, for eksempel i form av maling, vil rødt blandet med blått gi fiolette farger, rødt blandet med gult gi oransje, og rødt blandet med grønt gi brune fargetoner. I tradisjonelt firefargetrykk, som i vanlig avis- og boktrykk består av trykkfargene magenta, cyan (blålig turkis eller klar blågrønn), gult og svart, blandes imidlertid varm «nøytral» rød av magenta og gul. Røde farger og fargestoffer. En mengde røde fargetoner og pigmenter har fått navn etter opprinnelse og bruk, for eksempel opphavssted eller materialet det er utvunnet fra, eller etter hva fargen likner på, for eksempel i naturen. Samme eller liknende farger kan ha forskjellige betegnelser i ulike fag, tidsepoker og språk. Rødfarger i naturen. I regnbuen er rødt det ytterste av fargebåndene. Lys med bølgelengder lengre enn 730 nm er varmestråling, den er usynlig og kalles infrarød stråling. Rød farge i naturen kan markere både fare og giftighet, men også en signalfarge for å tiltrekke seg oppmerksomhet, brukt av både planter og dyr, eller for å vise at frukter og annet er modne. Rød hud og rødme er et synlig, fysisk tegn på ulike typer sårhet, sykdom og følelsesforandringer, for eksempel flauhet og opphisselse. Kunstnerfarger ble fra gammelt av fremstilt av bergarter, leire, forskjellige plante- og dyreekstrakter, foruten ved enkel kjemi. Ved hjelp av disse, nådde en rødfargene sinober (som er litt orangeaktig) og karmin (karmosin) med et svakt blåskjær. Disse fargene lot seg ikke blande til rent rødt slik en mente denne fargen burde se ut. Først med moderne kjemi er det lykkes å fremstille fargen rent rød. Rødfarger i kultur, symbolikk og fargepsykologi. Den energiske og intense rødfargen vekker sterke følelser og tiltrekker seg oppmerksomhet, og rødt har derfor i forskjellige toner og nyanser vært den viktigste fargen i menneskene kultur. Rødt har blitt brukt både som estetisk virkemiddel, signalfarge og symbol med ulik betydning. Rødt har særlig stått for kjærlighet, kraft, energi, mot og vilje, men også for aggresjon, sinne, strid og krig. Fra gammelt av var rødt dessuten ensbetydende med rikdom og luksus, fordi fargestoffene var så kostbare. Dyprødt betegner erotikk, rose står for romantikk, burgunder gir signaler om intimitet, mens den julerøde fargen står for aktivitet og glede. Alle farger påvirker sinnet, og i moderne fargpsykologi spiller rødt en særlig rolle. Kraftige røde toner kan gi energi, stimulere til aktivitet og hisse til sterke føelser. Fargen virker både varm, nær og positiv, men også aggressiv og sint og kan varsle fare og kamp. Krig og kjærlighet. Rød regnes i dag som lidenskapens og kjærlighetens farge, men symboliserer også sterke følelser som opphisselse og sinne. Vanlige språklige vendinger er «å se rødt» eller at noe virker som «en rød klut», et begrep som stammer fra tyrefekting, en både blodig og temperamentsfull aktivitet. Rød var opprinnelig krigens farge, og fordi planeten Mars virker rød, ble den knyttet til krigsguden Mars. Det er kun i nyere tid at rødt har blitt forbundet med kjærlighet. Fra gammelt av var det grønn som var fruktbarhetsfargen, og dermed også kjærlighetsfargen. Rød i litteratur og kunst. Rødfargen og ordet rødt har blitt svært flittig brukt i litteratur, kunst og andre kulturuttrykk, både som navn, for eksempel Rødhette, Den røde pimpernell, Rødøye, Röda rummet, Rød oktober, Den røde plass og Lady in Red, samt som gjennomgangstema og viktig bestanddel, for eksempel i filmen Rød. Signalfarge. Rød er en av de fargene som blir lettest registrert av øyet. Den blir derfor brukt som signalfarge for å vekke oppmerksomhet, ofte med betydning «nød», «fare», «stopp», «brann» eller «forbud». Eksempler på dette er tegnet for Røde Kors, bruken av rødt på brannslukningsapparater, nødbremser, trafikkskilt og trafikklys. Heraldikk. Rød er en av heraldikkens sterkt begrensede antall farger. De alminnelige fargene i heraldikken er rødt, blått, svart og grønt, unntaksvis purpur og såkalt «naturfarge». Alle våpenskjold skal ha minst én av disse fargene. Rød farge er derfor mye brukt som bakgrunnsfarge og på figurer i våpenskjold, både i Norge og i andre land, såvel i vår tid som i tidligere tider. Blant annet er det rødt i Norges riksvåpen, Skottlands våpen, kongehuset Oldenburgs slektsvåpen, Den norske kirkes våpen, Østfolds fylkesvåpen, Bodøs og Sørums kommunevåpen,de norske slektene Ankers og Wergelands våpen og mange flere. Rød farge kan være brukt i våpenskjold bare av praktiske og estetiske grunner. Men rødt har også vært brukt med forskjellige betydninger og symbolikk. Rødt som symbol for sosialismen og/eller arbeiderbevegelsen finnes i både flagg og våpenmerker, blant annet i kommunistisk heraldikk som Folkerepublikken Kinas riksvåpen. Rødt, hvitt og blått er fargene for frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjon og i Frankrikes flagg. I tysktalende områder har noen fyrstevåpen et eget helt rødt felt uten figurer, kalt «Regalienfeld» som en form for «kongefarge». I fagmessige beskrivelser av våpenskjold (såkalte blasoneringer), brukes bare den enkle fargebetegnelsen rød uten å angi nyanser av rødt. I avbildninger av rødfarge i våpenskjold skal fargen være så klar og tydelig som mulig, uten nyanser som mørke- eller lyserødt, rosa eller annet. Politikk. I moderne tid er bruk av rød farge i politikken ofte symbol på kommunisme og sosialisme. Rødt kan vise til proletariatets blod og mane til kamp og revolusjon. Andre har hevdet at den politiske venstresidas bruk av rødfarge henger sammen med de politiske betegnelsene høyre og venstre, som stammer fra hvordan partigrupperingene var plassert i den franske nasjonalforsamlinga etter Den franske revolusjonen i 1789. Der satt de kongetro til høyre for presidentstolen, og ble kalt "la droite", de vil si «til høyre», mens de radikale satt til venstre ("la gauche"). Denne plasseringa fortsatte seinere i det franske kammeret og samsvarte med fargene på landets tricolor-flagg. Det finnes et utall politiske begreper som inneholder ordet rød, for eksempel partiet Rødt, rødstrømpe, Maos lille røde og slagordet «bedre død enn rød». Venstresidas politiske motstandere har betegnet den som «den røde fare». I USA er rødt republikanernes farge. Liturgi. Den eldste drakten i kirkens liturgi var hvit, men da silke ble tatt i bruk på 1100-tallet, ble det innført egne regler om bruk av farger. I store deler av middelalderen var imidlertid rødt, blodets, kjærlighetens og ildens farge, den sentrale liturgiske fargen som skulle minne om den treenige Gud og hans kjærlighet til menneskene. Fra omkring 1200 ble det vedtatt at kirkeåret skulle symboliseres med hovedfargene hvitt, rødt, fiolett og grønt – som kom til å stå for henholdsvis glede og renhet, kjærlighet og Jesu blod, bot og ettertanke samt gjenoppstandelse. Varm rød er også blitt julens farge. Rødt. Rødt (R) er et norsk politisk parti som ble stiftet 11. mars 2007. Partiet er ikke representert på Stortinget, men har representanter i fire fylkesting og i 33 kommunestyrer. I prinsipprogrammet beskriver partiet seg blant annet som tilhenger av en «demokratisk sosialisme», noe som vil kreve «et radikalt brudd med kapitalismen» gjennom en revolusjon. I følge stiftelseserklæringen arbeider Rødt for «et samfunn hvor frihet, økonomisk rettferdighet, internasjonal solidaritet og hensynet til naturen er satt i sentrum». Partiet ledes fra mai 2012 av Bjørnar Moxnes, med Marielle Leraand og Marie Sneve Martinussen som nestledere. Partiet ble dannet ved sammenslåing av Rød Valgallianse (RV) og Arbeidernes kommunistparti (AKP), med Rød Ungdom (tidligere ungdomsorganisasjon for både RV og AKP) som ungdomsorganisasjon. I september 2007 sluttet også Internasjonale Sosialister seg til partiprosjektet. Partiet utgir gratisavisa "Rødt nytt" og tidsskriftet "Rødt!". Pr. 1.januar 2012 hadde partiet 1 995 medlemmer. Utover arbeidet i folkevalgte organer, jobber Rødt og partiets medlemmer også innenfor blant annet fagbevegelsen, miljøbevegelsen og fredsbevegelsen. Politisk plattform. Innad i partiet finner man ulike fraksjoner, inkludert trotskister, marxist-leninister, maoister og venstreradikale sosialdemokrater. Historie. I 2005 sendte RVs landsmøte en henvendelse til AKP med henblikk på sammenslåing av de to partiene. Ønsket om sammenslåing ble begrunnet med at de politiske forskjellene var små, og at den politiske situasjonen krevde samling rundt et nytt og mer slagkraftig parti. AKPs landsmøte i 2006 ønsket initiativet fra RV velkommen, og den 11. mars 2007 ble RV og AKP nedlagt, og partiet Rødt stiftet. De fleste medlemmene ble med i det nye partiet, men på tross av dette valgte diverse mindretallsgrupper å bryte ut og oppsøke andre organisasjoner, som for eksempel Tjen Folket og paraplyorganisasjonen Kommunistisk Plattform. Torstein Dahle ble i februar 2007 enstemmig valgt til partileder av medlemmer av Arbeidernes kommunistparti og Rød Valgallianse. Dette ble møtt med kritikk fra utenforstående som hevdet at Torstein Dahle ikke ville være i stand til å lede partiet inn i en "ny retning". Den daværende leder for Arbeidernes kommunistparti, Ingrid Baltzersen, ble valgt som partiets nestleder. Afghanistan. Arbeidet for å få Norge ut av Afghanistankrigen har siden dannelsen av partiet vært en hovedprioritet. Partiet oppfordrer den norske regjeringen til å trekke ut alle norske soldater fra Afghanistan. Rødt mener at NATOs krigføring i Afghanistan har vært med på å styrke terrorismen, og at krigen har også gjort livssituasjonen verre for den jevne afghaner. De mener også at Norges deltagelse på sikt vil svekke vår egen sikkerhet og forsvarsevne Partiet krever at ISAF-oppdraget avsluttes til sommeren 2012, og mener en forlenge av krigen på et par år vil føre til at 4-5000 flere sivile afghanere vil miste livet. De mener også at en forlengelse vil gjøre gjenoppbyggingsfasen blir enda vanskeligere. Den 23. juli 2007 fikk Dahle mye medieoppmerksomhet da han gikk ut og sa at Taliban og andre afghanske opprørere hadde full rett til å angripe norske soldater stasjonert i Afghanistan. Noen dager etter uttalelsen ble en norsk offiser drept av afganske opprørere i Logar-provinsen. Dahle gikk senere ut og sa at han ikke støttet drap på norske soldater. Valg. Ved planlegging for kommunevalget 2007 trodde Rødt at partiet hadde en sjanse til å få inn tre kommune-mandater. Stiftelsen av Rødt skjedde for sent til at valgloven tillot navneendring eller registrering av et nytt parti før lokalvalget i 2007. Partiet ble tvunget til å gå under navnet Rød Valgallianse, og stilte derfor til valg med navnet RV en siste gang. Partiet fikk en oppslutning på 2 prosent på landsbasis (fram 0,5 prosentpoeng fra RVs resultat fra 2003) og ble representert i en rekke kommunestyrer og fylkesting. I Risør fikk partiet sin første ordfører, Knut Henning Thygesen, gjennom direktevalg. Rødt gjorde det også sterkt i andre kommuner, som Odda, Vågan, Høyanger, Vefsn og Tromsø. Ved stortingsvalget 2009 stilte Rødt liste i alle fylker og fikk til sammen 1,3 prosent av stemmene, 0,1 prosentpoeng mer enn RV-resultatet i 2005. Partiets beste resultater var i Oslo (4,0 prosent) og Hordaland (2,5 prosent), der førstekandidatene Erling Folkvord og Torstein Dahle på mange meningsmålinger lå an til å komme inn på Stortinget. Valgresultatet ble imidlertid ikke godt nok for noen av dem. I valgkampen frontet partiet motstand mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, mot Norges militære engasjement i Afghanistan og mot å svekke uføretrygden. Når det gjaldt regjeringsspørsmålet, ville Rødt foretrekke at den sittende regjeringskoalisjonen under Jens Stoltenberg fortsatte, framfor de andre, aktuelle alternativene, selv om de ikke støttet noen av alternativene. Valgforsker Bernt Aardal utalte at Rødt ville kunne vinne stemmer fra velgere som vanligvis stemte på Sosialistisk Venstreparti, ettersom SV som en del av den rødgrønne regjeringen hele tiden må inngå kompromisser med de to andre partiene som er med i koalisjonen. Etter valget trakk Trond Andresen seg. Han mente at partiet var midt i en synkende spiral, og ville, om de ikke forandret bildet av seg, ende på lik linje med NKP. Arbeidsutvalget i partiet. a> har ledet Rødt siden 2012. Leder, begge nestledere, partisekretær, faglig leder, økonomiansvarlig og leder før Rød Ungdom utgjør dagligledelsen i Rødt. Gul. Gul er en farge som inngår i fargespekteret. Den gule delen av spekteret regnes omtrent fra 565 til 590 nanometer. Lyset fra Solen har en dominans av gult i forhold til andre bølgelengder. Gul er en av de tre grunnfargene. I estetikken regnes gult til de varme fargene. Gulfargen er mye brukt i flagg og andre kjennetegn fra hele verden og gjennom historien. En lang rekke land har idag lysere eller mørkere gult som en mer eller mindre dominerende farge i sine nasjonalflagg, for eksempel Belgia, Jamaica, Spania og Ukraina. Gulfarge kan betegne løgn i mytologiens verden. I Sørøst-Asia er gul en høyt aktet farge, og brukes i religiøs sammenheng innen både hinduismen og buddhismen, blant annet i munkedrakter. I Indonesia heter gul "kuning" eller "golkar", og dette er også navnet på det tidligere regjeringspartiet til Suharto som bruker gule farger. I våpenskjold skal gul farge normalt være å forstå som en gjengivelse av det heraldiske metallet (tinkturen) gull. Ofte gjengis gull og sølv som gult og hvitt i våpen, fordi gult og hvitt er mindre kostbart og komplisert å gjengi. F.eks. løven i Norges riksvåpen gjengis ofte som gul selv om det i heraldiske beskrivelser (blasoneringer) står at den er av gull. Fordi alle våpen skal ha enten gull eller sølv, behøver ikke gulfargen nødvendigvis å ha en bestemt symbolikk. I moderne, norske kommunevåpen kan gull ha symbolsk betydning, bl.a. kan gull stå for en gul kornåker, slik som i Ulsteins våpen fra 1986. Ved fastsettinger av norske kommunevåpen i kgl. res., blir det samtidig fastsatt kommuneflagg. Bakgrunn eller figurer som er betegnet som gull i kommunevåpenet, blir da betegnet som gul i flagget. Grønn. Grønn er en farge som inngår i fargespekteret. Den grønne delen av spekteret regnes omtrent fra 520 til 565 nanometer. Grønn er en svært vanlig farge i naturen fordi klorofyllet i plantene er grønt. Lys, optikk og fysikk. Grønn er en del av fargespekteret i hvitt lys og sees i midten av regnbuen. I subtraktiv fargeblanding, det vil si blanding av malerfarger og annet som absorberer eller gjenspeiler fargene i lyset, oppstår grønt når en blander primærfargene gult og blått. Grønt er der altså en sekundærfarge. I additiv fargeblanding, det vil si når en blander farget lys, er grønn en av de tre grunnfargene grønn, rød og blå som til sammen danner hvitt. Dette brukes blant annet i RGB-signalene som styrer lyspunktene i en fargeskjerm. Planter. Grønn farge blir produsert i naturen av planter med klorofyll i fotosyntesen, det vil si en prosess som omdanner uorganiske stoffer til organiske med lyset som energikilde. Fargeopplevelse og -psykologi. Grønn er en viktig markeringsfarge i naturen. Den kan gi signaler om for eksempel levende planter, umoden frukt, giftig mugg og farlige frosker. Mennesket har derfor utviklet et fargesyn med en særlig evne til å oppfatte grønne fargenyanser, ofte i motsetning til rødt. I en fargeskala med jevne trinn fra lys til mørk farge vil derfor de grønne trinnene oppleves som grovere og mer unyansert enn tilsvarende valørtrinn av for eksempel blå eller rød. Mange fargeblinde kan ha problemer med å oppfatte grønt riktig, det vil si som de fleste andre, og kan blande grønne fargenyanser med grå, oransje, brune og rød fargetoner av samme valør. Ifølge den tradisjonelle fargepsykologien assosieres grønt med livet selv, og virker beroligende, friskt og avslappende. Grønt brukes derfor mye på sykehus. Fordi mennesker så lett ser forskjell på ulike grønnfarger, gjelder det imidlertid å velge den riktige grønntonen, det vil si en som virker naturlig og behagelig, og ikke syke og giftig. Bruk av grønt kan derfor være vanskelig. Malerkunst og estetikk. I estetikken regnes grønt vanligvis til de kalde fargene, selv om grønn kan gjøres varmere med tilsetting av gult. Grønt blandet med rødt blir brunt. I malerkunsten er det flere grønnfarger med tradisjonelle navn, for eksempel smaragdgrønn og olivengrønn. Ord med grønn. Ordet grønn har gitt opphav til en mengde ord og uttrykk som knyttes til fargen, for eksempel "grønnsaker" og "grønnskolling". Etymologisk henger ordet sammen med «gro» og «gress». Symbolikk. Det grønne representerer natur, liv og vekst. Den er derfor valgt til miljøvernets farge, og ordet «grønn» brukes også som et synonym for miljøvennlig. Både de politiske partiene Venstre og Senterpartiet i Norge har valgt grønn som sin symbolfarge. Det samme gjelder De grønne, en politisk bevegelse i flere land. Grønt brukes dessuten for å betegne at noe er greit og lovlig, som en motsetning til faresignalet og stoppfargen rødt. Grønt brukes i denne betydninga i trafikklys for å indikere «kjør» eller «gå». Grønne trafikklys er forøvrig sterkt blålige for å unngå at fargeblinde skal blande dem med røde lys. Fra gammelt av var grønn fruktbarhetsfargen, og dermed også kjærlighetsfargen. Først i nyere tid er rødt blitt forbundet med lidenskap og kjærlighet. Oransje. Oransje, også skrevet orange på riksmål og kalt branngul, rødgul eller brungul, er en farge som inngår i fargespekteret. Fargen finnes naturlig blant annet på appelsinskall og dette er også bakgrunnen for navnet; ordet kommer fra fransk "orange", som kan bety både «appelsin» og «oransje farge», hentet fra italiensk "arancia", et ord som igjen er omdannet fra arabisk, persisk og opprinnelig sanskrit. Den oransje delen av spekteret regnes omtrent fra 590 til 625 nanometer. I estetikken regnes oransje til de varme fargene. Oransje er en sekundærfarge som fåes ved å blande primærfargene gult og rødt. Oransje farge som symbol. I nasjonal symbolikk brukes oransje for å markere tilhørighet til Holland og Nederland. I Nord-Irland brukes den nederlandske nasjonalfargen av unionsvennlige protestanter til minne om Vilhelm av Oranien. I Ukraina ble fargen fra Viktor Justsjenkos presidentvalgkampmateriale symbolet på den fredelige revolusjonen i landet. Og i Israel har jødiske nybyggere, inspirert av «den oransje revolusjonen» i Ukraina, valgt oransje som symbolfarge i sin kamp mot Sharon-regjeringens flytteplaner. I tillegg er oransje den offisielle fargen til Liberaldemokratene i England, de konservative partiene Partido Popular i Spania og sosialdemokratene i Portugal, og hindunasjonalistene Bharatiya Janata Party (BJP) i India. Buddhistmunker i Theravada-tradisjonen bærer ofte safran- eller oransjefarget tøy. Roskilde domkirke. Kalkmalerier i Helligtrekongers kapell også kalt Christian Is kapell. Maleriene viser Jesus som bærer korset på Via Dolorosa. Roskilde domkirke er hovedkirke for Roskilde stift i Danmark. Domkirken har gjennom landets kristne historie hatt en sentral plass som en hovedkirke både politisk og religiøst selv om Danmarks og Nordens erkebispesete av politiske og geografiske årsaker ble lagt til Lund i 1103. Den er også kjent som den kirke i verden som har flest konger og dronninger begravet. Kirken inneholder nå gravene til 20 konger og 17 dronninger. Dagens teglstenskirke har minst tre forgjengere. Den første kirken på stedet var en trekirke, antakelig oppført ca. 980 på initiativ av Harald Blåtann. Den andre var en kirke i sten fra ca. 1030 oppført av Knut den mektiges søster Estrid. Denne kirken omtales som Treenighedskirken. Den tredje kirken var en stenkirke av travertin bygget av Svend Normand, biskop av Roskilde 1074 - 1088. I 1995 ble kirken tatt med på UNESCOs verdensarvliste. Bygningen. Biskop Absalon var fosterbror og alliert med Valdemar den store og kort etter at Absalon var blitt utnevnt til biskop i Roskilde i 1158 begynte han å bygge om Nordmands stenkirke. Det var vanlig at man bygget utenpå den opprinnelige bygningen og slik har det også blitt gjort i dette tilfellet. Først bygget man på kor og apsiden på østsiden av den gamle kirken. Den nye kirken var planlagt som en granittkirke, men ettersom teknikken med teglsten hadde blitt introdusert til Danmark i 1160, endret man på prosjektet og rundt 1170 begynte man å reise en teglstenskirke på granittfundamentene. Etter planen skulle byggverket bli en katedral med tre skip og med et tverrskip ved koret. Arbeidet skred fremover og da Absalon døde i 1201, sto apsiden og koret ferdig. Tverrskipet ble aldri ferdigstilt slik det var planlagt. Man endret byggingen og tverrskipene ble i stedet til flate korsarmer. De endte i en spiss avsluttet gavl i gotisk stil. I perioden 1225–1250 gjorde man seg ferdig med kirken og den fremsto som en gotisk katedral med langhuskor og hvelv. Da man var kommet så langt, rev man ned den gamle travertinkirken. Det skulle imidlertid gå lang tid før kirken sto ferdig med sine dobbelttårn slik man kjenner den i dag, men på begynnelsen av 1400-tallet var det meste på plass. Kirken har tre skip, sideskip i to etasjer og et hevet høykor. De slanke vesttårnene ble reist på initiativ av Christian IV så sent som i 1635. Margretespiret ble reist av Erik av Pommern ca. 1420 og har vært utsatt for flere uhell. Det brant i forbindelse med en restaurering, men er senere blitt satt opp på nytt. Det indre av kirken. Innvendig er domkirken 83 meter lang, bredden over alle tre skipene er over 24 meter og hvelvingen over koret er 25 m over gulvet. Kalkmalerier. Roskilde domkirke er rikt utstyrt med kalkmalerier fra flere tidsperioder. Kalkmaleriene rundt pilarene ved høykoret er fra 1570-årene og markerer de eldste gravstedene i kirken. I den nordre delen av sideskipene finnes malerier fra rundt 1225 som blant annet viser Jesus på himmeltronen. Noen av de viktigste maleriene finner man i Helligtrekongers kapell. De forestiller blant annet Sankt Olav, Knut den hellige, Sankt Antonius, Sankt Nikolai og Sankt Kristoffer. Bildene er fra 1460-tallet. Kapellets skytshelgener er de hellige tre konger og sydveggen er viet fremstillingen av dem. På østsiden kan man se våpenskjoldene til grunnleggerne av kapellet, Christian I og hans dronning. Sankt Birgittes kapell og Sankt Andreas kapell er begge fra middelalderen og her finnes flere kalkmalerier som er tidfestet til 1511. Altertavlen. a> med fløyer som kan åpnes og lukkes avhengig av om det er helligdag eller hverdag. Den ble restaurert rundt 1970. Altertavlen i renessanse er et billedskjærerarbeide av høy kunstnerisk kvalitet. Den ble utført i Antwerpen ca. 1560 og skulle etter myten egentlig til Gdańsk. Da skipet den ble fraktet i passerte Øresund, ble en svært lav verdi oppgitt for å spare tollavgift. Tollerne tillot seg da å kjøpe den til prisen som ble oppgitt på kongens vegne. En annen variant av historien er at den var kjøpt inn direkte i Antwerpen av Herluf Trolle, som på dette tidspunkt var eier av Herlufsholm, det senere Frederiksborg. Ingen av historiene kan bekreftes og må derfor anses som myter. Altertavlen er omtalt første gang i en reisebeskrivelse skrevet av Christian av Anhalt i 1623. Flere steder på tavlen kan man se små merker brent inn; disse viser enten en enkelt arm eller hånd eller to hender over en bygning med tre tårn. Det siste er Antwerpens byvåpen og merkene er billedskjærerlaugets godkjennelsesstempel. Altertavlen er bygget som et skap med fløyer som kan åpnes og lukkes avhengig av om det er helligdag eller hverdag. Relieffene i første stand skildrer Jesu lidelseshistorie i midtskapet og fløyene, i predellaen sees scener fra Jesu barndom.Altertavlen er utført i ek og nesten fullstendig dekket av bladgull.Flere steder er det malt oppå gullet, eller skrapt ut små mønstre for å få frem detaljer i uttrykket. Altertavlens midtparti måler 435 x 300 cm. Korstoler, døpefont og prekestol. Prekestolen i sandsten og alabast med detaljer av lys italiensk og sort belgisk marmor. Prekestolen er utført av den danske stenhuggeren Hans Brockman og ble ferdigstilt i 1609. Den var en gave fra Christian IV. Domkirkens korstoler er fra begynnelsen av 1400-tallet og overdådig skåret ut ved et av Roskildes snekkerverksteder. Døpefonten er støpt av malm og selve kummen holdes oppe av evangelistene. Døpefonten er fra 1602 og var en gave fra Frederik Godske og Jacop Wind; årstallet og givernes våpen er påført fonten. Rundt døpefonten er en latinsk innskrift hvor det står; "Enhver som tror og bliver døbt, skal frelses, men den der ikke tror skal fordømmes." (Fra Markus 16, v.16) Også prekestolen er et verk fra renessansen. Den er laget av sandsten og alabast og har detaljer av lys italiensk og sort belgisk marmor. Prekestolen er et arbeide utført av den danske stenhuggeren Hans Brockman og ble ferdigstilt i 1609. Prekestolen er en gave fra Christian IV. Annet inventar. I bueåpningen inn til Sankt Birgittes kapell står en 193 cm høy treskulptur i ek som fremstiller evangelisten Johannes. Han er uten skjegg og har langt hår med krøller, er kledd i en fotsid kjortel og er uten sko eller sandaler. I venstre hånd holder han en kalk og med den høyre velsigner han kalken. Ved fotenden på høyre side står en ørn på en bok; ørnen er Johannes` evangelistsymbol. Figuren er fra ca. 1500 og er tilskrevet både Bernt Notke og Henning von der Heide. Hovedorgelet. Orgelet i kirken omtales gjerne som Raphaëlisorgelet og de eldste delene er fra midten av 1400-tallet. Ryggpositivet er fra 1554 og er konstruert av orgelbyggeren Herman Raphaëlis Rottensten-Pock. Orgelet har dekorasjoner i barokk som stammer fra en ombygging ved Gregor Mülisch i 1654. Orgelbyggeren Johan Lorentz d.e. sto muligens for en ombygging av orgelet frem mot 1650 da han døde. Oppgaven ble videreført av Gregor Mülisch og muligens Peter Karstensen. Det har en inskripsjon med årstallet 1654. Senere har orgelet gått gjennom flere ombygginger og utvidelser.; ved Marcussen & Søn i 1833 og 1991 og ved TH. Frobenius og Sønner Orgelbyggeri i 1926 og 1957. Orgelet har 33 stemmer. Øvrige orgler. I tillegg til hovedorglet har domkirken tre andre orgeler; kororgel, korpositiv og øvingsorgel. Alle tre er bygget av Marcussen & Søn i 2000. Kororgelet har 15 stemmer, korpositivet 3 1/2 stemme og øvingsorgelet 7 stemmer. Kongegravene. a> i Antwerpen i årene 1574-1575. Siden reformasjonen i 1536 er samtlige danske konger og nesten alle dronninger, begravd i Roskilde domkirke. Men kirken inneholder også enkelte tidligere kongegraver. Etter som årene har gått har det blitt reist flere kapeller i kirken. Helligtrekongers kapell ble oppført i 1460 og inneholder gravene til Christian I, Christian III og Frederik II. Kapellet blir holdt oppe av en kongesøyle hvor flere kongelige personers høyde er risset inn. I Christian IVs kapell ligger Christian IV og Frederik III. Kapellet er i renessanse og er tegnet av arkitektene Lorentz og Hans van Steenwinckel den yngre. Frederik Vs kapell ble opprinnelig tegnet i klassisistisk stil av arkitekt C.F. Harsdorff i 1774. Det ble ikke ferdig og ble fullført først i 1825 av C.F. Hansen. Christian IXs kapell ble reist i 1917-1924 ved arkitekt Andreas Clemmensen. Kirkens nyeste gravplass, Oktogonen eller Frederik IXs begravelsesplass, ble reist etter Frederik IXs død. Det er innredet for Frederik IX og hans etterkommere og er plassert utenfor kirkens nordvestre hjørne. I tillegg til de kongelige gravene og epitafiene, finnes det et stort antall andre adelige og borgerlige gravminner. Tilsammen er det 16 epitafier og 180 gravstener, en stor del av disse er fra middelalderen. Ved søylene i koret er det antatt at gravene til Harald Blåtann, Svein Tjugeskjegg og Svein Estridsson er. Man er ikke helt sikker når det gjelder Svein Tjugeskjeggs grav, men de to andre skal ligge i søylene. I selve koret var tidligere Kristoffer av Bayerns grav, men denne er forsvunnet. Margrete Is sarkofag er stilt opp i koret. Margrete Is sarkofag. Margrete I døde i 1412 og ble gravlagt sammen med sin far Valdemar Atterdag og sønn Olav i Sorø klosterkirke. Under ledelse av Roskildebispen Peder Jensen Lodehat ble liket fjernet med makt og flyttet til Roskilde året etter. Sarkofagen ble utført i 1423 og anses som Danmarks vakreste gravminne fra middelalderen. Utsmykningene er av alabast. Den inneholder en blykiste med levningene hennes og en tumba av sort kalksten. På dekkplaten er det en forgyllet innskrift som er gravert inn på vegne av hennes etterfølger, Erik av Pommern. Margretes sarkofag har aldri blitt åpnet, men i forbindelse med en restaurering i 1950 ble det borret små hull i den og man kom da inn mot et blylag. Sarkofagen antas å være laget av Johannes Junge fra Lübeck,men det er usikkert. I følge et bevart dokument fra 1446 fremgår det at Junge har utført et gravmæle i Danmark, men det finnes ikke bevis for at det var Margretes sarkofag.Undersøkelser av den sorte kalkstenen som er benyttet i sarkofagen har vist at den kommer fra Skåne. Det kan muligens tyde på at sarkofagen er utført i Danmark av et innkalt verksted. Gravstenen som er brukt til Peder Jensen Lodehats grav er utført i samme stensort. Tidligere var også det som man antar var festkjolen hennes stilt opp ved sarkofagen, men den ble stjålet av svenske soldater i 1659 og oppbevares nå i Uppsala.En rekonstruksjon er stilt ut i Roskilde Domkirkemuseum. Sarkofagen har hatt en omtumlet tilværelse. Den led overlast på 1600-tallet og da man var kommet ut i midten av neste århundre var den så ødelagt at det meste av utsmykkingen ble fjernet. Det eneste man lot være tilbake var selve gravfiguren. Den første store restaureringen av monumentet ble satt i gang i 1862 ved billedhugger Frederik Hertzog. I løpet av de neste 30 årene rakk han å sette i stand selve gravfiguren, utføre tre småfigurer og fullføre tumbaens arkitektoniske utsmykking. Etter Hertzogs død overtok Carl Aarsleff oppdraget som ble ansett som ferdigstilt i 1912. Sankt Andreas kapell og Sankt Birgittes kapell. Disse to kapellene ligger på nordsiden av domkirken. Sankt Andreas kapell ble bygget i 1396, Sankt Birgittes kapell er fra 1485. Sankt Andreas ble fullstendig ominnredet og smykket ut av kunstneren Peter Brandes i 2010. Kapellet fikk blant annet ny altertavle. Det er meningen at kapellet skal fungere som en mer intim setting for bryllup og dåp og benyttes til utstillinger. Kapellet har sitt eget lille orgel. Helt siden reformasjonen har Sankt Birgittes kapell i hovedsak fungert som lagringsplass for kirkeinventar man ikke har benyttet. Kapellet innholder også domkirkens eldste gravsten fra ca. 1250. Det ligger flere begravet i Sankt Birgittes kapell både i gulvet og i egne krypter. I en av kryptene ligger tre av barna til Christian IV og Kirsten Munk. To av disse barnekistene ble åpnet i 1980. Sankt Birgittes kapell er rikt dekorert med kalkmalerier som ble ferdigrestaurert i 2011/2012. Dronning Margrethe II har valgt Sankt Birgittes kapell som fremtidig gravplass for seg selv og prins Henrik med en dobbeltsarkofag skapt av kunstneren Bjørn Nørgaard. XHTML. XHTML ("Extensible HyperText Markup Language") er et markeringsspråk som følger XML-standarden isteden for SGML som HTML bygger på. Forskjellen fra HTML er at XHTML er et mer fleksibelt språk og har strengere syntaksregler enn HTML. XHTML kan sees som en utvidet utgave av HTML 4.0 og er både etterfølger av HTML og en separat parallell (anbefalt) standard. XHTML vurderes av mange som «aktuell versjon» av HTML, men W3C fortsetter å anbefale både bruken av XHTML 1.1, XHTML 1.0, og HTML 4.01 for publisering på verdensveven. Behovet for en strengere versjon av HTML oppstod fordi innhold på verdensveven skal leveres til mange slags maskiner (bl.a. små skjermer) og løs HTML skapte mye unødig kompleksitet i syntaks. Noen begreper i XHTML-sammenheng. "Attribute" er en parameter til et element, som er beskrevet i DTDen. Mulige verdier, eventuelt standardverdier av attributtet, er definert i DTDen. "DTD"   definisjon av en dokumenttype. En DTD er en samling av XML-beskrivelser som definerer struktur, elementer og attributter som er tilgjengelige for et dokument som er laget med XHTML. "Document" er en datastrøm som er strukturert slik at den inneholder informasjon organisert i henhold til den tilknyttede DTDen. "Element" er strukturenheten som er definert i DTDen. Elementets innholdsmønster er definert i DTDen "Implementation" er et system som tilbyr en samling av muligheter som støtter denne spesifikasjonen "Parsing" er måten dokumentet blir skannet, og informasjonen i dokumentet er filtrert, etter hva elementene tilsier "Rendering" (visning) er en betegnelse på dokumentets presentasjon for sluttbruker, og det gjelder ikke nødvendigvis bare synlig visning, det kan for eksempel også være lyd. "User Agent" er implementeringen som tar imot og prosesserer (tolker) XHTML-dokumenter. "Validation" er den prosessen med hvilken dokumentet sjekkes og sammenlignes med den DTD som tilhører dokumentet. "Well-formed" – Et dokument er bra formet hvis det er strukturert i følge spesifikke regler, i dette tilfelle regler definert i XML Japans prefekturer. Japans prefekturer, nummereringen tilsvarer ISO-koden i tabellen nedenfor Japan er delt inn i 47 lokale administrative områder: ett storbydistrikt (都 To), Tōkyō; én krets (道 Dō), Hokkaidō; to byprefekturer (府 Fu), Ōsaka og Kyōto); og 43 landlige prefekturer (県 Ken). På japansk kalles de gjerne samlet "Todōfuken" (都道府県). Det nåværende systemet ble etablert av Meiji-regjeringen i 1871 og er kjent som avskaffelsen av Han-systemet. Selv om det i begynnelsen fantes over 300 provinser, ble antallet redusert til 47 i 1888. Den lokale selvstyreloven fra 1947 ga mer politisk makt til prefekturene, og åpnet for lokalt valgte guvernører. I 2003 foreslo statsminister Koizumi Junichiro at regjeringen skulle sammenslå de nåværende prefekturene til rundt 10 regionale stater. Planen innebar at hver region skulle ha større selvstyre enn de nåværende prefekturene. Under den nåværende lokale selvstyreloven er hver prefektur videre delt inn i større byer (市 "shi"), mindre byer (町 "chō"), og landlige distrikter (郡 "gun"). Hokkaidō har også regionale kontorer (支庁 "shichō") som utfører administrative funksjoner utenfor hovedstaden. Liste over prefekturer. Tallene er hentet fra "Japans Statistiske Årbok 2011". Befolkningstall er fra 2009. 13 399 kvadratkilometer vil være differansen mellom det totale arealet og summen av prefekturene. Dette er grunnet visse prefekturgrenser som ikke er helt fastsatt noe som fører til at visse landområder ikke er blitt med i tallmaterialet. Typer av prefekturer. "To", "dō", "fu", og "ken" er hovedsakelig forskjellige i navnet: navnene er forskjellige av historiske grunner. "Fu" (Ōsaka/Kyōto) og "Ken". I løpet av Edo-perioden etablerte bakufu-regjeringen ni "bugyō"-styrte områder (奉行支配地) rundt de ni største byene i Japan, og 302 lokalstyrte byområder (郡代支配地) andre steder. Når prefektur-systemet ble opprettet tidlig i Meiji-perioden ble byområdene "ken", mens de bugyō-styrte områdene ble "fu". Senere utpekte regjeringen Tōkyō, Ōsaka og Kyōto som "fu", og endret statusen til de resterende "fu" til "ken". Under den andre verdenskrig ble Tōkyō en "to", en ny type pseudo-prefektur (se under). Før andre verdenskrig gjaldt forskjellige lover for "fu" og "ken" men denne forskjellen ble avskaffet etter krigen, og de to typene er nå funksjonelt sett like. Som et resultat kan begge på norsk simpelthen refereres til som "prefekturer". Hokkaidō. Begrepet "dō" (krets) ble opprunnelig brukt om områder i Japan bestående av flere "han", slik som Tokaidō og Saikaidō. Hokkaidō, den eneste gjenværende "dō" i dag, var ikke en av de opprinnelige syv "dō" (den ble kalt Ezo i førmoderne tid). Dens nåværende navn antas å stamme fra Matsuura Takeshiro, en tidlig Japanese oppdager av øya. Siden Hokkaidō ikke passet inn i noen av de eksisterende "dō", ble en ny "dō" opprettet for å dekke den. Meiji-regjeringen klassifiserte opprinnelig Hokkaidō som en koloni (開拓使 "kaitakushi"), og delte senere øya inn i tre prefekturer (Sapporo, Hakodate, og Nemuro). Disse ble sammenslått til Hokkaidō i 1886. "-Ken"-suffikset ble aldri lagt til dens navn, så "-dō"-suffikset ble regnet for å bety en prefektur. I dag er Hokkaidō den minst befolkede av de japanske øyene. Den største byen og hovedstaden er Sapporo, den 6. største byen i Japan. Blant de andre store byene er Hakodate. Tōkyō-to. Det eneste "to" i Japan er Tōkyō, som ble opprettet ved å sammenslutte byen Tōkyō med Tōkyō provins i 1943. Tōkyōs regjering administrerer nå de 23 distriktene i tidligere Tōkyō by i tillegg til de ymse byene i tidligere Tōkyō provins. Den implisitte grunnen for denne omorganiseringen var å sammenslå administrasjonen av området rundt hovedstaden, men riktignok har Tōkyōs vekst i etterkrigstiden gjort at byområdet har utvidet seg over i flere andre prefekturer. Det er noen forskjeller i terminologien mellom Tōkyō og andre prefekturer: politi og brannvesen kalles "chō" (庁) i stedet for "honbu" (本部), for eksempel. På den annen side er den eneste praktiske forskjellen mellom Tōkyō-to og andre prefekturer er at Tōkyō administrerer distrikter i tillegg til byer. Siden distriktene har nesten den samme graden av uavhengighet som japanske byer, er forskjellen i administrasjon mellom Tōkyō og andre provinser ganske liten. Den japanske regjeringen oversetter fortsatt "Tōkyō-to" som "Tokyo Metropolis" i nesten alle tilfeller, og regjeringen blir offisielt kalt "Tokyo Metropolitan Government". Tōkyō er den eneste og største byen i prefekturet, og størst i Japan. The Yellow Kid. The Yellow Kid, ofte bare kalt Yellow Kid, var hovedpersonen i "Hogan's Alley", en av verdens første tegneserier og den første som ble trykket i farger. The Yellow Kid var en gutt med et komisk flir og en gul nattskjorte som drev rundt i bakgaten som var fylt med flere forskjellige rare figurer. Han uttrykte seg ikke gjennom de vanlige snakkeboblene, men replikkene hans ble derimot skrevet direkte på nattskjorta. Talespråket hans var typisk ghetto-preget. Tegneserien ble tegnet av Richard Outcault. Den ble først trykt i Joseph Pulitzers New York World i 1895, opprinnelig for å teste en ny gul trykkfarge, men ble senere flyttet til William Randolph Hearsts New York Journal i 1897. Pulitzer hyrte derfor inn en annen tegner for å tegne serien for New York World, så i en periode var det to konkurrerende Yellow Kid-serier. Se også. Yellow Kid, The The Spirit. "The Spirit" er en amerikansk tegneserie som ble tegnet og fortalt av Will Eisner og kom ut første gang i juni 1940 (deretter ukentlig) i avisen Sunday. The Spirit ble utgitt i et eget tegneseriebilag som i sin helhet ble produsert av Eisners studio og som fulgte med avisene på søndager. Historiene fortalt i "The Spirit" varierte mellom flere forskjellige sjangre, slik som: krim, romantisk drama, skrekk, komedie, drama, satire, parodi og svart komedie. Tegneserien viste flere likheter med både Batman og Dick Tracy, med sine fargerike skurker og raske historiefortelling. The Spirit, «en kriminalitetsbekjemper fra middelklassen», var heltepersonligheten til den unge detektiven Denny Colt'". Colt dør i løpet av de første tre sidene i den første tegneserien, men kan senere avsløre at han ikke døde likevel, men var delvis i live under Dr. Cobra, en av hans erkefienders, eksperiment. Når han våknet i Wildwood Cemetery, etablerte han en base der, og brukte sin nye anonymitet til å begynne ett nytt liv med å bekjemte kriminalitet. Under andre verdenskrig gikk Eisner inn i den amerikanske hæren. Mens han var borte ble serien produsert av andre serieskapere, hovedsakelig Lou Fine og Jack Cole. Store deler av fanskaren hevder at det er historiene som ble skrevet og tegnet med Eisners egen hand som er de beste. Eisner utviklet en tegnestil som lignet mye på formspråket i filmen. Ved bruken av skygger og ved å flytte synsvinkelen drar han leseren mer inn i selve handlingen. Den første ruten i historiene ble berømte for å flette inn tittelen «"The Spirit"» inn i bakgrunnen eller kulissene. The Spirit var mest virksom i Central City. Men mange av eventyrene tok ham rundt omkring på kloden til flere eksotiske plasser. Han møtte eksentrikere, sprøinger og vakre, men dødelige kvinner, og han viste sin egen form for rettferdighet til dem alle. Selv om historien forandret seg til stadighet gikk enkelte elementer igjen; kjærligheten mellom Ellen Dolan og The Spirit, de årlige julehistoriene og "The Octopus", ett kriminelt geni som aldri ble sett, men som var lett gjenkjennelig med sine karakteristiske hansker. The Spirit sluttet å komme ut i 1952, og ble fulgt opp av «"Trip to the Moon"»-historiene som Will Eisner laget sammen med Wally Wood. Richard Outcault. a>, en av verdens aller første tegneserier Richard Felton Outcault (født 14. januar 1863, død 25. september 1928) var en amerikansk tegneserieskaper, illustratør og maler. Outcault startet tegneserien The Yellow Kid, og blir sett på som oppfinneren av den moderne tegneserien. Se også. Outcault, Richard Outcault, Richard Outcault, Richard Outcault, Richard Farge. Farge, også kalt pigment (av lat. "pigmentum", som betyr "farge" eller "fargestoff"), er en opplevelse som (hos mennesker) stammer fra de tre forskjellige typene tapper som finnes i øyet. Persepsjonen av farge influeres både av observatørens historie og av korttidseffekter, som f.eks. farger i nærheten. Ordet farge benyttes også for å beskrive egenskaper til objekter eller lyskilder som kan skilles vha. responsen til de tre typene tapper i øyet. Pigment er per definisjon et molekyl som absorberer bestemte bølgelengder av lyset og som gjengis i vår hjerne som en farge. Fargenes fysikk. Elektromagnetisk stråling er en blanding av stråling med forskjellige bølgelengder og intensiteter. Når denne strålingen har en bølgelengde innenfor det området som er synlig for mennesker (omtrentlig fra 380 nm til 740 nm) kalles det "lys". Lysets "spektrum" beskriver energien/intensiteten ved enhver bølgelengde. Hele spekteret av innkommende stråling på øyet fra et objekt er med på å bestemme hvordan vi ser objektet, inkludert dets farge. Som vi skal se, er det mange fler mulige spektre enn fargeoplevelser; faktisk kan man definere en farge til å være hele den mengden av spektre som gir den samme fargeopplevelsen, selv om denne definisjonen vil være begrenset til mennesker, og til og med ha individuelle variasjoner. Lik refleksjon av rødt, blått og grønt oppleves som hvitt. En overflate som reflekterer alle bølgelengder like mye, oppleves som hvit, mens en mørk svart overflate absorberer alle bølgelengder. De velkjente regnbuens farger inneholder alle de fargene som finnes i synlig lys og som kun har én enkelt bølgelengde, også kalt de "rene spektrale" eller "monokromatiske" fargene. Frekvensene er tilnærmede og oppgitt i terahertz /THz). Bølgelengdene er gyldige i vakuum og er oppgitt i nanometer (nm). Fargetabellene må ikke sees på som en fullstendig liste – de rene spektrale fargene utgjør et kontinuerlig spektrum, og hvordan de inndeles i separate farger avhenger av smak og kultur; f.eks. identifiserte Newton de syv distinkte fargene rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett. Videre er det slik at intensiteten av en spektral farge kan forandre dens tilsynekomst betraktelig. For eksempel oppleves gul-oransje lys med lav intensitet som brunt, og lavintensivt gul-grønt blir olivengrønt. Spektrale versus ikke-spektrale farger. De fleste lyskilder er ikke rene spektrale (monokromatiske) kilder, men stammer fra en blanding av lys med forskjellige bølgelengder og intensiteter. For menneskets øye er det imidlertid veldig mange spektre som kan oppleves som den samme fargen. For eksempel er det slik at når en data-monitor skal vise fargen «oransje», viser den ikke monokromatisk oransje med bølgelengde som vist i tabellen, men heller en blanding av to deler rødt og én del grønt lys. Dersom du skriver ut denne siden på en fargeskriver, vil du oppnå enda et annet kontinuerlig spektrum som også oppleves som oransje. Bakgrunnen for dette er pigmentene i øyet (se under). Et anvendelig mål for denne egenskapen er den dominante bølgelengden, som visuelt matcher monokromatisk lys av en gitt bølgelengde med en ikke-spektral lyskilde som gir den samme fargeopplevelsen. Dominant bølgelengde kan sees på som den den formelle bakgrunnen for det populære og anvendelige konseptet fargetone. I tillegg til de mange lyskildene som kan synes spektrale, er det mange farger som per definisjon ikke kan være spektrale enten på grunn av avmetning eller fordi de er såkalte purpurfarger (som ikke gjenfinnes i regnbuen). Noen eksempler på nødvendigvis ikke-spektrale farger er de akromatiske fargene (svart, grå og hvit) og andre farger som rosa, og hudfarge. Farger i bølgeligningen. Her er subskripene betegner partiellderiverte, og c er lyshastigheten. Dersom vi ser på et bestemt punkt (x,y,z) i rommet og ser på løsningen u(x,y,z,t) som en funksjon av t, får vi et signal. Dersom vi beregner den fouriertransformerte av dette signalet, får vi et frekvensspekter som beskrevet over. Hver frekvens har en amplitude og en fase. Frekvensen multiplisert med Plancks konstant "h" bestemmer energien til et foton av den relevante komponenten. Kvadratet av amplituden representerer intensiteten, som er mengen energi per tidsenhet gjennom et enhetsareal normalt på lysets retning. Lysets fase kan derimot ikke observeres direkte, men kan gi opphav til forskjellige interferenseffekter. De fleste lyskilder har tilfeldig fordeling av faser, men lasere er mer effektive da alle fotonene har samme fase. Fargesyn. Selv om fargens eksakte status er et tema som stadig fører til filosofiske debatter, er farge vanligvis ansett som et psykologisk fenomen som kun finnes i vår bevissthet. Et «rødt» eple sender ikke ut «rødt» lys, og det er villedende å si at gjenstander har en objektiv farge. Det er heller slik at et eple absorberer lys av forskjellige bølgelengder som treffer det fra forskjellige retninger i ulik grad, noe som igjen gjør at vi opplever det som rødt. Eplet "oppleves" altså som rødt kun fordi mennesker opplever lys med forskjellige bølgelengder forskjellig, og fordi vi har et språk til å beskrive disse forskjellene. I 1931 utviklet en ekspertgruppe kalt «Commission Internationale d'Eclairage» (CIE) en matematisk fargemodell. Premissene brukt av CIE var at farge er en kombinasjon av tre ting: en lyskilde, et objekt og en observatør. CIE kontrollerte hver av disse variablene nøye i et eksperiment som gav data om menneskets fargesyn. Selv om Aristoteles og andre vitenskapsmenn tidlig spekulerte rundt lysets og fargesynets natur, var det først med Newton at lys ble identifisert som kilden til en fargeopplevelse. Goethe studerte teorien om farger, og i 1801 foreslo Thomas Young trikromatisitetsteorien som senere ble forbedret av Hermann von Helmholtz. Teorien ble bekreftet i 1960-årene og er beskrevet under. Normaliserte typiske menneskelige tappabsorbsjonskurver Retina i det menneskelige øye har tre forskjellige typer fargereseptorer kalt tapper. Den ene typen er relativt forskjellig fra de to andre og er mest følsom for lys vi opplever som fiolett med bølgelengder rundt 420 nm. Disse kalles ofte S-tapper. De to andre typene tapper er relativt like og mest følsome for lys vi opplever som grønt eller grønnaktig. Disse refereres til som L-tapper, som er mest følsome for lys rundt 564 nm, og M-tapper, som er mest følsomme rundt 534 nm. Følsomhetskurvene for tappene er noenlunde klokkeformede, og overlapper betydelig. Det inkomne signalspekteret blir dermed i øyet redusert til tre verdier gitt av responsen til de tre typene tapper, ofte kalt "tristimulusverdier". Fordi det er en overlapp mellom de forskjellige sensitivitetsområdene for de tre typene tapper, er det umulig å stimulere kun én av tappene. For eksempel er det umulig å kun stimulere M-tappene uten å stimulere både S- og L-tappene også. Mengden av alle mulige kombinasjoner av tristimulusverdier er dermed begrenset, og definerer det menneskelige fargerom. Man har estimert at mennesker klarer å skjelne omtrent 10 millioner forskjellige farger fra hverandre, selv om gjenkjennelsen av en enkelt farge er høyst subjektiv. Strukturfarge. Fargespillet i en oljeflekk er strukturfarger som skyldes interferens i den tynne oljefilmen. Strukturfarger kommer fra interferens, og skyldes ikke refleksjon fra pigmenter. Dette fenomenet kalles også irisering, og oppstår der det finnes smale parallelle linjer, tynne lag av et materiale, eller andre mikrostrukturer i samme størrelsesorden som bølgelengden til lys. Hvis mikrostrukturene er vilkårlig fordelt, oppstår lys med kort bølgelengde. Dette forårsaker blåfargen til himmelen, og fargen på regnbuehinnen hos blåøyde mennesker. Dersom mikrostrukturene er ordnet i rekker og kolonner, kan de virke som et diffraksjonsgitter. Slik oppstår regnbuefargene som en kan se på baksiden av en CD. Et velkjent eksempel på strukturfarge som oppstår i et tynt lag, er de mange fargene en kan se når olje søles på en vanndam. Olje er lettere enn vann, og flyter utover i et tynt lag på vannet. Dette laget er ofte ikke tykkere enn et oljemolekyl. En del av lyset som kommer inn ovenfra, vil reflekteres i overgangen mellom olje og vann. På veg oppover treffer det reflekterte lyset innkommende lys, som det interferer med, og mange ulike farger oppstår. Blå og grønne farger hos dyr er som regel strukturfarger. Slike farger finnes på fuglefjær, og på vingene til insekter, som biller og sommerfugler. Skjellkrypdyr har mikrostrukturer i skjellene som skaper disse fargene. Hviterussisk rubel. Hviterussisk rubel (BYR) er myntenheten i Hviterussland. Det er 100 hviterussiske kopek i en hviterussisk rubel, men kopekene blir ikke brukt fordi de er blitt nesten verdiløse grunnet inflasjon. Balder. Balder (norrønt "Balder", "Baldr", "Baldur", usikker betydning, muligens «herren») er en gud i norrøn mytologi som er assosiert med lys, skjønnhet, kjærlighet og lykke. I henhold til "Gylfaginning" er Balder sønn av Odin og Frigg og gift med Nanna, som han har sønnen Forsete sammen med. Balder bor i Breidablik, «stedet med vid utsikt». Han har også det flottest skip av alle, Ringhorne, som han også ble brent på. Snorre Sturlason formidler Balder som den milde og gode guden, nesten for god for denne verden, og den eneste myten som omhandler ham er nettopp Balders død. Drapet, formildet av tvetydige guden Loke ved list, er det fremste tegnet eller varselet på endetiden, Ragnarok. Som gud er Balder en passiv gud uten synlig tegn på kult og tilsynelatende uten nedslag i stedsnavn. Balderhagen på Sogn synes være en yngre konstruksjon. Det samme er nok navnet på Baldersteinen på Husabø i Leikanger. Denne bautasteinen er visstnok den høyeste i Norge, 7,8 meter, men steinen er eldre enn navnet. Tolkninger av enkelte brakteater kan vitne om at myten om Balders død var kjent i Skandinavia "før" vikingtiden. De skriftlige kildene er satt sammen på 1200-tallet på Island, men basert på langt eldre norrøn poesi. "Den eldre Edda" og "Den yngre Edda" inneholder tallrike referanser til Balders død, både som en stor tragedie for æsene og som varsel på Ragnarok. Hos den danske historieskriveren Saxo Grammaticus på 1100-tallet og andre danske kronikører som skrev på latin framstiller en annen Balderskikkelse, en euhemerisk nedtegnelse av Baldermyte hvor han er en krigersk halvgud som har ondt i sinne. Balders død. Balders død (norr. "Dauði Baldrs") er blant de mest kjente mytene i norrøn mytologi. To ulike beretninger. Ifølge Snorre i "Den yngre Edda" var Balder sønn av Odin og Frigg og den vakreste guden i Åsgard. Det har blitt spekulert i om fremstillingen av Balder som en mild og vennlig gud var inspirert av kristendommens Jesus-bilde, og om han tidligere også har hatt andre sider. I "Den eldre Edda" er myten om Balders død bevart i bare tre strofer, selv om beretningen kun på ett punkt skiller seg vesentlig fra Snorres senere gjengivelse. I "Voluspå" blir drapet forutsagt, men det skjer uten medvirkning fra Loke, og Balders blinde bror blir dermed stående som ansvarlig for drapet. Drapet. Balder ble plaget av mareritt om fremtiden og skjebnen sin. Frigg fikk da alt levende og dødt i hele verden til å love at de aldri skulle skade Balder. Loke var imidlertid misunnelig på Balder, og ville hevne seg. Slu som han var, oppsøkte han Frigg i kvinneskikkelse, og skaffet seg rede på at det var én ting i verden hun ikke hadde syntes det var nødvendig å ta i ed, nemlig den spe lille mistelteinen som vokste vestenfor Valhall. Den var for ung til at hun kunne kreve noen ed av den, mente hun. Loke hentet en misteltein, og bad Balders blinde bror Hod om å skyte den mot Balder, for å hedre ham. Hod gjorde som Loke sa, Loke hjalp ham å sikte, og Hod traff. Balder falt død om. Mistelteinens særkjenne – at den vokser som snylter på andre trær – ser ut til å ha vært ukjent for både Snorre i "Den yngre Edda" og forfatteren av "Den eldre Edda". Begge beskriver den som en plante som vokser i jord. Odin reddet livet til Loke ved å si: «Her er spilt nok blod for en dag». Loke la skylden på Frigg, og sa at hun hadde lurt dem alle til å tro at Balder var trygg. Frigg sørget over sønnen, og tryglet om at noen kunne ri til Dødsriket for å hente ham tilbake. Kun Balders bror Hermod torde å ri dit. Han fikk låne Odins hest, Sleipner, og red i ni dager før han nådde frem. Hermod bad Hel om å la Balder komme tilbake, noe Hel etterhvert gikk med på «hvis alle ting i verden, levende som døde, ville gråte for Balder». Æsene sendte bud over hele verden og bad alle om å gråte Balder ut av Hel. Alt og alle gråt, unntatt jotunkvinnen Tokk, som satt i sin hule og på oppfordring erklærte at hun «ville gråte tørre tårer over Balders bålferd». Man mente at Tokk var Loke i forkledning, som slik fullbyrdet sin hevn. Balders bålferd. Æsene tok liket til Balder og flyttet det til sjøen. Skipet til Balder het «Ringhorne», og var fryktelig stort. Æsene ville sjøsette det og bruke det til Balders bålferd. Men de greide ikke å flytte det, og sendte bud til Jotunheimen etter ei gyger som het Hyrrokkin. Hun gikk til forstammen på skipet og dyttet det i vannet med et eneste skubb, så gnistene føk, og alle land skalv. Liket til Balder ble så båret ut på skipet. Da Balders hustru Nanna så ektemannen bli fraktet bort, brast hjertet hennes av sorg, slik at også hun ble lagt i gravskipet. Deretter ble skipet satt fyr på. Tor stod ved bålet. Foran føttene hans sprang en dverg som het Lét. Tor sparket til ham så han landet i bålet og brant opp. Til bålferden møtte det frem mange folkeslag. Odin kom med sin kone Frigg, valkyrjene og ravnene sine, Hugin og Munin. Frøy kom i vognen sin, trukket av galten Slidrugtanne. Heimdall red på hesten Gulltopp, og Frøya kjørte med kattene sine. Det kom også store flokker med rimtusser og bergriser. På bålet la Odin gullringen Draupne. Den fikk senere den egenskapen at det hver niende natt drypper åtte like tunge gullringer av den. Balders hest ble også lagt på bålet. Balders hest hadde særegne egenskaper. Hermod. Hermod er sønn av Odin og Frigg. Han er gudenes sendebud (det nordiske motstykket til den greske Hermes). Hans mest kjente handling var at Odin sendte ham til Hel for å kjøpslå om Balders frigivelse. Westwind forlag. Westwind forlag ble startet i 2003 og har sitt utspring fra Raptusfestivalen i Bergen. Forlagets mål er å øke interessen for tegneserier og tegnede medier i Norge. Ideen om å starte et forlag ble sådd på en togtur tilbake fra tegneseriefestivalen i Bristol av Frode Haaland og Arild Wærness. Forlaget har blant annet utgitt tegneseriebøker med Varg Veum, Miranda og tegneserieheftet Baddis. Høsten 2007 ble forlaget kjøpt opp av Vigmostad & Bjørke. Knøttene. Knøttene er den norske tittelen på den amerikanske tegneserien "Peanuts" ("«peanøtter»"). Serien ble skapt av Charles M. Schulz og ble utgitt første gang 2. oktober 1950. Schulz fortsatte med å tegne serien til kort før sin død 12. februar 2000. Siste nye dagstripe ble således trykket 3. januar 2000 og siste søndagsside 13. februar 2000. Knøttene er en av de mest populære i tegneserienes historie. I Norge ble den lenge trykket i Aftenposten. Mange av stripene kom også i pocketbokform omkring 1970 på Chr. Schibsteds Forlag. Bakgrunn. Knøttene hadde sin opprinnelse i "Li'l Folks" (småfolk), en ukentlig tegneserie som ble publisert i St. Paul Pioneer Press, en avis på hjemstedet til Schulz. Serien gikk i avisen fra 1947 frem til 1950, da den ble plukket opp av tegneseriesyndikatet United Feature Syndicate (UFS). Serien måtte bytte navn for å unngå forveksling med Al Capps "Li'l Abner". UFS kom opp med navnet "Peanuts", et navn Schulz selv ikke var så begeistret for. Han ville mye heller gi stripen navn etter dens hovedperson; «Gode gamle Charlie Brown». Uttrykket ble benyttet i den aller første stripen. Charlie Brown som figur som hadde selvbiografiske trekk fra Schulz' eget liv. Besetning. Den opprinnelige besetningen var liten, kun Charlie Brown, hans beagle Snoopy, Shermy og Patty (som ikke må forveksles med den senere Peppermint Patty). Stripen fokuserte fra starten av på Charlie Brown. Hans viktigste karaktertrekk er hans selvødeleggende stahet: han klarer aldri å vinne en kamp, men fortsetter å spille baseball; han klarer aldri å få en drage til å fly, men prøver likefullt. Andre ser dette som en beundringsverdig besluttsomhet i å forsøke sitt beste uansett odds. Selv om hans mindreverdighetskompleks var åpenbart fra begynnelsen, fikk han også inn noen slag selv, i omgangen med Patty og Shermy. Noen tidlige striper har også med romantisk tiltrekning mellom Charlie Brown og Patty eller Violet, som var den neste hovedfiguren som ble tilført stripen. Alder. I løpet av de neste årene opptrådte Shermy og Patty sjeldnere, mens nye figurer ble introdusert. Schroeder og søsknene Lucy og Linus van Pelt debuterte som svært unge barn – Schroeder og Linus begge i bleier og uten å kunne snakke ennå. Snoopy begynte som en mer eller mindre vanlig hund som ikke hadde tankebobler. "Knøttene" blir ikke eldre, bortsett fra når det gjelder spedbarn, som tar igjen de øvrige. Linus, for eksempel, ble født i løpet av de første par årene av serien. Han eldes fra spedbarn til Charlie Browns alder i løpet av de første ti årene, hvor vi får se ham lære å gå og å snakke ved hjelp av Lucy og Charlie Brown. Han slutter deretter å eldes og blir Charlie Browns klassekamerat i tredje klasse, og hans beste venn. Snoopy. På 1960-tallet begynte stripen å fokusere mer på Snoopy. Mange av stripene dreiet seg heretter om Snoopys aktive fantasiliv, hvor han innbilte seg å være et flyveress fra Første Verdenskrig eller en ishockey-stjerne, til fornøyelse og bestyrtelse for barna, som undres på hva han holder på med, men som også iblant deltar. Nye figurer. Schulz fortsatte å introdusere nye figurer i stripen, eksempelvis en jente, Patricia Reichardt, bedre kjent som Peppermint Patty. Patty er en påståelig, atletisk men ganske sløv jente som ryster Charlie Browns verden ved å kalle ham «Chuck», flørte med ham, og å gi ham komplimenter han er usikker på om han fortjener. Hun medbringer også en ny gruppe venner, inklusive stripens første svarte figur, Franklin, og Peppermint Pattys boklærde "sidekick" Marcie Johnson, som kaller Patty «sjef» ("Sir") og Charlie Brown «Charles» (alle de andre figurene kaller ham alltid «Charlie Brown»). Noen har spekulert om Peppermint Patty og Marcie er portretter av lesber, men dette kan godt være en intetsigende fantasi, særlig med tanke på jentenes felles hengivenhet overfor Charlie Brown. Andre kjente figurer er Charlie Browns yngre søster Sally, som er forelsket i Linus, Snoopys venn Woodstock, fuglen som utelukkende snakker i utropstegn; Rerun, Lucy og Linus' lillebror; og Spike, Snoopys ørkenboende bror. Kristen grunnholdning. "Knøttene" er bemerkelsesverdig for sin nette sosiale kommentar, særlig sammenliknet med andre striper som oppsto på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet. Schulz tok ikke eksplisitt opp spørsmål om rase- og kjønnslikestilling, ettersom han så dem som selvinnlysende. For eksempel blir Peppermint Pattys atletiske evner og selvsikkerhet simpelthen tatt for gitt. Som illustrert over skrev Robert L. Short flere bøker hvor han mente å ha funnet teologiske beskjeder i stripene. Dessuten benyttet han dem som illustrasjoner for sine foredrag over evangeliet. Dette ble bekreftet av Schulz i intervjuer, som var oppriktig kristen hele livet. Men Schulz kunne sette ut pigger når han ønsket. En minneverdig sekvens hadde en liten gutt som het «5», hvis søstre het «3» og «4» og hvis far hadde endret etternavnet til ZIP-koden ("am. postnummer") i protest. En annen var en satire over «Little League»s og «organisert» spill, når alle ungene i nabolaget danner snømannbyggerligaer og kritiserer Charlie Brown når han insisterer på å bygge sin egen snømann uten ligaer og trenere. En merkelig tilstand. Imidlertid var Charles Schulz mest stolt over en historie fra det tidlige 1970-tallet, når Charlie Brown ble rammet av en merkelig sykdom som gjorde at han oppfattet ethvert rundt objekt som en baseball, som feks solen eller iskrem-kuler. Denne tilstanden forverret seg til han utviklet et merkelig utslett på hodet som nøyaktig liknet sømmene på en baseball. Charlie Brown blir sendt på sommerleir for rekonvalesens med en papirbag på hodet hele tiden. De andre ungene kaller ham «Herr Sekk», behandler ham med uvant respekt og velger ham endog til leirleder. Til slutt tror Charlie Brown at tilstanden hans bedres og går ut for å se soloppgangen i håp om ikke å oppfatte den som en baseball. Det viser seg at han ikke gjør det, men det han ser tyder på, til hans frustrasjon, at tilstanden bare har blitt merkeligere enn før. Den siste originale Knøttene-stripen ble tegnet den 3. januar 2000 og publisert i avisene den 12. februar, dagen etter at Schulz døde. Knøttene i Norge. Knøttene dukket antagelig først opp i Aftenposten, helt mot slutten av 50-tallet, hvor den ble publisert daglig fram til seriens nedleggelse i 2000. Serien trykkes fortsatt i enkelte norske aviser som repriser, bl.a. i Vårt Land. I årene 1968-73 utga Schibsted forlag totalt 11 pocketbøker med Knøttene (6 i stående format, 5 liggende). En ny serie på 4 pocketbøker (i stående format) ble utgitt av Fredhøis forlag 1979-80. I 1988 utga Schibsted to nye pocketbøker (i liggende format). I 1978-79 utga A/S Hjemmet to album med Knøttene søndagssider. Egmont Serieforlaget utga Knøttene som julehefte et par år, 2002-2003 (første året under tittelen «Snoopy»). I 1990 ble magasinet "Snoopy" lansert i Norge, som besto av opptrykk fra avisstripen; heftet utkom kun med 5 numre. Utover dette har Knøttene opptrådt i seriebladene "Humor og Kanari" (1987–89), "Tommy og Tigern" (1989–90) og "Serieparaden" (1997–99). Tegnefilmene om Knøttene er vist på NRK og senere norske Cartoon Network. I norske utgivelser har figurene ofte andre navn enn på engelsk. Eksempelvis kalles Charlie Brown ofte Baltus Brun og hunden hans, Snoopy er blitt Sniff. Lucy van Pelt heter Sofie, Linus van Pelt er omdøpt til Espen, mens Snoopys venn Woodstock heter Fredrikke. Av de mer perifere figurene er den alltid skitne Pig-pen omdøpt til Lasse Vasse, mens noen figurer tross fornorskingen har beholdt sine amerikanske navn, kanskje som et resultat av at disse var blitt så innarbeidet at man etterhvert stusset over de norske betegnelsene. Syndikat. Et syndikat er en sammenslutning av selskaper eller mennesker med et felles formål. Det opprinnelige franske ordet er mest brukt for fagforening, men i dag brukes det også om truster, karteller, publiseringssyndikater og andre selskapssammenslutninger så vel som kriminelle syndikater. Det er også assosiert med anarkistisk teori, som alternativ til stat (jamfør anarko-syndikalisme). Ordet "syndikat" kommer fra det franske ordet "syndicat" som betyr "administrator", fra det latinske ordet "syndicus" som i sin tur kommer fra det greske ordet "syndikos" som betyr «ombudsmann», «representant» eller «sakfører». Alexander Graham Bell. Alexander Graham Bell (født 3. mars 1847 i Edinburgh, Skottland, død 2. august 1922) var en skotsk-amerikansk oppfinner, vitenskapsmann, ingeniør og innovatør. Bell var opprinnelig døvelærer og fysiolog og det var under et forsøk med apparater til døveundervisningen han oppfant telefonen. Han blir ofte feilaktig kreditert for å ha oppfunnet telefonen, som han søkte om patent på den 14. februar 1876 og demonstrerte første gang den 25. juni samme år på en messe for hundreårsjubileet for USAs uavhengighet. Den 25. september 2002 ble han fratatt anerkjennelsen som oppfinner av telefonen av "Den amerikanske kongressen". som ga den til Antonio Meucci. Han grunnla "Bell Telephone Company" i juli 1877, som senere ble til "American Telephone and Telegraph Company". Ingeniører fra "Bell Telephone Laboratory" hadde under arbeidet definerte en "transmission unit", som er en standard for å beregne forholdet mellom effektnivåer. I året etter Bells død omdøpte de enheten til; en bel (symbolet B). Av praktiske grunner anvendes enheten desibel (dB), som er en tiendedels bel. Oppfinnelsen av telefonen. I 1874 steg trafikken i telegrafbeskjeder mye, og ble beskrevet som "det nervøse systemet" av handel i ord av Western Union-presidenten William Orton. Orton hadde kontakt med oppfinnerne Thomas Edison og Elisha Gray, for å prøve å finne en måte for å sende mangfoldige telegrafbeskjeder på hver telegrafsamtale og samtidig unngå å lage nye linjer. Da Bell nevnte til Hubbard og Thomas Sanders, foreldre til to av Bells studenter, at han arbeidet med en metode for å sende mangfoldige toner på en telegrafledning ved å bruke en multirør-enhet, begynte Hubbard og Sanders å støtte Bells eksperimenter finansielt. Hubbards patentkontor Anthony Pollok skulle skaffe patent på telefonen. Bell klarte å ansette en assistent ved navn Thomas A. Watson som var en erfaren elektrisk og mekanisk designer. Bell og Watson eksperimenterte med akustisk telegrafi i 1874 og 1875. 2. juni 1875, plukka uheldigvis Watson opp en av røra og Bell på mottaker-enden hørte harmonien i røra, harmonien skulle ikke nødvendigvis høres, for den skulle sende tale. Videre utover dette klarte de 1. juli å sende stemmeaktige lyder, men ikke klar tale. Imens holdt også Elisha Gray på å eksperimentere med akustisk telegrafi og fant ut en måte å sende tale, ved å bruke vannsendere. Mandag 14. februar 1876, framsatte Elisha Gray et forslag ved U.S. patentkontor, en telefon som brukte vannsendere. To timer før, mandag 14. februar 1876, framsatte Bells advokat en søknad ved patentkontoret for den samme telefonen! Det er en debatt om hvem som kom først. Bell og partnerne Hubbard og Sanders tilbød seg å selge patenten til "Western Union" for 100 000 dollar, men presidenten deres sa nei – han trodde det bare var et leketøy. To år senere tilbød han 25 millioner dollar, men Bells firma ville ikke lenger selge. Bells telefonfirma ble opprettet i 1877, og i løpet av 1886 eide over 150 000 personer i USA en telefon. Bell og investorene hans ble millionærer. Bells firmaingeniører gjorde mange andre forbedringer på telefonen. Dette gjorde at telefonen har utviklet seg til å være et av de mest vellykkede produktene gjennom historien. Se også. Liste over oppfinnere Rhodesia. Rhodesia (fra 1970 Republikken Rhodesia), var en ikke-anerkjent stat som eksisterte mellom 1965 og 1979 etter den ensidige uavhengighetserklæringen 11. november 1965. Regjeringen hadde sitt sete i den tidligere kolonielle hovedstaden Salisbury, og landets territorium var det samme som den tidligere kolonien Sør-Rhodesias. Landet hadde sitt navn etter Cecil Rhodes, hvis British South Africa Company ervervet landet i det 19. århundre. I dag kalles territoriet for Zimbabwe. Rhodesia grenset i sør til Sør-Afrika, til Botswana (etter 1966) i sørvest, til Zambia i nordvest og til Mosambik (som var en portugisisk koloni fram til 1975) i øst. Staten ble i all hovedsak ledet av en hvit minoritet fram til 1979, først som en selvstyrt koloni, etter den ensidige selvstendighetserklæringen som en dominion og til sist som en republikk. Gjennom hele landets historie forsatte britene å henvise til Rhodesia som Sør-Rhodesia, en av deres kolonier. Derfor, da Zimbabwe Rhodesia vendte tilbake til sin kolonielle status fra desember 1979 fram til valget i april 1980, refererte britene fortsatt til landet som Sør-Rhodesia ettersom den gamle ordningen etter deres syn aldri hadde opphørt. Sør-Rhodesia mottok full internasjonal anerkjennelse i april 1980 da landet ble det uavhengige Zimbabwe. Historie. Britene hadde det standpunkt at Rhodesia ikke kunne få uavhengighet før flertallsstyre hadde blitt innført i landet (den såkalte NIMBAR-politikken, No Independence Before Majority African Rule). Minoriteten av europeisk herkomst motsatte seg dette, og det regjerende partiet Rhodesian Front, ledet av Ian Smith, gikk i forhandlinger med britene. Disse brøt sammen i 1965. Smiths regjering erklærte så landet som uavhengig den 11. november 1965 (se Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring). Dette fant sted presist kl. 11 GMT, det tidspunkt som den første verdenskrig hadde tatt slutt på 47 år tidligere. Smith underrettet så Harold Wilson om beslutningen i et telegram som understreket Rhodesias bidrag til Storbritannia under verdenskrigene, og om slektskapet mellom landene. Den britiske høykommisjonæren John Baines Johnston ryddet så sitt kontor og forlot Rhodesia. Det internasjonale samfunn fordømte Rhodesia. FNs sikkerhetsråd autoriserte bruk av sanksjoner, som varte fra 1965 og helt til 1979 (se FNs sikkerhetsråds resolusjon 216 og FNs sikkerhetsråds resolusjon 217). Disse forbød handel og valutatransaksjoner med landet. Ikke alle land fulgte dette. Sør-Afrika, Portugal, Israel, Iran og noen arabiske nasjoner bisto Rhodesia på ulike vis. For USAs del tillot lovgivningen import av viktige varer. Rhodesia unngikk slik en del av saksjonene, men investeringene i landet sank betraktelig. Den rhodesiske regjeringen kjempet for å motta internasjonal anerkjennelse og få løftet sanksjonene. I 1970 erklærte USA at det ikke under noen omstendighet ville anerkjenne Rhodesia. I de første årene forsøkte landet å opprettholde sin lojalitet til dronning Elisabeth II av Storbritannia som "Dronning av Rhodesia" (en tittel som hun aldri samtykket til), men ikke til hennes representant Sir Humphrey Gibbs, hvis plikter ble utført av en representant Clifford Dupont. Den 2. mars 1970 brøt Rhodesias regjering formelt båndene til den britiske kronen ved å erklære landet en republikk med Dupont som President. Dupont, en advokat fra London, hadde immigrert til Rhodesia i 1953. Følger av Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring. I 2005 var det 40 år siden Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring. I den anledning arrangerte The British Academy en konferanse om hendelsen ('UDI: 40 Years On') ved London School of Economics i januar 2006. Konferansen beskrev UDI som et resultat av rasekonflikter og av Den kalde krigen. UDI hadde slik en internasjonal dimensjon. Det var ikke hjemlige hendelser alene som var utløsende. Kritikere har ofte framstilt Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring som et blott forsøk på å bevare den hvite elitens privilegier. Alternativet, blant annet fremmet av Ian Smith selv, er å forstå Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring som et forsøk på å integrere en befolkning over tid i en moderne statsdannelse. Uansett maktet Rhodesia i stor grad ved sin unilaterale uavhengighetserklæring å unngå mange av de problemene som andre nylig selvstendige nasjoner kom opp i. Tobakk sto for mer enn halvparten av Rhodesias inntekter i fremmed valuta under hele denne perioden, og varene ble smuglet ut av landet, merket som sør-afrikanske eller portugisiske produkter. Likevel led industrien sterkt under paria-statusen landet hadde. Volumet i tobakkshandel sank fra 150 millioner kg. (US$75m) i 1964 til ca. 60 millioner kg. (US$30m) per år. En følge av dette var at tobakksfarmer heller ble brukt til dyrking av mais for hjemlig konsum. Likevel var Rhodesia helt opp til midten på 1970-tallet et forholdsvis rikt land, og handelsblokaden tvang ikke regimet i kne eller til å foreta innrømmelser. I 1971 ble det inngått en avtale mellom britene og den rhodesiske regjeringen om å anerkjenne landets uavhengighet og utsette flertallsstyret til en gang i framtiden. Men da det ble klart at dette var uakseptabelt for det sorte flertallet, falt avtalen sammen. Starten på bush-krigen. En vedvarende militær kampanje fra ZANLA, den militære delen av Zimbabwe African National Union (ZANU), og ZIPRA, den militære delen av Zimbabwe African People's Union (ZAPU), mot den rhodesiske regjeringen fulgte uavhengighetserklæringen. Dette ble kjent som «bush-krigen» blant de hvite rhodeserne og som Den andre Chimurenga blant geriljaen. Denne krigens begynnelse regnes gjerne til 1972 med angrep på farmer som var eid av hvite, selv om geriljaen også var en trussel mot Rhodesia på deler av 1960-tallet. Etter at Robert Mugabe hadde fått avslag på sine henvendelser til Storbritannia og USA for assistanse, søkte han støtte hos Kina og land i Østblokken. Joshua Nkomo, fra sin stilling i Zambia og med støtte fra Sovjetunionen, ledet ZAPU. ZANU og ZAPU dannet sammen 'den Patriotiske Front'. Generelt sett fulgte tilslutningen til partiene stammenes skillelinjer og regional tilhørighet. Etter at Mosambik ble uavhengig i 1974-75, ble det klart at Smiths regime i Rhodesia ikke ville kunne overleve i lang tid. Selv apartheid-regimet i Sør-Afrika, hvor forholdstallet mellom sorte og hvite var 22:1, anså regimet som umulig å opprettholde. I 1978 fantes det 270,000 rhodesere av europeisk herkomst og mer enn 6 millioner afrikanere. Internasjonale foretak begynte etter hvert å trekke tilbake sin støtte til regimet. Derimot fikk gerilja-bevegelsen mer og mer både politisk og militær støtte fra ulike hold. Samtidig hadde geriljaen betydelig framgang militært etter 1975. Krigen ble etter hvert ført med stor brutalitet fra alle parter. Regjeringen kom etter hvert opp i store vansker med å finansiere sin motstand mot geriljaen. Fra 1977 av falt det også forholdsvis mange hvite soldater i kampene. En del fremmede soldater, blant annet fra USA og Australia, ble også rekruttert til denne kampen. I krigens sluttfase ble det brukt biologiske våpen fra den rhodesiske regjeringen mot geriljaen, noe som framkom på 1990-tallet. Slutten på bush-krigen. Etterhvert ble tapt støtte samt økonomisk byrde som følge av sanksjonene vanskelig å bære for regimet. Det samme var den manglende internasjonale anerkjennelsen av Rhodesia. Ian Smith mente i sin biografi at Sør-Afrika ofret Rhodesia for å ivareta sine egne interesser i stedet for å stå oppreist i den felles kampen Akutt var mangelen på bensin og våpen. Fra 1976 deltok Sør-Afrika sammen med USA i forhandlinger om hvordan situasjonen kunne løses. Etter initiativ fra Henry Kissinger aksepterte Ian Smith i september 1976 prinsippet om sort flertallstyre i Rhodesia innen 2 år. Dette var likevel ikke tilstrekkelig for å få til en løsning på konflikten. Mot slutten av 1970-tallet hadde Rhodesia ca. 25 000 regulære tropper og politi De hadde noen tanks samt et luftforsvar med jagerfly og helikoptere. Uansett var det geriljaen som hadde initiativet og som bedret sin militære posisjon gradvis. Videre, døden til journalisten Lord Richard Cecil, med sine Thames TV-sendinger fra 'Frontline Rhodesia', var et hardt slag for den herskende eliten. features. These reports typically contrasted the incompetent insurgents with the "superbly professional" government troops. Nedskytingen den 3. september 1978 av det sivile passasjerflyet"Hunyani" av geriljaen, med den etterfølgende massakre av overlevende passasjerer, er ofte pekt på som den hendelsen som knakk den rhodesiske viljen til å kjempe. Det samme var tilfelle med en annen nedskyting av et sivilt passasjerfly i 1979 Etter sabotasjeaksjoner mot oljeforrådene i 1979, ble det vanskelig for regimet å opprettholde stridsevnen til sine militære styrker Slutten på UDI. Den militære situasjonen ble prekær av flere grunner: Den rhodesiske hæren fortsatte med sin kamp og raid mot geriljaen, og påførte dem store tap. I april 1979 utførte spesialstyrker et raid på Joshua Nkomos bolig i Lusaka (Zambia) for å ta livet av ham. Nkomo og hans familie forlot boligen før dette, og. kom seg unna. I 1978-79 besto hæren av ca. 70% sorte; det fantes også innen 1979 ca. 30 sorte høyere offiserer der. Soldatene var lojale, men i valget i 1980 stemte de overveldende for Robert Mugabe. Det ble dermed inngått en avtale mellom regjeringen og noen av de urbane afrikanske nasjonalistiske partiene om å holde et valg, noe som ikke inkluderte mange av de partiene som befant seg i eksil. Abel Muzorewa, en metodistisk biskop, ble landets statsminister 1. juni 1979. Landets navn ble også formelt endret til Zimbabwe Rhodesia. Avtalen medførte at kontrollen av politiet, sikkerhetsstyrkene, embetsverket og domstolene forble på hvite hender. Det sikret videre en tredel av setene i parlamentet til den hvite minoriteten. However, the United States Senate voted to end economic sanctions against Zimbabwe Rhodesia on 12 June. På dette viset ble partiene ZANU og ZAPU ikke inkludert. Ian Smiths tilbud til dem ble avslått. Men biskop Muzorewas regjering ble heller ikke anerkjent av det internasjonale fellesskap. Bush-krigen fortsatte, og de ekskluderte partiene bestred gyldigheten av den avtalen som var inngått. Den britiske regjeringen, ledet av Margaret Thatcher), kalte alle parter inn til en konferanse i London sent i 1979. Etter tre måneders forhandlinger ble det klart at endelig ingen avtale kunne inngås på grunn av uenigheter rundt landreformer. Men Lancaster House-avtalen gjorde slutt på den ensidige uavhengighetserklæringen, og Rhodesia gikk tilbake til å være en britisk koloni ('The British Dependency of Southern Rhodesia'). Dette ledet til et allment valg tidlig i 1980 under internasjonalt oppsyn. Robert Mugabe vant valget, men resultatet var omstridt som følge av terror mot meningsmotstandere. Britene godkjente valget. Mugabes støtte kom fra Shona-stammen. De væpnede styrker i Rhodesia vurderte i denne perioder å gjennomføre et kupp ("Operation Quartz") for å forhindre en maktovertagelse, men dette inntraff ikke. Uavhengighet. Mugabe og hans nasjonalister var mindre bekymret for et kupp enn for en masseutvandring av den hvite befolkningen, noe som hadde vært et stort problem i Mosambik 5 år tidligere. Uansett forsvant en del av befolkningen rett etter maktovertagelsen til Sør-Afrika. Etter et møte med Robert Mugabe forsikret Ian Smith den hvite befolkningen om deres framtid i landet. Mugabe lovet at han også ville ivareta de hvites rettigheter i landet. Den 18. april 1980 ble landet uavhengig som Republikken Zimbabwe, og dets hovedstad Salisbury, fikk navnet Harare to år senere. Politikk. I henhold ti Cecil Rhodes' tanke om like rettigheter for alle "siviliserte mennesker", var det ingen eksplisitt rasistisk del med tanke på hvem som var stemmeberettiget. Likevel utelukket disse kravene majoriteten av den sorte befolkningen. De hvite utgjorde aldri mer enn 5% av landets totale befolkning, men helt fram til 1979 hadde de intet mindre enn 95% av de totale stemmene i de nasjonale valgene. Fram til 1950-tallet hadde Sør-Rhodesia et mangfoldig og fargerikt politisk liv en høyre- og venstreside som kjempet om makten. Det Rhodesiske Arbeiderparti hadde seter i nasjonalforsamlingen og i kommunestyrene. Fra 1953 til 1958 var landets statsminister Garfield Todd, en liberal politiker som gjorde mye for å bedre den sorte befolkningens kår. Men etter hvert ble spørsmålet om uavhengighet det dominerende i politikken, og Todd kom i bakgrunnen. Fra 1958 av var spørsmålet om majoritetsstyre eller ikke, det avgjørende i all politikk, noe som ledet til UDI i 1965. Grunnloven fra 1961 ledet til at Sør-Rhodesia og deretter det uavhengige Rhodesia fram til 1969 ble styrt etter de samme parlamentariske prinsipper som var gjeldene i Storbritannia, men med valgruller som inndelte befolkningen i henhold til eiendom og utdannelse. Den republikanske grunnloven fra 1969 etablerte en to-kammerløsning med et senat og et representatenes hus. Presidentembedet var i all hovedsak seremionielt, mens den reelle utøvende makten lå hos statsministeren. Grunnloven for det kortlevde Zimbabwe Rhodesia, hvor landet så en sort ledelse for første gang, reserverte 28 av de 100 parlamentariske setene for de hvite. Denne ordningen ble endret i 1987 med avskaffelsen av de reserverte setene for de hvite og statsministeren ble erstattet av en president med reell utøvende makt. I 1990 ble senatet avskaffet. 22. århundre. Det 22. århundre dekker årene 2101–2200. FN mener at verdens befolkning vil stabilisere seg på 11 milliarder. Arne Bye. Arne Bye (født 10. november 1983) er en tegneserieskaper fra Trondheim. Bye er best kjent for "Holger og Hagbart", en serie om to apatiske personer som deler både leilighet og TV-skjerm. Serien har blitt trykt i blader som Pondus, Smult, FLEIP og Trondheimstegnernes Slagg-blader, og er også utgitt i egne album av Pokus forlag, Kelpie forlag og Laksevåg forlag. For tiden arbeider Bye med den humoristiske tegneserien "Mira". Tidligere gikk stripeserien fast i den kortlevde Arbeideravisa. Bye er dessuten medstifter av Trondheimstegnerne og initiativtaker til Steinkjer Serieliga. Very High Frequency Omnidirectional Radio Range. Very High Frequency Omnidirectional Radio Range (forkortet VOR) er et radionavigasjonssystem for luftfartøy. En VOR-stasjon sender ut et signal som gjør at navigasjonsmottakeren ombord i et luftfartøy kan bestemme retningen, vanligvis magnetisk, fra stasjonen til luftfartøyet. VOR-stasjonens referanse er nord (3600). En oppdeler retningene rundt stasjonen i radialer. Viser instrumentet radial 2700 så er en rett vest for stasjonen. VOR sender i VHF-båndet fra 108.0 til 117.95 MHz. Stasjoner som sender i frekvensområdet 108 – 112.95 MHz benevnes «Terminal VOR» og har begrenset rekkevidde. En VOR-stasjon er ofte samlokalisert med en DME (Distance Measuring Equipment). DME gir avstanden mellom luftfartøyet og DME-stasjonen. Fordi en nå både har retning og avstand kan en bestemme ens egen posisjon i "rommet". Piloten stiller inn frekvensen på ønsket VOR-stasjon på sin navigasjonsmottaker, eksempelvis 116.95 MHz. Mottakeren tuner samtidig til riktig DME-frekvens, fordi VOR- og DME-frekvenser er parret. Flygeren må først sjekke at riktig stasjon er valgt, ved å identifisere stasjonens kjenningssignal som sendes kontinuerlig i morsekode eller stemme. Instrumentet viser nå en nål som peker til VOR-stasjonen og avstanden til DME-stasjonen digitalt i nautiske mil. En kan så stille inn ønsket radial, eksempelvis radial 2700. Indikatoren viser hvilken retning fartøyet må styre for å komme til radial 270, høyre/venstre. Når en flyr mot VOR-stasjonen vil det stå "TO" på instrumentet. Når en flyr fra, for eksempel etter å ha passert over stasjonen, står det "FROM". Det finnes to typer VOR: Conventional VOR (CVOR) og Doppler VOR (DVOR). Referansefasesignalet. fc = Bærebølgen. (fc+fm)= øvre sidebånd (fm =9960 +/- 480). (fc-fm)= nedre sidebånd (fc- 9960 +/- 480). I forhold til en vanlig FM-sender har VOR-senderen to sidebånd som er FM-modulert. Normal uteffekt er 100 Watt. Variabefasesignalet. Før referansefasesignalet går til antennen tas en del av signalet og føres tilbake til en modulasjonseleminator. Denne enheten fjerner modulasjonen (hjelpebærebølgen). Grunnen til at en gjør dette er at en faselåser alle signalene til hverandre. Etter at modulasjonen er fjernet sendes signalet til to balanserte modulatorer. Disse modulatorne mates også av det opprinnelige 30 Hz-signalet som hjelpebærebølgen ble FM-modulert med. Den ene balanserte modulatoren blir matet med E cos*p*t. Den andre modulatoren får et 30 Hz-signal som er forsinket 900 dvs 1. formula_2 2. formula_3 Disse to signalene føres til hver sin loop antenne som står 900 på hverandre (se CVOR blokkdiagram). Hvis vi tenker oss at vi stopper sin og cos signalene i det øyeblikket de er like store (samme amplitude) og samme fase +/+ så vil det være maks signalstyrke i ett punkt. Dette punktet skal være i Nord. Hvis ikke dreise dipolene (loopantenne) til en har maksimal feltstyrke i nord. Det en har gjort nå er å justere referansefasen og variablefasen til å ha null fasediferanse i nord. Vi stoppet signalet når vi illustrerte dette, men dette skjer jo ikke i praksis. Men det øyeblihhet eksisterer 30 ganger i sekundet. Loopantenne produseres normalt av slisseantenner, som kan være et rør en lager slisser i. Slissene i røret er: for sinus signalet plassert sydvest og nordøst og for cosinus signalet plassert sydøst og nordvest. Da blir det maks feststyrke i nord når signalene er like store. Adderer en disse to signalene vektorielt (sin og cos signalene) vil det være ett 8- talls diagram som roterer med 30 omdreininger i sekundet, 30 Hz. Vi vet nå at stasjonen sender ut referansesignal fra den rundstrålende antennen og et roterende 8- talls signal fra loopantenne. Hvis vi nå tenker oss at vi stopper all rotasjon når + loopen peker mot nord og – loopen peker mot syd. Husk på at det er sidebånssignaler som sendes i loopantennene. Se at formel 1 og 2 inneholder ikke bærebølgen fc. Vi skal nå se på hvordan VOR virker Hvordan virker en VOR. Vi har stoppet rotasjonen på 8-talladiagrammet og legger det på strålingsdiagrammet til den rundstrålende antennen. Siden 8-tallet er like stort som det rundstrålende diagrammet (lys grå) betyr det at modulasjon er 100%. I praksis er ikke dette tilfelle, modulasjonen skal være 30%, men det er enklere å tegne det slik. Adderer vi de to diagrammene vektorielt får en den delen som er tegnet med tykkere strek. Dette er Limacon eller cardeoiden. Cardioiden er det som gir oss variabelfasesignal når det roterer med 30 ganger i sek., eller 30Hz. Ser en på figuren "VOR prinsipp" ser en hvordan det variable fasesignalet forandrer seg når en går rundt stasjonen. Referansefasen er lik hele tiden. Slik vil faseforholdene være for både CVOR og DVOR. For å lage et kunstig jordplan under antennene monteres de på en motvekt som er ca. 4-5 meter høyt. Dette er gjort for å minske bakkens innflyteles på signalene. CVOR er plaget med en del refleksjoner. Dvs. at flyene motar multi-path signaler, ikke bare direkte signaler men også reflekterte. Dette gjør fasesammenlikningen unøyaktig. Bærebølgen fra den rundstrålende antennen inneholder også et identifikasjonssignal som sendes ut 3 ganger i minuttet. Frekvensen på denne morse koden er 1020 Hz og består vanligvis av 3 bokstaver. Modulasjon er 7-10%. Det er også mulig å sende tale, men dette benyttes ikke i Norge Forenklet beskrivelse. For å forstå hvordan VOR virker kan vi tenke oss en fyrlykt som har en roterende lyskaster med hvitt lys. Vi tenker oss at denne lyskasteren har en meget smal stråle og roterer én runde (360 grader) i løpet av nøyaktig ett minutt. Det vil altså si at vi ser en hvitt blink med 60 sekunders intervall. I tillegg til lyskasteren har fyrlykten et grønt blinkene lys som lyser i alle retninger. Dette grønne blinklyset kalles for referansesignalet, mens den hvite lyskasteren kalles det varierende signalet. Hver gang lyskasteren peker mot nord blinker det grønne lyset én gang. Hvis vi står stille og betrakter fyret vil vi med andre ord se ett grønt blink hver minutt og ett hvitt blink hvert minutt. For å vite hvor vi befinner oss i forhold til fyrlykten kan vi nå måle tiden det tar fra vi ser det grønne blinket (referansesignalet) til vi ser det hvite blinket (variable signalet). Vi måler tiden i sekunder og multipliserer med 6 fordi lyskasteren beveger seg 6 grader per sekund. Hvis det for eksempel tar 15 sekunder mellom det grønne og hvite blinket vet vi at vi befinner oss rett øst for fyrlykten. Ut fra sekundviseren på en stoppeklokke, der sekundviseren roterer én gang per minutt, kan vi lese retningen direke ved å tenke oss sekundviseren som en kompassnål. Vi kan si at det grønne blinklysets bølgelengde er én sekstiendedels Hz. Lyskasteren har samme frekvens men legger vi de to ‘bølgene’ i samme tidsakse ser vi at de ikke er ‘i takt’. Hvis vi definerer det grønne blinklyset som ‘det første’, vil vi se at lyskasteren ligger noen sekunder bak. Denne tidsavstanden kalles faseforskyvning. En periode er tiden det tar å komme tilbake til samme svingstilstand. Overført til eksemplet med lyskasteren så blir en periode én runde. Vi måler vanligvis perioden i grader eller radianer og definisjonen på én periode er 360 grader, eller 2 x Pi radianer. En vinkel måles også i grader eller radianer. Faseforskyvningen mellom to svingninger blir altså en vinkel som måles i grader eller radianer. I navigasjonøyemed måler vi vinkler i grader, og når faseforskyvningen også måles i grader får vi et en-til-en forhold mellom faseforskyvningen og kompassretningen. Ved å bytte ut lys med radiosignaler, får man så et VOR-tårn, i stedet for et fyrtårn. Dette kan i tillegg leses av selv om sikten er lik null, og man ikke har visuell kontakt med tårnet. Retningen regnes ut automatisk av dertil dedikerte instrumenter, mens signalet som angir hvilket fyr det er, sendes som et lydsignal til pilotene som flyr. Dette signalet gis i morse-kode, altså som prikker (korte toner) og streker (lange toner). Noen VORer har også tale-identifikasjon i tillegg til morse-identifikasjonen. Doppler VOR (DVOR). DVOR ved Oslo lufthavn Gardermoen "GMN" med DME antenne DVOR (Doppler VOR) er en er en videreutvikling av CVOR. Denne utviklingen har medført i en forbedring av navigasjon med en faktor som er 5 – 10 bedre enn CVOR. Som en skjønner baserer DVOR seg på bruk av Dopplereffekt, eller frekvensskifte. For at dette skal være mulig så må Referansefasesignalet og Variabelfasesignalet bytte plass ift. en CVOR. Referanse signalet blir nå sendt på en senterantenne men nå er 30Hz signalet amplitudemodulert (AM) inn på bærebølgen. I en CVOR roterer Cardeoiden med klokka. Men i en DVOR foregår rotasjonen mot klokken. Vi skal nå ta et praktisk eksempel: f=1000 Hz, bilens hastighet er 80 km/t tilsvarer 22,2 m/s Bilen kommer mot deg: f'= 1000 *(343 + 22,2)/343 = 1064,7 Hz Denne økningen skyldes bilhastigheten. Bilen kjører fra deg: f'= 1000 *(343 - 22,2)/343 = 935,3 Hz. Dette vi nå har vist kommer av dopplereffekten. Vi skal så se på hvordan en benytter dette i VOR sammenheng. Vdipol =pi*D*30 = 1272 m/s. Nå har vi funnet den riktige hastigheten i antenneringen. En ser at hvis D blir større øker også hastigheten i ringen. Lydhastighet er 343 m/s, men radiobølger forplanter seg 300000 Km/s. 1. Signalet kommer rett mot deg, maks doplerskifte (9960 + 480 Hz) 2. Signalet fortsetter 1/4 omdreining, ingen dopplerskifte signalet er på tvers av din retning (9960 Hz) 3. Signalet ytterligere 1/4 omdreining, signalet er på vei bort fra flyet, Minimum dopplerskifte (9960 -480 Hz) 4. Tilstanden den samme som i punkt 2. (9960 Hz). Formelen er laget for bruk i Excel. Sett inn for grad den vinkelen har i forhold til rotasjon. En forstår dermed at de andre flyene som ikke ligger på samme radial for andre avlesninger: Vi har skapt ett navigasjonsanlegg! Nå skal vi sa på hva det er som sendes på det roterende signalet. som ikke er så følsom for reflekser som CVOR. Antennene på en DVOR-stasjon består av en senterantenne og mange antenner (vanligvis 48) organisert rundt senterantenne i en sirkel med diameter på 13,4 meter. Senterantennen er en rundtstråler som sender ut et amplitudemodulert referansesignal. Signalet er et sinus-signal med en frekvens på 30 Hz. Dette signalet er referansesignalet som vil bli oppfattet likt uansett hvor det mottas. Antennene rundt senterantennen sender ut en umodulert bærebølge med to hjelpebærebølger som ligger 9960 Hz symmetrisk fra senterfrekvensen. Disse to hjelpebærebølgene blir to sidebånd. DVOR er konstruert slik at den ene antennen modulerer et 30 Hz signal på øvre sidebånd (senterfrekvensen +9960 Hz) og antennen på motsatt side modulerer det samme signalet på motsatt sidebølge (senterfrekvensen +9960 Hz). Hvis for eksempel antennen lengst nord sender på hjelpebærebølgen f+9960 Hz så sender antennen lengst sør på hjelpebærebølgen f-9960 Hz. To og to antenner, på motsatt side av sirkelen, veksler mellom å sende i en sirkelformet bevegelse med en rotasjonshastighet på 30 omdreininger pr sekund, altså 30 Hz. På grunn av doppler-effekten vil dette signale variere i frekvens når det mottas og følgelig bli oppfattet som et frekvensmodulert signal på 30 Hz. Dette signalet bli det variable signalet og sammenlignes med referansesignalet på samme måte som for CVOR. På samme måte som med CVOR moduleres det ene signalet (det variable signalet i dette tilfellet) på en hjelpebærebølge så det ikke skal forstyrrer det andre signalet. Historie. Under annen verdenskrig utstyrte britene sine bombefly med utstyr for å kunne beregne egen posisjon ved hjelp av stjernehimmelen. Selv om mange bomber ble droppet kilometer fra der hvor de skulle lande, fortsatte britene å bruke systemet i stor grad. Det tyske Luftwaffe satset derimot tungt på radionavigasjon, ved hjelp av nettopp radiofyr – det vi i dag kan se på som forløperen til VOR. Tyskerne hadde i tillegg et system kalt Lorenz, et system som hjalp fly med å lande i mørke og dårlig vær, som vi i dag kjenner som ILS. Dette Lorenz-systemet ble videutviklet som et direksjonssystem, som kunne dirigere bombefly til et bestemt mål. I stedet for én sender som fortalte flyet noe om posisjonen i forhold til rullebanen, fikk man nå et system som guidet et fly langs en bestemt linje, med en annet radiosignal som krysset det opprinnelige signalet der hvor bombene skulle droppes. Når flyet så fløy inn i det kryssende signalet, kunne flygeren slippe bombene sine. Systemet var ganske nøyaktig, og ble brukt en stund av Luftwaffe inntil britene klarte å jamme systemet effektivt. Dette systemet ble kalt Knickebein. Fordelen med Knickebein var at fly som allerede hadde Lorenz-systemet, kun trengte installasjon av en mottager til, slik at en kunne ta i mot signaler fra to stasjoner. Senere kom X-Gerät og Y-Gerät. Videre utvikling av radionavigasjonssystemer under og like etter andre verdenskrig, førte til at systemet VOR ble konstruert rundt 1950, og de første antennesystemene ble tatt i bruk like etter dette. CVOR, som dette første systemet i dag kalles, er på vei til å bli byttet ut med DVOR, som er en mer avansert utgave av samme system, men med samme prinsipp. Honoré de Balzac. Honoré de Balzac (1799-1850) skrev mer enn 80 bøker på 20 år. «Jeg er ikke så dyp, men jeg er veldig bred,» sa han om seg selv. Honoré de Balzac (født 20. mai 1799 i Tours i Frankrike, død 18. august 1850 i Paris) var en fransk forfatter av romaner og noveller. Han er den viktigste representanten for den første store generasjonen av franske romanforfattere som f.eks. Victor Hugo, Prosper Mérimée, Alexandre Dumas d.e. og George Sand. Etter noen mislykkede forretningseventyr kastet han seg med stor energi inn i litteraturen, og skrev omlag 80 bøker fra 1830 til sin død i 1850. Mange av Balzacs historier inngår i den større romansuiten som han fra 1842 av kalte "La Comédie humaine" ("Den menneskelige komedie"), tittelen var inspirert av Dantes "Den guddommelige komedie". Denne store romanserien, hvor et nettverk av mer enn 2000 personer opptrer i flere bøker, var inndelt i underserier som «Scener fra pariserlivet» og «Scener fra livet i provinsen». Grepet med å la personer opptre i flere bøker begynte han å bruk fra og med "Far Goriot" (1835), som regnes som hans hovedverk. «Han er særlig kjent som skildrer av sin tids samfunn, og han mente at romanforfatteren skulle være en slags vitenskapsmann som påviste hvilke krefter som styrer samfunnsutviklingen. Han beskriver derfor realistisk og uten illusjoner mennesker som kjemper for livets goder» «Aldrig tidligare hade ekonomiska överväganden och affärstransaktioner spelat en så dominerande roll i litteraturen och beskrivits så ingående som hos Balzac». Ideologisk sett utviklet han seg fra liberal til konservativ, men han var en inkonsekvent ideolog, som var «fascinert av sterke personligheter som drev samfunnsutviklingen fremover selv om de ikke fulgte godtatte etiske regler». Hans "Skjemtsomme historier" ("Les contes drolatiques") var frodige, folkelige fortellinger i Rabelais' stil. Balzac var påvirket av Swedenborg; han er gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris. Akko. Akko eller Acre (også kjent som 'Akká, Akkon eller St Jean D'Acre, eller norrønt: «Akersborg») er en havneby i det nåværende nord-Israel. Befolkningen består for det meste av arabiske muslimer. Den ble lenge betraktet som «nøkkelen til Palestina» på grunn av sin strategiske beliggenhet ved kysten til de brede slettene som gav lettest mulig tilgang til innlandet. 332 f.Kr. ble byen erobret av Alexander den store. I 638 kom den under arabisk herredømme, men ble erobret av korstogsfarerne i år 1100 og ble en del av kongeriket Jerusalem. I 1187 erobret Saladin byen tilbake, men allerede i 1191 inntok Rikard Løvehjerte byen på ny. Byen ble da gjort til hovedstad i restene av kongeriket Jerusalem. I 1190 ble Den tyske orden grunnlagt her. I 1219 opprettet Frans av Assisi et fransiskanerkloster i byen som stadig eksisterer. I 1229 kom byen under johannitterordenens forvaltning (herfra stammer navnet St. Jean D'Acre). Etter den muslimske gjenerobringen av Jerusalem ble Akko et av de siste støttepunktene for korsfarerne. Med festningens fall 18. mai 1291 var korstogenes tid definitivt forbi. I 1517 ble byen under sultan Selim I en del av Det osmanske riket. Muren, som nå delvis er ruiner og har bare en port, dateres tilbake til Det osmanske riket, midten på 1800-tallet. Byggeren, Daher El-Omar, brukte restene etter korstogsmurene som fundament for sin nye mur. Moskéen "al-Jazzar" var ferdig år 1781, og var bygd av Jazzar Pasha (død 1804) fra materiale fra Caesarea Palaestina. I den osmanske perioden var Akko en beryktet fengselsplass. Gamlebyen i Akko har blitt utnevnt av UNESCO som en verdens kulturarv og inneholder blant andre spesielle turistplasser en tunnel som leder til 1300-tallets tempelfort. Akko er også et sentrum for bahá'í-religionen. FN-organet UNESCOs verdensarvkomite besluttet den 8. juli 2008 at Bahá'u'lláhs gravmæle utenfor Akko, som ett av to bahá'í hellige steder i Israel er inkludert på verdensarvlisten. Akko betraktes som tvillingby til Haifa, da disse to byene er i ferd med å vokse inn i hverandre. Skanderbeg. Georg Kastriota Skanderbeg (født 6. mai 1405 i Kruja, død 17. januar 1468 i Lezha) var leder for det albanske forsvaret mot Det osmanske riket. Han anses som en folkehelt i Albania. Skanderbeg tilhørte den albanske adelsfamilien Kastriota og var sønn til fyrsten Johan Kastriota og prinsessen Vojsava. Skanderbeg var blant de unge guttene som ble tatt som gissel av osmanerne etter en mislykket revolt av ledende albanske ætter. Skanderbeg ble elev ved en militærskole i den osmanske byen Edirne og ble der utdannet til offiserer. Han var ansett som en meget dyktig kavalerigeneral og ble øverstbefalende over et osmansk kavaleri på mann. Etter nederlaget i slaget ved Niš i 1443 overga Skanderbeg den osmanske armeen og med en gruppe albanske ryttere bega han seg til hjembyen Kruja. Skanderbeg beseiret den osmanske stattholderen gjennom å omringe ham i slottet i Kruja. Deretter hevet han opprørsfanen mot osmanerne. Ved et møte i Lezha den 2. mars 1444 dannet han en allianse med føydalherrer for å motstå osmanerne. Det første slaget sto 29. juni 1444 ved Torviolli-sletta i det nordøstre Albania. De albanske krigerne under ledelse av Skanderbeg vant for første gang over den osmanske hæren på en slagmark. Skanderbeg ble snart hyllet over store deler av Europa for sitt opprør. Den eneveldige hærskaren i det osmanske riket brukte den veldigste våpenmakt for å slå ned det albanske opprøret. Den 14. mai 1450 kom den store osmanske hæren til den albanske hovedstaden Kruja. Etter en lang beleiring uten å lykkes å innta citadellet ble den slagne osmanske hæren tvunget til å retirere. I 1455 forsøkte Skanderbeg, med napolitansk hjelp, å gjenerobre byen Berat i midten av Albania, men mislyktes og ble tvunget til å trekke seg tilbake. Skanderbeg vant sitt blodigste slag ved Albulena den 2. september 1457. På osmansk side døde mellom mann og ble fanget, deriblant forræderen Hamza. Hamza ble holdt i fangenskap, men ble løslatt og døde av forgiftning. Skanderbeg var tidvis i krig med republikken Venezia. Skanderbegs kavaleri foretok i 1461 en krigsekspedisjon til Italia og seilte til havnebyen Brindisi. Skanderbegs kavaleri deltok i beleiringen av Barletta og medvirket til å beseire kongene av Huset Plantagenet og avverget erobringen av Sicilia for å muliggjøre for Ferdinand I av De to Sicilier å bestige tronen. Skanderbeg døde av malaria. Etter hans død ble det albanske opprøret gradvis underkuet av det osmanske riket. Den osmanske erobringen ledet til masseflukt av albanere til Italia. For landets gjenværende albanske befolkning kom Skanderbeg til å legemliggjøre deres kamp for selvstendighet fra osmanerne. Fram til idag anses han som en folkehelt i Albania. Luftfartsverket (Norge). Luftfartsverket var en forvaltningsbedrift under Samferdselsdepartementet som besørget samfunnets behov for luftfartsmessig infrastruktur som flyplasser og lufttrafikktjenester (ATC) i Norge. Det erstattet det tidligere Luftfartsdirektoratet som ble opprettet som et frittstående direktorat under Samferdselsdepartementet i 1946 etter å ha vært underlagt Forsvarsdepartementet under navnet Norges luftfartsstyre. I 1978 endret det navn til Luftfartsverket. På samme måte som store deler av offentlig forvaltning ble også Luftfartsverkets rolle evaluert på 1990-tallet. Den største oppgavemessige endringen kom 1. januar 2000 da Luftfartstilsynet ble opprettet og skilt ut. Luftfartsverket bestod, med formålet: Å legge forholdene til rette for sikker, miljøvennlig og effektiv luftfart i alle deler av landet. 1. januar 2003 gikk Luftfartsverket over til å være et statseid aksjeselskap og byttet samtidig navn til Avinor AS. Luftfartsdirektører. Direktøren for Luftfartsverket var tidligere også norsk luftfartsdirektør. Direktøren i Luftfartstilsynet overtok denne rollen da denne etaten ble opprettet 1. januar 2000. 1990-2000 Ove Liavaag 1964-1989 Erik Willoch 1947-1964 Einar Bøe var den første luftfartsdirektør Luftfartstilsynet. Luftfartstilsynet er statens uavhengige tilsynsmyndighet for sivil luftfart. Luftfartstilsynet utsteder de fleste sertifikater, tillatelser og godkjenninger innen sivil luftfart og fører tilsyn med at alle aktørene i luftfartssystemet, utøver virksomheten i henhold til lover og forskrifter. Luftfartstilsynet ble opprettet og skilt ut fra Luftfartsverket 1. januar 2000 med kontorer i Oslo. Inntil da var det Luftfartsverket som laget regelverk, drev virksomheten og overvåket luftfartens aktører (Luftfartsverket inkludert). Tilsynet ble vedtatt flyttet til Bodø innen 1. januar 2007. Flyttingen til Bodø har skjedd over flere år og vært krevende og kostbar. Det var vært mange forskjellige former for motstand mot flyttingen. En av avdelingene i Luftfartstilsynet er Legenemnda for flygere som er en del av Flymedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo som også er Luftforsvarets flymedisinske kompetansesenter. I 2011 er Legenemnda for flygere vedtatt flyttet til Luftfartstilsynets kontorer i Bodø. I forbindelse med denne flyttingen har overlege Rolf Heimberg, som er eneste lege i legenemnda, sagt opp sin stilling fra 28/2-2012. Det er protestert mot flyttingen som gir et flymedisinsk fagmiljø med en lege alene. Luftfartsdirektør. Siden Luftfartstilsynet ble opprettet er direktøren for etaten også norsk luftfartsdirektør. Det er en åremålsstilling med en åremålsperiode på 6 år. Generalmajor Stein Erik Nodeland ble utnevnt i statsråd 30. mars 2012. Nodeland har omfattende erfaring fra luftfart og har i de senere år vært øverste leder for det norske luftforsvaret, og senest leder for F-35 programmet. Han har også erfaring fra sivil luftfart gjennom ansettelse som pilot i SAS en periode, før han returnerte til Luftforsvaret. Nodeland er heller ikke ukjent med Bodø, ettersom han var sjef for 132. Luftving fra 2002 – 2004. Liste over luftfartsdirektører. Fram til 2000 var direktøren for Luftfartsverket norsk luftfartsdirektør. Kontrollert luftrom. Kontrollert luftrom er et luftrom av bestemte dimensjoner hvor det ytes flygekontrolltjenester for kontrollerte flyginger (ATC) for fly som flyr under instrumentregler (IFR) og visuelle regler (VFR) iht. luftrommets klassifisering. Luftrommet klassifiseres i 7 kategorier og betegnes med bokstaver fra A til G. Klasse A er det området med strengest kontroll, mens klasse G er ukontrollert luftrom (minst kontroll). Kontrollert luftrom er en fellesbetegnelse som i norske ansvarsområder dekker ATS-luftrom klasse A, C, D og E. Natt. Natt er tiden når et område vender vekk fra solen slik at det er mørkt. Det er alltid natt på noe mindre enn halvparten av jorden. (Atmosfæren krummer sollyset, slik at solen er synlig selv om den egentlig står noe under horisonten.) Nær polområdene kan en natt vare over mangfoldige døgn omkring vintersolverv. Natt defineres i luftfarten som det tidsrom hvor solen står mer enn 6 grader under horisonten. Natten avløser kveld og blir avløst av morgen. Mikrofly. Mikrofly (eller et mikrolett fly) er et bemannet motordrevet fly med ikke mer enn to seter og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 300 kg for enseter landfly og 450 kg for toseters landfly. Som sjøfly, amfibiefly, eller fly med flottører tillates 50 kg mer på maks. startmasse. Flyet må ha en steilehastighet, Vs, eller styrbar hastighet, VSO, (motor(er) på tomgang) på mindre enn 65 km/t (35 knop). Mikrolette fly kan være utstyrt med fastmontert redningssystem (skrogmontert nødfallskjerm) dimensjonert for fartøyets Alle norske mikrofly har registrering som begynner med Y, det vil si hele serien fra LN-YAA til LN-YZZ. I Norge er det tre kategorier mikrofly. All flyging med mikrolette fly skal foregå under visuelle flygeregler (VFR. Det vil si i dagslys, og under skydekket. VFR-flyging over skyer («on top») er ikke tillatt med mikrofly. I Norge er denne luftsportsaktiviteten underlagt Norges Luftsportforbund (NLF), under "Mikroflyseksjonen". Mikroflyging er en sterkt voksende luftsport, og er spesielt attraktiv for blivende hobbypiloter pga. lavere kostnader enn ordinære småfly. Det finnes 45 mikroflyklubber i Norge, med drøyt 220 luftdyktige mikrofly og tusen medlemmer. For å bli mikroflyger i Norge kreves det at man har bestått en legesjekk, med tilsvarende krav som f eks seilflygere. Den praktiske flygingen gjøres ved at man flyr øvelser i et fastsatt program sammen med instruktør. Når dette programmet samt teorieksamen og legesjekk er bestått kan man fly alene etter godkjennelse av instruktør før hver flyging, såkalt soloflyging. Det tar vanligvis minimum 15 timer med trening før man kan fly solo. Etter solosjekk fortsetter man med selvstendig flyging samt trening på navigasjonsturer med instruktør og alene, og etter minimum 25 flytimer totalt kan man fly opp og få utstedt flygebevis. Med dette beviset kan man fly selvstendig, men uten passasjer. Får å kunne fly med passasjer må man ha totalt minimum 50 flytimer samt bestått en teoretisk og praktisk prøve. For å kunne fly i kontrollert luftrom kreves det i tillegg at man tar flytelefonisertifikat, utstedt av luftfartstilsynet. Det er en rekke muligheter etter at man har fått flygebevis for mikrofly. I følge statistikk fra Norges Luftsportsforbund (NLF) er det i de siste 10 årene (2002–2011) fløyet omtrent 87 500 timer med mikrofly i Norge. I samme periode har det vært 6 dødsfall, fordelt på 3 ulykker. 2 dødsulykker i 2010 og 1 dødsulykke i 2005. Dette gir en ulykkesrate på 69 dødsfall pr million fløyet time med mikrofly. Tilsvarende tall for store passasjerfly er 4 dødsfall pr million flydde timer, og for private småfly 22 dødsfall pr million flydde timer (kilde: planecrashinfo.com). Luftrom. Inndeling av luftrom er ikke blitt viet stor oppmerksomhet i Norge, da vi er forskånet for de store volum av trafikk som finnes i andre deler av Europa og Amerikas forente stater. Dette forhindrer dog ikke at en ATC må kunne inndelingen av luftrommet og hvilke begrensninger og muligheter dette legger på pilot og kontrollører. Det er også en pilots plikt å sette seg inn i hvilke regler som gjelder når man bestemmer seg for hvilken flyvning han gjennomfører. Lufttrafikktjeneste. Lufttrafikktjeneste er en fellesbetegnelse for flygeinformasjonstjeneste, alarmtjeneste og flygekontrolltjeneste. Sistnevnte omfatter områdekontrolltjeneste, innflygningskontrolltjeneste og tårnkontrolltjeneste, systemer som er styrt av flygeledere. Kontrolltårn. Kontrolltårn er i luftfarten en enhet som yter flygekontrolltjeneste for lokaltrafikk. Flygeledere gir luftfartøyer klareringer og instruksjoner for manøvrering på bakken og i lufta innenfor kontrollsonen. I tillegg ytes det flygeinformasjons- og alarmtjeneste. Ved norske regionale flyplasser jobber det i stedet for en flygeleder en AFIS-fullmektig. Disse gir informasjon om annen trafikk, vind, rullebaneforhold og vær. En AFIS-fullmektig gir informasjon – ikke klareringer til luftfartøyer på og ved flyplassen. Instrumentflygeregler. Flyging etter instrumentflygeregler (IFR, fra engelsk "Instrument flight rules") er flyging i henhold til "Bestemmelser for Sivil Luftfart (BSL) F 1-5, Instrumentflygeregler" samt tilleggsbestemmelser og eventuelle tillatte unntak. Flyging i henhold til instrumentflygelegler betyr at flybesetningen navigerer etter instrumenter og kan dermed fly fra A til B i nesten «all slags vær». Flyene navigerer da etter radiohjelpemidler som baserer seg på bakkestasjoner som NDB, VOR og DME (sivilt), og TACAN (militært). Etterhvert har navigasjon etter satellittnavigasjon med GPS (amerikansk) og/eller GLONASS (russisk) blitt stadig mer utbredt. I tillegg til å navigere til og fra selve posisjonen til navigasjonshjelpemidlene, er det definert såkalte veipunkt / IFR-meldepunkter definert ut fra retning og avstand fra et navigasjonshjelpemiddel og/eller ut i fra punktets geografiske posisjon ut i fra lengde- og breddegrader. Slike meldepunkter får sin egen 5 bokstavbetegnelse som er et ord som er fonetisk enkelt, klart og lett å forstå på flyradioen. Omkring Gardermoen finnes SUMAK (på svenskegrensen ved Chalottenberg), MOSAS og KOLAB (ved Helgøye i Mjøsa) og (ved Meråker:) MERAK. Alternativet til IFR flygereglene er VFR, visuelle flygeregler. De definerer hvor langt flyet må være unna skyer i forhold til hvilke luftromklasser flyet er i. Flyplass. Flyplass er det sted hvor fly letter og lander. En flyplass er i tillegg et hvert område spesielt tilpasset luftfartøyers landing, avgang og bevegelser, herunder tilhørende anlegg som kan være nødvendige av hensyn til lufttrafikken og service for luftfartøyer, samt anlegg som er nødvendige for å betjene ervervsmessig flytrafikk. En flyplass er, juridisk sett, et bestemt land- eller sjøområde – inkludert bygninger, installasjoner og utstyr – som helt eller delvis brukes for luftfartøyers avgang, landing og annen manøvrering på bakken. Et annet begrep er lufthavn (lufthamn på nynorsk) som i hovedsak brukes på norske flyplasser med regulert passasjertrafikk, f.eks. Førde lufthamn, Bringeland. Dersom flyplassen kun har landingsplass for helikopter brukes betegnelsen helikopterhavn, f.eks. Værøy helikopterhavn. For landingsplasser uten regulert passasjertrafikk brukes ofte betegnelsene flyplass - f.eks. Kjeller flyplass, sjøflyplass - f.eks. Bykle sjøflyplass eller helikopterplass - f.eks. Oslo helikopterplass, Rikshospitalet. En flystripe er en uoffisiell betegnelse på de minste flyplassene. Disse har normalt dekke av gress, grus eller snø. De har ikke rullebanelys eller systemer for instrumentinnflyvning. En «naturlig landingsplass» er den enkleste form for flyplass når en grunneier tillater en flyger å foreta en enkelt landing og avgang for eksempel på et jorde. En lufthavn er et hvert område spesielt tilpasset luftfartøyers landing, avgang og bevegelser, herunder tilhørende anlegg som kan være nødvendige av hensyn til lufttrafikken og service for luftfartøyer, samt anlegg som er nødvendige for å betjene ervervsmessig flytrafikk. Betegnelsen flyplass benyttes oftere innenfor sivil luftfart enn innfor tilsvarende militær som benytter "flybase". Betegnelsene flyplass og flybase skiller således mellom to virkemåter, sivil og militær. Imidlertid deler en del sivile flyplasser rullebanene med militære, blant annet i Bodø. Godkjenning. En grunneier og eventuell bruker av en enkel landingsplass kan søke luftfartstilsynet å få godkjent plassen til "ikke allmenn bruk". Plassen må tilfredsstille krav til bredde av rullebane, lengde, sikkerhetssoner på siden og enden av rullebanen, frisiktsoner på skrå oppover både for endene av rullebanen og ut til sidene. Det er også krav til brannslokningsutstyr og til ansvarshavende for flyplassen. For større flyplasser øker kravene til rullebanebelysning, innretninger for fylling av drivstoff, taxebaner, oppstillingsplasser, tårnbetjening, inngjerding, brannberedskap osv. Flyradiokanal. Endel flyplasser har konsesjon på egen radiofrekvens i flybåndet (118-136 MHz). Norges Luftsportforbund har egen konsesjon på frekvensen 123,500 MHz som flygere bruker på flyplasser som ikke har egen konsesjon på en frekvens. Rullebaneretning. Rullebaneretningen angis med to tall, begge med to sifre. Tallene angir kompassretningen uten det tredje tallet fra kompasset. Hvis du skal lande eller ta av mot øst viser kompasset 090 grader. Du bruker da rullebane 09. Det er viktig å lande og ta av mot vinden. Dersom vinden kommer fra vest og du skal lande, eller ta av mot vest står det 270 grader på kompasset. Du bruker da rullebane 27. Det er to unntak fra denne regelen. På Gardermoen ligger f.eks rullebanene slik at de skulle hete 02 og 20. Dette vil gi mulighet for misforståelse fordi 02 kan se ut som og forveksles med 20 fra motsatt retning (180 grader forskjell som gir forskjell i tallverdi på 18), og man forandrer da til nærmeste tall opp eller ned. Det samme gjelder 13 og 31 som også er 180 grader forskjell. På Gardermoen heter derfor de parallelle rullebanene 01 right, 01 left, 19 right og 19 left. Hvis du står på 01 right og får beskjed fra tårnet om å bruke samme rullebane den andre veien er det rullebane 19 left. Når et fly nærmer seg en flyplass får flygeren tidlig beskjed fra flygelederen om hva som er "rullebane i bruk"/ (runway in use). Andre viktige opplysninger er høydemålerinnstillingen QNH som gjør at høydemåleren viser flyplassens høyde over havet ved landing, og flygeren får vite vindretning og vindstyrke på rullebanen. Rullebanelengde. For norske lufthavner finner du kunngjorte banelengder i et dokument kalt AIP-Norway Aeronatical Information Publication (vær oppmerksom på at det med jevne mellomrom kommer nye kunngjøringer) Gjeldende AIP for Harstad/Narvik lufthavn finnes under Aerodromes flyskjema. Flyselskapene bruker alle disse lengdene når de utarbeider sine prosedyrer for flyging på en lufthavn. Luftfartsmyndighetenes fastleggelse av banelengde er basert på lengste TORA.Når innholdet i en AIP skal endres blir slike endringer først publisert i et NOTAM. Flyverne sjekker derfor både AIP og NOTAM for en lufthavn før en flyging. Flygekontrolltjeneste. Flygekontrolltjeneste utføres av en sertifisert flygeleder enten fra et kontrolltårn, en innflygningskontroll eller områdekontroll. AFIS-enhet. AFIS-enhet (fra engelsk "aerodrome flight information service unit") er en enhet som yter flygeinformasjons- og alarmtjeneste på flyplasser. Slike steder trenger ikke alle tjenestene som kan ytes av en flygeleder og bemannes av en AFIS-fullmektig. Tjenestene ytes for luftfartøyer før avgang, på manøvreringsområdet samt til luftfartøyer innenfor en trafikkinformasjonssone og trafikkinformasjonsområde. Siste Dagers Hellige. De Siste Dagers Hellige, også omtalt som mormonere'", er fellesbetegnelsen for flere trossamfunn som bygger på læren til den amerikanske religionsstifteren Joseph Smith. De ser på seg selv som kristne, og i tillegg til Bibelen anser de Mormons bok som en hellig bok som ble nedskrevet av Smith. De legger vekt på blant annet familieliv, tjeneste og misjonsvirksomhet. Templer er viktige sentre for religiøse handlinger. Betegnelsen «hellig» ble brukt om de første kristne i Det nye testamente, og «de siste» skal markere at de er Kristi etterfølgere i nyere tid. På grunn av Mormons bok har de fått tilnavnet «mormonere» og deres lære har fått tilnavnet «mormonisme». Det langt største av samfunnene er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Bakgrunn. Joseph Smith ble født i Sharon, Windsor County, Vermont, 23. des. 1805. Omkring 1818-19 flyttet familien til Palmyra i delstaten New York. På den tiden var det en sterk religiøs vekkelse i det området Smith bodde. Farens familie ble vunnet for den presbyterianske tro, og fire av dem sluttet seg til denne kirken (hans mor, hans to brødre Hyrum Smith og Samuel Harrison, og hans søster Sophronia). Joseph var fjorten år og ble meget opprørt av disse stridighetene, men holdt seg utenfor kirkesamfunnene. Etter hvert ble hans oppmerksomhet rettet mot metodistene, og han skriver at han ønsket til en viss grad å slutte seg til dem. Det fortelles at han en dag da han var fjorten år bad om veiledning i en bønn. Da fikk han en åpenbaring. Josephs hensikt med bønnen var å vite hvilket kirkesamfunn var det rette, men han fikk vite at de alle var på avveier. Herren forbød ham å slutte seg til noen av dem. Andre ting ble også uttalt. Han fikk instrukser om å danne et eget samfunn. Kirken ble offisielt organisert i Fayette i New York 6 april 1830 og fikk navnet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Smith fortalte at først kom døperen Johannes og påførte ham og vennen Oliver Cowdery det gamle aroniske prestedømme, og senere kom apostlene Peter, Jakob, og Johannes og innviet ham til det melkisedekske, og til apostel. Senere mottok Joseph Smith en åpenbaring om å samle Kirkens medlemmer i Ohio (des. 1830). Kirkens hovedkvarter ble da etablert i Kirtland, Ohio (vinteren 1831). Den 27. mars 1836 ble Kirtland-tempelet innviet, og Joseph Smith og Cowdery mottok viktige prestedømsnøkler av Moses, Elias og Elijah (3. april. 1836). Da Kirken møtte store forfølgelser, dro medlemmene til Far West, Missouri (14. mars 1838). Til sist slo de seg ned i Nauvoo i Illinois (våren 1839). Den 6. april 1841 ble hjørnestenen til Nauvoo-tempelet lagt ned, og ett år etter, den 17. mars 1842, ble Hjelpeforeningen organisert for kvinnene. I en alder av 38 år led Joseph, sammen med sin bror Hyrum, døden i Carthage fengsel, Illinois, 27. juni 1844. Årsakene til at han ble myrdet var sammensatte. Etter Joseph Smiths død tok Brigham Young, som var president for De tolv apostlers kvorum, ledelsen. Han ledet den første gruppen med pionérer over 1600 km ubefolket prærie. De nådde frem til Saltsjødalen, dagens Utah i USA, i 1847, og etablerte hovedsetet for Kirken. Dannelse av forskjellige samfunn. De fleste av tilhengerne fulgte Brigham Young som sin nye leder etter Smiths død. Under hans ledelse flyktet de til Utah under en lang, strabasiøs ferd. Siden den tid har Salt Lake City vært hovedsetet for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Men ikke alle fulgte Young, og flere andre samfunn ble dannet. Joseph Smiths kone, Emma Smith, ble ikke med dem som drog med Young. Den største og mest kjente av disse andre kirkene er Kristi Samfunn (tidligere Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige). Smith hadde en sønn, som også het Joseph Smith. Han var bare 11 år da faren ble myrdet. Han og moren ble værende igjen i Illinois sammen med flere av tilhengerne, og han ble deres leder da han vokste opp. Flere andre kirker ble også til i den første tiden. Noen fulgte Sidney Rigdon, som hadde vært visepresidentkandidat da Smith var presidentkandidat. Noen av dem organiserte seg med tiden i en menighet i Pennsylvania under ledelse av William Bickerton. De ble kjent som The Church of Jesus Christ (Bickertonittene). Noen fulgte James Jesse Strang. De slo seg med tiden ned på Beaver Island og dannet en gruppe som praktiserte polygami. Strang ble kjent som deres konge. Senere ble han skutt og drept i forbindelse med en ransaking. Disse ga opphav til dem som i dag kaller seg strangitter. De praktiserer ikke lenger polygami i dag. Noen fulgte Alpheus Cutler og gav opphav til det som i dag er Church of Christ (Cutlerittene). Noen som hadde brutt ut allerede mens Smith levde, fulgte Granville Hedrick og dannet Church of Christ (Temple Lot). De så det som sin oppgave å bygge et stort tempel i Missouri. Kristi Samfunn har også gitt opphav til utbrytergrupper, ikke minst etter at den i den senere tid har begynt å følge en liberal teologi. Til disse hører The Restoration Church of the Latter Day Saints og The Remnant Church of the Latter Day Saints. Det fins også flere andre grupper, de fleste små. Noen av dem praktiserer polygami den dag i dag, og disse gruppene finnes særlig i de sydvestlige statene. ("Se Mormonsk fundamentalisme") Lære. Siste Dagers Hellige tror at Joseph Smith og hans profetier var en gjenopprettelse av den sanne menighet direkte ved Guds inngripen. Smith fikk overlevert noen tekster på gullplater som han oversatte. Disse tekstene til Mormons bok. Andre skrifter som brukes av flere av samfunnene er "Lære og pakter", som inneholder åpenbaringer Smith og noen andre skal ha mottatt, og "Den kostelige perle", som blant annet inneholder noe han skal ha oversatt fra en papyrus. Mormons bok forteller at en gruppe israelitter, dvs. profeten Lehi, hans familie og noen tilhengere, utvandret fra Jerusalem ca. 600 år f. Kr. og bosatte seg på det amerikanske kontinent. Fra Lehis sønner kommer to folkeslag, nephittene (etter Nephi), og lamanittene (etter Laman). Jesus viste seg så for dette folket i Amerika etter sin død og oppstandelse og valgte ut tolv apostler blant dem. Noen av disse folkene hevder de er forfedre til den amerikanske urbefolkningen, indianerne. De Siste Dagers Hellige tror at tusenårsriket skal begynne ved Kristi annet komme når Israel blir samlet, de ti tapte stammer blir gjenopprettet og Sion (Det nye Jerusalem, jf. Johannes' åpenbaring) bokstavelig talt blir bygget på det amerikanske kontinent under ledelse av Jesus Kristus. I følge de fleste kilder hevdet Smith på et tidspunkt å ha mottatt en åpenbaring om polygami, og dette ble etter hvert praktisert av 2-5 % av Kirkens medlemmer (fra ca. 1850 til 1890), med høye krav til både moral og økonomi. Det var stor forfølgelse av Kirken i de første årene, og mange menn ble drept. Resultatet var mange enker med barn som ikke kunne forsørge seg i et utsatt nybyggersamfunn. Mange har i ettertid sett polygamiet i denne sammenheng. Det finnes imidlertid også noen som mener at Smith selv aldri forkynte eller praktiserte polygami. De kirkesamfunnene som etter hvert ble dannet, utviklet forskjellig syn på dette. I dag er det fortsatt enkelte av de minste samfunnene i USA som har denne praksis. Disse er ikke tilknyttet den opprinnelige Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, hvor det fører til utelukkelse av Kirken dersom noen praktiserer polygami, som altså opphørte i 1890. Kritikk. De mange særegne læresetningene til de Siste Dagers Hellige har ført til at de er blitt kritisert av andre kristne. En del ser dem heller ikke som egentlige kristne; det blir henvist til Paulus' brev til galaterne 1:6-9, som fordømmer framtidige engler som eventuelt skulle komme og forkynne «et annet evangelium». Noen anser Siste Dagers Hellige som en del av det man kaller nyreligiøsitet. Kirken hevder selv å ikke forkynne et annet evangelium slik Gal. 1:6-9 forbyr, men kommer med nok et "testamente" om at Jesus virkelig er Kristus, Messias. Kritikere hevder at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har drevet med rasisme, polygami, falske profetier, motsigelser, endringer i skriftene (også i Mormons bok, "den mest korrekte"), hemmelige, frimurerlignende tempelsermonier og kontakt med døde – noe Bibelen sier er ondskap. Videre påstås det at mange av de kvinnene Joseph Smith ble beseglet til, allerede var gift med andre menn. Mange forskere anser ikke historiene i Mormons bok som reelle. Det store flertall av vitenskapsmenn mener det ikke finnes beviser på Mormons Boks sannhet i forhold til arkeologi og andre fag. The Smithsonian Institute i New York ser ikke på Mormons Bok som et historisk dokument og mener boken er ren fiksjon. De Siste Dagers Hellige har også blitt anklaget for å ha rasistiske synspunkter. Visse individer innenfor kirken lærer at "Kains merke" som han fikk av Herren etter å ha myrdet sin bror Abel, var mørkere hud (Bibelen, 1 Mosebok 4:15). En av tekstene det er blitt reagert på, finner man i Mormons bok, 2 Nephi 5:21, der det står at tegnet på lamanitenes forbannelse (den mørke huden), ville bli fjernet dersom de omvendte seg til Herren. "«Og på grunn av deres misgjerninger hadde han latt forbannelsen komme over dem, ja, en svær forbannelse. For se, de hadde forherdet sine hjerter mot ham, så de var blitt som flint. Derfor, da de var hvite og overmåte skjønne og tiltalende, lot Gud Herren dem få en mørk hud...»" (2 Nephi 5:21). Imidlertid har personer av enhver rase og hudfarge alltid vært medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og siden 1978 har alle verdige mannlige medlemmer kunnet motta prestedømmet. Avhoppere fra kirken er svært aktive på nettet. Kirtland. Kirtland er en by i Lake County i Ohio. Byen har omkring 6600 innbyggere. Den første kirke av Siste Dagers Hellige hadde sitt hovedsenter her fra 1831 til 1838. Ohio. Ohio er en av USAs delstater. Den er den trettifjerde største og dekker et areal på 106 096 km². Den hadde i følge folketellingen i 2005 omkring 11 464 042 innbyggere, og ble en stat i 1803. Hovedstaden er Columbus, mens andre byer er Cleveland, Toledo og Cincinnati. Geografi. Ohio er regnet som den østeligste av midtveststatene. Staten grenser til Michigan og Eriesjøen i nord, Pennsylvania i øst, Vest-Virginia og Kentucky i sør, og Indiana i vest. Nordvestre Ohio er et forholdsvis flatt område, mens det er mer kupert i sørøst. Staten har 88 fylker (counties på amerikansk). Økonomi. Ohio er regnet som en tradisjonell industristat. Det er mye stålproduksjon, samt maskineri-, kjemikalie-, og næringsmiddelproduksjon. Nedgang i produksjonen i tungindustrien har gjort at deler av Ohio, rundt byer som Cleveland i nord, regnes som en del av «rustbeltet», og de områdene har hatt en nedgang i befolkningen etterhvert som folk har flyttet sørover eller vestover. Mye av Ohio er fruktbart, og jordbruket spiller også en rolle. Her er produksjonen variert og Ohio har storfe, fjærkre, svin, korn, soja og tomatproduksjon. Ohio har en del svære universitetssystem. Det er 13 statsuniversitet, deriblant er Ohio State University det 3. største universitet i USA. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Historie. Som det meste av det som i dag er USA, var Ohio først befolket av indianere. Iroquois-stammen førte krig mot flere andre grupper og vant Ohio-området som sine jaktmarker. Franskmennene begynte å sette opp handelsruter gjennom Ohio på 1700-tallet, men ga slipp på området etter krig mot britene i 1763. Opprinnelig var Ohio en del av nordvestterritoriet, som etter hvert ble delt opp i stater tidlig på 1800-tallet. Staten ble sluppet inn i unionen 19. februar 1803 som den 17. staten. Politikk. På føderalt plan representeres Ohio av 2 senatorer og 18 representanter. Den statlige lovgivende forsamling består av et senat med 33 medlemmer, og et hus med 99 medlemmer. I delstatspolitikken har Ohio siden tidlig på 90-tallet vært kontrollert av republikanerne. Demokratene erobret imidlertid guvernørembetet ved valget i 2006. Republikanerne har fortsatt flertall i begge kamrene i delstatsforsamlingen; i senatet er styrkeforholdet 21-12, i huset 53-46. På føderalt nivå er Ohio regnet som en vippestat, men republikanere ligger noe foran her også. Demokratene og republikanerne har en senator hver, mens 11 av de 18 plassene i representantenes hus besittes av republikanere. Demokratene har støtte i nordlige deler av Ohio, mens republikanerne står sterkest i sør. M109. Spansk M109A5 under en øvelse M109 er en selvdreven haubits i 155 mm kaliber. Den ble for første gang tatt i bruk tidlig i 1960-årene og etter dette har den blitt kontinuerlig oppgradert. Mange land bruker M109, deriblant Norge. M109 kom til Norge i 1969 og har blitt jevnlig oppgradert. De norske vognenes fulle navn er M109‑A3GN. Forsvaret oppgir prisen på disse til 13,6 millioner 1996-kroner. Bakgrunn. Utviklingen av M109 begynte i 1952 da den amerikanske hæren ba om en ny selvdreven haubitser for å erstatte M44 selvdreven haubitser. Til å begynne med ville man bruke en 156 mm haubitser, men for å holde bestykningen NATO-kompatibel bestemte man seg i 1956 for å benytte en 155 mm haubitser. I 1959 var den første prototypen ferdig, under betegnelsen T196. En del problemer måtte fremdeles utbedres, og samtidig bestemte hæren seg for at kjøretøyet skulle utstyres med en dieselmotor for bedre rekkevidde, noe som førte til en ny prototype med betegnelsen T196E1. Denne ble akseptert i 1961 og satt i begrenset produksjon fra oktober 1962. I 1963 ble den standardisert som M109 og i juni samme år ble de første haubitserene tatt i bruk av den amerikanske hæren. Liste over flyplasser i Norge. Liste over norske flyplasser, helikopterplasser og flystasjoner gruppert etter fylke/område og deretter sortert etter navn. For en liste kun sortert etter navn, se kategorien flyplasser i Norge. Godkjente flyplasser. Dette er en liste over norske flyplasser som har godkjenning fra Luftfartstilsynet pr. 11. april 2006. For å drive en flyplass over en viss størrelse må flyplassinnehaveren ha konsesjon og teknisk-operativ godkjennelse jf. luftfartsloven § 7-5 første ledd: «For å anlegge, drive eller inneha landingsplass kreves konsesjon fra departementet.» Det er Luftfartstilsynet som fører tilsyn med de godkjente flyplassene. Ikke godkjente flyplasser. Dette er en liste over norske flyplasser som ikke har godkjenning fra Luftfartstilsynet pr. 11. april 2006 jf. luftfartsloven § 7-5 tredje ledd: «Det kreves ikke konsesjon for landingsplass der det er eller vil bli foretatt ubetydelig rydnings-, anleggs- eller bygningsvirksomhet og antall flybevegelser er av et ubetydelig omfang, med mindre flysikkerhetsmessige eller støymessige hensyn tilsier at første ledd kommer til anvendelse.» Noen av disse flyplassene er i perioder helt eller delvis brukt til andre formål eller er av andre årsaker uegnet som flyplass. Eksterne lenker. Flyplasser i Norge Norske flyplasser Flyplasser Jehu av Israel. Jehu (hebraisk:, "Yēhû"; i betydningen «Jahve er Ham») var en konge av Israel. Han var sønn av Josjafat, sønnesønn av Nimsji. Bibelforskeren og arkeologen William F. Albright har datert Jehus kongedømmet til 842-815 f.Kr., men bibelforskeren Edwin R. Thiele har kommet fram til datoene 841-814 f.Kr. Den fremste kilden til Jehu er "Andre Kongebok" i den hebraiske Bibelen (Det nye testamente), men Jehu er også bekreftet i assyriske kilder. Utropt som konge. Kongedømmet til Jehus forgjenger, Joram, var markert av slaget ved Ramot i Gilead mot en aramensk hær. Der ble Joram såret og dro deretter tilbake til Jisre'el for å leges. Han ble pleiet av Akasja, konge av Judea, som også var hans nevø. Jehu grep anledningen ved å drepe Joram, og ble således selv konge. Forfatteren av "Andre Kongebok" beskrive det slik at mens hærførerne av den israelittiske hæren samlet seg et stykke fra kongens øyne, sendte profeten Elisja en av sine lærlinger til dette møtet. Denne førte Jehu vekk fra sine likemenn og salvet ham som konge i et indre kammer. Bibelen er taus om identiteten til denne disippelen. Jehus følge ville vite hvem som sto bak dette merkelige besøket, og Jehu sa da «Ord for ord sa han til meg: Så sier Herren: Jeg har salvet deg til konge over Israel.» Hans følgesvenner ble da entusiastiske, blåste i hornene sine og utropte ham til konge. Jisre'el, og Joram og Jesabels død. Med en utvalgt gruppe dro Jehu i all hast til Jisre'el hvor Joram lå syk med sine sår fra slaget ved Ramot i Gilead. Der drepte Jehu kong Joram på egen hånd ved å skyte ham gjennom hjertet med en pil. Akasja, kongen av Judea, forsøkte å rømme, men ble dødelig såret av en av Jehus krigere ved Gur-passet ved Jibleam, men klarte å komme seg til Megiddo hvor han døde. Forfatteren av "Andre Kongebok" beskriv hvordan Jehu gikk inn i byen uten motstand, og så Jesabel, mor til kong Joram, viste seg i et vindu i palasset og mottok ham med forakt. Jehu kommanderte evnukkene i palasset til å kaste henne ned på gaten. Fallet var hardt for henne, og i tillegg kjørte han over henne med sin hestestridsvogn. Da tjenerne kom tilbake for å gravlegge henne, hadde bikkjene fortært alt unntatt hennes hender, føtter og hode. Som herre over Jisre'el skrev Jehu til høvdingene i hovedstaden Samaria, og beordret dem om å telle hodene til alle kongelige prinser i kongedømmet. De gjorde som de ble bedt om og brakte ham sytti hoder som ble stablet i to hauger ved hans port den neste dagen. Hele familien etter kong Akab av Israel ble utryddet av Jehu. Kort tid etterpå møtte Jehu brødrene til Akasja, fikk dem grepet og «slo dem i hjel ved brønnen i Bet-Eked, førtito mann i alt. Han [Jehu] lot ikke en eneste bli igjen.» «Da Jehu kom til Samaria, slo han i hjel alle som var igjen av Ahabs hus der i byen. Han utryddet hver eneste en...» Deretter fikk han tak de som dyrket guden Baal ved å tilkalle Baal-prester fra hele Israel, og fikk også disse drept, foruten å ødelegge fysiske spor på deres religiøse tilknytning, som å ødelegge Baals steinstøtte, og omgjøre dets tempel til et offentlig toalett, i henhold til "Andre Kongebok". Tel Dan-stele, muligens gjort av Hasael av Damaskus. Til tross for dette blodige statskuppet, og den fanatiske intoleransen overfor religiøst annerledestenkende, noe forfatteren av "Andre Kongebok" var fornøyd med, tok Jehu likevel opp tidligere tiders praksis med å dyrke gullkalvene, og fulgte således «ikke helhjertet den loven som Herren, Israels Gud, hadde gitt,» noe "Andre Kongebok" uttrykte misnøye med. Hva som ellers skjedde under Jehus styre fortelles det lite om. Han var hardt presset av angrep fra Hasael av Aram-Damaskus, konge av arameerne i dagens Syria, som Bibelen hevdet hadde slått «israelittene langs hele grensen. På østsiden av Jordan tok han hele Gilead, landet hvor Gads, Rubens og Manasses stamme bodde, helt fra Aroer ved Arnon-elven og nordover, både Gilead og Basan.» Dette avsnittet i "Andre Kongebok" kan forklare hvorfor Jehu tilbød tributt til Salmanassar III, konge av Assyria, slik som det er framstilt på den assyriske kongens sorte obelisk i Kalhu (Nimrud). Det kan tyde på at Jehu søkte Salmanassars beskyttelse på grunn av angrepene fra Hasael. Sterke internasjonale allianser ville også ha bidratt til bekrefte hans militære statskupp over Joram. Betegnelsen "Bit-Khumri" («Omri») ble også benyttet av assyrerkongen Tiglat-Pileser III på Pekah (733 f.Kr.) og Hosea av Israel (732 f.Kr.), således kunne henvisningen hos Salmanassar til huset/landet/kongedømmet til Omri benyttes på senere israelittiske konger som ikke nødvendigvis nedstammet fra Omri, men som en generell henvisning til landet Israel. Den sorte obelisk. Bortsett fra omtalen i den hebraiske Bibelen, opptrer Jehu i assyriske dokumenter, kjent fra kong Salmanassar IIIs sorte obelisk i Kalhu (Nimrud). På obelisken er Jehu framstilt (eller en av hans ambassadører) mens han kysser bakken foran den assyriske kongens føtter. I kileskriftteksten er han omtalt som "mIa-ú-a mar mHu-um-ri-i", eller «Jehu sønn av Omri» (Bit-Khumri)» hvor "Omri" er det assyriske betegnelsen på kongedømmet Israel. Denne tributten er datert til 841 f.Kr. Det er den tidligst bevarte avbildning av noen israelitt. I henhold til obelisken tjente Jehu i sin allianse med Fønikia og Judea, og ble underkastet som vasall av Assyria. Tel Dan-stelen. Forfatteren av Tel Dan-stelen, som ble gjenfunnet i 1993-1994 i løpet av utgravningene ved Tel Dan i nordlige Israel, hevder å ha drept både Akasja av Juda (som besøkte Joram) og Joram. Den mest sannsynlige forfatteren av dette monumentet er Hasael av Aram-Damaskus. Selv om inskripsjonen er et samtidig vitnemål for denne perioden, er slike monumenter erfaringsmessig ofte politisk propaganda hvor periodens konger tenderte til å skryte og komme med overdrevne påstander. Stelen bekrefter de bibelske personene, men motsier ikke nødvendigvis informasjonen i "Bibelen". Abraham (bibelsk person). Abraham (hebraisk אַבְרָהָם, "Aḇrāhām"), fødenavn "Abram", er eponymet til de abrahamittisk religioner, blant disse er jødedommen, kristendommen og islam. I henhold til både Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente for kristne) og Koranen er Abraham stamfar til mange stammer. Jødene anser Abraham som grunnlegger av folket Israel og deres stamfar. Mange kristne betrakter Abraham som en tidlig figur i deres religion. I islam er Abraham anerkjent som en profet, patriark og budbringer under navnet Ibrahim. Muslimer kaller tilhengere av de andre abrahamittiske religioner som «bokens folk», og ser på Abraham som en av de viktigste av mange profeter sendt av Gud. og som en arketype av den perfekte muslim. Abraham var en etterkommer av Noahs sønn Sem. Kristne og muslimer tror at Jesus var en etterkommer av Abraham, og i tillegg tror muslimer at også Muhammad var en etterkommer via Ismail. "Første Mosebok" er fortellingen som nedtegner livet til Abraham og presenterer hans rolle som den som kunne bare tilfreds gjennom et monoteistisk overenskomst eller pakt mellom ham selv og Gud. Koranen har fortellinger om Abraham og hans avkom som er tilsvarende til de som er i Bibelen. Det er en voksende konsensus blant bibelforskere at fortellingen i "Første Mosebok" om Abraham har sin opprinnelse fra litterære sirkler fra 500- og 400-tallet f.Kr. hvor den tjente til å forsikre og overbevise israelittene i landflyktighet om at til tross for ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet av Davids Hus, innebar Jahves omgang og behandling av deres forfedre at de fikk en historisk grunnleggelse og et opphav som ga håp for framtiden. Abrahams tilknytning til områdene Mamre og Hebron i den sørlige delen av av Jerusalems område og Juda antyder at dette var opphavet til Abrahams kult. Etymologi. Abraham opptrer først som "Abram" inntil han blir omdøpt av Gud i "Første Mosebok" 17:5 Fortellingens kontekst indikerer at Abraham skal bety «far av de mange» (hebraisk ʼaḇ-hămôn goyim). Filologer kan dog ikke akseptere den bibelske forklaringen på Abrahams etymologi. Selv om forleddet «ab-» betyr «far», er ikke andre ledd, «-hamon» og «-Raham» et hebraisk ord. Det ordet på hebraisk som faktisk betyr «mange, utallige, mengde» er "rabim". Johann Friedrich Karl Keil har foreslått at det en gang virkelig var et ord "raham" (רָהָם) på hebraisk som betydde «mange», som en analog til arabiske "ruhâm" som har denne betydningen, men det er ingen bevis som støtter denne antagelsen. En annen mulighet er at første element egentlig skal være «abr-», som betyr «høvding», men det vil gi et meningsløst andre element «-aham». David Rohl har foreslått at navnet kommer fra akkadiske «faren elsker», men flertallet av forskere foretrekker en opprinnelse basert på hebraisk. Opphav. Abraham var sønn av Tarah og etterkommer av Noahs sønn Sem. Hans opprinnelige navn var Abram, men han ble siden kjent som Abraham. Han var gift med sin halvsøster Sarai, senere kjent som Sara. Han hadde to brødre som het Nakor og Haran. Sistnevnte døde på et ganske tidlig tidspunkt og etterlot seg sønnen Lot. Etter Saras død fikk han ytterligere seks sønner med medhustruen Ketura: Simran, Joksjan, Medan, Midian, Jisjbak og Sjuah. Abraham regnes som stamfar til både israelitter, ismaelitter, edomitter og midianitter. Abraham døde 175 år gammel, og ble begravet i Makpela-hulen som ifølge Bibelen skal ligge i byen Hebron på Vestbredden. Dette er en av grunnen til at jødene ønsker å ha tilgang til byen. Kronologi. Den standardiserte masoretiske bibelteksten i Den hebraiske Bibelen plasserer Abrahams fødsel til 1948 år etter Skapelsen, eller 1948 AM (Anno Mundi, «Året til Verden»). Det to andre betydelige teksttradisjonene har ulike datoer. Den oversatte Bibelen til gresk, Septuaginta, plasserer den ved 3312 AM og Den samaritanske Tora til 2247 AM. Alle tre er enige i at han døde 175 år gammel. Det har vært rundt to hundre forsøk på å tilpasse den bibelske kronologi til historiske datoer, to av de mer innflytelsesrike har vært de jødiske datoer (Abraham levde i 1812 f.Kr. til 1637 f.Kr.) og de fra erkebiskop James Ussher på 1600-tallet (1976 f.Kr. til 1801 f.Kr.); men det meste som kan bli sagt med en viss grad av sikkerhet er at den standardiserte hebraiske teksten av Første Mosebok plasserer Abraham i den tidligste delen av den andre millennium f.Kr. Historisk korrekthet og opprinnelse. Abraham reiser ut, illustrasjon ved József Molnár. Det er generelt akseptert av forskere at det er ingenting i fortellingene i Første Mosebok som kan ble knyttet til historien i Kanaan tidlig på 2. millennium. Ingen av kongene som nevnes er kjente. Abimelek kan ikke ha vært filisterkonge ettersom filisterne ikke dukket opp historien før flere århundrer senere. Ur kan ikke ha vært kjent som «Ur i Kaldea» før tidlig på 1. millennium. Laban kan ikke ha vært en arameer ettersom disse ikke ble en identifiserbar politisk enhet før på 1100-tallet f.Kr. Joseph Blenkinsopp, professor emeritus i bibelstudier ved amerikanske University of Notre Dame, har merket seg at de tidligere fire eller fem tiårene har det kommet en voksende enighet at Første Moseboks fortelling om Abraham stammer fra litterære sirkler på 500- og 400-tallet f.Kr. som en speilbilde på den situasjonen som det jødiske samfunnet var i under det babylonske og senere tidlige persiske fangenskapet. Blenkinsopp beskriver to konklusjoner om Abraham som er i utstrakt grad opprettholdt innenfor bibelforskningen: den første er at med unntak av triaden «Abraham, Isak og Jakob», er han ikke klart og utvetydig attestert i Bibelen tidligere enn det babylonske landflyktigheten (han opptrer eksempelvis ikke i profetiske tekster tidligere enn denne tiden); den andre er at han ble, i den persiske tiden, en modell for de som ønsket å reise ut fra Babylon og til Judea. Hinsides dette tjente fortellingen om Abraham (og de om Isak og Israel) en teologisk hensikt etter ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet utgått fra Davids Hus: til tross for tapet av dette ga Jahves forhold til forfedrene en historisk berettigelse og grunnlag som ga håp for framtiden. Det er en grunnleggende enighet at Abrahams forbindelse til Haran, Sjekem og Betel er sekundære og har sin opprinnelse i at han ble identifisert som far til Jakob og stamfar til de nordlige stammene; hans tilknytning til Mamre og Hebron, på den annen side, som lå i sør innenfor området til Jerusalem og Judea, antyder at denne regionen var opphavet til hans kult. Den bibelske fortelling. Sammen med sin far Tarah og nevøen Lot, som var sønn av hans avdøde bror Haran, dro hyrden Abram ut fra sin hjemby Ur i Kaldea (sør i dagens Irak) for å søke mot stedet Haran (i dagens tyrkiske provins Şanlıurfa). I henhold til den bibelske kronologi skjedde dette en gang rundt 1900 f.Kr., det vil si på slutten av den yngre steinalder og begynnelsen av bronsealderen. Det var en tid da nomadene ble mer og mer fastboende og allerede hadde forstått seg på dyrking av korn og opplagring av forråd. De første keramikkprodukter og annen håndverk ble også framstilt. Å være en hyrde eller gjeter var sannsynligvis blant de lavere lag av befolkningen. I Haran tok Gud kontakt med Abram da han var 99 år gammel. Gud sa at han ville inngå enda en pakt med ham og gjøre hans ætt umåtelig stor. Pakten skal gjelde hans slekt til evig tid. Gud ga Abram og hans hustru Sarai nye navn: Abraham og Sara. Gud krevde også gjenytelser som at alle menn, inkludert slaver, skulle omskjæres. Og hans hustru, til tross for hennes høye alder, skulle bli gravid på nytt med en sønn som skal hete Isak, og med denne sønnen vil Gud også inngå en pakt med. I tillegg fikk Abraham løftet om at landet Kanaan skulle være hans og for hans etterkommere: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat», til tross for at det bodde andre folk i dette området. Det er grunnet denne overenskomsten og pakten alle dagens jøder og borgere i staten Israel begrunner deres religiøse krav på området som tilhører staten Israel som deres lovmessige rett. Abraham forlot Haran og dro sørover til Kanaan. Rundt hundre år gammel ble han far til Isak, til tross for Saras høye alder. Gjennom Isaks sønn Jakob ble Abraham stamfar til Israels folk. Etter at Sara døde 127 år gammel tok Abraham til seg en ny hustru, Ketura, og fikk med henne sønnene Simran, Joksjan, Medan, Midian, Jisjbak og Sjuah. Disse sønnene fikk også sønner, men verken de eller Ismael arvet Abraham, men han ga dem gaver og sendte dem østover, og lot Isak arve alt etter ham da han døde 175 år gammel. Abraham ser Sodoma gå opp i flammer, akvarell ved James Tissot Det er flere enkeltstående fortellinger om Abrahams liv, blant annet da han besøkte Egypt hvor hans hustru Sara ble tatt til faraos hus. Straks ble faraos hoff rammet av «plager», og deretter ble Sara og Abraham sendt vekk. Etter at hans nevø Lot hadde bosatt seg i Sodoma bryter det ut en krig og Lot ble tatt til fange. Abraham samlet sine slaver og befridde Lot og andre fanger. Gud viste seg for Abraham da han fikk besøk av «tre menn» som forutsier at Sara skal føde en sønn og at synden i Sodoma og Gomorra hadde fått Guds oppmerksomhet, og deretter velger Abraham de «rettferdige» byene. Den fortellingen som er mest kjent er når Abraham ble satt på prøve av Gud. Abraham ble bedt om å dra til landet Moria og ofre sin sønn Isak som et brennoffer. Da Abraham grep kniven og foreberedte seg på å ofre sin sønn, ble han forhindret av at Guds engler ropte ned til ham: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» Abraham ofret da en vær isteden. Første Mosebok oppgir også at Abraham er gravlagt i Makpela-hulen i Hebron sammen med sin hustru og sine etterkommere. Den ortodokse kirke. "Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger)." Den (østlige) ortodokse kirke er det nest største kirkesamfunnet i verden. Den oppfatter seg også som den eldste kristne kirke idet den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene og idet den anser Den katolske kirke som brutt ut av Den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig er egentlig misvisende siden det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker i Vest-Europa og Amerika. Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054 og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Man taler undertiden om «de ortodokse kirker» i flertall – Den gresk-ortodokse kirke, Den russisk-ortodokse kirke, Den serbisk-ortodokse kirke osv. – fordi Den ortodokse kirke organisatorisk består av selvstendige eller selvstyrte kirker uten f.eks. en pave som binder dem sammen. Når de allikevel kan omtales i éntall, er det fordi de åndelig sett oppfatter seg som én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro som jo er det vesentlige for et trossamfunn, dvs felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Kirkesamfunnene som regnes med i gruppen, aksepterer de syv første økumeniske konsiler som autoritative, og deler mange felles tradisjoner og har samme trosbekjennelse (den Nikenske fra 381). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. I dag finnes langt flere ortodokse patriarkater (se listen nedenfor). De største av de ortodokse kirkene er den russisk-ortodokse kirke og den rumensk-ortodokse kirke. Alle de ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, dvs. de fire som er nevnt ovenfor og Roma. Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom "de orientalske ortodokse kirker" (eller "pre-kalkedonske kirker") og "de østlige ortodokse kirker". Språklig sett er dette en kunstig konstruksjon, da 'orientalsk' betyr 'østlig'. Hovedtrekk. Inntil 1054 var de østlige ortodokse kirker del av samme kirke som Den katolske kirke. Dette året skilte de lag i det store skismaet, etter gjennom lang tid å ha glidd fra hverandre i dogmatiske spørsmål. Både den ortodokse og den katolske kirke hevder å være «den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke», slik kirken er beskrevet i den nikenske trosbekjennelse. Begge hevder også at den andre tar feil, og de regner hverandre som skismatikere (mange ortodokse regner katolikker som kjettere). Ordet "ortodoks" viser til at kirkene hevder å ha bevart den opprinnelige kristne tro uforandret. "Katolsk" ('universell') på sin side viser til den katolske kirkes krav på å være den sanne verdensomspennende kirke. Det betyr ikke at den ortodokse kirke ikke hevder å være universell. Et mindretall blant ortodokse kristne mener at den katolske kirke representerer den autentiske vestlige tradisjon under den romerske patriarken, men de fleste har det offisielle synet at Roma falt fra den sanne lære. Den katolske kirke på sin side regner kirkelige handlinger i den ortodokse kirke som gyldige, og tillater ortodokse å motta nattverden i den katolske kirke dersom deres egen patriark tillater dem å gjøre det. Lære. Den ortodokse kirke bekjenner seg til det den oppfatter som den katolske (dvs. helhetlige og allmenne), apostoliske kristne tro. Troen er ikke fundert på en særskilt reformators lære, men representerer en ubrutt "tradisjon" tilbake til apostlene. Den hellige "tradisjonen" – Bibelen, liturgien, kirkefedrene, de økumeniske konsilene osv. – spiller derfor en avgjørende rolle som bærer av læren. Det er Den Hellige Ånd som leder kirken og dens "tradisjon" gjennom historien og levendegjør troen. Verden er skapt av Gud til samfunn med Gud, men gjennom syndefallet ødela mennesket sin sanne gudbilledlighet. I sentrum for ortodoks tro står inkarnasjons-mysteriet: at Gud ble menneske slik at mennesket kan bli guddommeliggjort og gjenfinne sin gudbilledlighet. Kristus har nedtrampet dødskreftene med sin egen nedferd i dødsriket. Ortodokse oppfatter derfor sin gudstjeneste som en vedvarende påske, en feiring av oppstandelsen. Fromhet og spiritualitet. Ortodokst fromhetsliv er utpreget liturgisk i forhold til det som er vanlig i luthersk tradisjon. Fasteperioder avløses av høytider gjennom hele kirkeåret. Hver årstid har sin fastetid og sin festtid. Likeens er uken delt inn i fastedager (onsdag og fredag) og festdager (lørdag og søndag). Det liturgiske liv preges av "mysteriene" eller sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. I nattverden får menigheten del i Kristi legeme og blod. I skriftemålet bekjenner den troende sine synder før gudstjenesten. Konfirmasjonen kalles "ferming" eller "myronsalving" og forrettes umiddelbart etter dåpen. Ektevigsel, ordinasjon og sykesalving er også "mysterier". Den viktigste liturgiske handling er "den guddommelige liturgi". Essensen i ligger nær den katolske messe, med nattverden som høydepunkt, men formen er svært annerledes. Synet på nattverden er ikke ulikt det katolske, men én av forskjellene var sentral i det store skismaet. I den ortodokse kirke bruker man nemlig syret brød, mens man i den katolske kirke bruker usyret. Dette førte til gjensidige beskyldninger på 1000-tallet om at man ikke feiret nattverd på korrekt måte. Generelt kan en si at Den ortodokse kirke bruker et mindre «vitenskapelig» språk angående nattverden enn det som utviklet seg i vestlig middelalder. Skolastikken i vest søkte å finne rasjonelt utleggbare forklaringsmodeller på alt i troen; ortodokse teologer har tidvis polemisert mot denne katolske tendensen og ment at en må holde på at visse ting er uforklarlige mysterier. Ikonene spiller en viktig rolle i ortodoks åndelighet; de sies å formidle evangeliet til øynene. De er bærere av den hellighet som den avbildede person representerer og er vinduer inn i det hellige. De fleste ortodokse hjem har et ikonhjørne hvor familiemedlemmene ber sine bønner, tenner lys og brenner røkelse. Mystikk og askese er viktige elementer i ortodoks spiritualitet; gjennom bønn og åndelige øvelser søker en å se Gud slik apostlene så ham forklaret på Tabor. Innen klostervesenet er denne søken mot Guds-forening særskilt betydningsfull. Hesykastene praktiserer fortsatt den oldkirkelige Jesus-bønnen eller "hjertebønnen" hvor den bedende sitter i en spesiell stilling og ber med åndedrettet og oppmerksomheten rettet innad. Selve bønnen består av gjentagelsen av de enkle ordene "Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg". Ortodokse ærer (venererer) helgener og ber dem om forbønner. De feires med festdager og ikoner. I kirkene finnes også relikvier. Fremst blant helgenene er Guds Moder Maria, hun som bar Guds Ord i sitt morsliv. Organisasjon. Den Ortodokse kirke er i stor grad organisert som nasjonalkirker. Den økumeniske patriark i Konstantinopel anerkjennes som den første blant likemenn, med visse jurisdiksjonelle forrettigheter. Den indre organiseringen av særkirkene har det klassiske kristne hierarki med biskoper, prester og diakoner. Øverst i hver særkirke står en patriark, erkebiskop, eller metropolitt som den første blant biskopene. Kirkene er noe ulikt organisert. Den ortodokse kirke krever ikke at alle prester skal leve i sølibat; kun munkene må gjøre dette. Dog er det slik at kun munker ordineres til biskop, så alle biskoper er sølibatære. Særkirkene som tilhører den østlige ortodokse kommunion deles inn i to hovedkategorier, de autokefale og de autonome. De autokefale (fra gresk, 'eget hode') har rett til å velge sitt eget kirkelige overhode. De autonome er i stor grad selvstyrte, men valget av kirkens lokale overhode må godgjennes av moderkirken. I tillegg kommer noen særkirker med tvetydig status, og noen som ikke deler full kommunion men som på alle andre punkter hører inn under samme tradisjon. De som kommer i sistnevnte kategori er utbryterkirker, dels av nasjonalistiske grunner og dels av dogmatiske. Til Norge kom Den ortodokse kirke (i moderne tid) med Hellige Nikolai menighet på 1930-tallet. I dag finnes imidlertid en rekke ortodokse menigheter i landet, blant annet den russisk-ortodokse Hellige Olga menighet. Rock city. "Rock City" er et nasjonalt ressurssenter for pop og rock, lokalisert i Namsos. Stortinget vedtok å opprette senteret i 2005. Fra november 2011 er senteret i drift. Rock City er først og fremst et ressurssenter for den profesjonelle delen av pop- og rockbransjen, men skal ha tilbud for hele det rytmiske fagfeltet. I tillegg rommer Rock City et opplevelsessenter for trønderrock. En naturlig kobling, ettersom Namsos trolig er den eneste norske byen som genuint kan knyttes til en bestemt musikksjanger. Ressurssenteret i Rock City skal arbeide for å profesjonalisere bransjen. Det innebærer blant annet å skape samme vilkår for underholdningsbransjen, som i andre bransjer, gjennom tilbud om utdanning og kursing og muligheter innenfor tiltaksapparatet. I Rock City er det like mye fokus på støtteapparatet rundt artisten, som selve artisten. Rock City arbeider innenfor en rekke områder, blant annet bransjerettet næringsutvikling, høgskoletilbud, møteplasser for bransjen og kurs/konferanser. Tilbudene i Rock City skapes i dialog og i samarbeid med bransjen, og vil hele tiden være i utvikling. Trønderrockens fødsel og utvikling handler ikke nødvendigvis om at Namsos hadde flere, bedre eller mer kreative musikere enn i andre byer. At det oppsto en egen musikksjanger i Namsos, handler like mye om byens historie. Et samfunn preget av en rekke internasjonale impulser, gjennom byens utallige sjømenn. En by med et sterkt klasseskille, men hvor rocken forente musikere på tvers av de sosiale skillene. Trønderrockens fødsel forklares ikke med få ord, ei heller med musikalske fortegn. Besøker du Opplevelsessenteret for trønderrock, vil du bli bedre kjent med både historien og de toneangivende artistene. Loch Ness. Loch Ness er langstrakt og dyp. Loch Ness (fra gælisk "Loch Nis") er den nest største innsjøen i Skottland regnet i overflateareal og den største innsjøen regnet i vannmasse. Loch Ness er 56,4 km² og hele 226 meter på det dypeste; i vannmasse inneholder Loch Ness mer vann enn det er vann i alle innsjøer i England og Wales til sammen. Innsjøen er mest kjent for «Nessie», et sjøuhyre som ifølge gamle historier, folketro og usikre observasjoner skal leve i innsjøen. Glenurquhart er en dal som grenser til sjøens Urquhart Bay. På bredden av Loch Ness ligger Urquhart Castle, som ble sprengt etter slaget ved Culloden i Skottland 1746, da engelskmennene var redd skottene skulle gjøre opprør igjen og da benytte slottet. Tyssedal. Tyssedal er et tettsted i Odda kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 6 km nord for Odda sentrum ved riksveg 13 mot Brimnes. Tyssedal ligger mellom fjord og fjell, på østsiden av Sørfjorden i Hardanger, og ved foten av Hardangervidda. Tyssedal er et typisk, ensidig industristed. Tyssedal ble i 2009 oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste, sammen med Odda, Rjukan og Notodden. Industri. Industrien kom i Tyssedal og Odda på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av tilgang til billig elektrisk kraft. På industritomta ved fjorden lå det tidligere et aluminiumssmelteverk, DNN Aluminium. Det franskeide ilmenittsmelteverket Eramet Titanium & Iron AS, tidligere Tinfos Titan & Iron, ligger på industritomta i dag. Filmen "Hvem eier Tyssedal?" fra 1975 handler om arbeidernes kamp mot nedleggelse av hjørnesteinsbedriften. Detroit. Detroit (fra fransk "Détroit", som betyr «stred») er den største byen i den amerikanske staten Michigan og hovedsete i Wayne County. Detroit er en betydelig havneby på Detroitelven i Midtvesten i USA. Detroit ligger nord for Windsor i Ontario, og er med dette den eneste større amerikanske byen som vender sørover mot Canada. Byen ble grunnlagt i 1701 av franskmannen Antoine de la Mothe Cadillac. Byen er kjent som verdens tradisjonelle bilsenter – "Detroit" er et metonym for den amerikanske bilindustrien – og en viktig kilde for populærmusikk, noe som gjenspeiles i byens to kjente kallenavn, "The Motor City" og "Motown". Byen fikk flere kallenavn i løpet av det 1900-tallet, blant annet "Rock City", "Arsenal of Democracy", "The D", "D-Town", "Hockeytown" og "The 313" (byens retningsnummer i telefonkatalogen). Detroit var i 1950 den fjerde største byen i USA, med over 1,8 millioner innbyggere. Etter folketellingen i 2010 har byen 713 777 innbyggere, 237 493 færre enn etter den forrige folketellingen i 2000. Siden 1950 har byen sett en betydelig utstrømning til forstedene. Arbeidsledigheten i Detroit var i august 2009 på 28,9%. Navnet "Detroit" referer ofte til storbyområdet Detroit (Metro Detroit), en voksende region med et innbyggertall på, hvilket gjør det til USAs ellevte største storbyområde. "Detroit-Windsor"-området, som består av Detroit-området på den amerikanske siden av Detroitelven og Windsor-området på den kanadiske siden, er en viktig handelsforbindelse mellom USA og Canada og har en samlet befolkning på omtrent. Historie. Michigan Soldiers and Sailors Monumenet, et minnesmerke fra borgerkrigen. 1700-tallet. Byens navn kommer fra Detroitelven (på fransk: le détroit du Lac Érié), som betyr «Eriesjøens stred» og forbinder Huronsjøen og Eriesjøen; i historisk kontekst omfattet dette også St. Clairsjøen og St. Clairelven. Mens han reiste opp Detroitelven på skipet «"Le Griffon"» (eid av La Salle), fant presten Louis Hennepin nordbredden av elven et utmerket sted for en bosetning. Der grunnla den franske offiseren Antoine de la Mothe Cadillac sammen med 51 andre fransk-kanadiere et fort (festning) kalt Fort Ponchartrain du Détroit i 1701, navngitt etter greven av Pontchartrain, marineminister under Louis XIV. Frankrike tilbød gratis land for å lokke familier til Detroit, som vokste til 800 innbyggere i 1765, og ble dermed den største byen mellom Montreal og New Orleans. Francois Marie Picoté, sieur de Belestre (Montreal 1719–1793) var den siste franske kommandøren av Fort Detroit (1758–1760) og oppga fortet til britene den 29. november 1760. Detroits flagg med sine liljer i øvre venstre halvdel reflekterer i så måte en del av den franske arv. Den første bygningen som ble bygd i Detroit var Ste. Anne de Detroit Catholic Church, oppført i 1701. Under den franske og indianske krig i 1760 fikk britiske styrker kontroll over byen og forkortet navnet til Detroit. Flere stammer ledet av Pontiac, en ottawaindianerhøvding, startet pontiacopprøret i 1763 som blant annet førte til en beleiring av Fort Detroit. Som reaksjon la britene restriksjoner på hvit bosetning i indianerterritorier som ikke hadde blitt overdradd til koloniene. Detroit ble amerikansk grunn etter Jayavtalen i 1796. I 1805 ødela en bybrann mesteparten av bosetningen. Et varehus ved elven og skorsteinspiper fra trehusene var det eneste som sto igjen. 1800-tallet. Fra 1805 til 1847 var Detroit hovedstaden i Michigan. Detroit falt til britene under den britisk-amerikanske krig i 1812, men ble året etter tatt tilbake av USA. Detroit fikk sin første borgermester (Solomon Sibley) i 1806, og bystatus i 1815. Før den amerikanske borgerkrigen, gjorde byens nærhet til den kanadiske grensen den til et knutepunkt for den såkalte "Underground Railroad". Løytnant (og kommende president) Ulysses S. Grant ble stasjonert i byen (Grants bolig står fortsatt ved Michigan State Fairgrounds). Lokalpatriotisme gjorde at mange fra Detroit vervet seg, blant annet i «jernbrigaden» som tidlig i krigen forsvarte Washington D.C.. Abraham Lincoln skal ha sagt «Takk Gud for Michigan!». Etter attentatet på Lincoln, lovpriste general George Armstrong Custer de tusener fra Michigan som hadde samlet seg i nærheten av Campus Martius Park. Custer ledet Michiganbrigaden under borgerkrigen og kalte dem «wolverines» (jervene). Første halvdel av 1900-tallet. På slutten av 1800- og tidlig 1900-tall ble mange av byens såkalte "Gilded Age"-villaer og -bygninger bygd (i amerikansk historie refererer "Gilded Age" til en stor befolkningsvekst i USA og en ekstravagant oppvisning i rikdom og pengebruk av Amerikas overklasse etter borgerkrigen på slutten av 1800-tallet (1877–1890), (se Cornelius Vanderbilt, John D. Rockefeller, Andrew Carnegie, Henry Flagler og J.P. Morgan)). Detroit ble kalt «Vestens Paris» for sin arkitektur og for de elektriske gatelysene i Washington Boulevard, som ble satt opp takket være Thomas Edison. Detroit er strategisk plassert ved De store sjøer, og ble raskt et knutepunkt for transport. Byen hadde vokst jevnt fra 1830-tallet med shipping, skipsbygging og fabrikkindustri. Den voksende vognhandelen fikk Henry Ford til å bygge sin første bil i 1896 i en leid garasje på Mack Avenue, og i 1904 grunnla han Ford Motor Company. Fords fabrikker, samt de fra andre bilpionerer som William C. Durant, Dodge-brødrene, Packard og Walter Chrysler forsterket Detroits status som verdens bilhovedstad; bilmiljøet oppmuntret også lastebilprodusenter som Rapid og Grabowsky til å starte sine virksomheter. Under forbudstiden ble Detroitelven brukt til smugling av canadisk alkohol, som i stor grad ble organisert av Abe Bernsteins beryktede «Purple Gang». a> Motor Co..(c.1910) Cass Ave. ved Amsterdam St. 1930-tallet medførte bitre arbeidskonflikter da bilarbeiderforeningene ble involvert i strider med Detroits bilprodusenter. Dette gjorde fagforeningsledere som Jimmy Hoffa og Walter Reuther berømte og beryktet. I 1940-årene ble verdens første senkede urbane motorvei, Davidson Freeway bygget. Samtidig profitterte byen på krigsårenes industrielle vekst, som førte til Detroits kallenavn «Arsenal of Democracy». Andre halvdel av 1900-tallet. Industrien sørget for en voldsom befolkningsvekst i første halvdel av 1900-tallet. Detroit trakk til seg titusenvis av nye innbyggere, spesielt fra Sørstatene, og vokste seg etter hvert til å bli USAs fjerde største by. På samme tid kom det en stor strøm av europeiske immigranter til byen. Den raske veksten førte til sosiale spenninger. De «fargeblinde» promosjonsreglene på bilfabrikkene endte i rasespenninger som utbredte seg til blant annet et omfattende opprør i 1943. Konsolideringer i industrien på 1950-tallet, spesielt i bilsektoren, økte konkurransen om arbeid. Et omfattende motorveisystem konstruert på 1950- og 1960-tallet banet vei for økt pendling. 12th Street Riot i 1967 og en ny politikk vedrørende integrering i skolesystemet ved valg av elever til skolene basert på rase istedenfor geografisk tilhørighet, slik at man kunne unngå rene hvite og svarte skoler; førte til at en stor andel av byens hvite befolkning utflyttet til de voksende forstedene. I årene siden og frem til i dag, har Detroits innbyggertall blitt over halvert fra 1,8 millioner i 1950. I 1974 ble Coleman Young valgt som Detroits første afroamerikanske borgermester og ble dermed også den første afroamerikaneren til å bli valgt som borgemester i en av USAs storbyer. Han ble også den borgermesteren i Detroit som satt lengst (til 1993). Oljekrisen i 1973 og energikrisen i 1979 hadde stor påvirkning på amerikansk bilindustri, da mindre biler fra utenlandske produsenter gjorde sitt inntog. Heroin- og kokainbruk hjemsøkte byen gjennom gangstere som Butch Jones fra Young Boys Inc., Maserati Rick og Chambers Brothers. "Renessanse" har stadig vært et slagord blant myndighetene, forsterket gjennom byggingen av Renaissance Center på slutten av 1970-tallet. Dette komplekset av skyskrapere, tenkt som en by i byen, bidro til å forsinke, men kunne ikke snu strømmen av bedrifter som flyttet fra ut fra byen til forstedene. I 1980 var Detroit tilholdssted for det republikanske landsmøte som nominerte Ronald Reagan til deres presidentkandidat. Innen den tid hadde nærmere tre tiår med stor kriminalitet, narkotikatrafikk og utilstrekkelig politisk gjennomføringskraft sørget for at byen hadde forfalt. På 1980-tallet ble forlatte bygninger revet for å redusere antall tilholdssteder for narkotikalangere da store områder av byen ble omgjort til et ødeområde (såkalt «urban prærie»). I nyere tid. På 1990-tallet opplevde byen en gjenoppliving, hovedsakelig i sentrumsområdet. I 1993 ble Comerica Tower ved Detroit Center oppført som et nytt tilslag til byens skyline. I løpet av de følgende årene, under en ny politisk vind, ble det åpnet tre kasinoer i Detroit: MGM Grand Detroit, Motor City Casino og Greektown Casino. Nye sentrumstadia ble bygd for idrettslagene Detroit Tigers og Detroit Lions i henholdsvis 2000 og 2002, noe som plasserte Lions' stadion innenfor bygrensene for første gang siden 1974. Byen var vert for Super Bowl og World Series i 2006, og det ble gjort mange forbedringer i bylandskapet, men også tildekninger og rene fasadeendringer i hovedgatene i sentrum ved denne anledning. Byens elvefront er fokus for mye av utbyggingen; i 2007 ble den første strekken av Detroit River Walk påbegynt, med parker og fontener langs elven. Dette er et forsøk på å omfokusere byens ansikt utad, fra bilindustri til casino- og turistvirksomhet. Langs elven blir det satt opp boligblokker med leiligheter i milliondollarklassen. (Nyoppførte boliger har i seg selv vært et sjeldent syn i Detroit siden 60-tallet.) På noen bygrenseskilt, spesielt ved grensen til Dearborn, står det nå: «Welcome to Detroit, The Renaissance City Founded 1701». Etter mye fram og tilbake, gikk Kwame Kilpatrick av som byens borgermester 19. september 2008, etter å ha blitt anmeldt for hele åtte grove titaler av tjenesteforsømming 24. mars 2008, blant annet for å ha bestukket to politimenn med flere millioner dollar fra bykassen. Byen sliter fortsatt den dag i dag med mye kriminalitet, øde og forlatte bygninger og bydeler med stor arbeidsledighet. Det meste av positive byutvikling har i de siste tiårene skjedd i sentrum av byen, men forstedene framstår fortsatt som mer attraktive områder for folk å bo og jobbe i (noen av dem er blant de mest velstående i USA). Områdene mellom sentrum og bygrensene (med unntak av noen få bevoktede nabolag) er i dag forfalne, blant de mest lovløse i USA og preget av stor arbeidsløshet og manglende sosiale tiltak de siste 40 årene. Topografi. I følge United States Census Bureau har byen et totalareal på av dette består av land og av vann. Detroit er den største og viktigste byen i Detroit-området og det sørøstlige Michigan. Største høyde over havet i Detroit er i bydelen University District i det nordvestre Detroit, rett vest for Palmer Park, med en høyde på Detroits laveste område over havet er langs elvebredden, som ligger Detroit omkranser fullstendig byene Hamtramck og Highland Park. Ved den nordøstlige grensen finner man de velstående Grosse Pointe-stedene. Detroit River International Wildlife Refuge er det eneste internasjonale dyrereservatet i Nord-Amerika, og ligger unikt til i hjertet av et større urbant område. Reservatet omfatter øyer, våtmarker, myrer, grunner og elvebreddlandskap langs av Detroitelven og den vestre delen av kystlinjen til Eriesjøen. Tre veinett krysser byen: Det originale franske mønsteret, radiale avenyer fra det Washington D.C.-inspirerte systemet og Mile Road-systemet fra Northwest Ordinance-systemet. Byen ligger nord for Windsor i Ontario, hvilket gjør Detroit til den eneste større byen langs den amerikansk-canadiske grensen hvor man reiser i retning sør for å kommer over til Canada. Detroit har fire grenseoverganger: Ambassador Bridge og Detroit-Windsor-tunnelen sørger for biltrafikken over grensen; Michigan Central Railway Tunnel gjør jernbanetransport til og fra Canada mulig. Den fjerde grenseovergangen er Detroit-Windsor Truck Ferry, nær Windsor Salt Mine og Zug Island. Ikke langt fra Zug Island ligger den sørvestre delen av byen over en stor saltgruve, beliggende 335 meter under jorda. I gruven til Detroit Salt Company finnes det mer enn 160 km med vei. Klima. Detroit og resten av det sørøstre Michigan har et kontinentalt klima som blir påvirket av de store sjøer. Vintrene er kalde med moderate mengder snøfall, og natttemperaturene kryper fra tid til annen under mens somrene er varme, gjerne med temperaturer på over Gjennomsnittlig månedlig nedbør er Snø, som gjerne faller mellom november og tidlig i april, ligger per måned. Høyeste målte temperatur var 24. juli 1934, mens laveste målte temperatur var -31.1°C 22. desember 1872. Arkitektur. Detroits skyline ved Hart Plaza. a> (1873) er et godt eksempel på Detroits fine geistlige arkitektur. a> i Detroits sentrum av John og Arthur Scott. Detroits elvefront viser stor arkitektonisk variasjon. De postmoderne, nygotiske spirene til Comerica Tower ved Detroit Center (1993) ble tegnet for å harmonere med byens art deco-skyskrapere. Sammen med Renaissance Center danner de en særpreget og gjenkjennelig skyline. Eksempler på art deco finner man blant annet i Guardian Building og Penobscot Building i sentrum, og Fisher Building og Cadillac Place i New Center-området nær Wayne State University. Blant byens prominente bygninger finner man USAs største Fox Theatre, Detroit Opera House og Detroit Institute of Arts. Mens sentrum og New Center-områdene inneholder høyblokker og skyskrapere, består majoriteten av de omliggende delene av byen av lave bygninger og eneboliger. På utsiden av bykjernen finner man høyblokker i bydeler som East Riverfront, mot Grosse Pointe og i Palmer Park vest for Woodward. Bydeler som ble oppbygd før andre verdenskrig bærer preg av datidens arkitektur med bindingsverk og murhus i arbeiderklassestrøkene, større murhus i middelklasseområdene og store, utsmykkede villaer i bydeler som Brush Park, Woodbridge, Indian Village, Palmer Woods og Sherwood Forest. De eldste bydelene finner man langs Woodward og Jefferson Avenue, mens de fra 1950-tallet ligger lengre vest, nærmere 8 Mile Rd. Noen av de eldste bydelene er Corktown, en arbeiderklasse- og tidligere irsk bydel, og Brush Park. Begge disse bydelene opplever nå restaurasjoner og bygging av nye boliger i milliondollarklassen. Flere av byens arkitektoniske viktige bygninger er listet på National Register of Historic Places og byen har en av USAs største nåværende samlinger av bygninger fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. Det finnes flere kirker av arkitektonisk verdi, blant annet St. Joseph Catholic Church and Saint Anne de Detroit Catholic Church. Nye tiltak. Det er betydelig aktivitet innenfor urban planlegging, vern av bygninger og arkitektur. Flere av byens saneringprosjekter, der Campus Martius Park er en av de mest betydelige, har revitalisert deler av byen. Grand Circus Park ligger nær byens teaterdistrikt, Ford Field, hjem til Detroit Lions og Comerica Park, Detroit Tigers nye hjem. Detroit International Riverfront omfatter blant annet en delvis ferdig lang elvefrontpromenade med en kombinasjon av parker, boligblokker og forretningstrøk, fra Hart Plaza til MacArthur Bridge som går til Belle Isle (den største øyparken i en amerikansk by). Elvefronten omfatter også Tri-Centennial State Park og Harbor, Michigans første urbane delstatspark. Den andre delen skal bestå av en forlenging fra Hart Plaza til Ambassador Bridge som vil sørge for at det vil bli til sammen med gangvei fra bro til bro. Planen er at de nye grøntområdene og gangveien skal sørge for mer boligbygging og en fornying av området. Blant andre store parker i Detroit finner man Palmer Park (like nord for Highland Park), River Rouge (på sørvest siden av byen) og Chene Park. Bydeler. På listen av nabolag og bydeler på National Register of Historic Places finner man blant annet Lafayette Park, som er del av bydelen Mies van der Rohe. På lørdager handler omtrent på byens historiske Eastern Market (et bondens marked). Midtown- og New Center-området er sentrert rundt Wayne State University og Henry Ford Hospital. Midtown har rundt innbyggere, men tiltrekker seg millioner av besøkende hvert år til sine museer og kulturinstitusjoner; for eksempel har "Detroit Festival of the Arts" i Midtown et besøkstall på omtrent. Bydelen University Commons-Palmer Park i det nordvestre Detroit er nær University of Detroit Mercy og Marygrove College og har historiske nabolag som Palmer Woods, Sherwood Forest og Green Acres. Underholdning, teater og musikk. a> lyser opp «Foxtown» i sentrum av Detroit Musikk har vært en viktig del av Detroits uteliv siden slutten av 1940-tallet, og har gitt byen anerkjennelse under navnet Motown. Detroit-området har to nasjonalt kjente konsertarenaer: DTE Energy Music Theatre og The Palace of Auburn Hills. Teaterdistriktet i Detroit er USAs nest største. Viktige teatre er Fox Theatre, Music Hall, Gem Theatre, Masonic Temple Theatre, Detroit Opera House, Fisher Theatre og Orchestra Hall, som er hjem til det anerkjente Detroit Symphony Orchestra. Nederlander Organization, den største aktøren innenfor Broadway oppsettinger i New York, startet med oppkjøpet av Detroit Opera House i 1922 av Nederlanderfamilien. Av viktige musikkbegivenheter finner man blant annet Ford Detroit International Jazz Festival, Detroit Electronic Music Festival, Motor City Music Conference (MC2), Urban Organic Music Conference, Concert of Colors og hip-hop Summer Jamz festival. Detroit har en rik musikalsk arv og har bidratt med nye sjangere over flere tiår. Tidlig rock, blues og jazz. På 1940-tallet bodde bluesartisten John Lee Hooker i bydelen Delray, sørvest i byen. Hooker, i likhet med andre viktige bluesmusikere, dro fra sitt hjem i Mississippi og brakte Deltabluesen til nordlige byer som Detroit. Bill Haley fra Highland Park hadde en av de første rockehittene i 1952 med «Rock Around the Clock». På 1950-tallet ble byen et senter for jazz, med kjente jazzmusikere som spilte i bydelen Black Bottom. Blant viktige jazzmusikere fra Detroit på 1960-tallet finner man blant annet trompetisten Donald Byrd, som spilte med Art Blakey & the Jazz Messengers tidlig i sin karriere, og saksofonisten Pepper Adams som blant annet spilte med Byrd på flere album. Graystone International Jazz Museum dokumenterer jazz i Detroit. Motown. Berry Gordy Jr. grunnla plateselskapet Motown Records som ble internasjonalt kjent på 1960-tallet og tidlig 70-tallet med artister som Stevie Wonder, The Temptations, The Four Tops, Smokey Robinson & The Miracles, Diana Ross & the Supremes, Jackson 5, Martha & the Vandellas og Marvin Gaye. «The Motown Sound» spilte en betydelig rolle i populærmusikkens utvikling, da det var det første plateselskapet eid av en afroamerikaner som i hovedsak også bare hadde afroamerikanske artister på lønningslista. Gordy flyttet Motown til Los Angeles i 1972 for å starte med filmproduksjon, men selskapet har siden vendt tilbake til Detroit. Aretha Franklin er en annen R&B stjerne fra Detroit som er forbundet med Motown, skjønt hun aldri spilte inn med Berrys Motown-selskap. Hun bor forøvrig fortsatt i området, i den velstående forstaden Bloomfield Hills. Detroit Rock City. Detroit-rocken begynte å gjøre seg gjeldende midt på 60-tallet, da det dukket opp garasjerock-grupper som ? & the Mysterians i byen. Etter hvert begynte Detroit-band som MC5 og The Stooges å lage sin helt særegne, støyende form for garasjerock – denne ble viktig for utviklingen av punk på 70-tallet. Utover i 70-årene bidro Detroit med to av glamrockens største aktører, Alice Cooper og Iggy Pop. I denne perioden spilte lokale og nasjonalt kjente artister regelmessig i konsertlokaler som Grande Ballroom og Eastown Theater. Av andre lokale grupper på den tid, finner man blant annet artister som Bob Seger, Amboy Dukes med Ted Nugent, Mitch Ryder & The Detroit Wheels og Rare Earth. Detroit ble udødeliggjort av gruppen Kiss i sangen «"Detroit Rock City"», i «"Detroit Breakdown"» av J. Geils Band og «"Panic in Detroit"» av David Bowie. Etter dette lå Detroit-rocken i dvale en stund, før The White Stripes og The Von Bondies ledet an i en ny bølge av garasjerock fra Detroit i det 21. århundre sammen med andre grupper som The Dirtbombs, Electric Six, The Hard Lessons og The Enemy Squad. Av andre artister i nyere tid finner man artister som Sponge, Kid Rock, Uncle Cracker, Eminem, Obie Trice og Aaliyah Detroit har også blitt sitert som technomusikkens fødested. Viktige technoartister fra Detroit er Juan Atkins, Derrick May og Kevin Saunderson. Rock & Roll Hall of Fame. I 2007 hadde disse personene med tilknytning til Detroit blitt innviet i Rock & Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio: Bill Haley, Aretha Franklin, Marvin Gaye, Smokey Robinson, Jackie Wilson, the Supremes, the Temptations, Stevie Wonder, Hank Ballard, the Four Tops, Gladys Knight & The Pips, John Lee Hooker, Wilson Pickett, Martha & The Vandellas, Little Willie John, Parliament-Funkadelic, James Jamerson, Holland-Dozier-Holland, Bob Seger, Glenn Frey, Berry Gordy og Patti Smith. Turisme. Mange av områdets kjente museer ligger i det historiske Detroit Cultural Center rundt Wayne State University. Blant museene finner man Detroit Institute of Arts, Detroit Historical Museum, Charles H. Wright Museum of African American History, Detroit Science Center og hovedavdelingen til Detroit Public Library. Andre kulturelle høydepunkter er Motown Historical Museum, Tuskegee Airmen Museum, Fort Wayne, Dossin Great Lakes Museum, Museum of Contemporary Art Detroit, Contemporary Art Institute of Detroit og Belle Isle Conservatory. Viktig historie om Detroit og omegn finner man på The Henry Ford, USAs største innendørs og utendørs museumskompleks. Detroit Historical Society har informasjon om kirker, skyskrapere og herskapsboliger i området. Eastern Market ("et bondens marked") har mer enn 150 mat- og spesialstander. Andre interessante steder er Detroit Zoo og Anna Scripps Whitcomb Conservatory på Belle Isle. Byens Greektown og kasino er et underholdningssenter i Detroit. Byen har gjestet "North American International Auto Show" siden 1924. En viktig offentlig skulptur i Detroit er Marshall Fredericks «Spirit of Detroit» ved Coleman Young Municipal Center. Den blir ofte brukt som et symbol på byen og blir fra tid til annen kledd i en sportsdrakt når et lag fra Detroit gjør det bra. I krysset mellom Jefferson og Woodward Avenue står et minne til Joe Louis, oppført 16. oktober 1986. Skulpturen som ble lagd på bestilling av Sports Illustrated, av Robert Graham er en 7,3 meter arm med en knyttet hånd som er opphengt i et pyramidisk rammeverk. Kunstneren Tyree Guyton skapte en kontroversiell kunstutstilling kjent som Heidelberg Project på midten av 1980-tallet, lagd med forlatte biler, klær, sko, støvsugere og annet skrot Guyton hadde funnet i nabolaget nær og i Heidelberg Street på Detroits østside. Lagidrett. Detroit er et av 13 amerikanske metropolområder som er hjem til profesjonelle lag fra alle de fire store sportene i Nord-Amerika. Alle disse lagene, med unntak av ett, spiller i selve byen (NBA-laget Detroit Pistons og WNBA-laget Detroit Shock spiller begge i forstaden Auburn Hills i The Palace of Auburn Hills). Det finnes tre store sportsarenaer i byen: Comerica Park (hjemmebanen til MLB-laget Detroit Tigers), Ford Field (hjemmebanen til NFL-laget Detroit Lions(og Joe Louis Arena (hjemmebanen til NHL-laget Detroit Red Wings. En markedkampanje i 1996 promoterte kallenavnet "«Hockeytown»". Collegeidrett. Innen collegeidrett gjør Detroits beliggenhet innenfor Mid-American Conference (MAC) den til et hyppig brukt sted for ligaens sluttspillkamper. Mens MAC Basketball Tournament flyttet for godt til Cleveland fra 2000, har MAC Football Championship Game blitt spilt på Ford Field i Detroit siden 2004, og tiltrekker seg årlig mellom og tilskuere. University of Detroit Mercy har et NCAA Division I-program, og Wayne State University har både NCAA Division I og II program. NCAA football (Motor City Bowl) blir holdt på Ford Field hver desember. Seiling. Seiling er en stor idrett i Detroitområdet. St. Clairsjøen er hjem til mange yachtklubber som arrangerer regattaer. Bayview Yacht Club, Detroit Yacht Club, Crescent Sail Yacht Club, Grosse Pointe Yacht Club, Windsor Yacht Club og Edison Boat Club deltar alle i og er styrt av Detroit Regional Yacht-Racing Association (DRYA). Detroit er hjem til mange entypeklasser, blant annet North American 40, Cal 25, C&C 35, Crescent, Express 27, J 120, J 105, Flying Scots og mange andre. "Crescent Sailboat" og "L Boat" ble begge designet og bygd i Detroit. Detroit har også et veldig aktivt og konkurransekraftig juniorprogram for seiling. Motorsport. Siden 1916, har byen vært hjem til et American Boat Racing Association (ABRA) hydroplane båtløp, som har blitt holdt årlig (med unntak) på Detroitelven nær Belle Isle. Ofte er løpet for ABRA Challenge Cup, mer kjent som Gold Cup (først utdelt i 1904) som er det eldste motorsport trofeet i verden. Detroit var tidligere hjem til en runde av verdensmesterskapet i Formel 1, som ble holdt i sentrumsgatene i Detroit fra 1982 til 1988. Etterpå gikk man over til Indycarløp som ble holdt inntil 2001. I 2007 kom "Open Wheel Racing igjen tilbake til Belle Isle med både Indy Racing League og American Le Mans Series løp. City of Champions. Detroit ble gitt tilnavnet «City of Champions» på 30-tallet etter en serie av suksesser i både individuelle- og lagidretter. Gar Wood, en detroiter, vant Harmsworth Trophy for motorbåtløp på Detroitelven i 1931. I 1932 vant Eddie «The Midnight Express». Tolan, en svart student ved Cass Technical High School, vant på 100 og 200 meter og dermed to gullmedaljer i sommerlekene i Los Angeles i 1932. Joe Louis ble verdensmester i tungvekt i 1937. I 1935 vant Detroit Lions NFL mesterskapet. Detroit Tigers har vunnet fire World Series i baseball. I 1984 vant de Tigers-mesterskapet, noe som førte til tre døde og millioner av dollar i skade i Detroits gater. Detroit Red Wings har vunnet elleve Stanley Cup mesterskap (noe som er best blant NHL-lagene fra USA), Detroit Pistons har vunnet 3 NBA-titler, og Detroit Shock har vunnet 2 WNBA-titler. I 2007 ble Detroit gitt tilnavnet «Sports City USA» i anerkjennelse av byens mange gode lag og store antall tilhengere. OL-søknader. Detroit har den tvilsomme æren av å ha vært den byen med flest bud for å arrangere De Olympiske sommerlekene uten å noensinne ha blitt tildelt dem: sju mislykkede bud for lekene i 1944, 1952, 1956, 1960, 1964, 1968 og 1972. Byen kom to ganger som en god nummer to, men tapte 1964-lekene til Tokyo og 1968-lekene til Mexico by. Wrestling. Detroit har gjestet mange WWE-arrangement (innen wrestling), som WWEs WrestleMania 23 i 2007, som tiltrakk seg tilskuere til Ford Field; og arrangementet markerte 20 års jubileumet til WrestleMania III som tiltrakk seg tilskuere til Ponitac Silverdome i nærliggende Pontiac, Michigan i 1987. 31. mai og 1. juni 2008 fant Red Bull Air Race sted langs Detroitelven. Media. "The Detroit Free Press" og "The Detroit News" er de to største dagsavisene. Begge er i fullformat og blir utgitt sammen under en såkalt felles operasjonsavtale. Dette stammer fra Newspaper Preservation Act of 1970, et forsøk på å bevare aviser i økonomisk krise ved å sammenslå administrasjonen til to aviser i samme område. TV-markedet i Detroit er det ellevte største i USA; i følge beregninger der tv-seere i store deler av Ontario (blant annet i byen Ottawa) som tar inn Detroitkanalene ikke er tatt med. Detroit har også det ellevte største radiomarkedet i USA, selv om denne beregningen heller ikke tar i betraktning radiolyttere i Canada. Økonomi. Detroitområdet er et betydelig industrisenter, mest kjent som hjem til de tre store bilprodusentene, General Motors, Ford og Chrysler. Byen er et viktig senter for global handel, og store internasjonale advokatfirma har kontor i både Detroit og Windsor. Omtrent jobber i sentrum av Detroit, som tilsvarer 21 % av byens sysselsatte. Det finnes omtrent fire tusen fabrikker i området. Den nasjonale bilindustrien har alle sine hovedkvarter i Detroitområdet (GM i Detroit, Ford i Dearborn og Chrysler i Auburn Hills). Nybilproduksjon, salg og jobber relatert til bilbruk står for omtrent hver tiende jobb i USA. Detroit er også et viktig område innenenfor ingenøryrket. En undersøkelse i 2004 viste at 150 000 jobber i Windsor-Detroit regionen og i årsverk var avhengig av Detroits internasjonale grenseoverganger. Bilindustrien. Detroitområdet er blitt vant til de økonomiske syklusene i bilindustrien En økning i automatisert produksjon ved hjelp av robotteknologi, billig arbeidskraft i andre deler av verden og økt konkurranse har ført til stødige forandringer av visse typer av industrijobber i området. Lokale komplikasjoner for byen er høyere eiendomsskatter enn de nærliggende forstedene, som gjør at mange ikke har råd til eget hus. I juni 2008, var arbeidsledigheten i Detroitområdet på 9.7%. I selve byen var arbeidsledigheten på 14,2 % ved enden av 2005, og gjør at mer en en tredjedel av Detroits innbyggere lever under fattigdomsgrense. Dette delvis p.g.a. den hvite utflyttingen etter deseggreasjonspolitikken i skolevesenet på 70-tallet. Deler av byen har blitt forlatt og mange tomme hjem står igjen. Selv om byen har slitt med økonomien, har den siden 2006 balansert budsjettet med mer midler til å rive forlatte bygg. I over et århundre har næringslivsledere i Detroit vært medlemmer av Detroit Club. De tre store bilprodusentene har tilsammen tapt markedsandeler til utenlandske rivaler. Dog har bilprodusentene i Detroit fortsatt å øke produksjonen fra tidligere tiår med ekspansjonen av amerikanske og globale bilmarkeder. I 1994, med en økende etterspørsel for SUVer og pickuper, kjempet bilindustrien mot Clintonadministrasjonens innsats for å minske bensinforbruket på biler. I 2005 gikk Bushadministrasjonen inn for å sette standarden fra et eneste gjennomsnittsforbruk til seks forskjellige kategorier i en innsats for å få bukt med problemet. På slutten av 90-tallet hadde bilprodusentene i Detroit økt sin markedsandel og hadde rekordoverskudd inntil tilbakegangen i økonomien i 2001; og med terrorangrepene den 11. september fulgte en alvorlig nedgang i aksjemarkedet sammen med en pensjons og trygdekrise. Selv om helsestellkostnader til pensjonister fortsatt er et stor problem, har General Motors investeringstrategi generert et overskudd på 17,1 milliarder dollar i 2007 for sitt amerikanske pensjonsfond verdt 101 milliarder dollar, en forandring på 35 milliarder dollar fra det tidligere underskuddet fra året før på 17,8 milliarder dollar. Med økende oljepriser og krig, kjøper forbrukere færre store biler som pickuper og SUVer. Dette har hatt en negativ effekt på bilindustrien i Detroit. P.g.a. dette har GM og Ford satt i gang sine respektive omveltningplaner. Bekymring blant analyster om dette har skapt en økonomisk usikkerhet i Detroitområdet. Satsing på miljøteknologi. I utgangspunktet, har GM og Ford prøvd å forsinke introduksjonen av ikke-profittbare hybridbiler til fordel fra konvensjonelle bensinbiler; dog har bilprodusentene til dels snudd etter økende oljepriser og utenlandske aktørers satsing på hybridbiler. I 2006 annonserte Ford en dramatisk økning i produksjonen av sine hybridbilmodeller, Ford og GM har også satset på promotering av biler som kan gå på miljødiesel (etanol) som et alternativ til bensinbiler. General Motors har investert kraftig i alle typer brenselcelle kjøretøy. Chrysler har også satt et større fokus på biodiesel i håp om økende salg. I 2002 etablerte staten Michigan "NextEnergy", et non-profit selskap hvis funksjon skal være med på å omsetningen av alternativ energiteknologi, spesielt hydrogen som drivstoffalternativ. Hovedavdelingen ligger nord for Wayne State University. Vending av strømmen. Selskaper i forstedene søker oppkommende teknologier inkludert bioteknologi, nanoteknologi, informasjonsteknologi og brenselscelleutvikling. Byen Detroit prøvd å trekke til seg regionens voksende selskaper til dets sentrum med fordeler som trådløse nettverksoner for Internett, lavere firmaskatter, ulike infrastrukturtelle miljøtiltak og høyblokker. Byen har så langt hatt litt suksess med dette, blant annet har hovedkvarteret til Compuware, samt OnStar og EDS kontorer kommet til Renaissance Center. Dog flyttet banken Comerica hovedkvarteret til Dallas i 2007. 12. november 2007 annonserte Quicken Loans sin avtale med byen om å flytte sitt internasjonale hovedkvarter og 4000 ansatte til sentrum av Detroit, og dermed forlate sinn beliggenhet i forstedene, noe som har blitt sett på som viktig for utviklingen av det nye Detroit. Selskaper i Detroit. Store selskaper med hovedkontor i Detroit er Fortune 500-selskapene er General Motors, American Axle & Manufacturing og DTE Energy. Detroit er også hjem til Compuware og den amerikanske pizzakjeden Little Caesars. Andre selskaper med store avdelinger i Detroit er Electronic Data Systems, Visteon, Delphi, Ford Motor Company (som holder til i Dearborn, MI, en forstad til Detroit), PricewaterhouseCoopers, Ernst & Young, Deloitte Touche, KPMG, Jeep og Dodgeavdelingen til Chrysler, GMAC og OnStar. Andre store industrier er reklame, jus, finans, kjemikalier og data. Et av USAs største advokatfirma Miller, Canfield, Paddock & Stone har kontor i både Windsor og Detroit. Kasinovirksomhet. Kasino gambling spiller en stadig viktigere rolle, da Detroit er den største byen i USA med Kasino. Caesars Windsor, som er Canadas største kasino komplimenterer MGM Grand Detroit, MotorCity Casino og Greektown Casino i Detroit. Selv om kasinoene har brakt nye skatteinntekter og jobber til byen, har den fortsatt stor arbeidsledighet. Detroit var i 2007 USA femte største spillemarked. Hvis man inkluderer kasinoet i Windsor er ligger den som nummer 3 eller 4. I 2006 brukte byen 1,3 milliarder dollar på restaurering og nye bygningprosjekter som økte antallet jobber i byggebransjen i byen. Sykehusene Detroit Medical Center og Henry Ford Hospital er store arbeidsgivere i byen. I dag. Medieomtaler av Detroits økonomi reflekterer gjerne de økonomiske syklusene. I 2007 ble bydelen Downtown i Detroit rangert blant de beste storby bydelene i USA å pensjonere seg i av CNN Money Magazine. Fortsatt er Detroit preget av et stort klasseskille med en veldig rik overklasse og en særdeles fattig arbeiderklasse. Demografi. En 2007 rapport viser at medianinntekten for en husholdning i Detroit er, en 12 % økning fra 2000. I følge United States Census Bureau var det innbyggere, husholdninger og familier bosatt i byen. Befolkningstettheten var. Det var boliger med en gjennomsnittstetthet på 1 043,6/km² Byens befolkning vokste med mer enn seks ganger i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet, i hovedsak fra øst-europeiske og libanesiske immigranter og migranter fra sørstatene som søkte arbeid i den voksende bilindustrien. Dog har byen siden 1950 sett en voldsom utflytting til forstedene. Byens innbyggertall gikk ned fra sitt høyeste i 1950 med et innbyggertall på til i 2007. Dette kan delvis forklares med utbyggingen av et utbredt motorveisystem og utflytting av hvite. I følge folketellingen i 2000, var 81,6 % av Detroits innbyggere av afroamerikansk avstamning, 12.3% av europeisk avstamning, 1% av asiatisk avstamning, 0,3 % av indiansk avstamning, 0,3 % av oseanisk avstamning, 2,5 % av andre raser og 2,3 % av to eller flere raser. 5% av befolkning var av latin-amerikansk avstamning uavhengig av rase. Den hvite delen av befolkningen (unntatt latin-amerikanere) utgjorde 10,5 % av Detroits innbyggertall. Den utenlandsfødte delen av befolkningen utgjorde 4,8 %. Det var 336 428 husholdninger derav 33,9 % hadde barn under atten år bosatt hos dem, 26,7 % var gifte par som bor sammen, 31.6 % besto av enslige kvinner uten ektemann og 35,1 % besto ikke av familier, 29,7 % av alle husholdninger besto av enslige og 9,2 % besto av enslige over 65. Størrelse på gjennomsnittshusholdningen var 2,77 og den gjennomsnittlige familiestørrelsen var 3,45. Innbyggernes aldersammensetning er spredt, med 31 % av byens innbyggere under atten, 9,7 % fra 18 til 24, 29,5 % fra 25 til 44, 19,3 % fra 45 til 64 og 10,4 % fra 65 og oppover. Medianalderen var 31 år. For hver 100 kvinne, var det 89,1 menn. For hver kvinne fra 18 og oppover, var det 83,5 menn. I 2000, var medianinntekten til en husholdning i byen, og medianinntekten for en familie var. Menn hadde en medianinntekt på og kvinner. Inntekt per innbygger var. 26,1 % av befolkningen og 21,7 % av familiene levde under fattigdomsgrensen. Av det totale innbyggertallet levde 34,5 % av de under 18 og 18,6 % av de under 65 og eldre under fattigdomsgrense. Detroits forsteder i Oakland County, Macomb County og nordøstre og nordvestre Wayne County er i hovedsak bosatt av hvite. Av afroamerikanerne som bor i storbyområdet, bor omtrent 70 % innen bygrensene til Detroit. Detroitområdets etniske samfunn er mange og omfatter etterkommere av de franske grunnleggerne, og irer, tyskere, skotter, polakker, italienere, grekere, serbere, tyrkere, armenere, jøder, arabere og libanesere som bosatte seg i byen under den industrielle framgangen tidlig på 1900-tallet. Detroitområdet har det største antallet av belgiere utenfor Belgia; Cadieux Street på byens østside nord for Grosse Pointe var hjertet av et av veldig få distinktive belgiske nabolag i USA på tidlig og midten av det 20. århundre. Detroitområdet (spesielt Dearborn) er hjem til USAs største antall av muslimer. Utøvende makter og administrasjon. Byens politiske administrasjon består av en borgermester og ni byrådsmedlemmer samt en rådmann som blir valgt inn for hvert fjerde år, som er året etter presidentvalget i USA. Kandidatene blir stort sett valgt inn uavhengig av partitilhørighet. Siden 1974 har Detroit hatt et system der borgermesteren har mye makt, blant annet trenger borgermesteren ikke å følge øremerkinger på budsjettet som byrådet har lagt fram, dog må bystyret godkjenne større kontrakter. Detroits rettssaler er administrert av staten og valg er individuelt basert og uavhengig av partitilhørighet. Probate Court for Wayne County ligger i Coleman A. Young Municipal Center i sentrum av Detroit. Circuit Court ligger i Frank Murphy Hall of Justice i sentrum av Detroit. Byen er hjem til Thirty Sixth District Court, samt første herredsretten i Michigan Court of Appeals og United States District Court for the Eastern District of Michigan. Politikk. Politisk støtter byen Demokratene i statlige og nasjonale valg (lokale valg er ikke basert på partitilhørighet). I følge en studie fra Bay Area Center for Voting Research, er Detroit den mest liberale storbyen i USA, basert på antall innbyggere i byen som stemte for Det demokratiske parti. I 2000 ba byen om en etterforskning i regi av de amerikanske justisdepartementet av byens politivesen, som ble ferdig i 2003 og behandlet beskyldninger om bruk av makt og brudd på sivile rettigheter. Etter den konkluderende rapporten starten en omfattende reorganisering av politivesenet i Detroit. Byutvikling i Detroit har vært et viktig emne i Detroit i mange år. I 1973, valgte byen sin første svarte borgermester, Coleman Young. Til tross forsøk på utbedring av byen, ble hans kjempende stil under hans første fem år som borgermester ikke tatt godt i mot blant byens hvite befolkning. Borgermester Dennis Archer, et tidligere overdommer i Michigans høyesterett, refokuserte byens mål om utvikling til en plan for tre casinoer i setrumsområdet. Kriminalitet. Selv om kriminaliteten i Detroit har gått ned i de senere år (i 1986 ble det i gjennomsnitt skutt og drept et barn hver dag), hadde byen det sjette største antallet av voldelige forbrytelser blant de tjuefem største byene i USA i 2006. Og byen har i følge tall fra 2003 over fem ganger så mye drap som det nasjonale gjennomsnittet i USA. Disse hendelsene i deler av byen har gjort byen beryktet. Byen har gjort forsøk på å konsentrere ressursbruken til sentrum, og en undersøkelse fra 2006 viser at kriminalitet i sentrum av Detroit er mye lavere enn det nasjonale statlige gjennomsnitt. I følge en analyse fra 2007, kunne administrasjonen vise at mellom 65 til 70 % av byens drap, var narkotikarelatert. I likhet med mange andre grensebyer, finnes det et stort pågående problem med smugling av blant annet narkotika, mennesker og av varer for å unngå beskattelse. I en omstridt analyse fra 2007, ble Detroit rangert som USAs farligste by foran St. Louis, Missouri og Los Angeles. Høyere utdanning. Detroit er hjem til flere institusjoner som kan tilby høyere utdanning, blant annet Wayne State University, et nasjonalt forskningsuniversitet med medisin og jusutdanning i bydelen Midtown. Andre utdanningsinstitusjoner er University of Detroit Mercy med jus og tannlegeutdanning, College for Creative Studies, Lewis College of Business, Marygrove College og Wayne County Community College. Detroit College of Law, som nå er tilknyttet Michigan State University ble etablert i byen i 1817, og ble senere flyttet til Ann Arbor i 1837. I 1959 ble en annen avdeling av University of Michigan etablert i Dearborn. Offentlige skoler. Med 116 000 elever, er Detroit Public School (DPS) det største skoledistriktet i Michigan og består av 220 skoler, samt offentlige spesialskoler med alternativ pedagosisk læring. På midten og slutten av 90-tallet fjernet de statlige myndighetene det lokalt valgte skolestyre under beskyldninger om vanstyre, og erstattet det med et styre utpekt av borgermesteren og guvernøren. Et nytt lokalvalgt styre ble reetablert i 2005. Det første valget av det nye styret med elleve medlemmer fant sted 8. november 2005. P.g.a. dårlige elevtall planla byen å stenge 95 skoler, og staten krevde p.g.a. underskudd reduseringsplaner og dermed nedleggelse av hele 110 skoler. I følge tall fra offisielle rapporter, består 61 % av elevene i offentlige skoler eksamen. Private skoler. Detroit har mange forskjellige private skoler, samt romersk-katolske skoler som blir administrert av det katolske bispedømme i Detroit. Helse. Innenfor bygrensene til Detroit, finnes det mer enn et dusin sykehus, blant annet Detroit Medical Center (DMC), Henry Ford Hospital, St. John Health og John D. Dingell VA Medical Center. DMC, er et regionalt sykehus og består av Detroit Receiving Hostpital and University Health Center, Children's Hospital of Michigan, Harper University Hospital, Hutzel Women's Hospital, Rehabilitation Institute, Sinai-Grace Hospital og Karmanos Cancer Institute. DMC har mer enn 2000 sengeplasser og 3000 tilknyttede helsearbeidere. Det er også den største ikke-statlige arbeidsgiveren i Detroit. Senteret er bemannet med helsearbeidere fra Wayne State University School of Medicine, den største singel-campus medisinskolen i USA. Metropolområdet har også andre sykehus, som f.eks William Beaumant Hospital, St. Joseph's og University of Michigan Medical Center, hovedsakelig i forstadsfylkene. Transport. Med sin nærhet til Canada og sine fasiliteter, havner, veier, jernbaneforbindelser og internasjonale flyplasser, er Detroit et viktig transportsentrum. Byen har tre internasjonale grenseoverganger, Ambassador Bridge, Detroit-Windsor Tunnel og Michigan Central Railway Tunnel, som forbinder byen til Windsor, Ontario. Ambassador Bridge er den travleste grenseovergangen i Nord-Amerika, og 27 % av den totale handelen mellom USA og Canada går over denne broa. Flytrafikk. Detroit Metropolitan Wayne County Airport (DTW) er områdets hovedflyplass, og ligger i den nærliggende byen Romulus og er hovedbasen til Northwest Airlines og Spirit Airlines. Bishop International Airport (FNT) ligger i Flint og er den nest travleste ruteflyplasse i regionen. Coleman A. Young International Airport (DET), tidligere kalt Detroit City Airport ligger nordøst i Detroit. Selv om Southwest Airlines tidligere fløy fra flyplassen, foregår det i dag bare charterflyvning og hobbyflyvning der. Willow Run Airport, i den vestlige delen av Wayne County nær Ypsilanti, er en hobby og varetransportflyplass. Offentlig transport. Buss er regionalt sett eneste offentlige transport av betydning. Antall busspassasjerer økte med 8,4 % i 2006. Detroit Department of Transportation (DDOT) sørger for rutetrafikk innenfor bygrensene og Suburban Mobility Authority for Regional Transportation (SMART) sørger for busstrafikk i forstedene. Grensetrafikk mellom sentrumsområdene i Windsor og Detroit blir utført av Transit Windsor via Tunnel Bus. Et banetrikkelinjesystem kalt Detroit People Mover, som sto ferdig i 1987, kjører daglig på en rundgang på 4.6 km i sentrum. Amtrak har togruter til Detroit; og har sin Wolverine-rute som går mellom Chicago og Pontiac. Bagasje kan ikke bli innsjekket i Detroit; dog kan inntil to kofferter i tillegg til personlige gjenstander som vesker, laptopvesker og spedbarnsutstyr bringes på toget som håndbagasje. Amtrackstasjonen i Detroit ligger nord for sentrum ved Woodward Avenue. «J.W. Westcott II», som leverer post til lastebåter på Detroitelven, er verdens eneste flytende postkontor. Fra 1976 til 21. juni 2003, gikk det en 1,6 km smalsporet trikkelinje i Detroit langs en L-formet rute fra Grand Circus Park til Renaissance Center, langs Washington Boulevard og Jefferson Avenue, med trikker fra opprinnelig fra Lisboa i Portugal. Trikkelinjen var opprinnelig omtrent 1200 m lang, men ble utvidet med 400 meter til Renainssance Center i 1980. Sporene ble fjernet i november 2003 etter en større utbedring av Washington Boulevard, og trikkestallen ble revet i 2004. Med åpningen av People mover, hadde trafikken på denne ruten gått ned til rundt 3000 per år (fra 75 000 passasjerer årlig) før linjen ble lagt ned. Trikkevognene blir for tiden opppusset i Seattle, Washington. Southeast Michigan Council of Governments (SEMCOG) har analysert muligheten til en togbane mellom Detroit og Ann Arbor, som ville gitt pendlere mellom byene flere muligheter. Banen vil i såfall bli finansiert med 100 millioner dollar føderal støtte som er sikkret på bakgrunn av analyseresultatene. I et annet forslag, har DDOT planer om en trikkelinje. I mars 2008 ble det annonsert at en trikkelinje er planlagt langs Woodward Avenue. Den er beregnet til å koste 372 millioner dollar og er foreløpig prosjektert åpnet innen 2013. Hovedfartsårer. Detroitområdet har et stort utbygd motorveisystem administrert av Michigan Department of Transportation. Byen er er kryssningspunkt for tre "Interstate highways". Detroit er forbundet via Interstate 75 og Interstate 96 til Kings Highway 401 og da til større Ontariobyer som London i Ontario og Torontometropolen som ligger langs Kings Highway 401. Bilder fra Detroit. Billedgalleri med motiver fra Detroit by. Klikk på bildene for større versjoner. Herdla. Herdla er en øy på nordspissen av Askøy kommune i Hordaland. Den 1,6 kvadratkilometer store øyen ligger tre mil fra Kleppestø og Askøybrua. Herdla er det rikeste fugleområdet i Hordaland med 224 registrerte fuglearter frem til 2003. Det særpregede og produktive sjø- og våtmarksområdet på Herdla førte til at et område på 3,1 kvadratkilometer ble fredet i 1985, og er en del av det 1,3 kvadratkilometer store naturreservatet som omfatter Herdlevalen og strendene rundt denne. Naturreservatet er med på å gjøre Herdla til et viktig reisemål. Herdla kirke. Herdla kirke nevnes første gang i et brev fra pave Eugenius III til abbed Orm i Sankt Michaels kloster i Bergen i 1146. Ca 1190 hørte Herdla kirke under Kristkirken i Bergen. I 1308 hørte den under Apostelkirken samme sted. Dessverre ble den opprinnelige kirken revet på 1800-tallet fordi det ble for liten plass for menigheten. I 1860 ble den nye, større kirken innviet. Under okkupasjonen fjernet tyskerne tårn og tak fordi de mente at Royal Air Force brukte kirken til å navigere etter ved angrep mot Vestlandet. Herdla flyplass og fort. Herdla flyplass ble bygd av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Den flate Herdlevalen egnet seg godt til å bygge en flybase, og Herdla var den viktigste flyplassen mellom Stavanger lufthavn Sola og Trondheim lufthavn, Værnes. Flesland flyplass ved Bergen ble ikke åpnet før i 1955. Flybasen på Herdla var viktig i forsvaret av ubåtbyen Bergen. Tyskerne bygde også opp Herdla fort med heeresküstenbatterie Gavlen og senere torpedobatterie Hjelte (1944). Herdla ble kalt «Festung Herdla», og alle sivile (115 ialt) måtte i løpet av krigen flytte fra øyen. Da innbyggerne kom tilbake i 1945, stod et stort opprydningsarbeid for døren. Hjemmene var blitt ramponert av okkupasjonsmakten, men det ble bygd mange naust og uthus av planken som utgjorde landingsbanen. Noe av området på øyen ble etter krigen tatt i bruk av det norske forsvaret, og det har blitt bygd mange nye forsvarsanlegg der, mens mesteparten av de gamle tyske anleggene ligger som ruiner. Herdla torpedobatteri. Herdla torpedobatteri var lenge underlagt Skjellanger fort, men etter en større modernisering av undervannsanleggene ("IDA-prosjektet") ble Herdla selvstendig kystfort. I perioden 1994-2001 fungerte Herdla som øvingsfort for Kystartilleriets undervannsforsvar, med oppgave å utdanne personell til torpedobatteriene og de kontrollerbare minefeltene i Kystartilleriet. Tilsvarende hadde man Rødbergodden øvingsfort (ekstysk 12,7mm artilleri), Bolærne øvingsfort (75mm tårnkanon) og Nes øvingsfort (120mm tårnkanon) i tillegg til øvingsavdelingene på Hysnes og Trondenes (nærforsvar, varslingslag etc.). Utdannelsen omfattet hele løpet fra rekruttskole til spesialopplæring på hovedstridsmidlene (torpedoer og kontrollerbart minesystem). I tillegg utdannet man på Herdla til bla. luftvern (20mm kanoner og 12,7mm mitraljøser), ABC-vern og fremskutte varslingsstasjoner (en av flere typer virksomhet som endte opp i nåværende Kystjegerkommando). Denne aktiviteten tok slutt da omstruktureringen av Forsvaret førte til nedleggelse av Kystartilleriet (anlegget lå i "møllpose" fra 2001 til den offisielle nedleggelsen av Kystartilleriet i 2007). Torpedobatteriet er nå museum, åpent for grupper, hvor alt utstyr – unntatt våpen – er intakt og kan startes for demonstrasjon (torpedoer vil også være stilt ut i batteriet). Minestasjonen i Det Naue er fjernet, men det bygges opp et kontrollrom i fortets kommandoplass hvor minesystemet også vil bli vist frem. Herdla herad (kommune) 1871 – 1964. Herdla ble 1. januar 1871 skilt ut fra Manger som egen kommune med navnet Herlø heradskommune. Navnet ble endret til Herdla i 1917. Administrasjonssenteret ble lagt til øyen Herdla. I kommunen var det om lag 2 000 øyer, holmer og skjær. Totalt utgjorde dette 114 kvadratkilometer. Bare ti kvadratkilometer var jordbruksareal. Fiske var den viktigste næringsveien. Det bodde om lag 5 000 personer i kommunen da den ble oppløst fra 1. januar 1964. Øygarden kommune ble dannet, Misje og Turøy ble lagt til Fjell kommune. Området Kjerrgarden-Herdla ble lagt til Askøy kommune og Eikeland-Husebø til Meland kommune. Bognøy ble lagt til Radøy kommune. Friluftsliv. Herdla er et populært område for friluftsliv. Mange benytter de lange rullesteinsstrendene på vestsiden av øyen til turer. Videre er stiene i naturreservatet populære til fotturer. Området egner seg godt til fritidsfiske både fra land og båt. Herdla golfklubb har egen nihullsbane på Herdla. har sin hovedbase på øyen, og brettseilere fra hele Hordaland møtes jevnlig her, siden Herdla har en svært gunstig vindstatistikk med sin beliggenhet langt mot vest. Dykking og kajakkpadling er også populært på Herdla. Diksmuide. Diksmuide er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Rikskommissær. Rikskommissær (ty.: "Reichskommissar") er en tittel som har blitt brukt om ledere for administrative regjeringer. Etter kuppet mot Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun, benyttet hans etterfølgere tittelen rikskommissær. Tittelen ble i tillegg brukt for guvernørene i de tyske "Schutzgebiete", og også brukt i de tyske koloniene. Under andre verdenskrig ble de sivile administratorene av tyske okkuperte områder også titulert som rikskommissær. "Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete", eller rikskommissær for de besatte norske områder, var Josef Terbovens tittel som den øverste sivile leder i Norge fra 24. april 1940 til 7. mai 1945. Josef Terboven. Josef Antonius Heinrich Terboven (født 23. mai 1898 i Essen i Tyskland, begikk selvmord 8. mai 1945 på Skaugum i Asker) var en tysk politiker tilknyttet NSDAP, gauleiter i Essen og "Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete" («rikskommissær for de okkuperte norske områder») under andre verdenskrig fra 24. april 1940 til 7. mai 1945. Bakgrunn. Terboven ble født i Essen som sønn av en landeier som tilhørte lavadelen. Han tjenestegjorde i det tyske feltartilleri og det voksende luftforsvaret i første verdenskrig og ble tildelt Jernkorset. Ved krigens slutt hadde han nådd løytnants grad. Han studerte jus og statsvitenskap i et par år ved universitetene i München og Freiburg, hvor han for første gang ble involvert i den ekstreme politikken. Han måtte av økonomiske grunner avbryte studiene og arbeidet deretter som læregutt i en bank noen år før han ble oppsagt i 1925 på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland. Politisk karriere. Dette åpnet for en aktiv karriere i NSDAP hvor han hadde meldt seg inn allerede i 1923. Terboven hjalp til med å etablere partiet i Essen og ble gauleiter der i 1928. Han ble en del av Sturmabteilungen fra 1925. Han ble utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz i 1935 og ble kjent som en ganske skruppelløs leder av området. Reichskommissar Norwegen. Etter at Curt Bräuer hadde mislyktes med å forhindre at den norske kongen og regjeringen klarte å flykte, ble han 16. april tilbakekalt til Berlin og senere sendt til fronten. Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april, med oppdrag å få etablert en dansk løsning i Norge. Han flyttet inn i den norske kronprinsens residens på Skaugum og hadde sitt hovedkvarter i Stortinget. Det var i utgangspunktet tenkt at oppdraget i Norge skulle være midlertidig og at han deretter skulle vende tilbake til politisk arbeid i Tyskland. Den 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder. Vidkun Quisling var ikke med i denne selv om Hitler hadde støttet ham, og Terboven styrte Norge som om han var enehersker, noe han i realiteten nesten var. Han hadde ikke autoritet over de regulære tyske tropper i landet (til tider så mange som mann), men kommanderte en styrke på 6 000, hvorav 800 var en del av det hemmelige politiet. Hans mål var å bygge opp "Festung Norwegen" som skulle være tyskerens siste skanse. Han planla også å bygge en konsentrasjonsleir i Norge (Mysen), noe som ikke ble noe av. Terboven var som rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realiteten diktatorisk myndighet over det okkuperte Norge. I denne posisjonen kom han ofte i motsetningsforhold til Vidkun Quisling. Det ble opprettet en egen enhet, som skulle prøve å sette befolkningen opp mot NS-styret. Fra 1941 konsentrerte Terboven seg stadig sterkere om å slå ned all motstand i Norge. Han var ansvarlig for unntakstilstanden i Oslo, Aker, Bærum og Asker i september 1941 der Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet, unntakstilstanden i Trøndelagsfylkene og deler av Nordland oktober 1942 der 10 sivile gisler og 24 motstandsmenn ble henrettet mens alle mannlige jøder over 16 år ble arrestert, brenningen av Telavåg 1942 og deportasjon av alle mannlige innbyggere mellom 16 og 60 til tyske konsentrasjonsleirer; henrettelsen av 18 englandsfarere ved Trandumskogen i 1942, henrettelsen av 5 sivile gisler etter en jernbanesabotasje på Mjøndalen oktober 1943, arrestasjonen og deportasjon til Tyskland av alle mannlige studenter i Oslo november 1943 og i juli 1944 dødsdommene over 9 Grini-fanger som represalie for en likvidering som skjedde mens de satt i varetekt. I 1942 fikk Terboven en norsk elskerinne, Sonja Wigert (1913–1980), som bodde i Sverige, men reiste frem og tilbake til Norge. Hennes sympatier var i virkeligheten på den norske motstandsbevegelses side. Hun var etterretningsagent for Sverige, og senere også for amerikansk etterretning. Det tok et år før Terboven gjennomskuet det hele. Terboven innførte dessuten flere forordninger som i konsekvens kom til å koste mange nordmenn liv og helse. Herunder forordning om beskyttelse av de besatte norske områder 12. oktober 1942, som innførte dødsstraff for en rekke forbrytelser, bl. a. å forlate landet uten tillatelse, lytte på illegal radio, bli tatt med illegale aviser, hjelpe krigsfanger eller flyktninger. Terboven var også ansvarlig for forslaget om evakuering og brenning av Finnmark nord for Lyngen-området, som ble tatt til følge av Hitler i hans Führerbefehl av 28. oktober 1944. I september 1941 fikk Terboven besøk av Reinhard Heydrich og Walter Schellenberg på Skaugum. Schellenberg forteller at selskapet endte i ren fyll: «Terboven drakk utrolig meget, og tvang alle omkring til å holde følge. Dette var hans yndlingsbeskjeftigelse.» Han tvang sekretærene til å sykle rundt i rommet, og Schellenberg sa høyt: «For et sirkus!» Terboven reiste seg da, kom bort til ham med en litermugge øl og sa: «Drikk ut i én slurk, De skulker!» Schellenberg unnskyldte seg, men før Terboven rakk å tømme ølet i ansiktet på ham, grep Heydrich inn. Dagen etter unnskyldte Terboven seg, men tilføyde: «Det gale var at De var altfor edru.» En av Terbovens sekretærer fortalte siden Schellenberg om tilværelsen på Skaugum: «Jeg syntes virkelig synd på henne.» Hele følget foretok deretter en seiltur på Oslofjorden. Heydrich innskjerpet overfor Terboven at det var viktig å holde en hard linje overfor nordmennene; og bare noen fire dager etter hans avreise 6.september proklamerte Terboven unntakstilstand og beordret Wickstrøm og Hansteen arrestert. Like før kapitulasjonen trådte i kraft ved midnatt 8. mai 1945 sprengte Terboven seg i luften. Han ble funnet død med liket av SS- og politisjefen for Norge, obergruppenführer Wilhelm Rediess, i sin bunker på Skaugum. Han ble senere bisatt i Essen. Henryk Sienkiewicz. Henryk Sienkiewicz (født 5. mai 1846, død 15. november 1916) var en polsk forfatter. Han ble regnet som en av sin tids store forfattere, og fikk i 1905 Nobelprisen i litteratur. I Polen er han best kjent for sine historiske romaner, som forteller om polske helters bragder. I andre land er det særlig "Quo vadis" (1895), en historisk roman fra keiser Neros tid, som er kjent. Han ble først kjent for publikum gjennom romaner som ble publisert som serier i aviser. De ble svært populære og førte til at han fikk utgitt sine første bøker. Telavåg. Telavåg (også brukt Tælavåg) er et tettsted i Sund kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på Sotra utenfor Bergen. Historie. Stedet ble jevnet med jorden 30. april 1942 som hevn for en skuddveksling mellom norske kompani Linge-folk og Gestapo der de to Gestapo-offiserene Gerhard Berns og Henry Bertram, og en av de norske Linge-karene, Arne Medal Værum, døde. Stedet lå helt sentralt til for Englandsfarten, og både Shetlandsgjengen og andre skøyter landsatte og hentet agenter i området. Lokalbefolkningen var dessuten ivrig med i motstandsarbeid. Reichskommisar Josef Terboven kom personlig til Telavåg for å se til at bygden ble straffet. Husene ble sprengt og brent, båtene senket og buskapen slaktet. Alle de 72 mennene mellom 16 og 60 i bygden ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir, der 31 døde. Resten av folket fra Telavåg, kvinner og barn medregnet, ble internert på Framnes skule ved Norheimsund. Ved Trandumskogen ble 18 fanger som satt i arrest for andre forhold henrettet som «sonoffer» for de to Gestapo-offiserene. Den overlevende Linge-karen, Emil G. Hvaal, og sønnen i huset der skuddvekslingen fant sted, Lars Telle, ble henrettet noen måneder senere. Telavåg har fått en spesiell plass i norsk okkupasjonshistorie. En finner ingen lignende hendelser i Norge. De nærmeste parallellene er i Lidice i Tsjekkia og Oradour-sur-Glane i Frankrike. Faktisk var Telavåg et av tiltalepunktene ved Nürnberg-domstolen som gjaldt norske forhold. Telavåg Idrettslag. Telavåg ligger for tiden i 5. divisjon, Etter nedrykk fra 4 i 2010 sesongen. Telavåg har en flott gressbane som heter Telavåg Stadion. Der blir det arrangert kamper og forskjellige cup'er. Spekkhoggercupen og Tellecupen blir arrangert der. Otto Lilienthal. Otto Lilienthal (født 23. mai 1848 i Anklam i Mecklenburg-Vorpommern, død 10. august 1896 i Berlin) var en tysk flypioner og oppfinner. Han er anerkjent for å ha bygget det første vellykkede menneskebærende glideflyet, Derqitzer Gliderin i 1891. Selv om det var Sir George Cayley som bygget et vellykket menneskebærende glidefly nesten førti år tidligere. Han har allikevel hatt stor innvirkning på flyvingen. Han utførte ca. 2 000 flyvninger med glideflyet sitt fra 1891 til hans død fem år senere. Lilienthal gjorde den grunnleggende forskningen innen aerodynamikk og flyvingenes form. Han la grunnlaget for brødrene Wrights motoriserte flyvning noen år senere. Lilienthal opplevde endel flystyrt med glideflyet sitt, men disse var alle i lav hastighet og høyde og gjorde derfor ikke så mye skade. 9. august 1896 knakk vingen på glideflyet hans som følge av et kraftig vindkast, han falt 17 m rett ned og brakk ryggen. Han døde neste dag, etter å ha sagt: «Opfer müssen gebracht werden!» («offer må gjøres») Tegel lufthavn er oppkalt etter Lilienthal. Det finnes et minnesmerke over Lilienthal i Berlins ortsteil Steglitz. Dette minnesmerket heter Fliegenberg (se bilde) Das Denkmal auf dem Berliner Fliegeberg Eksterne lenker. Lilienthal, Otto Lilienthal, Otto Lilienthal, Otto Kompani Linge. Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1) (populært kalt Kompani Linge) var en britisk militæravdeling som ble opprettet under andre verdenskrig og som bestod av norske frivillige. Det uoffisielle navnet, Kompani Linge, kom fra den første kompanisjefen, kaptein Martin Linge. Norwegian Independent Company No. 1 ble opprettet av det britiske Special Operations Executive (SOE) i juli 1941. Kompaniet skulle delta i britisk ledede operasjoner i Norge, og skulle organisere, instruere og lede den norske motstandsbevegelsen, være bindeledd mellom ute- og hjemmefronten, samt drive etterretning/spionasje. SOE. Allerede før andre verdenskrig hadde britene startet arbeidet med å planlegge offensive aksjoner mot tyske interesser. Etter krigsutbruddet ble arbeidet intensivert og flere aksjoner ble planlagt, men ingen aksjoner ble gjennomført i Norge før Royal Navy startet minelegging av norske farvann 8. april 1940. Like etter den tyske invasjonen igangsatte britene fire operasjoner i Norge med grupper som skulle hjelpe nordmennene med krigføringen, men disse operasjonene hadde begrenset suksess. 30. mai ble en større gruppe norske agenter landsatt nær Sognefjorden for å sabotere industri- og kommunikasjonsmål. De utførte blant annet en aksjon mot Bjølvefossen kraftstasjon. Innsatsen til gruppen som aksjonerte i Sognefjordsområdet var med på å vise britene at begrensede operasjoner med lokale agenter mot tyskokkuperte områder var en måte å føre krig på. Slike raid hadde støtte fra statsminister Winston Churchill som ønsket å «sette Europa i flammer». Til å begynne med var det flere avdelinger som arbeidet med hemmelig krigføring. Men det var lite effektivt, og fra 19. juli 1940 ble «D Section» i Secret Intelligence Service (SIS) slått sammen med «MI(R)» og «Electra House» fra «War Office». Den nye organisasjonen fikk navnet Special Operations Executive (SOE). Kompani Linge. Utover sommeren 1940 samlet det seg mange innsatsvillige nordmenn i London, et samlingspunkt blant disse var Martin Linge som ankom i mai etter å ha blitt skadet under krigshandlingene. Han ble liaisonoffiser for de norske myndighetene, og fikk ansvar for å rekruttere nordmenn til opplæring i irregulær krigføring som startet høsten 1940. Britene ønsket å bruke de norske agentene i større raid utført av organisasjonen "Combined Operations". I tillegg til det generelle formålet med å slåss mot tyskerne der det var mulig, hadde operasjoner i Norge en betydning fordi britene planla en invasjon på Norskekysten, og senere fordi Hitler ble overbevist om at en invasjon ville skje i disse områdene og derfor bandt store hær- og marinestyrker gjennom hele krigen. Norske myndigheter kjente ikke til disse planene. Det første raidet mot Norge som ble gjennomført var Svolværraidet i mars 1941. Det var vellykket, og britene bestemte seg for å trene 20-50 nordmenn pr. måned. Britene etablerte også kontakt med Hærens Overkommando, og ba om å få opprette et "Independent company av norske offiserer og menige" under britisk kommando. "The Norwegian Independent Company No 1" ble opprettet i juli 1941. Treningen startet ved Fawley Court, Henley-on-Thames i juni, og ble flyttet til Aviemore i det skotske høylandet i november. Her ble skolen værende til krigens slutt. I februar 1942 ble det innledet et samarbeide mellom britene og Forsvarets Overkommando gjennom The Anglo Norwegian Collaboration Committee (ANCC) med hensikt å koordinere aktiviteter rettet mot Norge. Dette fikk direkte betydning for Norwegian Independent Company No. 1, som senere samme år offisielt ble en del av hæren i Norge. Oppgaver. Mannskaper fra kompani Linge deltok i raid langs Norskekysten i 1941 og 1942. De gjennomførte en rekke sabotasjeaksjoner. Blant de mest kjente var Vemork-aksjonen i Telemark og flere sabotasjeaksjoner mot Thamshavnbanen i Trøndelag. Mannskaper fra kompaniet bygget også opp en rekke motstandsceller i Norge. I 1945 hadde 64 av cellene kontakt med Storbritannia via sine hemmelige radiostasjoner. Personell fra kompani Linge var instruktører for mannskapene i Milorg. I 1944–45 samarbeidet Milorg og kompani Linge om sabotasjeaksjoner, blant annet gjennom den såkalte "Oslogjengen". I løpet av krigen tjenestegjorde 530 nordmenn i kompani Linge. Av disse mistet 57 livet. Noen av de operasjoner kompani Linge utførte under krigen blir nå brukt som navn på ulike innsatsstyrker i Heimevernet. Operasjoner. Operasjoner i denne sammenheng var ikke alltid enkeltstående aksjoner, men ofte grupper som ble landsatt for å utføre en oppgave og oppholde seg i området for å gjøre motstandsarbeide. Operasjoner utført av SOE med norsk deltagelse før Svolværraidet er ikke tatt med. Listen er ikke komplett. Aksjoner utført av Oslogjengen er ikke tatt med her. Operasjoner ledet av Combined Operations er merket med "CO". «Norge» (panserskip) (1901–1940). «Norge» var et panserskip av «Eidsvold»-klassen. 1. januar 1901 ble det for første gang heist kommando på «Norge». I de neste 40 år representerte dette skipet, sammen med panserskipet «Eidsvold» ryggraden i den norske marine. 9. april 1940 lå de utdaterte panserskipene i Narvik havn, og møtte her den tyske invasjonsflåten som seilte inn mot Narvik havn. Begge panserskipene («Norge» og «Eidsvold») ble senket av tyske torpedoer med store norske tap, det ene skipet sank på bare 14 sekunder og tok med seg omtrent hele mannskapet. Mange påstår at det var uansvarlig å angripe de "overlegne" tyske skipene den morgenen, men det blir hevdet av overlevende fra «Norge» at grunnen til den overlegne seieren til tyskerne skyldtes det dårlige været, tett snøvær gjorde det nærmest umulig å treffe og sikte inn de tyske skipene gjennom kikkertsikte i ett kanontårn. Litteratur. Michael Tamelander og Niklas Zetterling: "Niende april: Nazi-Tysklands invasjon av Norge" Svensk militærstudie med forord av Hans Fredrik Dahl. ISBN 82-430-0191-3 Andy Capp. Andy Capp er en engelsk, humoristisk tegneserie om den late, fotballinteresserte og øldrikkende arbeiderklassemannen Andy Capp. Serien ble skapt og tegnet av Reg Smythe. og stod første gang på trykk i den britiske avisa "The Daily Mirror" i 1957. Tegneserien ble en stor suksess og var lenge den mest populære daglige avisstripen i Storbritannia. Den ble også syndikert til aviser i mange andre land. Serien går fortsatt i flere aviser, også norske. Seriens tittel er et ordspill på ordet "handicap". Bakgrunn. Opprinnelig var tegneserien en «enruter» men ble senere utvidet til en «4-ruter». Seriens hovedperson Andy Capp er en helt vanlig britisk arbeider. Det han liker best er å drikke seg full, spille fotball, spille på hester, fiske (og aldri fange noe større enn en gullfisk), ligge på sofaen og å krangle med sin kone, Flo. Fram til midten på 1980-tallet hadde Andy Capp alltid en sigarettsneip hengende i munnviken. Men da det ble politisk ukorrekt, ble han ikke lengre avbildet med sigarettsneipen. Det ble også slutt på å avbilde kranglene han hadde med sin kone, da dette også ble oppfattet som politisk ukorrekt. Andys kjennemerke er en caps i form av en britisk sikspens som er godt trukket ned over ansiktet. Hvordan han i det hele tatt kan se, er et mysterium. På slutten av 1980-tallet spilte James Bolam Andy Capp i en tv-serie basert på tegneserien. Men det ble ingen hit, så det ble bare laget en sesong. Reg Smythe døde den 13. juni 1998, men serien er ført videre av flere anonyme tegnere. Andy Capp i Norge. Andy Capp debuterte i Norge som daglig stripe i Dagbladet tidlig på 1960-tallet, hvor den gikk under flere tiår. I perioden 1962-69 utga Stabenfeldt forlag seks pocketbøker med serien (i liggende format); 1970-73 kom sju nye pocketbøker (stående format), de fire første fra Romanforlaget og resten fra Nordisk forlag. Romanforlaget utga også Andy Capp som eget tegneserieblad 1970-71 (4 respektive 2 numre). Serien er også utgitt som julehefte tre ganger; 1985 (Hjemmet), 1999 (Bladkompaniet) og 2004 (Egmont). Andy Capp trykkes fortsatt i enkelte mindre norske aviser. Martin Linge. Martin Jensen Linge (født 11. desember 1894 på Linge i Norddal på Sunnmøre, død 27. desember 1941 i Måløy) var en norsk skuespiller og kaptein. Han var leder for noen av de første norske styrkene i Storbritannia under andre verdenskrig. Senere var de kalt Kompani Linge. Han ledet den norske avdelingen under Måløyraidet 3. juledag 1941, og ble skutt og drept på trappen til Ulvesund Hotell i Måløy. Linge var gift med Margit F. Vogt (søster av professor i samfunnsøkonomi Johan Vogt). Martin Linge var far til båtkonstruktøren Jan Herman Linge og morfar til forfatteren Espen Haavardsholm. Skuespillerkarriere. Linge debuterte på Centralteatret i Kristiania i 1921 i stykket "Spurvehøken". Teaterkritikeren Kristian Elster skrev om debuten: «En ny mann, Martin Linge, virket ubehjelpelig, men tiltalende. Det var noe ærlig og oppriktig i hans stemme som lovte godt.» Hans neste større teaterrolle var "Nils Stenssøn" i "Fru Inger til Østråt" av Henrik Ibsen. Han spilte senere på en rekke andre teatre og turneer. Militærinnsats. Sommeren 1940 dro Martin Linge til England, hvor han ble utnevnt til kaptein. Her organiserte han Kompani Linge, hvor utvalgte nordmenn fikk spesialopplæring til å utføre spesielt farlige særoppdrag i Norge. Linge ledet våren 1941 de norske styrkene ved det vellykkede Lofoten-raidet. Etter at han var omkommet under Måløyraidet skrev Nordahl Grieg et hyllestdikt, hvor det blant annet heter «Her fikk skuespiller Linge/ lysende sitt gjennombrudd./ Møtt av ingen bifallsalve,/ men av mitraljøseskudd.» Linge ble i 19. juni 1942 post mortem tildelt Krigskorset med sverd «for fremragende tapperhet under raidet på Måløy den 27. desember 1941, hvor han falt.» Av britene ble Linge hedret med Distinguished Service Cross. Tove Jansson. a>s forfatter Tove Jansson; bilde fra 1956 Tove Marika Jansson (født 9. august 1914 i Helsingfors, død 27. juni 2001), var en finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler. Hun vokste opp i Helsingfors som eldste barn av tegneren Signe Hammersten Jansson og billedhuggeren Viktor Jansson. Hennes livspartner var grafikeren Tuulikki Pietilä (født 1917 i USA). Hun ble modell for Too-Ticki. Tove Jansson var utdannet maler og tegner, og arbeidet bl.a. som illustratør. Hun hadde sin debut som barnebokforfatter i 1933. I 1945 gav hun ut sin første bok, som introduserte den verdenen som mummitrollene lever i. Men mummitrollene selv ble først introdusert i den andre boken "Kometjakten" fra 1946. Men fra da av har de vært det gjennomgående temaet i de fleste av hennes bøker. Jansson skrev om Mummitrollene i illustrerte romaner og billedbøker. Hennes internasjonale suksess kom først med "Trollmannens Hatt" fra 1948. Hun er oversatt til mer enn 34 språk. I tillegg til sine egne utgivelser illustrerte Jansson også bøker av forfattere som J.R.R. Tolkien og Lewis Carroll. Hun stod for utførelsen av store utsmykkingsoppgaver og forfattet voksenbøker. Tegneserier. Jansson debuterte som tegneserietegner på finsk i 1947. Tegneseriene ble fra 1954 laget på engelsk, og formidlet til 120 aviser i over tredve land via internasjonale pressesyndikater. Da 21 seriehistorier var fullført, overlot Jansson fra 1959 stadig mer av tegneserieproduksjonen til broren Lars Jansson, som holdt frem med serien til 1975. Den første norske Mummitroll-tegneserien ble publisert i Aftenposten 6. januar 1958. Mumminvärlden. Jansson bidro dessuten til å skape Mumminvärlden, som er en opplevelsespark utenfor Åbo, som hvert år har om lag 200 000 besøkende. Sangtekster. I 1959 tonesatte Erna Tauro Janssons tekster til "«Sex muminvisor»" for forestillingene ved Stockholms teater. Utover 1960- og -70-tallet kom flere sanger til. Etter Tauros død i 1993 ble det utgitt en "bildevisbok" med disse sangene, "Visor från Mumindalen". I 2003 tonesatte Mika Pohjola, i samarbeid med Janssons arvinger, noen av hennes senere tekster. Allerede i 1965 tonesatte Tauro Janssons «Höstvisa», som siden gjennom flere tiår ble spilt inn mange ganger med mange forskjellige artister og ble begges største slager foruten Mummi-musikken. Priser og utmerkelser. I 1978 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Åbo Akademi. Siden 2002 har Tove Jansson-prisen blitt tildelt for innsats innen barne- og ungdomskultur i Finland. Mummitrollet. Mummitrollet er en barnebokfigur skapt av den finlandssvenske forfatteren og tegneren Tove Jansson gjennom en serie bøker utgitt på 1940-tallet og framover. Bøkene blir ofte kalt "Mummibøkene" og handler om Mummitrollet og de andre fantasiskikkelsene i Mummidalen. Det er også lagd flere tegneserier om Mummitrollet, dokkefilmer for TV og en europeisk-japansk animasjonsserie for TV og kino, "I Mummidalen". I Nådendal i Finland er det dessuten anlagt en fornøyelsespark på grunnlag av historiene og figurene fra Mummidalen. Bøker om mummiverdenen. Mummibøkene kan være både eventyrlige og dramatiske. Enkelte mener bøkene er allalderlitteratur, i alle fall at de «vokser med hovedpersonen», og særlig «Farlig midsommar» er en slags mellomting mellom barne- og voksenbok. Listene viser opprinnelig utgivelsesår og svenske originaltitler. Mummitrollet som tegneserie. "Mummitrollet" er en av de mest fremgangrike finske tegneseriene. I 1953 tok "Associated Newspapers of London" kontakt med Tove Jansson med en forespørsel om hun ville lage en tegneserie i stripeform basert på "Mummibøkene". Hun takket ja, og i 1954 ble «Moomin» publisert i verdens daværende største aftenavis, britiske "Evening News". Noen år senere ble serien trykt i dagsaviser verden over og var oversatt til over 20 språk. I 1958 mistet Tove Jansson inspirasjonen og ønsket å overlate arbeidet med serien til sin bror Lars Jansson. Han tok over i 1961, og tegnet fram til 1975. Senere har en rekke tegnere og forfattere laget Mummitroll-tegneserier på lisens under det internasjonale merkevarenavnet «Moomin». En av dem er Jukka Murtosaari, som i tillegg til tegneserier har laget fargeleggingsbøker, julekalendere og en rekke andre Mummi-illustrasjoner. På 1990-tallet og et stykke ut på 2000-tallet ble det gitt ut et tegneserieblad med nye historier. På 1980-tallet fantes det et mer kortlivet serieblad som inneholdt Tove og Lars Jansons striper i redigert form. Mummitrollet på film og i TV-serier. Historiene om Mummitrollet er filmatisert flere ganger, deriblant i den japansk-finsk-nederlandske TV-animasjonen "I Mummidalen" som ble produsert 1990-1991. Norsk Hydro. Norsk Hydro ASA (), er en norsk leverandør av aluminium og aluminiumprodukter. Selskapet har 23 000 medarbeidere i mer enn 40 land, og virksomhet på alle kontinenter. Om lag to tredeler av aksjene i Norsk Hydro eies av norske hender. Den norske stats eierandel utgjør 43,8 prosent. Hovedkontoret ligger på Vækerø i Oslo, med Svein Richard Brandtzæg som konsernsjef. I Norge har Hydro fabrikker på Karmøy, Herøya, Høyanger, Årdal, Sunndalsøra, Holmestrand, Magnor og Raufoss. I mars 2007 ble det bestemt at olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro skulle innfusjoneres i Statoil som i den forbindelse skiftet navn til StatoilHydro 1. oktober 2007. Norsk Hydro inngikk i april 2010 en intensjonsavtale om å overta Vales aluminiumvirksomhet for 30 milliarder kroner. Transaksjonen vil gi Hydro full kontroll over og eierskap til Paragominas, 91 prosent i verdens største aluminaraffineri Alunorte, 51 prosent i aluminiumverket Albras og 81 prosent i aluminaraffineriprosjektet CAP. Historie. Selskapet ble grunnlagt 2. desember 1905 av Sam Eyde og Kristian Birkeland under navnet "Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab". Den svenske Wallenberg-familien var med på å finansiere det nye selskapet sammen med franske banker. Selskapet var basert på Birkeland-Eyde-prosessen, et patent av Birkeland, hvor man ønsket å benytte en elektrisk lysbue for å fremstille nitrogenbasert kalksalpeter som ble brukt til gjødsel. Produktet fikk handelsnavnet Norgesalpeter. Til produksjonen trengte man elektrisk energi, som man skaffet ved å bygge ut Svelgfossen ved Notodden. Senere bygget man også ut Rjukanfossen og etablerte tettstedet Rjukan med fabrikk og bebyggelse. Etter hvert var ikke Hydros lysbueteknologi lenger konkurransedyktig. Dette gjorde at Hydro i 1927 valgte å inngå et kompaniskap med det tyske selskapet IG Farben for å få tilgang til Haber-Bosch-prosessen, som var den beste teknologien for gjødselproduksjon. Til gjengjeld ble IG Farben ble minoritetseier i Hydro frem til 1945. Forbedringer i elektrisitetsoverføringsteknoligi førte til at det ikke lenger var nødvendig å bygge fabrikkene nært kraftstasjonen. Transporten av ferdigvarer fra Notodden og Rjukan til kysten var meget kostbar og hemmet konkurranseevnen til Hydro. Dette førte til at selskapet i 1928 begynte å bygge et nytt fabrikkanlegg på Herøya. I første del av 2. verdenskrig hadde Hydro et tett samarbeid med Tyskland. I tillegg til eierselskapet IG Farben, samarbeidet Hydro med selskapet Nordag (Luftwaffe) om bygging av aluminium- og magnesiumfabrikker, samt at det leverte tungtvann til det tyske atomvåpenprogrammet. Norsk Hydros fabrikk på Rjukan (Vemork) ble åsted for flere aksjoner (Vemork-aksjonen) fra den norske motstandsfronten for å hindre produksjon og transport av tungtvann. Samarbeidet med Tyskland ble tonet ned etter hvert som den tyske krigslykken snudde. I 1951 begynte selskapet å produsere magnesium. Det ble vedtatt å bygge et aluminiumverk på Karmøy i 1963. Etter den første konsesjonsutdelingen på norsk kontinentalsokkel i 1964 har Hydro også produsert olje og gass, blant annet fra Ekofiskfeltet. Oljefunnene førte til Hydros satsning på petrokjemi. Dette området ekspanderte betydelig da Hydro overtok Saga Petroleum i 1999. Satsingen på aluminium ble forsterket i 1986 da lettmetalldivisjonen ble fusjonert med Årdal og Sunndal Verk, og i 2002 da man gjorde et oppkjøp av tyske Vereinigte Aluminium Werke. I 2004 ble landbruksseksjonen skilt ut som eget selskap og børsnotert under navnet Yara International ASA. Selskapet drev også en periode med fiskeoppdrett. Denne virksomheten ble solgt til nederlandske Nutreco i 2000. Konsernsjefer. Inntil mai 2006 ble konsernsjefen titulert «generaldirektør». Aluminium Metal. Aluminium Metal har ansvaret for produksjon av aluminiumoksid, produksjon av primæraluminium samt støping av aluminium til pressbolt, støpelegeringer og valseblokk. Aluminium Produkter. Aluminium Produkter har ansvaret for videreforedling av aluminium. Dette innbefatter hovedsakelig valsing og ekstrudering. Energi. Energidivisjonen forvalter Hydros vannkraftressurser og energikontrakter. Her ligger også utvikling av solceller, som er et nytt satsingsområde for selskapet. Bild & Bubbla. Bild och Bubbla er det svenske tegneserieforbundets fagtidsskrift om tegneserier. Tidsskriftet er et av de mest anerkjente i Nord-Europa, og leses av tegneserieinteresserte i Skandinavia og Tyskland. Gestapo. a> april 1945. Gestapo ble beryktet for sin brutalitet og hensynsløshet. Geheime Staatspolizei («hemmelig statspoliti»), forkortet Gestapo, var det offisielle sikkerhetspolitiet i Tyskland under nasjonalsosialismen og i de okkuperte områdene under andre verdenskrig. Gestapo var avdeling IV av Sicherheitspolizei (Sipo), den eksekutive eller utøvende del av det tyske sikkerhetspoliti. Historie. Gestapo ble opprettet 26. april 1933 i Øst-Preussen i Tyskland av Hermann Göring. Han kalte det først "Geheime Staatspolizeiamt", som en ansatt i postverket forkortet til Gestapa for å få plass til navnet på et frimerke. Noen måneder senere ble dette endret til "Geheime Staatspolizei", og forkortelsen ble i stedet Gestapo. Gestapo skulle etterforske og kjempe mot «alle tendenser som kunne være skadelig for staten». Under andre verdenskrig ble Gestapo en stor organisasjon med omtrent medlemmer som skulle kontrollere de okkuperte deler av Europa. Gestapo stod også sentralt i kampanjene mot jøder, sosialister, homoseksuelle og andre grupper som skulle deporteres og utryddes, samt til å forfølge opposisjonelle og politiske fiender av nasjonalsosialistene i Tyskland, og innen hæren (særlig etter 20. juli-attentatet). De allierte anklaget etter krigen Gestapo for ulovlig virksomhet og for forbrytelser mot menneskeheten. Etter krigen ble mange Gestapo-offiserer brukt i forbindelse med opprettelsen av sikkerhetstjenestene i Vest-Tyskland. Mellom 40 000 og 60 000 Gestapo-agenter hadde overvåket ca 80 millioner tyskere, samt befolkningen i okkuperte områder. Til sammenligning hadde Stasi over 90 000 ansatte til å overvåke ca 17 millioner østtyskere, men Gestapo opererte i et land der angiveri var en patriotisk plikt. 41% av de Gestapo-sakene som var rettet mot jøder, begynte med angiveri eller anmeldelse; bare 19% skyldtes Gestapos egen aktivitet. Undersøkelse av Gestapo-arkivet fra Würzburg viste at 57% av de arresterte jødene var angitt av sine tyske medborgere. Skjematisk oversikt over politiorganisasjoner i Nazi-Tyskland I Norge. Gestapo arresterte, forhørte, torturerte og fengslet motstandsfolk og sivile – og likviderte dem. Det sto skrekk av navnet, som folk ofte brukte om hele Sipo. Victoria terrasse i Oslo ble kjent som «Gestapos hovedkvarter». I Bergen holdt Gestapo/Sipo til i Veiten 3, egentlig Bergens Haandværks- og Industriforenings hus, i Kristiansand i Statsarkivet (Arkivet), i Trondheim i Misjonshotellet, i Stavanger i Solvang aldershjem på Eiganes og i Tromsø i Rødbanken. Hovedoppgaven til Gestapo i Norge var å bekjempe motstandsbevegelsen, og det var i overkant av 850 ansatte i Sipo i Norge da krigen sluttet. Sipo hadde direkte ansvar for minst 171 norske dødsfall fra januar 1942 til 1945. I tillegg til vanlige forhørsmetoder kunne Gestapo ta i bruk tortur. SS-Oberführer Heinrich Fehlis var leder for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) hvor han etterfulgte SS-Oberführer Franz Walter Stahlecker som sjef for Sipo og SD i Norge i november 1940 og var «Befehlshaber» (BdSuSD) ved Victoria terrasse. I februar 1945 flyttet han sitt hovedkvarter til Furulund i Oslo vest, mens Sipos kommandør ble igjen på Victoria terrasse. Den 5. februar 1944 overtok dr. juris og tidligere leder av en drapsskvadron i Einsatzgruppe Karl Rudolf Werner Braune som kommandør av sikkerhetspolitiet SIPO og Sicherheitsdienst i Oslo. Tre år tidligere hadde Werner Braune ledet et massedrap i Ukraina. Jurisdiksjonen dekket hele Østlandet fra svenskegrensen, med Østfold i sør til Dovre i nord og vest mot Årdal. Ved frigjøringen i mai 1945 tjenestegjorde 367 personer i denne gruppen. Ved rettsoppgjøret i Norge ble 103 ansatte i Sipo dømt for krigsforbrytelser. I tillegg ble noen dømte for alliert rett, og mange ble utleverte til andre land og dømt der. Fehlis begikk selvmord i mai 1945. Werner Braune ble dømt til døden og hengt for ugjerningene på østfronten. Etterhvert som amerikanske arkiv fra etterkrigstida har blitt åpnet, finner en mange av de ledende Sipo-folka igjen i organisasjoner underlagt CIA, for eksempel var Sipo-kommandørene Ernst Weimann (i Bergen) og Oswald Poche (i Tromsø) knyttet til Gehlenorganisasjonen. Konsilet i Kalkedon. Konsilet i Kalkedon var et økumenisk konsil som ble avholdt fra 8. oktober til 1. november 451 i byen Kalkedon i Bithynia. Det er det fjerde av de syv universelt anerkjente økumeniske konsiler, og regnes dermed av den katolske og den østlige ortodokse kirke som ufeilbarlig i sine dogmatiske definisjoner. Hovedtemaet var dem eutykianske monofysittisme. Diskusjonene munnet ut i den kalkedonske trosbekjennelse, som presiserer Jesu guddommelige og menneskelige natur i større detalj enn den nikenske trosbekjennelse. De fremste talsmenn for monofysittisme ble fordømt ("anathemisert") av konsilet. Konsilet i Kalkedon markerer et veiskille i den ortodokse tradisjon. De orientalske ortodokse kirker aksepterer ikke konsilet som autoritativt, da de anerkjente monofysittismen. Den østlige ortodokse kirke, som dengang utgjorde del av samme kirke som den katolske, fordømmer monofysittismen som kjettersk. Kalkedon Sam Eyde. Industrigründeren og ingeniøren Sam Eyde (1866-1940) fotografert i 1910Samuel Eyde (født 29. oktober 1866 i Arendal, død 21. juni 1940 i Åsgårdstrand) var en norsk ingeniør og industriherre. Han ble født i Arendal og var sønn av en skipsreder. Eyde avla eksamen som bygningsingeniør i Berlin i 1891. Yrkeskarriere. Hans yrkeskarriere som ingeniør begynte i Hamburg i 1891. Der fikk han jobb på byens jernbane- og brokontor og syslet med planer for nye stasjonsanlegg, forskjellige jernbanelinjer og brokonstruksjoner. Siden virket han som ingeniør i Dortmund og Lübeck. I 1895 giftet han seg med Anna Ulrika Mörner, datter av en svensk godseier og greve, og i 1897 etablerte han ingeniørfirmaet Gleim & Eyde sammen med sin tidligere sjef fra Hamburg. De to hadde allerede gjort seg bemerket med å vinne førsteprisen i den internasjonale konkurransen om jernbanearrangementer i Kristiania, og nå mottok de en rekke oppdrag og deltok i flere større konkurransearbeider. Eyde etablerte i 1898 S. Eydes Ingeniørkontor i Kristiania, et firma som også representerte Gleim & Eyde. Snart ble det også en filial i Stockholm. Ved århundreskiftet drev Eyde en av de største ingeniørforretninger i Skandinavia i det Gleim og han selv ved kontoret i Kristiania og ved filialene i Hamburg og Stockholm beskjeftiget cirka 30 ingeniører og funksjonærer. Norsk Hydro og Elkem. Sam Eyde var en visjonær når det gjaldt vannkraftutbygging i Norge. Allerede i slutten av 1890-årene sikret han seg rettigheter til vannkraftutbygging i Telemark. Drømmen var å bruke de enorme kreftene i vannet og benytte den rimelige elektrisiteten til industriell produksjon. Sam Eyde møtte fysikeren Kristian Birkeland i 1903, som hadde fått en kraftig elektrisk kortslutning etter en katastrofal test av en elektrisk kanon. Det viste seg at denne var egnet for å reagere nitrogenet og oksygenet i luften, noe som trengs for å produsere salpeter (lysbue-ovnen var allerede funnet opp av BASF i Tyskland, men deres teknologi var ikke like effektiv). Eyde-prosessen la grunnen for å etablere Norsk Hydro. Gjennom sin svenske partner Knut Tillberg fikk Eyde kontakt med brødrene Knut Wallenberg og Marcus Wallenberg høsten 1903. Dette førte til at selskapet Elektrokemisk (Elkem) ble opprettet i 1904. Samme år ble Notodden Salpeterfabrikker anlagt da man allerede hadde tilgang til en ferdig kraftstasjon på Notodden (bygget i 1901 for å gi kraft til Tinfos Jernverk). Fabrikken ble i første omgang benyttet som en forsøksfabrikk for salpeterproduksjon. I forbindelse med at Svelgfossen ble utbygget ble en ny fabrikk med 32 Birkeland-Eyde-ovner etablert på Notodden i 1907. Med utbyggingen av Vemork kraftanlegg startet utbyggingen av kunstgjødselfabrikken på Rjukan i 1911. Etter at Norge ble selvstendig nasjon i 1905 ble Stortinget oppmerksom på at utenlandsk kapital skulle gjennomføre en kraftig industriutbygging i øvre Telemark. Dette førte til at man etablerte konsesjonsbetingelser for utbygging og overføring av elektrisk kraft i Norge. Stortinget ville ikke at den nye Norske selvråderetten som man hadde kjempet hardt for, skulle selges til utlandske industriherrer! Norsk Hydroelektrisk Kvælstofaktieselskap (Norsk Hydro) ble stiftet i 1905, og etter en lang tautrekking med Stortinget ble det klart at siden Eyde hadde skaffet seg rettighetene til vannkraften på Rjukan før konsesjonsordningen kom igang, kunne han starte utbygging av disse. Problemet var nå bare at han også måtte søke om konsesjon for å overføre kraften til Notodden, og da de ikke turde å gå i kamp med Stortinget en gang til ble det bestemt at fabrikkene skulle ligge på Rjukan! Sam Eyde jobbet som generaldirektør i Norsk Hydro med stor suksess i mange år. Med tiden ble Eyde ansett som ukvalifisert til denne stillingen; hans visjoner og planer lignet etter hvert mest på stormannsgalskap, og styret så ingen annen utvei enn å overtale ham til å trekke seg. Dette ble gjort i form av en avtale i 1918, som ble hemmeligholdt. Den offisielle versjonen av det som hendte, var at Eyde trakk seg av egen vilje, og var med på å utnevne ingeniør Harald Borgen Bjerke til sin etterfølger som generaldirektør. Men den virkelige avtalen gikk ut på at Eyde sterkt ble anmodet til å trekke seg fra sin stilling, dra til Paris og holde seg der, mot at han til gjengjeld skulle få en enorm (og høyst uoffisiell) gyllen fallskjerm. På grunn av at den offentlige versjonen forble som nevnt over, er sannheten om avtalen å finne i kun få av dagens kilder; det gjelder også de fleste av litteraturkildene nevnt nedenfor. Det er nemlig først nå i nyere tid at sannheten har blitt mer allment kjent. Tyssedal og Eydehavn. A/S Tyssefaldene ble stiftet 20. april 1906. Første generaldirektør ble Sam Eyde. I årene 1906-08 ble Tyssovassdraget i Hardanger utbygd av Eydes ingeniører med kapital fra svenske finanskretser (Wallenbergene). A/S Tyssefaldenes første administrerende direktør var Eyde, mens svensker satt i selskapets styre. I 1909 kjøpte Eyde retten til et svensk patent som skulle gjøre det mulig å utbygge en elektrisk jern- og stålindustri i Norge. I 1909-10 ble selskapet A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk etablert i Tyssedal med Sam Eyde som hovedmann, selskapet ble stiftet 24. august 1910. Hovedaksjonærer i Hardangerverket var Eydes selskaper Elektrokemisk og A/S Norsk Elektrometall. Den 7. november 1911 kom den første ovnen i drift, og vinteren 1912-13 ble det bygd enda en ovn. Det viste seg at smeltemetoden ikke fungerte som ventet, og fabrikken ble nedlagd 25. april 1913. Med dette prosjektet mislyktes han riktignok, men det ble utgangspunktet for en utvikling som endte med opprettelsen av det nye industristedet Eydehavn nordøst for Arendal. Eyde var medstifter av Det Norske Nitridaktieselskap på den konstituerende generalforsamling den 20. august 1912. DNN startet aluminiumsproduksjon i Eydehavn (1914) og i Tyssedal (1916). I 1966 ble det avduket en byste av Sam Eyde på Eydehavn. Den står nå på Eydehavn torv, etter at den ble flyttet i 2002 fra tidligere Moland kommunehus. Broxburn (West Lothian). Broxburn i West Lothian, Skottland ligger mellom Edinburgh og Glasgow. Navnet kommer fra det skotske navnet for "grevling" (Brock) og "strøm" (Burn). Elven Brocks Burn renner gjennom byen. Broxburn er berømt for oljeindustrien ledet av "Paraffin Young". I dag er Broxburn en drabantby ved hovedveien A8, mellom Edinburgh og industriområdene i Livingston. Steffen Kverneland. Steffen Kverneland (født 14. januar 1963 i Haugesund) er en norsk tegneserieskaper og illustratør. Han er blant annet kjent for sine mange treffende karikaturer, særlig av kjente forfattere, og nådeløse og sprudlende tegneserieversjoner av litterære verk. Arbeid. Steffen Kverneland er i hovedsak en selvlært tegner, men har fått god hjelp av sin onkel Karl Anton Østensjø. Kverneland debuterte allerede som 16-åring i humorbladet "KOnk".På første del av 80-tallet leverte han serier til en rekker undergrunnsfanziner, slik som "Brage". Han skiftet til stadighet tegnestil, flere av seriene hadde et nært slektskap til de franskspråklige seriene, blant annet belgiske Tintin. Han tegnet ofte under pseudonym, et av dem er "S. Susej". Kvernelands debutalbum, "De knyttede never", kom ut i 1993 på det lille forlaget "TEGN A/L". For dette albumet fikk han Sproingprisen. Albumet var basert på Øvre Richter Frichs roman om «den ariske kjempen» "Jonas Fjeld". Dette var ikke første gang han lagde en serie basert på litterære tekster. Han hadde samme år lansert serien "Amputerte klassikere". Det er en uhøytidelig og satirisk lek med kjente litterære verk, der hele bøker kan være gjengitt på én tegneserieside, mens andre utgjør små føljetonger. "Amputerte klassikere" ble samlet i fire album (1994–2001) I 2001 ga Kverneland også ut et hefte om dikteren Arne Garborg. I heftet har han dreid fokuset bort fra verket og over til dikteren. Heftet, som het "Garborg & CO", minner både i tittel og logo mye om Donald Duck & Co. Kverneland har fremstilt Garborg som rabiat fyllebøtte i sterk kontrast til den mer vanlige forestillingen om ham som traust målmann og forfatter I senere i tid har han sammen med blant annet Jan Erik Vold illustrert bøker. han har også jobbet som karikaturtegner for "Nationen". Steffen Kverneland har også inspirert flere av andre tegnere. I 2004 utgav han sammen med Lars Fiske "Olaf G.", en prisbelønt tegneseriebiografi om den norske mestertegneren Olaf Gulbransson. Høsten 2006 utga Fiske og Kverneland nok et samarbeidsprosjekt; tegneserieboken Kanon, der Kvernelands bidrag konsentrerte seg om Edvard Munch. Bibliografi (utvalg). Oversikten viser tegneserier og bøker med illustrasjoner av Steffen Kverneland. Når ikke annet står har han også skrevet teksten. Annet. Steffen Kverneland har deltatt på en mengde kollektivutstillinger, deriblant Høstutstillingen, og hatt flere separartutstillinger, blant annet en på Henie-Onstad Kunstsenter og en dobbeltutstilling med Lars Fiske parallelt i Grafills R21 (galleri i Rosenkrantz' gate 21 i Oslo) og Tegnerforbundet 2011. Kvernelands arbeider er innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Baltzar von Platen (1766–1829). Portrett av Baltzar von Platen Grev Baltzar Bogislaus von Platen (født 29. mai 1766 på Rügen, død 6. desember 1829 i Christiania) var en svensk marineoffiser, kanalbygger og politiker. Han var sønn av feltmarskalk Filip Julius Bernhard von Platen, og far til politikeren Baltzar von Platen. Fram til statskuppet i Sverige i 1809 gjorde von Platen en karriere i marinen, og ble kaptein. I 1809 ble han medlem av den svenske regjeringen, og fikk også en admiralstittel. Han ble også sjef for arbeidet med å bygge en kanal tvers gjennom Sverige. Byggingen av Göta kanal ble først fullført i 1832, etter hans død. Han ble utnevnt til riksstattholder i Norge den 26. november 1827, en posisjon han hadde til sin død. Graven til von Platen er ved siden av Göta Kanal i Motala, der den er regnet for å være en attraksjon for kanalbesøkere. Baltzar von Platen. Baltzar von Platen kan sikte til en rekke svensker av nordtysk opprinnelse. Baltzar von Platen (1804–1875). Baltzar von Platen (født 16. april 1804 i Vänersnäs, død 20. mars 1875 i Stockholm) var en svensk politiker. Han var blant annet svensk utenriksminister 1871–1872. Han var sønn av kanalbygger og marineoffiser Grev Baltzar von Platen. Richard Jordan Gatling. Richard Jordan Gatling (født 12. september 1818, død 26. februar 1903) var en amerikansk oppfinner, best kjent for oppfinnelsen av Gatling-mitraljøsen, verdens første vellykkede mitraljøse. Jordbruksmaskiner. Gatling var selv sønn av en oppfinner. Han ble født i Hertford County i Nord-Carolina, og i en alder av 21 år hadde han oppfunnet skrupropellen til dampbåter. Senere fant han ut at den allerede hadde blitt patentert av Francis Pettit Smith. Sammen med sin far laget han en maskin for planting av bomull som sådde jevnere og ga større avlinger for en gitt mengde frø. Senere brukte han det samme prinsippet i såmaskiner for ris og hvete, noe som gjorde mye for å effektivisere landbruket i USA. Gatlings mitraljøse. Mens han arbeidet med jordbruksmaskiner fikk han kopper, og begynte å interessere seg for medisin. Gatling ble uteksaminert som lege og tannlege fra Ohio Medical College i 1850, men var mer interessert i å fortsette som oppfinner, og praktiserte aldri som lege. Han tenkte at hvis han kunne finne opp et «maskingevær» med en mye høyere skuddtakt, ville dette føre til at «en mann kunne gjøre hundre menns krigstjeneste». Tapstallene under den amerikanske borgerkrigen var skremmende høye, ikke minst på grunn av de mange sykdommene som herjet blant soldatene. Ved å innføre en hurtigskytende maskin som kunne gjøre mange menns jobb, håpet Gatling å gjøre de store arméene overflødige, og derved redusere antall dødsfall som følge av sykdommer. Gatling brukte de grunnleggende ideene fra såmaskinene, og konstruerte en mekanisme med en serie løp som roterte rundt en midtakse, og ble ladet med ferdigladede perkusjonsladninger i små stålsylindere. De første prototypen var klar i 1861, og pantentet ble tatt ut året etter, i 1862. Selv om Gatling-mitraljøsen ikke fikk noen stor virkning under borgerkrigen, og slett ikke den effekten Gatling hadde sett for seg, ble den kjøpt inn av USAs hær og marine, og kom i stadig nye utgaver i mange år. Andre oppfinnelser og privatliv. Gatling tjente godt på mitraljøsen og giftet seg med Jemima Sanders, datteren til en fremstående lege. Sammen fikk de en datter. Han hadde god nok økonomi til at han kunne vie resten av livet til oppfinnelser. Han oppfant forbedringer til vannklosettet, sykler, damprensing, pneumatiske maskiner og mange andre felt, men ingen av dem gav samme fortjeneste som mitraljøsen. Han mistet også store deler av formuen i uheldige forretninger, men ble aldri direkte fattig. Gatling døde hjemme hos sin datter i New York i 1903. Åtte år etter hans død erklærte den amerikanske hæren hans mest kjente oppfinnelse, Gatling-mitraljøsen, utdatert. Gatlings mitraljøse ble imidlertid tatt opp igjen etter andre verdenskrig, og la grunnlaget for hurtigskytende moderne roterende kanoner. Kilder. Gatling, Richard Jordan Gatling, Richard Jordan Gatling, Richard Jordan Gatling, Richard Jordan Baltzar von Platen (1898–1984). Baltzar von Platen fotografert i 1960 Baltzar von Platen (født 24. februar 1898 i Malmö, død 29. april 1984 i Ystad) var en svensk oppfinner. Sammen med Carl Munters fant von Platen i 1922 opp prinsippet for kjøleskap med gassabsorpsjon. De var da begge studenter ved Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm. Teknikken produserte kulde fra en varmekilde. En slik kilde kunne være for eksempel være gass eller elektrisitet. I 1923 ble produksjon påbegynt av selskapet AB Arctic. I 1925 ble AB Arctic kjøpt av Electrolux, som begynte å selge dem på verdensbasis. Gebhard Leberecht von Blücher. Gebhard Leberecht von Blücher (født 16. desember 1742 i Rostock, Tyskland, død 12. september 1819 i Krieblowitz/Schlesien) var en prøyssisk generalfeldmarschall og fyrste av Wahlstatt. Blücher var av en gammel nordtysk landeier- og adelsfamilie, i hvert fall tilbake fra 1200-tallet. Han startet sin militære karriere som husar i den svenske hæren, bare 16 år gammel. På denne tiden var Sverige i krig med Preussen under syvårskrigen, og under kampene i Svensk Pommern ble den unge Blücher tatt til fange av de prøyssiske styrkene under ledelse av oberst Belling. Belling ble så imponert av den unge soldaten at han fikk ham til å slutte seg til sitt prøyssiske regiment. Han kjempet i de prøyssiske styrkene resten av syvårskrigen, men var en villstyring og sendte i 1773 et uforskammet oppsigelsesbrev til Fredrik den store og kongen svarte med ordene "Der Rittmeister von Blücher kann sich zum Teufel scheren" (Rittmeister von Blücher kan dra til helvete). Blücher kunne ikke vende tilbake til en militære karriere så lenge Fredrik den store var i live, og var en velstående landeier i de neste 15 årene. Men da kongen døde i 1786, ble han året etter gjeninnsatt som major i sitt tidligere regiment, "De røde husarer". Han tok del i ekspedisjonen mot Nederland samme år, og ble året etter forfremmet til oberstløytnant. Det følgende året, 1789, ble han tildelt Preussens høyeste militære orden, Pour le Mérite og ble i 1794 oberst i "De røde husarer". I 1793 og 1794 utmerket han seg i kamper mot franskmennene og ble forfremmet til generalmajor, og i 1801 generalløytnant. Napoleonskrigene. Blücher er mest kjent for sin innsats under Napoleonskrigene. I 1813 ble han utnevnt til øverstkommanderende for den schlesiske armé. Han fikk Gerhard von Scharnhorst som stabssjef og August von Gneisenau som generalkvartermester. Nyttårsnatt 1813 gikk Blüchers armé over Rhinen. Sammen med Gneisenau hadde Blücher en stor del av æren for seieren ved Waterloo. Som belønning for sine seirer ble Blücher utnevnt til fyrste. Blücher døde i 1819 på sitt gods Krieblowitz i Schlesien. Vemork-aksjonen. Vemork-aksjonen eller «Operasjon Gunnerside», var en militær, alliert sabotasjeaksjon under andre verdenskrig for å sprenge Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Fabrikken produserte tungtvann som var viktig for tysk atomforskning og eventuell produksjon av atomvåpen. Vemork-stasjonen ble ødelagt 27. februar 1943. Hydros anlegg lå foran Vemork kraftstasjon, der Norsk Industriarbeidermuseum nå holder til. Tungvannsaksjonen omfattet også Tinnsjøaksjonen, der jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjø 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at fabrikken kom i gang igjen. Vemork-anlegget ble forgjeves bombet fra fly 16. november 1943. Produksjonen ble siden flyttet til Tyskland. Etter krigen viste det seg at tyskerne neppe hadde kommet langt nok i sin forskning til å kunne lage atomvåpen selv om de hadde hatt tilgang på tungtvannet. Operasjon Freshman og Grouse. Det første forsøket på å ødelegge fabrikken ble gjort i november 1942. Planen besto av to operasjoner, den første var å slippe lokalkjente norske fallskjermsoldater som skulle fungere som en fortropp (Operasjon Grouse). Etter dem skulle det følge en gruppe engelske ingeniørsoldater i glidefly for å angripe selve fabrikken. 19. oktober 1942 ble den fire mann store Kompani Linge-gjengen sluppet over Telemark. Fra droppunktet måtte de gå et godt stykke på ski for å komme seg til fabrikken. Det ble derfor planlagt slik at de hadde rikelig med tid. 19. november skulle de britiske ingeniørsoldatene fra 1st British Airborne Division ankomme. To bombefly som tauet hvert sitt Horsa glidefly kom inn over Norge. Det første trekket sirklet over målområdet, men måtte på grunn av dårlig sikt gjøre vendereis. Over Rogaland begynte begge flyene å ise. Sleperen røk, og glideflyet styrtet sør for Lysefjorden mens trekkflyet klarte å vende tilbake til England. Det andre trekkflyet kom i vansker allerede ved innflyvningen over norskekysten. Glideren styrtet ved Helleland, lensmannsgården, innenfor Egersund, mens trekkflyet styrtet i Hæstadfjellet. Alle som var i trekkflyet omkom, mens de overlevende i glideren ble tatt med til Slettebøleiren på Bakkebø, utenfor Egersund, hvor de ble henrettet. I ettertid er det satt opp minnesmerker på Bakkebø samt en varde oppi fjellet der glideren krasjet. Av de ni overlevende fra styrten ved Lysefjorden ble fem fraktet til Grini, senere henrettet i Trandumskogen den 18. januar 1943. Fire ble fraktet til Lagård fengsel i Stavanger, der de ble torturert og henrettet 24. november. Alle de 14 overlevende fra styrtet ved Helleland ble henrettet allerede neste dag. Det var ingen overlevende fra det styrtede bombeflyet. Den norske Grouse-gjengen måtte deretter tilbringe en lengre ventetid på sitt skjulested på Hardangervidda. Der overlevde de på mose og lav hele vinteren, med unntak av et reinsdyr som ble skutt like før jul. Operasjon Gunnerside. Den britiske overkommandoen var klar over at Grouse hadde overlevd, og besluttet å bygge videre på denne gruppen ved å sende inn seks nye norske fallskjermsoldater. Disse landet i fallskjerm på Hardangervidda i februar 1943. De slo seg sammen med Grouse. Natt til 28. februar 1943 tok ni av dem seg fram til Våer, forserte juvet med den islagte elva Måna, og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt. Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. De to som hadde blitt igjen i fjellet kunne da gi beskjed til ledelsen i London om at oppdraget var svært vellykket. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til Sverige. Dette blir av mange regnet som den viktigste- og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig. Senkingen av D/F «Hydro». Etter et par måneder ble produksjonen satt igang igjen, og da de allierte fikk nyss om dette, planla de et nytt angrep. I november 1943 gikk 143 B-17 bombefly løs på anlegget, men minst 600 av de totalt 711 bombene bommet radikalt. Dette stoppet allikevel produksjonen en liten stund. Alt tungtvann var likevel ikke tapt for tyskerene. Dette tungtvannet ble transportert til Mæl fergekai under streng bevoktning for transport med jernbanefergen D/F «Hydro» over Tinnsjøen til jernbaneforbindelse med resten av Norge. Motstandsfolk fra Hjemmefronten lette etter en mulighet til å hindre at tyskerne fikk sendt resten av tungtvannet til Tyskland, og de fant ut at fergen var et svakt punkt i sikkerheten. 20. februar 1944 ble D/F «Hydro» sabotert ved å plassere en tidsinnstilt bombe i fergen. Fergen sank og ble liggende på 440 meters dyp. 14 nordmenn og fire tyskere omkom i senkingen av D/F «Hydro». Det er blitt gjennomført en stor undersøkelse av vraket i nyere tid. Man ønsket å sjekke om tønnene som overlevde sprengningen av fergen, fortsatt inneholdt tungtvann etter over 60 år på bunnen av Tinnsjøen. Man greide å heise opp et fat, nummer 26, fra lasten på fergen. Det viste seg at den inneholdt kalilut med en konsentrasjon på 1-2% tungtvann. Kalilut er utgangspunktet for destilasjonsprosessen som benyttes for å produsere tungtvann. Det var destilasjonsanlegget som ble ødelagt i sabotasjeaksjonen på Vemork. Deltakerne i aksjonene. Rekonstruksjon av sprengningspartiet i aksjon. Filmer. Det er spilt inn to kinofilmer om tungvannssabotasjen på Vemork: den norske, delvis dokumentariske spillefilmen "Kampen om tungtvannet" fra 1948 og det britiske actioneventyret "Heltene fra Telemark" ("The Heroes of Telemark") fra 1965. I den norske versjonen er det flere av skuespillerene som spiller seg selv. Hardangervidda nasjonalpark. Hardangervidda nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger innenfor Hardangervidda, Nord-Europas største høyfjellsplatå, i fylkene Buskerud, Telemark og Hordaland. Parken ble opprettet 10. april 1981, for å «"verne ein del av eit særleg verdfullt høgfjellsområde på ein slik måte at landskapet med planter, dyreliv, natur- og kulturminne og kulturmiljøet elles vert bevart, samstundes som området skal kunne nyttast for landbruk, naturvenleg friluftsliv og naturoppleving, jakt og fiske og undervisning og forsking"» og den dekker et område på 3 422 km². Nasjonalparken er fastlands-Norges største, og strekker seg fra Numedal og Uvdal i øst og Røvelseggi i Ullensvang i vest. Den ligger i kommunene Odda, Ullensvang og Eidfjord i Hordaland fylke; Vinje og Tinn i Telemark fylke og kommunene Hol og Nore og Uvdal i Buskerud fylke; og den grenser opp til Møsvatn Austfjell landskapsvernområde og Hardangerjøkelen landskapsvernområde, og Bjoreidalen naturreservat. Flora og fauna. Nasjonalparken representerer et særlig verdifullt høyfjellsområde. Den er viktig som tilholdssted for Europas største villreinstamme, og er sørligste utpost for fjellrev, snøugle og mange andre arter av arktiske planter og dyr. Nasjonalparken er også kjent for sine tallrike vann og vassdrag med fin fjellørret. Kulturminner. På vidda finnes det mange fangstanlegg fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Nordmannsslepa, som er de eldste ferdselrutene innlands mellom Østlandet og Vestlandet, går tvers over vidda. Forvaltning og bruk av området. Hardangervidda er et populært turmål for mange og DNT (Den Norske Turistforeningen) har mange turisthytter der. I påsken er det populært for mange å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda. Hardangervidda. Hardangervidda er et høyfjellsplatå i fylkene Buskerud, Telemark og Hordaland. I 1981 ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet på de sentrale delene av vidda. Landskap, geografi og geologi. Hardangervidda omfatter et område på ca. 8 000 km² og er Nord-Europas største høyfjellsplatå. Vidda strekker seg fra Røldal i Odda kommune i sør og til Finsedalen ved Bergensbanen i nord. Platået har en generell høyde på ca. 1 100–1 200 moh, men i nord hever Hardangerjøkulen seg til nesten 1 900 moh og i sør når Nupsegga i Vinje opp til 1 674 moh. Grunnplatået består av prekambrisk grunnfjell, i hovedsak dominert av hard gneis og granitt på østvidda. Hardangervidda ble isfri for omkring 9 000 år siden. Etter hvert vokste det fram et dekke av lav, som ga næringsgrunnlag for villreinen. Man antar at mennesket inntok vidda omtrent samtidig med at reinen etablerte seg der, og det er funnet omkring 250 steinalderboplasser der. Den eldste er fra ca. år 6 300 f.Kr. Hardangerviddas høyeste punkt er Sandfloeggi som er 1 721 moh. Andre topper er Hårteigen, 1 690 moh., Nupsegga, 1 674 moh. og Solfonn, 1 674 moh. og den største innsjøen er Møsvatn i Vinje Telemark Flora og fauna. Hardangervidda har et plante- og dyreliv som er typisk for sørnorske fjellområder. Vidda danner også en naturlig grense for utbredelsen av en rekke plante- og dyrearter i Norge, samtidig som den har en rekke karakterarter for høyfjell, eksempelvis jaktfalk, kongeørn, fjellrev og tidvis snøugle. Også jerv streifer på vidda, men det er ikke kjent at jerven holder til der permanent. Villreinstammen på Hardangervidda er Norges og Europas største, og her finner man blant annet rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen (som ellers er utdødd). I og rundt de rike våtmarks- og myrområde i fjellet finnes også ellers et stort artsmangfold. I de mange grunne vannene på vidda er ørreten enerådende, noe som er unikt i et så stort område på verdensbasis. Kulturminner. På vidda finnes det mange fangstanlegg fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Nordmannsslepa, som er de eldste ferdselrutene innlands mellom Østlandet og Vestlandet, går tvers over vidda. Forvaltning og bruk av området. Hardangervidda er et populært turmål for mange og Den Norske Turistforening (DNT) har mange turisthytter der. I påsken er det populært for mange å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda. «Tirpitz» (1939). «Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck», var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig. Skipet er oppkalt etter den tyske marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz. Nordover. «Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som f.eks. Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12.januar seilte «Tirpitz» gjennom Kielerkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under destroyereskorte og i tåke. Det engelske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde forlengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet. Men lørdag 17.januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord nord for Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i «Dahms Elektriske» i Strandgaten 18, men pga de dårlige atmosfæriske forholdene og strømrasjonering var det ikke før 23.januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksil-regjeringen. Churchill sendte 25.januar et notat til lord Ismay: «"Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det...Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet...Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomitéens møte tirsdag kveld."» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes RAF i å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag pga kjennskapet til den tyske koden. I Åsenfjorden (Fættenfjorden), hvor «Tirpitz» ble liggende en stund, utgjorde slagskipet en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv, og nok til at det i september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (Operasjon Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Senkningen. Men selv om skipet var alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, var ikke den britiske regjeringen fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis ' "tallboy"-bomber, utførte bombingen. 916 av mannskapet omkom. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden. Tirpitz-muséet. Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Muséet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz. Alfred von Tirpitz. Alfred Peter Friedrich Tirpitz (født 19. mars 1849 i Küstrin i det daværende Preussen, død 6. mars 1930 i Ebenhausen) var en tysk storadmiral (Großadmiral). Fra 12. juni 1900 ble han utnevnt til friherre, og kunne da ta navnet Alfred friherre von Tirpitz. Bakgrunn. Tirpitz stammet fra en brandenburgisk familie og var sønn av den prøyssiske rettsforvalter Rudolf Tirpitz (1811–1905). Tirpitz giftet seg 18. november 1884 i Berlin med Maria Auguste Lipke (f. 11. oktober 1860, død 1941). Han ble 12. juni 1900 i Bad Homburg vor der Höhe opphøyet i den prøyssiske adelen. Livsverk. Großadmiral (Storadmiral) Alfred von Tirpitz er regnet som grunnlegger av den tyske marine. Et mål var å skape en flåte som gjorde at Tyskland ble regnet med som en sjømakt. I begynnelsen av første verdenskrig ble den tyske flåte regnet som en trussel av England. Uoverensstemmelser med keiser Wilhelm II om flåtens innsats i krigen førte til at Tirpitz gikk ut av tjeneste. Slagskipet «Tirpitz» ble oppkalt etter Alfred von Tirpitz. Eksterne lenker. Tirpitz, Alfred von Tirpitz, Alfred von Tirpitz, Alfred von Tirpitz, Alfred von Lutz Schwerin von Krosigk. Johann Ludwig (Lutz) Graf Schwerin von Krosigk (født 22. august 1887 i Rathmannsdorf i kongeriket Sachsen, død 4. mars 1977 i Essen i Nordrhein-Westfalen) var en tysk greve og politiker. Han studerte juss og statsvitenskap i Halle, Lausanne og Oxford. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i hæren, tilslutt som premierløytnant, og ble tildelt Jernkorset. Han giftet seg med friherrinne Ehrengard von Plettenberg i 1918. Som en moderat konservativ ble han utnevnt til finansminister av Franz von Papen i 1932 og fortsatte i denne posten etter Hindenburgs ønske gjennom perioden med nasjonalsosialistisk styre. Flere medlemmer av hans familie deltok i likvideringsforsøk mot Hitler. I mai 1945 ble Krosigk utnevnt til Tysklands kansler av fungerende president Karl Dönitz. Regjeringen ble oppløst da dens medlemmer ble tatt til fange av britene i Flensburg 23. mai samme år. Krosigk ble senere satt i arrest i Nürnberg der han i den såkalte Ministerieprosessen 14. april 1949 ble dømt til ti års fengsel, blant annet for gjennom sitt embede å ha organisert plyndring av deporterte jøders eiendom. Han ble imidlertid løslatt ved et amnesti allerede 31. januar 1951. Krosigk var den første som refererte til "jernteppet" som senket seg over Europa, et begrep Churchill kort tid etter gjentok i en tale i USA. Enigma (krypteringsmaskin). Enigma (fra gr: «"gåte"») var en elektromekanisk krypteringsmaskin, som i stort omfang ble brukt av de fleste tyske militærstyrker til både kryptering og dekryptering av informasjon under andre verdenskrig. Den var enkel å bruke, og koden ble på tysk side antatt å være umulig å knekke, noe som var hovedårsaken til dens utbredelse. De allierte fikk etterhvert full tilgang til detaljene i kontruksjonen. Grunnet en rekke prosedyrefeil var det derfor mulig å dekryptere Enigmameldinger under store deler av krigen. En antar at dette medvirket til en betydelig forkorting av krigen Den britiske kodemaskinen Typex og flere amerikanske, for eksempel SIGABA eller M-134-C, lignet i prinsippet på Enigma, men var betraktelig sikrere. Historie. Enigma ble utviklet av ingeniør Arthur Scherbius. Enigma finnes i forskjellige versjoner som går helt tilbake til 1919. Arthur Scherbius grunnla et firma i Berlin med tanke på å fremstille maskinen, og de første kommersielle versjonene kom på markedet i 1923. Atskillige eksemplarer ble kjøpt av den tyske marinen i 1926; hæren tok i bruk maskinen i 1929, og de påfølgende årene fulgte praktisk talt alle tyske militære organisasjoner, og store deler av nazi-hierarkiet, etter. I den tyske marine ble den kalt «M»-maskinen. Forskjellige versjoner av Enigma ble brukt til praktisk talt alle tyske (og de fleste europeiske aksemakters) radio- og telegrafkommunikasjoner gjennom krigen; selv værmeldinger ble kryptert med en Enigma-maskin. Både spanjolene (under borgerkrigen) og italienerne (under andre verdenskrig) sies å ha brukt den kommersielle utgaven uendret til militære formål. Dette var ikke spesielt klokt, da de polske dekrypteringsekspertene Marian Rejewski, Jezy Rózycki samt Henryk Zygalski i samarbeid med engelskmennene klarte å knekke Enigma-maskinen. Ved museet i Bletchley Park (GB) i 2002 ble deres navn offentliggjort, og de ble tilskrevet æren for å ha knekt den tøffeste militære Enigma-versjonen fra 2. verdenskrig. Den kjente «D-dagen» ville blitt en katastrofe for de allierte hvis ikke de polske ekspertene Rejewski, Różycki og Zygalski i samarbeid med engelskmennene hadde klart å knekke Enigmaen og få tak i den vitale informasjonen. Deres gjennombrudd snudde krigen og førte til seier for de allierte. Bruk. Enigma-maskinen var elektromekanisk, da den brukte en kombinasjon av elektriske og mekaniske deler. Det mekaniske besto primært av et skrivemaskinlignende tastatur, som manipulerte elektriske kontakter såvel som en tannhjulsmekanisme. Den elektriske delen besto av et batteri som var koblet til lamper via tastene i tastaturet. Normalt var det slik at når en tast ble trykket ned på tastaturet, ville en av lampene bli tent av batteriet. På figur 1 kan man se tastaturet på forsiden av maskinen, og lampene er de små sirklene «over» tastaturet midt på maskinen. Hjertet av grunnutgaven var mekanisk og besto av flere forbundne flate valser/hjul med 26 kontakter på hver side, anbrakt sirkulært mot kanten av hjulet. Enhver kontakt på den ene siden av hjulet var forbundet til en annen kontakt på den andre siden. For eksempel var første kontakt på den ene siden av en valse forbundet til kontakt 14 på den andre siden og den andre til kontakt 22 på den andre siden og så videre. Alle valsene som ble levert med en Enigma var forbundet forskjellig og de tyske militær/parti-modellene brukte andre forbindelser mellom kontaktene enn de kommersielle modellene. Inni maskinen var det 3 «spor» (i de fleste varianter) hvor valsene kunne plasseres. Valsene ble anbrakt i «sporene» på en slik måte at kontaktene på utgangssiden av en valse var i kontakt med inngangskontaktene på den neste. Den tredje valsen var forbundet med en reflektor (unikt for Enigma-familien blant de forskjellige valse-maskiner som ble designet i perioden) som hadde faste ledninger som førte utdata fra den tredje valsen tilbake til andre kontakter på den samme valsen, og derfra tilbake til den første valsen, men i en annen rute. På bildet kan man se de tre valsene øverst på maskinen, med tenner som stikker frem fra overflaten og som tillater manuell innstilling. Når en tast ble trykt ned på tastaturet, ville strømmen fra batteriet som gikk til bokstaven, la oss si A, bli ledet til A-posisjonen på den første valsen. Derfra ville den via valsens ledningssystem gå til, la oss si, J-plassen på valsens andre side. Derfra ville den gå over på den neste valsen, som så ville være dreid sånn at første skives "J" var i forbindelse med "X" på den andre valsen. Derfra ville strømmen gå til den andre siden av skive to og så videre. Når strømmen hadde beveget seg igjennom skivesystemet og tilbake, ville en annen bokstav enn A bli opplyst i lamperekkene – og slik erstatte en bokstav med en annen, dette svarer til prinsippet i alle erstatnings-kode-systemer. På grunn av reflektoren kunne aldri en bokstav bli «kryptert» som seg selv, noe som var en avgjørende svakhet og hjalp de allierte å knekke systemet. På grunn av at valsenes endrede stilling (som kilometertelleren i en bil) med hvert trykk på tastaturet, kunne A være Q denne gangen, men den neste A kunne være noe annet neste gang, for eksempel T. Når 26 bokstaver hadde blitt trykt, ble den neste valsen rotert av en medbringerknast på den første valsen. Erstatningsalfabetet skiftet derfor for hvert tastetrykk. Enda bedre var det at på grunn av at den «tilfeldige» ledningsføringen på skivene, varierte den nøyaktige rekkefølgen av disse erstatningsalfabetene avhengig av deres utgangsposisjon, rekkefølgen, og hvilke skiver som var installert i maskinen. Disse innstillingene ble referert til som utgangsinnstillingene, og ble distribuert i bøker en gang i måneden (til å begynne med – de ble hyppigere som tiden gikk.) For å gjøre det enda vanskeligere å knekke de militære utgavene av Enigma utstyrte Scherbius Enigma med et kontaktpanel (Steckerbrett på tysk) foran på maskinen (se punkt 8 fig1, og fotografi). Her kunne man bytte om enkelte bokstaver, for eksempel kunne A bytte plass med G, E med W, og så videre. I seg selv var dette en enkel substitusjons-chiffer som lett kunne ha vært knekt for hånd, men i kombinasjon med valsene (polyalfabetisk chiffer), utgjorde dette likevel en kraftig forbedring i forhold til den sivile utgaven av Enigma. Maskinen var på grunn av reflektoren symmetrisk, slik at dekrypteringen foregikk på samme måte som krypteringen: man skrev den krypterte teksten og sekvensen av de opplyste lampene svarte til klarteksten. Dette virket imidlertid bare hvis den dekrypterende maskinen var konfigurert på samme måte som den krypterende (valsesekvens, ledningenes plassering, ringinnstillinger og utgangsinnstillinger); disse ble skiftet med jevne mellomrom (først månedlig, senere ukentlig, senere daglig og enda oftere nær krigens avslutning i noen forbindelser) og ble spesifisert i nøkkelskjemaer, som ble distribuert til Enigmabrukerne. Grunnleggende dekryptering. Koder kan behandles på mange måter, og ved utbruddet av første verdenskrig var de fleste kodebryteravdelinger så gode at de fleste koder kunne knekkes med tilstrekkelig anstrengelse. På den annen side var de fleste av teknikkene avhengig av å få tilgang til tilstrekkelige mengder med tekster som var kryptert med en bestemt nøkkel, slik at en kunne bruke statistikk og hardt arbeide for å finne mønster i disse. I den frekvensanalytiske teknikk teller man bokstaver og bokstavmøstre. Siden visse bokstaver opptrer mye oftere enn andre i alle språk vil disse tellingene vanligvis avsløre informasjon om sannsynlige substitusjoner i koden. Man ser typisk etter viktige bokstaver og kombinasjoner. På engelsk er for eksempel E, T, A, O, I, N og S lette å finne, såvel som NG, ST og lignende kombinasjoner. Når de forannevnte er funnet er budskapet delvis dechiffrert, og det avslører mer informasjon om andre sannsynlige substitusjoner. Enkel frekvensanalyse beror på at en gitt bokstav alltid erstatter en annen i koden; hvis dette ikke er tilfelle blir situasjonen mer innviklet. I mange år forsøkte kryptografene å skjule frekvensene ved å bruke flere forskjellige substitutter for de alminnelige bokstavene, men denne metoden er ikke i stand til helt å skjule mønsteret i substituttene for alminnelige bokstaver. Slike koder ble brukt allerede på 1500-tallet. En metode for å vanskeliggjøre frekvensanalyse er å bruke forskjellige substitutter for hver eneste bokstav og ikke bare de vanligste. Dette ville normalt være en meget tidkrevende prosess som ville kreve at partene utvekslet substitusjonsmønsteret sitt før de sendte kodede meldinger til hverandre. På 1400-tallet ble en ny teknikk oppfunnet, nå kjent som polyalfabetisk kode, som gir en enkel teknikk for å fremstille en myriade av substitusjonssmønstre. De to partene skulle utveksle en mindre mengde informasjon (den refereres til som nøkkelen) og deretter fulgte en enkel teknikk, som fremstilte mange substitusjonsalfabeter, og dermed mange forskjellige substitusjoner for hvert av meldingens bokstaver. Det tok flere hundre år før man kunne knekke disse kodene helt sikkert; de nye teknikkene ble grunnlagt på statistikk (koinsidenstelling for eksempel) for å kunne bestemme hvilken nøkkel som var brukt til krypteringi en av budskapene. Disse teknikkene ble brukt til å finne repeterende mønstre i kodeteksten, dette gav en ide om hvor lang nøkkelen var. Når lengden på nøkkelen er kjent, blir kodebudskapet i realiteten en serie budskaper, som hver har en lengde som er lik med nøkkelens lengde, og på disse kan man så bruke normal frekvensanalyse. Babbage, Kaisiski, og Friedman er blant dem som gjorde mest for å utvikle disse teknikkene. Kodebrukerne fikk ikke bare vite at de skulle bruke en forskjellig substitusjon for hvert bokstav, men også at de skulle bruke meget lange nøkler, slik at begge ovennevnte metoder ville mislykkes (eller i det minste bli langt vanskeligere). På den annen side er dette et vanskelig arrangement; en meget lang nøkkel tar lengre tid å overbringe til de parter som skal bruke den, og risikoen for feiltagelser blir større. Den ultimate kode av denne type ville være en hvor en meget lang nøkkel kunne genereres fra et simpelt mønster, slik at det ble dannet en kode med så mange substitusjonsalfabeter at frekvenstelling og statistiske angrep på koden ville være praktisk umulige. Enigmas bruk av multiple skiver medførte en enkel metode for å bestemme hvilket substitusjonsalfabet som skulle brukes til en vilkårlig klartekst når man krypterte, og hvilken tilsvarende bokstav som ble brukt når man dekrypterte. På denne måte var Enigma lik de polyalfabetiske krypteringer. På den andre siden hadde Enigma ulikt det polyalfabetiske system ingen iøynefallende nøkkellengde, siden skivene genererte et nytt substitusjonsalfabet hver gang en tast ble aktivert, og hele sekvensen av substiusjonsalfabeter kunne endres ved å rotere en eller flere av skivene, endre rekkefølgen av dem etc. før man begynte på en ny kryptering. Enkelt forklart hadde Enigma et bibliotek på 26 x 26 x 26 = 17576 substitusjonsalfabeter for en gitt kombinasjon og rekkefølge av skiver. Videre var rekkefølgen av alfabeter forskjellig, hvis skivene startet i posisjon ABC i motsetning til rekkefølgen ACB. Hvis lengden av budskapet ikke var lengre enn 17576 karakterer, ville det ikke være noen gjentakelse av noe substitusjonsalfabet. Og allikevel kunne denne nøkkel uten vanskeligheter kommuniseres til en annen bruker med noen få verdier: skivenummer, skiverekkefølge, ringposisjon og utgangsposisjon. Kodingsmetode. Enigma i bruk, Hamburg 10. desember 1943 En kodeknekker kunne selvfølgelig, hvis han hadde adgang til innstillingene, sette sin Enigmamaskin på samme innstilling og dekryptere budskapet. Man kunne utsende kodebøker med innstillinger, men disse kunne snappes opp. Istedet oppfant tyskerne et snedig system som kombinerte disse mulighetene. I begynnelsen fikk Enigmaoperatørene en ny bok hver måned som inneholdt utgangsinnstillingene til maskinen. For eksempel kunne innstillingene på en bestemt dag være å sette skive 7 i slot 1, nr 4 i slot 2, og 6 i 3. Deretter roteres de, slik at slot 1 står ved bokstav X, slot 2 ved J og slot 3 ved A. Når skivene kunne flyttes rundt gir det med tre skiver i tre spor ytterligere 3 x 2 x 1 = 6 kombinasjoner å ta i betraktning, noe som ga i alt 105456 mulige alfabeter. Der var også en ringinnstilling for hver skive, som tilførte enda mer variasjon. Når dette var gjort ville operatøren velge en annen innstilling for skivene, men kun for rotasjonen av disse. En bestemt operatør kunne velge ABC, og det ville være tekstinnstillingen for den gjeldende kodningssesjonen. Deretter ble budskapsinnstillingen satt på maskinen, som stadig var i utgangsinnstillingen, og for å være på den sikre side ble det skrevet to ganger. Resultatet ble deretter kryptert slik at ABC skrevet to ganger kunne bli for eksempel XHTLOA. Operatøren roterte deretter skivene til budskapsinnstillingen ABC. Resten av beskjeden ble deretter kryptert og sendt ut over radioen. I den motsatte enden ble operasjonen reversert. Operatøren setter maskinen i utgangsinnstillingen og skriver de første 6 bokstavene av meldingen. Ved å gjøre dette vil han se ABCABC lyse opp på maskinen. Deretter dreier han valsene til ABC og skriver resten av den krypterte meldingen inn og dekrypterer denne. Dette var et fremragende system, fordi kryptoanalyse grunnleggende avhenger av frekvenstelling. Selv om mengder av meldinger ville bli sendt på en tilfeldig dag med seks bokstaver fra grunninnstillingen ville disse være tilfeldige. Mens et angrep på selve koden burde være mulig, ville hver eneste melding bruke en forskjellig kodenøkkel, hvilket i praksis gjorde frekvenstelling umulig. Med moderne datamaskiner kunne tingene ha vært annerledes, men med papir og blyant... Enigma var meget sikker. Tyskerne stolte derfor veldig sterkt på den. Enigmakryptert trafikk inkluderte alt fra planer og taktikk på høyeste nivå til trivialiteter, slik som værmeldinger og endatil fødselsdagsgratulasjoner. Enigmakoden brytes. Innsatsen som medførte at den tyske koden ble brutt, ble påbegynt i 1929, da polakkene snappet opp en Enigmamaskin som hadde blitt sendt fra Berlin og ved en feil ikke sendt som diplomatisk bagasje. Det var ikke den militære versjonen av maskinen, men det antydet at tyskerne kanskje ville anvende Enigma framover. Da det tyske militæret begynte å bruke modifiserte Enigmamaskiner få år senere begynte polakkenes forsøk på å bryte systemet ved å finne skivenes ledningsføring i militærversjonen og med å finne en metode for å gjenskape innstillingene for bestemte meddelelser. En ung polsk matematiker, Marian Rejewski, utførte i samarbeid med Jerzy Rozycki og Henryk Zygalski et av de mest betydningsfulle gjennombrudd i kryptanalysens historie ved å bruke grunnleggende matematiske og statistiske metoder til å gjøre begge deler. Rejewski la merke til et mønster som skulle vise seg å være av avgjørende betydning; idet budskapskoden ble gjentatt i begynnelsen av meddelelsen, kunne man gjette seg fram til skivens ledningsføring ut fra den måte de endret seg på, og ikke fra selve bokstavene. La oss for eksempel si at en operatør valgte QRS som meddelelsesinnstilling. Han ville så stille inn maskinen på den dagens grunninnstilling, og deretter skrive QRSQRS. Dette ville komme ut som for eksempel JXDRFT. Dette ser fullstendig intetsigende ut, men det som Rejewski utnyttet var at skiven hadde flyttet seg tre posisjoner mellom de to sett av QRS – vi vet at J og R er de samme bokstaver, og at det samme gjelder for XF og DT. Vi vet ikke hvilke bokstaver de står for, men det bekymrer oss ikke, fordi mens det er et enormt antall skiveinnstillinger er det kun et lite antall skiver, hvor J endres til R, X til F og D til T. Rejewski kalte disse mønstrene for kjeder. Å finne de rette kjeder ut fra 105456 muligheter var en formidabel oppgave. Polakkene utviklet et antall metoder til hjelp. En av teknikkene brukte gjennomsiktige strimler for hver skive, som kunne vise hvilke bokstaver som kunne sammenkjedes, hvor de bokstaver som ikke kunne kjedes ble mørklagt. De tok så strimlene og la dem over hverandre så de kunne se hvor strimlene var gjennomsiktige hele veien igjennom, så bokstavene kunne ses. Engelskmennene hadde også utviklet en lignende teknikk som de forsøkte å knekke den militære Enigmakoden med, men denne slo feil. Noen tusen muligheter er selvfølgelig et større arbeide. Som hjelp til dette arbeidet bygget polakkene flere parallelle enigmamaskiner, som de kalte «bomba kryptologiczna» (kryptologisk bombe). (Noen mener at navnet stammer fra en lokal isrett, eller fra den tikkende lyden maskinen fremkalte mens den arbeidet seg gjennom de mulige kombinasjoner; franskmennene endrede senere navnet til 'bombe' og engelskmennene til 'bomb'). De mulige skivesettene ble satt i maskinen, og deretter ble alle innstillingene prøvd ut med en tekst på en gang. Dette medførte at mulighetene var blitt redusert til hundreder, og dette er et antall som er realistisk å prøve ut med håndkraft. Polakkene var i stand til å bestemme ledningsføringen i de skivene som ble brukt av det tyske militæret og var, ved å bruke dem, i stand til å dekode en stor del av den tyske hærs kodetrafikk i størsteparten av 1930-årene. De mottok litt assistanse fra fransk side, som hadde en agent (Hans Thilo-Schmidt, med fransk kodenavn Asch) i Berlin. Han hadde adgang til Enigmakodeskjemaene, manualer, o.s.v. Rejewskis kryptoanalytiske gjennombrudd var på den andre siden ikke avhengig av disse informasjonene; han fikk ikke vite om den franske agenten, eller dennes materiale. Noen kilder påstår (uten særlig støtte fra deltagernes nedtegnelser) at en polsk mekaniker, som jobbet i en tysk fabrikk som produserte Enigmamaskiner, i 1938 tok notater vedrørende komponentene, før han ble utvist til hjemlandet, og at han med hjelp fra de engelske og franske hemmelige tjenester konstruerte en tremodell av maskinen. Det finnes også en historie om at den polske motstandsbevegelsen foretok et overfall på et tysk militærkjøretøy som transporterte en Enigmamaskin. Ingen av disse tilfellene ville ha medført kjennskap til grunninnstillingene og enda mindre til operatørenes individuelle beskjedinnstillinger. Disse historiene er således lite troverdige. Det som imidlertid hendte i 1939 var at den tyske hær økte kompleksiteten til Enigmamaskinene sine. Der de før kun hadde brukt tre skiver som de flyttet fra slot til slot, økte de antallet til fem skiver. Deres operatører sluttet også med å sende de individuelle beskjedinnstillinger dobbelt, noe som eliminerte den opprinnelige metoden for å avlure koden. Polakkene, som innså at en invasjon fra Tyskland var nært forestående, besluttet seg i midten av 1939 for å dele sitt arbeid, og leverte noen av sine reserveenigmaer videre til franskmennene og engelskmennene, sammen med opplysninger om Rejewskis gjennombrudd og opplysninger om andre teknikker de hadde utviklet. Informasjonene ble sendt til Frankrike i diplomatbagasje; engelskmennenes andel gikk videre til Bletchley Park. Inntil da hadde tyske militærenigmaer motstått ethvert fransk og engelsk angrep, og de sto overfor den skremmende muligheten at tysk kommunikasjon ville forbli lukket under hele den krig som stod malt i horisonten. Under den tyske besettelsen av Polen forlot nesten alle medlemmer av den polske kryptografiske avdelingen landet, og de fleste endte i Frankrike, hvor de samarbeidet med franske kryptografer om å dekode tyske sendinger. Dette samarbeidet fortsatte til Frankrikes fall (og endog litt tid etter dette). Det lyktes for noen av de franske og polske kryptografer å flykte til England; ingen av dem ble brukt til å hjelpe de engelske kryptoanalytikerne i deres arbeid mot de tyske Enigmanettverk. Da Rejewski kort før sin død fikk vite om arbeidet som var utført på Bletchley Park og som han hadde påbegynt i Polen i 1932, og om dets betydning for å vinne krigen, ble han forbløffet. Ultra. Med denne massive polske hjelpen begynte engelskmennene selv å arbeide med tysk Enigmatrafikk. Tidlig i 1939 installerte det engelske secret service sin «Code and Cypher School» på Bletchley Park 80 km nord for London, med det formål å knekke de tyske Enigmakodene hvis det var mulig. De opprettet også et stort oppsnappingsnettverk, som skulle samle inn den krypterte trafikken til kodebryterne på Bletchley. Med tiden oppsto også en temmelig stor organisasjon som kontrollerte distribusjonen av den resulterende hemmelige informasjon. Strenge regler ble satt i verk for å begrense antallet personer som kjente til eksistensen av informasjon fra Ultra, og for å sikre at ingen handlinger ville gi Aksemaktene mistanke om at de Allierte kjente deres planer. På Bletchley Park overvant engelske matematikere, kryptografer, sjakk- og bridgespillere samt kryssordfanatikere de problemene de tyske Enigmavariantene stilte dem overfor, og de fant metoder for å knekke dem. Blant disse var Alan Turing. Den informasjonen de fikk i hendene ble med tiden kalt Ultra. De engelske metodene var svært lik de opprinnelige polske, men var basert på andre detaljer fordi den tyske hær for det første hadde endret praksis (flere skiver etc), slik at de polske prinsippene ikke virket uten modifikasjoner. Og for det andre hadde den tyske flåte alltid hatt en sikrere praksis, ingen hadde dekodet noe av dens trafikk. En ny metode var avhengig av det faktum at reflektoren (en patentert egenskap ved Enigmamaskinen) garanterte for at ingen bokstav kunne kodes som seg selv, slik at en 'A' aldri ville bli kodet som 'A'(se figur 1). En annen teknikk baserte seg på forskjellige alminnelige tyske fraser som for eksempel "Heil Hitler" eller "svar utbedes", som ville det være sannsynlig å finne i klartekst i flere beskjeder. Vellykkede gjetninger på klarteksten ble kalt «krybber» på Bletchley. Med et sannsynlig klartekstfragment og kjennskapen til at ingen bokstav kunne kodes som seg selv, var det ikke uvanlig at en korresponderende kodet tekst kunne identifiseres. Dette gir et meget godt hint om hvilke innstillinger som er brukt til teksten, på samme måte som polakkene var kommet frem til budskapsinnstillingene før krigen. Tyske operatører var i noen tilfeller til stor hjelp for kodeknekkerne. På et tidspunkt ble en operatør bedt om å sende et testbudskap, han trykket på T-tasten gjentatte ganger og sendte budskapet. Den engelske analytikeren som mottok en lang meddelelse uten en eneste T forstod umiddelbart hva som hadde skjedd. I andre tilfeller brukte Enigmaoperatørene konstant de samme innstillinger til meddelelsene uten å endre dem, det var ofte deres egne initialer eller deres kjæresters. Analytikerne ble satt til å finne sånne tekster i mylderet av trafikk som ble oppfanget hver eneste dag, slik at man på Bletchley ved å benytte den opprinnelige polske teknikken lette etter dagens grunninnstillinger. Andre tyske operatører brukte «formularer» til daglige rapporter, spesielt værutsikter, så den samme "krybbe" kunne tas i bruk hver dag. Fra begynnelsen var den tyske marines Enigmaversjon mer komplisert, idet den brukte en større variasjon av skiver enn hærens og luftvåpenets, så vel som flere forskjellige bruksmåter. Dette gjorde dem mye sikrere enn andre Enigmavarianter. Engelskmennene hadde ikke den minste idé om grunninnstillingene til disse maskinene, og man hadde meget få sannsynlige klartekstmeddelelser som kunne brukes. Andre og langt mere direkte metoder var nødvendige for å bryte dette systemet, og med de tyske ubåtene som på det tidspunkt gikk amok i Atlanterhavet var mer direkte tilgang til problemet nærliggende. Den 7. mai 1941 erobret engelske kommandosoldater et tysk værskip sammen med dets krypteringsutstyr og koder, og to dager senere kapret de U-110 med dens Enigmamaskiner, kodebok, operasjonsmanual og andre informasjoner som satte dem i stand til å bryte kodene helt inntil slutten av juni. Ut over U-110 ble Enigmamaskiner eller innstillingsbøker erobret fra ialt 7 ubåter og 8 tyske overflateskip, heriblant ubåtene U-505 (1944) og U-559 (1942), såvel som fra et antall værskip, ombygde trålere og andre skip. Adskillige andre fantasifulle metoder ble tenkt ut, inklusive Ian Flemings forslag om å «styrte ned» med erobrede tyske bombefly i havet nær tyske skip, med det formål å bli "reddet" av disses besetninger, som så ville bli tatt til fange av kommandosoldater som ville være gjemt i flyene. I andre tilfeller lurte de allierte tyskerne til å forsyne dem med «krybber». For å gjøre dette kunne de allierte legge ut miner (eller andre aksjoner), deretter lyttet de til de beskjedene som ble sendt. Så visste man at ordet "Minen" ville forekomme i noen av dem. Denne teknikken ble kalt "gardening" (hagearbeid). Hvis tyskerne på et tidspunkt hadde skiftet ut hver eneste skive på et og samme tidspunkt, er det mulig at engelskmennene aldri ville ha kunnet bryte koden. På den andre side ble det aldri gjort, både på grunn av omkostningene og vanskeligheten ved å få så mange nye skiver utlevert til skip og enheter. Istedet tilføyde tyskerne med jevne mellomrom nye skiver til de eksisterende, og da var det hele tiden mulig å dekode innstillingene på disse etter kort tid. Selv disse korte periodene hadde dramatisk innvirkning på krigen. På kurver over mengden av kode som var dechiffrert mot britiske flåtetap pr måned var det tydelig å se at tapene steg når Enigmakoden 'gikk i sort' og omvendt. Men i 1943 var det dekodet så mye trafikk at kodebryterne hadde en glimrende forståelse for de budskap som ble sendt til forskjellige tider og fra forskjellige kilder. For eksempel var en meddelelse som kom fra vest klokken 6 om morgenen høyst sannsynlig fra et værskip i Atlanteren, og det betød at meddelelsen nesten med sikkerhet inneholdt disse «krybbene». Fra dette tidspunkt ble den tyske marines Enigmabudskaper lest konstant, selv etter endringer i grunninnstillingene. På den andre siden reduserte de nye knepene, som det polske system, kun antallet mulige innstillinger. Det var stadig utallige kombinasjoner, og på grunn av de nye skivene var antallet variasjoner enda større enn de polakkene hadde vært stilt overfor. Løsningen på dette problemet var at de allierte «went industrial», og fremstilte mye større versjoner av den polske bomben som kunne teste hundrevis av nøkler på en gang. Noen tyskere hadde en anelse om at alt ikke var som det skulle være med Enigma. Karl Dönitz mottok rapporter om "umulige" trefninger som fikk ham til å mistenke lekkasjer i sitt kommunikasjonssystem. Ved et tilfelle møttes tre ubåter ved en liten øy i det Karibiske hav, hvorpå en engelsk destroyer dukket opp fordi den ikke kunne motstå et så fristende bytte. Alle tre slapp unna og rapporterte om det som var skjedd. Dönitz forlangte øyeblikkelig en gjennomgang av sikkerheten ved Enigma. Analysen konkluderte med at hvis det var et problem var det ikke forårsaket av Enigma som sådan. Dönitz fikk allikevel skiftet ut kodebøkene, og britene var dermed igjen ute i mørket for en tid. Han ble aldri overbevist om at Enigma ikke var sikker. Dette selv om hans egen kontraspionasje «B-Dienst», som delvis hadde brutt den engelske marines koder, leverte informasjon som tydet i den retning. Etter krigen fant og tilbakeholdt grupper fra det amerikanske TICOM-prosjekt et betydelig antall tyske kryptografipersonalmedlemmer. Blant de tingene som de fikk at vite fra dem var at i det minste tyske kryptografer utmerket godt forstod hvordan Enigmameddelelser kunne brytes. De fant det bare umulig å forestille seg at noen ville begi seg ut på det enorme arbeide det krevde. (Se "Bamfords Body of Secrets" om dette). I 1941 fant den engelske etterretningstjenesten ut at den tyske marine skulle til å introdusere Triton, som var en ny fireskivet Enigma, istedet for den gamle med tre skiver. For de allierte var det heldig at en ubåt i desember ved en feiltagelse sendte en meddelelse med Triton, før systemet var implementert. Da de innså feiltagelsen, gjenutsendte de meddelelsen med den gamle tre-skivers Enigma, og dette ga britene nok av hint til at den ny maskinen var knekket meget kort tid etter at den ble operativ 1. februar 1942. Triton-nettverket ble gitt navnet Shark. I 1945 kunne nesten all tysk Enigmatrafikk dekodes i løpet av en eller to dager, allikevel forble tyskerne overbevist om dens sikkerhet. Hvis de hadde vært klar over de alliertes fremskritt med Enigmakoden, ville de simpelthen ha skiftet ut systemene, og tvunget kodebryterne til å starte forfra. Kodetrafikken ble betraktet som så sikker at tyskerne åpent diskuterte sine planer og troppebevegelser. På den måten forærte tyskerne allierte store mengder meget anvendelig informasjon. Ikke all informasjon ble brukt riktig, Slaget om Ardenne kunne klart forutses i Enigmatrafikken, men informasjonen ble feiltolket. Det antas vanligvis at det at Marinens Enigmakode ble brutt medførte at krigen ble avkortet med ett år, men virkningen på Slaget om Atlanteren (1940) alene kan tyde på at dette er en underdrivelse. Etter krigen. Det faktum at Enigmakoden hadde blitt brutt under krigen forble en hemmelighet til slutten av 1960-årene. Det viktige bidrag til krigsanstrengelsene som ble utført av mange mennesker forble ukjent, og de kunne ikke få del i æren for det som sannsynligvis var en av hovedårsakene til at de allierte vant krigen på så kort tid som de gjorde. Men med tiden ble historien kjent. Etter krigens slutt solgte britene og amerikanerne overskuddet av Enigma- og Enigmalignende maskiner til mange land rundt om i verden, som forble overbeviste om sikkerheten ved denne bemerkelsesverdige kodemaskinen. Deres kodetrafikk var ikke så sikker som de trodde, hvilket naturligvis var en av grundene til at britene og amerikanerne gjorde maskinene tilgjengelige. I 1967 ga David Kahn ut sin bok The Codebreakers, som beskrev erobringen av en marineenigma fra U-505. Han fortsatte med å nevne, noe i forbifarten, at Enigmameddelelser allerede på det tidspunkt ble dekodet ved hjelp av maskiner som fylte adskillige bygninger. I 1970 var nyere computerbaserte kodesystemer i ferd med å bli vanlige, ettersom verden i større grad var i ferd med å gå over til computerisert kommunikasjon, og brukbarheten til Enigmakopier (og skive-maskiner i almindelighet) raskt avtok. På det tidspunkt ble det besluttet å "slippe katten ut av sekken", og offisielle rapporter om noen av Bletchley Parks operasjoner ble frigitt i 1974. Spesielt kryptografiens nyere historie må studeres med større skepsis enn om man leser historie i alminnelighet. En ansvarlig og deilig kort beskrivelse av kryptografien under andre verdenskrig og som stort sett er up-to-date er "Battle of Wits" av Stephen Budiansky. Den dekker ikke kun historien om Enigma. Hugh Sebag-Montefiores nylige "Enigma" er både velskrevet og nøyaktig, og inkluderer noe hittil ukjent informasjon – og mange fremragende fotografier. David Kahns "Breaking the Enigma" er hovedsakelig om problemene vedrørende marinens Enigma; den er også nøyaktig. Til sist må nevnes at en fremragende og tilgjengelig, ut over å være kort, beskrivelse av Enigma, så vel som andre koder og ciffre, kan finnes i Simon Singhs "The Code Book". Odyssevs. Odyssevs (gresk: Ὀδυσσεύς, latin: "Ulyssēs"), var den antikke greske konge av Ithaka (øyene vest for det greske fastland) og er en av heltene i Homers episke dikt "Odysseen". Han har også en viktige rolle i Homers "Iliaden", og i andre tekster i "Episk syklus". Som konge av Ithaka, ektefelle av den trofaste Penelope, far til Telemakhos, og sønn av Laertes og Antiklea, var Odyssevs kjent for sin list og rådsnarhet, og har således fått det litterære tilnavnet "mētis", «den listige». Han er mest kjent for de ti begivenhetsrik årene han trengte for å seile hjem etter å ha deltatt i den ti år lange krigen mot Troja og hvor han overlistet trojanerne med å forkle de greske soldatene i en stor hest bygget i tømmer. Navn, etymologi og tilnavn. Hans navn har flere varianter: Olysseus (), Oulixeus (), Oulixes () og han var kjent som på latin eller i romersk mytologi. Etymologien av navnet er omtvistet. I henhold til et syn er navnet Odyssevs avledet fra verbet "odussomai" (ὀδύσσομαι), i betydningen «å bli vred mot», «hat», noe som antyder at navnet kunne bli gjengitt som «den som er vred/hater». Et alternativt syn er at navnet er av en opprinnelse som ikke er gresk og antagelig også heller ikke indoeuropeisk, men med ukjent etymologi. I "Iliaden" og "Odysseen" er det flere litterære epiteter (beskrivende tilnavn) for å karakterisere Odyssevs. I "Odysseen" 19 hvor Odyssevs' tidlige barndom er beskrevet, ble Autolykos bedt av ammen Eurykleia om å gi gutten navn. Eurykleia forsøkte å forlede ham til å gi gutten navnet "Polyaretos", i betydningen «ham som har blitt bedt mye for». På gresk kan imidlertid Polyaretos også bli forstått i den motsatte mening: «mye forbannet». Autolykos synes å forstå denne tilleggsmeningen av navnet og ga således sin dattersønn navnet Odyssevs. Han har også farsnavnet "Laërtiadês" (gresk: Λαερτιάδης), sønn av Laertes. Da Odyssevs møtte kyklopen Polyfemos kalte han seg Utis (eller "oudeis") som betyr «ingen», men det er også en fiffig sammendragning av navnet Odyssevs. Odyssevs' navn og fortellinger ble også lagt til og tilpasset etruskisk mytologi under navnet "Uthuze". Slekt. Odyssevs og Penelope, maleri av Johann Tischbein, 1802. Svært lite er fortalt om Odyssevs' bakgrunn, annet enn at hans bestefar på farsiden, eller muligens stebestefar, er Arkesios, sønn av Kephalos og sønnesønn av Aiolos, og hans bestefar på morsiden var Autolykos, sønn av Hermes og Kione. I henhold til "Odysseen" var hans far Laertes og hans mor var Antiklea, skjønt det eksisterer en ikkehomersk tradisjon som hevder at Sisyfos var hans virkelig far, men det tjener som en fornærmelse overfor Odyssevs' karakter. Ryktet gikk at Laertes kjøpte Odyssevs fra den medvitende kongen, men hans sanne slekt ble alltid avslørt mot slutten av skuespillene. Odyssevs skal ha hatt en yngre søster, Ktimene, som dro til Same for å bli gift og er nevnt av svinerøkteren Eumaios som hun vokste opp sammen med i Bok XV av "Odysseen". Ithaka, en øy langs den joniske nordvestlige kystlinjen av Hellas, er en av flere øyer som kan ha utgjort riket til Odyssevs' familie, men den sanne utstrekning av Kephalos' rike og de faktiske identitetene av de øyer som er nevnt i Homers tekster er ukjente. «Grusomme Odyssevs». Homers "Iliaden" og "Odysseen" framstiller Odyssevs som en kulturhelt, men romerne, som mente at de selv var etterkommere av den trojanske helten Aineias, betraktet ham utelukkende som en slyngelaktig forfalsker eller bedrager. I Virgils "Æneiden" er han jevnlig referert til som «grusomme Odyssevs» (latin "dirus Ulixes") eller «svikefull Odyssevs» ("pellacis", "fandi fictor"). Turnus i "Æneiden" ix gir Aineias bilder av krevende, likeframme romerske dyder, erklærer at «Du skal ikke finne sønnene til Atreus her, heller ikke jukset til den slu Ulysses å frykte». Mens grekerne beundret Odyssevs' kløkt og lureri, var disse kvalitetene ikke innbydende for romerne som hadde iboende en ubøyelig æresfølelse. I Euripides' tragedie "Ifigenia i Aulis" (405 f.Kr.) fortelles det at etter å ha overbevist Agamemnon om å samtykke til å ofre sin datter Ifigenia for å formilde gudinnen Artemis, lettet Odyssevs denne ofringen ved å fortelle hennes mor Klytaimnestra at piken skulle bli gift til Akilles. Hans forsøk på å unngå hans hellige ed for å forsvare Menelaos og Helena krenket de romerske oppfatningene om plikt; de mange strategisk grep og lureri som han benyttet for å få det på sitt vis, fornærmet de romerske følelsene om ære. Før den trojanske krig. Helena, «den vakreste kvinne i verden», skulptur av Antoine Étex (1859). Odyssevs' liv er plassert i de mørke århundrene i gresk historie, en gang på 1200-tallet f.Kr., og sagnene om Odyssevs og Trojakrigen ble formidlet muntlig av omreisende skalder og sangere i flere århundrer før de ble skrevet ned og fant sin form i eposene "Iliaden" og "Odysseen", bestående av henholdsvis 16 000 og 12 000 linjer. Disse diktene har sannsynligvis en historisk kjerne på samme måte som fortiden lever videre i andre heltedikt.Derimot handler "Iliaden" om kun noen få dager av den ti år lange beleiringen av Troja som ender med Hektors død. "Odysseen" beskriver den ti år lange reisen fra Troja til Odyssevs hjemsted på Ithaka, preget av storslåtte eventyr og fantastiske skipperskrøner som er blitt samlet i et verk. Odyssevs var opprinnelig en av Helenas friere. Han forsøkte å hjelpe hennes far Tyndareos med å avgjøre hvem som skulle få gifte seg med datteren; til gjengjeld støttet Tyndareos Odyssevs i hans frieri til Penelope. Odyssevs og alle de andre frierne ga sitt ord på å forsvare Helenas ekteskap med den vinnende frieren, Menelaos, kongen av Sparta. Da Helena ble bortført tilkalte Menelaos de andre frierne for å innfri deres eder og for å få hjelp til å skaffe henne tilbake, et forsøk som førte til mobiliseringen av den trojanske krigen. Odyssevs forsøkte å unngå det med å simulere galskap, da et orakel hadde forutsett en langvarig hjemreise for ham om han dro ut i krigen. Han spente et esel og en okse til plogen (da de hadde ulik lengde, forhindret det å pløye hensiktsmessig) og begynte å så sin marker med salt. Palamedes, på vegne av Menelaos' bror Agamemnon, forsøkte å motbevise Odyssevs' galskap, og plasserte Telemakhos, Odyssevs' unge sønn, foran plogen. Odyssevs vred plogen vekk fra sønnen, og avslørte således sitt lureri. Odyssevs beholdt et nag mot Palamedes under hele krigen for å ha avslørt hans list og for å ha dratt ham vekk hjemmefra. Odyssevs og de andre sendebudene til Agamemnon reiste deretter til øya Skyros for å rekruttere Akilles ettersom en spådom hadde sagt at Troja ikke kunne bli erobret uten ham. De fleste redegjørelser forteller at Akilles' mor Thetis forkledde den unge krigeren som en kvinne for å skjule ham fra sendebudene ettersom at et orakel hadde fortalt at Akilles verken ville leve et langt, fredelig liv eller oppnå evig ære om han døde ung. Den lure Odyssevs oppdaget hvem av kvinnene foran ham som var Akilles da kun en av dem var interessert i å undersøke våpnene som var skjult blant en rekke kostbare gaver for døtrene til deres vert. Odyssevs sørget deretter for at et krigshorn ble blåst og øyeblikkelig grep Akilles et våpen og avslørte seg selv. Da måtte han følge Agamemnons innkalling og dra med de andre grekerne i krigen. "Iliaden". Odyssevs var en av de mest kjente greske krigerne under Trojakrigen. Ved siden av Nestor og Idomeneus var han blant de mest tiltrodde rådgivere. Han kjempet alltid for den akajernes sak, særlig når det ble stilt spørsmål ved kongen, som i et tilfelle da Thersites hevet røsten mot ham. Da Agamemnon, i den hensikt å sette akajernes moral på prøve, fortalte om sin hensikt å forlate Troja, var det Odyssevs som gjeninnførte orden i grekernes leir. Senere, etter at mange av heltene hadde forlatt slagmarken på grunn av skader, blant dem også Odyssevs og Agamemnon, overtalte Odyssevs igjen Agamemnon om ikke å trekke seg tilbake. Sammen med to andre sendebud, ble han valgt i det mislykkete forsøket på å overtale Akilles til å vende tilbake til kampen. Da Hektor foreslo tvekamp, var Odyssevs en av akajerne som motvillig meldte seg frivillig for å møte ham. Ajax den store, sønn av Telamon, var imidlertid den frivillige som til sist kjempet mot Hektor. Odyssevs støttet Diomedes, en annen av de fremste krigerne til akajerne, under et suksessfullt angrep om natten for å drepe Rhesos, konge av Trakia og alliert av Troja, ettersom det hadde blitt spådd at om hans hester drakk fra elven Skamandros kunne Troja ikke bli erobret. Etter at Patroklos hadde blitt drept, var det Odyssevs som rådet Akilles til å la akajerne få spise og hvile framfor å følge hans rasende vilje om å vende tilbake til slagmarken for øyeblikkelig å drepe trojanere. Til sist ga Akilles seg motvillig. I løpet av lekene under begravelsen for Patroklos ble Odyssevs involvert i en brytekamp med Ajax, foruten også et kappløp. Med hjelp av gudinnen Athene, som favoriserte ham, og til tross for Apollon hjalp de andre konkurrentene, vant han løpet og klarte uavgjort i brytekampen, til alles overraskelse. Odyssevs har tradisjonelt i "Iliaden" blitt vurdert som Akilles motsetning eller antitese: mens Akilles' angst er overveldende og er selvdestruktiv, er Odyssevs oftest sett på som en mer gjennomsnittlig mann uten ekstreme kvaliteter, men kjent for sin beherskelse og diplomatiske evner. Han er mer konvensjonelt sett på som antitesen til «telemoniske» Ajax ettersom sistnevnte har bare muskelkraft å fare med, mens Odyssevs ikke bare er oppfinnsom (som bevist med hans ide om den trojanske hest), men er også en elegant taler i forsamlingen, en veltalenhet som best er demonstrert i sendebudet til Akilles i bok 9 av "Iliaden". Og de to er ikke bare motsetninger på abstrakt nivå, men ofte det motsatte i praksis; de har mange dueller og sammenstøt (som fortalt i neste seksjon). Odyssevs er en aristokrat sammen blant andre heltmodige helter i "Iliaden". Det nevnes andre, enkelte fagmenn, smeder, tømmermenn, sannsigere og leger, som synes å ha høyere status enn eksempelvis kvinnelige fanger, som kalles for slaver, men som likevel ikke synes å være verre stilt enn andre. Odyssevs' folk deltar i den store krigstoktet til Troja, men de er knapt med i kampen som synes å være begrenset til nærkamp mellom tungt bevæpnede adelsmenn på begge sider. De deltar dog på forsamlingene, men uten talerett. Bare en gang våger en mann av folket å ta ordet. Det er det berømte avsnittet i "Iliaden" hvor Thersites tar ordet, som nevnt over, for å foreslå at man oppgir beleiringen av Troja. Øyeblikkelig slår Odyssevs ham over ryggen med sitt septer for å sette stopper for ikke nødvendigvis forslaget, men for det enestående bruddet på korrekt oppførsel. Andre fortellinger fra Trojakrigen. Odyssevs sørger for å få drept Hektors unge sønn ved å kaste ham utenfor bymuren. Da akajernes skip nådde Trojas strender var det ingen som ville hoppe i land først ettersom det var et orakel som hadde spådd at den første akajer som satte foten på trojansk jord ville dø. Odyssevs kastet skjoldet sitt på stranden og hoppet ned på det. Han ble fulgt av Protesilaos og ble deretter den første av dem som døde. Odyssevs tilga aldri Palamedes for å ha avslørt hans falske galskap og anklaget ham som en forræder. Ved et tidspunkt overbeviste Odyssevs en trojansk fange om å skrive et brev som lot som det kom fra Palamedes. En gullsum ble nevnt for å ha vært belønningen for Palamedes' forræderi. Odyssevs drepte deretter fangen og skjulte gullet i Palamedes' telt. Han forsikret seg at brevet ble funnet og gitt til Agamemnon, og ga også hint om retningen for at argonerne skulle å finne gullet. Det var bevis nok for grekerne og de steinet Palamedes til døde. Andre kilder forteller at Odyssevs og Diomedes egget Palamedes til å stige ned i en brønn ved muligheten av en kostbar skatt lå i bunnen. Da Palamedes var kommet ned begravde de to andre ham med steiner. Da Akilles ble drept i kamp var det Odyssevs og Ajax som med hell klarte å gjenvinne den falne krigerens lik og rustning midt i kampen. I løpet av lekene under Akilles' gravferd, konkurrerte Odyssevs igjen med Ajax. Havnymfen Thetis sa at våpnene til Akilles ville gå til den tapreste blant grekerne, men kun disse to krigerne hadde mot til å gjøre krav på tittelen. De to kom i en opphetet diskusjon om den andres dyder og fortreffeligheter for å motta belønningen. Grekerne våget ikke å velge en vinner i frykt for å fornærme den andre og således minske krigsinnsatsen. Nestor foreslo at de skulle la trojanere som var tatt til fange beslutte hvem som var vinneren. En del redegjørelser er uenige og antyder at grekerne tok en beslutning ved hemmelig valg. I uansett tilfelle var det Odyssevs som ble vinneren. Rasende og ydmyket ble Ajax drevet til galskap av Athene. Da han kom til vettet igjen, da han oppdaget i skam at han hadde drept en buskap i sin sinnssyke, tok han livet av seg selv med det sverdet som Hektor hadde gitt ham. Sammen med Diomedes dro Odyssevs av sted for å få Akilles' sønn Pyrrhos til å hjelpe akajerne, ettersom et orakel hadde uttalt at Troja ikke kunne bli erobret uten ham. Pyrrhos var som sin far en veldig kriger, også kalt Neoptolemos (i betydningen «ny kriger»). Etter å ha oppnådde dette ga Odyssevs Akilles' våpen til ham. Odyssevs og Diomedes stjeler palladiet fra Troja. Det var senere de lærte at krigen ikke kunne bli vunnet uten Herakles' forgiftede piler som da var eid av den forlatte Filoktetes, som hadde blitt strandet på veg til Troja. Odyssevs og Diomedes (eller i henhold til en del redegjørelser, Odyssevs og Neoptolemos) dro av sted for å gjenfinne ham. Da de møtte Filoktetes var han fortsatt rasende på grekerne, særlig Odyssevs, for å ha etterlatt ham. Selv om hans første instinkt var å skyte Odyssevs, ble hans raseri til sist dempet av Odyssevs' overtalende dyktighet og gudenes innflytelse. Odyssevs reiste tilbake til grekerne med Filoktetes og hans dødelige piler. Odyssevs og Diomedes kom senere til å stjele "Palladion", et gammelt bilde av Pallas som var identisk med Athene, gitt som gave av Zevs, og som trojanerne hadde innenfor sine murer. Byens sikkerhet hvilte på dette symbolet. Igjen hadde grekerne fått høre at Troja ikke kunne bli herjet uten at de hadde det. En del kilder indikerer at Odyssevs hadde som plan å drepe sin medsammensvorne på vegen tilbake etter at de hadde utført oppgaven, men at Diomedes unngikk dette forsøket. Etter at beleiringen av Troja hadde vart i ti år, kom Odyssevs kanskje mest kjente og største bidrag til grekernes krigsinnstas ved å komme opp med strategien med den trojanske hesten. Med en stor hest bygget av trevarer klarte grekerne med Odyssevs' list å snike seg inn i Troja av de uvitende trojanerne. Den ble bygget av Epeios. Resten av den greske hæren trakk seg tilsynelatende tilbake, og trojanerne tok imot hesten som en fredsgave. En gresk spion, Sinon, overbeviste trojanerne om at hesten var en gave til tross for Laokoons og Kassandras advarsler. Odyssevs ledet selv grekerne ut av trehesten i mørket og således overvant trojanerne og ødela Troja. Etter at Troja var blitt herjet kastet Odyssevs den lille sønnen til Hektor, Astyanax, ned fra bymuren og til sin død for at barnet ikke skulle vokse opp og hevne sin far. Sjøreisen hjem til Ithaka. Laistrygonerne kaster stein på Odyssevs' skip, romersk veggmaleri fra slutten av 100-tallet f.Kr. Odyssevs er antagelig best kjent som den eponymske helten i "Odysseen". Dette eposet beskriver hans reise og bestrebelser mens han forsøker å komme seg hjem etter Trojakrigen og gjenoppta sin posisjon som den rettmessige kongen av Ithaka. Odysseen er delvis en fortsettelse av Iliaden. Odyssevs' beskytter er gudinnen Athene, men kan lite gjøre mot hans fiende, havguden Poseidon, som er rasende grunnet Odyssevs' rolle i Trojas nederlag og den behandling han gav Poseidons sønn Polyfemos, se under. Poseidon sørget for at Odyssevs' hjemreise ble besværlig. På vegen hjem fra Troja, etter et angrep på byen Ismara i landet til kikonerne, hos Homer en stamme i Trakia, ble Odyssevs og hans tolv skip drevet av kurs i en storm. De besøkte de sovesyke lotusspiserne og ble tatt til fange av kyklopen Polyfemos, og klarte kun å unnslippe ved å blinde ham med en trestokk. Mens de rømte var Odyssevs' tåpelig nok til å fortelle Polyfemos hvem han var, og Polyfemos fortalte sin far Poseidon hvem som hadde blindet ham. De oppholdt seg hos Aiolos, vindens gud, som ga Odyssevs en lærsekk som inneholdt alle vinder, unntatt vestvinden. Det var en gave som ville sikre dem trygg sjøreise hjem. Imidlertid åpnet Odyssevs' mannskap sekken mens hans sov i den tro at den inneholdt gull. Alle vindene fløy ut samtidig og i den resulterende storm ble skipene drevet tilbake den retningen de hadde kommet, akkurat da Ithaka var kommet i synsranden. Etter forgjeves ha bønnfalt Aiolos om å hjelpe dem igjen, driver de langt mot nord med tolv skip og kommer til klippekysten ved Telepylos hvor de møter de kannibalistiske laistrygonerne («strandrøverne»). Alle mennene til Odyssevs ble massakrert, da kjempene knuser flåten med kampesteiner og spidder mannskapet som fisk. Kun Odyssevs' ene skip klarer å slippe unna. Han seilte videre og besøkte heksegudinnen Kirke på øya Aiaia. Hun forvandlet halvparten av mennene han hadde igjen til griser etter å ha servert dem ost og vin. Hermes advarte Odyssevs om Kirke og ga ham et medikament som skulle motvirke Kirkes magi. Kirke ble tiltrukket av Odyssevs' motstand, ble forelsket i ham og lot hans menn slippe fri fra magien. De ble værende hos henne i over et år mens de festet og drakk, men til sist overbeviste mannskapet Odyssevs at det var på tide å seile videre til Ithaka. Ledet av Kirkes instruksjoner krysset Odyssevs og hans mannskap havet og nådde en havn på den vestlige enden av verden hvor Odyssevs ofret til de døde og påkalte ånden til den gamle profeten Tiresias til råde seg i Hades' dødsrike. Deretter møtte han ånden til sin egen mor som hadde sørget seg til døde av hans lange fravær; fra henne får han lære for første gang nyheter fra sitt hjem, truet av grådigheten til Penelopeias friere. Han drar deretter tilbake til Kirkes øy hvor hun gir dem råd for den gjenværende delen av deres sjøreise. De passerte landet til de forførende sirenene som med sin sang forledet sjøfolk til å begå skipbrudd mot kysten av deres øy. Odyssevs lar mannskapet dekke til ørene med bivoks mens han selv lar seg binde til masten for å høre deres vakre sang. Da han beordret dem om å knyte ham opp, bant de ham strammere, og først utenfor hørevidde ble han løslatt. De passerte også landet mellom uhyret Skylla med seks hoder og malstrømmen Kharybdis hvor de rodde direkte mellom de to. Imidlertid trakk Skylla skipet mot seg ved å gripe årene og spiste seks av mannskapet. De gikk deretter i land på øya Thrinakia hvor solguden Helios' buskap går og gresser, voktet av hans datter Lampetia. Odyssevs overså advarslene til Tiresias og Kirke og jaktet på de hellige okser. Denne vanhelligelsen ble straffet med et skipbrudd hvor alle, unntatt Odyssevs, druknet. Han ble vasket i land på øya til nymfen Kalypso hvor hun forførte ham til å bli sin elsker i syv år før han klarte å slippe unna. a> gjenkjenner Odyssevs ved et gammel arr på kneet hans. Maleri av Gerard de Lairesse, ca 1719. Marmorstatue av Odyssevs, Frankrike 1822 Odyssves slapp unna Kalypsos mistrøstige øy og ble venner med faiakerne på deres øy, og det siste stedet for hans hjemsted. Etter at han har fortalt dem sin historie gikk faiakernes konge Alkinoos med på å hjelpe ham å komme seg hjem. De fraktet ham om natten mens han sov tungt til en skjult havn på Ithaka. Her fant han vegen til hytten til en av hans tidligere slaver, svinerøkteren Eumaios, og møter også sin sønn Telemakos som har kommet tilbake fra Sparta. Athene forkler Odyssevs som en vandrende tigger for at han skal lære tingenes tilstand i sitt hjem og husholdning. I sitt eget hus erfarer han i sin usle forkledning om friernes pøbelaktige oppførsel og han planlegger deres død. Han møtte sin hustru Penelopeia og satte hennes intensjoner på prøve. Hans sanne identitet ble oppdaget av hans gamle amme Eurykleia. Da hun vasket hans føtter oppdaget hun et gammel arr som han hadde fått under en jakt på villsvin. Odyssevs får henne til å sverge å holde hans identitet hemmelig med trussel om å bli drept. Den neste dagen får Penelopeia, på Athenes råd, frierne til å konkurrere om hennes hånd i bueskyting ved å bruke Odyssevs gamle bue. Den mannen som strekke buestrengen og skyter en pil gjennom et dusin økehoder vil få henne i ekte. Odyssevs deltar i konkurransen i sin forkledning, og han alene er den eneste som er sterk nok til å strekke buestrengen og skyte pilen gjennom øksehodene. Han vender sine piler mot frierne og med hjelp fra Athene, Telemarkos, Eumaios, og Filoteos, oksenes gjeter ble alle frierne drept. Odyssevs lot deretter de av kvinnelige tjenerne som hadde sovet med frierne bli hengt av Telemarkos. Deretter fortalte han sin sønn at han ville etterfylle sin buskap ved å plyndre øyene i nærheten. Nå til sist kan Odyssevs avsløre seg selv for Penelopeia. Fortsatt gjenkjente hun ham ikke, ikke før hun nevnte en sak som kun hennes ektemann kunne kjenne til. Den neste dagen besøkte Odyssevs og Telemakos gården til hans gamle far Laertes. Borgerne på Ithaka fulgte etter Odyssevs på vegen, planla å hevne drapene på frierne og deres sønner. Gudinnen Athene blander seg inn og overtaler begge sider til inngå fred. Andre fortellinger. Odyssevs er en av de mest tilbakevendende figurer i vestlig litteratur og kunst. Klassisk tid. De fleste av disse genealogiene hadde som mål å knytte Odyssevs sammen med grunnleggelsen av mange greske byer i Italia. I fortellingen om kong Telephos av Mysia figurerer Odyssevs mot slutten. Det påståtte siste diktet i "Episk syklus" er kalt for "Telegoneia", som kun er bevart i sammendrag, forteller i sammendrag historien om Odyssevs' siste sjøreise og hans død forsaket av Telephos, hans sønn med Kirke. Diktet, som de andre i syklusen, er gått tapt ved at ingen fullstendig versjon er bevart. Fortellinger om Trojakrigen var populære emner for tragedier i Athen på 400-tallet f.Kr. Odyssevs figurerer sentralt eller indirekte i rekke bevarte dramaer av Aiskhylos, Sofokles, og Euripides, og det er kjent at han også figurerte i andre skuespill som har gått tapt. I Sofokles' "Aias" er han portrettert som en modernistisk fornuftens stemme sammenlignet med tittelkarakterens rigide oldtid personifisert i figuren Ajax. Odyssevs opptrer også i Virgils latinske epos "Æneiden" som «Ulysses», og diktets hovedperson Aineias redder en av mannskapet til Ulysses som var etterlatt på øya til kyklopene. Han gir deretter en redegjørelse i førsteperson av en del av de hendelser som Homer fortalt hvor Odyssevs opptrer direkte i. Virgils Ulysses personifiserer forfatterens fordomsfulle syn på grekerne: han er listig og utspekulert, men også ugudelig, og til sist ondsinnet og hedonistisk. Den romerske poeten Ovid gjenforteller deler av Odyssevs sjøreiser, og fokuserer særlig på hans romantiske involvering med Kirke og Kalypso, og gir ham en ny rolle som Ulysses i ordene til Harold Bloom, «en av de store, omvandrende kvinnebedårerne». Ovid gir også en detaljert fortelling av kappestriden mellom Ulysses og Ajak for å vinne Akilles' våpen. Greske legender forteller om Odyssevs som grunnleggeren av Lisboa i Portugal som blir kalt for Ulisipo eller Ulisseya, som skjer i løpet av hans tyve år lange tid i Middelhavet og Atlanterhavet. Olisipo var navnet på Lisboa under Romerriket. Basert på denne folkelige etymologien, er den gjenfortalt av historikeren Strabon basert på ordene til Asclepiades av Myrleia, også av kartografen Pomponius Mela, av grammatikeren Solinus, og til sist også av den portugisisk forfatter Luís de Camões i hans episke dikt "Os Lusíadas", skrevet i homerisk stil. Middelalderen og renessansen. Dante Alighieri i "canto" 26 av hans "Den guddommelige komedie" gjenoppliver Odyssevs som «Ulisse» og som han møter i sin nedstigning nær bunnen i helvete. Sammen med Diomedes går han rundt innhyllet i flammer i den åttende ring (svindlere) av den åttende sirkel (syndere av ondskap), som guddommelig straff for hans intriger og konspirasjoner som vant den trojanske krigen. Det er med andre ord det gamle romerske naget mot Odyssevs som dukker opp på nytt. I et berømt avsnitt lar Dante Odyssevs komme med en annerledes versjon av hans siste sjøreise og død enn hva som er kjent fra Homer. Han forteller hvordan han dro ut med sine menn på den siste oppdagelsesreise for å seile bortenfor Herkulessøylene og inn i det vestlige hav for å finne ut hvilke opplevelser som ventet dem der. Mennesker, sier Ulisse, er ikke skapt for å leve dyrisk, men å følge ærbarhet og kunnskap. Etter å ha reist vest og sørover i fem måneder så de i horisonten et stort fjell som steg opp fra havet, det var Skjærsilden i Dantes kosmologi, før en storm senket dem. Dante hadde ikke tilgang til den originale greske teksten til Homers epos, slik at hans kjennskap til dette emnet var basert fra senere kilder, hovedsakelig Virgils "Æneiden" og Ovid. Det er således avvik mellom Dante og Homer. Odyssevs dukker også opp i William Shakespeares drama "Troilus og Kressida" som har handling fra Trojakrigen. Handlingen i dette stykket er dog lånt fra Geoffrey Chaucers dikt «Troilus og Criseyde». Moderne tid. Den engelske nasjonalpoeten Alfred Tennysons dikt «Ulysses» (skrevet i 1833 og utgitt i 1842) presenterer en aldrende konge som har sett for mye av verden til å sitte lykkelig på en trone i tomgang mens hans dager forsvinner. Ved å etterlate oppgaven om å sivilisere sitt folk til sin sønn, samler han sammen en gruppe av gamle venner for «å seile bortenfor solnedgangen». James Joyces roman "Ulysses" (1922) benytter seg av modernistiske litterære grep for å fortelle om en enkelt dag i livet til forretningsmann i Dublin ved navn Leopold Bloom. Blooms dag viser seg å ha mange detaljerte paralleller til Odyssevs' tyve år lange vandring. I Virginia Woolfs roman "Mrs. Dalloway" (1925) er den sammenlignende figuren Clarisse Dalloway som også opptrer i "Voyage Out" og andre noveller. Rockegruppa Creams sang «Tales of Brave Ulysses» forteller på et vis om reisene til Odyssevs, inkludert hans møte med sirene. En navnløs Odyssevs-figur er fortelleren i rockegruppa Steely Dans sang «Home at Last». Frederick Rolfes "The Weird of the Wanderer" (1912) reiser helten Nicholas Crabbe (basert på forfatteren selv) tilbake i tiden og oppdager at han er reinkarnasjonen av Odyssevs, gifter seg med den vakre Helena, blir gjort guddommelig og ender opp som en av de tre vise menn i Bibelen. Nikos Kazantzakis' episke dikt som i engelsk oversettelse "The Odyssey: A Modern Sequel" (1958) består av nøyaktig 33 333 linjer. Det begynner med at Odyssevs vasker av seg blodet fra Penelopeias friere. Deretter forlater han Ithaka i søken etter nye eventyr. Før sin død bortfører han Helena, utløser revolusjoner på Kreta og i Egypt, kommuniserer med Gud, og møter representanter fra ulike kjente historiske og litterære figurer som Vladimir Lenin, Don Quijote, og Jesus Kristus. Suzanne Vegas sang "Calypso" forteller om Odyssevs fra Kalypsos synvinkel og forteller om da han kom til hennes øya og om hans avskjed. Brødrene Joel og Ethan Coens film "O Brother, Where Art Thou?" (2000) er løselig basert på "Odysseen", men imidlertid har brødrene hevdet at de ikke har lest eposet. George Clooney spiller Ulysses Everett McGill som leder en gruppe rømte straffanger gjennom et eventyr på søken etter en nedgravd skatt. På deres reise møter de blant andre en trio av sirener og en enøyd bibelselger. Mellom 1978 og 1979 gjorde den tyske regissøren Tony Munzlinger en dokumentarserie kalt for "Unterwegs mit Odysseus" («Underveis med Odyssevs») hvor en gruppe med filmfolk seilte rundt i Middelhavet på jakt etter spor fra Odyssevs i en moderne setting av "Odysseen". Innimellom filmfolkenes utforskninger er det utklipte bilder som forteller om Odyssevs historie og fortalt av skuespilleren Hans Clarin. "The Penelopiad" (2005) av Margaret Atwood gjenforteller historien sett gjennom øyene til Penelopeia. Skuespilleren Kirk Douglas framstilte Odyssevs i den italienske filmen "Ulisse" fra 1955. Skuespilleren Sean Bean framstilte Odyssevs i filmen "Troja" som hadde Brad Pitt i hovedrollen som Akilles. Skuespilleren Armand Assante spilte Odyssevs i TV-serien "The Odyssey". Odyssevs har også blitt framstilt av John Drew Barrymore i den italienske filmen "Guerra di Troia" (engelsk tittel «The Trojan Horse») (1961) og av Piero Lulli i den italienske filmen "L'ira di Achille" (engelsk tittel «The Fury of Achilles») (1962). Komparativ mytologi. I "Odysseen" fortellers det om hvordan Odyssevs i forkledning er den eneste som greier å spenne sin gamle bue. Det samme temaet finnes i hinduistisk mytologi med helten Nala og prinsesse Damayanti og hvor førstnevnte blir adskilt fra Damayanti og er gjenforent med henne. Fortellingen om å spenne buen er lik beskrivelsen i "Ramayana" («Ramas vandring») hvor Rama spenner buen for å vinne Sitas hånd i ekteskap. MTV Norge. MTV Norge er en norsk 24 timers musikk kanal. Kanalen spiller 25% norsk musikk. MTV Norge viser mye av de samme programmene som MTV Europe, men bruker norske undertekster, og viser lokale reklamer. MTV Norge var resultat av en oppsplitting av MTV Nordic. MTV Norge er heleid og drevet av MTV Networks Europe, som igjen er eid av det amerikanske mediekonsernet Viacom. Våren 2009 skiftet kanalen design, vignetter og logo. Musikkprogrammet "Don't Stop The Music" ble skiftet ut med "After Hours", som blir sendt om natten. På dagtid sendes "M Is For Music", noe som erstattet programmet "100 % MTV". "After Hours" og "M Is For Music" sender den nyeste musikken og hits innen pop, dance, rock, hip hop og R&B. Charlotte Thorstvedt som var en sentral programleder i MTV Norge i 3 år sluttet til fordel for ny jobb i TV 2. Der ledet hun programmet X Factor høsten 2009. Kanalen hadde en dekningsgrad på 52,7% i 2007. Bakgrunn. MTV Nordic ble lansert i 1998, men i 2005 ble den nedlagt og delt opp i 4 nye kanaler, en for hvert nordisk land. MTV Danmark ble lansert mai 2005 og 18. september 2005 startet MTV Norge, MTV Sverige og MTV Finland. I likhet med den norske utgaven har de øvrige nordiske kanalene undertekster på hvert sitt språk, tilpasset sendeskjema og et mer lokalt tilbud. MTV Nordic - som hadde hovedbase i Stockholm - hadde i alle år det eksisterte gått under økenavnet «MTV Sweden», mest på grunn av det enkelte mente var deres halvarrogante holdning til musikk utenfor svenskegrensen. Da MTV feiret sine første tyve år på lufta i 2001, foretok det renommerte bransjebladet Music & Media en opptelling av den gjeveste spillelista på MTV Nordic. Tretten artister var svenske, én var norsk. Lista hadde derimot ingen artister fra Finland eller Danmark. Chicago. Chicago er den tredje største byen i USA med en offisiell befolkning på (2010), inkludert forsteder er befolkningsantallet mellom 9 og 11 millioner. I 1920 bodde det i Chicago rundt innvandrere fra Norge, noe som gjorde den til den tredje største norske byen, etter Oslo og Bergen. Byen går også under kallenavnene «Second City» og «The Windy City». Chicago ligger i delstaten Illinois på kysten av Michigansjøen. Dessuten er Chicago et stort trafikknutepunkt, både for lufttrafikken og jernbanetrafikken. O'Hare International Airport som er Chicagos hovedflyplass er en av verdens mest trafikkerte flyplasser. I forbudstiden var Chicago assosiert med gangstere og spritsmugling. Den mest kjente gangsteren fra Chicago er trolig Al Capone. 2. desember 1942, ble verdens første, kontrollerte atomreaksjon utført ved University of Chicago som del i det topphemmelige Manhattanprosjektet. Byen er et av flere tyngdepunker for Det demokratiske parti, og er den politiske hjemmebasen til blant andre den nåværende presidenten Barack Obama. Historie. Chicago fra før 1900, på et historisk bilde fra 1930 I løpet av 1700-tallet var Chicago bebodd av primært den indianske Potawatomi-stammen, som tok plassen til Miami, Sauk and Fox-stammene som hadde kontrollert området tidligere. Navnet Chicago er den franske stavemåten av det algonkinske ordet "shikaakwa" med dobbeltbetydningen «skunk» og «vill-løk» på grunn av den fæle, råtne lukten fra en type løkplante som på den tiden vokste langs Chicago-elven. På et beslektet algonkinsk språk, abenaki, heter «stinkdyr» "segogw", som på engelsk ble oppfattet som «skunk» og gikk inn i engelsk språk som navn på stinkdyret. De første ikke-indianske bosetterne i Chicago var Jean Baptiste Point du Sable, en haiter av afrikansk opphav. Han bosatte seg ved Chicago-elven i 1770-årene og giftet seg med en lokal Potawatomi-kvinne. I 1795, etter krigen av Wabash- konføderasjonen, ble området gitt til USA til bruk som militærpost etter påbudet fra Greenville-avtalen. I 1803 ble Fort Dearborn anlagt. Det var i bruk frem til 1837, bortsett fra tidsrommet 1812 til 1816 da det ble ødelagt under Fort Dearborn-massakren som følge av 1812-krigen. Industrialisering og vekst. Chicago by ble grunnlagt 12. august 1833, byen hadde på det tidspunkt 350 innbyggere. De opprinnelige yttergrensene av byen ble utgjort av gatene Kinzie, Desplaines, Madison og State street, som innrammet et område på ca. 1 km². Før det var gått syv år, hadde befolkningen i den opprinnelige franske og indianske byen økt til ca. innbyggere, og i 1870 var innbyggertallet kommet opp i. Chicago ble tilstått bystatus 4. mars 1837 av delstaten Illinois. Åpningen av Illinois- og Michigan-kanalen i 1848 gjorde det mulig med shipping over De store sjøer gjennom Chicago til Mississippi-elven og videre til Mexicogulfen. Den første jernbanelinjen til Chicago, Galena & Chicago Union Railroad, ble ferdigstilt samme år. Den store brannen i 1871. Ruiner etter den store bybrannen i 1871 som førte til en helt ny byplan Fra State Street rundt 1907 Mesteparten av bebyggelsen i Chicago bestod av trehus. Også mange av gatene og fortauene var bygget av tre. Dette førte ofte til branner. Etter tørkesommeren 1871 var brannfaren overhengende i hele Midtvesten. 7.-8. oktober ble fire kvartaler i Chicago herjet av en brann som raste i 16 timer før den ble slokket. Den var et forvarsel om det som skulle komme. Om kvelden 8. oktober gikk alarmen på nytt, og denne brannen utviklet seg til å bli den antagelig mest omfattende bybrannen i fredstid noensinne (om enn ikke den som krevde flest menneskeliv). Da brannen døde ut tidlig 10. oktober, lå 1/3 av byen i aske, deriblant mesteparten av sentrum. 250-300 mennesker var omkommet, bygninger var ødelagt, og nesten av byens innbyggere var hjemløse. Brannårsaken ble aldri funnet (at brannen skal ha startet fordi en ku sparket over ende en fjøslykt i låven til en Catherine O'Leary, er en avisand, skapt av Chicago Repuclican). Brannens veldige omfang skyldtes en uheldig kombinasjon av tørke, sterk vind og at en brannvakt feilvurderte retningen da han så ildskjæret mot himmelen. I tillegg var brannfolkene utslitt etter alle brannene i uken før, og mye av utstyret var til reparasjon eller delvis ødelagt. Noen vil si at katastrofen har ledet til den utbredte tradisjonen hvor de fleste av Chicagos bygninger nå er bygget av murstein og stål. Samtidig som brannen var katastrofal, har historien vist at den kan ha vært til gagn for byen og forstedene. Den ga byplanleggerne en sjanse til å begynne med blanke ark og rette opp feilene fra fortiden. I de neste årene ble det stor byggevirksomhet, verdens første skyskraper ble bygget, gatenettet ble et standard rutemønster, og byens posisjon som transportsenteret i USA ble befestet. Alt dette bidro til en langsiktig ramme for robust og fortsatt vekst. Haymarketopptøyene 1886. 4. mai 1886 kom det til opptøyer da streikende arbeidere demonstrerte på Haymarket-torget for 8 timers arbeidsdag. To hundre politimenn gikk til angrep for å oppløse demonstrasjonen, da noen med ett kastet en bombe fra en sidegate. I kaoset som fulgte begynte politiet og noen av arbeiderne å skyte på hverandre. Da røyken lettet, hadde syv politimenn og tre ganger så mange arbeidere blitt dødelig såret. Stedet for hendelsene ble 25. mars 1992 et minnesmerke for Chigaco og minnesmerket i Forest Park rett ved ble oppført i National Register of Historic Places og anerkjent som et nasjonalt minnemerke 18. februar 1997. Bybilde. Kart over de ulike bydelene Hele det urbane området rundt byen kalles ofte for Chicagoland og strekker seg inn i nabostatene både i nord (Wisconsin) og øst (Indiana). Dette urbane området og har nesten 10 millioner innbyggere. Cook County, hvor Chicago er fylkessete har rundt 5,3 millioner innbyggere. Bydeler. Chicago by er delt inn i fire hovedområder: Downtown (som inneholder «The Loop»), North Side, South Side og West Side. På slutten av 1920-tallet delte sosiologer ved University of Chicago inn i 77 forskjellige bydeler med hver sine kjennetegn. Avgrensningen av disse områdene er klarere definert enn de 210 bydelene, noe som gjør de lettere å sammenligne. Blant kriteriene har blant annet vært hvilke innvandrergrupper som har slått seg ned i de ulike nabolagene. Både gentrifisering og ny innvandring har imidlertid gjort at det er stadig endring i dette bildet og i de ulike strøkenes karakter og kjennetegn. Dette har også delvis vært en bevisst politikk fra byen side, i et ønske om å løfte de dårligste strøkene. Videre, og dels av samme grunn får ofte nye prosjekter i gamle saneringområder også nye navn. Downtown er byens nåværende og historiske sentrum, med blant annet Grant Park, Millennium Park Art Institute of Chicago og den kjente skyskraperbebyggelsen. Byens handelsentrum det såkalte «The Loop» som er et rektangulært område bestående av åtte ganger fire kvartaler omgitt av byens metrolinje som her går i en sirkel over gatenivå, på høyde med bygningenes andre etasje. North Side, med Lincoln Park og nabolaget med samme navn er hovedsakelig et relativt eksklusivt, men også tett befolket boligområde. Området grenser til Downtown i sør og følger kysten av Lake Michigan nordover. South Side grenser til Downtown i nord og følger kysten av Lake Michigan sørover, mot University of Chicago. Dette er den største bydelen, som alene dekker rundt 60 % av byen areal. Bydelen er tradisjonelt den dårligst stilte med hensyn til inntekt, utdannelse og andre sosiale målekriterier, og er borgermester Richard M. Daleys hjemområde. Bydelen har vært under sterk utvikling de siste 20 årene. I Chicagos søknad for OL 2016 er det særlig i dette området som skal utvikles med hensyn til investeringer og nybygging av anlegg og infrastruktur. West Side er området beliggende rett vest for Downtown og noen av nabolagene i dette området har i de senere årene vært plaget av et visst forfall. Arkitektur. Som en følge av den store bybrannen i 1871 førte dette til en ny byplanlegging, hvor en startet med blanke ark. Dette førte til en av de største byggeboomer i amerikansk historie. Gjenoppbyggingen engasjerte de fremste arkitektene i USA. Dette har ført til at arkitekturen i Chicago er mest kjent for sin originalitet mer enn at denne bygger på historiske tradisjoner. Dette skyldes særlig Louis Sullivan, som var sentral i den arkitektoniske tenkningen rundt utviklingen av byen. I erkjennelsen av at skyskrapere representerte noe helt nytt innen arkitekturen, måtte også disse løsrive seg fra andre typer bygningers uttrykk og understreke bygningenes vertikale natur. Denne arkitekturformen og tenkningen rundt arkitektur som ble utviklet av Sullivan og hans elever, herunder Frank Lloyd Wright ble senere kjent som Chicagoskolen av historikere. Home Insurance Building fra 1884, revet i 1931, blir regnet som verdens første skyskraper. Dette var den første som ble bygget i stål og betong bygget i en stålramme i stedet for å bruke støpejern som støttemateriale. Selv om akkurat Home Insurance Building ble kledd med murstein og naturstein, kjennetegnes denne arkitekturen med bruk av store flater med glass i fasadene, i tillegg til bruk av naturstein, herunder marmor. I dag er Chicago preget at den høye «skyline» og den tette bebyggelsen, noe som gjør at byen er kalt den høyeste og tetteste i verden. Mest kjent er bebyggelsen langs Chicago-elven og mot Lake Michigan. En av de eldste og fortsatte blant verdens høyeste bygninger er Merchandise Mart fra 1930 som ligger der hvor elvens nordlige og sørlige løp møtes. De høyeste bygningene i dag er Sears Tower (442 meter høy), Trump International Hotel and Tower, Aon Center (tidligere ESSO-bygningen) og John Hancock Center. Byens arkitektur er imidlertid en svært variert blanding av høyhus med både kontorer og leiligheter, mellomstore bygninger og lavhusbebyggelse, herunder eneboliger. Store områder i innlandet et stykke fra Lake Michigan blir kalt for bungalow-beltet. Dette er kjennetegnet av eneboliger bygget på tidlig 1900-tallet og fram til andre verdenskrig. En av byens forsteder er Oak Park, hjemstedet til den kjente arkitekten Frank Lloyd Wright. Fra 1963 har det utviklet seg en ny «Chicagoskole», særlig knyttet rundt ideene om strukturer utviklet av den bangladech-amerikanske arkitekten og formgiveren Fazlur Khan. Denne formgivningen, kalt «framed tube structure» har ligget til grunn for utviklingen av både Sears Tower og John Hancock Center og en rekke av de aller høyeste skyskraperne som ble bygget siden. «Frame tube structure» bygger på bygningskonstruksjon med bygningen rundt en tre-dimensjonal hul tube eller rør. Skyskraperen Chicago Spire skulle bli Nord-Amerikas høyeste frittstående bygning og verdens høyeste bygning utelukkende til boligformål, men arbeidet ble innstilt i 2008. Parker. Byens motto er «Urbs in Horto» (latin: for «by i en hage»). Det er har vært byen politikk i en årrekke, særlig under nylig avgåtte borgermester Richard M. Daley, å utvikle byen som en by med tilgjengelige parker og friluftsarealer for befolkningen. I dag administrerer byen til sammen 552 parker som dekker et samlet areal på 30 km², i tillegg kommer 33 sandstrender (på tilsammen 45 km) og 10 fugle- og villdyr og våtmarksområder. Den største parken i areal er Lincoln Park. Byen parker er brukt til rekreasjon, men også til friluftsaktiviteter som golf, båtliv og sportsaktiviteter. Noen parker er primært for hundehold. I byen parker avholdes det også årlig en rekke aktiviteter, som konserter og festivaler, naturlig nok særlig om sommeren. Transport. Chicago er et trafikalt knutepunkt i USA. Byen hovedflyplass O'Hare internasjonale lufthavn er den nest mest trafikkerte flyplassen og er den eneste byen i USA hvor seks såkalte klase 1 veier og ni Interstate Highway møtes. Videre er byen også et jernbaneknutepunkt. Samlet medfører dette at Chicago er verdens tredje største transportknutepunkt, etter Hongkong og Singapore. Chicagos siste bytrikk ble nedlagt i 1958, men South Shore-togene mellom Chicago og Michigan City går fortsatt gjennom gatene som en slags trikker. I en periode frem til 1950-årene hadde Chicago verdens mest omfattende sporveissystem. Da ble imidlertid trikkene erstattet med busser og biler. Den siste trikkelinjen ble nedlagt i 1958 (selv om togene på ruten Chicago-Michigan City fortsatt går som mellombytrikker gjennom enkelte bygater). Dette førte til bilkøer og kaos i gatene, og gateutvidelser og nye motorveier trakk bare til seg enda flere biler og forverret situasjonen ytterligere. I dag koster bilkøene i Chicago anslagsvis 7,3 milliarder dollar bare i tapt tid. Som et ledd i en overordnet politikk for å begrense bilkjøring i byens sentrum, har også myndighetene i de senere årene knyttet Chicagos forsteder til byen omfattende lokaltransportnett, bestående av både metro og busslinjer, administrert av Chicago Transit Authority. Også byens to store flyplasser O'Hare og Midway er knyttet til dette nettet. To av metrolinjene (blant annet til O'Hare) opereres på 24-timers basis og dette gjør byen til en av de få byene i verden med et slikt tilbud. Byen har et omfattende nettverk av sykkelstier og med utleie av sykler. Det er rundt 160 km med sykkelfiler og det utbygges fortsatt en rekke egne sykkelstier adskilt fra den øvrige trafikken. Kultur. Chicago er kjent for sine lange tradisjoner innen både teater og musikk, herunder Chicago-blues og -soul. Demografi. Innbyggertallet vokste lenge voldsomt – fra 4470 i 1840, 298 977 i 1870, ca. 334 000 under brannen i 1871, 3 376 438 i 1930 og 3 620 962 i 1950. Siden har det avtatt, særlig i 1970- og 1980-årene – til 2 695 598 i 2010. Ifølge befolkningsundersøkelsen for perioden 2005-2007 gjennomført av U.S. Census Bureau, utgjøre etnisk hvite amerikanere 37,6% av byens befolkning, mens afroamerikanere utgjorde 35,0%. Folk med asiatisk bakgrunn utgjorde 4,9%, mens latinamerikanere utgjorde 28,1 %. De resterende anså seg for å tilhøre flere av disse gruppene eller andre etniske grupper. Det har vært en omfattende innvandring til byen gjennom årene, også fra Norge. I 1920 bodde det i Chicago rundt 50 000 innvandrere fra Norge i byen, noe som gjorde den til den daværende tredje største norske byen etter Oslo og Bergen. Polsk-amerikanere i byen anser byen for å være den nest største polske byen, etter Warszawa. Religion. Den brede befolkningsmessige sammensetningen avspeiler også at det blir praktisert en rekke ulike religioner i byen. Ulike kristne menigheter som ortodokse, katolske og protestantiske er spredt rundt i byen, side om side med jødiske, islamske, buddhistiske, hinduistiske, zoroastristiske, sikh, bahá'í og andre. Idrett. Hjemby til det amerikanske fotballaget Chicago Bears (NFL), NBA-laget Chicago Bulls og NHL-laget Chicago Black Hawks. Politikk. En demonstrasjon foran Chicagos rådhus (i bakgrunnen) Styresett. Chicago er fylkessete for Cook County. Byen administrasjon er delt inn i en politisk forsamling, Chicago City Council og en utøvende virksomhet, ledet av borgermesteren. Chicago City Council består av femti direkte valgte såkalte «"aldermen"», eller representanter fra tilsvarende antall valgdistrikter i byen. De velges for fire år ad gangen. Sist det var valg av disse var 27. februar 2007, og samtlige bortsett fra en er fra Det demokratiske parti, noe som avspeiler dette partiets totale dominans over byen som har vart siden 1931. Den eneste representanten fra Det republikanske partiet, Brian Doherty, er valgt inn fra deler av byens nordvestlige sider, herunder områdene ved O'Hare internasjonale lufthavn. Han har imidlertid understreket at også han støttet byens demokratiske borgermester Richard M. Daley. Borgermesteren leder byen utøvende myndighet, og velges for fire år ad gangen, uten begrensninger på antall gjenvalg. Sammen med borgermesteren, velges også byens administrative leder og økonomiansvarlige direkte og adskilt fra borgermestervalget. Borgermestervalget avholdes siste tirsdag i februar i valgåret. Dersom ingen av kandidatene skulle få over halvparten av stemmene, blir det holdt nyvalg i april, samme år. Borgermesteren utnevner sjefen for politistyrken og brannvesenet. I tillegg har Chicagos borgermester fått fullmakt fra delstatsforsamlingen til å utnevne lederen for byens offentlige skoler, men myndighet som vanligvis ligger på delstatsnivå. Dagens politiske liv. Dagens politiske liv i Chicago er preget av Daleys sterke stilling. I april 2005 ble han av "Time Magazine" utnevnt til den dyktigste av borgermestrene i de fem største byene i USA, samtidig som de påpekte hans «keiserlige» stil og makt. Daley er kjent for å ha rustet opp og betydelig utvidet kollektivtilbudet, nettverket av sykkelstier, turismen, bygging av Millennium Park, styrket byens egne miljøtiltak og miljøkrav til nye bygninger og utviklet flere av byens nedslitte strøk. Han har markert seg nasjonalt i USA på venstresiden i amerikansk politikk, men sin tidlige motstand mot krigen i Irak, i sin sterke motstand mot spredning av håndvåpen og har innført et de facto forbud mot håndvåpen i Chicago. Han var blant de første som gikk ut med offentlig støtte til sin tidligere medarbeider Barack Obama, da denne erklærte seg som presidentkandidat ved presidentvalget i USA 2008. I det siste har han gjort seg bemerket i arbeidet med å få Sommer-OL 2016 til Chicago, ref Chicagos søknad for OL 2016. Næringsliv. Chicago-området har USAs tredje største økonomi, i 2007 ble dette beregnet til å utgjøre en økonomi på USD 440 milliarder. Byen har også blitt beskrevet som å ha den mest balanserte økonomien i USA, blant annet fordi den er så lite konsentrert om få aktører og spredt på så mange hender. MasterCard Worldwide Centers of Commerce Index har karakterisert Chicago som den fjerde mest viktige handelsenter i verden. I tillegg har i Chicago-området blitt startet flest nye virksomheter edller utvidelser av allerede eksisterende virksomheter i USA i seks av de siste syv årene. I 2008 ble Chicago plassert på 16. plass på UBSs liste over verdens rikeste byer. Det er beregnet at byen med omegn har en samlet arbeidsstyrke på 4,25 millioner arbeidstakere,noe som gjør den til den nest største samlingen av arbeidskraft i USA. Som finanssentrum, er byen Federal Reserves sjuende distrikt gjennom Federal Reserve Bank of Chicago, egen aksjebørs gjennom Chicago Stock Exchange og opsjonsbørsen Chicago Board Options Exchange og børsen for derivater på Chicago Mercantile Exchange. For øvrig har byen en stor industri, blant annet trykkerier, forlag og matindustri. En rekke stor selskaper har sine hovedkontorer i byen, blant andre inne farmasi, som Baxter International, Abbott Laboratories og helsedivisjonen i General Electric. Utover 1800-tallet ble byen viktig som korn-mottak og distribusjon, og dette førte til at utover på 1850- og 1860-tallet ble byen også viktig innen slakterivirksomhet, særlig oksekjøtt og svin. Åpningen av Illinois- og Michigan-kanalen i 1848 var en viktig forutsetning for denne utviklingen. Byen er også et viktig konferansesentrum. Byens største konferansesenter er McCormick Place, og dette er verdens tredje største. Byen er på tredje plass i USA (etter Las Vegas og Orlando) med hensyn til antall årlige avholdte konferanser. Chicago har elleve Fortune 500 selskaper, mens hele Chicagoland har ytterligere 21 Fortune 500 selskaper. Byen har videre 12 Fortune Global 500 selskaper og 17 Financial Times 500 selskaper. Byen har i tillegg et Dow 30 selskap: flyfabrikanten Boeing som flyttet hovedkvarteret til Chicago fra Seattle i 2001. Loughborough University i England har klassifisert Chicago som en «alfa−verdensby» i en undersøkelse fra 2008. Luftfartøy. Luftfartøy er en fellesbetegnelse på konstruksjoner som kan holde seg oppe i atmosfæren ved hjelp av luftens statiske eller dynamiske oppdrift. Man definerer gjerne luftfartøyer som "enhver maskin laget for å fly i atmosfæren". Lettere enn luft. Lettere enn luft – aerostats – varmluftsballonger og luftskip. Aerostater bruker oppdriftsmiddel for å holde seg i luften på samme måte som et skip flyter på vannet. Spesielt bruker disse fartøyer en lett gass – helium, hydrogen, eller varm luft (varmluftsballonger) – for å fortrenge luften rundt fartøyet. Forskjellen mellom en ballong og et luftskip er at luftskipet kan styres, mens ballongen driver fritt med vinden. Tyngre enn luft. Tyngre enn luft – aerodyner – omfatter fly, helikoptre og autogiroer. Fly bruker vanligvis en forbrenningsmotor – enten en stempelmotor (med propeller), jetmotor eller turboprop – til å oppnå skyvekraft som driver flyet frem gjennom luften. Luftstrømmen over vingene bevirker en oppdrift som holder flyet oppe. Unntatt er seilfly som ikke har motor. Seilfly starter enten ved å blir tauet etter et motorfly eller ved hjelp av en vinsj. For at et seilfly skal kunne holde seg i luften må det ha gjennomsynkning for å oppnå fart og dermed løft over vingene. Helikoptere og autogiroer bruker en eller flere rotorer ("roterende vinge") til oppdrift. Helikoptre har en eller flere motorer som driver roteren(e) som også gir framdrift. Autogiroer har normalt ikke motordrift av av den roterende vingen, men benytter en separat framdriftsmotor, vanligvis med propell. Helikoptre som får motorstopp benytter samme prinsipp som autogiroen for å holde rotoren i gang, men må på lignende måte som et seilfly ha gjennomsynkning for å oppnå fart framover. Forkortelsen VTOL står for «Vertical Take-Off and Landing» og brukes om fly som kan ta av og lande vertikalt. STOL står for «Short Take-Off and Landing», og brukes om fly som trenger korte distanser for å ta av og lande. Typer. Det er flere måter å klassifisere luftfartøyer. Her klassifiserer vi etter Etter konstruksjon. En første inndeling mellom luftfartøy etter konstruksjon blir å skille mellom «lettere enn luft» og «tyngre enn luft» slik som beskrevet ovenfor. De mest kjente styrbare luftskip som kunne oppvise regelmessig drift med passasjerer var tyske Zeppelinere, selv om disse ble utsatt for fatale havarier. Det verste av de alle var Hindenburg-katastrofen, hvor luftskipet «Hindenburg» brant opp i 1937 i en eksplosjonsartet brann i Lakehurst i New Jersey, USA. I fartøyer som er tyngre enn luft er det to måter å fremskaffe oppdrift. Flyet holder seg i luften ved hjelp av vinger og rotorer (se aerodynamikk). Ved å vri motorer og propeller vertikalt og når den vertikale kraften blir større enn flyets vekt vil flyet kunne stige i luften. Eksempler på denne type fly er raketter samt VTOL-fly, slik som Hawker Siddeley Harrier. Hovedtyngden av fly som er tyngre enn luft er imidlertid «vanlige» fly. Forløperen for denne type fly er dragen. Drager er avhengig av strekket i linen som er festet til bakken og vindens krefter som trekker dragen opp. I en «normal» flykonstruksjon er bæreflatene plassert foran og kontrollflatene (høyde- og sideror) er plassert bak. Den andre typen, canard, har styreflatene foran og bæreflatene bak. Canard-konstruksjonen blir mer vanlig for supersoniske fly, det vil si fly som kan fly i overlydshastighet. I tiden før 1950 var det ikke uvanlig med todekkere, men ikke så ofte tredekkere, altså at flyet hadde to, henholdsvis tre par med vinger over hverandre. I dag bygges slike fly nesten kun som sportsfly og aerobatikkfly. I Delta-ving-flyet er høyderor og balanseror kombinert, mao. det er intet eget høyderor, f.eks B-2 Spirit. Et swing-wing-fly er et fly med variabel vingegeometri, der vingene kan foldes inn mot kroppen. Disse finnes i enkelte utgaver. Eksempler på disse er F-111, Panavia Tornado, F-14 Tomcat, Mikojan-Gurevitsj MiG-23 Flogger og Rockwell B-1 Lancer. Etter fremdrift/motortype. Frem til andre verdenskrig var forbrenningsmotoren den eneste form for flymotor. Stempelmotorer brukes i de aller fleste mindre fly. De er mest effektive i de høyder som disse fly opererer i. Stjernemotoren har etterhvert blitt avløst av boksermotorer (hvor sylinderne er plassert mot hverandre på hver sin side av veivakselen). Vannkjølte V-motorer som brukes i biler var vanlig i høyhastighets-fly, inntil de ble avløst av ulike typer jetmotorer. Stempelmotoren har et minus, i og med at den har mindre yteevne i høyder over 2100-2400 meter på grunn det lave surstofffinnholdet i luften. Dette problemet er blitt løst ved installering av kompressorer som komprimerer luften før den suges inn i sylindrene. Slike stempelmotorer kan operere effektivt i høyder opp til 6100 meter eller høyere, men da kreves trykk-kabin eller ekstra tilførsel av oksygen for besetningen. Turbinmotorer har betydelig større ytelse enn stempelmotorer i forhold til egenvekten, men er mer kostbare. Etter anvendelse. Det skilles mellom hva luftfartøyene brukes til. Militær luftfart. Kampfly, som jagerfly eller bombefly, representerer bare en mindre del av denne kategorien. Mange sivile flytyper, slik som Douglas DC-3 passasjerfly ble bygget i en militær versjon som C-47/C-53/R4D transportfly for det militære i USA, som Dakota in England og Det britiske samvelde. Til og med den lille duk-kledde toseteren Piper J-3 Cub fikk sin militære «bror» som L-4 sambands-, observasjons- og treningsfly. I de senere år har også ballonger og glidefly blitt brukt til militære formål. Ballonger ble brukt til observasjon så tidlig som under Den amerikanske borgerkrig og også i den første verdenskrigen. Glidefly ble brukt til å landsette soldater og frakte militært materiell under invasjonen i Normandie i 1944. Såvel under første som andre verdenskrig ble sperreballonger brukt over London i forsvar mot bombefly. Den tidligst kjente anvendelse av ballonger til militært bruk var under beleiringen av Paris i 1870, da ballonger ble brukt i kurertjeneste. En av disse havnet i Norge, se under. Sivil luftfart. Sivil luftfart omfatter både ruteflyvning, charterflyvning, forretningsflyvning og all annen privat og forretningmessig luftfart («General Aviation»). Hovedtyngden av all flyvning i dag faller inn under denne kategori. Det omfatter alt fra ballongferder til sivil trening, forretningsreiser, brannovervåkning og slukningsoppdrag, kartlegging mm. Privatflygere bruker fly mest for personlige turer, fornøyelse, ferie og fritid, med egne luftfartøy, eller luftfartøy som eies av flyklubber. Yrkesflygere bruker luftfartøy til oppdrag som skoleflygning, frakt av passasjerer og gods, patruljering, skogsgjødsling og spredning av insektsmidler, ambulanseflygning mv. De gammeltroende. De russiske gammeltroende er betegnelsen på flere religionssamfunn som siden 1600-tallet har brutt med Den russisk-ortodokse kirke. Noen av dem følger en lære som ligner den ortodokse kristendommen, mens andre i større grad adskiller seg fra den. De representerer en arkaisk form for ortodoks kristendom, og praktiserer etter eget syn mer opprinnelig form for ortodoksi. Bruddet skjedde på den tiden Nikon var patriark. Det ble gjort flere reformer i gudstjenesten så den skulle ligne mer på gudstjenesten i den gresk-ortodokse kirke. Det var flere som ikke ville godta disse forandringene. En av personene som gjorde seg bemerket var Avvakum Petrov, som ble henrettet i 1682. De ble ved flere anledninger utsatt for forfølgelser, og flyktet derfor til avsidesliggende deler av landet. Noen av dem flyktet etter Petrovs henrettelse til landsbyen Tiheda på estisk side av innsjøen Peipus. Andre slo seg ned øst i Romania, i det store og fiskerike deltaet av elva Donau hvor de fortsatt lever av fiske. I dag regner man med at de gammeltroende har omkring en milllon tilhengere i Russland. Det fins også grupper andre steder, som for eksempel Sør-Amerika, som består av folk som har utvandret. De viktigste grupper av gammeltroende er de som har prester ("Popovtsy") og de presteløse ("Bezpopovtsy"). Sistnevnte har også forlatt alle sakramentene, unntagen dåpen. Gammeltroende Radiofyr. Radiofyr er en radiosender som sender ut radiosignaler i navigasjonsøyemed for sjøfarts- eller luftfartsformål. Fyrene er gjerne plassert etter trafikkens hovedruter. Trygve Lie. Trygve Halvdan Lie (født 16. juli 1896 i Kristiania, død 30. desember 1968 på Geilo) var en norsk politiker og den første generalsekretæren i FN (1946–1952). Da Trygve Lie var 6 år flyttet familien til Grorud. Lie gikk sine første skoleår på Rommiskolen (Gamle Rommen skole). Han ble cand. jur. i 1919. Han var sekretær i Arbeiderpartiet fra 1919 til 1922, deretter juridisk konsulent for LO frem til 1935. Fra 1935 til høsten 1939 var Lie justisminister, og fra 1. oktober 1939 handelsminister og forsyningsminister i Johan Nygaardsvolds regjering. Trygve Lie ga blant annet den russiske kommunisten og hovedmotstanderen til Stalin, Lev Trotskij oppholdstillatelse i Norge samme året han ble innsatt som justisminister. Trotskij hadde blitt forvist fra Sovjetunionen etter å ha kommet skjevt ut med Stalin etter Lenins død, og det var få stater som ga ham oppholdstillatelse. Frankrike var i tillegg til Norge et av landene som lot Trotskij bosette seg. Etter to år i Norge ble Trotskij deportert fra landet etter sovjetisk innflytelse på regjeringen og sendt til Mexico. Lie overtok posten som utenriksminister i november 1940 da Halvdan Koht under eksilet i London ble tvunget til å gå av, formelt fra 21. februar 1941. Lie var fungerende statsminister 16. april – 7. juli 1942. Han bekymret seg for den lille gruppen patrioter som arbeidet for Norges sak under dekke av medlemskap i NS. Navnene deres måtte ikke røpes, da ville tyskerne ta livet av dem. Men derfor visste heller ikke hjemmefronten om dem, og de ville få problemer ved rettsoppgjøret etter krigen – noe Lie fikk helt rett i. Sammen med Oscar Torp representerte Lie tyngdepunktet i London-regjeringen. Med diplomatisk dyktighet og handlekraft bidro Lie til å styrke Norges stilling i forhold til de allierte. Lies forhold til statsministeren var anstrengt i krigsårene. Nygaardsvold anerkjente Lies energiske innsats, men trakk hans lojalitet i tvil. Trygve Lie har også blitt kritisert ved at han forherliget sin egen rolle i forbindelse med kaptein Eiliv Austlids innsats for å redde regjeringen fra å bli tatt av tyske tropper i aprildagene 1940 på Dovre. Lies rolle i denne saken fikk ny aktualitet da regjeringen tildelte Krigskorset med sverd til Austlid post mortem 2. oktober 2009. Lie var utenriksminister frem til 1946. Da ble han valgt til FNs første generalsekretær. Stillingen innehadde han til 1953. Som generalsekretær støttet han opprettelsen av Israel og Indonesia. Han overså tilbaketrekkingen av sovjetiske tropper fra Iran og stod sentralt i FNs inntreden i Koreakrigen i 1950. Lie var fylkesmann i Oslo og Akershus fra 1955 til 1963, deretter industriminister fra 1963 til 1964 og handelsminister 1964 til 1965. Trygve Lie ble tildelt en lang rekke norske og utenlandske ordener. Blant disse var Norges høyeste sivile utmerkelse Medaljen for borgerdåd 1966, storkorset av Dannebrogordenen (1954) og storkorset av St. Olavs Orden (1953). På Furuset i Oslo ble plassen ved Furuset senter i 1984 kalt Trygve Lies plass, og en skulptur av Trygve Lie, utført av Nico Widerberg, satt opp i 1994. Nemi. Nemi er en norsk tegneserie skrevet og tegnet av Lise Myhre. Serien startet i Larsons Gale Verden under tittelen "Den svarte Siden" i 1997, men byttet i 1999 navn til "Nemi". Serien ble raskt populær, og debuterte samme år som dagsstripe i Dagbladet. Nemi fikk eget blad i 2003, som utgis månedlig. Nemi er en jente i tyveårene som har funnet sin plass blant "de rare", og som trives der. Hun har et lidenskapelig forhold til enter, drager og jediriddere. Hun liker å drikke øl, og nyter musikk av det mørkere slaget. Serien Nemi er humorbasert, men tar tidvis opp alvorlige temaer, og har også blitt brukt til å illustrere dikt av forfattere som André Bjerke og Edgar Allan Poe. Figuren Nemi er både sårbar og tøff, romantisk og kynisk. Myhre selv beskriver henne som såpass schizo at hun aldri har savnet å jobbe med andre figurer. Nemi syndikeres av Bulls Press som dagsstripe til ca. 150 aviser, blader og nettsteder. Serien oversettes til mer enn ti språk, og er utgitt i blader, album og bokserier i en rekke land. I tillegg til Norge utgis Nemi i Russland, Polen, Bulgaria, Italia, Spania, Frankrike, Tyskland, England, USA, Danmark, Finland og Sverige. Nemi har en sammensetning av lesere som fordeler seg ganske likt på begge kjønn, og finnes i de fleste aldersgrupper. Bakgrunn. Nemi hadde sin spede begynnelse som gjesteserie i Larsons Gale Verden, en månedlig tegneseriantologi basert på Gary Larson's The Far Side, utgitt av Bladkompaniet. Nemi het først "Den svarte siden", og debuterte i Larsons Gale Verden nr. 7/1997. Serien ble raskt populær, og utvidet til å bli De svarte sidene, før både serie og hovedperson fikk sitt nåværende navn fra og med Halloween-utgaven av Larsons Gale Verden høsten 1999. Samme vår (fra 23. mars) hadde Nemi en gjesteopptreden i Dagbladet. Den 25.april i år 2000 erstattet "Nemi" stripeserien "Grimmy" i Dagbladet og ble fra da av, på fast basis, trykt som daglig stripe i avisa. Fra januar 2002 ble Nemi-stripene supplert av ukentlige helsider. Lise Myhre har også illustrert dikt av bl.a. André Bjerke, Nicole Blackman, Edgar Allan Poe, Inger Hagerup, Michael Krohn, Lars Saabye Christensen, Tor Jonsson og Jens Bjørneboe. Eget blad. Serien har hatt gitt navn til et eget tegneserieblad utgitt av Egmont Serieforlaget siden januar 2003 i stort magasinformat. Det første året kom det ut åtte blader, siden har det vært utgitt månedlig. Bladet har hatt en rekke biserier, både striper og lengre fortellinger. Utenlandske serier omfatter Roman Dirges Lenore – The Cute Little Dead Girl, Iskalde grøss, Sinfest, Fabler, Frank Chos Reservatet, Carol Lay, Alan Moore's Tommorow Stories, Nina Hemmingsson, Bizarro, Love hurts og Hundevakta (Beasts of Burden). Mange norske serieskapere har også laget serier for Nemi, deriblant Ronja Berge, Tomas Drefvelin (Rex Rudi), Astrid Hansen, Lars Lauvik, Geir Moen, David Skaufjord, Ida Syvertsen, Kim Holm, Øyvind Lauvdahl, Håvard S. Johansen og Ida Neverdahl. Hver utgivelse av bladet har et tema, som gjenspeiles i artikkel, forside og utvalget av serier. Med desemberutgaven 2011 feirer Nemibladet utgivelse nr. ett hundre. Serien har også eget blad i Sverige, i forskjell til det norske bladet er det utgitt i tradisjonellt bladformat, og inneholder en litt annerledes mix av biserier. Serien hadde også et kortlivet blad i Danmark, som dog ble nedlagt etter bare sju nummer. Figurer. Nemi Montoya har fornavn fra en innsjø i Italia, Lago di Nemi (selv om dette ikke var bevisst fra forfatteren sin side da hun skapte Nemi), og etternavn fra en av figurene, Iñigo Montoya, i Lise Myhres favorittfilm Prinsessebruden. Nemi har en leken og åpen innstilling til livet, men misliker pelsdyroppdrett, fotball og autoriteter. Hun har vært ute mang en vinternatt, men mest for å ha det gøy. Hun er ganske redd for å bli voksen, har et solid bullshitfilter, og rotete leilighet. Nemi er nådeløst ærlig og sier hva hun mener, men kan også være blåøyd og romantisk. Hun tror på å ta for seg av livets goder. Noen av heltene hennes er Edgar Allan Poe, André Bjerke, J.R.R. Tolkien, Tori Amos, Johnny Depp, W.A.S.P., Black Sabbath og Legolas. Nemi har et lidenskapelig forhold til drager. Cyan er Nemis bestevenninne. Hun har blått hår (derav navnet) og mange bekymringer. Cyan er nok streitere enn Nemi, men har likevel mye til felles med venninnen. Lise har uttalt at hun ikke likte Cyan noe særlig i starten. Grim er Nemis kjæreste, og kom med et brak inn i Nemis liv i 2010. Som et morsomt sammentreff dukket han opp like etter at Nemis helt Peter Steele døde, selv om Grim da allerede befant seg på tegnebrettet. Tim var Cyans kjæreste og samboer. De hadde et ikke særlig bra forhold, og etter at Tim fant seg ei ny jente flyttet han raskt ut. For øvrig spiller Tim i band, og har ikke jobb. Nå bor Cyan sammen med sin nye kjæreste Leo, de har (foreløpig) et bra forhold. Deler av Nemis familie dukker gjerne opp rundt juletider.[1] Nemis far var med i Enhjørninger, Monstre og juleheftene 2004, 2006 og 2007. Nemis bror var med i Enhjørninger og juleheftene 2006 og 2007. Cyans far var med i det aller første Nemi-albumet i 2000, hvor han jobbet som psykolog. (Han har også blitt vist i en stripe senere.) Med i serien har også vært et stort antall venner, slektninger, (kortvarige) kjærester osv. Bøker. Alle norske bøker er innbundne og utgitt av Egmont Serieforlaget. Albumutgivelser. De fem første albumene er utgitt hos Bladkompaniet, og Monstre hos Cappelen. Senere utgivelser er utgitt av Egmont Serieforlaget. Soundtrack. I 2001 ble Nemi den første norske tegneseriefiguren med egen plate. Albumet "Nemi – The Soundtrack" ble utgitt på Nocturnal Art Productions, og er en samling av goth og annen mørk, hard rock musikk. Albumet inneholder bidrag fra blant annet Mayhem, Fields of the Nephilim, Red Harvest, Zeromancer og Magicka. Sinfest. "Sinfest" er en amerikansk tegneserie som tegnes og skrives av Tatsuya Ishida. Serien er av format en stripeserie, men skiller seg en del ut fra amerikanske suksess-stripeserier flest. Den spiller på religiøse referanser (Satan og Gud er begge blant figurene i serien), og på et virkemiddel som går ut på at mange av figurene er (halv)voksne tegnet som barn (seriens hovedperson, Slick, er en av dem). Den bruker også en del metaforer, og har mange popkulturelle referanser (til samuraifilmer, beat-poesi, pornofilmer osv). "Sinfest" er mest kjent som internettserie. Det er også gitt ut to bøker, og serien har i Norge gått som biserie i bladet "Nemi". Avro Lancaster. Avro Lancaster var et britisk firemotors bombefly bygget av Avro. Flyet var i bruk av Royal Air Force og Royal Canadian Air Force og en rekke andre land under andre verdenskrig. Sammen med Handley Page Halifax var det RAFs primære tunge bombefly og også det mest brukte. Det var først og fremst tenkt som et natt-bombefly, men viste seg også å være effektivt til presisjonsbombing på dagtid. Lancaster ble først tatt i bruk i 1942. Historie og utvikling. Det originale designet var for et tomotors bombefly, drevet av Rolls-Royce Vulture motorer. Resultatet var Avro Manchester, et skuffende fly som ble trukket ned av sine utstabile motorer. Manchester ble trukket tilbake fra aktiv tjeneste i 1942 og bare 200 fly ble produsert. Siden Vulturemotoren viste seg å være ustabil, ble de skiftet ut til fordel for mer driftsikre motorer av typen Rolls-Royce Merlin. Lancasteren utførte sin første testflyvning 9. januar 1941. 7 377 Lancastere av ble bygget i løpet av krigen. En 1943 Lancaster kostet mellom £45- og 50 000. Lancasterene fløy 156 000 oppdrag og slapp mer enn 618 378 tonn bomber. Flyet er imidlertid mest kjent for sin rolle i de såkalte Dam Buster-raidene i 1943, der viktige tyske demninger ble bombet i stykker av lavtflyvende Lancastere som slapp såkalte «bouncing bombs». Det var Avro Lancastere fra RAFs 617. og 9. skvadroner basert ved RAF Lossiemouth og RAF Marham som den 12. november 1944 angrep og senket det tyske slagskipet «Tirpitz» i Håkøybotn vest for Tromsø. En videreutvikling av Lancasteren var Avro Lincoln bombeflyet. Det ble også laget et sivilt rutefly basert på Lancaster, kjent som Lancastrian. I tillegg var Avro Shackleton basert på Lancaster, og dette var i tjeneste i RAF frem til 1992. Siren Sundby. Siren Sundby (født 2. desember 1982 i Lørenskog) er en norsk seiler, oppvokst i Son i Vestby kommune. Hun representerer Soon Seilforening. Etter tre års ingeniørstudier på Danmarks Tekniske Universitet er hun nå bosatt i Oslo, hvor hun tar Master i Innovasjon og Entreprenørskap ved Handelshøyskolen BI. Siren Sundby begynte å seile optimistjolle allerede som seksåring, og avanserte til europajolle i 1998. I 1999 og 2000 vant hun junior-VM i europajolle, og som 17-åring kvalifiserte hun seg til OL 2000. I 2003-sesongen ble hun europamester, verdensmester og vant prøve-OL i europajolle. Hun forsvarte VM-gullet i 2004, og var stor favoritt til å ta gullmedaljen under OL i Athen i 2004. Hun tålte favorittstempelet og vant en klar gullmedalje, selv etter å ha blitt diskvalifisert i en av seilasene. Sundby la opp, men gjorde comeback under OL i Beijing i 2008 som styrmann i Ynglingklassen med Alexandra Koefoed og Lise Birgitte Fredriksen. Sundby ble valgt til "Årets kvinnelige seiler" av Det internasjonale seilerforbundet i 2003. Samme år mottok hun også Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Hun er søsteren til Christoffer Sundby, som deltok i 49-klassen i OL i Athen i 2004, og gift med Christopher Gundersen, som deltok i 49-klassen i OL i Beijing 2008. I 2011 var hun med i tredje utgave av "Mesternes Mester" på NRK, og startet høsten 2011 sin karriere som konsulent i Capgemini Consulting. Olaf Tufte. Olaf Karl Tufte (født 27. april 1976 i Tønsberg) er en norsk konkurranseroer fra Nykirke i Horten Kommune. Han er bonde og brannmann av yrke. Tufte er medlem av Horten Roklubb. Tufte har vunnet tre olympiske medaljer, to gull og en sølv. Sølvet tok han i dobbeltsculler sammen med sin makker Fredrik Bekken i Sydney i 2000. I 2004 i Athen vant han OL-gull i singlesculler. I sommer-OL 2008 i Beijing vant han igjen gull i singlesculler. Tufte deltok også i 1996 i Atlanta med 8. plass i firer uten styrmann sammen med Halvor Sannes Lande, Morten Bergesen og Odd-Even Bustnes. Han har også vunnet verdensmesterskapet i singlesculler i Luzern i 2001 og i Milano i 2003. Tufte har to VM-sølv samt to VM-bronse. I dag bruker han mye av sin tid på å holde foredrag, særlig om motivasjon og samarbeid. Ved et foredrag for NTNUI i september 2009, gav han en strukturert hverdag mye av æren for sin suksess, og trakk frem ærlighet ovenfor seg selv og andre som en spesielt beundringsverdig egenskap. 1994–2000: Internasjonal debut, første VM-medalje og OL-sølv. Olaf Tufte begynte sent med roing. Først når han var 17 år ble han medlem av Horten Roklubb. Han viste et uvanlig fysisk talent for roing, og debuterte internasjonalt ett år senere i Junior VM i München i 1994. Tufte endte på sjette plass i dobbeltfirer. 1995-sesongen var Tuftes første sesong som seniorroer. Sammen med Kristian Skorgevik, Knut Engebu og Sigurd Hadler-Olsen tok Tufte sølvmedaljen i Nations Cup, det uoffisielle verdensmesterskapet for roere under 23 år. Allerede som 20-åring debuterte Tufte i de Olympiske Leker. I 1996 i Atlanta tok Tufte en 8. plass i firer uten styrmann sammen med Halvor Sannes Lande, Morten Bergesen og Odd-Even Bustnes. I 1997 debuterte Tufte i World Cup og senior VM. Dette ble en sesong uten de helt store resultatene for 21 år gamle Tufte, da dobbeltfireren med Tufte endte i C-finalen og 13. plass totalt. 1998-sesongen var et gjennombruddsår for Tufte. Sammen med Sture Bjørvig, Halvor Lande Sannes og Kristian Skorgevik etablerte deres firer uten styrmann seg i verdenstoppen. Båten oppnådde flere gode plasseringer i A-finalen i World Cup uten å oppnå podieplass. Årets høydepunkt var en fjerdeplass i VM i Köln, bak blant annet den britiske båten som inneholdt Matthew Pinsent og Steve Redgrave I 1999 var et nytt gjennombruddsår for Tufte. Tufte inngikk et samarbeid med Fredrik Bekken fra Drammen Roklubb. Tufte og Bekken utfordret sølvvinnerne i dobbeltsculler fra Atlanta, Kjetil Undset og Steffen Skår Størseth, og slo disse. Undset og Størseth ble satt i fireren uten styrmann, og Tufte og Bekken ble tatt ut som Norges dobbeltsculler til VM i St. Catharines der de tok bronse bak Luka Spik og Iztok Cop fra Slovenia. Tufte og Bekken fortsatte det gode samarbeidet i OL-sesongen i 2000. De vant World Cup sammenlagt (1 gull, 2 sølv) og alt lå til rette for at nordmennene skulle oppnå suksess i Sydney. Uheldigvis ble både Tufte og Bekken rammet av sykdom en uke før OL. De klarte likevel å ro seg inn til en sølvmedalje, knappe 1,5 sekund bak slovenerne som slo dem året før. 2001–2004: Verdensmester og Olympisk mester. Fredrik Bekken trappet ned satsingen etter OL i Sydney, og Tufte begynte derfor å ro singlesculler. Tufte mestret singlesculleren veldig godt og presterte å ta pallplass i alle de fire World Cup-regattaene dette året. Han endte 2001-sesongen med å bli verdensmester i singlesculler i Luzern. Han ble samtidig første nordmann til å oppnå dette. Han ble tildelt Aftenpostens Gullmedalje, og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» for denne prestasjonen. Tufte fortsatte den gode trenden fra 2001 og presterte bra i World Cup. I VM i Sevilla endte han på en tredjeplass, til tross for en utrolig rask siste 1000 meter. Igjen var det Sloveneren Iztok Cop, som tok sølv, som var foran Tufte. Gullet gikk til tyskeren Marcel Hacker. World Cup-sesongen i 2003 begynte med at Tufte endte utenfor medaljeplass i de to første regattaene. Formen ble heldigvis bedre utover sesongen, og Tufte tok sitt andre VM-gull i Milan. Denne gangen var han foran Iztok Cop(bronse), og Hacker(sølv). Under oppkjøringen fram mot OL i Athen viste Tufte progressivt bedre form gjennom sesongen. 4., 2. og 1. plass var hans plasseringer. Tufte kom seg greit gjennom til finalen, og var toppseedet i finaleheatet. I finalen lå Tufte lenge midt i feltet, før han viste fram sin signaturspurt og tok igjen estiske Juri Jaanson når det var 250 meter igjen. Tufte vant med 2,14 sekunder og ble første norske Olympiske mester i singlesculler. 2005–2008 En bølgedal og OL-gull. Forventningene til den regjerende OL-mesteren var høye i 2005-sesongen. Grunnet astmaplager startet derimot Tufte World Cup-sesongen med en 2. plass i B-finalen og 8. plass totalt i første World Cup i Eton. Tufte kjempet tilbake i toppen i løpet sesongen og tok sølvmedaljen bak newzealenderen Mahé Drysdale. I 2006 tok Tufte sin eneste internasjonale seier i World Cup mellom 2004 og 2008. Under VM i Eton var Tufte preget av sykdom og endte på en skuffende fjerdeplass. Igjen var det newzealandske Mahé Drysdale som vant, og som samtidig satte ny verdensrekord på 6 minutter og 35 sekunder. I OL-kvalifiseringsåret 2007 leverte Tufte mange gode plasseringer i World Cup. I VM ble Tufte nr 3, bak gullvinner Mahé Drysdale og sølvvinneren Ondrej Synek fra Tsjekkia. Med en tredjeplass kvalifiserte Tufte seg til OL. I forberedelsene til OL i Beijing, tok Tufte mange grep for å kunne prestere i Beijing. En av ulempene ved å bo i Norge var vanskeligheter med å få rodd nok på vannet. Tufte tok derfor flere utenlandsopphold enn vanlig for å få flere kilometer i båt. Tufte byttet også ut sin trener fra ungdomsårene, Bjørn-Inge Pettersen med Tore Øvrebø. Under OL i Beijing slet Tufte med astmaplager og den urene luften i Beijing. Spesielt i kvartfinalen slet Tufte fysisk, og ble nesten slått av en relativt ukjent roer fra Litauen. I semifinalen var Tufte heller ikke i toppform, og endte på tredje- og siste kvalifiseringsplass. Han ble derfor seedet sist i A-finaleheatet og ble plassert ytterst i bane 1. I selve A-finalen viste Tufte igjen gammel storform. Han var med i tetgruppen allerede ved første 500 meter, noe uvanlig av den ellers treige starteren. Ved 1500 meter var det forhåndsfavoritten Mahé Drysdale fra New Zealand som tok teten, men Tufte slo tilbake og vant på tiden 6.59.83, ett knapt sekund foran tsjekkiske Synek. Mahé Drysdale endte på tredjeplass. Olaf Tufte ble da en av svært få utøvere som har forsvart et OL-gull i singlesculler. Tufte ble senere tildelt Fearnleys olympiske ærespris for sin OL-tittel fra Beijing. 2009–2012. I 2009 presterte Tufte flere gode løp i World Cup og vant sammenlagt. Forventningene til den regjerende Olympiske mesteren var store foran VM i Polen. Tufte fikk dessverre en kollaps i løpet av finalen, og endte desidert sist i A-finalen. Tufte kommenterte senere at totalbelastningen hadde vært for stor, og at han hadde for mye å gjøre i tillegg til roingen. Under 2010-sesongen klarte Tufte bare å ro seg opp på podiet med en tredjeplass i München. På grunn av at VM ble arrangert senere på året enn vanlig, deltok Tufte i EM. På grunn av sykdom måtte han trekke seg før finalen for å hindre sykdom i oppkjøringen til VM. VM i New Zealand ble likevel en opptur sammenlignet med A-finalen i 2009. Tufte endte på en 4. plass, 6 sekunder bak gullvinneren Ondrej Synek. 2011-sesongen var preget av skader og sykdom. På grunn av dette gikk Tufte glipp av flere løp både nasjonalt og internasjonalt. Til tross for en uoptimal oppkjøring til VM, rodde Tufte seg til A-finalen i VM i Bled, Slovenia. Han endte på en sjetteplass og kvalifiserte seg dermed til OL i London i 2012. I OL-sesongen i 2012 presterte Tufte ujevnt, og hadde en 6. plass som beste plassering.. Forventningene var likevel høye til den regjerende olympiske mesteren, og Tufte uttalte at formen var stigende fram mot OL. Under OL nådde Tufte semifinalen, men var 13 sekunder fra en finaleplass. Vinneren av semifinalen var Mahe Drysdale, som senere vant den olympiske regattaen. I B-finalen møtte Tufte på tøff motstand og ujevne baneforhold. Han endte på 9. plass. Dette var Tuftes dårligste plassering i et mesterskap siden OL i Atlanta i 1996. Romaskin. Olaf Tufte har vunnet Concept 2 NM 13 ganger siden 1999. Olaf Tufte er også innehaver av verdensrekorden i 100 000 meter roing sammen med Nito Simonsen. Utenfor roingen. Tufte driver en bondegård i Nykirke utenfor Horten, og er kornbonde. Tufte driver også med utleie av paintballbane, motorcrossbane og arrangerer Tufte Farmer Challenge. Tufte har også startet eget klesmerke og har et eget brød oppkalt etter seg («Tuftebrødet»). Han holder flere foredrag knyttet opp mot motivasjon. Tufte har flere gode plasseringer i Birkebeinerrittet, Birkebeinerløpet og Birkebeinerrennet, og har også deltatt flere ganger i Vasaloppet. Team Tufte. I 2008 grunnla han Team Tufte. Tanken bak dette laget var å utvikle unge roere fram mot OL i 2012 i London. Tufte Farmer Challenge. Olaf Tufte inviterer til "Tufte Farmer Challenge" (TFC) hvert år. Her møtes kjente utøvere fra forskjellige idretter. Utøverne får brynt seg på ekte «gårds-øvelser». Ikke uventet er det Olaf Tufte selv som har stukket av med seieren de siste årene. Formatet i TFC varierer fra år til år. Konkurransen foregår enten mellom individer eller mot lag av varierende størrelse. San Juan (Puerto Rico). San Juan (Fra Spansk San Juan Bautista, Johannes Døperen) er hovedstad på den karibiske øya Puerto Rico, som er et ytre territorium og en samveldestat til Amerikas forente stater. Byen har 434 374 innbyggere etter den siste folketellingen i 2000. San Juan er den eldste byen som blir styrt av Amerikas forente stater, den nest eldste er St. Augustine i Florida. San Juan er også den nest eldste byen i Amerika som ble grunnlagt av europere, etter Santo Domingo i Den Dominikanske republikk. San Juan er idag et viktig transportknutepunkt i Karibia for gods, flytrafikk og sjøfart og har en blomstrende Cruisetrafikk. Samtidig er San Juan øyas industrielle, finansielle og kulturelle sentrum. Den er hovedstad och sentrum i ett storbyområde som omfatter Bayamón, Carolina, Guaynabo, Cataño, Toa Baja och Trujillo Alto. Hele dette området utgjør en befolkning på ca. to millioner innbyggere. Dette innebærer att omtrent halvparten av Puerto Ricos befolkning bor och arbeider innenfor dette storby-området. San Juan betjenes av Luis Muñoz Marín internasjonale lufthavn. Historie. San Juan ble grunnlagt i 1508 av den spanske Conquistadoren Juan Ponce de León, på ordre fra den spanske konge Ferdinand. Han ble den første utnevnte guvernøren av Puerto Rico etter kongelig dekret. Den opprinnelige bosetningen hans ligger i dag i nabokommunen til San Juan, Guaynabo, på stedet Caparra. Her står fortsatt grunnmuren av festningsverker og steinhuset som han fikk bygget til sin kone og fire barn. Havnen i San Juan i 1927 Armand-Jean du Plessis de Richelieu. Armand-Jean du Plessis de Richelieu, mest kjent som Kardinal Richelieu (født i Paris 9. september 1585, død Paris 4. desember 1642) var en fransk aristokrat, kardinal og statsmann. Han ble født under navnet "Armand-Jean du Plessis" i Paris, men tok senere navnet Richelieu fra familiens eiendom. I førstningen var han utstedt for en militær karriere, men ble istedet tvunget til kirkelig ordinasjon for å sikre at bispedømmet Luçon forble i familiens hender. Som 17-åring begynte han å studere teologi, og i 1606 ble han utnevnt til biskop. I 1622 gjorde pave Gregor XV ham til kardinal. Fra 1624 var han Ludvig XIIIs hovedminister (fr.: «"principal ministre"»), en stilling han beholdt frem til sin død i 1642. Begrepet «"premier ministre"», (førsteminister eller statsminister) forelå ikke i hans samtid, men blir hyppig benyttet av historikere, da Richelieu ofte regnes for å være verdens første statsminister. Han undertrykket brutalt all motstand mot monarkiet, blant annet med bekjempelsen av de protestantiske hugenottene. I mer enn 18 år var han Frankrikes reelle makthaver og det var han som gjorde Frankrike til en av Europas stormakter. Han sto for byggingen av den franske flåten og etablerte franske kolonier i Afrika. Richelieu verdsatte også kunst og vitenskap. Han gjenoppbygget Sorbonne, støttet lovende forfattere og i 1634 grunnla han Det franske akademi. I 1844 fremstilte Alexandre Dumas Richelieu som en maktgal skurk i sin roman «De tre Musketerer», og siden da har hans navn vært forbundet med politiske intriger og maktgalskap. «Richelieu» (1939). «Richelieu» var et fransk slagskip oppkalt etter kardinal Richelieu. Hun ble satt inn i tjeneste i 1940 og var det franske motstykket til tyske slagskip som «Bismarck» og «Tirpitz». Bestykningen besto av åtte 380 mm kanoner fordelt på to kanontårn i front. Etter den franske kapitulasjonen ble hun satt inn i tjeneste for Vichy-regimet og ble stasjonert i Dakar der hun ble skadet av det britiske skipet HMS «Barham» i september 1940. Etter den allierte landgangen i Nord-Afrika (Operasjon Torch) ble «Richelieu» erobret av amerikanerne og sendt til USA for utbedringer og oppdatering. Deretter ble skipet overlevert de frie franske styrker og deltok under britisk kommando i Det fjerne Østen. Hun ble tatt ut av tjeneste i 1959 og solgt som skrap i 1968. Dresden. Dresden (sorbisk: Drježdźany; avledet av gammelsorbisk Drežďany (sump- eller flodskogbeboer)) er hovedstaden i den tyske delstaten Sachsen. Dresden ble frem til annen verdenskrig regnet som en av Europas vakreste byer, og var kjent som Nord-Europas Firenze eller "Elbflorenz". Byen ble utsatt for massiv bombing av allierte bombefly 13. februar 1945. Omfattende gjenoppbygging og restaurering har gradvis gitt den noe av sin gamle skjønnhet tilbake. Geografi. Dresden ligger på begge sider av elva Elben i "Dresden Elbedalen," som er endel av det større området kalt Elbtalkessel. Sør- og østfra strekker utløpere av Osterzgebirge og Elbsandsteingebirge seg ned mot byen. Sentrum ligger på 113 moh., mens høyeste punkt er Triebenberg på 384 moh. Etter byutvidelser på 1990-tallet er Dresden blitt en storkommune som overgås bare av Berlin, Hamburg og Köln i flateinnhold. Elben er et dominerende landskapselement. Sørfra renner sideelvene Weißeritz og Lockwitzbach gjennom byen, og nordfra renner Prießnitz i utkanten av Dresdner Heide. Natur. Etter byutvidelsene er Dresden en av de grønneste byene i Europa, der enger, parker, jorder og skog dekker 63 % av arealet. På nordøstsida av byen utgjør Dresdner Heide et stort, sammenhengende skogområde. Byen har fire naturreservater på til sammen 3,3 km² og tolv landskapsvernområder på 110 km², delvis overlappende med ni særskilte bevaringsområder (Natura 2000-områder) på til sammen 18 km². Viktige natur- og friluftsområder er engene langs Elben (Elbwiesen), som strekker seg på begge sider av elva i en lengde på 30 km, bare avbrutt av bebyggelsen i indre bykjerne. Bydeler. Dresden er siden 1991 delt i ti "Ortsamtsbereiche" og ni "Ortschaften". De første utgjør byen slik den var fram til 1990, mens de siste er områder som er blitt innlemma i byen seinere. Hele sentrum av Dresden befinner seg i bydelene Altstadt, som ligger på den sørlige bredden av Elben, og Neustadt som ligger på den nordre. Altstadt rommer parkanlegget Grosser Garten og mesteparten av Dresdens kjente bygninger. Mest berømt er rekken av praktbygg i tilknytning til den vakre "Brühlsche Terrasse". Dresden med Frauenkirche og Kunstakademiet Her ligger barokkomplekset Zwinger med sine paviljonger og utsøkte kunstsamlinger av blant annet meissenerporselen. Her er også de rikholdige kunstgalleriene Sempergalleriet, Albertinum og Grünes Gewölbe med sine store samlinger av 1800- og 1900-tallskunst og kostbarheter fra de saksiske fyrstehus. Nevnes må også det delvis gjenskapte slottet fra 1500-tallet, Katolische Hofkirche og den legendariske Semperoperaen. Bak disse ruver kuppelen på den gjenoppbygde Frauenkirche. Gjenoppbyggingen av Altstadt etter annen verdenskrig er imidlertid ennå ikke helt fullført, og sentrum preges av stadige restaureringsprosjekter. De omfattende arbeidene begynte allerede mens byen befant seg bak Jernteppet. DDRs kommunistregime gjenreiste enkelte av byens landemerker, men valgte også samtidig å erstatte store deler av byen med utypisk, tildels skjemmende arkitektur. Dette er grunnen til at den tidligere så vakre handlegaten "Prager Strasse" nå preges av modernistiske betongkolosser. Neustadt, som begynner ved Elbens nordre bredd, er først og fremst et forretningsstrøk. Her har man i liten grad vektlagt å gjenskape fortidens bygningsmessige utforming. "(31. desember 2003)" || Areal i km² || Innb. pr. km² || Steder Historie. Opprinnelsen til det som seinere skulle bli Dresden var en vestslavisk landsby som ble erobret av Henrik I på 900-tallet. På 1200-tallet lot markgreven av Meissen bygge en en borg ved fiskerlandsbyen beskrevet som Drezdzany ved Elbe, og 1206 nevnes området som Dresdene. Byen og den befestede markedsplassen nedenfor borgen vokste raskt, og Dresden endret karakter fra fiskerlandsby til kjøpstad. På 1200-tallet bygges Frauenkirche og den første faste broen over Elbe. Canalettos maleri av Augustusbrücke (1748) Da kurfyrsten Fredrik den saktmodige døde 1464, og Sachsen 1485 ble delt mellom hans sønner Albert og Ernst, valgte den "Albertinske grenen" å flytte sin residens til Dresden, som først nå fikk en politisk rolle i historien. Ætten Wettin mistet for noen generasjoner kurfyrstetittelen, og først med Moritz av Sachsen blir Dresden 1547 residensstad i kurfyrstedømmet Sachsen. 1632 døde halve befolkningen i pesten, og 1685 ble Altdresden ødelagt av brann, bare 23 av 357 hus klarte seg, og disse nevnes som Neustadt 1732. Tross dette øket befolkningen fra 3 745 år 1396 til 21 298 år 1699. Med kurfyrsten Friedrich August I av Sachsen («den sterke»), som også var konge av Polen, får Dresden sin storhetstid. Hans rike var på denne tiden det nest største i Europa, og Dresden var hovedstad i denne saksisk-polske unionen. Bybebyggelsen vokste enda mere, og August den sterke gjorde Dresden til en strålende barokkby ved hjelp av Europas største arkitekter. Man begynte å sammenligne Dresden med Wien, og byen ble kalt "Elbflorenz" (Firenze ved Elben). Dresden ble også en viktig kulturby, og berømte kunstnere som Canaletto (1720–1780), Kuhl (1850–1915) og I.C. Dahl (1788–1857) har portrettert byen. Etterhvert kom Sachsens nabo i nord, Preussen, til å utvikles til en ekspansiv krigerstat, og 1745 ble Sachsen beseiret av Preussen i slaget ved Kesseldorf. Sachsen måtte betale en million thaler i løsen, men ble snart angrepet på nytt, og syvårskrigen 1756-1763 fikk katastrofale følger, hvor byen ble sterkt skadet av prøyssiske og østerrikske styrker. Dresden Theaterplatz og Slottskirken (ca. 1900) Fra 1768 ble Sachsen regjert av kurfurst Firedrich August II, som lot seg krone til konge av Sachsen, et nytt kongerike som kom til å inngå i Rhinforbundet, med Dresden som hovedstad 1806. Mellom 1809 og 1829 ble byens befestninger ødelagt på ordre fra Napoleon, og Dresden ble en åpen by. Etter Frankrikes nederlag 1813 tapte Sachsen det meste av sin betydning. På grunn av troheten mot Napoleon ble kurfyrsten fengslet i Berlin. Han måtte avstå tre femtedeler av sitt rike til Preussen under Wienerkongressen 1815, og Sachsens politiske rolle i Tyskland var snart historie. På 1800-tallet blomstret kultur og industri, og 1839 ble den første tyske toglinjen åpnet mellom Dresden og Leipzig. Samtidig med sin voksende industri (blant annet sigarettindustri), bevarte byen sin profil som et tysk kultursentrum. I 1850 hadde Dresden 100 000 innbyggere, 1875 var folkemengden fordoblet, 1905 over en halv million. Efter den tyske riksgrunnleggelsen 1871 gjennomgikk Dresden omfattende utbyggelser: Semperoperaen ble bygget 1878, Albertinum 1887, politihovedkvarteret 1899, brua Blaues Wunder 1893, kunstakademiet 1895, hovedbanegården 1898, parlamentsbygningen 1906, og det nye rådhuset 1910. 13. november 1918 avgikk den siste kongen av Sachsen, Friedrich August III, og Dresden ble hovedstad i fristaten Sachsen. Denne friheten kom til å bestå i femten år, frem til alle tyske stater ble fratatt sin autonomi av den nasjonalsosialistiske regjeringen. Bombingen av Dresden. På slutten av andre verdenskrig gjennomgikk Dresden den største katastrofen i sin historie, en hendelse som ennå i dag vekker sterke følelser og er svært omstridt: Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber. Angrepene kom puljevis. 244 britiske Lancastere begynte det første angrepet klokken 22.15. Brannbombene startet straks en ildstorm. Klokken 01.30 kom den andre puljen. Denne var dobbelt så stor som den første. I dagene etter, 14. og 15. februar, ble byen bombet i ytterligere to omganger av 521 amerikanske Boeing B-17 Flying Fortress bombefly. De allierte flyene møtte ingen motstand over Dresden fordi byen manglet antiluftskyts. Resultatet av bombingen, sett fra Rådhustårnet mot syd. Brannbombene som traff Dresden antente straks ildstormer. Den høye temperaturen fra brannene sugde luft inn i flammene og startet en brennende pumpevirkning. Mennesker ble fanget i dragsuget og dratt inn i flammene, de som hadde søkt tilflukt i kjellere og bomberom døde av surstoffmangel. Det har vært vanskelig å beregne et eksakt tallet på omkomne og det finnes flere anslag. Det som gjør beregningen vanskelig er det store antallet flyktninger som befant seg i Dresden på dette tidspunktet. Disse hadde strømmet til byen fra tyske områder lenger øst i håp om å redde seg fra den røde hær som rykket stadig nærmere. Det var allment kjent i dette sene stadiet av krigen at Dresden ennå var blant de få tyske storbyer som var nærmest ubemerket av krigen; dens geografiske beliggenhet og militære betydning ble ansett som ubetydelig. Det var derfor en utbredt tro blant folk at Dresden ville bli spart. Tidlige anslag over hvor mange som døde under bombingen lå på over 200 000 mennesker, men den statlig oppnevnte historikerkommisjonen som etterforsket bombingen av Dresden i årene 2005 -2010 setter tallet på ofre til rundt 25 000. Som forsøk på å forsvare det allierte bombeangrepet, har det blitt hevdet at Dresdens industri under krigen var blitt omgjort til krigsindustri. Dessuten at Dresden var et trafikknutepunkt som ville vært viktig for tysk troppeforflyttning til Østfronten. Jernbaneanleggene var da også et av hovedmålene for operasjonen hvilket påvirket dødstallene fordi området inneholdt mengder med flyktninger fra Schlesien. Spørsmålet om hvorfor de allierte ikke bombet byen tidligere i krigen hvis det var så at det bare var fordi den hadde militærstrategisk betydning, forblir ubesvart. Kremering av bombeofre på Altmarkt Bombingen utslettet et område på 15 kvadratkilometer i den indre byen, deriblant 14 000 hjem, 72 skoler, 22 sykehus, 19 kirker, 5 teatre, 50 bank- og forsikringsbygninger, 31 forretninger, 31 storhoteller og 62 administrasjonsbygninger. Den aldrende forfatteren Gerhart Hauptmann som kalte Dresden «min ungdoms morgenstjerne» skrev efter katastrofen som han selv hadde opplevet: «Den som har glemt hvordan man gråter, lærte seg det igjen under Dresdens ødeleggelse». Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut befant seg i byen under bombingen. Hans øyenvitneskildring i romanen "Slaktehus 5" skildrer angrepet som et absurd eksempel på menneskenes ondskap mot hverandre. Britiske myndigheter har satt opp en statue i London av mannen som var ansvarlig for den allierte bombingen av Dresden, Arthur Travers Harris, sjefen for RAF Bomber Command. Tyske myndigheter har protestert mot dette, og også på hjemmebane har det vakt protester. Statuen er blitt tilgriset så mange ganger at den må ha politivakt. I ettertid har de britiske handlingene blitt forklart med å «statuere et eksempel» for den røde árme om hva de vest-alliertes luftstyrker var istand til, akkurat som den de amerikanske atombombene i Japan. Dette siden de vest-allierte allerede begynte å forberede seg på den kalde krigen. Ironisk nok var det daværende britiske kongehuset en gren av slekten Wettin, Sachsens kongehus, og Dresden var den britiske kongens slekts egen hjemby. Allerede 1945 ble arbeidet med å rense ruinene påbegynt, og 1946 ble planene for den første gjenoppbygningen presentert. Mange av de historiske bygningene er blitt restaurert. Våren 2004 sto Frauenkirche ferdig. En engelsk bomberpilot som hadde deltatt under angrepet, hadde sammen med sin sønn laget det nye korset på toppen av kuppelen. Byen er vennskapsby med engelske Coventry, som ble rammet av tysk bombing under krigen, om enn i mye mindre omfang. I 2006 ble det laget en film om bombingen av Dresden. Kultur. I 2004 ga UNESCO Dresden status som verdensarv, men titlen ble fjernet allerede i juni 2009 pga. byggingen av broen "Waldschlößchenbrücke". Tyskland ble etter Oman, dermed land nummer 2 i historien som er blitt fratatt status som verdensarv. De største museene i byen administreres av Staatliche Kunstsammlungen Dresden. Turisme. Dresdener Striezelmarkt - julemarkedet i 2009 Dresden er et av de viktigste turistmål i Tyskland. Hvert år besøker i adventstiden ca 2,5 millioner mennesker Dresdner Striezelmarkt, et av Tysklands eldste julemarkeder, med historie tilbake til 1434. Monofysittisme. Monofysittisme (fra gresk μονος, "monos", 'kun én' og φυσις "physis", 'natur') er et teologisk begrep innen doktrinen om Jesu Kristi natur. Ordet "monofysitt" ble først brukt i forbindelse med konsilet i Kalkedon i 451 for å beskrive de som avviste konsilet definisjon av Jesus Kristus som «en person i to naturer». Denne definisjonen, som ble den rådende innenfor kristendommen, betyr at Jesus var både guddommelig og menneskelig på samme tid, innenfor samme person. Monofysittene hevdet at han hadde bare én natur, den guddommelige. Den mest radikale talsmann for monofysittisme før konsilet i Kalkedon var Eutykhes. Han mente at Kristi menneskelige natur ble oppløst i den guddommelige, «som en dråpe honning i havet». Den eutykianske monofysittime, og Eutykhes selv, ble fordømt på dette konsilet. En annen radikal form er appolinarismen, som hevder at Kristus hadde en menneskelig kropp, men at det guddommelige hadde fylt denne fullstendig slik at det ikke fantes noe menneskelig sinn. En mer moderat form for monofysittisme, som bruker formelen «Kristus var én natur fra to», det vil si en fusjon mellom de to naturer uten at den ene fullstendig oppsluker den andre, fikk større oppslutning. Denne formen er delvis bevart i de orientalske ortodokse kirker. Flere forsøk ble gjort på å forene monofysittene med resten av kirken på slutten av det 5. århundre og i 6. århundre. Keiser Zeno forsøkte å finne en formulering som kunne aksepteres av begge parter, men denne ble avvist av pave Simplicius. Senere keisere forsøkte også, uten hell. Det er betegnende at det er nettopp keiserne som sto for dette arbeidet; kirken hadde blitt en stabiliserende faktor i samfunnet, og keiserne ønsket å få slutt på splittelsen som hadde oppstått. I moderne tid har det på nytt blitt opprettet kontakt mellom de orientalske ortodokse kirker, den ortodokse kirke og den katolske kirke. I 1973 kom pave Paul VI og den koptiske-ortodokse pave Shenouda III med en felleserklæring om kristologi, og i 1984 kom også en felleserklæring fra pave Johannes Paul II og den syrisk-ortodokse patriark Ignatius Zakka II. Stengun. Stengun er en britisk maskinpistol fra andre verdenskrig, kjent for sin enkle utforming, konstruksjon og lave produksjonskostnad. Den enkleste versjonen av Stengunen, Mark III, tok det bare fire timer å produsere. Navnet STEN er et akronym sammensatt av navnet på oppfinnerene, Major Reginald Sheperd og Harold Turpin, samt Enfield Lock (produsenten), hvor Royal Small Arms Factory lå. Stengunen benytter seg av 9 x 19 mm Luger ammunisjon, som var standard pistolammunisjon i den tyske hæren, slik at man kunne nyttegjøre seg av erobret tysk ammunisjon. Stengunen var et lite skytevåpen og kunne lett transporteres og demonteres, noe som gjorde det til et praktisk våpen for motstandsbevegelsene rundt om i Europa. En del Stenguns ble også sluppet over Norge og var i tjeneste i Milorg. Historie. Stengunen var et nødtiltak. Den britiske hær hadde ved krigsutbruddet 3. september 1939 ingen operasjonelle maskinpistoler. Det var litt av et sjokk da de ved grensekonfrontasjoner på kontinentet traff på tyske styrker med maskinpistoler (mest sannsynlig MP28 og 38), et håndholdt våpen med høyere skuddhastighet enn det britene hadde i sitt arsenal. Dette førte til panikk høyt oppe i den britiske ledelsen, og ordre ble gitt om å produsere et tilsvarende våpen, i desember 1939. Siden en slik utvikling tok sin tid, ble det bestemt at man skulle bestille et større antall av den amerikanske M1 (Thompson), et vel prøvet våpen, kjent fra mellomkrigstiden som "Tommygun". Denne var imidlertid kostbar, og tidkrevende å produsere, samt at forsyningene av disse var truet av de tyske ubåtene i Atlanteren. Etter anskaffelse forble den allikevel i britisk tjeneste under resten av krigen, da det var et solid, kraftig og pålitelig våpen. De første maskinpistolene som ble produsert var basert på erobrede MP 28, men hæren fant dem for kompliserte og krevde et våpen mer likt MP 38/40, feilaktig betegnet "Schmeisser." Resultatet var Stengunen ("Sten MK I"), presentert første gang i januar 1941 (åtte måneder etter at det var besluttet å produsere den). Denne første produksjonsmodellen var fortsatt litt for raffinert, hvilket resulterte i "MK II", som var enklere og hadde samme type magasin som man fant i MP 38, et 32-skudds avtagbart stavmagasin. Denne ble akseptert og produsert i ca 2 millioner eksemplarer, og utgjorde med det hovedstammen av britiske maskinpistoler gjennom andre verdenskrig. Senere kom "MKIII", som var enda enklere konstruert, og "MKIV", med foldbar kolbe, til bruk for fallskjermtropper (ble aldri produsert). "MKV" var litt mer raffinert, da man hadde tid til å lage en mer forseggjort versjon. Den åpne metallkolben ble erstattet med en kolbe i heltre og den fikk et pistolgrep i tre, for bedre grep og mer kontrollert avfyring. Det ble også gjort forbedring av siktet og i mekanikken. Det ble mot slutten av krigen også konstruert en "MKVI". Stengunen var i bruk i den britiske hæren fram til 60-tallet, da Sterling MP overtok. Virkemåte. Stengun fungerer på blowbackprinsippet med åpent sluttstykke, og mates fra et 32-skudds magasin fra venstre side og kaster ut på høyre. Sten kan skyte både hel- og halvautomatisk ild og har en omstiller, merket "A" for Automatic og "R" for Rounds, som er plassert over avtrekkeren. Sikringen er et hakk i utskjæringen for ladehendelen som ladehendelen og sluttstykket kan låses i. Det finnes også en type som låser sluttstykket i fremre stilling der ladehendelen presses igjennom sluttstykket og låser i et hull på motsatt side. Britisk produksjon. Ca 4.5 millioner Stenguns ble produsert i Storbritannia under andre verdenskrig. Omtrent halvparten av disse var Mark II. Mark I. Den første Stengun ble laget i desember/januar 1941 på Philips Radio verkstedet i Middlesex, og hadde serial # T-40/1. T står for Harold Turpin og 40 for årstallet 1940. Dette våpenet befinner seg i British Army's Infantry and Small Arms School Corps i Warminster, Wiltshire. Våpenet hadde en konisk flammedemper på løpet og et tregrep under (noen ble laget i stål) som kunne foldes forover. Ellers så var det brukt endel tre i utførelsen av våpenet. Ca 100 000 av Mark I ble produsert. Mark I* var en enklere versjon der man fjernet forgrepet, flammedemperen og tredeler, for forenkling av produksjonen. Mark II. Denne modellen var kun laget i stål og uten flammedemper og grep foran, og hadde utskiftbare løp. Noen fikk stokk i tre. Ca 2 millioner eksemplarer ble laget. Lengden var 762 mm, løpslengden var 196 mm og de veide 3.2 kg. Den kom også med lyddemper, da med modellnavnet Mark IIS. Mark III. Dette var en enda enklere versjon, og hadde fast løp. Mark IV. Dette var en mindre versjon som aldri ble mer enn en prototype. Den hadde pistolgrep, flammedemper og et meget kort løp. Mark V. Denne kom i 1943, og tredelene var nå tilbake, grep i tre, forgrep i tre, og trestokk. Den hadde også feste for bajonett. Mark VI. Denne hadde en totallengde på 908 mm, løpslengden var 198 mm. Vekten var 4.5 kg, vesentlig tyngre enn tidligere modeller. Den hadde lyddemper og man hadde fjernet forgrepet i tre fra modellen før. Norsk produksjon. Under annen verdenskrig organiserte Bror With i Milorg lokal produksjon av 800 Stenguns. Den norske varianten var tilpasset kravet om at produksjonen skulle skje kamuflert for okkupasjonsmakten. Det er likevel enkelte punkter som avslører en norsk Stengun, opphengsfjøra til avtrekkeren er på venstre kontra høyre side, magasinbrønnen er sveiset på tvers av våpenet oppå toppen, og løpet er kappet rett ved munningen. Magasinene er sveiset i bakkant. Slike Stenguns er sjeldne og relativt verdifulle. Delene måtte lages på ulike verksteder, slik at produsentene kunne holdes i uvitenhet om hva de faktisk var med på å lage. Derfor ble prosessen så tidkrevende at det først var mot slutten av 1943 at man så resultater. Spesielt var avtrekkeren vanskelig å kamuflere, men det løste seg da Withs svoger lyktes med å bestille et større parti «sperrehaker for automatgrammofoner» hos en intetanende underleverandør. Tysk produksjon. Tyskerne konstruerte kun noen få kopier av Stengun, og på slutten av krigen lagde tyskerne billigmaskinpistolen MP3008 som var sterkt inspirert av Stengun. Økumenisk konsil. Et økumenisk konsil (fra gresk οικουμενε, "oikumene", 'hele verden') er et kirkemøte som er anerkjent av hele den kristne kirke, og som er sammenkalt for å diskutere doktrine og praksis som angår hele kirken. I praksis varierer det hvordan man defininerer 'hele den kristne kirke'. De syv første økumeniske konsiler anerkjennes av både den ortodokse kirke og den katolske kirke. Det åttende konsilet ble også avholdt før det store skisma som splittet øst og vest, men de ortodokse aksepterte ikke dette konsilets avgjørelse om å avsette patriarken av Konstantinopel, og det er derfor ikke anerkjent av andre enn den katolske kirke. Andre kirkesamfunn anerkjenner noen av de første, men ikke alle; for mer om dette, se nedenfor. Konsildokumenter. Fra første stund ble det sett som svært viktig at et konsil munnet ut i konkrete vedtak som kunne spres i alle særkirker og bevares for ettertiden. Vedtakene, kalt "kanoner" (gresk κανονες, "kanones", 'regler/rettesnorer'), er derfor bevart fra alle konsiler. Det var også vanlig å forfatte en trosbekjennelse, eller "credo" (latin 'jeg tror') som spesifikt tok opp problemene konsilet skulle behandle. Den mest kjente og mest brukte av disse er den nikenske trosbekjennelse, skrevet på konsilet i Nikea med senere tilføyelser fra konsilet i Konstantinopel. Både den ortodokse og den katolske kirke anser dogmatiske avgjørelser fra konsilene som bindende, mens mer praktiske og disiplinære avgjørelser kan endres etter tidens krav. Anerkjennelse av konsilene. Den ortodokse kirke anerkjenner de syv første konsiler. De mener at en full samling av den ortodokse kirkes biskoper vil utgjøre et økumenisk konsil, men en slik samling har ikke funnet sted siden det syvende konsil i 787. Riktignok deltok også de østlige biskoper på det fjerde konsil i Konstantinopel (869-870), men de aksepterte ikke konsilets vedtak. De såkalte "pan-ortodokse konsiler" (all-ortodokse) har ikke vært altomfattende, men har bare hatt representanter fra de ortodokse særkirker som har hatt spesiell interesse av å avklare et spørsmål. Den katolske kirke anerkjenner de syv konsiler, samt fjorten senere konsiler. Disse fjorten ble innkalt av paven. Etter katolsk teologi er de derfor autoritative for hele den kristne kirke, selv om realiteten er at ingen andre anerkjenner dem. Protestantiske kirker og den anglikanske kirke varierer noe i sin anerkjennelse. De fleste aksepterer de syv første konsiler, men tillegger dem mindre autoritet enn det ortodokse og katolikker gjør. De tillegger gjerne de fire første konsiler større autoritet enn de senere. Enkelte mindre, fundamentalistiske kirker avviser at noe konsil har vært autoritativt. Mormonerne anerkjenner ingen av konsilene, og mener de er malplasserte forsøk på å avgjøre dogmatiske spørsmål gjennom diskusjon; de mener den eneste kilde til kunnskap i slike spørsmål er guddommelig åpenbaring. De orientalske ortodokse kirker anerkjenner de tre første konsiler. Ved det fjerde, konsilet i Kalkedon, ble monofysittismen fordømt, og disse kirkene har i varierende grad monofysittisk kristologi. Den assyriske kirken i østen anerkjenner bare de to første. Kurt Tank. Professor Dr. Ing. Kurt Waldemar Tank (født 24. februar 1898, død 5. juni 1983), var en tysk ingeniør som først var ansatt som konstruktør ved Focke-Wulf Flugzeugwerke. Fra 1931 til 1945 var han imidlertid leder av firmaet. Hans mest kjente konstruksjoner er det firemotors passasjer-, bombe- og rekognoseringsflyet Fw 200 «Condor» og jagerflyet Fw 190. I tillegg er han kjent for videreutviklingen av Fw 190, Ta 152. Tank utviklet også mot slutten av krigen det prosjekterte kampflyet Ta 183, et fly som aldri ble bygget. Etter andre verdenskrig forlot Tank Tyskland og etablerte seg i Cordoba, Argentina. Der forsøkte han å utvikle jagerflykonseptet sitt med FMA I.Aé.33 Pulqui II, men i store trekk var dette prosjektet mislykket. Fra 1959 av var han sjefkonstruktør ved Hindustan Aeronautics Limited i Bangalore, India, hvor han bl.a. utviklet Indias første overlydsfly, HAL HF-24 Marut. I 1968 vendte han tilbake til Tyskland, der han startet et ingeniørkontor for ferdigbygg. Tank, Kurt Tank, Kurt Angrepet på Norge i 1940. Angrepet på Norge i 1940 ("Unternehmen Weserübung") var det tyske angrepet på Norge 9. april ("Weserübung-Nord") og Danmark ("Weserübung-Süd") under andre verdenskrig. Kodenavnet kan oversettes til norsk som "Weser-øvelse"; Weser er en elv i Tyskland. Angrepet ble mulig fordi det norske nøytralitetsvernet var svakt, og det alt vesentlige var kjent om oppbygging og plassering av styrker. Angrepets styrke var de fleste steder på et par tusen mann, og først etter at de tyske styrkene hadde fått nødvendige brohoder ble styrkene forsterket. I liten grad var det norske forsvar forberedt og trent på å møte en angriper av denne styrke og type, men der det var mulig ble de tyske styrker engasjert slik at resten av hæren kunne mobiliseres. Opptakten og strategiske vurderinger. Våren 1939 begynte det britiske marineministeriet å anse Skandinavia som en potensiell slagmark i en fremtidig konflikt med Tyskland. Da den britiske regjeringen var motvillig til å blande seg inn i enda en konflikt på det kontinentale Europa i samme skala som den første verdenskrig overveide de å innføre en blokade for så å svekke Tyskland indirekte. Den tyske industrien var meget avhengig av importen av jernmalm fra gruvedriften i Nord-Sverige, og om vinteren når Bottenviken var lukket av is, ble jernmalmen skipet ut fra den nordnorske havnebyen Narvik. Dessuten ville kontroll over norskekysten også assistere med å stramme inn blokaden av Tyskland. I oktober 1939 diskuterte storadmiral Erich Raeder, sjef for den tyske "Kriegsmarine", med Adolf Hitler om faren eventuelle britiske baser i Norge ville medføre. Marinen argumenterte for at kontroll over Norge ville gjøre det mulig å kontrollere havområdene i nærheten og tjene som et utgangspunkt for fremtidige ubåtoperasjoner mot Storbritannia. Men på dette tidspunktet var ikke de andre grenene av "Wehrmacht" interessert i forslaget, og Hitler hadde akkurat utgitt et direktiv som fastslo at hovedoppgaven for "Wehrmacht" ville være en bakkeoffensiv gjennom Nederlandene. Både britiske og tyske skip og fly foretok krenkelser av norsk nøytralitet vinteren 1939/1940 og den engelske marinen minela norsk farvann og bordet et tysk hjelpefartøy som transporterte britiske krigsfanger ("«Altmark»") i norsk territorialfarvann, til tross for norske protester. Mineleggingen skjedde så sent som 8. april, og var et britisk forsøk på å stoppe den tyske jernmalmtrafikken fra Narvik. Dette var etter at de tyske angrepsstyrkene hadde forlatt Tyskland med kurs for Norge. Britiske og franske planer for Norge. I slutten av november foreslo Winston Churchill, nytt medlem av Imperiets krigskabinett, å minelegge norsk farvann for å stoppe oversendelsene effektivt. Dette ville tvinge jernmalmtransporten til å seile gjennom internasjonalt farvann i Nordsjøen hvor marinen kunne forby dem å fortsette transporten av jernmalm til Tyskland. Forslaget ble avslått av Neville Chamberlain og Lord Halifax av frykt for en motsatt reaksjon blant nøytrale land som f.eks. USA. Etter at begynnelsen av vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen hadde forandret den diplomatiske situasjonen, foreslo Churchill igjen å minelegge norsk farvann, men fikk igjen avslag. I desember begynte Storbritannia og Frankrike for alvor å legge planer for å sende hjelp til finnene mot russerne. Planen var å landsette en styrke i Narvik, hovedhavnen for eksport av jernmalm, og deretter ta kontroll over jernbanelinjen "Malmbanan" mellom Narvik og Luleå i Sverige ved kysten av Bottenviken. Det beleilige med planen var at dette ville også gjøre det mulig for de allierte troppene å okkupere de svenske malmgruvene. For at operasjonen ikke skulle medføre protester, og i ytterste konsekvens krigserklæring fra Norge og/eller Sverige, skulle overtakelsen skje under dekke av at troppene skulle sikres en sikker transport til Finland. I Finland skulle styrkene delta på finsk side i krigen mellom Sovjetunionen og Finland. Denne planen fikk støtte av både Chamberlain og Halifax. Britene regnet med støtte fra norsk side, noe som ville lette noen av de juridiske problem. Men strenge advarsler mot både Norge og Sverige resulterte i sterke negative reaksjoner i begge land. Planleggingen av ekspedisjonen fortsatte, men planene ble skrinlagt fordi man manglet et påskudd til å ha tropper i Norge og Sverige etter at Finland ba russerne om fred den 13. mars 1940. Tyske planer. Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter Vidkun Quislings besøk i Berlin før jul 1939. Her fremstilte han sitt syn på de norske myndighetene overfor Hitler og agerte for tysk støtte til et kupp i Norge. Quisling fant seg en meningsfelle i Alfred Rosenberg, som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nasjonalistiske partiet NSDAP. Man bør ikke overdrive Quislings rolle i forhold til tyskernes vurdering av Norge. Hitler stilte seg senere negativ til Quislings kupplaner, hovedsakelig fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nasjonalsosialistene kunne ødelegge tyskernes overraskelsesmoment. Overbevist om trusselen fra de allierte mot Tysklands import av jernmalm, beordret Hitler den 14. desember 1939 den tyske overkommandoen (Oberkommando der Wehrmacht) om å begynne forberedende planlegging for en invasjon av Norge. Den forberedende planen ble navngitt "Studie Nord" og krevde kun en divisjon. Mellom den 14. desember og den 19. januar utviklet "Kriegsmarine" en utvidet versjon av planen, som fastslo to hovedfaktorer: at overraskelse var avgjørende for å redusere trusselen om norsk motstand (og britisk innblanding); den andre var å bruke raskere krigsskip istedet for å bruke relativt langsomme handelsskip til å transportere troppene. Dette ville gjøre det mulig å okkupere alle målene samtidig, for transportskipene hadde kun begrenset rekkevidde. Denne planen krevde et helt armékorps, inkludert en bergdivisjon, en fallskjermdivisjon, en motorisert infanteribrigade og to infanteridivisjoner. Planen gikk blant annet ut på straks å ta Norges konge til fange da man håpet at dette ville utløse en rask kapitulasjon. Den 21. februar 1940 ble kommandoen for operasjonen gitt til general Nikolaus von Falkenhorst. Han hadde kjempet i Finland under den finske borgerkrigen og var derfor velkjent i arktisk krigføring. Men han ble kun gitt kommandoen over landstyrkene til tross for Hitlers ønske om å ha en samlet ledelse. Den endelige planen fikk den 27. januar1940 kodenavnet Operasjon "Weserübung" («Weser-øvelse»). Operasjonen sto under ledelse av XXI. armékorps og besto av den 3. bergdivisjon og fem infanteridivisjoner (hvorav ingen av dem hadde blitt prøvet i kamp). Den innledende formasjonen skulle bestå av 3 infanteridivisjoner som skulle landsettes ved de forskjellige mål, mens resten skulle følge etter det første angrepet. Tre kompanier fallskjermjegere skulle brukes til å besette flyplasser. Avgjørelsen om også å sende den 2. bergdivisjon ble truffet senere. Opprinnelig var planen kun å invadere Norge og oppnå kontroll av danske flyplasser i Nord-Jylland (i særdeleshet de to flyplassene i Ålborg) med diplomatiske midler. Men den 1. mars utga Hitler et nytt direktiv som krevde at både Norge og Danmark skulle invaderes. 5. mars ga Hitler general Leonhard von Kaupisch kommandoen over angrepet på Danmark. Dette kom av "Luftwaffe"s vedholdende krav om å sikre flyplasser for jagerfly og for å advare de tyske flyene i Norge om fiendtlige fly. XXXI. korps ble opprettet for invasjon av Danmark og besto av to infanteridivisjoner og den 11. motoriserte brigade. Hele operasjonen ville bli støttet av X flykorps, som besto av omkring 1 000 fly av forskjellige typer. Det er uklart om Quisling noensinne fikk høre at tyskerne hadde oppgitt hans plan om et kupp. Blant de tyske militære var det ingen sterk støtte for Quislings ønsker. Hitler vurderte gradvis en invasjon i Norge som mer interessant ut fra vurderinger av norsk evne til og ønske om å holde fullstendig nøytralitet. Sett fra tysk side var en eventuell operasjon svært risikabel fordi de ikke hadde med landgangsfartøyer, men forutsatte at skipene kunne legge fritt til kai og landsette styrkene derfra. Denne risikoen ble samtidig en fordel fordi de fleste militære anså en slik operasjon som så risikofylt at få anså dette som en reell mulighet. Slik ble det tyske overraskelsesmomentet forsterket. Norges strategiske betydning. Det var med andre ord vinteren 1940 et «kappløp» om Norge. Uten at noen av partene visste om motstanderens planer, planla begge sider militære aksjoner i landet. Likt for begge parter var ønsket om å få kontroll over utskipning av svensk jernmalm og skipstrafikken i norske farvann, i tillegg ønsket tyskerne Norge som ubåthavn for angrep mot forsyningstransporten til og fra Storbritannia. Forskjellen var at Storbritannia/Frankrike ønsket å gjøre sine intervensjoner mest mulig innenfor internasjonal rett, for å sikre at Norge og Sverige ikke gikk inn i krigen på Tysklands side. Tyskerne planla sine aksjoner som en angrepskrig uten å ta hensyn til Norges syn. Dette medførte som sannsynlig konsekvens at Norge ville gå over på Storbritannias og Frankrikes side. Denne forskjellen i stormaktenes planlegging vises best ved at Storbritannia/Frankrike mistet sitt påskudd for intervensjon da det ble våpenstillstand mellom Finland og Sovjetunionen. Uten et påskudd for å sende tropper til Norge ble intervensjonsplanene i Narvik skrinlagt. I samme periode ble de tyske krigsplanene mot Norge og Danmark ferdigstilt. Nøytralitetsvakt. Ved krigsutbruddet i Europa i september 1939 ble Norges forsvar delvis mobilisert for å påse at landets nøytralitet ikke ble krenket. I motsetning til hva som var situasjonen under første verdenskrig, da både Marinen og Kystartilleriet var fullt mobilisert fra krigens første dag, var det i 1939 – på grunn av mangelen på øvd befal og mannskap – ikke organisatorisk mulig å mobilisere Sjøforsvaret i sin helhet etter gjeldende planer. Av de over 100 fartøyene som ble utrustet, var ca halvparten leide bevoktningsbåter og oppsynsskip. Av Marinens 62 egentlige krigsskip var hele 43 sjøsatt i årene 1874–1918, og dermed foreldet og av liten militær betydning. Av moderne krigsskip hadde Marinen til rådighet bare en stor minelegger (Olav Tryggvason), to minesveipere (Otra og Rauma) og fire jagere (Sleipner, Æger, Odin og Gyller). Ved Kystartilleriet, som omfattet de fem festningene Oscarsborg, Oslofjord, Kristiansand, Bergen og Agdenes, begynte oppsettingen i slutten av august 1939. Også her ble det foretatt bare delvis oppsetting i forhold til planene. Dessuten ble det foretatt en større utskifting av mannskaper ca. 1. april 1940, noe som innebar at en stor del var uøvde eller ikke kommet på plass ved krigsutbruddet. I tillegg hadde en rekke befal ikke vært inne til tjeneste siden nøytralitetsvakten under forrige krig. Hærens nøytralitetsvakt tok ikke så mye sikte på kampberedskap som på å få gitt mobiliseringsstyrkene en viss trening i form av repetisjonsøvelser, noe som ikke var blitt gjennomført i Hæren siden 1922. I Sør-Norge ble fire–fem bataljoner og andre avdelinger innkalt til repetisjonsøvelse for så å bli avløst av nye avdelinger etter en tid. I Nord-Norge var nøytralitetsvernet bedre utbygd, og beredskapsstyrkene der hadde ved krigsutbruddet opptil to-tre måneders øvelse bak seg. Norges handlinger vinteren 1940. Den strategiske begrunnelsen for den tyske invasjonsavgjørelsen var erfaringene ifra forrige krig. Da ble Tyskland blokkert av de allierte. Derfor fryktet de at engelskmennene, som hadde marineovertaket, skulle klare å blokkere malmforsyningen ifra Narvik. Dette var en viktig grunn til å invadere. Dessuten nørte Quislings besøk opp om denne frykten, siden Quisling tegnet et bilde av en norsk regjering som ville unngå en reell nøytralitet til fordel for England. Denne frykten syntes å bli bekreftet for Hitler av bordingen av «Altmark», jf. under, som ikke var blitt undersøkt tilstrekkelig grundig av norske militære. Man stolte på de tyske forsikringer om at skipet ikke hadde britiske soldater som fanger ombord, og hevdet altså ikke Norges nøytralitet med nødvendig fasthet overfor både Storbritannia og Tyskland. Den tyske regjeringen fryktet videre at motstanderne England og Frankrike kunne ta kontroll over de nordiske land og slik true Tysklands indre derfra. Dertil kom at den tyske flåte gjerne ville ha baser for ubåter i Norge. Herfra ville de lettere kunne komme ut i Atlanterhavet og true konvoiene med forsyninger til England. Norske myndigheter var i dagene før 9. april mest bekymret for eventuelle britiske aksjoner i norske farvann. Regjeringen hadde vinteren 1940 forsterket grensevakten i Finnmark for å stå sterkere mot et eventuelt sovjetisk angrep (Tyskland og Sovjet hadde på denne tiden en ikke-angrepspakt), og 6. divisjon i nord var mobilisert. Slik var de norske øynene i mindre grad rettet mot en tysk trussel, noe som også kan forklares med at det konvensjonelle militære synet var at en angrepsstyrke mot Norge måtte bestå av 100 000 mann. En slik styrke kunne mest sannsynlig bare angripe på den norsk-sovjetiske grensen. Tyskland angrep i første omgang med 58 krigsskip og 8850 mann, støttet av forsyningsskip som allerede var på plass i all hemmelighet, og ca. 1000 fly, noen med fallskjermsoldater; en dristig operasjon, med en liten troppestyrke. Sentralt i tyskernes suksess var at de til de grader klarte å gjennomføre et overraskelsesangrep slik at den norske hæren i stor grad ikke rakk å mobilisere i Sør- og Midt-Norge, og det omfattende problemet med sentralt plasserte tyskvennlige befalingsmenn og offiserer. Hadde de norske myndighetene tatt meldinger om et forestående tysk angrep alvorlig, ville norske kystfort og styrker vært forberedt og gitt invasjonstyrkene sterkere motstand. Imidlertid må det samtidig bemerkes at selv om den norske hæren hadde vært fullt mobilisert, hadde den vært dårlig utstyrt og svært dårlig trent. Førstegangstjenesten i Norge hadde siden 1933 bestått i at deler av årskullene hadde fått 64 dagers opplæring. Med en slik opplæring stod det norske forsvaret opp mot det som var verdens største militærmakt den gang. Den tyske hæren var sannsynligvis også den best trente og best forberedte hæren i verden vinteren 1939/40. Hæren. De stridende avdelingene til lands var delt i tre våpenarter, infanteri, kavaleri og artilleri. Ved mobilisering skulle hvert av de 16 infanteriregimentene sette opp to linjebataljoner (à 878 mann) og en landvernsbataljon (796 mann). I tillegg kom de frittstående avdelingene Alta bataljon, Varanger bataljon og Garden. Kavaleriet skulle sette opp tre dragonregimenter (à 1 000-1 400 mann) og en del andre avdelinger. Artilleriet skulle mobilisere ni linjebataljoner (à 500-600 mann) feltartilleri samt en del landverns- og øvelsesavdelinger. I tillegg kom luftvern- og festningsartilleri. Ved mobilisering skulle de seks norske divisjonene sette opp feltbrigader av styrker fra alle de tre våpenartene og fra andre spesial- og støtteavdelinger. Etter behov kunne to eller flere feltbrigader stilles sammen til en arméavdeling, som var høyeste norske operative forband. Det plutselige krigsutbruddet 9. april 1940 levnet ingen muligheter for planmessige oppsetninger. Ingen ordinær feltbrigade, ikke engang i Nord-Norge, enn si noen arméavdeling, ble satt på krigsfot under felttoget i 1940. Etter mobiliseringsplanene skulle det ha vært mobilisert vel 100 000 mann. Tallet på dem som faktisk gjorde tjeneste i Hæren på et eller annet tidspunkt under felttoget er anslått til 50-55 000. Bare halvparten av disse regnes å ha tilhørt den effektive stridsstyrken. Sammen med de norske styrkene kjempet 38 000 allierte soldater (britiske, franske og polske), derav ca 25 000 i Nord-Norge. Det tyske angrepet mot Norge 9. april 1940 ble som nevnt gjennomført med 58 tyske krigsskip med 8850 soldater; et hasardiøst lavt tall dersom Norge hadde fått gjennomført en raskere mobilisering og vært bedre rustet. I løpet av felttoget ble til sammen vel 140 000 mann overført til Norge. Sjøforsvaret. Marinens styrke ved krigsutbruddet 9. april 1940 utgjorde ca 5 200 befal og menige. Kystartilleriet hadde en styrke på 308 befal og 2 095 korporaler og menige. I henhold til krigsoppsetningsplanene skulle Kystartilleriet vært oppsatt med en styrke på 909 befal og 7 515 menige. Under nøytralitetsvernet fikk Sjøforsvarets personell etter hvert en del øvelse og samtrening. Verdien av nøytralitetsvaktstjenesten var likevel begrenset, fordi mye av tiden gikk med til å drive oppsyn langs kysten, og det ble derfor liten anledning til å drive regulære militære øvelser. Luftforsvaret. Hærens og Marinens flyvåpen, som ikke utgjorde noen egen forsvarsgren i 1940, ble mobilisert i september 1939, og under nøytralitetsvakten ble det drevet trening og patruljeringstjeneste. ..hevder Aeroklubbens formann Kaptein Ole Reistad" het det i Dagbladet.("Våre flygere i kamp", Hjalmar Riiser-Larsen 1962) «Jeg vil ha sagt tydelig fra at den ansvarlige instans som idag vil beordre våre flyvevåben til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyverungdom til det rene selvmord. Jeg vet ikke om de norske fedre som har sønner i vernepliktsalderen er klar over at de for øyeblikket kan tilegnes følgende uttalelse: Min sønn, du plikter og forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe dig ordentlige fly og skikkelig trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstand, men du kan hele tiden være trygg for at vi har det bra i våre bombesikre rum...» Ved krigsutbruddet i Norge bestod Hærens flyvåpen av ca 1100 mann, 7 flydyktige av totalt 9 Gloster Gladiator, 2 flydyktige av totalt 4 Caproni Ca.310 (også kalt «Klippfiskbomberen» da disse var kjøpt av Italia for klippfisk), et titalls utdaterte Fokker CV jagerfly, pluss ett større antall treningsfly som ikke fylte noen krigsmessig oppgave. Marinens flyvåpen hadde en bemanning på ca 300 mann, totalt 47 fly som alle var flottørfly, 21 norskbygde Høver MF11 som tok en minimal bombelast og hadde Colt mitraljøser, 6 toppmoderne Heinkel HE 115 bombe og torpedofly, 7 Douglas DT2 torpedofly, 12 skole og treningsfly samt en Junkers JU52 som var leid inn av DNL og ombygd til bombefly. Av flybeholdningen var Heinkel He 115 som Norges eneste moderne flytype og Gloster Gladiator de eneste typene som ikke var totalt foreldet og ubrukelige. Dog kan det nevnes at det i januar 1940 var bestilt til Hærens Flyvevåpen 36 Douglas 8-A 5 bombere, 36 Curtiss Hawk 75 A8 jagere fra USA og 24 Hawk 75 A6, hvorav ca 20 stk. lå på kaia på Aker Brygge den 9. april, samt et mindre antall som var ferdigmontert på Kjeller men som ikke var armert. Intet forsøk på berging av disse ble foretatt og flyene ble overtatt av tyskerene og solgt til Finland. Til Marinens Flyvevåpen var det bestilt 24 Northrop N-3 PB patrulje-bombere fra USA. Ingen av disse var kommet til landet den 9. april og ble senere levert til Little Norway i Canada. Innledende handlinger. Den 16. februar ble det tyske transportskipet "«Altmark»" bordet av den britiske destroyeren "«HMS Cossack»" og de 300 britiske fangene ble satt fri. Sju tyske sjømenn ble drept under aksjonen. Da dette foregikk i norsk farvann var dette et brudd på Norges nøytralitet, både fordi at britene utførte en militær aksjon på nøytralt farvann men også fordi at "Altmark" var bundet til å løslate fangene da det var forbudt å transportere fanger gjennom nøytralt farvann. «Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten; spesielt for sjefen for den britiske marinen, Winston Churchill. I tillegg var spesielt Frankrike tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for videre aksjoner i Norge. For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket norsk nøytralitet, og på den andre siden hadde ikke tyskerne lov til å transportere fanger i norsk farvann. For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til den tyske invasjonen, siden tyskerne ikke lenger kunne stole på at Norge ville håndheve sin nøytralitet tilstrekkelig fast. Hitler oppfattet dessuten også dette som et tegn på at britene også i fremtiden kunne være villige til å bryte Norges nøytralitet, og det ville medføre at sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik kunne være truet. Den 12. mars besluttet britene å sende en ekspedisjonsstyrke til Norge da det så ut som at finnene holdt på å tape krigen. Men da soldatene begynte å gå ombord i skipene som skulle til Narvik den 13. mars, ble de kalt tilbake, og operasjonen ble avlyst. Finnene hadde bedt russerne om en fredsavtale. Den britiske regjeringen valgte i stedet å fortsette å minelegge norske farvann og senere landsette tropper. De første tyske skipene satte kurs mot Norge den 3. april, og den 8. april begynte britiske skip å legge ut de første minene i norske farvann. Om morgenen 8. april ble det tyske transportskipet, MS «Rio de Janeiro» torpedert av en den polske ubåten ORP «Orzel» ved Justøya. Skipet viste seg å være fullt av tyske soldater, og overlevende soldater ble reddet i land. Disse kunne opplyse lokale myndigheter om at Bergen var deres mål. Nils Onsrud, politifullmektig ved Arendal politikammer, regnes som den som oppdaget det tyske angrepet på Norge. Hans informasjonen til militære myndigheter ble ikke tatt alvorlig, heller ikke av forsvarsministeren. Mobilisering ble ikke igangsatt. Dagen etter, 9. april, var Tysklands invasjon av Norge og Danmark igang. 9. april – angrepet på Danmark og Norge. Kystfortet Oscarsborgs plassering i Oslofjorden Operasjonen begynte for den tyske flåtes (Kriegsmarine) vedkommende den 7. april 1940. I operasjonen deltok bl.a slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau» samt krysserne «Admiral Hipper», «Blücher» og lommeslagskipet «Lützow». Krigsmarinen led svære tap i Norge, bl.a den tunge krysseren «Blücher» ved Oscarsborg, de lette krysserne «Königsberg» i Bergen og «Karlsruhe» på retur fra Kristiansand. I Narvik mistet de ti Zerstörere/(jagere) og en ubåt (U64) som ikke kunne utnyttes optimalt i norsk farvann. Den britiske marinen begynte krigen med HMS «Warspite» og H-gruppen av jagere, HMS «Hunter», HMS «Hardy» osv. Dessuten kom mindre marinestyrker ifra Polen (jagerene ORP «Grom», ORP «Blyskawica» og ubåten ORP «Orzel») og Frankrike. Weserübung-Süd. Tyske tropper gikk over grensen til Danmark kl. 4.15 om morgenen «Wesertag» den 9. april 1940. Det kom til kortvarige kamper, spesielt i Sønderjylland, hvor danskene klarte å påføre de tyske styrkene enkelte tap med deres 20 mm Madsen maskinkanoner. Det oppsto også kamper på Amalienborg slottsplass mellom danske gardister og tyske soldater. Men allerede kl. 6 ble det besluttet på et møte hos kongen med de viktigste ministere og militærsjefer at man måtte innstille motstanden for å unngå at København skulle bombes fra luften som tyskerne hadde gjort med Warszawa i felttoget mot Polen i september 1939. Kampene kostet 20 falne på dansk side. Selv om motstanden ikke varte lenge fikk 3 stridsvogner mindre skader. 12 panservogner ble ødelagt sammen med et ukjent antall motorsykler og et ukjent antall døde fra tysk side. Weserübung-Nord. Noen av de tyske angrepspunktene De tyske styrkene hadde Oslo, Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik som sine mål. Krysseren «Blücher» og to mindre tyske marinefartøyer hadde til oppgave å trenge inn Oslofjorden og innta Oslo, Norges hovedstad. Blant annet skulle mannskapene ombord i «Blücher» sikre tysk kontroll over de styrende, politiske organene, som Stortinget, regjeringen og Kongehuset. Klokken 04.21 (norsk tid) 9. april 1940 åpnet Oscarsborg ild mot de tyske skipene og krigen var for alvor igang i Norge. «Blücher» ble truffet og forliste, og mer enn 800 tyske soldater mistet livet. Hendelsen fikk avgjørende betydning; tyskernes angrep på hovedstaden ble forsinket og ga kongen og regjeringen mulighet til å flykte. Det gikk ikke ut noen mobiliseringsordre på regulær vei 9. april i radio og aviser, det var ingen ringing av kirkeklokker, men det skjedde et spontant, instinktivt fremmøte av våpenføre nordmenn, innrullerte og ikke innrullerte, på mobiliseringssteder og andre passende steder. Det var mobiliseringspliktige som betraktet overfall som mobiliseringsordre, og det var frivillige som ville forsvare landet, og kjente det meget forpliktende. Regjeringen hadde valgt «stille» mobilisering pr. brev med fremmøte 11. april. De tyske styrkene lammet straks større deler av den spontane norske mobiliseringen, siden store lagre falt i tyske hender, faktisk ble tyske marinegaster i Narvik (ifra de senkede tyske jagerne) utstyrt med norske uniformer. General Otto Ruges operasjonsplan gikk ut på å sinke den tyske fremrykkingen inntil de allierte nådde fram med sin hjelp. Styrkene skulle føre «oppholdende forsvar», dvs de skulle trekke seg tilbake til en linje Dokka – Lillehammer – Rena, der nordmennene skulle forsøke å holde stand mens de allierte gjenerobret Trondheim ved en knipetangsmanøver fra utgangspunktene Åndalsnes og Namsos. En første kamplinje ble etablert på høyde med Hønefoss – Kongsvinger. Hovedfronten på Østlandet og i Sør-Trøndelag. Falkenhorst begynte med å gå mot de norske styrkene i Østfold kvelden 11. april. Etter harde oppholdende kamper ved Fossum bru, brøt de tyske styrkene gjennom, og motstanden brøt stort sett sammen. Høytorp fort overga seg 14. april. Samme dag begynte tyskerne for alvor å rykke nordover fra Oslo. Den oppholdende strid ble gjennomført noenlunde i samsvar med planene fram til 23. april, da det inntrådte et vendepunkt: sammenbrudd i Østerdalen, nederlag ved Tretten og en større styrke innesluttet i Vestre Gausdal. Ruges og HOKs kontroll over operasjonene var i realiteten begrenset til Østlandet nord for Oslo, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Andre steder i Sør-Norge kjempet avdelingene mer eller mindre isolert, mens kampene i Narvik-avsnittet hadde en helt annen karakter enn i resten av landet. "Østerdalsgruppen" kjempet i et område fra Sør-Odal til nord for Rena. Under et sammenstøt ved Roverud nord for Kongsvinger 17. april hadde et kompani under kaptein Vangerud 13 falne i løpet av en time. Etter sammenbruddet ved Åsta 20.-21. april, der II/IR 5 bar hovedbyrden, og et mindre sammenstøt ved Kroken 23. april, opphørte kampene i dette området, med unntak av en frivillig avdeling i Nordre Osen og et detasjement i Trysil som stoppet den tyske framrykkingen i en større trefning i Grøndalen i Trysil om kvelden 2. mai. Den norske styrken på rundt 200 mann stoppet midlertidig den tyske styrken på rundt 550 mann og medførte anslagsvis rundt 100 tyske falne,men den norske styrken gikk i oppløsning dagen etter etter tyske bombeangrep med påfølgende ny og forsterket angrepsstyrke. "Hedmarksgruppen" (Romerike, Hedmark og Gudbrandsdalen) var involvert i kamper i et område mellom Minnesund og Dombås i Gudbrandsdalen. Her kjempet først II/IR 5 ved Minnesund, Morskogen og Strandlykkja, før den ble trukket over til Østerdalen. Deretter førte DR 2s eskadroner og bataljonen Torkildsen av IR 4 oppholdende kamper ved Strandlykkja, Espa, Tangen, Brumunddal, Lundehøgda, Åsmarka og andre steder. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk seg tilbake til Romsdal der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte 3. mai. I Sør-Trøndelag kjempet det flere improviserte avdelinger, med Berkåk bataljon og en Møre-bataljon (III/IR 11) i fremste rekke. Etter kamper i Nåverdalen 26.-28. april ble styrkene trukket tilbake. Trønderne ble demobilisert 29. april og III/IR 11 1. mai. Brennende hus 40 kilometer vest for Lillehammer "Totengruppen" (Ringerike, Hadeland, Toten og Gausdal) bestod av to feltbataljoner av IR 6 som utkjempet harde kamper ved Klekken 15. og 16. april. De ble deretter trukket over til Toten og Gausdal, der de kom sammen med avdelinger av IR 4 som hadde kjempet ved Bråstad bru og Mustad 20. og 21. april. Styrkene i Gausdal kapitulerte 29. april, etter harde kamper ved Segalstad bru 26.-28. april. "Valdresgruppen" ble trukket sammen en bataljon fra Ringerike (lvbn/IR 6), tre infanteribataljoner fra Vestlandet (II/IR 9, I og II/IR 10) og en fra Romerike (II/IR 4). Styrkene ble ledet av oberst Gudbrand Østbye. På tysk side var det 163. infanteridivisjon som formet "Gruppe Adlhoch" med fire bataljoner og spesialtropper, og "Gruppe Daubert" som først gikk opp Ådalen med III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159. Senere returnerte de med en bataljon mens det andre ble med i en omgående bevegelse langs Randsfjorden. Det var en serie trefninger under tilbaketrekningen og det ble utkjempet harde kamper i dagene 18.-27. april i Bagn, ved Høljerasten og på Tonsåsen, og deretter ført oppholdende strid i Øystre og Vestre Slidre inntil overgivelsen fant sted 30. april. I Bagn satte de norske styrkene seg fast og de tyske troppene ga opp og trakk seg tilbake til Hønefoss. Av kampene i Bagn er kampen i Gråbeinhølet og kampen om Bagnsbergatn gård av de mest kjente. 4. brigade ble satt inn i Valdres og deres kamp mot tyskernes styrker var enestående. I Valdres falt det 46 nordmenn og rundt 240 ble såret. På tysk side var de tilsvarende tapene 157 falne og rundt 360 ble såret. "Hallingdalsgruppen" bestod av ett kompani, kp 5/II/IR 9, med noen mindre forsterkninger, til sammen 184 mann, som kom i kamp med overlegne fiendtlige styrker fra "Gruppe Ritzmann" ved Gulsvik 25. april og Flå 26. april. De hadde tre falne og 18 sårede i disse kampene. Hovedstyrken ble dimittert på Geilo 28. april, mens en tropp gikk over til Vassfaret og ble dimittert 1. mai Isolerte grupper. Noen grupper var uten kontakt med andre styrker, eller ble tidlig avskåret fra slik kontakt. Noen av disse gruppene ble også mobilisert i områder der det ble utført aktiv trenering eller motstand mot mobilisering. Kongsberg-avsnittet med IR 3 kapitulerte uten kamp 13. april. I Telemark var det en sterkt improvisert avdeling, kalt «Telemark nye regiment», som utkjempet flere mindre kamper, bl.a. ved Vinjesvingen, under ledelse av løytnant Thor Olaf Hannevig. Han ble sammen med restene av sitt «regiment» ble tatt til fange i Arebutun 8. mai. En annen improvisert avdeling ble satt opp på Rjukan, «Infanteribataljonen på Rjukan», og utkjempet kamper på Hovinheia og andre steder. Det var full retrett i Setesdal. De norske styrkene, som bestod av I/IR 3, Bergartilleribataljon nr 1 og avdelinger av IR 7, foretok en nærmest panikkartet retrett oppover Setesdalen, og kapitulerte 15. april uten å ha vært i egentlig kamp. Det forekom kun en del ildgivning mot tyske fly som angrep i området ved Evjemoen og ved Kjevik. På Jæren kjempet en bataljon av Oslo-folk (Jegerbataljonen, I/IR 2) sammen med folk fra I/IR 8. Etter mindre trefninger ved Ålgård, Dirdal og andre steder, kom det til et større sammenstøt i Gloppedalsura 22. april der tyskerne led store tap, mens de norske bare hadde fem sårede, derav én dødelig. De norske styrkene i dette området overgav seg dagen etter, 23. april. I Hardanger kjempet Haugesundsbataljonen av IR 8 mot tyske marinefartøyer i Ulvik og Kinsarvik 25. april. Bataljonen sluttet våpenhvile i Ølen 29. april. I området Bergen – Voss kjempet I/IR 9 ved Stavenesli, Vaksdal, Stanghelle, Dalseid, Bolstadøyri og Skjervet. Styrkene på Vestlandet ble overgitt 1. mai. I Nord-Trøndelag kjempet tre bataljoner av IR 13 (II, III og lvbn/IR 13), DR 3 og en bataljon fra Helgeland (I/IR 14). Det ble utkjempet mindre kamper ved Verdalsøra, Fossem, Binde, Stod og Tiltnes. Kapitulasjonen i Nord-Trøndelag fant sted 4. mai. Ved Hegra festning holdt en norsk styrke på ca 200 mann og èn kvinne, Anne Margrethe Strømsheim, ut mot angrep fra tysk infanteri og artilleri fra 15. april til 5. mai. Avdelingen hadde seks falne og ca dobbelt så mange sårede. Dertil ble mange syke av oppholdet inne i fortets kalde og fuktige tunneler. Nordland. Etter retretten fra Trøndelag førte I/IR 14 oppholdende strid nordover gjennom Helgeland og Salten. Det ble utkjempet kamper ved Storbjørnvatnet 10. mai, Finneid 14. mai, Storjord og Pothus 24.-27. mai, og Djupvik 30. mai. I/IR 14 ble deretter sendt til Narvik-området og reorganisert. Den deltok sammen med Alta bataljon i de avsluttende kampene ved Jernvannene og Lillebalak inntil kapitulasjonen 9. juni. I kampene i Salten-området deltok også I/IR 15 i tiden 21. mai – 1. juni. Kampene ved Narvik. Tyskerne erobret Narvik med 1900 mann i morgentimene 9. april (En regimentstab og tre bataljoner). Erobringen av Narvik, og dermed kontrollen over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, over Narvik havn, var en av hovedgrunnene for angrepet på Norge. Den norske 6. divisjon under ledelse av general Fleischer begynte å ta opp kampen mot de østerrikske styrkene som holdt Narvik. De norske styrkene fikk etter hvert støtte fra Royal Navy og troppeforsterkninger fra England, Frankrike og Polen. Mot en enorm overmakt forsvarte de østerrikske styrkene sine posisjoner i Narvik i 50 dager: De allierte konsentrerte her hele 24 500 mann og nordmennene 8-10 000. I motsetning til i resten av landet ble det her ført offensiv krigføring fra norsk (og alliert) side. Natt til 28. mai gjorde de allierte et felles gjenerobringsforsøk i Narvik. Etter harde kamper ble de østerrikske alpejegerne sendt på flukt. Ved 17-tiden 28. mai kunne de første norske troppene innta Narvik tett fulgt av franske fremmedlegionærer. Gjenerobringen av Narvik var Tysklands første nederlag i andre verdenskrig, og 6. divisjons seier på Narvik-fronten var den norske hærens eneste. Situasjonen i Vest-Europa var prekær og Frankrike og England måtte overføre sine avdelinger i Norge til Frankrike. I løpet av natten 6. – 7. juni ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge. Uten militær støtte i Norge valgte regjeringene å innstille kamphandlingene i Norge. Konge og Regjering flyktet til Storbritannia for å fortsette den norske motstandskampen fra London. For 6. divisjon betydde dette at man måtte innstille kampen og overgi Narvik uten å bli nedkjempet. Den 9. juni rykket tyskerne atter inn i Narvik. På et eller annet tidspunkt var åtte norske infanteribataljoner (organisert i to feltbrigader) involvert i kampene i dette området, derav to trønderbataljoner. Den ene av disse (I/IR 13) ble overrumplet i Narvik 9. april, og restene av den (major Omdals gruppe) overgav seg etter kamp på Bjørnfjell 16. april. Den andre trønderbataljonen (I/IR 12) ble sterkt redusert etter katastrofen i Gratangen natt til 25. april, men ble reorganisert og deltok til kampenes slutt. Også fem andre bataljoner deltok hele tiden, nemlig II/IR 15, I og II/IR 16, Alta bataljon og Bergartilleribataljon nr 3. Av disse bataljonene ble II/IR 15 påført store tap ved gjenerobringen av Narvik 28. mai. Kapitulasjonen i Nord-Norge fant sted 9. juni – på et tidspunkt da et tysk sammenbrudd var nær forestående. Faktisk hadde tyskerne avtalt med svenskene om hvordan de skulle ordne seg når de gikk over grensen, og jernbanetog stod klar til å føre dem av sted. Den totale kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940. Senere ble de tyske troppene forsterket med 5-6000 mann. (Det tyske «Narvik-skjoldet», som Adolf Hitler innstiftet 19. august 1940, ble tildelt 8577 mann fra de tre forsvarsgrenene.) Marinen. Marinen hadde sitt første tap alt om kvelden 8. april, da sjefen på bevoktningsbåten «Pol III», Welding Olsen, mistet livet i kamp med den tyske torpedobåten «Albatros» mellom Færder og Torbjørnskjær. Under katastrofen på Narvik havn om morgenen 9. april omkom 175 mann ved senkningen av S «Eidsvold» og 101 ved senkningen av S «Norge». Samme dag var det kamper på Horten havn, der «Olav Tryggvason» hadde to lettere sårede og «Rauma» to falne og seks sårede, og ved Stavanger, der jageren «Æger» mistet åtte mann (falne) da fartøyet ble bombet i senk. – Med unntak av jageren «Sleipner», som gjorde aktiv motstand i Romsdalsfjorden, lot Marinens fartøyer seg for øvrig sjelden involvere i avgjørende strid under felttoget – noe de avdankede båtene heller ikke var rustet til. Kystartilleriet. Alle de fem kystfestningene kom i kamp invasjonsdagen. Ved Drøbak ble Blücher senket og andre tyske marinefartøy skadet. (Se egen artikkel). Dette var en av de avgjørende begivenhetene i Norge i 1940 eftersom Kongen og Regjeringen kunne forflytte seg nordover. Andre harde kamper ble utkjempet ved Odderøya fort i Kristiansand, som hadde 8 falne og 40 sårede, og ved Bergen festning, som hadde 8 falne og 18 sårede. Kristiansand, Bergen og Agdenes festninger overgav seg allerede invasjonsdagen – Agdenes ytet ikke tilstrekkelig rask og effektiv motstand – mens de to festningene i Oslofjorden overgav seg i løpet av 10.-14. april. Kystartilleriets samlede tap var ca 20 falne og anslagsvis 60-70 sårede. Luftforsvaret. De to flyvåpnene, Hærens og Marinens flyvåpen, hadde et tap på til sammen 15 falne under felttoget. Av disse ble fire mann drept under bombingen av Setnesmoen 30. april, mens fire mann ble skutt ned av britisk luftvern underveis til Storbritannia 2. mai. En viktig innsats ble ydet av 7 norske Gloster Gladiator jagerfly fra Fornebu 9. april, de skjøt ned fire tyske fly, og bare ett av de norske fly ble skutt ned av tyske. Flykampene her bidro – sammen med innsatsen fra Oscarsborg festning – til å forsinke det tyske angrepet mot Oslo. Bombing av norske byer. En rekke norske byer og tettsteder ble bombet av tyske fly i aprildagene 1940. Store deler av bybebyggelsen i Elverum, Molde, Kristiansund, Namsos, Steinkjer og Bodø ble utslettet ved bombing og de brannene som oppsto etterpå. Alliert engasjement på norsk side. England og Frankrike sendte styrker for å hjelpe den norske motstanden, til Åndalsnes, Namsos og Narvik. Dessuten sendte britene noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator fly som opererte fra Lesjaskog, videre Gloster Gladiator fra Bodø samt Hurricane på Bardufoss. Dessuten deltok endel Blackburn Skua blant annet fra baser i Storbritannia. Den første allierte planen var å gjenerobre Trondheim og Narvik. Tanken var å stenge malmtransporten fra Narvik og samtidig kontrollere Norge nord for Trondheim. På Narvik-avsnittet holdt 6. divisjon fronten i påvente av forsterkninger. Planen for Trondheim-avsnittet var en gigantisk knipetangsmanøver via Åndalsnes og Namsos. De allierte troppene i sør var ikke utrustet for vinter- og fjellforhold. De allierte kjempet hardt, men var på en stadig retrett. I løpet av mai gikk man bort fra planene for en gjenerobring av Trondheim. På Narvik-avsnittet lyktes de allierte i langt større grad. Kampene ble organisert slik at 6. divisjon kjempet i fjellet, mens franske, engelske og polske styrker kjempet i terrenget langs kysten. Narvik ble gjenerobret 28. mai. Men de engelske, franske og polske tropper ble trukket ut natt til 7. juni 1940. Konsekvensene av Weserübung. Den tyske seieren i Norge og Danmark medførte at Tyskland kontrollerte jernmalmen fra Sverige og den tyske marinen kunne bruke norskekysten som utgangspunkt for ubåtangrep mot skipstrafikk til Storbritannia. Men krigen i Norge hadde også kostet tyske ressurser. I underkant av 5 000 tyskere hadde omkommet under felttoget i Norge. Av "større betydning" var tapene til den tyske marine: 3 kryssere,10 torpedobåter, 6 ubåter, 1 artilleriskoleskip og 10 mindre fartøyer, i tillegg var 5 kryssere hardt skadd. Tapene i marinen var medvirkende til at tyskerne ikke kunne iverksette et angrep på Storbritannia høsten 1940. I Storbritannia medførte nederlaget i Norge at regjeringen måtte gå av. Statsminister Neville Chamberlains regjering avgikk, og Winston Churchill ble statsminister 10. mai 1940. Tyskerne klarte ikke å ta Norges konge til fange slik de hadde planlagt. Landets regjering, sammen med kongen og kronprinsen, berget seg til Storbritannia, der de på forskjellige måter kunne fortsette kampen for Norges frigjøring. Norges Banks gullbeholdning ble også sikret og transportert til USA. Det lyktes heller ikke tyskerne å sikre seg Norges store handelsflåte, som skulle bli den viktigste norske innsatsfaktor på alliert side under resten av 2.verdenskrig. En viktig konsekvens av den tyske okkupasjonen av Norge og tyskernes tro på en mulig alliert invasjon nettopp her, var at store tyske styrker ble bundet opp, styrker som kunne blitt en vesentlig faktor på andre frontavsnitt. Undervannsbåt. En undervannsbåt (ofte forkortet ubåt) er et fartøy som kan operere under havoverflaten (submarint). Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål der man ønsker at dens tilstedeværelse ikke skal være kjent. Fartøystypen er det eneste krigfartøy som kan operere skjult bak fiendens linjer i lengre tid, og blir derfor ofte brukt i forkant av en konflikt. Ubåtene har fra sin spede begynnelse utviklet seg fra å være et overflatefartøy som kunne dykke for å unngå sine fiender, til å bli et fartøy som opererer skjult fra det går fra kai til det kommer tilbake. Moderne ubåter kan være utrustet med både torpedoer og missiler. Historie. Ubåtens historie som tanke om et krigsfartøy som kunne operere skjult uten å bli oppdaget av fienden, strekker seg minst tilbake til de gamle grekere i oldtidens Hellas. I tiden frem mot sen middelalder dukker ubåten opp i beskrivelser, modell og skisser i ulike sammenhenger. I 1405 tegnet Konrad Keyser, en stridsmiddelkonstruktør i Nürnberg i Tyskland en slags teknisk dykkerdrakt i sitt verk "Bellifortis". Leonardo da Vinci konstruerte på tegnebrettet en énmannsubåt i 1515. Disse ideene ble videreutviklet, og i 1604 beskrev Magnus Pegel i en bok for første gang grunntankene og forutsetningene for en dykkerbåt. Den nederlandske oppfinneren Cornelius Jacobszoon Drebbel var den første som tok skrittet fra teori til praksis da han i 1620 bygde den første manøvreringsdyktige undervannsfarkost, en lærovertrukket trerobåt. På oppdrag av landgreven av Hessen konstruerte i 1691 den franske fysiker Denis Papin (professor ved Philipps-universitetet i Marburg, en dykkerbåt, som imidlertid ikke overlevde utprøvingen i 1692. Men ideen ble videreutviklet. En mulig forløper til den egentlige ubåt er en ukrainsk elvefarkost som ble benyttet av kosakkene til speider- og infiltrasjonsoppdrag. Den hadde navnet «chaika» («måken»). Farkosten ble snudd opp-ned og sank så litt ned under vann; mannskapet kunne puste inn luften som var igjen i hulrommet, og de stod fremdriften ved rett og slett å gå på elvebunnen. Spesielle lodd ble brukt for å holde farkosten nede, og rør kunne benyttes for å tilføre mannskapet mer luft. Den første operative ubåt som man kjenner til er en nederlandsk modell fra 1624. Ubåten hadde tolv roere og kunne operere på 15 fots (5 meter) dybde. Neste konstruksjon er kjent som «Turtle» under den amerikanske uavhengighetskrigen (1776–84). Senere kom «H. L. Hunley» i den amerikanske borgerkrigen (1860–65). Den 17. februar 1864 senket «H. L. Hunley» et fiendtlig skip og ble dermed den første ubåt som ødela en annen farkost. Under angrepet gikk også «H. L. Hunley» ned med alle ni besetningsmedlemmer. Den ble funnet og hevet den 4. mai 1995). Også i Norge ble det konstruert ubåter. På tidlig 1800-tall konstruerte husmannen Mikkel Hallsteinsen Lofthus (1782–1850) fra Kjepso i Ullensvang en ubåt. Denne ble riktignok aldri bygget, men for denne og flere andre konstruksjoner ble han 29. januar 1813 gjort til Dannebrogsmand av Kong Fredrik. Ingen av disse tidlige ubåtkonstruksjonene hadde noen reell operativ nytte, men viste vei frem mot ubåten som krigsmaskin slik Tyskland klarte å bruke den under den første verdenskrig. Ubåten. a> angrepsubåt på periskopdybde. Ubåten er sett ovenfra Undervannsbåt, vanligvis kalt ubåt, blir ofte feilaktig brukt om både undervannsfarkoster som er bemannet og ubemannet. En ubåt er en bemannet farkost som kan operere selvstendig under havoverflaten. En ubåt fungerer prinspipielt ved å kontrollert redusere sin oppdrift (se Arkimedes' lov) slik at den kan dykke under vannflaten og operere i neddykket tilstand. Dette gjøres ved at ubåten er konstruert med et trykkfast skrog som er påmontert ballasttanker med kontrollerbare ventiler i toppen og åpne ventiler i bunnen. Ballasttankene brukes til å gi ubåten positiv oppdrift (flyte opp) ved å tømme tankene for vann ved bruk av trykkluft og tilsvarende gi ubåten negativ oppdrift (synke ned) ved å slippe ut luften i tankene. Disse tankene blir kalt "hovedballasttanker", da det er de som gir båten positiv oppdrift når den er oppdykket (på overflaten). Dersom ubåten er for tung vil den synke til bunns, og er den for lett vil den flyte opp selv om hovedballasttankene er vannfylt. For å unngå disse problemene er ubåten utstyrt med mindre "reguleringstanker" som brukes til å finjustere ubåtens vekt slik at den veier like mye som vannet den trenger bort. Dersom ubåten endrer farten må som regel vanninnholdet i reguleringstankene justeres slik at ubåtens hydrodynamikk og vekt sammen bidrar til at den verken flyter opp eller synker. Mengden vann som reguleres varierer med ubåtens størrelse og skrogets hydrodynamikk. Bruksområde. Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål. Noen få ubåter på verdensbasis blir brukt til forskning, og da ofte med en militær besetning til å operere selve fartøyet. Militære ubåter kan prinsipielt deles inn etter oppgavene de er konstruert for. Vanligvis deler man de da inn i ubåter som bærer "ballistiske missiler" og rene "angrepsubåter". Ubåtene med ballistiske missiler blir i dag kun operert av USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina. Angrepsubåter blir pr i dag (2005) operert av i overkant av 50 nasjoner. Energikildene til ubåtene varierer mellom kjernekraft, diesel-elektriske og lukkede forbrenningskilder basert på flytende oksygen (brenselceller og Stirlingmotorer). Alle ballistiske missilubåter er i dag kjernekraftdrevet. Angrepsubåter kan være både kjernekraftdrevet eller diesel-elektrisk med eller uten lukkede forbrenningskilder. USA, Storbritannia, Frankrike og Russland opererer i dag angrepsubåter med kjernekraft som energikilde. Angrepsubåtene har tradisjonelt torpedoer som sitt primærvåpen, men stadig flere ubåtklasser får i dag også antiskips-missiler. Noen har også kryssermissiler til bruk mot landmål. De store ubåtflåtene som Sovjetunionen og NATO kunne mønstre under den kalde krigen er i dag redusert til en brøkdel. I stedet har det de siste 20 årene skjedd en spredning av relativt moderne diesel-elektrisk ubåtteknologi til Sør-Amerika og Sørøst-Asia. De største ubåteksportørene i dag er Tyskland, Frankrike og Russland. Ubåter i Norge. Etter hvert som ulike ubåtmodeller ble konstruert rundt århundreskiftet og det ble klarere at ubåten hadde et operativt potensial ut over å være teknisk avansert, innførte flere europeiske land ubåter i sitt militærvesen. Tyskland overtok for eksempel sin første ubåt i 1906. I Norge hadde diskusjonen om ubåtvesenet pågått en stund, og da den amerikanske marine skulle holde sjøprøver av en ubåt konstruert av Holland Yards, ble kaptein Geelmuyden sendt over til USA som observatør. Kapteinens rapport var såpass gunstig at det ble fremsatt forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt. Men da man mente at denne teknologien var for lite utviklet til praktisk bruk, falt forslaget. A-klassen. Kobben, den første norske ubåt. Tegning av Kobben, slik den ble levert fra verftet. I 1907 ble det på nytt fremmet forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt. Etter en lengre debatt, gikk forslaget gjennom, og våren 1907 fikk Germania Werft i Kiel i oppdrag å bygge en undervannsbåt for Norge. Den 28. november 1909 heises kommando på den første norske undervannsbåt, «Kobben» (A-1) med kaptein Carsten Tank-Nielsen som sjef. I mai 1911 ble det bestemt å anskaffe ytterligere 3, senere 4 båter. I 1913 ble det besluttet at båtene skulle benevnes A-klassen, og Kobben fikk da betegnelsen A-1. I Europa gikk historien sin gang, og da den siste av de nye norske ubåtene skulle leveres var den første verdenskrigen startet (den ville blitt benevnt A-5). Ubåten ble beslaglagt av tyske myndigheter og inngikk i den tyske marine under krigen, hvor den ble klassifisert som UA-type og gitt benevnelsen UA. B-klassen. Den teknologiske utviklingen gikk svært fort og det ble tidlig klart at de ubåtene man akkurat hadde anskaffet ikke var tilstrekkelige. I 1915 vedtok Stortinget å anskaffe ytterlige 6 nye ubåter. Siden de ubåtproduserende verft i Europa hadde mer enn nok med å produsere for de krigførende partene under den første verdenskrigen, måtte man gå til USA for å skaffe nye ubåter. Valget falt på en ubåt-klasse av Holland-konstruksjon som kunne lisensbygges i Norge. 4 av skrogene ble bygd på Marinens Hovedverft i Horten, mens de to resterende ble bygd på Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg. Hoved- og hjelpemaskineri ble levert av Thunes mekaniske verksted i Fredrikstad. Denne klassen ble kalt B-klassen, og er den eneste ubåtklassen som er bygd i Norge. Første verdenskrig førte til et teknologisk og taktisk sprang i ubåt-konstruksjoner og operasjoner, og konstruksjonen som man hadde kjøpt fra USA var alt ved ovetagelse foreldet sammenlignet med de siste europeiske konstruksjonene basert på krigserfaringer. Invasjonen. Da Norge ble angrepet den 9. april 1940, hadde Marinen åtte operative undervannsbåter, og en til overhaling. Til tross for varierende teknisk standard maktet alle ubåtene å gå i sjøen. «A-2», som da var verdens eldste operative undervannsbåt, ble angrepet i Oslofjorden om morgenen 9. april. Den ble truffet og tvunget til å overgi seg. «A-3» og «A-4» var også utdeployert i Oslofjorden, men kom aldri i kamp. Disse båtene ble senket av egne besetninger. «B-2» og «B-5» opererte ved Kristiansand og ble beskutt av tyske fly. For å unngå videre angrep ble de bunnet. Besetningene overgav seg 11. april. «B-6» var stasjonert i Bergen. Etter angrepet i morgentimene gikk den nordover og opererte selvstendig i Sognefjorden frem til 1. mai. Den gikk så til Florø for å bunkre for å gå til Storbritannia. I Florø ble den overgitt til den tyske krigsmakten sammen med jageren «Troll» og torpedobåten Snøgg etter et ultimatum om overgivelse eller byen ble bombet. «B-1» og «B-3» opererte i Ofotfjorden i aprildagene 1940. Under den britiske kampanjen i Ofotfjorden ble ubåtene beordret ut og B-3 forsøkte å ta seg til Storbritannia. En eksplosjon ombord på en batteritank hindret denne overfarten og ubåten ble senket av egen besetning. B-1 opererte i Varangerfjorden frem til juni og gikk så over til Storbritannia. Der fungerte den som skolebåt frem til april 1944. B-1 returnerte fra Storbritannia i 1945. Båten ble hugd opp og tårnet kappet av i 1946. I dag står det som minnesmerke på ubåtkaien på Haakonsvern. Krigsubåtene. På grunn av sin høye alder og teknologiske avleggshet, gav ikke de norske ubåtene noe reelt bidrag under invasjonen i 1940. B-1 klarte etter kapitualsjonen å komme seg over til det frie Storbritannia og dannet her grunnlaget for det nye norske ubåtvesen. Selv om den norske ubåten var teknologisk avleggs og ikke bidro i krigsoperasjoner ble den et kjærkomment bidrag til det engelske ubåtvåpenet. Den fungerte i store deler av krigen som treningsfartøy ut fra småbyen Campbeltown i Skottland. Moderne ubåter kunne dermed frigjøres fra rollen som treningsfartøy og i stedet bidra aktivt i den allierte krigføringen. Etter hvert fikk også den norske marine tildelt nye ubåter fra britene. Disse var av V-klassen, men ble kalt U-klasse i norsk tjeneste. Under krigen opererte den norske eksilregjeringen tre ubåter av denne klassen. De ble kalt «Uredd», «Ula» og «Utsira». «Uredd» gikk i 1943 på en mine i Fugløyfjorden i Nordland under et strengt hemmelig oppdrag der britiske og norske agenter skulle ilandsettes for et sabotasjeoppdrag mot Sulitjelma gruber «Uredd» returnerte aldri, men ble i funnet i 1983 på havbunnen av KNM «Tana». «Ula» utmerket seg ved å ha høyest antall senkninger av samtlige allierte ubåter i Atlanterhavet under krigen. U-klassen. Etter freden ankom de to overlevende norske ubåtene Norge. Ytterligere tre til av samme typen ble overtatt av Storbritannia i 1946. Disse ble kalt «Utstein», «Utvær» og «Uthaug». Sammen med «Ula» og «Utsira» ble de operert under klassifikasjonen U-klasse frem til begynnelsen av 1960-tallet. K-klassen. Etter den tyske kapitulasjonen skulle de tyske krigsfartøyer uskadeliggjøres. Tyskland hadde store ubåtbaser i både Bergen og Trondheim, og «kloke hoder» gjemte unna flere tyske ubåter. I 1948 overtok Norge formelt tre tyske ubåter av typen VIIC som krigsbytte. Disse båtene fikk navnene «Kinn», «Kya» og «Kaura» og ble kalt K-klassen. De ble i likhet med U-klassen senere ombygd. K-klassen var operativ frem til 1960-tallet. Gamle «Kaura» står i dag på land som krigsminnesmerke i Laboe ved Kiel. Den er bygd om til sitt opprinnelige utseende og har sitt opprinnelige navn tilbake, «U 995». Kobben-klassen. KNM Utstein ved Marinemuseet i HortenI likhet med resten av den norske marine ble ubåtvåpenet fornyet med Flåteplanen av 1960. Denne baserte seg på en endring av etterkrigsmarinen med større havgående fartøyer som hadde overlevd verdenskrigen, til en balansert marine særlig tilpasset kystoperasjoner. Den nye marinen ble i stor grad finansiert av USA. Valg av nye ubåter var ikke lett, da det var lite kystubåter eksisterende i NATO. Valget falt til slutt på en tysk modell som fikk typebetegnelsen "207", på norsk Kobben. Denne klassen var et resultat av et tett samarbeid mellom det norske og tyske ubåtvåpenet, blant annet ble en tysk ubåt av typen 201 utlånt til Norge for evaluering og forbedring i forkant av den nye klassen. I alt 15 ubåter av Kobben-klassen ble levert Norge i perioden 1964–1967. Kobben-klassen ble forlenget og modernisert i perioden 1985-1993. Samtidig ble også fire ubåter solgt til Danmark, tre av dem som operative og en som delebåt. Kobben-klassen ble faset ut for godt fra den norske strukturen i 2001, og fire ubåter ble gitt til Polen. Før overføring ble de resterende Kobben-båtene gitt en teknisk overhaling og polsk ubåtpersonell ble utdannet i Norge. Kobben-klassen blir i dag (2008) kun operert av Polen. Ula-klassen. a> – tredjegenerasjonsubåt med pennantnummer S 302 Sjøforsvaret opererer i dag seks dieselelektriske ubåter av Ula-klassen. Ubåtene er bygd av tyske Thyssen Nordseewerke, og ble levert i perioden 1989–92. Ula-klassen ble opprinnelig konstruert for operasjoner under den kalde krigen, og er bestykket med opp til 14 torpedoer av type AEG DM2A3. Sett ut i fra relativ bestykning (antall/størrelse) er Ula den ubåt-klassen med størst bestykning som blir operert i dag. Ubåtene har en standardbesetning på 21 personer, der kun 5 er menige til førstegangstjeneste. Øvrig besetning er offiserer. Ubåtene har alle hjemmebase på marinens hovedbase Haakonsvern i Bergen. Tradisjoner. Mange sjøfolk har en viss følelse for tradisjoner og mange har kommet i kontakt med eller utøver ritualer som kan bli betegnet som overtro. Disse har ofte sammenheng med den store faren som har vært og er forbundet med livet på havet. Mange slike ting som har forsvunnet fra sivil sjøfart har overlevd i Marinen og spesielt blant ubåtmannskaper. Ting som kan være forbundet med døden er ofte forbudt ombord. Dette kan være å nevne ordet hest, ta skårne blomster ombord eller tillate andre prester enn sjømannsprester ombord. Andre tradisjoner er blant annet bruken av «Jolly Roger» (sjørøverflagg) som opprinnelig ble brukt under den andre verdenskrigen ved ankomst til hjemmebase for å vise antallet senkte fartøyer. En hvit miniatyrtorpedo i tøy ble sydd på for hvert handelsskip, og en i rødt tøy for hvert krigsfartøy. Batyskaf og annen sivil bruk. Denne batyskafen har vært dypere enn 10 km. Nautile og kan dykke ned mot 5 km og har 1500 + dykk i loggen Allerede før annen verdenskrig var den sveitsiske fysikkprofessor Auguste Piccard i gang med å utvikle en ubåt for store dyp. Innretningen ble kalt «Bathyscaphe» (dybdefartøy, egtl:"Dybdeskål" på gresk). Etter krigen fikk han med seg både det franske havforskningsinstituttet og den franske marinen, slik at fartøyet ble bygget og etterhvert prøvd ut. Bathyskafen besto av et nokså firkantet skrog som inneholdt oppdriftstanker og synkevekter og en kuleformet støpt stålkabin for mannskapet. Godstykkelse: tre og en halv tomme. Observasjonsrutene var i lusitt – den til da sterkeste klarplasten. Oppdriften ble besørget av lettbensin som veide ca. halvparten av det vann gjorde og ikke lot seg komprimere i nevneverdig grad. Framdriften var ved elektromotorer. Dybderekkevidden var beregnet til om lag 25 ganger det en kunne ta ned en normal ubåt uten å få problemer. Vekten besto av jernblokker som skulle kunne løses ut når en ville opp. I tillegg ble der hengt en 150 kg kjøl ned fra skroget. Denne ville letne når en møtte bunnen og gi en «myk landing». I tilfelle møte med farlige sjøuhyrer, hadde en fått laget en fjærdrevet harpunkanon. Spissen var fylt med gift, og kabelen skulle gi elektriske støt. Kanonen ble skadet under sjøsettingen, men det ble heller ikke behov for den. Farkosten ble utprøvd i Atlanterhavet utenfor Kapp Verdeøyene 26. november 1948 og var nede på 3 150 meters dybde noen dager senere. Måten å håndtere den fra sjø til skip laget så mye problemer, at oppdriftsskroget ble svært bulket, og ikke lot seg bruke mere. Batyskaf 2 ble døpt «Trieste» og dykket til hele 10 912 meter i Marianergropen utenfor Filippinene i amerikansk regi, ledet av Piccards sønn Jacques Piccard. Franskmennene kom litt sent i gang med sin utgave som var litt anderledes konstruert, og måtte nøye seg med nest dypest. Den mest anvendelige av de franske viste seg å være en mindre farkost, «Nautile». Den har vert brukt til flere formål som leting på havbunnen, opptak av prøver fra dypet, målinger m.m. I alt har den logget over 1500 dykk. «Nautile» befinner seg i dag på utstilling i Cherbourg. Den amerikanske marinen fikk bygd en videreføring som i praksis er mere manøvrerbar og utstyrt med et skumstoff til oppdrift. Alvin har logget flerfoldige tokt, og var den farkosten som ble brukt til dokumentasjon av tilstanden til Titanic. Den er stadig forbedret, men regnes etterhvert for tilnærmet utrangert. Neste generasjon antas ferdigtestet omkring 2011 – 2012. «Admiral Hipper» (1937). «Admiral Hipper» var en tung krysser brukt av den tyske marine i andre verdenskrig. «Admiral Hipper» ble bygget hos Blohm und Voss i Hamburg fra 1935 og gikk inn i aktiv tjeneste i den tyske Kriegsmarine den 29. april 1939. Krysseren, som var oppkalt etter admiral Franz Ritter von Hipper, hadde et deplasement på 14 247 tonn. Hovedbevæpningen var 8 stk 20,3 cm kanoner og 12 stk 10,5 cm kanoner. «Admiral Hipper» var den første av 5 tunge kryssere, og den eneste, som var i tjeneste før krigsutbruddet. «Admiral Hipper» deltok i Operasjon Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge i april 1940 og anløp Trondheimsfjorden tidlig om morgenen 9. april. «Admiral Hipper» senket den britiske jageren HMS «Glowworm» utenfor Stad 8. april 1940. Franz Ritter von Hipper. Franz Hipper, fra 1916 Franz Ritter von Hipper (født 13. september 1863, død 25. mai 1932) var en tysk admiral. Hipper er mest kjent for kommandoen under Slaget ved Doggerbank i 1915 og ved Slaget ved Jylland året etter. Etter sistnevnte slag ble han adlet av kong Ludwig III av Bayern ved at han ble tildelt Militär-Max-Joseph-Orden. Denne innebar et personlig adelskap og retten til å føye til adelstittelen "ritter" og adelspredikatet "von" til navnet. I august 1918 ble Hipper utnevnt til admiral og etterfulgte Reinhard Scheer som sjef for den keiserlige Hochseeflotte. Da matrosopprøret i Kiel brøt ut 3. november 1918 og innledet Novemberrevolusjonen, appellerte han forgjeves til soldatene. Blant hans siste oppgaver var å føre den tyske flåten til den britiske hovedbasen i Scapa Flow etter det tyske nederlaget i første verdenskrig. Se også. Hipper, Franz Ritter von Hipper, Franz Ritter von Hipper, Franz Ritter von QWERTY. Plasseringen av bokstavene på et engelsk QWERTY-tastatur QWERTY er den vanligste typen tastatur, hovedsakelig for PC. Den gjenkjennes ved at tasturet begynner med bokstavtastene QWERTY, øverst til venstre. Oppsettet var oppfinneren C. L. Sholes' verk, og ble ansett som banebrytende nok til at han fikk patent på det i 1878. Før QWERTY slo gjennom, hadde tastaturene varierende oppsett. De aller første hadde bokstavene i alfabetisk rekkefølge. Sholes, som virket i Milwaukwee i USA, utviklet sitt oppsett med det for øye å forhindre at armene bokstavene var plassert på traff hverandre og kilte seg under skriving på en skrivemaskin. Han la til grunn en studie av bokstavpars frekvens i det engelske språk, foretatt av Amos Densmore, hvis bror James Densmore var den viktigste av dem som finansierte Sholes sitt arbeid. Det var viktig å redusere frekvensen en hurtig maskinskriver sendte armer som lå nær hverandre i maskinen mot valsen. Et eksempel er kombinasjonen TH – disse bokstavene måtte ikke være for tett sammen på tastaturet. QWERTY-oppsettet eliminerte ikke problemet, men reduserte det betydelig. Andre land og språk overtok raskt QWERTY-tastaturet, noen med mindre justeringer ut fra annen bokstavparfrekvens og andre hensyn. Et alternativ til QWERTY er Dvorak, som derimot har som formål at det skal være lettest mulig å skrive hurtig. Fonetisk alfabet. Fonetisk alfabet finnes i mange språkutgaver. De fleste språk har sitt eget nasjonale fonetiske alfabet, som gjerne står oppslått i telefonkiosker eller telefonkataloger. Noen nasjonale fonetiske alfabet er så innarbeidet at de også brukes til daglig, f.eks. innen forsvaret, ved lesing av vanskelige ord på telefon eller radio, eller f.eks. på bingo. Det er veldig utbredt brukt innen radiosamband der støy og dårlig lydkvalitet ellers kan gjøre det vanskelig å stave en og en bokstav. For å samkjøre verdens land anbefaler Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU), Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) og andre organisasjoner at det såkalte «Natos fonetiske alfabet» benyttes. I virkeligheten har ITU og ICAO utarbeidet to praktisk talt like fonetiske alfabeter som senere er tatt i bruk av bl.a. Nato og en rekke andre instanser. "(Det eksisterer enkelte små forskjeller mellom anbefalingene, se tabellen under.)" Televerkets alfabet. I telefonkatalogen publiserte tidligere Televerket et eget alfabet for bruk for "bokstavering av vanskelige ord i telefonen". Dette alfabetet bestod av norske fornavn. Det har senere blitt erstattet med ITUs internasjonale versjon. Magica fra Tryll. Magica fra Tryll (eng. "Magica de Spell") er en fiktiv figur i Disney-tegneseriene, en heks skapt av Carl Barks. Magica prøver alltid å stjele Skrue McDucks første tiøring, som hun vil smelte om til en amulett som vil gi henne kong Midas' krefter, nemlig å gjøre om alt hun rører på til gull, og dermed gjøre henne til verdens rikeste. Den første historien hun var med i, "Gode, gamle tiøringen" (engelsk "The Midas Touch"), ble for første gang publisert i "Uncle Scrooge 36" i 1961. Magica bor ved foten av vulkanen Vesuv ved Napoli, Italia. Det later også til at hun har en «avdeling» i Andeby. Ifølge Don Rosa møtte hun Skrue McDuck for første gang i 1877 i Glasgow, i historien "Ta en mynt og la den vandre", da Skrue tjente sin første mynt, nemlig lykketiøringen. Dette fant sted fordi Magica brukte et tidslys for å gå tilbake i tid for å få tak i skillingen før Skrue får den. Det ender med at Magica putter skillingen i handa til Skrue like før tidslyset har brent opp, fordi hun finner ut at tiøringen enda ikke har fått sin magiske kraft før Skrue har fått den. Magica virker slu og forførerisk. Samtidig er hun ofte klossete og dum. I motsetning til andre kjente Disney-hekser som Madam Mim og Snøhvit-heksa, har ikke Magica egne magiske evner. Hun er heller en kvinne med en spesiell interesse for gammel magisk viten og magiske gjenstander, og bruker derfor ofte tryllestaver og foffbomber. Med disse bombene kan hun paralysere og blende folk. I mange tilfelle rider hun på kost eller gjør seg om til en fugl og flyr over lange avstander, men hun har også reist med fly. Ellers vet vi generelt lite om henne, og informasjon kan variere fra serie til serie. I en serie har hun f.eks. et lidenskapelig forhold til. Magica har også en svart ravn som er gitt navnet Nemesis, Hugin eller Krax, men det er den samme ravnen. Det hender hun slår seg sammen med B-Gjengen eller noen av de andre bandittene, men hun har også i flere tilfelle opponert mot dem. Barks skapte Magica fordi han trengte enda en fiende til Skrue McDuck, i tillegg til B-gjengen og Gulbrand Gråstein. Barks var inspirert av den italienske skuespilleren Sophia Loren, seriefiguren Morticia Addams fra Charles Addams' serie "Familien Addams" og figuren Maleficient fra Disney-versjonen av "Tornerose". Etter Barks har Magica blitt en særdeles populær figur. Magica er en utpreget tegneseriefigur, men hun er også med i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. GPU. Graphics Processing Unit (GPU) er navnet på mikroprosessoren som behandler grafikk i nyere datamaskiner. GPU fungerer på mange måter som CPUen, men er dedikert til å behandle grafikkdata. GPU-en er ofte plassert på et eget kort eller enhet i datamaskinen (skjermkort), og får sine ordre og data fra hovedkortet. Nyere GPU-brikker har som hovedoppgave å behandle, projisere og rasterisere geometriske 3D-data fra f.eks. dataspill eller grafiske simuleringsprogrammer. De fleste GPU'er kan også avlaste prosessoren i 2D-grafiske operasjoner som f.eks. opptegning av grafiske brukergrensesnitt i «vanlige» programmer. Kan ha mange innebygde komponenter som utfører spesifikke oppgaver eller tilføyer funksjoner. Som f.eks TV-signal konverter, DVD-koding eller lignende. Nye typer kommer på markedet hele tiden og kapasiteten utvides konstant. GPU selges ikke separat, men distibrueres gjennom en underleverandør som leverer disse integrert i grafikkort. Metropolis (film). "Metropolis" er en tysk science fiction-film fra 1927 som utspiller seg i et futuristisk, urbant og dystopisk maskinsamfunn. Filmen ble regissert av Fritz Lang og har en handling basert på en bok av Langs kone Thea von Harbou. "Metropolis" er en sort-hvit stumfilm med en visuell stil som er typisk for tysk filmekspresjonisme på 1920-tallet. Betydning. "Metropolis" er av mange regnet som et mesterverk og har blitt kalt verdens første science fiction-film. Filmen har inspirert en rekke senere filmskapere og kunstnere, deriblant musikkvideoer med Madonnas «Express Yourself» og Queens «Radio Ga Ga». Det var også Adolf Hitlers favorittfilm. Bitynia. Bitynia (gresk: Βιθυνία) var en region i oldtiden, et kongedømme og romersk provins i nordvestlige Anatolia, tilgrensende til Marmarahavet, trakiske Bosporos og Euxine (Svartehavet). Bitynia nevnes i "Bibelen" i forbindelse med apostelen Paulus' annen reise. Det var et område hvor kristendommen i tidlig tid vant innpass, selv om det ikke nevnes som et sted hvor apostlene besøkte på sine reiser. Da Trajan var keiser, fremgår det av den brevveksling som stattholderen Plinius den yngre hadde med ham, at kristendommen hadde spredd seg «ikke bare til byene, men også til landsbyene og bondelandet». Geografisk beskrivelse. Flere betydelige byer lå langs de fruktbare kystene av Propontis (Marmarahavet): Nikomedia, Kalkedon, Prusa (Prusias ad Hypium) og Apameia. Bitynia inneholdt også Nikea, kjent for å være stedet for konsilet i Nikea. I henhold til Strabon grenset Bitynia i øst til elven Sangarios (dagens Sakarya), men mer vanlig omfattet inndeling strakte området seg til Parthenios som delte det fra Paflagonia, således utgjorde distriktet en befolkning kalt for "mariandyni". I vest og sørvest var delt fra Mysia av elven Rhyndakos (dagens Mustafakemalpaşa) og i sør lå det tilstøtende til Frygia og Galatia. Landet er preget av fjell og skoger, men har daler og områder langs kysten med stor fruktbarhet. De viktigste fjellrekken er (den såkalte) «mysiske Olympos» (rundt 2500 meter høyt) som tårner opp over Bursa og er synlig så langt unna som i Istanbul, 113 km unna. Dets fjelltopper er dekket av snø store deler av året. I øst strekker denne seg mer enn 160 km fra Sakarya til Paflagonia. Begge disse fjellrekkene er deler av grensefjellene som avgrenser det store bordlandet Anatolia (Tyrkia). Den brede trakten som strekker seg vestover så langt som til kysten av Bosporos, kupert og skogkledt, er tyrkiske Ağaç Denizi («skoghavet») og ikke krysset av en fjellkjede. Vestkysten er innskåret av to dype bukter, den nordligste İzmitbukten (i antikken bukten Astakos), går rundt 65–80 km inn i innlandet så langt som til İzmit (i antikken Nikomedia), delt av en landtange på kun rundt 40 km lang fra Svartehavet; og Marmarahavet, rundt 40 km lang. Ved dens ende er den lille byen Gemlik (i antikken kalt Prusa, Prusias ad Hypium eller Cius) som ligger ved munningen av en dal, som kommuniserer med innsjøen til İznik (i antikken Nikea). De viktigste elvene er Sakarya som går gjennom provinsen fra sør til nord, Rhyndakos (Mustafakemalpaşa) som skiller provinsen fra Mysia, og Billaios (Filiyas), en elv som antagelig er identisk med elven Nymphaios (som også var navnet på en lokal elvegud). Sistnevnte elv kom fra Aladağ, omtrent 80 km fra havet og etter at den har strømmet forbi dagens by Bolu (antikkens Bithynion-Claudiopolis) renner den ut i Svartehavet, rett ved ruinene av antikkens Tius eller Tium, rundt 64 km nordøst for Herakleia Pontike (dagens Karadeniz Ereğli) etter et løp på mer enn 160 km. Byen Parthénios (dagens Bartın) og elven av samme navn som er en langt mindre, er den østlige grensen til provinsen. Dalene mot Svartehavet har mange ulike frukttrær, blant annet appelsiner, mens dalene i Sangarios og slettene ved Bursa og İznik (Nikea) er fruktbare og godt kultiverte. Omfattende plantasjer med morbærtrær gir silke som Bursa i lang tid har kultivert og som bli fabrikkert der i stor stil. Historie. I henhold til skribenter i antikken som blant annet Herodot, Xenofon, Strabon og andre, var bitynerne en innvandrende trakisk stamme. Eksistensen av en stamme kalt "thyni" i "Trakai" er godt dokumentert, og de to beslektede stammene "thyni" og "bithyni" synes å ha bosatt seg samtidig i de tilstøtende områdene i Lilleasia og hvor de forviste eller undertrykte myserne, kaukonerne og andre mindre stammer, mens "mariandyni" hold seg for seg selv i nordvest. Herodot nevner at stammene "thyni" og "bithyni" som eksisterende side ved side, men til sist må sistnevnte ha blitt viktigere ettersom det var de som ga navn til området. De ble av kong Krøsus underlagt kongedømmet Lydia, og da sistnevnte rike ble erobret av Persia i 546 f.Kr., ble det også skjebnen til Bitynia. De ble inkludert inn under satrapen i Frygia, noe som utgjorde alle landene opp til Hellespont og Bosporos. Kongedømmet Bitynia. Selv før Bitynia ble erobret av Aleksander den store, synes bitynerne å ha sikret sin uavhengighet, og ble med hell styrt av innfødte fyrster, Bas og Zipoites, sistnevte tok tittelen som konge ("basileus") i 297 f.Kr.. Hans sønn og etterfølger, Nikomedes I, grunnla Nikomedia, som snart vokste seg opp til stor framgang og velstand, og i løpet hans lange styre, (ca. 278 – c.255 BC), foruten også de til hans etterfølgere, Prusias I, Prusias II og Nikomedes II (149 – 91 f.Kr.), fikk kongedømmet Bitynia en betydelig posisjon blant de mindre monarkiene på Anatolia. Men den siste kongen, Nikomedes IV, var ikke i stand til å stå imot Mithridates VI av Pontos, og etter å ha fått tronen tilbake av det romerske senatet, lot han sin kongedømme gå i arv til den romerske republikk (74 f.Kr.). Myntene til disse kongene viser deres regale portretter som tenderte å bli gravert å bli utført i en meget komplisert hellenistisk stil. Den romerske provins. Som en romersk provins ble grensene til Bitynia hyppig endret, og det ble forent grunnet administrative grunner med provinsen Pontos. Det var slik forholdene var på tiden til keiser Trajan, da Plinius den yngre ble utpekt til guvernør av de kombinerte provinsene (109/110 – 111/112), en omstendighet som gjorde at historikerne har fått verdifull informasjon for administrasjonen av romersk provins. Under det bysantinske rike ble Bitynia igjen delt i to provinser, delt av elven Sakarya (Sangarios), og området i vest fikk navnet Bitynia. Bitynia synes å ha tiltrukket seg mye oppmerksomhet ettersom dets veger og dets strategiske posisjon mellom grensene av Donau i nord og Eufrat i sørøst. For å sikre kommunikasjonene med de østlige provinsene, ble den monumentale broen over elven Sakarya bygget en gang rundt 562. Soldater ble hyppig lagt i vinterleir i byen Nikomedia. De viktigste byene var Nikomedia og Nikea. De to var lang tids rivaler over hvem av dem som var hovedstad. Begge var blitt grunnlagt etter Aleksander den store, men ved en langt tidligere periode hadde grekerne etablert ved kysten koloniene med Prusa (Prusias ad Hypium, dagens Gemlik); Kalkedon (dagens Kadıköy), ved innløpet til Bosporus, nær motsatt av Bysants (dagens Istanbul) og Herakleia Pontike (dagens Karadeniz Ereğli), ved Euxine (Svartehavet), rundt 190 km øst for Bosporus. Det store skisma 1054. Det store skisma (fra gresk "skhisma", 'deling/revne') er en betegnelse på splittelsen innen den kristne kirke i 1054. Ved at patriarkatene i Roma og Konstantinopel skilte lag, oppsto den ortodokse kirke og den katolske kirke som to forskjellige enheter. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etterhvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Skismaet var et faktum da pave Leo IX og patriarken av Konstantinopel, Mikael Kerularius, gjensidig ekskommuniserte hverandre (og hverandres medlemmer) i 1054. Denne ekskommunikasjonen ble stående inntil 1965, da man i forbindelse med Andre Vatikankonsil opphevet den i tråd med den nye økumeniske ånd. Begge kirker anser den andre som skismatisk, hvilket vil si at den i utgangspunktet har den rette tro, men ikke forvalter den på korrekt måte. Dette til skille fra en kjettersk kirke, som regnes for å ha avveket så mye fra dogmene at den har forlatt den rette tro. Felles nattverdsfeiring besto, med noen begrensninger, inntil 1453, da Konstantinopel falt. I dag aksepterer den katolske kirke at ortodokse mottar katolsk nattverd dersom deres egen patriark godtar det. Den ortodokse kirke tillater ikke katolikker å motta ortodoks nattverd såfremt det ikke foreligger helt spesielle omstendigheter. Årsakene til skismaet. Årsakene er mange, og man kan ikke trekke fram en hovedårsak som utløste skismaet. Det er heller slik at summen av mange problemer førte til en stemning der begge parter inntok en polemisk og uforsonlig stilling overfor hverandre. "Filioque". I vest hadde man, i det 5. århundre, innført et ekstra ord i den nikenske trosbekjennelse, nemlig "filioque" (latin: 'og sønnen') i beskrivelsen av Den hellige ånd. Dermed ble linjen som opprinnelig lød «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen» i vest til «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen». Selv om disputten omkring dette tildels dreide seg om teologiske sider ved uttalelsen, var hovedproblemet at det ved konsilet i Efesos i 431 hadde blitt besluttet at man ikke skulle endre på trosbekjennelsen. Fra vestlig side ble det anført at ordet ble innført for å presisere treenighetens natur overfor arianerne, som fornektet treenigheten, og at det ikke var gjort noen forandringer i forståelsen av teologien, bare i formuleringen av den. I dag forblir dette et stridpunkt mellom øst og vest. I de orientalske katolske kirker sies trosbekjennelsen uten "filioque", selv om disse kirkene er del av den katolske kirke. Den latinske delen av den katolske kirke (den romersk-katolske kirke) fortsetter å bruke formelen. Nattverdsbrødet. I øst brukte man syret brød, mens man i vest brukte usyret brød til nattverden. Begge sider viste til Bibelen for å støtte sitt syn, uten at det var mulig å komme til enighet. Striden omkring dette ble så hard at på et tidspunkt gikk representanter for patriarken av Konstantinopel inn i byens latinske katedral og skjendet de innviede nattverdsbrødene. Den ortodokse kirke anerkjenner fortsatt bare syret brød som korrekt materiell for nattverden. Den katolske kirke foreskriver usyret brød som det normale, men regner også syret brød som gyldig materie dersom det er nødvendig å bruke dette. Tittelen «økumenisk patriark av Konstantinopel». Patriarken av Konstantinopel tok tittelen «økumenisk patriark», og Roma protesterte mot dette fordi de mente de innebar at han hevdet å være patriark for hele den kristne verden. Pavens stilling. Paven hevdet å stå over de andre patriarkene, med henvisning til at apostelen Peter hadde blitt tildelt en spesiell rolle blant apostlene av Jesus Kristus. Alle patriarker var enige i at paven skulle nyte spesielle gunstbevisninger, i kraft av å være Peters arvtager, men gikk ikke med på at han hadde autoritet over dem. Cæsaropapisme. Cæsaropapisme er ideen om en kombinasjon av verdslig og religiøs makt. Det er usikkert om dette var et reellt problem, eller om det ble framstilt slik av senere vestlige historikere. I den grad problemet eksisterte var det spesielt knyttet til det at den verdslige makt hadde flyttet fra Roma til Konstantinopel, noe som gjorde at avstanden mellom pave og keiser vokste, samtidig som patriarken av Konstantinopel kom nær keiseren. Liturgiske endringer i vest. Selv om forskjellene i liturgi ikke i seg selv var et stort problem, anså mange i øst at det var problematisk at man i vest stadig endret mye av liturgien. I dag omfatter Den katolske kirke begge liturgiske tradisjoner, da de orientalske katolske kirker følger forskjellige østlige riter, mens den latinske (romersk-katolske) kirken følger vestlige tradisjoner. Moss Avis. "Moss Avis" er den største lokalavisen for Mosseområdet. Avisa dekker kommunene Moss, Råde, Rygge, Våler og Vestby. Avisa var tradisjonelt tilknyttet til Høyre, men har i det senere blitt partipolitisk nøytral. Den er likevel mer høyreorientert enn Moss Dagblad. Ansvarlig redaktør er Pål Enghaug. Norbatts sjefer for kompani 1, 2 og 3. Norbatts sjefer for kompani 1, 2 og 3 var de første kompanisjefer for Den norske FN-bataljonen i Libanon. Norbatts seksjonssjefer. Norbatts seksjonssjefer var bataljonens avdelingssjefer. Her er en liste over sjefene fra Norbatt I til Norbatt XLI. Norbatt hadde ikke S2. Se «Norbatts bataljonssjefer» for tidsangivelse for hver enkelt kontingent. Vasilij Bljukher. Vasilij Konstantinovitsj Bljukher (Blücher) (også stavet, Blukher, Bliukher etc, Russisk: Василий Константинович Блюхер, født 19. novemberjul / 1. desember 1889greg; død 9. november 1938) var en sovjetisk marskalk. Blücher var en av de mange framstående ofre for Stalin sine utrenskninger i siste del av 1930-årene. Bljukher ble født i en bondefamilie nær Jaroslavl, nordøst for Moskva. Til tross for hans tyske slektsnavn, var han ikke av tysk opprinnelse. Familien hans fikk navnet på 1800-tallet av en godseier. På denne tiden talte en stor del av Russlands elite tysk og språket ble regnet som langt finere enn russisk, som var bøndenes språk. Han sluttet seg til Den keiserlige russiske hær i 1914 og tjenestegjorde som underoffiser. I 1916 ble han medlem av Bolsjevikpartiet, og deltok i den russiske revolusjonen i Samara. Han var en av de mer lysende offiserer på kommunistisk side under borgerkrigen som fulgte, og ble høyt dekorert. Etter borgerkrigen ble han øverstkommanderende for Fjerne Østen-republikken fra 1921 til 1922. Fra 1924 til 1927 var Blyukher militærrådgiver i Kina, og der benyttet han navnet "Galen" (etter sin kones fornavn, Galina) mens han var tilknyttet Chiang Kai-Sheks militære hovedkvarter. Han var ansvarlig for den militære planlegging av Nordekspedisjonen som innledet Kuomintangs erobring og gjenforening av Kina. Blant dem han instruerte var Lin Biao, som senere ble en ledende skikkelse i Folkets Frigjøringshær. Tilbake i Sovjetunionen fikk han kommandoen over det ukrainske militærdistrikt. I 1929 ble han forflyttet til det sovjetiske fjerne østen, der han ble øverstkommanderende. I årene som fulgte ledet han med stor fremgang de sovjetiske styrker mot krigsherrer i det nordlige Kina og senere, men med mindre lysende suksess, mot japanerne. Han hadde i en tid vært relativt immun mot Stalins utrenskninger innen militærledelsen som begynte i 1937, men i oktober 1938 ble også han arrestert. Han ble anklaget for spionasje for Japan og bragt til Lefortovofengselet i Moskva. Vasilij Bljukher nektet å tilstå, og det er ikke helt avklart hvordan han døde. Han ble aldri formelt stilt for retten. Muligens døde han som følge av tortur; det er også dem som hwevder at han ble skutt på Stalins ordre. Hans død ble holdt hemmelig helt til 1956. Den norske FN-styrken i Libanon. Historie. Norge var med i det fredsbevarende arbeidet i Sør-Libanon stort sett fra den dagen UNIFIL gikk inn i området, 2. april 1978. Bare en uke etter at franskmennene gikk inn, var Norbatt etablert. Det første året med UNIFIL var Norge representert med fire avdelinger i styrken. I tillegg til Norbatt, kom helikoptervingen, Norair, 11. april. 26. april ble Normedcoy etablert i Naqoura og Normaintcoy i Tibnin. Avdelinger. Norair og Normedcoy trakk seg ut etter henholdsvis ett og to år, og ble erstattet med en italiensk helikopterving og et svensk feltsykehus. Norbatt, Normaintcoy, samt en stor gruppe i UNIFILs hovedkvarter, bl.a. MP-kompaniet, samt en norsk tropp i den mobile styrken FMR, fortsatte. Ved siden av nordmennene som tjenestegjør i Naqoura, Tibnin og i Norbatt, var det ofte norske representanter ved MP-avdelingen i Tyr, Metullah, Beirut, Nahariya og Tel Aviv. I tillegg til de ca. 900 nordmennene som ofte utgjorde den største nasjonale UNIFIL-styrken, jobber noen nordmenn som sivile i UNIFIL, og noen er i OGL ("Observerer Group Lebanon"), som ligger under UNIFIL, selv om de tjenestegjør i UNTSO. Avdelinger i Kontingent 39-40. KP A: To geværtropper med hhv hovedkvarter i Kawkaba (Tr.1) og Blate (Tr.2) KP B: To geværtropper med hovedkvarter i hhv Cheeba og Rashaya el Foukhar Falkehøyden var hjemmet til stort sett alt av støttefunksjoner, med unntak av hundetroppen. 4-2 B CP: Bemannet av et geværlag fra tr.2, som bodde i 4-2 DLL. I tillegg til de rullerende geværlagene, var det en pos.sjef og en pos.ass fast på denne posisjonen. 4-2 OP: Observasjonspost bemannet av fire mann fra Tropp 2. Var plassert helt øverst på falkehøyden, i Camp Eagle. Oppsatt med 81 mm bombekaster for å kunne gi støtte til nattpatruljer som var ute i både tr.1 og tr.2 teig. 4-23 OP: Observasjonspost bemannet av fire mann fra Tropp 2. Plassert ca 1,5-2 km nord for HQ til tropp to i Blate. Oppsatt med 84 mm RKF for å kunne støtte nattpatruljer i begge troppene. 4-20 HQ: Tropp 2's hovedkvarter. Her var troppstab stasjonert. I tillegg var det et geværlag plassert der, samt fire ekstra for å bemanne hhv 4-22 CP og 4-20 OP. I tillegg var det patruljebase for tropp 2. Hundetroppen (4-8 DOG) hadde også rullerende ekvipasjer der. 4-18 OP: Også kalt "hytta". en fire manns posisjon, langt utenfor NORBATT AO (Area of Operation), men fortsatt i ICA (Israeli Controlled Area) (Under utvikling) Norco i Naqoura. FN-styrken hadde en stedlig ledelse ved UNIFILs hovedkvarter i Naqoura. Norge hadde ingen egen avdeling ved HQ, men en betydelig gruppe nordmenn fylte på slutten av 1980-tallet posisjoner i ulike stabselementer i Naqoura. Administrativt var de tilknyttet det såkalte Norco-elementet, og MP-kompaniet iberegnet var det ca. 50 nordmenn ved hovedkvarteret. Selv om de norske tjenestegjørende i Naqoura var spredt på en rekke avdelinger og kontorer, hadde to naturlige samlingspunkter: Norco-kontoret, som var administrasjonskontor for hele den norske kontingenten, og Norway House – et sosialt møtested i fritida. Nordmennene var fordelt på hovedkvarterets tre hovedavdelinger: Operasjoner, forsyninger og administrasjon og personell. Gründer. En gründer (tysk: grunnlegger) er en person som har tatt initiativ til å starte et selskap eller en virksomhet, og som svarer for deler av, eller hele den risiko som er involvert i foretaket. I dagens norsk oppfattes gjerne en gründer som en som etablerer eller starter opp et foretak. På andre språk brukes også ordet entreprenør, et ord som hos oss gjerne forbindes med et firma innen byggebransjen. Vanligvis brukes ordet om noen som har etablert en ny virksomhet for å tilby et produkt eller en tjeneste, enten det er for profitt eller ikke. Gründere har ofte en sterk tro på en sjanse som byr seg i markedet og er villig til å ta en høy grad av personlig, profesjonell eller finansiell risiko for å få realisert muligheten. Seriegründere er da personer som har etablert ny virksomhet en rekke ganger, og ved sin erfaring og opplevelser dermed kan sies å ha utviklet en særskilt kompetanse på dette området. På norsk hadde ordet gründer opprinnelige en rent negativ betydning. Det har sin opprinnelse i de såkalte "Gründerjahre" i Tyskland etter grunnleggelsen av det tyske keiserrike, da en stor økonomisk vekst gav rom for spekulative investeringer. Lars Jansson. Lars Jansson (født 8. oktober 1926, død 31. juli 2000) er en finsk forfatter og kunster. Han er bror til den mer kjente Tove Jansson. Da Tove i 1958 fant arbeidet med tegneserien Mummitrollet lite inspirerende, tok han over tekstskrivingen. Og da Toves kontrakt med "Associated Newspaper" gikk ut i 1961, tok han også over tegningen av serien. Helt fram til sin død arbeidet Lars som kunstnerlig rådgiver for den kommersielle bruken av mummifigurene: lisensierte produkter, seriehefter, album, teater, opera, film, radio og TV. Maria I av Skottland. Maria Stuart eller Maria I av Skottland på engelsk hyppig omtalt som «Mary, Queen of Scots» ("Maria, skottenes dronning"), på fransk Marie Stuart, reine d'Écosse, født 8. desember 1542, død 8. februar 1587) var Skottlands dronning fra 14. desember 1542 til 24. juli 1567. Maria var datter kong Jakob V av Skottland, og det eneste av hans legitime barn som vokste opp. Hun var seks dager gammel da faren døde, og ble da umiddelbart Skottlands dronning. Moren, Maria av Guise, overtok regentskapet, og datteren ble kronet ni måneder senere. I 1558 ble Maria gift med François, "dauphin" (kronarving) av Frankrike. Han overtok kronen som François II (Frans II av Frankrike) i 1559. Imidlertid var Maria ikke dronning av Frankrike lenge; hun ble enke knapt året etter den 5. desember 1560. Som det først medlemmet av Huset Stuart, tok Maria i bruk den franske stavemåte «Stuart» (tidligere skrevet Stewart), en praksis som siden festet seg. Da Maria var blitt enke, returnerte hun til Skottland og kom til Leith den 19. august 1561. Fire år senere giftet hun seg med sin fetter, Henry Stuart, Lord Darnley. Ekteskapet var ikke lykkelig, men de fikk ett barn sammen: Sønnen Jakob. I februar 1567 ble Darnley funnet død i hagen ved Kirk o'Field, etter en stor eksplosjon i huset. Hun giftet seg snart for tredje gang, med James Hepburn, 4. jarl av Bothwell, som det er grunn til å anta sto bak mordet på Darnley. Etter et opprør mot ekteparet ble Maria fengslet i Loch Leven Castle den 15. juni og tvunget til å abdisere til fordel for sin ett år gamle sønn, Jakob VI av Skottland. Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre tronen flyktet Maria til England og søkte beskyttelse hos farens kusine, dronning Elisabeth I av England. Maria mente seg arveberettiget til Englands trone. Elisabeth I opplevde henne som en trussel, og beordret henne arrestert. Mange engelske katolikker betraktet imidlertid Maria Stuart som Englands rettmessige hersker. Etter rundt tyve år i fangenskap ble hun tiltalt og henrettet for forræderi. Grunnen var at hun hadde deltatt i tre konspirasjoner som hadde som mål å få Englands dronning myrdet slik at hun selv kunne overta tronen. Huset Stewart. Huset Stewart hadde opprinnelse i Bretagne og kom til Skottland med normannere. Marjorie Bruce, datter av kong Robert Bruce som blre viet til high steward av Skottland. Jakob mendet da at siden kronen kom til familien Stewart med datteren til Robert Bruce, dvs. ved en kvinne, ville en kvinne også være årsak til at kronen før eller siden ville gå tapt for familien. Denne oppfatningen, sann eller usann, syntes uansett å bli bekreftet da Sophia av Hannover ble arvingen til Anne av Storbritannia og med hennes sønn Georg Louis av Hannover ble konge av Storbritannia og erstattet Huset Stuart i England. (Uklart formulert. Kan noen rydde opp?) Maria blir dronning seks dager gammel. Maria ble født den 8. desember 1542 ved slottet Linlithgow Palace i Linlithgow som datter av Jakob V av Skottland og hans franske hustru Maria av Guise. Hun var det eneste av Jakob V's barn som overlevde, og det ble sagt at hun ble født for tidlig. En populær legende, skrevet av John Knox, hevdet at da kongen fikk høre at han hadde fått en datter, skal han ha stønnet beklagende: "«It came with a lass, it will pass with a lass!»" Dette er et ordspill som bygger på ordlikhet som ikke lar seg oversette direkte: «Det kom med en pike, det vil gå videre med en pike!» Maria ble døpt i kirken St. Michael som ligger tett ved slottet kort tid etter at hun var født. Ryktene spredte seg at Maria var svak og skrøpelig; den 14. desember, seks dager etter at hun var født, døde hennes far etter et nervøst sammenbrudd etter å ha lidd et nederlag i slaget ved Solway Moss. Det betydde at det lille barnet var blitt dronning av Skottland. Landet måtte styres av regent inntil Maria var blitt voksen. To personer gjorde krav på regentskapet: hennes arving James Hamilton, 2. jarl av Arran, gjorde krav basert på hans arvelig rett. Et annet krav kom fra erkebiskopen av St Andrews, David Beaton. Det sistnevnte kravet viste seg å være basert på en påstått forfalsket utgave av kongens testamente. James Hamilton ble av den grunn gjort til regent, og fortsatte i denne stillingen fram til 1554 da Marias mor etterfulgte ham. Greenwich-traktaten. Stirling Castle sett fra sydvest Henrik VIII av England så muligheter i dette regentskapet og foreslo at England og Skottland skulle forenes ved giftermål. Han ønsklet at sønnen prins Edvard skulle inngå ekterskap med Maria. Den 1. juli 1543 da Maria var seks måneder gammel ble Greenwich-traktaten undertegnet hvor det blant annet ble lovet at Maria skulle bli gift med prins Edvard. Det var Henriks ønske at Maria også skulle flyttes til England han selv kunne ta hånd om hennes oppvekst. Imidlertid endret skottenes følelser for England seg da kardinal Beaton kom til makten igjen, og han begynte fremme en pro-katolsk og pro-fransk agenda, noe som irriterte Henrik som på dette tidspunktet ønsket å bryte alliansen med Frankrike og ikke minst med pavedømmet. Da franske skip ble sett ved den skotske kysten i juli ble det oppfattet som en trussel mot Maria og hun ble flyttet med sin mor til Stirling Castle som ble betraktet som tryggere. Den 9.september 1543 ble Maria kronet til skottens dronning i festningens kapell. Kort før Marias kroning ble skotske reisende på en del skotske skip med kurs mot Frankrike arrestert av Henrik som hevdet at de ikke hadde tillatelse til å drive handel med Frankrike selv om dette aldri hadde vært en del av avtalen. Disse arrestasjonene utløste raseri blant skottene. Arran gikk over til katolisismen for å slutte seg til Beaton. Greenwich-traktaten ble deretter avvist av det skotske parlamentet i desember. Denne nye alliansen og avvisningen av avtalen førte til at Henrik begynte sitt «truende frieri», et begrep som senere ble skapt av forfatteren Walter Scott, som et uttrykk for det press Henrik nå øvet for at hans sønn skulle giftes med Maria. Presset besto i en rekke militære framstøt, bl.a. en rekke raid på skotsk og fransk territorium og varte fram til 1551. Det kostet over en halv million pund og mange liv. I mai 1544 kom jarlen av Herford (senere gitt tittelen hertug av Somerset av Edvard VI) til Firth of Forth for erobre byen Edinburgh og kidnappe den skotske dronning, men hennes mor hadde skjult henne i hemmelige rom i Stirling Castle. Den 10. september 1547, kjent som «svarte lørdag», led skottene et bittert nederlag i slaget ved Pinkie Cleugh. Maria av Guise som fryktet for sin datters skjebne, fikk henne sendt midlertidig til klosteret Inchmahome Priory og henvendte seg deretter til den franske ambassadøren, monsieur D'Oysel, for hjelp. Franskmennene, som var trofaste til den gjensidige forsvarsavtalen Auld-alliansen, kom skottene til hjelp. Den nye franske kongen, Henrik II av Frankrike, foreslo nå forene Frankrike og Skottland ved gifte den lille dronningen til sin tre år gamle sønn, dauphin Frans. Dette synes Maria av Guise, selv fransk, var den eneste fornuftige løsningen til hennes problemer. I februar 1548 ved informasjonen at engelskmennene var på veg til å invadere Skottland på nytt flyttet Maria av Guise den lille dronningen til Dumbarton Castle. Engelskmennene etterlot seg et slepespor av ødeleggelser bak seg enda en gang og erobret den strategisk lokaliserte byen Haddington. I juni kom de lenge ventete franskmennene til hjelp og den 7. juli ble den franske avtalen om ekteskap signert i nonnekloster i nærheten av Haddington. Livet i Frankrike. a> (17 år) kort tid etter at Frans var blitt konge i 1559. Med ekteskapsavtalen i orden ble den fem år gamle Maria Stuart sendt til Frankrike i 1548. De neste tretten årene tilbrakte hun ved det franske hoffet. Henrik II hadde tilbudt å være hennes verge og oppdra henne. Den 7. august 1548 seilte den franske flåten fra Dumbarton med den lille dronningen som passasjer. Hun hadde med seg sitt eget lille hoff bestående av to lorder, to halvbrødre, og de «fire Mariaer», fire piker på hennes egen alder som alle het Maria. De kom fra noen av de fremste adelsfamilier i Skottland: Beaton, Seton, Fleming, and Livingston. Samtidige beretninger beskriver den lille Maria Stuart som livlig, vakker, og klok. Ved det franske hoffet var hun en yndling. Hun fikk den beste utdannelse som kunne skaffes, og ved slutten av sine studier mestret hun fransk, latin, gresk, spansk og italiensk i tillegg til skotsk. Hun lærte også å spille på to instrumenter, fikk innsyn i litteratur, både prosa, poesi. Hun ble flink titl å ri og jakte med falker, og hun fikk opplæring i håndarbeid, alt sammen typiske ferdigheter for en representant for den kvinnelige adelen. Hun utviklet et nært vennskap med sin framtidige svigerinne, Elisabeth av Valois, som Maria hadde de mest nostalgiske minner om senere i livet. Hennes bestemor Antoinette de Bourbon hadde stor innflytelse på hennes barndom, og var blant hennes viktigste rådgivere. Portretter av Maria viser at hun hadde et lite, velformet hode, en lang og grasiøs nakke, skinnende kastanjebrunt hår, nøttebrune øyne under tunge senkete øyelokk og fine buete øyenbryn, glatt og skinnende hud. Pannen var høy og trekkene rene og samtidig bestemte. Om hun ikke var en skjønnhet i klassisk forstand, ble hun betraktet som et vakkert barn. Som voksen framsto hun som intelligent og blendende, og menn ble lett dypt tiltrukket av henne. Alt som barn var Maria høy for sin alder. Som voksen skal hun ha vært 1.80 meter, [lyder usannsynlig. Hva slags mål er brukt?] noe som var en anseelig høyde for en kvinne på 1500-tallet, og snakket flytende, mens Henrik II av Frankrikes sønn og arving var unormal kort og stammet. Henrik kommenterte at «fra den aller første dagen de møttes har min sønn og hun gått meget godt sammen som om de hadde kjent hverandre i lang tid» Den 24. april 1558 ble Maria gift med dauphin Frans ved Notre-Dame. Frans fikk tittelen som kongegemal av skottene. Da Henrik II døde den 10. juli 1559 ble Maria Stuart, skottenes dronning, dronninggemal av Frankrike. Hennes ektemann ble kong Frans II av Frankrike. Kravet på den engelske trone. Maria i sørgedrakt etter Frans. Etter at dronning Maria I av England, kjent som «Maria den blodige», døde fikk kong Henrik II av Frankrike sin eldste sønn og sin svigerinne Maria Stuart til å bli proklamert konge og dronning av England. Fra denne tiden av insisterte Maria Stuart å bære det kongelige engelske våpenskjold, og hennes vedvarende krav til den engelske tronen ble en mangeårig stridspunkt mellom den protestantiske Elisabeth I av England og henne selv, noe som ble åpenbart i at hun som dronning av Skottland hele tiden nektet å godkjenne og underskrive Edinburgh-traktaten som i praksis opphevet Skottlands tradisjonelle allianse med Frankrike og samtidig anerkjente Elisabeth I som den rettmessige monark i England. Under de ordinære lovene om etterfølgelse var Maria den neste i linjen til den engelske tronen etter hennes fars kusine Elisabeth I som var barnløs. Dog, i øynene på mange katolikker, også engelske, var Elisabeth I av illegitim fødsel, og det gjorde Maria Stuart til den sanne arving etter Maria I av England. Imidlertid sørget den tredje forordning om etterfølgelse av 1543 ("Third Succession Act") til at Elisabeth I etterfulgte Maria I av England på tronen. At Maria Stuart forble katolsk selv om Skottland gikk gjennom en protestantisk reformasjon gjorde henne til en religiøs utfordrer i England. Den anti-katolske forordningen om båndleggelse ("Act of Settlement") ble ikke vedtatt før i 1701. men den siste vilje og testamente til Henrik VIII (gitt juridisk makt ved den tredje forordning om etterfølgelse) hadde ekskludert Stuartene fra å etterfølge den engelske trone. Marias vanskeligheter ble ytterligere økt ved hugenotteroppstandelsen i Frankrike, kalt for "le tumulte d'Amboise" (6. mars – 17. mars 1560), som gjorde det umulig for franskmennene å hjelpe Marias støttespillere i Skottland. Spørsmålet om etterfølgelse var derfor reelt nok. Frans II døde den 5. desember 1560 av infeksjon i øret som førte til en byll (abscess) i hjernen. Marias svigermor, Catherine de' Medici, ble regent for den avdøde kongens bror Karl IX som arvet den franske tronen. Under betingelsene i Edinburgh-traktaten, signert av Marias representanter i Skottland (om enn ikke ved hennes vilje) den 6. juli 1560, gjort mulig ved dødsfallet til Marias mor, måtte Frankrike trekke tilbake sine soldater fra Skottland og anerkjenne Elisabeths rett til å herske over England. Den 17 år gamle Maria Stuart, fortsatt i Frankrike, nektet å anerkjenne avtalen. Religiøs splid. Maria Stuarts soverom, Holyrood Palace, Edinburgh Maria dro tilbake til Skottland kort tid etter hennes ektemanns død, men hun kom fram til havnebyen Leith først den 19. august 1561. Til tross for hennes mange talenter hadde hennes utdannelse i Frankrike ikke gitt henne muligheter til å bedømme eller forholde seg til den farlige og komplekse politiske situasjonen i Skottland. Som troende katolikk ble Maria mistenkeliggjort av mange av hennes undersåtter, og ikke minst av hennes fars kusine, Elisabeth I, monarken i det protestantiske nabolandet. Skottland var revet mellom katolske og protestantiske fraksjoner, og Marias illegitime halvbror James Stewart, 1. jarl av Moray, var lederen av den protestantiske fraksjonen. Den protestantiske religiøse lederen var John Knox som nådeløst prekte mot sin dronning, fordømte henne for å høre messe, for at hun danset, for at hun kledde seg kunstferdig, for å være en kvinne, og av mange andre reelle og oppdiktede forseelser. Til stor skuffelse for det katolske partiet tolererte Maria det nyetablerte protestantiske herredømmet, og lot James Stewart være hennes fremste rådgiver. I dette aksepterte hun sin manglende militære makt overfor de protestantiske adelsmennene. Hun deltok sammen med James Stewart i å knuse Skottlands ledende katolske leder og adelsmann, George Gordon, 4. jarl av Huntly, i 1562 etter at han hadde ledet et opprør på det skotske høylandet mot henne. Maria Stuart hadde også betenkeligheter i over hvor klokt det var å fornærme og motarbeide dronning Elisabeth, og hun gjorde forsøk på å bedre forholdet ved å invitere den engelske dronning til å besøke Skottland, uten at hun ville signere Edinburgh-traktaten av den grunn. Elisabeth nektet, og det dårlige forholdet mellom dem fortsatte. Maria sendte da William Maitland av Lethington som ambassadør til det engelske hoffet for å fremme saken med Maria Stuart som en mulig arving til den engelske tronen. Elisabeths svar skal etter sigende ha omfattende følgende utsagn: «Som for tittelen på min krone, for min tid tror jeg ikke at hun vil oppnå den.» ("«As for the title of my crown, for my time I think she will not attain it.»") Imidlertid fortalte Maria noe annet i hennes eget brev til hennes onkel på morsiden, hertug Frans av Guise, hva Maitland hadde rapportert til henne, inkluderte at Elisabeths egentlige utsagn skal ha vært «Jeg for min del vet ikke bedre, eller at jeg selv ville foretrekke henne» ("«I for my part know none better, nor that my self would prefer to her.»"). Elisabeth var oppmerksom på den rolle som det engelske parlamentet ville ha i denne saken. I desember 1561 ble gjort forberedelser for at de to dronningene kunne møtes, denne gangen i England. Møtestedet hadde vært oppsatt i York «eller i annen by» i august eller september 1562, men Elisabeth, som var kjent for stadig å skifte mening, sendte sir Henry Sidney for å avlyse i juli på grunn av borgerkrigen i Frankrike. I 1563 gjorde Elisabeth et nytt forsøk på å nøytralisere Maria ved å foreslå at hun giftet seg med Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, svoger av Sidney og den engelske dronningens favoritt, og en som Elisabeth stolte på og mente hun kunne kontrollere. Dudley, foruten å være engelsk og protestant, ville ha løst et dobbelt problem for Elisabeth. Hun sendte en ambassadør for å fortelle Maria Stuart at om hun ville gifte seg med «en person – sannelig kanskje slik som hun ville knapt tenke vi kunne bli enige om» en som Elisabeth hadde valgt ut, da ville også Elisabeth «ta de skritt for å undersøke hennes rett og tittel for å bli vår neste kusine og arving» Heller ikke dette forslaget førte til noe som helst, hovedsakelig for at den påtenkte brudgommen selv ikke var villig. Gift med Darnley. Den 29. juli 1565 giftet Maria Stuart seg med Henry Stuart, lord Darnley, hennes fetter, i slottet Holyrood Palace. Henry var et medlem av Huset Stewart (eller Stuart) slik Maria selv var, men han var ikke i slekt på farsiden med Stewart-kongene, men heller av deres nærmeste slektninger som holdt den arvelige posisjonen ‘High Stewart’ av Skottland. Maria hadde blitt hodestupes forelsket med den «lange gutten» ("«long lad»"), som dronning Elisabeth beskrev ham, etter at han hadde kommet til Skottland fra England tidligere på året (med tillatelse fra det engelske kongelige råd). På den ene siden følte Elisabeth seg truet av utsikten av dette ekteskapet ettersom både Maria og Darnley hadde slektskrav på den engelske tronen ved å være direkte etterkommere av Margaret Tudor, Henrik VIIIs eldre søster. Deres barn ville derfor arve begge foreldrenes krav, og således være de neste i arverekkefølgen til den engelske tronen. Dog kunne den engelske ambassadøren uttrykke at «det som sies er sannelig at hun [dronning Maria] er forhekset», og at dette ekteskapet kan kun bli avverget «med vold». Inngåelsen av ekteskapet gjorde Elisabeth rasende da at hun mente at hun burde han blitt spurt om tillatelse ettersom Darnley var en engelsk undersått. Ekteskapet med en ledende katolikk fremskyndet hendelsen at Maria Stuarts halvbror James Stewart gikk sammen med andre ledende protestantiske adelige i et åpent opprør. Maria dro til Stirling den 26. august 1565 for å konfrontere dem, og dro deretter tilbake til Edinburgh den neste måneden for å skaffe flere tropper. James Stewart og de andre opprørske lordene ble omringet og de flyktet i eksil, den avgjørende militære aksjonen er blitt kjent som «Chaseabout Raid». James Hepburn 4. jarl av Bothwell, ble mistenkt for mordet på Darnley. Det tok ikke lang tid før den nygifte Darnley ble arrogant og krevde makt i samsvar med hans høflighetstittel som «konge». Darnley var sjalu på Marias vennskap med hennes private sekretær David Rizzio og i mars 1566 gikk Darnley inn i en hemmelig konspirasjon som med den adelen som hadde gjort opprør mot hans dronning i «Chaseabout Raid». Den 9. mars ble Rizzio myrdet av en gruppe med adelsmenn, fulgte av Darnley, foran den gravide Maria Stuart mens de to var i en konferanse i Holyrood Palace. Darnley skiftet deretter side igjen og forrådte lordene, men mordet hadde uansett ført til at ekteskapet brøt sammen. Deres sønn, James, ble født den 19. juni 1566. Det ble etterhvert åpenbart at en form for løsning måtte bli funnet for «problemet Darnley». Det ble holdt et møte ved Craigmillar i november 1566 med de ledende skotske adelige og dronningen. Skilsmisse ble diskutert, men deretter ble det sverget til en forpliktelse om å bli kvitt Darnley på andre måter: «Det var antatt som mest hensiktsmessig og mest fordelaktig for den alminnelige rikdom..., at en slik ung tosk og stolt tyrann ikke skulle herske over dem;... at han skulle bli tatt av dage på en måte eller en annen; og den som enn påtok seg handlingen eller gjorde den, skulle de forsvare.» Darnley fryktet (med rette) for sin sikkerhet og reiste til Glasgow for å besøke sin far. Der ble han syk (muligens av kopper eller syfilis). I det nye året sørget Maria for at hennes ektemann kom tilbake til Edinburgh. Han restituerte seg etter sykdommen i et hus ved det tidligere klosteret til Kirk o' Field innenfor bymurene av Edinburgh hvor Maria hyppig besøkte ham slik det tilsynelatende var en forsoning på gang. En natt i februar 1567, etter at Maria hadde gått til et bryllup for hennes av hennes hoffdamer skjedde det en eksplosjon i huset, og deretter ble Darnley funnet død i trehagen, tilsynelatende av strangulasjon. Historikeren Alison Weir har derimot konkludert med at han døde av kvelning som en følge av eksplosjonen. Det viste seg at det var James Hepburn, 4. jarl av Bothwell, som hadde skaffet krutt til eksplosjonen, og den alminnelige meningen var at han var skyld i mordet på Darnley. Maria arrangerte en påtatt rettssak foran parlamentet og Bothwell ble pliktskyldig frifunnet den 12. april. Senere ble en del landtitler offisielt gitt til Bothwell som et resultat av Darnleys død. Han fikk også en del av lordene til signere Ainslie Tavern-forpliktelsen hvor de ga sitt samtykke i å støtte hans krav på å gifte seg med dronningen. Alle disse juridiske tiltakene gjorde lite for hindre mistanke mot Maria Stuart blant allmuen. Bortførelse og fengsling i Skottland. Maria med sin sønn, Jakob VI. Den 24. april 1567 besøkte Maria sin sønn ved Stirling for siste gang. På veg tilbake til Edinburgh ble hun bortført, villig eller ikke, av Bothwell og hans menn og fraktet til Dunbar Castle hvor hun etter sigende ble voldtatt av Bothwell. Imidlertid, allerede i oktober 1566 skal hun ha blitt meget interessert i Bothwell da hun gjorde en reise på fire timer på hesteryggen for å besøke ham i Hermitage Castle hvor han lå syk. Den 6. mai vendte Maria og Bothwell tilbake til Edinburgh og den 15. mai ble de gift i Holyrood Palace, bryllupet skjedde i henhold til protestantiske ritualer. Bothwell hadde latt seg skille fra sin første hustru, Jean Gordon, kun tolv dager tidligere. Den skotske adelen vendte seg imot Maria og Bothwell, og samlet en hær mot dem. Maria og Bothwell konfronterte lordene i slaget ved Carberry Hill den 15. juni, men det ble ikke kamp da Maria ble enig med lordene i følge dem på den betingelsen at de lot Bothwell gå. Lordene brøt sitt løfte og tok Maria med seg til Edinburgh og fengslet henne i Loch Leven Castle, som lå på en øy midten av innsjøen Loch Leven. Mellom den 18. juli og 24. juli 1567 spontanaborterte hun tvillinger. Den 24. juli 1567 ble hun tvunget til å abdisere den skotske tronen til fordel for sin sønn Jakob, da ett år gammel. Den 2. mai 1568 klarte Maria å rømme fra Loch Leven og klarte atter å samle en liten hær. Etter at hun led nederlag i slaget ved Langside den 13. mai, flyktet hun i båt over Solway Firth til England. Flukt og fengsling i England. Maria Stuart i fangenskap, ca 1580. Maria gikk i land ved Workington i England den 19. mai og bodde i Workington Hall. Hun ble raskt fengslet av Elisabeths offiserer ved Carlisle Castle. I løpet av hennes fengsling skal hun ha hatt sin berømte frase "En ma Fin gît mon Commencement" («I min ende er min begynnelse») brodert på sine klær. Hun ble forflyttet til Bolton Castle den 16. juli 1568 og ble der i varetekt av Henry, 9. lord Scrope, fram til 26. januar 1569 da hun ble forflyttet til Tutbury Castle. Etter hennes flukt til England forventet Maria Stuart at Elisabeth I ville hjelpe henne å gjenvinne tronen. Elisabeth var forsiktig og beordret en undersøkelse i spørsmålet om Maria først burde bli tiltalt for mordet på Darnley. En konferanse ble holdt i York og senere i Westminster mellom oktober 1568 og januar 1569. Anklagerne var de skotske lordene som hadde avsatt henne. Av politiske grunner ønsket Elisabeth hverken å dømme Maria for mord, eller frikjenne henne for det samme. Konferansen ble således en politisk øvelse. Maria nektet å anerkjenne retten til noen domstol da hun var en dronning, og mannen som hadde ansvaret for søksmålet, James Stewart, jarl av Moray, var regent av Skottland for hennes egen sønn kong Jakob. Hans viktigste motiv var å hindre at hun ble gitt tronen tilbake. Maria nektet å gi et skriftlig forsvar om ikke Elisabeth kunne garantere en dom på ikke skyldig, noe den engelske dronningen ikke var villig til. Som bevis presenterte Marias skotske anklagere de såkalte «kistebrevene» («Casket letters»), åtte brev etter forlydende fra Maria og til Bothwell, rapportert av James Douglas, 4. jarl av Morton, for å ha blitt funnet i Edinburgh i en sølvboks engravert med bokstaven F (etter sigende for Frans II), sammen med et antall andre dokumenter, inkludert deres ekteskapsbevis. Resultatet av konferansen var at disse brevene ble akseptert som ekte etter en undersøkelse av håndskriften, og den informasjonen som brevene ga ble derfor også bedømt for å være genuine. Dog, som Elisabeth hadde ønsket, undersøkelsen kom til konklusjonen at intet var blitt bevist. I etterpåklokskapens navn synes det som om at ingen av de involvert partene hadde sannheten som sitt fremste mål. James MacKay har kommentert at en av de merkeligste «rettssaker» i juridisk historie hadde endt opp med ingen dom om skyld med det resultat at anklagerne reiste tilbake til Skottland og den anklagede forble holdt i varetekt i «beskyttende forvaring». I 1570 ble Elisabeth overtalt av representanter fra kong Karl IX av Frankrike til å love å gi sin støtte til at Maria kunne gjenvinne sin skotske trone. Som en betingelse krevde hun en bekreftelse av Edinburgh-traktaten, noe Maria selv ikke nå var villig til å gjøre. Uansett fortsatte William Cecil, 1. baron Burghley, forhandlingene med Maria på Elisabeths vegne. I 1569 hadde Cecil uoffisielt utpekt sir Francis Walsingham til å organisere en hemmelig tjeneste for å beskytte riket, særlig dronningens person. Deretter hadde Cecil som Walsingham mange grunner som muligheter for å vokte Maria Stuart svært grundig. Ridolfikomplottet var en katolsk plan om å avsette Elisabeth med hjelp fra utenlandske soldater, og plassere Maria Stuart på Englands trone. Konspirasjonen fikk den engelske dronningen til ombestemme seg, og med dronningens oppmuntring introduserte parlamentet en lov i 1572 som forhindret Maria fra å kreve den engelske tronen. Uventet nektet Elisabeth å gi den sin kongelige godkjenning. Det lengste hun noen gang gikk var i 1584 da hun introduserte et dokument ("Bond of Association") som hadde det formål å hindre noen potensielle etterfølgere fra å dra fordel av et mulig mord på henne. Det var ikke juridisk bindende, men ble signert av tusener, inkludert Maria Stuart selv. Elisabeth betraktet Marias krav på den engelske trone som en alvorlig trussel, og i de neste 18 årene ble Maria holdt i forvaring, det meste av tiden i Sheffield Castle og Sheffield Manor under ledelse av George Talbot, 6. jarl av Shrewsbury og hans fryktelige hustru Bess av Hardwick. Bothwell ble fengslet i Danmark, ble deretter sinnssyk og døde i fengsel i 1578. Rettssak og henrettelse. En samtidig skisse av henrettelsen. Maria Stuart ble etterhvert en byrde som Elisabeth ikke lenger kunne tolerere eller akseptere. Maria ble stilt for domstol for forræderi av en rett bestående av rundt førti adelsmenn, inkludert katolikker, etter at hun hadde blitt innblandet i Babingtonkomplottet ved hennes egne brev som sir Francis Walsingham hadde sørget for at de ble plasserte direkte i hans hender. Brevene var blitt skrevet i kode, og nettopp for at brevskriverne trodde at innholdet var hemmelig var de mer løsmunnet enn de ellers ville ha vært. Walsinghams menn knekket koden og fra disse brevene var det åpenbart at Maria hadde godkjent et forsøk på å få Elisabeth myrdet. Maria nektet for dette og var energisk og djerv i sitt forsvar. En av hennes mer minneverdige kommentarer fra hennes rettssak var «Husk mine herrer, historiens teater er mer omfattende enn kongeriket England». Hun trakk oppmerksomhet mot det faktum at hun var nektet muligheten for å se bevisene eller hennes papirer som var tatt i fra henne, at hun var blitt nektet tilgang til juridisk råd, og at hun aldri hadde vært en engelsk undersått og således ikke kunne bli dømt for forræderi. Omfanget til konspirasjonen som Walsingham og hans hemmelige tjeneste hadde avdekket vil alltid være åpent for gjetninger. I en rettssak hvor Englands Lord Chancellor, sir Thomas Bromley og regjeringsadvokaten sir John Popham, (senere rettspresidenten) presiderte ble Maria Stuart funnet skyldig i forræderi og ble dømt til halshogging. Selv om Maria ble funnet skyldig og dømt til døden nølte Elisabeth å gi den direkte ordren som førte til at hun faktisk ble henrettet. Hun fryktet konsekvensene, særlig om Marias sønn Jakob av Skottland i hevn dannet en allianse med de katolske maktene Frankrike og Spania og deretter invaderte England. Hun var også bekymret over hvordan dette ville påvirke det kongelige legitimeringsprinsippet Kongedømmet av Guds nåde. Elisabeth spurte Marias siste vokter, Amias Paulet, om han kunne planlegge en form for «uhell» som ville fjerne Maria Stuart. Han nektet på det grunnlag at han ikke ville tillate en slik «flekk på sine etterkommere». Hun kom til slutt til å signere en dødsfullmakt og overdro den til William Davison, en kongelig rådgiver. Senere ble det kongelige råd sammenkalt av William Cecil uten dronningens kjennskap og de besluttet å utføre dommen før dronningen igjen endret seg. Ved Fotheringhay Castle i Northamptonshire den 7. februar 1587 ble Maria fortalt at hun ville bli henrettet den neste dagen. Hun tilbrakte de siste timene i sin liv i bønn og skrev brev og sitt testamente. Hun uttrykte en bønn om at hennes tjenere skulle bli løslatt. Hun ba også om at hun kunne bli gravlagt i Frankrike. Skafottet som ble reist i den store hallen var nesten en meter høy og dekket i svart klede. Det gikk en trapp opp bestående av fem trinn og det eneste på den var en stol, en hoggestabbe, en pute for henne å knele på, og en blodig slakterøks som tidligere hadde blitt brukt på dyr. Ved hennes henrettelse knelte hennes bødler foran henne, en av dem het for øvrig Bull, og ba om hennes tilgivelse. I henhold til en samtidig redegjørelse av Robert Wynkfield svarte hun at hun tilga dem for «Dere kommer til å avslutte mine plager!» Bødlene og hennes to tjenere hjalp til med å fjerne en svart ytre kappe, to underskjørt og hennes korsett som avslørte en dyprød serk, for øvrig den liturgiske fargen på martyrium i den katolske kirke. Mens hun kledde av seg smilte hun svakt til bøddelen og sa «Aldri har jeg hatt slike hjelpere til å kle av meg, og aldri har jeg lagt fra meg klærne foran et slikt selskap». Hun fikk deretter bind foran øynene og knelte ned på puten foran hoggestabben, la hodet på blokken og strakte ut armene bak seg. En reproduksjon fra 1895 av den historiske scenen, produsert av Edison Manufacturing Co. a>s utstillinger er om Maria Stuart, skottenes dronning. I Antonia Frasers biografi, "Mary Queen of Scots", skriver forfatteren at det trengtes to hogg for å halshogge Maria: den første hogget feilet på nakken og traff baksiden av hodet og hennes lepper bevegde seg og hennes tjenere mente at hun hadde stønnet «Søte Jesus!» Det andre hogget delte nakken, unntatt for en mindre bit av en sene som bøddelen skilte ved å bruke øksen som en sag. Robert Wynkfield nedtegnet en detaljert redegjørelse av hendelsene som førte fram til Marias henrettelse, beskrev også at det trengtes to slag med øksen for å avlive dronningen. Etterpå løftet bøddelen opp hodet og erklærte, «Gud bevare dronningen!» Ved det øyeblikket falt det kastanjebrune, krøllet håret fra hverandre og hodet falt mot bakken, og avslørte at Maria hadde svært kort og grått hår. Den serken som Maria bar ved sin henrettelse er stilt ut ved Coughton Court i nærheten av Alcester i Warwickshire, som var en katolsk husholdning på denne tiden. Det har blitt antydet at det måtte tre hogg til for å halshugge Maria. Om det var tilfellet ville Maria ha blitt henrettet med det samme antallet av øksehugg som jarlen av Essex trengte. Det har blitt postulert at antallet var en del av et ritual tenkt ut for å beskytte offerets lidelser. Det har vært flere (muligens oppdiktede) fortellinger som har blitt fortalt om henrettelsen. En er allerede nevnt og antatt å være sann i det at bøddelen tok opp det avhogde hodet for å vise det fram til de tilstedeværende og det ble da oppdaget at Maria hadde båret en parykk. Bøddelen ble stående med parykken mens den avhogde hodet rullet bortover gulvet. Det var at antatt at hun forsøkte å skjule sine grå hår ved å bære en kastanjebrun parykk, hennes naturlige hårfarge fra før hun ble fengslet. Hun var 24 år da hun første gang ble holdt i fangenskap av protestantene i Skottland og hun var kun 44 år gammel da hun ble henrettet. En annen velkjent fortelling om hennes henrettelse som finnes i Robert Wynkfields førstehånds redegjørelse omhandler en liten hund som var eid av dronningen som etter sigende pleide å skjule seg under hennes skjørt uten å bli sett av hennes tilskuere. På grunn av hennes kjole og lag på lag med klær var det lett for det lille kjæledyret å holde seg skjult mens hun langsomt bevegde seg mot skafottet. Etter halshuggingen nektet hunden å bli fraskilt sin eier og var dekket av blod. Den ble til slutt fjernet av hennes hoffdamer og vasket. Etterspill. Da nyheten om henrettelsen nådde Elisabeth ble hun meget indignert, og hennes harme var rettet hovedsakelig mot Davison som hun hevdet hadde vært ulydig mot hennes instruksjoner. Sekretæren ble arrestert og kastet i Tower of London. Han ble senere løslatt etter å ha betalt en stor bot, men hans karriere var ødelagt. Ikke lenge etter Marias død seilte den spanske armada mot England for å invadere og avsette Elisabeth, men den seilte rett inn i storm i Nordsjøen, ble spredt og tapte deretter fem skip i slaget utenfor kysten av Flandern, og trakk seg deretter tilbake ved å seile rundt England og Irland. Det tradisjonelle synet at henrettelsen av den skotske dronningen var utløsningen for at Spania sendte armadaen er senere blitt bestridt. Maria Stuarts lik ble balsamert og etterlatt ugravd ved henrettelsesstedet for over et år etter at hun døde. Hennes levninger ble plassert i avsperret blykiste (i frykt for at katolikkene ville sikre seg relikvier av henne som en martyr). Hun ble opprinnelig gravlagt ved Peterborough-katedralen i 1588, men hennes lik ble gravd opp i 1612 da hennes sønn, kong Jakob I av England, ga ordre om at hun skulle gravlegges i Westminster Abbey. Graven har blitt der sammen med rundt 40 andre etterkommere i et kappel på den andre siden av kirken og graven til hennes fars kusine Elisabeth I. På 1700-tallet ble hennes og Elisabeths grav åpnet for å forvisse hvor Jakob I var blitt gravlagt. Det viste seg at han ble funnet gravlagt sammen med Henrik VII av England. I februar 2008 ble en kopi av bemyndigelse for Marias henrettelse kjøpt for 72 485 pund av erkebiskopen av Canterburys bibliotek ved Lambeth Palace hvor det blir bevart på vegne av nasjonen. "Kistebrevene". a>, 1561. Marias halvbror og regent etter hennes tronfrasigelse i 1567, han presenterte kistebrevene ved konferansen i York i 1568. De såkalte kistebrevene ("Casket Letters") har i stor grad blitt betraktet som bevis for at Maria Stuart var medskyldig i mordet på sin gemal lord Darnley. Brevene er imidlertid bare en detalj i en komplisert problematikk. Selv om de skulle være falske, er det ikke tilstrekkelig grunn til å «frikjenne» Maria så lenge som andre aspekter av saken ikke er tatt med i beregningen. Det har stått sterk strid blant historikere om hvorvidt disse brevene er ekte eller falske. Det er i dag umulig å bevise brevenes autentisitet da originalene ble sannsynligvis ødelagt i 1584 av kong Jakob. De kopier som er tilgjengelige i ulike samlinger utgjør ikke et fullstendig sett. Originalene var på fransk, men kun en fransk kopi er bevart, de andre er samtidige oversettelser til skotsk og engelsk. Maria argumenterte med at hennes håndskrift var lett å kopiere, og det har hyppig blitt hevdet at brevene var forfalskninger, de inkriminerende avsnittene var satt inn før undersøkelsen i York i 1568, eller at brevene ble skrevet til Bothwell av en helt annen person. Respekterte biografer av Maria Stuart som Antonia Fraser, James MacKay, og John Guy har alle kommet til konklusjonen at brevene var falske. Guy hadde faktisk undersøkt elisabethanske avskrift av brevene framfor å stile på senere trykte kopier. Han peker på at brevene er atskilte og at den franske versjonen til en av brevene er skrøpelig i både språk og grammatikk. Han antyder at en kvinne med Marias utdannelse ville ikke skrive på denne måten. Det har imidlertid også blitt hevdet at enkelte fraser i brevene (inkludert versene i stil av Pierre de Ronsard) og enkelte stilistiske karakteristikker ville være sammenlignbare med de kjente skriftene til Maria. Et annet poeng som er blitt gjort av kommentarer er at kistebrevene ikke dukket opp før konferansen i York i 1568. Maria hadde blitt tvunget til abdisere i 1567 og hun ble holdt fanget i nesten et helt år i Skottland. Det var gode grunner for å gjøre disse brevene offentlige for å begrunne hennes fengsling og tvungne abdisering, men det skjedde ikke. Minst en del av de samtidige som så brevene ved konferansen i York var ikke i tvil om at de var ekte. Blant disse var Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk, sønn av poeten Henry Howard. Howard ble en senere frier og medkonspirator av Maria Stuart. Da dronning Elisabeth ga en hentydning på hans ekteskapsplaner med Maria skal Howard ha bemerket at «han mente aldri å gifte seg med en slik person hvor han ikke kunne være sikker på sine hodepute.» Arv og ettermæle. Selv om Maria Stuart ikke ble helgenerklært av den katolske kirke har mange likevel betraktet henne som en martyr og det finnes relikvier etter henne. Hennes bønnebok ble lenge vist fram i Frankrike. Hennes apologetikk ble utgitt i en engelsk tidsskrift, en sonett som det ble sagt at hun hadde komponert, skrevet med hennes egen hånd i denne boken. En feiret tysk skuespiller, frau Hendel-Schutz som fikk begeistring og beundring for sin framføring av dronningen i Friedrich Schillers drama "Maria Stuart" i fem akter, bekreftet at det kors som hun bar om halsen var det samme som en gang tilhørte den skotske dronningen. På platen var det en inskripsjon med en dobbel sertifikat om dens ekthet som slo fast at dette sløret, en familieskatt fra den fordrevne Huset Stuart var endelig i besittelse hos den siste gren av familien, Henry Benedict Stuart, kardinal av York, som bevarte det i mange i sitt private kapell som den mest kostbare relikvie, og etter hans død testamenterte det til sir John Coxe Hippisley, sammen med en verdifull Plutark, en Codex med malte bokstaver og en gullmynt som var preget i Skottland i løpet av Maria Stuarts regime Platen var spesielt vigslet av pave Pius VII i hans palass på Quirinalhøyden den 29. april 1818. Hippisley i løpet av et tidligere opphold i Roma hadde vært en nær venn med kardinalen fra York, og var medvirkende for å skaffe ham, da han sammen med andre kardinaler emigrerte til Venezia i 1798, en pensjon på 4000 pund fra kong Georg IV av Storbritannia, den gang prins av Wales. Men for pensjonen, den flyktende kardinal og hans eiendeler som hadde blitt konfiskert av styrkene til den franske revolusjonen, ville ha blitt utsatt for den største elendighet. I kulturen. Maria Stuarts liv har inspirert kunstneriske og kulturelle verker i over fire århundrer. Som tidligere nevnt skrev Friedrich Schiller et skuespill kalt "Maria Stuart" som hadde premiere i Weimar i Tyskland den 14. juni 1800. Stykket er delt inn fem akter og hver akt er inndelt i flere scener. Skuespillet dannet grunnlag for Gaetano Donizettis opera "Maria Stuarda" (1834). Bjørnstjerne Bjørnson skrev våren 1863 skuespillet "Maria Stuart i Skottland", og det ble utgitt året etter. Det er et renessansedrama i stoff og form med interessante karakterstudier; den omskiftelige Maria, den svake Darnley, den steile John Knox, men bæres først og fremst oppe av sine lyriske stemninger, billedsterke replikker og fargerikdom, i henhold til Harald og Edvard Beyer. Den mest varige behandlingen i romanform er kanskje Madame de La Fayettes "La Princesse de Clèves" (1678), hvor den unge dauphin er en betydelig figur. Skrevet et og et halvt århundre etter er "The Abbot" (1820) av Walter Scott som dekker perioden hvor Maria blir holdt fengslet i festningen i Loch Leven. Marias historie har også vært emne for en rekke nyere romaner, blant annet "Mary Queen of Scotland and the Isles: A Novel" (1992), av Margaret George; "The Gay Galliard" (1941) av Margaret Irwin; "Royal Road to Fotheringhay: The Story of Mary, Queen of Scots" (1955) av Jean Plaidy; "Fatal Majesty" (2000) av Reay Tannahill; "The Other Queen" (2008) av Philippa Gregory. Litteratur. Maria 01 Maria 01 SPROING-prisen. SPROING-prisen er en norsk pris som deles ut med det formål å fremme litterær kvalitet, bredde og økt interesse for tegneserier utgitt i Norge. Utmerkelsen deles ut innen kategoriene beste norske og oversatte tegneserie, beste nykommer (fra 2003) og åpen klasse (fra 2009). Prisen er delt ut siden 1987. Det er årsmøte i Norsk tegneserieforum (NTF) som utpeker en jury, som velger ut maks fem nominerte serier innen hver klasse (tre nominerte serier i klassen beste debutserie). Deretter stemmes det over kandidatene i en åpen avstemning som vekter 50 %. Stemmene til en Elektorforsamling bestående av Landsmøtet i NTF og 25 representanter fra tegneseriebransjen i Norge vekter også 50 %. Prisen er ment å være en offisiell markering på vegne av seriemiljøet til serieskapere for det talentet og arbeidet de har nedlagt i mediet. Prisen blir delt ut i et spesielt arrangement i mars hvert år på Serieteket ved Deichmanske bibliotek Grünerløkka. Juryen for Sproingprisen. NTFs landsmøte setter sammen for hvert nytt år en jury på 5 medlemmer bestående av leder, nestleder og tre ordinære jurymedlemmer. I sammensetningen er målet å trekke inn personer som har god oversikt over samt interesse og forståelse for både bred og smal tegneserielitteratur. Begge kjønn skal være representert med minst to medlemmer og samtidig inneha minst et av ledervervene. Det kan gjøres unntak fra forrige ledd når det foreligger særlige forhold som gjør det urimelig å oppfylle kravet. Alle jurymedlemmene kan stille til gjenvalg. Av hensyn til juryens habilitet kan ikke et jurymedlem sitte som fast ansatt ved et norsk tegneserieforlag. Ved annen type ansettelsesforhold er det opptil juryleder å foreta en endelig vurdering. Hovedregelen er at det ikke skal være et arbeidsforhold som kan sette spørsmålstegn ved personens upartiskhet. Beste norske tegneserie. Som kandidat regnes enhver tegneseriehistorie utgitt i hefte og/eller bok, som er førstegangspublisert i Norge i perioden 01.01.-31.12. i det aktuelle år. Ved siden av dette kan juryen selv velge hvilke kriterier den ønsker å legge til grunn for nominasjonen. For at en utgivelse skal kunne betraktes må den være tildelt et ISSN/ISBN-nummer. Juryen skal bak sin vurdering legge vekt på kandidatens litterære og kunstneriske egenskaper samt hvordan manusforfatter/illustratør tar i bruk mediets virkemidler og uttrykksfullhet (hvordan form understøtter og uttømmer innholdet). Manusforfatter og/eller illustratør må være av norsk statsborgerskap. Juryen kan nominere maks 5 kandidater i norsk kategori. Beste utenlandske tegneserie. Som kandidat regnes enhver tegneseriehistorie utgitt i hefte og/eller bok, som er førstegangspublisert i Norge i perioden 01.01.-31.12. i det aktuelle år. Ved siden av dette kan juryen selv velge hvilke kriterier den ønsker å legge til grunn for nominasjonen. For at en utgivelse skal kunne betraktes må den være tildelt et ISSN/ISBN-nummer. Juryen skal bak sin vurdering legge vekt på kandidatens litterære og kunstneriske egenskaper samt hvordan manusforfatter/illustratør tar i bruk mediets virkemidler og uttrykksfullhet (hvordan form understøtter og uttømmer innholdet). I tillegg skal det også vektlegges hvordan oversetter formidler særegenheter i primærspråket. Manusforfatter og/eller illustratør må være av utenlandsk statsborgerskap. Juryen kan nominere maks 5 kandidater i utenlandsk kategori. Beste debutserie. Som kandidat regnes enhver serieskaper som har førstegangspublisert en avsluttet tegneseriehistorie i Norge i perioden 01.01.-31.12. i det aktuelle år. For at en utgivelse skal kunne regnes som førstegangspublisert må den være tildelt et ISSN/ISBN-nummer. Juryen skal bak sin vurdering legge vekt på kandidatens litterære og kunstneriske egenskaper samt hvordan manusforfatter/illustratør tar i bruk mediets virkemidler og uttrykksfullhet (hvordan form understøtter og uttømmer innholdet). Manusforfatter og/eller illustratør må være av norsk statsborgerskap. Juryen kan nominere maks 3 kandidater i klassen for beste debutserie. Åpen kategori. Kategori for åpen klasse varierer hvert år. Det er opptil juryen selv å bestemme hvilken kategori som skal deles ut i det aktuelle år samt hvilke kriterier som legges til grunn. Det kan nominere maks 5 kandidater innen åpen klasse. Hjelme. Hjelme ble egen herredskommune fra 1910, da den ble utskilt fra Manger herredskommune. Frem til 1912 var navnet Hjelmen. Da ble det ved kongelig resolusjon av 5. november 1912 endret til Hjelme. Ved kommunesammenslåingen i 1964 gikk Hjelme kommune inn i den nye Øygarden kommune. Kommunen lå i Nordhordland, og før kommunesammenslåingen i 1964 grenset Hjelme i sør og sørvest til Herdla kommune og i øst til Manger. I nordvest, ut mot Nordsjøen, grenset Hjelme til Fedje. I vest grenset kommunen mot Nordsjøen og havet. Manger. Manger er et tettsted i Radøy kommune i Hordaland, og var en egen heradskommune fra 1838 i henhold til formannskapslovene av 1837. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Den tidligere kommunen Manger. Manger var tidligere egen kommune, og etter hvert ble soknene Hella, Hjelme, Sæbø og Hordabø delt i fra til egne selvstendige heradskommuner. Ved kommunesammenslåingen gjeldende fra 1964 gikk Manger kommune inn i den nye Radøy kommune, sammen med kommunene Sæbø og Hordabø. Kommunen lå i Nordhordland, og før kommunesammenslåingen i 1964 grenset daværende Manger mot Hordabø kommune i nord, til Lindås i øst, til Sæbø i sør og til Hjelme kommune i vest. Liste over de lengstsittende norske statsministre. Liste over de lengstsittende norske statsministre er en oversikt over personene som har besittet embetet som statsminister i Norge rangert etter lengden på deres regjeringstid. Einar Gerhardsen troner øverst med like mange dager som år i statsministerstolen, mens forgjengeren Johan Nygaardsvold ligger på andreplass. Gro Harlem Brundtland manglet bare to måneder på å ta igjen Nygaardsvold da hun gikk av, og er dermed på tredje plass. Merk at Odvar Nordli forlot statsministerkontoret etter å ha sittet kun fire dager lenger enn Johan Sverdrup. Per Borten ventet med å gå av til onsdag 17. mars 1971, da han hadde sittet i akkurat 5 år, 5 måneder og 5 dager. Kjell Bondevik gav opp regjeringskabalen sin den tirsdag 9. mars, og allerede lørdag 13. mars hadde påtroppende statsminister Trygve Bratteli presentert regjeringslisten sin for kong Olav V. Den samme Bratteli gikk av etter å ha regjert i nøyaktig 3 år og 10 måneder. Einar Gerhardsen gikk siste gang av 20 år etter første tiltredelse, mens Gro Harlem Brundtland regjerte over en periode på 15 år. I listen inkluderes Londonregjeringen fra 7. juni 1940 til 31. mai 1945. Johan Nygaardsvold er dermed den statsminister som har ledet en regjering lengst sammenhengende. Den samlede lengden som statsminister er en viktig faktor for statsministerens ettermæle. For de 25 statsministrene fra og med Christian Michelsen og til og med Thorbjørn Jagland viser undersøkelser at dess lenger tid som statsminister, dess bedre ettermæle. Se også. Norges statsministre, Lengstsittende Katharina von Bora. Katharina von Bora (født 29. januar 1499 i Lippendorf i Sachsen, død 20. desember 1552 i Torgau) var en katolsk nonne som tidlig konverterte til protestantismen. Hun er best kjent som Martin Luthers hustru. Barndom og klosterliv. Katharina ble født i Lippendorf i Tyskland i en fattig familie tilhørende den saksiske lavadel. Hun mistet sin mor i ung alder, og da hun var ni eller ti år, ble hun sendt av sin far Hans von Bora til cistersienserinnenes velstående kloster Marienthron i Nimbschen nær Grimma. Abbedissen der var Katharinas tante. Der lærte hun å lese og skrive, og studerte også litt latin. Senere ble hun opptatt som ordenssøster, og avla sine klosterløfter i 1516. Etter flere års klosterliv ble Søster Katharina interessert i den lutherske reformbevegelsen. I 1522 begynte endel munker og nonner å forlate sine respektive klostre, og dette grep om seg. Søster Katarina og noen andre av nonnene i Marienthal begynte å legge planer om å gjøre det samme. Risikofritt var det ikke, ettersom det var forbudt etter rikets lover. Nonnene tok kontakt med Luther tidlig i 1523 og bad om hans hjelp. Det hele ble arrangert som om de ble "bortført". Ved påsketider kom rådsherren Leonhard Koppe fra Torgau sammen to yngre slektninger til klosteret med en vogn, og nonnene, tolv i tallet, flyktet i den natten til 7. april. Ni av dem, som ikke kunne vende tilbake til slektninger, rømte til Wittenberg. I Wittenberg satte Luther seg fore å finne egnede ektemenn for dem. Snart var alle gift, med unntak av Katharina. Mens hun ventet, bodde hun i huset til Lucas Cranach den eldre. Ekteskapet med Luther. Katharina von Bora, ved Lutherbrunnen i Ludwigshafen Den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Denne gangen var det Katarina som nektet. Dersom hun ikke fikk gifte seg enten med en Nikolas von Amsdorf (46 år) eller Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet. Det endte med at Luther gav etter; de ble forlovet den 13. juni 1525 og giftet seg noen uker etter, den 27. juni. Paret bosatte seg i det gamle augustinerklosteret i Wittenberg, som reformatoren fyrst Johann av Wittenberg stilte til deres disposisjon. Katharina tok straks til med administrasjonen av klosterets betydelige gods, styrte kvegdriften og bestyrte bryggeriet, og innbragte slik inntekter nok ikke bare til det egne husholdet, men også til underholdet av tilreisende studenter og vertskapet for alle de som kom til Wittenberg for å rådføre seg med ektemannen. Under sykdomsutbrudd i byen åpnet hun et hospital på klosteret og bisto de syke sammen med andre sykepleiere. Ekteparet fikk seks barn: Johannes (Hans) (7. juni 1526 – 28. oktober 1575), Elisabeth (10. desember 1527–1528), Magdalene (4. mai 1529–1542), Martin (9. november 1531 – 3. mai 1565), Paul (28. januar 1533 – 8. mars 1593) og Margarethe (17. desember 1534–1570). I 1539 hadde Katharina dessuten en spontanabort. Påstanden om at Luther har norske etterkommere gjennom et tipptipptippoldebarn, Paul Schubert, flyttet til Troms og virket som prest, er for øvrig ikke sann. Luther har derimot etterkommere i Sør-Norge, ellevte generasjons etterkommere bosatte seg i Hurum rundt århundreskiftet 1800/1900. Etter Luthers død. Da Martin Luther døde i 1546 etterlot han seg Katharina i en vanskelig finansiell situasjon. Hun ble bedt om å flytte ut av klosteret med de barna som ennå bodde hjemme. Til å begynne med nektet hun, men da Den schmalkaldiske krig brøt ut, forlot hun ikke bare hjemmet men også Wittenberg, og flyktet til Magdeburg. I 1547 måtte hun under lignende omstendigheter flykte videre til Braunschweig. I juli det året, da krigen ebbet ut, kunne hun til slutt vende tilbake til Wittenberg. Men både klosterbygningene og landegodset var ødelagt, og de hadde ikke økonomi til å bo der. Takket være gaver fra to reformatoriske fyrster kunne hun bo godt i Wittenberg frem til 1552, men da blusset pesten opp på nytt, samtidig som avlingen slo feil. Hun dro avsted til Torgau, men ved byporten kom vognen hennes opp i en stygg trafikkulykke. Katharina pådro seg skader som kort tid etter førte til hennes død. Gunnar Knudsen. Aanon Gunerius Knudsen (født 19. september 1848 i Arendal, død 1. desember 1928 i Skien) var en norsk politiker, skipsreder, ingeniør og industribygger. Han er kanskje mest kjent som Norges statsminister i to perioder. Tidlig liv og karriere. Han ble født på Saltrød gård, Østre Moland ved Arendal, tok artium i 1866 og ble cand. philos. i 1867. Han var i 1869 ferdig med ingeniørutdanning ved Chalmerska Institutet i Göteborg. Han bygget senere på utdannelsen i Kristiania og Sunderland. I 1872 overdro faren Christen Knudsen sitt rederi og skipsbyggeri til sønnene Jørgen og Gunnar. Verdiene ble delt i 1889, hvoretter Gunnar Knudsen drev sitt skipsrederi alene. Han utvidet med fabrikkdrift fra 1887, gjennom det fortsatt eksisterende Aktieselskapet Borgestad ASA. Etter å ha giftet seg med Sofie Cappelen overtok Knudsen i 1882 den store Borgestad gård ved Skien, som Sofie var enearving til. Gården drives fortsatt av deres etterkommere som bor der, men gården eies nå av en stiftelse. I 1885 begynte Laugstol Bruks elektrisitetsverk i Skien å levere strøm til abonnenter. Den senere statsminister Gunnar Knudsen var initiativtaker til vårt første elektrisitetsverk. Som elektrisitetsverk regnes bedrifter som ikke bare produserer strøm til eget bruk, men som selger elektrisitet til abonnenter. Laugstol Bruk var et vannkraftverk som utnyttet høydeforskjellen mellom Hjellevannet og Bryggevannet i Skien. Formålet med elektrisitetsverket var i utgangspunktet å skaffe bedre og mindre brannfarlig lys i bedriften. Politisk karriere. I 1891 ble han valgt inn på Stortinget for partiet Venstre, som han senere ble parlamentarisk leder for i 1908 og partileder for (1909–1927). Han var finansminister i Michelsenregjeringen, men gikk ut av denne i oktober 1905 på grunn av uenigheter rundt kongevalget. Deretter var Knudsen formann i Norsk Landmandsforbund, (det senere Bondelaget 1905 - 1906). Han var statsminister i Gunnar Knudsens første regjering (1908–1910) og Gunnar Knudsens andre regjering (1913–1920). Som statsminister foreslo han blant annet at staten skulle kjøpe inn fosser. Han var sentral i debatten om Konsesjonslovene, og ved opprettelsen av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Knudsen ønsket ikke å motta ordener. Under sin første periode som statsminister var han likevel kansler for St. Olavs orden, da dette embetet på denne tiden automatisk ble besatt av statsministeren. Knudsen var innehaver av 7. juni-medaljen. Annet. Gunnar Knudsen bekostet den nåværende Borgestad kirke, som ligger noen hundre meter fra hans eiendom Borgestad gård. Kirken stod ferdig i 1907, og ble bygget for å oppfylle et ønske fra Knudsens datter Gudrun på dødsleiet. Gudrun var født i 1886 og døde i 1902, og er begravet ved Borgestad kirke. Norges vassdrags- og energidirektorat. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er en norsk statlig etat underlagt Olje- og energidepartementet. Etaten skal sikre en samlet og miljøvennlig forvaltning av vassdragene i Norge, og skal arbeide for en effektiv kraftomsetning og kostnadseffektive energisystemer, samt bidra til et effektivt energiforbruk. I 1994 kom NVE med den første av fire planer over vassdrag som ut fra frilufts-, natur- og miljøverninteresser burde unntas fra kraftutbygging, kalt Verneplan for vassdrag. NVE ble grunnlagt 1921, gjennom sammenslåing av flere etater, i første rekke Vassdragsvesenet. NVEs første forløper, Canaldirectionen, ble etablert i København i 1804. Oppgavene har gjennom navneendringer speilet samfunnets ulike interesser i sjøer og elver: fra båttrafikk og tømmerfløting til energiproduksjon og økologi. NVE velger hvert år et "Fokusvassdrag" som skal tilbakeføres til sin naturtilstand i henhold til EU-direktivet. Eksterne lenker. * Adelskalender. En adelskalender er et trykt register som utkommer med visse mellomrom og inneholder fortegnelse over levende etterkommere av folk som er blitt adlet eller slekter der eldste kjente mann var adelig ("uradel"). Adelskalendre blir utgitt av private adelsforeninger, persongrupper og forlag. Adelskalendre inneholder til dels også mer utførlig genealogisk, biografisk, heraldisk og annen informasjon om slike personer eller slekter. Påliteligheten til informasjonen i adelskalendrene varierer mye, og utvalget av slekter og personer kan være ganske diskutabelt. De fleste adelskalendre er redigert etter et strengt, såkalt «agnatisk» prinsipp, det vil si med etterkommere bare gjennom mannslinjer, og med utelatelse av adopterte personer. Adelskalendre utkommer i mange land, bl.a. Finland, Storbritannia, Nederland og Tyskland. En av de mest kjente er den fransk-språklige Gothaen,som utkom årlig 1764–1944 i den tyske byen Gotha. De eldre utgavene av denne kalenderen inneholder regjerende fyrster og deres familier m.m. («Gothaischer genealogischer Hof-Kalender»). Senere kom tysk-språklige gothakalendre med personlister og stamtavler for den alminnelige adelen (hertuger, markier/markgrever, grever, friherrer/baroner og «lavadelen» uten tittel). Fra nyere tid er den nåværende "Genealogisches Handbuch des Adels" (GHdA) som utkommer i serier for fyrstelige, grevelig, friherrlige og andre adelige slekter. I Danmark utkommer "Danmarks Adels Aarbog", i Sverige «Sveriges ridderskap och adels kalender» samt «Ointroducerade adels kalender». Adelskalenderene viser hvem utgiverne mener skal tilhøre adelen. De fleste utgivernes syn er imidlertid ikke i samsvar med hvem som har rett til å bruke disse slektenes navn etter vår tids navnelovgivning i det meste av Nord- og Vest-Europa. Egne adelskalendre er ikke utkommet i Norge. Danmarks Adels Aarbog har tatt inn noen norske slekter og personer. Dette er etterkommere av personer som ble adlet av de dansk-norske unionskongene, og som stammer fra noen som var adelige før Stortinget i 1821 ga loven som opphevde de få adelige særrettighetene som da var igjen. Giuseppe Garibaldi. Giuseppe Garibaldi (1807-1882), foto fra 1866. Giuseppe Garibaldi (født 4. juli 1807 i Nice (Frankrike), død 2. juni 1882 i Caprera i Italia) var en italiensk geriljaleder og nasjonalist. Han var en av de mest sentrale personene i prosessen som førte til Italias samling. Garibaldi var frontfigur for "Risorgimento", den italienske bevegelsen for nasjonal enhet, på en tid da den apenniniske halvøy var oppdelt i en rekke stater, bl.a. Kirkestaten og kongeriket De to sicilier. Han var under Giuseppe Mazzinis innflytelse, Mazzini var en av datidens ledende italienske nasjonalistiske teoretikere. Etter å ha deltatt i et mislykket opprør i Piemonte i 1834 ble Garibaldi dømt til døden. Men han lyktes i å flykte til Sør-Amerika og ble der i 14 år. I revolusjonsåret 1848 vendte han tilbake til Europa og samlet en geriljaarmé. Da den ble beseiret, måtte Garibaldi forlate hjemlandet på nytt, og han kom ikke tilbake igjen før i 1854. Seks år senere innledet Garibaldi et felttog der han erobret Sicilia og Napoli med en hær. Etter ankomsten til Sicilia lot han seg utrope til diktator i Viktor Emmanuel IIs navn. Kort tid etter lyktes det hans geriljastyrker å beseire den napolitanske kongens hær. Garibaldis innsats ledet til slutt til grunnleggelsen av Kongeriket Italia. Tidlig virksomhet. Garibaldi kom fra den provencalske byen "Niça" ("Nice", på italiensk "Nizza"), som var kommet under fransk overherredømme i 1792, 16 år før Garibaldi ble født. Garibaldis familie drev med kysthandel, og sønnen ble oppdratt til et liv til sjøs. I 1832 ble han sertifisert som sjøkaptein. Garibaldi blir revolusjonær nasjonalist. I april 1833 lå skonnerten "Clorinda", som Giuseppe Garibaldi seilte med, i havnebyen Taganrog i Russland i ti dager. Under oppholdet møtte han Giovanni Battista Cuneo fra Oneglia på en havnekro. Battista Cuneo var en politisk flyktning fra Italia. Han var medlem av det hemmelige selskapet «Unge Italia» ("La Giovine Italia"). Dette selskapet sluttet Garibaldi seg til, og han avla ed på å vie sitt liv til kampen for å frigjøre sitt hjemland fra østerriksk dominans. Dette oppholdet viste seg senere å ha vært meget viktig for ham. Garibaldi og Giuseppe Mazzini møttes i Geneve i november 1833. Mazzini var en lidenskapelig forkjemper for at Italia skulle samles til et rike ved politiske og sosiale reformer. Han ønsket at landet skulle bli en liberal republikk og Giuseppe Garibaldi sluttet seg til både «Unge Italia» og den revolusjonære Carbonaribevegelsen. I februar 1834 deltok han i et mislykket opprør i Piemonte ledet av Mazzini. Han ble dømt til døden "in absentia" av en genovesisk domstol da han hadde flyktet til Marseille. Sør-Amerika: Garibaldi blir militær leder i sitt første eksil. Fra Marseille reiste han videre til Tunisia og etter hvert til Brasil, der han sluttet seg til separatistiske opprørere. I Brasil møtte han sin fremtidige hustru, den italiensk-portugisiske Ana Maria de Jesus Ribeiro da Silva, «Anita Ribeiro». De kunne ikke gifte seg med det samme, Anita var allerede gift med Manuel Duarte Aguiar, men i oktober 1839 forlot hun ham og sluttet seg til Garibaldi på hans skip, "Rio Pardo". En måned senere kjempet de skulder ved skulder under slagene ved Imbituba og Laguna. Sammen med andre italienske flyktninger og republikanere deltok de i Rio Grande do Sul-separatistenes og uruguayanernes kamp mot den argentinske diktatoren Juan Manuel de Rosas. I 1841 flyttet de til Montevideo i Uruguay, der Garibaldi arbeidet som handelsmann og skolemester, og i 1842 giftet de seg. De fikk fire barn: Menotti (født 1840), Rosita (1843), Teresita (1845) og Ricciotti (1847). Da Anita døde i 1849, var hun svanger med deres femte barn. I løpet av en toårsperiode tok Garibaldi kommandoen over både den uruguayanske flåte (1842) og «den italienske legion» (1843). De ble forent under et sort sørgeflagg med en vulkan sentralt plassert. Den sorte fargen stod for et Italia i sorg, mens vulkanen midt på flagget viste til nasjonens ulmende krefter. Det var i Uruguay at legionærene først begynte å kle seg i røde skjorter. Skjortene skulle den uruguayanske fabrikken egentlig eksportere til slakteriene i Argentina. Senere ble røde skjorter garibaldistenes «uniform» og kjennetegn. Garibaldis dyktighet i geriljakrig, hans motstand mot brasiliansk og argentinsk imperialisme, og hans seirer på slagmarken ved slagene ved Cerro og Sant'Antonio i 1846 sikret Uruguays uavhengighet og gjorde garibaldistene samtidig kjent i Italia og Europa. Da nyheten om et revolusjonært opprør i Palermo i januar 1848 og om revolusjonær agitasjon på andre steder i Italia, nådde Garibaldi i Sør-Amerika, bestemte han seg for å vende hjem til Italia med seksti medlemmer av sin legion. Tilbake til Italia, og annet eksil. Garibaldi kom tilbake til Italia under tumultene i revolusjonsåret 1848, og tilbød sine tjenester til kong Carlo Alberto av Sardinia. Selv om denne monarken hadde noen liberale trekk, så stolte han ikke på Garibaldi og holdt ham på avstand. Da Garibaldi ble avvist av piemonteserne dro han sammen med sine ledsagere over grensen til Lombardia der de tilbød sine tjenester til den provisoriske regjeringen i Milano. I november 1848 ble statsministeren myrdet og pave Pius XI unnslapp ved å flykte i forkledning til Gaeta. Deretter ble en «romersk republikk» utropt i Kirkestaten. Den nye republikken stod i fare for å bli styrtet av en fransk militærstyrke som Louis Napoleon (den senere Napoleon III) sendte ut. Mazzini oppfordret Garibaldi til å ta ansvaret for Romas forsvar mot franskmennene. Med hustruen Anita ved sin side forsvarte Garibaldi Roma, men ble tvunget til å flykte nordover da Roma falt 30. juni 1849. Garibaldi og det som var igjen av styrkene hans flyktet nordover, forfulgt av østerrikske, franske, spanske og napolitanske styrker. Under retretten døde Anita i nærheten av Ravenna. Det amerikanske kontinent. Igjen forlot Garibaldi Italia, denne gangen reiste han over Atlanterhavet til New York der han bosatte seg i 1850. I New York møtte han Antonio Meucci, og arbeidet en tid som lysestøper på Staten Island. Senere reiste han flere ganger til Stillehavet og besøkte blant annet Andesfjellenes revolusjonære heltinne Manuela Sáenz i Peru. Tyneside. 21. mars 1854 seilte Garibaldi opp munningen av elven Tyne i nordøst England, som sjøkaptein på seilskuta "Commonwealth". Skipet hadde seilt fra Baltimore, og var under amerikansk flagg da det la til kai og losset sin last i South Shields. Garibaldi, som allerede var en populær mann i Tyneside, ble tatt i mot med stor entusiasme av den lokale arbeiderklassen. Han ble i Tyneside i over en måned, til slutten av april. Den østerriksk-piemontesiske krig. I 1854 kom Garibaldi for annen gang tilbake til Italia etter å ha vært i eksil. I 1859 brøt den østerriksk-piemontesiske krig (også kalt "Den østerriksk-sardinske krig") ut på grunn av renkespillet til den sardinske regjeringen. Garibaldi ble utnevnt til generalmajor og dannet et frivillig korps kalt "Alpejegerne". Med dette korpset vant han flere seire over østerrikerne ved Varese, Como og andre steder. Én av krigens følger var Garibaldi lite tilfreds med: Hans hjemby Nice ble avstått til Frankrike som takk for uvurderlig fransk militær bistand. Felttoget i 1860. Tidlig i april 1860 ga opprør i Messina og Palermo i kongedømmet De to Sicilier Garibaldi hans store sjanse. Han fikk samlet en styrke på rundt ett tusen frivillige (kalt "i Mille" eller «rødskjortene»). Ombord på to skip ble styrken brakt til Marsala på Sicilias vestspiss der de gikk i land 11. mai. Spredte lokale opprørsgrupper sluttet seg til «rødskjortene», og styrken vokste raskt. 13. mai overvant Garibaldi en fransk garnison på 3 000 mann i slaget ved Calatafimi, og neste dag utropte han seg selv til diktator av Sicilia i kong Vittorio Emanuele II av Italias navn. Garibaldi fortsatte til Palermo, øyas hovedstad, og begynte beleiringen av byen 27. mai. Han fikk støtte av mange av byens borgere som gjorde opprør mot garnisonen, men før Garibaldi fikk inntatt den, kom det forsterkninger som bombarderte byen. Men ved hjelp av en britisk admiral fikk de forhandlet fram en våpenhvile som førte til at de napolianske styrker og skip overgav byen og trakk seg ut. Denne seieren var meget viktig for Garibaldi. Han ble verdenskjent, og mange italieneres store helt. Seks uker etter dette marsjerte han mot Messina, helt øst på Sicilia. Ved slutten av juli var det bare citadellet der som fremdeles stod imot. Etter at erobringen av Sicilia var fullført krysset han Messinastredet rett foran nesen på den napolitanske flåten og marsjerte nordover. Hans fremrykning lignet nå mer et seierstog enn et felttog. 7. september ankom han hovedstaden Napoli, der bourbonkongen Frans II fremdeles ikke var overvunnet. Størsteparten av den sicilianske hær var lojal mot kongen, og tok opp stillinger nord for elven Volturno. Selv om Garibaldis frivillige hær nå hadde vokst til om lag 25 000, kunne de ikke angripe sicilianerne. De hadde noen mindre fremganger 1. oktober, men Frans II trakk seg ikke tilbake før neste dag, etter at den sardinske hær under Vittorio Emanueles kommando var ankommet. Etter seieren. Garibaldi mislikte sterkt den sardinske statsministereren Camillo Cavour. Dels mistrodde han Di Cavours pragmatisme og "realpolitik", og dels bar han personlig nag mot ham ettersom Di Cavour var med da Garibaldis hjemby Nice ble gitt til Frankrike året før. På den annen side var han glad i den sardinske konge, som etter Garibaldis oppfatning var utvalgt av Forsynet til å frigjøre Italia. Under sitt berømte møte med Vittorio Emanuele II, ved Teano 26. oktober 1860 («håndslaget i Teano»), hilste Garibaldi ham som Italias konge. Dagen etter resignerte Geribaldi som hærfører. Han red inn i Napoli ved siden av kongen 7. november. Deretter trakk han seg tilbake til øya Caprera og nektet å motta noen erkjentlighet for sin innsats. 5. oktober hadde Garibaldi organisert «den internasjonale legion» med franskmenn, sveitsere, tyskere og andre, med det mål for øye at de ikke bare skulle befri Italia, men også deres egne hjemland. De rettet blikket mot Venezia og Roma. Mazzini var misfornøyd med monarkiet, og fortsatte å agitere for republikk. Garibaldi ble etterhvert frustrert av kongens passivitet og det han anså som tilsidesettelser, og begynte nå å planlegge et fremstøt mot Kirkestaten. Kongedømmet Italia (lysebrunt) i 1861; uten Venezia (blått) og restene av Kirkestaten (rødt). Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, tilbød Garibaldi president Abraham Lincoln sine tjenester og ble invitert til å delta som generalmajor i unionshæren. Garibaldi tenkte seg om, og svarte at han hadde to betingelser: at slaveriet definitivt ville bli avskaffet, og at han ville bli hærens øverstkommanderende. Begge krav var umulige å innfri for Lincoln, og dermed ble tilbudet i all stillhet trukket tilbake. Marsj mot Roma. Å utfordre pavens egen stat var ingen måte å vinne verdens katolikkers hjerte på, og den franske keiser Napoleon III hadde garantert Romas sikkerhet mot Italia ved å stasjonere franske styrker der. Vittorio Emanuele var engstelig for de internasjonale følgene ved et angrep på Kirkestaten, og rådet sine undersåtter til ikke å støtte slike aktiviteter. Likevel antok Garibaldi at han hadde sin regjerings hemmelige støtte. I juni 1862 seilte han fra Genova til Palermo, der han ville rekruttere frivillige for sitt planlagte felttog med slagordet "Roma o Morte" (Roma eller døden). Han fikk straks entusiastisk støtte, og dro til Messina for å krysse stredet til fastlandet. Da han kom til Messina hadde han en styrke på to tusen mann, men garnisonen der var tro mot kongens forholdsordre og hindret Garibaldi i å sette over til fastlandet. Styrken dro da sørover til Catania for å seile ut derfra. Garibaldi erklærte at han enten ville komme til Roma som seierherre eller gå til grunne foran dens murer. De gikk i land i Melito den 14. august, og marsjerte straks inn i Calabrias fjell. Garibaldis antagelse om at regjeringen støttet ham i det stille, var feil. Den var svært negativ til det hele. General Cialdini sendte en hærdivisjon under oberst Pallavicinos kommando mot hæren av frivillige. 28. august støtte de sammen i Aspromonte. Ved et uhell ble skudd løsnet, disse ble fulgt av flere salver, og noen av de frivillige falt. Opptrinnet sluttet raskt, Garibaldi forbød sine styrker om å gjengjelde ilden mot deres landsmenn i kongedømmet Italias styrker. Mange av de frivillige ble tatt til fange, også Garibaldi, som var blitt såret i foten. Et dampskip bragte ham til Varignano der han ble holdt i et slags ærefullt fangenskap, og undergikk en vanskelig og smertefull operasjon på grunn av såret i foten. Hans plan hadde slått feil, men han kunne finne trøst i Europas sympati og vedvarende interesse. Etter at såret var leget og han hadde frisknet til, fikk han vende hjem til Caprera. Det siste oppgjør med Østerrike, og andre eventyr. Garibaldi tok til våpen igjen i 1866, denne gang med ryggdekning fra regjeringen. Den østerriksk-prøyssiske krig var brutt ut, og Italia hadde alliert seg med Preussen mot Østerrike-Ungarn i håp om å befri Veneto fra østerriksk styre. Garibaldi samlet sine alpejegere, en styrke på 40 000 mann, og invaderte Trentino. Han slo østerrikerne ved Bezzecca og fortsatte mot Trento. Garibaldistisk vaktpost i karakteristisk rød skjorte De italienske regulære styrkene tapte slagene ved Lissa og Custoza. Det ble inngått våpenhvile, men takket være de prøyssiske seirene i nord avstod Østerrike Veneto til Italia. Garibaldis fremrykning gjennom Trentino var til ingen nytte, og han ble beordret til å stanse. Han svarte med et kort telegram fra torvet i Bezzecca med ordet "Obbedisco!" («Jeg adlyder!»). Etter krigen ledet Garibaldi et politisk parti som gikk inn for at Roma skulle erobres. I 1867 marsjerte han igjen mot byen, men den pavelige hær med franske styrker som forsterkninger, kunne lett stanse de dårlig bevæpnede frivillige. Garibaldi ble tatt til fange og ble etter en tids fangenskap sluppet fri, han dro da tilbake til Caprera. Da den fransk-prøyssiske krig brøt ut i juli 1870 var den italienske opinion på prøyssernes side, og mange italienere forsøkte å melde seg som frivillige ved den prøyssiske ambassade i Firenze. Etter at den franske garnisonen ble hjemkalt fra Roma, rykket den italienske hæren inn i Kirkestaten uten Garibaldis hjelp. Etter at det keiserlige Frankrikes brøt sammen ved Sedan, skiftet Garibaldi side og støttet den nydannede franske republikken. Før han reiste til Frankrike og tok kommandoen over Vogeserhæren, sammensatt av frivillige, oppfordret han italienerne til å gjøre det samme. Vogeserhæren greide tyskerne aldri å tilføye noe militært nederlag. På dødsleiet bad Garibaldi om at sengen skulle flyttes så han kunne se ut over havet. Hans ønske om en enkel bisettelse og kremasjon ble ikke respektert. Referanser og fotnoter. Byste utført av Erminio Blotta Litteratur. Garibaldi, Giuseppe Garibaldi, Giuseppe Garibaldi, Giuseppe Almanach de Gotha. Almanach de Gotha eller Gothaisches genealogisches Taschenbuch, først utgitt som Gothaischer genealogischer Hofcalender, vanligvis referert til som «Gothaen» ("Der Gotha"), er en adelskalender over europeisk, fortrinnsvis tysk, adel som første gang ble publisert 1763 ved hoffet til hertug Friedrich III av Sachsen-Coburg, og deretter utkom årlig i Tyskland frem til 1944. Gothaen fikk en formidabel betydning for adelskapet på 1800-tallet og første del av 1900-tallet, for ettersom den tyske adelen var meget omfattende var Gothaen nødvendig for å holde oversikt over hvem som tilhørte adelen. Den har sitt navn etter den tyske byen Gotha, hvorfra den utkom. Fra 1816 ble Gotha-kalenderen utgitt av Justus Perthes. Fra 1825 utkom i tillegg Gothaisches genealogisches Taschenbuch der gräflichen Häuser, fra 1848 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der freiherrlichen Häuser, fra 1900 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der uradeligen Häuser og fra 1907 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der briefadeligen Häuser. Mens de tre første inneholder manntall over størstedelen av de tyske grevelige, friherrelige og uradelige slekter, inneholder den siste kun et mindre antal brevadelige slekter. Den nåværende Genealogisches Handbuch des Adels (GHdA) regnes som Gothaens efterfølger. Gotha. Gotha er en by i fristaten Thüringen i Tyskland. Byen har ca 46 000 innbyggere og er dermed den femte største i delstaten. Historie. Gotha nevnes 775 og omtales 1189 som by. Residensstad fra 1640 og fra 1826 til 1918 sammen med Coburg i Sachsen-Coburg und Gotha. I 1820 ble det første tyske forsikringsselskap Gothaer Versicherung grunnlagt i byen. I 1875 ble Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (1875) senere omdøpt til SPD, grunnlagt i vertshuset Tivoli i Gotha. Samme år ble Gothaprogrammet dannet. Tidligere sto Gotha i et konkurranseforhold til Weimar, det andre sentrum i det ernestinske dynastiet. Mens Weimar utviklet seg til et kunstnerisk sentrum, ble Gotha et sentrum for naturvitenskap. Naturvitenskapsmuseet har idag lokaler i Friedensteinslottet. Den tyske adelskalenderen Almanach de Gotha, gjerne kalt der Gotha ble trykt i byen. Severdigheter. Barokkslottet Friedenstein dominerer bybildet. Det var tidligere residens for hertugene av Sachsen-Gotha-Altenburg og Sachsen-Coburg og Gotha. Slottsmuseet inneholder store kunstskatter fra antikken til vår tid. I det vestre tårnet på slottet ligger Ekhofteatret, som er Tysklands eldste barokke slottsteater. Slottet rommer også et museum for regional historie og folkekultur. Under slottet og slottsparken strekker kassemattene fra 1600-tallet seg i 2,5 kilometers lengde. Det gamle rådhuset har en nordvegg som hører til de fineste renessansefasadene i delstaten. Augustinerkirken og Margaretakirken er begge fra middelalderen. Forsikringsmuseen ("Haus der Versicherungsgeschichte") forteller historia om brann- og skadeforsikring. Næringsliv. Byen var kjent for sin jernbanevogn- og flyfabrikasjonsindustri. Idag produseres bl.a. deler for lastebiler og persobiler. Inntil 2009 ble Gotano vermut produsert i området. Konsilet i Efesos. Konsilet i Efesos ble avholdt i 431 i Efesos (i dagens Tyrkia under keiser Theodosius II. Det var det tredje økumeniske konsil. Omkring 200 biskoper var til stede fra starten; omkring 50 fra vest ankom i løpet av konsilet. Konsilets hovedtema var nestorianisme, en retning innen kristendommen som sterkt framhevet Jesu Kristi menneskelige natur. Konsilfedrene mente at de la for mye vekt på hans menneskelige natur, slik at det gikk på bekostning av hans guddommelige natur. Diskusjonene ble ført i en opphisset stemning. Nestorius ble fordømt for sin lære, som i hovedtrekk gikk ut på at Jomfru Maria fødte et menneske, Jesus Kristus, og ikke Gud eller "Logos" (Ordet, Guds sønn). "Logos" bodde i ham som i et tempel, og Kristus ble beskrevet som "Theophoros", 'Gudebæreren'. Maria måtte dermed kalles "Khristotokos" (Kristi mor, Kristusfødersken) og ikke "Theotokos", (Guds mor, Gudsfødersken). Konsilfedrene erklærte at Jesus var én person, ikke to separate «mennesker»; han var fullt ut Gud og fullt ut menneske. De erklærte videre at Jomfru Maria var "Theotokos", fordi hun ikke fødte et menneske, men Gud som menneske. De to naturene – guddommelig og menneskelig – var etter deres lære forent på en slik måte at de ikke kom i konflikt med hverandre. Den nikenske trosbekjennelse ble bekreftet, og det ble slått fast at det ikke var tillatt å endre denne trosbekjennelsen. Konsilet fordømte også pelagianisme, en læreretning som hevdet at arvesynden ikke eksisterer, og at mennesket derfor kan frelse seg selv uten Guds inngripen. Efesos Hans-Wilhelm Steinfeld. Hans-Wilhelm Steinfeld (født 29. mars 1951 i Bergen) er en norsk journalist, historiker, forfatter og programleder. Hans spesialfelt er Russland, hvor han har vært utenrikskorrespondent for NRK. Som journalist er Hans-Wilhelm Steinfeld blitt spesielt lagt merke til og anerkjent som en journalist av internasjonal kaliber for å ha fått de viktige politiske aktørene i tale. Særlig kjent er hans intervjuer med Mikhail Gorbatsjov, Boris Jeltsin og statsminister Nikolai Rysjkov i perioden 1991–1994. Han er også kjent for å presentere bakgrunnsstoff for sin journalistiske dekning og trekke inn lengre historiske linjer. Som historiker har Hans-Wilhelm Steinfeld vært særlig opptatt av antisemittisme i et vidt perspektiv, og den faghistoriske debatten om marginalisering av nazismen. Han har mottatt Litauens "Medaljen for 13. januar" for sitt journalistiske arbeid i forbindelse med det litauiske frihetsopprøret mot russerne i Vilnius i 1991. Personalia. Steinfeld er delvis av jødisk opprinnelse, og er gift med Julia Ferkis (1963–), som er datter av pressefotograf Emil Ferkis og tidligere utenlandssjef i ungarsk fjernsyn Maria Bartha. Hans-Wilhelm Steinfeld er bror av den kjente bergensadvokaten Dag Steinfeld. Utdannelse. Steinfeld avla examen artium ved Bergen katedralskole i 1970 og ble cand. philol ved Universitetet i Bergen i 1977. Han studerte russisk og samfunnskunnskap og tok hovedfag i historie. Han hadde studieopphold i Oxford, Moskva og i Nord-Kaukasus hvor han forøvrig møtte Mikhail Gorbatsjov for første gang. Karriere. Steinfeld startet yrkeskarrieren i NRK Dagsrevyen i 1976. I 1980 fikk han sin første periode som korrespondent i Moskva som varte til 1984. I denne perioden fikk Steinfeld med seg slutten av Brezjnev-perioden, Andropovs tid og begynnelsen på Tsjernenkos korte periode som generalsekretær. Disse 4 årene var preget av stadig økende spenning i den kalde krigen, med «dobbeltvedtaket» og den russiske invasjonen i Afghanistan. De neste 4 årene var Steinfeld utenriksreporter i Dagsrevyen med Øst-Europa som spesialitet. Andre periode som Moskva-korrespondent. Hans andre Moskva-periode som NRK-korrespondent varte i 6 år fra 1988. Dette falt sammen med de mest dramatiske endringer i nyere europeisk historie, og gav dermed også de mest krevende utfordringene i Steinfelds karriere. Et av høydepunktene ble Steinfelds intervju med Jeltsin under statskuppet den 19. august 1991. Intervjuet ble sendt av BBC og Eurovisjonen i tillegg til NRK. Det blir hevdet at intervjuet nådde fram til Gorbatsjov som på det tidspunktet satt i fangenskap på Krim og at det dermed knyttet sammen den tidligere leder av Sovjetunionen og den kommende lederen av Russland under kuppet til Vladimir Ivashko i august 1991. Et mer dramatisk høydepunkt fant sted tidligere samme år i Vilnius i Litauen. Om morgenen søndag den 13. januar våknet mange NRK-lyttere opp til Steinfelds unike reportasje fra kampen mellom sovjetiske militærstyrker og sivile litauere som demonstrerte for litauisk uavhengighet i Vilnius. TV-bygget ble besatt av militærtroppene, 14 ble drept og et stort antall skadet. Steinfeld var en av de få journalistene som var øyenvitne til hendelsen og kunne rapportere fra området der kampene pågikk. Etter 1994. I perioden 1994 til 1999 var Steinfeld programleder, medredaktør, assisterende nyhetssjef og nyhetsredaktør i NRK og også sjef for NRK Dagsrevyen. I forbindelse med Kosovokrigen og krigen mellom Nato og Serbia i 1999 var Steinfeld stasjonert på Balkan. Steinfelds tredje Moskva-periode (2000–2003) foregikk uten større dramatikk i hans reportasjer. Etter 2003 har han arbeidet i NRK radio, bl.a. som programleder i Dagsnytt Atten og i forskjellige funksjoner i utenriksredaksjonen, bl.a. som reporter og utenriks jourhavende. Hans siste høydramatiske reportasje kom i NRK radio klokken 11 den 26. desember 2004 da han skildret sin og sin families flukt fra flodbølgen som nettopp hadde truffet flere land i Asia, bl.a. Thailand der familien ferierte. I 2005 var Steinfeld involvert i en kontrovers som gjaldt polsk antisemittisme. Hans opprinnelige kommentar om polske nazister i Lviv-regionen i Ukraina ble fulgt opp med en lengre artikkel om antisemittismen som sort flekk i polsk historie. Dette førte til sterke reaksjoner og utskjelling av Steinfeld og Norge i Polen. Sommeren 2010 begynner han sin fjerde periode som NRK sin Moskva-journalist. Babylonsk kalender. Den babylonske kalender er den første virkelige kalenderen vi kjenner til. Babylonerne observerte himmellegemene metodisk, og kalenderen oppsto ca. 3 000 f.Kr., og var en lunisolar kalender. Det vil si at året hadde 12 måneomløp, opprinnelig med 30 dager i hver måned. Senere ble dette endret til 12 måneder med 29 og 30 dager, og med en «skuddmåned» av og til, slik at kalenderen stemte med årstidene. Dette fordi et måneår er på kun 354 dager. Hvert 19. år satte de inn måneden Adaru to ganger, utenom hvert 17. skuddår, da de satte inn Ululu to ganger isteden. Rundt 500 f.Kr. innførte de en ren månebasert kalender, der hver måned begynte ved første synlige nymåne. Tidsenheter. Sekund. Et sekund er definert som 9 192 631 770 svingninger av et foton fra isotopen cesium 133. Døgn. Et døgn var tidligere knyttet til to påfølgende nedre kulminasjoner for solen, men er nå definert som 24 timer, 1440 minutter eller 86 400 sekunder, og er dermed knyttet til SI-systemet selv om døgnet i seg selv ikke er en SI enhet. Siden døgnet ikke lengre er knyttet til solen, blir det med ujevne mellomrom lagt inn skuddsekunder for å holde døgnet i takt med solas gang over himmelen. Måned. En måned er mellom 28 og 31 dager (døgn). Kvartal. Et kvartal er tre måneder. Tertial. Et tertial er fire måneder. Desennium. Et desennium er 10 år. Sekel. Et sekel er 100 år. Millennium. Et millennium er 1000 år. Første Laterankonsil. Første Laterankonsil ble innkalt av pave Callistus II i 1123. Det ble avholdt i Lateranpalasset i Roma 18. til 27. mars samme år. Dette var det første kirkekonsil, det vil si kirkemøte, etter det store skisma, og det første som ble holdt i vest, og kan således egentlig ikke kalles økumenisk. Minst 300 biskoper og andre kirkeledere deltok; enkelte kilder angir at det kan ha vært opptil 1 000 tilstede. Den katolske kirke regner det som det niende økumeniske konsil, men andre kirker anerkjenner det ikke som autoritativt, siden det ble holdt etter det store skismaet i 1054. Hovedteamet var å få en slutt på investiturstriden ved å bekrefte Wormskonkordatet (1122). Kjernen i investiturstriden var hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren. Striden hadde funnet en løsning gjennom konkordatet fra Worms, slik at keiseren beholdt en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop. Konsilfedrene bekreftet denne avtalen slik at den ble bindende for kirken. Tidligere hadde kirken innført prinsippet «Guds våpenhvile», som begrenset krigføring. Man kunne bare utføre krigshandlinger mandag til onsdag, slik at helgen kunne vies til religiøse handlinger (i katolsk liturgisk forstand omfatter helgen torsdag til søndag til minne om tiden fra det siste måltid til oppstandelsen). Prinsippet ble anerkjent av konsilet; Tredje Laterankonsil gjorde det i 1179 bindende for hele den kristne verden. Forbudet mot simoni, det vil si kjøp og salg av kirkelige embeter, ble fornyet. Lateran 1 Justus Perthes. Bokhandleren Johann Georg Justus Perthes (født 11. september 1749 i Rudolstadt, død 1. mai 1816) grunnla 1785 i Gotha et geografisk forlag, som særlig for sine karter, globuser og atlaser fikk verdensomspennende anerkjennelse. Grunnlaget la han med utgivelsen av Gothaen. Han giftet seg med Sabine Ernestine Dürfeld. En annen kjent forlegger og bokhandler var hans nevø Friedrich Christoph Perthes. Perthes-Verlag og August Petermann, som 1854 flyttet fra London til Gotha, utviklet videre tradisjonen innen den vitenskapelige geografien og kartografien, som var grunnlagt i Gotha omkring 1800 av astronomen og universitetsprofessoren friherre Franz Xaver von Zach. Perthes-forlaget ble 1992 kjøpt av Ernst Klett Schulbuchverlag; dette er siden 2003 kjent som Klett-Perthes Verlag GmbH. Eksterne lenker. Perthes, Justus Perthes, Justus Perthes, Justus Lurudalen. Lurudalen er et dalføre i Snåsa og Grong kommuner i Nord-Trøndelag. Dalen er ubebodd og strekker seg inn mot Gressåmoen nasjonalpark. Den øvre delen av dalen går langs foten av Andorfjellet. Bambus. Bambus er en generell betegnelse på et sted mellom noen hundre og ett tusen arter i flere planteslekter i gressfamilien. De fleste artene av bambus er treaktige, og enkelte kan også bli høye som trær. Bambus vokser i Asia, Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og noen arter i deler av Afrika og Australia. Bambus brukes også som norsk navn på planteslekten "Bambusa" som omfatter over 70 arter. Bambusen er så spesiell fordi den kan bli opptil 15 meter på bare seks måneder. Den er i tillegg spesiell fordi den ikke krymper og sveller på langt nær så mye som treverk. Hardheten er også betraktelig bedre. Bambus er også viktig mat for panda, 99 % av det de spiser er bambusskudd.I Kina vokser det spesielt mye av denne planten. Den største bambusarten kan bli opptil 40 meter høy og den kan vokse nesten en meter på et døgn. Koblenz. Koblenz (fransk "Coblence") er etter Mainz og Ludwigshafen den tredje største byen i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz. Universitetsbyen ligger i nord i delstaten og utgjør et av de fem bysentrene i Rheinland-Pfalz. Koblenz er en kretsfri by, sete for landkretsen Mayen-Koblenz og "Struktur- und Genehmigungsdirektion Nord" (til 1999 Bezirksregierung Koblenz). Navnet Koblenz er avledet fra det latinske "Confluentes", som viser til sammenflytingen av elvene Rhinen og Mosel ved det såkalte "Deutsches Eck". De nærmeste større byene er Bonn, ca. 60 km. nordlig og Mainz, ca. 90. km. sydlig. Innbyggertallet passerte i 1961 100 000, og byen fikk status som storby. Tysklands største militære festning, Ehrenbreitstein, ligger innenfor Koblenz' bygrenser etter at de er blitt utvidet flere ganger. Festningen ligger på berget av samme navn, og nedenfor ligger bydelen av samm navn. Nasjonalpark. En nasjonalpark er et større områdevern som en stat iverksetter for å ta vare på viktige naturverdier. Nasjonalparkene skal først og fremst begrense menneskelig virksomhet og utbygging, som en tilrettelegging for friluftsliv og ikke-motorisert ferdsel. Innenfor en nasjonalpark kan det derimot finnes delområder med strengere områdevern, for eksempel ett eller flere naturreservater eller naturminner. Jakt, camping og friluftsliv er som regel tillatt på bestemte vilkår i en nasjonalpark, men generelt gjelder det at man ikke skal forstyrre dyrelivet der unødig. Nasjonalparker i Norge. I Norge er nasjonalparkene en middels eller lite streng verneform. Et svakere vern er landskapsvernområde, mens strengere vern kalles naturreservat. I motsetning til landskapsvernområder og naturreservater, er nasjonalparker som regel av betydelig størrelse. Nasjonalparker kan omfatte store fjellområder, øyer og daler eller liknende. I følge norsk lov skal en nasjonalpark hovedsakelig bestå av statsgrunn. Norges første nasjonalpark var Rondane nasjonalpark, som ble opprettet i 1962. Ved utgangen av 2010 har fastlands-Norge 33 nasjonalparker med et samla areal på 25 000 km², mens Svalbard har 7 nasjonalparker på til sammen 14 500 km². Dermed er 7% av fastlandet og 24% av Svalbard verna som nasjonalpark. I Norge opprettes nasjonalparker i medhold av § 35 i naturmangfoldsloven, og vedtas ved såkalt kongelig resolusjon. Fylkesmennene er forvaltningsmyndighet for de fleste nasjonalparkene. På Svalbard er verneområdene forankret i Svalbardmiljøloven, og her er Sysselmannen forvaltningsmyndighet. Hardangervidda nasjonalpark er det norske fastlandets største nasjonalpark og er på om lag 3.422 kvadratkilometer. Nasjonalparker i utlandet. Verdens eldste nasjonalpark er Yellowstone i USA. Den ble opprettet for å ta vare på dyrelivet i området, men også på grunn av de vulkanske landskapene med geysirer og varme kilder. Callistus II. Pave Callistus II (Guy av Bourgogne eller Guy av Vienne) ble valgt til pave 2. februar 1119, innsatt i embetet 9. februar samme år, og regjerte til sin død 13. eller 14. desember 1124. Han ble født i Frankrike; dato og årstall er ikke kjent. Han var sønn av grev Guillaume (Wilhelm) av Bourgogne. I 1088 ble han utnevnt til biskop av Vienne. Han ble kjent som en reformivrig biskop som hadde sterke meninger om investiturstriden. Som pave forhandlet han med keiser Henrik V for å finne en løsning på denne striden, og i 1122 signerte de en avtale i Metz der de fastslo kirkens og keiserens rettigheter. 23. september samme år godkjente han Wormskonkordatet, som hadde blitt forhandlet fram blant annet av mannen som ble hans etterfølger, Honorius II. Under hans forgjenger ble det også valgt en motpave, Gregor (VIII). I 1120 og 1121 arbeidet Callistus med dette problemet, og 22. april 1121 ble Gregor avsatt. I mars 1123 ledet han Første Laterankonsil, som han selv hadde innkalt. Dette konsilet godkjente Wormskonkordatet og regulerte en del disiplinære spørsmål. Gressåmoen. Gressåmoen er en fjellgård nordøst i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Den ligger øverst i Lurudalen ved grensen til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Beliggenheten er svært avsides, ca. 46 km fra Snåsa sentrum. Det går sti over Andorfjellet til Agle. Gården er ikke lenger i drift, men brukes litt i turistsammenheng. Gårdstunet og bygningene ble fredet i januar 2008. Gressåmoen nasjonalpark. Gressåmoen nasjonalpark er en tidligere nasjonalpark som lå i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Den er nå en del av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Nasjonalparken ble opprettet i 1970 og hadde da et areal på 151 km². Området omfattet et fjellområde langs grensen til Lierne, fjellskoger og myrområder. Eneste vei til parken går til gården Gressåmoen. Områdene i og rundt den tidligere nasjonalparken er ubebodd, men brukes i noen grad av sør-samer. Fra 2004 inngår nasjonalparken som en del av den nye Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Området som tidligere utgjorde Gressåmoen, er en sone som er fredet for storviltjakt. Mainz. Mainz er hovedstaden og den største byen i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz. Byen ligger ved Rhinens vestlige bredd, rett ovenfor munningen av elven Main. Mainz er sete for et universitet og flere andre høyskoler, et erkebispedømme og flere fjernsyns- og kringkastingsselskaper, deriblant ZDF. Ved siden av Düsseldorf og Köln regnes Mainz som en av hovedbyene for feiringen av den rhinske "Fastnacht". De største nabobyene er Wiesbaden, Darmstadt og Frankfurt am Main. Historie. Luftbild av Mainz (venstre) og Wiesbaden (høyre) Mainz er en av de eldste byene i Tyskland og ble grunnlagt som den romerske garnisonen Moguntiacum ca. år 13/12 f.Kr. av Drusus, da denne del av Rhinen utgjorde Romerrikets yttergrense. De neste 500 år hørte Mainz til Romerriket og var fra år 89 hovedstaden i provinsen Germania Superior, som rakk ned til Alpene og inn i dagens Frankrike. Kristendommen kom til byen i Konstantin den stores regjeringstid og Moguntiacum ble bispesete. Frankerrikets store misjonær Bonifatius ble erkebiskop i byen i 764, denne tittelen var personlig. I fra 782 ble Mainz fast erkebispesete og ble etterhvert en av de viktigste kirkeprovinser nord for Alpene. Erkebiskopens betydning understrekes av at han var en av de syv kurfyrstene som valgte den tysk-romerske keiser. Som følge av dette ble Mainz også etterhvert et viktig politisk og økonomisk sentrum. I 1244 ble byen gitt status som fristad av erkebiskopen, der han bare var nominell regjerende, mens byen hadde en borgerlig selvstyre. Erkebiskopen Adolf II av Nassau trakk tilbake denne statusen i 1462 etter at borgerne hadde støttet en annen kandidat for erkebispesetet. Byen var deretter residensby for kurfyrsten. Byens sannsynligvis mest kjente borger var Johannes Gutenberg som oppfant boktrykkunsten i byen. Hans berømte 42-linjers Bibel trykte han i Mainz rundt 1455. Universitetet ble grunnlagt i 1477. Under Revolusjonskrigene erobret franske tropper byen. Sammen med alle områdene vest for Rhinen ble den innlemmet i Frankrike i 20 år. Fra 1816 hørte Mainz til storhertugdømmet Hessen, men hadde mistet sin tidligere betydning som fyrstelig residensby. Dette førte til at den videre byutviklingen i stor grad stagnerte. Dessuten spilte Mainz en viktig rolle som festningsby mot naboen i sørvest og var omgitt av festningsanlegg som var til hinder for videre vekst. Først i 1872, etter erobringen av Alsace-Lorraine under Den fransk-prøyssiske krigen, ble festningsanleggene utvidet slik at byen igjen fikk rom til å vokse. Innbyggertallet overskred i begynnelsen av det tyvende århundre grensen på 100 000, og byen fikk status som storby. Innbyggertallet var i 2002 183 822, med ytterligere 18 619 mennesker som hadde sin primære bopel andre steder, men også hadde bolig i Mainz. Geografi. Byen ligger ved Rhinens vestlige bredd, rett ovenfor munningen av elven Main. Mainz kan enkelt nås på 25 minutter med S-Bahn fra Frankfurt lufthavn. Byen består av 15 bydeler: Altstadt, Neustadt, Mombach, Gonsenheim, Hartenberg-Münchfeld, Oberstadt, Bretzenheim, Finthen, Drais, Lerchenberg, Marienborn, Hechtsheim, Ebersheim, Weisenau, and Laubenheim. Drengsrud. Drengsrud er et område i Asker kommune i Akershus. Området er forholdsvis tett befolket, og har både kontorbygg og villabebyggelse. Drengsrud er blant annet kjent for Øvre og Nedre Drengsrudvann, to små vann hvor det på 1930-tallet ble satt ut et stort antall fiskearter fra Kontinentet og Nord-Amerika. Mange av disse har overlevd, og Drengsrud har Norges eneste bestand av dvergmalle, en fiskeart som døde ut i USA på 1960-tallet men fremdeles lever i Drengsrudvannene, og har også vært oppdaget i senere tid. Nedre Drengsrudvann ligger i tilknytning til Drengsrud gård. Dessuten byr området på mye fin natur. Elevene i området sogner til Drengsrud skole, som har rundt 350 elever fra 1.-7. trinn. Skolen har en moderne ballbinge og en liten skog tilknyttet skoleområdet. Kjente elever som har gått på skolen er Tom Hilde og Ingvild Snildal. Telefunken. Telefunken, tysk firma. Fullt navn: Telefunken AG (AG er en tysk forkortelse for Aktiengesellschaft, eller på norsk aksjeselskap). Spesielt er navnet "Telefunken" kjent innen radioteknikk. Firmaet ble grunnlagt 27. mai 1903 under det tyske navnet "Gesellschaft für drahtlose Telegraphie m. b. H.". Oversatt til norsk betyr dette navnet noe som slikt som "selskap for trådløs telegrafi". Starten av det nye firmaet var et samarbeid mellom AEG og Siemens. Siemens gikk ut av samarbeidet i 1941. I 1967 fusjonerte Telefunken AG med AEG til "AEG-Telefunken". Navnet Telefunken forsvant ut i 1985, slik at firmaet ble hetende AEG. AEG er igjen en forkortelse for Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft, eller allment elektrisitets selskap. Firmaets historie. Helt på begynnelsen av 1900-tallet arbeidet det to grupper forskere i Tyskland for å utvikle metoder for overføring av meddelelser trådløst. Den ene gruppen arbeidet for AEG, den andre for Siemens. Etter som disse firmaene begynte å strides om patentrettigheter, ble blant annet keiser Wilhelm II bekymret for utviklingen. Keiseren var særlig opptatt av radioteknikk i forbindelse med oppbygging av en slagkraftig tysk marine. Etter sterke påtrykk ble patentene overlatt til det nyetablerte firmaet "Gesellschaft für drahtlose Telegraphie m. b. H.". "Telefunken" ble i starten brukt som et varemerke for firmaet. Firmaet skiftet den 17. april 1923 navn til "Telefunken, Gesellschaft für drahtlose Telegraphie". I løpet av andre verdenskrig var Telefunken en ledende leverandør av radarutstyr. Darmstadt. Darmstadt er en kretsfri by i den sydlige delen av den tyske delstaten Hessen, forvaltningssete for Regierungsbezirk Darmstadt og Landkreis Darmstadt-Dieburg. Darmstadt er etter Frankfurt am Main, Wiesbaden og Kassel den fjerde største byen i Hessen. De nærmeste nabobyene er Frankfurt am Main ca. 30 km. nordlig og Mannheim ca. 45 km. sydlig. Innbyggertallet passerte i 1937 grensen på 100 000, og byen fikk status som storby. Byen har mange nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner, og ble i 1997 tildelt betegnelsen "Wissenschaftsstadt" av det hessiske innenriksministeriet. Den har bl.a. et universitet grunnlagt 1836, og et berømt musikkakademi, foruten et rikt kulturliv. Byen er bl.a. også sete for det store legemiddelfirmaet Merck og den europeiske romfartsorganisasjonens operasjonssenter. Det er en av de rikeste byene i Tyskland. Darmstadt er primært protestantisk, men har en katolsk minoritet. Den er vennskapsby med bl.a. Trondheim. Kongsmoen. Kongsmoen er et tettbebygd sted i Høylandet kommune i Nord-Trøndelag. Det ligger på sletten (botnen) innerst i fjorden Folda. Viktigste næringsvei er jordbruk. Fram til 1964 tilhørte Kongsmoen Foldereid kommune. Kongsmoen er den nordligste bygda i Høylandet kommune. Fra 1950 opplevde Kongsmoen befolkningsøkning og oppblomstring som en følge av utskipningen av kobbermalm fra Skorovass Gruver. Malmen ble skipet ut fra kai på Kongsmoen, innerst i Foldafjorden, etter at den var fraktet med taubane ca 40 km over fjellet fra Skorovatn i Namsskogan kommune. Utvinningen fra Skorovatn ble avsluttet ca 1980, og dermed ble også utskipningen av malm fra kai ved Kongsmoen nedlagt. I dag (2010) er det få arbeidsplasser på Kongsmoen utover jord- og skogbruk. Skolen er nedlagt og elevene reiser inntil 40 km hver vei for å komme på skolen ved kommunesenteret Høylandet. Foldereid. Foldereid er bygda omkring Indre Foldafjord i nordvestre delen av Namdal. Nordsida når fram til Bindal i Nordland fylke. Ellers grenser Foldereid til Høylandet i søraust og Nærøy i sørvest og vest. Foldereid er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. Fra 1964 er Foldereid delt mellom Nærøy og Høylandet. Fra tettstedet Foldereid går det riksveier til Terråk, Brønnøysund og Grong, samt Riksvei 770 til Kolvereid og Rørvik. Rørvik (Vikna). Telenors signalbygg «Søsterskipet», en av kommunens største arbeidsplasser. Rørvik er et tettsted og administrasjonssenteret i Vikna kommune i Nord-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Rørvik er fast anløpssted for Hurtigruten, og hver kveld møtes nordgående og sørgående hurtigrute i Rørvik. Selve tettstedet ligger i typisk kystlandskap og er for det meste gammel og ny trehusbebyggelse. Stedet har et typisk småbypreg. Rørvik er en betydelig fiskehavn, og Telenor har et av sine kundeservice-sentre her. Ved Rørvik ligger Nærøysundbrua som forbinder Vikna med fastlandet (Nærøy). Viktigste næringsveier i Rørvik er fiskeri, havbruk og telekommunikasjon. Rørvik lufthavn, Ryum har daglige avganger med Widerøe til Trondheim lufthavn, Værnes, Brønnøysund lufthavn, Brønnøy og Namsos lufthavn. Den 21. oktober 1962 gikk hurtigruteskipet MS «Sanct Svithun» ned utenfor Nordøyan fyr (se Sanct Svithun-forliset). Dalslandsbanen. Dalslandsbanen var opprinnelig navnet på den cirka 8,5 mil lange jernbanestrekningen fra Halden stasjon til Sunnanå, i nyere tid, fra Kornsjø til Mellerud. Banen ble åpnet i 1879, den regnes i dag som del av Vänerbanan og betegnes noen ganger som Norgebanan. Historikk. Denne svenske jernbanen ble for en vesentlig del bygd med norsk kapital. Handelsborgerne i Fredrikshald ønsket å få knyttet seg til Dalsland for å redde byens store svenske oppland. I 1873 ble Dalslands Järnvägsaktiebolag grunnlagt for å bygge jernbanen til Sunnanå, der det var dampskipskai. Entreprenørene Wessel og Sandell, en nordmann og en svenske, fikk tilslag på å bygge banen for 2 666 500 riksdaler, etter at jernbaneselskapet hadde hatt byggingen ute på anbud. Byggingen ble påbegynt 1875 og 18. juli 1879 kunne banen åpnes for allmen trafikk. Del av prosjektet var en sidebane fra Ed til Le Bruk, på grunn av sterk stigning måtte den bygges med siksakspor, som den eneste i Sverige. Elektrisk drift ble tatt i bruk 1. oktober 1939. Den svenske delen av jernbanen, som opprinnelig var en privatbane, ble overtatt av det svenske statsselskapet i 1948. 1956 ble det tatt i bruk et nytt spor ved Mellerud slik at tog mellom Oslo og Göteborg ikke måtte inn til stasjonen for å vende. 1995 ble et nytt spor tatt i bruk mellom Dals Rostock og Erikstad kirke, avstanden mellom Göteborg og Norge ble dermed forkortet med 6 km, og to krappe svinger ble unngått. Innsvingen i retning Mellerud var på dette tidspunktet allerede revet fordi den ikke hadde hatt trafikk på mange år. Merck (tysk selskap). Merck KGaA er et tysk legelmiddelfirma basert i Darmstadt i Hessen. Det er et av verdens eldste farmasøytiske selskaper, og har 28 600 ansatte i 54 land. Historie. Friedrich Jacob Merck kjøpte i 1668 Engel-apoteket i Darmstadt. I 1827 begynte Heinrich Emanuel Merck med industriell produksjon av alkaloider. 1889 overtok Georg Merck representasjonen i New York og grunnla Merck & Co.. Selskapene ble splittet etter første verdenskrig da selskapets aktiva i USA ble konfiskert og omgjort til et selvstendig amerikansk selskap. Merck KGaA i Darmstadt eies fremdeles overveiende (74 %) av Merck-familien. Soter. Soter (Soterius, ukjent fødselsdato), ble valgt til pave i 166 (enkelte kilder angir 162 eller 168) og innsatt samme år. Han regjerte inntil sin død i 175 (eller 174. Soter var fra Fondi i Campania. Det eneste man vet om hans familie er at hans fars navn var Concordius. Han er kjent som «nestekjærlighetens pave», blant annet fordi han sendte en pengegave til den fattige menigheten i Korint, for at de skulle bruke dem på de fattige og på kristne straffanger. Han skal ha vært den første paven som gjorde noe slikt. Biskopen av Korint, Dionysios, sendte et takkebrev som er nevnt i Eusebius' kirkehistorie, der han fortalte at menigheten ville bevare brevet og lese det opp under gudstjenester. Soter hadde også, muligens i brevet som fulgte gaven, gitt Dionysios en reprimande fordi han var for avslappet overfor syndere, spesielt i forhold til seksuell avholdenhet. Det skal ha vært Soter som innførte påskefeiringen som en fast liturgisk fest. Han skal også ha innført doktrinen om at ekteskapets sakrament kun er gyldig dersom det er velsignet av en prest. Dette er en doktrine som fortsatt består i Den ortodokse kirke, men i Den katolske kirke kan også en diakon velsigne ekteskapet. Tradisjonelt er han regnet som martyr, men det er ingen sikre kilder for dette. Man vet at han ble gravlagt på Callistus-kirkegården i Roma. Hans minnedag er den 22. april; i 1969 ble denne fjernet fra den romerske kalenderen. Moses Mendelssohn. Moses Mendelssohn (født 6. september 1729 i Dessau i Tyskland, død 4. januar 1786) var en tysk-jødisk rasjonalistisk filosof, opplysningsfilosof og bibeloversetter. Han blir regnet som hovedsymbolet for haskalá-bevegelsen, eller den jødiske opplysnings- og emansipasjonsbevegelsen. Bibeloversettelser. Moses Mendelssohn oversatte deler av Den hebraiske Bibelen til tysk med hebraisk skrift med hans eget kommentarverk (1783). Familie. Mendelssohns barnebarn Felix Mendelssohn var en verdensberømt romantisk komponist. Mendelsohn, Moses Mendelsohn, Moses Mendelsohn, Moses Leksikografi. Leksikografi er et fag som tar for seg teoretiske og praktiske problemer ved utarbeiding og bruk av ordbøker og andre oppslagsverk. Sentrale felt innenfor leksikografien inkluderer semantikk (betydningslære), morfologi (bøyingslære) og kontrastiv lingvistikk. Teoretisk og praktisk leksikografi. Teoretisk eller metaleksikografi (navnet stammer fra den tyske lingvisten Herbert Ernst Wiegand) er en akademisk disiplin som studerer og skildrer semantiske forhold i ordforrådet til et språk og utvikler teorier om dette og hvordan man lager ordbøker, altså hva man normalt forstår med leksikografisk forskning. Til den teoretiske leksikografi hører også anmeldelse av ordbøker og annen ordbokskritikk. Praktisk leksikografi vil enkelt og greit si at en forbereder og skriver ordbøker. De to feltene har nær tilknytning ettersom man må ha gode teoretiske kunnskaper for å lage en god ordbok. Teoretiske underinndelinger. Det fins også andre inndelingskriterier i leksikografien. Man kan for eksempel dele den inn etter antall språk, om man lager ettspråklige eller tospråklige ordbøker. Man kan også skille mellom allmenn og fagspråklig leksikografi. Aukan. Aukan er et tidligere ferjested på Stabblandet i Aure kommune. Stedet hadde ferjeforbindelse til Vinsternes i Aure kommune, Edøy i Smøla kommune og Forsnes i Hitra kommune. Ruten Aukan – Vinsternes ble nedlagt da Imarsundsambandet åpnet i januar 2007. Samtidig ble rutene til Edøya og Forsnes erstattet av en nye ruter fra Sandvika på Tustna. Imarsundet. Litjsundbrua nærmest og Imarsundbrua bakenfor. Imarsundet er sundet mellom Stabblandet og Ertvågøya i Aure kommune på ytre Nordmøre. I nord munner sundet ut i Trondheimsleia, og i sør i Vinjefjorden. Sundet var grense mellom tidligere Tustna kommune og gamle Aure kommune, en av forusetningene for en sammenslåing av de to kommunene, var en ferjefri kryssing av sundet. Frem til januar 2007 var det fergeforbindelse fra Aukan (på Stabblandet) til Vinsternes (på Ertvågsøya), sambandet ble drevet av Møre og Romsdal Fylkesbåtar. I 2007 åpnet Imarsundsambandet, som består av Imarsundbrua fra Aukan til Jørnøya, ny vei over øya, Litjsundbrua mellom Jørnøya og Ervågsøya og ny vei til Vinsternes. Veien over Imarsundet er bompengefinansiert, bomstasjonen er automatisert og står plassert på Ertvågsøya. Innerbergsalen. Innerbergsalen (908 moh) er et fjell som ligger langs vestsiden av øya Stabblandet på ytre Nordmøre. Fjellet ligger i Aure kommune, og er etter sammenslåingen av Aure og tidligere Tustna kommune, det høyeste fjellet i kommunen. Nord for Innebergsalen ligger Stabben (827 moh), og i vest ligger Storøra (905 moh) og Litløra (637 moh). Gården Innerberg, som har gitt navnet til Innerbergsalen, ligger ved foten av fjellet, ved Sålåsundet. Ab. Ab el. "av" (hebraisk [av]) er den femte måneden i det jødiske året. Tammuz. Tammúz (hebraisk [tammúz]) var den tiende måned i det jødiske religiøse år, den syvende i den arabiske kalender, og er den fjerde måneden i det borgerlige jødiske året. Den er en sommermåned, og har 29 dager. Månedsnavnet er tatt fra den babylonske kalender – Tammuz var en av babylonernes viktigste guder. Nisán. Nisán (hebraisk [nīsan]) er den første måneden i det jødiske året, ifølge deres månekalender. På bibelsk tid hadde jødene to forskjellige kalendere, en religiøs kalender og en jordbrukskalender. Begge disse kalenderne hadde samme navn på månedene, men jordbrukskalenderen begynte med måneden "tisjri/etanim" i stedet. Opprinnelig brukte jødene jordbrukskalenderen, som begynte på høsten. Men når israelittene gikk ut av Egypt så erklærte Gud at måneden "abib" (senere "nisán") skulle være deres første måned (2. Mos. 12:2; 2. Mos. 13:4). Dermed begynte jødene å bruke den religiøse kalender parallelt med jordbrukskalenderen. I løpet av fangenskapet i Babylon fikk jødene nye navn på månedene. Det var da måneden "abib" endret navn til "nisán". Ijár. Ijár (hebraisk [iyyár]) er den andre måneden i det jødiske året. Navnet kommer fra babylonsk og betyr lys eller glød. Måneden er en vårmåned på 29 dager som normalt havner i april-mai i den gregorianske kalender Pinsebevegelsen. Pinsebevegelsen er en felles betegnelse på en gruppe av flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som følger en «bibeltro» (i betydningen bokstavtro) kristen lære. Disse utgjør ikke én organisert enhet. Troende dåp (Det baptistiske dåpssyn) og åndsdåp (dåp i Den Hellige Ånd) regnes som kjennetegn på pinsebevegelsen. Dette oppfattes som den store forskjellen mellom pinsevenner og for eksempel lutheranere. Ordet "pinsebevegelsen" er et paraplybegrep for alle kirkesamfunn og selvstendige menigheter som bekjenner seg til disse synspunktene. Det finnes herunder hovedsakelig to hovedretninger; Den mest utbredte er den trinitariske pinsebevegelsen, representert ved blant annet pinsebevegelsen i Norge, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel. Den andre hovedretningen er den ikke-trinitariske pinsebevegelsen, representert ved United Pentecostal Church International og Nardus. Pinsemenighetene holder gjerne møter i lokaler med få kirkelige utsmykninger. Pinsevekkelse - pinsebevegelse. "Pinsebevegelsen" er et organisert samarbeid mellom selvstendige frikirkelige menigheter, en del av den større pinsevekkelsen. Helt til å begynne med var "pinsebevegelsen" og "pinsevekkelsen" to sider av samme sak. I dag er det etablert mange, litt ulike, retninger, menigheter og samfunn av «pinsevenner». Det er bare i Norden og noen andre steder at det brukes navnet "pinsebevegelse" (...movement), andre i "pinsebevegelsen" har navn som Assemblies of God, Church of God, The Full Gospel Church, International Church of the Foursquare Gospel, Elim Foursquare Gospel Alliance. Begrepet "pinsevekkelse" dekker det bredere fellesskap. Pinsevekkelsen i verden er stor, med 600 millioner medlemmer og består av mange ganske ulike frikirkelige menigheter, organisasjoner og samfunn, blant annet Baptistene, Oasebevegelsen, den karismatiske bevegelsen, Jesusbevegelsen, Trosbevegelsen og flere. Pinsevekkelsen er verdens raskest voksende religiøse bevegelse. Begrepet "pinsebevegelse" er ofte brukt om "den klassiske pinsebevegelsen" som er det fellesskap som finnes av pinsemenigheter og pinsekirker som har sine historiske røtter helt tilbake til begynnelsen av pinsevekkelsen. Deres tilhengere kalles pinsevenner. De utgjør omtrent 120 millioner medlemmer. Historie. Pinsebevegelsen har sitt forbilde i "den første kristne menighet" slik en kan lese om den i det nye testamentet. Da pinsevekkelsen brøt fram tidlig på 1900-tallet, var det mange kristne som opplevde at den kristne kirken hadde blitt "født på nytt". De mente at opp gjennom kirkehistorien hadde kristendommen kommet litt ut av kurs i forhold til slik den opprinnelig var. Kirkehistorien er full av en konflikt mellom "det guddommelige" og "det menneskelige". Pinsebevegelsen har røtter tilbake til hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet berørte pinsevekkelsen mange mennesker og flere fikk det de kalte en "ilddåp". Mange gikk med en lengsel etter en berøring av den Hellige Ånd. Den 1. januar 1901 falt Den Hellige Ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den Hellige Ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Her holdt den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour vekkelsesmøter under navnet Apostolisk trosmisjon. Tusener opplevde åndsdåpen i denne vekkelsen. Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og den Hellige Ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt utrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene. Betegnelsen "pinsemenighet" ble brukt første gang på begynnelsen av 1900-tallet av forskjellige forsamlinger som var opptatt av vekkelse. Vekkelsen møtte kritikk og det ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i aviser. Dette bidro til vekkelsens spredning og den spredte seg som en løpeild. Før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler. Noen få år senere var den spredt over hele det amerikanske kontinentet. Den engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Han var en egentlig på pengeinnsamlingsreise for reising av et bygg. Han hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og åndsdåpen, og leste tilfeldig i bladet "The Apostolic Faith" nettopp om dette. Fra New York tok han kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles, og denne kontakten forandret hans liv totalt. Noe senere fikk han oppleve å bli fylt av ånden og få tungetalen. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der. Lære. Fordi pinsebevegelsen globalt er organisert som mange selvstendige menigheter eller kirkesamfunn, kan lærespørsmål mellom enkelte grupper i bevegelsen variere noe. Her er de viktigste punkt i bevegelsens lære, syn og forståelse av Guds Ord. Bibelens ord tolkes ut fra at alt det som står i den er sant, en bibeltro lære og anerkjennelse av hele Bibelen som "Guds hellige og ufeilbarlige ord". Samtidig erkjennes at mennesket ikke forstår alt eller kan forklare alle sammenhenger fullt ut. Ved "Den Hellige Ånds hjelp" kan kristne imidlertid få en tydeligere forståelse og større innsikt i det som står skrevet. Pinsebevegelsen benytter ingen forklarelsesskrifter eller andre skrifter i tillegg til Bibelen. Åndsdåpen (dåpen i den hellige Ånd) er et urkristent fenomen, og oppstod første gang på pinsedag i Jerusalem, etter Jesu Kristi oppfart til himmelen. (Apostlenes Gjerninger 2. kapitel). Disiplene var samlet. Da falt Ånden over dem, og det forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler. De åndsdøpte kristne fikk en mye større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Derfor legger pinsebevegelsen stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinsen. Tungetalen er et tegn på dåp i eller fylde av den Hellige Ånd. Tungetalen regnes som bønnespråket som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd. Det å tale i tunger spiller dog ikke nødvendigvis like stor rolle hos alle. Frelse forstås som en aktiv handling fra Guds side, der Han gjennom Jesu Kristi offerdød på korset og oppstandelse, gjenoppretter forholdet mellom Gud og menneskeslekten, som gikk tapt under syndefallet. Alt dette skjer ved personlig tro, som er en Guds gave. Nattverden har en sentral plass i bevegelsens gudstjenesteliv, til minne om og forkynnelse av Kristi soningsdød. Nattverden viser til en dyp forening mellom Kristus og hans menighet. Pinsebevegelsen praktiserer troende dåp etter det baptistiske dåpssyn. Å la seg døpe er et frivillig valg. Dåpen er en handling som gjøres på grunnlag av tro og overbevisning. Dåpen er en "samvittighetspakt" mellom den som lar seg døpe og Gud. For unge barn er det vanlig å ha en barnevelsignelse, som ikke regnes som en dåp. Jesu gjenkomst, tanker om de siste ting og tusenårsriket, spiller en viktig rolle. Det er dog variasjoner innen bevegelsen når det gjelder detaljene i eskatologien. Pinsebevegelsen har et sterke syn på Bibelen, som Guds ord, det har vært en av grunnene til at de stort sett har vært avvisende overfor Kirkenes Verdensråd fordi de mener denne økumeniske bevegelsen har hatt et for liberalt bibelsyn. Nær sagt alle pinsekirker tror på Bibelens åpenbaring av Gud som en hellig treenighet, at det er tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dette gjelder ikke for den amerikanske pinseretningen United Pentecostal Church International. Noen pinsevenner legger vekt på tanken om at jødene er Guds utvalgte folk, og er derfor isrealsvennlige. Noen gir sin støtte til sionisme. Pinsebevegelsen har alltid hatt et samfunnsengasjement for fattige og utslåtte. Dette gjennom hjelpearbeid og innsamlinger. Den utadrettede misjonsvirksomheten har fokusert på oppbygning av skoler, helsetilbud og å ta vare på landets språk og kultur. Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter er Norges største tiltak i rusomsorgen. Pinsebevegelsen har et konservativt syn på seksualitet og samliv. Pinsevenner har ingen særskilt feiring av pinsen, selv om det som skjedde den første pinsen, da ånden falt over disiplene er sentrale bibelord i bevegelsen. De feirer jul og påske slik som for eksempel lutheranere. Organisasjon. Pinsemenighetene er ofte sterkt kongregasjonalistisk preget, det vil si at hver enkelt menighet er registrert som et selvstendig trossamfunn. Men det er vanligvis god kontakt mellom de forskjellige menighetene. I Skandinavia er den enkelte menighet et selvstendig trossamfunn og tar egne avgjørelser. Rundt om i verden eksisterer det imidlertid også flere større organiserte samfunn, noen med internasjonal utbredelse. Til disse hører Church of God in Christ og Assemblies of God, som begge har sin bakgrunn i USA. Organisasjonformen innen menighetene kan variere. De har ofte en enkel organisasjon med forbilde hentet fra bibelen (Apostlenes gjerninger), fra slik "den første kristne menigheten" ble organisert. Menighetene ledes av en pastor, ofte kalt en "forstander", som virker sammen med flere eldste (også kalt "eldstebrødre") eller diakoner. Tradisjonelt har menighetene bare hatt menn i lederverv, men i dag er det menigheter som har kvinnelige ledere. I dag har mange menigheter gått over til betegnelsen lederråd istedenfor eldsteråd. Menighetenes øverste organ er menighetsmøtet. Her tar medlemmene i plenum viktige avgjørelser, både praktiske og teologiske. Kvinnelige talere er ikke uvanlig. Kvinner har fra de første pinsemenigheter ble dannet i Norge blitt brukt som talere på møter. Medlemskap. Enkeltpersoner blir medlemmer ved å melde seg inn i én bestemt menighet, fortrinnsvis den lokale menighet på stedet der de bor. Vanligvis kreves det at de tilkjennegir sin kristne tro overfor menigheten, og de må også bli/være døpt. En kan bare være medlem i ett trossamfunn (menighet). Barn i menighetene som har vokst opp innen bevegelsen, men som ennå ikke er blitt døpt, blir omtalt som "tilhørige", mens de som er døpt, omtales som "medlemmer". Utbredelse. Pinsebevegelsen er en av verdens raskest voksende religiøse bevegelser og det er anslått at det er 600 millioner medlemmer i verden. Selv om kristendommen opplever framgang på mange steder er det stagnasjon i Europa. Men etter kommunismens fall i øst-Europa har kristendommen hatt stor framgang i det tidligere jernteppet. Særlig karismatiske retninger har hatt stor framgang. Pinsebevegelsen i Romania teller flere hundre tusen medlemmer og Europas største menighet, Hit Church ligger i Budapest. USA. I USA er det en rekke, store pinsesamfunn, som Church of God in Christ, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel Norden og Europa. Den engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der. Fra Norden ble det sendt ut mange misjonærer som var med å spre pinsevekkelsen til flere land i Afrika, Asia, Sør-Amerika. I dag er veksten i pinsebevegelsen mange steder i Europa i stagnasjon. Mens menigheter med innvandrere har hatt vekst. Sør Amerika. Historisk er det den katolske kirke som er det største kristne kirkesamfunnet i Latin-Amerika, men pinsevekkelsen har i enkelte sør-amerikanske land nesten tatt igjen den katolske kirke i antall medlemmer. I Latin-Amerika er det pinsevekkelsen i Brasil og Argentina, som er mest på framgang. Bare i Brasil er det omtrent 20 millioner pinsevenner. som utgjør ca. 80% av alle evangeliske kristne i landet. Asia. I Asia er 35% av alle kristne pinsekristne. Sør-Korea har store tradisjonelle innslag av buddhisme, men har opplevd en stor kristen vekkelse de siste årene. Kristendommen har størst oppslutning som religion i Sør-Korea (ca. 28,5%). Bevegelsens største menigheten Yoido Full Gospel Church, ligger i Seoul, Sør-Korea. Den teller over 750 000 medlemmer, med David Yonggi Cho som pastor. Egentlig må denne menigheten regnes som en modermenighet med flere små menigheter tilknyttet seg. Andre land i Asia med sterk vekst er Kina, Indonesia, India, Filippinene og Hongkong. Afrika. I Afrika var det bare 5% pinsekristne for 30 år siden. I dag er det 17% av befolkningen som tilhører de pinsekarismatiske kristne. Land der veksten har vært stor er Sør-Afrika, Zimbabwe, Nairobi, Kenya og Niger. Siván. Siván (hebraisk [sīván]) er den tredje måneden i det jødiske året. Adár. Adár (hebraisk [ădár]) er den tolvte måneden i det jødiske året. I jødiske skuddår legger man til en ekstra måned ved at man dobler adár. De har også en dag i adàr den 13 dagen en faste dag som de kalder mukìdim. Sjebát. Sjebát (hebraisk [šəḇāṭ]) er den ellevte måneden i det jødiske året. Tebét. Tebét el. "tevét" (hebraisk [tēḇét]) er den tiende måneden i det jødiske året. Hesjván. Hesjván (hebraisk [ḥešván]) er den åttende måneden i det jødiske året. Elúl. Elúl (hebraisk [ĕlúl]) er den sjette måneden i det jødiske året og varer i 29 eller 30 dager fra nymåne i august eller tidlig september. Måneden elúl har ikke noen helligdag, men i løpet av elúl sier man selihót — enten fra andre dagen i måneden (sefardiske jøder) eller fra utgangen av siste sjabbát før rosj hasjaná (askenasiske jøder). Kislév. Kislév (hebraisk [kislév]) er den niende måneden i det jødiske året. Den 25. dagen i denne måneden starter Hanukka. Grip. Parti fra Grip 1967. Det røde bygget til venstre er stavkirken. Grip er en øy i Kristiansund kommune på Nordmøre, rett nord for byen Kristiansund og vestenfor Smøla og Tustna. Fra 1897 til 1964 var Grip egen kommune og landets minste. Øya er i dag uten fast bosetning, men den gamle bebyggelsen brukes som fritidsbebyggelse. Grip er et et viktig besøksmål for besøkende i Kristiansund, og i sommersesongen er det daglig båtforbindelse fra byen. Øygruppen Grip ligger værhardt til i havet rundt tolv kilometer nord-nordvest for Kristiansund. Grip har to havner, en på nordsiden og en ny og større på sørsiden av øya. I dag er det for det meste havnen på sørsiden som brukes. Denne er også mindre utsatt for vær og vind enn havnen nå nordsiden. På det nordligste skjæret Bratthårskollen, ligger Grip fyr. Fiskeri var grunnlaget for bosetning på øya; før motorbåtens tid gjaldt det å bo nær fiskefeltene. Allerede i middelalderen var Grip kjent som fiskevær. Fiskeværet Grip er trolig Nordmøres eldste tettsted. Tilreisende sesongfiskere fra Nordmøre ble innlosjert på Grip i fiskesesongen for skreifiske om våren. Det ble også tørket klippfisk på Grip. Øyas siste fastboende flyttet vekk like før jul i 1974, så øya har nå ingen fastboende. Husene på Grip brukes stadig som fritidsboliger av de tidligere gripværingene og deres etterkommere. Grip var i middelalderen eid av erkebiskopen i Nidaros, mens det på 1700-tallet var kjøpmenn i Kristiansund som eide Grip. Grip er også kjent for sitt historiske minnesmerke Grip stavkirke, en kirke som ble bygd en gang på 1400-tallet. Gripkroa er det eneste serveringsstedet på øya. Kroa har et par rom for overnatting i underetasjen. Kroa var i nærmere tredve år drevet av Inga Grødahl. Foreningen Gripværingen har et hus som er det nærmeste man kommer et samfunnshus på øya. Bygget kan huse små utstillinger og konserter. Det finnes ikke grunnvann eller naturlige vannansamlinger på Grip, så ferskvann er mangelvare. Befolkningen samler derfor opp regnvann og drar til Kristiansund for å vaske klær. For å spare ferskvann går toalettet i Gripkroa på sjøvann. Det går ikke strømkabel ut til Grip, så strøm produseres av en egen kraftstasjon. Grip kommune. Grip var egen kommune fra 1897 til 1964, og var landets minste kommune med et areal på 0,48 km² og 115 innbyggere. Grip kommune omfattet øya Grip og de mange øyene, holmene og skjærene omkring. Da formannskapslovene ble vedtatt i 1837, var Grip et sogn under Kristiansund byprestegjeld, og skulle da i prinsippet ha blitt et eget formannskapsdistrikt (kommune). Men det var krav om at det i et område måtte være minst 50 personer med stemmerett ved stortingsvalg for at det skulle kunne danne egen kommune, og for å ha stemmerett måtte man eie eller bygsle matrikulert jord. På den tiden var det meste av Grip eid av Isach og Thomas Moses, som bodde i Kristiansund, og ikke bortbygslet til de som bodde i fiskeværet. Innbyggerne på Grip var dermed strandsittere, og hadde ikke stemmerett. Først etter endring av kommunelovene i 1896, der det blant annet ble satt krav om at personer bosatt på landet måtte tjene over 300 kroner i året for å få stemmerett, kunne Grip gis status som egen kommune. Grip kommune ble så opprettet 1. januar 1897, og hadde da 198 innbyggere. 1. januar 1964 ble Grip, som da hadde 104 innbyggere, slått sammen med Kristiansund kommune. Grip stavkirke. Grip stavkirke er en stavkirke fra andre halvdel av 1400-tallet som ligger på øya Grip i Kristiansund kommune på Nordmøre. Fortsatt har kirken sin middelalderkjerne i behold, men mange bygningsdeler er fornyet. Skipet og koret har samme bredde, 6,5 meter. I 1621 ble veggene i koret skiftet, og disse ble bemalt. I 1870-årene ble det innsatt nye vindusåpninger, og ytter- og innervegger ble panelt og hvitmalt. I 1933 ble det foretatt en omfattende restaurering. Kirken ble hevet og satt på nye fundamenter. Ytterveggene ble bordkledd og tjæret, og panelet inne i kirken ble avdekket. Slik kirken fremstår idag, antar en at den har vært på 1600-tallet. Det ble da også satt inn et middelaldersk alterskap som antagelig er laget i Nederland. Motivet på alterskapet er Jomfru Maria flankert av Olav den hellige og St. Margrethe. St. Margrethe regnes som en av de 14 nødhjelperne som ble påkalt ved sykdom. Det finnes også en avbildning av henne i Bergen Museum på fløyene fra et alterskap. Fløyene kom til Bergen Museum fra Hjørundfjord kirke på Sunnmøre i 1864 Haggadá sjel Pesah. Haggadá sjel pesah (hebraisk) er den jødiske påskefortellingen — en bok som blir lest ved sedermåltidet de to første aftenene av pesah. Haggadá sjel pesah inneholder fortellingen om hvordan israelittane forlot slaveriet i Egypt og ble et fritt folk i Israel. Sjabuót. Sjabuót eller sjavuót (fra hebraisk, šābu‘ōt), også kalt ukefesten eller jødisk pinse, er en jødisk høytid som finner sted syv uker (49 dager) etter pesah (påske). På det religiøse planet er sjabuót en feiring av at Moses tok imot Toráen fra Gud på Sinaifjellet — men sjabuót er også en innhøstingsfest for blant annet hvete, og feires derfor når hveten er moden. Sjabuót blir også feiret i løpet av en dag i det moderne Israel, i samaritansk religion, i karaittisk jødedom, i reformjødedom, men og ofte også i rekonstruksjonistisk jødedom. I konservativ og ortodoks jødedom og annen tradisjonell jødedom utenfor Israel feires en sjabuot i to dager. Tradisjonelt blir "Ruts bok" i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) lest under feiringen. Bilderør. Et bilderør, også kalt CRT (Cathode Ray Tube) eller katodestrålerør, er den komponenten i en radar, et oscilloskop, et fjernsyn eller en monitor som viser bildet. Det er laget av glass, og har fasong omtrent som en rund eller firkantet trakt som er lukket i begge ender, slik at det danner en lufttett beholder med et vakuum på innsiden. Den lukkede, brede enden av «trakten» er skjermen. Her dannes bildet ved at en kontinuerlig stråle av elektroner, som skapes og styres i «traktens» smale ende, «sveiper» frem og tilbake over skjermen. Skjermens innside er belagt med et stoff som lyser opp når det elektronstrålen treffer. Ved å variere strålens intensitet, skapes mørke og lyse partier forskjellige steder i bildefeltet. Strålen passerer gjennom hele bildefeltet et betydelig antall (for europeiske fjernsyn: 25) ganger i sekundet. Stoffet på skjermen «gløder» i en brøkdel av et sekund etter at elektronstrålen har streifet det; akkurat lenge nok til at det lysende bildet blir «sittende» til neste gang strålen kommer forbi og «gjenoppfrisker» det. Dette gir det «langsomme», menneskelige øyet en illusjon av et kontinuerlig bilde på skjermen, selv om man (særlig i øyekroken) kan ane hvordan lyset fra et bilderør «flimrer». Bilderør som teknologi er delvis i ferd med å bli erstattet av LCD- og plasmaskjermer, etter hvert også OLED-skjermer. Disse tre alternativene kan gjøres ekstremt flate og lette. Det gjøres oppmerksom på at illustrasjonene i denne artikkel beskriver "små" bilderør (5-10 tommer). Større bilderør er langt fra så lange i forhold til skjermens størrelse som det er vist her. Bilderør til sort/hvitt-tv og -monitorer. Illustrasjonen til høyre viser et bilderør for bruk i et sort/hvitt-fjernsyn eller en monokrom monitor: Bakerst (nederst til venstre) i den luftomme glasskolben (9) sitter en hul katode (8), som lager en stor, negativ elektrisk spenning; inne i katoden sitter en glødetråd (5), som holder katoden varm. Spenningen og varmen får katoden til å sende ut en «sky» av elektroner (2), som tiltrekkes av en anode i form av et elektrisk ledende belegg av grafitt (6) på innsiden av røret. Denne går gjennom en ledning (14) og en lufttett gjennomføring (7) forbundet med en stor, positiv elektrisk spenning. Ved å variere spenningen på en spesiell styreelektrode (12) kan man regulere hvor mange elektroner som «unnslipper» katoden, og dermed hvor intens elektronstrålen skal være. Katode, glødetråd og styreelektrode omtales under som en "elektronkanon". På sin vei mot skjermen passerer strålen en fokuseringsspole (3), som er montert utvendig på bilderøret i en spolekjerne av jern (11): Magnetfeltet fra denne spolen har samme innvirkning på elektronstrålen som en optisk linse har på lys; når spolen danner et magnetfelt med den rette styrken, fokuseres elektronene til en tynn stråle. Denne fokusering er grunnen til at skjermen på (spesielt på eldre) billedrør er konveks («buer utover» mot seeren): Strålen er hele tiden fokusert i den samme brennvidden fra fokusspolen, slik at elektronene helst skal tilbakelegge (omtrent) den samme strekning uansett om de sendes mot midten av skjermen eller ut til et av hjørnene. På den andre siden av fokuseringsspolen sitter fire avbøyningsspoler (1), også montert på utsiden røret: Disse lager et varierende magnetfelt, som avbøyer elektronstrålen i det vannrette og det loddrette plan, slik at strålen kan treffe et vilkårlig punkt på innsiden av skjermen (10). Skjermens innside er forsynt med et tynt lag av et stoff (4), som fluoriserer (dvs. lyser opp) når det treffes av elektronstrålen, slik at hvis strålen er riktig fokusert, vil det skapes et lite, skarpt lysende punkt på skjermen. En spesielt hjelpekrets i fjernsynet og monitoren sender varierende strøm gjennom avbøyningsspolene, og dirigerer på den måten lyspunktet over hele skjermen, linje for linje, flere ganger i sekundet. Bilderør for farge-tv og -monitorer. Innsiden av et bilderør til farge-tv eller -monitor De tre elektronstrålene fokuseres og avbøyes, på samme måte som i sort/hvit bilderøret med en felles fokuseringsspole og et felles sett avbøyningsspoler, men i stedet for å fokusere strålen på skjermens avstand, fokuseres den på maskens hull. På grunn av hullenes og fargesonenes innbyrdes plassering kan elektronstrålen fra f.eks. den katoden som lager det røde delbildet kun «nå» de sonene som lyser rødt, og på samme måte kan de elektronstrålene som lager det grønne og det blå delbildet, kun treffe de sonene som lyser grønt og blått (5). Hvis elektronene forstyrres på veien mot skjermen, av f.eks. et utenforstående magnetfelt, vil noen av elektronene treffe «feil» sone slik at noen deler av bildet får feil farger: Dette kalles for "konvergensfeil". Masken kan også bli magnetisert, slik at den i seg selv sender noen av elektronene «på avveie» og skaper fargefeil, selv etter at det ytre magnetfeltet er fjernet. Hullene i masken og skjermens fargesoner er så små, at man med det menneskelige øye på en passende avstand ikke kan «skille fra hverandre» de enkelte sonene, men i stedet «blander» fargerne, slik at en illusjon om omtrent en hvilken som helst fargenyanse kan skapes. På et vanlig fargefjernsyn er det ca. 300 000 soner av hver farge. I Sonys Trinitron-bilderør er masken ikke en plate med hull som vist på illustrasjonen, men en ramme med mange parallelle tynne metalltråde som er sveiset på. I stedet for det viste sekskantmønsteret er trinitron-rørets fluoriserende fargesoner delt inn i tynne striper. Bilderør for oscilloskop. Innsiden av bilderøret til et oscilloskop I et fjernsyn eller en monitor gjengis bildet med regelmessige mellomrom, dvs. de strømmene som sendes igjennom avbøyningsspolene har konstant frekvens: Spolene utgjør derfor en konstant og kjent impedans overfor strømmen - dette er en fordel da det alltid vil være det samme magnetfeltet som skal til for å sende strålen ut til skjermens kanter. Et oscilloskop skal derimot kunne arbeide ved et stort område av frekvenser. For å unngå å måtte kompensere for den frekvensavhengige impedans i avbøyningsspolene bruker man et elektrisk felt i stedet for et magnetisk, for å avbøye elektronstrålen. Som andre bilderør har røret til et oscilloskop (illustrasjonen til høyre) en elektronkanon (2), hvor strålen (3) bringes i fokus av en fokuseringsspole (4) slik at den avtegner et lite, skarpt punkt på skjermen (5). Det spesielle ved oscilloskopets bilderør er, at de fire avbøyningsspolene er erstattet av fire plateformede elektroder (1). Der elektronikken i et fjernsyn eller en monitor skal generere strøm til avbøyningsspolene, leverer elektronikken til et oscilloskop spenning til rørets fire avbøyningsplater. Sikkerhet omkring bilderør. Alle bilderør er pumpet lufttomme, slik at elektronene ikke forstyrres eller sprees på veien fra katoden til skjermen. Og som andre ting av glass, knuses de ved kraftige slag eller påvirkninger. Når et bilderør knuses, vil atmosfærens trykk presse glasskårene innover med voldsom kraft; det sies at røret imploderer. De fleste glasskår vil fly forbi hverandre, og fortsette ut i alle retninger med høy fart. Av samme grunn er glassflaten som danner skjermens forside gjort ekstra tykk - et bilderør som er montert i et apparat vil trenge et direkte slag med en hammer eller tilsvarende for å implodere. Skal man derimot f.eks. bære et bilderør i «løs vekt», bør man bruke sikkerhetsbriller og et kraftig halstørkle slik at øyne og hals (med pulsårer) er beskyttet hvis røret skulle implodere. Som nevnt er det en stor spenningsforskjell mellom katoden bak og grafittanoden på rørets innside, typisk 10 000 til 25 000 volt: Skal man gjøre service på et apparat med bilderør mens det står på, f.eks. for å justere det, skal man være forsiktig med bilderørets tilkoblinger og delkretsløpene som lager de nødvendige spenningene. Apparatet bruker transformatorer til å lage disse store spenningene, og kondensatorer for å lagre og jevne ut strømmen. Disse kondensatorene tømmes ikke nødvendigvis så fort apparatet slås av. Man må derfor regne med at det er potensielt dødelig stor spenning til stede i apparatet flere minutter etter at det ble slått av. Innbrenning. a> der flere bilder er «brent inn». Siden bilderørskjermer har et belegg med fosfor på innsiden, kan det ofte forekomme at bildet «brennes inn» i skjermen hvis den viser det samme over lengre tid, eller det samme bildet vises ofte. Da oppstår et «skyggebilde» som vises selv om selve skjermen viser et annet bilde. Hvor lang tid det tar er avhengig av kvaliteten på fosforen. På noen «billige» skjermer kan bildet «brennes inn» i løpet av kort tid, mens noen dyrere skjermer kan vise det samme bildet i flere dager i strekk uten at det merkes. Slike problemer oppstår ofte på skjermer som skal vise spesifikk informasjon, som rutetabeller. Det oppstår også på minibanker og skjermer tilkoblet for eksempel overvåkningskameraer. Hektordelfin. Hektordelfin ("Cephalorhynchus hectori") er den minste av havdelfinene og tilhører slekten av flekkdelfiner, som sammen med resten av delfinene tilhører tannhvalene. Hektordelfinen er den minste av alle hvalartene. Beskrivelse. Hektordelfinen ble først oppdaget i 1869. Den blir vanligvis omkring 1,2-1,5 meter lang, og vekten ligger normalt på ca. 35-60 kg (i snitt ca. 48 kg). Den er meget sjelden og endemisk for kysten av New Zealand, der den eksisterer i tre genetisk distinkte populasjoner. En langs vestkysten av Nordøya, en langs veskysten og en langs østkysten av Sørøya. På New Zealand regnes den som et nasjonalsymbol, sammen med kiwifuglen. Newzealenderne kaller den «Mikke Mus delfin». Den er en liten småtykk svømmer som gjerne ligger rett under havoverflaten, og er derfor også kjent under navnene «Puffing Pig» («den tøffende grisen») og «Dumpling dolphin» («truntedelfinen»). Årsaken til tilnavnet Mikke Mus delfin er den runde og helt sort ryggfinnen, som ligner på Mikke Mus' ører. Finnen er også stort sett det eneste man får et glimt av når denne delfinen kommer farende like under havoverflaten. Også halefinen, kinnene og sveivene er sorte. Over nakken, like ved blåsehullet, har den også en smal sort stripe. I buken er den hvit, og den hvite fargen fortsetter i en stripe opp langs delfinens sider. Resten av kroppen er blågrå, nesten i samme farge som havet når det er overskyet. Hektordelfinen skiller seg også fra de fleste adre delfiner gjennom å ha en relativt liten snute, kort kropp, og en kort tykk hale, nesten som nisene. Det er vanskelig å se forskjell på hunner og hanner. Atferd. Hektordelfinen er et flokkdyr som gjerne danner små grupper bestående av 2-12 individer. Gruppene er ikke egentlige familiegrupper som hos spekkhoggerne, men heller løst sammensatte grupper der dyra ofte skifter til en ny gruppe. Hektordelfinen kan trolig bli omkring 20 år gammel. Hunnen blir kjønnsmoden når hun er mellom 7 og 9 år og kan kun få avkom hvert 2. eller 3. år. Som regel føder hunnene kun 4-6 unger i løpet av livet, noe som er årsaken til at det finnes så få slike delfiner. Hunnen føder som regel sent på vårparten eller tidlig på sommeren (når det er høst og vinter i Norge). Ungen blir født med halen først, så den ikke skal drukne under fødselen. Moren hjelper ungen opp til overflaten, der den raskt må lære seg pusteteknikken for å overleve. Kalven er ca. 76 cm lang når den blir født. Munch-museet. Munch-museet er et kunstmuseum i Oslo som inneholder Edvard Munchs etterlatte arbeider som han testamenterte til Oslo kommune i 1940. Museet åpnet dørene for publikum i 1963, hundre år etter den verdensberømte maleren og grafikerens fødsel. Bygningen. Bygningen i Tøyengata 53 på Tøyen øst i Oslo er tegnet av arkitektene Gunnar Fougner og Einar Myklebust. Sistnevnte var også arkitekt for en betydelig utvidelse og rehabilitering, innviet i 1994, på 50-årsdagen for Munchs død. Mens det opprinnelige museet ble finansiert av overskuddet ved driften av Oslo Kinematografer, ble det siste byggetrinnet for en stor del finansiert ved en kontrakt med det japanske selskapet Idemitsu Kosan co. Ltd. Museet omfatter i dag bl.a. utstillingslokaler, foto- og konserveringsatelierer, kontorer, bibliotek og magasiner. Sentralt i museet ligger foredragssalen, som også brukes til utstillinger, konserter, teaterforestillinger og filmfremvisninger, og i det nye inngangspartiet møtes publikum av en rikholdig museumsbutikk og en hyggelig kafé. Samlingen. Edvard Munchs testamentariske gave til Oslo kommune omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad fordelt på 700 motiver, 4 700 tegninger, samt seks skulpturer. I tillegg kom nesten 500 trykkplater, 2 240 bøker, notatbøker, dokumenter, fotografier, verktøy, rekvisita og møbler. Munchs omfattende brevsamling ble senere testamentert til museet av hans søster, Inger Munch, sammen med et betydelig antall originalverker, særlig fra 1880-årene. Denne og andre gaver, i tillegg til byttehandel, har gjort at godt over halvparten av Munchs malerier, samtlige grafiske motiver og alle eksisterende trykkplater i dag er i museets eie. Dette setter Munch-museet i en særstilling internasjonalt, og gir et svært godt grunnlag for spesialutstillinger i museet og en utstrakt utstillingsvirksomhet over hele verden. Forholdene er også lagt godt til rette for forskere og studenter fra inn- og utland, gjennom oversiktlige og tidsmessige magasiner og et velutstyrt fagbibliotek. Maleriavdelingen. Maleriavdelingen forbereder og realiserer nye utstillinger i Munch-museet. Ved siden av interne utstillinger bistår dem utenlandske museer med faglig støtte når det gjelder Munch-utstillinger. Dem oppdaterer sine arkiver over Munchs samtlige malerier ved å samle informasjon og ved å forske fortløpende, med tanke på en fremtidig utgivelse av en katalog over kunstnerens malerier. Muséet tar imot Munch-malerier til registrering og undersøkelse, besvarer alle forespørsler om Munchs verk og hans liv og tar imot bilder og forespørsler om bildenes ekthet. Konservering. Kunstsamlingenes konserveringsavdeling betjener Munch-museet, Stenersenmuseet, Vigelandmuseet og Kunst i Oslo. Konserveringsseksjonen består av et atelier for papir med to ansatte papirkonservatorer og et atelier for maleri med tre ansatte malerikonservatorer. En egen seksjon for skulptur med to ansatte er lokalisert i Vigelandmuseet. Atelierenes personale ivaretar museenes bevaringsarbeid og utfører tekniske undersøkelser, konservering og restaurering. Det meste av tiden går med til arbeid med Munchs kunstverk som ofte kan være store utfordringer sett fra bevarernes synsvinkel. Grafikkseksjonen. Munch-museets seksjon for grafikk og tegninger har to faste stillinger, som ved siden av forskning og katalogisering hovedsakelig arbeider med tilrettelegging av utstillinger i og utenfor museet. Seksjonen har et tidsmessig, klimaregulert magasin til oppbevaring av den store samlingen av grafikk og tegninger, i tillegg til notater, brev, fotografier, redskaper og Munchs etterlatte trykkplater og litografiske steiner. Det er for øvrig en permanent utstilling av litosteinene i korridoren utenfor grafikkseksjonen, som kan besøkes etter nærmere avtale. Seksjonen tar også imot grafikk og tegninger av Munch til ekthetsvurdering. Flytting. a>» er høy på grunn av tidligere tyverier I 2002 ble det foreslått å flytte Munch-museet til Vestbanen. Forslaget om flytting fra Tøyen møtte motstand hos flertallet av bystyremedlemmene og ble nedstemt samme år: Tøyen var sentralt nok og flertallet ville beholde museet i bydel Gamle Oslo. Etter tyveriet av "Skrik" og "Madonna" i 2004, ble nær 40 millioner kroner anvendt til å sikre museet på Tøyen. Et forslag fra Venstre i 2005 om å flytte Munch-museet til Bjørvika ble nedstemt. 28. mai 2008 gikk et flertall i bystyret inn for at Munch-museet og Stenersenmuseet skal samlokaliseres i Bjørvika. Beslutningen vakte sterke protester, spesielt fordi den ble tatt under sterkt tidspress og fordi mange mener at de økonomiske og sikkerhetsmessige sidene ved en flytting ikke var tilstrekkelig utredet. 25. mars 2009 annonserte Oslo bystyre resultatet av konkurransen for nytt Munch-museum, og vinneren ble «Lambda» av det spanske arkitektkontoret Herreros Arquitectos. Protestene ble ikke mindre etter dette, da bl.a. høyden på Herreros bygg er i strid med Oslo kommunens egen reguleringsplan for Bjørvika. I januar 2010 forlangte Riksantikvar Jørn Holme "time-out", da det planlagte Munch-museet sperrer for viktige siktlinjer fra bl.a. Middelalderparken. I januar 2011 la kommunen fram tre ulike forslag til høring. Protestene mot både flyttingen fra Tøyen og mot Herreros konsept ble stadig sterkere utover 2011, og 14. desember 2011 bestemte bystyret at "Lambda" skulle skrinlegges. Samtidig ba bystyret byrådet om å utrede mulighetene for et nytt Munch-museum på Tøyen eller på Tullin-løkka. Mikhail Gorbatsjov. Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov (russisk: Михаил Сергеевич Горбачёв, født 2. mars 1931 i Privolnoje i Stavropol kraj) er en russisk politiker. Han var Sovjetunionens leder som generalsekretær i sentralkomitéen til Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1985 til mars 1990 og deretter som Sovjetunionens president fra mars 1990 til desember 1991. Gjennom sin politikk med "perestrojka" og "glasnost" bidro han til Sovjetunionens sammenbrudd og dermed avslutningen av Den kalde krigen. Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990 for sin viktige rolle i omveltningene i østblokken. Gorbatsjov kom fra landbruksområdet Stavropol kraj i det nordlige Kaukasus og studerte jus ved Moskvas statsuniversitet, hvor han ble uteksaminert i 1955. Han giftet seg med Raisa Titorenko i 1956. Paret vendte tilbake til Stavropol-regionen, hvor Gorbatsjov nådde til topps i det lokale kommunistparti. I 1970 ble han partiformann i den nordkaukasiske region og fikk medlemskap i Det øverste sovjet. Deretter ble han landbrukssekretær, i 1971 ble han valgt inn som medlem av kommunistpartiets Sentralkomite og i 1978 ble han valgt til sekretær for Sentralkomiteen På denne tiden flyttet han til Moskva. I 1980 ble han medlem av politbyrået. I den egenskap fikk Gorbatsjov det fulle ansvar for landets økonomi. Etter at først Jurij Andropov og deretter Konstantin Tsjernenko døde i hhv. 1984 og 1985 ble Gorbatsjov utnevnt til partiets generalsekretær. Han innledet nesten omgående et omfattende politisk og økonomisk reformprogram under parolene «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (omstrukturering). Hensikten var å reformere systemet, men det skulle bevares, ikke brytes ned. Systemet var i seg selv godt nok, men det skulle akselereres, og arbeidsdisiplinen skulle forbedres. Samtidig med denne innsatsen innenlands arbeidet Gorbatsjov for internasjonal avspenning og nedrustning. Han hjemkalte de sovjetiske troppene fra Afghanistan i 1989, fikk slutt på våpenkappløpet med USA (avtale i 1987), og fastslo at det ikke ville bli brukt våpenmakt mot befolkningen i Øst-Europa i 1989. Det var med bakgrunn i dette han mottok Nobels fredspris i 1990. Mens Gorbatsjov var i USA i desember 1987, for det tredje møtet med president Ronald Reagan, opplevde han det som senere har blitt kalt for Gorby-mania. Den siste dagen Gorbatsjov og hans kone Raisa var i Washington kjørte de med bil gjennom gatene for å se seg rundt. Da han så folkemengden som sto i gatene og jublet til ham, ba Gorbatsjov sjåføren om å stoppe. Han gikk ut av bilen og begynte å hilse på folk med håndtrykk og omfavnelser. Denne opplevelsen satte han stor pris på, for det russiske folket var langt mindre åpenlyst begeistret for hans forsøk på å forandre verden. Gorby-manien kunne sees også andre steder enn i gatene. Sovjet-lederen ble feiret med store middager og hyllet i mediene. Magasinet Time kåret ham til Årets mann 1987. Etter et mislykket kuppforsøk fra kommunistpartiets harde kjerne og et gjennomført motkupp fra reformfløyen under Boris Jeltsin var Gorbatsjov politisk svekket og måtte være passiv tilskuer til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. 25. desember 1991 trakk han seg formelt tilbake fra presidentstillingen for en stat som noen uker tidligere var blitt oppløst. Bush, Reagan og Gorbatsjov i New York, 1988 Gorbatsjov var med sine 54 år ung, og hadde nye ideer om hvordan Sovjetunionens økonomi skulle reddes fra strukturproblemene den hadde. I motsetning til sine forgjengere hadde Gorbatsjov en energisk og fargerik karisma. Han talte direkte til folket og hørte på deres kommentarer og kritikk. Han elsket å improvisere og forstod å utnytte TV-mediet på en effektiv måte. Han besøkte fabrikker og arbeidsplasser og fikk på denne måten redusert avstanden til folket. Han mestret alle politikkens fasetter, og med sin populistiske sans var han revolusjonerende i sovjetisk sammenheng. Etter Sovjetunionens oppløsning utviklet det seg en livlig politisk aktivitet, men det var ikke plass til Gorbatsjov. I dag driver han privat konsulentvirksomhet i Moskva. Det er blitt sagt om ham at han sammen med folk som Nelson Mandela og Alexander Dubček var en av «tilbaketrekningens helter». De har det til felles at de avstod fra å bruke vold, og i stedet valgte en langsom og vanskelig tilbaketrekning fra maktposisjonen. Reklameoppdrag. Etter 1991 spilte Gorbatsjov i en amerikansk Pizza Hut-reklame. I et intervju med avisa Telegraph forklarte Gorbatsjov reklameoppdraget med at han trengte inntektene for å finansiere et nytt hovedkvarter for sin egen stiftelse: «Gorbatsjov-stiftelsen», etter at hans etterfølger Boris Jeltsin fjernet dette. Norge under andre verdenskrig. Norge under andre verdenskrig omhandler perioden som strekker seg fra starten på andre verdenskrig i september 1939 og frem til fredsslutningen i Europa i mai 1945. Norge erklærte seg nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot nazistene, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip. Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge utenriksminister Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. En av de alvorligste hendelsene var Altmark-saken 16. februar, der den britiske jageren HMS «Cossack» bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden for å befri britiske fanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert. Både Tyskland og de allierte la planer om okkupasjon av Norge, og 8. april la britiske skip miner i Vestfjorden. Tyskerne var da imidlertid på vei til Norge og angrep først. Invasjon. 3. april hadde tyske krigsskip lagt ut fra havn i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Sent på kvelden 8. april falt den første nordmann, kaptein Leif Welding-Olsen, på bevoktningsfartøyet «Pol III» i ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning og kanonstillingene på Drøbaksiden, under ledelse av oberst Birger Eriksen, senket flaggskipet «Blücher» og senket eller skadet andre skip i den tyske armadaen. Blücher fraktet de styrkene som skulle sikre kontroll over det politiske apparatet i Norge, og senkningen forsinket tyskernes fremmarsj slik at konge og regjering fikk mulighet til å rømme fra Oslo. I de andre byene som ble angrepet, møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang. Felttoget i Norge 1940 og norsk kapitulasjon. I innlandsbygdene møtte tyskerne mer motstand enn ventet, og sabotasjeaksjoner forsinket fremdriften betydelig. Den 20. april var fortsatt det meste av innlandet under norsk kontroll. De siste områdene i Sør-Norge under norsk kontroll var Vinje og Tinn i Telemark og Trysil i Hedmark. I Midt-Norge var de siste områdene med norsk motstand ved Røros, Hegra (Stjørdal) og Snåsa. Alle disse stedene var fortsatt under norsk kontroll den 6. mai. Flere norske byer, Namsos, Steinkjer, Elverum, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik, ble totalskadd som følge av kamphandlinger eller tysk bombing. Faktisk var Elverum den første byen i verden til å bli utslettet gjennom luftangrep (grunnet trebebyggelsen). Først den 10. juni kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge. Regjeringen hadde i statsråd 7. juni vedtatt at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra, etter å ha blitt informert den 31. mai om at de allierte ville trekke seg ut av Norge. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni. Kapitulasjonsavtalen mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Okkupasjonstiden. Det var tidvis stor mangel på mat i byene i Norge under andre verdenskrig. Mange stilte seg i kø allerede klokken fem om morgenen for å få kjøpt mat. Her fra en matkø i Oslo. Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på nasjonalsosialistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. Reichskommissar Josef Terbovens instruks fra Hitler gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett». Tyskernes «nye rett» ble forkynt gjennom «Verordnungsblätter für die besetzten norwegischen Gebiete». I tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror eller trussel om terror. Politiets oppgave var i beskytte statsmaktene, og ikke den enkelte borger mot tilfeldige overgrep. Mishandling på åpen gate, fengsling, tortur, standrett, henrettelse eller å «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleirer var den risikoen man måtte kalkulere med om man ikke innordnet seg. Bruk av gisler ble anvendt i stor utstrekning for å sikre anlegg og områder mot sabotasje eller oppstand, og særlig under de periodene da unntakstilstand var erklært i deler av landet ble også gisler henrettet. For å kontrollere norske borgere og deres bevegelser, ble de fra juni 1940 innført en ordning om grenseboerbevis. Den politiske ensrettingen skulle være total, og etter 25. september 1940 var Nasjonal Samling landets eneste lovlige politiske parti. Sensuren av presse og åndsliv var altomfattende. Formidling av budskap i skrift, bilde eller tale som ikke samstemte med den tyske propaganda var totalforbudt. Fra august 1941 var alle radioapparater beslaglagt. Tyske myndigheter ønsket ro og orden og at hjulene ble holdt i gang, og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue. Tyske styrker på opptil 400 000 soldater sto i Norge under hele krigen. Dette medførte at de ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon av tysk-besatt område skulle komme. De allierte forsøkte å spille på dette, ved å sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot Norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen. Enorme tyske fort ble opprettet langs hele kysten. Disse fortene ble stort sett bygget av sovjetiske krigsfanger. De to største, for å sikre Oslofjorden, ble bygget på Vardås i Nøtterøy kommune og på Møvig utenfor Kristiansand. De skulle bestå av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. På Vardås ble kun én stilling ferdigstilt til krigens slutt. Organisation Todt sto bak arbeidet med begge disse fortene. Kanonene på begge fortene var av kaliber 38 cm. De hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Den tyske okkupasjonsmakten tok i noen tilfeller i bruk harde represalier mot sivilbefolkningen. Et av de verste eksemplene var bygda Telavåg i Hordaland. Etter at to Gestapo-offiserer var blitt drept i kamp med Linge-folk, ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert andre steder i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter ble slept bort og husdyr avlivet. Et annet eksempel er Arnøy i Troms. Etter en episode 28. august 1943, der 22 tyskere og tre partisaner falt, ble bygdefolket stilt til ansvar for å ha understøttet eller unnlatt å angi partisanene. Åtte menn ble henrettet, og 16 menn og kvinner ble sendt i tukthus. I Finnmark og Nord-Troms var krigen av en annen karakter. Under hele krigen ble byer i det nordlige Finnmark utsatt for heftige sovjetiske bombeangrep. Den tyske lapplandsarmeen benyttet den brente jords taktikk under retretten fra Finland. Størstedelen av Finnmark og Troms nord for Lyngen ble lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende. Forslaget kom fra Terboven, ordren direkte fra Hitler i Führerbefehl den 28. oktober 1944. Brenningen av Finnmark ble gjennomført til tross for protester fra blant andre Wehrmachts øverstkommanderende i Norge Nikolaus von Falkenhorst og andre, som fant den både unødvendig og utenrikspolitisk belastende. Tyske myndigheter iverksatte tvungen evakuering av alle nordmenn til sydligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under forferdelige forhold i de raserte områdene. Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen kom aldri under tysk kontroll, skjønt tyskerne i 1941 bragte en automatisk radiostasjon i land på Bjørnøya. Under deler av krigen var det garnisoner fra den norske brigaden i Skottland på Svalbard og Jan Mayen. Menigmanns liv under okkupasjonstiden ble kjennetegnet av vareknapphet, svartebørs og rasjonering. Nordmenn pådro seg mangelsykdommer, men takket være hjelp fra særlig Danmark og Sverige klarte befolkningen seg forholdsvis bra. I Tyskland beregnet man gjennomsnittsforbrukerens kaloribehov til 2 700 kcal daglig. Danmark lå i topp med 3 100 kcal daglig, mens innbyggerne i Norge, Belgia, Frankrike og Italia måtte nøye seg med 2 000 kcal daglig, og østeuropeere var nede i 1 500 ckal daglig eller mindre. Norsk styre. Allerede den 9. april 1940 bemektiget den tidligere forsvarsministeren Vidkun Quisling seg tilgang til NRK radio og utnevnte seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Men da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embetsverket, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle noen støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket kapitulasjon. Et administrasjonsråd ble opprettet av Høyesterett 15. april, og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var fylkesmannen i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele fastlands-Norge. Den 13. juni innledet Stortingets presidentskap forhandlinger med de tyske okkupasjonsmyndighetene som ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav, og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å abdisere ettersom han ikke lenger var i stand til å styre. Presidentskapet foreslo også at Johan Nygaardsvolds regjering ikke lengre kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene. 25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommissær Josef Terboven, at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS var forbudt. I stedet utnevnte Terboven konstituerte statsråder, uten Quisling, som skulle stå for den sivile administrasjonen av Norge fram til man kom fram til en mer permanent ordning. Dette skjedde ved den såkalte statsakten på Akershus den 1. februar 1942 da Vidkun Quisling ble utnevnt som leder for en ny norsk regjering som i stor grad var en videreføring av de kommissariske statsrådene, og heller ikke denne hadde noen demokratisk forankring. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter så lenge verdenskrigen varte. Det tyske styret. I tillegg var den tyske arbeidstjenesten og SS underlagt Terboven personlig, sammen med en Innsatsstab ("Einsatzstab") som opprinnelig skulle bistå Nasjonal Samling i å bygge opp en partiorganisasjon etter tysk mønster, men som etter hvert gikk over til å kontrollere NS' virksomhet Wilhelm Rediess som øverste SS-sjef i Norge hadde tittelen "Höherer SS- und Polizeiführer Nord" og rapporterte faglig direkte til Heinrich Himmler, men operativt var han underlagt Terboven personlig. Motstandsbevegelse. Ikke-militære nordmenn drev forskjellig sabotasje- og geriljavirksomhet i mindre omfang. Dette er, i svært snever forstand, i strid med krigens folkerett (4. Haagkonvensjon, landkrigsordningen), som definerer slik virksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. Norske utestyrker. Omkring 80 000 nordmenn flyktet til eller ble strandet i utlandet under andre verdenskrig. Siden den norske regjeringen fortsatte å fungere i eksil hos en alliert stat, Storbritannia, kom en andel av disse til å delta i norske militære enheter satt opp på fremmed jord – de såkalte «utestyrkene». Under Allied Forces Act kunne eksilregjeringen innføre tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Dette ble iverksatt 1. januar 1941. De norske styrkenes forhold ble etterhvert detaljregulert gjennom Militæravtalen av 28. mai 1941 mellom Den kgl. norske regjering og His Majesty's Government in the United Kingdom. Ved krigens slutt bestod de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner. Marinen. I juni 1940 fulgte 13 marinefartøyer, 5 fly fra Marinens flygevåpen og omkring 500 personell med kongen og regjeringen til Storbritannia. I løpet av krigsårene opererte Marinen 118 skip, hvorav 58 var i tjeneste i mai 1945. Marinen var i aktiv krigstjeneste på alliert side allerede fra sommeren 1940. Ved krigens slutt hadde marinen en mannskapsstyrke på omkring 7 500. Marinen tapte 27 fartøyer og hadde omkring 650 falne under tiden i eksil. Luftforsvaret. Flyvåpnenes treningsleir «Little Norway» ble offisielt åpnet ved Toronto i Canada den 10. november 1940. Luftforsvaret som norsk forsvarsgren ble ikke opprettet før 10. november 1944. Før den tid var flyvåpnet delt i Marinens flygevåpen og Hærens flyvåpen, samorganisert under Flyvåpnenes Felleskommando fra mars 1941. En del av luftforsvarets personell ble i kortere eller lengre perioder avgitt til britiske avdelinger. Omkring 60 nordmenn tjenestegjorde i RAF Bomber Command. Et antall tjenestegjorde også i britiske jagerskvadroner og Special Duty Squadrons. Norske flyvere i britiske avdelinger ble tilkjent 38 ødelagte, fire sannsynligvis ødelagte og 17 skadde fiendtlige fly. De norske jagerfly-skvadronene (331 og 332) samt norske flyvere avgitt til RAF ble til sammen tilkjent 247 ødelagte, 42 sannsynligvis ødelagte og 142 skadde fiendtlige fly og flyvende bomber (V-1). Luftforsvaret hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 2 700. Det hadde 228 falne. Hæren. Hæren hadde 165 falne, 49 tilfangetatte og 12 savnede. Politistyrkene. Rikspoliti- og Reservepoliti-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt 8 bataljoner, feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en evt. alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri. Politistyrkene hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 13 000. De hadde omkring 25 falne under operasjoner i Finnmark 1944–45. Canada. I tillegg til ovennevnte hadde marinen og luftforsvaret større øvingsavdelinger i Canada, Camp Norway ved Halifax og Little Norway ved Toronto. Handelsflåten. Den norske handelsflåten ble rett etter invasjonen stilt til rådighet for de alliertes krigsinnsats gjennom Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) og var det viktigste norske bidraget til den allierte krigføringen. Ved krigens utbrudd var det omkring 1 000 skip i den del av flåten som ble stilt til de alliertes rådighet. Skipene ble bemannet av 30 000 sjømenn; av disse omkom rundt 3 000 i løpet av krigsårene. Inntektene fra handelsflåten gjorde også at den norske Londonregjeringen hadde en uavhengig økonomisk basis og kunne bygge opp reserver for gjenoppbyggingen etter frigjøringen. Norsk personell i tysk tjeneste. "Frontkjempere" er betegnelsen for nordmenn som meldte seg til krigsinnsats på tysk side. Disse kjempet hovedsakelig mot russerne på Østfronten. Mange av dem var motivert av å hjelpe Finland, som var i krig med Sovjetunionen. Rundt 15 000 nordmenn skal ha prøvd å verve seg til tysk tjeneste, og i overkant av 5000 av disse kom gjennom nåløyet og var i aktiv fronttjeneste på tysk side i løpet av krigen. 781 av dem falt eller forsvant på Østfronten. Etter krigen fikk frontkjemperne harde straffer som landssvikere. Disse benyttet tyske uniformer med varierende kjennemerker, blant annet norske kjennetegn. Det er også blitt dokumentert at også norske statsborgere tjenestegjorde i vakttjenesten i tyske konsentrasjonsleire, blant annet i Stutthof konsentrasjonsleir og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Her skal de ha utført ulike former for vakttjeneste eller var instruktører for nordiske fanger. Et antall sykepleiere gjorde også tjeneste i Tysk Røde Kors på Østfronten, blant andre Hanna Kvanmo. Disse ble også straffet for å ha gjort tjeneste for tyskerne. Den internasjonale Røde Kors-komiteen protesterte, med henvisning til deres plikt til å hjelpe alle parter i en konflikt. Denne dommen har i ettertid vært svært omstridt. Nasjonal Samling. Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. Partiet var bygd opp med det tyske nazipartiet NSDAP som et forbilde. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. Ambisjonen var å gjøre NS til det statsbærende parti i Norge. NS ble en politisk maktfaktor, men regjerte på okkupasjonsmaktens nåde. NS forsøkte å «nyordne» samfunnet i tråd med sine politiske tanker. Partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Medlemskap i NS ble under landssvikoppgjøret etter krigen bedømt som landssvik. Tyske krigsfangeleirer i Norge. I perioden 1941–1945 ble omkring 75 000 sovjetiske og 1 600 polske krigsfanger holdt i tyske krigsfangeleire i Norge. Særlig de sovjetiske fangene ble utsatt for brutal behandling. Mellom 13 000 og 15 000 av disse omkom eller ble drept i løpet av krigen. I tillegg kom 4 113 politiske fanger fra Jugoslavia, hovedsakelig serbere. Jugoslavene ble fra starten av holdt i leire kontrollert av SS som hadde karakter av rene utryddelsesleiere med utstrakt mishandling, drap og massehenrettelser. Etter sterkt påtrykk fra Røde Kors ble de såkalte «serberleierene» overtatt av Wehrmacht i 1943. Forholdene ble etter dette noe bedre, men jugoslavene levde fremdeles under fryktelige forhold med en svært høy dødelighet. Ved krigens slutt var bare 1 753 i live. Det fantes fire hovedleirer for krigsfanger: Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer, Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, Stalag 330 i Sagen ved Alta (senere flyttet til Beisfjord ved Narvik) og Stalag 380 i Drevja og Oppdal. I tillegg fantes det 121 underleirer spredt over hele landet. Leirene stod under kommando av Wehrmacht. Fanger som ikke satt i leirene var organisert i arbeidsbataljoner kontrollert av Organisation Todt. Krigsfangene var hovedsakelig importert til Norge for å brukes som slavearbeidere på de tyske okkupantenes mange byggeprosjekter. Fangene ble tvunget til svært hardt kroppsarbeid. De hadde gjennomgående for lite og for dårlig mat samt manglet tilstrekkelig bekledning og innkvartering i forhold til de klimatiske forholdene. Særlig under arbeidene på riksvei 50 (den sk. «Blodveien») og Nordlandsbanen var tapstallene på grunn av sult, sykdom og vold fra vokterne store. Omkring 360 nordmenn i SS-Vaktbataljonen, hovedsakelig rekruttert fra Hirden, tjenestegjorde som vakter ved leirene. Opptakten. De norske jødene hadde helt fra okkupasjonens begynnelse blitt utsatt for en stadig økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. Allerede i maidagene i 1940 ble radioapparatene deres stjålet av den tyske okkupasjonsmakten, over et år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. Overgrep som arrestasjoner og mishandling av enkeltpersoner, yrkesforbud for jøder, hærverk mot og ekspropriasjon av jødisk eiendom samt merking av jødiske forretninger med skilt pålydende «Jüdisches Geschäft» («Jødeforretning») pågikk helt fra sommeren 1940. Allerede i juni 1941 ble mannlige jøder i Nord-Norge internert. Den 10. januar 1942 ble det på oppfordring fra SIPO iverksatt stempling av alle norske jøders pass med bokstaven «J». Stemplingen ble utført ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Våren 1942 startet så en systematisk registrering og kartlegging av jødene. Politidepartementet beordret at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge». NS statistiske kontor, Politidepartementet og den stedlige politimester skulle arkivere hver sin kopi av skjemaet. Arrestasjon og deportasjon. Den 13. mars 1942 gjeninnførte Quisling den såkalte jødeparagrafen, avsnittet i grunnlovens paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket (avskaffet 21. juli 1851). Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert. Disse ble ført til Falstad konsentrasjonsleir, hvor hele gruppen ble utsatt for mishandling. Den 24. oktober fulgte så Quisling-regjeringens lov om ekspropriasjon av alle jøders eiendom. Samme dag fikk det norske Statspolitiet ordre fra SIPO om å arrestere alle mannlige jøder. Arrestasjon ble iverksatt natten til 26. oktober. Aksjonen ble gjennomført av norsk politi, forsterket med enheter fra hirden. Hirden stilte vaktmannskaper til de interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. Den 25. november ble også alle kvinner og barn arrestert. De arrestertes boliger ble forseglet og alle deres verdier og eiendeler beslaglagt av det norske nazi-styret ihht. Quisling-regjeringens lov av 24. oktober. Gull, sølv, smykker og klokker ble overtatt direkte av de tyske okkupasjonsmyndighetene uten å bli registrert. Den 26. november 1942 ble 302 menn, 188 kvinner og 32 barn overlevert til tyskerne på Oslo havn. Totalt 522 norske jøder ble med på denne første transporten med DS «Donau» til Stettin i Tyskland (nå Polen). Derfra gikk veien til utryddelsesleiren Auschwitz. Ytterligere 26 jøder ble samme dag sendt sammen med andre norske fanger på skipet MS «Monte Rosa». Også denne gruppen endte i Auschwitz. MS «Monte Rosa» hentet en ny last med fanger, en transport fra Grini, den 19. november. Blant disse var 20 jøder. Det skulle bli en siste, stor transport. 158 jøder, av dem en stor andel kvinner, barn og syke, ble sendt fra Oslo med skipet «Gotenland» 24. februar 1943. Bare de 28 friskeste mennene ble innregistrert i Auschwitz. De resterende 130 ble sendt rett i gasskamrene. Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leire eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. 23 av disse omkom eller ble drept. Et titall greide å overleve i dekning i Norge gjennom hele krigen. Før arrestasjonene i 1942 var det omkring jøder i Norge. Totalt 767 jøder ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleire. Bare 30 overlevde. I tillegg ble omtrent ti personer drept i antijødiske tiltak i Norge. 230 jødiske familier ble helt utryddet. Flukt til Sverige. Med hjelp fra forskjellige motstandsorganisasjoner lyktes omkring 1 000 jøder i å redde seg over til Sverige. I tillegg kom et mindre antall seg over Nordsjøen til Storbritannia. De eksisterende «eksportorganisasjonene» som arbeidet med å hjelpe flyktninger over til Sverige hadde på dette tidspunktet en kapasitet på omkring 60 personer i uken. Rutene gikk nødvendigvis gjennom villmark og var fysisk krevende. For å få et så stort antall sivile, inklusive kvinner, barn og syke over grensen på kort tid måtte det improviseres. I tillegg til Milorg og Sivorgs etablerte eksportorganisasjoner ble en del nye grupper nå etablert nærmest ad hoc og nye personer trukket inn i arbeidet. Tidsnøden førte til sikkerhetsbrudd, arrestasjoner og henrettelser. Nordmenn i tysk fangenskap. a> en eller annen gang i perioden 1941-43 Det er ført kartotek over ca. 44 000 nordmenn som ble satt i fangenskap av okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Hver enkelt registrering består av navn og personalia og oversikt over soningssteder og perioder. Blant de fengslede var ca. 4 000 kvinner, de fleste satt fanget på Grini, av disse ble mer enn 100 videresendt til Ravensbrück i Tyskland. I de første ukene etter okkupasjonen ble fangene satt inn i regulære norske fengsler, deretter ble det også bygget fangeleirer. Tukthus ble bygget for fanger som måtte sone ekstra hardt. Fengslene ble overfylt allerede sommeren 1940, og i leirene ble det svært fullt i 1944 slik at det måtte improviseres med bruk av skoler og forsamlingshus til fengsler. Den største leiren var Grini fangeleir ved Oslo som også ble brukt til oppsamling før deportasjon til Tyskland. Om lag 8 000 norske fanger ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Omkring 600 ble sendt til tyske tukthus eller fengsler. Dette pågikk til ut i 1944 da det ble mottaksstopp. Norske jøder ankom til Auschwitz i Polen i to store grupper: Den 1. desember 1942 ankom den største gruppen på 532 fanger, derav overlevde bare arbeidsdyktige menn ankomstdagen. Den 3. mars 1943 ankom 158 fanger, derav overlevde 26 ankomstdagen. I tillegg kom ca 60 jøder fra Norge på andre dager, og om lag 20 ble overført til Auschwitz fra andre leirer, totalt 767 norske jøder. Av disse 767 overlevde 32 krigen. Av norske fanger som kom til NN-leiren Natzweiler overlevde halvparten. Hovedandelen av de norske fangene i Stutthof var mer enn 300 norske politimenn som ble arrestert under utrenskninger i politiet 16. august 1943 i Aktion Polarkreis. Et tilsvarende antall politimenn ble holdt i fangenskap på Grini i Norge. Allerede i februar 1942 ble 86 offiserer sendt til den polske landsbyen Schokken (Skoki) til krigsfangeleiren Oflag XXI C. I løpet av halvannet år vokste belegget til 128, hvorav én matros, som ble tatt ved forsøk på en illegal leveranse på Vestlandet. Alle disse fangene ble flyttet til Grune bei Lissa (Gronovo ved Leszno) i september 1943. Ved slutten av 1943 ble alle fangene overført til Schildberg (Ostrzeszow) 130 km SSØ for Posen (Poznan). Betegnelsen Oflag XXI C ble beholdt helt til fangene i januar 1945 måtte marsjere til Luckenwalde sør for Berlin. De ble her internert i kjempeleiren Stalag IIIA, Sonderlager Oflag. Ca. 1 500 norske offiserer ble arrestert 16. august 1943. Ca. 500 ble sendt hjem av forskjellige årsaker, mens noe i underkant av 1 000 mann ble sendt til to leire i Polen, nemlig Grune bei Lissa og Schildberg. Leirene fikk betegnelsen henholdsvis Oflag XXI C z og Oflag XXI C. Den lille z'en betyr Zweiglager, eller filialleir. Leiren var administrativt underlagt leiren i Schildberg. Beretningen om de norske offiserene i tysk fangenskap ble ført i pennen av premierløytnant Knut Lindboe Spenning på oppdrag fra general Otto Ruge etter krigen ("I tysk krigsfangenskap", Gyldendal 1950). Fra midten av mars 1945 ble norske og danske fanger hentet av svensk Røde Kors med «de hvite bussene», samlet i leiren Neuengamme og deretter fraktet videre til Sverige den 20. april 1945. I 1982 ble det i Schildberg opprettet en norsk avdeling i det stedlige regionmuseum. I løpet av årene har den norske avdelingen vokst, og disponerer i dag en hel etasje i museumsbygningen. Nordmenn i japansk fangenskap. Omkring 900 nordmenn satt under krigen i japanske fangeleire. Disse kommer i tillegg til de 44 000 nevnt ovenfor. Her var mange kvinner og barn. Nordmenn i Vichy-fransk fangenskap. Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 ble 639 norske sjømenn internert i Nord-Afrika. Disse fikk tilbud om å bli overlatt til tyskerne og eventuell hjemsendelse til Norge. Bare 59 gikk med på dette. 349 klarte å rømme til alliert område. De resterende ble holdt fanget om bord på sine skip eller i leire inntil den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942. Se også «Flukten fra Dakar». Litteratur og henvisninger. Nordmenn som overlevde tysk fangenskap har vitnet om hva som skjedde gjennom sine beretninger i den såkalte fangelitteraturen. Den mest kjente beretningen er erindringsboken "Fange i natt og tåke" av Trygve Bratteli, som er en av norsk litteraturs største salgssuksesser. Kristian Ottosen har redigert et "fangeleksikon" og skrevet i alt 6 bind om de enkelte leirer og personene der. Den norske litteraturen fra fangeleirene omfatter for øvrig over 150 titler. Luihns bibliografi har et eget kapittel om fangelitteraturen. Slutten på krigen. Kongefamilien returnerer til Oslo i juni, 1945. Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene sendt tilbake til Tyskland. De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. At Tyskland frivillig ville oppgi kontrollen av Norge, som var sterkt befestet og hvor de hadde nesten en halv million soldater stående, var på ingen måte gitt. Men øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette. Kongefamilien og eksilregjeringen returnerte til Norge i mai og juni samme år. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni. En tysk soldat rydder miner i Stavanger i august 1945. Tyske soldater tar en pause mens de venter på å bli fraktet tilbake til Tyskland i august 1945. Norske krigsdødsfall i tysk fangenskap (deltall). SSBs statistikk inneholder ikke dødstall for utenlandske eller statsløse jøder deportert til konsentrasjonsleire fra Norge. Ifølge andre kilder ble 131 av disse drept i tysk fangenskap. SSB opererer dessuten med 366 henrettede. Tallene over er justert etter Berit Nøkleby: "Skutt blir den...", som tar med flere grupper henrettede. 19 nordmenn henrettet av Quisling-regimet er ikke tatt med her. Ifølge A. Møland "Over grensen" er tallet på likviderte 82. Utenlandske krigsdødsfall i Norge. Det er registrert 11 500 tyske krigsgraver. Materielle tap. Når det gjelder materielle tap, stod Finnmark og Nord-Troms i en absolutt særstilling. Hele Finnmark og store deler av Nord-Troms var lagt øde etter at tyskerne hadde benyttet den brente jords taktikk under sin tilbaketrekning. 10 400 bolighus, 4 700 fjøs og uthus, 230 bygninger for industri og håndverk, 420 forretninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller og gjestgiverier, 106 skoler, 60 bygninger for offentlig administrasjon, 21 sykehus og sykestuer, 140 forsamlingshus og 27 kirker ble jevnet med jorden. All buskap ble slaktet, fiskebåter senket. Alle telefonlinjer ble ødelagt, kaianlegg, broer og veier sprengt og landskapet minelagt. Omkring 45 000 ble tvangsevakuert sørover. Mellom 20 000 og 25 000 gikk i dekning i Finnmark, og stod ved krigens slutt i det store og hele uten levnetsmidler. Etterspill. Ved fredoppgjøret ble Norge, på grunn av sin innsats på alliert side, listet opp som en av seierherrene i krigen, i motsetning til for eksempel Danmark. Dette er imidlertid kontroversielt. På Paris-konferansen ville bl.a. Sovjetunionen nekte Norge krigserstatning, fordi Norge angivelig ikke hadde deltatt i krigen. Historieprofessor Hans Fredrik Dahl har gått så langt som å si det slik: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.» Den allmenne oppfatning er allikevel både i Norge og utlandet at Norge var en av de allierte. Etter krigen startet et omfattende rettoppgjør hvor omkring 50 000 personer ble straffet. Omkring 20 000 ble fengslet og 25 personer ble henrettet. Sammenlignet med andre land var rettsoppgjøret i Norge omfattende blant annet på grunn av at medlemskap i partiet Nasjonal Samling ble ansett som landssvik. Straffene i rettsoppgjøret var ikke hardere enn i andre land, og det er i ettertid sett på som å ha foregått etter rettsstatlige prinsipper, selv om det har blitt kritisert. Grunnlaget for kritikken har blant annet vært; tvil om at Elverumsfullmakten var gyldig, påstander om at forordningene som rettsoppgjøret bygde på var tilbakevirkende, noe som er forbudt ifølge Grunnloven og spørsmålet om Norge kapitulerte eller ikke 10. juni 1940. Det er også hevdet at landssvikerne var syndebukker, mens personer i forsvar, regjering og andre etater som sviktet slapp billig unna. Et omfattende økonomisk samarbeide med okkupanten ble heller ikke rettsforfulgt. Mange barn av tyske soldater og norske mødre («krigsbarn») opplevde også forfølgelse og diskriminering. Til tross for at Norge er et av de land som slapp billigst fra krigen, var de norske oppgjørene med folk som hadde sympatisert eller samarbeidet med aksemaktene langt mer omfattende enn i de fleste vesteuropeiske land. Forfølgelse av kvinner og barn av tyske soldater er også nesten ukjent i land som Danmark. I perioden fra frigjøringsdagen fram til april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, såkalte tyskertøser, internert i egne leire uten lov og dom. Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer. Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne. Kritikk rundt den historiske forståelsen av Norges krigsinnsats. I 2008 uttalte historiker Tore Pryser at krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, og at den enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS eller glorifisering av motstandskjemperne i Milorg og Kompani Linge. Til avisen Klassekampen hevdet han at bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen: «"Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen".» Pryser hevdet videre at Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet, og at Hjemmefrontmuseet sprang ut av dette miljøet og at de fremdeles formidler et ensidig historiesyn. «"Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer".» Han mente videre at konsekvensene var at mange emner var blitt lite utforsket: «"For eksempel vet vi lite om hvordan jødeaksjonene ble gjennomført i Norge. Det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen er også lite utforsket".» Pryser fikk støtte for sine utsagn fra historikeren Harald Berntsen, som i samme avisartikkel hevdet at hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, fortiet andres innsats og bevisst tilslørt uønskede historier. Berntsen utrykte seg kritisk til det han kalte «mytene som har fått sirkulere og prege historieforståelsen i etterkrigstiden», og hevdet at sentrale aktører som Gunnar Jahn, Paal Berg og Einar Gerhardsen systematisk hadde tilslørt sine roller i begynnelsen av okkupasjonen: «De har etter krigen fortiet sitt eget samarbeid med tyskerne på tvers av konstitusjonen i 1940». Berntsen hevdet at hjemmefrontsledelsen hadde fortiet kommunistenes aktive motstandskamp helt fra starten av – og som stod i motsetning til det han hevdet var hjemmefrontsledelsens passive linje. Berntsen hevder også at historikermiljøet som oppsto rundt Magne Skodvin lenge dominerte dette forskningsfeltet: «Mange år etter krigen bestemte Skodvin hvem som skulle få tilgang til sentrale kilder, som for eksempel Gunnar Jahns dagbok.» Weser. Weser er en elv i det sentrale/vestlige Tyskland. Elven er 452 km lang og dannes ved at elvene Werra og Fulda flyter sammen ved Hannoversch Münden. Weser flyter ut i Nordsjøen ved Bremen. Ved Verden ca 40 km fra Bremen går Weser sammen med bielven Aller. Utløpet av Weser ved Bremerhaven Wiesbaden. Wiesbaden er hovedstaden i den tyske delstaten Hessen. Med knapt 274 000 innbyggere er den den nest største byen i Hessen, etter Frankfurt am Main. Frankfurt ligger ca. 30 km lenger øst. Nærmeste storby er Mainz, hovedstaden i delstaten Rheinland-Pfalz, som ligger på den andre siden av Rhinen. Wiesbadens innbyggertall passerte i 1906 100 000, hvoretter byen fikk status som storby. Offenbach am Main. Offenbach am Mains plassering i Tyskland Offenbach am Main er med 119 233 innbyggere (31. mars 2006) en av de større byene i Rhein-Main-området, femte største by og minste storby i delstaten Hessen der den ligger sør for elven Main. Arkeologiske utgravninger har bevist at området har vært bebodd siden stenalderen. Den nærmeste store byen er den umiddelbart vestlig tilgrensende metropolen Frankfurt am Main, som Offenbach i praksis har vokst sammen med. Innbyggertallet i Offenbach am Main passerte i 1954 grensen på 100 000, hvoretter den fikk status som storby. Byen er et viktig industri-, tjeneste- og messested, men har grunnet en negativ utvikling innen industrien fått visse sosiale problem. I byen avholdes årlig en internasjonal messe for lærvarer, en industri den tidligere var kjent for ved siden av berømmelsen den hadde som messeby, men den er i dag best kjent som Frankfurts industri-forstad. Tysklands meteorologiske tjeneste har sitt sentrum i Offenbach. Med hensyn til kommunikasjonsmuligheter har Offenbach et godt utgangspunkt der den ligger ved motorveien A3 mellom Frankfurt via Würzburg til Passau ved grensen med Østerrike. Vest for byen ligger A661, som er en forbindelse med A66, A5 og A45 nord og øst for Frankfurt. Videre ligger Flughafen Frankfurt am Main nær Offenbach. I Offenbach ligger Hyundai-konsernets hovedkontor for Europa. Kassel. Kassel (frem til 1926 offisielt "Cassel") er med ca 200 000 innbyggere den største byen i det nordlige Hessen i Tyskland. Etter Frankfurt am Main og Wiesbaden er Kassel den tredje største byen i delstaten. Kassel er sete for Regierungsbezirk Kassel og Landkreis Kassel og ligger nær grensen til Niedersachsen. Severdighet: Gemäldegalerie som holder hus på Wilhelmshöhe, i et kurfyrstelig slott fra 1786; her henger bl.a. Jakob velsigner Isak og Esau av Rembrandt. Internasjonalt er Kassel særlig kjent for kunstutstillingen documenta. Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft. AEG var et tysk industrifirma / foretak. Forkortelsen AEG står for Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft, på norsk "Allment elektrisitetsselskap". Selskapet ble stiftet av Emil Rathenau i 1883 og var kjent for sine elektriske og elektroniske produkter på flere fagfelter. Kristensamfunnet. Kristensamfunnet, (på tysk "Die Christengemeinschaft") er et kristent kirkesamfunn og humanistisk kristenfellesskap som ble dannet av en gruppe protestantiske og katolske teologer og prestestudenter i Sveits i 1922, påvirket av den antroposofiske bevegelsen. Kristensamfunnet praktiserer en form for kristendom som baserer seg på en humanistisk grunntanke, og på Rudolf Steiners gnostiske tanker om kristendom. Kristensamfunnet har i motsetning til de fleste andre kristne kirker ingen religiøse dogmer og praktiserer lærefrihet for prestene. Trossamfunnet er åpent for alle som finner et hjemsted for sitt religiøse liv i sakramentene (de religiøse ritualene). Trossamfunnet har ca. 35 000 medlemmer på verdensbasis, hovedsakelig i Nederland, USA, Tyskland, Storbritannia, Sveits, Østerrike og Norden. Kristensamfunnet regner ikke døpte personer automatisk som medlem, kun voksne som aktivt melder seg inn. Trossamfunnet har presteseminarer i Stuttgart, Hamburg og Spring Valley, New York. Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927, og er medlem i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Prestegjerningen i Kristensamfunnet har alltid vært åpen for både kvinner og menn. Kristensamfunnet er en forholdsvis liten bevegelse innenfor det som ofte blir kalt den antroposofiske bevegelse, men forutsetter ikke noe forhold til antroposofi. Historikk. Etter den første verdenskrig var det særlig yngre mennesker som søkte en samfunnsfornyelse. Trossamfunnet ble grunnlagt i 1922 i Sveits av en krets bestående av 45 stort sett unge teologer og prestestudenter rundt de protestantiske prestene Friedrich Rittelmeyer (1872–1938) og Emil Bock (1895–1959). De søkte råd hos Rudolf Steiner for å få hjelp til å fornye det religiøse liv. Rudolf Steiner ga råd og hjelp, men presiserte at det ikke var hans oppgave å virke i et religiøst samfunn. Kristensamfunnet forutsetter derfor ikke noe forhold til antroposofien, kun et forhold til kristendommens kjerneinnhold. Trossamfunnet spredte seg snart til en rekke tyske byer, til Praha, Sveits, Østerrike, Nederland, Sverige, Norge og Storbritannia. I 1933 ble det første presteseminaret etablert i Stuttgart og i 1936 ble de første kirkene innviet i Dresden og Haag. I 1941 ble Kristensamfundet forbudt av nasjonalsosialistene, og prester ble sendt i nazistenes fengsler og konsentrasjonsleirer. Dette skjedde som ledd i et forbud mot en rekke antroposofiske aktiviteter, ettersom antroposofene i følge nazistene stod i ledtog med både jøder og frimurere og hadde et internasjonalt sinnelag. Først etter den andre verdenskrig kunne virksomheten i Tyskland gjenopptas. Kristensamfunnet klarte imidlertid å opprettholde aktiviteten i bl.a. Sveits og Storbritannia under krigen. Trossamfunnet er aktivt i 32 land og har omkring 35 000 medlemmer, de fleste i Tyskland, USA og de skandinaviske land. Både menn og kvinner kan bli prester. I tillegg til det opprinnelige presteseminaret i Stuttgart er det siden blitt etablert presteseminarer i Hamburg og Chicago. Trossamfunnets øverste leder kalles "Erzoberlenker"; siden 2005 har Vicke von Behr vært "Erzoberlenker". Kristensamfunnet, som den antroposofiske bevegelsen forøvrig, har alltid ansett seg selv og blitt regnet av mange som en avant-garde, ettersom de har tiltrukket seg enkelte deler av samfunnets øvre skikt, som f.eks. en del akademikere og kunstnere. Men andre vil fremheve at bevegelsen også er konservativ på flere områder. Forhold til antroposofien. Kristensamfunnet anser seg som et antroposofisk inspirert kristent trossamfunn. Dette må likevel ikke forstås som at Kristensamfunnet er "antroposofenes" trossamfunn, da det finnes antroposofer med tilhørighet til en rekke andre trossamfunn, slik som andre kristne kirker, jødedom, islam, hinduisme og buddhisme, eller som er ateister eller humanetikere. Rudolf Steiner understreket selv at det måtte skilles mellom de to bevegelsene. Det er bare en liten andel av de som er tilknyttet andre antroposofiske bevegelser som f.eks. steinerskolebevegelsen som også er tilknyttet Kristensamfunnet. Lære. Kristensamfunnet legger særlig stor vekt på Det nye testamente, og spesielt Johannesevangeliet, som beskriver en fremtidig kristendom, preget av mer åndelighet. Sentralt står anskuelsen av Kristus som Guds sønn, som tok bolig i mennesket Jesus fra Nasaret ved dåpen i Jordan. Etter oppstandelsen kan Kristus være virksom i menneskets indre, og gi mennesket mulighet til å bli fritt og skapende ut fra sin guddommelige natur. Tolkningen av kristendommen er påvirket av gnostisk tankegods. Som Den katolske kirke har Kristensamfunnet syv sakramenter: Menneskevielsens handling (nadverdsgudstjenesten), dåp (barn døpes med salt, vann og aske), konfirmasjon, skriftemål, ektevielse, prestevielse og Den siste olje (til døende). Videre finnes det en barnegudstjeneste (Søndagshandlingen for barn), og gravferdsritualene for voksne og barn som ledsager den avdøde på den videre veien etter døden. Den er et registrert trossamfunn med prester, kirker og kultus. Prestene har lærefrihet så lenge det de forkynner er i samsvar med sakramentene. Trossamfunnet understreker selv at dets intensjon dermed er det samme som urkirken. De vil representere en kristendom som oppmuntrer det moderne mennesket til selvstendig erkjennelse av det guddommelige. Allikevel er det endel teologer fra andre kirkesamfunn som legger større vekt på dogmatikk, som tviler på at Kristensamfunnet kan betegnes som kristent, ettersom de mener flere grunnleggende trekk er i strid med kristne dogmer, dvs. elementer man gjenfinner i alle kristne trosretninger som protestantisme, katolisisme, ortodoks kristendom samt mindre kirker som den koptiske og armenske og andre. Noen mener at Kristensamfunnet mer ligner en karmisk religion som hinduismen og ikke en abrahamittisk religion som kristendom, jødedom og islam. Kristensamfunnets kristologi er også særegen ettersom de mener at Kristus og Jesus er to forskjellige størrelser (Jesus er forstått som to personer i første del av hans liv, hvorav den ene døde ved tolvårsalderen, mens den andre kroppen ble hjem for de gjenfødte sjelene til Zarathustra og Buddha). Noen kristne teologer anser Kristensamfunnet å være et hinduistisk inspirert trossamfunn som er tilpasset europeisk tradisjon og religion. Økumenikk. Kristensamfunnet hadde fra begynnelsen et økumenisk utgangspunkt ettersom grunnleggerne var prester og prestestudenter fra både den katolske og den lutherske retningen. Kristensamfunnet selv inkorporerer elementer fra begge disse tradisjonene. Kristensamfunnet ser seg selv som en del av en større kristen kirke som omfatter alle kristne kirker, og mener de andre kirkenes kristendom er like gyldig som deres egen. Derfor anerkjenner Kristensamfunnet også dåpen og de andre sakramentene til andre kristne kirker. De store dogmatiske kirkene, slik som Den katolske kirke og de store protestantiske kirkene, anerkjenner derimot ikke Kristensamfunnets dåp, ettersom den er noe forskjellig fra deres egen. I Norge. Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927, og har omkring 2 500 medlemmer. Christian Smit var trossamfunnets første prest og den første i de nordiske land. Trossamfunnet har menigheter i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Hamar. I Oslo har Kristensamfunnet en kirke i Oscars gate på Frogner, viet i 1990. Kristensamfunnet er en selvstendig bevegelse som er åpen for alle. For prestene i Kristensamfunnet er antroposofien en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med evangeliene og som bakgrunn for sjelesorg. Eusebius av Cæsarea. Eusebius av Cæsarea (født ca. 260, død ca. 340), var biskop av Cæsarea og kalles stundom for «Kirkehistoriens far». Liv. Eusebius var elev av den hellige Pamphilus, som lærte ham opp etter Origenes' tradisjon. Etter Pamphilus' martyrdød i 310 flyktet han til Tyr for å unnslippe forfølgelsen av kristne som pågikk der. Han fortsatte til Egypt, hvor han satt fengslet i noen måneder. I 315 var han biskop av Cæsarea; utnevnelsen må ha funnet sted mellom 310 og 315. I striden om arianismen støttet han Arius, og ble fordømt og fjernet fra sitt embete av konsilet i Antiokia, et lokalt kirkekonsil holdt i 324/325. Kort tid etter, ved konsilet i Nikea i 325, ble han gjeninnsatt av keiser Konstantin etter å ha framsagt en trosbekjennelse. Han hevdet selv senere at denne trosbekjennelsen utgjorde grunnlaget for den nikenske trosbekjennelse, men det er svært tvilsomt om dette stemmer. Eusebius godtok den nikenske trosbekjennelsen, men bare halvhjertet. Han fortsatte også å være en motstander av Athanasius av Alexandria, arianismens argeste motstander. Omkring 327 ble han tilbudt bispesetet i Antiokia, men tok det ikke imot. Han deltok på konsilet i Tyr, et lokalt kirkekonsil, i 335, og han var også med på vigslingen av Oppstandelseskirken i Jerusalem. Etter dette ble han kalt til Konstantinopel for å gi keiser Konstantin råd om hva som skulle gjøres med Athanasius av Alexandria. Keiseren sympatiserte med arianismen, selv om han selv hadde vært sentral i bekjempelse av den ved konsilet i Nikea. Derfor, og fordi han generelt mislikte uro i riket, ønsket han å sørge for at Athanasius sluttet med sin aggressive holdning mot arianerne. Eusebius, som selv hadde arianske sympatier, var derfor den perfekte rådgiver. Ved feiring av 30-årsjubileet for Konstantins tronbestigelse holdt han en tale, som er bevart. Eusebius regnes ikke som en helgen, noe som antagelig mest skyldes hans arianske sympatier. Skrifter. Det viktigste verket Eusebius har etterlatt er hans "Ekklesiastisk historie", det første verk som ble skrevet om kirkehistorie. Det er den viktigste kilde til den tidligste kirkehistorie, fram til Eusebius' egen tid. Litterært sett er det ikke noe stort verk, og hans bruk av kilder holder, som man kan vente av oldtidens forfattere, ikke mål etter dagens akademiske standard. Verket består av 10 bøker, og behandler nesten utelukkende østlig kirkehistorie. Naturlig nok er det om sin egen tid han hadde mest å skrive, så de tre siste bøkene behandler hans egen levealder. Mange forskere mener at han opprinnelig skrev 7 bøker, som ble avsluttet med året 303, og at de tre siste ble utgitt en etter en inntil den siste kom ca. 325. I tillegg til den greske originalutgaven er det bevart tidlige oversettelser til latin, syrisk og armensk. Blant andre historiske skrifter finner man "Palestinas martyrer"; en beretning om den diokletianske forfølgelse (303–311), som han selv hadde måttet flykte fra; en krønike i 2 bøker som dekket den for ham kjente verdens historie og "Konstantins liv". Sistnevnte er et panegyrisk verk, men i smigeren finner man en rekke detaljer omkring keiserens liv som ikke er kjent fra andre kilder. Han skrev også apologetisk litteratur, blant annet "Mot Hierokles", et angrep på den hedenske guvernøren i Bithynia; "Forberedelse for Evangeliet" og "Demonstrasjon av Evangeliet". Av teologiske verker som er bevart kan nevnes "Theofanien", to bøker som angriper teologien til Marcellus av Ankyra; en samling av skriftsteder i Det gamle testamente for forutsier Kristi komme; kommentarer over Salmenes bok og Jesaja; en bok om vanskelige passasjer i evangeliene; et skrift om påsken (bevart på latin som "De solemnitate Paschali") og et verk om bibelsk topografi ("Onomastikon"). Tandberg. Tandberg er et slektsnavn, som vanligvis knyttes til firmaet S grunnlagt i 1933 av sivilingeniør Vebjørn Tandberg, og firma avledet av dette. De nye selskapene er for det meste uavhengige enheter, med noen unntak. Jan Christian Opsahl er styreformann i flere av selskapene (Tandberg Television ASA, Tandberg ASA). Tharald Brøvig er medeier i flere av selskapene, og har vært med siden starten i Tandberg ASA. Vebjørn Tandberg. Vebjørn Otto Tandberg (født 16. september 1904 i Bodø, død 30. august 1978 i Oslo) var en norsk bedriftsleder. Han var utdannet til elektroingeniør ved NTH i Trondheim, og grunnlegger av Tandbergs Radiofabrikk i Oslo i 1933. Vebjørn Tandberg var sønn av manufakturhandler i Bodø, Vebjørn Olsen Tandberg (1873–1934) og hustru Anna Therese Johanson (1878–1958). Tandbergs radiofabrikk. Vebjørn Tandberg viet hele sitt voksne liv til ledelse og utvikling av Tandbergs Radiofabrikk. Gjennom sitt virke viste han seg som en uegennyttig og gemyttlig person, der hensynet til radiofabrikken kom foran egne private interesser. Vebjørn Tandberg var en bestemt person med klare oppfatninger og holdninger innenfor mange fagområder, ikke bare de rent teknologiske. Tandberg var en pionér i tenkning rundt det å skape gode forhold for sine arbeidstakere, for derved å oppnå mer innsats, større lojalitet og økt produktivitet. 42 timers uke og tre ukers ferie for alle ble innført i 1937, og en pensjonsordning og en sykeforsikringsordning ble innført i 1938. En fire ukers ferie for alle ansatte over 40 år ble innført i 1947. Arbeidsuken ble redusert til 39 timer i 1948. I sommermånedene var det fem dagers arbeidsuke fra 1955; hele året fra 1969. Under krigen fikk han i stand en avtale med tyskerne som innebar at han hadde tillatelse til å produsere radioapparater, men ikke til å selge dem før etter at krigen var slutt og okkupasjonen av landet over. I stedet ble de stående på lager, der de etter krigens slutt var lett og raskt tilgjengelige for befolkningen og den sterke etterspørselen etter radioer som nå igjen var blitt lovlige. Død. Vebjørn Tandberg valgte, den 30. august 1978, å ta sitt eget liv ved å la bilen stå på tomgang i garasjen den dagen han fikk et brev om å holde opp med sine fabrikkbesøk, et valg som var en direkte følge av at hans livsverk holdt på å gå konkurs grunnet store og voksende økonomiske problemer. Bedriften, som han verken eide eller styrte lenger, hadde også varslet om at den ønsket å frata ham hans hjem i Nordbergveien, som formelt sett var i bedriftens eie. En annen medvirkende årsak til selvmordet var at han hadde mottatt et skriv der det ble opplyst om at hans nærvær var uønsket i bedriften han selv hadde grunnlagt. Tandberg ble også nektet adgang til fabrikken den dagen han valgte å ta sitt liv. Radiofabrikken gikk konkurs tre måneder senere. Tandbergs Radiofabrikk. Tandbergs Radiofabrikk var en norsk produsent av forbrukerelektronikk. Selskapet ble etablert i 1933 av sivilingeniør Vebjørn Tandberg. I sin storhetstid hadde selskapet fabrikker på Kjelsås (TR1 og TR2), Kjeller (TR3, 1966), Skullerud (TR4, 1974), Notodden (TR6, 1973) og Haddington (Skottland, TR7, 1975). Det ble produsert radioer, datautstyr, språklaboratorier, fjernsyn, båndspillere og stereoutstyr. Historie. Radiofabrikken startet med tre ansatte i lokaler i Kongens gate 15, Oslo, i 1933. Den ble raskt utvidet, og flyttet i 1936 til Folkets hus i Schleppegrellsgate 32. I 1939 flyttet fabrikken som da hadde 90 ansatte til Malmøgate i Oslo. Under denne perioden ble varemerker som Tommeliten, Corona, Huldra og Sølvsuper introdusert. I 1951 ble det bygget en stor fabrikk på 9600 kvm på Kjelsås (TR1). I 1962 ble denne utvidet med en høyblokk som inneholdt laboratorium og forskningsanlegg (TR2). Båndopptakere ble tidlig en suksess for firmaet; den første modellen het TB1, og var en stor suksess. Dette var en to-spors maskin som medførte at man måtte snu båndet for å spille på det andre sporet. Fordelen med nesten alle Tandbergs maskiner var at det i stor grad var mekanisk overføring av alle vitale deler. Det ble tidlig benyttet PVC-bånd (polyvinylclorid) til disse maskinene. Bedriften ekspanderte utover hele 1950- og 60-tallet med blant annet ny fabrikk på Kjeller, (TR3), men møtte etter hvert større konkurranse fra utlandet. I 1970 ble datadivisjonen grunnlagt. Denne krevde i starten store investeringer i produktutvikling, uten å kunne generere inntekter på flere år. Dette bidro til å svekke bedriftens økonomi, selv om teknologien var meget lovende. En annen norsk radiofabrikk, Radionette, fikk økonomiske problemer på begynnelsen av 1970-tallet, og ble fusjonert med Tandberg i 1972 etter statlig innblanding. Bedriften ekspanderte stadig. En fabrikk i leide lokaler på Notodden åpnet i 1973, en selveid fabrikk på Skullerud i Oslo åpnet i 1974, og en fabrikk i Haddington i Skottland i 1975, Tandberg Electronics. I 1976 hadde Tandbergs Radiofabrikk rundt 3100 ansatte og en omsetning på ca. 670 mill kr. Den fusjonerte fabrikken møtte sterk konkurranse fra japanske og andre asiatiske elektronikkprodusenter, og gikk med underskudd fra 1976. Etter flere runder med refinansiering, deriblant statlige lån, ble Tandbergs Radiofabrikk erklært konkurs i desember 1978. Dette skjedde i en tid der mange andre tradisjonelle nasjonale europeiske produsenter av forbrukerelektronikk forsvant. Grunnleggeren Vebjørn Tandberg tok sitt eget liv i august 1978, fire måneder før konkursen. Han hadde da fått beskjed av det nye, delvis statlige styret om at hans nærvær på fabrikken ikke lenger var ønsket. Konkursen ble etter ti års bobehandling gjort opp med full dividende til alle kreditorer. Etter konkursen ble betydelige deler av driften fortsatt ved at datadivisjonen ble til Tandberg Data, mens resterende virksomhet ble samlet i Tandberg Industrier. Eierskap og bedriftskultur. I 1939 ble eierskapet i selskapet overført til Tandbergs Radiofabrikks Fond. Dette ble på grunn av endringer i aksjeloven omgjort til aksjeselskap årsskiftet 1944/45. Tandbergs Radiofabrikks Fond eide 4998 aksjer, Vebjørn Tandberg 1 og 1 av en av de først ansatte. Dette var på grunn av aksjelovens krav om at selskapene skulle ha minimum 3 eiere. Radionette. Radionette Kurér, produsert i 700 000 eksemplarer.Radionette var en norsk radiofabrikk og radiovaremerke. Selskapet ble stiftet i 1927 som A/S Jan Wessel Radiofabrikk Radionette av Jan Wessel. Firmaet var det første i Norge som begynte produksjon av radioer for tilknytning til strømnettet (lysnettet). Disse apparater bevirket en hel omveltning av radiomarkedet, hvor man til den tid hadde vært henvist til batteriapparater. Etterspørselen var så stor at fabrikken kort tid etter starten måtte gå til store utvidelser. Den største suksessmodellen Kurér ble i 1950–1958 produsert i 224 000 eksemplarer. I 1968 sto en ny, stor produksjonshall klar for innflytting i Sandvika, senere kjent som Info-Rama. Radionette eksisterer i dag kun som varemerke for Elkjøp og Lefdal, og produktene produseres i Asia. Varemerker. Framsiden av en Radionette Kurér Transi radio produsert mellom 1958–1962. Baksiden av en Radionette Kurér Transi radio. Großdeutsche Partei. Großdeutsche Partei (det stortyske partiet) var et politisk parti i Tyskland, som ønsket et forent tysk rike på føderal basis, og som inkluderte alle tyske stater, også Østerrike, det såkalte Siebzigmillionenreich. Partiet ble grunnlagt i motsetning til Kleindeutsche Partei (det lilletyske partiet), som ønsket en tysk samling under Preussens ledelse, men uten Østerrike. Motsetningen ble først tydelig i nasjonalforsamlingen i Frankfurt am Main i 1848. I 1862 grunnla tilhengere av stortyskerne Deutscher Reformverein. Dette bestod først og fremst av katolske sydtyskere som var positivt innstilt til Østerrike og støttet det østerrikske reformprosjektet i 1863. Partiet mistet sin betydning etter den tyske riksgrunnleggelse 1870/71 «Gneisenau» (1934). «Gneisenau» var en tysk slagkrysser oppkalt etter den prøyssiske feltmarskalken August Wilhelm von Gneisenau. Kjølen ble strukket i februar 1934 og «Gneisenau» ble satt i tjeneste i mai 1938. Slagskipene i Scharnhorstklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanononer. Sammen med «Scharnhorst» deltok «Gneisenau» i Operasjon Weserübung, invasjonen av Norge i april 1940, hvor de senket det britiske hangarskipet HMS «Glorious» som hadde evakuert allierte flystyrker fra Bardufoss flystasjon. «Gneisenau» opererte i andre verdenskrig mye ved norskekysten. I februar 1942 ble skipet angrepet av britiske fly ved havn i Kiel, skadene ble så omfattende at skipet ble tatt ut av operativ tjeneste. Våpen og utstyr ble fjernet og skroget ble omgjort til blokkskip. Hovedskytset på «Gneisenau» – ni 28 cm kanoner, fordelt på tre trippeltårn – ble fordelt til forskjellige befestningsanlegg. Det fremste tårnet (Anton) ble stykket opp og de tre kanonene ble plassert blant annet på Hoek van Holland. Det midterste tårnet (Bruno) havnet på Fjell festning utenfor Bergen, mens det bakerste (Caecar) ble montert på Austrått fort i Ørland. Etter krigen tok Kystartilleriet over anlegget på Austrått som var operativt fram til 1977. Anlegget er idag museum som er åpent om sommeren. «Gneisenau» ble sprengt den 27. mars 1945 ved Gotenhafen i Øst-Preussen (Gdynia i Polen). Den røde armé nærmet seg byen og skipet ble brukt til å stenge havnen. I perioden 1947 til 1951 ble «Gneisenau» hugget opp til skrapmetall. Edmund Hillary. Edmund Percival Hillary (født 20. juli 1919, død 11. januar 2008) var en newzealandsk fjellklatrer og oppdager. Han er mest berømt for å være den første til å bestige Mount Everest (8850 moh). Han klatret Everest 29. mai 1953 sammen med sherpaen Tenzing Norgay. Hillary var den første levende newzealenderen som har blitt avbildet på en seddel. Hillary besteg i alt ti forskjellige topper i Himalaya på senere reiser i 1956, 1960–61 og 1963–65. Han var også med på Det britiske samveldets ekspedisjon til Sydpolen. Ungdom. Edmund Hillary ble født 20. juli 1919 som sønn av Percival Augustus Hillary og Gertrude Hillary (født Clark), i Tuakau (sør for Auckland). Hans besteforeldre var nybyggere i den nordlige Wairoa-dalen etter å ha emigrert til landet fra Yorkshire i Storbritannia. Hillary gikk på barneskolen i Auckland. Hans daglige busstur til og fra skolen var over to timer lang hver vei, der han brukte tiden til å lese. Da han vokste opp, var han mindre enn sine klassekamerater og veldig beskjeden, så han tok tilflukt i sine bøker og dagdrømmer om et liv fylt med spenning. 16 år gammel ble hans interesse for klatring tent ved en skoletur til Mount Ruapehu. Selv om han var ukoordinert, fant han ut at han var fysisk sterk, og hadde større utholdenhet enn mange av sine turkamerater. I 1939 gjennomførte han sin første større klatring, ved å klatre til toppen av Mount Oliver i de sørlige Alpene. Sammen med sin bror, Rex, begynte Hillary med birøkt, en sommer-aktivitet som tillot han å holde på med klatring om vinteren. Andre verdenskrig. I 1943 ble Hillary med i Royal New Zealand Air Force (RNZAF) som en navigatør, og tjenestegjorde på en Catalina-sjøbåt. I 1945 ble han sendt til Fiji og videre til Salomonøyene der han ble forbrent i en båtulykke. Etter det ble han sendt tilbake til New Zealand for behandling. Ekspedisjoner. Hillary var del av en britisk rekognoserings-ekspedisjon til Everest i 1951 ledet av Eric Shipton før han ble med på den suksessfulle amerikansk-britiske ekspedisjonen i 1953. I 1952 var Hillary og George Lowe del av et britisk team, ledet av Eric Shipton som forsøkte seg på fjellet Cho Oyu. Etter at det forsøket feilet på grunn mangel på ruter fra den nepalesiske siden av fjellet, krysset Hillary og Lowe Lho-La inn i Tibet og nådde den gamle Camp II, på nordsiden, der alt førkrigsutstyret ble lagret. 1953 Everest ekspedisjonen. Ruten til Everest var stengt av det Kina-kontrollerte Tibet og Nepal slapp bare en ekspedisjon til pr år (i den perioden). En sveitsisk ekspedisjon (der Tenzing var med) forsøkte å nå toppen i 1952 men snudde 260 m fra toppen på grunn av dårlig vær. Under en tur til Alpene i 1952 oppdaget Hillary at han og hans venn George Lowe hadde blitt invitert med på en britisk ekspedisjon i 1953 og aksepterte med en gang. Shipton ble utnevnt til leder, men ble erstattet av Hunt. Hillary vurderte å trekke seg, men både Hunt og Shipton overtalte han til å fortsette. Hillary var bestemt på å klatre sammen med Lowe men Hunt laget to lag for forsøket på toppen: Tom Bourdillon og Charles Evans; og Hillary og Tenzing. Hillary gjorde derfor et stort forsøk på å bli gode venner med Tenzing. Hunt ekspedisjonen, som mange slike ekspedisjonen, var lagarbeid. Lowe overså forberedelsene til å klatre Lhotse Face, en stor og bratt is-vegg. Hillary fant en rute igjennom det farefulle Khumbu Icefall. Ekspedisjonen satte opp hovedbasen i mars 1953. Gjennom sakte arbeid satte de opp sin siste leir på South Col på 7 900 meters høyde. 26. mai gjorde Bourdillon og Evans et forsøk på å nå toppen, men snudde da Evans sitt oksygen-system fikk en feil. Paret var bare 100 meter unna toppen). Hunt ba så Hillary og Tenzing om å forsøke å nå toppen. Snø og vind holdt paret værfast i to dager på South Col. De begynte videre oppstigning 28. mai med et støttemannskap bestående av Lowe, Alfred Gregory og Ang Nyima. De to satte opp et telt på 8 500 meter 28. mai mens støttegruppen returnerte ned fjellet. Morgenen etter oppdaget Hillary at støvlene hans hadde frosset steinharde på utsiden av teltet. Han brukte to timer på å tine de før han og Tenzing forsøkte seg på den siste delen av oppstigningen til toppen med 10 kg sekker. Den siste vanskeligheten på opptigningen var en 12 meter høy steinvegg som senere fikk navnet «Hillary Step». Hillary så en mulighet til å klatre opp en sprekk i steinveggen mellom steinen og isen og Tenzing fulgte etter han. Etter det var det relativt lett. De nådde toppen kl 11:30 am. Som Hillary sa det: «"A few more whacks of the ice axe in the firm snow, and we stood on top".». De tilbrakte bare 15 minutter på toppen. De lette etter bevis for at den tidligere Mallory-ekspedisjonen hadde nått toppen, men uten hell. Hillary tok et bilde av Tenzing, Tenzing la igjen sjokolade i snøen som en offergave, og Hillary la igjen et kors som han hadde fått. Fordi Tenzing ikke visste hvordan han skulle bruke et kamera, er det ingen bilder av Hillary der. Paret måtte være forsiktige på nedstigningen, da de oppdaget av drivsnø hadde dekket sporene dere for å vanskeliggjøre oppgaven. Den første personen de møtte var Lowe, som hadde klatret opp for å møte de med varm suppe. Hillarys første ord til sin livsvarige venn var: «"Well George, we finally knocked the bastard off".» Nyheten om suksessen nådde Storbritannia på samme dag som kroningen av Elizabeth II. Gruppen ble overrasket over den internasjonale oppmerksomheten som møtt det, da de vendte tilbake til Katmandu. Etter Everest. Edmund Hillary i 1957 etter å ha vært ombord på det første flyet som landet på Marble Point flyplassen i Antarktis Hillary klatrer ti andre topper i Himalaya-fjellene på flere ekspedisjoner i 1956, 1960–61 og 1963–65. Han nådde også Sydpolen 4. januar 1958, som deltagere på Commonwealth Trans-Antarctic Expedition, der han var leder av den newzealandske delen. Han ledet en jetbåt-ekspedisjon, med navnet «Ocean to Sky», fra munnen av Ganges-elven til dens start i 1977. I 1979 skulle han ha vært med som kommentator på en flytur med Air New Zealand Flight 901, en sightseeings-tur, men måtte trekke seg på grunn av andre forpliktelser. Han ble erstattet av sin nære venn Peter Mulgrew, som omkom da flyet kræsjet på Mount Erebus. Hillary var med i valgkampen på New Zealand i 1975, som et medlem av «Citizens for Rowling»-kampanjen. Hans involvering i denne kampanjen ble sett som et forspill til utnevningen av han som generalguvernør, men posisjonen ble istedet gitt til Keith Holyoake i 1977. Men i 1985 ble Hillary utnevnt som High Commissioner (ambassadør) til India, Nepal og Bangladesh, og tilbrakte fire og et halvt år ved ambassaden i New Delhi. I 1985 reiste han sammen med Neil Armstrong i et lite tomotors skifly over den Arktiske Hav og landet på Nordpolen. Han ble dermed den første mann som har stått på begge polene og på toppen av Everest. I januar 2007 reiste Hillary til Antarktis for å minne 50-års jubileumet til Scott-basen. Han fløy til stasjonen 18. januar 2007 med en delegasjon som inkluderte statsministeren. Mens han var der oppfordret han den britiske regjeringen om å bidra mere penger til vedlikeholdet av hyttene til Scott og Shackleton. På en tur 22. april 2007 til Katmandu fikk Hillary et slag. Der var ingen kommentarer rundt hans sykdom, og han mottok ikke medisinsk behandling i Nepal. Han ble lagt inn på sykehus da han returnerte til New Zealand. Offentlig anerkjennelse. Hillary ble utnevnt til "Knight Commander" av ordenen Order of the British Empire 16. juli 1953, tildelt Order of New Zealand i 1987 og ble utnevnt til ridder av Hosebåndordenen 23. april 1995. Forskjellige gater, skoler og organisasjoner rundt omkring i New Zealand og utenlands er oppkalt etter han. I 1992 dukket Hillarys ansikt opp på en nyere 5 dollar-seddel; Hillary var den eneste levende fra New Zealand til å være på en seddel. For å markere 50-års jubileumet av den første vellykkede klatringen av Everest, ga den nepalske regjeringen Hillary et æresstatsborgerskap ved en spesiell feiring i Katmandu. Han var den første utlending som mottok en slik ære fra Nepal. En bronsestatue av Hillary ble plassert utenfor The Hermitage hotel ved Mt Cook-landsbyen i New Zealand i 2003. Den nepalske regjeringen bestemte i februar 2008 å oppkalle flyplassen i Lukla etter Hillary og hans sherpa. Den heter nå Tenzing-Hillary Airport minne om både Tenzing Norgay og Hillary Famileliv. Hillary gifter seg med Louise Mary Rose 3. september 1953, like etter å ha kommet tilbake fra Everest. Som en beskjeden mann, stolte han på sin fremtidige svigermor for å fri på hans vegne. De hadde tre barn sammen: Peter (1954), Sarah (1955) og Belinda (1959). I 1975 underveis for å slutte seg til Hillary i landsbyen Phaphlu, der han hjalp til med å bygge et sykehus ble konen Louise og datteren Belinda drept i et flykræsj nær flyplassen i Katmandu like etter avgang. Hillary gifter seg etterhvert med June Mulgrew, enken etter sin nære venn Peter Mulgrew, 21. desember 1989 Hans sønn Peter Hillary har også blitt en klatrer, og kom til toppen av Everest i 1990. I april 2003 klatret Peter og Jamling Tenzing Norgay (sønn av Tenzing) opp Everest som del av 50-års jubileumsfeiringen. Hillary har seks barnebarn, inklusive Amelia Hillary som også er involvert i Hillarys arbeide i Himalaya. Filantropi. Han dedikerte alt av sin tid på å hjelp Sherpa-folket i Nepal gjennom Himalaya-fondet, som han grunnla og som han hadde gitt så masse av sin tid og energi. Gjennom sine anstrengelser, ble det bygget flere skoler og sykehus i den avsidesliggende regionen av Himalaya. Han var ærespresident av American Himalayan Foundation, en amerikansk non-profit organisasjon som arbeidet for å forbedre ekologien og leve-forholdene i Himalaya. Hillary snakket avogtil om sin misnøye ved dagens klatrere. Han kritiserte spesifikt landsmannenn Mark Inglis og 40 andre som, i ulike grupper, forlot den britiske klatreren David Sharp for å dø i mai 2006. Han sa: «"I think the whole attitude towards climbing Mount Everest has become rather horrifying. The people just want to get to the top, it was wrong if there was a man suffering altitude problems and was huddled under a rock, just to lift your hat, say good morning and pass on by"» Han sa også til avisen "New Zealand Herald" at han var rystet over den ufølsomme holdningen til dagens klatrere: «"They don’t give a damn for anybody else who may be in distress and it doesn’t impress me at all that they leave someone lying under a rock to die"» Død. Edmund Hillary døde ved Auckland City Hospital ca 9 am (New Zealand-tid) av hjerteslag 11. januar 2008 i en alder av 88 år. Hillarys død ble annonsert av New Zealands statsminister Helen Clark klokken 11.20 (New Zealand-tid) i en uttalelse der hun sa at dette dødsfallet var «et stort tap for New Zealand». Hans død ble markert ved at flaggene ved Parlamentet i New Zealand, ved Auckland Harbour Bridge og ved Scott Base i Antarctica alle ble senket på halv stang. Han var på sykehus da han døde, men en trodde at han skulle komme hjem den dagen han døde, i følge hans familie. Hillary vil få en statsbegravelse av den newzealandske staten. Karl Dönitz. Karl Dönitz (født 16. september 1891 i Grünau, død 24. desember 1980) var den siste storadmiral i den tyske marine og den fjerde og siste presidenten i det tredje riket. Han ble født i Grünau utenfor Berlin, og gikk inn i den tyske marinen i 1910. Han deltok under første verdenskrig frem til han ble tatt som krigsfange av britene. Under andre verdenskrig var han storadmiral og sjef for det tyske ubåtvåpenet. 31. januar 1943 overtok han kommandoen over den tyske krigsmarinen etter Erich Raeder. Han mistet begge sønnene sine, Klaus og Peter, i sjøkrigen. Etter Hitlers død ble den partiløse Dönitz 30. april 1945 Tysklands president, med greve Lutz Schwerin von Krosigk som rikskansler, fra 1. mai 1945 til 23. mai 1945. Den 7. mai gav han general Alfred Jodl tillatelse til å kapitulere betingelsesløst. Regjeringen Dönitz ble tatt til fange av britene i Flensburg den 23. mai. I de siste dagene av krigen var regjeringens myndighetsområde i praksis begrenset til et lite område på 14 kvadratkilometer. Under Nürnbergprosessen ble Dönitz dømt til 10 års fengsel, blant annet for å ha gitt ordre til og organisert en uinnskrenket ubåtkrig. Ettersom Dönitz ikke hadde gjort noe som ikke også hans allierte motstandere, som ikke ble tiltalt, hadde gjort, var det mange allierte offiserer som protesterte mot rettsforfølgelsen av Dönitz og som sendte ham støtteerklæringer. Dönitz satt i Spandau-fengselet til 1956. Han bosatte seg deretter i en landsby nær Hamburg, hvor han skrev to memoarbøker. Dönitz var absoutt uten anger når det gjaldt sin rolle i den annen verdenskrig. siden han fullt og fast trodde at ingen ville respektere en som kompromisser i forhold til sin tro eller plikt mot nasjonen på noen måte, uansett om det er i liten eller stor skala. Om sin overbevisning skriver Dönitz (i en kommentar til Himmlers fredsforhandlinger) Dönitz døde julaften 1980 i Aumühle og ble begravet 6. januar året etter. Ved den store begravelsen ble han hedret av en rekke utenlandske marineoffiserer og tidligere fiender. Dönitzs forhold til jøder og nazisme. Til tross for sine påstander etter krigen ble Dönitz under krigen sett på som en tilhenger av nazismen. Flere marineoffiserer omtalte ham som «nært knyttet til Hitler og nazideologien.» Ved en anledning gikk han så langt at han skrøt av Hitlers menneskelighet. Ved en annen anledning, da han talte til Hitlerjugend-medlemmer på det som ble kalt «en upassende måte», fikk han tilnavnet "Hitlerjugend Dönitz". Han nektet å hjelpe Albert Speer med å stoppe den brente jord-politikken Hitler beordret og er også sitert slik: «i forhold til Hitler er vi alle null. Alle som tror de kan være bedre enn Føreren er dumme.» Flere antisemittiske utsagn fra hans side er kjent. Da Sverige under den annen verdenskrig stengte sine havområder for Tyskland beskyldte han «internasjonal jødisk kapital» for å stå bak. I august 1944 erklærte han: «Jeg ville heller spise møkk enn å se mine barnebarn vokse opp i den skitne og giftige jødiske atmosfæren.» På Tyske Helters dag (12. mars) 1944 sa Dönitz at uten Adolf Hitler ville Tyskland vært omgitt av «jødisk gift» og at landet ville vært ødelagt uten nasjonalsosialisme. Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at utsagnet om jødisk gift gjaldt «utholdenheten, kraften til å utholde, til folket, som det var sammensatt, kunne bedre bli bevart enn om det var jødiske elementer i nasjonen». Til å begynne med slo han fast: «Jeg kunne forestille meg at det ville være svært vanskelig for befolkningen i byene å holde ut under de voldsomme bombeangrepene hvis en slik innflytelse ble tillatt å fungere.» Forfatteren Erich Zillmer hevder at ideologisk sett var Dönitz anti-marxist og antisemitt. Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at han ikke visste om Holocaust og erklærte at ingen av «hans menn» tenkte på vold mot jøder. Dönitz fortalte Leon Goldensohn, en amerikansk psykiater i Nürnberg:«Jeg hadde aldri noen ide om hendelsene når det gjaldt jøder. Hitler sa hver mann skulle ta seg av sine saker og mine saker var ubåter og marinen». Til Goldensohn fortalte også Dönitz om sin støtte for admiral Bernhard Rogge, som var av jødisk herkomst og som NSDAP hadde startet en forfølgelse av. Angelo Sodano. Angelo Sodano (født 23. november 1927 i Isola d'Asti, Piemonte, Italia) er dekanus for kardinalskollegiet i Den katolske kirke, og dermed den fremste blant kardinalene. Han var kardinalstatssekretær fra 1991 til 2006 under Johannes Paul II og Benedikt XVI. Liv. Han er det andre av seks barn. Faren satt tre perioder i det italienske parlamentet. Flere andre familiemedlemmer har også hatt høye embeter både i Den katolske kirke og i den italienske staten. Han studerte filosofi og teologi ved seminaret i Asti, og tok deretter en doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet Gregoriana og en doktorgrad i kirkerett ved Det pavelige Lateranuniversitetet. Sodano ble ordinert til prest 23. september 1950 i Asti. Årene 1950–59 var han engasjert i pastoral virksomhet i bispedømmet Asti, og underviste ved seminaret. I 1959 ble han kalt til Vatikanet for å arbeide i Statssekretariatet. Denne avdelingen fyller tilnærmet samme funksjon som en regjering i andre land. Han studerte ved Vatikanets diplomatskole, og gjorde deretter tjeneste ved nuntiaturene i Ecuador, Uruguay og Chile. 16. juni 1962 fikk han tittelen monsignore, og 21. juni 1963 ble han oppgradert til den høyere monsignore-graden pavelig kapellan. Fra 1968 til 1977 var han tilknyttet "Rådet for Kirkens offentlige anliggender", noe som tilsvarer utenriksdepartementet i andre stater. 30. november 1977 ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Nova di Cesare og nuntius i Chile av pave Paul VI. Han mottok den biskoppelige ordinasjon 15. januar 1978, i Asti. Under sin tid i Chile bidro han blant annet til den vellykkede meglingen i en grensetvist mellom Chile og Argentina. Hans rolle i Chile har også blitt kritisert, fordi han bidro til å svekke den delen av Den katolske kirke som var negativ til Augusto Pinochets diktatur ved å sørge for utnevnelser av konservative biskoper. Senere, da Pinochet satt i husarrest i Storbritannia, sendte han en personlig anmodning til den britiske regjeringen om å la den tidligere statssjefen få reise hjem til Chile istedenfor å bli utlevert til Spania. 23. mai 1988 ble han hentet tilbake til sin gamle stilling i Roma. I 1989 ble den romerske kurie omorganisert, og han ble sekretær for "Statssekretatiatets seksjon for relasjonene med statene". Mens han hadde denne stillingen var han blant annet Vatikanets representant til utenriksministermøtene i Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). 1. desember 1990 ble han utnevnt til pro-statssekretær. 28. juni 1991 ble han kreert til kardinalprest av pave Johannes Paul II. Dagen etter ble han utnevnt til kardinalstatssekretær av paven. Dette er det høyeste administrative embete i Den katolske kirke nest etter paveembetet. Han var også medlem av Troskongregasjonen, Bispekongregasjonen, Kongregasjonen for østkirkene, Den pavelige kommisjonen for Vatikanstaten og Den pavelige kommisjonen for IOR (Vatikanstatens nasjonalbank. Han har en rekke ganger vært utsendt som pavelig legat. 10. januar ble han utnevnt til kardinalbiskop av Albano. Den 23. november 2002 fylte han 75 år, hvilket normalt er pensjonsalder for katolske biskoper og kardinaler, men Johannes Paul II ba ham om å fortsette som statssekretær. Den 30. november samme år ble han valgt til visedekanus i kardinalskollegiet; han etterfulgte da Joseph Ratzinger, som ble valgt til dekanus ved samme anledning. Som statssekretær ble han automatisk regnet med blant de fremste kandidatene ved pavevalget i 2005, selv om det er sjelden at statssekretæren faktisk har blitt valgt. Han ble ikke innen Den katolske kirke regnet for å være "papabile" (ha mulighet til å bli valgt som pave), men figurerte allikevel i enkelte lister over sterke kandidater foran valget. Han vil trolig være for gammel ved neste konklave, hvis han fremdeles lever. Da Ratzinger ble valgt til pave var Sodanos oppgave, som visedekanus, å spørre ham om han aksepterte pavevalget. Han fikk også de andre oppgavene i forbindelse med innsettelsen av paven som normalt tilkommer dekanus. Kardinalbiskopene valgte Sodano til ny dekanus, og valget ble akseptert av Benedikt XVI den 30. april 2005. Han ble dermed også kardinabiskop av Ostia. Benedikt XVI gjenutnevnte ham også til kardinalstaatsekretær. Han ble den første person siden 1828 som var både dekanus og kardinalstatssekretær. Den siste som hadde begge disse vervene var kardinal Giulio Maria della Somaglia. Gerhard von Scharnhorst. Gerhard Johann David von Scharnhorst (født 12. november 1755 i Bordenau, i dag Neustadt am Rübenberge, død 28. juni 1813 i Prag) var en prøyssisk general og politiker, kjent for sitt forfatterskap, sine banebrytende hærreformer og sitt lederskap under Napoleonskrigene. Liv og verk. Scharnhorst var under kong Fredrik Vilhelm III fra 1808 til 1810 prøyssisk krigsminister. I 1813 ble han første generalkvartermester i Blüchers schlesiske armé. I slaget ved Größgörschen den 2. mai 1813 ble Scharnhorst så sterkt skadet, at han døde få uker senere. Sammen med August Graf Neidhardt von Gneisenau reformerte han det prøyssiske militærvesen avgjørende gjennom innføringen av reservistsystemet, som sterkt øket antallet tilgjengelige soldater. Han ledet videre den første prøyssiske generalstaben. Han avskaffet bl.a. også prylestraffen i hæren i 1807. Hans grav befinner seg på Invalidenfriedhof i Berlin. Han ble adlet i 1804. Forskjellig. Etter Scharnhorst ble flere skip og en orden oppkalt. Laiv. Et bilde fra en tysk laiv hvor spillerne har stilt opp i kostymer ute i skogen. Laiv eller levende rollespill er en form for improvisert teater eller rollespill der deltakerne får utdelt gitte roller i en konstruert eller arrangert «virkelighet» og fritt spiller disse utkledt i passende drakter. Betegnelsen "laiv" er er en fornorskning av ordet «live» i det britiske uttrykket "live role-playing" (LRP), (eventuelt det amerikanske "live-action role-playing" (LARP)). Betegnelsen "live" benyttes også, særlig i trøndelagsområdet. En laiv kjennetegnes av at en rekke spillere samles i et avgrenset tidsrom der de spiller roller i avgrensede omgivelser. Deltakerne forholder seg til hverandre gjennom et miljø bestående av status-hierarkier, familie og venne-relasjoner. Rollene spilles på en bakgrunn av tidsriktige holdninger i forhold til virkelighetsoppfatning – av for eksempel filosofisk, politisk, religiøs eller eventuelt magisk art. Det er vanlig (men ikke nødvendig) å avklare rammene for både rollene, samspillet og miljøet før spillet starter. Poenget med laiv er spillerens egen opplevelse. Det kan sammenlignes med å leve ut en film sammen med alle aktørene i filmen, der alle blir hovedroller, eller å kunne klatre inn i et kunstverk og bli en integrert del av verket, der kunstopplevelsen, tolkningen og utøvelsen smelter sammen til et dynamisk hele. Ofte er rollene og miljøet beskrevet av spillets arrangører («intrigeledere», «forfattere») men etter spillets start trer arrangørene vanligvis i bakgrunnen, og spillets videre utvikling følger først og fremst fra spillernes improvisasjon. Til forskjell fra teater foregår laiv uten manus eller publikum. Til forskjell fra «bord»-rollespill, (som Dungeons & Dragons, Fabula eller Draug), spilles laiv ofte med en svak eller ikke-eksisterende spilleder, (men det finnes unntak fra dette), og bruker bevegelse, tale, kroppspråk, lukt og alle mulige sanselige input, kroppskontakt, kostymer og scenografi, arkitektur og tradisjonelle kulturuttrykk (musikk, dans, eventyrfortelling, skulpturer), for å skape spillets miljø og roller. I Norge finnes det frivillig baserte laivforeninger og arrangørgrupper i de fleste større byer. Disse tilhører som regel et uformelt nettverk av aktive «laivere». Laiv arrangeres også i andre sammenhenger, blant annet i næringslivet (som «kick-offs» og «team-trening»), på skoler og av frivillige organisasjoner (med pedagogisk hensikt), og ved kunstinstitusjoner som "happenings" innenfor performancetradisjonen av den moderne kunst-scenen. Fantasymiljøer, som Tolkiens "Ringenes Herre", er den mest kjente settingen for norske laiv, men over halvparten av alle laiver i f.eks. 2007 foregikk i andre sjangre og miljøer – blant annet fremtidsmiljøer, mordmysterier, historisk gjenskapning, samtidsspill og absurde eller surrealistiske miljøer. Også innenfor fantasy er det et stort mangfold av miljøer og mulige opplevelser. Nordisk laiv skiller seg på mange måter fra amerikansk og britisk laiv. Blant de viktigste forskjellene er at nordisk laiv legger langt mindre vekt på spillregler enn angloamerikansk laiv, og at nordisk laiv som regel prioriterer miljø og rollespill over slåsskamp og «action» og ofte vektlegger innlevelse og uavbrutt rollespill. Nordiske laivere betegnes også ved at de har tilknytning til relaterte miljøer som metal/goth/synth-musikk, arrangører av større studenthendelser, folkemusikkmiljøer, vikingmiljøer, teatersportsmiljøer, dataspill, film og tv-produksjon og ikke minst historiske studier, sosialantropologi og journalistikk. Historie. Selv om laiv er et relativt nytt fenomen, har det eksistert mange lignende former opp gjennom historien – blant annet i form av det greske urteateret, hoffspill fra 1700-tallet, "Commedia del'Arte", Reenactment, Society of Creative Anachronism og ulike former for improvisert teater. Eksperimentelle teaterformer, som «environmental theatre» og noen typer «interaktivt teater», har såpass mye til felles med laiv at det bare er konteksten som skiller dem fra hverandre. Aktiviteten laiv har ingen offisiell start-dato, men ble oppfunnet mange forskjellige steder uavhengig av hverandre. Det som binder de forskjellige laiv-tradisjonene sammen, og skiller dem fra eksperimentelt teater, er at laiv-tradisjonene alle ble startet med inspirasjon i bordrollespill. Det tok ofte år før de forskjellige utøvergruppene ble klar over at de ikke var de eneste som drev med laiv. I USA ble den første registrerte laiven avholdt i 1977, i Storbritannia i 1982. De første norske laivene ble avholdt, uavhengig av hverandre, i Oslo og Trondheim i 1989. Utstyr. Deltakere på laiv må ha klær og utstyr som passer inn i den genren laiven er satt i. I en middelalder/fantasy-setting er det normalt å utstyre seg med våpen laget av lateks og skumgummi, for å unngå reelle skader i simulert kamp. Våpen kommer i mange former og fasonger, og det finnes en rekke produsenter. I disse settingene er det heller ikke uvanlig å bære rustning. Til forskjell fra teater, der skuespillerne kun skal bruke kostymene på en scene i korte perioder av gangen, bruker laivdeltakerne kostymene sine til normale gjøremål over lang tid. Det er dermed forholdsvis normalt å lage klær ment til å brukes heller enn kostymer. Klærne skal bygge opp under settingen laiven er i, på samme måte som teater- og filmkostymer bygger opp under settingen stykket er lagt til. Det stilles forskjellige krav til kostymer, avhengig av laiven. Noen har ganske høye krav til autentisitet eller gjennomføring, andre har ganske lave krav. Laivteori. Det er i liten grad utført akademisk forskning på laiv, men det finnes likevel mye teori skrevet av aktive laivutøvere. Tekstene er i hovedsak publisert på diverse nettbaserte diskusjonsfora men også på private nettsider. I forbindelse med den nordiske laivkonferansen Knutepunkt har det ved flere anledninger blitt utgitt en samling laivteoretiske tekster i form av en bok eller hefte, på norsk kalt «Knuteboka». Noen av disse finnes i elektronisk versjon (se litteraturliste under). Akademisk arbeid. Geir-Tore Brenne leverte i 2005 en hovedfagsoppgave ved Institutt for Sosiologi og samfunnsgeografi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo, med tittel «Making and maintaining frames - A study of metacommunication in laiv play». Oppgaven er tilgjengelig på nett. Mads Wiel. Mads Wiel (født 1791 i Fredrikshald, død 1835) var handelsmann og industrigründer. Mads Wiels far var en velstående kjøpmann, skogeier, trelasthandler, sagbrukeier og skipsreder, og sønnen arvet en omfattende forretningvirksomhet bare 16 år gammel: en stor bygård, løkker, sjøbu, arbeiderbrakker og mindre husværer, lastetomter, sagbruk, møller, gårder og to skip, samt et repslageri og et tobakkspinneri. I 1812 dro Mads Wiel til København. Der fikk han høre at det gjeldende importforbudet på bomull skulle oppheves. Straks etter kontaktet han mekanikeren og industrispionen Charles Axel Nordberg og bestilte et komplett bomullspinneri og noen vevemaskiner. I 1814 forsøkte Wiel å frakte maskineriet til Norge med sitt eget skip, men skipet og lasten ble konfiskert av svenskene. Først i 1815 kom produksjonen ved bomullsspinneriet i Tistedal/Tistedalen i gang, men da også med kongelig privilegium fra den nye unionskongen i Sverige. Spinneriet blir regnet som den første mekaniske industrivirksomheten i Norge. De første årene ble maskinen drevet med mekanisk kraftoverføring fra Tistafossen. Senere ble det elektrifisert. Spinneriet ble lagt ned i 1971. Wiel tjente aldri mye penger på industriproduksjonen. Markedet var ennå ikke modent for industriprodukter, og driften lå ofte ned i de første årene. Seiner Majestät Schiff. Forkortelsen S.M.S. eller SMS står for Seiner Majestät Schiff og ble benyttet om skip i den keiserlige tyske marine og i Østerrike-Ungarns marine. Kan sammenliknes med det britiske HMS (His/Her Majesty's Ship) og det norske KNM. KNM. KNM er forkortelse for Kongelig Norsk Marine og betegnet enheter tilhørende Marinen. Prefikset «KNM» foran fartøynavn ble først tatt i bruk i 1946. KNM «Harald Hårfagre» er f.eks. Marinens øvingsavdeling på Madla, mens KNM «Skjold» er navn på Marinens første missiltorpedobåt i Skjold-klassen. Når norske marinefartøyer skal omtales på engelsk, blir prefikset HNoMS brukt. Det står for His Norwegian Majesty's Ship. Når H.K.H. Prinsesse Ingrid Alexandra blir regjerende dronning, vil det automatisk stå for Her Norwegian Majesty's Ship. Fra 1. januar 2002 er Marinen og Kystartilleriet slått sammen og etablert under navnet Kysteskadren i Sjøforsvaret. Forkortelsen KNM har imidlertid overlevd omstillingsprosessene. I Kystvakten blir prefikset KV brukt. Det står for Kongelig Vakttjeneste. Når norske kystvaktskip skal omtales på engelsk blir prefikset NoCGV brukt. Det står for Norwegian Coast Guard Vessel. Våler. Våler er navnet på to kommuner i Norge. ABBA. ABBA var en svensk popgruppe som var aktiv mellom 1972 og 1982. Gruppen er den mest suksessrike som noensinne har sprunget ut fra de skandinaviske land. The Beatles er eneste pop- og rockgruppe som har solgt flere musikkalbum enn ABBA, som ifølge plateselskapet Universal Music har nådd et salgstall på over 360 millioner. Historie. ABBA ble dannet i 1972 av Agnetha Fältskog, Björn Ulvaeus, Benny Andersson og Anni-Frid Lyngstad (nå prinsesse Reuss). Gruppens navn ble dannet av forbokstavene i fornavnet på medlemmene. ABBA ble verdenskjent da de vant Eurovision Song Contest i 1974 med sangen «Waterloo». I tillegg til de fire medvirket på bassgitar på samtlige album. De var tidlig ute med å ta musikkvideo-formatet på alvor, og produserte promotionfilmer som inneholdt mer enn bare miming. ABBA er kjent gjennom et store antall hits og for godt gjennomarbeidede studioproduksjoner. Gruppen var inspirert av Phil Spectors innspillingsteknikk «Wall of Sound», som de tilpasset sitt eget lydbilde og innarbeidet som varemerke. Blant ABBAs største hits var «Dancing Queen», «The Winner Takes It All», «SOS», «Mamma Mia», «Take A Chance On Me», «The Name Of The Game», «Super Trouper», «Money Money Money», «Fernando», «Knowing Me Knowing You», «Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)», «Thank You For The Music» og «Waterloo». De merket relativt raskt en økende interesse for sin musikk i Latin-Amerika, og valgte derfor å gjøre en parallell innspilling av «Chiquitita» på spansk, noe som også resulterte i et stort gjennombrudd der. Responsen fra Latin-Amerika førte også til at de satte igang plateprosjektet "Gracias por la mùsica", med nyinnspillinger av alle deres største hits så langt. På denne platen ble Michael B. Tretow satt inn som produsent, ettersom Benny Andersson og Björn Ulvaeus allerede var blitt for opptatt med å skrive nye låter til albumet "Super Trouper". Deres neste album ble en salgsuksess i Japan, og ledet til gruppens kommersielle suksess der. På alle album som ABBA senere ga ut i Latin-Amerika la de inn spanskspråklige versjoner av minst én av sangene. «Gracias por la mùsica» ble gjenutgitt på 1990-tallet under navnet "ABBA Oro", og var også inkludert sangene fra "Super Trouper" og "The Visitors". Som musikalsk fenomen. Sjangermessig kunne ABBA kanskje stilles i bås med hitmakere som f.eks. de samtidige Middle of the Road og Baccara. Slik som så ofte før når det kom til musikalsk smak var det i sær jentene som fant størst glede i melodiøs pop (eller såkalt bubblegum). Jenter har nok vært mer opptatt av feststemning og det dansbare, mens guttene gjerne dyrket gitarhelter og ble utagerende gjennom å spille luftgitar ut i de sene timer. Som et treffende tidsbilde skriver journalist Asbjørn Bakke i "Aftenposten": «Mens storebrødrene digget ballederocken til Led Zeppelin og lillebrødrene lærte å banne på engelsk av Sex Pistols, var søstrene dancing queens sammen med ABBA.» For datidens radikale som dyrket progrock og tungrock entusiastene var ABBA mer provoserende enn punkrocken. Det var til og med vanskelig å forsone seg med at småjentene med krølltenger kunne dyrke en slik høy glamourfaktor, discorytmer og gladmusikk som var ABBAs kjennemerke. De mannlige medlemmene hadde begge en respektabel bakgrunn i populærmusikken på 1960-tallet, Benny i rockegruppa The Hep Stars og Björn i visegruppa Hootenanny Singers, mens de kvinnelige artistene var ukjente for det skandinaviske konsertpublikum: «Hva var mer foraktelig enn voksne damer som svinset halvkeitete rundt i corny, glinsende superlårkorte plagg og hadde det irriterende gøy på scenen. Agnetha og Anni-Frid var jomfruelige popbabes, da var rundt 30 år. I 1975, året etter at ABBA vant Melodi Grand Prix og finalen var lagt til Stockholm ble det arrangert en stor motfestival med flere av de største, radikale og alternative rockeartistene Sverige kunne by på. Likevel skulle tiden vise seg at ABBA-musikken hadde kvaliteter som kun har ført til stigende popularitet. Fengende orkestrering, fremfor alt gode komposisjoner og tett flerstemt sang har også ført til at andre artister har vist sin ære til ABBA. Da Björn og Benny entret scenen under en U2-konsert i Stockholm i 1992 bøyde Bono seg i ærbødighet og uttalte: «We are not worthy», mens Madonna så sent som i 2007 ga tributt til ABBA gjennom å opptre i «Dancing Queen»-kostyme. Andre personer knyttet som var nært knyttet til ABBA var produsenten Stikkan Anderson, lydtekniker Michael B. Tretow og arrangør Anders Eljas. Generalfeltmarskalk. Marskalk­stav for general­felt­marskalk von Richthofen Generalfeltmarskalk (tysk "Generalfeldmarschall", forkortet GFM) var den høyeste militære graden i den tyske, prøyssiske, saksiske og østerriksk-ungarske hæren. Den ble kun tildelt aktive offiserer i krig. I motsetning til andre offiserer, var generalfeltmarskalker politisk utnevnt. Graden hadde flere privilegier, bl.a. permanent eskorte. I 1870 ble prins Friedrich Karl og kronprins Friedrich Wilhelm de første prøyssiske prinsene som ble utnevnt til generalfeltmarskalker. I 1854 hadde graden generaloberst blitt innført for å bli tildelt prins Wilhelm i fredstid; dette var en grad med de samme privilegiene, men formelt lavere rangert. Den tilsvarende graden i marinen var storadmiral. Disse gradene er ikke blitt anvendt siden andre verdenskrig, og de høyeste gradene i den tyske hæren og marinen idag er general og admiral. Graden som generalfeltmarskalk eksisterte i kurfyrstendømmet og kongeriket Sachsen uavhengig av Preussen inntil sistnevnte ble en del av det republikanske Tyskland i 1918. Under følger en liste over alle generalfeltmarskalker, sortert etter deres land og utnevnelsestidspunkt. Tyskland (1936-1945). - (L) = tilhørende Luftwaffe - Christian X av Danmark. Christian X i sitt frimurerutstyr i Den Danske Frimurerordens stamhus. Christian X (født 26. september 1870, død 20. april 1947) var Danmarks konge fra 1912 til 1947. Han ble døpt "Christian Carl Frederik Albert Alexander Vilhelm". Christian X var eldste sønn av Frederik VIII og dronning Lovisa og tilhørte fyrstehuset Glücksburg. Han var den eldre broren til kong Haakon VII av Norge. Christian X ble født på Charlottenlund slott, som førstefødte sønn av Frederik VIII og dronning Lovisa. Han ble student i 1889, som den første danske konge. Han tok en offisersutdannelse i livgarden, deretter tjenestegjorde han ved forskjellige regimenter. Han ble utnevnt til generalmajor i 1908 og ble kronprins i 1906, da hans far, Frederik VIII ble konge. Christian X giftet seg i 1898 i Cannes med Alexandrine av Mecklenburg-Schwerin, datter av storhertug Fredrik Franz III og storfyrstinne Anastasia Mikhailovna av Russland. De fikk sønnene Frederik (Frederik IX) den 11. mars 1899 og Knud den 27. juli 1900. Konge av Danmark og Island. I 1912 etterfulgte Christian X sin far, Frederik VIII som konge. Som en noe autoritær person og et statsoverhode som sterkt understreket betydningen av kongelig verdighet og makt i en tidsalder av voksende demokrati, syntes ikke Christian X egnet for popularitet. Ved første verdenskrigs utbrudd i 1914 gikk Christian X sammen med sin regjering inn for at Danmark skulle føre en nøytralitetspolitikk. Han deltok i perioden 18. – 19. desember 1914 i det såkalte «trekongermøte» i Malmö med kong Haakon VII av Norge og kong Gustav V av Sverige (Christians mors fetter) for å drøfte de nordiske landenes nøytralitet. Det lyktes kongen og hans regjering å holde Danmark utenfor første verdenskrig, bl.a. ved å minelegge den danske kysten i 1914. Påskekrisen i 1920. Da første verdenskrig i 1918 endte med tysk nederlag, oppsto muligheten for å få Sønderjylland gjenforent med Danmark. Kongens ønske var at den nye grensen skulle gå ved Slien (tysk: Schlee), men ved folkeavstemningen den 14. mars 1920 stemte et flertall i Midtre Slesvig for å forbli tysk. En del nasjonalister mente at grensen i hvert fall burde ha gått sør for den tradisjonelt danske byen, Flensborg (tysk: Flensburg). I selve Flensburg var det flertall for dansk tilhørighet, men i hele den sørligste delen av Sør-Slesvig var det 75 % av innbyggerne som hadde stemt for tysk tilhørighet. Rigsdagen var derfor splittet. Den radikale regjeringen under C. Th. Zahle var imot å innlemme Flensburg. Etterhvert viste stemmegivningen at 70 var for og 70 i mot. Det fikk kongen til å sparke Zahle-regjeringen. Istedet utnevnte han en ny, under ledelse av kongens advokat Otto Liebe. Dette ble oppfattet av mange som grunnlovsstridig, og fagbevegelsen, LO, besluttet dermed å gå til generalstreik, mens andre grupper krevde at man skulle avskaffe monarkiet og innføre republikk. Påskedagen, den 4. april 1920, bøyde kongen seg for presset, og sparket Liebe og utnevnte et forretningsministerium som fikk i oppgave å utskrive folketingsvalg. Kuppet gjorde Christian X temmelig upopulær i en periode, men med tiden gikk det i glemmeboken. Ved gjenforeningen med (Nord-Slesvig) ble Christian X igjen det nasjonale samlingspunktet, da han den 10. juli 1920 red over grensen ved Taps på en hvit hest og deretter møtte sønderjyder på Dybbøl og sydslesvigene ved Kruså. Okkupasjonstiden. a> ble kongens daglige rideturer gjennom Københavns gater et symbol på dansk suverenitet. Bildet er tatt fra hans 70-årsdag den 14. mai 1940. Legg merke til at han ikke er ledsaget av livvakter Etter Tysklands okkupasjon av Danmark 9. april 1940, ble kongen værende igjen i landet og ble et nasjonalt samlingspunkt. Han oppfordret danskene til å opptre verdig ovenfor tyskerne. Den rollen kongen hadde spilt under påskekrisen i 1920 hadde sterkt redusert hans popularitet, men hans åpenbare forakt for den tyske okkupasjonsmakten, sine daglige rideturer i København og senere «telegramkrisen» i 1942 gjorde ham igjen populær som symbol på "danskhet". I forbindelse med kongens 72-års fødselsdag oppsto en alvorlig krise i det «dansk-tyske forholdet». Hitler sendte et lykkeønsketelegram til kongen, som han lakonisk besvarte med «"Min bedste tak"». Hitler ble rasende, og det endte med at tyskerne stilte krav om en mer tyskvennlig regjering under ledelse av daværende utenriksminister Erik Scavenius. Fra dansk side var man nødt til å akseptere dette for å kunne forhindre en fullstendig tysk overtakelse av landet. Men allerede i 1943 overtok allikevel den tyske okkupasjonsmakten fullstendig kontroll over Danmark. Etter at kong Christian X kom til skade etter å ha falt av hesten, overtok kronprins Frederik forhandlingene. Om kvelden den 4. mai 1945 kom frigjøringbudskapet over BBC, etter at de tyske styrkene i Nederland, nordvest-Tyskland og Danmark hadde kapitulert til Bernhard Montgomery. Dagen etter holdt kongen en radiotale til det danske folket og 9. mai talte han til "rigsdagen", hvor han siterte Grundtvigs strofer: «Guds fred med dem, der bløde af dybe hjertesår, græder den gamle konge og hele Danmark med ham.» Død. Christian X døde den 20. april 1947 på Amalienborg. Han ble gravlagt i Glücksburgernes kapell i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sin sønn Frederik IX som konge av Danmark. For å anerkjenne hans symbolske betydning under andre verdenskrig, ble et av armbåndene som ble brukt av medlemmene av den danske motstandsbevegelsen plassert på kisten hans på hans "castrum doloris". Blant Christian Xs ordener var også Storkorset med kjede av St. Olavs Orden, tildelt 1909. Ulm. Ulm er en kretsfri by i den tyske delstaten Baden-Württemberg ved elven Donau. Byen har i overkant av 100 000 innbyggere, sammen med nabobyen Neu-Ulm på den andre siden av elven er det ca. 165 000. Neu-Ulm ligger allerede i delstaten Bayern. Geografi. Ulm ligger hvor elvene Blau og Iller renner ut i Donau i en høyde av 479 moh. De fleste delene av byen, inkludert gamlebyen, ligger på den venstre bredden av Donau, bare distriktene Wiblingen, Gögglingen, Donaustetten og Unterweiler ligger på høyre bredde. På høyde med gamlebyen, på den andre siden av elva, ligger tvillingen Neu-Ulm i Bayern som er mindre enn Ulm. Neu-Ulm var frem til 1810 del av Ulm og har i dag i underkant av 50 000 innbyggere. Med unntak av Donau i sør er byen omgitt av skog og høyder som stiger til over 620 moh. Noen av dem er del av Schwabisk Alb. Sør for Donau slutter sletter og høyder i den nordlige grensen til Alpene som befinner seg rundt 100 km fra Ulm og er synlig fra byen på klare dager. Byen er delt inn i 18 distrikter ("Stadtteile"): Ulm-Mitte, Böfingen, Donaustetten, Donautal, Eggingen, Einsingen, Ermingen, Eselsberg, Gögglingen, Grimmelfingen, Jungingen, Lehr, Mähringen, Oststadt, Söflingen (med Harthausen), Unterweiler, Weststadt og Wiblingen. De nærmeste større byene er Augsburg og München i sydøst og Stuttgart i nordvest. På folkemunne blir Ulm kalt «Tåkerikets hovedstad». Statistikk viser derimot at solen skinner i snitt 1698 timer per år, bare slått av Freiburg. I følge undersøkelsen «Tysklands sunneste storby» og byr Ulm sine borgere de beste levevilkårene. I undersøkelsen var kriteriene luftforurensning, legedekning, sosial og økonomisk tilstand, idrettstilbud og barnehagedekning. Etter tyske forhold har byen gjennomsnittlige nedbørsmengder. Byen hadde 745 mm nedbør og en gjennomsnittstemperatur på 8°C i året mellom 1971 og 2000. Flom er som regel først og fremst det alvorligste problemet når begge elvene, Donau og Iller, samtidig fører med seg smelte- og regnvann. Varmt vær i smelteperioden kan innen en halv dag føre til kraftige oversvømmelser. Historie. Menneskelig bosetning kjennes fra tidlig neolittisk tid, ca. 5000 f.Kr.. Bosetninger fra denne tiden har blitt identifisert ved landsbyene Eggingen og Lehr som i dag er distrikter i byen. I gamlebyen er de eldste funnene datert til sen neolittisk tid. Byen ble først nevnt i 854 og fikk sine byrettigheter av keiser Fredrik Barbarossa i 1181 og ble senere riksstad. Til å begynne med skyldtes Ulms prestisje privilegiet som "Königspfalz", et sted som gav husly for middelalderske tyske konger og keisere på deres jevnlige reiser. Senere ble Ulm en by av handelsmenn og håndverkere. Et av de viktigste juridiske dokumentene fra byen, en avtale mellom patrisierne i Ulm og laugene ("Großer Schwörbrief"), dateres til 1397. Dette dokumentet ble regnet som byens konstitusjon. Byggingen av en enorm kirke, Ulmer Münster i 1377, ble finansiert av innbyggerne i Ulm og ikke av kirken. Både dokumentet og kirken viser tiltaksevnen til Ulms innbyggere i middelalderen. Ulm blomstret i de 15. og 16. århundrene, hovedsakelig på grunn av eksporten av tekstiler av høy kvalitet. Byen lå hvor viktige handelsruter krysset og strakte seg til Italia. I løpet av disse århundrene ble det reist mange viktige bygninger, men representerte også høydepunktet for kunsten i Ulm, særlig for malere og skulptører som Hans Multscher og Jörg Syrlin den eldre. Under reformasjonen ble Ulm protestantisk i 1530. Etter etableringen av nye handelsruter i kjølvannet av oppdagelsen av den nye verden i det 16. århundre og utbruddet og konsekvensene av trettiårskrigen (1618–48), begynte byen gradvis å forfalle. Den ble rundt 1700 invadert flere ganger av soldater fra Frankrike og Bayern. a> mot Hirschstraße. På grunn av den nesten totale ødeleggelsen i 1944, består denne delen av byen hovedsakelig av moderne arkitektur. I krigene som fulgte den franske revolusjon vekslet byen mellom fransk og østerriksk okkupasjon. Franskmennene ødela byens festningsverk. Den mistet i 1803 sin status som keiserlig by og ble absorbert av Bayern. I felttoget i 1805 klarte Napoleon Bonaparte å fange den invaderende østerrikske hæren til general Mack og tvang den til å overgi seg i slaget ved Ulm. Ulm ble innlemmet i kongedømmet Württemberg i 1810 og mistet sine distrikter på den andre bredden av Donau som ble kjent som Neu-Ulm (Ny Ulm). Byen fikk en festning av Det tyske forbund i midten av det 19. århundre som medførte omfattende militær bygningsverk som først og fremst var rettet mot trusselen av en fransk invasjon. Byen ble et viktig sentrum for industrialisering i det sørlige Tyskland i andre halvdel av det 19. århundre. Byens utbygde område strakte seg nå utenfor murene fra middelalderen. Byggingen av den store kirken som ble avbrutt i det 16. århundre av økonomiske årsaker, ble gjenopptatt og til slutt ferdigstilt (1844–91) i en bølge av entusiasme for middelalderen. Ulmer Münster har det høyeste kirketårnet i verden med sine 161,5 meters høyde og 753 trappesteg. Fra toppen er det av og til utsikt helt fram til Alpene. Ulm kom under NSDAPs kontroll i 1933 i likhet med alle andre tyske byer. Fra 1933 til 1935 ble det etablert en konsentrasjonsleir på Kuhberg, en av høydene rundt Ulm, primært for politiske motstandere av regimet. De rundt 500 jødene i Ulm ble først diskriminert og senere forfulgt. Deres synagoger ble revet ned etter krystallnatten i november 1938. Under andre verdenskrig ble byen sterkt skadet av allierte flyangrep. Det mest alvorlige angrepet skjedde den 17. desember 1944 og drepte 707 innbyggere og gjorde 25 000 hjemløse. Over 80% av den middelalderske bykjernen, før krigen en av de største i det sørlige Tyskland, lå i ruiner i 1945. Det meste av byen ble gjenoppbygget i den enkle stilen i 1950- og 1960-årene, men noen av de historiske landmerkene har blitt restaurert. Ulm opplevde sterk vekst i tiårene etter andre verdenskrig med etableringen av omfattende boligprosjekter og nye industrielle soner. Universitetet i Ulm ble grunnlagt i 1967, noe som viste seg å bli svært viktig for utviklingen av byen. Overgangen fra klassisk industri mot høyteknologisk sektor har særlig akselerert siden 1980-årene. Eksempler på dette er etableringen av forskningssentre for selskaper som DaimlerChrysler, Siemens og Nokia og et antall forskningsinstitutt nær universitetsområdet. Byen vokser fremdeles i dag og utgjør en dobbeltby på 170 000 innbyggere sammen med sin bayerske naboby Neu-Ulm. Byen trekker fordel av sin sentrale plassering mellom byene Stuttgart og München, både kulturelt og økonomisk. Økonomi. Byen har svært gamle handelstradisjoner som går tilbake til middelalderen. Industrihistorien startet med etableringen av en jernbanestasjon i 1850. Den viktigste sektoren er fremdeles klassisk industri (maskineri, særlig motorvogner, elektronikk, legemiddelindustri). Etableringen av Universitetet i Ulm som fokuserer på biomedisin, støttet overgangen til høyteknologisk industri i nær fobindelse med akademisk forskning, særlig etter krisen til klassisk industri i 1980-årene. FUG ("Fernwärme Ulm GmbH") driver vest i Ulm ett av de mest moderne og kraftige kraftstasjonene i Europa som drives av biomasse (60 MW effekt). Bare Freiburg har større produksjon av solenergi i Tyskland enn Ulm. Byen har en av de eldste og i dag største rettferdig handelsbutikk i Tyskland, den ble grunnlagt i 1976. Verdens største kontorbygning bygget som passivhus, det såkalte "Energon" ligger i «forskningsbyen» nær universitetsområdet. Samferdsel. Ulm ligger i krysningen av Bundesautobahn 8 som forbinder de største byene i det sørlige Tyskland, Stuttgart og München, og Bundesautobahn 7 som er en av hovedfartsårene fra det nordlige til det sørlige Europa. Byen nås dermed enkelt fra både Stuttgart (50 min) og München (90 min) som har internasjonale lufthavner som betjener Ulm-området. Ulm Hauptbahnhof, byens jernbanestasjon, er blant andre stoppested for en av de fremste toglinjene i Europa (Paris–Strasbourg–Stuttgart–Ulm–München–Wien–Budapest). Den har også direkte forbindelse til Berlin. Ulm har et offentlig kollektivtransportsystem som er basert på flere busslinjer og en sporveislinje. Parkeringsplasser for pendlere er tilgjengelig, samt parkeringsgarasjer i bykjernen. Flere av gatene i gamlebyen er gågater. Utdannelse og kultur. Universitetet i Ulm ble grunnlagt i 1967 og fokuserer på naturvitenskap, medisin, ingeniørkunst og matematikk/økonomi. Universitetet hadde 7246 studenter i 2005-06 og er dermed et av de mindre universitetene i Tyskland. Ulm har også en høgskole ("Fachhochschule") som ble grunnlagt i 1960 som en offentlig skole for ingeniørkunst. Skolen har tallrike studenter fra hele verden som del av et internasjonalt utvekslingsprogram. Inge Aicher-Scholl, Otl Aicher og Max Bill grunnla i 1953 Hochschule für Gestaltung (HfG Ulm), en designskole i bauhaustradisjonen. Denne ble lagt ned i 1968. Ulms offentlige bibliotek ("Stadtbibliothek Ulm") har over 480 000 trykte medier. Byen har et offentlig teater med drama, opera og ballett, flere små teatre og et profesjonelt filharmonisk orkester. Kardinal. thumb Kardinal er betegnelsen på en høytstående embetsmann i Den katolske kirke som i rang står rett under paven. Kardinalene danner til sammen kardinalskollegiet, som utgjør pavens råd. De blir utnevnt av paven, og nye paver velges av og blant dem. Ordet kommer fra latin "cardo" (hengsel) – hengsler holder porten på plass, men tillater samtidig at den kan svinge og dermed fungere etter sin hensikt, og kardinalene ble sett som «kirkens hengsler». Historie. Tittelen ble først gitt til enhver prest som var permanent tilknyttet en kirke. Denne betydningen har gått ut av bruk i Den katolske kirke, men er bevart i et annet tilfelle – to av de anglikanske kannikene i St Paulkatedralen i London kalles kardinaler. Den katolske kirke har beholdt spor av dette i ordningen med inkardinasjon som utviklet seg senere; dette er en fast tilknytning til et bispedømme, og ordet har samme opphav. Ordet ble allerede mot slutten av 1. århundre eller begynnelsen av 2. århundre gitt en annen betydning. Pave Evaristus (97-105) ga tittelen til sogneprestene i Roma, biskopene i området umiddelbar nærhet av Roma og til de syv diakonene i byen. På et tidlig tidspunkt ble denne rollen formalisert, slik at kardinalene dannet et kollegium. De assisterte paven i styret av kirken og etterhvert også de landområder paven var overhode for. I det 11. århundre ble alle geistlige som fungerte som rådgivere for paven gitt tittelen kardinal. Dermed begynte man også å få kardinaler som ikke egentlig var hjemmehørende i Roma, men bare var der for en periode. Særlig pave Leo IX bidro til å reformere kirkens styreform slik at kardinalskollegiet fikk et mer internasjonalt preg og dermed ble mer representativt for hele kirken. Man begynte også å utnevne biskoper som hadde tilhold utenfor Roma, og som forble i sine bispedømmer. I 1059 ga pave Nikolas II en ny lov som gjorde kardinaler til de eneste som hadde stemmerett ved pavevalg. Dette ble bekreftet av Tredje Laterankonsil (1179), som også forbød andre å være tilstede under pavevalg. Det ble krevd 2/3 flertall for å velge en pave. Denne ordningen er i all hovedsak den som gjelder i dag, bortsett fra at det nå kreves 2/3 + 1 stemme. Kardinalkollegiet fikk fastlagt sin form i 1150, under pave Eugenius III; til da hadde det vært en løs sammenslutning. Antallet kardinaler var langt lavere enn i dag, men ordningen er i hovedtrekk den samme som i dag. Kardinalene deltok i konsistoriet, som fungerte som kirkens og pavestatens regjering. Pave Sixtus V (1585–1590) opprettet i stedet 15 faste kongregasjoner, med forskjellige ansvarsområder. Denne modellen er fortsatt i bruk, selv om kongregasjonens arbeidsfelt og navn har blitt endret en rekke ganger. Antall. I middelalderen var det bare 24 kardinaler. I forbindelse med omorganiseringen av kirkens administrasjon fastslo Pave Sixtus V i konstitusjonen "Postquam verus ille" (3. desember 1586) at det skulle være 70 kardinaler. I realiteten var det sjelden man hadde så mange. Først i 1958 ble tallet overskredet, da pave Johannes XXIII utnevnte mange nye kardinaler. Under Andre Vatikankonsil (1962–1965) ble det bestemt at inntil 120 kardinaler kunne delta ved pavevalg. Samtidig ble det fastslått at de mister stemmeretten ved fylte 80 år. Dette betyr at det ikke er noe problem om det finnes mer enn 120 kardinaler, så lenge antallet som er under 80 år ligger under grensen. Da det er et grunnleggende prinsipp i katolsk kirkerett at paven står over loven, kan han allikevel utnevne flere uten å tenke på denne balansen, noe pave Johannes Paul II gjorde. Utnevnelse. Kardinalene utnevnes av paven ved et konsistorium. Han velger selv hvem han vil utnevne, men vil i de fleste tilfeller rådføre seg med sine nærmeste medarbeidere. Første skritt i utnevnelsen er at han offentliggjør navnene på de som er utnevnt. Deretter vil de blivende kardinalene, en kort tid etter, samles for å bli innsatt i embetetet; man sier at de i denne seremonien blir «kreert kardinaler». Paven kan også utnevne kardinaler uten å offentliggjøre deres navn. De sies da å være utnevnt "in pectore" (latin, 'i brystet'), fordi paven beholder deres navn for seg selv. Dette kan gjøres for eksempel fordi en person venter på en annen utnevnelse først, eller fordi han er hjemmehørende i et område hvor kristne blir forfulgt slik at en offentlig utnevnelse kan true hans sikkerhet. Dersom situasjonen endrer seg vil paven offentliggjøre navnet, men skulle paven dø før det blir offentliggjort vil utnevnelsen aldri tre i kraft. Dette gjelder selv om paven har etterlatt seg en skriftlig beskjed om utnevnelsen, men det er da mulig for hans etterfølger å utnevne samme person "in pectore". Dersom, på den annen side, en hemmelig utnevnt kardinal dør før hans navn blir offentliggjort vil utnevnelsen allikevel være gyldig så snart den blir offentliggjort. Et eksempel er Iuliu Hossu fra Romania, som ble utnevnt "in pectore" i 1969 og døde i 1970. Hans utnevnelse ble offentliggjort i 1973, og han står derfor i listene som kardinal fra 1969 til 1970. Hans utnevnelse er også spesiell fordi han antagelig ikke selv visste om den, da han satt i husarrest fra 1948 fram til sin død. Kravet for å bli utnevnt til kardinal er at man er en presteviet mann som har utmerket seg ved sin lære, fromhet og klokskap. Tidligere kunne også legmenn bli kardinaler, men i kirkeloven av 1917 ble dette endret. Siste gang en legmann ble utnevnt var i 1858, da en jurist ble utnevnt og gitt ansvar for å skrive statuttene for Kirkestaten. Pave Johannes XXIII bestemte i 1962 at alle kardinaler skal være biskoper. De trenger ikke å være det før de blir utnevnt, men må bispevies før de blir innsatt i embetet. I praksis er det slik at prester som utnevnes er teologer som er omkring 80 år eller eldre. De har derfor sjelden stemmerett ved pavevalg, og vil heller ikke komme til å ha noen funksjon i administrasjonen av kirken. Derfor er det ikke uvanlig at de ber om å ikke bli bispeviet, og paven kan etter eget forgodtbefinnende dispensere fra kravet. Når en kardinal blir utnevnt blir han tildelt en titularkirke i Roma, eller et titularbispedømme. Dette betyr at han har en tittel som plasserer ham i en av de kategorier som kardinalsembetet opprinnelig besto av – selv om han er biskop hjemmehørende på den andre siden av kloden har han tittel som sogneprest eller diakon i en kirke i Roma. De kirkene som brukes er ofte ikke sognekirker, men tilhører religiøse ordener; når de er sognekirker finnes det samtidig en reell sogneprest. Kardinalene forventes dog å ha et forhold til sin titularkirke, for eksempel ved å feire messe der under besøk i Roma. Indre rangordning. Innenfor kardinalkollegiet finnes det en egen rangordning. Grunninndelingen er basert på embetets opphav, og består av kardinaldiakoner, kardinalprester og kardinalbiskoper. Dette sier ingenting om hvilken rang man har i det geistlige hierarkiet; i utgangspunktet skal alle kardinaler være biskoper. Kardinalbiskoper. De som er engasjert på heltid i Vatikanets administrasjon er kardinalbiskoper. Patriarker fra de orientalske katolske kirker har også denne rang og regnes dermed som kardinalbiskoper av sine egne patriarkseter. De romersk-katolske kardinalbiskopene er titularbiskoper av de "suburbikariske" bispedømmene, det vil si de som tidligere lå i umiddelbar nærhet av Roma: Ostia, Palestrina, Frascati, Albano, Velletri-Segni, Porto-Santa Rufina og Sabina-Poggio Mirteto. Kardinalkollegiets dekanus og vise-dekanus velges blant kardinalbiskopene. Tradisjonen siden det 13. århundre er at dekanus skal være titularbiskop av Ostia. Kardinalprester. Kardinalprestene var opprinnelig Romas sogneprester. De som fyller disse posisjonene i dag er biskoper av bispedømmer utenfor Roma. De som har vært kardinaler i ti år eller mer kan også få tittelen kardinalprest. Pavens vikar for bispedømmet Roma er alltid kardinalprest, og det samme er erkepresten for Laterankirken. Kardinaldiakoner. Kardinaldiakonene var opprinnelig de syv diakonene i Roma. Senere ble antallet utvidet til 14. I dag er det ingen begrensning på antallet; rangen gis i utgangspunktet til de som ikke er biskop i et eksisterende bispedømme når de utnevnes til kardinaler. Erkeprestene av Peterskirken og Santa Maria Maggiore er normalt kardinaldiakoner. Titler og ytre tegn. En kardinal tituleres som «Eminense» (i tiltale «Deres Eminense», i omtale «Hans Eminense»). Denne tiltaleformen kommer opprinnelig fra det byzantinske hoffet. Under pave Innocent IV (1243–1254) ble røde hatter innført som tegn på kardinalsverdighet. Fargen ble sagt å symbolisere at de skal være villige til å gi sitt blod for kirken; den egentlige forklaringen er nok at det går tilbake til herskeres bruk av purpur som autoritetstegn. I 1464 bestemte Paul II at de skulle bære røde kalotter under liturgiske funksjoner for å skille dem fra andre prelater. Kardinalene kan bære sort prestekjole ("soutane") med røde silkeborder, eller rød prestekjole. Det finnes også andre plagg som kan være røde, som sokker, hatter osv., men disse brukes i liten grad i dag. Kardinalene fører våpen, som består av våpenskjold kronet med en rød, bredbremmet hatt med 15 dusker samt et patriarkalkors og et banner hvor mottoet skrives inn. Etter en offentlig seremoni hvor de blir kreert til kardinaler, mottar de i en lukket seremoni en ring fra paven som tegn på sin verdighet. Den skal være smykket med en safir – denne edelstenen er forbeholdt kardinalsringer – og har på innsiden inngravert våpenet til paven som utnevnte dem. Kardinaler som er østlige patriarker tiltales som dette, med formen «Salighet». De vil normalt også bære ytre tegn fra sin egen tradisjon fremfor de romerske kardinalstegnene. Heidelberg. Heidelberg er en by i den nordvestre delen av den tyske delstaten Baden-Württemberg, beliggende ved elven Neckars nedre løp ca. 22 km fra der den flyter ut i Rhinen og ca. 20 km sydøst for Mannheim. Byen har ca. 143 000 innbyggere (2003). Heidelberg er en av Tysklands ledende universitetsbyer og et sentrum for akademisk forleggervirksomhet. Byen er uløselig knyttet til den tyske romantikken og assosieres med epokens mest toneangivende filosofer, diktere og malere. Dens rike historie, gunstige klima og vakre beliggenhet gjør den til et av Tysklands mest populære reisemål. Geografi. Gamlebyen med slottet og elven Neckar Heidelberg ligger som del av Oberrheinische Tiefebene. Byen har størst bebyggelse på venstre elvebredde av Neckar der den flyter ut av Odenwald i en buktende dal avgrenset av Königstuhl (568 m) og Gaisberg (375 m) i sør og Heiligenberg (445 m) i nord på høyre elvebredde. Neckar renner her fra øst mot vest. Neckar munner ut i Rhinen ved Mannheim rundt 22 km nordvest for byen. I det sentrale området av byen ligger Altstadt og Bergheim. Altstadt er den eldste bydelen og ligger på sørsiden av Neckar mellom elva og Königstuhl. Dette er historisk sett kjernen i byen. De fleste severdighetene i byen som Heidelberger Schloss, befinner seg i Altstadt. Til denne bydelen hører også områdene hvor Molkenkur, Kohlhof og Speyerer Hof ligger. Bergheim ligger vest for Altstadt. Den tidligere landsbyen Bergheim er eldre enn Altstadt. Rester etter menneskelig aktivitet lar seg spore tilbake til tidlig steinalder. Bergheim ble først nevnt i Lorscher-kodeksen fra 769. I 1392 ble landsbyen oppløst og innbyggerne ble tvangsinnlemmet i den raskt voksende residensbyen Heidelberg. Weststadt ligger sørvest for Altstadt og sør for Bergheim og går over til Südstadt lenger sør. Disse bydelene oppstod under den raske befolkningsveksten Heidelberg hadde under industrialiseringen og etter andre verdenskrig. I Südstadt ligger gravlunden Bergfriedhof hvor tallrike berømte personligheter er gravlagt. Blant disse er rikspresident Friedrich Ebert, dirigenten og komponisten Wilhelm Furtwängler, vitenskapsmennene Carl Bosch og Robert Bunsen, kirurgen og kreftforskeren Vincenz Czerny, astronomen Max Wolf, teologen Martin Dibelius, oppfinneren Felix Wankel, rettsfilosofen Gustav Radbruch, sosiologen Max Weber, presten Alfons Beil og dikteren Hilde Domin. I Mark-Twain-landsbyen bor amerikanske soldaten, mens mange av dem arbeider i "Campbell-kasernen". Bahnstadt som for øyeblikket er under etablering, ligger vest for Weststadt. Videre sørover ligger bydelen Rohrbach med Hasenleiser og Bierhelder Hof. Rohrbach ble innlemmet i Heidelberg i 1927, og siden 1971 har bydelen disponert et museum som ligger i det gamle rådhuset og som presenterer stedets historie. Sørøst for Rohrbach ligger de yngre bydelene Boxberg og Emmertsgrund. Den største og raskest voksende bydelen i Heidelberg er Kirchheim som ligger sørvest i byen. Bydelen ble innlemmet i 1920. Til Kirchheim blir Kirchheimer Hof, landsbyen "Patrick-Henry" som er en bosetning grunnlagt i 1947 for den amerikanske hær, Pleikartsförster Hof og Neurott. Kirchheim ble bydel i 1920. I det vestlige Heidelberg, i utkanten av Weststadt i retning Kirchheim, ligger området «Im Mörgelgewann». Dette er et område som sosialt og optisk ligger avsides, det kan bare nås via en sidegate. Opprinnelig ble det oppført som innkvartering for flyktninger etter andre verdenskrig. I 2008 lever rundt 300 mennesker som har blitt innkvartert av byen siden de er husløse. Helt vest i Heidelberg befinner bydelen Pfaffengrund seg. Den er delt i et industriområde i nord og et boligområde i sør. Navnet Pfaffengrund stammer fra det middelalderske navnet på åkerlandet som frem til 1920 ble brukt som åker. Videre nordover ligger Wieblingen med Grenzhof og Ochsenkopf. I likhet med Pfaffengrund og Kirchheim ble også Wieblingen bydel i 1920. På den nordlige bredden av Neckar, på høyde med sentrum, ligger bydelen Neuenheim. Utviklingen av Neuenheim begynte allerede i førromersk tid, men ble innlemmet først i 1891. I Neuenheimer Feld ligger det nye universitetsområdet til Ruprecht-Karls-Universität. Videre nordover ligger Handschuhsheim som ble innlemmet kort tid etter Neuenheim, i 1903. Navnet går antagelig tilbake til en godseier i tidlig middelalder som hadde en hånd eller en hanske i sitt våpenskjold. På sørsiden av Neckar i øst ligger Schlierbach. Den ble førstegang nevnt i 1245. Området er i dag først og fremst et boligområde. På den andre siden av Neckar ligger Ziegelhausen med Peterstal. Ziegelhausen ble nevnt noen år før Schlierbach, i 1220. Området har antagelig vært i bruk siden romertiden. Siden Heidelberg ligger i en av de varmeste regionene i Tyskland, trives flere planter som for sentraleuropeiske forhold er besyndelige, som mandel, fiken og til og med et oliventre i Freiland (Gaisbergstraße). Philosophenweg er byens balkong med mange eksotiske vekster. Her ble det igjen satt i gang med vindruer i 2000. I Heidelberg finnes en av de mest levedyktige ville bestandene av den nyinnførte halsbåndparakitten, samt en vill bestand av svanegås. Historie. Det tidligste beviset for mennesker i Europa ble funnet i 1907. Funnet bestod av et kjeveben av «Heidelbergmannen» som er antatt å være 500 000 år gammelt. Der var en keltisk festning i det 5. århundre f.Kr. på "Heiligenberg", eller «helgenenes fjell», som ble brukt som tilfluktssted og tilbedelsessted. 24. romerske kohort og 2. kyrenaikiske kohort (CCG XXIIII og CCH II CYR) bygget og okkuperte et fort her i 40. Romerne bygget og vedlikeholdt "castra" (permanente leirer) og et signaltårn på bredden av Neckar og bygget en bro over elva. De første sivile bosetningene utviklet seg under leirens beskyttelse. Romerne ble værende til 260 da leiren ble erobret av germanske stammer. Det moderne Heidelberg kan spore sin begynnelse til det 5. århundre da landsbyen "Bergheim" («fjellhjem») først er nevnt i dokumenter datert 769. Bergheim ligger nå midt i dagens Heidelberg. Klosteret til St Mikael ble i 863 grunnlagt på Heiligenberg innenfor de doble murene til den keltiske festningen, og klosteret Neuberg ble grunnlagt i Neckar-dalen i 1130. Samtidig utvidet biskopsetet i Worms sin innflytelse til dalen og grunnla Schönau-klosteret i 1142. Huset Hohenstaufen tok i 1155 over borgen Heidelberg og bosetningene rundt, og Konrad av Hohenstaufen ble «pfalzgreve av Rhinen». Pfalzet gikk i 1195 over til huset Welf gjennom giftemål. Den første referansen til Heidelberg finnes i det dokument i klosteret Schönau som stammer fra 1196. Dette regnes som grunnleggingsåret for Heidelberg. Ludvig I, hertug av Bayern fikk i 1225 pfalzet og borgen. To borger nevnes i 1303. Den ene lå lenger oppe på fjellet og ble ødelagt av en krutteksplosjon i 1537. Dagens borg ble så bygget på stedet til den lavereliggende borgen. Pfalzgreven fikk i 1356 langtrekkende rettigheter i en Gylden bulle i tillegg til å bli kurfyrste. Universitetet ble grunnlagt år 1386 av kurfyrst Ruprecht I. Universitetet spilte en ledende rolle i humanismens og reformasjonens epoke og i tiden med konflikt mellom lutheranisme og kalvinisme i de 15. og 16. århundrene. Heidelbergs bibliotek som ble grunnlagt i 1421, er det eldste offentlige bibliotek i Tyskland som fremdeles er intakt. Få måneder etter proklamasjonen av de 95 tesene, ble Martin Luther mottatt i april 1518 for å forsvare dem. Beleiringen av Heidelberg i 1622 Kurfyrst Fredrik V (gift med Elisabeth Stuart, datter av Jakob VI av Skottland) ble i 1620 tilbudt tronen i Böhmen. Han ble kjent som «vinterkongen» siden han bare regjerte en vinter før det keiserlige huset Habsburg tok tronen tilbake med makt. Dette markerte starten på Tredveårskrigen. Hærene til det katolske forbund, ledet av Johann Tserclaes Tilly, erobret Heidelberg etter en to måneder lang beleiring. Han gav "Bibliotheca Palatina" fra Den hellige ånds kirke som en gave til paven. Den katolske bayerske grenen av huset Wittelsbach fikk kontroll over kurfyrstedømmet. Mot slutten av krigen klarte Fredrik Vs sønn, Karl I Ludvig, å ta tilbake sine titler og landområder. For å styrke sin dynastiske makt giftet han sin datter Elisabeth Charlotte til Filip I av Orléans, bror til Ludvig XIV, kongen i Frankrike. Etter at Karl Ludvigs sønn, kurfyrst Karl II, døde i 1685, krevde Ludvig XIV at hans søster skulle arve. Kravet ble avslått, og krig brøt ut. Byen og borgen ble tatt av franske styrker i 1689 og nesten totalt ødelagt i 1693. Religiøse konflikter med borgere i Heidelberg fikk kurfyrst Karl III Filip til å flytte sin bolig til nærliggende Mannheim i 1720. Der ble den værende til kurfyrst Karl Theodor ble kurfyrste i Bayern i 1777 og etablerte sitt hoff i München. Karl Theodor begynte å gjenoppbygge slottet i 1742. Et lyn ødela andre palassbygninger under gjenoppbyggingen i 1742, noe som førte til at arbeidet ble avbrutt. Heidelberg falt til Storhertugdømmet Baden i 1803. Karl Fredrik, storhertug i Baden, grunnla på nytt universitetet, kalt «Ruperto-Carola» etter sine to grunnleggere. Betydelige lærde gav universitetet snart berømmelse som en «kongelig bolig for intellektet». Grev Karl von Graimberg som emigrerte fra den franske revolusjon, begynte i 1810 med preserveringen av slottsruinene og etablerte en samling. Byen ble gjenoppbygget i barokkstil på det gamle gotiske grunnlaget i det 18. århundre. Keisere av Østerrike, keiseren av Russland og kongen av Preussen dannet i 1815 den «hellige alliansen» i Heidelberg. Det ble i 1848 bestemt at en tysk nasjonalforsamling skulle ligge i Heidelberg. Byen var under Pfalz-Baden-opprøret i 1849 hovedkvarter for en revolusjonær hær som ble beseiret av en prøyssisk hær nær Waghäusel. Etter dette var den okkupert av prøyssiske styrker frem til 1850. Universitetets ry ble forsterket av et antall betydelige leger (Czerny, Erb, Krehl) og humanister (Rohde, Weber, Gundolf) mellom 1920 og 1933. Under det nasjonalsosialistiske regimet (1933–1945) hadde NSDAP stor oppslutning i Heidelberg. NSDAP var det største partiet i valgene før 1933. Ikke-arisk universitetspersonale ble diskriminert, og innen 1939 hadde universitetet «mistet» en tredjedel av sin stab på grunn av rasemessige eller politiske årsaker. Under Krystallnatten den 9. november 1938 brente folk fra Heidelberg ned synagoger to steder i byen. Dagen etter startet systematisk deportasjon av jøder, og 150 lokale jøder ble sendt til Dachau konsentrasjonsleir. 22. oktober 1940 ble 6000 lokale jøder, inkludert 280 fra Heidelberg, deportert til en konsentrasjonsleir i Frankrike, Camp de Gurs under «Wagner Bürckel-hendelsen». Mellom 1934 og 1935 bygget nasjonalsosialistene gjennom Reichsarbeitsdienst et stort amfiteater på Heiligenberg til bruk for Schutzstaffel. Teateret kalles "Thingstätte" og brukes fremdeles for enkelte konserter og begivenheter. Det er ett av få gjenværende minner fra denne delen av Heidelbergs historie. Amerikanske styrker tiltok Heidelberg etter nasjonalsosialistiske regimet den 30. mars 1945. Tyske styrker dro dagen før etter å ha sprengt den gamle broen, på den tiden det eneste krysningspunktet over Neckar for større kjøretøy. Heidelberg er en av de få tyske storbyer som klarte seg under den andre verdenskrigens bombinger uten nevneverdige skader. Dette kan skyldes at Heidelberg hverken var et industrielt senter eller transportsenter, og at det dermed ikke hadde noen strategisk verdi å bombe i byen, og allierte luftangrep ble konsentrert om de nærliggende industrielle byene Mannheim og Ludwigshafen. Takket være kirurgen Karl Heinrich Bauer og filosofen Karl Jaspers ble universitetet gjenåpnet i 1945. Universiteter og høyskoler. "Dem lebendigen Geist" («den livlige ånd») over inngangen til det nye universitetet. Heidelberg er kjent for sine utdanningsinstitusjoner langt utenfor sin region. Det mest renommerte av disse av disse er uten tvil Ruprecht-Karls-Universität som i dag har ca 30 000 studenter og er et av de mest prestisjefulle universitet i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1386 og er det eldste universitetet innenfor dagens Tysklands område. Universitetsområdet er delt inn i to områder i tillegg til flere enkeltbygg utenom. I tallrike historiske bygninger i Altstadt holder avdelingene for humaniora, samfunnsvitenskap og rettsvitenskap til. Naturvitenskap og medisin holder hovedsakelig til i det nye universitetsområdet i Neuenheimer Feld. Den pedagogiske høyskolen ble grunnlagt i 1904. Gjennom flere utvidelser og navneendringer ble den i 1971 omsider en vitenskapelig høyskole med dagens navn. Høyskolen for kirkemusikk gir Heidelberg også et institutt som er spesialisert på musikk. Det åpnet sine dører første gang i 1931 som en innretning for Tysklands evangeliske kirke i Baden. Høyskolen for jødiske studier ble i 1979 grunnlagt. Den disponerer ni delområder av religionen og kulturen til jødedom. Faghøyskolen i Heidelberg er en privat høyskole som tilhører SRH-gruppen ("Stiftung Rehabilitation Heidelberg). Den ble grunnlagt i 1992 og er statlig anerkjent og akkreditert gjennom vitenskapsrådet. Den befinner seg i «Science Tower» i bydelen Wieblingen. Schiller International University er representert med et universitetsområde i byen. Det private amerikanske universitetet tilbyr bachelor- og mastergrad i internasjonal økonomi og internasjonale relasjoner og diplomati. Heidelberg har også et statlig seminar for didaktikk og lærerutdannelse for videregående skole og spesialskole. Næringsliv. I århundrer var Heidelberg en intellektuell by. Også i dag er universitetsbyen et sentrum for tjeneste- og vitenskapsnæringen i regionen Rhein-Neckar. 81,8% av befolkningen var i 2004 sysselsatt med tjenesteproduksjon. Av disse tilhører rundt en fjerdedel universitetet eller forskningsmiljøet ellers. Forlagsindustrien sysselsetter rundt 18% og er også en betydelig kilde til arbeidsplasser. Med 0,2% av alle arbeidsplasser er skogbruk nesten uten betydning i byen. Den dominerende rollen til tjenestesektoren skyldes ikke bare byens historie, dens betydning har i foregående år til og med kontinuerlig vokst. Antallet arbeidsplasser har steget fra 70 100 til 97 500 mellom 1970 og 2004. Samtidig har antallet arbeidsplasser i industrien sunket fra 28 000 til 17 550. Denne utviklingen i Heidelberg fulgte den samme trenden som mange andre store tyske byer har vært preget av. I oktober 2006 hadde Heidelberg en arbeidsledighet på 7,9%, den fjerde laveste i byer i Baden-Württemberg. I et historisk lys er derimot denne ledigheten svært høy for Heidelberg som i 1970 hadde en ledighet på 3%. Grunnen til denne utviklingen er den totale svake økonomiske tilstanden i Tyskland. Rundt 39% av arbeidsplassene i byområdet tilhørte i 2004 innbyggere i Heidelberg. Resten levde utenfor bydelene. Tallet på pendlere har siden 1970 steget fra 28 600 til rundt 59 600. Trafikkbelastningen i dette tidsrommet har steget ekstremt sterkt. Flere kjente foretak holder til i byen, f.eks. Heidelberger Druckmaschinen, HeidelbergCement (HZAG), servicekonsernet SRH og Henkel. Også tradisjonsrike firmaer som Springer Verlag, Kluthe Chemie, SAS Institute, ProMinent Dosiertechnik, Lamy og Karl Scholl. Den største arbeidsgiveren i regionen er universitetet i Heidelberg med en stor klinikk og flere formelt selvstendige forskningsinnretninger. Den lange Haupstrasse er handelssentrum for de omkringliggende landsbyene. Heidelberg er kjent som en romantisk by preget av perioden romantikken. Dette brukes til å tiltrekke seg mer enn 3,5 millioner besøkende hvert år. Mange begivenheter organiseres for å tiltrekke seg enda flere. Den klassiske musikkfestivalen «Heidelberger Frühling» og det internasjonale påskeegg-markedet gjennomføres om våren. I juli og august er der en borgfestival. Den første lørdagen i juni og september opplyses borgen og gamlebrua med lys og fyrverkeri. Høstfestivalen i gamlebyen i september inkluderer et middelaldersk marked med 40 boder, et kunst og håndverksmarked, et loppemarked og musikk fra samba til rock. I advent er der et julemarked i den eldste delen av byen. Altstadt. Den middelalderske bruporten på gamlebyens side av den gamle brua. Gamlebyen, på tysk "Altstadt", ligger på den sørlige siden av Neckar. Den er lang og trang og domineres av ruinene av Heidelberger Schloss som ligger 80 meter over Neckar i den bratte, skogvokste siden av høyden Königstuhl («Kongens stol» eller trone). Karlstor («Karls port») er en triumfbue til ære for kurfyrst Karl Teodor som ligger helt øst i Heidelberg. Den ble reist fra 1775 til 1781 og designet av Nicolas de Pigage. Huset «Zum Ritter Sankt Georg» («ridder Sankt Georg») er en av få bygninger som overlevde tronfølgekrigen. Bygningen ligger på den andre siden av Den Hellige Ånds kirke og ble bygget i stilen til sen renessanseperioden. Huset er oppkalt etter skulpturen på toppen. «Marstall» var et arsenal tilhørende Heidelberger Schloss hvor flere forskjellige varer ble lagret. Bygningen fra det 19. århundre som sees i dag, ble oppført i nyklassisistisk stil. Siden 1971 har Marstall huset undervisningsrom for universitetet. Den gamle brua er en steinbru som ble reist fra 1786 til 1788. Der er en middelaldersk bruport på gamlebyens side, opprinnelig del av bymuren. Barokke tårnhjelmer ble lagt til som del av reisningen av steinbrua i 1788. Heidelberger Schloss. Borgen er en blanding av stiler fra gotikken til renessansen. Kurfyrst Ruprecht III (1398–1410) reiste den første representasjonsbygningen i den indre borggården som kongebolig. Bygningen ble delt i en første etasje laget av stein og øvre etasjer av tre. En annen kongelig bygning ligger på den andre siden av Ruprecht-bygningen, fontenehallen. Det er sagt at kurfyrst Filip (1476–1508) skal ha overført hallens søyler fra et forfallent slott etter Karl den store. Historisk kart over Heidelberger Schloss I de 16. og 17. århundrene la kurfyrstene til ytterligere to representasjonsbygninger og omgjorde borgen til et slott. De to dominerende bygningene på den østlige og nordlige siden av borggården ble reist under styret til Ottheinrich (1556–1559) og Fredrik IV (1582–1610). Under Fredrik V (1613–1619) ble hovedbygningen på vestsiden reist, den såkalte «engelske bygningen». Borgen og dens hage ble ødelagt flere ganger under trettiårskrigen og tronfølgekrigen. Da kurfyrst Karl Teodor som bodde i Schwetzingen forsøkte å restaurere borgen, traff lynet borgen i 1764 og gjorde slutt på alle forsøk på å gjenoppbygge borgen. Senere ble den misbrukt som steinbrudd, steiner som ble bygningsmateriell i nye hus i Heidelberg. Dette ble stoppet i 1800 av grev Charles de Graimberg som gjorde alt han kunne for å ta vare på Heidelberger Schloss. I dag blir kongens hall brukt til middagsbanketter, ball og teateroppsetninger. Under Heidelberger Schloss-festivalen om sommeren er borggården åstedet for musikaler, operaer, teateroppsetninger og klassiske konserter utført av Heidelberg byorkester. Borgen er omringet av en park hvor den berømte poeten Johann Wolfgang von Goethe en gang vandret. Heidelberger Bergbahn går fra Heidelbergs Kornmakt til toppen av Königstuhl via borgen. På den nordlige siden av Neckar ligger Heiligenberg med restene av den keltiske festningen og Philosophenweg. Heidelbergs filosofer og universitetslærere skal ha gått og snakket sammen her. Den har god utsikt over gamlebyen og borgen. Universitetet i Heidelberg. Heidelberg har en av Europas eldste utdanningsinstitusjoner, "Ruprecht Karls Universitet", som ble grunnlagt i 1386. Blant de fremste som blir assosiert med universitetet i løpet av århundrene er Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Hans-Georg Gadamer, Jürgen Habermas, Karl-Otto Apel og Hannah Arendt. Karl Drais som oppfant sykkelen i 1817, var student der. På universitetet oppdaget kjemikerne Posselt og Reimann at nikotin var den viktigste farmakologiske komponenten i tobakk. Til tross den lange arven av akademiske prestasjoner, var universitetet det først som utviste alle sine jødiske professorer og studenter da nasjonalsosialistene tok makten. European Molecular Biology Laboratory, European Molecular Biology Organization, det tyske kreftforskningssenteret, Max Planck institutt for medisinsk forskning, Max Planck institutt for astronomi, Max Planck institutt for kjernefysikk og Max Planck institutt for komparativ offentlig lov og internasjonal lov ligger i Heidelberg. Romantiseringen av Heidelberg. Romantisk utsikt over slottsruinene i Heidelberg Heidelberg var sentrum for epoken romantikken i Tyskland. Der var et berømt miljø av poeter som Joseph von Eichendorff, Joseph von Görres, Achim von Arnim og Clemens Brentano. "Philosophenweg" er en berømt rest fra denne perioden, en sti på nærliggende Heiligenberg med overblikk over Heidelberg. Den romantiske epoken for tysk filosofi og litteratur var beskrevet som en bevegelse mot klassiske og realistiske teorier i litteraturen, en motpol mot rasjonaliteten til opplysningstiden. Den opphøyet det middelalderske og elementer i kunst og fortellerkunst som ble oppfattet som å være fra middelalderen, men også folkelig kunst, natur og erkjennelsesteori basert på naturen som inkluderte menneskelig aktivitet betinget av naturen i form av språk, vaner og bruk. Familier. Familier med etternavn Heidelberg og opphavstilknytning til denne tyske byen, er i dag spredt over hele verden. Stamfaren var Christian Heidelberg, f. ca. 1690, som etter en dramatisk sjøreise bosatte seg i Amerika. Ifølge Statistisk Sentralbyrå bærer 18 mennesker i Norge (2009) dette etternavnet. Store deler av den europeiske Heidelberg-familien omkom under holocaust. Silvia. Silvia er et kvinnenavn dannet av det latinske ordet "silva" som betyr «skog». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Silvia og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Silvia av Sverige. Silvia Renate, Sveriges Dronning (født Silvia Renate Sommerlath), er gift med kong Carl XVI Gustaf av Sverige. Hun ble født 23. desember 1943 i Heidelberg i Tyskland, som eneste datter av direktør Walther Sommerlath og hans brasilianske hustru Alice, født de Toledo. Silvia Sommerlath tok studentereksamen i Düsseldorf i 1963 og under annen halvdel av 1960-tallet utdannet hun seg til tolk i München. Hun arbeidet en tid på Argentinas konsulat i München, deretter arbeidet hun med forberedelsene til de olympiske sommerleker 1972 samme sted. I 1973 ble hun viseprotokollsjef for organisasjonskomitéen for de olympiske vinterleker 1976 i Innsbruck. Ved de olympiske lekene i München traff Silvia Sommerlath Sveriges daværende kronprins, Carl Gustaf, og den 12. mars fire år senere ble deres forlovelse annonsert. De giftet seg den 19. juni 1976 i Storkyrkan i Stockholm, og fikk barna prinsesse (nå kronprinsesse) Victoria, kronprins (nå prins) Carl Philip og prinsesse Madeleine. Til dronning Silvias offisielle plikter hører bl.a. å følge kongen ved statsbesøk utenlands og ved offisielle reiser i Sverige. Silvia ble i 1982 tildelt storkors av St. Olavs Orden. Torger Ødegaard. Torger Ødegaard (født 5. desember 1966) er en norsk politiker (H). Han har vært byråd i Oslo kommune for eldre og bydelene (fra 27. september 2001), for velferd og sosiale tjenester (fra 16. oktober 2002), og for kultur og utdanning (fra 29. oktober 2003). Etter etableringen av nytt byråd i oktober 2011 er Ødegaard byråd for utdanning, men ikke lenger for kultur. Ødegaard har utdanning innen statsvitenskap, og har tidligere vært informasjonssjef i Stor-Oslo Lokaltrafikk AS. Han har også vært både stabssjef og byrådssekretær for presse og informasjon for tidligere byrådsleder Fritz Huitfeldt og politisk rådgiver for Oslo Høyres leder. Siden 2003 har Ødegaard vært byråd for kultur og utdanning. På byrådets initiativ ble Bogstad skole i Oslo innviet som Norges første OPS-skole. I perioden har han også arbeidet for opprettelsen av eliteklasser, og fikk i 2009 gjennomslag for en ballettlinje ved Ruseløkka ungdomsskole, og i 2011 for en eliteklasse for musikktalenter ved Majorstuen skole. Han har også gjort seg bemerket som motstander av obligatorisk nynorskundervisning i Osloskolen. Ødegård har gjort det klart at byrådets endelige mål er full avskaffelse av den obligatoriske sidemålsundervisningen. På kultursiden har han blant annet stått bak planene om å flytte Munch-museet og Deichmanske hovedbibliotek til Bjørvika, og bygget og finansiert Schous Kulturbryggeri på Grünerløkka. Carl XVI Gustav av Sverige. Carl XVI Gustaf, "Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte" (født 30. april 1946) konge av Sverige fra 1973. Han er sønn av prins Gustaf Adolf av Sverige og Sibylla av Sachsen-Coburg-Gotha, og er bosatt på Drottningholms slott, like utenfor Stockholm. Han er den 7. monark av Barnadotteslekten på den svenske trone. Han var under ett år gammel da hans far omkom i en flyulykke. Han var omkring fire år gammel da hans farfar Gustav Adolf ble konge. Da bestefaren døde 15. september 1973, overtok han tronen. Han ble gift 19. juni 1976 med Silvia Sommerlath. Karl XVI Gustav innehar den militære graden admiral i det svenske sjøforsvaret, samt general i hæren og luftforsvaret. Han ble i 1974 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 1993 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president. Hans fritidsinteresser er blant annet jakt og biler. EF. EF eller Ef kan sikte til Prostata. Mannens kjønnsorganer Mannens kjønnsorganer 1. Urinblære, 2. Kjønnsbeinet, 3. Penis, 4. Svamplegemet, 5. Glans penis, 6. Forhuden, 7. Urinrørsåpningen, 8. Colon sigmoideum, 9. Endetarm, 10. Sædblære, 11. Ductus ejaculatorius, 12. Prostata, 13. Cowpers kjertel, 14. Endetarmsåpning, 15. Sædleder, 16. Bitestikkel, 17. Testiklene, 18. Pungen Prostata (norsk: "blærehalskjertel") er en kjertel hos menn og hanndyr, beliggende under urinblæren og rundt urinrørets øverste del. Kjertelen produserer et sekret som inngår i sædvæsken. Prostatasekretet blir blandet med spermiene. Væsken rommer blant annet næring til sædcellene, slik at de kan svømme hele veien for å befrukte eggcellen. Akutt prostatitt er en betennelse i prostatavevet som kan berettige antibiotikabehandling over noen uker. Kronisk prostatitt er en tilstand som vanligvis ikke behandles med antibiotika. Et aktivt seksualliv/masturbasjon fremmer slimavgang fra prostata, og kan muligens på denne måten forebygge tendensen til kronisk prostatabetennelse. De vanlige prostataproblemene er resultat av at kjertelen vokser, hyperplasi, såkalt godartet prostataforstørrelse, ved høy alder hos individet. Slik vekst er vanlig hos voksne menn og han-hunder. Fire av fem menn over 60 år har forstørret prostata i større eller mindre grad. Hos enkelte begynner kjertelen å vokse allerede i slutten av 40-årene eller begynnelsen av 50-årene, men det er mest vanlig at dette skjer i 60-70-års-alderen. Rektaleksplorasjon er også en god undersøkelse for å oppdage endetarmskreft. Proscar er en medisin som for noen kan bedre vannlatningsplagene en periode. Når pasienten må opp for å late vannet 3-4 ganger hver natt, er det aktuelt med operasjon. Tidligere ble prostataforstørrelse operert ved å åpne kirurgisk lavt på bukveggen og framsiden av blæra og skrelle ut prostata fra innsiden. Ved TUR, transuretral reseksjon, føres et instrument med en metallslynge inn i urinrøret. Det settes strøm på slyngen og den trekkes litt ut. Da brennes det vekk litt vev rundt urinrøret, og det blir betydelig bedre plass for urinen igjennom kjertelen. Curt Bräuer. Curt Bräuer (født 24. februar 1889 i Breslau, død 8. september 1969 i Wiesbaden) var en tysk diplomat. Under Operasjon Weserübung var han den tyske sendemannen i Norge. Det var han som leverte ultimatumet til den norske regjeringen den 9. april 1940. Bräuer visste imidlertid ikke om invasjonen før han fikk beskjed 8. april om å overlevere et ultimatum til den norske regjeringen neste dag. Han var overbevist om at den norske regjeringen ville akseptert den tyske overmakten, hvis det ikke hadde vært for Hitlers krav om Quisling som statsminister. Derfor var han åpen for det norske initiativet om et administrasjonsråd for de besatte områdene sammensatt av endel høyere norske tjenestemenn. 16. april ble han erstattet av Josef Terboven, som Hitler mente var en sterkere personlighet. Bräuer trådte ut av den diplomatiske tjenesten og gikk inn i Wehrmacht 4. mai 1940. 1. november 1944 ble utnevnt i oberstløytnant. I 1945 ble han tatt til fange av Den røde armé og satt i krigsfangenskap fram til han ble løslatt i desember 1953. Le Corbusier. Le Corbusier (født 6. oktober 1887 i La Chaux-de-Fonds i Sveits, død 27. august 1965 i Roquebrune-Cap-Martin i Frankrike) er kunstnernavnet til den sveitsiske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret. Barndommen (1887-1905). Charles-Edouard Jeanneret-Gris ble født i den lille sveitsiske byen La Chaux-de-Fonds. Han var sønn av en gravør i et av byens klokkefirmaer. Le Corbusier på en sveitsisk franc Fra 1901 studerte han på kunstskolen i hjembyen. Han studerte for å bli klokkegravør som faren, og i 1902 ble en av hans graverte klokker vist fram på en utstilling i Torino. Her utviklet han også en interesse for tegning. Overraskende nok var det ikke en lærer fra kunstskolen som overbeviste ham om å studere arkitektur. Ideen om dette kom nemlig fra en lokal maler ved navn Charles L'Eplattenier. Debuten som arkitekt (1905–1921). I 1905, rett etter attenårsdagen, fikk Le Corbusier sitt første oppdrag. Han fikk i oppgave å designe og bygge en villa for en av lærerne på skolen. Innen utgangen av 1908 hadde han designet to villaer til i byen, men mesteparten av tiden mellom 1907 og 1911 gikk med til reiser. I Frankrike møtte han Auguste Perret, en pioner i arbeidet med armert betong. Og etter å ha møtt Peter Behrens i Tyskland, innså han hvor viktig industrien var. Årene etter brukte han i hovedsak på å være lærer på skolen. Le Corbusiers første planer om Dominohus kommer fra 1914. Disse planene var en forklaring på mulighetene man hadde ved å jobbe med armert betong. Disse var ment for å rette opp skadene etter første verdenskrig. I 1917 flyttet Le Corbusier til Paris. Han og maleren Ozenfant startet magasinet L’Espirit Nouveau (den nye ånden). Det var i denne perioden han tok kunstnernavnet Le Corbusier. Gjennombruddet (1922–1930). I 1922 åpnet Le Corbusier sitt studio i Rue de Sèvres. Dette var begynnelsen på hans mest produktive periode. Han lagde blant annet planen «Ville Contemporaine» (Samtidens by). I 1925 ble Le Corbusier invitert til å delta på Exibition des Arts Décoratifs i Brussel, men innholdet i hans paviljong var så kontroversielt at paviljongen ble plassert i utkanten av messeområdet. To år senere deltok han på en utstilling for Deutscher Werkbund med to hus. Et av husene hadde navnet «Citrohan». Denne var typisk for tidlig interiørdesign av Le Corbusier, og måten han delte inn dette huset på fulgte Le Corbusier gjennom hele hans tid som arkitekt. Det andre bygde på Le Corbusiers fem punkter for arkitektur. Le Corbusier gikk tilbake til renessansen for å finne et system for å få proporsjonene i det han gjorde til å bli riktige. Han studerte det gylne snitt, og fant ut at ting ville bli kjedelig hvis alt var likt. Han brukte det gylne snitt i produksjonene sine i tjue år. Da lagde han proporsjonssystemet Modulor, som brukte i all hans design som fulgte videre. Dette proporsjonssystemet ble blant annet brukt til å bestemme fordelingen av vinduene I kirken Notre Dame du Haut i Ronchamp i Frankrike. På mange måter bryter denne kirken med tidlig Le Corbusier-arkitektur. Han bruker fortsatt store flater, men konstruksjonen er mye mindre praktisk, og mye mer monumental enn tidligere. Byplanleggeren (1930–1965). I starten av 1930-åra begynte Le Corbusier å interessere seg for byplanlegging. Han lagde forslag til hvordan man burde bygge ut/om São Paulo, Rio de Janeiro og Montevideo (1929), Genève, Antwerpen og Stockholm (1933). Han begynte samtidig for alvor å interessere seg for møbeldesign, og designet flere møbler, blant dem flere kjente stoler. Under andre verdenskrig trakk Le Corbusier seg tilbake til Sør-Frankrike og gikk over til maling og skriving. Han ga blant annet ut Athencharteren, som skulle bli en av tidenes viktigste bøker om moderne byplanlegging. Fra 1945 utviklet han en konseptet «unite d’habitation» (leveenhet). Disse ble bygget først i Marseille og senere også i blant annet Nantes og Berlin. Mesteparten av 50-åra brukte Le Corbusier på å planlegge og bygge Chandigarh – Punjabs nye hovedstad. I tillegg til planlegging av selve byen, designet Le Corbusier også alle offentlige bygg. Samtidig med dette designet han også mange hus og et museum i Ahmedabad. I 1961–62 lagde Le Corbusier en plan for sentrum av Berlin, men denne ble ikke gjennomført. Hans siste prosjekt – sykehuset i Venezia – ble aldri fullført fordi Le Corbusier døde av en hjertefeil den 27. august 1965 Tanker om arkitektur. Et gjennomsnittlig hus tegnet av Le Corbusier besto i utgangspunktet av bare et stort rom. Det ble delt inn i seksjoner ved hjelp av møblene. En stueseksjon tok ca halvparten av grunnflaten, og var i full høyde. Resten av huset var delt i to etasjer, hvor den andre var åpen, tilsvarende en hems. Tanker om byplanlegging. For Le Corbusier var det ingen tvil om at arkitektur I det 20. århundre ikke lenger ville handle om den isolerte bygningen. Byen som helhet; hvordan den var organisert og forholdene mellom områder var veldig viktig – faktisk viktigere enn hvilken stil som ble brukt. «Altmark». «Altmark» var et militært tysk tankskip (oljetanker) og forsyningsskip, ett av fem i klassen "Dithmarschen", bygget mellom 1937 og 1939 hos Howaldtswerke i Kiel. De andre fire var: «Dithmarschen», «Westerwald» (omdøpt til «Nordmark»), «Franken» og «Ermlan». I alt ni var bestilt, men kun fem ble ferdigstilt. Første oppdrag. Høsten og vinteren 1939 fungerte «Altmark» som militært støtteskip til krysseren «Admiral Graf Spee», et tysk lommeslagskip som jaktet på allierte handelsskip i Sør-Atlanteren. «Altmark» plukket opp overlevende fra de skipene som «Graf Spee» senket. Da «Graf Spee» ble selv senket utenfor Montevideo, seilte «Altmark» tilbake mot Tyskland under varierende identiteter med 300 britiske fanger ombord, blant annet seilte det en stund under norsk flagg. Nytt navn - ny kaptein. Skipet ble omdøpt til «Uckermark» 6. august 1940. Det ble så brukt til det den var bygget for, og fungerte som forsyningsskip og speiderskip for en skvadron under ledelse av admiral Günther Lütjens, med blant annet slagskipet «Scharnhorst» og slagkrysseren «Gneisenau» mellom januar og mars 1941. 9. september 1942 reiste hun fra Frankrike med kursen mot Japan, lastet med vegetabilsk olje og bensin. Hun fungerte som forsyningskip for handelsskipet «Michel» (HSK-9). Hun ankom Yokohama 24. november samme år. Hun skulle så følge det tyske skipet «Thor» som drev og angrep handelsskip i det Indiske hav og den vestlige delen av Atlanterhavet. Hun ble derfor ankret opp ved siden av «Thor» 30. november i Yokohama, og det australske passasjerskipet Nankin, som «Thor» hadde kapret underveis på ruten mellom Fremantle i Australia og Colombo på Sri Lanka. Mens mannskapet var til lunsj, eksploderte «Uckermark», og tok med seg «Thor» og «Nankin» til bunns. Man antar at arbeid ved oljetankene antente gass etter bensinen som ble fraktet. 53 av mannskapet omkom, og skipet ble totalvraket. Noen av de overlevende ble sendt tilbake til Frankrike med skipet «Doggerbank». Disse omkom da skipet ble feilaktig senket av den tyske undervannsbåten U-43 3. mars 1943. Altmark. Altmark er et historisk område som utgjør omtrent den nordlige delen av den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Den er et gammelt brandenburgisk stamland, og var opprinnelig som Nordmark (frem til det 14. århundre) et grevskap under hertugdømmet Sachsens beskyttelse. Friedrich Hölderlin. Johann Christian Friedrich Hölderlin (født 20. mars 1770 i Lauffen, død 7. juni 1843 i Tübingen) regnes i dag som en av den tyskspråklige litteraturs største lyrikere. Hans forfatterskap omfatter også en roman (Hyperion), en ufullført tragedie (Empedokles) og en rekke litterære og filosofiske essays, og dessuten gjendiktninger av Pindar og Sofokles. Hans verker forbinder klassisismen med romantikken. Hölderlin har vært et viktig forbilde for moderne lyrikere som Rainer Maria Rilke (1875-1926) og Paul Celan (1920-70). Levnet. Hölderlins familie tilhørte embedsstanden i det tyske hertugdømmet Württemberg; faren var jurist og forvalter av statlige eiendommer, mens moren var prestedatter. Han gikk på latinskolen i Nürtingen, og da han ble fjorten ble han sendt til skolen i Denkendorf, to år senere til Maulbronn. Skolegangen hadde til formål å forberede til teologistudiet, som han påbegynte i Tübingen i 1788 og fullførte fem år senere. Studiet ble valgt under påtrykk fra moren, selv hadde han heller villet studere jus, men diktningen var hans hovedinteresse allerede i skoletiden: For å slippe prestegjerningen valgte han istedet å arbeide som huslærer, en stilling som også ga ham tid og anledning til litterær virksomhet. Hans første dikt kom på trykk i 1791. Hölderlins studietid faller sammen med den tidlige fasen av Den franske revolusjon, en begivenhet som ble hilst med begeistring blant studentene. Blant Hölderlins venner i Tübingen var filosofene Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) og Friedrich Wilhelm Joseph Schelling (1775–1854), også Hölderlin var opptatt av filosofi og ble respektert av vennene for sine bidrag til den filosofiske diskusjonen. Alle tre har vært foreslått som forfatter av det såkalte "Das älteste Systemprogramm des deutschen Idealismus", et to siders fragment som er bevart i Hegels håndskrift. I 1793 ble Hölderlin presentert for Friedrich Schiller (1759–1805), som skaffet ham en stilling som huslærer hos sin venninne Charlotte von Kalb i Waltershausen i Thüringen. I januar 1795 slo han seg ned i Jena som uavhengig litterat, senere lot han seg også immatrikulere ved universitetet. I Jena pleide han omgang med Schiller, som var professor i historie ved universitetet i byen, han fulgte Fichtes forelesninger i filosofi og han møtte Goethe, Herder, Novalis og Wilhelm von Humboldt, høsten 1795 bodde han hos moren i Nürtingen. I denne perioden arbeidet han med romanen Hyperion, et fragment av romanen var blitt publisert av Schiller i 1794. Ved nyttår 1796 tiltrådte Hölderlin en stilling som huslærer hos familien Gontard i Frankfurt. Fruen i huset, Susette Gontard, ble Hölderlins store kjærlighet, i diktene og i romanen opptrer hun under navnet Diotima. Hölderlins tidlige lyrikk er sterkt påvirket av hans beundrede forbilde Schiller, etter ankomsten til Frankfurt frigjorde hans seg raskt fra forbildet og utviklet sin modne stil, i strofer uten rim, men med fast rytme etter greske og latinske forbilder. Samtidig arbeidet han videre med romanen, den endelige versjonen kom i to bind i 1797 og 1799. Etter at Hölderlin ble nødt til å forlate stillingen som huslærer i september 1798, slo han seg ned i nabobyen Homburg, hovedstad i det beskjedne landgrevskapet Hessen-Homburg. Hölderlins venn Isaac von Sinclair satt i landgrevens regjering. Herfra brevvekslet Hölderlin med Susette og møtte henne i smug. Ved siden av lyrikken arbeidet han i denne perioden med flere filosofiske essays, og med et drama om den greske filosofen Empedokles. Dramaet finnes i tre ulike versjoner, ingen av dem ble fullført. I juni 1800 dro Hölderlin til Stuttgart, der han ble i et halvt år, med en pro forma stilling som huslærer hos sin venn kjøpmannen Christian Landauer. Deretter følger et tre måneders opphold som huslærer i Hauptwyl i Sveits, med påfølgende retur til moren i Nürtingen. I desember 1801 dro Hölderlin til Bordeaux og en stilling som huslærer for Hamburgs konsul i byen. I juni vendte han tilbake til Tyskland, og viste da tydelige tegn på sinnssykdom. Samme måned døde Susette etter et kort sykeleie. De to neste årene tilbrakte Hölderlin hos moren i Nürtingen, deretter tok Sinclair ham med seg til Homburg, før han i september 1806 ble innlagt på universitetsklinikken i Tübingen. Året etter ble han utskrevet som uhelbredelig og satt i pleie hos en litterært interessert snekker, Ernst Zimmer (som hadde lest Hyperion), der han ble boende til sin død. I Hölderlins sene periode (fra 1800) blir frie rytmer dominerende. Det er i første rekke diktene fra denne tiden, de såkalte "hymnene" (et ord han ikke selv bruker om dem) eller "fedrelandssangene" (vaterländische Gesänge, som han kaller noen av dem i et brev) som er grunnlaget for Hölderlins høye status i dag. Fra denne tiden stammer også hans gjendiktninger av Sofokles' "Antigone" og "Kong Ødipus", ved siden av Hyperion de eneste bøker han selv fikk publisert. En planlagt diktsamling ble aldri gjort ferdig til publikasjon, på tross av et tilbud fra den ledende forleggeren Cotta: Hölderlins lyriske dikt ble publisert i en rekke forskjellige tidsskrifter, tildels med beskjeden leserkrets, først i 1826 kom de i bokform. En stor del av hans lyriske produksjon forble upublisert til lenge etter hans død, tildels gjelder dette helt sentrale dikt i hans forfatterskap, som "Brod und Wein" (først publisert 1894). I sin samtid opplevde Hölderlin gode anmeldelser, og i tiden som fulgte hadde han alltid sine trofaste beundrere (blant dem Clemens Brentano, Bettina og Achim von Arnim, Eduard Mörike og Heinrich Hesse), men han hadde langt fra noen klassikerstatus. Først på 1900-tallet fikk han den sentrale plass i den litterære kanon han har i dag. Blant dem som tidlig fremhevet hans betydning var lyrikeren Stefan George. Flere viktige tekster ble først tilgjengelige i Norbert von Hellingraths utgave (1916), mens det store diktet "Friedensfeier" ble publisert så sent som i 1954. Storadmiral. Storadmiral (ty. "Großadmiral") var tidligere den høyeste tjenestegrad i den tyske marine. Den tilsvarte generalfeltmarskalk i hæren og luftvåpenet (Heer og Luftwaffe). Disse gradene brukes bare i krigssituasjon. Den høyeste graden i den tyske marinen idag er admiral. Regiment. Et regiment (fra latin "regimentum", styre) er en stor militær organisasjon. Begrepet brukes i dag i to forskjellige betydninger; som "operativ avdeling" og som "administrativ avdeling". Regiment som administrativ avdeling. Et regiment i betydningen administrativ avdeling er den grunnleggende enheten i en armé. De eldste nasjonale armeene oppsto ved en samling av selvstendige regimenter, som var spredt over store geografiske områder. Dette forklarer hvorfor den britiske armeen, til forskjell fra de andre britiske forsvarsgrenene Royal Navy og Royal Air Force, ikke har betegnelsen "Royal" (Kongelig) – armeen er simpelthen en samling av flere regimenter, hvorav flere bærer tittelen "Royal". For lettere å kunne administrere alle regimentene, ble regimenter med samme spesialitet samlet i korps (våpenarter). Administrative regimenter har som formål å bære tradisjoner. De har ofte flere hundre år gammel historie, og det er regimentets oppgave å bære tradisjonene videre. Såkalte "battle honours" tildeles regimentene og bæres videre av dem. Regimentene har ofte egne uniformer eller uniformsdetaljer (f.eks. et særegent hodeplagg). I Storbritannia har hvert regiment et eget regimenthovedkvarter med regimentsmuseum, regimentspisesal og fasiliteter for sammenkomster. Hvert administrative regiment ledes av en høyere offiser, som regel en generaloffiser, som tidligere har tjenestegjort i en av regimentets operative avdelinger. Denne offiseren har tittelen "Colonel of the Regiment". Han har ingen operativ kommando over soldatene i regimentet, men skal påse at regimentes tradisjoner overholdes. I monarkier er det i tillegg vanlig at regimentene har en kongelig beskytter, med tittelen "Colonel-in-Chief". I tillegg er det ofte andre stillinger med lignende oppgaver, som "Regimental Sergeant-Major" eller "Sergeant-Major of the Regiment" og "Regimental Warrant Officer". Administrative regimenter består av flere operative avdelinger. Et infanteriregiment består typisk av 3 bataljoner, et kavaleriregiment av 3–6 eskadroner og et feltartilleriregiment av 2–4 bataljoner. Det finnes imidlertid mange unntak; infanteriregimentet Royal Australian Regiment består av 6 bataljoner, mens Royal Highland Fusiliers kun består av én bataljon. Det er dessuten ikke uvanlig at regimentene i tillegg til de operative avdelingene har en musikkavdeling (trompeterkorps, fløytekorps, sekkepipekorps e.l.) og en egen reserveavdeling. Regimentnavn forkortes gjerne ved at "regiment" droppes fra tittelen; "Royal Regiment of Ghurkas" blir "Royal Ghurkas", "Royal Horse Artillery Regiment" blir "Royal Horse Artillery", osv. Regimentenes operative enheter nummereres vanligvis med arabertall; 1. bataljon, Prinsens Livgarde; 2. bataljon, Prinsens Livgarde; osv. I Storbritannia og land med britiske tradisjoner er det denne betydningen av regiment som benyttes. I den amerikanske hæren er regimenter tradisjonsbærere ved at alle bataljoner tilhører et regiment, men regimentet har ingen funksjon utover dette (betegnelsen "regiment" benyttes imidlertid av historiske årsaker som navn på noen operative avdelinger i panservåpenet ("armored cavalry regiment") og hærens flyvåpen ("aviation regiment")). I Norge har "regiment" tidligere vært benyttet som navn på operative avdelinger med et geografisk ansvar innen Norge (se under), men Forsvarssjefen har foreslått at begrepet gjeninnføres i betydningen administrativ avdeling, der hvert regiment ledes av en fagsjef. Regiment som operativ avdeling. Et infanteriregiment, her 3. infanteriregiment Et regiment i betydningen operativ avdeling kan være på nivå med bataljon eller brigade. I det amerikanske marinekorpset er et regiment en manøverbrigade, altså en organisk brigade i en divisjon. I Norge var regimenter tidligere operative avdelinger som hadde ansvar for forsvaret av et geografisk område i Norge. Regimentets rolle endret seg imidlertid etter hvert. Norge hadde regimenter i krigsoppsettningen frem til Telemark Regiment, på Heistadmoen, som siste regiment ble lagt ned 31. desember 2002. Da regimentsbegrepet var faset ut, sto Norge igjen som et av svært få land som ikke benyttet denne organisasjonsformen for sin hær. Forsvarssjefen har imidlertid foreslått å gjeninnføre begrepet som administrativ avdeling (se over). Melbourne. Historisk bilde av Melbourne, malt i 1840. Melbourne er hovedstad i den australske delstaten Victoria og er den nest største byen i Australia med et antatt innbyggertall i 2006 på 3,8 millioner. Byen er en av verdens større byer når det gjelder utstrekning. Melbourne er en viktig by for Australias industri og finans, en tredjedel av de største utenlandske selskapene i Australia har hovedkontor her. Melbourne har også Australias største havn. Australia har tradisjon for å produsere biler, og i bydelen Port Melbourne ligger Holdens motorfabrikk. GM har også en større fabrikk i Dandenong hvor de produserer lastebiler. Klima. Klimaet i Melbourne er mildt, men byen er kjent for skiftende vær, og det sies at Melbourne har fire årstider på ett døgn. Det finnes årstider i staten Victoria og Melbourne. Årstidene er motsatt av Norge. Vinteren i Melbourne er fra juni til september, og temperaturene ligger normalt mellom 5 og 15 grader. Det kan også være varmere, men sjelden kaldere. Ingen har vinterdekk på bilene i Melbourne, men pendlere fra innlandet kan oppleve frost og glatte veier. Sommertemperaturene ligger normalt mellom 20 og 30 grader. I perioder kan temperaturen ligge på rundt 40 grader. Kultur. Melbourne ansees av mange for å være Australias kulturelle hovedstad, med et yrende film-, kunst- og designmiljø. I tillegg til å være en kulturell hovedstad er også Melbourne et knutepunkt for store internasjonale idrettsarrangementer. Byen har i mange år arrangert Australian Open, en av 4 grand slam turneringer i tennis, og ikke minst har Formel 1 sirkuset lagt sitt åpningsløp til Albert Park Lake i Melbourne de siste årene. I nær tilknytning til sentrum finnes Melbourne Cricket Ground (MCG) som innehar posisjonen som Australias hovedarena for internasjonale cricketmatcher, og som kan ta i mot nærmere 100 000 tilskuere. Her spilles også flere Aussie rules kamper. Hele 9 av 16 lag har base i Melbourne og nærområder. Docklands Stadium ved Southern Cross stasjon er også vertskap for flere hjemmekamper i AFL. AFL sesongen spilles fra april til september og hver kamp trekker et sted mellom 20 000 og 90 000 tilskuere. Historie. Melbourne ble grunnlagt den 10. mai 1835 av en gruppe nybyggere ledet av John Batman og John Pascoe Fawkner, i motsetning til flere av Australias andre storbyer som ble grunnlagt som straffekolonier. Da det ble oppdaget gull i Victoria vokste byen sterkt. På 1880-tallet var byen den nest største i det britiske imperiet. 1. januar 1901 ble Melbourne hovedstad for den australske føderasjonen. I 1927 ble hovedstaden flyttet til Canberra. Utover første halvdel av 1900-tallet vokste byen jevnt. Da Melbourne avholdt Sommer-OL i 1956 var det første gang de Olympiske leker ble avholdt på den sørlige halvkule. Lokalt styre. Melbourne er delt inn i flere mindre kommuner. En av disse er «City of Melbourne» som dekker de sentrale handelsområdene. Det finnes et byråd og en direkte valgt ordfører som bare styrer i «City of Melbourne», men blir sett på som hele byens ordfører. Resten av byen er delt inn i 30 kommuner. Disse har egne byråd og har ansvar for en rekke oppgaver gitt av delstaten; blant annet søppelsortering, barnehager, helse og eldreomsorg. De bestemmelser som omfatter hele byen blir som regel bestemt av delstatsmyndighetene. Blant annet gjelder dette veier, undervisning, infrastruktur, politi og kollektivtransport. Fordi tre fjerdedeler av befolkningen i delstaten Victoria bor i Melbourne har delstaten vært motvillig til å sentralisere myndighetene i byen. Transport. Melbourne har verdens største trikkenettverk med 28 linjer og mer enn 1800 trikkestopp. Trikken fungerer som et symbol på Melbourne. I 2007-2008 hadde Australias nest største flyplass 24,260,000 reisende. Den ligger ved den lille drabantbyen Tullamarine med 6541 innbyggere, 23 km nord for Melbourne. Lufthavnen ble åpnet i 1960. Den eies og drives av Australia Pacific Airports Corporation Limited. Flyplassen ble bygget i 1970 for å erstatte Essendon lufthavn, 4,1 mil fra Melbourne lufthavn. Universiteter. Melbourne er en populær by å studere i og har syv universiteter. Fremmedlegionen. Fremmedlegionen (fransk: "Légion Étrangère") er en militærenhet i den franske hæren. Den ble dannet av Ludvig Filip 10. mars 1831 etter juli-revolusjonen året i forveien i Frankrike. Legionen ble dannet fordi utenlandske frivillige ikke lenger kunne verve seg til de ordinære, militære styrkene. Offiserene i Fremmedlegionen er franske, mens de menige utgjøres av mannskaper av mange forskjellige nasjonaliteter (blant annet franskmenn). Etter å ha tjenestegjort i legionen i fem år kan legionæren søke om fransk statsborgerskap. Alle legionærer innrulleres under pseudonym, men kan få tilbake sin opprinnelige identitet etter ett år ved å gjennomgå «"régularisation de situation militaire"» (RSM). Kun legionærer som har gjennomgått RSM kan motta fransk statsborgerskap. I hovedsak var Legionen et prosjekt for å utvide det franske koloniale imperium på 1800-tallet. Legionen har også hatt en viktig rolle i kriger med andre europeiske stormakter, blant annet under første og andre verdenskrig. Tidligere hadde Fremmedlegionen et rykte for å tiltrekke seg leiesoldater og rømlinger. I de senere år har rekrutteringen til legionen blitt begrenset og det foretas bakgrunnssjekk av alle søkere. Det nåværende hovedkvarteret ligger i Aubagne, like utenfor Marseille. Tsjernobyl. Tsjernobyl er en by i det nordlige Ukraina, ikke langt fra byen Pripjat og grensen til Hviterussland. Byen er kjent for Tsjernobyl kjernekraftverk, der Tsjernobylulykken fant sted den 26. april 1986. Byen Pripjat, som ligger 14,5 kilometer unna, ble evakuert og er øde den dag i dag. Også Tsjernobyl ble fraflyttet og et fåtall bor nå i byen, i motsetning til 15 000 før evakueringen. HMS «Cossack». «Cossack» like etter ferdigstillelseHMS «Cossack» var en britisk jager av Tribal-klassen. Den er mest kjent for bordingen, for å frigi britiske fanger, av det tyske hjelpeskipet «Altmark» i Jøssingfjorden i Norge 16. februar 1940. Etter «Altmark»-saken tok «Cossack» del i det andre slaget om Narvik og jakten og senkingen av «Bismarck». 21. oktober 1941 ble «Cossack» truffet av en torpedo fra den tyske ubåten U-563, mens hun eskorterte en konvoi fra Gibraltar til Storbritannia. Hun ble deretter forsøkt tauet tilbake til Gibraltar for reparasjon, men på grunn av dårlig vær mislyktes tauingen og «Cossack» sank 27. oktober. 159 av mannskapet omkom. Det gamle testamente. Det gamle testamente, forkortet GT, på latin "Vetus Testamentum" («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. Denne samlingen av skrifter består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn i boksamlingene "lov", "profeter" og "skrifter" (jødisk tradisjon) eller i temaene "historie", "poesi" og "profeti" (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder og kristne deler bøkene opp på forskjellig måte. Derfor regner man med 24 bøker etter jødisk inndeling, og 39 bøker etter kristen tradisjon (eller flere om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med). Hvordan bøkene deles inn, og hvilken rekkefølge de har har konsekvens for hvordan man leser dem. I jødisk tradisjon vektlegges både loven, profetene og skriftene sammen med Talmud som instruksjon eller veiledning. I kristen tradisjon legges større vekt på frelseshistorie, og profetenes taler har oftere blitt forstått som profetier som angår fremtiden – og som delvis blir oppfylt i Det nye testamente. Det finnes momenter av frelseshistorie også i jødisk tradisjon og momenter av instruksjon også i kristen tradisjon. Omfang av kanon. I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamente av 46 bøker; 39 som tilsvarer den hebraiske bibel og de syv deuterokanoniske bøker. I protestantiske kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etter Reformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annet Martin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur. Liste over bøkene i Det gamle testamente. "Rekkefølge etter kristen tradisjon. For å se rekkefølge etter Jødisk tradisjon se artikkelen: Tanákh" De fem første bøkene regnes gjerne som en enhet "(Pentateuke)". Noen forskere opererer med de seks første bøkene som en enhet "(Heksateuke)" og mange mener at Femte Mosebok hører sammen med Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene, og at disse danner det såkalte Deuteronomistiske historieverk. Inndelingen i Historiske, Poetiske og Profetiske bøker nedenfor er omdiskutert, men siden det er denne inndelingen som benyttes på grunnivå ved de fleste teologiske læresteder i Norge blir den presentert her. De deuterokanoniske eller apokryfe bøker. Regnes som del av Det gamle testamente i den greske versjon Septuaginta (ca 100 f. Kr.) og den latinske Vulgata (ca 405 e. Kr.) I den jødiske hebraiske bibel er disse deuterokanoniske bøkene ikke tatt med. Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke regner disse bøkene med i kanon, men de fleste protestantiske kirkesamfunn, deriblant Den norske kirke – regner dem ikke med. Viggo Hansteen. Harald Viggo Hansteen (født 13. september 1900 i Kristiania, henrettet 10. september 1941 i Oslo) var en norsk jurist og politiker. Som student var han med i etableringen av Mot Dag. Da samarbeidet mellom Mot Dag og Norges Kommunistiske Parti opphørte i 1929 ble han værende i NKP. Han ble høyesterettsadvokat i 1933 og juridisk konsulent for LO fra 1936. Etter den tyske okkupasjonen ble LOs lovlig valgte leder Konrad Nordahl avsatt og Jens Tangen innsatt som ny leder. Hansteen medvirket sterkt til å avverge Nasjonal Samlings forsøk på å vinne kontroll over LO. Hansteen ble sammen med klubbformann Rolf Wickstrøm henrettet den 10. september 1941 under unntakstilstanden som fulgte melkestreiken. På retterstedet, Oslo Østre skytterlags bane på Årvoll i Oslo ble det i 1948 reist en minnebauta i granitt med bronserelieffer. Bautaen er utført av Nic Schiøll. Den har følgende inskripsjon: «Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm. De første offer i Norges frihetskamp 1940–45. Skutt av tyskerne 10. september 1941». Viggo Hansteen er også minnet ved at en parsell av Ring 3, Store ringvei rundt Oslo, fra Smestadkrysset til Slemdalsveien bærer hans navn. Hansteens enke Kirsten Hansteen ble i Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945 Norges første kvinnelige statsråd. Hansteen og Rolf Wickstrøm er gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Hans oldefar var Christopher Hansteen, hans onkel var Kristofer Hansteen, grandtanten var Aasta Hansteen, og selv var han svoger til Karl Evang. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm har også fått to parallelle gater i Lillestrøm oppkalt etter seg. Rolf Wickstrøm. Rolf Wickstrøm (født 9. desember 1912 i Oslo, død 10. september 1941) var fra januar 1940 hovedtillitsvalgt ved Skabo Jernbanefabrikk i Oslo. Han ble dømt og henrettet 10. september 1941 under unntakstilstanden som fulgte melkestreiken, noe historiker Harald Berntsen har omtalt som et eksempel på terrorisme. Samtidig ble Viggo Hansteen henrettet og likene dumpet. De ble ikke funnet før etter krigen, og flyttet til Vår Frelsers gravlund i Oslo. På retterstedet, Østre skytterlags bane på Årvoll i Oslo, ble det i 1948 reist en minnebauta i granitt med bronserelieffer. Bautaen er utført av Nic. Schiøll. Den har følgende inskripsjon: «Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm. De første offer i Norges frihetskamp 1940–45. Skutt av tyskerne 10. september 1941.» Han etterlot seg kona Signe (1913–1996) og sønnen Tore (1938-), som etter krigen ble satt bort til slektninger. Rolf Wickstrøm er også minnet ved at en parsell av Ring 3, Store ringvei rundt Oslo, fra Sognsveien til Grefsenveien heter Rolf Wickstrøms vei. Camillo Benso di Cavour. Grev Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte i Nord-Italia. Han ble mest kjent som statsminister i kongeriket Sardinia og som mannen bak den italienske grunnloven. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye kongedømmet. Oppvekst og studier. Cavour ble født i Torino, hovedstaden i Piemonte i det nordvestlige Italia, på den tiden hovedstad i kongedømmet Piemonte-Sardinia. Han ble født inn i en piemontesisk adelsfamilie og ble forventet å skaffe seg en respektabel karriere. Han søkte seg inn i den sardinske hæren og ble løytnant i ingeniørtroppene. På grunn av sine radikale liberalistiske syn ble han presset til å forlate hæren i 1831, etter militærkarrieren reiste han rundt i Europa og studerte politikk og landbruk. Cavours studier i statsvitenskap og hans erfaringer fra den franske Julirevolusjonen i 1830 styrket hans liberale innstilling. Det konstitusjonelle monarki som var opprettet under Ludvig Filip av Frankrike hadde også overbevist ham om denne styreformens fordeler. Den nasjonalistiske stemning som rådet i mange miljøer tidlig i det 19. århundre ledet til at Cavour ble engasjert i en samling av Italia. Hans studier i landbruk hadde fått ham til også å interessere seg for industrialisering og infrastruktur. Hans bidrag til den politiske og teknologiske modernisering av Italia bygger på disse tre elementer: Sterk tro på liberalisme og konstitusjonelt styre; omfattende kjennskap til teknologi og drømmen om et forent Italia. Tidlig politisk karriere. Da pave Pius IX ble valgt i 1846 ble han regnet for å være liberal i mange henseender. Cavour følte derfor at det var tid for å fremme reformtanker. I 1847 grunnla han avisen "Il Risorgimento" ("Gjenreisningen"); navnet skulle senere bli et generelt navn for hele kampen for Italias samling. Som redaktør ble han en sentral politisk figur på Sardinia. I 1848 fant flere revolusjoner sted i Europa. Reisningen i De to Sicilier skremte kong Karl Albert av Piemonte-Sardinia. Han befant seg under sterkt press, ikke minst på grunn av "Il Risorgimento"s innflytelse, og ga Sardinia et frihetsbrev den 8. februar 1848. Cavour vendte seg straks til kongen for å overtale ham til å erklære krig mot Østerrike, som styrte Italia gjennom Habsburgernes vasaller. 19. mars 1848 nådde nyheten om at opprør hadde brutt ut i Milano fram til Torino, og kongen ga etter for press fra Cavour og erklærte krig. Sardinia ble slått av Østerrike i slaget ved Novara, og de italienske revolusjonene ble slått ned i Lombardia, Venezia og Milano. Allikevel var liberalismen og nasjonalismen i Italia sterk, og i valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn Viktor Emmanuel tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851. Etter at 1848-revolusjonene hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin "realpolitik". Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke Sardinia, blant annet gjennom å fremme en utbygging av infrastruktur som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden. Veien mot forening. Grev Cavour i et foto av Adolphe Eugène Disdéri I november 1852 ble Cavour statsminister i Piemonte-Sardinia. Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da Krimkrigen brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke Sardinias stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han Pariskongressen i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale Østerrikes okkupasjon av Italia. I 1852, samme år som Cavour ble statsminister, ble også Napoleon III keiser i Frankrike. Han sympatiserte med Cavours plan om forening av Italia, og de to møttes i Plombières for å planlegge Italias framtid. Napoleon gikk med på en avtale om at dersom Østerrike gikk til angrep på Sardinia ville franske styrker bli sendt dit. Cavour gikk straks igang med å provosere Østerrike, og i april 1859 ble Sardinia angrepet. Napoleon holdt sitt løfte, men etter to dyrekjøpte seire ved Magenta og Solferino, inngikk han en våpenhvile i Villafranca og trakk tilbake sine styrker. Under avtalen fikk Østerrike beholde Venezia. Områder som var erobret av Sardinia skulle tilbakeføres til sine tidligere herskere. Cavour var rasende på Napoleon. Men situasjonen snudde seg året etter, da borgerne i Toscana, Modena, Parma, Bologna og Romagna stemte for å tilslutte seg Sardinia. Napoleon anerkjente dette, mot at han fikk kontroll over Savoie og Nice. Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten Giuseppe Garibaldi sine styrker, omkring 2 000 mann, inn i det habsburg-kontrollerte kongedømmmet De to Sicilier, og Viktor Emmanuel sendte styrker inn i Umbria. Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med Sardinia. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet Italia proklameres i mars 1861. Med unntak av Venezia og rikets naturlige hovedstad Roma var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866 og Roma i 1870. Litteratur. Cavour, Camillo Benso di Cavour, Camillo Benso di Cavour, Camillo Benso di Simoni. Simoni er en betegnelse på kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger. Navnet kommer fra Simon Magus, som i Apostlenes gjerninger (8, 18-24) forsøker å kjøpe makten til å utføre mirakler fra disiplene. I middelalderen forårsaket sammenblandingen mellom kirkelig og verdslig autoritet store problemer med simoni, da mange gjorde karriere gjennom å kjøpe seg et kirkelig embete. Verdslige herskere utnyttet også muligheten til å plassere lojale personer i embeter gjennom bestikkelser. Simon Magus' forsøk ble avvist, og simoni har derfor alltid vært forbudt innenfor den kristne kirke. På Første Laterankonsil i 1123 ble dette forbudet fornyet i Den katolske kirke. I de fleste andre kirker finnes det også klare regler som forbyr fenomenet. Jernteppet. «Jernteppet» som delte Europa fra 1945 til 1989. Land dominert av Sovjet i rødt, land i allianse med USA (NATO) i blått og nøytrale land grå «"From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow."» Sovjetunionens flagg. Sovjetunionens flagg bestod av et helt rødt flagg med en hammer i kors over en sigd og en rød stjerne i øvre hjørne nærmest stangen. Hammeren symbliserte nasjonens industriarbeidere, mens sigden symboliserte landbruksarbeiderne. Den røde stjernen symboliserte Det sovjetiske kommunistpartiet. Det første offisielle sovjetiske flagg ble godkjent i juli 1923. Flaggets lengde var fire ganger dets høyde, og bestod av et rødt flagg med riksvåpenstatsvåpenet i midten. Dette flagget var nasjonalflagget i bare fire måneder og ble erstattet av et offisielt flagg av mer kjent format med hammer og sigd den 13. november 1923. Den 15. august 1980 ble det vedtatt at flagget heretter skulle være helrødt på baksiden, uten hammer, sigd eller andre motiver. Samtidig ble flaggets rødfarge gjort lysere. Ved oppløsningen av Sovjetunionen 3. desember 1991 opphørte flagget å være et nasjonalflagg. Det ble for Ryusslands del erstattet av Deutsche Zentrumspartei. Plakat fra stiftingen i 1870 Det tyske Sentrumspartiet ("Deutsche Zentrumspartei" eller bare "Zentrum"), ofte kalt Det katolske sentrumspartiet, er et katolsk politisk parti i Tyskland, som særlig spilte en viktig rolle i keisertiden og den såkalte Weimarrepublikken. Det ble grunnlagt i 1870 av Ludwig Windthorst og Mainz-biskopen Wilhelm Emmanuel von Ketteler for å ivareta den katolske minoritetens rettigheter i det nye protestantisk dominerte Tyskland. Partiet ble en relativt mektig motkraft til Otto von Bismarcks "Kulturkampf" mot den katolske kirken. I tillegg til å støtte kirkelige interesser, støttet Sentrumspartiet stort sett representativt demokrati og minoritetsvern. Partiet var også spesielt for den blandingen av klasseinteresser som det representerte, da det favnet bredt fra katolske arbeidere til katolske aristokrater. Med grev Georg von Hertling stilte partiet første gang med rikskansleren i 1917. Mellom 1919 og 1932 var partiet representert i nesten alle riksregjeringer. Rikskanslerne Wilhelm Marx, Heinrich Brüning og Franz von Papen kom alle fra partiet. Partiet oppløste seg selv den 5. juli 1933, og var det siste av de ikke-nasjonalsosialistiske partier som forsvant etter forbud eller påtrykk fra Hitler og NSDAP. Partiet ble gjenopprettet etter andre verdenskrig, men de fleste tradisjonelle Zentrums-velgerne sluttet imidlertid i stedet om dannelsen av det nye partidannelsen Christlich Demokratische Union (CDU) som favnet over både katolikker og protestanter. Dette partiet har imidlertid i stor grad er utgått fra og vært preget av miljøet rundt Det katolske sentrumspartiet. CDU lyktes med å forene protestantene og katolikkene i et felles kristelig-konservativt parti. Det katolske sentrumspartiet eksisterer fremdeles som et lite parti, og var representert i det tyske parlamentet frem til 1957, da det falt under sperregrensen. I enkelte katolske høyborger, som Nordrhein-Westfalen, har partiet likevel stadig en viss lokalpolitisk betydning, og er kjent for sin familievennlige politikk. Det bayerske folkepartiet, forløperen til CSU, brøt ut fra Sentrumspartiet i 1918 fordi Sentrumspartiets daværende ledelse ønsket en sentralistisk stat fremfor en føderalistisk. Orientalske katolske kirker. De orientalske katolske kirker er 22 særkirker innenfor Den katolske kirke. De kalles også "østlige katolske kirker" eller "katolske kirker av orientalsk/østlig ritus". Det er variasjoner i hierarki og liturgi mellom dem; det eneste som må være felles er det trosmessige innholdet og båndet til paven. Historie. Gjennom den kristne kirkens første tusen år delte den seg i fem hoveddeler, hver underlagt et av de oldkirkelige patriarkatene: Roma, Jerusalem, Konstantinopel, Antiokia og Alexandria. Etterhvert ble flere og flere særkirker stående på egne ben. I 1054 oppsto det største bruddet ved det store skisma, da patriarken av Konstantinopel og paven ekskommuniserte hverandre – og hverandres medlemmer. Deler av den østlige kirken forble allikevel underlagt Roma; dette gjelder Den maronittiske kirke og Den italo-albanske kirke. I tiden som har fulgt siden skismaet mellom øst og vest har flere grupper brutt ut av Den ortodokse kirke, og sluttet seg til den katolske. Den syro-malabarske kirke i India har en annen historie; den ble isolert fra resten av kirken tidligere, og har så kommet inn i Den katolske kirke. Rettsstatus. De orientalske katolske kirkene utgjør en del av Den katolske kirke, og er underlagt paven. De har allikevel sin egen kirkelov, "De østlige kirkers kanoniske rett" ("Codex Canonnum Ecclesiarum Orientalum"). Denne avviker fra den latinske (romersk-katolske) kirkeloven på en rekke punkter, fremst i forhold til egne ordninger i liturgi og hierarki. Det at disse kirkene er en del av Den katolske kirke, gjorde at representanter for disse også deltok på Andre Vatikankonsil. Dette konsilet befestet tilknytningen gjennom dokumentet "Erklæringen om de orientalske katolske kirker" ("Orientalium Ecclesiarum"), hvor det blant annet henvises til disse kirkenes opprinnelse allerede i urkirken og anerkjennelsen av patriarkatet som har sitt opphav i urkirken. De orientalske katolske kirkene som har slikt patriarkat, er det patriarken som er den øverste lederen. Videre anerkjennes de eldgamle liturgiske skikkene. I den romerske kurie er det "Kongregasjonen for Østkirkene" som har ansvar for denne delen av den katolske kirke. Liturgi. Liturgien har et klart østlig preg og kan være til forveksling lik Den ortodokse kirkes liturgi. Språket varierer; lenge var det noen hovedspråk som var helt enerådende (kirkeslavisk, gresk, syrisk, koptisk og geez), men etterhvert har liturgien blitt oversatt til lokale folkespråk. Kirkene. Kirkene deles inn i fem grupper, kalt «riter» eller «tradisjoner». Innenfor disse finnes det særkirker som er knyttet til et land eller en folkegruppe. Orientalske katolske kirker i Norge. Den katolske kirke i Norge tilhører den latinske ritus, og det finnes ingen etablert struktur for de orientalske katolske kirker i Norge. Flere hundre (nøyaktig antall er ukjent) orientalske katolikker er bosatt i Norge; langt de fleste har innvandrerbakgrunn, men noen få er konvertitter av norsk avstamning. Normalt vil en nordmann som konverterer høre hjemme i den latinske (romersk-katolske) kirke, men dersom han eller hun er gift med en orientalsk katolikk er det mulig å velge samme ritus som ektefellen. Selv om alle katolikker i Norge er underlagt de latinske biskopene, har de orientalske katolikkene likevel krav på å bli behandlet i henhold den østlig kirkelov, og ikke vestlig. Kiev. Kiev (ukrainsk: Київ – "Kyjiv", IPA:, russisk: Киев – "Kiev") er en by langs elven Dnepr i det nordlige sentrale Ukraina. Byen er hovedstad i landet, i tillegg til å være administrasjonssentrum i Kiev oblast. Korrekt transkripsjon fra ukrainsk vil være Kyjiv men den russiske transkripsjonen Kiev er den vanlige i Norge. Kiev har offisielt rundt 2,6 millioner innbyggere, men på grunn av et stort antall uregistrerte innflyttere ligger sannsynligvis innbyggertallet langt høyere. Byen har en 1500 år lang historie, og var i sin tid en av Europas største byer da den var hovedstad i Kievriket. Historie. Byen ble antakelig grunnlagt allerede på 400-tallet, da som en utpost i Khazarriket. Den ble senere sentrum i den østslaviske sivilisasjonen, og ble hovedstad i Kievriket fra det niende århundre. Under byens storhetstid var den en av de største i Europa, og hadde over 100 000 innbyggere. Gullalderen tok en definitiv slutt da byen ble ødelagt under mongolenes invasjon av Russland. I 1321 ble byen erobret av Gediminas av Litauen, og ble lagt under Storhertugdømmet Litauen. Fra 1569 lå den under Det polsk-litauiske samvelde, før byen kom under russisk styre midt på 1600-tallet. Kiev ble etterhvert en av de viktigste byene i Det russiske imperiet. Etter første verdenskrig og Oktoberrevolusjonen i 1917 ble byen et stridstema i forbindelse med oppløsningen av det russiske imperiet, og var krigsskueplass både i den russiske borgerkrigen og under den polsk-sovjetiske krig. I 1921 ble byen med i den ukrainske SSR og Sovjetunionen, fra 1934 som hovedstad i den ukrainske sovjetrepublikken. Politikk. Kiev har en spesiell administrativ status i Ukraina. Byen er ikke underlagt den omliggende Kiev oblast, men er som forvaltningsledd direkte underlagt staten. Samtidig velges byens politiske ledelse i direkte valg, i motsetning til i resten av landet der den utpekes av staten. Siden 2006 har Leonid Tsjernovetskyj vært ordfører. Byen er delt inn i ti rajoner (distrikter eller bydeler), med et visst politisk selvstyre. Utdanning. Byen har et universitet grunnlagt i 1834. Dessuten har byen 17 høyskoler. Severdigheter. Kiev har 25 museer, et planetarium, teater og flere botaniske og zoologiske haver i byen. Et av de mest kjente landemerkene er Den store fedrelandskrigen-museet med statuen Rodina-mat på toppen. Inklusive sokkelen er monumentet hele 102 meter høyt, og den fjerde største i verden i sitt slag. Kiev-operaen er også berømt, og er blant de beste operahus i det tidligere Sovjetunionen. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er begge på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Samferdsel. Kiev har et godt utbygget kollektivnett. Store deler av byen dekkes av tunnelbanen (Kiev Metro), som har 45 stasjoner. T-banesystemet er under stadig utvidelse. I tillegg til T-banen har Kiev busser, trolleybusser og trikk. Drosjesystemet i Kiev er dårlig regulert, og det er ingen offentlig fastsatt kilometertakst. Byen har også mange mer eller mindre uformelle drosjer. Kievs hovedflyplass er Boryspil internasjonale lufthavn, som ligger i forstaden Boryspil 29 kilometer øst for sentrum. Eksterne lenker. Finalen i em 2012 spilles i kiev Odessa. Odessa (ukrainsk: "Одеса", russisk: "Одесса", tyrkisk: "Hacıbey") er en havneby i Odessa oblast i Ukraina. Byen ligger ved bredden av Svartehavet og var tidligere en sovjetisk marinebase. Odessa er den femte største byen i Ukraina. Korrekt oversatt, fra ukrainsk, heter byen Odesa men i Norge bruker vi som regel den russiske stavemåten med to s'er. Byen fikk sitt nåværende navn da russerne opprettet fortet. De aller fleste innbyggerne i Odessa er russisktalende. Det har vært bosetting der i hvert fall siden 1396 under navnet Kachibey. Odessa ble grunnlagt i 1794 som et russisk kystfort på områder annektert fra Osmanerne. Byen ble oppkalt etter den gresk-romerske kolonien "Odessos", dagens Varna i Bulgaria. Odessamassakren pågikk 22. -25. oktober 1941 hvor mellom og jøder enten ble skutt eller brent ihjel. Innsbruck. Innsbruck er Tirols største by og delstatens hovedstad. Den ligger ved elven Inn og er omkranset av høye fjell. Bybildet er preget av mange gotiske og barokke bygninger, siden Innsbruck ikke bare har vært residensby for Tirols grever siden 1420, men også for enkelte østerrikske erkehertug(inn)er og tysk-romerske keisere. Byens universitet ble grunnlagt 1669. Som arrangør av to olympiske vinterleker i 1964 og 1976 er Innsbruck også kjent som vintersportsted. Beliggenhet. Gamlebyen med "Goldenes Dachl" (og "Nordkette" i bakgrunnen) Som byens navn antyder, ligger Innsbruck (= «Inn-bro») ved elven Inn, midt i den vest–øst-gående Inndalen, der denne tar opp Wipptal fra syd. Innsbruck utgjør skillet mellom Øvre Inndal (vest for Innsbruck) og Nedre Inndal (i øst). Med sin beliggenhet er Innsbruck et knutepunkt for trafikk gjennom Alpene, med Brennerpasset mot Syd-Tirol og Italia i syd, Arlberg-, Reschen- og Fernpasset mot Sveits, Vorarlberg og Bayern i vest, og Nedre Inndal mot Bayern og Salzburg i øst. All vei- og jernbanetransport langs aksene Basel/Zürich–Wien/Beograd og München–Verona passerer derfor gjennom Innsbruck. Av fjellene som omkranser byen, er "Nordkette" («nordkjeden») den mest markante. Den hører til Karwendelfjellene og utgjør med sine opptil 2637 meter høye topper et imponerende bakteppe for hele byen. Syd for Innsbruck begynner Sentral-Alpene med flere topper som når over 3500 moh. (Stubaier Alpen vest for Wipptal og Tuxer og Zillertaler Alpen øst for Wipptal). Ved inngangen til Stubaital, en sidedal til Wipptal, ruver "Serles" (2717 moh.), godt synlig fra Innsbruck. Stubaital og høyfjellene bak er lett tilgjengelig via en 18 km lang trikk fra byen, som heter "Stubaitalbahn". Rett syd for Innsbruck, ved inngangen til Wipptal, ligger Bergisel, som huser Innsbrucks hoppbakke. Historie. Området av dagens Innsbruck har vært bebodd i minst 3000 år, sannsynligvis mye lenger. Romerne anla en militærleir ("Veldidena") som bevoktet veien fra Verona via Brennerpasset til Augsburg. På samme plass, syd i dagens byområde, ble 1138 klosteret Wilten grunnlagt. På Inns nordside lå et lite handelssted. Den første brua over Inn ble åpnet rundt 1170. Dermed oppstod Innsbruck (først nevnt som "Insprucke", eller latinisert "Oeni pons" [«Inns bro»], i 1187), som fikk bystatus rundt år 1200. Også byens våpen viser Inn-brua. Siden byen kontrollerte (og tok seg betalt av) trafikken over Brennerpasset, ble byen snart velstående. Siden 1420 er Innsbruck residensbyen for grevene av Tirol, som tidligere hadde residert i Meran. Dermed skjøt byggevirksomheten fart, noe en rekke gotiske bygninger som bytornet ("Stadtturm") og hoffborgen ("Hofburg") vitner om. Flere sidelinjer av de habsburgske erkehertugene residerte i Innsbruck. I tillegg var det enkelte tysk-romerske keisere som foretrakk Innsbruck fremfor Wien, deriblant keiser Maximilian I. Under ham ble bl.a. byens kjennemerke til, den sengotiske slottsbalkonen med det gullforgylte taket ("das goldene Dachl"), og hoffkirken ("Hofkirche") ble oppført i renessansestil. Mange andre av byens kirker ble bygget i barokkstil (domkirken, stiftskirken, jesuittkirken m.fl.). Rokokkobygningene i Innsbruck (bl.a. basilikaen, ombyggingen av hoffborgen) ble oppført under keiserinne Maria Theresia. På 1800-tallet fikk Innsbruck jernbaneforbindelser til München (1858, via Kufstein), Bozen (1867, via Brennerpasset), Bregenz (1884, via Arlbergtunnelen). I 1904 fulgte Stubaitalbahn, og i 1912 forbindelsen til Garmisch-Partenkirchen via Seefeld. Næringsliv. Hovednæringene er bankvesen, offentlig forvaltning, transport og kommunikasjon. I enkelte bydeler drives landbruk, inkludert seterdrift. Sommer- og vinterturisme er også viktig inntektskilder. Dublin. Dublin (irsk: Baile Átha Cliath, 'Byen ved overgangen for slep' og Duibhlinn, 'Svart kulp' (eng. Blackpool)) er hovedstad og den største byen i Irland med litt under 500 000 innbyggere i bykjernen. "Dublin Urban Area" har 1 045 769 innbyggere. Historie. Første gang byen nevnes er i ca 140, da geografen Klaudios Ptolemaios skrev om den under navnet "Eblana". St. Patrick skal ha besøkt stedet omkring 448, og omvendte mange av innbyggerne til kristendommen. I løpet av de neste fire århundrer vokste det opp en by ved et sted i elven Liffey hvor man kunne krysse med hesteslep. Omkring 840 ankom norske vikinger, som anla en festning i området. Byen ble sete for et norsk kongedømme. I 852 tok danske vikinger kontroll, og de etterfølgende årene var preget av kamper mellom irer og dansker/nordmenn. Kildene varierer i sin omtale av hvem det egentlig var som kontrollerte Dublin; i Norge snakker man ofte om det som et norsk vikingkongedømme, mens man i Irland og Storbritannia omtaler dem som "Danes". Historiske irske kilder bruker i regelen bare «de fremmede fra Dublin», "Gaill Áith Clíath". Dette fortsatte inntil 1014, da irene seiret i slaget ved Clontarf. I 1169 begynte engelskmennene å ta kontroll over Irland. Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kjent som "Strongbow"), tok først Wexford, Waterford og størstedelen av Leinster, og deretter Dublin. Henrik II av England ankom i 1171, og ga Dublin sitt første bybrev. På 1700-tallet hadde Dublin en storhetstid. De rikere lag av befolkningen la stor vekt på vakker arkitektur, og mange nye gater, parker og plasser ble anlagt. I 1783 ble byen sete for det første autonome irske parlamentet. Dette varte bare til 1800, da Unionsakten gjeninnførte styre fra London. Selv i perioden 1793-1800 var det store konflikter, fordi britene beholdt utøvende makt. Uroen kulminerte i et mislykket opprør i 1798 (se "1798-opprøret i Irland"). I 1916 fant Påskeopprøret sted i Dublins gater. Irland ble erklært som selvstendig republikk, men opprøret ble slått ned og flere av lederne henrettet i Kilmainhamfengselet i byen. Det var igjen kamphandlinger i byen under den irske borgerkrigen. Krigen endte med opprettelsen av Den irske fristaten, med Dublin som hovedstad. Den gamle parlamentsbygningen. Parlamentsbygningen var det første offentlige bygg som ble reist i storhetstiden i det 18. århundre. Det ble påbegynt 1729 etter tegninger av Edward Lovat Pearce, og regnes som et av de beste eksempler på tidens rådende stil. Det autonome irske parlamentet hadde tilhold her fra 1783 til 1800. Den private forretningsbanken "Bank of Ireland" tok over bygningen i 1804. Trinity College. Universitetet "Trinity College" ble grunnlagt i 1592, på stedet hvor et kloster hadde ligget inntil det ble stengt av Henrik VIII av England. Det var et protestantisk universitet, opprettet for å fremme Reformasjonen. Den eldste bevarte bygningen er fra 1722. Biblioteket rommer over en halv million trykte bøker og over 2 000 håndskrifter. Siden 1801 har det hatt rett til et eksemplar av alle bøker utgitt i Irland og Storbritannia. Den største skatten i biblioteket er Kellsboken ("Book of Kells"), som er en illuminert håndskrift av Evangeliene, antagelig fra 8. århundre. Blant tidligere studenter finner man forfatteren Bram Stoker, politikeren Edward Carson og Irlands første president, Douglas Hyde. Tollbygningen. Tollbygningen regnes av mange som Dublins fineste bygning. Den ble tegnet av James Gandon, og fullført i 1791. Det ble satt i brann i 1921, under borgerkrigen, men er dyktig restaurert. Dublin Castle. Slottet ble bygget mellom 1208 og 1220. Det var bolig for de engelske visekongene. Det brukes nå blant annet til innsettelse av presidenten og andre viktige statstilstelninger. Kilmainham fengsel. Fengselet ble bygget etter modell av moderne, åpne fengsler i USA. Planløsningen er slik at vaktene skal kunne se alle cellene, det er også lyst og luftig. Under hungersnøden på 1840-tallet var fengselet et av de stedene man var garantert å få mat, dermed gjorde mange hungersrammede seg til forbrytere for å havne her. Etter Påskeopprører i 1916 ble flere av lederne fengslet og senere henrettet i Kilmainham. På grunn av dette er fengselet nå gjort om til museum om Irlands frihetskamp, med spesiell vekt på lederne fra 1234. General Post Office. Hovedpostkontoret ("General Post Office", eller bare "GPO" på folkemunne) i O Connell Street som er hovedgaten, ble fullført 1818 etter tegninger fra Francis Johnston. I tillegg til å være en flott bygning er det mest kjent for å være stedet hvor uavhengighetserklæringen ble lest opp under Påskeopprøret i 1916. Det er satt opp en minneplakett på fasaden og en statue i sentralhallen. Kristkirken. "Christ Church Cathedral" har sin opprinnelse i en katedral reist i det 11. århundre. Jarlen av Pembroke, Strongbow, erstattet den med et større bygg reist fra 1172 til omkring 1220. Det meste av dagens katedral er fra det 19. århundre, men deler av middelalderkatedralen er bevart. Ved Reformasjonen ble den en anglikansk katedral, og er det fortsatt. Nasjonalmuséet. Nasjonalmuséet rommer mange gjenstander fra keltisk tid, og har en historisk seksjon som blant annet rommer den permanente utstillingen «Veien til uavhengighet», med fokus på perioden 1900 til 1923. Phoenix Park. En sektor av byen mot øst og øst-nordøst består av en stor park med store gressletter innimellom eiketrær og få bilveier. Dublin Zoo og residensen til USAs ambassadør ligger i parken. Det er en opplevelse å leie hest og se parken fra hesteryggen. St.Stephens Green. St.Stephens Green er en idyllisk park like sør for sentrum med plener, flere vann og beplantninger. Grand Canal og Royal Canal. Det er bygget kanaler på nord og sørsiden av sentrum som begge går tvers over Irland til vestkysten. Det er mulig å leie kanalbåter for kortere eller lengre turer på kanalene. Napoli. Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er den største byen i Sør-Italia og hovedstad i provinsen Napoli og regionen Campania. Byen har omtrent 1 million innbyggere. Ikke så langt ifra byen ligger vulkanen Vesuv. Historie. Napoli ble sannsynligvis grunnlagt av greske kolonister fra Pithekusai (Ischia) rundt 8. århundre f.Kr., og var del av Magna Graecia, skjønt det er også mulig at kolonistene kom fra Cuma. Den lå noen kilometer fra den antikke byen Partenope. Av denne grunnen ble den kalt Neapolis, «den nye byen». Selv om den ble erobret av romerne på 300-tallet f.Kr. beholdt den lenge sin greske kultur. I festningen "Castel dell'Ovo" ble Romulus Augustulus, den siste antikke romerske keiser, innesperret, etter at han var blitt avsatt i 476 e.Kr. I det 6. århundre ble byen besatt av bysantinerne i et forsøk på å gjenopprette romerriket. Året 1039 falt Napoli i normannernes hender da byen ble erobret av Roger II av Sicilia, og byen ble en del av det da normanniske Kongedømmet Sicilia. 1224 grunnla Fredrik II av Hohenstaufen universitetet i Napoli, og 1266 ble byen og Kongedømmet Sicilia av paven gitt til Karl I av Anjou, som forla sin hovedstad fra Palermo til Napoli. I 1284 ble kongedømmet delt i to deler, som begge gjorde krav på benevnelsen "kongedømmet Sicilia", med Napoli gikk under betegnelsen Kongedømmet Napoli. De to delene forble adskilt frem til 1816, da de ble samlet under navnet Kongeriket De to sicilier. I 1860 gikk Kongeriket De to sicilier under, og byen ble en del av kongedømmet Italia. I Napoli finnes San Carlo, det eldste operahuset i verden som fremdeles er i drift. Det ble åpnet 4. november 1737. Ifølge tradisjonen er Napoli opprinnelsessted for den italienske matretten pizza. I Napoli ligger det et norsk generalkonsulat. Mat og drikke. left Napolitanske mattradisjoner bruker lokale ingredienser som er lett å få tak i. Av typiske matretter og produkter fra Napoli finner vi: pizza, mozzarella, spaghetti, sfogliatelle, casatiello, tortano, struffoli, pastiera, babà og mange flere. Av napolitansk vin og brennevin finner vi; Lacryma Christi, rød og hvit Vesuvio-vin og limoncello. Napoli blir tradisjonelt regnet som hjemstedet til pizzaen. De to klassiske napolitanske pizzaene er «pizza marinara» med tomat, hvitløk, oregano, fersk olivenolje og vanligvis basilikum og "Pizza Margherita" med tomat, basilikum og mozarella. Margherita er oppkalt etter Dronning Margherita som fikk servert retten da hun besøkte byen i 1889. "La vera pizza" («ekte pizza») blir bakt i ein vedfyrt steinovn. Det finns eit sertifiseringsorgan som reiser rundt til pizzasteder i verden for å godkjenne at de lager ekte napolitansk pizza. "Pizzelle fritte" eller "montanare" er en variant av pizza der man lager små, steikte biter av pizzadeig med tomatsaus og parmesanost oppå. Pasticcio di Carnevale er pasta som er bakt i ovn med tomatsaus, ricotta og mozzarellaost, små kjøtboller, og noen ganger med pølse og kokt egg. leftFor påsken er "casatiello" en spesialitet i Napoli. Det er en rund, salt kake med salami inni og hele egg på toppen. Aubergine blir mye brukt i napolitansk matlaging, og blir enten stekt, grilla og spist som ein grønsak ved siden av hovedretten. "Parmigiana di melanzane" er et bakverk med lag av stekte auberginer (ofte dekket med egg og mel) og som oftest med mozarella, tomatsaus og parmesan. En annen karakteristisk grønsak i napolitansk matlaging er friarielli, en slags liten brokkoli, stekt i lag med olivenolje, hvitløk, salt og chili. Napoli har også flere unike kaker, og de mest kjente av dem er babà, choux (skrives "sciù" i Napoli) og Pastiera. Andre typiske bakverk er Sfogliatella ("riccia" eller "frolla"). Napoli er også kjent for iskremen sin. Klima. Napoli har et typisk middelhavsklima med en mild og våt vinter og en varm til stekende, tørr sommer. Det milde klimaet og den frodige og vakre Napolibukten har gjort byen til et populært feriested, helt siden de romerske keiserne ferierte der. Panorama fra Napoli mot Vesuv Sport. Den kjente fotballklubben SSC Napoli kommer fra Napoli, og hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da Maradona herjet som verst. SSC Napoli spiller i Serie A ("Det øverste nivået i Italia"). Laget spiller sine hjemmekamper på Stadio San Paolo. Napoli har vunnet serien to ganger ("1987 og 1990"), cupen 3 ganger ("1962, 1976 og 1987") og UEFA-Cupen en gang ("1989"). Taranto. Taranto er en by i det sydlige Italia med 201 349 (2001) innbyggere. Byen er en viktig havneby og er hovedbasen til den italienske marinen. Den er en av Sør-Italias vikigste industribyer. Historie. Ifølge gresk mytologi var det sønnen Taras av havguden Neptun som grunnla byen. Men i virkeligheten ble Taranto (Tarent, Tarentum) ble grunnlagt omkring år 706 f.Kr. av innvandrere fra Sparta i Hellas. Dette var Spartas eneste koloni. Byen var del av det greske kulturområde sør i Italia som kalles Magna Graecia. I 280-275 f.Kr. utkjempet og tapte Taranto en krig mot Roma. Tarantinerne fryktet den stadige romerske ekspansjon, og hadde tilkalt hjelp fra kong Pyrrhos av Epiros. Byens vernehelgen er den irske misjonsbiskop Catald (død ca. 685, og byens domkirke, innviet i 1071, er oppkalt etter ham. I 927 ble Taranto fullstendig ødelagt av sarasenerne, men ble gjenoppbygget i 967 av Nikeforos Phoca. Byen ble erobret av normanneren Robert Guiscard i 1063. Hans sønn Bohemond ble fyrste av "Terra d'Otranto", og residerte i Taranto. Etter hans død gav Roger II av Sicilia byen til sin sønn Vilhelm. Keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike bygde en borg (Rocca Imperiale) på byens høyeste punkt. Den katolske helgen Egidius Maria Pontillo (1729–1812) var født i Taranto. Byen hadde alltid pekt seg ut som et strategisk gunstig flåtestøttepunkt, og keiser Napoleon fikk av den grunn utbygd byens havneanlegg. I 1861 igangsatte den italienske regjering en utredning om Tarantos militære egnethet, og i 1864 ble det besluttet at byen skulle få landets tredje marineverft, etter La Spezia og Venezia. Arbeidet på marineverftet ble påbegynt i 1883 og etterhvert bygde det alle slags krigsskip. 12. november 1940 gjennomførte britiske torpedobombere av typen Fairey Swordfish et dristig raid imot den italienske marinen som lå for anker i Taranto havn. De endte opp med å senke tre slagskip og skade ytterligere tre andre. Denne aksjonen ble sett på som slutten på slagskipenes dominans på havet. Det spesielle med aksjonen var at britene benyttet seg av torpedoer som ikke krevde så dypt vann som vanlige flybårne torpedoer. Dette ble tatt til etterretning i det japanske admiralitetet som studerte raidet nøye i sin planlegging av angrepet på Pearl Harbor. Tarantella. Edderkoppen "Lycosa tarantula" (tarantella) er oppkalt etter byen Taranto. Fairey Swordfish. Fairey Swordfish var et britisk torpedobombefly fra andre verdenskrig. Det var allerede utdatert på starten av krigen, men fortsatte som britenes hovedtorpedobomber frem til 1942. Konstruksjonen var tradisjonell med stårammeonstruksjon dekket med trespanter kledd med seilduk. Med sitt doble vingepar var den langsom, men enkel å fly og svært stabil. Motoren var den driftssikre Bristol Pegasus. Swordfish ble brukt i mange aksjoner i løpet av krigen, blant annet ved senkingen av det tyske krigsskipet «Bismarck», og under luftangrepet mot den italienske hovedbasen i Taranto. Ferrari. Den amerikanske Ferrariklubbens parkeringsplass under US Grand Prix i 2005 Ferrari er en italiensk sportsbilprodusent basert i Maranello, Italia. Fabrikken ble stiftet av Enzo Ferrari i 1929 som Scuderia Ferrari, og selskapet bygget racerbiler og sponset sjåfører før de startet produksjon av gategodkjente biler i 1946 som Ferrari S.p.A.. Gjennom historien har selskapet deltatt aktivt i racing, spesielt i Formel 1, hvor Ferrari har hatt stor suksess, spesielt på 1950- og 60-tallet og årene 00-04. Etter mange år med økonomiske problemer solgte Enzo Ferrari selskapets sportsbilavdeling til Fiat-gruppen i 1969 for å sikre økonomisk styrke i fremtiden. Ferrari selv beholdt kontrollen over racingavdelingen frem til sin død i 1988 i en alder av 90 år. 1929-1946. Enzo Ferrari hadde aldri planlagt å produsere gatebiler da han startet "Scuderia Ferrari" i Modena i 1929 for å sponse amatørførere. Ferrari trente flere førere i Alfa Romeo-biler frem til 1938, da han ble ansatt av Alfa som leder for deres racingavdeling. I 1940 ble Alfa Romeo tatt over av myndighetene på grunn av 2. verdenskrig. Enzo Ferraris avdeling var så liten at den ikke ble påvirket av dette. Fordi han var hindret fra å delta i racing i flere år fremover ble "Scuderia" i en kort periode "Auto Avio Costruzioni Ferrari", en produsent av maskindeler og luftfartkomponenter. Under navnet SEFAC (Scuderia Enzo Ferrari Auto Corse) produserte faktisk Ferrari én racerbil, Ferrari Tipo 815, i denne perioden, noe som dermed var Ferraris første egne bilmodell (den debuterte i Mille Miglia-løpet i 1940], men på grunn av den 2. verdenskrig fikk den ikke særlig konkurranse. I 1943 flyttet Ferrari-fabrikken til Maranello, hvor den fortsatt ligger. Fabrikken ble bombet i 1944, og bygget opp igjen i 1946. Helt frem til Enzo Ferraris død var bilfabrikken lite mer enn en inntektskilde for hans store lidenskap, racing. Scuderia Ferrari betyr direkte oversatt "Ferraris stall"; i betydningen "Team Ferrari". 1945-. Den første Ferrari-modellen for gatebruk var 125 S i 1947. Den var utstyrt med en 1,5 liters V12, og Enzo bygget kun gatemodeller for å skaffe kapital til "Scuderia". Selv om hans vakre og raske biler fort skaffet seg et godt rykte mislikte Enzo kundene sine sterkt, som han mente kun kjøpte bilene for den status de ga, og ikke ytelsene deres. På et tidspunkt var bilene fra det spanske selskapet Pegaso raskere enn Enzo Ferraris biler, men dette selskapet sluttet senere med sportsbilproduksjon. Ferraris gatebiler har lenge vært et symbol for de rike og vellykkede. Pininfarina har designet svært mange av modellene, og andre designhus som har vært involvert er blant andre Scaglietti, Bertone, Carrozzeria Touring, Ghia og Vignale. I 2005 fikk fire universiteter tilbud om å utvikle Ferraris fremtidige modellprogram i en konkurranse kalt 'Ferrari Concepts of the Myth'. 20 vinnere fikk vise frem sine konsepter i skala 1:4 og presentere sitt arbeid til styret i Ferrari, som ga tre vinnere muligheten til å arbeide for Ferraris designstudio i Maranello. Eierskap. Mubadale Development Company – Abu Dhabi 5 % ABN Amro Holding NV 7,5 % Banca Popolare dell'Emilia Romagna 1,3 % Fiat solgte 34 % av aksjene i Ferrari til Mediobanca i 2002 som en del av en låneavtale, for blant annet å få forlengelse på et lån som Mediobanca hadde ytt Fiat. Mediobanca solgte 5 % av aksjene de kjøpte til det statlige investeringsselskapet Mubadale Development Company i Abu Dhabi. Liste over modeller. Dette navnesystemet kan være forvirrende, fordi noen helt forskjellige modeller benyttet seg av de samme motortypene og karosseriformene. Mange Ferrarimodeller hadde i tillegg andre betegnelser (som Daytona) for å ytterligere identifisere hver enkelt modell. Mange slike navn er egentlig ikke offisielle fabrikknavn. Daytona-navnet er til minne om Ferraris trippelsuksess i 24-timersløpet på Daytona-banen i februar 1967 med Ferrari 300P4. I tillegg var Ferrari 250 GTOs berømte akronym, som står for "Gran Turismo Omologato", et navn italiensk presse ga bilen, som refererte til måten Ferrari hadde omgått reglene og klart å homologere bilen for racingbruk (Ferrari hadde klart å overbevise FIA om at 250 GTO var den samme bilen som den tidligere Ferrari 250). Dette ble sannsynligvis gjort for å unngå forvirring med de mange 250-modellene som hadde blitt produsert før GTO. De forskjellige Dino-modellene ble oppkalt etter Enzos sønn. Midt på 1990-tallet la Ferrari til bokstaven "F" før alle modellnavn (en praksis de gikk vekk fra etter Ferrari F512M og Ferrari F355, men som de returnerte til med Ferrari F430. FR 2+2. "FR" angir at det er biler med motoren foran og bakhjulsdrift. The Pogues. The Pogues er et populært irsk folk/punk-band startet på 1980-tallet. De presenterte en musikk som også i senere tid er unik. Pogues ble dannet i London i 1982 under det gæliske navnet «Pogue Mahone», som betyr «kyss meg i ræva». Musikken deres var hele tiden preget av tekster med et politisk tilsnitt, ikke ulikt The Clash som de også samarbeidet med (Joe Strummer var også produsent på et av albumene deres). De tok i bruk tradisjonelle Irske folkemusikkinstrumenter som blekkfløyte, banjo, mandolin, trekkspill m.m. Etter at Shane MacGowan forlot bandet ble bruken av mer moderne elektriske instrumenter som el-gitar mer utbredt i bandets lydbilde. De opprinnelige medlemmene av Pogue Mahone, Shane MacGowan (vokal), Jim Fearnley (trekkspill) og Spider Stacy (blekkfløyte) bygde bandet på restene av pønkbandet The Nipple Erectors. Etter hvert fikk de komplettert bandet med Jeremy 'Jem' Finer (gitar, banjo), Cait O'Riardon (bass) og Andrew Ranken (slagverk). Bandet skaffet seg raskt et rykte, spilte inn et par demoer og fikk etterhvert også varme opp for The Clash på turne i 1984. Siden enkelte radiostasjoner nektet å spille låtene deres på grunn av bandnavnet, forkortet de det til The Pogues før de slapp sitt første album "Red Roses for Me" i 1985. Phil Chevron (gitar) ble senere med i bandet, og med hjelp av punk- og new wave legenden Elvis Costello spilte de inn oppfølgeren, "Rum, Sodomy, and the Lash" i 1985. Mens den første plata stort sett inneholdt versjoner av tradisjonelle folkeviser ble MacGowans låtskrivingstalent tydelig på den andre, som inneholdt en lang rekke minneverdige fortellinger i sangtekstform. Selv om andreplata ble en suksess både blant kritikere og platekjøpere skulle etterhvert ting begynne å gå dårlig for bandet. Den etterlengtede tredjeplata lot vente på seg, og i stedet kom bare den 4 spor lange EP-en "Poguetry in Motion". O'Riordan giftet seg med Elvis Costello og forlot bandet. Hun ble erstattet med Darryl Hunt, og dessuten fikk bandet et nytt medlem, Terry Woods(Mandolin) fra bandet Steeleye Span. Den største trusselen mot bandets videre karriere var likevel den utsvevende livsførselen og uberegnelige oppførselen til bandets frontfigur, låtforfatter og kreative midtpunkt, Shane MacGowan. Omsider klarte the Pogues i 1988 å få strukturert seg nok til å gå i studio igjen og spille inn plate nummer tre, "If I Should Fall from Grace with God". Denne plata inneholdt blant annet en duett mellom MacGowan og Kirsty MacColl med tittelen «Fairytale of New York», og denne litt spesielle julesangen står i ettertid igjen som bandets største hit siden den slo an også blant mange folk utenfor det som ellers var bandets målgruppe. Den fjerde plata, "Peace and Love", kom året etter. Når bandet nå hadde nådd sitt kommersielle høydepunkt, hadde dessverre samtidig også MacGowans rusproblemer utviklet seg til det verre. På det neste albumet, "Hell's Ditch" (produsert av Joe Strummer fra The Clash), sto derfor Stacy og Finer for en stor del av syngingen. MacGowan forlot bandet i 1991. Etter at MacGowan forlot bandet stilte Strummer opp som vikar i en kort periode, før Stacy til slutt tok over vokalistjobben. Etter to plater med lunken mottakelse, ble the Pogues oppløst i 1996. Det viste seg ganske tydelig at selv om MacGowan var vanskelig å samarbeide med, var det også svært vanskelig for the Pogues å holde nivået like høyt uten sin største kreative ressurs. Av medlemmene i the Pogues er det bare Shane MacGowan som har klart å fortsette å holde seg akuell. I 1994 startet han bandet The Popes (også kjent som Shane MacGowan and The Popes). Selvbiografien hans, "A Drink With Shane MacGowan", kom i 2001 og ble skrevet i samarbeid med hans journalist-kjæreste. Utgivelser. Pogues Manu Chao. Manu Chao (født 21. juni 1961 i Paris i Frankrike; egentlig Jose-Manuel Thomas Arthur Chao, noen ganger kreditert som Oscar Tramor) er fransk sanger. Han ble født av spanske foreldre som bodde i Frankrike, og vokste opp i Boulogne-Billancourt og senere i Sèvres, i Paris-området. Han ble tidlig interessert i Chuck Berrys musikk og i spanske revolusjonære sanger, og utviklet en eklektisk musikksmak og -stil. I 1985 var han med i en rock/rhytm'n'blues-gruppe kalt "Hot Pants". Chao var medlem av bandet Mano Negra, som han grunnla sammen med broren Antoine Chao, i perioden 1987–1998. Gruppens første album het "Patchanka", og kom ut i juni 1988. Etter at han forlot gruppen, dro Chao til Madrid i Spania. Senere begynte han å samarbeide med latinamerikanske grupper, som "Tijuanano" i Mexico, "Skank" i Brasil og "Todos Tus Muertos" i Argentina. Chao synger på fransk, spansk, arabisk, portugisisk, engelsk og wolof; ofte benytter han flere språk i en sang. Tegneseriemuseet. Tegneseriemuseet i Norge ble opprettet i 1996 av Norsk Tegneserieforum. Museet overtok ansvaret for samlingene fra Tegneserieakademiet etablert 1970 og Det nasjonale Tegneseriearkivet etablert 1987. Tegneseriegalleriet i Oslo ble opprettet 20. juni 1996 av Norsk Tegneserieforum, GRAFILLs tegneseriegruppe, landsforeningen Tegneserievennen, Oslo Tegneserieforum og TEGN A/L for å stille ut ny og gammel tegneseriekunst av norske og utenlandske tegneserieskapere sentralt i Oslo. Landets første og eneste rene tegneseriegalleri de første årene. En rekke utstillinger med blant annet Bud Grace med serien "Ernie", Don Rosa med De ti avatarene. Det var fra år 2000 vært en del av Tegneseriemuseet i Norge, flyttet til Brandbu og forkortet navnet til Tegneseriegalleriet og har en fast utstilling av rundt 75 norske tegneserieskapere. Museet lå i Oslo til 2000, men flyttet så til Brandbu i Gran kommune og har i dag foruten 700 m² med utstillinger, 700 hyllemeter med ca. 200 000 objekter. Norsk Tegneserieforum, Donaldistene, Pirayaklubben i Norge, Tegneserierådet, Tegneseriemuseets Venner, L og landsforeningen Tegneserievennen holder alle til i museet. 2001-2008 drevet som privat stiftelse. Inngår fra 1. juli 2008 i offentlige Follo Museum som en avdeling. Det nasjonale tegneseriearkivet. Tegneseriearkivet i Oslo ble opprettet av Norsk Tegneserieforum i januar 1986 som nasjonalt informasjons- og dokumentasjonssenter for tegneserier og tegneserielitteratur. I 1997 ble det innlemmet i tegneseriemuseet. Arkivet er ment å være forsknings- og referansearkiv som står til rådighet for studenter og lærere ved universiteter og høyskoler, og for alle andre som arbeider med tegneserier og tegneserielitteratur. Arkivets oppgave er å samle inn alle tegneserier og all tegneserielitteratur som blir utgitt i Norge samt skandinavisk litteratur om emnet. Arkivet samler også internasjonal faglitteratur om tegneserier. I faglitteraturen inngår nyere hovedoppgaver fra norske universiteter og høyskoler, forskningsrapporter med mere. Arkivet skal arbeide for økt informasjon om tegneserier og tegneserielitteratur, og legge forholdene til rette for forskning og undervisning på området. Basra. Basra er en by i sørlige Irak og administrativt senter for Basraprovinsen. Byen er en viktig havneby for Irak, blant annet med tanke på utskipning av olje. Basra er den tredje største byen i Irak med omtrent 1 700 000 innbyggere. Havnen ble bygget under første verdenskrig av britene, som da okkuperte det som senere er blitt kjent som Irak. Denne havnen ble under annen verdenskrig brukt som transitthavn for amerikansk Lend-Lease-utstyr på vei til Sovjetunionen. Etter den første Gulfkrigen ble Basra i 1991 arnested for et større opprør mot Saddam Hussein blant shiamuslimene i Sør-Irak. Opprøret ble slått ned med stor brutalitet, etterpå neglisjerte regimet byen og omdirigerte mye av handelen til Umm Qasr. Lend-lease. USAs president Franklin D. Roosevelt undertegner lend-lease for Storbritannia og Kina i 1941 Følgene for dette var at Storbritannia fikk endel amerikanske skip og annet utstyr ifra USA til en billigere penge en hva de hadde betalt tidligere. Dessuten fikk Sovjetunionen endel utstyr ifra USA, blant annet jeeper og matvarer. Lend-lease var en viktig faktor for den allierte seieren i andre verdenskrig. Den var spesielt viktig i perioden før angrepet på Pearl Harbor, før USA ble virkelig innblandet i krigen. Siden de fleste landene var selvforsynt av frontlinjematriell, slik som stridsvogner og jagerfly, omfattet lend-leaseavtalen som regel annet utstyr som også trengtes for å holde en hær oppgående, jeeper, mat, landingsfartøy også videre. Hymne til Sovjetunionen. Hymne til Sovjetunionen, også kalt Stalin-hymnen (Russisk: Гимн Советского Союза, Gimn Sovetskogo Soyuza), ble Sovjetunionens nye nasjonalsang den 14 mars 1944, og erstattet dermed den gamle Internasjonalen. Teksten ble skrevet av Sergej Mikhalkov sammen med G. El-Registan og melodien ble komponert av Alexander Alexandrov. Melodien har alltid vært den samme, men selve teksten er blitt endret av Mikhalkov tre ganger gjennom en sekstiårsperiode. Etter sovjetunionens fall i 1991 ble melodien brukt (med ny tekst av Mikhalkov) fra 2000 i Hymne til Den russiske føderasjon, og er i dag Russlands nasjonalsang. Stalin-hymnen er forbudt i noen land som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, bl.a. Litauen (fra 2008). Mu isamaa, mu õnn ja rõõm. Mu isamaa, mu õnn ja rõõm («Mitt Fedreland, Min Lykke og Glede») ble antatt til Republikken Estlands nasjonalsang (estisk: "riigihümn" eller "rahvushümn") i 1920 og 1990 i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Mellom 1940 og 1990 hadde ESSR en annen sang med mer sosialistisk anslag som sin hymne. Tekstforfatter er Johann Voldemar Jannsen, komponist (1848) er Fredrik Pacius (også stavet Friedrich Pacius). Sangen ble første gang presentert for kor ved Estlands Store Sangfestival i Tartu i 1869, og ble raskt et symbol på Estlands nasjonale gjenfødelse. Et interessant aspekt er at Finland benytter samme melodi i sin nasjonalsang. Akab av Israel. Akab (hebraisk אַחְאָב, "Aẖ'av", «bror av faren», gresk Αχααβ, latin "Achab") var konge av Israel og sønn og etterfølger av Omri i henhold til den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Den bibelske fortellingen om Akab er meget hatsk framstilt. Han ble anklaget av profetene for ikke å følge den rette tro, troen på den ene gud Jahve, og grunnen til dette synes først og fremst å være at han var gift med fønikiske Jesabel fra Tyr som skal ha opprettholdt sin tro på Baal. Akabs religiøse toleranse, at tilsynelatende aksepterte både dyrkelse av Jahve og Baal, ble således hans fall, og den religiøse ensretningen som særlig profeten Elia sto for vant fram. Familie. Omri av Israel, far av Akab og grunnlegger av det kortvarige Omri-dynastiet, synes å ha vært en suksessfull militær leder som nevnes innenfor teksten til moabittenes Mesjastelen for å ha «undertrykket Moab i mange dager». Akab ble etterfulgt av Akasja og Joram som styrte over Israel fram til Jehus opprør i 842 f.Kr. Akab giftet seg med Jesabel, datteren av den fønikiske kongen av Tyr, og denne ekteskapelige alliansen var uten tvil for å sikre seg politisk støtte. Byen Jisre’el har blitt identifisert som Akabs befestede base for stridsvogner og kavaleri i Jisreeldalen. "Første Kongebok" forteller historien om Akab og Jesabel, og indikerer at Jesabel hadde en dårlig innflytelse på Akab. Akab ble konge av Israel i det 38 året til Asa, konge av Judea, og styrte i 22 år. Bibelforskeren William F. Albright har datert hans styre til tiden 869 – 850 f.Kr. mens Edwin R. Thiele har gitt datoene 874 – 853 f.Kr. Michael D. Coogan har gitt datoene 871-852 f.Kr. Akabs styre. Shalmaneser IIIs (859-824 f.Kr.) Kurkhmonolitt navngir kong Akab I løpet av Akabs styre forble Moab, som hadde blitt erobret av hans far, skattskyldig til Judea. Akab var alliert med Josjafat ved ekteskap, og var antagelig hans vasall. Det er kun med det arameisk riket Aram-Damaskus det er antatt at Akab hadde et dårlig forhold. Slaget ved Karkar. Slaget ved Karkar er nevnt på Kurkhmonolitten, en assyrisk tekst, og var kanskje ved Apamea, omtrent 55 kilometer nordvest for Hama i Syria, hvor assyriske Salmanassar III kjempet i 853 f.Kr. mot en stor sammenslutning av herskere fra Kilikia, nordlige Syria, Israel, Ammon, og ulike stammer fra den syriske ørkenen. Akabs bidrag er sagt å ha vært rundt 2000 stridsvogner og 10 000 menn. I virkeligheten var antallet stridsvogner i Akabs styrke heller sannsynlig kun et par hundre, i henhold til arkeologiske undersøkelser av området og fundamentene til staller som har blitt funnet. Om antallet imidlertid referer til allierte kan det muligens omfatte styrker fra Tyr, Judea, Edom og Moab. Den assyriske kongen hevdet etterpå at han seiret, men da han umiddelbart trakk seg tilbake og påfølgende hærtok i 849 f.Kr. og 846 f.Kr. mot en tilsvarende om enn ikke spesifisert sammenslutning synes å indikere at den assyriske konge ikke oppnådde noen varig suksess. I henhold til "Tanákh" ("Den hebraiske Bibelen") hadde Akab med 7000 menn tidligere beseiret Hadadeser (også nevnt som Benhadad eller Bar Hadad II) fra armenske Aram-Damaskus og hans 32 «konger» som hadde kommet for å beleire Samaria, og i det påfølgende året oppnådd en avgjørende seier over ham ved Aphek, antagelig sletten ved Sharon som lå ved byen Antipatris, i henhold til "Første Kongebok". Det ble inngått en fredsavtale hvor Hadadeser ga fra seg de byer som hans far hadde erobret fra Akabs far (det er Omri, men se også "Første Kongebok" og "Andre Kongebok"), og det ble opprettet handelsavtaler mellom byen Damaskus og Samaria. Akab og profetene. Jesabel og Akab møter Elisja i Nabots vingård. I den bibelske tekst hadde Akab fire betydningsfulle møter med profetene. Det første møtet var med Elia som Akab referer til som den som «fører ulykke over Israel» da Elia spår tørke. Dette møtet ender med Elia seirer over de offisielle Baal-profetene til Israel i en prøve som ble holdt for israelittene og deres konge Akab. Prøven ender med Elias Gud konsumerer det offeret som dyrkerne av Baal ikke kunne få deres gud til å berøre. Deretter drepte Elia alle de andre profetene. Det andre møtet er mellom Akab og to profeter uten navn. Det tredje møtet skjedde da Elia konfronterte Akab over Akab og Jesabels henrettelse av Nabot fra Jisre’el og for å ha tilegnet seg hans landområder. Det fjerde møtet er med profeten Mika, sønn av Jimla, som da han ble bedt om råd angående et militært hærtokt. Mika forsikrer Akab først at han vil være suksessfull og til sist ga han Akab et glimt av Guds plan for ham ved at han vil dø i et slag. Akabs død. Tre år senere da krigen brøt ut øst for Jordanelven, og Akab er dratt ut sammen med Josjafat av Juda for å gjenvinne Ramot i Gilead. I løpet av dette slaget forkledde Akab seg, men ble likevel dødelig såret av en tilfeldig pil. "Den hebraiske Bibelen" hevder at hunder slikket hans blod, i samsvar med profetien til Elia, men "Septuaginta" (den greske oversettelsen av "Det gamle Testamente") la til at også «griser» slikket hans blod. Den siste hånlige tilegnelsen kom fra at israelittene avstår fra flesk fra griser og vuderte dette dyret nedsettende. Akab var i tillegg gift med den fønikiske prinsessen Jesabel som var en av de mest «mektige og beryktede kvinner i kongetiden», og hun døde ved en tilsynelatende tilsvarende tilfeldig død som ektemannen. Etter sigende skal Akabs hovedstad Samaria ha dyrket kanaanittiske guder. Akab ble etterfulgt av sine sønner, Akasja og Joram. Arv og ettermæle. Mens den overstående teksten fra "Første Kongebok" ikke vurderer Akab med større vennlighet, er det andre referanser som er mer fiendtlige. Særlig "Første Kongebok" 16:29 til 20:40 er fortellingen om Akabs kongedømme. Dette styret møtte opposisjon fra flere profeter av Jahve i hele hans tid grunnet at hans ekteskap med den utenlandske Jesabel og grunnet hans påståtte dyrkelse av andre guder, antagelig at han aksepterte dyrkelse av Baal på lik linje med Jahve. I tillegg var han ulydig mot profetenes advarsler og ord, og i tillegg ble han mislikt for mordet på Nabot fra Jisre’el. Sistnevnte mord var en kongelig innblanding ved at Nabot eide et stykke landområde som Jesabel skal ha ønsket, og Nabot ble således drept på hennes ordre, i henhold til "Andre Kongebok". Jesabel og Akab ble en trussel mot de lokale jordeierne og pisket opp et folkelig raseri samtidig som en ny kult i form av profetene ble en politisk opposisjon (Elia, Mika og noe få andre navnløse profeter). Av dette og andre ting ble Akab referert som «gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham», i henhold til "Første Kongebok". De som fulgte Jahve fant deres forkjemper i Elia og hans fortelling reflekterer den profetiske lære mer enn en tidsalder. Hans fordømmelse av det kongelige dynasti i Israel og hans ettertrykkelig insistering på dyrkelse av Jahve og Jahve alene, illustrert ved kappestriden mellom Jahve og Baal på Karmelberget, slik som det fortalt i "Første Kongebok", utgjør en nøkkelhendelse til en epoke som kulminerer med at Jehu ble konge, en hendelse hvor Elias valgte disippel Elisja var den ledende figur. Annet. Herman Melvilles storslåtte roman "Moby Dick" fra 1851 forteller om den besatte kaptein Ahab på jakt etter den hvite hval. Kapteins navn er fra Bibelens Akab, og en rekke andre figurer i romanen har også navn fra Bibelen. Tabulatur. a>tabulatur fra boken «Orphenica Lyra» av Miguel de Fuenllana (1554). Røde tall markerer den vokale delen. Tabulatur er en form for noter, hvor tonen angis ved hjelp av tall, og for enkelte instrumenter ved hjelp av bokstaver, hvor notelinjene viser til instrumentets strenger. Hvordan tabulatursystemet praktiseres. I stedenfor fem notelinjer vil vi ved bruk av et slikt noteringssystem se seks tabulaturlinjer for gitar og fire for el-bass (dersom en ikke velger å skrive mellom linjene for å kunne bruke et vanlig melodiskjema). Enkelte foretrekker dessuten å skrive tallene ovenfor linjene istedenfor på disse. Tabulaturer er i hovedsak kommet til anvendelse for strengeinstrumenter med tverrbånd, som gitar, banjo, salmodikon, langeleik og lutt. Mens noter kun angir tonehøyden, og må tilføyes opplysninger om i hvilken posisjon notene skal spilles, så vil en ved bruk av tabulatursystem kunne vise nøyaktig hvor på gripbrettet det skal spilles. Ved ulike typer åpen stemming, slik det ofte praktiseres på gitar, banjo og lutt, vil eneste brukbare alternativ til å huske det hele utenat være å få notert tonene innenfor et tabulatursystem. Denne notasjonsteknikken blir derfor ofte foretrukket av utøverne på de ovennenvte strengeinstrumenter. Det fins imidlertid tabulatursystemer utarbeidet for andre instrumenter også, for eksempel til trommer og keyboard. I historisk perspektiv. På eldre tabulaturer forekommer det ofte at noteverdiene ikke er markert. Musikerne må følgelig kjenne melodien for å være i stand til å spille den etter anvisningene. En mulighet er å markere noteverdiene separat med tilleggsnoter plassert over notelinjene, slik som i illustrasjonseksempelet til høyre. Det er imidlertid fullt mulig å gjengi tonenes varighet som ellers, ved bruk av noter og taktstreker, men hel- og halvnoter må naturligvis noteres som flere 1/4-dels noter og knyttes sammen ved hjelp av bindebuer. Tabulaturer har vært brukt i Europa i hvertfall siden senmiddelalderen. Oslospeiderne. Oslospeiderne er Norges speiderforbunds krets i Oslo. Kretsen består av de tre gamle kretsene i Oslo; Oslo Lillomarka krets, Oslo Østmarka krets og Oslo Nordmarka krets, som i juni 2004 slo seg sammen. Grupper. Norges speiderforbund har totalt 51 speidergrupper i Oslo. Dessverre er det ikke aktivitet i alle disse, men godt over 30 av dem har aktiviteter i form av møter, turer, leir og lignende. Totalt er det nesten 1500 som er speidere i disse speidergruppene. Hytteutleie. Oslospeiderne har flere hytter som de leier ut til både speidergrupper, andre organisasjoner og firmaer. Blåhaug er Oslospeidernes hytte ved Sandbakken, rett utenfor Oslo-grensa i Østmarka (Enebakk kommune). Hytta har innlagt vann og strøm, og overnattingskapasitet for inntil 35 personer. Krakosseter er Oslo-speidernes hyttesenter og leirsted i Nittedal. Hyttesenteret består av totalt 5 hytter. Jernbanen i Norge. Jernbanen i Norge består av rundt 4 087 km med normalspor (1 435 mm) hvorav 2 622 km er elektrifisert mens 241 kilometer (pr april 2011) er dobbeltspor. På det norske jernbanenettverket finnes det totalt 696 tunneler og rundt 2760 broer. Ca. 30 prosent av nettet tåler hastigheter på mer enn 100 kilometer i timen, og rundt fire prosent av dette igjen er tilpasset hastigheter på mer enn 160 kilometer i timen. Jernbaneverket er en statlig eid forvaltningsetat som både bygger og vedlikeholder alt av infrastruktur innenfor jernbanesektoren, mens flere andre selskaper innenfor passasjer– og godstrafikk er aktive som operatører. Disse selskapene inkluderer blant andre Norges Statsbaner, NSB Anbud, CargoNet, Flytoget, Hector Rail, TÅGAB og Cargolink. Jernbaner i Norge før 1850, hestejernbanene. Den første prøvekjøringen mellom Christiania og Strømmen. Norges første jernbane antas å være den 1400 meter lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen, som var et ledd i en lengre transportkjede for tømmer fra Land og Valdres til Oslo. Denne banen ble tatt i bruk i 1805 og antagelig nedlagt i 1849. Den neste jernbanen var antagelig den som ble anlagt på Blaafarveværket på 1820-tallet av den tyske bergmesteren Karl Friedrich Böbert. Dette var en gruvejernbane med hestedrift og støpejernssviller som ble brukt til å transportere malm. Omtrent samtidig ble den 1200 meter lange Gjøsbubanen på Otteidanlegget i Marker i Østfold bygget. Dette var et kombinert kanal- og jernbaneanlegg som muliggjorde tømmertransport mellom innsjøene Store Le og Øymarksjøen. Vognene ble trukket opp ved hjelp av et opphalingsspill, først drevet av hester eller okser, fra 1854 av en stasjonær dampmaskin. Banen var i bruk fra 1825 til 1926. Mortsjølungen-Tvillingtjern-banen (også kjent som Grasmobanen) var også en kort bane for å frakte tømmer mellom to vassdrag, nemlig mellom Mangenvassdraget og Haldenvassdraget. Banen ble åpnet i 1849 og var i drift fram til 1931. Til å begynne med ble vognene trukket av hester. Fra 1918 ble det anvendt et motorisert wiretrekk. Banen var ca. 1400 meter lang. Norges første offentlige jernbane, Norsk Hoved-Jernbane. Arbeidet med Norsk Hoved-jernbane (også benevnt "Hovedbanen"), den første norske jernbanen for offentlig transport, ble ledet av engelskmannen Robert Stephenson, sønnen til George Stephenson, som hadde konstruert den aller første offentlige jernbanen i verden. Anleggsarbeidet startet i 1851 og banen ble åpnet 1. september 1854. Banen går fra Oslo til Eidsvoll. Finansieringen av anlegget skjedde ved å utstede aksjer for 2,2 mill. spesiedalere der halvparten ble skaffet til veie av engelske aksjonærer og den andre halvparten av norske, hvorav staten stod for litt over halvparten. Hovedbanen var fram til 1926 et aksjeselskap der Staten riktignok med årene skaffet seg flere og flere av aksjene. Hovedbanen var derfor formelt en privatbane og ble ikke en del av Norges Statsbaner før 4. mars 1926. Statsbanene inntil 1883. Offentlige jernbaner i Norge i 1883 Etter åpningen av Hovedbanen, fattet man interesse for at det kunne bygges offentlige jernbaner flere steder i Norge. I første omgang så man på jernbaner som ett blant flere ledd i en lengre transportåre, gjerne kombinert med transport til vanns. Hovedbanen knyttet sammen Mjøsa med Oslofjorden, og lignende hensyn lå til grunn for flere av de banene som Stortinget fra og med 1857 gjorde vedtak om. I den byggeperioden som varte fram til 1883, ble samtlige statsbaner organisert som aksjebaner der private ble innbudt til å tegne aksjer som kunne gi utbytte hvis overskudd, men ingen innflytelse ellers over banenes drift. Stortinget krevde at det måtte tegnes en viss andel aksjer for et baneprosjekt, før Stortinget vedtok banen og bevilget den resterende del av anleggskapitalen. I årene mellom 1862 og 1883 åpnet man en rekke mer eller mindre løsrevne banestrekninger i hele Sør-Norge. Det startet med Hamar-Grundsetbanen og Kongsvingerbanen i 1862. Deretter fulgte Størenbanen, Randsfjordbanen, Drammenbanen, Rørosbanen, Jærbanen, Smaalensbanen, Hedmarksbanen, Meråkerbanen, Drammen-Skiensbanen og endelig Vossebanen. 1563,4 km offentlig jernbane var tatt i bruk. I 1883 ble det en pause i byggingen av flere jernbaner, og samme år ble det iverksatt en ny administrativ ordning for statsbanene med en hovedbestyrelse i Kristiania og seks distriktsadministrasjoner i Kristiania, Drammen, Hamar, Trondheim, Stavanger og Bergen. Betegnelsen «De norske Statsbaner» ble tatt i bruk i 1883, og i desember 1885 anvendes betegnelsen «Norges Statsbaner» for første gang. Privatbanene. Selv om staten etter noe blandede erfaringer med modellen Hovedbanen ble bygget etter, ville ha kontroll med norsk jernbanebygging selv, ble det i perioden 1892–1956 åpnet en rekke private offentlige jernbaner i Norge. Noen av disse ble bygget ut fra transportbehovet til enkeltbedrifter, mens andre ble til som ordinære offentlige jernbaner som skulle tjene et bestemt distrikt. Først ut var Sulitjelmabanen som ble åpnet på strekningen Sjøntså-Fossen i 1892 og forlenget til Hellarmo året etter. Deretter fulgte Nesttun-Osbanen (1894), Lillesand-Flaksvandbanen (1896), Urskog-Hølandsbanen (1896–1898), Tønsberg-Eidsfosbanen (1901), Holmestrand-Vittingfosbanen (1902), Valdresbanen (1902–1906), Lierbanen (1904), Dunderlandsbanen (1904), Grimstad-Frolandbanen (1907), Thamshavnbanen (1908–1910),Rjukanbanen (1909), forlengelse av Sulitjelmabanen til Fagerli (1915), Askim-Solbergfossbanen (1918) og endelig forlengelsen av Sulitjelmabanen til Finneid i 1956. Hølandsbanen, Valdresbanen, Dunderlandsbanen og Frolandbanen ble senere overtatt av NSB og er senere nedlagt, bortsett fra Dunderlandsbanen som er blitt en del av Nordlandsbanen. Privatbanene som var bygget for en bestemt bedrifts behov holdt seg lengst i drift (Sulitjelmabanen 1972, Thamshavnbanen 1974 og Rjukanbanen 1991). De resterende ble nedlagt for de flestes del i mellomkrigstiden allerede, da de ble utkonkurrert av veitransporten: Hvittingfossbanen 1931/1938, Lierbanen 1932/1938, Nesttun-Osbanen 1935, Eidsfossbanen 1938 og Flaksvatnbanen 1953. Utvikling av jernbanenettet etter 1890. Stansen i jernbaneutbyggingen etter 1883 ble kritisert av mange. Man hadde i løpet av en trettiårsperiode opparbeidet nasjonal kompetanse på jernbanebygging. Når anleggsvirksomheten stanset, risikerte man at denne kompetansen forsvant. Det manglet ikke på jernbaneplaner og ønsker, men den store byggeboomen på 1870-tallet ble finansiert for en stor del med ved statlige låneopptak i utlandet. Fra 1890 turde man imidlertid å satse igjen, og etter få år var man i full gang igjen, kanskje mer ambisiøst enn noen gang. I 1890 hadde man fulført kun én stambane, nemlig «Trondhjemsbanen» over Røros. I den femti år lange byggeperioden som fulgte (1890–1940) ble tre nye stambaner fullført: Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen til Kristiansand i 1938. I tillegg ble Solørbanen bygget (1893 og 1910), Gjøvikbanesystemet i 1900–1902, Bratsbergbanen forbandt den private Rjukanbanen med Vestfoldbanen 1909–1917, Nordlandsbanen parsellvis ført fram til Mosjøen 1902–1940, Raumabanen og Ålgårdbanen i 1924, Sperillbanen i 1926, Namsosbanen i 1933 og Hardangerbana i 1935. Så kom krigen. Utbygging av jernbanenettet var en prioritert oppgave for okkupasjonsmakten, som forserte flere av anleggene, med stort sett elendig kvalitet som resultatet. I løpet av krigen ble Nordlandsbanen videreført til Dunderland, Flåmsbana ble åpnet i 1941 og hele Sørlandsbanen fullført i 1944 til Stavanger. Etter krigen ble Nordlandsbanen ført helt fram til Bodø i 1962. Med dette anlegget stoppet den norske jernbanebyggingen i den forstand at senere anlegg kan betraktes som moderniseringer og kapasitetsutvidelser av eldre jernbaner: Lieråstunnelen 1973, Oslotunnelen 1980, Finsetunnelen 1993, Ski-Sandbukta fullført 1996, Gardermobanen 1998/1999, Gråskallen tunnel på Bergensbanen 1999, Kobbervik-Holm 2001 og Askerbanen i 2005. Forskjellig om norske jernbaner. NSB var lenge et selskap med tilnærmet monopol på jernbanedrift. I dag vedlikeholdes jernbanenettet av Jernbaneverket (utskilt fra NSB i 1996) og mange ulike jernbaneselskaper trafikkerer sporene. Jernbanenettet i Norge består av 4 077 km med normalsporbane (1,435 mm), hvor 2 518 er elektrifisert og 214 km er dobbeltspor. Det er 702 tunneler og 2 804 bruer. Jernbanelinjen mellom Kirkenes og Bjørnevatn (ikke persontogførende) er en av verdens nordligste jernbanestrekninger (verdens nordligste frem til Obskaja–Bovanenkovobanen i Russland åpnet i 2010). Kirkenes–Bjørnevatnbanen ble stengt på nittitallet og gjenåpna i 2009. En periode var gruvebanen i Ny-Ålesund på Svalbard verdens nordligste. I dag fører Ofotbanen – fra Kiruna i Sverige til Narvik – til at Narvik er en av verdens nordligste byer med jernbanetilknytning. Det nordligste punktet i Norge og også på det sammenhengende nordiske jernbanenettet befinner seg ved Bjørneborg på Ofotbanen, noen få kilometer øst for Narvik. Det sørligste punktet på det norske nettet er på sidesporet til Odderøya i Kristiansand. Høyeste punkt i Norge er i Finsetunnelen på Bergensbanen – 1239 moh. Potensielle strekninger. Disse planlegges å bygges før år 2030, usikkert datum. Høyhastighetsbaner som utredes. Man vil her se på de enkelte strekninger og eventuelle kombinasjoner av disse. Disse prosjekter har ikke noen tidsplan, og vil kanskje aldri bygges. Jernbane. a>-tog på grensen mellom Norge og Sverige Starten. Helt fra oldtiden eksisterte det hestebaner, og fra 1600-tallet ble banene belagt med plater av jern slik at vognene rullet lettere. Det var særlig gruvedrift som skapte behovet for baner. I 1789 laget en engelskmann det første jernbanespor med opphøyde skinnehoder og vognhjul med flenser, og den videre utvikling skjedde først og fremst i England. Men det var først da damplokomotivet ble anvendelig på slutten av 1820-tallet at vi fikk det vi i dag forstår med jernbaner og jernbanedrift. Etter forskjellige forsøk kom det første vellykkede damplokomotivet i praktisk bruk i 1813. Konstruktøren, George Stephenson, vant i 1829 en berømt lokomotivkonkurranse med sin nyskapning "Rocket", som kunne presses opp i 60 km/t; og dermed var jernbanefeberen i gang. Jernbaner ble bygget over hele Europa og også USA, etter hvert også i andre verdensdeler, og innen århundret var omme var praktisk talt samtlige byer og tettsteder i vår verdensdel knyttet sammen med jernbanen. Norsk jernbanehistorie. Jernbanelinjer i Norge i 1897. I Norge ble de første jernbanesporene anlagt for å løse lokale transportoppgaver. Antagelig var den 1,4 km lange hestejernbanen "Damtjern-Storflåtan" på Krokskogen den første (1805). Den inngikk som del av en transportkjede for tømmer som strakte seg fra Land og Valdres og ned til Christiania. "Otteid-anlegget" var et kombindert kanal- og jernbaneanlegg i Marker i Østfold ble bygget i 1825 for å frakte tømmer mellom Øymarksjøen og Store Le. I 1849 ble Mortsjølungen-Tvillingtjernanlegget åpnet, også det kombinert kanal- og hestejernbane, for å forbinde Mangenvassdraget og Haldenvassdraget. Anlegget skulle frakte tømmer, men også jern og annet tungt gods. Det var Engebret Soot som stod bak dette foretagendet. Landets første lokomotivjernbane var Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold. Den ble påbegynt i 1851 og offisielt åpnet i 1854 og var et samvirke mellom engelske investorer og norske myndigheter. Banen fikk stor trafikk, men erfaringene med de sterke, utenlandske interessene var blandede, og man ble fort enige om at jernbaner heretter skulle bygges med norsk kapital og med sterk, statlig styring. Da de neste jernbanene (Hamar-Grundset, Kongsvingerbanen, Trondheim-Støren) ble vedtatt av Stortinget i 1857, var det baner der staten hadde aksjemajoriteten og full styring.Raumabanen, Dombås-Åndalsnes, ble åpnet i 1924 og er 114 km lang. Mens Sverige helt fra starten bygget ut sitt hovedbanenett etter en landsplan, skjedde utbyggingen i Norge mer tilfeldig og avhengig av hva distriktene ønsket og hvilke distrikter og byer som ville bidra mest (det norske system). Det, sammen med landets fjellnatur og vanskelige byggeforhold, gjorde at de viktigste stambanene, bortsett fra Rørosbanen (1877), ble bygget bitvis og fullført for sent; Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen i 1944 og Nordlandsbanen til Bodø i 1962. Noen bane langs kysten rundt Norge kom aldri (der hadde man jo skipsleia, med kystruteskip), og dermed fikk Norge aldri et ordentlig, sammenbindende jernbanenett som andre land; bare noen lange strekninger som strålte ut fra hovedstaden. Mens Sverige på det meste hadde 18 000 km jernbane (hvorav ⅔ var privatbaner), fikk Norge aldri mer enn 4 500 km. Jernbaneutbyggingen stoppet helt opp etter 1962. Mange viktige forbindelser var vedtatt av Stortinget, men ble aldri bygget – f.eks. Gjøvik–Lillehammer, Åndalsnes–Ålesund, Oslo–Hønefoss (direkte) og mange flere. Disse forbindelsene var det da blitt mulig å erstatte med rutebiler.) Men i 1998 kom Gardermobanen, som – selv om den er kort – viser at høyhastighetsbaner med raske tog kan drives også i Norge. Skandinavias første, elektriske jernbane ble bygget på Skotfoss i Skien i forbindelse med papirfabrikken Skotfos Brug. Mer ordinære jernbanestrekninger fikk elektrisk drift utover på 1920-tallet, med Drammenbanen (1922), Ofotbanen, Rjukanbanen og Tinnosbanen (Bratsbergbanen). Teknologi. Det er glatte stålhjul på stålskinner som gir jernbanens store fortrinn; både fordi det tillater stor fart, og fordi det krever mye mindre energi enn tilsvarende transport med gummihjul på vei. Til gjengjeld må sporet være jevnt og av god kvalitet, svingene (kurvene) bør være slake, og bare slake bakker (stigninger og fall) bør tillates; mye slakere enn på vei. Normalt bygges ikke hovedlinjene i Norge med sterkere stigning/fall enn 25 ‰ (25 meter stigning på 1 000 meter bane). Sporvidden er en jernbanes viktigste parameter. Alle lokomotiver og vogner på banen er bygget for nettopp denne sporvidden (avstanden mellom skinnehodene). Normalsporvidden på jernbanenettet er 1 435 mm (4'8,5"), men det finnes mange andre sporvidder også. Det er utviklet forskjellige systemer for å kjøre tog fra en sporvidde til en annen. I Spania har de utviklet systemer der toget kan skifte sporvidde i fart. På andre grenseoverganger med sporbrudd heises vognene opp for å bytte boogier, en prosess som tar lang tid. På enkelte jernbanestrekninger (hovedsakelig over broer) kan det være et ekstra sett med skinner for å holde toget på rett kurs og forhindre at det endre kurs dersom det skulle spore av. Forskjellige jernbanesystemer kan ha ulik linjeprofil, altså hvor høye og brede tog som kan kjøres uten å treffe møtende tog, tunnelvegger, broer og perronger. Norge og Sverige har bred og høy linjeprofil, og mange norske og svenske tog kan ikke kjøre til Danmark eller kontinentet. Storbritannia har en smal og lav linjeprofil som fører til problemer med å overføre containertransport fra vei til bane. I tillegg til sporene er signalsystemer og kontaktledninger eller andre anlegg for energiforsyning (kull, diesel, vann) i dag viktige deler av infrastrukturen på en jernbane. I Norge, Sverige og fjerntog i Tyskland, Østerrike og Sveits kjører de elektriske togene på en spenning på 16 kV vekselspenning med en periode på 16 ⅔ Hz enfase. Høyhastighetstog i Frankrike, Spania, Belgia og Nederland kjører med 25 kV vekselspenning 50 Hz. Mange internasjonale tog er utstyrt med omformere og kan kjøre på forskjellige spenninger. På den klassiske jernbanen var sporet lagt på tresviller i grusballast. Lokomotivene var damplokomotiver. Vognene hadde ramme og understell av jern/stål, og var ellers bygget av tre. I begynnelsen var det dårlig med bremser; bare lokomotivet og et par bemannede vogner kunne bremse. Fra begynnelsen av 1900-tallet fikk persontogene gjennomgående bremser som ble styrt fra lokomotivet, og fra 1930-årene ble dette vanlig også i godstogene. Elektriske lokomotiver ble introdusert på Drammenbanen i 1921, og fra 1930 ble det – med unntak for "Dovregubben" og tyske lokomotiver under krigen – for det meste bygget elektriske lokomotiver. Dette skjedde selvfølgelig samtidig med at stadig flere banestrekninger ble elektrifisert; først på Østlandet, så Sørlandsbanen i 1944, Bergensbanen i 1964 og Dovrebanen i 1970. Motorvogner ble også mer og mer vanlig, særlig fra 1950-årene. Idag kjøres de fleste persontog med motorvognsett. De banestrekninger som fortsatt ikke er elektrifisert, betjenes av dieseldrevne lokomotiver og motorvogner. Det dreier seg stort sett om Rørosbanen, Raumabanen og Nordlandsbanen. Mens hastigheten for hurtigtogene lå på 80–90 km/t helt til etter krigen, kommer de fleste togene i dag opp i 130-160 km/t på noenlunde rette strekninger. Nesten alt persontogmateriell i Norge er godkjent for 160 km/t eller mer. I Europa forøvrig er hastigheten ofte betydelig høyere. Det norske banenettet er fortsatt belemret med alt for mange kurver. Det ble også i Norge gjort forsøk med krengende vognsett som gikk fortere i kurvene, men negative reaksjoner fra publikum satte en delvis stopper for den utviklingen. På en god jernbane kan et kraftig lokomotiv uten problemer trekke et godstog på over tusen tonn, og på en høyhastighetsbane kan et togsett lett komme opp i 200 km/t og mer. Hastighetsrekorden på jernbanespor ble satt 3. april 2007 av et modifisert V150 TGV-togsett i Frankrike. Hastigheten som ble oppnådd var 574,8 km/t. Jernbanedrift. I godstrafikken har utviklingen gått fra små godsvogner som ble lastet og losset ved håndkraft eller små gaffeltrucker, til faste togstammer som bare frakter ferdiglastede containere, eller evt. massegods (kull, olje, tremasse osv.). Her er fortsatt lokomotivene enerådende som trekkraft. Trafikken ble før avviklet ved hjelp av et omfattende personale. Selv de minste stasjonene hadde mange ansatte som var opptatt med togstyring, signalgivning, skifting av vogner, billettsalg, reisegods m.m. Idag er nesten alle stasjoner ubetjente. Billettene selges fra automater eller Internett. Togtrafikken styres fra fjernstyringssentraler som har kontroll med alle signaler, sporveksler og togbevegelser over nesten hele landet. Organisering. Etter Hovedbanen ble det i 1862 åpnet to nye norske banestrekninger, eid og drevet av Staten. Alle nye jernbaner frem til 1890-årene var slike selvstendige statsbaneselskaper. Deretter ble det anlagt noen privatbaner, gjerne på strekninger som Stortinget ikke ville prioritere, men fortsatt var det Staten som sto for brorparten av jernbaneutbyggingen. Etter hvert ble de statlige banene slått sammen under én administrasjon – Statsbanene, senere Norges Statsbaner (NSB). Privatbanene ble utover fra 1930-årene nedlagt eller overtatt av Staten. Fra 1950-årene til 1990 ble også de fleste av NSBs sidebaner nedlagt. Stykkgodstrafikken ble fra 1970 overtatt av Linjegods, som hovedsakelig brukte biler. På slutten av 1990-tallet ble jernbanen omorganisert med et eget organ for infrastruktur, Jernbaneverket, og NSB som operatørselskap (og stasjonseier). Godstrafikken ble skilt ut i et eget kommersielt selskap, CargoNet, som nå bare kjører såkalte heltog (hele togstammer med samme produkt som skal til samme sted). Lignende utvikling har skjedd i de fleste europeiske land, og er tilskyndet av EU. Jernbanetog. Det er nok betydning 1 som er den opprinnelige. For de reisende og folk som betrakter fenomenet "tog" uten å være kjent med jernbanens fagterminologi, smitter betydning 1 over på det materiellet som må til for å gjennomføre hendelsen "tog". Tog som hendelse – den jernbanefaglige betydningen. Togekspeditør med grønt flagg på Barkald stasjon idet dagtoget til Trondheim passerer Togframføringsforskriften sier at et tog er materiell som kjøres etter en ordre. Det er slike tog som opptrer i ruteplaner. Tog etter denne forståelsen oppstår i det toget starter å gjennomføre orderen, dvs. ved avgang fra utgangssatasjonen og opphører når toget har nådd sin bestemmelsesstasjon. Når orderen er fullført, opphører materiellet å være tog. Da er det bare materiell. En togrute er en ordre, men tog kan kjøres uten rute også. Det skjer hvis man må flytte materiell av ekstraordinære eller akutt oppståtte grunner. For å framføre tog er det ikke nok at det foreligger en rute. Sporet må også være klart for toget, og det reguleres av forskjellige sikkerhetsbestemmelser og sikkerhetsmidler, der lyssignaler og såkalt ATC (automatisk togkontroll) er de viktigste midlene ved moderne jernbanedrift. Tidligere spilte togekspeditørene på stasjonene en viktig rolle i så måte, ved at de hadde ansvar for at togveien var klar fram til neste stasjon. Togekspeditøren gav kjøreordre til toget enten ved signalflagg, signallamper eller ved manuelt å stille stasjonens faste lyssignaler ved de stasjonene som var utstyrt med slikt utstyr. Denne mer manuelle måten å framføre tog på, er fortsatt i bruk på noen få strekninger, slik som Raumabanen og Nordlandsbanens nordligste del. Tog som materiell – den gjengse betydningen. Motorvognsett type 73 nord for Støren For at jernbanemateriell skal forstås som tog, må materiellet være koblet sammen, og det må kunne bevege seg ved egen hjelp. Det må altså ha et eller flere trekkaggeregater i seg. Det tradisjonelle toget består av et lokomotiv først, og så en eller flere etterhengte vogner. I mellomkrigstiden begynte man å utstyre vogner med egne motorer slik at man ikke trengte et eget lokomotiv. Dette var begrunnet ut fra driftsøkonomi og fleksibilitet, da slike motorvogner gjerne utstyres med førerrom i begge ender av motorvogntoget. Motorvognene ble gjort så kraftige at de kunne trekke et par vogner i tillegg til seg selv. Et vanlig motorvogntog ved NSB fram til 1990-årene besto derfor av en selvgående motorvogn med passasjeravdeling, en ren passasjervogn men normalt tilpasset designmessig motorvognen (såkalt mellomvogn) og en såkalt styrevogn, som er en passasjervogn men med et førerrom i enden hvorfra man kan fjernbetjene motorvognas motorer. I de fleste nyere motorvognsett er motorene og annen teknisk utrustning spredt rundt på alle eller flere av vognene. Flytoget har for eksempel en motorboggi på hver av de fire vognene i motorvognsettet. Den opprinnelige betydningen av begrepet tog, noe som trekker, er derfor utvannet en del ved at alle enhetene i toget trekker seg selv. Sammenkoblet rullende materiell som ikke er tilkoblet lokomotiv eller motorvogn, kalles på sjargong «slerke». Hvis et tog med lokomotiv etter endt tur kobles fra vognene, står det altså igjen ei slerke. Ulike typer jernbanetog. Godstog på vei mot Trondheim Historikk. Historisk var de første jernbanetogene sammensatt av passive vogner som ble trukket av et aktiv trekkaggeregat. De første trekkaggregatene var hester eller til og med mennesker. I noen få tilfeller var det også stasjonære trekkilder som via tau/wire/kjetting trakk vogner opp en kort stigning. Disse primitive togene kunne man finne på korte banestumper i den europeiske gruveindustrien o.l. De første lokomotivene så dagens lys i starten på 1800-tallet. Richard Trevithick bygget det første kjørbare lokomotivet i 1804, men skinnene var for svake for denne tunge konstruksjonen og ble av samtiden ansett som en fiasko. Andre forsøkte seg med å bygge brukbare lokomotiver i årene som fulgte. I 1825 åpnet verdens første egentlige jernbane, den 40 km lange banen mellom Stockton og Darlington med lokomotivet Locomotion som første lokomotiv, bygget av George Stephenson og sønnen Robert Stephenson. Det klassiske toget var dermed et faktum. Etter hvert skjønte man at dette var tidens viktigste oppfinnelse på transportfronten, og jernbanetoget ble synonymt med modernisering og industrialisering. Toget ble en viktig forutsetning for den industrielle revolusjon fordi man med dette middelet kunne transportere store og tunge gjenstander over store avstander og på en brøkdel av tiden i forhold til eldre transportmetoder. Jernbanetoget gjør bruk av en viten om Newtons klassiske fysikks bevegelseslover og er slik sett en naturlig følge av sin tid. Stål mot stål gir minimalt med rullemotstand og særlig de første jernbanene ble bygget med svært liten stigning på grunn av svake lokomotiver. Dermed er energien som skal til for å framføre et tog svært liten i forhold til forflyttet masse. Et tog bruker energi først og fremst til akselerasjon, og dernest skal kun eventuell stigning, luftmotstand og friksjon overvinnes, men den siste er pga skinnenes jevnhet og hardhet svært liten. Allerede på 1920-tallet begynte man å forsøke å nyttiggjøre seg den store bevegelsesenergien som normalt ville gå til spille ved oppbremsing. Ved elektrisk jernbanedrift kan man anvende motorene som generatorer og sende strøm tilbake på ledningsnettet ved oppbremsing. Dette systemet var på barnestadiet på 1920-tallet da man forsøkte dette på bl.a. Ofotbanen, men er i dag standard teknologi. Energien som frigjøres at et tog som kjører ned et fall, kan benyttes av et annet tog som skal oppover et annet sted. Ved sporveisdrift betegner tog at det er flere vogner sammenkoblet og ikke en enkelt motorvogn. Bremser. I motsetning til biler som i stor grad kan regulere farten ned ved å slippe gassen, har jernbanetog så liten rullemotstand at toget kan fortsette svært langt på horisontal bane uten at motorene brukes. Det stiller store krav til togets utrustning av bremser, og selv med aktive bremser på samtlige hjul i et tog, bruker det mange hundre meter på å stanse. Hovedbremseanordningen på moderne tog er en trykkluftbremse som fungerer slik at dersom det skjer en trykksenkning i bremseledningen som går gjennom hele toget, så settes hele togets bremser til. Det betyr at hvis vogner sliter seg løs fra resten av toget, så brytes også trykkluftledningen der vognene slet seg løs, og dermed oppstår det et raskt trykkfall i bremseledningen, og både de løsrevne vognene og resten av toget stanser. Det at feil medfører at ting automatisk stanses, kalles «fail safe». Lokomotivføreren har også en fail safe anordning ved førerplassen. Denne kaltes opprinnelig «dødmannsknappen» og fungerer i dag slik at dersom lokomotivføreren ikke kvitterer jevnlig på et apparat for at «nå er jeg våken», så stanser tog av seg selv. NT. NT og nT kan referere til Kaukaba. Kaukaba (Kaoukaba) er en liten by nordøst for Blatt i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 600 personer her. Befolkningen er katolsk, tilhørende den maronittiske kirke. I Kaukaba var Norbatts tropp 1 i kompani A forlagt. Norske FN-soldater fra UNIFIL og PLO-soldater var 9. mai 1978 i kamp ved Kaoukaba. Blatt. Blatt (eller Blate) er en by nordvest for Ebel es-Saqi og sørvest for Kaukaba i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 800 personer her, hvorav 97 % var sjiamuslimer og ca. 3 % var kristne. I Blatt var Norbatts tropp 2 i kompani A forlagt. El Hebbariye. El Hebbariye er en landsby øst for El Ferdiss i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 500 personer her. Alle var sunnimuslimer. Hebbariye El Ferdiss. El Ferdiss er en landsby øst for Kaukaba og vest for El Hebbariye i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landsbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 500 personer her. Alle var drusere. Ferdiss Kfar Hamam. Kfar Hamam er en liten kristen landsby sørøst for Rachaya el Foukhar og nordvest for Kfar Chouba i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landsbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 300 personer her. Kfar Haman var i 1985-1986 en Sunnimuslimsk landsby med moske vis-à-vis 4-12 HQ. Rachaya el Foukhar. Rachaya el Foukhar "(«Krukkebyen»)" er en by beliggende 750 moh øst for Ebel es-Saqi og nordvest for Kfar Chouba i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 300 personer her. Landsbyen er kristen, for det meste gresk-melkittisk (katolsk) og gresk-ortodoks. Byen hadde en betydelig produksjon av olivenolje og tradisjonelle leirkrukker, samt fiken og arak. Byen tilhører Hasbayya-distriktet og Nabatiyya-mohafazahet. Kfar Chouba. Kfar Chouba er en landsby sørøst for Kfar Hamam i det sørøstlige Libanon. I 1986 ble landsbyen igjen lagt innenfor Norbatts område etter at UNIFIL ved årsskiftet 1978/79 måtte gi etter for trusler fra major Haddad og den israelske okkupasjonsstyrken og trekke seg tilbake fra landsbyen. Norbatt-posisjonen i Kafr Chouba ble beskutt med artilleri av Haddadstyrkene (israelerene), noe som var en viktig årsak til Norbatts utrekning. Imidlertid var Kfar Chouba i 1988 ikke lenger på listen over byer i Norbatt. Kafr Chouba var en av de hardest rammede byene i 1996-konflikten med Israel. Chebaa. Cheeba er en fjellby østfor El Hebbariye og Kfar Hamam på 1300 meters høyde i det sørøstlige Libanon, helt på grensen mot Syria. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 12 000 personer her, et tall som økte til 17 000 om sommeren. 97% var sunnimuslimer og 3% var kristne. Cheeba var Norbatts største by, selv om det bare var fast stasjonert rundt 30 norske soldater her. Europavei. Europa har et nett av europaveier som er nummerert fra E1 og oppover. Mange av dem krysser nasjonale grenser, og de er underlagt De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE). I Norge er europaveiene en del av stamveinettet. Unntak. To klasse A-veier, E47 og E55, er fortsatt skiltet med sine nummer fra før 1992. Det gjelder E6 og E4 innen Sverige og Norge. Disse unntakene ble gitt fordi utgiftene i forbindelse med navneskiftet for disse ekstremt lange veistrekningene ville bli for store. Disse veiene er skiltet med sine nye nummer fra Danmark og sydover. Det gjelder også de andre europaveiene i Skandinavia. Disse veiene er kjennetegnet med "kursiv" i listen under. Europaveinumre og nasjonale veinumre. I Norge, Sverige og Danmark er europaveinumrene integrert i veinummersystemet, slik at europaveiene i disse landene vanligvis ikke har noe annet riksveinummer. I de andre europeiske landene har europaveiene nasjonale veinumre i tillegg til europaveinumrene. Utenom de skandinaviske landene varierer det hvor godt europaveiene er skiltet med europaveinummer. I noen land, som Storbritannia og Usbekistan, er ikke europaveier skiltet i det hele tatt. Heinrich Mann. Heinrich Thomas Mann (til høyre) Heinrich Mann (født 27. mars 1871, død 11. mars 1950) var en tysk forfatter. Han var en eldre bror av Thomas Mann som også var forfatter. Heinrich Mann var mer sosialkritisk enn Thomas Mann i sine verker. Under det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland emigrerte han til Amerikas forente stater hvor han døde i Santa Monica. Verker (utvalg). Mann, Heinrich Mann, Heinrich Mann, Heinrich Mann, Heinrich Klaus Mann. Klaus Mann (født 18. november 1906, død 21. mai 1949) var en tysk forfatter. Han var sønn av Thomas Mann og hans jødiske kone Katja Mann. Golo Mann. Golo Mann (født 27. mars 1909 i München, død 7. april 1994 i Leverkusen, egentlig Angelus Gottfried Thomas Mann) var en tysk historiker, forfatter og filosof. Han var sønn av forfatteren Thomas Mann og hans jødisk-tyske kone Katja Pringsheim. Golo Mann hadde en trist barndom, der han følte at foreldrene ikke likte ham. Han var homoseksuell, men snakket aldri offentlig om det. Fra 1927 til 1932 studerte han filosofi og historie i München, Berlin og Heidelberg, hvor han tok doktorgraden under Karl Jaspers. I 1933 emigrerte han til Sveits, og senere til Frankrike. Her var han lektor i tysk historie ved Ecole Normale Supérieure i St. Cloud, og ble senere dosent i Rennes. Fra 1937 til 1940 var han redaktør i Zürich. Dette året flyktet han med sin onkel Heinrich Mann til Spania, og derfra til USA. Her var han professor i historie ved flere universiteter fra 1942 frem til 1958. Samme år ferdigstilte han sin "Deutsche Geschichte des 19. und 20. Jahrhunderts", som ble et standardverk. Han dro tilbake til Europa det året. Han ble knyttet til universitetet i Stuttgart (politisk historie), men Max Horkheimer og Theodor W. Adorno forhindret at han fikk en stilling som professor i Hessen. Siden 1961 arbeidet Golo Mann på tibindsverket Propyläen-Weltgeschichte, som ble ferdig 1964. I 1965 ble han æret med Schillerprisen i Mannheim. Mann ble i 1973 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og mottok en rekke andre priser. I 1971 skrev han en kjent Wallenstein-biografi. Han var politisk konservativ, og var en tilhenger av Franz Joseph Strauss. Mesopotamia. Mesopotamia (Μεσοποταμία "Mesopotamia") stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο "mesos") flodene (ποταμός "potamos"), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia. Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn. Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring år 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra. Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet. Fra forhistorie til historie (8000–3000 f.Kr.). Omkring 8000 f.Kr. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk lokale planter og temme ville dyr. Disse kunnskapene hentet de fra naboområder oppe i fjellsidene rundt Mesopotamiasletten – fra den såkalte fruktbare halvmåne. Jordbruket krevde hard arbeidsinnsats og reduserte levealderen, men økte matmengden betydelig. Tross hardt arbeidspress og økt sykdomstilfang fra husdyr, vokste likevel befolkningen merkbart. Neolittiseringsprosessen var i gang; menneskene var ikke lenger nødt til å basere seg på sanking og jakt, og kunne nå selv dyrke jorda. Se også artikkel Den fruktbare halvmåne. Halafperioden. Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i syd; og frem mot 6000 f.Kr. strakk primitive byer seg i en bue fra de armenske høydene i vest til Zagrosfjellene i øst. Halafperioden (6900–4000 f.Kr) innebar to revolusjonerende nyvinninger i nordskråningene av Mesopotamia – handelen med obsidian fra fjellstrøk lengre nord, og den første bruk av keramikk for koking og lagring av matvarer. Når vi kommer til 6000 f.Kr gjorde bedre koking av mat og lagring av korn over tid det mulig å introdusere jordbruk i stor skala i de tidligere sumpområdene i Egypt og Mesopotamia. Nå ble floddalen i sør bebodd og tatt i bruk. Her var regnmengden ytterst sparsom, derfor var det behov for en grundig kunstig vanning før den potensielle jorden kunne bli fruktbar og dyrkes. Denne utfordringen krevde en god organisasjon som kunne fordele arbeidet og vedlikeholdet av vanningssystemene. Mesopotamias velstand var gjennom hele historien avhengig av et sterkt lederskap som kunne sikre et velfungerende kanalsystem. Mangel på stein, tre, metall og andre råstoffer tvang beboerne i floddalen til å utnytte eksisterende ressurser. De utviklet derfor en tekstilindustri med bearbeiding av ull, som grunnlag for en handel med omverdenen som forsynte dem med viktige og profitable varer. Vann og leire ble også benyttet, blant annet til å bygge alt fra beskjedne skur til storslåtte palasser og templer; selv de kjempemessige tempeltårnene ble bygget av teglstein, som var en blanding av hakket strå, leire og vann presset ned i en form. Teglet ble herdet ved å tørkes i solen eller brennes. Den samme teknikken benyttes fremdeles i Midtøsten. Ubaidperioden og Uruk. Med det omfattende landbruket fulgte en kompleks sosial struktur da befolkningen ble samlet i større fellesskaper. Urbaniseringsprosessen begynte, og fram mot 3500 f.Kr. oppstod de første egentlige byer med en mangfoldig spesialisering. Ubaidperioden (4000–3500 f.Kr) betegner den korte perioden med utviklet jordbruk, skrivekunst og bruk av hest og hjul, men uten store, sentraliserte imperiestater utover forstørrede bystater. Perioden opplevde ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3500 f.Kr. rådde over hele slettelandet, Uruk. Uruk i det sørlige Mesopotamia var verdens største by på det tidspunktet, med monumental arkitektur og fremragende kunsthåndverk. Ressursene til bystaten ble rikt forsynt av underlagte byer og hadde en rekke handelskolonier i den nære Orienten. Det økonomiske senteret var en sentral tempeladministrasjon som hadde ansvar for betaling av lønn til arbeidere, til eksport, og som nødforsyning i krisetider. Det sosiale fellesskapet i byen tok seg av etterlatte barn og dyrket den samlende bygud. Man var først og fremst sønn av sin by, som var identisk med byens gud. Omkring 3400 f.Kr. oppstod verdens første skriftspråk i Uruk, og med dette går vi fra forhistorien og inn i historien. I begynnelsen var skriften en ren billedskrift, som ble brukt til å forenkle regnskapsføringen. Etterhvert ble den også brukt til lærde utfoldelser, og gradvis ble tegnene forenklet og stilisert til egentlige sammensetninger av karakteristiske kiler. Dette ga navnet til skriftformen kileskrift. Den tidlig-dynastiske periode. I den etterfølgende tidlig-dynastiske periode (2900 f.Kr.–2350 f.Kr.) skjedde en betydelig befolkningsvekst. Det ble trangt om plassen i det frodige området mellom flodene Tigris og Eufrat, og byene måtte nødvendigvis ligge langs disse breddene. Dette medførte grensestridigheter mellom forskjellige bystater, som inngikk i forskjellige allianser med et skiftende overherredømme. Den økte befolkningsmengden forsterket behovet for lov og orden, og i tillegg til økonomiske tekster finner vi en mengde rettsprosedyrer fra denne perioden. Den enkelte byherren var bygudens representant, han var altså samfunnets leder. Forbindelsen mellom bygud og by kan ses på den berømte Gribbstein: I en scene på den ene siden av minnesteinen ser vi Kong Eannatum av Lagash (ca. 2400 f.Kr.) lede en falanks (tungt infanteri med spyd som beskyttes av en mur av skjold), som tramper over den beseirede fienden fra bystaten Umma, mens løver og gribber fortærer deres nakne kropper. På den andre siden av steinen ses Lagash' bygud Nin-girsu med en stridskølle i den ene hånden og et fangstnett i den andre, fylt med fiender fra Umma: Kongen sikret Lagash' seier over Umma, og byguden fanget sitt bytte. De fantastisk rike kongegravene i Ur, med en helt ukjent gravskikk, stammer også fra denne perioden. I tillegg til et vell av prektige smykker av gull og edelstener, fant man skjeletter av hoffolk og tjenere som har fulgt sine herrer i døden. I den største graven fant man ikke mindre enn 80 mennesker, som man antar har tatt gift og sovnet stille inn, og som ble begravd som en del av kongens øvrige gravgods. Endelig ble bystatene underlagt Sargon den store (2334–2279 f.Kr.), som etter å ha steget opp fra ubemerkethet beseiret Lugalzaggesi av Umma. Kort tid før dette, hadde denne kongen beseiret arvefienden Lagash og underlagt seg det meste av det sydligste Mesopotamia, som etter den dominerende sumeriske befolkningsgruppen kaltes Sumer. Den oldakkadiske periode. Stående mannlig gudsdyrker i Mesopotamia fra 2750-2600 f.Kr.Sargon den store innledet den oldakkadiske periode (2350–2100 f.Kr.) og skapte verdenshistoriens første rike med sentraladministrasjon og en stående hær som forble i hans families hender i tre generasjoner etter ham. Riket strakk seg fra Middelhavet i nord til Den persiske golf i syd og hadde monopol på en rik oversjøisk handel med så fjerne besittelser som Bahrain, Oman og India. I tillegg til bekjempelse av indre opprør, førte Sargon den store og hans barnebarn Naram-Sin (2254–2218 f.Kr.) også felttog i så fjerne områder som Syria og det iranske høyland. Helt fram til "den nybabyloniske periode" i første halvdel av det første årtusen finner vi legender om disse to store kongene, med Sargon som den arketypiske gode kongen og Naram-Sin som hans motsetning. Den mest kjente av disse er Sargons fødselslegende, som ligger tett opp til Bibelens historie om Moses' oppvekst i Egypt. Ifølge legenden ble Sargon lagt i en sivkurv og kastet på Eufrat av sin mor, som var yppersteprestinne, og derfor ikke måtte føde barn. Floden førte ham til en vanndrager som løftet ham opp i sitt spann og satte ham til å arbeide i hagen. Dette er den gamle historien om herskeren som sitt lands gartner. Legenden fortsetter med at da Sargon drev med hagearbeid, ble han gudinnen Ishtars yndling, og derfor regjerte han over mesopotamierne i 55 år. Perioden har fått navn etter kongebyen Akkad, som også har gitt navn til hele området nord for Sumer og Sargons folk, akkaderne. De snakket et østsemittisk språk, og på kongelig initiativ dukket språket opp i inskripsjoner fra denne perioden i stedet for sumerisk, som er av uviss opprinnelse. Man vet ikke eksakt når folket innvandret til floddalen, men allerede fra 2700 f.Kr. var de godt blandet med sumererne. Geografisk lå Mesopotamia ubeskyttet og ble gang på gang ofre for invasjoner fra den store syriske steppen i vest og fra Zagrosfjellene i øst. Folket brakte egne skikker med seg, og beriket på denne måten den mesopotamiske kulturen, men endret den ikke radikalt. Den gammelakkadiske periode avsluttes med et angrep av guteere fra Zagrosfjellene som krympet det akkadiske rike til bare å omfatte noen få bystater. Guteerne ble av mesopotamierne selv beskrevet som en horde av barbariske udyr. Et typisk uttrykk for mesopotamiernes følelse av å være det siviliserte midtpunktet i en verden omgitt av usivilisert villskap; et etnosentrisk bilde som mange imperialister gjennom tidene har kunnet nikke gjenkjennende til. Diorittstatue av Gudea av Lagash Bystaten Lagash klarte å unndra seg de verste skadene, og under Kong Gudea nøt Lagash stor velstand med storslåtte bygningsarbeider i byen Girsu, som var bystatens administrative senter. I denne perioden ble det også skrevet store litterære verker på fremragende sumerisk. Det mest kjente er Gudeas byggeinnskrift, som er skrevet på to store leirsylindre. De forteller hvordan byguden Nin-girsu i en drøm henvendte seg til Gudea for å få ham til å bygge hans tempel, og hvordan Gudea deretter renset et sted rituelt og importerte håndverkere og byggemateriale fra fjerne områder til byggingen av tempelet. De sumeriske bystatene slapp fri fra fremmede hender da Utu-hegal fordrev guteerne ut av Uruk på en uke. Den store befrieren ble sannsynligvis veltet av Ur-nammu (2112–2095 f.Kr.), som han innsatte som sin nestkommanderende i Ur. Ur-III-dynastiet. Ur-nammu grunnla Ur-III-dynastiet (2100–2000 f.Kr.), der det sydlige Mesopotamia ble gjenforent i et stort byråkratisk rike med en rekke lydriker. Riket benyttet et redistribusjonssystem, hvor alle eiendomsoverførsler etter kongelig dekret fra Kong Shulgi (2094–2047 f.Kr.) ble registrert innenfor de enkelte avdelinger i institusjonene for å imøtegå økonomiske vanskeligheter. Det enorme byråkratiet krevde selvsagt et stort antall sorenskrivere, noe som gjorde samfunnet til et av de mest skriftrike i oldtiden. I denne perioden oppstod en rekke nye sjangere innen litteraturen og sumerisk ble gjeninnført som riksspråk, etter å ha vært drevet på retur av akkadisk. Lokal motstand mot sentralmakten medførte at riket langsomt ble oppløst innenfra, riket lå også under press av en stor strøm av innvandrende amoritter fra steppen i vest. I et forsøk på å avskjerme dem bygde de, som i Kina, en enorm mur på 270 kilometer. Muren krysset både Tigris og Eufrat. I 2004 f.Kr. var Ur uthungret med tilsaltede marker, og folket ventet på skipslass med korn fra nord. Da grep elamittene fra naboriket Elam i øst sjansen. De plyndret hovedstaden totalt og førte kong Ibbi-Sin (2028–2004 f.Kr.) bort til Elam som krigsfange. Isin-Larsa perioden. Ur-III-dynastiets fall skapte et politisk tomrom, hvor de to bystatene Isin og Larsa innbyrdes kjempet om herredømmet over flodsletten og den prestisjefylte tittelen som konge av Ur. Disse to byene har gitt navn til Isin-Larsa-perioden (2000–1800 f.Kr.). Allerede i 2017 f.Kr. hadde Ibbi-Sins general Ishbi-Erra (2017-1985 f.Kr.) frigjort seg fra Urs overherredømme og opphøyd seg til konge av Isin. Få år etter Urs fall klarte han å fordrive inntrengerne, elamittene. Under Ishbi-Erras regjering fulgte mange gode år med økonomisk fremgang og fred, som også ga kunsten og litteraturen mulighet til å blomstre. Noen av Mesopotamias største historiske og litterære verker stammer fra denne perioden, også de fantastisk vakre klagesangene. De gråter over barbarenes ødeleggelser mot slutten av det 3. årtusen og tildeler en av samtidens konger æren for å ha gjenreist den falne sivilisasjonen. På denne tiden var sumerisk utdødd på bekostning av akkadisk, men man holdt det kunstig i live ved flittige avskrifter: Det samme hendte langt senere med latin i Europa; det forble et fornemt språk lenge etter at det hadde forsvunnet som talespråk. Den oldbabylonske perioden. I 1932 f.Kr. grunnla inntrengende grupper av amoritter fra vest, under kong Gungunum, et dynasti i Larsa, som klarte å overta den viktige handelsbyen Ur. Byen var et knutepunkt i transporten av kobber fra Bahrain. I 1894 f.Kr. ble et annet amorittisk dynasti grunnlagt i Babylon av Sumu-abum, som under Hammurabi (1792–1750 f.Kr.) nøt en stor politisk og kulturell fremvekst. Han innledet den oldbabylonske perioden (1800–1550 f.Kr.). Hammurabi er særlig kjent for sin store lovtavle og for sin interesse for rettslige anliggender. Tavlen Kodex Hammurabi, som har vært oppstilt i flere babylonske byer, viser kongen foran solguden Shamash, som overrekker ham symbolene på lov og orden. Kongen var ifølge tradisjonen satt på jorden for å være hyrde for sitt folk og lede dem i rettferdighet og velstand. I 1792 f.Kr. beseiret kong Rim-Sin I av Larsa bystaten Isin, og ble dermed Babylons eneste større rival i syd. Den største rivalen i nord var Shamshi-Adad I (1813-1781 f.Kr.) av Assyria som innsatte to av sine sønner som visekonger i byene Ekallatum og Mari. Etter Shamshi-Adads død, smuldret riket opp, og Kong Zimrilim gjenvant kontrollen over Mari. Den etterfølgende perioden var preget av en rekke skiftende allianser mellom småstater, uten at noen av småkongene var i stand til å oppnå et overherredømme. Kong Hammurabi av Babylon klarte å utnytte situasjonen fullt ut: han var en dreven politiker som sprang fra allianse til allianse, og da alle utslettet hverandre med hans hjelp, satt Hammurabi tilbake og hadde underlagt seg et rike som strakk seg fra Mari i nordvest til Elam i øst. Like etter Hammurabis død begynte riket å smuldre, da han skjebnesvangert fjernet støtputen mot kassitter fra Zagrosfjellene. Sammen med hettittere og hurrittere oppstod nå et betydelig press på Babylon fra nord. Dødsstøtet kom i 1595 f.Kr., da hettitterkongen Mursilis I foretok et lynangrep mot Babylon etter en tokt mot Aleppo. Han plyndret og ødela riket totalt. Den oldassyriske perioden. Den oldassyriske perioden (1950–1800 f.Kr.) kjennetegnes ved bystaten Assurs sentrale plassering i en livlig handel. I Anatolia har man funnet flere tusen leirtavler med handelskorrespondanse mellom Assur og deres handelsstasjoner og handelskolonier i Anatolia, som politisk og administrativt var organisert under assyrerne i byen Kanesj (dagens Kültepe). Arkivene viser at familiefirmaer med slekt i Assur importerte tinn fra Afghanistan og tekstiler fra Babylonia, som ble eksportert videre til Anatolia. Her ble varene solgt av familiens representanter med stor profitt i sølv og gull. Dette nettverket ble brutt omkring 1750 f.Kr. av ukjente årsaker, og fra omkring 1700–1350 f.Kr. inntraff en mørk periode i Assyrias historie. Den mellombabylonske perioden. Etter Babylons fall startet en mørk tidsalder i den mellombabylonske perioden (1550-1100 f.Kr.), som fra starten er kjent som det kassitiske dynasti (1415-1150 f.Kr.). Kassiterne vernet om tradisjonen, og man kan si at de ble mer babylonske enn babylonerne selv. De foretok en flittig restaurering av de tradisjonelle mesopotamiske gudenes templer og benyttet til og med sumerisk som skriftspråk i stedet for sitt eget, i en slik grad at man nesten ikke vet noe om det kassitiske språket. Mange av tekstene vi kjenner fra den senere nyassyriske perioden, ble samlet og kanonisert til standardverker i denne perioden, men teksten var til for de lærde og var gjort unødig innviklet. Storpolitisk er perioden best kjent fra Amarnaarkivet i egypterkongen Aknatons nyanlagte hovedstad, som avslører et avansert, politisk nettverk med det akkadiske språk som internasjonalt diplomatspråk. Arkivet består av korrespondanse mellom stormaktene Egypt, Mitanni og Hettitterriket, i tillegg til korrespondanse med småkonger. Babylon inntar rollen som et lite rike på sidelinjen, som er seg selv nok blant stormaktene. Det kassitiske dynasti endte 1160 f.Kr., da den elamittiske kongen Shutruk-Nahhunte plyndret Babylonia. Denne hendelsen brakte blant annet Hammurabis gamle lovtavle som krigsbytte til den elamittiske hovedstaden Susa. Dette er verdenshistoriens første kjente tilfelle hvor en erobrer plyndrer fiendens kulturarv og dekorerer sin egen hovedstad med krigsbyttet. Den mellomassyriske perioden. Assur-uballit I (1363–1328 f.Kr.) sikret Assyrias uavhengighet fra Mitanniriket i vest; ved gjentakende angrep fulgte han opp farens arbeid og delte Mitanniriket mellom Assyria og Hettitterriket. Dette var i den mellomassyriske periode (1350–1075 f.Kr.), hvor Assyria ble en ekspansiv militærmakt. Grenseområdene mot nord, øst og vest var geografisk ubeskyttet, så Assyria måtte beskytte dem med regelmessige felttog, som også sikret vesentlige ressurser. Det ga grobunn for en krigsideologi hvor statsguden Assur befalte kongen å gå i krig mot ondskapen som truet Assyria. På begynnelsen av 1100-tallet f.Kr. startet en massiv folkevandring av de såkalte havfolkene fra vest, noe som felte Hettitterriket og mange av de store kystbyene langs Middelhavet. Mesopotamia kom under press fra innvandrende arameere fra vest, men de greide imidlertid aldri å velte det assyriske hjemlandet. Arameerne var et nomadefolk fra den arabiske halvøyen, og de slo seg ned i små kongedømmer omkring de store babylonske byene. De brukte en alfabetskrift til å skrive arameisk, og gradvis erstattet dette de akkadiske dialektene babylonisk og assyrisk som talespråk. Skriften ble skrevet med blekk på pergament, som holder seg langt dårligere over tid enn kileskriftstavlene av leire. Tekster i Mesopotamia ble naturligvis skrevet på leire som var tilgjengelige i store mengder. Med en griffel ble tegnene presset ned i den fuktige leirtavlen, og deretter lagt til tørk i solen eller brent for å herdes. Det er bruken av leire til å skrive på som har resultert i den umåtelige rikdommen av kilder fra det gamle Mesopotamia, og det oppdages fremdeles nye tavler. I strid med UNESCO, plyndres dessverre leirtavlene ofte av røvere som er engasjert av velstående folk og antikvitetshandlere, i hensikt å selge dem på det svarte markedet. Dette løsriver kildene fra den historiske sammenhengen og ødelegger fullstendig den vitenskapelige verdien. Det nyassyriske rike (1000–600 f.Kr.). Etter at det assyriske kjerneområdet var kommet helskinnet igjennom den arameiske innvandringen, innledet Adad-nirari (911–891 f.Kr.) en ekspansiv politikk i den etterfølgende nyassyriske perioden (911-612 f.Kr.). De assyriske interessene lå mot vest, og Kong Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.) nådde som den første av de nyassyriske kongene frem til Middelhavet. Han innførte nye militære strategier og gjorde de beseirede områdene til assyriske provinser, som ble styrt av guvernører. Assurnasirpal II gjenoppbygde hovedstaden Nimrod og oppførte et nytt palass med en fremragende innovasjon som kom til å revolusjonere palassarkitekturen: Hundrevis av alabasterrelieffer med religiøse og politiske motiver var oppstilt langs palassets vegger. Budskapet var klart for de besøkende: Dette var verdens hovedstad og kongen dens ubestridte leder. Etter Assurnasirpal IIs etterfølger Shalmaneser III (858–824 f.Kr.), ble det assyriske riket generelt svekket, fulgt av opprør og borgerkrig. Riket ble gjenreist av Tiglat-pileser III (744–727 f.Kr.) som utvidet det assyriske kjerneområdet, førte stadige felttog mot vest, og sikret seg Babylons krone. Han var den første som for alvor utøvde tvangsforflytninger i det assyriske riket; grupper av mennesker fra den ene delen av riket ble simpelthen forflyttet til den andre, så de ikke kunne opprettholde lojalitet overfor lokalsamfunnet og bevare politiske kontakter som kunne true de assyriske interessene. Det sargonidiske dynastiet (721–612 f.Kr.) ble innledet av Sargon II (721–705 f.Kr.) (dersom det medfører riktighet at navnebroren Sargon den Store var en tronraner av ukjent herkomst). Sargon II flyttet hovedstaden til den nyanlagte byen Khorsabad og førte en rekke felttog. Under et av disse felttogene, mot landet Tabal i det sydlige Anatolia, omkom han, og man kunne under omstendighetene ikke gi ham en passende begravelse. Derfor fryktet man at hans døde ånd var utelukket fra underverdenen og raste hvileløst omkring på steppen. Sønnen Sankerib (704–681 f.Kr.) flyttet hovedstaden til Ninive av frykt for å dele farens grusomme skjebne. Han gjorde byen prektigere, større og bedre enn under noen av forgjengerne. Han oppførte også en kongelige lysthage i Ninive med fjellandskaper, eksotiske dyr og planter samt rislende vannløp som ble forsynt gjennom et sinnrikt system av kanaler, akvedukter og arkimediske vannskruer. Hagen ble i senere legender kjent som Babylons hengende hager. Kong Sankerib sluttet å føre årlige felttog og brukte i stedet aggressiv gjengjeldelse for å opprettholde den assyriske anseelsen. Han er blant annet kjent for beleiringen av Jerusalem og ødeleggelsen av Babylon. Sankerib ble til slutt snikmyrdet av to av sine sønner. Sankerib ble hevnet og etterfulgt av en tredje og yngre sønn ved navn Esarhaddon. Kong Esarhaddon gjenoppbygde det ødelagte Babylon, som var den evige stein i assyrernes sko: Kulturen hadde sitt utspring i Babylonia, som fra urtiden hadde vært sete for den mesopotamiske sivilisasjonen. Denne kulturelle overlegenheten medførte at Babylonia inntok en særstilling i assyrisk politikk og ble behandlet med silkehansker. Da gjenstridige sydlige stammer av arameere og kaldeere begynte å blande seg inn på den babyloniske scene og tilrane seg makt, var militær mellomkomst den eneste løsningen. Etter bitre erfaringer sikret Esarhaddon arvefølgen for sønnen Assurbanipal (668–627 f.Kr.) med en traktat forseglet med statsguden Assurs segl fra den oldassyriske perioden, et mellomassyrisk segl og Sankeribs segl. Assurbanipal er den siste store assyriske kongen, som blant annet førte felttog i Egypt og erobret den elamittiske hovedstaden Susa. Dette banet indirekte vei for mederne i det nordlige Iran, som sammen med babylonerne erobret Ninive i 612 f.Kr. og endte denne perioden. Årsaken til det mektige assyriske rikets plutselige fall skyldes økonomisk svekkelse. Som en ekspansiv makt var rikets økonomi blitt avhengig av tilstrømningen av ressurser fra de underlagte områdene. Da disse var uttømt, etter at Assyria hadde nådd toppmålet av ekspansjon, og en erobring av Egypt viste seg å være for kostbar, falt rikets økonomi fra hverandre. Assurbanipal er særlig kjent for sitt store bibliotek i Ninive, med mange tusen tekster innsamlet fra hele riket og med relieffer av prektige løvejaktsscener. Det kaldeiske rike (600–540 f.Kr.). Den nybabylonske periode (625–539 f.Kr.) kjennetegnes av et mektig handelsimperium. Det innledes av kaldeeren Nabopolassar (625–605 f.Kr.), som var medskyldig i Assyrias fall. I kaoset som fulgte etter Assurbanipals død, kronet Nabopolasser seg til konge av Babylon den 23. november 626 f.Kr. og grunnla det kaldeiske dynastiet. I 616 f.Kr. sikret han seg kontrollen over Babylonia og vendte seg mot det foraktede assyriske kjerneområdet. Kaldeerne marsjerte opp langs Eufrat og nedkjempet den assyriske hæren og deres allierte fra Egypt. Uten hell angrep de Assur i 615 f.Kr. og var nødt til å søke tilflukt i Tikrit, der de ble beleiret av den assyriske hæren. Året etter ble Nimrud plyndret og Assur beseiret av Kong Kyaxares av Media. Da Nabopolasser nådde frem til det allerede falne og ruinerte Assur, allierte han seg med Kyaxares i nærheten av byen. Etter tre måneders beleiring erobret de Ninive i 612 f.Kr. Byens palasser og templer ble plyndret, rasert og satt i brann. En gruppe assyrere flyktet til Harran, syd i Tyrkia. Med egyptisk støtte forble Harran assyrernes siste bastion inntil 609 f.Kr. da babylonerne satte inn en garnison. Babylonias eneste større fiende var nå Egypt, hvis interessesfære lå i Levanten. I 610 f.Kr. allierte de seg med assyrerne i Harran, og i 609 f.Kr. beseiret og drepte de Kong Josjia av Judea ved Megiddo og slo seg ned sammen med resten av den assyriske hæren i Karkemish. Våren 605 f.Kr. angrep kronprinsen Nebukadnesar II (604–562 f.Kr.), og nedkjempet den egyptiske hæren, med store tap på begge sider. Deretter jaget Nebukadnesar restene av hæren gjennom Syria, men da hans far døde 16. august 605 f.Kr., var han nødt til å gi opp jakten og dra til Babylon. Der ble han kronet 7. september 605 f.Kr. Etter kroningen fortsatte han felttoget i Syria, konsoliderte farens rike og sikret seg de regelmessige betalingene av skatt og tributt fra de underlagte områdene med årlige felttog som stadfestet riket og avstraffet de gjenstridige. Dette var en videreføring av den gamle, suksessfulle assyriske politikken. Ishtarporten på Pergamonmuseet i Berlin Den store mengden av krigsbytte og tributt lot Nebukadnesar II starte omfattende bygningsprogrammer i Babylon og andre steder; i hovedstaden bygde han blant annet tempeltårnet Etemenanki, den store prosesjonsveien og Ishtarporten. Begge var omhyggelig dekorert med relieffer av noen av de store gudenes hellige dyr og andre motiver i glasert tegl. Under de store folkelige nyttårsfestene kom gudene som kultstatuer fra hele landet, og de ble båret gjennom byen i prosesjonsveien og ført ut igjennom Ishtarporten til et tempel på steppen for å beseire kaosmaktene. Fra Bibelen er Nebukadnesar II særlig kjent for deportasjonen av jødene etter erobringen av Jerusalem i 597 f.Kr. Han førte også flere felttog mot Egypt som han forsøkte å erobre, men uten hell. Etter Nebukadnesar IIs død i 562 f.Kr. fulgte en rekke turbulente år. Etter to års regjering ble Nebukadnesars sønn etterfulgt av sin svoger som regjerte i tre år. Han ble igjen etterfulgt av en ung sønn som ble myrdet tre måneder senere i juni 556 f.Kr. Konspiratorene utnevnte den gamle hærsjefen Nabonid (559-539 f.Kr.) til konge, som 30 år tidligere hadde forhandlet fred mellom Media og Lydia, etter at den berømte måneformørkelsen 28. mai 585 f.Kr. avbrøt den bitre kampen. Nabonid var sønn av guvernøren i Harran. Hans mor, som ble 104 år gammel, hadde vært hoffdame hos Assurbanipal. Hun var prestinne for måneguden Sin i Harran, hvis tempel var blitt ødelagt av babylonere og medere i 609 f.Kr. Allerede i begynnelsen av regjeringstiden beordret Nabonid morens tempel gjenoppbygget. Dette forble lenge et viktig senter for måneguden; frem til det 3. århundre kunne gudens halvmåne ses på romerske mynter preget i Harran. Nabonid innsatte også sin datter som yppersteprestinne for Sin i Ur, på samme måte som Sargon den Store hadde innsatt datteren Enheduanna 2000 år tidligere. Sargons datter skrev en rekke vakre hymner til gudene og er verdenshistoriens første kjente forfatter. Nabonid forsøkte å reformere religionen ved å opphøye Sin til den øverste guden, og utfordret dermed statsguden Marduks presteskap. Da det brøt ut pest og hungersnød i Babylonia, med en inflasjon på opp til 50 %, skyldte Nabonid på deres forræderi overfor Sin. Han innsatte sin sønn Belsassar som regent i Babylon og ledet et felttog gjennom Syria og Libanon og videre frem til den viktige karavanebyen Taima i det som nå er det nordvestlige Saudi-Arabia, hvor han ble i 10 år. Årsaken til det frivillige eksilet er ukjent, men det betød at Marduk-prestene ikke kunne holde store nyttårsfester hvor kongen skulle avgi sin kongeverdighet foran Marduk, bli slått i ansiktet og bekjenne hva han ikke hadde gjort før han kunne gjenoppta kongedømmet. I 540 f.Kr. vendte Nabonid tilbake og sto overfor en ny maktbalanse; de tidligere mektige mederne og lyderne var blitt beseiret av perserne som etterpå skulle regjere i hele Midtøsten. Høsten 539 f.Kr. nedkjempet perserkongen Kyros den babylonske hæren ved Opis og marsjerte videre ned til Sippar. Byen ble erobret 10. oktober. Nabonid flyktet, og allerede to dager senere marsjerte den persiske hæren inn i Babylon uten kamp. Troppene omringet Marduks tempel og sørget for at nyttårsfestens religiøse seremonier som foregikk i tempelet ikke ble forstyrret. Kong Kyros førte en slagkraftig propaganda og vant mye støtte for sin liberale politikk og religiøse toleranse, som uten tvil ble støttet av et militært nærvær. Kong Kyros ble av jødene betraktet som en frelser, JHVHs sendebud, som befridde dem fra fangenskapet og tillot dem å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Selv blant babylonerne sies han å ha blitt hyllet som befrieren av den kjetterske Nanbonids tyranni, da han utnevnt av Marduk triumferende marsjerte inn i Babylon 29. oktober. Hermed var det siste selvstendige styret i Mesopotamia brakt til ende for de neste 2.500 år. Først etter 1. verdenskrig ble Mesopotamia etablert som den nye staten Irak under britisk mandat i 1921, og i 1932 ble landet selvstendig. Prolog. Med unntak av nomadene som bodde i telt og sumpbeboerne i syd som bodde i sivhytter, bygde de gamle mesopotamierne hus i leire. Når leiren ikke brennes, er byggematerialet ikke særlig holdbart, og da det var rik forekomst på leire i motsetning til tre, rev man ofte det gamle huset, utjevnet jorden og bygde nytt. Det betød at det i ettertid er opphopet lag på lag av ruiner etter tidligere beboelser og dannet hva man med et arabisk ord kaller en tell, en høyby. Gjennom årtusener blomstret den ene store kulturen etter den andre på sine forgjengeres ruiner, som lå avleiret i høybyens lag. Den dag i dag er disse platåene svært karakteristiske i landskapet i Midtøsten og et evig vitne om en ufattelig gammel verden. De gamle borgerne i oldtidens Mesopotamia var klar over den fantastiske rikdommen som lå gjemt i den gamle høybyen, og bevisstheten om landets umåtelig rike kulturarv dukket mildt sagt opp av jorden. Man utførte antikvariske undersøkelser, hadde antikvitetssamlinger, lagde forfalskninger, utførte innskrifter med eldre tegnformer og fantaserte omkring skrifttegnenes utviklingshistorie. Den oldkyndige babylonerkongen Nabonid var en flittig antikvar. Under restaureringen av de gamle kultsentre i Babylonia undersøkte han fundamentet og fant gamle innskrifter og gjenstander fra en fjern fortid. Han gravde blant annet i Sippar, hvor han nådde helt ned i lag til den oldakkadiske kongen Naram-Sins tid (2254–2218 f.Kr.). Noen funn oppbevarte han i et slags museum i tempelanlegget i Ur, hvor han hadde innsatt datteren som yppersteprestinne. Blant funnene var en statue av Kong Shulgi fra Ur-III dynastiet(2094–2047 f.Kr.), en av Larsa-kongenes leirespiker fra det tidlige 2. årtusen, samt en kassitisk grensestein fra slutten av det 2. årtusen. Inntil midten av det 19. århundre var Mesopotamias historie i den vestlige verden bare kjent fra beretninger i Bibelen og fra enkelte antikke forfattere. I det 12. århundre finner vi de første iakttagelser av de gamle ruinhøydene fra en reisende i området, som siden skulle bli etterfulgt av flere nysgjerrige sjeler. I det 17. og 18. århundre beskrev europeere Persepolis' ruiner og laget kopier av oldpersiske kileinnskrifter, som delvis ble tydet av den tyske forskeren Georg Grotefend i 1802. Blant de tidlige reisende var Carsten Niebuhr, som besøkte Ninive i 1766 under den danske ekspedisjonen til Arabia felix («Det lykkelige Arabia»). De første vitenskapelige undersøkelsene i Mesopotamia ble foretatt av orientalisten Claudius Rich, som ble etterfulgt av den unge Henri Austen Layard. I begynnelsen av 1840-årene reiste han rundt i området og ble dypt betatt av de gamle, hemmelighetsfulle ruinhøydene, og i en alder av 28 år begynte han i november 1845 å grave i Nimrud, hvor han fant Assurnasirpal IIs palass. Året etter foretok han noen prøvegravninger i Ninive, hvor han etter et år fant Sankeribs palass og avdekket til sammen tre kilometer med assyriske palassrelieffer. Helt eksepsjonelt gjorde Layard Mesopotamias historie kjent for en begeistret viktoriansk offentlighet som drømte om å grave helt tilbake til Adam og Evas tid. Den gamle kileskriften ble brukt fra slutten av det 4. årtusen f.Kr. frem til det 1. århundre e.Kr. til å skrive bortimot femten forskjellige språk, som for eksempel akkadisk, (assyrisk og babylonisk), sumerisk, eblaittisk, elamittisk, hettittisk, hurrittisk, urarteisk, ugaritisk og oldpersisk. Skriften ble tydet på bakgrunn av en trespråket klippeinnskrift av Kong Dareios I ved Bisutun i det sydvestlige Iran. Etter en møysommelig kopiering av den oldpersiske inskripsjonen utga Sir Henry Rawlinson en tolkning i 1846. I neste omgang ble resten av inskripsjonen kopiert, og i 1851 tolket han den babylonske inskripsjonen. I senere tid ble den siste inskripsjonen på elamittisk tolket av Edwin Norris, på bakgrunn av Henry Rawlinsons notater i 1855. Dermed var grunnen lagt til en kileskriftforskning som fremdeles pågår i assyriologien. Sargon av Akkad. Sargon av Akkad var en konge i oldtidens Mesopotamia. Hans erobringer ble til Det akkadiske rike. Han var kanskje den første som grunnla et virkelig stort imperium. Likevel er det vi vet om ham først og fremst hentet fra legendariske beretninger. Han sies å blitt født utenfor ekteskap av en prestinne oppe i fjellene. Han ble satt ut i en liten kurv på vannet og funnet av en mann. Han vokste opp og begynte som gartner. Med tiden ble han munnskjenk hos Ur-Zababa, kongen i Kish. Da han vakte hans mishag, ble han sendt til kongen i Uruk, Lugal-Zagezi. Han klarte så å vinne makten fra Lugal-Zagezi og bli konge selv. Han erobret landområdene til folkene i Sumer. De var på forhånd blitt erobret av Lugal-Zagezi, og ytet motstand mot Sargon da de så med mishag på å bli styrt av en stor hersker. Men landet ble gjennom hans erobringer forent, og semittene ble den ledende makten i området. Sargon var gift med Tashlultum. Sargons datter var Enheduanna, en offerprestinne for Nanna, måneguden. Sargon ble etterfulgt av sønnen Rimush, deretter av en annen sønn, Manishtushu. Lingua franca. Lingua franca er latin for "frankisk språk", men kan mer presist betegnes som "Uekte fransk". Dette kunstige språket ble brukt som handelsspråk i middelhavsområdene fra det 14. århundre. Opprinnelig betydning. "Lingua franca" utviklet seg blant handelsmenn i middelhavsområdet som et redskap for å omgå språkbarrierer. I sin eldste form var det sterkt påvirket av italienske dialekter. Flere versjoner utviklet seg, blant annet en portugisisk form som ble brukt på portugisiske skip og i landets kolonier. I dag finner man spor etter språket særlig i algirsk slang. Også i britisk engelsk finner man enkelte ord fra "lingua franca", da mange engelske sjømenn gjorde tjeneste på skip hvor man snakket språket. I betydningen 'fellesspråk'. Funksjonen "lingua franca" hadde som handelsspråk, har ført til at man også bruker navnet som betegnelse på et fellesspråk i en region med flere språkgrupper, spesielt i forbindelse med uoffisielle språk. Man finner for eksempel hausa i Vest-Afrika, hindi i det meste av India og swahili i Øst-Afrika. Språkformen som er i bruk som "lingua franca" avviker ofte fra formen som brukes som morsmål, da den påvirkes av de forskjellige morsmålene i regionen. Et lands offisielle språk kan også ha funksjon som "lingua franca", men omtales da gjerne nettopp som 'offisielt språk'. Dette er et vanlig fenomen særlig i tidligere kolonier, der kolonimaktens språk brukes i offentlige sammenhenger, mens befolkningen ofte har andre morsmål. I Europa har flere språk gjort tjeneste som fellesspråk i de øvre samfunnsskikt. Spesielt har latin utmerket seg som akademisk og kirkelig språk gjennom mange århundrer. Konstruerte språk som esperanto, ido, interlingua og volapük har vært ment å skulle fylle en funksjon som globalt fellesspråk, og er derfor ofte omtalt som "lingua franca"-kandidater. Suksessen har imidlertid vært begrenset. I våre dager betraktes engelsk som verdens "lingua franca". Beirut. Beirut (بيروت) er hovedstaden, største by og havneby i Libanon. Beirut har omtrent 1,8 millioner innbyggere. Beirut er en av Midtøstens mest sammensatte byer, med mange etniske og religiøse retninger innenfor byen. Under den libanesiske borgerkrigen ble byen nærmest delt mellom det overveiende kristne Øst-Beirut og det muslimske Vest-Beirut. Flyktningleirene Burj el Barajneh og Dbeyeh ligger i Beirut. Shiamuslimske Dahieh ligger like sør for byen. Navnet Beirut kommer ifra det fønikiske ordet "Beroth" som betyr «byen med brønner». Historie. Den første gangen Beirut er nevnt er i brevene fra Tell el-Amarna fra 14. århundre f.Kr.. Byen ble tatt og rasert av Diodotus Tryfon i 140 f.Kr. da hans hær kjempet for å få makten i Selevkidriket. Byen ble snart bygd opp igjen i planmessig hellenistisk stil. Dagens by er bygget oppå den gamle, og arkeologiske undersøkinger har vist at gaten "Souk Tawile" følger kursen til en gate fra romersk-gresk tid. Under romerne fikk Beirut et berømt juridisk akademi der blant annet de to kjente juristene Papinian og Ulpian underviste. I 533 utnevnte keiser Justinian skolen til en av de tre offisielle for justis i keiserdømmet, men etter et jordskjelv i 551 måtte skolen flytte til Sidon. Beirut var lenge et viktig handelssenter, men i mellomalderen tok etter hvert Akko mye av denne rollen. I 653 ble byen arabisk, kristne korsfarere hadde makten fra 1110 til 1291. Beirut ble uansett alltid styrt av lokale drusiske emirer. En av disse, Fakr ed-Din Maan II, erobret byen på 1600-tallet, men osmanene tok byen tilbake i 1763. Etter 1763 vokste Beirut forbi Akko som handelssenter, men maktkamp og krig førte til tilbakegang for byen, som fikk redusert innbyggertallet til rundt 10 000. Byen ble syrisk provinshovedstad i 1888, og fikk et kosmopolittisk preg med påvirkning fra Europa og USA samt Midtøsten. Beirut ble etter hvert kjent som Midtøstens Paris. Byen ble et handelssentrum og et intellektuelt samlingspunkt. Da Det osmanske riket brøt samen etter første verdenskrigen, fikk Frankrike kontrollen over både Beirut og resten av Libanon. De nye styresmaktene favoriserte de kristne innbyggerne, noe som førte til spenning mellom de ulike religiøse folkegruppene. Byen fortsatte å tiltrekke seg intellektuelle og turister fram til borgerkrig brøt ut i 1975, da også mange fastboende flyktet. Etter at krigen sluttet i 1989 arbeidet styremaktene hardt for å gjøre Beirut til et midtpunkt for kunnskap, kultur, turisme og mote igjen. I 2006 ble byen ble byen bombet av Israel da de okkuperte deler av Libanon for å krige mot Hizbollah. International Business Machines. International Business Machines (forkortelse: IBM) er en amerikansk teknologibedrift med hovedkontor i Armonk, New York, USA. Med over 398 000 ansatte (pr. november 2009), og inntekter på over 100 milliarder dollar i 2008, er IBM en av verdens største og eldste teknologibedrifter. Bare NCR er eldre. IBM har forskning og utviklingsavdelinger over hele verden og forskningssentre i Austin, Beijing, Delhi, Cambridge (Massachusetts), Haifa, New York, San Jose (California), Tokyo og Zürich. IBM har over 545 000 aksjonærer (pr. april 2010). Bedriften produserer i nesten alle markedssegmentene innen program- og maskinvare, og er i tillegg verdens desidert største leverandør av IT-tjenester (dette utgjør over 50 % av inntektene). IBM var verdens tredje største PC-leverandør da de i desember 2004 solgte denne del av virksomheten til det kinesiske selskapet Lenovo. På grunn av størrelsen og den blå logoen er firmaet også kjent som "Big Blue" ("Store Blå"). Historie. IBMs historie begynte flere tiår før utviklingen av datamaskinen – før den tid produserte man hullkortmaskiner. Opprinnelig het virksomheten "Computing Tabulating Recording Corporation" ("CTR"), som ble opprettet som et aksjeselskap 15. juni 1911 i Binghamton, New York. Denne virksomheten var en fusjon mellom "Tabulating Machine Corporation", "Computing Scale Corporation" og "International Time Recording Company". Direktøren for Tabulating Machine Corporation var den gang Herman Hollerith. Thomas J. Watson Sr., som grunnla IBM, ble direktør for CTR i 1914 og administrerende direktør i 1915. 14. februar 1924 endret CTR navn til International Business Machines Corporation (IBM). Virksomhetene som ble fusjonert under CTR-navnet, fremstilte et bredt utvalg produkter, blant annet tidsstyringssystemer, vekter, automatiske kjøttskjærere og, viktigst av alt for utviklingen av datamaskinen, hullkortutstyr. Etter hvert fokuserte CTR utelukkende på hullkortutstyr, og innstilte sine øvrige aktiviteter. Omstillingen på 1990-tallet. Etter å ha vært ledende i årtier, snublet IBM inn i 1990-tallet. Kvalitetsforskjellen overfor konkurrentenes produkter ble redusert, og selskapets høyere priser lot seg vanskelig forsvare. Fra 1991 til 1993 registrerte IBM tap på US$ 16 milliarder. Aksjemarkedet presset selskapet til å kvitte seg med undervirksomheter, og børsverdien raste nedover. Den 1. april 1993 ble Louis V. Gerstner, Jr. administrerende direktør i IBM. Han solgte hovedkvarteret i New York, og gjennomførte en kritisk studie av hele organisasjonen. IBM var for ukritisk til hva som ble utvikelt og solgt, og kulturen var for innadskuende. Gerstner endret fokus radikalt ved å sette kundene og deres behov i fokus. Gerstner endret IBM totalt fra å være en produktfokusert bedrift, til å bli kunde- og løsningsorientert. Mot slutten av 1990-tallet begynte IBM igjen å levere gode resultater. Gerstner innførte bonusordninger som baserte seg på det helhetlig resultatet av organisasjonen. Tidligere hadde ordningene kun tatt utgangspunkt i hvordan den enkelte avdeling gjorde det, helt uavhengig av total resultat. På den måten ble kulturen under Gerstner mer samlet om et helhetlig IBM. Kulturen i IBM ble nå basert på å levere det kunden vil ha. IBM Norge. De første IBM hullkortmaskinene ankom Norge i 1931. I 1935 etableres AS Hollerith som er forgjengeren til dagens IBM Norge. Administrerende direktør i IBM Norge er Morten Thorkildsen. Diverse fakta. Selv om IBM ikke oppfant PCen, ble deres arkitektur, som er blitt kopiert fra deres opprinnelige 1981-design (som var avhengig av tredjepartskomponenter), industristandarden innen dataverden. Microsoft og Intel ble monopol-leverandører av henholdsvis operativsystemer og prosessorer, to av nøkkelkomponentene i disse datamaskinene. 19. januar 1993 offentliggjorde IBM et underskudd på 4,97 milliarder dollar i 1992, noe som den gangen var det største underskuddet i noen amerikansk bedrift noensinne. IBMs logo ble designet av Paul Rand. Louis V. Gerstner, Jr. var styreformann og administrerende direktør for IBM fra 1. april 1993 til 29. januar 2002, da Samuel J. Palmisano ble valgt som ny administrerende direktør. Se også: Liste over IBM-produkter. Houthulst. Houthulst er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Koekelare. Koekelare er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kortemark. Kortemark er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av byene Handzame, Kortemark Werken og Zarren. Per 2000 hadde Kortemark en befolkning på rundt 12 000 innbyggere. Det totale arealet er 55.00 km², hvilket gir en befolkningstetthet på 218 innbyggere per km². Lo-Reninge. Lo-Reninge er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Bredene. Bredene er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. De Haan. De Haan er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Byen er spesielt om sommeren; en viktig ferieby, og mange bygninger stammer fra Belle Époque. Gistel. Gistel er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av, i tillegg til selve Gistel, byene Moere, Snaaskerke og Zevekote. Høytorp fort. __NOTOC__ Kart som viser Høytorps rekkevidde, signalsentraler og synlighet av omliggende terreng m.m. Inngang inn i fjellanlegget (Reduiten). Høytorp fort ligger like nordøst for Mysen i Østfold. Byggingen ble påbegynt i 1912 og fortet sto ferdig i 1915, men offisiell innvielse fant sted først i 1918. Den fremste talsmann for etableringen av Høytorp fort var Georg Stang som mente at man måtte ha en offensiv etablering – bare å ligge bak Glomma var for passivt. Dette fjellfortet, sammen med Trøgstad fort, brogalleriene ved Fossum bro og Langnes jernbanebro dannet Fossumstrøkets festning og var en del av Glommalinjen. Høytorp fort var en sperrefestning og det skulle kjempes til siste mann eller til hæren var oppmarsjert. Det var datidens største og kraftigste innlandsfestning. Det var også planer om et tredje fort på Torkildsrudåsen på grensen mellom Eidsberg og Askim, men dette lot seg ikke finansiere. Konstruksjon. Hovedanlegget, "Réduiten", ble sprengt inn i fjellet, omgitt på tre sider av en ti meter bred og opptil 12 meter dyp grav med mitraljøsestillinger på tre sider. Fortet var oppsatt med 17 kanoner: To 120 mm Schneider-Canet montert i pansertårn, to 75 mm Cockerill montert i pansertårn, fire 120 mm Schneider-Canet festningshaubitser, åtte 84 mm Krupp feltkanoner og en 75 mm «anti-ballon kanon» på krinolineaffutasje. Rundt anlegget var det kanonstillinger, overdekkede infanteristillinger, skyttergraver, lyskasterstillinger og luftvern. Til sammen består anlegget av over 1100 meter ganger, tunneler, rom og trapper fordelt på tre etasjer. Telefonsentralen inne i anlegget hadde over 1000 linjer. Ved mobilisering skulle ca. 850 mann møte frem ved fortet, men vanlig besetning var en garnison på 70 mann og en rekruttskole på 70 mann, samt et mindre antall befal og håndverkere. Andre verdenskrig. I april 1940 var det kamper ved Fossum bro fra 12. til 13. april. Tyskerne kom fra Oslo, i ryggen på festningen. Selv om Høytorp var innrettet mot en fiende fra øst, så kunne de store 12 cm Schneider Canet kanonene dreies også mot vest, men rekkevidden var for kort til at Høytorp kunne bidra til å hindre tysk overgang ved Fossum bro. Det verserer en historie om at «de skjøt mot Fossum, men traff bare Rom skole». Dette er imidlertid en sammenblanding; Høytorps 12 cm tårnkanoner, med en skuddvidde på 11 300 m, kunne bare nå litt forbi Askim jernbanestasjon. Rom skole ble imidlertid beskutt av et norsk batteri av AR 1, som lå i stilling i utkanten av Askim. Ved Fossum falt omkring 20 nordmenn og et ukjent antall tyskere. På ettermiddagen 13. april kom de første tyske avdelingene frem til Høytorp fort. Fortet holdt stand gjennom vedvarende ildgivning frem til ettermiddagen 14. april. Da var all kanonammunisjon brukt opp og kommandanten, oberstløytnant Lauritz Rodtwitt, besluttet å overgi fortet. Én nordmann, gårdbruker Thorer Homstvedt Skaarer, født 17. august 1912, fra Eidsberg, ble dødelig såret og brakt inn til Réduitens sykestue. Han døde av skadene 14. april på Mysen sykestue og ble gravlagt i Hærland. Et titalls tyskere ble drept under beleiringen. I løpet av krigen fjernet den tyske okkupasjonsmakten alt skyts fra fortet. Tårnkanonene ble flyttet til nye kystfort på Vestlandet; de to 12 cm kanonene kom til Midbrød på Eigerøy og de to 7,5 cm kanonene til Storøy utenfor Haugesund. Etter andre verdenskrig. Etter 1945 ble Høytorp fort benyttet som øvelsessted for feltartilleriets oppsetninger til Tysklandsbrigaden og for stabsøvelser, repetisjonsøvelser og større felttjenesteøvelser. Fra 1956 og frem til august 1994 hadde Transportregimentet Høytorp fort som standkvarter. Fjellanlegget i Réduiten ble frem til 1980-tallet benyttet til ammunisjonslagring. På 80-tallet ble fjellanlegget ominnredet og klargjort for bruk som kommandosentral for Distrikskommando Østlandet ved mobilisering. Denne funksjonen ble avviklet samtidig med at transportregimentet flyttet ut i 1994. Norges Bank lagret i denne perioden store mengder kontanter i Réduiten for bruk i en krigssituasjon. Høytorp fort har i alle år etter krigen hatt stor betydning for lokalsamfunnet og samarbeidet med Eidsberg kommune har vært det aller beste. Forsvarssjefen i 1940, general Otto Ruge, fikk i 1945 tildelt kommandantboligen på Høytorp fort som sin æresbolig, og han bodde der fram til sin død. På folkemunne i Mysen kalles fremdeles huset «Rugevillaen». Også andre landskjente personer har tjenestegjort ved Høytorp: Einar Gerhardsen hadde sin plass i det ene 12 cm pansertårnet under sin militærtjeneste i 1917-18. Under kampene i 1940 var André Bjerke en av soldatene inne i reduiten. Anlegget ble fredet i 2001 og overdratt til Eidsberg kommune i 2003. Det utgjør nå 426 dekar. På området er det også 40 større og mindre bygninger. Disse leies ut til sivile formål f. eks. til lag, foreninger, kunstnere, firmaer og restauranter. Venneforeningen har innredet det gamle kanonskuret til utstilling av artillerimateriell. Inne på området finnes det flere kilometer med turveier. Om vinteren blir det laget en 2 kilometer lang lysløype med kunstsnø. I juli 2009 ble de to 7,5 cm kanontårnene hentet tilbake til fortet fra Storøy ved Haugesund. Foreningen for Høytorp fort arbeider for tiden med å reparere kanonstillingene og få kanontårnene tilbake på opprinnelig plass. Foreningen fikk høsten 2010 en ekstraordinær bevilgning fra Forsvarsdepartementet og vil bruke den til å pigge løs og hente det ene 12 cm tårnet fra Eigerøy. Omvisninger. I sommermånedene arrangeres det 1½ times omvisninger på fortet hver søndag ettermiddag kl. 14.00, oppmøte ved bygning nr. 19. Arrangør er Foreningen for Høytorp fort. Venneforeningen, som ble stiftet 4. november 1996, arbeider på dugnad for å kunne bevare Høytorp fort for ettertiden. Høytorp fort ligger rett bak Momarken travbane, avkjøringen fra riksvei 22 er skiltet. Høytorp fort er av antikvariske myndigheter kalt et nasjonalt festningsverk på linje med Akershus Festning i Oslo og Fredriksten i Halden. Tysklandsbrigaden. Tysklandsbrigaden var den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter den andre verdenskrig. Mot slutten av krigen forhandlet London-regjeringen med britene om våpenleveranser til det norske etterkrigsforsvaret. Britene kom med et utilfredstillende tilbud og satte som betingelse at norske styrker måtte delta i okkupasjonen av Tyskland. Norge utredet så mulighetene for våpenkjøp fra Sverige som ble oppgitt på grunn av mangel på hard valuta. Norge hadde store tilgodehavender i britiske pund grunnet handelsflåtens innsats og forhandlingene med britene ble gjenopptatt. I mars 1945 godtok Londonregjeringen det britiske tilbudet og aksepterte norsk deltagelse i okkupasjonen av Tyskland. Forsvarsledelsen var imot å binde så store styrker i utlandet, mens forsvarsminister Jens Chr. Hauge av sikkerhetspolitiske grunner ønsket å samarbeide praktisk og operativt med britene som han anså som en viktig alliansepartner. Hauges syn vant igjennom. Tysklandsbrigaden sto under norsk administrasjon og jurisdiksjon, men under britisk operativ kommando. Den var utstyrt med britisk utstyr og ble i januar 1947 utstasjonert i Harz, underlagt britenes 5. divisjon. I 1948 økte den internasjonale spenningen og norske myndigheter krevde at brigaden ble flyttet nordover til Schleswig-Holstein, slik at den lettere kunne trekkes tilbake til Norge i en krisesituasjon. Schleswig og Holstein var tidligere (før 1814) i personalunion med Norge, i egenskap av besittelser av den danske kongen. I tillegg til selve brigaden ble det etablert et permanent kommandoelement under en norsk general, Tysklandskommandoen, som også skulle håndtere forbindelsen mellom norske myndigheter og det britiske okkupasjonsstyret. På grunn av den kalde krigens begynnelse, og grunnleggelsen av NATO, endret den norske styrken karakter fra å være okkupasjonsstyrke til å være en del av en britisk-dansk-norsk NATO-styrke (South Jutland Land Covering Force) som skulle bidra til forsvaret av Schleswig-Holstein og de sydlige delene av NATOs nordregion mot den sovjetiske trusselen i tilfelle krig. Norge var interessert i en slik styrke siden man anså at invasjonstrusselen mot landet var størst sørfra. Våren 1953 ble brigaden trukket hjem og ble omdannet til Brigaden i Nord-Norge som følge av NATOs fokusering på forsvaret av Nord-Norge mot Sovjet. Her ble en rekke høytstående tyske offiserer med erfaring fra krigen invitert som rådgivere. Et stort antall av medlemmene i Tysklandsbrigaden er senere blitt profilerte tysklandsvenner, og har engasjert seg i norsk-tyske vennskapsforeninger. Det gjelder bl.a. tidligere statsminister Kåre Willoch og tidligere forsvarssjef, general Fredrik Bull-Hansen. Nær 40 nordmenn i Tysklandsbrigaden omkom i årene fra 1947 til 1953. Sibir. a> nord i det midtre Sibir. Sibir (Sibiria) (Сиби́рь) er et større landområde i det østlige Russland og deler av Kasakhstan. Det strekker seg ifra Uralfjellene i vest til Stillehavet og utgjør mesteparten av det nordlige Asia. Geografisk kan Sibir deles i tre hovedområder, det vestlige lavlandet som går over i det sibirske platå og til slutt fjellområdene i det fjerne østen. Likeens kan Sibir deles i tre i nord/sør retning. I nord er det tundra som går over i et ca 1 000 km bredt barskogbelte – taigaen, og videre til steppe/ørken områdene i sør. Geologisk utgjør mesteparten av Sibir et kraton, kalt Angaraland. Størsteparten av befolkningen bor langs Den transsibirske jernbanen som går fra Moskva til Vladivostok ved stillehavskysten. De største byene er Novosibirsk, Jekaterinburg, Omsk og Tsjeljabinsk. Sibir utgjør om lag 77 % av Russlands territorium (13,1 millioner kvadratkilometer), men kun 25 % av Russlands befolkning (36 millioner mennesker). Den resterende delen av Russland kalles bare Europeisk Russland. Vann utgjør viktige elementer i Sibirs geografi, som inneholder 53 000 elver og mer enn en million innsjøer. Baikalsjøen er verdens dypeste innsjø og inneholder nær en femtedel av verdens ferskvann, og elvene er blant verdens største. Fra vest til øst er de største elvene i Sibir Ob, Jenisej og Lena som flyter nordover til Nordishavet og Amur som flyter østover mot Stillehavet. Disse fire elvene drenerer om lag 2/3 av Sibir. Det kan bli veldig kaldt der, faktisk helt ned til -71 °C. Du kan støte på Sibirsk tiger og ulv. Det ligger gode økonomiske muligheter i Sibir, blant annet olje og gass. Et omfattende nettverk av rørledninger fører olje og gass til de ulike deler av det tidligere Sovjetunionen. Rørsystemet er bevart etter samveldets oppløsning, og det er nå planlagt å videreføre ledningene til Kina og Middelhavet. Minsk. Minsk (hviterussisk: Менск, Мінск; russisk: Минск;) er hovedstad og største by i Hviterussland med 1,7 millioner innbyggere. Byen ligger mellom elvene Svislotsj og Njamihа, og huser blant annet hovedkvarteret til Samveldet av uavhengige stater (SUS). Historie. Minsk nevnes for første gang i Nestorkrøniken, og skal ha blitt grunnlagt i 1067. Byen lå på denne tiden under Fyrstedømmet Polotsk. Byen ble senere underlagt Polen-Litauen. I 1655 ble Minsk erobret av russerne, men ble tatt tilbake av Polen-Litauen. Byen ble igjen annektert av Russland ved Polens andre deling. Etter Oktoberrevolusjonen ble Minsk hovedstaden i Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Under andre verdenskrig ble byen erobret av tyske styrker. Mesteparten av Minsk ble ødelagt i harde kamper, og byen ble etter krigen gjort til helteby for rollen i motstandskampen. Etter krigen ble byen bygget opp igjen i sosialistisk klassisisme. I etterkrigstiden var byen i sterk vekst, og nådde 1 million innbyggere i 1972 og 1,5 millioner i 1986. Klima. Minsk har varme somre med et fuktig kontinentalklima,på grunn av byens beliggenhet mellom den sterke innflytelsen fra den fuktige luften fra Atlanterhavet og den tørre luften fra landområdene i Eurasia. Byens vær er dog ustabilt og har en tendens til å skifte ofte. Den gjennomsnittlige januartemperaturen er på -6,1 ° Celsius, mens julitemperaturen ligger på 17,8 °C. Den laveste temperaturen notert i byen var den 17. januar 1940 og var på hele -40 °C. Den varmeste historiske temperaturen ble notert den 29 juli 1936, og var 35 °C. Næringsliv. Minsk er sentrum for næringslivet i Hviterussland. Den har utviklede industri- og tjenesteytelsessektorer, og leverer varer og tjenester til hele landet. Industri. Minsk har over 250 fabrikker. Byens industrielle utvikling startet på 1860-tallet, og på 1870-tallet kom jernbanen til byen. Mesteparten av Minsks industrielle infrastruktur ble ødelagt under første verdenskrig og spesielt under andre verdenskrig. Etter siste krig har byens utvikling tett fulgt industriens utvikling. Minsk ble forvandlet til et kjempemessing produksjonsentrum for lastebiler, traktorer, tannhjul, optisk utstyr, kjøleskap, fjernsynsapparat, radioer, sykler, motorsykler og klokker. I tillegg til maskin- og elektronikkindustrien hadde også Minsk tekstil-, næringsmiddel- og trykkeindustri. Minsk var avhengig av det store innenriksmarkedet i Sovjetunionen, og ved unionens sammenbrudd tidlig på nittitallet fikk byens næringsliv alvorlige problemer. Med Aleksandr Lukasjenkos ny-keynesianske politikk fra 1995 har det gått oppover igjen med byens industri, og ulikt mange andre øst-europeiske byer har ikke Minsk blitt avindustrialisert etter kommunismens fall. Over 70 % av de fremstilte industrivarene blir eksportert, i all hovedsak til Russland og andre land i SUS. Bertie Ahern. Patrick Bartholemew (Bertie) Ahern (Ir. Pádraig Parthalán Ó hEachthairn) (født 12. september 1951) er den tiende taoiseach (statsminister) av Irland. Han har hatt denne stillingen siden 1997, men gikk av i begynnelsen av mai 2008. Siden 1994 har han vært leder for partiet Fianna Fáil. Ahern har også vært irsk arbeidsminister (1987–1991) og finansminister (1991–1994). Ahern ble født i Drumcondra i Dublin, i en republikansk familie. Hans far Con, som var fra grevskapet Cork, hadde kjempet i uavhengighetskrigen og borgerkrigen, og var en tilhenger av Eamon de Valera. Ahern fikk sin utdannelse ved "St. Patrick's National School" i Drumcondra, "St. Aidan's Christian Brothers" i Whitehall, University College Dublin, Rathmines College of Commerce og muligens ved London School of Economics. Han ble regnskapsfører, og arbeidet en tid ved Mater sykehus. I eller rett før 1972 møtte han Miriam Kelly, en bankfunksjonær som bodde rett ved ham. De giftet seg på Aherns 24-årsdag i 1975. Det viste seg at hans politiske aktivitet var vanskelig å kombinere med ekteskapet, og forholdet mellom de to var anstrengt da han han ble borgermester i Dublin i 1986. Da han kom inn i regjeringen ble det for mye, og i 1992 endte ekteskapet. Paret fikk to barn sammen, Georgina og Cecelia. Sistnevnte er en bestselgende romanforfatter. Etter ekteskapets slutt hadde Ahern i en periode et forhold til Celia Larkin, som er aktiv i partiet Fianna Fáil. Dette forholdet tok slutt i 2003. Datteren Georgina er gift med Nicky Byrne fra Westlife, noe som har fått mye oppmerksomhet. Deres avgjørelse om å gifte seg i Frankrike i stedet for Irland, kostnadene for bryllupet og salget av bryllupsbildene til ukebladet "Hello!" var kontroversielle temaer både for paret og for Bertie Ahern. Den 20. april 2007 ble Bertie Ahern bestefar for første gang, da hans eldste datter Georgina og hennes ektemann Nicky ble foreldre til to gutter. Religion har vært viktig for Ahern gjennom hele hans liv, og han går til katolsk messe hver søndag. Han reiste også til Lourdes to ganger med sin nå avdøde mor. Allikevel ble han irettesatt av kardinal Desmond Connell, erkebiskopen av Dublin, for sitt offentlig kjente forhold til Celia Larkin. Taoiseach. Taoiseach (pluralis "Taoisigh") er betegnelsen på den irske regjeringssjefen. Han blir utnevnt av presidenten etter nominasjon ifra Dáil Éireann (det irske underhuset). Ordet Taoiseach er irsk og betyr «leder» eller «høvding». Ruhr. Ruhr er en sideelv av Rhinen. Dalen som elven renner gjennom, Nordrhein-Westfalen, er et av Tysklands største industriområder. Elven er 217 kilometer lang og har et nedbørområde på hele 4.485 km². Den begynner i Winterberg i fjellregionen i Sauerland, og renner ut i Rhinen i Duisburg. Ved Pegel Mülheim er vannføringen på 79 m³ per sekund. Elven gir navn til Ruhr-området (Ruhrgebiet), som er Europas største industriområdene med store deler av Tysklands historiske kull- og stålproduksjon. I dag er Ruhr en viktig kraft- og drikkevannskilde for befolkningen i Ruhrområdet. Elvebåttrafikk foregår i dag bare på de 12 nederste kilometrene, nedenfor Mülheim. Historie. Fra karolinger-tiden på 800-tallet vokste det fram en linje av fort langs den naturlige befestningslinjen som Ruhr utgjorde, til forsvar for handelen ut fra Bergisches Land i sør. På 1200-tallet begynte også erkebiskopen i Köln og ulike grevskap å bygge forsvarsverker langs elven. Vannkraften ble utnyttet til tidlig håndverksproduksjon og industrialisering. Omkring 1650 utviklet Mülheim en lærindustri som innen 1920 talte mer enn 50 bedrifter. På 1800-tallet var Ruhr den mest trafikkerte elven i Tyskland. Tidlige jernverk ble etablert, men det var først med utnyttelsen av kullkraft fra midten av 1800-tallet at utviklingen skjøt fart. Stålverk som Krupp og Thyssen har sine røtter langs Ruhr. Fra 1920-tallet kom begrepet "Ruhrområet" i bruk om hele industriområdet langs elven, og dette vokste kraftig med opprustningen etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933. Under avslutning av andre verdenskrig ble store tyske styrker under kommando av Walter Model omringet i området av britiske og amerikanske styrker i perioden 1. til 21. april 1945. Til slutt overga den tyske styrken med rundt 325 000 seg til de allierte. På 1980- og 90-tallet ble derimot kull- og stålindustrien kraftig nedbygd, og mange gruver er i dag stengt i «spøkelsesbydeler» langs elven. Rimini. Rimini er en italiensk by i regionen Emilia-Romagna. Byen ligger langs Adriaterhavet og danner sin egen provins med omkringliggende kommuner. Den gamle bydelen ligger mellom elvene Marecchia (”historisk Ariminus”) og Ausa (”Aprusa”). Sammen med nærliggende byer som Riccione danner byen en av de mest populære turiststedene langs Adriaterhavet. I utstrekning strekker kommunen seg opp til San Marino. Transport. Rimini har 5 jernbanestasjoner (Rimini, Rimini Fiera, Rimini Torre Pedrera, Rimini Viserba og Rimini Miramare). Jernbanelinjen Bologna-Bari går gjennom byen. Den andre jernbanelinjen går til Ravenna. Fram til 2. verdenskrig gikk det også en jernbanelinje til San Marino. Hovedstasjonen i Rimini har avganger til de fleste byene i Nord-Italia, til Roma og Puglia. Det er også togavganger til utlandet. Flyplassen heter Federico Fellini (eller Miramare) og betjener Rimini og San Marino. De senere årene har flere lavpris-selskaper etablert seg og Rimini har nå forbindelse med blant annet München, London og Roma, men det er først og fremst charterfly som betjener flyplassen. IATAkoden er RMI. Motorveien A14 passerer byen. Ellers går det hovedveier til San Marino og Ravenna. Byen har en trolleybusslinje som går fra sentrum til jernbanestasjonen og videre langs kysten. Om sommeren går det hurtigbåter til Venezia og Kroatia Næringsliv. Den viktigste næringssektoren i Rimini er turisme. Byen har 15 km sandstrand som varierer med en bredde fra 40 m til 200 m. Dette har gjort at byen har rundt 1300 hoteller med over 50000 sengeplasser. Den første informasjonen om badeturister til Rimini stammer fra slutten av 1700-tallet. De første badeanstaltene kom på midten av 1800-tallet og byens første hotell ble åpnet i 1896, Villa Adriatica. Grand Hotell ble åpnet i 1908. Byen er kjent for sitt uteliv og har mange diskoteker, kaffer, barer, restauranter, kjøpesentre og butikker. Man finner også delfinarium, marina, teater, kinoer, messe og diverse fornøyelsesparker. Industri er av liten betydning. Ariminum. De første bosetterne i området bodde på sletten mellom de nærmeste åsene og stranda for mer enn 800000 år siden. I år 390 f. Kr ble området okkupert av Gallere, mens Romerne kom til området i år 295 f. Kr, men det var først i 286 f. Kr at Romerne etablerte en koloni her mellom de to elvene Ausa og Marecchia. Byen fikk raskt en viktig strategisk posisjon som en viktig veiknutepunkt for 3 romerske veier. Byen var involvert i den romerske borgerkrigen og var hele tiden trofast til det regjerende partiet og dets leder, først Marius og deretter Caesar. Caesar besøkte også byen etter at han krysset elva Rubicone (50 f. Kr) og holdt si legendariske appell i byens Forum. Etter ham kom også Augustus (9 f. Kr) som senere byens borgerer hedret ved å oppkalle byporten etter ham. Augustus lot bygge en bro over Marecchia. Broen ble senere ferdigstilt av Tiberius som ga broa sitt navn. I denne perioden ble flere prestisjebygninger bygd som Amfiteateret og San Stefano-kirken. Kjente mennesker fra Rimini. Federico Fellini Christian Schweigaard Stang. Christian Schweigaard Stang (født 15. mars 1900 i Oslo, død 2. juli 1977) var en norsk språkforsker og professor i slaviske språk ved Universitetet i Oslo fra 1938 til like før sin død. Han viet sitt liv til studiet av blant annet litauisk språk og er høyt aktet i Litauen. Et av Stangs hovedverk er "Vergleichende Grammatik der baltischen Sprachen" (1966). Han var sønn av Caroline Schweigaard og advokat, professor og rektor ved Universitetet i Oslo, stortingsmann og justisminister Fredrik Stang d.y.. Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin. Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) er en enhet under det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak) ved Universitetet i Tromsø som stimulerer til, utfører og koordinerer norsk forskning innen komplementær og alternativ medisin. Forskningssenteret ble opprettet i 2000 etter initiativ fra Norges Forskningsråd. Senteret har fra 2002 ført et register over eksepsjonelle sykdomsforløp, og forsker på disse. Mosebøkene. Mosebøkene er den eldste delen av Bibelen. De er de første av de tre delene av den jødiske Tanákh og utgjør de fem første bøkene i Det gamle testamente. De kalles også "Pentateuken", som betyr «den femfoldige boken», og på hebraisk "Torá" (, «Loven» eller «Læren»). Mosebøkene utgjør, ved siden av Misjná, grunnlaget for jødisk religiøs lov. Forfatterne. Flere personer har skrevet Mosebøkene. Det kan en se av analyser av eksempel ordvalg. Det er ennå ikke mulig å finne ut hvor mange forskjellige forfattere som står bak skriftene, men en kan finne steder i tekstene der det er en overgang fra en forfatter til en annen. Katolisisme. Katolisisme er et begrep som viser til Den katolske kirkes tro i sin helhet, herunder kirkens teologi og dogmatikk, etikk, spiritualitet og organisering. Begrepet viser til kristne og kirker, innenfor vestlig og østlig kristendom, som er i full kommunion med Den hellige stol. Foruten Den romersk-katolske kirke, betegnes de 22 orientalske katolske kirker, som anerkjenner paven som sitt overhode, som katolske. Også noen kirker med en lignende lære, som har brutt med eller aldri har vært i kommunionen, omtaler seg selv som katolske kirker. Katolisisme kan også referere til tanken om en allmenn kirke uten hensyn til hvilket kirkesamfunn. Dette illustreres blant annet ved at mange protestantiske kirker bruker begrepet «katolsk kirke» i trosbekjennelsen. Den norske kirke gjorde dette inntil 1700-tallet, da det ble byttet ut med «allmenn kirke». Mange anglikanere beskriver sin kirke som «både reformert og katolsk». Ordet kommer fra gresk καθολικος (katholikos), som betyr «allmenn» og først ble brukt av Ignatius av Antiokia i et brev til Smyrnas kristne ca. år 107. Historisk bakgrunn for begrepet "katolsk". Den første kilden man har der en "katolsk kirke" omtales er i brevet til kirken i Smyrna, skrevet av Ignatius av Antiokia rundt år 107. I brevet oppfordres kirken i Smyrna til å underordne seg sin biskop. Han skrev: «(...) der hvor Jesus Kristus er, der er den Katolske Kirke». Flere av kirkefedrene, som Kyrillos av Jerusalem (ca. 315-386), Augustin av Hippo (354-430) og andre, omtalte den ene, rette tro som «katolsk», altså allmenn eller universell. Kvensk. Kvensk språk (kvensk: "kainun kieli") er et språk som tales i deler av Finnmark fylke av etterkommere av finskspråklige mennesker som kom til Nord-Troms og Finnmark fra grensedalen mellom Sverige og Finland, Tornedalen, og fra Nord-Finland. Disse menneskene og deres etterkommere blir ofte kalt kvener. Språket er basert på finsk, men har en rekke norske lånord. Kvensk tales særlig i Porsanger i Finnmark, mens det i Varanger i Finnmark er vanlig blant kvenene å kalle språket for finsk. Det kvenske språket i Porsanger har stor likhet med tornedalsfinsk ("meänkieli"), særlig på svensk side. I Troms er det også en del kvener, og siden forbindelsen til Tornedalen her har vært bedre enn i Porsanger, er også språket mer orientert mot standardfinsk. Det er uenighet om språkets navn blant kvenene. De kvener som er etterkommere etter den første vandringen fra Tornedalsområdet i Finland og Sverige til Vest-Finnmark fra midten av 1700-tallet er mer tilbøyelige til å omtale språket som kvensk, mens de som er etterkommere etter den nyere innvandringen på midten av 1800-tallet, da grensene mot Finland var fastsatt, er mer tilbøyelige til å kalle språket for finsk. Deres språk er da også en del nærmere dagens standardfinsk i Finland enn f.eks. det kvenske språket i Porsanger. Det er forholdsvis nytt at kvener insisterer på å kalle språket for kvensk, og dette har en sterk etnopolitisk side. De siste tiårene har det blitt stadig mer viktig for miljøet rundt Norske kveners forbund å markere forskjell fra standardfinsk språk og kultur, og se mot Tornedalen for å finne de angivelige kvenske røttene. Et kart fra 1200-tallet forteller at Kvenland ("Kainun maa") lå på begge sider av Tornedalen, ned mot Bottenviken. Kvensk har i dag status som et eget språk i Norge i hht regjeringens vedtak den 26. april 2005, og kvenene er en av de nasjonale minoritetene i landet, sammen med jøder, tatere/romanifolket, skogfinner og sigøynere/roma. Samene er kategorisert som urfolk, og har et sterkere vern av språk og kultur enn de nasjonale minoritetene. Fredrik Stang d.y.. Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning. Slekt. Fredrik Stang var sønn av tidligere statsminister Emil Stang (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg. Han var barnebarn av statsminister Frederik Stang og bror av journalisten og Høyre-politikeren Augusta Stang og av høyesterettsjustitiarius, Arbeiderparti- og senere NKP-politikeren Emil Stang d.y.. Stang giftet seg i 1894 med Caroline Schweigaard (1871–1900), datter av statsminister Christian Homann Schweigaard, og var far til språkforskeren Christian Schweigaard Stang. Liv. Fredrik Stang vokste opp i 1800-tallets kanskje mest kjente politiske slekt, og opplevde slutten av bestefarens tid som statsminister i Stiftsgården. Han var 16 år da bestefaren gikk av i 1884. I voksen alder skulle han også oppleve at faren, Emil Stang, satt to perioder som statsminister. Stang ble student i 1885, studerte rettsvitenskap under blant andre Francis Hagerup og ble "cand. jur." i 1890. Fra 1890 til 1892 var han advokatfullmektig i Kristiania, før han dro utenlands på studiereise fra 1893 til 1894. I 1896 ble han høyesterettsadvokat, og året etter ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet. Han var assessor i Høyesterett fra 1901 av. I 1918 tok han doktorgraden. Fra 1921 til 1927 var han rektor ved universitetet. Politisk karriere. I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere. Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906, da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på Stortinget, hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av; i stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, Frisinnede Venstre. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909, og overlot ledelsen av stortingsgruppen til Jens Bratlie. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann. Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, Christian Michelsen, men da denne avslo, gikk stillingen til Wollert Konow (SB). Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte måltalen i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie, med Stang som justisminister. Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av Ole Solnørdal og nedsatt av Johan Castberg i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte proposisjon i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årene store arbeidskonflikter ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 etter måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken. Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet Store Norske ble han nemlig sendt til Paris-konferansen i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister Fritz Wedel Jarlsberg under forhandlingene, som ledet fram til Spitsbergen-traktaten i 1920. Vitenskapelig og kulturelt arbeid. Stang var en av initiativtakerne til Institutt for sammenlignende kulturforskning. Stang som jurist. Innenfor norsk rettsvitenskap var Stang fornyende ved at han brøt med den realistiske rettstenkningen som var dominerende i Norge etter Schweigaards tid, og hevdet at retten skulle tjene sosiale formål: «Det blivende og store i rettsstudiet er de tusen traade, som knytter rettens abstrakte verden til det levende livs arbeide og kampe». I dette synet, som blant annet kom til uttrykk i synet på eiendomsretten i "Indledning til formueretten" (1911), var han blitt påvirket av den nye sosiologien under et opphold i Frankrike ved århundreskiftet. Stang som historiker. Stang var interessert i historie, og gikk lenge med en plan om å skrive et historisk verk om sin far. I stedet kom han til å skrive om sin bestefar. Som utgangspunktet for historien valgte han stattholdersaken 1859–1860, som førte til at Birch-Reichenwald måtte gå av til fordel for Frederik Stang. Egentlig er det Birch-Reichenwald som er hovedpersonen i boka, mens Frederik Stang spiller en viktig birolle. Planen var å skrive to bind som skulle gå helt til 1872, men da Stang døde var han ikke kommet lenger enn til 1862. Manuskriptet ble bearbeidet av historikeren Sverre Steen og utgitt som "Stattholdersak og unionsstrid" i 1943. Stang etterlot seg også nedtegnelser om de årene han var aktiv politiker. Disse ble utgitt av Den Norske historiske forening som "Erindringer fra min politiske tid" i 1946. Utmerkelser. Stang var "dr. h.c." fra Københavns Universitet. Han var medlem av Nobelkomiteen i 1918 og igjen fra 1921 til sin død, fra 1922 som formann. Borrevannet. Borrevannet er en innsjø som ligger i Horten kommune i Vestfold. Borrevannet er en næringsrik ferskvannsjø. Vannet er rikt på fisk som gjedde, abbor, brasme, suter og så videre. Det er også registrert over 250 fuglearter ved vannet. Borrevannet har tidligere vært drikkevannskilde for Horten. Innsjøen er nå reservedrikkevann for Horten kommune. Borrevannet med våtmarksområdene ved Vassbånn er fredet som naturreservat. Ved vannet ligger Semb Hovedgård og Borre Golfbane. Krone (hodebekledning). Det hellige romerske rike av den tyske nasjons keiserkrone Krone er en særlig utsmykket form for hodebekledning. Kroner forbindes mest med kongelige og adelige personer, da som symbol på makt og verdighet, men kan også bli brukt av andre ved visse anledninger, for eksempel som hodepynt båret av bruder i brylluper. Kroner er kjent fra langt tilbake og varierer i utformingen. Kongekrone. a>t, og før kongekronen med bøyler ble tatt i bruk En kongekrone er en metallkrone som bæres av en konge, og det finnes tilsvarende, gjerne noe mindre kroner for dronninger som er gift med konger og for andre medlemmer av en kongefamilie. En slik krone blir satt på en kongelig persons hode under en kroningsseremoni, og den kan også stå fremme ved ulike anledninger, som for eksempel en signingsseremoni eller ved kongelige begravelser. Den kongekronen som inngår i de norske kronregaliene stammer fra unionstiden med Sverige, mens den kongekronen som ble brukt i den senerne delen av dansketiden er i København. Begge kronetyper har en kronring av gull besatt med juveler, det er juvelbesatte bøyler fra ringen opp og inn mot et toppunkt og der er det et lite rikseple med øverst et kors. Inne i kronene er det en hette eller pull av tøy som er purpurfarget, rødt eller blått, og som også kan ha forskjellige utsmykninger. En annen type kroner er åpne "takkekroner". Den norske arvefyrstekronen har en slik form. Kongekroner i heraldikken. a>.En fremstilling av en kongekrone er også et symbol i form av en grafisk figur. Kongekronen som symbol brukes for å vise kongen som statsoverhode, bl.a. som kjennetegn på trykksaker. Kongekronen markerer at det er en konge eller noen på hans vegne som opptrer. Kongekroner i sterkt stilisert form inngår gjerne i europeiske lands kongelige monogrammer, heraldiske kongevåpen og riksvåpen. I norsk kommunal heraldikk er konger symbolisert i middelalderens kroneformer, dvs en kronring med blader og/eller spisser som stikker opp, for eksempel i Vestfolds og Holes våpen. Kongekroner brukes som dekorativt element, såvel på steder og stoler der konger kan befinne seg f.eks. ved åpningen av Stortinget, som i allegorier, folkekunst og brukskunst. Betegnelsen "regaliekrone" blir noen ganger brukt om den stiliserte kronen som står over initialen (forbokstaven) i den norske kongens monogram. Det er enkelte små forskjeller i detaljene i de monogramkronene som er brukt av de siste tre kongene. Disse "regaliekronene" skiller seg også litt fra kronetypene på skjoldet i riksvåpenet slik det vanligvis blir brukt av statsmyndighetene. En skal imidlertid ha et trenet øye – eller se ganske nøye på disse kronetypene – for å finne forskjellene. Historie. Fra de tidligste tider kjenner man kroner som så ut som utsmykkede diademer. De ble noen ganger båret utenpå et annet hodeplagg, for eksempel en turban. De var ofte av edelt metall og kunne ha innsatt edelstener. Tidlig kjenner man også kroner som var utformet med spisser så de skulle ligne en strålekrans, det man kaller takkekroner. a>. Den er en åpen krone. I Egypt bar farao en meget spesiell hodebekledning som lignet på en høy smalnende hatt. Kongene i det øvre Egypt hadde en krone som var hvit og som ble kalt "hedjet". Den så ut som en hatt med en knopp på toppen, og den var antagelig laget av lin. Kongene i det nedre Egypt bar en krone som så ut som et rødt diadem med en høy spiss bak, antagelig av tre. Den ble kalt "deshret". Kongene som regjerte over hele Egypt bar den såkalte dobbeltkrone som så ut som en sammensetning av disse to; den bestod av den røde kronen utenpå den hvite. Foran på kronen var det en utsmykning av gull, gjerne i form av en liten slange. Også variasjoner over denne hodebekledningen er avbildet, som kroner med høye fjær på. Kongen kunne også bære et utsmykket hodeklede. I krig bar han en utsmykket hjelm. Assyriske og babylonske konger bar en slags tiara. Dette hodeplagget lignet en fez, men var høyere. Det var laget av lin, eller muligens også av tre eller et metall. Kronen kunne ha broderier eller andre ornamenter på seg, i noen tilfelle små horn. Keisere i Romerriket bar vanligvis en krans av blader, i likhet med andre embedsmenn i riket. På et senere tidspunkt avbildes noen av dem med takkekroner. Fra middelalderen har europeiske regenter brukt mange forskjellige slags kroner, som bøylekroner og andre lukkede kroner. De har bøyler eller en flate som krummer seg og møtes på toppen, der det er en form for utsmykning, vanligvis en kule med et kors på. Forskjellige andre typer er også kjent. I det østlige Asia har regenter ofte båret kroner som er høye og spisse. Noen steder har regenter også brukt en hel hjelm som krone. I den senere tid har de kongelige flere steder gått fullstendig bort i fra å bruke kroner og andre regalier. Kong Haakon VII og dronning Maud var de siste kongelige i Norge som bar krone. Etter at kroningen ble avskaffet ved en endring i grunnloven, har de kongelige i Norge ikke båret kroner. Kong Olav V og Harald V har derfor ikke hatt på seg krone. Likedan er det i flere andre europeiske monarikier. Men noen steder brukes fortsatt de kongelige regaliene. Kongefamilien i Storbritannia hører til dem som fortsatt bærer kroner ved visse anledninger. Brudekrone. Brudekroner er kroner som blir båret av bruden i bryllupet. Bruk av brudekrone var meget vanlig flere steder i tidligere tider, men er idag mer sjelden. Flere steder i Norge har man gamle tradisjoner for brudekroner, og mange steder er brudekroner til utleie. Før i tiden var spesielle former for kutyme knyttet til brudens drakt. Brudekrone og fritt hår skulle være tegnet på jomfruelighet, og det kunne være straffbart om noen som ikke var jomfru brukte det. Brudekronene var ofte rikt utsmykket, og flere motiver som går igjen er en hane eller en due. Begge deler skulle være et tegn på kyskhet. Kroning. Kroning er en seremoni hvor noen får en krone satt på hodet, vanligvis som et tegn på politisk makt. Den har noen ganger vært tegnet på at en monark blir innsatt eller anerkjent, mens den i andre tilfelle blir gjennomført som en innvielsesseremoni etter at monarken allerede er i sin stilling. En form for kroningsseremonier er kjent siden oldtiden. Kroning har vært særlig vanlig siden middelalderen, og var ofte et tegn på at de kongelige viste sin troskap til kirken. Siden har seremonien vært en del av flere lands grunnlover. Kroningsseremonien. Kroningsseremoniene er ofte bygd over eldgamle tradisjoner i de land hvor de holdes. Ritualene rundt det at monarken får kronen satt på hodet har variert. Det er vanlig at andre i kongefamilien også deltar i seremonien og får kroner satt på hodet. De kongelige mottar vanligvis også andre kronregalier, som scepter og rikseple under kroningen. Kongen har også ofte avlagt en ed i forbindelse med seremonien. Seremonien har ofte hatt et tydelig religiøst tilsnitt og den som setter kronen på monarkens hode har gjerne vært en fremtredende religiøs myndighetsperson, for eksempel en pave eller en biskop. Ofte har salving inngått i ritualet. Noen ganger har den som blir kronet satt kronen på seg selv, slik tilfellet var i Russland og Iran. De fleste steder har allikevel ikke kroning blitt sett på som noe nødvendig. En monark overtar som oftest makten like etter at forgjengeren dør og trenger ikke ha gjennomgått kroningsseremonien for å kalle seg monark eller utføre sine plikter. Kroningsseremonien finner gjerne sted flere måneder senere. Kongekroninger i Norge. a>, fikk på seg kappe og krone fra Sverige. Norges første kongekroning fant sted i 1163. Da ble Magnus Erlingsson kronet i Bergen av erkebiskop Eystein, etter lange stridigheter om tronen. Magnus var bare 5 år gammel, og det var gjennom sin mor, Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare, Magnus fikk arverett til tronen. Kongemakten ble sikret med kirkens støtte. Samtidig fikk kirken styrket sin posisjon ved å fremstå som premissleverandør for kongedømmet. Den sikret seg viktige garantier gjennom kroningseden, der kong Magnus sverget troskap til paven. Også de fire neste kongekroningene foregikk i Bergen. Håkon Magnusson ble kronet i Oslo i 1299. Da han døde uten mannlig arving i 1319, gled Norge gjennom giftemål inn i union med Sverige og Danmark. Fra 1397 var Norge, Sverige og Danmark i union under felles konge, Kalmarunionen. Kongene ble stort sett kronet etter tur i de tre landene fram til trippelunionen ble oppløst i 1523. Tre kroninger i middelalderen fant sted i Nidarosdomen: 1449 Karl Knutsson Bonde, 1450 Christian I, 1484 Hans. Etter innføringen av eneveldet i 1660 ble det ingen flere kroninger i Norge så lenge unionen med Danmark bestod. Da ble en fellesseremoni utført i København. Eneveldet ga kongen absolutt all makt som «det ypperste og højeste hovede her på jorden». Derfor ble seremonien nå endret til et rent salvingsrituale der kongen satte kronen på sitt eget hode. I grunnloven av 1814 ble kroning i Nidarosdomen innført ved lov. Etter at Norge gikk i union med Sverige samme år, var skikken slik at kongen først lot seg krone i Sverige og deretter i Norge. I 1818 fant den første kroningen i henhold til grunnloven sted, da Karl XIV Johan ble kronet i Nidarosdomen med regaliene som han selv hadde fått laget. Kronprins Oscar fikk også på seg en kappe og fikk satt på seg en krone som var utlånt fra Sverige. Carl Johans kone Desideria var i Frankrike på det tidspunktet. Senere ble hun kronet i Sverige i en egen seremoni, og det ble gjort forberedelser til at hun skulle krones i Norge, men det ble aldri gjennomført. Oscar I og Josefine av Leuchtenberg ble ikke kronet som konge og dronning i Norge. I 1860 ble Karl XV og Louise av Nederland kronet, hvilket altså var den første kroningen av en dronning i Norge på flere hundre år. I 1873 ble Oscar II og Sofie kronet. Den første og siste kroningen av en norsk konge etter unionstiden, og den siste kroningen i Norden, fant sted i 1906 da Haakon VII og dronning Maud av Norge ble kronet. I denne seremonien var det statsminister Christian Michelsen som løftet kronen opp fra der den stod og som sammen med biskop Vilhelm Andreas Wexelsen satte den på kongens hode. Kroninger stort sett avviklet. I dag er seremonien med kroning avviklet i mange monarkier. Kongefamilien i Storbritannia er den eneste i Europa som har beholdt skikken. Ved innsettelse av paver har det også vært en slags kroningsseremoni, men de siste pavene har ikke fulgt den i sin helhet. Flere monarkier utenfor Europa praktiserer fortsatt en form for kroning. I Sverige fant den siste kroning sted da kong Oscar II ble kronet i 1873. Kong Haakon VII og dronning Maud var de siste i Norge som ble kronet. Seremonien var grunnlovsfestet, men paragrafen ble avskaffet i 1908. I steden gjennomgikk kong Olav V og senere kong Harald V og dronning Sonja en signing i Nidarosdomen. Denne seremonien er imidlertid ikke lovfestet. Forhud. a> med forhud som dekker penishodet (glans) Forhuden er en hudfold som omgir glans på penis. Forhuden forhindrer dagligdagse berøringer og eksponeringer og er en løsning på problemet at slimhinnene bør befinne seg i et våtområde. Forhuden holder glans fuktig og gjør penetrering i kvinnens skjede lettere ved at hudfolden sklir tilbake under samleie. Denne glidende effekten sies å øke den seksuelle tilfredsstillelsen for både mannen og kvinnen. Ved mannlig omskjæring fjernes forhuden. Det enkle kirurgiske inngrepet utføres av medisinske, religiøse eller kulturelle grunner. Abraham Berge. Abraham Theodor Berge (født 20. august 1851 i Lyngdal, død 10. juli 1936 i Tønsberg) var en norsk lærer, gårdbruker, embetsmann og politiker (FV). Han var en sentral Venstre-politiker frem til partisplittelsen i 1908, og ble medstifter og første formann i Frisinnede Venstre. Berge var stortingsrepresentant 1892–1894, 1898–1912 og 1925–1927, statsråd flere ganger og statsminister 1923–1924. Abraham Berges regjering huskes særlig for riksrettssaken som ble ført mot den 1926–1927. Bakgrunn og yrkeskarrière. Berge var bosatt på Lista, hvor han jobbet som lærer på Nordbygda skole. Han var opptatt av halvøyas historie, og gav ut to bøker om dette. Politisk arbeid. Berge var i mange år Venstre-representant fra Lister og Mandals amt (nå Vest-Agder). Han møtte på Stortinget fra amtet 1892–1894 og 1898–1912 (fra 1909 for Frisinnede Venstre). Han var generalsekretær i Venstre 1899–1901, president i Odelstinget 1905, finansminister i Christian Michelsens regjering 1906–1908, kirkeminister i Jørgen Løvlands regjering 1907–1908, finansminister i Wollert Konows regjering 1910–1912 og i Otto B. Halvorsens andre regjering 1923. Da statsminister Otto B. Halvorsen døde etter bare to måneder i statsministerstolen i sin andre regjering i 1923, ble Berge statsminister samtidig som han fortsatte som sjef for finansdepartementet (Abraham Berges regjering 30. mai 1923–25. juli 1924). Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, noe som gav den nye regjeringen problemer. Stortingsflertallet krevde ny folkeavstemning, og regjeringen gikk av 25. juli 1924. Johan Ludvig Mowinckel fra Venstre dannet ny regjering. Riksrett. Abraham Berge og seks av hans statsråder ble i 1926 stilt for riksrett. Regjeringen Berge hadde tildelt bevilgninger uten å informere Stortinget. Saken var fra 1923 og beviligningene var gjort for å støtte Den norske Handelsbank. Berge og statsrådene ble 25. mars 1927 likevel frikjent (under dissens) ut fra at de hadde handlet i beste mening. Utmerkelser. Berge var innehaver av 7. juni-medaljen. Han ble hedret med storkors av St. Olavs Orden da han gikk av som statsråd i 1912. Otto B. Halvorsen. Otto Bahr Halvorsen (født 28. mai 1872 i Christiania, død 23. mai 1923 i Kristiania) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Halvorsen var Høyres formann 1919–1923 og parlamentarisk leder 1919–1920, samt Norges statsminister 1920–1921 og igjen fra mars til mai 1923, da han døde av en pinefull kreftsykdom. I sin tid som statsminister ledet Halvorsen også Justisdepartementet. Ifølge Wilhelm Keilhau var Halvorsen «ikke en politiker av første rang», men han hadde gode evner som leder for sitt parti. Han var også kjent som en dyktig taler. På grunn av sin rettskaffenhet vant han tillit også fra de andre partiene på Stortinget, og ifølge Eyvind Getz kan Høyres fremgang i Halvorsens tid for en stor del tilskrives hans personlighet. Han hadde stor arbeidslyst, og sto alltid klar til å påta seg nye oppgaver. Tidlige år. Otto Bahr Halvorsen var sønn av sekretær i Storebrand Otto Hellen Halvorsen og Karine f. Christiansen. Hans onkel var Carl Halvorsen, som i mange år var ordfører i Bærum. Selv ble han i 1899 gift med Kathrine Hofgaard (født 1875). Otto Bahr Halvorsen var morfar til journalisten Dag Halvorsen. Halvorsen ble student fra Kristiania Katedralskole i 1880 og "cand.jur." i 1896. Etter å ha vært sorenskriverfullmektig og advokatfullmektig en tid tok han advokaturen i 1903 og drev eget advokatkontor i Kristiania fra 1904. Han vant stor anseelse som jurist, og ble en mye søkt advokat. Som student var han med i den konservative studentforeningen og deltok i flaggstriden i studentersamfundet. Han virket en tid ved Høyres sentralstyres kontor, og en tid var han ansatt i "Bergens Aftenblad" under redaktør Thorstein Diesen, den senere generalsekretæren i Høyre. Sammen med Diesen deltok han også i valgkampen i 1894, men siden stiftet han familie og kom bort fra politikken. Ved stortingsvalget 1912 ble Halvorsen bragt tilbake i politikken som Høyres kandidat i den usikre kretsen Gamle Aker i Kristiania. Ved valget gikk Høyre kraftig tilbake, men Halvorsen holdt sin valgkrets, selv om han da var en temmelig ukjent mann, uten politisk erfaring. Han ble også gjenvalgt i samme krets ved stortingsvalgene i 1915 og 1918, og vant seg en stilling som en av Høyres mest fremstående politikere. Han ble dessuten formann i Kristiania konservative forening. Halvorsens første regjering. Ved stortingsvalget 1918 var Halvorsen Høyres fremste mann, ettersom de gamle førerskikkelsene Edvard Hagerup Bull og Jens Bratlie var på vei ut av politikken. Etter mange års venstrestyre hadde Høyre stor fremgang ved valgene. På Stortinget i 1919 var Halvorsen Høyres gruppeleder, og samme år ble han valgt til stortingspresident. Fra 1919 var han dessuten formann i Høyres sentralstyre. Da Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed 4. februar 1919, var det til stortingspresident Halvorsen kongen henvendte seg. Halvorsen henvendte seg først til Venstre og Arbeiderpartiet for om mulig å danne en samlingsregjering, ettersom ingen av partiene hadde flertall alene. Da dette mislyktes, tilkalte han Christian Michelsen fra Bergen for at denne om mulig skulle kunne få i stand en samlingsregjering. Først etter dette andre mislykkede forsøket gikk Halvorsen med på å danne en mindretallsregjering av Høyre. Halvorsen var bare 48 år gammel da han ble utnevnt til statsminister 21. juni 1920, på den tiden en uvanlig lav alder. Som statsminister overtok han selv Justisdepartementet. Blant de utfordringer han ble stilt overfor i sin første statsministerperiode var jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921. Han fikk også avsluttet handelskrigen med de vinproduserende landene, som var en følge av det norske alkoholforbudet. Halvorsens første regjering ble felt etter at han hadde stilt kabinettspørsmål på et forslag fra Martin Olsen Nalum fra Venstre om en bevilgning til en ny stortingsoppnevnt komité vedrørende skolesaker, i stedet for den regjeringsoppnevnte. Olsen Nalums forslag ble vedtatt med 67 mot 58 stemmer, og Halvorsens regjering gikk av 22. juni 1921. Otto Blehr dannet ny regjering, mens Halvorsen gikk tilbake til Stortinget og snart ble valgt til stortingspresident på ny. Halvorsens andre regjering. I 1921 ble Halvorsen igjen innvalgt til Stortinget, etter den nye valgordningen. På Stortinget 1922 inntok han igjen stillingen som Høyres gruppeleder, og han ble valgt til formann i konstitusjonskomitéen. Samme år lot han seg overtale til å påta seg vervet som viseformann i direksjonen for Centralbanken. Etter at Blehrs regjering søkte avskjed 2. mars 1923, henvendte kongen seg til Halvorsen, som igjen undersøkte mulighetene for å få dannet en samlingsregjering. Etter negativt resultat dannet Halvorsen ny regjering 5. mars. Igjen overtok han Justisdepartementet selv. Kort tid etter regjeringsskiftet ble Halvorsen rammet av sykdom, og det ble konstatert at han led av uhelbredelig kreft. Han døde 23. mai 1923 etter bare 79 dager som statsminister i den nye regjeringen, og bare 50 år gammel. Den påfølgende regjeringskrisen endte med at Abraham Berge fra Frisinnede Venstre overtok som statsminister. Innenfor Høyre representerte Halvorsen en sosial reformlinje, men denne ble underminert allerede på hans dødsleie, da formannsstriden raste i partiet, og man endte opp med finansminister Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som ny statsminister, ikke Halvorsens venn og meningsfelle, sosialminister Odd Klingenberg, mens sparepolitikeren Ivar Lykke ble Høyres nye partiformann. Utmerkelser. Halvorsen ble i 1921 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Fra Danmark mottok han storkors av Dannebrogordenen. Nasjonalisme. Nasjonalisme er en politisk ideologi som sier at hvert folk skal ha selvbestemmelse i sin egen stat. Det faktum at de fleste av Europas statsgrenser i relativt stor grad også gjenspeiler befolkningens etnisitet, viser at nasjonalistisk ideologi har hatt så stor gjennomslagskraft at de fleste tar dens verdisyn nærmest for gitt. Nasjonalismen i sin nåværende form oppsto under Den franske revolusjon og spredte seg til resten av verden i løpet av de 200 årene etter revolusjonen. Det er ofte debattert i hvilken grad nasjonale følelser eksisterte før 1800-tallet, men som politisk massebevegelse fikk nasjonalismen først betydning på 1800-tallet. Det hevdes ofte at nasjonalistisk ideologi var (og er) en forutsetning for utvikling av moderne demokratier. Dersom innbyggerne ikke knytter sin identitet til sin stat, er det vanskelig å mobilisere dem til handlinger til fordel for staten. Problemer med å få statsmaktene i 3. verdensland til å fungere (for eksempel i «mislykkede stater» på det afrikanske kontinentet) forklares således ofte med grensene ikke gjenspeiler befolkningens etnisitet. De fleste problemer knyttet til nasjonalisme kan tilbakeføres til at den er implisitt ekskluderende. Etter hvilke kriterier skal en avgrense hvem som tilhører «folket» og hvem som ikke tilhører det? Dessuten kan fremheving av egen nasjon føre til tilsvarende nedvurdering av andre nasjonaliteter. Hva mener en nasjonalist? 1. Menneskeheten (menneskelige samfunn) er naturlig sammensatt av nasjoner. 2. Nasjonene kan bestemmes ut fra visse trekk som er felles for dens befolkning, slik som rase, språk eller religion. 3. Den eneste rettmessige form for styre er selvbestemmelse for en nasjon og et folk. Hver nasjon bør ha sitt eget uavhengige landområde i form av en statsdannelse, og verden bør bestå av nasjonalstater. Navn. Navnet nasjonalisme kommer av latin "natio" som betyr «slekt, herkomst, folkestamme». I de latinskspråklige universitetene i middelalderen ble studenter fra fremmede land omtalt etter hvilken "natio" de hadde. Ordet "nasjonalisme" stammer fra fransk. Forklaring på nasjonalisme. a> og kan tolkes både som et revolusjonært frihetsmotiv såvel som et nasjonalistisk propagandabilde. Nasjonal identitet forstås som et fellesskap av mange individer, som opplever at de har vesentlige verdier, gjerne kulturelle, til felles. Forskeren A.D. Smith definerer fellesskapsfølelsen til et hjemland/et territorium, felles lover, felles økonomi og felles historisk hukommelse. Herav også en felles offentlig kultur. Opprinnelig må begrepet nasjon forstås slik: «et folk med samme språk og kultur». Denne definisjonen fungerer på en lang rekke førindustrielle samfunn opp gjennom historien. «Nasjonen» har ofte vært nødt til å definere seg i forhold til noen «andre», et nabofolk som snakker et annet språk eller med en annen kultur. Det skilles ofte mellom en «objektiv-kulturell» nasjonal identitet, som er basert på kultursamhørighet, og en «subjektiv-politisk» nasjonal identitet. Den første definisjonen går tilbake til Montesquieu. Her legges det vekt på folkeslagenes individualitet. Tankegangen er beslektet med likhetsidealene fra den franske revolusjon. Tankegangen peker mot nasjonalromantikken. Den andre kan knyttes til praktisk nasjonsbygging og er noe yngre enn den første. Denne tankegangen minner mer om det vi i dag forbinder med politisk nasjonalisme, gjerne aggressiv og i statens tjeneste. Tyskland etter samlingstida i 1870 og Norge i tida omkring 1905 tok i bruk denne typen. Montesquieu prøvde å argumentere for at et folks lover og skikker vokste naturlig fram i det klimaet folket bodde under. Han var den første som definerte «nasjonal identitet». Johann Gottfried von Herder bygde videre på Montesquieu, og betraktet et folks språk og kultur som uttrykk for folkekarakter, klima og landskap. Han knyttet sammen begrepene «folk» og «fedreland». Han la grunnlaget for den romantiske historismen. Han definerte samtidig «nasjonal kultur» – hvert folkeslag sin egenart. Dette er bakgrunnen for den moderne kulturrelativismen, som i dag er viktig for forståelsen av kulturelt mangfold. Herder redefinerte dermed nasjonalismen. Den moderne nasjonalismeforståelsen springer ut av tankene til Ernst Gellner og Benedict Anderson. Gellner mener at nasjonen oppsto i og med den industrielle revolusjonen, og måtte ha moderne kommunikasjon som forutsetning for samling av et folk til én felles identitet. Anderson mener at nasjonene er «forestilte fellesskap», og at all nasjonsbygging er konstruert snarere enn organisk basert. Begge teoriene arbeider innenfor et kortsiktig historisk perspektiv. Forskningsmiljøet i Norge er svært opptatt av disse teoretikerne, og baserer mye av sin forskning på dem. Minoriteter. Innenfor grensene til en stat kan man ha flere nasjoner. Når en bruker nasjon = stat, er dette en retorikk for å skape en felles forståelse av hvordan kultur og språk er. Dette får da en undertrykkende virkning på minoriteter. Likhetstegnet mellom nasjon og stat oppsto i forbindelse med opprettelsen av FN, som i realiteten er et forbund mellom stater. Problemet var at betegnelsen «forente stater» alt var i bruk (USA). Idealet om sammenheng mellom nasjon og stat finnes i tanken om nasjonalstaten, som tok form på slutten av 1700-tallet, og som var svært viktig for utformingen av Grunnloven. Denne tankegangen springer igjen ut av den franske revolusjonen. Som et eksempel kan en bruke Norge; de aller fleste nordmenn oppfatter Norge som en nasjon, dvs. at vi er et folk med felles språk og kultur. Det samiske folket vil ofte ikke være enig i dette. En kan si at nordmenn er en nasjon/et folk, mens samene er et annet folk/nasjon. I Norge har den norske majoriteten hevdet sin flertallsrett til å opprettholde staten Norge som en nasjonalstat for nordmenn, samtidig som man de siste tiårene har lagt større vekt på å respektere minoritetsrettene til samer og kvener. Samisk nasjonalfølelse har resultert i egen nasjonaldag, egen nasjonalsang og eget flagg – slik nordmennene i mange år har hatt sine tilsvarende. Dette kalles gjerne «utskillingsnasjonalisme». Samene skiller seg dermed ut fra Norge med sin separate identitet på samme vis som nordmennene i sin tid skilte seg identitetsmessig ut fra helstaten Danmark-Norge. Kommunismen var opprinnelig en sterkt anti-nasjonalistisk ideologi, men etter at kommunistpartiene kom til makten ble nasjonalistisk ideologi tatt i bruk for å skape oppslutning om regimet. Nasjonalisme som politisk bevegelse i Norge. Den første organiserte norske nasjonalismen oppstod i Danmark. Norske studenter kom sammen i Det norske selskab i universitetsbyen København. Politisk uavhengighet var ikke sett på som realistisk, men ønske om mer indre selvstyre kom til uttrykk gjennom ønske om eget norsk universitet. Nasjonalfølelsen i Norge vokste seg sterk tidlig på 1800-tallet. Dette hang sammen med Napoleonskrigen og innflytelsen fra den franske revolusjon. Fellesskapsfølelsen ble dessuten styrket av konflikten med Sverige. Da Nasjonalromantikken slo igjennom i 1840-årene ble mye gammel kultur trukket frem av kunstnere, forfattere og andre forkjempere. Tiden forut for nasjonalromantikken i Norge kaller vi gjerne patriotismen. Spesielt partiet Venstre var på 1870- og 1880-tallet et nasjonalistisk parti under kampen for parlamentarismen. Under 2. verdenskrig førte krigen til en voldsom vekst i nasjonalisme. Både motstandsbevegelsen og Nasjonal Samling (NS) gjorde krav på å være de «ekte» forvaltere av nasjonen og norskhet. Krigsutviklingen og tyskernes militærdiktatur førte til at over 90% av befolkningen kom til å regne motstandsbevegelsen som «gode nordmenn» mens NS ble regnet som landsforrædere. Historikeren Øystein Sørensen har vist at NSerne ikke hadde noe enhetlig syn på nasjonalisme, men var splittet i en norsk-nasjonalistisk fløy, og en pan-germansk (nazistisk) fløy. Etter hvert som innvandringsfiendtlige bevegelser som Norsk Front og Folkebevegelsen Mot Innvandring har begrepet nasjonalisme også blitt brukt om disse, men begrepsbruken her skiller seg sterkt fra hvordan begrepet tradisjonelt har blitt benyttet. Kritikk av nasjonalisme. Underforstått: Fascistisk retorikk som bruker nasjonalisme/fedrelandskjærlighet som argument mot en bestemt del av folket, misbruker nasjonalfølelsen. Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, på dansk også kjent som Slesvig-Holsten-Sønderborg-Lyksborg (også skrevet Glücksborg på dansk), er en av flere grener i fyrstehuset Oldenburg. Denne grenen har navnet fra Glücksburg nord i Tyskland. Kongefamiliene i Danmark og Norge, og den tidligere kongefamilien i Hellas tilhører denne slektsgrenen. Denne grenen nedstammer fra hertugene av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Beck. Den siste av dem ble "hertug av Glücksburg" og endret sin tittel til hertug Wilhelm av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Han var gift med prinsesse Luise Caroline av Hessen-Kassel, et barnebarn av kong Frederik V av Danmark. Hverken hertugene av Beck eller Glücksburg var suverene herskere – de mottok sine land i len fra de suverene hertugene av Schleswig og Holstein – kongene av Danmark og (før 1713 og 1773) hertugene av Schleswig-Holstein-Gottorp og deretter Holstein-Gottorp. Hertug Friedrich Wilhelms fjerde sønn, Christian, ble valgt til tronfølger av den barnløse kong Frederik VII av Danmark, siden Christian var gift med Frederiks kusine, Luise Caroline av Hessen-Kassel. Christian besteg den danske tronen i 1863 som kong "Christian IX". Tidligere samme år ble hans sønn, prins Wilhelm, valgt til konge av Hellas. I 1905 ble kong Christians sønnesønn, prins Carl av Danmark, valgt til konge av Norge. Christian hadde et stort antall etterkommere, hans døtre ble bl.a. gemalinner til kongen av Storbritannia og tsaren av Russland. Norske monarker av grenen Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, siden 1905. 121px Danske monarker av grenen Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, siden 1863. 121px Greske monarker av grenen Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, fra 1863 til 1973. 121px FireWire. To FireWire-kabler med ulike kontaktpunkter. FireWire, også kjent som IEEE 1394 og iLink, er en standard for digital høyhastighetsoverføring mellom en datamaskin og en periferienhet. iLink er Sonys navn på FireWire. FireWire er definert ved IEEE 1394-1995, IEEE 1394a-2000, og IEEE 1394b standardene, og er implementert på mange plattformer. Hastighetene kan nå opp til 400 Mbit/s, eller 800 Mbit/s med 1394b standarden. Protokollen inneholder både hardware- og software-spesifikasjoner. Ledningene er tynne, og det finnes to typer kontaktpunkter, der den ene er meget liten, og den andre litt større. Kabelen transporterer også strøm med lav spenning slik at bærbare enheter kan lades, eller drives direkte uten ekstern strømtilkobling, mens dataoverføring foregår. FireWire støtter hot-swapping, noe som gjør at man kan koble enheter til og fra som man vil uten å måtte starte noe på nytt. Man kan også koble flere enheter sammen mot en kontakt på datamaskinen ved bruk av en hub. Det var Apple som begynte å utvikle FireWire på midten av 1990-tallet som en nettverksprotokoll. Hastighetene ble etterhvert høye, og IEEE 1394 ble også brukt til andre ting enn nettverk. FireWire ligner mye på USB, og har omtrent de samme bruksområdene. USB 2.0 og FireWire har omtrent samme teoretiske overføringshastighet, hhv 480 og 400 Mbit/s. FireWire 800 dobler dette. FireWire har dog en mer stabil overføringshastighet, mens USB vil ha en typisk gjennomsnittlig hastighet på 240 Mbit/s. Rettighetene til FireWire-teknologien eies nå av 1394LA og lisensieres ut derfra. Navnet eies fremdeles av Apple. Eksterne lenker. IEEE 1394 Ski (kommune). Ski er en kommune i Follo i Akershus. Kommunen grenser i nord til Oslo, i øst til Enebakk, i sør til Hobøl og i vest til Ås og Oppegård. Administrasjonssentrum for kommunen er byen Ski. Navnet «Ski» kommer fra den gamle formen Skeidi som er avledet av ordet Skeid. Skeid betyr et sted der man holder kappløp eller kappriding. De tre hestehodene i kommunevåpenet symboliserer denne opprinnelse. Geografi. Ski kommune dekker 165,5 km², og store deler av dette er skogbruksareale, offentlig grøntareal eller annen utmarksareal. Bare 9 000 dekar et bebygget areal. Skis høyeste topp er Tømmeråsen (313 moh), mens selve Ski-byen ligger ca. 128 meter over havet. Byen og tettstedet Ski. De sentrale deler av tettstedet Ski fikk sommeren 2004 bystatus. Ski er et knutepunkt på Østfoldbanen, og en stor del av stedets vekst skyldes nettopp denne funksjonen som en viktig stasjonsby. Ski har utviklet seg til regionssenter for Follo-området. Andre tettsteder i Ski. Tettstedet Oslo strekker seg inn i Ski kommune, og det betyr at om lag 10500 av kommunens innbyggere regnes av SSB som bosatte i tettstedet Oslo. Dette gjelder bebyggelsen i Langhus som tidligere ble regnet som et eget tettsted. Ski kommune har i tillegg to mindre tettsteder, Kråkstad og Siggerud. Næringsliv. Hovednæringen i Ski kommune er handels- og industrinæring. Kommunen er den største arbeidsplassen med 1241 årsverk (i 1999). Mange av Skis innbyggere pendler til Oslo i forbindelse med jobb. Tusenårssted. Kommunens tusenårssted er parkområdet ved Rådhuset i Ski. Vennskapsbyer. På begynnelsen av 1950-tallet startet de nordiske kommunene Gladsaxe i Danmark, Solna i Sverige og Ski et vennskapssamarbeid. I 1980 kom kommunen Birkala i Finland med i samarbeidet. Johannes Steen. Johannes Wilhelm Christian Steen (født 22. juli 1827 i Christiania, død 1. april 1906 i Voss) var en norsk skolemann, stortingsrepresentant (Venstre), og statsminister i periodene 1891–1893 og 1898–1902. Steen var sorenskriversønn og vokste opp i Vesterålen og Tromsø, tok artium i Christiania i 1844 og ble cand.philol. i 1848. Han var lærer i Bergen 1850-55 og i Tromsø 1855-1866. Han var ordfører i Tromsø 1856-1862 og igjen i årene 1864-1865. Fra 1866 var han rektor ved Stavanger lærde skole. Han var ordfører i Stavanger fra 1872 til 1883, og på nytt i 1885 og 1890 Han ble stortingsrepresentant første gang fra 1859-67, og utmerket seg tidlig som en ledende politiker, og en av Stortingets beste talere. Han var Stortingsrepresentant odelstingspresident 1871–73 og 1877–81, og stortingspresident 1881–88 og 1895–98. Steen var i starten en ivrig tilhenger av Johan Sverdrup, men utover i 1860-årene ble det et motsetningsforhold mellom disse to. Dette førte til at Venstre ble splittet i «Moderate Venstre» (Sverdrup) og det «rene Venstre» (Steen). Han var medlem av Nobelkomiteen fra 7. august 1897 frem til han døde. Europall. En europall "(EUR-pall)" er en standardisert lastepall som brukes som underlag ved transport og lagring. En helpall er 1200 mm lang og 800 mm bred, mens en halvpall er 800 mm lang og 600 mm bred. Høyden er 144 mm. En EUR-pall kan lastes med 4 tonn når den står stille (stabling osv) og 1,5 tonn i bruk (forflyttning osv). Det finnes et godkjent pantesystem for godkjente paller med spesifiserte mål, materiale og kvalitet. For dagligvarebransjen er det blant annet Norsk Lastebærer Pool som administrerer dette. Tre er det vanligste materialet, men det finnes også godkjente paller i resirkulert plast. European Pallet Association (EPAL) holder øye med at standarden overholdes. Sett fra langsiden har godkjente europaller et ovalt merke på høyre kloss med bokstavene «EUR» inni, og på venstre kloss navnet på et europeisk jernbaneselskap, f.eks. NSB, SJ, DB, osv. Det polske jernbaneselskapet PKP har fått inndratt sin lisens fra Den Internasjonale jernbaneunionen (UIC) til å autorisere polske EUR-paller med merket PKP "(Polskie koleje panstwowe)". Årsaken er en utglidning når det gjelder oppfylling av kvalitetskrav i henhold til standarden. PKP-paller produsert etter 1. mai 2004 er derfor å betrakte som forfalskninger av EUR-pallen. Mange produsenter lager paller tilpasset egne behov med mål som avviker fra de godkjente standardmålene. Derfor finnes det paller som avviker fra standardmålene som må holdes utenfor pantesystemet. Mardøla-aksjonen. Mardøla-aksjonen var en viktig symbolhendelse for natur- og miljøvern. Sommeren 1970 ble det aksjonert mot kraftutbygging i Eikesdal i Møre og Romsdal. Samlet kalles disse aksjonene Mardøla-aksjonen. I aksjonene ble det tatt i bruk sivil ulydighet. Saken ble særlig symbolsk på grunn av de høye Mardalsfossene. Lederne for aksjonen ble fjernet av politiet etter at det ble organisert en ikke-voldelig leir ved anleggsveiens trasé. Kjente folk som deltok i aksjonene er bl.a. filosofen Arne Næss, filosofen Sigmund Kvaløy Sætreng og politikeren Odd Einar Dørum. Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern. Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) ble startet i 1969 av en gruppe filosofer, fjellklatrere og fotturister. (snm) skulle være en motvekt til de miljøvernorganisasjonene som drev «skrivebordsarbeid», og skulle heller konsentrere seg om konkret arbeid. Dette skulle oppnås gjennom en «anti-organisasjon» der saken, og ikke organisasjonen i seg selv, var målet. Parentesen rundt navnet skulle symbolisere dette. Den første aksjonen (snm) tok ansvaret for var aksjonen mot utbygging av Mardalsfossen i Eikesdal i 1970. Aksjonen var enestående fordi den var en ideologisk begrunnet direkte aksjon. Lokalbefolkningen i Eikesdal og Eresfjord støttet de aktive i aksjonen, men aksjonistene måtte trekke seg tilbake etter trusler fra andre romsdalinger. Det nye med Mardøla-aksjonen var at sivil ulydighet ble tatt i bruk som middel i motstand mot kraftutbygging. Sivil ulydighet ble senere benyttet i stor målestokk av bla. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget under kampen mot utbygging av Altavassdraget på slutten av 1970-tallet. Protester mot utbygging av vannkraft var mye av grunnlaget for å bygge opp en slagkraftig natur- og miljøvernsbevegelse i Norge. Etter Mardøla-aksjonen ble det laget en film "Kampen om Mardøla", og det ble skrevet flere bøker. Hamas. Hamas, akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah (arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), er en palestinsk, islamistisk, paramilitær og politisk organisasjon som er ledet av Khaled Mashaal. Hamas har sterkest oppslutning på Gazastripen, men de har også tilhengere på Vestbredden og i palestinske flyktningleire utenfor det palestinske selvstyrte området. Organisasjonen ble grunnlagt i 1987. I 1980-årene ble en rekke grupper ved navn Islamsk Jihad («Islamsk hellig krig») grunnlagt, som en motvekt til de mer moderate Muslimbrødrenes linje. Innenfor rammen av denne omfattende islamske mobiliseringen ble Hamas raskt organisert. Bevegelsen har hele tiden hatt en skarp anti-israelsk brodd. Israel har ingen legitimitet, hevdes det, og en militær løsning er eneste frigjøringsmulighet for Palestina. Av religiøse årsaker avviser også Hamas enhver dialog med Israel. Hamas får støtte bl.a. fra Iran og har hatt som mål å destabilisere situasjonen i området. Hamas er omstridt i deler av verden, særlig i USA som har definert dem som en terrororganisasjon. Også EU og Israel betrakter Hamas som en terroristorganisasjon. Hamas står imidlertid ikke på FNs liste over slike organisasjoner. Heller ikke anser norske myndigheter Hamas som en terroristgruppe. Hamas er også kjent for sitt arbeid for velferd og veldedighet til de fattige i Palestina. Hamas har fått mye oppmerksomhet i vesten, mye på grunn av at de på 2000-tallet stod bak flere selvmordsaksjoner mot Israel. I 2005 vedtok organisasjonen en ensidig «tahdiyah» (arabisk ord for stridspause, som i vestlige media ofte blir oversatt med våpenhvile) som de selv hevder at de overholdt inntil de i juni 2006 gjenopptok kampanjen med angrep mot Israel fra Gaza med Qassam-raketter. Hamas angriper også israelske militær- og sikkerhetsstyrker i kampen mot okkupasjonen av de palestinske territoriene. Det hersker usikkerhet om hvorvidt Hamas anerkjenner Israels eksistens. 27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, "Fangedokumentet", som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Ideologi og mål. Hamas ble grunnlagt i 1986 i Hebron av sjeik Ahmed Yassin, Muhammad Jamal al-Netshen fra Hebron, Jamal Mansour fra Nablus, sjeik Hassan Yousef, Mahmud Muslih fra Ramallah, Jamil Hamami fra Jerusalem og Ayman Abu Taha fra Gaza som en gren av Det muslimske brorskap og har som målsetting å erstatte staten Israel og de okkuperte områdene med en islamsk stat. Hamas anser seg for å være en global bevegelse, som er forpliktet av islam og dens jihad («hellig krig» eller «hellig bestrebelse»). Hamas-charteret fra august 1988 erklærer at hele Palestinaområdet er muslimsk land som aldri kan overgis til ikke-muslimer. I innledningen til Hamas-charteret slås det fast at «Vår kamp mot jødene er svært omfattende og alvorlig». Charteret referer eksplisitt Sions vises protokoller og forholder seg til dem som om de var autentiske. Hamas-charteret kommer også med en rekke referanser til frimurerne, Rotary og Lions som noen av de «hemmelige brorskapene» som «sionistene» kontrollerer. «Sionistene» blir også anklaget for å ha stått bak såvel den franske revolusjon som den russiske revolusjon. Jødene sto dessuten, ifølge programmet, bak første verdenskrig, da de klarte å ødelegge det islamske kalifatet, og også andre verdenskrig. I januar 2006 publiserte Hamas-lista "Change and Reform" en offisiell plattform for det palestinske valget som ifølge avisa Haaretz var beviselig mer moderat enn charteret fra 1988. I forkant av forhandlingene om samlingsregjering før partiet tok regjeringsmakt i selvstyreområdene alene presenterte det enda en gang et moderat program. Enkelte kommentatorer har fortolket den nye plattformen dithen at Hamas nærmer seg programmet til den palestinske lederen Mahmoud Abbas og hans Fatah-parti som ønsker seg en palestinsk stat som inkluderer Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. Hamas-ledelsen har imidlertid avvist at den noen gang kommer til å anerkjenne Israel. 8. desember 2006 uttalte Hamas' statsminister, Ismail Haniyeh, nok en gang at Hamas aldri kommer til å anerkjenne Israel. Forsoningen mellom Hamas og Fatah-bevegelsen som fant sted våren 2011 innebærer imidlertid at Hamas anerkjenner Israels folkerettslige grenser fra 1967. Hamas-ledelsen selv synes å mene at organisasjonens ideologi, siktemål og aktiviteter er tydelig forvrengt i vestlige media. Humanitær virksomhet. Ved siden av sin politiske virksomhet har Hamas et utstrakt nett av sykehus, eldrehjem, barnehaver, skoler og andre utdannelsesinstitusjoner i Palestina, i all hovedsak på Gaza-stripen. Disse institusjonene opererer tildels på siden, tildels parallelt med myndighetenes tiltak. Organisasjonen bidrar i tillegg med økonomisk og annen støtte til nødlidende. Ifølge den israelske forskeren Reuven Paz består «omtrent nitti prosent av organisasjonens totale virksomhet av sosiale, kulturelle, utdannelses- og velferdsorienterte tiltak.» Historie. Hamas ble stiftet av Ahmed Yassin i 1986 før den første intifadaen (opptøyene) i 1987, som en militær gren av det egyptiske Muslimske brorskap. Hamas' militære gren ble fra 1991 oppkalt etter Az Adin Al-Qassam, den militante, arabiske forkynneren som ble drept av britene den 20. november 1935 i en grotte i Jenin. Hamas' første selvmordsterroraksjon rettet mot jødiske sivile fant sted den 16. april 1993. Før intifadaen brøt ut på 1980-tallet, var den religiøse, sosiale bevegelsen Al-Majama Al-Islami en viktig kilde til rekrutteringen av Hamas-aktivister. Mange av seniormedlemmene i Al-Majama stod i samband med intifadaen fram som hovedledere i Hamas. Det kunne være alt fra undergrunnsvirksomhet til åpne folkemøter. Terrorangrep på sivile jøder og drap på arabiske «kollaboratører» gav dem stadig flere tilhengere blant palestinerne. Grunnlaget for det militære apparatet ble lagt i 1982 av sheik Ahmed Yassin og et flertall av aktivister fra Al-Majama. De la også grunnlaget for den kampen Hamas fører mot rivaliserende palestinske grupper. Da virksomheten ble avslørt i 1984, ble Yassin dømt til 13 års fengsel, men slapp ut etter kort tid som ledd i den såkalte «Jibril-utvekslingen» (mai 1985). Etter å ha sluppet fri fra israelsk fangenskap, fortsatte Yassin sitt arbeid. Selve navnet «Hamas» dukket første gang opp på en løpeseddel i januar 1988. Sommeren 1988 offentliggjorde Hamas sitt stiftelsesdokument. Fra begynnelsen av het det at man skulle kjempe mot kjettere og kollaboratører, i tråd med programerklæringen til Det muslimske brorskap. Etter at den første intifadaen brøt ut, stod Hamas bak en rekke angrep på israelske mål, de fleste nord i Gaza. Klimaks i disse handlingene ble nådd da den israelske soldaten Avi Sasportas kidnappet og myrdet i februar 1989. I mai samme år ble en annen soldat, Ilan Sagde'adon, tatt til fange og henrettet. Jehaz Aman-fylkingen ble stiftet tidlig i 1986 av sheik Jassin sammen med to av medarbeiderne hans, som var aktive i Al-Majama. Mot slutten av 1986 og i begynnelsen av 1987 begynte Jassin arbeidet med å sette sammen tropper under tittelen MAJD, en gruppe som hadde til formål å drepe «vantro» og «kollaboratører». Slik fortsatte det inntil intifadaen brøt ut, og MAJD-gruppene ble en del av Al-Majahadoun-nettverket. Etter at intifadaen brøt ut, kom det til store endringer i Hamas' militære apparat. Den viktigste endringen blir kalt Iz Al-Din Al-Kassam-troppene som siden 1992 har vært ansvarlige for de mest alvorlige terrorangrepene mot Israel, inkludert en rekke selvmordsbombeaksjoner mot sivile mål inne i staten Israel der hundrevis av sivile er blitt drept og mange tusen flere er blitt lemlestet. Valgseier 2006. Ved valget til Palestinsk lovgivende forsamling (Palestinian Legislative Council, forkortet PLC) 26. januar 2006 fikk Hamas som deltok i valget under navnet "Forandring og reformer", 74 av i alt 132 representanter i forsamlingen. Fatah-bevegelsen oppnådde 45 mandater mens fire småpartier og uavhengige kandidater tilsammen fikk 13 plasser i henhold til de endelige valgresultatene som ble offentliggjort 29. januar 2006. Valget foregikk på en demokratisk måte, og det var observatører fra EU-land tilstede. Valgresultatet ble ikke godtatt av Israel og USA. Sistnevnte krever at Hamas endrer chartret sitt til å anerkjenne Israels eksistens, gir avkall på bruk av våpenmakt og slutter seg til de avtaler som Israel tidligere har inngått med palestinske myndigheter. Hamas har på sin side stilt i utsikt en langvarig våpenhvile og forhandlinger dersom Israel gir fra seg kontrollen over de palestinske områdene som ble okkupert under Seksdagerskrigen i 1967, det vil i praksis si Vestbredden og Gazastripen. Israel vil isolere de valgte, palestinske Hamas-politikerne og nekter å forhandle med dem så lenge de ikke anerkjenner Israel. Israelerne vil stanse overføringen av de anslagsvis 350 millioner kroner som de hver måned innkasserer i toll og avgifter på vegne av palestinske myndigheter. Bakgrunnen er at en stor del av de varer som importeres til de palestinske områdene, kommer via israelske havner. Avisen Maariv mener de kan klare seg selv. «La dem steke i Hamas' fett», skriver Maariv om den israelske holdningen og fremholder at dette er nødvendig for å tvinge palestinerne til å innse følgene av det valg de har gjort. Hensikten er ifølge Yedioth Ahronoth, Israels største avis, å svekke hele den palestinske selvstyreadministrasjonen, å hindre at den får internasjonal anerkjennelse og å sette en stopper for all økonomisk og politisk støtte. Dette er en situasjon som vil gjøre det umulig for det palestinske selvstyret å eksistere særlig lenge, skriver avisen. Som virkemiddel for å presse Hamas krever USA tilbakebetalt 50 millioner dollar som er gitt i bistand til bygging av infrastruktur i de palestinske områdene. EU har gitt beskjed om at bistanden opprettholdes. Fangedokumentet fra 2006. BBCs korrespondenter mener denne utelatelsen er bevisst. Kilder i Hamas har sagt til den britiske kanalen at hele Israel er bygget på palestinsk land. De tror at opprettelsen av en palestinsk stat på Gaza og Vestbredden kun er første skritt i prosessen, og ikke siste skritt. Ove Sprogøe. Ove Wendelboe Sprogøe Petersen (født 21. desember 1919 i Odense, død 14. september 2004 på Amager) var en av Danmarks mest benyttede skuespillere. Biografi. Han ble utdannet som skuespiller ved Alliancescenernes elevskole i 1944, og debuterte som Nicolai året etter i Nøddebo Præstegård på Folketeatret i København. Det var også dette teateret han han særlig var knyttet til. Han vant ry og popularitet som en frodig revy- og komedieartist, blant annet med visen om Fandens oldemor. Med årene utviklet han seg – uten å forlate komedien helt – til en betydelig karakterskuespiller, og løste oppgaver som bl.a. Volpone, Mefisto og pastor Manders i Ibsens Gengangere. I 1945 giftet han seg med Eva Sprogøe, som han fikk tre sønner med, bl.a. sønnen Henning Sprogøe, som også er skuespiller. I mange år spilte han sammen med komikeren Dirch Passer. Hans mest kjente roller både i Danmark og utlandet er nok doktor Hansen i Matador og den geniale vaneforbryter Egon Olsen i filmene om Olsenbanden. Ove Sprogøe medvirket i 145 filmer, hvilket er flere enn noen annen dansk skuespiller. Det er opprettet en dansk minnepris i hans navn som deles ut årlig. Denne kulturprisen heter Ove Sprogøe Prisen. __TOC__ Trygve Hirsch. Trygve P. E. von Hirsch (født 1912 i Lørenskog, død 1992) var en norsk jurist og forfatter. Han skrev på 1940-tallet en rekke kriminalromaner under pseudonymet Stein Ståle. "Døden går på bedehus" skrev han sammen med Anton Beinset. Romanen "Åndemasken" (1943) har blitt stående som en av de store klassikerne innen norsk kriminallitteratur. Patriark. En patriark er en biskop med særskilt høy status. Bispedømmet eller kirken som ledes av en patriark, heter "patriarkat". Fem patriarkater har røtter i oldkirken. De andre har kommet til på senere tidspunkter, enten som belønning for lojalitet mot kirken eller av religionspolitiske grunner. Oldkirkens patriarkater. I en periode i senantikken fantes det også et patriarkat i Karthago, men siden patriarken var underordnet Roma, var tittelen her en ren ærestittel. Patriarkatet opphørte på 600-tallet. Den hussitiske kirkes patriark. Den tsjekkoslovakiske hussittiske kirke, som ble grunnlagt i 1924, ledes av en patriark med sete i Praha. Den katolske kirkes patriarker. Ett av de katolske patriarkatene går direkte tilbake til oldkirken, nemlig Roma. De andre patriarkatene ble enten opprettet for overhodene av orientalske katolske kirker eller som ærestitler for utvalgte erkebispedømmer. Bare de førstnevnte har egen kirkelig jurisdiksjon (såkalte "store patriarkater"). De resterende katolske patriarkatene betegnes som "små", hvorav noen har sitt faktiske sete i patriarkatet, mens andre er rent titulære patriarkater. De orientalske ortodokse kirkers patriarker. De fleste orientalske ortodokse kirker har patriarker som overhoder. Noen bruker tittelen "katolikos" istedenfor (eller i tillegg til) "patriark". Patriarker i den mormonske kirke. Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige bruker tittelen "presiderende patriark". Den nåværende presiderende patriarken er emeritert siden 1979. Setet er Salt Lake City. Den ortodokse kirkes patriarker. Fire av de ortodokse patriarkatene, de fire første i listen, er oldkirkelige. De andre er nyere, og er knyttet til nasjonalkirker i forskjellige land. Liste over patriarker etter sted. I listen er det ført opp både tittelen og setet (der disse ikke er identiske). Titulære patriarkater er kjennetegnet ved kursivering, opphevede (historiske) patriarkater ved liten skrift. Tux. Tux er den offisielle Linux-maskoten tegnet av Larry Ewing i 1996, som et resultat av en logo-konkurranse. Larry tegnet Tux på frihånd med tegneprogrammet GIMP. "Tux" er en forkortelse for "Torvalds Unix". Det er altså ikke en forkortelse for "tuxedo" ("smoking"), selv om mange nok assosierer smoking med pingviner. Navnet Tux ble forøvrig første gang brukt av James Hughes. GIMP. GNU Image Manipulation Program eller GIMP er et program for digital bildebehandling. GIMP blir brukt til å behandle digital grafikk og fotografier. Eksempler på typisk bruk er å lage grafikk og logoer, endre størrelse og klipping av bilder, endre farger, kombinere flere bilder, fjerne uønskede bildeegenskaper og konvertere mellom forskjellige bildeformater. GIMP kan også brukes til å lage enkel animert grafikk i GIF-formatet. Programmet blir ofte benyttet som et fritt alternativ til Adobe Photoshop som er det mest utbredte programmet for behandling av bilder og grafikk. GIMP er imidlertid ikke laget som en Photoshop-klone. Prosjektets maskot er en coyote med navnet Wilber. Prosjektet startet i 1995 av Spencer Kimball og Peter Mattis og er nå vedlikeholdt av en gruppe frivillige. GIMP er fri programvare tilgjengelig under GNU General Public License. Historie. GIMP sto egentlig for "General Image Manipulation Program". Dets opphavspersoner, Spencer Kimball og Peter Mattis, startet GIMP som en semesteroppgave ved University of California, Berkeley. Begge var integrerte medlemmer av en studentgruppe ved Berkley som kalte seg "Experimental Computing Facility". Etter at både Kimball og Mattis var uteksaminert fra Berkeley i 1997, ble navnet endret til "GNU Image Manipulation Program" da det ble en offisiell del av GNU prosjektet. Versjon 2 ble frigitt i 2005. Egenskaper. GIMPs redigeringsverktøy kan nås via verktøykassen, menyer og dialogbokser (som også kalles paletter). De inneholder filtere, pensel, transformasjoner, utvalg, lag og maskeringsverktøy. For eksempel kommer GIMP med 48 standard pensler samt mulighet for å lage nye. Pensler kan brukes med skarpe kanter, myke kanter, som viskelær, bli påført i forskjellig gjennomsiktighet. Støtte for farger. GIMP bruker en fargepalett med RGB, HSV, CMYK, fargehjul, mikset modus og et verktøy for å plukke farge fra bildet (pipette) med varierende gjennomsnittsmåling. Du ser også heksadesimale fargekoder for bruk i HTML. Merk følgende: 'CMYK'-farger er umiddelbart oversatt til RGB-farger når de brukes for GIMP har ingen innebygd støtte for CMYK for farger som ikke kan representeres i RGB, men kan til en viss grad simuleres via et tredjepartstillegg. GIMP støtter gradienter som er integrert i andre verktøy som pensler og fyll for å fylle bilder med automatisk fargeblanding. Programmet kommer med et variert utvalg av innebygde gradienter, men som for pensler finnes det mulighet for å lage sine egne gradienter. Utvalg og maskeringsverktøy. GIMP kan gjøre rektangulære, sirkulære, frihånds- eller "etter farge"-utvalg. Alternativt kan man bruke Smartutvalgsvertøyet for å velge ut sammenhengende områder. Man kan også velge ut områder som skiller seg klart ut med farge eller lysstyrke ved hjelp av Smartsaksverktøyet. GIMP støtter lag inkludert gjennomsiktige lag som kan vises, skjules eller gjøres halvgjennomsiktige. Det er også støtte for gjennomsiktige og halvgjennomsiktige bilder. Kanaler legger til forskjellige typer av gjennomsiktighet og fargeeffekter til bilder. Baner. Baner som inneholder linjesegmenter eller bezierkurver kan lages ved hjelp av penneverktøyet. Baner kan gis navn, lagres eller males med pensel, mønstre eller forskjellige linjestiler. Baner kan også brukes til å lage komplekse utvalg. Effekter, scripts og filtere. GIMP har ca. 150 standard effekter og filtre inkludert 'Drop Shadow', sløring, beveglesesløring og støy. GIMP-operasjoner kan automatiseres med scripting-språk. Et skjema-interpreter kalt "Gimp-Fu" er innebygd og eksterne Perl, Python eller Tcl kan brukes. Ruby-støtte er under eksperimentell utvikling. Disse scriptene og plugin for GIMP kan brukes interaktivt eller kombinert ikke interaktivt. Utvikling. GIMP sitt brukergrensesnitt er bygd ved hjelp av GTK+. GTK+-biblioteket var opprinnelig en del av GIMP-kildekodetreet, men har siden blitt skilt ut siden det har vist seg så verdifullt også utenfor GIMP. GTK+ er også brukt som widget-verktøykasse for GNOME skrivebordmiljøet. GTK+ var tenkt som en erstatning for den propriertære Motif-verktøykassen som GIMP opprinnelig var bygd på. GIMP og GTK+ ble opprinnelig laget for vindussystemet X som brukes på Unix-lignende operativsystemer, men har siden blitt portet til Microsoft Windows, 2 og SkyOS. Dagens stabile versjon av GIMP er 2.6.0. Hovedendringer fra versjon 1.2 er en mer strømlinjeformet brukergrensesnitt og skillebrukergrensesnittet fra backend. I framtiden er det planlagt å basere GIMP på et mer generisk grafisk bibliotek som blir kalt GEGL som gjør at en del begrensninger i dagens bibliotek som innebygget støtte for CMYK. Implementering av planen ble stadig utsatt fra 2000 til oktober 2006, da utvikleren Øyvind Kolås demonstrerte en begrenset virkende versjon av GEGL inkludert et nytt grafisk grensesnitt som er blitt utviklet av Sven Neumann, Michael Natterer og Kolås. GIMPs neste versjon, 2.6, vil ha sterkt modifisert GUI laget av et firma som er spesialister på brukergrensesnitt. Evalueringsnotater kan ses på fotorealisme, fotokomposisjon, ikondesign, laging av webbilder og mer på. Avgreninger og portering. Standard GIMP er inkludert som standardverktøy for bilderedigering på de fleste Linux distribusjoner som Debian, Ubuntu, Mandriva, SUSE og Fedora. Det finnes en rekke variasjoner og derivater inkludert port til andre operativsystemer og avgreninger med oppgave- eller OS-spesifikke modifikasjoner. Microsoft Windows. "GIMP for Windows" er en port av GIMP (sammen med GTK+) til Microsoft Windows-plattformen. Prosjektet ble startet av den finske programmereren Tor "tml" Lillqvist i 1997. I dag er Windows-versjonen praktisk talt lik en originale versjonen med hensyn på egenskaper og stabilitet. Det binære installasjonsprogrammet som er laget av Jernej Simoncic er tilgjengelig. Mac OS X. "Seashore" er et program basert på GIMP for Mac som bruker Cocoa-grensesnittet i Mac OS X. Programmet er i dag i beta (0.1.9) og inneholder bare et lite subsett av de mange filtre tilgjengelig i GIMP. "Gimp.app" er en applikasjonssamling av GIMP for Mac OS X. Gimp.app har mange egenskaper som Seashore mangler, men er bygget på GTK for sine GUI-egenskaper så det krever en versjon av X11 som det kan kjøre på. Gimp.app krever Apple's X11.app. Gimp.app er pakket av Aaron Voisine. Et prosjekt kalt "osx-gimp" gir en versjon av GIMP på Mac OS X ved å bruke GTK+ bygget for Quartz. Den er for det meste funksjonell, men det er begrenset støtte for Quartz backend av GTK+ og må ses på som en betaversjon. Varianter, grensesnitt og brukervennlighet. CinePaint, tidligere kjent som "Film Gimp", er en avgrening av GIMP versjon 1.0.4 brukt til bilde-for-bilde-retusjering av film. Dagens "Film Gimp"-versjon støtter opp til 32-bit IEEE-flytende tall fargedybde/kanal. Ulikt GIMP har CinePaint støtte for fargemanagement, HDR og mye mer. CinePaint er primært brukt i filmindustrien i vesentlig grad for sin støtte for bildeformater av høy kvalitet. Som en applikasjon originalt ment for X Window System forstyrrer ikke GIMP vindushåndtering, men i stedet overlater den fullstendig ansvaret for dette til vindushåndtereren. Som et resultat av dette bruker GIMP et single document interface og bruker flere vinduer for sine verktøy, fargepalett og lignende. Dette er ulikt mange av konkurrentene som bruker multiple document interface eller SDI med integrerte verktøylinjer. Dette gir økt fleksibilitet siden vinduene ikke er begrenset på innsiden av et større kontainervindu. En ulempe er muligens rotete skrivebord på systemer uten sterke styresystemer for vinduer eller virtuelle skrivebord slikt som Microsoft Windows. GIMPshop er en modifikasjon av GIMP som gjør om på brukergrensesnittet for å bli mer likt det som er i Adobe Photoshop inkludert multiple document interface, nye navn på funksjoner og endrede menyer. GIMP er ofte blitt kritisert for å ha problemer med brukervennligheten. En spesialversjon kalt Instrumented GIMP ble laget på University of Waterloo som lager spor og rapporterer hvordan brukerne bruker programmet slik at det kan generere statistikker for å lette framtidige forbedringer. Sammenligning og kompatibilitet med Adobe Photoshop. Photoshop er ikke kompatibelt med GIMP sine plugins eller scripts. GIMP har ikke støtte for eller har (med PSPI plugin) veldig svak støtte for plugin laget for Photoshop slik som 8BF-filtre. Med abr2gbr kan penslene til Photoshop (Paint Shop Pro-pensler er det innebygget støttet for) i versjon ⇐1 bli konvertert til GIMP sitt innebygde format.gbr. Photoshop støtter ikke GIMP sitt innebygde XCF-filformat, men GIMP kan lese og skrive de fleste av Photoshop sine innebygde PSD-format-filer. Som Photoshop har GIMP støtte for 8-bit pr. kanal bilder. GIMP sin Intelligent saks er nesten lik Photoshop sitt Magnetisk Lasso-verktøy og mange basis-verktøy og -filtre har identisk funksjonalitet i begge. Photoshop har mange fordeler når det gjelder fargebehandling. Den har støtte for 16-bit-, 32-bit- og flyttall-bilder, støtte for Pantone fargesystem eller punktfarge og støtte for fargemodeller andre enn RGB(A) og gråskala som CIE XYZ. Photoshop har god støtte for gammakorreksjon. I tillegg inneholder Photoshop forskjellige produktivitetsegenskaper og verktøy som ikke er støttet av GIMP, så som innebygget støtte for justeringslag (lag som virker som filtre), angrehistorie-"snapshots" som lagres mellom redigeringsøkter, historisk pensel-verktøy, mapper i lagvindu, et fritransformasjonsverktøy for å rotere, skalere og flytte i et verktøy og interpoleringskode for å tegne jevne penselstrøk med bruk av tegnebrett. GIMP krever også grunnleggende programeringskunnskap for lage automatiserte operasjoner vanligvis med Script-Fu eller Python-Fu, mens Photoshop kan ta opp hva du gjør og gjenta det ved hjelp av en avpillingsknapp. GIMP sin åpne utviklingsmodell betyr at den er tilgjengelig til ingen kostnad, på flere operativsystemer og utvikling av plugin er ikke begrenset til utviklere. Til sammenligning krever tilgang til Adobe Photoshops SDK-autorisasjon. Filtyper. GIMP støtter åpning og lagring av en hel rekke filformater. GIMPs eget format er XCF og er oppkalt etter foreningen hvor GIMP ble skrevet. GIMP har støtte for å lese og skriver populære bildeformater (bitmap) som JPEG, PNG, GIF og TIFF i tillegg til filformater til en rekke konkurrerende applikasjoner som Autodesk flic-animasjoner, Paintshop Pro-bilder og Adobe Photoshop-dokumenter. Andre formater med støtte for lesing og skriving er PostScript-dokumenter, X bitmap og Zsoft PCX. GIMP kan også lese og skrive baneinformasjon fra SVG-filer. GIMP kan også importere Adobe PDF-dokumenter og RAW brukt i mange digitalkamera, men kan ikke lagre i disse formatene. GIMP kan eksportere til MNG lagvise bildefiler, til HTML (som tabeller med fargede celler), programmeringsspråket C sin kildekode (som et array) og ASCII art (ved bruk av plugin for å representere bilder med bokstaver og alfanumeriske tegn) selv om programmet ikke kan lese disse formatene. Stabblandet. Stabblandet er en øy i Aure kommune på Nordmøre. Den var inntil kommunesammenslåingen mellom Aure og Tustna, 1. januar 2006, en del av Tustna kommune. Topografi. Stabblandet ligger mellom øyene Tustna i vest og Ertvågøya i øst. Like nord for Stabblandet ligger øya Solskjel, og i sør grenser Stabblandet til Vinjefjorden og til Halsa kommune på fastlandet. Det er to fjellkjeder på Stabblandet, den kompakte Innerbergssalen/Stabben langs vestsiden av øya og fjellene Storøra og Litløra som fortsetter i en mindre bergrygg langs østsiden av øya. Mellom disse ligger dalen Soleimsdalen. Innerbergsalen er med sine 908 moh forøvrig også høyeste topp i Aure kommune. Bosetting. Hoveddelen av befolkningen på Stabblandet bor på den relative flatlendte nordenden av øya, på gårdene Soleim og Nygarden, og særlig i grenda Nordheim lengst nordøst. Veinett. Imarsundbroene som fikk Stabblandet og Tustna landfast Stabblandet ble i 2007 landfast med Ertvågøya da Imarsundprosjektet ble ferdigstilt. Før dette var det fergesamband fra Aukan fergekai til Vinsternes på Ertvågøya, Edøya i Smøla kommune og Forsnes på Hitra. Det er også veiforbindelse til Tustna med broen over Sålåsundet. I januar 2009 ble det kabelfergeforbindelse fra Nordheim til Solskjelsøya. Toki pona. Toki pona er et planspråk (konstruert språk) utviklet av Sonja Elen Kisa. Det ble første gang offentliggjort på Internett sommeren 2001. «Toki» betyr «språk» på dette språket, «pona» betyr «godt» eller «enkelt». Toki pona er et «minimalistisk» språk, som fokuserer på de enkle og ukompliserte tingene i livet. Det er ikke ment som et internasjonalt hjelpespråk, men er dannet i forbindelse med taoistisk filosofi. Toki pona er laget for å kunne uttrykke mest mulig mening med minst mulig innsats. Opprinnelig hadde det bare 118 ord. I dag har språket 120 offisielle ord. Flere behøves ikke for å kunne uttrykke all menneskelig kommunikasjon, mener de som snakker toki pona. Det begrensede ordforrådet gjør at man tvinges til å uttrykke seg enkelt (og etterhvert også "tenke" ukomplisert) ved å kutte bort all detaljinformasjon som ikke er relevant for det man egentlig ønsker å si. En Wikipedia på toki pona ble stengt av Wikipedia Foundation våren 2005. Skrift. p, t, k, s, m, n, l, j, w, a, e, i, o, u Store bokstaver er kun brukt i navn, og ikke i begynnelsen av setninger. Det vil si, de markerer fremmede ord, aldri de 120 rotordene. Fonologi. Språket har 14 fonemer (ni konsonanter og fem vokaler). Bare visse, «velklingende» bokstavkombinasjoner er tillatt på toki pona, så oversatte navn må ofte forenkles og kan være vanskelige å gjenkjenne. Navn er dessuten ikke substantiver på toki pona, men vanligvis adjektiver og må derfor stå sammen med et substantiv som «person» eller «sted». Grammatikk. Grammatikken er ekstremt enkel, for eksempel finnes det ikke subjunksjoner eller passive verbformer. Det finnes ingen bøyningsformer av ord, og det går heller ikke an å lage sammensatte ord. Språket brukes mest på internett, der det er i daglig bruk av et lite samfunn på et hundretall mennesker. Det er produsert noe litteratur, for det meste ordspråk og poesi, men også noen noveller og stiler. Mange internasjonale, litterære verk er delvis oversatt til toki pona. Språkprøve. "nimi sina o sewi en pona." "jan o pali e wile sina en lon sewi kon en lon ma." "sina o pana lon tenpo suno ni e moku tawa mi." "o weka e pali ike mi, sama la mi weka e pali ike pi jan ante." "o pana ala e wile ike tawa mi." "o awen e mi weka tan ike." Kolvereid. Kolvereid er Norges minste by og administrasjonssentrum i regionens (Ytre Namdal) største kommune, Nærøy. Stedet er geografisk og kommunikasjonsmessig knutepunkt i Nærøy. Folketallet i Kolvereid er per 1. januar på innbyggere. Kolvereid er også en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. Fra 1964 del av Nærøy kommune. Europavei 67. Europavei 67 (også kjent som Via Baltika) er en hovedvei fra Praha i Tsjekkia til Helsingfors i Finland; gjennom Polen, Kaunas i Litauen, Riga i Latvia og til Tallinn i Estland. Veiens lengde er 1630 km. Trasé fastlagt av UNECE: Helsingfors − Tallinn − Riga − Panevėžys − Kaunas − Warszawa − Piotrków – Trybunalski − Wrocław − Kłodzko − Běloves − Náchod − Hradec Kralové − Praha. Den er den viktigste hovedveien mellom de baltiske landene, og mellom Finland og Polen. Fidel Castro. Fidel Castro (egentlig Fidel Alejandro Castro Ruz) (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba) var statsminister på Cuba fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008. Castro var Cubas "de facto" leder fra 1959 da 26. juli-bevegelsen og dens allierte styrta Fulgencio Batista og i løpet av perioden 1959–1965 omgjorde Cuba til «den første sosialistiske stat» på den vestlige halvkule. Han var statsminister frem til 1976, og overtok deretter vervet som president. 31. juli 2006 overga Fidel Castro presidentembedet midlertidig til sin bror, visepresident Raúl Castro, etter at en alvorlig tarmlidelse tvang ham til sykesengen. Castro var da den statslederen i verden som hadde sittet lengst ved makta. 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han ikke tok gjenvalg som president. Han gikk av som førstesekretær i kommunistpartiet i April, 2011. Frem til maktovertakelsen i 1959. Fidel Alejandro Castro Ruz ble født ved en sukkerplantasje i Birán, nær Mayarí, i det som nå er provinsen Holguín. Han var den tredje sønnen til Ángel Castro y Argiz en arbeidersønn som hadde innvandret fra den fattige regionen Galicia i det nordvestlige Spania og som var blitt forholdsvis velstående etter først å ha arbeidet for UFCO (United Fruit COmpany) som han senere ble kontraktør for og investeringer. For fortjenesten kjøpte han land fra UFCO, anla sukkerplantasje som leverte varer til UFCO. Etter hvert investerte han i butikk, bakeri, sagbruk og nikkelgruve. På det meste levde og arbeidet ca. 300 familier på eiendommen. Hans mor, Lina Ruz González, som var husholderske, var også av galisisk avstamning. Castros far var gift med en annen kvinne, Maria Luisa Argota til Castro var 17 år, og under oppveksten måtte han leve med sin illegitimitet i tillegg til at han ble flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. I tillegg har Fidel to halvsøsken (Lidia og Pedro Emilio) fra farens første ekteskap. Fidel ble ikke døpt før han var åtte år gammel, og dette var en ekstra belastning for gutten som var født utenfor ekteskap. Som unggutter ble Fidel og broren Raúl utvist fra den første skolen de gikk på. Både Fidel og Raúl gikk senere på jesuittenes skole "Colegio Dolores" i Santiago de Cuba og "Colegio de Belén" i Havanna. Fidel utmerket seg som en særs dyktig elev. Castro utdannet seg til jurist ved Universitetet i Havanna. Castro ble først kjent på Cuba som en radikal studentaktivist ved universitetet. Med klar nasjonalistisk retorikk gikk han til harde angrep på president og diktator Fulgencio Batista, nordamerikanske storkonsern og USAs innflytelse på Cuba. I 1953 ble Fidel og broren tatt til fange etter et feilslått angrep på en militærforlegning i Santiago de Cuba, og brødrene risikerte dødsstraff. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes av Santiago de Cuba oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og brødrene ble istedet idømt lange fengselsstraffer. Fidel tilbragte 22 måneder av den 13 år lange straffen bak lås og slå på et tukthus på Isla del Pino før han ble satt fri innenfor rammene av et generalamnesti i mai 1955. Etter løslatelsen stiftet han 26. juli-bevegelsen og gikk deretter i eksil i Mexico. Under eksilet i Mexico forberedte han ekspedisjonen med yachten "Granma" og la ut mot Cuba 2. desember 1956. Sammen med 81 andre revolusjonære gikk Castro i land på Cuba. I fjellene Sierra Maestra startet Castro en geriljakrig. Etter en krig på over to år mot en tallmessig langt sterkere kubansk hær, kom gjennombruddet: Diktatoren Batista flyktet den 1. januar 1959 fra Cuba. Det skjedde etter at fagforeningene og den borgerlige opposisjon gjorde felles sak mot ham, og etter at USA innførte en våpenembargo mot landet og nektet militær bistand etter en massakre som Batistas styrker hadde forøvet mot opposisjonelle. Etter seieren ble Castro landets nye statssjef, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn. Castro og det nye Cuba. Castro beundret til å begynne med USA, og fikk til å begynne med amerikansk støtte. Hans første utenlandsreise gikk i 1959 til USA. Han hadde ønsket å møte president Eisenhower, men presidenten lot ham nøye seg med et møte med visepresident Richard Nixon. Etter en rekke fiendtlige verbale utfall som de to landene etterhvert gjorde mot hverandre, og etter at CIA flere ganger hadde forsøkt å få Castro drept, snudde Castro radikalt om. USA ble hans fremste hatobjekt og hovedfiende, og dette sørget han også for å gjøre gjeldende i kubanske massemedier. På grunn av sin sosiale bakgrunn og politiske utvikling ble Castro i en periode ansett for å være et bindeledd mellom revolusjonen og de borgerlig-liberale bevegelser (som han imidlertid raskt fikk ført inn på et blindspor, jfr Huber Matos), mens hans bror Raúl sammen med Che Guevara forserte en stadig tettere tilknytning til de kommunistiske stater. Det var først etter å ha truffet Nikita Khrusjtsjov i forbindelse med FNs generalforsamling i 1960 at Castro forlot sine motforestillinger mot Sovjetunionen og det tradisjonelt reformistiske sosialistiske parti (Partido Socialista Popular, PSP). Da Castro hadde etablert sitt autoritære regime, spurte han: «Elecciones, para qué?» (dvs. "Valg, hvorfor det?") (Raffy, 2003; Coltman, 2003). Etter CIAs mislykkede invasjon i Grisebukta i april 1961 og den påfølgende Cubakrisen i oktober 1962, har hans lederskap internasjonalt vært preget av spenninger i forholdet til USA, et nært samarbeid med Sovjetunionen (til dets oppløsning i 1991) samt militær og humanitær bistand til mange land i den tredje verden. På Cuba gjennomførte hans styre en radikal jordreform og kollektivisering av landbruket og nasjonalisering av bedrifter, bekjempet analfabetisme og bygget ut en gratis helsetjeneste- og utdanningssystem. Mens Castro, Guevara og andre la vekt på Cubas særlige rolle i den revolusjonære og sosialistiske bevegelse og blant de alliansefri stater, ville gamlekommunistene rundt Blas Roca og Annibal Escalante at man skulle innordne seg det sovjetiske lederskap. Etter en maktkamp vant Castro frem med sitt syn våren 1962. Dette, og Castros og Guevaras forargelse over at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter i oktober 1962, bidro til et anstrengt forhold mellom Cuba og Sovjetunionen. Spenningene ble skjerpet etter at Nikita Khrusjtsjov ble avsatt i 1964, ved Che Guevaras sympatier for maoismen, og etter et forsøk fra Escalantes side (etter avtale med Moskva) på å styrte Castro (mot slutten av 1967). Castro avspilte hemmelige avlyttingsopptak om kupplanene; Escalante og hans tilhengere ble arrestert i januar 1968. Fidel Castro var statsminister til 1976 da han ble president i statsrådet og regjeringen. Han har vært førstesekretær i Cubas kommunistparti ("Partido Comunista de Cuba") siden dets grunnleggelse i 1965. Samtidig har regimet stått for politisk undertrykkelse av opposisjonelle, og blir kritisert for mange brudd på menneskerettighetene. Castro fikk senest i 2003 mye oppmerksomhet i utenlandske medier etter arrestasjonen av 75 personer. De fleste var forfattere, journalister, opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister. Nesten samtidig ble tre kaprere henrettet. Arrestasjonen førte blant annet til at lederen for den internasjonale journalistorganisasjonen Reportere uten grenser, Robert Menard, omtalte Cuba som «verdens største fengsel for journalister». Hendelsen sees i sammenheng med opposisjonen mot Castros omstridte stilling som diktator. Mens Cubas regjering mente de arresterte var «terrorister», «hærverkere» og «oppviglere», ble de av USA og Castros motstandere omtalt som «samvittighetsfanger». Menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch fordømte også "både" arrestasjonene, samt flere av Castros tilhengere. Også andre Castro-tilhengere, som omtalte arrestasjonene og henrettelsene som «forståelige», mente at Castro misforstod ord som oppvigleri. Cubas nåværende helsevesen regnes internasjonalt som svært godt. Dessuten er etniske og religiøse minoriteters rettigheter også regnet som høye, for ikke å snakke om kvinners rettigheter. Cuba har relativt lite sosial ulikhet og fattigdom, ulikt under regimene til Machado og Batista. Internasjonalisme. Castros Cuba utviklet en internasjonalistisk politikk. Castro sendte ut, delvis som motydelse for den omfattende utviklingshjelp landet mottok fra Sovjetunionen, betydelige troppestyrker for å støtte sosialistiske regjeringer og den sosialistiske side under borgerkriger. Hans regjering støttet for eksempel sandinistene i Nicaragua i deres kamp mot USA-støttet gerilja. Dessuten var Cuba kontinuerlig engasjert i Afrika, særlig i Etiopia og Angola. I Angola var de kubanske styrkene meget viktige i borgerkrigen mellom de marxistiske MPLA-styrkene og rivalene FNLA og UNITA. Kubanerne sendte også ut leger, lærere, teknikere og konstruktører til land over hele kloden. Om lag 50 000 kubanske leger har i løpet av årene gjort humanitær innsats særlig i fattige land. Et eksempel fra slutten av Castros presidentperiode er legehjelpen til fattigkvarterene i Venezuela. Som motydelse selger Venezuela olje til Cuba til langt under markedspris. Etter 1989. Selv om Castros uortodokse marxisme og hans politiske praksis kunne by på flere paralleller til Mikhail Gorbatsjov, kritiserte han glasnost og perestrojka. For Cubas økonomi spilte handelen med de gamle kommunistlandene en meget viktig rolle. Men med de mange systemskiftene i disse landene fra 1989 av, bortfalt langt på vei denne samhandelen som var blitt gjennomført på for Cuba meget gunstige betingelser. Dette styrtet Cuba ut i en økonomisk krise som tvang Castro til å gjennomføre økonomiske reformer. Blant tiltakene var en legalisering av selvstendig arbeid og frie markeder for bøndene, og var ledsaget av en åpning av landet for utenlandske turister og investorer. Denne tiden ble kalt "Periodo Especial en Tiempo de Paz" («spesialperiode i fredstid»), i kortform "Periodo Especial". Etter hvert bedret forsyningssituasjonen seg. Men selve det politiske system ble ikke grunnleggende reformert. Sykdom og fratreden. 31. juli 2006 overførte Castro midlertidig makten på Cuba til sin bror Raúl Castro. Det ble i den forbindelse spekulert i om Castro var dødssyk, men 2. desember samme år gjorde regimet kjent at Fidel Castro ville komme tilbake som president. Fidels far, Ángel María Bautista Castro y Argiz døde av tarmblødninger, og det er spekulert i om Fidels sykdom er relatert til farens (begge var 80 år gamle da problemene oppsto). 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han gikk av for godt. Mumle Gåsegg (pseudonym). Mumle Gåsegg var et pseudonym eller en signatur brukt av Johan Borgen i hans petitartikler i Dagbladet. Det er utgitt flere samlinger av disse petitene i bokform. Glåmdalen (avis). "Glåmdalen" er en dagsavis som utkommer seks dager i uken i Kongsvinger. Glåmdalen dekker kommunene Våler, Åsnes, Grue, Kongsvinger, Eidskog, Sør-Odal og Nord-Odal, samt Nes i Akershus. Den inneholder et eget ungdomsbilag, "Pepper", hver tirsdag. Etter å ha hatt vanlig gratis nettavis i noen år begynte Glåmdalen i 2004 å også tilby abonnement på PDF-utgave av den trykte avisen. Siden har PDF-avis også blitt mulig å kjøpe enkeltvis. Hovedredaksjonen ligger i Kongsvinger, med distriktskontorer i Solør, Odalen og Nes. Sjefredaktør er Eivind Lid (2011). Glåmdalen er også deleier i lokalradiostasjonen Radio Kongsvinger. Historie. I 2001 markerte avisbedriften 75-årsjubileum, og brukte da 1926 som «fødselsår». I slutten av februar 2010 markerte Glåmdalen at det var 125 år siden en av Glåmdalens forgjenger ble grunnlagt. De eldste røttene kan spores tilbake til 1885 da "Glommendalen" med undertittelen «frisindet Blad for Kongsvinger og Omegn» kom ut med første utgave i Kongsvinger, som talerør for partiet Venstre. I 1904 kom "Solungen" ut på Flisa i Åsnes kommune. I 1907 kjøpte Arbeiderpartiet Solungen for 6000 kroner. Samme år overtok Einar Lund Glommendalen, og løftet kvalitetet på avisa. Den beveget seg mot Arbederpartiet, og ble en reell trussel for Solungen i Sør-Hedmark. Etter press fra LO og Arbeiderpartiet og ble den slått sammen med Glommendalen i 1915, samtidig som navnet ble endret til "Glommendalens Social-Demokrat". Lund ble sparket i 1916 og erstattet med Waldemar Carlsen, som tidligere hadde vært redaktør for Solungen. I 1923 endret avisa navn til "Glomdalens Arbeiderblad", som en direkte konsekvens av den politiske splittelsen i Arbeiderpartiet. "Glomdalens Arbeiderblad" og redaktør Carlsen ble med over til det nystartede kommunistpartiet, før bedriften gikk konkurs i juli 1926. Det endte med at Arbeiderpartiet kjøpte restene og endret avisnavnet. Første utgave av den nye "Kongsvinger Arbeiderblad" kom ut 29. november 1926. Det er grunnen til at mange regner 1926 som etableringsåret for Glåmdalen. Den foreløpig siste navneendringen til dagens navn, skjedde etter påtrykk fra den lokale NS-ledelsen i juni 1943. Det var den daværende redaktører Rolf Jacobsen som foreslo navnet "Glåmdalen". At navnet ikke ble endret etter krigen skyldes at det eksisterte planer om navnebytte fra før krigen, men de ble ikke gjennomført. Områdene Odalen og Solør i avisas opplagsdistrikt har etter avisnavnet blitt kalt Glåmdalen. Glåmdalen var en av seks A-presseaviser som fikk lov til å komme ut under hele andre verdenskrig. Veksten i opplaget var sterk før krigen startet og doblet seg mellom 1935 og 1940. De to konkurrentene til Glåmdalen, Indlandsposten og Hedemarkens Amtstidende var begge små, og ble stanset i 1941. Opplaget til Glåmdalen fortsatte og vokse og doblet seg til krigens slutt, bare begrenset av papirrasjonering. 10 prosent av opplaget ble solgt som løssalg i Oslo, og det ble operert med ventelister på abonnement. Lyrikeren Rolf Jacobsen var journalist ved Glåmdalens Flisa-kontor før krigen, og ble innsatt som redaktør i Glåmdalen fra 13. januar 1941 til 1945, etter at redaktør Aksel Zachariassen ble arrestert av Gestapo. Nes. Et nes er et spisst og smalt stykke land som stikker ut i sjøen. Nes i Ådal er et tettsted i Ringerike kommune. Nes er også navnet på en gammel herregård på Torsnes i Fredrikstad kommune i Østfold fylke. Nedre Nes ved Røykenvika i Brandbu, Gran kommune er et av Hadelands største gårdsbruk. Nes (Eysturoy). Personer med navnet Nes. "Se også Ness, Næs, og Næss" Tunnelbane. En tunnelbane, også kalt T-bane, undergrunn(sbane) eller metro, er en jernbane, hovedsakelig i tett befolkede områder, med høy kapasitet og servicefrekvens, og adskilt fra annen trafikk inkl. andre jernbaner. 176 byer (andre kilder kan operere med høyere eller lavere antall fordi definisjonen av "tunnelbane" ikke er presis, og fordi nye tunnelbare er under utbygging) har tunnelbaner med totalt mer enn 8000 km med bane og 7000 stasjoner. Som navnet antyder, har tunnelbaner strekninger under jorden, men det er svært vanlig at deler av T-banesporene er ute i dagen. Ofte går traseen i tunnel gjennom de tettest befolkede delene av en by, mens sporene går over bakken utenfor bykjernen. De fleste slike nett har imidlertid lukkede systemer uavhengig av annen trafikk, i motsetning til for eksempel trikk. I Norge er det bare Oslo som har T-bane. I Norden finns også i Helsingfors metro, Københavns metro og Stockholms tunnelbane. Begrepet «Metro». «Metro» brukes om tunnelbane på en rekke språk og i en rekke byer – eksempelvis København, Paris, Moskva, Madrid og Dubai. Også i Oslo har kollektivselskapet, Ruter, i økende grad begynt å kalle T-banen for metro. Selskapet har også visjoner om en «ekspressmetro», det vil si et kollektivsystem med et hastighet og stasjonsavstand som omtrent tilsvarer dagens lokaltog eller det som blant annet i Tyskland kalles S-Bahn. I sammensetninger inngår metro også om andre kollektivsystemer på flere språk, for eksempel spansk "metro legier" og fransk "métro léger" («lettmetro») om bybane, og "premetro" eller "pre-metro" om en bybane som en planlegger å utbygge til full metro. Betegnelsen «metro» om tunnelbane kommer fra engelsk "metropolitan railway" (metropol av gresk "metropolis", moderby), som ble brukt om tunnelbanen i London da denne som verdens første ble åpnet i 1863. Via sammensetninger brukes ordet på norsk også i forbindelse med byer vi vanligvis ikke regner som metropoler, og i noen tilfeller som en eufemisme. T-bane etter «metrostandard». I Oslo finnes det noen kryss med vei. Andre typiske egenskaper for tunnelbaner. Skillet mellom T-bane, bybane og «vanlig» jernbane er ofte flytende, og det finnes kombivogner som kan kjøre på ulike typer bane. Hvorvidt en bane bør legges i tunnel, i gatene, langs en landevei, på åpen mark osv. – avhenger av boligtetthet, trafikkgrunnlag, tomtepriser, grunnforhold, topografi osv. – i noen grad også av hva slags by en ønsker seg. Den ideelle T-banebyen består av høyhus og konsentrert bebyggelse, også i forstedene. I Oslo er slik bebyggelse typisk for f.eks. Groruddalen, hvor T-banen da også står sterkt. I en villaforstad er trafikkgrunnlaget ofte for lite, og annen kollektivtransport kan være bedre egnet. Ekspressmetro. Enkelte steder bygges ekspressmetro for å redusere kjøretiden og øke rekkevidden, og også Ruter har lansert planer for en ekspressmetro i Oslo-området. En ekspressmetro tilsvarer en vanlig tunnelbane, men har en typisk topphastighet på 120-130 km/t, og en typisk stasjonsavstand på 3-4 km (tettere i sentrum). Et eksempel er BART (Bay Area Rapid Transit) i San Francisco, som åpnet i 1972. Også Washingtons undergrunnsbane, med en gjennomsnittsfart på 53 km/t, kan etter europeisk målestokk regnes som en ekspressmetro. Europeiske eksempler er S-tog i København, S-bane i Tyskland og RER i Paris. Historie. London har verdens eldste tunnelbanesystem a> er en av Europas eldste undergrunnsbaner Verdens eldste tunnelbane er London Underground, som åpnet i 1863 og ble da omtalt som Metropolitan Railway London Underground er i dag en av verdens største tunnelbanesystemer. Togene ble på denne tiden drevet av damp, og til tross for en rekke avtrekk og luftekanaler, var det verken sunt eller behagelig å oppholde seg i tunnelene. Likevel ble banen populær. Fra "metropolitian" stammer betegnelsen "metro", som er mye brukt i en del land, og som Ruter gjerne vil bruke også om T-banen i Oslo. Etter Londons eksempel spredte ideen om undergrunnsbaner seg til andre storbyer i Europa og USA. Alt i 1865 dannet således en gruppe med bl.a. William B. Ogden et aksjeselskap med det formål å bygge en tunnelbane i New York. I USA ble det i første omgang likevel satset på å anlegge banene på broer over bakken, snarere enn under. I New York åpnet den første «høybanen» i 1868. Dette løste problemet med utslippene fra lokomotivene, samtidig som togene fremdeles var uavhengige av trafikken på bakkenivå. I 1890 åpnet den første elektriske undergrunnsbanen, også denne i London. Siden er praktisk talt alle tunnelbaner bygget som elektriske baner, eller elektrifisert i etterhånd – selv om arbeidsvogner og vedlikeholdsmateriell gjerne er dieseldrevet for å kunne brukes ved strømbrudd eller når strømmen er slått av. Et transportmiddel i vekst. Siden 1890-årene har tunnelbaner – unntatt under verdenskrigene – hatt en praktisk talt uavbrutt vekst. Nye systemer er kommet til, og mange av de gamle er utvidet. De overlevde til og med fremveksten av bilismen, som særlig i USA og Storbritannia gjorde at mange sporveissystemer og jernbaner ble nedlagt. Buenos Aires fikk Sør-Amerikas første tunnelbane i 1913, og Tokyo fikk Japans og Asias første i 1927. I 1940 fantes 19 høybane- og tunnelbanesystemer i verden, 66 i 1984, og altså 176 i 2010. 11 av USAs 17 tunnelbanesystemer er åpnet i 1972 eller senere. I den senere tid har utbyggingen av T-bane og lignende transportmidler skutt fart i Sørøst-Asia (særlig Kina) og Latin-Amerika. I dag finnes T-bane i alle verdensdeler unntatt Antarktis og Oseania. Afrika har bare to. Omfanget av veksten siden 1990 illustreres av en tysk statistikk: Antall systemer økte fra 84 i 1990 til 107 i 2000 og 138 i 2011 (når tallene avviker fra ovennevnte, skyldes det noe ulike definisjoner av T-bane/bybane/lokaltog/S-bane). I 2011 fantes ca. 9500 km skinnegang, som ble forventet å øke med 3700 km innen 2016 og ytterligere 3200 km innen 2020. I 2007–2011 anskaffet ruteselskapene ca. 20 500 T-banevogner (hvorav ca. ¼ til Kina), hvorav riktignok mange erstattet gammelt materiell. T-banen i Oslo. T-banen i Oslo er Norges eneste undergrunnsbane og utgjør sammen med Trikken i Oslo og NSBs tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. Dagens T-banesystem består av 92 stasjoner, hvorav 16 ligger innendørs eller under bakken. Banen drives av Oslo T-banedrift, et datterselskap av Kollektivtransportproduksjon AS, på oppdrag fra Ruter As. Rundt 268 000 mennesker bruker daglig (73 millioner i året) T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilte og det var endel forskjeller i f.eks. billettsystem. Navnet T-bane er ifølge Ruter foreldet, og selskapet uttalte våren 2010 at det planlegger å erstatte det med betegnelsen «Metro», «i tråd med hva som er den internasjonale betegnelsen». Dette forslaget er ledd i en større plan om å lette tilgangen til kollektivtilbudet. Selskapet har allerede begynt å fase inn det nye navnet. Dagens linjenett. Frognerseteren–Ellingsrudåsen (Holmenkollbanen og Furusetbanen) Østerås–Ellingsrudåsen (Røabanen og Furusetbanen) Sognsvann–Mortensrud (Sognsvannsbanen og Østensjøbanen) Ringen–Bergkrystallen (T-baneringen og Lambertseterbanen) Storo–Vestli (T-baneringen og Grorudbanen) Gjønnes–Ringen (Kolsåsbanen og T-baneringen) Linje 4 og 6 henger sammen via Ringen. Kolsåsbanen er for tiden stengt fra Gjønnes til Kolsås grunnet oppgradering av banen. Bekkestua er derfor midlertidig endestasjon fra 15. august 2011. Strekningen Jar–Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Når Kolsåsbanen gjenåpner, vil antall stasjoner igjen passere 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane). Hver linje har fire avganger i timen i normaltid, og to i timen utenfor normaltid, noe som gir en frekvens på 24 tog i timen hver vei i fellestunnelen. På Grorudbanen kjøres to avganger i kvarteret (7,5 minutters avganger) på hverdager kl. 07.00 – 19.00 på strekningen Vestli – Stortinget. Strekningen Stortinget-Tøyen i fellestunnelen har altså opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, eller nesten som tre firefelts motorveier i rushtiden. Historie. Nationaltheatret stasjon med trikk i 1928 Holmenkollbanens nedgang ved Nationaltheatret stasjon i 1935 T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet sin trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere Frognerseteren). Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde bl.a. konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane). Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene i 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum. Holmenkollbanen. Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor, men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort. I følge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner». Røabanen. Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum. Sognsvannsbanen. De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken. Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler. Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922. Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig i 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann. Kolsåsbanen. Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo. Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene. Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående. De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtar også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkollbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene. Alle de vestlige banene ble bygget for drift med luftledning, men i dag er Sognsvannsbanen, Røabanen og Holmenkollbanen bygget om til strømskinnedrift, mens Kolsåsbanen for tiden er delvis stengt for oppgradering. Det østlige T-banenett. Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998. Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane. Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975. Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981. Et felles T-banesystem. De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne. I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard. Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen. Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år. T-baneringen. T-baneringen er den nyeste etappen på nettet til T-banen i Oslo. Den går fra Sognsvannsbanen ved Ullevål stadion stasjon i en bue til Carl Berners plass stasjon på Grorudbanen. Første etappe av ringen fra Ullevål stadion med de to nye stasjonene Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen» ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet. Med åpningen fikk T-banen sin nyeste stasjon på linjen, Sinsen. Stasjoner. Systemet har i alt 101 stasjoner (ni av disse ligger på den midlertidig nedlagte Kolsåsbanen), hvorav 16 befinner seg innendørs eller under jorden. Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon. Bystyret i Oslo har vedtatt byggingen og finansieringen. Byggestart skjer etter planen i 2014 og stasjonen åpnes i 2017. Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen. Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel. Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater. Noen stasjoner har også kiosker. Et system med «sperrer», som kun åpnes ved avlesning av gyldig billett, er installert på stasjonene i sentrum, men vil ikke bli tatt fullt i bruk før de fleste billetter er overført til elektroniske bilettyper (Flexus og Impuls). Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene. Linje 4 (mørkeblå). Linje 4 og 6 betjener T-baneringen, og fortsetter i en sirkel etter å ha forlatt fellestunnelen. Linje 6 (himmelblå). Linje 4 og 6 betjener T-baneringen, og fortsetter i en sirkel etter å ha forlatt fellestunnelen. NB: F.o.m. august 2006 er Kolsåsbanen delvis stengt for oppgradering. Den midlertidige vestlige endestasjonen for linje 6 har siden desember 2010 vært Jar, frem til Bekkestua stasjon igjen åpnet i august 2011. Deretter er Gjønnes endestasjon fra 8. oktober 2012, fram til Haslum og Avløs åpner høsten 2013. Utbredelse. T-banen er viktig for byutviklingen i Ytre by. Her er transformasjonsområdene vist i lilla, ved siden av eksisterende og mulige fremtidige t-banelinjer og stasjoner. T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet. Eksisterende linjer. Det innebærer at T-banenettet kun vil være metro i fremtiden. Nye linjer. ​ALNABRUOMR​ÅDET, laget av Plan- og bygningsetaten i 2010. Mulige. Disse prosjektene «gjennomføres eventuelt dersom nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader» uttaler Ruter. Fremtidig rutenett. I fremtiden vil frekvensen øke på T-banens østkant-linjer. Man tenker da spesielt på Grorudbanen og Furusetbanen, hvor det er aktuelt å ha 8 avganger i timen (2 i kvarteret), mot dagens 4 (1 per kvarter). Det er satt av økonomisk handlingsrom til dette i Oslopakke 3, men rent teknisk vil trafikken øke så mye i fellestunnelen at annen trafikk sannsynligvis må vike. Spesielt Holmenkollbanen, som har klart færrest passasjerer av dagens linjer, står utsatt til. En naturlig grunn for at M4 får Ringen i sin rute, er at strekningene denne ruten har alene er blant de korteste i T-banesystemet. Sognsvannsbanen alene har 6 stasjoner / 3,4 km (minst i vest), mens Lambertseterbanen har 8 stasjoner / 5,9 km alene (minst i øst). Disse strekningene har dessuten et lavt passasjerantall (siden de med sin korte lengde dekker et mindre område) og får dermed kun denne ene ruten i kvarteret, mens alle de andre strekningene i øst får minst to, i alle fall i rushtiden. Teknisk data. Oslos T-banesystem er (med unntak av deler av Kolsåsbanen, som nå er stengt for nettopp en slik ombygning) bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog. Vognpark. Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien. Historisk materiell. T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995. De vestgående forstadsbanene. T1-2 1007 på Mortensrud stasjon I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene. «1000-serien» T1-T4. 1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen. «1300-serien» T5-T8. T7 1336 krysser veien ved Vinderen stasjon 1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk. MX3000. I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk. Hærverk. T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt. T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av «writere», som «dekorerer» veggene med fargerike graffiti-«piecer». Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre bl.a. fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet. Kunst. T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket. Det meste av denne dekoren er nå borte, på grunn av omfattende hærverk av «grafittikunstnere». Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet. Jæren. Jæren er et kystlandskap i Rogaland fylke som strekker seg om lag 65 kilometer fra Boknafjorden og sydover fram til Dalane i syd. Navn. Navnet "Jæren" kommer fra det norrøne "jaðarr" som betyr «rand», «kant» eller «jare». Navnet betød opprinnelig «kanten mot havet». Fram til 1900-tallet ble stavemåten «Jæderen» brukt (dansk skrivemåte), noe man fremdeles kan se i navnet til den lokalproduserte Jæder-sylte (oppmalt og hermetisert kjøtt og flesk). Forfatteren Arne Garborg blir omtalt som «jærbu og europeer». En jærbu er enten en som bor på Jæren, eller som kommer derifra. Dialekten (talemålet) kalles «jærsk». Geografi og aktivitet. Jærlandskapet er preget av liten stigning fra hav til hei, mange steingjerder og fortsatt stor landbruksaktivitet. Det meste er gammelt kulturlandskap der nye metoder har overtatt og deler av arealet er overlatt en stadig ekspanderende industri. Det flate landskapet ender i lange sandstrender. Her ligger Norges lengste sandstrand, Orrestranden, som er fem kilometer lang. Jæren er et av de beste landbruksområdene i landet, men har også mye industri. Mye av industrien er tradisjonelt knyttet til landbruk, og mye er knyttet til oljevirksomhet i Nordsjøen. «Låg-Jæren» er landområdet som ligger langs kysten fra Brusand opp til Tungenes, nordspissen av halvøya mellom Gandsfjorden og Nordsjøen. Dette området, ca. 700 km², er Norges største lavslette. En mindre del av dette områet kalles også for «Nord-Jæren», som består av kommunene Randaberg, Stavanger, Sola og Sandnes. Sentralt på Jæren ligger kommunene Time og Klepp, og helt i sør Hå. «Høg-Jæren» er et høyereliggende område som omfatter deler av Bjerkreim, Time og Gjesdal kommuner. a>. Det har vært museum siden 1951. Lokalavis for de sørlige jærkommunene er "Jærbladet". Jærbanen er navnet på jernbanelinja fra Egersund til Stavanger. Distriktet Jæren. Distriktet Jæren består av de åtte kommunene Stavanger, Randaberg, Sola, Sandnes, Hå, Klepp, Time og Gjesdal, som samlet utgjør et område på 1 642 kvadratkilometer med 291 999 innbyggere 1. januar 2012 Ofte deles Jæren opp i to subregioner; Nord-Jæren med de fire førstnevne kommunene og Sør-Jæren med de fire sistnevnte. I enkelte sammenhenger brukes i dag navnet Jæren synonymt med kun Sør-Jæren. Stavanger er den største byen på Jæren og Norges fjerde største by, de to andre byene på Jæren er Sandnes og Bryne. Sandnes på Nord-Jæren er Norges tredje mest folkerike sammenhengende tettstedsbebyggelse etter Oslo og Bergen, med totalt 197 852 innbyggere 1. januar 2011. Jæren er ett av de 15 distriktene som til sammen utgjør landsdelen Vestlandet. Orientalsk-ortodokse kirker. Orientalsk-ortodokse kirker er fellesbetegnelsen for de seks kristne kirkesamfunnene som bare anerkjenner de tre første økumeniske konsilene (Nikea i 325, Konstantinopel i 381 og Efesos i 431). De skilte seg fra resten av kirken etter konsilet i Kalkedon i 451. De seks kirkene er derfor bare i kommunion med hverandre, men ikke med den assyriske, den ortodokse eller den katolske kirke. De enkelte orientalsk-ortodokse kirkene. Østens assyriske kirke hører ikke til familien av orientalsk-ortodokse kirker fordi den ikke anerkjenner konsilet i Efesos i 431. Deler av flere orientalsk-ortodokse kirker har inngått en union med den romersk-katolske kirke. Disse hører til de orientalske katolske kirker og er ikke lenger del av den orientalsk-ortodokse kommunion. Lære. De orientalsk-ortodokse kirkene godtok ikke Kalkedon-konsilets lære om at Kristus har to naturer, den menneskelige og den guddommelige, slik de fleste kristne kirker – blant annet Den ortodokse kirke, Den katolske kirke og de protestantiske kirker – lærer. I kirkehistorien har de derfor polemisk blitt omtalt som monofysitter, en betegnelse kirkene selv avviser. Mer nøytralt kan de omtales som "ikke-kalkedonske kirker". I nyere tid har de orientalsk-ortodokse kirker kommet frem til at det egentlig er liten forskjell mellom deres lære og den læren som følges av den ortodokse kirke. Det har i kjølvannet av dette vært gjort forsøk på å gjenoppta kommunion mellom de ortodokse og de orientalsk-ortodokse, men dette er foreløpig kontroversielt i flere kirkelige miljøer. De liturgiske ritene som brukes i de orientalsk-ortodokse kirkene, er noe ulike. Noen følger den alexandrinske ritus (den eritreisk-, etiopisk- og koptisk-ortodokse kirke), noen den antiokenske ritus (den indisk- og syrisk-ortodokse kirke), mens den armensk-ortodokse kirke følger sin egen ritus. Ledelse. De orientalsk-ortodokse kirkene ledes av hver sin patriark og/eller katolikos. Den koptisk-ortodokse "paven av Alexandria og patriarken av hele Afrika" har æresforrang blant de seks kirkelederne. Han har imidlertid ingen faktisk jurisdiksjon over de andre kirkene, slik f.eks. den katolske paven har over de katolske særkirkene. Utbredelse. De fleste orientalsk-ortodokse kirkene avleder seg selv fra to av de opprinnelige kristne patriarkatene: patriarkatet Alexandria og patriarkatet Antiokia. Derfor har de sitt historiske hovedutbredelsesområde i Midtøsten og det nordøstlige Afrika, men flere av kirkene har blitt spredt til store deler av verden. Monsignore. Monsignore («min herre», forkortes Msgr. eller Mgr.) er en tittel/tiltaleform i den romersk-katolske kirke, normalt overfor erkebiskoper og biskoper. Den kan gis som hederstittel til prester som fyller spesielle embeter, eller som på en eller annen måte har utmerket seg i sitt virke. Det finnes tre grader; apostolisk protonotar, pavelig æresprelat og pavelig æreskapellan. Det er paven som utnevner, normalt etter anbefaling fra den stedlige biskop. Bare sekularprester kan få slike titler, de kan ikke gis til ordensprester. L'Osservatore Romano. L'Osservatore Romano (italiensk, "Den romerske observatør") er Vatikanstatens offisielle avis. Den ble grunnlagt i 1861, og eies av Vatikanet. I tillegg til å dekke nyheter av interesse for Den katolske kirke, trykker den pavelige dokumenter, annonseringer av utnevnelser og fratredelser. Den utkommer daglig unntatt søndager., samt med ukentlige utgaver på andre språk. Den daglige italienske utgaven av "L'Osservatore Romano" blir utgitt om ettermiddagen med et omslag med datoen for den påfølgende dagen. Dette skaper misforståelser. Den ukentlige engelske utgaven kom ut den 4. april 1968. For øyeblikket blir den distribuert til mer enn 129 land. Nuntius. En nuntius, eller pavelig/apostolisk nuntius, er en embetsmann i Den hellige stols diplomatvesen. Han har samme rang som en ambassadør, men enkelte stater gir forrang til nuntius (gjør ham til "doyen for det diplomatiske korps") i forhold til andre staters ambassadører, noe Wienkonvensjonen om diplomatiske relasjoner i 1815 bestemte og som fikk gyldighet for de stater som undertegnet konvensjonen den gang, og for en rekke særlig latinamerikanske stater som fastholdt ordningen for egen del. Siden han er representant for paven er det også naturlig at han er erkebiskop. Han er akkreditert til en verdslig regjering, men er også bindeledd mellom Den hellige stol og den katolske kirke i det eller de land han virker i. Hans kontor kalles et "nuntiatur", og har normalt funksjoner som tilsvarer både en ambassades og et konsulats. Tidligere var titlene apostolisk internuntius og apostolisk pro-nuntius også i bruk. Den gamle tittelen "internuntius" (egentlig en midlertidig eller "pro hac vice" eller "ad hoc" pavelig utsending) kom i bruk på nytt for en rekke land i Midtøsten og Øst-Asia som opprettet forbindelser med Pavestolen under eller etter annen verdenskrig. De ønsket ikke at den pavelige representant automatisk skulle bli "doyen"; det var land som hadde innarbeidet, eller ønsket å innarbeide, at det var den ambassadør med lengst ansiennitet i landet som skulle være det. Ettersom Vatikanet den gang ønsket at nuntiustittelen skulle gå sammen med doyenvervet, brukte man tittelen internuntius i stedet. I 1965 begynte Vatikanet å ta i bruk tittelen "pronuntius", for de tilfeller at han tjenestegjorde i et land der ansiennitetsprinsippet gjaldt. Alle internuntier ble oppgradert til pronuntier. Senere har også tittelen pronuntius bortfalt; enhver pavelig ambassadør utnevnes nå som apostolisk nuntius. Norge ligger under det apostoliske nuntiatur for Norden i Stockholm. Den 26. januar 2008 ble erkebiskop Emil Paul Tscherrig utnevnt til nuntius til Norden. Gresk. Gresk (på gresk "ἑλληνικά", "ʰellēniká") er en egen gren av de indoeuropeiske språkene, og offisielt språk i Hellas og et av de offisielle språkene på Kypros. Språket kan dokumenteres minst 3000 år tilbake i tid, og regnes for å være enda eldre. Gammelgresk var hovedspråk for den klassiske greske sivilisasjon, og et lingua franca for store deler av Lilleasia i romersk tid. Det var også et språk som dannede romere ble forventet å kunne. Siden Renessansen har det vært et viktig akademisk språk, dog under latin i status i de fleste slike sammenhenger. Det nye testamente ble skrevet ned på gresk. Språket har også gitt opphav til en rekke låneord i andre språk, spesielt innen medisin. Nygresk er på mange måter forskjellig, blant annet gjennom påvirkning fra andre språk gjennom middelalderen, og ved store endringer i grammatikken. Slektskapet er dog meget klart, og en som leser nygresk vil oftest kunne forstå en stor del av en klassisk tekst og det meste av en nytestamentlig tekst. Historie. Gresk er et indoeuropeisk språk på lik linje med eksempelvis norsk, tysk, og fransk, men innenfor den indoeuropeiske språkfamilie synes det som om er gresk er nærmest beslektet med de indoariske språk (som sanskrit, hindi, urdu), iranske språk (for eksempel avestisk, persisk, kurdisk) og armensk. Disse språkgruppene er derfor sannsynligvis etterkommere av indoeuropeiske dialekter som ble snakket i nærheten av hverandre i det (hypotetiske) indoeuropeiske urhjem, det vil si urindoeuropeisk. Når urformen av gresk kom til Hellas er omdiskutert blant forskerne. Det er de som mener at det indoeuropeiske urhjem befant seg i Anatolia (Lilleasia), og er derfor tilbøyelig til at hevde at språket kom til Hellas direkte derfra sammen med de første jordbrukerne. Det er også de som plasserer urhjemmet på steppene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav, og forestiller seg derimot hovedsakelig en senere dato, omkring 3300 f.Kr., 2000 f.Kr. eller 1650 f.Kr., alt etter om man setter de første grekere i forbindelse med kurganbegravelser (store gravhauger), med en særlig type keramikk eller med innføringen av den hestetrukne stridsvogn. Generelt mener man at gresk har blitt snakket på Balkan og særlig på den greske halvøya siden 2000-tallet f.Kr. Det tidligste beviset er linear B-tavler fra omkring 1500 f.Kr. Senere, i det 700-tallet f.Kr., ble det fønikiske alfabetet modifisert og tatt i bruk. Historisk enhet. Historisk enhet og vedvarende identitet mellom de ulike trinnene i det greske språkets utvikling er ofte framhevet. Selv om gresk som andre språk har gjennomgått morfologiske og fonologiske endringer som andre språk, har det aldri vært noen tid i historien siden klassisk tid i antikken hvor det kulturelt, litterært og ortografisk ble forstyrret i en slik grad at man kan si at et nytt språk oppsto. De som snakker gresk i dag kan fortsatt vurdere et litterært verk fra antikkens grekere som en del av deres eget framfor en annet språk. Det er også ofte beregnet at de historiske endringene har vært relativt små sammenlignet med andre språk. I henhold til en beregning, «homerisk gresk er antagelig nærmere til "dēmotikḗ" enn mellomengelsk på 1100-tallet er til moderne talt engelsk». Antikke greske tekster, særlig bibelsk koine og framover, er således relativt enkelt å forstå for utdannede moderne gresktalere. Oppfatningen av den historiske enheten er også styrket av det faktum at gresk ikke er delt opp i en gruppe av særskilte, regionale datterspråk, hvilket skjedde med latin. Låneord til andre språk. Greske ord har i stor grad blitt lånt inn i andre språk, også norsk: matematikk, fysikk, astronomi, demokrati, filosofi, atlet, teater, retorikk, og flere andre. I tillegg har greske ord og ordelementer fortsatt å være produktivt som grunnlag for nyord som antropologi, fotografi, telefoni, isomer, biomekanikk, kinematografi og videre, og former (med latinske ord), grunnlaget for det internasjonale vitenskapelige og tekniske ordforrådet, det vil si alle ord som slutter med "-logi" («lære»). Et beregnet antall på 12 prosent av det engelske ordforrådet er av gresk opprinnelse. Nygresk. "Hovedartikkel: Nygresk språk Nygresk er et levende språk og et av EUs tyve offisielle språk. Gresk snakkes også som et minoritetsspråk i sørlige Italia, Albania og fram til 1923 også i Tyrkia. Det er rundt 13 millioner mennesker som har gresk som morsmål. Selv om det ikke er galt å kalle moderne gresk for gresk, er det mulig å bli misforstått da det er lang tradisjon med at gresk betyr gammelgresk, det språk som antikkens greske kultur og som Det nye testamente ble skrevet på. Det er derfor vanlig å bruke betegnelsene nygresk eller moderne gresk. Siden slutten på middelalderen har det eksistert i to former: Dēmotikḗ ("Δημοτική", «det folkelige») og katharévusa ("Καθαρεύουσα (Kaŧareúousa)", «det rene»). Katharevusa er en klassiserende form, som særlig på 1800- og 1900-tallet ble brukt i litteratur, lover, vitenskapelige publikasjoner og på offentlige dokumenter. Demotiki er den vanligste formen for nygresk, som ligger nær talespråket, og det er denne som nå er offisielt språk i Hellas, selv om man fortsatt ofte kan se katharevusa-former. Alfabet. Det greske alfabetet var opprinnelig en modifisert form av det fønikiske. Det ble tatt i bruk i det 800-tallet f.Kr., og gjennomgikk en rekke forandringer. I arkaisk tid finner man regionale forskjeller, der noen dialekter har ekstra tegn for særegne lyder. I klassisk tid ble det attiske alfabetet det dominerende, og det er dette som brukes i dag. Litteratur. Gresk litteratur er den eldste i Europa og begynte i arkaisk tid med Homers eposer og Hesiod, og videre fram til og med hellenistisk tid, med et høydepunkt i klassisk tid med tragedie- og komedieforfattere som Aiskhylos, Sofokles og Aristofanes, filosofer som Platon og Aristoteles og historikere som Herodot og Xenofon, for bare å nevne noen. Moderne gresk litteratur, før skrevet nesten utelukkende på katharevusa, men etterhvert mer og mer på demotiki, er særlig kjent gjennom forfattere som Nikos Kazantzakis og Elias Venezis. Språket og nasjonalfølelsen fikk et kraftig oppsving etter at Hellas fikk sin uavhengighet på 1800-tallet, og frigjøringskampen var lenge et fremtredende tema i litteraturen. Mange greske forfattere i nyere tid har også vært sterkt inspirert av den klassiske greske litteratur, særlig innen lyrikk. Navnet. «Hellas», «gresk» og «grekere» er de norske navnene på landet, språket og folket. Med unntak av nasjonsbetegnelsen Hellas (i Sverige kalt for «Grekland»), stammer gresk og greker fra latin ("Graecia", "Graecus"; ytterst av "graierne"). Grekerne selv kalte seg i fortiden for "hellener" (Ἕλληνες) og hele landet for "Hellas" (Ἑλλάς). Dette navnet ble gjenopptatt da den moderne greske staten ble grunnlagt på 1800-tallet. Homer benyttet derimot ikke navnet "hellener" i arkaisk tid, men refererte til grekerne som akajere, "argeiere" eller "danaere" blant flere navn. «Hellener» dukket først opp i slutten av antikk tid, og betegnelsen hellenisme har blitt værende på norsk og andre språk som særskilt for den spesifikke greskspråklige og kulturelle epoken etter Aleksander den store. Grunnen for at grekerne ikke hadde en fellesbetegnelse var at for grekerne var Hellas eller «vårt land» en abstraksjon på lik linje som kristendommen var det i middelalderen eller araberverden er det i dag ettersom de gamle grekerne aldri var politisk eller geografisk samlet. Men de var seg selv bevisst at alle grekere, uansett om de bodde på det greske fastlandet, eller ved kysten av Anatolia, eller i sørlige Italia, tilhørte en felles kultur; «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, våre felles seder og skikker», som historikeren Herodot uttrykte det (VIII 144). Jean-Claude Duvalier. Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier (født 3. juli 1951) er en haitisk politiker. Han var president fra 1971 til 1986. Han etterfulgte 19 år gammel sin avdøde far Francois Duvalier («Papa Doc») som president på livstid i 1971. Både far og sønn Duvalier styrte Haiti på en brutal og udemokratisk måte, i det som har blitt beskrevet som et terrorregime hvor tusener ble drept eller drevet på flukt. De første årene av den unge Duvaliers presidentperiode lå mye av makten hos farens innenriksminister, Luckner Cambronne. Haiti forble Amerikas fattigste land under hans styre. Duvalier gjorde noen kosmetiske politiske endringer og lettet sensuren litt, men alt i alt ble diktaturet videreført med forbud mot enhver reell opposisjon. Forholdet til USA ble først forbedret under Nixon-administrasjonen fra 1971, men deretter forverret under Carter-administrasjonen. Etter at Ronald Reagan ble amerikansk president, orienterte USA seg tilbake til en mer positiv holdning til Baby Doc. Det statsfinansierte, US$ 3 millioners-bryllupet med Michèle Bennett Pasquet 27. mai 1980 bidro til å synliggjøre Duvaliers luksusliv i kontrast til fattige haitianere. Også større bedrifter led etterhvert under den økende korrupsjonen. Pave Johannes Paul II besøkte landet i mars 1983, og uttalte støtte til reform og demokratisering. Etter en folkeavstemning i 1985 der Duvalier fikk gjennomslag for at tittelen som president på livstid skulle legitimeres, ble det store opptøyer, som startet i Gonaïves i oktober 1985 og spredte seg til hele sørkysten tidlig i 1986. og han måtte dra i eksil til Frankrike. Med megling fra Jamaica fikk Duvaliers familie forhandlet fram fritt leide ut av Haiti, med støtte fra USA. Duvalier skal ved flukten 7.februar 1986 ha tatt med seg mesteparten av landets statskasse i flukten. Allerede i 2004 annonserte Duvalier første gang at han ønsket å returnere til Haiti og bli presidentkandidat, uten å gjøre alvor av planene. 16. januar 2011 vendte Duvalier tilbake til Haiti fra sitt eksil i Frankrike. Han meldte etter få dager at han ønsker å stille som presidentkandidat i Haiti. Allerede 18.januar ble han derimot fremstilt for en dommer anklaget for korrupsjon. Slaget ved Stiklestad. Slaget ved Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slag i Norgeshistorien. I dette slaget ved Stiklestad i Verdal kommune, mistet kong Olav Haraldsson livet. Han ble ett år etter helgenerklært, og slaget representerer idag innføringen av kristendommen til Norge. Bakgrunn. I 1028 måtte Olav Haraldsson, 13 år etter at han ble konge, gå i eksil etter at Knut den mektige og Ladejarlen hadde inngått en allianse. Han flyktet til Gardarike (Russland), og oppholdt seg der et års tid. Da Håkon Jarl druknet i 1029 øynet Olav igjen muligheten til å komme til makten i Norge. Han vendte tilbake gjennom Sverige med en hær, og kom fram til Verdal, nord for Nidaros. Den 29. juli 1030 møtte han der, på Stiklestad, en hær ledet av Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson. Snorre Sturlason skrev, vel å merke 200 år senere, at denne hæren besto av mer enn 7 000 mann, omkring dobbelt så mange som det Olav hadde. Tallet er usikkert, både de absolutte tall og forholdstallet. Det virker dog riktig at Olav hadde færre soldater med seg enn hans motstandere. Olav hadde på dette tidspunktet ingen vesentlige støttespillere i Norge. Han hadde gjort seg upopulær hos stormennene gjennom sin tyranniske opptreden, hos bøndene gjennom tvangskristningen og hos sin egen familie ved å utrydde konkurrenter til tronen. Kongshæren besto hovedsakelig av deler av hirden, utenlandske soldater og tilfeldige eventyrere han hadde rekruttert på veien gjennom Sverige. Den såkalte bondehæren var en bred allianse der de fleste norske høvdinger inngikk, sammen med frie bønder, både kristne og hedninger. Slaget. På morgenen, før slaget begynte, sov Olav en stund. Han skal ha fortalt etterpå at han hadde drømt at han klatret opp en stige inn i himmelen. Dette ble en viktig del av Olavslegenden, da det ble sett som et tegn på at Olav hadde fått vite at han skulle lide martyrdøden. Bondehæren viste seg å være den sterkeste, og Olav ble omringet av sine fiender. Snorre forteller at han ble drept av tre sår; Torstein Knarresmed hogg ham med øks i det venstre beinet over kneet, Tore Hund stakk et spyd i magen hans, og han fikk et hogg i halsen på venstre side med sverd. Snorre forteller at han fikk hogget i låret først, og da kastet han fra seg sverdet. Av disse tre sårene døde kongen. Det blir som regel oppgitt at Kalv Arnesson var den som hogg kongen på venstre side av halsen, men Snorre Sturlasson oppgir selv tvil om dette. Ved Kalv Arnessons side var det en annen ung mann som også het Kalv, sønn av Arnfinn Armodsson. Snorre sier kun at kongen fikk et hogg av en Kalv, og legger til «Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret.» Etterspill. Etter hans fall snudde stemningen i bondehæren, først hos høvdingene og siden hos bøndene. Olav ble gravlagt like ved slagstedet, og rykter begynte å gå om at han var en helgen. Etter et år ble hans lik gravet opp, og man fant ut at det var like friskt som da han døde. Dette ble sett som et sikkert tegn på hans hellighet, og liket (fra da av sett som et viktig relikvie) ble flyttet til Nidaros og oppbevart i St. Olavs skrin, den viktigste og mest kostbare gjenstanden som eksisterte i Norge i middelalderen. Slagstedet. 29. juli 1954 ga eieren av gården Sul tillatelse til å oppføre et teaterstykke basert på slaget på sin eiendom. Spelet om Heilag Olav ble et årvisst fenomen, og er det største utendørsdrama i Skandinavia, sett av mer enn 600 000 besøkere. Den katolske kirke kjøpte i 1875 en tomt rett ved slagstedet for å bygge kapell der. Dette sto ferdig akkurat i tide til feiringen av 900-årsdagen for slaget, 29. juli 1930. Kapellet, som naturlig nok heter St. Olavs kapell, er fortsatt i bruk, og i jubelåret 2000 velsignet pave Johannes Paul II de som deltok i liturgiske feiringer der i forbindelse med olsokfeiringen. Eksterne lenker. Stiklestad,Slaget ved Den nikenske trosbekjennelse. Den nikenske trosbekjennelse er en formulering av grunnleggende sider ved den kristne tro. Den er akseptert av den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker, den anglikanske kirke og de fleste større protestantiske kirker. Den ble forfattet og vedtatt under konsilet i Nikea i 325. En revidert versjon ble vedtatt under første konsil i Konstantinopel i 381, og i den romersk-katolske kirke er det tatt inn ytterligere en endring. Ved konsilet i Kalkedon førte vedtaket om en trosbekjennelse til at de orientalske ortodokse kirker brøt ut. Senere trosbekjennelser er derfor mer konfesjonelt orientert. Historie. En av hovedgrunnene til at konsilet i Nikea ble sammenkalt var behovet for å diskutere arianismen, en retning innen den kristne tro som begynte å få stort omfang og ble sett som en trussel mot kristen enhet. Striden med arianerne dreide seg fremst om Kristi natur og den hellige treenighet. Et av hovedmotivene i den nikenske trosbekjennelse er derfor å definere disse forholdene for å sikre en enhetlig tro. Den versjonen som ble vedtatt i Nikea var kortere enn den som er i bruk i dag. Ved første konsil i Konstantinopel i 381 la man til en del presiseringer. Denne versjonen kalles, dersom man ønsker å være helt presis, "den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse". Ved konsilet i Efesos i 431 vedtok man så at dette skulle være den endelige versjon. I vest fikk man senere, antagelig i det 6. århundre et nytt tillegg, kjent som "filioque-klausulen". Denne definerer den hellige ånd som utgått «fra Faderen og Sønnen» ("filioque" er latin for 'og Sønnen'. I øst ble dette ikke akseptert, og det skulle bli en av de store kontroverser som etterhvert førte fram til det store skisma i 1054. Teksten. Trosbekjennelsen ble opprinnelig skrevet på gresk, som var fellesspråk for alle deler av kirken på dette tidspunkt. Den greske teksten. De deler av teksten som ble lagt til under første konsil i Konstantinopel er satt i "kursiv". Det innledende ordet er i flertallsform, «vi tror». I 381 ble dette endret til entallsform, «jeg tror». Det er ikke klart om dette var et arbeidsuhell eller om man mente å gjøre det. Teologisk sett er det en liten forskjell mellom å uttrykke kirkens felles tro og å avlegge en personlig trosbekjennelse. Den norske teksten. Det finnes flere oversettelser, som avviker noe fra hverandre. De fleste avvik er av liten betydning for tolkningen av teksten, men det er to hovedversjoner som skiller seg ut. I Den norske kirke og andre protestantiske kirker bruker man ordet 'allmenn' der gresk har Καθολικὴν og latin har catholicam. Dette er ikke noe som skjedde umiddelbart etter Reformasjonen, man brukte i lang tid 'katolsk' også i den lutherske versjonen, da dette betyr 'allmenn' eller 'universell'. Men på 1700-tallet innså Den norske kirkes ledelse at legfolk hadde vanskelig for å forstå forskjellen mellom begrepet 'katolsk' og egennavnet 'katolsk', og endret det derfor. I Den katolske kirke brukes en norsk versjon med, naturlig nok, ordet 'katolsk'. I Den anglikanske kirke og Den ortodokse kirke bruker man normalt ikke norsk i liturgien; de versjoner som brukes på andre språk har normalt ordet 'katolsk' (f.eks. engelsk «"One, Holy, Catholic and Apostolic Church"»). Bruk av trosbekjennelsen. I Den norske kirke brukes den nikenske trosbekjennelsen normalt på spesielle høytidsdager. På vanlige søndager brukes vanligvis den apostoliske trosbekjennelse. I den katolske, den ortodokse og Den anglikanske kirke brukes den nikenske trosbekjennelse på alle søndager og på andre viktige festdager, samt i enkelte andre liturgiske sammenhenger. De kirker som aksepterer den nikenske trosbekjennelse bruker den også, i større eller mindre grad, til å definere minimumskriteriet for at et kirkesamfunn skal kunne regnes som kristent. I praksis vil man ofte ha et pragmatisk syn på dette; de som ikke tror på alle deler av trosbekjennelsen vil likevel kunne kalles kristne dersom de bekjenner sin tro på Jesus Kristus slik han er beskrevet i Evangeliene; den strenge definisjonen er mer en intern rettesnor. Litteratur. Skarsaune, Oskar: "Troens ord – De tre oldkirkelige bekjennelsene", Oslo, Luther Forlag 1997. Nikenske trosbekjennelse Nikenske trosbekjennelse Dagsavis. Dagsavis er en betegnelse på en avis som kommer ut hver dag. Definisjonen varierer imidlertid, og ofte kalles aviser for dagsaviser selv om de ikke kommer ut hver dag. Som Norges første dagsavis regnes "Morgenbladet", som kom ut fra 1. januar 1819. Etter en turbulent historie er dagens Morgenbladet en ukeavis. Den eldste norske dagsavis som fortsatt utkommer er "Adresseavisen" i Trondheim. Særkirke. En særkirke, eller partikulærkirke er en autonom enhet innenfor et overordnet kirkesamfunn. Uttrykket brukes spesielt ofte innenfor Den katolske kirke, der det er et rettsbegrep, men det beskriver også situasjonen innenfor andre kristne trosretninger. Fordi særkirkene ofte er knyttet til en spesiell nasjon, omtales de også som lokalkirker. I Den katolske kirke er den romersk-katolske kirke og de 21 orientalske katolske kirker regnet som særkirker; I Den ortodokse kirke utgjør på tilsvarende måte de forskjellige nasjonale kirker særkirker. I Den anglikanske kirke omtaler man gjerne de forskjellige kirkesamfunnene som nasjonalkirker eller lokalkirker; strukturmessig utgjør også disse særkirker. På et lavere nivå kan man også omtale hvert bispedømme som en særkirke, i det minste innenfor Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, da biskopene i disse kirkene i de aller fleste spørsmål er suverene overhoder. Franz Josef Strauss. Dr. h.c. Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915, død 3. oktober 1988) var en tysk konservativ politiker (CSU). Han var lenge ministerpresident i Bayern, og var før det også medlem av den føderale regjeringen, bl.a. som Tysklands forsvarsminister. Han ble født i München i en katolsk, monarkistisk, bayersk-nasjonalistisk og antiprøyssisk familie, og studerte germanistikk, historie og økonomi ved universitetet der fra 1935 til 1939. Under annen verdenskrig tjenestegjorde han på både øst- og vestfronten. Han tok statseksamenen for å bli lærer, men underviste senere ved krigsskolen i nærheten av Schongau. Etter krigen ble han vise-landråd (leder av en kommune) i Schongau, og deltok i grunnleggelsen av CSU der. Han ble medlem av det tyske parlamentet i 1949, og ble i 1953 minister uten portefølje i den føderale regjeringen. I 1955 ble han minister for atomenergi, og i 1956 ble han forsvarsminister, som den yngste i tysk historie. Han ble formann for CSU i 1961. Som forsvarsminister besøkte Strauss bl.a. Norge i 1961. Om de personene som demonstrerte mot ham sa han til NRK: «Jeg tar ikke disse ting så alvorlig. Jeg vet at mange av demonstrantene er unge, betalte mennesker som det alltid står et par innpiskere bak. De som trekker i trådene i bakgrunnen, er som oftest kommunister som handler på Moskva-vis.» Dette avstedkom injuriesøksmål mot NRK fra Sigbjørn Hølmebakk, som hadde deltatt i demonstrasjonen og blitt navngitt av NRK. Strauss måtte trekke seg som forsvarsminister i 1962, etter en skandale der eieren og sjefredaktøren for "Der Spiegel", Rudolf Augstein, sammen med de andre sjefredaktørene, var blitt arrestert på hans anmodning og fengslet i flere måneder, etter at Spiegel bl.a. hadde reist beskyldninger om korrupsjon og dessuten avdekket den dårlige forfatningen det tyske forsvaret, Bundeswehr, var i overfor den kommunistiske trusselen i øst, i forbindelse med en NATO-øvelse kalt Fallex 62. Magasinet ble anklaget for landsforræderi, og 26. oktober 1962 ble magasinets kontorer i Hamburg stengt og gjennomsøkt av politimenn, og tusener av dokumenter ble konfiskert. Strauss ble utnevnt til finansminister i 1966 i Kiesingers kabinett. I samarbeid med sosialdemokraten Karl Schiller utviklet han en revolusjonerende antisyklisk politikk. De to ministrene, svært ulike i utseende og politisk bakgrunn, ble ofte kalt "Plisch und Plum", etter to hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch. Etter at Willy Brandt kom til makten i 1969, ble Strauss en av de mest høyrøstede kritikere av hans såkalte "Ostpolitik", som av mange konservative ble ansett som regelrett landsforræderi. En reise til Folkerepublikken Kina i 1975, hvor han ble mottatt av Mao Zedong, ble en politisk sensasjon. Etter at Helmut Kohl mislyktes som kanslerkandidat i 1976, kansellerte han det formaliserte samarbeidet mellom CDU og CSU i parlamentet. Imidlertid gjeninnførte han det kort tid etter da CDU truet med å utvide sitt parti til Bayern (hvor CSU har et politisk monopol for de konservative). Rivaliseringen mellom Kohl og Strauss fortsatte. Fra 1978 til sin død i 1988 var Strauss ministerpresident i Bayern, kanskje den mest minneverdige som noen gang har hatt den posisjonen. Etter at han stilte til valg som kansler og ble slått av Helmut Schmidt i 1980, trakk han seg tilbake til å kommentere føderal politikk på trygg avstand fra sin hjemstat Bayern. I de følgende årene, selv etter at Kohl ble kansler i 1982, var han den synligste kritiker av Kohls politikk i den konservative leiren. I 1982 var han ansvarlig for et lån på 3 milliarder mark til DDR, som idag ansees å ha forlenget den bankerotte statens levetid. Den 1. oktober 1988 kollapset Strauss av hjerteinfarkt mens han var på jakt med fyrsten av Thurn und Taxis i Bayern. Han døde på sykehus den 3. oktober uten å ha kommet til bevissthet. Hans siste ord skal ha vært: «Halt, der Flug war ein bißchen anstrengend. Warten Sie noch». Strauss giftet seg med Marianne Zwicknagl i 1957, og hadde tre barn. Strauss har farvet etterkrigstidens Tyskland og polarisert samfunnet som få andre. Som en høylytt frontfigur blant de konservative og briljant retoriker var han en rød klut for de liberale. Mange vil imidlertid være enige om at han var en ekstraordinær politiker og klarte å transformere den engang agrare staten Bayern til det teknologiske sentret i Europa det er idag. I 1990 kom en 2-mark-mynt med Strauss' kontrafei. Münchens internasjonale lufthavn ble oppkalt etter Strauss i 1992. Mellom 1956 og 1985 ble Strauss utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Detroit (1956), Cleveland og Kalamazoo (1962), Chicago (1964), Santiago de Chile (1977), Maryland og Dallas (1980) samt München (1985). CFA-franc. CFA-franc er en valuta som brukes i 12 tidligere franske kolonier i Afrika samt i Guinea-Bissau og Ekvatorial-Guinea. Den kalles også "franc CFA" (den vanlige franske ordstillingen), eller "CFAF". Valutaen ble opprettet samtidig som CFP-franc den 26. desember 1945, som valuta for de franske kolonier i Afrika. Navnet sto opprinnelig for "franc des Colonies Françaises d'Afrique" (de franske koloniene i Afrikas franc). I forbindelse med begynnende løsriving av kolonier måtte man endre dette, og man valgte å finne et navn som gjorde det mulig å beholde forkortelsen CFA. Den første endringen, i 1958, var til "Franc des Communauté française d'Afrique" (det franske afrikanske samfunns franc). Etter at brukerlandene var blitt selvstendige fikk den igjen nytt navn, nemlig det nåværende "Franc des Communauté Financière Africaine (det afrikanske økonomiske samfunns franc). Valutaen var tidligere bundet til franske franc. Den opprinnelige vekslingskursen, i 1945, var 1 CFA-france = 1,7 franske franc. Ved innføringen av euro i Frankrike ble bindingen overført til den nye valutaen. Den daværende kursen på 100 CFA-franc = 1 fransk franc ble overført direkte, slik at bindingen nå er 655,957 CFA-franc = 1 €. Endringene som er gjort i verdi har stort sett vært knyttet til endringer i fransk valuta. Dette har gjort den til en av de sterkeste valutaene i Afrika, men samtidig har den hatt en kunstig høy verdi som har gjort det vanskelig å følge den økonomiske utviklingen i brukerlandene. Den har kun blitt devaluert en gang, i 1994, da verdien ble endret fra 1 CFA-franc = 0,02 franske franc til 1 CFA-franc = 0,01 franske franc. Institusjoner. CFA-franc finnes i to versjoner, med samme verdi. Begge er garantert av Frankrike. Språkpolitikk. Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitikk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst. Land som Frankrike, Norge, Island og andre har hatt en offentlig språkpolitikk som har forsøkt å passe på det nasjonale språket og hindre for mange nye, fremmede låneord, særlig fra engelsk. Språkpolitikk i Norge. Den spesielle språksituasjonen i Norge med to sidestilte skriftspråk, nynorsk og bokmål, er både en forutsetning for, og et resultat av, myndighetenes språkpolitikk. Under dette området hører statlige forsøk på språknormering, regler for språkbruk i kringkastingen, sidemålsopplæring i skolen og kommunenes valg av hovedmålform. Språkpolitikken har alltid vært omstridt, ikke minst fordi språket er en del av menneskers grunnleggende identitet som en vil verne om. I Norge har tradisjonelt politisk og kulturelt konservative personer, ofte med bakgrunn i makteliten i embetsverk og næringsliv og i «folkeflertallet» i Oslo og på Østlandet, villet beholde riksmålet og et regelstyrt tale- og skriftspråk, mens politisk radikale personer har støttet en friere språkutvikling og vært vennligere innstilt til reformer, nynorsk og dialektbruk. Valgfritt sidemål. Oslo kommune vedtok og fikk i begynnelsen av september 2004 godkjent en forsøksordning med valgfri sidemålsundervisning i skolen. Forsøket var et kompromiss, som innebærer at halve årskullet slipper sidemål. — «Jeg synes det er positivt og spennende. Forsøket kan gi et bedre grunnlag for den videre debatten om sidemålet», uttalte utdannelsesminister Kristin Clemet. Også Vestfold fylkeskommune varslet at de ville sende søknad om å få gjøre sidemål valgfritt. Scott Joplin. Scott Joplin (født 24. november 1868, død 1. april 1917) var en amerikansk komponist og pianist. Joplin fikk tilnavnet «kongen av ragtime» og betegnes som den viktigste ragtime-komponisten. Joplin fikk sitt store gjennombrudd med «Maple Leaf Rag» i 1899. Etter dette forsøkte han seg som operakomponist blant annet med "Treemonisha" i 1911, men dette endte i fiasko. Hans musikk fikk en overveldende renessanse i 1974, da flere av hans komposisjoner, som for eksempel «The Entertainer» ble brukt i filmen "The Sting". Eksterne lenker. Joplin, Scott Joplin, Scott Joplin, Scott Joplin, Scott Illinois. Illinois (uttales) er en delstat i Midtvesten i USA med tilnavnet "Praire State" (prærie-staten). Den grenser mot Michigansjøen i nordøst, Indiana i øst, Kentucky i sørøst, Missouri i sørvest, Iowa i nordvest og mot Wisconsin i nord. Hovedstaden er Springfield, og den største byen er Chicago. Geografi. Illinois er delt i tre distinkte deler. Området rundt Chicago ligger ved Michigansjøen, og er tett befolket. Området er også sterkt industrialisert. Den sentrale delen av staten består av flat prærie, og er tynnere befolket. Hovednæringsveien i denne delen av staten er landbruk. Hovedstaden Springfield ligger i det sentrale Illinois. Den sydlige delen av Illinois ligger i møtepunktet Mississippi og Ohioelven. Denne delen av staten kalles Little Egypt. Her er landskapet mer variert, og klimaet varmere. Tidligere var dette bomullsland, i nyere tid utvinnes olje og kull. Historie. De første europerne i området var de franske oppdagerne Jacques Marquette og Louis Joliet i 1673. Illinois ble derfor underlagt Frankrike, helt til det ble avstått til Storbritannia i 1763. I 1778 gjorde Virginia krav på Illinois, et krav de gav opp i 1783. Illinois ble da innlemmet i Nordvestterritoriet. I 1818 ble Illinois USAs 21. stat. Området hadde på denne tiden 55 000 innbyggere. President Abraham Lincoln var fra illinois, og bodde her mesteparten av livet. Under den amerikanske borgerkrigen var Illinois en viktig stat på Unionens side, og bidro med 250 000 soldater. Etter at Michigansjøen fikk kanalforbindelse til Mississippielven i 1848, vokste Chicago sterkt. Byen ble etterhvert et jernbaneknutepunkt, og ble kjent for sine slakterier. Fra 1870 til 1900 vokste Chicago fra 300 000 til 1,7 millioner innbyggere. Demografi. Pr. 2010 har Illinois et innbyggertall på. To tredjedeler av disse bor i Chicagoområdet, og 43% i Cook County alene. De største etniske gruppene i Illinois er tyskættede (19,6%), afro-amerikanere (15,1%), irskættede (12,2%), meksikanskættede (9,2%) og polskættede (7,5%). 80% av innbyggerene i Illinois er kristne. 50% tilhører foskjellige protestantiske trossamfunn, og 30% er katolikker. De fleste katolikkene er konsentrert i Chicagoområdet. Rundt Chicago bor det også en del jøder. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Laksevåg. Laksevåg sett fra luften, med verftet Bergen Group Laksevåg sentralt i bildet. a> – et av hovedverkene i norsk rokokkoarkitektur. Tørrdokken ved Bergen Group Laksevåg. Det gamle kommunehuset for Laksevåg kommune til høyre. Første byggetrinn av tønnebålet på Laksevåg, mai 2011 Laksevåg (tidligere stavet Laxevaag) er en tidligere kommune i Hordaland fylke, nå bydel i Bergen, beliggende vest for byens sentrum. Den hadde 38 959 innbyggere 1. januar 2012. Arealet er 29,96 km² landareal og 2,53 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 1 300 innbyggere pr. km² landareal. Bydelen Laksevåg har identiske grenser med den tidligere kommunen med samme navn som ble innlemmet i Bergen 1. januar 1972, med unntak av at en liten del av Gyldenpris er lagt til. Laksevåg kommune hadde 24 672 innbyggere ved innlemmelsen. Kommunesenteret var Laksevåg sentrum på Damsgård. Bydelen består av de to hoveddelene "Laksevåg" og "Loddefjord", som tidligere var to separate bydeler. Laksevåg er områdene øst for byfjellet Lyderhorn, mens Loddefjord er områdene sør og vest for dette, også kalt Bergen Vest. Herfra er det broforbindelser til Askøy og Sotra. Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern og kjøpesentrene Vestkanten og Laksevåg senter ligger i bydelen. Den er omgitt av bydelene Bergenhus og Årstad i øst, Fyllingsdalen og Ytrebygda i sør, Sund kommune og Fjell kommune på Sotra i vest, og Askøy kommune i nord. Den avgrenses av Grimstadfjorden i sør, Raunefjorden i vest, Byfjorden i nord og Puddefjorden i øst. Det lokale buekorpset heter Laksevågs Bueskyttere, og lokalavisen heter Sydvesten. Laksevåg kommune (herred) 1918 - 1972. Laksevåg ble i 1918 skilt ut fra Askøy kommune. Den nye kommunen fikk en dårlig økonomi, og i 1921 ble Gyldenpris ført over til Bergen, trolig i håp om en senere full sammenslåing. Etter at økonomiske nedgangstider i 1930-årene rammet nøkkelbedrifter som Bergen Mekaniske Verksted (BMV) og Valseverket, måtte kommunen i 1934 be om gjeldsforhandlinger. Under andre verdenskrig 1940-45 bygget tyskerne opp store anlegg i kommunen, blant annet ubåtbunkeren Bruno. Denne provoserte allierte bombeangrep i 1944, som medførte store sivile tap og materielle ødeleggelser. Etter krigen tok økonomien seg opp, og åpningen av Puddefjordsbroen i 1956 betydde bedre kommunikasjonsmuligheter særlig inn mot Bergen. En storstilt boligutbygging fulgte. Bergen kommune ønsket etter hvert en sammenslåing, noe som ble gjennomført i 1972. Damsgård, Gravdal, Nygårdsviken, Alvøen, Godvik, Håkonshella, Oldernes, Olsvik, Skålevik og Loddefjord er eksempler på stedsnavn i Laksevåg. Mange av disse er gårdsnavn med røtter tilbake til høymiddelalderen. Kirker. I tillegg har marinebasen Haakonsvern et eget militærkapell som heter Haakonsvern kirke. Grunnkretser. Bydelen Laksevåg består av 40 grunnkretser som omfatter delområdene Laksevåg og Loddefjord, samt en grunnkrets i delområdet Solheim. Raúl Castro. Raúl Modesto Castro Ruz (født 3. juni 1931 i Biran i Holguín på Cuba) er Cubas president. Raúl er en kommunistisk politiker og revolusjonær. Han er den yngste av brødrene til Fidel Castro. Han har vært andresekretær i Cubas Kommunistpartis sentralkomité siden dets stiftelse i 1965, og første visepresident i stats- og ministerrådet og forsvarsminister fra 1959 til 2008. Raúl deltok i 1953 i angrepet på militærleiren Moncada i Santiago de Cuba, og var en av grunnleggerne av 26. juli-bevegelsen. Det var gjennom Raúl at Che Guevara ble introdusert overfor Fidel Castro og involvert i den cubanske revolusjonen. Etter revolusjonen ble Raul Cubas nest mektigste mann, og fra 2006 til 2008 var han fungerende president under Fidel Castros vedvarende sykdom. Den 24. februar 2008 ble han av nasjonalforsamlingen formelt valgt til ny president, etter at Fidel Castro hadde trukket seg noen dager tidligere. Raúl var gift med Vilma Espín Guillois, som døde i 2007. Sammen har de tre døtre og en sønn. Tidlig liv og virke. Raúl Castro var sønn av storgodseieren Ángel Castro Argiz, som var sønn av fattige spanske innvandrere fra galiciske byen Lugo, og Lina Ruz González, fra en bondefamilie i provinsen Pinar del Río. Som unggutter ble Fidel og Raúl utvist fra den første skolen de gikk på. Likesom Fidel gikk Raúl senere på jesuittenes skole "Colegio Dolores" i Santiago de Cuba og "Colegio de Belén" i Havanna. Raúl studerte sosialfag - uten å bli ferdig ettersom han måtte flykte fra landet før eksamen på grunn av sin kamp mot Batista-regimet. Mens Fidel utmerket seg som en særs dyktig elev var Raúl heller middelmådig. Raúl var en overbevist sosialist og ble med i "Sosialistisk Ungdom", som var tilknyttet det Sovjetorienterte kubanske kommunistparti, Partido Socialista Popular (PSP). Brødrene engasjerte seg aktivt og også i en viss grad voldelig i politiske aksjoner. I 1953 var Raúl medlem av "26. juli-bevegelsen", som gikk til angrep på militærforlegningen Moncada i Santiago de Cuba. Han ledet en gruppe på syv som skulle innta rettsbygningen. Det hele slo feil. Han og broren ble tatt til fange, og dødsstraff truet. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes av Santiago de Cuba oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og det ble istedet idømt lange fengselsstraffer. Han tilbragte 22 måneder av den 13 år lange straffen bak lås og slå på et tukthus på Isla del Pino før han kom fri innenfor rammene av et generalamnesti i mai 1955: Han dro deretter i eksil. Under eksil i Mexico deltok han på forberedelsene av ekspedisjonen med yachten "Granma" og la ut mot Cuba 2. desember 1956. Det var i Mexico at Raúl ble kjent med Ernesto «Che» Guevara i Mexico by og fikk han med i Fidels revolusjonære krets. Raúl etablerte også kontakt med den sovjetiske KGBagenten Nikolai Leonov, som han hadde møtt to år tidligere under et besøk til land i sovjetblokken. Den kontakten skulle bestå inntil Castro-brødrene lyktes i å gripe makten på Cuba. Som kombattant i opprørshæren tok han del i kampene i fjellkjeden Sierra Maestra, og den 5. februar 1958 ble han utnevnt til "comandante" og gitt i oppdrag å krysse den gamle provinsen "Oriente" med et parti geriljasoldater for å åpne en ny front i nordøst. Han ble ansvarlig for den summariske henrettelse av mange snes av soldater som hadde kjempet for den avsatte kubanske leder Fulgencio Batista. Virke etter 1959. Raúl Castro Ruz ble medlem av "Det nasjonale lederskap for integrerte revolusjonære organisasjoner" (opprettet i juli 1961, oppløst i mars 1962) og i "Det forente parti for den sosialistiske revolusjon i Cuba" (opprettet mars 1962, oppløst oktober 1965). Han har vært medlem av Sentralkomiteen for det kubanske kommunistparti og annensekretær for dets Politbyrå siden partiet ble dannet i oktober 1965; han har også vært første visepresident for Det kubanske statsråd (regjeringen), Den kubanske nasjonalforsamling, og for Ministerrådet siden disse organer ble til i 1976. Han ble utnrevnt til minidster for de revolusjonære væpnede styrker da dette ministeriet ble opprettet i oktober 1959 og har innehatt dette vervet siden da. Han er også landets høyeste general, bare understilt broren Fidel som var øverstkommanderende. Det tillegges Raúl Castro at han fikk overbevist sin bror om å gjennomføre markedsreformer innen jordbruket tidlig i 1990-årene, noe som ble fulgt av økt matproduksjon. Dette ble gjennomført etter at Sovjetunionren gikk i oppløsning og de generøse subsidier derfra bortfalt. Fungerende president. Da Fidel Castro ble rammet av en magesykdom i 2006, overlot han presidentpostens ansvar og innflytelse den 31. juli samme år til Raúl. Det ble antatt at Raúl ville være bedre i stand til å gripe fatt i landets økonomiske problemer ved hjelp av økonomiske reformer. Også med hensyn til ytringsfriheten er tøylene ikke så stramme som før, da Fidel bestemte. Raúl har blant annet oppfordret befolkningen til diskusjoner om landets fremtidsige utvikling, og i pressen forekommer det kritikk av trege funksjonærer. Det blir heller ikke grepet inn mot regimekritiske bloggere, som for eksempel Yoani Sánchez. Ved valgene til nasjonalforsamlingen den 20. januar 2008 fikk Raúl Castro med 99,3% det høyeste stemmetallet av alle representanter. Hans bror Fidel fikk 98,4% av stemmene, og dermed en fjerdeplass. 19. februar 2008 kunngjorde Fidel Castro via partiavisen Granma at han gikk av for godt. Fem dager senere valgte nasjonalforsamlingen Raúl Castro som ny president. Cuba under Raúl. Raúl blir av enkelte observatører beskrevet som Cubas militære «jernhånd», og derfor som en en lite reformvennlig person. Andre igjen hevder at Raúl Castro har lært mye av Fidels suksesser og feiltrinn, og derfor vil vise seg som en reformvennlig leder. Denver. Denver er hovedstaden og største byen i delstaten Colorado i Amerikas forente stater. Den har 554 636 innbyggere, med forsteder har Denver-Aurora området omtrent 2,83 millioner innbyggere. Denver ble grunnlagt i 1854 og oppkalt etter guvernøren i Kansas-territoriet, som het James W. Denver. Denver ligger ved foten av fjellkjeden Rocky Mountains. 15. trinn på Colorados Kapitol ligger 1 609 m over havet, hvilket har gitt Denver navnet «Mile High City». Siden Denver er den største byen med 600 km omkrets, er den et viktig transportsentrum. Den nye flyplassen som ble åpnet i 1995 var, målt i antall passasjerer, USAs 5. største og verdens 10. største i 2004 og verdens nest største etter areal. Denver County. Denver er også et fylke, og det grenser mot Adams County i nordøst, Arapahoe County i øst og mot Jefferson County i vest. Det har en total areal på 401 km² hvorav 4 km² er vann. Fylket ble grunnlagt i 1902 av land som ble skilt ut fra Arapahoe County. Severdigheter. Larimer Square er en trendy gate som har en rekke kaféer, restauranter samt forretninger downtown i Denver. Her får en inntrykk av såvel historien som det mer moderne Denver. Marlowe's Restaurant er beliggende midt i sentrum og er lett å finne. Colorado History Museum gir en spennende beskrivelse av historien til indianere, cowboys samt gullgravere fra Colorado. Invesco Field er hjemmebanen til Denver Broncos. Her finnes dessuten Colorado Sports Hall of Fame museum. Red Rocks Ampitheatre er et naturlig amfi med 9 000 seter. Der har det blitt arrangert konserter med grupper som The Beatles og U2. TETRA. TETRA (TErrestrial Trunked RAdio, tidligere "Trans European Trunked RAdio") er en standard for digitalt radiosystem for lukket, gruppeorientert kommunikasjonsradiosamband som er spesielt utviklet for offentlige nød- og beredskapstjenester, men som også brukes av andre profesjonelle brukere, spesielt innen transportsektoren, forsvaret og andre tidligere brukere av store PMR (Professional Mobile Radio/VHF-radionett). TETRA er en åpen standard spesifisert av den europeiske standardiseringsorganisasjonen European Telecommunications Standards Institute, som også står bak blant annet GSM-, DECT- og UMTS-standardene. Navnet TETRA gjenspeiler den tekniske muligheten til å overføre fire kanaler for tale eller data i en forbindelse. Dette bidrar til at en mobil- eller bærbar radio kan fungere som link for andre radioer som ellers ville vært utenfor rekkevidde av basestasjonene, og at radioene samtidig kan formidle dataforbindelse for mobilt datautstyr. TETRA-basert radioutstyr leveres i dag av flere sentrale leverandører av mobilkommunikasjon, inkludert Sepura, EADS, Motorola og Siemens, samt en hel rekke andre. Leverandører og brukere av TETRA-basert utstyr samarbeider gjennom interesseorganisasjonen "Tetra Memorandum of Understanding" (TETRA MoU) som representerer 100 organisasjoner fra 30 land. Over 700 kontrakter er inngått for leveranse av TETRA-infrastruktur til ca. 77 land over hele verden. TETRA i Norge. TETRA er vedtatt standard for det nye landsdekkende digitale og avlyttingssikre nødsambandet, Nytt digitalt nødnett, som skal bygges ut i Norge. Det ble først bygget en pilotinstallasjon (fase 0) i 52 kommuner på Sør-Østlandet. Etter evalueringen av denne (i 2010) ble det avgjort at resten av landet skal få samme system. Nødnettet, som administreres av Direktoratet for nødkommunikasjon, har fått konsesjon for å bruke TETRA-standarden i båndet 380-385 MHz for mobile sendere og 390-395 MHZ for sendere i basestasjoner. Det ser ut til at dette båndet blir brukt til nødnett med TETRA-standard også i andre land. En av fordelene med TETRA-standarden som en åpen offisiell standard, er at den kan bygges inn i radioer fra mange produsenter slik at det vil bli konkurranse på pris både for innkjøp av bakkenett i større områder med mange basestasjoner, og for salg av de enkelte mobilradioer og håndapparater. TETRA-standarden gir mulighet for fire digitale forbindelser innen en kanal på 25 kHz båndbredde. Disse fire forbindelsene kan hver for seg benyttes enten til digitalisert lyd/tale, eller til dataoverføring. Overføringshastighet er da 7.2 kbit/s pr forbindelse, nyttelast etter feilkoding er 3.5kbit/s. Standarden gir også mulighet for overføring av båndbredde på 150 kHz fra en enkelt basestasjon i en utvidet kanal. Siste TETRA versjon støtter opptil 115.2 kbit/s i 25 kHz båndbredde eller opp til 691.2 kbit/s i en 150 kHz kanal. Standarden gir mulighet for gruppeoppkall slik at mange hører alle. Den gir også mulighet for direkte kontakt mellom apparater som er utenfor dekning av basestasjonene. Ett mobilt apparat innenfor dekning av en basestasjon gir automatisk forbindelse mellom basestasjonen og andre radioer som ellers ville være utenfor dekningsområdet. Siden det er en digital, komprimert og kryptert radioforbindelse, er det svært vanskelig å avlytte samtalene. Det er enkelt å opprette duplexforbindelse uten bruk av duplexfilter siden forbindelsen er digital og komprimert. Sivile TETRA-nett. Det eksisterer et kommersielt TETRA-nett i Norge hvor Kollektivtransportproduksjon (KTPAS) er største interessent per tredje kvartal 2009. Nettet er operativt i Stor-Oslo med repeatere som tar hånd om T-banetunneller. TC Connect AS har forøvrig landsdekkende konsesjon på 2 frekvenspar i det kommersielle båndet (410-430MHz). Det er også et TETRA nett i drift på OSL Gardermoen. Nettet ble bygget og idriftsatt i 97-98, omtrent samtidig med nettet i Oslo. Utenom dette drifter Bybanen AS i Bergen et privat TETRA-nettverk for intern kommunikasjon og dataoverføring mellom vogner og trafikkledelse samt øvrig relevant personell. Nødnett og helserisiko. Eksponering fra basestasjoner for nødnettet er ikke vesentlig forskjellig fra basestasjoner for mobiltelefoni. Per idag er det ikke funnet negative helseffekter ved eksponering fra basestasjonene. Men TETRA-teknologien som benyttes i nødnett har ikke eksistert lenge nok til at man fullt ut har kunnet se resultatene av langtidseksponering. Vancouver. Tegning fra 1898, som viser havna med sagbruket "Hastings Mill". Ødeleggelser av asiatiske butikker utført av "Asiatic Exclusion League" i 1907. På Burrard Street bygde British Columbia Electric (BC Hydro) dette hovedkvarteret i 1957, men det ble omgjort til boligkompleks i 1988. Canada Place med sitt karakteristiske telt-formede utstillingsområde. a> sett fra vest mot øst, med den forstaden New Westminster til venstre og den sørlige forstaden Surrey til høyre. Etnisk sammensetning av befolkningen, "Canada Census 2006". Vancouver er en by ved Stillehavskysten i provinsen Britisk Columbia i det sørvestlige Canada. Byen hadde 578 041 innbyggere i 2006 og er den største av de vestlige canadiske byene. Vancouver inngår i regionen Metro Vancouver som med 2 116 581 innbyggere i 2006 er Canadas tredje største byområde. Vancouver er det økonomiske og kulturelle senteret for det vestlige Canada. Filmindustrien har gitt byen tilnavnet "Hollywood North". Den har en svært sammensatt befolkning og er blant annet kjent for sitt Chinatown, som er det største i Canada og neste største i Nord-Amerika. Den store befolkningen av innvandrere er i det alt vesentlige innvandret fra Asia. Det finnes også ganske mange mennesker med skandinaviske røtter i byen. Byen ble oppkalt etter den britiske kapteinen George Vancouver som var på oppdagelsesreise i området i 1792. Fra 1867 ble det etablert store sagbruk i bydelen Gastown, og i 1886 fikk stedet byprivilegier. Da en transkontinental jernbane knyttet Vancouver til Vest-Canada året etter, fikk byens naturlige havn stor betydning for handelen med Asia. Havnen er idag Canadas travleste og nummer fire blant Nord-Amerikas havner målt etter godsmengde. I dag er handel, treforedling, gruvedrift, turisme, underholdningsindustri og høyteknologi viktige næringsveier. Vancouver avholdt Expo 86, og var vertsby for Olympiske vinterleker 2010, sammen med Whistler som ligger 125 km lengre nord. Natur og klima. Vancouver ligger på den sedimentært avsatte Burrardhalvøya i det nedre lavlandet av British Columbia, like over grensen fra Washington, USA. Bebyggelsen har vokst utover de vestre og sentrale deler av halvøya, som avgrenses av bukta Burrard Inlet i nord og munningsdeltaet til den 1 375 km lange elva Fraser i sør. Denne elva har avsatt delstatens nedre lavland og er den største i British Columbia, med et nedslagsfelt på 220 000 km² som gir grunnlag for jordbruk, papir- og treforedlingsindustri, samt noe vannkraft. I vest ligger Georgiastredet som er byens utløp til havet, mens Vancouver Island lengre vest skjermer området fra selve Stillehavet. Selve storbybebyggelsen strekker seg over 2 878 km², mens Vancouver kommune bare utgjør sentrumsområdene på Burrardhalvøya med 114,7 km². Byen har en av Nord-Amerikas største byparker, "Stanley park", på hele 404,9 hektar. Umiddelbart nord for byen, på nordbredden av Burrard Inlet, starter fjordlandskapet hvor Rocky Mountains strekker seg helt ned til kysten, under navnet North Shore Mountains. Denne fjellkjeden strekker seg videre oppover hele vestkysten av Canada og begrenser både Vancouvers vekst nordover og betingelsene for storbyer på vestkysten. Opprinnelig hadde Vancouverområdet temperert regnskog med store barskoger, lønn og alm. Typiske arter har vært douglasgran, kjempetuja og vestamerikansk hemlokk. Enorme bartrær ble derimot tidlig hugget ut, eksempelvis ble dagens Stanley park hugget ut i de to første tiårene etter grunnleggelsen av kommunen i 1866. Mange innførte trær vokser i Vancouver, deriblant palmer, skjellgran, magnolia og rhododendron. Mange gater er kranset av det japanske kirsebærtreet Sakura eller av hestekastanje. Klima. Byen har et mildt kystklima, som kan sammenlignes med det man finner på vestkysten av Norge. Somrene preges av mer tørke enn vi opplever i Norge, særlig i juli og august. Ellers er året regnfullt, ikke minst i perioden oktober-mars. Vintrene er milde med relativt mye nedbør. Middel årsnedbør er 1 200 mm ved Vancouver lufthavn, men topografien gir store forskjeller i nedbørmengde i storbyområdet. Temperaturene spenner i gjennomsnitt fra 22°C dagtemperatur i juli-august (inntil 30°C) til 6,1°C dagtemperatur i desember-januar. Det hender at snøen legger seg i byen, men et vanlig år er det kun elleve dager med snøfall, og gjennomsnittsåret har 48,2 cm samlet snøfall. Vintrene er milde sammenliknet med Canada forøvrig, det er frost i 46 dager per år men bare 4-5 dager med frost hele døgnet. Historie. Arkeologiske utgravninger tyder på at det kan ha bodd mennesker på Burrardhalvøya i 8-10 000 år. Ulike stammer av Coast Salish-kulturen bodde i området i historisk tid, med landsbyer både ved munningen av Fraser-elva og i dagens Stanley Park. Spanjolen José María Narváez var den første européeren her i 1791, og målet med de tidlige utforskningene var å finne en mulig sjøvei gjennom det nordamerikanske kontinentet. Utforskningen som skulle få størst økonomisk betydning kom med North West Companys handelsmann Simon Fraser, som kom fra øst og reiste nedover vassdraget til sjøen i 1808. Stor tilflytting ble det ikke før Fraser-gullrushet i 1858, da omlag 25 000 menn slo seg ned i Fraser-vassdraget og grunnla handelsposten New Westminster, som også i dag er en selvstendig forstadskommune i storbyområdet. Selve Vancouver fikk sin første bebyggelse først i 1862, og fikk ikke byrettigheter før 1886, som en av de yngste storbyene i Canada. Sagbruksanlegget "Hastings Mill" i Gastown-strøket ble en hjørnesteinsbedrift i en by som var helt dominert av tømmerhandel og treforedling. Med Canadian Pacific Railway (CPR) ble 1880-årene gjennombruddet for havnebyen Vancouver. Byen ble transitthavn for øst-vestlig handel ikke bare i Canada, men også mellom Asia og Europa via Atlanterhavet. Anleggelsen av jernbane hadde vært et sentralt krav for borgerne i British Columbia, da de tok stilling for å gå med i Canada-konføderasjonen i 1871. Da jernbanen var sluttført til Stillehavskysten i 1886, falt det sammen med den formelle grunnleggelsen av Vancouver by som endestasjon for anlegget. Allerede etter to måneder brant hele byen ned, men ble raskt gjenoppbygget. Under Klondike-gullrushet i 1898 fungerte Vancouver som handelsstasjon for utrustning av de mange ekspedisjonene nordover. Handelsmannen Charles Woodward åpnet varehuset "Woodward's" i 1892 og fikk raskt konkurranse av "Spencer's" og "Hudson's Bay Company". Snart vokste befolkningen meget raskt, fra 1 000 i 1881 til drøye 20 000 i 1900 og hele 100 000 i 1911. Mange kinesiske og andre asiatiske arbeidere fikk arbeid med jernbaneutbyggingen, og de kummerlige forholdene deres kombinert med kulturforskjeller avfødte både politiske kriser og dannelsen av den rasistiske anti-innvandrings-organisasjonen Asiatic Exclusion League i 1907. 1900-tallet. Jernbaneselskapet var den store kilden til investeringskapital før og etter århundreskiftet, men med dominansen av store selskaper fulgte en radikalisering av arbeiderbevegelsen i byen. En storstreik i 1903 rettet seg mot anerkjennelse av retten til fagforeningsorganisering ved CPR, og harde arbeidskonflikter i hele provinsen førte i 1918 til Canadas første generalstreik. Sosial uro førte også til forbud mot kinesisk innvandring fra 1923. Under depresjonen i 1930-årene gikk én av ni canadiske familier på sosialhjelp, og i disse årene blusset det opp sterkere klassekamp og en ny streikebølge. I 1935 satte arbeidsløse i gang protestmarsjen "On-to-Ottawa Trek" for å protestere overfor de føderale myndighetene, men de ble stoppet underveis og internert i canadiske fengsler. Mange av dem ble senere frivillige i den spanske borgerkrigen. De store sosiale spenningene førte også til en tidlig oppblomstring av feminisme, avholdsbevegelse og ulike andre sosiale organisasjoner. Det var alkoholforbud fra 1914 til 1921, da provinsregjeringen etablerte vinmonopol som fortsatt har omsetningsmonopol i British Columbia. I mellomkrigstiden førte også asiatisk bruk og salg av opium til den første prosessen med forbud mot narkotika i Canada. I mellomkrigstiden opplevde Vancouver ikke bare sosial konflikt og krise, men også viktige vekstimpulser. Åpningen av Panamakanalen muliggjorde eksport av varer fra Midt-Canada til Europa via Vancouvers havn. Politiske prosesser som gjorde jernbanetransporten vestover mer lønnsomt skapte vekst for den canadiske korneksporten via byens havn. Det hjalp også å få etablert University of British Columbia i Point Grey i 1925, med blant annet ingeniørfag, selv om depresjonen på 30-tallet ga sterk nedgang i provinsens bevilgninger til lærestedet. Den 1. januar 1929 ble Vancouver slått sammen med nabokommunene Point Grey og South Vancouver, og befolkningen nådde 228.193 og skapte Canadas tredje største storbyområde. Kommunens åpne politikk overfor innvandrere på tvers av den nasjonale innvandringsstoppen skapte også kulturell og økonomisk vekst, men også betydelig kriminalitet. Et forsøk på å slå ned på kriminalitet etter lokalvalget i 1934 førte snarere til økt sosial spenning mellom hvite og asiatiske innvandrere. Under andre verdenskrig ble japanerne i området internert og fjernet fra vestkysten. I årene etter andre verdenskrig skjedde det en rask utbygging av byen, og flere store broprosjekter forbandt nå forstedene med Vancouver over den mektige Fraser-elva. Byen fikk egen TV-stasjon i 1953, og det ble reist universiteter i form av British Columbia Institute of Technology i 1960 og Simon Fraser University i 1965. Forøvrig ble miljøorganisasjonen Greenpeace stiftet i Vancouver i 1971. Byutviklingen skjøt ny fart foran Expo 86, da både Vancouver SkyTrain, den overbygde arenaen BC Place Stadium, Science World og Canada Place stod klart for verdensutstillingen. Samtidig har Vancouver utviklet store sosiale problemer de senere årene. Tildelingen av Vinter-OL 2010 har gitt byggearbeider som har gitt kjærkomne oppdrag til byens anleggsbransje under finanskrisen. Byplan og byutvikling. Med 5 335 innbyggere per km² er Vancouver et tettbebygd byområde. Havet i vest og North Shore Mountains i nord begrenser byens naturlige utbredelse, og flere mennesker bor urbant i sentrumsnære områder enn hva tilfellet er i mange andre nordamerikanske byer. På 1950-tallet oppmuntret byens planleggingsmyndigheter framveksten av høyhusbebyggelse og utvikling av forlatte industritomter, kompensert med prioritering av større park- og grøntområder. Midt på 1980-tallet ble "Coal Harbour" bygd ut til bolig- og forretningsområde, slik det også skjedde med forlatte havneområder i mange europeiske byer på denne tiden. I nyere tid har begrepet "ecodensity" vært i bruk om byutviklingen – hvor urban livskultur utvikles med de goder det har for kulturell livskvalitet og økologisk gunstig korttransport. Likefullt er bruken av kollektivtransport relativt liten og for forstadsboerne er bilen det dominerende fremkomstmiddelet. I sentrum har det vært eksperimentert med moderne og modernistisk arkitektur, bl.a rundt Vancouver Art Gallery, Harbour Centre, Vancouver Law Courts, Robson Square og Vancouver Library Square. I forrige århundre ble høyhus reist med "Carter-Cotton Building", deretter "Dominion Building " i 1907 (53 meter), "Sun Tower" i 1911 (82 meter), og ikke minst "Marine Building" i 1930 (98 meter). De to sistnevnte var i tur og orden høyeste profane bygning i det britiske imperiet utenom England, og Marine Building var tydelig inspirert av skyskraperbyggingen i New York. Det moderne, tidligere hovedkvarteret til kraftselskapet BC Hydro er i nyere tid omgjort til boligkomplekset "Electra". På Canada Place ligger det telt-formede utstillingsområdet "Vancouver Convention & Exhibition centre" nede ved sjøen, med moderne forretningslokaler og verdens første permanente IMAX-3D-kino. Utstillingssenteret ble bygget ferdig til verdensutstillingen Expo 86 som Vancouver var vertsby for, med hovedutstillingsområde på nordbredden av False Creek. To monumentale bygg som preger sentrumsbildet er rådhuset (1936) og Vancouver Hospital (1958). Høyest troner likevel "One Wall Centre" fra 2001 (150 meter), "Shaw Tower" fra 2004 (149 meter), og "Living Shangri-La" fra 2009 (201 meter). Transport og næringsliv. Vancouver har Canadas største havn og handler med 130 land verden over. Byen er transitthavn for de rike ressursene i det vestlige Canada og for varer som kommer med jernbane og motorveiforbindelsen vestfra. Havnevirksomheten er Canadas største med 50-60 millioner tonn hovedsakelig bulkgods per år, står for en omsetning på 22 mrd CA$, og bidrar med 10,5 mrd CA$ til BNP. Richmond internasjonale lufthavn er den viktigste flyplassen i det vestlige Canada. Sysselsatte bruker i meget høy grad bil til arbeidsstedet, få bruker kollektivtrafikk – i 2006 var fordelingen 745 000 versus 165 000 sysselsatte som brukte hhv bil og kollektivtrafikk til arbeid. Metrosystemet Vancouver SkyTrain er en tre-linjers svevebane, under betegnelsen Skytrain, med omlag 210.000 passasjerer daglig. Inntektsnivået i byen er trolig høyere enn i delstaten som helhet, med en median inntekt på 55 231 CA$ i 2005, mot 52 709 CA$ for delstaten som helhet, men det er særlig de barnløse familiene som har betydelig høyere inntekt enn delstatsnivået. Derimot er det en noe større andel i lavinntektsarbeid i Vancouver enn i delstaten ellers, om lag hver femte arbeidstaker er lavtlønnet i storbyområdet. I oppgangsåret 2006 var arbeidsløsheten relativt lav – 5,6% – og yrkesdeltakingen var 66,8%. Svært mange arbeider i tjenestenæringene, ialt arbeidet 837 245 mennesker (73%) i private tjenestenæringer og 161 295 (14%) i offentlig tjenesteyting, mens industrien og naturfaglig virksomhet bare sysselsatte 108 290 (11,4%), hvorav bare drøye 40 000arbeider i tradisjonell industri og kraftforsyning. Regner man sammen bygge og industrivirksomhet sysselsatte derimot disse bransjene hele 170 000 arbeidstakere. I Vancouver har en rekke store selskaper sitt hovedkontor. Viktige næringer er høyteknologi og telekommunikasjon, havnevirksomhet, kraftproduksjon, gruver og skogsindustri, filmproduksjon og fiske. Sammen med den amerikanske nabobyen Seattle utgjør Vancouver et økonomisk tygdepunkt på Stillehavskysten med betydelig intern handel, og stor eksport. I 2009 har British Columbia sterkere økonomisk vekst og bedre økonomi enn resten av Canada. I 2011 senkes provinsens selskapsskatt fra 16,5% til 10%, og kombinert med føderale skatter innebærer dette at selskapsskatten på overskudd blir 25% fra 2012. Provinsen har lovpålagt budsjettbalanse i de offentlige finansene, og har innført en karbonskatt på 10 CA$ per tonn og som øker til 30 CA$ per tonn i 2012. Målet er å redusere klimagassutslippene fra 2007-nivået med 33% innen 2020, og foruten karbonskatt er det også innført skatteletter for grønne investeringer. De største selskapene i byområdet er havneselskapet Port Metro Vancouver, energiselskapet Terasen, restaurantkjeden A&W Canada, HSBC Bank Canada, CTC Bank of Canada, EA Canada (endel av USA-registrerte Electronic Arts), IT-selskapet Sierra Systems, samt transportselskapet CHC Helicopter. Omlag 60% av Canadas gruveselskaper er lokalisert i British Columbia. Selskapet Ballard Power Systems utvikler og produserer brenselceller, og det er også mange nye selskaper innen trådløs teknologi og tjenester. Et interkommunalt selskap, Metro Vancouver, har ansvar for vannforsyning, avfall, resirkulering og andre fellestjenester for alle kommunene i storbyregionen, og er en stor arbeidsgiver i området. Bruken av offentlig-privat samarbeid er utbredt. Det attraktive klimaet og fjordlandskapet, kombinert med store natur- og fjellområder like ved byen, gjør den attraktiv for turisme og cruisevirksomhet. Vancouver var i 1986 vert for verdensutstillingen "Expo 86". I februar 2010 er Vancouver vertstby for Vinter-OL. Befolkning og språk. Vancouvers storbyområde utgjør med 2,1 millioner innbyggere drøyt halvparten av British Columbia's befolkning på 4,1 millioner. Storbyens befolkning er litt yngre enn provinsens, og dette skyldes at det særlig er flere studenter og småbarnsforeldre i storbyområdet enn utenfor. Det er rimelig å anta posisjonen som studie- og høyteknologiby som en forklaring på dette. Engelsk er det største morsmålet med 1,19 mill brukere i 2006, mens 880 440 innbyggere hadde morsmål, og 27 000 hadde enten fransk eller fransk og engelsk som morsmål. Om lag 275 000 innbyggere behersket ikke engelsk i 2006, og av de ikke-engelskspråklige familiene snakket svært få noe engelsk hjemme. Svært mange av byens voksne befolkning – hele 47,2% – er første generasjons innvandrere. Av innvandrerbefolkningen på 831 265 personer hadde 388 740 kommet allerede før 1991, mens 151 690 hadde ankommet mellom 2000 og 2006. Nesten hele innvandringen til British Columbia tas opp av storbyområdet Vancouver. Svært mange av innvandrerne er canadiske statsborgere, i 200 var ialt 238 145 ikke-canadiske borgere. I Vancouver er det relativt sett langt færre av opprinnelig indiansk avstamning,enn i delstaten som helhet. Av innvandrerbefolkningen er kinesiske innvandrere den største gruppen med 381 537, eller nesten halvparten av alle innvandrere. Det var spesielt populært blant velstående Hongkong-kinesere å få statsborgerskap i Canada i forbindelse med Kinas overtakelse av den tidligere britiske kolonien i 2007. Gruppen av sør- og sørøstasiatere utgjorde 240 640, og ialt var bare om lag 46 300 eller 5,3% ikke-asiatiske innvandrere av innvandrerbefolkningen på 875 300 mennesker. Det er store grupper av filippinere, japanere, koreanere og andre asiatiske innvandrermiljøer. Kultur og utdanning. Vancouver kalles ofte "Hollowood North" og har en stor filmindustri. Mange kanadiske og amerikanske tv-serier produseres her, eksempelvis The L Word. På grunn av canadiske skatteregler, er det billigere å produsere filmer der enn i Hollywood. Filmer som X-men, X-men 2 og X-men 3, og TV-seriene The X-Files, Stargate SG-1 og Stargate Atlantis, og mange andre er skapt i Vancouver. Byen har tre universiteter – British Columbia Institute of Technology, University of British Columbia og Simon Fraser University. I 2006 hadde om lag 432 000 innbyggere universitetsutdanning, og dette utgjorde 2/3 av hele den høyt utdannede befolkningen i British Columbia. Av befolkningen 24-34 år hadde mer enn en tredjedel universitetsutdanning, og 183 408 eller 63,5% av alle i denne aldersgruppen hadde utdanning på høyskolenivå (college) eller høyere. Totalt hadde om lag 300 000 av byens befolkning tatt sin høyere utdanning utenfor Canada. Multirolleradio. Multirolleradio (MRR) er et militært VHF-mobilradiosystem for taktisk samband. Systemet er beregnet på tale- og dataoverføring i frekvensbåndet 30-88 MHz. MRR kan sende tale, data og tekstmeldinger med høy sikkerhet. Sikkerheten oppnåes ved kryptering, frekvenshopping og spredt spektrum modulering. MRR blir også brukt som relé. Systemet er utviklet ved Forsvarets forskningsinstitutt for det norske forsvaret og Nato for operativ bruk i felt. MRR-systemet ble utviklet på 1990-tallet, med første prototyp i 1993. Systemet produseres og videreutvikles av Kongsberg Gruppen. I Norge er 7000 MRR-radiosett til bruk i alle forsvarsgrener under anskaffelse, og innfasingen av systemet begynte i 1999. Kongsberg Gruppen produserer nå ca. 1600 enheter i året. Kontrakt for leveranse av systemet er også inngått for levering til Ungarn. De eksisterende bærbare radioene i MRR-systemet er relativt store og tunge (12 kg. med batteri), og bæres i ryggpakning. MRR-systemet skal derfor kompletteres med et MRR-kompatibelt håndholdt radiosett, primært beregnet for kortholds direktesamband mellom radioer uten å gå via basestasjon. Lett feltradio (LFR). Kongsberg Gruppen markedsfører de håndholdte MRR-radiosettene under typebetegnelsen MH 300, men den kalles i forsvarssammenheng gjerne Lett Feltradio (LFR) (900g, 195x78x42mm. og 50 cm. lang antenne). Den fungerer omtrent som MRR (bærbar) eller MBU (kjøretøymontert) med tanke på teknologi. Den har dog begrensede muligheter for høy sendereffekt og vil dermed ikke nå like langt. Schutzstaffel. Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS- eller 14px (runer), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler på 1920-tallet. Organisasjonen utviklet seg etterhvert til en del av Det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (politisk overvåkingsorgan). SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS var også skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen. I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering. De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling. Forløper. Forgjengeren til SS ble etablert i 1923 som en avdeling innen SA. De skulle ha ansvaret for å beskytte framtredende medlemmer av NSDAP på partimøter og under demonstrasjoner. Den øverste avdelingen ble ledet av Emil Maurice og bestod av 8 mann. Etter det mislykkede Ølkjellerkuppet i München i 1923 ble denne livvaktavdelingen og Sturmabteilung (SA) lagt ned for en periode. De ble gjenopprettet på nytt i 1925. Livvaktavdelingen fikk navnet Stosstrupp Adolf Hitler og de hadde som oppgave å beskytte Hitler på partimøter. Samme året ble Stosstrupp Adolf Hitler etablert på nasjonalt nivå i Tyskland. Nå fikk organisasjonen navnet Schutzstaffel. Nå skulle de beskytte framtredende medlemmer av NSDAP over hele Tyskland. Hitler var selv medlem nr. 1, mens hans livvakt Emil Maurice var medlem nr. 2. Reorganisering under Himmler. Fra 1925 til 1929 var SS bare en bataljon innen Sturmabteilung. De bestod av ca. 280 mann, men gjorde seg lite bemerket og var mest kjent som annonseselgere for "Völkischer Beobachter". 6. januar utnevnte Hitler Heinrich Himmler til leder av SS som ledd i en omfattende omorganisering. Disiplinen og den ideologiske forankringen ble styrket, og militær struktur og eksersis ble viktigere aktiviteter. I 1931 ble den rasemessige forankringen sterke, da Himmler instruerte staben å vektlegge å ta opp medlemmer med såkalte ariske trekk, eller nordiske som de foretrakk å kalle det. Som et hjelpemiddel til denne utvelgelsen ble det utarbeidet et eget rasegraderingssystem. Dette inneholdt medisinske undersøkelser, detaljerte slektstavler og kriterier som langt hode, smalt ansikt, blå øyne og blondt hår. De som ble tatt ut, ble opplært til å se på seg selv som en elite, lederne på til dels lave nivå fikk biler med sjåfører til disposisjon, og firmaet Hugo Boss designet og leverte elegante uniformer med hovedbestanddeler sort og sølv. Det ble forventet at SS-mennene skaffet mange etterkommere, men dette var det smått med: I 1939 var 61% av SS-mennene ungkarer, og de gifte medlemmene hadde i snitt bare 1,1 barn. Innen slutten av 1933 hadde antallet medlemmer innen SS steget til 209 000 mann. SS sitt motto var «min ære er troskap». Rangeringssystemet i SS var basert på det systemet som SA hadde. Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich konsoliderte makten i SS. Heydrich fikk i oppgave å bygge ut en etterretningstjeneste innen SS som fikk navnet "Sicherheitsdienst". Ved begynnelsen av Den andre verdenskrig hadde antallet medlemmer i SS steget til 250 000 mann. SS tok også kommandoen over Gestapo i 1934. Samme året fikk SS ansvaret for å drive alle konsentrasjonsleirene. Under krigen. I 1944 hadde SS utviklet seg til en stor organisasjon som hadde blitt en stat innen staten. De mektigste mennene innen SS var SS- og politilederne. De ble delt inn i tre nivå – vanlig, høyere og overordnet. De overordnede fikk tittelen SS Gruppenführer. De var direkte underlagt Heinrich Himmler når det gjaldt ansvar. Hovedkvarterer. I 1944 bestod SS av 12 hovedkontorer. Det ordinære SS. Med det ordinære SS menes den organisasjonen som ble drevet på 1920- og 1930-tallet. Allgemeine SS. Allgemeine-SS («det allmenne SS» eller «det vanlige SS») utgjorde hovedtyngden av SS' medlemsmasse. Dette var deltidsmedlemmer av SS som dannet avdelinger over hele Tyskland. Disse avdelingene var delt inn i Standarten, som igjen var delt inn i Abschnitt og Uberabscnitt. Det vanlige SS ble sett på som reservestyrker, og mange av medlemmene tjenestegjorde i andre våpengrener. Mange gjorde også tjeneste som vakter i konsentrasjonsleire. Soldater i Waffen-SS ble ofte plassert i Allgemeine SS etter å ha gjort fronttjeneste i en periode, slik at de kunne gjenvinne kreftene. SS-kavaleriet. SS kavalerikorpset bestod av Reiterstandarter og Reiterabschnitt. Rytterkorpset ble dannet for å trekke til seg medlemmer av den tyske overklassen. På 1930-tallet ble dette rytterkorpset starten på en militær organisasjon innen SS. Rytterkorpset var forgjengeren til Waffen-SS. I 1941 var rytterkorpset bare en liten sosial klubb innen SS. De aller fleste medlemmene hadde søkt seg over til Waffen-SS. Germanske-SS. Germanske-SS drev virksomhet i erobrede land og territorier, og var en organisasjon som besto av ikke-tyske medlemmer som drev virksomheten på deltid. De drev med lokal sikkerhet og nasjonalsosialistisk indoktrinering. Danmark og Belgia var de største medlemslandene innen Germanske-SS, men det fantes også avdeling i Norge (Germanske-SS Norge). Medlemmer av Germanske-SS hadde egne modifiserte SS-titler og symboler. Alle avdelingene i Germanske-SS ble administrert fra hovedkontoret til SS i Tyskland. Waffen-SS. Waffen-SS var den stridende delen av SS. Avdelingen ble betraktet som en del av Wehrmacht, men stod utenfor de vanlige kommandolinjer. Waffen-SS hadde også mange avdelinger som bestod av utlendinger. I utgangspunktet var det kun germanere (herunder skandinaver og nederlendere) som ble akseptert, men etterhvert begynte man også å opprette avdelinger bestående av ikke-germanere. Konsentrasjonsleirtjenesten. Fra 1934 var det SS som fikk i oppdrag å drive de tyske konsentrasjonsleirene. Denne delen av SS ble kalt Totenkopfverbände. Det var Theodor Eicke som startet denne organisasjonen. Totenkopfverbände var delt inn i flere regimenter. Hvert regiment tjenestegjorde ved hver sin konsentrasjonsleir. Den største leiren var Dachau. I 1938 ble også Totenkopfverbande en stridende enhet innen Waffen-SS. I 1939 vokste Totenkopfverbände sterkt. De utviklet organisasjonen i tre ulike grener for å betjene de ulike typene konsentrasjonsleire. I 1944 eksisterte det tre divisjoner i Totenkopfverbände. Dette var den delen som drev konsentrasjonsleirene i Tyskland, arbeidsleirene i okkuperte land og utryddelsesleirene i Polen. I 1942 ble det av administrative grunner slik at medlemmer av Totenkopfverbande også ble medlemmer av Waffen-SS. I tillegg ble konsentrasjonsleirene plassert administrativt under "Avdelingen for forvaltning og økonomi (WVHA)". I 1944 ble konsentrasjonsleirene en integrert del av Waffen SS og administrert av WVHA. Dette ble gjort for å kunne rullere på mannskapene pga. mannskapsmangel. Sårede SS-soldater kunne tjenestegjøre i konsentrasjonsleirene i en periode før de kom til hektene igjen. Denne ordningen førte til at mange innen SS fikk kjennskap til og deltok i grusomhetene i leirene. Einsatzgruppen. Einsatzgruppen ble dannet på initiativ av Sicherheitsdienst og RSHA. De første gruppene ble satt inn under erobringen av Østerrike og Tsjekkoslovakia. Hensikten med Einsatzgruppen var at de skulle ta seg inn i okkuperte områder, sikre viktige dokumenter og eliminere eventuelle problematiske personer. I disse to landene var oppgavene til Einsatzgruppen å bemanne administrasjonen med nasjonalsosialister og etablere lokale konsentrasjonsleire. I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert. Under angrepet på Polen i 1939 var Einsatzgruppens oppgave å drepe medlemmer av den polske overklassen, slik at de ikke kunne danne en motstandsbevegelse mot tyskerne. I 1941 ble Einsatzgruppen sendt til Russland for å utrydde jøder, sigøynere og kommunistledere. Einsatzgruppen fikk sine ordrer fra SS' øverste ledelse og ble ledet av folk fra Sicherheitsdienst og Gestapo. SS bemannet Einsatzgruppen med medlemmer fra Sicherheitsdienst, Gestapo, Waffen-SS, ordenspolitiet, fra politibataljoner og enheter innen den tyske hær. Einsatzgruppen rekrutterte også folk fra lokalbefolkningen når det trengtes. Det var SS og politiledere som hadde det øverste ansvaret for Einsatzgruppen i de områdene de opererte i. De fleste ble etter krigen dømt for krigsforbrytelser, eller begikk selvmord. Ordenspolitiet. I 1936 absorberte SS det vanlige tyske politiet inn i sine rekker og dannet Ordnungspolizei. SS-Oberstgruppenführer Kurt Daluege ble leder for ordenspolitiet, mens Heinrich Himmler ble øverste leder for hele det tyske politiet. Ordenspolitiet hadde egne grader og titler. Ordenspoltiet hadde også en avdeling som var stridende og som var en egen avdeling innen Waffen-SS. Det fantes også egne politiregimenter som utførte sikkerhetsoppdrag under ledelse av RSHA. Etter krigen. Skutt Waffen-SS-soldat i Nord-Frankrike 1944 Like etter at Adolf Hitler begikk selvmord og Karl Dönitz overgav Det tredje riket til de allierte, ble SS nedlagt. Like før Hitlers død hadde SS ingen ledere. Hitler hadde beskyldt Himmler og hans menn for å være forrædere fordi han trodde de førte forhandlinger med de allierte. I de siste månedene av 1945 opplevde SS store massedeserteringer fra folkene som bemannet konsentrasjonsleirene og etterretningsorganisasjonene. De så at nederlaget var nær og tok ikke sjansen på å bli stilt for retten som krigsforbrytere. En del prominente SS-medlemmer reiste til Argentina i Sør-Amerika. Der etablerte de ODESSA, en organisasjon som skulle hjelpe tidligere medlemmer av SS og NSDAP med å flykte til utlandet. Organisasjonen hadde hovedkvarter i Buenos Aires med forbindelseslinjer til Tyskland, Sveits og Italia. De hjalp Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke og mange andre krigsforbrytere med å flykte til Sør-Amerika. 30. september 1946 ble hele SS erklært som en kriminell krigsforbryterorganisasjon under krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Denne påstanden ble underbygget med SS' systematiske drap av jøder, brutal administrasjon av okkuperte områder, ledelse av slavearbeidsprogrammet, og mishandling og drap på krigsfanger. Alle medlemmer av SS ble mistenkt for å være krigsforbrytere og skulle dermed anklages og rettsforfølges. 50 000 av ialt 1 million SS-medlemmer ble dømt for krigsforbrytelser. Konsilet i Nikea. Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea (også kalt Nikæa, i dag Iznik), i Bithynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet. Konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin. Han hadde selv begynt å gå over til kristendommen; akkurat hvor langt den prosessen hadde kommet er gjenstand for debatt. Konsilet ble innledet 20. mai 325, og avsluttet 25. juli. Den siste dagen ble 20-årsjubileet for keiserens innsettelse feiret. Diskusjonstemaer. Hovedtemaet for konsilet var arianismen. Tidligere lokale konsiler hadde også diskutert heresier, men konsilet i Nikea markerer noe nytt; tidligere hadde man bare vedtatt defensive tiltak, mens det nå kom frem en mye mer offensiv holdning. Man gikk også mye mer i detalj i teologiske spørsmål enn tidligere. I tillegg diskuterte man praktiske spørsmål omkring feiringen av påske, forholdet til frafalne kristne, gyldigheten av dåp foretatt av kjettere og andre temaer. Konsilet diskuterte ikke sammensetningen av den Bibelske kanon. Arianismen. Fedrene startet med innledende diskusjoner arianismen, og Arius selv var en av de ledende i dette. Da Konstantin ankom noen dager senere begynte den første egentlige sesjon. Han ga noen grunnleggende instruksjoner, og overlot deretter formuleringen av prosedyrer til en komite han selv utpekte. Arbeidsmåten man valgte fungerte, og etter å ha vært samlet i en måned vedtok fedrene 19. juni den nikenske trosbekjennelse. Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var å vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne. I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende')1. Eusebius av Cæsarea, allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk på keiseren; senere skulle keiseren stå klart på de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert å posisjonere seg som megler mellom fløyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham så høyt og helt til sin død holdt sin beskyttende hånd over ham. Det var også Eusebius som døpte keiseren på dødsleiet. Eusebius presenterte en trosbekjennelse for konsilfedrene. Han forteller i sin kirkehistorie at han måtte avgi en trosbekjennelse før konsilet startet, på grunn av sin tilknytning til arianerne, og at denne utgjorde kjernen i det han la frem senere. Det er mye som tyder på at dette ikke stemmer, og at det som ble lagt frem under sesjonen, var en annens verk. Keiseren sluttet seg til forslaget som var lagt frem, og dette ble vedtatt. Det var på dette tidspunkt klart at de ortodokse utgjorde et flertall, og de kunne ha lagt frem et mer radikalt forslag. I stedet nøyet de seg med å legge til noen ekstra klausuler og forklaringer. Avslutningen på debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelse ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen «av samme vesen som Faderen» i beskrivelsen av Jesus Kristus. Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. Også formuleringen «født, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegår arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet. Arius og flere av hans støttespillere, deriblant Eusebius av Nikomedia, ble ekskommunisert. Eusebius av Cæsarea sluttet seg til vedtaket, og unngikk dermed ekskommunikasjon og eksil. Feiringen av påske. Det var oppstått en forskjell mellom provinsene i utregningen av når påske skulle feires. I Syria, Cilicia og Mesopotamia brukte man den jødiske modellen, der påsken kommer den fjortende dag i måneden nisan. I Alexandria og Roma valgte man i stedet å regne den ut fra vårjevndøgn. Det ble enighet om at man ikke skulle bruke den jødiske kalenderen siden denne var bevegelig. Et jødisk råd fastsatte hvor mange skuddager som måtte settes inn, og det ville derfor for kristne uten innflytelse i spørsmålet være vilkårlig til hvilket tidspunkt påsken ble fastsatt. Men de vedtok heller ikke at den alexandrinske regnemåten var den eneste korrekte. Biskopen av Alexandria fikk privilegiet å regne ut når påsken skulle falle hvert år, og så annonsere dette til de andre. Man vedtok altså bare en prinsipiell metode, og ikke en konkret utregningsmodell. Senere skulle dette føre til at det igjen oppsto uenighet, slik at det i dag er forskjell mellom Den ortodokse kirkes og Den katolske kirkes datoer for påsken (de protestantiske kirker beholdt etter reformasjonen den romerske utregningsmodellen. Det melitianske skisma. Det melitianske skisma, som har navn etter biskop Meletius av Lykopolis (i Egypt) hadde oppstått da biskop Peter av Alexandria hadde fastlagt ordninger for gjenopptagelse av dem som hadde falt fra den kristne tro under Diokletians forfølgelse. Meletius mente at reglene ikke var strenge nok, og dannet en bevegelse som brukte en strengere ordning. Da han ordinerte prester uten tillatelse ble han ekskommunisert. Etter en ny forfølgelse, i hvilken Peter av Alexandria led martyrdøden og Melitius ble sendt som straffange til en romersk gruve, grunnla han en skismatisk kirke. Vedtaket fra Nikea var svært mildt. Melitius ble ikke avsatt, men bare suspendert. Han kunne dermed fortsatt tituleres som biskop, men hadde ikke noe bispedømme. De melitianske prestene ble tatt inn i kirken, og underlagt Alexander av Alexandria. Biskopene fikk, dersom de var gyldig utnevnt, overtagelsesrett i de bispedømmene de holdt til i. Dette ble en kortvarig løsning. Bare tre år senere, da Athanasius av Alexandria hadde blitt biskop i Alexandria, oppfordret Eusebius av Nikomedia melitianerne til igjen å stifte en egen kirke. Dette gjorde de, og det ser ut til at de overlevde som et lite samfunn inntil det 8. århundre. Disiplinære kanoner. 2. Minimumstid for katekumenatet (tid for forberedelse til dåp) 3. Forbud mot at klerikere tok kvinner inn i sine hus dersom dette kunne kaste mistanke om umoral på dem 4. Biskoper må ordineres i nærvær av minst tre biskoper, og bekreftes av metropolitanen 5. To provinsielle synoder skulle holdes årlig 6. Alexandria og Roma fikk forrang foran andre bispedømmer 7. Bispedømmet Jerusalem ble innrømmet spesielle æresrettigheter 8. Bestemmelse for å nå enighet med novatianerne 9.-14. Bestemmelser for mild prosedyre overfor dem som hadde falt fra under Licinus' forfølgelse 15.-16. Forbud mot fjerning av prester fra deres embeder 17. Forbud mot åger blant kleresiet 18. Biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden 19. Dåp foretatt av kjettere erklært ugyldig 20. Bestemmelse omkring liturgisk bønn ved pinse Representantene. Det var tidligere blitt avholdt lokale konsiler, men dette var første gang biskoper fra hele kirken skulle samles. Dette var mulig dels fordi kristendommen var blitt tillatt i Romerriket, og dels fordi keiseren stilte postvesen og transportmidler til disposisjon. For ham dreide konsilet seg ikke bare om kirkens fremtid, men også om Romerrikets. En enhetlig religion ville være en stor fordel. Biskoper fra alle provinser ble innkalt. I tillegg kom minst "en" biskop fra et område utenfor Romerriket: Stratofilus av Pitiunt i Egrisi (i den vestlige delen av dagens Georgia). Antallet deltagere er noe uklart. Sokrates Scolasticus telte 318, mens Eusebius av Cæsarea telte 250. De østlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye større i øst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere å reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria, Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem, samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av Cæsarea. De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra øst eller vest, reiste alene, så Eusebius forteller at det var utallige prester, diakoner og akolytter tilstede. Særlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius, en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg å være en av de fremste motstanderne av arianismen, og skulle senere stå sentralt i striden med dem. Kritikk mot konsilet. De fleste større protestantiske kirker tillegger konsilet en viss autoritet. Riktignok er "sola Scriptura" ("Skriften alene") et viktig prinsipp i den lutherske tro, men de oldkirkelige tolkninger regnes for å være korrekte i mange tilfeller, og man bruker gjerne den nikenske trosbekjennelse i liturgien. En del reformerte kirkesamfunn avviser enhver autoritet. Dette er dels begrunnet med at Konstantin hadde en så fremtredende rolle og at konsilet derfor skal ha dreid seg mer om maktspill enn om kirkelige spørsmål, og dels med en fullstendig avvisning av all autoritet utenom Bibelen (inkludert kirkelige tolkninger av Bibelen). Noter. Nikea 1 Jarocin. Jarocin (tysk "Jarotschin") er en by i det sentrale Polen, i det storpolske voivodskap, med 25 800 innbyggere (2006). Byen tilhørte Preussen og Tyskland det meste av tiden mellom 1793 og 1945, og lå i den prøyssiske provinsen Posen. Jarocinfestivalen. Byen ble kjent på 1980-tallet takket være Jarocinfestivalen, en av de første rock- og punkmusikkfestivalene i Østblokklandene. Elisabeth Schwarzkopf. Dame Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (født 9. desember 1915 i Jarotschin, Preussen, død 3. august 2006 i Schruns, Østerrike) var en tysk operasangerinne, og en av etterkrigstidens mest fremtredende sopraner. Hun er særlig kjent som Mozart- og Strauss-tolker. Gjennom sitt ekteskap med den fremtredende britiske klassiske musikkprodusenten og senere direktøren for Royal Opera House Covent Garden i London Walter Legge, ble hun i 1953 britisk statsborger. I 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II. Oppvekst. Hun ble født Olga Maria Elisabeth Frederike Schwarzkopf i Jarotschin i den prøyssiske provinsen Posen i det nåværende Polen, og viste interesse for musikk allerede i meget ung alder. Hun sang sin første operarolle i 1928, som Evrydike i en skoleoppsetning av "Orfevs og Evrydike" i Magdeburg. I 1934 begynte Schwarzkopf å studere ved Berlins musikkhøyskole, først som mezzosopran, senere som koloratur-sopran. Hun gjorde sin profesjonelle debut ved Staatsoper Berlin den 15. april 1938 som andre blomsterpike i annen akt av Richard Wagners "Parsifal". Hun sang i Berlin i fire år, og ble bl.a. medlem av nazipartiet, en kontroversiell beslutning som førte til at hun lenge ble boikottet i USA etter krigen. Karrière. Hun forlot Berlin i 1946 og sluttet seg til Theater an der Wien i Østerrike, hvor hennes roller inkluderte Mimi i "La bohème" og Violetta i "La traviata". Da Wiens statsopera dro på turné fra 1947 til 1948 sluttet Schwarzkopf seg til dem og fikk muligheten til å besøke en rekke av Europas ledende operahus. Med wienerne opptrådte hun på Londons Royal Opera House i Covent Garden den 16. september 1947 som Donna Elvira (Don Giovanni) og på La Scala i Milano den 28. desember 1948 som marsjallinnen (Der Rosenkavalier). Hun sang senere Pamina i Mozarts "Tryllefløyten" på Royal Opera House den 16. januar 1948, deretter sang hun den 29. juni i Beethovens "Missa Solemnis (Beethoven)" i La Scala-operaen. Den 11. september 1951 opptrådte hun som Anne Trulove i verdenspremièren på Igor Stravinskijs "The Rake's Progress". I mars 1946 ble Schwarzkopf invitert til å prøvesynge for den klassiske musikkprodusenten Walter Legge. Hun sang Hugo Wolfs lied "Wer rief dich denn?" og Legge ga henne en eksklusiv kontrakt med EMI. De innledet et nært samarbeide og Legge ble Scharzkopfs manager. De giftet seg den 19. oktober 1953. På 1960-tallet konsentrerte Schwarzkopf seg nesten utelukkende om fem operaroller: Donna Elvira, grevinne Almaviva (Figaros bryllup), Fiordiligi (Così fan tutte), grevinne Madeleine (Capriccio (opera)), og, kanskje hennes mest mest berømte rolle, marsjallinnen i "Der Rosenkavalier". Hun debuterte i Metropolitan Opera i New York den 13. oktober 1964 i denne rollen. Scharzkopfs siste operaopptreden var som marsjallinnen den 31. desember 1971 i Brussel. I de følgende årene arbeidet hun utelukkende med liedersang. Den 17. mars 1979 fikk Legge et hjerteattakk. Han tok ikke hensyn til legens råd om hvile og var til stede på Schwarzkopfs siste forestilling den 19. i Zürich. Legge døde tre dager senere. Schwarzkopf ble beundret for sitt vakre ytre såvel som sin stemme, men ble kritisert for sitt stadig mer kokette skuespill og kunstlete sang. Etter at hun pensjonerte seg, gav Schwarzkopf undervisning og mesterklasser. Hun bodde i Zürich. Hun ble æresmedlem ved Wiener Staatsoper i 1990, ble utnevnt til professor av Württemberg i 1990 og mottok medaljen "Litteris et Artibus" av Sveriges kong Carl Gustaf. Hun har også mottatt ordenen Pour le Mérite, og i 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II av Storbritannia. Christa Ludwig. Christa Ludwig (født 16. mars 1928) er en fremtredende tysk mezzosopran, operasangerinne og liedertolker. Ludwig ble født i Berlin i en musikalsk familie; hennes far, Anton Ludwig, war en tenor og opera-administrator, hennes mor, mezzo-sopranen Eugenie Besalla-Ludwig, sang på Aachen-operaen under Herbert von Karajans tid som dirigent. Ludwigs første sanglærer var moren. Hun debuterte i 1946 som 18-åring som Orlovsky i "Die Fledermaus" ved operaen i Frankfurt am Main, hvor hun sang frem til 1952. Hun tilhørte Darmstadt Oper fra 1952 til 1954, sang deretter sesongen 1954-1955 ved Staatsoper Hannover. Hun sluttet seg til statsoperaen i Wien i 1955, hvor hun ble en av dens fremste sangerinner og ble utnevnt til "Kammersängerin". Hun opptrådte med Wienoperaen i mer enn tredve år. I 1954 debuterte hun også på Salzburg-festivalen som Cherubino og deltok der regelmessig frem til 1981. Hun debuterte på Bayreuth-festivalen som Brangäne i 1966. I USA debuterte Ludwig ved Lyric Opera of Chicago som Dorabella i 1959. Samme år debuterte hun på Metropolitan Opera som Cherubino, og gjorde opptredener der regelmessig frem til 1990. Hun opptrådte første gang på Royal Opera House i Covent Garden i 1969 som Amneris i "Aïda". Etterhvert som Ludwigs stemme modnet, utvidet hun sitt repertoar fra lyriske mezzo-roller til dramatiske roller. Hennes repertoar omfattet etterhvert Carmen, die Marschallin, Ulrica ("Un Ballo in Maschera"), Beethovens Leonore, Monteverdis Octavia, Dido i "Les Troyens", Kundry, Klytemnestra og samtidige roller av Einem og Orff. Hun gjorde kortvarige også sopranroller, med Verdias Lady Macbeth og Strauss' die Färberin. I tillegg til operarollene sang Ludwig også regelmessig lieder og var solist med flere orkestre. Hennes fremføringer av Schubert, Schumann, Brahms, Wolf, Mahler og Strauss er gjenstand for stor beundring. Hun sang også Bach og gjorde opptak med de fleste av hans store sangverker. Fra 1957 til 1970 var Ludwig gift med bassbarytonen Walter Berry; paret opptrådte sammen ofte. I 1972 giftet hun seg med den franske scenemanageren Jean-Emile Deiber. Mellom 1993 og 1994 ga Ludwig en serie av avskjedskonserter i mange byer, bl.a. på Metropolitan som Fricka i "Die Walküre. I 1994 publiserte Christa Ludwig sine memoirer, "...und ich wäre so gern Primadonna geworden". Kulturkampf. a> startet kulturkampen mot Den katolske kirke. Kulturkampen ble avblåst i 1878. "Kulturkampf" (Kulturkampen) er et begrep som er knyttet til de første årene etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871, da kansler Otto von Bismarck forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland. Kampen ble avblåst i 1878, uten at Bismarck hadde oppnådd alle sine mål. Tyskland var dominert av kongeriket Preussen, som var en overveiende protestantisk stat, men etter et århundre med ekspansjon, hadde landet også betydelige katolske minoriteter, bl.a. i Rhinland i vest og i de østlige provinsene med polske minoriteter. Det tyske riket hadde i stor grad utgått fra det nordtyske forbundet, men tilslutningen av de katolske, sørtyske statene i 1871, gjorde at Bismarck ble redd for den politiske stabiliteten i riket. Blant tiltakene for å redusere den katolske kirkens innflytelse var tillegget av §130a til Strafgesetzbuch i 1871, som truet prester som i embeds medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. Denne paragrafen ble kalt "Kanzelparagraph". I tillegg begynte staten å nøye overvåke utdannelsen av prestene, innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler og forlangte å bli underrettet om alle ansettelser av prester. I 1872 ble jesuittordenen forbudt (jesuittene var også forbudt i Norge frem til 1956). Samme forbud skulle også ramme en rekke andre katolske ordener, særlig dem som var engasjert i skoledrift. Deres medlemmer måtte forlate landet, og mange av ordnene flyttet inn til grensenære byer og landsbyer rett over grensen til provinsen Limburg i Nederland. Store konsekvenser hadde også den obligatoriske, sivile ekteskapsinngåelsen, innført 1875, som var et forsøk på å ta ekteskapet ut av kirkens hender. En annen av konsekvensene av kulturkampen var at tyske katolikker i de østlige provinsene begynte å anse seg som polakker. Befolkningen i disse områdene var i stor grad av blandet opprinnelse, men tyskerne var i hovedsak protestanter, og de som identifiserte seg som polakker var i hovedsak katolikker. Dessuten brøt Tyskland de diplomatiske forbindelser med Pavestolen i 1872. I en tale i riksdagen bekreftet Bismarck med utbruddet «Nach Canossa gehen wir nicht!» "(Vi går ikke til Canossa!)", sin intensjon om «ikke å vike en fotsbredd» i sin konflikt med den katolske kirke. Forsøket på å begrense katolikkenes politiske makt, representert gjennom det det katolske Sentrumspartiet, var ikke vellykket. Faktisk førte hardkjøret til at Sentrumspartiet fikk sterkt økt oppslutning ved riksdagsvalgene i 1874. Med tiden endret Bismarcks prioriteringer seg; det ble mer maktpåliggende for ham å hindre at sosialdemokratene fikk større innflytelse. Derfor mildnet Bismarck sine tiltak mot katolikkene, særlig etter at Leo XIII ble valgt til pave i 1878. Hos liberalere vakte "Kulturkampf" stor entusiasme, men av ideologiske grunner. Bismarcks egne motiver var mye mer pragmatiske. Etter 1878 sluttet Bismarck seg sammen med katolikkene i kampen mot sosialismen. Senere bruk av ordet "Kulturkampf". Inspirert av den opprinnelige kulturkampen har ordet kulturkamp senere blitt tatt i bruk i en rekke forskjellige sammenhenger i flere land. I USA er begrepet "Kulturkampf" blitt brukt av Pat Buchanan til å beskrive hva han så som en lignende konflikt som begynte på 1960-tallet og fortsatte til idag mellom religiøse sosialkonservative og sekulære sosialliberale. Begrepet brukes ofte av de konservative i USA. I norsk litteraturhistorie ble ordet kulturkamp brukt om en debatt på 1930-tallet (kulturkampen (litteraturhistorie)). I 2003 lanserte Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen begrepet «kulturkampen» som betegnelse på et oppgjør med den venstreorienterte «kultureliten» og det han betegnet som det statlige «formynderiet», som han så som resultat av årtier med «sosialistisk» (dvs. sosialdemokratisk) politikk. I følge Rasmussen var «kultureliten» uten kontakt med det danske folket. Inspirert av bruken av uttrykket i Danmark, brukte Asle Toje i 2009 begrepet kulturkamp som merkelapp på den økte opposisjonen mot kulturradikalismen i den norske samfunnsdebatten. Samtidig ble uttrykket kulturkamp brukt under den norske valgkampen i 2009 om en kamp mot det som Fremskrittspartiet står for, og spesielt en kamp for å hindre Fremskrittspartiet i å få innflytelse over kulturpolitikken. Tyskere. Tyskere (tysk "die Deutschen") er mennesker av "tysk opprinnelse", eller personer som assosierer seg med den tyske kulturen. Konseptet "tysk" har variert. Tradisjonelt ble alle tysktalende regnet som tyskere; dette var et langt mer distinkt konsept enn "Tyskland", tyskernes land. I noen grad ble "tysk" også brukt om personer fra det gamle tyske rike, det tysk-romerske rike. Dette omfattet en stor del av, men ikke hele, det tyske kulturområdet. I det 19. århundre, etter Napoleonskrigene og det tysk-romerske rikes fall, utviklet Østerrike og Preussen seg til de ledende to motstridende krefter innenfor Tyskland, som begge forsøkte å reetablere den delte tyske nasjonen. Preussen lyktes i dette, og klarte til og med å få med seg Bayern ved grunnleggelsen av Det tyske rike. Det multi-etniske Habsburgmonarkiet ble dermed effektivt utestengt fra forsøket på å skape en tysk nasjonalstat. Etter den tyske riksgrunnleggelse fikk "tysk" en ny betydning: Nemlig "rikstysk", borger av det tyske rike. Det er i denne sammenhengen "tysk" oftest brukes idag. I historisk kontekst er det også mulig å regne østerrikere og tyske sveitsere er "tyskere" i den tradisjonelle betydningen av ordet. Mozart var like mye tysk som han var østerriksk.Nederlenderne, som snakker et nedertysk språk (nederlandsk), regnes imidlertid vanligvis ikke lenger som tyskere. Siv Jensen. Siv Jensen (født 1. juni 1969 i Oslo) er en norsk politiker. Hun er leder og parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet, og har vært fast stortingsrepresentant siden 1997. Ved valget 2009 var hun statsministerkandidat for Fremskrittspartiet. Familie. Siv Jensen er datter av de selvstendig næringsdrivende Monica Kjelsberg (1939–) og Tore Jensen (1926–1989). Hun er oldebarn av kvinnesakskvinnen og Venstre-politikeren Betzy Kjelsberg. Utdanning og yrkeserfaring. Siv Jensen gikk på Marienlyst skole 1976–1985 og Oslo Handelsgymnasium 1985–1988. Hun ble diplomøkonom ved Norges Handelshøyskole i 1992. Dette var en to-årig deltidsutdanning som tidligere ble tilbudt ved Norges Handelshøyskoles kursvirksomhet (NHHK) i Oslo. I årene 1992–1994 arbeidet hun som salgskonsulent i Radio 1. Politisk arbeid. Jensen sier selv hennes politiske engasjement ble tent da hun, på Marienlyst Skole, hørte to medlemmer av Sosialistisk Ungdom snakke politikk. Hun var sterkt uenig, og meldte seg inn i Fremskrittspartiet i 1988. Jensen var vararepresentant for Fremskrittspartiet på Stortinget i perioden 1993–97. Fra 1997 har hun vært fast representant. Hun ble valgt til parlamentarisk leder 5. oktober 2005. Hun var i perioden 1998–2006 første nestformann i Fremskrittspartiet, og ble valgt til formann 6. mai 2006. Hun etterfulgte Carl I. Hagen. Jensen ble gjenvalgt som formann for to nye år på landsmøtet i mai 2008. Tittelen «formann» ble skiftet til «leder» på landsmøtet i 2009. Foran stortingsvalget 2009 fremstod Siv Jensen som en av tre mulige kandidater til rollen som påtroppende statsminister i Norge. Hun var bystyrerepresentant i Oslo fra 1995 til 1999 og organisatorisk nestformann i Oslo Fremskrittsparti 1995–96. Kommunistische Partei Deutschlands. Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti) var et politisk parti i Tyskland som eksisterte fra 1918 frem til det ble forbudt i 1933. I Vest-Tyskland etter krigen var partiet igjen lovlig men ble hindret i å slå seg sammen med Freunden der sozialistischen Einheit for å danne partiet Sozialistischen Volkspartei i 1948. KPD ble forbudt i Vest-Tyskland i 1956. I Øst-Tyskland ble det i 1946 slått sammen med det østtyske SPD for å danne det nye kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som eksisterte frem til 1989. Under Weimar-republikken. Under Karl Levis ledelse ble partiet for første gang et masseparti på 1920-tallet. Lederskapet var imidlertid ustabilt og Levi ble ekskludert fra Komintern. Flere lederskifter fulgte i første del av 20-tallet, inntil etter 1923, da Ernst Thälmann og en ledelse som var vennlig innstilt til stalinistene i Russland kom til makten. Disse mente at sosialdemokratene var en større trussel enn konservative og nasjonalsosialister og omtalte dem som «sosialfascister». Kommunistpartiet konsentrerte sine angrep mot SPD, på ordre fra Moskva, og håpet at nasjonalsosialistene skulle komme til makten. Denne holdningen førte blant annet til at medlemmer av NSDAP og KPD streiket sammen i 1932. KPD regnet med at en nasjonalsosialistisk regjering fort ville kollapse, noe som kunne bane vei for et sosialistisk diktatur. Kommunistpartiet fikk hele 100 mandater i Riksdagen i Weimarrepublikkens siste år. I presidentvalget i 1932 fikk Thälmann 13,2 %. Under nazi-regimet. a>. Thälmann var leder for partiet fra 1923 til nazstene forbød det i 1933. Kort etter at Hitler hadde kommet til makten, ble Riksdagen satt fyr på. Nasjonalsosialistene anklaget kommunistene for å stå bak, og brukte det som påskudd for å vedta lover som undertrykket andre politiske partier. Medlemmer av kommunistpartiet ble arrestert og fengslet; senere ble mange kommunister, bl.a. partilederen Thälmann, systematisk drept i konsentrasjonsleirer. KPD ble effektivt undertrykket av nazistene. Tusenvis av kommunister ble sperret inne i konsentrasjonsleirene. Av lederne var det Wilhelm Pieck og Walter Ulbricht som klarte å komme seg til eksil i Sovjetunionen. KPD opprettholdt en undergrunnsorganisasjon under hele nazi-epoken, men tapet av kjernemedlemmer svekket partiets infrastruktur. Utrenskningen i 1937. Et stort antall av ledende KPD-medlemmer ble ofre for Josef Stalins store utrenskning i 1937-38. Blant dem som ble arrestert og henrettet var Hugo Eberlein, Heinz Neumann, Hermann Remmele, Fritz Schulte og Herman Schubert. Andre, som Margarete Buber-Neumann, ble sendt til GULAG. Andre igjen, som Gustav von Wangenheim og Erich Mielke angav sine landsmenn til NKVD. Willi Münzenberg, KPDs sjef for propaganda ble myrdet under mystiske omstendigheter i Frankrike i 1940. NKVD antas å stå bak. Tryllefløyten. Tryllefløyten ("Die Zauberflöte") er en opera i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder (1751–1812). Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien den 30. september 1791. Operaen er et "Singspiel" som kombinerer resitativ med talt dialog mellom sangsekvensene. Den er dessuten på tysk, og var ment for et mer folkelig publikum enn de italienske operaene. Operaen er blant de mest spilte i verden, og er elsket for sin sjarmerende historie og sitt solide musikkhåndverk. Prins Tamino får i oppdrag av Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde trollmannen Sarastro. Med seg får han fuglefangeren Papageno. Etterhvert kommer det frem at det er Nattens dronning som er ond, og ikke Sarastro, og Tamino gjennomgår forskjellige prøver for å bli tatt opp i Sarastros hellige broderskap. Sarastros broderskap har tre templer – naturvitenskapens tempel (som representerer opplysningstiden), naturens tempel og tempelet til Isis og Osiris. Operaen følger Taminos innvielser i disse tre templene eller gradene i broderskapet. Til slutt overvinner Tamino Nattens dronning. Sarastro påminner Tamino om hans ed om å gjengjelde det onde med det gode. Tamino dreper derfor ikke dronningen, men sender henne i eksil i villmarken der hun ikke kan gjøre noen skade. Mozart var frimurer og operaen inneholder mange og sterke frimurersymboler. Schikaneder var Mozarts losjebroder, og den første som hadde rollen som Papageno. Det har blitt fremsatt hypoteser om at frimurerlosjene som Mozart tilhørte – "Zur Wohltätigkeit" («Veldelighet») og senere "Zur Neugekrönten Hoffnung" («det nye kronede håp») i Wien, var en del av Illuminatus-ordenen. Muligens var Tryllefløyten en satire, som gjennom et symbolsk handlingsforløp oppsummerte de bayerske myndighetenes (og derfor, indirekte, Den katolske kirkes) forfølgelser av Illuminatus-ordenen. Mozarts patronatsherre, utdanningsministeren Gottfried van Swieten, var medlem av Illuminati og Mozart selv var en venn av Illuminatis grunnlegger Adam Weishaupt. Nattens dronning kan tolkes som den katolske kirke, som oppfatter Illuminati som en fiende. «Sarastro» ønsker å avskaffe den statlige religion, men ikke kristendommen («drepe dronningen») – fordi Jesus var et av Illuminatis store forbilder. Istedet sendes Nattens dronning «i eksil» (religion skilles fra staten), for å tillate ytringsfrihet og naturvitenskapens tankefrihet, som var blant Illuminatus-ordenens formål. Første Akt. Overturen antyder tre kakk på døren før innvielsen av et nytt medlem av frimurerlosjen Første akt innledes med en ouverture. Den symboliserer blant annet at det kakkes tre ganger på en dør, og antyder åpningen av en innvielse i en frimurerlosje. Etter dette introduseres vi for Tamino, en hjelpsom prins som har forvillet seg i et fremmed land langt borte, og forfølges av en slange. Kvartetten synger «Hjelp! Hjelp!» "(Zu Hilfe! Zu Hilfe)". Under flukten besvimer Tamino av utmattelse, og tre kvinner, som er tjenere av Nattens Dronning, kommer til syne og dreper slangen. Alle tre blir forelsket i Tamino, og hver enkelt har planer om å være alene sammen med ham. Etter diskusjoner seg i mellom, beslutter de seg for at det beste vil være at de forlater åstedet. Når Tamino våkner opp fra besvimelsen, står Papageno foran ham. Hele Papagenos kropp er dekket av fjærdrakten til fugler. Papageno synger at hans jobb er å være en fuglefanger (arien: "Der Vogelfänger bin ich ja"), og at han lengter etter en kone. Papageno spøker med Tamino, men forteller også at han jobber som fuglefanger for tjenerne til Nattens dronning, som gir ham mat og drikke i betaling. Papageno skryter også av å ha berget livet til Tamino, ved å kvele slangen med sine hender. På dette tidspunktet dukker de tre kvinnene opp og straffer hans løgn ved å betale hans fugler med en stein stedetfor mat, vann istedenfor vin, og en hengelås omkring hans munn. De forteller også at de berget hans liv, noe Tamino er dypt takknemlig for, og viser prinsen en liten kopi av den unge jomfruen Pamina. Tamino blir umiddelbart forelsket i Pamina (arien Dies Bildnis ist bezaubernd schön). Nattens dronning kommer tilsyne og ber Tamino om hjelp til å frigjøre hennes datter Pamina, som blir holdt fanget av den onde trollmannen Sarastro, og lover at han skal gifte seg med Pamina som belønning (arien O zittre nicht, mein lieber Sohn). Kvinnene gir Tamino en tryllefløyte som kan endre menneskers følelser. De fjerner hengelåsen fra Papagenos munn og tildeler ham bjeller, som vil beskytte ham gjennom deres kiming. Under Taminos oppdrag slår Papageno følge, sammen med tre unge gutter. De unngår alle farer ved å ta i bruk sine magiske instrumenter (kvintetten: "Hm hm hm hm"). a> for en fremføring i 1815 Scene 2: Et rom i Sarastros palass Pamina blir dratt inn i et rom av Sarastros tjener Monostatos, en maurer som forsøker å voldta henne (trioen: "Du feines Täubchen, nun herein!"). Papageno, som er utsendt av Tamino for å finne Pamina, dukker opp i rommet. Både Monostatos og Papageno flykter fra åstedet, skremt av hverandres utseende. Papageno kommer likevel straks tilbake og forteller Pamina at hennes mor har sendt Tamino for å hjelpe henne. Pamina blir ekstatisk over å høre at Tamino er forelsket i henne, og gir også Papageno et håp om å finne sin lenge etterlengtede kjærlighet Papagena. Før de skiller lag, synger de sammen en ode til kjærligheten (duetten "Bei Männern welche Liebe fühlen"). Scene 3: Den hellige lunden og inngangsporten til templene De tre guttene leder prins Tamino videre. Når han nærmer seg templene, blir han nektet adgang til de to portene som representerer naturen og fornuften av usynlige stemmer som synger «Tre tilbake !» Når han deretter prøver seg på visdommens port, kommer det en prest tilsyne som gradvis overbeviser ham om at Sarastro egentlig er en person med gode karaktertrekk. Etter at presten har forlatt Tamino, benytter han tryllefløyten for å påkalle Pamina og Papageno gjennom fløytens toner. Tonene påkaller først en gruppe med dyr som er blitt tamme på magisk vis. Deretter påkaller de fløytene til Papageno. Ekstatisk over tanken på å møte Pamina, fortsetter han å blåse i sin tryllefløyte. Papageno og Pamino ankommer etter å ha hørt fløytens fjerne lyder. Deretter dukker Monostatos og hans slaver opp. Papageno benytter deretter de magiske bjeller, og får dem til å danse i en ufrivillig salighet. Papageno hører nå Sarastro og hans store tjenerstab nærme seg. Han blir skremt og spør Pamina hva de skal si. Hun svarer: «Sannheten! Sannheten! Selv om det er en forbrytelse!», og med hennes ord innledes en triumf-mars (koret: "Es lebe Sarastro") hvoretter Sarastro og hans følge ankommer. Sarastro foretar en rettshøring impromptu, og Pamina faller ned ved hans føtter og tilstår at hun prøvde å flykte fordi Monostatos prøvde å voldta henne. Sarastro hører vennlig på henne og forteller at han ikke kommer til å straffe henne, men heller ikke kan gi henne sin frihet. Monostatos dukker deretter opp med fangen Tamino. De to elskende ser hverandre for første gang og omfavner hverandre øyeblikkelig. Koret synger: «Hva er meningen med dette?», og de blir skilt fra hverandre. Monostatos prøver å legge skylden på Tamino. Sarastro tror likevel ikke på Monostatos' løgn, straffer ham for hans handling, og fører Tamino og Papageno inn i tempelet for rettferdighet. Andre akt. Scene 4: En hellig lund med palmer Rådet av prester, ledet av Sarastro, ankommer til lyden av en høytidelig marsj. De beslutter seg for at Tamino skal få sin elskede Pamina dersom han lykkes i å bestå de guddommelige prøvelsene. De ønsker ikke å sende Pamina tilbake til hennes mor, som allerede har infisert folket med overtro. Med sitt presteskap som ekko, synger deretter Sarastro en bønn til de egyptiske gudene Isis og Osiris, der han ber dem om å beskytte Tamino og Pamina, og å hente dem til deres guddommelige og himmelske boliger, dersom de skulle dø under prøvelsene. "(O Isis und Osiris)" Scene 5: Borggården til prøvelsenes tempel Tamino og Papageno føres inn i tempelet. Tamino blir advart mot at dette er hans siste mulighet til å vende tilbake, men han sier at han vil gjennomgå enhver prøvelse for å vinne sin Pamina. Papageno blir spurt om han også vil gjennomgå enhver prøvelse, men han svarer at han egentlig ikke ønsker visdom eller å kjempe for å oppnå den. Presten forteller Papageno at Sarastro kan ha beredt en kvinne for ham dersom han gjennomgår prøvelsene, og at hun heter Papagena. Papageno sier at han først vil se henne for å være sikker, men prestene sier at han må forbli taus. Papageno samtykker til slutt i å gjennomgå prøvelsene. Den første testen går ut på at Tamino og Papageno skal forbli tause mens de fristes av kvinner. De tre kvinnene ankommer, og prøver å friste dem til å snakke (kvintetten: "Wie, wie, wie") Tamino og Papageno forblir tause, selv om Tamino hele tiden må be Papageno om å være stille. Papageno konfronterer en av prestene med spørsmålet om hvorfor han må gjennomgå testene, dersom Sarastro allerede har en kvinne som ønsker å bli hans kone. Presten svarer at dette er den eneste måten å gjøre det på. Scene 6: En hage der Pamina sover Monostatos ankommer og stirrer på Pamina i vill begeistring og henførthet (arie: "Alles fühlt der Liebe Freuden"). Nattens dronning kommer til syne, og gir Pamina en daggert som hun skal bruke til å drepe Sarastro med (arien: Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen). Monostatos trekker seg tilbake og lytter på hendelsesforløpet. Han prøver også å tiltvinge seg Pamina's kjærlighet ved å bruke en hemmelighet, men blir forhindret av Sarastro, som lindrer Pamina's engstelser (arie: "In diesen heil'gen Hallen"). Scene 7: En hall i prøvelsenes tempel Tamino og Papageno må igjen gjennomgå taushetens prøvelse. Papageno kan ikke lenger holde munn, men Tamino forblir stødig, selv når Pamina snakker til ham. Ettersom Tamino nekter å svare, tror Pamina at han ikke lenger elsker henne (arie: "Ach, ich fühl's, es ist verschwunden"). (koret: "O Isis und Osiris") Sarastro skiller Pamina og Tamino fra hverandre. (Trio: Sarastro, Pamina, Tamino – "Soll ich dich, Teurer, nicht mehr sehn?") Papageno ønsker også å ha sin kone, og synger om dette samtidig som han kimer med sine magiske klokker. (Arie, Papageno: "Ein Mädchen oder Weibchen"). Ved den første prøvelsen hadde en gammel kvinne kommet til syne foran ham og erklært at hun var hans brud. Hun kommer nå tilsyne igjen og forandrer seg selv til den unge og vakre Papagena. Prestene fordriver henne likevel med torden og lyn. Hun forsvinner skremt, og Papageno er nedtrykt. De tre guttene ser at Pamina forsøker å gjøre selvmord fordi hun tror Tamino har sviktet henne. De forhindrer henne i å gjøre dette, og tar henne med seg for å møte ham (kvartetten: "Bald prangt, den Morgen zu verkünden"). Scene 10: Fjell med vann og en hule med ild To bevæpnede menn fører Tamino inn, og gir ham veiledning i form av et talende kor med barokkmusikk, hvor de atter forsikrer ham om at Pamina er i live. Sarastro dukker opp og sender inn Pamina. Pamina ankommer og overveldes av glede over å se Tamino, som nå har lov til å snakke med henne (kvartett: "Der, welcher wandert diese Strasse voll Beschwerden"). Begge går uskadet gjennom den siste prøven av ild og vann med hjelp av tryllefløyten (duett og korus: "Wir wandelten durch Feuersgluten"). Pamina forteller ham at fløyten ble laget av hennes far, med materialet fra et gammelt eike-tre. De kommer til syne etter å ha bestått prøvelsene, til lyden av et kor utenfor scenen som synger "Triumph!". Papageno planlegger å ta sitt eget liv (Arie/kvartettt: "Papagena! Papagena! Papagena!") fordi han ikke kan slutte å tenke på Papagena, men i siste øyeblikk ankommer de tre guttene og påminner ham om at han må bruke sine magiske klokker. Når klokkene kimer ankommer sannelig Papagena, og det lykkelige paret forenes, mens de først stammer ("pa … pa … pa") i forbløffelse. (Duetten: "Papageno! Papagena!") Den forræderske Monostatos kommer til syne sammen med Nattens dronning og hennes kvinner for å ødelegge tempelet "(Nur stille, stille)", men de blir på magisk vis kastet ut i det evige mørket. Scenen forandrer seg nå til inngangen ved hoved-tempelet, der Sarastro ønsker de unge elskende velkommen og fører dem sammen. Det avsluttende koret synger lovsanger til Tamino og Pamina som har bestått prøvelsene og sender sin takknemlighet til gudene. Sigbjørn Obstfelder. Sigbjørn Obstfelder (født 21. november 1866 i Stavanger, død 29. juli 1900 i København) var en norsk forfatter. Han regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Biografi. Han ble født i Pedersgata, men vokste opp i det som senere gjerne blir omtalt som Obstfelderhuset i Kongsgata. Obstfelderhuset ble revet i 1966. Foreldrene var bakermester Herman Friedrich Obstfelder og Serine Egelandsdal. De var en søskenflokk på 14 barn. Mora døde tidlig. Han gikk ved Stavanger Katedralskole hvor han også deltok på amatørteateret, Idun, som den dag i dag er et av landets eldste skoleteatre. Han spilte i julekomediens første forestilling i 1886. Stykket het "Kavalerichok". I 1887 skrev han dikt under navnet Sigbjørn Bukseslider. Etter videregående utdannet han seg til ingeniør før han så flyttet til USA, hvor han bodde mellom 1890 og 1891. Han var glad i å reise fra sted til sted og var en grublende, fjern og rastløs sjel. Vel hjemme ble han trist og måtte på sykehus, så tok Jens Thiis ham med på tur til Paris og Brugge, og så var det Vilhelm Krag, og i 1893 utkom suksessen "Digte". På Sola var han en stund huslærer hos familien Benetter. I 1895 portretterte Christian Krogh ham i "Verdens Gang". Obstfelder satte liten pris på resultatet, og gjennom fem år skrev han på et tilsvar. Det er formet som en kriminalnovelle, og foreligger i tre versjoner. "Verdens Gang"s redaktør, Ola Thommessen, ville ikke sette det på trykk, og Obstfelder døde uten å få det offentliggjort. Han bodde også på Studenterhjemmet i Oslo. Obstfelder døde av tuberkulose i 1900, og han ble gravlagt på Frederiksberg kirkegård i København samme dag som hans eneste barn, en datter, ble født. Diktning. Da han kom hjem til Norge etter sitt opphold i USA, gav han ut samlingen "Digte" i 1893. Den vakte oppsikt og gav ham siden plassen som en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, pga Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Med "Digte" førte Obstfelder norsk lyrikk inn på nye veier – ikke minst formelt. Versene sto ikke ordnet i jevne strofer med rett venstremarg. Noen strofer er lange, andre kan være på ei linje. Versene har svært varierende lengde; ett eller to ord på linja kan forekomme. Han bruker innrykk av ulik bredde, og en svært variert tegnsetting. Enderim er lite brukt, i stedet skaper han en stor klangverden av allitterasjoner, assonanser og onomatopoetikon. Rytmen kan iblant være fast i deler av et dikt, men ellers er rytmen fritt vekslende etter tema og innhold. Selv om mange dikt kan være preget av ensomhet og liten tro på menneskelig fellesskap i det moderne, rastløse samfunnet, er Obstfelder ingen tilbakeskuende fortidsdyrker. Gjennom sin utdannelse var han fortrolig med ny teknikk, og han var ingen fiende av materielle framsteg. Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Derimot inspirerte han flere forfattere med sine symbolistiske billedvalg og sin melodiøse stil. Obstfelder skrev også innen andre sjangrer. Kjærlighetfortellinger i "To novelletter" fra 1895, romanen "Korset" fra 1896, skuespillene "De røde draaber" fra 1897, "Esther" fra 1899 og "Om vaaren" fra 1902, samt en rekke prosadikt. Han skrev dessuten et dypt personlig verk, "En prests dagbog", som ble utgitt kort etter hans død. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av "Digte". Den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang. Etterminne. I Stavanger er det satt opp en støtte til minne om Sigbjørn Obstfelder laget av Gustav Vigeland. Det ble avduket i desember 1917. Det er videre en plass i sentrum som inkluderer tomta til det nedrevne Obstfelderhuset som har fått navnet Obstfelders plass. Calgary. Calgary er den største byen i provinsen Alberta, Canada. Det ligger i den sørlige delen av provinsen, i et område med fjell og høye sletter, omtrent 80 km øst for Canadian Rockies. Byen ligger i Parkland-regionen i Alberta, og er den tredje største by-kommunen, med tanke på befolkningen, i Canada. Per 2011 er Calgary Canadas fjerde største byområde. Calgary er kjent som en destinasjon for vintersport og økoturisme med en rekke store fjell-destinasjoner som nasjonalparken Banff i Rocky Mountains i nærheten av byen. Økonomisk aktivitet i Calgary er for det meste sentrert rundt oljeindustrien og Canadas største oljeselskap, "Suncor Energy" har sitt hovedkontor i byen. Jordbruk, turisme, og høyteknologiske næringer bidrar også til byens raske økonomiske vekst. Calgary avholder mange store årlige festivaler, som oblant annet: Calgary Stampede, The Folk Music Festival, The Syrin Festival, One Yellow Rabbit High Performance Rodeo, Calgarys internasjonale festival for kunst, Banff-Calgary International Writers Festival, Calgary International Tale Festival One World Festival, og den fjerde største karibiske festival i landet (Carifest). I 1988 arrangerte Calgary, som første kanadiske by, de olympiske vinterleker. Calgary ble rangert som verdens reneste by av Mercer Quality of Living i en undersøkelse publisert i 2007 av Forbes Magazine. Byens NHL-lag heter Calgary Flames. En innbygger i Calgary kalles for en Calgarian. Rjukan. a>. Fabrikkene ligger i hovedsak på sørsida av elva, den regulerte bebyggelsen på nordsida. a> som går fra Rjukan sentrum og opp den nordre dalsida av byen, nesten 500 meter høyere. a>s Rjukan-Admini, Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskabs administrasjonsbygning fra 1908. Rjukan er en by og administrasjonssenteret i Tinn kommune i Telemark. Byen ligger i Vestfjorddalen, midtveis mellom Møsvatnet og Tinnsjå, og har sitt navn etter Rjukanfossen («den rykende fossen») vest for byen. Tinn kommunestyre vedtok bystatus for Rjukan i 1996. Byen har innbyggere per 1. januar, og inkluderes tettstedet Miland kan det legges til innbyggere. De nærmeste byene er Notodden og Kongsberg. Byen er oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste, sammen med Notodden, Odda og Tyssedal. Byelva Måna renner gjennom byen, helt ned til Tinnsjøen som er en del av Rjukanvassdraget. Det jobbes nå med vannspeil oppover hele elva. Rjukan ligger på Østlandet og er landsdelens 33. største by av 37 byer. Norsk Hydro begynte kraft- og industriutbygging på stedet i 1907. I 1910 hadde Rjukan vel 2000 innbyggere, i 1920 vel 8000 og i 1960 vel 6500. Rjukan regnes som en av de første byene i Norge som ble planlagt og tegnet av arkitekter. Selv postkassene og parkbenkene ble designet spesielt. Historie. Rjukan var tidligere et vesentlig industrisenter i Telemark med over 12 000 innbyggere, bygget opp rundt Norsk Hydros etablering av «Rjukan salpeterfabrikker» på begynnelsen av 1900-tallet. Byen fikk sitt navn av Rjukanfossen, etter en intern navnekonkurranse. Opprinnelig het stedet Saaheim, som også var et mulig navn på byen. Norsk Hydros etablering skjedde i hovedsak på grunn av god tilgang på større mengder elektrisk kraft ved regulering av elva Måna og dens hovedkilde Møsvatn. Ingeniøren og industrigründeren Sam Eyde (1866–1940) regnes for å være Rjukans grunnlegger, og har fått en bronsestatue på Rjukan torg. Han skapte den norske nitrogenindustrien (kunstgjødselproduksjon) basert på Kristian Birkelands metode, bygde ut blant annet fossene Rjukan og Svelgfoss, og skapte dermed bysamfunnene Rjukan og Notodden. Rjukan fikk jernbaneforbindelse i 1909, med Norges største privatbane, Rjukanbanen (opprinnelig kalt Vestfjorddalsbanen), som ble offisielt åpnet av Kong Haakon VII 10. august 1909. Så tidlig som i 1935 ble det sendt ut en brosjyre rikt utstyrt med bilder: «Reis til Rjukan – eventyrbyen». Rjukan var den første byen i Norge som markedsførte seg direkte til turister.["trenger referanse"] I 1934 bygget Norsk Hydro verdens første kommersielle tungtvannsanlegg på Vemork på Rjukan. Det var den senere nobelprisvinneren Odd Hassel som fortalte Norsk Hydro at de faktisk produserte tungtvann, og at han godt kunne drikke dette vannet. Anlegget ble drevet av tyskerne under andre verdenskrig, og senere sabotert flere ganger av de allierte styrkene. Se egen artikkel om Vemork-aksjonen. I dag er anlegget på Vemork gjort om til Norsk Industriarbeidermuseum hvor man forteller Rjukan og industriarbeiderens historie, i tillegg til krigs- og sabotasjehistorien som er knyttet til stedet. Etter 1960 ble det meste av salpeterproduksjonen på Rjukan overført til Hydros fabrikkanlegg på Herøya i Porsgrunn. Noe industri finnes fremdeles på Rjukan, blant annet eksportbedriftene Scana Skarpenord, Yara og Eka Chemicals. Rjukan hadde også Telemarks første generatorbil som kom til Rjukan allerede i juni 1940. Generatoren var innkjøpt av Tinn Kommune og ble montert på en buss som tilhørte Tinn Billag. Bussen gikk ruta Tessungdalen – Austbygda – Rjukan. Generatoren var levert av Strømmen verksted. I dag. Rjukan satser i dag i stor grad på turisme. Blant attraksjonene er skimuligheter, fjellvandring, historie, og isklatring. Rjukan blir sett på som en av de bedre destinasjonene i Europa for isklatring, med mange fosser og stabil is i en lang sesong. Byen har flere festivaler og fester som Rjukan Rockfestival, Rjukan trubadurfestival og Solfesten som byen feirer rundt tiden da solen når fabrikkbrua 12. mars. Rjukan står som arrangør for VM i telemarkski i 2011. De naturgitte forholdene har gjort Rjukan til et attraktivt område for fritidsboliger. De mest kjente områdene er Gaustablikk og Møsvatn/Skinnarbu. Fylkesvei 37 Sam Eydesgate er hovedveien til Rjukan. På vinteren er det to lyskastere som lyser opp fjellveggene i Rjukan sentrum. I august 2009 ble det holdt 100-års jubileum på Rjukanbanen, både toget og ferjene på Mæl ble satt i drift for noen dager. Rjukan har også Norges 19. høyeste Byggverk, Saaheim kraftverk med sine 60 meter. Bydeler. Krosso, Bøhagen, Flekkebyen, Rødbyen, Bøen, Granli, Saaheim, Ingolfsland, Tveito, Bjørkhaug, Øverland, Svadde, Tvergrot og Dale Bakhus. Kirker. Rjukan kirke, Den katolske Kirke, Frøystul kapell, Baptistkirken, Dal kirke, Filadelfia. Skoler. Rjukan barneskole, Rjukan ungdomsskole, Rjukan videregående skole, Miland skole, Rjukan Voksenopplæring. Parker. Gunnar Sønstebys Park (Kjakanparken), Tveitoparken, Rallarparken, Bråvollparken. Gater og veier. Arbeidergata, Arbeidergaten, Atrågata, Bakkhusveien, Birkelands gate, Birkelunden (Rjukan), Bjønnlandsveien, Brogata, Bøhagenlia, Bøens gate, Bøenstunet, Dalelia, Dalgate, Ekornveien, Fiskumgate, Fjellveien, Fossoveien, Gaustaveien, Gunleiks gate, Gyvingjordet, Haakons gate, Hans Torgersens gate, Haralds gate, Haugåkerveien, Håndverkergaten, Ing. Waadens gate, Jernbanegaten, Knut Dahles vei, Kleiva, Kraftledningsveien, Ligate, Maanaveien, Moflåtveien, Mogata, Mosletta, Mælgate, Mårvegen, Professor Tronstads gate, Sam Eydes gate, Skogveien, Skriugata, Solliveien, Steinbekkveien, Storgaten, Storstulgaten, Svaddeveien, Sølvvoldveien, Såheimsveien, Telemarksgaten, Tinngata, Tjønnstadgata, Tveito Allé, Tveitolia, Tvergrot, Vestfjorddalsgata, Villaveien, Øistein Hansens gate, Østbygdengata, Våer, Fosser. Kvitåi, Rjukanfossen, Brudesløret, Pissern. Det er mange småfosser og bekker oppover i Vestfjorddalen men alle har ikke navn. Sykehjem og sykehus. Rjukan sykehjem, Eldres hus, ligger i en av de nedre bydelene Bjørkhaug, ved brua til Svadde. Rjukan sykehus ligger ovenfor Rjukan kirke. Sykehuset er lokalsykehus for Tinn, Vinje, Tokke og sammen med Notodden sykehus en del av helseforetaket Helse Sør, som grupperingen Sykehuset Telemark. Buss og kollektivtransport. Tinn Billag driver kollektivtrafikken i byen og Rjukan-ekspressen til og fra Tinn. Rjukanekspressen har flere daglige avganger mellom Rjukan – Notodden – Kongsberg – Drammen – Oslo og Rjukan – Notodden – Skien – Porsgrunn og er en del av bussnettverket til NOR-WAY Bussekspress. Rjukan Taxisentral ligger i Sam Eydesgate vis-à-vis Park Hotel. Flyplass. Nærmeste flyplass er 7 mil fra Rjukan. Notodden flyplass, som er en ruteflyplass som går til og fra Bergen (Flesland). Notodden lufthavn ligger på industriområdet Tuven vest for Notodden by. Kultur. Solfesten, Kjerringsveiven, Marispelet, FIS World Cup Telemark, Rjukan Rockfestival, Rjukan Trubadurfestival, Bilens dag, TelemarkHelten. Idrett. Breddeidretten har vært viktig på Rjukan i alle år. Største idrettslag er fleridrettslaget Rjukan Idrettslag, som ble stiftet i 1911, og som består av 16 ulike grupper. Viktigste toppidretssatsing er gjennom Stiftelsen Rjukan Idrett, som er en integrert del av Rjukan videregående skole. Erkebiskop. En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk "arkhe" (først) og "biskop" (som igjen er avledet av greske episkopos som betyr 'tilsynsmann'). Han leder (normalt) et erkebispedømme, som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur. I de kirker som har egen ordinasjon for biskoper blir det ikke utført noen ny ordinasjon ved utnevnelse til erkebiskop. Det betyr at erkebiskopens rang over biskopen først og fremst gjelder administrative og rettslige spørsmål; i teologisk forstand er de sidestilt. En erkebiskop har ikke nødvendigvis mer makt enn en vanlig biskop. Men mange erkebispedømmer er også metropolitanseter (se metropolitt), hvilket betyr at de har et overordnet ansvar for flere omkringliggende bispedømmer (som i noen kirkesamfunn da kalles suffraganer). I vest er de fleste erkebispedømmer også metropolitanseter, mens det i øst finnes langt flere erkebispedømmer som ikke har denne status. Norge fikk sin første erkebiskop i 1153, i Nidaros. Embetet ble nedlagt da kirken i Norge ble underlagt dansk styre ved reformasjonen i 1537. Kirken i Danmark-Norge valgte, da bispetittelen noen år senere ble tatt i bruk igjen, å ikke gjeninnføre erkebispeembetet. I stedet gjorde man biskopen i den politiske hovedstaden – København, for Norges vedkommende Christiania fra 1814 – til ledende biskop med status av fremst blant likemenn (primus inter pares). I Folkekirken i Danmark er dette fortsatt ordningen. I Den norske kirke ble dette i 1917 endret til årlig valg av formann (fra 1932 preses) i Bispemøtet, også her med status som "fremst blant likemenn". Fram til 1998 ble Oslo biskop alltid valgt som preses av biskopene. 1998-2010 ble andre enn Oslo biskop valgt til preses, for fire år om gangen. Fra oktober 2011 har Den norske kirke fast preses, med sete sammen med Nidaros biskop i Nidaros – Norges gamle erkebispeby. Kirken i Sverige beholdt ved reformasjonen erkebispesetet i Uppsala, men slik at embetet ikke lenger var overordnet de andre biskopene – bare "fremst blant likemenn". Den evangelisk-lutherske kirke i Finland opprettet sitt erkebispesete i Åbo etter svensk mønster i 1817, da politiske endringer gjorde at kirken ikke lenger var under svensk styre. De fleste lutherske kirker i verden har ikke erkebiskop. Den engelske kirke beholdt erkebispeembetet ved reformasjonen på 1500-tallet, med erkebispeseter i Canterbury og York. Erkebiskopen av Canterbury er symbolsk (men ikke kirkerettslig) overhode for Den anglikanske kirke, som består av 44 nasjonale og regionale kirker i alle verdensdeler – der de fleste bruker erkebispetittelen om den ledende biskopen. I Den katolske kirke finnes også titulærerkebiskoper, på samme måte som man har titulærbiskoper. De har samme formelle rang som erkebiskoper, men leder ikke egne bispedømmer. De fleste av dem arbeider i kirkens administrasjon, den romerske kurie. User Friendly. User Friendly er en daglig tegneseriestripe om en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor, eller nerdehumor. Den er skrevet og tegnet av J.D. "Illiad" Frazer og har vært en av de største og mest populære internettegneseriene siden den første stripen kom ut den 17. november 1997. Den har inspirert mange andre lignende serier som Penny Arcade og PvP. User Friendly har i tillegg blitt trykket i flere aviser, og er derfor verdens første tegneserie til å ta turen fra internett til trykket medium. Katolske klostre i Norge. En oversikt over katolske klostre i Norge vil naturlig dele seg i to bolker: Middelalderens store klostre, fra omkring 1100 til noen år etter Reformasjonen i 1537, og de klostre som er opprettet etter at Den katolske kirke igjen fikk tillatelse til å virke i Norge. I moderne tid. Det moderne ordensvesen er annerledes enn i middelalderen. Mange ordener har ikke klostre i ordets rette forstand, men heller konventer (fra latin "convenire", 'å samles') eller kommuniteter (fra latin "communitas", 'fellesskap'). Skillelinjene kan være vage, og man foretar derfor gjerne en grov inndeling i fellesskap i en apostolisk tradisjon, det vil si de som har sitt virke ute i samfunnet; og kontemplativ tradisjon, det vil si de som lever innenfor klostermurer. Henny Lie. Henny Lie (født 5. februar 1945) er en norsk fotograf. Lie har bakgrunn fra Parsons School of Design i New York. Hun har også studert ved Bergen Kunsthåndverk- og Designskole og Vestlandske Kunstakademi. Henny Lie har hatt separatutstillinger og deltatt i kollektive utstillinger i inn- og utland. Lie deltok på Statens Høstutstilling i årene 1978–1980 og 1990–1991. Lie står bak bilder som «Olje på vann». Bob Dylan. Bob Dylan (født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter, og i den senere tid også radiovert, som har vært en av de mest innflytelsesrike og viktige personene innen populærmusikken gjennom mer enn 45 år. De siste årene har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen. Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten,og han gjorde det klart at en pen sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme. Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon» og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' In the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettighetsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrer med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock. Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, The Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste. Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame), Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine. I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. Han har blitt nominert til Nobelprisen i litteratur flere ganger. I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rock-musiker. Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje. Hans nest siste album, "Modern Times", kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 er han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte "Modern Times" til årets album. Bob Dylan i Oslo Spektrum 30. mars 2007. Opphav og oppvekst. Robert Allen Zimmerman (jødisk navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota i USA, og vokste opp i Hibbing, Minnesota, nordvest for Lake Superior. Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. århundre på grunn av pogromer. Familien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice («Beatty»), bodde i Duluth til Zimmerman var syv år gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk polio og ikke kunne fortsette i sin stilling i Standard Oil. Zimmerman brukte mye av tiden på å høre på radio, først blues og country, og etter hvert på tidlig rock and roll. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det nesten bandet – The Golden Chords – holdt sammen lenger. Da de fremførte låta «Rock and Roll is Here to Stay» (opprinnelig av Danny and the Juniors), i en talentkonkurranse på skolen, var de så støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens årbok fra 1959 skrev den unge Zimmerman at han planla å bli med i Little Richards band. Samme år opptrådte han to ganger sammen med Bobby Vee, der Zimmerman spilte piano og klappet takten under navnet Elston Gunn. Han flyttet samme år til Minneapolis for å gå på universitetet i Minnesota. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for amerikansk folkemusikk. I et intervju med magasinet Playboy fra 1978 fortalte han at det som fikk ham til å bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar var da han hørte en plate av Odetta i en butikk. Snart begynte Zimmerman å opptre på kafeen "The Ten O'Clock Scholar" som lå like ved campus. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i Dinkytown (et område i Minneapolis nær universitetet) og «lånte» plater av andre folkentusiaster. Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte å introdusere seg selv som «Bob Dylan». Da Dylan ble spurt om navnet var inspirert av den walisiske poeten Dylan Thomas, benektet han som regel dette og henviste til ulike onkler med navnet «Dillon». Imidlertid skal Dylan i desember 1959 ha fortalt sin barndomsvenn John Bucklen at navnet var tatt fra Dylan Thomas. Til New York og platekontrakt. Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. I januar 1961 flyttet han til New York, for å opptre og for å besøke sitt idol Woody Guthrie, som lå på dødsleiet på et sykehus i New Jersey. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn musikeren Ramblin' Jack Elliot. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott. Fra april til september 1961 spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen Greenwich Village. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i The New York Times etter en opptreden på Gerde's Folk City. Da han ble bedt om å spille munnspill for Carolyn Hester, fanget han oppmerksomheten til John Hammond, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med Columbia Records i oktober 1961. Debutalbumet "Bob Dylan" inneholdt blues, folk og gospel, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det først året, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. Johnny Cash jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet Broadside Magazine under pseudonymet "Blind Boy Grunt". I august 1962 fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan. Da det andre albumet, "The Freewheelin' Bob Dylan" ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som låtskriver og sanger, og kun uker etterpå var navnet hans kjent langt utover dette miljøet takket være Peter, Paul and Marys innspilling av åpningssangen på «Freewheelin»: «Blowin' in the Wind». At Peter, Paul and Mary's versjon av «Blowin» ble en stor hit, etablerte Dylan som låtskriver og bidro også til å gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev «Blowin' in the Wind» i april 1962 og spilte den inn i juli. Når det gikk nesten et år før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger og flere ganger omredigerte albumet for å få med nye sanger og fjerne «utdaterte» sanger (en skjebne som nesten rammet «Blowin» også). Albumet inneholder da også mange sterke sanger inkludert nyvinnende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale måter å uttrykke seg på i sangtekster. Etter "Freewheelin" ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han Joan Baez. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer. Protestbevegelsen og "Another Side". I 1963 var både Baez og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i Washington, D.C. da Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». I januar 1963 var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret "Madhouse on Castle Street" på BBC. Hans neste album "The Times They Are a-Changin'" viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den Brechtske «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll. Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok Thomas Paine-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på John F. Kennedy, gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen Lee Harvey Oswald. Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni 1964. "Another Side of Bob Dylan" var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av surrealisme dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to "ikke" ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om rock and roll, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med impresjonisme, og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for. I løpet av kort tid i 1964 og 1965 endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor». «Going electric». Albumet "Bringing It All Back Home" kom i mars 1965 og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «Subterranean Homesick Blues» hadde til og med en musikkvideo, fra D. A. Pennebakers cinéma vérité-dokumentasjon av turneen i England i 1965, "Dont Look Back". Albumets tekster pekte både tilbake til beatpoetenes maniske diktning og frem til senere rap og hip-hop. B-siden av albumet inneholdt sanger som inneholdt den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente sanger: «Mr. Tambourine Man» og «It's All Over Now, Baby Blue». Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival. Bandet besto av Mike Bloomfield på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, Al Kooper på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra Paul Butterfield Blues Band. Dylan hadde opptrådt to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen, kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om «protestsanger». Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. Ewan MacColl skrev like etterpå i magasinet "Sing Out!": «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport gikk Dylan igjen i studio i New York, og spilte inn sangen «Positively 4th Street». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York. "Highway 61 Revisited" og "Blonde On Blonde". Singelen "Like a Rolling Stone" ble utgitt den 20. juli 1965 og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. "Rolling Stone" utropte i 2004 sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time». Albumet som fulgte, "Highway 61 Revisited", er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i Minnesota til New Orleans, og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for Dylan. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken. Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av Al Kooper og Harvey Brooks fra studiobandet, supplert av Robbie Robertson og Levon Helm (de to spilte på den tiden med Ronnie Hawkins). På den første konserten, på Forest Hills Tennis Stadium møtte de buing, mens den neste konserten, 3. september i Hollywood Bowl, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turne, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til "Highway 61 Revisited". Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent Bob Johnston hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i Nashville. I februar 1966 gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra New York for å bidra. Resultatet ble albumet "Blonde on Blonde", som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan. For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – "Bringing It All Back Home", "Highway 61 Revisited" og "Blonde On Blonde" – som et høydepunkt i kulturen fra det 20. århundre. I Mike Marqusees ord: «Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, symbolist, modernist and beat poetry, surrealism and Dada, advertising jargon and social commentary, Fellini and Mad magazine, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.» Dylan la ut på en «verdensturné» til Australia og Europa. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med munnspill og kassegitar. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med The Hawks i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i Manchester, England (konserten er utgitt som '). Da konserten var ved høydepunkt, skrek en fan «Judas!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «Like a Rolling Stone». Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet. Etter Europaturneen dro Dylan tilbake til New York. Presset og forventingene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen "Tarantula". Manageren, Albert Grossman, hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten. 29. juli 1966 ble Dylan kastet av sin Triumph 500-motorsykkel like ved Woodstock, New York. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventingene til stjerna Bob Dylan. Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen "Eat the Document", en oppfølger til "Dont Look Back", som aldri har blitt offisielt utgitt. I 1967 begynte han å spille inn musikk sammen med The Hawks i sitt hjem og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt «Big Pink». Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i 1975 under tittelen "The Basement Tapes". Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til The Band, et album på egen hånd: "Music From Big Pink" i kjelleren i Big Pink. I desember 1967 kom Dylans første album siden ulykken: "John Wesley Harding". Dette var en album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til Bibelen og det ville vesten. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra psykedeliaen som herjet 60-tallet. På albumet finner man «All Along the Watchtower», en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av Jimi Hendrix (siden 1974 har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på Jesajaboken (21:5-9). Den 3. oktober 1967 døde Woody Guthrie. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar 1968. Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På "Nashville Skyline" fra 1969 kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med Johnny Cash og hitsingelen «Lay Lady Lay». I august reiste Dylan tli England for å opptre på Isle of Wight-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på Woodstockfestivalen. 1970-tallet. Dylans arbeider fra det tidlige 70-tallet fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale Greil Marcus innledet sin anmeldelse av albumet "Self Portrait" fra 1970 med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga "Self Portrait" en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom "New Morning", som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars 1971 og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata "Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II". I november 1971 hadde han flere sessions sammen med beat-poeten Allen Ginsberg, med tanke på Ginsbergs album "Holy Soul Jelly Roll". De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av William Blake, men ingenting av dette er ennå utgitt. I 1972 bidro Dylan med musikk til Sam Peckinpahs film "Pat Garrett & Billy the Kid" (se "Pat Garrett & Billy the Kid (album)"), og spilte en mindre rolle som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen "Knockin' on Heaven's Door" var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister. I 1973 gikk Dylans kontrakt med Columbia Records ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet Asylum Records. Samme år spilte han inn albumet "Planet Waves" med The Band, mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen "Forever Young", som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet "Dylan". Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter. I januar 1974 la Dylan og The Band ut på et stor turné i Nord-Amerika, (se "Bob Dylan and The Band 1974 Tour"). Opptak fra konsertene ble senere utgitt som "Before the Flood". Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til Minneapolis. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til Columbia Records. I 1975 kom "Blood on the Tracks" endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt beskrevet som et av Dylans aller beste album. Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren Rubin «Hurricane» Carter, som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen "Hurricane", som ble spilt hver kveld på hans neste turné, "Rolling Thunder Revue". Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i Greenwich Village i New York. T-Bone Burnett, Allen Ginsberg, Ramblin' Jack Elliott, Steven Soles, David Mansfield, tidligere frontfigur i The Byrds Roger McGuinn, gitaristen Mick Ronson, Scarlet Rivera, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og Joan Baez. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådde sammen. Joni Mitchell slo følge med dem i november. Mens Allen Ginsberg tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. Sam Shepard var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etterhvert over til å dokumentere turnelivet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av 1975 og første halvdel av 1976. Underveis ga Dylan ut albumet "Desire", der samarbeidet med dramatikeren Jacques Levy viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer. Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen "Renaldo & Clara". Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer og ga mer plass til konsertopptak. I 1976 spilte Dylan på avskjedskonserten til The Band. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, Joni Mitchell, Muddy Waters, Van Morrison og Neil Young, er å se i Martin Scorseses mye roste film "The Last Waltz" fra 1978. I 1978 kom albumet "Street Legal"; de komplekse tekstene tapte seg på Dylans noe gammeldagse metoder i studio. Født på ny. Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som under «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet "Slow Train Coming" (1979), videreført med "Saved" (1980) og av mange ansett for å avsluttes med "Shot of Love" (1981). Musikalsk og produksjonsmessig anses "Slow Train Coming" for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på "Slow Train Coming" var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa Dire Straits). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra "Slow Train" mottok Bob Dylan en Grammy Award i klassen «mannlig vokalist». Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?» Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten The Vineyard Fellowship, som sto for en bokstavtro bibeltolkning. De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden. Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger. Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før "Slow Train Coming" – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. Håvard Rem skildrer i sin monografi "Bob Dylan" (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing. Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket "Bob Dylan: Performing Artist" (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. I følge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse ("Dagbladet", "Aftenposten" og "Dagsavisen"). 1980-tallet. På "Saved" nådde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om "Shot of Love" regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den også Dylans første sekulære tekster på to år. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er «Every Grain of Sand», som forøvrig til en viss grad kan minne om noe av William Blakes diktning. Mens Dylan i årene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15 000 publikummere til konsertene sine sank antallet til 2–3 000. Høsten 1980 begynte han imidlertid å spille flere av sine tidligere hits fra 60-tallet igjen, og fansen vendte på nytt tilbake. Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet "Infidels" fra 1983, til "Down in the Groove", som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i 1988. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av "Inifidels", men tok dem ikke med på albumet. En av disse sangene er en hyllest til blues-musikeren Blind Willie McTell; den ble ikke utgitt før i 1991, på '. Dylan har siden 80-tallet vært på turne med sin «Never Ending Tour». I 1981 opptrådte Dylan for første gang i Norge, i Drammenshallen. Bob Dylan, konsert i Stockholm 1996. 1990-tallet. For Dylan begynte 1990-tallet med "Under the Red Sky" (1990), en helomvending fra den alvorlige "Oh Mercy". Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter. Musikere han jobbet med på albumet var blant annet George Harrison, Slash fra Guns N' Roses, David Crosby, Bruce Hornsby, Stevie Ray Vaughan og Elton John. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn ny plate med nye sanger på hele syv år. I 1991 ble Bob Dylan en del av Minnesota Music Hall of Fame og i 1992 gjennomførte Dylan en kort turné med Santana. De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med "Good as I Been to You" (1992) og "World Gone Wrong" (1993) Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim» som ble skrevet av en lærer på 1800-tallet og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med Michael Bolton der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars» som ble utgitt på Boltons album "Time, Love & Tenderness". Tjuefem år etter berømmelig å ha unnlatt å opptre ved Woodstockfestivalen deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt Woodstock '94. I 1995 spilte Dylan inn et live show for "MTV Unplugged". Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger i anledningen ble kansellert av Sony som insisterte på en opptreden med hans største hits. Opptredenen resulterte i et album (se MTV Unplugged (Bob Dylan album)) som blant annet inneholdt "John Brown"; en tidligere ikke utgitt sang fra 1963 som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av jingoisme. Med en samling av sanger, etter sigende sagt å ha blitt skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota, returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar 1997. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen perkarditt, også kalt hjerteposebetennelse, forårsaket av soppinfeksjonen histoplasmose. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe Elvis.» Midt på sommeren var han tilbake og tidlig på høsten opptrådte han for Pave Johannes Paul II ved World Eucharistic Conference i Bologna, Italia. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst "Blowin' in the Wind". I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet "Time Out of Mind". Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick». Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første solo "Album of the Year" Grammy Award (han var en av mange som opptrådte på "The Concert for Bangladesh", vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «Make You Feel My Love» ble covret av både Garth Brooks og Billy Joel. I desember 1997 overrakte den amerikanske presidenten Bill Clinton Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i Det hvite hus med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.» I 1998 opptrådte Dylan på Ralph Stanleys album "Clinch Mountain Country" i en duett med bluegrass-legenden på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med Paul Simon. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert "I Walk the Line" og" Blue Moon Of Kentucky". (Simon & Garfunkel hadde spilt inn «The Times They Are a-Changin'» på deres debutalbum "Wednesday Morning, 3AM" og Dylan hadde covret «The Boxer» på sitt album "Self Portrait".) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av Ben Gazzara og Karen Black i Robert Clapsaddles "Paradise Cove". Det 21. århundre. I 2000 fikk Dylan en Oscar for beste sang for låta «Things Have Changed» som han skrev til filmen "Wonder Boys". Den 11. september 2001 ga han ut albumet "Love and Theft" (sic), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var Tony Garnier, som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren Junichi Sagas bok "Confessions of a Yakuza"; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side. I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til Hank Williams og Johnny Cash. Dylan var med å skrive filmen "Masked And Anonymous" 2003. I 2004 ble han utnevnt til «Doctor of Music» ved University of St Andrews, Dylans andre æresdoktorat. Det første var en æresdoktorat i musikk ved Princeton University på 1970-tallet. Den biografiske filmen "No Direction Home" (Martin Scorsese, 2005) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til New York i 1961 til motorsykkelulykken i 1966. "Modern Times", utgitt 29. august 2005, fikk en kritikker til å omtale stemmen hans som «dødsralling»; til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: "Time Ouf of Mind", "Love and Theft" og "Modern Times". Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på "Modern Times" og både Henry Timrod og Ovid. Det utløste en omfattende debatt i The New York Times og andre publikasjoner om «lån» i litterære prosesser. Fra mai 2006 har han ukentlig ledet radioprogrammet "Theme Time Radio Hour" på satellittradioen XM Satellite Radio. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930–1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har BBC sendt programmet i Storbritannia. Filmen "I'm Not There", skrevet og regissert av Todd Haynes, ble sluppet i 2007. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. Cate Blanchetts rolle inspirert av Dylan anno 1965/1966 fikk mye oppmerksomhet. Samme år kom en CD-boks med tittelen "Dylan" som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en remix av Dylans musikk: Den britiske produsenten Mark Ronson ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra "Blonde on Blonde". En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007. Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenter både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare. Never Ending Tour. Dylan har spilt ca. 100 konserter i året på hele 1990-tallet og 2000-tallet, en litt tyngre turneplan enn de fleste utøvere som startet på 60-tallet. The «Never Ending Tour» fortsetter med lengeværende bassist i Dylans band, Tony Garnier og andre talentfulle musikere som er bedre kjent blant deres likemenn enn blant publikum. Til noen kritikeres misnøye, er Dylans opptredener hele tiden uforutsigbare. Han forandrer stadig arrangementer på sangene og endrer sin vokal kveld etter kveld. Noen fans har klaget på at, etterhvert som kvaliteten på Dylans stemme har blitt dårligere, har han begynt med en teknikk kalt «upsinging». En kritiker beskrev teknikken som Dylan «demonterte melodier av å levere fraser i en monotone og ende den i en oktav høyere». Familie. Dylan giftet seg med Sara Lownds den 22. november 1965; deres første barn, Jesse Byron Dylan, ble født den 6. januar 1966. Bob og Sara Dylan fikk fire barn sammen: Jesse Byron, Anna Lea, Samuel Isaac Abraham, og Jakob Luke (født den 9. desember 1969). Dylan adopterte også Saras datter fra et tidligere ekteskap, Maria Lownds (senere Dylan), (født 21. oktober 1961, nå gift med musiker Peter Himmelman). I løpet av 90-tallet ble Jakob Dylan kjent for å være vokalisten i bandet, The Wallflowers. Jesse Dylan er filmregisør og suksessfull businessmann. Bob og Sara Dylan ble skilt den 29. juni 1977. I juni 1986 giftet Dylan seg med lengeværende bakgrunnsvokalist Carolyn Dennis (ofte profesjonelt kjent som Carol Dennis). Deres datter, Desiree Gabrielle Dennis-Dylan, ble født 31. januar 1986. Paret ble skilt i oktober 1992. Deres ekteskap og barn var en hemmelighet helt til publiseringen av Howard Sounes' Dylan biografi, "Down the Highway: The Life Of Bob Dylan" i 2001. Religiøs tro. Ettersom han vokste opp i Hibbing, var Dylan og hans foreldre en del av områdets lille jødiske samfunn, og i mai 1954 hadde Dylan sin Bar Mitzvah. En periode sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, er preget av Bob Dylans kristne tro, etter at han i januar 1979 ble en «gjenfødt» kristen. Fra januar og frem til april 1979 deltok Dylan i bibelstudieklasser på Vineyard School of Discipleship i Reseda, Sør-California. Flere medlemmer av Dylans band (Steven Soles og Dave Mansfield) hadde på dette tidspunkt allerede blitt kristne eller «født på ny», og sluttet seg til Vineyard-bevegelsen. Én av Dylans tidligere kjærester, Mary Alice Artes, tilhørte også Vineyard-menigheten. På ett av menighetens møter tok Artes kontakt med pastor Kenn Gulliksen fordi hun opplevde at Dylan hadde behov for åndelig veiledning. Pastor Gulliksen gjenforteller det slik: «Larry Myers og Paul Emond dro over til Bobs hus og holdt preken for han. Han svarte ved å si: 'Ja, han ville faktisk ha Kristus inn i livet sitt.' Og han ba den dagen og mottok Herren.». Dylan forteller selv i et intervju i 1980 at han, da han ble oppfordret til å delta på bibelkurset Vineyard School of Discipleship – et kurs som pågikk fire dager i uken over en periode på tre måneder – i første omgang reagerte negativt: «Jeg kan på ingen måte bruke tre måneder på dette. Jeg må snarest mulig gjenoppta turnévirksomheten. Men en dag da jeg våknet og satte meg opp i sengen kl. 07.00 om morgenen, følte jeg meg helt enkelt drevet til å stå opp, for så å sette meg i bilen og kjøre av gårde til bibelskolen.» Ifølge pastor Gulliksen var det et ganske intenst kurs om Bibelen, med vekt på Jesu liv, Bergprekenen, hva det innebærer å være en Jesu disippel og hvordan dele troen med andre. Med sin jødiske bakgrunn var Dylan godt kjent med mange av de gammeltestamentlige bibelske fortellingene. I et intervju fra 1985 utrykket Dylan det slik: «Det jeg lærte på bibelskolen var bare...en forlengelse av hva jeg hadde trodd på hele veien, men som jeg ikke hadde vært i stand til å sette ord på.» Det ligger i sakens natur at Dylans omvendelse skapte stor oppstandelse samt en god del motvilje blant hans jødiske venner og slektninger, også hos hans egne barn som var oppdratt i den jødiske tro. Plutselig slo en skokk journalister seg ned utenfor huset deres, og fotfulgte faren når han begav seg til Vineyard-menigheten, i håp om å få bilder av ham på vei inn i en kristen kirke, forteller Howard Sounes i sin Dylan-biografi. På samme måte reagerte også noen av Dylans artistkolleger negativt på hans nyvunne tro. Vel kjent er John Lennons reaksjon da han fikk høre om Dylans omvendelse. Kort tid før han ble skutt i desember 1980 lanserte Lennon sangen «Serve Yourself», som en en negativ respons på Dylans «Gotta Serve Somebody». I et intervju publisert i "The New York Times" den 28. september 1997, meldte journalist Jon Pareles at «Dylan sier han nå ikke tilhører noen organisert religion.». Dylan har blitt beskrevet, i de siste 20 årene, som en tilhenger av Chabad-Lubavitch bevegelsen og har offentlig og privat blitt sett delta i jødiske religiøse arrangementer, inkludert sine sønners bar mitzvaher. Senere har jødiske nyhetstjenester rapportert at Dylan har «dukket opp» et par ganger på jødisk nyttårsfeiring (De Høye Helligdager) i forskjellige Chabadmenigheter. For eksempel deltok han i Menigheten Beth Tefillah, i Atlanta, Georgia den 22. september 2007 (Jom Kippur), og ble kalt opp til Torahen for den sjette aliyah. Dylan har likevel fortsatt å spille sanger fra sitt gospelalbum under konserter, og av og til coverversjoner av tradisjonelle religiøse sanger. Han har også kommet med tilfeldige referanser til sin religiøse tro – som i et intervju fra 2004 med "60 Minutes", hvor han fortalte Ed Bradley at «den eneste personen du må tenke deg om to ganger om å lyve til er enten deg selv eller Gud». Han forklarte også sin konstante turneplan som en del av et røverkjøp han gjorde for lenge siden med «sjefskommandøren – på denne jorden og i en verden vi ikke kan se». Det er på det rene at mange av Dylans senere tekster, på samme måte som hans tekster fra 1960- og 1970-årene, inneholder en rekke referanser til bibelske fortellinger, både fra Det gamle og Det nye testamentet, uten eksplisitt å gi uttrykk for hans personlige tro. I boka "Restless Pilgrim: The Spiritual Journey of Bob Dylan" mener forfatterne Scott M. Marshall og Marcia Ford å finne belegg i Dylans tekster for at han som jøde fortsatt tror på Jesus som Messias. Litterært og musikalsk virke. Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Han økte betydningen av sangtekstene, og han gjorde det klart at sangstemmen ikke var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe Bill Clinton sa i en tale, «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre». Det er sant, Bob Dylan har hatt svært stor betydning på musikken, spesielt på 60-tallet, da han ble regnet som den mest innflytelsesrike personen i musikkbransjen. Han sto i spissen for rockens gjennombrudd på 60-tallet. Og han har inspirert alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock. Dylan har også inspirert artister som John Lennon, Bono, Jimi Hendrix og Bruce Springsteen. Dylan gjorde det også mer akseptert å være poet og sanger i rock, noe som banet vei for blant annet Leonard Cohen. Dylan er også svært kjent for sin dikting. Og han har vært nominert for Nobelpris mange ganger. Plateutgivelser. Bob Dylans diskografi består av 34 studioalbum, 58 singler, 13 konsertalbum, ni album i The Bootleg Series og 14 samlealbum. Med Traveling Wilburys. Album utgitt med bandet Traveling Wilburys. Antikkens Hellas. Antikkens Hellas kan avgrenses, tidsmessig og geografisk, til henholdsvis en nesten tusen år lang periode i gresk historie frem til kristendommens gjennomslag, og til et område som utover dagens Hellas omfattet mye av Middelhavs- og Svartehavsområdene. Antikkens Hellas blir av de fleste historikere regnet som den/de viktigste grunnleggerkultur/er for den vestlige sivilisasjon. Gresk kultur hadde en stor påvirkning på Romerriket, som igjen satte sitt preg på den europeiske kulturen. Sivilisasjonen til de gamle grekerne har hatt stor innflytelse på språket, politikken, utdanningssystemene, filosofien, vitenskapen, kunsten og arkitekturen i den moderne verden, i tillegg til at den satte liv i renessansen på 14-1500-tallet. «Antikkens Hellas» er et begrep brukt for å skildre den gresk-språklige verden i antikken. Begrepet referer ikke bare til den greske halvøyen og det moderne Hellas, men også til områdene med hellensk kultur som var bebodd av grekere: Kypros og Egeerøyene, kysten av Egeerhavet, kalt Anatolia (da kjent som "Ionia"), Sicilia og Sør-Italia, og de spredte, greske bosetningene på kysten av Illyria, Trakia, Egypt, Kyrenaika, Sør-Frankrike, øst og nordøst på den iberiske halvøy, Iberia og Tauris. Grekere. Grekerne selv kalte sitt land for Hellas, og omtalte seg selv som hellenere (som opprinnelig var en stamme i det sørlige Thessalia). Den latinske benevnelsen, som vi idag bruker, stammer fra en stamme som holdt til i det vestlige Hellas, "Graii" (latin:"Graeci"/"Graecia", henholdsvis grekere og Hellas). Opprinnelsen til uttrykket er ikke helt kjent, men man antar at stammen Graii var med på koloniseringen av Kumae, den eldste greske kolonien i Italia, og at benevnelsen derifra spredte seg utover Italia. Periodeinndeling. Perioden antikkens Hellas blir vanligvis delt inn i tre perioder. Den første perioden kalles arkaisk tid, og er perioden da de greske bystatene begynte å utvikle seg, grovt sett fra det 9. århundre f.Kr. til perserkrigene (500 f.Kr.), som markerer slutten på den arkaiske tidsepoken. Etter perserkrigene går den greske historien inn i klassisk tid, som var høydepunktet i den antikke greske verden, på grunn av all kulturen som blomstret i denne perioden. Den klassiske epoken vedvarte frem til Aleksander den stores erobringer; selve skillet er ofte satt til dødsåret til Aleksander, 323 f.Kr. Perioden etter Aleksander blir kalt hellenistisk tid. Hellenismen, og den antikke greske perioden er vanligvis endt ved Romerrikets erobring av den greske halvøya i 146 f.Kr. De tre periodene. Perioden antikkens Hellas blir vanligvis delt inn i tre perioder. Den første perioden kalles arkaisk tid, og er perioden da de greske bystatene begynte å utvikle seg, grovt sett fra det 9. århundre f.Kr. til perserkrigene (500 f.Kr.), som markerer slutten på den arkaiske tidsepoken. Polisstater. Fra omtrent 700 f.Kr. har man gjort funn og funnet kilder som forteller om en gresk kultur i fremgang og vekst. Den nye greske sivilisasjonen var ikke sentralstyrt, som den gamle høykulturen, men delt inn i mange små, selvstyrte samfunn som voks frem rundt det lokale forsvarsverket (borgen), "akropolis". Ordet akropolis betyr «byen på toppen», og kommer av at greske bønder, i løpet av de mørke århundrene, bygde små forsvarsverk på toppen av høyder i landskapet for å kunne rømme dit når fremmede hærer marsjerte over jorden deres. Akropolis ble, etter hvert som den greske kulturen hevdet seg igjen, et viktig samlingssted i polisstaten. Rett nedenfor akropolisen opprettet de ofte små handelssteder eller marked, "agora", der varer ble byttet mellom bøndene, og trolig med utenlandske handelsmenn. Byen ble med andre ord det militære og økonomiske maktsentret i staten, til tross for at det greske samfunnet fremdeles var et jordbruksamfunn, og at makten hovedsakelig lå i hendene på menn med store landeiendommer. I hele det greske området regner en med at det var rundt 600 polisstater, og som ofte lå i konflikt med hverandre om hvor grensene skulle gå. Maktfordelingen i de tidlige polisstatene. Opprinnnelig var de greske polisstatene monarki, men siden jordbruket var fundamentet i det greske samfunnet, satt det jordeiende aristokratiet på den virkelige makta. Jordeieraristokratiet fungerte også som en krigerstand, da de var de eneste med ressurser nok til å ha våpen. Aristokratene i hver polisstat kjempet en indre maktkamp seg i mellom om mest mulig jord, og på den måten makt, og drepte gjerne monarken i deres vei mot mer jord og makt: for det var aristokratiet som var «staten». Småbøndene var naturligvis de som måtte lide mest av aristokratiets maktkamper. Jernet var lettere å få tak i og utvinne enn bronse. Faktisk hadde bronse vært så dyrt og vanskelig å utvinne, at det var med på å holde vedlike aristokratiets makt, da de var de eneste som hadde ressurser til å skaffe seg bronsevåpen. Med jernet utviklet grekerne, rundt 600 f.Kr., hoplittene, bondesoldater som gikk til krig i tett formasjon, falanks. De bondedominerte hoplitt-hærene førte til at bondestanden fikk mer makt over hæren enn tidligere, og makten i den greske sivilisasjonen var i realiteten militær makt. Jernalderen ble introdusert til Sørøst-Europa allerede rundt 1500 f.Kr., med hetittene, en indoeuropeisk folkegruppe. På grunn av jernets kvalitet og enkle utvinningsprosedyre, forsøkte hetittene å holde oppskriften bak fremstillingen av jern hemmelig, men i lengden var det umulig. Etterhvert havnet aristokratiet i konflikt med en voksende handelsstand, som ble mektigere og mektigere desto mer gresk handel og kultur blomstret (mynter ble innført i gresk kultur rundt 680 f.Kr.). Fra midten av 600-tallet samlet ofte handelsstanden og bøndene seg rundt "populistiske" ledere, som ble kalt "tyranner"; eneherskere som skulle fordele jorden rettferdig mellom innbyggerne i staten. En tyrann skulle med andre ord få bruke den eneveldige makten sin til å ta jorden fra aristokratiet og dele den ut mellom borgerne i staten. I stedet førte tyrannene ofte samme politikk som de fleste eneveldige herskerne har gjort gjennom historien. Mange tyranner misbrukte makten de ble gitt gjennom folkeopprør. Det er verdt å merke seg at tyranni ikke hadde den samme negative klangen i det gamle Hellas som ordet "tyrann" og diktator har i dag. En tyrann var en suksessrik opprørsleder, og ofte hadde han støtte fra en stor andel av folket (i alle fall i starten av sin periode). En ser utviklingen fra monarki til tyranni (og kanskje til monarki igjen) i mange polisstater. Etterhvert som tyrannene utnyttet sin makt, og ble kastet og erstattet av nye tyranner, utviklet de fleste statene en form for demokrati, folkestyre. De opprettet "folkeforsamlinger" som møttes til visse tider, og gjennom disse forsamlingene utviklet de bl.a. lover. Utviklingen av gresk kultur. På 700-tallet f.Kr. tok grekerne til seg en lydskrift som stammet fra fønikerne (ganske likt vårt eget alfabet). Av den grunn har vi skriftlige kilder til gresk kultur, etter de mørke århundrene, som er lette å tyde; og det er den greske kulturen fra det gamle Hellas mange regner med som det kulturelle grunnlaget for vestlig kultur. Til tross for at grekerne aldri ble samlet i en sentralisert stat, så de på seg seg selv som et eget folkeslag. De skilte mellom grekere og barbarer (av gresk: «de som babler uforståelig»). Mektige poliser. Innen det sjette århundre f.Kr. var Athen, Sparta, Korint og Theben de fire dominerende polisstatene. Alle fire hadde lagt under seg småstater og utvidet sine maktområder. Innen sjøfart og handel var det Athen og Korint som dominerte. Athen og Sparta utviklet seg etter hvert til å bli de klart mest dominerende polisstatene, og kom etter hvert til å lede an på hver sin side i en blodig konflikt som splittet opp hele den greske sivilisasjonen. De to statene var svært forskjellig, både kulturelt og samfunnsmessig, for mens demokratiet rådet i Athen, var Sparta fortsatt et monarki. Polisen Athen lå i et område, Attika, som ikke var særlig egnet for vanlig jordbruk. Av den grunn produserte staten i all hovedsak olivenolje og andre luksusvarer, som de handlet jordbruksvarene med. De var, fra naturen sin side, tvunget til å handle, noe som trolig var en av årsakene til at de var den dominerende polisstaten på havet. Perserkrigene. På slutten av det 6. århundre f.Kr., hersket Dareios den store over et enormt rike, fra det vestlige Kina til Øst-Europa. I 513 f.Kr. erobret Dareios for første gang Trakia og Makedonia. Den makedonske kongen Aleksander I ble hans vasall. I 499 f.Kr. brøt det ioniske opprøret ut, igangsatt av Aristagoras i Milet. Ioniske byer kastet tyrannene som perserne hadde satt over dem, dannet et forbund og ba om hjelp fra de andre grekerne. Athen sendte tjue skip og Eretria fem, og flåten hjalp til med å spre opprøret langs kysten. I 498 f.Kr. erobret og brente grekerne Sardis, noe som påkrevde et persisk svar i form av en invasjon. Den greske flåten ble knust i slaget ved Lade i 494 og de joniske byene ble plyndret, selv om de fikk ha demokratiske styrer etterpå. I 492 f.Kr. overkjørte en hær, kommandert av Dareios' svigersønn Mardonius, Trakia og Makedonia, men i forsøket på å angripe Athen, forliste hans flåte i uvær ved fjellet Athos. Omtrent hele hæren ble drept, og Mardonius vendte skadet hjem. Athenerne og platenerne klarte til slutt å slå perserne i slaget ved Marathon og ved Salamis. Perserkrigene markerer overgangen fra arkaisk tid til klassisk tid i gresk historie Peloponneskrigen. Kart som viser krigens gang(tysk) Etter perserkrigene gikk flere bystater sammen i et forbund som var ment å være et forsvar mot fremtidige angrep fra Persia. Dette forbundet ble kalt det athenske sjøforbundet, og ble grunnlagt i 477 f.Kr.. Athen ble den naturlige lederen i forbundet, da hun sto for den klart største flåten i den greske verden. I løpet av noen årtier klarte Athen å gjøre forbundet om til et athensk imperium, noe som førte til misnøye hos enkelte bystater. I 433 f.Kr. utviklet det seg en konflikt mellom polisene Korkyra og Korint. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til Perikles om å inngå alliansen. Sparta prøvde flere ganger å løse konflikten diplomatisk, fordi de ønsket å unngå en konflikt med Athen. Perikles, på sin side, tviholdte på Athens krav, og ønsket ikke å inngå kompromiss med Sparta. Krigen var ikke til å unngå. Den første delen av krigen varte fra 431 til freden ved Nicias i 421 f.Kr., der Sparta og Athen inngikk en fredsavtale som skulle vare i 50 år. Freden skulle imidlertid ikke vare, og i 413 f.Kr. var krigshandlingene i gang igjen, og varte helt frem til Athens totale nederlag i 404 f.Kr. Aleksander den stores erobringer. Etter at Filip hadde etablert et makedonsk militært og diplomatisk hegemoni i Hellas, dro Aleksander avgårde i 334 f.Kr. på sine berømte erobringer. Den første og mest kjente var den som nedkjempet og underla Persia fulgt av en avstemning i et gresk rådsmøte i Korint. Han krysset Hellespont til Lilleasia med rundt 40 000 greske og makedonske soldater og slo den persiske armé ved Granicus-elva, og fulgte opp med å frigjøre greske byer i Karia, Lykia og Pamfylia langs vestkysten av Lilleasia, kalt den joniske kyst. Ved Halikarnassus i Karia, gjennomførte Aleksander den første av mange beleiringer. Kart over Aleksander den stores rike. Aleksander etterlot et enormt rike med persisk-gresk kultur til sine etterfølgere (Diadokiene eller Diadokhoi) som knivet om overtaket over deler av hans rike. Hans rike ble først delt i fire betydelige deler: Kassandros hersket i Hellas, Lysimakhos i Lilleasia og Thrakia, Seleukos I Nikator i Mesopotamia og Syria, og Ptolemaios I (eller Ptolemaios Soter) i Levanten og Egypt. Snart tok Lysimakhos Kassandros' del og riket ble delt i tre deler, kontrollert av Ptolemaios Soter i Egypt, Antigonos Monofthalmos (bokstavelig «enøyd» på gresk), og Seleukos i Midtøsten. Rundt 281 f.Kr., bestod kun to dynastier i Aleksanders rike — Seleukide-riket i nord og Ptolemei-dynastiet i sør. Mange byer bar fremdeles Aleksanders navn: Alexandria, Aleksandropolis og andre aleksandriske navn var spredt over landskapet han hadde erobret. Hvilken drøm han enn hadde om å sammenføye de greske og persiske kulturene, døde disse kort tid etter ham. Makedonerne og grekerne presset den persiske kulturen til en mindre betydelig posisjon, selv om det var greske Diadokhoi (særlig Eumenes) var ingen av disse persiske. Demokratiets opprinnelse. Demokratiets stamfar var Solon, som virket som statsmann og poet i Athen rundt år 600-550 f.Kr. Før dette ble Athen styrt av menn fra ledende slekter i lavlandet. På Solons tid var vilkårene modne for en ny maktfordeling. Athen hadde på denne tiden 5 samfunnsklasser. Øverst var "pentakosiomedimnoi" (de som hadde gårder som kunne produsere 500 mål med korn eller produkter av lignende størrelse), "hippeis" (de som hadde råd til hester og kavaleriutstyr). Under disse to overklassene var det så to mellomklasser: "zeugitai" (de som hadde råd til våpen, og således kunne delta i i infanteriet) og t"hetes" (som ikke hadde råd til dette). Disse to mellomklassene gikk under fellesbetegnelsen «demos» (folket). Under disse 4 klassene kom slavene. I det nye demokratiske systemet fikk demos visse begrensede demokratiske rettigheter. Solon uttrykte dette slik: «Jeg gav til demos så mye privilegier som var nødvendig for dem, slik at de ikke ble fratatt æren sin eller forsøkte å ta mer etter den»... «demos følger best lederne sine når de ikke er drevet av vold og ikke får for frie vilkår.» På Solons tid var det imidlertid langt fra noe demokratisk samfunn. Demokratiet ble ikke innført før Kleisthenes fikk gjennom sine reformer i 508 f.Kr. Institusjoner i det athenske samfunnet. Athen stod på mange måter i kulturell og politisk opposisjon mot Sparta. Athen var en av de mange greske polisstatene som hadde gått gjennom sin periode med tyranni og gått videre til demokrati. Den grunnleggende maktinstansen i Athen var Folkeforsamlingen, som var et allmøte der alle frie athenske borgere over 19 år kunne komme med lovforslag, debattere, og stemme for eller mot nye lover. Folkeforsamlingen kom sammen ca 40 ganger i året. Med loddtrekning i Folkeforsamlingen ble Rådet på 500 menn, over 30 år, valgt til å sitte ett år. Disse mennene skulle forberede saker før folkeforsamlingen kom sammen. Årsaken til at det ble trekt lodd om hvem som skulle sitte i rådet, var at mektige borgere ikke skulle kunne tvinge til seg stemmer og maktposisjoner. Athenerne så på loddtrekning som den høyeste demokratiske valgformen. Samfunnsstruktur. Bare frie mennesker kunne oppnå borgerskap og full beskyttelse fra loven i en polis. I de fleste bystatene, i motsetning til antikkens Roma, ga ikke sosial prominens privilegier. For eksempel, å bli født inn i en spesiell familie ga ingen særegne privilegier. Noen ganger hadde familier kontroll over religiøse funksjoner, men det ga nødvendigvis ikke mer makt på den politiske arenaen. I Athen var befolkningen delt inn i fire forskjellige sosiale klasser, basert på formue. Folk kunne skifte klasse om de tjente mere penger. I Sparta, derimot, ble alle mannlige borgere gitt tittelen «lik» da de ble ferdige med utdanningen. De spartanske kongene kom, imidlertid, kun fra to familier. Slaver hadde ingen makt eller status. De hadde rett til å ha egen familie og egen eiendom, men hadde ingen politiske rettigheter. Innen 600 f.Kr. hadde slaveri spredt seg i Hellas. Innen 500 f.Kr. utgjorde slavene en tredjedel av befolkningen i enkelte bystater. Slaver utenfor Sparta gjorde nesten aldri opprør fordi de bestod av alt for mange forskjellige nasjonaliteter og var for spredt til å organiseres. De fleste familier eide slaver som hushjelp eller arbeidere og til med fattige familier kunne eie en slave eller to. Slaveeierne hadde ikke lov til å slå eller drepe sine slaver. Eierne ga ofte løfte om å befri sine slaver, som en motiveringsfaktor for at slavene skulle arbeide hardere. Befridde slaver ble, i motsetning til i antikkens Roma, ikke borgere, men ble blandet inn i metoikpopulasjonen, som inkluderte folk fra utlandet og andre bystater som offisielt hadde lov til å bo bystaten. Bystatene hadde også sine slaver. Disse offentlige slavene hadde større grad av uavhengighet enn slavene som var eid av private familier. De offentlige slavene levde for seg selv og utførte spesielle oppgaver. I Athen ble offentlige slaver opplært til å se etter falskmyntneri, mens tempelslavene jobbet som tjenere for templets gud. Sparta hadde en spesiell type slaver, kalt heloter. Helotene var greske krigsfanger som var eid av staten og utpekt til familiene. Helotene dyrket mat og gjorde husarbeid, slik at de spartanske kvinnene kunne konsentrere seg om å oppdra sterke barn, mens mennene kunne vie sin tid til å bli opptrent som hoplitter. Helotene ble dårlig behandlet og gjorde ofte opprør. Dagligliv. I bystatene levde folk enten i lave leilighetsbygninger eller i privatboliger, avhengig av familieformuen. Større hus, offentlige bygninger og templer var oppstilt rundt agoraen. Folk bodde også i små landsbyer og gårdsbruk rundt bystaten. I Athen bodde flere folk utenfor bymurene enn innenfor (det er beregnet at av en befolkning på fire hundre tusen, bodde 160 tusen innenfor bymuren, noe som er et stort antall for et preindustrielt samfunn). En ordiner gresk husstand var liten sammenlignet med en moderne sådan. Den inneholdt vanligvis soverom, lagerrom, og et kjøkken plassert rundt en liten innvendig gårdsplass. Gjennomsnittstørrelsen, på 400-tallet f.Kr., 230 m², var mye større enn hos noen av samtidens sivilisasjoner. En husholdning bestod vanligvis av et sett med foreldre og deres barn. Menn var ansvarlig for å skaffe familien arbeidskraft og investeringer i land og handel. Kvinnen var ansvarlig for husholdningens varer og slaver. Slavene hadde ansvaret for matlaging, vann, oppvask og barn. Mennene hadde egne rom for gjester, for fremmede, mannlige besøkende hadde ikke lov å være i rom der kvinner og barn oppholdte seg. Velstående menn inviterte ofte venner til symposion. Lys kom fra olivenoljelamper, mens varmen kom fra trekullfyrfat. Møblene var enkle og sparsommelige, og var stort sett trestoler, bord og senger. Størstedelen av den greske befolkningen jobbet med jordbruk, trolig rundt 80 %, som er vanlig i alle før-industrielle sivilisasjoner. Jorden i Hellas er fattig og regn forekommer i liten skala. Forskning tyder imidlertid på at klimaet har endret seg litt siden oldtiden, men uansett var det nødvendig å ofte vende jorden og bedrive luking. Okser ble trolig brukt under pløying, men de aller fleste oppgaver ble etter all sannsynlighet gjort med håndkraft. Den greske bonden ville helst produsere et overskudd, slik at han kunne bidra til fester, og for å kunne kjøpe fisk, salt og metall. a> blir ofte regnet for å være «medisinens far» Maten i den gamle, greske verden var simpel. Fattige mennesker spiste vanligvis bare grøt, tilsatt løk, grønnsaker, og ost eller olivenolje. Det var få som spiste kjøtt regelmessig. Bakeriene solgte nybakte brød hver dag, mens små boder sto for tilbehør. Vin fortynnet med vann var den mest foretrukne drikken. Klærne i den antikke, greske verden forandret seg lite over tiden. Både menn og kvinner gikk i løse "peplos" og tunika. Disse klærne hadde ofte et fargerikt design, og ble festet med et belte. Folk hadde på seg kapper og hatter i kaldt vær, og i varmere vær ble lærstøvler erstattet med sandaler. Kvinner gikk med juveler og kosmetikk, spesielt pulverisert bly, som gav dem en blek hudfarge. Menn hadde skjegg helt til Aleksander den store førte barbering inn på moten. Medisinen i antikkens Hellas var svært begrenset i forhold til i dag. Hippokrates klarte å skille overtro fra medisinsk behandling i det 5 århundre f.Kr. Urtemedisin ble brukt som smertestillende, og leger var i stand til å utføre visse former for kirurgi. De hadde imidlertid, ingen kur for infeksjoner, så friske folk kunne dø av lette sykdommer i alle aldre. For å holde seg i form og være klar for militærtjeneste, trente menn hver dag. De aller fleste bystater hadde minst et "gymnasium", et treningsbygg som både hadde løpebane, basseng, forelesningssal og park. I de fleste byer, bortsett fra Sparta, var gymnasiene åpen kun for menn, og øvelsene ble gjort uten klær(derav "gymnasium", som er fra gresk: "gymnos", som betyr «naken»). Bystatsfestivaler stod for mye av underholdningen. Der ble guder æret gjennom konkurranser, innen musikk, drama og poesi. Athenerne hevdet at deres by hadde en festival omtrent annenhver dag. Store panhellenske festivaler ble holdt i Olympia, Delfi og Nemea. Atleter og musikere som vant disse tevlingene ble rike og berømte. Den mest populære og kostbare konkurransearten var stridsvognsløp. Utdanning. I store deler av den greske verden, bortsett fra Sparta, var utdanningen et privat anliggende, og det var bare de aller rikeste som hadde råd til å ansette en lærer. Under den hellenistiske perioden, ble imidlertid noen offentlige skoler etablert. Guttene lærte å lese, skrive og sitere litteratur; de lærte også å synge, og å spille et instrument, i tillegg til den atletiske treningen for militærtjeneste. De studerte ikke for en karriere, men for å bli gode byborgere. Jenter lærte også å lese og skrive, i tillegg til enkel aritmetikk, slik at de kunne holde orden på husholdet. Bare de aller færreste hadde muligheten til en utdanning etter barndommen. En viktig del av en rik tenårings utdanning var et kjærlig forhold til en eldre mentor. Tenåringen lærte ved å høre på sin mentor snakke om politikk i agoraen, ved å hjelpe han med sine offentlige gjøremål, trene med ham i gymnasiet, og ved å være med på symposier. De rikeste studentene fortsatte utdanningen på universitetet. Disse universitetene var organisert av berømte lærere. Noen av Athens mest berømte universitet var Lyceum og Akademi Matematikk og filosofi. Grekerne leverte viktige bidrag til utviklingen av både filosofien og matematikken, og mange av de store grekerne fra denne tiden var både matematikere og filosofer. Den første greske matematikeren som nevnes i historiske kilder var Thales fra Milet. Han regnes også som den første greske filosofen og vitenskapsmannen generelt. En av de mange historiene som er nedtegnet om Thales, er at han ved hjelp av beregninger kunne forutsi en solformørkelse i 585 f.Kr. Han ble også kreditert oppdagelsen av at diameteren deler sirkelen i to like store deler og at alle vinklene i en likesidet trekant er like store. Den greske matematikeren som er best kjent i dag er nok Pythagoras. Pythagoras var fra øya Samos like ved kysten av dagens Tyrkia, og han slo seg etter hvert ned i en liten gresk by i det sørlige Italia. Her hadde han en gruppe disipler rundt seg, og denne gruppen ble senere kalt pythagoreerne. Dette var en religiøs og filosofisk skole som det er knyttet mange historier og myter til. Pythagoreerne var svært opptatt av tall, og Pythagoras blir ofte tillagt utsagnet: «Alt er tall». Pythagoras oppdaget også forholdet mellom harmoniske toner i musikken. Det viktigste bidraget de gamle grekerne hadde til matematikken var nok likevel innføringen av det matematiske beviset. Tidligere sivilisasjoner hadde også hatt en høyt utviklet matematikk, men da stort sett i form av mer eller mindre velutviklete algoritmer (oppskrifter) for å løse bestemte problem og gjøre ulike utregninger. For de greske matematikerne var det ikke lenger nok bare å regne seg fram til en numerisk løsning på problemene, en måtte også bevise at svaret var riktig. Mesteparten av den greske matematikken ble samlet av Euklid i hans verk "Elementene". Her ser vi for første gang en strengt oppbygd matematikk som starter med noen definisjoner og aksiomer, og ut fra disse blir alle de matematiske setningene bevist. Dette verket har stor betydning for utviklingen av matematikken, og det har blitt brukt som læreverk i geometri ved universitetene helt fram til vår tid. Noen mener at den største greske matematikeren var Arkimedes. I dag er Arkimedes regnet som en av de tre store matematikerne gjennom tidene, sammen med Isaac Newton og Carl Friedrich Gauss. Ifølge Plutark ble Arkimedes drept av en romersk soldat mens han skrev matematiske formler i sanden. Arkimedes er forøvrig kjent for å ha oppdaget loven om legemers oppdrift i væske. I forbindelse med denne oppdagelsen sies det at han skal ha løpt naken gjennom gatene mens han ropte «Eureka!» («Jeg har funnet det!») – henrykt over oppdagelsen. Regnbue. Regnbuen er et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. Hvitgult sollys består av alle synlige bølgelengder av lys. Lysbrytningen er forskjellig avhengig av bølgelengden slik at lyset spaltes til et spektrum. Ofte kan man se en sterk regnbue (primærbuen) innerst og en svakere sekundærbue utenfor, i den sekundærebuen er fargene i motsatt rekkefølge i forhold til den primære. Regnbuen blir sterkere hvis regndråpene er store. Tradisjonelt regner man med 7 hovedbånd i regnbuen, selv om det strengt tatt bare er 6. Indigo er regnet med for å oppnå tallmagi. På bakken ser vi en regnbue med avslutning på hver side i terrenget (der det skal ligge en skatt!). Sett fra fly vil regnbuen ofte sees som en komplett sirkel. Hvis skyggen av flyet kan sees, er den i sentrum av sirkelen. Regnbuen har opptatt fysikere og matematikere helt siden antikken. Den første som ga en tilfredsstillende forklaring av regnbuen, var Teoderik av Freiberg, i begynnelsen av 1300-tallet. René Descartes var den første som forklarte fenomenet dobbelt regnbue. Fargene i regnbuen. Hvitt lys går inn i en regndråpe og brytes. Rødt lys brytes med en mindre vinkel enn blått. I tillegg kan det være lilla og turkise ekstrabånd. Rosa. Rosa er en farge som ikke inngår i fargespekteret. Den består alltid av flere bølgelengder. Rosa omfatter fargenyanser fra lys rød til lilla. Det er også overganger mellom rosa og oransje. Rosa kan lages ved å blande rød og hvit maling. Magenta er en kraftig nyanse av rosa som brukes som en av fire basisfarger i vanlig firefargetrykk og i fargeskrivere. Rosa regnes i den moderne, vestlige kulturen som en feminin farge og symbol på det kvinnelige. Rosa farger, særlig på klær, er et utbredt kjønnssymbol for jenter. Fargen forbindes ofte også med romantikk og homoseksualitet. I rokkokomoten på 1700-tallet var sterke farger som rosa ansett som en potent farge som også ble båret av mange menn i overklassen. Bright rosa. Bright rosa er den engelske betegnelsen på fargen på fargehjulet mellom magenta og rød. Svart. Svart eller sort regnes i dagligtalen som en farge. Et fullstendig svart objekt absorberer alle synlige bølgelengder av lys og reflekterer ingenting. Symbolikk. Svart er i vestlig kultur oppfattet spesielt som sorgens farge. Av dette utleder noen at den kan stå som ondskapens farge. Malerkunst. Kunstnere har dels brukt kull og forskjellige trykksverter, avhengig av om det dreide seg om tegning eller grafikk, dels nøyd seg med å blande farger slik at effekten ble tilnærmet svart. Ved bruk av naturpigmenter blir der så godt som alltid en fargetone igjen, slik at man snakker om blåsvart eller brunsvart. Tilnærmet rent svart pigment ble framstilt ved å forkulle elfenben som ble finmalt og tilsatt malemiddel. Elfenbenssvart ble brukt, og brukes fortsatt til å dempe farger fra lyse til mørke sjatteringer, men sjelden som ren farge på et lerret. Unntak finnes, slik som de Stijl-kunstnerne som brukte svart sammen med primærfargene. Mange fargestrålende malerier fra tidligere tider kan ha vært lasert med svart, som i tynne lag bidrar til at farger får ekstra dybde og glans. Innen mange kunstretninger var direkte bruk av svart ikke betraktet som helt «stuerent», og det vakte oppsikt da en av impresjonistene påpekte at svart var en utmerket farge dersom den ble brukt på rett sted. Norsk malerkunst. Også innen norsk malerkunst, ser man fram til i dag en skepsis til bruk av ren svart, kombinert med instruksjoner om hvordan en kan blande seg fram til mørke sjatteringer. Skrivekunst. Innen skrivekunsten har hvitt skrivemateriale og så svart tekst som mulig, vært ønskelig, siden bokstaver og tegn da fremstår som mest leselige. Det å finne fram til best mulige svarte pigmenter har derfor vært en utfordring. Kull og forskjellige varianter av sot har stort sett blitt foretrukket, men også sepia-blekk (blekksprutblekk) og annet har vært forsøkt. Mange av de tidlige svertene har vist seg å blekne eller bli brune i tidens løp. Heraldikk. Innenfor heraldikken er svart en helt ordinær farge og den finnes i et høyt antall våpenskjold uten noen negativ betydning eller symbolikk. Vi finner derfor svart i såvel offentlige våpen, bl.a. riksvåpen og landskapsvåpen, som i private våpen som slektsvåpen og foreningsvåpen. Svart i slike våpenskjold forekommer i alle europeiske land og helt fra middelalderen til idag. Det er dessuten innslag av svart i en rekke nasjonalflagg og andre flagg. Hvit. Hvit eller kvit (fra norrønt: "hvít"), er en farge som består av alle bølgelengder av synlig lys. En fullstendig hvit overflate reflekterer alt synlig lys som treffer den, uavhengig av bølgelengde (av denne grunn kalles hvitt noen ganger for en akromatisk farge). En overflate som reflekterer like mye av alle bølgelengder, men som også absorberer en del, kalles grå. Symbol og kjennetegn. Hvitt kan i vestlig kultur være symbol for fred (fredsflagg og fredsduer). Denne bruken av hvitt har også spredt seg til andre kulturkretser. Både i tradisjonell og moderne populærkultur representerer hvitt ofte det gode i motsetning til det onde og mørke, for eksempel i uttrykk som hvit magi og svart magi. I kristen tradisjon står hvit farge for «renhet» og «uskyld» (hvite brude-, dåps- og konfirmasjonskjoler). I liturgisk sammenheng har hvitt en slik symbolikk. Dette finnes også uttrykt som en "lengsel etter evigheten" og "en opplevelse av døden som et mektig nærvær". Hvitt er hovedfargen i rekke kirkelige fester. I den gamle romerske religion var hvitt forbeholdt guden Jupiter, der konsulene, som var kledd i hvitt og hadde vogner trukket av hvite hester, ofret hvite dyr til Jupiters ære. I enkelte land, særlig i Kina, blir hvitt direkte knyttet til sorg. I våpenskjold er hvit farge normalt å forstå som en gjengivelse av det heraldiske metallet (tinkturen) sølv. Svært ofte gjengis et våpens sølv som hvitt, fordi sølv er mer kostbart og mer komplisert å bruke. I våpenskjold skal det alltid være enten gull eller sølv, og sølv eller hvitt symboliserer derfor bare sjelden renhet, uskyld e.l. i heraldisk sammenheng. Imidlertid kan enhjørningen symbolisere renhet og enhjørninger er ofte sølv i våpenskjold. Det finnes enhjørninger i norske slektsvåpen, men ikke i norske offentlige våpen. Derimot er det en enhjørning som den ene skjoldholderen i Storbritannias riksvåpen, og den blir gjerne betegnet som hvit og ikke sølv. Ved fastsettinger av norske kommunevåpen i kgl.res., blir det samtidig fastsatt kommuneflagg. Når våpenet inneholder sølv bakgrunn eller figur, blir dette betegnet som "hvit" i fastsettingen av kommuneflagget De kongelige livregimentene o.l. har ofte hvit fane, slik som fanen til H. M. Kongens Garde i Norge. Sammensetningen av hvit og gul farge i faner og flagg, bl.a. i Vatikanstatens flagg og Nord-Trøndelag fylkeskommunes flagg, kan ha en spesiell kristen lyssymbolikk og/eller betegne noe spesielt opphøyd ved å ha farger som kan bety både gull og sølv. Plateomslaget på The Beatles' "White Album", som ble utgitt i 1968 da popgruppa var på det mest populære, var helt hvitt uten tekst. Det er blitt tolket som uttrykk for noe grunnleggende og samtidig noe opphøyd og suverent. Hvitt kan representere ro og stillhet, enten det er hvite sykehusvegger eller snødekte vidder. Hvite arbeidsklær uttrykker ellers vanligvis hygiene, blant annet hos helsepersonell, forskere og folk som arbeider med mat, men også hos malere og murere. Dette er imidlertid av praktiske grunner fordi tilsøling, skitt og smuss ses lettest på hvit bakgrunn. Hvit som maling til bygning og kunst. Kunstnere har trolig alltid hatt et forhold til hvitt. De greske templene ble bygget av hvit marmor, mens de fleste av statuene deres trolig var malt. Tid og vær har gjort dem hvite. Som malerfarge var hvit knapt oppnåelig i tidligere tider. Selv knust marmor og knust kritt eller gips ble gulaktig i eggtemperaen som var vanlig i tidlig renessanse. Fremstilling av sinkoksyd (sinkhvitt) førte til en bedring. Som oljefarge var den riktignok noe transparent, men dette lot seg håndtere. Blyoksydhvitt (blyhvit) ble tatt mot av malere på tidlig 1900-tall med åpne armer. Vincent van Gogh malte sine berømte «Solsikker» ved hjelp av blyhvitt og kadmiumgult, noe han fikk mye kollegial anerkjennelse for. I ettertid har en funnet at denne kombinasjonen gir uønsket oksydasjon som medfører at blomstene forlengst ser visne ut. I dag brukes titanoksyd som pigment i de fleste hvite malinger. Denne er nesten hvit med bare litt blåskjær, noe som gjør at noen kunstnerfarger blander titanen med sinkoksyd. Blyhvitt på tube er fortsatt i salg. I akvarell er det vanlig å la papiret utgjøre det hvite, mens pastellkritt fåes også som hvitt. For hundre år og mer siden, var det bare de aller mest velstående som kunne holde seg med hvitt hus. The White House uttrykker både velstand og makt bare i kraft av fargen. Sverre. Sverre er et nordisk mannsnavn, hovedsakelig brukt som fornavn, men også meget sjeldent som etternavn. Navnet har opprinnelse i det norrøne ordet "sverri" som betyr «svirre» eller «svinge rundt». Det norrøne navnet "Sverrir" ble opprinnelig brukt som et tilnavn i betydningen "villstyring" eller "voldelig". Sverre har navnedag 9. mars i Norge. Utbredelse. Sverre er et vanlig navn i befolkningen i Norge. Varianten "Sverrir" er vanlig på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Sverre og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. "Sverrir" er kjent på Island i middelalderen. I Norge er Kong Sverre (ca 1151–1202) første kjente navnebærer. Navnet er deretter ikke kjent før på 1800-tallet. I nyere tid var Sverre blant de mest populære navnene på guttebarn født i Norge i perioden ca 1895–1935. Slovakisk. Slovakisk er et slavisk språk som sammen med tsjekkisk, polsk og sorbisk utgjør den vestslaviske språkgruppa. I likhet med slaviske språk for øvrig er slovakisk et kasusspråk og består av seks kasus eller tilfeller: nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, instrumentalis og lokativ. I tillegg fins rester av et sjuende kasus, vokativ, brukt i formell korrespondanse. I så måte har slovakisk, som slaviske språk generelt, hatt ei annen språkutvikling enn for eksempel norsk og engelsk, som har gått over til å bli ordstillingsspråk. Slovakisk er svært besleketa med tsjekkisk, skjønt det påstås at språkene er på glid fra hverandre etter oppløsinga av føderasjonen Tsjekkoslovakia i 1993. I daglig bruk er språkene svært kompatible, og en slovaker og tsjekker kan føre en lengre samtale uten større misforståelser. Språket skrives med det latinske alfabetet, men med diakritiske tegn som markerer bløte konsonanter: č, ď, ľ, ň, š, ť, ž. Slovakisk er offisielt språk i republikken Slovakia, samt i Den europeiske union. I tillegg snakkes det av minoriteter i Tsjekkia, Ungarn, Serbia og i enkelte andre østeuropeiske land. Kurt Nilsen. Kurt Nilsen i Ibsenhuset, 2010. Kurt Erik Nilsen (født 29. september 1978) er en norsk musiker, bosatt på Gaupås i bydelen Arna i Bergen kommune. Han vant den norske versjonen av Idol i finalen på Chateu Neuf som ble sendt på TV 2 i mai 2003. Singelen «She's So High» gikk rett opp på førsteplass på VG-listen topp 20 og var den mestselgende singelen i Norge gjennom tidene. Debutalbumet "I" inneholdt mye selvskrevet materiale og var også en suksess. Han er også vokalist og rytmegitarist i bandet Fenrik Lane. Senere vant han World Idol-tittelen 1. januar 2004, der han slo konkurrenter fra ti andre nasjoner og fikk toppscore hos ti av elleve nasjoner. I showet som presenterte deltagerne 25. desember 2003, sa Ian "Dicko" Dickinson, den australske dommeren: «Du har en stemme som en engel, men du ser ut som en hobbit. Hadde dette vært Midgard-Idol, hadde du vunnet glatt.» Ifølge Amerikanske massemedier er Kurt Nilsen grunnen til at denne konkuranssen kun har blitt arrangert 1 gang. Fox TV og andre samarbeidspartnere var skuffet over at ikke deres egen Kelly Clarkson want konkuranssen. Nilsen har også gitt ut singlene «She's So High» (2003) og «My Street» (2004). Disse ble kåret til henholdsvis årets låt under Spellemannprisen 2003 og årets hit under Spellemannprisen 2004. Han synger Ryans Adams «When The Stars Go Blue» som duett med Venke Knutson på hennes album "Places I Have Been" (2005), og har et låtbidrag på "Gods Of Thunder – A Norwegian Tribute To Kiss" (2005). Siden 2006 har han turnert og opptrådt sammen med Espen Lind, Alejandro Fuentes og Askil Holm under navnet Lind, Nilsen, Fuentes, Holm. Sammen har de laget samlealbumet "Hallelujah Live", som består av forskjellige coverlåter. Sammen vant de klassen årets hit for Leonard Cohen-sangen «Hallelujah» under Spellemannprisen 2006. Det var tredje gang i løpet av fire år Kurt Nilsen vant denne klassen. Kurt var også nominert for årets hit med «Push Push» under Spellemannprisen 2007. Videregående skole. Videregående skole er den delen av videregående opplæring som foregår i skole. Den har tre videregående trinn (i noen spesialtilfeller fire). For yrkesfaglig utdanning foregår deler av utdanningen i bedrift, som oftest to år i lære i en bedrift etter to år i videregående skole. Opplæringen i videregående skole tilsvarer i stor grad den som gis i High school. Videregående skole i Norge. All ungdom mellom 16 og 19 år har rett til ett av tre alternative videregående trinn (studieretninger) som de har søkt på, og til to års videregående opplæring som bygger på videregående trinn 1. Alle har rett til tre års videregående opplæring tatt ut over en femårsperiode. Denne utdanningen fører fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Elever som tar yrkesfaglig utdanning, kan skaffe seg generell studiekompetanse ved å ta påbygging til generell studiekompetanse. Elever med rett til tilpasset opplæring, skal kunne få videregående opplæring i inntil to år ekstra når eleven trenger det for å nå opplæringsmålene som er satt for vedkommende. Voksne som ikke har fullført videregående opplæring har rett til gratis opplæring fra det året de fyller 25 år. Historikk. Videregående skole oppsto på slutten av 1970-tallet, og de gamle begrepene yrkesskole, gymnas og examen artium ble etter hvert avskaffet. Som et resultat av Reform 94 fikk alle rett til tre års videregående opplæring. Struktur. Med "Kunnskapsløftet" ble det i 2006 innført endringer i videregående opplæring. Det ble da tre studieforberedende og ni yrkesfaglige utdanningsprogram. Hvert enkelt VG1 fører videre til flere mulige VG2, og disse fører igjen videre til ulike VG3. VG3 på yrkesfaglige program går over to år i lære i en bedrift. Dette vil føre frem til fagbrev eller svennebrev.For de elever som ønsker å ha generell studiekompetanse kan de ta kurset VG3 Påbygging til generell studiekompetanse, så kan de søke på studier ved universitet og høyskoler. Gammel struktur. Den videregående skolen var inntil 2006 delt opp i 15 studieretninger på grunnkursnivå (første året på videregående). Tre av disse studieretningene var studieforberedende og var rettet inn mot å kunne være forberedende for høyere utdannelse. De tolv siste var yrkesrettede studieretninger. Art Spiegelman. Arthur Spiegelman (født 15. februar 1948) er en amerikansk tegneserieskaper. Han ble født i Stockholm, men flyttet som ung til USA sammen med foreldrene. I 1960- og 70-årene figurerte han som en av de store kreftene innen amerikanske undergrunnstegneserier. Han begynte som profesjonell tegner som 16-åring og bidrog til blader som "Real Pulp", "Young Lust" og "Bizarre Sex", under psevdonymer som «Joe Cutrate», «Skeeter Grant» og «Al Flooglebuckle». Han grunnla i tillegg to viktige tegneserieantologier; "Arcade", sammen med Bill Griffith, og "RAW", sammen med hans kone og kunstneren Françoise Mouly i 1980. I 1986 gav Spiegelman ut første volum av "Maus" ("Maus: A Survivor's Tale", også kjent som "Maus: My Father Bleeds History") en historie som handler om hvordan foreldrene hans overlevde holocaust. Volum 2 kom i 1991 og het "Maus: from Mauschwitz to the Catskills". Serien fikk da mye oppmerksomhet, også fra miljøer som vanligvis ikke var så interessert i tegneserier. Det ble satt opp en utstilling på Museum of Modern Art i New York. Serien vant Pulitzerprisen i 1992 og den norske Sproingprisen i 1993. Utover nittiårene jobbet Spiegelman for "The New Yorker", hvor han sluttet rett etter terrorangrepene av 11. september 2001. Otep. Otep er et nu metal-band fra sørlige California. Gruppen består av vokalisten Otep Shamaya, gitaristen Lee Rios, trommisen Doug Pellerin og eViL på bass. Bandet har fått mye oppmerksomhet på grunn av den karakteristiske kvinnevokalen, noe som er meget spesielt i sammengeng med mer seriøs tyngre metall. At Sharon Osbourne så gruppen live sikret dem en opptreden på Ozzfest uten at de hadde fått platekontrakt. Otep er et anagram for poet. Pokus forlag. Pokus forlag er et norsk forlag som utgir tegneserier av unge norske tegneserieskapere. Pokus ble startet i 1999 av blant annet Stian Andreassen som fungerer som redaktør, med Øyvind Lauvdahl og Karl Bjølseth i resten av redaksjonen. Alle som arbeider med Pokus jobber på idealistisk grunnlag, og derfor får ingen betalt. Alle inntekter går uavkortet til nye utgivelser. Tegneserieskaper. En tegneserieskaper er en person som skaper tegneserier enten som manusforfatter, tegner eller et annet sted i prosessen som tusjer (reintegner) eller tekster (bokstavutformer). Maus. Maus: En overlevendes fortelling er en tegneserie av Art Spiegelman som forteller hvordan Arts far, Vladek Spiegelman overlevde andre verdenskrig og holocaust som polsk jøde. I tillegg handler boken om forfatterens til tider problematiske forhold til faren, hvordan morens selvmord påvirket begge og hvordan krigens sår forplanter seg nedover generasjonene. I 1992 vant boken pulitzerprisen og i 1993 den norske Sproingprisen for beste utenlandske tegneserie. Gjennom boken blir forskjellige grupper med mennesker portrettert antropomorfisk. Jøder blir portrettert som mus (tysk: Maus), tyskere som katter, franskmenn som frosker, polakker som griser, amerikanere som hunder og så videre. Dette var både noe som var hentet fra barnetegneserier og en ironisk kommentar til nazistisk propaganda under krigen som gjorde akkurat det samme. På grunn av dette ble utgivelsen i Polen utsatt. Mesteparten av historien ble trykket bit for bit i RAW, en tegneserie-antologi Spiegelman var redaktør for. Det ble senere publisert i to deler (volum 1, "My Father Bleeds History"; volum 2, "And Here My Troubles Began"). Maus har kommet ut i nynorsk oversettelse: Først i to bind i 1987 (bd. 1, «Far min blør historie» og bd. 2, «Og her tok vanskane mine til»; så i ettbindsutgave i 1993. Benedikt XVI. Pave Benedikt XVI (latin "Benedictus PP. XVI"; født Joseph Alois Ratzinger 16. april 1927 i Marktl am Inn, Bayern, Tyskland) er biskop av Roma og Den katolske kirkes 265. og regjerende pave. Han er dermed også monark i Vatikanstaten. Han ble valgt 19. april 2005 i et konklave han selv var møteleder for, det første i det 3. årtusen, og ble innsatt ved en messe på Petersplassen 24. april samme år. Benedikt har vært en av de mest innflytelsesrike katolske teologer siden 1950-årene, og regnes i likhet med forgjengeren Johannes Paul II som teologisk konservativ. Fra 1958 til 1977 var han virksom som professor ved flere tyske universiteter (Freising, Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg) og ble tidlig en anerkjent akademiker. I 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising og samme år også til kardinal av pave Paul VI. I 1981 ble han kalt til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, et av de viktigste embedene i Den romerske kurie. I 2002 ble han også valgt til leder (dekanus) for kardinalkollegiet, og dermed den fremste blant kardinalene. Benedikt XVI var som kardinal svært innflytelsesrik og en nær alliert og venn av Johannes Paul II under det meste av hans periode som pave. Benedikt har forfattet en lang rekke bøker og akademiske arbeider. Som pave vektlegger Benedikt særlig Europas behov for å finne tilbake til sine kristne røtter, i en tid hvor oppslutningen om religionen i industrilandene går sterkt tilbake. Benedikt har også lagt større vekt på tradisjoner, blant annet gjennom å ta i bruk pavelig bekledning som ikke har vært brukt i særlig grad av hans forgjenger. Han er opptatt av å gjenoppta full kommunion med tradisjonalistiske katolikker, og har gitt den tridentinske messe en viktigere plass i Den katolske kirke. Bakgrunn og barndom. Joseph Ratzinger ble født i 1927 i Bayern. Han var sønn av Joseph og Maria Ratzinger (pikenavn Peintner). Morens familie stammet fra Syd-Tirol (idag en del av Italia). Joseph den yngre var den yngste av tre barn; hans eldre søsken var Georg (som også ble prest, i tillegg til musiker og middelalderforsker) og Maria (som var musiker og musikklærer, og døde i 1991). Faren var politibetjent i det bayerske statspoliti ("Landespolizei") og i det regulære nasjonale politi ("Ordnungspolizei"). Hjemmet var strengt katolsk preget, og faren var en bitter motstander av nasjonalsosialismen, som han mente stod i motsetning til deres tro og meninger. "Sunday Times" (London) beskriver den eldre Ratzinger som «en antinazist hvis forsøk på å tøyle Hitlers "brunskjorter" tvang familien til å flytte gjentatte ganger». Andre kilder indikerer at farens opposisjon mot Hitler førte til gjentatt hærverk og forklarer at familien måtte flytte så ofte. Benedikt XVI ved en privat audiens i 2006 Benedikt XVI velsigner folket i Peterskirken i 2006 Benedikt XVI under en religiøs seremoni i Brasil 2007 Joseph Ratzingers slektninger har fortalt at han aldri ønsket å bli noe annet enn prest. Ratzinger begynte på juniorseminaret i 1939. I 1941 ble han innmeldt i Hitler-Jugend (som var et lovbestemt krav). 16 år gammel ble han i 1943 innkalt til krigstjeneste i en luftvernavdeling, hvor han blant annet som assistent ved et flaktårn beskyttet en BMW-fabrikk i München. Senere ble gruppen hans sendt til å sette opp anti-tank-skyts mot den ventede sovjetiske invasjonen ved den ungarske grensen i Østerrike. I november 1944 ble han sendt hjem i tre uker, før han gjennomgikk hærens rekruttskole i Traunstein. Han tjenestegjorde forskjellige steder i Bayern, men ble aldri sendt til fronten. Våren 1945 gikk enheten hans i oppløsning, og han begav seg hjemover. Andre skriver at han deserterte. Han ble tatt som krigsfange av amerikanske soldater. I juni 1945 ble han satt fri. Studier. Han begynte så å studere teologi sammen med sin bror Georg. Mellom 1946 og 1951 studerte Ratzinger ved Den filosofisk-teologiske høyskole i Freising og ved "Herzogliches Georgianum" ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München. Etter eget utsagn (intervju med Peter Seewald) ble han og hans medstudenter i stor grad influert av verker av Gertrud von le Fort, Ernst Wiechert, Fjodor Dostojevskij, Elisabeth Langgässer, Theodor Steinbüchel, Martin Heidegger og Karl Jaspers. De tre sistnevntes verker oppfattet den unge student som "et brudd med nykantianismens dominans". Steinbüchels "Die Wende des Denkens" ble et nøkkelverk for Ratzinger. Blant de gamle tiders store kirkelærere følte han seg sterkere tiltrukket av den slagkraftige Augustin enn av Thomas av Aquino – blant skolastikerne var det særlig den hellige Bonaventura som interesserte ham. Prest og professor. Han ble – sammen med sin bror – ordinert til prest 29. juni 1951 av kardinal Michael von Faulhaber, og studerte deretter videre i Roma i to år. Han tok doktorgraden i teologi, og i 1953 utkom hans avhandling "Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om kirken", som høstet mye anerkjennelse. Hans "Habilitationsschrift" (en postdoktoral avhandling) innenfor fundamentalteologi, om St. Bonaventura, var klar i 1957. I 1958 ble han professor ved Freisings filosofisk-teologiske høyskole, der han hadde undervist siden 1952. Så fulgte Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn 1959–1963 og Westfälische Wilhelms-Universität i Münster 1963–1969. Rådgiver under Annet Vatikankonsil. Under Annet Vatikankonsil (1962 – 1965) var Ratzinger også rådgiver og taleskriver for Kölns erkebiskop, kardinal Joseph Frings. Han var kun 35 år da konsilet begynte. Han var eksponent for den reformorienterte oppfatning. I sin første tale forlangte Frings – som også Lilles kardinal Achille Liénart – at man ikke skulle gå til avstemninger med det samme, men la konsilsdeltakerne først bli bedre kjent med hverandre før det ble fastlagt hvem som skulle sitte i de forskjellige kommisjoner. Den andre talen, medformulert av Ratzinger, bad om en fullstendig ny gjennomarbeidelse av den teksten som Den romerske kurie hadde ferdigstilt som utkast om Guds Åpenbaring. Den tredje talen Frings holdt, rettet kritikk mot det han betegnet som en nyskolastisk tilstivning i Roma, og mot misforhold ved Det hellige Officium og krevde at dets prosedyrer måtte være mer transparente. Denne talen ble alminnelig oppfattet som en trommevirvel, en brannfakkel, og ble møtt av et sterkt bifall blant flertallet av konsilsfedrene. Denne talen gjorde at Ratzinger også ble kjent utenfor de engere kirkelige kretser. Perioden som professor. Ratzinger ble fram til 1969 oppfattet som en liberal teolog. Under slagordet "aggiornamento" ("ajourføring") var han tilhenger av at kirken skulle åpne seg. Denne holdningen ble imidlertid endret etter hvert. I 1968 signerte Ratzinger og 1360 andre teologer rundt i verden et opprop med tittelen "For the Freedom of Theology" (for teologiens frihet). Tiden i Tübingen var preget av studentprotester, og Ratzingers forelesninger ble av og til avbrutt av radikale studenter. Det kom også til heftige sammenstøt under forelesninger. Ratzinger forteller selv at han fikk traumatiske opplevelser av å se studentene med bilder som viste "sadomasochistisk glorifisering av lidelse" samtidig som de sang "Jesus være fordømt". Erfaringene i Tübingen gjorde at han på kort tid endret synspunkt til å bli "en troens vokter". Etter eget utsagn ble han i «68-tiden» urolig for at troen skulle bli svekket av at en tar til seg det som passer ens egen smak, og lar annet ligge. Ratzinger sa: «Under disse årene lærte jeg når en diskusjon måtte opphøre, hvis den ikke skulle slå om i en løgn». Han inntok en holdning der han ville bevare det han så på som umistelige trossannheter. Han ble dermed regnet som konservativ. Denne innstillingen holdt han fast på også som professor og senere som erkebiskop av München og Freising. Han ble i 1969 medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon. I 1969 ble han ansatt ved det mer konservative universitetet i Regensburg, der han underviste i dogmatikk til 1977. I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet "Communio" sammen med Hans Urs von Balthasar, Henri de Lubac og andre. "Communio", som nå utkommer på bl.a. tysk, engelsk og spansk, er blitt et av de viktigste tidsskriftene for katolsk kristentro. Erkebiskop av München og kardinal. 24. mars 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising av pave Paul VI. Han ble ordinert 28. mai samme år i München. Paul VI utnevnte ham 27. juni 1977 til kardinal. Dette var to uvanlige karrieresprang i løpet av ett og samme år. Først rett til et erkebispesete uten å være vanlig biskop først, og så kardinalsembetet i en alder av 50 år og med bare en måned bak seg som biskop. Som kardinal mottok han det polske erkebispedømmet i München, deriblant også kardinal Karol Wojtyła som skulle bli valgt til pave kort tid etterpå. Ratzinger deltok på begge konklavene i 1978, både august- og oktoberkonklavet. Hans navn var såvidt framme som mulig pave i spekulasjonene før det siste konklavet. Katolske biskoper velger seg alltid et motto som settes under deres heraldiske bispevåpen. Ratzinger valgte det latinske "Cooperatores veritatis" (norsk: "Sannhetens medarbeidere"). Se også under Våpenskjold nedenfor. Prefekt for Troskongregasjonen. Pave Johannes Paul II kalte ham i 1981 til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren (tidligere inkvisisjonen), president for Den pontifikale bibelkommisjon og president for Den internasjonale teologiske kommisjon. På grunn av dette gikk han av som erkebiskop av München und Freising 15. februar 1982. Troskongregasjonens første navn var "Den hellige kongregasjon for den universelle inkvisisjon", og oppgaven var å beskytte kirken mot heresi. I 1908 endret Pius X navnet til "Den hellige kongregasjon for det hellige officium". Det nåværende navnet ble innført i 1965 av Paul VI. Kongregasjonens nåværende virkefelt er ifølge den apostoliske konstitusjonen "Pastor Bonus" (1988) «å fremme og beskytte tros- og morallæren i den katolske verden; av denne grunn er alt som på noen som helst måte berører disse sakene innenfor dens virkefelt». Som prefekt for denne kongregasjonen er Joseph Ratzinger i embeds medfør blitt knyttet til en rekke av de teologiske kontroversspørsmål som har vært fremme innen katolsk kirkeliv siden 1980-tallet, men også til en rekke av de uttalelser som har hatt sin innretning videre enn teologenes rekker, f.eks. innen samfunnsmoralen. I Stasis etterlatte papirer står det at Joseph Ratzinger skal ha vært en av de «skarpeste motstandere av kommunismen» i Vatikanet. Han beskrives også etter paven og statssekretær Casaroli som «den mest innflytelsesrike politiker og ledende ideolog». Stasi antok Ratzinger ville ha «økende innflytelse på den antikommunistiske retningen i den katolske kirke, særlig i Latin-Amerika». Ratzinger fylte 75 år i 2002, og leverte i henhold til kirkeretten sin avskjedssøknad. Pave Johannes Paul II aksepterte ikke hans søknad. I 2002 ble han valgt til ny dekanus for kardinalkollegiet, da hans forgjenger Bernardin Gantin ønsket å flytte hjem til Benin etter å ha fylt 80 år. Han fikk da også, i henhold til tradisjonen, kardinalbispesetet Ostia i tillegg til Velletri-Segni. Veien til pavestolen. Den 30. september 2003 sa Ratzinger at «vi bør be for paven» og skapte overskrifter over hele verden og spekulasjoner om at Johannes Paul II var dødssyk. Han ville nådd aldersgrensen for stemmerett ved pavevalg, 80 år, først den 16. april 2007, og var derfor stemmeberettiget ved konklavet 2005. Som dekanus var han en selvskreven kandidat til pavestolen, og han har mange av de egenskaper en pave forventes å besitte, men ikke alle oppfattet ham som virkelig valgbar, på grunn av hans nasjonalitet, alder og det forhold at han i 1991 skulle ha hatt en hjerneblødning og året etter hadde hatt fall som slo ham bevisstløs. Andre antok at hans konservative holdninger kunne tale mot ham. Det ble også hevdet at han manglet karisma. Like fullt var han en av Johannes Paul IIs mest fortrolige, og under pavens langvarige sykdom i 2004 og 2005 fikk han en stadig mer fremskutt rolle, og måtte overta mange av pavens plikter. Våren 2005 ble Ratzinger stadig oftere nevnt som en favoritt til å etterfølge Johannes Paul II som pave. Både hans preken ved Johannes Paul IIs begravelse og hans preken under messen "pro pontificio eligendo" umiddelbart før konklavet tok til, gjorde inntrykk, trolig også på mange kardinaler. Kardinal Ratzinger hadde tidligere uttrykt et ønske om å trekke seg tilbake for å skrive flere bøker, men sa før han ble valgt til pave til venner at han var «rede til å akseptere enhver byrde Gud legger på hans skuldre». Pavevalget. "Hovedartikkel: Konklavet 2005" Som leder (dekanus) for kardinalkollegiet ledet han selv konklavet som begynte 18. april 2005. Ratzinger og den amerikanske kardinal William Wakefield Baum var de eneste kardinalene som deltok på konklavet og som ikke var utnevnt av Johannes Paul II, og som dermed hadde deltatt på konklaver tidligere (de to konklavene i 1978). De tre første avstemningene resulterte ikke i nødvendig flertall for en kandidat, men ved fjerde avstemning, på den andre dagen, ble valget avklart. Han ble valgt med mer enn de 77 stemmer som ville ha vært tilstrekkelig for to tredels flertall. 19. april 2005 annonserte Jorge Arturo Medina Estévez at Ratzinger var valgt til pave, og at han ville ta navnet Benedikt, som den 16. pave med dette navnet. Deretter holdt den nye paven en kort takketale. I likhet med Johannes Paul II holdt han talen på italiensk. Tidligere paver har holdt sin første tale på latin. Teknisk sett ble han pave i det han aksepterte valget under konklavet. Den formelle innsettelsen fant sted i en messe på Petersplassen 24. april 2005. Under messen overrakte kardinal Medina Estévez palliet, mens Angelo Sodano overrakte Fiskerringen. Politiske observatører betrakter Benedikt XVI mest som en overgangspave etter den sterke Johannes Paul II. Mange ønsket å velge en pave som etter noen få år kunne erstattes av en som kunne reformere og forandre den kirken Johannes Paul II hadde formet. Han har liten erfaring som praktiserende prest, og det har siden blitt brukt mot ham at han har liten kontakt med "grasrota" – det vanlige medlem i den katolske kirken. Benedikt XVI er den første tyske pave siden Hadrian VI (1522 – 1523). Kontroversielle synspunkter. Benedikt aksepterer de tradisjonelle katolske doktriner. Blant disse er kontroversielle synspunkt i samtiden som at han er mot prevensjon, og abort. I likhet med resten av den katolske kirke er han mot felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn før enighet er nådd om nattverdteologien. Mellom den katolske kirke og protestantiske kirkesamfunn skiller også spørsmål som synet på kvinnelige prester, skilsmisse, sølibatet, tradisjonen som normativ og delvis også homofilt samliv. Benedikt regnes til den konservative fløyen innen den katolske kirke. Valget av Ratzinger som pave ble mottatt med stor glede og entusiasme blant konservative katolikker, mens liberale og frigjøringsteologer uttrykte skuffelse over manglende utsikt til reformer. Pave Benedikt forsvarer forbud mot prevensjon. Han mener at ingenting bør hindre muligheten for nytt liv, og godtar bare seksuell avholdenhet. Benedikt XVI mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt. Pavens kondomforbud har ført til kraftige reaksjoner over hele verden. Mange mener at det gir store belastninger for verdens fattige, satt unge kvinners liv i fare og økt faren for hiv-smitte. Videre gjør det familieplanlegging vanskeligere i utviklingsland. Benedikt skal imidlertid være noe mer moderat i synet på prevensjon enn sin forgjenger, og medvirket trolig til at Johannes Paul II ikke erklærte synet på prevensjon som ufeilbart. Diskusjonene om abort er spesielt heftig i land med mange katolikker på grunn av kirkens holdninger. Benedikt støtter absolutt forbud mot abort. Benedikt mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle. Livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg. Mange er sterkt kritiske til at selv ikke voldtatte kvinner kan ta abort. Selv når barn ned til niårsalderen har tatt abort etter voldtekter har det blitt reagert med bannlysning. Benedikt har på grunn av økt interesse for det okkulte beordret biskoper til å opprette egne eksorsisme-grupper for å bekjempe den økende satanismen, og hver biskop må ha prester som er opplært til å utføre demonutdrivelser. Også i Norge er det nå prester som har fått særlig ansvar for demonutdrivelse. Paven har også møtt reaksjoner på sine uttalelser om homofili. Benedikt mener at homofili er et brudd på den naturlige orden, og sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, siden også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Han er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd. Paven kritiserte også en FN-resolusjon om avkriminalisering av homofile. Over hele verden har kristne homofile reagert på pavens uttalelser. Paven mener at verden må bry seg om miljøet, men mener at hensynet til dyr og planter ikke må prioriteres over menneskeheten. Han mener videre at verdenssamfunnet må legge vitenskap til grunn for beslutningene, ikke «dogmene til miljøbevegelsen». I 2006 opprørte Benedikt den muslimske verden ved å sitere et skrift av den kristne keiseren Manuel II Palaiologos fra 1300-tallet, som sa at profeten Muhammed åpenbart brakte verden ondskap og inhumanitet. Han har siden beklaget at han med dette opprørte muslimer verden over, men har ikke tatt avstand fra Manuels ord. I 2009 gjeninnsatte Benedikt den bannlyste biskopen Richard Williamson, som blant annet benekter Holocaust. I den forbindelse ble Benedikts fortid fra nazi-Tyskland trukket fram igjen. Da han noen måneder etter var i Israel og besøkte Holocaustminnesmerket, ble han av rabbinere kraftig kritisert for manglende forståelse og medfølelse under arrangementet. Pedofili og seksuelt misbruk foretatt av prester. Fra 2005 er Benedikt beskyldt for å ha vist unnfallenhet og for å skjule overgrep foretatt av prester i den katolske kirken. Den britiske avisen The Observer offentligjorde i 2005 innholdet i et konfidensielt brev, som ble sendt fra Vatikanets såkalte trosdepartement, Troskongregasjonen, til alle katolske biskoper i mai 2001. Denne kongregasjonen var ledet av Joseph Ratzinger, nå pave Benedikt XVI. I brevet heter det at alle saker der katolske prester beskyldes for seksuelt misbruk av barn, skal granskes internt av Vatikanet. Ratzingers kontor skal selv bestemme om sakene skal etterforskes videre, og i så fall skal det opprettes tribunaler – også disse hemmelige – der bare katolske prester kan være dommere, anklagere og forsvarere. "Slike saker er pontifikale hemmeligheter", skal holdes hemmelige for utenverdenen, heter det i brevet fra Ratzinger. Den som bryter tausheten om slike saker før det er gått ti år etter ofrenes myndighetsalder, blir truet med å bannlyses fra kirken. Brevet er underskrevet av Ratzinger selv. I dokumentarprogrammet BBC Panorama i 2006 ble det framsatt påstander om at pave Benedikt XVI skal ha hemmeligholdt presters misbruk av barn. Ifølge BBC var pave Benedikt XVI innblandet i et systematisk forsøk på å holde katolske presters misbruk av barn hemmelig. BBC undersøkte omstendighetene rundt et hemmelig dokument skrevet i 1962 om hvordan biskoper skulle forholde seg til beskyldninger om misbruk av barn. Dokumentet inneholdt en kodeks om hemmelighold. Ifølge dokumentaren håndhevet den senere paven, den daværende kardinal Joseph Ratzinger, dokumentets retningslinjer i over 20 år. I sin tid som tysk erkebiskop tillot Ratzinger at en katolsk prest som var anklaget for seksuelt misbruk, fikk bo i et av kirkens hus. Boligen stod til rådighet for mannen mens han gikk i terapi. Som erkebiskop i München i 1980, lot Ratzinger en prest få nye muligheter til overgrep. Overgrepene ble ikke anmeldt til politiet, og presten kunne fortsette med å misbruke barn og unge i ytterligere 25 år. Opplysningene om omfattende overgrep mot barn ved katolske skoler har vakt voldsom oppsikt. I Irland og Tyskland raste det i 2010 en opphisset debatt om slikt misbruk. Også katolikker i Østerrike, Nederland, Australia og USA er rammet av avsløringer om seksuelt misbruk av barn. Listen over land der seksuelle overgrep mot barn begått av katolske prester har kommet for en dag, omfatter selv enkelte i katolsk sammenheng perifere nasjoner som Danmark og Norge. I Norge er i 2010 en katolsk biskop, en pater og flere utenlandske geistlige på besøk i Norge blitt beskyldt for overgrep. Paven har tidligere grepet fatt i påstander om seksuelt misbruk av barn blant kirkens folk, men mange mener at han ikke gjør nok, og at han i praksis skjuler det som skjer. Paven har offentlig uttalt at seksuelle overgrep mot barn er en utålelig forbrytelse. Ved et besøk i New York i 2008 ble han møtt av demonstranter som protesterte mot pavebesøket. ”Paven er pervers” og ”Gud hater paven”, sto det på plakater som disse demonstrantene bar. Reiser. Se Benedikt XVIs reiser. Våpenskjold. Ratzingers våpen som erkebiskop og kardinal Benedikt XVIs våpenskjold som pave. Som hjelmtegn brukes pavekronen og sankt Peters nøkler. Diverse. Bekledning: Pave Benedikt har tatt opp igjen bruken av pavelig bekledning som tidligere har falt ut av bruk. Under sin innsettelsesmesse talte han lenge om betydningen av palliet, og tok i bruk en gammel form som ble båret av det første millenniets paver. Han tok også opp igjen bruken av de pavelige røde sko. Dessuten har han tatt i bruk den røde mozetta og dens vinterversjon som ikke har blitt sett brukt siden pave Paul VI. Hans prestekjole med skulderkappe har inkludert deler som ble avskaffet for alle andre geistlige av Paul VI. Pave Benedikt har også tatt opp bruken av den røde tabarro eller romerske kappe som sist ble brukt av Johannes Paul II i 1995. Den 21. desember 2005 brukte paven en camauro under sin generalaudiens, et pavelig hodeplagg som sist ble brukt av Johannes XXIII. Språk: Benedikt taler en rekke språk. I tillegg til sitt morsmål tysk taler han fransk, italiensk, engelsk, spansk og latin. Fransk er hans beste fremmedspråk, og også italiensk behersker han flytende. Han kan også lese gammelgresk og klassisk hebraisk. Dessuten får han undervisning i polsk og russisk. Musikk: Paven spiller klaver og har en forkjærlighet for Mozart og Beethoven. Hans privatsekretær er Georg Gänswein. I desember 2010 hadde generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd, nordmannen Olav Fykse Tveit, samtaler med paven i Vatikanet. Bibliografi. Se Bendikt XVIs bibliografi. Torkel Ravndal. Torkel Ravndal (født 14. oktober 1936, død 13. september 2004) var en tid kjent for å være Norges og Europas sterkeste mann. Han oppnådde både Norges, Europa og Verdensrekord. Ravndal drev med styrkeoppvisninger til inn i 80- tallet, helt inntil fire år før sin død. En karriere på over 40 år. Tidlig liv. Torkel Ravndal ble født 14. oktober 1936 og vokste opp på Figgjo i Sandnes Kommune. Han var den yngste i en søskenflokk på fire. Moren døde allerede da han var 3 år gammel. Både far og bestefar var store og sterke av natur, og bestefaren hadde visst nok en rekord i løft med lillefingeren. I oppveksten var Ravndal lang og tynn, men lynrask. Han var opptatt av fotball og speedwaykjøring, og for å få en bedre fysikk begynte han å trene med vekter. Styrkeløftkarriere. Han begynte å trene seriøst med vekter i 1961, i en alder av 25 år. I 1962 begynte Torkel å trene på gymmen til «Samson» (Jan Harry Hasselquist) i Stavanger. Dette dannet grunnlaget for et langt og godt, men også et noe turbulent vennskap mellom de to. Ravndal og Samson turnerte senere sammen og holdt flere styrkeshow rundt omkring i landet. I 1963 flyttet Ravndal til Danmark og fikk jobb som sjefshelseinstruktør på et helsestudio der. Han bodde i Danmark i fem år, og i denne perioden skjedde det en kjempeutvikling hos ham. I 1965 tok han sitt første NM gull i styrkeløft og satte allerede da Nordisk rekord i markløft på 281 kilo. I årene som kom satte Ravndal flere norske og nordiske rekorder i blant annet markløft og benkpress. Under NM i styrkeløft i 1969 satte han sin første verdensrekord i markløft på hele 357,5 kg. I dette dette norgesmesterskapet løftet han i Benkpress 192,5 kg, som var ny Norsk rekord og i knebøy 200 kg. Sammenlagt resultat ble 750 kg. Han forbedret og holdt verdensrekorden i markløft i flere år. Hans største godkjente markløftrekord var på 375 kg, men uoffisielt skal han ha løftet hele 402,5 kg. Torkel Ravndal var regnet som verdens beste markløfter til langt innpå 80-tallet. Han hadde flere rekorder som f.eks. 240kg i benkpress, 260kg i knebøy(skadet sitt høyre kne i ungdommen), 110kg bicepscurl, 1840kg vikingløft og 285 kg enhånds markløft. Ravndal var en stor mann. Han var 193 cm høy og veide rundt 155 kg. Overarmen hans målte 61 cm, underarm 50 cm, nakke 51 cm, lår 79 cm, bryst 167 cm og håndledd 25 cm. Turneliv. I 1970 startet Ravndal på en omfattende showturné. Han reiste over hele landet, og det var nesten ikke et sted i Norge som ikke fikk besøk av Ravndal og hans styrkeshow. Showene trakk mange mennesker, og Ravndal tjente store penger på dette. Showene til Ravndal inneholdt styrkeprøvelser som markløft, enhånds markløft, håndbak, vikingløft (backlift), jernbøying m.m. Et av glansnumrene hans var å slå en syv tommers spiker gjennom en tre tommers planke med bare neven. Han utfordret alltid alle blant publikum til å delta og konkurrere mot ham i showene hans. Ravndal hadde også show sammen med Arve Opsahl. I 1972 ble Ravndal utestengt fra å delta på flere styrkeløftstevner fordi han ble regnet som profesjonell og det var bare amatører som kunne delta, men han fortsatte sine turnéer rundt om i Norge og i Norden. Dette ble hans faste jobb i alle år. Ravndal elsket turnélivet over alt på jord. Han var i sitt rette element når han fikk skryte og vise frem sine egne styrkeprestasjoner. Helseproblemer, sykdom og død. Ravndal var mye plaget av astma og leddproblemer på sine eldre dager. Etter utrolige 40 år med styrkeshow og tunge løft, måtte han gi seg med turnering i år 2000 på grunn av de store helseproblemene. Den 13. september 2004 måtte han gi tapt for sykdom, og sovnet stille inn på Bryneheimen sykehjem. Legendestatus. Torkel Ravndal var allerede i leveårene som en legende. Ravndal blir av mange regnet som Norgeshistoriens sterkeste mann, og minnes av mange for sin utrolige styrke og varme personlighet. På albumet "Kast alle papirene" har deLillos en egen sang om den levende legenden Torkel Ravndal. Den palestinske selvstyremyndigheten. Den palestinske selvstyremyndigheten (PNA) er en delvis autonom styresmakt for Staten Palestina, som formelt styrer det meste av Vestbredden og Gazastripen. Området omtales i dagligtalen som Palestina og grenser til statene Israel, Jordan og Egypt. Styresmakten har observatørstatus i FN. Folketallet var i 2008 på 4,1 millioner. I januar 1996 avholdt den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza sitt første demokratiske valg i historien. Yasir Arafat ble valgt til president med klart flertall. Mahmoud Abbas har vært president siden 2005. Historie. De palestinske territoriene kom etter den israelske uavhengighetskrigen under jordansk og egyptisk kontroll. I forbindelse med seksdagerskrigen i 1967 ble områdene okkupert av Israel. I forbindelse med Oslo-avtalen i 1993 ble Den palestinske selvstyremyndigheten opprettet. Denne var ment å ha midlertidig status, og skulle erstattes med en mer formell regjering når den endelige avtalen var i havn. Senere forsøk på å få i stand en endelig avtale har strandet, senest med Camp David-forhandlingene i 2000. Mahmoud Abbas ble i 2005 valgt til president for den palestinske selvstyremyndigheten. Hamas vant valget til Palestinas lovgivende forsamling i 2006 og dannet regjering med Ismail Haniyeh som statsminister. Den nye regjeringen ble fordømt internasjonalt fordi Hamas ikke vil anerkjenne Israel. I mars 2007 ble dannet en samlingsregjering som inkluderte Hamas og Fatah. Samlingsregjeringen brøt sammen i juni 2007 etter kamper mellom Hamas og Fatah som endte med at Hamas tok full kontroll på Gazastripen. Som følge av dette ble Haniyeh avskjediget av Abbas som utnevnte Salam Fayyad som ny statsminister. Fayyads regjering er anerkjent internasjonalt og av Israel, men Haniyeh gjør fortsatt krav på å være regjeringssjef og blir anerkjent på Gazastripen. Abbas' presidentperiode utløp 9. januar 2009. Han har likevel blitt sittende i påvente at et nytt presidentvalg kan avholdes, Hamas anser imidlertid at han opphørte å være president på denne datoen og at presidenten i Palestinas lovgivende forsamling er rettmessig fungerende president. Eksterne lenker. Palestinske selvstyremyndigheten DDR (band). DDR er et norsk band som synger coverversjoner av norske sanger på tysk. Atle Antonsen og Johan Golden, under pseudonymene "Attila" og "Junghanz", er kjente personer som deltar i bandet. De gav ut sitt første album i 1998, og har totalt gitt ut fire singler og tre album. Etter et lengre avbrekk spilte bandet flere konserter i 2008, for deretter å legge ut på en lengre turne i 2009 i forbindelse med utgivelsen av samleplaten "Das War Das". Bakgrunn. DDRs musikk er i stor grad basert på humor. I følge bandet selv er hovedmålet med musikken å fremme nordmenns forståelse av Øst-Tysklands kulturelle egenart. Dessuten ønsker de å rette det «noe frynsete ryktet» Tyskland har fått i Norge etter andre verdenskrig. For å oppnå dette har bandet tatt utgangspunkt i kjente norske sanger og oversatt dem til tysk. Bandet baserer seg faktisk kun på oversatte coverversjoner av norske sanger. Deres første album baserte seg i sin helhet på kjente sanger fra gruppen DDE, og det er også derfra de har hentet navnet sitt. "DDR" står for "Deutsche Demokratische Republik", det tyske navnet på det vi i Norge kaller "Den tyske demokratiske republikk", tidligere Øst-Tyskland. Bandets andre album er basert på et større spenn av norsk musikk. Her er alt fra Jokke og Valentinerne til Knutsen og Ludvigsen representert. Albumet inneholder også en versjon av de norske fjellvettreglene oversatt til tysk. Historie. DDR gav ut sitt første album, "Über Alles", i 1998. På dette albumet bidro blant annet Kristopher Schau med vokalen. Albumet baserer seg på oversettelser av DDEs musikk. Bandet har fått hjelp av tysk-studenten «Jens Christian Eriksson» til å oversette tolv sanger, og har også fått tillatelse fra DDE til å bruke deres materiale. Bandet holdt sin første konsert mandag 30. mars 1998 på utestedet "Cosmopolite" i Oslo, og turnerte i Norge senere samme år. I 2001 ga bandet igjen lyd fra seg, og etter å ha kommet med en dobbeltsingel, ga de ut sitt andre album, "Norwegische Superknüller", 12. mars 2001. Kristopher Schau forlot bandet før dette albumet og ble erstattet av Johan Golden. Albumet er basert på et videre spekter av norsk musikk enn den første. Bandet slapp en musikkvideo av «Schwache Menschen» (basert på «Svake mennesker» av Gry Jannicke Jarlum) 15. mars. 17. september 2001 reiste DDR til Tyskland for å turnere, og holdt tre konserter før de reiste hjem igjen 21. september. De holdt konsert på "Molly Malone", Hamburg 18. september, "Beersaloon am Kudamm", Berlin 19. september og "Munch Hus", Berlin 19. september. I tillegg til dette holdt de flere mindre spontankonserter. Det ble laget en dokumentar om turneén, som ble vist i programmet En LUN aften med Golden og Antonsen på Metropol TV. På spørsmål om bandet har fått tillatelse til å lage coverversjoner av låtene, svarte Johan Golden i et intervju «- Nee... det går sikkert greit. Vi blir nok enige.». Det viser seg at ikke alle artistene som står bak originalene til sangene på albumet er like villige til å bli enige, og 21. januar 2002 ble bandet nødt til å stoppe salget av platen og trekke den fra markedet, etter at Gry Jannicke Jarlum fikk medhold for sin klage i NCB (Nordisk Copyright Bureau). På tross av at platen måtte trekkes fra markedet, fortsatte likevel bandet å turnere. Sommeren 2002 opptråtte bandet blant annet på Humorfestivalen i Stavanger og avsluttet Standupfestivalen 2002 med konsert på "Smuget" i Oslo. Deretter hadde bandet en lengre pause, før de 17. juni 2003 spilte en enkelt konsert på Smuget, den første på nesten to år. DDR framførte sangen «99 Luftballons» på "Gullfisken" 31. januar 2009 og de har også utgitt en musikkvideo av denne. 9. februar 2009 slapp de samlealbumet "Das War Das" og releasekonserten ble holdt på Rockefeller 13. februar, med diverse gjester (inkludert DDE og Prepple Houmb). Norges tekniske høgskole. Norges tekniske høgskole (NTH) (opprinnelig «Den Tekniske Høiskole», så "Norges Tekniske Høiskole") ble opprettet i 1910 i Trondheim. Høyskolen utdannet sivilingeniører og sivilarkitekter. I 1968 ble NTH, Den allmennvitenskapelige høgskole (AVH) og Vitenskapsmuseet (VM) slått sammen til Universitetet i Trondheim (UNIT). Stortingets hensikt om en integrering av disse institusjonene ble imidlertid i liten grad fulgt opp og NTH og AVH beholdt en stor grad av selvstyre. I 1996 ble UNIT omdannet til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). NTNU dekker i dag en lang rekke akademiske fag, men arkitekt- og sivilingeniørutdanningen har fortsatt sitt hovedsete på Gløshaugen. Forhistorie. Den høyere tekniske utdannelsen i Norge har røtter tilbake til opprettelsen av Bergseminaret på Kongsberg i 1757. Etter opprettelsen av Universitetet i Oslo ble denne virksomheten flyttet til hovedstaden. I 1833 la offiser og stortingsmann Herman Foss frem forslaget om en «Technisk Skole» i Norge, men vedtaket om en opprettelse kom først i 1900. NTH ble vedtatt i Stortinget 31. mai 1900. Da gledesbudskapet pr iltelegram nådde Trondheim, ble det et ad-hoc «17. mai tog» der Brigademusikken spilte og flaggene gikk til topps. Som tomt for den nye høgskolen stod det mellom Ladehammeren og Gløshaugen. Det ble Gløshaugen og Trondheim kommune stilte en tomt på 30 000 m² til rådighet. Frem til andre verdenskrig. Planene for det nye høgskoleområdet forelå i 1903 med hovedbygning, kjemisk laboratorium, fysisk-elektroteknisk laboratorium og maskinlaboratorium til en antatt byggesum på 2 757 000 kroner (1903). En antok først et studenttall på 100 nye studenter per år, noe som senere ble nedjustert til 50 per år. Byggearbeidene kom igang i 1905 og ved Haakon VII kroning 22. juni 1906 ble det murt inn en minnesten i hovedbygget som viser fremdriften. Denne finnes i underkant av vinduene i andre etasje ved det østre hjørnet. De første professorene ble utnevnt i siste halvdel av 1909 og en ble klar over at byggearbeidene tillot oppstart av undervisningen fra høsten 1910 med professor Sem Sæland som NTHs første rektor. Den 15. september 1910 foretok Kong Haakon VII den offisielle åpningen av Norges Tekniske Høgskole under stor festivitas, blant annet holdt Richard Birkeland en forelesning. I spissen for en tallrik forsamling som også omfattet det meste av regjeringen og Stortingets presidentskap, var han kommet for å feire at "en landssak av største betydning" endelig var realisert. Kongen understreket ved åpningen de mange års forberedelser som lå bak, og en takk til «de slekter og menn der har virket og talt for Høiskolens sak som var gått bort uten at oppleve den tekniske Høiskoles virkeliggjørelse». Allerede nå viste det seg at antagelsen om 50 studenter var for lav, 103 ble tatt opp første året! Ved åpningen i 1910 var også «Gamle Kjemi» og «Gamle Elektro» som også ga plass til Fysisk institutt, reist. I 1912 tilkom Varmekraftlaboratoriet og i 1917 Vannkraftlaboratoriet. I 1925 fikk Fysisk institutt eget bygg. Med dette stoppet videre bygging på Gløshaugen opp til frem mot slutten av 1950-tallet. Imidlertid hadde en allerede i 1913 begynt å diskutere en skipsmodelltank. Denne kom på Tyholt først i 1937. NTH under krigen. Etter hvert som teknologien utviklet seg kom det flere linjer til. Fregatt. a> fra 1794, verdens eneste gjenværende originale fregatt. En fregatt er et mellomstort krigsskip. Betegnelsen har variert over tid, mest alminnelig er den brukt om mellomstore krigsskip. På 1700-tallet ble fregatter også brukt som handelsskip. Betegnelsen var skarpere definert i seilskutenes tid. Moderne skip som betegnes som fregatt kan variere fra nærmest slagskips størrelse, til korvetter. Det er derfor hensiktsmessig å skille seildrevne fregatter fra maskindrevne. Seilskutetidens fregatt. En fregatt var en fullrigger det vil si med tre skværriggede master og vanligvis ett kanondekk. Den var mellomstor, rask og effektivt i de marinene som tok den i bruk. Til forskjell fra mange andre skip, ble gjerne fregatten beholdt i tjeneste i fredstid grunnet forholdsvise lave kostnader. Historikk. Begrepet fregatt har eksistert siden det syttende århundre. Det ble først brukt av franskmennene (fr. "frégate"). Utviklingen av skipstypen tok forskjellige retninger hos de store skipsbyggernasjonene på denne tiden. Man ser klare forskjeller mellom de franske og britiske fregattene under Napoleonskrigene. Begynnelsen. Franske "«La Boudeuse»" fra slutten av 1600-tallet. Rundt 1650 var skipstypen i sin spede barndom. De fleste mariner fikk behov for oppklaringsfartøy for rekognosering, kaperbekjempelse og kryssing over store havsområder. Dette kom i tillegg til de større linjeskip som var under utvikling. I England hadde man delt inn krigsskip etter antall kanoner. Betegnelsen "Sixth Rate" ble brukt om skip med 16 kanoner og "Fifth Rate" om skip med 32 kanoner. På det tidspunktet var fremdeles sjøtaktikk ikke helt utviklet utover det vanlige mêléesammenstøt med de større krigsskipene som skulle ha assistanse fra de mindre under kamp og på reise. Få år senere, etter linjetaktikken var etablert og videreført til et punkt der sterk artilleristyrke var kritisk viktig, ble de mindre fartøyene tildelt andre roller. De ble benyttet mer til rekognosering som «flåtens øyne» og til kryssertokt for å oppbringe mindre fartøy og for å stoppe kapere som hjemsøkte de europeiske farvannene på siste halvdel av 1600-tallet. De første fregattene. I starten var de første fregattene minatyrversjoner av linjeskipene med ett lukket kanondekk. De hadde også et åpent dekk med kanonporter i bakken foran, og halvdekket med et hyttedekk øverst. Nederlenderne og de nordeuropeiske mariner valgte å bruke en allerede utviklet skipstype, pinasse, som allerede var kjent for være hurtigseilende med skarpe linjer i skroget til dette formålet. De nordeuropeiske mariner, inkludert den svenske og danske-norske orlogsflåten, bygget sine fregatter på basis av det nederlandske praksis med pinasse som utgangspunkt, men med et karakteristisk utseende som miniatyrer av de større orlogsskipene. Engelskmennene på sin side foretrakk lavtliggende fartøyer med et åpent kanondekk. Ettersom forfølgelse var ansett for å være viktig, var kanonene først gruppert forover eller akterover med få kanoner midtskips. Utviklingen utover 1600-tallet forandret på dette etter kort og kanonene ble samlet på siden med kun mindre kanoner i baugen og hekken. Typiske fregatter fikk 20-40 kanoner på ett kanondekk, men det forekom også "great frigates", store fregatter med 50 kanoner på to dekk. Fregatten som skipstype utviklet seg gradvis gjennom den siste halvdelen av 1600-tallet, før engelskmennene vendte tilbake til sitt forrige design, nå kalt "Sixth Rate". Denne skipstypen hadde 8 til 18 kanoner etter 1660, mens franskmennene i 1670-årene utviklet en ny skipstype kalt "frègates lègéres" med mellom tyve og tretti kanoner. Gallei-fregattene. I Middelhavet hadde engelsk skipsfart fått et omfang som gjorde det nødvendig for engelske krigsskip å beskytte handelsfartøyene mot nordafrikanske pirater. Det ustadige været med mye vindstillhet førte til at piratene utviklet en krysning mellom ro- og seilfartøy de såkalte «galeifregatter» med stor seilføring og årehull mellom, eller under kanonportene. Engelskmennene bygget tilsvarende skip som «Charles Galley» sjøsatt i 1676 med 32 kanoner på et åpent dekk og et lavt dekk med årehull. Dette dekket lå så lavt at årehullene måtte lukkes ved moderat og røft vær. Danmark-Norge så fordelen for innenskjærs seiling og muligheten til å manøvrere i havneanlegg i vindstillhet og overtok den nye skipstypen fra engelskmennene. Dette ble demonstrert i praksis under Slaget ved Møn i 1677. Engelskmennene videreutviklet sine galeifregatter inn i de overdimensjonerte "demi-batterie", fregatter med et høyt åpent kanondekk og et dekk med både årehull og kanonporter med mellom 36 og 42 kanoner i alt. De ble faktisk krigsskip med to dekk, mer i tråd med linjeskipene. Franskmenn og dansk-nordmennene tok etter, men valgte å ha kanonene kun på øverst dekk som på Løvendals Galei. I flere tilfeller hadde man et lite antall kanonporter på nederste dekk som på flere av de berømte kaperfartøyer som «La Glorie» fram til 1715. Fregatten seiler inn på arenaen. I årene mellom 1690 og 1720 pågikk flere maritime kriger som også rammet landenes handelsflåter. Mer eller mindre åpenlyst var kapring av handelsfartøyer en del av krigene. Det kunne være i form av kaperfart der sjørøveriet var «tillatt» ved kaperbrev eller som prise for regulære marinefartøy. Dermed kunne marinefartøy ledsager egne handelsskip som patrulje og/eller ta fiendtlige handelsfartøy med god fortjeneste. Fregatter veldig godt egnet for begge deler. Kaperreder, som som for eksempel fra Dunkerque, hadde fremstående skipsbyggerne som innså behovet for hurtigseilende fartøyer med nok slagkraft, uten å kreve stort mannskap. Etter hvert dukket det opp mindre, deretter større kaperfartøyer. Skipene bygget i Dunkerque ble meget ettertraktet i begynnelsen av 1700-tallet både som kaperfartøyer og som fregatter. I Sverige ble i begynnelsen av 1700-tallet skipene «Illerim»(36 kanoner) og "Vita Örn"(30) bygget. Disse to skipene er i ettertid ansett som de første «sanne fregatter». Vita Örn ble bygget i Karlskrona av skipsbyggeren William Smith i 1711. Fregatten ble en suksess hos svenskene, men bel tatt av dansk-norske Peter Wessel, også kjent som "Tordenskjold" i 1715. De første «sanne fregatter». Fra 1715 til 1745 var det fred i Europa. Videreutvikling av krigsskipene gikk langsomt i fredstiden. Demi-batterie fregatter med ett eller to kanondekk var fremdeles dominerende i Royal Navy og i Frankrike, men dyrt å bygge og vedlikeholde med konsekvensen at begge parter hadde få, velegnede fregatter til patruljeoppdrag ved krigstid. I 1741 bygde den franske skipsbyggeren Blaise Olliver en lett fregatt, «Medée»(26), med kun et øvre kanondekk og et nedre dekk for mannskapene, i likhet med «Vita Örn» bygget tretti år før. Den nye konstruksjonen skapte fram et velegnet artilleriplattform for strid i moderat til røft vær med tilstrekkelig fribord og et skrog som kunne utformeres for god sjødyktighet og manøvreringsevne. Det nedre dekket ble redusert i høyde og plassert langs vannlinjen eller under den. Suksessen med denne lette fregatten førte til et byggingsprogram med hele 30 skip i Frankrike og dermed var skipstypen "fregatt" etablert som egen form. Todekks-, demi-batterie fregatter og galei-fregatter ble umoderne rundt 1750 og tilsidesatt av den nye skipstypen. Den imponerte engelskmennene så meget at de kopierte franskmennene, og bygde sine første fregatter, «Lyme» (28) og «Unicorn»(28), i 1747. Franskmennene satset på kjappe raid med kort kamp, engelskmennene fokusert på langvarig kamp og mye røft vær for deres skipene under ledelse av aggressive skipsjefer. Derfor fikk de engelske fregatter en mer robust konstruksjon, noe høyere kanondekk og litt høyere kledning på bakken og akterskipet. De franske fregattene i motsetning var av lett konstruksjon og dermed med bedre seilegenskaper, men underlegent i kamp side mot side. Storhetstiden. En fregatt med 32 kanoner av Magicienne–klassen fra siste halvdel av 1700-tallet. Rundt 1750 ble fregatten et allsidig og alminnelig krigsskip med klart definerte oppgaver også i fredstid ettersom kontroll av egne territorialfarvann hadde fått større betydning. Linjeskip var mer ment for sjøslag og maktdemonstrasjoner. Dessuten representerte de en sterkt økonomisk belastning på grunn av dyre drift. De fleste land (også Danmark-Norge) la særlig linjeskipene i opplag og tok de ut i krise- eller krigstid. Fregatten ble på denne tiden marinenes «arbeidshest» i fredstid og i krisetid for hundre år framover. «Den sanne fregatten». I Frankrike, Storbritannia og Sverige hadde man kommet fram til den rette konstruksjonen som skulle utgjør en fregatt med standard bevæpning på mellom 28 og 36 kanoner og en besetning på mellom 150 og 200 mann. Halvdekket og bakken blir satt sammen ved kubrygger på hver reling så kanondekket ble med tiden lukket med bare et åpent rom midtskips. En kapprustning mellom Storbritannia og Frankrike var startet under den Østerrikske arvefølgekrigen når det gjaldt skipsartilleriet. Først brukte franskmennene 8-punds, deretter 12-punds kanoner. Britene svarte med større kaliber og stykkvekt. I 1770 hadde kaliberet på hovedskytset økt til 18-pund. Samtidig var antall kanoner økt, men ikke på bekostning av seilegenskaper eller egenskapene til sjøs. I 1790 hadde den største fregatten i alminnelig tjeneste 38 kanoner med 18-punds kaliber. Kapprustningen måtte til slutt resulterte i større fregatter. Frankrike satset tradisjonelt på hurtigseilende egenskaper og sterk ildkraft i tråd med sin tro på kaperkrigføring og raid ute på havet der man skulle beseire de mindre eller likverdige motstanderer og seile vekk fra de sterkeste. I 1785 kom den første store fregatten, «Pomone», med 40 kanoner oppstilt på ett kanondekk som var 48,5 m langt samt på bakken. Fregatten målte 1240 tonn og var praktisk talt likeverdig med et linjeskip som bare var litt større og hadde et ekstra kanondekk. Etter «Pomone» var erobret av britene i 1794, oppdaget de at det var 24-punds skyts på kanondekket og det førte til rabalder som fulgt til at man valgt å ombygge tre 64-kanoners linjeskip til formidable 44-kanoners fregatter ved å hugge bort det øverste dekket. De startet byggingen av en kopi av «Pomone» som fikk navnet «Endymion» i 1797. Denne fregatten var i tjeneste frem til 1830-årene. De første «superfregatter». Den nye amerikanske nasjonen hadde Storbritannia som hovedfiende og ingen marine. Siden ekte linjeskip var dyr begynte man å bygge store fregatter i 1790-årene. Denne skipsklassen, representert av «United States», «Constitution» (bilde øverst) og «President» hadde 44-kanoner med to dekk. De krevde mange menn og neste generasjon fregatter hadde kun 38-kanoners med mindre kaliber. Under krigen mot Storbritannia i 1812 hadde de amerikanske «superfregatter» vist seg å ha overlegen ildkraft og påførte Royal Navy flere sviende tap. Kanondekket var nå nesten helt lukket og halvdekket var blitt til et dekk sammen med bakken i hele skipets lengde med bare en mindre åpning midtskips som gav et delvis åpen kanondekk. Et slikt åpent dekk deretter het "spardekk" som kan forsterkes for den ekstra lasten av bestykning, og skulle bli meget viktig for den videre utviklingen av trebygde krigsskip i 1800-tallet. RN ga etterhvert ordre til sine kapteiner å ikke angripe amerikanske fregatter hvis man ikke hadde minst 2:1 overlegenhet. Suksessen i 1812-1814 inspirerte mange stater til å bygge likende fregatter med et lukket og et åpent kanondekk. Disse nye «superfregattene» ble også omtalt som "dobbelte fregatter" med to lag skyts. Den nye konstruksjonsmetoden utviklet av Thomas Seppings i begynnelsen av 1800-tallet tillot et hopp i dimensjoner for trebygde krigsskip på 1800-tallet. Det var ikke lenger umulig å bygge store, lange skip på opptil sytti meter. Som før ledet franskmennene an med den nye 60-kanoners «La Belle Poule», bygget i 1834 som den første med helt lukket kanondekk og med fullstendig artilleri på begge dekk og med ubrutte relinger fra for til akter. Rettlinjede relinger fra for til akter ble meget karakteristiske for den siste generasjonen av krigsskip uansett størrelse bygget i tre i de fleste marineorganisasjoner verden rundt. Et synlig unntak var den britiske Royal Navy med skansebekledning på akter og for på deres linjeskip og større fregatter. Fregattene vokste i deplasement og slagkraft, slik at de minste variantene av fregattene ble erstattet av korvetten som overtok de fleste opprinnelige roller som rekognosering og kryssertokt og patruljeformål. Begrepet "korvette" i midten av 1800-tallet var om krigsskip med ét åpent kanondekk. Fregatter kunne bli ombygget til korvetter ved å ta bort spardekket. Dampens æra. Dampmaskineri kom på begynnelsen av 1800-tallet og det oppstod et ønske om å integrere den nye teknologien i en fregatt som nå var like lang og bare halvparten så massiv som et linjeskip. Etter å ha prøvd skovlhjul på et par fregatter innså britene at maskineriet var sårbart og lite hensiktsmessig ettersom mange kanoner måtte vike til fordel for skovlhjulene. Løsningen kom med propellen. Rundt 1850 kom de første fregatter med dampmaskin som kunne seile som før eller bruke dampkraft overført via propell som kan ved behov trekkes inn i en brønn i akterskipet. En slik fregatt ble også kalt «"skrue-fregatt"». Bare en skruefregatt har blitt bevart, fregatten «Jylland» sjøsatt i 1860 som et 71 m langt skip med en deplasement på 2456 tonn i København, Danmark. «Jylland» som deltok i det siste sjøslaget mellom upansrede, tradisjonelle krigsskipene bygget av treverk i historien, Slaget ved Helgoland den 9. mai 1864, hadde blitt et museumskip i Ebeltoft i dag. Fra fregatt til panserskip. a>en i strid under et sjøslag i 1877. I de siste to tiår på midten av 1800-tallet fram til midten av 1860-årene kom de enorme "superfregatter" i flere land, inkludert Norge. Den norske superfregatten «Kong Sverre» var ansett som det mektigste krigsskipet i Nord-Europa i 1864 med en bestykning på 40 kanoner, et mannskap på 600 mann og en lengde på 77,2 m med deplasement på 3475 tonn. Den norske marinen oppdaget allerede i det samme året at superfregatten var altfor kostbart å ha i tjeneste med et stort mannskap og ble satt i opplag. Nordmennene var ikke alene om å gjøre den samme observasjon. I Storbritannia ble superfregatten «Undaunted» sjøsatt i 1861, 76,2 m lang og 16,09 m bred i vannlinjen med en vekt på 4100 tonn. De kanskje største superfregatter i tre noensinne, var søsterskipene «HMS Mersey» og «HMS Orlando» bygget i 1859-1861 på 5643 tonn med en lengde på hele 102,41 m i vannlinjen og 40 store kanoner. Andre overgangsskip var HMS «Warrior» (116 m lang, i dag museumsskip i Portsmouth og den for denne tiden gigantiske HMS «Minotaur» på 124 m (1863). Den tradisjonelle fregattens endelikt. Den tradisjonelle fregatten etter 1865 ble raskt umoderne under den rivende tekniske utviklingen. Superfregattene ble til panserskip og korvettene hadde overtatt mange av fregattens funksjoner, men hadde også økt i størrelsen. Kalssen under korvettene, "slupp" overtok nå oppdragene korvettene hadde tatt fra fregattene femti år før. Det varieres mellom de ulike mariner verden rundt om hva er en fregatt, en korvett eller en slupp. Begrepet fregatt ble umoderne og kom gradvis ut av bruk i andre halvdel av 1800-tallet. Nyere skipstyper som hadde blitt utviklet på basis av nyere teknologi, overtok deretter mange av fregattens tradisjonelle oppdrag som for eksempel Krysseren ble en skipstype i både pansret og upanseret utgave som ved slutten av 1800-tallet tok fregattens plass som mellomstor krigsskip. Krysserne hadde gitt opp seil som fremdriftsmiddel. De første moderne fregattene. Den moderne fregatt stammer fra lette eskortekrigsskip fra den andre verdenskrig, større enn korvetter, men mindre enn destroyere (jagere) og navnet ble introdusert av Royal Navy. Disse første moderne fregattene har hatt merkbart mindre slagkraft enn sine storebrødre, og var først og fremst tenkt brukt til operasjoner i kystnære områder som patrulje- og eskortefartøy. Fregattene ble også brukt som anti-ubåt fartøy, uten å ha grunnlag for å kunne prestere bedre enn jagerne. Fregattene tilhørte ikke større kampgrupper på grunn av sin dårlige pansring, og var ikke tiltenkt sjøslag. Etter andre verdenskrig fikk fregattene bedre bestykning i form av radarstyrte raketter for mål i luften, på sjø og på land, noe som særlig økte deres evne til å ta opp strid med fiendtlige fly. Slagskipene ble avløst av hangarskip og jagere gikk opp i fregattklassen. Generelt sett minsket størrelsen på krigsskip, og flere oppgaver gis til eksisterende skip. Norges egen Oslo-klasse basert på den amerikanske Dealey-klassen eskortejagerefregatter er eksempler for det – disse har små og større kanoner, synkeminer, skrogmontert sonar og torpedoer. Årene 1950-1960-1970 er fregattene fortsatt primært tiltenkt eskorteoppdrag, men spesialiseringer er utbredt: Mens noen fregatter bygges med tanke på å holde unna fiendtlige fly og raketter (såkalt AAW – "Anti Aircraft Warfare"), er andre designet for å skulle jakte på ubåter (ASW – "Anti Submarine Warfare"). AAW tar i bruk SAM (bakke til luft-missil), chaff og andre metoder for å ødelegge eller lure fienden og/eller hans ammunisjon, mens ASW fokuserer på bruk av torpedoer, synkeminer, sonar og lignende for å finne og ødelegge fiendtlige ubåter, alternativt bare forhindre angrep på viktige skip. Dagens moderne fregatter. I dag er det meget vanlig at en fregatt har mulighet til å ta opp kamp med både fiendtlige fly og raketter, sjø- og landmål samt ubåter. Veldig viktig for en fregatts mulighet til å kunne føre strid mot fiendtlige ubåter er dets eget helikopter, i Norges tilfelle brukes Westland Lynx under utfasing til NH-90. Helikoptrene er gjerne utrustet med lettvektstorpedoer og dyppesonar, noe som gjør dem til uvurderlige våpen- og lytteplattformer, en forlenget arm til fregattkapteinen. Fregatter kan ha flere typer framdriftsmaskineri, fra dampturbiner til dieselmotorer og atomreaktorer. Skipene har ofte en maksfart på over 25 knop, gjerne 30 knop for de aller raskeste. I dag er det en voksende trend å konstruere skipene slik at deres radarsignatur er minimert (etter såkalt Stealth-prinsipp), så som i den moderne norske fregatt-klassen Fridtjof Nansen. Slike konstruksjoner lett gjenkjennelig, kjennetegnet av store, dekkende flater som får skipene til å ligne på klosser. CFP-franc. CFP-franc (franc CFP med fransk ordstilling) er en valuta som brukes i noen franske områder i Stillehavet. Navnet sto opprinnelig for franc des Colonies françaises du Pacifique (De franske stillehavskoloniers franc), men den kalles nå franc Pacifique (stillehavsfranc). Valutaen utgis av sentralbanken Institut d'émission d'outre-mer. Valutaen ble opprettet i desember 1948, samtidig som CFA-franc. Den brukes i Fransk Polynesia, Wallis- og Futunaøyene samt i Ny-Caledonia. Den var tidligere bundet til franske franc i en fastlagt vekslingskurs; ved overgangen til euro ble den bundet til den nye valutaen. Kursen var fram til 1948 1 CFP-franc = 2,40 franske franc. Den ble da endret til 1 CFP-franc = 5,50 franske franc, i tråd med devalueringen av franske franc. Neste endring kom i 1960, da nye franske franc ble innført med en kurs på 100 gamle franc = 1 ny; dermed ble verdien 1 CFP-franc = 0,055 franske franc. Dette betyr at CFP-franc aldri har blitt devaluert; det er kun valutaen den er bundet til som ble det. Ved overgangen til euro i Frankrike ble vekslingskursen 6,55957 CFP-franc = 1 €. Urban II. Urban II (født ca. 1035, død 29. juli 1099) var pave fra mars 1088 til 1099. Han het opprinnelig Odo av Lagery (også stavet Otho eller Otto) og var fra en adelsfamilie fra Châtillon-sur-Marne i Frankrike. Tidlig liv. Han ble utdannet innen den katolske kirke, og virket en tid som erkediakon i Reims. En av hans lærere var St Bruno, som påvirket ham til å gå i kloster i Cluny i 1068. Der ble han med tiden valgt til prior. I 1078 ble han kalt til Roma av pave Gregor VII, som i 1080 utnevnte ham til kardinalbiskop av Ostia. Som kardinal var han en av de mest aktive støttespillere for den gregorianske reform. Blant annet var han pavelig legat til Det tysk-romerske rike i 1084–85. Den var på den tiden vanlig at en pave nominerte kandidater til neste pavevalg, og han var blant de få Gregor VII nevnte. I 1086 ble i stedet Desiderius, som var abbed i Monte Cassino, valgt til pave og tok navnet Viktor III. Pontifikatet. Viktor IIIs pontifikat ble kortvarig. Han døde i Monte Cassino 16. september 1087. Først den 12. mars 1088 ble Odo valgt under en samling av kardinaler i Terracina. Han gjenopptok Gregor VIIs reformer, og brukte sine diplomatiske evner til å vinne gehør for dem. Siden 1084 hadde motpave Klemens (III) sittet i Roma, og dette ble en utfordring for Urban II. Klemens hadde allerede vært årsak til at det tok et halvt år å velge ny pave. Urban hadde selv ledet synoden som bannlyste motpaven, som var alliert med den tysk-romerske keiseren Henrik IV. Gjennom å avholde en rekke synoder, en av dem i Roma, klarte Urban å få støtte fra mange biskoper for sitt reformarbeid, og kunne derfor fortsette striden mot keiseren og motpaven. Urban kom til Roma i 1088, men måtte da bosette seg på Tiberøya. Først året etter klarte han å få kontroll over byen. Da keiseren 1090–92 invaderte Italia, måtte han forlate byen igjen, og levde en tid i Sør-Italia. Henrik IVs krigslykke snudde, og i 1093 kunne Urban vende tilbake til Roma, denne gang for godt. Han fikk kontroll over Lateranpalasset i 1094, ved hjelp av bestikkelser. I 1098 fikk han også kontroll over Castel Sant'Angelo, og kontrollerte dermed en viktig innfartsåre til byen. Sicilia. Urban II hadde lenge hatt et godt forhold til normannerne i Sør-Italia og på Sicilia. Særlig fikk han viktig støtte fra greve Roger I av Sicilia. Urban ga gode gjenytelser; Hauteville-familien fikk sin maktposisjon på Sicilia bekreftet, og det sicilianske monarki besto helt til pave Pius IX trakk det tilbake i 1867 i forbindelse med Italias samling. I avtale inngikk det at Sicilia og Sør-Italia skulle være pavelige len, slik at Roger og hans etterkommere styrte på pavens vegne. Spania. I Spania oppmuntret Urban til fortsatt gjenerobring fra maurerne, den såkalte "Reconquista". Som del av dette tok han Aragón-Navarra og Catalonia som pavelige len, og reorganiserte landet kirkelig. I 1088 gjenopprettet han erkebispesetet i Toledo, og gjorde erkebiskopen der til primas for hele Spania. Første korstog. I mars 1095 mottok Urban utsendinger fra den byzantinske keiseren, Alexius I Comnenus, som ba om hjelp mot muslimene. Paven, som nå var anerkjent som den virkelige pave av de fleste i vest, samlet konsilet i Clermont for å diskutere spørsmålet. Synoden ble holdt i november 1095, med 13 erkebiskoper, 225 biskoper og 90 abbeder tilstede. Der holdt paven det som av mange historikere har blitt kalt den mest effektive tale i Europas historie. Han oppfordret franskmennene til å reise fra det han kalte deres «overfylte hjemland», og ta «Kanaan, det Hellige Land som fløt av melk og honning». Korstoget ville også bety økt vestlig innflytelse i et område som lå under ortodokse patriarken av Konstantinopel. Urban ønsket å gjøre dette på en måte som kunne fremme en forsoning etter øst-vest skismaet fra 1054. Blant annet løste han patriark Alexios av Konstantinopel fra ekskommunikasjon. Responsen på Urbans tale var overveldende, og det første korstog var et faktum. Korsfarerne reiste i 1096, og nesten fire år senere, i juli 1099 erobret de Jerusalem. Urban fikk ikke selv oppleve dette; han døde to uker erobringen av byen, men nyheten hadde ikke enda nådd Italia. Filip I av Frankrike. Kong Filip I av Frankrike (1060–1108) utløste i 1092 en krise. Han skilte seg da fra sin kone Bertha, og giftet seg med Berthrade. Hans nye kone var også tidligere gift, med greven av Anjou. Kongen var allerede i konflikt med paven, fordi han hadde solgt kirkelige embeter; simoni var en praksis som Urban sterkt fordømte. Paven ekskommuniserte Filip. I 1104 måtte Filip og Berthrade møte barbent for en forsamling av biskoper i Paris, og love å holde seg borte fra hverandre; Urbans etterfølger Paschalis II opphevet da bannlysningen. Urbans død, og etterspill. Urban II døde den 29. juli 1099 i Roma. Motpave Klemens (III) døde i januar 1100, men siden 1095 hadde hans innflytelse vært sterkt begrenset. Keiser Henrik IV hadde lidd nederlag, og keiserens krav om å være overhode for kirken hadde stilnet. Paschalis II tok derfor over under betraktelig lettere forhold enn Urban hadde gjort. Urban ble tidlig regnet som helgen, men ble ikke formelt helligkåret. Først i 1881 ble han saligkåret av pave Leo XIII. Hans minnedag er dødsdagen, 29. juli. Sitat av Urban II. «Mannens anger er falsk hvis han ikke slutter som advokat, et yrke det ikke er mulig å utøve på noen måte uten å begå synd.» Georg Milbradt. Georg Milbradt (født 23. februar 1945 i Eslohe (Sauerland)) er en tysk politiker (CDU) som var ministerpresident i den tyske delstaten Sachsen fra 2002 til 2008. Milbradt studerte økonomi, jus og matematikk i Münster (Nordrhein-Westfalen). Fra 1990 til 2001 var han finansminister i Sachsen. Han etterfulgte sin partifelle Kurt Biedenkopf i 2002 som statsminister. Kurt Biedenkopf. Kurt Biedenkopf (født 28. januar 1930 i Ludwigshafen) er en tysk politiker (CDU) som var statsminister i fristaten Sachsen fra 1990 til 2002. Biedenkopf ble i 1994 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Reims. Reims er en by og kommune i departementet Marne i regionen Champagne-Ardenne nord-øst i Frankrike. Reims historie strekker seg tilbake til romertiden. Den har spilt en svært viktig rolle i fransk historie. Det var her de franske konger ble kronet. Champagne er en gammel fransk provins som er kjent for sin musserende vin – Champagne (eller sjampanje). Reims ses ofte på som hovedstaden i Champagne, men er i virkeligheten bare provinsens største by. Ved folketellingen 2008 var det innbyggere i selve byen, mens det når det bymessige området tas med, var rundt innbyggere. Byen og dens arkitektur. Se viktigste plassene i Reims er "Place Royale" med en status av Ludvig XV. og "Place du Parvis" med en statue av Jeanne d'Arc. Marsporten ("la Porte de Mars") er en 33 m lang og 13 m høy triumfbue ("arc de triomphe") med tre buer. Katedralen Notre-Dame i Reims. Katedralen "Notre-Dame de Reims" regnes som en av de betydeligste gotiske kirker i Frankrike. Fra det 12. til det 19. århundre var katedralen stedet hvor de franske konger ble kronet. Det er fra 1991 sammen med "Palaie du Tau" og "Basilika Saint-Rémi" på UNESCOs verdensarvliste. Katedralen ble bygget i det 13. århundre med unntak av vestfronten. Den ble ferdigstilt i det 14. århundre. Da var kirkeskipet dessuten forlenget. Katedralen ble skadet både under 1. og 2. verdenskrig. I 1974 fikk katedralen glassmalerier av Marc Chagall. Palais du Tau. Erkebiskoppalasset ble bygget mellom 1498 og 1509. Her bodde de franske konger under kroningsfeiringene. De kongelige bankettene ble holdt i "salle du Tau". Denne salen har en enorm kamin, medaljonger av erkebiskopene i Reims, og portretter av fjorten konger som er kronet i byen. Fra 1972 har palasset vært et nasjonalt museum. Saint-Rémi. Nest etter katedralen er dette det viktigste kirkebygg i Reims. Det er navngitt etter Sankt Remigius fra det 5. århundre. Basilikaen som nesten er like stor som katedralen, tilhørte et kloster. Basilikaen ble bygget over lang tid. Krypten stammer fra det 11. århundre, koret fra det 12., Apside fra det 13. og det sydlige tverrskip fra det 15. Som andre franske klostre ble også dette plyndret og stengt under den franske revolusjon. Helgengraven er en rekonstruksjon av nyere dato. Vin. Reims er, sammen med Épernay og Ay, et senter for champagneproduksjonen. Mange av de viktigste produsentene ("les grandes marques") har hovedkvarter i Reims. De fleste er tilgjengelige for prøvesmaking og omvisning. Champagne modnes i huler og tunneler under Reims. Historie. Kelterne grunnla ca 80 f.Kr. "Durocortorum" i området hvor Reims ligger. Etter den romerske erobring ble byen under Augustus hovedstad for provinsen Gallia Belgica, senere er også navnet "Civitas Remorum" nevnt. Området ble kristnet i senromersk tid, da ble byen et bispesete. I det 8. århundre fant et møte sted mellom Pipin den yngre og pave Stefan III i Reims, og senere møttes Karl den store med Leo III. Under napoleonskrigene i 1814 ble Reims intatt flere ganger. I årene 1870–1871, under den fransk-prøyssiske krig, var Reims et tysk hovedkvarter. I 1909 var Louis Bleriot deltager på det første internasjonale flystevne. a> undertegner den betingelsesløse kapitulasjonenByen ble sterkt skadet under første verdenskrig. Katedralen ble skadet og måtte restaureres. Basilikaen måtte rebygges fra ruinene i de neste 40. årene. Under andre verdenskrig var det igjen ødeleggelser. General Eisenhower og de allierte mottok den betingelsesløse kapitulasjonen av den tyske hær. Kapitulasjonen ble undertegnet i Reims. Middelalderen. Middelalderen (latin: "medium aevum" eller "media ætas") er en periode i europeisk historie som strekker seg fra antikkens avslutning til tidlig moderne tid eller renessansen. Innen politisk historie har det vært vanlig å tidsfeste den mer presist til 476–1453, med henholdsvis det vest- og østromerske rikes fall som ytterpunktene. I dag brukes det vanligvis om perioden ca. 500–1500. Omskiftningene som markerer innledningen til middelalderen er Vestromerrikets fall, folkevandringene og kristendommens voksende innflytelse. Avslutningen av middelalderen skyldes den samlede effekt av endringene på 1400–1500-tallet, som skyldtes boktrykkerkunsten, reformasjonen, europeernes oversjøiske reiser, ildvåpnene og østromerrikets fall (1453). Begrepet «middelalder». Tegning i et håndskrift fra middelalderen. «Middelalder» er et konstruert begrep som ble skapt av italienske humanister i renessansen på begynnelsen av 1400-tallet. Inntil da og i lang tid etter var det vanlig å dele historien opp i seks verdensaldre med utgangspunkt i de seks skapelsesdager i Bibelen, eller i de fire verdensmonarkier med utgangspunkt i "Dan 2,40." De tidligste historikere i renessansen, med Francesco Petrarca som den første, opererte isteden med kun to perioder i historien: Antikken og «den mørke tid». På midten av 1400-tallet var det en utbredt oppfatning at historien var kommet ut av den mørke tid og inn i den moderne tid. Derfor beskrev man tiden mellom sin egen tid og antikken som den «tiden i mellom», derav «middelalderen». Etter hva man vet var det italieneren Giovanni Andrea Bussi som var den aller første som benyttet betegnelsen "media tempestas" i 1469. Denne tredelingen av historien kom til å få en betydning i lang tid og danner egentlig også grunnlaget for historikernes oppdeling av historien den dag i dag. Derimot har man i høy grad forlatt renessansen negative syn på middelalderen som en unyttig ventetid på antikkens gjenfødelse i renessansen. I dag ser man mer en kontinuitet mellom middelalderen og den moderne tid. Den latinske betegnelsen ble først fastlagt som media ætas etter en tid da flere betegnelser var i bruk. Det dreide seg om entallsformene (årstallene viser til første kjente bruk) "media tempestas" (1469), "media ætas" (1518), "media antiquitas" (1519), "medium ævum" (1604) og "medium sæculum" (1625) samt flertallsformene "media tempora" (1531) og "media sæcula" (1625). Denne vaklingen er sannsynligvis årsaken til at betegnelsen for perioden på engelsk ("Middle Ages"), nederlandsk ("Middeleeuwen"), russisk ("Средние века") og islandsk ("miðaldir") har flertallsform, mens den på de øvrige europeiske språk har entallsform. Det engelske begrepet «medieval», vanligvis stavet «mediaeval» ble første gang konstruert fra det latinske ordet medium "ævum", eller mer presist «middle epoch» ("midtepoken") i opplysningstiden som en nedsettende beskrivelse av middelalderen. Nordisk middelalder. Oppdelingen av historien i tre perioder ble introdusert i Danmark av den kongelige historiograf Jon Jakobsen Venusinus i skriftet "De historia dissertatio prima, qva ejus definitio et divisio comprehenditur" fra 1604 hvor han skjelner mellom" ætas prisca, ætas media" og "ætas recentior". Så sent som i Ludvig Holbergs "Synopsis Historiæ Universalis" fra 1733 benyttes fortsatt oppdelingen av de fire verdensmonarkier, men Holberg kjente og brukte også begrepet middelalder («Middel Alder», «Middel-Alder», «middel Alderen») i likhet med de noe yngre historikere Peter Friderich Suhm («den midlere Historie») og Gerhard Schøning («de saakaldte midlere Tider»). Ove Høegh-Guldberg benyttet i sin "Verdens Historie" (1768–1772) en oppdeling i seks verdensaldre. Middelalderen i nordisk sammenheng har en noe annen periodeinndeling enn i det sydlige Europa. Vanligvis brukes begrepet middelalder om perioden fra ca 1000 til 1536 og betegner således den periode hvor kristendommen ble innført i Norden, helt frem til reformasjonen. Ofte regner man middelalderens begynnelse da vikingtiden sluttet, noe som i Norge ofte blir satt symbolsk til kong Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford Bridge i 1066. I Danmark settes denne tiden til ca 1050 da Svein Estridsson brakte Danmark inn i middelalderen. I Sverige setter man ofte vikingtidens slutt ved omkring år 1060 da Ynglingeætten døde ut, og den varer fram til Gustav Vasa velges til konge i år 1563. Grovt sett ser man middelalderens begynnelse i Norden som den kristne kirkens sentrale posisjon, og ved at makten i samfunnet var delt mellom kongemakt, adel og kirke. Både for Danmark og Norge ser man ofte på middelalderens slutt ved reformasjonen i 1536. Da ble det tredelte forholdet endret ved at kirken mistet mye av sin politiske makt. Siste del av nordisk middelalder er da preget av eneveldets stilling i samfunnet, foruten framveksten av en ny klasse i byene, borgerskapet. SA. SA, sa og liknende skrivemåter er forkortelser som på norsk blant annet kan brukes om Sturmabteilung. a>s paramilitære «stormtropper» av politiske aktivister Sturmabteilung, forkortet SA (i flertall "Sturmabteilungen", tysk for «stormavdeling»), var det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs paramilitære avdeling som skulle hjelpe til med å ta makten i Tyskland. Organisasjonen SA spilte en nøkkelrolle i partilederen Adolf Hitlers vei til makten i 1933. Etter at SA-lederen Ernst Röhm og andre ble drept i «De lange knivers natt» 30. juni 1934, overtok SS som det viktigste militære elitekorpset i det nasjonalsosialistiske Tyskland fram til det endelige nederlaget i andre verdenskrig i 1945. Under Nürnbergprosessen etter krigen ble SA ikke betraktet som en «forbrytersk organisasjon». Historikk. a> med "34 SA-Sturmgruppe" i 1929 Termen "Sturmabteilung" ble først brukt på de spesialiserte stormtroppene som ble brukt av Tyskland i 1918 i første verdenskrig. De brukte en såkalt Hutier-taktikk. I stedet for store masseangrep, ble Sturmabteilung organisert i små grupper med få soldater. Taktikken ble først brukt i slaget ved Cambrai. En mer utbredt bruk førte til at de britiske og franske styrkene ble presset tilbake flere kilometer. I München, høsten 1920, organiserte Hitler selv "Ordnertruppen", eller «ordenstropper». Muskuløse nasjonalsosialister, tidligere soldater og ølhallsvankere ble brukt til vakter ved taler. I tillegg gikk de inn for å forstyrre motstandernes taler. Vakter trengtes også for å skape ro og orden ved partisamlinger. Navnet på troppene ble raskt endret til "Sportabteilung", et dekknavn som kan oversettes med «sportsavdeling». Avdelingen ble kjent under forkortelsen «SA». Sent i 1921 ble navnet endret til "Sturmabteilung". Under ledelse av den populære Ernst Röhm ble SA stadig viktigere i NSDAPs maktstruktur. Etter hvert kunne SA telle tusenvis av medlemmer. SA utførte diverse voldshandlinger mot sosialistiske grupperinger gjennom 1920-årene. Typisk kunne dette skje gjennom gateslagsmål. SS tok til slutt over SAs rolle. Da Hermann Göring i 1933 ble innenriksminister i Preussen, ansatte han advokaten Rudolf Diels til å overvåke radikale krefter. Diels var ikke nasjonalsosialist, og satte statspolitiet inn mot SAs terror. Ved en anledning tvang de seg inn i et SA-fengsel i Berlin bevæpnet med maskingeværer. Sjokkert rapporterte Diels at han i SA-fengselet fant omkring et dusin bøller som «arbeidet femten minutters skift i mishandlingen av fangene med jernstenger, gummikøller og pisker. Da vi kom, lå disse levende skjelettene i rekker på skitten halm med betente sår». Nå ble selv Göring betenkt over hvilke krefter han slapp løs da han skrøt til SA om at «Jeg er ikke pålagt å følge loven. Min jobb er å tilintetgjøre og utrydde – verken mer eller mindre.» SA hadde tatt ham på ordet. Også SS følte seg truet av Diels, trengte seg inn i hans leilighet, låste inne hans kone på soverommet og lette etter bevis for kommunistsympatier. Diels fikk den ansvarlige arrestert, men Heinrich Himmler klaget til Göring og fikk mannen utlevert til etterforskning av SS. Diels så ingen annen utvei enn å flykte til Tsjekkoslovakia. En måned senere var han likevel tilbake som Gestapo-sjef – Göring kan ha vært redd for avsløringer om sin livsførsel. Men Diels' indignasjon over SAs terror hadde også gjort NSDAP-ledelsen oppmerksom på at SA var ute av kontroll. Partilederen Adolf Hitler kom til makten i 1933 da han ble valgt til rikskansler i Tyskland. SA fikk stadig større maktambisjoner, og så på seg selv som en erstatning for den tyske armé. Disse ambisjonene førte til gnisninger med krefter i den regulære arméen ("Reichswehr"). Det førte også til gnisninger med andre ledere i det nasjonalsosialistiske partiet, som så et mektig SA som en trussel mot sine personlige ambisjoner. Det oppstod også en konflikt mellom Hitler og deler av SA, inkludert ledere som Röhm, som hadde en mer venstreorientert filosofi, med vektlegging av arbeidernes krav fremfor kapitalens. Dette var en trend som hadde blitt styrket av at mange sosialister, de såkalte «biffnazister» («brune utenpå, men røde inni»), hadde hoppet over til NSDAP etter å ha sett partiets fremgang. Etter maktovertagelsen innså Hitler at dette utgjorde en trussel mot partieliten, fordi Röhm og hans tilhengere snakket om en andre revolusjon som skulle fullføre den nasjonalsosialistiske idé, mens Hitler selv hadde erklært at revolusjonen var over. Hitler gav til slutt ordre om at ledelsen i SA skulle henrettes. Slik kunne han alliere seg med politisk konservative krefter i den tyske hæren og industriledere som støttet partiet økonomisk, og samtidig styrke sin posisjon i partiet. Henrettelsene fant sted mellom 30. juni og 2. juli 1934. Natten er senere kjent som «de lange knivers natt» (ved samme anledning ble også politiske motstandere på høyresiden drept, blant annet konservative som var kritiske til nasjonalsosialismen). Viktor Lutze ble ny SA-leder, men organisasjonen ble raskt marginalisert i den nasjonalsosialistiske maktstrukturen. "Kaiserstrasse" («Keisergaten») i Berlin ble riktignok omdøpt til "Strasse der SA" («SA-gaten»), men etter 1945 ble den igjen omdøpt, til "Leninstrasse" («Leningaten»). I sin kampsang "Wir sind die braunen Soldaten" («Vi er de brune soldater») beskriver SA seg selv som «stolte og frie, sterke og trofaste, men den som tråkker på oss, støter på granitt». Det heter i siste vers: «Vi slo marxistene, rød front og pasifistene. Hør, folk i alle stater, vår sak er hellig og riktig.» «Brunskjorter». Mennene i SA ble ofte kalt «brunskjorter» etter fargen på uniformen. Hitler stjal idéen om en egen partiuniform fra Mussolini, som hadde valgt svart. At Hitler valgte brunt, skyldtes en tilfeldighet, da det dukket opp et parti jungeluniformer beregnet på den tyske hæren i Øst-Afrika. Uniformene lå på lager i Sørøst-Tyrkia, der en østerriker fikk overta dem rimelig. Senere ble det også et poeng å skille dem fra de militære elitetroppene Schutzstaffel (SS) som i likhet med de fascistiske «svartskjortene» i Italia, bar svart uniform. Senere bruk av terminologi knyttet til SA. «Brunskjorter» blir mange ganger brukt ved omtale av høyreekstreme organisasjoner. «Brunskjorte» kan bety en person i en slik organisasjon som er ensporet og ekstremt lojal. «Digitale brunskjorter» ble brukt av tidligere visepresident i USA, Al Gore. Han brukte termen for å utpeke høyreorienterte bloggere som kritiserte en liberal tone i media. IMF. IMF eller ImF er forkortelser for ulike organisasjoner. Noxagt. Noxagt er et norsk hardrock-band bestående av Kjetil D. Brandsdal på bass, Nils Erga på bratsj og Lars Christian L. Kyvik på trommer. Det var opprinnelig et soloprosjekt startet av bassist Brandsdal i 1999, men ble utvidet til trio i 2001. Høsten 2004 spilte de en rekke konserter sammen med Lasse Marhaug. Dragvoll. Dragvoll (tidligere kalt Universitetssenteret Dragvoll) er et campusområde på Dragvoll i Trondheim som huser Det humanistiske fakultet (HF) og Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse (SVT) ved NTNU. Før sammenslåingen til NTNU utgjorde Dragvoll en viktig del av AVH sammen med Rosenborg og Lade. Bygningsmassen består i hovedsak av ett stort bygg som igjen består av flere mindre bygg med kvadratisk grunnflate som er bundet sammen av indre gater overbygd med glasstak. Bygget ble tegnet av den danske arkitekten Henning Larsen og hans medarbeidere, som i 1968 vant arkitektkonkurransen om bygget. Bygget var opprinnelig ment å skulle utvides for å huse alle studentene ved Universitetet i Trondheim. Historikk. Bygningsmassen er blitt utvidet en rekke ganger. Byggingen av bygg 12 ble påbegynt våren/sommeren 2002 og åpnet høsten 2003 da psykologisk institutt flyttet fra Lade. Det nyeste tilbygget, bygg 6B, åpnet i januar 2007 og er på 4500 kvadratmeter. Det nye bygget inneholder undervisningsrom, lesesaler og utvidede lokaler for universitetsbiblioteket i den øverste etasjen. Dragvoll var i lengre tid plaget med soppskader. I en SINTEF-rapport fra mai 2005 er mesteparten av bygget friskmeldt. For å fjerne uønsket fukttilgang ble mye av taktekkingen skiftet ut og porøst materiale fjernet. Det har pågått en debatt om å flytte fakultetene på Dragvoll til Gløshaugenområdet for å samlokalisere NTNU. Styret for NTNU vedtok i mai 2006 at NTNU også i fremtiden skulle utvikles rundt to campuser. Flertallet i styret hadde opprinnelig ønsket en samlokalisering, men fant at det var lite sannsynlig at staten ville bidra økonomisk. Fasiliteter. På Dragvoll finnes det også en idrettsbygning. Av fasiliteter inne på Dragvoll-området kan nevnes universitetsbibliotek, bokhandel, kiosk, kantine og kafé. Anagram. Anagram (av gresk: "ana" og "graphein" = omskrive) er et ord, navn eller et fast uttrykk som er blitt satt sammen ved å stokke rundt på bokstavene i et annet ord eller uttrykk. Ofte er dette humoristisk brukt ved at bokstavene i et personnavn blir stokket om slik at det både gir lydlikhet og samtidig danner et nytt uttrykk som synes velegnet til å karakterisere personen. Eksempler. En spesiell gruppe anagrammer er palindromene, der ordene enten forblir nøyaktig de samme om en leser dem forfra eller bakfra: "regninger", "Otto" og "Anna" eller de gir en annen, men likevel meningsfull betydning ved å snus rundt: "Elvis – Sivle" og "Roma – Amor". Oscar I. __NOTOC__ Oscar I'", ("Oskar I", "Josef Frans Oskar", opprinnelig "Joseph François Oscar") (født 4. juli 1799, død 8. juli 1859) var konge av Norge og Sverige fra 1844. Oscar var eneste sønn av kong Karl III Johan og dronning Desideria. Han var født i Paris og kom til Stockholm sammen med sin mor i juni 1811 etter at faren i august 1810 hadde blitt valgt til svensk kronprins. Oscar overtok styret 8. mars 1844. Han og Josefine ble kronet i Stockholm 28. september 1844, men de ble aldri kronet i Norge. Oscar som konge. I mai 1844 opphevet han forbudet fra 1812 mot all omgang mellom svenske borgere og den avsatte kongen Gustav IV Adolfs familie. I arbeidet med regjeringssaker gikk han langt inn i detaljer og kunne noen ganger fortsette natten igjennom. Han leste selv korrektur til viktigere forordninger. Forholdet til Norge. I Norge kjente man den nye kongen så dårlig, at man innen visse politiske kretser fryktet at han skulle gjøre statskupp. Men den frykten viste seg snart å være ugrunnet da han løste konflikten om nasjonalsymbolene med sin «morgengave til det norske folk». Den store unionskomité, som Karl III Johan utnevnte i 1839, framla mot slutten av 1844 et forslag til foreningsakt. Men allerede 10. juni 1844 hadde Oscar I ved kongelig resolusjon godkjent forslag fra en felles svensk-norsk komité til nye flagg for begge riker. Det nye flaggsystemet imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen (det øvre feltet nærmest stangen). Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Særlig vakte det norsk tilfredshet at landet fikk sitt eget orlogsflagg, istedenfor det tidligere unionsflagget av 1815, som var et svensk flagg med «norske» farger i kantonen. Kongen lovfestet samtidig det norske riks- og kongevåpens innhold og utseende, og innførte et felles unionsvåpen for begge kongeriker. Det ble også gjennom resten av unionstiden brukt som personlig våpen for kongen og medlemmer av kongehuset. Allerede da han overtok regjeringsmakten bestemte han at Norges navn skulle nevnes før Sveriges i kongetittelen på alle dokumenter som angikk indre norske forhold. Løsningen av symbolspørsmålet til norsk tilfredshet gjorde at de øvrige kravene om revisjon av unionsvilkårene kom i bakgrunnen, og unionskomiteens forslag ble lagt til siden. Som for faren Karl III Johan lyktes det aldri for Oscar I å styrke de politiske båndene mellom landene i retning av en «amalgasjon», noe som var et overordnet mål for alle konger av Bernadotte-familien. En nyordning av konsulatvesenet ble likevel gjennomført i 1858, og det to landenes bidrag til dette og til den felles utenrikstjenesten ble regulert. Men forslag om bidrag fra begge land til felles forsvarsformål ble bestemt avvist fra norsk side. Norge avviste også forslag vedrørende mellomriks handel og sjøfart, og om at domsavsigelser i det ene riket skulle være gyldige også i det andre. Oscar Is håp om tilnærming mellom folkene ble ikke innfridd, til tross for at unionen i hans regjeringstid nådde høydepunktet av popularitet i Norge, styrket av skandinavismen som fikk stor tilslutning ved midten av 1800-tallet. Mot slutten av sin regjeringstid skal han ha klaget over at unionen var ulykkelig, og at den aldri kunne bli noe annet. I 1856 gikk den siste stattholder Severin Løvenskiold av, og embetet ble ikke besatt. Istedet ble kronprins Karl i 1857 utnevnt til visekonge for en kortvarig periode. Sykdom og død. I 1852 ble Oscar I og flere i hans familie rammet av tyfoidfeber en gang de var i Christiania, og kongeparets nest eldste sønn, prins Gustaf, døde av sykdommen. I 1857 fikk kongen en hjernesvulst og etterhvert overtok kronprinsen regjeringen. Oscar I døde i 1859, 60 år gammel, og ble begravet i Riddarholmskyrkan i Stockholm. Annet. Oscars gate i Oslo og Kong Oscars gate (fra 1857) i Bergen er oppkalt etter Oscar I. Waffen-SS. Flere moderne reenactment-deltakere i historisk korrekte Waffen SS-uniformer. Waffen-SS («Det bevæpnede SS») var den militære grenen av den tyske nasjonalsosialistiske organisasjonen Schutzstaffel (SS). Slik var også Waffen-SS mer som et politisk, ideologisk verktøy enn som et militært fenomen. Historie. Kjernen til det fremtidige Waffen-SS ble skapt i Berlin i 1933 med etableringen av en særskilt "Stabswache" (stabsvakt), og deretter "SS-Verfügungstruppe" i 1938. Under andre verdenskrig ble Waffen-SS i stor grad brukt som en elitestyrke. Heinrich Himmler var som "Reichsführer-SS" øverstkommanderende gjennom hele krigen. Den første formasjonen i det som ble Waffen-SS var Leibstandarte SS Adolf Hitler. Etter de lange knivers natt i 1934 gikk mange SA-medlemmer over i SS, og etterhvert oppsto "SS-Verfügungstruppe". Denne ble i sin tur til SS Division Das Reich og SS-Totenkopfverbände. Utenlandske enheter. Waffen-SS skulle være en hær bestående av tyske, «germanske» rekrutter. I starten av krigen var dette mer eller mindre en realitet, men etter flere år i krig ble det rekruttert så vel tyske som utenlandske soldater. I troppene fantes det 55 000 nederlendere, 43 000 belgiere, 20 000 franskmenn, 6 000 dansker, 6 000 nordmenn, 300 svensker og 800 sveitsere. I utgangspunktet var det bare «ariere» som kunne gå inn i SS, men etterhvert tillot man at også andre ble tatt opp, f.eks. personer fra Balkan. Det ble også opprettet muslimske enheter, "13. SS-Waffen-Gebirgs-Division der SS «Handschar»", 23. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Kama» og 21. Waffen-bergdivisjon av SS Skanderbeg (1. albanske). Så ironisk nok ble denne såkalt «helgermanske» hæren til slutt den delen av det tyske krigsmaskineriet som hadde flest rekrutter fra andre steder enn Tyskland. De muslimske bosnierne gikk inn i «Handschar» i håp om å få tak i våpen de kunne bruke i kampen mot bosniske serbere. Under opplæring i Frankrike sommeren 1943 hadde hver bataljon i «Handschar» med seg sin egen imam og hvert regiment sin egen mullah. Likevel gjorde deler av divisjonen opprør, drepte menn fra det tyske mannskapet og flyktet med regimentskassen, slik at stormuftien av Jerusalem måtte inn i saken. Uniformer og utstyr. Soldatene i Waffen-SS fikk utlevert kamuflasje-overtrekk til jakkene og hjelmene. Disse varierte etter årstiden. Bruk av kamuflasjemønster var en innovasjon som gav dem en fordel i kamp, men først mot slutten av krigen fikk de jakker som var sydd i kamuflasjemønster. De skulle også i teorien ha det beste av våpen, men i realiteten fikk de ofte annenrangs våpen, særlig tsjekkiske og østerrikske kopiversjoner. Typisk for Waffen-SS-panseruniformene var svarte bukser og jakker, mens de andre SS-uniformene var feltgrå/grønne, dersom da ikke kamuflasjejakker ble benyttet. Uniformene hadde SS-runer på høyre krave og gradsbetegnelse på venstre. Videre hadde offiserer og underoffiserer skjermluer med hodeskalle-emblem. Lavere menige hadde en feltlue med samme emblem. Ellers var den tyske ørnen plassert på venstre overarm i motsetning til over høyre brystlomme for alle andre militære enheter. Rettsoppgjøret. Nürnbergdomstolen fant at Waffen-SS hadde begått krigsforbrytelser på både Vest- og Østfronten, og utgjorde en "kriminell organisasjon". To av de mest alvorlige forbrytelsene var massakrene i franske Oradour-sur-Glane (juni 1944) og belgiske Malmedy (desember 1944). I tillegg hadde det vært utveksling av soldater mellom Waffen-SS og Allgemeine-SS, slik at mange av soldatene i perioder hadde gjort tjeneste i konsentrasjonsleirer. Mange Waffen SS-soldater meldte seg etter krigen til den franske fremmedlegionen. Vidkun Quislings andre regjering. Vidkun Quislings andre regjering ble utnevnt etter Statsakten på Akershus festning den 1. februar 1942, mens Norge var okkupert av Tyskland. Regjeringen var i stor grad en videreføring av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Quislings regjering satt inntil frigjøringen 8. mai 1945. Eksterne lenker. Quisling 2 Quisling 2 Ekskommunikasjon. Skrift med trussel om ekskommunikasjon om bøker ikke returneres, fra universitetsbiblioteket i Salamanca i Spania Ekskommunikasjon er en kirkelig straff, særlig innenfor den katolske og den ortodokse kirke, samt kirker som ligger nær disse. Den anglikanske kirke, særlig utenfor Storbritannia og USA, praktiserer også ekskommunikasjon. Straffen går ut på at den som har brutt kirkens regler settes utenfor nattverdsfellesskapet ("ex communio", utenfor kommunion) og blir også forhindret fra å delta i andre deler av det kirkelige liv. På norsk omtales ekskommunikasjon ofte som "bannlysning". Jødedommen har tradisjonelt hatt en straff som tilsvarer ekskommunikasjon, men siden det 18. århundre er det bare ultra-ortodokse grupper som praktiserer den. En del andre kirkesamfunn, også de protestantiske, har lignende straff, men bruker svært sjelden denne betegnelsen. Spesielt kjent for slike straffer er Jehovas Vitner og mormonerne, som støter bort personer som har begått alvorlige regelbrudd. Ekskommunikasjon er en av de eldste kirkelige straffeformer. Man begynte tidlig å skille mellom to typer, større og mindre ekskommunikasjon. Den større utelukket en person helt fra det kirkelige fellesskap, mens den mindre utelukket ham eller henne fra å motta sakramentene og fra å holde kirkelige embeter. Etterhvert gikk denne distinksjonen mer og mer ut av bruk, og man brukte heller mildere straffer for de lettere tilfellene, og ekskommunikasjon bare for det som ble oppfattet som svært alvorlige overtredelser. Selv om den som lyses i bann blir utelukket i større eller mindre grad, var han eller hun ikke helt avskåret fra kirken; ekskommunikasjon kan heves. Når den ekskommuniserte er i livsfare kan normalt enhver prest heve straffen umiddelbart. Straffen er også sett som en jordisk straff; i motsetning til hva mange tror er det ikke slik at de kirkesamfunn som praktiserer denne formen for straff har trodd at den som dør under ekskommunikasjon automatisk er fortapt. Straffen er fortsatt i bruk i noen kirkesamfunn, men omfanget har gått betraktelig ned i forhold til tidligere tider, i det minste i forhold til ekskommunikasjoner som blir pålagt av biskoper eller andre kirkelige myndigheter. I den katolske og den ortodokse kirke er det dog en rekke forhold som fører til automatisk ekskommunikasjon. I den katolske kirke omtales dette som ekskommunikasjon "ved selvfelt dom" (latin "latae sententiae"). Blant handlinger som fører til dette er å selv ta abort eller utføre abort på andre, eller å melde seg inn i et annet kirkesamfunn (apostasi, skisma eller heresi). Den anglikanske kirke. Den anglikanske kirke, eller Det anglikanske kirkefellesskap'", er en fellesbetegnelse på en rekke kirker som har sitt utspring i Den engelske kirke ("Church of England"). Kirkene er protestantiske, men har samtidig sterke trekk fra katolisismen ettersom den engelske reformasjon hadde en annen form enn den som fant sted i for eksempel Tyskland og Skandinavia. Mens reformasjonen i disse landene skjedde som et fullstendig brudd med katolisismen og opprettelsen av en ny kirke, var reformasjonen i England kun en endring av kirkens lære. Den engelske kirke anser seg selv som den samme kirken som den var før reformasjonen, og fastholder derfor blant annet apostolisk suksesjon – i motsetning til de fleste andre protestantiske kirkesamfunn. Flere av kirkene bruker betegnelsen «episkopal» (biskoppelig) i stedet for anglikansk, blant dem Den episkopale kirke i USA. Struktur. Anglikansk er et latinsk ord og betyr «engelsk». Den engelske kongen Henrik VIII ble uenig med paven i 1534 fordi han ikke fikk pavens tillatelse til å skille seg fra sin kone. Slik ble kongen leder for en engelsk statskirke. Etter mye strid ble kirkesamfunnet grunnfestet og ført videre under Elisabeth I: "The Church of England" framsto dermed som et eget kirkesamfunn. Den anglikanske kirke er organisert i nasjonal- eller regionkirker, og er særlig fremtredende i tidligere britiske kolonier. Øverst i Den anglikanske kirke står erkebiskopen av Canterbury. Han har ingen direkte makt i de enkelte kirker, men leder samarbeidet mellom dem og er åndelig overhode. Hver nasjonal- eller regionkirke, også kalt 'provins', er ledet av en primas, som har forskjellige titler i de forskjellige land; i de fleste land er han erkebiskop. Kirkene inndelt i bispedømmer. Det finnes tre nivåer i kleresiet: Biskop, prest og diakon. Det kreves ikke prestelig sølibat. Kvinner kan ordineres til diakon i de fleste provinser, til prest i mange, og til biskop i noen få. I tillegg til de kirker som er direkte tilknyttet Det anglikanske kirkefellesskapet, er kirkene i kommunion (nattverdsfellesskap) med en rekke andre kirkesamfunn. Gjennom Porvoo-avtalen har de anglikanske kirkene i Storbritannia og Wales nattverdsfellesskap også med de lutherske kirkene i Norden og de baltiske statene. Den norske kirke er gjennom Porvoo-avtalen blitt utfordret på sin praksis med å la ikke-ordinerte teologistudenter forrette nattverd og sin tidligere praksis med å la fungerende biskoper (ofte domproster) ordinere prester, noe som er i strid med avtalen. "Articles of faith" er en tekst der den grunnleggende læren er nedskrevet, og inneholder 13 punkter. Doktrine. Anglikansk doktrine er basert på Skriften, tradisjon og fornuft. Det siste betyr at doktrinen per definisjon er foranderlig. Ved siden av Bibelen er de tre store trosbekjennelser (den nikenske, den apostoliske og den athanasiske), "Book of Common Prayer" og de Trettini artikler. Sistnevnte dokument er kalvinsk inspirert, og bruken av det varierer fra land til land. Det er store indre forskjeller, med høykirkelig og lavkirkelig som sentrale inndelinger. De forskjellige gruppene strekker seg fra de som er svært nær Den katolske kirke til de som er nesten kalvinske. Flertallet hører til den «bredkirkelige» tradisjon ("Broad Church"), som ligger mellom de to ytterpunktene. Oscar II. Oscar IIs monogram ved veien mellom Kongsberg og Svene.Oscar II (fullstendig navn: Oscar Fredrik Bernadotte); født 21. januar 1829 i Stockholm, død 8. desember 1907 i Stockholm) var konge av Sverige (1872–1907), konge av Norge (1872–1905) og hertug av Östergötland. Han giftet seg i 1857 med Sophie av Nassau. Deres barn var Gustav V (1858), prins Oscar (1859), prins Carl (1861) og prins Eugen (1865). (Han selv og moderne skribenter har stavet kongenavnet "Oscar", mens det svenske kongehuset benytter Oskar.) I 1873 ble Oscar II kronet som svensk konge i Storkyrkan i Stockholm, og deretter som norsk konge den 18. juli i Nidarosdomen. Det sies om ham at han var den mest majestetiske av unionskongene. Som ny konge fikk han en vanskelig rolle å fylle. Han etterfulgte sin bror, som hadde oppnådd en umåtelig stor popularitet i begge land. Oscar IIs tid som monark omtales noen ganger som oskariansk. Politikk. Utenrikspolitikk var en av Oscar IIs store interesser. Han beundret Tyskland og spesielt Otto von Bismarck. Han arbeidet for et «germansk, skandinavisk og italiensk forbund». Storbritannia var tenkt å kunne slutte seg til dette forbundet. Kjernen i utenrikspolitikken var faren fra øst. Flere og flere svensker beundret Tyskland. Den tyskvennlige kongen ble derfor påvirket i denne retning, og dessuten var dronning Sofia tyskfødt, fra Hessen-Nassau, så kongefamilien sto mange tyske fyrstehus nær. Oscar IIs største nederlag som konge var unionsoppløsningen i 1905. Norge hadde i 1814 inngått en personalunion med Sverige; landene hadde felles konge og utenrikstjeneste, men for øvrig egne institusjoner. Selv om de to statene formelt var likestilte, var Norge tvunget inn i unionen som dens underlegne part. Mange svensker oppfattet Norge som erobret land og erstatning for tapet av Finland i 1809. De ulike oppfatningene av unionen førte til mange konflikter, særlig i Karl III Johans regjeringstid og under Oscar II. Tiårene omkring 1850 var unionens beste tid. Skandinavismen sto sterkt, og Oscar I hadde imøtekommet mange norske krav i viktige symbolsaker, blant annet med innføringen av unionsflagg og unionsvåpen som markerte likestilling mellom kongerikene. I 1880-årene ble motsetningene skjerpet da venstresiden i norsk politikk søkte å begrense kongemakten til fordel for den lovgivende makt. Innføringen av parlamentarisme i 1884 ble et nederlag for kongen. Flere og flere norske politikere ønsket unionen oppløst hvis det ikke skulle lykkes å oppnå full likestilling innenfor den. Utenriksstyret under rent svensk kontroll var det største norske ankepunktet. Som et første skritt ble det arbeidet for egne norske konsuler i utlandet. Unionsoppløsning. Mens den norske motstanden mot unionen vokste, ble også unionsflagget mindre populært, og det ble en merkesak for Venstre å fjerne unionsmerket i flagget. I 1898 vedtok Stortinget for tredje gang loven om det «rene flagg». Kongen hadde vegret seg for å sanksjonere loven, men måtte bøye seg for Grunnlovens bestemmelse om utsettende veto. Det rene handelsflagget ble heist i 1899, mens orlogsflagget, som etter Grunnloven skulle være et unionsflagg, beholdt unionsmerket frem til 1905. I 1895 måtte Stortinget under militære trusler fra Sverige gjøre retrett i konsulatsaken. Nye forhandlinger om konsulatsaken førte partene nærmere hverandre, og i 1903 ble det oppnådd enighet om å utarbeide likelydende lover om konsulatvesen for begge land. «Da Statsraadets samtlige Medlemmer har nedlagt sine Embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklært sig ude af Stand til at skaffe Landet en ny Regjering, og da den konstitutionelle Kongemagt saaledes er traadt ud af Virksomhed, bemyndiger Stortinget Medlemmerne af det idag aftraadte Statsraad til indtil videre som Den norske Regjering at udøve den kongen tillagte Myndighed i Overensstemmelse med Norges Riges Grundlov og gjældende Love – med de Ændringer, som nødvendiggjøres derved, at Foreningen med Sverige under én Konge er opløst som Følge af, at Kongen har ophørt at fungere som norsk Konge.» Oscar II skrev siden i sine memoarer at unionsoppløsningen «har gifvit mitt hjärta ett djupt, ja, oläkligt sår». Han ble kort tid etter dette svakere, og den 7. desember 1907 døde han, 78 år gammel. Rikt dødsbo. Bofortegnelsen etter avdøde kong Oscar II viser midler på, i runde tall, svenske kroner. Av denne summen arvet enkedronningen halvparten. Den andre halvparten ble delt mellom kong Gustav og hans brødre. Badedrakt. Badedrakt er betegnelsen på et klesplagg man bader eller svømmer i. Vanligvis brukes betegnelsen badedrakt om en drakt som er sammenhengende og dekker det meste av brystet. Tidligere brukte man begrepet på badetøy for begge kjønn, men i dag er det vanligst å bruke det bare om kvinnens badetøy, siden menn sjelden går i sammenhengende badetøy som dekker brystet. De bruker i steden "badeshorts" eller "badebukse". I tidligere tider var det vanlig at kvinner gikk med badetøy som gjerne bestod av noen større bukser og topper som dekket mye av krippen. Den vanligste typen kvinnelig badedrakt i dag har ikke ben eller ermer, slik at lårene og skuldrene i sin helhet kan ses. Hvor mye av ryggen badedraktene dekker, varierer. En kvinnes todelte badetøy kalles bikini og ble oppkalt etter Bikiniatollen. Bikini (klesplagg). Bikini er en form for kvinnelig badetøy. En bikini er todelt og består av en bikini-BH og en bikinibukse. Den dekker omtrent det samme området av kroppen som en kvinnes undertøy. Bikinier kan variere i sin utforming, og de har mange forskjellige farger og mønstere. Bakgrunn. Bikinien i sin moderne form ble første gang brukt i 1946, men ble først populær på 1950-tallet. Navnet Bikini kommer ifra de amerikanske atomprøvesprengingene på Bikiniatollen i Stillehavet. Men også i tidligere tider eksisterte en lignende type drakter, som særlig ble brukt i forbindelse med idrett. En form for antrekk som minner om bikinier er kjent fra greske vaser hvorav de eldste er fra 1400 f.Kr., og fra en romersk mosaikk. Dette antrekket bestod av to tøystykker som var bundet rundt kroppen; spesialsydde bikinier er en moderne oppfinnelse. Bruk. Bikinien har blitt et vanlig klesplagg for kvinner til bading, skjønt badedrakt neppe har blitt mindre vanlig. Bikinier brukes i utstrakt grad til soling, slik at mest mulig av kroppen kan få sol på seg. Bikinier kan ha mange forskjellige farger eller mønstre. Når kvinner bader toppløse, er det som regel en bikinibukse de har på seg. Kvinner som spiller sandvolleyball har gjerne på seg bikinier, ofte med nummer på. Typer. Både BH'ene og buksene kan ha forskjellige former. Som oftest ligner en bikini på en kvinnes BH og truse. En bikinibukse kan variere fra å være bare en G-streng til å ha form som en kort shorts. En bikini-BH kan også variere i form og størrelse. En "bikini med knytebukse" er en bikini med en bukse som bare har noen stropper på sidene. På en "tangabikini" har buksens sider form som noen tynne remmer. Varianter som er så små at de bare såvidt dekker det aller nødvendigste omtales som "microkini" på engelsk. "Tankini" er en variant av bikinien som har en større topp i steden for en bikini-BH. En "monokini" kan enten bety en toppløs bikini eller en form for kvinnelig badetøy som består av de samme delene som en bikini, men som henger sammen. Den har remmer som settes sammen på sidene eller foran. Winnipeg. Winnipeg (uttalt /ˈwɪnɨpɛɡ/) er hovedstaden og største by i provisen Manitoba i Canada. Den ligger nær Nord-Amerikas midtre breddegrad, i krysningen for de historiske elvene Red og Assiniboine, et punkt som i dag omtales som The Forks (Skilleveiene). Winnipeg er et kulturelt og økonomisk regionssenter, og over halve befolkningen fra Manitoba bor i og rundt metropolområdet som er Canadas åttende største metropol og syvende største kommune. Befolkningen i storbyområdet var den 1. juli 2008 på rundtregnet innbyggere. En person fra Winnipeg kalles en Winnipegger. Før europeisk oppdagelse. Winnipeg ligger i krysningen mellom elvene Red og Assiniboine som i dag er kjent som The Forks, et historisk område for kanoruter, hvor urfolket ferdet i tusenvis av år. Oversatt til vestlig betydning er navnet Winnipeg det samme som "grumsete vann". Arkeologiske utgravninger og studering av spor i naturen har vist at de innfødte brukte området i tusenvis av år til kamping, jakt og fiske samt handel og jordbruk. Kolonisering. De første europeerne som oppdaget området var franskmenn som kom dit i 1738. Sieur de la Vérendrye bygde den første handelslenken på stedet, kalt Fort Rouge. Deres handel pågikk i mange tiår frem til "Hudson's Bay Company" etablerte seg. Franskmennene blandet seg etter hvert med urbefolkningen både genetisk og sosialt. Disse menneskene ble kalt Métis, og knyttet nære bånd mellom de forskjellige befolkningsgruppene etterhvert som koloniseringen ekspanderte. Lord Selkirk var involvert i den første permanente bosetningen Red River Colony, som lå på et landområde kjøpt av Hudson's Bay Company. "The North West Company" grunnla Fort Gibraltar i 1809, og Hudson's Bay Company grunnla Fort Douglas i 1812. De to selskapene kjempet om handelsmajoriteten, både mot hverandre og de bosatte, og ødela mange bygninger i kampene. Det mest kjente slaget var mellom métisene og Lord Selkirks kolonister, kalt «Battle of Seven Oaks» (kampen om de syv eiketrær) i 1816. Kvener. Melking av reinsdyr, Vest-Finnmark på slutten av 1800-tallet – typisk kvensk mannsantrekk Kvener (kvensk/finsk: '; nordsamisk: ') er navnet på en etnisk gruppe i Nord-Norge som nedstammer fra finske bønder og fiskere som emigrerte fra nordlige deler av Finland til Sverige og Nord-Norge i det 18. og 19. århundre. Kvener er etter definisjonen til Kenneth Hyltenstam, "alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant". For at definisjonen skal skille mellom skogfinner og kvener, bør den geografiske henvisningen være Nord-Norge, og ikke Norge. Det finnes omtrent 10 000 - 15 000 kvener i dag. Ikke alle som omfattes av denne definisjonen, ønsker å kalle seg for kvener. Spesielt i Øst-Finnmark har motstanden mot begrepet vært tydelig. Noen med finsk språk og kulturbakgrunn ønsker heller å kalle seg for norskfinner. Denne avgrensingen av begrepet er ikke entydig, og i St.meld. nr 15 (2000-2001) påpeker regjeringen at det er lang tradisjon for å bruke begrepet «kven» som norskspråklig benevnelse, mens mange i gruppen selv foretrekker «finskættet» eller «etterkommere av finske innvandrere». Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge i 1998. Andre nasjonale minoriteter er jøder, rom (sigøynere), romanifolket (taterne/de reisende) og skogfinner. I 2005 ble kvensk anerkjent som et minoritetsspråk i en kommune i Norge. Kvenbegrepet. Kvenbegrepet er likevel langt eldre, ordet "kven" er brukt om ulike grupper til ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av finsktalende som har emigret til Nord-Norge fra det 16. århundre og frem til andre verdenskrig. Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia osv. i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1500-tallet, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener. Det er ikke dokumentert i hvilken grad dagens kvener nedstammer direkte fra middelalderens kvener. En gruppe finsktalende som hadde tilhold i Nord-Norge i vikingtida, middelalderen og senere. Denne gruppa nevnes av Ottar fra Hålogaland og fra andre kilder, men eksistensen av en betydelig gruppe finsktalende i Nord-Norge i denne perioden er høyst omstridt. Noen forskere mener at etniske finner bare har bodd sporadisk i Nord-Norge, mens andre postulerer en stabil finsktalende befolkning i lange perioder. Navnet på den finsktalende minoriteten som har eksistert i Nord-Norge fra 1720-tallet og framover. I flere innvandringsbølger, bestemt av krig og hungersnød i Finland, bosatte finner seg i fjordområdene fra Lyngen i vest til Varanger i øst. Innvandringen nådde en topp i 1860-årene under Vest-Europas siste store hungersnød i Finland. På grunn av diskriminering og undertrykkelse av de norske myndighetene ble betegnelsen "kven" nedsettende på slutten av det 19. århundre. Av denne grunn foretrekker mange kvener å bli kalt "suomalaiset" (finner). Men etter gjenopplivningen av den kvenske kulturen på 1970-tallet har noen kvener selv begynt å benytte betegnelsen. Likevel, i senere tid har det fortsatt vært debatt om hvorvidt de norske betegnelsene "finne", "finsk" eller "finskætted" heller burde brukes (da ofte blant de som defineres som kvener selv). Bruken av ordet "Kven" er dog utbredt og til dels akseptert i dag, og brukes for eksempel i navnet til Norges kvener-organisasjon (Norske Kveners Forbund). I doktoravhandlinga si dokumenterer Kari Storaas at begrepet «kven» blir oppfattet som forvirrende blant finskættede i Sør-Varanger. Begrepet blir brukt både om folk som selv ser på seg som kvener, og om folk som ikke ser på seg selv som kvener, men som finske eller norske. Storaas gransket 71 personer i Sør-Varanger kommune. Personene var både lokalt finskættede og innflyttere fra Finland. Storaas sier at «finskættede opplever begrepet kven som forvirrende. Man har tradisjonelt oppfattet seg som finske, norske borgere og ikke som kvener. Kvenforbundet snakker om kvener, et folk fra Kvenlandet. Men dette bildet kjenner ikke de finskættede i Sør-Varanger seg igjen i». De finskættede i kommunen sier heller ikke selv at de snakker kvensk, men finsk, i følge Storaas. Hun hevder at begrepet «kven» er noe som har blitt aktuelt først de siste tretti år, og da først og fremst på grunn av etnopolitikk. Historie. Når kvensk bosetting tok til i Nord-Norge er vanskelig å vite, fordi kildematerialet er mangelfullt og problematisk- både innenfor stedsnavnsforskning og arkeologi. Tidlig bosetting. Når det gjelder skriftlige kilder, vet vi imidlertid at i skattemanntallet fra første halvdel av 1500-tallet er det belegg for kvensk bosetting. Også skattemanntallet fra andre halvdel av 1500-tallet bekrefter kvensk bosetting – både som skattemenn og som drenger. Dette bekreftes i 1600-tallsmaterialet ved at også tingbøkene omfatter kvenene. Omfanget er imidlertid vanskelig å fastslå. Bondekolonisasjon. Nærværet av en betydelig finsktalende befolkningsgruppe i Nord-Norge stammer imidlertid fra 1700-tallet. På dette tidspunktet hadde den finsktalende kolonisasjonen nordover i Finland og innover i Tornedalen nådd langt nord. Dermed var jordbruksområder i Porsanger, Alta, Nordreisa, Storfjord, Lyngen og Balsfjord innen rekkevidde. Det finske befolkningen i Balsfjord og lenger vest gikk fort opp i den norske befolkningen, men i Skibotn, Nordreisa, Alta og i Porsanger har finsk holdt seg som hjemmespråk helt opp til våre dager. Innvandringsbølge i Øst-Finnmark. Tyngdepunktet for kvensk bosetting er i dag i Øst-Finnmark, og innvandringen hit skjedde under hungersnøden i Finland på 1860-tallet. Vadsø har blitt kjent som kvenbyen, og hadde på 1860-tallet et finsktalende flertall. Andre betydelige kvenske samfunn i Øst-Finnmark er Vestre Jakobselv (Vadsø), Bugøynes (Sør-Varanger) og Neiden (Sør-Varanger). Spesielt Bugøynes har lykkes i å bevare kvensk språk som hverdagsspråk. På slutten av 1800-tallet var ca. 25 % av befolkningen i Finnmark (i Vadsø over 50 %), og ca. 8 % av befolkningen i Troms kvener. Språk. I april 2005 ble kvensk anerkjent som et eget språk i Norge. Før dette hadde man en lang diskusjon om hvorvidt kvensk skulle oppfattes som et eget språk eller som gammel dialekt av finsk. Det var flere forhold som ble lagt til grunn da kvensk ble anerkjent som et eget språk Kvensk er et østersjøfinsk språk, nært beslektet med meänkieli i Sverige og med nord-finske dialekter. Kvensk defineres i dag som et trua språk. Det vil si at kvensk først og fremst lever som et muntlig språk blant eldre kvener. Språket bærer også preg av historien. Språket i de eldste bosettingsområdene, nemlig lengst i vest, er også det som skiller seg sterkest ut fra riksfinsk. Språket i Øst-Finnmark står nærmere riksfinsk, både på grunn av en kortere historie og nærmere samkvem i nyere tid. Til sammenligning viser dagens telefonkataloger at finske etternavn ikke forekommer i Nord-Troms og Vest-Finnmark (bortsett fra nyinnvandrede finner), mens en titt i telefonkatalogen i Vadsø vil vise et stort innslag av finske etternavn. Hvorvidt kvensk er et eget språk eller en gruppe finske dialekter, diskuteres innad i den kvenske befolkningsgruppa. Ord for begreper som ikke fantes for 150 år siden, kan være helt ulike i finsk og kvensk. Et eksempel er ordet for «værmelding», som heter "väärmelinki" på kvensk, men "säätiedotus" på finsk. Likevel har en finlender sjelden problem med å forstå kvensk. Fornorsking og trakassering. Til en viss grad ble også kvener gjenstand for en liknende, aktiv fornorskningspolitikk som samene. Fornorskningspolitikken ble særlig aktivt praktisert fra 1850 og hundre år framover. Den var preget av nasjonalisme og kollektivisme, med lav toleranseterskel og frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning. Målet om fornorskning fikk følger for distrikts- og sikkerhetspolitikken. Det er imidlertid den kulturpolitiske delen og skolens og språkets betydning som er mest interessant i denne sammenhengen. Norske lærere og norsk språk var enerådende i skolen. Stortinget vedtok så seint som i 1936 at finsk ikke lenger kunne benyttes som hjelpespråk i skolen. For grunnskolens vedkommende varte dette til 1980. Kvenenes språk ble undertrykt for å svekke den etniske identiteten. I perioden 1945 til 1970 ble bestemmelser som tok sikte på fornorskning ikke håndhevet i like stor grad, men heller ikke formelt avviklet. Liberalisering. I mønsterplanen fra 1987 ble finsk for første gang nevnt i offentlige læreplaner. I 1996 vedtok Stortinget at finsk skulle gis offisiell status som andrespråk i områder av Troms og Finnmark med kvensk eller finsk befolkning. Kvenenes språksituasjon diskuteres også i forbindelse med bruk av stedsnavn og navn på kommuner, særlig i trespråklige regioner i de nordligste fylkene. Konsekvenser. Fornorskningsprosessen har ført med seg liknende former for trakassering, mindreverdighetsfølelse og problemer med å hevde seg i samfunnet for kvener som for samer. Først på 1970-tallet ble det nytt liv i det kvenske miljøet, muligens som en indirekte effekt av utviklingen for samene. Dette førte til økt bevissthet om egen kultur og til organisering på etnisk grunnlag, og det er i dag to organisasjoner som mottar statsstøtte. Det er imidlertid forskjellige oppfatninger i den kvenske gruppen om egen benevning, språk og minoritetsstilling. I 2008 er det ingen sikre anslag med hensyn til hvor mange kvener som er bosatt i Norge. Spørsmålet om kveners formelle minoritetsstatus drøftes i forbindelse med norsk ratifisering av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det har fra enkelte hold blitt tatt til orde for å oppnå urbefolkningsstatus også for kvenene, fordi innflytningen skjedde før de siste grensene i området ble trukket opp i 1751 og dermed før området ble en del av Norges territorium. Finsk. Finsk er et uralsk språk. Utbredelse. Finsk er offisielt språk i Finland. I tillegg brukes finsk i et større område i Nord-Sverige, hvor dialekten heter meänkieli eller tornedalsfinsk. Også i Norge brukes det finske dialekter i Finnmark og Nord-Troms. Dialektene her kalles ofte kvensk. Finsk språk har også en lang historie i deler av dagens Russland, for eksempel i den karelske republikken og i Ingermanland, området mellom St. Petersburg og Estland. I disse områdene lever finsk ennå i noen lokalsamfunn. En finsk språkøy fantes fra 1600-tallet fram til 1800-tallet på Finnskogen, både på norsk og svensk side av grensa mellom Hedmark og Värmland. Status. I Finland er finsk det overlegent mest talte av to offisielle språk. I Sverige har finsk minoritetsstatus. I Norge har kvensk språk en offisiell minoritetsstatus, og er også et offisielt språk i Porsanger kommune. Emigrantfinsk. Finske emigrantmiljø finnes særlig i USA, Canada og Sverige. I USA er andelen finske immigranter stor på Michigans øvre halvøy. I Canada finnes det mange finskættede i området rundt Thunder Bay i den vestre delen av Ontario. Innvandrermiljøene i Sverige stammer fra årene etter 2. verdenskrig. I Norge. Det har sannsynligvis vært kontakt mellom Finland og Nord-Norge i uminnelige tider. Dagens finskspråklige minoritet stammer imidlertid fra finsk innflytting til Nord-Norge fra 1700-tallet og fremover. Den tidligste innvandringen var dels en følge av den finske bondekulturens ekspansjon nordover, dels som følge av krigene mot Russland på 1700-tallet. Denne innvandringen kom først og fremst til Nord-Troms, hvor Nordreisa og deler av Lyngen-området ble preget av finsk språk frem til våre dager, samt til Alta og Porsanger i Finnmark. En ny bølge kom på 1860-tallet som følge av hungersnøden i Finland. Denne gangen gikk bølgen til Øst-Finnmark, hvor spesielt Vadsø ble kjent som kvenhovedstaden i Norge. I dag er Bugøynes i Sør-Varanger det stedet i Norge hvor finsk språk holdes best i hevd. Siden det finske språket i Norge skiller seg noe fra riksfinsk, spesielt i ordforrådet, kalles finsk i Norge gjerne kvensk. Av og til omtales kvensk som et eget språk, selv om kvensk og riksfinsk er fullstendig gjensidig forståelig. Struktur. Både de uralske og de indoeuropeiske språkene hadde et komplekst system av bøyninger, men de indoeuropeiske språkene har utviklet seg til et mer analytisk system hvor komplisert grammatikk og bøyninger er erstattet av en strengere ordstilling, preposisjoner, og andre tilsvarende ord. De uralske språkene har derimot beholdt den mer sammensatte grammatikken. Finsk har dermed 15 forskjellige kasuser i motsetning til norsk som bare har to til fire, avhengig av målform eller dialekt. I tillegg har finsk et sammensatt verbsystem. Finsk er altså et syntetisk språk som bruker endelser eller suffikser for å uttrykke kasus, verbformer eller utledede ordformer. Likevel er finsken enklere på noen felter; det finnes ikke bestemt og ubestemt form i språket, og heller ikke egen adjektivbøyning. Liste over Norges regjeringer. Norges regjering siden 1814. Begrepet ministerium ble brukt frem til 1884. Fra da av het det regjering. Ministerier 1814–1884. Mellom 1814 og 1884 hadde man ingen fullstendige skifter av regjeringer, kun suppleringer. Nedstående periodeinndeling baserer seg på boka "Det norske statsråd 1814–1905", utgitt av Statsministerens kontor i 1996. Navngivingen er basert på stattholdere eller framtredende statsråder i perioden. Eksterne lenker. Regjeringer Einar Gerhardsens første regjering. Einar Gerhardsens første regjering, også kalt «Samlingsregjeringen», satt fra 25. juni til 5. november 1945. Regjeringen var en såkalt samlingsregjering. Regjeringen ble opprettet i kjølvannet av frigjøringen og Nygaardsvold-regjeringens avgang, og fungerte som en overgangsregjering frem til man kunne avholde valg høsten 1945. Regjeringen var den første norske regjeringen med et kvinnelig medlem. Bakgrunn. Johan Nygaardsvold tiltrådte som statsminister i mars 1935, etter at Arbeiderpartiet og Bondepartiet hadde inngått det såkalte kriseforliket. Regjeringen fortsatte etter valget i 1936. Neste valg skulle vært høsten 1940, men den tyske invasjonen gjorde at dette ikke ble noe av. Fra juni 1940 til mai 1945 var regjeringen Nygaardsvold i eksil i London. Under krigshandlingene våren 1940 tilbød Nygaardsvold flere ganger å vike plass for stortingspresident Carl J. Hambro, noe denne avviste av hensyn til eksilregjeringens behov for legitimitet. Under krigen var det en viss uklarhet om regjeringens stilling i et frigjort Norge, og blant annet etter ønske fra Hjemmefronten gjorde Nygaardsvold i en radiotale 26. desember 1942 det klart at han ved hjemkomst ville søke avskjed og støtte opprettelsen av en tverrpolitisk samlingsregjering. Slik gikk det da også. 12. juni søkte regjeringen avskjed. Arbeiderpartiet, som var det største og best organiserte partiet på dette tidspunktet, gikk inn for at Hjemmefrontens leder, høyesterettsjustitiarius Paal Berg skulle få oppdraget med å danne samlingsregjeringen, et oppdrag han fikk av kong Håkon to dager seinere. Berg gav imidlertid opp etter få dager, da han innså at det var sterk motstand mot hans kandidatur i en del kretser – særlig NKP og Bondepartiet, og ikke minst fra stortingspresident Hambros side. Gerhardsen som statsministerkandidat. Det meste av norsk samfunnsliv var forståelig nok i unntakstilstand våren og sommeren 1945. Personer som innehadde verv de var valgt til før krigen, hadde ikke nødvendigvis verken mulighet eller legitimitet til å fortsette. Hvordan nyvalg skulle skje, var både et formelt (juridisk) og praktisk (politisk) spørsmål. Oscar Torp hadde vært formann i Arbeiderpartiet siden 1923. Einar Gerhardsen var blitt valgt til nestformann i 1939. Ettersom Torp hadde dratt i eksil sammen med regjeringen han var medlem av, vedtok partiets landsstyre i juli 1940 at Gerhardsen skulle fungere som formann. Ved krigens slutt var Torp fortsatt i utlandet, og Gerhardsen, som 8. mai 1945 ble løslatt fra Grini, fungerte dermed fortsatt som leder. 28. mai besluttet landsstyret å velge Gerhardsen til formann også videre fram til neste landsmøte. Torp, som hadde vendt hjem til Norge 13. mai, var dermed – nærmest i det stille – avsatt fra sitt landsmøtevalgte verv. Dette er i ettertid betegnet som realitetenes seier over formalitetene. Gerhardsen hadde vært i Norge det meste av krigen; han hadde deltatt i motstandsarbeidet og sittet i Hjemmefrontens ledelse. Torp hadde vært i utlandet; han hadde vært medlem av en regjering som mange anså hadde «lagt Norge åpent» for okkupasjonsmakten. Selv om dette siste var et unyansert standpunkt, var det viktig for et parti som tok mål av seg til å lede landet videre, å vise en viss distanse til førkrigspolitikken. Det var imidlertid ingen selvfølge at partiets leder også skulle være statsministerkandidat. I begge Arbeiderpartiets tidligere regjeringsperioder (Hornsrud og Nygaardsvold) hadde en operert med delt ledelse. I stortingsgruppa hadde Nygaardsvold fortsatt en del støtte i 1945. Blant annet forelå det et forslag om at han skulle være partiets kandidat, og ikke Paal Berg. Forslaget ble ikke votert over. Da Berg ga opp sitt forsøk på å danne regjering, måtte Arbeiderpartiet ta en endelig beslutning om hvem som skulle være partiets statsministerkandidat. En engere krets (Gerhardsen, nestformann Eugen Johannessen, LO-formann Konrad Nordahl, utenriksminister Trygve Lie og redaktør Martin Tranmæl – og muligens Oscar Torp) drøftet spørsmålet 17. juni og besluttet å spørre Nygaardsvold om han ville fortsette. Dersom svaret var nei, skulle Gerhardsen spørres. Både Lie og Nordahl har imidlertid i ettertid opplyst at forsamlingens egentlige førstevalg var Gerhardsen. Etter at Nygaardsvold hadde takket nei, ble Gerhardsen neste dag godkjent av sentralstyret og stortingsgruppa. Dette skjedde imidlertid etter at gruppa først enstemmig hadde oppfordret Nygaardsvold til å vurdere spørsmålet en gang til. Han gav da uttrykk for at han var svært misfornøyd med måten har var blitt behandlet på, men at han uansett ikke ville stille. Fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet fikk – utenom statsministeren – fem statsråder i samlingsregjeringen. Disse fem var utpekt til å sitte også i den påtenkte regjeringen til Paal Berg. Gerhardsen foreslo overfor sentralstyret at partiet skulle kreve uspesifiserte ministerposter for Trygve Lie, Oscar Torp og Lars Evensen, pluss at Kaare Fostervoll skulle få Kirke- og undervisningsdepartementet og Sven Oftedal Sosialdepartementet. Dette sluttet sentralstyret seg til, og Gerhardsen hadde rimeligvis ikke vansker med å oppfylle sitt eget krav, da det ble han selv som skulle danne regjering. Valget av Lie og Torp var noe omstridt og møtte kritikk særlig fra Høyres formann, stortingspresident Hambro. De to hadde begge sittet i Nygaardsvold-regjeringen, og de skulle dermed granskes i forbindelse med hendelsene i 1940. Forslaget var imidlertid akseptert og støttet av Paal Berg – og faktisk ikke minst av kong Håkon, som hadde gitt uttrykk for at kontinuitet var viktig. (Berg spurte imidlertid først general Otto Ruge om å ta posten som forsvarsminister, men denne anbefalte også Torp.) Gerhardsen ønsket for øvrig selv ikke å bli med i en eventuell Berg-regjering. Han var blitt tilbudt sosialministerposten, men gav uttrykk for at han ville foretrekke å fortsette som ordfører i Oslo. En annen grunn til dette var trolig at Gerhardsen ønsket å benytte tida fram til stortingsvalget til å bygge opp partiets og egen posisjon. Fra andre partier. I samlingsregjeringen var Arbeiderpartiet den klart sterke part. Dette framgår av antallet statsråder, men også av hvordan disse ble valgt. Under Paal Bergs sonderinger hadde Gerhardsen altså stilt som klart krav at Arbeiderpartiet selv skulle utpeke sine ministrer. På den andre siden: Når det endte med at Gerhardsen ble statsminister, gav han ikke de øvrige partiene en tilsvarende innflytelse. Høyre-formannen Hambro karakteriserte prosedyren slik: «Han plukket ut et par av sine bekjente som ikke tilhørte Arbeiderpartiet og som aldri hadde hatt noen befatning med politikk, fikk dem utnevnt til statsråder og kalte konglomeratet en "Samlingsregjering".» Høyre ble sagt å ha fått tre statsråder: justisminister Johan Cappelen, forsyningsminister Egil Offenberg og skipsfartsminister Tor Skjønsberg. Ifølge Hambro var det bare Offenberg av disse som var medlem av Høyre. Hambro spilte inn andre navn, men fikk ikke gehør. Ingen av de tre hadde heller rikspolitisk erfaring. Skjønsberg stilte imidlertid sterkt som en av Hjemmefrontens sentrale ledere. En annen sentral motstandsmann, Ole Rømer Sandberg, ble foreslått som representant for Bondepartiet. Han var medlem av Norsk Bondelag, men ikke partiet. I stedet ble Einar Frogner valgt; han hadde vært aktiv i motstandsarbeidet i Hedmark og ble partiets leder noen år senere. I 1945 hadde han imidlertid ingen rikspolitisk erfaring. Gerhardsen hadde også kontakt med Nils Lavik, lederen i Kristelig Folkeparti. Spørsmålet var om døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen kunne representere KrF. Lavik svarte imidlertid at Bonnevie-Svendsen var ukjent politisk for dem, og at partiet ellers ikke ønsket å delta i en regjering der det ikke hadde innflytelse på verken program eller sammensetning. Den ene Venstre-statsråden, Hans Gabrielsen, var også et nokså ubeskrevet partipolitisk kort; han hadde tilbrakt tida fra 1928 til 1941 som fylkesmann i Finnmark. Imidlertid ble den sentrale posten som finansminister besatt av en venstremann, Gunnar Jahn, som hadde styrt samme departement i Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering. I 1945 var Jahns posisjon i Hjemmefrontens ledelse trolig like viktig for valget som partitilhørigheten. Norges kommunistiske parti var ikke representert på Stortinget fra 1937, men vant stor respekt under krigen og kom inn med 11 mandater ved valget høsten 1945. Slik sett kan en si at Gerhardsen kjente stemningen i folket da partiet fikk to statsråder i samlingsregjeringen. Det var første (og hittil eneste) gang partiet hadde slike posisjoner. NKPs partisekretær Peder Furubotn leverte en liste med aktuelle kandidater, og Gerhardsen valgte Johan Strand Johansen og Kirsten Hansteen fra denne. Gerhardsen kjente Johansen fra fangeoppholdet i Sachsenhausen og hadde stor respekt for ham. Hansteen var ingen prominent politiker, men hun hadde vært aktiv i motstandsarbeidet og hadde i tillegg stor symbolverdi som enke etter den henrettede LO-advokaten Viggo Hansteen. Statsrådenes bakgrunn. Av regjeringens femten medlemmer var sju stykker født i og hadde hatt det meste av sitt virke i området Oslo/Akershus/Østfold. Cappelen og Johansen var trøndere. Det samme var for så vidt Jahn, men han hadde tilbrakt mange tiår i hovedstaden, da han trådte inn i regjeringen. Fostervoll var fra Kristiansund, Oftedal fra Stavanger og Frogner fra Hedmark. Gabrielsen var fra Oslo, men hadde hatt det meste av sin yrkeskarriere i Finnmark. Motsatt var Hansteen født i Lyngen, men hun hadde bodd i Oslo fra hun var fem år gammel. Hansteen var regjeringens eneste kvinne, faktisk den første norske kvinne i en statsrådspost. Etter dette var det alltid et kvinnelig medlem av Kongens råd, men det skulle ta tjue år (Per Bortens regjering) før antallet økte til to. Av Arbeiderpartiets statsråder hadde Lie, Fostervoll og Oftedal akademisk utdanning. Torp og Gerhardsen hadde lite skolegang og lengre karrierer i Arbeiderpartiet, mens Evensen kom fra LO. Av de øvrige ministrene hadde alle unntatt tre høyere utdanning. (Johansen var journalist fra NKP-pressen, Offenberg var direktør med merkantil utdanning og Frogner var gårdbruker.) Bortsett fra Lie, Torp og Jahn, som hadde vært med i tidligere regjeringer, var det ingen som hadde tidligere erfaring med politikk på parlamentarisk nivå. Ellers er det mest åpenbare fellestrekket at alle de tretten som ikke hadde vært med i eksilregjeringen, hadde hatt nokså framtredende posisjoner i motstandsarbeidet under krigen eller vært i lang tids krigsfangenskap. Regjeringens virke. Samlingsregjeringen tiltrådte 25. juni 1945. Den satt bare drøyt fire måneder; av disse hadde Stortinget «sommerferie» drøyt to. Den særegne situasjonen og det at regjeringen var bredt politisk sammensatt, gjorde at den i hovedsak fungerte som et forretningsministerium. Statsminister Gerhardsen avgav en kort tiltredelseserklæring for Stortinget 28. juni. Han opplyste her at regjeringen ville basere seg på det såkalte Fellesprogrammet, som var et tverrpolitisk dokument om gjenreisingen av Norge etter krigen. Regjeringen utarbeidet fem stortingsproposisjoner: en om formell krigstilstand mellom Norge og Japan, en om «ekstraordinære finansielle åtgjerder», to om ulike skatte- og avgiftsspørsmål og – kanskje den viktigste på lang sikt – en med forslag om at Norge skulle slutte seg til FN-pakten. Også lovforslagene i form av odeltingsproposisjoner var preget av situasjonen. Det var flere lover knyttet til økonomiske forhold, og det var lovforslag om hvordan en skulle komme i rute med stortings- og kommunevalg. Stemmerettsalderen ved kommunevalg ble foreslått nedsatt fra 23 til 21 år. Den viktigste prinsippsaken var kan hende forslaget til midlertidig lov om bruk av dødsstraff. På oppdrag fra Stortinget utnevnte regjeringen i august Undersøkelseskommisjonen av 1945 for å granske Nygaardsvold-regjeringen og andre offentlige organers virke i samband med invasjonen og okkupasjonen. I oktober ble det avholdt stortingsvalg. Resultatet av dette var at Arbeiderpartiet fikk rent flertall. I statsråd 1. november ble samlingsregjeringen meddelt avskjed fra 5. november, og samme dag tiltrådte Einar Gerhardsen med sin andre regjering, denne gangen utgått bare av eget parti. Et særegent forhold var at det var konstitusjonelt uklart når Stortinget skulle skiftes ut. Regelen på denne tida var at et nytt storting tiltrådte ved årsskiftet etter valget, men samtidig satt jo nå det gamle tinget på overtid. Etter flere statsrettslige utredninger ble konklusjonen at det gamle tinget 24. november enstemmig vedtok at det hadde avsluttet sine forhandlinger. Gerhardsens andre regjering var dermed i sin første virkemåned en mindretallsregjering. Kilder og noter. Hovedkilde for stoffet om den politiske bakgrunnen og valget av statsråder er Hans Olav Lahlum: "Noen av oss har snakket sammen... Personskifter i Arbeiderpartiet under Gerhardsen og Bratteli", Cappelen Damm 2010. Avsnittet om regjeringens politiske saker har som hovedkilde Stortingstidende for 1945. Gerhardsen 1 Team Antonsen. "Team Antonsen" var et norsk humorprogram som gikk på NRK1 våren 2004. Programlederene var Atle Antonsen, Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Kristopher Schau, som hadde et felles mål om å utøve nyskapende komikk. Programmet skapte debatt, de ble blant annet beskyldt for å fremstille nordlendinger og samer på en negativ måte. De utmerket seg med usedvanlig gode seertall til tross for ugunstige sendetidspunkt. Programmet ga også opphav til en live-oppsetning i Oslo Spektrum i mai 2004, kalt "Team Antonsen Live: One Night Only". Det var opprinnelig bare planlagt én forestilling, men fordi billettene ble utsolgt, ble det satt opp en ekstra forestilling, "Team Antonsen Live: One More Night Only". Programmet vant Gullruten 2004 i klassen beste humorprogram, samt Komiprisen 2004 i klassene beste forestilling og publikumspris for innslaget «Hjemme hos Haakon Børde». I 2006 ble programkonseptet solgt til flere europeiske land. Både Tyskland, Belgia, Nederland, Polen og Romania kjøpte opsjon på TV-formatet. Ekstrajoker Nord. Det fiktive lotterispillet Ekstrajoker Nord er en parodi på Joker-spillet til Norsk Tipping. Spillet ligner påfallende på det originale Jokerspillet som går hver lørdag på NRK1, men i den humoristiske ånd har det blitt lagt til enkelte elementer som ikke fantes i originalen. Et av de underliggende faktum i parodien er at innringerne selv ikke kan reglene for spillet, som tilsynelatende endrer seg underveis, og innringeren ender alltid opp med å ha spilt seg fra både hus og nyrer. Nordnorsk dialekt. «Squatt» er en mer eller mindre fiktiv lyd visstnok hentet fra nordnorsk dialekt. Denne har etter hvert blitt et humoristisk begrep, særlig blant unge. Uttrykket har utspring i en sketsj i serien hvor Atle Antonsen spiller en fraskilt far som opprinnelig kommer fra "«Fylkesfjord, som e tolv mil nordaførr Skutenes" (uttales "«squattnæs»"), "som ligg rett ved Bøvelbru i Tromsnes kommune»" (alle stedene er fiktive) i Nord-Norge. Han har flyttet til Oslo hvor han har besøk av datteren hver fjortende dag, og prøver på beste måte å opprettholde sin og datterens dialekt. Dette gjelder særlig «squatt»-lyden, som for eksempel brukes i ordet «snøscooter» (uttales «snøsquatter»). I en av sketsjene Team Antonsen hadde rundt begrepet «squatt», intervjuet de Anne Holt om hennes dialekt, og om at hun hadde gått over til østlandsdialekt etter at hun flyttet til Oslo. Her innførte de også lesping som en del av den nordnorske dialekten. I tillegg til ovennevnte Ekstrajoker Nord var «Kjempesjansen Nord» et innslag i serien, alltid med samme nordnorske deltaker, som hver gang briljerte med å kunne si «Kari Bremnes» på ti forskjellige måter. Sangen "Mexico" av Lynni Treekrem ble dessuten gjengitt ofte og i svært mange ulike sammenhenger. Lars Andreas Larssen gikk i februar 2004 hardt ut mot Team Antonsen på grunn av disse sketsjene, men dette utspillet førte raskt til mange reaksjoner i Nord-Norge til støtte for programmet. Larssen ble blant annet i en leder i Avisa Nordland oppfordret til å pensjonere seg. Larssen ba kort tid etter om unnskyldning for utspillet, og stilte senere selv opp i programmet. Dansk språk. I enkelte sketsjer fortsatte Team Antonsen å utvikle en humoristisk teori med opprinnelse i Uti vår hage, som går ut på at dansk er så vanskelig å forstå at danskene ikke forstår hverandre. De ringte også til enkelte danske personer og pratet om ord som høres morsomme ut på norsk, men betyr noe helt annet på dansk (for eksempel «kuk», brukt i avisoverskriften "«kuk i computeren»"). Journalistskole. Disse sketsjene gikk ut på at teammedlemmene skulle bli «skikkelige» journalister, og derfor måtte gå gjennom en del tester som skulle vise om de var skikket til jobben eller ikke. En av testene gikk ut på at Kristopher Schau skulle forholde seg alvorlig under et intervju med Bertine Zetlitz, mens de andre team-medlemmene puttet diverse ting i skrittet hans. En annen test gikk ut på at Atle Antonsen skulle klare å følge med på Bård Tufte Johansens intervju med Frank Aarebrot mens Schau slikket dip av Aarebrots beinstump. Løgndetektor. Team Antonsen hadde også et innslag der de stilte hverandre spørsmål som «Er du forelsket i min kone?» og «Har du noen hals, Atle?» mens den som ble spurt var tilkoblet en løgndetektor. Nederlenderen. I en serie av sketsjer gjorde Kristopher Schau stemmen til den nederlandske artisten Wim Sonneveld landskjent. Schau mimet til lyden av et sceneshow med artisten samtidig som han utførte kunster av svært spesiell karakter. Team Antonsen - One Night Only. Etter serien var over fremførte kvartetten to forestillinger i Oslo Spektrum 28. og 29. mai 2004. De skulle egentlig bare ha en forestilling, men hadde en ekstra fordi alle billettene ble utsolgt med en gang. Showet ble utgitt på DVD senere på året. Indie. Indie er en forkortelse for engelsk "independent", som betyr «uavhengig». I utgangspunktet var indie en betegnelse på musikk av artister som var på uavhengige plateselskaper, eller ikke på plateselskaper i det hele tatt. Begrepet brukes også om indiefilmer, det vil si spillefilmer som er produsert av små, uavhengige filmselskaper. I en artikkel om indiemusikknettstedet Pitchfork skriver TIME at «"indie" har blitt en fellesnevner som antyder mindre hvordan musikken høres ut og mer hvordan typen menneske som hører på det er». Indiemusikk. Opprinnelig ble indie brukt utelukkende om band på små, uavhengige selskaper, noe som tilsier at sjangeren omfattet en mengde musikkstiler, særlig ulike undersjangre innen rocke- og popmusikken. Et uavhengig plateselskap ("indie record label") er et selskap som ikke hører til et stort selskap. Virgin er et stort selskap, mens Creation er uavhengig, for å ta et eksempel. Etter hvert har "indierock" og "indie pop", og for den saks skyld bare "indie", blitt egne sjangre uten at artistene trenger å være på små selskaper. På 1980-tallet ble betegnelsene "indie" og "alternativ rock" brukt om hverandre om rock som ikke var kommersiell, eller fulgte andre retninger enn det som var vanlig på den tida. Utover 1990-tallet ble indie dratt opp av undergrunnen ved hjelp av store band som Nirvana og Pearl Jam. Det er, av flere grunner, vanskelig å definere sjangeren indie musikalsk. Når det gjelder indierock og indiepop, kan man si at musikken i hovedsak er gitardrevet, og kan omfatte andre sjangere som britpop, madchester, tweepop, emo, støyrock og grunge. Band som ofte nevnes i forbindelse med indie-sjangeren er amerikanske Pixies og britiske The Smiths. Innenfor sjangeren elektronika finnes det også ulike indieband. Indiepop. Indiepop som en sjanger har sine røtter i åttitallets Storbritannia. Selve navnet er en forkortelse for «independent pop» og er i utgangspunktet kun en betegnelse på popmusikk utgitt på uavhengige plateselskap. Etter hvert har det imidlertid blitt vanlig å bruke indiepop som en betegnelse på en bestemt type musikk og i dag tenker man gjerne på indiepop som en sjanger. Det finnes ingen klar og entydig definisjon på indiepop som en sjanger men den utviklet seg fra den britiske punk, post-punk og Do-It-Yourself (DIY) scenen. Band som Television Personalities, Orange Juice og The Pastels, for å nevne noen, spilte pop, gjerne inspirert av sekstitallets gitarpop. Drevet av punkens og DIY scenens vilje til å skape, uavhengig av de store plateselskapenes velvilje, opererte disse bandene på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. I 1986 bestemte det britiske musikkmagasinet NME seg for å dokumentere hva som skjedde i den britiske undergrunnen på en kassett de kalte "C86". Her samlet de forskjellige typer band som spilte ulike sjangere. En stor del av disse bandene spilte imidlertid pop i samme gate, og muligens inspirert av de nevnte bandene. Med NMEs posisjon som et av de største musikkmagasinene ble dermed musikken spredt til et mye videre publikum og nye band lot seg inspirere. C86 ble fort en betegnelse på band som spilte «jangly»-popmusikk. Dette til tross for at musikken på den opprinnelige kassetten var mye mer variert enn hva man endte med å kalle C86. Videre har musikken utviklet seg, gjennom nittitallet og frem til i dag og har underveis blitt bedre kjent for mange som indiepop. Nye band henter inspirasjon fra ulike genre og det kan være stor variasjon mellom det musikalske uttrykket til forskjellige band. Det er allikevel noen fellestrekk som går igjen, som gjør at det gir mening å samle det under en sjanger. Det kan være vanskelig å sette fingeren på hva det er, men de fleste band som spiller indiepop vil på en måte identifisere seg med selve sjangeren og ha noen felles referanser og inspirasjon. Musikken er gjerne lystig og lett og vil ofte av kritikere avfeies som for søt. Samtidig kan den være støyende og energisk og befinne seg et sted i skjæringspunktet mellom punk og pop. Et mål kan det virke som, er å spille enkel, men perfekt pop. Indierock. Indierock er en engelsk betegnelse for "independent rock", «uavhengig rockemusikk». Begrepet ble opprinnelig brukt om ulike populære musikkstiler utgitt på uavhengige plateselskaper. I dag kan man finne musikk med liknende kjennetegn som er utgitt på større plateselskaper. Blant de mest vanlige kjennetegn er såkalt low fidelity-lyd, det vil si at produksjonen ikke er teknisk påkostet. Et eksempel er det amerikanske bandet Giant Sand. Band som Sonic Youth og Pixies nevnes ofte som indierockens forløpere. Indierock i Norge. Indierocken har ikke satt det største preget på norsk rockemusikk, men Norge har fort klart å skape rom for noen band som er på vei opp, band som The Joggypants betegnes som et fremtidig oppadkommende norsk rock/indie band. Ida Maria kan også kalles indie. Indiefilm. En "indiefilm", er per definisjon en uavhengig spillefilm. Uttrykket kommer av en forkortelse av det engelske uttrykket independent film. I USA brukes indiefilm for å beskrive film som er laget utenfor de store filmstudioene. I Norge brukes indiefilm når man snakker om filmer som ikke har mottatt produksjonsstøtte fra Norsk Filminstitutt (NFI). Det kan være flere grunner til at en film blir laget som indiefilm i Norge, for eksempel at NFI har valgt å ikke gi den støtte/prioritert andre søknader, eller fordi filmprodusenten har valgt å ikke søke. Resultatet av at en spillefilm blir produsert som en indiefilm i Norge er som regel av filmen har et lavere budsjett og/eller har høyere risikokapital enn filmer som er laget med støtte fra NFI. Det er også en vanlig, og ofte nødvendig faktor blant indiefilmer at stab og skuespillere investerer deler av sin egen lønn som arbeidskreditt i filmens egenkapital. Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Kjell Magne Bondeviks andre regjering ble utnevnt i statsråd 19. oktober 2001 og ble den 14. oktober 2005 innvilget avskjed og fortsatte som et forretningsministerium til det tidspunktet da den nye regjeringen overtok, den 17. oktober 2005. Den var en mindretallsregjering utgått av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Eksterne lenker. Bondevik 2 Administrasjonsrådet. Administrasjonsrådet var ingen egentlig regjering, men et styringsorgan opprettet av Høyesterett, mot Vidkun Quislings ønske, den 15. april 1940 etter Tysklands okkupasjon av deler av Norge. Medlemmene avga et troskapsløfte til det tyske rikets befullmektigede, Curt Bräuer, noe Vidkun Quisling senere understreket at hans første regjering ikke hadde gjort. Administrasjonsrådet ble oppløst 25. september 1940 av rikskommissær Josef Terboven, og erstattet av et kommissarisk råd opprettet av ham selv. Josef Terbovens kommissariske statsråder. Josef Terbovens konstituerte («kommissariske») statsråder var statsråder som rikskommissær Josef Terboven utnevnte 25. september 1940 for å bestyre sine fagdepartementer. Leder Vidkun Quisling i Nasjonal Samling (NS) fikk rollen som regjeringens politiske sjef. Alle NS-statsråder gav sitt lojalitetsløfte til ham, men ikke alle disse statsråder var NS-medlemmer. Disse konstituerte statsrådene møttes hver torsdag til partikonferanser med NS' fører. Quisling ledet møtene tilsvarende som en statsminister idag gjør i forberedende statsråd. Hver fredag møttes samtlige, inkludert de tre upolitiske statsrådene, til statsrådskonferanse under ledelse av eldste tilstedeværende. Quisling var i regelen til stede da også. Korrekt oversettelse fra tysk "kommissarische Staatsräte" er egentlig midlertidige eller «konstituerte statsråder», hvilket ble brukt i senere tyske dokumenter på norsk. Uttrykket «kommissariske statsråder» har imidlertid festet seg, sannsynligvis som et politisk etterkrigsuttrykk. Fra Terbovens side var ordningen et kompromiss. Han hadde ønsket direkte tysk styre, og ville for all del ikke ha Quisling i en lederrolle fordi han vurderte at det ville øke motstanden mot okkupasjonsmakten. Imidlertid hadde Quisling Hitlers støtte, og kunne ikke helt ignoreres. Det var også Hitlers uttrykte ønske at NS måtte få sin plass. Se også. Terboven Vidkun Quislings første regjering. Vidkun Quislings første regjering ble proklamert gjennom en radiotale i Norsk Rikskringkasting den 9. april 1940. «Regjeringen» ble ikke sittende lenge, for allerede 15. april opprettet Høyesterett mot Quislings ønske det såkalte Administrasjonsrådet som skjøv Quislings regjering ut på siden. På høsten fikk Quisling dog rollen som politisk leder for Josef Terbovens kommissariske statsråder. Se også. Quisling 1 Quisling 1 Værne Kloster. Værne Kloster (eller Verne kloster, i middelalderen Varna kloster) er en herregård i Rygge kommune i Østfold. Det har tidligere vært kongsgård og johanitterkloster (Norges eneste). Det ble lagt under kronen i 1532, og ble der frem til 1675. I moderne tid har det vært meieri og planteskole. I dag er det kun landbruksvirksomhet på stedet. Bygning, område. Den eldste delen av hovedbygningen skriver seg fra ca. 1660 og er bygget på murer fra klostertiden. Av klosterkirken er det bare ruiner igjen. De ligger i haven sørøst for hovedbygningen. Der finner man også en bautastein med johanitterordenens våpenskjold og årstallene 1190 og 1532, samt en liten hvit statue av "«Den ensomme nonne»". Værne kloster ligger omgitt av et særpreget herregårdslandskap, med høyreiste eiketrær og flotte alléer. Her finnes også edelløvskog, med blant annet sommereik, svartor, gråor-askeskog og alm-lindeskog. Bogslunden i nærheten av klosteret er Norges første fredede edelløvskogreservat og ble fredet 2. november 1973. Det er på Værne kloster at hovedpersonen i romanen Sirkelens ende – kalt «den norske Da Vinci-koden» – finner et 2 000 år gammelt gullskrin. Småkonger, krongods. Området rundt Værne (eller Varna, som det ble kalt før) har flere store gravhauger fra bronsealderen. Værne var opprinnelig senter for lokale småkonger. En av dem var Kong Skjold på Varna. Om han er det overlevert en rekke legender, – det ble sagt at han kunne all slags trolldom. «En dag kong Øystein hadde herjet og ranet i Varna, kom kong Skjold fram til stranden med hæren sin etter at Kong Øystein hadde seilt bort med skipene sine. Kong Skjold så seilene deres, tok kappen sin og sveivde og blåste med den, slik at bommen på skipet til Øystein slo han over bord. Det ble Øysteins bane.» Etter Norges samling ble det krongods. Johanitterkloster. Kong Sverre Sigurdsson overdro rundt 1190 stedet til johanitterordenen. De anla et hospital eller pleiehjem for gamle hirdmenn. Klostertiden varte til 1532. Klosterets kirke var viet til Johannes Døperen. Klosteranlegget var det eneste johanitterordenen hadde i Norge. Ordenens opprinnelige formål var å dra omsorg for syke og nødstedte pilegrimer i Det hellige Land. Men virksomheten fikk etter hvert en militær side; i løpet av 1100-tallet bygde de opp militære eliteavdelinger som var med på å forsvare korsfarerstatene sammen med andre korsfarerordener, som tempelridderne. De trengte en base for å skaffe seg ressurser og kom til å grunnlegge hus i hele Vest-Europa. I Norge drev johanittene utelukkende humanitært arbeid. Anlegget tjente også som hospital for kongens hird frem til 1308, da kong Håkon V Magnusson (1299–1319) opprettet et eget hospital for dette formål ved Mariakirken i Oslo. Kongen kom i konflikt med johannittene og klostergodset ble konfiskert. Hans etterfølger, kong Magnus Eriksson (1319–1374), ble pålagt av paven å levere klostergodset tilbake. Restene av klosterkirken viser at det har vært en teglsteinskirke. Klosteranleggets utforming er ukjent. I motsetning til mange andre klosterordener hadde ikke johanniterne noen bestemte regler for utformingen av sine anlegg. Værne kloster var også et pilegrimsmål på katolsk tid. Historien forteller blant annet at en bonde fra Telemark i 1458 ble pålagt å dra på pilegrimsreise til Værne, Vadstena og til Nidaros. Klostergodset ble konfiskert i 1532. Dette skjedde etter at prioren Peter Jonssøn hadde støttet forsøket til kong Christian II på å gjenerobre Norge i 1532. Jonssøn sendte 40 lodd sølv til Christian II med bøn om at det ringe bidrag ikke måtte forsmåes. Men da Christian IIs gjenerobringsforsøk feilet, led klosteret en hard straff. Frederik I avsatte prioren, opphevet klosteret, indro dets gods og gav det som len til sin hoffsinde Peder Brockenhuus. Værnes tid som religiøst senter er med dette slutt. Etter reformasjonen. Klosteret ble som tidligere nevnt allerede i 1532 krongods. Bygningene ble brent ned i 1570 i forbindelse med den nordiske syvårskrig. Godset med tilliggende gårder ble forpaktet fram til 1675, da ble det privatisert. Sibbernperioden. Deretter kom det i familiens Sibberns eie fra 1730. Sibbern-perioden varte fram til 1906. Værne kloster og et annet gods i området, Evje, hadde eierinteresser i ikke mindre enn 36 gårder i Rygge ved overgangen til 1800–tallet. Det vil si at gårdene kontrollerte en tredjedel av gårdene i sognet, og skal man gå ut i fra jordareal blir gårdene enda større. Værne kloster og Sibbernfamilien var viktige både i Rygge og i landet forøvrig. Valentin C. W. Sibbern var blant annet Eidsvollsmann i 1814. Valentins sønner Georg og Carl gjorde begge karriere innen statsadministrasjonen. Georg ble diplomat og mangeårig norsk statsminister i Stockholm. 1840 fikk Carl Sibbern og broren Matthias dele Værne kloster mellom seg. Carl bygde opp gården Carlberg. Han var en foregangsmann for omleggingen av jordbruket i Rygge. Han arbeidet også aktivt for at det skulle bygges en jernbane fra hovedstaden, gjennom Rygge til Sverige. Sundt. Inggard Sundt fra Bergen kjøpte godset i 1906. Han innførte nye driftsmåter og satte i gang landbruksbaserte industriprosjekter. Han fikk bygget et nytt fjøs i 1912 med 130 kuer, startet eget meieri og melkekondenseringsfabrikk. Værne Kloster melkefabrikker trengte emballasje, resultatet ble "De Forenede Blikemballasjefabrikker" i Moss. I Årefjorden ble det anlagt en brygge med lagerhus hvor melkeprodukter ble lagret for eksport og hvor kull ble importert. Sundt satset også på grønnsaker, og fikk bygd store drivhus som ble varmet opp med damp fra en gammel lokomotivkjele. Hans sønn, Rangvald Sundt, tok over gården i 1943 og drev den til 1983. Han laget en planteskole på gården, og plantet de aller fleste trærne på gården. Dagens eier av Værne kloster er Lars Sundt Jensen (2007). Han tok over etter sin bestefar, Rangvald. De hoppet over en generasjon, fordi Rangvalds datter hadde voksne barn da han trakk seg fra gårdsbruket. Arkeologiske undersøkelser. Den første «undersøkelsen» ble gjort av L.D. Klüwer, da han i 1812 målte opp ruinene av klosterkirken. Bare deler av kormuren er synlig over bakkenivå, men store deler av murfoten ligger noenlunde intakt under markoverflaten. Ved en inspeksjon i 2005 ble det oppdaget at ruinen var i dårlig forfatning. Mørtelen holdt på å bli utvasket og stein raste ut. I tillegg truet røttene fra nærstående trær med å sprenge deler av muren. Det ble utarbeidet en skjøtselsplan, og i 2007 begynte arbeidet med å felle trær rundt ruinen. Arbeidet ble fortsatt i 2009 ved restaurering av muren og reising av et midlertidig vernetak. Arbeidet utføres av Riksantikvaren i nært samarbeid med Borgarsyssel Museum. I 2009 ble også NIKU involvert med å gjøre kartlegging av området rundt ruinen med georadar. Da ble det konstatert spor av en stor, nærmere femti meter lang steinbygning som strekker seg inn under den eksisterende hovedbygningen på gården. Det har vært antatt at dette kan være murfoten etter det gamle klosterhospitalet. Gulbrand Lunde. Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942) var en norsk kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister i 1942. Lunde var født og oppvokst i Bergen. Han var sønn av arkitekt Sigurd Lunde (1874–1936) og Inga Grue (1870–1948). Han giftet seg 6. mars 1929 med Marie Honoria Halling Wulfsberg (26. august 1907 –25. oktober 1942). Utdanning og karriere. Lunde studerte ved Eidgenössische Technische Hochschule (ETH) i Zürich og ved universitetet i Freiburg. Han tok i 1925 doktorgrad i kjemi i Tyskland. I 1927 var han ansatt på kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929. Han skrev en rekke vitenskapelige avhandlinger i biokjemi og om vitaminer. Han sto sentralt i utviklingen av norsk hermetikkindustri. Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde markerte seg raskt som en ivrig støttespiller for Vidkun Quisling og var et av de første medlemmene av Nasjonal Samling. Han var aktiv i valgkampen høsten 1933. Han var en av NS' fremste talere og var en effektiv administrator. I 1934 ble han innvalgt som kommunestyrerepresentant i Stavanger. Fra 1935 var Lunde propagandasjef i NS og forfattet en rekke skrifter og publikasjoner. Andre verdenskrig. Lunde ble 9. april 1940 utnevnt til sosialminister i Quislings kuppregjering. Fra 25. september1940 var han kst. statsråd for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og kulturminister for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Quislings regjering fra 1942 fram til sin død høsten samme år. Som kommissarisk statsråd for Kulturdepartementet oppnevnt av rikskommissær Terboven, forsøkte Lunde å skaffe seg kontroll over åndslivet i Norge. Gjennom taler og foredrag trakk Lunde kulturhistoriske linjer fra vikingtiden frem til sin samtid for å underbygge sine meninger om den nasjonale utviklingen. Omkom i bilulykke. Han omkom sammen med sin kone da bilen de satt i havnet i sjøen ved ferjestedet Våge i Romsdalsfjorden. De satt da sovende i baksetet, i påvente av at fergen skulle gå. Dødsfallene ble etterforsket som mistenkelige, men etterforskningen konkluderte med at intet talte for annet enn en ulykke. Likevel verserte det mange rykter om at det var et drap. Lunde og hans kone sov i bilen, mens de andre – fylkesfører Astrup og sjåføren, hirdmann Brenneford sto utenfor. Det var en stor minnestund i Oslo for Lunde og hans kone Marie, og urnene ble etterpå ført til Hopperstad stavkirke, Vik i Sogn, og satt ned der. Dagfinn Høybråten. Dagfinn Høybråten taler i Stortinget Dagfinn Høybråten (født 2. desember 1957 i Oslo) er en norsk politiker (KrF). Han var leder for partiet fra 2004 til 2011. Han var parlamentarisk leder i KrF fra han ble valgt inn på Stortinget fra Rogaland i 2005, og frem til slutten av stortingssesjonen 2010–2011. Ellers var han formann i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) fra 1979 til 1982. Høybråten har vært med i den politiske ledelsen i alle regjeringer som Kristelig Folkeparti har deltatt i siden 1980-årene, først som politisk rådgiver for kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik fra 1983 til 1986, senere som statssekretær i Finansdepartementet 1989–1990, statsråd for helsesaker i Sosial- og helsedepartementet 1997–2000 og 2001–2004, samt statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet 2004–2005. Tidlig karrière. Høybråten ble født i 1957 i Oslo, som sønn av kirkeverge og veterinær Per Høybråten (1932–1990) og laborant Åse Margrethe Hallen (1929–), og vokste opp på Nesodden. Han bodde også tre år i Sandnes mens faren var kontrollveteriær der. Faren var politisk aktiv i Kristelig Folkeparti og blant annet statssekretær og 1. vararepresentant til Stortinget fra Oslo fra 1973 til 1977. Dagfinn Høybråten tok eksamen fra Kristelig Gymnasium i 1976, og ble cand.polit. med statsvitenskap og offentlig rett fra Universitetet i Oslo i 1984. Han har også ett års samfunnsvitenskapelige studier ved Luther College i Iowa, USA. 1. nestformann i KrFU fra 1978, og formann fra 1979 til 1982. Han satt i Kristelig Folkepartis sentralstyre sammenhengende fra 1979 til 1997. Personlig sekretær for den parlamentariske lederen Lars Korvald fra 1978 til 1981. Da Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gikk inn i Høyre-regjeringen, Kåre Willochs regjering, i 1983, var Høybråten først personlig sekretær for Kjell Magne Bondevik i Kirke- og undervisningsdepartementet fra 1983 til 1985, og deretter hans personlige rådgiver frem til regjeringen ble felt i 1986. I perioden 1989-1990 var han statssekretær i Finansdepartementet. Utenfor politikken. Høybråten startet en karrière utenfor politikken så snart Willochs regjering gikk av, og startet som spesialkonsulent i Kommunenes Sentralforbund (KS). Etter fire år i organisasjonen ble han dens direktør 1990–93. Han satt i styret i Det Norske Misjonsforbund fra 1993 til 1995. I 1990-årene ble han også engasjert i Oasebevegelsen, en karismatisk inspirasjons- og fornyelsesbevegelse, som jobber inn mot det kristne miljøet. Helt borte fra politikken var han langt i fra, som medlem av KrFs skatte- og trygdeutvalg 1986–1989, leder av KrFs programkomité 1986–91, samt leder av KrFs økonomi- og næringsutvalg 1992–1993. Han var også fylkestingsmedlem i Akershus 1983–1991. Han lot seg lokke til en stilling som rådmann i Oppegård kommune i 1994, men ble allerede i 1997 utnevnt til trygdedirektør i Rikstrygdeverket. Han ble ikke sittende lenge i stillingen, da Kjell Magne Bondeviks første regjering ble utnevnt kort tid etter Kristelig Folkepartis rekordvalg samme år. Statsråd. I Bondeviks første regjering ble Høybråten statsråd for helsesaker i Sosial- og helsedepartementet fra 17. oktober 1997 til regjeringen gikk av 17. mars 2000. Etter stortingsvalget 2001 ble Kjell Magne Bondeviks andre regjering utnevnt, hvor Høybråten ble statsråd i Helsedepartementet fra 19. oktober 2001 til 18. juni 2004, da han ble statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet frem til regjerings avgang 17. oktober 2005. Som statsråd frontet Dagfinn Høybråten et totalforbud mot røyking på alle serverings- og utesteder, noe som ble innført med endringer i Lov om vern mot tobakksskader (røykeloven) fra 2004, etter stormende protester fra mange hold. Mange av protestene dempet seg etter en liten stund. Selv mottok han Røykfriprisen i 2002 for sitt arbeid. I 2006 mottok han også LHLs ærespris for arbeidet med røykeloven. Høybråten var også sentral i sammenslåingen av arbeidsmarked, trygd og sosialtjenester (NAV-reformen). Senere arbeid. Da Valgerd Svarstad Haugland og resten av partiledelsen trakk seg i 2004 grunnet det dårlige kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2003, nådde Dagfinn Høybråten toppen i partiet da han ble valgt til ny partileder på et ekstraordinært landsmøte. Han ble valgt inn på Stortinget for første gang i 2005, og ble da også parlamentarisk leder for partiet. Han har vært medlem av Stortingets delegasjon til Europaparlamentet siden 2006, samt delegasjonen til Nordisk Råd siden 2005. President i Nordisk Råd siden 1. januar 2007. Høybråten ble gjenvalgt til Stortinget fra Rogaland i 2009. Han var vært styremedlem i verdens vaksinefond, Gavi, fra juli 2006, og ble styreleder der i 2010 I 2010 ble han møtt med beskyldninger om å ha en autoritær lederstil. En av kritikerne var KrF-veteranen Ingebrigt Sørfonn. 2. oktober 2010 fortalte Høybråten til NRK at han ville gå av som KrF-leder på landsmøtet i april 2011, og at han heller ikke ville ta gjenvalg som stortingsrepresentant i 2013. På landsmøtet i 2011 ble Knut Arild Hareide valgt som ny partileder. Hans Olav Syversen tok over som parlamentarisk leder etter Høybråten, ved utgangen av stortingssesjonen 2010-2011. Høybråten tok samtidig over som femte visepresident i Stortinget etter Line Henriette Holten Hjemdal Æresbevisninger. I 1999 ble Høybråten utnevnt til ærespresident av Yiyang Central Hospital i Hunan-provinsen i Kina. Sykehuset ble grunnlagt i 1906 av Høybråtens oldefar, Jørgen Edvin Nilssen. I 2004 ble det åpnet for at statsråder etter fire års tjenestetid ble tildelt St. Olavs Orden, som Høybråten da ble kommandør av. I 2005 ble han utnenvt til æresdoktor (law) ved Luther College, Decorah, Iowa. Per-Kristian Foss. Per-Kristian Foss (født 19. juli 1950 i Oslo) er en norsk politiker (H). Han har vært stortingsrepresentant siden 1981 og er en av Høyres mest sentrale politikere. Foss var formann i Unge Høyre 1973–1977, leder i Oslo Høyre 2000–2004, finansminister i Bondeviks andre regjering 2001–2005 og nestleder i Høyre 2002–2008. Som stortingsrepresentant har han også bekledt flere prestisjetunge verv. Foss har vært heltidspolitiker det meste av sitt voksne liv, men har også vært journalist, tidsskriftsredaktør og konsulent. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Oslo i 1950 som sønn av lærer og senere informasjonssjef Arne Foss (1921–1999) og sekretær Berit Holdhus (1925–), og han vokste opp i Gamlebyen i etterkrigsårene. Foss tok examen artium i 1969, kurseksamen til hovedfag i statsvitenskap 1977–1979 og er cand.mag. med statsvitenskap, offentlig rett og kriminologi fra Universitetet i Oslo fra 1977. Foss jobbet som journalist 1971–1973, var redaktør i tidsskriftet "Kontur" 1979–1980 og var konsulent i Norges Rederforbund 1980–1981. I tillegg til sine mange offentlige verv har Per-Kristian Foss vært medlem av Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité (LOOC) 1989–1992. Han er gift med Jan Erik Knarbakk (1952–), administrerende direktør i Schibsted Forlag. Politisk arbeid. Foss begynte sin politiske karrière i Unge Høyre, hvor han var blant annet formann i Oslo Unge Høyre 1970–1971, medlem av sentralstyret 1971–1973 og formann 1973–1977. I 1978 ble han valgt til medlem av Høyres arbeidsutvalg, og i 1980-årene var han blant annet medlem av Høyres oljepolitiske komité 1980–1982, formann i Høyres kommunalutvalg 1980–1984, formann i Høyres programkomité 1983–1985, formann i Høyres utvalg for mål og virkemidler i kulturpolitikken 1986–1987 og 2. viseformann i Oslo Høyre 1988–1992. Foss var 2. vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1977–1981 og har vært fast innvalgt representant siden 1981. På Stortinget har han vært medlem av en rekke fagkomiteer, deriblant Stortingets finanskomité, hvor han var leder 1989–1993 og medlem 1993–2001. Fra 2005 er han medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og fra 2009 er han Stortingets 2. visepresident. Foss var Høyres parlamentariske nestleder 1993–2001 og visepresident i Europarådets parlamentarikerforsamling i 2007. Foss var en av de første åpne homofile statsrådene i Norge. Han sto åpent frem som homofil på Oslo Høyres årsmøte i januar 2000, kort tid etter at Anne Holt hadde stått frem. Han hadde tidligere blitt omtalt som homofil i pressen, blant annet i en leder av Trygve Hegnar i "Finansavisen" i 1997. Like etter ble han valgt til Oslo Høyres leder, et verv han besatt inntil 2004. Foss' foreløpige politiske høydepunkt kom høsten 2001, da han ble finansminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering, som bestod av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Blant Foss' oppgaver var å gjennomføre regjeringens lovnader om skattelettelser. Som vikarierende statsminister for Bondevik i 2002 var Foss' verdens første åpent homofile regjeringssjef. Han var tilbake i partiledelsen som 2. nestleder 2002–2004 og 1. nestleder 2004–2008. Utmerkelser. I 2005 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Kortbukse. En kortbukse eller shorts er en bukse som rekker fra livet og ned til knærne eller høyere. Kortbukse brukes når det er ekstra varmt eller i forbindelse med sport. De brukes også oftere av barn enn voksne eller inngår i ulike typer praktiske og luftige sommeruniformer. Knelange kortbukser kan kalles knebukser. Alexander Kielland. Alexander Lange Kielland (født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev noveller og romaner, noen veldreide, men ikke veldig vektige, skuespill, og han er kjent som en betydelig brevkunstner. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap faller innenfor 1880-tallet og tilhører realismen. Tendensen er ofte tydelig uttalt. Kielland hadde sans for vidd, ironi og satire og førte en sjeldent elegant penn. Blant romanene er det især tre som utmerker seg, Garman & Worse, Gift og Skipper Worse. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljø-skildringer. Han viker ikke tilbake for kraftig kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke. Kielland tok inntrykk av folk som Charles Darwin, John Stuart Mill, Georg Brandes og Søren Kierkegaard. Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som de fire store innen norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie. Biografi. Vitnemål fra eksamen artium for Alexander Lange Kielland fra 1867. Alexander Kielland ble født inn i en rik, fornem familie i Stavanger 18. februar 1849. Familien var en av de eldste handelsfamiliene, men Kielland kom ikke til å overta forretningene. Kiellands far hadde religiøse interesser og ønsket å gi sønnen del i andre verdier enn kun penger. Gutten fikk begynne på Stavanger katedralskole, men likte seg dårlig. Han tok eksamen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen "godt" i "Udarbeidelse i Modersmaalet". Han skulle senere, i boka " Gift ", ta et oppgjør med skolen og dens undervisningsmetoder. I oppveksten tegnet og spilte han fløyte i fritiden. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år, døde moren. Det kom en ny kvinne i huset, og hun hadde haugianerbakgrunn. Hun oppdro sine stebarn svært strengt. Etter fullført skolegang, studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste. Han kjøpte Malde teglverk på Madla som han drev fram til 1881. Mens han drev dette teglverket, leste han mye, ikke bare jus, men også radikale tenkere og filosofer, noe som skulle vise seg å komme diktergjerningen til gode. Kjærlighetsforviklinger. I 1866, da Kielland var 17 år gammel, forlovet han seg med den ett år yngre Beate Ramsland, datter av en haugianer. 14. oktober 1872 fødte bondedatteren Bertha Elisabeth Aarre (Lisa) fra Jæren en sønn som Kielland var far til. Hun var da 25 år gammel og han to år yngre. Men Kielland brøt ikke forlovelsen med Beate. Det ble dengang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter. Samme år som Lisas sønn ble født, giftet han seg med Beate. Lisa og Alexander hadde kjent hverandre fra oppveksten. Hele livet skulle det komme til å plage ham at han hadde sveket henne, og han beholdt en viss kontakt med henne til hun døde. Hun giftet seg i 1885 og fikk et barn i ekteskapet. Lisas sønn med Kielland, Bernard, fikk en vanskelig oppvekst. Hans adoptivmor Justine, var fattiglem, og etter hennes død ble han satt bort til en bonde som leide ut fosterbarn som arbeidshjelp. 20 år gammel kom han som dreng til Gabriel Sivertsen på Aarre, der han traff Kielland. Bernard slo seg senere opp på eiendomshandel i Stavanger og ble godt gift. Trolig var det Kielland som hjalp ham økonomisk. Ekteskapet med Beate utviklet seg negativt, hun flyktet inn i sykelighet og reiste på flere kuropphold i utlandet, mens Kielland tok seg av hjem og barn. Pengene strakk aldri til for parets høye forbruk. I brev til Bjørnson skrev Kielland: «Det hadde kanskje ennå vært en stump liv for meg, om jeg hadde sluppet lettere fra ekteskapet». Hadde han ikke hatt så mye ansvar «så drakk jeg meg gladelig fra livet», skrev han videre. Han fikk alkoholproblemer, og meldte seg inn i en avholdslosje, men det hjalp ham lite. Han skyldte penger over hele byen, og selv om han stadig mottok penger som forskudd fra sitt forlag Gyldendal, var han konkurs da han døde. Redaktør, borgermester og amtmann. Da Kiellands stemor døde sommeren 1887, ønsket han å flytte tilbake til barndomshjemmet ved Breiavannet. Den siste boka han utgav før han dro hjem fra Frankrike, var "Sankt Hans Fest", et bitende angrep på Lars Oftedal og hans tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite at en stortingsplass for Stavanger var utenfor rekkevidde. Kielland tok da sikte på å bli redaktør, og skrev til Bjørnson: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet». Han la seg ut med mange, og det virker nærmest symbolsk at byen Stavanger allerede året etter Kiellands død rev familieeiendommen ved Bredevannet. I årene 1889–1890 jobbet Kielland som redaktør for Stavanger Avis. Han skrev utrolig mye i avisen, men hadde få allierte og følte seg mer og mer hudløs. Han skrev i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner». To år senere ble han borgermester i Stavanger, og i 1902 amtmann i Romsdals amt. Etter at han påtok seg disse vervene, som ble en økonomisk redning for ham, ble det ikke mer skjønnlitteratur. Det var regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd å bli borgermester i hjembyen. Han var en samvittighetsfull embetsmann, men skammet seg over å tilhøre embetsstanden, som han hadde skjelt ut så grundig. I januar 1904, mens han var amtmann i Romsdal, hadde han akkurat lagt ut på en 5-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel da han fikk bud om at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han tverrsnudde, og neste morgen kl. 7 stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund og organiserte krisehjelp på en forbilledlig måte. Senere skrev han til venner at de 14 dagene brannen sto på, hadde vært «ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg". Kiellands endelikt. Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!» Hans overvekt og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt. Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel. Oppmuntret av Bjørnson. Men diktergasje fikk han ikke. I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kiellands debuterte med skuespillet "Paa Hjemvejen" (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Ved debuten fremsto han som venstreorientert og radikal. I årene 1881–1883 bodde Kielland i Danmark, der han tok sterke inntrykk av Georg Brandes. Etter hjemkomsten til Norge brevvekslet han med Brandes. Da Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å skaffe ham en diktergasje fra Stortinget i 1885, ble forslaget avslått med den begrunnelse at Kielland gjennom sin skriving og dikting var en fare for ro og orden. Arven etter Kielland. a>, og ble avduket i 1907. «Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.» Johan Nygaardsvolds regjering. Johan Nygaardsvolds regjering ble utnevnt 19. mars 1935 og satt til 25. juni 1945. Fra 1940 til 1945 var regjeringen i eksil i London. Dette var den andre regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Den avsluttet mellomkrigstidens mindretallsregjeringer og innledet en rekke Arbeiderparti-regjeringer, som avbrutt av krigen varte fram til John Lyngs regjering i 1963. Bakgrunn. Siden Hornsrud-regjeringens intermesso vinteren 1928 hadde Arbeiderpartiet endret linje fra revolusjonær kommunisme til sosialdemokrati. Hovedgrunnen til linjeskriftet var erkjennelsen av at regjeringsmakt kunne brukes til reformer som kunne dempe virkningene av den økonomiske krisen, som startet med krakket på New York børsen i oktober 1929. I valgkampen 1933 brukte partiet slagordene «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand». Sist gang partiet stod fram som et revolusjonært parti var ved valget i 1930, som de tapte. Arbeiderpartiet gikk fram ved valget i 1933, men fikk ikke flertall i Stortinget. Regjeringsmakten hvilte på et kompromiss med Bondepartiet, Kriseforliket som ble inngått i 1935. Heller ikke ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet flertall i Stortinget, og måtte styre med skiftende støtte fra de borgerlige partiene. Krigsutbruddet og «London-regjeringen». Natt til 9. april 1940 ble regjeringen, som de fleste andre ansvarlige myndigheter i landet, tilsynelatende overrasket av det tyske angrepet. I ettertid ble det debatt om hvorvidt regjeringen burde ha forstått at et angrep var på vei. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain mente allerede 19. mars at et angrep på Norge nærmet seg. 5. april kunne Aftenpostens korrespondent i Berlin fortelle at «alle» visste om et angrep på Norge, men saken ble ikke trykket, etter råd fra Utenriksdepartementet. Først 9. april, ca. kl 03.00, ble det besluttet delvis mobilisering med innkalling per brev og oppmøte fra 11. april. Regjeringen hevdet i ettertid at den vedtok full mobilisering, men at Generalstaben misforsto den viktige beslutningen. Regjeringen forlot Norge sammen med kong Haakon og kronprins Olav 7. juni 1940, kort før de norske styrkene kapitulerte 10. juni. Regjeringen tok sete i London, men frem til april 1942 satt to statsråder i Stockholm. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Nygaardsvold-regjeringen vendte tilbake til Norge 31. mai 1945. 12. juni leverte Nygaardsvold inn avskjedssøknaden til kong Haakon. Den 25. juni overlot Nygaardsvold-regjeringen makten til samlingsregjeringen, ledet av Einar Gerhardsen. Litteratur. Nygaardsvold York. York er en by i det nordlige England. Den har 182 362 (2002) innbyggere. York har tradisjonelt vært hovedbyen i grevskapet Yorkshire. Byen er nå en enhetlig myndighet i det seremonielle grevskapet North Yorkshire. Distriktet York omfatter flere byer og landsbyer utenfor selve York by. Historie. I romersk tid het stedet "Eboracum", og var en viktig militærbase. To romerske keisere døde der: Septimius Severus i 211 og Constantius Chlorus i 306. Troppene i Eboracum var de første som hyllet sistnevntes sønn Konstantin som keiser. Som erkebispesete er York by nummer to i Den engelske kirkes hierarki, etter Canterbury. I 314 nevnes byen, da under navnet "Eborus", første gang som bispedømme. Dette falt bort i 625, men ble etablert på nytt som erkebispedømme allerede i 631. I 1579 døde det katolske erkebispedømmet ut på grunn av Reformasjonen (England), og Den engelske kirke tok over. Det var i området rundt York at vikingene grunnla sitt vikingkongedømme Jorvik; dette kongedømmet sto helt til 954 da Eirik Blodøks ble jaget av engelske styrker. Jorvik ble deretter lagt under det engelske kongedømmet. På grunn av sin utsatte posisjon nord i England har York ofte blitt utsatt for skotske angrep. Severdigheter. I York ligger blant annet National Railway Museum, der lokomotivet Mallard står utstilt. "York Minster" er den største katedralen fra middelalderen i England; den ble bygget av Henrik III i 1220. Johnny Ramone. John Cummings (født 8. oktober 1948, død 15. september 2004 i Los Angeles), kjent som Johnny Ramone, var gitarist i punk rock-bandet Ramones. Sammen med vokalist Joey Ramone forble han medlem av bandet gjennom hele dets karriere. Johnny Ramone var kjent for sin evne til å holde bandmedlemmene opptatt med sine oppgaver, skjønt det ble sagt at han presset de andre for mye. Hans fokus var å holde The Ramones som en felles enhet, og hans personlige og musikalske stil synes å ha motivert kraften i gruppas sanger. Johnny spilte hver konsert på en blå Mosrite, men ikke så lenge etter at Ramones hadde gitt ut albumet 'Rocket to Russia' ble den blå Mosriten stjålet. Ramones-sangen "The KKK Took My Baby Away" var inspirert av at Joey Ramones tidligere kjæreste innledet et forhold med Johnny (senere giftet de seg). Valget av KKK (Ku Klux Klan) i låttittelen kan nok sees i sammenheng med at Johnny Ramone var republikaner, noe som både var – og er – relativt uvanlig i punkrockmiljøet. På grunn av denne hendelsen med kjæresten ble Johnny og Joey så bitre uvenner at de ikke snakket sammen lenger. The Ramones' siste periode bærer preg av dette, selv om både Johnny og Joey var fast bestemt på å fortsette. Johnny nektet å ringe Joey, selv da Joey lå på dødsleiet 2001. 15. september 2004 døde Johnny i sitt hjem i Los Angeles av prostatakreft Jens Bache-Wiig. Jens Bache-Wiig (født 15. november 1880 på Eidsvoll, død 6. mai 1965), var en norsk professor og industrileder. Bache-Wiig ble utnevnt til professor i elektroteknikk ved NTH i 1912. Han ble innvilget avskjed fra sin stilling i 1917, for å bli administrerende direktør i Elektrisk Bureau. Etter studier ved Ingenieurakademie Zwickau studerte han elektroteknikk ved den tekniske høyskolen i Karlsruhe. I årene 1902–1906 var han ansatt ved Gesellschaft für Elektrische Industrie i Karlsruhe, i 1906–1912 ved Westinghouse Elect. & Manufacturing Co. i Pittsburg, Pennsylvania. Norsk Elektroteknisk Forening ble stiftet i Oslo 13. mai 1918 av professor Jens Bache-Wiig, direktør Carsten Bruun og kraftverksdirektør Johan Collett Holst. Bache-Wiig ble direktør for Standard Telefon og Kabelfabrikk (eid av International Telegraph and Telephone Company; ITT). I årene 1930–1935 var han, med Berlin som base, sjef for ITTs tyske bedrifter og visepresident i ITT. I 1939 hentet statsråd Trygve Lie ham til Forsyningsdepartementet som leder av Direktoratet for Industriforsyning. Han var medlem av Administrasjonsrådet fra april til september 1940. Senere ble han styreformann og generaldirektør i Norsk Hydro (1942/1944 og til andre verdenskrigs slutt), etter krigen var han også styreformann. Etter andre verdenskrig ble han også visepresident i ITT i New York. Fra 1947 var han styreformann i Årdal og Sunndal Verk. Tetragrammet. a> alfabet (ble benyttet fra 900-tallet f. Kr. – 135 e. Kr.), gammelaramaisk alfabet (fra 900-tallet f. Kr. til 400 e. Kr.) og hebraisk kvadratskrift (fra 200-tallet e. Kr.) Tetragrammet fra gresk betyr på norsk «de fire bokstaver», og benyttes særlig i jødedommen, men også enkelte ganger blant kristne som betegnelse for egennavnet til guden JHVH (Jahve, hebraisk). Dette navnet finnes 6828 ganger i skriftsamlingen som i jødedommen kalles Tanak og blant kristne kalles Det gamle testamente. Tetragrammet (JHVH) er en omskriving (noanavn) for guddommens egennavn fordi man tradisjonen sier at De Fire Stavene kun skal uttrykkes i rituell sammenheng, bønn iberegnet. Navnet er oppfattet som for hellig eller for farlig til å bli uttrykt i andre sammenhenger. I Høysangen blir De Fire Stavene, Tetragrammaton referert som HaSem, som er både et maskulint og feminint, eller også kjønnsnøytralt navn; som lettest kan oversettes med Navnet. På norsk gjengis oftest navnet Jahve eller Jehova. Noen norske teologer velger også å utelate vokalene når de omtaler guden skriftlig. Vanlige transkriberte varianter er JHVH, JHWH og YHWH. De ulike variantene skyldes at det ikke er enighet hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk (jod/yod) og (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH. Blant jøder velger man vanligvis å si «Herren», «Gud» eller bare «Navnet» når man kommer til tetragrammet i teksten, fordi det regnes som det helligste av sju gudsnavn. I jødedommen er det forbud mot å uttale dette navnet utenom i templet i Jerusalem — og til og med i templet sier tradisjonen at navnet bare skal uttales én gang i året, av ypperstepresten, på jom kippur (forsoningsdagen). Siden tempelet falt i år 70 e.Kr. ble den opprinnelige jødiske uttaletradisjonen avbrutt. Minoriteten samaritanere, som på lik linje med jødene stammer fra de gamle israelittene, har også stor respekt for navnet, men ikke forbud mot å uttale det. Da vokaltegn ble lagt til den gammelhebraiske bibelteksten av masoretene mange hundre år senere (rundt 800- og 900-tallet), var kunnskapen om rett uttale av navnet gått tapt. Ifølge forskere sluttet man å uttale gudsnavnet en tid etter etter eksilet i Babylon (586-536 f. Kr.) Bilde av Guds navn slik det er skrevet på Sør-Fron kirke. Navnets uttale. Det er usikkert hvordan navnet opprinnelig ble uttalt. En rekke forskjellige måter å uttale navnet på har vært fulgt. Det er uenighet blant lærde hva som ligger nærmest den opprinnelige uttalen. Uttalen Yāhū er sannsynliggjort gjennom uttalen av sammensatte personnavn som Ēliyyāhū (Elia) og Zəkharyāhū (Sakarja). Mange av disse navnene finnes i to utgaver — f,eks. Ēliyyāhū ~ Ēliyyā (Elia); Zəkharyāhū ~ Zəkharyā (Sakarja); Yirməyāhū ~ Yirməyā (Jeremia). Det finnes manuskripter som viser at arameisk-språklige jøder som levde i Nildeltaet i det 4. århundre f.kr. uttalte tetragrammet «IAHU» eller «IAHO». -Elephantine Papyrii, "The Interpreters Dictionary of the Bible." Jāhūah (med kamés under jod, kubús etter vav og patah-mappik under den siste hé) er, som Jahu, sannsynliggjort av uttalen i navn som Ēlijjāhū og Zəkharjāhū. Vokalen "a" er bare en glidelyd foran utlydende guttural. I framlyd får en formen Jəhō-, noe som også pekar mot formen "Jāhūah", ettersom kamés (lang a) naturlig blir forkortet og redusert til "ə" ved mer enn én stavelses avstand fra hovedtrykket. Senkningen av "u" til "o" direkte foran guttural (ettersom glidelyden "a" kun forekommer foran guttural i utlyd) er også i overensstemmelse med tendensen i hebraisk fonologi. Denne uttalen er også forenlig med dialektisk uttale "Jāhū" (med bortfall av konsonant i utlyd før glidelyden "a" oppstod) og den samaritanske formen "Jawe" med bortfall av den gutturale "h" og typisk samaritansk forenkling av trippelvokalen "aua" til "awa" eller "awe" —jevnfør det samaritanske Eluwem ( < Eluim < Elohim). I klassisk rabbanittisk og karaittisk jødedom leser en ordet som «Adonai» (hebr. "Ădōnāj" — ‘min Herre’) de fleste stedene der konsonantteksten har JHVH. Det er på denne bakgrunn de fleste bibeloversettelser gjengir JHVH med «Herren» (eller, mer sjeldent: «Gud»). Som en påminnelse om denne lesemåten satte masoretene inn hebraiske vokaltegn for Adonai sammen med konsonanttegnene JHVH. Formen Adonai er også brukt i det norske minoritetsspråket rommani. Uttalen Sjema (arameisk šəmā) betyr rett og slett ‘Navnet’. Denne uttalen er særlig utbredt i samaritansk religion. Uttalen Hasjém (hebraisk haššēm) betyr, som Sjema, ‘Navnet’. Denne formen blir gjerne brukt i ikke-liturgiske sammenhenger av askenasiske-ortodokse jøder. Formen Jehovah er brukt i hvert fall fra 1270 e.Kr. (i «Pugio fidei» av den spanske dominikanermunken Raymund Martin) og gjennom religiøs litteratur i hele middelalderen. Humanister på 1500-tallet gikk ut fra at vokaltegnene under JHVH faktisk hørte til selve Navnet. Denne misforståelsen var opphavet til at uttaleformen «Jehova» (Jəhōwā) ble så utbredt. Formen "Jehova" ble mye brukt i eldre kristen litteratur, inkludert bibeloversettelser. Jehovas vitner bruker vanligvis denne formen. Jahve (eller jahwœ̄)) er en vanlig lesemåte blant forskere, særlig blant teologer og religionsvitere av ikke-jødisk bakgrunn. Formen er bygd først og fremst på den samaritanske uttalen "Yáwe", en form som også kan forklares som en dialektisk form av "Jāhūah" — jf. samaritansk "Elúwem" for "Elohim". I seg selv er formen "Jahve" problematisk i bibelsk hebraisk, i og med at den ikke følger de vanlige prinsipper for hebraisk fonologi. Det er for eksempel svært uvanlig å ha en uttalt "h" med sjevá naḥ i innlyd. Det er også dårlig samsvar mellom denne form og de avledede navneformer på Jeho- og -jahu. I nyere karaisme blir av og til uttalen "Jihəve" brukt. Hieronymus fortalte at det på hans tid var enkelte som uttalte navnet «PIPI», fordi de misforsto det hebraiske tetragrammet i den greske teksten. De forvekslet de hebraiske bokstavene med greske bokstaver og trodde at "yodh" og "waw" var den greske bokstaven "iota" og at "he" var "pi". Derfor leste de tetragrammet fra venstre til høyre som "pi", "iota", "pi", "iota" (ΠΙΠΙ), som uttales «PIPI». Skrivemåten Jeja kan komme av en forveksling mellom de hebraiske bokstavene J og V. Guds navn ble i hebraisk skriftspråk ofte forkortet til JH, JV eller bare J. I skrifter funnet i Qumran kan man se at de hebraiske bokstavene J og V er lett å forveksle. Kortformen JJ kan derfor komme av en feillesing av kortformen JV. Med tiden ble skrivemåten JJ også skrevet JJJ eller JVJ, eller av og til JJJJ. Det er blitt funnet en papyrus av Bibelen fra det tredje århundre e.Kr., der Guds navn er skrevet JJ. Vokalene "e" og "a" er hentet fra det arameiske ordet Sjema (‘Navnet’). Det mest vanlige blant moderne forskere har vært å anse Jahve (eller Jahwe/Jahweh/Yahweh) som mest sannsynlig. Formen Jehova har vært mye brukt i eldre litteratur men en del forskere heller nå også mot at formen "Jahu" ligger nærmest den opprinnelige. Navnets betydning. I Den hebraiske bibel (Tanákh i den jødiske tradisjon, Det gamle testamente i den kristne), forekommer navnet JHVH første gang i Første Mosebok 2:4. Guds navn er hentet fra et verb, den kausative (forårsakende) formen i imperfektum av det hebraiske verbet "ha-wah", ‘å bli’. Guds navn betyr derfor ‘Han lar (eller: får til å) bli’. Da Moses spurte etter Guds navn, fikk han dette svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være» (Andre Mosebok 3:14, ifølge den norske NV-oversettelsen); på hebraisk:, som uttales "ehjeh asjer ehjeh"). "Ehjeh" er 1. person entall Qal imperfektum av rotordet "hajah", og brukes nesten alltid for å beskrive noe om framtiden. Noen bibeloversettelser gjengir 2. Mos. 3:14 med «jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet "ehjeh" snarere betyr «jeg skal bli» eller «jeg skal vise meg å være» (sammenlign med 1. Sam. 18:18 i "Det Norske Bibelselskaps" bibel der "ehjeh" er oversatt til «"jeg skal bli" [kongens svigersønn]»). Det uttrykker tanken om at han fortsetter å gjøre seg til den han trenger å bli for å gjennomføre sin vilje. Men generelt må en si, at de hebraiske tempusene (finnes bare 2) perfektum og imperfektum, egentlig ikke sier noe som helst om tid i det hele tatt. Både perfektum og imperfektum kan teoretisk både oversettes som fortid, nåtid og fremtid, men som oftest vil man måtte bestemme hvilken tid det er snakk om ut i fra konteksten. gir denne beskrivelsen av navnet: «Det passende navnet på Gud i det Gamle Testamente; jødene kalte det følgelig for det ypperste navn, det mektige navn, det eneste navn, det praktfulle og fryktelige navn, det skjulte og mystiske navn, det virkelige navn, det passende navn». JHVHs vesen ifølge Den hebraiske bibelen. JHVH opptrer i Den hebraiske bibel helt fra skapelsen av, og det dannes et ganske sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Han omtales som et åndevesen, boende i et lys utilgjengelig for mennesker, og med enorm vital energi. (Jesaja 40:26) JHVH opphøyes høyt over menneskene, fordi han er hellig og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til Moses, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve.» (2. Mosebok 33:20) I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av JHVH som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren [JHVH] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (2. Mosebok 34:6,7) Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst. Den kjente beretningen om De ti plager i Egypt vanæret ettertrykkelig egypternes guder, som viste seg ikke å være i stand til å kopiere de mirakuløse plagene. (2. Mosebok 4 og 5) Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså JHVH for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seirer. «Jeg er Herren [JHVH] din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (De ti bud, 2. Mosebok 20:2, 3) Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten (Moseloven) inngått ved Sinaifjellet, med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe JHVH, «sine forfedres Gud». Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om Daniels tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i Babylon. (Daniel 1 og 3) Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud, "New Living Translation"].» –2. Mosebok 20:4,5 JHVH omtales også som «Gud Den Allmektige», og tilskrives ubegrenset makt eller energi. Han er i stand til å se både fram og tilbake i tid ned til minste detalj, og også åpenbare dette for sine tjenere, noe som kommer til uttrykk i de mange profetiene i Den hebraiske bibel. (Jesaja 46:10,11; 2. Krønikebok 16:9) De mest velkjente av profetiene er kanskje profetiene om Messias («en som er salvet»), som skulle være den Gud sendte for å frelse ikke bare sitt eget folk, men hele verden. (Daniel 9:24,25) Som betydningen av navnet hans angir («lar bli»), har JHVH all makt tilgjengelig for å gjennomføre sin vilje, eller for å styre hendelser slik at hans ord blir oppfylt. JHVHs vesen ifølge de kristne greske skrifter. I Det nye testamente (NT) er JHVH kanskje identisk med Faderen, men han omtales både som Herre og Gud. Han tilskrives langt på vei de samme evner og egenskaper som i GT (Det gamle testamente, det kristne navn på Den hebraiske bibelen): opphøyd, kongelig, allmektig, vis og kjærlig, men også fordømmende. (Apostlenes gjerninger 7:2; 17:24,25; Johannes' åpenbaring 4:11; 21:6–8) De første kristne så Jesus som den lovte Messias-skikkelsen, Guds Sønn – den som oppfyller eller gjennomfører Guds hensikter: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.» (Brevet til hebreerne 1:1,2; Evangeliet etter Johannes 1:18) Skriftene om Jesus i NT ble altså føyd til Guds Ord i GT, og kunne i ytterligere grad fortelle hvem JHVH var, og åpenbare hans hensikter. I dag ser de fleste kristne JHVH som navnet på selve Guddommen – Den hellige treenighet – bestående av Faderen, Sønnen (Jesus Kristus) og Den Hellige Ånd. De tillegger ikke Guds opprinnelige egennavn, eller tetragrammet, mye betydning, og det blir sjelden nevnt i det daglige kristne liv. Tetragrammets forekomst i Den hebraiske bibelen. Guds navn forekommer 6 828 ganger i den hebraiske grunntekst til Det gamle testamente () Israelittene og jødene i gammel tid brukte det flittig som navnet på den ene Gud, som en kontrast til de gudene som ble tilbedt av folkeslag rundt dem. Få moderne oversettelser gjengir det imidlertid med et eget navn (Jahve eller Jehova) i dag. Isteden setter de inn titler som «Gud» eller «Herren». Alle navn i den hebraiske grunnteksten forekommer kun med konsonanter, ettersom språket er uten vokaler, og den opprinnelige uttalen av disse kan således være usikker. Likevel følger oversetterne den praksis å gjengi disse navnene med innarbeidete former av det opprinnelige hebraiske. (Josva, Abraham, David). Ofte er dette versjoner av navnene som stammer fra gresk via latin, men som likevel ses som en adekvat gjengivelse av de enkelte personnavnene. Andre løsninger, slik som å bruke titler eller kun konsonantene («kongen» eller «DVD» istedenfor David) ville gjort teksten oppstykket og uforståelig – ikke minst tatt i betraktning at det finnes tusenvis av forskjellige egennavn i Den hebraiske bibel. Når de fleste oversetterne i dag velger å gjengi navnet JHVH i Den hebraiske bibel med "Herren" eller "Gud", skyldes dette to forhold: (1) Dels at en følger den praksis Det nye testamentet vitner om, nemlig at JHVH enten unngås eller erstattes med for eksempel "Herren". (2) At en velger å gjengi en oversettelse av substituttene Adonai (Herren) og Elohim (Gud), som jødene etterhvert kom til å benytte. JHVH er utelatt i kopier av Septuaginta fra 4- og 500-tallet e.Kr., men forekommer i fragmenter av en tidlig revidert form av denne. Disse fragmentene kan dateres tilbake til det første århundre f.Kr. og det første århundre e.Kr. I sine oversettelser oppgir ikke Det Norske Bibelselskap noen utdypende forklaring på hvorfor JHVH er gjengitt med «Herren». Formen Jehovah ble imidlertid brukt konsekvent i "Ny Baiboly," deres oversettelse til madagassisk. To anerkjente oversettelser som gjengir JHVH med egennavn, er og, som begge bruker den engelske formen Yahweh. Sistnevnte oversettelse er siste utgave av "American Standard Version," som i 1901 argumenterte for å bruke formen Jehovah konsekvent. Den reviderte utgaven av 1952 ("Revised Standard Version") argumenterte helt motsatt, og byttet ut JHVH med "the Lord" (Herren) eller "God" (Gud). Mens siste utgaven nå altså velger formen "Yahweh." Ut over disse er det stort sett eldre oversettelser som gjengir Guds egennavn, da som oftest i middelalderens populære form Jehova. En annen bibeloversettelse som gjengir JHVH konsekvent med et tilsvarende navn (på norsk, engelsk, tysk osv.), er Jehovas vitners "Ny verden-oversettelsen av de hellige skrifter". Det er åpenbart et ønske fra vitnenes side å framheve Jehova som en alternativ gjengivelse av JHVH, ettersom denne formen av navnet er blitt vanlig i bruk i vesteuropeiske språk i hvert fall siden 1200-tallet. Jehovas vitner argumenterer med hyppigheten navnet forekommer med i den hebraiske grunnteksten. De påpeker også at selv den nøyaktige uttalen av Jesu navn er gått tapt, uten at man av den grunn unngår å bruke navnet med den formen som er vanlig på det enkelte språk. I Den hebraiske bibel opphøyes JHVH gjentatte ganger som det eksplisitte navnet på den høyeste Gud, den allmektige. (Salmenes bok 83:19) I bibelsk tid brukte jødene det både når de sang salmer, når de konverserte, når de bad og når de hilste hverandre. (2. Mosebok 8:29; Femte Mosebok 8:19; Ruts bok 2:4) Forkortete former av navnet forekommer også i en rekke bibelske personnavn og i den vanlige hyllesten halleluja – «lovpris Jah». Også ikke-bibelske tekstkilder, som Moabitt-steinen fra det 9. århundre f.Kr., inneholder JHVH og bekrefter at jødene brukte navnet såpass hyppig at de omkringliggende folkeslagene bet seg merke i det. Tetragrammets fravær i de kristne greske skrifter. Tetragrammet forekommer ingen steder i kjente håndskrifter av grunnteksten til Det nye testamente (NT). Gud er isteden omtalt med titler som Far/Faderen og Herre/n. Dette gjelder også de stedene NT siterer fra GT. I fire vers i Åpenbaringen kapittel 19 forekommer uttrykket halleluja, som teknisk sett inneholder formen Jah av gudsnavnet på gresk. De aller fleste bibeloversettelser bruker derfor ikke noen navneform av JHVH i teksten til NT. Overalt i teksten forekommer uttrykket "ky’rios," som betyr Herre, enten det siktes til Jesus, Faderen eller andre herrer, og det er rett og slett dette ordet som oversettes i samsvar med grunnteksten. Den greske oversettelsen av det hebraiske GT, som forkortet gjerne kalles LXX (septuaginta), oversetter tetragrammet fra hebraisk til gresk som kyrios. Dette betyr altså at når NT bruker kyrios (dog ikke alltid), så er dette ofte ment som synonym for tetragrammet i GT. Altså er dette den greske oversettelsen av tetragrammet. Dette betyr igjen at når Jesus omtales eller tiltales som kyrios ("Herren"), så er dette ikke nødvendigvis bare en høflig tiltale (altså noe sånt som "min gode herre"), men kanskje en identifisering av Jesus som Gud. Til sammen 890 passasjer i teksten henviser til uttrykk og allusjoner i Den hebraiske bibel, og av disse er over 300 direkte sitater, sannsynligvis fra Septuaginta, som var i vanlig bruk da bøkene i Det nye Testamente ble skrevet. (Westcott & Hort, "The New Testament in the Original Greek," Graz 1974) Mange av disse passasjene henviser til eller inneholder sitater fra tekster som i det hebraiske GT inneholder navnet. For eksempel henvises det til fortidens profeter «som talte i Herrens navn;» disse talte naturligvis i navnet til JHVH. (Jakob 5:10; Evangeliet etter Matteus 1:22-23; Jesaja 7:14) Noen få forskere (Howard, Trobisch) har fremsatt en teori om at NT-skribentene opprinnelig bevarte det hebraiske tetragrammet i sine sitater fra Den hebraiske bibel, slik vi også finner det hebraiske tetragrammet i de eldste (men tydelig reviderte) septuaginta-fragmentene vi kjenner til. Andre forskere mener bruken av «kurios» for JHVH vitner om en unaturlig ordbruk som gjør det vanskelig for leseren å skille mellom herren/JHWH og herren/Jesus. De mener dette "kan" være et vitnesbyrd om at tetragrammet har vært skrevet i teksten, men senere byttet ut med «herren». Flertallet av forskere mener imidlertid at skribentene valgte å gjengi tetragrammet (dersom det opphavlig sto i LXX) med "ky’rios" (eller "the’os," Gud), ikke ulik den praksis som er reflektert i de arameiske targumene. Hittil er det ikke funnet noen fragmenter/avskrifter av Det nye Testamente som inneholder tetragrammet. Det er imidlertid funnet fragmenter som viser at utgaver av Det gamle testamente i gresk oversettelse i det første århundre før og etter Kristi fødsel har inneholdt en eller annen form for JHVH eller IAO. Det er mulig, men ikke sikkert, at de første kristne brukte slike LXX-versjoner. Men uansett om tetragrammet var bevart i LXX, er majoritetsoppfatningen at det er usannsynlig at tetragrammet noen gang har vært i Det nye Testamente. Det fins nemlig ikke spor av tetragrammet i noen av NT-fragmentene. Tekstlingvistiske studier av Det nye Testamente tyder dessuten på at tetragrammet enten ble erstattet eller unngått. En bibeloversettelser som avviker fra de øvrige i denne sammenheng, er Jehovas vitners "Ny verden-oversettelsen", som bruker navnet 237 steder i NT. Det å avvike fra grunnteksten på en slik måte, er omstridt. Leilighetsvis kan også mer vanlige oversettelser av NT bruke Guds navn. Eksempelvis gjør Det Norske Bibelselskaps oversettelse til madagassisk, "Ny baiboly," noen få steder -- og av pedagogiske grunner -- bruk av formen Jehovah. En vanlig oppfatning blant forskere er at den jødiske praksis, som så sterkt kom til å begrense uttalen av Guds navn, ble fulgt blant jøder og kristne i det første århundre. Jesus og disiplene hans snakket arameisk, men behersket sannsynligvis også koiné-gresk, og kan derfor ha gjort bruk av Den hebraiske bibel både på originalspråket og på gresk når de leste fra, siterte og henviste til Skriftene. (Matteus 4:4–10; Evangeliet etter Lukas 4:16–21; Apostlenes gjerninger 2:16–21) Ingen steder i NT finner vi grunn til å tro at de kristne ble anklaget for å ha brukt tetragrammet. En finner heller ingen steder noe som tyder på at de kristne anklaget jødene for ikke å uttale/bruke tetragrammet. Historisk opphav. Bibelteksten selv åpenbarer JHVH som en enestående Gud, i kontrast og opposisjon til andre guder; ja, i egentlig forstand er han den eneste guden som virkelig eksisterer. Han omtales som evig, både tilbake og fram i tid, og har følgelig ikke selv noe opphav. (Jesaja 40:28; 43:11; Salme 124:8) Skribentene av Det nye testamente slutter seg til denne oppfatningen, og også Jesus omtaler ham som «den eneste sanne Gud». (Johannes 17:3; Åpenbaringen 1:8) I 1. Mosebok 4:1 legges JHVHs navn i munnen på den første kvinne, Eva. Det forekommer også som en del av navnet til Jokebed, Moses’ mor, og må derfor ha vært i bruk selv før Moses fikk åpenbaringen ved den brennende tornebusken. (2. Mosebok 6:20; 3:1–15) Ulike forskere har imidlertid søkt å finne det egentlige historiske opphavet til dyrkelsen av JHVH, og finne ut om han ble tilbedt også i andre kulturer enn den gammelhebraiske. Ett av forslagene som er blitt fremmet for å forklare JHVHs historiske opphav, er at israelittenes JHVH er hentet fra tradisjonene til Shasu – kananeisk-språklige nomader fra det sørlige trans-Jordan. ("The Origins of Biblical Monotheism," Mark S. Smith) En inskripsjon fra den egyptiske guden Amuns tempel i Karnak, fra farao Amenhotep IIIs tid (1390–1352 f.Kr.) refererer til «Jhv’s Shasu,» hvilket viser at denne guden ble tilbedt blant noen av Shasu-stammene på denne tiden. Arkeologen Amihai Mazar har foreslått at assosiasjonen mellom Jahve og ørkenvandringen kan ha sitt opphav i de tørre landområdene sør for Israel. –"Archaeology of the Land of the Bible" (bind 1). Egyptologen Donald Redford foreslår at israelittene i gammel tid selv kan ha vært en gruppe Shasu som beveget seg nordover inn i Kanaan (i det 13. århundre f.Kr.), og at de for første gang dukker opp på gravsteinen til Merenptah. Israel Finkelstein har videre påpekt at de bosatte seg i de samaritanske og judeiske fjellene på den tiden. –"The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts." Enda tidligere vitnesbyrd har blitt brukt som argument for at JHVH ble tilbedt som Jah (Yah) ved Ebla (2350 f.Kr.) og som Jav (Yaw) ved Ugarit (1800–1200 f.Kr.), hvor han var en av Elohim-ene – Els sønner. (Elohim er hebraisk for Gud i majestetsflertall.) På bakgrunn av dette foreslår Jean Bottero at Jah (Yah) var den vest-semittiske utgaven av den akkadiske visdomsguden Ea, et navn avledet fra sumerisk (E = hus, A = vann), og en tittel gitt til den sumeriske guden Enki. ("Mesopotamia: Writing, Reasoning, and the Gods") Jah og Ea ble da uttalt likt. Akkurat som Ea var JHVH da menneskets skaper og den som reddet Noah fra den verdensomspennende vannflommen. Hebraikeren Joel M. Hoffman mener imidlertid at tetragrammet opprinnelig ble satt sammen av forskjellige varianter av morguder (materne guder). –"In the Beginning: A Short History of the Hebrew Language." Som Van der Toorn påpeker, har en rekke forskjellige meninger blitt presentert, men man er ikke blitt enige om noen entydig etymologi for tetragrammet. –"Dictionary of Deities and Demons in the Bible: «Yahweh»." Aceton. Aceton (propan-2-on), CH3(CO)CH3, er det enkleste av ketonene. Aceton blir laget ved oksidasjon av alkoholet propan-2-ol, (isopropanol), og er en fargeløs væske med karakteristisk «organisk-aromatisk» lukt. Hvert år produseres det 500 millioner tonn i verden, hvorav 3 millioner tonn kommer til Norge. Stoffet er et utmerket løsemiddel (det er hovedbestanddelen i neglelakkfjerner), og et viktig utgangsstoff ved framstilling av andre stoffer. Bør dog brukes med forsiktighet ved å rense myke overflater f.eks av plast da oppløsningen er så kraftig at plasten kan smelte (klar plast vil kunne bli grumsete). Aceton finnes i små mengder i urin, og kan ved sukkersyke skilles ut i større mengder. Ved lengre faste (når pasienter ikke spiser, og kroppen dermed får dårlig tilgang på glukose), brytes fettvev ned for å dekke kroppens energibehov. Under denne prosessen dannes det aceton. Dette kan også skje når en har feber. Aceton gir den kjente kvalmende lukten i rom der det ligger en syk pasient. Hos små barn kan det forekomme brekninger på grunn av utskilling av aceton i kroppen (acetonemiske brekninger). Stoffets kokepunkt er ca. +56 °C, frysepunktet er ca. −94 °C. Henvisninger. Statoil:PDF-fil http://www.statoil.no/file_archive/brosjyrer_kjemi/Aceton1107.pdf Gro Harlem Brundtlands første regjering. Gro Harlem Brundtlands første regjering ble utnevnt 4. februar 1981 og satt til 14. oktober samme år. Gro Harlem Brundtland tok over for partifelle Odvar Nordli. En klar høyredreining i det påfølgende valget i september førte imidlertid til et borgerlig flertall i Stortinget, og regjeringen måtte derfor gå av etter kun åtte måneder og ti dager. Bakgrunn. Det norske Arbeiderparti var på slutten av 1970-tallet preget av en opprivende maktkamp. I 1979 ble Gro Harlem Brundtland sparket ut av regjeringen mot sin vilje, med de offisielle forklaringer at det var uheldig at både partiets leder og nestleder satt i regjeringen, og at Brundtland ville få nyttige politiske erfaringer gjennom å arbeide i Stortinget. Deler av pressen skrev imidlertid at grunnen var at hun hadde kommet på kant med både fagbevegelsen ved LO-leder Tor Halvorsen og olje- og energiminister Bjartmar Gjerde. Utover i 1980 ble motsetningene i partiledelsen stadig sterkere. I januar konspirerte partiformann Reiulf Steen med LO-leder Halvorsen om å kaste Nordli, og planene ble gjengitt i store oppslag i "VG" etter lekkasjer av Steens nære medarbeider Arvid Engen. Steen ønsket selv å overta som statsminister, men etter at flere av hans støttespillere fikk høre om kampanjen hans mot statsministeren mistet Steen mye støtte i partiledelsen. Tor Halvorsen tok sammen med Tor Aspengren kontakt med Nordli i september 1980 med krav om at statsministeren skulle trekke seg. Nordli hadde lenge hatt helseproblemer, og skal ha gått med på å gå av. De to hovedkandidatene til å overta var Bjartmar Gjerde og Rolf Hansen, med sistnevnte som klar favoritt. Kort tid etterpå gikk imidlertid Steen ut internt til støtte for Nordli, noe som både Aspengren og Brundtland reagerte sterkt på. Brundtland var nok en gang blitt holdt utenfor regjeringen ved de siste omrokeringene, og mente nå at det var på tide å bli kvitt Nordli og Steen. Nordlis sykdom i kombinasjon med de interne stridighetene i partiet rundt Altautbyggingen og NATOs dobbeltvedtak gjorde at han selv begynte å se slutten av statsministergjerningen. Nordli ønsket selv Hansen som etterfølger, og i desember sørget han for å sette den antatte motkandidaten Bjartmar Gjerde på sidelinjen ved å gjøre ham til NRK-sjef. I januar 1981 gav Nordli beskjed til partiledelsen om at han vurderte å gå av. I månedsskiftet fikk Arbeidernes Pressekontor (AP) høre om planene, og det ble raskt stor forvirring i nyhetsredaksjonene. "NTB" sendte ut en melding med AP som kilde om at statsministeren gikk av (noe "Kveldsnytt" rakk å få med seg), mens "Arbeiderbladet" dagen etter kom med to forsider – én der statsministeren gikk av, og én der Nordli dementerte at han gikk av. Nordlis tid var nå ute, og om kvelden den 1. februar var de seks sentrale Ap-toppene samlet for å utpeke en ny statsminister. Flertallet av disse skal ha ønsket seg Rolf Hansen, men Hansen overrasket alle (unntatt Brundtland) med å takke nei til tilbudet om å overta. Nordli trodde spørsmålet var klarert med Hansen på forhånd, og skal ha hatt problemer med å fatte at Hansen takket nei. Hansen foreslo på sin side Brundtland, noe som ble enstemmig vedtatt. Møtet var over på en halvtime, med det resultat at Gro Harlem Brundtland ble ny statsminister og Ap-frontfigur. Anvendt litteratur. Brundtland 1 OPEC. Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) (Organization of the Petroleum Exporting Countries) er en internasjonal handelsorganisasjon bestående av oljeeksporterende land. OPEC ble stiftet den 14. september 1960 i Bagdad, Irak. Organisasjonen har siden 1965 hatt hovedkvarter i Wien, hvor medlemslandenes oljeministere har jevnlige møter. Mange ikke-medlemmer regner OPEC som et kartell. Hovedmålet til organisasjonen er, i følge deres statutt, å fastsette de beste metodene for å følge opp deres interesser, individuelt og kollektivt, ved å finne måter og metoder for å sikre prisstabiliteten i internasjonal oljeindustri med et perspektiv til å eliminere skadelige og unødvendige svingninger; ved alltid å ta hensyn til interessene til de produserende nasjoners og sikre en jevn inntekt til de produserende landene; en effektiv, økonomisk og vanlig tilbud av olje og gass til de konsumerende nasjoner, og en god avkastning for de som investerer i olje- og gassindustrien. Kritikk. OPECs markedsinnflytelse har vært gjenstand for kritikk. Flere medlemmer advarte verden og forårsaket høy inflasjon i både I- og U-land da de benyttet oljeembargo i oljekrisen i 1973. OPECs evne til å kontrollere oljeprisen har avtatt noe siden, som følge av oljefunn utenfor OPEC og utviklingen av store oljereserver i Mexicogulfen og Nordsjøen, oppløsningen av Sovjetunionen, og markedsmodernisering. OPECs medlemsland kontrollerer fortsatt to tredeler av verdens oljereserver og (i 2005) 41,7% av produksjonen, noe som gir OPEC betydelig kontroll over det globale markedet. Den nest største gruppen av produsenter, medlemmene av OECD og De tidligere sovjetiske statene produserer henholdsvis 23,8% og 14,8% av verdens totale oljetilbud. I august 2004 ble det kjent at OPEC hadde lite ubenyttet pumpekapasitet, noe som tilsier at kartellet var i ferd med å miste innflytelse over råoljeprisen. Uleåborgs län. Uleåborgs län (finsk: "Oulun lääni") er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1775–2009. Administrasjonssetet lå i Uleåborg. Lenet grenset til slutt til Lapplands län, Västra Finlands län og Östra Finlands län. Dessuten hadde det felles grense med Russland. Uleåborgs län ble dannet ved lensreformen av 1775. Da Finland ble avstått fra Sverige til Russland ved freden i Fredrikshamn i 1809, ble grensen trukket langs elvene Torne älv og Muonio älv. Områdene i Tornedalen hadde tidligere tilhørt Västerbottens län i Sverige. De avståtte områdene i Tornedalen ble ved grensetrekkingen lagt under Uleåborgs län. I 1922 ble Petsamo innlemmet i Uleåborgs län, og i 1936 ble Lapplands län utskilt som eget len. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene. Kommuner. Uleåborgs län var i 2009 delt inn i 43 kommuner. Ronald Fangen. Ronald Fangen fotografert av politivakten 24. juni 1941, idet han forlot Ullevål sykehus, hvor tyskerne hadde holdt ham fengslet. Ronald August Fangen (født 29. april 1895 i Kragerø, død 22. mai 1946 i en flyulykke på Snarøya) var en norsk forfatter, journalist og kritiker. Familie. Han var sønn av ingeniør Stener August Fangen (f. 1858) og Alice Maud Lister (f. 1864), som den nest yngste av seks barn. Han hadde søsknene Alice (1884–86), Christian (f. 1886), Stener (1888–1912), Wilhelm (f. 1890) og Knut (f. 1898). Familienavnet stammet fra hans tippoldefar, regimentskirurg Anton Wilhelm von Fangen (1739–1804), som var født i Oldenburg men virket i Kristiansand. Oldefaren Anton Wilhelm Fangen (1799–1872) var prest i Vestre Aker og bestefaren Niclaus Stener Fangen (1830–89) var overtollbetjent i Bergen. Faren var utdannet ved Trondhjems tekniske skole, og startet opp Skåtøy bruk på Tåtøy ved Kragerø, senere kalt Fangensaga. Moren var av en engelsk slekt. Ekteskapet mellom dem ble oppløst i 1900, da Ronald var fem år gammel. Etter skilsmissen arbeidet faren ved anlegget av Bergensbanen og ved anlegg av moloer i Nord-Norge, mens moren startet høyfjellsstue på Finse. Tre av brødrene reiste utenlands; Christian Fangen bosatte seg som ingeniør i Sør-Amerika, Wilhelm Fangen drog til Australia, og Knut Fangen til Dakota i USA. Liv og virke før annen verdenskrig. Etter foreldrenes skilsmisse kom Ronald til å bo dels hos moren på Finse, og dels hos slektninger i Bergen, hvor han gikk på skolen. Han var en tidlig moden gutt, og leste forfattere som Dostojevskij og Strindberg og filosofer som Kant og Schopenhauer alt i tenårene. Skolegangen hans kom imidlertid til å bli avbrutt av sykdom, slik at han aldri fikk tatt middelskoleeksamen. Våren 1912 tok hans eldre bror Stener, som gikk på en teknisk skole i Bergen, sitt eget liv etter å ha blitt beskyldt for juks ved skolen. Samme år besøkte Ronald sin bror Christian, som var ingeniør i Argentina. Han sendte da artikler til "Verdens Gang", hvor han ble ansatt som journalist i 1913. I Kristiania var han med i bohemenes krets, blant menn som Sigurd Bødtker, Nils Kjær og Carl Nærup. 1914–18 var han redaksjonssekretær i «Ukens Revy». Hans første roman, "De svake", kom i 1915. 17. juli 1915 ble han gift med Solveig Nielsen (f. 1889), datter av sogneprest Nielsen, Kristiania. De fikk tre barn, Alice (1916–37), Gurly (f. 1917) og Kitty Margaret (f. 1920). Han flyttet til Danmark i 1918, der han var medredaktør i tidsskriftet «Litteraturen» inntil 1921. I de neste årene virket han som litteraturkritiker i flere norske aviser, som "Stavanger Aftenblad", "Dagbladet" og "Tidens Tegn". I 1920-årene bodde han på Hvalstad i Asker. I 1937, kjøpte kapellangården Dusgård på Ring i Ringsaker på Hedmarken, tidligere eid av Opplysningsvesenets Fond og med kjente forfattere som Conrad Nicolai Schwach og Barbra Ring og Nils Lie blant beboerne gjennom tidene. Han grunnla i 1923 det kulturkonservative tidsskriftet "Vor Verden", som han redigerte frem til 1930. Fangen var også med på å grunnlegge avisen «Vårt Land» i 1945. Han var formann i Den norske forfatterforening 1928–1933, og ble regnet som stående i den nyere kristne humanistiske tradisjon. I 1928 var han i kraft av sitt verv i Forfatterforeningen primus motor og taler i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Henrik Ibsens fødsel. Han sto også bak foreningens festivitas i forbindelse med utdelingen av Nobelprisen i litteratur til Sigrid Undset i 1928. Fangen er kanskje mest kjent for romanen "Mannen som elsket rettferdigheten" (1934). Samme år sluttet Fangen seg til Oxfordbevegelsen. I nazistenes fengsel. Ronald Fangen på Ullevål sykehus, bevoktet av en statspolitibetjent. Sommeren 1940 hadde Fangen flere ganger besøk av tyskerne på sin gård Dusgård. De kjente hans forfatterskap fra før krigen, og visste at han var fiendtlig innstilt overfor nazismen. Så offentliggjorde Fangen i begynnelsen av november 1940 artikkelen «Om troskap» i "Kirke og kultur". Dette ble angitt som den direkte foranledning til Fangens arrestasjon, men en sterkere grunn kan ha vært hans utstrakte foredragsreiser samme høst. Han nevner dessuten selv at han ble angitt av en nordmann som hadde snakket med ham på toget mellom Bergen og Oslo. Han var den første norske forfatter som ble fengslet av okkupasjonsmakten. Det skjedde i begynnelsen av november 1940, da han var i Oslo for å møte sin forlegger Harald Grieg. Han fikk beskjed av tyskerne om å møte i Stortinget. Han møtte opp, uten å ane at han skulle arresteres. Her ble han forhørt og deretter bragt til Møllergaten 19, hvor han satt på enecelle til over nyttår 1941. Fengselsoppholdet tæret hardt på helsen hans, men han led ellers ingen overlast. Han fikk ofte besøk av biskop Eivind Berggrav. I denne tiden var han flere ganger til forhør hos Gestapo på Victoria terrasse, og fikk flere ganger beskjed om at han skulle løslates, uten at noe skjedde. Over nyttår 1941 ble han imidlertid overført fra Møllergaten til den tyske avdelingen ved Ullevål sykehus, hvor forholdene var mildere, og han ble bevoktet av norske poltifolk. Fangens fengsling ble etter hvert omtalt i Sverige og ellers i utlandet, og det forekom rykter om at han ble torturert i fengslet, hvilket ikke var riktig. Etter familien Hamsuns inngripen hos Reichkommissar Terboven ble Fangen løslatt og kjørt hjem til Dusgård av tyskerne natt til 24. juni 1941. Han ble senere innkalt til nye forhør hos Gestapo, men ble ikke arrestert igjen. Fangen hadde mulighet til å skrive under deler av fengselsoppholdet, og snart etter løslatelsen redigerte eller skrev han en beretning om fengselsoppholdet. Det var trolig meningen at beretningen skulle utgis, men han rakk aldri å fullføre den før sin død. Etter krigen. Etter krigen var han engasjert i Kristelig Folkeparti og i den nystartede avisen "Vårt Land" som han var en av initiativtakerne til. Men 22. mai 1946, da han var på vei til Stockholm, omkom han i en flyulykke på Snarøya som ble kjent som Snarøy-ulykken. Alle 13 passasjerer og besetning omkom. Flyet var en tidligere Luftwaffe-maskin. Blant de omkomne var foruten Fangen også den kjente svenske kunstmaleren Isaac Grünewald. Han ligger begravet ved Ringsaker kirke like sør for hovedskipets sydportal. Hans manuskript om fengselsoppholdet under krigen ble liggende hos en venn helt til det i 1975, da Fangen ville ha fylt 80 år, ble utgitt som "I nazistenes fengsel". Mikhail Kalinin. Mikhail Ivanovitsj Kalinin (russisk: Михаил Иванович Калинин; født i Werchnjaja Troiza, død 3. juni 1946 i Moskva) var en russisk kommunistisk politiker. Han var Sovjetunionens offisielle statsoverhode fra 1919 til 1946. Inntil 1938 var han formann i sentraleksekutivkomiteen, og deretter president i presidiet i det øverste sovjet. Kalinin hadde bl.a. ansvaret for Katyn-massakren, som han gav den formelle ordren til. Kalinin har gitt navn til Kaliningrad siden han døde da den tidligere tyske byen som før hette Königsberg skulle få sitt nye russiske navn. Det er ikke kjent at Kalinin noensinne besøkte området. Oppkalt etter Kalinin var også byen Kalinin, som i 1990 fikk tilbake sitt opprinnelige navn Tver, i lys av Kalinins rolle som en av Stalins fremste håndlangere. Også en by utenfor Moskva som ble grunnlagt i 1938 het Kaliningrad frem til 1995 da den fikk navnet Koroljov. Östra Finlands län. Östra Finlands län (finsk: "Itä-Suomen lääni") er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1997–2009. Administrasjonssetet lå i Sankt Michel. Lenet grenset til Södra Finlands län, Västra Finlands län og Uleåborgs län. Dessuten hadde det felles grense med Russland. Östra Finlands län ble dannet gjennom lensreformen av 1997 ved sammenslåing av Kuopio län, Norra Karelens län og mesteparten av Sankt Michels län. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene. Kommuner. Östra Finlands län var i 2009 delt inn i 54 kommuner. Jehovas vitner. Jehovas vitner er et verdensomfattende trossamfunn med over 7,65 millioner aktive medlemmer, over 12 millioner deltakere på stevner og over 19,3 millioner deltakere ved høytiden til minne om Jesu død. Trossamfunnet er ledet av Jehovas vitners styrende råd, som er en gruppe eldste i Brooklyn, New York som etablerer og reviderer trossamfunnets læresetninger. Jehovas vitner beskrives innen religionsvitenskap som et millenaristisk, kristent trossamfunn med antitrinitaristiske oppfatninger som skiller dem ut fra andre kristne. Deres lære er basert på deres forståelse av Bibelen, og de foretrekker å bruke "Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter". De mener at ødeleggelsen av dagens verdenssystem, ofte omtalt som «den nåværende tingenes ordning», i form av Guds inngripen i Harmageddon, er nært forestående. De tror videre at de overlevende etter Harmageddon-krigen vil få oppleve innføringen av Guds rike, et himmelsk styresett som vitnene anser som den eneste virkelige løsning på menneskehetens problemer. Trossamfunnet Jehovas vitner oppsto gjennom Bibelstudentene, som ble grunnlagt sent på 1870-tallet av Charles Taze Russell. De gjennomgikk betydelige organisasjonsmessige og læremessige endringer under Joseph Franklin Rutherford som etterfulgte Russell som president i 1917. Trossamfunnet er registrert og organisert gjennom Zion's Watch Tower Tract Society (Selskapet Vakttårnet), som ble etablert tidlig i 1880-årene. Deres nåværende navn, "Jehovas vitner", ble antatt i 1931 for å klart skille dem ut fra andre bibelstudiegrupper. Blant de ting Jehovas vitner er kjent for, er deres dør-til-dør-forkynnelse, distribusjon av litteratur som "Vakttårnet" og "Våkn opp!", samt at de nekter militærtjeneste og å ta imot blodtransfusjoner. De betrakter bruk av gudsnavnet "Jehova" som essensielt i sin tilbedelse og avviser treenighetslæren, læren om en udødelig sjel og læren om et brennende helvete, som de betrakter som ubibelske læresetninger. De feirer ikke jul, påske, fødselsdager eller andre høytider og feiringer som de betrakter som av hedensk opphav og uforenlig med kristen lære. Det at trossamfunnets medlemmer totalnektere av militærtjeneste, samt at de nekter å hilse nasjonale flagg, har brakt trossamfunnet i konflikt med enkelte styresmakter. Som en følge av dette har Jehovas vitner blitt forfulgt, og deres aktiviteter forbudt, av styresmaktene i enkelte land. Det at Jehovas vitner over tid har utfordret nasjonale restriksjoner på sitt arbeid, har hatt innflytelse på lovgivning relatert til borgerrettigheter i en rekke land. Begynnelsen (1870–1916). I 1870 dannet Charles Taze Russell og andre en uavhengig gruppe i Pittsburgh i Pennsylvania for å studere Bibelen. I løpet av sin tjeneste bestridde Russell flere trosbekjennelser, læresetninger og tradisjoner som kristne i sin alminnelighet anerkjente, blant disse læren om en udødelig sjel, læren om et brennende helvete, predestinasjonslæren, Jesu kjødelige gjenkomst, treenighetslæren, og at jorden skulle brennes opp med ild. Fra 1876 av hevdet Russell at «Hedningenes tider» ville ende i oktober 1914, et tidspunkt hvor verdenssamfunnet ville bli erstattet av den fullstendige opprettelsen av Guds rike på jorden. I 1876 møtte Russell Nelson H. Barbour, og senere det året utgav de sammen boken "Three Worlds, and the Harvest of This World", som kombinerer læren om gjenopprettelse med tidsprofetier. Gjennom boken fremmet de det syn at Guds handlemåte i forhold til mennesker ble håndtert i æraer, hvor hver æra ble avsluttet med en «innhøsting», at Kristi usynlige gjenkomst fant sted i 1874, innledningen av «evangeliets innhøstningstid», og at 1914 ville markere slutten på en 2520 år lang periode kjent som «Hedningenes tider». Tidlig i 1878 gikk de sammen om utgivelsen av et religiøst tidsskrift, "Herald of the Morning". Juni 1879 skilte de lag på grunn av læremessige uenigheter og avsluttet samarbeidet. Russell publiserte fra juli 1879 tidsskriftet "Zion's Watch Tower and Herald of Christ's Presence" ("Sions Vakttårn og Forkynner av Kristi nærvær"), og presenterte bladets formål; å vise at verden var inne i «de siste dager», og at en ny tidsalder for jordisk og himmelsk gjenopprettelse under Jesu Kristi usynlige styre var nært foranstående. Fra 1879 samlet tilhengere av "Vakttårnet" seg i selvstendige menigheter for å studere bibelen emnevis. Det ble dannet tretti menigheter, og i løpet av 1879 og 1880 besøkte Russell hver av dem for å demonstrere det mønster for møter som han anbefalte. Etterhvert som det ble dannet nye menigheter, forble hver og en av menighetene selvstendige administrative enheter, som under en kongregasjonalistisk form for styring. Russell etablerte i 1881 "Zion's Watch Tower Tract Society", og 15. desember 1884 ble selskapet formelt registrert (inkorporert) som en ideell organisasjon med formål å distribuere traktater og bibler. I 1900 hadde Russell organisert tusenvis av deltids- og heltidskolportører, og han utnevnte misjonærer for utenlandsoppdrag, samt etablerte avdelingskontor. I løpet av 1910-årene hadde organisasjonen nesten hundre «pilegrimer», eller omreisende predikanter. Russell iverksatte også en betydelig, global trykkerivirksomhet, og han ble i løpet av 1912 den mest distribuerte religiøse forfatteren i Amerika. I 1909 ble hovedkontoret flyttet til Brooklyn, New York, i en sammenslåing av trykkerifasiliteter, Selskapet Vakttårnets kontorer, samt et møtelokale. På dette tidspunktet hadde bevegelsen blitt internasjonal. Selv om dens tilhørere i flere tiår fram til denne perioden ble omtalt som bibelstudenter, gikk de ikke under noe offisielt navn. Russell besvarte et spørsmål angående navnet på bevegelsen, med at «vi skiller oss ikke ut fra andre kristne ved å anta et spesielt eller særegent navn. Vi er tilfreds med benevnelsen, 'kristne', som de første hellige var kjent ved.» Blant de navn bevegelsen gikk under, var «russellitter», «millennister» og «Vakttårn-folkene». Mangelen på navn gjorde også gruppen lettere å forveksle med andre ny-religiøse bevegelser, og det ble etterhvert mer innlysende at organisasjonen trengte et navn som kunne skille dem ut fra disse. Russell introduserte navnet Den Internasjonale Bibelstudieforening ("International Bible Students' Association", IBSA) i 1910, et navn bevegelsen skulle komme til å bruke fram til 1931. Russell døde 31. oktober 1916, på hjemtur fra en av sine foredragsreiser. Reorganisering (1917–1942). "Den fuldbyrdede Hemmelighed" ("The Finished Mystery"), det sjuende bindet i "Studier i skriften", utgitt i 1917. Den 6. januar 1917 ble Selskapet Vakttårnets juridiske rådgiver, Joseph Franklin Rutherford, valgt som Selskapet Vakttårnets neste president. Valget var omdiskutert, og situasjonen tilspisset seg sommeren 1917, da "Den fuldbyrdede Hemmelighed" ("The Finished Mystery"), det sjuende bindet i "Studier i skriften", ble utgitt. Boken, som var skrevet av to bibelstudenter, men til dels var basert på Russells egne notater, var godkjent for utgivelse av Rutherford og hans to nærmeste medarbeidere, Selskapet Vakttårnets visepresident Pierson og Selskapet Vakttårnets sekretær-kasserer Van Ambourgh, men det øvrige styret var ikke informert om utgivelsen. Fire styremedlemmer som var i opposisjon til Rutherford, ble, samme dag som frigivelsen av boken, avsatt gjennom en juridisk finesse av Rutherford, og fire nye styremedlemmer ble satt inn. Boken fremmet kraftig kritikk av den katolske kirke og de protestantiske kirkesamfunn, og også kristnes deltakelse i «den store krigen». I 1918 ble Rutherford og sju av hans medarbeidere, arrestert og anklaget for oppvigleri og brudd på spionasjeloven. Sju av dem ble dømt til tjue års fengsel, den åttende til ti år. En landsomfattende underskriftskampanje ble iverksatt, parallelt med at de åtte straffedømte søkte om benådning av USAs daværende president Woodrow Wilson. Omlag ni måneder etter domfellelsen erkjente Wilson i en melding til riksadvokaten at «fengselsstraffene er klart urimelige». De straffedømte ble løslatt mot kausjon kort tid etter, og saken ble endelig frafalt 5. mai 1920. I løpet av Rutherfords funksjonstid som Selskapet Vakttårnets president gjennomgikk bibelstudentene mange forandringer, både organisasjonsmessig og i form av endringer innen lærespørsmål, og hus-til-hus-forkynnelse og store stevner ble viktige arbeidsformer. Fra 1919 av ble menighetenes egenstyre gradvis redusert, og organisasjonen fikk en mer hierarkisk struktur. Menighetens eldste gikk fra å være demokratisk valgt, til å bli utnevnt fra sentralt hold, i begynnelsen i form av en «arbeidsdirektør» som skulle føre tilsyn med menighetens arbeid. Menighetens forkynnelsesarbeid skulle rapporteres gjennom ham. Det var også dette året at utgivelsen av "Den Gyldne Tidsalder", nå kjent som "Våkn opp!", ble påbegynt. Ved et internasjonalt stevne avholdt i Cedar Point, Ohio i september 1922, ble forkynnelsesarbeidet tillagt en ny betydning. I løpet av 1920-tallet sluttet de å feire høytider som de anså for å være hedenske. Den 26. juli 1931, ved et stevne i Columbus, Ohio, introduserte Rutherford organisasjonens nye navn, "Jehovas vitner" (engelsk "Jehovah's Witnesses"), basert på Jesaja 43:10: «'Dere er mine vitner', lyder Jehovas utsagn, 'ja min tjener, som jeg har utvalgt,'». Navnet ble godkjent ved resolusjon, og ble valgt for å skille denne gruppen av bibelstudenter ut fra uavhengige grupper som hadde brutt forbindelsen med Selskapet Vakttårnet. I 1932 ble ordningen hvor menighetene valgte de eldste, avskaffet, og fra og med 1938 definerte organisasjonen seg selv som gjennomgående teokratisk gjennom en endring vedtatt ved resolusjon i menghetene, hvor menighetens eldste ble utvalgt sentralt. Gjennom 1920- og 1930-tallet gjennomgikk trossamfunnet en utvikling i forhold til sin forståelse av spørsmål relatert til eskatologi og frelse, og de gikk bort fra enkelte tidligere oppfatninger, blant disse at det skulle foregå en oppstandelse av «fortidens trofaste» i 1925. Siden 1932 av har Jehovas vitner lært at en klasse mennesker skulle oppnå evig liv på jorden; siden 1935 har nye medlemmer av trossamfunnet blitt betraktet som tilhørende denne klassen. En annen endring i denne perioden, som omhandlet deres lære angående lydighet i forhold til staten, skulle få dramatiske konsekvenser for trossamfunnet i land som hadde betydelig deltakelse i andre verdenskrig. I tillegg til at militærnekting i praksis ble gjort til en religiøs plikt, inntok Jehovas vitner fra 1935 av en holdning i forhold til nasjonalflagg som medførte at de ikke deltok i flagghilsen. Medlemmer av trossamfunnet var allerede under forfølgelse, blant annet på grunn av sine anklager mot den katolske kirke, og var jevnlig gjenstand for arrestasjoner og pøbelangrep; følgene av deres nye forståelse i disse lærespørsmålene bidro til intensivert forfølgelse, og over atten tusen arrestasjoner av Jehovas vitner ble gjennomført i perioden fram til 1951 i USA alene. I Tyskland ble flere tusen av vitnene plassert i konsentrasjonleirer, hvor de fra 1935 av utgjorde en egen definert kategori. Da Rutherford døde i januar 1942, hadde antallet av Jehovas vitner vokst til 113 624, fordelt på 5323 menigheter. Videre utvikling (1942 fram til i dag). I et valg uten interne konflikter og med enstemmig resultat, etterfulgte Nathan Homer Knorr Rutherford som Selskapet Vakttårnets president 13. januar 1942, fem dager etter Rutherfords død. Knorr var sentral i utbyggingen av Jehovas vitners organsisasjons infrastruktur, og la til rette for strukturell opplæring av vitnene gjennom etableringen av «den teokratiske tjenesteskolen» i 1942 (lansert for menighetene i 1943), som fortsatt er en del av Jehovas vitners ukentlige møteprogram, samt etableringen av Vakttårnets bibelskole Gilead i 1943, som utdanner misjonærer for trossamfunnet. Disse, samt andre endringer, gav høy avkasting i form av nye tilhengere; i en 25-årsperiode fra 1946 økte antallet Jehovas vitner med 800 prosent, og de kom til å operere i 86 nye land. Et annet betydlig prosjekt som ble påbegynt under Knorr, var utarbeidelsen av en ny bibeloversettelse til moderne engelsk. Oversettelsen ble påbegynt i siste halvdel av 1940-årene, I 1950 ble "New World Translation of the Christian Greek Scriptures" ("Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter") utgitt. I løpet av de påfølgende ti årene ble også litt og litt av resten av Bibelen oversatt og utgitt, inntil den komplette oversettelsen forelå på engelsk i 1961. Under Knorrs tid som Selskapet Vakttårnets president, begynte Selskapet Vakttårnet å publisere artikler og bøker anonymt, noe som av vitner fra hovedkontoret i Brooklyn begrunnes med at det ikke er enkeltpersoners synspunkter som fremmes, men organisasjonenes sanne lære. Den nye bibeloversettelsen ble, i tråd med denne oppfatningen, utarbeidet av en anonym oversettelseskomité. Jehovas vitner gjennomgikk omfattende organisatoriske endringer i løpet av 1970-årene. I 1972 ble ordningen med en «tilsynsmann» (tidligere også omtalt som «arbeidsdirektør») avskaffet, og menighetene skulle nå administreres av et "råd" av eldste. Én eldste skulle være ordstyrer, men vervet skulle gå på omgang blant samtlige eldste. Fra 1971 av var ikke Det styrende råd lengre sammenfallende med styret i Selskapet Vakttårnet, og det skulle ikke lengre bestå av et fast antall medlemmer. Det styrende råd fikk også større kontroll over den åndelige delen av Jehovas vitners virksomhet. I 1976 ble det opprettet seks utvalg, ledet av Det styrende råd, som fordelte det administrative arbeidet relatert til organiseringen av Jehovas vitner mellom seg. I tillegg ble det opprettet utvalg for hvert av Jehovas vitners avdelingskontor, bestående av tre eller flere medlemmer, og som har som oppgave å føre tilsyn i sitt område. Endringene medførte en maktforskyvning fra presidenten til Det styrende råd når det kom til lærespørsmål, mens Det styrende råd, på sin side, frasa seg juridisk makt. Veksten i antall Jehovas vitner stagnerte i siste halvdel av 1970-årene. Både kritikere av trossamfunnet og uavhengige skribenter har satt stagnasjonen i direkte sammenheng med forhåpninger som ble bygd opp i forhold til årstallet 1975; sammenhengen er verken bekreftet eller avkreftet av Selskapet Vakttårnet. Sosiologen Holden beskrev situasjonen som oppsto, som det etterspillet relatert til forutsigelser innad i trossamfunnet med «den mest ødeleggende effekten for [Selskapet] Vakttårnets medlemstall». Vekstraten gikk tilbake til normalt nivå ved inngangen til 1980-tallet. Etter Knorrs død i 1977, ble posisjonen som president i Selskapet Vakttårnet holdt av Frederick Franz (1977–1992), etterfulgt av Milton G. Henschel (1992–2000). Henschel var president fram til det i 2000 ble foretatt organisasjonsmessige endringer, hvor Selskapet Vakttårnets styre ble adskilt fra Det styrende råd. Siden 2000 har Don A. Adams, som ikke er medlem av Det styrende råd, vært president. Struktur. Jehovas vitner er organisert hierarkisk og nivådelt, internasjonal, nasjonalt og lokalt, med klart definerte oppgaver for hvert nivå. Organisasjonen er ledet av det styrende råd, bestående av en gruppe menn, hvor gruppens antall kan variere. Siden desember 2010 har gruppen bestått av sju medlemmer. De bekjenner seg å være blant «de 144 000 utvalgte» med et himmelsk håp, noe som fram til nå har vært påkrevd, men organisasjonens hovedkontor i Brooklyn har opplyst at et slikt krav ikke nødvendigvis vil gjelde i framtiden. Det styrende råd leder organisasjonen gjennom seks hovedutvalg ("Commitees of The Governing Body"), og under disse flere underutvalg. Hvert enkelt av Jehovas vitners avdelingskontor har et utvalg som er utnevnt av det styrende råd. Det styrende råd blir i Jehovas vitners literatur framstilt som en talsmann for «den tro og kloke slave» (også omtalt som en klasse, som i «slaveklassen»), og at Jesus Kristus bruker «den tro og kloke slave» som en forvalter for sine jordiske interesser, alle rikets jordiske aktiva inkludert. Det styrende råd utnevner både medlemmer av utvalgene ved hovedkontorene og alle reisende tilsynsmenn, sistnevnte gruppe etter anbefaling fra det lokale avdelingskontoret. Hver enkelt menighet har et råd av eldste, som består av ulønnede, mannlige medlemmer av menigheten, og som er øverste besluttende organ innad i den lokale menigheten. Eldsterådet er selvsuplerende, da de eldste, som formelt sett blir utnevnt av sitt områdes avdelingskontor, i praksis blir anbefalt av allerede sittende eldste, for deretter å bli godkjent av en reisende tilsynsmann. De eldste fører tilsyn i menigheten, og leder undervisningen som blir gitt ved menighetens møter, samt leder den lokale forkynnelsesvirksomheten. Ved disiplinære tiltak er det utelukkende de eldste som gjennomfører disse, både ved beslutning og forkynnelse, og også dersom det blir gitt "veiledning". En eldste kan også inneha stillinger som forstander eller vigselsmann. Menighetstjenere blir utnevnt etter anbefaling fra menighetens eldste, på samme måte som de eldste selv blir utnevnt, og tar, i samarbeid med menighetens eldste, hånd om praktiske oppgaver. Menighetstjenerne kan også i vesentlig grad delta i undervisningen ved menighetens møter. Også vanlige medlemmer av menigheten kan inneha bestemte stillinger og ansvarsoppgaver, ofte omtalt i Selskapet Vakttårnets publikasjoner som "tjenesteprivilegier", da spesielt med tilknytning til forkynnelsesvirksomheten. Kilder for læresetninger. Jehovas vitners læresetninger blir fastsatt av Det styrende råd, som har påtatt seg ansvaret for tolkning og anvendelse av Bibelen. Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at endringer og forbedringer av trossamfunnets læresetninger er et resultat av en prosess som består av progressiv åpenbaring, hvor Gud gradvis avdekker sin vilje og sine hensikter, og at slik opplysning skjer gjennom anvendelse av studier og resonnement ved hjelp av hellig ånd, og under ledelse av Jesus Kristus og englene. Selskapet Vakttårnet lærer også at «ansvarlige representanter» fra den «tro og kloke slave-klassen» ved trossamfunnets hovedkontor får hjelp av den hellige ånd til å skjelne «dype sannheter», som deretter behandles av hele det styrende råd, som treffer beslutninger angående Jehovas vitners læresetninger. Trossamfunnets ledelse, som avviser å være under guddommelig inspirasjon eller ufeilbare, sies å utøve guddommelig ledelse, selv om læresetningene blir omtalt som «basert på Guds Ord [som]... derfor ikke [kommer] fra mennesker, men fra Jehova.» Jehovas vitner betrakter hele Bibelen, definert til kanonen bestående av totalt 66 bøker i det gamle og nye testamentet, for å være Guds inspirerte og ufeilbarlige ord. De betrakter Bibelen for å være vitenskapelig og historisk nøyaktig og pålitelig, og selv om det meste av dens innhold tolkes bokstavelig, mener de også at noe av innholdet skal tolkes symbolsk. De betrakter Bibelen for å være den endelige autoriteten for deres trosoppfatninger. Sosiologen Andrew Holdens etnografiske studium av trossamfunnet trekker imidlertid den slutning at erklæringer fra det styrende råd, uttalt gjennom publikasjoner utgitt av Watch Tower Bible and Tract Society, veier nesten like tungt for vitnene som Bibelen, en påstand som blir forklart og tilbakevist av Rolf Furuli, som selv er medlem i trossamfunnet, i boken "Jehovas vitner – en flerfaglig studie". Jehovas vitner mener at deres trossamfunn er en gjenopprettelse av den kristne menighet fra det første århundre. Trossamfunnet tillater ikke sine tilhørere å utforme sentrale læresetninger, og heller ikke kritisere tilsvarende eksisterende læresetninger. Alle Jehovas vitner må godta trossamfunnets læresetninger, samt oppfylle organisasjonens krav til sine medlemmer. Regelmessig personlig studium av Bibelen blir ofte anbefalt, men vitnene blir frarådet å utforme egne læresetninger og tolkninger som et resultat av studium uavhengig av Selskapet Vakttårnets publikasjoner, og de blir også advard mot å lese annen religiøs litteratur. Tilhørerne blir oppfordret til å ha full tillit til deres lederskap, unngå skepsis til det de lærer gjennom Selskapet Vakttårnets litteratur, og ikke «[gjøre seg] til talsmann for egne meninger og fremmer ikke private tanker med hensyn til forståelse av Bibelen». Jehova og Jesus Kristus. Jehovas vitner fremhever bruken av Guds navn, representert i originaltekstene ved tetragrammet, og de fortrekker på norsk å bruke navneformen "Jehova". De lærer at Jehova er den eneste sanne Gud, skaperen av alle ting, og «Universets Overherre». De lærer at all tilbedelse bør være rettet mot ham, og at han ikke er en del av en treenighet. Som en følge av dette legger trossamfunnet mer vekt på Gud enn på Jesus Kristus. De tror at den hellige ånd er Guds ånd og hans "virksomme kraft", og ikke en person. Jehovas vitner tror at Jesus er det eneste som er skapt direkte av Gud, at alt annet ble skapt gjennom Kristus, og at den innledende uassisterte skapergjerningen identifiserer Jesus på en unik måte som Guds «enbårne sønn» og som «all skapnings førstefødte». De mener at Jesus tjente som en gjenløser og et gjenløsningsoffer som løskjøper hele menneskeheten fra synd. De tror at Jesus døde på en oppreist torturpæl, og ikke på et kors. De tror at de bibelske henvisningene til erkeengelen Mikael, Abaddon (Apollyon), «Ordet» og rytteren på den hvite hesten beskrevet i Johannes' åpenbaring, alle refererer til Jesus. Jesus blir betraktet for å være en som går i forbønn for menneskeheten og øversteprest, og utnevnt av Gud til å være konge og dommer i hans rike. Jehovas vitner mener at hans rolle som mellommann er begrenset til de som er salvede kristne, som er et begrenset antall som har håp om liv i himmelen. Satan. Jehovas vitner tror Satan opprinnelig var en fullkommen engel, som lot innbilskhet og selvfølelse få utvikle seg, og etterhvert higet etter å bli tilbedt. Satan lokket Adam og Eva til ulydighet mot Gud, og som en følge av dette ble menneskeheten dratt inn i stridsspørsmålet mellom Gud og Satan om retten til det universelle overherredømme. Andre engler som sluttet seg til Satan, ble demoner. Jehovas vitner lærer at Satan og hans demoner ble kastet ut av himmelen og ned til jorden etter 1. oktober 1914, tidspunktet som innleder «endens tid». Jehovas vitner mener at Satan er denne tingenes ordnings hersker, at menneskesamfunnet er under innflytelse av, og blir forledet av Satan og hans demoner, og at de er en viktig årsak til menneskehetens lidelser. De tror imidlertid ikke at hver enkelt hersker eller regjering er under Satans direkte kontroll. Liv etter døden. Jehovas vitner tror at døden er en tilstand av ikke-eksistens, og at den avdøde er uten bevissthet. De avviser læren om et brennende helvete som pinested; Hades og Sheol er forstått å vise til den avdødes tilstand, ofte omtalt som «menneskehetens felles grav». Jehovas vitner betrakter sjelen for å være et liv, eller levende vesen, og at denne kan dø. Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at mennesket er i en ufullkommmen tilstand, og at befrielse fra syndens virkninger kun er mulig gjennom å vise tro på Jesu utgytte blod som en løsepenge, eller sonoffer, for menneskehetens synder. Vitnene tror videre at et begrenset antall, omtalt som «den lille hjord», kommer til himmelen, og at håpet for majoriteten bestående av «de andre sauer», innbefatter en oppstandelse fra de døde på en renset jord etter harmageddon. De tolker det som står i Åpenbaringen 14,1-5 dithen at antallet kristne som skal til himmelen, er på bokstavelige 144 000, og at disse skal, sammen med Jesus, regjere som konger og prester, over jorden. Jehovas vitner lærer at det er kun de som gruppe betraktet som oppfyller de bibelske krav som stilles for å bli frelst gjennom Harmageddon, men de lærer også at det er Gud som til syvende og sist avgjør hver enkelts skjebne. Gjennom Kristi tusenårige styre vil så de fleste av de mennesker som har dødd i tiden fram til Harmageddon, bli oppreist til liv, med muligheten til å leve evig; de vil bli lært hvordan de kan tilbe Gud på en rett måte, slik at de er forberedt på den endelige prøven ved slutten av de tusen år. Guds rike. Jehovas vitners publikasjoner lærer at Guds rike er en bokstavelig regjering i himmelen, opprettet i himmelen i 1914, og ledet av Jesus Kristus og 144 000 kristne løskjøpt fra jorden. Riket blir ansett for å være det redskap Gud vil bruke for å fullføre sin opprinnelige hensikt med jorden, ved å forvandle denne til et paradis uten sykdom eller død. Guds rike blir omtalt som sentralt i Jesu tjeneste på jorden. Forkynnelsen av Guds rike, i Jehovas vitners litteratur ofte omtalt som «det gode budskap om Guds rike», står sentralt i Jehovas vitners lære. Eskatologi. Et sentralt trekk ved Jehovas vitners lære er deres oppfatning av at den nåværende epoken, eller «tingenes ordning», i 1914 gikk inn i «de siste dager», og går i møte en kommende tilintetgjørelse ved Guds og Jesu Kristi inngripen, etterfulgt av en utfrielse for de som tilber Gud på en akseptabel måte. De betrakter alle andre av dagens religionssamfunn for å være falske, og sammenstiller disse med Babylon den store, eller «skjøgen», beskrevet i Åpenbaringen 17, og at disse snart vil bli tilintetgjort av de Forente Nasjoner, en handling som vil markere begynnelsen på den store trengsel. Videre lærer de at Satan etter dette vil angripe Jehovas vitner, en handling som vil føre til at Gud innleder Harmageddon-krigen, som videre vil føre til at alle styresmakter og enkeltpersoner som «ikke adlyder det gode budskap», blir tilintetgjort. Etter Harmageddon blir så jorden inkludert i Guds himmelske rike, for så å bli forvandlet til et paradis lignende Edens hage. Videre lærer vitnene at de fleste som har dødd gjennom tidens løp, vil gjenoppstå til en dommens dag, som vil vare i tusen år. Deres dom vil utelukkende være basert på deres handlinger etter oppstandelsen. Ved slutten av de tusen år vil en endelig prøve finne sted i det Satan, som på dette tidspunktet vil ha vært bundet i tusen år, blir løslatt for å sette menneskeheten på en siste prøve med det resultat at kun en fullstendig prøvd og fullkommen menneskehet blir igjen. Kristus vil så tilbakeføre all myndighet til Gud. Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at Jesus Kristus begynte å herske i himmelen som konge i Guds rike i oktober 1914. Satan og hans demoner, som ble kastet ned fra himmelen, også dette i 1914, påfører menneskeheten «urett, nød, forurensning, krig, fiendskap mellom mennesker og naturkatastrofer». Vitnene lærer at Jesu gjenkomst er usynlig, og at hans styre kjennetegnes av en serie «tegn». De baserer denne oppfatningen av deres gjengivelse av det greske ordet "parousia", vanligvis oversatt til gjenkomst, som «nærvær», og tror at Jesu nærvær viser til en periode av ukjent varighet heller enn tidspunktet for gjenkomsten. Tilbedelse. Jehovas vitners møter blir holdt i Rikets sal. Møter for tilbedelse og studier blir avholdt i Rikets sal. Bygningen er funksjonell til formålet, og inneholder ingen religiøse symboler. Vitnene tilhører en menighet i «distriktet» hvor de bor, og overværer ukentlige samlinger kjent som «møter», ledet av menighetens eldste. Møtene baseres i stor grad på studium av Bibelen, samt litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet. Møtenes struktur er bestemt fra trossamfunnets hovedkontor, og innholdet er i all hovedsak det samme for menigheter over hele verden. Menighetene samles til møtene to ganger hver uke, til fem forskjellige møter på til sammen omtrent tre og en halv time. Det er vanligvis en samling med tre møter midt i uken, og en samling med to møter i slutten av uken. Møtene blir åpnet og avsluttet med Rikets sanger og korte bønner. Hvert år samles vitner fra flere menigheter i samme «krets» til endagers og todagers stevner. Mange kretser samles til et årlig «områdestevne», vanligvis på leide stadion eller haller. Et av stevnenes høydepunkt er dåpen, som er en stadfestelse av at personen som blir døpt, har innviet sitt liv til Gud for å gjøre hans vilje. Jehovas vitner praktiserer ikke barnedåp, og alle som lar seg døpe, må være voksne nok til å kunne ta et selvstendig valg med tanke på sin tro, og gjennom en prosess vise at de er i stand til å forstå rekkevidden av sitt valg. Jehovas vitners viktigste og mest høytidelige høytid i løpet av året, er feiringen av «Herrens aftensmåltid», eller «Minnehøytid for Kristi død», som vanligvis faller på samme dag som den jødiske påsken. Evangelisering. Jehovas vitner er kjent for deres forkynnelse fra hus til hus. Jehovas vitner er kanskje mest kjent for sin innsats for å spre sin overbevisning, og da i første rekke ved å besøke mennesker fra hus til hus. Gratis hjemmebibelstudier blir tilbudt personer som viser interesse for deres lære, som blir presentert ved hjelp av bøker, brosjyrer og blader, inkludert "Vakttårnet". Noe av litteraturen er tilgjengelig på 500 språk. Vitnene lærer at det er et bibelsk påbud å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet. De blir oppfordret til å tilbringe så mye tid som mulig til sin tjeneste, og det er påkrevd å levere en månedlig «felttjenesterapport». Døpte medlemmer som ikke leverer rapport hver måned, blir betegnet som «uregelmessige», og kan bli veiledet av eldste; de som ikke leverer rapport på seks måneder, blir betegnet som uvirksomme. Etikk og moral. Deres moralsyn gjenspeiles av kristne konservative verdier. Alle utenomekteskapelige forbindelser er grunn for eksklusjon med mindre personen anses som angrende; homoseksuelle handlinger blir betraktet som synd, og likekjønnede ekteskap er ikke tillatt innenfor trossamfunnet. Abort blir sidestilt med drap. Beskjedenhet i klesstil og framtoning blir ofte understreket. Spill om penger, drukkenskap og bruk av narkotika og tobakk er ikke tillatt, men moderat bruk av alkoholholdig drikke tillates. Familiestrukturen er patriarkal. Mannen er betraktet som endelig beslutningstaker i familieanliggender, men er oppfordret til å ta i betraktning sin hustrus, så vel som sine barns, meninger og følelser. Ekteskap skal være monogame og lovlig registrerte. Å inngå ekteskap med en ikke-troende, eller å bifalle en slik handling, er sterkt frarådet, og medfører religiøse sanksjoner. Skilsmisse er frarådet, og gjengifte er ikke tillatt med mindre en av partene i en skilsmisse har en utenomekteskapelig forbindelse, en såkalt «gyldig skilsmisse». Dersom en skilsmisse blir gjennomført av en hvilken som helst annen årsak, blir gjengifte betraktet som utroskap så lenge den gjenlevende ektefellen fortsatt lever og ikke har hatt andre seksuelle forbindelser. Fysisk misbruk i ekstrem grad, med viten og vilje unnlate å forsørge sin egen familie, og det som trossamfunnet omtaler som «betydelig fare for egen åndelighet», blir alle betraktet som akseptable årsaker til separasjon. Disiplinære tiltak. Disiplinære tiltak blir håndtert av menighetens eldste. Når et døpt medlem blir beskyldt for å ha begått en alvorlig synd, som regel brudd på trossamfunnets sett med moralnormer, eller anklaget for apostasi i forbindelse med trossamfunnets læresetninger, vil et dømmende utvalg bli iverksatt for å fastslå skyld, sørge for hjelp, eller i noen tilfeller iverksette disiplinære tiltak. Eksklusjon, en form for utfrysning, er den sterkeste formen for disiplinært tiltak. Kontakt med den eksluderte er begrenset til familiemedlemmer i samme hjem, og til menighetens eldste, som kanskje oppfordrer den ekskluderte til å søke om gjenopptakelse; formelle forretningsanliggender kan fortsette, dersom disse er kontraktsfestet eller finansielt forpliktende. Vitnene lærer at det at man unngår sosialt og åndelig fellesskap med ekskluderte personer, bidrar til å holde menigheten fri for umoralsk innflytelse, og at å «miste verdifullt fellesskap med sine kjære kan hjelpe [den ekskluderte] til å 'komme til fornuft,' se alvoret i sin gale handlemåte, og ta skritt for å vende tilbake til Jehova.» Denne praksisen tjener også det formål å avskrekke andre medlemmer fra uønsket adferd. Medlemmer som "trekker seg" (en formell utmeldning), behandles på samme måte som ekskluderte. Ekskluderte personer kan bli gjenopptatt i menigheten dersom den ekskluderte har gått på møter i Rikets sal en tid, men ellers holdt avstand til menigheten. Et døpt vitne som angrer sin alvorlige synd, kan bli irettesatt; den irettesatte personen mister midlertidig høytstående tjenestepriviliegier, men blir ikke rammet av restriksjoner i forhold til sosialt eller åndelig fellesskap. Ringnes viser til en uttalelse fra Jehovas vitners ledelse i Norge når hun i boken "Jehovas vitner - en flerfaglig studie" skriver at «angeren må stå i forhold til det personen har gjort». Hun konkluderer med at «[d]ette kan tyde på at det ved alvorlige saker, som vold og overgrep, skal mye til for å hindre [eksklusjon]». «Å merke seg en person», en begrensning i sosialt, men ikke åndelig, fellesskap, blir praktisert dersom et døpt medlem praktiserer en handling som anses som brudd på Bibelens prinsipper, men ikke faller under «alvorlig synd». Adskillelse. Jehovas vitner mener at Bibelen avviser interreligiøst samarbeid med den begrunnelsen at det bare kan være én sannhet fra Gud, og de avviser derfor felleskirkelige og ekumeniske bevegelser. De mener at sann kristendom bare er representert gjennom deres lære, at andre trossamfunn ikke lever opp til det Gud krever og at disse snart vil bli tilintetgjort. Jehovas vitner lærer at det er helt nødvendig å holde seg «adskilt fra verden». Publikasjoner utgitt av Jehovas vitner definerer «verden» som «den delen av menneskeheten som er adskilt fra Jehovas godkjente tjenere» og mener at disse er under Satans innflytelse i en verden som er forbundet med «åndelig fare». Vitnene oppfordres til å opprettholde sosiale forbindelser med personer utenfor eget trossamfunn til et minimum, for på den måten å opprettholde sin egen moralske standard. Jehovas vitner mener deres lydighet overfor Guds rike, som blir ansett som en virkelig regjering i himmelen med Jesus Kristus som konge, går foran hensynet til lydighet overfor alle andre myndigheter. De forholder seg politisk nøytrale, søker seg ikke til politiske stillinger og frarådes å avgi stemme ved politiske valg. Enkeltpersoner kan likevel komme til at de kan engasjere seg i saker som dreier seg om ukontroversielle, samfunnforbedrende tiltak. De avstår fra å feire religiøse helligdager og fødselsdager og avviser mange skikker som de betrakter som av hedensk opphav. De tar seg ikke arbeid i industri relatert til militær virksomhet, avtjener ikke i væpnede styrker og nekter militærtjeneste, noe som har medført at vitnene i mange land har blitt arrestert og holdt i forvaring. De hilser ikke flagget og sverger heller ikke trosskap til noe flagg, og synger heller ikke nasjonalsanger eller patriotiske sanger. Jehovas vitner ser på seg selv som et brorskap som overgår nasjonale grenser og etnisk tilhørighet. Sosiolog Ronald Lawson mener at trossamfunnets intellektuelle og organisasjonsmessige isolasjon, forbundet med intens indoktrinering av dens tilhørere, strenge disiplin, samt sterk forfølgelse, har bidratt til å forsterke følelsen av at det haster i forhold til trossamfunnets apokalyptiske budskap. Avvisning av blodtransfusjoner. Jehovas vitner avviser blodtransfusjoner, som de betrakter som et brudd på Guds lover, basert på deres forståelse av Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 og andre skriftsteder. Siden 1961 har det å frivillig ta i mot blodtransfusjoner vært grunnlag av eksklusjon fra trossamfunnet for et ikke angrende medlem. Gjennom Selskapet Vakttårnets litteratur blir vitnene pålagt å avvise blodtransfusjoner, også i tilfeller hvor det står om livet. Jehovas vitner godtar alternativer uten blod, samt andre medisinske behandlingsformer som erstatter blodtransfusjoner, og Selskapet Vakttårnet bistår med informasjon om nåværende medisinske behandlingsformer uten bruk av blod. Selv om Jehovas vitner ikke aksepterer blodtransfusjoner av fullblod, kan hver enkelt ut fra egen samvittighet avgjøre om de ønsker å gjøre bruk av blodplasmafraksjoner dersom nødvendig. Selskapet Vakttårnet distribuerer forhåndsformulerte fullmaktsdokumenter hvor det gjøres klart at hovedbestanddeler av blod ikke skal brukes, og hvor hvert enkelt medlem kan spesifisere hvilke tillatte blodfraksjoner og behandlingsmetoder de personlig tillater. Jehovas vitner har opprettet egne sykehuskontaktutvalg, som er et samarbeid mellom Jehovas vitner, leger og sykehus. Demografi. Per august 2011 kunne Jehovas vitner rapportere et gjennomsnitt på 7,39 millioner "forkynnere", som er termen brukt om medlemmer aktive i trossamfunnets evangeliseringsvirksomhet, fordelt på 109 403 menigheter. Siden midten av 1990-tallet har høydepunktet for antall forkynnere økt fra 4,9 millioner til 7,65 millioner. Sammenlignet med andre trossamfunn har Jehovas vitner en snever formulering av hvem som er medlemmer, og kun registrerte medlemmer som deltar aktivt i trossamfunnets evangeliseringsarbeid er tatt med i Selskapet Vakttårnets offisielle statistikker. En spørreundersøkelse gjennomført av Pew Forum on Religion & Public Life i USA i 2008, kunne vise til en høy gjennomstrømning av medlemmer hos Jehovas vitner: Kun 37 prosent av personene som vokser opp i trossamfunnet, fortsetter å betrakte seg som Jehovas vitner i voksen alder. Til tross for dette, konkluderte National Council of Churches med at Jehovas vitner «hadde den største veksten av alle [kristne trossamfunn i Amerika]», med en økning på 4,7 prosent i antall medlemmer i USA i 2009. Jehovas vitner estimerer egen nåværende globale vekstrate til 2,4 prosent per år. Jehovas vitner har en aktiv tilstedetværelse i de fleste land, men de utgjør ingen større del av noe lands befolkning. USA er det landet med flest Jehovas vitner, og 19 prosent av medlemmene er amerikanske, men det er færre Jehovas vitner i USA enn i Vest-Europa og langt færre enn i Latin-Amerika. Det er større vekst i «nye markeder», hvor Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i nyere tid har vært forbudt, enn i områder hvor det har pågått forkynnelse en tid, og Jehovas vitner har større suksess i sitt rekrutteringsarbeid i tradisjonelt kristne land enn i tradisjonelt muslimske land. I de skandinaviske landene har det vært særskilt satsing på rekruttering i invandringsmiljøer, og flere sosiologer har påpekt at Jehovas vitner på et internasjonalt plan i særlig grad lykkes med å rekruttere mennesker som nylig har flyttet fra et sted til et annet. Sosiologen James A. Beckford har påpekt at det er påfallende mange kjernefamilier med små barn blant de som har latt seg rekruttere til trossamfunnet. Sosial sammensetning. Det er betydelig flere kvinner enn menn som oppgir at de er Jehovas vitner. Til tross for dette er kvinner nærmest fraværende i lederposisjoner i trossamfunnet, da disse i all hovedsak er forbeholdt menn. Det er ikke gjennomført undersøkelser angående Jehovas vitner i Norge og utdannelse, men undersøkelser fra USA og Canada indikerer en betydelig lavere andel med høyere utdanning blant Jehovas vitner enn samfunnet forøvrig. Undersøkelser angående de økonomiske forholdene for amerikanske husholdninger bestående av medlemmer i trossamfunnet, viser at de i gjennomsnitt tjener litt mindre, men tett opp under gjennomsnittet, for amerikanske husholdninger. Sosiologene Stark og Iannaccone har omtalt undersøkelsen som oppsiktsvekkende av mange årsaker, blant disse at det er en betraktelig høyere andel av husholdninger hos Jehovas vitner som forsørges av bare en inntekt. Videre påpekes det at det at Jehovas vitner i mye høyere grad enn befolkningen forøvrig arbeider deltid, samt den relativt lave andelen hvite amerikanere blant Jehovas vitner i USA, er faktorer som skulle bidra til å trekke ned et gjennomsnitt for husholdninger bestående av Jehovas vitner. Undersøkelsen viser at det forholdsvis er like mange Jehovas vitner som bor i en bolig de eier selv, som det man finner i samfunnet forøvrig. Funnene av Jehovas vitner som et trossamfunn med kulturelt middelklassepreg, bekreftes av Beckford, mens sosiologiske studier utført av Wilson og Dobbelaere for Belgias vedkommende, samt Göran Gustafsson for Sveriges vedkommende, tilsier at Jehovas vitner primært består av en kombinasjon av middelklasse og lavere arbeiderklasse. De ulike observantene er imidlertid enige om at man finner personer av høyere sosial rang kun unntaksvis i trossamfunnet. Jehovas vitner i Norge. I Norge hadde Jehovas vitner i 2011 omlag 15 000 medlemmer fordelt på 164 menigheter, hvorav et høydepunkt på 10 989 forkynnere. Jehovas vitner mottar offentlig tilskudd på lik linje med alle registrerte trossamfunn i Norge. Jehovas vitners hovedkontor i Norge ligger i Ytre Enebakk, men en sammenslåing av de Skandinaviske hovedkontorene er kunngjort. Det nye skandinaviske kontoret vil ligge i Holbæk i Danmark, mens avdelingskontorene i Ytre Enebakk og i Arboga (Sverige) skal selges. Det vil samtidig bli opprettet nye oversettelseskontorer i Norge og Sverige, men det er ennå ikke avklart hvor disse vil ligge. Jehovas vitner er fylkesvis forholdsvis jevnt fordelt over landet, men med noe høyere konsentrasjon i Telemark, Vestfold og Østfold, og noe lavere konsentrasjon i Møre og Romsdal, Oppland og Sogn og Fjordane. Klassifisering av trossamfunnet. Jehovas vitner betrakter seg selv som de eneste sanne kristne, en videreføring av de første kristne, og som verdens eldste monoteistiske religion. I religionsvitenskapelig sammenheng betraktes Jehovas vitner som et ungt, kristent trossamfunn, med opphav i USA i 1870-årene, under den tredje store vekkelsesbølgen. Sosiologen Andrew Holden beskriver i tillegg Jehovas vitner som en millennistisk bevegelse, med læresetninger i konflikt med de man finner blant majoriteten av kristne. Sett fra et religionsvitenskapelig perspektiv finner man spor av Russells fortid som adventist i flere av Jehovas vitners nåværende læresetninger. I sosiologisk sammenheng passer ikke Jehovas vitner inn i definisjoner på verken kirke eller konfesjon, så «sekt» har ofte blitt brukt av religionssosiologer, som en beskrivende term. Enkelte religionssosiologer, som Pernilla Liedgren Dobronravoff, har unngått å bruke «sekt» i sine avhandlinger, på grunn av begrepets negative ladning i dagligspråket. Jehovas vitner avviser selv at de er en sekt, men avvisingen bygger på en annen definisjon enn som beskrivende term, slik sekt-begrepet blir brukt innen religionssosiologi. Er Jehovas vitner kristne? Jehovas vitners religiøsitet består i en praktisering av kristendom som på sentrale punkter skiller seg ut fra den det store flertallet av verdens kristne bekjenner seg til. Jehovas vitner betraktes som kristne i religionsvitenskapelig sammenheng, sosiologisk sammenheng, samt andre sammenhenger hvor sekulære definisjoner er tatt i bruk. Innen konfesjonskunnskap, som er læren om kristne kirker og trossamfunn, er definisjonen av Jehovas vitner som kristne noe mer nølende. Forfatter og høyskolelektor Geir Winje omtaler de kriterier som er gjeldende for Kirkenes Verdensråd og andre tverrkirkelige organisasjoner: «For det første kreves en forståelse av Bibelen som Guds ord, og for det andre en tilslutning til de oldkirkelige dogmene som fastslår at Gud er treenig, og at Jesus er sann Gud og sant menneske». Mange teologer har på dette grunnlaget klart gitt uttrykk for at de ikke anser Jehovas vitner som kristne, blant disse den danske ortodokse presten Poul Sebbelov, som i et innlegg til religion.dk skriver: «Tillat meg, som ortodoks troende og prest, å slå fast at den ortodokse kirke og teologi utmerket forstår å skjelne hva som er kristen lære, og hva som ikke er [det]... Det faller oss ikke inn å [sammenligne luthersk tro] med Jehovas vitner[s], uansett hva folkelige meninger om dette måtte være.» Fagpersoner innen konfesjonskunnskap er imidlertid ikke like konsekvent i avvisingen av Jehovas vitner som kristne, og trossamfunnet blir av andre beskrevet som et «med røtter i kristendommen, i randen av kristenheten, eller med et kristent innslag.» Motstand. Kontroverser tilknyttet Jehovas vitners trosoppfatninger, læresetninger og religiøse praksis har ført til motstand fra styresmakter, lokalsamfunn og andre trossamfunn. Sosiolog og forfatter Ken Jubber mente at «sett globalt har forfølgelsen [av Jehovas vitner] vært så vedvarende og av en slik intensitet at det ikke ville vært feil å hevde at Jehovas vitner er det mest forfulgte kristne trossamfunnet i det tjuende århundre.» Forfølgelse. Jehovas vitner som var fanger i nazistenes konsentrasjonsleirer, var kjennetegnet av et påsydd merke, bestående av en lilla trekant. Politisk og religiøst hat mot Jehovas vitner har fra tid til annen ført til pøbelangrep og til undertrykkelse fra styresmakter i ulike land. Deres oppfatninger angående politisk nøytralitet, samt deres beslutning om ikke å tjenestegjøre i militærstyrker, har ført til fengsling av medlemmer som har nektet vernepliktstjeneste, både under andre verdenskrig, og også andre perioder hvor obligatorisk verneplikt har vært utbredt. I Tyskland under andre verdenskrig ble omlag 4200 Jehovas vitner sendt i konsentrasjonsleirer, hvor de ble identifisert ved hjelp av en lilla trekant; 1490 av dem døde eller ble drept i leirene. Flere enn to hundre menn ble henrettet på ordre fra tysk krigsrett. I Canada ble Jehovas vitner internert i leirer sammen med politiske dissidenter og personer av kinesisk og japansk opprinnelse. I det tidligere Sovjetunionen ble omtrent 9300 familier av Jehovas vitner deponert til Sibir som en del av Operasjon Nord i april 1951, og enkelte var fanger i Gulag-leirer. Jehovas vitners aktiviteter er for tiden forbudt eller under restriksjoner i en rekke land, blant disse Kina, Vietnam og flere islamske stater. Utfordret juridisk. En rekke rettstvister som involverer Jehovas vitner har blitt gjennomført som høyesterettssaker over hele verden. Deres vedvarende pågang for juridisk anerkjennelse har bidratt til å økt forståelse for menneskerettigheter i en rekke land. Rettssakene har i all hovedsak dreid seg om rettigheter i forbindelse med religionsutøvelse, deriblant retten til fritt å forkynne, samt retten til å nekte militærtjeneste. Også i Norge har Jehovas vitner gjennomført saker i høyesterett, primært i saker relatert til verneplikt og barnefordeling. Kritikk av Jehovas vitner. Jehovas vitner har gjennom årenes løp jevnlig vært gjenstand for kritikk fra flere hold. Blant kritikerne er tidligere medlemmer av trossamfunnet og representanter for faglig-apologetisk forskning sterkt representert, men også samfunnsaktører som politikere og fagpersoner innenfor fagområder relatert til sosiologi har fremmet kritikk mot Jehovas vitner. Mye av kritikken mot Jehovas vitner blir avvist av trossamfunnet, og noe av kritikken har blitt avvist av domstoler og utenforstående fagpersoner. Kritikk av trossamfunnet som trossamfunnet selv direkte eller indirekte bekrefter, og som har bredere støtte i sosiologisk eller historisk forskning, inkluderer Jehovas vitners syn på egen lære som den eneste som er godkjent av Gud, feilaktige forutsigelser, trossamfunnets håndtering av tidligere medlemmer, trossamfunnets syn på bruk av blodoverføringer, trossamfunnets undertrykkelse av ytringsfrihet for sine medlemmer, trossamfunnets hierarkiske og autoritære styre og trossamfunnets bruk av Guds navn i de kristne greske skrifter (Det nye testamentet) i Ny verden-oversettelsen. Trossamfunnet har også blitt utsatt for kritikk av mer kontroversiell art der primært tidligere medlemmer står bak kritikken, eller der oppfatningen av vitnene er endret i de senere tiår. Denne kritikken blir konsekvent avvist av Jehovas vitner i deres litteratur og har heller ikke en bredere forankring hos sosiologer og historikere i dag. Den inkluderer påstander om at Jehovas vitner før og under andre verdenskrig skal ha framprovosert sin egen forfølgelse, at Jehovas vitner ønsket et samarbeid med Hitler før andre verdenskrig, kritikk av Jehovas vitners håndtering av seksuelt misbruk av barn, og påstander om at medlemmer av trossamfunnet blir hjernevasket. Lappland (Finland). Lappland (finsk: Lappi, nordsamisk: "Lappi") er det nordligste av Finlands landskap. Administrasjonssetet i landskapet er Rovaniemi. Lappland grenser til landskapet Norra Österbotten i sør. Lappland grenser dessuten til Norrbottens län i Sverige, til Troms og Finnmark fylker i Norge og til Murmansk oblast og Karelia i Russland. Kommuner og regioner. Lappland er delt inn i 21 kommuner hvorav fire bykommuner. Kommunene i landskapet utgjør seks økonomiske regioner. Nedenstående oversikt viser hvordan kommunene fordeler seg på de seks økonomiske regionene. Byene er oppført med fet skrift. I Norra Lappland og i Enontekis kommune i Fjäll-Lappland er nordsamisk offisielt språk ved siden av finsk. I Enare kommune har dessuten enaresamisk og skoltesamisk status som offisielle språk. Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Edmonton. Edmonton er provinshovedstaden i den canadiske provinsen Alberta, og den nest største byen i provinsen etter Calgary. Byen ble grunnlagt i 1795 da Hudson's Bay Company opprettet en handelspost der. Emonton er også kjent som oljehovedstaden i Canada, noe som har gitt navnet til byens ishockeylag. Byen har ca. 730 000 innbyggere, 1 030 000 med forsteder. Byens universitet, University of Alberta, er et av Canadas største universiteter med over 36 000 studenter. Dinosaurarten Edmontonia er oppkalt etter byen. West Edmonton Mall, Nord-Amerikas største kjøpesenter, ligger i Edmonton. Den første broen i Edmonton over elven North Saskatchewan var Low Level Bridge som sto ferdig i 1900. Sport. Edmonton har flere profesjonelle sportsklubber,ishockeyklubben Edmonton Oilers er en av dem. Klubben ble grunnlagt i 1972 under navnet «Alberta Oilers» som klubben het frem til 1973. Klubben var i 1980-tallet ett av de beste lagene og vant Stanley Cup-titler i 1984, 1985, 1987, 1988 og 1990. Ishockeylegenden Wayne Gretzky spilte for Oilers fra 1979 til 1988 Nordmannen Patrick Thoresen spilte for klubben fra juni 2006 og frem til februar 2008 (med en del opphold på klubbens farmerlag), da han ble hentet til rivalen Philadelphia Flyers. S&M (album). "S&M" er et konsertalbum av Metallica som ble spilt inn 21. og 22. april 1999 i samarbeid med San Francisco Symphony og Michael Kamen. To konserter resulterte i et dobbeltalbum og en video med nyinnspillinger av gamle Metallica-klassikere, der to forskjellige «verdener» kombineres, symfonimusikk og heavy metal. VHS/DVD. Metallica filmet også konserten som ble gitt ut på både VHS og DVD. Mens VHS-en bare inneholder selve konserten, inneholder DVD-en 5.1 lydspor, 41 minutter dokumentar og to versjoner av musikkvideoen for «No Leaf Clover» («Cut & Slice»-versjonen og «Maestro Edit»). DVD-en inneholder også 4 sanger («Of Wolf and Man», «Fuel», «Sad But True» og «Enter Sandman») med flere kameravinkler som gjør det mulig å fokusere på hvert bandmedlem gjennom hele videoen. Filmen er regissert av Wayne Isham. Ghanesisk cedi. Cedi (utt. 'sidi') er valutaen i Ghana. 1 cedi deles i 100 pesewa, men minste gangbare mynt er 20 cedi. Valutaen har vært utsatt for sterk inflasjon; i 1983 var kursen 1 US$ = 90 cedi, i 1993 1 US$ = 720 cedi og i 2003 1 US$ = 8500-8800 cedi. Inntil 1991 var den største valøren 500 cedi, men det året ble 1000 cedi-sedler innført, og deretter også 2000 og 5000 cedi-sedler. I 2001 innførte man også valørene 10 000 og 20 000. ISO 4217-koden er GHC. Line Østvold. Line Lunde Østvold (født 7. november 1978, død 19. september 2004 i Santiago de Chile i Chile) var en norsk snøbrettstjerne. Hun var datter av Nina Lunde Østvold og Dag Bjørn Østvold. Hun var fra Haugsbygd på Ringerike, like utenfor Hønefoss. Hun bodde sammen med sin forlovede Thomas Munkelien i Oslo. Line var en av verdens beste utøvere av snowboardcross. Hun ble verdensmester i 2002. Line Østvold, som studerte idrettsadministrasjon ved Norges idrettshøgskole i Oslo, la egentlig opp i 2002, etter at hun brakk kragebenet i en konkurranse. Men hun bestemte seg for å gjøre «comeback» da snowboardcross ble OL-gren. Hun døde av hodeskadene hun pådro seg under en treningsulykke i Chile, etter et fall. Son. Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden i den sørlige delen av Vestby kommune i Akershus. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn. SSB regner fra 2007 at Son ikke lenger er et eget tettsted, fordi det nå er sammenhengende tettbebyggelse fra byen Moss i nabofylket Østfold. Geografi. thumb a>, som på strekningen fra Hølen heter Hølenselva. Det tidligere ladestedet Son ligger ved Oslofjorden, og fjordarmen Sonsbukta, lokalt kjent som Sonskilen er fjordens dypeste naturlige havn. Son tilhører Vestby kommune i Akershus fylke, ligger 50 kilometer fra Oslo og grenser mot Moss og Østfold fylke i sør, og mot Hølen tettsted i nord. Son sentrum ligger nede ved sjøen, med resten av tettstedet i en bratt helning bak. Utenfor Son ligger det fire øyer som tilhører Vestby kommune. Den største er Gjøva, mens de mindre tre går under fellesnavnet Sauholmene; disse ligger bare omkring femti meter fra fastlandet. Lokalt omtales den største av de tre som Sauholmen. Det er to større tjern i Son: Kolåstjernet nordvest for sentrum, mot Erikstadbygda, og Breviktjernet på Store Brevik. Det ble tidligere tatt ut is fra begge tjern på vinterstid, og nær begge steder er det veinavn som minner om ishusene som lå nede ved sjøen, hvor skip tok inn is for å bevare proviant og forgjengelige handelsvarer. Det har også vært uttak av torv fra myrer både ved Kolås og på Brevik. Grunnfjellet i Vestby kommune er rester av en fjellkjede som lå i området for en til to milliarder år siden. Den viktigste bergarten er gneis, og typen som finnes i kommunen kalles Vestby-gneis. Den er svært varierende i karakter, med innslag av kvarts, feltspat og glimmer. I Sonsområdet kan man flere steder se mineralganger i grunnfjellet der dette ligger åpent i dagen. På sjøbunnen utenfor Son finnes det silurkalk. I tillegg til selve tettstedet omfatter Son fire boligområder: Deør Skog, Store Brevik, Øståsen og Strømbråten, samt mindre befolkningskonsentrasjoner. På grunn av fortetting er det kontinuerlig bebyggelse det meste av veien mellom det som tidligere var atskilte boligområder. De fleste av de omkring 5500 innbyggerne som sokner til postadresse 1555 Son er fordelt på boligområdene; i sentrum og sentrumsnære strøk bor det færre enn 1000 personer. I utkantene av Son er det også noen eldre hytteområder, med priser på linje med Sørlandet der det er strandtomt. Det er restriksjoner på bygging i strandsonen. Stedsnavnet. Navnet Son er ikke sikkert forklart i stednavnforskningen. En rådende oppfatning er at det har en elvetilknytning, i likhet med elva Sona i Nord-Trøndelag, som kommer fra Sonvatn. Navnet antas da å komme fra elven Såna som løper gjennom nabosognet Såner, så til Hølen og videre til Son og ut i Sonskilen som Hølenselva. Navnet har vært knyttet til verbet "så," brukt om fiskens gyting, og da i betydningen «gyteelv». Det har også vært knyttet til verbet "svona", å svinne inn, minke, slik at betydningen blir "elva som minker sterkt i tørketid". Tidligere i historien ble det blant annet også skrevet Soon, Zoen, Zoon og Sogn. Sistnevnte skrivemåte regnes for å være basert på en misoppfatning om at navnet kom fra ordet sogn; den ser ikke ut til å ha blitt brukt lokalt. Son ble offisiell skrivemåte i 1891; før det ser Soon ut til å ha vært mest brukt. Historie. Det er funnet oldtidsminner fra yngre steinalder i Sonsområdet, som tyder på noe bosetning der. På et kart fra 1154 finnes det noen mener er den første referansen til stedsnavnet, med formen "(Se)suna". Kartet var laget av al-Idrisi for Roger II av Sicilia. Dette er en usikker tolkning, fordi kartet er såpass fordreid i forhold til terrenget at det er vanskelig å plassere stedet. Den første sikre referansen er fra et diplom fra 1342, der "Sonakaupang" nevnes. Hollendertiden. Thornegården ble reist i Hollendertiden, og er en av Sons tre fredete bygninger I hollendertiden, omkring 1550 til 1800/1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son. På gamle hollandske kart er Oslofjorden kalt for "Zoen op den Water", noe som forteller om stedets store betydning i hollendertiden. Markedet nevnes for første gang i et brev fra 1548, da Christianiaborgere klaget over at de tapte penger på konkurransen med Son. Det var lite fast bebyggelse på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var det fortsatt bare noen titalls innbyggere. Men rundt 1650 hadde folketallet steget til rundt 200. I 1604 ble Son ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Tollinntektene ble store, og Tønsberg, Fredrikstad og senere også Moss forsøkte å få lagt Son under seg. I 1670-årene hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra 1641 og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før 1750. Veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt Vannsjø, og kunne derfor tilby noe bedre vilkår. Stagnasjon og ny storhetstid. Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg allikevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit. Den første faste skolen kom i 1806. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son. Med formannskapsloven av 1837 ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i 1847 opprettet de separate organer. 21. august 1856 ble det opprettet poståpneri i Son. I 1855 ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til Sverige, via Christiania, åpnet. I 1858 ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil 31. desember 1866, da den ble nedlagt. 3. januar 1867 åpnet en ny telegrafstasjon i Son. Telefonen kom til Son i den 30. juli 1898. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i 1975, og samme år ble telegrafen nedlagt. Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i 1890 ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene. I 1899 skjedde Slettamordet. Den 6. april ble Maren Sophie Johannessen, kalt «Mor Sletta» etter gården hun bodde på, drept med to skudd fra en revolver. Hennes pleiesønn Thorvald Petersen Sletten ble tiltalt, kjent skyldig og dømt til døden. Han fikk benådning (dødsstraff hadde ikke vært brukt i Norge siden 1876) til livsvarig fengsel, og i 1901, etter at siste anke var forkastet, ble han satt i Akershus landsfengsel. Han tilstod aldri, og mange engasjerte seg i saken. Blant annet skrev stortingsrepresentanten Alfred Eriksen i 1906 "Sletten-saken", hvor han hevdet av Sletten var uskyldig. Sletten ble i 1907 benådet og løslatt. a> «Stormangrep på en fiskerlandsby», malt i 1895 mens kunstneren bodde i Son. Tidlig i det 20. århundre ble Son en kunstnerby. Kjente personer som Nils Kjær, Ludvig Karsten, Herman Wildenvey, Ronald Fangen og den eksentriske maleren Karl Dørnberger er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der. Diktet peker på en viktig faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham. Med den korte avstanden til Sverige var fristelsen stor for mange. Andre verdenskrig. Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son det første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av dem som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen. Den 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene på Laksa med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet. Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son. Den 18. august 1944 sprengte hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper». Aksjonen ble ledet av Nils Otternes fra Ski. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra Ski) og tre kjentmenn fra Son. 7000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt, og anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet. Minnestøtten over de fem fra Son som falt under andre verdenskrig Det stod to tyske brakker i Son under okkupasjonen, på Wernertomta. Det var også et luftvernbatteri på Søndre Brevik. Båtbyggeriet ved Kugrava, lengst sør i Son, var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent. Det var en egen hjemmefrontavdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, muligens med unntak av at noen av dem kan ha vært blant kjentmennene under Laksa-operasjonen. Avdelingen utførte bl.a. oppgaver med observasjon/rapportering og forflytning av våpen/utstyr, og hadde en hytte i Garder-skogen som samlingssted. Milorgs store Østfold-distrikt, med bl.a. avsnitt 112 Moss, omfattet også Son og Vestby i Akershus (under avsnitt 111 Ski) og de andre kommunene i søndre Akershus. Det var noen få medlemmer av Nasjonal Samling i Son, og en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører). Våren 1945 ankom en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til krigens slutt. Fem soninger falt under krigen: Brødrene Arne og Øistein Jacobsen, Ivar G. Gustavsen, Yngvar Jansen og Holger Georg Hansen. Arne Jacobsen falt på krigens første dag, da panserskipet «Norge» ble senket i Narvik. En minnestøtte ble reist i 1947. I tillegg til disse ble Arthur Rosenberg (født 1899), en jøde som hadde kommet som flyktning og bosatt seg i Son i 1938, arrestert i mars 1942 og sendt til det okkuperte Polen hvor han omkom i oktober samme år. Etterkrigstiden. Inntil 1. januar 1964 var Son egen kommune, men i forbindelse med de mange kommunesammenslåinger som fant sted i 1964 og 1966 ble ladestedet slått sammen med Vestby herredskommune. I en folkeavstemning i Son om sammenslåingen, ble det et overveldende flertall for fortsatt selvstendighet, men dette ble ikke tatt til følge av departementet. I begynnelsen 1970-årene lanserte NVE flere steder rundt Son som alternativer for beliggenheten til et atomkraftverk. Soon og Omegns Vel stod vinteren 1973 bak stiftingen av "Aksjon mot atomkraftverk i Oslofjordområdet", som var den første organiserte motstand mot atomkraftverk i Norge. Gjestebryggen ligger langs Glenneparken og videre innover i Sonskilen Turisme har i etterkrigstiden blitt en viktig inntektskilde for Son. Det var en periode hotell der, men dette klarte ikke å drive lønnsomt over tid. Båtfarende er en viktig gruppe turister; både de som har båten i Son, men bor annensteds og som da gjerne gjør innkjøp i Son, og de som legger til på gjestebryggen. På begynnelsen av 2000-tallet ble det grunnlagt en ny næringspark på Sletta gård, mellom Son sentrum og jernbanestasjonen. Pr. 2006 finner man en kolonialbutikk, en båtprodusent, sykkelverksted og noen andre små bedrifter der. En betydelig andel av befolkningen pendler til arbeid. En del pendler sørover, til Moss eller andre steder i Østfold, men flertallet av pendlerne har sine arbeidsplasser nordover. Det tar omkring 40 minutter å komme til Oslo med tog, hvilket for mange gjør det attraktivt å bosette seg i Son og arbeide i Oslo. Det har vært en jevn tilflytting siden 1970-tallet. Mange ungdommer velger å flytte fra Son i studietiden, ikke minst fordi det er få muligheter til å finne en bolig som passer med studentøkonomi, og alternativet er å bli hjemme hos foreldrene. Av disse velger en ikke ubetydelig andel å skaffe seg bolig i Son senere, når økonomien tillater det. Kultur og friluftsliv. Son småbåthavn er en av de mest attraktive havner i Oslofjorden, med mange brukere fra andre deler av Østlandet. Havnen er relativt dyp, noe som gjør det lett å ta store seilbåter helt inn til bryggen i sentrum. Den ligger også inne i en fjordarm, Sonskilen, noe som gir en viss beskyttelse mot vær og vind. Soon Seilforening har lenge hevdet seg som en av områdets mest aktive seilforeninger, og ble landskjent etter at Siren Sundby tok gull i Europajolle i Sommer-OL 2004. Son småbåthavn ble også brukt som innspillingssted til TV-serien Båtliv som gikk på NRK i 2003. Sommeren 2009 åpner Soon Golfklubb sitt nye anlegg i Son. De ni første hullene av en bane som skal bygges ut til 18 hull, samt en 6 hulls kortspillsbane sto klar til bruk i begynnelsen av juli. Dette har allerede blitt godt mottatt og Soon Golfklubb har allerede blitt en kjærkommen bidragsyter til barne- og ungdomsaktiviteter i Son. Son kystkultursenter (avdeling av Follo Museum i Drøbak)har en museumshavn med slipp for trebåter, og tre bygninger – fiskerhjemmet Jostushuset, en smie som er bevart fra det gamle båtbyggeriet, samt en kopi av sprøytehuset til Soon Brandvæsen. Senteret ligger ved Glenneparken midt i Son. En lokal gullsmed åpnet verksted i smia i 2005. Son har et eget fotballag, Soon Idrettsforening (Soon IF). Soon IF befinner seg nå i 4. divisjon. De har spilt kampene sine på fotballbanen Labo Stadion, fra 2008 på det nye anlegget Son Arena i Grevlingen øst for sentrum. Soon IF har også et tilbud for yngre; barn ned i 7-års alderen får tilbud om å spille fotball. I Den norske kirkes organisasjon tilhører Son Såner menighet, med Såner kirke som sognekirke. Da denne brant i 1995 var det en kampanje for å få bygget ny kirke i Son i stedet for å bygge den opp på branntomten, noe som ikke førte frem. Et menighetssenter ble opprettet i de gamle lokalene til Son Trelast, lokalt kjent som «Saga». Strømbråten kapell med kirkegård ligger i utkanten av boligområdet Strømbråten. Kapellet, som ikke er vigslet, ble reist i 1924, på det som tidligere var en danseplass. Transport. Son er endepunkt for riksvei 151, som går til Hobøl. Omkring tre kilometer øst for sentrum går europavei 6, med avkjørsel i Sonsveienkrysset. Det er lagt en ringvei utenom sentrum, for å minske trafikkmengden i de trange gatene. Flere hus i sentrum har montert såkalte «anstøtssteiner». Mens dette i nyere tid er et ord som mest brukes i overført betydning, har steinene i Son sin opprinnelige funksjon; det går sjelden en vinter uten at en bil eller buss treffer et hushjørne, og steinene tar av for det verste. Sonsveien holdeplass ligger ved E6, med bussforbindelse til Son og Store Brevik. Sonsveien er stoppested for lokaltog mellom Moss og Spikkestad, og ligger drøyt 49 km fra Oslo S. Det er regelmessige bussavganger til og fra Moss på dagtid på hverdager, og noen få avganger på lørdager, samt noen avganger til Vestby via Hølen. Det opereres også timesrute på busser som korresponderer med tog fra og til jernbanestasjonen. Bussene klarer såvidt å komme gjennom de trangeste stedene i sentrum, men på vinterstid hender det at de må bruke ringveien fordi det er for små marginer, spesielt når man må ta fart for å komme opp de bratte bakkene. Den gamle veien mellom Son og Hølen langs elven har blitt opprustet. Motorisert transport er bare tillatt omkring to tredjedeler av veien, og da kun kjøring til eiendommene. Resten brukes som gang- og sykkelsti, men åpnes også for hestekjerrer på sommeren. Det var tidligere regelmessig fergetrafikk til Oslo, men etter at jernbanestasjonen åpnet i 1932 fikk denne sterk konkurranse. Med stadig raskere tog, og flere som hadde tilgang til egen bil, ble fergeruten ulønnsom, og den ble lagt ned noen år etter andre verdenskrig. I nyere tid har det blitt kjørt ferge igjen, men da primært som et fritidstilbud. Offentlige tjenester. Grevlingen skole og kultursenter åpnet høsten 2006. Grevlingen ungdomsskole åpnet for 8.–10. klasse høsten 2006, og erstattet da Såner ungdomsskole utenfor Hølen. Son fikk poståpneri i 1875, som senere ble et postkontor, og bestod inntil 2002. Da Posten begynte å gå over til post i butikk ble det først bestemt at postfunksjonene skulle flyttes til en bensinstasjon på Tegneby, flere kilometer utenfor Son, ettersom det ikke fantes butikker i Son som hadde plass. Etter store protester gikk Posten med på å beholde det gamle lokalet, med innredning som post i butikk, inntil videre. En helsekostbutikk flyttet inn der etter en tid, og Son klarte dermed å beholde posten i sentrum. Etter et par år utvidet en butikk i sentrum, og det ble dermed plass til å flytte dit slik at man fikk mer regulære forhold. Omkring århundreskiftet kom det første biblioteket, Chr. Hansens leiebibliotek. Det ble etter hvert erstattet av Son folkeboksamling, som så ble til Son folkebibliotek. Det er en filial av Vestby folkebibliotek, og har tilhold i Torvgården. Birkelandgården. Birkelandgården i Storgata 29 heter egentlig «Sjølyst», men er nesten utelukkende kjent under navnet den har fått, etter at den var bestyrerbolig for familien Hartvig Birkeland ved Soon Hermetikkfabrik. Det var opprinnelig et lavt, enetasjes hus i akershusisk stil. Omkring 1900 ble det ombygget med tårn og spir, i en blanding av jugend og sveitserstil. Bygningen var truet av riving i 1970-årene, men etter en lokal kampanje fikk velforeningen i 1979 leie den i 20 år av kommunen. I 1988 ble den bygd sammen med Torggården, en ny bygning som blant annet huser Son bibliotek. Siden 1998 har bygningen blitt drevet av kommunen. Dørnbergerhuset. Carl Dørnbergers bolig i Strandgata 15 er et svartmalt hus i to etasjer, med forseggjorte hvitmalte dekorasjoner. De eldste delene av huset er fra det 17. århundre. Kunstneren Arne Samuelsen har fått bruksrett til huset av Dørnbergers arvinger. Huitfeldtgården. Huitfeldtgården i Kålåsveien 4 har navn etter Lars Jørgen Huitfeldt, som sammen med Rasmus Wold var sentral i å skape den nye storhetstiden på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble det innredet skole der, og det var samtidig to skjenkestuer. Den ene hadde inngang fra samme side som skolen, og var et respektabelt sted, mens det andre hadde inngang fra baksiden og ble regnet for å være mer lugubert. I nyere tid var det lenge kolonialhandel i huset. Etter at denne ble nedlagt i begynnelsen av 1990-årene har flere butikker forsøkt seg der. Pr. 2006 er det apotek og leketøybutikk i gården. Ifølge en tradisjon skal Christian Magnus Falsen ha arbeidet med utkastet til Norges grunnlov i Huitfeldtgården, sammen med lektor Adler. På hjemmesiden til Soon og Omegns Vel, en lokalhistorisk ressurs (stiftet 1929), står det: "En av de store kjøpmennene i Son på denne tiden var Gregers Stoltenberg. Han bodde i det som nå kalles Huitfeldtgården. Da hans bror døde, giftet enken seg med sorenskriveren i Follo, Chr. Magnus Falsen. Familietilhørigheten og behovet for å arbeide i stillhet gjorde at Falsen valgte Son da han og lektor Adler tidlig på våren 1814 utarbeidet utkast til konstitusjon for kongeriket Norge." (Opprinnelig Wikipedia-tekst som inntil videre ikke fjernes: "Det finnes ikke belegg for denne historien utover den lokale tradisjonen, og det er mulig at det dreier seg om en sammenblanding med Woldegården, som Falsen bodde i på Ås der han var sorenskriver.) Jostushuset. Jostushuset er en typisk akerhusisk stue fra slutten av 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet, noe ombygget omkring midten av 1700-tallet. Det har navn etter Jost eller Just Tallachsen, som kjøpte det i 1799. Et uthus som var knyttet til det ble revet, og i 1964 ble huset flyttet til Follo Museum i Drøbak. I forbindelse med opprettelsen av Son kystkultursenter ble det i 1991 flyttet tilbake til Son. Det er innredet et tradisjonelt, fungerende kjøkken, hvor det på sommeren lages mat etter gamle oppskrifter. Klubben. «Klubben i Soon» ble innviet 23. september 1923 som klubbhus for seilforeningen. Året etter åpnet det restaurant der. Da seilforeningen flyttet til nye lokaler i 1970-årene fortsatte restaurantdriften en tid, men etterhvert gikk Klubben over til å primært være et kultur- og skjenkested, med blant annet musikk (med jazz som viktigste sjanger) og standup-komedie på programmet. Stedet har i mange år vært et populært festlokale for soninger. Bygningen ble i 2006 solgt til Vingulmork Predictor AS, som annonserte at de ønsker å rive den. Dette ble møtt med spredte protester lokalt, men i april 2009 ble klubben revet, etter godkjennelse fra kommunen. Spinnerigården. Spinnerigården i Storgata 25 ble antagelig bygget i 1640-årene som pakkhus for Thornegården. Gården har også vært kjent som Grønbeckgården. Den fikk sitt nåværende navn etter at Ove Meyer omkring 1760 åpnet et tobakkspinneri der, og drev produksjon av skråtobakk inntil omkring 1840. Gården ble totalskadet av brann 17. mai 1976. Loftet og andre etasje ble fullstendig ødelagt, mens resten av huset fikk vann- og røykskader. Restaureringsarbeidet ble raskt satt igang, og bygningen ble satt tilbake i samme stand som den var før brannen. Spinnerigården er fredet. Stoltenberggården. Stoltenberggården i Storgata 26 er fra 1700-tallet. Huset har to etasjer med valmtak. Det har navn etter handelsslekten Stoltenberg. Postkontoret lå i Stoltenberggården fra omkring 1970 til 1987. Før 1970 hadde Kafé Neptun lokaler der; en ny kafé med samme navn har senere blitt åpnet i Thornegården. Gården er fredet. Thornegården. Thornegården på Son torv er en stor bygning i Hollandstegl og utmurt bindingsverk. Den eldste delen er antagelig fra 1647, og skal ha blitt oppført av en kaperkaptein. Omkring 1761 utvidet handelsmannen Ole Meyer bygningen, og det er dette årstallet som står med smijernsbokstaver over hovedinngangen. Man kan også se Meyerslektens familievåpen over døren. Den neste eieren var Johan F. Thorne, som har gitt bygningen sitt nåværende navn. Han måtte i 1831 overdra den til Westye Egeberg, men klarte to år senere å kjøpe den tilbake. Gården er fredet. Det har i nyere tid vært kolonialbutikk i bygningen, og deretter annen næringsvirksomhet. Pr. 2006 har Kafé Neptun og en frisørsalong lokaler der. «Soning». En ting det er bred enighet om er at ingen hørning kan bli soning, uansett hvor mange generasjoner som måtte gå og hvor personen bor (dette er en holdning som deles av folk fra Hølen). Tilsvarende vil en soning som flytter til Hølen forbli soning. Definisjonen av hvem som er hørninger er like komplisert som for soninger, men i Son har man et sikkert kjennetegn: En person som ror i Sonskilen med fenderne ute er garantert hørning. For de som kommer utenfra kan dette fremstå som nokså absurd, men det har sin bakgrunn i en sterk lokalpatriotisme og er en levende debatt, om enn ført med et smil. Kjente personer med tilknytning til Son. Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår Hølen. Hølen (lokal uttale Hørn) er et tettsted i Vestby kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 7,5 kilometer sør for kommunesenteret Vestby. Hølen ble skilt fra Son i 1848 og etablert som egen bykommune med 199 innbyggere. Hølen var Norges minste by frem til innlemmelsen i Vestby kommune i 1943. Navnet. Navnet kommer antagelig av at elven Såna, som fra Såner til Son kalles "Hølenselva", danner en kulp midt i sentrum. Et eldre ord for et bredere og dypere sted i en elv er "høl". Lokalt kalles dette stedet i elven for «Kulpa». Historie. Det er gjort funn fra eldre steinalder i Hølensområdet, men det var først etter middelalderens slutt at tettstedet oppsto. På 1600-tallet, det nøyaktige årstallet er ikke kjent, ble Hølen ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Handelsvaren var særlig tømmer som ble fløtet ned Såna til Son, hvor det ble lastet om bord på skip. I en lengre periode var det også mulig for nederlandske flatbunnede kogger å seile opp elven for å laste tømmer direkte fra Hølen, som ser ut til å ha vært det eneste ladestedet som lå inne i landet. Rester av flere tømmerbruk er synlige langs elven. Det var i 1688 hele åtte oppgangssager i Hølen, og syv av dem var i drift så sent som i 1836. I praksis var ladestedene Son og Hølen gjensidig avhengige av hverandre; mesteparten av tømmeret som ble utskipet kom fra sagene i Hølen, og Son fungerte som felles havn og tollsted. I de senere år har den omkring 3 km lange stien langs elven blitt opprustet slik at den nå kan brukes for sykkel- og hestetrafikk. Under store nordiske krig etterlot Karl XII en avdeling i Hølen, under oberstløytnant Erik Rydningsvärd. Styrken hadde ansvar for å drive inn skatten svenskekongen hadde fastsatt, tusen riksdaler for hvert sted. I Son klarte han bare å få tak i 21 riksdaler, fordi alle formuende hadde forduftet. Han støtte på samme problem i Hølen, og prøvde der å presse store deler av beløpet ut av Nils Tank, oldefaren til senere statsråd Carsten Tank. Men Tank forsvant med tjenestegutten og tok med seg sine 3–400 riksdaler. Både i Hølen og Son gikk bønder til angrep på svenskene, ansporet av appeller fra den dansk-norske kongen som ble lest opp i kirken. Ved et tilfelle ble Rydningsvärds menn møtt med så kraftig ildgivning at de måtte trekke seg tilbake med en død og tre sårede soldater, og hestene deres måtte klare seg flere dager uten høy fordi soldatene ble beskutt så fort de gikk utendørs. Rydningsvärd forlot Hølen før kampene i Moss 23. april 1716, hvor han ble tatt til fange. I 1837 kom formannskapsloven, som førte til at man kunne velge om Hølen skulle innlemmes i Vestby herredskommune, eller fortsette som en egen enhet. Både Hølen og Son forble egne kommuner. De to stedene hadde en tid felles formannskap, men den 27. august 1847 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at Hølen skulle være en egen bykommune, og dette trådte i kraft 1. januar 1848. Byen omfattet omkring 130 mål og rundt 300 innbyggere. Det har ofte vært sagt at Hølen var Norges minste ladested, men dette er ikke riktig; både Hvitsten og Lillesand med henholdsvis 56 og 99 innbyggere var mindre. Men som by var Hølen minst; ved folketellingen i 1876 hadde Hølen 266 innbyggere mot 427 i Stathelle som var nest minst, og i 1910 hadde Hølen bare 171 mot Åsgårdstrands 370. I tiden som ladested hadde Hølen blitt temmelig velstående, og som by fikk stedet flere rettigheter. I 1850 hadde man de tidligere nevnte åtte sagbrukene, to møller, syv detaljhandlere, en brennevinshandel, to skreddere, fire skomakere, seks snekkere, tre smeder, en blikkenslager, tre garvere, en farver og en hattemaker. Det var totalt omkring 80 skattytere, hvilket var en høy andel for en så liten befolkning. Fra 1847 hadde Hølen poståpneri, som var et av de første i Follo. Det lå først i Røttergården, og ble i 1870 flyttet til Holterhuset (se nedenfor). I 1943, kort tid før sammenslåingen med Vestby, ble det opprettet postombæring i Hølen, med et postbud som var lønnet av kommunen. Dette ansvaret ble overtatt av Vestby kommune, som betalte for postombæring inntil Postverket tok over i 1970 og utvidet tilbudet til omegnen rundt Hølen. Et nytt postkontor ble åpnet i 1962. På 1990-tallet begynte Posten å legge ned mange kontorer, og for å redde Hølen postkontor ble biblioteket flyttet inn i samme lokaler. Biblioteket ble åpnet i 1901, og var opprinnelig bare et bokskap i skolestuen. I 1908 ble det plassert sammen med poståpneriet i Holterhuset, inntil det fikk egne lokaler i Kommunegården i 1927. Deretter, fra 1936 inntil det ble flyttet til det nye postkontoret i 1996, var det plassert på skolen. Hølensviadukten (Hølensbroa) i 2006, sett fra Lille Strandgate Jernbanen kom til Hølen i 1879. Viadukten, offisielt benevnt Hølensviadukten, kjent lokalt som «Hølensbroa», stod ferdig i 1878 og ble testet med tunge grusvogner samme år før den kunne åpnes. Jernbroen ble bygget med pendelpilarprinsippet, der pilarene har et ledd ved foten og et ved toppen slik at de kan svinge med broens bevegelser og dermed minske belastningene på konstruksjonen. Da den ble åpnet av kong Oscar II hadde ikke passasjervognene nådd frem ennå, og kongen måtte ta til takke med en grusvogn som man hadde satt opp et telt på. I 1896 ble Brennevinssamlaget opprettet som aksjeselskap ved folkeavstemning. Det betalte skatt til byen, og på grunn av en langt høyere omsetning enn forventet fikk kommunen store skatteinntekter. Hølen hadde i storhetstiden hele tre brennevinsutsalg; til sammenligning hadde Moss ingen. Etter en tids vurdering av hva disse pengene skulle brukes til, ble det bestemt at man skulle sette ned skattesatsen til halvannen prosent på inntekt og en promille på formue. Denne inntektskilden forsvant brått, da avholdsfolket vant en ny folkeavstemning i 1913. Etter en avviklingsperiode ble samlaget nedlagt i 1915. I perioden hvor samlaget fylte byens kasse hadde flere selskapet etablert seg i Hølen for å nyte godt av den lave skatteprosenten. Trelasteksportøren og rederiet La Compania de Maderas kom i 1912, Essvik & Granvik i 1914 og dampskipsselskapet Klaveness året etter. I 1915, da samlaget hadde blitt nedlagt, stod disse selskapene for 87,2 prosent av skatteinntektene, mens innbyggerne slapp unna med i gjennomsnitt 12 kroner og 17 øre i utlignet skatt. Dermed kunne man fortsette med lav skatteprosent. Flere ønsket å slå seg ned i skatteparadiset, og løsningen var "Pensjonatet", eller Hjørne- og Antoniehuset som det egentlig het, et stort hus med hybelleiligheter der velstående personer satte inn en seng og en koffert med klær, og dermed kunne registreres som bosatt i Hølen. Også andre innredet hybelrom hvor kofferter ble parkert. Flere «skatteflyktninger» bygde seg også store hus i Hølen. Veiskilt fra ca. 1928, da Riksvei 1 gikk rett gjennom Hølen sentrum. Monogrammet AFV midt på står for Akershus Fylkes Veivesen. Ved siden av å slippe unna med lav skattesats betalte innbyggerne ingen kommunale avgifter, men fikk allikevel ny skole, innlagt strøm i alle hus allerede i 1917, god alderspensjon til alle over 70 år allerede fra 1920 og godt vedlikehold av veiene. Hølen ble en selvstendig, administrativ enhet allerede i 1847 da området ble skilt ut fra Son som eget formannskapsdistrikt med 199 innbyggere. 1. juli 1943 ble Hølen kommune, som da hadde 228 innbyggere, slått sammen med Vestby med 3 104 innbyggere. Vedtaket ble fattet av Quisling-ministeren Albert Viljam Hagelin. Etter andre verdenskrig ble alle politiske vedtak fattet under krigen underkastet ny behandling, men vedtaket om sammenslåing ble ratifisert av Stortinget i 1946. Dermed var skatteparadistiden borte, og Hølens innbyggere måtte betale de 15 prosent Vestby kommune krevde. Befolkningstallet i Hølen falt etter andre verdenskrig, men en del tilflytting i senere år har ført til ny næringsvirksomhet og en liten vekst i innbyggertallet. Av industri er det særlig Hølen Verktøyindustri, We-Pe Møbler og Sigma Elektronisk som har stått for mange arbeidsplasser. Av disse er det kun verktøyindustrien som er i full drift, mens møbelfabrikken er kraftig innskrenket og Sigma har flyttet ut. Hølen Næringspark er opprettet i We-Pe Møblers og Sigmas gamle lokaler. Dagens Hølen omfatter også Såner, som tidligere var egen administrativ enhet – flere av de gamle grensesteinene er bevart. Hølens kirkested har ligget der siden minst 1349. I 1995 ble Såner kirke påtent og totalskadd; en ny kirke ble reist på samme sted og innviet 3. desember 2000. En av arkitektene, Mette Nortvedt, er selv fra Hølen. Utsmykningen er blant annet av Dagny og Finn Hald. De nye motorvei- og jernbaneviaduktene ligger utenfor selve Hølen På begynnelsen av 2000-tallet ble kloakksystemet, som til da hadde forurenset elven, oppgradert. Det hadde da lenge vært byggestopp i Hølen, men etter oppgraderingen, med rørledning til renseanlegg på Kambo, kunne nybygging starte igjen, og pr. 2006 er to boligområder og flere tomter i sentrum klare til utbygging. Stedet ligger ved den Fredrikshaldske kongevei (grunnlaget for Europavei 6), og ved den opprinnelige ruten til Smålensbanen (Østfoldbanen). I 1996 ble Østfoldbanen flyttet utenfor Hølen og Hølen stasjon ble nedlagt. E6 ble i 1998 lagt om slik at det ikke lenger er direkte avkjøring til Hølen. «Stedet med bruene». Flere steinhvelvbruer på sletta mellom Hølen og Såner har ført til at Hølen er kjent som «stedet med bruene». "Bommen bru" fra 1850 hviler på tømmerflåter, ettersom det ikke er fast fjell der den ligger. Den ble i 1930 forsterket med betong for å tåle moderne trafikk. "Rafsal bru" er fra 1848. Den er konstruert på samme måte som Bommen, men har ikke blitt forsterket ettersom den er kraftig nok til å tåle tungtrafikk. "Mærø bru" ligger i sentrum, rett sør for torget. Det var bru der i middelalderen, kjent som Sånabru eller Sænabru. Det moderne navnet kommer antagelig fra Hans Mærø, som bodde ved brua i 1760-årene. Mærø bru ble skadet av storflom i 1879, og måtte stenges. Den nåværende brua ble bygget 1880–1881, til en kostnad av 6493 kroner. Den fikk betongdekke i 1966, men de gamle brukarene er bevart i sin opprinnelige stand. Det finnes også flere mindre bruer. Den mest synlige broen i selve Hølen, jernbaneviadukten fra 1879, er ikke lenger i bruk, og det pågår en debatt om dens framtid. En del mener at den bør fjernes fordi den stenger lyset ute fra sentrum, utgjør en fare for nysgjerrige barn og bare forfaller mer og mer, mens andre mener den er en del av Hølens særpreg og ønsker å få den omgjort til en del av sykkelveien mellom Moss og Oslo. Den nye jernbaneviadukten er plassert lenger ned i Hølendalen, rett utenfor tettstedet. Den er 416 meter lang, og dermed Norges lengste jernbanebro i betong. Høyden er omkring 50 meter på det meste. Den stod ferdig i 1996, og fikk året etter NSBs pris for ingeniørkunst og byggeskikk. Motorveibroene ble åpnet 25. juni 1998; de tre går under fellesnavnet Hølendalen bruer. Kultur. Hølen Idrettsklubb (HIK) ble stiftet i 1915, og driver med flere vinter- og sommeridretter. Klubben arrangerer hvert år «HIK-dagen», som samler det meste av Hølens befolkning til aktiviteter i sentrum og på skolen. Det er to fotballbaner, en grusbane ved skolen og gressbane med klubbhus på Brandstad nord for selve Hølen. Både øvre del av skolens fotballbane og parkeringsplassen foran klubbhuset blir sprøytet om vinteren og brukt som skøytebane. I nyere tid har Hølenkoret, stiftet 1990, vært en sentral aktør i kulturlivet. Den innflyttede lokalpatrioten Tor Åge Bringsværd har skrevet flere sanger for koret, og han har sammen med koret skrevet "Helligtrekongersaften", et julespill som markerer avslutning på høytiden. Øyvind Denstad har satt musikk til flere av Bringsværds sanger, og de to samarbeidet om å skrive familiemusikalen "Lilletrollet", som ble fremført fra flytebrygger og båter på «Kulpa» i elven. Sommeren 2000 så mer enn 10 000 mennesker stykket fra tribuner på elvebredden. Tribunene og scenen har også blitt brukt til konserter og andre forestillinger. Såner skolekorps, stiftet 1953, har medlemmer fra Hølen og Son, og spiller begge steder på 17. mai. I 1983 ble et nytt korps også opprettet, da man oppdaget at det ikke var noe korps som kunne følge barnetoget tilbake fra Såner kirke til skolen. «Frem fra glemselen» ble opprettet i løpet av en ukes tid, med elleve medlemmer og en fane laget av et forheng fra Motemessen. Korpset stiller i kjole og hvitt og flosshatt ved store og små anledninger. Hør'nselvas Immproviserte Sløyfeband er et storband, som spiller dixieland, tyrolermusikk, storbandjazz, gammeldans og annet som kan vekke glede. Man finner også andre musikalske grupper, som Visens Venner, gjengangerne, Hølen Barne- og ungdomskor, Sånertrioen og damekvartetten Nipperne. Elverhøy. Varselklokken fra den gamle brannstasjonen Elverhøy ble bygget i 1914 for selskapet Essvik & Granvik. Det ble tegnet av Arnstein Arneberg, som senere ble kjent for blant annet Skaugum. Bygningen er et av hans tidligste verk. Det ble anlagt en prakthage rundt huset, som i liten grad er bevart. Etter at Essvik & Granvik flyttet ut av Elverhøy bodde disponent Henriksen der sammen med sin kone Lilly Egeberg Henriksen. Hun var maler, og hadde ofte besøk på Elverhøy av sine kunstnervenninner Charlotte Wankel og Ragnhild Keyser, som begge var foregangspersoner for kubismen i Norge. Disponenten var Hølens siste lovlig valgte ordfører, inntil han ble avsatt av nazistene i 1941. Han var kjent for å være noe eksentrisk, og spaserte omkring i Hølen med tropehjelm og hvit tropedress som han hadde med seg fra sin tid i Algerie. Henriksen var medgrunnlegger for Hølen Idrettsklubb. Da Hølen ble innlemmet i Vestby kommune ble det bestemt at pengene byen hadde avsatt i fond ikke skulle tilfalle kommunekassen. I stedet ble Hølen Reservefond opprettet, og pengene ble satt på bok inntil man fant ut hva man skulle gjøre med dem. Etter at man hadde kjøpt opp Hølens Elektricitetsværk, ble det bestemt at resten skulle brukes til å kjøpe Elverhøy etter disponent Henriksens død. I 1954 stod bygningen klar, ominnredet til samfunnshus. Bygningen ble drevet med underskudd, og Hølen og Såner Vel tok over mot en symbolsk leie på en krone i året. Pr. 2006 er det fortsatt velet som driver Elverhøy, men Vestby kommune har tatt over det ytre vedlikeholdet, fyring, forsikringer og annet, mens velet leier bygningen for tusen kroner i året og har ansvar for indre vedlikehold. Det var i en del år seksårsklubb i bygningen, og barnehage ved siden av. I 2002 flyttet Hølen Ungdomsklubb inn i kjelleren etter å ha pusset opp lokaler der. Varselklokken fra den gamle brannstasjonen i Bruerveien ved torget har blitt bevart, og har blitt hengt opp i et tårn utenfor Elverhøy. Ved siden av eiendommen ligger Hølen Tennisklubbs bane. Holterhuset. Holterhuset, med «Karl Johans café», i 2006 Holterhuset i Store Strandgate ble bygget i 1850 av Torstein Martin Langlie. Han hadde siden 1842 drevet en skole i Hølen, og det nye huset ble både skolestue og hans hjem. Skoledriften i bygningen opphørte ved hans død i 1878. I 1870 ble Langlie også poståpner, og snekret selv sammen de nødvendige skrivepultene og hyllene. Poståpneriet lå i Holterhuset inntil 1962, da et postkontor ble åpnet i nye lokaler. Omkring 1900 ble det åpnet kommunale kontorer der. Kunstmaleren Karl Johan Holter fungerte dermed som poståpner, kemner og ligningsfunksjonær. Fra 1908 til 1927 var det offentlig bibliotek i huset, med en liten boksamling som Holter bestyrte. Han var også ansvarlig for den lokale trygdekassen og for kassen til Hølen Elektricitetsværk. Fra 1912 til 1975 var det også telefonsentral i Holterhuset. I 2006 åpnet «Karl Johans café» i huset, med serveringssted, bokkafé og brukthandel. Håkensgården. Håkensgården i Store Strandgate ligger helt i utkanten av Hølen, ved siden av Mølla. Det er usikkert når det ble reist, men i 1916 ble det kjøpt av ingeniør Dahl, som grunnla Hølen Fabrikker, og brukt til boliger for arbeidere. Lensmannsgården. Lensmannsgården i Store Strandgate 7 var tidligere, som navnet antyder, lensmannens bolig og kontor. På baksiden av huset er arrestlokalet med to celler bevart. Den første lensmannen i bygningen var Hanssen, som fikk embetet i 1870; tidligere lensmenn hadde bodd på gårder i området. Hanssen skal ha hatt mer å gjøre enn sine forgjengere, fordi han ble lensmann akkurat på den tiden hvor jernbanen ble anlagt, og rallarene var en utfordring for ham. Den neste lensmannen i gården var Frøland, som ble avsatt 1. juli 1943, da han nektet å melde seg inn i Nasjonal Samling. Han ble erstattet av et NS-medlem, Solerød, men ettersom Lensmannsgården var Frølands private eiendom måtte Solerød finne seg andre lokaler. Kontoret ble derfor flyttet til et rekvirert kontor i første etasje i Store Strandgate 1. Etter krigen ble Karsten Lersbryggen lensmann, og han fortsatte å bruke det nye kontoret, og kjøpte etter hvert Store Strandgate 1, Lersbryggenslekten solgte huset i 2005. Den neste lensmannen, Kåre Jacobsen, flyttet over i Murgården på torget, og deretter til et nybygg i Dronningveien. I 1993 flyttet lensmannskontoret til Vestby. Etter krigen bodde tidligere lensmann Frøland i huset en tid, og deretter har det vært flere andre innom. Fra 1980 til 1983 var det et slags kunstnerkollektiv der. Maleren Arne Samuelsen fikk sine venner Torstein Hilt og Bjørn Hansteen, som drev Forfatterforlaget, til å flytte til Hølen. Ingvar Ambjørnsen debuterte på Forfatterforlaget med "23-salen", og bodde i Lensmannsgården et års tid; Hølen nevnes i flere av bøkene hans. Gudmund Vindland bodde også en periode i gården. Før kunstnerkollektivet kom på plass i gården hadde den i noen år vært i Nortvedtfamiliens eie, og de to billedkunstnerne Therese og Mathilde Nortvedt vokste opp der i 1960 og 1970-årene. En av deres brødre kjøpte senere huset, og bor pr. 2006 der med sin familie. Mølla. Mølla har sitt navn fordi det inntil 1954 var mølle og frørenseri der. Opprinnelig var det en trebygning der, men denne brant på slutten av 1930-årene, og ble erstattet av dagens betongbygning. Etter at mølledriften ble nedlagt åpnet Norus Chemical Company kjemisk industri i Mølla. Denne bedriften ble nedlagt, og i 1985 åpnet Sletten Mekaniske Verksted der. Dette er et gammeldags mekanisk verksted som bearbeider jern, lager spesialdeler til maskiner og utfører mindre oppdrag for lokalbefolkningen. Billedkunstneren Inger Kvarving hadde også sitt atelier i den tidligere mølledelen, før hun døde av kreft i 2007. Røttergården. Røttergården, med navn etter kjøpmann Røtter som drev butikk der fra omkring 1850, ble reist ved torget omkring 1847. Fra det året og frem til 1870 var det poståpneri der, og i 1858 kom det også en telegrafstasjon der. Ettersom den første telegraflinjen i Norge, fra Christiania til Drammen, hadde blitt opprettet bare fire år tidligere må Hølen sies å ha vært tidlig ute med denne nyvinningen. Telegrafen ble flyttet til Son i 1867, men kom så til Såner stasjon da jernbanen kom. Kunstneren Jacob Sømme bodde i Røttergården omkring 1900. Bygningen har helt siden 1850-årene hatt kolonialhandel. Godt inn i 1980-årene var den fremdeles en gammeldags butikk med handel over disk. Da familien som i mange år hadde drevet butikken solgte den videre ble den omgjort til en selvbetjeningsbutikk i mer moderne stil. I 1995 ble den nedlagt, etter at innehaveren ikke lenger klarte å stå imot konkurransen fra større butikker i Son, Vestby og Moss. Denne utviklingen ble av mange sett som negativ, og lokalpatrioter satte i gang en innsamling for å opprette et aksjeselskap som kunne drive en butikk. Store deler av befolkningen kjøpte aksjer, og det ble reist nok kapital til å starte en butikk. Den fikk navnet Skøiens Eftf., etter Erik Skøien som hadde eid den gamle butikken. Den nye butikken har spesialisert seg på varer fra små produsenter, som Den blinde ku, og på en del eksklusive, importerte varer som ikke er lette å få ellers i området, slik at de ikke konkurrerer direkte med større supermarkeder. Butikken ble solgt videre i 2008. Bygningen er for tiden under omfattende oppussing. Det er boliger i annen og tredje etasje. Doktorgården. Navn etter dr. Krøvel. Hølens første murhus, derfor også kalt Murgården. Opprinnelig bestod gården av to bygninger, nå med felles inngang fra gårdsrommet. Skillet kan sees på vindusradene som er i to høyder. Hølens største og lenge eneste leiegård. Her har det også bl.a. vært drevet apotek, kafeteria, bank, kolonial og manufaktur. De siste årene har hele bygningen vært benyttet til boligformål. Selviggården. Selviggården i Dronningveien, ved torget, har navn etter kjøpmann Selvig. Brennevinssamlaget, grunnlaget for Hølens status som skatteparadis, ble åpnet i bygningen i 1896, med Selvig som første bestyrer. Det fortelles at den eksentriske kunstneren Carl Dørnberger i 1904 tok turen fra Son for å besøke brennevinsutsalget, og at han etter å ha kommet i krangel trakk en av sine pistoler, som han kalte «Kitty» og «Kittys broder», og fyrte av et skudd. Han traff en rødvinsflaske, og da bestyreren så rød væske på hendene sine trodde han at han var truffet og skjøt tilbake med sin egen revolver. De to skal ha skutt på hverandre inntil Dørnberger traff et konjakkfat, og de inngikk «våpenhvile» for å redde de edle dråper. Lensmannen kom til, men etter å ha fått et glass konjakk på husets regning tok han ikke affære. Sannhetsgehalten i historien er meget usikker, men den er typisk for de mange historier som verserer om Dørnberger. Etter at samlaget ble nedlagt i 1915 har det vært annen næringsdrift i bygningen, både bakeri, kafé og dagligvarebutikk. Thornegården. Sigrid Undsets rom var lengst til høyre i første etasje Thornegården, som ligger ved torget er en av de eldste bygningene i Hølen, og ble antagelig reist på slutten av 1700-tallet. Det er bevaringsverdig, og har blitt restaurert i tråd med instrukser fra fylkeskonservatoren. Bygningen har navn etter kjøpmann Thorne, som blant annet drev brennevinshandel der. En annen som drev butikk der var kjøpmann Selvig, som senere ble Brennevinssamlagets første bestyrer og åpnet brennevinshandel i Selviggården i 1896. I 1920 flyttet apoteket fra Murgården til Thornegården, og ble der inntil det flyttet til Vestby i 1955. Gården kalles derfor også Apotekgården. Det var også en tid legebolig og -kontor der, før Vestby Sparebank åpnet en filial der i 1960-årene. Deretter kom en frisørsalong, som ble nedlagt etter noen år. Senere kom enda en frisørsalong, som flyttet ut i 2000. Sigrid Undset leide i 1911 et rom i Thornegården. Et kort hun sendte til sin mor Charlotte er bevart, og hun forteller der at hun «har fundet et billede med dr. Frennings hus paa, jeg har satt et kryss ved vinduet mit i 1ste etage – er det ikke pent?». Cis Rieber-Mohn bodde også i huset i samme periode, og de to drev husholdningskurs på Såner skole. Det skal ha vakt bestyrtelse da de tok en dram ved disken i brennevinsutsalget i Selviggården; deres vaner fra Roma hadde ikke vunnet innpass blant norske kvinner enda. Dåp. Dåp (fra lavtysk "dope", 'å dyppe', etter gresk "baptizein" med samme betydning) er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydning av dåpen varier noe fra et samfunn til et annet. I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som et sakrament. Enkelte andre religioner har også seremonier som ligner på dåp. Felleskristent om dåpen. Flesteparten av verdens kristne er enige om en grunnleggende teologisk forståelse av dåpen. Dåpen er ifølge Det nye testamente innført av Jesus Kristus. Den utføres i de fleste trossamfunn i «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» (treenighetsformularet), med samtidig neddykking eller overøsning med vann. Jesus ble selv døpt av Johannes Døperen i Jordanelven – selv om dette ikke var en dåp identisk med den han selv innførte, var den en prefigurasjon eller et symbol på den. Den Hellige Ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse. I de aller fleste kirkesamfunn regnes dåpen som innlemmelsen i kirken. De som ikke praktiserer barnedåp regner derfor ofte barna som tilsluttet, men ikke som fulle medlemmer. Kirkenes Verdensråd kom i 1997 med en fellesuttalelse der representanter for katolske, ortodokse og protestantiske kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Hovedpunktet i dette er at dåpen er en renselse fra all synd, som merker den døpte som et Guds barn. Dåpen er altså både en personlig renselse og en inntreden i et fellesskap. Dåpen betraktes av de fleste som et sakrament (skjønt i ortodokse kirker kalt "mysterion"). Unntak fra dette er blant annet de kristne eller kristenjudaiserte unitarkirkene (f.eks. Den norske unitarkirke), Frelsesarmeen, Brunstad Christian Church og Vennenes samfunn (Kvekerne) som ikke har sakramenter. Freske i Marcellinus- og Peterskatakomben, Via Labicana i Roma Overøsing eller neddykking? Det "baptistiske dåpssyn" har sitt forbilde i urkristen dåpspraksis med full neddykking. Flere kirkesamfunn, særlig Den ortodokse kirke, baptister og enkelte protestantiske bevegelser, praktiser den tradisjonelle dåp ved "full neddykking", en praksis som er ment å symbolisere Jesu død og oppstandelse: Dåpskandidaten dykkes under vann (døden), og løftes opp igjen (oppstandelsen). Dåp forstås også som en ny fødsel; dåpskandidaten kommer opp av vannet som et nytt menneske. Flertallet av kristne mener at metoden ikke er avgjørende for gyldigheten av dåpen. Dette betyr ikke at man ikke har fastlagte regler, men at man har et felles minstekrav for hva som kan regnes som dåp. Det er for eksempel i en del kirkesamfunn foreskrevet at man skal døpe ved neddykking, mens andre har overøsning av vann som normal form; likevel vil de ofte akseptere den andre formen dersom det er nødvendig (for eksempel der neddykking ikke er mulig og dåpen må gis raskt). Det finnes enkelte unntak, for eksempel hos baptistene som kun godtar full neddykking. Dåpsopplæring. I forbindelse med voksendåp må kandidatene i mange kirkesamfunn gjennom en opplæringsperiode, tradisjonelt kalt katekumenatet. Denne kan ha forskjellige former, men siktemålet er å gi en forståelse av innholdet i dåpen og den kristne tro. Ved barnedåp forventes det at foreldre og faddere, og etterhvert også menigheten, skal gi dåpsopplæringen i ettertid. Katekumatet innledes gjerne av en primsigning hvor katekumenen velsignes av en geistlig. Barnedåp. De fleste kirkesamfunn regner dåpen som et sakrament som kun kan gis en gang. Men samtidig er det en del kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet, og derfor døper om igjen når voksne slutter seg til dem. Dette har vært et heftig diskusjonstema gjennom kirkens historie; såkalte anabaptister ("gjendøpere") var aktive og hadde stor oppslutning både i oldkirken og senere. Under Reformasjonen oppsto det store grupper av anabaptister i Europa, og motstanden mot dem var så stor at protestanter og katolikker la sine uenigheter til side for å bekjempe dem. Mennonittene har direkte røtter i reformasjonstidens døperbevegelse og også mange menigheter i Baptistkirken anser seg som anabaptistenes arvtagere. Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går svært langt tilbake. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. århundre av. Helt fra begynnelsen av apostlenes forkynnelse er det imidlertid mulig, når hele «hus» ble døpt (jf. Apg 16,55.33; 18,8; 1 Kor 1,16), at man da også døpte barna, selv om ikke teksten sier at det var spedbarn en døpte. De fleste kristne trossamfunn opererer med et begrep som oftest sammenfattes som arvesynden. Ved barnedåp har kandidaten selv ikke begått noen synd, men man mener at også arvesynden tvettes bort i dåpen. Med arvesynden går man tilbake til Adam og Eva i paradiset, slik det beskrives i Det gamle testamente. Ved sin synd mistet Adam, som det første menneske, den opprinnelige hellighet og rettferdighet han hadde fått av Gud, ikke bare for sitt eget vedkommende, men for alle mennesker. Adam og Eva førte videre til sitt avkom den menneskelige natur som var såret på grunn av deres første synd, altså ved tapet av den opprinnelige hellighet og rettferdighet. Dette tapet kalles "arvesynden/den opprinnelige synd". Som følge av den opprinnelige synd er menneskenaturens krefter svekket (bl.a. katolsk og ortodoks lære) eller rett og slett gått helt tapt (f.eks. luthersk lære), den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, med hang til å synde. Spedbarn fødes med en fallen menneskenatur som bærer flekken fra den opprinnelige synd, og har derfor også behov for å bli gjenfødt i dåpen slik at de kan bli befridd fra mørkemaktene og gå over i Guds barns frihet som alle mennesker er kalt til. Det betingelsesløse i frelsens nåde fremtrer særlig tydelig når det dreier seg om dåp av barn. Nøddåp. En del kirkesamfunn har retningslinjer for nøddåp, det vil si dåp utført når kandidaten er i dødsfare. Oftest skjer dette i forbindelse med barnefødsler der man frykter at barnet kan dø i løpet av kort tid. Kravene er minimale: Treenighetsformular, vann og den intensjon kirken har. Med det siste menes at den som døper må mene å gjøre det kirken gjør; personen trenger ikke selv å være kristen. Kravet til vannet er bare at det skal kunne kalles vann; i den katolske kirke er dette svært nøye spesifisert, mens man i mange andre kirkesamfunn lar den enkelte avgjøre om det er bra nok. I Norge søkte man i middelalderen paven om å få døpe i øl fordi det mange steder var vanskelig å skaffe rent vann. Det ble ikke gitt tillatelse til å døpe i øl generelt. I trossamfunn som ikke regner dåpen som frelsesnødvendig, eventuelt som "normalt" frelsesnødvendig og derfor en alvorlig forpliktelse for foreldrene, oppstår ikke problematikken rundt nøddåp. Det er også derfor at spørsmålet om hvem som kan utføre gyldig eller lovlig dåp, vurderes på annet vis. Dåpsformel. Alle de tradisjonelle trossamfunn er enige om at dåpen må utføres trinitarisk, det vil si i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Dette er også de ord som foreskrives i dåpsbefalingen i Det nye testamente. Med fremveksten av bevegelser som ønsker å tilstrebe et kjønnsnøytralt språk har det imidlertid her og der vært prester eller forstandere som har endret på formelen, særlig i noen engelsktalende land, men også andre steder. Trossamfunnene har strittet imot slike forandringer. Etter at noen slike episoder ble kjent i den katolske kirke i Nord-Amerika, og ikke minst etter at enkeltpersoner blant protestantiske dåpsforvaltere stadig mer åpent fremmet en annen praksis, kom Kongregasjonen for Troslæren i Vatikanet i 2008 med en katolsk tolkningsuttalelse som formelt fastslo ugyldigheten av to slike dåpsformler. Begge formlene fjerner maskuline navn for Gud, altså unngår å døpe i "Faderens" og "Sønnens" navn. De engelske setningene ble også benyttet i den latinske grunnversjonen, men tilsvarende uttrykk på andre språk var også ment. Uttalelsen fikk generell tilslutning også fra andre større kristne samfunn, deriblant fra Den norske kirke.` Hvem kan døpe? I Den katolske kirke er det biskoper, prester og diakoner som er de ordinære forvaltere av dåpssakramentet, men generell fullmakt til lovlig dåp gis svært ofte til kateketer og ordenssøstre, ikke minst i områder med store avstander eller prestemangel. Imidlertid innprentes alle katolikker at hvem som helst kan døpe gyldig, bare de ønsker å utføre en dåp i kirkens ånd og ellers foretar dåpen på rett vis. Dette undervises det gjerne i f.eks. på katolske sykepleierskoler. Den katolske kirke fastholder at også ikke-kristne kan døpe gyldig, slik at nøddåp som er foretatt på sykehus av ikke-troende eller annerledes troende jordmødre, leger eller sykepleiere, anerkjennes. De fleste trossamfunn har samme holdning som Den katolske kirke i forhold til nøddåp. Men noen avviser at ikke-ordinerte evt. ikke-forstandere kan foreta ordinær dåp. Andre avviser fullstendig at dåp, heller ikke nøddåp, kan skje ved noen andre enn en forstander – det er et standpunkt som man kan finne blant de trossamfunn som ikke anser dåpen som frelsesnødvendig. Bloddåp og lengselsdåp. De trossamfunn som anerkjenner dåpen som frelsesnødvendig, forholder seg på forskjellige vis til spørsmålet om hva som skjer med kristustroende som dør uten å ha rukket å bli døpt, med kristnes spedbarn som dør før dåpen, og med udøpte mennesker som uforskyldt er ukjente med den kristne lære eller som har avvist den på et sviktende grunnlag (avvist et vrengebilde av kristendommen). De fleste trossamfunn vil ikke utelukke muligheten for at Gud likevel velger å frelse slike mennesker, men vil ikke svare «på Guds vegne» om dette. Den katolske kirke har utviklet en tilnærming der det i tillegg til «vanndåpen» tales om «bloddåpen» og om «lengselsdåpen». De fleste trossamfunn har samme trosmessige holdning, om enn den kles i annet teologisk språk. Freske med kvinner og menn som døpes, fra basilikaen i Aquileia (12. årh.) Kvinner og dåp. En problemstilling om kvinner og dåp kan i dag synes selsom. Men historisk er det likevel av interesse å drøfte spørsmålet – under tre synsvinkler: Hva gjelder den tidlige skikk med å døpe personer som var nakne "(gymnos)" mens døperen som regel var en (mannlig) prest; hva gjelder påskenattsfeiringens dåpsliturgi; og hva gjelder kvinners adgang til å foreta dåp? Nakendåp: Tidlige kilder belegger at kandidatene ble døpt nakne, blant annet for å understreke handlingens radikale natur. Her strides de lærde: Det er dem som mener at det er høyst usannsynlig at mannlig presteskap døpte nakne voksne kvinner, og det pekes på at uttrykket "gymnos" i kildene, "nakenhet", hadde en mye videre bruk enn det «splitter naken» man senere tenker seg med ordet. Det kunne dreid seg om at man kun skulle ta av seg de ytre klærne. At man likevel brukte ordet nakenhet kunne tenkes å skyldes å understreke det teologiske element om en "ny fødsel" i dåpen. Imidlertid finnes det i gamle skildringer sterke elementer som trekker i en annen retning, og som også kan kaste lys over hvilken rolle som de kvinnelige diakoner, ofte nevnt i eldre kilder, hadde å oppfylle. I en gammel koptisk kilde fra Egypt heter det blant annet: «Den person som døpes, blir nå avkledt... alle gull- og sølvornamenter og klær tas av...». Likeså et rituale fra Edessa: «Diakonen fjerner fra katekumenen alle klær, ornamenter, øreringer og hva enn de har på seg...». I «De apostoliske konstitusjoner» (ca. år 400) står det uttrykkelig (nr. 3,15 og 3,16) at «ingen mann skal se» den kvinnelige katekumen, og at både neddykking og salving skal foretas av en diakonisse. Ved dåp skjedde nemlig samtidig en salving (knyttet til det som i dag er konfirmasjon eller krismering i den katolske og de ortodokse kirker), og den var ikke kun – som i vår tid – på pannen, men over store deler av kroppen. Det er også kjent fra noen kilder at det var benyttet forheng mellom døper og dåpskandidat: Den døpende/salvende biskop/prest ville da salve kandidatens hode (og la en diakon ta seg av resten) og fremsi dåpsformelen, og samtidig selv "påbegynne" nedsenkningen ved å føre kandidatens hode nedover (og så la diakonen ta seg av resten), eller ved å døpe ved overøsning (og la diakonen evt. fortsette med nedsenkningen i baptisteriets vannbasseng). Dåp påskenatt: I de første århundrer av kristendommens historie ble påskenatt det fremherskende tidspunkt for dåp. Det skjedde da i baptisteriet, der man hadde et slikt. Først ble barna døpt, så mennene og til slutt kvinnene. Men her kom oldtidens og Midtøstens renhetsforskrifter, som hadde nedfelt seg i noen grad i kristendommen, inn som en faktor: Menstruerende kvinner ble ansett som "rituelt urene". (Likeså var man rituelt uren i mange dager etter en fødsel.) Dermed har man forklaringen på at ikke "alle" årets kvinnelige katekumener mottok dåpen påskenatt, men at det også var senere terminer for dåp i løpet av påsketiden eller rett etter pinse. Kvinner som døpere: På et meget tidlig tidspunkt avklarte kirken at dåpens sakrament kunne gis gyldig også av lekfolk (menn og kvinner). Men lenge var det en rangering ved slike nøddåp: Kvinner stod nederst på listen og skulle ikke døpe dersom det var et alternativ, dvs en mann, som kunne gjøre det. Dette kan synes som en særdeles upraktisk regel, ettersom fødselshjelperne nesten alltid var kvinner. Forklaringen var den periodiske rituelle urenhet. Dåp i Den katolske kirke. I Den katolske kirke regnes dåpen som et sakrament som er nødvendig for frelse. Som i de fleste vestlige kirker er den normale praksis i Den katolske kirke dåp ved overøsning. Samtidig sier kirken i sine læredokumenter at neddykking er anbefalingsverdig fordi det gir et klarere bilde av dåpens innhold. Mange nye katolske kirker er derfor utstyrt med dåpsbasseng i stedet for den tradisjonelle døpefonten; en del kirker har også en mellomløsning som tillater at småbarn dyppes ned i vannet. Vannet som brukes skal være velsignet, helst av en biskop i forbindelse med påskefeiringen, men da dette ikke holder seg friskt gjennom året blir de fleste døpt i vann som er velsignet av en prest eller diakon under seremonien. Barnedåp blir praktisert, og anbefales sterkt. Den essensielle rite er overøsningen sammen med treenighetsformelen. Men en fullstendig dåpsliturgi i den katolske latinske ritus omfatter (i rekkefølge): Presentasjon, innledende spørsmål til foreldre og faddere, tegning av barnet med korstegn på dets panne, skriftlesning/er (med en viss valgfrihet), preken, forbønner inkl. bønn om de helliges forbønn, eksorsismebønn, salving med katekumenolje på barnets bryst, (noen steder:) applikasjon av salt på barnets leppe, velsignelse av dåpsvannet (hvis ikke allerede velsignet), foreldres og fadderes avsvergelse av djevelen og deres trosbekjennelse, foreldres/fadderes bekreftelse av dåpsintensjon, selve dåpen, salving med hellig krisma på barnets panne, bønn ved ikledelse i /påleggelse av dåpsklede (ofte bønn over den hvite dåpskjole barnet allerede er iført), overrekkelse av dåpslyset som først tennes fra påskelyset, "effata"bønn, avsluttende velsignelser over mor og far og andre fremmøtte. Ved voksendåp følges den samme progresjon, men med tilpasninger. Salvingen med katekumenolje er som regel skjedd ved en tidligere anledning og bortfaller dermed. Det er dåpskandidaten selv – ikke foreldre – som svarer på spørsmål. Ferming (konfirmasjon) trer inn på det sted i seremonien der det ved barnedåp skjer en ikkesakramental salving med hellig krisma. Kondisjonell dåp. Dåpen er i katolsk teologi et pregende sakrament, det vil si at det ikke kan gjentas. Når det er usikkert om en person er døpt (eller gyldig døpt), gis kondisjonell døp (betinget dåp), det vil si at den som døper sier "«dersom du ikke allerede er døpt, døper jeg deg...»" Slike kondisjonelle dåp kan være aktuelle for eksempel dersom en person er adoptert og det er usikkert om vedkommende er døpt, eller er døpt under uklare omstendigheter og ingen sikre vitner lar seg oppdrive, eller konverterer til den katolske kirke fra annet trossamfunn og det er usikkert om han eller hun er gyldig døpt. Usikkerheten kan f.eks. være knyttet til at det ikke lot seg fastslå sikkert at dåp fant sted (manglende dokumentasjon, usikre vitner, osv) eller verifisere at trossamfunnet alltid benytter trinitarisk dåpsformel, hvorvidt den som fremsa dåpsformelen kanskje ikke foretok selve dåpshandlingen selv, eller hvorvidt trossamfunnet har en etter den katolske kirkes minimumsbetingelser utilstrekkelig dåpsforståelse. Dåp i forhold til ferming. Ferming, eller konfirmasjon, som også er et sakrament i Den katolske kirke, sees som nært knyttet til dåpen. I de orientalske katolske kirker blir derfor det alltid fermet (konfirmert) umiddelbart etter dåpen, selv om det gjelder spedbarn. De kan også motta nattverden, på lignende måte som er beskrevet mht de ortodokse kirker nedenfor. I den latinske (vestlige) del av den katolske kirke er den lovbestemte fermingsalder normalt 7 år – det tidspunkt hvor man er nådd «sjels alder» og trenger dette sakramentets styrking av dåpen. I Norge er fermingsalderen normalt 14-15 år, noe som er en tilpasning til konfirmasjonsalderen i Den norske kirke. Dåp og ferming i ortodokse kirker. I Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er neddykking vanlig praksis. Dåpen er et "mysterion" (det vestlige uttrykk er sakrament), og barnedåp anbefales sterkt. Dåpsritualet innledes av eksorsismer. Dåpskandidatens kropp blir dernest salvet med "gledens olje" før selve dåpen. Det døpes med tre fulle neddykninger i Treenighetens navn. Hele kroppen skal døpes, for det er hele mennesket som fødes på ny. Den som døpes, fermes (konfirmeres ved salving med hellig myrra-olje) umiddelbart, selv om det er et spedbarn, for dermed å styrke virkningen av dåpen. Fermingen regnes også som et "mysterion" og kalles i det liturgiske språket "innseglet på Helligåndens gaver". Fadderne, presten og den nydøpte går i høytidelig prosesjon tre ganger rundt døpefonten mens man synger ”Alle dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Halleluja!” (Gal 3,27.) Lesningene i dåpsseremonien er fra Romerbrevet 6,3-11 og Matteusevangeliet 28,16-20. Avslutningsvis klippes den nydøptes hår. Tonsuren er et uttrykk for hengivenhet til Gud og en ny begynnelse. Når barnedåp skjer i forbindelse med nattverdsgudstjeneste, mottar også barnet nattverdens "mysterion", og under begge skikkelser. Barn tar del i nattverd på samme måte som voksne, ved at et lite stykke brød som er blandet med vinen i kalken, føres med skje inn i barnets munn. Dåp i protestantiske kirker. Protestantiske kirkesamfunn praktiserer for det meste dåp etter samme regler som beskrevet ovenfor under Den katolske kirkes latinske (vestlige) ritus. Riten er imidlertid sterkt forenklet i forhold til den katolske, og i de protestantiske trossamfunn som praktiserer voksendåp/troendes dåp er seremonien som regel svært annerledes. Lutheranere, kalvinister. De protestantiske kirkesamfunn som oppstod ved Reformasjonen, det vil si med luthersk eller kalvinsk tro, har en tradisjonell vestkirkelig oppfatning av dåpen. Det praktiseres dermed barnedåp, og overøsning er den vanligste metode. Den norske kirke hører til denne kategorien. Udøpte barn med foreldre som er medlemmer av Den norske kirke regnes som tilhørende, men ikke fullverdige medlemmer. Det foretas imidlertid ikke noen konfirmasjon som ledd av riten når det er voksne som skal døpes. Ved usikkerhet om noen er rett døpt, gjennomføres ikke noen kondisjonell dåp – derimot døpes det på vanlig vis (uten verbalt forbehold). Tre av fire barn i Norge blir døpt i Den norske Kirke (2005). Baptistsamfunn, Adventistsamfunn, Mennonitter og Pinsebevegelsen. Troende dåp med full neddykking. (Troende dåp blir ofte omtalt som voksendåp.) Baptister, mennonitter, adventister og pinsevenner praktiserer voksendåpen. Baptister og pinsevenner deler "det baptistiske dåpssyn", som er en "troende dåp". Dåpen er frivillig og skjer på den kristnes bekjennelse og tro, og ikke på grunn av alder eller fordi en blir voksen. Den "eneste" betingelse for å bli døpt er bekjennelsen av å tro på Jesu Kristi frelsesverk. Derfor kalles dåpen troende dåp, og det er ikke uvanlig at ganske unge mennesker lar seg døpe. Det gis ingen formell dåpsopplæring ettersom dåpen er frivillig. Det er vanlig at dåpskandidatene blir spurt på forhånd, om de forstår innholdet i dåpen og den kristne tro. I konfirmasjonsalder er det vanlig å gjennomføre det ettårige kurset tentro (frikirkelig konfirmasjon). Dåpen har ingen betydning i forhold til frelsen, men er en god "samvittighetspakt" mellom den som lar seg døpe og Gud. Å være "troende døpt" er nødvendig for medlemskap. Mennesker som er døpt som barn i andre kirkesamfunn, døpes på nytt. De fleste pinse-, baptist- og adventistmenigheter har dåpsbassenger i menighetslokalet. Men det finnes ikke noen begrensninger i forhold til stedet, foruten at det må være «nok vann», derfor kan dåp skje i svømmebasseng eller utendørs. Praktisk foregår dåpen med full neddykking i vann, like etter at dåpskandidaten har vitnet om (bekjent) sin tro for menigheten. For unge barn er det vanlig å ha en barnevelsignelse, en bønn og velsignelse av barnet. Dette regnes ikke som en dåp. Denne seremonien er en markering i et av menighetens møter, som regel i et søndagsmøte. Dette skjer gjerne når barnet er noen måneder gammelt. Enkelte baptistkirker bruker ikke treenighetsformularet, «... i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn», men døper «i Jesu navn». Baptistisk dåp blir derfor bare ansett som gyldig av andre kirkesamfunn, dersom det framgår av dåpsattesten, at den skjedde ved bruk av treenighetsformularet. Unitarer. I de kristenunitariske menigheter som er direkte sprunget ut av den radikale reformasjon innenfor protestantismen, er dåpen utelukkende en rituell symbolhandling. Man praktiserer både barne- og voksendåp (men noen unitarkirker, som Den norske unitarkirke, foretrekker mest voksendåp, dvs. at dåpskandidaten ikke er yngre enn 12 år). Dåpskandidaten overøses én gang med vann fra en særskilt dåpskalk, mens presten uttaler følgende formular: «Jeg døper deg til den ene sanne Gud og til Jesu etterfølgelse.» Ved dåpen tilkjennegis at det ønskes tilhørighet til den kristne unitarisme og delaktighet i den unitarmenigheten man døpes inn i. Siden unitarene tolker reformasjonens tanker om det allmenne prestedømmet meget liberalt og vidt, kan enhver myndig person som har til intensjon å døpe, forrette en unitarisk dåp, men i praksis overlates den liturgiske handlingen vanligvis til en ordinert prest. Det er ikke vanlig med opplæring forut for voksendåp. Kristenunitarene godtar alle kristne dåpspraksiser som gyldige og praktiserer vanligvis ikke gjendåp. En allerede døpt person som ønsker å konvertere til kristenunitarismen, behøver derfor normalt ikke å la seg døpe på nytt. I de tilfeller en allerede døpt konvertitt ønsker å markere sin tilhørighet gjennom et rituale, brukes i Den norske unitarkirke det jødisk rituelle renselsesbad (mikvah). I noen unitarkirker betraktes enhver kristen dåp som en betingelse for medlemskap, mens det i andre er fullt mulig å være medlem uten å være døpt i noen kristen sammenheng. Dog er alle kristne unitarkirker enige i at dåp er en naturlig og forventet handling for en kristen, og svært få av de om lag 200 000 kristenunitarene som finnes i Europa i dag er udøpte. Også store grupper av de unitarer som under kommunisttiden i de tidligere Østblokklandene ikke offisielt kunne tilhøre en unitarmenighet, har etter jernteppets fall latt seg døpe. Man regner med en godt over 90% dåpsrate i de kristenunitariske menigheter som i dag praktiserer barnedåp. Blant kirkesamfunn som bruker den trinitariske dåpsformel (dvs. dåp til «Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn») betraktes unitarisk dåp som ugyldig, fordi det unitariske dåpsformularet til «den ene sanne Gud» bare inkluderer Gud forstått som «Faderen». Dåp hos Siste Dagers Hellige. Siste Dagers Hellige (mormonerne) praktiserer kun dåp ved neddykking. De bruker treenighetsformularet, men da deres syn på den hellige treenighet avviker fra andre kirkesamfunns, er det mange som ikke aksepterer deres dåp som gyldig. Barnedåp praktiseres ikke. "21 Og Herren sa til ham: Jeg gir deg myndighet til å døpe dette folk når jeg igjen har fart opp til himmelen. 22 Og Herren kalte også andre og sa det samme til dem. Og han ga dem myndighet til å døpe, og han sa til dem: På denne måten skal dere døpe, og det skal ikke være noen bordstrid blant dere. 23 Sannelig sier jeg dere at den som omvender seg fra sine synder ved deres ord og ønsker å bli døpt i mitt navn, skal dere døpe på denne måten: Se, dere skal gå ned og stå i vannet, og i mitt navn skal dere døpe dem. 24 Og se, dette er de ord dere skal si etter å ha kalt dem ved navn: 25 Med fullmakt fra Jesus Kristus døper jeg deg i Faderens og i Sønnens og i Den Hellige Ånds navn. Amen. 26 Og så skal dere senke dem ned i vannet og løfte dem opp igjen ut av vannet." (Mormons Bok, 3. Nephi 11:21-26) Dåpen blir sett som den første av flere ordinanser. Bare en prestedømsbærer (alle verdige menn som har mottatt prestedømmet i en alder av 12 [diakon]), kan døpe fra en prests embete av (som man mottar i en alder av 16 år), og embeter over det. Kirken aksepterer ikke andre kirkesamfunns dåpspraksis, da kun denne prestdømsmyndighet (som man må ha for å døpe), kun er innenfor Kirken. Konvertitter døpes derfor alltid på nytt. "3. Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning, ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser." "4. Vi tror at evangeliets første prinsipper og ordinanser er: 1) Tro på den Herre Jesus Kristus. 2) Omvendelse. 3) Dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse. 4) Håndspåleggelse for Den hellige ånds gave." (Fra trosartiklene i Jesu Kristi Kike). Dåpen blir sett på som nødvendig til frelse, og at den renser fra alle synder (se f.eks Ap.gj. 2:38; Ap.gj. 22:16; Mark. 16:16). Man inngår en pakt med Herren i dåpen (se f.eks 1 Pet. 3:21), og denne "dåpspakten" kan man "fornye" ved nadverden og få tilgivelse for sine synder. Siden Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (SDH) mener dåpen er en av flere ordinanser som er nødvendig for å "vende tilbake til Gud" (Joh. 3:3; Joh. 3:5), praktiseres også stedsfortredende dåp for avdøde (1 Kor. 15:29) som ikke fikk mulighet til å utføre dette mens de levde på jorden. Allikevel er ikke dette noen garanti for at personen vil akseptere den i "åndeverden" og bli frelst. Det er av denne grunn mormonerne har bygget opp sitt imponerende genealogiske arkiv. Dåp i Brunstad Christian Church. Brunstad Christian Church (BCC) praktiserer ikke barnedåp, men regner barna fullt med i fellesskapet, ut fra Jesu ord i Matteusevangeliet 19, 14. uten at de er døpt. BCC praktiserer imidlertid voksendåp som en god samvittighetspakt med Gud De mener at et barn ikke har bevissthet til å inngå en slik pakt med Gud, og at det derfor først kan realiseres når denne er til stede. Navngivning. Det er ingen sammenheng mellom dåp og navngiving. I Norge er registrering av barns navn en oppgave som tas hånd om av Folkeregisteret. Tidligere ble dog avskrifter av kirkebøkene (med sine innførsler om fødsel og dåp) brukt av myndighetene til blant annet inkalling til verneplikt o.a. I 1905 ble kommunene pålagt folkeregistrering, men det var den tyske okkupasjonsmakten som i tiden 1940–1945 innførte en statlig folkeregistrering. I 1946 kom den første norske loven om statlig folkeregister, som i realiteten fratok Den norske kirke denne funksjonen. I Sverige hadde Svenska Kyrkan registeroppgaven for alle innbyggere (uansett tro) frem til 1992, da den ble overtatt av Skatteverket. Dåpsliturgien går historisk sett tilbake til den tid da voksendåp dominerte, og man ble da snart stilt overfor en situasjon der det kom dåpskandidater (katekumener) som hadde navn som syntes upassende i kristen sammenheng. Det var i disse tilfeller vanlig at de forut for dåpen ble gitt et nytt navn eller tilleggsnavn. Ved voksendåp er det i noen kirkesamfunn fremdeles tradisjon for at kandidaten tar et kristent navn, eller et ekstra helgennavn, i forbindelse med dåpen. Det var også i lange tider mange steder vanlig at et nyfødt barn ble gitt navn etter dåpsdagens liturgiske (helgen)minne/festdag. For eksempel ble Martin Luther døpt på minnedagen for den hellige Martin av Tours (hadde han vært jente, ville det kanskje blitt en "Martina"); en kvinne som hette Natalia var sannsynligvis døpt (eller født) til Jul, osv. I lys av barnedåpens rolle som "overgangsrite" er det fremdeles naturlig at barnet «presenteres» for samfunnet og navnet kunngjøres i forbindelse med seremonien. Andre former for «dåp» og overgangsriter. Religionshistorisk sett har den kristne dåpspraksisen forbilder i renselsesritene i jødisk lov og tradisjon, mikvah. I Tanakh og rabbinsk tradisjon er dette et ritualt bad i forbindelse med visse omstendigheter, for å gjenopprette rituell renhet for eksempel for kvinner etter menstruasjon eller barnefødsel. Også for konvertitter til jødedommen var et rituelt bad foreskrevet. Dåpen er en karakteristisk overgangsrite ("Rite de passage"), enten den utføres som barnedåp, troende dåp eller konvertittdåp. I så måte har den fellestrekk med mange tilsvarende livsriter i andre kulturer og religioner; riter som markerer barns fødsel, inntreden i "de voksnes verden", eller skifte av livsorientering. Dåp i andre religioner. Dåpsseremonier finnes også i andre religioner og kulturer. Det er funnet spor etter slike seremonier i mange utdødde kulturer, men de arkeologiske bevis er sjelden av en slik art at man kan vite sikkert hva de inneholdt. Mandeerne, som regner Jesus Kristus og Moses som falske profeter, ser på Johannes Døperen som sin frelser, og praktiserer en form for dåp. Denne dåpen gjentas gjerne mange ganger i løpet av livet. Sikhene har en dåpsseremoni, "amrit sanskar" som ble innstiftet i 1699, da den tiende leder, Guru Gobind Singh, døpte fem følgesvenner og ble så selv døpt av dem. «Dåp» brukt om rene navne- og/eller innvielsesseremonier. Når et skip eller en større båt sjøsettes eller overleveres fra skipsverftet er det vanlig med en dåpsseremoni. Selve dåpen utføres av en gudmor, som annonserer navnet og rett etterpå knuser en flaske med Champagne mot båtsiden. Kjæledyr blir noen ganger «døpt» i anledning at de får navn. Dette er ingen kristen dåp, men i Norge skjer den ofte med forbilde fra barnedåpen i kirken. Ordet brukes også i en rekke andre sammenhenger, som for eksempel det å «omdøpe en gate». I kirkelig sammenheng benyttes av og til ordet «klokkedåp» om innvielsen av kirkeklokker. Emnekart. Emnekart (eng. "Topic Maps") er en ISO-standard for representasjon og utveksling av strukturert og semistrukturert informasjon. Standarden startet som en generalisering av konseptene rundt stikkordregister, ordbøker og synonymordlister, men har vist seg å ha stor nytteverdi i en rekke andre sammenhenger. Emnekart brukes til informasjonsgjenfinning og navigering i informasjon. Standarden er en semantisk teknologi, som kan sammenlignes med W3C-standardene for semantisk web. Emnekart har i tillegg en mekanisme (scope) for å angi kontekst for informasjonen, slik at man i et språkfilosofisk perspektiv kan si at den har støtte for pragmatikk. Emnekartstandarden har også innebygget mekanismer for å flette sammen to eller flere emnekart som kan ha ulik struktur, basert på et standardisert URI-basert ID-system. Standarden er formelt kjent som ISO/IEC 13250:2003. Hvordan ser datamodellen i emnekart ut? Emnekart lar forfattere representere meget komplekse strukturer og sammenhenger. Allikevel er de grunnleggende konseptene, som f.eks. beskrevet i Steve Peppers artikkel, eller beskrevet av Networked Planet (http://www.networkedplanet.com/technology/topicmaps/intro.html), enkle å forstå. Kjernen i emnekartmetaforen er "emner", "forekomster" og "assosiasjoner", eller på engelsk: "Topics", "Occurrences" og "Associations" (TAO). Et emnekart består av et sett med "emner" av forskjellige typer. Disse emnene er knyttet sammen i en grafstruktur gjennom "assosiasjoner". Et emne representerer et "tema" (eng. "subject"). Et tema kan være hva som helst. Det kan være en bil, en biltype, en bilfabrikant eller til og med selve konseptet bil. Kort sagt kan temaer være alt mennesker kan snakke om. Forekomster er data om emnet. En forekomst kan sees på som en peker fra indeksen til informasjon om temaet emnet representerer. I web-sammenheng kan dette være en hyperlenke til en nettside, men informasjonen kan også ligge direkte i emnekartet. All informasjon forholder seg til emnet de handler om på litt forskjellige måter. Derfor er forekomster typet. De er ikke typet i klassisk datamodellerings forstand med "integere", "flyttall" eller "tekst", men heller hvordan informasjonen henger sammen med temaet. Eksempler på forekomster er en lenke til en persons hjemmeside, en beskrivelse av en organisasjon eller antallet gjenværende varer av en bestemt varetype i en butikk. En forekomsttype er et tema mennesker kan snakke om og representeres derfor av et emne i emnekartet. Denne gjenbruken av emner i store deler av datamodellen er det som på mange måter gjør emnekart internt konsistente og delvis selvdokumenterende. Assosiasjoner sier noe om hvordan temaer henger sammen. F.eks. er Norge medlem av NATO. Alle slike relasjoner en ønsker å ha med i et emnekart legges inn som en assosiasjon mellom to eller flere emner. Assosiasjoner går begge (eller alle) veier, så i eksemplet over vil emnekartet automatisk også si at NATO har Norge som medlem. Merk at assosiasjonstypen her er temaet (eller konseptet) medlemskap. Den representeres også av et emne i emnekartet på samme måte som forekomsttypen over. Assosiasjonsroller brukes til å vise hvem som er hva i en assosiasjon. Uten assosiasjonsroller vil en ikke kunne se om det er Norge som er medlem i NATO eller NATO som er medlem i Norge. I et emnekart som tar med denne assosiasjonen vil typisk Norge spilt rollen medlem, og NATO spilt rollen organisasjon. Rolletypene er også temaer på samme måte som typen på assosiasjoner og forekomster. Emner kan også ha flere navn. Et lett gjenkjennelig eksempel er hvordan landet Norge heter Norway på engelsk. Disse skilles ved å bruke "perspektiver" (eng. "scopes"). Et perspektiv er et sett med emner, i dette eksemplet et sett som inneholder et emne som representerer temaet engelsk og et annet for temaet norsk. I tillegg kan navn også ha flere "varianter". Eksempler på varianter er flertallsnavn og sorteringsverdi. I den neste utgaven av ISO standarden forventes navn å få typer på samme måte som forekomster. Noe av poenget med å lage en slik datamodell er å gjøre det mulig for datamaskiner å forstå når det snakkes om samme ting eller tema. Dette løses ved å gi hvert enkelt emne en identitet. Identiteten angis ved å benytte en eller flere URI-er. Disse utgjør en såkalt "temaidentifikator". Temaidentifikatorene kan brukes til å flette emnekart sammen. Hvordan brukes emnekart? Det fins like mange måter å benytte emnekart på som det fins brukere. Likevel er det mulig å dele dem inn i to hovedretninger. Små emnekart kan en jobbe på som dokumenter i et tekstbehandlingsprogram. Da kan man tenke på den som skriver emnekartet som en forfatter. Disse emnekartene kan ofte være ment å brukes til integrasjon (å flette sammen flere emnekart), men er ofte også personlige. Et eksempel er et TODO-emnekart eller et familietre. Det er spesifisert syntakser i tillegg til XTM og HyTM som er enklere å jobbe med. Spesielt er Ontopias Linear TopicMap Notation (LTM) populær, men også asTMa fra australske Bond University har fått stor interesse. Dersom en skal bygge større emnekart, kan det være verdt å bruke en emnekart-prosessor med forskjellige visualiseringsteknikker, spesielt dersom emnekartet får flere forfattere. Den mest brukte metoden i Norge er å ha en emnekartmotor i bunnen som vedlikeholder datamodellens integritet og bygge dynamisk genererte nettsider oppå. Emnekart i Norge. Norge ligger langt fremme i utbredelse og utnyttelse av emnekart. Særlig i offentlig sektor har man tatt i bruk emnekart under bygging av portaler og til systemintegrasjon. Emnekartmiljøet i Norge er faglig tungt, med flere medlemmer av standardiseringskomiteene, flere leverandører og flere konsulentselskap som tilbyr emnekarttjenester. Det er en. Historie. Den første versjonen av Topic Maps standarden fra ISO ble ferdig i 2000, etter nesten 10 års tenkning og arbeid. Emnekartstandardene har utviklet seg mye etter dette, noe som har ført til endel misforståelser, bl.a. at endel tror at Emnekart er en XML-standard. Denne historikken gir en detaljert oversikt over standardutviklingen. The Davenport Group: 1991–1993. Ideen til emnekart stammer fra arbeidet Steven Newcomb og The Davenport Group gjorde rundt teknisk dokumentasjon tidlig på 90-tallet. Steven R. Newcomb ledet en gruppe Unix-leverandører som kalte seg The Davenport Group. Initiativet ble kalt "SOFABED" (Standard Open Formal Architecture for Browsable Electronic Documents). Arbeidet bygget på SGML (Standard Generalized Markup Language) og HyTime (Hypermedia/Multimedia Time-based Structuring Language). Oppgaven var å undersøke hvordan HyTime-standarden kunne brukes til å representere og flette sammen stikkordregister, ordlister, thesaurus og innholdsfortegnelser for elektronisk dokumentasjon fra de ulike leverandørene. CApH: 1993–1995. En ny gruppe kalt "Conventions for the Application of HyTime" (CApH) ble dannet. Resultatdokumentet skrevet av Michel Biezunski og Steven R. Newcomb, ble ferdig i 1995, og inneholdt den grunnleggende modellen for det som senere ble Topic Maps. Se HyTM: 1996–2000. Standardiseringsprosjektet ISO/IEC 13250 (Topic Maps) ble satt i gang innenfor ISO (the International Organization for Standardization). Ansvaret for arbeidet ble lagt til SC 34 (SC betyr sub-komité), som var komitéen ansvarlig for bl.a. SGML, DSSSL, HyTime og font standarder. SC34 ier delt inn i tre arbeidsgrupper, og alt arbeidet med Topic Maps har foregått i WG3. Den ferdige standarden ble først presentert på konferansen (5-9 desember 1999). På samme konferanse presenterte bl.a. Ora Lassila RDF-standarden (Resource Description Framework), og det var på denne konferansen at det for alvor gikk opp for både emnekart-miljøet og RDF-miljøet at man hadde én ISO-standard og én W3C-standard der den underliggende modellen lignet ganske mye. XTM: 2000–2001. Underveis i arbeidet med Topic Maps standarden hadde W3C-standarden XML blitt født i 1998, og var blitt en suksess. XML var en forenklet versjon av SGML, optimalisert for bruk i WWW. Allerede før Topic Maps standarden offisielt ble sluppet ble det derfor diskutert hvordan man kunne sette i gang arbeid med å lage XML-formatet XTM, "XML Topic Maps". Arbeidet ble ikke startet opp som en ISO-prosess, det ble opprettet en uavhengig gruppe som kalte seg. Gruppen ble først ledet av Michel Biezunski og Steven R. Newcomb. Målet var å raskt publisere en XML-versjon av Topic Maps standarden. Murray Altheim, Sam Hunting, Steve Pepper og Graham Moore ble også med i gruppen. Den første versjonen ble publisert i desember 2000. Steve Pepper og Graham Moore ble så utnevnt til nye "editors" av spesifikasjonen, som ble ferdigstilt som 6. august 2001. ISO/IEC 13250, Topic Maps (Second Edition): 2001–2003. Det ble deretter foreslått å gjøre spesifikasjonen om til en ISO-standard, og den ble akseptert som en ISO-standard i oktober 2001. ISO-standarden for Emnekart omfattet altså på dette tidspunktet to syntakser: HyTM og XTM. XTM var i prinsippet en utvekslingssyntaks for emnekart. Fordi dette var den nyeste emnekartstandarden, og det på dette tidspunktet ikke fantes noen standard som beskrev den grunnleggende modellen (annet enn HyTM), ble mange ledet til å tro at emnekart var synonymt med XTM og at Topic Maps var en XML-standard. Boken, som ble utgitt i 2002, bidro også til denne misforståelsen. Den var kalt opp etter utvekslingssyntaksen, som på dette tidspunktet var den nye emnekartstandarden. Emnekartfamilien av standarder: 2002–2008. Per april 2008 er den underliggende modellen for emnekart definert i standardene: TMDM og TMRM, og XTM har kommet i en revidert 2.0-versjon. TMQL-spesifikasjonen, som definerer spørrespråket er stabil og vil sannsynligvis snart bli antatt som standard. Skjema-språket TMCL er nesten ferdig. Det gjenstår fortsatt litt arbeid på CTM, som skal brukes til å kode emnekartfragmenter i både TMCL og TMQL. ISO 13250-7: GTM (Graphical Notation) er under innledende vurdering. Induskulturen. Induskulturen var en oldtidssivilisasjon som var sentrert hovedsakelig i den vestlige delen av det indiske subkontinent og som blomstret i området langs den store elven Indus. Sivilisasjonen var en bronsealderkultur i tiden 3300-1300 f.Kr. og hvor høydepunktet var rundt 2600-1900 f.Kr. Kulturen er en av eldste sivilisasjoner i historien og har sitt navn etter elven Indus, men strakte seg også inn i elvedalen Ghaggar-Hakra og langs elvene Ganges-Yamuna-Doab, og utgjorde således det meste av det som i dag er Pakistan, foruten å strekke seg i de vestlige områdene av hva som er dagens India, sørøstlige Afghanistan, og de mest østlige delene av Balutsjistan i Iran. Induskulturens modne fase er kjent som "Harappanske sivilisasjon" ettersom den første av de byer som ble avdekket var Harappa, utgravd på 1920-tallet i hva som på den tiden var i provinsen Punjab i britiske India, men er i dag Pakistan. Utgravninger av steder knyttet til Induskulturen har foregått siden 1920, og med viktige gjennombrudd så nylig som i 1999. Mohenjo-Daro er et annet velkjent arkeologisk funnsted knyttet til samme kultur og er i dag på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven»). Harappa-sivilisasjonens språk er ikke direkte attestert og dets tilknytning er ukjent, skjønt urfasene i dravidiske språk har blant annet blitt pekt på av forskere som et mulig slektskap. Innledning. Induskulturen var så å si ukjent før utgravningene som ble foretatt i 1920-årene ved Harappa og Mohenjo-Daro. Arkeologiske utgravninger har avdekket mange interessante detaljer. I Mohenjo Daro har man gravd seg dypt ned gjennom sju lag av bebyggelse. Blant annet har man avdekket et stort offentlig bad som trolig har hatt seremoniell betydning. Bebyggelsen hadde et kloakkanlegg og offentlige brønner. Man har også funnet mange vakkert utførte kunstgjenstander. Flere bilder man har funnet viser en slags fruktbarhetsgud som sitter i en stilling som ligner på yoga-stillingen som guden Shiva ofte avbildes med. Man har også funnet noe som ligner på det som i dag kalles "yoni-linga", en fremstilling av det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan som brukes i ritualer. Flere skikker i hinduismen kan ha sitt opphav tilbake til Induskulturen. Flere gjenstander fra Induskulturen har blitt funnet i Sumer, hvilket viser at det har vært kontakt mellom disse områdene. Det har vært spekulert på om folket snakket et dravidisk språk.Deres eget skriftspråk er kjent fra flere innskrifter. Steinseglene fra indus-kulturen skriver seg fra omkring 2000 f.Kr. Det har vært gjort forskjellige forsøk på å tyde skriften, men så langt uten større resultat. Sivilisasjonen vokste frem i den brede Indusdalen, som i dag dekker områder av Pakistan og India, og besto av byer som kunne måle seg med byene i Mesopotamia og Egypt. Det har blitt avdekket levninger av velorganiserte bysamfunn med rette gater og underjordiske rørsystemer for vann og kloakk. Det er derimot ikke funnet noen storslåtte palasser, pyramider eller portretter av de øverste herskerne. Lokalbefolkningen i Indusdalen begynte å dyrke hvete og bygg like tidlig som i Mesopotamia og Egypt, og ikke noe annet sted i verden er det funnet eldre spor etter bomullsdyrking. Det finnes også spor etter omfattende handelsvirksomhet, blant annet med Afghanistan, Persia og Mesopotamia. Mye tyder på at indiske skip allerede på denne tida seilte over Indiahavet og inn i Rødehavet. Det er ingen som med sikkerhet vet hvorfor bysamfunnene i Indusdalen gikk til grunne for rundt 3500 år siden. Det kan skyldes klimaendringer, avskoging da det ble brente murstein til husbygging, lange tørkeperioder, forandringer i elveløpet eller at jorda ble utpint på grunn av overbeiting. På samme tid fant også en innvandring fra nordvest. Oppdagelse og utgravning. Ruinene av Harappa ble først beskrevet i 1842 av Charles Masson i hans bok "Narrative of Various Journeys in Balochistan, Afghanistan and the Punjab" («Fortellinger av ulike reiser i Balokistan, Afghanistan og Punjab»), hvor de lokale snakket om oldtidsby som strakte seg ut «tretten kosser», noe som tilsvarer rundt 40 km, men det var ingen arkeologisk interesser for dette stedet for bortimot de neste hundre år. I 1856 la to engelske ingeniører, John og William Brunton, jernbanelinjen mellom byene Karachi og Lahore for East Indian Railway Company. John Brunton skrev: «Jeg var grublet mye på hvordan vi skulle greie å få underlag for linjen til jernbanen.» De ble fortalt at det lå ruinene av en oldtidsby i nærheten av jernbanelinjen som ble kalt for Brahminabad. Da han besøkte byen fant mengder av godt brente murstein, og «overbevist om det var et godt steinbrudd for det underlaget jeg ønsket.» Oldtidsbyen ble redusert til et grustak. Hans bror William Bruntons «seksjon av linjen gikk langs en annen ruinby, murstein fra denne hadde allerede blitt brukt av beboerne av en landsby i nærheten av Harappa ved samme sted. Denne mursteinen ble brukt langs de 150 km av jernbanesporet som gikk fra Karachi til Lahore.» I 1872–1875 utga Alexander Cunningham det første segl fra Harrappa (feilaktig identifisert som Brahmibrev). Det var først et halv århundre senere, i 1912, at ytterligere segler fra Harrappa ble oppdaget av J. Fleet, noe som førte til igangsettelsen av en utgravning under sir John Hubert Marshall, sammen med Bahadur Daya Ram Sahni og Madho Sarup Vats, i 1921–1922 og den påfølgende oppdagelsen av den gamle sivilisasjonen ved Harappa. Tilsvarende oppdagelse ble gjort ved Mohenjo-daro av Rakhal Das Banerjee, E. J. H. MacKay, og sir John Marshall. Ved 1931 hadde det meste av Mohenjo-Daro blitt utgravd, men undersøkelsene fortsatte i 1944, blant annet ved sir Mortimer Wheeler, direktør for Arkeologiske undersøkelser i India. Andre arkeologer som arbeidet ved steder tilhørende den samme Indus-sivilisasjonen før den politiske splittelsen av området skjedde i 1947, var Ahmad Hasan Dani, Brij Basi Lal, Nani Gopal Majumdar, og sir Marc Aurel Stein. Etter delingen av Britisk India ble de fleste av de arkeologiske funnene arvet av Pakistan hvor de fleste funnstedene var basert, og utgravningene fra denne tiden omfattet de som var ledet av sir Mortimer Wheeler i 1949, arkeologisk rådgiver for Pakistans regjering. Utposter fra Indus-siviliasjonen ble avdekket så langt vest som Sutkagan Dor i Balutsjistan i Pakistan, så langt nord som Shortugai ved Amudarya eller elven Amu-Darja i dagens Afghanistan. Geografisk. Fil:IVC Map.png|thumb|Utstrekning og de viktigste funnstedene for Indus-siviliasjonen. Det avdekkede området omfatter ikke de neste utgravningene til Rupar, Balakot, Shortughai i Afghanistan, Manda i Jammu, etc. Se Induskulturen utgjorde det meste av Pakistan, og strakte seg fra Balukistan til Sind, og videre til dagens indiske stater som Gujarat, Rajasthan, Haryana og Punjab, og nådde oppover til Rupar ved elven i øvre Sutlej. Geografien til Indusdalen plasserer kulturen som oppsto i en meget tilsvarende situasjon som de som oppsto i Egypt og Peru med et rikt jordbruksland omgitt av høyland, ørken og hav. Ganske nylig har det også blitt oppdaget funnsteder i Pakistans nordvestlige grenseprovinser. Andre områder knyttet til den samme kulturen er blitt funnet i Afghanistan mens mindre og isolerte steder er funnet så langt unna som Turkmenistan og Gujarat. Bosetninger langs kysten strakte seg fra Sutkagan Dor i vestlige Balukistan til Lothal i Gujarat. Det har blitt avdekket et funnsted knyttet til kulturen ved elven Amu-Darja (som i antikken ble kalt for "Oxus") ved Shortughai i nordlige Afghanistan, i elvedalen Gomal i nordvestlige Pakistan, ved Manda langs elven Beas i nærheten av Jammu i India, og ved Alamgirpur langs den indiske elven Hindon, kun 28 km fra Delhi. Induskulturen har blitt avdekket som regel lands elver, men også langs oldtidens kystlinje, eksempelvis Balakot, og på øyene som Dholavira. Det er bevis på tørre elvesenger overlappet med Hakrakanalen i Pakistan og den sesongbetonte elven Ghaggar i India. Mange funnsteder fra Induskulturen (eller harappansk kultur) har blitt avdekket langs Ghaggar-Hakra-sengene. Blant disse er Rupar, Rakhigarhi, Sothi, Kalibangan, og Ganwariwala. I henhold til forskerne to J. G. Shaffer og D. A. Lichtenstein er den harappanske sivilisasjonen "en fusjon av tradisjonene til Bagor, Hakra, og Koti Dij, eller 'etniske grupper' i Ghaggar-Hakra-dalen ved grensene til India og Pakistan." I henhold til beregninger gjort av en del arkeologer har over 500 harappanske funnsteder blitt avdekket langs opptørkede elvesenger ved Ghaggar-Hakra-elven og dens sidegreiner, i kontrast til kun rundt 100 langs Induselven og dens sidegreiner, følgelig i deres mening er benevnelsene "Indus Ghaggar-Hakra-sivilisasjonen" eller "Indus-Saraswati-sivilisasjonen" rettferdiggjort. Imidlertid har disse politisk-inspirerte argumentene blitt bestridt av andre arkeologer som hevder at Ghaggar-Hakra-ørkenen har blitt etterlatt uberørt av bosetning og jordbruk siden slutten av Indusperioden og har viser således at flere funnsteder er funnet i avleiringene i Indusdalen; for det andre at antallet harappanske funnsteder langs Ghaggar-Hakra-elvesengene har blitt overdrevet og at ved Ghaggar-Hakra, da det eksisterte, var en underordning av Indus-sivilisasjonen, slik at ny terminologi er overflødig. «Harappansk sivilisasjon» har forblitt den korrekte, i henhold til vanlig arkeologisk skikk ved navngiving av en sivilisasjon etter dets første funnsted. Kronologi. Den modne fasen til den harappanske sivilisasjon varte fra rundt 2600 til 1900 f.Kr. Medregnet forgående og etterfølgende kulturer — henholdsvis "Tidlig harappansk" og "Sen harappansk" — kan hele Induskulturen ha vært fra 3300 f.Kr. til 1300 f.Kr. To begreper er benyttet for å plassere kulturen i perioder: "Faser" og "perioder". "Tidlig harappanske", "moden harappanske", og "sen harappanske faser" er også kalt for henholdsvis "regionaliserings-", "integrasjons-" og "lokaliseringsperioder" og hvor regionaliseringsperioden som går tilbake til den neolittiske Mehrgarh II-perioden. «Oppdagelser ved Mehrgarh endret hele konseptet for Indus-sivilisasjonen», i henhold til Ahmad Hasan Dani, professor emeritus ved Universitet Quaid-i-Azam i Islamabad. «Der hadde vi hele sekvensen, rett fra begynnelsen av bosetninger i landsbyer.» Tidlig harappansk. Tidlig harappansk Ravi-fase, navngitt etter elven Ravi rett ved, varte fra ca 3300 f.Kr. og fram til ca 2800 f.Kr. Den er beslektet med Hakra-fasen, identifisert i Ghaggar-Hakra-elvedalen i vest og gikk forut for Kot Diji-fasen (2800-2600 f.Kr., Harappansk 2), navngitt etter et funnsted i nordlige Sind i Pakistan, i nærheten av Mohenjo-Daro. De tidligste eksemplene på skriftspråk fra Induskulturen er datert fra rundt 3000 f.Kr. Den modne fase av de tidligere landsbykulturene er representert av Rehman Dheri og Amri i Pakistan. Kot Diji (Harappansk 2) representerer fasen som førte fram til Moden harappansk, med citadellet som representant for sentralisert autoritet og et økende urbant byliv. En annen by fra dette stadium ble funnet ved Kalibangan i India ved elven Hakra. Handelsnettverk knyttet denne kulturen med beslektede regionale kulturer og fjerne kilder til råmaterialer, inkludert lasurstein og andre materialer for å lage halssmykker. Landsbyboere hadde på denne tiden domestisert tallrike avlinger, inkludert erter, sesamfrø, daddelpalme, og bomull, foruten også ulike dyr, blant annet vannbøffel. Samfunn definert som tidlig harappansk utviklet seg til urbane bysenter ved 2600 f.Kr. og fra hvor den modne harappanske fase begynte. Moden harappansk. Ved 2600 f.Kr. hadde tidlige harappanske samfunn utviklet seg til store urbane senter. Slik bysamfunn var Harappa, Ganeriwala, Mohenjo-daro i dagens Pakistan og Dholavira, Kalibangan, Rakhigarhi, Rupar, Lothal i dagens India. Totalt sett har det blitt funnet over 1052 byer og bosetninger, hovedsakelig i den generelle regionen langs elven Indus og dens sidegreiner. Byer. En sofistikert og teknologisk avansert bykultur er åpenbar i Indus-sivilisasjonen. Kvaliteten av byplanleggingen antyder en kunnskap i byplanlegging og en effektiv bystyre som prioriterte hygiene, eller alternativt tilgjengelighet til hygiene som en del av de religiøse ritualer. Som sett i Harappa, Mohenjo-daro og den nylig delvis utgravde Rakhigarhi omfattet deres byplanlegginger verdens første kjente sanitærsystemer. Innenfor byen fikk de enkeltes hjem eller grupper av hjem vann fra brønner. Fra et rom som synes å ha vært satt av for bading ble avfallsvannet ledet til tildekkede avløp som var tilknyttet til de største vegene. Husene var åpne kun mot den indre bygården og mindre veger. Husbyggingen i en del av dagens landsbyer i regionen minner fortsatt om i en del om husene i Harappa. Oldtidens systemer i Indusdalen med kloakker og avløp som ble brukt i byene over hel Indusregionen var langt mer avansert noe annet på denne tiden som er blitt avdekket i Midtøsten og faktisk langt mer effektive enn de som eksisterer i mange områder i Pakistan og India i dag. Den avanserte arkitekturene til harappanerne er vist i deres imponerende skipsverft, kornmagasiner, mursteinsplattformer og beskyttende murer. De massive murene til byene beskyttet beboerne ikke bare fra krig, men også mot oversvømmelser. Hensikten med citadellet er fortsatt diskutert blant forskerne. I skarp kontrast til denne sivilisasjonens samtidige, Mesopotamia og oldtidens Egypt, ble det ikke bygget noe store monumentale strukturer. Det er ingen avgjørende beviser på palasser eller templer — etter av konger, hærer, eller prester. En del strukturer er antatt å være kornsiloer. I en by er det funnet en enorm, godt bygget bad («Det store bad») som kan ha vært et offentlig bad. Selv citadellene hadde murer er det langt fra åpenbart at disse strukturene var forsvarsverker. De kan han vært bygget for å avlede flomvann. De fleste av de som bodde i byene synes å ha vært handelsfolk eller håndverkere som levde sammen med andre i samme yrke i veldefinerte nabolag. Materialer fra fjerne regioner ble brukt i byene for å konstruere segler, perlehalsbånd og andre objekter. Blant de artefaktene som har ble avdekket er vakre glaserte fajansehalsbånd. Segler av steatitt eller kleberstein har bilder av dyr, mennesker (kanskje guder?) og andre former for inskripsjoner, inkludert et skriftsystem som ennå ikke er dechiffrert og tydet. En del segler ble brukt for å sette avtrykk på leire for handelsvarer og hadde antagelig også annen nytte. Selv om noen av husene var lengre enn andre var Induskulturens hus bemerkelsesverdig for deres tilsynelatende likhet. Alle husene hadde tilgang til vann og avløpssystemer. Dette har gitt inntrykket av en samfunn med relativ lav konsentrasjon av rikdom, og med klar sosial utjevning i henhold til hva man kan se av personlige pryd og utsmykninger. Vitenskap. Folket i Induskulturen oppnådde stor nøyaktighet i å måle lengde, masse og tid. De var blant de første til å utvikle et system for felles vekt og mål. Deres målinger var etter sigende meget presise; imidlertid, en sammenligning mellom tilgjengelige objekter indikerer store variasjon i målestokkene over hele Indusområdet. Deres minste inndeling, som er markert av en målestokk i elfenbein finnet i Lothal, var tilnærmet 1,704 mm, den minste inndelingen som noen gang er nedtegnet for en skala i bronsealderen. Harappanske ingeniører fulgte desimalinndelingen for målenheter i alle praktiske formål, inkludert målingen av masse. Vekter av flint var alle i en perfekt likviditetsgrad eller forhold av 4:2:1 med vekter på 0.05, 0.1, 0.2, 0.5, 1, 2, 5, 10, 20, 50, 100, 200, og 500 enheter, og hvor hver enhet veide bortimot 28 gram, tilsvarende til britiske riksunse eller greske uncia, og mindre objekter ble veid i tilsvarende forhold med enheter av 0,871. Som i andre kulturer var faktiske vekter ikke ensartet over hele området. Vektene og målene som senere ble brukt i Kautilyas "Arthashastra" (slutten av 300-tallet f.Kr.) er de samme som de som ble brukt i Lothal. Unike harappanske oppfinnelser var blant annet et instrument som ble brukt for å måle hele seksjoner av horisonten og tidevannslås. I tillegg utviklet de en del nye teknikker i metallurgi og produserte kobber, bronse, bly og tinn. Deres dyktigheten i teknikk og ingeniørkunsten var bemerkelsesverdig, særlig å bygge havner og brygger etter omgående studier av tidevann, bølger og strømninger. Funksjonen av de såkalte «havner» ved Lothal er imidlertid omdiskutert. I 2001 studerte arkeologene levningene av to menn fra Mehrgarh i Pakistan, og oppdaget at folket i Indus-sivilisasjonen, fra tidlig harappansk periode, hadde kunnskap til tannbehandling. Senere, i april 2006, ble det annonsert i vitenskapsjournalen "Nature" at det eldste beviset (og første fra tidlig neolittisk tid) for boring i menneskelig tenner "in vivo" (= på en levende person) var blitt avdekket i Mehrgarh. Elleve boret jeksler fra ni voksne var blitt avdekket i en neolittisk gravplass i Mehrgarh var blitt datert tilbake til 7500-9000 år siden. I henhold til denne forskningen pekte disse oppdagelsene til en tradisjon på tidlig tannlegevitenskap i de tidlige jordbrukskulturene i regionen. Probérstein som hadde merker fra gull har blitt funnet i Banawali og ble antagelig brukt for å teste renheten i gull, en teknikk som fortsatt er i bruk i flere deler av India. Kunst og kultur. «Dansende pike fra Mohenjo Daro». Ulike skulpturer, segler, keramikk, gullsmykker og anatomisk korrekte statuetter i terrakotta, bronse og kleberstein har blitt avdekket ved funnstedene. Mange håndverk som framstilling i skjell, keramikk, og agat og glaserte steatittkuler ble brukt for å gjøre halsbånd, armeringer, og andre ornamenter i alle faser av harappanske steder, og en del av disse håndverkene er fortsatt praktisert i Pakistan og India i dag. En del sminke og toalettartikler (en særskilt form for kammer ("kakai"), bruken av collyrium for rensing av øyne, og en særskilt tre-i-ett toalettartikkel) har blitt avdekket i en harappansk kontekst som også har tilsvarende motstykker i dagens India. Det har også blitt avdekket terrakottafigurer av kvinner fra ca 2800-2600 f.Kr. som hadde rødfarge på «manga» (linjen som skilte håret midt på). Segler har blitt funnet ved Mohenjo-daro som viser en figur som står på hodet, og en annen som sitter med beina i kryss i hva som kan kalles yogaposisjon. Et harpelignende instrument er avbildet på et segl og to objekter av skjell er funnet ved Lothal som indikerer bruken av musikkinstrumenter med strenger. Harappanerne hadde også flere forskjellige leker og spill, blant dem kubiske terninger (med ett til seks hull på sine sider) som ble funnet ved steder som Mohenjo-Daro. Handel og transport. Induskulturens økonomi synes å ha vært i betydelig grad avhengig av handel, som førte til en stor framgang i transportteknologien. Disse framgangene omfattet oksetrukne vogner, som er identisk til tilsvarende som benyttes over hele sørlige Asia den dag i dag, og til båter. De fleste av disse båtene var antagelig små fartøyer som var flate i bunnen, kanskje drevet av seil tilsvarende til de som fortsatt seiler på Induselven i dag. Det er dog kun sekundære bevis på at båtene var trukket av seil. Arkeologer har avdekket en stor, mudret kanal og hva som man antar kan være et havneanlegg ved kystbyen Lothal i vestlige India. Et omfattende nettverk av kanaler som ble benyttet for irrigasjon har blitt oppdaget av H.-P. Francfort. I løpet av 4300-3200 f.Kr. i kobberalderen kunne Induskulturen vise likheter i keramikkframstillingen med sørlige Turkmenistan og nordlige Iran, noe som hentyder på betydelig bevegelighet og handel. I løpet av den tidlige harappanske periode (rundt 3200-2600 f.Kr.) dokumenterer likheter i steingods, segler, statuetter, ornamentikk en omfattende karavanhandel med Sentral-Asia og den iranske platå. Vurdert fra utbredelsen av gjenstander fra Indus-sivilisasjonen, var handelsnettverket, økonomisk integrert over et meget stort område som omfatter deler av Afghanistan, kystregionene av Persia, og nordlige og vestlige India og Mesopotamia. Det var også et omfattende maritimt handelsnettverk som var i virksomhet mellom harappanerne og de mesopotamiske sivilisasjonene så tidlig som den midterste harappanske fase og hvor mye av handelen ble håndtert av «mellommenn og handelsmenn fra Dilmun» (dagens Bahrain og Failaka lokalisert i Persiabukten. Handel over store distanser ble mulig med oppfinnelsen av plankbygde skip, utstyrt med enkeltstående midtre mast med et seil gjort av vevd siv eller tøy. Flere kystbosetninger som Sotkagen-dor (overfor elven Dasht, nord for Jiwani), Sokhta Koh (overfor elven Shadi, nord for Pasni), Balakot (i nærheten av Sonmiani) i Pakistan sammen med Lothal i India har bevitnet deres rolle som harappanske handelsutposter. Lune havner lokalisert ved elvemunninger mot havet tillot en livlig handel med mesopotamiske byer. Utkomme. En del forskning etter 1980 har indikert at matproduksjonen var hovedsakelig stedegen til Indusdalen. Det er kjent at folket i Mehrgarh brukte domestisert hvete og bygg, og det meste av den kultiverte avlingen var nakne seksradet bygg, en avling avledet fra toradet bygg. Arkeolog Jim G. Shaffer har skrevet at Mehrgarh har «demonstrert at matproduksjonen var et stedegen sørasiatisk fenomen» og at data støttet tolkningen av «forhistorisk urbanisering og kompleks sosial organisering i Sør-Asia basert på stedegen, men ikke en isolert kulturell utvikling». Andre arkeologer, som Dorian Fuller, har indikert at det tok rundt 2000 år før hvete fra Midtøsten var tilpasset forhold i Sør-Asia. Skrift og symbolsystem. Godt over 400 særegne symboler, en del nevner 600, fra Induskulturen har blitt funnet på segler, små tavler, eller keramikkgryter og et dusin gjenstander i andre materialer, inkludert en «oppslagstavle» eller et «skilt» som tilsynelatende en gang har hengt over det indre citadellet i byen Dholavira. Typiske inskripsjoner fra Induskulturen er ikke mer enn fire eller fem bokstaver i lengden, de fleste (unntatt det nevnte «skiltet») var ekstremt små; den lengste på en enkelt overflate som var mindre enn 2,54 cm i kvadrat, er 17 tegn lang, det lengste som er funnet på noe objekt (funnet på tre forskjellige overflater av masseproduserte objekter) hadde en lengde bestående av 26 symboler. Mens Indus-sivilisasjonen er generelt karakterisert som skrive- og lesekyndig samfunn basert på disse inskripsjonene har denne antagelsen blitt utfordret på lingvistiske og arkeologiske årsaker: det har blitt pekt på at korthet i disse inskripsjonene ikke har noen parallell i noe annet førmoderne, skrivekyndig samfunn. Basert på dette beviset, har en omstridt forskningsrapport av Farmer, Sproat, and Witzel (2004) argumentert at Indussystemet ikke var et språk, men tilsvarte en lignende rekke av ikke-lingvistiske tegnsystemer som ble brukt i omfattende grad i samfunn i Midtøsten og andre samfunn, mange som ble masseprodusert i støpeformer. Ingen annen parallell til disse masseproduserte inskripsjonene er kjent i noe annet tidlig førhistorisk samfunn. En studie fra 2009 av P. N. Rao et al. i "Science" sammenlignet dataforskere mønsteret i symbolene med ulike lingvistiske skrifter og ikke-lingvistiske systemer, inkludert DNA- og et programmeringsspråk for computere, og fant ut at Induskulturens skriftmønster var nærmere til talte ord enn ikke, noe som støttet hypotesen at det var koder for et ennå ukjent språk. Farmer, Sproat, og Witzel har bestridt denne undersøkelsen og pekt på at Rao et al. ikke har sammenlignet tegnene fra Induskulturen med ikke-lingvistiske systemer fra den virkelige verden, men isteden med to helt og holdent kunstige systemer som er oppfunnet av forfattere, et bestående av 200 000 tilfeldig ordnete tegn og andre bestående av 200 000 tegn i orden og system som Rao et al. hevder representerer strukturene til alle ikke-lingvistiske tegnsystemer fra den virkelige verden. Farmer et al. har også demonstrert at en sammenligning av ikke-lingvistiske systemer som middelalderens heraldiske symboler med naturlige språk vil gi tilsvarende resultater som det som Rao et al. oppnådde med tegnene fra Induskulturen. De konkluderte at metoden som Rao et al. benyttet ikke kan skille lingvistiske systemer fra ikke-lingvistiske systemer. Foto av mange tusener av bevarte inskripsjoner er blitt publisert i "Corpus of Indus Seals and Inscriptions" (1987, 1991), redigert av A. Parpola og hans kollegaer. Utgivelsen av en endelig tredje bind som etter sigende vill utgi på nytt fotografier som ble tatt på 1920- og 1930-tallet av stjålne eller tapte inskripsjoner, sammen med mange som er blitt avdekket fra de aller siste tiårene, har blitt annonsert i flere år. Til nå har forskerne måtte supplere materialet fra "Corpus" ved å studere små fotografier fra utgravningsrapportene til Marshall (1931), Mackay (1938, 1943), Wheeler (1947), eller reproduksjoner av mer spredte kilder. Religion. Sett i forholdet til det store antallet av statuetter som er funnet i Indusdalen, har det i stor grad blitt foreslått at det harappanske folket dyrket en modergudinne som symboliserte fruktbarhet. Dette synet har blitt utfordret av Sharri R. Clark ved Harvard University. En del segler viser svastika som er funnet i senere religioner og mytologier, særlig i indiske religioner som hinduisme, buddhisme og jainisme. De tidligste bevis for elementer av hinduisme er tilstede før og under den tidlige harappanske periode Falliske symboler som minner om hinduiske "Siva lingam" har blitt funnet i levninger fra Harappa. Lingam er en gammel indisk betegnelse for fallos. Mange segler har avbildninger av dyr. Et berømt segl viser en sittende figur i en positur som minner om lotusstillingen og er omgitt av dyr som er navngitt etter Pashupati (dyrenes herre), et epitet eller tilnavn på Shiva og Rudra. I tidligere faser av kulturen brente harappanerne sine døde. Senere, særlig i Gravsted H-kulturen i den sene harrapanske periode, kremerte de også sine døde og gravla asken i gravurner, en tradisjon som er særlig henspeilet i "Rigveda" hvor forfedrene «både kremerte ("agnidagdhá-") og ikkekremerte ("ánagnidagdha-")» Sen harappansk. En gang rundt 1800 f.Kr. dukket det tegn på at en gradvis nedgang var i ferd med å sette inn, og ved 1700 f.Kr. hadde de fleste byene blitt forlatt. Imidlertid forsvant ikke Induskulturen brått og plutselig, og mange av elementene i denne sivilisasjonen kan bli påvist i senere kulturer. Nåværende arkeologiske data antyder at den materielle kulturen som er klassifisert som sen harappansk kan ha fortsatt fram til minst ca 1000-900 f.Kr. og var delvis samtidig med malt steingodskulturen. Arkeologene har framhevet at det var en pågående serie av kulturell utvikling, her som i de fleste andre steder i verden. Disse knytter sammen «de to såkalte hovedfaser av urbanisering i Sør-Asia». En mulig naturlig årsak for nedgangen er knyttet til klimaendringer, noe som også var tilfelle for naboområdene i Midtøsten. Klimaet i Indusdalen ble betydelig kjøligere og tørrere fra rundt 1800 f.Kr., knyttet til en generell svekkelse av regntiden (monsun) på samme tid. En alternativ årsak kan være at det var en kritisk faktor at betydelige deler av elvesystemet ved Ghaggar-Hakra forsvant. En tektonisk hendelse kan ha fordelt systemets kilder mot det nordindiske lavlandet, men det er manglende data om denne hendelsen ettersom de fleste bosetninger innenfor Ghaggar-Hakras elvesenger ikke har blitt datert ennå. Denne faktoren er derfor spekulativ og ikke akseptert av alle forskere. Som med nedgangen til de fleste oldtidskulturer var årsakene antagelig ikke knyttet til en hendelse alene, men i samspillet mellom flere. Nyere geologisk forskning blir per 2010 utført av en gruppe ledet av Peter Clift fra Universitet i Aberdeen for å undersøke hvordan elveretningene har endret seg i denne regionen for de siste 8000 år ved å prøve om klima eller elveorganiseringene var ansvarlig for nedgangen i sivilisasjonen. En rapport fra 2004 indikerte at isotopene fra Ghaggar-Hakra-systemet ikke kom fra isbreer i Himalaya, men fra nedbør, noe som motsa hypotesen om at det i en harappansk tid var en mektig «Sarasvati»-elv. Arv og forståelse. I tiden etter Induskulturens sammenbrudd oppsto det regionale kulturer som i varierende grad viste innflytelse fra den forgående sivilisasjonen. I den tidligere store byen Harappa har det blitt graver som tilsvarer en regional kultur kalt for Gravsted H-kulturen. På samme tid ekspanderte Okerfarget keramikk-kulturen fra Rajasthan og utover det nordindiske lavlandet. Gravsted H har det tidligste beviset på kremasjon, en praksis som er dominerende i hinduismen fram til i dag. Historisk sammenheng og lingvistisk tilknytning. Induskulturen har forsøksvis blitt identifisert med toponymiet Meluhha som er kjent fra sumeriske nedtegnesler. Det har blitt særlig sammenlignet med sivilisasjonene i Elam (også i konteksten med Elamo-dravidiske språk) og med minoriske Kreta (grunnet isolerte kulturelle paralleller som allestedsnærværende gudinnedyrkelse og beskrivelser av oksehopping). Den modne, harappanske frase av Induskulturens samtidige fra tidlig til midtre bronsealder i Midtøsten i oldtiden, særlig den eldre elamittperioden, tidlig dynastiske periode i Sumer til tredje dynasti i Ur (Mesopotamia), førpalasstiden på minoriske Kreta og det gamle rike i Egypt til første mellomepoke i Egypt. Etter oppdagelsen av Induskulturen på 1920-tallet ble den umiddelbart assosiert med den stedegen Dasyu som var fiender av rigvediske stammer i tallrike hymner i "Rigveda". Mortimer Wheeler tolket tilstedeværelsen av de mange ubegravde likene som ble funnet på de øverste nivåene av Mohenjo-daro som ofre fra krigersk erobring og ga en berømt uttalelse om at «Indra står anklaget» på grunn av Induskulturens ødeleggelse. Å assosiere Induskulturen med de urbane Dasyus har forblitt lokkende grunnet den antatte tidsramme av de første indo-ariske innvandring til India som tilsvarer veldig godt med Induskulturens nedgang som arkeologien har avdekket. Oppdagelsen av en avansert, urban Induskultur har imidlertid endret 1800-tallets oppfatning av de tidlige indo-ariske innvandring som en «invasjon» av en avansert kultur på bekostning av en «primitiv» stedegen befolkning til en gradvis akkulturasjon (kulturinnlæring) av normadiske «barbarere» på en avansert urban sivilisasjon, sammenlignbar med germanske folkevandringer etter Romerrikets sammenbrudd, eller kassitteres invasjon av Babylon. Forflytning fra en forenklet «invasjonsteori» er en parallell til den gradvise endringen i forståelsen av språkoverføring og folkevandringer generelt, slik som med folkevandringen av grekere inn i Hellas (mellom 2100 og 1600 f.Kr.) eller den indoeuropeiske dominansen av vestlige Europa (mellom 2200 og 1300 f.Kr.). Det har blitt foreslått at befolkningen i Induskulturen tilsvarte lingvistisk urdravidiske språk, og at oppløsningen av urdravidisk tilsvarte oppløsningen av sen harappansk kultur. I dag er den dravidiske språkfamilie konsentrert hovedsakelig i sørlige India og nordlige Sri Lanka, men lommer finnes fortsatt over hele resten av India og Pakistan (språket Brahui) som har gitt tiltro til denne teorien. Den finske indologen Asko Parpola har konkludert med at ensartetheten i inskripsjonene til Induskulturen utelukker enhver mulighet for at det var omfattende bruk av forskjellige språk, og at en tidlig form for et dravidisk språk må ha vært språket til Induskulturen. Imidlertid er teorien om urdravidisk språk langt fra etablert og det harappanske språk har forblitt ukjent, men det finnes et antall hypoteser: Urdravidisk, urmundiske språk (eller Para-Munda) og en «tapt språkrekke», kanskje beslektet eller forgjenger til Nihali-språket, Bikiniatollen. Bikiniatollen tilhører Marshalløyene. Den dekker omkring 5 km² og hadde i 1988 en befolkning på ti personer. Den er kjent som stedet hvor USA foretok flere atomprøvesprengninger mellom 1946 og 1958. Senere har det vært gjort forsøk på å rehabilitere landområdet. Debatten rundt disse atomprøvesprengningene gav også opphavet til navnet på badedrakten bikini. Geografi. Bikini ligger ca 850 km nordvest for hovedøya Majuro. Befolkningen er rundt 4 000 innbyggere. Forvaltningsmessig utgjør atollen en egen kommune. Atollens flyplass"Enyu Airfield" (IATA-flyplasskode «BII») har kapasitet for lokale fly. Houston. Houston ligger i den amerikanske delstaten Texas og er med sine innbyggere (2010) den fjerde største byen i USA. Over fem millioner mennesker bor i det urbane området rundt Houston. Houston er kjent for å være et finanssentrum og et oljesentrum i USA, byen er også kjent for sine glasskyskrapere Med bare innbyggere ved forrige århundreskifte, har Houston vært en av USAs raskest voksende byer. Det er særlig arbeidsplasser i oljeindustrien som har trukket innflyttere til byen, som har et utpreget varmt og fuktig klima. Ofte vektlegges fremveksten av billige luftkjølingsanlegg (air condition) som det avgjørende utviklingstrekket i Houstons historie. Fravær av sentral regulering har gjort at Houston mangler et typisk sentrumsområde, og fremstår snarere som et stort, sammenvokst område av forskjellige forretningsdistrikter og forsteder. Byen har videre en av de største havnene i USA, og er kjent for et større romfartskontrollsenter Lyndon B. Johnson Space Center (JSC) i regi av NASA. Houston er USAs oljehovedstad. Statoil har blant annet et stort kontor i byen. Byen har også den norske oljehovedstaden Stavanger som en av sine vennskapsbyer. Om lag nordmenn er bosatt i byen, som også har et norsk generalkonsulat. I 1963 mistet 43 mennesker livet i orkanen Carla, som ødela for tretten milliarder norske kroner. Geografi. Ifølge United States Census Bureau, har byen et totalareal på 1558 km², dette utgjør 1501 km² av land og 58 km² av vann. Vegetasjonen er klassifisert som tempererte gressletter og skog. Mye av byen ble bygget på skog, myrer, eller prærien, som alle er fremdeles synlig i omkringliggende områder. På grunn av lavtliggende områder forekommer det av og til oversvømmelser. Sentrum ligger ca. 15 m over havet, og det høyeste punktet, som er langt nordvest i Houston, er ca. 38 m over havet. Det renner fire store elver gjennom byen. Sport. I Houston er det lag for nesten alle store profesjonelle idretter.Disse lagene er Houston Astros (MLB), Houston Rockets (NBA), Houston Dynamo (MLS), Houston Aeros (AHL), Houston Wranglers (WTT), Houston Taker (ABA), Houston Energy (IWFL),Houston Leones (PDL) og H-Town Texas Sykloner (NWFA). Minute Maid Park (hjemmebanen til Astros) og Toytota Center (hjemmebanen til Rockets og Aeros) er plassert i sentrum av Houston. Reliant Astrodome, som er den første kuppelformet stadion i verden. Her holder også Reliant Stadion til. Det arrangeres også store mesterskap i Houston, blant annet i baseball. Hans Egede. Hans Poulsen Egede (født i Harstad, død 5. november 1758 i Stubbekøbing på Falster i Danmark), var en norsk prest av dansk avstamning, kjent som "Grønlands apostel". Han var sønn av Poul Hansen Egede, prestesønn fra Danmark som hadde flyttet nord i riket og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården, og Kirsten Jensdatter Hind. Misjonær på Grønland. Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær», på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lengre, og han begynte i stedet å drive misjon blant inuittene. Han grunnla Godthåb ("Nuuk"), som i dag er Grønlands hovedstad. Hans Egede ble i 1741 utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland. Ivo Caprino. Ivo Caprino (født 17. februar 1920, død 8. februar 2001) var en norsk filmprodusent, filmregissør, animatør og forfatter. Han er best kjent for sitt samarbeide med Bjarne Sandemose som frembrakte flere titall kjente dukkefilmer som "Flåklypa Grand Prix" og filmatiseringen av norske folkeeventyr. Liv og arbeid. Caprino ble født i Oslo, og var sønn av visesangeren, illustratøren og dukkemakeren Ingeborg Gude og den italienske maleren og møbelsnekkeren Mario Caprino. Han var oldebarn av maleren Hans Gude og barnebarn av en italiensk høyesterettsjustitiarius. Han bodde på Snarøya i Bærum hele sitt liv. Utgangspunktet for dukkefilmene var et sett figurer som moren Ingeborg Gude hadde laget til en dukketeaterforestilling som billedkunstneren Frithjof Tidemand-Johannessen hadde planlagt. Forestillingen ble det aldri noe av, men ut fra disse dukkene vokste ideen om å lage dukkefilm. Ivo Caprino tok siden en bred utdannelse innen animasjonsfilm. Han studerte dukkefilm i Praha, miniatyr- og trickfilm i Roma og tegnefilm i London. "Flåklypa Grand Prix" er hans største produksjon, og den største norske filmsuksessen gjennom tidene. Arbeidet med denne helaftens dukkefilmen basert på Kjell Aukrusts persongalleri startet i 1969, og den hadde premiere den 28. august 1975. Bilen «Il Tempo Gigante» ble bygd i full størrelse for å markedsføre filmen i utlandet. Bilens understell kommer fra Cadillac. Biltilsynet utstyrte bilen med registreringsnummer BL50000. I dag står den utstilt i glassmonter i Hunderfossen familiepark. Caprino har også utviklet Supervideografen, et system der fem videokameraer benyttes for å lage et 225-graders panorama som kan vises i spesielle kinoer. Disse kinoene finnes bl.a. på Nordkapplatået, i Hunderfossen familiepark og på Akvariet i Bergen. Ivo Caprino var far til Remo Caprino og fetter til illustratøren Iben Sandemose. TV-produksjoner. Her er en liste over noen av TV-produksjonene Caprino har laget. Kilder. Haddal, Per: "Ivo Caprino – Et portrett av Askeladden i norsk film", Hjemmets bokforlag, Oslo 1993. ISBN 82-590-1248-0 Katedral. En katedral er den kirken hvor en biskop har sitt sete, og dermed hovedkirken i et bispedømme. På norsk brukes helst ordet domkirke om slike kirker, men også dom, bispestol, bispesete og katedralkirke er dekkende uttrykk. Ordet "katedral" kommer fra gresk καθέδρα via latin "cathedra", som betyr «trone» eller «stol». Den tidligste bruk av ordet er kjent fra Tarragona i 516, der biskopens kirke omtales som "ecclesia cathedralis" (kirken der biskopen har sin stol). Stolen eller setet det refereres til har sammenheng med at biskopen hadde en egen stol stående i koret. Dette må sees i sammenheng med at visse kirkelige handlinger bare kan utføres av en biskop i en katedral/domkirke. Ordet katedral brukes også ofte om store og prestisjefylte kirker, noe som ikke er korrekt. I bispedømmet Roma er det Laterankirken som er pavens katedral, men det pavelige kapellet Peterskirken blir ofte oppfattet som byens hovedkirke. Opprinnelig ble en katedral betjent av biskopen, men utover i middelalderen vokste de andre oppgavene biskopene måtte ta seg av, og ansvaret måtte overlates til andre. De liturgiske tjenester i katedralen ble derfor mer og mer overlatt til prester. Der det var mange prester involvert ble disse ofte skilt ut i et "kapittel" (eller "domkapittel"), med egne plikter og rettigheter (kanniker eller domkapitularer). Katedraler og domkirker i Norge. I Den norske kirke omtales de 11 katedralene oftest som «domkirker», selv om også ordet katedral er i bruk. Presten som har hovedansvaret ved en domkirke kalles «domprost». M113. M113 er et amerikansk beltegående pansret personellkjøretøy, utviklet i 1950-årene. Den er verdens mest produserte panservogn, i ulike bestykninger og tilleggsutstyr. Selv om det var utviklet for den amerikanske hæren, ble det tatt i bruk i mange andre nasjoner, og gjenstand for en rekke lokale tilpasninger. M113 kom med aluminiumspansring, noe som gjorde kjøretøyet lettere og stivere enn tidligere kjøretøyer. Dette beskyttet mannskap og passasjerer mot det meste av håndvåpen tilgjengelig da den ble introdusert, samt splinter. Kjøreegenskapene i terrenget var svært gode, og M113 kunne holde tritt med mye tyngre stridsvogner, mens M113 fremdeles var luftmobil (mulig å flytte med transportfly). Et stort antall varianter er i bruk den dag i dag, selv i amerikansk tjeneste, hvor M113 står for halvparten av den amerikanske hærens pansrede kjøretøyer. Over 80 000 M113 er produsert og er eller har vært i bruk med over 50 nasjoner verden rundt, noe som gjør det til en av de mest brukte pansrede kampkjøretøyene noen sinne. Opprinnelse. M113 ble utviklet av Food Machinery Corp. (FMC), som hadde produsert de tidligere M59 og M75 pansrede personellkjøretøyer. M113 lignet i store trekk begge disse tidligere kjøretøyene. M75 var for tung og kostbar – blant annet var den for tung til å være amfibisk. Den kunne heller ikke løftes i selv moderne transportfly. Den lettere M59 tok hensyn til begge disse ankepunktene, men endte opp med for lett pansring, og var i tillegg upålitelig etter at kostnadsreduserende tiltak hadde blitt iverksatt. Den amerikanske hæren var på utkikk etter et kjøretøy som skulle ha de beste egenskapene fra begge modellene. Programmet het "Airborne Armored Multi-Purpose Vehicle Family" (AAM-PVF). og skulle omfatte en hel familie av kampkjøretøyer. FMC hadde samarbeidet med Kaiser Aluminium and Chemical Co. sent på 1950-tallet for å utvikle passende aluminiumspansring, og brukte denne kunnskapen til å ta fram et kjøretøy som hadde vekten og smidigheten til M59 og beskyttelsesnivået til M75. FMC sendte inn to løsningsforslag til programkomiteen: Den lette aluminumspansrede T113 i to forskjellige pansringsgrader, og den tyngre stålpansrede T117. Den tykkest pansrede T113-varianten, i bunn og grunn prototypen til dagens M113, ble valgt da den veide mindre enn stål-konkurrenten og allikevel hadde samme beskyttelsesgrad. En forbedret T113, kalt T113E1, ble approbert av den amerikanske hæren i 1960 som M113. En prototyp med dieselmotor kalt T113E2 ble satt i produksjon i 1964 som M113A1, og denne tok raskt over for M113 med bensinmotor. Innføring i USAs forsvar. M113 ble opprinnelig tatt fram for å gi et luftmobilt, robust og pålitelig lett beltegående kjøretøy, som skulle være i stand til å transporteres luftveien, luftlandsettes og slippes i fallskjerm fra C-130 Hercules og C-141 transportfly. Det opprinnelige operasjonskonseptet innebar at kjøretøyet utelukkende skulle bli brukt til transportformål, det vil si bringe egne styrker fram til frontlinjen under beskyttelse, hvor de skulle sitte av og gå i strid, hvorpå M113 skulle trekke seg tilbake. I 1960 kom kjøretøyet i tjeneste med den amerikanske hæren, og den første versjonen hadde kun to mannskaper; vognfører og vognkommandør, og plass til 11 soldater baki. Hovedbestykningen var en 12,7 mm M2 Browning maskingevær betjent av vognkommandøren. 30. mars 1962 kom den første forsendelsen bestående av 32 M113 til Vietnam, og de ble sendt til to ARVN mekaniserte geværkompanier, som hver hadde 15 av de nye kjøretøyene. 11. juni 1962 ble de to mekaniserte avdelingene sendt ut i felt for første gang. Under slaget om Ap Bac ble minst 14 de sårbare 12,7-skytterne drept i kamp, noe som tvang fram endringer for å sikre mannskapene. Snart var improviserte skjold, laget av skroget på sunkne skip, montert på PPKene, noe som forbedret beskyttelsen. Det viste seg snart at denne stålkvaliteten var mulig å skyte gjennom med håndvåpen, så videre skjold ble laget av stål fra havarerte pansrede kjøretøyer. ARVN modifiserte raskt sine M113 til å mer fylle en rolle som kampkjøretøy i fremre linje, en utvikling den amerikanske hæren først fordømte. Etter en stund kom de dog med sin egen versjon, kalt ACAV ("Armored Cavalry Assault Vehicle", «pansret kavaleri-storm-kjøretøy»), med tårn for 12,7 mm ved vognkommandørens luke, to M60 maskingeværer med skjold på høyre og venstre side bak, og bukpansring under fremre halve til to tredjedeler av kjøretøyets lengde. De to bakre våpnene kunne avfyres mens skytteren sto inne i bagasjeluka bak. Denne oppgraderingen var på tross av at den generelle pansringen var for svak til å fungere som frontlinjekjøretøy. Bruk i Norge. Den kom til Norge i 1964 og er fortsatt i bruk. Et uspesifisert antall er ombygd til stormpanservogn NM135 og rakettpanserjager NM142, førstnevnte er ikke lenger i tjeneste. Hæren har også M577 kommandoplassvogn, NM548 ammocarrier, NM196 hjelpeplassvogn, NM197 replagsvogn og NM125 bombekastervogn, som er bygd på M113-serien. Forsvaret oppgir prisen per vogn til å være 2,5 millioner 1996-kroner. Betegnelsen "NM" står for "Norsk modell". Alle de oppgraderte vognene vil få nye gummibelter, utvendig plassert drivstofftank (for å frigi rom innvendig), ny intercom, ny innredning og kommando- og kontrollsystem. Hägglunds Bv206. Hägglunds Bv206 er en svensk-norsk produsert beltevogn, utviklet på 1980-tallet. I 2005 i bruk i 35 land, blant annet det norske forsvaret, der den erstattet Volvo BM BV202. Forsvaret kaller den BV-206DN (altså med bindestrek) hvor DN står for Diesel Norge, og bruker den i hovedsak som personellkjøretøy for motorisert infanteri. Den benyttes også i flere versjoner som for eksempel bombekaster, sambandsbærer eller ambulanse. Forsvaret oppgir prisen på en vogn til å være rundt 1,3 millioner og driftskostnadene per kilometer til å være 63,-, begge i 1996-kroner (). Vogna består av to separate deler, og er rammestyrt ved at hydrauliske stag virker på leddet mellom vognene. Det er drift på alle fire beltene, som er av gummi. Den ekstra girkassa er utstyrt med lavserie. Personellversjonen med to vogner flyter, og kan ta seg over åpent vann. Varianter. Navnet på variantene er Hägglunds navn. De forskjellige militærvesene der den er i bruk kan ha andre betegnelser. Oddaprosessen. Oddaprosessen eller nitrofosfatprosessen er en kjemisk prosess basert på salpetersyre for industriell produksjon av tresidig kunstgjødsel med delkomponentene nitrogen, fosfor og kalium. Oddaprosessen ble utviklet av sjefskjemiker Erling Johnson ved Odda Smelteverk årene 1927-28. Prosessen var en innovasjon for framstillingen av NPK-gjødsel, for verken å bruke kostbar svovelsyre eller å produsere gipsavfall. Med Oddaprosessen var det mulig framstille et salgbart biprodukt av nitratdelen i form av kalksalpeter som også kunne anvendes til jordbruksformål. Prosessen. Prosessen går ut på å etse apatitt Ca3(PO4)2 med salpetersyre HNO3 som blir til en en blanding av fosforsyre H3PO4 og kalsiumnitrat Ca(NO3)2. Blandingen blir nedkjølt til under 0C grader, der kalsiumnitratet krystalliseres og blir separert fra fosforsyren. Kalsiumnitratet Ca(NO3)2 går til produksjon av nitrogengjødsel. Filtratet består vesentlig av fosforsyre H3PO4 med noe salpetersyre HNO3 og spor av kalsiumnitrat Ca(NO3)2, som nøytraliseres med ammoniakk NH3 for å produsere en sammensatt gjødsel. Hvis kaliumklorid eller kaliumsulfat tilsettes, dannes NPK gjødsel. Kalsiumnitraten Ca(NO3)2 kan bearbeides til kalsiumnitratgjødsel men ofte blir det omdannet til ammoniumnitrat NH4NO3 og kalsiumkarbonat CaCO3 med karbondioksid CO2 og ammoniakk NH3. Begge produkter kan bearbeides til nitrogengjødsel. Historie. Etter 1. verdenskrig innførte de fleste industriland selvforsyningspolitikk som resulterte i større konkurranse på eksportmarkedene. For å møte utfordringen søkte man etter alternative råstoffer, prosesser og framstillingsmåter. Kalsiumcyanamidprodusenten Odda Smelteverk fikk sjefskjemiker Erling Johnson til å undersøke mulighetene for å legge om produksjonen til nye gjødselstyper. Johnson var godt kjent med de internasjonale forsøkene med å framstille NPK-gjødsel. Nitrophoska, IG Farbens første NPK-gjødsel fra 1927, var produsert etter en metode som anvendte kostbar svovelsyre og produserte gipsavfall. I laboratoriet ved Odda Smelteverk utviklet Johnson i 1927 en metode for produksjon av gjødsel basert på oppløsning av råfosfat i salpetersyre. Patentsøknaden ble sendt i 1928. Norsk Hydro protesterte mot patentsøknaden de hevdet krenket deres samarbeidspartner IG Farben og deres patent. Denne klagen ble avvist både i Norge og i Tyskland da patentet ble anmeldt der. Oddaprosessen ga NPK-gjødsel av høy kvalitet og var mye enklere enn svovelsyreprosessen som ble benyttet av IG Farben. Norsk Hydro. Det ble bygget et eget forsøksanlegg ved Odda Smelteverk og fram til 1930 ble det utviklet en rekke nye patenter knyttet til prosessen. Prosessen ble likevel ikke brukt i praktisk produksjon ved Odda Smelteverk. Den eneste aktuelle kandidaten til prosessen i Norge var den andre store gjødselsprodusenten, Norsk Hydro. I 1930 fikk Hydro anledning til å studere prosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen. I lisensforhandlingene krevde Hydro å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på Rjukan, hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av ammoniumnitrat som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av "Fullgjødsel" uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet opp i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen. Internasjonalt. Internasjonalt ble Oddaprosessen først lisensiert til Bamag-Meguin AG i 1934 og IG Farben i 1938. Prosessen ble også lisensiert til BASF, Hoechst og Staatsmijnen. Alle disse foretakene brukte prosessen, introduserte endringer, og lisensierte disse videre til andre foretak. Pr. 2004 bruker Yara (Norsk Hydro), BASF, Agrolinz og Gujarat Narmada Valley Fertilizers Company Limited prosessen. MG-3. MG-3 eller MG3, på tysk "Maschinengewehr 3", er et tysk, luftkjølt maskingevær med kort piperekyl. Våpenet er beltematet og benytter ammunisjon i kaliber 7,62 x 51 mm NATO. MG-3 bygger på MG42, som tyskerne innførte under andre verdenskrig, og er med små modifikasjoner identisk med dette geværet. Med unntak av pipen og tilpasning til annet kaliber er delene i de to våpnene de samme. MG-3 ble tatt i bruk av den tyske hæren i 1969 og den norske hær fra 1970. På mange norske MG-3 kan man finne det tredje rikes riksvåpen stemplet på sluttstykket. Maskingeværet benyttes på tofot, trefot og luftmålsstativ og både i stridsvogner og som lagsvåpen i infanterilag. MG-3 er solgt til veldig mange land, men er i ferd med å fases ut til fordel for lettere maskingevær av kaliber 5.56. Også i Norge vurderes dette. MITR-3 er basert på MG-3. MG-3 benyttes som General Purpose Machinegun i Forsvaret. Selv om våpenet betjenes av to soldater (én skytter og én observatør/ammunisjonsbærer) er egenvekten på 11.7 kg (med to-fot) noe tungt sammenliknet med nyere maskingevær. Videre har MG-3 en meget høy skuddtakt, med et ammunisjonsforbruk på opptil 22 skudd i sekundet. Kombinasjonen av høyt ammunisjonsforbruk og høy vekt gjør våpenet best egnet som kjøretøymontert støttevåpen. Erling Johnson. Erling Bjarne Johnson (født 7. juni 1893, død 5. november 1967) utviklet i årene 1927-28 Oddaprosessen. Prosessen er anerkjent internasjonalt som viktig i forbindelse med produksjon av kunstgjødsel, men er lite kjent i Norge. Johnson var utdannet kjemiingeniør, med eksamen fra Kristiania Tekniske Skole i 1913. Amanuensis ved kjemisk institutt ved Norges Landbrukshøgskole fra 1913 til 1916, der han var assistent for professor Sebelien. Arbeidet konsentrerte seg om gjødslingsspørsmål. Forsøkskjemiker ved North Western Cyanamide Company i Odda fra 1915 til 1921, her også med vekt på gjødslingsspørsmål. Statens Råstoffkomité 1921. Kjemisk og teknisk leder for A/S Monopol malingsfabrikk ved Florvåg på Askøy ved Bergen, i tillegg til arbeid ved Jakobsens Fabrikker A/S i Oslo fra 1921 til 1924. Sjefskjemiker ved Odda Smelteverk A/S fra 1925. Johnson var trolig den fremste kjemikeren ved Odda Smelteverk. Han ble ved bedriften til han i 1963 gikk av med pensjon. I 1964 ble Johnson tildelt Guldberg og Waage-medaljen av Norsk kjemisk selskap. Jahve. Jahve (hebraisk) eller Jehova er Guds egennavn i Det gamle testamente (jødisk Tanak), og nevnes 6828 ganger der. Siden persisk tid har man belegg for at jøder unngikk å uttale dette navnet, men sa "adonay" «Herren», "elohim" «Gud» eller bare "hashem", «Navnet», når de kom til dette egennavnet, fordi man mente at navnet var så hellig og så farlig at dette burde unngås. Følgelig var uttalen av navnet gått tapt i middelalderen. Det hebraiske har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk (jod/yod) og (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH. Navnets uttale. Det mest vanlige blant moderne forskere har vært å anse Jahve (eller Jahwe/Jahweh/Yahweh) som mest sannsynlige uttale av navnet. Formen Jehova har vært mye brukt i eldre litteratur og brukes fortsatt noen steder. Formen brukes i flere engelskspråklige bøker og i "American Standard Version" (1901). Det har vært vanlig blant forskere å bruke formen Jahve og å si at formen Jehova oppstod som en feil. Dette skal ha skjedd ved at de hebraiske vokalene for "adonaj" (det er 4887 forekomster av denne vokaliseringen i Codex Leningradensis) blitt skrevet rundt gudsnavnet for å markere at man skulle lese "adonaj" når man kom til dette navnet. Det gav formen "jeho-va(h)" () - som ble latinisert til Jehova. Denne vokaliseringen bryter hebraiske regler for vokalisering, og dens opprinnelse kan enkelt forklares. Følgelig er det usannsynlig at dette har vært den gammelisraelittiske måten å uttale navnet på. Men, som flere har påpekt, er kanskje ingen av disse formene den opprinnelige. I dag er det en del forskere som heller mot at formen "Jahu" kan være den eldste. Navnets betydning. I Det gamle testamente (den jødiske Tanak) forekommer navnet Jahve første gang i 1 Mosebok 2,4. Men den mest kjente forekomsten er 2 Mosebok 3,14, hvor Moses spør etter Guds navn. Han fikk svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være» (2 Mosebok 3,14, ifølge den norske NV-oversettelsen; på hebraisk:, som uttales "ehjeh asjer ehjeh"). "Ehjeh" er 1. person entall Qal imperfektum av rotordet "hajah", og brukes nesten alltid for å beskrive noe om framtiden. Noen bibeloversettelser gjengir 2 Mosebok 3:14 med «jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet "ehjeh" (1. person entall av "hajah") snarere betyr «jeg skal bli» eller «jeg skal vise meg å være» (sammenlign med 1 Samuelsbok 18,18 i "Det Norske Bibelselskaps" bibel, der "ehjeh" er oversatt til «"jeg skal bli" [kongens svigersønn]»). Det uttrykker tanken om at han fortsetter å gjøre seg til den han trenger å bli for å gjennomføre sin vilje. Men generelt må en si at de hebraiske tempusene (det finnes bare to: perfektum og imperfektum) egentlig ikke sier noe om tid. Noen forskere har hevdet at den forklaringen som gis på gudsnavnet i 2 Mosebok 3,14, er historisk gyldig. Andre mener at dette er folkeetymologi, dvs. at forfatteren finner opp denne forklaringen, på et navn som allerede finnes. Dersom 2 Mosebok 3,14 regnes som sekundær, har vi lite grunnlag for å si hva navnet opprinnelig kan ha betydd. Historisk opphav. Ett av forslagene som er blitt fremmet for å forklare Jahves historiske opphav, er at israelittenes JHVH er hentet fra tradisjonene til Shasu – kananeisk-språklige nomader fra det sørlige trans-Jordan. ("The Origins of Biblical Monotheism," Mark S. Smith) En inskripsjon fra den egyptiske guden Amuns tempel i Karnak, fra farao Amenhotep IIIs tid (1390–1352 f.Kr.) refererer til «Jhv’s Shasu,» hvilket viser at denne guden ble tilbedt blant noen av Shasu-stammene på denne tiden. Arkeologen Amihai Mazar har foreslått at assosiasjonen mellom Jahve og ørkenvandringen kan ha sitt opphav i de tørre landområdene sør for Israel. –"Archaeology of the Land of the Bible" (bind 1). Egyptologen Donald Redford foreslår at israelittene i gammel tid selv kan ha vært en gruppe shasuer som beveget seg nordover inn i Kanaan (i det 13. århundre f.Kr.), og at de for første gang dukker opp på gravsteinen til Merenptah. Israel Finkelstein har videre påpekt at de bosatte seg i de samaritanske og judeiske fjellene på den tiden. –"The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts." Enda tidligere vitnesbyrd har blitt brukt som argument for at Jahve ble tilbedt som Jah (Yah) ved Ebla (2350 f.Kr.) og som Jav (Yaw) ved Ugarit (1800–1200 f.Kr.), hvor han var en av Elohim-ene – Els sønner. (Elohim er i hebraisk både betegnelse for guder i flertall, eller for Gud i majestetsflertall.) På bakgrunn av dette foreslår Jean Bottero at Jah (Yah) var den vest-semittiske utgaven av den akkadiske visdomsguden Ea, et navn avledet fra sumerisk (E = hus, A = vann), og en tittel gitt til den sumeriske guden Enki. ("Mesopotamia: Writing, Reasoning, and the Gods") Jah og Ea ble da uttalt likt. Akkurat som Ea var JHVH da menneskets skaper og den som reddet Noah fra den verdensomspennende vannflommen. Hebraikeren Joel M. Hoffman mener imidlertid at tetragrammet opprinnelig ble satt sammen av forskjellige varianter av morguder (materne guder). –"In the Beginning: A Short History of the Hebrew Language." Som Van der Toorn påpeker, har en rekke forskjellige meninger blitt presentert, men man er ikke blitt enige om noen entydig etymologi for tetragrammet. –"Dictionary of Deities and Demons in the Bible: «Yahweh»." Jahves vesen ifølge Det gamle testamente. Jahve opptrer i Det gamle testamente (eller jødisk Tanakh) helt fra skapelsen av, og det dannes et ganske sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Jahve opphøyes høyt over menneskene, fordi han er hellig og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til Moses, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve» (2 Mosebok 33,20). I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av Jahve som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren (Jahve) er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (2 Mosebok 34,6.7) Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst. Den kjente beretningen om De ti plager i Egypt vanæret ettertrykkelig egypternes guder, som viste seg ikke å være i stand til å kopiere de mirakuløse plagene. (2 Mosebok 4 og 5) Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså Jahve for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seire. «Jeg er Herren (Jahve) din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (De ti bud, 2. Mosebok 20,2.3) Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten (Moseloven) inngått ved Sinaifjellet, med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe Jahve, «sine forfedres Gud». Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om Daniels tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i Babylon. (Daniel 1 og 3) Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud, "New Living Translation"].» –2. Mosebok 20,4.5 Jahve omtales også som «Gud Den Allmektige», og tilskrives ubegrenset makt eller energi. Han er i stand til å se både fram og tilbake i tid ned til minste detalj, og også åpenbare dette for sine tjenere, noe som kommer til uttrykk i de mange profetiene i Den hebraiske bibel. (Jesaja 46,10.11; 2. Krønikebok 16,9) De mest velkjente av profetiene er kanskje profetiene om Messias («en som er salvet»), som skulle være den Gud sendte for å frelse ikke bare sitt eget folk, men hele verden. (Daniel 9,24.25) Som betydningen av navnet hans angir («lar bli»), har Jahve all makt tilgjengelig for å gjennomføre sin vilje, eller for å styre hendelser slik at hans ord blir oppfylt. Jahves teologiske betydning i dag. JHVH regnes fremdeles av jødene som den eneste sanne Gud, hvis navn de ikke uttaler. Innen katolsk, protestantisk og frikirkelig kristendom er Jahve eller Jehova synonymt med selve Guddommen, Den hellige treenighet, og ikke knyttet til en bestemt av de tre personene som utgjør denne. Disse kirkene bruker navnet tidvis, men ikke svært ofte. Hos antitrinitariske trosretninger, særlig Jehovas vitner, regnes Jahve eller Jehova som navnet på Faderen, som hos dem er synonymt med selve Guddommen og ikke en del av en treenighet. Johan Falkberget. Johan Falkberget (født "Johan Petter Lillebakken", 30. september 1879 i Rugldalen ved Røros, død 5. april 1967) var en norsk forfatter, journalist, gårdbruker og politiker (Ap). Han var gift med Anna Marie født Skjølsvold, født 1880, og de fikk tre barn, hvorav to vokste opp, datteren Aasta og sønnen Magne Han ble født på gården Falkberget («Inni Dala» – Trondalen) ved Rugelsjøen i Røros, dengang Glåmos kommune. Falkberget begynte sin yrkeskarriere som gruvearbeider, og mange av Falkbergets romaner skildrer arbeidere og arbeidsvilkår i gruvesamfunnet. Gjennombruddet kom med romanen «Den fjerde nattevakt» (1923), en historisk roman med handling lagt til første halvdel av 1800-tallet. I «Christianus Sextus»-syklusen er handlingen lagt til 1720-årene, og gruvedriften er også her et sentralt motiv. Johan Falkberget var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1931–1933, og dessuten varaordfører i Glåmos herredsstyre 1931–1937. Liv. Johan Falkberget, også kjent som ‘bergarbeidernes forfatter’, levde et slitsomt liv på Røros. Allerede som sjuåring begynte Johan sitt arbeidsliv i kobbergruvene, med hardt arbeid fra første stund. Fra tidlig vår til frosne vintre, måtte guttepjokkene sjaue malm og koks fra tidlig om morgenen. Småguttene kunne bli vekket så tidlig som firetida før morgengry, for å tumle ned til gruvene i det kalde mørket, nesten sovende. Ikke før de famlet rundt med de sprukne og hovne barnehendene i isvannet, våknet de til liv. Her ifra måtte de bære fat med malmklumper opp til malmvelten, før det bar seg ned igjen til det iskalde vannet. Slik kunne skiftet vare i opptil fire timer før en ny gutteflokk steppet inn for den forrige flokken av frosne gutter. Fra Johan Falkberget var sju til han var tjuesju år jobbet han i gruvene, de siste årene som handelsbetjent hos sin far, som drev butikk oppe ved Kongens Gruve. Han fikk tidlig oppleve hva hardt arbeid var, der han levde i det gamle gruvesamfunnet. Det var lange og svært slitsomme dager, med blodslit og dårlig lønn. Røros som en høytliggende by med ugjestmilde klimaforhold, satte dype spor i denne forfatterens liv. En av dem som jobbet sammen med ham i gruvene, var både familiemedlem og venn. Onkelen og bergmannen Ole Johnsen Jamt var beskrevet som Falkbergslektens forfatterbegavelse. I en arbeidsulykke i gruvene ble han nesten helt blind. Men det er Ole Johnsen Jamt, også kalt Blind-Steffa i gruva Christianus Sextus, som lærte Johan å skrive og lese. Mer enn noen annen, var det visstnok Blind-Steffa som hadde gitt Falkberget del i Rørosviddas sagn og historier – og blitt et av Johans forbilder. For å avkoble tankene fra det dagligdagse slit, begynte Falkberget å skrive etter at arbeidsdagen var over. Det var dette som startet hans liv som forfatter. Den unge forfatteren skriver om det han selv har erfart, og hva han mener om de sosiale forholdene mellom arbeidere og embetsmenn. Johan skildrer hvordan verkseiere og embetsmenn utnyttet arbeidere og fattige småfolk. Han beskrev svært detaljert og realistisk de slitsomme og nærmest uoverkommelige dagene arbeidere og småfolk levde. Falkberget visste svært godt hvordan det å være arbeider i små kår var. Det var livet i Røros-samfunnet som preget ham selv som menneske, som forfatter og bøkene hans. I bøkene skildret han samholdet blant bergmennene og deres drøm om en lysere framtid – på en svært levende måte. Johans familie fikk dårlig utbytte fra gården Falkberget ved Rugelsjøen, selv om familien godt visste hvordan man kunne utnytte ressursene sine. Faren prøvde deretter å forsørge sin familie som gruvearbeider. Det var derfor fattige og trange kår som Johan Falkberget vokste opp med. Dette ble grunnlaget for hans forfatterskap. Både moren og faren var gode påvirkere til Johans forfatterliv. De var svært opptatt av både dikt, musikk og bøker. I pausestundene i gruvene pleide Johans far å lese historier høyt, noe som også påvirket sønnens forfatterskap. Johan Falkbergets foreldre var, tiden tatt i betraktning, svært opplyste mennesker med god innsikt i hva som skjedde. Falkbergfamilien var en svært kristen bergmannsfamilie – som de fleste andre familier i gruvesamfunnet. Å jobbe i gruvene var et farlig yrke. Arbeiderne visste godt at deres egen styrke og makt ikke hjalp så mye i farlige situasjoner nedi gruvene, slik at deres skjebne ble overlatt i Guds hender. Dette satte også preg på hva Johan Falkberget kom til å skrive om. I ti år bodde Falkberget på Grorud i Oslo. Om denne perioden har Sturle Kojen skrevet en egen bok. Det var i villaen Fløifjell, som ligger i Kirkesvingen på Grorud, at Bør Børson jr. ble skrevet. Et virkemiddel som var veldig sentralt i Johans diktning, var kontrasten mellom romantikk og realisme. Dette var en sjelden kombinasjon som ble et kjennetegn for Johan Falkbergets dikting. Et annet kjennetegn, nærmere et karakteristisk trekk, var hans politiske ståsted – som kristen sosialist. Boka "Den fjerde nattevakt", blir sett på som hans gjennombrudd, der handlingen er lagt til første halvdel av 1800-tallet. Her skrev han om de religiøse prøvelsene han hadde vært utsatt for, og konfliktene som oppstod i ham selv, om tro og tvil. Johan Falkberget skrev fra han var en ung mann i tjueårene. I 1902 ga han ut sin første fortelling, "Når livskvelden kjem". Han skrev helt til han var rundt 80 år gammel. I løpet av denne perioden hadde han gitt ut rundt 50 bøker, hele 7000 innlegg i 90 forskjellige dagsaviser, 98 tidsskrifter, 49 julehefter og 25 vittighetsblad. Dessuten skrev han en utrolig mengde brev. I perioden 1940 – 1959 avslutter han sitt forfatterskap, 80 år gammel, med firebindsromanen "Nattens Brød". Her foregår alt i et barskt og isolert gruvesamfunn på slutten av 1600-tallet. Hovedpersonen An-Magritt kom til å bli et navn kjent i hele Norge. Hun er en kvinne som måtte slite i et hardt og barskt mannlig gruvesamfunn. Idet folk tror hun skal gi opp, står An-Magritt frem og vokser i styrke og seier i kampen for levebrødet. Denne kvinnen ble et forbilde for mange andre norske kvinner. An-Magritt blir selve symbolet på mennesket som aldri gir opp og ei som er full av styrke og godhet. Mange mente Falkberget fortjente Nobelprisen i litteratur. I 1949 fikk han noe som liknet. Han fikk nemlig «Det norske folks nobelpris» (Hjertenes nobelpris), som lød på 165 000 kr. Det var svært mange penger på den tida og en pris som betydde svært mye for både Johan Falkberget og det norske folk. Falkberget ble gravlagt på Statens bekostning fra Røros kirke den 15. april 1967. Familiens gravplass er på Røros øvre kirkegård. Hans hjemsted Ratvolden er i dag et museum. Adobe Photoshop. Adobe Photoshop er et avansert bilderedigeringsprogram fra Adobe Systems for rastergrafisk (bitmap) bildebehandling. Programmet ble opprinnelig utviklet for Mac OS, for redigering av skannede bilder. Fra og med Photoshop 3 (november 1994), kom Photoshop også for operativsystemet Microsoft Windows. Senere kom også versjoner til IRIX og Solaris. Photoshop regnes av mange som det fremste profesjonelle verktøyet for digital bildebehandling og er markedsleder innen kommersiell bildebehandling. Dette har mange årsaker, men blant annet har Photoshop et avansert system for fargeseparering, pantone-farger og fargestyring. Når en formgiver sender et bilde til sitt trykkeri kan vedkommende lagre med en standard fargeprofil som trykkerens programvare så kan lese og forholde seg til, slik at fargene blir korrekt gjengitt. Opprinnelig var programmet beregnet på å lage bilder som skulle trykkes på papir. I de senere år har Adobe også utviklet programmet med sikte på utgivelse for Internett. Det fulgte (inntil 2007) med et eget program "Adobe Image Ready", for ytterligere klargjøring av bilder som passer og er optimalisert for Internett. I Adobe CS-pakka (fra CS3) er funkskjonene i IR integrert med Photoshop. Adobe har også Fireworks i samme CS-pakka som gjør mye av denne jobben. I dag kan Photoshop leveres i en programvarepakke sammen med InDesign, Illustrator, Flash og Acrobat. Denne pakken kalles Adobe Creative Suite. Den nyeste versjonen er Photoshop CS6 (23/04/2012). En billigere versjon for amatørarbeid og hjemmebruk kalles "Adobe Photoshop Elements". Slaget om Narvik. Slaget om Narvik var et slag under den andre verdenskrig mellom de tyske invasjonsstyrkene under ledelse av Eduard Dietl mot de norske og allierte britiske, franske, polske styrker. De norske styrkene var ledet av Carl Gustav Fleischer. Slaget varte fra 9. april 1940 frem til gjenerobringen av Narvik 28. mai og den påfølgende tilbaketrekningen av allierte styrker 8. juni 1940. Tysklands hensikt med invasjonen var å sikre forsyningen med jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna som ble skipet ut i Narvik som var antatt å ha avgjørende betydning for Tysklands rustningsindustri, samt erobre den norske flyplassen på Bardufoss. Tysk invasjon. Invasjonen ble utført ved troppetransport av ca 2 000 østerrikske Gebirgsjägere fra 139. Gebirgsjägerregiment på ti nybygde tyske jagere. Dette var soldater som var spesialtrente på fjellandskap og hadde rykte på seg til å være blant annet gode skiløpere. I grålysningen og snøværet den 9. april ble de norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» torpedert og senket på Narvik havn. Den norske kommandøren i Narvik, oberst Konrad Sundlo (som var medlem av Nasjonal Samling) overga byen uten kamp. Kapitulasjonen ble unngått ved at 200 norske soldater under ledelse av major Sigurd Omdahl unnslapp byen i en dramatisk fluktmanøver langs Ofotbanen. Det første sjøslaget om Narvik. a> sank under det første sjøslaget om Narvik Den 10. april slo den britiske Force H til, og fem britiske jagere under kommando av Bernard Warburton-Lee på flaggskipet «Hardy», seilte inn i Narvik havn. De senket de to tyske jagerne «Wilhelm Heidkamp» og «Anton Schmitt», og alvorlig skadet «Diether von Roeder», og senket ytterligere syv andre tyske skip, deriblant ammunisjonforsyningsskipet «Rauenfels». De to britiske jagerne «Hunter» og flaggskipet «Hardy» ble senket, samt 11 handelsskip (seks tyske, ett britisk, to svenske og to norske). Kommandørene på begge sider i slaget ble drept. Friedrich Bonte fikk Jernkorsets Ridderkors og Bernard Warburton-Lee fikk Victoria Cross post mortem. Det andre sjøslaget om Narvik. Viseadmiral William Whitworth ble sendt til Narvik med slagskipet HMS «Warspite» og ni jagere i følge med fly fra hangarskipet HMS «Furious». 13. april ble det andre sjøslaget i Narvik satt igang, og resten av de tyske jagerne ble senket eller satt på land for egen maskin for å forsøkte å berge mannskapet. Britene ødela åtte tyske jagere og en undervannsbåt og fikk selv tre jagere skadet. Undervannsbåten «U-64» ble senket av et fly fra HMS «Warspite», og var den første ubåt som ble senket av et fly under andre verdenskrig. Ett av de tyske skipene, «Georg Thiele», står fortsatt (2011) med baugen 30 meter over vannflaten i Sildvik i Ofotfjorden. Som følge av at tyskerne mistet større deler av sine forsyninger, var de nødt til å utstyre egne soldater med norske uniformer og geværer fra Elvegårdsmoen (disse om lag 5 000 troppene gikk senere under den ironiske benevnelsen «fjellmarine»). Vraket av det tyske skipet «Bernd von Arnim», en av jagerne den tyske marinen mistet under slaget om Narvik. Kamper på land. a> med "Narvik Schild" på uniformen til minne om felttoget og kampene der i 1940 a>, leder for de norske styrkene Tyske styrker nedkjempet i april en norsk styrke på 200 mann fra Trøndelag på Bjørnfjell, nær svenskegrensa som hadde unnsluppet fra Narvik invasjonsdagen. I Gratangen ble den tyske oppmarsjen fra Bjerkvik stoppet av norske befalskoleelever. Senere ble en annen norsk bataljon som hadde vært på nøytralitetsvakt nedkjempet på nattestid i Gratangen på grunn av manglende vakthold. Etter dette begynte en 40 dagers sammenhengende norsk offensiv av Alta bataljon, to bataljoner fra IR 15 og to bataljoner fra IR 16 under ledelse av general Fleischer. Etter kontinuerlige kamper ble fjellene i Læigastindmassivet og på Kuberg-platået erobret: Roasme, Ørnfjell, Storebalak, Lillebalak, Næverfjell, Kuberget. Slaget på nordfronten kulminerte med harde kamper nær svenskegrensa ved 620-høgda og Holmvann i månedsskiftet mai/juni. På sørfronten ble de tyske og østerrikske styrkene presset stadig lenger mot svenskegrensa av en polsk eksil-bataljon Ankenes-halvøya. Den franske fremmedlegionen invaderte Bjerkvik den 13. mai med tung britisk sjøveis artilleristøtte. Dette, samt press fra Alta Bataljon førte til tysk retrett til en ny forsvarslinje sør for Jernvannene ved Haugfjell og Rundfjell. Gjenerobring av Narvik. Den 28. mai tok en norsk bataljon fra IR 15 og en avdeling fra den franske fremmedlegionen tilbake Narvik fra Øyjord-halvøya. Selve byen var ubesatt, men i fjellene øst for byen måtte østerrikerne trekke seg ut etter harde kamper og tung beskytning fra britisk marine. Allierte styrker trekker seg ut. Første uka av juni var det ifølge den tyske hærledelsen kun et tidsspørsmål før tyskerne ville ha måtte kapitulere eller la seg internere i Sverige. Men på det tidspunktet hadde Wehrmacht brutt igjennom fronten i Frankrike, og det ble besluttet av de allierte å trekke seg ut av Norge. Den 8. juni måtte de norske styrkene legge ned våpnene, da den allierte hærledelsen nektet å etterkomme den Norske forespørselen om å etterlate sine våpen til de Norske styrkene slik at de kunne fortsette striden på egenhånd. Eksterne lenker. Narvik Narvik Bletchley Park. Bletchley Park var under andre verdenskrig base for den britiske etterretningstjenestens kodebryteroperasjoner. Basen ligger i tettstedet Bletchley, som nå er en del av byen Milton Keynes, omkring 80 km nord for London. Stedet drives som museum. Forhistorie. Bletchley Parks historie begynte antagelig som herregård omkring tiden for den normanniske invasjon i 1066. Den eldste sikre referansen er fra 1308, da de Grey-familien eide stedet. På et ukjent tidspunkt ble eiendommen krongods. Hovedbygningen som står nå ble bygget mellom 1883 og 1926 av Herbert Samuel Leon, parlamentsmedlem for det liberale partiet. Stilen er eklektisk, med blanding av viktoriansk gotikk, tudor og nederlandsk barokk. Leons eiendom dekket omkring 2,4 km²; omkring 0,2 km² av dette utgjør Bletchley Park. Etter hans kones død i 1937 solgte Leon parken til en eiendomsutvikler i 1938. Huset skulle rives for å gi plass til et boligkompleks, men admiral Sir Hugh Sinclair, direktør for marinens etterretningstjeneste og for MI6, kjøpte stedet for egne penger våren 1938. Han hadde grunnlagt Statens kode- og chifferskole (Government Code and Cypher School), og da han regnet med at et krigsutbrudd var nært forestående ville han sikre et egnet tilholdssted for organisasjonen. Han valgte stedet av fire grunner: Det lå ved jernbanelinjen mellom Oxford og Cambridge, hvor man ville komme til å hente ekspertise fra; det lå ved hovedveien A5 til London; det lå nær en større telefonsentral og det lå et stykke fra kjente militære installasjoner slik at det ikke var noen åpenbart mål for fiendtlige fly. Krigsårene. I 1939 ble etterretningstjenestens kodebrytervirksomhet lokalisert til Bletchley. De flyttet først inn i hovedbygningen, men etterhvert som arbeidsmengden økte måtte man bygge enkle brakker, omtalt som "huts". Anlegget ble bygget slik at det fra luften kunne se ut som et sykehus, for å minske faren for bombing. Bletchley ble da også bare truffet av en bombe under krigen; den gjorde liten skade bortsett fra å flytte brakke 4 et par meter bort fra fundamentet. Bomben var antagelig ment å skulle treffe jernbanestasjonen like ved. En lyttestasjon ble konstruert for å fange opp fiendens radiosignaler, og da denne var den tiende stasjonen i en serie fikk den navnet "Station X" (romertall 10). Dette navnet blir ofte, feilaktig, brukt på hele anlegget. Lyttestasjonen ble snart flyttet til Whaddon Hall, for å trekke oppmerksomhet bort fra Bletchley. Flere andre radiostasjoner var også i aktivitet med å fange opp signaler. På det meste var opptil 10 000 mennesker tilknyttet parken, enten i selve anlegget eller på lyttestasjonene. Kryptoanalyse. Bletchley Park viste seg å bli en viktig brikke i den allierte planleggingen under krigen. Opplysningene som ble samlet gikk under kodenavnet 'Ultra', og det ble holdt strengt hemmelig hvordan man hadde samlet dem. Noe av det viktigste arbeidet som foregikk var analyser av koder fra de tyske kodemaskinene Enigma og Lorenz. Hemmeligholdet var så vellykket at den tyske kontraspionasjen, Abwehr, aldri forsto at man hadde brutt kodene. For å løse problemene med de kompliserte kodene Tyskland brukte, samlet etterretningstjenesten en rekke av de fremste matematikerne og lingvistene i Storbritannia. Blant de meste kjente er Alan Turing som var hoveddesigner av "The Turing Bomb", maskinen som løste koden fra Enigma-maskinene. Dette reddet livet til mange norske sjømenn da man fikk redusert de store tapene i konvoifarten over Atlanterhavet fordi man ved å knekke de tyske marinekodene kunne lokalisere hvor tyske ubåter oppholdt seg ved å lese enigmameldingene ubåtene sendte tilbake til Tyskland. For å løse kodene fra Lorenz-maskinene som var mer komplekse og ble brukt mellom hovedkvarterene til tyskerne ble verdens første programmerbare elektroniske datamaskin laget. Denne ble kalt "Colossus". Matematikerne Bill Tutte og Max Newmann og elektronikkingeniøren Tommy Flowers var ledende i dette arbeidet. Colossus ble laget i løpet av 1943 tidsnok til å hjelpe i planleggingen av D-dagen. Kunnskapen om hvordan Colossus var konstruert ble også overført til USA samtidig med at disse begynte å konstruere sin første datamaskin. Når kodene skulle brytes hadde man i utgangspunktet to hovedhjelpemidler: Erobrede Enigma- og Lorenz-maskiner, og «jukselapper» (cribs). Jukselappene besto dels av formuleringer man visste ble brukt i innledningen eller avslutningen på visse meldinger og dels av informasjon om f.eks. posisjoner, temperatur og værforhold som man kjente og visste at var en del av meldingen. Man fikk også hjelp ved at mange tyske operatører slurvet. Den som brukte maskinen til å kode en melding skulle velge en tilfeldig kode først, men mange brukte f.eks. initialene til kjæresten på alle meldinger. Det ble også slurvet ved at samme meldingen noen ganger ble sendt med forskjellig kode; da kunne man regne ut i det minste noen av innstillingene på maskinen. Med datamaskinen som ble bygget, og de enklere "bombene", elektriske maskiner som sjekket alle mulige innstillinger i løpet av noen timer, kunne arbeidet med å knekke en kode ofte komme ned i noen få timer. Man arbeidet også med japanske og italienske koder, og arbeidet med å bryte de japanske kodene var til stor hjelp under Stillehavskrigen. Resultater. Et av de viktigste og mest konkrete resultater av arbeidet er at Tysklands ubåtkrig i Atlanterhavet ble langt mindre effektiv enn den kunne vært. I en periode hvor man ikke kunne lese den tyske marinens Enigma-koder på grunn av en forandring som ble gjort på maskinen, økte mengden senket tonnasje enormt. Da man igjen fikk knekket koden kunne konvoiene ledes utenom de tyske "ulveflokkene", og Storbritannia fikk sårt trengte forsyninger fra USA. Opplysninger hentet fra tyske landstyrkers og Luftwaffes signaler var også av stor verdi, spesielt i forbindelde med felttoget i Nord-Afrika og D-dagen. Mange har forsøkt å sette en målbar verdi på resultatet, og det har vært hevdet at informasjon fra Bletchley Park forkortet krigen med inntil to år. Dette er høyst usikkert, men det er ikke tvil om at innsatsen sparte mange allierte soldaters og sivile sjøfolks liv. Etter krigen. Winston Churchill omtalte Bletchley Park som "the goose that laid the golden egg, but didn't cackle". Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av Bletchely Park og alt de lagde ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 årstidsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt. Etter krigen ble mye av utstyret og tegningene til dette ødelagt. De som jobbet der ble også pålagt streng taushetsplikt. Mange av dem slet i årene etter krigen med at familie og venner trodde de ikke hadde gjort en anstendig innsats under krigen, spesielt de som var unge menn da de begynte på Bletchley. Etter at hemmeligheten ble kjent har de fått anerkjennelse for sitt arbeid, som blant annet er blitt kjent for et stort publikum gjennom filmen "Enigma". Anlegget ble overtatt av andre statlige institusjoner, blant annet British Telecom (televerket) og Aviation Authority (luftfartsverket). Museet. Etter at anlegget begynte å forfalle sterkt, og det ble snakk om å rive det, ble Bletchley Park Trust grunnlagt for å bevare og restaurere bygningene. Det ble satt i stand et museum som viser aktiviteten ved anlegget, der man blant annet kan se kodemaskinene og rekonstruksjoner av de første datamaskinene som var i bruk. Milton Keynes. Milton Keynes er en by i Buckinghamshire, England, omkring 80 km nord for London. Det er en av de nye byene som ble grunnlagt i 1960-årene for å legge til rette for ekspansjon i sørøst-England. Den kalles ofte for "New City" eller "MK". Byen hadde 177 500 innbyggere i 2001, og er i sterk vekst. I 1997 ble den løsrevet fra Buckinghamshire i politisk sammenheng, og ble sentrum i en enhetlig myndighet som også heter Milton Keynes. Lokalt er det et ønske om at byen skal få status som "city", men befolkningstallet må antagelig vokse noe mer før dette blir aktuelt. Meningene om byen er delte; engelske byer er kjent for å være stolte av sin historie, og Milton Keynes har lite å konkurrere med i så måte. På plussiden kommer at trafikksystemet er moderne og kan håndtere dagens biltrafikk, og at boligpriser er svært mye lavere enn i London, samtidig som det er mulig å pendle både til hovedstaden og til andre byer i nærheten. Historie. Grunnleggelsen av byen startet i 1960-årene, med et parlamentsvedtak som bekreftet planene den 23. januar 1967. Først i 1974 hadde man kommet så langt et det ble en selvstendig enhet med egen borgermester. På stedet som ble valgt lå det allerede flere landsbyer, med det som i dag kalles "Middleton" i sentrum. Man bestemte derfor at den nye byen skulle få sitt navn derfra. Stedet er nevnt i Domesday Book (1086) under navnet "Mideltone" (moderne engelsk "Middletown"). I et dokument fra 1422 er navnet Kaynes lagt til, etter den lokale adelsslekten Cahaignes. På kart fra det 18. århundre brukes fortsatt navnet "Middleton Kaynes", men da byen skulle grunnlegges hadde det endret seg til dagens form. I 1991 fikk den gamle bydelen navnet "Middleton" for å unngå sammenblanding. På en del av skiltene som viser veien til denne bydelen står det fortsatt "Milton Keynes Village" i parentes. Under utviklingen av byen har det blitt foretatt en rekke arkeologiske utgravninger. De eldste funnene er det omkring 150 millioner år gamle fossilet av en iktyosaur ved Caldecotte Lake, og funn fra flintknakking fra omkring 6000 f.Kr. i samme område. Den eldste kjente permanente bosetning i området er funnet ved Heelands, og er fra omkring 2000 f.Kr., mens en noe yngre boplass er funnet ved Stacey Bushes. Det er gjort mange enkeltfunn av redskaper fra yngre steinalder og bronsealder, blant annet i Olney, Chicheley, Newport Pagnell og Bradwell. Man har også funnet gravsteder fra bronsealderen ved Ravenstone, Wolverton og Middleton, samt at flyfoto viser et slikt gravsted ved Tyringham rett utenfor selve byen. Rester av et tømmerhus fra omkring 1000 f.Kr. er funnet ved Bancroft. Fra omkring 500 f.Kr. begynte jernalderboplasser å springe frem i området. Et av de mest omfattende funnstedene er ved Danesborough like ved Bow Brickhill, hvor man finner en større boplass med en forsvarsvoll. En større romersk villa er identifisert ved Bancroft Park. Like ved er det rester etter et mausoleum fra samme periode, konstruert på en eldre gravplass. Det er også funnet rester av andre romersk bygninger. a> går fortsatt under sitt gamle navn i Milton Keynes Litt sør for Fenny Stratford lå den lille romerske byen Magiovinum ved Watling Street. Denne viktige romerske veien går gjennom Milton Keynes, og fikk beholde sitt navn. Det gikk en avstikker fra Watling Street til byen Orchestra nær Wellingborough, og denne veien passerte også en større romersk boplass rett nord for Olney. De første saksiske bosetningene i området var ved Pineland, Middleton, Great Linford og Bancroft. Disse er datert til 6. og 7. århundre. Innen 9. og 10. århundre var en rekke sogn opprettet. Bystatus. I Storbritannia opereres det med to forskjellige nivåer for bystatus, "city" og "town". For å få status som city må det et kongelig charter til, og slike gis sjelden; det er primært eldre katedralbyer som har status som city. Milton Keynes var planlagt som en city, men har ennå ikke fått slik status, og er derfor formelt en town. Lokalt brukes allikevel alltid city som beskrivelse på hele byen, mens town er forbeholdt de eldre byene som er innlemmet i den. På skiltene som ønsker velkommen til byen står det "Borough and New City of Milton Keynes". Geografi og befolkning. Byen ble bevisst anlagt omtrent midtveis mellom London, Birmingham, Leicester, Oxford og Cambridge, slik at den kunne ta av for befolkningsoverskuddet i området og samtidig være langt nok fra de andre byene til å utvikle seg som et regionssenter. Det ble anlagt flere slike «nye byer» i 1960-årene, og Milton Keynes er den største av dem. Byplanleggingen ble overlatt til Milton Keynes Development Corporation. I begynnelsen av 1990-årene tok Commission for New Towns over, og deretter kom English Partnerships. I den første perioden var arkitekturen preget av post-modernisme, og designene ble jevnlig vist i fagtidsskrifter. Senere prosjekter har vært mindre spesielle, og nyere områder minner mer om forsteder i andre engelske byer. Ved grunnleggelsen bodde det omkring 60 000 mennesker innenfor bygrensene. Ved folketellingen i 2001 bodde det 177 500 der. I januar 2004 annonserte visestatsminister John Prescott at regjeringen ønsker å doble befolkningen innen 2025. English Partnerships ble gitt ansvaret for å følge opp dette, og planmyndighet ble overdratt fra Milton Keynes' distriktsråd. At lokale myndigheter mister mye av kontrollen over denne utviklingen er kontroversielt, ettersom det av mange oppfattes som en lite demokratisk løsning. Willen Lake er en av flere kunstige innsjøer som regulerer flomvann Naturmiljøet blir forvaltet av Milton Keynes Parks Trust. Elvene som renner gjennom eller forbi byen utgjorde en fare for oversvømmelser, og dette har blitt tatt hånd om ved at vannivået reguleres av en rekke kunstige innsjøer. Innsjøene og parkene gir byen et åpent preg, slik at man rett utenfor bykjernen kan få inntrykk av at man er på landet. Byområdet dekker omkring en tredjedel av distriktets areal og har 90% av befolkningen. En rekke landsbyer og flere byer ligger innenfor bygrensene, og har fortsatt en viss selvstendighet som byer eller verdslige sogn. Innenfor byen. Veinettet i Milton Keynes preges av de mange rundkjøringene Som en ny by ble Milton Keynes grunnlagt med tanke på den stadig økende biltrafikken. Den har et veinett basert på et rutenett av horisontale og vertikale veier; alle hovedveier er i tillegg til navnet skiltet med 'H' eller 'V' samt et nummer som angir plasseringen øst-vest eller sør-nord. Veiene er ikke lagt etter et strikt lineært rutenett, men er tilpasset til omgivelsene. I de enkelte rutene ligger de forskjellige bydelene, hvorav noen er satt av til boligområder med bare mindre nærbutikker, og andre til næringsvirksomhet med industri og større handelssentra. I alle hovedkryss er det anlagt rundkjøringer, og flere av hovedveiene gjennom byen har fire kjørefelt med adskilte kjøreretninger. De hovedveiene som bare har to kjørefelt har for det meste brede, ubebygde felt på begge sider slik at de lett kan utvides dersom det er behov for det. Systemet gjør det enkelt å komme fra en bydel til en annen med et minimum av trafikk i tettbebygde områder, ettersom hovedveiene er adskilt fra bebyggelsen. Innsamlede data fra målestasjoner viser at forurensningen er mindre enn i andre byer av samme størrelse i Storbritannia, noe som først og fremst skyldes at det meget sjelden er trafikkork og dermed lang mindre tomgangskjøring enn man finner andre steder. Støynivået i boligområder blir også begrenset, og flere steder er det lagt høye voller mellom hovedveiene og bebyggelsen. Det er allikevel betydelig trafikkstøy en del steder. Fartsgrensene er for det meste 112 km/t (70 m/t) på firefeltsveiene og 96 km/t (60 m/t) på tofeltsveier med møtende trafikk; dette er de nasjonale standardgrensene. Dette betyr på den ene side at man kommer meget raskt frem, men på den annen side har det ført til en rekke alvorlige ulykker, mange med fatalt utfall. Fartsgrensen på en del av tofeltsveien har derfor blitt satt ned til 64 km/t (40 m/t) for å redusere antallet ulykker. Hovedveien gjennom sentrum, Midsummer Boulevard har sitt navn fordi den er anlagt slik at solen skinner rett nedover veien på midtsommeraften. Det er et godt utbygget bussnett i byen. I tillegg til de vanlige offentlige bussene er det også private busser som kjører gratisruter mellom boligområder og store butikksentre. Den sentrale busstasjonen ligger rett ved siden av den sentrale jernbanestasjonen. Veinett utenfra. Fra motorveien M1 er det avkjøring til Milton Keynes fra kryss J14 og J15A, som begge ligger rett ved byen. A5, A421, A422 og A509 går gjennom byen. Mange langdistansebusser til Midlands og Nord-England stopper ved Milton Keynes Coachway på M1, omkring 5 km fra sentrum. Det ligger en "park and ride"-plass rett ved siden av, med buss inn til sentrum. Det går buss fra Milton Keynes til Oxford, Bedford og Cambridge. Tog. I tillegg kommer Woburn Sands stasjon, som ligger utenfor selve byen, men i distriktet Milton Keynes. Stasjonene betjenes av lokaltog kjørt av Silverlink og intercitytog fra Virgin Trains. Det er hyppige avganger mot London med begge selskaper, og avganger nordover mot Glasgow med Virgin. Kanal. Grand Union Canal, som går mellom London og Birmingham, renner gjennom byen, og selv om den ikke lenger brukes til transport av varer, er det mange turister som kommer innom byen når de er på kanalferie. Fordi byen ligger i svært flatt terrening er det færre sluser på denne strekningen enn det er jevnt over på kanalen. Fly. Byen betjenes av flyplassen i Luton, med bussavgang hver time mellom Milton Keynes og flyplassen, en avstand på omkring 50 km. Birmingham International Airport ligger dobbelt så langt unna, men brukes av langt flere selskaper. Londonflyplassene Heathrow, Stansted og Gatwick ligger også i rimelig avstand, men offentlige transportmidler er noe vanskeligere å benytte for å komme til disse ettersom man må reise via London sentrum. Cranfield Airport i Cranfield betjener privatfly. Kultur og severdigheter. Milton Keynes kom med i Guinness rekordbok med det lengste kjøpesenteret; er 720 m langt. Byen har også Europas største innendørs skibakke, i komplekset Xscape Dome, som også inneholder kino, butikker og serveringssteder. National Bowl er en konsertarena med 65 000 plasser. Det finnes to museer: Bletchley Park hvor aksemaktenes koder ble knekket under under andre verdenskrig, og Milton Keynes Museum i Wolverton, som særlig fokuserer på stedets sosialhistorie. Ved Willen ligger fornøyelsesparken Gulliver's Land. Man finner også gamle ruiner, av en romersk villa ved Bancroft og klosteret Bradwell Abbey ved Bradwell. Flere andre severdigheter ligger i nærheten av byen, blant annet godset Woburn Abbey, byen Dunstable med bygninger fra middelalderen, samt universitetsbyene Oxford og Cambridge. Den gamle administrasjonsbyen i Buckinghamshire, Buckingham, ligger rett utenfor bygrensen. Byen har mange historiske bygninger og et lite museum. Kirken "Christ the Cornerstone", som ligger i sentrum, er en økumenisk kirke som eies og drives av Den engelske kirke, Baptistkirken, Metodistkirken, United Reformed Church og Den katolske kirke. Den er designet av Iain Smith, og ble åpnet i 1992 som den første økumeniske sentrumskirken i Storbritannia. I tillegg til selve kirkerommet, som brukes både til felles seremonier og til de enkelte kirkers seremonier ved spesielle anledninger, er det også et flerbrukslokale og en butikk som selger kristne skrifter og effekter. Kirken har en stor kuppel som er synlig fra på lang avstand. Det er også mange kirker i de forskjellige bydelene, en del av dem gamle kirker fra de opprinnelige byene og landsbyene, og andre nye som er reist etter at utbyggingen av byen startet. Idrett. Den nasjonale landhockeystadion og det nasjonale badmintonsenteret ligger også i byen. Fotballaget Wimbledon FC flyttet fra London til Milton Keynes i 2003, og skiftet navn til Milton Keynes Dons. De spiller sine kamper på, som ble åpnet i 2007. Utdanning. Open University har tilhold i bydelen Kent's Hill. Bare et fåtall av studentene, rundt 200 som studerer på høyere nivå, har tilhold på campus. Resten studerer gjennom korrespondanse og internett. Med omkring 180 000 studenter er Open Universtity Storbritannias største utdanningsinstitusjon. Like utenfor byen ligger Cranfield University, i Cranfield i Bedfordshire. Milton Keynes College tilbyr høyskolestudier på lavere nivå. Ungdoms- og videregående skoler bruker "Comprehensive System". Resultatene ligger over det nasjonale gjennomsnittet, men under gjennomsnittet for resten av Buckinghamshire. Demografisk ligger da også Milton Keynes nærmere resten av landet enn andre deler av grevskapet. Nelly Sachs. Frimerke av Nelly Sachs (2001) Nelly Sachs (født 10. desember 1891 i Berlin, død 12. mai 1970 i Stockholm) var en tysk lyriker, forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur. Hun ble født i Berlin i en privilegert jødisk familie og levet frem til 1933 et beskyttet liv, tilhørende den tyske overklassen. Da nasjonalsosialistene kom til makten var det et stort sjokk. I 1940 emigrerte hun til Sverige med hjelp fra Selma Lagerlöf. Hun har både utgitt egne bøker og oversatt svensk lyrikk til tysk. I 1965 fikk hun Friedenspreis des Deutschen Buchhandels, året deretter Nobelprisen i litteratur. Marion Dönhoff. Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff (født 2. desember 1909, død 11. mars 2002) var en tysk journalist. Hun ble født på familiesetet Schloss Friedrichstein i Østpreussen i en av de eldste østprøyssiske adelsfamilier, Dönhoff. Hun var datter av grev August von Dönhoff, medlem av det prøyssiske overhuset og riksdagsmann og Maria von Lepel, hoffdame hos keiserinne Augusta. Hennes farfar var den prøyssiske utenriksministeren August Heinrich Hermann von Dönhoff. Familien eide et av de største godsene i Øst-Preussen. Grevinne Dönhoff tok Abitur i 1928, og studerte sosialøkonomi i Frankfurt am Main. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyttet hun til Basel i Sveits, hvor hun tok doktorgrad i storgodsdrift. I Basel var hun kjent som «den røde grevinnen» på grunn av sine opprørske holdninger. Hun hadde deltatt i forberedelsene til det konservative forsøket på statskupp mot nasjonalsosialistene i 1944, og nesten alle hennes venner ble drept i forfølgelsene som fulgte. Da provinsen i 1945 ble overrent av Stalins røde hær, som systematisk massakrerte, voldtok og torturerte sivilbefolkningen, måtte hun kaste seg på sin hest Alarich og forlate Schloss Friedrichstein og sitt hjemland for alltid. Etter en strevsom ferd der hun red dag og natt i syv uker ble hun tatt imot i Westfalen av grev Metternich på slottet Steinheim-Vinsebeck. Hun skrev om flukten i boken "Namen, die keiner mehr kennt" som utkom i 1962. Hun begynte i 1946 å skrive for avisen Die Zeit. I 1968 ble hun sjefredaktør, i 1973 ble hun medlem av utgiverkollegiet, som hun tilhørte frem til sin død i 2002. Hun var en av de mest innflytelsesrike journalister i Tyskland i etterkrigstiden. Dönhoff har vært en av de fremste talskvinner for forsoning mellom folkene i Europa, men uten å glemme det tapte hjemland, som hun har bidratt til å holde erindringen om i hevd med bøker som bestselgerne "Namen die keiner mehr nennt: Ostpreußen. Menschen und Geschichte" og "Eine Kindheit in Ostpreußen". Der skriver hun også om sin egen families 600 år lange historie i Østpreussen. I 1971 fikk hun Friedenspreis des Deutschen Buchhandels, hun er også æresborger av byen Hamburg, byen som ble grevinnens nye hjem etter fordrivelsen. Hun døde på Schloss Crottorf i Rheinland-Pfalz. Lauritz Dorenfeldt. Lauritz Jenssen Dorenfeldt (født 3. februar 1909, død 15. april 1997) var en norsk jurist. Han var Norges riksadvokat fra 1968 til 1979, da Magnar Flornes overtok. Mens han var statsadvokat var han aktor i en rekke berømte, og svært omstridte saker på 1950- og 1960-tallet, bl.a. "Uten en tråd"-saken og Torgersen-saken. Han var også involvert i Liland-saken. Han har publisert flere fagartikler i diverse norske og nordiske juridiske tidsskrifter. Dorenfeldt ble cand. jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1934, og arbeidet som dommerfullmektig og sakførerfullmektig før han i 1945 ble ansatt som hjelpedommer ved kriminaldommerembedet i Aker. Han ble statsadvokat i Oslo i 1947, og tjenestegjorde som statsadvokat til han ble utnevnt til riksadvokat i 1968. Dorenfeldt ble av de radikale bevegelsene på 1960-tallet betraktet som en moralens vokter, der han blant annet talte moralismens sak under "Uten en tråd"-saken. Ole Paus utgav visen «Balladen om L. J. Dorenfeldt» på platen "Nye Paus-posten" i 1977. Borg bispedømme. Borg er et bispedømme i Den norske kirke. Bispedømmet ble opprettet i 1969, ved utskillelse fra Oslo bispedømme. Per Lønning ble den første biskop i Borg. Helga Haugland Byfuglien ble i 2011 fast preses i bispemøtet, og Atle Sommerfeldt ble 28. oktober 2011 utnevnt til ny biskop. Han vigsles til embetet 29. januar 2012. Sarpsborg prosti. Sarpsborg prosti er et prosti i Den norske kirke. I prostiet Sarpsborg inngår to kommuner. Alfred Döblin. Alfred Döblin (født 10. august 1878 i Stettin, død 26. juni 1957 i Emmendingen) var en tysk forfatter. Han ble født i en jødisk kjøpmannsfamilie. Fra 1905 til 1930 arbeidet Alfred Döblin som lege i Regensburg, Freiburg im Breisgau og Berlin, hvor han bodde siden 1906. Han var her med på å grunnlegge det ekspresjonistiske tidsskriftet "Der Sturm". I 1912 giftet han seg med Erna Weiss, og de fikk fire barn. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som militærlege, særlig i Elsass (Alsace). I Berlin-Lichtenberg ble han etter krigen øyenvitne til marskampene, som er tema i hans roman "November 1918". I sin Berlinertid skrev Döblin tallrike artikler, blant annet om teaterstykker og filmer, men også om livet i gatene i rikshovedstaden, blant annet for det tyskspråklige Prager Tagblatt, som ble utgitt i Bøhmens hovedstad. Noen av disse skissene brukte han i romanen "Berlin Alexanderplatz", som er hans mest kjente og utkom i 1929, som den første og viktigste tyske storbyromanen i litteraturhistorien. I 1933 emigrerte han til Paris, og flyktet 1940 til Amerika, hvor han konverterte til kristendommen (katolsk). Etter krigen kom han tilbake til hjemlandet som fransk offiser, og utga litteraturtidsskriftet "Das goldene Tor" (1946–1951). Han deltok også i grunnleggelsen av Mainzer Akademie i 1949. I 1953 bosatte han seg igjen i Paris, men flyttet i 1956 til Emmendingen i Baden-Württemberg, hvor han døde året etter. Berlin Alexanderplatz. "Berlin Alexanderplatz" er en roman av den tyske forfatteren Alfred Döblin. Romanen kom ut på Fischer Verlag i Berlin i 1929. Førsteutgaven er på 528 sider. Romanens fortellerstil og språk. En av romanens tydeligste karakteristika er vekslingen mellom ulike stilnivåer, de stadige innskuddene i hovedfortellingen. Döblin vever blant annet skillingsviser, Bibel-sitater og statistikk inn i romanen, noe som gir romanen en pulserende rytme. Han veksler også mellom ulike språkvarieteter, fra standardtysk til slang og forbrytersjargong. Döblins fortellerstemme er sterkt til stede i teksten, og gir stadig indikasjoner om hvilken retning fortellingen vil ta. Samtidig er det hele tiden tilstrekkelig avstand mellom disse metakommentarene og romanens handling til at de forblir nettopp indikasjoner, uten å ødelegge overraskelsesmomentet. Oversettelser til norsk. Den første norske oversettelsen ved Ellen Harboe ble utgitt på Gyldendal i 1983, mens Kjell Risviks oversettelse kom på samme forlag i 2004. Risviks oversettelse ble utgitt i De norske bokklubbenes Verdensbibliotek-serie, noe som understreker bokens litteraturhistoriske betydning. Denne serien består av verdenslitteraturens 100 beste bøker etter en kåring blant forfattere fra 54 land foretatt ved årtusenskiftet. Filmatisering. Romanen er filmatisert to ganger, i 1931 av Piel Jutzi og i 1980 av Rainer Werner Fassbinder. Den siste ble produsert som en TV-serie i 13 episoder med til sammen over 15 timers spilletid. Günter Lamprecht spiller Franz Biberkopf; ellers medvirker bl.a. Elisabeth Trissenaar, Hanna Schygulla og Barbara Sukowa. Rim. Rim er et litterært virkemiddel som består i en lydmessig samklang mellom visse ord. Rim spiller en stor rolle innen poesi. De vanligste formene for rim er "fullrim", "assonans" og "allitterasjon". Se også metrikk. Fullrim. "Fullrim" eller "helrim" er den typen man vanligvis forbinder med dikt med rim og fast rytme. Et fullrim innebærer lydlikhet mellom to (eller flere) ord fra og med trykksterk vokal og etterfølgende trykksvake stavelser. Man har vanligvis enstavelses, tostavelses, eller trestavelses rim; rim med flere stavelser er en stor sjeldenhet. Et eksempel på et enstavelses fullrim (også kalt «mannlig rim») er "katt" og "hatt", et eksempel på tostavelses (eller «kvinnelig rim») er "aske" og "naske", og et eksempel på trestavelses er "skumrende" og "slumrende". Ord som rimer på papiret, men ikke lydmessig, f. eks. «skipet» og «stripet», kalles "papirrim". «Sammensatte rim» er situasjoner hvor et ord rimer på to eller flere ord eller hvor to eller flere ord rimer på to eller flere ord, som for eksempel «For å si det som sant, er/Det var smått med kontanter» (trad) eller «Jeg har eid mange biler i mitt syndige liv/Med og uten aksept fa min yndige viv/Fra banken har jeg fått mange myndige skriv'"/...» (Øystein Sunde). Denne varianten av rim dukker som regel opp når det dreier seg om rim med tre eller flere stavelser. Assonans. "Assonans" eller "halvrim" ligner på fullrim, men er ikke så gjennomført. Det kan være vokalisk eller konsonantisk. Et eksempel på vokalisk assonans er "mor" og "sol" og et eksempel på konsonantisk er "last" og "blest". Allitterasjon. "Allitterasjon" (av latin "ad", «til» og "litera", «bokstav») eller "bokstavrim" kjennetegnes ved at visse trykksterke ord eller stavelser begynner på lyder som klinger sammen på en iørefallende måte. Konsonantisk allitterasjon består i at de begynner på "samme" konsonant, eller i det minste på konsonantlyder som ligner hverandre. Som vokalisk allitterasjon betrakter man vanligvis trykksterke ord med "forskjellig" vokal. I norrøn diktning brukes en særlig form for allitterasjon som kalles stavrim. Rimstilling. Når rimordene er plassert i slutten av verselinjene, snakker vi om "enderim". "Midtrim" er når et ord midt i verselinja rimer med et ord midt i en annen linje. Ei verselinje kan også ha "innrim", ved at et ord inne i verset rimer med utgangen av verset. Indus. Indus er den 21. største elven på jorda. Store deler av den tilhører i dag Pakistan. Elven har sitt utspring i Himalaya-fjellene i Tibet, og renner omlag 300 km under navnet "Shiquan He". Den fortsetter derfra mot nordvest gjennom Jammu og Kashmir og det som blir kalt Indusdalen. Deretter dreier den sørover gjennom Pakistan før den renner ut i havet ikke så langt fra Karachi. Indus er omkring 3 200 km lang. Elvens nedslagsfelt er 1,165,000 kvadratkilometer. Shiva. Shiva er en av de høyeste guddommene i hinduismen. Han har også mange andre navn blant annet Rudra, Har, Shankar og Mahadev (den største gud). Han framstilles ofte sammen med sitt kvinnelige motstykke gudinna Parvati, i rituell sammenheng kalt Shakti. Tilhengerne av Shiva, shaivismen, er en av de største greinene av hinduismen. I moderne hinduisk teori ses Shiva sammen med Brahma og Vishnu som "trimurti", en guddommelig tre-enighet der Shiva er ødeleggeren, mens Brahma er skaperen og Vishnu er opprettholderen. En moderne statue av den mediterende Shiva i den indiske byen Bangalore. En shivalingam plassert i en" yoni", et kvinnelig organ. En lingam dekoreres daglig med blomster og overhelles gjerne med melk. Historisk utvikling. Dyrkingen av Shiva er en pan-Hindu tradition som utøves bredt i India, Nepal og Sri Lanka. Enkelte historikere anser at guden Shiva som vi ser ham idag utviklet seg over tid, da idéene fra mange regionale sekter ble sammenflettet til en enkelt figur. Hvordan Shiva ble forandret til en sammensatt guddom er ikke veldokumentert. Et eksempel på assimilering fant sted i Maharashtra der en regional guddom ved navn Khandoba er en beskyttende guddom for jordbruk og kastene. Det fremste midtpunktet i dyrkingen av Khandoba er i Maharashtraär i Jejuri. Khandoba har blitt tatt opp som en del av Shiva, da han dyrkes i form av en lingam. Det pashupatiske seglet. Et segl som ble oppdaget ved utgravningen av Mohenjo-Daro har vekket oppmerksomhet som en mulig representasjon av en proto-Shivafigur. Dette pashupatiseglet viser en sittende figur, muligens fallisk, omgitt av dyr. Arkeologen Sir John Marshall har blant andre hevdet at denne figuren er en prototype av Shiva og har beskrevet figuren som at den har tre hoder sittende i en "yoga-stilling" med knærne utover og sammanflettede føtter. Dette er likevel en omstridt påstand, blant annet har akademikere som Gavin Flood og John Keay beskrevet disse påstandene som ubegrunnet. Rudra. Guden vi idag kaller Shiva deler mange egenskaper med den vediske guden Rudra, og både Shiva og Rudra beskrives som samme person i flere Hindu-tradisjoner. Stormguden Rudra framstilles vanligvis i samsvar med de elementene han representerar som en hard og destruktiv guddom. Den eldste skriften i Hinduismen er Rig Veda, datert mellom 1700 og 1100 f.Kr. ut fra språklige og filosofiske bevis. En gud som heter Rudra nevnes i teksten. Navnet Rudra brukes fortsatt som et navn for Shiva. I Rig Veda beskrives han som "Faderen av Maruterna", en gruppe stormguder. Dessuten gjengir Rudram, en av de aller helligste hymner i Hinduismen, som finnes i både Rig Veda og Yajur Veda og er rettet mot Rudra, en likhet med Shiva også her. Riktignok brukes termen "Shiva" som et epitet for Indra, Mitra og Agni mange ganger. Identifiseringen av Shiva med den eldre guden Rudra er ikke akseptert av alle religionshistorikere. Den mangesidige. Shivas karakter og vesen er mangesidig: han representerer både askese og meditasjon, fruktbarheten, den ødeleggende kraften og velgjøreren. Shiva er verken "ond" eller "god", men omfatter hel verden; når han ser på sin elskede Shakti, ser han seg selv fordi han er alt. Han er både en fruktbarhetsgud og en gud for askese. Hans kjønnsorgan, "lingam", blir sagt å strekke seg fra det dypeste dyp til den øverste himmel. Små og store statuer av Shivalingam finnes som symbol på hans kraft både i templer og hinduiske hjem. Hans kultus knyttes også til gudinnene Kali og Durga. Han framstilles gjerne som en asket som sitter på kremasjonsplassen ustelt, innsmurt med aske og omgitt av slanger, men han er også elsker, husholder og ektemann. Shiva liker å beruse seg, og er kjent for å bruke både alkohol, cannabis og opium. Tekster om Shiva. Shiva er en av de aller eldste gudene i hinduismen, og mange mener han stammer fra førvediske sivilisasjoner i Nordindia. I fortellinger om gudene framstilles Shiva ofte som utenforstående, en som ikke blir akseptert av de andre gudene. I den eldste vedaene, Rigveda (ca 1200 f.Kr.) har han navnet "Rudra", og fremstilles som asketisk, dyster og som en ødeleggende kraft – i kontrast til andre guddommer. I "Shvetasvatara upanishad", en av de eldste upanishadene fra ca 400-200 f.Kr., utvikles det forestillinger om Shiva som den høyeste gud, som fanger opp i seg andres guders vesen og personligheter. En rivalisering mellom Vishnu og Shiva kan spores gjennom flere ledd av de hinduistiske tekstene. Når det gjelder Mahabharata «klarte Vishnu-tilhengerne å få det siste ordet i redaksjonen av dette kjempeverket», muligens så tidlig som 400 f.Kr. Flere av puranaenes fortellinger finnes i to versjoner, knyttet til respektivt Vishnu eller Shiva. I Mahabharata fremstilles Shiva først og fremst som ødeleggelsens gud. I puranaene finnes mange av de mest kjente fortellingene om Shivas liv og gjerninger. Det finnes også en synkretistisk tradisjon hvor Harihara representerer en kombinasjon av Vishnu og Shiva. Gjennom tidene har ulike sekter og retninger knyttet seg til Shiva. Pashuputaenes (ca 200 AD) tro omfattet både askese og hellig galskap. Kapalikaene (ca 600-1200) var tilsynelatende knyttet til Shivas fryktelige skikkelse Bhairava, og deres motstandere beskyldte dem for menneskeofringer. Kalamukhasekten som oppsto rundt 1200 var blant annet kjent for erotiske skulpturer og tempelprostistusjon. I sørindiske tekster fra 800-1100 finnes en enklere, mer direkte og kjærlig tilbedelse av Shiva, i en bhaktitradisjon. Shivas ulike uttrykk. Ødelegger og velgjører. Shiva er den som ødelegger alt ondt, som forstyrrer skaperverkets orden, og som legger grunnlaget for at et nytt univers kan bli skapt. Hans manifestasjon som Nataraja er knyttet til ødeleggelse og nyskapning. Asket og familiemann. Dette er et motsetningspar som vanligvis regnes som uoverskridelig i hinduistisk filosofi. Shiva vegrer seg for å avle barn med Parvati, og deres mest kjente barn, elefantguden Ganesha, er heller ikke født på vanlig vis, men fikk livet gjennom et mirakel. Shiva drepte Ganesha ved å rive hodet av ham fordi han ikke kjente ham igjen. Bebreidet av en rasende Parvati måtte han deretter finne et nytt hode til gutten, som ble et elefanthode. I en berømt fortelling gifter Shiva seg med Sati, men hennes far Daksha inviterer ikke Shiva til en viktig offerseremoni. Sati blir så fortvilet at hun tar sitt eget liv. Shiva blir rasende, river hodet av sin svigerfar og brenner hans uferdige offer med sitt tredje øye. Etter mekling fra de andre gudene gjenskaper han offeret og gir sin svigerfar et geitehode. Siden var det ingen som nektet Shiva å overvære offerseremoniene. I sin manifestasjon som Dakshinamurti er Shiva vismann og underviser i musikk, yoga og filosofi. Som Ardhanarishvara fremstår Shiva som halvt mann og halvt kvinne. Shiva er guden for yoga og askese og knyttes til den tantriske tradisjonen. Mange av de tantriske skriftene er formet som dialoger mellom Shiva og hans kvinnelige motpart, i denne sammenhengen kalt "shakti" Som Tripurantaka framstår han som en mektig kriger, med fire armer og bevæpnet med bue. Shiva dyrkes også i form av et lingam en symbolsk fremstilling av kjønnsorgan. Han tilskrives også ulike avatarer, uten at dette er en utbredt forståelse. Slike avatarer er blant annet Hanuman. Brahma. Brahma er i hinduismen skaperguden. Hans kone er Sarasvati. Han avbildes ofte med fire ansikter. I tilbedelsen spiller han en underordnet rolle, og det er bare noen få templer som er viet til ham. Hans guddommelige krefter kalles Brahman. Det betyr "verdenssjelen". Brahma står bak gudene Shiva og Vishnu. Brahma er visdommens gud. Brahma har fire ansikter, men du kan bare se tre av dem på en gang. De fire ansiktene viser de fire himmelretningene. Brahma blir også vist med fire armer. I motsetning til Shiva og Vishnu består Brahma ikke fra verdens undergang og til der oppstår en ny verden. Når en ny verden skal skapes, spirer en lotus ut av Vishnus navle, og i denne lotus sitter en ny Brahma som har fått oppgaven i og skape en ny verden, og alt som skal være i den. Det er grunnen til at hinduene nok tilber Brahma. Ett av de få templer for Brahma ligger i Pushkar i Rajasthan. Brahma hersker over de 4 himmelretningene. Brahma er universets skaper og visdommens gud. Han er gift med Sarasvati, gudinne for kunst, musikk og litteratur. Hun blir vanligvis framstilt med ei bok i en hånd og en vina, (et strengeinstrument) i en annen. Brahma har i noen tradisjoner en annen hustru, hun heter Gayatri, hun representerer oppgående velsignelse og livgivende kraft. Sarasvati. Sarasvati (सरस्वती) er ei av de fremste og mest populære gudinnene innen Hinduismen. Hun er det kvinnelige motstykket til skaperguden Brahma, og framstilles gjerne som hans kone eller datter. Sammen med Parvati og Kali utgjør hun de trefoldige gudinnene "tridevi". Sarasvati avbildes med en sitar ellervina. Hun ledsages gjerne av en svane eller en påfugl og sitter ved bredden av en flod, som gjerne forbindes med den mytiske floden som bærer hennes navn, den hellige flod Sarasvati som ved å forenes med Jumna og Ganges ved Allahabad blir Triveni. Sarasvati er vedaenes mor og dermed den hinduiske tradisjons høyeste beskytter. Hun er dessuten beskytter for all kunst og kultur, visdom og litteratur, og påkalles derfor ofte av skoleelever, forfattere og kunstnere. Hennes avbildninger finnes gjerne ved kinoer, konsertsaler, biblioteker og utdanningsinstitusjoner. Woburn Abbey. Woburn Abbey er et gods og tidligere kloster i Buckinghamshire, England. Det ligger like ved både byen Woburn i Bedfordshire og landsbyen Woburn Sands i utkanten av Milton Keynes. Stedet ble grunnlaget i 1145 som da Hugh de Bolevec inviterte cisterciensermunker til å etablere et kloster. Det er nesten ingen spor av kloster, men man vet at dagens nordfløy ligger over klosterkirken. I 1538, etter reformasjonen ble den siste abbeden, Robert Hobbes, funnet skyldig i høyforræderi. Han ble hengt, angivelig fra et eiketre som fortsatt står i parken, og eiendommen ble konfiskert som krongods. Kong Edward VII ga godset til John Russell, som senere ble jarl av Bedford. Familien bosatte seg foreløpig ikke på stedet. I 1619 døde den tredje jarlen av Bedford uten arvinger, og hans fetter Francis Lord Russell arvet tittel og gods, og flyttet dit med sin familie. I 1683 ble William Lord Russell d.y. henrettet for høyforræderi. Man fant noen år senere ut at han var uskyldig, og som kompensasjon etter justismordet utnevnte kongen hans far, William Lord Russel d.e. til hertug av Bedford. Både dronning Elizabeth I og dronning Victoria har overnattet på godset. I 1953, da den tolvte hertugen døde, var huset i svært dårlig stand. Hans arving John, trettende hertug av Bedford, åpnet det for publikum i 1955, og fikk dermed mulighet til å foreta omfattende restaureringsarbeider. Blant annet ble østfløyen, som var i svært dårlig stand, revet. Godset er i dag hjem for den femtende hertugen av Bedford og hans familie, og store deler av det er åpent for publikum. Hovedbygningen inneholder en av Englands største portrettsamlinger i privat eie, med bilder tilbake til 1600-tallet; det er også mange andre kunstverk utstilt. På den store eiendommen går over 4000 hjort fra ti forskjellige raser fritt; flere av dem er av raser som var utrydningstruet men som nå har levekraftige bestander. Woburn Abbey Antiques Centre er den største antikvitetshandel i Storbritannia utenfor London. Rødehavet. Rødehavet (البحر الأحمر "Baḥr al-Aḥmar", "al-Baḥru l-’Aḥmar"; ים סוף "Yam Suf") er havet som skiller Afrika fra den arabiske halvøy. Rødehavet er langt og på sitt bredeste bred. På det dypeste er Rødehavet dypt. Gjennomsnittsdybden i Rødehavet er cirka 560 meter dypt. Det er mye korallrev med mange forskjellige, fargerike fisker og dyreliv under vann. Rødehavet er en bruddsone mellom to plater i jordskorpen som utvider seg med ca. 1 cm pr. år. Havet har forbindelse til Indiahavet gjennom Bab al Mandab-stredet. Navnet skriver seg fra rødaktige koraller og alger. I nord danner Rødehavet to store bukter, Suezbukten i vest og Akababukten i øst, og mellom dem ligger Sinaihalvøya som grenser mot havet. Temperaturen på overflaten av Rødehavet kan komme opp i over 30 °C. På grunn av den store fordampningen som kan kom opp i over 200 cm hvert år, så har Rødehavet en meget høyt innhold av salt. Etter at Suezkanalen ble åpnet ble Rødehavet en viktig samferdselsvei for både handelsskip og andre båter. Det finnes over 1200 forskjellige arter av fisk i Rødehavet. Egypterne skrev om reiser hvor de utforsket havet. Den greske sjøfareren Hippalos beskrev ruten fra Rødehavet til India. Master of Puppets. "Master of Puppets" er Metallicas tredje studioalbum, utgitt 3. mars 1986 av Elektra Records. Platen nådde 4. plass på Billboard 200-listen. Hittil har platen solgt over seks millioner kopier bare i USA. Dette var den siste platen Metallica laget med bassisten Cliff Burton, og blir regnet som et landemerke heavy metal-historien. Albumet regnes som en "klassiker" av musikkavisen Panorama. Tolkning. "Master of Puppets" – «Dukkemesteren» – kan nesten karakteriseres som et konseptalbum i det at temaet «folk som dukker» styrt av en «dukkemester» går igjen i de fleste av sangene på platen. Mange av sangene beskrivere mennesker under kontroll av en eller annen overmakt: sinne i «Battery», avhengighet i «Master of Puppets», sinnssykdom i «Welcome Home (Sanitarium)», og religion i «Leper Messiah». I tillegg beskrives soldater som kanonføde i «Disposable Heroes», og referansen til Cthulhu-mytologien i «The Thing That Should Not Be» omhandler tilhengerne av sekter; «Orion», jegeren i Gresk mytologi, ble drept av Artemis etter at han ble hennes tilhenger. I «Damage Inc.», platens siste spor, prøver man å kutte strengene til «dukkemesteren». Omslaget. Platens omslag er også sterkt inspirert av dette temaet. Omslaget viser en militær kirkegård med kors som gravsteiner, som minner om både de døde soldatene i «Disposable Heroes» så vel som tilhengerne av den korrupte predikanten i «Leper Messiah». I gravsteiene er det festet tråder som strekker seg opp mot et par kontrollerende dukkemesterhender. Legg merke til korset helt til venstre som har en hjelm hengende over seg, og de militære ID-brikkene (engelsk: «dog tags») på korset i midten. Disse er klare referanser til «Disposable Heroes». Matthew Langford Perry. Matthew Langford Perry (født 19. august 1969 i Williamstown, Massachusetts) er en kanadisk-amerikansk TV- og filmskuespiller som er mest kjent for rollen som Chandler Bing i TV-serien "Venner for livet". Perry ble født i USA av kanadiske foreldre, men vokste opp i Ottawa, Canada, hvor han var en lovende tennisspiller; han var en stund rangert som nr. 17 blant USAs juniorspillere. 15 år gammel flyttet han til Los Angeles sammen med sin far, John Bennett Perry, som også er skuespiller, og ble etter kort tid interessert i skuespilleryrket. Han fikk en større rolle i TV-serien "Second Chance" (1987), og har drevet på med skuespill siden. Han skriver en del også, og har blant annet skrevet manuskriptet til boken "Maxwell's House", som et amerikansk TV-selskap planlegger å filmatisere. Londonderry. Politisk motivert hærverk har endret dette skiltet til Derry Londonderry (noen ganger bare Derry, Doire (eikelund) på irsk) er en by i det vestlige Nord-Irland. Londonderry har 105 066 (2001) innbyggere. Den ligger i grevskapet Derry, et av de seks, tradisjonelle, irske grevskap i Ulster som utgjør Nord-Irland. Byen er den nest største i Nord-Irland og den fjerde største på den Irske øya. Byen hadde et innbyggertall på 103 700 i juni 2006. Historie. Byen er kanskje den eldste bosetningen på Irland. Den eldste referansen til byen er fra det sjette århundre, da et kloster var grunnlagt her av Columba av Iona, en irsk helgenen, men det har bodd folk i området i tusenvis av år. Londonderry ble strategisk viktig for det britiske riket da Tudorenes erobring av Irland, og ble angrepet jevnlig av irske opprørere, helt til 1608 da byen ble ødelagt av Cahir o'Doherty, en irsk høvding av Inishowen. Byen ble så bygget opp igjen i 1613, som den første planlagte i Irland og hadde som en av de første byene som brukte ruteplanbygging. En stil som senere ble kopiert av kolonibyene i Amerika. Selve bymurene stod ferdig 5 år senere i 1618 Navn. Navnet er gjenstand for konflikt mellom republikanere og lojalister. Lojalistene insisterer på å bruke Londonderry, selv om de ofte bruker Derry i dagligtalen. Befolkningen i Irland, samt nordirske nasjonalister, bruker konsekvent navnet «Derry». Distriktet Derry skiftet offisielt navn fra Londonderry i 1984. I januar 2007 bestemte høyesterett at navnet Londonderry fra 1662 fremdeles var byens offisielle navn. Noen har forsøkt å omgå problemet ved å kalle byen for L'derry; dette har aldri fått gjennomslag, ettersom "L"-en er en åpenbar referanse til London. Den første skikkelige bydannelsen i området kom på 16 -1700-tallet da primært skotske protestanter bosatte seg der. Oppbyggingen av den nye byen ble støttet av laug i London og derfor ble byen døpt Londonderry. C++. C++ er et populært høynivå programmeringsspråk som er en utvidelse av språket C. C++ ble opprinnelig kalt «C with Classes» og ble utviklet og implementert av dansken Bjarne Stroustrup omkring 1983–85, som da jobbet for AT&T Bell Labs. C++ er et multiparadigmespråk, med støtte for funksjonell programmering, objektorientert programmering (OOP), dataabstraksjon og generisk programmering. Populariteten skyldes både at det bygger på C og at det er implementert for de fleste operativsystem. Historie. Navnet C++ ble lansert av Rick Mascitti sommeren 1983. Det er et ordspill rundt forbedret C; i begge språkene så kan «C++» tolkes som «inkrementer C med en». Tidlige versjoner av «C with Classes» har vært i bruk siden rundt 1980. Den første bruken av C++ utenfor forskningsmiljøet var i juli 1983. Etterhvert som språket ble populært, begynte man på en standardiseringsprosess. Den amerikanske standardiseringsorganisasjonen ANSI startet sitt arbeid i desember 1989. I juni 1991 ble denne komiteen tatt opp av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO. I april 1995 kom det første offentlige utkastet til en standard, og i 1998 ble språket både en ISO- og ANSI-standard. Standarden ble revidert i 2003, og arbeidet med en ny utgave av standarden, populært kalt C++0x, har pågått siden da. Standardiseringen av språket inkluderer også standardbiblioteket. Teknisk overblikk. I følge standarden så består C++ av to deler: Kjernespråket og standardbiblioteket. Biblioteket inkluderer det meste av det som tidligere var kjent som Standard Template Library (STL) og C-bibliotekene. Mange andre biblioteker eksisterer også for språket, men disse er ikke en del av standarden. Kjernespråket. Egenskaper ved C++, som C ikke har, inkluderer "new"- og "delete"-operatorene, "bool" som datatype, referanser, bruken av "const", "inline"-funksjoner, "default"-argumeter, overlagring av funksjoner, klasser (inkl. arv, medlemsfunksjoner, virtuelle funksjoner, abstrakte klasser, destruktorer og konstruktorer), overlagring av operatorer, "::"-operatoren, unntakshåndtering, typeidentifikasjon under kjøring, definert typekonvertering, og namespaces, for å hindre navnekonflikter. C++ sjekker også typer strengere enn C i noen tilfeller. Kommentarer som starter med to skråstreker ("//") var opprinnelig en del av C sin forgjenger BCPL, og ble tatt inn igjen i C++. C++ har støtte for templates, som representerer en familie av klasser eller funksjoner. En template tar typisk en eller flere typer som parametre. En template som er blitt parametrisert med et gitt sett av typer kalles en "template-spesialisering". En slik spesialisering oppfører seg som en vanlig klasse eller funksjon. På denne måten kan man skrive kode der oppførselen er uavhengig av typene det opereres på. Det finnes mange eksempler på dette i standardbiblioteket. Dersom man ønsker en spesiell oppførsel for et gitt sett av template-parametre, kan dette oppnås ved å skrive en "eksplisitt (full)" eller "delvis spesialisering" av templaten. Standardbiblioteket. I tillegg til C-bibliotekene med matematiske funksjoner og annet, har C++ med Standard Template Library (STL). Her tilbys blant annet generelle lagringstyper (vector, list, array og annet), strenger, iteratorer (generelle pekere inn i en lagringstype), I/O og algoritmer. Generisk kode gjør at man kan skrive algoritmer som virker på en hvilken som helst slags sekvens, definert av iteratorer. For eksempel så virker de innebygde sorteringsalgoritmene på både lister og vektorer. Hallo, verden! (Hello, world). int main() // her starter programmet å kjøre Regina. Regina er hovedstaden i den canadiske provinsen Saskatchewan. Byen har 178 225 innbyggere (2001). Regina ble grunnlagt i 1882 under byggingen av Den transcanadiske jernbanen. Stedet ble opprinnelig kjent som «Pile of Bones» (Beinhaugen) på grunn av det store antallet bøffelskjeletter som lå i nærheten av byen, navnet ble senere endret til Regina for å ære den britiske dronningen Victoria. Den avdøde skuespilleren Leslie Nielsen var født i Regina. Canadian Pacific Railway. Canadian Pacific Railway er en jernbane som går Canada fra øst til vest. Den er transkontinental, det vil si at den går hele veien fra Atlanterhavet til Stillehavet. Nå til dags frakter den bare gods og benytter et jernbanenett som strekker seg fra Montreal i øst til Vancouver i vest. Dessuten opererer de også i enkelte av de nordlige byene i Amerikas forente stater, for eksempel Minneapolis, Chicago og New York City. Selskapets ble grunnlagt i 1881 og har hovedkvarter ligger i Calgary i Alberta. Nationaldemokratische Partei Deutschlands. Nationaldemokratische Partei Deutschlands (Tysklands nasjonaldemokratiske parti, NPD) er et nasjonalistisk, EU-fiendtlig og innvandringskritisk politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1964. Den statlige overvåkningsorganisasjonen Verfassungsschutz anser partiet som høyreekstremistisk, det blir derfor overvåket. Ved delstatsvalget i Sachsen høsten 2004 gjorde partiet et brakvalg og fikk 9 % av stemmene og 12 representanter i delstatens parlament (landdagen). Det ble altså omtrent like stort som sosialdemokratene SPD. Ifølge valgforskere er det sannsynlig at partiets fremgang fortsetter, og det har et potensial på hele 15 %. Etter valget sa partiets pressetalsmann Klaus Beier: "60 år etter at allierte bombefly la Dresden i aske, taler valget i dag på vegne av et fritt og uavhengig Tyskland". Han tilføyet: – "Ingen skal få hindre oss i å kjempe for Riket!" Partiet har et populistisk preg, og deres program inneholder både sterkt konservative og sosialistiske, antikapitalistiske elementer, med slagord som «Die Wirtschaft muss dem Deutschen Volk dienen». De var imot avskaffelsen av tyske mark og innføring av euro, de er imot at Tyskland skal avgi suverenitet til internasjonale organisasjoner, og de vil kutte kraftig i pengeoverføringer til EU, NATO og FN. Under valgkampen i 2004 gjorde partiet felles front med den ytterliggående venstresiden mot sosialdemokratenes reformer av velferdsstaten. Partiet krever også at de omfattende østtyske områdene som ble avstått til Polen etter annen verdenskrig skal leveres tilbake til Tyskland, helt eller delvis, men stiller seg åpen til å diskutere spørsmålet med Polen og komme frem til en løsning akseptabel for begge parter. De ønsker seg særlig at Schlesien, Pommern og Østpreussen kommer under tysk suverenitet igjen. Dette kravet deler de med høyresiden innen de konservative partiene CDU og CSU, og med de fordrevnes organisasjoner. Fra disse historiske tyske områdene ble millioner av tyskere, den overveiende majoriteten av befolkningen i området, fordrevet. Partiet hevder også å avvise det politiske systemet i dagens Tyskland, og ønsker at landet skal ta tilbake sitt tidligere offisielle navn, "Det tyske rike", og den gamle sort-hvit-røde trikoloren istedenfor den sort-rød-gule. Partiet har et konservativt syn på familien og forholdet mellom kjønnene. Føderale valg. 1965: 2,0%; 1969: 4,3%; 1972: 0,6%; 1976: 0,3%; 1980: 0,2%; 1983: 0,2%; 1987: 0,6%; 1990: 0,3%; 1998: 0,3%; 2002: 0,4%; 2005: 1,6%; 2009: 1,6% Europavalg. 1984: 0,8%; 1994: 0,2%; 1999: 0,4%; 2004: 0,9% Finlands historie. Finlands historie er historien om ulike innvandrede folk som i et hardt klima utviklet en tidlig jordbrukskultur med østlige kulturelle impulser, men som gjennom årtusener kom i stadig sterkere kontakt med sine språklig germanske nabofolk, og i dag er et vesteuropeisk integrert, "nordisk" demokrati. Finland har en svært lang bosettingshistorie med rester av bosetting fra siste mellomistid for 120–125 000 år siden. Jakt og fiske, jordbruk, kobber og bronse oppstod tidligere eller like tidlig som i Norge, men med en klar «østlig» kulturell og språklig tilhørighet. Finland har vært utsatt for skiftende og sterke stormaktsinteresser: Landet var en del av kongedømmet Sverige fra 1200-tallet og fram til 1809 da det ble avgitt til Russland ved erobring, som det selvstyrte Storfyrstedømmet Finland. I kjølvannet av det russiske sammenbruddet i første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Finland uavhengighet. I borgerkrigen mellom sosialistene, «De røde», og de konservative, «De hvite», vant til slutt De hvite. I løpet av den andre verdenskrig måtte Finland to ganger gå i krig med den mektige Sovjetunionen og måtte avgi det østlige landområdet Karelen. I løpet av 1900-tallet utviklet Finland seg fra å være et av Europas aller fattigste land, gjennom politisk konfliktskapende industrialisering, til å bli et moderne, stabilt demokrati innenfor EU og Norden. Tidlig historie. Inngangen til Varggrottan (sperret med gitter). Det er funnet bevis for bosetting i Finland i siste mellomistid, for om lag 120–125 000 år siden, i Varggrottan "(«Susiluola»)" ved Kristinestad. Pollen og redskaper stammer fra inntil 123 000 f.Kr, mens det også er dateringer som kan være 72 000 f.Kr. Grotten hadde redskaper i rød sandsten, og beboerne var utvilsomt neandertalere. Det landområde som i dag er Finland ble igjen bosatt rett etter istiden, fra en gang rundt 8500 f.Kr.. I Karelen er det funnet fiskegarn som er 8422-8107 år gammelt. Videre er det gjort funn av en fem meter lang slede i Lappland som er 6000 år gammel. Finland ble bosatt fra sør, og fra tiden 4200-3200 f.Kr. er det funnet kulturelle rester etter den nordøst-europeiske Kamkeramikkulturen (engelsk "Comb Ceramic Culture"). Redskapene som er funnet ble trolig importert, det dreide seg ikk om folkevandring på den tiden. Funn av kobber ved innsjøen Onega og usikre lokasjoner inne i dagens Finland daterer seg til 3000 f.Kr. Det første jordbruket faller sammen med en ny innvandring fra sør fra omkring 2500 f.Kr. Nå etableres utvilsomt båndkeramikken som del av Stridsøkskulturen (engelsk "Corded Ware Culture"), med funnsteder spesielt i det sørvestre Finland. Jordbruk fra 2500 f.Kr. er nesten utelukkende avgrenset til sørvest, men fra 2000 f.Kr. finnes også jordbruk innerst i Bottenviken og lengre øst i det sørøstre av dagens Finland rundt Finskebukten. Det ble samtidig drevet jakt og fiske. Ved Vanda finner vi graver, økser og redskaper av kvarts ved Jönsas. Bronsealderen dateres til 1500-1300 f.Kr., samme tidspunkt som også Åland ble permanent bebodd. Det folket vi i dag kjenner som finner innvandret svært sent fra øst, først omkring 400-800 e.Kr. Jernalderen som oppstod på denne tida uttrykkes blant annet med krumme jernsverd – en antatt østlig påvirkning. I moderne historieforskning antas det at det finske – og senere det samiske språket utviklet seg gradvis både før, under og etter «innvandringen» fra østersjøfinske språk, og at finsk og samisk identitet således er lokale språklige og kulturelle tilpasninger snarere enn uttrykk for bestemte «folkeslag». Grensene mellom nordmenn, samer og finner i nord var både språklig og identitetsmessig flytende gjennom det meste av middelalderen. Svensk overherredømme. Det sovjetiske angrepet under vinterkrigen Erik den hellige la Finland under svensk herredømme ca. 1150, under påskudd av å være et korstog. Den svenske erobringen fortsatte med Birger Jarl i 1250 og Torgils Knutsson i 1293. Ved freden i Nöteborg 1323 ble grensen trukket mellom svensk og russisk område. Sveriges lov ble innført. På 1500-tallet ble reformasjonen innført av Mikael Agricola. Økonomisk fremgang under Gustav Vasas styre. 1555—1557 og 1570—1595 krig med Russland. Bondeopprør 1596—1597 («køllekrigen»). På denne tiden ble finsk utviklet som riksspråk. Åbo Akademi ble grunnlagt i 1623. Krig med Russland 1700—1721 (Store nordiske krig), 1741—1743 og 1788—1790. Russisk styre, gryende nasjonalfølelse og selvstendighet. Russland erobret Finland 1808—1809, og Finland ble et russisk storfyrstedømme, formalisert ved Borgå lantdag. Helsingfors ble hovedstad i 1812. En sterk nasjonal vekkelse kom på 1800-tallet lik denne preget de fleste europeiske land. Elias Lönnrot gav ut "Kalevala" i 1835—1849; et episk dikt som betraktes som Finlands nasjonalepos og er et av de viktigste finske litterære verker med stor betydning for finsk nasjonal selvbevissthet. Johan Ludvig Runeberg gav ut egne dikt. En rekke reformer ble innført i årene etter 1856. Finsk ble sidestilt med svensk i 1863. Fra rundt 1890 og særlig under generalguvernør Nikolaj Ivanovisj Bobrikov 1898—1904 ble det imidlertid drevet en hard russifiseringspolitikk. Arbeiderbevegelsen vokste fram i tiden fra 1890. Zacharias Topelius skrev historiske romaner, Aleksis Kivi realistiske. Malerne Edelfeldt og Akseli Gallen-Kallela. Bobrikov ble skutt 1904. Riksdag og allmenn stemmerett ble innført i 1906. Under den russiske revolusjon erklærte Finland seg uavhengig. Den finske borgerkrigen ble utkjempet i 1918 mellom de røde gardene og «de hvite» under Carl Gustaf Emil Mannerheims ledelse. «de røde» tapte, og mange ble drept. Etter et forsøk med å etablere kongeriket Finland med Fredrik Karl av Hessen som konge, ble republikken ble erklært 1919. Åland ble i 1921 tilkjent Finland som demilitarisert og selvstyrt område. Dette var også en rik periode i finsk kultur: Edith Södergran, Elmer Diktonius, Helene Schjerfbeck, Eero Saarinen, Jean Sibelius. Finland under andre verdenskrig. Områder under finsk kontroll sommeren 1942 I oktober 1939 stilte Sovjetunionen Finland overfor en rekke territoriale krav som Finland nektet å gå med på. Vinterkrigen 1939—1940 førte til at Finland måtte avstå økonomisk viktige landområder, blant annet det meste av Karelen med Viborg (Viipuri), landets nest største by. 450 000 mennesker ble fordrevet. Under Fortsettelseskrigen 1941—1944 kjempet Finland på tysk side mot Sovjetunionen. Dette førte at den internasjonale sympatien for Finlands sak ble svekket, særlig fordi Finland under Fortsettelseskrigen invaderte Sovjetunionen som en del av Operasjon Barbarossa. Denne finske invasjonen la opp til å ikke bare ta tilbake de områdene landet hadde tapt under Vinterkrigen, men i tillegg kunne være et svar på kravene om et Stor-Finland som omfattet Øst-Karelen hvor befolkningen hadde nære kulturelle bånd til Finland. Invasjonen av Sovjetunionen førte til at Storbritannia erklærte Finland krig 4. desember 1941. Våpenstillstandsavtalen av september 1944 gjenopprettet grensene fra 1940, foruten at finnene måtte avstå Petsamo og gi Sovjetunionen en militærbase i Porkala ved Helsingfors. Dessuten ble Finland pålagt å betale store krigserstatninger. Finland under etterkrigstiden. Finland forble et selvstendig demokrati selv om landet under den kalde krigen var influert av Sovjetunionen. Finland ble medlem av EU i 1995. I kulturlivet markerte billedhoggeren Wäinö Aaltonen og arkitekten Alvar Aalto seg. I hele etterkrigstiden, under presidentene Juho Kusti Paasikivi og Urho Kekkonen, var behovet for et godt forhold til Sovjetunionen avgjørende for finsk utenrikspolitikk. I 1948 hadde de to land undertegnet en «vennskaps- og bistandpakt», og Finland hadde særavtale med COMECON. 1956 fikk Finland Porkala tilbake. Kekkonen ble avløst av Mauno Koivisto i 1982. De politiske endringene i Sovjetunionen førte til at Finland i 1991 begynte å definere sin utenrikspolitikk på nytt og innledet en prosess i retning av medlemskap i EU. Vennskapsavtalen med Sovjetunionen ble sagt opp i oktober 1991. Bortfallet av det sovjetiske markedet og virkningene av den internasjonale krisen førte Finland inn i en omfattende økonomisk krise med høy arbeidsløshet fra 1992. Finland ble medlem av EU fra 1995, etter 57 prosent oppslutning i folkeavstemning oktober 1994. Var med i EFTA 1986—1994. Riksdagsvalget i 1995 ble vunnet av sosialdemokratene, og Paavo Lipponen ble statsminister i en bred samlingsregjering. Han ble siden gjenvalgt i 1999. Etter valget i 2003 dannet en koalisjon av Senterpartiet, Sosialdemokratene og Svenska Folkpartiet regjering med Anneli Jäätteenmäki (Senterpartiet) som statsminister. Hun gikk av etter åtte uker etter angivelig å ha løyet for Riksdagen. Matti Vanhanen (Senterpartiet) ble valgt til ny statsminister i juni 2003. Sosialdemokraten Tarja Halonen har vært president fra mars 2000. Partei des Demokratischen Sozialismus. Partei des Demokratischen Sozialismus (Partiet for Demokratisk Sosialisme, PDS) var et politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1990, og ble regnet som arvtageren til kommunistpartiet SED. Opprettelse. Det gamle statsbærende partiet i DDR, SED, skiftet navn til SED-PDS i desember 1989. Fra 4. februar het partiet bare PDS. PDS så seg selv i en historisk kontinuitet der partiet via KPD, VKPD, USPD, Spartakusbund, SPD, SDAP, ADAV førte røttene tilbake til den første tyske arbeiderbevegelse. Partiet tok imidlertid avstand fra SED og forbrytelsene begått under DDR-regimet, de ekskluderte fremtredende representanter for det gamle regimet og personer dømt for landssvik og forbrytelser begått under den kalde krigen. Partiet ble derfor ofte beskrevet som venstre-sosialdemokratisk. Partiet hadde et populistisk preg, og oppnådde i den senere tiden en viss størrelse på meningsmålingene ved å angripe den sosialdemokratiske regjeringens reformering av velferdsstaten. Partiet var spådd å bli størst ved delstatsvalget i Brandenburg høsten 2004, men ble forbigått av sosialdemokratene. I det vestlige Tyskland var imidlertid partiet av ubetydelig størrelse (0-2%). De var representert i det tyske parlamentet siden 1990 med fraksjonsstyrke fordi de hadde alltid 5% stemmer eller 3 direktmandater. PDS representerte én gang alderspresidenten med partiløs forfatter Stefan Heym. Ved valgene i 2002 kom partiet under sperregrensen og hadde bare to direktevalgte representanter i det føderale parlamentet (av totalt 603). Forholdsvis blir det norske Kystpartiet nesten dobbelt så stort i Stortinget. I 2005 ble partiet omdannet til Die Linkspartei ved å inngå et forbund med WASG. Elizabeth Norberg-Schulz. Elizabeth Norberg-Schulz (født 27. januar 1959 i Oslo) er en norsk-italiensk operasangerinne (lyrisk sopran). Siden gjennombruddet i 1986 har hun gjestet de fremste operascener over hele verden. Oppvekst og utdannelse. Norberg-Schulz er datter av professor Christian Norberg-Schulz og hans italienske kone Anna Maria De Dominicis (1925–). Siden foreldrene snakket engelsk sammen, og både norsk og italiensk med barna, vokste den unge Elizabeth opp med tre språk i hjemmet. Faren var en habil pianist, og lærte dermed datteren opp i å bli glad i musikk. På skolen lærte Norberg-Schulz tysk, og senere studerte hun også fransk ved "Centre Culturel Francais". Dette skulle vise seg å bli nyttig i virket som operasangerinne, da opera ofte synges på originalspråket. Fra elleveårsalderen ble Norberg-Schulz oppfordret av sangeren og pedagogen Anne Brown til å satse på klassisk sang. Hun deltok tidlig også i andre aktiviteter, som Elisabeth Gordings barneteater og i NRKs jentekor. Sommeren 1974 kom Norberg-Schulz inn på Santa Cecilia-konservatoriet i Roma med klaver som hovedinstrument; sangere ble ikke tatt inn så unge. Året etter slapp hun til på sangstudiet, der hun fikk pedagogen Rosina Vedrani Laporta som lærer. Det var hos henne Norberg-Schulz studerte sin vokalteknikk, med tre ukentlige sangtimer i ti år. Videregående skole ble fulgt ved siden av musikkstudiene, med italiensk eksamen artium i 1978, samme år som hun tok mellomfag i klaverspill. I 1981 fikk hun hovedfag i sang. Karriere som operasangerinne. Fra 1982–86 var Norberg-Schulz sanger ved det italienske kringkastingskoret (RAI-koret). I disse årene fulgte hun sommerkurs ved Peter Pears og Benjamin Brittens skole i England, med blant annet Hans Hotter, Peter Pears, Elisabeth Søderstrøm og Elisabeth Schwarzkopf som pedagoger. Sistnevnte hadde hun også private timer med i over to år. Sammen med Schwarzkopf innstuderte hun det store Lied-repertoaret og de fleste Mozart-operaene. I 1986 fikk Norberg-Schulz sitt store internasjonale gjennombrudd. Dette året vant hun andreprisen i "Mozart Wettbewerb" i Salzburg, førsteprisen i den internasjonale konkurransen for unge operasangere i Spoleto i Italia, og tredjeprisen i Radio Bayerns internasjonale musikk-konkurranse i München. Spoleto-seieren første med seg operadebuten samme år som Gilda i Verdis opera "Rigoletto". Året etter sang hun Lucias parti i Donizettis "Lucia di Lammermoor". I årene som fulgte fikk Norberg-Schulz engasjementer både i Italia og i resten av Europa. I 1986 ble hun knyttet til La Scala i Milano, en stilling hun hadde frem til 2000. De første årene hadde hun mindre roller slik som Barbarina i "Figaros bryllup", før hun senere fikk roller som for eksempel Susanna i samme opera. I Norge ble hun kjent gjennom opptredener i Oslo og under Festspillene i Bergen i 1987 og 1988. I 1988 debuterte Norberg-Schulz i Den Norske Opera med tittelrollen i "Lucia di Lammermoor". Hun har siden gjestet DNO flere ganger og hatt betydelige roller. Blant disse er Oscar i "Un ballo in Maschera", Gilda i "Rigoletto", Mimi i "La bohème", Micaela i "Carmen", Norina i "Don Pasquale", Donna Anna i "Don Giovanni" og Sophie i "Rosenkavaleren". Sistnevnte opera ble overført på TV to ganger i 2007 av NRK1. I Mozart-året 1991 sang hun Pamina i "Tryllefløyten" under Festspillene i Salzburg. Dette ble en stor suksess, noe som innledet et årlig engasjement i Salzburg. I årene som fulgte sang Norberg-Schulz i "Die Frau ohne Schatten", "Falstaf", "La clemenza di Tito", "Boris Godunov", "Ein deutsches Requiem", Mendelssohns andre symfoni og Schumanns "Requiem". Fra 1990 til 2000 var Norberg-Schulz fast tilknyttet Wiener Staatsoper, der hun hadde 20-25 forestillinger i året med bare hovedroller. I 1992 fikk hun ekstra oppmerksomhet i oppsetningen av Donizettis "Elskovsdrikken" som Adina mot den verdenskjente tenoren Luciano Pavarotti. I 1992 debuterte Norberg-Schulz i Lyric Opera of Chicago som Oscar i "Maskeballet". Suksessen ble så stor at Metropolitan Opera i New York inviterte henne over i 1995 til å spille samme rolle, noe som ble henne debut ved "the Met". Siden har hun gjestet regelmessig både Chicago, Los Angeles Opera og Metropolitan Opera med roller som Pamina i "Tryllefløyten", Sophie i "Rosenkavaleren", Gretel i "Hänsel und Gretel", Adele i "Flaggermusen" og Valencienne i "Den glade enke". I "Den glade enke" sang hun med Placido Domingo. På Royal Opera House i London debuterte hun i 1994 i rollen som Liu i "Turandot" av Puccini. Norberg-Schulz har gjestet de største festivalene og orkestrene i verden, som blant annet Festspillene i Salzburg, Montreux-festivalen, Beethoven-festivalen i Bonn, Händel-festivalen i Halle, Pesaro, Macerata, Ravello, Glyndebourne, Oslo Kammermusikk Festival, Olavsdagene i Trondheim og Festspillene i Bergen. Hun har sunget med mange av verdens fremste dirigenter, som Riccardo Muti, Claudio Abbado, Sir Georg Solti, Seiji Ozawa, Colin Davis, Riccardo Chailly, Aldo Ceccato, Carlos Kleiber, Guiseppe Sinopoli, Valerij Gergev, Lorin Maazel, Manfred Honeck, Daniele Gatti, Antonio Pappano, Frubeck De Burgos, James Levine, Mariss Jansons, Kurt Mazur, Jeffrey Tate, Jurij Temirkanov, Ivor Bolton og flere. Norberg-Schulz som konsertsangerinne. Norberg-Schulz er også en anerkjent konsertsangerinne. Hun har fremført kirkemusikalske verk som Mozarts og Brahms' rekvier, vokalpartier i store symfonier, som Beethovens niende symfoni, Mahlers andre, fjerde, og åttende symfoni, og tyske, franske og norske lieder og romanser. Norberg-Schulz holder "Liederabender" («Lieder-fremføringer») i duo med Håvard Gimse, Tor Espen Aspaas, Erling R. Eriksen, Irwin Gage og Silvia Cappellini Sinopoli. Orkestrene hun har sunget med er blant annet Berliner Philharmoniker, Wiener Philharmoniker, Bayerischer Rundfunk, New York Philharmonic, London Philharmonic Orchestra, Orchestre National de France, Oslo Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Orkester. Hun synger også ofte med barokke orkestre, som Les Arts Florissants og The English Concert med Trevor Pinnock og William Christie som dirigenter. Kirsten Flagstad Festival. Norberg-Schulz var fra 2006 til 2010 kunstnerisk leder for Kirsten Flagstad Festival på Hamar. Festivalen har allerede hatt som gjester som blant annet Kringkastingsorkesteret med dirigentene Bjarte Engeset og Ole Kristian Ruud, Kongelige Norske Marines Musikkorps, skuespillere som Toralv Maurstad, Wenche Myhre og Lise Fjeldstad, sangere som Randi Stene, Carsten Stabell, Helge Rønning, Luca Canonici og musikere som Oslo Strykekvartett. Undervisningsvirksomhet. Siden 1995 har Norberg-Schulz undervist privat i Roma og som gjesteprofessor ved flere konservatorier, blant annet i Operaskolen i Oslo, NTNU i Trondheim, Griegakademiet i Bergen og Akademiet S.Cecilia i Roma. Siden 2006 har hun også ledet sommerskolen for operasangere, dirigenter og pianister i Nordfjordeid i samarbeid med Opera Nordfjord. Norberg-Schulz har siden høsten 2006 vært professor i sang ved Universitetet i Stavanger. Priser og utmerkelser. I 1988 mottok Norberg-Schulz Den Norske Hypotekforenings kulturpris, og i 1992 mottok hun Fanny Elstad-prisen. For innspillingen av Grieg-sanger med Håvard Gimse fikk Norberg-Schulz i 1993 Griegprisen, og i 2004 fikk hun Minervaprisen, som går til kvinner som har vist et eksepsjonelt høyt internasjonalt nivå innenfor sitt fag. I 2005 fikk hun Statens arbeidsstipend. I 2004 ble Norberg-Schulz utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden. I 2006 fikk hun Verdiprisen, og samme år ble hun utnevnt til kommandør av Republikken Italias fortjenstorden. Personlig liv. Norberg-Schulz er gift med den italienske dirigenten Vittorio Bonolis. Sammen har de én sønn. Skaugum. Skaugum er et delområde og en gård i Asker kommune. Gården benyttes som residens av kronprinsparet. Skaugum ligger ved Semsvannet og Skaugumsåsen som er populære friluftsområder. Tidligere lå Fjelkenbakken ved Skaugum som var en populær hoppbakke. Skaugum gård. Gårdens historie går tilbake til middelalderen. Eiendommen som drives som gårdsbruk med dyr, har i alt 480 dekar dyrket mark og 500 dekar skog. I 2010 besluttet kronprisparet å legge ned melkeproduksjonen, og 24. juli 2010 ble besetningen på omkring 110 kyr og ungdyr auksjonert bort. I 1929 overdro minister Fritz Wedel Jarlsberg gården for kr 120 000 til daværende kronprins Olav da han giftet seg med prinsesse Märtha av Sverige. Konsesjon for kronprins Olav ble gitt ved kgl.res. 11. oktober 1929. Gården er kongefamiliens private eiendom, i motsetning til for eksempel Det Kongelige Slott og Oscarshall, som er statens eie. Hovedbygningen brant ned i mai 1930. Den nye hovedbygningen ble tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg og sto ferdig i 1932. Skaugum var under Den andre verdenskrig bolig for rikskommissær Josef Terboven. Like før kapitulasjonen trådte i kraft ved midnatt 8. mai 1945 sprengte han seg i luften i sin bunker på gården. Kong Olav V bodde på Skaugum fram til 1968, da han i forbindelse med bryllupet mellom daværende kronprins Harald og Sonja Haraldsen ga gården videre. Tradisjonen med å bruke Skaugum som residens for kronprinsparet fortsatte, og det er nå kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit som bor der. Stedet er ikke åpent for besøkende. Kronprinsen er selv ansvarlig for vedlikeholdskostnader. Garden står for vaktholdet på Skaugum. Brengun. Brengun er et britisk lett maskingevær. Maskingeværet var standard i den britiske hæren under andre verdenskrig. Den erstattet det gamle maskingeværet Lewisgun fra første verdenskrig i 1935. Navnet er en sammentrekning av «Brno Enfield», siden den ble laget i våpensmiene i Royal Small Arms Factory i Enfield basert på et tsjekkisk design. Den benytter samme ammunisjonen som den britiske standard armériflen Lee-Enfield (kaliber .303 British – 7,7 mm). Ulempene med våpenet var at skuddtakten var mye lavere enn sitt tyske motstykke, og den kunne bare benytte magasiner og ikke beltemating. Brengun ble vanligvis benyttet med et 30-skudd magasin som i praksis var ladet med 28 skudd for å forhindre forkiling. Det fantes også et 100-skudd magasin beregnet for bruk mot fly. Vekten var en annen ulempe, under lange forflytninger til fots ble ofte Brengun demontert og vekten fordelt mellom to soldater. På tross av disse ulempene var Brengun et meget populært våpen blant de britiske soldatene som respekterte den som et effektivt og pålitelig våpen. Den var også i bruk blant norske hjemmestyrker og i den norske hæren under og etter krigen, frem til man tok i bruk amerikanske våpen på begynnelsen av 50-tallet. Etter at Storbritannia tok i bruk L1A1 i 7,62x51 som sin rifle, ble Brengun omkamret til 7,62x51 og omdøpt til L4. L4 forble i britisk tjeneste frem til 1980- eller 90-tallet, og er nå helt erstattet av beltematede FN MAG Holger Apfel. Holger Apfel (født 1970 i Hildesheim) er viseformann for det nasjonalistiske tyske partiet NPD og siden 2004 medlem av den saksiske landdagen. Allerede i skoletiden kom han i kontakt med partiet, gjennom "Studentenbund Schlesien". Som utdannet forlagshandler ble han i 1996 forlagssjef og sjefredaktør for partiorganet Deutsche Stimme. Til 1999 var han formann for ungdomsorganisasjonen Junge Nationaldemokraten (JN), og ved delstatsvalgene i Sachsen i 2004 var han partiets toppkandidat. Udo Voigt. thumbUdo Voigt (født 1952 i Viersen) er er en tysk politiker, statsviter og tidligere Luftwaffe-offiser. Han er siden 1996 leder for det høyreorienterte tyske partiet NPD. Udo Voigt ble medlem av NPD i 1968. I 1984 ble han medlem av presidiet i det bayerske NPD-laget. Han ble medlem av sentralstyret i 1986, og i 1992 leder for NPD i Bayern. I 1996 ble han valgt som Günter Deckerts etterfølger som partiformann. Ved borgermestervalget i Saarbrücken den 5. september 2004 fikk han 3,9%. Restaurasjonen i Frankrike. Restaurasjonen er en periode i Frankrikes historie fra 1814 til 1830. Perioden var preget av gjenopprettelsen av «den gamle orden» og gjeninnsettelsene av Bourbonerne på den franske tronen etter den endelige seieren over Napoleon Bonapartes Frankrike. Den ble initiert på Wienerkongressen av fyrst Klemens von Metternich. Begrepet omfatter også gjeninnsettelsen av andre gamle kongefamilier i Europa på samme tid, og gjenopprettelsen av Den katolske kirkes hierarki i Frankrike. Fredrik Bull-Hansen. Fredrik Vilhelm Bull-Hansen (født 2. august 1927 i Skien) er en norsk pensjonert general og tidligere forsvarssjef i Norge (1984–1987). Utdannelse, karriere. Bull-Hansen er utdannet ved Befalsskolen for Feltartilleriet (1947), Krigsskolen (1951), Hærens Stabsskole (1959), British Army Staff College (1964) og NATO Defence College (1976). I året 1967-1968 arbeidet han som stipendiat ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Bull-Hansen tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden 1951–1952 og i FN-styrken UNEF I 1956–57. Han var forsvarsattaché i Finland 1970– 1973, og sjef for Hærens stabsskole 1973–1975. Fra 1977 til 1979 var Bull-Hansen som oberst I (brigader) sjef for den militære etterretningstjenesten. Deretter var han generalmajor og kommandør for landstridskreftene i Nord-Norge fra 1979 til 1981. Fra 1981 til 1984 etablerte og ledet Bull-Hansen de multinasjonale styrkene på Sinaihalvøya, kalt MFO, og deretter var han forsvarssjef til han gikk av med pensjon i 1987. Offentlig engasjement. Både som etterretningssjef, og senere som forsvarssjef, førte Bull-Hansen en åpen diskusjon om forsvars- og sikkerhetsspørsmål, både overfor allmennheten og forsvarsmiljøene. Som forsvarssjef utredet og påpekte han den løpende underfinansieringen av det norske forsvaret i forhold til målene satt i Forsvarskommisjonen av 1974. Dette brakte ham i konflikt med forsvarsminister Johan Jørgen Holst, og diskusjonen som fulgte stod om forsvarssjefens rett til å gå offentlig ut med fagmilitære vurderinger som kunne være i strid med departementets politiske linje. Striden endte i Stortinget, som slo fast at forsvarssjefen hadde rett og plikt til å uttale seg også offentlig om sitt ansvarsområde. Annen virksomhet. Etter sin avgang som forsvarssjef i 1987 har Bull-Hansen vært aktiv i bedriftsstyrer, organisasjoner og råd. Han har vært aktiv som kommentator i media, og uttalt seg om internasjonale konfliktårsaker og konfliktløsninger, som omfatter bl.a. forholdene mellom Øst og Vest, på Balkan og i Midtøsten. Bull-Hansen har også vært president i Norsk-Tysk Selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft) fra 1992 til 2001, og sitter i organisasjonens råd. Ordener og utmerkelser. I 1984 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Blant hans andre ordener er storkorset av Finlands hvite roses orden, storkorset av Nordstjerneordenen, stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden og kommandør av Legion of Merit (USA). Annet. Bull-Hansen er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Familie. Fredrik Bull-Hansen er far til skribenten Haakon Bull-Hansen. Sverre Jervell. Sverre Jervell (født 16. mars 1943) er en norsk diplomat og sikkerhetspolitisk forsker. Han er utdannet ved Norges handelshøyskole, Europa-colleget i Brugge og Harvard University. Sverre Jervell var i en rekke år en nær medarbeider av Thorvald Stoltenberg og deltok i arbeidet med Stoltenbergs rapport om nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Han har vært ministerråd ved den norske ambassaden i Berlin, og var 2002–2003 gjesteforsker ved NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt). Han er medlem av rådet i Norsk-Tysk Selskap og utgav boken "Nordmenn i Berlin" i 2007. Avis. Avis er tradisjonelt en mangfoldiggjort (trykket) publikasjon på papir med varierende format bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har vekt på nyheter. Moderne aviser finnes også som nettaviser. Enkelte aviser finnes bare på nett. Ordet «avis» er opprinnelig fransk og betyr underretning, opprinnelig avledet av latinsk «ad» og «visum» ("syn" eller "det som er sett"). På norsk «meddelelse» eller «etterretning». Det finnes over 15 000 dagsaviser i verden som trykkes i over 600 millioner eksemplarer i papirutgave, i tillegg til å være på internett. Papiraviser trykkes hovedsakelig på avispapir. Innhold. Innholdet i en avis lages av en redaksjon, som består av journalister. Redaksjonen ledes av en ansvarlig redaktør som er ansvarlig for innholdet, i Norge er dette nedfelt i straffeloven. Det kan i tillegg være flere redaktører i redaksjonen, med ansvar for hver sin del av av redaksjonens arbeid, for eksempel desk, politikk, sport eller foto. Redaksjonen vil normalt foreta vurderinger på selvstendig journalistisk grunnlag, samt de presseetiske normene, blant annet nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, foruten avisens egne interne etiske regler. Innholdet i aviser aktualitetspreget i varierende grad avhengig av hvor ofte avisen kommer ut. Redaksjonelt innhold deles gjerne i ulike sjangre. Blant dem er lederartikkel, nyhetsartikkel, reportasje, kronikk, kommentar, petit, leserbrev, notis, intervju, enkét og anmeldelse. En avis inneholder også et betydelig antall bilder og grafiske fremstillinger som skal illustrere og supplere teksten. En avis består dessuten av betalt spalteplass som kalles for annonser eller kunngjøringer. Annonser er for de fleste aviser den viktigste inntektskilden. I flere land kan aviser i konkurranseutsatte posisjoner motta statlige bidrag som i Norge kalles for pressestøtte. Foruten den direkte pressestøtten nyter alle aviser i Norge godt av gunstige momsregler for aviser (fritak for merverdiavgift). Historie. "Se utdypende artikkel om Avishistorie" Den eldste avisen i verden er trolig den kinesiske "Tsing Pao" (keiserens nyheter) som kom ut i Beijing i Kina rundt 400 f.Kr. der teksten ble skåret ut i treplater og deretter trykket. Moderne avisdrift kom imidlertid først med boktrykkerkunsten som gjorde det mulig å masseprodusere aviser. Verdens eldste trykte avis er "Relation", som ble startet av Johann Carolus. I 1604 kjøpte han et komplett trykkeri og året etter var han i gang med avistrykking, fordi han hadde funnet ut at dette kunne gi en så billig framstilling sammenlignet med håndkopiering at han kunne tjene penger på produksjonen. I oktober 1605 søkte han byrådet i Strasbourg om beskyttelsesbrev mot at andre kunne kopiere det han trykte, så også opphavsrettsspørsmålet er gammelt. Tidligere har det vært antatt at "Nieuwe Tijdinghe" som kom ut første gang i 1605 under beleiringen av Antwerpen med sine to ukentlige utgaver, var verdens eldste trykte avis, men World Association of Newspapers (WAN) godkjente bevisene for "Relation"s eldre eksistens i 2005. Den eldste tyske avisen kom i 1609 og var Aviso Relation oder Zeitung i Wolfenbuttel, den eldste franske avisen er Nouvelles Ordinairs de Divers Endroits fra 1631, den eldste britiske er Oxford Gazette fra 1665, mens USAs eldste avis kom ut i 1704 og het "Boston News-Letter". Nordens eldste avis er svenske "Ordinari Post Tijdender" fra 1654. Historie. "Se utdypende artikkel om Norsk avishistorie" De første avisene ble etablert på slutten av 1700-tallet. Norges eldste avis er "Norske Intelligenz-Seddeler" og kom ut i 1763, utgitt av boktrykker C.S. Schwach. Norges første dagsavis var "Morgenbladet" fra 1819. Avisen har etter et stormfult liv endt som ukeavis i nyere tid. Den eldste avis som fortsatt blir utgitt er "Adresseavisen" som startet 3. juli 1767 som "Kongelig allene priviligerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger". De første adresseavisene hadde utgangspunkt i de såkalte adressekontorene, en type opplysningskontor med privilegium til å formidle kunngjøringer og annonser fra folk og bedrifter. I starten representerte adressekontorene mer eller mindre selvbetjente veggaviser, men snart kom ideen om å spre beskjedene i trykte eksemplarer, noe som ble den spede starten til aviser slik vi kjenner de i dag. Fra starten fikk aviser et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København og det gjaldt distribusjon det som da i hovedsak var annonseaviser. Journalistikk som vi kjenner det fra i dag fantes knapt og kritikk mot myndighetene forekom ikke. Avisenes innhold var preget av ensidig opinionsdannende stoff myntet på den politiske elite. Grunnloven av 1814 satte et endelig punktum for pressesensuren i Norge, § 100 sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette gav startskuddet til en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, tildels i folkeopplysningens navn. Oppfinnelsen av sylinder (1811)- og rotasjonspressen (1846) og settemaskinen (1884) representerte teknologiske kvantesprang som både reduserte kostnadene i produksjonsprosessen, men først og fremst gjorde den mer effektiv. Indistrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, nedgangen i analfabetismen og den økte politiske bevisstheten bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser I Norge, i 1918 var antall titler 250. På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen. Andre verdenskrig. Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn. Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, som i særlig grad fikk negative konsekvenser for avisene som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset, senere også de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine. Men mer betydelig for det framtidige avisbildet var at mens venstresidens aviser ble stanset ved krigens begynnelse, ble de fleste borgerlige avisene stanset mot krigens slutt. Pressedirektoratet hadde som hovedjobb å nyordne avisene i Norge og fikk februar 1942 lov til å legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. De gjenværende avisene måtte derfor akseptete å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk også lov til å legge ned frivillig. I tillegg ble flere aviser slått sammen. Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen. Mens direktoratet skulle jobbe med organiseringen av avisene sørget «Presseabteilung» for å forsyne avisene med innhold i tråd med okkupantenes eget syn på virkeligheten og krigslykken. Alt i 1943 var antallet aviser nede i 118. Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet kraftig grunnet papirrasjonering. Avisene som fikk komme ut økte inntektene betydelig noe som fikk følger for debatten om avisenes lojalitet da krigen var slutt. De illegale avisene under andre verdenskrig. Andre verdenskrig gav også startskuddet for pressekapittel, oppstarten av Den illegale pressen. Trolig så mange som 300 aviser ble utgitt i kortere eller lengre tidsrom i ulike deler av landet. De illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger og ble et viktig korrektiv til de offisielle nyhetene i de avisene som fikk komme ut og som var sensurert. Avisoppgjøret. Avisoppgjøret etter andre verdenskrig dreide seg dels om de tapene aviser som ble stanset under den tyske okkupasjonen led, dels om de inntektene aviser som fikk fortsette å komme ut fikk som følge av at det ble færre aviser på markedet. Fredssommeren 1945 ble Riksadvokatens Aviskomité oppnevnt og denne kom til at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et erstatningsbeløp. Endringer i avisstruktur. Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen. Men krigen satte dype spor i det norske pressebildet, spor en ser den dag i dag. Et eksempel er fra Trondheim der Dagsposten var byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig nazifisering måtte avisen legge ned da freden kom. Adresseavisen som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa Nidaros og Arbeider-Avisen (DnA). Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter. Avisstruktur og avisdød. En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper. De store byavisene med solid økonomi til både å lage bra innhold og minst like viktig, å opprette et finmasket distribusjonsnett langt utenfor det naturlige redaksjonelle dekningsområdet. Nummer to-avisene, det vil si aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft både om de beste medarbeiderne og om annonsekronene. Den tredje gruppen var som oftest små lokalaviser som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet. Pressestøtte. "Se utdypende artikkel om Pressestøtte" Pressestøtte er en form for statsstøtte som aviser kan motta. På grunn av avisdøden bestemte Stortinget i 1969 seg for å etablere den direkte pressestøtten. Pressestøtte begrunnes først og fremst med viktigheten av å ha et bredt medieperspektiv som skal sikre pressens jobb som vaktbikkje i samfunnet vårt. Innunder dette ligger blant annet det å sikre et samfunn der ytringssfriheten står sentralt. Det har blitt diskuter hvorvidt pressestøtten virker for å opprettholde mangfoldet eller ikke ettersom tildels store aviser har satt kroken på døra opp til årtusenskiftet, med Avisa Trondheim og Drammensavisa som gode eksempler på avisnedleggelser henholdsvis i 1996 og 1998. Den direkte pressestøtten gis til aviser etter gitte kriterier knyttet til papirforbruk og størrelse, men gis ikke lenger bare til nummer to-aviser, men også til små lokalaviser. I statsbudsjettet for 2007 er denne foreslått til 308 millioner kroner. Den indirekte pressestøtten er noe alle aviser nyter godt av og innebærer at aviser er fritatt for merverdiavgift. Dette er den i verdi største av støtteordningene og gir alle aviser inntekter til en verdi av over en milliard kroner årlig. Dagens avisstruktur. Norske aviser har opplevd en kontinuerlig vekst etter andre verdenskrig fram til i dag. Økt sentralisering og informasjonsbehov har vært drivkreftene i det norske avisforbruket, som i dag er verdens største. Nye medier som radio, fjernsyn og videospilleren ble alle spådd å skulle sette en stopper for opplagsveksten, men bidro heller med det motsatte. Det nye mediet Internett ser imidlertid ut til å ha stanset opplagsveksten, i det minste midlertidig. Det er flere andre utviklingstrekk som en ser blant de norske avisene. Det mest klare er konsernkonsentrasjonen. De fleste norske avisene eies i dag av tre aviskonsern. Schibsted er størst, men med bare to avistitler (VG og Aftenposten), men med en betydelig investering i andre medier, A-pressen er også størst, men da målt i antall titler og geografisk spredning, mens Orkla Media bygde seg særlig opp i Møre og Romsdal, Grenland og Østfold, samt Oslo-området. Tradisjonelt ble mange aviser etablert av et avistrykkeri, slik at en skulle få arbeid til pressa. I dag er det svært uvanlig at en avis eier et eget trykkeri. Bare noen få gjør det og der trykkes det som oftest mange aviser. Orkla Media og A-pressen er eksempler på konsern som har sentralisert sin trykkerivirksomhet på Østlandet til to steder, henholdsvis Stokke og Lillestrøm. Avpolitiseringen av avisene kom som en følge av at stadig flere aviser ble alene på utgiverstedet. Dermed kom behovet for å slipe vekk de politiske kantene og inkludere "alle" avisleserne. Avpolitisiseringen var med andre ord et konkurransefortrinn stadig flere aviser så seg tjent med, for å øke sitt nedslagsfelt mest mulig. Avisformatene har også endret seg. Tradisjonelt ble alle aviser utgitt i fullformat. Etterhvert økte etterspørselen etter mindre avisformat. Berlinerformatet, eller halv fullformat, slo aldri gjennom i Norge, men var i mange år Arbeiderbladets kjente mellomformat. Tabloid er et ord som oftest forbindes med en bestemt type avisinnhold, men er egentlig betegnelsen på et avisformat. Det var først og fremst VG som introduserte dette formatet til de brede leserkretser i Norge. Da avisen gikk over til tabloid i 1963 ble dette en umiddelbar suksess. I 1981 ble avisen landets største da den passerte Aftenposten i opplag. Dagbladet fulgte etter med formatendring også det med en viss grad av suksess, men avisen kunne ikke måle seg med VGs. Etter at Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad la om til tabloidformat 16. september 2006 var Møre-Nytt den eneste dagsavisen i Norge som kom ut i fullformat. Høsten 2007 ble Møre-Nytt tvangsomlagt til tabloid, på grunn av avisens nye eier Edda Trykkeri (Sunnmørsposten). Dette markerte slutten for både fullformat og totalt «svart/hvitt» for dagsaviser i Norge. Den 30. august 1987 utkom Morgenbladet som første norske dagsavis siden 1919 med en søndagsutgave. Mange aviser har siden utgitt søndagsaviser. Ansvarlig redaktør. Ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør eller ansvarshavende redaktør) er den vanlige betegnelsen i Norge for den redaktør som har det øverste og endelige ansvar for det publiserte innhold i henhold til straffelovens kapittel 48. Redaktøren er etter loven ansvarlig enten som forfatter eller ved å medvirke til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Øvrige redaksjonelle medarbeidere har tilsvarende ansvar. Ansvarlig redaktør kan velge å delegere ansvar til underordnede redaktører som har ansvar for ulike avdelinger i bedriften. I et nyhetsmedie kan dette være avdelinger for sport, politikk, innen- og utenriks, desk, foto, kultur ol. Redaktøren(e) kan på selvstendig grunnlag endre alt innhold som blir produsert. Journalist. En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle dette innhold i form av tekst, lyd, bilder mv. til ulike medier som aviser på papir og nett, ukeblad og tidsskrift, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio. En journalists oppgave er å samle sammen informasjon og få det ut til folk gjennom forskjellige medier, gjøre informasjon, politikk og kultur tilgjengelig for publikum, holde en kritisk debatt om samfunnet og samtiden, utøve et press mot makthaverne og utøve kritikk mot andre medier og journalister. Fotograf. Fotografer, såkalte pressefotografer, sørger for fotografier til sakene. De tar bilder som blir trykt med teksten for å gjøre saken mer levende. Definisjon av begrepet «avis». Tidligere var det vanlig å definere en avis etter innhold, format og papirkvalitet. Innholdet bestod av allmenne dagsaktuelle nyheter og annonser, formatet var i hovedsak fullformat og papirkvaliteten heller dårlig. I dag er dette vanskeligere, både fordi avisformatene endrer seg bort fra de som var vanlige, men også fordi definisjonen av hva som er innhold endrer seg. I 2003 søkte Se og Hør om momsfritak da bladet økte utgivelsesfrekvensen fra en til to ganger ukentlig, og mente de kom inn under avisbegrepet. Aviser er fritatt for å kreve inn moms på salg av bladet, noe ukeblader ikke er. Fylkesskattekontoret i Oslo avviste dette. I vedtaket het det at alle aviser må «gjennom nyheter og kommentarer orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle anliggender» og refererte også til UNESCOs avis-definisjon, som sier at avisen skal fungere som lesernes «primære ressurs for skrevne nyheter». Institutt for Journalistikk definerer en avis som «publikasjoner som kommer ut minst en gang per uke, og som fyller de opprinnelige reglene for listeføring som avis, det vil si de skal «orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål», ta reell betaling for abonnement og løssalg og ha mindre enn 50 prosent annonser». Aviser med størst opplagstall 2005. "Se også Liste over aviser" Superhelt. Superhelten er en rolle som er vanlig i mange tegneserier, spesielt amerikanske, og mange filmer (ofte basert på tegneseriene). Den typiske superhelten har i kontakt med ett eller annet stoff (ofte radioaktivt) mutert og dermed fått en form for superkrefter. Dette gjelder helter som Spider-man, Hulk og Fantastic Four. Andre superhelter har medfødte krefter, som f.eks heltene i X-Men, ofte fordi de kommer fra en annen planet enn jorden. Et eksempel er Supermann. Noen få andre helter igjen har ikke superkrefter i det hele tatt, men beror seg derimot på kløkt og teknologi. Et eksempel på dette er Batman. Noen mener at den siste kategorien superhelter ikke kan regnes som "super"helter, siden de ikke har "super"krefter. Merk at man holder et skarpt skille mellom superhelter, som alltid er gode, og superskurker, som er superheltenes onde motpart. Scott Adams (1957). Scott Adams (født 8. juni 1957) er skaperen bak tegneserien Dilbert og forfatteren bak flere firmakommentarer, sosiale satirer og eksperimentelle filosofibøker. Han ble født i Windham, New York, og fikk bachelor-graden i økonomi ved Hartwick College i 1979. Han studerte også økonomi og bedriftsledelse ved Haas School of Business ved Universitetet i California. Han jobbet tett sammen med telekommunikasjons-ingeniører ved Crocker National Bank i San Francisco mellom 1979 og 1986, og ved Pacific Bell mellom 1986 og juni 1995. Det er disse inspirasjonen til de forskjellige personene i Dilbert er hentet fra. Han er også CEO ved Scott Adams Foods, Inc., opphavsmannen bak Dilberitoen & Protein Chef, og medeier i Stacey's Café. Mye av hans interesser i matbransjen kommer av at han er vegetarianer. Han er medlem av International Academy of Digital Arts and Sciences. New Orleans. New Orleans er, med sine 454 863 innbyggere (2005), den største byen i den amerikanske delstaten Louisiana. Byen ble grunnlagt av franskmenn i 1718 under navnet "Nouvelle-Orleans" og er i dag en populær turistdestinasjon, kjent for sin løsslupne atmosfære, rike kulturliv og særegne mattradisjoner. Med beliggenhet ved Mississippi-elvens utløp i Mexico-gulfen, har New Orleans gjennom tre århundrer vært et viktig knutepunkt for handel og kulturutveksling mellom forskjellige folkeslag. Utøvelsen av afrikanske musikalske tradisjoner rundt det sentrale torget Congo Square i den idag historiske bydelen French Quarter, samt oppblomstringen av musikalske klubber i prostitusjonsstrøket Storyville, gjør at New Orleans ofte regnes som arnestedet for musikksjangeren jazz. Flere nordmenn er æresborgere av byen, herunder mange jazzmusikere. Listen innbefatter Eivind Solberg (1967), Jensen Trad.Band (1982), Carl Petter Opsahl, Jarle Førde, John Yngvar Syvertsen, Frode Thingnæs (1999). Byen er dessuten kjent for å ta vare på kulturelle og spirituelle overlevninger fra karibiske innvandrere, slik som voodoo-dyrkelse, og mat- og språktradisjoner fra franske immigranter som flyttet til sumpområdene vest for New Orleans etter å ha blitt drevet ut fra Nova Scotia av britene på 1800-tallet – de såkalte Cajuns. I nyere tid har forfatteren Anne Rice popularisert New Orleans som verdens vampyr-hovedstad. Hvert år arrangeres det store karnevalet Mardi Gras, en begivenhet folk fra hele verden kommer for å få med seg. I tillegg til turismen sysselsetter oljeindustrien mange mennesker i New Orleans, som ligger geografisk nært store utvinningsfelter for olje og gass i Mexico-gulfen. Historie. 29. august 2005 ble New Orleans rammet av Orkanen Katrina. Diket som omringer byen brast og store områder av byen ble lagt under vann, som førte til store materielle ødeleggelser og flere dødsfall. Helen Clark. Helen Elizabeth Clark (født 26. februar 1950) var statsminister på New Zealand mellom 1999 og 2008. Hun er nå leder (administrator) for FNs utviklingsprogram. Clark var leder av det newzealandske arbeiderpartiet. Hun var New Zealands andre kvinnelige statsminister, og den første som besatte posten etter først å ha vunnet et valg. I 2009 ble Clark utnevnt til medlem av New Zealand-ordenen, New Zealands fornemste orden. San Diego. San Diego er den åttende største byen i USA og den nest største i delstaten California. Byen ligger ved Stillehavskysten i det sørvestlige hjørnet av USA, helt inntil den meksikanske grensen. San Diego er kjent for sitt milde klima og sin lange forbindelse med den amerikanske marinen. Byen er hjemmehavn til mange av marinens skip, deriblant en del av hangarskipene. Hangarskipet USS «Midway» ligger nå i havn i San Diego som et museum. Historie. Området rundt San Diego har vært bebodd i mer enn 10 000 år av Kumeyaay-folket. Den første europeeren i området var Portugiseren Juan Rodríguez Cabrillo. I 1542 gjorde han krav på området og ga det navnet «San Miguel». Seksti år senere, i 1602, seilte Sebastián Vizcaíno med sitt flaggskip «San Diego» langsmed kysten av California for å kartlegge området. Han ga området som nå er Mission Bay navn etter den katolske Sankt Didacus av Alcalá, bedre kjent fra spansk som San Diego de Alacá. I 1821 ble Mexico frigjort fra Spania, og San Diego ble en del av den tidligere meksikanske staten Alta California, men som følge av den meksikansk-amerikanske krigen (1846–48) ble området overgitt til USA. Geografi. Nord for downtown San Diego finner man langs kysten områder som Ocean Beach, Misson Beach, Pacific Beach og La Jolla. Dette er populære ferieområder og noen av de mer luksuriøse områdene i San Diego. I La Jolla finner man også University of California, San Diego (UCSD). Litt lenger inn i landet for La Jolla ligger Miramar militære flyplass. Den er mest kjent for de fleste som flybasen i filmen "Top Gun". Klima. Klimaet i San Diego er svært gjestmildt, med en tørr og mild vinter. I gjennomsnitt har byen 201 dager i året med temperatur over 21 °C, og kun 23–33 cm nedbør årlig (til sammenligning er nedbørsnormalene for Oslo og Bergen hhv. 76 og 225 cm årlig). Kultur og severdigheter. San Diego er kjent for sin store dyrepark San Diego Zoo og fiskeakrobatikk i Sea World. San Diego er i stor grad preget av meksikansk kultur. Chemnitz. Chemnitz (fra 1953 til 1990 "Karl-Marx-Stadt") er en by i den tyske delstaten Sachsen. Den ligger på en vid elveslette nord for foten av Erzgebirge. Med sine knapt 250 000 innbyggere er Chemnitz den tredje største byen i Sachsen – etter Dresden og Leipzig. Chemnitz har status som kretsfri by, og er også administrasjonssentrum i fylket (Regierungsbezirk) Chemnitz. Det gamle og nye rådhuset Byen har fått navn etter elven Chemnitz, som renner gjennom byen. Navnet skriver seg fra det slaviske "Kamjenica" («steinbekk»), jf. sorbisk "kamjeń" («stein»). Byens historie går tilbake til 1143. Under den industrielle revolusjon utvikla Chemnitz seg til en viktig industriby i Tyskland, og i 1880-årene passerte innbyggertallet 100 000. Byen ble på grunn av sin industrielle betydning hardt bombet under andre verdenskrig. Noen eldre bygninger ble gjenoppbygd i DDR-perioden, og etter Tysklands gjenforening har anstrengelsene for å gjenskape noe av det gamle Chemnitz skutt fart. Likevel fremstår Chemnitz i dag som en relativt ny by med lite historisk bebyggelse. Historie. Byens beliggenhet kan forklares ved nærheten til krysset mellom to gamle handelsveier: den øst-vestgående Frankenstrasse og den nord-sørgående saltveien mellom Halle og Praha. I den til da ubebodde Miriquidi-skogen ble det i 1136 under keiser Lothar III anlagt et benediktinerkloster på dagens Schlossberg. Selve byen ble først grunnlagt under keiser Fredrik Barbarossa i 1165. Etter slaget ved Lucka kom byen fra 1308 under Wettinernes herredømme, mens klosteret forble uavhengig frem til sekulariseringa etter reformasjonen. Næringslivet i byen fikk et oppsving etter utstedelsen av blekeprivilegiet i 1357. Chemnitz ble snart et sentrum for lerretsveveri og garn- og lerretshandel. Rikdommen som fløt fra lerretsframstillinga gjorde 1400- og 1500-tallet til en glansperiode for arkitektur og kunst. Trettiårskrigen rammet imidlertid Chemnitz hardt, og det tok lang tid før byen igjen kom på fote. I løpet av 1700- og 1800-tallet utviklet Chemnitz seg til et industrielt sentrum i Sachsen, fremfor alt innenfor tekstilindustri – «Sachsens Manchester». Åpningen av Bernhardsche Spinnerei i 1799 var en tidlig milepæl i så måte. Richard Hartmann grunnla med sin lokomotivfabrikk i 1837 Chemnitz' maskinindustri. En av Hartmanns ingeniører, Louis Schönherr, konstruerte en ny type mekanisk vevstol, og åpnet en vevstolfabrikk. Omkring midten av århundret bygde Joachim Zimmermann opp Tysklands første fabrikk for produksjon av verktøymaskiner. Alt i alt ble Chemnitz i løpet av 1800-tallet et sentrum for industriell innovasjon i Tyskland. Byen ble også tidlig et sentrum for tysk arbeiderbevegelse, og i 1871 ble Chemnitzer Freie Presse grunnlagt her som en av de første arbeideravisene i Tyskland. På grunn av byens industrielle betydning ble Chemnitz utsatt for omfattende allierte bombeangrep mot slutten av andre verdenskrig, og mye av den historiske bebyggelsen ble ødelagt. I 1953 lanserte myndighetene i DDR en gjenoppbyggingsplan for byen. Den forordnet en omfattende nyorganisering av de sentrale bydelene, samtidig som noen av de historiske bygningene ble rekonstruert. Samtidig skiftet byen navn til Karl-Marx-Stadt – til tross for at Marx aldri noengang besøkte byen. I 1990 stemte 76 % av innbyggerne i en folkeavstemning for at byen skulle få tilbake sitt gamle navn. Attraksjoner. Turistattraksjoner er blant annet Kassberg-området med bygninger fra 18. og 19. århundret. Et annet svært kjent landemerke er Karl Marx-monumentet (med det lokale klengenavnet «Nischel»). Dette minnet fra DDR-tiden er laget av Lev Kerbel. Administrativ inndeling. Byen er delt i 39 bydeler. Bydelene Einsiedel, Euba, Grüna, Klaffenbach, Kleinolbersdorf-Altenhain, Mittelbach, Röhrsdorf og Wittgensdorf har status som egne «Ortschaften». Disse har et eget «Ortschaftsrat» med fra 10 til 16 medlemmer. Ladested. Ladested ("losse- og ladested") var et sted, vanligvis en by, hvis borgere hadde rett til å drive handel, vareinnførsel (lossing) og -utførsel (lading). Et ladested hadde kun begrensede rettigheter, og formelt var det underlagt et større kjøpsted. Det var under eneveldet at ladestedene vokste frem. En rekke steder i Norge har historisk status som ladested. Status som losse- og ladested og status som by hang tett sammen, men var ikke det samme. Historikk. a> losse- og ladestedsrettigheter. Med disse rettighetene kunne byen blant annet eksportere varer direkte til utlandet. De norske ladestedenes opprinnelse går tilbake til 1500-tallet og 1600-tallet, da utførsel av tømmer og trelast i økende grad foregikk både i kjøpstedene og på landet. Fra omkring 1500 hadde hollendere begynt å oppsøke norske havner, hvor de kjøpte og gav kontant betaling for trelast. Dessuten forekom salg av proviant til forbiseilende skip. I myndighetenes forsøk på å utøve kontroll med handelen, fikk fremvoksende ladesteder gradvis formell status som dette. Ladestedene var i hovedsak mindre havnebyer og små, bymessige strandsteder som eksporterte tømmer og trelast. Borgere i ladestedene hadde offentlig tillatelse til å drive slik handel, innenlands og utenlands. Ladestedene oppstod som følge av at kjøpstedenes monopol i senmiddelalderen delvis ble brutt opp. På mange måter liknet ladestedene på kjøpstedene. Begge hadde bymessig, tett bebyggelse og lå ved havner hvor trelast og fisk ble utskipet. Likheten gikk ikke bare på bebyggelse, men også på næringsveier og sosial og kulturell variasjon. Likevel var ladestedene mindre, og de manglet flere funksjoner som kjøpstedene var tillagt. Formalia. Kjøpstedene hadde bredere rettigheter enn ladestedene, blant annet innenfor selvstyre, rettsvesen og forvaltning, og kjøpstedsborgerne hadde opprinnelig enerett til å drive næring i til dels store områder utenfor sitt kjøpsted. Ladestedenes handelsmenn, håndverksmestre og skippere (reder som drev skipsfart for egen regning) måtte ta borgerskap i sitt overordnede kjøpsted. Ladestedsborgere som ønsket å drive handel, måtte søke om handelsborgerskap i sitt kjøpsted eller i en av landets stiftsstader, godkjennes og avlegge borgered. For å motta handelsborgerskap, måtte søkeren fremstille seg for magistraten i kjøpstedet, senere i ladestedet, og legge frem dåpsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville da prøve om vilkårene for borgerskap var til stede. Hvis søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen som borger og drive lovlig forretning. De særlige rettighetene som kjøpstedene og ladestedene hadde, ble innskrenket med handelsloven av 1842. Privilegiene ble begrenset, og i 1857 kom det ytterligere lovbestemmelser som innebar at kjøpstedenes og ladestedenes monopol i realiteten ble opphevet. Fra dette tidspunkt kunne handel drives lovlig på landet. I 1952 ble kjøpstedene og ladestedene avviklet som juridiske enheter, og de som fortsatt ikke var det, ble egne bykommuner. Små og mellomstore bykommuner ble noen år senere slått sammen med omliggende landkommuner, og mistet dermed den formelle statusen som by. Begrepene "ladested" og "by" hang tett sammen, men var aldri det samme. Blant annet var de gjenstand for to separate søknader. Det viser blant annet tilfellet Mosjøen, som i 1875 fikk ladestedsrettigheter og i 1876 ble bykommune. Norne. Fil:Nornorna spinner ödets trådar vid Yggdrasil.jpg|thumb|De tre viktigste skjebnegudinnene i norrøn mytologi, nornene Urd, Verdande og Skuld, spinner livstråder, skjærer merker i tallstaven og måler ut menneskers skjebner ved Urds brønn ved Yggdrasiltreet. Illustrasjon fra en svensk utgave av Edda fra 1913 a>sk framstilling av herskernornene viser Urd (fortida) som nedtegner handlingene, Verdande (nåtida) som veier på rettferdighetens vekt og Skuld (framtida) som dømmer med sverd. Maleri av J.L. Lund (1777–1867). Norne er en type gudinne i den norrøne mytologien som bestemmer skjebnen til menneskene og æsene. Nornene blir ofte nevnt i skaldekvad og gudekvad, og ifølge Edda finnes det norner av både alve-, åsa- og dvergeæt. Nornene er alltid til stede når noen blir født eller dør og bestemmer skjebnen til hver enkelt. Deres jobb er å spinne, måle og klippe livstråder (skjebnetråder) for menneskene. Nornene finnes også i gresk og romersk mytologi, noe som gjør det vanskelig å fastsette opphavet til de norrøne skjebengudinnene. Urd, Verdande og Skuld. De tre herskernornene heter Urd (representerer fortid), Verdande (nåtid) og Skuld (fremtid). De er søstre og tett forbundet med hverandre gjennom skjebnetråden, på samme måte som nettopp fortid, nåtid og fremtid. Herskernornene holder til ved Urds brønn ved verdenstreet Yggdrasil. Urd og Verdande (av det norrøne verbet "verða", «bli») gir folk lykkelige skjebner, mens den yngste av dem, Skuld (av "skulu", «skulle»), ofte krummer skjebnetrådene de to andre har spunnet, til mer tragiske endelikt. Det er også Skuld som bestemmer hvor lang tråden skal være. EFTA. Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association; forkortet EFTA) er en mellomstatlig organisasjon som ved Stockholmskonvensjonen av 1960 (undertegnet den 4. januar) ble opprettet som et alternativ til Det europeiske økonomiske fellesskap (Den europeiske unions (EU) forløper). De eneste av medlemslandene som ikke siden har forlatt EFTA til fordel for tilslutning i EU, er Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, hvorav kun de to sistnevnte var med å opprette organisasjonen. Organisasjonens hovedorganer holder til i Genève i Sveits. Stockholmskonvensjonen ble den 21. juni 2001 avløst av Vaduzkonvensjonen (i kraft den 1. juni 2002), hvilket innebar en utvidelse av samarbeidet til flere områder, utover frihandel. Alle EFTAs medlemsstater utenom Sveits er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Rådet. EFTA er ingen organisasjon men et frihandelsforbund. EFTA-rådet er forbundets eneste offisielle organ. Rådet møtes regelmessig i Genève. To ganger i året møtes Rådet på ministernivå. Formannskapet går på omgang mellom EFTAs medlemsland og varer i seks måneder. EØS-organene. De såkalte EØS-organene ESA og EØS-komiteen er juridisk sett interimorganer i EFTA. De er ikke nevnt i Vaduzkonvensjonen men har sitt juridiske grunnlag i avtale mellom Norge og Island av 29. desember 1994. Ved det såkalte EØS-avtaleverket ble det tatt sikte på å omdanne EFTA til en frihandelsorganisasjon, men forsøket strandet ved at Sveits forkastet avtaleverket i en folkeavstemning. Ved avtale mellom Norge og Island av 29. desember 1994 ble det opprettet organer for å påse at Norge etterlever tiltredelsesavtalen til EU (Korfu, 24. juni 1994). Den faste komité. "Den faste komité" er i likhet med Deputies et uformelt styringsorgan i EFTA. EFTAs faste komité er det styrende organ for samarbeidet om EØS-saker. Komiteen møtes vanligvis en gang i måneden i Brussel for å klarere saker som skal opp i EØS-komiteen dagen etter. Deputies. Deputies består av saksbehandlere fra EFTA- landenes delegasjoner i Geneve. Deputies forbereder møtene i Rådet. Deputies er delegert myndighet i enkelte saker som gjelder sekretariatet og som ikke fordrer rådsbeslutning. Deputies møtes i Geneve, normalt en gang i uken, men forut for ministermøter nesten daglig. Budsjettkomiteen. Budsjettkomiteen består av representanter fra hovedstedene, vanligvis med vedkommende deputy som stedfortreder. Vedtak i Budsjettkomiteen kan (i motsetning til andre vedtak i EFTA) ikke reverseres. Sekretariatet. EFTA-sekretariatet har sitt hovedkvarter i Genève. Det har sekretariatsfunksjonen for samarbeidet EFTA-landene imellom, samarbeidet med EU, organisasjonens administrasjon og budsjett samt forvaltning og fremforhandling av avtaler med frihandelspartnere utenfor EFTA og EU. EFTA-sekretariatet i Brussel forbereder saker knyttet til samarbeidet med EU. I tillegg har EFTA et kontor i Luxembourg som samarbeider med EU om statistikkspørsmål. Sekretariatet ledes av en generalsekretær. Han har ingen avgjørelsesmyndighet, men må få godkjennelse av Deputies i alle saker som gjelder sekretariatet. EFTA-domstolen. I forbindelse med EØS-avtalen opprettet man i 1992 egen EFTA-domstol. EFTA-domstolen er en frittstående internasjonal organisasjon som ble opprettet som interimorganisasjon i 1991. Domstolen har jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Dens saksområde er hovedsakelig anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA. Domstolen kan i tillegg rådgi nasjonale domstoler med hensyn til tolking av EØS-regler. Domstolen består av tre dommere, én fra hver av medlemsstatene. De skal oppnevnes av EFTA-statenes regjeringer ved felles overenskomst for seks år. ESA. Kontrollorganet ESAs ("EFTA Surveillance Authority") hovedoppgave er å sørge for at de regler og plikter som følger av Korfuavtalen og EØS-avtalen gjennomføres i medlemsstatene. Dette inkluderer også gjennomføring av EU-retten i nasjonal rett. Dersom organet finner at en medlemsstat ikke etterlever sine plikter, kan den gripe inn, og i siste instans bringe saken inn for EFTA-domstolen. ESAs avgjørelser kan også ankes inn for EFTA-domstolen. Historie. EFTA ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960, på initiativ fra Storbritannia. Samarbeidet var mindre forpliktende enn EEC, som var blitt dannet to år tidligere gjennom undertegnelsen av Romatraktaten. Norge hadde på dette tidspunkt sin utenrikspolitikk nært knyttet til Storbritannia, og var derfor en naturlig partner i samarbeidet. I tillegg var Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike med fra begynnelsen. Senere ble Island (1970), Finland (1986) og Liechtenstein (1991) medlemmer. EFTA-samarbeidets hovedformål var fri varehandel mellom medlemsstatene, men uten felles tollsatser eller handelspolitikk utad. Det var således mindre omfattende enn EF. Ut fra disse beskjedne mål var samarbeidet vellykket, og fri handel med industrivarer ble oppnådd i 1966. Frihandel med fisk ble oppnådd i 1986. Tilnærming til EF. Mange av medlemsstatene innså raskt at EF var et mer attraktivt samarbeid, og begynte tidlig å innrette seg mot å søke medlemskap i EF. I 1961 innledet Storbritannia, Norge og Danmark forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap, og dermed også utelukket Norge og Danmark. Da Charles de Gaulle gikk av i 1969 ble forhandlingene gjenopptatt. Storbritannia og Danmark ble medlemmer av EF i 1973, mens Norge etter folkeavstemningen i 1972 valgte å si nei. Tilbake sto et betydelig svekket EFTA, der det eneste store landet, Storbritannia, ikke lenger var medlem. EFTA etter 1973. I 1973 ble det fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-statene og EF. I 1977 opphørte tariffene på industrivarer mellom de resterende EFTA-landene og EF. Også andre klausuler, om blant annet konkurranseforhold og statsstøtte, ble tatt med i avtalene, men igjen skortet det på viljen til å gi bestemmelsene rettslig realitet. På et toppmøte i Luxembourg i 1984 ble det lansert et nytt initiativ for nærmere samarbeid mellom EF og EFTA. I 1985 lanserte EF-kommisjonen planer om et indre marked, som EFTA-statene så seg nødt til å bli en del av. Mye arbeid ble derfor lagt ned for ytterligere å tilpasse seg EF, blant annet ved å gjennomgå en rekke detaljer i den økonomiske næringsreguleringen, harmonisere varestandarder og avskaffe importrestriksjoner. EØS-avtalen. I 1989 åpnet EU-kommisjonens president Jacques Delors for å tilby EFTA-statene et mer strukturert partnerskap med EF. Dermed startet en prosess som skulle ende i EØS-avtalen. EF forventet en strøm av søknader om medlemskap etter etableringen av det indre marked, og ønsket derfor å tilby det som skulle bli EØS-avtalen som en overgangsordning, for å forhindre for mange nye medlemmer samtidig. For mange av statslederne i EFTA, som næret et ønske om fullt EF-medlemskap, ble dette sett på som en hensiktsmessig måte å nærme seg EF på. Allerede før EØS-avtalen var undertegnet hadde imidlertid Østerrike, Sverige og Finland, og etter hvert også Norge, sendt søknader om fullt EF-medlemskap. EFs plan om å bruke EØS til å utsette strømmen av medlemssøknader hadde slått feil. Etter folkeavstemninger i de fire landene ble alle unntatt Norge medlemmer av det som nå var blitt EU, og EFTA var ytterligere svekket. Igjen stod Norge, Island og Liechtenstein, som var EØS-medlemmer, samt Sveits. EØS-avtalen gir landene i EFTA tilgang til EUs indre marked. Nåværende betydning. EFTA-samarbeidet foregår i dag på en rekke områder, konvensjonsfestet ved Vaduzkonvensjonen Selve handelen mellom de fire medlemsstatene er ubetydelig, men det omfattende samarbeidet med EU på felter som statistikk, opprinnelsesmerking, miljøvern, utdanning m.v. er knyttet til samarbeidet mellom EFTA og EU. Medlemmene av ESA og EØS-komiteen er anmeldt som diplomater i Brussel og står både formelt og reelt under instruks av hjemlige myndigheter. Medlemsstater. Nåværende EFTA-stater i mørk grønn, tidligere medlemmer i lys grønn Basel. Basel – utsikt fra et kirketårn. Basel – byens plassering i Sveits. Basel (italiensk Basilea og fransk Bâle) er hovedstaden i (og utgjør mesteparten av) den sveitsiske kantonen Basel-Stadt. Byen ligger nordvest i Sveits, ved grensene til Frankrike og Tyskland, og ved Rhinens bredder. Med sine nærmere 170 000 innbyggere innenfor bygrensen og 740 000 i forstedene rundt, er Basel den tredje største byen i Sveits. Samferdselsforholdene er gode, med blant annet et jernbanenett som forgrener seg til Frankrike, Tyskland og det øvrige Sveits. Stasjonen i Basel er et av Europas viktigste jernbaneknutepunkt. Industrien er viktig for Basel, byen er kjent for sin legemiddel- og kjemiindustri, som eksempelvise Hoffmann-La Roche, Novartis og Sandoz. Ellers kan nevnes at Basel, sin beliggenhet til tross, er en viktig sjøfartsby der flere rederier har sine kontorer. Forbindelsen til havet ved hjelp av Rhinen betyr mye for byen. Elven renner gjennom byen og deler den i to, noe som har gitt Basel tilnavnet «byen med broene». Videre er Basel og kjent som en viktig kulturby, der mange kulturfestivaler, arrangementer og konserter avvikles. I tillegg til dette er Basel en internasjonal utdannings- og forskningsby. Navnet Basel var også betegnelsen på en kanton, men denne ble 1833 delt i Basel-Landschaft og Basel-Stadt. Den verdensberømte tennisspilleren Roger Federer kommer fra Basel. Og det kan òg nevnes at fotballaget FC Basel, som holder til i St. Jakop Park, er fra den sveitsiske byen. Verona. Verona er en by i provinsen Veneto, Italia. Den har 243 474 innbyggere. Verona er mest kjent som stedet der Shakespeares Romeo og Julie utspiller seg. Dessuten er byen kjent for sitt store romerske amfiteater kalt Arena di Verona, som er over 50 år eldre enn Colosseum i Roma. Arena kunne holde 20 000 mennesker samtidig. Amfiteaterets ytterdel ble i middelalderen revet ned og brukt som materiale til andre bygninger rundt om Verona. Den gamle veronesiske, rosafargete marmoren er brukt mye i hele Veneto. Titter man nøye etter når man går i sentrum, kan man finne fossiler av store sneglehus der. Sentrum er lokalisert på to Piazza'er; Piazza Erbe, ved Juliets balkong, og Piazza Bra, som Arena ligger i midten av. Gamlebyen og sentrum av den moderne byen befinner seg innenfor en buktning i Adige-elva noe sør for Gardasjøen. Verona skal ha blitt grunnlagt av etruskerne, men det første belegg for byens eksistens er fra 300-tallet e.Kr. Den ble raskt et viktig politisk og økonomisk senter i romertiden. I 1239 ble byen flomrammet, og deretter ble den gjenoppbygd. Den nådde høydepunktet av sin politiske innflytelse på 1300-tallet, da den var maktsentret for "della Scala"-familien (også kjent som "Scaligeriene"). Utsikt over Verona og elven Adige. Julias balkong, ifølge Veronas turistnæring. Aruba. Aruba er en øy i Karibia og utgjør sammen med Nederland, Curaçao og Sint Maarten Kongeriket Nederlandene. Aruba ligger like utenfor kysten av Venezuela, og ble kolonisert av nederlenderne i 1636. Fram til 1986 var øya en del av De nederlandske Antillene. Større deler av Arubas økonomi baserer seg på turisme, særlig turister fra Amerikas forente stater. I tillegg er oljeraffinerier viktige for landets økonomi. Ved siden av nederlandsk er papiamento landets offisielle språk, som snakkes av store deler av befolkningen. Papiamento er et lokalt kreolspråk, basert på spansk, portugisisk, nederlandsk, engelsk, fransk og flere afrikanske språk. Flesteparten av befolkningen er katolikker. Øyens hovedstad er Oranjestad, med 21 000 innbyggere. Spydkast. Spydkast (ofte omtalt som bare «spyd») er en av de fire tradisjonelle kastdisiplinene innen friidrett: Spydkast, kulestøt, diskoskast, og sleggekast. Øvelsen har til hensikt å kaste et spyd så langt som mulig etter et tilløp. Spydet er vanligvis lagd av aluminium, glassfiber eller karbon. Spydet for menn er 800 gram og omkring 2,65 meter langt. For kvinner er målene 600 gram og 2,25 meter. For de yngre utøverne finnes også spyd på 400 gram. Størrelsen og formen på spydet er endret mange ganger, fordi det har vært nødvendig å redusere lengden på kastet, og for å få renere nedslag og færre døde kast. Spydkast var en av øvelsene også under de antikkens olympiske leker. I de moderne olympiske leker kom spydkast på øvelsesprogrammet i 1906 (for kvinner i 1932). Spydkast har vært olympisk øvelse for herrer siden 1908 i London og fra 1932 i Los Angeles for damer. Spyd inngår også som øvelse i herrenes tikamp og damenes sjukamp. Norske OL-bragder. Spydkast er Norges beste olympiske friidrettsøvelse gjennom tidene. Av 7 norske OL-gull i friidrett er fire vunnet i spydkast. Av totalt 18 OL-medaljer er 7 vunnet i spydkast. I Melbourne 1956 vant Egil Danielsen gull på ny verdensrekord, 85,71 meter (gammel spydtype). I Sydney 2000 vant Trine Solberg Hattestad gull med et kast på 68,91 meter. I Aten 2004 vant Andreas Thorkildsen gull med 86,50 meter. Andreas Thorkildsen tok også OL-gull i Beijing 2008 med et kast på 90,57 meter, noe som også var ny olympisk rekord. Rekorder. Egil Danielsen satte verdensrekord med 85,71 meter under OL i Melbourne, 26. november 1956. Rekorden ble stående til 5. juni 1959. Terje Pedersen satte verdensrekord i Oslo 1. juli 1964, med 87,12 meter. Den 2. september samme år forbedret han sin egen verdensrekord med hele 4,60 meter, og satte ny verdensrekord med 91,72 meter. Dette var historiens første kast over 90 meter, og rekorden ble stående til 23. juni 1968. Trine Hattestad satte verdensrekord med et kast på 68,19 meter i Bergen 28. juli 1999. Hun forbedret sin egen rekord to ganger; til 68,22 meter i Roma 30. juni 2000 og til 69,48 meter i Oslo 29. juli 2000. Hattestads siste rekord holdt til 1. juli 2001, da Osleidys Menéndez fra Cuba kastet 71,54. Menéndez forbedret rekorden til 71,70 meter 14. august 2005. Endringer i spydtyper. I 1985 ble spesifikasjonene for mennenes spyd endret, ved at tyngdepunktet ble flyttet 4 cm fremover. Formålet for endringen var å få færre døde kast og å gjøre det lettere å måle kastene, fordi den gamle spydtypen landet for flatt. I tillegg kunne kast på over 100 meter utgjøre en fare. Før denne endringen hadde Uwe Hohn, Øst-Tyskland verdensrekorden på 104,80 meter, satt 20. juli 1984 på Friedrich Ludwig Jahn Stadion i Berlin. Terje Pedersen hadde den norske rekorden, med 91,72 meter, satt i Oslo (Bislett) 2. september 1964. I 1964 var dette også verdenserekord, og verdens første 90-meterskast. Spesifikasjonene for kvinnenes spyd ble endret 1. april 1999, ved at tyngdepunktet ble flyttet 3 cm fremover. Før denne endringen hadde Petra Felke fra Tyskland verdensrekorden med 80,00 m. Trine Solberg Hattestad hadde den norske rekorden på 72,12. Topplister gjennom tidene. Statistikkene viser kun resultater oppnådd med ny spydtype, det vil si resultater oppnådd etter 01.01.1985 (menn) og 01.01.1999 (kvinner). Tidenes 90-meters kastere - menn. 12 menn har kastet over 90 meter med 800 grams spyd siden innføringen av ny spydtype 1. januar 1985. Av disse har Jan Železný har kastet over 90 meter i hele 35 konkurranser. Aki Parviainen og Andreas Thorkildsen har åtte hver, Raymond Hecht og Tero Pitkämäki seks, Sergej Makarov fem, Konstadinós Gatsioúdis og Vadims Vasiļevskis tre, Steve Backley og Breaux Greer to, mens Seppo Räty og Boris Henry har en hver. Lee Harvey Oswald. Bildet viser nattklubbeieren Jack Ruby som skyter Lee Harvey Oswald 24. november 1963 i det Oswald blir ført fra politihuset til fengselet i Dallas Lee Harvey Oswald (født 18. oktober 1939 i New Orleans, Louisiana, død 24. november 1963 i Dallas, Texas) var en amerikansk arbeider og attentatmann. Oswald er berømt for attentatet mot John F. Kennedy 22. november 1963. Barndom. Oswalds far, Robert Edward Lee Oswald, døde to måneder før Lee ble født. Hans mor Marguerite måtte i stor grad oppfostre Lee og hans to eldre brødre (Robert – og halvbroren John Pic., som moren hadde fra et tidligere ekteskap) alene. Lee ble sendt til fosterforeldre i 1942-43 fordi hun var for fattig til å ta ansvaret for ham. Hun er beskrevet som en dominerende og labil person. Før Lee hadde fylt 18 år hadde han bodd på 22 forskjellige steder (New Orleans, Dallas og New York) og hadde gått på 12 forskjellige skoler. Som barn var Lee tilbaketrukket og temperamentsfull. Han ble som 14-åring satt under psykiatrisk observasjon. Legen beskrev hans personlighet som forstyrret av «schizofreni med passiv-aggressive tendenser». Lee fikk aldri mer utdannelse enn grunnskole. Selv om han hadde store problemer med å stave og skrive (hans brev og dagbok er beskrevet som «dyslektisk»), så leste han godt. Som 16-åring skrev han til sosialistpartiet (Socialist Party of America), hvor han opplyste at han hadde studert «sosialismens grunnprinsipper», og bad om opplysninger om deres ungdomsorganisasjon. Marinekorpset. Lee beundret John Pic, som var innrullert i marinekorpset, og ville følge i den eldre brorens fotspor. Det ga ham kanskje en mulighet til å slippe unna sin dominerende mor. Han vervet seg i oktober 1956, en uke etter at han hadde fylt 17 år. I denne tiden fikk Lee skytetrening. Han oppnådde graden "skarpskytter" i desember 1956. Selv om han senere fikk en lavere grad (marksman), så ble hans skyteferdigheter beskrevet som "over gjennomsnitt". Oswald tjenestegjorde i som radaroperatør først i California, senere i Japan. Han ble dimittert i 1959. Sovjetunionen. Etter dimisjonen hoppet Oswald av til Sovjetunionen. Han forlot USA i september 1959, og ingen hørte fra ham før han møtte opp i USAs ambassade i Moskva i oktober 1959, hvor han ville frasi seg sitt amerikanske statsborgerskap. Oswald ble opprinnelig godt mottatt av de sovjetiske myndigheter, men da de oppdaget at han ikke hadde noe å tilføre, ble hans søknad om sovjetisk statsborgerskap avslått. Deprimert forsøkte Oswald å ta sitt eget liv. De bekymrede sovjetiske myndigheter holdt Oswald under psykiatrisk observasjon. De fryktet internasjonale konsekvenser. Mot KGBs ønske lot myndighetene ham bli i Sovjetunionen, og ga ham jobb som metallarbeider på den hviterussiske radio- og fjernsynsfabrikken i Minsk. Til tross for at han hadde bedre levestandard enn de fleste russiske arbeiderne, mistrivdes Oswald. Han traff den 19 år gamle farmasi-studenten Marina Prusakova, som han giftet seg med. Den 1. juni 1962 reiste paret til USA, og slo seg ned i Dallas-området. Dallas. Marina og Lee Harwey Oswald bosatte seg i Dallas/Fort Worth-området, hvor hans mor og bror bodde. Han tok flere jobber i denne tiden, men han var utilpass og misfornøyd. I juli 1962 fikk han jobb i Leslie Wielding Company, men mislikte arbeidet og sluttet etter tre måneder. I oktober 1962 fikk han jobb som trainee i Jaggar-Chiles-Stowall, en grafisk bedrift. Her kan han ha laget forfalskede identifikasjonspapirer som senere ble funnet i navnet av "Alek Hidell", et alias han brukte da han kjøpte våpen. Oswald fikk sparken i april 1963 fordi han gjorde en dårlig jobb og kranglet med kolleger. Attentatet mot general Walker. I Dallas bodde den svært høyreorienterte general Erwin Walker. Walker hadde engasjert seg mot at fargede studenter skulle få studere ved Universitetet i Mississippi. Han tok del i opptøyene som fulgte (hvor to personer ble drept), og det ble reist sak mot ham. Anklagene ble henlagt i januar 1963. Få dager senere bestilte Oswald en revolver i navnet til "A. Hidell" – til sin egen postboks i Dallas. Den 5. mars 1963 holdt Walker en tale der han angrep amerikanske myndigheter for å ha oppgitt Cuba. Syv dager senere bestilte Oswald en Carcano M91 rifle, også denne i navnet til "A.Hidell" og til sin egen postboks. Oswald mente at Walker var en «fascist». Han begynte å skygge Walker. Blant Oswalds etterlatenskaper fant politiet senere flere bilder av Walkers hjem. Den 10. april 1963, ti dager etter at han hadde fått sparken, avfyrte Oswald et skudd mot Walker mens han satt i sitt arbeidsværelse. Kulen traff vinduskarmen og Walker ble såret i armen. Politiet hadde ingen mistenkte etter skyteepisoden før etter arrestasjonen av Oswald 22. november. Det var Marina Oswald som fortalte politiet om attentatet. Politiet mente at det var «svært sannsynlig» at kulen fra attentatet mot Walker kom fra samme våpen som senere ble brukt mot Kennedy. New Orleans. Etter attentatet mot general Walker dro Oswald til New Orleans 25. april 1963, og ble der i fem måneder. Han fikk jobb i Reily Coffee Company i mai, men fikk sparken etter to måneder. I denne perioden vurderte Oswald å returnere til Sovjetunionen. Oswalds politiske interesse dreide deg i denne tiden om Fidel Castro og Cuba. Han ble medlem av organisasjonen"The Fair Play for Cuba Committee", og delte ut løpesedler som var pro-Castro. Også her brukte han pseudonymet "Alek Hidell". Han kom i håndgemeng med anti-Castro-folk, og havnet i fengsel (en natt) 9. august 1963. Dette fikk medieomtale. Hans aktivitet er dokumentert på foto og på film. Oswald deltok også i en radiodebatt. Oswalds opphold i New Orleans er bakgrunnen for at statsadvokat Jim Garrison i 1966 startet etterforskning av et mulig "New Orleans-spor" i attentatet mot Kennedy. Garrison var overbevist om at en gruppe høyreaktivister var involvert i en konspirasjon med CIA for å drepe Kennedy – og at Oswald var en del av dette. Garrison skrev senere boken "On The Trial of The Assassins" (1988) – som Oliver Stones film JFK er basert på. Mexico. Sent i september 1963 forlot Marina og Lee New Orleans. Marina flyttet tilbake til Dallas, der hun tok inn hos et annet par. Lee Harvey Oswald dro med buss til Mexico, hvor han forsøkte å skaffe seg visum til Cuba. Han møtte opp i den cubanske ambassaden, og hevdet at han skulle reise til Sovjetunionen via Cuba. Ambassaden bad om bekreftelse på dette, men Oswald hadde ingen papirer som kunne dokumentere det. Det er spesielt denne reisen som har gitt næring til spekulasjoner om hvorvidt Oswald gjennomførte attentatet mot Kennedy på vegne av Cuba/Castro. Tilbake til Dallas. Oswald returnerte til Dallas 3. oktober 1963. Han tok inn på et pensjonat, og begynte å se seg om etter arbeid. Han fikk jobb i skoleboklageret (Texas School Book Depository) fra 16. oktober 1963. Marina bodde hos et vennepar i Irving, ca 24 km fra Dallas sentrum. I november 1963 opplyste Dallas-avisene at president John F. Kennedy skulle kjøre i en bilkortesje gjennom byen, rett forbi skoleboklageret hvor Oswald jobbet. Torsdag 21. november 1963 bad Oswald om å få sitte på med Buell Wesley Frazier, en av kollegene sine, til Irving. Da han ble hentet neste dag forklarte han kollegaen at det var «gardinstenger» som var i en papirpose han bar med seg. Oswald hadde etterlatt gifteringen og 170 dollar til Marina da han dro på jobb 22. november. Attentatet mot Kennedy. President John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas, Texas 22. november 1963. Lee Harvey Oswald er knyttet til drapet fordi politiet fant fingeravtrykkene hans på geværet, en Mannlicher Carcano i kaliber 6,5x54 mm, som avfyrte de dødbringende kulene. Mordvåpenet er identifisert som den riflen Oswald bestilte og kjøpte under falsk navn ("A. Hidell"). Oswalds håndavtrykk ble dessuten funnet på papirposen (med «gardinstengene») og på bokkasser som var arrangert i "snikskytterens rede" (snipers nest) i skoleboklagerets 6. etasje. Warren-kommisjonen, som ble opprettet for å etterforske mordet, fastslo at det var Oswald som hadde avfyrt tre skudd mot Kennedy. Oswald og rollen hans i Kennedy-mordet har vært gjenstand for adskillige konspirasjonsteorier. Mordet på J.D. Tippit. Etter attentatet på Kennedy stakk Oswald av fra skoleboklageret. Han dro tilbake til pensjonatet, der han byttet klær og hentet en revolver. Da Oswald 45 minutter senere ble stoppet av politimannen J.D. Tippit (på grunnlag av beskrivelse av Kennedys attentatmann), skjøt han og drepte Tippit med tre skudd i brystet. Oswald ble identifisert av vitner. Han rømte deretter inn i en kino, hvor han ble arrestert. Oswald forsøkte å skyte en annen politimann under arrestasjonen. Oswald myrdes. Oswald ble ført til politistasjonen i Dallas for avhør. Han benektet alt, både at han hadde skutt Kennedy og Tippit, og at han eide en rifle. Han hadde falske identifikasjonspapirer pålydende "Alek Hidell" på seg. Før Oswald kom for retten, ble han selv skutt av Jack Ruby søndag 24. november 1963. Dette var mens han skulle eskorteres av Jim Leavelle med flere til fengsel. Oswald døde på Parkland Memorial Hospital kort tid etter. Ålgårdbanen. Jernbanestasjonen på Figgjo står fortsatt, selv om det er en stund siden det gikk ordinære tog her Ålgårdbanen eller "Ålgårdsbanen" er en sidelinje til Jærbanen i Rogaland. Den går fra Ganddal stasjon på Jærbanen i Sandnes til Ålgård i Gjesdal kommune. Linjen er 12 kilometer lang, og den ble åpnet 20. desember 1924. 1988 ble den nedlagt ved stortingsvedtak. Den var tenkt som begynnelsen av Sørlandsbanen, som skulle bygges omtrent der som E39 går nå, mellom Nord-Jæren og Sørlandet. Slik ble det ikke, og passasjertrafikken ble nedlagt i 1955. Turen fra Ganddal til Ålgård tok da omtrent 20 minutter. Størstedelen av godstrafikken forsvant i 1988, og sporene på Ålgård stasjon ble revet opp. I 1998 og 1999 ble det satt opp søndagsturer Ganddal-Figgjo-Ganddal med motorvogn BM 86 22 og en styrevogn lånt fra jærlokalen, en av dagene reiste over tusen små og store passasjerer med Ålgårdbanen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Jernbaneverket, kulturetaten i Sandnes og vertskapet på Figgjo stasjon. I 1923 gjorde Stortinget vedtak om bygging av den «Indre Linje» (Klungland–Bjerkreim–Vikeså–Ålgård). I 1937 gjorde Stortinget nytt vedtak om at den normalsporede Sørlandsbanen skulle gå over Egersund og Jæren. Fram til 2001 ble bare de tre første kilometerene av linjen benyttet til transport av betongelementer. Jernbaneverket bruker den nordre del av banen til tungtransport av trafoer som lastes på vogner, sviller er skiftet på en del av dette strekket. På Figgjo stoppested, som nå er blitt museum, kan en om sommeren leie seg dresin og sykle til Ålgård. I 2008 ønsket bydelsutvalget på Figgjo å fjerne jernbanespor på Ålgårdbanen, dette ble stoppet av Jernbaneverket som er eier av sporet. Et veterantogsett har base her. bf 19904 og skd 206 48. Linjekart. Kilometrering refererer til Oslo V. Regent. Regent er en fungerende hersker. I et monarki regjerer vanligvis regenten mens monarken er fraværende, uskikket eller mindreårig. I Finland og Ungarn fungerte militære offiserer som regenter når regenten var fraværende, mens regenten på Island representerte Kongen av Danmark inntil landet ble republikk i 1944. I San Marino, som er en selvstendig republikk totalt omringet av Italia, er forfatningen slik at to såkalte «kapteinregenter» "(it. Capitani Reggenti)" sammen alltid utgjør landets statsledere. Disse er ingen egentlige regenter, men to ko-presidenter med en valgperiode på seks måneder om gangen, siden ordningen i landet har vært slik i flere hundre år. I Norge er kronprinsen regent mens kongen er utenlands eller syk. Kronprins Olav var kronprinsregent fra 1955 til Kong Haakon VIIs død i 1957. Kronprins Haakon var kronprinsregent i Kong Haralds sykdoms- og rekonvalesensperiode i 2003–2004, og holdt således også nyttårstalen det året. Monark. a>t, og før kongekronen med bøyler ble tatt i bruk En monark er en regjerende statssjef i et monarki, for eksempel en keiser, konge, dronning, storhertug, hertug eller fyrste. Monarkens stedfortreder kalles regent. De europeiske monarkenes makt og betydning. De fleste monarker har i dag bare en symbolsk rolle; som et symbol for land, nasjon og statsmyndighet. Monarken symboliserer også tradisjon og kontinuitet. Formelt kan de likevel ha en meget stor makt i henhold til grunnlovene. Svært få av de vestlige monarkene har i dag anledning til å delta i partipolitikken, verken som debattant eller som stemmeberettiget. Men det skal finnes eksempler på at de vesteuropeiske monarkene har tatt opp viktige samfunnsproblemer over partipolitisk nivå. Når de ytrer seg, kan det utløse en debatt. I Norge skjer dette bl.a. i Kongens kringkastede nyttårstale. Derimot er det regjeringen og ikke kongen som ytrer seg i Trontalen som kongen leser opp ved Stortingets åpning. Kongelig innflytelse. Kong Haakon VII tok personlig initiativ til at Christopher Hornsrud ble utnevnt til statsminister i 1928. Dagens monarker kan ha skaffet seg betydelig erfaring og kunnskap gjennom sitt virke. De kan derfor drøfte samfunnsspørsmål med statsministeren og statsrådene, men kan ikke ta opp partipolitiske spørsmål uten å komme i strid med sin rolle. Norges konge utpeker den nye regjeringssjefen etter den avgående statsministerens anbefaling. Da Norge i 1928 utnevnte landets første arbeiderpartiregjering, var det kong Haakon VII som personlig tok dette initiativet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen. Kongen personlig hadde, før 1905, en anledning iht. Grunnloven §78, til å nekte å underskrive en ny lov, noe som kunne utsette lovens ikrafttredelse betydelig ved at loven ble sendt tilbake til Odelstinget for ny behandling. Grunnloven §79 sier at isåfall må to påfølgende Storting stemme for loven for at den skal bli gyldig uten Kongens samtykke. Etter 1905 er det regjeringen og ikke kongen personlig som kan utøve slike rettigheter. Monark i krig. I et konstitusjonelt monarki, som det norske, har kongen i henhold til Grunnloven den øverste og avgjørende makt i alle grunnleggende saker, men det er underforstått at det er kongens råd (Regjeringen) som skal utøve makten. Kongen skal ikke utøve regjeringsmakten, men kun underskrive vedtakene. Noe annet kan bare gjelde i nasjonale krisesituasjoner. Kong Haakon VII utøvde slik makt da Tyskland invaderte Norge i 1940 og da daværende regjeringssjef Johan Nygaardsvold i statsråd på Hamar var klar til å overgi seg. Dagen etter, den 10. april avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr. Curt Bräuers krav om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Titler og utmerkelser. Kongen har en viss myndighet overfor medlemmene av kongefamilien. Det er kongen personlig som tildeler prinser og prinsesser deres titler. Monarken innstifter, godkjenner og deler selv ut de kongelige ordener og medaljer i henhold til diplomatisk protokoll og fortjeneste. I Norge er det egne ordensråd som avgjør dette for de offisielle ordenene. Kronprins. Kronprins er i Norge, Danmark og Sverige tittelen til en prins som står først i arverekkefølgen til kongetronen. Den kvinnelige tilsvarende tittelen er "kronprinsesse", og denne tittelen brukes også av kronprinsens ektefelle. Nordisk familjebok. Bokgrygg for den såkalt ugleopplaget av "Nordisk familjebok" "Nordisk familjebok" er et klassisk svensk oppslagsverk. Første opplag kom ut i 20 bind i årene 1876–1899. Andre opplag blir kallet "ugleopplaget" eller på svensk "Uggleupplagan". Bokryggen på flere av bindene er dekorert med en ugle. Andre opplag kom ut i 38 bind fra 1904 til 1926. Det blir sett på som det mest komplette svenske oppslagsverket (encyklopedi). Tredje opplag (20 + 3 bind) ble utgitt mellom 1923 og 1937, og var en sterk konsentrering av leksikonmaterialet. I 1942 overtok "Svensk uppslagsbok AB" (det senere "Förlagshuset norden AB", rettene til Nordisk familjebok og gav i årene 1951 til 1957 ut det fjerde opplaget i 22 bind. Leidang. Leidang (norrønt "leiðangr") var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde trolig forbilde i England. I Norge ble leidangen sannsynligvis etablert på slutten av 900-tallet. I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en "skatt", som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etterhvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt. Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen. På 1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England. I 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter skipreider. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall "årer". Til og begynne med var dette tallet ca 40 årer, senere ble det øket. Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i slaget i Hjørungavåg. En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag. Leidangen styrket også kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, et av de største farene mot et bondesamfunn. Håkon den godes regjeringstid var god og stabil. I Norge var det 270 slike skipreider i 1277, i Danmark to til tre ganger så mange. Lederen for en skipreide ble kalt «styrmann», ("styrimaðr" eller "styræsmand"). Han fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer ("manngerð" på norrønt). Skipreiden skulle sendes ut da det var "allmenning". Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. Hverken i "Heimskringla" eller "Fagrskinna" ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter på den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere. Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen: «Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.» Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen. Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen "kalte ut" leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved "angrep på landet". Våpnene på skipet var typisk buer, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten. Skipsreier og sesser i Norge. A ML = Magnus Lagabøters testamente. B GL = Gulatingsloven Antall soldater i hæren varierer mellom 26 960 til 33 600. Liste over Danmarks monarker. Liste over Danmarks monarker er en liste over Danmarks konger og dronninger fra 800-tallet og fram til vår tid. Det danske monarkiet presenterer seg selv som mer enn 1000 år gammelt, og dermed «blandt de ældste i verden». Den danske kongerekken innledes tradisjonelt med Gorm den gamle, ettersom han er den eldste kongen det foreligger noenlunde sikre kilder om. Gorms sønn Harald Blåtann innleder den faste, offisielle kongerekken hvor man antar å kjenne dateringene, men den sikre historiske tiden begynner først under Knut II av Danmark, hvor man får en dansk årbok fra Lund. Alle tidligere opplysninger stammer fra utenlandske kilder og runesteiner, blant annet Jellingsteinene. Før den historisk sikre kongerekken er det en overlappende rekke av danske sagnkonger. De to store, dominerende slektene i det danske kongehus er huset Oldenburg og huset Glücksburg. Den første oldenburgske kongen, Christian I, besteg tronen i 1448, og den siste av denne slekten ble Frederik VII, som døde barnløs i 1863. Frederik ble etterfulgt av Christian IX, som ble kjent som «Europas svigerfar» eller «Europas oldefar», fordi flere av hans døtre ble giftet inn i andre europeiske kongehus. Dagens kongefamilie er etterkommere etter Christian IX. Danmark er, som de øvrige vesteuropeiske kongedømmene, et konstitusjonelt monarki. I og med Påskekrisen i 1920, hvor Christian X utfordret Folketingets flertall, ble parlamentarismen knesatt i Danmark, og kongehusets rolle redusert til symbolske og seremonielle oppgaver. Huset Glücksburg 1863 -. Kronprins Frederik er den nåværende etterfølger til Margrethe II. Eksterne lenker. Danmarks monarker Deep Purple. Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som noen av de virkelige pionerene innen hardrock. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har vært aktive siden starten, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessfulle periode var den første perioden fra 1969 til 1973. Bandet besto da av Ritchie Blackmore, Ian Gillan, Jon Lord, Ian Paice og Roger Glover. Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen "Hush". Musikkstilen var først en tidstypisk progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock. Opprinnelsen. Jon Lord hadde vært proffmusiker i da han i 1967 møtte trommeslageren i The Searchers, Chris Curtis. The Searchers ble betegnet som et typisk «Merseybeat-band», og Curtis tok initiativ til gruppen Roundabout, der han selv skulle være trommeslager og vokalist, mens Lord skulle spille orgel. Curtis hadde funnet en fremragende gitarist ved navn Ritchie Blackmore, som på denne tiden spilte i bandet Three Musketeers. Blackmore var også britisk, men Musketeers hadde base i Hamburg Tyskland, der de en sjelden gang holdt konserter med sitt middelaldershow med tidsriktige kostymer. Det ble korrespondert endel med Blackmore på denne tiden via telegram. Blackmore kom etterhvert over til England, men øvinger var bare så vidt kommet i gang da Curtis begynte å oppføre seg merkelig. Plutselig over natten forsvant han og ingen visste hvor han hadde blitt av. Like før jul returnerte en skuffet Blackmore tilbake til Hamburg. Første besetning (1968–1969). Den første «fungerende» besetningen av bandet, som i 1968 byttet navn til Deep Purple, var Ritchie Blackmore (gitar), Rod Evans (vokal), Jon Lord (tangenter), Nick Simper (bass) og Ian Paice (trommer). Denne besetningen ga ut tre musikkalbum, "Shades of Deep Purple" i 1968, "The Book of Taliesyn" samme år og det selvtitulerte "Deep Purple" i 1969, før Evans og Simper ble byttet ut. Navnet «Deep Purple» ble foreslått fordi det var navnet på en sang som var Blackmores bestemor sin favorittlåt (skrevet av Peter DeRose, tekst av Mitchell Parish). Bandet fikk en stor hit i USA i 1968 med en cover av Joe Souths «Hush». Blackmore har i ettertid innrømmet at de på denne tiden kopierte det amerikanske bandet Vanilla Fudge. Purple utviklet seg derimot raskt i en ny retning, som etterhvert skulle omskrive musikkhistorien. Det ble etterhvert klart at Evans og Simper ikke passet bandets profil og hvorpå de ble avskjediget i 1969. Gillan & Glover (1969–1973). Ian Gillan og Roger Glover fra bandet Episode Six ble rekruttert på henholdsvis vokal og bass. Denne besetningen ble etterhvert meget suksessfull. Den første innspillingen de nye medlemmene var med på, "Concerto for Group and Orchestra" i 1969, var opptakene fra konsertfremføringen av Jon Lords komposisjon som prøvde å forene et rockeband og et klassisk orkester, innspilt i Royal Albert Hall i London sammen med Royal Philharmonic Orchestra. Det første studioalbumet fra den nye besetningen var "Deep Purple in Rock", et album som gjorde Deep Purple til stjerner. Albumet er et markant skille i bandets utvikling, mye tyngre enn de første tre studioalbumene. Blackmores og Lords virtuositet på sine instrumenter får godt spillerom, og Gillan har en stemme som klarer å bære dette materialet. Sporet «Black Night» ble kun utgitt på singel sommeren 1970, og var bandets første store singelhit i Europa. Oppfølgeralbumet "Fireball" fra 1971 manglet hits, men viste evne til progresjon og nytenkning. Singelen "Strange Kind of Woman" var kun med på den amerikanske utgaven av albumet, men var en stor singelhit i Europa. I 1972 ga de ut klassikeren "Machine Head", der «Smoke on the Water», som er blitt bandets best kjente låt, er med. «Highway Star», «Lazy» og «Space Truckin'» er også på denne platen, disse fire sangene har ofte vært på bandets settlister siden. I august 1972 ble det gjort opptak fra tre konserter under Japan-turneen. De beste opptakene ble gitt ut på konsertalbumet "Made in Japan", opprinnelig tenkt kun for det japanske marked. Resultatet ble imidlertid så bra at "Made in Japan" ble en stor suksess verden over. Plata regnes av mange i dag som et av verdens beste konsertalbum. En single-edit av «Smoke on the Water» fra dette albumet slo an i USA, og i kjølvannet av dette ble Deep Purple i perioden 1972-1973 et av de mestselgende band i dette viktige markedet. I 1973 sluttet Gillan etter sitt fjerde studioalbum, "Who Do We Think We Are". «Woman from Tokyo» er den mest kjente sangen fra albumet. Roger Glover fikk sparken på initiativ av Blackmore, som nå var den dominerende figuren i Deep Purple. Coverdale & Hughes (1973–1975). Etter en annonse i musikkpressen og mange auditions ble Gillan erstattet av den mørkrøstede og bluesinspirerte vokalisten David Coverdale, som på det tidspunktet jobbet i en klesbutikk og sang i et ukjent band. Glenn Hughes fra gruppa Trapeze ble rekruttert som bassist etter Glover. Deep Purple spilte inn albumet "Burn" til stor glede for både kritikere og fans, en periode som er dokumentert i den forrykende TV-sendte konserten California Jam sommeren 1974. Høsten 1974 kom periodens andre og siste album, "Stormbringer", et album som fikk blandet mottagelse. Gitarist Blackmore bestemte seg i 1975 for å forlate bandet, da han var av de som mislikte soul og funk-inspirasjonen bandets to nye medlemmer ønsket å videreføre. Blackmore tok med seg oppvarmingsbandet Elf med vokalist Ronnie James Dio i spissen, og dannet en ny supergruppe han kalte Rainbow. I dette bandet rendyrket han først mer episk, storslagen hardrock, før han etter flere utskiftninger fikk en viss kommersiell suksess på det tidlige 80-tallet med musikk som best kan karakteriseres som "powerpop". Tommy Bolin (1975–1976). En kortlivet fjerde besetning med amerikanske Tommy Bolin (tidligere i Zephyr og James Gang) på gitar ga ut studioalbumet "Come Taste the Band" i 1975. Den nye besetningen gjennomførte en turné som ble betegnet som kaotisk og nærmest katastrofal. Årsaken til dette var Bolins avhengighet av heroin og Glenn Hughes' tiltagende narkotikamisbruk. David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice bestemte seg for å slutte i bandet, og i mars 1976 ble Deep Purple oppløst. Bolin døde i desember samme år, bare 25 år gammel. Purple på is (1976–1984). Etter oppløsningen av Deep Purple i 1976, spilte Lord og Paice inn en plate sammen med keyboardist Tony Ashton under gruppenavnet Paice Ashton Lord. De ble senere med i Coverdales nye band Whitesnake. Paice spilte også en periode sammen med Gary Moore. Ian Gillan dannet først det jazz-fusion-inspirerte bandet Ian Gillan Band, før han fikk større suksess i Europa med det hardere bandet Gillan fra 1978 til 1982. I 1983 ble han med i Black Sabbath og medvirket på albumet "Born Again" og den påfølgende turneen. Blackmores Rainbow hadde opparbeidet en stor tilhengerskare, først som et episk hardrockband med Dio på vokal (1975–1978), senere som mer radiovennlig "powerpop" med først Graham Bonnet og senere Joe Lynn Turner som vokalister. Roger Glover var bassist i Rainbow fra 1979 til 1984. Gillan & Glover del 2 (1984–1989). I 1984 ble besetningen fra 1969–1973 gjenforent. Det ble mye oppstyr omkring gjenforeningen i media, og forventningene var skyhøye. Det første albumet var "Perfect Strangers", som ble hyllet av både kritikere og fans. Den påfølgende verdensturneen var en kjempesuksess, med stort sett utsolgte konserter. Oppfølgeren fra 1987, "The House of Blue Light" fikk ikke like entusiastisk mottakelse av fansen, men albumet solgte relativt bra. En ny verdensturné dro likevel store publikumsmengder. Denne turneen er dokumentert ved konsertalbumet "Nobody's Perfect" som ble utgitt i 1988. En vedvarende personlig konflikt mellom Gillan og Blackmore førte til at Gillan fikk sparken i 1989. Joe Lynn Turner som ny vokalist (1989–1992). Tidligere Rainbow-vokalist Joe Lynn Turner kom inn som erstatter for Ian Gillan, og medvirket på bandets album "Slaves and Masters" i 1990. Mange fans hadde store problemer med å akseptere Turner i bandet. Albumet fikk variabel mottakelse. Etter den påfølgende verdensturneen fikk Glover, Lord og Paice nok, og stilte et ultimatum til Blackmore: Hvis de skulle fortsette, måtte de få Gillan tilbake. Blackmore gikk motvillig med på dette. Gillan tilbake (1992–93). Arbeidet med et nye album startet tildels med omarbeiding av låter som var påbegynt før Turner fikk sparken. Albumet "The Battle Rages On" ble utgitt i 1993. Personkonfliktene vedvarte imidlertid. Før høstturneen i Europa var over, kunngjorde Blackmore at han sluttet i november 1993. En miniturné i Japan i desember gjensto. Da Blackmore valgte å hoppe av uten å gi bandet noe forvarsel, skapte dette en ordkrig mellom ham og Gillan. Etter å ha forlatt bandet, gjenforente Blackmore først "Rainbow" – dog med seg selv som eneste originalmedlem. Senere dannet han bandet Blackmore's Night sammen med sin fremtidige kone Candice Night. De har gitt ut flere plater, og spiller middelalderinspirert popmusikk. Joe Satriani som konsertmusiker (1993–1994). Deep Purple skaffet på kort tid Joe Satriani som erstatter på konserter i Japan i desember 1993. Samarbeidet fungerte godt, og han ble også med dem på turné i Europa sommeren 1994. Satriani ville imidlertid ikke bli permanent medlem på grunn av egen karriere. Steve Morse som ny gitarist (1994–2002). Mot slutten av 1994 steppet gitaristen Steve Morse (USA – tidligere Dixie Dregs, Kansas, Steve Morse Band) inn for Satriani på konserter i Mexico og USA. Morse ble permanent medlem, og den sjuende besetningen ga ut de to studioalbumene "Purpendicular" i 1996 og "Abandon" i 1998 og turnerte intensivt videre. Jon Lord slutter (2002–). Lord sluttet i 2002 for å konsentrere seg om mer klassisk-inspirert soloarbeid. Han ble erstattet av Don Airey, med fortid blant annet fra Rainbow og Ozzy Osbourne. Denne besetningen ga ut to studioalbum, "Bananas" i 2003 og "Rapture of the Deep" i 2005. Ska. Svart og hvitt er skaens farger. Ska er en musikkstil som startet på Jamaica tidlig på 1960-tallet. Den var påvirket av mento (en lokal form for calypso) og rhythm ’n’ blues. Ska er kjennetegnet ved en veldig rytmisk stil, ofte med fremtredende offbeat, og har gitt opphav til bl.a. reggae, dub og dancehall, og har påvirket mange andre musikksjangre, ikke minst punk. Ska er både dansemusikk og sosial protest. Tekstene ironiserer ofte rundt klasseskiller, rasediskriminering og kjønnsstereotypier. Jamaicansk ska. Blant de originale jamaicanske ska-artistene finner vi Desmond Dekker & The Aces, Prince Buster, The Skatalites, Toots & the Maytals samt en ung Bob Marley. I løpet av 1960-tallet ga ska opphav til rocksteady, en langsommere musikkform som i sin tur ble videreutviklet til den enda langsommere reggae. Musikken var særlig populær blant den jamaicanske subkulturen kalt "rude boys", som oppstod blant arbeidsløse ungdommer. De imiterte overklassen ved å kle seg i hvite skjorter, svarte dresser, svarte slips og svarte hatter. Sammen med ska og rocksteady spredte "rude boy"-kulturen seg til Storbritannia, hvor den ble blandet med skinhead-bevegelsen. Mange ska-låter er dedikert til «Rudy» – prototypen av en "rude boy". Eksempler er «A message to you, Rudy» av The Specials og «Rudie can't fail» av The Clash. Two tone-ska. Ska opplevde en oppblomstring på 1970- og 80-tallet, da det skjedde en gjensidig befruktning med punk og new wave i Storbritannia. Resultatet ble en enda raskere og røffere ska, en mer samfunnsengasjert punk, og for det tredje en ny stil, skapunken. 80-talls-skaen, også kalt "2Tone"-ska, er eksemplifisert ved Bad Manners, The Selecter og The Specials. Madness regnes også ofte til denne kategorien, selv om deres "nutty sound" også hentet inspirasjon fra mange andre steder. Navnet "2Tone"-ska er avledet av skaens farger, svart og hvit. Dette henspiller både på "rude boys svart-hvite kleskode og til solidariteten mellom svarte og hvite. Det siste ga seg ikke minst utslag i at mange ska-band var multietniske, men også i tekstene (jf. Madness' anti-apartheid-låt «Ghost Train»). I Storbritannia var ska fremfor alt populær blant skinheads (vel å merke de tradisjonelle eller antirasistiske sådanne, som hadde sin identitet i arbeiderklassen). The Clash og No Doubt hører til punk-artistene som har vært sterkt påvirket av ska. I Norge har The Aller Værste! og The Monroes vært de mest fremtredende representantene for ska-(inspirert) musikk på denne tiden. Ska i dag. En tredje ska-bølge oppstod midt på 1990-tallet og varer til i dag. Denne er kjennetegnet ikke minst ved en internasjonalisering, ved at det ble dannet ska-band i mange ikke-engelsktalende land. I Norge regnes bla. Hopalong Knut, Lame Ducks, No Torso, Ska Patrol og Skanksters til denne bølgen. Akuttmedisin. Akuttmedisin er en del av den medisinske behandlingskjeden Begrepet uoppholdelig tolkes her som en bestemt tidsramme fra noen minutter til en eller flere timer, men samtidig er dette tilstander som ikke kan vente til neste dag. Definisjon. «Raskest mulig kvalifisert medisinsk diagnostikk, rådgivning, behandling og/eller overvåkning for å hindre lidelse, varig funksjonssvikt eller tap av liv ved akutt oppstått sykdom, akutt forverrelse av eksisterende sykdom eller skade.» "Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, 2005." Harstad/Narvik lufthavn, Evenes. Harstad/Narvik lufthavn, Evenes er en stamruteflyplass i Evenes kommune i Nordland. Noen av innflygingslysene i nordenden av rullebanen ligger i Skånland kommune i Troms. Flyplassen ligger 45 km unna Harstad, og 79 km unna Narvik. Flyplassen ble åpnet 30. juni i 1973. Flyplassen har ca. 500 000 passasjerer årlig. I terminalbygget som har fem gater og to bagasjebånd finner man en kafé, bilutleiefirmaer, kiosk, duty-free, billettkontorer, minibank etc. Adkomst. Buss: Flyplassen har bussforbindelse til Harstad, Narvik og Sortland. Bil: Europavei 10 går rett forbi flyplassen. Navnestriden. Det har vært en viss diskusjon om det offisielle navnet på flyplassen. Det har også skjedd misforståelser og forveksling med Narvik lufthavn, Framnes. Men Avinor mener at dagens navn er riktig, siden Harstad og Narvik er de nærmeste byene som flyplassen betjener. I følge internasjonale regler skal flyplasser ha navnet til nærmeste store by. "Harstad lufthavn, Evenes" ble først brukt da Evenes fikk nytt navn for noen år siden. Det kom store protester fra Narvik der man mente at "Narvik" også burde være med i flyplassnavnet. Narvik på sin side har allerede Narvik lufthavn, Framnes som betjenes av Widerøe. Dessverre har navnerotet medført misforståelser blant media, reisebyråer og passasjerer innenlands og utenlands. Pr dags dato (16.05.2007) har Luftfartstilsynet sendt saken om navnerotet til klagebehandling i Samferdselsdepartementet. Flyplassen markedsføres i chartersegmentet under navnet «Lofoten International Airport». Til tross for det brukes navnet «Lofoten International Airport» også om Svolvær lufthavn, Helle Snakkeboble. Snakkeboble er et bobleformet tekstfelt som blir brukt for å presentere tale fra figurene i en tegneserie eller liknende bildeuttrykk. Bilde. a> en «ser inne i seg». Et bilde er et synsinntrykk, altså det vi ser. Ordet brukes særlig om avbildninger, det vil si gjengivelser eller etterlikninger av den synlige virkeligheten eller av uvirkelige eller tenkte visuelle forestillinger. Slike bilder gjengis vanligvis på et plant, to-dimensjonalt underlag, enten det er et papir, en vegg, en TV-skjerm eller dataskjerm. Bilder kan altså omfatte alt fra abstrakte symboler og enkle tegninger til malerier, fotografier og levende filmbilder, men det kan også være sterke synsopplevelser eller imaginære stjernebilder på nattehimmelen. Andre betydninger. Ordet "bilde" kan brukes på mange måter på norsk. Bilde kan i overført betydning betegne noe konkret som anskueliggjør noe abstrakt. Det kan således være språklige symboler, metaforer eller lignelser, bildeskapende skildringer, framstillinger og beskrivelser eller "indre bilder", altså konkrete forestillinger, ideer og oppfatninger. At "Gud skapte menneske i sitt bilde" betyr at han hadde seg selv som forbilde. "Helhetsbilde", "det politiske bildet", "sykdomsbilde", "lydbilde" eller "å regne med i bildet" er andre uttrykk. Ordet bilde kan også brukes om en scene i et teaterstykke, det vil si et tablå eller opptrinn. I avisspråk og andre steder blir ofte "bilde" feilaktig brukt bare om fotografi i motsetning til for eksempel tegning. Etymologisk stammer ordet "bilde" fra oldnordisk "bilæti" som igjen kommer fra gammelsaksisk "biliþi" eller nedertysk "bilde" eller "belde", visstnok med grunnbetydninga «noe som svarer til eller er lik med noe annet» Bildenes psykologi og egenskaper. Synet er menneskets viktigste sans, og vi oppfatter bilder og synsinntrykk raskere og mer effektivt enn de fleste andre dyrearter. Dette viser seg særlig i vår evne til å kjenne igjen andre mennesker og å tolke ansiktsuttrykk. Bildenes sterke psykologiske virkning gjenspeiles ellers blant annet i effekten av farlige og sterke bilder, for eksempel i pornografi eller gjennom bildeforbudet i kristendommen og islam. Å selv lage bilder tilfredsstiller vårt behov for å skape og lage noe vakkert, men også ønsket om å kommunisere, bli sett og sette spor etter oss. Som andre kunstuttrykk og kommunikasjonsmidler formidler også bilder både tanker og følelser. I motsetning til tekst, som ofte uttrykker noe abstrakt, er bilder konkrete og kan romme håndfast informasjon. De fleste bildene krever dessuten ingen opplæring for å kunne forstås, men virker umiddelbart, og kan derfor appellere lettere til følelsene våre. I tillegg har en alltid kunnet lagre bilder på en eller annen måte, og de egner seg derfor godt som informasjons- og kommunikasjonsbærere, for eksempel i form av kart eller indirekte som visuelle symboler for lyder og ord, det vil si som bokstaver. De eldste bildene. De eldste avbildningene vi kjenner, er bergkunst som hulemalerier og helleristninger. De kan ha hatt religiøse og kultiske funksjoner, men ble også lagd for å fortelle historier og minne om tidligere tider. Siden har bilder blitt brukt i stadig flere sammenhenger. De første har antakelig hatt en slags magisk kraft og autoritet som siden ble overført til utsmykking av byggverk som i seg selv var uttrykk for makt. De estetiske egenskapene ved bildene har vært en naturlig del av opplevelsen til alle tider, men fikk først i moderne tid en egenverdi som kunst for kunsten egen skyld. På samme måte må en regne med at bilder alltid har vært psykologisk motivert ut fra et personlig uttrykksbehov, selv om navngitte bildekunstnere er et forholdsvis nytt fenomen i historien. Oppfinnelser og massekommunikasjon. Parallelt med bildekunsten i palasser og kirkebygg, har det alltid vært enklere bilder på bruks- og pyntegjenstander i folkekunsten. Etter at boktrykkerkunsten ble oppfunnet rundt 1500 ble imidlertid avanserte bilder sakte, men sikkert en massevare tilgjengelig for alle. Dette gjaldt særlig på 1800-tallet da nye oppfinnelser og reproduserende teknikker som litografi og fotografi og ikke minst mye billigere, treholdig papir la grunnlaget for moderne massekommunikasjon. Originalbilder ble nå kopiert og spredt i illustrerte magasiner og bøker, på plakater og postkort, og vi fikk de første tegneseriene og enkle kameraer for folk flest. På 1900-tallet fortsatte veksten med nye, populære bildemedier som film og etter 2. verdenskrig også TV. Det moderne bildesamfunnet. Mennesker i den rike delen av verden møter profesjonelle bilder praktisk talt straks de slår øynene opp. I dag er det profesjonelle bilder praktisk talt overalt, og det moderne informasjonssamfunnet kan like gjerne kalles et bildesamfunn. Det skyldes flere forhold. Fjernsynet spredte seg raskere og videre enn noe annet da det ble innført for rundt femti år siden. Siden har programtilbudet vokst i takt med stadig økende vareproduksjon, større personlig frihet og kommersielt press, og TV masseproduserer hver dag bilder i enorme mengder. De siste tiåra har det dessuten kommet nye bildemedier som video, datateknologi, internett, digitale kameraer og bildetelefoni. Teknologien har også gjort det billigere og enklere å gjengi bilder i stadig flere trykte medier. Den generelle kulturelle aktiviteten i samfunnet, både når det gjelder tekst, lyd og bilder, er større nå enn noen gang. Bildeproduksjonen er blitt industrialisert og internasjonal, og raske bilder er en forbruksvare for alle. Enkelte mener dette har ført til en hekstisk, overflatisk og utseendefiksert bildekultur der underholdning og forbruk går på bekostning av andre verdier og opplevelser. Andre mener både publikum og bildeskaperne har fått økt kompetanse i å forstå bilder, og at synssansen, som alltid har vært menneskets viktigste, blir stimulert mer og bedre enn noen gang. En av de store bildeteoretikerne er Roland Barthes. Bilder i kunsten. Kunstnere som arbeider med bilder, er ofte særlig opptatt av komposisjonen, det vil si hvordan de ulike bildeelementene settes sammen, og den grafiske virkninga av linjer og flater. Viktig er også farger, teksturer, lys og skygge, romvirkninger og andre effekter og illusjoner for å gjenskape en tredimensjonal virkelighet på et flatt underlag. Bildekunst er for øvrig en samlebetegnelse som ikke bare omfatter plane bilder, men også skulptur, film, performance og annet. Maleri – tegning – grafikk – collage – mosaikk – glassmaleri – billedvev – Illuminert manuskript – graffiti – fotografi – film – lyskunst – video- og datakunst – tegneserier – fotomontasje – fotomanipulasjon Bilder i pressen. Bilder har lenge vært viktige for å formidle nyheter og sakopplysninger i aviser og andre massemedier. Særlig bruken av fotografier har en lang historie i pressen. De overtok for de mer eller mindre presise avistegningene, enten det var reportasjetegninger eller portretter, og gjorde aktuelle saker enda mer levende og virkelighetsnære for leseren. De dokumentariske kvalitetene ved et fotografi gjorde at slike bilder, selv om de til å begynne med svært ofte var kraftig retusjert, ble en slags sannhetsgaranti for innholdet i de redaksjonelle tekstene. Seinere har det også kommet diagrammer, oversikter og annet bildestoff i mange aviser og blader, mens tegnekunsten er blitt begrenset til mer følelsesbetonte og personlige teatterillustrasjoner, vitsetegninger og ikke minst satiriske samtidskommentarer i form av politiske karikaturer og liknende.. Rodolphe Töpffer. Rodolphe Töpffer (født 31. januar 1799, død 8. juni 1846) var en sveitsisk lærer, forfatter, maler og karikaturtegner. Han er regnet som en av de første tegneserieskapere. Han ble født i Genova i Italia. Faren, Adam-Wolfgang Töpffer, var en profesjonell maler og drev tidvis på med karikaturer. Faren ble hovedsakelig kjent som "tegnemester" for Joséphine de Beauharnais ved den franske tronen mellom 1804 og 1807. Rodolphe søkte å utdanne seg i Paris, Frankrike, i året 1819 til 1920, før han returnerte til Genova hvor han fikk arbeid som skolelærer. I 1823 ble han i stand til å etablere sin egen grunnskole for gutter. Ti år senere, i 1832, ble han utpekt som professor i litteratur ved Universitet i Genova. Selv om han trivdes i sin valgte profesjon som professor ønsket han framgang i de aktiviter han holdt på med i fritiden som var skjønnmaling. Han stilte ut et antall med landskapsmalerier med lokale motiver, tydelig inspirert av den tidstypiske romantiske retning. Han forfattet også flere korte historier og noveller, foruten at han tidvis underholdt sine studenter med å tegne karikaturer. Manga. Manga "(" Kanji:漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen "japansk tegneserie" (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra det vi er vant med i tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift. Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig. Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga. Hokusai manga. Hokusais representasjon av en gate i Edo Manga ble først utgitt av den japanske kunstneren Katsushika Hokusai (født 1760, død 1849) mellom 1814 og 1878. Det var Hokusai som først brukte uttrykket Manga (Kanji: 漫画, IPA: maŋga). Det kan bli løst oversatt til "visuelle innfall", og originalt var det også slik, ettersom bildene var uavhengige av hverandre. Over de 15 volumene Hokusai utgav mellom 1814 og 1878 er det en hel rekke med forskjellige motiv, alt fra historiske personer, arkitektur, guder, monstre, natur og dyr. Stilen var mer som en skisse enn et ferdig bilde - grunnen var at Hokusai ønsket å fokusere mer på ide enn detalj. Ukiyo-e. Hokusai brukte trestempel til å lage flere bilder, dette blir klassifisert som Ukiyo-e ("Bilder av den flytende verden"). Disse var særdeles populære ettersom de kunne bli masseprodusert. Det var her Hokusai begynte å fortelle historier med bildene sine, ofte bestod disse av 12 skisser til hver fortelling. Ponchi-e. Ponchi-e var utviklingen av Ukiyo-e. Navnet er tatt fra den engelske bladet "Punch" og det var ifra den vestlige kulturen artistene hentet sin inspirasjon. Artistisk sett var det også forandret ettersom artistene begynte å fokusere mer på linje, form og farge i sine arbeid. I stedet for den tradisjonelle 12 panels metoden brukt i Ukiyo-e brukte nå artistene ofte 4 panel til hvert arbeid. Det var i denne perioden Osamu Tezuka startet sin karriere som mangaka (manga artist), med utgivelsen "Ma-chans dagbok". Originalt var dette et firepanels arbeid i en skoleavis (Shokokumin Shimbun), men dette forandret seg rask og Ma-chans dagbok ble snart en egen utgivelse. Osamu Tezuka. Osamu Tezuka fortsatte sitt arbeid etter Ma-chan's dagbok med "Shin Takarajima" (Den Nye Skatteøya) i 1947. Til tross for harde tilstander i etterkrigstidens Japan var denne mangaen en enorm suksess, med 400 000 kopier solgt. Det var dette som la grunnlaget for moderne manga og dens popularitet. Han fortsatte sitt arbeid med Jungle Taitei (Kimba den Hvite Løven), som var den første mangaen som ble utgitt jevnlig, i 1950. Han arbeidet videre med en hel rekke utgivelser, over mange forskjellige genrer – noe som la grunnlaget for dagens popularitet. Hans arbeid var artistisk sett inspirert av amerikanske tegneserier og filmer, og han nevnte Disney som en av sine store inspirasjonskilder. På grunn av sine gjennombrudd og enorme påvirkningskraft på moderne manga blir Osamu Tezuka av mange sett på som "Mangaens far" eller "Mangaens gud". Gekiga og Manga. Mellom 60 og 70 tallet var det to former for utgivelse av manga. Mangaformatet var basert på salg av magasiner. Denne var basert på ukentlige eller månedlige utgivelser, og hadde derfor strenge frister. Dette førte til at de fleste artistene adopterte Osamu Tezukas stil, med forenklede tegninger ofte med overdrivelser – best kjent er kanskje særtrekket med store runde øyne, som blir sett på som et av mangaens kjennetegn for et internasjonalt publikum. Gekiga hadde ikke frister og ga derfor mer frihet tidsmessig, noe som førte til mer kompleksitet og detalj, både i historier og kunst. Gekiga ble av denne grunnen sett på som overlegen kunstnerisk sett. Utgivelsesmetoden var et leiesystem lignende slik man i dag leier filmer. Denne bedriftsmodellen ble imidlertid gradvis avskaffet på 70 tallet, samtidig som manga artistene forbedret seg i forhold til historie og kvalitet. Gekiga ble en del av manga i denne perioden, og blir idag brukt til å beskrive manga fokusert på realisme i tegningene. Moderne Manga. I dagens Japan er manga respektert både som en kunstform og en fritidssyssel, og dets popularitet er enorm i forhold andre lands motparter. For eksempel er det ukentlige salget av manga tilsvarende til det årlige salget av amerikanske tegneserier. I motsetning til vestlig kultur hvor tegneserier ikke har noen kulturell viktighet, er manga sett på som en viktig del av moderne japansk kultur. Manga er respektert som en kunstform og som populærlitteratur, selv om det ikke enda har nådd det samme nivået som tradisjonell høykultur som film og musikk. Økonomisk sett er manga en stor industri i Japan, med en total omsetning på over 500 til 600 milliarder Yen i året (dette tilsvarer circa 2,5 til 3 milliarder norske kroner). Salget av Manga er en fjerdedel av omsetningen for alle trykksaker i Japan. Det er estimert at det finnes om lag 3000 mangaskapere i Japan, men de fleste av disse er også assistenter til mer berømte mangaskapere eller har andre jobber i tillegg. Det er rundt 300 som tjener over gjennomsnittet på å lage Manga alene. De fleste mangaer blir utgitt i egne magasiner, ofte klassifisert etter målgruppe. Hentai er betegnelsen på seriene som inneholder sterkt seksuelt ladede eller pornografiske temaer. Temaer. Fordi japansk kultur er såpass annerledes fra vestlig, er også temaer og historier veldig forskjellige. Ettersom manga er såpass populært i Japan finnes det manga for nesten ethvert tema, alt fra livet i en kontorjobb til livet som sjørøver. Mange er også skrevet ut ifra hendelser eller perioder i Japansk historie (for eksempel Kozure Ōkami), eller futuristiske plot som i Akira. Det finnes svært få basert på historiske perioder i europeisk kultur, her er Berserk (basert på Europa i middelalderen) en velkjent tittel. Axis Powers Hetalia er en annen serie som på en humoristisk måte, og med personer til å representere verdens land, tar for seg mye av verdenshistorien, men for det meste første og annen verdenskrig. Bøker, spill og filmer er også blitt gjort om til manga, kjente titler her er Pokemon og The Legend of Zelda (basert på spillene med samme navn) og Vagabond (basert på boken Miyamoto Musashi av Eiji Yoshikawa). Målgrupper. I Japan blir manga klassifisert etter målgrupper. Når manga blir presentert for et vestlig publikum blir definisjonene ofte forandret, ettersom kulturelle forskjeller forandrer grensene for hva utgiverne mener er sømmelig. De engelske utgivelsene har for eksempel generelt satt aldersgrenser høyere enn den japanske målgruppen, for eksempel er Shōunen ofte klassifisert som 12 år eller over. Innholdet er også redigert i noen sammenhenger, også i forbindelse med kulturelle forskjeller. Alda. Alda er et kvinnenavn med flere opprinnelser. Det kan være dannet av mannsnavnet Aldo som er avledet av det germanske "adal", «edel», eller det kan være dannet av det norrøne ordet "alda", «bølge». Det kan også være en kjæleform av Aleksandra. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Alda og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Bush. Bush er et sted- og etternavn. Mest kjent er den amerikanske presidentfamilien Bush. Kontinentaldrift. Kontinentaldrift- eller platedriftteorien er teorien omkring de langsomme bevegelsene i jordskorpen. Den moderne forståelsen ble utarbeidet på 1960-tallet, men teorien har røtter langt tilbake. To av forløperne til denne teorien er "teorien om kontinental drift" og "teorien om havbunnspredning". Teorien tar utgangspunkt i at alle kontinentene hadde vært ett enormt stort landområde, det vil si et «superkontinent» for 250 millioner år siden og som dekket mesteparten av den kontinentale jordskorpen som er blitt kalt for Pangaea. Wegeners teorier. Wegners egen rekonstruksjon av kontinentaldrift, 1929. I 1912 lanserte den tyske geofysikeren Alfred Wegener teorien om kontinentaldrift. Denne teorien gikk ut på at alle kontinentene en gang hadde vært samlet i ett enormt kontinent, Pangaea, og ifølge Wegener «sprakk» dette området opp for 200 millioner år siden, slik at kontinentene drev fra hverandre. Litosfæren består av ulike plater som grenser til hverandre i ulike plategrenser. Kontinentalplater utgjør kontinenter og tørt land. Havbunnsplater (Oceanplater) utgjør havbunnen. De ulike grenser identifiseres ved måling av jordskjelvaktivitet, og deles inn i divergerende, konvergerende og transforme grenser. Havbunnspredning skjer langs divergerende grenser, eller midthavsrygger, der ny havbunn dannes. Konvergerende plategrenser oppstår der to eller flere plater kolliderer. Ved kollisjon mellom kontinentalplater vil det bygges fjellkjeder (orogenese), ved kollisjon mellom havbunnsplate og kontinentalplate vil havbunnsplaten bli presset under kontinentalplaten på grunn av platenes ulike oppbygging og egenvekt. Dette kalles en subduksjonssone. Den nedadgående (subderte) platen vil etter hvert bli presset så dypt ned at smelting begynner. Smeltet materiale stiger til overflaten, og danner en vulkansk bue i innlandet. Ved kollisjon mellom to havbunnsplater vil den eldste (den kaldeste) platen bli presset under den yngste, og øybuer vil dannes av vulkansk aktivitet. Teorien om havbunnspreding. På 1940- og 1950-tallet ble teoriene tillagt nye kunnskaper om havbunnen etter grundige undersøkelser gjort av National Geographic. Johan Daniel Berlin. Johan Daniel Berlin (født 12. mai 1714, død 4. november 1787) var en tyskfødt norsk komponist, organist og bymusiker. Berlin ble født i den prøyssiske byen Memel, i det nåværende Litauen. Han reiste til København i 1730, og studerte hos bymusikeren Andreas Berg de neste syv årene. Fra 1737–67 var han bymusiker (stadsmusikant) i Trondheim. Berlin var også organist i Nidarosdomen (1741–87) og Vår Frue kirke (1752–61). Ut over disse stillingene var Johan Daniel Berlin overbrannmester i Trondheim, vannverksinspektør, arkitekt og karttegner. Berlin komponerte en hel del, men bare få av hans verker er bevart; 3 symfonier, en fiolinkonsert og noen småstykker for cembalo. I 1744 utga han den første nordiske lærebok i musikk, "Musicaliske Elementer". 1765 kom en latinsk avhandling om "Tonometri". Tittelen på denne er "Lærebok i tonometri, eller hvordan én gjennom logaritmiske beregninger kan komme fram til den såkalte likesvevende temperatur; med vedlegg: Undervisning i monokord (Monochordum), oppfunnet av meg i 1753". En tysk utgave som tittelen er oversatt etter, kom i 1767. Disse skriftene ble utgitt på nytt i 1976 av Bjarne Kortsen. I 1977 kom det ut "The Collected Works of Johan Daniel Berlin". Denne utgivelsen inneholder Eksterne lenker. Berlin, Johan Daniel Berlin, Johan Daniel Berlin, Johan Daniel Berlin, Johan Daniel Tankeboble. Tankeboble er et bobleformet tekstfelt som tegnes i tegneserier eller på andre fortellende bilder for å uttrykke at de som avbildes tenker på noe. Mens en snakkeboble vanligvis tegnes med en spiss som peker mot personen som snakker, tegnes tankeboblene med ujevn, skyformet kontur og små bobler eller ovaler som stiger ut fra personens hode. Mikke Mus. Mikke Mus (engelsk "Mickey Mouse") er en tegnefilm- og tegneserie-figur skapt av den amerikanske filmprodusenten Walt Disney og Ub Iwerks i 1928. Mikke Mus er sannsynligvis Walt Disney Companys mest kjente figur. Film. Figuren ble skapt av Walt Disney i 1928, og opptrådte i sin første tegnefilm, "Plane Crazy". 15. mai dette året. 18. november samme år kom den første Mikke-filmen med lyd, "Steamboat Willie". Fra debuten og gjennom 1930- og 40-tallet kom det en jevn strøm av Mikke Mus-filmer frem til 1953, da den siste kortfilmen for kino, "The Simple Things", ble laget. I 1983 kom filmen "Mickey's Christmas Carol" og i de senere årene har han vært brukt hovedsakelig i TV-programmer for barn. I tegnefilmene opptrer Mikke Mus ofte sammen med Minni Mus, Langbein (Goofy), Donald Duck og Pluto. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Tegneserier. I tillegg til tegnefilmer har Mikke Mus opptrådt i tegneserier. Floyd Gottfredson tegnet avisstripen fra 1930 til 1975 og står bak mange av bifigurene som opptrer i tegneseriene. Paul Murry og Carl Fallberg er andre som har gjort seg bemerket med sitt arbeid med Mikke Mus-serier. I Norge har Mikke Mus vært en fast skikkelse i "Donald Duck & Co" siden bladet startet i 1948, og i 1980 fikk han et blad oppkalt etter seg, da "Donald Duck Spesial" skiftet navn til "Mikke Mus". Han opptrådte også i bladet Skippern, hvor både han og Langbein gikk under sine originale navn. I tegneseriene fremstilles Mikke Mus ofte som kjæreste med Minni Mus. Hans beste venn er Langbein. I flere av tegneseriene har han også ansvaret for nevøene Tipp og Topp. Mikke har i tillegg en hund av ukjent rase som heter Pluto. Mikke og Langbein framstilles ofte som detektiver og de jobber ofte sammen med blant annet Politimester Fiks og mesterdetektiven Bein-Holmsen. Dette yrket har skaffet Mikke en rekke fiender. Blant de mest kjente finner vi Spøkelseskladden, Svarte-Petter, Skaftetryne, Mikro-Midas, Farlige Fiffus og Ørnulf Ørn. I de italienskproduserte tegneseriene som utgis på norsk i Donald Pocket opptrer av og til Marlin og Zapotek, professorer som har en tidsmaskin. Denne brukes ofte til å sende Mikke og Langbein til tider og steder der andre aldri har vært. Trier. Trier (fransk "Trèves") er sannsynligvis Tysklands eldste by. Den ligger i delstaten Rheinland-Pfalz like ved grensen til Luxembourg og i nærheten av vinregionen Mosel-Saar-Ruwer. Byen ligger midt i Moseldalen om lag 100 km fra utløpet i Rhinen, og har fjellkjeden Hunsrück i sør og Eiffel i nord. Trier har rundt 105 000 innbyggere og er sete for Universität Trier, grunnlagt 1483, regionalforvaltning, foruten et romersk-katolsk bispedømme, Trier bispedømme. Den romerske Trier, med blant annet severdighetene Porta Nigra, Römerbrücke og St.Peter, inngår i UNESCOs verdensarvliste. Historie. Ifølge sagnet skal Trebeta, sønn av assyrerkongen Ninus, og som ble fordrevet til Europa av sin stemor, ha grunnlagt Trier 1 300 år før Roma oppstod. Etter sikrere kilder er Trier imidlertid av keltisk (treverisk) opprinnelse, men det er funnet båndkeramiske funn av bosettinger fra midten av 3.årtusen f.Kr. I nærheten av en romersk militærleir skal Romerne ha grunnlagt byen "Augusta Treverorum" i år 16 f. Kr., etter at romerne under Julius Cæsar hadde beseiret de keltiske treveri mellom år 58 f. Kr. og år 50 f. Kr. Da de romerske provinsene i dagens Tyskland ble reorganisert i år 16 f. Kr., bestemte keiser Augustus at den nye byen Augusta Treverorum skulle bli regionshovedstad. Under Romerriket ble byen den største nord for Alpene. Fra 259 til 274 var Trier et tidlig bispesete, og hovedstad for det galliske riket til "motkeiseren" Tetricus I, byen gikk da under navnet "Treveris". I 275 ble byen ødelagt av de germanske alamannerne. Senere, mellom 383 og 388, var den hovedstad for Magnus Maximus, som regjerte størstedelen av det vestlige riket. Ved vestromernes abdikasjon fra byen i 392 hadde den 80-100.000 innbyggere. Trier ble inntatt av vandalene i 407 og av hunnerne (Attila) i 451. Fra år 457 ble byen endelig frankisk, og forble en viktig by gjennom middelalderen. Fra 1212 var Trier såkalt keiserlig Fristad, men ble erkebispesete fra 1349. Byen opplevde sterk blomstring og fikk universitet fra 1473. Under Tredveårskrigen ble Trier erobret av spanjolene 1634, og av franskmennene 1645. Byen var fransk fra 1794 til 6.januar 1814. Først på 1800-tallet vokste byen utover den middelalderske bymuren, som sentrum for viktig mølle- og slakterivirksomhet. 1918-1930 var byen igjen på franske hender. Severdigheter. Byen er velkjent for sine godt bevarte romerske bygninger, bl.a. Porta Nigra, den best bevarte romerske byport nord for Alpene, et komplett amfiteater, ruinene av en rekke romerske bad, og den store basilikaen med rester fra år 326, som idag benyttes som protestantisk kirke. Rheinische Landesmuseum i Trier er byens største museum, og her er utstilt en rekke funn fra romertiden. Moss Dagblad. "Moss Dagblad" var en avis som kom ut i Moss i Østfold. Avisa kom ut første gang 10. februar 1912 som "Moss Socialdemokrat". Avisa skiftet i 1923 navn til "Folkets Blad" og etter partisamlingen i Arbeiderpartiet i 1927 til "Moss og omegns Arbeiderblad". I 1940 ble avisa stanset av Nasjonal Samling. I oktober 1945 ble navnet endret til "Moss Arbeiderblad". I 1957 endret avisa på nytt navn til "Moss og Follo Blad" etter en avisfusjon. Navnet "Moss Daglad" ble tatt i bruk i 1960. Avisa var – anno 2009 – den nest største avisa i Mosseområdet, og den dekket hovedsakelig saker fra Moss kommune. Tidligere var avisa tilknyttet Arbeiderpartiet, men var før den ble lagt ned partipolitisk uavhengig. Avisa kom ut tre ganger i uken. Ansvarlig redaktør opp mot nedleggelsen var Morten Øby. A-pressen bestemte 24. mars 2009 at avisa skulle legges ned, og siste utgave utkom den 30. mars 2009. Noah. Noah er ifølge Bibelen den personen som spiller hovedrollen i fortellingen om da Gud ødela verden i en flom på grunn av menneskenes ondskap. Noah regnes som en av de tidligste patriarkene. Metusalem var far til Lamek, som var far til Noah. Noah var far til Sem, Kam og Jafet. Hele menneskeheten stammer fra ham og hans tre sønner, som sammen med sine fire koner overlevde flommen ved at de på Guds befaling bygde en ark. Noah er derfor en viktig skikkelse i Jødedommen, Kristendommen og Islam. Videre står det at han etter flommen plantet en vingård og drakk og ble beruset. Sønnenes ulike reaksjoner førte til at Kams sønn Kanaan ble fordømt. Dette har av rasister blant annet i Sør-Afrika blitt benyttet til å rettferdiggjøre rasismen religiøst. Man tenkte seg det at Kam, hvis reaksjon faren likte minst, regnes som stamfar til afrikanerne, rettferdiggjorde at afrikanerne skulle tjene europeerne (som vanligvis regnes som etterkommere av Jafet). Mirjam. Mirjam () er i følge Bibelen søsteren til Moses og Aron. Ifølge tradisjonen var det hun som hjalp til med å sørge for at faraos datter tok seg av Moses da han var spedbarn. 2 Mosebok 2:7 skriver «guttens søster» (som kunne referere til en annen søster.) Mirjam ble kalt profetinne da hun ledet kvinnene i sang etter sivsjøunderet. (2 Mosebok 15:1) En gang ute i ørkenen (i Haserot) viste hun ringeakt for Moses og ble derfor rammet av spedalskhet. (4 Mosebok 12:1-10) Hun måtte holde seg isolert fra leiren i sju dager, og folket reiste ikke før hun ble frisk. Moses. Moses (hebraisk "Móshe", arabisk "Mûsa", latin "Moyses") var sønn av Amram og hans kone Jochebed og oldesønn av Levi. Han hadde to eldre søsken, søsteren Mirjam og broren Aron. Han er en legendarisk hebraisk frigjører, leder, lovgiver, profet og historiker. Moses er i Bibelen den personen som regnes som israelittenes befrier fra trelldommen i Egypt og som deres leder den tiden de var i ørkenen. Han regnes som en av de viktigste personene både i jødedom, kristendom og islam. Historisk forskning ser som oftest på fortellingene om Moses som legender, men han antas av noen å ha levd ca 1200 f.Kr., og hans liv og virksomhet skildres i fra 2. til 5. Mosebok. Moses' navn. Stavemåten Moses stammer fra den greske formen Μωυσής, som igjen stammer fra det hebraiske navnet Moshe. Moshe kan oversettes "trukket opp av vannet": «For jeg har trukket ham (meshitihu) opp av vannet». Faraos datter fant Moses i Nilen og trakk ham ut derfra. Bokstaven "s" ble tilføyet i det hebraiske navnet ettersom greske guttenavn som regel ikke kan ende på en vokal. Eksempler på andre navn som følger denne regelen inkluderer det hebraiske "Tobia", som blir til Tobias, "Mathia", som blir til Mathias, og "Jesu", som blir til Jesus. Noen kritikere mener at Moses' navn stammer fra det egyptiske "moses", som betyr sønn. Denne oppfatningen er basert på likheten med andre egyptiske navn som f.eks. "Tuthmoses" og "Ramses", som betyr henholdsvis sønn av Tuth og sønn av Ra. Moses i Bibelen. Moses er en av de viktigste skikkelsene i Bibelen, siden han mottok instrukser om israelittenes religion og den loven som ble kjent som Moseloven. Ifølge Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente var Moses den som ledet israelittene ut av fangenskapet i Egypt, og mottok De ti bud fra Gud. Jødene mener at det var på Sinaifjellet, mens samaritansk religion viser til fjellet Gerisim. Han fikk også åpenbart israelittenes religiøse lover og seremonier. Toraen inneholder livshistorien til Moses og hans folk inntil hans død, 120 år gammel. Moses utviklet doktrinen om monoteisme, som ikke var utbredt på den tiden. Dette ble nedskrevet som det første bud. Han regnes som profet i alle de tre monoteistiske religionene: jødedom, kristendom og islam. Moses ble født på en tid hvor den regjerende egyptiske farao hadde kommandert at alle guttebarn som ble født av en israelitt i egyptisk fangenskap skulle la drepes ved å druknes i Nilen. Moses' mor la derimot sønnen i en kurv av sivstrå, som hun lot drive nedover Nilen. Da faraos datter var ute og badet fikk hun se kurven med den lille gutten i, og hun tok ham til seg. Moses vokste så opp ved faraos hoff. Som ung mann så han en dag hvordan en av faraos soldater mishandlet en israelittisk arbeider, og Moses ble sint og slo soldaten ihjel. Han fikk hjelp til å skjule liket, men måtte etter dette flykte ut i ørkenen og leve i skjul der. Moses traff midianitten Jetro og giftet seg med hans datter Sippora. Moses og Sippora fikk to sønner, Gersjom og Elieser. Man antar at Moses var godt over 80 år da han mottok en åpenbaring, og en oppgave: Å føre israelsfolket ut av fangenskap i Egypt og tilbake til «det lovede landet». Bibelen forteller om hvordan han og broren Aron stod frem for den etterfølgende farao flere ganger og bad om at folket måtte få lov å dra, men at farao nektet. Derfor sendte Gud ti forskjellige plager over egypterne. Til sist kom en «engel» og slo i hjel de førstefødte barna til egypterne, og israelittene fikk lov å dra. Men farao og hans soldater fulgte etter. Da fant mirakelet ved Rødehavet sted, hvor vannet ble delt og israelittene kunne gå over. Da farao og hæren fulgte etter fløt sjøen over dem og druknet dem. Slik ble israelittene befridd. Israelittene kom siden til Sinaifjellet, der Moses mottok åpenbaringer fra Gud som angikk lover og religiøs praksis. Imidlertid var det mange israelitter som begynte å tilbe et gudebilde mens Moses var på fjellet. Da han så det, knuste han de to første tavlene med de ti bud, og han måtte lage to nye. Etter dette ga Moses ordre om å drepe 3000 av israelittene som hadde vært med å lage og danse rundt gudebildet (Gullkalven). Aron ble den første ypperstepresten, og hans sønner ble prester. Tabernakelet ble satt opp, og forskjellige religiøse kunstgjenstander ble laget. En efraimitt, Josva sønn av Nun, var en viktig hjelper for Moses. Moses var en sterk leder gjennom hele tiden da folket var i ørkenen. Han gjorde flere undere. Blant annet ble folk helbredet da kobberslangen ble laget. En gang folket manglet vann fikk Moses og Aron vann til å komme frem fra en klippe. Imidlertid handlet de troløst da de gav seg selv æren for underet og ikke Gud. Derfor ble det bestemt at de ikke skulle få være med inn i det lovte land. Både Mirjam og Aron døde i løpet av ørkenvandringen. Moses levde helt til israelittene slo seg ned i Moab-området. Her sa Moses at Josva skulle bli folkets neste leder. Han gikk opp på et høyt fjell hvor han kunne se mesteparten av hele det lovte land. Han døde der, 120 år gammel. Det sies at Gud mirakuløst gravla ham på et sted ingen visste om. Kort tid etter ledet Josva folket over Jordanelven og inn i det lovte land. Tradisjonen regner Moses som forfatteren til Salme 90 og 106 i Salmenes bok. Moses blir referert til flere steder i det nye testamente. I forbindelse med Jesu forklaring på berget fikk noen av apostlene se Jesus sammen med Moses og Elia. Jødedommens syn. I jødedommen æres Moses som lovgiver. Han spilte en særlig rolle som en som så og snakket direkte med Gud. I rabbinsk tradisjon mottok han også en rekke muntlige lover i tillegg til loven. Jødiske fortellertradisjoner gjør ham til en meget myteomspunnet mann. Moses' betydning i jødisk tradisjon og religion gjenspeiles i det offisielle norske navn på jødedommen: det mosaiske trossamfunn. Kristendommen. For kristne symboliserer Moses - som omtales oftere i Det nye testamente enn noen annen gammeltestamentlig profet - ofte Guds lov, den som fullbyrdes i Jesu lære. De nytestamentlige forfatterne sammenligner ofte Jesu ord og handlinger med Moses for å forklare Jesu oppdrag. I Apostlenes gjerninger 7:39-43 og 51:53 lignes avvisningen av Moses ved jødenes tilbedelse av gullkalven med jødenes avvisning av Jesus som Messias. Moses nevnes i flere av Jesu budskap. Moses betydning for den moderne kristendommen har ikke avtatt. Han betraktes og tilbes som helgen i flere kirker og huskes også som profet. Han er en viktig person i den jødisk-kristne troens historie og de ti bud er også viktige. Islamsk syn. Moses (arabisk: "Musa") nevnes flere ganger i Koranen enn noen annen person og hans liv gjenfortelles mer enn noen annen av profetenes., navnet hans dukker opp hele 502 ganger. Moses beskrives i Koranen både som profet ("nabi") og budbringer ("rasul"), noe som betyr at han var en av de profetene som førte med seg en skrift og en lov til sitt folk. Blant profetene beskrives Moses vanligvis som den som lignet mest på Muhammed i oppdrag og gjerninger. De fleste av de viktigste hendelsene i Moses liv som også står å lesa i Bibelen finnes spredt i ulike suraer i Koranen. Bibelen og Koranens fortellinger har likevel ulike perspektiv; Bibelen fokuserer på Moses og israelitenes redning, mens Koranen betoner relasjonen mellom Moses og Gud. Thomas de Maizière. Karl Ernst Thomas de Maizière (født 21. januar 1954 i Bonn) er en tysk politiker (CDU). de Maizière var fra 2001 til 2002 finansminister i Sachsen, fra 2002 til 2004 justisminister og fra 2004 til 2005 innenriksminister i samme delstat. I Angela Merkels første regjering var han minister for særlige oppgaver og sjef for Kanslerkontoret. I oktober 2009 ble han utnevnt til innenriksminister i Merkels andre regjering. Han er fra 3. mars 2011 Tysklands forsvarsminister. Utdannelse og bakgrunn. Etter Abitur (artium) i 1972 avtjente Thomas de Maizière verneplikten. Han studerte fra 1974 jus og historie ved Westfälische Wilhelms-Universität Münster og i Freiburg. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1979 og sin andre statseksamen i 1982. Deretter arbeidet han for Berlins regjerende borgermester Richard von Weizsäcker og senere Eberhard Diepgen, før han tok den juridiske doktorgrad i 1986 med avhandlingen "Die Praxis der informellen Verfahren beim Bundeskartellamt - Darstellung und rechtliche Würdigung eines verborgenen Vorgehens". Fra 1985 til 1989 arbeidet Thomas de Maizière ved senatskanselliet i Berlin, og i 1990 tilhørte han forhandlingsdelegasjonen i forbindelse med den tyske gjenforeningen og arbeidet han med gjenoppbyggelsen av den politiske struktur i det tidligere DDR. Familie. Thomas de Maizière tilhører en hugenottisk (protestantisk) adelsslekt som flyktet fra Frankrike til Mark Brandenburg i det senere Preussen på 1600-tallet, som følge av de franske religionsforfølgelsene. Familienavnet viser til Maizières som ligger i nærheten av Metz i Lorraine (Lothringen). Familien gikk fremdeles i franskspråklige hugenottiske kirker og sendte sine barn på franskspråklige skoler på begynnelsen av 1900-tallet. Han er sønn av Ulrich de Maizière, som var generalinspektør for det tyske forsvaret. Hans fetter Lothar de Maizière er også CDU-politiker og var DDR-statens siste og eneste demokratisk valgte statsminister, og senere minister for særlige oppgaver i Helmut Kohls regjering. Han er gift med Martina de Maizière og har en datter (født 1987) og to sønner (født 1990 og 1993). Parti. Han ble medlem av CDUs ungdomsorganisasjon som gymnasiast i 1971. Parlamentsmedlem. Siden 2004 har han vært medlem av Sachsens landdag (parlament). Han er innvalgt for valgkrets 51 Bautzen I. Offentlige verv. I november 1990 ble han statssekretær i kultusministeriet i delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Fra desember 1994 var han sjef for statskanselliet under statsminister Berndt Seite. Etter at CDU tapte regjeringsmakten ved landdagsvalget i 1998 måtte han forlate denne stillingen. Den 26. oktober 1999 overtok han ledelsen av det saksiske statskanselli under statsminister Kurt Biedenkopf. Etter Georg Milbradts avgang ble han utnevnt til ny saksisk finansminister den 30. januar 2001. Da Milbradt etterfulgte Biedenkopf som statsminister, overtok Maizière justisministeriet den 2. mai 2002. Etter landdagsvalget i 2004 ble han den 11. november det året utnevnt til saksisk innenriksminister. Mandag 17. oktober 2005 ble det klart at Thomas de Maizière ville bli sjef for kanslerkontoret under Angela Merkel og medlem av den føderale tyske regjeringen som forbundsminister for særlige oppgaver. Etter det formelle valget av Merkel til kansler ble han utnevnt til denne stillingen. Utmerkelser. de Maizière ble i 2007 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Westfälische Wilhelms-Universität Münster. Slottet i Münster er sete for WWU-universitetet Westfälische Wilhelms-Universität (WWU) i Münster er med 37 000 studerende og omkring 120 fag et av de største universitetene i Tyskland, etter Universität zu Köln og Ludwig-Maximilians-Universität. Det ble åpnet i 1780. Universitetets bygninger er fordelt over hele byen; administrasjonen holder til på slottet i Münster. Ved siden av Westfälische Wilhelms-Universität finnes det flere høyskoler i Münster. Den senere pave Benedikt XVI var professor ved universitetet 1963-1966. Jom kippúr. Kippúr eller jom kippúr er den jødiske forsoningsdagen og faller på den tiende dagen av måneden tisjré. Etter den verdslige kalenderen havner kippúr en dag mellom 15. september og 14. oktober. I 2010 falt kippúr på 18. september – det vil si fra 17. september ved solnedgang til 18. september etter solnedgang. I 2011 faller kippúr på 8. oktober – det vil si fra 7. oktober ved solnedgang til 8. oktober etter solnedgang. Kippúr er en full fastedag, og alle jøder over 12/13 års alder som har helse til det, er pålagt å faste fra solnedgang på kippúr-aftenen til det er mørkt etter selve kippúr-dagen — det vil si rundt 24 timer. I denne perioden spiser man ingen ting og man drikker ikke noe annet, enn hva som er strengt nødvendig av helsemessige årsaker. Pipeorgel. Et pipeorgel er et tangentinstrument med piper. Bestanddelene i et orgel er belgverk, vindlader, traktur, spillebord og pipeverk. Det hele trakteres ved hjelp av ett eller flere klaviaturer på spillebordet. Pipene kan være laget enten av tre eller metall, og lyden blir produsert ved at det presses luft gjennom disse, via "vindlader" (store luftmagasin/kasser som pipene er montert på) når en tangent blir presset ned. På grunn av den kontinuerlige lufttilførselen, har et orgel evnen til å holde tonen så lenge tangenten holdes nede. Dette er typisk for orgelet, og skiller det fra andre tangentinstrumenter der tonen vil svinne med en gang etter ansats. Pipeorgelet er et av de eldste musikkinstrumentene vi kjenner til, og kan spores tilbake til antikkens Hellas (ca. 250 f.kr). Orgelet har sine forbilder i primitive fløyteinstrumenter, som f.eks. panfløyten og sekkepipen. Den mest kjente orgeltypen fra antikken var "hydraulis"; vannorgelet. Her ble lufttrykket regulert ved hjelp av vannsøyler. Ktesibios fra Alexandria (200 f. kr) er nevnt som oppfinneren av hydraulis, men sannsynligheten er stor for at han bare hadde forbedret en allerede eksisterende instrumenttype. Restene av et firestemmers antikt orgel fra 228 e. kr. ble funnet under utgravning av den romerske byen Aquincum i nærheten av Budapest i 1931. I 757 mottok frankerkongen Pippin den lille et orgel i gave fra den østromerske keiseren. Det var denne begivenheten som førte orgelet fra midtøsten og til de vestlige land, og som også gjorde at orgelet etter hvert fikk sine liturgiske oppgaver som orgelet er kjent for i dag. Orgelet er i dag det største av musikkinstrumentene hva format, klangvariasjon og toneomfang angår. Størrelsen på et orgel kan imidlertid variere, fra orgler med flere tusen piper og opptil sju manualer, til små bærbare orgler med kun et titalls piper. Av sistnevnte kan m.a. "portativ", "positiv" og "regal" nevnes. Pipeorgelet er best kjent fra kirkemusikken, men en finner det også i konsertsaler, kinoer og private hjem. En orgelspiller kalles ofte organist eller (i kirken) kantor. Orglets ytre. På et orgel er pipene, mekanikken og vindsystemet omgitt av et beskyttende "orgelhus", eller det kan være utformet som et "crescendoskap" (svellverk). Orgelhuset kan enten stå fritt, eller det kan være integrert som en del av bygningen. I tillegg kommer spillepulten, som kan være flyttbar eller innebygd i fasaden. Spillepulten består av m.a. manualer ("lat: manus"; hender), pedaler og registertrekk. Fasaden eller "prospektet" på et orgel er ofte utformet med klingende eller stumme piper; såkalte "blindpiper". Pipeverket plasseres frittstående, eller det er innebygd i en "nisje" eller orgelkammer. Det kan også forekomme orgler med fasader i flere retninger. Det var vanlig å plassere den dominerende stemmen som en del av fasaden. Dermed kan man på eldre orgler (før 1850) ut ifra fasaden se hvilke "verk" et orgel har, samt også hvilket "principalfundament" (fottall) orgelet er bygget opp omkring. Fasadens form har tradisjonelt sett fulgt de vekslende stilretningene. Dette var tok slutt omkring 1800. Det ble også slutt på bruken av klingende fasadepiper rundt 1850, da orgelets utforming også ble et romarkitektonisk spørsmål på bakgrunn av romantikkens stadig større orgler. På starten av 1900-tallet ble det eksperimentert med å plassere ett eller flere av orgelets "verk" i egne "orgelkammer" i stedet for de vanlige orgelhusene/kassene. Dette resulterte i midlertid i at lyden ikke ble projisert ut i rommet på samme måte som før, og lyden i orgler fra denne epoken lyder dempet og fjern. Dette gjorde at man fra midten av 1900-tallet søkte tilbake til den originale byggeskikken med orgelhus. Spillebordet. spillepulten på det digitale Rembrandt-orgelet fra 2006. Også et eksempel på bruken av et pipeløst orgel i kirkesammenheng. Alle kontrollene som er tilgjengelige for organisten, finnes på "spillebordet" eller "spillepulten". Dette inkluderer manualer (tangentrekke), pedaler, uttrykkspedaler, stoppkontroller, koppel og registertrekk. På dagens orgler er det vanlig å finne mer enn ett manual. Det finnes orgler med så mange som sju manualer. Det vanligste manualomfanget i dag er fra C til g3, eller C til c4 (USA). Stemmene på et orgel er ordnet i verk. De vanligste verkene kalles "hovedverk", "svellverk" og "pedalverk". Hovedverket er grunnlaget for resten av orgelet, med de bærende prinsipalstemmene. Svellverket står i en kasse med vegger som kan åpnes og lukkes av organisten, noe som gjør det mulig å variere lydstyrken. Andre verk en kan finne i et orgel er "oververk", "brystverk", "ryggpositiv" og "fjernverk". Hvert manual styrer ett verk, som er benevnelsen på en samling stemmer. Dersom et orgel har flere verk enn manualer, er det vanlig å referere til de ekstra verkene som "svevende", og disse gir lyd når de blir "koblet" til et manual. Det vanligste pedalomfanget er fra C til f1 (30 taster) eller g1. Omfanget vil være mindre ved eldre orgler. Det vanligste pedalprinsippet er "konkavpedal" (buer oppover ved ytterpunktene), eller "radial pedal" (buer "utover" fra midtpunktet). Registertrekket kobler sammen de ulike stemmene i et orgel. Disse registertrekkene er enten manuelle eller elektriske]. Ved elektriske eller pneumatiske orgler er det vanligst med elektriske registertrekk, da som "registervipper". Av ulike koppel finner vi "manualkoppel" som forbinder de ulike manualene med hverandre, og "pedalkoppel", som forbinder de ulike manualene med pedalstemmene. Disse koppelene kan være unisonkoppel eller oktavkoppel. Unisonkoppelet, eller normalkoppelet, forbinder taster med nevning a` med hverandre, mens oktavkoppelet kobler a` med a``. I tillegg finnes det også "superoktavkoppel"(4´koppel: a`+a```), og "suboktavkoppel" (16´koppel: a`+a). Koppel manøvreres ved hjelp av "tritt", som er pedaler over pedalrekken, eller registertrekk/vipper. Det siste innslaget på spillepulten er uttrykkspedalene. Den vanligste av disse er "crescendorullen/vippen" som åpner og lukker svellverket, og dermed gir crescendo/decrescendo. Luftforsyning. a>, noen piper, interiøret i verket, og deler av vindsystemet. De tidligste orglene ble operert ved hjelp av hand- eller fotbelg (kjent fra 1100-tallet). Arbeidet med luftforsyningen hadde også en egen stillingstittel: Calcant. På første halvdel av 1800-tallet ble "magasinbelgen" utviklet for å sørge for et bedre og mer kontinuerlig lufttrykk. Etter hvert innførte man også støtdempere for å eliminere tonesenking. I dag står en eller flere ventilatorer for lufttilførselen, selv om mange orgler også blir bygd med mulighet for manuell pumping. Luften blir ledet fra ventilatorene, via evt. belger i luftkanaler (vindkanaler), til en "vindlade" som pipene står på. Her blir luften fordelt via ulike ventiler, som står i forbindelse med spillebordets taster og registertrekk. som regel har hvert verk sin egen vindlade. Det er av praktiske årsaker også vanlig med en oppdeling i bass- og diskantlader, eller "C- og cisslader", som inneholder henholdsvis C, D, E, Fiss, Giss og Aiss, og Ciss, Diss, F, G, A og H. I større orgler der man finner verk med mange stemmer, kan pipeverket fordeles på flere "lader". Sprekker eller feil i ladene forårsaker "hylere"; toner som henger seg opp og klinger selv om dens korresponderende tangent ikke trykkes ned. Vindladen er delt opp i flere parallelle rom; såkalte "kanseller". Det finnes to typer kanseller; "tonekanselladen" (se spilletraktur), og "registerkanselladen" (se registertraktur). Ved tonekanselladen er alle piper som spilles med samme tangent, plassert på samme kansell. I sin mest primitive form ville dette fått alle pipene til å lyde samtidig når man trykte ned den tilhørende tangenten. Tonekanselladen kan deles opp i to underkategorier: "springladen"; der en registerventil under hver pipe må åpnes for at luften i kansellen kan nå opp til pipefoten, og den klassiske tonekanselladen "sløyfeladen": Her har hver stemme en "sløyfe" (tynt brett med hull for hver pipe), der sløyfen i hvilestilling hindrer lufttilgang til pipefoten. Ved registerkanselladen står alle piper som hører til samme stemme på samme kansell. Dette er det samme prinsippet som ble brukt på orgler i antikken. I den moderne versjonen av registerkanselladen; "kjegleladen" (fra 1800), har hver pipe sin egen spillventil, og pipene toner bare når den respektive kanselladen er full av luft. Andre varianter av registerkanselladen er "taskeladen" (witziglade) "rundbelgladen" og "pitmanladen" (vanlig i USA). Traktur og registratur. "Spilletrakturen" (traktur) og "registertrakturen" (registraturen) er hovedbestanddelene i forbindelsen mellom spillebordet og orgelets indre. Trakturen overfører tastenes bevegelser til spilleventilene i vindladen, og registraturen formidler impulsene fra registertrekkene (vipper) til tilsvarende sløyfer eller ventiler i vindladen. a>. Navnene er så vidt synlige over knappene, i stedet for å være inngravert i dem. Frem til begynnelsen av 1800-tallet var både traktur og registratur "mekaniske systemer". Her ble tastbevegelsene ført videre med "abstrakter"; tynne ribber/«wire» av tre eller metall. Større orgler, og romantikkens forkjærlighet for luftkrevende 8- og 16´-stemmer gjorde orglene tungspilte ved bruk av det mekaniske systemet. Det ble lettere da C. Barker i 1832 konstruerte den "pneumatiske" maskinen (lufttrykk). Det som først kom i allmenn bruk, var det "rørpneumatiske" systemet, der impulsene fra spillebordet ble overført i rør fra hver tast og registertrekk. Ved et "helelektrisk" system overføres impulsene ved at en strømkrets på 12-15 volt tilsluttes, og elektromagneter åpner spille- eller registerventilene. Da et rent elektrisk system innebærer flere funksjonelle vanskeligheter, er det i dag foretrukket å bruke et elektro-pneumatisk system; en kombinasjon. Her skjer overføringen fra spillebordet til vindladene elektronisk, mens selve spilleventilen åpnes pneumatisk. Piper. På orgelet er det pipene som produserer lyden. Disse er laget av metall (som oftest en legering av tinn og bly: "orgelmetall") eller tre (f.eks. furu, eik eller mahogny), og er ordnet i "stemmer" (eller "register"), som kan koples inn og ut med "registertrekkene". En stemme er en samling piper av ens form og materiale. De viktigste stemmesortene er "prinsipaler", "fløyter, "tungestemmer" og "mutasjoner". Noen er laget for å høres ut som et annet instrument (for eksempel trompet, blokkfløyte, obo), mens andre (for eksempel prinsipal, mixtur, unda maris) bare finnes i orgelet. For å endre lydbildet og -styrke må organisten trekke registertrekkene ut og inn i løpet av stykket som spilles. Ved konserter har organisten ofte med seg en "registrant" som følger med i notene og trekker registrene under veis. Orgler har gjerne "frie kombinasjoner" som gjør det mulig å veksle raskt mellom bestemte kombinasjoner kun med et tastetrykk. Pipeverket deles inn i to kategorier: "labialpiper" (leppepiper) og "lingualpiper" (tungepiper). Pipenes lengde blir oppgitt i "fot". (f.eks. 8`) Labialpiper. I en "labialpipe" dannes tonen etter samme prinsipp som i en blokkfløyte. Gjennom et hull i pipefoten strømmer luften inn, og kløves mot "overlabiet" (åpningen i pipen). Deretter fortsetter luften ut i pipekroppen i stående svingninger, og en tone dannes. Pipekroppen i en metall-labialpipe er sylindrisk, konisk, eller traktformet. Tilsvarende form finnes også hos trepipene, men kroppen har vanligvis her et rektangulært tverrsnitt. Øverst kan pipene være åpne, halvveis dekket, eller helt dekket (gedakt). "Pipekroppens lengde" (lengdemensuren) angir pipens tonehøyde. Hver pipe er dobbelt så lang som samme slags pipe en oktav høyere. "Bredden" (viddemensuren) på en pipe, er grunnleggende for klangkarakteren. En vid mensur gir en fløyteaktig klang med få overtoner, mens en trang pipe blir rik på overtoner, og kan minne om strykeinstrumentenes klang. Bredden på pipeåpningen" (labiemensuren) er viktig for å bestemme tonestyrken. Et bredere labium gir en kraftigere tone. "Høyden på pipeåpningen" (oppsnittmensuren) er angivende for pipens klangfarge. En lavt oppskåret pipe vil gi en overtonerik klang. "Luftmengde" og "lufttrykk"(vindmensuren) innvirker i første rekke på tonestyrken. Lingualpiper. I en "lingualpipe" skjer tonedannelsen ved at luften passerer en elastisk «tunge» av messing eller fosforbronse i "pipestøvelen", og setter denne i bevegelse. Tonen som oppstår blir forsterket gjennom et kjegleformet "lydbeger" eller "oppsats" som er plassert i toppen av pipen. "Pipestøvelen" er som oftest av metall eller tre, og "lydbegeret" som stikker ut av denne, er som oftest lager av metall eller, for større piper, av tre. Formen på "lydbegeret" varierer fra sylindrisk form ved metalloppsats, til firkantet form for treoppsatser. En inndeling av labialstemmer etter mensurer gir tre grupper med karakteristiske egenskaper: "trange", "middels vide" og "vide stemmer". På grunn av sin overtonerikdom har de trange stemmene vanskelig for å smelte sammen med andre stemmer. De vide stemmene har færre overtoner, og blander seg godt sammen med andre stemmer. De middels trange labialstemmene får en mellomstilling, og egner seg dermed godt til polyfon musikk. Man kan også dele labialverket opp etter funksjoner: i "grunnstemmer", "alikvotestemmer" og "sammensatte" stemmer. Grunnstemmene gir grunntonen eller en av dens under- eller overoktaver, f. eks. 32´, 16´ o.l. Den viktigste gruppen av grunnstemmer er "prinsipalstemmene". Alikvotestemmer som er et viktig innslag i orgelklangen gir andre deltoner enn oktaver. Det mest vanlige er"kvint". og "tersstemmer". Ved bruk av alikvotestemmer vil man f.eks. høre kvinten eller tersen lyde sammen med grunntonen. Kvint 10 2/3´ blir ofte brukt i kombinasjon med en 16´-stemme for å oppnå 32´-effekt. Alikvotestemmene er renstemte, ikke tempererte. Sammensatte stemmer eller mixturstemmer har flere piper for hver tast. En piperekke kalles her for et "kor". En spesiell gruppe mixturstemmer utgjør de "svevende" stemmene voix céleste, unda maris m.fl. Disse består vanligvis av to 8´-stemmer, hvor den ene av disse er for høyt eller for lavt stemt, slik at det oppstår svingninger. Biregistre. I orgelets instrumentering inngår også biregistre. Dette er lyd som blir produsert av andre kilder enn pipene. Særlig i barokken fantes det mange slike; f.eks. "cymbelstjerne", fuglekvitter, pauker, trommer og torden. I amerikanske orgler forekommer også ofte chimes, eller rørklokkespill. Slagverksimitasjoner og lignende biregistre er vanlige i kinoorgler. Disposisjon. Sammensetningen av et orgels stemmer, deres mensurer og fordeling på eventuelle verk, samt tekniske deler som vindlader, lufttrykk, traktur, registratur m.m., kalles "disposisjon". Det er ikke mulig å disponere et orgel for all mulig orgelmusikk, og de fleste orgler i deg vil derfor være kompromisser mellom ulike stilarter. Antikken. En rekonstruksjon av et vinddrevet orgel. Første årkundre e.Kr. Orgelet er det eldste instrumentet som fortsatt er i bruk i europeisk klassisk musikk, og røttene strekker seg helt tilbake til 300 f.Kr. I tillegg til "hydraulis", eksisterte det i antikken også det såkalte "pneumatiske orgelet" (som ikke må forveksles med dagens pneumatiske orgel). Dette kan spores tilbake til 100-tallet e.Kr, men er trolig mye eldre. Dette var mindre enn hydraulis, hadde svakere tone, og var et instrument for hjemmet. Det ble forsynt med luft fra en belg, og er således en nærere forgjenger til det moderne orgelet en hydraulis. Funnet fra Aquincum er mest trolig et orgel av denne typen. Fra 400-tallet nevnes orgelet stadig sjeldnere i de vestlige land, men levde videre i det østromerske riket, og spilte en viktig rolle ved hoffseremoniene i Bysants. Middelalderen. Etter at Pippin den lille fikk et orgel i gave av den øst-romerske keiseren, spredte orgelet seg til de vestlige land, og fikk etter hvert sin liturgiske rolle. Middelalderens orgler var nesten alltid av den pneumatiske typen. Men med et omfang på kun 1-2 oktaver, og få stemmer som ikke kunne benyttes separat, og uten tilbakefjærende tastsløyfer var denne typen orgler på mange måter mer primitivt enn antikkens orgler. Et slikt instrument, som hele tiden klinger i fullt verk, kalles "blokkverksorgel". På 1300-tallet ble toneomfanget utvidet, og man innførte pedalene (til å begynne med bare koblet opp mot manualene; såkalt "anhangspedal". Dessuten delte man opp blokkverksorgelet i enkeltstemmer. Renessanse og barokk. Under renessansen og barokken utviklet orgelet seg etter hvert til et instrument med unik evne til å skape ulike unike og imitatoriske klanger. I denne epoken utvikler orglene seg også svært forskjellig, og med svært ulikt tempo i de ulike land. I Nordeuropa utviklet orgelet seg til et stort instrument med flere ulike divisjoner. Denne byggeskikken har i moderne tid fått tilnavnet "werkprinzip". I England sto utviklingen av orglene omtrent stille på bakgrunn av den puritanske bevegelsen, og flere orgel ble også ødelagt under denne perioden. Romantikken. I løpet av den romantiske perioden utviklet orgelet seg fra å være et polyfonisk instrument til et symfonisk. Det romantiske orgelet hadde mulighet til å utvikle seg i så ekstrem grad som det gjorde, på bakgrunn av de teknologiske nyvinninger som også ble gjort på 1800-tallet. På bakgrunn av romantikkens krav om store, dramatiske orgler, ble det etter hvert nødvendig å konstruere det "pneumatiske" orgelet. Samtidig fikk man stadig flere registre og stopp for å kunne oppfylle kravene fra den storslåtte romantiske musikken. På denne tiden tok også orglene steget ut fra kirkerommet, og det ble bygget orgler i teatre og konserthaller. Moderne utvikling. Da man på siste halvdel av 1900-tallet utviklet det elektro-pneumatiske systemet, ble også orgelet revolusjonert. Det nye systemet gjorde det mulig å plassere spillebordet uavhengig av resten av orgelet. Etter hvert åpnet også utviklingen av elektroniske registertrekk og stopp en ny verden hva angikk registreringskunst. På midten av 1900-tallet begynte man også å bygge historisk inspirerte orgler av barokk modell. Forkjemperne for denne typen orgelbygging blir referert til som "orgelbevegelsen". På midten av århundret ble også det pipeløse elektroniske orgelet utviklet, og flere steder erstattet dette pipeorgelet på bakgrunn av økonomi og vedlikeholdskostnader, eller plasseringsspørsmål. Teknologien har også bidratt til å føre registreringskunsten opp på et høyere nivå. I moderne, større orgler er det også vanlig med en "automatisk registratur". Her kan alle kombinasjonene som skal benyttes under en konsert forhåndsprogrammeres og velges skritt for skritt under konserten. Palestinas frigjøringsorganisasjon. Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) (arabisk: "Munazzamatu t-tahrîri filistînîya") ble opprettet den 29. mai 1964 i Øst-Jerusalem, den gang en del av Jordan, på det grunnlag at «palestinske arabere har legitim rett til sitt hjemland». Samtidig har paraplyorganisasjonen i mangel av et eget palestinsk hjemland krevd og fått aksept for retten til å være den eneste representant for det palestinske folket i internasjonale fora. Blant gruppene i PLO er al-Fatah, as-Sa'iqa og Folkefronten for frigjøring av Palestina. Yasir Arafat var leder av PLO fra 1968 og frem til sin død 11. november 2004, da Mahmoud Abbas tok over som leder. Abbas ble senere også valgt til president i Palestina. PLO gjorde i 1996 et intensjonsvedtak om at PLO-charteret skulle endres slik at staten Israels utslettelse ikke lenger var noe uttalt mål, men dette intensjonsvedtaket ble aldri fulgt opp, og 8 år senere er PLO-charteret fortsatt uendret. Olof Palme. Sven Olof Joachim Palme (født 30. januar 1927 på Östermalm i Stockholm, død 28. februar 1986 i Stockholm) var en svensk politiker. Han var Socialdemokraternas partileder i perioden 1969–1986, samt Sveriges statsminister 1969–76 og 1982–86. Palme var utdannet jurist og var medlem av Riksdagen 1958–86 (Första kammaren 1958-68, Andra kammaren 1969-70). Før han ble statsminister i 1969 var han konsultativ statsråd 1963–65 (med ansvar blant annet for ungdomsspørsmål), kommunikasjonsminister 1965–67, ecklesiastikminister 1967–68 samt utdanningsminister 1968–69. Palme var den siste statsministeren som ble titulert «excellens» i 1970. Han var i sin karrière en politiker som i visse kretser var hatet (man snakket om det såkalte "palmehat"), mens han var svært populær i andre grupper. Bakgrunn. Olof Palme kom fra et overklassemiljø og vokste opp på Östermalm i Stockholm. Familien bodde i Östermalmsgatan 36 (i dag ligger den rumenske ambassaden der). Han var sønnesønn av forsikringsmannen og den liberale politikeren Sven Palme (1854–1934), som satt i Andra kammaren i Riksdagen. Faren Gunnar Palme (1886–1934) var adm. dir. i forsikringsselskapet Thule. Moren var Elisabeth Sophie von Knieriem (1890–1972), som var av baltisk-tysk opphav og født i Latvia. Olof Palme var yngst av tre barn; hans søsken var Claës Palme (1917–2006) og Catharina Palme Nilzén (1920–2002). Olof ble far til sønnene Joakim Palme, Mårten Palme og Mattias Palme. Palmes første skoleår var på "Beskowska skolan" i Stockholm. I 10-årsalderen ble han skrevet inn på "Sigtuna Humanistiska Läroverk" av moren sin. Han fortsatte studiene i USA, der han tok Bachelor of Arts i 1948. Under sin akademiske studietid reiste han rundt i USA. Senere vendte han hjem til Sverige og begynte å studere jus. Han ble cand.jur. i 1951. Året etter ble han leder i "Sveriges förenade studentkårer", men sluttet etter bare ett år. Politisk karriere. I 1953 ble han tilbudt å arbeide som statsminister Tage Erlanders assistent. Under de foregående årene hadde han, ifølge ham selv, gjennom tre viktige hendelser, blitt sosialdemokrat. Den første av de tre hendelsene han påpekte var en skattedebatt i 1947 mellom sosialdemokraten Ernst Wigforss, Høyrepartiets Jarl Hjalmarsson og Folkepartiets Elon Andersson. Den andre var en USA-reise i 1948 der han opplevde de store klasseforskjellene som fantes der, og den tredje var en Asia-reise i 1953 der han opplevde kolonialismens konsekvenser. Palme avanserte i 1954 i regeringskansliet og ble sekretær i Statsrådsberedningen. Året etter ble han styremedlem i ABF. Han ble valgt inn i Första kammaren i 1958 for Socialdemokraterna. Et av hans første viktigere oppdrag som politiker var som leder av «studiesociala utredningen» i 1959. Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen Lisbet Beck-Friis. De bosatte seg i et rekkehus i Vällingbyhöjden og fikk tre sønner. Formelt var dette Palmes andre ekteskap; i perioden 1949–52 var han gift med Jelena Rennerova fra Tsjekkoslovakia i et skinnekteskap for å gi henne mulighet til å forlate sitt land etter statskuppet i 1948. Høsten 1944 rykket Olof Palme inn i kavaleriet, sjette skvadronen ved K4 i Umeå. Han begynte deretter på aspirantskolen ved K3 i Skövde. Etter noen måneder ble han forfremmet til sersjant og i november 1948 ble han utnevnt til fenrik i kavaleriets reserve. Sommeren 1955 gjennomgikk han et stridskurs for ryttertroppssjefer, hvilket førte til at han på nyåret 1956 kunne titulere seg som løytnant. «"Alltid terger det vel noen"», skal han ha sagt. Palme trådte inn i i regjeringen i 1963 som konsultativ statsråd i Statsrådsberedningen, og to år senere ble han utnevnt til statsråd og sjef for kommunikationsdepartementet. Deretter avanserte han til posten som ecklesiastikminister i 1967. Palme hadde dermed kirkespørsmål som sitt område, til tross for at han hadde meldt seg ut av Svenska kyrkan. Palme ble dermed Sveriges siste ecklesiastikminister; etter at departementet i 1968 byttet navn til Utbildningsdepartementet, ble Palme titulert som utbildningsminister. I 1969 etterfulgte han Tage Erlander som partileder for Socialdemokratarna og som statsminister. I 1972 holdt han den såkalte juletalen sin, der han sammenlignet USAs bombeangrep mot Hanoi med andre krigsforbrytelser: «Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyn, Lidice, Sharpeville, Treblinka. Der har volden seiret, men ettertiden har felt en hard dom over de ansvarlige. Nå føyer et nytt navn seg inn i rekken: Hanoi – julen 1972.» Talen skapte en alvorlig diplomatisk krise mellom USA og Sverige, noe Palme må ha forutsett. Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som statsminister, om enn ganske vingeklippet; valget resulterte i den såkalte lotteririksdagen (s+vpk:175 mandat; c+m+fp:175 mandat). Under mandatperioden 1973–76 klarte regjeringen Palme likevel å få gjennom noen betydningsfulle reformer, bl.a. loven om medbestemmelse i arbeidslivet ("Medbestämmandelagen"/MBL) og loven om en allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket bl.a. innebar at monarkens oppgaver ble kraftig redusert. Selv om Sverige i teorien fortsatt var et monarki, var det i praksis en slags republikk; monarkiets fremtidige status var dermed, med Palmes egne ord, bare «et pennestrøk». Etter valget i 1976, da kjernekraftspørsmålet kom i fokus, og de borgerlige fikk majoriteten, ble Socialdemokraterna (etter 40 år uavbrutt ved makten) og Palme tvunget til å gå av. På denne tiden havnet Palme i store problemer på grunn av Geijer-skandalen (eller Geijeraffären), der han løy om hvordan det hele hang sammen for å ikke «skitne til» sosialdemokratiet. Valget i 1979 innebar nok et nederlag for Socialdemokraterna, ettersom man ikke lyktes i å gjenerobre regjeringsmakten, men Palmes stilling i partiet var trygg på tross av dette. I 1980 ble Palme utnevnt til FNs meklingsmann i Iran–Irak-krigen, og etter socialdemokraternas valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Den 1. mars 1982 avleverte Palmekommisjonen sin rapport om meklingen mellom Iran og Irak. Som sosialdemokratisk statsminister havnet Palme i konflikt med næringslivets representanter, da Riksdagen i 1983 besluttet å innføre lønnstakerfond, som av næringslivets topper ble ansett som en måte å sosialisere Sveriges næringsliv. I 1985–86 oppstod det også gnisninger med ledende militære personer (kommandørkaptein Hans von Hofsten m.fl.) som, i anledning av de påståtte russiske ubåtreguleringene, anså ham for å være altfor svak i handlingsøyeblikket i forhold til Sovjetunionen, samtidig som de erklarte at de manglet tillit til ham personlig. Statsminister Olof Palme ble anklaget for skattefusk i 1985; den såkalte Harvard-affären. Sønnen Joakim Palme ønsket seg til Harvard University, og hadde fått avslag på sin søknad om stipend av Sverige-Amerika Stiftelsen. Like etter skulle Olof Palme, ifølge skattemyndighetene, ha tilbudt seg å holde et foredrag på skolen i bytte mot et honorar dedikert til stipend for sønnen. Palmes anke og alle øvrige dokumenter fra årenes løp ble stjålet under et innbrudd hos Länsrätten i sammenheng med mordet på Olof Palme. Derfor kunne man aldri innlede en forundersøkelse. Palmemordet. Olof Palme ble skutt og drept på Sveavägen i det sentrale Stockholm den 28. februar 1986. Palmemordet, og den merkelige utviklingen, skandalene og manglede politimessige etterforskningsresultater som fulgte etter dette, var et nasjonalt traume for Sverige som i lang tid satte sitt preg på samfunnsdebatten. I 1989 ble den uføretrygdede rusmisbrukeren Christer Pettersson funnet skyldig i mordet og dømt til livsvarig fengsel, men allerede noen måneder senere ble han av en høyere rettsinnstans frifunnet pga. manglende bevis og feil begått under etterforskningen. Mordet er fremdeles uoppklart. Palme ligger begravet på kirkegården ved Adolf Fredriks kyrka i Stockholm. Utmerkelser. Palme ble i 2002 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Edward Elmer Smith. Edward Elmer Smith (også kjent som "E. E. Smith" og "Doc. Smith") (født 2. mai 1890, død 31. august 1965) kalles rom-operaens far. Han er mest kjent for sin "Lensman"-serie. Han er hedret som en av fedrene til moderne science fiction. Kampen om Mardøla. "Kampen om Mardøla", norsk dokumentarfilm fra 1972 om Mardøla-aksjonen sommeren 1970. Onsdag 26. august 1970 kl. 05.00: Politiet går til aksjon. Ved Mardalsfossen bærer politiet bort demonstranter med filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy i spissen. De første teltene blir slått opp søndag den 26. juli 1970. Dagen etter møtte anleggsarbeiderne disse plakatene: «Stans anleggsarbeidet til rettssaken er over», «Stans: Mardøla skal fortsatt renne til Eikesdalen» «Stopp: (gjelder bare anleggsmaskiner)». Neil Gaiman. Neil Richard Gaiman (født 10. november 1960 i Portchester i Hampshire i England) er forfatter av flere verker innen science fiction og fantastisk litteratur, inkludert mange tegneserier. Han er opprinnelig fra England, men bor for tiden nær Minneapolis, Minnesota, USA. Biografi. Etter en rekke avslag fra forlagene satset Gaiman på journalistikk i et håp om å skaffe seg inspirasjon og et nettverk som kunne hjelpe ham til utgivelse senere. I denne perioden skrev han sin første bok, en biografi om bandet Duran Duran, og en rekke artikler for Knave magazine. Sent i 80-årene skrev han ', etter eget utsagn i «klassisk engelsk humoristisk stil». Denne boken skulle senere lede til et samarbeid med Terry Pratchett på romanen "Good Omens", som handler om en kommende apokalypse. Tegneserier. På 80-tallet utviklet han også et vennskap til den berømte tegneserieskaperen Alan Moore. Dette ga igjen liv til Gaimans ungdomskjærlighet for tegneserier og han begynte å skape sine egne. Han innledet et samarbeid med tegneren og illustratøren Dave McKean, noe skulle resultere i en rekke tegneserier: "Violent Cases" (1987), "Black Orchid" "Signal to Noise" (samlet utg. 1992] og "Mr. Punch" (1994). Han har skrevet et mangfold av tegneserier for et antall utgivere, men den meste kjente er utvilsomt "The Sandman". En historie om eventyrene til Morpheus, personifikasjonen av Drøm. Serien ble en liten kulturell sensasjon og skapte både en entusiastisk tilhengerskare og gjorde tegneserier interessante for nye lesegrupper. Serien startet i 1988 og sluttet i 1996, ikke på grunn av manglende publikumsoppslutning, men fordi Gaiman var ferdig med sin historie. De 75 utgavene av tegneserien er blitt samlet i 10 bøker som fremdeles utgis og oppnår gode salgstall. Gaiman har også skrevet to de to miniseriene "Death: The High Cost of Living" og "Death: The Time of Your Life" om Sandmans søster Død. Begge ble illustrert av Chris Bachalo. I 1990 tok Gaiman over som forfatter av "Miracleman" etter Alan Moore, men på grunn av forlaget Eclipse Comics' konkurs og en langvarig rettstvist om rettighetene til serien har ikke Gaiman fått fullført denne. I 1993 skrev Gaiman et nummer av Todd McFarlanes serie Spawn. Her introduserte han figuren "Angela", som han også har skrevet en miniserie om. Sammen med Andy Kubert laget Gaiman serien "1602" i 2003/4. Her skildret han et alternativt Marvelunivers der superheltene lever i England på dronning Elisabeths Is tid. I 1991 ga Gaiman ut "The Books of Magic", en mini-serie i fire deler som ble illustrert av John Bolton, Charles Vess, Paul Johnson og Scott Hampton. Historien finner sted i de mytologiske og magiske delene av DC Comics' tegneserieunivers, og vi møter figurer som "Doctor Occult", "John Constantine", the Phantom Stranger og "Mister E" Selve rammefortellingen er om en engelsk tenåringsgutt utpekt av skjebnen til å bli verdens største trollmann. Mini-serien var så populær at den fikk en avlegger skrevet av John Ney Reiber. Mange har bemerket likhetstrekkene mellom seriens protagonist Tim Hunter og den senere og mer berømte Harry Potter. I 2003 gav Gaiman ut miniserien "1602" på Marvel Comics. Serien ble illustrert av Andy Kubert og handler om Marvels superhelter i England på Dronning Elisabeth Is tid. I miniserien "The Eternals" (2006) tok Gaiman og tegneren John Romita Jr for seg et av Jack Kirbys mytologiske superheltkonsepter fra 1970-årene. Gaiman har også skrevet manuskriptet til en tegneserie om Alice Cooper kalt "The Last Temptation" (tegnet av Michael Zulli. Annet. Gaiman skriver også sangtekster, dikt og romaner. Han har skrevet tv-serien "Neverwhere" for BBC, som han senere skrev om til romanform. Manus til filmen "MirrorMask" ble til i samarbeid med Dave McKean. I tillegg har han skrevet det engelske manuset til anime-filmen "Princess Mononoke". Gaiman har skrevet manuskriptet til Robert Zemeckis film Beowulf. Gaimans bok Coraline er blitt filmatisert av Henry Selick. Det er også blitt laget film basert på den illustrerte kortromanen "Stardust". Gaiman er styremedlem og aktiv forkjemper for Comic Book Legal Defense Fund. Som sådan er han jevnlig med i aksjoner for å samle penger for gruppen. For eksempel har han laget "Snow, Glass, Apples" og gitt rettighetene til CBLDF. Like etter publiseringen av "American Gods" begynte Gaiman å skrive en vevlogg som nå ligger på han offisielle hjemmeside. Deler av denne vevloggen ble brukt for publisering i New England Science Fiction Association Press' samling av Gaimans arbeider kalt "Adventures in the Dream Trade". Gaiman har fått en World Fantasy Award i 1991 for Sandman-utgivelsen "A Midsummer Night's Dream". I 2002 fikk han en Hugo Award og en Nebula Award for "American Gods". "Coraline" vant best novella award i 2003 og i 2004 vant novellen "A Study in Emerald" ham en ny Hugo. Gaiman har også skrevet minst tre utkast til et filmmanus basert på Nicholson Bakers roman "The Fermata" for regissøren Robert Zemeckis. Prosjektet er fremdeles under utvikling. På begynnelsen av 90-tallet utviklet Gaiman et tett vennskap med låtskriver og artist Tori Amos, lenge før hun ble berømt. Han blir derfor stadig nevnt på minst en låt på alle albumene hennes. Han har skrevet forord til flere av turneprogrammene hennes i tillegg til noveller inkludert på platen "Strange Little Girls". Noen eksempler på tekster der Gaiman blir nevnt er: «If you need me, me and Neil'll be hangin' out with the dream king/Neil said hi, by the way» ("Tear In Your Hand", 1992); «Where's Neil when you need him?» ("Space Dog", 1994); «Will you find me if Neil makes me a tree?» ("Horses", 1996) Gaiman skrev om et snakkende tre basert på Amos; «Where are the Velvets?» ("Hotel", 1998). «The Velvets» er vampyrlignende figurer fra Gaimans roman "Neverwhere"; «Get me Neil on the line, have him read Snow, Glass, Apples» ("Carbon", 2002). En annen venn av Gaiman er J. Michael Straczynski, skaper av tv-serien Babylon 5. Straczynski har derfor skapt en utenomjordisk rase i serien med navnet Gaim. Hodene til denne rasen bærer sterke likhetstrekk med masken Gaimans Sandman bruker. Dette kunne kanskje vært en fin tributt, men Straczynski har uttalt at maskene var mer inspirert av gassmasker enn Drøm. Gaiman skrev en episode i sesong 5 kalt «Day of the Dead» og var med det den eneste forfatteren bortsett fra Sraczynski selv som fikk påvirke Babylon 5 universet i de siste tre sesongene. Wikiquote. Wikiquote er et av Wikipedias søsterprosjekter og bruker den samme MediaWiki-programvaren. Den er nært beslektet med de andre wiki-baserte prosjektene drevet av Wikimedia Foundation. Det er basert på en idé av Daniel Alston som ble satt ut i live av Brion Wibber. Målet er å lage en samling med sitater fra personer, bøker og ordspråk, og gi ytterligere detaljer om dem. Prosjektet fantes opprinnelig bare på engelsk, men den 17. juli 2004 ble flere språk lagt til. Carter. Carter er et vanlig engelsk navn som kan brukes både som fornavn og etternavn. Andre betydninger. The Carter Family, countrymusikkgruppe som spilte i perioden 1927-1943 Vishnu. Vishnu er en av de viktigste gudene i hinduismen, og dyrkes ikke minst i sine inkarnasjoner som Krishna ogRama. Et moderne bilde av Vishnu Vishnu blir framstilt med fire armer som holder en konkylie, lotusblomst, diskos og en klubbe. Han rir på den store ørnen Garuda eller kjempeslangen Shesha. Han oppfattes som en gud fylt med kjærlighet og medfølelse. Derfor blir han ofte kalt kjærlighetens gud. Vishnus hustru er fruktbarhetens og lykkens gudinne Lakshmi, som også heter Shri. I treenigheten trimurti framstår Vishnu som guden som skaper, opprettholder og beskytter verden. Vishnu har mange inkarnasjoner, d.v.s. han har blitt født i ulike skikkelser. Det er ti slike inkarnasjoner som er allment anerkjent. Disse ti er Fortellinger om Vishnus mange liv er kjent av alle indere, og finnes i mange versjoner. De mest populærere er fortellingene om Krishna. Lakshmi. Lakshmi er en hinduisk gudinne for rikdom,lykke,velstand og fruktbarhet. Hun er beskytter for byen Kolhapur i delstaten Maharashtra. Lakshmi er en av de høyeste gudinnene, og tiltales ofte som mata (mor). Lakshmi og Vishnu rir ned fra himmelen på en ørn ved navn Garuda,eller en slange ved navn Shesha, for å opprettholde den kosmiske orden. Hun er datter til Bhrigu. Lakshmi sies å ha blitt inkarnert i hustruene til de forskjellige avataraene til Vishnu. Hun var for eksempel Sita, kona til kong Rama, og Rukmini, kona til Krishna. Hvordan er Lakshmi avbildet. Lakshmi framstilles ofte sittende på en lotusblomst, kledd i fine klær og dyrebare juveler. Hun har et vennlig ansikt, og er i sin fulle ungdom men med et moderlig utseende. Lakshmi har gyllen ansiktsfarge og fire hender. Disse representerer de fire menneskelige levemåtene: dharma eller rettferdig skjebne, karma eller begjær og kjærlighet, artha eller rikdom, og moksha frigjøring fra gjenfødelsens rundgang. Kaskader av gylne mynter har blitt sett strømmende ut fra hendene hennes, og de som ønsker rikdom søker hennes hjelp. Hun er alltid kledd i en gullbrodert rød sari. Det røde symboliserer aktivitet og det gylne symboliserer velstand. Hjelp. Lakshmis hjelp kommer bare til de som har rene hus, ikke har onde tanker, er hjelpsomme, fredelige og jobber hardt. Hun holder seg borte fra steder som er urene og hvor folk er dovne og/eller voldelige. Lotusen har sine røtter i gjørme, men blomstrer over vann. Den springer ut av denskitne gjørme, som menneskene gjør på jord, men blir en vakker blomst som ”svever” rundt i renhet og åndelighet, som det gudene etter hinduisk tro gjør. Lakshmi kunne bare bli nådd av de som har kontroll, og som kan benytte seg av hennes ressurser, som Vishnu. Lakshmis opprinnelse. En av historiene om Lakshmi er knyttet til hennes fødsel. Det hele begynte med at en klok men hissig mann ved navn Durvasa en gang ga til Indra, kongen over alle guder, en blomsterkrans som aldri ville visne. Indra ga denne kransen til sin elefant Airvata, som trampet den i stykker. Den kloke Durvasa så at elefanten trampet i stykker kransen og temperamentsfull som han var, forbannet han Indra for å ikke ha respektert ham. Forbannelsen til Indra gikk ut på at alle guder skulle miste kreftene sine fordi kreftene hadde gjort dem så stolte og forfengelige. Pga denne forbannelsen kastet demonene gudene ut av himmelriket. Gudene søkte hjelp hos skaperen, Brahma, som ba dem om å kjerne sjøen av melk for å oppnå udødelighet igjen. Gudene dro da til Vishnu for å spørre om hans hjelp. Vishnu gjorde seg om til avataren Kurma som er en skilpadde, og brukte fjellet Manthara Parvata som kjernestang, med slangenes konge, Vasuki, som kjerningsrep. Gudene samarbeidet om å kjerne melken. Blant alle de guddommelige gavene som dukket opp av sjøen var månen og gudinna Lakshmi. Da gudene så Lakshmi, ble de alle forelsket i hennes skjønnhet. Shiva gjorde krav på Lakshmi som sin kone. Men hennes hånd ble gitt til Vishnu, som Lakshmi selv foretrakk. Lakshmi blir siden inkarnert som hustru til Vishnus ulike avatarer, hver gang Vishnu blir legemliggjort. Pga. dette kalles Lakshmi også Havets Datter, og fordi månen også ble skapt i sjøen under kjerningen, blir månen kalt hennes bror. Lakshmi og Divali. Lakshmi knyttes til feiringen av Divali som blir ansett som hennes fødselsdag. Divali som feires i god tid før vinteren kommer kalles lysets fest. De som tenner et lys utenfor sitt hjem på denne dagen, får Lakshmis velsignelse. Hun knyttes også til divali fordi Vishnu skal ha reddet henne fra fengselet til kong Bali på denne dagen.. Minneapolis. Kart som viser storbyområdet Minneapolis-St.Paul, en sammenvokst konurbasjon av tettsteder med 3,5 millioner innbyggere fordelt på sju fylker (counties). Minneapolis er den største byen i delstaten Minnesota i USA, og er fylkesadministrasjon for Hennepin County. Navnet kommer fra (indianerspråket dakota «minne» – "vann", og det greske «polis» – "by". Minneapolis ligger på begge sider av Mississippielven, like nord for stedet hvor denne får tilløp av Minnesota-elven. Minneapolis kommune hadde 387 970 innbyggere i 2006. På lokalt folkemunne kalles byen ofte – på grunn av navnet og høyhusbebyggelsen – "The Mini-Apple", som en slags lokal motsats til New York ("The Big Apple"). De siste årene har Minneapolis vokst sammen med delstatshovedstaden Saint Paul i øst og omkringliggende forsteder til étt, sammenhengende storbyområde. Dette byområdet kalles populært for "Twin Cities", og har 3,5 millioner innbyggere. Minneapolis regnes for en av de mest «norske» byer i USA, fordi et stort antall norske immigranter bosatte seg i Minnesota, ikke minst sør og vest i delstaten. I Minnesota ligger hovedkontoret til Sons of Norway (på West Lake Street) og dessuten American-Swedish Institute. I sør ligger en egen norsk kirke (Mindekirken) med prest utsendt fra Norge. Norsk-ættede amerikanere feirer Grunnlovsdagen hvert år i blant annet Loring Park. Geografi og natur. Minneapolis ligger i det sørøstlige hjørnet av Minnesota og langs byen strekker det seg over et område på 151,3 km², 142,2 km² som består av land og 9,1 km² innsjøer, noe som utgjør 6,91 % av det totale areal. Byen ligger på det nord-amerikanske slettalandet som dannes av Mississippi-elven, den har sitt utspring 150-200 km nord for Minneapolis. Både Mississippi- og Minnesota-elvene er fra gammelt av farbare for store kanoer og små skip. Det er en del avsatte innsjøer i tidligere elveløp tett inntil dagens løp av Mississippi og Minnesota. Elvedalen er langt brattere ved Minneapolis enn ved St. Paul – Mississippi ble dannet av smeltevann etter istiden, og gravde seg ned i grunnmassene med et stort fossefall ved St.Paul for 12 000 år siden. Etterhvert eroderte elven seg nedover og brøt igjennom fosseterskelen, da ble det dannet nye fosser litt lengre oppe i elven som fortløpende ble erodert ned og erstattet. I dag ligger strykene ved Minneapolis by, og gjør elven farbar til Saint Anthonyfallene som er den moderne periodens fossefall nær sentrum. Derimot førte eroderingen til utfall av granittblokker mellom de to storbyene, slik at større skip ikke kan gå lengre enn til St. Paul. Minneapolis ligger i grenselandet mellom tre landskapstyper. I vest starter den amerikanske prærien, og det er vernet et stykke prærie i Hyland Lake Park sørvest for byen - dette regnes for å være Minnesotas østligste bevarte prærielandskap. I øst starter det nordamerikanske blandingsskogen med både bartrær og løvtrær. I nord starter et glacialt innsjølandskap med grytehullsjøer («kettle lakes») som preger bybildet i sør og vest. De mange grytehullsjøene i sørvestre Minneapolis er et populært rekreasjons- og utfartsmål, og rundt disse sjøene ligger byens mest fasjonable boligområder. Størst er sjøene Lake Minnetonka og Medicine Lake ytterst i vest, fulgt av de mer bynære sjøene Harriet Lake, Lake Calhoun, Lake of Isles og Lake Nokomis. Sjøene har utløp gjennom den lille elven Minnehaha, som renner ut i Mississippi-elven like ovenfor sammenløpet med Minnesota-elven. Minneapolis har et variert plante- og dyreliv, takket være langsiktig byplanlegging på 1930-tallet. Gatene er brede og beplantet med løvtrær, mens det er et meget stort antall parker og grønne lunger i bykommunen. Ingen av innsjøene har bebyggelse i strandsonen, det er offentlig adgang til all strandlinje langs sjøene. Minnesota Zoological Gardens ligger like utenfor bygrensen i sør. Historie. Den første européeren som utforsket området rundt Minneapolis var franskmannen Louis Hennepin, og det var han som gav Saint Anthonyfossen sitt navn. Etter han er også fylket (countyet) hvor byen ligger fått sitt navn. Minneapolis grodde frem langs Saint Anthonyfallene, den høyeste fossen langs Mississippielva. Helt dit var det mulig å seile på elven fra St. Louis, men på 1960-tallet ble det bygget sluser, både for å regulering vannstanden og for å hjelpe elvetrafikken. Grunnlaget for byens fremvekst var oppretrtelsen av store møller som betjente jordbruksområdene i det vestlige Minnesota, samt kornområdene i Nord-Dakota. Korn og mel ble skipet ned Mississippi-elva til St. Louis eller New Orleans. På 1800-tallet ble derimot elvetrafikken med større skip vanskeliggjort av utfallet av granittblokker i Mississippielva vest for innløpet av Ninnesota-elva, og byen St. Paul ble anlagt 20 km lengre øst som havneby for Minneapolis. På grunn av sin nærhet til det militære anlegget Fort Snelling vokste Minneapolis og nabobyen Saint Anthony kraftig på 1840-tallet. Fortet ligger på en høyde over stedet hvor Minnesota og Mississippi renner sammen, og kontrollerer dette strategisk viktige stedet. Minneapolis fikk i 1867 status som by og ble slått sammen med Saint Anthony i 1872. Demografi. Minnesota var landet til nasjonene Ojibwa (Chippewa), Cree og Lakota (Sioux). Området var på 1800-tallet mål for mange skandinaviske (i nord) og tyske (i det varmere sør) emigranter. Omkring 35 % av delstatens befolkning er av skandinavisk opprinnelse. Minneapolis har innslag fra begge gruppene, og er forøvrig også den amerikanske storbyen som har størst andel indianere (2.2 % i 2000). Andelen afroamerikanere er 18 %, latinamrikansere utgjør 7 %. Etter Vietnamkrigen kom mange flyktinger fra Vietnam og Laos til byen, i den senere tid også fra Somalia. Særlig somalierne i Minnesota er kjent for å være godt integrert og har utmerket seg med høy utdanning og yrkesdeltakelse. Folketallets toppår var 1950 med 521 718 innbyggere, mens det laveste folketallet ble nådd i 1990 med 368.383. Andelen hvite (65%) er fortsatt synkende. Kart over de sentrale bydelene. Samferdsel. Minneapolis vide utstrekning ble i stor grad bestemt av Mississippielven, og mange av de første gatene gikk parallelt med elven, for maksimalt å kunne utnytte jordbruksarealet bakenfor. Senere gikk man over til det gatesystemet som er i dag, og som benyttes i mange moderne byer, fremfor alt i USA, hvor man la ut gatenettet i et nord-syd- og øst-vest-mønster. Dette har ført til at det finnes mange spesielle veikryss i byen, der man har vært nødt til å tilpasse seg de skiftende gatemønsterene. Et system av såkalte skyways, innelukkede, glassdekkede gangbroer, forbinder bygningene i byens sentrum slik at man kan gå tørrskodd mellom de ulike forretningsbyggene. Disse skyways er bygget for å øke tilgjengeligheten i sprengkulda som setter inn om vinteren i Minnesota. Luftfart. I den sørligste del av Minneapolis ligger Minneapolis-Saint Paul International Airport, som danner et triangel mot Minneapolis i nordvest og St. Paul i nordøst. Flypassen har to terminaler som ligger i forstaden Bloomington og har direkteforbindelser til blant annet Amsterdam, London, Paris og Reykjavík i Europa, i tillegg til byer i USA og Canada. Flyselskapene Northwest Airlines og Sun Country Airlines har sine hovedkvarter ved flyplassen. Icelandair flyr Keflavik internasjonale lufthavn-Minneapolis-St.Paul International Airport i sommerhalvåret. Veitrafikk. Samferdselsmessig ligger Minneapolis sentralt i USA med to store hovedveier som forbinder Minneapolis med resten av landet – Interstate 94 som går øst / vest og Interstate 35 som går nord / sør. De fleste innbyggere har tilgang til bil selv om det finnes et godt utbygd rutenett for lokaltrafikken. Denne ivaretas av busselskapet Metro Transit. Den 26. juni 2004 ble det åpnet en sporvognforbindelse Hiawatha Line, som går fra sentrum til flyplassen og Mall of America. Det tidligere omfattende sporvognsnettet ble nedlagt på 1950-tallet og erstattet med busser. Økonomi og utdanning. Opprinnelig var den viktigste næringsveien skogbruk og landbruk, men i dag har man fått flere ledende bedrifter innen medisin og finansiering i byen. Store internasjonale konsern som feks Target Corporation, Northwest Airlines, U.S. Bancorp, Xcel Energy, Ameriprise Financial og Thrivent Financial for Lutherans har sine hovekontorer der. Viktige arbeidsgivere er også kjøpesentrene Mall of America (verdens største), IKEA, Southdale Shopping Center og Ridgedale Shopping Center. Dessuten er flyplassen Minneapolis-Saint Paul International Airport og flyselskapet Northwest Airlines er store arbeidsgivere for kommunen. Hovedcampus for University of Minnesota ligger i Minneapolis, og dette universitetssystemet har mer enn 45 000 studenter i storbyområdet. De fleste av storbyområdets mange høyere læresteder ligger like over kommunegrensen i nabobyen St. Paul i Ramsey County. Viktige studiesteder som betjener begge byene er Concordia University St. Paul, Hamline University, Macalester College, og University of St. Thomas (med hovedcampus i St. Paul og business school i Minneapolis). Det private, «norsk-amerikanske» St. Olaf College ligger litt sør for storbyåmrådet. Det er ellers en rekke private kunstakademier og såkalte "liberal arts institutes" i byen. Kultur og medier. Byen har 8 fjernsynsstasjoner og 20 radiostasjoner. De største dagsavisene er "Minneapolis Star Tribune" og "Saint Paul Pioneer Press", i tillegg til gratisaviser og studentavisen "Minnesota Daily", utgit av studenter ved universitetet. Minneapolis og Saint Paul har et rikt kulturliv og kan notere seg å ha flest besøkende på teater og konserter per innbygger utenfor New York. Minneapolis Symphony Orchestra er internasjonal anerkjent. Her spilte den norske pianistinnen Eva Knardal i 15 år fra 1952 til 1967. Religion. Minneapolis har, som andre amerikanske storbyer, et svært variert religiøst liv med en rekke kongregasjoner og kirkesamfunn. Den katolske kirke og islam har vært i vekst i forbindelse med innvandring fra Latin-Amerika og Somalia. Den Norske Lutherske Mindekirke ligger i Minneapolis. Neil Armstrong. Neil Alden Armstrong (født 5. august 1930 i Ohio, død 25. august 2012 i Columbus i Ohio) var en amerikansk flyingeniør, marineoffiser, testpilot og astronaut. Armstrong var student ved Purdue University i Indiana. Han er mest kjent for å være det første mennesket som satte sin fot på månen med Apollo 11. Det skjedde den 21. juli (20. juli amerikansk tid) 1969, og det var da Neil Armstrong sa de berømte ordene: «That's one small step for a man, one giant leap for mankind» (på norsk: «Det er et lite steg for et menneske, et stort sprang for menneskeheten»). Han var jagerpilot under Koreakrigen for den amerikanske marinen. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Romferder. Armstrong var kommandør på Gemini 8 da den, sammenkoblet med Agena, begynte å rotere ukontrollerbart. Armstrongs ro og evne til å komme seg ut av den livstruende og farlige situasjonen, var en av grunnene til at han ble valgt til kommandør på Apollo 11. Armstrong var backup for Gemini 5 og Gemini 11. Ravenna. Ravenna er hovedstaden i den italienske regionen Emilia-Romagna. Ravenna har 134 631 (2001) innbyggere. Byens sentrum ligger på grunn av sedimenteringer i dag ni kilometer inne i landet, men er forbundet med Adriaterhavet og havnen Marina di Ravenna via kanalen Canale Candiano. Med et areal på 652,89 km² er Ravenna den nest største kommunen i Italia, omtrent halvparten så stor som den største, Roma. Ravenna var fra 402 til 476 hovedstad for Vestromerriket og sete for den bysantinske keiseren i Italia. De påfølgende tiårene residerte de østgotiske kongene Odoaker, Teoderik den Store og hans etterfølger her. Så gjenerobret Østromerriket Italia, og var frem til langobardene inntok byen i 751 sentrum for et keiserlig eksarkat. Ravenna var etter bysantinerene oppgav Italia en del av Kirkestaten. Verdensarvsteder i Ravenna. I sentrum av Ravenna ligger det en samling kirker, baptisterier og gravmæler bygd i senromersk tid, under østgoternes herredømme og under bysantinerne. Noen av dem er bygget for sekten arianerne. Disse monumentene danner overgangen mellom den tidligkristne og den bysantiske perioden i italiensk kunst. Bygningene har ulik grunnplan, både basilikaer og sentralkirker er representert, men felles for dem alle er mosaikkene. Utenfor sentrum, i bydelen Classe finnes en av de mest betydningsfulle, nemlig Sant'Apollinare. Perth (Australia). Perth er hovedstaden og den største byen i den australske delstaten Vest-Australia. Perth hadde i juni 2007 1 554 769 innbyggere, tre fjerdedeler av Vest-Australias samlede befolkning. Perth ligger langs bredden av elva Swan River. Perth ble grunnlagt av britiske nybyggere i 1829 på grunn av frykt for fransk kolonisering av området. Store deler av økonomien baserer seg på gruvedriften i Vest-Australia. Perth lufthavn er byens flyplass Historie. Området der Perth ligger nå var bosatt av aboriginer fra noongarstammen for ca 40 000 år siden. Den første europeiske oppdageren var den nederlandske kaptein Willem de Vlamingh den 5. januar 1697. Elven som går gjennom Perth ble døpt Swan River etter de unike svartsvanene som lever i området. Mannskapet reiste videre etter et mislykket søk etter overlevende fra "Ridderschap van Hollant"s forlis i 1645. I 1829 gjorde Charles Howe Fremantle krav på området for Storbritannia og James Stirling grunnla stedet under navnet Swan River Colony. De første nybyggerene var frie borgere. Fra 1850 mottok kolonien straffanger fra Storbritannia, som la grunnlaget for utvikling og utvidelse av kolonien. Skuespilleren Heath Ledger og fotomodellen Gemma Ward er begge født i Perth. Geografi. Perth ligger over 2000 km fra nærmeste storby (Adelaide) og har derfor blitt beskrevet som verdens mest isolerte storby. Bykjernen ligger i områdene rundt Swan River, med omliggende forsteder og småsteder, slik som foreksempel Fremantle. Klimaet er varmt og tørt med en regntid i vinterperioden som er mellom mai og august. Utdanning. Det finnes også flere utdanningssteder i Perth som går under kategoriene college og TAFE. Hawaii, Oslo. "Hawaii, Oslo" er en norsk film som kom ut i 2004. Den er regissert av Erik Poppe etter filmmanus av Harald Rosenløw Eeg. Filmmusikken er laget av John Erik Kaada og Bugge Wesseltoft. Filmen fikk Filmkritikerprisen i 2005. Handling. Denne filmen har seks forskjellige historier som møtes av og til, men hovedpersonen i denne filmen er Leon. Leon fyller 25 år, og Åsa(en tidligere kjæreste av Leon) skal møte ham på bursdagen hans, noe han både gleder og gruer seg til. Vidar, som jobber på den psykiatriske institusjonen Leon bor på, prøver å holde seg våken, fordi når han sovner drømmer han forferdelige ting om fremtiden som vil skje. Han drømmer at Leon ikke får møte Åsa fordi han blir påkjørt av en sykebil. La elva leve! "La elva leve!" er en norsk dramafilm fra 1980 om Alta-aksjonen i 1979 og 1980, regissert av Bredo Greve. Uttrykket «La elva leve!» ble brukt som slagord under aksjonen. Filmen fokuserer på problemene med vannkraftutbyggingen i Alta-Kautokeinovassdraget. Samenes rettigheter står særlig i fokus. Folk fra Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget er med i filmen. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget var en kampanjeorganisasjon som ble stiftet 12. juli 1978 i Alta. Under Alta-konflikten ble Folkeaksjonen ledende i kampen mot vannkraftutbygging i Altaelva. På det meste hadde aksjonen 20 000 medlemmer. Til sammen 10 000 deltok i demonstrasjoner. Etter demonstrasjonene ila politiet bøter, og kraftutbyggingen ble gjennomført. På tross av dette, hadde aksjonen oppnådd å få oppmerksomhet, særlig om samenes rettigheter. Sentrale personer. Siden 1973 hadde Alta-utvalget for bevaring av Alta-Kautokeino-vassdraget arbeidet under ledelse av Haakon Henriksen. Folkeaksjonens første leder var Kato Johansen. Styrets politiske orientering. Blant styremedlemmene fantes medlemmer av AKP, Høyre og Arbeiderpartiet. Monstertorsdag. "Monstertorsdag" er en norsk film fra 2004. Den ble laget av stort sett det samme Stavanger-tilknyttede crewet som laget "Mongoland". De har i tillegg fått med de danske skuespillerne Kim Bodnia og Iben Hjejle. Filmen foregår i surfemiljø på Jæren og i Stavanger. På Monstertorsdag vil den perfekte bølge komme. Henry George. Henry George (født 2. september 1839, død 29. oktober 1897) var en amerikansk politisk økonom og sosialfilosof. Han foreslo en skatt, eller grunnrente, på eiendom. Hans tanker ble utgitt i flere bøker. Tilhengerne av disse teoriene ble kalt «georgister», og ifra dette navnet kommer ordet "georgisme" Den norske forfatteren Arne Garborg hadde et syn som lå nært opp til georgismen. Liv og verk. George ble født i Philadelphia, og som 16-åring tok han hyre som sjømann. Etter en tid til sjøs slo han seg ned i California. Etter noen mislykkede forsøk på gullgraving begynte han på en karriere innenfor avis. Han begynte som trykker og endte opp som redaktør og eier. Under en reise til New York ble George sjokkert over de fattiges levekår i storbyen. Han så på det som et paradoks at de fattige i den etablerte storbyen hadde dårligere levekår enn i det mindre utviklede California. Tankene om de fattiges levekår gav tema og tittel til boka "Progress and Poverty", eller "frenskritt og fattigdom". Boka kom ut i 1879, og ble en bestselger. På kort tid ble det solgt over 3 millioner bøker. I boken argumenterte George for at nesten all rikdom fra sosiale og teknologiske fremskritt i en fri markedsøkonomi ble tatt av jordeiere og monopolister ved hjelp av leiepriser. En slik konsentrasjon av rikdom til de som ikke arbeider var den grunnleggende årsaken til fattigdom. George så det ikke som rettferdig å hindre folk å kunne utnytte naturressurser. Han mente at slike hindringer var å sammenligne med slaveri. I denne sammenhengen oppsto begrepet lønnsslaveri. George hadde vært fattig selv og var derfor istand til å se disse sammenhengene. På sine reiser hadde han sett mange forskjellige samfunn og han hadde bodd i et California som var i rask vekst og fremgang. Han hadde merket seg spesielt at byggingen av jernbane i California gjorde at eiendomsverdien og leien øket mer enn lønningene. Blåtann. Blåtann, eller på engelsk "Bluetooth", navnet brukt på radiooverføringsprotokollen som benyttes for å sende og motta data trådløst mellom enheter i et personlig datanett sammensatt av mobiltelefon, datamaskin, og/eller andre enheter som støtter protokollen. Blåtann ble først utviklet av Ericsson, og senere formalisert av "Bluetooth Special Interest Group (SIG)", som ble presentert den 20. mai 1999. SIG var sammensatt av Sony Ericsson, IBM, Intel, Nokia og Toshiba. Navn. Navnet er inspirert av kong Harald Blåtann (Harald 1 (Gormsson) Blåtann) som var konge i Danmark, trolig fra 958 til 987. Han var den andre i den danske kongerekken. Logoen for Blåtann er satt sammen av bokstavene H (5px) og B (5px) i runealfabetet. På en diger trekantet runestein i Jelling midt i Jylland i Danmark som kong Blåtann fikk lagd, kan man lese at han var konge av både Danmark og Norge, og ville starte kristningen av Danmark og Norge. Dette er forøvrig den tidligste kilden der navnet «Danmark» tas i bruk. Han var vel å merke "ikke" konge i Norge; der var det fortsatt småkonger som regjerte. Kristningen av Norge var heller ikke noen suksess før Olav Haraldson. Det som Harald Blåtann etterlot seg, vitner om at han hadde god kommunikasjon med omverdenen: Han innførte kristendommen til Norden, bygde Danmarks første kirke, fikk hentet en av de aller største steinene i Danmark til midten av Jylland, fikk tak i en irsk billedhugger til å hogge runer i den, hentet jord fra et stort nærområde til å lage en gigantisk jordhaug på begge sider av runesteinen, og inskripsjonene på Jellingsteinene han hadde kunnskap om Norge. Enkelt sidebåndmodulering. Enkelt sidebåndmodulering (ESB) "(engelsk: Single Sideband, SSB)" er en type amplitudemodulasjon (AM) uten bærebølge og med kun ett sidebånd. Utgangspunktet for utviklingen av ESB, eller SSB, var sparing i ytterste konsekvens, som ved militær bruk. Et vanlig AM-signal består av en energirik bærebølge uten informasjon og to nærliggende frekvensområder som tilsammen inneholder selve informasjonen, men bare får relativt lite energi med på veien. Sparetanken var å fjerne både bærebølgen og ett av de nærliggende frekvensområdene, kalt sidebåndene, siden de er identiske speilbilder av hverandre, før sending. Da kan en 1000 Watt sender sende 1000 W informasjon istedet for 800 for energitomt bærebånd og 100 + 100 W identisk informasjon, for eksempel. SSB virker utmerket, men kvaliteten av det mottatte signalet kan bli ustabilt og må til tider etterjusteres mens sendingen pågår. Talerens grunntone går i bølger; stiger og synker. Innholdet, men ikke taleren selv, kan gjenkjennes. Ved talepause sendes det ikke noe signal og senderen er derfor ikke på lufta så lenge. SSB er utviklet for å sende så langt som mulig med en gitt begrensning av sendeenergien. Hvis båndbredden på dobbelt sidebånd er 6 kHz, slipper man ved ESB kun med det halve. I tillegg kan man undertrykke bærebølgen helt eller delvis. Sammenlignet med ordinær AM med bærebølge og to sidebånd trenger man ved ESB mindre enn 1/3 effekt for å oppnå tilsvarende resultat. Beatoscillator. Når et radiosignal med enkelt sidebåndmodulering taes imot av en mottaker må et signal som erstatter bærebølgen legges til i mottakeren. Når en tone overføres med en vanlig AM-mottaker, er tonen i høyttaleren den samme som frekvensforskjellen mellom bærebølgen og frekvensene i de to sidebåndene av radiosignalet. Beatoscillatoren lager en tone med frekvens som tilsvarer bærebølgen som var fjernet i SSB signalet, men dette blir lett ustabilt. I en superheterodynmottaker kan bærebølgen legges til i mellomfrekvensforsterkeren der alle innstilte frekvenser er i nærheten av 455 kHz. En tonegenerator/beatoscillator som gir en frekvens nær denne frekvensen erstatter da den manglende bærebølgen. Dersom tonegeneratoren er innstilt feil i forhold til radiosignalet, kan en stemme høres som «Donald Duck»-stemme med for høyt eller for lavt toneleie. Morsesignaler på kortbølgen er vanligvis sendt som en ren frekvens. Ved innstilling av beatoscillatoren kan lytteren selv bestemme tonehøyden på morsesignalet som er forskjellen i frekvens mellom det mottatte morsesignalet og frekvensen fra beatoscillatoren. Beatoscillator finnes i alle radioamatørmottakere for kortbølgen og i noen få spesielle reiseradioer. Bydannelse. Utsikt fra gravfeltet på Bikjholberget ut Kaupangkilen. Det grønne jordet til høyre er del av bosetningsområdet.Bydannelse er en arkeologisk term som omfatter de aller tidligste bydannelsene på skandinavisk område, deres historie, og ikke minst de politiske, sosiale og økonomiske drivkreftene som ligger bak disse aller tidligste byene, eller forløpere for byer. Forskningshistorie. Til å begynne med var det historikerne som diskuterte grunnene til at de første byene oppsto. I Norge var det ved skiftet mellom det 19. og 20. århundre en livlig debatt mellom to grupper. Det var de som mente at lokale strandsteder og markedsplasser oppsto spontant, og at kongemakten tok kontrollen over disse og utviklet dem videre til byer. Den andre gruppen mente at det var kongen som gikk inn og ved sin egen autoritet grunnla byer ut fra intet. Her er det viktig å merke seg at historikerne førte denne diskusjonen på basis av svært mangelfulle skriftlige kilder. Fra slutten av 1800-tallet er det gjort tallrike arkeologiske undersøkelser i eksisterende og forlatte bysamfunn, og arkeologenes vinkling på problemstillingene har ført til at man nå heller setter hovedfokus på byenes utvikling og deres funksjoner og aktiviteter. Man mener å ha funnet tre utviklingssteg mot de egentlige byene. Sentralplasser. Fra 1954 er det gjort utgravninger på Helgö i Mälaren litt vest for Stockholm. Her er det fem mindre gravfelt, en bygdeborg og spor etter sju husgrupper. I disse er det gjort funn etter produksjon av bronsesmykker. Det er også indikasjoner på fjernhandel representert av gjenstander. Virksomheten strekker seg over lang tid, fra begynnelsen av folkevandringstiden fram til ca. 600. Da ser det ut som om området går tilbake til vanlig gårdsdrift. Importgjenstander fra Helgö Etter 1980 er det lokalisert flere slike steder, som nå kalles "sentralplasser", og flere er undersøkt ved utgravninger. Her kan nevnes Sorte Muld på Bornholm, Lejre på Jylland, Uppåkra i Skåne, Borg i Lofoten, Kaupang på Öland. Generelt virker det som om dette er steder der det har vært drevet handel og håndverk, men verken omfanget av dette eller befolkningsstørrelsen virker som om man kan snakke om bymessig bebyggelse. Enkelte av plassene er tolket dit hen at det har vært drevet sesongpregede markeder på stedet, og at det har ligget mer eller mindre ubebodd i lange perioder. Eksempler på disse er Åhus i Skåne og Sebbersund i Danmark. I Norge er slike steder hittil ikke blitt sikkert lokalisert. Det har imidlertid blitt foreslått at slike «midlertidige» sentralplasser kan ha vært lokalisert i Vikkilen i Grimstad, (Aust-Agder), og ved Spangereid i Lindesnes, Vest-Agder. De tidligste byene. Andre steder er det funnet regulære urbane bosetninger. De er karakterisert ved at det har oppholdt seg en permanent bosetning som har hatt hovederverv innen handel og/eller håndverk. De er også atskillig større enn sentralplassene; ett hektar eller større. Bebyggelsen er regulert i parseller for hver boenhet, en inndeling som viser seg å være stabil over lang tid. På nordisk område er det konstatert fire slike tidlige bydannelser: Birka i Mälaren, vest for Helgö (ca. 770 – 970), Ribe i Vest-Jylland (ca. 775 – 850), Kaupang (ca. 800 – 900) og Hedeby i Slesvig-Holstein, men opprinnelig dansk område(ca. 810 – 1070). Alle disse ble nedlagt eller avfolket i løpet av vikingtiden. Samtlige av disse hadde flere fellestrekk: Bygrunnen hadde et planlagt gatenett og en regulert bebyggelse. Bygningene lå med gavlen vendt mot vannet. Byene lå strategisk til for transport til lands og til sjøs. Håndverkerne produserte varer for et voksende marked og varene ble distribuert over større områder enn før. Byene inngikk i et internasjonalt handelsnettverk.Model av vikingtidens Kaupang Hedeby ble plyndret og brent av Harald Hardråde i 1050. Seksten år senere kom folkegruppen venderne og herjet byen. Kort tid deretter flyttes byfunksjonene til Slesvig (by) på nordsiden av Sliensfjorden. Birka synes å ha fungert fram til omkring år 970 da den blir erstattet av Sigtuna. Ved Kaupang tyder resultatene fra arkeologiske utgravninger gjennom mange år på at den bymessige bebyggelsen forsvinner senest omkring år 900. Kaupangbegrepet. Sentralplasser og de tidligste byene sammenfattes ofte i populærlitteraturen som "kaupang" (norrønt for «kjøpstad», «by»). Begrepet finnes i sagalitteraturen assosiert med slike steder, og også egentlige byer. Steder som benevnes slik er Kaupang, Kaupanger i Sogn, Koppang i Østerdalen, Kaupangen i Trøndheimen og Hamarkaupangen. Kaupangen på Veøy i Romsdal ble lokalisert arkeologisk på 1990-tallet. I områdene Skåne og Halland i Sverige er det et antall av mindre handelssteder som alle har navn som ender med «-köping». Samtlige steder ligger i nærheten av kysten og en elv. De egentlige byene? Mot slutten av perioden, 950 – 1050, vokser de første byene som fortsatt eksisterer fram. I Norge er de første Oslo, Trondheim og Skien, som kan ha de første ansatsene til bydannelse allerede på 900-tallet. Bergen er noe yngre. Hittil har det ikke vist seg mulig å påvise en tidlig 1000-tallsbebyggelse i Tønsberg. I Stavanger ligger de eldste lagene på tidlig 1100-tall. I Borg (nåværende Sarpsborg) er mesteparten av den gamle bygrunnen forsvunnet i leirras, og det lille som er igjen har bare i beskjeden grad vært gjenstand for arkeologiske utgravninger. Noen forskere mener at det er bare disse byene, som anlegges etter et kongelig initiativ, som bør kalles byer. Dette standpunktet er imidlertid omdiskutert. Pest. Spredning av pesten under utbruddet kjent som svartedauen Pest er et begrep brukt i middelalderen om alle fatale epidemiske sykdommer, men i dag begrenset til en akutt infeksjonssykdom blant gnagere og mennesker. Sykdommen forårsakes av en bakterie, "Yersinia pestis". Blant mennesker forekommer tre forskjellige pesttyper; byllepest, lungepest og septikemisk pest. Byllepest. Når bakterien kommer inn i menneskekroppen, vil den normalt samle seg i lymfekjertlene, hvor den forårsaker dannelse av svulne områder, kalt byller. Byllene fylles med "Y. pestis". Den spesielle kapselen rundt bakterien forhindrer den fra å bli fortært av hvite blodlegemer. Etter hvert som bakterien formerer seg, dannes det nye byller i andre lymfekjertler, og bakterier vil til slutt gå ut i blodet og forårsake en generell blodforgiftning. Mange små blødninger skaper mørke flekker i huden, derav navnet Svartedauden. Hvis den infiserte ikke får behandling før bakteriene begynner å formere seg i lymfene, vil pestsymptomene inntre: ekstreme smerter i lymfene, stivhet, sjokk, delirium. Døden vil normalt inntreffe etter tre til fem dager. Lungepest. På mange måter er lungepest farligere enn byllepesten. Den smitter raskere og lettere og den viser ikke symptomer før sykdommen er relativt langt framskreden. Lungepest forekommer når "Y. pestis"-celler enten inhaleres direkte, eller når bakterien når lungene via byllepest. Symptomene, som altså kommer sent, er at store mengder blodig slim og væske hostes opp. Ubehandlede pasienter overlever sjelden mer enn to dager. Biologi. Forståelsen av pestens biologi kom da europeiske forskere reiste til India på 1890-tallet for å studere den store pestepidemien som raste der, og som tok livet av tolv millioner mennesker i løpet av ti år. Pesten overføres av en rekke insekter som normalt er parasitter hos gnagere, og som søker nye verter når de opprinnelige vertene dør. Det viktigste av disse parasittinsektene er rotteloppa, "Xenopsylla cheopsis", som er parasitt på rotte og andre smågnagere. Loppa får i seg bakterien gjennom å suge blod av en infisert smågnager, og loppa gir smitten videre hvis den skifter vert og suger blod av et friskt dyr. Når rottene begynner å dø, søker parasitten nye verter; mennesker og andre dyr. Rotteloppa utvikler seg svært raskt under klimaforhold med temperaturer på 20 – 25 °C og en luftfuktighet på mellom 0,03 og 0,30. Tørre, varme områder syntes å klare seg bedre fra loppene og pesten enn fuktigere områder. Dette kan tyde på at luftfuktigheten er viktigere for loppas trivsel enn temperaturen. Det er en utbredt teori at den dødelige pestbakterien oppsto i Sentral-Asia, og at smitten har bredt seg til andre deler av kontinentet og andre verdensdeler herfra. Pestutbrudd har forekommet i Kasakhstan også i nyere tid, og fra 1950-tallet bygde sovjetiske myndigheter opp et stort apparat for forskning på og bekjempelse av pest. Det viser seg at ørkenrottene – som her er den viktigste bæreren av pestbakterien – smittes med en syklus på mellom to og sju år, og at disse syklusene følger svingningene i rottebestanden. Rottebestanden ser ut til å måtte være av en viss størrelse for at smitten skal spre seg. Nyere forskning bekrefter en gammel epidemiologisk teori som sier at en vertspopulasjon for en sykdomsbakterie må overstige en viss terskel før sykdommen kan spre seg. Hvor bakterien oppholder seg mellom utbruddene, er foreløpig et uløst spørsmål. En teori går ut på at den overlever som sporer. En annen mulighet er at den overlever i andre populasjoner andre steder, og at den så spres med streifdyr. Det er også kjent at smitten kan spres med fugler. Hvorfor den dødelige pestbakterien har oppstått nettopp i steppeområdene i Sentral-Asia, vet en ennå ikke. En hypotese er at bakteriene har hatt spesielle forhold for å utvikle seg i isolerte rottepopulasjoner, som med jevne mellomrom har blanda seg med hverandre. Ialt kjenner en i dag til 300 ulike gnagere og 20-30 ulike loppearter som kan spre pest, men bare et lite antall av disse kan overføre sykdommen til mennesker. Behandling. Det gjelder å komme til lege i tide. Bakterien er naturlig motstandsdyktig for penicillin, men de fleste typene er følsomme for streptomycin, kloramfenikol eller Tetracycliner (alle disse er antibiotika). Ved tidlig behandling kan dødeligheten av byllepest reduseres til så få som 1-5 prosent av de smittede. Lungepest kan også behandles, men denne pestformen utvikler seg så raskt at det forutsetter tidlig behandling. Her regner man med en dødelighet på mellom fem og ti prosent. Historie. Pest har vært kjent i minst 3 000 år. Epidemier har vært kjent i Kina siden 224 før vår tid. Sykdommen dukket opp i store pandemier som ødela hele befolkninger i byer gjennom middelalderen. Sykdommen har dukket opp i små utbrudd siden den gang. Den siste store pamdemien begynte i Kina i 1894. Den spredte seg til Afrika, Stillehavsøyene, Australia og Amerika, og i 1900 nådde pesten San Francisco. Pest forekommer fortsatt i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Middelalderen. I middelalderen var det altså mange utbrudd av sykdommen. Særlig kjent er pandemien på midten av 1300-tallet, den vi kaller Svartedauden. Men hele fem hundre år før, ved starten av middelalderen, ikke lenge etter at det vestromerske rike gikk dukken, brøt det ut en pandemi av byllepest. Den gikk, etter hva vi vet, fra Egypt i sør og til Irland i nord. Pesten kan godt ha grepet om seg lenger øst også. Datidens (europeiske) forfattere kalte pesten ved navn som "bubonibus inquinaria" og "glandula". "Bubon" er lyskebyll, "glandula" betyr kjertel. To andre vanlige sykdommer den gang, som også ble kalt pest av samtiden, var kopper ("variola") og dysenteri ("dysenteria"), men vi vet sikkert at pandemien i år 541 var byllepest, på grunn av navnene den fikk. Utbruddene av pest var flere, men det begynte altså i 541. Resten av århundret dukket det opp utbrudd med overraskende jevne mellomrom, vanligvis med 4 – 12 år mellom hvert utbrudd. De nedtegnelsene om pesten som finnes fra 500-tallet viser bare til symptomer på byllepest, ikke lungepest. Fordi lidelsen ikke så ut til å smitte direkte fra menneske til menneske, var forvirringen stor om hvor sykdommen egentlig kom fra. Det ble rapportert at dødeligheten på 500-tallet var større blant menn enn blant kvinner. Forklaringen på dette synes å ligge i at kvinnene på den tiden ikke hadde like lang levetid som mennene – kanskje på grunn av mange barnefødsler – slik at eldre menn ble boende sammen i små husholdninger, mens kvinnene stort sett bodde i større husholdninger. De små husholdningene hadde en større konsentrasjon av lopper. Vi kan også tenke på de rent mannlige samfunnene blant munker som små husholdninger. Det kommer ikke klart frem av kildene hvorfor de små husholdningene var mer loppe-befengte, men vi kan kanskje tro at renholdet var dårligere, levekårene dårligere, og sengeplassene tettere. Det er svært vanskelig å gi noen fornuftige tall på døde etter pesten i 541-544; datidens kronikører hadde en tendens til å anslå befolkningstall langt over det fornuftige. Men vi kan kanskje regne med en samlet nedgang i befolkningen på mellom 50 og 60 prosent for perioden 541 til 700 i forhold til folketallet før pesten. Det kan være verdt å understreke at pesten ikke var et rent middelalder-fenomen, den fantes både før og etter middelalderen, og det dør fortsatt mennesker av pest. Historisk er det særlig snakk om to store utbrudd, i 541-544 og 1347–1350, men det var også mange mer lokale og mindre omfattende epidemier gjennom hele middelalderen. Et interessant aspekt ved pesten er hva den gjorde med menneskene og samfunnene som opplevde den. På 1300-tallet ble det gjennomført mange jødeforfølgelser på grunn av pesten: Jødene ble beskyldt for å ha forgiftet brønner eller for å ha drevet trolldom som førte til sykdom, og de ble i beste fall jaget, i mange tilfeller drept, etter at de fikk skylda for pesten. Pandemien på 1300-tallet ble enda verre enn i 541, både fordi økt kommunikasjon mellom regionene gjorde det lettere å spre smitte, men også fordi pesten tok form av lungepest, og derved smittet direkte fra menneske til menneske: man behøvde ikke alltid loppa som «mellomstasjon». Pesten kom tilbake i 1361–63, 1369–71, 1374–75, 1390 og 1400! Det var altså ikke slik at pesten var et engangsfenomen som forsvant igjen like raskt som den hadde kommet. Renessansen. Medisinerne strevde med å forstå hva pesten var for en slags sykdom. Men jesuittpresten pater Athanasius Kircher kom inn på rett spor: I sitt verk "Scrutinium Pestis" fra 1658 påpekte han nærværet av «små ormer» i blodet og konkluderte dermed at sykdommen skyldes mikroorganismer. Han var den første som erkjente betydningen av «små vesener» for spredningen av sykdommen. Konklusjonen var korrekt, selv om det han så i mikroskopet sannsynligvis var røde eller hvite blodlegemer. Pater Kircher gikk også inn for hygieniske tiltak som isolasjon, karantene, brenning av de sykes klær, og bruk av ansiktsmasker for å hemme pestens videre spredning. I København vedtok man i 1625 en «Lovgivning om pest». Man anså at man hadde tre virkemidler: 1) Å formilde Gud. 2) Isolere de syke. 3) Hindre lukt og urenslighet (sørge for at de døde ble gravd dypt nok ned). Pestutbruddenes hyppighet fremgår av listen over de årene København Universitet måtte holde stengt for å hindre smittespredning: 1546-48, 1553-54, 1564-65, 1575-78, 1592, 1619, 1624-25, 1629, 1637-38. I tillegg var et pestutbrudd i 1601-03 så voldsomt at det i etterkant ble hetende «Den hvite død» (som en motsats til Svartedøden, som også fikk sitt eget navn). Under Den hvite død omkom i løpet av ett år femten sogneprester bare på Fyn. Denne epidemien er også nevnt på egne «pesttavler» i flere kirker, som Stavning og Skjern kirke på Vest-Jylland. En av de beste kilder til kunnskap om en epidemi er Perlestikkerbogen fra Nakskov. Til Danmark kom pesten fra Sverige og Baltikum, slik som epidemien som tok livet av en tredjedel av Bornholms befolkning høsten 1653 og brøt ut i København utpå våren 1654, der den tok livet av blant andre legen og vitenskapsmannen Ole Worm. I brev til sønnen Willum 22.juli 1654 fortalte Worm at sykdommen var «heftig», drepte i løpet av fire dager, og symptomene var matthet, frostrier, byller og til sist svarte og gustne flekker i huden. Utpå høsten stilnet den av i hovedstaden, men brøt ut andre steder i Sjælland, der den raste de påfølgende tre år, helt sør til Lolland-Falster. Nyere tid. I dag finnes pestbakterien på alle kontinenter, men det er bare i deler av Afrika at pest utgjør et helseproblem. Årlig smittes over 2000 mennesker av pest hvorav en tidel dør – de fleste på Madagaskar og i Kongo. Pest forekommer også relativt hyppig mellom gnagere i Amerika, blant annet i Rocky Mountains, men det er ytterst sjelden at mennesker smittes her. Clutter. Clutter er støy på en radarskjerm som skyldes skyer, fronter i atmosfæren, fjell eller berg. Clutter kan av en uerfaren operatør lett mistolkes å være noe annet enn det i virkeligheten er. Avril Lavigne. Avril Ramona Lavigne (født 27. september 1984) er en canadisk sanger, låtskriver, motedesigner og skuespiller. Hun var en av de nye rockmusikerne i 2002, da hun lanserte sitt første album. Musikkstilen er en blanding av rock og pop. Navnet Avril er fransk og betyr april, og Lavigne betyr vingård. Hun var gift med Deryck Whibley, vokalist i Sum 41, 17. september 2009 ble det kunngjort at paret hadde blitt separert. Biografi. Før Lavigne fikk sin første profesjonelle kontrakt, hadde hun vært med og sunget på andre artister sine sanger/utgivelser, men fikk sin første platekontrakt da hun var 16 år. Lavigne flyttet da til New York for å jobbe med sitt første album, og dette kom ut etter to år i 2002, og albumet fikk navnet "Let go!". "Let go!" nådde første plass på de australske, canadiske og britiske listene, og ble ble blant annet den yngste kvinnelige solisten som nådde en første plass i Storbritannia. I 2004 ga hun ut sitt andre album med navnet "Under My Skin", som også nådde en rekke førsteplasser på salgslistene ulike steder i verden, og nådde tilsvarende plasseringer med albumet "The Best Damn Thing" fra 2006. Som en følge av musikkarrieren, har hun også deltatt i noen spillefilmer, i tre av disse spiller hun seg selv, mens i filmene "Fast Food Nation" og "The Flock" hadde hun ordinære fiksjonsroller. I 2008 lanserte Lavigne sitt eget klesmerke med navnet «Abbey Dawn», etter det kallenavnet hun hadde da hun var ung. Tilhørende klesmerket kom også en parfymekolleksjon. Eksterne lenker. Lavigne, Avril Lavigne, Avril Lavigne, Avril John Tyler. a>, som seiret med 234 valgmannstemmer, mot 60 for Van Buren. Etter få måneder døde Harrison og visepresident John Tyler overtok presidentembetet for resten av valgperioden John Tyler (født 29. mars 1790, død 18. januar 1862) var USAs 10. president. Han var visepresident under William Henry Harrison som døde nøyaktig en måned etter at han hadde tiltrådt; og Tyler ble den første visepresidenten som tok over presidentembetet som følge av presidentens død. Som følge av dette ble han aldri tatt på alvor i samtiden, helst referert til som «den fungerende presidenten». Den største begivenheten i hans presidentperiode var innlemmelsen av Republikken Texas i 1845. Han var den første amerikanske presidenten som ble "født i det frie USA", etter at den amerikanske uavhengighetserklæringen ble underskrevet, og USAs selvstendighet akseptert av Storbritannia i 1783. Sardinia. Sardinia (italiensk: "Sardegna") er en italiensk øy i Middelhavet mellom Italia, Spania, Tunisia og sør for Korsika. Sardinia er 24 090 km² stor og har ca. 1 650 000 innbyggere. Sardinia er en antonym region i Italia, den regionale hovedstaden heter Cagliari. Sardinia er den nest største øya i Middelhavet (etter Sicilia og foran Kypros), preget av en 1849 km lang kystlinje som er generelt høy, ujevn og berglendt, men brutt opp av dype bukter med sandstrender, omgitt av mindre øyer. Øyas geologi er går tilbake til paleozoikum, jorden oldtid, for 300 000 år siden og er ikke vulkansk som i Italia og har heller ikke høye fjell grunnet lang erosjonsprosess. Øya fikk fast bosetning i steinalderen, i neolittisk tid, fra rundt 6000 f.Kr. som kom fra Italia via Korsika. For rundt 1500 f.Kr. og framover ble det bygd en rekke runde tårnstrukturer i stort antall som kalles "nurager". Grensene for de ulike stammeområdene ble voktet eller markert av mindre nurager, og selv i dag finnes det rundt 7000 nurager spredt ut over det sardinske landskapet. Siden har etruskere, oldtidens grekere, fønikere, og til sist romere bosatt seg og tok deler eller hele øya i besittelse. I tidlig moderne tid ble Sardinia spansk via kongelig ekteskap. Øya var preget av angrep fra muslimer og sultekatastrofer, særlig i 1680 skal mange landsbyer ha blitt lagt øde. På midten av 1800-tallet, under "Unità d'Italia", Italias samling, ble Sardinia igjen knyttet til Italia. Fra 1948 fikk Sardinia særskilt status som autonom (selvstyre) og har i dag en mangfoldig økonomi som fokuserer på turisme. Etymologi. Navnet Sardinia er fra førromersk substantiv "*sard", latinisert som "sardus" (hunkjønn "sarda"); at navnet hadde en religiøs konnotasjon er antydet fra dets bruk som adjektiv for den førhistoriske sardinske mytologiske helteguden Sardus Pater («Sardinske Far», ikke som «Far Sardus»), foruten også å bli forstavelsen til adjektivet «sardonisk» (spotsk). Sardinia ble kalt for "Ichnusa" (latinisert utgave av greske "Hyknousa"), "Sandalion", "Sardinia" og "Sardo" av antikkens grekere og romere. Øya har også gitt navn til sildefisken sardin, antagelig for at den ble fisket og eksportert herfra. Vinproduksjon. Vinregionen Sardinia er inndelt i fire underområder som har et variert landskap og klima, i tillegg til en rekke lokale druesorter. I likhet med andre mange europeiske vinområder har Sardinia siden 1950 vært dominert av masseproduserende kooperativer uten fokus på kvalitet. EU-ordninger har medført at et markant mindre areal brukes til å dyrke vindruer. I dag er det mer fokus på kvalitet og vinindustrien er variert. Spanjolene brakt med seg sine oksiderte og sherryaktive viner og det lages fortsatt oksidativ vin på Sardinia. Spanjolene hadde også med seg druen grenache til Sardinia, hvor druen kalles "cannonau", mens den italienske nebbiolo kalles "karama". Nebbiolo kom til Sardinia da øya i likhet med Piemonte var en del av kongedømmet Savoie. Siden 1861 har imidlertid Sardinia vært en italiensk stat. Sardinias viner har tradisjonelt vært smaksrike eller sherrylignende. Sardiske rødviner er gjerne fyldige og kraftige, spesielt når de er laget på cannonau. Dagens hvite viner er varierte, friske og fruktige, spesielt vin på druen nuragus. Se også. Capo Testa nord på Sardinia Konqueror. Konqueror er primært KDE sin filbehandler og nettleser, men i tillegg fungerer den som en dokumentfremviser, utviklet som en del av KDE skrivebordsmiljøet av frivillige, og kjører på de fleste unix-lignende operativsystemer. I likhet med resten av «kdebase»-pakken, er Konqueror linsensiert under GNU General Public License (GPL). Selve navnet Konqueror kommer av en navnelek av andre nettlesere: først kommer Navigator (navigatør), så Explorer (utforsker), og deretter Konqueror (erobrer). At programmet starter med K kommer av vanen i å døpe KDE programmer slik. Brukergrensesnitt. Konqueror sitt brukergrensesnitt kan minne noe om Internet Explorer sitt (som igjen er utformet etter Netscape Navigator og NCSA Mosaic), men er mer konfigurerbart. Det består av en rekke «paneler», som kan flyttes på. Nye paneler kan bli lagt til, og andre fjernes. Som eksempel kan en ha bokmerkepanel på venste side av utforskervinduet, og ved å klikke på et bokmerke, vil bokmerket vises i det større panelet på høyre side. Eller så kan man for eksempel vise en hierarkisk liste av filsystemet i ett panel og innholdet av en mappe i et annet. Panelene er fleksible og kan blant annet inneholde et konsollvindu. Konfigurasjon av panelutseendet kan lagres, og det følger en rekke standardkonfigurasjoner for disse med nettleseren. (Eksempelvis, «Midnight Commander» viser et vindu delt inn i to paneler, hvor hvert inneholder en mappe, nettside, eller filutforsker.) Navigasjonsfunksjoner (tilbake, fremover, opp en mappe, historie, o.l.) er alltid tilgjengelige. Fleste tastatursnarveier kan bli forandret på ved å bruke et grafisk konfigurasjonsgrensesnitt. Adressefeltet støtter automatisk fullføring for lokale mapper, tidligere besøkte nettadresser og tidligere søk. Man kan bla i tidligere besøkte adresser ved å skrolle med musa i adressefeltet. Konqueror har hatt støtte for arkfaner siden versjon 3.1 av nettleseren. Nettleser. Konqueror har blitt utviklet som et uavhengig nettleserprosjekt. Til vanlig bruker den KHTML til sin nettleser-motor, som fungerer med HTML, JavaScript, Java applet, Cascading Style Sheets, SSL, og andre relevante åpne standarder. Siden Konqueror er modulær kan også motoren Gecko fra Mozilla-prosjektet benyttes i stedet for KHTML. Denne funksjonen kalles kmozilla og kan finnes i pakken «kbindings». Integrert i Konqueror er å finne flere søketjenester, som kan benyttes ved å skrive inn tjenestene sine forkortelser etterfulgt av søkestreng. Disse kan konfigureres, og nye kan bli lagt til. For eksempel kan et søk i Google etter linuxguiden gjøres ved å skrive gg: linuxguiden. For å legge til andre søketjenester; for eksempel søk etter Wikipedia-artikler, legger man til en Web shortcut kalt wp: med adresse codice_1. Tiden Konqueror bruker på å tegne opp vevsider er sammenlignbar med konkurrerende nettlesere, men sider med ugyldig HTML kan i noen tilfeller tegnes tregere enn i andre nettlesere. Det kan også dukke opp problemer som et resultat av at en nettside bruker utvidelser som ikke støtter operativsystemet Konqueror kjører på, men dette er et problem alle nettlesere har. Eksempler på slike utvidelser er bruk av QuickTime-snutter og Shockwave-animasjoner. Men utvidelser som SWF (Flash), PDF, Java applet er støttet, hvis programvaren for disse er lagt inn. Dokumentutforsker. Konqueror lar brukeren utforske det lokale mappehierarkiet — enten ved å skrive inn lokasjon i adressefeltet, eller ved å klikke på ikoner i utforskervinduet. Det er mulig å velge mellom flere typer fremvisninger, som bruker forskjellige ikoner og annerledes utforming. Filer kan også bli kjørt, vist frem, kopiert, flyttet på og slettet. Dokumentfremviser. Ved å bruke KParts' objektmodell, kan Konqueror kjøre komponentene som er i stand til å vise frem (og i noen tilfeller redigere) spesifikke filtyper. Komponentene blir da integrert og vist direkte inn i Konqueror. Dette gjør det mulig å for eksempel vise et KOffice-dokument, en film, eller en binærfil i hex-format direkte i Konqueror. Hver applikasjon som implementerer KParts-modellen riktig kan bli integrert inn i Konqueror på denne måten. KIO. Konqueror viser innholdet på en lyd-CD Konqueror benytter seg av KDE sin KIO-utvidelse, og blir gjennom den mer funksjonell enn andre dokumentfremvisere og nettlesere. Den benytter KIO-komponentene til å aksessere protokoller som HTTP og FTP. I likhet, kan Konqueror benytte KIO utvidelsene (kalt IOslaver) til å aksessere ZIP-filer og andre arkiver, smb-tjenere, å prosessere ed2k-pekere (edonkey/eMule), og utforske lyd-CD-er, ("audiocd:/) samt rippse disse via dra-og-slipp-grensesnitt. Gjennom IOslaven FISH ("fish://buker@lokasjon") kan Konqueror behandle filer på andre SSH-tjenere, og «man:»- og «info:»-IOslavene er nyttige for å hente fint formatert dokumentasjon. For en komplett liste over IOslaver, kjør KDE Info Center og klikk protokollikonet. (Hvis Info Center ikke finnes i din versjon av KDE, kjør KDE Contol Panel og se under Informasjon, Protokollseksjonen i stedet.) Konqueror kan sømløst flytte og kopiere filer mellom forskjellige protokoller, som FTP og SSH ved bruk av denne teknologien. Plattformer. Selv om Konqueror hovedsakelig er utviklet for Linux-plattformen, er programmet tilgjengelig også på andre plattformer (inkludert BSD, og nylig, Microsoft Windows, dog er Windows-støtte veldig begrenset). Göran Persson. Göran Persson (født 20. januar 1949) er en svensk politiker. Han var statsminister i Sverige fra 1996 til 2006 og partileder for Socialdemokraterna fra 1996 til 2007. Mellom 1985 og 1989 var han ordfører i kommunen Katrineholm i Södermanlands län. I 1989 ble han undervisningsminister frem til 1991 da sosialdemokratene tapte valget. Etter at sosialdemokratene kom tilbake til makten i 1994 ble han utnevnt til finansminister, frem til 1996 da han avløste Ingvar Carlsson som statsminister. Som politiker er Persson kjent som en retorisk taler. Han skriver sine egne taler, og ofte skriver han ikke taler i det hele tatt før han entrer scenen. Han er også kjent for sitt tøffe lederskap. Som byrådsmedlem i Katrinholm fikk han kallenavnet "HSB", synonymt for "Han som bestämmer" Göran Persson mottok den internasjonale miljøutmerkelsen Sofie-prisen i 2007 for sin innsats for å bekjempe klimakrisen gjennom politiske miljøtiltak i Sverige. Siden 2007 har Persson jobbet som senior advisor for det nordiske kommunikasjonsrådgivningsselskapet JKL Group. Persson er gift med Anitra Steen, som er direktør i Systembolaget. Enver Hoxha. Enver Halil Hoxha (, født 16. oktober 1908 i Ergiri, død 11. april 1985 i Tirana) var en albansk kommunistisk politiker. Han var formann i Albanias ministerråd 1944–1953, forsvarsminister 1944–1953 og utenriksminister 1946–1953, men som generalsekretær i Arbeidets parti 1943–1985 fungerte han i praksis som statsleder fra slutten av andre verdenskrig og frem til sin død. Hoxha innehadde samtidig også vervene som leder for massebevegelsen Den demokratiske front og øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Under hans ledelse frigjorde Albania seg fra italiensk og tysk okkupasjon uten hjelp fra Den røde armé. Til tross for hans stalinistiske diktatur, og det faktum at han isolerte Albania fra resten av Europa, så tilegnes han også æren for at Den sosialistiske folkerepublikken Albania ble utviklet fra en føydalistisk landbruksstat til en sosialistisk industristat. Under Hoxhas styre ble politiske opposisjonelle og religiøse forfulgt, en personkultus ble etablert, og ulovlig utreise fra landet kunne straffes med døden. Mer enn 600 opposisjonsledere ble henrettet. Albania ble verdens første ateistiske stat i 1967. Hoxha var svært mistroisk til nabostatene og de såkalt revisjonistiske kommuniststatene, og han fryktet stadig en invasjon fra Jugoslavia eller Sovjetunionen. Frem til et brudd i 1970-årene drev Hoxha en maoistisk politikk, hvorpå tallrike maoistiske partier heller erklærte seg som hoxhaistiske. Tidlig liv. Enver Hoxha ble født i 1918 i byen Gjirokastra, dengang en del av Det osmanske rike og kjent under sitt tyrkiske navn, Ergiri. Byen ligger bare 30 kilometer nordvest fra grensen mot Hellas. Hans far, Halil Hoxha, var en muslimsk og toskisktalende landeier som ifølge ulike kilder var enten kleshandler eller apoteker. Han bodde i store perioder i utlandet, og reiste mye i Europa og USA. Enver Hoxhas mor, Gjylihan (Gjylo) Hoxha, var hjemmeværende. Etternavnet Hoxha er en albansk variant av den muslimske ærestittelen hodja, som ble tildelt hans forfedre for deres innsats i å spre den islamske tro i landet. Hoxhas største innflytelse i barndommen var hans onkel, Hysen Hoxha, som var en militant forkjemper for frigjøringen av Albania fra Det osmanske rike. Albania fikk sin frigjøring da Hoxha var fire år gammel, etter den første balkankrigen. I en kort periode i 1914 var Gjirokastra til og med hovedstad i Den autonome republikken Nord-Epirus, som ble proklamert av grekerne i området. Hoxha fullførte barneskole og ungdomsskole i hjembyen, og da han var seksten år gammel, ble han medlem og sekretær for studentrådet i Gjirokastra. Studentrådet hadde en gjennomgående opprørsk demokratisk ånd, og Hoxha ledet protesten mot regjeringen etter at den fikk rådet nedlagt etter bare ett år. Etter dette forlot han Gjirokastra til fordel for Korçë, hvor han fortsatte sine studier i fransk språk og historie. Det er antatt at han etablerte mange av sine politiske ideer i løpet av denne perioden, og han skal ha vært veldig fascinert av den franske og den russiske revolusjon. Han avsluttet sin studieforberedende utdannelse i 1930 og mottok statsstipend for å studere ved Université de Montpellier i Frankrike, hvor han studerte naturvitenskap og deltok på møter arrangert av Parti communiste français. I mangel av interesse for biologi sluttet han allerede etter ett år og flyttet til Paris, hvor han ønsket å studere rettsvitenskap eller filosofi. Han studerte en tid filosofi ved Sorbonne og fikk samtidig undervisning i rettsvitenskap av landsmannen Llazar Fundo, men fullførte heller ikke denne utdannelsen. I løpet av sin tid i den franske hovedstaden skrev han flere artikler for den kommunistiske avisen "L'Humanité" om situasjonen i Albania. Artiklene ble senere en medvirkende årsak til at han ikke mottok videre stipend etter november 1933. Yrkesaktiv og partisan. Hoxha som partisan i 1944. Hoxha inspiserer tropper i 1944. Etter han sluttet med studiene i 1934, reiste han til Brussel i Belgia, hvor han jobbet i to år ved det albanske konsulatet. I denne perioden studerte han også rettsvitenskap. Da hans kommunistiske synspunkter kom frem ble han tvunget til å slutte og flyttet i 1936. Etter et kort opphold i hjembyen fikk han jobb ved sin tidligere skole i Korçë som fransklærer. Studietiden hans gjorde at han snakket både fransk, italiensk, serbisk, engelsk og russisk. Senere skulle han bli beskrevet som «den desidert mest språksterke statslederen i Øst-Europa». Etter Italia invaderte Albania 7. april 1939 og kong Zog av Albania forlot landet, ble alle arbeidere tvunget til å melde seg inn nyopprettede Albanias fascistiske parti (albansk: "Partia Fashiste e Shqipërisë", PFSh). Hoxha nektet å melde seg inn, og han ble derfor avskjediget fra lærerstillingen. Han flyttet til Tirana og åpnet en tobakksforretning. Derfra drev han også en kommunistisk undergrunnsbevegelse. Da hans aktiviteter ble oppdaget i 1941, ble butikken stengt, og Hoxha måtte flykte. I november 1941 mottok han hjelp fra de jugoslaviske partisanene, og etablerte Albanias kommunistiske parti, som i 1948 endret navn til Arbeidets parti ("Partia e Punës e Shqipërisë", PPSh). Hoxha ble valgt til medlem av den syv mann store sentralkomiteen. I juli 1942 ble «Melding til den albanske bondestanden» skrevet av Hoxha og utgitt i kommunistpartiets navn. Hensikten var å samle støtte til krigen mot den italienske okkupasjonsmakten. Bøndene ble oppfordret til å holde tilbake kornet sitt samt nekte å betale skatter og avgifter til okkupasjonsmakten. Man startet arbeidet med å bygge opp en motstandsstyrke, og i september 1942 etablerte man Den nasjonale frigjøringshær, som skulle samle alle albanske antifascister. Under kommunistpartiets første kongress i mars 1943 ble Hoxha betrodd vervet som partiets førstesekretær, som han besatt frem til sin død. Sovjetunionens rolle i Albania var ubetydelig, og Albania ble derfor krigens eneste okkuperte land der en stormakt ikke avgjorde dets fremtidige uavhengighet. Den 10. juli 1943 ble de albanske partisanene organisert i kompanier, bataljoner og brigader under navnet Albanias nasjonale frigjøringshær. Organisasjonen mottok militær støtte fra den hemmelige britiske militærenheten Special Operations Executive. Kommunikasjonen mellom partisanene i Jugoslavia og Albania var dårlig, og man slet også med kommunikasjonen innad i Albania. I august 1943 ble man enige om en større konsolidering av motstandsstyrken, og avtalen innbefattet også de storalbanske området Kosovo i Jugoslavia og deler av Hellas. Dette vakte reaksjoner blant jugoslavene, og albanske antikommunister og nasjonalister viste sin misnøye da formuleringen ble endret til bare å gjelde Albania. Kommunistene benyttet anledningen til å overta styringen over motstandsbevegelsen. Høsten 1943 arrangerte man også en nasjonal kongress i Përmet, hvor man krevde «et nytt demokratisk Albania for folket». Kong Zog ble nektet å besøke Albania, hvilket styrket kommunistenes posisjon ytterligere. Den antifascistiske komité for nasjonal frigjøring ble etablert med Hoxha som formann. Den 22. oktober erklærte komiteen seg som Albanias lovlige regjering etter et møte i Berat, og Hoxha ble midlertidig formann i Albanias ministerråd (statsminister). Den 23 Anklagede krigsforbrytere ble stemplet som «folkefiender» og stilt for krigstribunaler ledet av Koçi Xoxe. Den 29. november 1944 ble Albania frigjort fra fremmed okkupasjon, og frigjøringshæren tok makten i landet. Etter at de tyske styrkene forlot Albania, støttet Hoxha og flere albanske partisaner sine jugoslaviske medfeller i kampen mot tyskerne i Jugoslavia, og bidro der sammen med Den røde armé til å presse ut de siste tyske styrkene. I august 1945 ble Den nasjonale frigjøringhær omdannet til massebevegelsen Den demokratiske front. Det ble avholdt et valg den 2. desember, og fronten var den eneste lovlige politiske organisasjonen som fikk stille til valg. Myndighetene rapporterte at 93 % av albanerne stemte på fronten. Den 11. januar 1946 ble kong Zog offisielt avsatt, og Folkerepublikken Albania ble proklamert. Som førstesekretær i kommunistpartiet var Hoxha statsleder. Tidlig lederskap. Hoxha og medlemmer av Albanias ministerråd. Hoxha erklærte seg selv en marxist-leninist, og beundret Josef Stalin. Da han tok makten, var den forventede levealderen i Albania 40 år, og analfabetismen ble anslått til å være 80–85 %. På landsbygden ble den anslått til å være hele 90–95 % i 1939. I perioden 1945–1950 gjennomførte myndighetene en rekke reformer som konsoliderte makten og innførte et sterkt kommunistisk styre. En jordreform i 1945 konfiskerte land fra landeierne, og etterpå var 16 % av landet eid av landeiere, mot 52 % før reformen ble iverksatt. Det ble også jobbet sterkt med å industrialisere landet, og det ble landsbygden ble elektrifisert. I slutten av 1980-årene stod industrien for mer en halvparten av Albanias bruttonasjonalprodukt. Helsevesenet ble også utviklet for å styrke folkehelsen, forebygge epidemier og bekjempe spesielt malaria og syfilis. Alle skoler ble satt under ledelse av staten, og alle innbyggere mellom 12 og 40 år ble tvunget til å gå på skolen. Analfabetismen ble gradvis redusert til 30 % i 1950, og i 1985 var den på samme nivå som i Vesten. Statsuniversitetet i Tirana ble åpnet i 1957, og antallet studenter økte fra mindre enn 60 000 i 1939 til over 750 000 i 1987. Fra 1949 samarbeidet amerikansk og britisk etterretning med kong Zog og hans tilhengere. De rekrutterte albanske flyktninger og emigranter i Egypt, Italia og Hellas, og sendte dem på opptrening på Kypros, Malta og i Vest-Tyskland. Man trodde feilaktig at Hoxha stod svakt i befolkningen, og at regimet kunne stå for fall. Infiltratørene kom til Albania i 1950 og 1952, men ble drept eller fanget av albanske sikkerhetsstyrker. Den britiske etterretningsoffiseren Kim Philby, som spionerte for Sovjetunionen, hadde lekket detaljer om planene til Moskva, og sikkerhetssvikten kostet livet til rundt 300 infiltratører. Forholdet til Jugoslavia. Forholdet til Jugoslavia kjølnet relativt raskt, og endte med konfrontasjon og brudd. Begynnelsen av denne prosessen kan spores til et møte i Albanias kommunistiske parti den 20. oktober 1944, da man diskuterte utfordringer etter uavhengigheten. Den jugoslaviske delegasjonen ledet av Velimir Stoinić beskyldte imidlertid partiet for «sekterisme og oppoturnisme», og la skylden på Hoxha. Stoinić ønsket også å styrke jugoslaviske partisaners innflytelse i den albanske motstandsbevegelsen. Antijugoslaviske medlemmer av Albanias kommunistiske parti begynte å spekulere i om dette var et forsøk av Josip Broz Tito på å destabilisere partiet. Koçi Xoxe, Sejfulla Malëshova og andre som støttet Jugoslavia ble sett på med stor mistro. Titos holdning var at Albania var for svakt til å stå alene, og at landet ville være bedre tjent med å være en del av Jugoslavia. Hoxha anklaget Tito for å ha satt seg dette målet, først ved å lage en gjensidig rammeavtale for vennskap, samarbeid og bistand i 1946. De albanske kommunistene begynte å føle at avtalen først og fremst gavnet jugoslaviske interesser, ikke ulikt avtalene som gjorde Albania avhengig av Italia under kong Zog. Einar Førde. Einar Førde (født 20. januar 1943 i Høyanger, død 26. september 2004 i Oslo) var en norsk journalist, politiker og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Førde var som politiker en viktig ideolog og strateg. Han er kanskje best kjent som kringkastingssjef i NRK fra 1989 til 2001. Einar Førde døde 61 år gammel av kreft etter en tids sykdom han snakket åpent om. Han etterlot seg kona Synnøve Nymo og fem barn, derav to fra Førdes første ekteskap med Brit Fougner. Bakgrunn og utdannelse. Førde ble født i industristedet Høyanger under den annen verdenskrig, som sønn av Gudleik Førde (1904–1998) og Dagny Hagen (1910–1991). Etter examen artium ved Eidsvoll landsgymnas ble han tatt opp og gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Han studerte videre statsvitenskap, samfunnsøkonomi og historie ved Universitetet i Oslo. Han var i 1966 formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund. Førde utmerket seg ikke bare i akademiske studier, men var også en svært talentfull og lovende mellomdistanseløper. Han har NM-gull for seniorer på 4x400 meter stafett fra 1961 og tok sølv på 1500 m i 1963. Samme år vant han også samme distanse under Nordisk juniormesterskap. Han konkurrerte da for idrettsklubben Tjalve. Inspektør Morse. "Inspektør Morse" (originaltittel: "Inspector Morse") er en britisk kriminalserie med hovedpersonene førstebetjent Morse (John Thaw) og betjent Lewis (Kevin Whately). Serien ble produsert i perioden 1987–2000 og var basert på kriminalromaner av Colin Dexter (som hadde en "cameo"-opptreden i nesten hver episode) og etter hvert originale historier av ham eller basert på hans figurer. Som regel dreide handlingen seg om drap i og rundt Oxford, hvor inspektøren arbeidet i Thames Valley Police. Førstebetjent Morse var fremstilt som evig ungkar med til tider grettent humør, en hang til å drikke øl i arbeidstiden og sterk interesse for klassisk musikk og opera (særlig Wagner og Mozart) samt litteratur. Fornavnet hans ble ikke avslørt før i tredje siste episode. Det ble ikke produsert mange avsnitt per sesong, og hver episode er i praksis en fullengdes fjernsynsfilm. John Thaw døde i 2002. Musikken til TV-serien var komponert av Barrington Pheloung. Han brukte som motiv morsekoden for "M.O.R.S.E.". Fjernsynsfilmen "Lewis: Reputation", hvor Kevin Whately spiller "Detective Inspector" Lewis, ble spilt inn fra juli 2005, og vist første gang på britisk TV i januar 2006. Publikumsmottagelsen var såpass god at det senere er spilt inn og kringkastet syv nye Lewis-episoder. Charles de Gaulle. Charles André Joseph Marie de Gaulle (født 22. november 1890, død 9. november 1970) var en fransk offiser, politiker og statsmann. Han var regjeringssjef fra 1944 til 1946 og grunnla Den femte franske republikk i 1958 for å tjene som president der fra 1959 til 1969. Charles de Gaulle ble født i Lille i det nordlige Frankrike, vokste opp i et katolsk hjem hvor den nasjonale ånd og beundringen for hæren var sterk, og ble offiser i 1912. Bakgrunn. a> der Charles De Gaulle ble født. Huset er i dag museum. Charles De Gaulle ble født i hjemmet til sine morforeldre Jules-Émile og Julia Maillot i Lille og døpt neste dag i Saint André kirke. Hans fødested er i dag et museum. Hans foreldre Henri de Gaulle og Jeanne Maillot var søskenbarn og bosatt i Paris hvor familien etter hvert besto av fire sønner og ei datter. Faren var lærer ved et lærested drevet av jesuitter og hjemmet var katolsk og patriotisk. Henri De Gaulle som kom fra en skrivende familie oppmuntret til historisk og filosofisk samtale ved måltidene og gjennom dette ble Charles kjent med fransk historie fra tidlig alder og utviklet en sterk interesse for det militære. Foreldrene var rojalister som drømte tilbake til en mer romantisk versjon av Frankrike. Hans far var en veteran fra den fransk-prøyssiske krigen i 1870 og mislikte sterkt den tredje republikk. Hans mor pleide fortelle hvordan hun gråt da hun hørte om Frankrikes kapitulasjon overfor tyskerne ved Sedan. Charles De Gaulle spurte gjerne sin far ut om de militære detaljene ved krigen og ledet andre barn i små leker som skulle fremstille de forskjellige slagene. Selv om familien bodde i Paris beholdt de et nært forhold til Lille som de ofte besøkte. Charles de Gaulle avla sin Baccalauréat (examen artium) i 1906. Fra 1907 tok han to år med forbedelsesklasser (Classe préparatoire). Han studerte først et år i Belgia og deretter et år ved Le Collège Stanislas de Paris, en prestisjetung privat katolsk skole. I 1909 ble han tatt opp ved Frankrikes ledende militærakademi École spéciale militaire de Saint-Cyr. I 1913 gikk han ut av Saint-Cyr som nummer 13 av 221 elever. Første verdenskrig. De Gaulle deltok i kampene under første verdenskrig fra begynnelsen, men var en av de første som ble skadet. Etter at han returnerte til slagmarken fikk troppen hans mye respekt da de gjentatte ganger krøp ut i ingenmannsland for å lytte til samtalene fienden førte i skyttergravene sine. Informasjonen han brakte med tilbake var så verdifull at han i 1915 mottok en utmerkelse for sitt mot. Under slaget ved Verdun fikk han en bajonettskade, og da han besvimte som følge av giftgassene ble han tatt til fange som en av de få overlevende i bataljonen. Mens han satt i tysk fangenskap skrev han sin første bok, "L'Ennemi et le vrai ennemi" (Fienden og den sanne fienden). Boken ble utgitt i 1924. Han gjorde i alt fem mislykkede forsøk på å flykte fra fangenskapet, og hver gang ble han flyttet til sikrere fasiliteter. Han ble straffet med lengre perioder med isolasjon, og han mistet privilegier som aviser og tobakk. I brev hjem til foreldrene uttrykte han stor frustrasjon over at krigen fortsatte uten ham, og mot slutten av krigen gikk han inn i en depresjon fordi han ikke var en del av seierskampene. Han returnerte til barndomshjemmet 1. desember 1918, tre uker etter våpenhvilen. Andre verdenskrig. I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som general, men etter at marskalk Pétain bad om våpenhvile med tyskerne, flyktet de Gaulle til London. 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike. Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7 000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den engelske hæren. Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet, og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det vært England.» I april 1942 forbød Churchill ham å forlate England og holdt ham i praksis som fange. De Gaulle ble svært provosert da Syria, etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntok Madagaskar i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner. Under Casablanca-konferansen i januar 1943 sa Franklin Roosevelt til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk: «Den ene dagen sier han at han er Jeanne d'Arc, dagen etter betrakter han seg som Georges Clemenceau. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill. Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til regjeringen med sete i Vichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse. De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni. Da de Gaulle under lunsjen skrek at han ikke var blitt rådspurt om noe i saken, snerret Churchill: «Må jeg velge mellom Dem og president Roosevelt, vil jeg alltid velge Roosevelt.» Dette glemte aldri de Gaulle, og i 1964 nedla han som fransk president veto mot britisk EU-medlemskap, for et slikt medlemskap mente han ville være å slippe inn amerikanernes trojanske hest. I fred. a> 26. august 1944. Plakater uttrykker støtte til de Gaulle I august 1944 kunne han imidlertid paradere på Champs-Elysées. Den fjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF ("Rassemblement du peuple français") med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer i Colombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse. I 1958 pågikk den algirske borgerkrigen for fullt, og Frankrike kunne verken nedkjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. I denne situasjonen overtok den franske hærledelsen makten i Algerie, og opprøret truet med å spre seg til Frankrike. I denne situasjonen utarbeidet de Gaulle en ny forfatning til den femte republikken. Presidentperiode. 8, januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen i Algerie. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen, FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fra Kairo og Tunis». I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlyse folkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å gi Algerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes. I 1960 detonerte Frankrike en atombombe i Algerie, og i 1968 detonerte man en hydrogenbombe. I 1965 sendte Frankrike opp en satellitt. Charles de Gaulle anerkjente Folkerepublikken Kina i 1964 til tross for at USA mislikte dette. Han ble gjenvalgt som president i 1965 etter å ha beseiret François Mitterrand. Den gaullistiske utenrikspolitikken ville gi Frankrike en posisjon i verden, og redusere avhengigheten av Storbritannia og USA. Hans vennskap med Konrad Adenauer var viktig for den fransk-tyske forsoning og for etableringen av EUs forløpere. For de Gaulle var det åpenbart at britisk medlemskap i EEC ville true den fransk-tyske balansen, og under en pressekonferanse 14. januar 1964 la han ned veto mot britisk medlemskap. Frankrike gikk ut av NATOs militære samarbeid i 1966. De amerikanske troppene måtte ut av Frankrike og 26 000 soldater hjemsendes. Den amerikanske utenriksminister Dean Rusk spurte ironisk om de døde amerikanerne på militærkirkegårdene også måtte evakueres? En karikatur viser en avreisende amerikansk soldat som roper til de Gaulle: «Hvis De trenger oss igjen, er telefonnummeret 14-18 og 39-45!» Lenge leve det fri Québec! I juli 1967 besøkte Charles de Gaulle Canada som feiret sin hundreårsdag med en verdensutstilling i Montreal, Expo 1967. 24. juli 1967 talte De Gaulle til en stor forsamling fra Montreals rådhus og ropte Vive le Québec! (Lenge leve Québec), etterfulgt av Vive le Québec libre! (Lenge leve det fri Québec!). Canadisk media kritiserte sterkt utsagnene og Québecs statsminister Lester B. Pearson uttalte at kanadiere ikke hadde behov for å bli frigjort. De Gaulle forlot Canada to dager senere og unnlot å møte i Ottawa som opprinnelig var planlagt. Talen i Montreal ble tatt ille opp i det engelsktalende Canada og ledet til en alvorlig diplomatisk krise mellom Canada og Frankrike. Men for uavhengighetsbevegelsen i Québec ble talen sett på som et vannskille og er fortsatt betraktet som en milestein blant mange fransk-canadiere. De omfattende streikene og urolighetene i mai 1968 tok ham på sengen, og en folkeavstemning i april 1969 handlet i praksis om folkets tillit til Charles de Gaulle. 53 prosent stemte nei, noe som førte til hans avgang. Han døde brått et par uker før sin 80-årsdag. Penger hadde han lite av, ettersom han avslo pensjoner han var berettiget til som tidligere statsoverhode, og i stedet nøyde seg med den vanlige pensjonen for offiserer. Han hadde bestemt at ingen statsoverhoder skulle komme til hans begravelse, og at gravsteinen bare skulle bære en enkel inskripsjon med hans navn, fødsels- og dødsår. Familie. Charles de Gaulle giftet seg med Yvonne Vendroux i 1921. De hadde møttes et par måneder tidligere. Som fransk førstedame holdt hun en lav profil. Hun var som sin mann sosialt konservativ og praktiserende katolikk. Franske medier ga henne tilnavnet «Tante Yvonne». Da president De Gaulle inviterte Brigitte Bardot til en offisiell mottagelse protesterte Yvonne de Gaulle fordi Bardot var skilt. Under studentopprøret i 1968 ble hun en karikatur for det som ble oppfattet som foreldete verdier. Charles og Yvonne de Gaulle fikk en sønn og to døtre. Philippe de Gaulle født 1921 ble som sin far offiser og politiker, og satt i det franske senatet. Élisabeth født 1924 giftet seg med general Alain de Boissieu. Yngstedatteren Anne de Gaulle (1928-1948) hadde Downs syndrom. Hun døde av lungebetennelse tyve år gammel. Charles de Gaulle hadde vært nært knyttet til henne. Det ble satt opp et fond i hennes navn, La Fondation Anne de Gaulle. En sønnesønn, Charles de Gaulle, født 1948, satt i Europaparlamentet 1994-2004, først for Mouvement pour la France og deretter for Nasjonal Front. 57 andre slektninger av De Gaulle fordømte i et innlegg i Le Monde at han stilte til valg for Nasjonal Front. Furuset Idrettsforening. Furuset Idrettsforening er en idrettsforening på Furuset i Groruddalen i Oslo. Campaign for Real Ale. CAMRA (eller Campaign for Real Ale (Kampanjen for Real Ale)) er en uavhengig, frivillig, forbrukerorganisasjon i Storbritannia, med hovedmål å promotere "real ale" og de tradisjonelle britiske pubene. Organisasjonen ble grunnlagt i 1971 og har sterke bånd til britisk kulturarv, og har over 67 000 medlemmer (juni 2003). Medlemsfordelene inkluderer et månedlig nyhetsbrev og fri inngang til CAMRA-organiserte ølfestivaler. CAMRA gir også ut "Good Beer Guide", en årlig bok guide til anbefalte puber som serverer real ale og register over bryggerier i Storbritannia. Real ale. "Real ale" er en betegnelse på upasteurisert og ufiltrert øl av overgjæret type. Begrepet ble innført på 70-tallet i Storbritannia av CAMRA, som kjempet for å hindre at real ale skulle dø ut i Storbritannia. I real ale er gjæret ikke filtrert ut, og derfor fortsatt levende til stede i ølet ved tapping på flaske eller tønne. Gjæringsprosessen fortsetter således etter tappingen på flaske eller fat, og gjør at smaken fortsetter å utvikle seg etter tappingen. Slik øl holder seg også som regel lenger på flaske enn hva tilfellet er med pasteurisert øl. På britisk engelsk skiller man mellom to typer ølfat: keg og cask. Førstnevnte inneholder pasteurisert øl som tappes ved at kullsyre presser ølet ut, mens på cask er ølet altså upasteurisert og tappes ved hjelp av håndpumpe, elektrisk pumpe eller tyngdekraften. Real ale skal serveres på cask (hvis det altså ikke kommer på flaske), og inneholder således kun den kullsyre som den får under gjæringen. Norsk industriøl finnes kun på keg, og øl servert på cask er i dag svært sjeldent i Norge. Fordelen med cask er at ølet får en helt annen og mye mykere munnfølelse, på grunn av det lave kullsyreinnholdet, og dette gjør at smaken av ølet kommer mye tydeligere frem. Har man først blitt vant til cask-øl fremstår øl fra keg gjerne som ubehagelig brusende og skarpt i munnen. Ulempen med cask er at cask krever litt mer behandling fra barpersonellet og at ølet kun holder seg noen få dager når casken først er åpnet. Øl på keg er langt enklere å behandle og distribuere. I dag finnes øl på cask først og fremst i Storbritannia, men det finnes også enkelte steder i Tyskland (der det gjerne kalles holzfaß, altså trefat). Noen svært få puber som fokuserer på godt øl serverer også øl på cask i Skandinavia, f.eks i Sverige og Finland. Moderne mikrobryggerier har igjen begynt å produsere øl på cask, og i Norge har cask-øl fra Nøgne Ø og Haandbryggeriet vært servert på en håndfull puber de siste årene. Karbonsyre. Karbonsyre (også kalt kullsyre) er en uorganisk syre med den kjemiske formelen H2CO3. Karbonsyre vil inngå i en likevekt når karbondioksid oppløses i vann. CO2 + H2O H2CO3. "1. protolysetrinn": H2CO3 + H2O → HCO3- + H3O+ "2. protolysetrinn": HCO3- + H2O → CO32- + H3O+ Navnet «kullsyre». Navnet «kullsyre» er et unøyaktig trivialnavn, som i dag fremfor alt brukes synonymt med karbonsyre. Tidligere refererte navnet «kullsyre» også til karbondioksid. «Kull» refererte til karbon-bestanddelen, mens «syre» refererte til oksygenet. Biologi. Omdanningen av CO2 løst i vann til karbonsyre, og de to protolysetrinnene av karbonsyre er en viktig del av CO2/O2 omsetningen for celleåndingen, i blodet i menneskekroppen. Reaksjonene virker som buffer for å unngå for lav pH i blodet (surt blod). Geologi. Det vanligste karbonførende ionet i ferskvann er bikarbonat-ionet (HCO3-, og her er innholdet av karbon 19,7 %. Mineralet kalkspat (CaCO3), som er hovedkomponenten i alle jordens kalksteiner, inneholder 12 % karbon. Grunnvannet vil inneholde karbonsyre fordi nedbøren, (som alltid har et lite innhold av CO2) siger ned i jorda. Mengden med karbonsyre i grunnvannet øker på grunn av rotrespirasjon og nedbrytning av organisk materiale. Vannets høye innhold av karbonsyre fører til forvitring av karbonatbergarter og silikatbergarter. MgSiO3+ + 2H2CO3 + H2O → Mg2+ + 2HCO3- + H4SiO4. Disse to reaksjonene forklarer hvorfor bikarbonationet (HCO3-) er det viktigste anionet i de fleste elver. Industrielt bruk. Karbonsyre blir tilsatt blant annet i brus og musserende vin og dannes naturlig i Champagne og øl. Kreta. Kreta (gresk: Κρήτη, "Kríti") er den største greske øya og den femte største i Middelhavet. Kreta har et areal på 8 300 km² og har ca. 500 000 innbyggere. Historie. Kreta var hovedsete for en av Europas første sivilisasjoner, den minoiske kulturen. Blant annet konstruerte de noen av de første kloakksystemene. Minoisk kultur. Den minoiske sivilisasjonen på Kreta var den første europeiske høykultur. Det var en utviklet bronsealdersivilisasjon som gjennom handel oppnådde stor politisk, kulturell og økonomisk innflytelse i hele den indre Middelhavsregionen. Den minoiske kulturens blomstringstid var perioden mellom år 2000 f.Kr og 1450 f.Kr. Den største minoiske severdigheten er det delvis restaurerte og imponerende palasset på Knossos, som var et maktsenter både i den minoiske sivilisasjonen, og den etterfølgende mykenske kulturen. Knossos ligger like ved Heraklion. Andre verdenskrig. I mai 1941 ble Kreta invadert av tyske fallskjermstyrker. De greske, britiske, australske og newzealandske soldatene ble slått tilbake grunnet mangel på luftstøtte og antiluftskyts. De tyske tapene var på 60–70% bare under luftoverfallet. Tyskerene mistet 6500 mann mens de allierte mistet mer enn 15 000. Tyskerne hadde regnet med å bli mottatt som befriere av den greske lokalbefolkningen, noe som ikke var tilfellet. Lokalbefolkningen svarte med partisanbevegelser og generell motstand imot tyskerne, som igjen utførte grusomme represalier mot sivilbefolkningen. Antony Beevor har skrevet en stor bok på over 500 sider om dette, "Kreta – okkupasjon og motstand", som ble gitt ut på norsk i 2007. Byer. De største byene på Kreta er Turisme. Kreta er mest kjent som en sol- og badeferieplass. Spesielt bør nevnes øyas eneste innsjø, Kournas, med bademuligheter og vannsykling. Bratte åser omgir den stille vannflaten. En annen naturperle er Samariaravinen. Lengst nordvest på øya er den flotte stranda "Falasarna" populær. Det samme kan sies om stranden "Elafonisi" i sørvest. Elafonisi har klart blått vann og er ganske ubefolket, selv i høysesongen. Fine sandstrender med klart vann finnes også ved "Paleohora" og "Georgioupolis". Sør for det vestlige Kreta ligger Europas sydligste punkt, på den 27 kvadratkilometer store øya Gavdos eller Gavdhos. Blyant. En blyant er et redskap for å tegne og skrive, vanligvis på papir. Blyanter er hovedsakelig bygd opp av en kjerne (kalt «bly») som består av grafitt og leire (med unntak av fargeblyanter), og en mantel av tre. Mange blyanter har et viskelær festet til enden. For finere blyanter blir virket laget av den røde, velduftende kjerneveden i blyanttreet. Dette treet kan bli opptil 30 meter høyt, og er en amerikansk einerart. De første sporene man har av blyanter er fra romertiden. Da brukte de en trepinne med en liten blyspiss på tuppen, som avsatte spor på papiret når man skrev. Det er dette som gjør at vi nå kaller den for en blyant (det engelske ordet "pencil" kommer av det latinske ordet "penicillus", som betyr «liten hale»). Albrecht Dürer og andre kunstnere tegnet blant annet med sølvstift. De første skikkelige blyantene, slik som vi kjenner dem, kom rundt 1564. Da var det noen gjetere som fant store mengde grafitt i et fjell i nærheten av Barrowdale i England. De fant ut at dette egnet seg godt til å merke opp sauer, fordi det var hardt, lett å dele opp, og lett å tegne av med. Kjemikerne trodde på den tiden at dette var en form for bly, og kalte det derfor «plumbabo», noe som betyr «oppfører seg som bly» (ordet "bly" vil bli brukt istedenfor "plumbabo"). Først var det ulovlig å eksportere bly, fordi myndighetene mente dette egnet seg like godt til støping av kanonkuler som til blyanter. Derfor ble det faktisk smuglet bly ut i saueskinn for at det ikke skulle knuses eller oppdages. Det var italienerne som var de første til å hule ut pinner for å fylle dem med bly. Like etter ble metoden med å dele en hul pinne fra et blyanttre, legge en stang av bly inni, og så lime delene sammen, utviklet. Det er denne teknikken som fortsatt blir brukt i dagens blyantproduksjon. Også andre steder ble det så smått begynt produksjon av blyanter. Men dette var ikke like vellykket, fordi blyet var veldig porøst, og ble fort pulverisert. Derfor hadde England så å si monopol på blyanter helt til man i Nürnberg i 1662 fant en måte å få pulverisert grafitt tilbake til «fast» form igjen. Dette ble gjort med en blanding av svovel og antimon. Men den karakteristiske, firkantede, engelske blyanten ble fortsatt laget av naturlig grafitt helt til 1860-årene. Nå er det et eget blyantmuseum i den engelske byen Keswick, i nærheten av der den første plumbaboen ble funnet. Hardhet. 9H er en veldig hard blyant, og gir en lys grå strek, mens 9B er veldig myk og gir mye sverte. Den vanligste typen er HB. Blyanter finnes også som kullblyanter med og uten voks som bindemiddel, som holdere for tykkere grafittstifter og blypenner. Fjerning av blyantstreker skjer ved hjelp av viskelær eller knetgummi. Empire. Empire og senempire er betegnelser på de sene fasene av klassisistisk arkitektur og kunsthåndverk. Den har navn etter Napoleons keiserdømme fra 1804 til 1815. Betegnelsen "empire" blir imidlertid også brukt om perioden etter Napoleons fall, til ut i 1820-årene. "Senempire" blir brukt om det fremherskende stilpreget i senere arkitektur og dekorativ kunst til ca. 1850. Ulike betegnelser. I forskjellige land kan empire ha ulike navn, og på mange språk kalles stilen «klassisisme», som brukes på norsk om hele perioden da kunst og arkitektur hentet forbilder fra gresk og romersk oldtid. I Norge betegner empire den senere fasen av klassisismen. I Sverige kalles empiren ofte Karl Johansstil, etter kongen Karl Johan. I USA kalles stilen ofte «federal», siden den sammenfaller med den amerikanske selvstendigheten. I England kalles den tidlige stilen for «georgian» etter rekken av konger som het George, mens den senere delen, fram mot 1840, kalles «regency». I Tyskland kalles interiørene fra den senere delen av perioden for «Biedermeyer». I Napoleonstiden hentet man bevisst forbilder fra romersk keisertid. Empirestilen fikk dermed et storslått preg, med rette linjer og militær orden. Også i draktskikkene søkte man tilbake til antikken, særlig i kvinnedraktene med høye liv og lette stoffer. Forbilder. Det som opprinnelig utløste den store interessen for den klassiske romerske og greske kunsten og arkitekturen, var utgravningene i Pompeii. Napoleons felttog til Egypt i 1798 skapte også økt interesse for den klassiske, egyptiske arkitekturen, mens den greske frihetskampen i 1820-årene også inspirerte europeerne. Egentlig var jo de greske templene og de romerske praktbyggene malt i sterke farger eller beriket med innslag av steinarter i sterke farger og mønstre. Disse gikk tapt gjennom århundrene, og dermed oppsto det kjølige, beinhvite idealet som preger empirebyggene. I møbelkunsten ble enkle, massive former foretrukket, og møblene ble ofte finert med mørke, oversjøiske treslag som mahogny. Utskårne ornamenter ble sjelden brukt, mens innlegninger av mørkere og lysere treslag (ibenholt, sitrontre m.fl.) ble brukt til utsmykning. I tillegg ble praktmøbler ofte utstyrt med beslag og ornamenter av gullbronse. Den britiske blokaden etter 1806 førte til at tilgangen på eksotiske treslag ble dårligere, og i Frankrike ble det agitert for å bruke hjemlige treslag som valnøtt, lønn, lind og ask til erstatning. Av samme grunner ble norske empiremøbler i stor utstrekning laget av bjerk. Eksempler på byggverk i empire-stil. I Paris er Triumfbuen og Madeleine-kirken blant de fremste eksemplene på stilarten. Det nye USA lot seg påvirke av de klassiske greske og romerske idealene, og bygde i den såkalte «federal»-stilen. Byen Washington har en rekke praktbygg, bl.a. Capitol og Det hvite hus. København har en rekke empirebygg, siden sentrum av byen ble bombet i 1807, fremst blant dem er Vår Frue Kirke. I Tyskland regnes Paulskirche i Frankfurt am Main som noe av det beste innen stilarten. I St. Petersburg ble flere praktbygg i empirestil oppført etter Napoleonskrigens slutt, først og fremst Kazan-katedralen og Admiralitetsbygningen. Det nye Hellas bygde også i empirestil, inspirert av landets store fortid, noe som i dag kan sees på praktbyggene rundt Syntagma-plassen i Athen. Norge. Empirefasade i Strandgata, Tromsø, fra 1820-talletDetalj fra en empireportal i Skippergata i Tromsø Betydelige empire-bygg i Norge er bl.a. Slottet, Oslo Børs og flere militære bygninger i Kvadraturen i Oslo, og Immanuelskirken i Halden. I likhet med alle andre importerte stilarter ble også empire-stilen «oversatt» til tre som materiale. Sentrum av Tromsø oppviser en betydelig samling trehus i empire-stil. Arendal gamle rådhus fra 1813 er en empirebygning av internasjonal målestokk. Norges største trekirke, Mandal kirke, er oppført i empire. Halden blir kalt Norges empireby. EØS. Kartskisse over EØS, EUs stater i blå og EFTA-stater i grønt, dvs Norge, Island og Liechtenstein Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) ble fremforhandlet i årene 1989 til 1992. EØS-avtalen trådte ikke i kraft fordi Sveits i folkeavstemning besluttet å ikke ratifisere den. Ved en brevveksling mellom Norge og EU-kommisjonen ble partene enige om å opptre som om avtalen var i kraft. Sammen med de offisielle søkerlandene Finland, Sverige og Østerrike innførte den norske regjeringen EU-institusjoner og forhandlet om medlemskap i EU. Norge, ved Gro Harlem Brundtland, underskrev medlemskapsavtalen på Korfu 24. juni 1994 sammen med de andre tre søkerlandene. Denne avtalen er ikke behandlet i samsvar med norsk statsrett idet den ikke er avlevert til Traktatarkivet i Utenriksdepartementet. Som oppfølgning av medlemskapsavtalen inngikk Norge 29. desember 1994 en avtale med Island om opprettelse av en domstol som ble kalt EFTA-domstolen og et overvåkningsorgan som ble kalt ESA. EØS-avtalen regulerer samhandel og andre økonomiske forhold mellom EU og EFTA-landene. Avtalen innebærer at EFTA-landene som har sluttet seg til avtalen, deltar på lik linje med EU-landene i det indre marked. Dermed underordner de seg EUs regler om konkurranse og de fire friheter – fri utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Tre av EFTA-landene – Island, Liechtenstein og Norge (unntatt Svalbard) – har sluttet seg til EØS-avtalen. Sveits har knyttet seg til EØS ved bilaterale avtaler med EU på alle EØS-feltene utenom tjenester og investeringer og også på felter innenfor Luxembourg-avtalen (som bl.a. omfattet miljøvern og utdanning) og ved å gjennomføre EU-regler om utestående spørsmål direkte i egen lovgivning. EØS-avtalen ble undertegnet i Porto 2. mai 1992. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon av traktaten fredag 16. oktober 1992. EØS-avtalen er gjennomført i norsk rett ved av 27. november 1992. EU-området brukes som fellesbetegnelse for EU- og EØS-landene. Norges tilslutning til avtalen og forholdet til Grunnloven. Fordi EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene, ble Stortingets vedtak gjort i samsvar med § 93 i Grunnloven, noe som krever 3/4-dels flertall. 130 representanter stemte for og 35 imot. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet imot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen. En omfattende og dynamisk avtale. Foruten deltagelse i det indre marked, omfatter EØS-avtalen også samarbeide innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. EØS-avtalen er dynamisk i den forstand at nye regler for det indre marked skal utformes og gjøres gjeldende for hele EØS. Avtalen har også klausuler som innebærer at nye områder kan bringes inn, eller at eksisterende områder kan tas ut. Hvilke direktiver som til enhver tid omfattes av avtalen, fremgår av vedleggene til EØS-avtalen. EFTA-sekretariatet vedlikeholder en oversikt (på engelsk) over disse vedleggene. Endringer av EØS-avtalens hoveddel forutsetter endringer i EØS-loven, jf. § 1. Den ble sist endret i 2007, på grunn av EØS-utvidelsesavtalen for Bulgaria og Romania. Utforming av regler. Når regler for det indre marked blir utformet, har medlemmene i EFTA-delen av EØS anledning til å delta i saksforberedelsen ved deltagelse i de EU-komiteer som foreslår nye eller endrede regler. Det er likevel EU som til slutt vedtar reglene. Før reglene kan bli gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS, må de imidlertid enstemmig vedtas i Stortingets EØS-utvalg. De EFTA-land som er med i EØS har stemmerett i EØS-komiteen, og kan på grunn av kravet om enstemmighet, hindre at et EU-vedtak blir gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS (reservasjonsretten). EØS-komiteen kan ikke hindre at EU-vedtaket blir gjort gjeldende i EU. Vetoretten er således avgrenset til EFTA. Dersom EØS-utvalget ikke godtar et EU-vedtak innenfor de områder som avtalen gjelder, kan EU ta hele det aktuelle området ut av avtalen. Frykt for at dette skal kunne skje og medføre uoverskuelige virkninger, har vært en av årsakene til at Norge ennå ikke har benyttet veto-adgangen i avtalen. I og med at Norge kan motsette seg at et EU-vedtak gis virkning i Norge, overfører EØS-avtalen formelt ikke suverenitet til EU. Derimot innebærer avtalen at EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen kan gjøre vedtak som gis direkte virkning i Norge. EØS-avtalen overfører således suverenitet til organer i EFTA. EØS og EU-spørsmålet. EØS-avtalen kom til å spille en viktig rolle i forbindelse med folkeavstemmingen om norsk EU-medlemskap i 1994. På den ene side ble det argumentert med at Norge ikke trengte EU-medlemskap fordi Norge gjennom EØS allerede var tilsluttet det indre marked. På den andre side ble det argumentert med at EØS-avtalen gjorde Norge til «nesten-medlemmer» og at det eneste Norge manglet var den mulighet til påvirkning og full deltagelse som bare medlemskap kunne gi oss. Kritikk av EØS-avtalen. EØS-avtalen blir kritisert av både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap. I og med at vetoretten ikke er blitt benyttet, er det blitt hevdet at avtalen i praksis (men ikke formelt) har overført suverenitet til EU. Professor i offentlig rett, Eivind Smith, brukte uttrykket «konstitusjonell katastrofe» om avtalen i en høring i Stortinget den 5. mai 1997. Både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap peker på suverenitetsproblemene med avtalen. Motstandere ønsker å tre ut for å ta tilbake den reelle suvereniteten, mens tilhengere mener det kun er ved EU-medlemskap at Norge kan ha mulighet til selv å påvirke våre rammebetingelser – noe de hevder er selve innholdet i suvereniteten. EØS-avtalen blir også kritisert fordi den innebærer at Norge gjennom en traktat har sluttet Norge til EUs fire friheter og det som hevdes å være et markedsliberalistisk system. Enkelte EU-motstandere ønsker at Norge bør erstatte EØS-avtalen med bilaterale frihandelsavtaler etter mønster fra Sveits. Det er blitt pekt på at dersom Norge sier opp EØS-avtalen, så vil handelsavtalen av 1972 ta over i og med at denne fortsatt er gjeldende. EØS-avtalen har likevel støtte fra EU-motstandere som legger vekt på at den sikrer Norge markedsadgang, skjermer fisk og landbruk, gir en viss mulighet til påvirkning gjennom komitedeltagelse og holder Norge utenfor EUs felles forsvars- og utenrikspolitikk. Det at avtalen omfatter mange viktige samarbeidsområder blir også vektlagt. Av enkelte er avtalen også betraktet som direkte grunnlovsstridig, ettersom den legger begrensninger på bl.a. Grunnloven §§ 1, 49 m.fl. EØS-avtalen og EU-utvidelsen. Utvidelsen av EU med 10 nye land i 2004 gjorde det nødvendig å reforhandle EØS-avtalen. Den nye utvidede EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget den 29. januar 2004. Det ble da fremmet forslag om å si opp avtalen. Forslaget fikk bare en stemme (Kystpartiet). SV og SP hadde alternative forslag, men disse falt og den nye EØS-avtalen ble til slutt vedtatt mot kun Kystpartiets ene stemme. EØS-midlene. EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i Europa. I løpet av perioden 2004-2009 fordeles 1,3 milliarder euro til prosjekter, programmer og fond i de 12 EU-landene som har blitt medlemmer siden 2004, samt til Hellas, Spania og Portugal. EØS-midlene er knyttet opp mot de tre EFTA-landenes deltakelse i EUs indre marked gjennom Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), derav betegnelsen. Protokoll (datamaskiner). En protokoll i datamaskinsammenheng er et konvensjonelt eller standardisert sett med regler som bestemmer tilkobling, kommunikasjon og dataoverføring mellom to endepunkter (f.eks. to dataprogrammer på ulike maskiner i et nettverk). Protokoller kan implementeres i maskinvare, programvare, eller en kombinasjon av disse. På det laveste nivået definerer en protokoll en maskinvaretilkobling. Populariteten og gjennomslagskraften til standard kommunikasjonsprotokoller har vært både en betingelse for skapelsen av og populariteten til internett. Transmission Control Protocol (TCP) var den første av disse protokollene, og uttrykket TCP/IP henviser til en viktig sammensetning av de mest brukte protokollene, IP og TCP. De fleste kommunikasjonsprotokoller er fastsatt av RFC-dokumenter publisert av Internet Engineering Task Force (IETF). Alle nettverksprotokoller har egne spesifikasjoner. SMTP-protokollen har for eksempel spesifisert at utveksling skal innledes med kommandoen HELO, og TCP-protokollen spesifiserer at forbindelsen skal etableres ved hjelp av en såkalt Three Way Handshake før øvrig kommunikasjon kan foregå. Eksempler på andre protokoller er HTTP (Hypertext Transfer Protocol) og FTP (File Transfer Protocol) som benyttes til filoverføringer. Nettverksprotokoller beskrives ofte i forskjellige lag i OSI-modellen. Objektorientert programmering har utvidet bruksområdet til protokollbegrepet til å inkludere programmeringsprotokoller tilgjengelig for tilkobling og kommunikasjon mellom objekter. Bly. Bly er et grunnstoff med kjemisk symbol Pb og atomnummer 82. Historie. Bly har vært kjent for mennesker i over 7 000 år. Bly er et vanlig grunnstoff i store deler av verden, i tillegg er det relativt lett å utvinne. Bly er også mykt, og derfor lett å bearbeide. Bly har tidligere blitt brukt i vannrør, dette var særlig vanlig i Romerriket (det engelske ordet for rørlegger - "plumber" - stammer fra bruken av bly - latinsk: "plumbum" - til vannrør). Siden 1980-tallet har man forsøkt å redusere bruken av bly på grunn av de alvorlige helsefarene. Bly brukes derfor ikke lenger i bensin, maling eller i vannrør. Egenskaper. Bly er et mykt, tungt og giftig metall med en matt, grå farge. Det regnes som tungmetall, og har det høyeste atomnummeret av de stabile grunnstoffene. Til tross for at bly er et metall er det en dårlig elektrisk leder. Bly oksiderer meget langsomt i tørr luft eller oksygenfritt vann. I fuktig luft dannes et beskyttende sjikt av blyoksid. I oksygenholdig vann løses bly sakte opp. Blys mekaniske styrke kan lett økes ved å legere det med andre metaller, som for eksempel antimon. Isotoper. Naturlig forekommende bly består av 4 isotoper, hvorav 3 er stabile: 206Pb (24,1%), 207Pb (22,1%) og 208Pb (52,4%), og 1 er ustabil (og dermed radioaktiv): 204Pb (1,4%) med halveringstid 1,4 · 1017 år. Den lange halveringstiden gjør at 204Pb ofte blir betraktet som stabil. I tillegg finnes 34 kunstig fremstilte ustabile isotoper, hvorav de mest stabile er 205Pb med halveringstid 1,53 · 107 år, 202Pb med halveringstid 52 500 år, 210Pb med halveringstid 22,3 år og 203Pb med halveringstid 51,873 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7439-92-1 Forekomst. Bly forekommer sjeldent i ren form naturlig, men finnes i noen mineraler som galenitt (blyglans), cerusitt (blykarbonat), krokoitt (blykromat) og anglesitt (blysulfat). Naturlig forekommende bly er toverdig. Den viktigste kommersielle kilden til produksjon av «nytt» bly er blyglans, men gjenvinning sto for 76% av blyforbruket i USA i 2007. Det ble i 2007 produsert 3 550 tonn bly med Kina som den største produsenten (1 320 tonn), fulgt av Australia, USA og Peru. Verdens bly-reserver anslås til 1,5 milliarder tonn. Helseeffekter. Bly er et giftig metall som kan gi alvorlige nerve- og hjerneskader, siden bly hindrer signaloverføring mellom nervetrådene. Blyforgiftning er også nevnt som en mulig årsak til schizofreni. Stoffet tas lettere opp av barn enn av voksne. Bly akkumuleres i beinbygningen, og har svært lang utskillelsestid. Blyeddik (også kalt blysukker eller blyacetat) er et giftig stoff med søt smak. Blyeddik ble faktisk brukt som søtningsstoff i vin hos romerne, og er nevnt som en årsak til at flere av de romerske keiserne hadde demenssymptomer. No Comprendo Press. No Comprendo Press er et norsk forlag som gir ut norske og utenlandske tegneserier i Norge. Forlaget startet i 1992. No Comprendo Press har de siste år gitt ut mest tegneseriebøker, bildebøker for barn, og Anna Fiskes barneblad Rabbel, samt nyutgivelse av Olaf Gulbransson: Det var engang/Og så videre, og Pushwagner: Soft City, som er fra 1969-75. I 2009 gikk Dongery -kollektivet med sine bokutgivelser til No Comprendo Press. Siden 1993 har forlaget gitt ut bladet "Fidus" som for tiden har Knut Nærum som redaktør. "Fidus" ble opprettet for at norske tegnere skulle ha et felles forum og et blad de kunne eksperimentere med form og innhold. Bladet ligger for tiden (2007) på is. Noen norske tegneseriekunstnere på No Comprendo Press: Christopher Nielsen, Anna Fiske, Lars Fiske, Mette Hellenes, Steffen Kverneland, Knut Nærum, Flu Hartberg, Bendik Kaltenborn, Vanessa Baird, Pushwagner. Noen utenlandske tegneserier utgitt av forlaget er Marjane Satrapis "Persepolis" og David B., Papir. a> som slipper lyset gjennom, men er ugjennomsiktig. Papir (fra gresk "pápyros", «papyrus») er et tynt, flatt materiale som består av plantefibre, særlig av bomull og cellulose, som er samlet til ark eller ruller. Papir brukes først og fremst til å skrive og tegne på, til trykksaker og bøker, og det er dermed en viktig informasjonsbærer i et moderne samfunn. Papir benyttes også til innpakking, som formingsmateriale, tørkepapir og tapeter. Det brukes dessuten til å lage papp og kartong, og inngår dermed som et lett og billig materiale i forskjellige gjenstander. Å lage papir ble oppfunnet i Kina før år 100, men kom til Spania først rundt 1100. Det finnes i dag en mengde papirsorter med ulike kvaliteter og bruksegenskaper. Historikk. Man hadde kjennskap til skrivematerialer allerede 3000 år f.Kr fra Egypt i form av papyrus, men papirets historie i moderne forstand startet i Kina. Det eldste papiret man kjenner til, dog uten skrift er funnet i utgravinger i Kina datert 100-tallet f.Kr. Dette papiret ble anvendt til forpakningsformål. Det første papir med skrevet tekst daterer seg til ca år 0. Den kinesiske papirfremstillingsprosessen ble forbedret og på 100-tallet e.Kr ble det gjort fremskritt som gjorde masseproduksjon av papir mulig. Dette papiret ble lagd av bark, tøy og fiskegarn. På 200-tallet e.Kr ble det vanlig å bruke papir til å skrive på. Først på 1100-tallet startet man med produksjon av papir i Europa, i første omgang i Spania. Under slaget ved Talas i nærheten av Samarkand i 751 tok en islamsk hær til fange noen kinesere som viste seg å være papirmakere. Det var deres kunnskap som brakte papiret til Europa. Arabiske manuskripter på papir finnes fra 800-tallet. Før papirets tid krevde en bok på to hundre små sider skinn fra tolv sauer og en enorm arbeidsinnsats. Ironisk nok var det islams erobringer som gjorde det mulig å produsere Bibelen og andre ikke-islamske verker til en brøkdel av den tidligere prisen. Papirmaterialer og -produksjon. a> en av verdens største produsenter av magasinpapir. Papir består av plantefibre som holdes sammen av elektrostatiske bindinger. Fibrene kan være av tre, bomull, lin (klutepapir) og hamp, men også halm og risstrå kan også brukes. I dag lages imidlertid det meste papiret av papirmasse utvunnet av trevirke. Treholdig papir lages fra mekaniske masser. Trefritt papir lages av vedflis som kokes med kjemikalier i f.eks sulfat- eller sulfittprosessen. Kjemiske masser kalles også cellulosefiber. Papirmassen anvendes som råvare i papirfremstilling. Papirmassen fortynnes med vann og danner en suspensjon. Denne "massesuspensjonen" blir drenert gjennom en flat sil slik at en matte av sammenfiltrede fiber dannes. Denne fibermatten presses og tørkes og blir da til papir. Nå blir papir framtilt maskinelt og en moderne papirmaskin er ett stort anlegg og kan være rundt ti meter bred og flere hundre meter lang. Det finnes maskiner som produserer hundretalls tonn papir i året. De fleste papirmaskiner kjøres døgnkontinuerlig og styres av operatører som jobber på skift. Papirkvaliteter og -typer. Papir selges i forskjellige kvaliteter, tykkelser (papirvekt) og størrelser. Det finnes en mengde spesialpapirer med egenskaper som er tilpasset ulik bruk. De kan ha forskjellige varenavn og fagbetegnelser etter bruksområde, utseende og kvaliteter. I handelen har en ofte skilt mellom finpapir, det vil si finere papirsorter, og grovere pakkpapir. Trykk- og tegnepapir deles ofte inn i to kategorier, "ubestrøket" og "bestrøket". Ubestrøket papir er uten bestrykning, som gir en ruere flate. Bestrøket papir har en glatt overflate. Bestrøket papir er basispapir som er belagt med et lag bestrykning (hovedsakelig leire, kritt og bindemidler) for å forbedre papirflatens egenskaper. Papir kan ellers være matt eller blankt. Papirformater. Papir selges i forskjellige kvaliteter, tykkelser (papirvekt) og størrelser. Det vanligste, standardiserte, firkanta papirformatet i Europa i dag er A-serien. Det beregnes ut fra grunnformatet A0 = 841 x 1189 mm, der arealet er 1 m² og forholdet mellom sidene er lik kvadratroten av 2. Dette medfører at størrelsesforholdet mellom bredde og høyde bevares når formatet blir delt i to like deler. Ved å dele grunnformatet A0 i to oppstår formatet A1, som halvert er A2, som halvert er A3 osv. Papirforbruk. Verdens papirforbruk har økt voldsomt med økt folketall og levestandard, særlig i den vestlige verden. For å dempe presset på råstoffressursene, har en derfor innført gjenvinning av papir og bruk av returfiber. Dokumenter og verdipapirer. Ordet «papir» kan også bety dokument eller verdipapir, for eksempel identifikasjons- eller legitimasjonspapirer, eksamenspapirer, forretnings- og handelspapirer, omsetningspapirer (negotiable dokumenter), lånepapirer (gjeldsbrev) og liknende. «Papirløst ekteskap» er en betegnelse for samboerskap uten giftermål og ekteskapsdokumenter. Et "papirløst kontor" er kontorhold nesten uten bruk av papir, men der en isteden gjør bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester. KDE Software Compilation. K Skrivebordsmiljøet (KDE'") ("K Desktop Environment") er et fritt skrivebordsmiljø og en fri utviklingsplattform bygd på Qt Softwares Qt‐verktøyboks. KDE kjører på de fleste UNIX‐platformene, ‐lignende (inkludert Linux, BSD, og Solaris) og Windows. Historie. KDE ble grunnlagt i 1996 av Matthias Ettrich, som da var en student på Universitetet i Tübingen. Han syntes at datidens grafiske miljøer i UNIX var altfor dårlige. Blant problemene, som han beskrev i en berømt, var at ingen programmer så ut som andre eller fungerte noe særlig med andre programmer. Han foreslo å lage noe som ikke bare var en samling programmer, men et skrivebordsmiljø, hvor brukerne kunne forvente at de ulike elementene hadde konsist utseende og funksjonalitet. Han ville også at det skulle være lett å bruke – en av problemene hans var at kjæresten ikke kunne bruke UNIX-maskina. Den posten til forskjellige nyhetsgrupper fikk mye interesse, og KDE-prosjektet var i gang. Matthias valgte å bruke Qt-verktøysettet for KDE-prosjektet. I 1997 ble GNU-prosjektet bekymret for lisensierignsproblemer med Qt, som førte til at GNOME-prosjektet ble startet av Miguel de Icaza. Qt ble senere re-lisensiert for å tilby en GNU GPL-lisens som et alternativ, noe som i stor grad har fjernet lisensieringsbekymringene. GPL-lisensen på et bibliotek krever imidlertid at alle programmer som bruker biblioteket også må være GPL-lisensiert, og noen mener dette er et problem fordi det medfører at proprietære, ufrie programmer ikke kan lenke til KDEs biblioteker. Både KDE og GNOME er i dag del av Freedesktop.org-prosjektet – et forsøk på å standardisere UNIX-skrivebordet slik at de forskjellige skrivebordsmiljøene kan samvirke. Navngivning og markedsføring. I 1996 ble «KDE» opprinnelig lansert av Matthias Ettrich og navnet var et ordspill på et annet skrivebordsmiljø som heter CDE (Common Desktop Environment). I begynnelsen var det foreslått at K-en stod for «Kool» (ordspill på det engelske ordet "cool"), men nå står ikke K-en for noe som helst. Det er feilaktig påstått av K-en skal symbolisere bokstaven før L i Linux. Prosjektets maskot er den grønne dragen «Konqi». Konqi kan sees i forskjellige programvarer; som når brukeren logger inn og i «Om KDE»‐vinduet. Det finnes mange ulike variantert av Konqi, også ei kvinnelig som heter Katie, som brukes i ulike sammenhenger og arrangementer. Organiseringen av KDE-prosjektet. Som mange andre fri programvare-prosjekter er KDE først og fremst bygget på dugnad, selv om flere store firmaer, som Novell (gjennom SuSE), Qt Software og Mandriva har ansatte som jobber med KDE. Siden så mange bidrar til KDE-prosjektet i ulike former (som utvikling, oversetting, grafikk, etc), er organiseringen ganske kompleks. De fleste problemene diskuteres på et stort antall forskjellige epostlister. Viktige avgjørelser, som slippdatoer og inkludering av ny programvare, skjer på «kde-core-devel»-lista, av hovedutviklerne – det vil si de som har lang fartstid i prosjektet og som har bidratt mye. Avgjørelser taes ikke i formelle avstemninger, men diskuteres på epostlistene. Brukere og utviklere finnes over hele verden, men prosjektet har sterke røtter i Tyskland. Webserverne er på universitetet i Tübingen og Kaiserslautern, en tysk velferdsorganisasjon, KDE e.V., eier varemerket «KDE» og KDE-konferanser finner ofte sted i Tyskland. Norbatt og kultur. Norbatt og kultur vil ta for seg særlig norsk musikk i den norske FN-styrken i Libanon, men også andre kulturelle sider ved dette 20 år lange oppdraget. Mye av fritiden ble benyttet i egen leir "(«eget AO» (ansvarsområde))", og en naturlig følge av dette var at det dukket opp en rekke norske barer som også var viktige sosiale møtesteder. Norbatt hadde også sitt sangkor som var fast kirkekor under de norske gudstjenestene i den ene av Ebel es-Saqis kirker. Viktig var også bataljonsavisen «Blue Beret» som utkom med omtrentlig månedlige numre. Nordmenn og libanesere. Gjennom de 20 årene Norge stod i Norbatt lærte mange libanesere seg norsk. Enkelte barn ble både født og gift under Norbatts tilstedeværelse. Mange titalls libanesiske jenter ble gift med norske gutter. Den norske stat finansierte og den norske FN-styrken sikret militært skoleundervisning, helsetjenester og infrastruktur til en befolkning på i underkant av 100 000 mennesker. Den økonomiske påvirkningen var sterk. Mange forretninger og restauranter dukket opp med tilbud spesialrettet mot FN-soldatene, som førte til en velkomne penger i et krigsherjet område. Til gjengjeld fikk de norske soldatene daglig høre hvor stor pris man satte på deres tilstedeværelse. I byen Ebel es-Saqi fikk de norske styrkene sin Norbatts plass, en minnepark oppkalt til ære for seg. Hver 17. mai både var, og fremdeles er det både libanesisk og norsk kransenedleggelse der på minnesmerket over nordmenn som mistet livet under avtjeningen av FN-tjenesten i Libanon. Ved Norbatt plass ble det etter tilbaketrekkingen av de norske styrkene i 1998 opprettet et museum med en egen utstilling om de norske styrkene i Libanon. Sanger om FN-tjenesten. Velferdskontoret inviterte enkelte kontingenter ned kjente norske artister til Libanon, og i den forbindelse dukket det opp skreddersydde låter som ble sendt på den norske nærradiostasjonen Radio Norbatt sammen med andre poplåter fra inn- og utland. Hver tropp med respekt for seg selv hadde sin adopterte troppsang som skulle reflekterte troppens holdning. Sanger fortrinnsvis spesiallaget av norske artister for og om norsk FN-personell. Sanger om Libanon. Andre sanger om krigen i Libanon. Åges sang om flyktningleirene Sabra og Shatila er en klassiker i denne gruppen. Andre kulturelle innslag om FN-tjenesten. Komikerne Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. laget et par sketsjer om FN-tjenesten i Gaza. Troppsanger. Noen tropper hadde samme troppsang over mange kontingenter, mens andre skiftet ofte. Andre ofte spilte. Mange sanger som ble spilt på Radio Norbatt og ellers i leirene avspeilet soldatenes ånd og tanker, noen avreagerte ved å sende en spesiell musikkhilsen til en medsoldat, men som oftest var det i en fleipete mening. Før permisjonene kom eskorte- og «leave»-låtene svært hyppig. Forbudte sanger spilt på de norske nærradiostasjonene i Libanon. En del sanger ble oppfattet som å være "på kanten" i forhold til å kunne fornærme lokale parter og andre. Disse ble periodevis spilt med stor entusiasme, i andre perioder håndtert mer forsiktig, og tidvis ikke tillatt. På grunn av stadige rotasjoner var bataljonens hukommelse kort på dette punktet. I "Radiorådet", et styrende organ som ble opprettet ved siden av linjen, ble det f. eks. i bn XXVIII oppfordret til forsiktighet med følgende sanger. Dette gjaldt bl. a. Norske leirbarer i Norbatt. Norbatt hadde en befalsbar og flere leirbarer. De var viktige for samholdet i troppen, og i tillegg et praktisk møtested hvor mer uformelle samlinger. Det var her gitaren ble tatt frem og jule- og nyttårsfeiringer arrangert. Samtlige norske mannskaper hadde alkoholforbud hver annen dag på den måten at hver tropp var delt opp i «blå» og «rød» beredskap. De som ikke hadde denne form for beredskap, annen beredskap, eller som skulle på vakt i løpet av de neste åtte timer, kunne nyte alkohol – enten i leirbaren eller på sivile serveringssteder. Til tross for at alle soldater til enhver tid var bevæpnet, hendte det praktisk talt aldri noen uregelmessigheter. I de tilfeller en soldat ikke behersket måtehold ble han raskt sendt hjem til Norge. Skreiabanen. Skreiabanen var en sidebane til Gjøvikbanen, den gikk ifra Reinsvoll til Skreia. Den ble åpnet 26. november 1902. Opprinnelig var ideen at Gjøvikbanen skulle følge deler av Skreiabanens trasé, men dette ble forandret grunnet sterke industriinteresser på Raufoss og i Hunndalen. Passasjertrafikken ble lagt ned i 1963, men godstrafikken fortsatte frem til 1987. På midten av 1990-årene ble skinnegangen fjernet og omgjort til gang- og sykkelvei med unntak av strekningen fra Reinsvoll til Bøverbru kalkverk, som er beholdt til eventuelt fremtidig bruk. Samtlige ekspedisjonsbygninger, godshus og uthus er tegnet av Gjøvikbanens arkitekt Paul Due. Det samme er også lokstall og vognremisse på Skreia. Due har vekslet mellom ulike stilarter, slik at bygningsmassen på Skreiabanen framstår som svært variert, men med høy arkitektonisk kvalitet. F.eks. er Lena og Kraby holdt i typisk jugendstil, mens Skreia stasjon er upanelt og har mer preg av dragestil. Reinsvoll. Reinsvoll er et tettsted i Vestre Toten kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og er med dette det nest største tettstedet i kommunen. Reinsvoll ligger omtrent seks kilometer sør for kommunesenteret Raufoss. Stedet. Vi finner Reinsvoll først nevnt i 1616. Allerede tidlig på 1600-tallet var her både husmenn og bygslere. Utover på 1700-tallet hadde Reinsvoll en blanding av seterbruk og fast bosetting. Det er utnyttelsen av det vesle elvestryket i Hunnselva som har vært den opprinnelige årsaken til tettbebyggelsen på Reinsvoll. Mølla på Reinsvoll ble oppført omkring år 1800. Åpningen av Gjøvikbanen og Skreiabanen i 1902 brakte store forandringer. Og arbeiderne som kom for å bygge togstrekningen bosatte seg på Rensvoll eller tok inn på et av hotellet som var der. Før var det også fiske-butikk, kiosk, posthus og bakeri (kiosk, posthus og bakeri er nylig lagt ned). Dagens sentrum i Reinsvoll ble bygget opp rundt stasjonen. I dag har stedet en matbutikk, bruktbutikk, tre frisørsalonger, blomsterbutikk, bensinstasjon med postfunksjon og fysioterapeut / fysikalsk institutt. Reinsvoll har en barneskole siden 1923, flyttet og nyetablert 1956) (ny barneskole var opplevert i august 2006) og en ungdomsskole (siden 1973). Ved demningen i Hunnselva like vest for sentrum ligger Dammen Camping. På Reinsvoll ligger også et psykiatrisk sykehus, Sykehuset Innlandet, avdeling Reinsvoll. Det er bygget på en gammel gård med navn Prestesæter. Sykehuset het lenge Prestesæter Sykehus, men har skiftet navn mange ganger. Et par kilometer vest for sentrum, ved Gotterud, ligger Reinsvoll flyplass. Jærbanen. Kart over Jærbanen med stasjonsnavn. Jærbanen er jernbanestrekningen mellom Stavanger og Egersund og er en del av Sørlandsbanen. Strekningen går over det flate kystlandskapet Jæren og er innom byene Stavanger, Sandnes, Bryne og Egersund. I 2005 var det 2 500 000 reisende på banen mellom Stavanger og Sandnes (278 prosent økning fra 1991). Sørlandsbanen ble en realitet etter at strekningen fra Kristiansand til Sira ble fullført i løpet av den andre verdenskrigen og det ble sammenhengende spor til Oslo. Historie. Jærbanen ble anlagt fra 1874 til 1878. Sporvidden var smalspor, dvs. 1067 mm. I 1944 ble strekningen ombygget til normalspor (1435 mm). I 1955 ble banen flyttet fra bakkenivå til høybane gjennom Sandnes sentrum, og det ble bygget ny sentralstasjon for byen på Skeiene og hevet holdeplass ved det gamle stasjonsområdet i sentrum. I 1956 ble linjen elektrifisert. 1. januar 1992 var en merkedag for jernbanen i Rogaland, da antallet lokaltogavganger ble drastisk økt over natten, med fast rutestruktur, nye togsett og oppgraderte stasjoner. På grunn av høy lokaltrafikk ble arbeidet med å utvide linjen til dobbeltspor fra Stavanger til Sandnes sentrum startet i 2006. Ny godsterminal ble også påbegynt på Skjæveland i Sandnes. Siste planovergang på strekningen Stavanger-Egersund ble fjernet 6. oktober 2006. Denne var ved den nye godsterminalen på Ganddal. Jærbanen er nå den lengste strekningen i Norge uten planoverganger. De gamle planovergangene har blitt suksessivt fjernet siden tidlig på nittitallet. Jærbanen har én sidelinje, Ålgårdbanen, som går fra Ganddal til Ålgård, en distanse på 12 kilometer. Ålgårdbanen hadde passasjertrafikk fra åpningen i 1924 og til 1955, mens vanlig godstrafikk fortsatte frem til 1988. Banen er i dag stengt ved Foss-Eikeland, dvs. etter cirka tre kilometer, men også godstrafikk til/fra Foss-Eikeland er opphørt. Ved helgen rett før inngangen til 2008 ble godsterminalen ved Paradis i Stavanger stengt og utstyr flyttet til den nye Ganddal godsterminal. Onsdag 2. januar forlot første tog terminalen. Den offisielle åpningen av terminalen ble foretatt 21. januar av statsråd Liv Signe Navarsete. Det regnes med at terminalen skal håndtere 80 000 TEU det første driftsåret. Togtrafikk. Trafikken på Jærbanen består av lokaltog, regiontog og godstog. Passasjertog opereres av NSB og godstrafikken av CargoNet. Lokaltogene går hver time fra Stavanger til Egersund, hver halvtime til Nærbø og hvert kvarter til Sandnes. Ved utbygging av krysningsspor nord for Bryne vil lokaltogene til Sandnes kunne forlenges dit. Regiontogene fra Stavanger stopper på Sandnes sentrum stasjon, Bryne og Egersund før de går videre til Moi og Sørlandsbanen. Godstogene går til og fra Ganddal godsterminal. Antall reisende. På 90-tallet ble det satset på Jærbanen. Dette førte til at antall reisende økte fra 635 000 i 1991 til 2 315 000 i 2001. I 2006 ble det registrert hele 2 600 000 reisende, dvs rundt 50 000 per uke. I tillegg kommer 404 000 kunder som benytter NSB Regiontog mellom Kristiansand og Stavanger (tall fra 2008). I følge målinger foretatt i september 2011 reiser det omtrent 74 000 passasjerer ukentlig på Jærbanen. Dette er en økning på rundt 11 prosent det siste året, sammenliknet med tellingen fra høsten 2010. Dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes. Anleggsarbeidet med dobbeltsporet mellom Stavanger og Sandnes ble påbegynt 23. oktober 2006 og skulle åpnet for trafikk 19 oktober 2009. Det ble imidlertid forsinket på grunn av problemer med signalanlegget, men åpnet 16. november 2009. Offisiell åpning fant sted på den nye Paradis holdeplass mandag 14. desember med samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa til stede. Kostnaden ble på forhånd antatt å bli på 1,5 milliarder for strekningen på 14,5 km. Etter tre års anleggsperiode kom imidlertid regningen på 2,2 milliarder kroner. I tillegg til utvidelsen av selve sporet, er også gamle spor lagt på nytt og de elektrisk anlegg og lignende er blitt modernisert slik at det i realiteten er tale om en helt ny dobbeltsporet bane mellom de to byene. De gamle spor og elektrisk anlegg var over 40 år gamle. I forbindelse med dobbeltsporet er det også bli bygget tre nye holdeplasser: Paradis, Jåttåvågen og Gausel, mens Hillevåg holdeplass er nedlagt. Stasjonene/holdeplassene tilrettelegges for en eventuell bybane. Med det nye dobbeltsporet får Jærbanen en høyere kapasitet og kan på strekningen Stavanger–Nærbø ha fire lokaltog i timen, samt et enda hyppigere, flytende og konkurransedyktig rushtidstilbud mellom Stavanger og Sandnes. Målsettingen er å doble markedsandelen for banetrafikk over 10 år. Siden dobbeltsporet åpnet har NSB registrert en trafikkøkning på hverdager på godt og vel 30 prosent. Oversikt og reisetider. F.o.m 13. desember 2009. Reisetider fra NSB på lokaltogslinje 59. Hannah Arendt. Hannah Arendt, egentlig "Johanna Arendt" (født 14. oktober 1906, død 4. desember 1975) var en tysk-amerikansk statsviter, ofte beskrevet som politisk filosof. Hun brukte imidlertid ikke betegnelsen filosof om seg selv. Arendts mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme; i "The Origins of Totalitarianism" forsøker hun å vise nazismens og kommunismens felles røtter. Arendt hadde selv jødisk bakgrunn og mange av hennes arbeider berører jødiske spørsmål. Arendt inntok mange synspunkter som gjorde henne omstridt i jødiske miljøer. Hun var en tidlig kritiker av Israel og sionismen som ideologi. I hennes omstridte bok "Eichmann in Jerusalem" gav hun jødiske ledere en del av skylden for omfanget av jødeforfølgelsene, og presenterte sin teori om ondskapens banalitet. Biografi. Hannah Arendt ble født i en velstående sekulær familie av jødisk opprinnelse i Linden, Hannover, og vokste opp i Østpreussens hovedstad Königsberg og i Berlin. Hun studerte filosofi med Martin Heidegger ved Philipps-Universität Marburg. Fra hun var 19 år hadde hun et kjærlighetsforhold til Heidegger, som da var midt i 30-årene. Etter å ha avbrutt forholdet, dro hun til Heidelberg for å skrive en doktorgradsavhandling over kjærlighet i Augustins tenkning, under eksistensialist-filosofen Karl Jaspers' veiledning. Avhandlingen ble publisert i 1929 under tittelen "Der Liebesbegriff bei Augustin. Versuch einer philosophischen Interpretation", men Arendt fikk ikke habilitere seg (få professorkompetanse) i 1933 fordi hun var jøde, og forlot derfor hjemlandet og slo seg ned i Paris. Her arbeidet hun for å hjelpe tysk-jødiske flyktninger. Arendt mistet sitt tyske statsborgerskap i 1937, og var deretter statsløs. I 1940 giftet hun seg med den tyske kommunistiske men antistalinistiske forfatteren og filosofen Heinrich Blücher, og de emigrerte samme år til USA sammen med Arendts mor. Hun ble deretter aktiv i det tyske jødiske samfunnet i New York og skrev for tidsskriftet "Aufbau". Ved siden av morsmålet tysk var det fransk som var Arendts primære fremmedspråk, og med haltende engelskkunnskaper måtte hun bygge opp sin tilværelse på nytt. Etter krigen tok hun opp igjen kontakten med Heidegger og Karl Jaspers, som hun utviklet et dypt intellektuelt vennskap med. Hun ble amerikansk statsborger i 1951. Hun underviste ved en rekke universiteter, og i 1959 ble hun den første kvinne som ble utnevnt til full professor ved Princeton-universitetet. Arendts arbeider omhandler emner som makt, politikk, autoritet og totalitarisme. Arendt om jødedom, Israel og sionisme. På 1940-tallet, samtidig med opprettelsen av Israel, skrev Arendt en rekke tekster om jødiske spørsmål, sionismen og opprettelsen av Israel. Hun advarte i kraftige ordelag mot den nye jødiske nasjonalismen, og ironiserte over Theodor Herzls bok "Der Judenstaat" og ideen om at en jødisk stat i Palestina skulle være et svar på antisemittisme. Hun fryktet også at en jødisk stat ville bli avhengig av andre stater, og skrev at morgendagens antisemittisme ville hevde at jødene profitterte på og iscenesatte fremmede makters tilstedeværelse i Midtøsten. Disse synspunktene utviklet hun videre i senere arbeider som gjorde henne omstridt særlig i Israel. Arendt om ondskap. Hannah Arendt er kjent som en kompromissløs filosof, skribent og debattør. Hennes oppgjør med alt som er totalitært og hennes utforskning på menneskers ondskap er fortsatt aktuelt. Noe av det farligste, mente hun, var når mennesker i deres iver etter å være til nytte, handler med automatikk. Hennes tenkning er en hyllest til refleksjonen og den sunne fornuft som setter mennesket i stand til å trå et skritt tilbake fra verdens vrimmel og selv velge hva det vil. Under rettsprosessen mot den nasjonalsosialistiske byråkraten Adolf Eichmann i Jerusalem i 1960, som var blitt bortført fra Argentina, skrev etterpå hun boken "Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet", hvor hun reiste spørsmålet om ondskap er radikal eller rett og slett bare banal. Arendt var meget kritisk til prosessen og til fokuset på Eichmanns person, som hun mente ble gitt en uforholdsmessig stor rolle, og hevdet at Eichmann ikke var spesielt ond, men at feilen han hadde gjort var å være en ekstremt lovlydig person i et ondt system og latt være å tenke og sette sitt arbeid inn i en større sammenheng. Arendts bok var sterkt kontroversiell blant mange jøder og ble voldsomt debattert. Noen gikk så langt som å kalle henne en «selvhatende jøde». I boken sammenlignet hun også Eichmann med medlemmene av de såkalte jøderådene, som hun beskrev som feige mennesker som bare tenkte på egne interesser, og gav jødiske ledere en del av skylden for omfanget av forfølgelsene. Totalitetens opprinnelse. Frimerke i anledning Arendts 100. fødselsdag, Tyskland 2006 Hannah Arendt er også kjent for sin bok "The Origins of Totalitarianism" (tysk utgave "Elemente und Ursprünge totalitärer Herrschaft"), hvor hun prøver å søke røttene til kommunisme og fascisme, og deres forbindelse til antisemittisme. Det var hennes mann som hadde introdusert henne for marxistisk tenkning og politisk teori, men hennes beskjeftigelse med marxismen ble et nådeløst oppgjør med en ideologi hun anså som totalitær og som hun i sin bok sidestilte med fascismen. Om revolusjon. I boken "On Revolution" sammenligner hun den franske revolusjon og den amerikanske revolusjon. Arendt hevdet den amerikanske revolusjon var en vellykket revolusjon, mens den franske revolusjon var en mislykket revolusjon. I følge Arendt utviklet Frankrike seg bort fra lovmessig stabilitet og konstitusjonelt styre. Arendts arbeidsbegrep. Hannah Arendt på frimerketder Dauermarkenserie "Frauen der deutschen Geschichte", Deutsche Bundespost 1988 I følge Arendt er kjennetegnet for det moderne teknologiske samfunnet at handlings- og frambringelsesaktiviteter blir nedvurdert til fordel av arbeidsaktiviteten, noe som er et ledd i den framskridende likhetsideologien. Uttrykket «verden» finnes i en spesiell betydning allerede hos Heidegger og betegner i den fenomenologiske tradisjonen (fra gresk "phainomena", «det som viser seg for oss når vi retter oss mot det»), menneskenes skapte verden. «Verden» for Arendt er noe meget konkret som "homo faber" (det redskapstilverkende menneske) er opphavet til slik at vi kjenner oss hjemme i denne verden. Via en kritikk av Descartes sporer Arendt fremmedgjøringen av verden i og med at Descartes gjennom introspeksjon forelegger sannheten i oss og forklarer mennesket som en «tenkende ting». Ettermæle. Da hun døde i 1975 ble Hannah Arendt begravet ved Bard College i New York, hvor hennes mann hadde undervist i mange år. Martin Heidegger. Mesmerhaus i Meßkirch, der Heidegger vokste opp. Martin Heideggers gravstøtte i Meßkirch. Martin Heidegger (født 26. september 1889, død 26. mai 1976) var en tysk filosof. Han studerte ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg under Edmund Husserl, grunnleggeren av fenomenologien, og ble professor der i 1928. Han regnes som en av de viktigste filosofer i nyere tid og påvirket mange andre store filosofer. Hans egne studenter inkluderte Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt og Karl Lowith. Maurice Merleau-Ponty, Jean-Paul Sartre, Jacques Derrida og Michel Foucault har også latt seg påvirke av hans tenkning. Biografi. Heidegger ble født inn i en katolsk familie i Meßkirch i Tyskland. Hans foreldre var ikke velstående og hadde derfor ikke råd til å sende ham på universitetet, så Heidegger gikk i stedet på et jesuitt-seminar. Her gjorde han det bra, og etter å ha studert teologi ved universitetet i Freiburg i noen år, byttet han til filosofi, som han tok doktorgraden i. Han deltok i første verdenskrig, og 1917-23 var han ansatt ved Freiburg-universitetet som assistent for Husserl, «fenomenologiens far», som fikk avgjørende betydning for Heideggers tenkning. I 1923 overtok han professoratet ved det protestantiske universitet i Marburg, der han fikk kolleger som Rudolf Bultmann og blant andre underviste Hannah Arendt, som han også innledet et seksuelt forhold til. I 1927 utgav han sitt vanskelig tilgjengelige hovedverk "Sein und Zeit" (Væren og tid), og da Husserl ble avsatt det følgende året, overtok Heidegger hans professorat i Freiburg, der han tilbrakte resten av sin karriere. I 1945 fikk han undervisningsforbud av de allierte som ledd i «avnazifiseringen». I 1951 ble han pensjonert. Samtidig vokste den internasjonale berømmelsen hans da eksistensialismen kom på moten i etterkrigstiden. Mange kjente besøkte ham på 1950- og 1960-tallet i hytten hans i Todtnauberg i Schwarzwald, der han likte å legge ut på fotturer. Heidegger døde i 1976 og fikk en tradisjonell katolsk begravelse. Han ligger gravlagt på kirkegården i Meßkirch. Mange ulike filosofer har latt seg inspirere av ham. Det gjelder innlysende en hermeneutiker som Gadamer, en eksistensialist som Sartre, en fenomenolog som Merleau-Ponty, men også en frankfurter-filosof som Herbert Marcuse. Marcuse studerte filosofi i Freiburg under Heidegger og skrev en doktoravhandling om Hegel og Heideggers filosofi. Også i Marcuses senere marxistiske forfatterskap er påvirkningen fra Heideggers eksistensfilosofi tydelig. Kanskje skyldes de mange kategoriseringene også at Heideggers egne inspirasjonskilder er så mange og ulike som Heraklit, Aristoteles, Kant, Hegel, Kierkegaard, Nietzsche, Dilthey og frem for alle Husserl. Nazismen. Heideggers plass i moderne filosofi er også omstridt på grunn av hans forhold til den tyske nasjonalsosialismen. Hans støtte til Hitlers maktovertagelse i 1933 og hans politiske engasjement under Det tredje rike har lenge skapt debatt. For Heidegger var nazismen den store forsoningen mellom det moderne menneske og dets største trussel, teknologiens dominans. Han tilhørte "die Märzgefallene" (= de falne i mars), dvs de som meldte seg inn i partiet like etter Hitlers maktovertagelse i januar 1933, og dermed ble ansett som opportunister. Han sa ved den offentlige seremonien 1.mai 1933, som bekreftet innmeldelsen hans: «"Nå gjelder det å vie all vår strid til å erobre de utdannede menns og vitenskapsfolkenes verden til den nye politiske ånd. Det blir ingen enkel seilas. Sieg Heil!"» For ham var Hitler det tyske folks skjebne. Alt i 1929 hadde Heidegger tatt til orde mot jødisk innflytelse på tysk kultur: «"Enten fornyer vi vårt tyske åndelige liv med ekte hjemlige krefter og oppdragere, eller vi kapitulerer én gang for alle overfor voksende judaisering."» Da hans jødiske kollega Edmund Husserl ble fratatt sin rett til å undervise, løftet ikke Heidegger en finger for å hjelpe ham. Han unnså seg heller ikke for personlig sjofelhet. Da hans hovedverk "Sein und Zeit" kom ut i 1927, var det tilegnet Husserl «"i respekt og vennskap, i Schwarzwald"». Da det ble gjenopptrykt i 1941, var tilegnelsen fjernet. Heidegger tok over som rektor ved Freiberg-universitetet våren 1933, etter at hans sosialdemokratiske forgjenger ble sagt opp for å ha nektet å innføre det da vedtatte jødefiendtlige regelverket. Som rektor organiserte Heidegger paramilitære leirer, og bad studentene om å fjerne seg fra fornuftens diktat, slik fornuft forstås i Vesten. På ham virket moderne teknologi avsjelende og fremmedgjørende. Han gikk ofte kledd i bondeantrekk fra sine hjemtrakter i Schwarzwald, og foreleste gjerne i knickers, jakke med eikeløvsmønster på kragen, og en tilpasset tyrolerhatt: «"Er ikke all blomstring og ethvert ekte arbeid betinget av å være rotfestet i hjemlig jord?"» spurte han med tanke på læren om "Blut und Boden" (= blod og jord). Da hans kjærlighetsforhold til Hannah Arendt var på sitt mest stormfulle i 1920-årene, anbefalte han henne som lindring å lese bøker av helten hans, Hamsun. For Heidegger var tysk kultur i kamp mot moderniteten en kamp gjennom tusen år, fra antikkens Athen til Hitlers Tyskland. Han sa til sin kollega Karl Jaspers at han ønsket "den Führer zu führen" (= å føre Føreren), dvs føre ham til den autentiske livserkjennelsen i Heideggers ånd. Han forsøkte å arrangere et møte med Hitler, men det ble aldri noe av. Jaspers spurte ham en gang hvordan en mann så grov som Hitler kunne regjere Tyskland. Heidegger svarte: «"Kultur er ikke så viktig. Se bare på hans vakre hender."» Det var nazismens innerste vesen at etikk ble trengt til side av estetikk. Det vi synes er vakkert, er sant; det heslige tilsvarende usant. Hans og Jaspers' vennskap endte brått, etter at Heidegger fratok kollegaen hans tro på filosofers moralske godhet, da han avla Jaspers et besøk der han sørget for å være uforskammet mot Jaspers' jødiske kone. Eksterne lenker. Heidegger, Martin Heidegger, Martin Heidegger, Martin Edmund Husserl. Edmund Gustav Albrecht Husserl (født 8. april 1859 i Proßnitz i Mähren, død 27. april 1938 i Freiburg im Breisgau) var en tysk filosof. Husserl regnes som grunnleggeren av fenomenologien, og hadde bl.a. stor betydning for eksistensialistene Martin Heidegger, Maurice Merleau-Ponty og Jean-Paul Sartre. Biografi. Han ble født i en tyskspråklig jødisk familie i den daværende østerrikske provinsen Mähren (i dag en del av Tsjekkia). Etter å ha fullført gymnasiet i Olmütz, begynte han å studere astronomi, matematikk, fysikk og filosofi i Leipzig (1876–1878). Der møtte han Thomas Masaryk, senere president av Tsjekkoslovakia, som overtalte Husserl til å satse på filosofi. Dermed begynte den unge Husserl å lese Descartes, britisk empirisme, Leibnitz og Berkeley. De neste tre årene fortsatte han å studere matematikk ved Universitetet i Berlin (1878–1881). I denne perioden studerte han spesielt Hobbes' "De Cive", Bains "Mind and Body", Spinozas "Ethica" og en del verker av Schopenhauer. I 1882 tok han doktorgraden i Wien over emnet "Theorie der Variationsrechnung". Årene 1883–1884 avtjente Husserl militærtjeneste, og tiden ble brukt til å studere Hegels "Phänomenologie des Geistes", verker av Aristoteles og Spencer. I årene 1884–1885 fulgte han Brentanos forelesninger over deskriptiv og fenomenologisk psykologi, og fikk veiledning av Brentano frem til 1886, og i 1886 fulgte hans habilitasjon (professorkompetanse) i Halle med et psykologisk arbeide over "Begriff der Zahl". Møtet med Brentano kjennetegnes gjerne som Husserls filosofiske omvendelse. I Brentanos undervisning innså han at filosofi er en vitenskap, en fundamental vitenskap som er grunnlaget for alle andre vitenskaper. Brentano ledet Husserl til å studere Hume og Mach. Det var Brentanos analyse av intensjonalitet som førte til at Husserl senere skulle oppdage fenomenologien. I perioden 1887-1901 får Husserl en akademisk stilling ved Universitetet i Halle Etter sitt ekteskap med Malvine Steinschneider (1887) fikk han med sin "Philosophie der Arithmetik. Psychologische und logische Untersuchungen" (1891) den kritiske oppmerksomhet fra logikeren Gottlob Frege. I lys av hans psykologimekritikk skrev han frem til århundreskiftet omfangsrike logiske undersøkelser, som utviklet seg til hans første fenomenologiske hovedverk "Logische Untersuchungen. Erste Teil: Prolegomena zur reinen Logik" (1900), og førte til et kall som professor ved Georg-August-Universität Göttingen i Göttingen (ekstraordinarius). Her ble han bl.a. kjent med matematikeren David Hilbert, filosofene Wilhelm Dilthey, Max Scheler og Karl Jaspers samt dikteren Hugo von Hofmannsthal. I 1916 — midt under den første verdenskrigen, hvor hans sønn falt — etterfulgte Husserl nykantianeren Heinrich Rickert som professor i Freiburg. Hans verk "Ideen zu einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie" (1913) var utslagsgivende for kallet. Heidegger etterfulgte Husserl som professor i Freiburg i 1928. Husserls siste leveår begynte med en rekke foredragsreiser (Amsterdam, Paris, Frankfurt am Main, Berlin, Halle, Wien, Praha). Samtidig skrev han et tredje hovedverk: "Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die transzendentale Phänomenologie" (1936) hvor han omdanner sin fenomenologi til en livsverdenens ('Lebenswelt') fenomenlogi. Eksterne lenker. Husserl, Edmund Husserl, Edmund Husserl, Edmund Heinrich Blücher. Heinrich Blücher (født 29. januar 1899 i Berlin, død 31. oktober 1970) var en tysk filosof og dikter. Han var gift med Hannah Arendt. Han gjorde fra 1917 krigstjeneste, og ble medlem av Spartakistligaen. Blücher tilhørte fra 1919 Kommunistische Partei Deutschlands. Fra 1918 til 1920 fulgte han forelesninger ved universitetet, og arbeidet på 1920-tallet i Politische Ost-West Nachrichtenagentur. Sammen med vennen Robert Gilbert arbeidet han også med kabaret-, operette- og filmprosjekter. I 1928 meldte han seg ut av KPD i protest mot stalinismen, og ble isteden medlem av det antistalinistiske Kommunistische Partei-Opposition. Som kommunist måtte han etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse flykte fra landet, og han emigrerte med Arendt til New York i 1941. Han ble der professor ved Bard College i Annandale-on-Hudson i New York. Blücher stimulerte sin kone til å involvere seg med marxisme og politisk teori. Estoniaforliset. Estoniaforliset var et dramatisk forlis i Østersjøen høsten 1994. MS «Estonia» var en stor og moderne bilferge bygd i 1979 av verftet Jos. L. Meyer i Papenburg i Tyskland. Den 28. september 1994 sank den i Østersjøen, og 852 mennesker mistet livet. Den direkte årsaken til ulykken var svikt i låsene på baugporten som gikk i stykker under belastningen av bølgene. Da porten brakk løs fra båten dro den med seg rampen som dekket for åpningen til bildekket bak porten. Dette førte til at vann trengte inn på bildekket, noe som destabiliserte skipet og satte i gang en katastrofal kjede av hendelser som førte til at skipet sank. Tidligere bruk av skipet. «Estonia» hadde siden 1. februar 1993 gått i rutetrafikk mellom Tallinn i Estland og Stockholm i Sverige. Fergen ble benyttet i hovedsak av svensker og estere, men også av mange nordmenn. Den ble drevet av det estiske rederiet EstLine Maritime Company, halvt estisk statseid og halvt svenskeid av rederiet Nordström & Thulin. Tidligere hadde skipet vært drevet under navnet "Viking Sally" fra 1980 til 1990 i trafikk mellom Åbo og Stockholm. Da Viking-linjen solgte skipet til Silja line i 1991, fikk det navnet «Silja Star». Så kjøpte Wasa line det og fra 1991 til 1993 gikk det mellom Vasa og Umeå under navnet «Wasa King». Skipet ble kjøpt av det svensk-estiske shippingselskapet EstLine Marine Company i januar 1993. Etter oppløsningen av Sovjetunionen hadde jernteppet mellom de nordiske landene og de baltiske statene forsvunnet, og den første overfarten mellom Tallinn og Stockholm fant sted 1. februar 1993. Trafikken pågikk med avganger annenhver dag fra henholdsvis Tallinn og Stockholm. Forliset. Den 28. september 1994 mellom kl. 00:55 og 01:50 (UTC+2) havarerte skipet med 989 mennesker ombord. MF «Estonia» skulle anløpt Stockholm kl. 09:30. Været var dårlig, med en vind på 20 – 25 m/s og 6 – 10 meter høye bølger. Noen meldte om 15 meter høye bølger og vind på over 30 m/s. I motsetning til andre ferger på ruten, gikk hun for full fart mot bølgene. Den direkte årsaken til forliset var at låsene på løftebaugen sviktet under belastningen fra bølgene. Da baugen brakk løs fra båten dro den med seg rampen som dekket for åpningen til bildekket bak løftebaugen. Dette førte til at vann trengte inn på bildekket og destabiliserte skipet, noe som satte i gang en katastrofal kjede av hendelser som førte til at skipet sank. (Liknende problemer førte også til forliset av «Herald of Free Enterprise» i 1987 og «Princess Victoria» i 1953.) De første faresignalene var uvanlige lyder av metall mot metall rundt kl. 01:00, da skipet befant seg i utkanten av Åbos skjærgård. Imidlertid viste en inspeksjon av baugporten ingen tydelig skade. Omkring kl. 01:20 ropte en svak kvinnerøst "«Häire, häire, laeval on häire»", estiske ord som betyr «Alarm, alarm, det går alarm på båten», over høyttaleranlegget. Bare sekunder senere ble et internt alarmanrop utsendt til mannskapet over høyttaleranlegget. Livbåtalarmen ble dessverre utløst for sent, og den ble formidlet på estisk, så det var ikke mange av passasjerene som klarte å redde seg i livbåtene. Raskt hadde fartøyet fått 30 – 40 grader slagside mot styrbord (høyre side) som gjorde det så å si umulig å bevege seg trygt ombord i skipet. Dører og korridorer ble omgjort til dødsfeller. De som skulle komme til å overleve befant seg da allerede på dekk. Mayday ble sendt ut av skipets mannskap kl. 01:22, men fulgte ikke internasjonale standarder. På grunn av strømbrudd fikk man ikke oppgitt posisjon, noe som forsinket redningsoperasjonen noe. Passasjerfergen MF «Mariella» fra Viking Line var på plass ved ulykkesstedet kl. 02:12. Det første redningshelikoptret ankom 03:05. Av et totalt antall på 989 mennesker ombord på skipet ble bare 137 reddet. Ulykken krevde 852 liv. 501 av de omkomne var svensker og seks av nordmennene som befant seg ombord var blant de omkomne. Dødsårsaken var drukning og nedkjøling (vanntemperaturen var 8° Celcius). Bare 92 av det totale antallet omkomne er blitt funnet. Skrogets posisjon er, 22 nautiske mil (41 km) 157° sørsørøst for den lille finske øya Utö. Beskyttelse av vraket. I kjølvannet av katastrofen har mange pårørende av de omkomne krevet at deres kjære skulle bringes opp og bli begravet på land. Krav har også blitt fremmet om at hele skipet måtte bli hevet slik at årsaken til katastrofen kunne bli oppdaget gjennom en detaljert inspeksjon. Med henvisning til de praktiske vanskene og de moralske implikasjonene ved å hente opp fra havbunnen lik som har begynt å gå i oppløsning, men også av frykt for de økonomiske belastningene ved å heve hele skroget og bergingsoperasjonen ville medføre, foreslo den svenske regjeringen å begrave hele skipet in situ med en kappe av betong. Til slutt erklærte "Estoniaavtalen av 1995", en traktat mellom Sverige, Finland, Estland, Latvia, Danmark, Russland og Storbritannia (selv om Storbritannia ikke er en Østersjø-nasjon) stedet for fredet, med forbud for sine lands borgere om selv å nærme seg vraket. Traktaten er imidlertid bare bindende for statsborgere av de landene som undertegnet den. Den svenske marine har, ihvertfall to ganger, forpurret dykkeroperasjoner ved vraket som blir overvåket med radar av den finske marinen. Offisiell etterforskning og rapport. Fjernstyrte videoopptak av vraket viste at låsene på baugporten hadde sviktet og at den hadde delt seg fra resten av fartøyet. Den offisielle rapporten indikerte at baugvisiret og rampen hadde blitt revet av i punkter som ikke ville gi en indikasjon av «åpen» eller «ikke gått i smekk» oppe på broa, slik det normalt ville skjedd hvis smekklåsen skulle svikte. Det fantes ingen videoovervåkning av denne delen av skipsrommet heller. Et videokamera som overvåket den indre rampa viste imidlertid vannet idet det flommet inn på bildekket. Hvis mannskapet hadde kjent tilstanden, er det sannsynlig at de hadde satt ned farten eller endret kurs, noe som kanskje kunne ha forhindret oversvømmelsen og synkingen. Anbefalinger om modifikasjoner som skal foretas på liknende skip inkluderer atskillelse av tilstandssensorene fra smekklåsen og hengselmekanismen og tilføyelsen av videoovervåkning. Bevis for eksplosjon. En mindre industri av konspirasjonsteoretiske fortolkninger av hendelsene blomstret opp etter katastrofen, og elementer av disse er blitt rettferdiggjort av nye beviser skaffet tilveie via uavhengige etterforskninger samt bekreftede utsagn fra vitner. En amerikansk eventyrer ved navn Gregg Bemis som sammen med sitt mannskap hadde dykket til vraket og filmet skroget fikk hentet metalldeler fra skipet som i laboratorietester beviste at det hadde vært utsatt for en eksplosjon. Tysk journalists bok blir film. Den tyske journalisten Jutta Rabe utførte også egne undersøkelser som resulterte i en bok som ble omgjort til filmen "Baltic Storm" (2003). Her blir Det russiske føderale etterretningsvesen gjort ansvarlig for senking av fergen. Handlingen framstiller den svenske regjeringen som ansvarlig for å ha brukt skipet til hemmelig transport av russiske høyteknologiske komponenter til USA. Intrigen rulles opp av en ung kvinnelig journalist, ikke ulike Rabe selv. I følge Rabe brukte dykkere innleid av den svenske regjeringen (som hadde underskrevet kontrakter der de sverget for livstid at de ville bevare hemmelighetene) timevis på å bryte seg inn i lugarer i en heseblesende jakt på en sort attachékoffert båret av en russisk romteknologihandler, Aleksandr Voronin. Hun vektla amerikansk interesse for diverse sovjetisk teknologi, inkludert atomdrevne satellitter. Det er blitt foreslått at panikk med bakgrunn i stabiliteten i en kjernefysisk anretning er den mest sannsynlige grunnen til den svenske regjerings forslag om å begrave vraket i betong, noe som er et høyst uvanlig forslag for et vrak og minner om sarkofagen i Tsjernobyl. Tidlig i 2005 rapporterte Jutta Rabe at en helikopter-loggbok hadde blitt funnet som viste at enkelte av mannskapet på «Estonia», inkludert kapteinen, Avo Piht, hadde blitt fløyet til sykehus etter katastrofen. Disse ni menneskene, som ville vært betydningsfulle øyenvitner om situasjonen og hendelser ombord på skipet, forsvant sporløst. Øyenvitner som har stått fram har siden gitt en forklaring av påstanden om Pihts overlevelse. Han ble opprinnelig oppført som en overlevende da en mann som liknet på ham ble sett på fjernsyn. Siden ble et videoopptak av sendingen gjennomgått og listen ble rettet. Legenden om det «mystiske bortfallet» av navnet hans fra listen over overlevende lever videre. Den militære etterretningsforbindelse skaper svensk medieskandale. Høsten 2004 brøt en skandale løs i svenske media etter en avsløring fra en pensjonert tolltjenesteperson om at kort før ulykken i 1994 hadde MF «Estonia» blitt brukt av svensk militær etterretning til å innføre elektronisk utstyr ulovlig ervervet i Estland fra den russiske hæren (tidligere enheter fra SSSR Baltiske Militærdistrikt). Den svenske domstolsetterforskeren Johan Hirschfeldt bekreftet senere at den militære etterretningen virkelig brukte MF «Estonia» i september 1994 for å frakte inn hemmelig militært utstyr, men innholdet i forsendelsen vil forbli hemmeligstemplet i 70 år. Den 22. september 2005 kunngjorde den estiske statsadvokaten Margus Kurm at etterforskningen som estiske myndigheter hadde utført bekreftet det faktum at militært utstyr befant seg ombord på skipet den 14. og den 20. september 1994 og at Estland ikke hadde noen del i denne «svenske operasjonen». Han hevdet at ingen beviser var funnet som tilsa at slikt utstyr befant seg ombord på skipet katastrofenatten. Til tross for dette fortsetter mistanker å omgi den påståtte svenske aktiviteten. I mars 2006 uttrykte nestlederen for det europeiske parlamentets undersøkelseskommisjon, Evelyn Sepp, oppfatningen om at forslaget om å tildekke vraket med betong som de svenske myndighetene hadde kommet med, kan ha vært et forsøk på å skjule omstendighetene rundt katastrofen. Ifølge Evelyn Sepp forhindrer Estoniaavtalen av 1995 i realiteten videre grundig (gjenopptagelse av) etterforskning av katastrofen. Den estiske regjeringsoppnevnte spesialkommisjon anklager Sverige. Den 30. mars 2006 annonserte en spesialkommisjon satt ned av den estiske regjeringen for å etterforske de hemmelige militære forsendelsene ombord på skipet deler av sine funn. I den offentliggjorte rapporten var kommisjonen nær ved å beskylde svenske myndigheter for å ha gjemt unna beviser og omstendighetene omkring katastrofen. Blant annet la kommisjonen vekt på motsigelsene i vitnemålene og i forklaringene til personer som tok del i etterforskningen i 1994. Den svenske regjeringen nektet flere ganger å tillate intervjuer med vitnene. Ifølge kommisjonen har kontrakten med det private selskapet (Rockwater) som var ansvarlig for dykkerne og deres aktiviteter på vraket i 1994, gjort flere uunnværlige deler som ble funnet av dykkerne inne i skipet utilgjengelig. Den svenske regjeringen nektet å gi tillatelse til innsyn i arkivet. Kommisjonen bemerker at et svensk medlem av etterforskningsgruppen fra 1994 ved en anledning fjernet en viktig del av bevismaterialet som var brakt opp til overflaten fra skipet (låsen på baugporten som dykkere hadde tatt løs). Avslutningsvis hevdet kommisjonen av dykkerne hadde brakt opp fra vrakets innside en bestemt bagasjegjenstand, slik som vist i filmen, som de svenske myndighetene nekter i diskutere innholdet av. Den delen av skipet der gjenstanden var, kunne ikke ha blitt nådd gjennom eksisterende åpninger, sa kommisjonen. Hvorfor Storbritannia undertegnet. Ifølge det Stephen Davis skrev i avisen New Statesman i mai 2005 hadde skipet ombord en hemmelig last bestående av militært utstyr smuglet fra Russland av det britiske MI6 som et ledd i pågående tiltak for å overvåke utviklingen av Russlands våpen. Dette kan forklare hvorfor Storbritannia undertegnet "Estoniaavtalen". Kilometer. Kilometer er en avledet SI-enhet for avstand. En kilometer er lik 1000 meter. Kilometer er en av de mest brukte måleenheter for avstand, og brukes særlig til å angi avstanden mellom steder. Mil. Mil (av latin "milliarium", "milepæl") er en enhet for måling av lengde. Opprinnelig uttrykte lengden en romersk mil, tilsvarende 1 000 pass ("mille passus"). Ett pass er lik to skritt, ett med hvert ben, og svarer til den distansen to skritt utgjorde når romerske legionærer marsjerte. I Norge og Sverige er en mil blitt definert likt siden 1889. Tidligere var imidlertid disse ulike. I Skandinavia er en mil helst blitt kalt rast eller vei. Mil er ikke en SI-enhet og har derfor heller ikke et eget symbol. Mil er mye brukt i muntlig språk for å angi større avstander, gjerne mellom steder. Mil brukes sjelden skriftlig og da kun uformelt. Mil var mye brukt i tidligere tider, men betydningen var ikke entydig. Den eneste andre anvendelsen av mil i Norge i dag er i nautisk mil (og sjømil). 1 mil = 10 kilometer (km) = 10 000 meter. 100 mil = 1 megameter (Mm). Nautisk mil. Nautisk mil (≈  breddegrad = 1 breddeminutt). Nautisk mil (≈ 1 breddeminutt) forkortet nm, (tidligere også kalt "kvartmil") er en måleenhet for lengde som brukes til sjøs, i luften og i meteorologi. Én internasjonal nautisk mil er nøyaktig 1852 meter, som er lik den avrundete gjennomsnittlige lengden av ett breddeminutt. Én nautisk mil deles videre inn i ti kabellengder á 185,2 m. Hvis man seiler i én time med én knops fart, har man seilt én nautisk mil. Én internasjonal nautisk mil ble regnet ut ved at man delte Jordens omkrets over polene, (basert på den internasjonale ellipsoiden fra 1924) (WGS 84:), på 360 (grader) og deretter på 60 (minutter), hvilket gav 1852,276 m (WGS 84: 1852,216 m); dette ble rundet av til nærmeste hele meter og den er siden 1929 definert å være nøyaktig lik 1852 m (IHC, Monaco). I Storbritannia og samveldelandene var "one nautical mile" lik 6080 fot (1853,184 m) helt frem til 1970 da den internasjonale nautiske milen overtok. 6080 fot var også kjent som "the Admirality mile" og var lik lengden av ett bueminutt av en storsirkel på en kule som har samme overflateareal som Clarkes ellipsoide fra 1866. Én nautisk mil tilsvarte tidligere også ¼ sjømil. Betegnelsen "kvartmil" har sammenheng med tidligere tiders sjømil som etter hvert utgjorde 7408 m (fire nautiske mil), altså fire kvartmil. (Opprinnelig var én sjømil lik fire geografiske mil, 7421,43 m). En del fritidsbåtseilere bruker betegnelsen "sjømil" når de egentlig mener nautisk mil, hvilket altså ikke er korrekt. Sjømil. En sjømil er en utgått måleenhet for lengde til sjøs. På slutten kunne den settes lik fire (internasjonale) nautiske mil, altså 7 408 meter. Tidligere ble nautisk mil også kalt kvartmil fordi en nautisk mil var ¼ sjømil. Da meterkonvensjonen ble innført i 1875, ble én sjømil definert som én geografisk mil (dvs. lengden av lengdegrad ved ekvator, 7 421,43 m). Fra gammelt av kunne én sjømil også kalles én dampskibsmil og utgjorde 11850 alen som tilsvarte 23700 fot. En del fritidsbåtseilere bruker betegnelsen "sjømil" når de egentlig mener nautisk mil, hvilket altså ikke er korrekt. L-Innu Malti. "L-Innu Malti". Instrumentalversjon framført av United States Navy Band L-Innu Malti er Maltas nasjonalsang. Den er skrevet av Dun Karm Psaila, Maltas' nasjonalpoet, og komponert av Robert Sammut. Den ble første gang fremført den 3. februar 1923, og ble landets nasjonalsang fra og med 1945. Engelsk mil. "En engelsk mil" (eng.: "mile" eller "statute mile") er en lengdeenhet som er nøyaktig 1 609,344 meter, avledet ut fra at en engelsk mil er 1 760 yards eller 5 280 britiske fot (tilsvarende 63 360 tommer). Den blir i dag mest brukt i USA, men blir også fremdeles brukt til enkelte formål i mange land, som for eksempel i vegskilting i USA, Storbritannia, Liberia og Myanmar og noen andre engelskspråklige land. Amerikansk mil. I USA brukes også en litt annen mil enn i Storbritannia. En "survey mile" er definert som 1 609,347 meter. Den brukes blant annet i landmåling og er en levning fra en tid der engelske mil ikke var like godt definert. Slips. Et slips er en lang og smal, foldet og foret strimmel av tekstil som bæres rundt halsen under skjortekraven og som strekker seg ned over brystet til bukselinningen. Slips brukes mest blant menn som en del av et antrekk med dress, eventuelt sammen med bukse og jakke. Sløyfe kan alternativt brukes. Dette er i dag mer utbredt i USA enn i Europa. Et slips kan være laget av ulike materialer og ha ulik utforming. Det vanligste materialet er tekstiler, og i dag er silke det dominerende stoffet. På 1960-tallet var polyester dominerende fordi det var lett å rengjøre; det tåler til og med en runde i vaskemaskinen uten å ta skade av det. Windsor er en kjent type slipsknute. Slips kan har forskjellig utforming, men det vanligste er at det er foldet med en spiss i begge ender, den ene smalere enn den andre. Slipset knyttes med en spesiell knute. De vanligste former for slipsknuter er «four-in-hand» og enkel og dobbel «windsor». Slips kan ha mange slags farger og mønstre, og er kanskje det formelle mannsplagget som gir størst mulighet for variasjon. Sammen med slipset kan mannen bruke et matchende pyntelommetørkle i brystlommen på dressjakken. Slipset i dag 2000-tallet er 130 cm langt og ca 10 cm på det bredeste. Variasjoner i mønstre, farger, bredder og stoff kommer og går med moten. På 1960- og 1970-tallet var slipsene opp mot 20 cm på det bredeste, og på 1980-tallet var de et par cm eller så, nærmest en tråd. Den første dokumenterte bruken av halstørkler blant menn er å finne på Trajansøylen i Roma. I renessansen begynte rike menn å bruke silketørkler i halsen. I 1636 ble den franske byen Corbie angrepet av Piccolominis, en hær av leiesoldater som kjempet mot Ludvig XIII. Kjennetegnet deres var måten de bandt skjortesnippene sammen på, og franskmennene kalte dem for "croate". Ettersom tiden gikk utviklet ordet seg til cravatte som i dag brukes til sjakett. Slipset slik vi kjenner det i dag utviklet seg på slutten av 1800-tallet. I 1824 utviklet en amerikansk slipsfabrikant slipset til det det er i dag; et plagg bygget opp av tre ulike tøystykker, foret med ull, bomull eller til og med avispapir. Utseende på slips i dag varierer. I Europa brukes slips som er forholdsvis like; silkeslips i klare farger med ikke alt for mye mønster, gjerne ensfarget. I USA brukes endel slipsnåler, store perler og andre smykker som festes til slipset. I sør-statene i USA brukes det såkalte cowboy-slipset, som består av en spenne med et bånd i, men det har aldri "kommet inn i" de gode salonger. Slips brukes i sjeldne tilfelle av kvinner, som for eksempel i forbindelse med uniformer. Slipsets død har blitt annonsert mange ganger, og selv om det er på tilbaketog, selges det fremdeles mange slips. De fleste menn i dag har slips og bruker dem i høytidelige og formelle sammenhenger som bryllup, begravelser, bursdager etc, sammen med dress, eller jakke og bukse. Det er ikke mange arbeidsplasser hvor slips er pålagt eller en del av skreven eller uskreven kleskode. Unntaket er i forbindelse med uniformer, offentlige institusjoner som i forsvaret og i politiet osv. Også endel sivile virksomheter har medarbeidere som bruker uniform, blant annet på bensinstasjoner og i enkelte butikkjeder m.v. I enkelt sivile yrker er bruk av dress og slips fortsatt utbredt, også i Norge. Det gjelder blant annet innen shipping, finans/banking og i advokatbransjen. R.E.M.. R.E.M. var et amerikansk rockeband som ble dannet i Athens, Georgia i januar 1980 av vokalist Michael Stipe, gitarist Peter Buck, bassist Mike Mills og trommis Bill Berry. Etter at de debuterte med EP-en "Chronic Town" i 1982 gav bandet ut seks album på like mange år, fra "Murmur" i 1983 til "Green" i 1988. Den klare R.E.M.-lyden og de kryptiske tekstene til Stipe hadde stor påvirkning på mange band, både skrangle-pop band på 80-tallet og alternativ rock-band på 90-tallet. Etter å ha oppnådd suksess med nytt plateselskap mot slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet, kunne bandet fronte sine egne politiske meninger på samme tid som de spilte på store arenaer verden over. Plater som "Out of Time" (1991) og "Automatic for the People" (1992) solgte til platinum flere ganger og var godt tatt imot både av fans og kritikere. I 1997, etter at R.E.M. hadde signert ny kontrakt med plateselskapet sitt, Warner Bros. Records, for rekordsummen 80 millionar dollar, forlot trommeslagar Bill Berry bandet. R.E.M. holdt fram med de 3 gjenværende medlemmene. Etter en del forandringer i musikkstil holdt bandet fram i det neste tiåret med blanda kommersiell suksess. I 2007 var historien og påvirkningen til bandet hedret med plass i amerikanske Rock and Roll Hall of Fame. Det første offisielle konsertalbumet deres, "R.E.M. Live", ble gitt ut i oktober 2007. Det siste studioalbumet deres, "Collapse into Now", kom ut i mars 2011. 21. september 2011 uttalte R.E.M. på sin hjemmeside at gruppa er oppløst. Begynnelsen: 1980–1981. I januar 1980 ble Michael Stipe kjent med Peter Buck i platebutikken i Athens i Georgia der Buck jobba. De to oppdaget at de hadde lik musikksmak, spesielt når det gjaldt pønkrock- og protopønk-artister som Patti Smith, Television, og The Velvet Underground. Stipe sa at «det virker som jeg kjøpte alle platene som [Buck] hadde lagt av til seg selv». Kort tid etter møtte Stipe og Buck medstudentene på University of Georgia, Mike Mills og Bill Berry, på en fest. De to hadde spilt musikk sammen siden "high school". Gruppa ble enige om å samarbeide med noen sanger, og Stipe har senere sagt at «det var aldri noen stor plan bak noe av det». Bandet, som fremdeles ikke hadde fått et navn, brukte flere måneder på å øve inn den første konserten deres, som var 5. april 1980 på bursdagsfesten til en kamerat i en omgjort kirke. Etter å ha vurdert navn som «Twisted Kites», «Cans of Piss» og «Negro Wives», valgte bandet til slutt «R.E.M.», som Stipe tilfeldig plukka ut fra ei ordbok. Bandmedlemmene slutta på skolen for å fokusere på gruppa, som var i stadig utvikling. De fant en manager i Jefferson Holt, en plateelskap-eier som var så imponert over en R.E.M.-konsert i heimbyen sin i Nord-Carolina, at han flytta til Athens. Suksessen til R.E.M. i Athens og området rundt kom omtrent på en blunk; bandet trakk gradvis mer og mer folk til konsertene sine, og dette skapte en forandring i musikkmiljøet i Athens. I det neste halvåret reiste R.E.M. rundt på turné i alle sørstatene i USA. Turneringen var vanskelig siden det ikke eksisterte turneringsplaner for alternative rockeband på denne tiden. Gruppa måtte turnere i en gammel varebil som Holt kjørte, og økonomien var såpass stram at bandmedlemmene levde på en matrasjon til 2 dollar dagen. Sommeren 1981 spilte R.E.M. inn den første singelen sin, «Radio Free Europe», på produsent Mitch Easter sitt drive-in-studio i Winston-Salem i Nord-Carolina. «Radio Free Europe» ble utgitt på det lokale plateselskapet, med et førsteopplag på tusen eksempler, som fort ble solgt vekk. Tiltross det korte opplaget, fikk singelen gode kritikker fra større medium; singelen var rangert som en av de ti beste singlene i 1981 av "The New York Times", og "Village Voice" gav den tittelen «Single of the Year» i Pazz & Jop-kritikeravstemmingen i det året. I.R.S. Records og kultsuksessen: 1982–1986. R.E.M. spilte inn EP-en "Chronic Town" EP med Mitch Easter i oktober 1981, og denne var også planlagt utgitt på Hib-Tone. Men en demo av den første innspilingen med Easter hadde sirkulert i månedsvis, og I.R.S. Records fikk også tak i en kopi. Bandet tok ikke imot kontrakten fra RCA Records, et større plateselskap, men valgte i heller I.R.S., som de skrev kontrakt med i mai 1982. "Chronic Town" var utgitt I.R.S. i august samme år, som den første amerikanske utgivelsen til selskapet. Det britiske musikkbladet "NME" trykka en positiv melding av EP-en der det var framhevet at sangene hadde en aura av mystikk, og det var konkludert med at «R.E.M. kling godt, og det er flott å høre noe så lite framtvinget og utspekulert som dette». I.R.S. satt R.E.M. sammen med produsent Stephen Hague for å spille inn debutalbumet, men det at Hague la så mye vekt på teknisk perfeksjon gjorde at bandet ikke var fornøyde, og spurte derfor plateselskapet om å få arbeide med Easter i stedenfor. I.R.S. gikk med på ei «prøve»-økt der bandet fikk reise til Nord-Carolina, og spille inn sangen «Pilgrimage» med Easter og produsentpartneren hans Don Dixon. Etter å ha hørt opptaket lot I.R.S. bandet spille inn albumet med Dixon og Easter. På grunn av den dårlige erfaringen med Hague, spilte bandet inn albumet gjennom en prosess der de nektet å ha med klisjéer fra rockemusikken, som gitarsoloer eller de populære synthesizerane, dette for å gjøre musikken deres et tidløst preg. Det ferdige albumet, "Murmur", ble tatt imot med gode kritikker ved utgivelsen i 1983, og musikkbladet "Rolling Stone" kåret albumet til den beste plata det året. Albumet kom opp på 36. plass på bladet "Billboard" sin albumliste. En nyinnspiling av «Radio Free Europe» var hovedsingelen til plata, og nådde 78. plass på "Billboard" sin singelliste i 1983. Tiltross den gode mottagelsen fra publikum, solgte "Murmur" bare om lag 200 000 eksemplar, noe Jay Boberg på I.R.S. følte var under det en kunne forvente. R.E.M. gjorde den nasjonale fjernsynsdebuten sin på "Late Night with David Letterman" i oktober 1983, der gruppa framførte en ny sang uten navn. Sangen, som senere er kalt «So. Central Rain (I’m Sorry)», som var den første singelen fra det andre albumet deres, "Reckoning" (1984), som også var innspilet med Easter og Dixon. Dette albumet fikk også gode kritikker, Mat Snow i "NME" skrev at "Reckoning" «stadfester at R.E.M. er en av de mest vidunderlige spennende gruppene på planeten». Sent i 1983 startet bandet den første Europa-turnéen sin. "Reckoning" lå som nummer 27 på albumlistene i USA – som var en uvanlig høy plassering for et collegerock-band på den tida – gjorde liten spilletid på radio og dårlig distribusjon utenfor USA til at plata ikke kom høyere enn 91. plass i Storbritannia. Med det tredje albumet til bandet, "Fables of the Reconstruction" (1985), kom det flere endringer. I stedet for Dixon og Easter valde R.E.M. Joe Boyd til produsent for innspelingen som gikk for seg i England. Han hadde tidlegere arbeidet med mellom andre Fairport Convention og Nick Drake. Bandmedlemmene syntest øktene var uventa vanskelige, og var misfornøyde grunnet det kalde vinterværet og dårlig mat. I denne perioden var bandet på nippen til å løse seg opp. Den dårlige stemninga under innspilingsøktene endte opp med å gi konteksten til albumet. Stipe begynte å lage tekster med sørgiske preg, og han sa i et intervju i 1985 at han var inspirert av «hele idéen med de gamle mennene som sitter rundt bålet, og hvor de forteller videre … legender og fabler til barnebarnene». "Fables of the Reconstruction" var den mestselgende plata som var utgitt i USA av I.R.S. til da. Men albumet gjorde det dårlig i Europa, og meldingene fra kritikerne var varierte, noen mente albumet var kjedelig og dårlig innspillet. Som gjort med tidligere plater, var også singlene fra "Fables of the Reconstruction" for det meste oversatt av de fleste radiostasjonene. På samme tid begynte I.R.S. å bli frustrerte over bandet sin motvilje mot å oppnå vanlig suksess. Til det fjerde albumet fikk R.E.M. tak i John Mellencamp sin produsent, Don Gehman. Resultatet, "Lifes Rich Pageant" (1986), var mer tilgjengelig for lytterer utenom collegeradioene, og Stipe sin vokal var nærere fremgrunnen i musikken. I et intervju med "Chicago Tribune" fra 1986 fortalte Peter Buck at «Michael var bedre på det han drev med, og han var sikrere på det. Og det synest jeg at man hører på stemmen hans.» Albumet hadde vesentlig bedre salgstall enn "Fables of the Reconstruction", og enda til slutt på 21. plass på albumlista til "Billboard". Singelen «Fall on Me» var også spilt på kommersiell radio. Albumet var det første av albumet deres som solgte til gull, opp imot 500 000 eksempler. Med seg de amerikanske collegeradio-stasjonene holdt fram med å være den viktigaste støtten til R.E.M., kom bandet høyere og høyere opp på de vanlige album- og singellistene. Likevel ville stasjonene som bare spilte topp 40-musikk fremdeles ikke spille musikken deres. Etter suksessen med "Lifes Rich Pageant", gav I.R.S. ut "Dead Letter Office", en samleplate med spor fra øktene med albumet, men mange av sangene var også tidligere bare utgitt som b-sider eller ikke i det hele tatt. Kort tid etter satt I.R.S. sammen alle musikkvideoene deres (utenom «Wolves, Lower») til den første videoutgiving, "Succumbs". Gjennombruddet: 1987–1993. Don Gehman valgte å ikke produsere det femte albumet til R.E.M., og foreslo at gruppa burde arbeide med Scott Litt, som kom til å bli produsent for de fem neste albumene til bandet. "Document" (1987) inneholder noen av de mest åpenbare politiske tekstene til Stipe, spesielt gjelder dette «Welcome To the Occupation» og «Exhuming McCarthy», som var reaksjoner på det konservative politiske miljøet på 1980-tallet under president Ronald Reagan. Jon Pareles i "The New York Times" skrev i meldinga at albumet «'Document' er både selvsikkert og trassig; dersom R.E.M. holdt på å gå fra kultstatus til større popularitet viser dette albumet at bandet vil klare det på sine egne vilkår». "Document" var albumet R.E.M. fikk gjennombruddet sitt med, og den første singelen «The One I Love» kom inn på topp 20 i både USA, Storbritannia og Canada. I januar 1988 var "Document" det første albumet deres som solgte en million eksemplarer. I lys av gjennombruddet erklærte bladet "Rolling Stone" R.E.M. som «America’s Best Rock & Roll Band» i desember 1987. Frustrerte over at albumet ikkje hadde god nok distribusjon utenfor USA, forlot R.E.M. I.R.S. da kontrakten deres gikk ut, og signerte en ny med Warner Bros. Records, et større selskap. I 1988 slapp I.R.S. samleplata "Eponymous", som inneholdt de fleste av singlene til bandet, i tillegg til flere ukjente sanger. Debuten på Warner Bros. Records fra 1988, "Green", var spilt inn i Nashville i Tennessee og viste at gruppa eksperimenterte med lydbildet sitt. Spore på plata var alt fra den første singelen «Stand» (en stor suksess i USA), til mer politisk materiale, som de rockorienterte «Orange Crush» og «World Leader Pretend», som hovedvis handlet om Vietnamkrigen og den kalde krigen. "Green" har solgt opp til fire millioner eksemplarer verden over. Albumet var følgt opp med den største og mest visuelle turnéen bandet har hatt til i dag. Etter "Green"-turnéen avgjorde bandmedlemmene uoffisielt at de ville ha en pause det neste året, og dette var den første lengre pausen i bandets sin historie. R.E.M. kom tilbake i 1990 for å spille inn det syvende albumet, "Out of Time". I motsetning til tidligere album, inneholdt sangene på dette albumet utradisjonelle rockeinstrumenter, som mandolin, orgel og akustisk gitar. Det kom i mars 1991, og var det første albumet som både toppa listene i USA og Storbritannia. Albumet solgte til slutt 4,2 millionar bare i USA, og om lag 12 millioner eksemplar på verdensbasis (fram til 1996). Hovedsingelen fra albumet, «Losing My Religion», var en suksess verden over, og var ofte spilt på radio og vist på MTV. «Losing My Religion» var den høyest rangerte singelen til R.E.M. på listene i USA, med 4. plass på "Billboard"-lista. «Det har vært svært få hendinger som har endret livene våre i karrieren vår, fordi alt har hendt gradvis», har Mills sagt senere. «Dersom du vil snakke om endringer i livet, tror jeg «Losing My Religion» er det nærmeste man kommer». Den andre singelen fra albumet, «Shiny Happy People» (en av tre sanger på albumet som hadde Kate Pierson fra Athens-bandet The B-52’s med som vokalist) var også en stor suksess, og nådde 10. plass i USA og 6. plass i Storbritannia. "Out of Time" gav R.E.M. syv nominasjoner til Grammy Awards i 1992, det meste noen artister fikk det året. Bandet vant tre av prisene, en for beste alternative musikkalbum og to for «Losing My Religion», beste korte musikkvideo og beste popframføring av duo eller gruppe med vokal. R.E.M. hadde ingen turné for å promotere "Out of Time", i stedet spilte de inn flere fjernsynsprogrammer, et av de til en episode av "MTV Unplugged". Etter en pause på noen måneder vendte R.E.M. tilbake til studioet i 1991 for å spille inn det neste albumet, som kom ut sent i 1992 med tittelen "Automatic for the People". Selv om bandet ville lage et album med hardere rock etter det myke "Out of Time", virket det alvorlige "Automatic for the People" «å gå enda lenger mot pine og grøssing», i følge musikkavisen "Melody Maker". Albumet handlet om temaer som savn og sorg, inspirert av «følelsen av … å fylle tretti», i følgje Buck. På flere av sangene var strengeinstrumentene arrangert av tidlegere bassist i Led Zeppelin, John Paul Jones. "Automatic for the People" ble regnet som det beste albumet til bandet, både av mange kritikerer og av Buck og Mills, det kom opp på flere første- og andreplass på de britiske og amerikanske salgslistene, og singlene «Drive», «Man on the Moon» og «Everybody Hurts» kom på den amerikanske topp 40-lista. Albumet solgte om lag ti millioner eksemplarer verden over. På samme måte som med "Out of Time" var det ingen turné for albumet. Dette, og hvordan Stipe så ut, fikk det til å oppstå rykte om at han var døende, noe som var sterkt tilbakevist av bandet. "Monster" og "New Adventures in Hi-Fi": 1994–1996. Etter to plater på rad med rolig tempo, var "Monster" fra 1994, som Buck sa, «en 'rocke'-plate, med rock i hermeteikn». I kontrast til lydbildet på de føregåande platene, inneholdt musikken på "Monster" forvridde gitartoner, få overdubbinger og litt av stilen fra glamrocken fra 1970-tallet. I likskap med "Out of Time", toppa "Monster" albumlistene i både USA og Storbritannia. Plata solgte om lag ni millioner eksemplarer verden over. Singlene «What’s the Frequency, Kenneth?» og «Bang and Blame» ble de siste topp 40-sangene til bandet i USA, selv om alle singlene fra "Monster" – også singlene «Crush With Eyeliner» og «Tongue», som bare kom i Storbritannia – nådde topp 30 på de britiske listene. I januar 1995 dro R.E.M. ut på den første turnéen på seks år. Det ble en stor kommersiell suksess, men denne tida var vanskelig for gruppa. 1. mars dette året kollapset Berry på scena under en konsert i Lausanne i Sveits. Det var klart at han hadde fått en hjerneaneurysme. Han ble operert med en gang og var helt frisk igjen etter en måned. Aneurysmen Berry hadde var bare begynnelsen på helseplagene som plaget bandet under "Monster"-turnéen. Mills måtte gjennom bukkirurgi for å fjerne en intestinal adhesjon i juli det året, og bare en måned senere måtte Stipe gjennom en nødoperasjon for å få reparert en brokk. Tiltross alle problemene hadde gruppa spilt inn mesteparten av det nye albumet selv om de var ute og reiste. Bandet hadde med seg åttesporsopptakerer for å ta opp konsertene, og brukte opptakene som grunnelement til albumet. Etter å ha fullført turnéen var bandet i studio, og spilte inn resten av albumet. R.E.M. signerte en ny kontrakt med Warner Bros. Records i 1996, til en verdi av 80 millioner USD, som var ny rekord på dette tidspunktet. "New Adventures in Hi-Fi" fra 1996 debuterte på andreplass i USA og førsteplass i Storbritannia. De fem millioner eksemplarene albumet solgte var en tilbakegang etter de høye salgstallene de fem siste årene. Skribent i "Time" Christopher John Farley, mente de dårlige salgstallene skyldet den matte kvaliteten og de minkende markedskreftene til alternativ rock i det hele. Samme år skilte R.E.M. lag med manageren Jefferson Holt, etter skuldingar om seksuell trakassering fra en av de ansatte på kontoret deres i Athens. Advokaten til gruppa, Bertis Downs, IV, tok på seg manageroppgavene. Berry slutter og "Up": 1997–2000. I april 1997 var bandet samlet i feriehuset til Buck på Kauai på Hawaii for å spille inn demoer av materiale til det neste albumet. Bandet søkte en nyskapende stil, og ville ha med trommesløyfer og eksperiment med slagverksinstrument. Da opptakene skulle ta til i oktober hadde Berry avgjort, etter månader med ettertanke og diskusjoner med Downs og Mills, at han ville fortelle resten av bandet at han ville slutte. Berry fortalte kameratene at han ikke kom til å slutte dersom det førte til at bandet vart oppløst, så Stipe, Mills og Buck ble enige om å holde fram med velsigning fra han. Berry gikk offentlig ut med avgangen sin tre uker senere, i oktober 1997. Berry sa til pressen at «jeg har bare ikke lenger den entusiasmen jeg hadde tidlegere når jeg gjorde dette … Jeg har den beste jobben i verden. Men jeg er på en måte klar til å lene meg tilbake og tenke, og kanskje ikke være noe popstjerne mer.» Stipe aksepterte at bandet kom til å være annerledes uten den viktige bidrageren Berry var: «Med meg, Mike og Peter att som R.E.M., er vi fremdeles R.E.M.? En hund med tre føtter er vel fremdeles en hund. Han må bare lære seg å springe på en annen måte.» Bandet avlyste opptaksøktene på grunn av at Berry slutta. «Uten Bill ble det annerledes, forvirrende», har Mills senere sagt. «Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi kunne ikke øve uten en trommeslager.» De nånærende medlemmene i R.E.M. startet opp arbeidet med albumet i februar 1998 i Toast Studios i San Francisco. Bandet avslutta det ti år lange samarbeidet med Scott Litt, og fikk Pat McCarthy til å produsere plata. Dagens Radiohead produsent Nigel Godrich var assisterende produsent, og fikk inn tidlegere Screaming Trees-medlem Barrett Martin og turnétrommisen til Beck, Joey Waronker. Innspillingen var prega av spenning, og gruppa var nær oppløsning. Bertis Downs kalte inn til krisemøte der medlemmene i bandet fikk tatt opp problemene sine og avgjorde at de ville holde frem som gruppe. Etter singelen «Daysleeper», kom albumet "Up" (1998), som debuterte på topp 10 i både USA og Storbritannia. Likevel ble albumet relativt sett på som en fiasko, med bare 900 000 solgte eksemplarer i USA ved midten av 1999, og til slutt rett over to millioner verden over. Fordi salgstallene i USA svikta, flytta den kommersielle basisen til R.E.M. seg til Storbritannia, der det var solgt flere R.E.M.-plater per innbygger enn i noen andre land, og singlene til bandet var regelmessig på topp 20. Et år etter at "Up" kom ut, skrev R.E.M. musikken til den biografiske filmen "Man on the Moon" om Andy Kaufman, og dette var den første filmmusikken de laget. Filmen fikk tittelen fra sangen med samme navn fra "Automatic for the People". Songen «The Great Beyond» ble utgitt som en singel fra filmmusikk-albumet til filmen, "Man on the Moon". «The Great Beyond» kom bare til 57. plass på de amerikanske poplistene, men var den høyest rangerte singelen bandet noen gang har hatt i Storbritannia, med en tredjeplass i år 2000. "Reveal" og "Around the Sun": 2001–2005. R.E.M. spilte inn størsteparten av det tolvte albumet "Reveal" (2001) i Canada og Irland fra mai til oktober 2000. "Reveal" hadde samme «dystre stemning» som "Up", og hadde med Joey Waronker på trommer, i tillegg til bidrag fra Scott McCaughey (som hadde starta bandet The Minus 5 med Buck) og han som hadde starta Posies, Ken Stringfellow. Salget av plata til samman over hele verda var over fire millioner, men i USA solgte "Reveal" omtrent det samme som "Up". Albumet kom etter singelen «Imitation of Life», som kom opp på en 6. plass på listene i Storbritannia. For internettsiden "Rock’s Backpages", skildra Al «The Rev.» Friston albumet som «fylt med gylden herlighet i hver skru og sving», i motsetning til «hovedsakelig lite overbevisende arbeid på "New Adventures in Hi-Fi" og "Up"». På samme måte kalte Rob Sheffield "Reveal" for «en åndelig fornying med musikalske røtter» i bladet "Rolling Stone" og rosa det «forbløffende vennskapet som ikke slutter». I 2003 gav Warner Bros. Records ut samlealbumet ', som også hadde med to nye songer, «Bad Day» og «Animal». Samme år dukka Berry overrraskende opp under en R.E.M.-konsert i Raleigh i North Carolina, der han sang støttevokal på sangen «Radio Free Europe». Siden satt han seg bak trommesettet for å spille til den tidlige sangen «Permanent Vacation». Dette var den første gangen han opptråde siden han slutta i bandet. R.E.M. gav ut "Around the Sun" i 2004. Under produksjonen av albumet i 2002, sa Stipe at «[albumet] høres ut som det tok av fra de siste platene inn til tidligere uoppdaga R.E.M.-territorium. På en måte er det primitivt og brølende». Etter at albumet hadde komme ut, sa Mills: «Jeg tror ærlig talt at tempoet på albumet var senere enn det vi ville, når man tenker på den vanlige farten.» "Around the Sun" fikk blandet mottagelse av kritikerne, og debuterte på 13. plass på "Billboard"-listene. Den første singelen fra albumet, «Leaving New York», var på topp 5 i Storbritannia. Til platen og den etterfølgende turnéen leide bandet inn en ny trommeslager på heltid, Bill Rieflin, som tidlegere hadde vært med i bandet Ministry. Sent i 2004 var R.E.M. på turné med Bruce Springsteen, Pearl Jam, Bright Eyes og andre under «Vote for Change» i hoved av det amerikanske presidentvalget det året. I 2005 dro bandet ut på den første verdsturnéen med full lengde siden turnéen i hoved plata "Monster" ti år tidligere. Under turnéen deltok de også på London-konserten til Live 8. "Accelerate" og "Collapse into Now": 2006–i dag. EMI, som ny eier av plateselskapet I.R.S., gav ut en samleplate med de beste av R.E.M. sine verk på deres plateselskap i september 2006, med navnet "And I Feel Fine... The Best of the I.R.S. Years 1982-1987". DVD-en ' kom ut på samme tid. Samme måned spilte alle de fire opphavlige bandmedlemmene under seremonien da de var med i Georgia Music Hall of Fame. Samtidig som de øvde til seremonien, spela bandet inn en coverversjon av «#9 Dream» av John Lennon til platen "Instant Karma: The Amnesty International Campaign to Save Darfur", et tributtalbum til inntekt for Amnesty International. Sangen, som også ble utgitt som en egen singel i sambond med albumet og kampanjen, var den første studioinnspillingen til Bill Berry med bandet siden han sluttet, nesten ti år tidligere. I oktober 2006 ble R.E.M. for første gang nominert til å være med i Rock and Roll Hall of Fame. Bandet var et av fem nominerte som var tatt med det året, og seremonien gikk for seg 12. mars 2007 på Waldorf-Astoria Hotel i New York. Gruppa, som var satt inn av vokalist i Pearl Jam, Eddie Vedder, framførte fire sanger sammen med Bill Berry. Arbeidet med det fjortende albumet til gruppa, "Accelerate", begynte tidlig i 2007. Bandet startet innspillingen samman med produsent Jacknife Lee i Vancouver og Dublin, der de spilte fem kvelder mellom 30. juni og 5. juli i Olympia Theatre, som en del av en «øving til arbeidet». "R.E.M. Live", det første konsertalbumet til bandet, med opptak fra en konsert i Dublin i 2005, kom i oktober 2007. R.E.M. gav ut "Accelerate" tidlig i 2008. Albumet debuterte som nummer to på "Billboard"-listene, og var det åttande albumet til bandet som toppet de britiske albumlistene. Musikkanmelderen i "Rolling Stone", David Fricke, regnet "Accelerate" for å være en bedring etter de andre albumene som hadde komme etter at Berry hadde slutta. Han kalte albumet «en av de beste platene R.E.M. noensinne har laget.» I 2010 gav R.E.M. ut videoalbumet "R.E.M. Live from Austin, TX" – en konsert de spilte i "Austin City Limits" i 2008. Gruppa har kunngjort at innspillingen av det kommende albumet, "Collapse into Now", er ferdig, albumet kom ut mars 2011. Musikkstil. I et intervju fra 1988 skildret Peter Buck en typisk R.E.M.-sang slik: «Musikk i moll, middels rask, gåtefull, delvis folk-/rock-/balladestil. Det er det alle mener, og det er til en viss grad sant.» Alle sangane er krediterte hele bandet, selv om enkelte av medlemmene noen ganger har skrevet størsteparten av sangene. Alle medlemmene er med og avgjør i denne prosessen, men Buck har vedgått at Stipe, som er hoved-låtskriver, sjeldent kan bli overbevist til å følge opp en idé han ikke er enig om. Før Berry sluttet foregikk prosessen på en spesiell måte; Stipe skrev tekstene og tenkte ut melodiene, Buck flyttet bandet til nye musikalske retninger, og Mills og Berry finjusterte komposisjonene grunnet den større musikalske erfaringen deres. Michael Stipe synger i «klagande, skarpe, krummende vokaltoner» som biografiskrivaren David Buckley sammenligner med keltiske folkemusikk-artister og en muslimsk mujahid. Stipe harmoniserer ofte med Mills i sangene, for eksempel i refrenget på «Stand», der Mills og Stipe bytter på å synge teksten, slik at det blir en slags dialog mellom de to. Tidligere artikler om bandet fokuserte ofte på syngemåten til Stipe (skildra som «momlende» av "The Washington Post"), som ofte gjorde tekstene hans uforståelige. Skribent i bladet "Creem", John Morthland skrev i musikkmeldingen av "Murmur", at «jeg aner fremdeles ikke hva disse sangene handler om, fordi verken jeg eller noen andre jeg kjenner har vært i stand til å oppfatte tekstene til R.E.M.» Stipe kommenterte i 1984 at «det er bare måten jeg synger på. Dersom jeg prøvde å kontrollere det, ville det være ganske falskt». Produsent Joe Boyd overtalte Stipe til å begynnee å synge tydeligere under innspillingen av "Fables of the Reconstruction". Stipe insisterte på at mange av de tidligere tekstene hans var «tull», og sa på en Internett-chat i 1994, at «alle vet at tekstene til mange av de tidligere sangene ikke har ord "i seg selv". Jeg kan ikke engang huske de.» Sannheten er at mange av de tidligere R.E.M.-sangene hadde tydelige innhold som Stipe skrev med omtanke. Stipe forklarte i 1984 at da han begynte å skrive sangtekster var de som «enkle bilder», men etter et år var han lei av denne måten å skrive på og «begynte å eksperimentere med tekster som ikke hadde nøyaktige lineære tydinger, og siden har det utviklet seg fra det.» På midten av 1980-tallet, etter hvert som Stipe sin uttale når han sang ble tydeligere, avgjorde bandet at sangene deres skulle formidle innholdet sitt mer bokstavlig. Mills forklarte: «Etter at man har laget tre plater, man har skrevet flere sanger og tekstene har blitt bedre og bedre, måtte det neste skrittet være å få noen til å spørre, mener de virkelig noe med de? Og Michael hadde på det punktet selvtillit nok til å svare ja på det spørsmålet …» Andre sanger som «Cuyahoga» og «Fall on Me» på plata "Lifes Rich Pageant" handler om samfunnsproblem, som blant annet forurensning. Stipe tok med mer politikkorienterte emner i tekstene på "Document" og "Green". «Den politiske aktivismen vår, og innholdet i sangene var bare en reaksjon på hva vi var og hva som var rundt oss, og dette var bare elendig», sa Stipe senere. «I 1987 og 1988 var det ikke noe annet å gjøre enn å være aktive.» Stipe begynte fram med å skrive sanger med politiske tema på denne tida, som «Ignoreland» og «Final Straw», som fokuserte på andre. "Automatic for the People" omhandlet «dødelighet og det å dø. Ganske svulstige saker», i følge Stipe, "Monster" kritiserte kjærligheten og populærkulturen. Måten til Peter Buck å spille gitar på har av mange blitt trekt fram som det mest karakteristiske aspektet i musikken til R.E.M. På 1980-tallet skrev britiske musikkjournalister at den «sparsomme, arpeggio-baserte, poetiske» stilen minnet de om det amerikanske folkrock-bandet The Byrds fra 1960-tallet. Buck har uttala at «[Gitarist i The Byrds,] Roger McGuinn var en stor inspirasjonskilde for meg da jeg spilte gitar». Gitarspillinga hans var også sammenlignet med Johnny Marr, som spilta i alternativ rock-bandet The Smiths på samme tid. Da Buck hevdet han var tilhenger av gruppa, vedgjorde han at han tidligere hadde kritisert bandet bare fordi han var lei av at tilhengerne spurte han om han var påvirka av Marr. Buck misliker generelt gitarsoloer, og han forklarte dette i 2002: «Jeg vet at når gitaristene går inn i disse tøffe soloene, folk går amok til slikt, men jeg skriver ikke sanger som passar til det, og jeg er ikke interessert i det. Jeg kan gjøre det dersom jeg må, men jeg liker det ikke.» Mike Mills sin melodiske tilnærming til basspillingen er inspirert av Paul McCartney og Chris Squire i bandet Yes. Han har sagt at han «alltid spilte melodisk bass, som pianobass på en måte … Jeg ville aldri spille på den tradisjonelle måten». Mills har mer erfaring med musikk enn de andre i bandet, noe han har sagt «gjorde det enklere å gjøre abstrakte musikalske idéer om til realitet». Kampanjer og aktivisme. Gjennom karrierene sine har medlemmene i R.E.M. prøvd å få sosiale og politiske saker fram i lyset. I følge avisa "Los Angeles Times", er R.E.M. regnet for å være en av de «mest liberale og politisk korrekte rockegruppene» i USA. Medlemmene er «på samme side» politisk, og deler et utsyn som er liberalt og progressivt i amerikansk forstand. Mills har vedgått at det av og til er uenigheter mellom bandmedlemmene om hvilken saker de skal støtte, men sa at «av respekt for den eller de som er uenige pleier de diskusjonene å være private, også fordi vi ikke vil la folk få hva som skiller oss, så de kan utnytte det til sine egne formål». Et eksempel på dette er at Buck i 1990 sa at Stipe arbeidet med den omstridde organisasjonen People for the Ethical Treatment of Animals (PETA), men at resten av bandet ikke gjorde det. R.E.M. har fått inn penger til fond innenfor miljøvern, kvinnesak og menneskerettigheter, og har vært involvert i kampanjer for å støtte opp om registrering av nye røystarar ved valg. Under "Green"-turnéen tok Stipe seg tid til å informere publikumet om ulike viktige sosialpolitiske spørsmål. På slutten av 1980-årene og i 1990-årene brukte bandet (spesielt Stipe) i økende grad mediedekningen sin på nasjonalt fjernsyn til å nevne mange saker de mente var viktige. Et eksempel på dette er da bandet var med på MTV Video Music Awards i 1991, og Stipe hadde på seg hvite skjorter med påskrifter som «regnskog», «kjærlighet kjenner ingen farger» og «kontroll av pistoler nå». R.E.M. fikk også operksomhet rundt Aung San Suu Kyi og brøt på menneskerettighetene i Burma da de jobbet med ulike frihetskampanjer. Bandet var med på Vote for Change-turnéen i 2004, der de som var med ville mobilisere de amerikanske velgerne til å støtte den demokratiske presidentkandidaten John Kerry. Det at de politiske holdningene til R.E.M. kommer fra et rikt rockeband som har kontrakt med et multinasjonalt plateselskap, har fått kritikk fra noen kanter. Tidligere redaktør i bladet "Q", Paul Du Noyer, kritiserte «kjendisliberalismen» til bandet, og sa: «Det er en helt smertefri opprørsform de har. Det er ingen risiko i det i det hele tatt, men ganske mye framvising av lojalitet ovenfor kundene. Og når jeg hører uttrykkene de bruker for å si hvor lite de liker valget av George W. Bush [til president i USA], hører jeg bare lyden av demokratiske teddybjørner som blir kastet ut av barnesenger.» Siden sent i 1980-årene har R.E.M. vært involvert i lokalpolitikken i heimbyen Athens i Georgia. Buck forklarte i 1987 til bladet "Sounds" at «Michael sier alltid 'tenk lokalt og handle lokalt' – vi har gjort mange ting i byen vår for å prøve å gjøre den til en bedre by». Bandet har ofte donert penger til lokale velgjerande formål, og hjulpet med oppussning og bevaring av historiske bygninger i byen. Valget av Gwen O’Looney til borgermester to ganger i 1990-årene var på grunn av R.E.M. sin politiske påvirkning. Une Seule Nuit. Une Seule Nuit er nasjonalsangen til Burkina Faso. Den er skrevet av Thomas Sankara. Bispelue. a>. På hodet bærer paven en tradisjonell mitra, på norsk også kalt bispelue, a> men klær og annet er ikke framstilt historisk korrekt. Bispelue, også kalt bispehue og mitra'", er en høy hodebekledning som inngår som del av embedsdrakten i flere kirker, blant annet i den katolske, ortodokse, anglikanske og svenske kirken. Den katolske kirke. Bispeluene som brukes av høyere geistlige i Den katolske kirke er høye hodebekledninger som kalles mitraer og tiaraer. De består av to oppstivede tøystykker som er sydd sammen i sidene. Bak henger det ned to tøybånd. Den brukes av katolske biskoper, erkebiskoper og de abbeder som har pavelig tillatelse til å bære den. Det er også noen pavelige prelater som ikke er biskoper som har tillatelse til å bruke mitra. Paven brukte tidligere også tiara, en tredelt krone, men etter at pave Paul VI plasserte den pavelige tiaraen på museum har pavene også bare brukt mitra. Katolske geistlige bruker også andre hodebekledninger, som biretta, camauro og zucchetto. Farge. I teorien skal en mitra alltid være hvit. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I katolsk liturgi er gull sidestilt med hvit (i heraldikken, derimot, tilsvarer gull fargen gul, mens hvit tilsvarer sølv), og det er derfor vanlig med gylne mitraer. Det er også mange mitraer som har andre farger, spesielt rødt – disse brukes da helst til festdager hvor rød er liturgisk farge. Tøystykkene som henger ned bak skal alltid være røde, bortsett fra på pavens mitra, hvor de er hvite. I praksis brytes også denne regelen ofte, med for eksempel gylne bånd. Bruk. Mitraen brukes bare ved liturgiske handlinger. Under den bæres en kalott, som for biskopere er fiolett, og for kardinaler rød. Når den som bærer mitraen framsier en bønn legges den tilside. Denne skikken er basert på en bemerkning i Første Korinterbrev (11, 4), der apostelen Paulus sier at «en mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode». Under en bispeordinasjon er mitraen et av de verdighetstegn som overrekkes kandidaten – de andre er bisperingen, bispestaven og pektoralkorset. Historie. Siden det 17. århundre har det vært skrevet mye om mitraens historie, uten at man med sikkerhet har kunnet fastslå dens opphav. Noen mener at den går helt tilbake til apostlene, noen at den ble tatt i bruk i 8. eller 9. århundre, mens andre igjen mener at det var ført i det andre årtusen den ble innført. De som mener den ble innført på et sent tidspunkt har gjerne det syn at det tidligere ble brukt krone eller annen hodebekledning. Det som nå ser ut til å være sikkert er at den først ble innført i vest i det 10. århundre, først i Roma og etter år 1000 også utenfor Roma. Den tidligste sikre avbildning er fra det 11. århundre, i to miniatyrer fra et dåpsregister og en liturgisk tekst. Det første bevis i skriftlige kilder er fra en bulle utstedt av pave Leo IX i 1049, der han sier at biskop Eberhard av Trier kunne bruke «den romerske mitra». Det ser ut til at skikken med å bære mitra var allmenn blant vestlige biskoper omkring 1100–1150. Mitraen slik den ser ut nå er sporet tilbake til et ikke-liturgisk hodeplagg, "camelaucum", som også den pavelige tiara ble utviklet fra. Denne ble brukt i kirkelig sammenheng fra begynnelsen av det 8. århundre, ifølge biografien til pave Konstantin I (708-715) i "Liber Pontificalis". Andre kirker. I De ortodokse kirker bruker geistlige flere typer hodebekledninger. Der bruker biskoper noen ganger pyntede hodebekledninger som ligner kongekroner. Både diakoner, prester og høyere geistlige bruker dessuten den særegne hodebekledningen som kalles "kamilavka" eller "kamilavkion". Den er ganske enkel hos prester og diakoner, mens den er mer utsmykket hos høyere geistlige. I de fleste protestantiske kirker brukes ikke bispeluer. Den anglikanske kirke og Den svenske kirke er imidlertid blant dem som har beholdt skikken. Bispeluer i heraldikken. I våpenskjold for geistlige i de forskjellige kristne kirkene, er en bispelue brukt som verdighetstegn stilt på skjoldenes overkant. Bispelue kan da stå i stedet for den hjelmen som er vanlig for personers våpenskjold, men det forekommer også at bispeluen er satt oppe på hjelmens isse. Allerede i middelalderen ble bispelue vanlig i biskopers våpenskjold slik vi kjenner disse også fra Norge bl.a. i segl. Osamu Tezuka. Osamu Tezuka (手塚 治虫 "Tezuka Osamu"; født 3. november 1928 i Toyonaka i Japan, død 9. februar 1989) var en japansk mangategner og animatør. Han sto blant annet bak animeserien "Astro Boy" som kom som tegneserie i 1952 og TV-serie i 1963. Mitra. Mitra har vært en betegnelse på flere typer hodebekledninger. Betegnelsen ble brukt om en hodebekledning av tøy som ble båret av flere orientalske folk i oldtiden, blant annet runde turbanplagg båret av jødiske yppersteprester. Den har også blitt brukt om de høye, spisse grenadérluene i den europeiske uniformsmoten på 1700-tallet. I dag brukes ordet mitra mest i betydningen bispelue (jamfør pavens krone), særlig av den typen som brukes i den romersk-katolske kirke. En slik mitra med trekantet toppstykke – eventuelt også med to bånd som henger ned – brukes som symbol og grafisk figur, blant annet i våpenskjold og på øvre kant av skjold til katolske geistlige, fra og med middelalderen i både Norge (blant annet av biskop Erik Walkendorf) og andre land. Astro Boy. "Astro Boy" er den amerikanske tittelen på den japanske animasjonsserien "Tetsuwan Atom" (鉄腕アトム), som grovt kan oversettes til «Mektig Atom» "(bokstavelig «Jernarm-Atom»)"; først sendt på japansk fjernsyn mellom 1963 og 1966, og tegneserien som denne bygger på. Raptus tegneseriefestival. Raptus tegneseriefestival holder til i Bergen. Raptus tegneseriefestival eller bare Raptus, med den offisielle undertittelen Bergen Internasjonale tegneseriefestival ("Bergen International Comics Festival"), inneholder en rekke tilstelninger med fokus på tegneserier og serieskapere. Festivalen har blitt arrangert i Bergen hvert år siden starten i 1996, og gjennomføres med hjelp av frivillige fra "Tegneserieforeningen i Bergen". Festivalen får også støtte fra Norsk Kulturråd og Bergen kommune. Raptus blir avholdt i september/oktober og har besøkende og gjester fra hele verden. Bladkompaniet. Bladkompaniet AS var et norsk forlag som utga billigbokserier, tegneserier, ukeblader og generell populærlitteratur. Forlaget ble etablert den 2. september 1915. Bladkompaniets første utgivelse var "Tidsfordriv", bladet hadde allerede kommet ut med 21 nummer da forlaget ble stiftet. Nummer 1-20 hadde ingen opplysninger om utgiver, men i nummer 21 som utkom ca en måned før stiftelsen sto det: «Utgitt av Bladkompaniet A/S» Bladkompaniet ble oppkjøpt av Schibsted AS i 1999 og ble fra 2004 en del av Schibsted Forlagene. Av Bladkompaniets publikasjoner var Detektiv-Magasinet den mest kjente. Forlagssjef gjennom mange år var Finn Arnesen. Blant forlagets mest profilerte forfattere kan nevnes Rudolf Muus, Kjell Hallbing, Margit Sandemo og Synnøve Eriksen. Bergensbanen. Bergensbanen brukes både om tog som går mellom Oslo og Bergen, og om en konkret jernbanelinje (infrastrukturen) som dekker størstedelen av strekningen Bergensbanetogene går på. Denne artikkelen handler først og fremst om Bergensbane som infrastruktur. Bergensbanens utstrekning. Fra 2008 går Bergensbanen etter Jernbaneverkets definisjon mellom Bergen stasjon og Roa stasjon der den møter Gjøvikbanen. Før 2008 var Bergensbanen den jernbanestrekningen mellom Voss og Hønefoss som var den Stortinget vedtok som «Bergensbanen» i 1894 og 1898. Bergensbanetogene. Det at det er to ruter mellom Hønefoss og Oslo avspeiler seg også historisk ved at Bergensbanens tog gikk over Roa fram til 1984 (unntak under krigen), mens persontoget etter dette mer og mer er kjørt via Drammen. Linjen om Drammen er lenger enn over Roa, men går gjennom mer befolkningsrike områder. Godstogene går over Drammen og over Roa. Geografi. Med sine 10 mil over tregrensen, er Bergensbanen en av de høyestliggende hovedlinjene i Europa, og er også en av de mest spektakulære, der den krysser Hardangervidda 1 237 meter over havet. Reiselivseksperten Gary Warner kåret Bergensbanen til en av «de ti fineste jernbanestrekningene i hele verden» i den amerikanske avisen "Chicago Tribune" i 2005. Historikk. Allerede i 1870 ble det lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Oslo. Første etappe ble åpnet i 1883 med den smalsporte jernbanen mellom Bergen og Voss. En avgjørelse om en forlengelse østover kom ikke før i 1894, etter en langvarig diskusjon om hvilken trasé jernbanen skulle ha. Særlig i Sogn var støtten for en fjordlinje sterk, men den ville medføre fergestrekninger. Sogningene ønsket jernbane over Hemsedalsfjellet eller over Filefjell til Lærdal, eller en jernbanelinje ned Aurlandsdalen til Aurland. Også en linje langs Hardangerfjorden var diskutert. Til slutt var det høyfjellsruten som vant fram. Fridtjof Nansens erfaringer om geografien fra sin skitur over fjellet i 1884 var delaktig i fastleggingen av traseen. Etter en hestehandel i Stortinget i 1894 mellom ulike landsdeler som ønsket hver sin banestump, ble Bergensbanens første del vedtatt mellom Voss og Taugevatn som ligger midt oppe på fjellet i 1301 meters høyde. I det underlige vedtaket lå selvsagt en klar forventing om at banen måtte vedtas videre østover, og det skjedde da også fire år senere. I 1896 var det vedtatt at banens sporvidde skulle være normalspor, til tross for at Vossebanen var smalsporet. Dermed måtte Vossebanen også bygges om til normalspor, og ble den første smalsporede banen det skjedde med. Det var en hard strid om Bergensbanens sporvidde, da det var et slags prinsipp tidligere at bare mellomriksbaner skulle bygges som normalsporede baner, mens man ellers fikk nøye seg med de billigere smalsporbanene. Hvorvidt de i det lange løp var så mye billigere enn de tyngre normalsporbanene er usikkert, noe normalsporforkjemperne også argumenterte med. Blant annet var omlastingen mellom normalspor og smalspor en dyr og tidsødende sak. Med vedtaket om en normalsporet Bergensbane var i realiteten slaget om sporviddene i Norge avgjort – til normalsporets fordel. Byggingen av banens fjellstrekning var en stor utfordring. Linjen måtte legges i et ugjestmildt terreng langt over havet, på steder uten veier og hvor det på vinterstid var flere meter med snø. Særlig byggingen av den 5311 meter lange Gravhalstunnelen var problematisk. Det ble jobbet på tre skift hver uke i seks år for å få tunnelen ferdig. For å skaffe kraft til utbyggingen ble det bygget kraftverk i Gangdalsfossen vest for tunnelen, og et kraftverk i Kjosfossen øst for tunnelen. Strekningen mellom Voss og Myrdal ble åpnet for midlertidig trafikk 1. juli 1906 fram til 15. september samme år, og så fra 16. juni 1907. Gulsvik – Geilo ble åpnet for midlertidig trafikk fra 21. desember 1907, og Geilo -Myrdal fra 10. juni 1908. Hele linjen åpnet for ordinær trafikk fra 1. desember 1909, men banen ble offisielt åpnet 27. november 1909. Fram til 1957 var det damplokomotiver som i hovedsak trakk togene på banen. Deretter tok dieseldrevne lokomotiver over fram til 1964. Banen var ferdig elektrifisert 7. desember 1964. Hele strekningen mellom Oslo og Bergen var opprinnelig 493 km lang og hadde 182 tunneler, med en total lengde på 73 km, men i dag er den totale lengden 471,25 km over Roa. Den lengste tunnelen er Finsetunnelen med sine 10 300 meter, medregnet et overbygg er den 10 600 meter lang. Den høyestliggende stasjonen er Finse stasjon (1222 moh.) og linjens høyeste punkt var Taugevatn (1301 moh.), helt til Finsetunnelen åpnet i 1993. Høyeste punkt er nå inni denne tunnelen (1237 moh.) Både Vossebanen og Bergensbanens vestlige del har ligget utsatt til. Det er derfor foretatt en rekke linjeendringer i årenes løp, helst ved at strekninger er lagt inn i tunnel. De to største linjeomleggingene i så måte var åpningen av Ulriken-tunnelen i 1964 (ligger egentlig på Vossebanen), og Finsetunnelen i 1993. Alle disse endringene har ført til at banen mellom Hønefoss og Bergen er forkortet fra 402,5 km i 1909 til 371,3 km i dag. Jernbanelinjen er i dag en populær turistattraksjon. Den gamle anleggssveien, Rallarveien, ligger tett inntil linjen og er et populært turmål, NSB leier ut sykler blant annet på Finse. Ved Myrdal går det et meget spektakulært sidespor (20 km) ned til Flåm. Flåmsbana er helårsbane med redusert drift i vinterhalvåret. Video fra Bergensbanen. Utdrag fra NRKs opptak av en komplett tur med Bergensbanen gjort 9. oktober 2009. Opptaket starter rett etter Finse stasjon. Utdrag fra NRKs opptak av en komplett tur med Bergensbanen gjort 9. oktober 2009. Opptaket ble sendt på NRK2 i sin helhet som "Bergensbanen minutt for minutt". Opptaket starter rett etter Finse stasjon i retning Oslo. For en versjon med høyere kvalitet, se her. Stasjoner på Bergensbanen. Randsfjordbanen og Bergensbanen ble knyttet sammen i 1909 på Hønefoss. Opprinnelig kjørte Bergensbanen via Gjøvikbanen til Roa og Roa–Hønefosslinjen derfra videre til Hønefoss stasjon. Etter at Oslotunnelen ble åpnet ble hovedstrekningen lagt via Drammen. De avstander som oppgis her er i henhold til dagens kjørerute, som går via Hønefoss og Drammen til Oslo. Denne er 34,64 km lenger enn ruten Hønefoss–Roa–Oslo. Linjekart. Kilometrering i parentes er via Roa. Gammel linje mellom Haugastøl og Hallingskeid. Avstandene nedenfor er oppgitt til Oslo via Roalinjen. Disse er 34,64 km kortere enn via Drammen. Framtid. Det er planer om å bygge Ringeriksbanen, en ny bane hvor en stor del av strekningen mellom Oslo og Hønefoss går i tunnel. Avstanden Oslo S-Hønefoss blir da rundt 65 km, en innkortning på 60 km. Reistetiden forkortes med om lag 50 minutter. Anlegget er kostnadsberegnet til 7 milliarder kroner. Prosjektet ble i prinsippet vedtatt av Stortinget 18. juni 1992, men byggingen er utsatt på ubestemt tid. Snørydding. Bergensbanens eksistens står og faller på at den holdes åpen over fjellet vinterstid. Man prøvde med midlertidig drift vinteren 1907/08 uten tilstrekkelig vern mot snøen, med det resultatet at banen måtte stenges en kort tid. Vernet mot snøen består av tunneler, snøoverbygg, snøskjermer og eget snøryddingsutstyr – samt at det rullende materiellet selv takler mindre snøfall, men det er ikke spesielt for Bergensbanen. Spesielt for Bergensbanen er derfor de roterende snøplogene ("roter", "damproter") som har vært i bruk siden den første prøvekjøringen vinteren 1907-1908. Banen fikk først tre dampdrevne rotere, som etter få år ble supplert med en fjerde. Disse var i mangt bygget som et damplokomotiv, men i stedet for å drive hjulene, drev dampmaskinen et skovlhjul i fronten som fylte hele bredden. Skovlene graver seg fram i snøen og slynger snøen ut oppover. I motsetning til et vanlig damplokomotiv der det meste ligger åpent, var damproterne innebygget. Det var blant annet gjort for at personalet, kalt maskinist på damproteren, skulle arbeide beskyttet for vær og vind. Fordi maskinkraften ble brukt til skovlhjulet hadde den ikke egen framdrift. Damproterne ble derfor koblet sammen med et vanlig damplokomotiv, gjerne av type 31a. Den siste damproteren var i drift helt til 1975, men allerede fra 1960-tallet fikk banen sin første dieseldrevne roterende plog (Di R1). Denne måtte imidlertid gi tapt for snømassene vinteren 1975, mens den gjenværende dampdrevne klarte å åpne banen selv om deres nominelle styrke ikke var vesensforskjellig. Dette skyldes blant annet at en dampmaskin kan overbelastes betydelig en kort periode (til damptrykket synker for mye) på en annen måte enn en dieselmotor. Senere har banen fått nyere og mer avanserte typer roterende ploger, blant annet med flyttbare skovlhjul og ploger som kan vendes på eget understell. Damproterne og Di R1-rotern måtte snus på svingskiver, så det var behov for å stasjonere roterende ploger på begge sider av fjellet, slik at man ikke var avhengig av å måtte bekjempe snøen fra én side. Snøutfordringene på Bergensbanen ble betydelig redusert etter åpningen av den 10,6 km lange Finsetunnelen i 1993. Før det var Finse stasjon stedet for hovedberedskapen, mens det også kunne stasjoneres snøryddingsmateriell på Myrdal st, samt på Voss og Ål. Television. Television var et amerikansk rockeband, startet i 1974 og oppløst i 1978. De var et av de viktigste bandene i den amerikanske new wave/post-punk-bølgen på 70-tallet. Biografi. De opprinnelige drivkreftene i Television var to kamerater, Tom Verlaine (oppr. Thomas Miller) og Richard Hell (oppr. Richard Myers). De hadde flyttet fra hjemstedene sine til New York for å leve et bohemliv med poesi, dop og rock and roll. De begynte å skrive dikt sammen, og i 1971 startet de bandet The Neon Boys. Begge var sangere, Verlaine spilte gitar og Hell bass, samt at de fikk med en barndomsvenn av Verlaine, Billy Ficca, på trommer. Mens Verlaine var en erfaren gitarist, som også hadde spilt i band før, var Hell en nybegynner på bassen. Bandet spilte inn et par låter før Ficca vendte New York ryggen for å dra til Boston på slutten av året. Ficca kom tilbake i 1973, og The Neon Boys slo seg sammen igjen. Nå hadde de navnet Television, og bestod i tillegg til Verlaine, Hell og Ficca av enda en gitarist, Richard Lloyd. Verlaines og Lloyds avanserte, doble soloer skulle etter hvert bli et varemerke for Television. I 1974 hadde Television sin første spillejobb, og i april det året ble de det første new wave-bandet til å få spille på den nå legendariske klubben CBGB's. I 1975 fikk Richard Hell sparken og ble erstattet av Fred Smith fra Blondie. Senere på året spilte Television inn debutsingelen sin, "Little Johnny Jewel". De ga ut singelen på sitt eget plateselskap, Ork, og større plateselskap ble imponert nok til at Television fikk kontrakt på Elektra records i 1976. Debutalbumet "Marquee Moon" kom i februar året etter. "Marquee Moon" var på flere måter et særegent album, fikk strålende kritikker og har senere fått klassikerstatus. Kommersielt ble det en stor suksess i Storbritannia, men ikke i USA. Følgelig dro de på turné i Storbritannia, og Television vakte mer og mer oppmerksomhet – ikke bare for musikken, men også for Verlaines selvopptatte, arrogante holdning til britiske kritikere, ganske mange andre band og generelt folk flest. Det andre albumet, "Adventure" (april 1978), hadde mange av "Marquee Moon"s høye kvaliteter. Likevel fikk det langt dårligere kritikker enn forgjengeren. Solgte gjorde det likevel, og albumet har fått langt mer anerkjennelse i ettertid. Samtidig hadde de problemer med å slå gjennom i hjemlandet, og de hadde dårlig publikumsoppslutning på konsertene. Det begynte også å oppstå interne stridigheter i bandet (mellom Verlaine og Lloyd), og en fullmånenatt i august 1978 oppløste Television seg. Richard Lloyd og Tom Verlaine hadde etter oppløsningen relativt vellykkede solokarrierer, mens Fred Smith ble med i Blondie igjen og Billy Ficca slo seg til ro som produsent og studiomusiker. Utover 1980-tallet ble bandets innflytelse mer tydelig, og i 1991 ble Television gjenforent. I 1992 ga de ut albumet "Television" til gode kritikker, men oppløste seg igjen i 1993. I 2001 kom de sammen igjen, og spiller fortsatt konserter. De spilte på Roskildefestivalen i 2002. Richard Hell gjorde det bra etter å blitt sparket i Television, først i The Heartbreakers, siden med sitt eget band, Richard Hell & the Voidoids. Bydel Alna. right Alna er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (1. januar 2012), hvorav 45% er innvandrere (2010), og et areal på 13,7 km². Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom bydelen. Samferdsel. Furusetbanen til Oslo T-Bane går igjennom området. I tillegg har jernbane som har medført lokaltog, samt en godsterminal på Alna. E6 er også innom Alna. Altaposten. "Altaposten" er en dagsavis som utgis i Alta i Finnmark. Altaposten ble etablert i 1969 og driver i tillegg til papiravis med lokalradio (Radio Alta) og TV (TV Nord). Ansvarlig redaktør er Rolf Edmund Lund. Finnmark Dagblad. "Finnmark Dagblad" er en dagsavis som dekker ti kommuner i Vest-Finnmark og utgis i Hammerfest i Finnmark. Avisa kom ut første gang 11. september i 1913 som "Vestfinnmark Arbeiderblad"; dagens navn fra 12. september 1960 i forbindelse med overgang til dagsavis. Under andre verdenskrig måtte avisen endre navn til først "Vestfinnmark Folkeblad" (1940), deretter "Finnmark Folkeblad" (1942), men avisen ble stengt i 1944 da tyskerne trakk seg tilbake og iverksatte den brente jords taktikk. Den første og den ganske så provisoriske utgaven som kom ut etter andre verdenskrig kom 1. mai 1946. Egen presse var på plass året etter og redaktør Olav Waaktar skulle få mye av æren for å utvikle avisa til en distriktsavis i ordets rette forstand. Finnmark Dagblad er eid av A-pressen og er Finnmarks største avis. Finnmark Dagblad eier Finnmarksposten og akjemajoriteten i den samiske avisa Ávvir. Den kommer ut mandag til lørdag og har avdelingskontorer i Alta og Lakselv. Kontoret i Honningsvåg ble lagt ned i 2007. Avisen har en to-ledermodell. Ola Finseth er administrerende direktør og Eirik Palm har vært ansvarlig redaktør siden 2008. Opplag. Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen og MBL. Finnmarken (avis). "Finnmarken" er en dagsavis som utgis i Vadsø i Finnmark. Avisa kom ut under navnet "Finmarken" første gang 13. mai 1899 som Venstreavis, men gikk over til Arbeiderpartiet i 1906 sammen med Adam Egede-Nissen, som var en av avisens stiftere. I 1919 kjøpte "Vardø Arbeiderparti" avisa for 12 500 kroner som "Vardø Arbeiderkvinnelag" hadde samlet inn. Avisa kom ut i Vardø fram til andre verdenskrig. I april 1941 ble den overtatt av NS inntil den ble lagt ned 18. august 1944. Senere på høsten 1944 ble den tatt opp i "Finnmark Folkeblad" i Hammerfest sammen med bladet "Kirkenes" (1943-1944), som var en fortsettelse av "Folkets Frihet" (1918-1942). I januar 1946 ble den slått sammen med "Folkets Frihet" (etabl. 1918 i Kirkenes) og "Vadsø Arbeiderblad" (etabl. 1934), og flyttet til Vadsø som var administrasjonssentrum og senter for gjenreisningsadministrasjonen i fylket. Flyttingen var svært omdiskutert. Avisa har et avdelingskontor i Kirkenes og hadde et i Vardø inntil 1993. Et avdelingskontor i Mehamn ble etablert i 1972 og lagt ned i 2004. Avisa utgis av selskapet Dagbladet Finnmarken AS og er eid av A-pressen. Den har siden 1997 holdt til i eget avishus i Vadsø sentrum. Finnmarken er regionens eneste dagsavis. Ansvarlig redaktør er Kari Karstensen. Opplag. Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen. Finnmarksposten. "Finnmarksposten" er en ukeavis som utgis i Honningsvåg i Finnmark. Avisen ble etablert i 1886 som Høyre-avis. Den ble flyttet fra Hammerfest til Honningsvåg i 1953 og kjøpt av Finnmark Dagblad i 1993 etter flere konkurser. Avisen eies i dag av Finnmark Dagblad. Ansvarlig redaktør er Sverre Joakimsen. Opplag. Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen. Sør-Varanger Avis. Sør-Varanger Avis er en avis som utgis i Kirkenes i Finnmark. Avisens dekningsområde er Sør-Varanger kommune og den kommer ut hver tirsdag, torsdag og lørdag. Første utgave av "Sør-Varanger Avis" ble utgitt 14. mai 1949. Avisen har 25 ansatte, inkludert eget trykkeri. Ansvarlig redaktør siden 1989 er Randi Fløtten Andreassen. Avisen var tidligere et organ for Høyre, men står i dag uten partipolitisk tilknytning. __NOTOC__ Eiere. Utgiverselskapet har omkring 200 aksjonærer, hvorav de fleste er lokale småaksjonærer. De største eierne er Amble Investment AS (14,8 %), Nordavis AS (11,7 %), Kjell Wickstrand (10,0 %) og Nordgård Holding AS (7,0 %). Østhavet (avis). "Østhavet" er en avis som utgis i Vardø i Finnmark. Avisen ble etablert i 1997 og dekker primært tettstedene Vardø og Kiberg. Utgivelsesesfrekvensen er hver onsdag med normalt 16 sider. Ansvarlig redaktør er Håvard Skogly Mækelæ. Avisen ble kåret til Årets lokalavis i 1997. Opplag. Kilder dersom ikke annet er nevnt: Aviskatalogen. Tall etter 2004 er bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Fiskeribladet. Fiskeribladet var en avis som ble utgitt i Norge med fokus på fiskeri- og havbruksnæringen, og den dekket primært områdene nord for Møre. Hovedkontoret lå i Harstad. 2. mai kom den nye avisa FiskeribladetFiskaren ut etter en fusjon mellom Fiskeribladet og Fiskaren. Harstad Tidende. "Harstad Tidende" er Nord-Norges tredje største avis som utgis i Harstad i Troms. Dekningsområdet er kommunene Harstad, Bjarkøy, Kvæfjord, Lødingen, Tjeldsund, Evenes, Skånland, Gratangen, Lavangen og Ibestad. Avisen eies 100 prosent av Harstad Tidende-gruppen, som igjen er heleid av Polaris Media ASA. Historie. Harstad Tidenes første forretningsbygning i Stortaga 15 ble oppført i 1900 og ble siden påbygd to ganger. Huser per desember 2009 en brudesalong.Avisen ble grunnlagt av dens første redaktør, Peter Oluf Klinge i 1887 under navnet Senjens Tidende, først med undertittelen "Liberalt nyheds-, avertissements- og afholdsblad", fra året etter med undertittelen "Frisindet, uafhængigt bondeblad". Sommeren 1888 skiftet avisen navn til Tromsø Amtstidende, i 1890 ble undertittelen endret til "Uafhængigt rent Venstreblad" og i 1900 endret avisen navnet til sitt nåværende navn, Harstad Tidende. Nettutgave. er Harstad Tidenes nettavis. Digitalsjef er Øivind Arvola. Nordlys (avis). "Nordlys" er en dagsavis som utgis i Tromsø. Avisa og er en del av mediekonsernet A-pressen. Nordlys er Nord-Norges største avis, og etterstreber et nordnorsk perspektiv. Den er ofte arena for Nord-Norges viktigste debatter, og kjent som "Landsdelsavisa"». Men Nordlys har også oppgave som lokal- og regionavis i aksen mellom Harstad og Hammerfest, med tyngdepunkt i Tromsø-regionen, Midt-Troms og Nord-Troms. Ansvarlig redaktør er Anders Opdahl. Nordlys sentralredaksjon ligger i Tromsø, men avisa har tre distriktskontorer, og et utstrakt samarbeid med lokal- og distriktsaviser i Nordland og Finnmark. Nordlys ble stiftet på Karlsøy i Nord-Troms av presten Alfred Eriksen. Den kom med sin første utgave 10. januar 1902. Nordlys har drevet Radio Nordlys og lokalfjernsyns-kanalen TVTromsø. Foruten papiravis utgir Nordlys nettstedet. Nettstedet er Nord-Norges største nyhetsnettsted med et snitt på over 50 000 daglige lesere. Nordlys leverer og dynamisk innold for smarttelefoner og mediebrett gjennom egne prisvinnende apps. Avisa forestår også utdeling av Nordlysprisen. Øvrig redaksjonell ledelse i Nordlys: Helge Nitteberg (nyhetsredaktør), Danny Pellicer (digitalredaktør) og Marit Rein (redaktør for lesermarked og magasiner). Administrerende direktør er Nils H. Hansen. Kjente Nordlys-navn. Ivan Kristoffersen var sjefredaktør fra midt på 1980-tallet til 1997, og markerte både seg selv og avisa som vesentlige meningsbærere i den offentlige debatt. Han overtok for Reidar Nielsen, forfatter, journalist og redaktør i en rekke av A-pressens aviser. Egil Pettersen var journalist og redaksjonssekretær i Nordlys fra 1976 og fram til han ble ansatt som reporter i TV2, høsten 1992. Roger Ingebrigtsen, tidligere statssekretær og Ap-politiker, var i en periode nyhetsredaktør. Forfatter og journalist, Jon Michelet, var på slutten av 1970-tallet en markant og omstridt journalist i Nordlys. Asbjørn Jaklin, suksessrik forfatter, var redaktør i avisa. Nå er han journalist. Journalister som Linda Vaeng Sæbbe og Merethe Ekanger har begge gjort seg bemerket. Det samme gjelder de prisbelønte fotografene Ola Solvang, Torgrim Rath Olsen, Yngve Olsen Sæbbe og Ole Åsheim. Hans Kristian Amundsen var redaktør for Nordlys fra 2001 til 2011, og er i dag statssekretær. Nye Troms. "Nye Troms" er en avis som utgis i Målselv i Troms. Avisa dekker hovedsakelig kommunene Målselv, Bardu og Balsfjord. Den kom ut første gang i mars 1974. Avisa kommer ut tre ganger i uka. Eierne er for det meste småaksjonærer. Avisa eier eget trykkeri og har hovedredaksjon på Olsborg. Første redaktør var Torstein Whittington Tengelsen som kom fra redaktørstillingen i Troms Folkeblad. Midt på 80-tallet forlot Tengelsen avisa og starta Framtid i Nord på Storslett i Nord-Troms. Nåværende redaktær er Gjermund Nilssen. Troms Folkeblad. Faksimile av Troms Folkeblads førsteutgave 15. nov. 1965 "Troms Folkeblad" er en avis som utgis på Finnsnes i Troms. Avisen ble grunnlagt i 1965 og kommer ut mandag-lørdag. Sjefredaktør/disponent er Steinulf Henriksen. Folkebladet er navnet på avisa og nettutgaven heter Folkebladet.no og avisen har i dag totalt 32 ansatte med hovedkontor i Ringveien 25 på Finnsnes (Lenvik kommune). Avisa har avdelingskontor i Senjahopen (Berg kommune på Senja), Sjøvegan (Salangen kommune), Setermoen (Bardu kommune) og Bardufoss (Målselv kommune). Folkebladet er i dag en del av mediekonsernet HTG (Harstad Tidende Gruppen), som fram til 2008 var en del av Schibsted-konsernet. I 2008 ble HTG overtatt av nystartede Polaris Media. Folkebladets papiropplag var i 2007 på 7.778 eksemplarer ifølge Mediebedriftenes Landsforening. Nettutgaven Folkebladet.no hadde i juli 2008 gjennomsnittlig 33.368 sidevisninger pr. dag, og det gjennomsnittlige antall unike brukere pr. dag i juli 2008 var 5.212 (Kilde: TNS Metrix offisielle målinger). Øvrig ledelse i Folkebladet: Nyhetsredaktør Anne-May Johansen, politisk redaktør Kjell Arne Sørlie, nettredaktør Trond Sandnes, økonomisjef Olaf Øwre, markedssjef Trude Mørkved, salgsleder Nina Jeanette Halvorsen, opplagsleder Heidi Moen Jakobsen. Tromsø. Tromsø (nordsamisk: "Romsa", kvensk: "Tromssa") er en by og kommune i Troms fylke. Den er den største byen i Nord-Norge, den sjuende største bykommunen og den niende største byen i Norge. Byens største arbeidsplasser er Universitetet i Tromsø og Universitetssykehuset Nord-Norge. Byen har siden 1800-tallet hatt tilnavnet «Nordens Paris». Tromsø kommune hadde 69 656 innbyggere per 1. juli 2012, men med tilstrømningen av studenter bor det over 75 000 mennesker i kommunen store deler av året. Tettstedet Tromsø har innbyggere per 1. januar. Tromsøregionen er en av 16 byregioner i Norge som ifølge "Stortingsmelding nr. 31 (2002-2003)" består av de to kommunene Tromsø og Karlsøy. Antall innbyggere er per. Regionsenteret er byen Tromsø. I Tromsø-områdets regionråd inngår også Balsfjord kommune. Geografi. Tromsø har sjøgrense mot Lenvik i sørvest og landegrense mot Balsfjord i sør, Storfjord i sørøst, Lyngen i øst og Karlsøy i nordøst. Tromsø er Norges tredje største bykommune etter areal (2 557 km²). Byområdet. Byens sentrum ligger på sørøstsida av Tromsøya, ei grønn og lav øy på 21 km². Høyeste punkt på Tromsøya er Varden, 159 moh., nord på øya. Midt på øya ligger vannet Prestvannet, som ble demmet opp i 1867. Bebyggelsen dekker store deler av øya, men det er skogområder langs høydedraget som strekker seg i retning nord–sør. På vestsida av øya er det noe jordbruksland. Mot vest er Kvaløya forbundet med Tromsøya med den 1220 meter lange Sandnessundbrua. På Kvaløya ligger bydelene Kvaløysletta, som ligger umiddelbart over brua, Storelva, Kaldfjord og Håkøybotn. Øst for Tromsøya ligger fastlandet, som er forbundet med Tromsøya med den 1016 meter lange Tromsøbrua og den 3500 meter lange Tromsøysundtunnelen. Bydelene på fastlandet heter Tromsdalen, Tomasjord og Kroken. Øyene utenfor. Kvaløya, Norges femte største øy, ligger i sin helhet innenfor kommunegrensa. Denne øya har fjell som når over 1000 meters høyde. I tillegg til Kvaløya ligger deler av Ringvassøya, Norges sjette største øy, innenfor Tromsø. Også deler av Rebbenesøya tilhører Tromsø. Ellers har Tromsø et stort antall mindre øyer, og blant dem har Sommarøya, Hillesøya, Vengsøya og Håkøya en vesentlig bebyggelse. Mot nordvest i kommunen ligger en forreven skjærgård med svært spredt bebyggelse, eksempelvis har Sandøya tre innbyggere og Musvær fem. Øya Tussøya i sørvest har også en håndfull innbyggere. På Sommarøya og Hillesøya lengst sørvest i kommunen ligger tettstedet Sommarøy, et fiskevær med ca. 300 innbyggere, og på Kvaløya like ved ligger jordbruksbygda Brensholmen med ca. 300 innbyggere. Herfra kan man om sommeren ta ferge over til Botnhamna på Senja. Andre større bygder på Kvaløya er Ersfjordbotn, Tromvik og Kvaløyvågen, samt tettstedene Kaldfjord og Eidkjosen som er i ferd med å bli «slukt» av byens vekst utover Kvaløya. Utenfor de bebodde øyene ligger det flere hundre ubebodde øyer, holmer og skjær. Den ytterste gruppa av holmer heter Auvær. Øya Gåsvær nordvest i kommunen har ingen fast bosetting, men har et lite kapell som er i bruk under kirkehelger om sommeren. Risøya var bebodd inntil for få år siden. Fastlandet innenfor. Halvøya som fastlandsbydelene i Tromsø ligger på har det samiske navnet Stuoranjarga. Sør for byområdet ligger Ramfjordnes og den korte fjorden Ramfjorden, samt bygda Andersdal. Nord for byområdet ligger bygdene Tønsvik, Vågnes og Skittenelv. Det høyeste fjellet på halvøya er Hamperokken (1404 moh). Stuoranjarga avgrenses i øst av Ullsfjorden. Langs vestsida av Ullsfjorden ligger bygdene Oldervik, Breivikeidet og Sjursnes. Øst for fjorden ligger Lyngenhalvøya med bygdene Lakselvbukt, Olderbakken og Jøvik. På grensa mellom Tromsø og Lyngen kommune ligger Lyngsalpan og Troms fylkes høyeste fjell, Jiehkkevárri (1833 moh.). Den nord-østlige delen av Malangshalvøya, i området rundt Vikran, ligger i Tromsø kommune. Politikk. Tromsø bystyre vedtok 19. oktober 2011 å innføre parlamentarisme som styringsmodell for kommunen. Tromsøs første byråd er et flertallsbyråd utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, med til sammen seks byråder. Bystyret har 43 medlemmer. Presse. Tromsø er en av få norske byer med to konkurrerende dagsaviser. Regionavisa Nordlys er størst med et opplag på i underkant av 28 000, mens lokalavisa Tromsø har et opplag på i overkant av 10 000. I byen Tromsø er forskjellen mellom de to avisene mindre, 15 000 mot vel 9 000 solgte eksemplarer. Den tospråklige månedsavisa Ruijan Kaiku har også sete i byen, det samme har kulturavisa Grus, studentavisa Utropia, samt universitetsavisa Tromsøflaket og gateavisa Virkelig Tromsø. Radiokanaler. Oversikten består av radiostasjoner man kan motta ved bruk av FM-båndet, og fra radiosenderne; Tromsø 1 – Tønsnesvarden, Tromsø 2 – Storsteinen og Røstbakken. TV-kanaler. Oversikten består av TV-kanaler som kan mottas med digitalt bakkenett, kabel eller satellitt-mottaker. Kanaler man må abonnere på for å motta, IPTV og Web-TV er utelatt. Kun riksdekkende kanaler med over 90% dekningsgrad i Norge er tatt med på listen. Utdanning. Byen var tidligere sete for lærerseminar og latinskole, men etablering og oppbygging av universitetet på 1970-tallet førte til sterk vekst. Veier. Tromsø er endepunkt for Europavei 8, som går fra Åbo via Kilpisjärvi, Skibotn og Nordkjosbotn. Mellom Skibotn og Nordkjosbotn deler E8 trasé med Europavei 6. Riksvei 858 går fra Kvaløysletta vest for Tromsø sentrum med tunnel Larseng-Vikran til Storsteinnes i Balsfjorden. Ved Tømmerelva øst for Storsteinnes krysser denne E6. Riksvei 91 går fra Fagernes, 20 kilometer sør for Tromsø, til Breivikeidet. Herfra går det riksveiferge over Ullsfjorden til Svensby i Lyngen kommune. Fra Lyngseidet går det så ferge over Lyngen til Olderdalen i Kåfjord kommune hvor den møter Europavei 6. Riksvei 863 går fra Kvaløysletta via Kvalsundtunnellen til Hansnes i Karlsøy kommune. Jernbane. Både tog og stasjon i Tromsø, men ingen sporNord-Norgebanen er ikke utbygd til Tromsø. I 1872 ble den første jernbanekomiteen oppretta. Tromsø jernbanestasjon (3,48 moh.) er et utested med jernbanetema, men har ingen tilknytning til jernbanen forøvrig. Fly. Tromsø lufthavn ligger på Langnes, ca 4 km fra sentrum. Flyplassen er Norges femte største, med over 1,8 millioner passasjerer i året (2011). Fra Langnes er det tolv daglige avganger til Oslo-Gardermoen. Tromsø er et viktig knutepunkt for flytrafikken i nord. Fra Tromsø er det daglige avganger til Bodø, Trondheim, Bergen, Narvik-Evenes, Alta, Hammerfest, Vadsø, Kirkenes, Moss-Rygge, Murmansk, Arkhangelsk og Longyearbyen. I tillegg går det fly til en lang rekke mindre tettsteder og byer: Andenes, Stokmarknes, Sørkjosen, Hasvik, Lakselv, Honningsvåg, Mehamn, Berlevåg, Båtsfjord og Vardø. SAS, Widerøe, Norwegian, airBaltic, West Air Sweden og Nordavia har ruteflyvinger til og fra Tromsø. Båt og buss. Hurtigruta har daglige anløp av Tromsø, og grunnleggeren av hurtigruta, Richard With, var fra Tromsø. Nord-Norgebussen går både sørover til Narvik og nordover til Alta. Hurtigbåter sørger for rask forbindelse sjøveien både sørover og nordover. Totalt tre hurtigbåtruter går fra Tromsø: en sørover til Harstad med anløp på Finnsnes, en annen sørover til Lysnes på Senja med anløp på Vikran og Tennskjer, og en nordover til Skjervøy. Fra Breivikeidet går det bilferge til Svensby i Lyngen kommune. I tillegg er det i sommerhalvåret bilferge fra Brensholmen på Kvaløya til Botnhamn i Lenvik på Senja. Innad i kommunen går det ferge fra Bellvika på Kvaløya til Vengsøya. Tromsøs del av Rebbenesøya nås via fergeforbindelsen Mikkelvik–Bromnes i Karlsøy kommune. Tromsøs busser preges av Cominor, som har konsesjon for kollektivtrafikk i kommunene Tromsø, Karlsøy og delvis Balsfjord. Næringsliv. De to største bedriftene (målt i omsetning) som har hovedkontor i Tromsø er SpareBank 1 Nord-Norge og Norges Råfisklag. Forøvrig er selskapene i energikonsernet Troms Kraft betydningsfulle. Industri er av liten betydning for Tromsø, da kun ca. 4% av arbeidstakerne er ansatt i industrivirksomhet. Macks Ølbryggeri er muligens byens mest kjente merkevare, men det finnes også dataindustri, produksjon av oljelenser og produksjon av det rekeskallbaserte stoffet kitosan som brukes i kosmetikk. Fiskeindustrien har likevel størst betydning, og en rekke ulike fiskeribedrifter i Kaldfjord, på Sommarøy, i Tromvik og i Kvaløyvågen o.fl. eksporterer torsk, reker og sild for betydelige beløp. En stor andel av den norske fiskerieksporten selges fra Tromsø, og i tillegg til private eksportforetak har Eksportutvalget for fisk sitt hovedkvarter i Tromsø. To bedrifter tilknyttet Kongsberg Gruppen tar ned satellittdata fra verdensrommet på oppdrag fra kunder i inn- og utland. Offentlige arbeidsplasser utgjør 50% av arbeidsplassene. Byens største arbeidsgiver er Universitetssykehuset Nord-Norge, UNN, med ca. 5000 ansatte. Videre finnes Universitetet i Tromsø med 1 800 ansatte, Høgskolen i Tromsø (som fra 1. januar 2009 blei slått sammen med Universitetet i Tromsø), Norsk Polarinstitutt, Troms Fylkeskommune, Fylkesmannen i Troms og flere mindre institusjoner. Historie. Skansen er en middelalderborg midt i Tromsø sentrum. Arkeologiske funn viser bosetting 9 000 år tilbake. I Tønsvika like ved Tromsøya har det blitt funnet omfattende spor etter bosetning fra eldre steinalder. Noen av fjordområdene rundt byen har det eksistert samiske boplasser. Høvdingen Ottar fra Hålogaland, som levde på slutten av 800-tallet, er antatt å ha bodd i sør for dagens Tromsø kommune. Han omtalte seg selv som boende «lengst nord av alle nordmenn». I det islandske sagaen "Rimbegla" fra 1100-tallet heter det seg at Malangen skilte norrøn fra samisk bosetning, men det har også vært noe spredt norrøn bosetning nord for dette - blant annet finner man både samiske og norrøne spor fra jernalderen på søndre Kvaløya. Kirkested og norsk utpost. I 1252 bygde Håkon Håkonsson kirke på Tromsøya, da verdens nordligste kirke, "Ecclesia Sanctae Mariae de Trums juxta paganos" (Sankta Maria nær hedningene), for å markere at dette var norsk land. 'Hedningene' som her var omtalt, var dog samene. Denne kirken står det ingenting igjen av, men den har muligens vært en enkel stavkirke. En madonnafigur som nå står i Elverhøy kirke, har muligens prydet denne første kirken. Kirken var også en av landets 14 kongelige kapeller, som var kongens eiendoms, og ikke kirkens. Kanskje fra samme tid stammer Skansen i Tromsø, en middelalderborg av torv og stein til beskyttelse mot karelernes og russernes herjinger. Eidis Hansen bar for 200 år siden denne steinen opp fra fjæra til et skjenkested, angivelig fordi han ble nektet servering Tromsø var utover i middelalderen og i nytida et lite kirkelig sentrum. På grunn av kirken har folk kommet roende fra et vidt distrikt fra havet og inn til grensa for å delta i gudstjeneste, noe som også betydde handel og muligens mindre noble aktiviteter. For å kunne overnatte, hadde folk satt opp kirkestuer nedenfor kirken på Prostneset. I en svært tynt befolket region fremsto dermed Tromsø som et lokalt møtested. Det var også på denne tida en norsk utpost i et område bebodd stort sett av ikke-nordmenn, men også et grensefort mot et uavklart territorium - enda på 1300-tallet hadde russerne skatterett langs kysten til Lyngstuva og innlandet til Skibotnelva eller Malangselva, mens Norge hadde skatterett til og med Kolahalvøya. I løpet av de neste par hundre år ble imidlertid Norges nordøstlige grense forskjøvet langt i retning av Kola, slik at Tromsø mistet sin karakter som utkantby. Bygrunnleggelse. I 1789 ble det bergenske handelmonopolet opphevet, og folk i Nord-Norge kunne handle med hvem de ville. Dette året ble også Tromsøs eldste hus, Tollbua på Skansen, bygd for å administrere skatter og avgifter fra den nye handelen. Byene Hammerfest og Vardø ble grunnlagt samme år. Man ville også ha en tredje by i Nord-Norge, men striden sto om hvor den skulle ligge. Kandidater var Gibostad på Senja samt Gausvik og øya Kjøtta ved Harstad. Valget falt til slutt på Tromsø, og byen fikk byprivilegier undertegnet av Christian VII i 1794. På dette tidspunktet bodde det ca. 80 mennesker i Tromsø. a>, opprinnelig bygd av handelsmannen Mack i 1838. Bergensempire Langsom vekst. Byen gikk trange tider i møte, fordi Norge ble viklet inn i Napoleonskrigene. I 1812 ble byen angrepet av engelske styrker, men i slaget ved Pølsehamna (nord for brua) satte den lille dansk-norske garnisonen seg så kraftig til motverge at engelskmennene ikke våget å gå inn i selve byen. Angrepet skjedde den 2. august 1812, og datoen er fortsatt en merkedag i det danske sjøforsvar. Det verdifulle kornlageret på Skansen ble reddet. I disse vanskelige årene ble pomorhandelen med Russland stadig viktigere. Den første skuta gikk til ishavet i 1820, og fra 1850 var Tromsø Norges førende ishavsby, tidligere var det Hammerfest. Ishavsfangsten skulle få avgjørende betydning for byens vekst. Fiskehandelen gjorde imidlertid at veksten i Tromsø skjøt fart fra 1820 og utover, og etterhvert strakte byens handelsforbindelser seg helt fra Arkhangelsk til Sentral-Europa. Rundt 1860 går imidlertid byen inn i en nedgangstid. I løpet av 1820-årene var hele området langs indre havn fra Strandtorget i sør mot dagens bruhode i nord et sammenhengende byområde av brygger, bolighus og med store hager. I perioden var Sjøgata hovedgata, mens dagens Storgate var en bakgate med mer beskjeden bebyggelse. De gamle kirkestuene ble flyttet sør for Strandskillet, det vil si ut av byen, og området ble etter hvert et fattigkvarter. Institusjoner etablerer seg. a> (den gang mer eller mindre ubebygd). Byen ble bispesete i 1803, og Tromsø Seminarium (senere lærerskole, og Høgskolen i Tromsø) ble flyttet hit fra Trondenes i 1848. Tromsø Museum kom til i 1872. Besøkende på 1800-tallet ble ofte svært overrasket over dannelse, språkkunnskaper og kultur i Tromsø, og en gjestende tysker kalte byen «Nordens Paris», mens Bjørnstjerne Bjørnson rapporterte til sin Karoline at «her er kun champagne og spetakkel». Ekspedisjoner til Arktis. Ishavsfangsten, som foregikk i et område fra Karahavet øst for Novaja Zemlja til Davisstredet vest for Grønland gjorde imidlertid at tromsøværingene hadde god greie på og lang erfaring med ekstreme forhold. Dermed var mannskap fra Tromsø og distriktet rundt verdifulle for ekspedisjoner til Arktis. Roald Amundsen, Umberto Nobile og Fridtjof Nansen var hyppige gjester i Tromsø. Verdens søkelys ble spesielt rettet mot byen i årene 1926 og 1928 i forbindelse med Nobiles og Amundsens ekspedisjoner til Nordpolen. Andre verdenskrig. I 1940 var Tromsø det frie Norges hovedstad i tre uker mens Oslo og Sør-Norge var okkupert. Kong Haakon og regjeringen forlot imidlertid Tromsø med krysseren «Devonshire» 7. juni 1940. Slagskipet «Tirpitz» ble senket ved Håkøya utenfor Tromsø 12. november 1944. Ellers unngikk byen helt dramatiske krigshandlinger, men byen var full av flyktninger fra Finnmark mot slutten av krigen. Etterkrigstid. I tida etter den andre verdenskrig ble Tromsø en nedslitt by. Siden byen var intakt, ble materialer og penger satt inn andre steder i landsdelen. Fra 1960-tallet skulle veksten imidlertid skyte voldsom fart. I 1964 ble bykommunen Tromsø slått sammen med nabokommunene Tromsøysund, Hillesøy og Ullsfjord, og fikk da sin nåværende utstrekning. På dette tidspunktet hadde kommunen ca 32 000 innbyggere. Siden 1964 har byens befolkning blitt mer enn fordoblet til dagens innbyggertall på nær 66 000. Flyplassen i Tromsø ble åpnet i 1964. Byens universitet ble vedtatt opprettet i 1968 og åpnet i 1972. Polarmiljøsenteret ble åpnet i 1998. I november 2005 åpnet nybygget til Hålogaland Teater. Kommunevåpen. Kommunens våpenskjold ble skapt i 1870, og har følgende blasonering: «I blått en gående sølv rein». Tradisjonelt har byvåpenet hatt et skjold med en såkalt "nyfransk" form (se bilde), og omfattet en murkrone med fem tårn. Kommunens administrasjon benytter i dag en strengt stilisert utgave av våpenskjoldet på offisielle dokumenter. Denne var tegnet av Hallvard Trætteberg (1898–1987), og vedtatt ved kgl. resolusjon av den 24. september 1941. Kultur. De finnes over 700 lag og foreninger registrert i kommunen. Det nye biblioteket i Tromsø Kulturarenaer. Tromsø har et rikt kulturtilbud, med veletablerte kulturinstitusjoner som Hålogaland Teater, Nordnorsk symfoniorkester, og Nordnorsk Kunstmuseum. Videre har byen et levende musikkmiljø, en rekke amatørteatertrupper og flere private galleri. Festivalglede. Verdensteatret, Nord-Europas eldste kino i bruk, brukes under Tromsø Internasjonale FilmfestivalEn rekke større og mindre festivaler går av stabelen i Tromsø, de fleste konsentrert i perioden januar/februar og i sommermånedene. Uteliv. a> er et kjent utested og konsertlokale i Tromsø Utelivsbyen Tromsø er velkjent over hele landet. Begrepet oppsto på 1970-tallet, da byen plutselig fikk en mengde utesteder, som alltid syntes å være fullstappede. I en periode på 1980-tallet ble åpningstidene plutselig radikalt utvidet, og begrepet nattklubb dukket opp. Senere ble dette strammet noe inn av kommunale vedtekter, og enda senere måtte nattklubbene forholde seg til sentral lovgiving som innskrenket åpningstidene ytterligere i helgene. I dag har byen plass til 20 000 mennesker i barer, nattklubber og restauranter, hvilket vil si at en av tre tromsøværinger kan gå ut samtidig. Samtidig framstår imidlertid utelivet som mindre spesielt i dag, ettersom også andre byer i Norge har fått et bredt tilbud. Likevel, i Tromsø fylles stedene opp som ingen andre steder, og noe av forklaringen er antakeligvis 10 000 studenter i byen. Sport. Tromsø kommune har følgende idrettshaller: Gyllenborg idrettshall, Kroken idrettshall, Stakkevollan idrettshall, Tromsdalen idrettshall og Tromsøhallen. Tromsø kommune har følgende svømmeanlegg: Alfheim svømmehall og Stakkevollan svømmehall. Tromsø Ishall ble etablert i 2010 på Templarheimen idrettspark, hvor Tromsø Hockey bruker hallen. Tromsdalen Kunstisbane brukes av Tromsø skøyteklubb. «Nordens Paris». Tilnavnet «Nordens Paris» har sin opprinnelse fra tida rundt 1840. Jentene fra Tromsø gikk kledd som parisiske sypiker het det da. En tysk turist, G. Hartung, skrev i en reiseskildring: «Stokholm gjelder for Nordens Paris. Skal det beboende høje Norden ogsaa have et, kan det kun være Tromsø.» Siden Paris på dette tidspunkt var verdens sentrum, var det svært vanlig å sammenligne enhver by det var noe med, med Paris. En annen årsak var at svært mye av pengestrømmen fra fiskeriene i nord konsentrerte seg i Tromsø, noe som førte til økonomisk vekst og høyt privat forbruk og det ble ikke uvanlig å importere for eksempel moteklær direkte fra Kontinentet istedet for gjennom handelshusene i Oslo. Den sterke handelen med kontinentet kan også sies å ha hatt betydning og konsekvens ved at flere steder i byen har franske navn, bl.a. så heter moloene (pirene) i byen, sjetè. I nordre del av havnebassenget finner vi Nordsjetèen og i sør, Sørsjetèen. Tusenårssted. Skansen er kommunens tusenårssted. Skansen er et festningsverk og anses å være det mest verdifulle kulturhistoriske anlegget i kommunen. Festningsvollen er det eneste synlige middelalderspor i byen. Festningsverket har opprinnelig hatt vollgrav og er antatt anlagt midt på 1200-tallet av Håkon Håkonsson. Det kan være fra 1000-tallet. Bygningene på Skansen er de eldste bygningene i Tromsø. De har tidligere vært brukt som tollbod, bolig, skoler, epidemilasarett, aldersheim og bymuseum. Monumenter og minnesmerker. Roald Amundsen er beæret med to statuer og dessuten minnesmerke over Lathan-flyet. Det er også statuer av kong Olav V og Haakon VII i parkene i sentrum. Kulturelle referanser. Tidlig ettermiddag i desember, sett fra øvre del av sentrum mot fastlandet ITromsø. "iTromsø" (tidl. "Bladet Tromsø") er en dagsavis som utgis i Tromsø. Første utgave kom ut 24. januar 1898. Avisa skiftet navn fra "Bladet Tromsø" til "iTromsø" 17. desember 2009. Ansvarlig redaktør er Jørn Chr. Skoglund. Startet av Venstre. Det var Tromsø Venstreforening som etablerte avisen og tilsatte Erling Gjemsø som den aller første redaktøren. Det var Venstres behov for å få spredt sine synspunkter som var den direkte årsaken til at partiet ble avisutgiver. På slutten av 1800-tallet var det verken radio eller TV som kunne bidra til å få partiets synspunkter ut til potensielle velgere. Avis var eneste medium det var mulig å spre sin politiske propaganda mest mulig effektivt til flest mulig. De første årene kom avisen ut med en og to utgaver pr. uke. Det var ikke fordi det var lite å skrive om at utgivelsene ikke var flere. Derimot var det stor mangel på avispapir, noe som gjorde at både redaktørens og journalistenes skrivekløe måtte stagges. Likevel ble bladet Tromsø en populær avis som fikk mange lesere, først og fremst i byen, men etter hvert også ute i distriktene. Den første redaktøren ble sittende bare vel et halvt år før han overlot stolen til Erling Steinbø. Han ble avisens første virkelig markerte redaktør som med sine politiske synspunkter og steile holdninger på enkelte områder skapte stor debatt rundt avisen. Konkurranse fra Nordlys. Erling Steinbø kom i krangel med en annen profilert Venstremann rundt det forrige århundreskiftet, nemlig Karlsøy-presten Alfred Eriksen. Han hadde bestemt seg for å ta opp kampen mot nessekongeveldet, som han mente undertrykket den jevne mann og kvinne – fiskerbonden som fikk sitt utkomme fra jorda og sjøen. Eriksen skrev en del meget krasse leserbrev. Så krasse var de at redaktør Steinbø følte de satte blant annet Venstre i et dårlig lys. Han nektet derfor å trykke noen av Eriksens leserbrev. Dette gjorde Karlsøypresten så sint at han bestemte seg for å starte både sitt eget parti og sin egen avis. Dermed så Nordlys dagens lys i januar 1902, og Steinbø hadde skaffet seg en meget plagsom konkurrent. Erling Steinbø satt som redaktør til 1912. Han ble etterfulgt av redaktører som alle satt bare noen uker eller måneder, med unntak av Anders Hamre som kom fra Oslo og styrte avisen med sikker hånd i flere år. Vekstårene. I 1917 ble en meget vel ansett pressemann i Fredrikstad tilbudt redaktørjobben. Det var Oscar Larsen, som takket ja og flyttet til Tromsø. Han skulle bli en legende i avisens historie. Han satt i redaktørstolen fra 1917 til han døde i 1961 – med unntak av krigsårene 1940–1945 da tyskerne okkuperte avisen. Oscar Larsen var avismann med stor A og utviklet bladet Tromsø til å bli en av de fremste avisene i Nord-Norge. Han overtok eierskapet i avisen i 1921 og gjorde avisen til en seksdagersavis som vokste seg til å bli en av de største i Nord-Norge i mellomkrigsårene. Det var ikke bare i Tromsø og nærmeste omegn at avisen ble lest. Oscar Larsen gjorde den til en meget ettertraktet avis som hadde abonnenter fra Kirkenes i nord til Mosjøen i sør. Larsen investerte i det mest moderne produksjonsutstyr som var på markedet, blant annet kjøpte han en ny trykkpresse som kunne trykke hele 12 sider. Det var på grensen til revolusjonerende i nordnorsk presse, og når innholdet både informerte om det som skjedde og skapte debatt om samfunnsutviklingen i mellomkrigsårene, var det stadig flere som leste avisen. En av de som brukte sin penn i bladet Tromsø, var polarhelten Roald Amundsen. Han var god venn av Oscar Larsen, og skrev om sine ekspedisjoner både før og etter at de var gjennomført – eksklusivt for bladet Tromsø. Med annen verdenskrig stoppet Oscar Larsens redaksjon. Tyskerne okkuperte avisen, og de redaksjonelle medarbeiderne tok del i motstandskampen. Både Oscar Larsen og hans sønner Kjell og Sverre arbeidet mot tyskerne. Det gjorde også den kjente redaksjonssekretæren Thor Knudsen, som ble arrestert og sendt til en av de beryktede konsentrasjonsleirene. Han kom aldri hjem igjen. Avishuset brenner. Men straks tyskerne hadde kapitulert, inntok Oscar Larsen og hans redaksjon avisen igjen. Hver eneste ukedag – med unntak av søndager – kom bladet Tromsø ut med nyheter, debattinnlegg og annonser om alt som rørte seg i Tromsø og Nord-Norge. Ikke minst krigsoppgjøret fikk behørig spalteplass. Men så, en vakker aprilnatt i 1948, skjedde noe som rammet avisen hardt. Ja, så hardt at den aldri ble den samme igjen. Plutselig begynte avishuset i Sjøgata å brenne. Bladet Tromsøs lokaler ble en del av den store bybrannen. Et inferno av flammer la absolutt alt i ruiner. Da morgenen gikk over til dag, var det bare en stor jernklump som stakk opp av asken. Det var trykkpressen, som var meget sterkt skadet. Brannen gjorde at bladet Tromsø ikke kom ut på et halvt år. Først ut i oktober 1948 kom avisen med første nummer etter den tragiske brannen. Da var avisen re-etablert i Skippergata 28. Men en avis som står i et halvt år, får på mange måter et banesår. Det gjorde også bladet Tromsø. Da den begynte å komme ut igjen, hadde konkurrenten Nordlys fått et opplagsmessig forsprang som bladet Tromsø aldri har klart å ta igjen. Høyre kommer inn. Årene som fulgte ble vanskelig økonomisk for avisen. Oscar Larsens sønner, Kjell og Sverre, overtok som ansvarlige redaktører da han døde i 1961. Til tross for at de la ned en enorm innsats for å holde avisen flytende økonomisk, måtte de dele eierskapet ut over i 1970-årene. Høyre kom inn på eiersiden gjennom selskapet AS Avisdrift, mens brødrene Larsen ble en del av selskapet Bladet Tromsø Finans. Selskapet sognet politisk til Venstre, men etter Venstres brudd på Røros i forbindelse med EF-kampen i 1972, fulgte Kjell og Sverre Larsen og det øvrige Bladet Tromsø Finans linjen til Helge Seip og sympatiserte med Det Nye Venstre, som ble stiftet. Den nye selskapsdannelsen fikk det merkelige utslag at avisa hadde to ansvarlige redaktører, Sverre Larsen fra Bladet Tromsø Finans og Wiggo Jentoft fra AS Avisdrift. De skrev lederartikkel annenhver dag. Mandag 14. februar 1972 kom Bladet Tromsø ut i nytt format. Blyproduksjonen ble forlatt og den nye off-set-teknikken ble tatt i bruk. Storformatet ble byttet ut med tabloidformatet. Ut over i 1970-årene økte opplaget uten at økonomien ble særlig bedre. VG overtar. Midt på 1980-tallet kjøpte Oslo-avisen VG bladet Tromsø. VG hadde en ide om at de ville sikre stofftilgangen til riksavisen ved å eie lokalaviser rundt om i landet. Det gjorde også at VG brukte mye penger på å ruste opp lokalavisen i Tromsø. Bladet Tromsø ble den første avisen i Norge hvor det mest moderne datautstyret som fantes ble installert, og hele avisproduksjonen var datastyrt fra midten av 1980-tallet. Det VG-dominerte styret ansatte Pål Stensaas som ansvarlig redaktør. Han kom fra redaktørstolen i avisen Gjengangeren og hadde tidligere arbeidet somnæringslivsjournalist i Aftenposten. Stensaas la opp til strategien at Tromsø skulle være en byavis. Avisens opplag nådde nær 10 000 i denne periode – nær en dobling av opplaget på 4 år. Men like plutselig som VG hadde kjøpt seg inn i avisen, solgte de seg ut på begynnelsen av 1990-tallet. Konkurrenten Nordlys ble tilbudt avisen for en billig penge, men valgte å si nei til å bli eier og dermed få fullstendig kontroll over Tromsø-markedet. I stedet kjøpte Harstad Tidende avisen, og har hatt den i sitt eie siden 1992. Yngve Nilssen ble ansatt som ansvarlig redaktør fra 1. januar 1994. Under hans ledelse ble bladet Tromsø ytterligere rendyrket som lokalavis for Tromsø by og Tromsø kommune. Alt utenfor kommunegrensen ble regnet som utenriksstoff. Strategien gjorde at det ble atskillig mer stoff fra byen i spaltene, og leserne fikk oppfylt et etterlengtet behov for lokalstoff som gjorde at opplaget begynte å vokse. Fjerde største. I dag har iTromsø vokst til å bli Nord-Norges fjerde største i opplag og landsdelens tredje største i antall daglige lesere (44 000). Bare "Nordlys", "Avisa Nordland" i Bodø og "Harstad Tidende" er større i opplag, mens bare Nordlys og Avisa Nordland har flere lesere enn bladet Tromsø. Bladet Tromsø har også utviklet seg til å bli et mediehus med egen internettutgave som 24 timer i døgnet sju dager i uken presenterer det som skjer i lokalsamfunnet på itromso.no. Også web-TV er i ferd med å bli etablert som en del av itromso.no. Avisen ble internasjonalt kjent etter Lindbergsaken da de i 1988 offentliggorde selfangstrapporten skrevet av Odd F Lindberg om norske fangstmetoder av sel. Rapporten fikk internasjonal oppmerksomhet og førte til en diskusjon både om norsk selfangst og om ytringsfriheten. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg satte i mai 1999 til side dommen fra norsk rett, og markerte et tidsskifte i hva som kan offentliggjøres. Eksterne lenker. Tromsø Framtid i Nord. "Framtid i Nord" er en avis som utgis i Troms. Andøyposten. "Andøyposten" er en avis som utgis på Andenes i Nordland fylke. Avisen ble grunnlagt i 1979, og er lokalavis for Andøy kommune. Avisen ble trykket i eget trykkeri fram til mai 2008. Fra og med utgaven 20. mai 2008 ble avisen trykket hos Harstad Tidende i Harstad. Da ble avisen også for første gang trykket med fargebilder. I mars 2009 meldte Harstad Tidende at Harstad Tidende AS og Harstad Tidende Gruppen AS overtar som Andøypostens hovedeier, etter at de har kjøpt seg opp fra 34 til 80 prosent av aksjene i avisen. Harstad Tidende har vært aksjonær i Andøyposten siden Andøyposten ble etablert i 1979. Avisa Nordland. "Avisa Nordland" er en dagsavis som utgis i Bodø i Nordland. Avisa kom ut første gang 18. februar 2002. Avisa er et resultat av en fusjon mellom de tidligere Bodø-avisene Nordlands Framtid (etabl. 1910) og Nordlandsposten (etabl. 1862). Aviskonkurransen i byen ble sett på som en av landets tøffeste før den endte med en fusjon av de to konkurrentene i 2002. Avisas primære dekningsområde er Salten. Avisa Nordland flyttet i 2003 inn i det gamle Nordlandsbankbygget i Storgata 38 i Bodø. Avisa har avdelingskontorer på Fauske, Oppeid og Ørnes. Avisa Nordland startet 31. januar 2005 "AN Nyheter" på TVNorges frekvens i Saltenområdet med lokale nyheter og magasinprogram. TV-kanalen fikk i 2009 navnet ANtv. ANtv hadde sin siste sendedag 30. oktober 2009. Sjefredaktør. Følgende personer har vært ansvarlig redaktør i Avisa Nordland. Avisa benytter tittelen "sjefredaktør" for avisas øverste redaksjonelle stilling. Øvrige redaktører er Børje Klæboe Eidissen, Reidun Kjelling Nybø og Vibeke Madsen. Adm. direktør er Bjarne Holgersen. Bladet Vesterålen. "Bladet Vesterålen" (opprinnelig bare "Vesterålen") er en avis som utgis på Sortland i Nordland. Avisen dekker kommunene i Vesterålen (Sortland, Hadsel, Bø, Øksnes og Andøy), samt Lødingen og Kvæfjord. Avisen kommer ut tirsdag – lørdag. Ansvarlig redaktør er Karl-Einar Nordahl. Historie. Bakgrunnen for etableringen av avisen var at Konrad Nordahl og Magnus Andersen startet trykkeri i Kabelvåg i 1919. De flyttet til Sortland i 1921 og etablerte nytt trykkeri der. Første utgave av Vesterålen kom ut 6. september samme år, med lærer Casper Rønning som redaktør. Fra starten av var avisen organ for fylkeslaget til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Rønning sluttet som redaktør i august 1922 og flyttet fra Sortland, og fra nyttår 1923 tok trykkeriet over avisen. Konrad Nordahl ble redaktør og avisen ble partipolitisk uavhengig. Kompanjong Magnus Andersen flyttet i 1925 til Andenes og etablerte Andøya Avis, og K. Nordahls Trykkeri og avisen på Sortland gikk over til å bli en familiebedrift. Fra starten av kom avisen ut to ganger i uka. I 1926 ble antall utgivelser økt til tre ganger i uka, men dette varte bare i to år. På grunn av papirmangelen under 2. verdenskrig ble det i 1943 redusert til bare én utgivelse i uka. I perioden 30. mars-31. desember 1949 var avisen eid av partiet Venstre. Fra og med denne perioden kom avisen igjen ut to ganger i uka. Eierskapet gikk imidlertid tilbake til Konrad Nordahl fra årsskiftet 1949/50, og han ble igjen redaktør. Nordahl døde 8. juni 1961, og sønnen Karl Glad Nordahl overtok som redaktør. I avisens første år dekket den (til tross for navnet) hovedsakelig Sortland og i en viss grad Øksnes og Langenes kommuner. Senere fikk avisen bedre dekning også i Bø, Hadsel (i konkurranse med den eldre Vesteraalens Avis) og dagens Andøy kommune. Lødingen kommune kom med i avisens dekningsområde 1. oktober 1963, og samtidig økte avisen til tre utgivelser i uka. Kvæfjord kommune ble dekket fra 31. januar 1981. I november 1985 økte avisen til fire utgivelser i uka, og fra 25. oktober 1996 er avisen blitt utgitt alle hverdager unntatt mandag. Avisen endret navn til Bladet Vesterålen 1. januar 1991. Samtidig gikk avisen over til tabloidformat. Selv om avisen regner seg som politisk uavhengig, er Bladet Vesterålen kjent for å være klart og tydelig imot norsk EU-medlemskap. Karl Glad Nordahls sønn Karl-Einar Nordahl overtok som ansvarlig redaktør i 2008. K. Nordahls Trykkeri overtok trykkingen av Lofotposten og Lofot-Tidende da Lofotpostens trykkeri i Svolvær ble nedlagt 1. oktober 2009. Også Øksnesavisa blir trykket ved dette trykkeriet. Brønnøysunds Avis. "Brønnøysunds Avis" er en dagsavis som utgis i Brønnøysund i Nordland. Den kom ut første gang 7. oktober 1920. Avisa kommer ut tre dager i uka, tirsdag, torsdag og lørdag. Brønnøysunds Avis ble første norske dagsavis som etablerte egen nettavis, lansert 6. mars 1995 (to dager før Dagbladet). Ansvarlig for dette var den svært datainteresserte redaktør Petter Stephan Krokaa. Største aksjonær er Harstad Tidende Gruppen. Ansvarlig redaktør siden 13. september 2012 er Matti Riesto. Avisen har fått ekstra oppmerksomhet etter å ha blitt vist på NRKs TV-program Storbynatt flere ganger. Fremover. "Fremover" er en avis som utgis seks dager i uken i Narvik i Nordland. Avisen dekker det geografiske området Ofoten og Indre Sør-Troms, samt hele verden med sin digitale PDF-versjon av avisen. Det innebærer at avisen bringer nyheter fra kommunene Tysfjord, Ballangen, Narvik, Evenes, Tjeldsund, Skånland, Bardu, Gratangen, Lavangen og Salangen. Roger Bergersen har vært en sentral leder og ansvarlig redaktør i 25 år hos "Fremover". Høsten 2010 valgte han å trekke seg til fordel for å bli ordførerkandidat for AP. Terje Næsje gikk inn i rollen som konstituert ansvarlig redaktør, mens Line Holand overtok som ansvarlig redaktør/administrerende direktør 1. juni 2011. Fra 2005 til 2008 drev "Fremover" i samarbeid med Jærradiogruppen, som også eies av A-pressen, Radio Narvik. I dag driver Mediehuset Fremover både papiravis og nettavis. Helgeland Arbeiderblad. "Helgeland Arbeiderblad" er en dagsavis som utgis i Mosjøen i Nordland. Avisa kom ut første gang som "Vefsna Arbeiderblad" i 31. oktober 1929, og kom ut to ganger ukentlig. 10. april 1931 ble avisa slått sammen med "Helgeland Arbeiderblad" som siden august 1930 hadde kommet ut som ukeavis i Sandnessjøen, under dennes navn med to ukentlige utgaver. Senere samme år flyttet avisa til Mosjøen. Avisutgivelsen stanset i 1942. I 1947 var avisa størst på utgivelsesstedet og den ble eneavis i 1955 da Nordlands Folkeblad gikk inn. Avisa var privateid, men anerkjent som Arbeiderpartiets avis fram til 1952 da et lokalt aksjeselskap overtok driften. Avisa inngår sammen med Rana Blad og TV Nordland i Mediehuset Helgeland. Dekningsområdet til avisa er Midt- og Sør-Helgeland. Avisa avdelingskontorer i Sandnessjøen og Brønnøysund. Helgelands Blad. "Helgelands Blad" er en politisk uavhengig avis som utgis i Sandnessjøen i Nordland. Avisen ble grunnlagt i 1904 og utkommer tre ganger i uken. Daglig leder og ansvarlig redaktør er Einar Mørch. Avisen dekker det som skjer på ytre Helgeland. Oppland Arbeiderblad. "Oppland Arbeiderblad", forkortet OA, er den regionale avisa for Vestoppland og Valdres. OA har hovedkvarter på Rambekk på Gjøvik. OA ble dannet i 1924 som en radikal, sosialistisk avis, men ble etterhvert en lojal Arbeiderparti-avis, og er nå uavhengig politisk. Etter at konkurrenten Velgeren gikk konkurs i 1998, har Oppland Arbeiderblad avismonopol i Gjøvik-området (med unntak av to gratisaviser). Nettutgaven "oa.no" begynte høsten 1998. Sjefredaktør er Jens Olai Jenssen. Lofotposten. "Lofotposten" er en dagsavis som utgis i Svolvær i Nordland. Avisen ble grunnlagt i 1896. Trykkeriet. Lofotposten hadde sitt eget trykkeri siden avisen ble grunnlagt i 1896, og både Lofotposten og Lofot-Tidende ble trykket der. I en periode fram til april 2008 ble også Vesteraalens Avis trykket hos Lofotpostens trykkeri. Trykkeriet i Svolvær ble nedlagt 1. oktober 2009, og Lofotposten og Lofot-Tidende trykkes nå hos K. Nordahls Trykkeri på Sortland, der også Bladet Vesterålen blir trykket. Nedleggelsen medfører at 14 stillinger går tapt i trykkeriet og utbinneriet. Lofot-Tidende. "Lofot-Tidende" er en avis som utgis på Leknes i Vestvågøy. Den er en todagersavis med utgivelser onsdag og fredag. Lofot-Tidende dekker kommunene Vestvågøy, Flakstad og Moskenes i Nordland fylke, og har ti ansatte. Konstituert redaktør og daglig leder er Rune Andreassen. Lofot-Tidende så dagens lys i 1952. Avisen var eid av familien Nordahl på Leknes, men ble solgt til partiet Høyre noen år senere, og gikk inn i 1958. Dagens versjon så dagens lys 12. november 1987. Avisen var da eid av Even Carlsen, Kenneth Grav og Sverre Christoffersen. Starten var motivert av Lofotpostens neglisjering av Lofotens største kommune Vestvågøy. Avisen ble solgt til A-pressen i 1998, og etter innsigelser fra Medietilsynet, helt opp til Høyesterett, ble det endelig fåstslått i 2000 at avisen var og er en avis eid av A-pressen. Lofot-Tidende ble trykket hos Lofotpostens trykkeri i Svolvær fram til 1. oktober 2009, da trykkeriet i Svolvær ble nedlagt. Etter nedleggelsen av trykkeriet blir begge avisene trykkes hos K. Nordahls Trykkeri på Sortland, der også Bladet Vesterålen blir trykket. Meløyavisa. "Meløyavisa" er en avis (etablert i 1986) som utgis i Nordland. Avisa utgis to ganger i uka på Ørnes i Meløy kommune, og dekker kommunene Rødøy, Meløy og Gildeskål. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Rana Blad. Rana Blads gamle avishus i 2005. Det ble solgt i 2008. "Rana Blad" er en avis som utgis på Mo i Rana i Nordland. Den kom ut første gang i 1902 som "Dunderlandsdølen", og var organ for Det norske Arbeiderparti. Dagens navn er fra 1946. Avisas dekningsområde er Nord-Helgeland. Rana Blad var i 1965 den andre norske avisen (etter Jarlsberg i 1964) som gikk over til offsettrykk. Ansvarlig redaktør er Kirsti Nielsen. Saltenposten. "Saltenposten" er en avis som utgis i Nordland, med Indre Salten (dvs kommunene Fauske, Saltdal, Beiarn og Sørfold) som dekningsområde. Ansvarlig redaktør er Frank Øvrewall. Avisen har hovedkontor på Fauske. Vesteraalens Avis. "Vesteraalens Avis" er en avis som utgis på Stokmarknes i Nordland. Avisen kom første gang ut 5. mai 1892, og den er dermed Nordlands eldste avis. I 1905 ble Nanna With avisens og landets første kvinnelige redaktør. Vesteraalens Avis dekket tidligere hele Vesterålen, men har i dag bare Hadsel kommune som dekningsområde. Avisen er politisk uavhengig. Den trykkes fra 1. april 2008 av HTG Trykk i Harstad, etter at den i flere år ble trykket av Lofotposten i Svolvær. Nettutgave siden 2005. Øksnesavisa. "Øksnesavisa" er en avis som utgis på Myre i Nordland, og er lokalavis for Øksnes kommune. Hjalmar Martinussen er redaktør i avisen, som kommer ut hver fredag. Øksnesavisa trykkes ved K. Nordahls Trykkeri på Sortland. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Frostingen. "Frostingen" er en lokalavis som utgis i Frosta kommune i Nord-Trøndelag. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Inderøyningen. "Inderøyningen" er ei lokalavis som utgis i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Redaksjonen holder til på Straumen. Avisa ble etablert i 1993, og første redaktør var Albert H. Collett. Siden den tid har Kjell Mære og Stig Tore Laugen vært redaktører. Nåværende redaktør er Stig Leinan. Pr 2006 er det fire ansatte i avisa. Inderøyningen kommer ut en gang i uka – på fredager. De første årene var avisa eid av lokale aksjonærer. I dag er det Trønder-Avisa som eier Inderøyningen. Fra juni 2004 har avisa blitt produsert av Trønder-Avisa. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Innherreds Folkeblad og Verdalingen. "Innherreds Folkeblad og Verdalingen" er en avis som utgis i Verdal i Nord-Trøndelag. Avisen eies 97,6 prosent av Adressa-konsernet. Levanger-Avisa. "Levanger-Avisa" er en lokalavis som utgis i Levanger i Nord-Trøndelag. Den ble stiftet i 1848 som "Nordre Trondhjems Amtstidende" og er Norges femte eldste avis som har hatt et uavbrutt og selvstendig livsløp siden starten. Avisa utkommer hver tirsdag, torsdag og lørdag. Namdalsavisa. "Namdalsavisa" er en avis som utgis i Nord-Trøndelag. Hovedredaksjonen ligger i Namsos, men avisen har journalister utplassert i hele Namdalen, hvor den også har sitt hovedområde. Avisen er eid av A-pressen. Redaktør er Kim Riseth. Avisen het opprinnelig Namdal Arbeiderblad og var et organ for Arbeiderpartiet, men skriftet navn på midten av 1990-tallet. Snåsningen. "Snåsningen" er en lokalavis som utgis på Snåsa i Nord-Trøndelag. Snåsningen utkommer ukentlig hver onsdag, men ikke om sommeren. Avisen ble startet i 1995 av Lothar Viem og solgt til Trønder-Avisa i september 2010. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Steinkjer-Avisa. "Steinkjer-Avisa" er en avis som utgis på Steinkjer i Nord-Trøndelag, og som utgis hver fredag. Redaktør er Odd Birger Grønli. Avisa har totalt fem ansatte, medregnet redaktøren. Resten av de ansatte er to journalister, en salgskonsulent og en kundeansvarlig. Steinkjer-Avisa ble etablert i 1984 av Lothar Viem. Familien Viem solgte sine aksjer i 1999, og avisa eies i dag av Trønder-Avisa. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Stjørdalens Blad. "Stjørdalens Blad", ofte forkortet til "Bladet", er en lokalavis som utgis i Stjørdal og Meråker i Nord-Trøndelag. Den ble grunnlagt i 1892 og var lenge hovedkonkurrent til "Stjørdalingen", men er i dag dominerende lokalavis i Stjørdal samt Nord-Trøndelags tredje største avis. Avisen var først et radikalt Venstre-organ, senere mer orientert mot Arbeiderpartiet, men er i dag erklært partipolitisk uavhengig. "Stjørdalens Blad" var eid av Schefte-familien før avisen etterhvert ble solgt til Trønderpresse AS da aviskonkurransen i Stjørdal tilspisset seg i 1970-årene. Videre ble avisen solgt til Norsk Arbeiderpresse (i dag A-pressen Lokale Medier AS, eid av A-pressen ASA) i 1988. Avisen selv eier dessuten aksjer i konkurrenten "Stjørdals-Nytt". "Stjørdalens Blad" hadde tidligere sin redaksjon beliggende i Kjøpmannsgata 3, før den flyttet til toppetasjen i Torgkvartalet kjøpesenter. "Stjørdalens Blad" utgis hver tirsdag, torsdag og lørdag, og avisens inntekter baserer seg i stor grad på abonnementsinntekter, i tillegg til noe løssalg. I en periode fra 1997 hadde avisen også en (gratis) fjerde utgave i uken, som svar på "Adresseavisen"s lansering av "LokalAdressa" i Stjørdalsområdet. I dag kommer "Stjørdales Blad" med bilaget "Næring i Stjørdal" på rosa papir noen ganger i året. En av de mer kuriøse historiene fra avisens historie er fra 1928, da en mann ville at avisen skulle offentliggjøre 264 kjærlighetsbrev han hadde fått fra kjæresten. Brevene kunne brukes som leserinnlegg eller som føljetong, med kjærestens fulle navn, men med mannens eget navn anonymisert. Det hele var en hevn fordi kjæresten hadde gått fra ham, men han fikk ikke utløp for denne gjennom avisen. I 1979 ble det gjenstand for omtale i nasjonale medier at avisens mangeårige redaktør, Bjarne T. Salberg, hadde skrevet i en turistbrosjyre at det var et «festlig syn å se bønder i en rulletrapp», og siktet da til rulletrappen på kjøpesenteret Domus på Stjørdalshalsen. Uttrykket «bønder i rulletrapp» ble siden tittel på en sang av Hans Rotmo på hans album "Fest i natt" fra 1992. I 1987 ble et helt lørdagsopplag stjålet sammen med avisbilen, og gjorde at lørdagsutgaven først ble distribuert søndagen etter, da med avistyveriet som forsideoppslag. __NOTOC__ Trønder-Avisa. "Trønder-Avisa" er en avis som utgis i Nord-Trøndelag. Hovedredaksjonen ligger på Steinkjer, men avisen har også avdelingskontorer i Namsos, Levanger, Grong og Stjørdal. Den leses stort sett over hele Nord-Trøndelag, men har høyest dekningsgrad i Innherred-kommunene. I de nordligste og sørligste delene av fylket har de konkurrerende avisene en sterkere posisjon – spesielt Namdalsavisa og Adresseavisen. Sjefredaktør og administrerende direktør er Arve Løberg. Trønder-Avisa har fått mye oppmerksomhet fordi den har satset på likestilling i kjønnsfordelingen av staben. Avisen trykkes i dag hos Polaris Trykk i Trondheim. Fram til mai 2010 var Trønder-Avisa den siste større avisen som ikke var eid av et av de fire norske mediekonsernene; Schibsted, Edda Media, Polaris Media eller A-pressen. Tirsdag 11. mai ble, med knapt flertall, Polaris Medias oppkjøp av 10,1% av aksjene i avisa godkjent av generalforsamlingen i AS Nord-Trøndelag. Trønder-Avisa eier lokalavisene Ytringen (kjøpt 1993), Steinkjer-Avisa (kjøpt 1999), Inderøyningen og Lokalavisa Verran-Namdalseid (etablert 2009). __NOTOC__ Historie. Trønder-Avisa ble etablert ved krigsutbruddet i 1940, da Steinkjer ble bombet av tyske fly den 9. april. Og lokalene til begge de konkurrerende avisene, Inntrønderen (Venstre) og Nord-Trøndelag og Nordenfjeldske Tidende (Landsmannsforbundet), brant ned til grunnen. De to redaktørene, Olav Hougen og Johannes Kjesbu som var bitre fiender på den lille plassen, bestemte seg imidlertid for at det skulle gis ut avis uansett. De fikk et trykkeri på Verdal til å trykke avisen. Første nummer av "Nord-Trøndelag & Inntrøndelagen" så dagens lys den 29. mai samme år. I 1942 ble redaktørene avsatt av den tyske okkupasjonsmakten som innsatte sin egen redaktør. Hougen døde i løpet av krigen, men Kjesbu tiltrådte etter frigjøringen og satt som redaktør helt frem til 1950. Den 15. september 1952 ble sammenslåingen av de to avisene permanent, da navnet ble endret til Trønder-Avisa, som formelt blir et talerør for Venstre og Senterpartiet. I 1964 skifter avisen fra å trykke med blysats til teletypeperforering i forbindelse med nye lokaler. Den 12. april 1972 skrifter avisen til berlinerformat. I 1980 flyttet man til nye lokaler, de lokalene avisen fremdeles holder til i. Avisen gikk over til tabloidformat i 2000 og trykkingen ble flyttet til Adressatrykk i Trondheim, da Trønder-Avisas gamle trykkeri var nedslitt og anskaffelse av nytt trykkeriutstyr ble for kostbart. Ytringen Avis. "Ytringen Avis" er en avis som utgis i Kolvereid i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Avisen gis ut to ganger i uka, tirsdag og fredag. Arbeidets Rett. "Arbeidets Rett" er en avis som kommer ut på Røros i Sør-Trøndelag. Avisa kom ut første gang under navnet "Mauren" 16. januar 1907, fra 4. januar 1912 under dagens navn. Avisa dekker kommunene Røros, Holtålen i Sør-Trøndelag og Os, Tolga, Tynset, Alvdal og Folldal i Hedmark. Den kommer ut tre ganger per uke. Avisa har 31 ansatte, hvorav ni og en halv i redaksjonen. Redaktør er Nils Kåre Nesvold. Opplag. Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen. Fjell-Ljom. "Fjell-Ljom" er en ukeavis som utgis hver torsdag i Røros i Sør-Trøndelag. Fjell-Ljom kan føre sin historie tilbake til 8. januar 1886. I 1979 gikk avisa konkurs etter å ha tapt aviskonkurransen mot Arbeidets Rett, og la ned utgivelsen. Takket være lokal interesse ble driften tatt opp igjen i 1993 da den gjenoppstod som ukeavis. Avisa var lenge Venstre-avis og ble stanset i 1943 fram til krigens slutt. Fjell-Ljom har huset en rekke kjente kulturpersonligheter opp gjennom tidene, den meste kjente er forfatteren Johan Falkberget. Fjell-Ljom utgis av selskapet A/S Avisdrift, der Arbeidets Rett er største aksjonær. Ansvarlig redaktør og daglig leder er Jon Høsøien. Fjell Ljoms tidligere lokaler for redaksjon og trykkeri ved Hyttelva, der avis og trykkeri holdt hus i 88 år er siden 1986 et pressemuseum. Opplag. Kilde for perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7). Tall etter 2004 er bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Fosna-Folket. "Fosna-Folket" er en avis som utgis i Sør-Trøndelag. Redaktør er Skjalg Ledang. Den er lokalavis for sju kommuner på Fosenhalvøya i Trøndelag: Ørland, Bjugn, Rissa, Leksvik, Åfjord, Roan og Osen. Avisen er i dag et heleid datterselskap av Adresseavisen, på samme måte som et stort antall andre lokalaviser i Trøndelag. Redaksjonen holder til på Brekstad, Ørland, og den har et avdelingskontor i Rissa. Avisen ble startet 1964 av Ada Schwabe Einarsen og Jan Einarsen i deres kjeller på Brekstad, med Ada som redaktør og Jan som disponent. Inge Lønning. Inge Lønning taler utenfor Stortinget i 2006. Inge Lønning under Høyres landsmøte 2009. Inge Johan Lønning (født 20. februar 1938 i Fana) er en norsk teolog og politiker (H). Han er internasjonalt kjent som forsker på Martin Luther og systematisk teologi. Han ble professor i teologi ved Universitetet i Oslo i 1971, var universitetets rektor 1985–1992, og er professor emeritus fra 2008. Lønning har også markert seg som politiker, først og fremst som leder for Europabevegelsen under EU-kampen på 1990-tallet, senere som stortingsrepresentant for Høyre 1997–2009. Han var Høyres 1. nestleder 1998–2002 og Stortingets visepresident 2001–2005. Lønning har engasjert seg for utsatte grupper i samfunnet, eksempelvis mennesker med psykiske lidelser. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Inge Lønning ble født i Fana i Bergen i 1938 som sønn av førstesekretær Per Lønning (1898–1974) og husmor Anna Gurine Strømø (1895–1966). Han er bror av teologi- og filosofiprofessor Per Lønning (1928–), onkel til informatikkprofessor Jan Tore Lønning (1956–), fetter av psykologiprofessor Ragnar Rommetveit (1924–) og far til musiker Lars Lønning (1971–). Inge Lønning har examen artium fra latinlinjen ved Bergen katedralskole fra 1956 og bifag i norsk fra Universitetet i Bergen fra 1957. Deretter begynte han å studere teologi ved Universitetet i Oslo, hvor han avla teologisk embedseksamen i 1962 og eksamen ved Det praktisk-teologiske seminar i 1963. Senere tok han teologisk doktorgrad i 1971, og i mellomtiden virket han som universitetsstipendiat 1963–1964 og 1966–1970, marineprest ved Haakonsvern i Bergen 1964–1965, Humboldt-stipendiat i Tübingen 1966–1967 samt universitetslektor ved Det teologiske fakultet 1969–1971. I sin doktoravhandling – med tittelen "Kanon im Kanon. Zum dogmatischen Grundlageproblem des neutestamentlichen Kanons" – tar Lønning opp Det nye testamentets rolle som kanon. I 1971 overtok Lønning professoratet i dogmatikk ved Universitetet i Oslo. Etterhvert hadde han verv som styreleder i Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1981–1984, rektor ved Universitetet i Oslo 1985–1992, styreleder i NKS-stiftelsen 1986–2001, styreleder i Universitetsforlaget 1986–1999. Som rektor påbeynte Lønning en omstrukturering og modernisering av universitetet, med en sterkere sentral styring, hvilket vakte motstand i endel lokale miljøer. Lønning har forøvrig vært leder for departementale utredninger, redaktør for tidsskriftet "Kirke og kultur" siden 1969, president i Nordmanns-Forbundet 1987–1999, president i Norsk-Tysk Selskap siden 2001, Ceremonimester på den 19. ordinære Grisefest hos Det Norske Studentersamfund og fast spaltist i tidsskriftet "Minerva". Utover dette kommer en rekke utdannelsespolitiske og offentlige verv. Politisk arbeid. Som Høyre-politiker var Lønning medlem av Oslo bystyre 1972–1975. Senere var han leder for Europabevegelsen i Norge 1993–1995, og ledet således EU-tilhengerne gjennom EU-avstemningen i 1994. I 1997 ble han innvalgt på Stortinget fra Oslo, og året etter ble han valgt til 1. nestleder i partiet, et verv han beholdt frem til 2002. Lønning var Stortingets visepresident 2001–2005 og Lagtingets president 2005–2009, og han var dermed den siste lagtingspresidenten før nedleggelsen i 2009. Han var medlem av Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité 1997–2001, medlem av Høyres gruppestyre 2001–2009, 1. nestleder i Stortingets utenrikskomité, Stortingets utvidede utenrikskomité og Stortingets valgkomité 2001–2005 samt medlem av Stortingets utvidede utenrikskomité og Stortingets helse- og omsorgskomité 2005–2009. I Stortingets delegasjon til Nordisk Råd var Lønning medlem 2002–2005, leder 2006–2007 og nestleder 2008–2009, og han fungerte som rådets president i 2003. I 2008 tapte han kampavstemningene mot Michael Tetzschner og Nikolai Astrup under Oslo Høyres nominasjonsmøte forut stortingsvalget 2009. Utmerkelser. Lønning er kommandør av St. Olavs Orden fra 1986 og kommandør med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden fra 1987. Han er også æresdoktor ved Luther College fra 1986, æresdoktor ved Åbo Akademi fra 1992 og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1985. Han er dessuten blitt tildelt Presselosjens toleransepris (Jo Benkows pris) i 1990, Lisl og Leo Eitingers pris for religiøs toleranse i 1997 og den norsk-tyske Willy Brandt-prisen i 2009. I 1997 ble han kåret til «Årets opinionsdanner» av Norsk Redaktørforening. I 2010 ble han utnevnt til æresmedlem av Unge Høyre for sin rolle som mangeårig støttespiller. Gaula (Sør-Trøndelag). Gaula er en elv som renner ut ved Gaulosen, Leinstrand i Sør-Trøndelag. I sør starter den fra innsjøen Gaulhåen i Holtålen kommune. Gaulhåen har sitt tilsig fra Kjølifjellet (1 288 moh.), som er grensefjell mellom Tydal og Holtålen. Viktige bielver til Gaula er Rugla, med utløp fra Ruglsjøen i Røros kommune, Hesja og Hulta (Holtålen), Forda, Bua og Sokna i Midtre Gauldal kommune og Lundesokna i Melhus kommune, og danner ei stor og kjent lakselv som munner ut i Trondheimsfjorden ved Sundet Gård ved skillet mellom Leinstrand og Byneset i Trondheim kommune. Gaula er ca. 145 km lang. I 2005 ble Gaula beste norske lakseelv med et oppfisket kvantum på 37,5 tonn. Elva var lenge preget av forurensninger (avrenning) fra gruvene Muggruva, Kjøli gruver og Killingdal gruver inklusive gruvesjakten i Bjørgåsen. Omfattende tiltak ved Kjøli og Killingdal gruver på 1980- og 1990-tallet har redusert forurensingen av tungmetaller kraftig. Gaula-vassdraget ble underlagt varig vern av Stortinget i henhold til Verneplan III for vassdrag i 1985 etter forutgående behandling av Sperstad-utvalget. Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde ved Gaulosen er et Ramsarområde som inngår i Trondheimsfjorden våtmarkssystem. Hitra-Frøya. "Hitra-Frøya" (HF) er en avis som blir utgitt i Fillan i Hitra kommune i Sør-Trøndelag. Den utkommer tirsdag og fredag og dekker kommunene Hitra og Frøya. HF ble etablert av Svend Sivertsen, Knut Olav Sivertsen og Tore Strøm i 1974 som "Hitra-Nytt", med utgivelse annenhver fredag. På 1980-tallet ble staben utvidet og avisa forsøkte seg med et samarbeid med Frøyavisa på Frøya uten å lykkes. I 1985 skiftet avisa navn til "Hitra-Frøya" samtidig som dekningsområdet ble utvidet til også å gjelde Frøya og utgivelsesfrekvensen økte til to ganger ukentlig. I 1988 ble Frøyaavisa kjøpt av Hitra-Frøya, som siden har siden vært den eneste lokalavisen for området. Utover 1990-tallet har avisa markert seg som en av de avisene i Norge som leverer best økonomiske resultat og i 1996 kjøpte Adresseavisen 66 prosent av aksjene i avisa, med opsjon på å kjøpe seg opp til 90 prosent. Statens eierskapstilsyn fikk denne saken som sin første og krevde til slutt endringer i salget der Adresseavisen måtte selge seg ned til 49 prosent. De øvrige aksjene kontrolleres direkte og indirekte av tidligere redaktør Svend Sivertsen. Hovedredaksjonen flyttet høsten 2009 fra Sandstad og inn i nye lokaler i kommunesenteret Fillan. I Sistranda på Frøya ligger et avdelingskontor. Malvikbladet. "Malvik-Bladet" er en avis som utgis i Malvik i Sør-Trøndelag. Kjell-Ivar Myhr er ansvarlig redaktør, mens Per Kristian Haug er daglig leder. Avisen er partipolitisk uavhengig. Malvik-Bladet ble etablert i 1989 av "Stjørdalens Blad" og eies av Amedia. Avisen kommer ut hver onsdag og lørdag. Redaksjonen har kontor i Hommelvik, kommunesenteret i Malvik kommune. __NOTOC__ Opdalingen. "Opdalingen" er en avis som utgis i Oppdal i Sør-Trøndelag. Avisa kommer ut tirsdag, torsdag og lørdag. Den ble grunnlagt og eid av Knut H. Dørum, som ble den første redaktøren og Ivar Fjøsne, som ble forretningsfører, i 1934. Redaktørstillingen ble ikke heltidsstilling før i 1984 da Ove Karlsvik ble ansatt. Fjøsnes bror Melchior Fjøsne overtok hans eierandel og oppgaver i 1937. I 1967 solgte Melchior Fjøsne sin eierandel til Martin Iversen på Aksidenstrykkeriet på Sunndalsøra for 15 000 kroner. I 1972 kjøpte Iversen den andre eierandelen av Knut H. Dørum for samme pris. Norsk Arbeiderpresse kom inn som eiere i 1977, gjennom Aura Avis i Sunndal. Opdalingen er senere blitt skilt ut som et eget selskap i A-pressen. Avisa kom ut som ukeavis i begynnelsen, fra høsten 1937 endret avisa navnet til Nordmøringen og kom ut mandag og torsdag. I 1938 var Opdalingen tilbake og begge avisene fortsatte til 1942 da de la ned. Opdalingen ble startet igjen i 1946 som torsdagsavis. Fra 1947 kom avisa ut tirsdag og fredag men bare for en kort periode. Fram til 1967 ble avisa omtalt som «Torsdagsflaket». Fra da av forførte en seg på nytt med tirsdag og fredags-utgaver men heller ikke denne gangen ble forsøket langvarig. En forsøkte seg med to utgaver nok en gang i 1971 og denne gangen gikk det bra. Fra 1986 kom avisa ut mandag, onsdag og fredag. I 2000 ble mandagsavisa erstattet med en tirsdagsavis, og i 2002 ble onsdagsavisa flyttet til torsdag for å møte konkurransen fra OPP. Opdalingen hadde en meget svak periode rundt 1970-71. Avisen kunne være helt uten eget redaksjonelt stoff. Avisen ble fylt opp av pressemeldinger, annet innsendt materiale og artikler hentet fra andre aviser. I 1972 ble Driva] i Sunndal startet med Einar Sæter som redaktør. Driva definerte Oppdal som dekningsområde, og hadde fra 1973 en medarbeider i Oppdal. Konkurransen førte til at Opdalingen ble rustet opp og fikk en fast ansatt medarbeider. Trykkerieier Olav Snøfugl startet Oppdal og Rennebu Avis i 1980 men la ned allerede året etter. Adresseavisen opprettet eget lokalkontor i Oppdal i 2001. Opdalingen er i en sjelden norsk posisjon, siden 2002 har avisa fått konkurranse fra den nye Oppdalsavisa OPP. Opplaget har falt med nærmere 500 eksemplarer etter at OPP etablerte seg. Selbyggen. "Selbyggen" er ei avis som dekker de to kommunene Tydal og Selbu i Sør-Trøndelag. Avisa kom ut første gang i 1899 og hadde opphold i utgivelsen mellom 1925 og 1928, samt 1943 og 1949. Avisa kommer ut hver fredag. Ansvarlig redaktør er Bodil Uthus. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Sør-Trøndelag (avis). "Sør-Trøndelag" er en avis som kommer ut på Orkanger i Orkdal. Avisa kom ut første gang i 1908 som "Søndre Trondhjems Amtstidende." Dagens navn er fra 1920. Avisa dekker den sørvestre delen av Sør-Trøndelag fylke. Dette inkluderer kommunene Orkdal, Skaun, Agdenes, Snillfjord, Hemne, Meldal og Rennebu i Sør-Trøndelag, samt Rindal i Møre og Romsdal. Redaksjonen har lokalkontor på Kyrksæterøra i Hemne kommune. Avisa utkommer fem dager i uka; fra tirsdag til lørdag. Sør-Trøndelag eies av Adresseavisen. Ansvarlig redaktør er Anders Aa. Morken. Søvesten. "Søvesten" er en avis som utgis på Kyrksæterøra i Sør-Trøndelag. Avisa kom ut første gang i 1994. Ansvarlig redaktør er May S. Bjørkaas. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Trønderbladet. "Trønderbladet" er en avis som utgis på Melhus i Sør-Trøndelag. Den dekker kommunene Melhus, Midtre Gauldal, Skaun, Klæbu og bygdene rundt Gaulosen i Trondheim kommune. Avisa utgis tre dager i uka; tirsdag, torsdag og lørdag. Ansvarlig redaktør er Krister Olsen. Avisen er 100% eid av Adressa-konsernet. Trønderbladet ble startet av Åsmund Snøfugl 14. mars 1979 under navnet "Melhusbladet". 20. april 1986 kjøpte Melhusbladet opp "Gauldalsposten" og 20. september 1986 kom avisen for første gang ut under dagens navn, Trønderbladet. I 1996 solgte Åsmund Snøfugl avisen til Adresseavisen, og da ble antall utgaver per uke redusert fra fire til tre. I 1992 ble avisen kåret til «Årets lokalavis» av Landslaget for lokalaviser, mens avisen i 2007 fikk den trønderske avisprisen «Årets lokalavis». Sistnevnte pris deles ut på Hellkonferansen, som arrangeres hvert år på Hell i Stjørdal. Avisens hovedkontor ligger i Kroakvartalet i Melhus, etter at avisen flyttet dit fra Pottenveien i 2003. Avisen trykkes hos NR1 Adressa-Trykk på Orkanger. Europabevegelsen. Europabevegelsen ("Mouvement européen") er en internasjonal organisasjon som arbeider for tanken om en europeisk samling. Den Internasjonale Europabevegelsen har gjennom 60 år vært en sentral aktør i og en viktig pådriver for den europeiske integrasjonsprosessen. Det var etter EMIs forslag at Europarådet ble opprettet i 1949. Bevegelsen sto også bak opprettelsen av "College d`Europe" i Brugge og the European Centre of Culture i Geneve. På 50-tallet var EMIs viktigste oppgave å bygge broer mellom øst og vest, være en arena for kontakt og utveksling mellom de demokratiske nasjonene og landene som var underkastet totalitære regimer. Organissasjonen ble grunnlagt på slutten av 1940-tallet med formål å forhindre en ny krig igjennom et føderalt samarbeid mellom Europas folk. Europabevegelsen har søsterorganisasjoner i 44 europeiske land. EMI har også i de i senere år spilt en viktig rolle i Europa, blant annet som forkjemper for direktevalg av Europaparlamentet og for en reformering av EUs traktater. Blant EMIs ledere gjennom 60 år var Léon Blum, Winston Churchill, Alcide De Gasperi, Paul-Henri Spaak and Duncan Sandys. Dagens president er Pat Cox. Europabevegelsen i Norge er deres norske medlemsforening. Nøkkelperson i den internasjonale Europabevegelsen er i tillegg til Pat Cox som leder organisasjonen; Diogo Pinto, Jessica Chamba, Jo Leinen, Ksenija Milivojevic, John Monks, Charles-Ferdinand Nothomb og Rainer Wieland. Iraks flagg. Iraks flagg er en rød-hvit-sort trikolor med innskriften «Allahu akbar» (Gud er stor) på arabisk i det hvite feltet. De fire farvene i flagget gjelder som de tradisjonelle arabiske farvene; praktisk talt alle arabiske staters flagg inneholder ingen andre enn disse farvene. Flagget ble vedtatt 22. januar 2008 og er en modifikasjon av landets flagg fra 1963. Det er vedtatt for en periode på ett år, etter det skal flaggsaken tas opp på nytt. Den opprinnelige versjonen av flagget inneholdt tre grønne stjerner og stammer fra året 1963, da Irak, Egypt og Syria forsøkte å grunnlegge en forent arabisk republikk. Selv om unionsforhandlingene strandet ble stjernene beholdt. Innskriften «Allahu Akbar» ble føyet til i 1991, og håndskriften skal være Saddam Husseins egen. Det skjedde som en del av en kampanje der Hussein, som ledet et sekulært styre som var forhatt av islamister, forsøkte å fremstille seg som en troende muslim. Under Saddam Husseins styre ble stjernenes symbolikk offisielt endret slik at de tilsvarte Ba'athpartiets parole «enhet, frihet, solidaritet». På grunn av flaggets tilknytning til Saddam Husseins styre, ble flagget oppfattet som kontroversielt. Stilen i innskriften ble endret i 2004, men gjennom stjernenes symbolikk ble flagget fortsatt oppfattet som for nært knyttet til Ba'athpartiet til at det ble akseptert i Kurdistan, der selvstyremyndighetene nektet å heise flagget. Dette var bakgrunnen for at stjernene i 2008 ble tatt bort. Flaggforslag. Flaggforslaget fra 2004 ble aldri vedtatt. Etter USAs invasjon av Irak i 2003 kom flaggspørsmålet opp i forbindelse med at okkupasjonsmakten ønsket å av-Ba'athifisere Irak. Den USA-innsatte midlertidige regjeringen, Det irakiske styrende råd, lanserte 26. april 2004 et flaggforslag som på på hvit bakgrunn viste en blå halvmåne og i flaggets nedre del en gul stripe gjennom to blå linjer. Flagget var tegnet av Rifat Chadirji. De blå stripene nederst skulle symbolisere de to elvene Eufrat og Tigris mens den gule stripen sto for Iraks kurdere. Halvmånen er et symbol for islam. Forslaget ble kritisert for å mangle de tradisjonelle panarabiske fargene og ble oppfattet som for likt Israels flagg. På grunn av dette ble forslaget aldri formelt vedtatt eller benyttet. Det er også framsatt tvil om en okkupasjonsmakt har rett til å foreta en endring i et lands flagg som følge av okkupasjon. OA. OA og oa kan referere til Andrea Klump. Andrea Martina Klump (født 13. mai 1957 i Wiesbaden) var antagelig medlem av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF. Hun ble i 2004 dømt til 12 års fengsel i Tyskland. Klump studerte fra 1976 til 1981 antropologi med sosiologi og statsvitenskap i Frankfurt am Main. Etter at hun avbrøt studiene forsvant hun i juli 1984. Klump ble arrestert og fengslet i Wien den 15. september 1999, og 23. desember samme år utlevert til Tyskland. Under arrestasjonen ble hennes medflyktning Horst Ludwig Meyer skutt. Hun ble anklaget for attentatet på den tyske bankmannen Alfred Herrhausen. Anklagen falt senere sammen, da kronvitnet Siegrid Nonne trakk sine uttalelser tilbake. I 2001 ble Klump dømt til fengsel for et feilslått angrep i spanske Rota. Den 28. september 2004 ble Klump endelig av Oberlandesgericht Stuttgart dømt til 12 års fengsel. Hun ble funnet skyldig i å ha vært involvert i bombeattentat på en buss i Budapest i 1991, hvor fire passasjerer ble lett og to ungarske politimenn alvorlig såret. Alfred Herrhausen. Dr. Alfred Herrhausen (født 30. januar 1930 i Essen, død (myrdet) 30. november 1989 i Bad Homburg vor der Höhe) var en tysk bankmann og styreformann for Deutsche Bank. Den 30. november 1989 ble han myrdet ved et bombeattentat mot bilen han satt i ved Bad Homburg. Ingen har blitt dømt for mordet, men tyske myndigheter har utelukket andre mulige gjerningsmenn enn den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF. Herrhausen forsøkte gjennom flere foredrag og intervjuer å bedre bankenes image, og la vekt på bankenes samfunnsansvar. Noen måneder før sin død hadde han gått inn for sletting av u-landenes gjeld til den rike verden og en omorganisering av det globale økonomiske systemet på et møte i regi av Verdensbanken. Dette har ført til enkelte konspirasjonsteorier. Etter bortføringen og drapet på arbeidsgiverformannen Hanns-Martin Schleyer i september 1977 hadde han ifølge sin kone alltid et brev på nattbordet hvor det sto at dersom han ble bortført av RAF og de forsøkte å utpresse tyske myndigheter skulle man ikke gi etter for kravene fra terroristene. Attentatet. Om morgenen den 30. november 1989 kjørte Herrhausen fra sitt hus i Bad Homburg. Omkring tre minutter etter detonerte en bombe, som befant seg på en sykkel i veikanten. Herrhausen omkom, mens hans privatsjåfør ble sterkt skadet. 2. desember 1989 ble det funnet et skriv hvor RAF tok på seg ansvaret for drapet. Deutsche Bank. Deutsche Banks hovedkontor i Frankfurt am Main Deutsche Bank AG er en av verdens største banker. Den har sitt sete i et kjent landemerke i Frankfurt am Main. Banken ble grunnlagt i 1870 i Berlin. Deutsche Bank er den norske stats internasjonale finansielle rådgiver, og gir råd i plasseringen av penger i Statens petroleumsfond. Telesforus. Telesforus (eller Telesphoros) (født ukjent dato, død ca. 136) var pave fra ca. 125 til ca. 136. Han var gresk, men det er ukjent hvor i den greske verden han kom fra. Han ble pave under keiser Hadrian, og opplevde kristenforfølgelser under både Hadrian og hans etterfølger Antoninus Pius. Flere viktige liturgiske fester er tilskrevet Telesforus, slik som midnattsmessen til jul, påskefeiring på en søndag (altså ikke nødvendigvis på 14. nisán, og faste i syv uker før påske. Han skal også ha innført hymnen "Ære være Gud i det høyeste" ("Gloria in Excelsis Deo") i messen. Mange historikere betviler dette; det er mulig at han innførte noe av dette, men svært tvilsomt om han sto bak alt. Ifølge St. Irenaeus var han den første pave etter St. Peter som led martyrdøden. Hans festdag feires 5. januar i vest, og 22. februar i øst. Karmelittene regner ham som en av sine skytshelgener, fordi han skal ha levd som eremitt på Karmelberget. Hyginus. Hyginus (ukjent fødselsdato, død ca. 140) var pave fra ca. 136. Ifølge "Liber Pontificalis" var han fra Athen og var utdannet filosof. Han skal ha organisert presteskapet, blant annet gjennom å definere gradene i det kirkelige hierarki, og ved å fastlegge deres rettigheter. Det skal også være Hyginus som innførte faddere ved dåpen for å sikre kristen oppdragelse av den døpte, samt vigsling av kirker. Hyginus ble regnet som martyr, men det finnes ikke bevis for dette. I de eldste kilder er det heller ikke nevnt noe martyrium. Hans festdag er 11. januar. Liber Pontificalis. "Liber Pontificalis" ("Paveboken") er en samling av biografier om pavene fra den første, St. Peter og fram til det 15. århundre. Den eldste delen er fra det 5. århundre, med senere utvidelser og korrigeringer. Verket inneholder viktig informasjon om pavedømmets tidlige historie, men mye av det materialet, særlig det om de første fire århundrer, er usikkert. Blant historikere er dette velkjent, og man ser derfor ofte at informasjonen siteres som sikker, men med henvisning til "Liber Pontificalis" – blant historikere er dette nok til å gjøre det klart at informasjonen kan være feilaktig. Den andre seksjonen i verket går fram til og med pave Stefan V (885-891), og den tredje seksjonen, skrevet i en annen stil enn de to eldste, slutter med Eugenius IV (1431–1447) og Pius II (1458–1464) – pavene mellom dem er ikke med. De fleste biografiene oppgir pavens fødested, lengden av pontifikatet, dekreter utstedt av ham, bygging og renovering av kirker i Roma, donasjoner, ordinasjoner foretatt av ham, og hans gravsted. Det er gitt ut flere tekstkritiske utgaver; den siste store av Louis Duchesne i Paris 1886–92. Theodor Mommsens utgave fra samme periode er ufullstendig. Det finnes også senere utgaver med mindre kritisk apparat, som Raymond Davis, "The Book of Pontiffs" "(Liber Pontificalis)". University of Liverpool Press, Liverpool 1989. ISBN 0-85323-216-4. Robert Bosch. Robert Bosch (født 23. september 1861, død 12. mars 1942) var en tysk industrimann og filantrop. Han ble født i Albeck ved Ulm som ellevte barn av Servatius og Margarete Bosch, og stammet fra en velstående bondefamilie. Bosch grunnla selskapet Robert Bosch GmbH, som i dag er en av verdens største produsenter av elektriske verktøy, husholdsprodukter, bildeler m.v. Han brukte store summer på veldedighet, og støttet bl.a. Technische Hochschule Stuttgart. I 1940 åpnet han Robert-Bosch-Krankenhaus i Stuttgart. Robert Bosch engasjerte seg også for forsoning med den tidligere motstanderen Frankrike etter første verdenskrig. Han døde 12. mars 1942 i Stuttgart. Se også. Bosch, Robert Bosch, Robert Bosch, Robert Porsche. Dr. Ing. c. F. Porsche AG, ofte forkortet til "Porsche AG" eller kun "Porsche", er en tysk bilprodusent. Selskapet ble stiftet av Ferdinand Porsche i 1931, som også bygget den første Volkswagen-modellen. Selskapet holder til i Zuffenhausen, en del av Stuttgart, og produserer sportsbiler, superbiler og SUV-modeller. Omdømme. I en undersøkelse utført i mai 2006 av "Luxury Institute" i New York ble Porsche kåret til det mest prestisjefylte bilmerket i verden. Undersøkelsen rettet seg mot over 500 husholdninger med en årlig inntekt på over 1 500 000 kroner. Dagens modellprogram inneholder sportsbiler, fra innstegsmodellen Boxster til fabrikkens mest kjente produkt, 911. Cayman er en modell ikke ulik Boxster, men i en noe høyere prisklasse. Cayenne er selskapets luksus-SUV, Panamera er en sportslig sedan, mens superbilen Carrera GT ble tatt ut av produksjon i mai 2006. Som selskap er Porsche kjent for å ha evnen til å følge endringer i markedet, og har også beholdt det meste av bilproduksjonen sin i Tyskland, i en tid hvor de fleste andre tyske bilprodusenter har flyttet hele eller deler av produksjonen til Øst-Europa eller andre kontinenter. Hovedkvarteret og fabrikken ligger i Stuttgart, mens Cayenne (og tidligere også Carrera GT) blir produsert i Leipzig. Boxster og Cayman produseres hovedsakelig av Valmet Automotive i Finland. Selskapet har hatt svært stor suksess i senere år, og hevder å ha den høyeste inntjeningen per bil solgt av noen bilprodusent i verden. Porsche har i en rekke år tilbudt konsulenttjenester til andre bilprodusenter. Studebaker, Seat, Daewoo, Subaru og Yugo har benyttet disse tjenestene for utvikling av biler eller motorer. Lada Samara ble delvis utviklet av Porsche i 1984. Porsche har også hjulpet Harley-Davidson med utviklingen av motoren i deres nyere V-Rod-motorsykler. Konkurrenter. I motorsport har Porsches hovedkonkurrent stort sett vært Ferrari, til tross for at deres personbiler appellerer til to ulike målgrupper. For gatemodellene er Porsches hovedkonkurrenter de andre tyske merkene som Mercedes-Benz, Audi og BMW. Boxster konkurrerer direkte med BMW Z4 og Mercedes-Benz SLK, samt Lotus, Jaguar og Maserati, mens Ferrari konkurrerer med produsenter som Lamborghini, Bugatti og Aston Martin. Historie. I 1931 startet professor Ferdinand Porsche selskapet «"Dr.ing. h. c. F. Porsche GmbH"», med hovedkontor i Königstrasse i sentrum av Stuttgart. Selskapet drev med utvikling av motorer og konsulentvirksomhet, men bygget i starten ikke egne bilmodeller. En av de første oppdragene selskapet fikk var fra tyske myndigheter, som ønsket å utvikle en bil for folket – på tysk en «Volkswagen». Den første Porsche-modellen, Porsche 64 fra 1938, benyttet mange komponenter fra Volkswagen Boble. Ferdinand Porsches sønn, Ferry Porsche, bestemte seg for å bygge sin egen bilmodell, fordi han ikke kunne finne en modell han ønsket å kjøpe. De første eksemplarene av det som senere ble Porsche 356 ble bygget i et lite verksted i byen Gmünd i Østerrike, men etter at prototypen ble vist for tyske bilforhandlere, til stor interesse, ble produksjonen flyttet til Stuttgart. Mange anser 356 som selskapets første modell, fordi dette var den første bilen "solgt" av Porsche. Produksjonen av karosseriene ble satt ut til selskapet Reutter Carosseri, som hadde samarbeidet med Porsche på prototyper av Volkswagen Boble, og Porsche bygget en fabrikk på den andre siden av gaten for Reutter. 356 ble gategodkjent i 1948. Kort tid senere, den 30. januar 1951, omkom Ferdinand Porsche av komplikasjoner etter et slag. I etterkrigstidens Tyskland var det ikke enkelt å få tak i deler, så 356 ble bygget på motor, girkasse og understell fra Volkswagen Boble. Etterhvert som modellen ble videreutviklet ble stadig flere av VW-delene byttet ut med Porsches egne, og de siste eksemplarene ble utelukkende bygget av Porsche-deler. Karosseriet var designet av Erwin Komenda, som også hadde stått bak designet på VW Boble. I 1963, etter en viss suksess i motorsport, spesielt med Porsche 550 Spyder, utviklet selskapet Porsche 911, nok en modell med hekkmontert, luftkjølt motor. Teamet som sto bak utviklingen ble ledet av Ferry Porsches eldste sønn, Ferdinand Alexander Porsche, noe som skapte problemer med designsjef Erwin Komenda. Ferdinand hevdet at Komenda gjorde endringer på tegningene uten å ha snakket med ham, og selskapets toppsjef Ferry Porsche tok sønnens tegninger til karosserifabrikken Reutter, som holdt til på den andre siden av gaten, slik at disse kunne ferdigstille tegningene og starte produksjonen av 911s karosseri. Porsches utviklingsavdeling gav sekvensielle nummer til hvert prosjekt, men da 901-prosjektet skapte problemer med Peugeot, som hadde rettighetene til alle tresifrede bilmodellnavn med tallet 0 i midten, ble navnet endret til dagens 911. Modeller bygget kun for motorsport beholdt de tidligere navnene, med 904, 906 og 908 som eksempler. 911 ble raskt selskapets mest populære modell, og er fortsatt i produksjon, selv om dagens modell kun har selve konseptet til felles med den første modellen. En rimeligere modell med samme karosseri, men med teknikk hentet fra 356 (inkludert det firesylindrede motoren) ble solgt under navnet 912. I 1972 ble selskapsformen endret fra kommandittselskap til aksjeselskap, da Ferry Porsche og hans søster, Louise Piëch, følte det var dårlig samspill i familien. Denne endringen førte til at et styre ble dannet, og dette ble satt sammen av medlemmer fra utenfor Porsche-familien. Dermed var ingen familiemedlemmer involvert i selskapets daglige drift. F. A. Porsche stiftet sitt eget designselskap, Porsche Design, som senere har blitt kjent for solbriller, klokker, møbler og andre luksusartikler. Ferdinand Piëch, som sto bak den tekniske utviklingen av Porsches modeller, startet sitt eget firma og utviklet en femsylindret dieselmotor for Mercedes-Benz, før han fikk seg arbeid hos Audi, hvor han arbeidet seg helt opp til toppledernivå. 2005 Porsche 911 (997) Carrera S. Selskapets første administrerende direktør var Dr. Ernst Fuhrmann, som tidligere hadde arbeidet med motorutvikling, og sto bak den såkalte Fuhrmann-motoren som ble benyttet i 356 Carrera-modellene samt 550 Spyder. Fuhrmann hadde på 1970-tallet planer om å droppe 911-serien og erstatte den med den V8-motoriserte modellen 928. Som man vet i dag ble 911-serien adskillig mer populær enn 928, som gikk ut av produksjon i 1995. Fuhrmann ble etterfulgt av Peter W. Schutz tidlig på 1980-tallet, som igjen ble etterfulgt av Arno Bohn i 1988. Bohn ble tvunget til å gå av kort tid etter ansettelsen etter en rekke svært kostbare feilgrep, og Heinz Branitzki ble konstituert i direktørstillingen frem til Dr. Wendelin Wiedeking ble ansatt i 1993. Wiedeking tok over styringen i Porsche i en tid da selskapet var sårbart for oppkjøp, men har gjort Porsche til et svært effektivt og lønnsomt foretak. Ferdinand Porsches barnebarn, Ferdinand Piëch, var styreformann og direktør for Volkswagen fra 1993 til 2002. Med 12,8 prosent av aksjene er han også Porsches nest største eier, etter fetteren F. A. Porsche, som eier 13,6 prosent. Porsche blir eid av familien Piëch (47 %) og familien Porsche (53 %). Begge er etterkommere av stifteren Ferdinand Porsche. Porsche, som har 12 000 ansatte, eier 30 prosent av aksjene i Volkswagen, som har 330 000 ansatte. I juli 2009 ble det avgjort å slå sammen de to selskapene. Porsche i motorsport. Porsche har hatt suksess i mange grener innen motorsport, med mer enn 28,000 seire. Porsche er for tiden verdens største racerbilprodusent. I 2006, bygde Porsche 195 racerbiler for diverse internasjonale motorsport begivenheter. I 2007, er forventes det at Porsche skal lage ikke mindre enn 275 racerbiler (7 RS Spyder LMP2 prototyper, 37 GT2 spec 911 GT3-RSRs, og 231 911 GT3 Cup biler). Modeller. 1958-modell Porsche Diesel Junior med 18 hestekrefter under panseret Bilmodeller. Porsche 360 Cisitalia ble produsert fra 1949 Ferdinand Porsche. thumb Ferdinand Porsche (født 3. september 1875, død 30. januar 1951) var en tysk bilkonstruktør, og en av de store pionérene i bilindustrien. Han var aktiv som bilkonstruktør i mer enn femti år. Porsche er mest kjent for å designet verdens mest produserte bil, Volkswagen Boble, og for å ha gitt navn til bilprodusenten og luksusbilmerket Porsche. Porsche ble født i Maffersdorf i den daværende østerrikske provinsen Böhmen innenfor dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn (nåværende Vratislavice i Tsjekkia). Han viste allerede ved ung alder stor interesse og forståelse for mekanikk. Han studerte på kveldstid ved Den Kongelige Tekniske skole i Reichenberg, samtidig med at han på dagtid jobbet i sin fars verksted. Takket være gode skussmål og et anbefalingsbrev fikk Porsche jobb hos Béla Egger Elektriske Selskap i Wien da han ble 18. I Wien snek han seg inn på universitetet etter jobb så ofte han fikk sjansen. Rent bortsett fra de forelesningene han hadde deltatt i, hadde Porsche ingen formell ingeniørutdannelse. I løpet av de 5 årene han var ansatt i Béla Egger, utviklet Porsche en elektrisk bilmotor. I 1931 startet Porsche et eget konsulentfirma, "Dr. Ing. h.c. F. Porsche GmbH Konstruktionsbüro für Motoren-, Fahrzeug-, Luftfahrzeug-, und Wasserfahrzeugbau", som designet biler på vegne av andre selskaper. Han begynte å konstruere en middelklassebil for bilselskapet Wanderer, men slet med økonomiske problemer helt til Adolf Hitler bestemte at alle i Tyskland skulle eie sin "egen bil eller traktor". Porsche fikk oppdraget og bygget prototyper for en «folkevogn» ("Volkswagen"). En helt ny by ved navn "Autostadt" ble konstruert for fabrikken. Denne byen eksisterer idag og heter Wolfsburg. Den ligger i Niedersachsen og er hovedsete for Volkswagen-konsernet. Porsche fikk royalties av Volkswagen for hver produserte folkevogn. På denne tiden hadde Porsche også laget endel vellykkede racerbiler, men på grunn av den nye folkevognen og fabrikken overlot han dette arbeidet til sønnen sin, Ferry Porsche, og dette skulle senere resultere i sportsbilprodusenten Porsche. Fabrikken Porsche lanserte i 1963 Porsche 911, som skulle vise seg å bli verdens mest legendariske sportsbil. Modellen ble presentert i 1963 som 901, men fordi Peugeot hadde varemerke på "0" bestemte Porsche seg for å døpe den nye modellen 911, slik vi kjenner den idag. Etter 46 år er den fortsatt regnet som verdens mest legendariske sportsbil. 911 kom i en økonomiversjon i USA kalt 912, med kun 4 sylindret boxermotor, som ble en stor suksess. Under andre verdenskrig designet og produserte Porsche panservogner for den tyske hæren, blant annet den kjente Tiger stridsvognen. Bedriftene han ledet nyttegjorde seg av tvangsarbeidere. Ved slutten av krigen trakk han seg resignert tilbake til sitt gods i Østerrike. Under et besøk i Baden-Baden, hvor han hadde blitt invitert av den franske industriministeren Marcel Paul Ende, ble han uventet arrestert etter initiativ fra den franske justisministeren Pierre-Henri Teitgen. Etter 20 måneders internering ble han satt fri uten å ha blitt dømt for noe. Franskmennenes behandling av Porsche er et kapittel Frankrike helst ser går i glemmeboken. Franskmennene satte ham til å designe flere bilmodeller, og Porsche designet blant annet Renaults 4CV. Det var på grunn av Porsche at denne bilen fikk motoren bak slik det er på den senere Porsche 911.Den første bilen som bar navnet Porsche, 1948 Sønnen Ferry Porsche hadde i mellomtiden for første gang utviklet en bil uten farens involvering, og Ferdinand Porsche erklærte seg svært fornøyd med 1, den første bilen som bar familienavnet Porsche. Porsche søkte banken om lån til å finansiere produksjonen av modellen 356, men fikk avslag. Porsche møtte betydelig etterspørsel og interesse rundt 356, spesielt fra USA, og valgte allikevel å igangsette produksjon. Om lag ti år senere sendte Porsche selv et brev til banken, hvor Porsche takket for at de fikk avslag på lånesøknaden. Avslaget gjorde at Porsche kunne starte produksjon med et minimum av gjeld, og grunnet den store suksessen med 356 i USA og Europa ble Porsche-konsernet raskt gjeldsfri. Banken derimot, gikk glipp av betydelige inntekter. I 1948 inngikk Porsche en avtale med Volkswagen-verket som la det finansielle grunnlaget for bilprodusenten Dr. Ing. h. c. F. Porsche KG i Stuttgart og holdingselskapet Porsche i Østerrike. Porsche takket nei til å designe Volkswagens biler i fremtiden. Noen uker etter at Porsche hadde besøkt Volkswagen-fabrikken for første gang etter krigsavslutningen fikk han et slag og døde senere. Det var som konstruktør for Volkswagen at Porsche var ansvarlig for å utvikle verdens mest kjente personbil. Inntektene fra Volkswagen Boble gjorde det mulig for Porsche å starte sin egen fabrikk. I 2007 var rollene snudd om; da kjøpte Dr. Ing. h.c. F. Porsche GmbH opp tidligere storebror Volkswagen (negativ aksjemajoritet i første omgang) etter at EU bestemte at dette var i henhold til EUs lover. Det realiserte en drøm Porsche hadde jobbet for i om lag 30 år. Porsche varslet i begynnelsen av mars 2008 at de nå kommer til å kjøpe seg ytterligere opp i Volkswagen for å sikre kontroll over selskapet. VW kunne rapportere om rekordsalgstall for 2007. I 2009 hadde Porsche sikret seg kontroll over majoriteten av aksjene i VW-konsernet. Porsche, Ferdinand Porsche, Ferdninand Porsche, Ferdinand Daimler AG. Daimler AG (tidligere Daimler-Benz AG, DaimlerChrysler AG) er en tysk bilprodusent med hovedkvarter i Stuttgart. Selskapet er verdens trettende største bilprodusent, og har i tillegg store aksjeposter i luftfartsgruppen EADS, teknologi- og bilprodusenten McLaren Group, den japanske lastebilprodusenten Mitsubishi Fuso Truck and Bus Corporation samt den amerikanske bilprodusenten Chrysler Holding LLC. Selskapet ble stiftet i 1998 da Mercedes-Benz-produsenten Daimler-Benz (1926–1998) fusjonerte med amerikanske Chrysler Corporation. Denne avtalen gjorde at et nytt selskap ble stiftet, kalt DaimlerChrysler. Den 14. mai 2007 annonserte DaimlerChrysler at Chrysler var solgt til investeringsgruppen Cerberus Capital Management, og den 4. oktober samme år ble et navnebytte godkjent på en ekstraordinær generalforsamling. Fra 5. oktober har selskapet derfor hatt navnet Daimler AG. Selskapet produserer i dag biler og lastebiler under merkenavnene Mercedes-Benz, Maybach, smart, Freightliner, med flere. Historie. I 2002 hadde selskapet to uavhengige produktporteføljer, med få tegn på integrasjon. I 2003 ble det hevdet av avisen Detroit News at det som ble presentert som en sammenslåing av to likeverdige selskaper egentlig var et oppkjøp. Påstanden ble forsterket da nye produkter som Chrysler Crossfire (bygget hovedsakelig på Mercedes-deler) og Dodge Sprinter/Freightliner Sprinter (en omdøpt Mercedes-Benz Sprinter) kom på markedet. Fusjonen, som var verdt 36 milliarder amerikanske dollar, ble gjenstanden for flere søksmål, inkludert et som ble innlevert av milliardæren og investoren Kirk Kerkorian. Den 7. april 2005 gav dommeren Joseph Farnan Jr. medhold til DaimlerChrysler, og Kerkorian tapte søksmålet. I mai 2007 solgte selskapet 80,9% av aksjene i Chrysler-divisjonen til det amerikansk investeringsselskapet Cerberus. DaimlerChrysler beholdt de resterende 19,9% av aksjene. Lederskap. Dieter Zetsche, tidligere administrerende direktør i Chrysler-gruppen og Mercedes' bildivisjon, ble styreleder i DaimlerChrysler den 1. januar 2006, da den tidligere styrelederen Jürgen E. Schrempp trakk seg fra sin stilling som leder i verdens femte største bilprodusent. I en avtale mellom styret og Schrempp avsluttet han sitt ansettelsesforhold tidlig (kontrakten hans varte ut 2008). Shrempp har fått skylden for fallet i selskapets aksjekurs etter Daimler-Benz' fusjon med Chrysler i 1998, som det var Schrempp som arrangerte. Eierskap. DaimlerChrysler eide tidligere en stor aksjepost i det japanske selskapet Mitsubishi Motors, i tillegg til eierskap i bilproduksjonen til koreanske Hyundai. Aksjeposten i Mitsubishi var så høy som 37 %, men ble redusert til 22 % i april 2004 da DaimlerChrysler ikke deltok i en emisjon. DaimlerChrysler solgte sine selskaper MTU Friedrichshafen og Detroit Diesel til EQT i 2006. Vendela Kirsebom. Vendela Maria Kirsebom (født 12. januar 1967 i Stockholm) er en svenskfødt, norsk-tyrkisk, forhenværende supermodell og programleder på norsk TV 3. Kirsebom har vært gift med den norske politikeren Olaf Thommessen som hun har to barn med. Hun bor på Nesodden og jobber som goodwill-ambassadør for UNICEF. Kirsebom ble oppdaget som 13-åring på en restaurant i Sverige, og ble en velkjent, internasjonal supermodell. Hun fikk sitt endelige gjennombrudd i 1993 da hun ble avbildet på forsiden av "Sports Illustrated". Hun har dessuten vært avbildet i "ELLE", "Vogue" samt "Cosmopolitan" og er modell i moteboken "Fashionbible". Kirsebom har vært programleder for Designerspirene og Top Model Norge på TV 3. Kirsebom og redaktør for "ELLE", Signy Fardal, er ansvarlige for en motebok som gir norske kvinner tips om hvorledes de skal kle seg. Den heter "Fashionbible" og ble utgitt høsten 2008. I 1997 hadde hun en liten rolle i Warner Bros.' fjerde Batman-film, Batman & Robin. I 2011 deltok Kirsebom i kjendisversjonen av 71° nord og i 2012 i NRK-serien "Hva har du i bagasjen?". Her kom det frem at hennes foreldre hadde hatt en ferieflørt i Tyrkia i 1966 og at hun var et direkte resultat av denne romansen. NRK viet en hel episode i oktober 2012 til Kirseboms gjenforening med sin far og halvsøsken. Wolfsburg. Wolfsburg er en by i Niedersachsen i Tyskland. Den ligger ved elven Aller nordøst for Braunschweig, og har 122 800 innbyggere (1999). Byen ble grunnlagt av nasjonalsosialistene i 1938 for å skaffe boliger til arbeiderne ved Volkswagen-fabrikkene. Wolfsburg er fremdeles Volkswagen-konsernets hovedsete og dominert av bedriften. Byen har sitt navn fra Wolfsburg-slottet, bygget rundt år 1300 ved Allers bredde. Det er også et annet slott ved Wolfsburg, bygget etter 1600. I Wolfsburg ligger bl.a. det store friluftsmuseet Autostadt, som eies og drives av Volkswagen, et planetarium og et kunstmuseum. Enkelte nabolandsbyer ble i etterkrigstiden innlemmet i Wolfsburg, bl.a. Fallersleben, hjemby for August Heinrich Hoffmann von Fallersleben, som skrev den tyske nasjonalsangen (Das Lied der Deutschen). Sport. Den mest kjente idrettsklubben i byen er VfL Wolfsburg, en fotballklubb stiftet i 1945. Klubben vant sitt første seriemesterskap etter å ha vunnet Bundesliga 2009. Ishockeylaget EHC Wolfsburg Grizzly Adams kommer også fra byen. Ferry Porsche. Prof. dr. Ferdinand (Ferry) Anton Ernst Porsche (født 19. september 1909, død 27. mars 1998) var en tysk-østerriksk industrimann og ingeniør. I 1947 overtok han selskapet Porsche som bygger eksklusive sportsbiler, fra faren Ferdinand Porsche. Jürgen Ponto. Jürgen Ponto (født 17. desember 1923 i Bad Nauheim, død (myrdet) 30. juli 1977 i Oberusel i Taunus) var sjef for storbanken Dresdner Bank. Han ble myrdet av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF. Liv. Ponto tilhørte en kjøpmannsfamilie fra Hamburg. Etter jusstudiene ble han, 36 år gammel, husjurist i Dresdner Bank. 43 år gammel ble han styreformann i samme bank. Ponto var spesielt opptatt av å utvide bankens internasjonale forretningsforbindelser. I tillegg fungerte han som rådgiver for kansler Helmut Schmidt. Hans fremtredende stilling i den tyske bankverdenen gjorde ham til et fristende mål for RAF. Den 29. juli 1977 ringte Susanne Albrecht, den 26 år gamle datteren av noen av Pontos venner, og ba om å få besøke ham neste dag. Lørdag den 30. juli omkring kl. 17:10 kom hun til hans hjem sammen med to ukjente menn, og Ponto åpnet intetanende døren for dem. I løpet av den første ordvekslingen ble det fort klart at det dreiet seg om et forsøk på å bortføre ham. Det kom til håndgemeng da Ponto satte seg til motverge, og det ble avfyrt fem skudd mot Ponto. Terroristene flyktet, og Ponto døde kort etter på universitetsklinikken i Frankfurt av skadene. «Frigjøringsbevegelsen» "Aktion Roter Morgen" påtok seg neste dag ansvaret for ugjerningen, og oppgav Susanne Albrecht, Brigitte Mohnhaupt, Christian Klar og Peter-Jürgen Boock som ansvarlige. Drapet på Ponto var opptakten til den tyske høsten. Dresdner Bank. Dresdner Banks hovedkontor i Frankfurt am Main Dresdner Bank AG er en av Tysklands største banker. I 2001 ble den et datterselskap av forsikringsselskapet Allianz. Den ble ervervet av Allianz for 24 milliarder euro, som tilsvarer 192 milliarder norske kroner. Dresdner Bank AG ble i 2008 ervervet av Commerzbank for 9,8 milliarder euro, som tilsvarer 78,4 milliarder kroner. Banken har sitt sete i Frankfurt am Main. Den ble grunnlagt i 1872 i Dresden. I 1977 ble styreformannen Jürgen Ponto myrdet av terrorister fra den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF. Andreas von Mirbach. Oberstløytnant Baron Andreas von Mirbach (født 9. april 1931 i Riga, død 24. april 1975 i Stockholm) var en tysk offiser og diplomat. Som tysk militærattaché i Stockholm ble han myrdet av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF under ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975. Aura Avis. "Aura Avis" er en avis som utgis på Sunndalsøra på Nordmøre. Den kommer ut tre dager i uken, og dekker kommunene Sunndal og Tingvoll. Redaktør har siden 1. november 1996 vært Lars Steinar Ansnes. Avisen, som ble stiftet i 1947, er en del av Amedia. Bygdebladet. "Bygdebladet" er en avis som utgis i Møre og Romsdal. Avisen kommer ut på nynorsk, onsdag og lørdag i kommunene Vestnes, Ørskog, Stordal, Skodje og Haram. Redaktør er Kjell Opsal, som startet avisa i 1972. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Driva (avis). "Driva" er lokalavis for Surnadal, Sunndal, Rindal, Halsa, Tingvoll og Nesset kommuner på Nordmøre og i Romsdal. Avisa kommer ut mandag, onsdag og fredag. Historie. Avisa ble grunnlagt i 1971, av Einar Sæter, tidligere redaktør at Sunndal-avisa "Aura Avis". Første utgave ble publisert 5. oktober 1971. Avisa var i begynnelsen en tilnærmet nynorskavis, med slagordet «Avisa for bygdene». I 2008 har avisa sitt hovednedslagsfelt i Surnadal, der avisa også har avdelingskontor. Haramsnytt. "Haramsnytt" er en lokalavis for Haram og Sandøy. Avisen har sitt kontor i Brattvåg som ligger i Haram kommune i Møre og Romsdal. Møre (avis). "Møre" er lokalavis for Volda kommune og omegn i Møre og Romsdal. Avisa er Norges nest eldste som fremdeles kommer ut, bare slått av "Adresseavisen". Redaktør er Tore Aarflot. Avisen utkommer tre ganger i uka, (lørdag, tirsdag og torsdag) og alt redaksjonelt stoff er på nynorsk. I 1808 fikk bonde, lensmann, politiker og poståpner Sivert Knutsen Aarflot, tillatelse til å starte trykkeri på Ekset i Volda. Han startet i 1809 og i 1810 ga han ut den første avisa: "Norsk Landboeblad". Den har skiftet navn mange ganger og fra 1902/03 skiftet avisa navn til "Møre". Sivert Aarflot-museet har tatt vare på historien om Sivert Aarflot, trykkeriet og avisa. I museet finner man blant annet den første pressa og en litt mer moderne skrupresse. Museet er åpent etter avtale med styreleder Tore Aarflot, som også er redaktør i "Møre". "Møre" er en lokal avis som gir lokale synsere mulighet til å fremme synspunkt på en rekke områder. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Møre-Nytt. "Møre-Nytt" er en avis som utgis i Møre og Romsdal. Den ble startet i 1935. Avisen dekker kommunene Ørsta og Volda. Avisen trykkes i farger, er på 32 sider og kommer ut tre ganger i uken. Avisen utgis på nynorsk. Ansvarlig redaktør er Rune Sæbønes. Avisen er en del av konsernet Polaris Media. Etter at "Adresseavisen", "Bergens Tidende", "Fædrelandsvennen" og "Stavanger Aftenblad" la om til tabloidformat 16. september 2006 var "Møre-Nytt" den eneste avisen i Norge som kom ut i fullformat. Den 24. november 2007 endret avisen, som siste avis i landet, til tabloidformat. Storfjordnytt. "Storfjordnytt" er en ukeavis i Møre og Romsdal. Den kommer ut hver onsdag og dekker kommunene Norddal og Stordal, i tillegg til bygdene Geiranger og Liabygda i Stranda kommune. Avisen kom ut første gang som Norddal Bygdeblad 27. november 1979, men skiftet navn til Storfjordnytt (først Storfjord-Nytt) da dekningsområdet ble utvidet i 1989. Redaktør er Randi Flø. Redaksjonen holder til på Sylte i Valldal i Norddal kommune. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Sulaposten. "Sulaposten" er en avis som utgis i Sula i Møre og Romsdal. Avisens redaksjon ligger i tettstedet Langevåg. Sulaposten er en ukesavis basert på lokalt innhold og kommer ut hver torsdag. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Sunnmøringen. "Sunnmøringen" er en avis som utgis på Stranda i Møre og Romsdal – og har Stranda kommune som sitt nedslagsfelt. Ansvarlig redaktør fra 1994 til 2007 var Helge Søvik og fra 2007-2008 Gyri Aure, som er etterfulgt av Herborg Bergaplass. Avisa eies av Polaris Media Nordvestlandet. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Sykkylvsbladet. "Sykkylvsbladet" er en avis som blir utgitt i Sykkylven i Møre og Romsdal, og som primært dekker Sykkylven kommune. Avisa kommer ut onsdager og fredager, og redigeres på nynorsk. Redaktør er Frank Kjøde. Avisa blir produsert ved Edda Trykk Nordvest AS. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Synste Møre. "Synste Møre" er lokalavisa for Vanylven kommune i Møre og Romsdal. Første utgave kom ut i januar 1970. Ansvarlig redaktør er Vidar Parr. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Siegfried Buback. Siegfried Buback (født 3. januar 1920 i Wilsdruff, død 7. april 1977 i Karlsruhe) var en tysk jurist. Han var riksadvokat fra 1974 til han ble myrdet av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF i 1977. I egenskap av riksadvokat var Siegfried Buback en av de mest markante motstandere av RAF, og han ble derfor deres første offer under den såkalte tyske høsten. Han ble skutt sammen med sin privatsjåfør Wolfgang Göbel og en assistent (Georg Wurster) på vei til jobb fra sitt hjem i Neurut. Tidens Krav. Deler av fasaden til Tidens Krav sine lokaler i Kristiansund. "Tidens Krav" er en lokalavis som utgis i Kristiansund i Møre og Romsdal. Avisen dekker primært Nordmørsdistriktet, som består av 12 kommuner. «Tidens Krav» konkurrerte tidligere med «Nordmørsposten» (fhv. «Romsdalsposten»). De første opplagene ble trykt i 1906. Sjefredaktør i dag er Tore Dyrnes. Vestlandsnytt. "Vestlandsnytt" er en nynorsk avis som utgis i Møre og Romsdal. Den kommer ut to dager i uken (tirsdag og fredag). Redaktør er Jann Flatval. Det primære dekningsområde er kommunene Herøy og Sande. Vestnesavisa. "Vestnesavisa" er en avis som utgis i Vestnes i Møre og Romsdal. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Vikebladet Vestposten. "Vikebladet Vestposten" er en avis som utgis i Ulsteinvik i Møre og Romsdal. Redaktør er Asle Geir Widnes Johansen og daglig leder er Heidi Myklebust. Navnet Vikebladet Vestposten kommer av en sammenslåing av avisene Vikebladet og Vestposten i 1989. Vikebladet var lokalavis for Ulstein og Hareid og Vestposten for Hareid. Avisa inngår i konsernet Polaris Media. Avisa var inntil 2009 et heleid datterselskap av Sunnmørsposten AS, som inntil 2009 var eid av Orkla Media, senere Edda Media. Orkla Media ble i 2006 kjøpt av det britiske selskapet Mecom. I 2009 kjøpte Polaris Media Sunnmørsposten AS. Øyavis. "Øyavis" er ei avis som kommer ut i Midsund i Møre og Romsdal. Første avis kom ut i mars 1983, og siden har avisa kommet ut en gang i måneden med lokalstoff fra Midsund, både til lokalbefolkning og utflyttede midsundinger. Avisa har total dekning i Midsund kommune (omtrent 650 husstander/abonnenter), i tillegg går avisa til ca. 1100 abonnenter utenfor kommunen, og omtrent 35 abonnenter i utlandet. Avisa er redigert på nynorsk. Ideen til avisa ble født på lærerværelset på Midsund Skule. Fem lærere grunnla da avisa som senere skulle bli kalt Øyavis. De fem var: Ola Agnar Grønskag, Ole Arild Bøe, Kåre Bjørn Huse, Arve Misund og Odd Fremstedal. Nå er det Odd Fremstedal og Arve Midsund som er redaktører for avisa, som har redaksjonslokalene på loftet på kommunehuset i Midsund. De første avisene ble skrevet på spalteskrivemaskin, og det første nummeret var uten navn. Leserne ble oppfordret til å foreslå navn på avisa, og slik ble den kalt Øyavis. I desember 1999 kom deler av avisa for første gang ut på nett. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Øy-Blikk. "Øy-Blikk" er en avis som utgis i Giske kommune i Møre og Romsdal. Det er en ukeavis som kommer ut på torsdager. Avisen blir skrevet på nynorsk. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Nye Åndalsnes Avis. "Nye Åndalsnes Avis AS", tidligere og i dagligtale "Åndalsnes Avis", er ei avis som utgis på Åndalsnes i Møre og Romsdal. Avisa er lokalavis for Rauma kommune og ble grunnlagt i 1926. Den første redaktøren var John Ludvig Larsen (født i 1873). Avisen skiftet navn til "Nye Åndalsnes Avis AS" 1. september 1983. Åndalsnes Avisa kommer ut tre dager i uka. Den er eid av Romsdals Budstikke AS som igjen er en del av Polaris Media. Omsetning i 2007 var 10,7 millioner kr. Ansvarlig redaktør er Lars Smisethjell. Firda. "Firda" er en dagsavis som kommer ut i Førde i Sogn og Fjordane. Avisa dekker Sunnfjord og tildels andre deler av Sogn og Fjordane. Avisa er i dag fylkets største avis og landets største avis som blir redigert på nynorsk. Hovedredaksjonen ligger på Øyrane i Førde, og avisa har avdelingskontor i Dale, Florø, Høyanger, Askvoll og Sandane. Avisa ble grunnlagt i 1917 av Kristian Ulltang som et bygdeblad for Indre Sunnfjord. Første prøveutgave kom ut 15. desember, mens første ordinære avis kom ut 5. januar året etter. I 1919 ble det utgitt avis to dager i uka. Avisa ble i 1942 nazifisert av den tyske okkupasjonsmakten og fikk innsatt NS-vennlige redaktører fram til 1945. I dag gis det ut avis seks dager i uka. Firda ble i 1996 solgt ut av Nordeide-familien, og kjøpt av konsernet A-pressen selv om avisa tildels konkurrerte med en annen avis i samme mediekonsern, "Firdaposten" i Florø. For "Firdaposten" betydde oppkjøpet at antall utgivelser ble redusert fra fem til tre hver uke. Firda Tidend. "Firda Tidend" er en avis som kommer ut på Sandane i Sogn og Fjordane. Avisa dekker området Gloppen og indre Jølster, og kommer ut tre ganger per uke, mandag, onsdag og fredag. Historie. Avisa ble stiftet som et organ for kampanjene til bondebevegelsen i 1924, og var et direkte resultat av stiftelsen av Bondepartiet i 1920. Johan Lid ble den første redaktøren for avisa. Avisa ble en seriøs konkurrent til den moderat konservative lokalavisa Nordfjord, som hadde kommet ut på Sandane siden 1896. Et aksjeselskap drev Firda Tidend den første tiden, men etter økonomiske problemer tok Anders Øvreseth over hele virksomheten i 1930. Han satt som disponent og redaktør til sin død i 1966. I 1967 ble Firda Tidend reorganisert og ble til lokalavis for Gloppen og Jølster. Senterpartiet gikk inn som hovedaksjonær i L/L Senterpartiavisa som tok over virksomheten. Det øvrige eies av enkeltpersoner og det lokale handelslaget. Tidligere redaktør Øvresets etterkommere eier i dag vel 5 prosent av aksjene. Avisa hadde i mange år redaksjonen i samlokaler med trykkeriet Solglimt Trykkeri, i Bukta, sør for Sandane sentrum. I 1981 overtok L/L Senterpartiavisa også Solglimt Trykkeri. Senere har avisredaksjonen flyttet til nye lokaler, sentralt plassert i Sandane sentrum. Heinz Hillegaart. Dr. Heinz Hillegaart var en tysk diplomat. Han var handelsattaché ved den tyske ambassaden i Stockholm, og ble brutalt myrdet 24. april 1975 sammen med militærattachéen Andreas von Mirbach av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF ved ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975. Hillegart, Heinz Hillegart, Heinz Firdaposten. "Firdaposten" er en dagsavis som utgis i Florø i Sogn og Fjordane. Foruten Florø dekker avisa Bremanger kommune. Firdaposten ble etablert i 1948 som organ for Arbeiderpartiet. I 1956 økte avisa antall utgaver i uka fra to til tre, og fra 1988 fire. Avisa konkurrerte lenge med Firda Folkeblad, men ble største avis i 1971. I desember 1994 ble avisa dagsavis med fem utgaver i uka, men dette ble redusert til tre i 1996, etter at A-pressen kjøpte avisas konkurrent, Firda i Førde. Avisa er i dag en del av konsernet A-pressen. Fjordabladet. "Fjordabladet" er en avis som utgis i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Avisen er partipolitisk uavhengig og retter seg mot lesere i Midtre Nordfjord. Fjordabladet er ikke bare den eldste av de åtte avisene i fylket, avisen er også den nest eldste i fylkets 133-årige pressehistorie. Avisa ble startet av Venstremann og senere statsminister Otto Albert Blehr. Avisa ble første gang utgitt som "Fjordenes Blad" i august 1873. I 1911 ble Fjordenes Blad den første i fylket til å introdusere den tredje avisdagen. I 1920 endret avisa navn til "Fjordabladet". Samtidig kuttet avisa ut riksmål og nøyde seg med å publisere på nynorsk, på samme tid som mange andre aviser i fylket gjorde det samme. Fjordabladet er klemt mellom to andre nordfjordaviser, Fjordenes Tidende i Måløy og Fjordingen i Stryn. Denne posisjonen har medført at avisen har hatt en flat opplagsutvikling i årene etter krigen. Fjordenes Tidende. Fjordenes Tidende er en avis som blir utgitt i Måløy i Sogn og Fjordane. Den kom ut første gang 5. april 1910 og var fram til 1970-tallet organ for partiet Høyre. Inntil 1993 var avisa eid av et 50-talls lokale aksjonærer, samt Høyres Pensjonskasse som eide en tredel. Pensjonskassa valgte å selge aksjene sine til Sunnmørsposten, noe som var foranledningen til at også de feste av de øvrige aksjonærene solgte seg ut. Avisa dekker kommunene Vågsøy, Selje, Bremanger og Eid. Den kommer ut tre dager i uka. Fjordenes Tidende er en del av mediekonsernet Polaris Media. Ansvarlig redaktør. Under andre verdenskrig var Harald Fagerlid redaktør i noen perioder. Fjordingen. "Fjordingen" er en avis som blir utgitt i Stryn i Sogn og Fjordane. Avisa kom under navnet "Indfjordingen" ut første gang i 1928 etter initiativ fra Nils Hertzberg og Finn Larsen som var avisas første redaktør og forretningsfører. Etter en konkurs i 1929 kom avisa ut igjen, men denne gangen under navnet "Fjordingen". Avisa kom ikke ut mellom 1942 og 1945. Mellom 1928 og 1936 var Ingemund Fænn journalist, og i realiteten også redaktør i avisa. Avisa blir utgitt mandag, onsdag og fredag. Fjordingen ble kjøpt av Sunnmørsposten i 2002 og er i dag en del av mediekonsernet Polaris Media. Fram til 2006 ble Fjordingen trykt i eget trykkeri i Stryn. Nå er det Polaris Media sitt trykkeri i Spjelkavik som står for dette. Sogn Avis. "Sogn Avis" er en dagsavis som blir utgitt i Leikanger i Sogn og Fjordane. Avisa er et resultat av at avisene Sogns Avis og Sogn og Fjordane i 1992 ble fusjonert. Avisformatet er tabloid og avisa kommer ut mandag-torsdag, samt lørdag. Avisa har avdelingskontorer i Sogndal og Årdal. Avisa er i hovedsak lokalt eid, men A-pressen eier 10,5 prosent av utgiverselskapet via Firda. Ytre Sogn Avis. "Ytre Sogn Avis" er en avis som blir utgitt av Avisforetaket Ytre Sogn i Høyanger i Sogn og Fjordane. Bak selskapet står Husabø Prenteverk AS og Høyanger Næringsutvikling AS med 40 prosent hver, samt de ansatte med tilsammen 20 prosent. Avisa Ytre Sogn kom ut første gang i 1997 og gis ut tirsdag og fredag. Ansvarlig redaktør siden starten har vært Rune Sviggum. Lufthansa. a>a>a>-businesskabina> som flyr for Lufthansa CityLine Lufthansa er Tysklands nasjonale flyselskap, og et av verdens største målt i antall fraktede passasjerer. Selskapet har sine hovedkontor i Köln i Tyskland. Lufthansa opererer også i Norge, med ruter fra Bergen, Trondheim, Oslo og Stavanger til forskjellige tyske byer. Historie. Lufthansa ble opprinnelig grunnlagt gjennom en koalisjon av selskapene "Deutsche Aero Lloyd" ("DAL") og Junkers Luftverkehr i Berlin i januar 1926 under navnet Luft Hansa. 6. april samme år startet trafikken, operert med en flåte på 162 fly av 18 ulike typer. Luft Hansa var fra begynnelsen et verdensomspennende flyselskap, og fløy allerede i sitt første driftsår til Kina, en rute som fikk stor oppmerksomhet. På slutten av 1920-tallet var Luft Hansa en drivende kraft i oppstarten av flere andre selskaper, som for eksempel det spanske flyselskapet Iberia, brasilianske "Syndicato Condor" og kinesiske "Eurasia Airways". I 1933 ble navnet endret til Lufthansa, og på 1930-tallet innledet Lufthansa forsøk med post- og passasjerflyvninger over Atlanterhavet. Ved krigsutbruddet i 1939 hadde Lufthansa akkurat innviet nye ruter til Bangkok og Santiago de Chile, men bortsett fra et fåtall ruter i Europa ble Lufthansas ruter innstilt under andre verdenskrig. I 1945 ble resten av trafikken innstilt og flyselskapet ble avviklet. Selskapet ble likevel ikke formelt likvidert før i 1951. I 1951 ble det innledet planer for et nytt tysk flyselskap i den vestallierte okkupasjonssonen (Vest-Tyskland) under ledelse av Hans M. Bongers, som før krigen var sjef for Lufthansa i Köln. I januar 1953 ble Aktiengesellschaft für Luftverkehrsbedarf (Luftag) stiftet i Köln. Det er ingen rettslig etterfølger etter det gamle selskapet, men kjøpte rettighetene til merkenavnet Lufthansa (inkludert logo) og tok dette i bruk i 1954. Selskapet var fram til 1962 nesten helt statlig eid. Siden 1997 er Lufthansa fullstendig privatisert. 1. april 1955 gjennomførte det nye Lufthansa førsteflyvningen med en Convair CV-340 Metropolitan fra Hamburg til München via Düsseldorf og Frankfurt am Main. Deretter begynte Lufthansa raskt å bygge opp sitt nye rutenett med utgangspunkt i Hamburg, som ble Lufthansas hjemmebase. Samtidig hadde "VEB Deutsche Lufthansa" innledet flyvninger i DDR. Det fantes nå to ulike flyselskaper med navnet Lufthansa og begge mente de hadde rett til navnet. Det endte med at Europadomstolen i Haag avgjorde spørsmålet i 1963 og forbød DDR å kalle sitt flyselskap for det samme. VEB Deutsche Lufthansa slo seg da sammen med datterselskapet "Interflug" og tok senere i bruk det navnet. Navnet Deutsche Lufthansa ble fortsatt brukt en tid på innenriksrutene i DDR, som etterhvert ble lagt ned av økonomiske grunner. I 1960 gikk Lufthansa inn i jet-alderen da Boeing 707 ble tatt i trafikk på langdistanserutene. Den siste 707 ble ikke tatt ut av trafikk før i 1985. I 1960-årene utvidet Lufthansa rutenettet og kjøpte inn fly som f.eks. Boeing 727, et tremotors jetfly som i årene 1964 1992 utgjorde ryggraden i Lufthansas kort- og mellomdistanseflåte. Tomotors Boeing 737 ble satt i trafikk i 1968. Lufthansa var første kunde og har fremdeles mer moderne modeller av 737 i sin flåte. Den første Boeing 747 ble levert i 1970 og ble fulgt opp i 1972 av det nye europeiske sammarbeidsprojektet Airbus A300. I 1974 begynte selskapet å erstatte Boeing 707 med McDonnell Douglas DC-10. På 1980-tallet ble Airbus-flåten utvidet med Airbus A310, den mer moderne A300-600 og ikke minst fly-by-wire-modellen A320. Siden da har Lufthansa vært en av verdens største Airbus-operatører og har idag A319, A320, A321, A330, A340-300, A340-600 og fra og med 2007 til og med A380. I årene 1992–1997 ble Lufthansa rammet av en kraftig økonomisk nedgang, men takket være privatisering, harde nedskjæringer og effektiviseringer kom selskapet sterkere ut av krisen enn mange andre selskaper. Lufthansa var et av de fem flyselskapene som etablerte Star Alliance i 1997, en global allianse der bl.a. SAS, Air Canada, United Airlines, Thai Airways og All Nippon Airways inngår. Lufthansa er idag et av verdens største flyselskaper med 90 000 ansatte og virksomheter innen bl.a. catering, teknisk vedlikehold, flyvetrening og frakt foruten ren passasjertrafikk. Flåte. Lufthansa har følgende fly: (mai 2007:) Destinasjoner. "Se full liste: Lufthansas destinasjoner" Lufthansa har et utstrakt rutenettverk som inkluderer alle verdens seks kontinent. Selskapet satser tungt på ruter innenriks i Tyskland og fra sine tyske baser ut i Europa. Kreasjonisme. Kreasjonisme (av latin "creatio" som betyr «skapelse») er det filosofiske syn at verden og livet på jorda er blitt skapt av en guddommelig makt gjennom én eller flere særskilte skapelseshandlinger. Kreasjonisme, blant annet uttrykt gjennom teorier om «intelligent design», er også en moderne psevdovitenskap bygd på denne forestillingen. Kreasjonister benekter vanligvis at alle organismer kan føres tilbake til felles utviklingsmessig opphav, hvilket står i motsetning til den vitenskapelige evolusjonsteorien. En bokstavelig tro på Bibelens skapelsesmyter og neglisjering av vitenskapelige bevis forekommer blant annet innen fundamentalistisk kristendom, en evangelisk kristen bevegelse som oppstod i USA rundt 1900 og som siden har blitt en viktig politisk maktfaktor i landet. Dette gjelder blant andre politikeren Sarah Palin. Også Jehovas vitner er kreasjonister. Innen islam er den tyrkiske forfatteren Harun Yahya blant de fremste forsvarerne av kreasjonisme. I jødedommen støtter de ortodokse retningene de samme forestillingene. Beskrivelse. Tilhengere av kreasjonisme mener at troen på en skapelse gir en enklere og mer korrekt beskrivelse av hva vi observerer i naturen. De vil hevde at organismer eksisterer som forskjellige «slag», som har blitt til hver for seg, men som kan omfatte flere arter definert etter vanlig systematikk. De vil for eksempel si seg enig i at alle katter har en felles stamform, som var en katt, og at alle hunder har en felles stamform, som var en hund. Imidlertid bestrider de at katter og hunder har hatt en felles stamform. De vil si at dokumentasjon for evolusjonært slektskap, som tyder på at dyrene har felles stamform, også kan tolkes som at de er lagd av samme designer. Innen kreasjonismen bestrides vanligvis tanken at mennesket skal ha felles forfedre med aper. Selv evolusjonslærens sentrale skikkelse Charles Darwin var forsiktig med å postulere menneskets evolusjon direkte, og blant kreasjonister knyttes menneskets skapelse særlig direkte opp mot Skapelsesberetningen i Bibelen. Kreasjonister bestrider gjerne også mange av de alminnelige dateringsmetodene og vitenskapen om geologiske perioder. De hevder ofte at den tiden livet har eksistert ikke kan være så lang som flere millioner år. Kreasjonister som følger Bibelens skapelsesberetning kan grovt sett deles i to grupper: "Gammel-jord-kreasjonister" og "ung-jord-kreasjonister". Forskjellen ligger i om de tolker Bibelens skapelsesberetning i 1. Mosebok kap. 1 helt bokstavelig eller ikke. Ung-jord-kreasjonister tror således at Gud har skapt universet, inkludert livet på jorda, i løpet av seks bokstavelige dager for omtrent seks tusen år siden. Denne alderen tar utgangspunkt i de bibelske ættetavlene. En av de mest kjente utregningene kan finnes i Usshers kronologi, fremholdt av biskop James Ussher på 1600-tallet, som beregner skapelsen til år 4004 f.Kr. Gammel-jord-kreasjonister vil derimot hevde at det som kalles skapelsesdagene ikke skal tas helt bokstavelig og at skapelsen i virkeligheten tok flere år. Kreasjonismen har sterkt fotfeste blant konservative kristne. Også innen islam og jødedommen er et kreasjonistisk syn utbredt. Mange av dagens kristne har imidlertid ikke noe problem med evolusjonsteorien. De ser for seg en verden skapt av Gud med kimen til evolusjon innebygget. Disse tolker altså Bibelens skapelsesberetning allegorisk heller enn bokstavelig. Dette er også det offisielle syn i de fleste større protestantiske kirker og i den katolske kirke. Teistisk evolusjon er oppfatningen at evolusjonen har blitt påvirket eller startet av en guddommelig inngripen, men at vitenskapens beskrivelse av tidsforløpet og evolusjonens mekanismer er riktig. I Norge tror rundt 11 prosent av befolkningen ikke på at det i dyreriket har foregått evolusjon, og i USA tror rundt 50 prosent at verden ble skapt for noen tusen år siden. Historie. Skapelsesberetninger finnes i svært mange religioner og grupper, og troen på skapelse (kreasjon) var dominerende i antakelig alle samfunn fram til 1800-tallet. Først midt på 1800-tallet oppstod troen på gradvis endring og evolusjon blant en håndfull britiske forskere, deriblant Charles Darwin. Den britiske biskop Samuel Wilberforce ledet an i sterk, kirkelig fordømmelse av evolusjonslæren. Han er særlig kjent for sine diskusjoner med Thomas Huxley. Det tok lang tid før utviklingslæren vant allmennt innpass. I mellomkrigstiden vant kreasjonistiske tanker for alvor økt interesse i visse miljøer. Det ble ført ny, livlig debatt og utgitt mer avanserte forsvar for skapelseslæren. Noen kreasjonister har vunnet en viss berømmelse. Organisasjoner har også blitt dannet, som "Institute for Creation Research" i USA. Samtidig har det også vært klare motsetningsforhold mellom forskjellige kreasjonisters synspunkter. Siden 1990-tallet har kreasjonistiske synspunkter ofte vært ledsaget av tanker om såkalt intelligent design. Det bunner i en økende forståelse også blant kreasjonister om at gradvis utvikling finner sted, og større problemer med å tilbakevise evolusjonslærens hovedtese om gradvis utvikling. Denne erkjennelsen har ført til nye forklaringsmodeller blant kreasjonister. Mange kreasjonister i etterkrigstiden har avfunnet seg med at arter har utviklet seg, men at de tidligste former og alle biologiske og fysiologiske grunnformer er skapt av en guddommelig kraft, altså at designet er skapt av en intelligens, og ikke blitt til av seg selv. Mer vitenskapelig orienterte kreasjonister kan i en enda mer tilpasset teori hevde at "den første levende" cellen oppstod på guddommelig vis – at liv ikke kan ha oppstått av ikke-liv – et standpunkt det ikke er lett å avvise vitenskapelig. I Norge er "Origo" et intelligent design-nettverk og tidsskrift som også binger rent kreasjonistisk stoff, med basis i kristne privatskoler og kristne biologistudenter og eldre forskere ved Universitetet i Oslo og UMB på Ås. Det arrangeres konferanser for kreasjonister, hvor blant andre professor Peder Tyvand ved Universitetet for miljø- og biovitenskap deltok i 2009. En annen aktiv kreasjonist er professor emeritus Ingolf Kanestrøm ved Universitetet i Oslo. Rettssaker i USA. I 1923 tilbød delstaten Oklahoma gratis lærebøker til offentlige skoler som ikke underviste i evolusjonsbiologi, mens Florida innførte en anti-evolusjonslov. Lengst gikk Tennessee, som i 1925 forbød all undervisning i evolusjon på universiteter og offentlige skoler. ACLU ("American Civil Liberties Union", en amerikansk borgerrettighetsbevegelse) anså dette som et brudd på USAs forfatningsmessige skille mellom stat og kirke. Skolelæreren John T. Scopes meldte sig frivillig til å stå frem og offentlig erklære at han hadde brutt loven nettopp ved å undervise i evolusjonslære. Dermed håpet ACLU å kunne anke saken helt til høyesterett og få den prøvd der. Den ble kjent som «Scopes-prosessen» eller «ape-prosessen», og var den første rettssaken i USA som kunne følges daglig på radio. Scopes ble idømt en bot på 100 dollars, og pga finesser i lovgivningen kom saken ikke videre til høyesterett. Dermed ble loven stående uendret til 1967. Scopes-prosessen avslørte riktignok for offentligheten at kreasjonismen savnet ethvert vitenskapelig grunnlag; men samtidig ble mange lærere og lærebokforfattere skremt av det offentlige raseriet som ble rettet mot evolusjonslæren. Kreasjonistene startet opp forskningssentre. I 1957 finansierte adventistene GRI ("Geoscience Research Institute"). I 1966 ble det ved GRI forventet at forskerne skulle konsentrere seg om å finne beviser for at At karbondatering alene motbeviser det ovenstående, ble ved samme anledning avvist som ugyldig. På midten av 1970-tallet måtte forskerne ved det kreasjonistiske ICR ("Institute for Creation Research") avlegge ed på at: «"Alt i universet ble skapt av Gud i løpet av de seks dagene, slik den særlige skapelsen beskrives i Første Mosebok. Skapelsesberetningen oppfattes som en nøyaktig beskrivelse av en konkret historisk begivenhet, og er dermed av grunnleggende betydning for forståelsen av ethvert forhold og fenomen i det skapte universet."» Denne eden har senere bortfalt; men i stedet er en likelydende tekst å finne i den kontrakten som skal fornyes en gang i året. Å publisere forskningsresultater som peker i andre retninger, er oppsigelsesgrunn. I 1967 gikk en annen skolelærer, Susan Epperson, til sak mot delstaten Arkansas. Hun mente at en anti-evolusjonslov fra 1929 var et brudd på hendes rett til ytringsfrihet. Denne saken gikk helt til høyesterett, der Epperson seiret i 1968. I den forbindelse ble alle anti-evolusjonslover erklært forfatningsstridige. Kreasjonistene gav imidlertid ikke opp. I stedet for å ville forby evolusjonslæren, gikk de over til å forlange lik behandling for evolusjonslære og kreasjonisme. Formuleringen «Gud skapte Jorden for 6.-8.000 år siden» ble omformulert til «en plutselig skapelse for 6.-8.000 år siden». I 1974 lyktes det for Henry Morris fra CSRC ("Creation Science Research Center", kreasjonsvitenskapelig forskningssenter) å få sine hefter "Vitenskap og skapelse" innført ved skoler i 28 delstater. Under sin valgkamp i 1980 forlangte Ronald Reagan at offentlige skoler underviste i kreasjonisme på lik linje med evolusjonslære; og i 1981 innførte Arkansas en likebehandlingslov for å sikre undervisning i både evolusjons- og kreasjonistlære. Snart gjorde Louisiana det samme; og over tyve delstater vurderte å slå følge. Arkansas-rettssaken ble fulgt tett opp av pressen, også da en av kreasjonistenes ekspertvitner forklarte at han trodde på flygende tallerkener fordi han hadde lest om dem i "Det Beste", og at han mente de var sendt av Satan. I mai 1981 ble likebehandlingsloven i Arkansas utfordret ved delstatens forbundsdomstol, og erklært ugyldig som religion i forkledning. I 1985 kom forbundsdomstolen i Louisiana til samme resultat. Kreasjonistene anket imidlertid saken til USAs høyesterett. Denne gang tok Murray Gell-Mann, nobelpristaker i fysikk, initiativ til en felleserklæring fra 72 nobelpristakere i fysikk, kjemi, medisin og fysiologi. Erklæringen ble inngitt til høyesterett 18.august 1986, og samme dag holdt nobelpristakernes talsmenn et pressemøte om saken. Erklæringens definisjon av vitenskap utelukker helt klart kreasjonisme som en form for vitenskap: «"Hvis et forklarende prinsipp ifølge sin natur ikke kan testes, er det utenfor vitenskapens sfære."» Kreasjonistene kalte erklæringen for «et smart plot,» «evolusjonist-propaganda» etc, og underskriverne mottok sterkt følelsesladete brev, som dette med Gell-Mann som mottaker: «"Be straks Herren Jesus om frelse. Termodynamikkens 2. lov beviser at evolusjon er umulig."» 19.juni 1987 avgjorde høyesterett saken til fordel for evolusjonistene (7 dommerstemmer mot 2 til kreasjonistene). Høyesterettsdommen fra 1987 forbyr likestilling mellom kreasjonisme og evolusjonslære i undervisningsplanene til offentlige amerikanske skoler. Imidlertid kan den enkelte lærer fritt inkludere alternative fortellinger som kreasjonisme i undervisningen sin, forutsatt at dette er klart ikke-religiøst motivert. I biologibøker i offentlige skoler i Alabama står det: «"Denne læreboken omhandler evolusjon, en kontroversiell teori som av visse forskere presenteres som en vitenskapelig forklaring på livets opprinnelse."» I 1999 fjernet utdanningskommisjonen i delstaten Kansas under innflytelse av sterkt religiøse organisasjoner de aller fleste henvisningene til universets og livets utvikling fra skolebøkene. Som resultat av den manglende undervisningen fremgår det av en spørreskjema-undersøkelse (foretatt av "The National Science Foundation") at 52% av alle voksne i USA tror at de første menneskene levde samtidig med dinosaurene. Manglende mellomledd. Det er ifølge kreasjonistene ikke funnet manglende mellomledd, det man på 1800-tallet og i seinere populærkultur på engelsk har kalt «missing link». Med bakgrunn i at evolusjon av nye arter skal ha foregått over millioner av år, bør det i fossilhistorien være utallige overgangsformer. Fossilhistoren viser tvert i mot følgende hovedtrekk. "«Den kjente fossilhistorien mislykkes i å dokumentere ett eneste eksempel.»" Den kambriske eksplosjon er et fenomen som viser en plutselig forekomst av et stort antall nye komplekse organismer i perioden kambrium. I tidligere bergarter er det kun funnet enklere organismer. Kreasjonistene mener at fossilhistorien gjennom stasis og plutselig opptreden, dokumenterer skapelse fremfor gradvis evolusjon. Funnet av såkalte «levende fossiler» som Coelacanthiformes som i mange år ble antatt å være en overgangsform, tas ytterligere til inntekt for dette synet. Før arten ble oppdaget i levende live, ble fossilet antatt å være en type lungefisk, som utgjorde et manglende mellomledd med «primitive lunger, en utviklet hjerne, et fordøyelses- og sirkulasjonssystem klar til å fungere på land og som endog kunne bruke finnene til å gå med». Da fisken ble fanget i 1938, viste seg at Coelacanthene kun var fisk, uten utviklet hjerne. Den antatte lungen viste seg å være en fettpose. Komplekse organer og ikke-reduserbare biokjemiske systemer. Kreasjonistene fremholder at komplekse organ og ikke-reduserbare biokjemiske systemer ikke kan ha utviklet seg steg for steg, men må ha oppstått samtidig i sin helhet. Enten må alle komponentene i et organ oppstå samtidig, eller så må hver komponent ha en funksjon isolert sett for å overleve den naturlige seleksjonsprosessen. Dette konseptet kan illustreres med en musefelle som har 5 deler. Hvis en del tas vekk, er musefellen ikke i stand til å fange mus. Selv om delene til musefellen skulle ha en isolert funksjon, er det vanskelig å tenke seg at alle 5 deler skulle ha en isolert funksjon og så på et tidspunkt selv-organisere seg til en musefelle. Kreasjonistene fremhever blant annet blodkoagulasjon og øyet som eksempler på organer/systemer som ikke kan ha oppstått uten ved design. Ifølge biokjemikeren Michael Behe, "”… ingen vinner av Nobelprisen kan gi en detaljert forklaring på hvordan syn, immunsystemet, blodkoagulering, eller hvilken som helst kompleks biologisk prosess kunne ha utviklet seg på darwinsk vis”" Blodkoagulasjon. Den komplekse prosessen rundt blodkoagulasjon anses å være et såkalt ikke-reduserbart biokjemisk system som ikke kan forklares ved naturlig seleksjon/mutasjoner. Ved en kuttskade som medfører blødning, vil kroppen straks søke å stoppe blødningen gjennom koagulasjonsprosessen. Det oppstår en kaskade av kjemiske prosesser som involverer ca. 20 forskjellige proteiner, noen av dem enzymer i tillegg til vitamin K. Prosessen skjer i flere trinn hvor hvert trinn bygger på det foregående, ved først å tette igjen, reparere defekten i blodåren og gjenopprette normal blodstrøm. Dette forutsetter et komplisert samspill av proteinene i en bestemt rekkefølge i løpet av relativt kort tid. Øyet. Øyet til et menneske er et komplekst organ med et kuleformet øyeeple med brytende medier som skal fokusere lyset på netthinne med lysreseptive celler, regnbuehinne med pupillen i midten med muskler som justerer størrelsen etter lysintensiteten, linse, og en gjennomsiktig hornhinne for beskyttelse. I tillegg blir øyets signaler sendt gjennom synsnerven til en komplisert del av hjernen for prosessering slik at mennesket ser. Med bakgrunn i denne kompleksiteten anses øyet generelt å ha så mange komponenter som skal virke sammen samtidig, at det ikke kan ha oppstått gjennom mange små mutasjoner siden et uferdig øye ikke vil ha noen funksjon. Paley og Darwin. "Hvis det viser seg at det finnes tallriker gradivise overganger fra et perfekt og sammensatt øye til et uferdig og enkelt, hvor hvert stadium var til nytte for eieren, og hvis det videre er slik at øyet varierer aldri så lite, og disse variasjonene er arvelige, hva som helt sikkert er tilfelle, og hvis enhver variant eller modifikasjon av organet kunne være nyttig for et dyr i forskjellige livsomstendigheter, er det vanskelig å betvile at et perfekt og sammensatt øye kan være oppstått gjennom naturlig utvalg, selv om vi har vanskelig for å forestille oss det." Darwin mente at det hadde funnet sted en overgang fra «en optisk nerve som simpelthen var dekket av pigment og ikke hadde andre mekanismer» til «et moderat høyt utviklingsnivå», og ga eksempler på mellomnivåer i utviklingen som forsatt finnes idag. Kreasjonistene avviser Darwins og senere evolusjonsteoretikeres hypotese om utviklingen av øyet gjennom mellomformer med henblikk på dets kompleksitet som nevnt over. Den nære likheten mellom øyet til fjerne slektninger som blekksprut og menneske, demonstrerer skapelse og design. Evousjonsteoretikernes antatte mellomformer, anser kreasjonistene som ferdig utviklede varianter av øye, tilpasset spesifikke organismer. Andre eksempler. Andre eksempler fra dyreriket er flaggermusens navigasjonssystem basert på ekkolokalisering og Bombardérbillers kjemiske forsvarsvåpen. DNA, RNA og proteiner. Den genetisk kode som ligger i DNA/RNA inneholder all informasjon for hvordan proteiner skal bygges opp. Det er over 50.000 forskjellige proteiner i kroppen, som er satt sammen av kun 20 forskjellige aminosyrer. Den presise sekvensen disse er satt sammen i blir gjort ved hjelp av DNA/RNA. Menneskelig DNA er bygget opp av 20-25.000 genpar og 3 milliarder nukleoider, og inneholder følgelig en enorm mengde informasjon for å fornye celler og opprettholde kroppens funksjoner. Forskere kaller DNA for cellens eller livets språk. Ifølge informasjonsvitenskapen kan det ikke oppstå ny informasjon uten bruk av intelligens. Lee Spetner har gjort beregninger av sannsynligheten for tilfeldig dannelse av nye arter ved mikromutasjoner. Resultatene viser at selv hvis man antar at informasjon kan legges til er sannsynligheten ekstremt lav for at tilfeldige mutasjoner vil være basis for evolusjon. Spetner hevder utfra dette at evolusjonsteorien må forkastes. Kreasjonistene hevder følgelig at evolusjon styrt av tilfeldigheter ikke er mulig med bakgrunn i de funn genetikerne har gjort med hensyn til den informasjon som er gitt i den genetiske kode. Termodynamikkens andre hovedsetning. Kreasjonister hevder at evolusjonen er i konflikt med Termodynamikkens andre hovedsetning. Denne kan formuleres på flere måter, men går i korte trekk ut på at nyttig energi stadig blir mindre, og at alle naturlige prosesser hvor det omsettes energi med fører entropiøkning: økt uorden. Uordenen globalt (i universet) vil alltid og ubønnhørlig øke. I isolerte systemer gjelder det samme. I åpne systemer vil den lokale uordenen kunne reduseres, hvis systemet har en eller flere mekanismer som eksporterer ut den uordenen som skapes av energiomsetninger i systemet. At universet ifølge denne loven utvikler seg mot uorden, står ifølge kreasjonistene i konflikt med evolusjon som impliserer selvorganisering og økt orden. Ifølge kreasjonistene oppfyller ikke evolusjonen de to siste kriteriene, og vil ikke kunne føre til økt selvorganisering. Kritikk. Generelt sett avviser vitenskapen teorier som det ikke er mulig å falsifisere ved observasjoner, eksperimenter eller annen empiri. I og med at det ikke eksisterer noen tenkelig metode for å "motbevise" at noe er skapt av et intelligent eller guddommelig vesen, mener etablerte vitenskapsmiljø at kreasjonismen kommer til kort som vitenskapelig teori. Et overveldende antall forskere avviser kreasjonisme som en faktabasert eller sannsynlig vitenskapelig teori. Mer spesifikt vil biologer generelt anse kreasjonistiske synspunkter som uforenlige med vitenskapelige funn og en vitenskapelig metode, deriblant biologiens funn om artenes utvikling. a>, også kalt «det levende fossilet», har fortsatt en «hullinse», en primitiv forløper for det moderne synsorganet. I noen land har det oppstått diskusjoner om skolene skal undervise i kreasjonisme, utvikling eller begge deler; i dag er dette de fleste steder en svært begrenset problemstilling ved offentlige skoler, men enkelte privatskoler underviser fortsatt kun i kreasjonistisk tro. Særlig i USA har debatten om dette vært hard; dette har en klar sammenheng med det store antallet religiøse grupperinger og almen motstand i befolkningen mot evolusjonsteorien. Fossilfunn og «det manglende mellomledd». En ledende paleoantropolog som Richard Leakey fremholder at man nå har gjort tilstrekkelig med fossilfunn til å kunne etablere en praktisk talt ubrutt utviklingsrekke fra mer primitive organismer til dagens homo sapiens. Øyet. Øyet, slik moderne evolusjonsbiologer mener det har utviklet seg gjennom 400 000 generasjoner – rundt en halv million år. Øyets utvikling har vært gjenstand for utstrakt forskning, siden det er et typisk eksempel på et organ som har utviklet seg homologt, slik at en bred variasjon av biologiske grupper (taksa), har ervervet synsegenskapen én gang i den delen av artenes evolusjonære historien som artene har hatt til felles. Spesielt antas visse av øyets komponenter å ha et felles opphav som er utviklet før artene skilte lag. Imidlertid har mer komplekse, billedskapende typer øyne utviklet seg et sted mellom 50 og 100 ganger ved hjelp av de samme genetiske kodene og proteinene. Fossilfunn og tidlige øyestadier. a>-celle. «Øyeflekken» (9) er merket med rødt Fossilfunn viser at de første organismer med øyne oppsto under den kambriske eksplosjon for omtrent 540 millioner år siden. Øyets tidligste variant var lysømfintlige proteiner, som man kan finne selv i éncellede organismer, såkalte «øyeflekker». Disse flekkene kan skille lys og mørke, men har ingen synsfunksjon i ordets rette forstand. Det er observert to fenomener i løpet av utviklingshistorien som har ført frem til evnen å lokalisere og differensiere lyskilder: For det første ble øyeflekken flercellet, og for det annet ble den liggende i en fordypning. Også her foreligger det både fossilfunn og moderne organismer som viser dette mellomstadiet, henholdsvis snegler fra den kambriske perioden og noen snegler og bløtdyr som lever idag, slik som planaria. Ettersom fordypningen ble mindre grunn og åpningen omkring den snevret seg inn, oppsto forløperen til den moderne iris. Også dette mellomstadiet finnes idag, i bløtdyrene nautiler. Utviklingen av linsen og det avanserte øyet. Hinnen som dannet seg over denne åpningen, beskyttet organet mot forurensning og parasitter, men dannet også forløperen for øyets linse. Linsen utviklet seg på forskjellige måter innenfor de ulike biologiske artene, alt ettersom hva som gavnet dyret best i livsmiljøet, utfra f.eks. tilgjengelig lysmengde, viktige bølgelengder osv. Disse primitive «objektivene» og lysflekkene ble stadig mer sofistikerte gjennom de fordelene det ga i kampen for tilværelsen, slik at de utviklet seg til avanserte synsorganer. Ikke desto mindre blir øyets utvikling stadig trukket frem av kreasjonister som eksempel på komplekse biologiske mekanismer som ikke kan ha oppstått gradvis uten en overordnet plan. Darwin selv viste eksempler på nytte av primitive øyne og lyssensorer allerede i "Artenes opprinnelse" i 1859. En av de ledende moderne darwinister, evolusjonsbiologen Richard Dawkins er blant dem som har befattet seg med alle utviklingsstadier i øyets fremvekst. Mikro- og makronivå. Det er oppstått nye arter både som resultat av avl og styrte laboratorieeksperimnenter, slik at forskere har falsifisert teorien om at det ikke er oppstått observerbare endringer på makronivå, såkalt "artsdannelse". Artsdannelse gjennom avl. Mens forskjellige «hunderaser» tilhører samme art, og således kan forplante seg innbyrdes, har mennesket avlet frem arter som tamsauen "(Ovis aries)". Den er ikke lenger istand til å forplante seg med sin opprinnelse, mufflonfåret "(Ovis orientalis)". Artsdannelse i naturen. Gjennom "allopatrisk" artsdannelse splittes en populasjon i to eller flere geografisk adskilte grupper, f. eks. gjennom migrasjon eller endringer i geologien, slik som fjell- og øydannelse. Disse isolerte populasjonene gjennomgår ofte en eller fenotypisk spredning som fører til at artene ikke lenger kan forplante seg med hverandre. Dette er blant annet kjent fra Komodoøyene, og et fenomen Darwin observerte på sin forskningstur til Galápagosøyene. Eksempler er Galápagos-skilpadden og darwinfinker. Som eksempler på "peripatrisk" artsdannelse (som er en underkategori innenfor allopatri) finner man blant annet den australske fuglen "Petroica multicolor" og noen populasjoner av bananfluer "(Drosophilia)". Andre typer artsdannelser i naturen er "sympatriske" og "parapratiske". Hawthorn fly. Skadedyret "Rhagoletis pomonella" oppsto som distinkt populasjon i Nord-Amerika på attenhundretallet i kjølvannet av epledyrking. Eplet er ikke en naturlig del av kontinentets flora, og en populasjon som tidligere utelukkende hadde ernært seg av hagtorn, begynte nå å skille seg i to. Den «nye» populasjonen angrep epler, og i løpet av omkring to hundre år er disse populasjonene iferd med å utvikle seg fra hverandre og danne separate arter. Seks allozymer (enzymvarianter på samme locus) er allerede forskjellige, slik at individer fra de to «artene» viser ulike utviklings- og modningsmønstre. Det finnes nå svært få tilfeller av forplantning mellom dem (fra 4-6%), hva som tyder på en pågående, sympatrisk artsdannelse. Her mener forskerne å observere evolusjon i levende utvikling. Artsdannelse i laboratoriet. Det best dokumenterte tilfellet av en art som er oppstått i forskningsøyemed, er en type bananfluer "(Drosophila melanogaster)", som ble underkastet eksperimenter av William Rice og G.W. Salt på 1980-tallet. Fluene ble utplassert i beholdere som førte til tre labyrinter med forskjellige habitater. Fluene som valgte to gitte utganger fra labyrintene, ble satt til å formere seg innbyrdes. Efter 35 generasjoner var de to gruppene og deres avkom så forskjellige at de ikke lenger formerte seg med individer fra den andre gruppen, som foretrakk et annet habitat. Eksperimentet er replikert en rekke ganger, og tilsvarende resultater med forskjellige arter og metoder er oppnådd på så få som åtte generasjoner. Termodynamikkens andre hovedsetning. Motstandere av kreasjonismen imøtegår argumentet om at evolusjonen er i konflikt med Termodynamikkens annen hovedsetning ved å påpeke at "fysikkens" lover ikke er tverrfaglige i den grad at de lar seg overføre direkte til biologisk eller genetisk forskning. Videre anføres det at Bydel Bjerke. right Bjerke er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (1. januar 2012) og et areal på 7,7 km². Bydelen er Oslos nest minste bydel målt i antall innbyggere. Bydelsadministrasjonen ligger på Linderudsenteret. Geografi. Veitvet: Veitvet, Sletteløkka, Veitvet vest, Veitvet senter og Bredtvet Linderud: Borrebekken, Vollebekk, Linderud og Nedre Linderud Økern: Refstad, Økern, Risløkka, Brobekk, Nordre Hovin, Aker sykehus, Bjerkebanen og Økern senter Årvoll: Øvre Disen, Tonsen, Tonsenhagen, Årvoll, Kolsåslia og Sandbakken Boligbebyggelsen er i stor grad lokalisert langs Trondheimsveien, som skjærer gjennom bydelen fra Sinsenkrysset i vest til Rødtvet i øst. Langs veien finnes bl.a. Aker sykehus, Bjerke Travbane, Linderud senter og Veitvet senter. Lenger sør i bydelen finnes større arealer for næringslivet, bl.a. langs Østre Aker vei, med trafikknutepunktet Økern lengst i sørvest. I nord, mot Lillomarka ligger Krigsskolen. Kommunikasjon. Kollektivtilbudet i bydelen består av t-bane og bussmuligheter. Idrettsklubber. Bjerkealliansen er en samarbeidsklubb for fotball, bestående av Årvoll IL, Hasle-Løren IL og Linderud IL. Grei er en samarbeidsklubb for kvinnefotball. Linderud IL har egen basketballgruppe. Veitvet er en samarbeidsklubb for håndball jenter. Bydelens fotballklubber for gutter og menn er med i Samarbeidsprosjektet Groruddalen Ballklubb (GBK), med unntak av Hasle / Løren IL. Bydel Frogner. Bydel Frogner er en administrativ bydel i Oslo, navnet kommer fra strøket Frogner, som igjen kommer fra Frogner hovedgård som i sin tid dekte store deler av området i dagens bydel, samt større skogsområder nordover. Innledning. Bydelen har innbyggere (1. januar 2012) og et areal på 8,3 km². Ved bydelsreformen 1. januar 2004 ble de tidligere bydelene Uranienborg-Majorstuen og Bygdøy-Frogner (minus øyene i Oslofjorden) slått sammen til nåværende bydel Frogner. Bydelen regnes som en del av «indre vest», omtrent hele bydelen er en del av "byen Oslo" (urban). Unntaket er Frognerparken og Bygdøy-halvøya som regnes som naturområde og/eller forstad. I tillegg er området fra Majorstuen til slottet en del av bykjernen / sentrum (må ikke forveksles med den adm. bydelen sentrum), med Bogstadveien og Hegdehaugsveien som hovedårer. Bydel Frogner har like mange arbeidsplasser som innbyggere. Eldrebefolkningen holder seg omtrent uendret, mens andelen barn og unge øker jevnt. Bydel Gamle Oslo. Gamle Oslo er en administrativ bydel i Oslo med innbyggere (1. januar 2012) og et areal på 7,5 km². Områder. Nord og vest for Gjøvikbanen Det finnes også dalsøkk i bydelen som er delt mellom ulike strøk: Jordal er delt mellom Vålerenga og Kampen, Lodalen mellom Gamlebyen og Kværner, mens Svartdalen kun er i strøket Kværner. Bydelen omfatter også enkelte øyer i Oslofjorden, nemlig Bleikøya, Gressholmen, Heggholmen, Hovedøya, Kavringen, Lindøya, Nakkholmen og Rambergøya. Israelboikott. Bydel Gamle Oslo boikotter Israel. Boikottvedtaket ble vedtatt av bydelsutvalget i juni 2010 mot tre stemmer (H, FrP), etter forslag fra Rødt og med støtte fra SV, V og Arbeiderpartiet. Venstre som kun var representert med en representant i behandlingen av saken (Matti Lucie Arentz) tok i etterkant avstand fra vedtaket. Venstres gruppeleder Ronny Fagereng påpekte også den manglende demokratiske behandlingen av saken. Bydel Grorud vedtok også å unngå israelske varer. Aud Kvalbein (KrF) kritiserte vedtaket, mens bydelsleder i Gamle Oslo Hans Christian Lillehagen (Ap) forsvarte vedtaket og sammenlignet det med vedtaket om bli Fair Trade-bydel noen år tidligere. Bydel Grorud. Grorud bydel på kart over Oslo Grorud er en administrativ bydel i Groruddalen nord-øst i Oslo med innbyggere (1. januar 2012). Det totale areal er på 7038 dekar (7,038 km²). Bydelen inneholder områdene Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Bydelen grenser til Lillomarka og bydelene Stovner, Alna og Bjerke. Bydelsadministrasjonen med offentlige bydelskontorer holder til på Ammerud. Riksvei 4 går igjennom bydelen. Ruters T-banelinje 5 til Vestli samt en rekke bussruter betjener området. Alnaelva renner gjennom bydelen. Historie. Bydelen har de siste 60 årene utviklet seg fra jordbruksbygd med innslag av industri langs Alna og Grorud jernbanestasjon til å bli en del av Stor-Oslo. På 60- og 70-tallet opplevde bydelen en kraftig drabantbyutvikling, og folketallet mangedoblet seg på få år. Fra 2000-tallet opplevde bydelen igjen en endring i befolkningen, ved at ikke-vestlige innvandere søkte seg til bydelen. Befolkningsutvikling. Bydel Grorud er minste bydelen i Oslo med innbyggere. I perioden 1999 til 2010 økte befolkningen i bydelen med til sammen omkring personer, og det er forventet en vekst på omtrent samme nivå i den kommende tiårsperioden. Den årlige befolkningsveksten i Bydel Grorud har vært på cirka 250 personer per år i perioden 1999 til 2007, og veksten har vært forholdsvis stabil. I 2008 skjedde det imidlertid en endring ved at befolkningsveksten mer enn doblet seg, før veksten plutselig nær stoppet opp i 2009 da det bare ble 54 flere innbyggere i bydelen. Befolkningen i Bydel Grorud økte altså omkring ti ganger så mye i 2008 sammenliknet med i 2009. Den kraftige endringen fra 2008 til 2009 er vanskelig å forklare og medfører at det nå er økt usikkerhet når det gjelder hvor stor tilflyttingen til bydelen vil bli de nærmeste årene. Det er også økt usikkerhet når det gjelder prognosenes treffsikkerhet fremover. Selv om det er uklart hva den lave befolkningsveksten i 2009 skyldes, er det mye som tyder på at boligmarkedet i bydelen ikke uten videre vil kunne absorbere en høy befolkningsvekst i årene fremover. En befolkningsvekst på nivå med perioden 1999-2009 forutsetter at det bygges nye boliger som kommer for salg. Det har vært en høy og stabil vekst i den yngste delen av befolkningen (0-19 år) de siste årene. Prognosene viser at denne gruppen trolig vil fortsette å vokse i omtrent samme takt frem mot 2020. Vi ser også at det har blitt færre innbyggere i aldersgruppen 20-39 år fra 2000 til 2010, men at denne gruppen trolig vil bli større frem mot 2020. Aldersgruppen 40 til 66 år har økt mest de siste ti årene, og vil fortsette å øke de neste ti årene. Antallet eldre over 67 år har gått noe ned, men vil øke noe frem mot 2020. Mye av befolkningsveksten de senere årene kan knyttes til økende tilflytting av innvandrere. Innvandrerbefolkningen er yngre og har flere barn enn den øvrige befolkningen. Dette er også en av forklaringene på at det har blitt flere barn og unge og færre eldre i bydelen. Det bor nå til sammen 10 700 personer med innvandrerbakgrunn i Bydel Grorud. Innvandrerbefolkningen utgjør 41 % av befolkningen i bydelen. Mange av innvandrerbefolkingen har bakgrunn fra Sri Lanka og Pakistan. Bydel Grorud er blant de bydelene i Oslo som har høyest andel innvandrere. Andelen med innvandrerbakgrunn har økt fra 15 % til 40 % av befolkningen i løpet av bare ti år. Veksten har vært forholdsvis stabil gjennom hele perioden. Dersom veksten fortsetter som i perioden 1999 til 2009 tilsier en lineær fremskriving at nær 80 % av befolkningen i Bydel Grorud vil ha innvandrerbakgrunn i 2025. I Bydel Grorud bor det i alt 5 507 barn og unge i alderen 0 til 15 år. Av disse er 9 % barn som selv har innvandret til Norge, mens 45 % er etterkommere dvs. at de er født og oppvokst i Norge men har foreldre som har kommet til landet som innvandrere. 46 % av barna i alderen 0 til 15 år har norsk bakgrunn. Flytting. I 2009 flyttet 991 personer til Bydel Grorud, mens 1 136 flyttet fra bydelen. Det innebærer at det var en netto fraflytting fra bydelen på 145 personer. Når det likevel var en vekst i innbyggertallet i bydelen i 2009 skyldes det at det var flere fødsler enn dødsfall. Det er mest vanlig at de som flytter til bydelen kommer direkte fra utlandet gjennom innvandring, eller flytter hit fra en annen bydel i Oslo. De som flytter ut av bydelen flytter som oftest ut av Oslo, og gjerne til en omkringliggende kommune. I 2009 var det en netto utflytting av 307 personer med norsk bakgrunn fra bydelen. Samtidig var det en netto tilflytting av 101 innvandrere med vestlig bakgrunn og 61 innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Det er mange forhold som er med på å påvirke flyttemønstrene. Flytting henger for mange sammen med endring i familiesituasjon og livsfaser. Tallene for 2009 viser at det er flere barn som flytter ut av bydelen enn til bydelen, og at utflyttingen er størst blant barn under 5 år. Samtidig ser vi at det er netto tilflytting av personer i aldersgruppen 20 til 29 år, mens det er netto utflytting i gruppen over 35 år. Mange unge velger å flytte til Oslo mens de er i etableringsfasen. Bydel Grorud er et attraktivt sted å bo for unge som studerer eller har lav inntekt, og som ønsker å bo urbant i en rimelig bolig. Bydelen tiltrekker seg også mange unge innvandrere, som ønsker å bo i nærheten av slekt og venner og andre med samme bakgrunn. Ser vi på aldersfordelingen på de som flytter ut, finner vi at mange ønsker å flytte ut av Oslo i forbindelse med at de har etablert seg og fått barn. Dette ser vi at også er typisk for de som velger å flytte ut av Bydel Grorud. De eldre i Bydel Grorud. Bydel Grorud har 26 074 innbyggere, hvorav eldre over 67 år utgjør cirka 10 %. Sammenliknet med ellers i Oslo er det en noe høyere andel eldre i Bydel Grorud. Prognoser viser at antallet eldre over 67 år i Bydel Grorud vil øke frem mot 2020, mens antallet eldre over 80 år vil gå noe ned. Eldrebefolkningens størrelse varierer til dels betydelig mellom ulike delbydeler og nærom-råder i bydelen. Dette gjenspeiler at delbydelene er bygget i ulike tidsperioder, at boligom-rådene har ulike kvaliteter og tiltrekker seg ulike aldersgrupper og at flyttemønstrene varierer i ulike geografiske områder. Med til sammen cirka 1 100 bosatte eldre er Ammerud den delbydelen som har klart flest eldre beboere. Deretter følger Nordtvet og Romsås med litt over 800 eldre beboere hver. Færrest eldre bor det på Rødtvet og Grorud. Mange av de eldre på Ammerud og Nordtvet har passert 75 år, mens mange av de eldre på Romsås og Grorud er i alderen 65 til 74 år. Dersom vi velger å se på andelen eldre i forhold til totalbefolkningen i de ulike delbydelene, finner vi at det bor en høy andel eldre på Ammerud og Nordtvet, mens det er en lavere andel av beboerne på Romsås og Grorud som er eldre. På Rødtvet er andelen eldre omtrent på nivå med bydelen samlet sett. Organisering. Bydelens ulike tjenester og tilbud til befolkningen formidles gjennom 50 tjenestesteder som er faglig og administrativt underlagt bydelsadministrasjonen. Det er i overkant av 900 årsverk i bydelen og bydelens netto budsjettramme er på over 800 millioner. Bydel Nordre Aker. Nordre Aker er en administrativ bydel i Oslo. Bydel Nordre Aker har innbyggere (1. januar 2012) og et areal på 13,6 km². Bydelen strekker seg fra Trondheimsveien i øst til Sognsvannsbekken i vest, og fra Badebakken i sør til Solemskogen i nord. Bydelen ble opprettet i 2004, da man slo sammen de gamle Bydel Sogn (1988-2003) og Bydel Grefsen-Kjelsås (1988-2003) og i tillegg utvidet med områdene Ullevål hageby, Blindern og Gaustad. Bydelen regnes som "ytre vest", og er i stor grad forstad (suburban). De urbane unntakene er Nydalen/Storo-området som utgjør den nordligste delen av "byen Oslo", samt Blindern-området som huser store deler av Universitetet i Oslo. Bydelsens administrasjon har i dag resepsjon i Bydelshuset i Nydalsveien 21, i den gamle bygningen til Bakke Mølle. Strøk. Vest for Akerselva: Blindern, Gaustadbekkdalen, Gaustad, Ullevål Hageby, Sogn, Nordberg, Kringsjå, Korsvoll, Berg, Tåsen og Brekke Øst for Akerselva: Nydalen (begge sider, men mest øst), Grefsen, Disen (Oslo), Lofthus (Oslo) og Kjelsås. Som Oslo Nord. Østkant og vestkant i Oslo brukes om de to delene av Oslo som dannes av det økonomiske og sosiale skillet som historisk går langs Uelands gate. Nord for Uelands gate, hvor Bydel Nordre Aker befinner seg, er det vanskelig å snakke om østkant/vestkant i det hele tatt (spesielt delen øst for Akerselva). Grunnen til dette er at områdenes egenskaper har forandret seg. Eksempelvis har gammel industri forsvunnet, og områder som f.eks industriområdet Nydalen har aldri hatt særlig med boliger før i nyere tid, men har nå mange moderne (og dyre) leiligheter. Samtidig har villastrøkene Grefsen og Kjelsås gått fra å være strøk for arbeidere som betjente industrien, til å bli noen av byens dyreste boligstrøk. Hvordan man skal kunne definere strøkene her blir derfor veldig utfordrende. Villastrøkene på Korsvoll og Grefsen omtales gjerne som «nord i byen», eller bare Oslo nord, noe som etterhvert har begynt å gjelde hele bydelen. Bydel Nordre Aker har i dag Oslo – og Norges – høyeste utdanningsnivå. Kombinert med de høye boligprisene og det høye inntektsnivået i bydelen regnes den derfor i det sosiologiske aspektet som vestkanten. Bydel Nordstrand. Nordstrand er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (pr. 1. januar 2012) og et areal på 16,9 km². Bydelen som den er i dag, ble til da en ved bydelsreformen i 2004 slo sammen de tidligere bydelene Nordstrand, Lambertseter og Ekeberg-Bekkelaget (sistnevnte dog uten mesteparten av Ekebergskrenten og Ekebergskråninga, som tilfalt den nye bydel Gamle Oslo). Bydelens grunnkretser. Bydel er det laveste politiske nivået i den offentlige forvaltning. For statistiske formål har Statsitisk Sentralbyrå delt alle kommuner og bydeler inn i grunnkretser. I Oslo er dessuten grunnkretsene gruppert i 'delbydeler'. Bydel St. Hanshaugen. St. Hanshaugen er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (pr. 1. januar 2012) og et areal på 3,6 km². Navnet St. Hanshaugen betegner også den høyden og parken St. Hanshaugen som har gitt bydelen navn. St. Hanshaugen brukes også om strøket som ligger langs østsiden og syd og vest for parken. Bydelens symbol er silhuetter av tårnhuset i St. Hanshaugen park og av Gamle Aker kirke. Bydelen strekker seg fra Oslo sentrum og nordover til Marienlyst og Ullevål universitetssykehus. Høydedraget Akerryggen som går nord-syd i den østlige delen av bydelen gir, sammen med parkene og grøntområdene, bydelen et grønt og åpent preg. Bydel St. Hanshaugen tilhører indre by og vestkanten. Tomte- og boligprisene i bydelen har vært høye fra den bymessige utbyggingen begynte midt på 1800-tallet. De fleste strøkene i bydelen har hatt et middelklassepreg like lenge. I 2007 er boligprisene nest høyest (etter Frogner) av alle kommuner og bydeler i landet. Befolkningen er ung med liten andel over 67 år og få skolebarn og tenåringer, mens andelen i aldersgruppen 20–39 år er høy. Bydelen har høyere utdanningsnivå og større inn- og utflytting enn gjennomsnittet for Oslo. I bydelen finnes mange kirker, særlig på og rundt Hammersborg. Befolkning. Bydelen (nåværende grenser) hadde 24 063 innbyggere 1. januar 1995 og 30 144 innbyggere 1. januar 2008. Andelen av byens befolkning som bodde i bydelen økte i disse ti årene fra 4,98 til 5,38 %. Kommunens prognose for befolkningen i år 2020 er 36 544 innbyggere. Den unge befolkningen avspeiler seg i husholdningsstørrelsene: aleneboende utgjør 48,1 % av husholdningene i St. Hanshaugen, 28 % i Oslo og 16,8 % i landet. For husholdninger med barn 17 år eller yngre er tallene 24,8 % for bydelen og 43 % for Oslo. Andelen husholdninger med tre eller flere barn utgjør 3,1 %, den laveste andelen av alle kommuner og bydeler i landet. Av bydelene er andelen studenter størst i St. Hanshaugen med 12,1% (1. januar 2010). Gjennsomsnittet for byen var 6,7%. Tallene inkluderer ikke studenter som ikke har meldt flytting til Oslo. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre skiller seg ut fra andre studenter når det gjelder bosted og bor i liten utstrekning i bydelen. Bydelen har høy gjennomtrekk i befolkningen. I 2004 var det mellom 17 og 18 % av befolkningen som flyttet ut av bydelen, høyest andel av alle bydelene i Oslo. Utdanningsnivået er høyt: 52,5 % av befolkningen 16 år og eldre i bydelen per 1. januar 2006 har universitets- eller høgskoleutdanning. Tallet for Oslo er 39,1 % og for Norge 24 %. Andelen innvandrere, slik Statistisk sentralbyrå definerer innvandrer, var 17,0 % av befolkningen i bydelen 1. januar 2006 mot 23,0 % i Oslo. Av innvandrerne i St. Hanshaugen kommer relativt mange fra vestlige land (6,7 % mot Oslo 4,1 %). Ikke-vestlige innvandrere er det færre av enn ellers i byen: 10,3 % mot 18,9 % for Oslo. Administrativ bydel – valg og politikk. Bydel St. Hanshaugen grenser til bydelene Grünerløkka, Sagene, Nordre Aker, Vestre Aker, Frogner og Sentrum (som St. Hanshaugen administrerer). Ved bydelsreformen 1. januar 2004 ble Ullevål Hageby, et velstående boligstrøk nord i den gamle bydelen St. Hanshaugen-Ullevål overført til nye Nordre Aker bydel. Samtidig gikk Blindern, Ullevål hageby og området mot Tåsen til Bydel Nordre Aker. Bydelen ble dog betydelig utvidet i sentrumsnære områder ved at Hausmannskvartalene vest til Bernt Ankers gate ble overtatt fra bydel Grünerløkka og kvartalene videre vestover helt til Stortorget ble overført fra Sentrum administrative enhet. Bydelsadministrasjonen holder til i Akersbakken 27. Bydelsutvalget er direktevalgt av bydelens innbyggere og har i perioden 2007-2011 denne sammensetningen: Ap 4, H 4, SV 3, V 2, Frp 1 og R 1. Bydelsutvalgets leder er Torunn Kanutte Husvik (AP) og nestleder er Stian Oen (SV). Historie og arkitektur. Tidlig bosetting er kjent fra et stort antall førkristne graver i området fra Schwensens gate sydvest for St. Hanshaugen (parken) til Nordre gravlund helt nord i bydelen. På Blåsen i Stensparken er det funnet rester av kunstige voller, sannsynligvis et forsvarsanlegg fra folkevandringstiden (400-600 e.Kr.). Den eldste veien vestover fra Oslo (middelalderbyen under Ekeberg) gikk over forløperen til Grünerbrua, opp Telthusbakken forbi Aker kirke mot dagens Bislett og videre til Frogner. Circa år 1300 ble Akersveien (der Akersveien og Akersgata ligger i dag) anlagt som forbindelse mellom Aker kirke og den nye Akershus festning. (Store) Aker gård er fra eldre jernalder. Gården, som har ligget nær kirken, var i tidlig middelalder et religiøst sentrum i det som nå er Oslo by, der også ting ble holdt. Gamle Aker kirke, bygget sannsynligvis på slutten av 1000-tallet, er byens eldste stående bygning. I berget under kirken ble det på 1100-tallet drevet gruvedrift på sølvholdig blyglans. Dette var Norges første gruvedrift. Gruvedriften ble tatt opp igjen fra tidlig på 1500-tallet til den ble stoppet en gang før 1579. Det meste av bydelen ligger på den bymarken som ble lagt ut ved jordegodsgaver fra kong Christian IV i 1629. Marken som ble gitt til byens borgere som beitemark var grunnen som hørte til eksisterende gårder, blant andre Aker, Lindern, Stein (rett nord for Stensparken), og Ullevål, alle fra eldre jernalder, og Valle (yngre gård som ved en senere løkke har gitt strøksnavnet Valleløkken). Byborgerne gjerdet etter hvert inn teiger av bymarka (løkker eller byløkker) og bygget hus på dem. Strøkene Meyerløkka, Bolteløkka, Fagerborg, Lovisenberg og Marienlyst har navn fra løkker. Fra 1730-årene kom det bebyggelse i det som circa 1800 ble forstaden Hammersborg med trange, krokete gater med små hus og uthus. Gamle Hammersborg ble revet i 1930-årene. I de første tiårene etter 1800 ble det bygget trehus med haver i områdene vest for øvre del av Akersgata. Fra slutten av 1700-tallet ble Bergfjerdingen, området øst for Akersveien med Dops gate og Damstredet, og Telthusbakken rett sydøst for Gamle Aker kirke, bebygget med små trehus. I begge områder er mange hus bevart. Empirekvartalet (der høyblokken og Y-blokken av Regjeringskvartalet nå ligger) ble utbygget med Militærhospitalet 1807 og Rikshospitalet 1826. I 1860-årene hadde denne nedre del av bydelen blitt en del av sentrale Christiania med blant annet St. Olav katolske domkirke (nygotikk, 1856) og Trefoldighetskirken (nygotikk, 1858). Disse områdene ble innlemmet i byen i 1794 og ved flere mindre utvidelser på tidlig 1800-tall. Resten av bydelen ble innlemmet ved byutvidelsen i 1859, med unntak av Adamstuen og Marienlyst som først ble overført fra Aker herred i 1948. Meyerløkken nord for St. Olavs gate ble bebygget med bygårder fra 1860-årene til 1880-årene. I 1870-72 ble Frølichbyen (Banksjef Frølichs gate, Valleløkka) bygget med små hus i sveitserstil med fasader av soltørkede, pussede leirblokker. I 1880-årene kom bygårder blant annet langs Waldemar Thranes gate ved krysset med Ullevålsveien og på Bolteløkka. Fra 1865 ble høyden St. Hanshaugen opparbeidet som park ved at Christiania Byes Vel plantet 1275 trær. I 1890-årene var det en voldsom byggevirksomhet i bydelen, som i byen ellers, med leiegårder så langt nord som Fagerborg og Adamstuen. Strøket St. Hanshaugen fikk tett bebyggelse. To små parseller av Pilestredet hadde hestesporvogn fra 1875 (Homansbyen-linjen). I 1899 kom trikken i Ullevålsveien og via Geitmyrsveien til Sagene. Taksten var 10 øre for voksne og 5 øre for barn. Da linjen ble nedlagt 1966 var voksentakst 80 øre. Trikk til Adamstuen åpnet i 1909, til Ullevål Hageby i 1925. Fra århundreskiftet og det første tiåret av 1900-tallet finnes enkeltstående jugendbygninger: Regjeringsbygningen (nå Finansdepartementet), bygårdene Fougstads gate nr. 22 og 25 og Waldemar Thranes gate 40 på Ila, Vallegaten 6, Anton Schjøths gate 15-17 og Ullevålsveien 48 og 60 på Valleløkka, og Geitmyrsveien 27 ved St. Hanshaugen park. Kjente bygninger fra tidlig i århundret er blant annet Lovisenberg kirke (1912), Ila skole (1916), Bislett bad (1920), Ila pensjonat (1921), Torggata bad (1928), Deichmanske bibliotek (1933). Større utbygging i vårt århundre er Pilestredet park (området på Meyerløkka som Rikshospitalet forlot i 2000), en rekke nye boligbygg i Hausmannskvartalene, nye Bislett stadion (åpnet 2005), St. Hanshaugen studenthjem i Bjerregaards gate (ferdig 2005-2006) og boligprosjektet Lille Bislett (bygges 2006-2007). I 2005 ble det sammenhengende området med strøkene Bislett, St. Hanshaugen, Ila og Iladalen i utkast til kommundelplan foreslått gjort til bevaringsområde. Strøkene i bydelen. Strøkene i Oslo er oppstått etter hvert som den bymessige bebyggelsen er kommet til. I bydelen har det stort sett vært en bevegelse fra syd mot nord. Strøkene har historisk både lagt seg ved siden av hverandre og «oppå hverandre» ved at lommer i byen er bygget ut (for eksempel slik Bislett først ble strøksnavn da bebyggelsen nord og øst for stadion kom i mellomkrigstiden). Grensene mellom strøk vil det derfor være uenighet om. Noen strøksnavn er gått ut av bruk (for eksempel Bergfjerdingen ved Damstredet). Hausmannsområdet med områdene Hausmannskvartalene og Ankerløkka er området avgrenset av Hausmanns gate i nord, Møllergata i vest, Hammersborggata i syd og Storgata i øst. Området består av handel (Torggata er den travleste handlegaten), kontorer og boliger, mange fra slutten av 1800-tallet. Fra slutten av 1990-tallet er det bygget en rekke nye boliger. Arbeidersamfunnets plass hører til Hausmannskvartalene. Lovisenberg, fra cirka 1870-tallet, da løkka ennå lå på landet Hammersborg er høydedraget øst for Akersgatas øvre del, avgrenset av Akersgata i vest, Vår Frelsers gravlund / Rosings gate i nord, kvartalet syd for Dops gate og Wilses gate i nordøst, Møllergata i øst og Regjeringskvartalet ved Arne Garborgs plass i syd. Fra 1700-tallet en tett forstad med stort sett trehus og trange gater, som ble sanert i 1930-årene. En rekke kirker, Deichmanske bibliotek, Krist kirkegård og Kristparken ligger på Hammersborg. Kontorer og boliger. Meyerløkka er området avgrenset av Pilestredet i vest, Holbergs gate og Stensberggata i nord, Ullevålsveien i øst og St. Olavs gate i syd. Den nordlige halvdelen av området der Rikshospitalet lå frem til 2000 (tidligere kalt Stensbergløkka) er nå bolig- og kontorområdet Pilestredet park, på 2000-tallet etablert som et selvstendig strøk. Resten av Meyerløkka er stort sett tette kvartaler med boliger fra 1860-1890. Oslo katedralskole og Kunstindustrimuseet ligger på Meyerløkka. Fredensborg er området øst for Hammersborg og vest for Møllergata, med Wilses gate i syd og Fredensborgveien i nord. Området ved Damstredet, tidligere kalt Bergfjerdingen, hører med. Strøket består hovedsakelig av boliger. Møllergata skole. Gamle Aker er strøket rundt Gamle Aker kirke, avgrenset av Ullevålsveien, Rosings gate, oversiden av Damstredet, Maridalsveien og Bjerregaards gate. Boliger og noen kontorer. Vår Frelsers gravlund. Trehus fra 1700-tallet i Telthusbakken. Bislett: Bislett stadion og området nord, vest og syd for stadion, avgrenset av gatene Pilestredet i vest, Wilhelms gate i nord, Sofies gate i øst og Holbergs gate i syd. Bislett ble strøksnavn først ved utbyggingen av kvartalene nord for stadion og langs Sofies gate øst for stadion i 1930-årene. Høgskolen i Oslo ligger der Frydenlunds Bryggeri tidligere lå. St. Hanshaugen omfatter bebyggelsen i Geitmyrsveien langs St. Hanshaugen og området syd og sydvest for parken avgrenset av gatene Bergstien, Bjerregaards gate, Ullevålsveien, Stensberggata, Sofies gate, Colletts gate til Ullevålsveien foruten Doblougløkka (Mikkel Doblougs gate). Boliger hovedsakelig fra 1880- og 90-tallet. Handlestrøk og spisesteder i Ullevålsveien og Waldemar Thranes gate. Ila øst for St. Hanshaugen er avgrenset av Bjerregaards gate i syd, Colletts gate (også bebyggelsen nord for gaten) i nord og Maridalsveien i øst. Boligbebyggelse fra 1890-tallet, mellomkrigstiden (blant annet Ilakomplekset), 1950-tallet og 2000-tallet (Waldemars hage, Kiellands Hus med flere). Handel og spisesteder rundt Alexander Kiellands plass. Ila skole. Bolteløkka er strøket avgrenset av Thereses gate i vest, Ullevålsveien i nord og øst og Louises gate og Wilhelms gate i syd. Variert bebyggelse med tette kvartaler og villaer i mur og tre. Bolteløkka skole. Fagerborg ligger mellom Bislett og Marienlyst, avgrenset av gatene Suhms gate og Fagerborggata i vest, Sporveisgata i syd, Thereses gate, Stensgata, Stensparken og Pilestredet i øst og Ullevålsveien og Kirkeveien i nord. Leiegårder langs Thereses gate og Jessenløkken ved Kirkeveien, ellers stor andel villaer. Stensparken, Fagerborg videregående skole og Fagerborg kirke ligger i strøket. Valleløkken (kalles også Valle, som kan forveksles med strøkene Valle og Valle Hovin ved Helsfyr), er området mellom Colletts gate (til St. Hanshaugen) og Geitmyrsveien i øst, Ullevålsveien i syd og vest og General Birchs gate i nord. Strøket har mest villaer, enkelte nyere lavblokker. Frölichbyen (sosialt boligprosjekt 1870), «Ringnesslottet» (Colletts gate 43) og friområdet Idioten ligger på Valleløkken. Adamstuen er de nærmeste kvartalene syd, vest og nord for krysset mellom Ullevålsveien og Thereses gate / Sognsveien, og nord til Kirkeveien. Boliger, leiegårder i syd, villaer mot Kirkeveien. Marienlyst ligger nord for Kirkeveien (ring 2). Boliger, mange fra mellomkrigstiden. NRK. Lovisenberg er området mellom Geitmyrsveien, Griffenfeldts gate, Uelands gate og Ilabebyggelsen langs Colletts gate. En stor del av området er Lovisenberg diakonale sykehus og Lovisenberg diakonale høgskole. Resten av strøket dekkes av Nasjonalt folkehelseinstitutt, Odontologisk fakultet, Lovisenberg kirke, eldreinstitusjoner og noen boliger. Lindern er området avgrenset av gatene General Birchs gate, Ullevålsveien, Sognsveien, Thulstrups gate, Kirkeveien og Geitmyrsveien. Norges veterinærhøgskole ligger ned mot Adamstuen. Det meste av strøket er havebyen bygget av kommunen i årene før 1920 med 25 frittliggende bygninger (525 leiligheter) med store beplantede gårdsrom. Med unntak av Marienlyst er alle områdene nord for Kirkeveien strøksløse. Dette gjelder området rundt Vestre Aker kirke, Ullevål sykehus-området, Nordre gravlund og Geitmyra, kort sagt nesten hele nordgrensen. Transport. Bydelens hovedgater for biltrafikk nord-syd er Bydelen har trikk i Grensen – Pilestredet – Thereses gate – Sognsveien (linjen til Rikshospitalet). I den delen av bydelen som ligger i sentrum går det flere trikkelinjer. St.Hanshaugen er den eneste av Oslos bydeler som ikke har T-bane. Busstilbudet er meget godt, nord–syd med linje 37 i Kierschows gate (fra Sagene) – Geitmyrsveien – Colletts gate – Ullevålsveien – Akersgata, og linjene 34 og 54 i Uelands gate – Maridalsveien – Hausmanns gate. Øst–vest går linje 21 i Waldemar Thranes gate og linje 20 fra Sagene og ring 2 mot Majorstua. Linjene 21, 37 og 54 har de siste årene fått øket frekvens (henholdsvis 6, 5 og 7 minutter mellom bussene i rushtid) og fysisk tilrettelegging (ombygging av kryss med mere) for å øke hastigheten. Linje 33 går Waldemar Thranes gate og ned Ullevålsveien, mens linje 46 går fra Majorstua og Ullevålsveien til sentrum fra ring 2. Natt til fredag og lørdag går det nattbuss i Uelands gate og Thereses gate. Langs ring 2 går det flybuss til Oslo lufthavn, Gardermoen. Sykkel er mye brukt, selv om tilretteleggingen for sykkel har kommet kort. Det finnes sykkelfelt i Torggata, langs vestsiden av St. Hanshaugen park og i Sognsveien. Eneste lengre strekning tilrettelagt for sykkel er Maridalsveien – Uelands gate syd for Colletts gate. Bydelen har elleve oppstillingsplasser for bysykler (felles sykler på abonnement). Siden bydelen ligger midt i indre by er det kort å gå både til sentrum (mindre enn 1500 meter fra sydenden av St. Hanshaugen park til Karl Johans gate) og til handle- og utelivsstrøk som Grünerløkka og Majorstuen. Parker, friområder og gravlunder. Plasser med vegetasjon og mindre grønne flekker finnes blant annet mellom Regjeringskvartalets Y-blokk og Deichmanske bibliotek, på Sophus Bugges plass og Evald Ryghs plass. Til sammen betyr dette at det er få av bydelens beboere som ikke har en park eller et friområde nær ved boligen. Geitmyra, mellom ring 2, Uelands gate og Kierschows gate, brukes til skolehager. Vaterland kirkegård, som ble tatt i bruk i 1659 eller noe tidligere og gikk ut av bruk i 1811, lå der Møllergata 19 ligger i dag. Trossamfunn og deres bygninger. Menighetene knyttet til disse fem kirkene tilhører Oslo Domprosti. I tillegg hører et mindre område ved Storgata til Oslo Domkirke menighet. Synagoge for Det Mosaiske Trossamfund, innviet 1920, ligger i Bergstien 13. Det islamske forbundet (Rabita) holder til i Calmeyers gate 8. Ananda Margas regionkontor ligger i Mariboes gate 13. Skoler, høgskoler, universitet. De tre kommunale videregående skolene er Oslo Sanitetsforenings hjelpepleierskole, grunnlagt 1936, som lå i Fredrikke Qvams gate 1, ble nedlagt i august 2011 Westerdals School of Communication, Fredensborgveien 24Q, grunnlagt 2001, er en privat skole. Bydel Stovner. right Stovner er en administrativ bydel i Oslo, har innbyggere (1. januar 2012) og et areal på 8,2 km². Stovner er en bydel nordøst i Oslo. Bydelen grenser til Nittedal kommune i nord, Skedsmo kommune i nord og øst og Lørenskog i øst. I sør grenser Stovner til nabobydelen Alna med Ellingsrud og Østmarka. I vest grenser Stovner til nabobydelen Grorud. Stovner bydel ligger tett inntil Gjelleråsmarka som er et populært skogsområde i nord. I vest ligger Lillomarka og i sør ligger Østmarka. Historie. Stovner politistasjon. Romsås ses i åsen bak. Bydelen har siden tidlig i middelalderen vært en jordbruksbygd. Gjennom bygda gikk også allfarveien (Oldtidsveien) fra Oslo til Romerike og videre til Trondheim. Først som en sti der dyrene hadde vært de første ingeniører, en vei som vi i dag kjenner som oldtidsveien. Senere i år 1777 ble en ny og etter datidens begreper, bedre vei bygget vest i bygda omtrent der Trondheimsveien går i dag. Denne nesten tusenårige gjennomfarten av dyr og mennesker bidro til at bygda også har lange tradisjoner med gjestgiverier og skyssvirksomhet. Den fine nordmarkitten som finnes langs Trondheimsveien ble meget populær som stein til mange prektige byggverk på slutten av 1700-tallet. En mangfoldig steinhoggervirksomhet oppsto derfor langs Trondheimsveien fra Stovner til Årvoll. Noe også Stovnerbygda ble en del av. Løvene utenfor Stortinget er hugget i denne granittsteinen. Rundt år 1900 ble den østlige delen av bygda utparsellert til boligtomter, en del av bydelen som i dag utgjør det som nå kalles Gamle Stovner og Høybråten. Høybråten vokste raskt til å bli bygdas sentrum, med skole, kino og butikker. De øvrige arealene i bygda var fortsatt jordbruksarealer i mange år der tolv større og mindre gårder var i drift. Og i de neste seksti år bodde det omkring 1800 beboere i bygda inntil Oslo kommune vedtok ytterligere utbygging i år 1965. Bildet til venstre viser Trondheimsveien med Stovner helt øverst i bildet. Kommunen eksproprierte de gjenværende jordbruksarealer og en storstilt utbygging kom i gang. Dette er i dag ny bebyggelse, med hvert sitt særpreg, som nå heter Vestli, Fossum, Haugenstua, Smedstua og Rommen. Og selvfølgelig den eldste bebyggelsen på Gamle Stovner og Høybråten som faktisk ikke er så gammel lenger. For de fleste av de gamle husene er enten revet eller bygget om. Etter bystyrets vedtak om bare 15 bydeler fra år 2004 blir også Høybråten en del av Stovner bydel. Da har den opprinnelige bygda, «Høybråten og Stovner», som har vært atskilt siden bydelsordningen i 1973, igjen blitt samlet. I løpet av en periode på tretti år økte innbyggertallet til ca. 27.885 innbyggere. Stovner bydel er inndelt i mindre regioner med Vestli som i hovedsak er bebygget med terrasseblokker og rekkehus. Øvre del av Rommen som er bebygget med eneboliger. Fossum som er bebygget med høye og lave blokker. Haugenstua og Smedstua som også er bebygget med blokker, og Gamle Stovner som består av eneboliger og rekkehus. Eneboliger finner vi også på Høybråten med noen rekkehus og blokker inne i blant. Den siste tilveksten til bydelen er Tangerud som ble ferdigstilt for innflytting med rekkehus og eneboliger i perioden 2001–2003. På søndre del av Rommen som ligger i bydelens sørvestre del har en rekke større og mindre bedrifter etablert seg. Uten forkleinelse for andre kan det nevnes kjente bedrifter som Bankenes BetalingsSentral, BCA Autoauksjon, Hydro Gas and Chemicals AS og NKL. Jordan fabrikker hadde også sin produksjon her inntil den ble flyttet til Flisa i 2000. Ved årsskiftet 2001/2002 var det registrert 6502 arbeidsplasser i bydelen. Idrett. Ved siden av industrifeltet ligger Rommen ballfelt der også deler av Norway cup blir spilt hver sommer. Andre idrettsanlegg i bydelen er Stovnerbanen, Vestlibanen, Jesperud kunstgressbane, Haugenstuahallen og Stovnerhallen. I skogkanten ved Vestli har Høybråten og Stovner idrettslag bygget en liten slalåmbakke med skitrekk som er meget ideell for de mindre. Ja, selv de litt større kan få en utfordring her. Og er en mer tilhenger av langrenn finnes det en ca. 3 km lang lysløype i det samme området. I tillegg har bydelen en rekke mindre ballfelt. Nordvest i bydelen finnes det en 9-hulls golfbane. I tillegg til nærhet til marka har bydelen mange grønne felter inne i mellom bebyggelsen med et godt utbygget gangveisystem gjennom hele bydelen. Bebyggelse. a> nede til høyre på bildet" Bydelen har flere nærbutikker og større dagligvarebutikker i tillegg til Stovner Senter, som ikke bare er bydelens største forretningssenter, men også et av byens største. For ikke å si et av Norges største. Bydelen har to kommunale legesentre og en felles helsestasjon. Bydelen har god kommunikasjon inn til Oslo sentrum. T-banen, linje 5, har stoppestedene Vestli stasjon, Stovner stasjon og Rommen stasjon i bydelen med avgang hvert kvarter (og halvparten av dette igjen i rushtid). Reisetiden med T-banen til Jernbanetorget (Oslo-S) er ca. 25 minutter. Litt lenger sør i bydelen går lokaltoget med stoppesteder på Høybråten stasjon og Haugenstua holdeplass. Lokaltoget tar deg til Oslo Sentralbanestasjon på ca. 15 minutter. Velferdstilbud og frivillige organisasjoner. Stovner bydel er godt utbygget med barnehager, og har i dag en barnehagedekning på 80%. 27 barnehager av forskjellige kategorier er drevet av kommunen, i tillegg er 3 for tiden drevet av private. Bydelen har 6 barneskoler, 3 ungdomsskoler og 1 skole for videregående. Det er et mangfold av frivillige organisasjoner i bydelen der mange er rettet mot barn og ungdom. I tillegg har bydelen flere kommunale fritidstilbud til barn og ungdom. Et aktivitetshus for folk mellom 0 og 90 år som er en erstatning for fritidsklubb i tillegg en vanlig fritidsklubb for barn og ungdom. Og et regionalt senter for motorinteressert ungdom, Oslo ungdommens motorsenter. Et selvstyrt eldresenter gir et godt tilbud til den eldre befolkning. De fleste bondegårdene i bydelen er nå borte, men det står fortsatt igjen tre fullverdige bondegårder i sentrum av bydelen. Det blir drevet et meget populært ridesenter, skolefritidsordning og husflidsaktiviteter på Øvre Fossum som er eiet av kommunen. Den andre gården Nedre Fossum er i privat eie, men gården er nå leiet av kommunen. Hva som skal skje videre av aktiviteter på denne gården er under planlegging og utvikling, men Stovnerbarnehagenes pedagogiske ressurssenter har allerede flyttet inn på gården. Den tredje gården er Bånkall gård som ligger ved Trondheimsveien 640 og som har en lang historietradisjon som gård på tomten. Gården ble første gang nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1396, men antas å være enda eldre. I 1993 brant hovedbygningen innvendig, men ble senere bygget opp igjen. I dag blir gården blant annet brukt som tilholdssted for Familie dagene som arrangeres av Groruddalen Historielag, Lions i Groruddalen, Foreningen Kunnskap og Kultur i Groruddalen, Bånkall gårds venner, Grorud Ungdomskorps, Akers Avis Groruddalen og bydelene Grorud og Stovner. Under festivalen arrangeres bl.a. Groruddals mesterskap i kjerringbæring. For de musikkinteresserte som ikke vil spille i korps, har bydelen to tilbud. Den kommunale musikkskolen har egen avdeling på Stovner, og gir et tilbud for alle variasjoner av musikkinstrumenter. De mer "rockete" kan finne en annen spirende utviklings- og karrieremulighet i Stovner Rockefabrikk som også har et fullverdig tilbud om alt rundt det å feste musikken til lydbånd. Om Stovner politistasjon som ligger midt i bydelen har en medvirkende årsak til bydelens lave kriminalstatistikk er vanskelig å si. Men bydelen kan iallfall glede seg over lite kriminalitet. Denne politistasjonen var den første i landet som begynte å arbeide etter en ny arbeidsmodell. Noe som en tid het Stovnermodellen. Men som nå, etter at flere politistasjoner fulgte etter, heter Oslomodellen. Bydel Søndre Nordstrand. Søndre Nordstrand er en administrativ bydel i Oslo. Bydelen har innbyggere (1. januar 2012) og er med sine 18,4 km² Oslos største bydel i areal. Boforholdene på Søndre Nordstrand er blant byens beste, da botettheten er Oslos laveste med 1,9 innbyggere per dekar. Søndre Nordstrand er, etter Nordstrand, bydelen med størst grøntarealer. Dette kan også forklare hvorfor bare 1,5 % av befolkningen er plaget av trafikkstøy (mot 6,8 % i Oslo totalt). Bydelens logo er en steinbro og symboliserer at man ønsker å skape en bro mellom de forskjellige kulturene man finner i bydelen. Logoen refererer til Ljabru, en gammel steinbro som krysser Ljanselva i Hauketokrysset. Elva utgjør bydelsgrensen mellom Søndre Nordstrand og bydel Nordstrand, med unntak av at områdene Øvre Ljanskollen og Leirskallen (som ligger syd for elva) tilhører bydel Nordstrand. Strøk og utbygging. Bydelens strøksammensetning er geografisk og historisk delt i to, en vestlig og østlig del, med et 500 meter bredt skogsområde (noe smalere i nord) mellom dem. I den vestlige delen ligger Østfoldbanen (den ble lagt i nåværende trasé i 1925) og man har noe noe eldre småhusbebyggelse/rekkehus på Hauketo og Prinsdal. På 1980-tallet ble også drabantbyen Holmlia utbygget. Kollektivmessig har man jernbanestoppene Hauketo stasjon, Holmlia holdeplass og Rosenholm holdeplass. Denne delen grenser til Oppegård kommune i sør, og har Mosseveien gjennom seg. Den østlige delen består av tidligere store gårder som lå under jordbruksbygda Klemetsrud som f.eks: Mortensrud, Lofsrud, Li-gårdene, Børndal, Gjersrud og Stensrud. Dette har i dag blitt til drabantbyene/strøkene som alle ble utbygd på 1980-tallet: Mortensrud m/Lofsrud, Bjørndal, Brenna, og det planlagte utbyggingsområdet Stensrud som er planlagt med 4000-5000 boliger. Her ble Østensjøbanen forlenget til Mortensrud stasjon i 1997, og videre forlengelse vurderes. Denne delen grenser til Ski kommune i sør, og har gjennom seg. Det foregår for tiden (mai 2012) en fortsatt kraftig utbygging av boliger på Mortensrud og Bjørndal. Og på Mortensrud bygges et nytt nærsenter ved siden av det allerede eksisterende Senter Syd, slik at Mortensrud nå vil framstå som det overlegent største senter for handel i Søndre Nordstrand. Bydelen har ikke et eget sentrum, og kommunikasjonsmulighetene på tvers i bydelen er få. Dette gjør at bydelen kan framstå som noe oppstykket, med store befolkningsmessige ulikheter mellom de ulike drabantbyene. Befolkning. Bydel Søndre Nordstrand har en unik befolkningssammensetning. Den nye bebyggelsen påvirket demografien sterkt: Befolkningen økte med 80 % i 7 års perioden 1986 – 1993, og gjorde også Søndre Nordstrand til Oslos «yngste» bydel: 1/3 av bydelens befolkning er under 20 år. Befolkningen har et lavere utdanningsnivå enn snittet i Oslo, og over 10 % av Søndre Nordstrands beboere er berørt av sosialhjelp (her er ektefelle og barn inkludert). Søndre Nordstrand er samtidig den bydelen i Oslo med størst minioritetsbefolking i forhold til innbyggertallet. 41,2 % av innbyggerne i Søndre Nordstrand har en ikke-vestlig bakgrunn per 2008. I april 2012 var andelen innbyggere med utenlandsk bakgrunn passert 49 prosent, og bydelen ventes å bli, eller har allerede blitt, den første med flertall av førstegenerasjonsinnvandrere og deres barn. Men denne beregningen gjelder alle med utenlandsk bakgrunn, også de fra vestlige land. (Stovner har litt høyere innvandrerprosent om bare regner de grupper som tilhører "ikke-vestlige"). Denne befolkningsgruppen antas å være noe mer ressurssterk enn innvandrere bosatt i Oslo indre øst. Det er en tendens i Oslo at innvandrere som opplever en velstandsøkning, flytter ut av sentrum og til bydeler som Søndre Nordstrand. Bydelen har forøvrig hovedstadens høyeste andel personer med handikap. Dette kan forklares av bydelens gode boforhold og tilrettelegging for denne type behov. Politikk. I likhet med Oslos 14 andre bydeler har Søndre Nordstrand et direkte valgt bydelsutvalg. Bydelsutvalget har ansvaret for fordelingen av bydelens midler samt å gi politiske føringer til bydelsadministrasjonen. Søndre Nordstrand har generelt sett en lav valgdeltakelse. I lokalvalget 2007 møtte bare 54,4 % av de stemmeberettigede fram, og særlig venstresiden ser ut til å lide av at deres potensielle velgere ikke deltar. I forkant av alle bydelsutvalgets møter behandles sakene i komitéene. Søndre Nordstrand har tre komitéer: Kultur og oppvekst, Helse og sosial, og Bygg og teknisk komité. Det er i forkant av disse møtene at befolkningen kan yte størst mulig innflytelse på beslutningene som tas. Likevel er det størst oppmøte i bydelsutvalgets «åpne halvtime», hvor privatpersoner eller representanter for ulike organisasjoner har muligheten til å henvende seg til lokalpolitikerne og den lokale pressen. Bydelspolitikken dekkes først og fremst av Nordstrands Blad, som har en egen utgave for bydelen. Bydel Ullern. Bydel Ullern er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (1. januar 2012) og et areal på 9,4 km². Bydelen ligger sørvest i Oslo, med Lysakerelven og Bærum) i vest, Bydel Frogner i sør og øst og Bydel Vestre Aker i Nord. Historie. Bydelen har fått navn etter strøket Ullern, som igjen har fått navn fra Ullern gård. Gårdsnavnet kommer fra norrønt "Ullarin", Ullr + vin (eng). I middelalderen hørte gården til klosteret på Hovedøya. Etter reformasjonen i 1536 ble gården delt mellom kirken og kongen. I 1740 ble gården formelt delt i nedre og øvre Ullern, før disse i henholdsvis 1878 og 1866 kom i Herman Severin Løvenskiolds eie. Den gang var Ullern en del av Aker kommune. Urbaniseringen begynte på slutten av 1800-tallet, da flere industribedrifter ble lagt til Skøyen og til området langs Lysakerelven. I 1872 åpnet Drammensbanen, noe som ytterligere bidro til områdets vekst. I 1912 åpnet også Smedstadlinjen, og i 1919 ble Skøyenlinjen utvidet til Lilleaker. De to sistnevnte linjene ble ytterligere utvidet i henholdsvis 1935 og 1924. I 1942 ble de to linjene forbundet da banen ble utvidet mellom Sørbyhaugen og Jar. I 1948 ble den senere Bydel Ullern en del av Oslo, etter at byen ble slått sammen med Aker. I perioden som fulgte har de tradisjonelle villastrøkene i bydelen blitt supplert med blokkbebyggelse. Strøk. Oversiktsbilde over den østlige delen av bydelen Nabolag i Bydel Ullern omfatter blant annet Skøyen, Hoff, sydlige halvdel av Smestad, Montebello, Abbediengen, Ullern, Ullernåsen, Bestum, Lilleaker, Øraker, Sollerud, og Vækerø. Bydelen grenser til Lysakerelven og Bærum i vest, Lysakerfjorden og Bygdøy i sør, Bydel Frogner i øst og Bydel Vestre Aker i nord. Frem til bydelssammenslåingen i 2003 grenset bydelen til Bydel Røa og Bydel Vinderen i nord og Bydel Uranienborg-Majorstuen og Bydel Bygdøy-Frogner i øst. Åsen Ullernåsen strekker seg 201 meter over havet, og er kjent for sin vulkanske fortid. Halve Frognerparken er i Bydel Ullern. Fasiliteter. Bydelen har en brannstasjon, Smestad brannstasjon. På Ullern ligger blant annet Ullern videregående skole, samt Ullern kirke. Bydelen har også en lokalavis – Ullern Avis. Bydel Vestre Aker. right Vestre Aker er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (1. januar 2012) og et areal på 16,6 km². Bydelen ble opprettet med bydelsreformen 1. januar 2004 og omfatter de tidligere bydelene Vinderen og Røa. Bydelen grenser mot Nordmarka og Bærum og bydelene Ullern, Frogner og Nordre Aker. Bydelsadministrasjonen holder til på Hovseter Navnet Aker henspiller på det eldste gårdsnavnet i Oslo, som er fra eldre jernalder. Strøk. Bydel Vestre Aker omfatter blant annet Sørkedalen, Bogstad, Røa, Hovseter, Holmen, Holmenkollen, Voksenåsen, Slemdal, Ris, Vinderen, Frøen, Volvat og Borgen m.m. Bydelsadministrasjonen ligger i Sørkedalsveien 148, det tidligere FO-bygget, Forsvarets Overkommando. Nærmeste nabo er Gardeleiren, leiren for Hans Majestet Kongens Garde (HMKG). Miljø. Bydel Vestre Aker disponerer 16 594 dekar, som utgjør 10,9 % av arealet i alt. Dette gir 2,44 innbyggere pr dekar, mot Oslos gjennomsnitt på 3,41. Av Oslos 15 bydeler har bydelene Gamle Oslo, Grorud, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand mer enn 30 % med innvandrerbakgrunn. I bydelene Ullern, Vestre Aker, Nordre Aker og Nordstrand var andelen innvandrere mindre enn 15 %. Bydel Vestre Aker er den eneste bydel som har flere vestlige enn ikke-vestlige innvandrere, henholdsvis 5,5 og 5,4 %, i alt 10,9 %. Når det gjelder utdanning, ligger Vestre Aker i tet med 53,6 % av befolkningen på universitets- og høyskolenivå og med den høyeste gjennomsnittsinntekt. Samferdsel. Alle T-banens vestgående linjer finnes innenfor bydelens grenser. Hele Holmenkollbanen ligger innenfor bydelen, bortsett fra den siste delen, som ligger i Marka. Det samme gjelder Røabanens Oslo-del, samt de deler av Kolsåsbanen som er felles med Røabanen (to stasjoner). Sognsvannsbanen sniker seg også innom bydelen, da den vestlige plattformen på Blindern stasjon, og endel meter av sporet ved Frøen ligger innenfor bydelsgrensen. Blindern stasjon betjener imidlertid svært få fra bydelen, ettersom stasjonene på Holmenkollbanen i det aktuelle området nesten alltid er nærmere. Også bussen er representert i Vestre Aker med linjene 23, 24, 32 og alle linjer på 40-tallet (41, 45, 46, 47 og 48). Bydel. Bydeler er distrikter innen byer med administrative oppgaver. I offentlig norsk statistikk er det bare Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger som deles inn i mindre bydeler. I noen byer har hver bydel hvert sitt styre og hver sine kandidater i bystyret. Et eksempel på dette er Paris der byen er delt opp i 20 arrondissement som har hver sitt bystyre og borgermester. De fleste bydeler omfatter flere eller deler av flere strøk, områder av store byer som har vokset frem historisk, og som danner den best kjente inndeling. Men begrepet bydel brukes også til å beskrive slike mindre geografiske områder innen en bykommune, selv om de ikke har noen administrativ betydning. I Stockholm i Sverige brukes betegenelsen "stadsdelsområde". Karl Heinz Beckurts. Karl Heinz Beckurts (født 16. mai 1930, død 9. juli 1986) var en tysk fysiker og næringslivsleder. Han var leder for Kernforschungszentrum Karlsruhe og Forschungszentrum Jülich før han mellom 1973 og 1976 ble formann for Arbeitsgemeinschaft der Großforschungseinrichtungen. Fra 1980 tilhørte han ledelsen i Siemens AG og ledet konsernets forskning. Beckurts ble 9. juli 1986 myrdet av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF i et bombeangrep i Straßlach. Til Beckurts minne opprettet Helmholtz-Gemeinschaft av tyske forskningssentre Karl Heinz Beckurts-Stiftung, som arbeider for å fremme vitenskapelig arbeid som tjener som bro mellom natur- og tekniskvitenskapelig forskning på den ene side og åndsvitenskaper på den andre. Oppland Regiment. Oppland Regiment var et norsk infanteriregiment med historie tilbake til 1657. Regimentet ble lagt ned 6. oktober 2002 i forbindelse med omorganiseringen av Forsvaret på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Siden 1800-tallet har Oppland Regiment hatt standkvarter på Terningmoen på Elverum. Oppland Regiments oppgaver ble videreført av KampUKS. Regimentet var involvert i kampene mot tyskerne etter invasjonen av Norge den 9. april 1940. Historie. Det opplandske regiment nevnes første gang i september 1658, da det ble sendt til Frederikshald under oberst Krafse og tvang svenskene til å heve beleiringen av festningen. Det ble stående i Frederikshald til krigens opphør. i krigen 1675–79 deltok regimentet i alle felttog og ble ofte anvendt som flyvende korps på streiftogene inn i den svenske grenseprovinsene. Regimentet tok også del i Den store nordiske krig fra 1709–10. En bataljon deltok i Akershus' forsvar 1716. 1717 ble regimentet liksom de andre norske regimentene delt i to: 1. og 2. opplandske regimenter. I 1718 var regimentet i det opplandske korps, som sto mellom Vorma og Glomma, og opererte mot fiendens flanker. 1719 deltok begge regimenter i felttoget i Bohuslän. Etter krigen fikk 1. regiment stabskvarter i Akersgård ved Christiania, 2. regiment i selve Christiania. 1758 ble det sendt en bataljon fra hvert regiment til Holsten; de vendte hjem 1763. I følge hærloven av 1. juli 1789 ble 2. opplandske regiment føyd til det nordenfjelske regiment, mens 1. opplandske ble til opplandske regiment og fikk en bataljon av 2. akershusiske samt de to bergenske grenaderkompanier. Regimentets grenaderer utmerket seg under Müller i trefningen ved Lier 18. april 1808, mens en bataljon av regimentet under Vejby var med på å slå svenskene ved Høland 19. og 20. april. Under krigen i 1814 sto tre av regimentets bataljoner i brigaden Hegermann, som avslo svenskenes angrep på skansene ved Onstadsund 9. august. Uniformer. 1675 hadde regimentet hvitgrå kjole med rød krave. 1720 hadde 1. regiment rød kjole med lysegrå krave, mens 2. regiment hadde rød kjole med lyseblå krave. 1740 hadde 1. regiment rød kjole med gul besetning, rød magevest og røde bukser. 2. regiment hadde rød kjole med mørkeblå besetning. 1789 hadde regimentet rød kjole med blå besetning. 1803 hadde det rød kjole med mørkegrønn besetning og blå bukser. Detlev Karsten Rohwedder. Detlev Rohwedder (1990)Detlev Karsten Rohwedder (født 16. oktober 1932 i Gotha, død 1. april 1991 i Düsseldorf) var en tysk politiker (SPD) og næringslivsleder. Mellom 1969 og 1978 var han statssekretær i den føderale regjeringen. I 1979 ble han sjef for stålindustrikonsernet Hoesch i Dortmund. Der kjøpte han Hoesch-konsernet løs fra det nederlandske selskapet Hoogovens, som hadde fusjonert med Hoesch i 1973. I juli 1990 ble han av regjeringen de Maizière utnevnt til formann for Treuhandanstalt, organisasjonen som hadde ansvaret for privatisering av DDRs tidligere folkeeiendom. Denne funksjonen fylte han svært dyktig. Den 1. april 1991 ble Rohwedder myrdet i sitt hjem i Düsseldorf av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF. Han ble bisatt ved en stor statsakt den 10. april samme år. Karl Jaspers. Karl Theodor Jaspers (født 23. februar 1883, død 26. februar 1969) var en tysk filosof og psykiater, som har hatt stor innflytelse på moderne teologi, psykiatri og filosofi. Han regnes som en fremtredende representant for eksistensialismen. Jaspers var lærer og faderlig venn av Hannah Arendt. Jaspers ble i 1964 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Eksterne lenker. Jaspers, Karl Jaspers, Karl Jaspers, Karl Jaspers, Karl Askøyværingen. "Askøyværingen" er en avis som kom ut første gang 3. oktober 1978,og gis ut i Askøy i Hordaland. Avisen utkommer to ganger i uken. Redaktør er Stig Erik Elliott. Paul Julius von Reuter. Statue av Paul Julius von Reuter i City, London Paul Julius Baron von Reuter (født 21. juli 1816 i Kassel, død 1899 i Nice, Frankrike) var en tysk journalist. Han grunnla nyhetsbyrået Reuters. Han ble født som Israel Beer Josaphat i Tyskland som sønn av en rabbi. I Göttingen møtte han Carl Friedrich Gauss, som eksperimenterte med elektriske signaler gjennom ledninger. Han flyttet til London og lot seg døpe i 1845, og tok navnet Paul Julius Reuter. Senere giftet han seg med Ida Maria Elizabeth Clementine Magnus. De flyttet til Paris i 1848, hvor han arbeidet i et nyhetsbyrå. Da telegrafien utviklet seg, grunnla Reuter et byrå i Aachen som sendte meldinger mellom Brussel og Aachen med brevduer. Dette var den manglende forbindelsen som forbandt Berlin med Paris. Brevduene var meget hurtigere enn posttoget, noe som ga Reuter raskere tilgang på nyheter fra Paris-børsen. I 1851 ble brevduene forbigått av en direkte telegraflinje. I 1851 flyttet Reuter tilbake til London. Han åpnet kontor ved London-børsen. En telegraflinje ble etablert mellom Storbritannia og det europeiske kontinent gjennom den engelske kanal. I 1871 ble Reuter opphøyet i adelstanden og utnevnt til baron av hertugen av Sachsen-Coburg-Gotha. Han døde i 1899 i Villa Reuter i Nice i Frankrike. Reuter, Paul Julius von Reuter, Paul Julius von Reuter, Paul Julius von Bergens Tidende. Siden 2001 har Bergensavisen blitt distribuert sammen med Bergens Tidende. "Bergens Tidende" (BT) er en dagsavis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Avisen er blant landets eldste, grunnlagt av Johan Wilhelm Eide, og utgitt første gang 2. januar 1868. Bergens Tidende er en morgenavis som utgis syv dager i uken, med et magasinbilag lørdag. Avisen ble fram til 15. september 2006 trykket i fullformat, men trykkes nå i tabloidformat. Målt i opplag er "Bergens Tidende" landets største avis utenfor Oslo og den dominerende dagsavisen på Vestlandet, med tyngdepunkt i Hordaland og Sogn og Fjordane. Redaksjonelt er "Bergens Tidende" en liberal og partipolitisk uavhengig avis. Avisen støttet lenge partiet Venstre, men ble med over da Det Nye folkepartiet ble etablert etter Venstres deling på Røros i 1972. Avisen har senere fjernet all partipreferanse. "Bergens Tidende" har i dag rundt 500 medarbeidere og ansvarlig redaktør er Trine Eilertsen. Anno 2008 hadde "Bergens Tidende" 53 % mannlige lesere, mens kvinneandelen var på 47 %. Historie. Avisens første utgave kom ut 2. januar 1868, kort tid etter at annonseprivilegiet til "Bergen Adressecontoirs Efterretninger" var opphevet. Avisen skrev seg inn i en liberal tradisjon og knyttet seg til partiet Venstre. Fra 1854 fikk "Bergens Tidende" konkurranse fra "Bergensposten", men i 1894 gikk denne inn i "Bergens Tidende", og fire år senere kunne avisen ta i bruk byens første rotasjonspresse. Avisens lokaler brant ned i Bergensbrannen 1916, men avisen klarte å reise seg fort igjen etterpå, og midt på 1920-tallet hadde den et opplag på 18 000 eksemplarer. I 1940 hadde den nådd 35 000. I motsetning til mange andre aviser, kom "Bergens Tidende" ut under hele andre verdenskrig, da med redaktør innsatt av den tyske okkupasjonsmakten. I 1949 hadde opplaget økt til 47 500. "Bergens Tidende"s opplagsrekord var i 1987–1988, med over 100 000 eksemplarer, og siden hade opplaget falt. I dag (2011) ligger det på rundt 80 000 eksemplarer, men avisen regnes likevel i større grad enn før som en dominerende medieaktør på Vestlandet. Mediehus. Utgiverselskapet for avisen er Bergens Tidende AS som inngår i Media Norge-konsernet. Selskapet driver nettstedet bt.no og eier lokalavisene Askøyværingen, Bygdanytt, Fanaposten, Strilen og VestNytt. I april 2008 begynte arbeidet med en ungdomsdebattside i avisen, som fikk navnet BTbatt. Trykkeriet til "Bergens Tidende" holder til i Drotningsvik, 12 km fra Bergen sentrum, og trykker i tillegg blant annet "Bergensavisen" og deler av opplaget for "VG", "Dagbladet", "Dagens Næringsliv", "Finansavisen" og "Vårt Land". Bergens Tidende eier også trykkeriet Mediatrykk AS på Kokstad. Innen sitt kjerneområde distribuerer Bergens Tidende et stort antall aviser. Foruten egen avis gjelder dette "Bergensavisen", "Dagens Næringsliv", "Finansavisen", "Vårt land", "Klassekampen" og flere lokalaviser. Søndag distribueres "VG" til faste kjøpere. Bergensavisen. "Bergensavisen" (BA), er en dagsavis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Den kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet "Bergens Arbeiderblad". Historie. Den første sosialdemokratiske avisen i Bergen var Arbeidervennen, som ble startet av arbeiderbevegelsens grunnlegger i Bergen, Sophus Pihl. Han var dansk fagforeningsmann, hadde bodd i eksil i Sør-Afrika i sju år da han kom tilbake til Bergen i 1885 og umiddelbart startet avis. Han døde i 1888, men hadde etablert en avistradisjon, som ble videreført under skiftende navn. I desember 1893 ble Arbeidet dagsavis og dermed også den første sosialdemokratiske dagsavisen i landet. I 1905 overtok Bergens Arbeiderparti Bergensavisen. I 1911 ble Arbeidet og Bergens Arbeiderparti sentrale i organiseringen av Fagopposisjonen, som fikk flertall på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1918. Bergensavisen ble etablert som en følge av splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923. Blant annet i Trondheim og Bergen kom kommunistene i flertall og tok med seg partiavisene til sitt nyetablerte Norges Kommunistiske Parti. I Bergen ble derfor den opprinnelige sosialdemokratiske avisen «Arbeidet» til kommunistenes organ i 1923. Arbeidet byttet ut de lokale nyhetene med lange ideologiske artikler og mistet mange lesere. Mange av nøkkelfolkene forlot avisen og var med å starte "Bergens Arbeiderblad", som kom ut som dagsavis fra 23. mars 1927. Bergens Arbeiderblad ble fra starten av finansiert av LO. Da Arbeidet ble utkonkurrert i 1930, tok avisen navnet "BA", og vokste voldsomt, såpass at BA truet med å utkonkurrere Bergens Tidende mot slutten av 1930-årene. Den første redaktøren var Gunnar Ousland, som ukependlet til Oslo. Den neste var Oscar Ihlebæk. Han var redaksjonssekretær fra starten i 1927, ble redaktør i 1938 og var redaktør fram til BA ble stanset av nazistene i februar 1941. Både Arbeidet og BA ble stanset under andre verdenskrig. Under okkupasjonen var avishuset i Christian Michelsens gate 4 hovedkvarter for Nasjonal Samling i Bergen. Ihlebæk ble sendt til fangeleir i Tyskland, og døde på vei hjem til Norge i mai 1945. Bergens Arbeiderblad startet opp igjen i fredsdagene i mai 1945, men manglet penger, utstyr, avispapir og kompetanse. Så lenge avisen hadde penger og avispapir, var den byens største avis, noen måneder i 1945. Men så tok både pengene, avispapiret og kreftene slutt høsten 1945. I mange år var det sterk strid både om avisens journalistikk og om eiendomsretten til avishuset mellom avisen og LO på den ene siden, og Arbeiderpartiet på den andre. Både Per Bratland og Egil Helle sluttet etter strid med de lokale eierne. Mot slutten av 1970-årene var avisen nær konkurs. Men i 1981 la Bergens Arbeiderblad om fra å være en helformat ettermiddagsavis for hele Vestlandet, til å bli en halvformat morgenavis for Bergen. I 1984 brøt avisen med partijournalistikken og endret linje til å drive fri og uavhengig journalistikk, forankret i et sosialdemokratisk grunnsyn. Avisen hadde sterk fremgang, og fordoblet opplaget fra 1981 til 1994. I 1990 gav BA ut søndagsavis, bare en uke etter Dagbladet og Trondheimsavisa, på samme søndag som VG. Et offisielt navnebytte skjedde 10. august 1991 da navnet ble endret fra Bergens Arbeiderblad til Bergensavisen. Utad het avisa fremdeles bare "BA". 8. mars 1994 endret BA formatet fra halvformat til tabloid, samtidig som trykkingen ble flyttet fra Fyllingsdalen til nytt trykkeri på Minde. BA lanserte nettavis 19. januar 1996 som den første dagsavisa i Bergen og en av landets første aviser. Opplag. "Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen". Reuters. Reuters er et internasjonalt nyhetsbyrå grunnlagt i 1851 av Paul Julius Reuter. Foretaket fikk sin begynnelse med å sende kursnoteringer over den nye telegraflinjen mellom børsene i London og Paris. Reuters fikk etterhvert renommé for å være den første til å meddele nyheter fra utlandet. Byrået utviklet etterhvert stor kompetanse innen nyhetsformidling, samtidig som finansnyhetene ble stadig viktigere. Idag abonnerer nesten alle nyhetsorganisasjoner på tjenester fra Reuters. Byrået er etablert i 200 byer og 94 land, og formidler nyhetsstoff på 19 språk. Reuters har sitt hovedkontor i London og har 14 700 ansatte. Bygdanytt. "Bygdanytt" er en lokalavis som har sitt nedslagsfelt i Arna bydel i Bergen og Osterøy kommune i Hordaland. Avisen kommer ut to dager i uken, tirsdag og fredag. Avisen ble etablert i 1951, og er den eldste lokalavisen i bergensområdet. Avisen ble i 2005 kjøpt opp av Bergens Tidende, men vil fortsatt være en lokalavis for nevnte steder. Avisens redaktør er Hallvard Tysse som har vært redaktør siden 1984. Bømlo-nytt. "BØMLO-nytt" er en lokalavis som blir utgitt i Bømlo i Hordaland. BØMLO-nytt tar sikte på å være lokalavis for Bømlo kommune og gis ut hver mandag, onsdag og fredag. Avisa redigeres på nynorsk. Ansvarlig redaktør er Randi Olsen, som overtok etter Stein-Erik Ovesen 6. juni 2011. Dagen (2011). "Dagen" er en avis som kommer ut i Bergen i Hordaland. Avisen kom ut med sin første utgave 1919 og er i dag et resultat av en fusjon mellom Dagen og Magazinet. Avisen utkommer alle dager unntatt søndag. 1. april 2011 byttet "Dagen Magazinet" navn tilbake til bare å hete "Dagen". DagenMagazinet. De to avisene startet samarbeidet i 2007 med helgesatsningen Velsignet Helg, et prisvinnende magasin. I februar 2007 kjøpte Dagen 34 prosent av aksjene i Magazinet, og avisene etablerte et felles annonseselskap. I mai etablerte avisene det felles lørdagsbilaget "Velsignet Helg". Ansvarlig redaktør var fram til våren 2010 Odd Sverre Hove. Da han trakk seg, ble Vebjørn Selbekk konstituert som ny sjefredaktør. Hove er fremdeles medarbeider i avisen. "Dagen". "Dagen" var en av Norges eldste kristne dagsaviser og ble etablert i 1919 og ble utgitt i Bergen. Avisen ble stoppet under krigen på grunn av at den ikke passet den tyske okkupasjonsmakten. 9. mai 1945 kom Dagen ut med en en stor tittel: "No er det i Noreg atter dag". Det stod videre "tyskerne kapitulerte i natt". Dagen hadde sitt utspring i bedehusmiljøet, og Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet er store eiere. Siste redaktør var Odd Sverre Hove som avløste Finn Jarle Sæle i 1999 etter en opphetet maktkamp som endte med at Sæle brøt med Dagen og startet "Norge IDAG". "Magazinet". "Magazinet" var en kristen konservativ avis som ble utgitt i Oslo med tre ukenlige utgaver. Avisen ble etablert i 2002 av den svenske menigheten Livets Ord og har gått fra å være et månedsmagasin til å bli ukeavis og etterhvert tredagersavis. Magazinets redaktør var Vebjørn Selbekk. Avisens ideologiske målsetting var «å påvirke samfunnet ut fra et vekkelseskristent ståsted». I februar 2007 kjøpte avisen Dagen seg inn i Magazinet med 34 prosent. De utviklet fra mai et felles lørdagsmagasin med Dagen som gjorde at avisen fikk en helt ny profil på lørdagene. Trykking av karikaturer av den islamske profeten Muhammed. Magazinet ble særlig kjent etter at avisen den 10. januar 2006 trykket 12 karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed fra Jyllands-Posten i Danmark. Ifølge redaktøren ble dette gjort i ytringsfrihetens navn. Mange muslimer følte seg krenket, og publiseringen førte til stor spenning mellom Norge og muslimske ledere, militante islamister og opprørte ungdommer i blant annet Midtøsten, den arabiske verden, Iran, Afghanistan og Indonesia. Redaktøren mottok anonyme drapstrusler, det ble internasjonale protester og demonstrasjoner, handelsboikott, nedbrenning av den norske ambassaden i Damaskus i Syria og angrep på norske soldater i Afghanistan. Etter at Selbekk 10. februar 2006 offentlig uttrykte at han ikke hadde hatt til hensikt å krenke muslimers religiøse følelser, har de fleste muslimer som deltar i den offentlige debatten i Norge godtatt unnskyldningen. En av imamene (Hamdan) som stod bak forsoningen sa «Den som heretter rører Selbekk og hans familie, rører muslimene». Magazinet var ikke den eneste norske avisen som trykket tegningene. Både Bergens Tidende, Aftenposten og Dagbladet hadde publisert tegningene på et tidligere tidspunkt. Aftenposten og Dagbladet valgte likevel å kritisere Magazinet da karikaturstriden var på sitt heteste. Fanaposten. "Fanaposten" er en avis som blir utgitt på Nesttun i Bergen i Hordaland. Fanaposten er lokalavis og abonnementsavis for bydelene Fana og Ytrebygda i søndre del av Bergen kommune, tidligere Fana kommune. Avisen ble første gang utgitt i 1978 av selskapet AS Avisdrift. Bak selskapet sto Gustav Gundersen og Hans D. Fasmer. På slutten av 80-tallet kom Bergens Tidende inn som eier av 40 % av aksjene. I 1997 kjøpte Lambert Wulf ut aksjene til Gundersen og Fasmer, og satt med 60 % av aksjene. Høsten 2004 solgte Wulf sine 60 % til Bergens Tidende, som i dag eier 100 %. Fanaposten har bokmål som hovedspråk. Avisen er en politisk og økonomisk fri og uavhengig avis som drives etter de presseetiske normene nedfelt i redaktørplakaten og Vær varsom plakaten. Avisen utkommer hver tirsdag og fredag, og har 25 000 lesere hver utgivelsesdag. (2009 tall fra undersøkelsen Forbruker & Media/Gallup). Fana og Ytrebygda har i overkant av 60 000 innbyggere, og er et område av Bergen som er i stadig vekst. Noen av landets største idrettslag har tilhold i området, og flere av Bergens og Norges største arbeidsplasser ligger i Fana og Ytrebygda, blant andre Statoil. De største næringsområdene er Kokstad og Sandsli. Fanaposten er medlem av Landslaget for Lokalaviser og Mediebedriftenes Landsforening. Avisen hadde tolv ansatte i 2006, og omsatte for 11,356 mill. kroner i 2007. Reinkarnasjon. Reinkarnasjon er sjelevandring eller gjenfødelse, ofte uatskillelig knyttet til den hinduistiske doktrinen om karma, loven om konsekvens. Forestillingen om menneskets gjentatte liv finner man især innen hinduisme og buddhisme. Jødedommen, kristendommen og islam avviser normalt reinkarnasjon, idet disse religioner anser at hver menneskelig unnfangelse og fødsel bringer en ny menneskesjel, og at den etterdødlige tilværelse for denne er evig og foregår i en form for paradis. Men det finnes flere andre verdensanskuelser som aksepterer reinkarnasjon, bl.a. rosenkreuzerne, antroposofer og mange brasilianske retninger. Innen islam finnes sufigrupper som tror på reinkarnasjon, det samme gjelder en del religioner som er beslektet med islam, herunder druserne, alevittene, og yezidiene. Reinkarnasjonslæren i Østens åndsliv. Østens guruer har ofte betraktet sjelevandring som en forbannelse, et resultat av maya (illusjon); som skyldes sinnets misoppfatning av både menneskets og guddommens vesen. Reinkarnasjon i Hinduismen. I hinduismen går læren om reinkarnasjon under begrepet "samsara". Allerede de vediske brahmaene (vedaene er skrevet fra ca. 1500 f. Kr. og fremover) spekulerte over «døden etter døden», og integrerte konseptet om gjenfødsel i sin lære. I "Samhitaene" (ordet betyr «samlet»; en samling vediske tekster) ble verden beskrevet som forståelig, overkommelig og kontrollerbar. Det var gudene som hadde skjenket menneskene den materielle verden, og gudene kunne bli kontrollert gjennom hymner, bønn, ritualer og ved å bringe offer. Allerede i "Upanishadene" (ca. 700 f. Kr.) presenterer hinduiske filosofer verden som en illusjon (maya). virkeligheten (sat) ble snarere søkt i universets uforanderlige enhetsprinsipp, hva enten dette var "rita" (tingenes orden), "Brahman" (den uendelige) eller "atman" (sjelen). Den materielle verden er i konstant forandring, og denne omskiftelige natur ble kalt "samsara" (evig forandring eller vedvarende bevegelse). I "Upanishadene" ble "samsara" kombinert med læren om karma, og slik oppstod den hinduiske forestillingen om at livet er basert på tidligere livs erfaringer. Karma er et årsaks- og virkningssystem som gjør at hvert enkelt individ skaper sin egen skjebne gjennom tanke, ord og handling. Så lenge mennesket er bundet av "samsara"fortsetter det etter døden å lengte tilbake til det fysiske livet. Målet ble følgelig en frigjørelse fra "samsara". Utfordringen behandles i "Upanishadene", og danner det filosofiske grunnlag ved den senere læren både i buddhismen og jainismen (en annen religion beslektet med hinduismen). Hinduismen lærer at mennesket er guddommelig i sin natur. Så lenge mennesket forbinder sin sjel med den materielle natur, må det fødes på nytt i nye matreielle legemer. Har man sterke bånd til det materielle, må man i det neste livet "brenne opp karma" i en plante eller dyrekropp. Når det etter utallige inkarnasjoner ikke lneger føler tilknytning til materielle fenomener overvinnes karma, og reinkarneringen tar slutt. Da har mennesket oppnådd moksha, og står fri fra de faktorer som innskrenker og binder selvet til ringen av stadig fødsel og død. Reinkarnasjon i Buddhismen. Buddhismen har overtatt begrepet "samsara" fra hinduismen. I buddhistisk sammenheng blir "samsara" ofte oversatt som kretsløp, og forstås som et kretsløp av tilblivelse, endring, opphør og ny tilblivelse som alle vesener er bundet til på grunn av det som omtales som "de ugavnlige årsakene" forvirring / innbilning, grådighet og hat (skt., pali: akushala-mula); en type etisk årsaks- og virkningslære. Samsara oppfattes som negativt, og den eneste veien ut av "samsara" er å frigjøre seg fra årsakene: forvirring, grådighet og hat. I følge buddhismen har ikke livet en definert begynnelse, men er en kontinuitet der tidligere tanker og handlinger er med på å forme det man er og opplever nå, som så igjen former det man kommer til å være og oppleve videre. Sinnet som opplever er i stadig forandring, og består av fem eksistensfaktorer som kalles "skandha" (form, fornemmelse, persepsjon, disposisjon og bevissthet). Buddhanaturen – en væren fri for innbilning / forvirring, hat og grådighet – er i følge buddhismen menneskets sanne vesen. Nirvana betegner brudd på "samsara", og tilsvarer det hinduistiske begrepet "moksha", og er oversatt med «utblåsing» eller «utslukking». Nirvana er altså det totale opphør av forvirring / innbilning, hat og grådighet. Nirvana beskrives tentativt med kvaliteter som frihet, glede, klarhet, visdom, medfølelse, etc. Buddha selv omtalte denne endelige tilstanden kun med negasjoner: "Det uskapte", "det ubetingede", "det ufødte", "det udødelige". Reinkarnasjon i den tidlige idéhistorien. Ideen om flere liv ble tatt opp av Pythagoras omkring 455 f.Kr. i filosofisk form. Diogenes Laërtius forteller at Pythagoras en gang gjenkjente sjelen til en avdødd venn i en hund som ble slått. Pythagoras erklærte seg selv også som reinkarnasjon av den trojanske helten, Euphorbus. Læren om metempsykosis ble videreført av den siciliansk-greske filosofen, Empedokles (ca. 490-430 f.Kr.), og Platon (427—347 f.Kr.). Empedokles sa: «Jeg har allerede vært gutt og pike, en busk, en fugl og en umælende fisk i havet». Platon hevdet at man blir gjenfødt i en kropp i henhold til det erkjennelsesnivå man har nådd. De mest opplyste vil gjenfødes som blant annet filosofer og artister. På det laveste erkjennelsesnivået plasserte Platon tyranner. Noen av oldtidens kristne gnostikere talte for metempsykosis, noe som ble en kilde til uoverensstemmelse med datidens kristne kirkes ledere. Irenaeus (ca. 120 – ca. 200, og fra ca. 177, en av oldkirkens betydeligste teologer; biskop i Lyon) skrev mot gnostikerne i "Contra Heresies", og avskrev metempsykosis som uforenelig med kristendommen. Kirken har stort sett fulgt Irenaeus’ syn på metempsykosis og reinkarnasjon siden da. Origenes (185 – 254 e.Kr.), en kristen teolog med platonsk bakgrunn, synes å forsøke å forsvare visse aspekter ved læren om metempsykosis, især sjelens preeksistens, men innvendte også at metempsykosis ikke stemmer overens med Det nye testamente. Læren om metempsykosis hadde innen den kristne kirke, sin siste vektige filosofiske forkjemper i neoplatonikeren, Plotin (205 – 270 e. Kr.). Han forstod gjentatte fødsler som sjelens mulighet til å lære det gode gjennom ikke-fysiske eksistenser. Etter dette hvilte doktrinen om reinkarnasjon i bakgrunnen av det vestlige åndslivet, især i visse gnostiske grupper, inntil reinkarnasjon fikk en renessanse på slutten av 1800-tallet, men da i stor grad på bakgrunn av indiske og orientalske ideer knyttet til doktrinen om karma. Blavatskys teosofiske lære om reinkarnasjon. I Vesten ble doktrinen om reinkarnasjon popularisert av Helena Petrovna Blavatsky på slutten av 1800-tallet. Blavatsky, som forkynte en universell, progressiv evolusjonslære, avviser både den vestlige og den østlige tanken om at menneskesjelen kan bli gjenfødt som dyr, plante eller mineral. I relasjon til den vestlige variasjonen, hevder Blavatasky at denne forestillingen bygger på en misforstått sammenblanding av de forskjellige doktrinene som lå til grunn i begrepene "reinkarnasjon" og "metempsykose". Blavatsky hevder at det er monaden, de to høyeste av menneskets sju elementer, som reinkarnerer. Monadene gjenneomgår en lang rekke tilværelser på ulike planeter og i ulike solsystemer før de har nådd et slikt nivå at de kan ta bolig i et menneskelig legeme. I sitt første store bokverk, "Isis Unveiled", angrep Blavatsky den moderne betydningen av metempsykose, men i den forbindelse nevner hun ikke sine tanker om åndens reinkarnasjon. Det gav opphav til den kritikk at hun har avvist muligheten for menneskets gjentatte jordeliv, og at hun har forandret på denne holdningen i ettertid. I sitt svar på kritikken uttrykker Blavatsky at hun skrev med den holdning at menneskets gjentatte jordeliv er et nødvendig, implisitt prinsipp i den læren hun forkynte, og at hun var forskrekket over at hennes innvending om metempsykose ble oppfattet som fornektelse av reinkarnasjon. Dessuten vil tilstedeværelsen av læren om menneskets individuelle karma i hennes skrifter bli meningsløs hvis læren ikke forutsatte reinkarnasjon, flere jordeliv, på åndens vei imot den frigjorte opplysthet som i hennes lære er menneskets evolusjonsmål. Blavatskys holdning overfor den hinduistiske tro på åndens gjenfødseler i laverestående former, er tilsvarende avkreftet ved hennes påstand om at dette er en misforståelse av den opprinnelige læren, som i Vestens gikk under begrepet "transmigrasjon", et begrep Blavatsky mente kun gjaldt læren om atomenes videre skjebne etter et menneskets død, eller etter metempsykosis, altså en sjelelig forandring hvor sjelens indre konstitusjon frigjør seg ifra grovere partikler (og er derfor også knyttet opp til dødsprosessen når ånden legger ifra seg sjelen som sitt indre uttrykk).[trenger referanse] Da har atomene en tendens til å knytte seg til lavere riker, gjerne med litt høyere vibrasjoner enn tidligere, som den teosofiske læren hevder er ett av menneskenes viktige bidrag til å hjelpe med å forløse de lavere naturrikene, og at dette var en del av den opprinnelige læren i India som gjennom tiden ble degradert og tolket bokstavelig som menneskets fødsel inn i lavere naturformer.[trenger referanse] Og så er Blavatsky innbitt motstander av den franske spiritistbevegelsen etter Allan Kardec, og hans lære om reinkarnasjon, som eier den holdning at det er individets personlige karakter og sosiale trekk som er underkastet reinkarnasjon. Blavatskys egen lære om reinkarnasjon er strengt bundet til hennes forståelse av menneskets indre jeg, selvet. Hun mener at det vi tenker på som vårt jeg til vanlig, kun er en avspeiling av det sanne jeget som man kan våkne opp til ved indre innvielse. Det indre egoet er av natur tidløs, evig og transcendent i henhold til dets inkarnasjoner som utgjør livets hjul. Det sanne jeget er midpunktet i denne sirkelen, og erfarer derfor alle dets liv på en samtidig måte. Blavatsky mener at det er absurd å si at åndens uttrykk, personlighetene, inkarnerer seg som ”deres nestemenn” på sirkelen, men at det er det indre egoet, midtpunktet i livshjulet, som stråler ut personlighetene (inkarnasjonene) på en samtidig måte (da det indre egoet er tidløs og evig). Fordi sirkelen betegner en samtidig begivenhet for midtpunktet, spør hun hva ånden skal tjene på at en inkarnasjon (person) gjentar historien til ”dens neste eller forrige” på syklusen. Sånn sett finnes det ikke flere liv for personlighetene, og sirkelen er den ene inkarnasjonen eller uttrykket som ånden har. Hun sammenligner ideen om en persons tilsynekomst to ganger på evolusjonssyklusen som like avvikende som et barn med to hoder. Man kan altså ikke erkjenne sitt sanne naturs dynamikk ved å søke enten fram eller tilbake på livshjulet, men ved å rette bevisstheten på midtpunktet, som i buddhismen betegner nirvana. For Blavatsky er nirvana ikke en tilstand som ligger utenfor individet, men betegner selvets sanne natur. I praksis betyr det at hun mener at åndelig frigjørelse ligger i oss selv som vår sanne natur, ikke utenfor. Da Blavatsky henvendte seg til forskjellige gruppe mennesker, vil hennes beskrivelse av reinkarnasjon variere noe. Reinkarnasjon i spiritismen. Spiritisme betegner her bevegelsen grunnlagt av Allan Kardec (1804–1869), et fransk medium som fikk stor innflytelse på utviklingen av spiritismen i Spania, Portugal og Sør-Afrika (spesielt i Brasil). Reinkarnasjon inngår i spiritistens tro på at åndene er skapt som simple og uvitende, men besitter evnen til å perfeksjonere seg ved å møte utallige problemer og hindringer i liv etter liv. Parapsykologi og reinkarnasjon. Ian Stevenson (Department of Neurology and Psychiatry, School of Medicine, University of Virginia) mener å kunne presentere bevis på reinkarnasjon ved å ha sporet opp steder og mennesker som nevnes av individer, for det meste barn, som har husket sine tidligere liv. Samsara. Samsara (sanskrit) er innen hinduisme, buddhisme og jainisme den gjenfødelsessyklus som man gjennomgår. En som gjennomgår samsara kalles "samsari". Samsara (også kalt «Livshjulet») betyr å flyte eller strømme, men oversettes med gjenfødelse. Uttrykket beskriver sjelens vandring gjennom ulike tilblivelsesprosess som begynner ved fødselen, endres til lidelse og død for deretter å bli gjenfødt på nytt. Denne sirkulære tenkningen adskiller seg fra den lineære tenkningen med fødsel/død og skapelse/dommedag i de tre store monoteistiske religionene kristendom, jødedom og islam. I indiske religioner er det å unngå denne vandringen i gjenfødelser frelsesmålet (hinduismen: "moksha", buddhismen "nirvana"). Som universet ellers har denne sirkelen av gjenfødsler ingen begynnelse eller slutt. Hinduene tror at når man dør vandrer sjelen ("atman") inn i nye vesener som fødes. Atman dør ikke. Denne sirkelen av tusener av gjenfødelser kaller hinduene "samsara". FLAC. Free Lossless Audio Codec (FLAC) er et fritt, tapsløst lydformat fra organisasjonen. FLAC-prosjektets referanseimplementasjon er tilgjengelig under BSD-lisensen. Virkemåte. At formatet er tapsløst vil si at den lagrede lyden er identisk med den digitale lydkilden (f.eks. CD). Algoritmen baserer seg på lineær prediksjon. Korte segmenter komprimeres uavhengig av hverandre, slik at informasjon fra andre segmenter ikke trengs for å gjenskape et segment. Dette gjør at formatet kan spilles av selv om man bare har tilgjengelig deler av datastrømmen på et gitt tidspunkt, eksempelvis nettradio og avspilling av lineære lagringsmedier som CD. Dessuten vil en feil bare ødelegge et tidsavgrenset område av lyden. Lyd i FLAC-formatet kan enten lagres som.flac-filer eller lagres i et konteinerformat, vanligvis ogg. Bruksområder. Fordi FLAC er tapsløst, er det godt egnet for digital arkivering av ellers ukomprimert lyd, for eksempel wav-filer eller oppbevaring av favorittplatene. Men i motsetning til wav, støtter FLAC lagring av metadata, akkurat som kvalitetstapende formater. Selv om filstørrelsen blir mindre enn en tilsvarende ukomprimert lydfil (typisk ca 50% for musikk), blir den langt større enn i lydformater som komprimerer med kvalitetstap, altså ofrer kvalitet til fordel for sterkere komprimering. Det er ingen god ide å FLAC-komprimere lyd som har vært komprimert av kvalitetstapende kodeker; lydkvaliteten blir nøyaktig like dårlig, og FLAC vil vanligvis komprimere dårligere enn om man hadde tatt den opprinnelige digitale kilden. Københavns slott. a>. Stikket er en samtidig skildring og er den eneste gjengivelse av interiøret på Københavns slott som man kjenner til. Københavns slott ble oppført på samme sted i København som Absalons borg hadde stått, kort tid etter at denne hadde blitt ødelagt. Det store inngangstårnet, kjent som Blåtårn, ble brukt som fengsel. Christian IVs datter Leonora Christina Ulfeldt, gift med Corfitz Ulfeldt, satt fengslet der i 21 år. Slottet ble bygget om en rekke ganger og på begynnelsen av 1700-tallet endret Frederik IV det fullstendig. Ombyggingen var ikke vellykket, da vekten var for stor og for dårlig fordelt, slik at murene begynte å revne. Rundt 1730 besluttet Christian VI å rive det ned samt å bygge det første Christiansborg. Ruinene. Ruinene av Københavns slott ligger under Christiansborg slott, nærmere bestemt under slottsplassen. Ruinene ble funnet av arkeologer i 1902. De ble gravet ut i 1917 og det har vært offentlig adgang til dem siden 1924. Abwehr. Abwehr var navnet på den tyske militære etterretningstjenesten fra 1921 til 1944. Historie. Etter første verdenskrig fantes det først ingen militær etterretningstjeneste. Først våren 1920 begynte enkelte tidligere medarbeidere i den keiserlige hærens etterretningstjeneste under ledelse av major Friedrich Gempp å organisere en avdeling som ble kalt "Abteilung Abwehr" innenfor "Det foreløbige Riksvernet", som forsvaret da ble kalt. 1. januar 1921 ble Riksvernministeriet, det føderale forsvarsdepartementet, grunnlagt. Denne datoen kan også regnes som grunnleggelsesdato for Abwehr, som organisatorisk ble organisert som en gruppe i ministeriet. 1. april 1928 ble Abwehr etter ordre fra forsvarsminister Wilhelm Groener slått sammen med marinens hemmelige tjenester. Under Weimarrepublikken var Abwehr likevel for liten til å kunne oppfylle sine oppgaver. Etter 1933 fikk Abwehr betydelig mer penger og personale. Likevel vokste oppgavene raskere enn tilgangen på ressurser. 1. januar 1935 ble Wilhelm Canaris sjef for Abwehr. Under hans ledelse ble Abwehr ledende innenfor det tyske offiserskorpsets konspirasjoner imot Adolf Hitler og det nasjonalsosialistiske partiet. Abwehr hadde kontakt med blant annet britisk etterretning, blant annet fikk britene informasjon om tyske bevegelser og invasjonsplaner. I 1943 ble Abwehr satt under overvåkning av Schutzstaffels (SS) etterretningstjeneste Sicherheitsdienst (SD). Det hadde da i lengre tid pågått en maktkamp mellom de to, parallelt med maktkampen mellom moderorganisasjonene Wehrmacht og SS. Canaris ble avsatt i februar 1944, og etter 20. juli-attentatet, hvor flere ledende personer i Abwehr var involvert, fikk Heinrich Himmler ham fengslet. Abwehr ble oppløst etter attentatet, og SD var dermed den eneste etterretningsorganisasjonen i Det tredje rike. Abwehr i Norge. Abwehr var i virksomhet i Norge allerede før utbruddet av den andre verdenskrig. Fra 1938 ble arbeidet i Norge ledet av den tyske handelsattachén major Berthold Benecke. Under seg hadde han tyske konsuler og fiskeoppkjøpere som spionerte på virksomheten langs kysten og norske agenter som ga verdifull etterretning under felttoget i 1940. Etter oppløsningen av Abwehr i 1944, ble gruppe II oppløst mens gruppe I og III ble omorganisert og lagt under SD. Gestapo tok over og bygde opp et nett av agenter kalt "Silberfuchs" (sølvrever) som opererte bak de Sovjetiske linjene i Finnmark, og i Finland og Sverige. Bonifatius VI. Bonifatius VI (ukjent fødselsdato, fra Roma) ble valgt til pave 11. april 896, og døde allerede den 26. i samme måned. Før han ble valgt til pave hadde han to ganger blitt avsatt fra sitt kirkelige embete, en gang som diakon og en gang som prest. Et konsil i Roma i 898 under pave Johannes IX erklærte valget av Bonifatius som ugyldig, men han står like fullt oppført i den offisielle pavelisten fra Den hellige stol. Det hevdes at han ble myrdet av sin etterfølger, Stefan VI. Dette er ikke bevist, og en annen mulighet som nevnes er at han døde av komplikasjoner fra urinsyregikt. Wilhelm Canaris. Wilhelm Franz Canaris (født 1. januar 1887 i Aplerbeck ved Dortmund i Nordrhein-Westfalen, død 9. april 1945 i Flossenbürg konsentrasjonsleir) var en tysk admiral under andre verdenskrig. Han var fra 1935 leder for Abwehr-avdelingen (kontraspionasjen) i OKW (Oberkommando der Wehrmacht). Canaris vokste opp i Duisburg, hvor han gikk på Steinbart-gymnaset. I 1905 gikk han inn i Den tyske keiserlige flåte. Han tjenestegjorde under første verdenskrig som etterretningsoffiser til sjøs, og etter å ha rømt fra fangenskap i Chile i 1915, ble han sendt på etterretningsoppdrag i Spania hvor han blant annet slapp unna et britisk attentat. Ved krigens avslutning tjenestegjorde han som sjef på en u-båt i Middelhavet. I 1919 var Wilhelm Canaris medlem av krigsretten, hvor frikorpsmedlemmene anklaget for mordene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht måtte svare for seg. Bare press på sosialdemokratisk side fikk myndighetene til å forfølge saken. Løytnant Kurt Vogel hadde skutt Luxemburg i hodet og slengt henne, ennå levende, i Landwehrkanal. Dommen for mordet lød på beskjedne to år og fire måneder – for «misbruk av tjenestemyndighet og fjerning av et lik». Canaris hjalp også morderen til å rømme fra soning. 17. mai 1919 dukket nemlig Canaris opp i Berlins Moabit-fengsel, forkledd som «løytnant Lindemann», med en forfalsket overføringsordre til et annet fengsel. Han fikk med seg løytnant Vogel, og dommeren hadde dermed hjulpet den dømte til å rømme fra sin straff. For dette lovbruddet fikk Canaris selv ingen straff – tvert om ansatte riksvernminister Gustav Noske ham som kommunikasjonsmann, noe Noske selv fikk unngjelde for: Våren 1920 stolte Noske på ham da Canaris forsikret at hæren ikke utgjorde noen fare, og ble dermed fullstendig overrumplet av Kappkuppet. Dette kostet Noske stillingen, mens Canaris ble frikjent av en kommisjon og deretter forflyttet til Kiel. Han deltok i en rekke kuppforsøksplaner mot nasjonalsosialistene. Han sørget blant annet for at Danmark, Nederland og Norge ble varslet om angrepet 9. april, uten at verken nordmennene eller andre trodde på det eller tok forholdsregler i henhold til varslingen. I februar 1944 ble han fritatt for tjenesten i OKW, senere plassert under husarrest. Denne husarresten gjorde at han ikke kunne delta i planleggingen og utførelsen av 20. juli-attentatet. Likevel fant sikkerhetspolitiet Gestapo bevis for at han var knyttet til konspirasjonen, og han ble henrettet ved hengning sammen med Dietrich Bonhoeffer og Hans Oster 9. april 1945 i Flossenbürg konsentrasjonsleir, kort tid før verdenskrigens slutt. Den danske etterretningsoffiseren Hans Lunding, som var siktet for spionasje, satt i nabocellen i Flossenbürg, og de to kommuniserte i morse. Om kvelden 8. april 1945 morset Canaris til ham: «Var ingen landsforræder. Gjorde min plikt som tysker.» Hans siste hilsen var: «Brakk nesen under siste avhør. Hils min kone hvis De skulle overleve.» I grålysninger neste morgen hørte Lunding nøklene klirre da celle nr. 22, der Canaris satt fanget, ble åpnet. Canaris ble ført ut som den første av fem dødsdømte - naken for å kveles med pianostreng. En SS-mann som overvar henrettelsen, sa at Canaris led lenge: «Han ble dratt opp og ned et par ganger.» Samme dag falt Kaliningrad i øst, mens amerikanerne i vest rykket frem mot Elben. Vest-tysk høyesterett frikjente i 1956 Otto Thorbeck for medvirkning til drap av Canaris. I 1996 ble dommene opphevet av herredsretten i Berlin. Canaris stammet fra en gresk familie som hadde slått seg ned i Lombardia. Han anså seg selv for å være fjernt beslektet med den greske admiralen og frihetskjemperen Konstantin Kanaris (1793–1877), men den genealogiske sammenhengen er uklar. Sachsenhausen. Sachsenhausen var en tysk og sovjetisk konsentrasjonsleir som var i drift fra 1936 til 1950. Sachsenhausen ligger i Oranienburg, ca. 35 km nord for Berlin. Den erstattet en tidligere leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter lå ikke langt ifra leiren. På porten inn til Sachsenhausen står det skrevet det senere beryktede sitatet "Arbeit macht frei" (arbeid frigjør) Sachsenhausen 1936-1945. Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger fengslet her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av kulden. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, det totale dødstallet er derfor ukjent. Banen hvor det ble utprøvd sko De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble fangebelegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romani, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Etter anschluss samme år begynte tilstrømingen av utenlandske politiske fanger, i denne omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger fra tyskokkuperte land. De 6000 første jødene ankom Sachsenhausen etter en arrestasjonsbølge i november 1938. De fleste gjenlevende jødiske fangene ble transportert til Auschwitz i 1941. Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleire for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av dem som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907–43). Han hadde vært jagerflyger, men styrtet og ble tatt til fange. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich von Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling. Utnyttelse av fangene. Rundt store deler av leiren, langs leirgjerdet ble det anlagt et tråkk med forskjellig underlag. Her ble fanger tvunget til å marsjere i grupper i timevis med 30 kilos oppakning, for å teste ut støvler for die Wehrmaht og andre deler av de tyske styrkene. Denne gruppen ble av vokterne kalt Schuhlaufkommando. Utenfor gjerdet befant Klinkerwerk seg. Her drev SS forretningsvirksomhet ved hjelp av fangene, med produksjon av murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Et usedvanlig tungt arbeide for underernærte mennesker. Henrettelser og medisinske eksperimenter. Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg» med portable krematorieovner som ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø – resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet ihjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det så bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også sitt eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser. Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer. Norske fanger i Sachsenhausen. Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. 3240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen. Fra sommeren 1943 fikk de norske fangene etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeide med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. De kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. Disse sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen Krigsslutt og befrielse. Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem ombord i skip som skulle senkes. Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende. Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé. Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945-1950. Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etterretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleire i de okkuperte områdene. "Spesialleir Nr. 7" ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til "Spesialleir Nr. 1" og var i drift inntil mars 1950. I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000 omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver. Sachsenhausen idag. I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd, eller er blitt rekonstruert. Deriblant inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen. Selma Lagerlöf. Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (født 20. november 1858, død 16. mars 1940) var en svensk forfatterinne, internasjonalt anerkjent for barneboken "Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige". Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1909. Flesteparten av hennes historier er lagt til hennes hjemlige Värmland. Hun engasjerte seg også sterkt i kampen om kvinners stemmerett. Siden 1991 har hun vært avbildet på den svenske 20-kroneseddelen. Gulag. GULag (fra russisk ГУЛаг: Главное управление лагерей, "Glavnoje upravlenije lag'"erej", eller Главное управление исправительно-трудовых лагерей, "Glavnoje upravlenije ispravitelno-trudovykh lag'"erej", «Hovedadministrasjon for (forbedringsarbeids)-leirene») er en akronymisk betegnelse på den del av Sovjetunionens maktapparat som foresto et etterhvert svært omfattende system av slavearbeids- og konsentrasjonsleirer. Leirene var for det meste underlagt det hemmelige politiet Tsjekaen, som senere ble omdøpt til GPU, OPGU, NKVD og KGB. En stund etter krigen sorterte de under innenriksdepartementet MVD. Fangeleirene var en videreføring av tvangsarbeidsleirer fra tsartiden. Grunnlaget for fangeleirene var bolsjevikenes leder Lenins forlangende sommeren 1918 om at alle «upålitelige elementer» skulle sperres inne i konsentrasjonsleirer. Det betød i praksis alle som ikke støttet bolsjevikene, og som av den eller andre grunner kunne betraktes som «folkets fiender». Derfor begynte man å arrestere personer og sette dem i fangeleirer som gjerne lå nær byene. Fra og med 1918 hadde Tsjekaen ansvaret for at en rekke fangeleirer ble benyttet. Da man gikk i gang med å forberede virkelige tvangsarbeidsleirer, ønsket man at de skulle være på steder som lå mer avsides. En av de viktigste fangeleirene i den tidligste tiden var den på Solovkiøyene, som mottok mange fanger frem til 1926. Noen av fangene der fikk anledning til å drive forskjellige aktiviteter, deriblant teater. Imidlertid ble mange av fangene behandlet grusomt, og tortur var utbredt. Det var her den beryktede Naftaly Frenkel begynte sin karriere som fangevokter. Gulag-leirene ble offisielt grunnlagt 25. april 1930, etter at Stalin hadde bestemt at leirsystemet skulle utvides. Fangene ble etterhvert en viktig kilde til billig arbeidskraft for gjennomføringen av Sovjetunionens industrialiseringsprogram. Den 225 km lange Kvitsjø-kanalen i 1932-33 ble bygd i løpet av bare to år, med svært primitive redskaper, av 170 000 fanger, hvorav 25 000 omkom. Dette ble omtalt som et helteepos av Maksim Gorkij og 120 andre forfattere. Men under den store terroren i 1937 ble forholdene verre. Nå var ikke hensikten lenger rehabilitering, og en fange kunne ikke lenger kalle sin vokter "tavaritsj" (= kamerat). Trotskijs sønn omkom i Gulag. Hans kone og to svigersønner døde også, og Trotskijs barnebarn, som var blitt foreldreløse, forsvant sporløst. Av de 394 medlemmene i Kominterns eksekutiv-komité i januar 1936, var 171 i live i april 1938. Fangene i leirene ble gjennomgående behandlet svært dårlig, både etter dagens og datidens standard. De fikk systematisk for lite mat, og var dermed utsatt for en rekke sykdommer. Samtidig måtte de arbeide, ofte med tungt kroppsarbeid som gruvedrift og tømmerhugging. Økonomisk sett var Gulag derfor helt ulønnsomt. Fri arbeidskraft ville vært langt mer produktiv, slik at Gulag ikke bare var grusomt og umenneskelig, men også en økonomisk byrde for sovjetsamfunnet. Etter 1930 ble leirene raskt organisert, og året etter var det omkring 200 000 personer som ble straffet der. I 1935 var antallet steget til 800 000, og ikke lenge etterpå var det nådd over en million. Høyeste antall var 1. januar 1941, da det ble talt 1 500 524 fanger – ikke medregnet 429 000 i arbeidskolonier og 488 000 i vanlig fengsel. Etter krigen toppet det seg igjen med 2,5 millioner i 1952. Men som i Tyskland ble det regelmessig løslatt store grupper. Antallet leire i Gulag-systemet vokste raskt, og hadde i 1937 etter Stalins offisersutrenskinger om lag to millioner fanger. 10. juni 1937 ble de mest betydningsfulle generalene i Den røde hær arrestert og henrettet i løpet av én dag. Alle militære distriktskommandanter og tre av de fire admiralene ble henrettet. Av den røde hærs offiserer med minst obersts rang ble flere drept av Stalin enn av Hitler. Dette året gjorde antall sultofre utslag på befolkningsstatistikken, som derfor ikke kunne offentliggjøres. Følgelig ble hele folketellingskommisjonen arrestert, fordi de «på forrædersk vis hadde gjort seg flid med å redusere innbyggertallet i SSSR». Alt i alt regnes det med at kanskje så mange som 18 millioner sovjetborgere fikk erfare Gulag-systemet, rubrisert som kriminelle eller politiske fanger. Noen satt der bare en kort tid, andre lenge. Mellom 1930 og 1941 fikk hele 20 millioner sovjetborgere en eller annen dom på seg. I 1938 ble det f.eks påbudt å si opp arbeidere og kaste dem ut av bedriftsboligen hvis de kom for sent på jobb tre ganger. I 1939 ble dette trappet opp ved at man "kriminaliserte" dårlig oppførsel på arbeidsplassen. Det ble ført en obligatorisk arbeidsbok på hver ansatt. I juni 1940 ble det innført syv dagers arbeidsuke, altså slutt på søndagsfri. Arbeidere og lærere som kom mer enn 20 minutter for sent på jobb, kunne idømmes et halvt års «forbedringsarbeid», der de ble trukket for en fjerdedel av lønnen sin, og fengsel i inntil fire måneder. Siden ingen kan gardere seg mot å komme for sent, ble tre millioner (dvs åtte prosent av landets samlede arbeidsstyrke) stilt for retten, og halvparten av disse fikk fengselsstraff. Dette ble ett av de mest forhatte dekretene. Fra 10.august 1940 kunne ansatte også sendes i leir i inntil tre år for påstått slurv eller nasking. Alt avhang av at oppsynsmennene var redelige å ha med å gjøre, og domstolene var oversvømt av saker mot påstått udisiplinerte arbeidere. Stalin ble urolig over misnøyen dette vakte, men rustningskommissæren Boris Vannikov overbeviste ham om nødvendigheten av å inngi folk respekt for autoritetene. Folk på sin side ble så distrahert av utryggheten dekretene medførte i hverdagen deres, at de knapt la merke til begivenheter som Frankrikes fall og okkupasjonen av Baltikum. Fra 22.juni 1941 trådte direktiv 221 i kraft. Det kriminaliserte «trusler» mot sovjetstaten, dvs at personen kunne oppfattes som et «samfunnsskadelig element». I løpet av ti måneder var 84 034 arrestert med hjemmel i dette direktivet. Etter Operasjon Barbarossa ble gulagene kraftig redusert, da en god del av de innsatte ble tvangsinnskrevet i den sovjetiske hæren og sendt til fronten. Dekreter av 12. juli og 24. november løslot over 600 000 fanger, hvorav 175 000 til mobilisering. Det fantes også fanger som meldte seg frivillig, men av disse måtte mange sone videre i Gulag etter krigen, og noen fikk attpåtil straffen sin forlenget. Kvinneandelen i leirene steg fra 17,3% i 1943 til 28,4% i 1945, som følge av de mange mobiliserte. I femårsperioden 1941-45 oppgis det offisielt 621 637 dødsfall blant Gulag-fanger, men trolig var det store mørketall. Etter krigen ble sovjetborgere som hadde sittet i tysk fangenskap under krigen, arrestert og fengslet i Gulag-leirer. De ble anklaget for å ha fraternisert med fienden. Store mengder sivile bosatt i områder som hadde vært under tysk okkupasjon, ble også fengslet, mistenkt for å ha hjulpet fienden. Det var ikke unormalt at overlevende fra tyske konsentrasjonsleirer ble sendt rett i Gulag. Etter krigen satt også en større mengde tyske, finske, rumenske og polske krigsfanger i Gulag-leirer. Også flere nordmenn, svensker og dansker har tilbrakt år i Gulag-leirer. I løpet av Sovjetunionens historie eksisterte det minst 476 leirkomplekser, som igjen bestod av tusenvis av enkeltleirer. De befant seg i alle landets tidssoner. Antallet fanger i leirene varierte fra noen hundre til flere tusen. Man kjente tidlig til Stalins terror, men GULag-systemet ble for alvor kjent gjennom Aleksandr Solzjenitsyns bok "Gulag-arkipelet". Ved Stalins død i 1953 ble antall leirer kraftig redusert, og mange fanger ble løslatt. GULag-systemet ble offisielt avskaffet 25. januar 1960. Aleksandr Solzjenitsyn. Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918, død 3. august 2008) var en russisk forfatter og historiker. Han gjorde verden oppmerksom på Stalins slave- og konsentrasjonsleire (GULag) gjennom sine verdensberømte bøker "En dag i Ivan Denisovitsj' liv" og "Gulag-arkipelet". "En dag i Ivan Denisovitsj' liv" er basert på forfatterens egne erfaringer fra straffeleirene. Det var for øvrig hans eneste bok som ble utgitt i Solzjenitsyns hjemland i Sovjet-tiden. Solzjenitsyn tjenestegjorde som kaptein i artilleriet under krigen. Etter å ha sett sovjetiske soldaters brutale fremferd i Polen og Tyskland, skrev han diktet "Prøyssiske netter". Han ble arrestert i februar 1945 for å ha kalt landets leder Josef Stalin «han med barten» i et brev til en venn. I juli 1945 ble Solzjenitsyn dømt til ti år i fangeleir, også kalt GULag. Han hadde vært positiv til Sovjet-systemet og kommunismen før erfaringene fra GULag. Kjente verker som for eksempel "I første krets" og "Kreftavdelingen" gjorde at han oppnådde stor anseelse, han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1970. Solzjenitsyn ble fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fra 1974, først i Tyskland, hvor han bodde hos vennen Heinrich Böll, deretter Sveits og til sist i Vermont i USA. Før han hadde tatt stilling til bosted var han i Norge, og vurderte å slå seg ned der. Etter Sovjetunionens sammenbrudd vendte han tilbake til Russland i 1994. Han holdt frem med sitt virke som regimekritiker også av det nye styret i Russland. Konsentrasjonsleir. Konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Noen konsentrasjonsleire er bygget for utryddelse av de internerte, eller som slaveleire, mens hensikten med andre kan være kun internering. Begrepet brukes mest i forbindelse med leire hvor de internerte er sivile som holdes fanget uten lov eller dom. Enkelte leire, slik som Andersonville i Georgia, USA, som var en krigsfangeleir der Sørstatene holdt krigsfanger (blant annet norsk-amerikanere) fra Nordstatene under den amerikanske borgerkrigen, regnes ikke som konsentrasjonsleir selv om forholdene for fangene ofte var like ille og kanskje verre enn i mange senere konsentrasjonsleire. I USA anvendte man konsentrasjonsleire overfor indianerne, men disse leirene var det ingen som tok avstand fra. Det var britene som oppfant begrepet konsentrasjonsleir under Boerkrigen i Sør-Afrika, hvor titusener av boere og deres svarte landarbeidere ble sperret inne i leire hvor de døde av sult, tørst og sykdommer. Britenes hensikt med interneringen var å kvele boernes geriljakrig ved å sperre sivilbefolkningen inne. Disse leirene fikk stor mediedekning og fikk sterk kritikk internasjonalt. I det tyvende århundre ble konsentrasjonsleirer tatt i bruk i stor skala først av Sovjetunionen, som med sitt nettverk av GULag-leirer hadde historiens mest omfattende konsentrasjonsleirsystem. De sovjetiske leirene var også forbilde for de senere konsentrasjonsleirene som det nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland opprettet. De tyske nazistene var på 1930-tallet på studietur i Sovjetunionen for å undersøke konsentrasjonsleirsystemet der. I både de sovjetiske og tyske leirene døde flere millioner mennesker. Derfor assosieres ordet «konsentrasjonsleir» i dag av mange med de sovjetiske eller tyske leirene, selv om begrepet konsentrasjonsleir strengt tatt kun betyr en leir hvor sivile interneres. Konsentrasjonsleir er ikke det samme som tilintetgjørelsesleir, der nazistene hadde som mål å avlive mennesker så effektivt som mulig. I dag driver USA en leir på militærbasen Guantanamo Bay Naval Station i Guantanamo på Cuba, som ofte betegnes som en konsentrasjonsleir. USA kaller fangene for «ulovlige kombatanter», og mener dermed at de faller utenfor Genèvekonvensjonen. I Nord-Korea drives seks konsentrasjonsleire under navnet Kwalliso, trolig med mellom 150 000 og 200 000 fanger. Mange av disse er familiene til de som er anklaget for forbrytelser i tre generasjoner, uten mulighet for å bli satt fri. Pius I. Pius I (ukjent fødselsdato, antagelig fra Aquileia) var pave fra ca. 140 til ca. 155. Ifølge Liber Pontificalis var han sønn av en Rufinus fra Aquileia. En annen tidlig kilde, "Den muratoriske kanon" fra 2. århundre, forteller at han var bror av Hermas, forfatteren av Hermas' hyrde, et av de tidligste bevarte kristne skrifter. Hermas skrive at han tidligere var slave, men det er usikkert om det stemmer. Det er ikke umulig at både Hermas og Pius var frigitte slaver, men det finnes ikke bevis for det. Enkelte kilder plasserer Pius I etter Anicetus; det er nå fastslått med rimelig sikkerhet at Pius kom først, og det er den plassen han har i den offisielle paverekken. Han var involvert i striden med gnostikeren Marcion, og Pius ledet i juli 144 synoden som stengte ham ute av kirken. Omkring 150 traff han filosofen Justin, som hadde blitt kristen apologet og som senere døde som martyr. En tradisjon hevdet at Pius fastsatte tidspunktet for påskefeiringen, men dette skjedde på et senere tidspunkt. Man vet at han lagde regler for jøders konvertering til kristendommen, noe som regnes som en viktig regulering av kirkens disiplin. I Ado av Viennes' martyrologium fra 858 nevnes han som martyr, men det finnes ingen tidligere kilder som kan bevise dette. Ble gravlagt nær St. Peters grav på Vatikanhøyden. Hans festdag er 11. juli. I domkirken i Siena står det en statue av Pius, laget av Michelangelo. Pius 01 Norges Bank. Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816, og har som hovedoppgave å sikre økonomisk stabilitet i Norge ved hjelp av pengepolitiske virkemidler. Etableringen av Norges Bank. Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 overlot til en egen komité å utarbeide en plan for en ny norsk bank. Det norske pengevesenet hadde inntil da vært felles med Danmark, og hadde blitt styrt fra København. Komiteens forslag ble behandlet av det første ordentlige Storting 1815-16. Stortingsmennene fant det vanskelig å bli enige om forslaget, og nye komiteer ble utnevnt. Ikke før 14. juni 1816 ble loven om penge- og bankvesenet endelig vedtatt. Det ble da besluttet å opprette en bank ved navn Norges Bank med hovedkontor i Trondheim og avdelinger i Christiania, Bergen og Christianssand. Myntenheten skulle være speciedaler. Banken skulle eies av private aksjonærer og fungere som en bank hvor nordmenn kunne sette inn og låne penger. Den skulle også ha et offentlig ansvar gjennom å være landets seddelbank – dvs. at den hadde monopol på å lage papirpengesedler. Dette ga Norges Bank et hovedansvar for å forsyne landets økonomi med betalingsmidler, og for at pengesedlene beholdt en stabil verdi. Banken skulle også være statens bankforbindelse. Styret skulle oppnevnes av Stortinget, som også skulle ha innsyn i bankens virksomhet og regnskap. Norges Bank skulle opprinnelig baseres på frivillige innskudd fra befolkningen. Da dette mislyktes, ble banken i stedet etablert på grunnlag av tvungne sølvinnskudd i form av en skatt på formue, den såkalte sølvskatten. Sølvfondet skulle garantere de utstedte sedlenes verdi ved at en seddel kunne veksles i en bestemt sum sølvmynt i banken. De sedlene banken begynte å utstede fikk imidlertid en mye lavere markedskurs enn det den lovbestemte vekslingskursen var satt til, og banken utsatte vekslingen av frykt for å bli tappet for sølv. Fra 1822 fant veksling sted, men til midlertidige kurser satt av Norges Bank. I stedet for å skrive ned vekslingskursen ventet Norges Bank til sedlene hadde steget tilstrekkelig i verdi. Ikke før 1842 sto sedlene i det lovbestemte forholdet til sølv og Norges Bank kunne starte med sølvveksling til ”pari” kurs, dvs. den lovfestede sølvkursen. Norges Bank fungerte som en lånebank fra 1818. Mesteparten av lånene var i den første tiden langsiktige lån mot sikkerhet i fast eiendom. Banken tilbød også diskonteringslån mot veksler, men disse utgjorde lenge bare en marginal del av virksomheten. Ole Høiland ranet i 1836 Norges Bank for 64 000 specidaler. Tyveriet førte til at han ble dømt til slaveri på Akershus festning. 1800-tallet. 1873-1875 tiltrådte Norge gullstandardsystemet og Den skandinaviske myntunion. Dette innebar at krone ble den nye myntenheten, basert på gull i stedet for sølv, og at kroner fra Norge, Sverige og Danmark var gyldige betalingsmidler i alle tre land. I Lov om Norges Bank fra 1892 ble det bestemt at banken skulle ha en fast ansatt direksjonsformann, utnevnt av regjeringen. I 1896 ble det bestemt at hovedkontoret skulle flyttes fra Trondheim til Christiania. I 1906 flyttet banken inn i nytt hovedkontor på Bankplassen. I 1820-årene fikk Norge sine første sparebanker, og fra 1848 sine første private forretningsbanker. Fra 1890-årene påtok Norges Bank seg oppgaven med å tilføre privatbankene likviditetslån i krisesituasjoner. Norges Bank ble dermed såkalt Lender of Last Resort. I august 1914 suspenderte Norges Bank gullveksling i likhet med de fleste andre land, på bakgrunn av krigsutbruddet. Mellomkrigstiden. I 1920-årene fikk Norges Bank, under ledelse av sin nye sjefdirektør Nicolai Rygg, to store utfordringer. For det første var den internasjonale valutasituasjonen svært ustabil som følge av at gullstandarden var suspendert. For det andre slo det inn en kraftig internasjonal lavkonjunktur i løpet av 1920. Den norske banknæringen hadde ekspandert kraftig under første verdenskrig og konjunkturomslaget førte raskt til at mange banker kom i vanskeligheter. Norges Bank ledet an både i bestrebelsene på å redde banker i likviditetskrise og i forsøket på å gjenskape stabile valutaforhold. Rygg kom til å søke å knytte Norge til den gjenreiste gullstandarden til gammel vekslingskurs (pari). Dette ble kjent som paripolitikken, og kom til å vare fra 1925 til 1928. Politikken bidro til å gjøre både Rygg og Norges Bank svært upopulære i brede lag av befolkningen. I 1931 besluttet Norges Bank, i følge med blant andre Storbritannia og Sverige, atter å forlate gullstandarden som følge av depresjonen. Fra 1933 sluttet Norge seg til den såkalte Sterling-blokken. Norges Bank søkte nå gjennom markedsoperasjoner å opprettholde en fast vekslingskurs mot britiske pund. Fra 1932 tok bankproblemene slutt i Norge. Mellomkrigstidens kriser bidro til en sterkt økende motstand mot Norges Banks selvstendige rolle innenfor myndighetsapparatet og den økonomiske politikken. Tysk okkupasjon. Under det tyske angrepet, natt til 9. april 1940, ble Norges Banks gullreserve evakuert fra Oslo. Den såkalte gulltransporten førte gullet i trygghet i Storbritannia. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo fritatt sine verv. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef. Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød Oslo-direksjonen seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, "Reichskredittkassenscheine", mot en fordring på det såkalte "Hauptverwaltung der Reichskredittkassen" i Tyskland. Dette ga grunnlaget for tyskernes "okkupasjonskonto" i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner. Etterkrigstiden (1945-71). Etter frigjøringen kom Norges Bank til å bli marginalisert i den økonomiske politikken. Både valutakurs og rentenivå ble fra 1945 bestemt av regjeringen og Finansdepartementet. Fra 1950 ble bankens aksjonærer frikjøpt av staten og Norges Bank slik formelt nasjonalisert. I 1950-årene ble det også igangsatt arbeid med en ny sentralbanklov som hadde til hensikt å underordne banken også formelt. Denne ble imidlertid aldri vedtatt. Perioden fra 1945 til 1971 var preget av stabile valutaforhold gjennom Bretton Woods-systemet, og en forholdsvis høy grad av politisk regulering og kontroll med den innenlandske økonomien. Under slike forhold var det relativt lite spillerom for Norges Bank. 1971-2001. Etter sammenbruddet av Bretton Woods-systemet i 1971 gikk valutaforholdene inn i en ny turbulent periode. Frem til 1992 søkte Norge ulike tilknytninger for kroneverdien og foretok også flere devalueringer. I 1992 ble kronen løst fra ECU-samarbeidet og fikk flyte fritt. I 2001 ble det ved lov bestemt at Norges Bank skal sette styringsrenta med sikte på en gjennomsnittlig prisvekst på 2,5 prosent (inflasjonsmålet). Det styres med andre ord ikke lenger etter en mer eller mindre spesifikk kurs i forhold til annen valuta, slik tilfellet var tidligere. Innføringen av inflasjonsmålet og tilføringen av ansvaret for Statens pensjonsfond-Utland (oljefondet) fra 1997, har særlig bidratt til å styrke Norges Banks posisjon innenfor myndighetsapparatet. Norges Bank flyttet inn i nytt hovedkontor i 1986. Fra 1980-tallet og frem til 2001 ble de ulike distriktsavdelingene avviklet. Fra 1985 har Norges Bank formelt vært et forvaltningsorgan. Organisasjon. a> var Formann for Norges Banks direksjon (senere hovedstyre) fra 1893 til 1920. Norges Bank har hovedkontor i Oslo. Det er 590 ansatte i banken (pr. 31. desember 2010). Ledelse. Norges Bank ledes av "Hovedstyret", som består av syv medlemmer, som oppnevnes av Kongen i statsråd. "Representantskapet" fører tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt, vedtar bankens budsjett og godkjenner dens regnskaper. Det består av femten medlemmer, som velges av Stortinget. Den daglige virksomheten ledes av sentralbanksjef Øystein Olsen som overtok etter Svein Gjedrem 1. januar 2011. Sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen fungerer også som henholdvis leder og nestleder av bankens hovedstyre. Sikkerhet. Sikkerhetsavdelingen i Norges Bank er den eneste ikke-militære vaktstyrken i Norge som er permanent bevæpnet. Avdelingen har ansvar for sikring av områder i og rundt banken, samt de transporttjenestene som utføres av banken.I bankens hovedbygning i Oslo har Sikkerhetsavdelingen egen innendørs skytebane, som ofte lånes av politiet til skytetrening. Regjeringens instruksjonsmyndighet. Sentralbankloven §2 gir Kongen i statsråd, det vil si regjeringen, rett til å instruere sentralbanken, også i enkeltsaker. Denne hjemmelen har imidlertid aldri vært brukt i enkeltsaker, og bare unntaksvis til å gi generelle instrukser. Alexander von Stahl. Alexander von Stahl (født 10. juni 1938 i Berlin) er en tysk jurist og nasjonalliberal politiker. Han var riksadvokat fra 1. juli 1990 til 6. juli 1993. Karrière. Stahl begynte sin karrière i 1967 som embedsmann i delstaten Berlins indreforvaltning. Fra 1970 til 1975 var han forretningsfører for FDP-fraksjonen i Berlins parlament. I mai 1975 ble han så utnevnt til statssekretær i Berlins justisforvaltning. Da Walter Momper dannet en ny rød-grønn regjering i februar 1989 gikk han av som statssekretær. Riksadvokat. Fra 1. juni 1990 til 7. juli 1993 var Stahl Tysklands riksadvokat. Bekjempelse av venstreekstrem terrorisme var et av områdene som var hans ansvar. Den 26. juni 1993 ble RAF-terroristen Wolfgang Grams skutt av politiet under en arrestasjon i Bad Kleinen, etter at Grams hadde skutt og drept politimannen Michael Newrzella. Etter at to vitner hadde hevdet at politiet forsettlig hadde henrettet Grams på kloss hold mens han lå på bakken, og at politiets versjon av hendelsesforløpet, at Grams hadde begått selvmord, var løgn, gikk innenriksministeren, Rudolf Seiters, av. Stahl måtte gå av av samme grunn, selv om han ikke hadde noe direkte ansvar for politiinnsatsen. Mistanken om at politiet skulle ha drept terroristen ble ikke bekreftet i den påfølgende straffesaken og i en sivil sak. Etter at Stahl gikk av som riksadvokat arbeidet han som advokat i Berlin. Fra slutten av sin embedstid vendte han seg også til nasjonalliberale og høyrekonservative prosjekter. FDP. Stahl var medlem av styret i FDP i Berlin, og forsøkte å bli valgt til partiets delstatsleder. Med støtte fra bl.a. Klaus Rainer Röhl forsøkte han å gjenopplive partiets nasjonalliberale tradisjon. Ved ledervalget i 1998 ble han knapt slått av venstrefløyens kandidat Martin Matz, som senere meldte overgang til SPD og tok med seg sitt parlamentsmandat. Ved Forbundsdagsvalget i 1998 stilte Stahl til valg som direktekandidat uten å være sikret på delstatslisten. Han oppnådde det relativt beste valgresultatet for alle FDPs direktekandidater i Berlin, men ble ikke innvalgt. Deretter trakk han seg fra aktiv politikk. Junge Freiheit. Stahl hører til den liberal-konservative avisen "Junge Freiheit" mest kjente forsvarere. Som advokat har han representert avisen i en årelang kamp i rettsvesenet mot å bli nevnt i delstaten Nordrhein-Westfalens "Verfassungsschutzbericht". Kampen ble kronet med seier i Tysklands føderale høyesterett i 2005, da høyesterett slo fast at delstatens overvåkning av avisen var et brudd på pressefriheten ("Junge Freiheit-dommen"). Stahl har skrevet boken "Kampf um die Pressefreiheit" om saken. Christer Pettersson. Christer Pettersson (født 23. april 1947, død 29. september 2004) var en kjent svensk alkohol- og narkotikamisbruker, og var til sin død mistenkt for Palmemordet, drapet på Sveriges statsminister Olof Palme den 28. februar 1986. Den 22. desember 1970 knivstakk Pettersson en for ham ukjent person med bajonett. Offeret døde og Pettersson ble i 1974 dømt for drapet. Den 14. desember 1988 ble Pettersson anholdt for mordet på Olof Palme. Den 27. juli 1989 ble han i "Stockholm tingsrätt" funnet skyldig og dømt til livsvarig fengsel. Dommen ble avsagt under dissens, der lekdommerne stemte for domsfellelse mens de to juridiske dommerne ønsket Pettersson frikjent. Den 2. november samme år ble han frifunnet av en enstemmig "Svea hovrätt" på grunn av manglende bevis og feil begått under vitnekonfrontasjon. Pettersson var med varierende grad av sikkerhet blitt identifisert av bl.a. Olof Palmes hustru Lisbet, og hans utseende stemte med enkelte signalement av gjerningsmannen. Begge rettsinstansene fant det bevist at Pettersson hadde vært utenfor Grand kino mordkvelden, hvilket han selv benektet. Hans forklaring har stort sett vært at det godt kan ha vært han som gjorde det, men at han ikke husker noen ting fra tidsrommet drapet skjedde. I 1997 innleverte "riksåklagaren" en gjenopptagelsesbegjæring til "Högsta domstolen", men på grunn av manglende bevis ble begjæringen avvist. Han døde i 2004 på Karolinska sjukhuset like nord for Stockholm etter at han ble lagt inn med brudd i skallen, samtidig som han hadde dårlig allmentilstand etter lengre tids rusmisbruk og perioder hvor han i praksis levde på gaten i Stockholm. Fiskaren. Fiskaren var en riksdekkende avis for kystnæringene i Norge. "Fiskaren" ble utgitt i Bergen i Hordaland og drevet som et datterselskap av IntraFish Media AS, som igjen var eid av NHST (mediekonsernet Norges Handels og Sjøfartstidende) og A-pressen. Redaktør ved nedleggelsen Nils Torsvik. Avisa kom første gang ut i april 1923. Fra og med 2. mai 2008 kommer den nye avisa FiskeribladetFiskaren ut etter en fusjon mellom Fiskeribladet og Fiskaren. Grannar. "Grannar" er en politisk uavhengig lokalavis for kommunene Etne i Hordaland og Vindafjord i Rogaland. Lokalavisen kommer ut to ganger i uken, mandag og torsdag. Avisen har 12 ansatte. Avisen blir redigert på nynorsk. Kontorsted er Etne sentrum. Opprinnelig ble Grannar etablert som en lokalavis for kommunene Ølen (nå sammenslått med Vindafjord) og Etne, men avisen fusjonerte med den tidligere lokalavisen Vindafjordingen og har etter den tid også dekket Vindafjord kommune. Ansvarlig redaktør er Arne Frøkedal. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Grenda. "Grenda" er lokalavis for Kvinnherad i Hordaland. Avisen utgis på nynorsk. Redaksjonen holder til i Rosendal og bestod i 2005 av syv redaksjonsmedlemmer. Bladet Sunnhordland trykker avisen på Stord. Bladet har lokaler i Skålagato. Gründer var Olav Aurvold, senere overtok Knut Hass som eier og redaktør. Han solgte den videre i 2000. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Hardanger Folkeblad. "Hardanger Folkeblad" er en lokalavis som blir utgitt i Odda i Hordaland. Redaktør for avisen er Trygve Damkjær Syse (2010), og avisen har fem redaksjonelle medarbeidere. Avisens nåværende format ble først utgitt i 1949, men avisen har forgjengere som går tilbake til 1918. Avisen gis ut tre ganger i uka, både på papir og elektronisk på Internett. Hordaland (avis). "Hordaland" er en avis som blir utgitt på Voss i Hordaland. Hordaland ble grunnlagt i 1883 og var ei Venstre-avis fram til 1972. Siden har den vært partipolitisk frittstående. Olaus Alvestad kjøpte avisa i 1896 sammen med Lorentz Nybø og redigerte den til 1903. Avisa er nå eid av et familieaksjeselskap, med Astrid Kløve-Graue som hovedeier. Hun er også avisas disponent. Redaktør er Frode Myhra Gjerald, som har hatt stillingen siden 2012. Utgivelse og dekningsområde. Hordaland kommer ut tirsdag, torsdag og lørdag i tabloidformat (omlagt fra fullformat i oktober 2003). Gjennomsnittlig sidetall er omkring 28 sider. Dekningsområdet er kommunene Voss, Ulvik, Granvin, Vaksdal og Modalen. Avisa har en husstandsdekning på over 93 prosent i Voss kommune, om lag 85 prosent i Ulvik og Granvin. Trykkeri. "Hordaland" har eget trykkeri i avishuset på Svartenakken. Trykkeriet består idag av en trykklinje som kan produsere opptil 40 sider, derav 32 sider farge og 8 sider mono. Trykkeriet har idag fire Global Web Systems firehøyder trykkverk, et Goss Community mono trykkverk og en Global Web Systems 121 fals. I tillegg til å trykke egen avis trykker "Hordaland" lokalavisen for Vaksdal og Modalen. Trykkeriet produserer også noen kommersielle reklameaviser. Trykkeriet har også en linje for adressering og pakking av aviser og en linje for pakking/utkjøring. Hordaland Folkeblad. "Hordaland Folkeblad" er en avis som blir utgitt i Norheimsund i Hordaland. Hordaland Folkeblad ble etablert i 1873 og er en av de eldste lokalavisene i Norge. Avisen er lokalavis for kommunene Kvam og Jondal. Hordaland Folkeblad kommer ut to ganger i uka, tirsdag og fredag, og blir skrevet på nynorsk. På folkemunne blir avisa ofte kalt «Skaaralappen», etter stifteren, som het Skaar. Avisen eies fremdeles av slekten Skaar, nå ved Nils Skaar. Redaktør er Åsmund Soldal. Kvinnheringen. "Kvinnheringen" er en avis som blir utgitt i Hordaland. Avisen er lokalavis for Kvinnherad og har hovedkontor på Husnes. Avisen redigeres på nynorsk. Marsteinen. "Marsteinen" er en avis som utgis i Austevoll i Hordaland. Den utgis ukentlig på torsdag. Redaktør er Trond Hagenes. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Nordhordland. Nordhordland er et distrikt nord for Bergen i Hordaland fylke, som i dag omfatter de ni kommunene Austrheim, Fedje, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Osterøy, Radøy og Vaksdal, med til sammen 43 720 innbyggere (1. januar 2012) og et areal på 2 686 km². 56 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. Regionsenteret for det meste av Nordhordland er Knarvik, som er kommunesenteret i Lindås kommune. Her ligger også kjøpesenteret Knarvik senter og Knarvik vidaregåande skule. Mosjonsløpet Knarvikmila er et av landets største med over 5000 deltakere årlig. De to konkurrerende lokalavisene Nordhordland og Strilen utgis i Knarvik og har samme dekningsområde, med et opplag på rundt 6 000 hver. Modalen og Vaksdal dekkes av lokalavisen Hordaland på Voss, mens Osterøy dekkes av lokalavisen Bygdanytt i Indre Arna. Nordhordlandsbunaden kommer fra området. Det gjør også Eikanger-Bjørsvik Musikklag, som er et av Europas ledende brassband, og de kjente kulturpersonlighetene Jon Eikemo, Ivar Medaas og Aslaug Låstad Lygre. Ved den gamle kongsgården på Seim ligger Håkonshaugen, kong Håkon den godes gravhaug. Denne brukes også som arena for årlige fremføringer av Håkonarspelet. I Seim ligger også det kulturhistoriske Strilamuseet og verdens nordligste bøkeskog. På øyen Lygra like ved ligger Lyngheisenteret. På Sletta i Radøy kommune ligger Emigrantkirken og Vestnorsk Utvandringssenter. På Osterøy ligger Havråtunet som er et av Vestlandets best bevarte klyngetun. Den gamle tingplassen for Gulatinget ved Eivindvik i Gulen var en del av Nordhordland frem til 1773. I Matrefjellene og Stølsheimen nord i Nordhordland var Milorgbasen Bjørn West bestående av 234 mann under ledelse av kaptein Harald Risnes i kamp med tyske tropper i seks dager på slutten av andre verdenskrig. Tyskerne mistet 117 mann, nordmennene mistet 6. Bjørn West-museet i Matre skildrer motstandsbevegelsens virksomhet under krigen. Næringslivet i Nordhordland har tradisjonelt vært basert på landbruk, fiske og industri, i nyere tid er også oljerelaterte virksomheter sterkt representert, særlig på Mongstad. Det er også betydelig kraftproduksjon i Masfjorden, Modalen og Vaksdal. I kommunesenteret Dale i Vaksdal ligger en av landets ledende trikotasjefabrikker, en næring som tidligere var svært viktig for hele Hordaland. Vaksdal Mølle i tettstedet Vaksdal var tidligere landets største mølle- og kraftfôrfabrikk. Nordhordlandsbrua, som er verdens lengste flytebro uten sideforankring og Norges nest lengste bro, forbinder ytre Nordhordland med Bergen og er en del av Kyststamveien E39, mens Osterøybrua forbinder Osterøy med Bergen. Bergensbanen og E16 går gjennom Vaksdal kommune på veien til Voss. Nordhordlands nordlige grense mot Sogn gikk frem til 1773 ved Dingjanes i Gulen, og den sørlige grensen mot Sunnhordland gikk frem til midten av 1800-tallet ved Hordnes i Fana (nå bydel i Bergen). Deretter ble de delene av Nordhordland som lå sør for Bergen sentrum slått sammen med nordlige deler av Sunnhordland til den nye enheten Midthordland. Nordhordland og Midthordland utgjør derfor i dag sammen med Bergen regionen Bergen og omland. Omlandet omtales separat som Strilelandet, og innbyggerne der kalles derfor for striler, og har tradisjonelt snakket strilemål (nordhordlandsmål) som skiller seg markant fra bergensk. Dette skillet oppstod allerede på 1200-tallet, men i dag utviskes forskjellene i økende takt ved at bergensk erstatter eller sterkt påvirker dialekten i store deler av omlandet. Kommunehistorikk. I 1838 ble Nordhordland inndelt i kommunene Haus, Hosanger, Hamre, Lindås og Manger. I 1870 ble Bruvik kommune utskilt fra Haus. I 1871 ble Herdla kommune utskilt fra Manger. I 1879 ble Masfjorden kommune utskilt fra Lindås. I 1885 ble Alversund kommune utskilt fra Hamre og Hosanger. I 1904 ble Åsane kommune utskilt fra Hamre. I 1909 ble Modalen kommune utskilt fra Hosanger, og Hjelme kommune ble utskilt fra Manger. I 1910 ble Austrheim kommune utskilt fra Lindås. I 1923 ble Meland kommune utskilt fra Alversund. I 1924 ble Hordabø og Sæbø kommuner utskilt fra Manger. I 1947 ble Fedje kommune utskilt fra Austrheim. I 1964 ble kommunestrukturen i området totalrevidert, med mange store endringer. Osterøy kommune etablert av deler av kommunene Haus, Hamre, Hosanger og Bruvik. Resten av Haus kommune endret navn til Arna kommune. Resten av Bruvik kommune endret navn til Vaksdal og ble utvidet med deler av kommunene Evanger og Modalen. Lindås kommune ble utvidet med Alversund og deler av Hamre, Hosanger, Sæbø og Modalen, samtidig som mindre deler av Lindås ble overført til Masfjorden, Austrheim og nye Radøy kommune. Til Radøy ble også Manger, Hordabø, og deler av kommunene Sæbø og Austrheim innlemmet. Meland kommune ble utvidet med deler av kommunene Herdla, Sæbø og Hamre, mens en liten del av Meland ble overført til Askøy kommune sammen med store deler av Herdla kommune. Resten av Herdla kommune ble slått sammen med Hjelme kommune til nye Øygarden kommune. I 1972 ble Arna og Åsane kommuner innlemmet i Bergen. Befolkningsutvikling. Tabellen viser befolkningsutviklingen i Nordhordland i perioden 1966-2006 og prognose for anslått folketall i 2030. Norge IDAG. "Norge IDAG" er en kristen ukeavis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Sjefredaktør er Finn Jarle Sæle. Sammen med TV kanalen Visjon Norge kjøpte Norge IDAG gamle Forum kino på Danmarksplass i Bergen. Der har avisen nå fått nytt hovedkontor etter å ha vært lokalisert på Bønes. Norge IDAG har i tillegg til sin utgivelse av en ukeavisen, investert i en rekke eiendomsprosjekter. Kontroverser. Bønneaksjon mot makttopp-kårede (2006): Avisen har en klar agenda i forhold til sin motstand mot legalisering homofile ekteskap og homofil adopsjon. De var også et talerør for Jan-Aage Torp da han anbefalte kristne å bruke målrettet bønn for å få homofile i maktposisjoner fjernet fra sine stillinger. Denne oppfordringen til bønnekampanje ble omtalt i en rekke medier, deriblant Dagbladet. Os og Fusaposten. "Os & Fusaposten" er en avis som blir utgitt i Os i Hordaland. Avisen tar mål av seg til å dekke kommunene Os og Fusa. Den har i all hovedsak stoff på nynorsk. Redaktør og daglig leder er Christian Fr. Stabell. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Ostringen. "Ostringen" var en lokalavis med dekningsområde primært på Osterøy i Hordaland. Den var en ukeavis med utgivelsesdag hver fredag, og hadde et nettoopplag på 1492 i 2005. Avisen ble etablert i 1996 og ble lagt ned i 2007. Helge Johnsen var redaktør og primus motor alle årene. Avisens målform var hovedsakelig nynorsk, men enkelte artikler ble også skrevet på bokmål. Avisen ble trykket av Hardanger Folkeblad med det fortsatt eksisterende ABC-forlaget Osterøy AS som utgiver. Samningen. "Samningen" er en avis som blir utgitt i Samnanger i Hordaland. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Strilen. "Strilen" er en avis som har sitt hovedkontor på Knarvik i Lindås kommune i Hordaland. Den dekker kommunene i Nordhordland. Avisen er i konkurranse med Avisa Nordhordland. Sjefredaktør er Hans Egil Storheim. Navnet «Strilen» kommer av "stril", et navn på folket i Nordhordland og Midthordland utenom Bergen. Disse regionene blir ofte samlet omtalt som «Strilelandet». Sunnhordland. Sunnhordland er et distrikt i Hordaland fylke som i dag omfatter kommunene Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio og Tysnes med totalt 57 679 innbyggere (1. januar 2012) og 2 896 kvadratkilometer. 50 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. Regionsenteret er byen Stord. Folk fra Sunnhordland kalles for "sunnhordlendinger" og snakker "sunnhordlandsmål". Sunnhordlandsbunaden kommer fra distriktet. Lokalavisen Sunnhordland, grunnlagt i 1902, utgis i Leirvik med et opplag på rundt 8 000, og dekker hovedsakelig kommunene Bømlo, Fitjar, Kvinnherad, Stord og Tysnes. Frem til midten av 1800-tallet var også Strandebarm, Austevoll, Fusa, Samnanger, Os og deler av Fana en del av Sunnhordland. Grensen mot Nordhordland gikk ved Hordnes i Fana, mens grensen mot Hardanger gikk ved Straumastein i Kvam. Mange vil nok forstatt si at Austevoll er en kommune i Sunnhordland, men på grunn av kommunens nærhet til Bergen regnes Austevoll som en del av Midthordland. Frem til 2002 inngikk også Ølen kommune som nå er slått sammen med Vindafjord i Rogaland fylke. Sunnhordland er ett av de 15 distriktene som til sammen utgjør landsdelen Vestlandet. Kommunehistorikk. I 1838 ble Sunnhordland inndelt i kommunene Skånevik, Etne, Finnås, Stord, Fjelberg, Eid, Kvinnherad og Tysnes. I 1855 ble Eid innlemmet i Fjelberg kommune. I 1860 ble Fitjar kommune utskilt fra Stord. I 1861 ble Sveio kommune utskilt fra Finnås. I 1868 ble Valestrand kommune utskilt fra Stord. I 1901 ble Vikebygd kommune utskilt fra Sveio. I 1916 ble Ølen kommune utskilt fra Fjelberg, og Finnås ble delt opp i kommunene Bømlo, Moster og Bremnes. I 1964 ble deler av Fitjar overført til Austevoll og Bømlo, og Bømlo ble slått sammen med Moster og Bremnes. Sveio ble utvidet med Valestrand og deler av Vikebygd, mens resten av Vikebygd ble innlemmet i Ølen. Etne ble utvidet med deler av Skånevik, og resterende Skånevik ble sammen med Fjelberg kommune og mesteparten av Varaldsøy kommune innlemmet i Kvinnherad. I 2002 ble Ølen kommune overført til Rogaland fylke, og i 2006 ble denne innlemmet i Vindafjord kommune. Befolkningsutvikling. Tabellen viser befolkningsutviklingen i Sunnhordland i perioden 1966-2006 og prognose for anslått folketall i 2030 (Ølen ikke medregnet). Sydvesten. "Sydvesten" er en avis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Den er lokalavis for bydelene Fyllingsdalen og Laksevåg. Avisen het opprinnelig, da den ble etablert i 1994, «Lokalavisen for Fyllingsdalen og Bønes». I mars 2002 utvidet en dekningsområdet med å inkludere Laksevåg bydel. Sydvesten blir eid av Grieg Lokalaviser AS og kommer ut hver tirsdag, unntatt fire uker i juli. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Tysnes (avis). "Tysnes" er en avis som blir utgitt i Tysnes i Hordaland. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Vaksdal Posten. "VaksdalPosten" er en ukesavis som blir utgitt i Vaksdal i Hordaland. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. VestNytt. "VestNytt" er en avis for Sotra og Øygarden i Hordaland. Avisen dekker kommunene Fjell, Sund og Øygarden, og kommer ut hver tirsdag, torsdag og lørdag. VestNytt ble etablert i 1987 på restene av avisene Sotra Nytt og Vest Gula. I dag har avisen redaksjon i egne lokaler på Straume, kommunesenteret i Fjell. Avisens første redaktør var Geir Magnus Nyborg, så fulgte Øyvind Risnes. I dag er Elisabeth Netland redaktør. Televerket (Norge). Televerket er et tidligere statlig norsk verk som ble etablert i 1855 og hadde til oppgave å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge. Televerket ble avløst av Telenor AS. Den første tiden var preget av nasjonalisering av private teleselskap. Dette ble først avsluttet i 1974 da det siste privateide telefonselskapet i Andebu i Vestfold ble overtatt av Televerket. Verket var først underlagt Telegrafstyret som i 1967 gikk over til å hete Teledirektoratet, og som i dag er videreført under Post- og teletilsynet. New York Journal. New York Morning Journal var en avis i New York som ble utgitt mellom 1895 og 1966. I 1895 ble den kjøpt opp av William Randolph Hearst som et ledd i hans personlige krig med sin tidligere mentor Joseph Pulitzer, som eide New York World. I tvekampen mellom de to ble journalistikken mer og mer rettet mot sensjonalisme. Harvey Pekar. Harvey Pekar (født 8. oktober 1939, død 12. juli 2010) var en amerikansk tegneserieforfatter. Hans vennskap med Robert Crumb gav ham ideen til undergrunnsserien "American Splendor" der han forteller om sitt eget hverdagsliv. Serien utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008. Pekar var også en profilert jazz- og litteraturkritiker, og mottok priser for sine radiokåserier. Han var gift med forfatteren Jayce Brabner som han samarbeidet med på "Our Cancer Year", en tegneseriebok om Harveys kamp mot prostatakreft, tegnet av Frank Stack. "American Splendor". Tegneserien "American Splendor" («amerikansk storslagenhet») handler om Pekars enkle og mistrøstelige liv, eller kanskje mangelen på liv. Pekar skrev og skisserte fortellingene, men tegnet dem ikke selv. Isteden fikk han, hovedsakelig via sitt vennskap med Robert Crumb, en rekke tegnere til å illustrere dem, blant annet Gary Dumm, Greg Budgett, Spain Rodriguez, Joe Zabel, Gerry Shamray, Frank Stack og andre. Hverdagsrealismen og bruken av ulike tegnere og stilarter har gjort tegneserien annerledes og visuelt spennende. Serien førte til at Pekar ble hentet inn som gjest på "Late Night with David Letterman" åtte ganger sent i 1980-årene. Men hans konfronterende måte å snakke på og hans direktesendte kritikk av General Electric, som eide Tv-selskapet NBC, gjorde at han ble bannlyst fra showet helt frem til tidlig på 1990-tallet. Flere av historiene i "American Splendor" ble filmatisert i 2003 under samme tittel. Filmen ble regissert av Robert Pulcini og Shari Springer Berman. Den dysfunksjonelle Pekar ble spilt av Paul Giamatti, mens den virkelige Pekar hadde en mindre rolle. Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (forkortet NIF eller forenklet til Idrettsforbundet) er norsk idretts øverste organ. NIFs visjon er å være fremste bidragsyter for å oppnå idrett for alle. Idrettsforbundet har kontorer i Idrettens Hus på Ullevaal Stadion og har omtrent 220 fast ansatte fordelt på idrettskretser, Olympiatoppen og Idrettsforbundet sentralt. Organisasjonen ble stiftet 15. mars 1861 som "Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug". Så kom en rekke navneendringer: I 1893 til "Centralforeningen for Udbredelse af Idræt", i 1910 til "Norges Riksforbund for Idræt", i 1919: "Norges landsforbund for Idrett". Deretter Sammenslutning med "Arbeidernes Idrettsforbund" i 1940, før organisasjonen tok navnet "Norges Idrettsforbund" i 1946. I 1996 ble Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komité slått sammen, etter at Arne Myhrvold ble valgt til felles president for NIF og NOK i 1994. Navnet ble i 2007 igjen endret, denne gangen for å legge til paralympisk i det offisielle navnet. Årsaken til dette var at Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund ble oppløst og integrert med NIF fra 1. januar 2008. For å bistå de 54 særforbundene i arbeidet med å inkludere funksjonshemmede idrettsutøvere har NIF etablert en egen enhet; "Idrett for funksjonshemmede". Denne enheten har til sammen 12 ansatte. I dag er NIF Norges nest største frivillige organisasjon (etter Den norske kirke) med over 2 millioner medlemskap og ca 12 000 idrettslag i 19 idrettskretser og 54 særforbund. Idrettstinget er NIFs høyeste myndighet og holdes hvert fjerde år. President fra 2007 er Tove Paule. Inge Andersen er generalsekretær fra 2004. Krigsårene 1940–1946. NLF og AIF ble slått sammen i september 1940, men den organisasjonen ble oppløst av nye nazistene under okkupasjonen av Norge. Særforbund under NIF. Aktivitetstallene viser antall personer som er rapportert som aktive medlemmer (tidligere rapportert som konkurransedeltakere, mosjonister og ledere/andre) i de enkelte særidrettsgruppene i idrettslagene. Aktivitetstallene er ikke sammenlignbare med medlemstall. Priser og utmerkelser. Idrettsforbundet deler ut priser på Idrettsgallaen. Eksterne lenker. Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité Stril. Stril er et navn på folket som bor på Strilelandet i Hordaland fylke. Historieverket «Strilesoga» definerer området til å omfatte Nordhordland og Midthordland utenom det gamle bysenteret i Bergen kommune. «Strilesoga» tar for seg disse kommunene etter kommuneinndelingen pr. 2001: Austevoll, Sund, Fjell, Øygarden, Fedje, Austrheim, Radøy, Meland, Askøy, Bergen, Os, Fusa, Samnanger, Osterøy, Vaksdal, Lindås, Masfjorden og Modalen. Strilesoga. I tidligere tider ble strilene sett ned på grunnet sin fattigdom og sin manglende skolering. I dag er strilebegrepet noe man ifører seg med stolthet. Lokalavisene Strilen og Nordhordland har nyheter fra store deler av strilelandet i Nordhordland (Lindås, Meland, Radøy, Austrheim, Fedje, Modalen og Masfjord) og Gulen. Etymologi. Begrepet «stril» er gammelt og har opp gjennom årene vært brukt som et negativt kallenavn – nærmest skjellsord – på fiskerne og bøndene fra øyene og bygdene omkring Bergen. Egentlig kan strilebegrepet ha sammenheng med landskapet der strilen bodde – et landskap som forandrer seg og endrer form etterhvert som du beveger deg i det. Landskapet var «strelete» eller stripete. Begrepet stril kan og komme av ordet «stridig», som forklares med historien om strilebøndene som nektet å betale ekstraskatt til futen og dermed skapte opprøret – «Strilekrigen». Strilelandet. Strilelandet ("nynorsk" Strilalandet) er en populær betegnelse på Bergens omland, beliggende nordvest i Hordaland fylke. Fra gammelt av regnet som de bygdene en kunne ro til byen i løpet av en dag. Det er heller ikke idag noe entydig definert geografisk område, men ut fra felles næringsgrunnlag, dialekt (strilamål) og kulturtrekk er en ofte benyttet geografisk avgrensing at Strilelandet omfatter kyst- og fjorddistriktene fra Selbjørnsfjorden og Bjørnefjorden i syd til grensen mot Ytre Sogn i nord, og fra skjærgården i vest til bygdene innerst i fjordene mot øst. Slik definert omfatter Strilelandet distriktene Nordhordland og Midthordland, som tidligere utgjorde Nordhordland fogderi. "Stril" er historisk sett et nedlatende navn på folket som bor der, benyttet av Bergens byborgere eller øvrighetspersoner, særlig da de kom roende til byen. Det nevnes i kjente skriftlige kilder tilbake i 1723 og Amalie Skram gir senere en samtidsbeskrivelse av strilene i Hellemyrsfolket, ingen av dem i særlig flatterende ordelag. I dag er begrepet mindre belastet og benyttes gjerne av lokalbefolkningen som identitetsbærer på samme måte som "harding", og en lokalavis i distriktet heter Strilen. Gjennom massiv utbygging av veinettet mellom Bergen og Strilelandet er disse blitt knytt stadig nærmere sammen, med den følge at mange bergensere har bosatt seg på Strilelandet. De utflyttede vil likevel ikke at ungene skal "snakke stril", så noen av fordommene synes fortsatt å bestå. Lilleasia. Lilleasia er en betegnelse på området mellom Svartehavet, Egeerhavet og Middelhavet som særlig ble brukt i oldtiden. Det vil altså si at Lilleasia stort sett svarer til det nåværende Tyrkia. Man delte det inn i landskapene Kappadokia, Pontos, Paflagonia, Bitynia, Galatia, Frygia, Mysia, Troas, Aiolis, Lydia, Karia, Lykia, Milyas, Kabalia, Pamfylia, Pisidia, Lykaonia, Isauria og Kilikia. I oldtiden var landområdet kjent for mange viktige folk og riker, og for mange viktige hendelser. Her bodde i tidlig tid Hettittene, som grunnla Hattusas-riket. Her eksisterte også flere store riker samtidig med den hellenistiske kultur. Til dem hørte riket til kong Krøsus av Lydia. Flere av folkene talte anatoliske språk, som tilhører den indoeuropeiske språkfamilie. Senere ble de blandet opp med grekere. Lilleasia spilte en stor rolle i senere tider, både for perserne, grekerne og romerne. Det var også i dette området at Konstantin utførte de fleste av sine bedrifter. München-massakren. Bygningen hvor de israelske gislene ble holdt er nesten uforandret i dag. Vinduet til leilighet nummer 1 kan sees helt til venstre, under balkongen. München-massakren fant sted under de olympiske sommerlekene i München i 1972. Den 5. september 1972 klarte åtte palestinske terrorister å ta seg inn i OL-byen. De fant og drepte to israelske idrettsutøvere og tok ytterligere ni til fange. Terroristorganisasjonen «Sort September», som holdt de israelske idrettsutøverene som gisler, krevde at 200 geriljasoldater som satt i israelske fengsler, skulle slippes løs. På flyplassen i München gikk tysk politi til aksjon mot gisseltakerne og alle gislene ble drept. En tysk politimann ble drept av terroristene. Senere klarte tyske myndigheter å fange tre overlevende kidnappere. Denne begrensede suksessen ble imidlertid overskygget av kapringen av et Lufthansa-jetfly to måneder senere. Kaprerne krevde at de tre fengslede palestinerne skulle løslates, og dette ble gjort. Kort etter massakren ble antiterrorenheten GSG9 opprettet, for bedre å kunne håndtere gisselsituasjoner i fremtiden. Som hevn for massakren drepte israelske agenter 11 av PLOs mest sentrale terrorledere, og til sist – ved en feil – den marokkanskfødte kelneren Ahmed Bouchikhi på Lillehammer i Norge, som de trodde hadde vært involvert i München-massakren (se Lillehammer-saken). Lillehammer-saken. Lillehammer-saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchikhi (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra Mossad. Drapet ble i 2007 regnet som den til da mest alvorlige terrorhandlingen i norsk historie. Drapet. Mossad trodde at Bouchiki egentlig var Ali Hassan Salameh, en av lederne av Sort September, som hadde vært involvert i Münchenmassakren året før. Bouchiki ble skutt og drept mens han var på vei hjem fra kino sammen med sin gravide norske kone. Arrestasjon og rettssak. To av Mossad-agentene ble arrestert neste dag, mens de brukte en fluktbil de tidligere hadde brukt, for å komme til lufthavnen. Etter deres arrestasjon ble deler av agentnettverket arrestert, og avslørende dokumenter og adresser til et nettverk av «trygge hus» ble funnet. Av de muligens 15 Mossad-agentene som deltok (Michael Harari, Dan Ærbel, Ethel Marianne Gladnikoff, Abraham Gehmer alias Leslie Orbaum, Sylvia Rafael alias Patricia Lesley Roxburgh; Victor Zipstein alias Zwi Steinberg, Michael Dorf, Gustav Pistauer, Jean-Luc Sevenier, Jonathan Isaac Englesberg alias Jonathan Ingleby, «Tamara» alias «Tamar» alias «Marie», Rolf Baehr, Gerard Lafond, Raoul Cousin, Nora Heffner), ble seks pågrepet av norske myndigheter og fem dømt av Eidsivating lagmannsrett den 1. februar 1974; fire for delaktighet til drap. Zwi Steinberg ble frifunnet for drap, men dømt for andre forhold, og Dorf ble frifunnet for alle forhold. Mike Harari, som var leder for aksjonen, klarte å flykte og er ikke blitt utlevert til Norge fra Israel. Det er ikke klarlagt hvem som skjøt Bouchikhi, men det er på det rene at ingen av de domfelte var med på selve drapshandlingen eller var til stede på åstedet. De fire som ble domfelt for drap anket til Høyesterett; alle fire over straffutmålingen; alle unntatt Ærbel også over lovanvendelsen. Påtalemyndigheten anket ikke, selv om straffene lå under aktors påstander og også under lovens minimumsstraffer. Høyesterett forkastet ankene, men forlenget heller ikke straffene, noe Schjødt skriver han var bekymret for. I kjennelsen uttales det: «De har handlet etter ordre og med oppgaver etter sine forutsetninger. Men det må på den annen side også gjøres aldeles klart at den norske stat ikke kan akseptere at slik virksomhet drives på norsk territorium. Ut fra dette syn må etter mitt skjønn lagmannsrettens straffutmålingsnivå anses som lempelig. Noen grunn til å senke det kan jeg ikke se.» (Rt. 1974 s. 382). Løslatelse og benådning. Dorf ble løslatt i og med frifinnelsen i lagmannsretten og forlot landet umiddelbart. Steinberg og Gladnikoff ble prøveløslatt etter å ha sonet halve straffen. Ærbel ble tilstått permisjon 4. februar 1975 og umiddelbart ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner og ble benådet 7. februar 1975. Gehmer og Rafael ble ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner 21. mai 1975 og ble benådet 23. mai 1975. Ansvar og erstatning. Israelske myndigheter har aldri offisielt erkjent at Israel sto bak drapet på Lillehammer i 1973. De israelske regjeringers politikk har vært ikke å kommentere forhold knyttet til landets hemmelige tjenester. Norske myndigheter ble i begynnelsen av 1994 gjort oppmerksom på at enken etter Bouchikhi ikke hadde mottatt noen form for erstatning fra Norge eller noe annet land. Dette førte til norsk diplomatisk kontakt med Israel om spørsmålet. Arbeidet førte til at datteren og enken etter Bouchikhi fikk erstatning fra Israel i januar 1996. I tillegg fikk Bouchikhis sønn fra et tidligere ekteskap en erstatning på dollar. De etterlatte søkte også om, og fikk, billighetserstatning fra norske myndigheter. Enken fikk kroner og datteren kroner i 1996. Ved utmålingen av erstatningene ble det blant annet lagt vekt på at medias fokusering på saken hadde medført en belastning for de etterlatte. Annet. Lillehammer-saken regnes for den første terrorhandling på norsk jord i etterkrigstiden. Det har versert spekulasjonene om at den norske E-tjenesten var involvert i aksjonen. Den offentlige utredningen (NOU 2000:6) og Lundkommisjonen fant ingen bevis for dette. I september 2004 publiserte Annæus Schjødt, som forsvarte Steinberg og Dorf for lagmannsretten og Rafael og Gehmer for Høyesterett, boken "Mange liv", hvor hvor han hevder at en av de arresterte israelske agentene, Dan Ærbel, lekket informasjon om Israels masseødeleggelsesvåpenprogram til norske myndigheter. Myndighetene valgte imidlertid å tie med denne informasjonen. Først i oktober 1986 ble det offentlig kjent at Israel hadde slike våpen, da atomteknikeren Mordechai Vanunu avslørte dette. Ahmed Bouchikhi. Ahmed Bouchikhi (født 13. april 1943 i Algerie, drept 21. juli 1973 på Lillehammer) var en marokkansk statsborger, opprinnelig fra Algerie, som arbeidet som kelner i Lillehammer i Norge. Han kom til Norge første gang i 1965. Den 21. juli 1973 ble han skutt av israelske etterretningsagenter på åpen gate i Lillehammer. Israelerne trodde han egentlig var Ali Hassan Salameh, operasjonssjef og etterretningssjef i Fatah – og som angivelig hadde en forbindelse til planleggingen av Münchenmassakren i 1972. Drapet på Bouchikhi ble kjent som Lillehammer-saken, og seks israelere ble arrestert og fem av dem dømt for drapet. Bouchikhi etterlot seg en sønn og en datter. 22 år senere, i 1996, betalte Israel erstatning til de etterlatte, men påtok seg ikke ansvar for drapet. Bouchikhis bror, Chico Bouchikhi er kjent som medgrunnlegger av pop-gruppen Gipsy Kings og har etter drapet på broren engasjert seg i fredsarbeid blant annet i Midtøsten og blitt utnevnt til UNESCO special envoy for peace. Sivil ulydighet. Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte utvalgte lover. Ofte innebærer dette hindring av ferdsel ved fastlenking av aksjonister, enten i ferdselstraseen eller på selve kjøretøyene, eller å ta seg inn på stengt eiendom. I Norge har sivil ulydighet vært vanlig i miljøsaker, men ble også brukt organisert i motstanden mot nazistene under andre verdenskrig. For eksempel ville okkupasjonsmakten nazifisere skolen, men måtte delvis gi opp på grunn av utstrakt motstand blant lærerne. Tidlig i okkupasjonen ble ansatte i Oslo kommune avkrevd en erklæring om lydighet til den nye ordning, men bare 300 av om lag 10 000 skrev under. Og man kunne jo ikke arrestere eller avskjedige alle de ansatte. Mardøla-aksjonen var den første store miljøsaken der sivil ulydighet ble brukt i større skala. Aksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1978 er antagelig er det mest kjente på bruk av dette. I nyere tid er Bellona, Natur og Ungdom og Nettverk for dyrs frihet tre av organisasjonene som har brukt virkemidlet mest. Den indiske Mahatma Gandhi er kanskje en av de mest kjente internasjonale tilhengerene av sivil ulydighet. Han brukte dette virkemiddelet imot den britiske koloniadministrasjonen både i Sør-Afrika og senere også i sitt hjemland India. Han var verdenskjent for sin ikkevoldslinje og sin bruk av sivil ulydighet. I USA var Henry David Thoreau en tidlig ulydig (mot Mexico-krigen), som sies å ha inspirert Martin Luther King, kjent for sin linje av sivil ulydlighet for å gjøre slutt på åpen rasisme i USAs Sørstater. Sort September (organisasjon). Sort September var en palestinsk, paramilitær organisasjon, grunnlagt i 1970. Den hadde forbindelser til forskjellige grupper innenfor Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), særlig Fatah og PFLP. Navnet «Sort September» kommer fra kampene mellom palestinere og jordanere i september 1970. Denne måneden ble kalt «den sorte september» fordi araberne kjempet mot sine egne istedet for mot israelerne. Sort Septembers første aksjon var drapet på den jordanske statsministeren, Wasfi Tel, den 28. november 1971. Wasfi Tel var ansvarlig for utvisningen av den palestinske geriljaen fra Jordan i 1970-71. Den mest kjente aksjon var Münchenmassakren, kidnappingen og drapene av 11 israelske deltagere under OL i München i 1972. Etter angrepet i mars 1973, opphørte organisasjonen å eksistere, tilsynelatende etter press fra PLO, som anså at aksjonene bare skadet den palestinske saken. Etter 1974, da Abu Nidal-organisasjonen brøt med PLO, begynte Abu Nidal-gruppen å bruke navnet Sort September. Også PFLP brukte navnet Sort September i forbindelse med noen av sine aksjoner. Antagelig har disse gruppene lite eller ingenting å gjøre med den opprinnelige Sort September-gruppen. American Splendor. American Splendor er en selvbiografiske tegneserie skrevet av den amerikanske undergrunnsforfatteren Harvey Pekar. Den utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008. Bakgrunn og innhold. Harvey Pekar gikk lei av hverdagslivet i Cleveland, Ohio, hvor han arbeidet som arkivar på et lokalt sykehus. Han rekrutterte kompisen Robert Crumb, som var en kjent undergrunntegneserietegner, til å hjelpe ham lage sin egen tegneserie basert på sitt eget liv. Historiene er realistiske og nesten sanne, og tar for seg problemer og frustrasjoner i dagliglivet. Mens historiene i American Splendor er skrevet av Pekar, er tegningene gjort av en rekke kjente tegneserietegnere. Berømmelse og filmatisering. Serien gjorde Pekar berømt, spesielt som gjest på "The Late Show with David Letterman". I 2003 kom en film med Paul Giamatti i hovedrollen som Pekar (i tillegg dukker Pekar selv opp i filmen). Filmen ble kritikerrost og ble hyllet på Sundance Film Festival. Japansk. Japansk (日本語, "nihongo") er et språk som først og fremst tales i Japan. På japansk heter det "Nihongo" (日本語), fra ordene "Japan" ("nihon" – 日本) og "språk" ("go" – 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker. Slektskap. Japansk er et vanskelig språk å klassifisere, ettersom dets slektskap og historie i stor grad er ukjent. Dialektene på Ryūkyūøyene anses ikke sjeldent som egne språk. Disse er også det eneste man har klart vitenskapelig å bevise er beslektet med japansk. Det er også tegn på at japansk kan ha blitt påvirket av austronesiske språk, og det kan heller ikke ses bort ifra at japansk er et isolert språk. Det utdødde språket koguryo, et språk som ble snakket i Korea, er ment å kunne være beslektet med japansk. Koguryo er også hevdet å være fjernt i slekt med koreansk, noe som derfor støtter teorien om at japansk er medlem av den altaiske språkfamilien. En stor del av ordforrådet er lånord fra kinesisk; det har oppstått et betraktelig sino-japansk vokabular som har fylt en rolle tilsvarende gresk og latin i europeiske språk. Fortsatt bruk av kinesiske skrifttegn har muliggjort en gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk. Ellers består en stadig økende del av vokabulæret av lånord fra europeiske språk som portugisisk og nederlandsk, men i nyere tid er det utvilsomt engelsk som har tatt over den viktigste rollen der. Historie. De første antydninger til skrevne japanske ord finnes i det kinesiske historieverket "Wei Chih" fra slutten av det tredje århundre og dessuten på diverse sverd og speil fra de femte og sjette århundrer. De tidligste dokumenter av betydelig lengde er "Kojiki" fra år 712, "Nihon Shoki" fra 720 og "Man'yōshū" fra 759. Altså innen Nara-perioden. Struktur. Japansk klassifiseres gjerne som et "SOV-språk", der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Imidlertid har japansk et setningsledd kalt "tema" som kommer før subjekt, men som ofte sløyfes når begge parter i samtalen ventes å være klar over hva temaet er. Språket er relativt agglutinerende, med en rekke grammatiske endelser og partikler som kan påvirke et ords funksjon i en setning. Skriftsystemer. Hiragana-tegnene er kalligrafiske former av kinesiske tegn. Hiragana- og Katakana-tegn, til sammen benevnt som "kana", er to tegnsett der hvert tegn representerer en enkelt stavelse. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant etterfulgt av en vokal eller "n", samt at man i Katakana, som ellers dekker de samme stavelsene som Hiragana, også kan uttrykke "v". Mens Katakana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn enkeltvis, ble Hiragana videreutviklet fra kalligrafiske former av kinesiske tegn. Hiragana og Katakana har i dag forskjellig bruksområde: Katakana-tegnene brukes i moderne japansk primært til å stave fremmedord og lydmalende ord, mens Hiragana har mer generell bruk. Tidligere hadde Katakana-tegnene også mer vidstrakt bruk. Kanji er japanske varianter av kinesiske tegn. De fleste tegnene er hentet fra tradisjonell og forenklet kinesisk, men enkelte tegn og forenklinger av tegn er særegent japanske. Tegnene brukes både til å representere ord og morfemer lånt fra kinesisk, samt til å representere særegent japanske ordrøtter, og kan derfor leses med en eller flere uttaler derivert fra kinesisk ("on-yomi"), eller en særegen japansk lesning ("kun-yomi"). Det finnes flerfoldige tusen kanji-tegn, hvorav 1945 tegn, de såkalte Jōyō kanji har blitt definert som spesielt viktige for bruk i moderne japansk. Den japanske stat har anbefalet at offisielle skrifter, som aviser og statlige meldinger, ikke bør inneholde mer uvanligere tegn enn de 1945 Jōyō kanji, og i motsatt fall bør ha uttalen markeret med små kana-tegn ovenfor kanji-tegnet, såkalte furigana. Romanisering. Det eksisterer flere systemer for å uttrykke japanske ord i latinske tegn, hvorav det mest brukte systemet i dag synes å være "Hepburn", utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Det offisielt sanksjonerte systemet er Kunrei, som er mindre lydnært enn Hepburnsystemet, men bedre viser koblingerne til det japanske kanasystemet. Et annet mindre brukt romaniseringssystem er Nihon-shiki. For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må man kjenne til et slikt system, og man taster dermed inn latinske tegn som tilsvarer uttalen av det tegnet man vil skrive. Hovedforskjellene mellom de eksisterende systemene består i hvorvidt de har som hovedmål å reflektere uttalen av japanske ord i forhold til utenlandske staveregler, eller å være så tro til den japanske stavingen som mulig. Dette har blant annet gitt seg utslag i flere måter å angi lange vokaler på, noe som kan skape forvirring for lesere som ikke forstår japansk. En lang o kan for eksempel skrives «oo», «ou», «oh» eller «ō». Werner von Siemens. Ernst Werner von Siemens (født 13. desember 1816, død 6. desember 1892) var en tysk oppfinner og industrimann. Siemens hadde ikke råd til et teknisk studium, da han etter sine foreldres tidlige død måtte forsørge sine yngre søsken. Han ble artillerioffiser, men var også virksom som oppfinner. Han oppfant en ny og forbedret telegraf og grunnla i 1847 sammen med Johann Georg Halske firmaet Telegraphenanstalt von Siemens & Halske AG i Berlin. Dette ble senere giganten Siemens AG. Mellom 1852 og 1855 bygget de det russiske telegrafnettet. I 1870 fulgte byggingen av den indo-europeiske telegraflinjen mellom London og Calcutta, med en lengde på over 11 000 km. I 1875 fikk Siemens ansvaret for byggingen av den første transatlantiske kabelen. For leggingen av kabelen konstruerte han et eget spesialskip, "Faraday". I 1866 oppfant han det dynamoelektriske prinsipp (dynamo). Andre oppfinnelser omfattet den første elektriske jernbanen og den første elektriske gatebelysningen (i Berlin), den første elektriske elevator og den første elektriske sporvogn (i Lichterfelde). I 1888 ble Werner Siemens adlet av keiser Friedrich III. Siemens har gitt navn til en SI-enhet. Den 17. februar 1887 kjøpte Werner von Siemens det 600 hektar store godset Biesdorf inkludert slott, som han overførte til sin sønn Wilhelm i 1889. Slottsparken ble av sønnen utvidet til 14 hektar mellom 1891 og 1898 og ytterligere av hagearkitekten Albert Brodersen som landskapspark. Werner von Siemens er gravlagt på Südwestkirchhof Stahnsdorf. Köln. Köln (til 1919 også Cöln eller Cölln, fransk og engelsk Cologne) er den største byen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og den fjerde største i Tyskland. Den 2000 år gamle, velstående katolske byen ligger ved Rhinen og har 986 168 (30. juni 2006), med forsteder 1,8 millioner (2004) innbyggere. Det er den 16. største byen i EU. Byen er en av de viktigste tyske innlandshavner, og ansees som den økonomiske, kulturelle og historiske hovedstad i Rhinlandet. Geografi og klima. Köln ligger på begge sidene av elven Rhinen. Kommunen har et areal på 405,15 km² (hvorav den vestre Rhinen består av en grunnflate på 230,25 km², den østre siden har et areal på 174,87km²). Den årlige gjennomsnittstemperaturen lå i 2005 på 11,9 °C, noe som gjør den til Tysklands varmeste by. Romertiden. Byen ble grunnlagt sannsynligvis 38 f. Kr. som Oppidum, det vil si en romersk administrasjonsby etter at man hadde besteiret en lokal stamme kalt "Ubiere". Den fremvoksende byen ble etterhvert kalt "Colonia Claudia Ara Agrippinensis/Agrippinensium (CCAA)", der "Colonia" er opphav til dagens bynavn, Köln, og betød at byen ved grunnleggelsen fikk status som «romersk» by, det vil si at innbyggerne hadde fulle romerske borgerrettigheter. "Claudia" viser til at det var keiser Claudius som opprettet byens statutter i år 50. "Ara" som betyr «alter», forekom sjelden i et bynavn, og viste til alteret som var opprettet til ære for avdøde keiser Augustus og Roma. Status som Colonia og alteret fremhevet byens betydning fremfør alle andre steder i regionen. Et tilsvarende alter, "ara Romae et Augusti", fantes også i Lyon, der tre galliske provinser satte hverandre stevne for å hylle keisermakten og ellers diskutere saker av felles interesse. "Agrippinensis" betød at Claudius kalte opp byen etter sin siste kone og niese, Agrippina den yngre (Neros mor), som ble født i byen under ett av de felttogene som hennes far Germanicus ble oppkalt etter. Allerede i antikken var Köln en storby på 98 hektar med minst 25.000 innbyggere. Vannforsyning fikk byen rundt 80 e. Kr. fra fjellekjeden Eifel rundt 60 km sørvest for byen. Eifelakvedukten er en av de lengste kjente romerske akvedukt og slynget seg over 95 km gjennom kupert terreng. I 89 ble Köln provinshovedstad for provinsen Germania Inferior. I 260 ble Colonia Agrippiniensis hovedstad for det kortvarige galliske utbryterriket. Etter det begynte man å bygge en fast bro over rhinen castellum og på den andre siden et kastell kalt "Castellum Divitia", dagens bydel Deutz. Fra 355 ble byen gjentatte ganger erobret av invaderende Germanere og gjenerobret av romerske tropper frem til 454 da romerne måtte gi opp byen for godt og overlate det til Frankere. Over tre km av den antikke bymuren er stadig synlig. Man kan fremdeles stige ned i antikkens underjordiske kloakkanlegg, og besøke muséet med de mange gjenstandene fra romertiden. Middelalderen. Etter romerrikets opphør forble Köln en betydelig by og Frankerkonger benyttet for eksempel det romerske Praetorium, militærkommandantes store borglignende bygg (fundamentene kan sees i dag under det middelalderske rådhuset). Kölns beliggenhet der Rhinen krysser en av de store handelsrutene mellom det østlige og vestlige Europa, var grunnleggende for byens videre kommersielle betydning. Kristendommen er tidligst påvist fra rundt 313 i Köln, byen ble tidlig bispesete kort tid etter det. I middelalderen ble denne betydnigen økt med at byen ble erkebispesete i 795. Det var (og er) et av Europas store kirkelige sentre, og ble også et senter for kunst og vitenskap. Universitetet ble grunnlagt i 1388. Erkebiskopen av Köln var en av de syv tyske kurfyrster, som valgte den romerske keiseren og kongen av Tyskland (siden 953). På 1200-tallet ble den store bymuren bygget som økte byens areal til litt over 400 hektar. Muren hadde 52 tårn og 12 porter og var et av de største forsvarsverk i middelalderen. I 1259 fikk byen rett som ladested ("Stapelrecht") som medførte at alle tilreisende eller passerende handelsmenn måtte tilby sine varer til salg i byen. Erkebiskopen styrte et stort område som verdslig fyrste i middelalderen, men i 1288 ble han slått av Kölns borgere og tvunget til å flytte til Bonn. I høymiddelalderen var den Tysklands største by med omlag innbyggere. Köln var medlem av Hansaforbundet, men ble først fri stad i 1475. Frem til 1900. I 1794, under den franske revolusjon ble Rhinlandet besatt av franske tropper. Under det franske styret mistet byen sin status som fri by og fikk tilbake erkebiskopen, og ved Wienerkongressen i 1815 ble den en del av kongeriket Preussen. Den ble en viktig industriby, og Kölnerdomen, påbegynt i 1248, men gitt opp på midten av 1500-tallet, ble omsider ferdigstilt i 1880. Den er det største gotiske kirkebygg i Nord-Europa, finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv og er et viktig landemerke i byen. I 1850 hadde Köln over 100 000 innbyggere. Etter 1900. Som viktig tysk industriby ble Köln hardt angrepet av allierte bombefly under andre verdenskrig. Det aller første angrep med over 1000 fly ble utført mot Köln på 31. Mai 1942. Over 90% av byens sentrum ble ødelagt i 262 bombeangrep og det meste av middelalderbebyggelsen gikk tapt. De tolv romanske kirker ble gjenoppbygget, midt i den nærmest totale ødeleggelsen fikk domen kun mindre skader. Universitetet. Byen er idag sete for det et av de største universiteter i Tyskland, Universität zu Köln som er særlig anerkjent for sitt økonomiske fakultet. Universitetet ble grunnlagt av borgerskapet i 1388 og bekreftet av pave Urban VI. For tiden er det i overkant av 85 000 studenter i Köln, noe som utgjør ca. 8,5 % av byens totale befolkning. Kultur og religion. Köln er dessuten sete for en romersk-katolsk erkebiskop (og kardinal). Den er tradisjonelt en overveiende katolsk-preget by. Ved slutten av annen verdenskrig kom det et større antall flyktninger fra de tyske østområdene. Idag er 43 % av innbyggerne katolikker, 18 % protestanter og 39 % sekulære eller tilhengere av andre religioner (hovedsakelig islam og jødedom). Kölns jødiske samfunn er det eldste jødiske samfunn nord for Alpene, og nevnes tidligst i år 321. De katolske verdensungdomsdagene i 2005 ble arrangert i Köln, og det kom da rundt 1 million katolske ungdommer fra hele verden til byen. Köln har 31 museer, bl.a. det kjente Römisch-Germanisches Museum (romersk-germansk museum). I tillegg til universitetet er det 3 høyskoler i byen. Det totale studenttallet er 65 000. 17,2 % (175 515 innbyggere) av Kölns innbyggere er innvandrere, av disse er 40 % tyrkere. Andre større grupper inkluderer polakker, italienere, eks-jugoslaver og franskmenn. Köln er velkjent for ølet sitt, "kölsch". Kölsch er også navnet på byens dialekt. Byen var vert for G8-toppmøtet i 1999. Sportransport. Köln har et godt utbygd sporvognnett med sporvogner både over og under jorden. Inn mot sentrum går det meste av sporvogntrafikken under jorden. Byen har også et godt utbygget S-bahn-nett. Togene går blant annet ut til flyplassen. Hovedstasjonen kalles Köln Hauptbahnhof og her møtes alle togene. Togene frakter hver dag 250 000 passasjerer. Fly. Den internasjonale flyplassen Köln Bonn Airport er den fjerde største flyplassen i Tyskland med rundt 9 millioner passasjerer i året. Næringsliv. De fremste næringsveiene i Köln er media, forskning, IT, industri, forsikring og bankvesen samt turisme. Rundt 2,5 millioner turister overnattet i 2005 i Köln. Flere nasjonale og internasjonale selskaper har hovedsete i byen, blant annet Kaufhof, REWE, Lufthansa og Germanwings. Utvikling. Köln har de siste tiårene utviklet seg fra å være en industriby til å bli Tysklands mest utpregede mediaby. Da industrien gradvis ble lagt ned i løpet 1980-årene satset byen på å bli en medie- og teknologiby. Resultatet av denne utviklingen er at det er opprettet flere høgskoler; "Fachhochschule Köln" med ca. 17 000 studenter, "Sporthochschule Köln" samt kunstakademieene "Kunsthochschule Köln" og "Internationale Filmschule Köln". Det nyeste tilskuddet er Tysklands første i sitt slag; mediehøgskolen "Kunsthochschule für audiovisuelle Medien" / "Academy for Media Arts". I tillegg kommer Kölns universitet, Tysklands største og nest eldste, med vel 62.000 studenter. Vel 10 prosent av byens befolkning er studenter. Kölns posisjon som kunnskaps- og medieby har gjort byen attraktiv for bioteknologiselskaper og media-bransjen. Disse selskapene etableres rundt hele byen, f.eks. den sentralt beliggende MediaPark med den 148m høye skyskraperen Kölnturm (tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel). Koelnmesse. Koelnmesse, eller "Köln Messe", er verdens fjerde største messeommeråde med et flateareal på 284 000 m². Messeommeråde ligger i bydelen Deutz, ved jernbanestasjonen Bahnhof Köln Köln Messe/Deutz. Koelnmessen huser årlig et 50-talls messer med 42 000 utstillere og 2 millioner besøkere. Den tidligere hovedbygningen ble bygget om og tatt i bruk i 2008 som hovedsete for fjernsynsselskapet RTL. Medier. Köln har en dominerende posisjon innen den tyske medieindustrien. I Köln lages en tredjedel av all tysk tv-produksjon. Köln er også hjemmebyen til flere av de største film- og tv-selskapene i Tyskland, bl.a. "RTL", "WDR", "VOX", "Terra Nova" og nyhetskanalen "N24". Westdeutscher Rundfunk har hatt hovedsete i Köln siden 1926. VM i fotball 2006. RheinEnergieStadion i Köln var en av arenaene som ble brukt under VM i fotball 2006. For eksempel ble gruppespillskampen England-Sverige spilt her. Arenaen har plass til 51 000 tilskuere. RheinEnergieStadion er også hjemmebanen for byens største fotballklubb, 1. FC Köln. 1. FC Köln. 1. FC Köln var på 60-,70- og 80-tallet en av Tysklands beste fotballklubber. Og pendler i dag mellom 1. og 2. divisjon. Kölnarena (nå LANXESS arena). Kölnarena som er Tysklands største innenhusarena, ligger i bydelen Deutz og har plass til 20 000 tilskuere. Her ble blant annet VM i ishockey 2010 og Håndball-VM 2007 for menn arrangert. Severdigheter. Som en av Europas mest betydnigsfulle byer gjennom 2000 år har Köln svært mange severdigheter. Kölnerdomen. Byens mest markante byggverk, den 157 meter høye Kölnerdomen, er en av Tysklands mest besøkte turistattraksjoner. I skyggen av domen ligger "Römisch-Germanisches Museum" som viser byens rolle som en viktig handelsby i det romerske riket. Romanske kirker. Innenfor den middelalderske gamlebyen ligger tolv større kirker fra den romanske perioden: St. Severin, St. Maria Lyskirchen, Basilika St. Andreas, St. Aposteln, St. Gereon, St. Ursula, St. Pantaleon, St. Maria im Kapitol, Groß St. Martin, St. Georg, St. Kunibert und St. Cäcilien Rådhuset. Rådhuset fra 1569 er bygget i renessansestil. Under den kan man se grunnmurene av den romerske prefektura. Rundt rådhuset den befandt seg i perioder byens jødiske kvarter. Altstadt. Den eldste delen av Kölns sentrum, selv om få gamle bygninger er igjen etter bombingene under andre verdenskrig. Informasjonskompetanse. For å være en informasjonskompetent person, må personen være i stand til å erkjenne når man har et informasjonsbehov, evnen til å vite når og hva slags informasjon som trengs, og kunnskapen om hvordan man finner, evaluerer og bruker informasjon av alle slag. Cameron, Wise og Lottridge sier: "[informasjonskompetanse er] et sett kompetanser som danner grunnlaget for akademisk arbeid, effektiv jobbutførelse, aktivt borgerskap og livslang læring"(Cameron et al, 2007) Den svenske forskeren Louise Limberg har følgende definisjon: "informasjonskompetanse kan sees på som et sett av evner for å søke og finne informasjon på målbevisste måter, relatert til oppgaven, situasjon og kontekst hvor informasjonssøking er inkludert."Limberg, L. et al, 2008) I dette ligger det at informasjonskompetanse er noe som varierer med situasjon, oppgave og kontekst. Dette ansees av mange for å være en mer moderne tilnærming til begrepet. Boon, Johnston og Webber hevder at: "[informasjonskompetanse er] å adoptere den rette informasjonsoppførselen (eng. information behaviour) for å identifisere, uansett kanal eller medium, informasjon som best passer informasjonsbehovet og som leder til vis og etisk bruk av informasjon i samfunnet" (Boon, Johnston og Webber, 2007) Historie. Begrepet "information literacy" ble først brukt av Paul G. Zurkowski i 1974 i en rapport, skrevet på vegne av "National Commission on Libraries and Information Science". Zurkowski brukte begrepet for å beskrive "techniques and skills" som den informasjonskompetente person skulle kunne for å bruke informasjonsverktøy og kilder for å løse sine problemer. I 1989 kom American Library Association (ALA) med sin kjente definisjon, som fremdeles er dominerende i bibliotekmiljøene i verden. Diskusjon. Det hersker stor uenighet om bruken av begrepet Informasjonskompetanse. Det har vært vanskelig å finne et norsk begrep som på en god måte oversetter "information literacy", og kritikerne av begrepet Informasjonskompetanse som norsk oversettelse mener at "kompetanse" er et for vanskelig begrep, og at dette bare dekker den rent tekniske biten av informasjonssøkingen. Noen mener at oversettelsen heller burde være "digital danning" eller informasjonsdannelse da dette bedre dekker "literacy". 1. Behaviouristisk: informasjonskompetanse er generelle, målbare ferdigheter som er uavhengig av kontekst. Enhetelig og universell. 2. Fenomenografisk: informasjonskompetanse er noe du lærer individuelt og gjennom å erfare det i forskjellige situasjoner. Helt avhengig av kontekst. 3. Sosiokulturelt: informasjonskompetanse som noe du lærer i kontekst, både individuelt og kollektivt, både i utdanning og i arbeidsliv gjennom aktiv deltakelse i sosiale praksiser. Informasjonskompetanse og bibliotek. Begrepet er mye diskutert i fagbibliotek. I de fleste utdanningsinstitusjoner i Norge underviser bibliotekarene i informasjonskompetanse. Innholdet i disse kursene varierer, men elementer som ofte er med er: søking i bibliotekkataloger og andre databaser, kildekritikk, kildehenvisninger og etisk bruk av informasjon. Düsseldorf. Düsseldorf er hovedstaden i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og ligger i Rheinland, øst for Rhinen i den sørlige enden av det tettbefolkede byområdet Ruhrgebiet. Tidligere var Düsseldorf hovedstad i landskapet Bergisches Land. Düsseldorf har nærmere 600 000 innbyggere, og er en velstående by som har bl.a. en stor messe- og utstillingsindustri, foruten å være et av Tysklands viktigste kunstsentre. I byen finnes et berømt operahus, tallrike museer og teatre, musikkskoler og et stort universitet, Heinrich-Heine-Universität Düsseldorf. Næringsliv. Düsseldorfs nærhet til Köln og Ruhr-området sammen med rollen som delstatshovedstad har gjort byen til et sentrum for næringslivet. Flere store bedrifter har sine hovedkontor i Düsseldorf: energikonsernet E.ON, stålbedriften ThyssenKrupp, kjemibedriften Henkel og Degussa og flere andre. Det norske energiselskapet Statkraft har lagt hovedkontoret for sin virksomhet i Tyskland til Düsseldorf. Kunstakademiet. Byen har spilt en viktig rolle i norsk kunsthistorie. Kunstakademiet i Düsseldorf og den såkalte Düsseldorfskolen i perioden 1830-1870 ga avgjørende bidrag til utviklingen av norsk nasjonalromantisk malerkunst. Flere kunstnere oppholdt seg i byen for kortere eller lengre perioder: Adolph Tidemand, Hans Gude, Eilert Adelsteen Normann, August Cappelen, Peter Nicolai Arbo, Lars Hertervig, Erik Bodom, Johan Martin Nielssen og Sophus Jacobsen. Eurovision Song Contest 2011. Esprit Arena i Düsseldorf huset Eurovision Song Contest 2011 etter at Lena Meyer-Landrut vant Eurovision Song Contest 2010 i Norge. Blue Beret. "«Blue Beret» må ikke forveksles med tidsskriftet «The Blue Beret» (UNFICYP)" Blue Beret var organet for Den norske FN-styrken i Libanon (UNIFIL). Den ble utgitt i tidsskriftsform, tilnærmet A4-format, firefargers omslag samt fra 16 til 32 siders innmat i sort-hvitt. Ansvarlig utgiver var den norske kontingentsjefen i Naqoura. Redaktør var presse- og informasjonssjefen ved Den norske kontingentsjefen i UNIFIL (Norco). Innholdet spente ganske vidt. Fra reportasjer fra forskjellige avdelinger og posisjoner, bakgrunnsinformasjon om Libanon, de forskjellige militære elementene, våpentyper, sportsarrangementer, medaljeparader til intervjuer med enkeltpersoner, sivile libanesiske ansatte og norske besøkende. Humanitære prosjekter fikk god omtale. Skarpe trefninger ble alltid gjennomgått i detalj i Blue Beret, som et ledd i gjennomgangen av hendelsesforløpet i etterkant. Minneord ble ofte trykket over norske soldater som hadde gått bort under FN-tjenesten. De første numrene av Blue Berets første årgang i 1978 ble trykket i Libanon, bl.a. ved Pagi, i Achrafieh i Øst-Beirut (med unntak av nr 2 som ble trykket i Adresseavisen i Trondheim). Senere ble årgangene av Blue Beret og minnebøkene produsert på trykkerier på Kypros, i Israel, Norge og Libanon. De første årene ble alle bladene samlet i en minnebok som ble solgt ved avslutningen av kontingenten. Fra og med kontingent 27 ble det utgitt minnebøker som ikke var basert på Blue Beret. Blue Beret var også navnet på «repøvelseaviser» for Norges beredskapsstyrke for FN. Oppsettende avdeling for FN-beredskapsstyrken var Jegerkorpset/Akershus Infanteriregiment nr. 4. På rep-øvelser mellom 1968 og 1978 var det alltid vanlig å gi ut en øvelsesavis. Organ. Et organ er en kroppdel som har en spesiell funksjon. Man skiller mellom ytre organer og indre organer. Eksempelvis er hud, lemmer, ører, nese m.m. ytre organer, mens hjerte, blodårer, lever, nyrer osv. er indre organer, altså organer som er dekket av kroppens ytre lag (huden). Organsystemer. Kroppen er bygd opp av flere organsystemer. De forskjellige organene og systemene er nødvendige for at kroppen skal fungere. Sachsen-Coburg-Gotha. Sachsen-Coburg-Gotha ("Sachsen-Coburg und Gotha") var navnet på de to tyske hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha, i de nåværende delstatene Bayern og Thüringen, da de var i personalunion mellom 1826 og 1918. Begge hertugdømmene tilhørte de saksiske hertugdømmene styrt av den ernestinske linje av Wettin-dynastiet. Det er også navnet på et fyrstehus som stammer fra hertugdømmet, og som nå regjerer Belgia og Storbritannia, og tidligere regjerte Portugal og Bulgaria. Historie. Hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha (avmerket i grønt) Hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha kom i personalunion i 1826, da den siste hertug av Sachsen-Gotha-Altenburg døde uten mannlige arvinger. Hans slektninger delte hans landområder, og svigersønnen, hertug Ernst I av Sachsen-Coburg-Saalfeld mottok Gotha, og endret sin tittel til "hertug av Sachsen-Coburg og Gotha". Hertugdømmene forble imidlertid formelt separate. Ernst I døde i 1844, og hans eldste sønn Ernst II overtok styret og regjerte til sin død i 1893. En yngre prins, Albert av Sachsen-Coburg-Gotha ble i 1840 gift med den britiske dronning Victoria. Ettersom Ernst II var barnløs, var den nærmeste arveberettigede i 1893 prinsen av Wales, den senere kong Edward VII av Storbritannia. Men Edward hadde gitt avkall på hertugdømmene til fordel for sin yngre bror, Alfred. Alfreds eneste sønn, som også het Alfred, begikk selvmord i 1899, så da Alfred døde ble han etterfulgt av sin nevø, Carl Eduard, hertugen av Albany, sønn av dronning Victorias yngste sønn. Carl Eduard regjerte inntil 18. november 1918 da det revolusjonære arbeider- og soldatrådet i Gotha avsatte ham som hertug i forbindelse med den tyske revolusjon. De to hertugdømmene, kun bundet sammen av sin felles hersker, ble adskilt, og opphørte å eksistere i 1920, da Sachsen-Coburg ble innlemmet i Bayern, og Sachsen-Gotha ble slått sammen med en rekke andre småstater til staten Thüringen. Hovedstedene i Sachsen-Coburg og Gotha var Coburg og Gotha. Hertugdømmene hadde tilsammen et areal på 1 977 km² og en befolkning på 242 000 (1905). Hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha var de eneste stater i verden som anerkjente Den amerikanske konføderasjons (sørstatenes) uavhengighet. Konger og dronninger av Storbritannia og Irland (til 1927) og Storbritannia og Nord-Irland av huset Sachsen-Coburg og Gotha. Den britiske linjen har siden 1917 gått under navnet Windsor. Dronning Elizabeth er det siste medlemmet av dette huset på den britiske tronen, da tronarvingen tilhører hennes manns, prins Philips, slekt, nemlig huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Organ (medium). Organ (fra «taleorgan») er ofte brukt som betegnelse på et medium – det vil si en avis, radiostasjon eller lignende – som presenterte et budskap som var i tråd med det som oftest eieren støttet. Begrepet ble benyttet om mediets politisk retning, men også om medlemsblader med videre, som representerte organisasjonens synspunkter. Tradisjonelt var de fleste aviser organer for et politisk parti eller en politisk retning fram til 1970-tallet og 1980-tallet da avpolitiseringen av pressen startet. Jærbladet. "Jærbladet" er en avis som har hovedkontor på Bryne i Time kommune på Jæren. Avisen kommer ut tre ganger i uka (mandag, onsdag og fredag). Den dekker jærkommunene Hå, Time og Klepp.I 2009 Avisen ble stiftet i 1949 av Jon Fatnes. Han var redaktør fram til han døde i 1979. Jostein Fylling tok over som redaktør i 1980 og fram til 1995. Ivar Rusdal, som også er en av tre eiere av avisen, var sjefredaktør fra 1995 og fram til 2008. Nåværende redaktør er Kjell Olav Stangeland. Fra starten i 1949 var Jærbladet en avis med mye nynorsk. Etter hvert er det også blitt en del bokmål i avisen. Jærbladet blir eid og utgitt av Jærbladet AS. Jærbladet AS er igjen eid av Jæren Avis AS. 30. april 2004 gikk Jærbladet over til tabloidformat. Danmark-Norge. Danmark-Norge brukes ofte for å referere til kongerikene Danmark og Norge, inkludert de norske koloniene Island, Grønland og Færøyene, som var forent i en personalunion fra 1380 til 1536 (traktatfestet siden 1450), og deretter i en realunion ("helstaten") fra 1660 til 1814. Danmark og Norge var også i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble referert til som henholdsvis den kongelige delen (Danmark-Norge) og som hertugdømmene, og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere, foruten islendinger, færinger og grønlendere som norske undersåtter. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet og riksstyret underlagt det danske riksråd. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor den tette helstaten, med egne lover og enkelte separate institusjoner. Denne ordningen ble opphevet i og med innføringen av eneveldet i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele helstaten. Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Fram til da hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge». Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk, og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for å referere til hele området som den oldenburgske kongen behersket. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen. Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet "Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge". Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og unionen med Danmark ble tidvis omtalt som «400-årsnatten». Nyere forskning har nyansert bildet av epoken. Det er allikevel ikke til å komme forbi at kongeriket Danmark tjente godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, der det var statuert at alt sølv som ble utvunnet skulle gå til Danmark. Unionen med Danmark var nok en økonomisk oppgangstid for Norge, men det var utvilsomt Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning. Nordingermanland. Nordingermanland er en betegnelse for den nordre delen av Ingermanland, området mellom Ladogasjøen og Neva-elven som under navnet Pohjois-Inkeri søkte tilslutning til Finland rundt 1919/20. I perioden 21. mars–2. august 1920 ble det utgitt egne frimerker for området. Ved freden i Tartu tilfalt Nordingermanland Sovjet-Russland. Potet. Poteten ("Solanum tuberosum") er en stengelknoll, en hardfør rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Poteten er den matretten som er vanligst å nyte, vanligvis som supplement til kjøtt og fisk. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle for store deler av befolkningen på kloden. Poteter som skal selges skal normalt ikke ha sykdommer, skader, utvekster, fremmed lukt, smak og være fri for giftstoffer. De skal ha en jevn størrelse og være fri for skurv og de skal være gode kokepoteter, de skal ikke gå i stykker under koking. FN valgte 2008 til å være det internasjonale potetåret. Etymologi. Ordet potet kom til norsk via det engelske "potato", fra spansk "patata", som igjen fikk ordet fra taino "batata". Ordet skildret opprinnelig søtpotet, som likner poteten i utseende, selv om smaken er forskjellig og de to ikke er i slekt. Grønnsaken blir av og til kalt jordeple eller bare eple i Norge, som i det franske "pomme de terre", og kalles "jordpäron" (jordpærer) i Sverige. Det danske ordet "kartoffel" kommer fra italiensk "tartufolo" som betyr trøffel. Dette skal ha kommet fra misforståelsen til en tunghørt pave som smakte potet for første gang. Poteten ble tidligere kalt «djevelens frukt», ettersom den vokste under jorda. Poteter vokser i jorda, og er glad i næringsrik jord. Beskrivelse. Blomster av varianten «Beate», Kristiansand midt i juli. Potetplanten har lange, lysegrønne stengler som kan nå en høyde på over en meter, med stengelskudd som kan bli flere meter lange. Bladene er mørkere, hjerteformede og dekket av små hår. Planten har klokkeformede blomster som kan være hvite, lilla, gule eller rosa. Frukten minner om en liten grønn tomat og inneholder rundt tre hundre frø. Selve potetene er stengelknoller som vokser under jorden. En rot har gjerne mellom tre og tyve slike knoller i ulike størrelser. Hver knoll har et tynt skall der mange av næringsstoffene er lagret, og et stivelsesrikt indre som lagrer energi. Poteten er en flerårig art. I kalde områder som Norge fryser den på vinteren og blir aldri mer enn ettårig. Poteten er blitt foredlet til ulike sorter, og finnes i mange former, farger og konsistenser. Det finnes ovale og runde poteter, typer som blir store og klumpete og andre som er lange og tynne. Man kan få poteter som har brunt, gult, rødt og lilla skall, og som har samme farge, eller er hvite, inni. Noen potettyper beholder formen sin når de blir kokt eller bakt, mens andre løser seg lett opp. Det er også forskjell på hvor store potetknollene normalt blir, hvor fort de vokser, og hvor lang koketid de krever. Søtpotet er ikke en potetsort. Den tilhører søsterfamilien til potetvekstfamilien, vindelfamilien. Giftighet. Poteter utsatt for sollys – ikke egnet for konsum Alt som vokser over jorden, særlig frukten, inneholder alkaloider, særlig solanin, men også chakonin, og er dermed giftig. Også rotknollen inneholder mindre mengder av slike stoffer, men de er mest konsentrert i – og like under – skallet, slik at råskrelling vil fjerne ca. 80 % av alkaloidene i knollen. Poteter bør lagres mørkt for å unngå at de reagerer med lys og derved blir giftige. Når poteten blir utsatt for sollys, produserer den giften solanin. Når poteten er grønn, enten på eller under skallet, er dette en indikasjon på at den har vært utsatt for lys og kan inneholde solanin. Den grønne fargen skyldes klorofyll som også dannes når potetene utsettes for lys. En kan derfor ikke fjerne solaninet helt ved å skjære bort de grønne områdene. Grønne poteter bør ikke benyttes til mat eller fôr for dyr. Potetens groer kan inneholde til dels store mengder solanin, og må fjernes før poteten gis som dyrefôr. Oppvarming av poteten til over 170 °C fjerner det meste av solanininnholdet; vanlig koking har ingen innvirkning. Det skal imidlertid ikke være rapportert alvorlige tilfeller av forgiftninger i USA de siste 50 årene. Tidligere tilfeller har vært relatert til spising av grønne poteter, og drikking av te, trukket på potetblader. Historie. Villpotet vokser i Chile og i Andesfjellene i Peru. Det finnes mer enn 225 ulike arter. Urfolket som bodde i disse områdene har dyrket og spist denne grønnsaken fra omkring 2000 år f.Kr. De videreforedlet den til ulike typer, blant annet en som tålte frost. Siden det var den eneste veksten de kunne dyrke så høyt i fjellene, tilba inkaene poteten som en gud. Da spanjolene invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten, i alle fall for simple sjøfolk. De første potetene som ble eksportert fra den nye verden landet på Kanariøyene i 1567, noe som gjør disse øyene til det første stedet for poteter utenfor Mellom- og Sør-Amerika. Disse potetene minner imidlertid ikke mye om de potene vi kjenner i dag. Noen var krokete og forvridde og hadde en fingerlignende form, mens andre var knudrete og mer runde i formen. Smaken var bitter og ufyselig. En ny genetisk studie viser at poteter som finnes på Kanariøyene i dag er etterkommere av både chilenske og peruanske poteter. David Spooner, som er gartner ved U.S. Department of Agriculture, gjorde undersøkelsen sammen med en forsker fra University of Wisconsin, i Madison USA. Han var overrasket over resultatet, og hadde forventet at det var chilenske poteter han ville finne. Han spekulerer i om forskjellige varianter kan ha blitt ført ut av Sør-Amerika til ulike tider. Spooner konkluderer imidlertid med at den moderne poteten er en kombinasjon av begge de to opprinnelige typene. I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med tomaten mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden, måtte være djevelskapt. Men med ulike midler – Antoine-Augustin Parmentier som dyrket den i Versailles, «potetprester» som prekte om hvor god den var, og dens betydning som botemiddel mot datidens sultproblemer, eller kongelige påbud til bønder om å dyrke den – spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som Irland og Norge. På Hove gård på Tromøy er den første kjente dokumentasjonen i Norge på at det ble dyrket poteter, hvor det står skrevet i toldskriver Nils Aalholms hagedagbok for 31. mai 1757 at det er: «observeret Potatoes at opkomme». I 1773 ble det satt 5015 poteter på gården. På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold. I 1664 utgav John Forster en bok med tittelen "England's Happiness Increased: A Sure and Easie Remedy against the Succeeding Dearth Years", der han anbefalte poteten som en god hjelp i kampen mot matmangel; men i Burgund fikk bøndene forbud mot å dyrke poteter, da man mente de forårsaket spedalskhet, rett og slett fordi knollene minnet om spedalskes deformerte hender og føtter. Denis Diderot skrev i sin encyklopedi at «denne roten er, hvordan man enn tilbereder den, smakløs og stivelsesrik». Poteten er nå en av de viktigste grønnsakene i både Europa og Amerika. Sykdommer. Som alle andre storavlinger er potetplanten utsatt for skadedyr og sykdom. Særlig kjent er potetpesten, en tørråte som spredte seg gjennom Europa i 1840-årene. Den ødela avlingene i flere land, men slo verst ut i Irland, der den førte til hungersnød i landet. Inkaene hadde dyrket flere hundre ulike potetsorter, så selv om én av dem ble rammet av sykdom, gav det lite utslag for den samlede potethøsten. Irene dyrket bare ett slag. I juni 1845 – en av flere kalde, våte somre – brøt potetpesten ut på Isle of Wight, muligvis overført fra potetskall som var kastet over bord fra et amerikansk skip. "Phytophthora infestans" gjorde stor skade i hele Europa, men verst rammet ble Irland, der minst en million døde av sult eller underernæring. Halvannen million emigrerte til Amerika like etter, hovedsakelig de unge og arbeidsføre, som hjemlandet dårligst kunne unnvære. Bruk av potet. Potet er mest brukt til mat for mennesker, men kan også bli til dyrefôr, potetmel, stivelse, dextrin eller alkohol. Ukokt potet er lite fordøyelig, men dersom den varmes opp, blir stivelsen mer tilgjengelig som næring. Poteter kan stekes, bakes og kokes, med eller uten skallet. Velkjente potetretter er potetstappe, raspeballer, frityrstekte potetstrimler (pommes frites) og flak (chips). Man kan også bruke den i potetpannekaker, fløtegratinerte poteter og potetsalat. Annapoteter er en arbeidskrevende fransk potetrett. Ettersom poteten har en svært mild smak, kan en tilsette de fleste typer urter og krydder til potetretter. Næringsinnhold. Størstedelen av potetene er vann, men de inneholder også karbohydrater, protein og mineral, som jern, kalsium og kalium. Det meste av disse nyttige næringsstoffene sitter i skallet. Rotfrukten har også flere vitaminer, som B- og C-vitamin. Nyhøstede poteter inneholder mer C-vitamin enn de som er blitt lagret. Oppbevaring. Poteter lagres best mørkt og ved temperatur 4–6 °C for å senke livsaktiviteten i cellene slik at potetene dermed holder seg lenger. Luftfuktigheten bør være 80–90 prosent for å hindre at potetene tørker ut. Hvis temperaturen er lavere enn 3 °C, blir en del av stivelsen omdannet til sukker, og poteten får søtsmak. Ved lagring for varmt eller lyst, får poteter groer som må fjernes, og poteten blir vissen og dermed ubrukelig. Midt-Litauen. Midt-Litauen oppstod etter at den polske general Lucjan Żeligowski den 9. oktober 1920 besatte det sørøstligste Litauen, en tredjedel av landet med hovedstaden Vilnius. Inntil den polske okkupasjonen den 18. april 1923 hadde dette området navnet "Srodkowa Litwa", Midt-Litauen. Landet ble deretter innlemmet i Polen frem til andre verdenskrig. Etter krigen tilbakeførte Stalin deler av det som hadde vært Midt-Litauen til Litauen. Bygdebladet Randaberg og Rennesøy. "Bygdebladet Randaberg og Rennesøy" er ei avis som utgis i Randaberg i Rogaland. Avisa utgis en gang i uken i kommunene Randaberg, Rennesøy og Kvitsøy. Dalane Tidende. Dalane Tidende sitt bygg i Egersund "Dalane Tidende" er en lokalavis for Dalane-regionen som utgis i Egersund. Avisen kommer ut mandager, onsdager og fredager. I 2011 ble den kåret til Årets lokalavis. Dalane Tidendes trykkeri sørger også for trykking av mange andre aviser i Rogaland, bl.a. "Rogalands Avis" og "Jærbladet". Historie. Avisen ble grunnlagt 1885 av typograf Johan A. Bergh fra Stavanger som var den første redaktøren. Det begynte som et organ for Venstre-politiske tanker, fordi Egersundsposten på den tiden nektet å trykke artikler Egersund Venstreparti hadde sendt inn. Dette hadde bakgrunn i at Egersund Venstreparti hadde vært særdeles pågående i debatter, og redaktøren ble til slutt lei av Venstres mas den 24. november 1883. Egersund Venstreparti måtte etter dette gå om aviser i Stavanger for å nå sine meningsfeller i Egersundsdistriktet. Egersund Venstreparti ville nå ha sitt eget Venstre-blad i Egersund. Etter noen få prøvenummer i desember 1884 kom endelig det første nummer av Dalernes Tidende ut den 3. januar 1885. Dalernes Tidende kom ut to ganger i uka, på onsdag og lørdag, og årsabonnementet kostet det samme som Egersundsposten, 4 kroner. Avisen ble straks populær, allerede i januar 1885 hadde den til sammen 301 abonnenter. Johan A. Bergh ble syk og døde våren 1886. Det ble startet et aksjeselskap for å få nok kapital til å overta Berghs trykkeri, og avisen fikk Anton Lorentzen fra Bergen til redaktør. Lorentzen overtok 31. mars 1887 hele aksjeselskapet, og stod som ansvarlig redaktør i 47 år før han døde 30. november 1933. Sønnen Olaf Lorentzen tok nå over som redaktør, og avisen forandret sitt navn til Dalane Tidende. Under krigen ble det store vanskeligheter for Dalane Tidende, det siste nummer kom ut 9. april 1941 på grunn av dårlig økonomi som følge av krigen, ett år etter at tyskerne hadde inntatt Norge. Etter krigen kom det første nummer ut 15. mai 1945. Avisen fikk også et redaktørskifte, og den nye redaktøren Halvdan Slettebøe, som tidligere var redaktør i Egersundsposten før den ble nedlagt, gjorde i sitt første nummer (64-1945) oppmerksom på at avisen ikke lenger representerte noe politisk parti. Den 14. april 1955 bestemte Dalane Tidende seg for at de hadde behov for noen større lokaler, og sa opp leieavtalen de hadde hatt hos Lorentzen i Årstadgaten siden 2. verdenskrig. De flyttet nå opp til Eie, hvor de stadig forsøkte å forbedre avisens tekniske avdeling. De byttet ut den gamle trykkpressen med en ny som gjorde det mulig å ha opptil 8 sider i avisen. Halvdan Slettebøe fortsatte i sin jobb som redaktør fram til sin død i november 1972. Da overtok Alf L. Barstad som ny redaktør. Barstad var innehaver av stillingen fram til årsskiftet 1984/1985. På den tiden han var redaktør, skiftet trykketeknikken drastisk. De gikk over fra bly til fotosats. I 1979 fikk de tre nye trykkverk, i 1980 ytterligere ett. I 1982 utvidet man avisbygget på Eie, slik at man skulle få nok plass til alle ansatte og trykkeri. Den tekniske fremgangen har fulgt avisen fremover i tiden, slik at den i dag har et moderne databasert samarbeid internt. I 1986 ble Gunnar Kvassheim redaktør. Da han i 1997 ble valgt inn på Stortinget, måtte man få seg en ny fungerende redaktør. Det ble Geir Jan Johansen. Som de fleste har fått med seg har de nylig utvidet igjen, og bygget fremstår nå som moderne og estetisk tiltrekkende. Også avisens trykkeri har blitt forbedret. Alt foregår på data, og på trykkeriet trykker man ikke bare sin egen, men også mange andre aviser. Ernst A. Eik satt som redaktør fra 2006 til 2009, Kjetil Stormark fra 2009 til 2010, og nåværende redaktør er igjen Gunnar Kvassheim. Gjesdalbuen. "Gjesdalbuen" er en avis som blir utgitt i Gjesdal i Rogaland. Avisen er for folk i Gjesdal kommune i tillegg til Figgjo. Gjesdalbuen er eid av Jæren Avis som også eier flere andre aviser på Jæren. Før Gjesdalbuen ble kjøpt opp av Jæren Avis i 2004 var det to privatpersoner som eide avisa. Hovedkontoret til Gjesdalbuen ligger på Ålgård. Avisa startet opp i 1990. Gjennomsnittlig sidetall er 32. Avisa kommer ut tirsdag og fredag, noe den har gjort siden mars 2008. Tidligere ble det gitt ut en avis hver torsdag. Haugesunds Avis. "Haugesunds Avis" er en dagsavis som blir gitt ut i Haugesund i Rogaland og dekker kommunene på Haugalandet og i Sunnhordland. Ansvarlig redaktør er Bård Borch Michalsen, som tok over etter Pål André Berg i mai 2012. Avisen ble grunnlagt i 1895 av Bernt Seland. Mecom eier i dag 100% av Haugesunds Avis. Dette gjør at avisen i dag er en del av mediagruppen Edda Media. Avisen har egne redaksjoner i Bømlo, Kopervik, Odda, Sauda og Stord. Haugesunds Avis er også hovedaksjonær i den lokale radiostasjonen Radio 102. I 2011 utdelte The European Newspaper Award to priser til Haugesunds Avis for beste Bilmagasin og Iphone-app. Rogalands Avis. "Rogalands Avis" er en dagsavis utgitt i Stavanger i Rogaland. Avisa kom ut første gang 30. september 1899 under navnet "1ste Mai" som organ for Arbeiderpartiet. Dagens navn er fra 1955. Fra starten var det en ukentlig utgivelse, fra 1902 to, og fra 1906 kom den ut alle dager. Historie. Den første redaktøren og drivende kraft i mange år var den senere skoledirektør Johan Gjøstein. "1ste Mai" ble en sterk kraft i framveksten av arbeiderbevegelsen i Stavanger og Rogaland. En annen av de betydelige redaktører avisen har hatt er Trond Hegna, som startet som redaktør i juni 1940. Som en direkte reaksjon på Josef Terbovens tale 25. september 1940 skrev Hegna en leder med tittelen «Ingen nordmann til salgs» tre dager etter. Denne avisen ble raskt et svartebørsobjekt og kopier av lederen ble spredt rundt om i landet samt til Sverige og London. Som en følge av denne lederen ble avisa stanset og redaktør Hegna arrestert. Han satt på Grini til desember 1943. Da fredsdagene i mai 1945 kom og Hegna igjen skulle utgi avis stod folk i Stavanger i kjempekøer for å tegne seg som abonnenter. Men avisa startet på bar bakke. Alle maskinene var borte, det samme med alt skriftlig materiell, abonnementskartotek, regnskapsbøker og inventar. Noe kom til rette etter hvert. Personalet var også svunnet inn, men en rekke kom tilbake til avisa fra konsentrasjonsleire i Tyskland og Norge. Avisa ble senere tilkjent et av de høyeste erstatningsbeløpene i avisoppgjøret etter krigen. I 1955 ble det bestemt at de to arbeideravisene i Rogaland skulle fusjonere. Ettersom 1ste Mai var størst overtok denne avisa Haugaland Arbeiderblad i Haugesund og endret samtidig navn til dagens Rogalands Avis. Avisa har etter andre verdenskrig alltid vært en nummer to avis. Like etter krigen konkurrerte avisa mot tre andre Stavanger-aviser, den største var Stavanger Aftenblad, samt de to mindre avisene Rogaland og Stavangeren. Mot slutten på 1960-tallet og gjennom 1970-tallet opplevde avisa en blomstringsperiode under redaktørene Einar Olsen og Per Brunvand. Opplaget økte og nådde sitt høyeste mot slutten av 1970-tallet på over 22 000 eksemplarer. Siden har opplaget falt. Avisa er i dag en av de avisene som mottar mest i pressestøtte. I dag kommer Rogalands Avis ut som morgenavis. Det ble utgitt søndagsavis mellom 2004 og 2008 uten særlig suksess. Den forble Norges minste. Sjefredaktør siden 2008 er Bjørn G. Sæbø. Rogalands Avis var en del av konsernet A-pressen, den 18. november 2011 ble Rogalands Avis solgt av A-pressen Lokale Medier til Tanke Media. Tanke Media er et nyopprettet selskap der administrerende direktør Raymond Lind og sjefredaktør Bjørn G. Sæbø i Rogalands Avis sitter med hver sin halvdel av aksjene. Opplag. Kilder: 1936 og 1946: Guri Hjeltnes: Avisoppgjøret etter 1945 (ISBN 82-03-16122-7). Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen. Sjefredaktør. Følgende personer har vært ansvarlig redaktør i Rogalands Avis. Avisa benytter tittelen "sjefredaktør" for avisas øverste redaksjonelle stilling. Ryfylke (avis). "Ryfylke" er en avis som blir utgitt i Sauda kommune i Rogaland fylke. Avisen kom ut første gang i juni 1926. «Målsak», «fråhaldssak» og «ungdomslagssak» stod sentralt i vedtektene, i tillegg til «heimleg vokster». At de samme vedtektene fremdeles gjelder, kommer best frem ved at avisa blir utgitt på nynorsk. Fra å være et blad med en utgave i uken, ble «Ryfylke» avis i 1979 da en bestemte seg for to utgaver i uken. I dag kommer avisa ut tirsdag og fredag. Avisa er eid av LL Ryfylke, (LL=Lutlaget = Aksjeselskapet). Lutene er i dag, som ved oppstarten i 1926, på private hender. Ingen eier større del av aksjene enn drøyt 5 prosent. Avisa har totalt åtte ansatte og omsetter for rundt fem millioner kroner i året (2005; kilde: purehelp.no). Avisa sitt hovedkontor er lokalisert ved hurtigbåtkaien like utenfor Sauda sentrum. Avisa dekker nyheter hovedsakelig fra Sauda og noe fra omlandet Ryfylke. Dekningsgraden i Sauda er nesten 100 prosent. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Eksterne lenker. Ryfylke Solabladet. "Solabladet" er en avis som blir utgitt i Sola kommune i Rogaland. Solabladet er eid av Jæren Avis og er politisk uavhengig. Avisen ble etablert 24. januar 1991. Avisen kommer ut på tirsdager og torsdager. Redaktør (2003) er Hilde Garlid. Strandbuen. "Strandbuen" (eller "Strandbuen AS") er en avis som blir utgitt i Ytre Ryfylke i Rogaland. De fleste abonnentene befinner seg i Strand kommune. Avisen kommer ut onsdager og fredager hver uke og ble etablert i 1964. Strandbuen har 11 fast ansatte og har kontorer på Jørpeland. Avisen skrives på bokmål og delvis på nynorsk. Avisen ble startet i 1964 av Jørpeland handelsforening. Strandbuen ble aksjeselskap i 1975 og kom inn under pressestøtteordningen i 1979. I januar 2001 ble avisen overtatt av Jæren Avis AS som overtok samtlige aksjer. Ivar Rusdal er styreleder for Strandbuen AS (daglig leder og ansvarlig redaktør for Jærbladet AS. Strandbuen blir trykket hos Dalane Tidende (en av eierne bak Jæren Avis). Avisen er også tilgjengelig i elektronisk format (PDF-fil). Høsten 2009 ble lokalavisen "Bygdaposten for Hjelmeland", utgitt i Hjelmeland kommune, fusjonert inn i Strandbuen. Suldalsposten. "Suldalsposten" er en avis som blir utgitt i Suldal kommune i Rogaland. Dekningsområdet er Suldal kommune og redaksjonen holder til i kommunesenteret Sand. Avisa ble etablert med kommunal støtte i 1975. I dag sendes den blant annet gratis ut til alle utflyttede ungdommer med tilhørighet til kommunen. Utgivelsesfrekvensen er to ganger ukentlig; onsdag og lørdag. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Tysvær Bygdeblad. "Tysvær Bygdeblad" er en avis som blir utgitt i Tysvær i Rogaland. Ansvarlig redaktør er Alf-Einar Kvalavåg. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Øyposten. "Øyposten" er en avis som blir utgitt i Finnøy i Rogaland. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Max Tau. Max Tau (født 19. januar 1897 i Beuthen, død 13. mars 1976 i Oslo) var en tysk humanist, filosof og dikter av jødisk herkomst, født i Schlesien i Tyskland, men bodde senere i Berlin. Han ble dr.phil. 1927. Max Tau emigrerte med hjelp fra Tore Hamsun til Norge i 1938, og var her virksom som litteraturkritiker og forfatter. I 1942 måtte han flykte videre til Sverige, hvor han i 1944 ble innvilget norsk statsborgerskap av den norske eksilregjeringen. I 1945 flyttet han tilbake til Norge. Mange av bøkene har et sterkt selvbiografisk tilsnitt og gir levende bilder fra en bevegende livshistorie og talende uttrykk for Taus humanistiske livssyn. I 1960 grunnla han Norsk-tysk selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft). Tau gjorde en stor innsats for å gjøre nyere norsk litteratur kjent i Tyskland. Han var den første mottageren av de tyske bokhandleres fredspris i 1950. Den Tyske Skole i Oslo, på tysk "Deutsche Schule Oslo – Max Tau", er oppkalt etter ham. Max Tau ble tildelt en rekke utmerkelser for sitt arbeide, deriblant Friedenspreis des Deutschen Buchhandels (1950), Nelly Sachs-prisen (1965), Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden med stjerne (1967), Sonningprisen (1970) og St. Olavs Orden (1972). Han var medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung. Agder Flekkefjords Tidende. "Agder Flekkefjords Tidende" er en avis som blir utgitt i Flekkefjord i Vest-Agder. Avisen ble første gang utgitt i 1877, og er gitt ut sammenhengende siden – hvis en ser bort fra krigsårene. Avisen var i mange år organ for Venstre, med et periodisk innlegg: «Grannen», som var målsakspreget og med forfatteren Hans Seland som primus motor. «Grannen» kom som midtsideinnlegg til å brette sammen og skjære opp til bokformat-hefte, som senere kunne bindes til årgangsbøker. Etter at høirekonkurrenten «Flekkefjordsposten» la ned, ble avisen etterhvert partipolitisk uavhengig. Nåværende redaktør er Kristen Munksgaard. Avisen er i dag den nest største i Vest-Agder. Den dekker kommunene Flekkefjord, Kvinesdal og Sirdal i Vest-Agder, og Lund og Sokndal i Rogaland. Avisen er nummer en-avis i alle sine kommuner, så nær som Sokndal. I 1997 ble Agders historie samlet mellom to permer. Boken «En by i verden – en avis i byen» er skrevet av Egil Remi Jensen, tidligere sjefredaktør i Fædrelandsvennen. Fædrelandsvennen. Bildet viser tomten hvor Fædrelandsvennen bygde opp nye lokaler etter bombeattentatet i 1972. "Fædrelandsvennen" (kalles lokalt også for "Fevennen") er en dagsavis som blir utgitt i Kristiansand i Vest-Agder. Regionavis for Sørlandet. Avisen har 235 ansatte, og papirversjonen har 116 000 lesere hver dag. Ansvarlig redaktør Finn Holmer-Hoven fratrådte 1. oktober 2007 og han ble etterfulgt av Hans-Christian Vadseth. Fra juni 2010 er Eivind Ljøstad sjefredaktør. Lørdag 16. september 2006 gikk avisen over fra fullformat til tabloid. Avisen ble grunnlagt i 1875. Eierinteresser. "Fædrelandsvennen" har direkte eierinteresser i en rekke andre aviser og medier. Eies av. "Fædrelandsvennen" eies av Media Norge, som igjen er eid 85 prosent av mediekonsernet Schibsted. Historie. Petrus Emilius Johanssen og Ole Christian Tangen startet avisen Fædrelandsvennen i 1875. "Politiet slo jernring om Kristiansand i natt. Byen var under ekstra vakthold. Dynamittmennene som natt til i går sprengte Fædrelandsvennen i luften er fortsatt på frifot. Frykten for lignende aksjoner har også spredd seg til andre byer, skjønt ennå kjenner ingen motivene for handlingen. Alle muligheter står åpne. Det kan være Det er begått en forbrytelse mot oss av en karakter som er totalt ukjent i norsk kriminologi. Ingen menneskeliv gikk tapt. Det er tragediens lille under. Da fasaden mot Kirkegaten blåste ut var gaten mennesketom. Da døren mot torvet føk inn i Wergelandsparken ble ingen mennesker truffet." Lindesnes (avis). "Lindesnes Avis" er en lokalavis som blir utgitt i Mandal i Vest-Agder. Avisen dekker Mandal og omkringliggende kommuner, Marnardal, Åseral, Audnedal og Lindesnes. Avisen ble første gang utgitt 24. juli 1889. Tidlig på 1960-tallet ble avisen en dagsavis som kommer ut hver dag unntatt søndag. Avisen er lokalisert i Mandal sentrum i tidligere «Bondeheimen» som i 1998 ble omdøpt til «Lindesnes-gården» da avisen kjøpte bygget, rustet det opp og flyttet virksomheten dit. Avisen utgis av selskapet Lindesnes AS som eies av Fædrelandsvennen AS (100%). Ansvarlig redaktør og daglig leder: Svein Enersen. Søgne og Songdalen Budstikke. "Søgne og Songdalen Budstikke" er ei avis som blir utgitt i Søgne og Songdalen i Vest-Agder. Avisa er 50% eid av Fædrelandsvennen og ble etablert i 1999. Avisa kommer ut hver onsdag morgen. Budstikka er ei partipolitisk nøytral ukeavis. Redaktør i 2010 er Roar V. Osmundsen. Avisa holder for tiden til i Linnegrøvan industriområde i bygget til Søgne Elektriske. Vennesla Tidende. "Vennesla Tidende" er en avis som blir utgitt i Vennesla i Vest-Agder. Avisa utkom for første gang i 1989, og blir nå utgitt to ganger i uken. Norsk-Tysk Selskap. Norsk-Tysk Selskap, forkortet NTS, på tysk Deutsch-Norwegische Gesellschaft, forkortet DNG, er en forening som arbeider for å fremme kontakt mellom Norge og den tyske verden og kulturkrets. Det ble grunnlagt på 1950-tallet av den tysk-jødiske humanisten og forfatteren Max Tau. Til kjente medlemmer hører tidligere statsminister Kåre Willoch, tidligere forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen, diplomaten Sverre Jervell, industrimannen Harald Norvik, Aftenpostens utenriksredaktør professor Nils Morten Udgaard samt Lagtingspresident og teologiprofessor Inge Lønning, som er foreningens nåværende president. Historikk. Norsk-Tysk Selskap ble opprinnelig stiftet i 1934 da Norsk-Tysk-Østerriksk Forening ble oppløst på grunn av strid om synet på Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske politikk i Tyskland. NTS arbeidet for kulturutveksling og informasjon mellom landene. Den første formannen var billedhuggeren Wilhelm Rasmussen, men den faktiske drivkraften bak foreningen var professor Klaus Hansen. Klaus Hansen var formann i foreningen fra 1936. I denne perioden var foreningen meget aktiv og arrangerte kulturkvelder og foredrag. Fra 1942 utgav NTS dessuten månedsbladet "Norsk-Tysk Tidsskrift". Mot slutten av krigen nærmet medlemstallet seg 10 000. På den annen side var det konflikter med NS, blant annet i synet på pangermanismen og forholdet til de tyske okkupasjonsmyndighetene, og Klaus Hansen ble i november 1944 avsatt som leder for organisasjonen. Etter dette lå organisasjonen nede og ble formelt oppløst ved krigens slutt i mai 1945. Selskapet ble grunnlagt på nytt på 1950-tallet av Max Tau som hadde kommet som flyktning til Norge i 1938. Foreningen skulle fremme forsoning etter krigen og forståelsen mellom Vest-Tyskland og Norge. Etter Max Taus død i 1976 var det i noen år stille rundt Norsk-Tysk Selskap, men på 1980-tallet kom det ny aktivitet. Harald Norvik. Harald Johan Norvik (født 21. juni 1946 i Vadsø) er en norsk industrimann og siviløkonom. Pr. 2010 var han seniorrådgiver i konsulentselskapet ECON Pöyry. Siden august 2007 har Norvik også vært styreleder i Telenor. Han er sønn av tannlege Norvik, og vokste opp i Snertingdal. Harald Norvik var statssekretær (Ap) i Olje- og energidepartementet fra 1979 til 1981, og var deretter direktør i Aker-gruppen. Han var konsernsjef i Statoil fra 1988 til 1999. Han har også vært styreformann i SAS fra 1992 til 1993, og er for tiden medlem av rådet i Norsk-Tysk Selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft). Han er og medlem i Den trilaterale kommisjon. Utmerkelser. Norvik har mottatt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1994 utnevnt til kommandør av 1. klasse av Finlands løves orden. I 1995 ble Nordvik tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Han ble i 1999 utnevnt til kommandør av Den nasjonale fortjenstorden, Frankrike. SAS (andre betydninger). __NOTOC__ Debian. Debian er en programvaredistribusjon bestående av fri programvare, utviklet gjennom samarbeid mellom frivillige over hele verden. Debian GNU/Linux er basert på Linux-kjernen, og bruker mange av programmene og verktøyene fra GNU-prosjektet. Debian ble grunnlagt i 1993 av Ian Murdock, og er en av de eldre Linuxdistribusjonene. Den første stabile versjonen av Debian GNU/Linux, 1.1 kom i 1996. Utgaver. Debian finnes til en hver tid i tre forskjellige utgaver, «stable», «testing» og «unstable». «stable»-utgaven er den som anbefales for sluttbrukere, «testing» er utgaven som kommer til å bli neste stabile versjon, «unstable» er hvor utviklingen foregår. Hver utgave har i tillegg et kodenavn som er hentet fra figurer i filmen "Toy Story". Pr. februar 2009 er den siste «stable»-utgaven (versjon 5.0) kalt «lenny», og «testing»-versjonen kalt «squeeze». Navnet «sid» blir aldri tildelt en utgivelse, men representerer alltid «unstable»-utgaven hvor utviklingen foregår. Utgivelser av Debian. Grunnet en uoffisiell utgivelse merket «1.0» ble den første offisielle utgivelsen kalt «1.1». Pakkesystemet. Pakkesystemet til debian heter dpkg. ".deb" filer blir tatt hånd om av Debians pakkeverktøy "dpkg" og "apt" (advanced package tool). Pakker hentes av "apt" fra et av Debians "speil" og installeres av "dpkg". Distribusjoner basert på Debian. Debian danner grunnlaget for flere andre Linux-distribusjoner. Noen av de mer kjente er listet under. Luger. __NOTOC__ Parabellum-Pistole er en tysk halvautomatisk pistol, best kjent utenfor Tyskland som Luger etter designeren. Våpenet ble tatt opp av det tyske forsvar som standardvåpen i 1908 som Pistole 08. Våpenet opererer etter «kort-rekyl»-prinsippet og har en karakteristisk utforming med et «kne» som slår opp ved omlading. Navnet fikk den etter det latinske sitatet: "Si vis pacem, para bellum" («Den som ønsker fred, forbered krig»). Historie. Lugeren ble konstruert av Georg Luger hos Deutsche Waffen und Munitionsfabriken og introdusert i 1899. Pistolen har blitt produsert med strenge kvalitetsstandarder og dette har gitt pistolene lang tjenestetid. 9 x 19 mm Parabellum er standard kaliber, men den ble produsert opprinnelig i 7,65 x 21 mm Luger, som også ble levert til andre land (Finland og Sveits). I dag er Lugerpistolene populære samlerobjekter. Tjeneste. I 1908 ble Lugeren gjort til standardpistol i det tyske forsvar som Pistole 08 (etter årstallet) og forble i tysk tjeneste frem til 1942 da den ble byttet ut med Pistole 38 (Walther P38). Dette var primært fordi Lugeren var dyr i produksjon og at den har lav terskel for hvor mye støv og skitt den tåler før den slutter å fungere, noe som gjør den lite egnet i feltoperasjoner. Men den ble allikevel brukt frem til andre verdenskrigs slutt grunnet mangler på håndvåpen. Lugerpistolene var i mindre utstrakt bruk i den norske hæren mellom 1945 og 1987, og finnes fremdeles på enkelte av forsvarets lagre. Ble approbert som standard pistol i det sveitsiske forsvar i 1900, i 7,65 mm I 1923 approberte Finland Lugerpistolen i 7,65 mm og 4 toms løp som standard militærvåpen. De kjøpte ca. 8 000 pistoler mellom 1923 og 1935 Carl Walther GmbH Sportwaffen. Carl Walther GmbH Sportwaffen (tidligere Walther Waffenfabrik) er en tysk våpenfabrikant. I mer enn 100 år har Walther gjort store gjennombrudd i utviklingen av pistoler. Mange av bedriftens pistoler har blitt legendariske, blant annet PPK og P99, som begge er favorittvåpnene til den fiktive agenten James Bond og vår egen mesterdetektiv Knut Gribb. Walther produserer både våpen for sport og militære formål, med hovedvekt på teknisk avanserte produkter for sportsskytteren. Eksterne lenker. Tyskland Amberg. Amberg er en by i Oberpfalz i den tyske delstaten Bayern, og ligger rundt 60 km øst for Nürnberg, ikke langt fra grensen til Tsjekkia. Gamlebyen i Amberg er blant de best bevarte middelalderbyene i Europa. Byen har et areal på 50,04 km², og har 44 456 innbyggere (2006). Ansbach. Ansbach er en by i regionen Mittelfranken i den tyske delstaten Bayern, og ligger rundt 40 km sørvest for Nürnberg. Byen er forvaltningssentrum for "Regierungsbezirk" Mittelfranken. Byens historie skriver seg tilbake til et Benediktinerkloster som ble grunnlagt i 748, men etter kildene ble Ansbach første gang omtalt som by i år 1221. Ansbach var senere residensby for "Fyrstedømmet Ansbach", fram til perioden 1806–1810, da fyrstedømmet ble slått sammen med "Kongedømmet Bayern". Byen har et areal på 99,92 km², og har 40 512 innbyggere (2006). Aschaffenburg. Aschaffenburg er en by i "Regierungsbezirk Unterfranken" i det nordvestre hjørnet av den tyske delstaten Bayern, nær grensen til Hessen. Byen har et areal på 62,57 km², og har 69 863 innbyggere (2006). Den ligger på den høyre bredden av elven Main og dens trange bielv Aschaff nær foten av Spessart. Som «kretsfri by» hører Aschaffenburg ikke til distriktet Aschaffenburg, men er dets administrasjonssentrum. Byen er også kjent som "Tor zum Spessart" eller «porten til fjellrekken Spessart». Bamberg. St. Michael utenfra sett fra rosenhaven Bamberg er en by i Franken i fristaten Bayern. Byen har et areal på 54,58 km² og ca. 69 000 innbyggere. Den er sete for et universitet og et katolsk erkebispedømme og er dessuten en viktig øl- og forvaltningsby. Bambergs maleriske middelalderlige og barokke gamleby er siden 1993 på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Geografi. Bamberg indre by ligger mellom de to elveløpene til Regnitz. Elven munner ut i Main ca 6,8 kilometer nord for bysentret. Historie. Byen nevnes først i 902. Keiser Henrik II gjorde Bamberg til bispesete i 1007 for å fremme konverteringen av folkene øst for Bamberg til kristendommen. For et kort tidsrom var byen senteret i det tysk-romerske rike. Henrik og hans hustru Kunigunde er begge begravet i katedralen. I 1647 ble byens universitet grunnlagt, som "Academia Bambergensis". Universitets navn er idag Otto-Friedrich-Universität. I de følgende århundrene var Bamberg styrt av fyrstbiskoper, som oppførte en rekke monumentale byggverker. Bamberg mistet sin uavhengighet i 1802 og ble del av kurfyrstedømmet, det senere kongeriket Bayern. Etter første verdenskrig, da kommunister grep makten i deler av Bayern, flyktet den bayerske regjeringen til Bamberg hvor den holdt til i nesten to år, inntil frikorps hadde gjenerobret hovedstaden München. Kulinariske spesialiteter. I den tradisjonsrike ølbyen Bamberg finnes det stadig ni privatbryggerier, som sørger for et ganske enestående utvalg av øl. En særlig spesialitet er den bambergske "Rauchbier" (røkøl). Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Coburg. Coburg er en by i regjeringsdistriktet Oberfranken i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Coburg har 42 257 innbyggere (31. desember 2003). Over Coburg ligger Tysklands nest største intakte borg, "Veste Coburg", også kalt "Fränkische Krone". Coburg ble nevnt for første gang i 1056 og kom i 1248 i greven av Hennebergs besittelse. I 1331 fikk Coburg bystatus. I det 16. århundre ble det residens til hertugdømmet Sachsen-Coburg, i 1735 til Sachsen-Coburg-Saalfeld og i 1826 til Sachsen-Coburg-Gotha. I 1920 ble Coburg etter en folkeavstemning tilsluttet Bayern, som alternativ sto Thüringen til valg. På grunn av folkeavstemningen i 1919 kom byen derfor i 1945 i den amerikanske besettelsessonen. Erlangen. Erlangen er en by i "Regierungsbezirk Mittelfranken" i den tyske delstaten Bayern. Med i overkant av 100 000 innbyggere (nær 105 000 per 31. desember 2008) kvalifiserer Erlangen i henhold til offisielle tyske kriterier med knapp margin til betegnelsen "storby", den minste av 8 slike i Bayern. Men den relativt anonyme tilværelsen i skyggen av den nærmeste naboen Nürnberg, Bayerns nest-største by, innebærer i praksis at Erlangen snarere både bærer preg av, og har status som småby. De to byene ligger bare 17 km fra hverandre i luftlinje (sentrum til sentrum), og danner sammen med Fürth, som for lengst har vokst fysisk sammen med Nürnberg, metropol-området Nürnberg-Fürth-Erlangen. Historie. Hugenottenkirche med Hugenottenplatz i forgrunnen Erlangens historie er nært knyttet til de franske hugenottene. Etter ødeleggelsene under trettiårskrigen gikk Erlangen, som til da ikke hadde vært for stort mer enn et tettsted å regne, nærmest fullstendig til grunne. I nærmere 20 år var både byen og omlandet praktisk talt ubebodd. Denne situasjonen endret seg først i 1685, da den franske kongen Ludvig XIV tilbakekalte "Ediktet i Nantes". Betydningen av dette var at kongens kalvinistiske undersåtter, av sine motstandere kalt hugenotter, ikke lenger fikk nyte godt av den religionsfriheten de inntil da hadde vært sikret i det katolsk-dominerte Frankrike. Dermed oppsto en flyktningbølge på ca 400 000 mennesker som orienterte seg mot Sveits, Tyskland og Storbritannia, samt Nord-Amerika. Denne situasjonen utnyttet markgreve Christian Ernst av Brandenburg-Bayreuth ved å tilby flyktningene retten til å slå seg ned i Erlangen, for på denne måten å blåse nytt liv i en region som ikke så ut til å komme seg på beina igjen av egen kraft. De første seks hugenottene nådde Erlangen 17. mai 1686, deretter fulgte til sammen ca. 1500 mennesker i flere puljer. Det ble snart åpenbart at den lille landsbyen Erlangen ikke uten videre hadde kapasitet til å huse et slikt antall mennesker, slik at det derfor måtte anlegges en ny bosetning. Dette ga støtet til «nybyen» ("Neustadt") Erlangen, der bykjernen i dagens Erlangen ligger, sør for det opprinnelige, gamle Erlangen. Næringsliv. „Bringebærpalasset“, hovedbygningen til Siemens AG i Erlangen Næringslivet i Erlangen er i det alt vesentlige dominert av aktivitetene til Europas største elektrokonsern, Siemens AG, samt Friedrich-Alexander-universitetet. Disse to setter begge sitt tydelige preg på byen, og spiller sentrale roller for Erlangen som store arbeidsplasser og lokomotiver for den lokale økonomien. Spesielt kan nevnes at Universitetet og Siemens driver et utstrakt samarbeid på fagområdet medisinsk teknologi, og har som erklært målsetning å fremme Erlangens posisjon som «Tysklands medisinsk-teknologiske hovedstad». Fürth. Fürth er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Distriktet der byen ligger kalles "Mittelfranken". Fürth, Nürnberg og Erlangen danner sammen med mindre byenheter et av Bayerns 23 storbyområder og en av Tysklands 11 "Metropolregioner". Byen feirer sitt 1000 års jubileum i 2007. Fürth hadde i november 2006 innbyggere. Geografi. Den historiske bykjernen ligger øst og sør for elvene Rednitz og Pegnitz. Disse flyter sammen til elva Regnitz nordvest for den gamle bydelen. På vestsiden av byen ligger et stort skogsområde kalt "Fürther Stadtwald". Byen har vokst sammen med Nürnberg mot øst mens nord for Fürth ligger byen Erlangen. Historie. Første gang bosettingen "Fürth" ble omtalt var 1. november 1007 da keiser Heinrich II donerte sin eiendom i Fürth til den nyinnsatte biskopen i Bamberg. Navnet "Fürth" er avledet av det tyske ordet "Furth" (vadested) og henviser til de første som slo seg ned ved vadestedet ved elva Rednitz. Byen fikk etterhvert handelsrettigheter, men disse ble overført til Nürnberg under keiser Heinrich III. Fra 1062 fikk Fürth tilbake handelsrettighetene, men da var allerede Nürnberg blitt en større og mer betydningsfull by enn Fürth. I de etterfølgende århundrene ble byen styrt fra ulike hold som biskopen i Bamberg, fyrstedømmet i Ansbach og byen Nürnberg. Byen forble liten med en befolkning på mellom 1000 og 2000. Først på slutten av 1700-tallet passerte folketallet. Under Tredveårskrigen (1618–1648) ble byen nesten utslettet av brann. Den første jernbanestrekningen i Tyskland ("Bayerischen Ludwigsbahn") ble åpnet mellom Nürnberg og Fürth 7. desember 1835. Økonomi og infrastruktur. Mange små og store leketøysprodusenter har hatt stor betydning for byen. Tidligere var byen også kjent som en stor "bryggeriby", faktisk var byen rangert foran München som ølby ved inngangen til forrige århundre. På den tiden var det 5 store bryggerier i drift. Europas største postordre firma Quelle har sitt hovedkontor i byen og Siemens har flere kontorer og fabrikker her. Radio- og TV produsenten Grundig hadde sitt hovedkontor og flere fabrikker i Fürth, hovedkontoret er senere blitt til "Fürther Rundfunkmuseum". I 1914 opprettet 3. Bayerske Armekorps en flyplass i utkanten av byen. Etter første verdenskrig ble den "Fürth-Nürnberg" internasjonale flyplass. Nürnberg tok over ansvaret for flyplassen i 1928 og den ble da kalt "Nürnberg-Fürth" helt fram til 1933 da sivil luftfart ikke lenger fikk operere fra flyplassen. Flyplassen ble senere erstattet av den nye internasjonale flyplassen som ligger i Marienberg i Nürnberg. Etter andre verdenskrig okkuperte de allierte byen og US Army hadde store styrker stasjonert i byen helt fram til 1993. Endel av bygningsmassen ble deretter omgjort til boliger. I 1843 ble kanalen mellom Bamberg og Nürnberg åpnet for trafikk. En ny kanal ("Rhein-Main-Donau Kanal") ble fullført i 1992, denne går fra Bamberg til Kelheim via bl.a. Fürth og Nürnberg, og kobler dermed Fürth til kanalsystemet Rhinen-Donau. Hof (Bayern). Hof er en kretsfri by i den tyske delstaten Bayern. Stedet oppsto ca 1080 som landbruksbygden Rekkenze. Navnet var avledet av elven Regnitz. I nærheten av elvens munning i Saale ble de første husene bygd. Bosettingen ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1214. Samtidig ble også Lorenzkirche nevnt, den eldste kirken i Hof. Ingolstadt. Ingolstadt er en by langs Donau ca 80 kilometer nord for München, i den tyske delstaten Bayern. Byen hadde 123 925 innbyggere i 2008. I den gamle bykjernen, som delvis er omgitt av bymurer og tårn, finnes mange bevarte byggverk fra middelalderen, bl.a. kirken Liebfrauenmünster fra 1425–1500. Historie. Ingolstadt er først nevnt 806 som festning, og fikk byrettigheter 1250. Det bayerske universitet lå i Ingolstadt fra 1472 og 1802, for deretter å bli flyttet til München og gitt navnet Ludwig-Maximilians-Universität. Ingolstadt var lenge en viktig festningsby. Byen fikk store ødeleggelser under den annen verdenskrig. Økonomi og næringsliv. Ingolstadt er et betydelig industrisenter med store oljeraffinerier som forsynes med olje i ledninger fra Genova og Trieste i Italia og Marseille i Frankrike. Bilmerket Audi produseres i Ingolstad. Videre finnes metall- og møbelindustri. Kaufbeuren. Kaufbeuren er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Elven Wertach renner igjennom Kaufbeuren. I Det tysk-romerske rike var Kaufbeuren en riksstad. Kempten (Allgäu). Kempten er en by i den tyske delstaten Bayern i det sydlige Tyskland. Det bor ca. 68 000 innbyggere i byen, som ligger ved elven Iller i landskapet Allgäu. De nærmeste nabolandene er Østerrike, Liechtenstein og Sveits, bare en times tid unna. Dette gjelder også storbyen München. Området i sør tiltrekker seg mange turister hvert år. Spesielt populært er det å sykle, gå turer, svømme, spille golf og stå på ski. Ved at byen ble nevnt av den greske geografen Strabo, har denne byen det eldste skrevne bevis fra en tysk by. I Det tysk-romerske rike, nærmere bestemt fra 1289 til 1803, var Kempten en riksby. Den var dessuten sete for ett av rikets fire fyrsteabbedier (se Kempten fyrsteabbedi). I 1978 ble byen en universitetsby. En uke i månedskiftet april-mai finner man den årlige jazz-festivalen som huser internasjonale band og solo-artister. Ellers tilbyr byen teater, festivaler, konserter og utendørs kino (i sommermånedene). Hele året er det store konserter i bigBOX, og rundt juletider er det – som i mange tyske byer – julemarked. Landshut. Landshut er en by med rundt 63 000 innbyggere i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Landshut er forvaltningssentrum i Regierungsbezirk Niederbayern. Landshut var navnet på et Lufthansa-fly som ble kapret i 1977. Memmingen. Memmingen er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Nürnberg. Bymuren i Nürnberg fra middelalderen Nürnberg er en by i "Regierungsbezirk" Mittelfranken i den tyske delstaten Bayern. Byen er det økonomiske og kulturelle sentrum i regionen Franken. Med 503 110 innbyggere i 2007 er Nürnberg den nest største byen i Bayern etter München. Sammen med Fürth, som for lengst har vokst fysisk sammen med Nürnberg, og Erlangen, danner byen metropol-området "Nürnberg-Fürth-Erlangen". Gamlebyen i Nürnberg, med «Keiserborgen» ("Die Kaiserburg") som byens historiske symbol, og med bymuren så godt som komplett i behold, er en av de mest kjente og karakteristiske i Tyskland. Den ble nærmest jevnet med jorden da Nürnberg på slutten av andre verdenskrig ble pekt ut som et prioritert mål for de allierte bombeangrepene, men ble senere delvis bygget opp igjen. Gjennom gamlebyen renner elven Pegnitz. Litt lenger vest, ved nabobyen Fürth, møter den Rednitz slik at de to til sammen danner "Regnitz", en sideelv til Main. Historie. Det nøyaktige tidspunktet for Nürnbergs grunnleggelse er uklart, men den kan ha funnet sted mellom 1000 og 1040 i etterkant av sikringen av grensene mellom hertugdømmene Sachsen og Bayern, samt Østfranken og Böhmen, i krysningspunktet mellom viktige ferdselsårer. I hvert fall er det på det rene at Nürnberg hadde byrettigheter (markedsrett) allerede fra starten av. Byen ble første gang omtalt i 1050 som "Nuorenberc", i en kunngjøring utstedt av keiser Henrik III. Som støttepunkt for keiseren oppnådde borgen i Nürnberg raskt en betydningfull posisjon i Det tysk-romerske riket. Med det "Store Frihetsbrevet" gjorde keiser Fredrik II Nürnberg i 1219 til "fri riksstad". Passau. Passau er en by i "Regierungsbezirk Niederbayern" i det sørøstre hjørne av den tyske delstat Bayern på grensen til Østerrike. Byen ligger i elvekrysset der grenseelven Inn munner ut i Donau. I vårflommen har Inn ca 5% større vannføring enn Donau, men Donaus vannføring er mer stabil og gjennomsnittlig høyere. Den mindre elven Ilz munner ut i Donau rett før Donau og Inns elvemøte, slik at byen gjerne omtales som «byen ved de tre elver» (tysk: "Dreiflüssestadt"). Passau hadde 50 717 innbyggere 31. 12. 2008. Rosenheim. Rosenheim er en by ved elva Inn i Oberbayern i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen er ikke ulik de andre byene i syd-Bayern. Byen ble grunnlagt på 1300-tallet og har 59 820 innbyggere (2003). Den tyske landslagsfotballspilleren Bastian Schweinsteiger, ble født i nabobyen Kolbermoor, og spilte en periode for TSV 1860 Rosenheim som guttespiller. Den tyske nazisten og flyveresset Hermann Göring ble født her i år 1893. De tyske fotballspillerne og tvillingene Lars Bender og Sven Bender er også født i Rosenheim. Produksjonen av sykkelmerket Corratec foregår i Rosenheim. Schwabach. Utsnitt av ene tårnet i rådhuset Schwabach er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Schweinfurt. Heilig geist kirche i Schweinfurt Schweinfurt er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen har et innbyggertall på 53.646 (2006) og et areal på 35,71 km². Straubing. Straubing er en by langs Donau i den tyske delstaten Bayern i Tyskland. Byen tilhører regionen (Regierungsbezirk) Niederbayern. Straubing er en kretsfri by, det vil si at den ikke tilhører noen landkrets. Straubing er sete for administrasjonen i landkretsen Straubing-Boden og den største byen i landskapet Gäuboden. Beliggenhet. Straubing ligger i det fruktbare landskapet Gäuboden. Bydeler. Straubing ligger på begge sider av Donau. Elven deler seg og lager en øy inntil byens sentrum. To sideelver til Donau langs elvens høyre bredd, Allachbach og Aiterbach munner ut innenfor byens grenser. Byen strekker seg over 13,5 kilometer langs Donau i øst-vestlig retning og 9,2 kilometer i retning nord sør. Klima. Klimaet kan karakteriseres som moderat kontinentalklima. Byen er som regel beskyttet mot sterke vinder av Bayerischen Wald i nord det niederbayerske åslandskapet i sør og som følge av den lave beliggenheten langs elvebredden. Kald nordavind når sjelden ned til Straubing, like lite som fønvinder fra sør. Beliggenheten langs Donau fører til at det ofte oppstår tåke, fremfor alt om våren og om høsten. De høyeste temperaturene oppnås i juli med gjennomsnittlig 18,1 grader Celsius, mens den kaldeste måneden er januar med minus 2,7 grader som middeltemperatur. Nedbøren er sterkest fra juni til august med gjennomsnittlig 85 til 91 millimeter. Den mest nedbørfattige perioden er fra februar til april med 47 til 51 millimeter og i oktober med 53 millimeter som gjennomsnitt. Religion. Ifølge en undersøkelse i 2005 var 68,1 % av befolkningen romersk-katolsk, 13,8 % protestantisk og 18,1 % andre. Den jødiske menigheten i Straubing er etter menigheten i München, den nest største i Bayern og talte i 2007 ca 1700 medlemmer. Historie. Det har vært sammenhengende bosetting i området hvor byen ligger, i minst 5600 år. Av særlig betydning er straubingkulturen fra før bronsealderen. 500 før Kristus under hallstattkulturen slo kelterne seg ned her i et oppidum. Fra denne befolkningsgruppen nedstammer den tidligst kjente navnet på stedet, "Sorvidurum". Fra romertiden finnes en rekke spor, herunder fire kasteller og en rekke gjenstander bl.a. den såkalte "romerskatten", som er utstilt i Gäubodenmuseet. Romerne beholdt de keltiske stedsnavnene og bygget på stedet et betydelig militæranlegg langs Raetias grense. Kastellet var satt opp først med en regulær kohort og siden en canathener-kohort, det vil si en spesialenhet bestående av ca 1 000 bueskyttere fra et område som idag omfattes av Syria. Det eldste skriftlige dokumentet hvor Straubing (Strupinga) nevnes er fra 897. Dokumentet bekrefter en gave fra keiser Henrik II til sin bror biskop Bruno av Augsburg. Etter Brunos død tilhørte byen domkapitlet i Augsburg frem til 1597. En hertug av huset Wittelsbach grunnlag en ny by like ved som en motvekt til den katolske byen. Under 1500-talet var Straubing sentrum for reformasjonen i Niederbayern. Tredveårskrigen var ett stort tilbakeslag for byen. Alle bygninger utenfor bymuren ble revet som forberedelse til eller som resultat av kampene. Av byens ca 4 000 innbyggere døde 1800 under kampene eller på grunn av pesten. Straubing opplevde en oppgangstid ved slutten av 1600-talet i forbindelse med den nye barokkstilen. Under den andre verdenskrigen ble byen mål for allierte bombefly. Det omkom mer enn 400 mennesker under bombingen, mens de fleste historiske bygningene kom uskadd fra det. Våpenskjold. Byvåpenet er en plog i sølv under to små skjold i bayerske farger (hvitt og blått) og en heraldisk lilje. Historiske personer. Agnes Bernauer Weiden. Weiden in der Oberpfalz er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen har et innbyggertall på 42.558 (2007) og et areal på 68,50 km² Würzburg. Würzburg er en by ved elven Main i Franken i den tyske delstaten Bayern. Den er sete for provinsregjeringen i Unterfranken. Byen har ca. 132 000 innbyggere, og er dermed femte størst i fristaten Bayern. Byen var allerede på 600-tallet del av et hertugdømme under merovingere, og omtales i 704 under navnet Vurteburch. Fra og med 700-tallet var byen underlagt de mektige katolske fyrstebiskopene som med hard hånd kontrollerte Würzburgs sterke handelsøkonomi og politiske dominans i distriktet. Mye av byens inntekter kom fra vinproduksjon og avgifter fra elvetrafikken på Main. Würzburg var gjennom århundrene gjenstand for flere militære stridigheter, og ble blant annet besatt av svenskene under tredveårskrigen. Først i 1802 ble byen sekularisert og underlagt Bayern. Würzburg er i dag sete for det romersk-katolske Würzburg bispedømme, grunnlagt i 742, og et universitet, Julius-Maximilians-Universität. I 2004 feiret byen sitt 1300-årsjubileum. Det imponerende fyrstbiskoppelige slottet Würzburg-residensen i barokk stil med tilhørende slottshaver, har siden 1981 stått på UNESCOs liste over verdens kulturarv. 16. mars 1945 ble Würzburg utsatt for et intenst britisk luftangrep. 225 Avro Lancaster bombefly utslettet nesten 90% av sentrum og 5000 mennesker omkom i en veldig ildstorm. Ødeleggelsene var så store at det en stund var snakk om å la ruinene forbli et monument over krigens redsler, og heller la Würzburg gjenoppstå som en helt ny by lenger nord. Gjennom nitid rekonstruksjonsarbeid har man siden lyktes i å gjenskape mesteparten av Würzburgs opprinnelige arkitektur, om enn ikke så konsekvent som i en del andre bombede tyske byer. Byen er utgangspunkt for turistveien Den romantiske veien som ender i Füssen. Eksterne lenker. "For fyldigere omtale, se også tysk Wikipedia" Miami. Miami er en by i den amerikanske delstaten Florida. Miami ligger i Biscayne Bay-området, mellom Everglades og Atlanterhavet. Miami er den største byen i kommunen Miami-Dade basert på folketall, men kun den nest største byen i Florida (etter Jacksonville) basert på areal. Miami ble offisielt utnevnt til by den 28. juli 1896. I 1940 bodde 172 172 mennesker i byen, og i 2005 var tallet 382 894 mennesker. Historie. Miami ble grunnlagt 1896 i forbindelse med byggingen av Florida East Coast-jernbanen. Byen er oppkalt etter en indianerstamme. Den spansk-amerikanske krigen 1898 var innledningen til byens sterke forbindelser med Cuba og resten av Latin-Amerika. Den økonomiske og befolkningsmessige veksten skjøt for alvor fart etter den første verdenskrig, og innbyggertallet økte fra ca. 1680 i 1900 til 250 000 i 1950. I første del av 1920-årene gjennomgikk byen en byggeboom, som kollapset i 1926 samtidig som en kraftig orkan ødela mye av byen. Dette ble etterfulgt av stagnasjon til 1950-årene. Etter 1959 har mer enn 300 000 kubanere slått seg ned i Miamiområdet, og «Little Havana» har blitt en nesten ren kubansk enklave innen byen. Miami har også mottatt et stort antall emigranter og flyktninger fra andre latinamerikanske land, og spansktalende utgjorde 1997 til sammen 66 % av byens befolkning. Flyplasser. a> betjener over 35 millioner mennesker årlig og er verdens tiende største cargo-flyplass. Miami International Airport er hovedflyplassen for Miami-området, og er en av verdens mest travle flyplasser. Miami International er den mest travle flyplassen i Florida, og er USAs nest største internasjonale port for utenlandske passasjerer, etter John F. Kennedy International Airport. Flyplassens utvidede internasjonale nettverk inkluderer non-stop flyvninger til over sytti internasjonale byer i Nord-Amerika, Europa, Asia og Midtøsten. Alternativt kan man også benytte seg av Fort Lauderdale-Hollywood International Airport, som også tilbyr kommersiell trafikk i Miami-området. Opa-Locka Airport i Opa-Locka og Kendall-Tamiami Airport kan også benyttes. Offentlig transport. a>, eller "The Metro", er Miamis t-banesystem. Metrorail består av 22 stasjoner og forbinder mange av Miamis forsteder Offentlig transport blir i Miami eid og drevet av Miami-Dade Transit og SFRTA. Disse driver forstadsbaner, t-bane, people mover og busser. Miami har Floridas høyeste kollektivandel siden omtrent 17% av "Miamians" bruker kollektiv trafikk daglig. Miamis t-bane, Metrorail, består av høybaner som utgjør en eneste 36 km lang linje. Denne har 22 stasjoner og går fra de vestlige forstedene gjennom sentrum og slutter i den sydlige bydelen Dadeland; byggingen av en direkte Metrorail forbindelse til Miami International Airport begynte i 2009 med forventet passasjer service i begynnelsen av 2012. En gratis people mover, Metromover, betjener 21 stasjoner på tre ulike linjer i sentrum, med en stasjon på omtrent hvert andre kvartal av Downtown and Brickell. Flere utvidelsesprosjekter blir finansiert av en skatteøkning på kollektivtrafikken i Miami-Dade County. Tri-Rail, et lokaltogssystem (betjent av SFRTA), som går fra Miami International Airport nordover til West Palm Beach, som danner 18 holdeplasser gjennom Miami-Dade, Broward, og Palm Beach delstater. Miami Intermodal Center og Miami Central Station befinner seg for øyeblikket under konstruksjon, som vil danne en massiv transportsentral hvor Metrorail, Amtrak, Tri-Rail, Metrobus, Greyhound, taxier, leiebiler, MIA Mover, privatbiler, sykler og fotgjengere blir fraktet til Miami International Airport. Ferdigstillelsen av Miami Intermodal Center er forventet å være ferdig innen 2010, of vil betjene over 150,000 reisende i Miami-området. Fase I av Miami Central Station er planlagt å bli ferdig juni 2010, og fase II i 2011. To nye lettbaner har blitt foreslått, Baylink og Miami Streetcar, og befinner seg foreløpig på planstadiet. BayLink vil potensielt forbinde Downtown med South Beach, og Miami Streetcar vil forbinde Downtown med Midtown. TV-serier. Den prisbelønnede Tv-serien Miami Vice ble produsert i Miami, og regnes i dag for å være en kultserie. Med Don Johnson og Philip Michael Thomas i hovedrollene dro serien til seg mange seere, også etter sine produseringer, langt utover på 90- og 2000-tallet. Serien fikk også oppkalt en film etter seg. Den mer moderne serien ble også produsert i Miami, og handler om en fiktiv kriminalteknisk avdeling i Miami-politiet. Sport. Basketballaget Miami Heat spiller i ligaen NBA og spiller hjemmekampene sine i American Airlines Arena. Laget ble startet i 1988 som et utvidelseslag til Charlotte Hornets. Ludwigsburg. Ludwigsburg er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg i det sydvestlige Tyskland, ca. 12 km nord for Stuttgart. Byen er blant annet kjent som sete for Zentrale Stelle, Tysklands sentrale enhet for etterforskning av krigsforbrytelser under det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland i årene 1933-1945. Orlando. Orlando er en by i den amerikanske delstaten Florida. I Orlando finner man blant annet fornøyelsesparken Disneyworld. Byen ligger i det området man kaller Central Florida, omtrent midt mellom atlanterhavskysten og Mexicogulfen. Interstate 4, som går fra Daytona i øst og Tampa i vest, går igjennom Orlando. I dette området ligger også Universal Studios, Epcot, Sea World, flere andre temaparker og mange golfbaner. På grunn av alle parkene blir Orlando kalt «Verdens underholdningshovedstad». Karlsruhe. Karlsruhe er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. Den ligger ved Rhinen, like i nærheten av grensen til Frankrike, ca. 60 km. syd for Ludwigshafen og ca. 80 km. nordvest for Stuttgart. Karlsruhe har ca. 280 000 innbyggere (2002). Den tyske forfatningsdomstolen holder til i Karlsruhe. Det finnes et universitet og seks faghøyskoler. Byens borgermester er Heinz Fenrich (CDU). Geografi. Karlsruhe ligger i Oberrheinische Tiefebene ved de små elvene Alb og Pfinz samt ved Rhinen og grenser i øst til utstikkerne til Schwarzwald og Kraichgau. Karlsruhe er med en gjennomsnittstemperatur på 10,9 °C en av de varmeste byene i Tyskland. Den beskyttede plasseringen i Oberrheindalen gjør ofte Karlsruhe trykkende varm med høy luftfuktighet om sommeren. Vinteren er mild. Over tid har byen hatt 17,1 dager i året hvor temperaturen ikke stiger over frysepunktet. Byen ble planlagt med tårnet til slottet i sentrum og med 32 gater som strålte ut fra det som eiker i et hjul, eller som spilene i en håndvifte. Derfor har Karlsruhe fått kallenavnet «viftebyen» ("Fächerstadt") i Tyskland. Nesten alle disse gatene fins fremdeles i dag. Bysentrum var den eldste delen av byen og ligger sør for slottet i en kvadrant definert av ni gater. Den sentrale delen av slottet ligger i øst-vest-retning, og der er to fløyer i slottet, begge i 45° i forhold til den sentrale delen slik at de peker sørøst og sørvest. Dermed ligger de også parallelt med gatene som definerer bysentrumet. Markedsplassen ligger på gaten som går sørover fra slottet til Ettlingen. Her ligger rådhuset ("das Rathaus") i vest, den evangeliske bykirken ("Evangelische Stadtkirche") i øst og graven til markgreve Karl Wilhelm i en pyramide i sentrum. Arkitekten Friedrich Weinbrenner tegnet mange av de viktigste bygningene. Derfor er Karlsruhe en av bare tre store tyske byer hvor det fremdeles finnes bygninger i nyklassisistisk stil. Mye av sentrumsarealet, inkludert slottet, ble rammet av alliert bombing under andre verdenskrig, men ble raskt gjenoppbygd etter krigen. Karlsruhe regnes også som «den grønne byen». Området nord for slottet var og er fremdeles park og skog. Øst for slottet var der opprinnelig hager og mer skog som der fremdeles er noe igjen av, men universitetet, Wildparkstadion og boligområder har blitt bygget der senere. Vest for slottet er for det meste boligområder. Eggenstein-Leopoldshafen, Stutensee, Weingarten, Pfinztal, Karlsbad, Waldbronn, Ettlingen og Rheinstetten (alle Landkreis Karlsruhe) samt Hagenbach og Wörth am Rhein (begge Landkreis Germersheim i Rheinland-Pfalz). Byområdet til Karlsruhe er delt inn i 27 bydeler som også er gruppert i bykvartal (tidligere også betegnet som bydistrikt). Historie. Byen har sitt navn fra Karl Wilhelm av Baden-Durlach som grunnla byen 17. juni 1715 etter en krangel med borgerne i hans tidligere hovedstad, Durlach. Grunnleggelsen av byen er nært forbundet med byggingen av Karlsruher Slott. Karlsruhe ble hovedstad av Baden-Durlach frem til 1771, deretter hovedstad i Baden frem til 1945. Karlsruhe er en av de siste store europeiske bygrunnleggingene fra tegnebrettet, samt resultat, av en vidtrekkende idé. Karl Wilhelm bestemte seg i 1715 for å forlate sin middelalderske residens i Durlach og bygge en by som var ny, i sammensetning og ånd. I et historisk dokument, privilegiebrev, skrev han ned sin forestilling om en modellby. Brevet løfter frem et høymoderne stats- og menneskesyn. I «privilegiene» skinner idéene som de europeiske folk i fremtiden skulle kjempe for gjennom revolusjon: Personlig frihet, frihet til å velge yrke, likhet for loven og politisk medbestemmelse. Til dette unge Karlsruhe kom det mennesker fra Frankrike, Polen, Italia, Sveits og de mange landene som fantes i det splittede Tyskland og grunnla en by som gjenspeilte det 18. århundrets modellby. Byens første borgermester, Johann Sembach, var betegnende nok innflytter fra Strasbourg. Legenden sier at markgreve Karl Wilhelm sovnet på jakt i Hardtwald. Han drømte om et praktfullt slott som lå midt i hans nye residensby hvor gatene gikk som solstråler. Karl Wilhelm fikk nedtegnet sin drømmeby og la ned grunnsteinen på slottet i byen som skulle bli kjent som Karlsruhe 17. juni 1715. Karlsruhe i 1900 (Utsikt fra slottstårnet mot sør) Etter 1806 var Karlsruhe residensby for storhertugene av Baden. Konstitusjonen i Baden som for samtiden var svært liberal, ble innført i Karlsruhe i 1818. «Ständehaus» som ble bygget i 1822, var den første parlamentsbygningen i en tysk stat. Friedrich Hecker, en av lederne for revolusjonen i Baden i 1848/49, satt i dette parlamentet. En republikansk regjering ble valgt her i etterspillet av den demokratiske revolusjon. Polyteknisk institutt ble grunnlagt av storhertug Ludwig I som forløperen til dagens Universität Karlsruhe. I bydelen Durlach oppstod et brannvesen i 1846 som sammen med det i Heidelberg var et av de første frivillige. Storhertug Leopold flyktet i mai 1849 til Koblenz i forbindelse med marsrevolusjonen. Frem til opprøret ble slått ned av prøyssiske styrker i Rastatt i juli var Baden de facto en republikk. Fra 1919 var Karlsruhe hovedstad i Fristaten Baden. Noen år etter annen verdenskrig ble statene Baden og Württemberg slått sammen, og Württembergs hovedstad Stuttgart ble hovedstad for den nye staten. Kommunikasjoner. Gjennom Karlsruhes østlige deler passerer den viktige motorveien A5 fra Giessen via Frankfurt am Main sydover til Basel. I Karlsruhe begynner A8 østover mot Stuttgart, München og Wien, A65 nordover mot Ludwigshafen og A65 i sydvestlig retning mot Strasbourg og Paris. Karlsruhe er også et viktig jernbaneknutepunkt. Her krysser banene Amsterdam-Genève og München-Paris. Gjennom sin havn ved Rhinen er Karlsruhe knyttet til det tyske kanalnettet. Fra slottet i Karlsruhe, klikk for større versjon Heilbronn. Heilbronn er en by i den nordlige del av den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. Den har vel 120 000 innb. Heilbronn er et viktig trafikknutepunkt. Flere motorveier passerer byen. Likeså møtes flere jernbaner, og Heilbronn har en bybane. Neckar er kanalisert og forbindelser Heilbronn med Rhinen; byens innlandshavn er Tysklands 7. største. Charlotte (Nord-Carolina). Charlotte er en by i den amerikanske delstaten Nord-Carolina. Den ligger i Mecklenburg County og er hovedsete i fylket. Det er den største byen i hele Nord-Carolina og den er oppkalt etter prinsesse Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz. Byen har to kallenavn det ene er "the Queen city" og det andre er "The Hornet's Nest". Kallenavnet,"the Queen city" kommer av at byen er oppkalt etter en dronning. Det andre kallenavnet, "The Hornet's Nest" kommer av at britiske styrker, ledet av Charles Cornwallis, okkuperte Charlotte under den amerikanske uavhengighetskrigen. De lokale innbyggerne i Charlotte greide å beseire Cornwallis og styrkene hans i et folkeopprør. Etter at Cornwallis og styrkene hans hadde blitt jaget ut av Charlotte, skrev han i et brev at Charlotte var "a hornet's nest of rebellion", noe som ledet til kallenavnet "The Hornet's Nest". Charlotte hadde en sterk økonomisk utvikling i løpet av 1990 - og 2000-tallet. Økonomien har vært dominert av finanssektoren. Byen er USAs nest største finanssenter bak New York. Bank of America har sitt hovedkvarter i byen. Byen er USAs femte raskest voksende, og den raskest voksende på østkysten. Charlotte storbyområdet er det største storbyområde mellom Washington DC og Atlanta og den sjette største i den sørøstlige regionen av USA. Charlotte storbyområde hadde et innbyggertall på 1 758 038 i 2010. Fra 2. september 2012 er byen vertskap for Democratic National Convention 2012, det demokratiske partiets nominasjonsmøte til presidentvalget 2012. Gießen. Giessen er en by i den tyske delstaten Hessen, i det vestlige Tyskland. Fulda. Fulda er en by som ligger ved elven av samme navn, øst i den tyske delstaten Hessen, nær grensene til Thüringen og Bayern. Byen er forvaltningssentrum for landkretsen ("Landkreis") Fulda og sete for bispedømmet Fulda. Pr. 31. desember 2007 har Fulda 64 097 innbyggere. Fulda er også kjent som hjembyen til Tobias Sammet, frontfigur i Edguy og Avantasia. Også Edguys to gitarister kommer fra byen. Historie. Helt fra starten av kristendommens innføring i Tyskland under Frankerriket har Fulda vært et av landets sentrale religiøse sentre. Byens historie er således nært knyttet til Klosteret Fulda. Klosteret ble grunnlagt i 744 på oppdrag fra «Tysklands apostel» Bonifatius, som også selv ble gravlagt her i 754. Klosteret fikk i 774 status som rikskloster av Karl den store. I 1114 ble Fulda for første gang omtalt som by (civitas). Først i 1752 ble Fulda opphøyet til bispedømme av pave Benedikt XIV. Selve klosteret ble oppløst i forbindelse med sekulariseringsprosessen i 1802. På Wienerkongressen i 1815 ble provinsen Fulda oppløst og kom først ett år under prøyssisk forvaltning, for deretter å bli avgitt til kurfyrstedømmet Hessen. Etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 ble så Fulda sammen med kurfyrstedømmet Hessen en del av kongeriket Preussen. Osnabrück. Osnabrück er en by i den tyske delstaten Niedersachsen, i det nordvestlige Tyskland. Frankenthal. Frankenthal er en by i regionen Pfalz i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz. Byen ligger ca. 4 km vest for Rhinen, midt mellom byene Worms og Ludwigshafen, ved en av Rhinens sideelver, Isenach. Per 31. desember 2010 har Frankenthal 46793 innbyggere. Historie. Stedet het opprinnelig "Franconodal", og ble første gang omtalt i 772. Navnet henspeiler på en frankisk bosetning fra slutten av det 5. århundre. Byens framvekst tok for alvor til i det 12. århundre, etter at "Erkenbert", en adelsmann fra Worms, grunnla et augustinsk stift på stedet i 1119. Dette stiftet utviklet seg raskt til et næringsmessig og kulturelt sentrum i regionen. Frankenthal fikk offisiell status som by i 1577. Mellom slutten av det 16. og begynnelsen av det 17. århundre, i forkant av trettiårskrigen, ble Frankenthal utbygd til den sterkeste festningen på vestsiden av Rhinen i kurfyrstedømmet Pfalz. Men i 1689, under den pfalziske arvefølgekrig, ble byen satt i brann av franske tropper og nesten fullstendig ødelagt. En porselensfabrikk som startet opp i 1755 ble avviklet igjen etter 45 års drift, men dens produkter er fortsatt etterspurte som verdifulle antikviteter. Mellom 1770 og 1773 ble de to byportene Worms-porten ("Wormser Tor") og Speyer-porten ("Speyerer Tor") bygget, og disse er fortsatt bevart. Fra 1798 til 1815, i kjølvannet av revolusjonskrigene, var Frankenthal under fransk styre. Deretter tilfalt byen, sammen med resten av Pfalz vest for Rhinen, kongedømmet Bayern. Under den andre verdenskrig ble rundt 90 % av bykjernen ødelagt i et bombeangrep 23. september 1943. Kaiserslautern. Kaiserslautern er en by i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz, i det vestlige Tyskland, ikke langt fra grensen til Frankrike. Næringslivet består av produksjon av bildeler og jern. Rådhuset i byen har 84 meter høye tårn som ble bygd i 1968. Landau. Landau in der Pfalz er en by i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz, i det vestlige Tyskland, ikke langt fra grensen til Frankrike. Byen har omlag 43.000 innbyggere, og er en såkalt kretsfri by. Ludwigshafen. Ludwigshafen am Rhein er en by i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz, i det vestlige Tyskland, ikke langt fra grensen til Frankrike. Byen har omtrent 165 000 innbyggere, og ligger ved Rhinen med byen Mannheim på den andre siden av elven. Sammen med Mannheim, Heidelberg og det omkringliggende området danner de området Rhinen-Neckar. Ludwigshafen er kjent for kjemiindustri, blant annet holder BASF til her. Innen kultur finner man Staatsphilharmonie Rheinland-Pfalz og det kjente Wilhelm-Hack-Museum med sine flotte keramikkvegger, som ble laget av den katalanske kunstneren Joan Miró. Ludwigshafen er fødebyen til den tidligere tyske kansleren Helmut Kohl, filosofen Ernst Bloch og den tyske fjellklatreren Wolfgang Güllich. Südweststadion idrettsstadion brukes i dag hovedsakelig til utendørskonserter i tillegg til at det er hjemmebanen til fotballaget FSV Oggersheim. Pirmasens. Pirmasens er en by i regionen Pfalz i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz. Byen ligger knapt 20 km fra grensen til Saarland og mindre enn 10 km i luftlinje fra grensen til Frankrike. Per 31. desember 2007 hadde Pirmasens 41 875 innbyggere. Historie. Stedet ble første gang omtalt i 860 som "pirminiseusna", en bosetning underlagt klosteret i Hornbach. Navnet stammer fra klosterets grunnlegger, den hellige Pirminius, som også er skytshelgen for regionen Pfalz. Først i 1763 fikk Pirmasens byrettigheter, tildelt av grev Ludvig IX av Hessen-Darmstadt, som regnes som grunnleggeren av Pirmasens som by. Han bygget opp stedet som garnisonsby, og utstyrte den med en bymur, et slott, en eksersérplass, samt Europas største eksersérhall, nest etter den i St. Petersburg. Da grev Ludvig døde i 1790 ble garnisonen oppløst, og byens korte blomstringstid var dermed forbi. I 1793, under revolusjonskrigene, beseiret Preussen og Braunschweig franskmennene i slaget ved Pirmasens, men dette forhindret ikke at byen kom under fransk herredømme fra 1793 til 1815. Deretter tilfalt Pirmasens kongedømmet Bayern, i likhet med resten av regionen Pfalz. Speyer. Speyer er en by i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz, i det vestlige Tyskland, ikke langt fra grensen til Frankrike. I år 10 f.Kr. ble det anlagt en romersk militærforlegning, "Noviomagus", her, og germanske stammer slo seg ned i "Civitas Nemetum". I år 346 fikk Speyer en biskop. Byens navn nevnes tidligst i år 496 som "Spira". I år 1030 la den saliske keiser Henrik IV ned grunnstenen til domkirken i Speyer. I 1294 mistet biskopen de fleste av sine tidligere rettigheter, og byen ble en fri by direkte underlagt keiseren. Den var sete for den tysk-romerske rikskammerretten fra 1527 til 1693. På riksdagen i Speyer i 1529 protesterte de evangeliske riksstendene mot de reformasjonsfiendtlige beslutninger som der ble truffet. Byen ble nesten ødelagt av franske tropper under den pfalziske arvefølgekrig i 1689, og først i 1698 begynte gjenoppbygningen. I 1792 ble den okkupert av franske revolusjonstropper, og forble under fransk herredømme frem til 1814. I 1816 ble byen kretshovedstad i Pfalz og sete for regjeringen for den bayerske rhinkretsen (senere Bayersk Pfalz). Mellom 1893 og 1904 ble det bygget en minnekirke til minne om den protestantiske protesten i 1529. Domkirken i Speyer hører til UNESCOs liste over verdens kulturarv. I 1987 besøkte pave Johannes Paul II dombyen. Speyer er vennskapsby med den britiske byen Spalding, den franske byen Chartres og den italienske byen Ravenna. Byen feiret sitt 2000-årsjubileum i 1990 med tallrike utstillinger, konserter og andre arrangementer. Bl.a. George H. W. Bush og Mikhail Gorbatsjov besøkte byen etter invitasjon fra kansler Helmut Kohl. Worms. Worms er en by i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz, i det sørvestlige Tyskland, ikke langt fra grensen til Frankrike. Navnet har keltiske røtter: "Borbetomagus" betød «bosetning i et vannrinkt område». Dette ble antagelig latinisert til "Wormatia", et navn som er belagt allerede på 500-tallet. I år 2010 hadde byen 83.194 innbyggere. Worms er i dag en industriby og et senter for vindyrking. "Liebfraumilch" er ikke på langt nær eneste vinmerke fra området, men klart det mest kjente. Historie. Byen fantes før romertiden. Romerne under Drusus erobret den i år 14 f.Kr. De gav byen et regulært gatemønster og anla et forum og bygde templer for Jupiter, Juno, Mars og Minerva (det siste ble etter kristendommens ankomst ombygd til kirke). Worms var katolsk bispesete fra senest 614 til 1801. I 1184 gjorde byens befolkning seg uavhengig av biskopen og fikk status som fri by, bare underlagt keiseren. I Frankerriket var Worms stedet for ett av Karl den Stores palasser. Biskopene administrerte byen og området rundt. Den mest berømte av biskopene i tidlig middelalder var Burchard av Worms. Katedralen i Worms ble bygd i romansk stil, og er en av de fremste romanske kirker i Tyskland. Sammen med de romanske katedralene i nabobyene Speyer og Mainz er den en såkalt «keiserkatedral» ("Kaiserdom"). Worms var åsted for mange viktige begivenheter i Tysklands historie. I 1122 ble Wormskonkordatet undertegnet her. Og her møttes den tyske riksdagen i 1521, som endte med at keiser Karl V utstedte det berømte ediktet fra Worms, som erklærte Martin Luther som fredløs og kjetter. Worms var et tidlig senter for boktrykkerkunsten. I 1689 ble byen omtrent fullstendig ødelagt av franske tropper under niårskrigen (også kalt pfalziske arvefølgekrigen). Under annen verdenskrig ble byen hardt bombet to ganger i februar og mars 1945. Omtrent 60 % av byen ble ødelagt, innenbyen nesten fullstendigt. Worms hadde i århundrer en stor jødisk befolkning, og har en synagoge som kjennes fra år 1034, foruten Europas eldste bevarte jødiske gravplass. Den kjente jødiske tenkeren rabbi Meir av Rothenburg er en av byens sønner. Byen er også en av de såkalte Nibelungen-byer (se Nibelungenlied). Zweibrücken. HertugslottetZweibrücken er en by i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz, i det vestlige Tyskland, ikke langt fra grensen til Frankrike. Halle (Saale). Halle (Saale) har 234 000 innbyggere og er den største byen i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Halle er en kretsfri by og samtidig administrasjonssenter for kretsen Saal. Halle er sete for Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg og andre høyskoler. Dessuten er Halle et viktig jernbaneknutepunkt. I DDR-tiden var Halle preget av omkringliggende kjemisk industri. Etter den tyske gjenforeningen har teknologibransjen (Technologiepark Weinberg Campus) og næringsmiddelindustrien blitt hovednæringer. I Halle finnes Tysklands eldste sjokoladefabrikk "Halloren" og brødfabrikken "Kathi". Datamaskinprodusenten Dell skal plassere sitt nye service- og distribusjonssenter med 1500 arbeidsplasser i Halle. Geografi. Halle ligger på nordvestkanten av Leipziger lavlandsbukt. Det meste av byen ligger øst for elven Saale som deles i flere armer og danner en bred slette, og nedover Weiße Elsters munning. Saale strømmer 25 km lang gjennom Halle og Weiße Elster går 6,3 km gjennom byen. Store innsjøer er Hufeisensee (73 ha), Osendorfer See (21 ha) og Heidesee (12,5 ha). Høyeste hevingen er Großer Galgenberg (136 moh.), laveste punkt er 71 moh. på Forstwerder-bredden, en Saaleøy ved Halle-Trotha. Händelminnesmerket på torget ligger 87 moh. Historie. Halles saltkilder ble brukt allerede i førtiden. Hermundurerne, Anglerne, Varnerne (Thüringerne) og Venderne som kalte byen "Dobrebora", bodde her. I 735 erobret Karl Martell området og lot bygge Stiftskirkene i Merseburg og Magdeburg. I 968 ble erkebispedømmet Magdeburg grunnlagt, og Halle hørte dette til til 1680. Rundt 1120 ble byen betydelig utvidet. I 1281 var Halle medlem av hansaen, i 1310 fikk byen egen administrasjon. I 1418 begynte byggingen av byens kjennemerke det Røde tårnet, klokketårn "til Guds og byen Halles ære og hele området til pynt". I 1478 opphørte byens selvstendighet. Til 1680 er Halle hoved- og residenssted for erkebispedømmet Magdeburg. Mellom 1530 og 1554, i forbindelse med den protestantiske reformasjonen (1541), ble de romanske basilikaene St. Gertraud og St. Marien revet ned, og mellom de tårnene som stod igjen ble Vår-Frue-kirken reist. Arkitektonisk gjenspeiler den overgangen fra gotikk til renessanse. 1625 besetter Wallensteins tropper byen. I 1680 falt Halle med hele erkestiftet Magdeburg til kurfyrstedømmet Brandenburg og ble 1701 en del av Preussen. Til 1714 var Halle hovedstaden i det prøyssiske hertugdømmet Magdeburg. Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg (alma mater halensis) er fra 1694. I år 1806 erobret Napoléon Bonaparte Halle og gav ordre om å oppløse universitetet. Etter freden i Tilsit i 1807 ble Halle en del av det nye kongeriket Westfalen, men i 1815 falt byen tilbake til Preussen, som innlemmet den i den nye provinsen Sachsen. I 1842 ble byens fengsel "Roter Ochse" ("røde okse") åpnet, det har blitt brukt med vekslende funksjoner til i dag. En del av fengselet er i bruk som museum. I 1882 kjørte den første hestetrikken i Halle, mens elektrisk sporvogn ble innført i april 1891. Byen passerte 100 000 innbyggere i 1890 og var på den tid en storby. Samme år ble Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP) grunnlagt på partikongressen i Halle etter at sosialistlovene var opphevd, og partiet ble siden videreført som Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). I motsetning til de fleste tyske byer ble Halle lite ødelagt under Andre verdenskrig. Bare to ganger ble byen angrepet. 17. april 1945 besatte amerikanske styrker Halle. Byen ble da lite bombardert fordi Felix Graf von Luckner sammen med overborgermesteren overgav den til amerikanerne. I juli trakk amerikanerne seg ut, og Sovjetunionen overtok som okkupasjonsmakt. Halle ble hovedstaden i provinsen Sachsen, som kort tid senere blir del av delstaten Sachsen-Anhalt. I 1952 løser DDRen delstatene opp, og Halle blir hovedstaden i distriktet med samme navn. Etter den tyske gjenforeningen ble delstatene gjenopprettet, og Halle hører til Sachsen-Anhalt. I 2006 ble det feiret 1200-års-jubileum i Halle. Befolkningsutvikling. I 1871 hadde Halle mer enn 50 000 innbyggere. Tallet ble fordoblet fram til 1890. Høydepunktet var i 1990 med 316 776 innbyggere. På grunn av utflytting, suburbanisering og tilbakegang i fødselstallet tapte Halle 80 000 innbyggere mellom 1990 og 2005. Prognosen viser et anslått folketall på 195 000 i år 2020. Religion. Fra begynnelsen hørte Halle til erkebispedømmet Magdeburg. Fra 1194 har det vært et erkeprestesete i Halle. Fra 1518 til 1541 ble reformasjonen innført, og Halle har siden vært protestantisk. Den lutherske bekjennelse ble dominerende, men på 1600-tallet ble også en reformert menighet grunnlagt. I 1698 grunnla August Hermann Francke "Franckesche Stiftungen", en sosial institusjon som fortsatt er i virksomhet. 12 år senere var han og juristen Carl Hildebrand Freiherr von Canstein (1667–1719) grunnleggere av Cansteinsche Bibelanstalt som utgir bibelen til i dag. I 1817 ble i Preussen lutherske og reformerte menigheter sammenført til Den unerte kirken. Som reaksjon ble Den selvstendige evangelisk-lutherske kirke grunnlagt. I dag hører evangeliske menigheter (unntatt frikirker) til kirkeprovinsen Sachsen. I 1800-årene steg antallet katolikker som hørte til bispedømmet Paderborn (fra 1821). Etter Andre verdenskrig ble det vanskelig for erkebiskopen i Paderborn å forvalte områdene i Øst-Tyskland. Derfor ble generalvikar, senere hjelpebiskop, innsatt i Magdeburg. 1972 ble området hevet til Biskopelig Amt og 1994 til selvstendig bispedømme. Halle har også to jødiske menigheter med til sammen 1000 medlemmer. Men i alt er det bare 15 % av befolkningen som tilhører et trossamfunn. De fleste er uten konfesjon. Overborgermester. Den 26. november 2006 ble Dagmar Szabados (SPD) valgt til ny overborgermester med 54,47 %. Hennes embedsperiode begynte 1. mai 2007. Våpen. Halles Våpen viser en oppovervendt rød halvmåne mellom to røde stjerner eller en sydepanne med to saltkrystaller på sølv. Våpenet ble innført omkring 1450, men det er ingen historisk forklaring. Veier. Halle ligger sør for A 14 Magdeburg–Leipzig–Dresden og vest for A 9 München–Berlin. Dessuten er byen tilknyttet til den delvis ferdige A 38 Leipzig–Göttingen. Andre hovedveier er A 143, B 6, B 80, B 91 og B 100. To store prosjekter ble avsluttet i 2006: den nye broen Berliner Brücke og Riebeckplatz, en av de største rundkjøringer. Jernbane. Sentralstasjonen er tilknyttet til ICE–nettet med enkelte tog. Regionaltogene kjører mot Dessau, Eisenach, Halberstadt, Hannover, Kassel, Leipzig, Magdeburg, Nordhausen, Sangerhausen, Vienenburg og Wittenberg. Flyplass. Den internasjonale flyplassen Leipzig/Halle ligger 15 km øst for Halle og er tilknyttet jernbanen. Kollektivtrafikk. Siden 2004 har Halle og Leipzig et felles S-tog-nett. Innenfor byen er flere buss- og trikklinjer. Mediene. Halle er sentrum for MDR. Dessuten er det flere kommersielle og lokale radio- og TV-stasjoner. Dagsavisen er Mitteldeutsche Zeitung. Bild-Zeitungen har også lokalutgaven i Halle. Høyskoler. Universitetsplassen med løven og storsalen I 1694 ble Martin-Luther-universitet grunnlagt, og 1698 Franckesche Stiftungen. Universitetets rektorer Christian Thomasius og Christian Wolff var to hovedaktører i opplysningtiden. Dessverre oppsto snart spenninger mellom opplysningsfolkene og konservative pietister. Med bl.a. Alexander Gottlieb Baumgarten, Johann Christian Reil og Friedrich Schleiermacher fikk universitet høy anseelse, særlig på 1700-tallet. 1754 var Dorothea Erxleben Tysklands første kvinne som promoverte ved universitetet Halle. Etter kort opphevingstid under Napoleon ble universitet slått sammen med universitetet Wittenberg. 1993 fikk det navnet Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg og pedagogisk høyskolen Halle-Köthen og deler av teknisk høyskolen Merseburg ble integrert. I 2006 hadde universitetet 18.690 studenter. Den andre viktige hoyskolen er Høyskolen for kunst og design på Burg Giebichenstein som ble dannet i 1958, men har sin opprinnelse i en tegn- og håndverksskole fra 1879. Dessuten finnes i Saalebyen Den evangeliske høyskolen for kirkemusikk som ble grunnlagt 1926 i Aschersleben, men flyttet 1939 til Halle. Andre kunnskapsinstitusjoner. De tyske naturforskeres akademi Leopoldina (dannet 1652 i Schweinfurt) tiltrekker fremdeles viktige forskere. Akademiet har bestått udelt også under den tyske delingen og har flere nobelprisvinnere som medlemmer. Etter gjenforeningen har flere Max-Planck- og Leibniz-institutter kommet til Halle. Det finnes også Den internasjonale institutt for tibetanske og buddhistiske studier. Teknologipark "weinberg campus". På teknologiparken "weinberg campus" finnes det åtte fagområder til Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg og seks utenuniversitære forskningsinstitutter. Teknologi- og gründersenteret (TGZ) tilbyr laboratorier og forskningsmuligheter av høy kvalitet. Det finnes i alt rundt 60 forretninger Unternehmen på campusen. Kultur og severdigheter. Halles historisk gamleby tilbyr flere kulturelle attraksjoner. Magdeburg. Magdeburg er hovedstad i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Byen har ca 230 000 innbyggere, og er dermed den nest største byen i delstaten etter Halle an der Saale. Historie. Handelsplassen Magdeburg nevnes alt 805. Sitt første oppsving fikk stedet under Otto den store, som anla en borg her og 962 opprettet erkebispedømmet Magdeburg. Byen var Königpfalz for Otto, den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk-romerske rike i 962. Otto den store er begravet i Magdeburg domkirke. Magdeburg fikk betydning som følge av bylovene kjent som Magdeburg-rettighetene. Senere i middelalderen var byen et viktig medlem av Hansaforbundet. Den sluttet seg tidlig til protestantene. Under Trettiårskrigen ble byen 1631 stormet og brent av keiserlige tropper ført av Johann Tserclaes Tilly. I 1680 ble Magdeburg innlemmet i Kurbrandenburg og tilhørte 1807–13 det franskkontrollerte kongeriket Westfalen. Byen var fra 1816 til 1944 hovedstad i prøyssisk Sachsen. Magdeburg ble sterkt skadd ved allierte bombeangrep under den annen verdenskrig. Politikk. Magdeburg styres av et "Stadtrat" (byråd) på 56 medlemmer. Det første valget etter Tysklands gjenforening fant sted 6. mai 1990. Samme år valgte forsamlingen Wilhelm Polte til den første Oberbürgermeister etter gjenforeningen. Fra 1993 er det innført direkte valg av Oberbürgermeister. Lutz Trümper ble valgt som Oberbürgermeister i 2001 og i 2008 gjenvalgt for sju nye år. Samferdsel. Magdeburg er en av de tyske byer med en viktig innlandshavn ettersom Mittellandkanalen (1938) her er sammenknyttet til Elbe. Dette skjer i det som er Europas største «vassdragskryss». Et spektakulært krysningspunkt er Wasserstraßenkreuz Magdeburg (vannveiskryss Magdeburg), der Mittellandkanalen krysser Elben ved hjelp av en bro. Det tidligere Schiffshebewerk Rothensee (Skipsløfteverk Rothensee) som skulle avhjelpe høydeforskjellen mellom Mittellandkanalen og en forbindelseskanal til Elben, "Rothensee Verbindungskanal," er nå nedlagt men bevart som museum. Heisen er erstattet med en sluse. Nord for byen krysser motorveiene A2 mellom Hannover og Berlin og A14 som går fra Magdeburg i sørøstlig retning til Leipzig. Kirkeliv. Magdeburg er sete for både en evangelisk og en katolsk biskop. Utdannelse. I byen ligger den tekniske høyskolen Otto-von-Guericke-universitetet oppkalt etter Otto von Guericke, oppfinner og politiker født i Magdeburg. Videre finnes Hochschule Magdeburg-Stendal en særtysk høyskoletype kalt Fachhochschule. Kultur og severdigheter. Magdeburg domkirke er en gotisk katedral, hvor Otto den stor ligger begravet. Kloster Unser Lieben Frauen er klosterkirke oppført i romansk stil fra 1015-1018. Det gamle rådhuset står på Alte Markt i byens sentrum. Det nye rådhuset som nå brukes, ligger like nord for det gamle. En kopi av Magdeburger Reiter fra 1240 står på Alte Markt. Originalen finnes i Magdeburgs kulturhistoriske museum. En Rolandstatue ble 2005 oppført utenfor ratskeller. Grüne Zitadelle von Magdeburg er et hus oppført av den østerrikske kunstneren Friedensreich Hundertwasser Sport. Fotballaget 1. FC Magdeburg spilte i DDRs øverste liga og vant Cupvinnercupen i 1974. Arne Rinnan. Arne Rinnan (født 1940 i Oslo) er kjent som kaptein på det norske skipet MS «Tampa», eid av rederiet Wilh. Wilhelmsen. 21. august 2001 reddet skipet hans 438 flyktninger, primært afghanere, fra en synkende båt ca. 75 nautiske mil nord for Christmas Island. Det etterfølgende forsøket på å sette av de skipbrudne i Australia forårsaket internasjonal debatt. Tampa ble bordet av den australske marinen og Rinnan mottok trusler fra australske myndigheter. For sin handlemåte og prinsippfasthet fikk han flere nasjonale og internasjonale hederspriser. Rinnan ble i 2001 av kongen utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I 2002 ble kapteinen, sammen med mannskapet og rederiet Wilh. Wilhelmsen, hedret med Nansenprisen av FNs høykommissær for flyktninger. I april samme år ble Rinnan og den øvrige besetningen på MS «Tampa» hedret med den norske Plaketten for redningsdåd til sjøs. Arne Rinnan pensjonerte seg sent i 2001 og bor sammen med sin familie på Kongsberg. Gera. Gera er en by i den østlige delen av den tyske delstaten Thüringen, nær grensene til Sachsen-Anhalt og Sachsen. Byen har innbyggere (per 31. desember 2011). Historie. Gera fikk bystatus på begynnelsen av 1200-tallet (før 1237). I 1450 ble Gera nær fullstendig ødelagt i den saksiske brødrekrigen. Fra det 15. århundre av opplevde byen likevel et oppsving i forbindelse med framveksten av tekstilindustrien, og var blant de rikeste byene i Tyskland under denne industriens storhetstid. Ved to anledninger, i 1686 og 1780, ble Gera langt på vei ødelagt av branner. Under industrialiseringen i det 19. århundre utviklet Gera seg både til et industrisentrum, og et trafikk-knutepunkt med tallrike jernbaneforbindelser. Jena. Jena er en by i den tyske delstaten Thüringen. Den har omkring 100 000 innbyggere (2008) og ligger i elven Saales dalføre omkring 70 kilometer sørvest fra Halle (Saale). Gjennom byens sydligste deler går autobahn A4, som går fra Aachen og Köln i vest til Dresden og Görlitz i øst og krysser autobahn A9 omtrent 20 kilometer øst for Jena. A9 går fra München og Nürnberg i sør til Leipzig og Berlin i nord. Jena er også et jernbaneknutepunkt og har derfor gode forbindelser med øvrige deler av forbundsrepublikken. I Jena finnes en optisk industri som siden midten av 1800-tallet har vært verdenskjent, Carl Zeiss. Der lages det kamera, kikkerter, projektorer, planetarium og diverse andre instrument som krever linser av høy kvalitet. Bedriftsnavnet gjenfinnes også i byens fotballag FC Carl Zeiss Jena. I Jena finnes også "Schott Jenaer Glas". Byen har et universitet – "Friedrich-Schiller-Universität" som har hatt professorer som Pufendorf, Hegel, Schiller, Fichte og Schelling – og to faghøyskoler, som begge har studieretninger innen optikk og mikroelektronikk. Tre Max Planck-Institutt for forskning finnes i byen, som også har et avdelingskontor av det tyske patentverket. Jena i middelalderen. Siden 1100-tallet ble Jena styrt av Lobdeburg-slekten som i 1230 gav Jena bystatus og som kort tid deretter bygde en bymur. Byens selvstyre ble utvidet med et råd 1275. Borgerskapet fik god avkastning gjennom den oppblomstrende vindyrkingen. I år 1286 oppførte dominikanerne sitt kloster og i 1301 bygdes cistercienserklosteret for nonner ved Mikaelskirken. Lobdeburg-slekten ble stadig svakere, og grevene av Schwarzburg og Wettin dukket opp. Fram til 1331 tok Wettinerne kontrollen over byen og gav Jena 1332 de gothaiske byrettighetene. År 1414 ble karmelitterklosteret grunnlagt. Byens velstand viste seg gjennom nybyggingene av Mikaelskirken 1380–1390 og rådhuset på slutten av 1300-tallet. Fra 1423 tilhørte Jena kurfyrstedømmet Sachsen, da Wettinerne ble kurfyrster etter at Askanierne var utdødd. Selv etter "Leipziger Teilung" i 1485 fortsette Jena å være i kurfyrstedømmet Sachsen. Jena 1500–1800. overblikk over bykjernen i Jena Reformasjonen kom til Jena i 1523 med den radikale teologen Martin Reinhardt som ble fordrevet etter Martin Luthers inngripen 1524. 1525 ødela bønder og deler av byens befolkning karmelittklostret og dominikanerklostret. Etter nederlaget i den schmalkaldiske krig 1546–1547 tapte Ernestinerne kurfyrsteverdigheten og Jena tilhørte igjen hertugdømmet Sachsen. En følge av dette ble at man grunnla en høyere skole i dominikanerklostret som erstatning for universitetet i Wittenberg som var en forgjenger til dagens universitet, Friedrich-Schiller-Universität Jena, som ble grunnlagt 1558. Boktrykkerkunsten, som var drevet siden begynnelsen av 1500-tallet, blomstret opp med universitetet og Jena ble på 1700-tallet det viktigste boktrykkerstedet etter Leipzig.Universitetet forble etter statsdelingen 1572 under Ernestinsk beskyttelse mens byen havnet under hertugdømmet Weimar. Under en kort periode (1672–1690) var Jena hovedstad i det selvstendige fyrstedømmet Sachsen-Jena hvis hertuger bodde i det 1471 bygde slottet som bygdes ut 1662. Deres embetsverk skulle delvis finnes i Jena fram til 1809. Etter hertugen av Sachsen-Jenas død 1692 kom byen under Sachsen-Eisenach og 1741 under hertugdømmet Sachsen-Weimar som under 1800-tallet ble opphøyet til storhertugdømmet Sachsen som fantes fram til 1918. I de teologiske lærestridighetene under den siste delen av 1500-talet var universitet sentrum for den lutherske ortodoksi (Matthias Flacius) og etter trettiårskrigen var det en blomstringsperiode for universitetet. Universitetet var med sina 1 800 studenter mellom 1706 og 1720 det største av de tyske universitet. Barokken viste seg gjennom storslagne bygninger og fra hoffet kom impulser til kunst- og musikklivet, 1570 begynte Collegium musicum å virka som, via en omorganisering 1769, hadde akademiske konserter fram til 1900-tallet. Byens økonomi fikk en tilbakegang da vindyrkingen, antall studenter og boktrykkervirksomheten ble på 1700-tallet. 1788 kom byens finanser under tvangsforvaltning. Under hertugen Carl Augusts regjeringstid 1775–1828 og hans minister Johann Wolfgang Goethe kom en ny blomstringstid under Weimars innflydelse til universitetet i Jena. Goethe hadde interesse for Jena og her startet hans vennskap med Friedrich Schiller som fra 1794 virket i Jena som professor og levde i byen til 1799. Under Georg Wilhelm Friedrich Hegels tid som lærer ved universitetet (1801–1807) utviklet Jena seg til den tyske idealistiske filosofiens sentrum. Jena ble et viktig sted for den tidlige romantiske litteraturen. Byens renommé steg gjennom utgivelsen av tidsskriftet "Allgemeine Literatur-Zeitung" 1785–1803 og Jena ble sett som en liberalt orientert by. Jenas rykte sank raskt fra år 1800 da de berømte lærerne forlot byen. Jena på 1800-talet. Kart over slaget ved Jena 1806. Den 14. oktober 1806 beseiret Napoleon Bonaparte de prøyssiske og saksiske arméer ved Slaget ved Jena-Auerstedt. Slaget som ble holt på høydene over byen forårsaket store skader i byen og på universitetet. En sterk motstand ble vekt mot Napoleons styre, spesielt blant byens studenter der flere gikk inn i den frivillige hæren "Lützowsches Freikorp". År 1815 studentbevegelsen "Urburschenschaft" grunnlagt. Denne jobbet for en nasjonalt samling av de tyske landene. Universitetet spilte en viktig rolle for byens økonomi sammen med boktrykkeriet og vin-, tregårds-, humledyrking og åkerbruk som vokste. Fra 1800 begynte det å bli opprettet mindre industrielle virksomheter i Jena, 1820 ble det startet et ullgarnspinneri som 1840 hadde 100 ansatte og som 1864 begynte å anvende dampmaskiner i produksjonen. År 1830 hadde Jena 5491 innbyggere. Jena ble et jernbaneknutepunkt da Saalbanen ("Saalbahn") ble bygd mellom Großheringen og Saalfeld 1874 og linjen Gera-Weimar 1876. Industrialiseringen av Jena fortsatte med grunnleggingen av en pianofabrikk (pianoforte) 1843, en ovnsfabrikk 1859, en sementfabrikk 1886 og 1895 en måleinstrumentfabrikk. De for byen viktigste industrier ble grunnlagt på samme tid. Carl Zeiss grunnla sine optiske verksteder 1846, og fra å ha hatt tyve medarbeidere 1820 vokste det til en storindustri og internasjonalt foretak under Ernst Abbes ledelse hva gjelder finmekanikk og optikk. Samarbeidet med Otto Schott og dennes glassfabrikk gav impulser til oppgangen og 1886 produserte man 10 000 mikroskop. 1889 ble stiftelsen Carl-Zeiss-Stiftung stiftet, og denne kom til å gi store bidrag til universitetet som på samme tid hadde en av sina mest berømte lærere, zoologen Ernst Haeckel. År 1841 tok Karl Marx sin doktorgrad i Jena. År 1908 ble en ny hovedbygning for universitetet bygget. Antallet studenter steg fra 500 til 2 000 mellom 1880 og 1914. Først og fremst ble de naturvitenskaplige og medisinske institusjonene bygget ut. Forlagene Gustav Fischer og Eugen Diederischs beriket byen. År 1879 begynte domstolen "Oberlandesgericht" sin virksomhet i Jena for alla stater i Thüringen. Jena fra år 1900. Den 19. mars 1901 ble byens elektrisitetsverk innviet, og 1. april fulgte under pomp og prakt innvielsen av sporveien. I samband med sammenslåelsen av de ulike deler av Thüringen ble Jena 1920 hovedstad i delstaten Thüringen. Byen Jena ble 1922 "kretsfri by" og samtidig ble Landkreis Jena opprettet. Under Krystallnatten "(Novemberpogrome)" 1938 ble det gjort antijødiske angrep og jødiske butikker ble boikottet og den jødiske befolkningens situasjon ble kraftig forverret. Under andre verdenskrig bombet de allierte byen, med høyest intensitet i februar og mars 1945, som ledet til stor ødeleggelse av Jena. I sammenheng med at byen ble beskutt av amerikansk artilleri 11. april 1945 ble 40 mennesker drept. Den 13. april 1945 okkuperte amerikanske tropper Jena uten stridigheter. Den 1. juli 1945 fulgte overtakelsen av sovjetiske tropper. Under krigen ble 14 prosent av Jena ødelagt og 800 mennesker omkom under luftangrepene. Den 15. oktober 1945 var Jenas universitet det første universitet i Tyskland som begynte sin virksomhet igjen etter krigen. År 1946 ble Zeiss- och Schott-verkene demontert, de ble demontert til 94 procent og 300 spesialister fra verkene ble ført til Sovjetunionen for der å bygge opp verkene på nytt. År 1950 ble Jenapharm grunnlagt. Jena hørte under DDR-tiden til Bezirk Gera (1952–1990). I forbindelse med arbeideropprøret 17. juni 1953 protesterte 30 000 av innbyggerne i Jena mot DDR-regjeringens hensikter. Demonstrantene krevde frie valg, Tysklands gjenforening og DDR-regjeringens avgang. For å slå ned opprøret gikk sovjetisk panser inn i byen. Unntakstilstand ble innført og flere hundre personer ble pågrepet. Den 18. juni 1953 ble den i Jena fødte verksarbeideren Alfred Diener henrettet. Han hadde sammen med to andra fremmet kravene til SED:s lokalavdeling. Diener ble henrettet i den sovjetiske kommandobygningen i Weimar. År 1957 ble det innledet bygging av nye boligområder i betong. Årene 1965–1975 ble det store området Jena-Lobeda-West utbygd og 1971–1983 fulgte området Jena-Lobeda-Ost. I slutten av 1960-tallet skapte man en ny bykjerne da man rev den historiske bykjernen rundt Eichplatz og bygde et høyhus tilhørende universitetet. År 1975 ble Jena DDR:s fjortende storby i og med at antallet innbyggere oversteg 100 000. År 1989 fant den største demonstrasjonen i Jenas historia sted da 40 000 deltok på et innbyggerforum i sentrum i Jena. Suhl. Suhl er en by i den tyske delstaten Thüringen. Byen har om lag 44 000 innbyggere (2003) og et areal på 102,7 km². Den ligger i den sørlige delen av delstaten, omkring 60 km sør for Erfurt. Landkreis Eichsfeld. Landkreis Eichsfeld er en krets i den nordvestlige delen av den tyske delstaten Thüringen. Områdets særlige preg skyldes at det i århundrer var en eksklave tilhørende fyrsterkebispedømmet Mainz. Dette vedvarte til 1803. Alle de omliggende områdene var blitt lutherske under reformasjonen, men Eichsfeld forble nesten fullstendig katolsk. Katolsk tro og katolske skikker gav grunnlag for en dyp identitetsforståelse. Også i DDR-tidene forble det kirkelige liv i Eichsfeld relativt intakt. Det var det eneste område av noe størrelse i DDR med katolsk befolkningsflertall. Den senere kinesiske statsminister Zhou Enlai fikk i 1920-årene en utenomekteskapelig sønn med en tjenestepike fra Eichsfeld. Sønnen falt under Slaget ved Stalingrad. Greiz. Greiz er en by i Landkreis Greiz den tyske delstaten Thüringen. Bad Kissingen. Bad Kissingen er en større kretsby i "Regierungsbezirk Unterfranken", og hovedsete i Landkreis Bad Kissingen i det nordvestlige hjørnet av den tyske delstaten Bayern, nær grensen til Hessen. Den ligger ved elven Fränkische Saale sør for Rhön-fjellene. Byen er berømt for sine helsebringende kilder (kurbad), som ble påvist i år 823. Som by ble Kissingen første gang omtalt i 1279. Under Main-felttoget i den tyske krig i 1866, kjempet prøyssiske og østerrikske tropper mot hverandre i «slaget ved Bad Kissingen». Blant kurbadets mange prominente gjester var også rikskansler Otto von Bismarck, som besøkte byen gjentatte ganger. (Se også Kissingen-diktatet.) En av byens severdigheter er derfor Bismarck-museet. Bad Kissingen er også kjent for sin årlige musikkfestival, "Bad Kissinger Sommer". Bad Kissingen har et areal på 69,42 km², og hadde 21 703 innbyggere per 2. januar 2007. Det gamle rådhuset i Bad Kissingen Berchtesgaden. a> sett fra BerchtesgadenBerchtesgaden er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Den ligger i det sørlige distriktet Berchtesgadener Land nær grensen til Østerrike, rundt 30 km sør for Salzburg og 180 km sørøst for München. Den ligger nord for Nationalpark Berchtesgaden. Byen blir ofte assosiert med det berømte fjellet Watzmann som med sine 2713 m er det tredje høyeste fjellet i Tyskland (etter Zugspitze og Hochwanner) som er kjent blant fjellklatrere for sin Ostwand og for den dype innsjøen Königssee (5,2 km²). En annen nevneverdig topp er Kehlstein-fjellet (1835 m) med sitt populære Kehlsteinhaus ("Ørneredet") som gir en spektakulær utsikt for besøkende. Kehlsteinhaus var en del av Hitlers Berghofkompleks. Berchtesgaden var inntil 1802 sete for et fyrsteprosti. Sammen med nabolandsbyene utgjorde altså Berchtesgaden en selvstendig geistlig stat i Det tysk-romerske rike. Berchtesgadens nabolandsbyer er Bischofswiesen, Markt Schellenberg, Ramsau og Schönau am Königssee. Cham. Cham er en by i "Regierungsbezirk Oberpfalz" i den tyske delstaten Bayern, ca. 20 km fra grensen til Tsjekkia. Den ligger ved elven Regen, rundt 60 km nordøst for Regensburg, og betegnes som «porten» til skog- og fjellområdet Bayerischer Wald. Alternativt, ettersom elven Regen (="regn") går i en bue ved Cham, blir byen med et ordspill også betegnet som «byen ved regnbuen» ("Stadt am Regenbogen"). Cham er sentrum for næringslivet i regionen Øvre Bayerischer Wald, og hadde per 31. desember 2007 et innbyggertall på 17 214. Deggendorf. Deggendorf er en by i distriktet Niederbayern i den tyske delstaten Bayern, og ligger ved foten av Bayerischer Wald. Byen er forvaltningssentrum for landkretsen av samme navn. Den har et areal på 77,21 km², og har 31 421 innbyggere (2006). Deggendorf ligger ved Donau, vel 70 km nedstrøms for Regensburg, ca. 60 km oppstrøms for Passau, og like ved sideelven Isars munning. Historie. Deggendorf er første gang omtalt i en kunngjøring av kong Henrik II vedrørende klosteret Niedermünster i Regensburg. Byen fikk tidlig strategisk betydning, ut fra sin beliggenhet ved et gammelt vadested i Donau. De slektene som har hersket i Bayern gjennom historien la derfor alltid vekt på å hevde sitt nærvær i byen. Deggendorf oppnådde bystatus mellom 1316 og 1320 og begynte da for alvor å tiltrekke seg mer av handelsvirksomheten fra det nærmeste omlandet. På 1330-tallet ble byens jødiske samfunn utradert som følge av en pogrom. Under trettiårskrigen, i årene 1633-34, døde 2/3 av befolkningen i Deggendorf av pest. Under de spanske og østerrikske arvefølgekrigene ble deler av byen satt i brann og ødelagt. I de påfølgende tiårene gjenoppsto byen, i den barokke stil som den fortsatt er preget av, særlig symbolisert ved det karakteristiske, høye kirketårnet "Grabkirchenturm", oppført i 1722. Dillingen. Dillingen an der Donau er en by i "Regierungsbezirk Schwaben" i den vestlige delen av den tyske delstaten Bayern, nær grensen til Baden-Württemberg. Den ligger som navnet sier ved Donau, og er forvaltningssentrum for landkretsen av samme navn. Dillingen har 18 479 innbyggere (31. des. 2007). Historie. Byens opprinnelse skriver seg tilbake til en alemannisk bosetning. De senere grevene av Dillingen slo seg ned i Donaudalen i det 10. århundre, og anla en borg som etter hvert kom til å gi opphav til Dillingens sentrum. I 1258 tilfalt byen Høystiftet Augsburg, og var senest fra det 15. århundre av og fram til sekulariseringen i 1803 residensby for biskopene av Augsburg. I 1551 ble Dillingen universitet grunnlagt av kardinal Otto Truchsess von Waldburg. Universitetet ble senere omgjort til et "lyceum" for utdanning av katolske teologer, som i sin tur ble til "Dillingens Filosofisk-Teologiske Høyskole" i 1923. Ebersberg. Ebersberg er en by i "Regierungsbezirk" Oberbayern i den tyske delstaten Bayern, og forvaltningssentrum for landkretsen av samme navn. Byen ligger 33 km øst for München, og hadde 11 245 innbyggere per 31. desember 2007. Historie. Ebersbergs historie er nært forbundet med "Kloster Ebersberg". Klosteret ble grunnlagt i 934 av greven av Sempt-Ebersberg, og tilhørte først Benediktinerordenen. I 1595 ble benediktinerklosteret brakt til opphør av pave Klemens VIII, og anlegget ble overdratt til Jesuittordenen. I 1773 ble bygningen overtatt av Malterserordenen, og etter klosterets endelige oppløsning i 1808 havnet bygningen til slutt dels i statlig, dels i privat eie. Ebersberg fikk bystatus i 1954, og har siden 1972 hatt lokalbaneforbindelse med München. Eichstätt. Oversikt over byen Eichstätt fra slottet Willibaldsburg Eichstätt er en by i "Regierungsbezirk" Oberbayern i den tyske delstaten Bayern. Byen ligger i naturpark-området Altmühl-dalen (etter elven Altmühl), like nord for Donau og rundt 23 km nordvest for Ingolstadt. Eichstätt er mest kjent som hovedstad for bispedømmet av samme navn, og er også hovedsete for det "Katolske universitetet Eichstätt-Ingolstadt". Med 13 271 innbyggere (2006) er Eichstätt dermed Europas minste universitetsby. Historie. I Tyskland ble jubileet „Eichstätt 1100 år“ blant annet markert med utgivelsen av dette spesialfrimerket 2. januar 2008. Mellom år 80 og 260 e.Kr. var Eichstätt en del av provinsen Raetia, og huset en mindre romersk bosetning hvis nøyaktige plassering ikke lenger er kjent. Det romerske grenseforsvarsanlegget Limes, som det fortsatt finnes tydelige spor etter, gikk like nord for Eichstätt. Etter at Limes mellom år 213 og 259 gjentatte ganger hadde blitt stormet av alemannerne, trakk romerne seg tilbake til sørsiden av Donau. Opprinnelsen til bispedømmet Eichstätt går tilbake til rundt år 740. Da ble et kloster grunnlagt av Bonifatius, «Tysklands apostel», og den angelsaksiske misjonæren Willibald ble utnevnt som den første biskopen. I trettiårskrigen ble Eichstätt, som da ble omtalt som katolisismens høyborg, erobret og plyndret av svenske styrker. Bykjernen ble 12. februar 1634 satt i brann og nesten fullstendig ødelagt. Fram mot slutten av det 18. århundre ble byen så gjenoppbygd i barokk stil. Under nasjonalsosialismen var biskop Konrad von Preysing det eneste overhodet for et katolsk bispedømme i Tyskland som vendte seg mot Rikskonkordatet, som i 1933 ble inngått mellom Vatikanet og den tyske NSDAP-regjeringen like etter at Adolf Hitler hadde blitt utnevnt til rikskansler. Erding. Erding er en gammel hertug-by i "Regierungsbezirk" Oberbayern i den tyske delstaten Bayern, og forvaltningssentrum for landkretsen av samme navn. Geografi. Erding ligger midt mellom byene Landshut i nordøst og München i sørvest, 40 km fra München sentrum. På det tidligere myrområdet "Erdinger Moos", ca. 14 km nord for byen, ligger Münchens internasjonale lufthavn "Franz Josef Strauß flyplass München". Historie. Erding ble tildelt byrettigheter av hertug Ludvig av Bayern i 1228. Byggingen av byens kjennemerke, bytårnet, ble påbegynt år 1300. Under trettiårskrigen ble Erding to ganger (1632 og 1634) erobret, plyndret og satt i brann av svenskene. Resultatet ble hungersnød og utbrudd av pest. I krigens siste år, 1648, ble byen sågar gjort til hovedkvarter for den svenske generalen Carl Gustaf Wrangel. Næringsliv og forvaltning. I tillegg til München-flyplassen, som har vært av stor betydning for næringslivet i Erding, er byen også kjent for bryggeriet Erdinger, verdens største produsent av hveteøl. Den nåværende bykommunen Erding, som har ca 35 000 innbyggere, ble dannet 1. mai 1978 ved en sammenslåing av de tre kommunene Erding, Altenerding og Langengeisling. Forchheim. Forchheim er en by i "Regierungsbezirk" Oberfranken i den tyske delstaten Bayern, med cirka 30 000 innbyggere. Byen ligger ved Rhein-Main-Donaukanalen, mellom Erlangen og Bamberg. Forchheim omtales gjerne som «inngangsporten» til naturområdet "Fränkische Schweiz". Freising. Neustift Klostergarten Sankt Peter und Paul Freising er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Den ligger i landkretsen av samme navn, og er landkretsens administrasjonssentrum. Byen ble i tidlig middelalder hertug- og bispesete (fra 738), og fikk som hovedstad i fyrstbispedømmet Freising stor betydning. Fra 1400-tallet tapte imidlertid byen betydning til München. Freising ligger ved elven Isar 448 moh. Byen utmerker seg med sin middelaldergamleby, med romansk dom. Fra 811 til 1803 lå det et benediktinerkloster der (Weihenstephan), som fremdeles inneholder verdens eldste bryggeri. Pave Benedikt XVI studerte i byen, var erkebiskop av "München og Freising" fra 1977 til 1982, og fører både byens våpen (den hellige Korbinians bjørn) og landkretsens (historisk fyrstbispedømmets) våpen (Freisings maurer) i sitt pavelige våpen. Paven besøkte byen i 2006. Fürstenfeldbruck. Fürstenfeldbruck er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland Garmisch-Partenkirchen. Garmisch-Partenkirchen er en by i delstaten Bayern i det sydlige Tyskland, like ved grensen til Østerrike. Byen ligger vakkert til i de bayerske alper. Byen har 29 875 innbyggere (2004). Det var olympiske vinterleker her i 1936, og alpint verdensmesterskap i 1978 og 2011. 1. januar hvert år arrangeres det tradisjonsrike nyttårshopprennet, som inngår i den tysk-østerrikske hoppuka. Fra byen går Bayerische Zugspitzbahn opp til Zugspitze. Günzburg. Günzburg er en by som ligger der elven Günz munner ut i Donau, vest i den tyske delstaten Bayern, nær grensen til Baden-Württemberg.I denne kommunen står Gundremmingen kjernekraftverk – som er Tysklands største verk med kapasitet til å levere 21 TWh, eller 3,5 % av landets kraftbehov. Historie. Günzburg ble grunnlagt av romerne ca. år 70 e.Kr. som militærleiren (Castrum) "Guntia", til forsvar av grensen ved Donau. Leiren tjente formodentlig til å sikre en viktig bro over elven, antakelig den siste som ennå var under romersk kontroll etter at alemannerne hadde drevet romerne tilbake fra Donaus nordre bredd ca. år 260. Broen blir omtalt som "Transitus Guntiensis" i en lovtale til regenten Konstantius I (Constantius Chlorus), Konstantin den stores far, i år 297. Det har vært gjort omfattende utgravninger av de romerske gravplassene, de største utgravde sådanne nord for Alpene, og resultatene kan tas nærmere i øyesyn i byens museum. I 1065 ble byen første gang omtalt som "Gunceburch". I 1301 kom byen under huset Habsburg, som bygde ut Günzburg til sentrum for markgrevskapet Burgau og tidvis for hele Vorderösterreich. Ved Freden i Pressburg i 1806 tilfalt Günzburg kongedømmet Bayern. Günzburg er fødebyen til nazilegen Josef Mengele, kjent som «dødens engel». Severdigheter. Av interesse for turister er "Frauenkirche" (bygd av Dominikus Zimmermann), "markgreve-slottet" (det eneste som Habsburgerne bygde i Tyskland), "Reisensburg", gamlebyen, og fritidsparken Legoland Deutschland (åpnet i 2002). Haßberge. Hassberge er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Kelheim. Kelheim er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Den er administrasjonsby for Landkreis Kelheim i Regierungsbezirk Niederbayern. Kelheim ligger ved Donau og Main-Donaukanalen mellom Ingolstadt og Regensburg. Geografi. Byen ligger ved utløpet av slukten "Donaudurchbruch bei Weltenburg", like etter der hvor Donau skjærer gjennom Fränkische Alb, nedenfor Michelsberg, og ved Altmühls munning i Donau. Ved en elvesving ved Weltenburg ligger benediktinerklosteret Kloster Weltenburg Kelheim med "Befreiungshalle" rundt 1900 Utsikt fra Befreiungshalle over Kelheim Kitzingen. Kitzingen er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Kronach. Kronach er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen har 18 151 innbyggere (2005). Kulmbach. KulmbachKulmbach (345 moh.) er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Kulmbach fikk bystatus i 1135 samtidig som "Plassenburg" borgen i Kulmbach ble bebodd av Greve von Dießen-Andechs. Byen ligger i ett område som også kalles "Oberfranken" i Bayern. I området rundt byen Kulmbach dannes også den store elva Main. Gjennom Kulmbach passer "Weissmain"-hviteMain som sammen "Rotermain"-rødeMain blir til elva Main i Steinhausen. Kulmbach er også viden kjent i Bayern for ølbrygging, og den lille byen hadde inn i nyere tid 4 bryggerier. Øl er kultur i dette området av Tyskland og innenfor ca. 1,5 timer kjøring finnes 380 bryggerier. Kulmbach har i dag ca. 30 000 innbyggere som feirer markens grøde med en "Bierfest" ølfestival. Under denne festivalen taes merkenavnene til de nedlagte brygghusene frem for en kort ukes tid. Kulmbach nærmeste større by er Bayreuth men en rekke mindre landsbyer ("Dörfer") sokner til Kulmbach. Landsberg. Med Landsberg kan det siktes til Lindau. Det gamle rådhuset i Lindau Lindau er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen er delt mellom fastland og en øy ute i Bodensee. En vei- og en jernbanebro binder disse sammen. Byen ble først nevnt av en munk fra St. Gallen i 882, i forbindelse med et nyopprettet kloster for nonner i byen. Byen inneholdt flere viktigere riksklostre. Selv hadde den status som riksby fra 1275 til 1802. Byen ligger i nærheten av grensen mellom Østerrike, Sveits og Tyskland. Det er en populær by å feriere i, også området rundt. Spesielt populært er det å sykle, gå turer, svømming, golf og ski. Kirker, katedraler og rådhuset er Lindaus hovedattraksjoner. Årlig møtes nobelprisvinnere her, og casinoet i byen tiltrekker mange. Miltenberg. Den gamle bydel i Mildenburg Miltenberg er administrasjonsby i landkreis Miltenberg i regierungsbezirk Unterfranken i delstaten Bayern i det sydlige Tyskland. Byen hadde i 2007 et innbyggertall på 9501, et areal på 60,18 km², og ligger 129 moh. Byens borgermester er Joachim Bieber (CSU). Det opprinnelige Miltenberg ligger på venstre bredd av elva Main, og byen har ofte blitt skadet av oversvømmelser ved flom i Main. På begynnelsen av 1900-tallet vokste Miltenberg mot Landkäufen i nabokommunen, på Mains høyre bredd. Miltenberg ligger ved jernbanen fra Aschaffenburg til Wertheim (Maintalbahn). Neumarkt in der Oberpfalz. Neumarkt in der Oberpfalz er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Unterallgäu. Unterallgäu er den nordligste region i landskapet Allgäu og en krets ("Landkreis") i distriktet Schwaben i den tyske delstaten Bayern. Kretsen har 136 000 innbyggere (per 2006) og et areal på 1229 km². Byen Memmingen hører geografisk til Unterallgäu, men er en «kreisfrei» by, dvs. hører ikke til noen krets. Traunstein. Traunstein mellom 1890 og 1905 Traunstein er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen ligger ved elven Traun, som er en sideelv til Alz. Byen har 18.598 innbyggere. Starnberg. Starnberg er en by i den tyske delstaten Bayern, og forvaltningssenter for landkretsen med samme navn. Byen ligger 25 km sørvest for München. Starnberg, kjent siden 1226, hadde 23 086 innbyggere ved utgangen av 2007. Byen ligger i et naturskjønt område ved Starnberger See og er et populært utfartsted for befolkningen i Münchenområdet. Schwandorf. Schwandorf er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Roth. Roth er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Pfaffenhofen an der Ilm. Pfaffenhofen an der Ilm er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen er et administrativt sentrum i distriktet Pfaffenhofen. Rådhuset i Pfaffenhofen an der Ilm Fahnenjunker. Fahnenjunker (fanejunker) eller kadett betegner i Tyskland en soldat i laveste underoffisersgrad, som er under utdannelse til offiser. I den tyske marinen heter denne tjenestegraden Seekadett (sjøkadett). I Sverige finnes spesialistoffisersgraden "Fanjunkare", tjenstegraden er siden 2009 plassert mellom fenrik og løytnant i det nye befalssystemet i Sverige. Mannheim. Mannheim er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. I Mannheim ligger en av Tysklands eldste handelshøgskoler, som nå er en del av byens universitet. Her har mange nordmenn studert økonomiske fag. For norske bønder er trolig byen best kjent for at traktorprodusenten John Deere har fabrikk her. I Mannheim ligger det europeiske hovedsetet til byggemarkedkjeden Bauhaus som har 220 varehus i 15 europeiske land. Pforzheim. Pforzheim er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. Backnang. Backnang er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland, rundt 30 km nordøst for Stuttgart. Byen har et areal på 39,37 km², og har 35 661 innbyggere (2006). Befolkningen har økt kraftig fra 1900 da byen hadde 7650 innbyggere. Byen ble avstått til Württemberg av Baden (huset Zähringen) i 1325. Backnang var kjent som "Gerberstadt" på grunn av flere garverier samt lær-, ull- og klesfabrikker. Disse er i dag borte, i stedet er det telekommunikasjonsselskaper som Ericsson (tidligere AEG, Telefunken, ANT, Bosch og Marconi) og Tesat-Spacecom som råder grunnen. Byen har en interessant kirke kalt "Stiftskirche", tidligere kirken til Backnangklosteret, som stammer fra det 12. århundre. Årlig arrangeres "Strassenfest" den siste helga i juni. Den var grunnlagt som en gatefestival hvor lokale idrettsklubber og kulturelle lag tilbød mat og drikke. Festivalen åpnes med tradisjonelle kanonsalutter fra bytårnet kl. 18.00 fredag og slutter med "Zapfenstreich" mandag kl. 23.00. Strassenfest tiltrekker seg mer enn 100 000 besøkende i løpet av de fire dagene. Et annet kulturelt høydepunkt er den årlige Murr-Regatta organisert av "Jugendzentrum". Denne avholdes vanligvis to uker etter gatefestivalen. Regattaen er en konkurranse ned elva med selvlagte båter. Ved siden av prisen for den raskeste båten, tildeles en miljøpris for mannskaper som samler opp mest søppel, originalitetspris til det mest kreative mannskaper og fyllepris til det fulleste mannskapet. Reutlingen. Reutlingen er en by i delstaten Baden-Württemberg i det sydvestlige Tyskland. Ifølge en telling fra mars 2007 har byen en befolkning på 109 977. Byens hovedattraksjon er "Marienkirche", en kirke i gotisk stil bygget i det 13. til 14. århundre. I 1726 var det en stor bybrann hvor nesten hele byen brant ned. Guttekoret Cappella vocalis kommer fra Reutlingen. Byen har i følge Guinness rekordbok fått erklært Spreuerhofstraße som verdens smaleste gate, med en bredde på kun 0,31 meter. Tübingen. Tübingen er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, administrasjonssete for Bezirk Tübingen, i det sydvestlige Tyskland. Byen med rundt 85 000 innbyggere er en av de klassiske universitetsbyene i Tyskland og har et nydelig gammelt sentrum (Altstadt). Gjennom byen renner elven Neckar. Historie. Bosettingshistorien i Tübingen strekker seg tilbake til 12000 f.Kr, men tross nærheten til den romerske grensen ved Neckar (Limes), var stedet uten betydning under romerne. Bynavnet "Tübingen" skriver seg fra folkevandringstiden, da tyske stedsnavn på -ing var svært vanlige. Byen fikk byrettigheter i 1231, mens Eberhart-karl-universitetet ble grunnlagt i 1477. Reformasjonen ble innført 1534, og i 1536 ble byen sete for et luthersk presteseminar. I 1589 begynte astronomen Johannes Kepler sine studier ved universitetet i Tübingen. Byen gikk på 1600-tallet inn i en turbulent tid under Tredveårskrigen, hvor katolikkene i løpet av 1620-årene gradvis gjenvant kontroll over Tübingen. I 1631 var området åsted for den konfesjonelle "Kirsebærkrigen", og i det følgende var byen en kasteball mellom konfesjonelle, keiserlige og bayerske tropper, en kort tid også på svenske (1638) og franske (1647–49) hender. I året 1789 grunnlaa Johann Friedrich Cotta den legendariske tyske avisen Allgemeine Zeitung, som var Tysklands ledende politiske avis på hele 1800-tallet. Poeten Friedrich Hölderlin bodde i Tübingen 1807-1843. Universitetet og stiftene. ATTEMPTO ("Jeg forsøker det!") Historien til Eberhard-Karls-Universität begynner i 1477 da Greve Eberhard im Bart (senere hertug av Württemberg) grunnla Bursen (Alte Burse, 1478) – det som senere skulle utvikle seg til et stort universitet med mange fakulteter. I dag har universitetet om lag 22 200 studenter (2007), og befolkningen i Tübingen har den laveste gjennomsnittsalderen i hele Tyskland. Blant annet var det her Philipp Melanchthon, Luthers nære medarbeider og opphavsmannen til den Augsburgske konfesjon, som 16-åring innehadde sin første vitenskapelige undervisningsstilling som dosent i klassisk gresk. Stiftene har vært nært knyttet til universitetet, og det eldste og mest kjente er Evangelisches Stift. Et stift er et i utgangspunktet et presteseminar, men i dag bor det alle slags studenter ved stiftene. Evangelisches Stifts mest kjente studenter har vært astronomen Johannes Kepler, dikteren Friedrich Hölderlin, filosofen og teologen Georg Wilhelm Friedrich Hegel og filosofen Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling. I moderne tid har betydningsfulle teologer som systematikeren og filosofen Eberhard Jüngel og nytestamentleren og hermeneutikeren Peter Stuhlmacher tilhørt stiftet. Det finnes to andre stift som er mindre kjent, det katolske Wilhelmsstift og det pietistiske Albrecht-Bengel-Haus Biberach. Biberach er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. Böblingen. Böblingen er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. Byen har et areal på 39,04 km², og har 46 269 innbyggere (2006). Markedsplassen i Böblingen med bykirken i bakgrunnen Emmendingen. Emmendingen er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland, cirka 14 kilometer nord for Freiburg im Breisgau. Byen er en og er den største byen i Emmendingen-distriktet med over 26 000 innbyggere. Den er også derfor sentrum for de omliggende områdene. Freudenstadt. Freudenstadt («gledesbyen») er en by med ca. 24 000 innbyggere i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. De nærmeste større byene er Karlsruhe i nord (ca. 60 km) og Tübingen i øst (ca. 50 km). Göppingen. Fabrikkanlegget til Märklin & Cie. GmbH Göppingen er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. Heidenheim. Heidenheim an der Brenz er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. Lörrach. Lörrach er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. Lörrach ligger midt i dalen Wiesental ved kanten av Schwarzwald og ved grensen mot Sveits. Gjennom dalen flyter elven Wiese, som flyter videre inn i Basel og der ut i Rhinen. Største arbeidsgiver i Lörrach er sjokoladefabrikken Milka. Sigmaringen. Sigmaringen er en by i den tyske delstaten Baden-Württemberg, Bezirk Tübingen, ved øvre løp av elven Donau i det sydvestlige Tyskland. Byen har 17 000 innbyggere (2007). Byen har høyskole og jernbanelinjer til blant annet Ulm og Tübingen. Under urnegravkulturen i bronsealderen bodde det mennesker i bydelen Laiz, omkring 1000-500 f.Kr. Det finnes rike gravfunn fra den keltiske Hallstatt-perioden i tidlig jernalder. Her gikk det en trebro over Donau i Romertiden, på veien nordover til Bingen (Bingium). De eldste av byens maleriske og vakre borganlegg skriver seg fra det 11.århundre, da byen gradvis ble underlagt Hohenzollerne, som etter å ha tapt byen til huset Württemberg i 1325, igjen tok kontroll med byen fra 1540. Slottet Schloss Sigmaringen ble reist av hohenzollerne og er byens største praktbygg og landemerke. I 1250 fikk Sigmaringen byprivilegier. Byen var på svenske hender 1632-33, under Tredveårskrigen. I hele perioden 1576-1850 var byen hovedstad for fyrstedømmet Hohenzollern-Sigmaringen, og fra 1985 til Andre verdenskrig var byen sete for den prøyssiske administrasjon i området. Det prøyssiske Staatsarchiv Sigmaringen fra 1865 har dokumenter og arkiver fra store deler av Baden-Württemberg for lange perioder. I oktober 1944, mens den franske, tysk-vennlige Vichy-regjeringen flyktet fra framrykkende allierte styrker, tok Vichy-regimet sete i Sigmaringen hvor de ble til frigjøringen av Tyskland i april 1945. Den franske marskalk Henri Philippe Petain og ministerpresident Pierre Laval opprettet de facto den franske hovedstad i byen i dette halvåret. Medisineren og forskeren Theodor Bilharz og politikeren Lothar Späth er født i Sigmaringen. Erwin Teufel. Erwin Teufel (født 4. september 1939 i Rottweil) er en tysk politiker (CDU). Han er statsminister i Baden-Württemberg. Teufel ble i 1964 borgermester i Spaichingen, som den yngste i hele Tyskland. I 1972 ble han innvalgt i Baden-Württembergs parlament. Deretter var han frem til 1978 statssekretær for miljøvern. I februar 1978 ble han valgt til formann for CDU-fraksjonen i delstatsparlamentet. Da Lothar Späth måtte trekke seg som statsminister, etterfulgte Teufel ham i embedet den 22. januar 1991. I oktober samme år ble han formann for CDU i Baden-Württemberg. Teufel går for å være en maktbevisst og perfeksjonistisk politiker, som ikke overlater noe til tilfeldighetene. Teufel er med 54,7 % av stemmene direktevalgt i landdagen fra sin valgkrets 54 (Villingen-Schwenningen). Han er gift med Edelgard Schluchter og har fire barn. Lothar Späth. Lothar Späth (født 16. november 1937 i Sigmaringen) er en tysk politiker (CDU). Späth ble i 1972 formann for CDU-fraksjonen i Baden-Württembergs landdag, før han i 1978 ble innenriksminister. Allerede samme år ble han ministerpresident i Baden-Württemberg, da Hans Filbinger gikk av. Fra 1979 til 1991 var han formann for CDU i Baden-Württemberg, og fra 1981 til 1989 også viseformann på riksnivå. Den 13. januar 1991 måtte Späth gå av som statsminister etter den såkalte Traumschiff-Affäre. Han ble i juni 1991 direktør for "Jenoptik GmbH" i Jena (tidligere Carl-Zeiss-Jena) og ledet dette selskapet i januar 1996 som styreformann under navnet JENOPTIK AG på børsen. Hans virksomhet her endte i juni 2003. Späth er en profilert norgesvenn. Siden september 1992 er han kongelig norsk generalkonsul for Thüringen og Sachsen-Anhalt. Späth ble i 1990 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I april 1996 ble Späth president for industri- og handelskammeret Ostthüringen i Gera. Lothar Späth er gift og har en sønn og en datter. Supermann. a> og er siden framstilt i utallige tegneserier og en flere filmer. Supermann, eller Superman på engelsk, er en fiktiv superhelt i tegneserier utgitt av det amerikanske tegneserieforlaget DC Comics. Rolleskikkelsen ble skapt av Jerry Siegel og Joe Shuster og presentert i tegneserieheftet "Action Comics" nummer 1 i 1938. Supermann er blant de eldste og mest kjente superheltfigurene i moderne vestlig populærkultur. Det har blitt lagd en mengde tegneseriehistorier samt radioprogrammer, tv-serier og filmer med Supermann i hovedrollen. I historiene om Supermann lever han et dobbeltliv i den oppdiktede byen Metropolis i USA. Der opptrer han skiftevis forkledd som klønete journalist under dekknavnet Clark Kent og som edel helt i kamp mot kriminalitet, onde superskurker og andre fiender av den amerikanske livsstilen. Supermann har superkrefter og -egenskaper. Han kan blant annet fly og har røntgensyn. Med sine utrolige evner og styrke, sin utenomjordiske bakgrunn og proamerikanske holdning er han kulturhistorisk i slekt med greske heroskikkelser, jødiske og kristne frelserskikkelser og forestillinger om «overmennesket» såvel som med science fiction-helter og sirkusakrobater: Historiene har også hentet inspirasjon fra moderne vitenskap og teknologi. I de første Supermann-tegneseriene oversatt til norsk, fra 1952 til 1954, ble figuren kalt kalt "Stålmannen". Bakgrunn. Supermann er født på planeten Krypton som kretser rundt en rød sol, og har fått mange forskjellige superkrefter på grunn av måten jordas gule sol virker på ham. Hans kryptonske navn er Kal-El, hans foreldre heter Jor-El og Lara. Jor-El var en forsker på Krypton. Han fant ut at planeten holdt på å eksplodere, men ingen trodde på ham. Like før planeten eksploderte sendte han og Lara sønnen i en rakett og sendte ham til jorden, hvor han ble funnet på et jordet av Martha og Jonathan Kent og ble tatt vare på av dem på gården deres i byen Smallville. De ga ham navnet Clark, etter Marthas pikenavn. I voksen alder flyttet han til Metropolis, hvor han studerte journalistikk og senere fikk jobb i avisen Daily Planet. Der møtte han Lois Lane, som han forelsket seg i, og senere giftet seg med. Om Supermann skulle komme i nærheten av kryptonitt (fragmenter av planeten Krypton) mister han alle overnaturlige krefter og blir veldig svak, og kan til slutt dø. Superkrefter. Supermann har en mengde forskjellige superkrefter. Som en følge av at han er født på en planet med høy tyngdekraft som kretser rundt en rød sol, blir han et supermenneske når han er på en planet med lavere tyngdekraft som kretser rundt en gul sol (for eksempel jorden). Opp gjennom historien har de forskjellige tegneserie- og filmmanusforfatterne lagt til og trukket fra hvilke krefter det er Supermann har. Her er en oppramsing av de viktigste superkreftene som har blitt benyttet i tegneseriene. Svakheter. En såpass allmektig figur som Supermann måtte etter hvert få noen svakheter, ellers ville han være så totalt overlegen at det ikke ville være mulig å skrive nye historier om ham. Her er noen av de hyppigst brukte svakhetene. - Grønn kryptonitt, som er den opprinnelige, er dødelig for Supermann og alle andre kryptonesere som har superkrefter. Mister de imidlertid superkreftene, selv om det bare er midlertidig, har den grønne kryptonitten tilsynelatende ingen virkning på en kryptoneser. Lenge trodde man at strålningen fra grønn kryptonitt ikke hadde noen virkning på jordboere, men det later til at langvarig påvirkning likevel forårsaker farlig og muligens dødelig stråleforgiftning. Lex Luthor (før han fingerte sin egen død og fikk hjernen operert inn i en yngre og sprekere klone av seg selv) fikk smertelig erfare dette da han måtte amputere høyrehånden etter langvarig bruk av en ring med en kryptonittstein i. Grønn kryptonitt kan også gi spesielle evner til jordboere, og forekommer som oftest når livet deres er i fare og det er grønn kryptonitt i nærheten. For eksempel: En person drukner og det ligger grønn kryptonitt på havbunnen. Han blir vannmannen. - Rød kryptonitt er opprinnelig grønn kryptonitt som har passert gjennom en rød kosmisk sky og blitt forandret slik at hver klump har forskjellige – og av og til ganske bisarre – effekter på Supermann, men er ikke dødelig – og effekten forsvinner over en periode på 1-2 døgn. I tillegg kan én bestemt klump med rød kryptonitt bare påvirke Supermann én gang, så er han immun mot denne spesifikke klumpen. Kjennetegnet til Rød Kryptonitt er at det endrer adferden til supermann, og hindrer han i å skille mellom rett og galt. - Gullkryptonitt fjerner en kryptonesers superkrefter permanent. Interessant å merke seg: en sammensmeltning av rød og gullkryptonitt fører tilsynelatende til totalt hukommelsestap hos en kryptoneser, uten at superkreftene påvirkes i noen større grad. Observasjonsmaterialet har vært noe mangelfullt til å kunne trekke en definitiv konklusjon, men det er iallfall dette som har hendt hver gang Supermann har vært utsatt for denne blandingen. I nyere tid har man modifisert virkningen noe i seriene, sannsynligvis fordi forfatterne og redaktørene innså at den opprinnelige virkningen var en for massiv akilleshæl for Supermann. I dag er det slik at en kryptoneser som blir utsatt for gullkryptonitt mister alle superkreftene for en periode på ca. 20 minutter. - Blå kryptonitt ble dannet da grønn kryptonitt ble bestrålt med professor Potters "duplikatorstråle". Duplikatorstrålen er ellers mest beryktet for å ha skapt Supermanns mildt talt uperfekte kopi Bizarro, og blå kryptonitt har den samme virkningen på Bizarro-vesener som grønn kryptonitt har på Supermann. Blå Kryptonitt har ingen effekt på Supermann men det kan brukes som våpen for å skade han, siden det trenger ggjennom huden hans. - Juvel-kryptonitt er kryptonitt fra et spesifikt naturlig fenomen på Krypton, nærmere bestemt fjellkjeden Juvel-fjellene. Nærhet til denne varianten forsterker en kryptonesers mentale energi, slik at han f. eks. kan projisere illusjoner, kontrollere sinn, og sprenge gjenstander med tankens makt. - Hvit kryptonitt dreper alt planteliv. Det viser seg at hvis man blander hvit og grønn kryptonitt, og deretter tilsetter vann utvider de seg noe vanvittig og skaper nytt land. Dette ser man på filmen "Superman Returns". - Svart kryptonitt, som sannsynligvis er skapt av den planetariske despoten Darkseid. Den virker slik at den kan splitte en kryptoneser i to, én god og én ond. - Anti-kryptonitt, som ikke har noen virkning på kryptonesere med superkrefter, men som er dødelig for kryptonesere som ikke har krefter. Anti-kryptonitt er også skadelig, i den utstrekning det er mulig, for beboere av fantomsonen, hvor Kryptons verste forbrytere ble "innesperret". Det fortelles også at Ultramann, Supermanns onde motstykke på Jord-3, fikk kreftene sine fra et stykke anti-kryptonitt. (Fun Fact: Anti-kryptonitt er sannsynligvis skapt i en fei for å dekke over en skriveblemme på sekstitallet. Supergirls fødeby Argo City med alle dens innbyggere overlevde først eksplosjonen fordi byen befant seg under en glasskuppel som så ble slengt hel ut i rommet. Mange år etterpå dør imidlertid alle (unntatt Supergirl, som blir sendt i et lite romskip mot Jorda) av grønn kryptonittstrålning – selv om det er et etablert faktum at kryptonesere uten superkrefter er immune mot grønn kryptonitt. Plutselig trengte man en kjapp utvei.) - X-kryptonitt, som ikke har noen virkning på kryptonesere, men som gir jordboere midlertidige superkrefter. - Sen-kryptonitt, som er dødelig for jordmennesker men som tilsynelatende ikke har noen virkning på kryptonesere. - Rosa kryptonitt, som gir en kryptoneser trekk som oftest identifiseres med generelle parodier på utagerende homofile menn (Denne er riktignok bare nevnt i en historie fra en "alternativ" tidslinje). Fiender. Supermann har mange fiender, bl.a. alle forbrytere på jorden. Men noen av disse forbryterne kommer igjen og igjen – og er derfor hans erkefiender. Her er de viktigste. Venner. Dette typegalleriet har også variert opp igjennom historien, men her er gjengangerne. Allierte. Når Supermann opptrer i historier sammen med disse figurene, så må manusforfatterne svekke Supermanns krefter, ellers ville han ha ordnet opp i problemene på egen hånd, og dermed hadde ikke de andre heltene hatt noe å gjøre. Det samme går for TV- og filmversjoner av Supermann. Til tross for at teknologien innen cgi nå er i stand til å gjengi alle hans superkrefter, så klarer ikke manusforfatterne å lage en god historie om Supermann der han besitter de mektige kreftene som han egentlig har. Dessuten er det ingen av de manusforfatterne som hittil har lagd TV- eller filmmanus som er såpass kjent med figuren, mytologien, utviklingen og de egenskapene Supermann innehar at de klarer å lage en Supermannfilm som viser Supermann slik fans ser ham. Derfor er den Supermann man ser på TV, kino og DVD (selv tegnefilmer) en mye, mye svakere Supermann enn den mange kjenner fra tegneseriene. Bakgrunnshistorie. Verdens dyreste tegneserieblad er den første utgaven av Action Comics fra 1938. Et pent eksemplar skulle koste rundt 150 000 amerikanske dollar om du finner et til salgs. Superman ble oppfunnet av sekstenåringene Jerry Siegel og Joe Shuster. Etter at de fikk ideen om et menneske som hadde overnaturlige krefter, manifesterte dette seg først i en novelle der dette supermennesket hadde evnene til å høre og påvirke andres tanker. Tegningene som illustrerer novellen har en viss likhet med Supermans senere erkefiende, Lex Luthor. Senere fant de ut at dette supermennesket hadde større potensial, og de lagde et tegneseriehefte med helten Superman. De forsøkte å selge dette heftet til diverse tegneserieforlag men fikk tommelen ned fra alle. Jerry Siegel som var skribenten i teamet (Shuster tegnet) brente opp det eneste eksemplaret av denne tegneserien i ren frustrasjon, alt som er igjen er selve coveret, som Shuster greide å redde. Siegel og Shuster greide ikke å la Superman være, selv etter nederlaget med den første tegneserien. En lys sommernatt klarte ikke Siegel å sove, og han begynte å tenke ut historien om Superman slik vi kjenner ham. Han skrev manus til ukevis med Superman-historier frem til sola rant og da løp han til Joe Shuster og fikk kameraten til å tegne historiene, inkludert oppfinnelsen av Clark Kent, Lois Lane og Superman's kjente røde, gule og blå kostyme. Kameratene hadde nå masse avisstriper med Superman som de forsøkte å selge til forskjellige aviser i løpet av de neste tre årene, men stadig vekk uten hell. Til slutt sendte de serien til nok et avissyndikat, McClure, der redaktør Sheldon Mayer ble begeistret! Dette er akkurat det vi er på utkikk etter! Dessverre klarte han ikke å overtale sin sjef igjen, M.C. Gaines til å publisere stripene – men da DC Comics utgiver Harry Donenfeld ringte Gaines i søken etter en ny tegneserie til det nye bladet Action Comics, sendte Gaines ham Superman. Donenfeld viste det til sin redaktør, Vince Sullivan, som kjøpte serien og sa "det ser bra ut... det er annerledes... og det er masse action! Dette er det ungene vil ha!" For å møte bladets deadline måtte Joe Shuster brekke om avisstripene til bladstriper og forkorte handlingen. Resultatet ble en enestående suksess! Imidlertid hadde kameratene solgt selve konseptet om Superman billig ($130 ifølge enkelte), og de hadde nå ikke lenger kontroll over figuren. Joe Shuster fikk lønn pr side han tegnet frem til han begynte å få problemer med synet i 1947 og måtte gi seg som tegner. Jerry Siegel skrev Superman-historiene samt andre tegneserier for DC Comics frem til 1948. Det som sannsynligvis gjorde at Siegel og Shuster mistet kontraktene med DC Comics var følgende: I 1945, mens Siegel og Shuster var i det militære, begynte DC Comics å publisere historier om Superboy – eventyr fra Superman's ungdomstid. Dette uten å si fra til Siegel og Shuster. Forfatterne gikk til rettssak og fikk medhold i at Superboy og Superman var to forskjellige tegneseriefigurer, og DC Comics måtte ut med en pen sum ($100 000 ifølge enkelte) til de to opphavsmennene. Dette betydde at forholdet mellom de to og forlaget ble en smule anstrengt, og de fikk ikke fornyet kontraktene sine. Siegel egnet han seg til andre tegneseriefigurer, men fikk færre og færre oppdrag og familien hans sultet. Til slutt, i 1958 ble han nødt til å krype til korset og tryglet og ba DC Comics om å få lov til å komme tilbake og jobbe for de. Her fikk han beskjed om at han kunne fortsette å skrive Superman-historier, så lenge han nektet for at det var han som hadde oppfunnet Supermann. Hans andre periode som manusforfatter for Superman varte fra 1959 til 1964. En kommentar fra ham om at han burde bli bedre behandlet førte visstnok til at han på nytt fikk avskjed. I 1978, etter hvert som det ble mer og mer publisitet rundt den nye Superman-filmen, tok Neal Adams og et stort antall prominente serieskapere til orde for å gi Siegel og Shuster den anerkjennelsen de fortjente og noen slags finansiell kompensasjon. Etter påtrykk fra sine nye eiere Warner Communications, ga DC seg omsider: Siegel og Shuster ble igjen nevnt som Superman-skaperne i tegneseriebladene, og de fikk hvert sitt årlige stipend, som startet på $20,000 pr. år, men ble indeksregulert og var visstnok mye høyere ved deres død. Joe Shuster døde i 1992 og Jerry Siegel i 1996. I 1999 gikk Siegels arvinger til sak og vant halvparten av opphavsrettighetene til Supermann-figuren. Dette var mulig på grunn av endringer i loven om opphavsrettigheter i USA. DC Comics eier den andre halvparten. Superman fikk raskt sitt eget blad, samtidig som han opptrådte i Action Comics, World's Finest, Justice Legion of America osv osv. Selv om alle var månedsblader fantes det nok titler til at man kunne kjøpe et blad med Supermann i hver uke. Supermann i Norge. Den første superhelttegneserien i Norge kom Serieforlaget med i 1952. Forlaget, som senere skiftet navn til SE-Bladene, valgte å presentere den aller første superhelten fra forlaget DC Comics, Superman. Serien fikk navnet Stålmannen på norsk. Sannsynligvis kom navnet via Sverige, der de hadde utgitt Stålmannen som eget blad siden 1940-tallet. Superman debuterte i Sverige allerede i 1939 i bladet "Teknik för Alla", men hadde der tittelen "Övermänniskan" («Overmennesket“), også kjent som "Titanen från Krypton". Serien fortsatte i Science fiction bladet "Jules Verne Magasinet" i 1940. Eget blad i Sverige fikk han i 1949 og da som Stålmannen. Og allerede den gangen fantes en egen Stålmannen-klubb i Sverige. Supermann ble altså gitt ut med 25 blader i Norge i perioden 1952-1954 under navnet Stålmannen. Det kom ut 7 blader i 1952, 12 i 1953 og 6 i 1954 før bladet gikk inn. Bladene var i sort/hvitt med sjatteringer i rødt, omslagene var i fire farger. I 1953 kom også Lynvingen som eget blad. Begge seriene sluttet allerede i 1954 etter en tids debatt i norske media hvor enkelte blant annet gikk så langt som å forlange 18-årsgrense på bladene! Norge var ikke klar for superhelter. Det samme skjedde i Danmark, Superman gikk inn. Det skulle gå elleve år før neste DC-hefte utkom i Norge. Det var igjen SE-bladene som sto for bladet, som fikk navnet Rommets helter da det dukket opp i 1965. I 1966 kom både Supermann og Lynvingen tilbake som egne blader igjen. Denne gangen hadde Superman fått navnet Supermann. Bladene hadde fargeomslag men innholdet var i sort/hvitt. Det kom også to spesialnumre i 1966 som gjenopptrykket noen av de gamle fortellingene fra Stålmannen perioden, disse hadde fargeinnslag i rødt inne i bladet, slik Stålmannen også hadde hatt. I 1967 kom Superboy og Lynet. Dette var starten på superheltserienes storhetstid i Norge. I tillegg til tegneserier DC Comics, ble også tilsvarende tegneserier fra Marvel Comics en del av det norske tegneseriemarkedet. I 1968 kom Marvels superhelter til Norge, og serier som Edderkoppen (Spider-Man), Fantastiske Fire (Fantastic Four), Demonen (Daredevil), Koloss (Hulk) og Jernmannen (Iron Man) figurerte i egne blader. De var i svart/hvitt, men gikk snart inn igjen. Supermannbladet på 60-tallet hadde som regel et spennende fargecover der Mannen av stål var i skikkelig fare – men om man leste historien inne i bladet fant man som regel ut at omslagstegningen var en overdrivelse. Supermann og hans kolleger Lynvingen (Batman), Lynet (The Flash) og Rommets Helter (Legion of Super-Heroes) fra DC var i svart/hvitt inne i bladene. I løpet av 1969 fikk de overlevende titlene, Supermann og Lynvingen ny logo. I slutten av 1970 gikk man over til farger inne i bladene. Bladet Gigant utkom dessuten med sitt første nr i 1969, og her gjestespilte Supermann regelmessig – noen ganger i solohistorier, men som regel sammen med Lynvingen eller Lovens Voktere. I Supermann ble Superklubben dannet, hvor leserne kunne sende inn noen få kroner i frimerker og få diplom, jakkemerke og eget medlemsnummer. Man kunne skrive inn til en leserbrevspalte og sende inn selvtegnede tegninger. Og man kunne få kjøpt tøffe T-skjorter med S-logoen på, riktignok var t-skjorta hvit, ikke blå. I Superklubbens spalter svarte redaktøren for bladet på spørsmål fra leserne, men dessverre så virket det ikke som om fagkunnskapen hverken om Supermanns historie eller om DC's Superunivers var på topp i det norske forlaget. I 1978 forsøkte Atlantic forlag seg med Marvel-helter. Nå var heftene i farger, og denne gangen gikk det bedre, spesielt med Edderkoppen. Superheltenes gullalder i Norge varte til slutten av 80-tallet med et varierende utvalg av serier. Men alle ting har en ende – så også DC-serier i Norge. Én etter én sluttet dem. I perioden 1982-84 ble bladet Supermann og bladet Lynvingen slått sammen til bladet Superserien (samme skjedde i Sverige under navnet Supermagasinet). Superserien skiftet deretter navn til Supermann i 1985. Dette heftet holdt det gående som månedsblad til 1991, da det ble lagt ned. Ved siden av Supermann-heftet ble det også gitt ut andre DC-superheltutgivelser som antologien DC Presenterer samt ulike album og spesialutgivelser med Lynvingen. Siden 1991 har det vært publisert lite Supermann i Norge. Noen få historier har vært på trykk i heftet Gigant fra 2002 til 2005, men bladet ble lagt ned før alle episodene av Supermann-fortsettelseshistorien "Birthright" var blitt publisert. I forbindelse med spillefilmen "Superman Returns", ble det sommeren 2006 gitt ut et eget blad med tegneserieversjonen av filmen. I 2007 kom "Erkebritisk" ("True Brit" i originaltittel), et album der John Cleese har vært involvert på manussiden. Albumet tar utgangspunkt i at romskipet med babyen Kal El lander i England, ikke i USA – noe som gir oss en litt annerledes Supermann. I 2005 startet Egmont Serieforlaget opp bokklubben "Alle tiders superhelter". Her ble det gitt ut to bøker med Superman. "Mannen av stål" fra 2005 samler utvalgte historier med figuren fra starten i 1938 og frem til 2004. Høsten 2006 kom "Årets mann", som er en norsk utgave av miniserien "Superman For All Seasons" av Jeph Loeb og Tim Sale. Selv om det nå ser rimelig svart ut for flere blader med Supermann i Norge, så kan man vel med rimelighet anta at selve figuren Supermann lever videre. På 90-tallet ble han holdt friskt i minne i Norge ved hjelp av TV serien "Lois & Clark – The New Adventures of Superman", en serie som stadig har vært sendt i reprise. Nå for tiden er det Clark Kent som herjer i Smallville, det kommer en ny stor Hollywood-film om Supermann og i kjølvannet av denne forventer man oppfølgere samt selvsagt dataspill bygget på filmen. I tegnefilmkanalen Cartoon Network går "Justice League" der Supermann har en sentral plass.. Foreløpig kan vi vel dermed si at Supermann ikke ser ut til å gå i glemmeboken, samtidig med at han blir oppdaget av nye generasjoner. Kirk Alyn. Kirk Alyn (1911 – 1999) var den første skuespilleren som fremstilte Superman på film. Sam Katzman, en suksessrik filmprodusent for Columbia fikk jobben med å produsere en filmserie med Superman i 1948 og regissør var Spencer Bennet. Spesialeffektene som når Superman fløy, var tegnefilmscener i samme stil som Supermannfilmene til Fleischer cartoons. Filmserier var ganske vanlig på kino i Amerika på denne tiden. Et annet navn på disse episodefilmene var «cliffhangers», fordi sluttscenen alltid var så spennende at man simpelthen bare MÅTTE gå på kino neste uke for å få med seg fortsettelsen. Hver episode var kort, bare på ca. 15 minutter og ble vist som en slags forfilm til en helaftens spilefilm. Serien var et naturlig utviklingstrinn for Superman på bakgrunn av at hørespillserien om Superman på radio var blitt så populær. En del av de ingrediensene som var oppfunnet i radioprogrammene var med: Avisa «Daily Planet», kryptonitt og skikkelsene Perry White og Jimmy Olsen. I første episode får vi selve opprinnelsen til Superman fortalt, mye på samme måte som den historien vi kjenner fra Superman 1 – filmen med Christopher Reeve, med noen små forandringer. Krypton, Superman's hjemplanet, var befolket med en rase supermenn og – kvinner. Blant lederne var Jor-el, Kryptons fremste vitenskapsmann som planla å bygge en flåte av romskip for å evakuere den dødsdømte planeten. Dessverre nekter regjeringen å innse at planeten er fortapt og Jor-El rekker bare å sende avgårde sin sønn Kal-El i en liten prototype av et romskip før Krypton sprenges i fillebiter. Da raketten lander på jorda, blir Kal-El adoptert av et barnløst ektepar. Stefarens navn er Eben Kent, stemorens navn får vi alri vite. Etter hvert som Kal-El, nå omdøpt til Clark Kent blir voksen, dør foreldrene og han flytter til storbyen Metropolis. Her blir han kjent som journalist i Daily Planet og som Superman – som stadig vekk redder byens innbyggere fra forskjellige farer og katastrofer. Lois Lane dukker opp i hans liv. Hun spilles av Noel Neill, ei rødhåra jente med norske aner. Etter den første filmserien, spilles det inn en til: Superman and the Atom Man. Atommannen er en superskurk som viser seg å være Lex Luthor i forkledning. Kirk Alyn og Noel Neill dukker senere opp igjen som statister i Superman 1 – filmen med Christopher Reeve fra 1977 i en togscene der de fremstiller foreldrene til unge Lois Lane. Denne scenen ble dessverre kuttet ut fra filmen, men er restaurert inn igjen i den spesialversjonen som er ute på DVD i USA nå. George Reeves. George Reeves (virkelige navn: George Keefer Brewer, senere George Bessolo) (1914 – 1959) var den andre skuespilleren som gestaltet Superman på film. De to filmseriene med Kirk Alyn var en formidabel suksess, og man ønsket nå å videreføre skikkelsen på det nye mediet: TV. I 1951 besluttet man derfor å lage en "pilotepisode" som skulle vises på kino og som skulle være en forløper for den kommende TV-serien. Det hadde vært naturlig å spørre Kirk Alyn igjen, men han ble ikke spurt – og følte seg såret og forbigått. Valget falt på George Reeves, en skuespiller som hadde hatt en lovende start, men som hadde fått dårligere og dårligere B-filmroller og som nå var klar for bånn av bøtta: TV. Robert Maxwell fikk jobben med å lede denne nye Superman produksjonen. National Comics som eide Superman-figuren, leide også inn Whitney Ellsworth fra New York kontoret for å forberede et manus til pilotfilmen. Filmingen begynte sommeren 1951 i bakgården på et filmstudio i Culver City, California. Filmen ble kalt Superman and the Mole Men og tok 12 dager å filme. Produsent var Barney Sarecky. George Reeves var Superman og Phyllis Coates var Lois Lane. Superman, Clark Kent, og Lois Lane var de eneste faste rollemedlemmene i filmen, da man ennå ikke var ferdig med castingen til resten av de faste skuespillerne i TV-serien. Filmen var en blanding av science fiction og sosial kommentar, der budskapet var at selv om man sto ovenfor noe ukjent, var det dermed ikke nødvendigvis noe ondsinnet. Dette budskapet om toleranse ovenfor det fremmede var nesten science fiction det også, for det amerikanske publikumet på denne tiden, der nettopp fremmedfrykten og redselen for "den røde fare", kommunismen dominerte. Samtidig med produksjonen av denne filmen, fortsatte Superman hørespillene på radio. Etter at pilotfilmen var ferdig, spilte man inn sesong 1 av TV-serien, 9 episoder regissert av Lee Sholem og 15 av Tommy Carr ble gjort ferdig i løpet av bare 2 og en halv måned! I tillegg delte man opp Superman and the Mole Men i to episoder, omdøpte den til The Unknown People og dermed satt man med 26 episoder av Superman, klar for TV-visning. Det skulle imidlertid drøye ganske lenge før de skulle bli vist. Superman and The Mole Men hadde premiere på kino i November 1951 og ble en umiddelbar suksess. Publikum var imponert over verdigheten og den ærlige overbevisningen som George Reeves brakte til rollen som Superman. Mens filmen gikk sin seiersgang på kino, drev produksjonsteamet og klippet og redigerte TV-episodene og lagde spesialeffekter, bakgrunner og temamusikk. Tidlig i 1953 nådde disse første episodene endelig sitt TV-publikum. Første episode var temmelig lik den første episoden med Kirk Alyn, Supermans opprinnelse ble gjenfortalt med Krypton og Jor-El og det hele. Denne gangen ble Clark Kents stemor navngitt: Sarah. Stefaren ble fortsatt omtalt som Eben. Showet var en øyeblikkelig suksess, og fikk mye medieomtale, samt var et hett samtaleemne mellom TV-titterne. National Comics bestilte prompte enda en sesong på 26 episoder. Produksjonen ble gjenopptatt sommeren 1953, nesten to år siden filmingen av sesong 1 var ferdig. Robert Maxwell og hans team ble erstattet av ny produsent Whitney Ellsworth og ny manusforfatter Mort Weisinger. Weisinger kom fra jobben som redaktør av tegneseriene om Superman, og derfor ble det en tettere integrering mellom tegneseriene og TV-filmene fra nå av, samt at det ble lagt mindre vekt på spenning og mer på humor enn i sesong 1. Phyllis Coates hadde bestemt seg for å ikke spille rollen som Lois Lane lenger, av frykt for å bli for tett assosiert med rollen, samme grunn som Kirk Alyn hadde hatt tidligere. Hennes perfekte erstatning ble norskættede Noel Neill, den rødhårete skuespillerinnen som allerede hadde spilt Lois Lane i Kirk Alyn-filmene i 1948 og 1950 for Columbia Studios. I 1953 produserte Whitney Ellsworth enda 26 episoder til. Farger ble introdusert i 1954 og ville bli brukt i de gjenstående episodene, innspilt fra 1954 til 1957. Kulissene fikk et nytt malingsstrøk, og garderobene ble gjennomgått på nytt med tanke på at de nå skulle vises på fargefilm. Det første kostymet som måtte byttes ut var George Reeves brune og grå superman-drakt, fra nå av måtte uniformen være blå, rød og gul som i tegneseriene. Man måtte imidlertid passe på at det var nok kontrast mellom rødfargen og blåfargen til at de ville skille seg fra hverandre selv om man så den i svart og hvitt, i og med at farge-TV ennå kun var på eksperimentstadiet. Det skulle enda gå ti år før fargefjernsyn begynte å bli standard i USA. Grunnen til at man gikk over til å filme Superman med fargefilm var at man ønsket å sette sammen noen av TV-episodene til helaftens spillefilmer som kunne vises på kino i ettertid. Da serien gikk inn i 1957, hadde George Reeves blitt den definitive Superman for en hel generasjon av amerikanske TV-tittere. Etter et par års pause begynte man å planlegge nok en serie med Superman TV-filmer og George Reeves var atter en gang klar til å ikle seg kappen for en serie som skulle begynne i 1960. Dessverre så ble han enten drept eller begikk selvmord i sitt eget hjem i mai 1959, før produksjonen hadde startet opp. Politirapporten konkluderer med selvmord, enda fingeravtrykkene hans ikke var på våpenet. Uten George Reeves ble det ikke noe av den planlagte TV-serien, man trodde ikke publikum var klar for å akseptere en annen skuespiller i rollen som mannen av stål, og det skulle gå nesten to tiår før verden igjen skulle stifte bekjentskap med Superman på det hvite lerretet. Noel Neill og Jack Larson, skuespillerne som spilte Lois Lane og Jimmy Olsen ble tett assosiert med sine rollefigurer på grunn av TV-seriens popularitet. Dette forhindret dem i å få ytterligere TV- og filmroller etter seriens slutt. De har begge to dukket opp i biroller i senere film- og TV-serier om Superman, samt har deltatt i dokumentarer om Superman-serien. I en alder av 85 år spilte Noel Neill inn en scene i 2006-filmen "Superman Returns". Jack (Jimmy Olsen) Larson deltar også. Christopher Reeve. Christopher Reeve (1952 – 2004) var den tredje skuespilleren som gestaltet Superman på film. For den generasjonen som så hans filmer først er han nok den definitive Superman, på samme måte som den generasjonen som var TV-tittere på femtitallet anser George Reeves som "The Man of Steel". Det hele startet med at filmrettighetene til Superman ble kjøpt av Alexander og Ilya Salkind. TV-rettighetene tilhørte fremdeles produksjonsselskapet til 50-tallsserien The Adventures of Superman, men filmrettighetene var altså til salgs. Far og sønn Alexander og Ilya Salkind kjøpte ikke bare rettighetene til Superman, men til hele Superfamilien, inkludert Superboy og Supergirl. De hyret inn Richard Donner til å regissere Superman-filmene, John Williams til å komponere den mektige musikken, og Mario "Gudfaren" Puzo til å skrive manus. I tillegg punget de ut for å få Marlon Brando til å spille Supermans far Jor El, og Gene Hackman til å spille erkerivalen Lex Luthor. Men som Superman/Clark trengte de en ukjent skuespiller. Mange prøvespilte, men Chris Reeve var den ubestridt beste, ikke minst fordi han fikk Clark og Superman til å virke såpass forskjellige at man nesten kunne tro at det dreide seg om to forskjellige personer. I alt ble det lagd fire Superman-filmer med Chris Reeve, og man kan si at kvaliteten sank for hver nye film. Den fjerde filmen ble aldri satt opp på kino her til lands, den kom rett ut på videokassett. Richard Donner regisserte de to første filmene som ble innspilt samtidig, men fikk sparken etter at den første filmen var i boks. Richard Lester overtok det som var igjen av film nr 2 og regisserte på egen hånd Superman 3. Det er Sidney J. Furie som regisserte Superman IV: The Quest for peace. Dean Cain. Dean Cain (1966 –) var den fjerde filmskuespilleren som gestaltet Superman. Han debuterte som Superman i en alder av 27. Til sammenligning var Kirk Alyn 37 ved debuten, George Reeves var også 37 og Christopher Reeve var 26. LOIS & CLARK: THE NEW ADVENTURES OF SUPERMAN var navnet på TV-serien med Dean Cain. Den tok på en måte over der The Adventures of Superboy sluttet. Sistnevnte ble tatt av luften i 1992, og Lois & Clark debuterte i 1993 på amerikanske skjermer. Gerard Christopher som hadde spilt Clark Kent/Superboy i The Adventures of Superboy prøvespilte for den samme rollen i Lois & Clark og var produsentens favoritt. Men da det kom for en dag at han allerede hadde spilt denne rollen tidligere, gikk jobben til andrevalget, Dean Cain. Lois & Clark dreide seg, som tittelen antyder, om det evige trekantforholdet mellom Clark Kent, Lois Lane og Superman. Lois elsker Superman og ser på Clark som en venn. Superman/Clark derimot, vil at Lois skal elske ham som Clark, da Clark ikke bare er en hemmelig identitet men den "virkelige" personen bak supermannen. Vel å merke i DETTE TV-showet. Mye av handlingen dreier seg dermed om personene Clark og Lois, Clark ifører seg Supermandrakten kun i noen få minutter pr episode. I løpet av TV-serien oppdager Lois at Clark er Superman og paret blir omsider gift. Dette skjer også parallelt i tegneseriene om Superman, i samme uke som de blir gift på skjermen. Det var opprinnelig tegneserieskribent Elliot S! Maggin som fikk ideen allerede på 70-tallet at Clark og Lois skulle forelske seg for til slutt å bli gift. Dette ble imidlertid motarbeidet av redaktøren for DC Comics, men da bladselskapet fikk en KVINNELIG redaktør, Jeanette Kahn, ble det omsider gitt klarsignal for ekteskapet. Kahn's opprinnelige tittel på TV-serien var "Lois Lane's Daily Planet". Teri Hatcher hadde rollen som Lois Lane, Lane Smith som Daily Planets sjefredaktør Perry White, og Michael Landis som Jimmy Olsen. Etter sesong 1 ble Landis byttet ut med Justin Whalen. TV-serien ble en fenomenal suksess og ble solgt til en rekke land, til og med Norge! Wow! I tillegg til staben ved Daily Planet, er andre store roller i serien Supermans erkerival Lex Luthor og hans adoptivforeldre Martha og Jonathan Kent. Phyllis Coats (første Lois Lane i George Reeves' The Adventures of Superman på femtitallet) hadde noen gjesteopptredener i rollen som Lois Lanes mor. I en annen episode spiller Jack Larson (Jimmy Olsen i The Adventures of Superman) en aldrende Jimmy Olsen. Noe som var litt irriterende for gamle Supermanlesere, var at Dean Cain hadde rufsete hår som Clark, og glatt oljekjemmet tilbakestrøket hår som Superman. I tegneserien er det jo Superman som alltid har en hårlokk hengende foran panna. Mer i tråd med forandringer i tegneserien var at Lex Luthor ikke lenger er en gal, forbrytersk vitenskapsmann – men en gal, forbrytersk, sjarmerende forretningsmann og mangemillionær. I TV-serien er han dessuten utstyrt med hår. Lois & Clark: The New Adventures of Superman gikk i fire sesonger, fra 1993 til 1996. Bryllupet mellom Lois og Clark fant sted i 1996. Teri Hatcher og Dean Cain ble veldig populære og figurerte i blader og magasiner i den perioden som serien gikk. I ettertid forsvant de imidlertid fra mediabildet og figurerte ikke lenger på kjendissidene i den kulørte pressen. Hatcher gjorde comeback i en ny, suksessrik serie ni å etter Lois & Clark med "Frustrerte Fruer". Brandon Routh. Brandon Routh (1979 –) blir den femte Superman. Warner Bros. Pictures annonserte 21/10-04 at Brandon Routh, en 25 år gammel mann fra Iowa med TV og filmerfaring som skuespiller, har fått rollen som Superman i den kommende Superman-filmen som regisseres av Bryan Singer. Nyheten ble offentliggjort av Jeff Robinov, President for Production for Warner Bros. Pictures. Brandon Routh er altså to år yngre enn Tom Welling, som spiller den unge Clark Kent samtidig som Brandon spiller den litt eldre Clark! Superman-filmen "Superman Returns", kan vi forvente å se på kino sommeren 2006. Produsenter er Jon Peters, Bryan Singer og Gilbert Adler basert på et manus av Michael Dougherty & Dan Harris. Lex Luthor spilles av Kevin Spacey, og Lois Lane av Kate Bosworth. Filmhistoriens aller første Lois Lane, den nå 85 år gamle Noel Neill (fra Kirk Alyn-filmene og George Reeves TV-serien) har også en liten gjesterolle. Routh ble valgt ut til rollen som Superman i kjølvannet av en lang søken som pågikk i USA, UK, Canada og Australia. Tusenvis(!) av kandidater ble intervjuet før man foretok valget. Singer kommenterte valget av stjernerollen slik "I motsetning til alle spekulasjonene som har pågått, så var det alltid min absolutte intensjon å få inn en ukjent skuespiller i denne rollen. Brandon er en meget god skuespiller som har de fysiske kvalifikasjonene som skal til for å spille Clark Kent/Superman. Men han kroppsliggjør også den arven og historien til denne figuren på en måte som gjør meg sikker på at han er det riktige valget." "Vi respekterer og setter pris på den intense interessen som fans rundt om i verden har for Superman, og vi var land og strand rundt i vår søken etter en talentfull skuespiller som kunne representere utseendet, karakteren og personifiseringen av ham," sa Robinov. "Vi synes Brandon er en talentfull ung mann som kan sprute ny energi i dette ikonet og underholde et nytt publikum om legenden om Superman." Rouths TV-roller inkluderer opptredener i One Life to Live, Gilmore Girls, Will & Grace, og Cold Case. Han avsluttet nylig sin første filmrolle i den kommende "Deadly", der han spiller mot Laura Prepon. Tom Welling. Thomas John Patrick Welling (født 26. april 1977 i New York) er en amerikansk skuespiller. Welling er best kjent for sin rolle som Clark Kent i TV-serien Smallville. Tom Welling startet sin karriere i Smallville der han hadde rollen som Supermann. I serien kjemper Clark Kent for å få orden på super kreftene sine, kjærligheten og venner. Tom spilte sin første spillefilm i filmen Cheaper by the Dozen eller Dusinet fullt som den heter på norsk, hvor han spilte den nest eldste av tolv søsken. Tom Welling er født og oppvokst i New York. Før han ble skuespiller var han modell. I 1999 var han med i seks episoder av Judging Amy. Etter hans opptreden i Judging Amy fikk han rollen som Clark Kent. Visste du at Tom Welling bruker skostørrelse 14 i amerikansk måling. Tom lever seg så bra inn i rollen sin at han oppfører seg som en helt i hverdagen. En gang så han en kvinne som ble ranet og Tom løp bort til henne og ordna opp konflikten. Kvinnen så på ham og sa: «Wow, you really are Superman» (Wow, du virkelig er Supermann!). Tom begynte bare å le. Tom Welling gjorde noen modelloppdrag for et modellbyrå i USA, Louisa Modeling Agency. Alicante. Alicante "(katalansk-valensiansk: Alacant, spansk: Alicante)" er en by i Spania. Den er hovedstad i provinsen Alicante i den sørlige Valencia-regionen ved Middelhavet. Alicante er en viktig havneby. Befolkningen i Alicante by var 331 750 "(2008)", og befolkningen i Stor-Alicante er beregnet å være 757 443, noe som gjør Alicante til det åttende største byområdet i Spania. Alicante er en av de raskest voksende byene i Spania. Økonomien er hovedsakelig basert på turisme og vinproduksjon. I tillegg til vin eksporterer byen også olivenolje og frukt. Industrien i Alicante produserer blant annet næringsmidler, lær, tekstiler og keramikk. Områdets spesialitet når det gjelder mat er turrones – nougat av honning og mandel. Byen er hovedkvarter for "Kontoret for harmonisering i det indre marked i EU" (Harmonisation in the Internal Market, OHIM). Historie. Alicante ble grunnlagt i 324 f.Kr. av grekerne, som kalte byen "Akra Leuke". I 201 f.Kr. ble byen erobret av romerne som kalte byen "Lucentum". Hannibal skal ha losset sine berømte elefanter her. Mellom 718 og 1249 ble byen styrt av maurerne. Byen ble gjenerobret i 1247, og inngikk da i kongeriket Castilla, i 1305 da i kongeriket Aragón. Batman. Batman (tidligere kjent som Lynvingen i Norge) er en amerikansk tegneseriefigur skapt av Bill Finger og Bob Kane i 1939. Batman er en superhelt iført et flaggermusinspirert kostyme Tegneserien utgis av DC Comics. Figuren dukket for første gang opp i Detective Comics nummer 27 i 1939. Batman ble etterhvert så populær at han fikk sitt eget blad. Sammen med Superman er Batman DC Comics' mest populære tegneseriefigur. Bakgrunn og beskrivelse. Batman har benyttet mange forskjellige kjøretøyer i årenes løp, som denne futuristiske bilen. Batman er en maskert og atletisk detektiv med særegne evner. I det virkelige liv er han Bruce Wayne, sønn av Thomas og Martha Wayne. Han ble født til et liv i rikdom i herregården Wayne Manor. Butleren Alfred bodde sammen med dem fra før Bruce ble født. Da Bruce lekte som barn, falt han ned i et skjult, dekket hull som ledet til en flaggermushule. Der ble han skremt av en stor flokk flaggermus. Senere så Bruce filmen The mark of Zorro sammen med foreldrene sine. Etter filmen gikk Bruce sammen med foreldrene en snarvei for å komme raskere hjem. Men denne snarveien var et slumområde, der foreldrene ble ranet og drept foran guttens øyne, av en mann som het Joe Chill. Da politiet kom til åstedet ble Bruce oppdaget av legen og sosialarbeideren Leslie Thompkins, som sammen med butleren Alfred oppdro og forsørget Bruce. Da Bruce kom i tenårene ble Thompkins bekymret for Bruce fordi han brukte nesten all fritiden sin på å lese og trene i stedet for å være sammen med venner. Ved graven til sine foreldre gjorde Bruce et høytidelig løfte, der han skulle forandre sin fremtid ved å vie livet sitt til å kjempe mot all kriminalitet; viktigst av alt var å forhindre at ingen skulle oppleve den urett han opplevde da foreldrene hans ble drept. Da Bruce skulle begynne på universitetet reiste han til utlandet for å studere blant annet kriminologi, men også asiatiske kampsport. Han er uteksaminert fra blant annet universitetene ved Berlin, Cambridge, og Sorbonne. På grunn av hans formue tok han seg den frihet å ta enkeltemner der han samlet de fagene han mente hadde mest mening, og da helst kriminologi-relaterte fag. Da Bruce kom tilbake til Gotham, og vel hjemme i Wayne Manor, fløy en flaggermus i rasende fart og knuste seg gjennom vinduet for å sette seg på bysten av Thomas Wayne. Da fikk Bruce et kall: Han skulle bli som en fryktinngytende flaggermus. «Forbrytere er en overtroisk og feig gjeng. Min forkledning må være i stand til å skremme dem. Jeg må bli en nattens skapning, mørk, fryktinngytende... en flaggermusmann». Da han tok på seg drakten, hadde han trent, planlagt og ventet i atten år. Gotham City er en by der mange politimenn er korrupte, og der kriminaliteten rår. Etter hvert fant Batman ut at Chill drepte foreldrene hans, og Chill ble drept ved et uhell. Selv om Chill døde, fortsetter Batman sin kamp mot kriminaliteten. Batmans fiender ble etter hvert farligere og mer utspekulert, og selv om han klarte kampen mot dem utmerket alene, innså han at han hadde behov for en medhjelper han også kunne være mentor for. Denne medhjelperen ble Dick Grayson, alias Robin. Robin har ikke alltid vært til stede, og nye medhelpere som Jason Todd og Tim Drake har også vært Robin. Batgirl (egentlig Barbara Gordon) har også vært Batmans medhjelper, men i noe mindre grad enn Robin. Batman har blitt kalt verdens beste detektiv, og verdens beste rømningsmester. I tillegg mestrer han forkledningskunstene og buktalerkunsten. Han er også den største taktikeren som er forberedt på nesten alt. Han har fotografisk hukommelse og mestrer mange fremmedspråk. Han mestrer alle de 127 kampsportene som eksisterer i verden, og han har kombinert disse til sin egen kampsport. Selv om Batman nekter å bruke skytevåpen, er han allikevel fortrolig med dem fordi han trenger dem til sine kjøretøy. Han nekter å drepe folk med skytevåpen, av den grunn at hans foreldre ble drept av et skytevåpen. Han har ingen superkrefter,og han bekjemper kriminaliteten ved hjelp av ferdigheter i kampsport og detektivarbeid samt en rekke teknologiske nyvinninger, som batmobilen, fly, helikopter, båt og et belte som består av varierende og utallige hjelpemidler. Hans tilholdssted er flaggermushulen, der han oppbevarer sine ovennevnte transportmidler, og hulen er også utstyrt med flere teknologiske maskiner. I prinsippet er det kun Alfred, Robin og Batgirl som er klar over Batmans hemmelige identitet, men det har forekommet at noen av hans fiender har funnet det ut. Da har Batman gjort sitt ytterste for å forhindre at hans hemmelige identitet har blitt offentlig kjent. Alias Bruce Wayne. Det er Wayne Enterprises som i all hemmelighet støtter og betaler for Batmans virksomhet. Bruce Wayne skjuler at han er Batman ved å spille en kjekk, ung playboy som deltar i flere klubber og selskaper om dagen. Det er likevel ikke alltid Wayne har tid til slike festligheter, for når Batman blir skadet, må Wayne skylde på en oppdiktet idrettsskade. Et eksempel på slike «oppdiktede skader» er da skurken Bane brakk ryggen på Batman i "Knightfall". Det hevdes at hans formue er 6,8 milliarder dollar, og han er på syvendeplass blant verdens rikeste menn. Når det kommer til veldedighet er Bruce Wayne formidabel: Han gir bort flere millioner til veldedighet, og da Gotham ble rammet av jordskjelv i serien "No Mans Land", ga Wayne millioner av dollar i oppreisning. Da var det mange innbyggere som fikk et annet syn på Wayne enn de hadde hatt tidligere: At han var en bortskjemt playboy. Batmans fiender. Batman har mange fiender. Mange av Batmans fiender har ulike former for psykoser, og istedet for å havne i ordinære fengsler, havner de fleste på asylet Arkham. Arkham er et spesialfengsel for svært psykotiske kriminelle. Allikevel klarer mange av de innsatte å rømme. De som er hyppige gjengangere i fengselet, og som regnes for å være alvorlig psykotiske, er særlig Joker, Two-Face, Scarecrow, Killer Croc, Poison Ivy, Clayface, The Mad Hatter. Til tross for at disse fiendene er svært utilregnelige og farlige, har Batman evne til empati og sympati overfor dem. Blant de som får sympati er Harvey «Two-Face» Dent og Oswald «Pingvinen» Cobblepot. Two-Face får sympati av Batman fordi han før vansiringen av sitt ansikt, var en godhjertet statsadvokat som sto på lovens side. Pingvinen får sympati fordi han har hatt en vond oppvekst under svært alvorlige forhold. Altså kan Batman se det gode i folk selv om de er kriminelle. Tegneseriens historiske utvikling. Den første Batmanutgivelsen utkom i april, 1939. Bob Kane var tegner, og Bill Finger var manusforfatter. Helt i starten utviste Batman en ganske brutal fremferd mot skurkene han møtte, men serien utviklet seg raskt i en "snillere" retning. Det var også på 40-tallet at de mest kjente skurkene som Joker, Penguin, Two Face, Catwoman og The Riddler ble introdusert. Batmans brutale adferd minket noe etterhvert som Robin fortsatte å være hans medhjelper på midten av 40-tallet. På 50-tallet ble volden mindre og mindre synlig. I 1954 ble Batmanbladene utsatt for voldsom kritikk: Den amerikanske psykologen Frederic Wertham påsto at Batman og Robin var homofile,og at det følgelig ville være skadelig for barn å lese. Mange trodde på at Batmanbladene hadde homofil symbolikk, og redaksjonen gjorde det de kunne for å få fokuset vekk fra dette. Derfor ble the "Bat-family" innført, med blant annet Batgirl og Batwoman som Batmans medhjelpere. 50-tallsperioden regnes som ukanonisk på grunn av dens overdrevne humoristiske tone. I 1964 kom redaktør Julius Schwartz inn i Batmanavdelingen, og han fjernet den humoristiske tonen fra bladene. Heretter ble Batman tatt på alvor i bladene. Men i 1966 ble den parodiske tv-serien «Batman» innført, og det førte til at bladene ble tatt like lite på alvor som tv-serien. Det var ikke før på 70-tallet at bladene ble tatt "ordentlig" på alvor. Med forfatteren Dennis O'Neil og tegneren Neal Adams, ble bladene mørke og brutale, og samtidig gjenspeilet den samfunnet som foregikk på 70-tallet. På 80-tallet ble det utgitt en rekke kritikerroste album. Mange hevder at tegner og forfatter Frank Miller reformerte Batman ved å gjøre research på hvordan bladene var på 40-tallet og gjenskape den mørke og brutale tonen som Bob Kane opprinnelig ønsket at Batmanbladene skulle ha. Et eksempel er '(Miller 1986). På 90 -tallet ble det utgitt mange alternative historier om Batman under vignetten Elseworlds. Blant annet "Gotham by Gaslight" av Brian Augustyn og Mike Mignola der Batman lever på 1800-tallet og kjemper mot Jack the Ripper. Det utkom voldelige serier som var ment for voksne,(som seriene "Legends of the Dark Knight" og "Shadow of the Bat") mens det utkom serier som spesifikt var ment for barn, som tegneserieversjonene av "Batman- the animated series"(1992). 3.November 1998 døde Bob Kane, og etter dette har redaktør Dennis O'Neil fungert som rådgiver for Batman. O'Neil har det siste ordet ved utforming av tegneserier og filmer. Batman på film. Den populære tegneseriehelten er filmet flere ganger, blant annet som kinoføljetong på 1940-tallet, humoristisk TV-serie fra 1960-tallet og i flere kinofilmer med Tim Burtons Batman fra 1989 som den første internasjonalt lanserte filmen. 25. juli 2008 hadde Christopher Nolans andre Batman-film "The Dark Knight" premiere i Norge. Hans første Batman-film var "Batman Begins" fra 2005. Annet. Den kinesiske mobiltelefonprodusenten Dmobo har laget en telefon som kalles Batman. Fiskerlivets farer. "Fiskerlivets farer", en norsk film fra 1906–1908. Filmen er regnet for å være Norges første dramatiske fiksjonsfilm. Filmen regnes for å være den første spiren til en norsk spillefilm. I nyere tid ville den blitt klassifisert som en kortfilm. Hele eller deler av filmen- eller en rekonstruksjon- ble inkludert i filmen "Fra Christian Michelsen til kronprinsparet" (1929). En alternativ tittel er "Et drama på havet". Filmen var en stumfilm i svart/hvitt. Originalfilmen er gått tapt. I 1954 ble filmen nyinnspilt etter initiativ fra Oslos kinodirektør Kristoffer Aamot. Aamodt spilte den ene rollen i rekonstruksjonen. Regissøren Edith Carlmar spilte den andre. Sannsynligvis ble originalfilmen laget mellom 1906 og 1908. Mange steder oppgis det at den ble laget ferdig i 1907. Andre kilder oppgir at filmingen skjedde en sommerdag i 1908 i den speilblanke Frognerkilen i Oslo. Handling. "det var et rystende skuespill "Et drama på havet". Mot den uhyggelig og dystre bakgrunn som Frognerkilens speilblanke og glitrende vann ga tilskueren opprulledes det nervepirrende drama. Fiskeren er dratt ut på sitt og farefulle arbeid. Fiskerbåten er langt til havs- det bare såvidt man kan skimte Oscarshalls silhouette i bakgrunnen. Uforferdet kaster fiskeren og hans sønn, en femten års gutt, ut garnene. Så plutselig reiser gutten seg, går frem til rælingen og slår ut med armene. Er han blitt svimmel – eller er det en nervøst anfall? Nei, han er et offer for "Fiskerlivets farer" (under denne tittel husker forresten flere eldre kinogjengere filmen), og med et plask forsvinner han i Frognerkilens grønne dyp. På land har moren vært vitne til det forferdelige drama. Hennes sorg er fryktelig. Filmen slutter med at den fortvilede mor kaster seg over sønnens avsjelede legeme. Når man ser denne filmen igjen etter 25 års forløp, må man smile- for hva er ikke skjedd i mellomtiden, filmens kunst er ikke lenger en gjøglervare, men en av de viktigste faktorer i det moderne samfunnsliv." Prognose Innerdalen. "Prognose Innerdalen" er en norsk dokumentarfilm fra 1981. I likhet med filmer som "Kampen om Mardøla" og dramadokumentaren "La elva leve!" handler filmen om motstand mot vannkraftutbygging. Ordet «"Prognose"» i tittelen viser til styresmaktene sine prognoser, eller framskriving, for elektrisitetsforbruk. Innerdalen er en dal i Kviknetraktene mellom Hedmark og Sør-Trøndelag. 1. november 1981 ble dalen lagt under vann. Oppdemmingen var en del av Orkla-Grana kraftutbyggingen. Filmen handler om kampen mot kraftutbyggingen. Kampen lyktes ikke, men filmen handler om de idealistiske naturvernerenes ulike måter å kjempe mot utbyggingen. De ville redde den vakre dalen, som var en perle i den norske fjellheimen. Aust Agder Blad. "Aust Agder Blad" er en avis som blir utgitt i Risør i Aust-Agder. Den kommer ut tre dager i uka; tirsdag, torsdag og lørdag og dekker kommunene Risør (og Søndeled) og Gjerstad. Avisens redaktør og disponent er Rolf Røisland. Grimstad Adressetidende. Grunnlegger av Grimstad Adressetidende, J.P.Nielsen. "Grimstad Adressetidende" (lokalt ofte bare kalt "Adressa") er en lokal avis for Grimstad i Aust-Agder. Avisen gis ut i tabloidformat, tirsdag, torsdag og lørdag. Avisen ble etablert i 1856. I dag er avisens nettoopplag ca. 6.300. Avisen fikk "småavisprisen" i 1991. Historie. Boktrykker J. P. Nielsen, som tidligere hadde utgitt og redigert «Kragerø Adresse» i Kragerø, startet utgivelsen av Grimstad Adressetidende i 1856. Grimstad var den gang i rask utvikling med skipsfart, skipsbygging og handel, men byen hadde ingen avis. Behovet for informasjon ble til en viss grad dekket av «Vestlandske Tidende» i Arendal. Første nummer kom i januar 1856, men nøyaktig dato er ikke kjent. Det eldste bevarte eksemplar av avisen er datert 2. januar 1857. I de første årene ble Adressetidende utgitt i firesiders tospaltet format med et opplag på 50 eksemplarer. Det var to utgivelsesdager i uken, og abonnementet kostet 12 mark i året (justert for konsumprisindeks til 2009= ca. kr. 400,-). Avisen ble trykket i Demants hus i Storgaten (Storgaten 36). I 1866 fikk avisen ny eier, boktrykker Claus Winther Kamstrup Rosenkilde. Han hadde erfaring først fra Lillehammer Tilskuers trykkerier og senere fra Regjeringstrykkeriet i København. I begynnelsen av 1860-årene flyttet han til Arendal og arbeidet i Vestlandske Tidende til han overtok Grimstad Adressetidendes forlagsrett og trykkeri. I det første nummeret i 1867 var Rosenkilde redaktør. C. W. K. Rosenkilde kjøpte i 1869 bankbokholder Abraham Gjesdals hus i Storgaten (Storgaten 39), og avisen flyttet dermed inn i de lokaler hvor man fremdeles holder til, riktignok med nybygg og store utvidelser i årenes løp. Den gamle håndpresse fra boktrykker Nielsens tid ble skiftet ut i 1883, og avisens opplag steg jevnt i årene fremover. Ved århundreskiftet var abonnenttallet ca. 500, og i 1918 ca. 1700. Med C. W. K. Rosenkilde begynte en lang familietradisjon i Grimstad Adressetidende. Han var avisens utgiver og redaktør til sin død i 1911. Heinrich Rosenkilde (død 1961), som overtok som redaktør i 1911, hadde en usedvanlig lang arbeidsdag i avisen. Han var utdannet boktrykker, men virket også som avisens redaktør og disponent. Da han i 1953 fylte 70 år, hadde han vært 50 år i avisens tjeneste. Tredje generasjon Rosenkilde, Claus W. Rosenkilde, var lenge trykkeribestyrer i bedriften. Avisen har vært partiorgan for Høyre. Redaktører. I en tidlig periode hadde også avisen "politisk redaktør", bl.a. Aron Eidsvig, Hans Nielsen Bakke og Joh. S. Havstad Teknisk utvikling. Avisen ble først trykket ved hjelp av en mindre håndpresse. I 1883 ble det tatt i bruk en "moderne hurtigpresse for haandkraft". Den gamle ble solgt som skrapjern. I 1918 ble det innkjøpt "en ny moderne hurtigpresse for elektrisk kraft og sættemaskine". I 1971 forlot man blysettingen og gikk over til fotosats og offset-trykk. Første avis i den nye utforming er datert 15. oktober 1978. Som første avisen på Sørlandet kom Adressa på nett i 1996. 12 år senere ble sidene lansert i ny versjon og utforming på www.gat.no. Eierforhold. Frem til 1911 var avisen privateid. I 1911 ble det dannet et familieaksjeselskap, med Heinrich Rosenkilde som disponent. Heinrich Rosenkilde overtok den så til eie. I 1919 ble både avisen og trykkeriet overdratt til firmaet «A/S Grimstad Adressetidende». Agderposten overtok som hovedaksjonær i 1986 og har siden 2006 vært nær eneaksjonær med 96,5 prosent av aksjene. Siden 1991 har Rune Bjørn Hansen vært disponent og således daglig leder av bedriften. Høvågavisa. "Høvågavisa" er en avis som blir utgitt i Lillesand i Aust-Agder. Lillesands-Posten. "Lillesands-Posten" er en avis som blir utgitt i Lillesand og Birkenes kommuner i Aust-Agder. Avisa eies av Agderposten, og har blitt gitt ut siden 1800-tallet. Den kommer ut to ganger i uka, tirsdag og fredag. Setesdølen. "Setesdølen" er en avis som blir utgitt i Bygland i Aust-Agder. Den kommer ut tirsdag og fredag og redigeres på nynorsk. Redaktør er Sigurd Haugsgjerd, som også er den største private eier. Avisa eies med 49 prosent av kommunene i Setesdal og 51 prosent av private. Tvedestrandsposten. "Tvedestrandsposten" er en avis som blir utgitt i Tvedestrand i Aust-Agder. Den ble grunnlagt 1872 av Arne Garborg. Bø Blad. "Bø Blad" er en lokalavis som blir utgitt i Bø i Telemark. Avisen ble grunnlagt i 1986 av tidligere stortingsrepresentant for Ap og SV, Arne Kielland. Avisen utgis på nynorsk, og kommer ut med 48 numre i året. "Bø Blad" er bl.a. kjent for sine lange overskrifter, og den humoristiske spalten «Lensmannsrunden». Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Drangedalsposten. "Drangedalsposten" er en avis som blir utgitt i Drangedal i Telemark. Avisa, som utkommer hver torsdag, blei stifta av bygdefolket i 1998 etter at Orkla kjøpte opp og deretter innfusjonerte Drangedal Blad i Kragerø Blad Vestmar. Ansvarlig redaktør er Gry Rønjum. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Kragerø Blad Vestmar. "Kragerø Blad Vestmar" er en avis som blir utgitt i Kragerø i Telemark. Avisen er et resultat av at de tidligere avisene Kragerø Blad (etablert i 1844) og Vestmar (etablert i 1867) ble slått sammen 1. januar 1998. Året etter, i 1999 ble også Drangedal Blad innfusjonert i Kragerø Blad Vestmar, noe som senere medførte etableringen av den konkurrerende Drangedalsposten i Drangedal. Avisen eies av Varden som igjen er eid av Edda Media. Administrerende direktør og ansvarlig redaktør er Tone Størseth. Porsgrunns Dagblad. "Porsgrunns Dagblad" (PD) er en avis som blir utgitt i Porsgrunn i Telemark. Den kommer ut tirsdag til lørdag. Avisen var i lang tid ettermiddagsavis, men fra 3. mai 2004 la den om til morgenavis. Avisen utgis i tabloidformat. PD er heleid av A-pressen. Rjukan Arbeiderblad. "Rjukan Arbeiderblad" er en avis som blir utgitt i Rjukan i Tinn kommune i Telemark. Avisa gis ut fem dager i uka. Torfinn Skåttet er ansvarlig redaktør og daglig leder. Telemarksavisa. Hovedkontoret til Telemarksavisa i Skien. "Telemarksavisa" (TA) er en avis som blir utgitt i Telemark. Avisen har sitt hovedkontor i Skien, men har også avdelingskontor i Porsgrunn, Bamble, Bø, Notodden og Kragerø og Vinje. TA ble stoppet av okkupasjonsmakten høsten 1940 og kom ikke ut igjen før etter fredsdagen 8. mai 1945. TA ble grunnlagt 1. oktober 1921 som "Telemark Arbeiderblad." Sjefredaktør er Ove Mellingen som ble ansatt i den stillingen i 1998. Han startet i TA som utviklingsjef i 1993 da han kom fra Bergensavisen (BA). Telen. "Telen" er en avis som dekker kommunene Notodden, Hjartdal og Sauherad i Telemark. Telen har mer enn 80 år lange tradisjoner i Notodden-samfunnet og nabokommunene. Det var en markant avismann i redaktør Ola Storeng som etablerte avisen som kom ut med sitt første nummer 6. juni 1928 fra trykkeriet i Telegaten 3. Far og sønn. Ola Storeng hadde allerede som 24-åring startet Teledølen i 1905 med 1200 kroner som startkapital, en avis han solgte i 1916 for så å dra tilbake til Røros og senere storgården Innbryn i Trøndelag. Han grunnla også i 1909 Rjukan Blad, senere Rjukan Dagblad. Begge disse avisene gikk inn på 60- og 70-tallet. Det var dramatisk fall i tømmerprisene som skulle komme til å føre Ola Storeng tilbake til Notodden og avisdrift. Avisa Telen ble etablert i konkurranse med Teledølen som han selv hadde skapt noen år tidligere. I 1936 kjøpte Telen og Storeng Bjørnstjerne Bjørnsons gate 8 som senere ble utviklet med både eget kontorbygg og trykkeribygg, og sentralt i utviklingen av avisbedriften sto barna Alfhild, Ørnulf, Bergliot, Ingrid, Tore og Erling. Da Ola Storeng døde 62 år gammel i 1943 overtok hans eldste sønn, Erling Storeng som ansvarlig redaktør. Sammen med sine søsken drev han avisen fram til 31/12-79. Ola Storeng hadde vært en markant mann i bystyret og i samfunnsdebatten. Det samme ble sønnen Erling som fikk hele 62 år i redaksjonen, 37 av dem som redaktør. Den markante Høyre-mannen deltok også i fylkespolitikken. Under den lokale valgkampen ble han i 1967 konfrontert med at han var en parhest med Notodden Aps og Telemark Aps sterke politiker, Henry Finrud. Storeng svarte: ”Jeg tror på samarbeid, vi har ikke råd til partipolitisk kjegl”. Som redaktør framsto han som en distriktets mann. Dette ble ført fram med stø penn i Telens spalter inntil han trakk seg tilbake. Ut av familien. Telen ble på slutten av 1979 kjøpt av Drammens Tidende og Buskeruds Blad og fra og med 1/1-80 var det DT & BB som stod for utgivelsen av avisen. Samtidig overtok Kåre Hansen som ansvarlig redaktør. Han hadde tidligere vært avisens nyhetsredaktør siden 1968. Hansen gikk av som ansvarlig redaktør ved oppnådd pensjonsalder i 1988 og ble etterfulgt av Iver Hammeren. Hammeren ble etter en tid i tillegg til ansvarlig redaktør også avisens disponent. Samme år flyttet avisen inn i nye lokaler i Heddalsveien 40. Maj-Lis Stordal var avisens første kvinnelige ansvarlige redaktør/adm. dir da hun overtok etter Hammeren fra 1. januar 1993 til 31. desember 1998 da hun ble redaktør i Varden og siden i Norsk Ukeblad. Fra 25. januar 1999 rykket journalist Per Thorstensen opp som ansv. redaktør/adm. dir i Telen. Thorstensen ble i 2008 etterfulgt av nok et journalistprodukt fra Telen; Jens Marius Hammer. Hammer startet i Telen 13 år gammel, og vendte 1. januar 2008 tilbake som ny redaktør etter arbeid i Telemark Arbeiderblad, NRK Telemark og redaktørjobb i Rjukan Arbeiderblad. Varden (avis). "Varden" er en avis som blir utgitt i Telemark med hovedkontor i Prinsessegata i Skien. Avisen ble grunnlagt i 1874, og frem til 1888 ble "Varden" utgitt to ganger i uken, deretter tre ganger i uken, før avisen ble dagblad i 1895. Avisen har lokalkontorer i Kragerø, Bø og Notodden. Varden ble presentert på internett første gang i 1997, og var den første av de store annonsebærende avisene i landet som gikk over til tabloidformat. Dette skjedde i 2001. Avisen var opprinnelig en Venstre-avis, men fra innlemmelsen av "Fylkesavisen" i 1950-årene ble den mer orientert mot partiet Høyre. Partitilknytningen har de siste årene blitt svakere, og "Varden" anses i dag for å være en partipolitisk uavhengig avis. Varden ble i 1994 solgt til Orkla Media, og var en av flere aviser som 28. juni 2006 ble solgt til det britiske medieselskapet Mecom (som samtidig endret navn til Edda Media). __NOTOC__ Vest-Telemark Blad. "Vest-Telemark Blad" er ei avis som blir gitt ut i Kviteseid i Telemark. Den dekker kommunene Seljord, Kviteseid, Nissedal, Fyresdal, Tokke og Vinje, og blir skrevet på nynorsk. Avisa kommer ut tre dager i uka; tirsdag, torsdag og lørdag. Den er partipolitisk uavhengig, men ble på 70-tallet i enkelte miljøer kallt Vesle-Pravda. Redaktør Knut Espelid sier: «Ein viktig grunn til oppnamnnet var nok at korkje folk flest eller lokalpolitikarane i regionen var vane med å ha ei kritisk presse så nær seg. Det som kom fram i avisene t.d. frå politisk behandling før VTB kom, var reint refererande – avisene hadde gjerne ein «referent» i kommunestyremøtet.» Vest-Telemark Blad fikk tidlig tilnavnet Vest-Telemark Ark. Grunnen var enkel: Avisa var bare ett ark! (Dvs. et trykkark, fire sider i fullformat.) Fra 9. november 1979 kom VTB i tabloid-format, og dermed fleire sider. Fra da forsvant oppnavnet V-T Ark sakte men sikkert. Nå produserer avisa i snitt 56 sider i uken. Tilnavnet Veslebladet henger likevel med. Avisa er naturlig nok fortsatt mindre enn fylkes- og riksavisene. I dag oppfattes navnet Veslebladet som et kjælenavn på lokalavisa – «nær og kjær». Star Alliance. Star Alliance (Spanair) Airbus A320 Star Alliance er den første globale luftfartsalliansen i verdenshistorien. Samarbeidsavtalen trådte i kraft 14. mai 1997. Flyselskapene som er med i Star Alliance er: SAS, Air Canada, Air New Zealand, All Nippon Airways, Austrian Airlines Group (Austrian Airlines, Lauda Air, Tyrolean Airways), British Midland, Lufthansa, Singapore Airlines, Thai Airways International, United Airlines og Air China. Senere har en rekke andre sluttet seg til (se under). Ideen bak samarbeidsavtalen er: «… at man som kunde kan reise enklere og mer fleksibelt, med mer kordinerte avganger, og mindre ventetid. EU har etterforsket alliansen for kartellvirksomhet. Fordeler av Star Alliance. Utover fordelene som nevnt over, er sammenknyttingen av alle selskapenes bonusprogrammer («frequent-flyer program») (f.eks Eurobonus) Star Alliance fremste konkurransefortrinn. Uansett hvilket selskap du resier med innen Star Alliance oppnår du poeng på ditt bonusprogram-kort. Dette medfører derfor en utvidet lojalitet til Star Alliance, også der hvor «ditt» selskap ikke har flyvninger. Videre gir Star Alliance-medlemmene ekstra service til alle sine vikitgste kunder på tvers av hvilket bonusprogram du er tilknyttet. Dette betyr at du som «Gullmedlem» i Eurobonus, automatisk har «Senatorstatus» hos Lufthansa, «Elite Gold» hos Singapore Airlines osv. Jimmy Wales. Jimmy Donal «Jimbo» Wales (født 7. august 1966) er en internettgründer og wikientusiast, kjent som grunnleggeren av Wikipedia. Wales ble født i Huntsville, Alabama, og studerte ved Auburn-universitetet og Universitetet i Alabama. Han har arbeidet som opsjonshandler i Chicago, og er en tilhenger av Ayn Rands objektivist-filosofi. På midten av 1990-tallet startet Wales selskapet Bomis. Wales og Larry Sanger grunnla Wikipedia, en wikibasert internettencyklopedi som bygger på åpent innhold-prinsippet. Opprinnelig eide han domenet og stilte servere til rådighet på egen bekostning. Etter at den ideelle stiftelsen Wikimedia Foundation ble grunnlagt og fikk overført domenet, har Wikipedia blitt istand til å finansiere seg selv. I tiden før dette brukte Wales ifølge den australske avisen "Herald Sun" rundt 400 000 australske dollar av sine egne midler på Wikipedia og Nupedia – senere hevdet "Time Magazine" at han hadde brukt hele 500 000 amerikanske dollar på etableringen og driften av wikiprosjektene. Wales var den første formannen for Wikimedia Foundation, fra 2003 til 2006. Time Magazine kåret i april 2006 Jimmy Wales til en av de hundre mest innflytelsesrike personer i verden. Han grunnla i 2004 det kommersielle selskapet Wikia. Wales bor i St. Petersburg, Florida, og er separert fra sin kone Christine. De har datteren Kira. Lucas Cranach. Lucas Cranach var navnet på to tyske renessansemalere Lucas Cranach den eldre. Cranachs signatur, en bevinget slange. Lucas Cranach den eldre (egentlig Lucas Maler; født 4. oktober 1472 i Kronach, Oberfranken; død 16. oktober 1553 i Weimar) var en betydningsfull tysk renessansekunstner (maler og grafiker). Størstedelen av sin karriere var Cranach ansatt hos de saksiske kurfyrstene, og ble som hoffmaler kjent for sine portretter av tyske prinser. Cranach ble en ivrig protestant, og malte lederne av den tyske reformasjonen. Dessuten malte han religiøse motiver, først i den katolske tradisjonen, men forsøkte senere å finne nye måter å framstille lutherske religiøse temaer i sin kunst. Under hele karrieren framstilte han aktmotiver hentet fra mytologi og religion. Han hadde et stort verksted og mange av arbeidene hans finnes i ulike versjoner; sønnen Lucas Cranach den yngre og andre fortsatte å skape versjoner av Cranachs verk i flere tiår etter hans død. Lucas Cranach d.e. drev også et apotek og en bokhandel, og var i flere perioder borgermester i Wittenberg. Han var en nær venn av Martin Luther og Philipp Melanchthon. Sistnevnte omtalte tre malere som samtiden burde merke seg: Albrecht Dürer, Matthias Grünewald, og Lucas Cranach. Ettertiden setter imidlertid ikke Cranach like høyt som samtiden gjorde, men i ungdommen hadde Cranach noe av den samme friskhet som sine samtidige, og hans korsfestelsesbilde i München har noe av den samme patos som Grünewalds Isenheim-korsfestelsen. Cranachs verksted leverte alt hva publikum måtte ønske av store og små bilder, men de var uten «unge Cranachs temperamentsfulle lidenskap, og mange av hans seneste bilder interesserer mer som uttrykk for sin tid enn som kunst». Liv og karriere. En altertavle av Cranach, "Kristus forlater sin mor". Kunsthistorisches Museum, Wien. Malt før 1520. «Cranachhaus» i Weimar (til venstre) Lucas Cranach ble født "Lucas Maler", og var den eldste av Hans Malers ni barn. Sannsynligvis fikk Lucas sin første utdannelse innen bildende kunst av sin far, deretter er det rimelig å anta at han reiste rundt som lærling hos sørtyske malere, slik tilfellet var for hans samtidige Matthias Grünewald. I 1501 reiste Cranach som 29 år gammel mann til Wien og ble der til 1504. Malerier fra denne tiden viser tydelige spor av innflytelse fra Donauskolen. I Wien knyttet han de første kontaktene med ledende humanister. Allerede mot slutten av oppholdet i Wien signerte Cranach bildene med "Lucas Cranach" (dvs Lucas (fra) Kronach). I 1505 dukker han for første gang opp i dokumenter fra Wittenberg og ble ansatt som hoffmaler hos Fredrik den vise. Senere var han i tjeneste hos Johan den standhaftige og deretter Johann Fredrik I. Hos Fredrik den vise innrettet Lucas Cranach et verksted som straks begynte å blomstre opp og vokse; til oppgavene hørte ikke bare maleriutsmykking av klostre og kirker, men også å lage utkast til dekorasjoner for bruk ved festlige anledninger. Snart beskjeftiget han seg også med grafiske trykk som han i likhet med Albrecht Dürer distribuerte gratis. Fra og med 6. januar 1508 gav tjenesteherren Cranach rett til å bruke en bevinget slange med en rubinring i snuten som familievåpen. Samme år sendte kurfyrsten ham på et diplomatisk oppdrag til Mechelen i Nederlandene der han sammen med andre familiemedlemmer laget portretter av keiser Maxmilliam I og den senere keiser Karl V. I 1512 (sannsynligvis) giftet Cranach seg med Barbara Brengebier (død 25. desember 1540), datter av Jobst Brengebier, borgermesteren i Gotha. Samme år startet Cranach et skjenkested for vin; i 1520 var han i stand til å kjøpe et apotek i Wittenberg, få år senere finnes belegg for at han også drev en bokhandel, papirhandel og en forleggervirksomhet. I rollen som godseier og forlegger ble han en ansett og innflytelsesrik personlighet. I 1524 traff han Albrecht Dürer i Nürnberg, og i den anledning tegnet Dürer et sølvstiftportrett av Cranach. I perioden 1519/1520 og gjentatte perioder fra 1535 satt han som "Kämmerer" («kommunekasserer») i Wittenberg. Videre var han medlem av byrådet i perioden 1528/1529, var i gjentatte perioder fra 1537 til 1544 borgermester, og fungerte i perioder som "Altbürgermeister" (omtrent «viseborgermester»). I Wittenberg ble han venn av Philipp Melanchthon og Martin Luther. Cranach og kona var forlovere da Luther giftet seg med Katharina von Bora, og Cranach sto også fadder for Luthers eldste sønn, Johannes eller Hans, født 1526. Cranach ble ikke bare den tyske reformasjonens viktigste maler, gjennom grafikken som ble distribuert i reformatoriske skrifter over hele Tyskland deltok han også i datidens religiøse debatt. Tre år senere fulgte Cranach på oppfordring den fortsatt tilfangetatte hertugen til Augsburg og deretter til Innsbruck. Også under sin herres fangenskap arbeidet han for hertugen og dennes besøkere – verkstedet i Wittenberg hadde sønnen Lucas overtatt. I Augsburg ble Cranach kjent med Tizian. To år senere fulgte han hertugen til hans nye residens i Weimar. 81 år gammel døde Lucas Cranach i huset til datteren Barbara Cranach i Weimar. Huset kalles fortsatt "Cranachhaus". Cranach ble gravlagt på gravplassen Jakobsfriedhof i Weimar; på gravsteinen sto det «der schnellste Maler». Kunst og arbeider. a> var ved siden av Luther en av protestantismens ledere (Cranach 1560). Cranach var aktiv i flere kunstgrener: Han virket som dekoratør, malte portretter og altertavler, laget tresnitt, graverte kobberstikk og tegnet matriser for preging av mynter. Tidlig i fyrstenes tjeneste overrasket han hoffet med sin realisme som var i hans stilleben, leker og gevir på veggene på landstedene i Coburg og Locha. Hans bilder av dåhjort og villsvin ble betraktet som framragende, og hertugen oppmuntret hans lidenskap for denne formen for kunst ved å ta ham med på jakt hvor han kunne tegne skisser av «hans nåde» i jakten på hjort eller villsvin. Før 1508 hadde han malt flere alterstykker for festningskirken i Wittenberg i konkurranse med Albrecht Dürer, Hans Burgkmair og andre. Hertugen og hans bror ble portrettert i forskjellige positurer og et antall av de beste tresnitt og kobbersnitt ble utgitt. Cranachs første graverte portrett av Luther er fra 1520, og viser Luther som augustinermunk. Cranach og hans verksted skapte rundt 5000 malerier, og rundt 1000 av disse eksisterer fortsatt. En del finnes i Anhaltisches Gemäldegalerie (eller Georgium) i Dessau. Et portrett av en ung mann som ble avbildet på en tysk pengeseddel og tidligere tilskrevet Albrecht Dürer er nå blitt kreditert Lucas Cranach. "Portrett av en prinsesse fra Sachsen". Cranach kunstneriske dyktighet var åpenbar allerede i det eldste bevarte bilde av ham, "Hvile på flukten til Egypt", merket med initialene «L.C.», datert 1504. Scenen er lagt til en kilde ved utkanten av en furuskog; trærne er mosegrodd og med utsikt over en grønn dal i bakgrunnen som har lite med Egypt å gjøre, men desto mer med malerens egen fjellutsikt i Thüringen. En skare av små engler har samlet seg rundt jomfru Maria, en rekker fram bær til Jesusbarnet, en annen henter vann i et skjell og en tredje muntrer de trette reisende med fløytespill. Det er mer mørke i landskapet enn i hans senere malerier, og Ernst Gombrich mener å se noe av ånden til Stefan Lochner i den lyriske stemningen. De bildene Cranach malte i begynnelsen av sin karriere var mer preget av påvirkning fra nederlandsk og tysk enn fra italiensk kunst. I hans samtid hadde det oppstått en etterspørsel etter rimelige bilder for private hjem, dels på grunn av fremveksten av et borgerskap med estetiske ambisjoner, og dels som imitasjon av de mektige malerier som folk hadde sett i kirkene og herskapsboliger. Behovet ble dekket av at bokhandlerne solgte tresnitt og graveringer ved markeder i Tyskland. Dette skapte et nytt kunstmarked, og gjengivelsen av italienske motiver i tresnitt og graveringer ble en viktig næringsvei for tyske kunstnere. Denne etterspørselen etter grafikk er også en medvirkende forklaring til at malere som Albrecht Dürer og Hans Holbein den yngre skapte relativt få malerier. Det kan også sees som en forklaring på den manglende dybde i mange av de senere verkene til Cranach; og det er en mulig forklaring på Cranachs relative likegyldighet for å benytte fargenes bredde, og at han viste liten interesse for lys og skygge som virkemiddel for å skape kontraster da han i sine senere år utviklet seg til en delvis overflatisk hoffmaler. Det konstante fokuset på kontur og på svart-hvitt-kontraster synes å ha påvirket hans syn, og førte til de uvanlige overgangene fra blekt lys til mørkt grå som ofte preget hans studier av hud, samtidig som han ofte streket opp formens omriss i svart framfor modellering og chiaroscuro (lys-mørke). Det finnes riktignok en del bilder av Cranach hvor hudens fargenyanser viser lyshet og emaljert overflate, men disse er mer å betrakte som unntak. Cranachs billedkomposisjon var ikke rikt utviklet og hans framstillinger av den menneskelige form og anatomi var likeledes primitiv, men han viste en del friskhet i tegningen av objektet. Hans kopperstikk og tresnitt er absolutt det beste i hans kunstneriske produksjon, og jo tidligere de er i dato, desto mer fremragende er deres kraft. Et påfallende eksempel for dette er "St. Kristoffer" fra 1506 eller platen av "Kurfyrste Fredrik i bønn foran Jomfru Maria" (1509). De endringene som markerte hans kunstneriske utvikling i løpet av reformasjonens strider har en utvikling fra tradisjonell gjengivelse av lidelse til en fortellende luthersk uttrykk. Tidlig i sin karriere malte han Jomfru Maria, hans første tresnitt (1505) representerte Jomfruen og de tre helgener i bønn foran et krusifiks. Senere kom han med komposisjonene "Ekteskapet til Sankt Katarina av Alexandria", en serie av martyrbilder, og scener fra Kristus' lidelser. Etter 1517 illustrerer han leilighetsvis fra temaer fra "Det gamle testamente", men han forsøkte også å gi uttrykk for reformatorenes teologi. I et bilde fra 1518 i Leipzig hvor en døende mann tilbyr «sin sjel til Gud, sitt legeme til jorden, og sine verdslige verdier til sine slektninger», reiser sjelen seg for møte treenigheten i himmelen, og frelsen er tydelig vist som avhengig av troen og ikke i gode gjerninger. a> siden kirken var ny i 1677. Maleriet måler 90 x 120 cm og er malt på trepanel. Det ble stjålet natt til 8. mars 2009. Tre dager senere ble en mann pågrepet, og maleriet funnet og sikret. a> i Paris inn fire millioner euro for å sikre maleriet "De tre gratier" for sine samlinger. Igjen er synd og nåde blitt kjente emner i de billedmessige skildringene. Adam blir sett sittende mellom Johannes døperen og en profet ved foten av et tre. Til venstre produserer Gud steintavlene, Adam og Eva tar del i den forbudte frukt, slangen er i bakgrunnen, og straffen er vist i form av døden og Satans rike. Til høyre, symboliserer unnfangelse, korsfestelsen og oppstandelsen forløsningen, og dette er behørig fremmet av Johannes døperen til Adam ved å peke på den korsfestedes offer. Det er to eksempler av denne komposisjon i galleriene i Gotha og Praha, begge datert 1529. Mot slutten av sitt liv, etter at Luthers opprinnelige fiendskap mot store offentlige religiøse bilder hadde myknet, malte Cranach et stort antall «lutheranske alterstykker» av siste nattverd og andre emner hvor Kristus ble avbildet på tradisjonelt vis, inkludert en glorie, mens apostlene, uten glorier, var portretter av ledende reformatorer. Han produserte også en rekke voldelige antikatolske propagandatrykk i grovere uttrykk, rettet mot pavedømmet og det katolske presteskapet. Hans mest kjente verk i denne retningen var en serie med trykk for pamfletten "Passional Christi und Antichristi", hvor scener fra Kristi pasjon ble veid opp med forhånelse av katolske geistlige slik at hvor Kristus som fordrev pengeutlånerne fra tempelet ble veid opp av paven, eller «antikrist», som signerte avlatsbrev over et bord som fløt over av penger. Et av de siste bildene som navnet Cranach er knyttet til et alterstykke som hans sønn, Lucas Cranach den yngre, fullførte i 1555. Det forestilte Kristus i to former, til venstre trampende på Døden og Satan, og til høyre den korsfestede med blod strømmende fra såret i siden. Johannes døperen peker på den lidende Kristus mens blodstrømmen faller på Cranachs eget hode, og Martin Luther leser fra sin bok ordene «Kristi blod vil rense all synd». Cranach komponerte tidvis bibelske emner med følelse og verdighet. "Kvinne tatt i hor", i dag i München, er et fordelaktig vitnemål på hans evner, og ulike repetisjoner av Kristus som mottar barn, eksempelvis det norske maleriet "La de små barn komme til meg" som henger i Larvik kirke, viser hans evne til fremme vennlighet. Men han var ikke utelukkende en religiøs maler. Han var tilsvarende suksessfull og stundom komisk naiv i sine mytologiske emner, eksempelvis hvor Cupid som har stjålet en bikake, klager til Venus over at han har blitt stukket av en bie (Weimar, 1530; Berlin, 1534), eller hvor Herkules sitter på et dreiehjul og blir hånet av Omfale og hennes jomfruer. a>' hode", 1530, Jagdschloss Grunewald, Berlin Humor og patos er stundom kombinert med en sterk effekt i bilder som "Sjalusi" (Augsburg, 1527; Wien, 1530), hvor kvinner og barn er trengt sammen i grupper hvor de hvisker og tisker mens de ser på de kjempende mennene som slåss vilt rundt dem. Svært realistisk må et tapt bilde fra 1545 ha vært hvor harer ble fanget og stekt av friluftsmenn. I 1546, muligens under italiensk innflytelse, komponerte Cranach "Fons Juventutis" ("Ungdomskilden"), i dag i Berlin, som ble utført av hans sønn (som malte i en nær identisk stil). Det er et bilde hvor gamle kjerringer går opp i en renessansefontene, og blir mottatt av riddere og pasjer etter hvert som de går ut av den med ungdommens sjarme. Cranachs fremste beskjeftigelse var å male portretter, noe som er den største andelen av hva han gjorde, og det er hovedsakelig gjennom hans virke at ettertiden vet hvordan de tyske reformatorene og deres adelige støttespiller så ut som. Han malte ikke bare Martin Luther, men også Luthers hustru, mor og far. Likevel portretterte han stundom også tilhengerne av pavedømmet, eksempelvis Albrecht av Brandenburg, erkebiskop og kurfyrste av Mainz, Antoine Perrenot de Granvelle, og hertugen av Alva. Et dusin malerier av Fredrik III og hans bror Johann er alle datert 1532. Det er karakteristisk for Cranachs ferdighet, og et bevis på at han satt på tilgjengelig materiale for mekanisk reproduksjon. Blant de mange portretter kan nevnes et av Albert, kurfyrsten av Maintz, som nå henger i Berlins museum, og et av Johann, kurfyrsten av Sachsen, som i dag er i Dresden. Lucas Cranach den yngre. Lucas Cranach den yngre (4. oktober 1515 – 25. januar 1586) var en tysk renessansemaler. Han var sønn av Lucas Cranach den eldre. Han begynte som lærling i farens verksted, og etterhvert vokste hans berømmelse. Da faren døde tok han over verkstedet. Hans og farens stil var så like at det har vært vanskelig å fastlå hvem av dem som har utført enkelte arbeider. Han er kjent for portretter og enkle versjoner av allegoriske og mytiske scener. Se også: Tidlig renessansemalerkunst Hans Holbein. "Hans Holbein" var navnet på to tyske renessansemalere Hans Holbein den eldre. Hans Holbein (ca. 1460–1524) var en tysk maler. Han ble født i Augsburg, Bayern og døde i Isenheim, Elsass. Han og hans bror Sigismund Holbein malte religiøse verker i sengotisk stil. Hans den eldre var en pioneer og foregangsmann i overgangen fra gotisk til renessansestil i tysk malerkunst. Hans sønner Hans Holbein den yngre og Ambrosius Holbein fikk deres første undervisning hos ham. Holbein den eldre, Hans Hvem eier Tyssedal? "Hvem eier Tyssedal?" er en norsk dokumentarfilm fra 1975. Filmen handler om konflikter arbeiderne på industristedet Tyssedal var involvert i. I flere generasjoner hadde folk på stedet arbeidet på den lokale aluminiumsfabrikken DNN Aluminium som hadde utenlandske eiere. De utenlandske eierne var ikke så interessert i å modernisere og investere i fabrikkanlegget. Filmen fokuserer på året 1973. Arbeidsmiljøet var da helsefarlig, og naturen i området sterkt skadet av utslipp fra fabrikken. Arbeiderne krevde da at eierne enten skulle modernisere, eller så skulle eierne bli fratatt de gunstige kraftkonsesjonene og kraftavtalene de hadde med staten. Hans Holbein den yngre. Hans Holbein d.y. Selvportrett fra eller. Hans Holbein den yngre (født 1497 eller 1498 i Augsburg i Bayern, død 29. november 1543) var en tysk maler. Kunsten hans faller inn under stilretningen nordlig renessanse og han var blant de fremste av portrettmalerne i sin periode. Hovedområdene han bodde og arbeidde i var Basel i Sveits og London i Storbritannia. Holbein arbeidet med tegning, grafikk og måleri. I tillegg formga han glassmaleri, klesdrakter og annet, og han illustrerte bøker. Fra var han hoffmaler hos kong Henrik VIII av England. Familie og opplæring i malerkunsten. Hans Holbein d.y. ble født inn i en kunstnerfamilie i Augsburg sør i Bayern. Både faren, Hans Holbein den eldre, og onkelen, Sigismund Holbein, var malere, og det samme gjaldt broren Ambrosius Holbein. Han fikk opplæring hos faren før han sammen med Ambrosius ga seg i vei sørover til Basel i Sveits i. I Basel fikk han arbeide og opplæring i verkstedet hos Hans Herbster. I / var han i Luzern der han hadde fått oppdrag, og kanskje var han også i Nord-Italia på den samme turen, selv om Carel van Mander i sin "Schilderboeck" fra tidlig på 1600-tallet sier at Holbein aldri var i Italia. Andre kunsthistorikere meiner i alle fall å kunne se påvirkning fra den italienske kunstneren Andrea Mantegna og lombardisk malerkunst i arbeidet hans etterpå. I ble han tatt opp i kunstmalerlauget i Basel og året etter giftet han seg med enken etter ein garver, Elsbeth Binzenstock, og ble borger av Basel. Han fikk fire barn med Elsbeth; Philipp, Katharina, Jakob og Küngold. Arbeidsårene i Basel. I Baselområdet fikk han ulike oppdrag som maling av altertavler, glassmaleri, freskoer og portretter. Tresnittserien "Dødsdansen" skal han ha tegne allerede tidlig på 1520-tallet (det var en annen kunstner som overførte tegningene til tresnittblokker), selv om den ikke ble utgitt før i, og da i Lyon. Basel var et åndelig senter og mye humanistisk og reformatorisk litteratur ble trykket og utgitt der på denne tiden. Holbein laget tresnitt til tittelbladene og initialer til bøker for boktykkere i byen, blant annet til den tyske bibeloversettelsen til Martin Luther og til nyutgivelser av klassikere. Holbein ble kjent med den nederlandske humanisten Erasmus. Han malte flere portrett av Erasmus og illustrerte en utgave av satiren "Moriae Encomium" med pennetegner for han. Reformasjonsbevegelsen gjorde det etter hvert vanskelig for Holbein og andre bildekunstnere å livnære seg i Basel. Utstyrt med introduksjonsbrev fra Erasmus stilet til vennene og åndsfrendene Peter Giles i Antwerpen og Thomas More i London la Holbein ut på ei reise til England på slutten av, mens konen og ungene ble værende igjen i Basel. Det første oppholdet i England. Hos Thomas More fikk Holbein i oppdrag å male et bilde av Morehusholdet. Maleriet finnes ikke lenger og er i dag bare kjent fra kopier laget på 1500-tallet av andre kunstnere og gjennom Holbein sine tegnede forhåndskisser. Skissene viser alle kvinnene med bøker i hendene og det ligger også bøker på golvet foran gruppen. Med unntak av familienarren til More, Henry Patenson, er alle fordypet i bøker, samtaler eller egne tanker. Patenson er den eneste som har oppmerksomhet rettet mot kunstneren, han ser beint ut mot oss. Øverst i bildekanten henger et veggur og forteller om tiden som går og forsvinner. Holbein laget også et portrett av Thomas More alene. Kontakter More formidlet resulterte i flere andre portrettoppdrag hos de rike og innflyteserike menneskene i kretsen rundt Thomas More. Han malte for eksempel portretter av William Warham; Erkebiskop av Canterbury, Sir Henry Guildford og Lady Mary Guildford, Oxfordprofessoren Nikolaus Kratzer og et dobbeltportrettet av Sir Thomas Godsalve og sønnen John. Hjem igjen til Basel. I reiste han hem igjen til Basel. Da hadde han tjent seg opp så mye penger i England at han kunne kjøpe et nytt hus til familien sin i Basel. Han hadde et arbeid ventende på seg som var påbegynt før han reiste, altertavlen "Meyer Madonna", også kalla "Darmstadt Madonna", siden originalen nå henger i Schloßmuseum Darmstadt. Altertavlen var bestilt av Jacob Meyer, som var borgermester i Basel, og skulle henge i det private kapellet til Meyerfamilien. Bildet viser Jomfru Maria med Jesusbarnet omgitt av familien til Jacob Meyer, både dem som var gått bort og dem som ennå levde. Det er et såkalt «Schutzmantelbild» som skulle gi Meyerfamilien ekstra vern av maktene i himmelriket. Altertavlen blir holdt for å være det beste arbeidet med religiøst motiv fra hans hånd, og det var også det siste religiøse motivet en kjenner fra Holbein, det ble ferdigstilt i. Han arbeidet også mer med veggmaleriene til rådhuset i Basel på oppdrag frå byrådet. Elles hadde ikke forholdene blitt noe bedre i Basel for bildekunstnere siden han reiste til England i, heller tvert om. Læren til Ulrich Zwingli hadde fått fotefeste og i var det et stort og voldsomt ikonoklastisk opprør der nesten alt av religiøse bilder og skulpturer i Basel ble øydelagt på en eneste dag. De økonomiske nedgangstidene i kjølvannet av reformasjonen gjorde også sitt til at oppdragsstrømmen til Holbein i Basel nær tørket inn. Han reiste tilbake til England, men familien ble værende igjen i Basel denne gangen også. Det andre Englandsoppholdet. Da han kom til England i var mye snudd på hodet fra sist han var der. Kongen var i konflikt med kirken i Roma siden paven ikke ville godkjenne giftermålet mellom ham og Anne Boleyn, og flere av de mektige og rike vennene Holbein hadde fått sist hadde nå kommet på kant med kongen. Henrik VIII strammet tyranngrepet sitt om landet, kirken og folket, men Holbein skulle komme til å klare seg bra selv om den gamle kundekretsen var falt i den verste unåde. Han fikk seg portrettkunder knyttet til den hanseatiske handelsstasjonen Stalhof i London. Der laget han en rekke portretter av handelsmenn som var stasjonert der. Disse maleriene er ofte halvlengdeportrett (bildet er avskjær ved livet) der den handelsreisende er på kontoret sitt og har et papir eller en konvolutt med navnet sitt på mellom hendene. I fikk han et større oppdrag. "Ambassadørene" er 207 x 209 cm og er et dobbeltportrett i helfigur av franskmennene Jean de Dinteville og Georges de Selve. Til venstre står Jean de Dinteville, fransk ambassadør til London mens vennen Georges de Selve står til høyre. Mellom dem er det noen hyller der det er plassert mange ting som forteller om de to. På golvet foran dem er en merkelig framtoning. En ser ikke tydelig hva det er uten at en står og ser på bildet fra venstre helt inntil veggen bildet henger på. Det har vært hevdet at bildet har vært ment å henge i en trappeoppgang, da vil folk naturlig komme innpå bildet slik at forvrengingen Holbein har gitt motivet vil gjøre at en ser det tydelig. Da ser en at det er en hodekalle Holbein med mesterlig teknikk har lagt inn i bildet som et memento mori, en påminnelse om at livet er kort og døden lang midt i bildet av de to praktkarene i sine beste leveår og største makt. Han malte også et portrett av statsmannen Thomas Cromwell i eller. Det var trolig kontakten med Cromwell som gav Holbein tilgang til hoffet til Henrik VIII. Fra da av fikk han portrettoppdrag fra folk i kretsen rundt kongen, som Sir Nicholas Carew, Robert Cheseman og Charles de Solier, Lord of Morette. I / ble så Hans Holbein d.y. hoffmaler hos Henrik VIII. Han malte flere portretter av kongen, og også av ulike dronninger og av prinsen. Av de bildene som er bevarte og er tilskrevet Holbein er det flere som er omdiskuterte når det gjelder om det er Holbein selv som har malt dem. Noen bilder meiner man er noenlunde samtidige kopier laget av folk tilknyttet Holbein sitt eget studio, andre er seinere kopier. Franz Marc. Franz Marc (født 8. februar 1880 i München, død 4. mars 1916 i Verdun, Frankrike) var en tysk maler. Han regnes som en av de største malere av det 20. århundre, og var en av de fremste representantene for den tyske ekspresjonismen. Rainer Werner Fassbinder. Fassbinder til settet på "Berlin Alexanderplatz" Rainer Werner Fassbinder (født 31. mai 1945 i Bad Wörishofen, død 10. juni 1982 i München) var en tysk filmregissør og skuespiller. Han ble født i den lille bayerske byen Bad Wörishofen, og døde av hjertesvikt etter inntak av kokain, sovemedisin og alkohol i 1982. I løpet av sitt korte liv laget han ikke bare hele 41 filmer, han arbeidet også som skuespiller (film og teater), kameramann, komponist, designer, redaktør, produsent og impressario. Han regnes som en av de viktigste aktørene innen «"Ny tysk film"». Blücher (film). "Blücher" er en norsk film fra 1988 regissert av Oddvar Bull Tuhus. To Nordsjø-dykkere planlegger å utforske vraket av det tyske krigsskipet «Blücher» i Oslofjorden. Jakten på skjulte hemmeligheter fører til dramatiske hendelser og situasjoner. Wilhelm Conrad Röntgen. Wilhelm Conrad Röntgen (født 27. mars 1845 i Remscheid, død 10. februar 1923) var en tysk fysiker og vitenskapsmann ved universitetet i Würzburg, som oppdaget det som etter ham er blitt kjent som røntgenstråler. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1901. Röntgen studerte på Eidgenössische Technische Hochschule i Zürich, hvor han tok doktorgraden i 1869. I 1875 ble han professor i fysikk i Hohenheim, fra 1876 i Straßburg, fra 1879 i Gießen, fra 1888 i Würzburg og endelig fra 1900 til 1920 i München. Han beskjeftiget seg med krystallografi, termodynamikk og elektrodynamikk. Mens han eksperimenterte med elektrisitet, oppdaget han den 8. november 1895 en ny form for stråling, som han kalte X-stråler, da de var ukjente. Denne betegnelse henger fortsatt ved i mange deler av verden, men i visse språk, som tysk og skandinavisk, anvendes betegnelsen røntgenstråling selv om Röntgen selv ikke ønsket sitt navn anvendt i betegnelsen for strålingen. Det første røntgenrør ble fremstilt i Stützerbach, Thüringen etter Röntgens anvisninger. Röntgen dro motvillig til Stockholm for å motta sin nobelpris, den første nobelprisen noensinne i fysikk. Nobelforedraget ville han imidlertid ikke holde, for han stod fast på at det her jo dreide seg om «gammelt nytt». Han ville av moralske grunner heller ikke ta patent på sin oppfinnelse og tjene penger på den, så Edison grep sjansen og gjorde det i stedet. Grunnstoffet røntgenium, oppdaget lenge etter hans død, er oppkalt etter ham. Eksterne lenker. Röntgen, Wilhelm Röntgen, Wilhelm Röntgen, Wilhelm Röntgen, Wilhelm Levi Strauss. Levi Strauss (eller Strauß) (født 26. februar 1829, død 26. september 1902) var en tyskfødt amerikansk klesprodusent. Han grunnla det kjente klesmerket "Levi's". Han ble født som Loeb Strauss i Buttenheim i Bayern, i en jødisk familie. I 1847 emigrerte Strauss med sin mor og to søstre til USA for å slutte seg til sine brødre, Jonas og Louis Loeb, som hadde gjort karriere og drev en god forretning der. I 1850 tok han navnet "Levi" Strauss, og i 1853 flyttet han til San Francisco i California og åpnet en forretning, Levi Strauss & Co.. Eksterne lenker. Strauss, Levi Strauss, Levi Strauss, Levi Strauss, Levi Dave Brubeck. David Warren Brubeck (født 6. desember 1920 i Concord, California) er en amerikansk jazzpianist og komponist. Som komponist har Brubeck komponert flere balletter, en musikal, ett oratorium, verk for solo piano, verk for mindre jazzgrupper og verk for større orkester, med mer. Brubeck har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Brubecks musikk er preget av hans klassiske musikalske bakgrunn og hans meget gode evner til improvisasjon. Musikken inneholder ofte uvanlige taktarter. Brubeck fikk som barn pianoundervisning av moren som var utdannet pianist fra England. Den unge Dave gikk imidlertid heller sine egne veier, og foretrakk å spille egne melodier enn å følge et partitur. Han begynte først på veterinær-studiet for å bli cowboy som sin far, men skiftet andre året til musikk. På universitetet var han nær ved å bli utvist da det kom fram at han ikke leste partiturene særlig godt, men en rekke av lærerne fremholdt hans forståelse for kontrapunkt og harmonier. Skolen var imidlertid redd for skandale og han ble uteksaminert under løfte å aldri gi pianoundervisning. Med Paul Desmond og Gerry Mulligan. Etter å ha blitt uteksaminert fra "College of the Pacific" i 1942, ble Brubeck innkalt til militærtjeneste, og deltok blant annet i den allierte motstanden mot den tyske Ardenneroffensiven vinteren 1944/45. I det militære traff han tidlig i 1944 Paul Desmond og de utviklet etter hvert et samarbeid. Brubeck spilte i et band under avtjeningen av militærtjenesten, og ved at dette var et rasemessig integrert band utviklet Brubeck i denne tiden sin kjennskap til den afro-amerikanske musikktradisjonen. Etter nærmere fire år i det militære, vendte Brubeck etter krigen tilbake til studier, denne gangen ved "Mills College" hvor han i stedet for klassiske musikk særlig fokuserte på fuge og orkestrering. Samarbeidet med Desmond førte til den eksperimentelle gruppa "Jazz Workshop Ensemble" som gjorde sin første innspilling i "1949" som the "Dave Brubeck Octet". Senere, i samarbeid med batteristen Joe Morello, kontrabassisten Eugene Wright og altsaksofonisten Paul Desmond, kom gjennombruddet med "The Dave Brubeck Quartet". En av de melodiene som gruppen hans ble mest kjent for er "Take Five" av Paul Desmond, stykket går i 5/4-takt og er ansett som en klassiker innen jazz. Den ble den første jazz-platen som fikk millionsalg, til tross for at den kom ut på en tid hvor rockemusikken slo igjennom. Videre er han kjent for sin videreutvikling av Wolfgang Amadeus Mozarts "Rondo alla Turca", siste sats i "Pianosonate i A-dur", K. 331, til sin egen "Blue Rondo à la Turk" 9/8-takt. Den engelske rockegruppa The Nice laget en coverversjon av Brubecks versjon i 1967, hvor de omdannet taktarten til 4/4 og omdøpte den til «Rondo». Desmond ble i 1967 erstattet med Gerry Mulligan og var ifølge Petter Pettersson tiltenkt som erstatning for Archie Shepp til Moldejazz 1967, men det ble Roland Kirk istedet. Han besøkte Njårdhallen den 24. oktober 1968 med Mulligan, Jack Six bass og Alan Dawson trommelomme, og to år etter, den 22. oktober 1970 ved den første jazzfestival i hovedstaden. Ifølge NRK var han også i Njårdhallen i 1974. På den klassiske side hadde han i februar 1968 premiere på "The Light in the Wilderness" for bariton, kor, orgel og symfoniorkester, da med Cincinnati Symphony Orchestra dirigert av Erich Kunzel, og med Brubeck på piano. De besøkte Festspillene i Bergen i 1969. Etter Desmond og Mulligan. Etter Mulligan hadde han sine sønner Darius (trompet), Chris (bass) og Danny (trommer) i besetningen, men da de avsluttet sin tre-dagers turne i Norge med konsert i Chateau Neuf i Oslo den 25. oktober 1979 og Bergen den 27. oktober 1979 var kun Chris med, da på trombone og litt bass. Ellers fant man Butch Miles tromme, Jerry Bergonzi saksofon. Som Billy Joel og Bruce Springsteen dro han på turne til Sovjetunionen i 1987, og i likhet med baseballstjernen Joe DiMaggio, tennisspilleren Chris Evert, forfatteren og Nobelprisvinneren Saul Bellow og filmstjernen James Stewart fikk han spise med Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan ved toppmøtet i desember samme året. Ved det neste toppmøtet året etter ble han med Ronald Reagan til Moskva og spilte sine egne komposisjoner The Real Amabassadors fra 1958 og nevnte Take Five med kvintett der Chris Brubeck forøvrig var med; visstnok var Brubeck den første jazzmusiker som spilte i Det hvite hus og hadde på denne tiden (1988) hatt opptredener for alle presidenter siden John F. Kennedy. Med nok en ny besetning kom han til Cosmopolite i Oslo 22. mai 1996, med Bill Smith klarinett, Jack Six bass og Randy Jones trommer. Dagen etter var de ved Nattjazz i Bergen. På sin 80-årsturne fire år etter, gjenvisiterte han Cosmopolite den 28. april 2000 med Robert Militello treblås, Randy Jones trommer, og Alec Dankworth bass. Ifølge "Jay Bull" var Brubeck og Desmond var på vei til Universitetets Aula i 1957, men med platen "Jazz goes to Junior College" (Fontana, 1958) tilkom mer friskhet enn før, ifølge anmelderen på grunn av den nye trommeslager Joe Morello. Året etter var kvartetten i Stockholm og jammet på Nalen med en debuterende Monica Zetterlund og den norske batterist Egil Johansen (1934-1998). Brubeck møtte da jazzjournalist Randi Hultin for første gang. Han besøkte Hultin's jazzhjem med kona Iola i 1968 og i 1996, og skrev "Elegy" til minne om henne (2001). Støtte. Som mange andre kjendiser signerte Brubeck på en støtteerklæring mot apartheid, da man ville ha internasjonal boikott av landet i 1966. Han opplevde den andre verdenskrigs redsler som en forbrytelse mot menneskeheten og disse opplevelsene førte til en åndelig oppvåkning som resulterte i at han i 1980 konverterte til den katolske tro. I 2006 mottok han University of Notre Dames såkalte "Laetare Medal", som er den eldste og mest prestisjetunge utmerkelse til amerikanske katolikker. Han mottok denne utmerkelsen under universitetets avgangseremoni dette året og fremførte da «Travellin' Blues» for avgangskullet. Narkotika (rusmiddel). Narkotika (latinsk flertall av narkotikum) er et begrep som i dagligtale blir brukt om en rekke rusmidler; i praksis de fleste andre enn alkohol, tobakk og kaffe. Begrepet er fra et farmakologisk synspunkt meget upresist, da "narkotika" opprinnelig betyr stoffer som virker søvndyssende. Norge. Juridisk viser narkotika til de stoffer, droger og preparater som er oppført på Narkotikalisten. Denne er utarbeidet i henhold til den norske legemiddelloven på grunnalg av en rekke internasjonale avtaler. Det er nå ca. 200 stoffer på denne listen, hvorav amfetaminer, kokain, heroin, khat og cannabis er blant de mest kjente. Spesielt for Norge er at narkotikalisten kan endres etter administrativt vedtak, listen i Norge er dermed ikke sammenfallende med listene i andre land. Hvilke stoffer som skal være forbudt, og dermed falle inn under betegnelsen "narkotika", følger ikke nødvendigvis medisinsk effekt eller faremoment, selv om dette er bakgrunnen for forbudet. Blant rusmidler som ikke er oppført på narkotikalisten, men likevel gjerne betegnes som narkotika finnes for eksempel «sniffestoff» som lightergass, samt ulike mer eller mindre lovlige legemidler som brukes som rusmiddel. De ulike definisjonsmåtene brukes om hverandre uten tydelige avklaring, men i strafferettslig forstand viser narkotika altså kun til stoffene oppført på narkotikalisten (se også narkotikalovbrudd). Ordets opprinnelse. Ordet "narkotika" stammer fra gresk "narkotikos", som betyr «nummende». Ordet finnes igjen narkose og narkolepsi. I medisinsk betydning ble begrepet narkotika opprinnelig benyttet på en gruppe legemidler/rusmidler bestående av psykoaktive stoffer og preparater med en søvninduserende, smertestillende og avslappende virkning, i hovedsak opiatene (mest kjent ved heroin). Når opiumslovens forbud rundt 1930 ble utvidet til å gjelde flere stoffer ble blant annet i Norge begrepet "narkotika" benyttet om alle de forbudte stoffene. Det er derfor en en historisk overgang fra å bruke begrepet om stoffer med en bestemt type virkning, til å bruke det om stoffer som er regulert på en bestemt måte. Alois Alzheimer. Alois Alzheimer (egentlig døpt «Aloysius») (født 14. juni 1864, død 19. desember 1915) var en tysk lege, psykiater, nevrolog og nevropatolog, som først identifiserte symptomene og de histologiske funnene ved det som nå kalles Alzheimers sykdom. Han observerte sykdommen hos en pasient i 1901. Da hun døde i 1906 undersøkte Alzheimer hennes hjerne og fant særegne forandringer som han foreleste over i 1906. Alzheimer ble født i småbyen Marktbreit i Bayern, hvor hans far var notarius publicus. Han studerte ved universitetene i Aschaffenburg, Tübingen, Berlin og Würzburg, hvor han ble ferdig lege i 1887. I det følgende året brukte han fire måneder på å hjelpe mentalt syke kvinner, før han ble ansatt ved mentalanstalten i Frankfurt am Main, Städtische Anstalt für Irre und Epileptische. Emil Sioli var leder av asylet (1852–1922). En annen psykiater/nevrolog og nevropatolog, Franz Nissl (1860–1919), begynte å arbeide i det samme asylet som Alzheimer, og det førte til et fruktbart samarbeid. Nissl introduserte Alzheimer for sin metode for sølvfarving av nerveceller som gjorde det mulig å se hjernens mikroanatomi i mye større detalj enn hva som hadde vært mulig tidligere. Alzheimer var en av grunnleggerne av det vitenskapelige tidsskriftet "Zeitschrift für die gesamte Neurologie und Psychiatrie". Etter at Alzheimers kone døde i 1901, flyttet Alzheimer til Heidelberg der han forsket videre under Emil Kraepelins ledelse. Da Kraepelin i 1904 ble professor ved den helt nye psykiatriske klinikken i München, tok han med seg Alzheimer dit som overlege. Under Alzheimers ledelse ble det nevropatologiske laboratoriet der et verdensledende forskningssentrum. Sammen med Alzheimer arbeidet slike berømtheter som Alfons Jakob, Gerhard Creutzfeldt og Friedrich Lewy. Alois Alzheimer ble syk mens han var på vei til Breslau i Schlesien (nåværende Wroclaw i Polen) i 1912. Han skulle da tiltre professoratet i psykiatri der. Sannsynligvis hadde han en infeksjon med streptokokker og i etterforløpet av den revmatisk feber med påfølgende skader på hjerteklaffene og nyreskader. Han døde tre år senere, kun 51 år gammel, av hjertesvikt og nyresvikt. George S. Patton. George Smith Patton jr. (født 11. november 1885 i San Gabriel, California i USA, død 21. desember 1945 i Heidelberg i Tyskland) var en sentral amerikansk general under andre verdenskrig. Han døde på militærsykehuset i Heidelberg i Tyskland etter å ha blitt utsatt for en bilulykke. Bakgrunn. Patton kom fra en militærfamilie, som hadde kjempet og falt i tidligere amerikanske kriger, blant annet den amerikanske uavhengighetskrigen og den amerikanske borgerkrigen. Han bestemte seg tidlig for å gå inn i det militære og leste mye militær teori og klassisk litteratur i ungdomsårene. Det er blitt hevdet at han led av dysleksi, da han hadde store problemer med å lese og skrive. Uansett brukte han fire år på krigsskolen i West Point, da han måtte gå første år på nytt etter å ha gjort det svakt i matematikk. Da han tok eksamen på nytt, var dette med meget gode resultater, og han ble utnevnt til "Cadet Adjutant", den nest høyeste for en kadett. Han gikk ut i 1909 og ble plassert som offiser i kavaleriet. Årsaken til Pattons lære- og leseproblemer kan være at Pattons far hadde sine egne oppfatninger om hvordan utdanning skulle bedrives, og sønnen fikk først som 12-åring lov til å lese bøker. Denne sene introduksjonen til det skrevne ord hjalp på ingen måte hans lese- og skriveferdigheter, og kan muligens forklare hans senere problemer. Gjennom hele livet var Pattons egne brev, direktiver og notater preget av skrivefeil. Han deltok i Sommer-OL 1912 i Stockholm i moderne femkamp, første gang dette var en OL-gren. Patton kom på femte plass. Mexico. I 1916 deltok han som løytnant sammen med John J. Pershing i straffeekspedisjonen inn i Mexico for å jage Pancho Villa. Sammen med ti soldater drepte Patton to ledende mexicanske opprørere, blant dem lederen for Villas vaktstyrke. Dette gjorde at Patton fikk en del offentlig oppmerksomhet i USA og ble omtalt i avisene over hele landet. Første verdenskrig. Pershing utnevnte Patton til kaptein da de reiste til Frankrike for å delta i første verdenskrig. Patton tjenestegjorde i det amerikanske stridsvognskorpset, den første pansrede amerikanske enhet noensinne. Blant annet deltok han i Slaget ved Cambrai. Pattons avdeling var en del av American Expeditionary Force og han ble i løpet av krigen først forfremmet til major, deretter oberstløytnant. I september 1918 ble han truffet av maskingeværild i den øvre del av låret da han prøvde å hjelpe en stridsvogn som hadde kjørt seg fast i gjørme. Innen han ble friskmeldt var krigen over. Han ble dekorert for sin innsats i 1918 og utnevnt til oberst. I 1919 møtte Patton sin daværende underordnede Dwight D. Eisenhower, og disse ble etter hvert nære venner. Eisenhower så opp til Patton og betraktet ham som noe av en læremester. Senere skulle rollene mellom de to bli snudd helt om: Ved inngangen av 1941 var Patton generalmajor, mens Eisenhower var oberstløytnant. Ved utgangen av 1942 var Patton stadig generalmajor, mens Eisenhower var blitt generalløytnant. Patton forble lojal mot Eisenhower og sa aldri et vondt ord om dennes raske forfremmelser forbi ham selv. Denne lojaliteten ble gjengjeldt da Patton senere kom i hardt vær. I 1932 (mellomkrigstiden) gikk han ut fra US Army War College og han var en aktiv forkjemper for at den amerikanske hæren skulle bruke mer penger på stridsvogner og andre mekaniserte enheter. Han skrev på denne tiden bøker med nye ideer om hvordan stridsvogner burde brukes i strid. Det var først etter Tysklands "blitzkrieg" under invasjonen av Frankrike, Nederland og Belgia at den amerikanske kongressen fikk øynene opp for stridsvogner. Pattons innsats under andre verdenskrig. Da den amerikanske hæren gikk i land i Marokko og Algerie i 1942 under Operasjon Torch for å kjempe mot tyskerne i Nord-Afrika, var Patton leder for "Western Task Force". Etter at de amerikanske styrkene opplevde et alvorlig tilbakeslag i kampene mot det tyske Afrikakorpset i slaget ved Kasserinepasset tidlig i1943, ble Patton forfremmet til generalløytnant og sjef over 2. korps. Patton var mer suksessrik i sin håndtering av operasjonene og ble belønnet med kommandoen over Syvende armé, som skulle settes inn under invasjonen av Sicilia. Landgangen på Sicilia var vellykket, hans og Montgomerys styrker sikret seg raskt kontrollen over øya. Men Patton fikk riper i lakken da hans armé stod bak massakrer. Verre ble det da Patton skjelte ut og deretter gikk til angrep på to menige amerikanske soldater med slag og spark da han besøkte et militærsykehus. Det gikk så langt at personalet fysisk måtte gripe inn for å stoppe ham. Begge soldatene led av granatsjokk, en lidelse som Patton benektet eksistensen av. Patton skjelte soldatene for feiginger, uvitende om at begge to hadde utmerket seg i kamp; førstnevnte var i tillegg syk av malaria, mens den andre hadde mot sin vilje blitt sendt til sykehuset etter beordring fra en militærlege. Saken vakte oppstandelse hjemme i USA, og Patton møtte stor kritikk i hjemlandet. Aggresjonen mot ham bredte seg også blant soldatene ved fronten. Patton slapp krigsrett, men måtte reise rundt til avdelingene ved fronten og be om unnskyldning for sitt overtramp. Dette viste seg ikke å være tilstrekkelig, og han ble fratatt kommandoen over 7. armé. Patton ble da sendt til Storbritannia i vanære, hvor Eisenhower var usikker på hvilke oppgaver han kunne sette Patton til. De allierte trengte imidlertid en kommandant for de «liksomstyrker» ("Operasjon Fortitude") de hadde bygget opp i Kent og Sussex for å illudere en invasjon over Den engelske kanal der hvor denne var smalest og nærmest Tyskland. I disse områdene i Sørøst-England, hvor tyske rekognoseringsfly hadde rekkevidde og tid nok til å operere før de ble avskåret av britiske jagerfly, hadde de allierte bygget opp en stor armé med stridsvogner, kjøretøy, fly og båter, utført i gummi, papp, kryssfinér og lerret. Ved å utnevne Patton til øverstkommanderende for disse styrkene under stor oppmerksomhet, ble tyskerne ytterligere forledet til å tro at den kommende invasjonen skulle komme her. Han fikk senere, i all hemmelighet, kommandoen over 3. armé, som skulle spille en viktig rolle under gjennomføringen av erobringen av Normandie og den videre krigføringen i Frankrike. Patton hadde helst ønsket å føre sin 3. armé til Berlin, men politiske omstendigheter sørget for at det ble annerledes. Eisenhower ville uansett ikke ofre et utall av amerikanske soldaters liv for å erobre en hovedstad, som uansett ville måtte overlates til sovjeterne ved krigens slutt. I stedet fikk Patton i oppdrag å gjøre et fremstøt tvers igjennom Sør-Tyskland og inn i Tsjekkoslovakia. Denne gangen ønsket Patton helst å rykke helt frem til Praha, men de samme politiske hensynene sørget for at fremrykkingen måtte innstilles ved den tsjekkoslovakiske byen Pilsen. Etter Tysklands kapitulasjon ble Patton utnevnt til militærguvernør i Bayern, en oppgave han verken trivdes med eller så ut til å egne seg til. Patton var militær til fingerspissene og hadde aldri traktet etter å styre landområder. Selv håpet Patton på å bli sendt til Stillehavet for å gjøre en innsats i den stadig pågående krigen mot Japan, men ble nok en gang skuffet. Mot slutten av en karriére. Han viste nok en gang at han var sin egen verste fiende. Snart identifiserte Patton Sovjetunionen som den nye trusselen mot verdensfreden og kom med en rekke hissige offentlige utfall mot landet. Overfor sine overordnede tok han gjentatte ganger til orde for å gjenoppta kamphandlingene, denne gangen for å drive Sovjetunionen ut av Øst-Europa. Da Patton fortsatte å neglisjere de anti-nazifiseringsprosedyrene som han var pålagt å gjennomføre, beholdt mange nasjonalsosialister viktige stillinger i samfunnet, og da han til og med kom med uttalelser som virket som bagatellisering av nasjonalsosialismen, hadde Patton brukt opp sin tabbekvote. Eisenhower avsatte Patton som militærguvernør og sjef for 3. armé. Patton ble utnevnt til sjef for 15. armé, en armé som bare eksisterte på papiret og som kun hadde i oppdrag å skrive et historieverk i mange bind om USAs deltakelse i andre verdenskrig. Den 10. desember 1945 skulle Patton etter planen reise tilbake til USA, men kolliderte dagen før med en lastebil nær Mannheim. Hans sjåfør og en tredje passasjer slapp uskadet fra kollisjonen, men i mot­setning til dem rakk ikke Patton å skjerme hodet før det voldsomme sammenstøtet. Han pådro seg stygge og alvorlige hodeskader, foruten lammelser fra nakken og ned. Han ble bragt til et militær­sykehus i Heidelberg, hvor han fikk noe av det beste som fantes av datidens behandlingstilbud. Han holdt seg ved bevissthet, men etter en kortvarig optimisme måtte legene erkjenne at livet hans ikke stod til å redde. 21. desember døde Patton med sin kone ved sin side. I henhold til sitt ønske ble Patton begravet utenlands, ved militærgravplassen "Luxembourg American Cemetery and Memorial" i Hamm, Luxembourg. Dette var også gravplassen til mange falne soldater fra hans 3. armé. Josef Mengele. Josef Mengele (født 16. mars 1911 i Günzburg i Tyskland, død 7. februar 1979 i Bertioga i Brasil) var en tysk nasjonalsosialist, lege, hauptsturmführer i SS og krigsforbryter. Under andre verdenskrig utførte Mengele ekstreme og umenneskelige eksperimenter på fanger i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Bakgrunn, tidlig karriere. Josef var den eldste av tre sønner av den velstående bayerske industrialisten Karl Mengele. Josef studerte medisin og antropologi ved universitetene i München, Wien og Bonn. I München fikk han doktorgrad i antropologi med en disputas i 1935 om de rasemessige forskjellene i underkjeven. Etter eksamen reiste han til Frankfurt for å jobbe med Otmar Freiherr von Verschuer, som var en viden kjent «rasebiolog». I nasjonalsosialismens tjeneste. I 1938 ble han medlem av SS og fikk rekruttutdannelse ved et SS-regiment. Deretter tjenestegjorde han i tre år i Waffen-SS frem til han ble såret på Østfronten, og erklært uskikket til strid. 24. mai 1943 ble Mengele lege ved den såkalte «sigøyner-leiren» i Auschwitz. I august 1944 ble den delen av leiren stengt, og han ble sjef på sykestua i hovedleiren. Under sitt opphold i Auschwitz fikk Mengele tilnavnet «dødsengelen» siden han, sammen med andre leger, bestemte hvilke fanger som skulle sendes umiddelbart til gasskammeret, og hvilke som skulle utnyttes til slavearbeid eller eksperimenter. Mengele var spesielt interessert i tvillinger. Alle tvillinger ble plassert på en egen brakke. Eksperimentene på dem inkluderte blant annet å forandre øyenfarve på barn ved å sprøyte kjemikalier inn i øynene deres, amputasjoner og brutale operasjoner. I ett eksperiment prøvde han å få to tvillinger til å bli siamesiske tvillinger ved å sy hovedpulsåren deres sammen, men dette resulterte bare i alvorlige infeksjoner. Nesten alle som overlevde Mengeles eksperimenter, ble myrdet. Mengeles eksperimenter hadde ingen reell vitenskapelig verdi, og ble utført med total mangel på etikk, for eksempel stekte han jøder i en ovn for å finne ut når menneskekroppen fikk første, andre og tredjegrads forbrenninger, og prøvde å finne ut hvor mange kilos kraft en (levende) menneskelig skalle kunne tåle. Det eneste kjente eksempel man har på at Mengele reddet et menneskeliv, var da Kristian Sjøvold fra Son påklaget at han som ikke-jøde var havnet i Birkenau. Han ble tatt med til Mengele, som spurte om han var jøde, og da Sjøvold svarte benektende, spurte Mengele: «Kjenner du Birger Ruud?» Den overrumplede Sjøvold bestemte seg for at alle nordmenn «kjenner» jo til Ruud, og svarte med overbevisning at ja, det gjorde han. «Jeg er en stor beundrer av Birger Ruud, og var i Garmisch-Partenkirchen da han vant gull i OL i 1936,» forklarte Mengele, og gav ordre til at Sjøvold skulle føres til sigøynerbrakken, der det lå mat og klær igjen etter sigøynerne, som var blitt gasset noen dager før. Sjøvold ble deretter overført til Sachsenhausen og overlevde krigen. Miklós Nyiszli, en jødisk lege fra Ungarn, kom til Auschwitz med en av de første transportene fra Ungarn i mai 1944. Nyiszli var født i Romania i 1901, men utdannet lege fra universitetet i Kiel. Han snakket derfor flytende tysk, og ble av Mengele utnevnt til assistent. Nyiszli overlevde krigen og avla vitneprov til krigsforbryterdomstolen i Nürnberg 8. oktober 1947. Her forklarte han at han snart etter ankomst ble satt til å obdusere fire tvillingpar fra sigøynerleiren. Han målte blodmengden i venstre hjertekammer, noe som er vanlig ved obduksjoner, og oppdaget at blodet hadde koagulert til en fast klump som luktet skarpt av kloroform. Alle åtte barna var drept av injeksjoner med kloroform direkte i hjertet. Seks av de åtte hadde heterokromi (ett blått og ett brunt øye), og Mengele forlangte øyeeplene lagt i hver sitt glass med formalin. Høsten 1944 ble ghettoen i Łódź likvidert. Med en av transportene fulgte en mann i femtiårsalderen med pukkelrygg, og hans 15 år gamle sønn med ben av ulik lengde. Mengele plukket ut disse for at Nyiszli skulle undersøke dem i live og senere samme dag foreta obduksjon, enda det dreide seg om helt ordinære misdannelser uten medisinsk interesse. Faren eide et stormagasin i Łódź og hadde tatt sønnen med til spesialister i Wien, som hadde operert gutten slik at det deformerte benet nok ble kortere enn det andre, men kunne brukes ved hjelp av ortopedisk fottøy. Nyiszli sørget for at far og sønn fikk innta et godt måltid før han måtte overlate dem til SS-mannen Erich Muhsfeldt, som skjøt dem ned. (Muhsfeldt var baker av yrke og dermed vant til ovner. Etter å ha blitt opplært i likbrenning i Auschwitz, ble han overflyttet til Majdanek. Han ble dømt til livsvarig fengsel av amerikanerne, men senere utlevert til Polen, der han ble dømt til døden og hengt i januar 1948.) Mengele gav beskjed om at skjelettene skulle konserveres og sendes til Berlins antropologiske museum. Nyiszli ante ikke hvordan han skulle få ordnet dette, men Muhsfeldt fremskaffet to ståltønner fra lageret. To ildsteder ble murt opp på gårdsplassen, og etter fem timer begynte kjøttet å løsne. Tønnene ble satt til avkjøling mens Nyiszli ventet. Han så ikke at noen polske murere, som var satt til å reparere skorsteinen på det ene krematoriet, fant de to store grytene. De utsultede polakkene trodde dette var kjøtt som ble kokt til "sonderkommando"en (= spesialkommandoen, som tok seg av arbeidet i gasskamrene), og begynte å spise av det. Nyiszli ble alarmert og kom løpende; han glemte aldri synet av de fire mennene som stod som fastfrosset da det gikk opp for dem hva de hadde spist. - Knoklene ble vasket med bensin og satt sammen før forsendelse til Berlin, påstemplet «Viktig for krigsinnsatsen». Etter krigens avslutning. Mot slutten av krigen var Mengele utstasjonert ved konsentrasjonsleiren Gross-Rosen. I april 1945 kledde han seg ut som menig infanterist og ble tatt til fange av amerikanerne. Han ble holdt i en liten stund ved en krigsfangeleir i Nürnberg. Amerikanerne brydde seg ikke stort om ham, siden de ikke visste hvem han var. Kort tid etter ble han satt fri. Han skjulte seg i Bayern frem til 1949, da flyktet han til Argentina. I 1958 skilte han seg fra sin kone Irene og giftet seg med broren Karls enke Martha. Mengele bodde med sin familie i et tyskeid vertshus i Vicente Lopez i utkanten av Buenos Aires fra 1958 til 1960. Hans familie i Tyskland støttet og finansierte ham, og han levde godt i 1950-årene, først som leketøysfabrikant og senere som partner i et mindre medisinselskap. Han gikk imidlertid konkurs. I mai 1960 kom den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad på sporet av Mengele i Buenos Aires. De unnlot imidlertid å pågripe han. Ifølge Rafi Eitan, tidligere agent i Mossad, var årsaken at de primært var kommet til Argentinas hovedstad for å pågripe en annen krigsforbryter fra andre verdenskrig Adolf Eichmann. I følge Eitan fryktet de at Eichmann ville unnslippe dersom de forsøkte å pågripe begge samtidig, og ville pågripe Mengele senere. Denne forklaringen trekkes imidlertid i tvil og enkelte kilder viser til at Mengele allerede hadde forlatt Argentina og flyttet til Paraguay noen uker før Eichmann ble pågrepet. Senere i 1960 flyttet han til Brasil. Bosatt i Brasil 1960–1979. Mengele døde i Bertioga, Brasil, den 7. februar 1979, 68 år gammel, av drukning på en svømmetur. Dødsårsaken var muligens slag. Han ble gravlagt i Embu das Artes under navnet «Wolfgang Gerhard», en identitet han hadde brukt siden 1976. Liket graves opp og DNA-identifiseres. Under en razzia hjemme hos en bekjent av Mengele, oppdaget Vest-tysk politi den 31. mai 1985 flere brev fra Mengele og hans samarbeidspartnere i Brasil. Brasilianske myndigheter fikk denne informasjonen, og i juni 1985 var familiene som hadde gjemt Mengele blitt oppsporet. Gjennom dem fikk de vite hvor graven hans var. Liket ble gravd opp i juli 1985 og identifisert som Josef Mengele ved hjelp av PCR-basert DNA-analyse i 1992. Dette er bare en av mange teorier. Theodor Adorno. Theodor Adorno (foran til høyre) Theodor Ludwig Wiesengrund Adorno (født 11. september 1903 i Frankfurt, Tyskland, død 6. august 1969 i Sveits) var en tysk sosiolog, filosof, pianist, musikkviter og komponist. Han var medlem av Frankfurterskolen sammen med Max Horkheimer, Walter Benjamin, Herbert Marcuse, Jürgen Habermas, Erich Fromm, Leo Løwenthal med flere. Han var også musikkdirektør for Radio Project. Allerede som ung musikkritiker og amatørsosiolog, var Theodor W. Adorno først og fremst en filosofisk tenker. Merkelappen "sosialfilosof" legger vekt på de sosialkritiske sidene ved hans filosofiske tenkning, som fra 1945 og fremover fikk en fremtredende intellektuell rolle i den kritiske teorien i Frankfurterskolen. Frankfurterskolen. Adorno var tilknyttet Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main, og kom til å bli en av de viktigste representantene for Frankfurterskolen. Denne skole hadde som intensjon å drive metavitenskap med elementer av filosofi, sosiologi og psykologi. Det skulle være et uavhengig intellektuelt, teoretisk og akademisk program med politiske ambisjoner. Instituttet bygget på og videreutviklet marxismen. Litteratur. Blant Adornos mest kjente verker er den meget kulturpessimistiske bok "Opplysningens dialektikk", som han skrev sammen med Max Horkheimer. Ved siden av sine sosiologiske og filosofiske tekster skrev Adorno også tekster om estetikk, musikk og litteratur. Gottlob Frege. Friedrich Ludwig Gottlob Frege (født 8. november 1848 i Wismar i Tyskland, død 26. juli 1925 i Bad Kleinen i Tyskland) var en tysk matematiker, logiker og filosof, som ansees som en av opphavsmennene til matematisk logikk og analytisk filosofi. Eksterne lenker. Frege, Gottlob Frege, Gottlob Frege, Gottlob Frege, Gottlob Friedrich Heinrich Jacobi. Friedrich Heinrich Jacobi (født 25. januar 1743 i Düsseldorf, død 10. mars 1819 i München) var en tysk filosof og forfatter. Viktige verker. Jacobis utkom samlet i Leipzig 1812-27, 6 bind, opptrykk 1968, Wissenschaftliche Verlagsgesellschaft Jacobi, Friedrich Heinrich Jacobi, Friedrich Heinrich Jacobi, Friedrich Heinrich Lynndie England. Lynndie England med en naken irakisk fange med en lærrem rundt halsen Lynndie Rana England (født 8. november 1982) er en amerikansk militærpoliti i reserven og dømt for mishandel i en amerikansk krigsrett. Hun ble kjent da bilder hvor hun og andre amerikanske soldater torturerer nakne irakiske fanger i fengselet Abu Ghraib gikk verden rundt. Hun ble født i Ashland, Kentucky, USA, og vokste opp i Fort Ashby, West Virginia, som datter av en jernbanearbeider. Torturanklagene. Etter at saken ble kjent, inngikk England 2. mai 2005 en avtale hvor hun innrømte skyld mot en mildere dom, en såkalt "plea bargain". 4. mai samme år ble avtalen forkastet av oberst James Pohl, som ledet krigsretten, fordi nye vitnemål tydet på at hun ikke hadde forstått at hun gjorde noe galt da handlingene ble utført, slik at saken måtte føres for retten. 26. september 2005 ble hun dømt for et tilfelle av konspirasjon for å begå kriminelle handlinger, fire tilfeller av mishandling av fanger og et tilfelle av uanstendig oppførsel. Hun ble frikjent for et annet tilfelle av konspirasjon. Den 27. september 2005 ble England dømt til fengsel i tre år. Ernst Cassirer. Ernst Cassirer (født 28. juli 1874, død 13. april 1945) var en tysk filosof av jødisk opprinnelse. Han tok doktorgraden ved universitetet i Marburg i 1899, hvor han hadde studert med Hermann Cohen og Paul Natorp. Dermed ble han av mange oppfattet som nykantianer, selv om han senere utviklet sin egen "kulturfilosofi". Etter mange år som privatdosent fikk han et professorat i Hamburg i 1919, hvor han underviste til 1933, da han måtte forlate hjemlandet. Han flyktet til University of Oxford, hvor han underviste frem til 1935, var deretter professor i Göteborg til 1941, gjesteprofessor ved Yale University til 1943 og bodde deretter i New York, hvor han underviste ved Columbia University fra 1943 til sin død i 1945. Eksterne lenker. Cassirer, Ernst Cassirer, Ernst Cassirer, Ernst Hermann Cohen. Hermann Cohen av Karl Doerbecker Hermann Cohen (født 4. juli 1842, død 4. april 1918) var en tysk filosof av jødisk opprinnelse. Han var en av grunnleggerne av nykantianismen ved universitetet i Marburg, og kalles av og til den viktigste jødiske filosofen av det 19. århundre. Cohen ble født i Coswig i Anhalt. Han begynte tidlig å studere filosofi, og ble snart kjent som en ivrig student av Kant. Han var utdannet ved gymnasiet i Dessau, det jødiske teologiske seminaret i Breslau og ved universitetene i Breslau, Berlin, og Halle-Wittenberg. I 1873 ble han privatdosent i Marburg med habilisasjonsavhandlingen "Die Systematischen Begriffe in Kant's Vorkritischen Schriften nach Ihrem Verhältniss zum Kritischen Idealismus". I 1875 ble Cohen "professor extraordinarius", og senere ordinær professor, i Marburg. Han var en av grunnleggerne av Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaft des Judenthums, som holdt sitt første møte i Berlin i november 1902. Verker. Cohen redigerte og publiserte også de siste filosofiske skriftene ("Logische Studien", Leipzig, 1894) av F. A. Lange, og hans "Geschichte des Materialismus", med en lang introduksjon og kritisk tillegg. Hans skrifter mer spesielt angående jødedommen inkluderer en rekke pamfletter, bl.a. "Die Kulturgeschichtliche Bedeutung des Sabbat" (1881), "Ein Bekenntniss in der Judenfrage" (Berlin 1880), samt artiklene "Das Problem der Jüdischen Sittenlehre" («Monatsschrift», xliii., 1899), "Liebe und Gerechtigkeit in den Begriffen Gott und Mensch" (i «Jahrbuch für Jüdische Geschichte und Litteratur», III., 1900) og "Autonomie und Freiheit" (i "Gedenkbuch für David Kaufmann", 1900). Hans essay "Die Nächstenliebe im Talmud" ble skrevet på forespørsel fra Marburg Königliches Landgericht (1888). Hans siste publikasjon er "Logik der Reinen Erkenntniss", som utgjør første del av hans "System der Philosophie" (Berlin, 1902). Eksterne lenker. Cohen, Hermann Cohen, Hermann Cohen, Hermann Karl von Prantl. Karl von Prantl (født 28. januar 1820, død 14. september 1888) var en tysk filosof. I 1843 ble han doktor i filosofi ved Universitetet i München, der han også ble professor i 1859. Prantl, Karl von Prantl, Karl von Prantl, Karl von Friedrich Schleiermacher. Friedrich Daniel Ernst Schleiermacher (født 21. november 1768, død 12. februar 1834) var en tysk teolog og filosof, født i Breslau. Schleiermacher er kjent for sitt imponerende forsøk på å forene opplysningstidens kritikk med den tradisjonelle protestantiske rettroenhet. Han var også innflytelsesrik i evolusjonen av den historisk-kritisk metode. På grunn av hans inngående innvirkning på den påfølgende kristne tenkning er han stundom kalt for «far av den moderne protestantiske teologi». Den etter-ortodokse bevegelse på 1900-tallet, representert mest prominent av Karl Barth, har derimot på mange måter forsøkt å felle hans gjennomgripende innflytelse. Eksterne lenker. Schleiermacher, Friedrich Schleiermacher, Friedrich Schleiermacher, Friedrich Schleiermacher, Friedrich Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Georg Wilhelm Friedrich Hegel (født 27. august 1770 i Stuttgart, død 14. november 1831 i Berlin) var en tysk filosof. Han ble utdannet ved "Tübinger Stift", den protestantiske kirkens seminarium i Württemberg, hvor han ble venn med den fremtidige filosofen Friedrich Schelling. Han ble fascinert av verkene av Spinoza, Kant og Rousseau, og av den franske revolusjon. Mange anser Hegel som kulminasjonen av den tyske filosofiske idealismen i det 19. århundre, som fikk stor betydning for senere filosofer som Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, foruten Karl Marx' historiske materialisme. Filosofi. Georg Wilhelm Friedrich Hegel er regnet som den største tyske historikeren. Han formulerte et system for historisk og ekspressiv forståelse av mennesket. Georg Wilhelm Friedrich Hegel var av en litt mer metafysisk art en Johann Gottfried von Herder. Hegel mente nøkkelen til å forstå verden var gjennom hans system som han kalte dialektikk. Dette innebar at man dannet en dialektisk forståelse av verden gjennom teser som måtte sees opp mot antiteser. Om man kunne se begge disse motpartene kunne man komme opp på et nytt nivå i forståelse, Syntese. Finner man så en antitese til denne syntesen kan man komme enda nærmere sannheten i en ny syntese. Eksterne lenker. Hegel, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Georg Wilhelm Friedrich Folkefronten for Palestinas frigjøring. Folkefronten for Palestinas frigjøring, på engelsk People's Front for the Liberation of Palestine, PFLP (arabisk "al-Jabha ash-Sha'abiya li-Tahrir Filastin", tysk "Volksfront zur Befreiung Palästinas") er en paramilitær, marxistisk orientert, palestinsk organisasjon og parti som ble stiftet etter seksdagerskrigen i 1967 som en fortsettelse av Arab Nationalist Movement. Den spilte særlig en viktig rolle under «den tyske høsten». Partihistorie. PFLP er den nest største organisasjonen i PLO og ble grunnlagt i 1967 som en fortsettelse av den arabiske grenen av den Arabiske Nasjonalistbevegelsen "al-haraka al-qawmiyin al-arab", på engelsk "Arab Nationalist Movement". Organisasjonen ble grunnlagt av en gruppe ledere fra den arabiske nasjonalistbevegelsen og og liknende grupper av organisasjoner. Generalsekretæren i det nye partiet var George Habash. En annen nøkkelperson i stiftelsen var Habash sin kompanjong Wadi Hadad. PFLP sluttet seg til PLO i 1968. Fra stiftelsen og fram til år 2000 var George Habash leder av partiet og bosatt i Damaskus. Ved partikongressen det året tok Abu Ali Mustafa over som generalsekretær i PFLP. Ali Mustafa hadde siden 1996 oppholdt seg i Ramallah ettersom oslo-avtalen ga fremstående medlemmer av PLO muligheten til å vende tilbake til de selvstyrte områdene. Partiledelsen i PFLP er delt mellom hovedkontorene i Damaskus og Ramallah. Ali Mustafa ble likvidert av et israelsk helikopter i Ramallah 27. august 2001 noe som fremprovoserte en hevnaksjon fra PFLP 24. oktober samme år der den ytterliggående israelske turistministeren Reham Zeevi ble drept i Jerusalem av medlemmer fra PFLP. Lederen av PFLP fram til i dag er Ahmed Sadat. Da han ble valgt ble han av mange ansett for å være en kompromisskandidat mellom de radikale og moderate fløyene i partiet. Sadat ble i 2002 fengslet av palestinske myndigheter og overført til et fengsel i Jericho overvåket av amerikanske og britiske observatører. 17. mars 2006 trakk disse seg ut og israelske styrker omringet fengselet og tok Sadat i varetekt. Han er fram til i dag i israelsk fengsel. PFLPs liste til valget på palestinsk selvstyreparlament i januar 2006 vant 3 av 132 mandater, og 28. mai samme år sa de seg, som første parti, villige til å gå inn i regjeringskoalisjon med Hamas, på tross av sin sekulære karakter. Politisk bakgrunn. PFLP blir regnet som en av de palestinske venstreradikale organisasjonene og baserer seg på væpnet kamp for å frigjøre Palestina. Organisasjonens utgangspunkt var at frigjøringen av Palestina måtte være en felles arabisk kamp og også involvere motstand mot det de kalte de "reaksjonære arabiske regimene". PFLP gikk sterkt i mot forhandlinger som involverte kompromisser med det de har sett på som palestinernes historiske rettigheter. På 70-tallet gikk organisasjonen kraftig i mot Camp David forhandlingene som den avdøde egyptiske presidenten Anwar Sadat førte med Israel. Likeså gikk de sterkt i mot forhandlingene og fredsprosessen mellom PLO og Israel som resulterte i Oslo-avtalen og opprettelsen av de palestinske myndighetene. Blant PFLPs viktigste politiske krav i dag er en restrukturering og det de kaller en "gjenoppretting" av PLO som en virkelig representativ organisasjon for hele det palestinske folket. PFLP mener at de islamistiske partiene Hamas og Jihad bør få en plass i paraplyorganisasjonen og at det igjen må holdes valg til PLOs ledende strukturer. Medier. PFLPs teoretiske tidsskrift heter "al-hadaf" og gis ut fire ganger årlig. Irgun. Irgun var en sionistisk paramilitær organisasjon, som var aktiv i Palestina fra 1931 til 1948. De angrep britiske og arabiske mål, og britene så på dem som terrorister. Særlig kjent er bombingen av King David Hotel i Jerusalem 22.juli 1946, hvor 91 mennesker ble drept og 46 såret, og bombingen av den britiske ambassaden i Roma. Like kjent er gruppen for massakren i den arabiske landsbyen Deir Yassin hvor mellom 100 og 120 sivile ble drept i 1948. Gruppen var inspirert av ideologien til den jødiske høyreorienterte sionisten Vladimir Jabotinsky. Israels tidligere statsminister, Menachem Begin, var medlem og senere leder av gruppen. Irgun kjempet for et Stor-Israel (Eretz-Israel) som skulle innbefatte dagens Israel, Vestbredden, Gaza og Jordan. Den var en terrororganisasjon, hevdet avisen Le Monde Diplomatique i 2011. Ze'ev Jabotinsky, formulerte gruppens ideologi og var "øverste leder" av Irgun Marburg. Det gamle rådhuset i Marburg Marburg an der Lahn eller Universitätsstadt Marburg er den ene av Tysklands fire store universitetsbyer. Den ligger i delstaten Hessen ved elven Lahn, og er hovedstad for Marburg-Biedenkopf. Byen har 78 117 innbyggere (bysentret 48 923) (2002). Overborgermester er Dietrich Möller (CDU). I tillegg til sitt universitet, Philipps-Universität, som er det eldste protestantiske universitet i verden, grunnlagt 1527, er Marburg kjent for sine middelalderkirker, særlig Elisabethkirche, en av de tre eller fire første rene gotiske kirker nord for alpene utenfor Frankrike, for det vakre slottet og for den godt bevarte gamle bykjernen. Byen lå isolert fra rundt 1600 til 1850, og svært mange middelalderbygninger er derfor bevart, simpelthen fordi ingen brukte penger på å bygge nytt. Da romantikken fikk utbredelse i Tyskland i det 19. århundre ble byen igjen interessant, og mange av den romantiske bevegelsens fremste representanter levet, underviste eller studerte i den sjarmerende byen. De utgjorde et nettverk av venner som hadde stor betydning, særlig innen litteratur, filologi, folklore og jus. Gruppen inkluderte Friedrich Karl von Savigny, den mest fremtredende jurist i sin samtid og hovedmann bak innføringen av romersk lov i Tyskland; dessuten Achim von Arnim og Clemens von Brentano. Mest berømte var imidlertid brødrene Grimm, som samlet mange av sine eventyr her — Rapunzeltårnet står i Marburg, og på andre siden av Lahnhøydene, i området kalt Schwalm, inkluderte småpikers klesdrakt i gamle dager en "rødhette". På 1970-tallet var byens borgermester en foregangsmann i å bevare og restaurere gamle bygninger i den tid der mange andre ønsket å rive dem ned og bygge nytt, og byen har fått mange internasjonale priser for dette. Marburg er derfor en en i høy grad uspolert, romantisk by i gotisk- og renessansestil, beliggende på en høyde, preget av sine mange spir og dominert av sitt universitet. Historie. I 1138 nevnes første gang "Marcburg" (Marburger Schloss) som en besittelse under landgreven av Thüringen. Byen Marburg kjennes siden 1222. Fra 1248 til 1604 var Marburg residens for landgrevene av Hessen. I 1527 grunnla landgreve Phillip I av Hessen det berømte Phillips-universitetet. De såkalte religionssamtalene mellom Martin Luther og Ulrich Zwingli (Marburger Religionsgespräche) fant sted her i 1529. I 1604 ble Marburg en del av hertugdømmet Hessen-Kassel. Mellom 1806 og 1813 var byen underlagt det napoleonske kongeriket Westfalen. I 1866 ble Marburg en del av Preussen. I Elisabethkirche hviler rikspresident Paul von Hindenburg med frue. Også de prøyssiske kongene Friedrich Wilhelm I og Friedrich II er begravet i Marburg. I tillegg til det hessiske statsarkivet huser Marburg en rekke betydningfulle arkiver, bl.a. Deutsches Adelsarchiv. Herman Wedel-Jarlsberg. Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (født 21. september 1779 i Montpellier i Frankrike, død 27. august 1840 i Wiesbaden i Tyskland) var en norsk politiker og adelsmann. Han var lensgreve til Jarlsberg ved Tønsberg. Ettermæle. I 1845 ble det avduket et monument over Wedel-Jarlsberg på Dronningberget på Bygdøy i Oslo, og i 1852 ble Grev Wedels plass i Kvadraturen i Oslo oppkalt etter ham. Wedel-Jarlsbergmonumentet på Bygdøy ble restaurert av Riksantikvaren i 2007. Talassofobi. Talassofobi (eller thalassofobi) er en abnorm, irrasjonell og vedvarende redsel for havet. Som med alle fobier oppstår talassofobi i underbevisstheten som en beskyttelsesmekanisme. På et eller annet punkt i fortiden har den som er offer for fobien gjennomlevet et traume som på en eller annen måte er knyttet til, eller assosieres til, havet. Om enn den opprinnelige katalysator helst vil være en reell skremmende begivenhet, kan den i noen tilfeller være et mangfold av andre utløsende faktorer, som for eksempel en skremmende film, noe på fjernsyn, eller at man har sett en annen som har gjennomlevd et traume. Bygdeposten. "Bygdeposten" er en lokalavis som blir utgitt i Modum i Buskerud. Den dekker kommunene Modum, Sigdal, Krødsherad og Øvre Eiker. Avisens redaksjon ligger i Vikersund, og avisen har lokalkontor i Prestfoss i Sigdal. Ansvarlig redaktør og daglig leder for avisen er Øystein Sørumshagen. Bygdeposten kommer ut tirsdager, torsdag og lørdager. Avisen er eid i sin helhet av A-pressen, og deler av annonsesalg og kundeservice gjøres av Ringerikets Blad. Bygdeposten er den avisen med størst dekning i Modum, Sigdal og Krødsherad. Avisen trykkes ved A-pressens trykkeri Nr1 Trykk på Gjøvik. Fra 2001 har avisen også hatt en nettversjon. Drammens Tidende. "Drammens Tidende" og "Buskeruds Blad" var opprinnelig to aviser. "Drammens Tidende" så dagens lys i 1832 under navnet "Tiden", og er Norges nest eldste nålevende avis. "Buskeruds Blad" ble startet 51 år senere, 3. juli 1883. Avisene kom under samme eier i 1897, under én redaktør i 1901 og ble slått sammen til én avis i 1961. "Drammens Tidende" (som avisen ble hetende fra 2000) er idag en avis som dekker Buskerud fylke, med hovedvekt på Drammen, og kommer ut hver dag. Avisen eies av Edda Media. I 1998 ble nettavisen dt.no opprettet, og 2. januar 2004 gikk "Drammens Tidende" over til tabloidformat. "Drammens Tidende" eide også lokal-TV-stasjonen TV Drammen. Hallingdølen. "Hallingdølen" er en avis som blir utgitt i Hallingdal i Buskerud. Redaksjonen befinner seg i Ål kommune, der Bjarne Tormodsgard er redaktør. Avisen ble grunnlagt i 1936 og er to ganger tildelt prisen Årets lokalavis, i 2005 og 2008. Avisen kommer ut på tirsdager, torsdager og lørdager. Lierposten. "Lierposten" er en avis som blir utgitt i Lier i Buskerud. Laagendalsposten. "Laagendalsposten", partipolitisk uavhengig lokalavis for Kongsberg, Sandsvær og Numedal. Avisen ble etablert i 1903 på Kongsberg i Buskerud av redaktør Karl A. Wad, og var i familiens eie til den ble kjøpt av Drammens Tidende på 70-tallet og innlemmet i mediekonsernet Orkla Media. Avisa har i dag en redaksjonell stab på 15 journalister og fotografer, lokal markedsavdeling og typografer, samt lokalkontor på Rødberg i Nore og Uvdal. Ansvarlig redaktør og administrerende direktør er Jørn Steinmoen. Historie. Karl A. Wad var ansatt i Kongsberg Blad som typograf. Han var en mann med sterke meninger og skrev stadig innlegg til avisa som ofte avvek fra dens redaksjonelle linje. Unge Wad opplevde stadig at hans artikler ikke kom på trykk. Derfor startet han like godt sin egen avis. Etter ett års drift investerte Wad i egen trykkpresse. Han kjøpte en gammel hånddreven avispresse men monterte motor på pressa i 1905. Røyken og Hurums Avis. "Røyken og Hurums Avis" er en avis som blir utgitt i Røyken og Hurum i Buskerud. Avisa kom ut første gang i 1976 og het da "Hurumposten", senere "Smånytt". Avisa kommer i dag ut mandag og torsdag. Ansvarlig redaktør er Svein Ove Isaksen. Avisa er 100 prosent eid av Drammens Tidende AS som igjen er en del av konsernet Edda Media AS. Stall-Skriket. "Stall-Skriket" er en avis som blir utgitt i Drammen i Buskerud. Stall-Skriket er ei spesialavis for hestesport, og redaktør er Anders Olsbu. Dølen (Vinstra). "Dølen" er en partipolitisk uavhenging lokalavis for Midtdalen, som dekker kommunene Ringebu, Sør-Fron og Nord-Fron. Redaksjonen ligger på Vinstra og avisen redigeres hovedsakelig på bokmål. Avisen utkom første gang 31. desember 1997, og utkommer ukentlig på torsdag. Avisen ble "stiftet ut fra et ideelt ønske om å være en kulturbærer og identitetsbygger for [disse bygdelagene]". Dølens motto er: "For døl og dal". Avisen er medlem av Landslaget for Lokalaviser, og hadde pr. 31. desember 2010 et godkjent opplag på 4292. Ansvarlig redaktør er Tor Larsen. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Kvinnen i mitt liv. "Kvinnen i mitt liv" er en norsk romantisk filmkomedie fra 2003. Filmen er regissert av Alexander Eik, og Thomas Giertsen og Ane Dahl Torp spiller hovedrollene. Fjuken. "Fjuken" er en ukeavis grunnlagt i 1989 som blir utgitt i Skjåk i Oppland, og som i tillegg dekker Lom og Vågå, der den også har kontorlokaler. Navnet er tatt fra elva/bekken ved samme navn som ligger i Bismo. Avisen har hovedkontor i Skjåk. Avisen er kjent for sitt fokus på lokal kultur og idrett, samt nærhet til befolkningen og næringslivet i Ottadalen. Dette gjør at ordførere, lokale helter og engasjerte personer ofte er å se i bygdeavisen. Sistnevnte ofte i hver eneste utgave. Fjuken eies av Skjåk Mediautvikling AS som også kjøpte opp aksjene i Dølen AS i mars 2011. Ansvarlig redaktør er Asta Brimi (2010) Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Gudbrandsdølen Dagningen. "Gudbrandsdølen Dagningen" er en avis som blir utgitt på Lillehammer i Oppland. Gudbrandsdølen Dagningen er den eneste dagsavis i Lillehammer og Gudbrandsdalen. Avisen dekker følgende kommuner: Lillehammer, Gausdal, Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Vågå, Lom, Skjåk, Dovre, Lesja, nordre del av Ringsaker og nordre del av Gjøvik. Avisen er et resultat av sammenslåingen av Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer (GLT) og Dagningen, og første utgave så dagens lys 15. august 1997. Lillehammer Tilskuer ble grunnlagt i 1837, Gudbrandsdølen i 1894 og Dagningen i 1924. Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer. Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer var navnet på avisa som oppsto etter at Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer ble slått sammen i 1990. Avisa eksisterte under dette navnet til den ble slått sammen med Dagningen i 1997. Mongoland. "Mongoland" er en norsk film fra 2001. Romantisk komedie. Handlingen foregår i Stavanger og på Jæren. Lavbudsjettfilm laget av en gjeng filmstudenter i Stavanger (Mus film). Lillehammer Tilskuer. Lillehammer Tilskuer var en norsk avis med tilknytning til Høyre utgitt i Lillehammer i Oppland. Avisa kom ut fra 1841 og var en fortsettelse av "Oplands Tidende", etablert i 1837. Avisa ble slått sammen med den tradisjonelle Senterparti-avisa Gudbrandsdølen i 1990, som den hadde hatt et administrativt og redaksjonelt samarbeid med siden 1945. De to avisene ble slått sammen med A-presseavisa Dagningen i 1997 og etablerte Gudbrandsdølen Dagningen. Dagningen. Dagningen var en Arbeiderparti-avis som kom ut på Lillehammer fra 1924 til den ble slått sammen med Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer i 1997. Gudbrandsdølen. Gudbrandsdølen er en tidligere norsk avis, med tilknytning til Senterpartiet, som ble gitt ut i Gudbrandsdalen fra 2. januar 1894 til den ble slått sammen med den tradisjonelle Høyre-avisa Lillehammer Tilskuer i 1990, som den hadde hatt et praktisk og redaksjonelt samarbeid med siden 1945. Disse ble, i sin tur, slått sammen med Dagningen til Gudbrandsdølen Dagningen i 1997. Hadeland. Utsyn over Jarenvatnet, en liten innsjø i Gran kommune Hadeland ("første stavelse sikter muligens til haðarfolket") er et landskap ved den sørlige enden av Randsfjorden i Oppland fylke. Hadeland omfatter dagens kommuner Jevnaker, Lunner og Gran, men i tidligere tider var distriktet trolig betraktelig større, inkluderte bl.a. Toten/Gjøvik, Land og andre nærliggende mindre områder pluss tidvis flere naboregioner. Hadeland hørte derfor til de dominerende distriktene på Østlandet sammen med Foldene (Østfold og Vestfold), Grenland, Ringerike, Romerike og Hedmark. Dagens distrikt har til sammen 28 863 innbyggere (1. juli 2012) og ca. 1 125 kvadratkilometer, fordelt på de tre kommunene. Området tilhører nå Gjøvik tingrett, fram til 2008 Hadeland og Land tingrett under Eidsviating lagdømme og Hadeland og Land prosti under Hamar bispedømme, og var tidligere en del av Hadeland og Land fogderi. Kommunene samarbeider i "Regionrådet for Hadeland" og utgjør "Hadeland næringsregion". Fram til 1960-tallet var Brandbu egen kommune, men ble da slått sammen med Gran. Lunner var en del av Jevnaker fram til 1890-tallet da den ble en egen kommune. De siste årene har kontakten med Osloregionen, Gardermoeregionen og Ringeriksregionen blitt mer styrket, mens kontakten nordover mot GLT-regionen (Gjøvik, Land, Toten) har blitt noe svekket. Grunnen er hovedsakelig på bakgrunn av arbeidsmarked, handel m.m. som nå vesentlig gjøres sørover på Østlandet. Geografi. Geografisk sett er Hadeland oppdelt i mange enheter, et sentralt landbruksdistrikt med Randsfjorden nesten i sin midte er det gamle historiske landskapet. Viggadalen med elva Vigga er veldig sentral på Hadeland. Den fruktbare dalen som er en av veldig få daler som heller nordover på Østlandet, starter ved Grua og ender i Røykenvika ved Randsfjorden og er ca. 25 km lang. Litt over midtveis i dalen ligger Jarenvatnet, kjent for godt gjeddefiske. I tillegg er det sentrale Hadeland omringet av åser; Veståsen vest for Randsfjorden, åsene i nord og nordøst mot Land og Toten, Øståsen øst for Viggadalen, Romeriksåsen sørøst for Grua og øst for Harestua, Nordmarka i sør mot Oslo og dessuten Granåsen i midten av landbruksdistriktet. Området fra Mylla ned til Harestuvatnet og videre til Stryken er fysisk sett tilknyttet Hakadal via Myllselva, men har vært en del av Hadeland i århundrer. Randsfjorden munner ut i Randselva ved Jevnaker og tidlig oppstod det industri ved stedet, noe som fortsatt er tilfelle. Viggadalen er som nevnt en rik jordbruksdal som går fra Grua forbi Roa, Lunner, Gran, Jaren og Brandbu ned til Røykenvik ved Randsfjorden. Rike jordbruksområder på Hadeland som helt eller delvis tilhører Viggadalen, er Grualia, Oppdalen, Ålsbygdene, Jaren, Moen, Brandbu, Røykenvik, Tingelstadhøgda, Granavollen, Granåsen, Lunner og Lunnerhøgda. Jordbruksområder som ligger utenfor Viggadalen er Bleiken, Stranda/Nordre Brandbu, Vestre Gran, Nordre Jevnaker, Østre Jevnaker, Jevnaker og langs vestsida av Randsfjorden fra Jevnaker til Bjoneroa. I tillegg finnes det flere gårder fra Grua sørover til Harestua og noen skogplasser/finneplasser rundt om i åsene. Ved utløpet av elva Vigga ligger Røykenvik, en gang endestasjon for Røykenvikbanen med en del industri og handel (Hadeland Brenneri, skysstasjon, forretninger m.m.). Et par kilometer lenger opp elva ligger Brandbu som tidligere ble kalt Augedalsbro (eller Brua) og som hadde masse industri, handel og overnattingsvirksomhet helt tilbake fra tidlig på 1800-tallet. Brandbu var tidligere regnet for å være sentrum på Hadeland, men dette har i takt med befolkningsstrukturen pga. pendling til Oslo og omegn og i senere tid pendling til Hønefoss og Gardermoen forflyttet seg noe sørover. Grymyr i Vestre Gran var en gang et livlig handelssentrum, men er i dag et stille sted med en storkiosk/kafe/pub, et mindre hotell/gjestgiveri, en kirke og et forsamlingslokale. Kirken ble nyoppført i 2003 etter at den gamle kirken brant ned i 1999. Bjoneroa, et lite, naturskjønt sentrum på vestsiden av fjorden lengst nordvest i distriktet er også stadig under press av fraflytting, men forsøker å få til vekst og nye tiltak for å opprettholde eller øke befolkningen. Lunner sentrum sliter i likhet med andre mindre sentra med å opprettholde sitt næringsliv, men nyter fortsatt godt av å ha en jernbanestasjon hvor pendlere og andre reisende kan handle. Det samme kan sies om Jaren som også har en aktiv jernbanestasjon, men som i mindre grad kan skilte med en eksisterende handelstand og som huser Gran Rådhus, bakeri, et par forretninger, Hadelandprodukter (Hapro), Politiets Data- og Materielltjeneste (PDMT), Hadeland Energi og noen mindre bedrifter. Geologi. Geologisk kart over Hadeland fra 1908 Hadeland tilhører en av de fem mest fruktbare bygdene på Østlandet og også i hele landet. Bygdene har forsynt f.eks. Oslo-området med mat, drikke og andre varer i århundrer. Grunnen er de vulkanske bergartene, etter vulkanene som en gang for flere millioner år siden spydde ut lava og aske, og dessuten den kalkholdige jorden som utskilles fra kalkfjell i området. Hadeland er geologisk en del av det såkalte Oslo-feltet, som er et paradis for geologer. Historie. Hadeland er en av de kjente silurbygdene på Østlandet, hvor godt jordsmonn har ført til et intensivt jordbruk og en rik forhistorie. I området er det flere utdødde vulkaner som har bidratt til det gode jordsmonnet: Sølvsberget, Hvalebykampen, Brandbukampen, Buhammeren, Onsberget, Ballangrudkollen m.v. Mye tyder på at Hadeland har vært et av de store sentrene i Norge fra gammelt av med sine mange storgårder, småkonger og sitt religiøse sentrum på Granavollen. Granavollen har trolig vært et religiøst senter siden før eller rundt Kristi fødsel. Halvdan Svarte gikk gjennom isen på Randsfjorden i ca. 840 etter å ha vært i gilde på vestsida, og dette er det behørig referert til av Snorre. En av flere Halvdanshauger på Østlandet ligger i Tingelstad på Hadeland, og dette indikerer at en del av den avholde høvdingens kropp ligger begravet der. Navnet Hadeland er kjent fra runesteinen Dynnasteinen som er tidfestet til ca. 1050 og dessuten fra Snorres sagaer. Første stavelse i landskapsnavnet henspiller på folket "haðar" som trolig betyr «strid, kamp». Det svenske sognet Hassela i Hälsingland kan muligens være oppkalt etter mennesker som emigrerte dit fra Hadeland. Noen amatørhistorikere mener at hadene opprinnelig var en del av keltiske stammer som flyktet fra romerne i Frankrike, vandret opp fra mellom-Europa og blandet seg med lokale germanske stammer på Ringerike, Hadeland, Land, Toten og muligens på Romerike og Hedmarken, men dette er ikke bevist godt nok. I dag er det kun navnet Hadeland som har direkte tilknytning til stammefolket hade. Ordet Granum, som kan være opphavet til kommunenavnet og Gran tettsted og Granavollen, var iflg. samme historikere navnet på en keltisk gud (den keltiske guden for vatn og helse). Andre mener at hadene, som var kjent som gode soldater, kom fra disse distriktene, var helt og holdent av germansk avstamning og at Gran kommer av trenavnet gran og vin som betyr eng eller evt. av det latinske ordet granula som betyr korn. For 100 år siden og mer var Hadeland et geografisk mye større område enn i dag, faktisk et av de dominerende distriktene på Østlandet. Men pga vanskelige atkomstforhold fra de ytterste delene av distriktet, særlig om vinteren, etterhvert større tilhørighet til andre områder (kirkeliv, kultur, lokalstyre), distriktspolitiske hensyn og direktiver fra sentralt hold (konge og myndigheter) m.m. ble flere områder "skallet av" underveis, så som Skrukkelia (nå i Hurdal), søndre delen av Einafjorden (nå i Vestre Toten), mest sannsynlig Hakadal til Romerike/Nittedal og antagelig noen mindre deler til andre nabodistrikter. Distriktet Toten ved Mjøsa inkl. Gjøvik, Vardal og Biri tilhørte Haðafylki og Hadeland til rundt 1675 og distriktet Land ved Randsfjordens nordre halvdel var en del til omtrent 1775 da disse fikk egne privilegier og regionalt selvstyre. I tillegg har til tider Ringerike (muligens inklusive Modum og Krødsherad), Valdres og Hedmarken vært underlagt gamle Haðafylki. Under 2. verdenskrig var det flere kamper, trefninger og etterhvert sabotasjeaksjoner på Hadeland. Kampene foregikk stort sett på strekningen fra Stryken til Grua, vesentligst på Harestuskogen, og flere nordmenn ga sitt liv i kampene mot en overlegen tysk styrke som imidlertid hadde større tap enn den norske. Også i Haugsbygd på Ringerike over Åsbygda (som grenser til Hadeland) ned til Jevnaker var det harde trefninger. Muligens var det også trefninger og tysk bombing med fly et par andre steder på Hadeland, f.eks. Hornsberget og Brandbu (som var senter for den norske hæren i området). "Gutta på skauen" hadde flere treningsleire og slipp-plasser for forsyninger fra fly på Hadeland. Både Kompani Linge, den velkjente Oslo-gjengen og Osvald-gjengen (med mange kommunister blant medlemmene) var involvert i forberedelser på Hadeland og i Hadelands nordlige del av Nordmarka med utførelse av sabotasjeaksjoner på Hadeland og i Oslo-området for å hindre produksjon av forsyninger, lamme viktige tyske installasjoner og institusjoner, samt binde opp tyske styrker. Skoler. Hadeland har en videregående skole: Hadeland videregående skole. Denne er foreløpig delt i 3 deler, på Brandbu, på Gran og på Roa i påvente av en samling til en storskole i Gran sentrum. Den nye skolen skal etter planen stå ferdig høsten 2012. Skolestrukturen for grunnskolene er fortsatt ganske desentralisert i Gran med 8 barneskoler, 2 ungdomsskoler og 1 kombinert barne- og ungdomsskole. Skolestrukturen er mer sentralisert i Jevnaker og Lunner kommuner; Jevnaker har 2 barneskoler og 1 kombinert barne- og ungdomsskole, mens Lunner har 2 barneskoler, 1 ungdomsskole og 1 kombinert barne- og ungdomsskole. Tettsteder. De største tettstedene på Hadeland er Jevnaker (Nesbakken), Brandbu, Jaren, Gran, Roa, Lunner, Grua og Harestua, alle med mellom 1000 og 4000 innbyggere. Brandbu og Jevnaker har i lang tid vært de største industri-tettstedene på Hadeland (ref. Hadeland Glassverk på Jevnaker, grunnlagt 1762), og dette er tilfelle også i dag i noen grad, mens særskilt Gran har blitt handelsbyen i distriktet. Mange av tettstedene er "sovebyer" for pendling til stor-Oslo og delvis til Hønefoss/Ringerike. Tidligere småsentra med handel og industri som nå er nedbygget er Røykenvik, Bleiken, Bjoneroa, Grymyr, Grindvoll, Sløvika og Onsaker. Flere av disse kjemper en hard kamp for sysselsetting og attraktive tilbud for å holde befolkningen boende der. Aktiviteter. Hadeland har masse rekreasjonsområder, innsjøer som Randsfjorden, Jarenvatnet, Harestuvatnet, samt vann og innsjøer oppe på alle de åsene som nevnt tidligere (bl.a. Myllavatnet, Skjerva, Vassbråa, Buvatnet og Gulsjøen). Og dessuten det vakre Fjorda som er et innsjøområde hvor mange innsjøer henger sammen og har til sammen rundt 17 mils strandlinje. Dette området blir mye brukt bl.a. til kanopadling, fisking og camping. Antall hytter på Hadeland er betydelig, både innenbygdsboende og folk fra særlig Oslo-området har hytter langs Randsfjorden, på Fjorda, på Øst- og Veståsen og i Nordmarka (som er Øståsen for Jevnaker-folk). Typisk er Mylla, Sagvoll, Skjerva og altså Fjorda slike hytteområder. Bergverksmuseet på Grua har guidede turer ned i gruvene om sommeren og brukes også til andre kulturformål. Kulturlivet er veldig rikt på Hadeland med flere amatørteatre i Vestre Gran, Grindvoll, Brandbu, Harestua, Lunner, Bjoneroa m.v. «Bronsebukkene» heter et utespill med handling fra middelalderen som spilles på Midtre Olimb på Jevnaker om sommeren som interesserer mange. Flere dansegrupper (folkedans, swingdans, riverdance m.m.), konsertplasser som på Glassheim (blues, rock, tungrock m.m.) på Jevnaker og Marienlyst (pop, danseband m.v.) på Jaren og på puber og utesteder på Grindvoll, Grymyr, Roa, Lunner, Gran, Brandbu, Røykenvik, Harestua, Grua og Jevnaker. Korpsmusikken er veldig levende og flere korps ligger blant de 10-15 beste i landet, av og til helt oppe blant topp 3. Ellers finnes gode muligheter for fotball, håndball, ski, skøyter, friidrett, sykling og annen sport. Kommunikasjoner. Hadeland har gode veiforbindelser med Oslo via Rv4 gjennom Nittedal, til Hønefoss og Ringerike med Rv35 og Rv241, med Rv4 nordover til Toten og Gjøvik, til Land med Rv34, til hovedflyplassen Gardermoen og Romerike med Rv35, samt til Skukkelia i Hurdal med Rv180. Dessuten forbindelse med Rv245 fra Bjoneroa nordover til Land og en fylkesvei nordvestover til Ådalen og Valdres. I tidligere tider var fjorden mest sentral når det gjaldt samferdsel, med båtruter fra skysstasjoner rundt om ved fjorden, litt seinere kom jernbanen og båtruter fra endestasjonene på Randsfjordbanen på Jevnaker og på Røykenvikbanen i Røykenvika til Odnes i Land og videre til Vestlandet, Jotunheimen eller Valdres. Vinterstid var det mest iskjøring med hest og slede. Gjøvikbanen fra Oslo til Gjøvik går over Hadeland og brukes av et stort antall pendlere til Oslo-området. Spesielt mange pendlertog starter enten fra Jaren eller Roa. Bergensbanens strekning fra Hønefoss til Roa er fortsatt i drift, men har nå kun et par passasjertog om dagen. De fleste passasjertogene går nå om Drammen, mens godstrafikken stort sett går på den gamle traseen via Roa til Oslo. Alle stasjonene som tidligere var i drift da den såkalte "Kesjø-blakken" (lokaltog) gikk fra Hønefoss via Kalvsjø til Roa er nå nedlagt. Matkammer, trevarer, gruver o.a.. Hadeland har i flere århundre levert landbruksvarer, tømmer m.v., særlig til Oslo, tidligst med de såkalte lasskjørerne, og de seinere år med tog og bil. Harestua sies å være en forkortelse for Hadelendingstua og var opprinnelig en hvilestue for lasskjørerne. Det påstås også at Hake, høvdingen i Hakadal, fikk navnet sitt fra hadene. Det som senere ble kjent som Hakadals Verk og som sannsynligvis var det eldste jernverket i landet, het opprinnelig Hadelands Jernverk, da det fikk malmen fra Grua på Hadeland. Ifølge sikre kilder ble driften startet omkring 1550 som et offentlig foretagende på kongens befaling. Marmor ble brutt oppe i Granåsen i et par perioder og den vakre røde, hvite og gråblå, men litt sprøe marmoren ble bl.a. brukt til pryd i Oslo rådhus og i Fredrikstad (rådhus?). Nå er det pukkverk for Vegvesenet rett ved siden av stedet hvor marmorbruddet lå. Randsfjorden ble fram til rundt 1970 brukt til stor tømmerfløting fra skogindustrien lokalt, i Land og deler av Valdres. Tømmeret ble fløtet ned elvene som renner ut i fjorden (Dokkaelva, Etna og mange mindre elver) og sørover fjorden til Jevnaker og sagbrukene og papirfabrikkene på Bergerfoss, Kistefoss og Viul. En av landets mest kjente skofabrikker og den aller siste egenproduserende, Alfa Skofabrikk i Brandbu, avviklet sin produksjon pr. 28. september 2007 og er etter dette kun distributør og lager for sko og støvler produsert i øst-Europa og Asia. Habiol er navnet på en ganske fersk foregangsbedrift som tar lager bio-diesel fra raps og andre oljeplanter og dessuten muligens tar sikte på etter hvert å utvinne drivstoff fra granbar. Pendlerkommuner - på godt og vondt. På 1960-tallet begynte en større pendling av arbeidstakere, spesielt håndverkere, til Oslo og omland pr. bil, buss og tog. Tidligere på 1900-tallet og også før det hadde mange av hadelendinger flyttet ut og bosatt seg i Oslo-området hvor de fikk arbeid og bolig. Hadeland hadde på 1960-tallet en stor arbeidsstyrke særlig innen håndverk og mange begynte som dagpendlere eller ukependlere. Etter hvert var det mange som fant det billigere og roligere å bo på Hadeland, og siden har man hatt stor innflytting av folk fra Oslo og omegn som jobber i hovedstadsområdet. Store "sovebyer" til Oslo er Harestua og Grua, men også Roa, Lunner, Gran og Jaren har mange pendlere. Jevnaker har mange pendlere til både Oslo og Hønefoss/Ringerike selv om det finnes mange store bedrifter i kommunen (Hadeland Glassverk, Norema, Vatech osv.). Resten av Hadeland har også økende antall pendlere til Hønefoss (ca. 12 km fra Jevnaker og ca. 25 km fra Roa) som nå overtar mer og mer som den nærmeste byen til Hadeland med sjukehus, akuttmottak, forretninger, restauranter, utesteder m.m. De tre Hadelandskommunene er deltagere i et forum for kommuner rundt Oslo som har noenlunde like utfordringer med pendling og nærhet til storbyen. I alle kommunene er det for tiden stor debatt om evt. nedlegging/nedbygging av sjukehusene i nærheten av Hadeland; Ringerike Sykehus og Sykehuset Innlandet, avd. Gjøvik. Særlig debatt hefter det ved fødeavdelinger og akuttmottak. I dag reiser flesteparten til Hønefoss og Ringerike Sykehus for å føde, mens det er delt på de nevnte sjukehusene vedr. akutt-tjenester og andre behandlinger. Om disse sjukehusene blir nedlagt/nedbygd vil det bety opptil 15 mils kjøring (ca. 2,5 time) på det sentrale østland til sjukehus på Lillehammer (evt. nytt sjukehus på Rudshøgda) eller i Drammen på til dels lite vedlikeholdte veger. Dette opprører mange som faktisk mener å bo på det mest sentrale geografiske (kartmessig) stedet på Østlandet, ja kanskje mest sentralt i hele Norge. Mange ønsker derfor heller å knytte seg til Oslo og/eller kommunene rundt og få avstandene ned til 40-80 km (ca. halv til en drøy time) til nærmere sjukehus i Oslo, Sandvika eller Lørenskog, noe som de mener kan redde menneskeliv. Hadeland (avis). "Hadeland" er en partipolitisk uavhengig lokalavis for regionen Hadeland, bestående av kommunene Gran, Lunner og Jevnaker i Oppland. Avisen utkommer fem dager i uken. Avishuset ligger i regionsenteret Gran. Avisen Hadeland eies av A-pressen, og inngår i Mediehuset Innlandet. Valdres. På Stølsvidda ved Vaset, nedunder Gullberghøgda mot Valtjern og Valtjernstølan. Knatten i bakgrunnen. Valdres er et landskapsområde som ligger i Oppland fylke og omfatter størstedelen av nedbørsområdet for Begnavassdraget, nord for Sperillen i Ådal, og øvre del av Etnedal landskapsområde med omliggende fjellstrøk. Den sørligste delen av Valdres består av Begnadalen og sidedalen Hedalen. I nord inngår Valdresflya sør i Jotunheimen og områdene vestover mot Filefjell, samt øvre del av Etnedalen i nordøst. Valdres er et av de største stølslivene i Nord-Europa. Geografi. Geografisk omfatter Valdres også kommunene Nord-Aurdal, Sør-Aurdal, Øystre Slidre, Vestre Slidre, Vang og Etnedal. Den søndre delen av Etnedal landskapsområde er topografisk knyttet til Land. Det største tettstedet i hoveddalføret er byen Fagernes. For øvrige byfunksjoner søker valdrisene helst til Gjøvik. Viktigste veiforbindelse er. Tradsjonelt har Valdres vært nærere knyttet til Vestlandet, enn til Østlandet. Valdres ligger på mange måter midt mellom Bergen og Oslo. De fleste av kommunene har nynorsk som målform. Fagernes Lufthavn Leirin ligger 9 km ovenfor Fagernes 810 moh. Demografi. Distriktet Valdres har 17 983 innbyggere (1. juli 2009), som er spredt utover et område på 5 406 kvadratkilometer fordelt på de seks kommunene. Innbyggertallet i Valdres har i lang tid vært synkende. Kommunene samarbeider i "Valdres Natur og Kulturpark", og inkluderer også "Valdres Næringshage" (NHO). Valdres hører til domsmyndighetsområdet til Valdres tingrett under Eidsivating lagdømme, og utgjør virkeområdet for Valdres prosti under Hamar bispedømme. Tidligere utgjorde området også Valdres fogderi. Kultur og media. Lokalavisen heter "Valdres", og i dalføret kan man høre på lokalradio gjennom Valdres Radio. Valdres er blant annet kjent som storprodusent av rakfisk, og har eget fotballag i 2 divisjon, Valdres FK. Avisa Valdres. "Valdres" er en avis som blir utgitt i Nord-Aurdal i Oppland. Lokalavisa Valdres utgis av Valdres Media på Fagernes. Selskapet eies av Tun Media. Den første avisutgava kom lørdag 14. mars 1903, tre dager før selskapet formelt ble stifta. Valdres hadde i 2000 over 3300 abonnenter utenfor Valdres-regionen, dette har sin årsak i at mange hytteeiere er lesere av avisa, og at mange valdriser holder kontakten med hjemstedet gjennom lokalavisa. Valdres kommer ut tirsdag, torsdag, fredag og lørdag og dekker de seks kommunene i Valdres, Vang, Øystre Slidre, Vestre Slidre, Nord Aurdal, Sør Aurdal og Etnedal. Valdres Media utgir også Valdresmagasinet som sendes ut til alle som eier hytte i Valdres. Ansvarlig redaktør og daglig leder: Ivar Brynildsen Redaktør: Torbjørn Moen Vigga. "Vigga" er en avis som blir utgitt på Dombås i Oppland. Den er lokalavis for kommunene Lesja, Dovre og Sel. Ansvarlig redaktør er Anita Lien Grindstuen. Ludwig-Maximilians-Universität München. Ludwig-Maximilians-Universität (LMU) er et av Tysklands største universiteter og ligger i Bayerns hovedstad München. Det er oppkalt etter sine grunnleggere, hertug Ludwig den rike og kurfyrste (senere konge) Maximilian IV av Bayern. Overblikk. Universitetet har omkring 44 000 studerende, 700 professorer og 12 000 øvrige medarbeidere fordelt på 18 fakulteter. Ved universitetet tilbys en rekke fag som ikke finnes i det nordlige Tyskland. Innen rettsvitenskap kan man f.eks. ta en grad i "rettene", dvs. både kanonisk (katolsk) og verdslig rett. Universitetet er ikke et campus-universitet, men er fordelt på en rekke bygninger over hele byen. Universitetet har fostret 26 Nobelprisvinnere, og ansees ved siden av bl.a. Heidelberg-universitetet som et av Tysklands beste universiteter. Historie. Universitetet ble grunnlagt i 1472 i Ingolstadt med pavelig tillatelse som første bayerske universitet (Würzburg, som hadde et universitet siden 1402, tilhørte da ikke Bayern). En av de mest betydningsfulle rektorer i universitetets historie var den hellige jesuitten Petrus Canisius på midten av 1500-tallet. Kurfyrst Maximilian IV av Bayern flyttet i 1800 universitetet til Landshut. 26 år senere, i 1826, ble det flyttet til hovedstaden München av kong Ludwig I av Bayern. 1894–1896 studerte Edith Hamilton og hennes søster Alice Hamilton i Tyskland, først i Leipzig og deretter i München. De ble da de første kvinnelige studentene. Den senere pave Benedikt XVI studerte ved universitetet på 1950-tallet, og tok her sin doktorgrad og habilitasjon. Hamar Arbeiderblad. "Hamar Arbeiderblad" (HA) er ei avis som utkommer på Hamar i Hedmark. Avisas redaktører i 2011 er Carsten Bleness. Hamar Arbeiderblad eies av Hamar Media. Avisas nettavis koster penger for dem som ikke er helårsabonnenter, og HA var en av de første avisene som startet med dette. Prisen for nettavisen er den samme som den vanlige avisen. Historie. Det første nummeret av Hamar Arbeiderblad utkom den 30. mars 1925 med et opplag på 1 200 eksemplarer. Bak starten sto Arbeiderpartiets foreninger i Hamar, Vang, Stange, Romedal, Løten, Ringsaker og Nes. Bakgrunnen for etableringa var at Hamar og omland trengte ei egen avis. Avisas første redaktør var Nils Hønsvald. To år etter fikk avisa sitt eget trykkeri. Hamar Arbeiderblads spredningsområde omfatta de første åra kommunene på Hedmarken. I 1932 ble avisdistriktet utvida til både Hedmarken og Østerdalen. Fra å være en ganske enkel trykksak de første åra, har avisa vokst og er i dag Hedmarks største avis. Redaksjonelt har avisa utvikla seg fra å være et partiorgan til ei partipolitisk uavhengig distriktsavis, men navnet har den likevel beholdt. I 1985 starta en investeringsperiode som medførte at nytt presseutstyr og produksjonsbygg kunne tas i bruk i mai 1987. Fra januar 1988 gikk HA gradvis over til tabloidformat, som ble innført fullstendig fra og med 12. april 1991. Da Ham-Kam rykka opp i 2003, kom HA med et 20-siders opprykksbilag 3. november. Siden 2005 har avisa kommet ut med et featurepreget lørdagsmagasin som heter HA Pluss. Hamar Arbeiderblad under andre verdenskrig. Hamar Arbeiderblad hadde under andre verdenskrig kontorer i Grønnegata 32 og gikk under navnet «Hedmark» 9. april 1940 gikk HA voldsomt ut mot tyskerne, men avisa ble like etterpå stoppet, sammen med de andre Hedmarksavisene. 4. mai kom den ut igjen, og i en periode kom den og Hamar Stiftstidende ut annenhver dag. Håkon Hoff var redaktør. HA mente det var på grunn av Frankrike og England at krigen kom til Norge, men gikk også ut mot Nasjonal Samling («… den støyende opptreden av de småpartier som ikke har noe mandat til å tale på vegne av norske interesser …» 26. juni). 25. september ble kontorene på Hamar og i Elverum stengt av tysk politi, styret ble avsatt og Hoff fikk, ifølge et telegram fra Politidepartementet, ikke lov til å jobbe i avisa lenger. Senere samme dag fikk han vite at det var en misforståelse. Avisa kom i gang igjen etter ei uke, men NS-propagandaen ble større etter dette. I mars 1941 ble journalist Sigmund Stafne avsatt av Pressedirektoratet, mens Arthur Martinsen slutta. Begge to endte opp i Sverige. 12. juli 1941 gikk Hoff av. «En avis plikter å bygge på realiteter, om de er aldri så harde og ubehagelige,» skrev han i sin avskjedsartikkel. Hoff ble etter hvert redaktør for ei illegal avis. Oddvar Røst tok over som redaktør. 25. september 1941 fikk avisene beskjed om å kommentere at det var ett år siden Terboven hadde utnevnt statsråder, men Røst skrev ikke det tyskerne forventet. Nordmenn ville aldri «oppgi drømmen om et fritt Norge så lenge en annen nasjons soldater står på Norges grunn». Samme dag måtte Røst gjennomgå et seks timer langt forhør av Gestapo-sjefen på Lillehammer, og han fikk skriveforbud, men fikk ikke lov til å slutte i avisa. Han gikk likevel av 31. januar 1942. NS-medlemmet Bernhard Dippner tok over. Han ble senere arrestert, anklaga for å være kommunist. Bjørn Wentzel og Arthur Lodding var også redaktører før avisa ble stoppa. 25. oktober 1940 foreslo Kultur- og folkeopplysningsdepartementet at HA skulle slås sammen med Hamar Stiftstidende, uten at noe skjedde. I 1943 ble planene gjennomført. 1. februar 1943 endret myndighetene navnet på HA til «Hedmark». 1. juli stoppet Pressedirektoratet begge avisene, og starta i stedet Dagbladet Hedmark, som ble trykt i Stiftstidendes lokaler. Opplagstallene for innlandsavsisene. Innlanddsavisenes opplagstall 1950-2009 Grafen viser opplagstallene for innlandsavisene fra 1950 til 2009. Den røde linjen er Hamar Arbeiderblads opplagsutvikling. Hamar Dagblad. Hamar Dagblad er en avis som blir utgitt på Hamar i Hedmark, og som kommer ut i tabloid-format. Hamar Dagblad er lokalavis for Hamar kommune. Avisen er gått fra å være dagsavis, via å komme ut tre dager i uken, til i dag å være ukentlig gratisavis. Den leveres hver torsdag til 17 000 mottagere i Hamar, Furnes i Ringsaker kommune og Ottestad i Stange kommune. Etter omleggingen til gratisavis har avisen forsterket satsingen på nettutgaven. Ansvarlig redaktør er Tore Svensrud. Hamar Dagblad kom med sin første utgave 1. desember 1971. Avisen som kom ut tre ganger i uken ble opplagsvinner i Hedmark i 2003. I 2005 ble avisen omorganisert til gratisavis. Ringsaker Blad. "Ringsaker Blad" er en avis som blir utgitt i Moelv i Hedmark, og kommer ut i tabloid-format. Avisen er lokalavis for Ringsaker kommune, og kommer ut som morgenavis tre dager i uken. Avisen ble grunnlagt i 1935 av Hagbart Stokke og Bernhard Steenberg. Grunnleggerne solgte avisen og trykkeriet til Thorolf Larsen som solgte til Østlendingen i 1967. Blant avisens profilerte redaktører nevnes Per Granberg, Ola Gjerstad, Einar Lyngar, Mathias Nilsen, John Holmlund, Frank Øwrewall og dagens redaktør Gaute Freng. Blant norske mediefolk som har arbeidet som unge journalister i Ringsaker Blad nevnes Alf Skjeseth, Knut Lindh og Håkon Moslet. Østerdølen. "Østerdølen" er en avis som blir utgitt i Stor-Elvdal i Hedmark. Avisa utkommer en gang i uken. Avisens hoveddekningsområde er kommunene Stor-Elvdal, Engerdal, Rendalen og Åmot. I 2001 fikk avisa prisen for beste forside i konkurransen Årets avisside. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Østlendingen. "Østlendingen" er en avis som utkommer i Elverum i Hedmark. Den er lokalavis for Østerdalen, Solør, Glåmdalen, samt Trysil og Engerdal. Østlendingen utgis som morgenavis seks dager i uken. Avisen kom med sitt første nummer 5. januar 1901. Avisa eies i dag av Edda Media, som igjen er en del av Mecom-konsernet. Avisa var opprinnelig Arbeiderdemokratenes partiavis, men ble gradvis overtatt av Bondepartiet på 1920-tallet som følge av økonomiske problemer. Ansvarlig redaktør og administrerende direktør er Nils Kristian Myhre. Avisa konkurrerer i dag med "Hamar Arbeiderblad" og "Lokalavisa Sør-Østerdal" om å dekke de sentrale delene av fylket. I den sørlige delen av fylket har Glåmdalen størst utbredelse. Avisas mest kjente medarbeider har vært Dagfinn Grønoset. Østlendingen ble i likhet med en rekke andre norske aviser domfelt etter frigjøringen i 1945 for tyskvennlig holdning i okkupasjonsåra. Association of Norwegian Students Abroad. Association of Norwegian Students Abroad, ofte forkortet ANSA eller Samskipnaden for norske studenter i utlandet (eng. "Association of Norwegian Students Abroad", ty. "Allianz Norwegischer Studenten im Ausland", fr. "Union des Étudiants Norvégiens à l'Étranger") ble grunnlagt i 1956. ANSAs formål er å ivareta de norske utenlandsstudentenes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser, å skape forståelse for den ressurs utenlandsstudentene representerer i kraft av sin internasjonale erfaring og kompetanse og å informere om og oppfordre til studier i utlandet. Medlemskap i ANSA er frivillig. ANSA har 9 000 medlemmer og over 600 tillitsvalgte i mer enn 90 studieland. I 21 land er det opprettet egne landsstyrer. Landsstyrene stiller delegater til generalforsamlingen som avholdes hvert år i august i Oslo. ANSAs hovedkontor ligger i Oslo og har 12 fast ansatte. Den daglige driften ledes av generalsekretæren. ANSAs hovedstyre (HS) er organisasjonens høyeste organ mellom generalforsamlingene. Hovedstyret består av seks nåværende og to tidligere utenlandsstudenter, samt president og en ansattes representant. 2007 – 2009 Anders Fjelland Bentsen 2004 – 2005 Marit Roalsø Sirevåg 2003 – 2004 Gustav Lybæk Heiberg 1999 – 2000 Hege Yli Melhus 1994 – 1995 Tone Woie Alstadheim 1990 – 1991 Hans Holter Sørensen 1988 – 1989 Erling J. Grann-Meyer 1985 – 1986 Helge Willie Rekdal 1981 – 1982 Hans Richard Elgheim 1975 – 1976 Arne J. Dahl 1971 – 1972 Omar A. Lien 1968 – 1969 Trygve Hegnar 1957 – 1960 Johan A. Rivertz 1956 – 1957 Ragnar Evensen Jr. Gunnlaug Ormstunges saga. "Gunnlaug Ormstunges saga" er en islendingesaga som i sin kjente versjon er nedskrevet i siste tredjedel av 1200-tallet. Sagaen skildrer en romantisk konflikt mellom skalden Gunnlaug Ormstunge, hans rival Ravn Ånundsson og kvinnen Helga, innenfor en ramme av et islandsk høvdingsamfunn rundt 1000-tallet som manglet reelt demokrati og ordensmakt. Bakgrunn. Sagaen regnes sammen med "Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe"," Kormáks saga" og "Hallfreðar saga" til en gruppe sagaer som kalles «skaldesagaer»: de har en skald som hovedperson, og har en kjærlighetsintrige. Historien om rivaliseringen mellom Gunnlaug og Ravn er kjent allerede fra "Egils saga", som er skrevet før 1240. Handlingen har klare fellestrekk med Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe (ca 1220), og den anonyme forfatteren siterer også vers fra Snorre-Edda. I sum tyder dette på at det må ha eksistert en eldre versjon av fortellingen, som Snorre og forfatteren av Egilssoga kjente og siterte fra, og at den bevarte versjonen av Gunnlaugs saga er en bearbeidet versjon av den eldste historien. Slike bearbeidelser er kjent for flere av sagaenes vedkommende. Sagaen er bevarte i to ulike manuskriptversjoner, fra henholdsvis 1300- og 1400-tallet. Versjonene er ulike i flere henseende, og den eldste, som vurderes som den beste, inneholder flere lærde digresjoner, som blant annet påstanden om at sagaen «er fortalt av Are Frode». Det er uenighet blant forskere om hvorvidt digresjonene er opprinnelige eller senere tilføyelser. Handling. Gunnlaug drar som ungdom fra Island og ut på reise til konger og mektige ætter, som Olav Svenske i Sverige og kong Adalsråd i England. Dette gjør han for å vise at han er mann nok til å ta Helga den fagre, sin barndomskjærlighet, til kone. Hos Olav Svenske møter Gunnlaug på skalden Ravn Ånundsson, også han fra Island, og da Gunnlaug vanærer Ravns hyllingsdikt (flokk) til svenskekongen, sverger Ravn hevn. Det gjør han ved å dra tilbake til Island og gjøre krav på Helga, som var lovet bort til Gunnlaug om han kom tilbake etter tre år i utlandet. Gunnlaug blir forsinket av Adalsråd i England på grunn av danenes krigstrussel. Den kvelden bryllupet mellom Ravn og Helga står, kommer Gunnlaug hjem. Sagaen ender med at Ravn og Gunnlaug drar til Norge for å gå holmgang (for islendingene har nettopp forbudt kampformen), der Ravn blir drept og Gunnlaug blir påført skader slik at han dør tre dager senere. Helga giftes bort til en ny mann, men hun dør senere av en sykdom liggende med hodet i fanget på sin ektemann og med kappen hun en gang fikk av Gunnlaug i fanget. Kvad blir benyttet hyppig gjennom hele sagaen. Tro på skjebne og drømmer er også viktig. Kampen om Helga den fagre blir spådd Torstein Egilsson (Helgas far) allerede i begynnelsen av historien. Slektstavler og referanser til samtiden (historiske hendelser som innføring av kristendommen og regjerende monarker) opptrer hyppig. Norske utgaver. Den første utgaven på norsk var "Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Skalde-Ravn", oversatt av Oluf Rygh i 1859. Den første utgaven på nynorsk var ved Matias Skard: "Soga um Gunnlaug Ormstunga" (1872). En riksmålsoversettelse ved Charles Kent utkom i 1928. Moderne oversettelser ved Ivar Eskeland til nynorsk ("Soga om Gunnlaug Ormstunge" 1961) og ved Ragnar Haagensen til bokmål ("Sagaen om Gunnlaug Ormstunge" 2002). Gloster Gladiator. Gloster Gladiator var et britisk jagerfly. Bakgrunn. Gloster Gladiator var ett av de tre siste jagerfly produsert etter biplankonseptet (de to øvrige var Italias Fiat C.R.42 og Sovjetunionens Polikarpov I-153). Til tross for at det var gammeldags allerede da det ble tatt i bruk (de første Hawker Hurricane og Supermarine Spitfire var under bestilling, og Tyskland var i ferd med å ta i bruk de første Messerschmitt Bf 109), kom dette jagerflyet til å spille en viktig rolle på flere fronter i de første fasene av andre verdenskrig og oppnådde tildels bemerkelsesverdige resultater. En Gloster Gladiator i RAFs farver Gladiator var en videreutvikling av forgjengeren Gloster Gauntlet. Konstruksjonen ble ledet av H.P. Folland og startet som et privat prosjekt under fabrikkbetegnelsen S.S.37. Prototypen (reg. K5200) hadde en Bristol Mercury VIS 9-sylindret radialmotor på 645 hk, en bevæpning på to Vickers og to Lewis maskingeværer (begge kaliber 0.303, dvs 7,7 mm) og fløy første gang i september 1934. Skroget var bygget av sveisete stålrør, og fremre del (til akterkant av cockpit) var kledt med aluminiumplater. Resten av skroget pluss vingene og halen var kledt med duk. S.S.37 ble grundig testet, og på bakgrunn av testene bestilte RAF 23 eksemplarer (K6129-K6151) i juli 1935. Samtidig fikk flyet navnet Gladiator. I oktober samme år ble ytterligere 186 Gladiatorer bestilt (K7893- osv). Gladiator I skilte seg fra S.S.37 ved å ha en Bristol Mercury IX motor på 840 hk, lukket cockpit og bevæpning på fire 7,7 mm Browning maskingeværer. Tidlige maskiner hadde en fast to-bladet propell. Senere maskiner (N2265- osv) fikk fast tre-bladet Fairey-Reed propell av metall og en Bristol Mercury VIIIA motor (840 hk og forgasser med automatisk fuelkontroll). Disse fikk betegnelsen Gladiator II og hadde bl.a. sandfilter og luftrenser for operasjoner i ørkenstrøk. RAF mottok i alt 311 Gladiator-fly, hvorav den siste (Gladiator II) ble levert så sent som i april 1940. 38 Gladiator (N2265 – N2302) ble modifisert til Sea Gladiator for Fleet Air Arm, og ytterligere 60 eksemplarer (N5500-N5559) ble bygget fra grunnen som Sea Gladiator. Disse var utstyrt med bremsekrok og katapultfester for operasjoner fra hangarskip og en beholder for en oppblåsbar gummibåt under skroget. Eksport. Gladiator ble eksportert til en rekke land: Belgia 22, Finland 30, Hellas 2, Irak 15, Irland 4, Kina 36, Latvia 26, Litauen 14, Norge 12 (6 Gladiator I og 6 Gladiator II), Portugal 30, Sverige 25. Sverige bestilte opprinnelig 55 stk, men Finland fikk overta 30 av dem etter utbruddet av vinterkrigen mot Sovjetunionen. I Sverige ble Gladiatorene kalt J8 og J8A. J8A hadde en 740 hk Bristol Mercury motor lisensbygget av NOHAB. Samlet eksporttall var altså 216, og total produksjon av Gladiator kom opp i 527 stk. Operativ tjeneste. De første Gladiator I ble levert til RAF i juli 1936 og var i operativ tjeneste ved skv. 3 og skv. 72 fra januar 1937. 13 av RAFs skvadroner fløy fremdeles Gladiator ved begynnelsen av krigen, og to av disse ble øyeblikkelig sendt til Frankrike som del av Advanced Air Striking Force. I april 1940 ble skv. 263 sendt til Norge, men med liten suksess. Skv. 247 var den eneste som fremdeles fløy Gladiator under Battle of Britain, med ansvar for forsvaret av marineverftene ved Plymouth. Skv. 80 og skv. 112 kjempet i Hellas i november og senere i Nord-Afrika sammen med skv. 33 og skv. 94. De siste operative Gladitor i RAF ble tatt ut av tjeneste i 1941. Sea Gladiator ble først tatt i bruk av skv. 801 ombord på hangarskipet HMS Courageous i mai 1939. I løpet av 1940 kjempet også skv. 804 og skv. 813 med Sea Gladiator både i Nordsjøen og Middelhavet. Sea Gladiator er imidlertid best kjent fra forsvaret av Malta. Fire Galdiator-fly lå lagret i kasser i påvente av tjeneste ombord på HMS «Glorious». Da de italienske flyangrepene begynte sommeren 1940, ble de montert i all hast med motorer og «variable-pitch» propeller ment for Bristol Blenheim bombefly. Ett fly ble holdt i reserve, mens de tre øvrige (kalt «Faith», «Hope» og «Charity») kjempet alene mot overlegne flystyrker fra Regia Aeronautica. I en periode på 18 dager, inntil de første Hawker Hurricane ankom Malta, utgjorde de øyas eneste jagerflyforsvar. I slutten av 1940 var Gladiator stort sett erstattet av Grumman Martlet (F4F Wildcat) i Fleet Air Arm. Finland mottok sine 30 Gladiator i januar og februar 1940 og brukte dem med stor suksess både i vinterkrigen og fortsettelseskrigen. I vinterkrigen kjempet også en svensk frivillig avdeling (F19) med Gladiator og lette bombefly av typen Hawker Hart i forsvaret av Nord-Finland. Gloster Gladiator i norsk tjeneste. Ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 var jagervingen i Hærens flyvåpen stasjonert på Fornebu ved Oslo. Kun syv av Gladiatorene var flydyktige den skjebnesvangre morgenen og tok opp kampen mot store fiendtlige flystyrker. De bet godt fra seg og klarte å skyte ned fem tyske fly. Nesten alle gikk imidlertid tapt etter nødlandinger eller ble skutt i stykker av tyske fly etter å ha landet for å etterfylle ammunisjon og drivstoff. I løpet av 1938 – 1939 fikk Hærens Flyvevæsen tolv fly av denne typen. De ble nummerert 413 – 435 (alle hærens fly ble nummerert med oddetall, mot marinens med partall). a> etter kamp med tysk Messerschmitt. Drevjemoen. Drevjemoen en vinterdag i desember Drevjemoen militærleir i Drevja, 30 kilometer nord for Mosjøen, bygget i 1911 og gradvis utbygget i løpet av mellomkrigstiden. Den var en tid standkvarter for Sør-Hålogaland regiment. Leiren disponeres nå av Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14. Schengen-avtalen. Schengen-regelverket er et regelverk som har som formål å erstatte grensepostene og grensekontrollene mellom landene i traktaten med eksterne grensekontroller. Regelverket bygger på Schengen-avtalen, som ble inngått av Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg i juni 1985 på skipet «Princess Marie-Astrid» på Mosel-elven nær landsbyen Schengen i Luxembourg, ved den franske og tyske grensen. Den 19. juni 1990 undertegnet de 5 landene Schengen-konvensjonen, som førte til at Schengen-samarbeidet trådte i kraft 26. mars 1995. Samarbeidet er idag utvidet til å omfatte 26 land i Europa. Samarbeidet innebærer blant annet at det ikke er noen ordinær passkontroll mellom medlemslandene. Tilsluttede land. Schengen-avtalen omfatter idag 26 europeiske land: Belgia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Monaco, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Østerrike. Ikrafttredelse. 1 Traktaten trådte i kraft til lands og til havs i disse ni landene på denne datoen. Ved flyplassene opphørte passkontrollen 30. mars 2008. 2 Traktaten trådte i kraft til lands i Sveits på denne datoen. Ved flyplassene opphørte passkontrollen 29. mars 2009. Tilgrunnliggende prinsipper. Schengen-visum (fotografi av eieren påføres) Før første verdenskrig kunne man reise fra Paris til Moskva uten pass. Denne friheten opphørte med krigen, selv om flere lokale frisoner ble etablert. Etter Irlands uavhengighet fra Storbritannia i 1922 kunne man reise fritt mellom landene, uten pass (identitetskort eller pass trengs for flyreiser siden 1997). Mellom Norge, Sverige, Danmark og Finland har det likeledes vært passfrihet siden 1952, lovfestet ved den nordiske passunionen i 1954. Slike frisoner var likevel unntaket fra regelen. For å krysse grensene mellom land i Europa behøvde man et pass. I mange land var det også påkrevet med egne visum. Et enormt nettverk av grenseposter i Europa forårsaket forsinkelser og økte utgifter for handel og turisme. Etter traktatens iverksettelse, ble grenseposter mellom deltagerland stengt, og ofte revet. Biltrafikken blir ikke lenger forsinket; passasjerer som reiser med bil, båt, jernbane og fly trenger ikke å identifisere seg med pass eller visum når de krysser grensene. Borgere i land utenfor EU og EØS som reiser i Schengen-området som turister og forretningsmenn, behøver et "Schengen-visum" som utstedes av ambassaden eller konsulatet i det Schengen-landet de ønsker å besøke først. Etterpå kan de uhindret besøke et hvilket som helst Schengen-land. Borgere i "tredje-land", utenfor EU, som har oppholdstillatelse i en Schengen-stat, kan fritt oppholde seg i og reise til en annen Schengen-stat i en periode på opptil 3 måneder. For lengre opphold, kreves spesiell tillatelse fra det respektive landet. Personer utenfor Schengen-området, som har en langvarig oppholdstillatelse i et medlemsland, kan, under visse omstendigheter, tildeles retten til å bosette seg i andre medlemsland. Schengen-landene samarbeider om å kontrollere og overvåke områdets ytre grenser, gjennom en avtale som kalles "Schengen-grensens kodeks". Artikkel 7 krever en minimum-sjekk av personer som krysser de ytre grensene, deriblant identifikasjonspapirer og reisedokumenter. Borgere fra "tredje-land", utenfor EU, som krysser grensene, må gjennomgå en omfattende undersøkelse, som også omfatter alle adgangskrav (dokumentasjon, visum, yrkesmessig status, hvordan de tjener til livets opphold, og mulig utestengelse av sikkerhetshensyn). Schengen. Luxembourg; Schengen kommune (orange), kantonen Remich (rødt) Et monument over Schengenavtalen i Schengen Schengen er en kommune og et tettsted i Luxembourg. Kommunen, som har en areal på 10,63 km², ligger i kantonen Remich i distriktet Grevenmacher. I 2005 hadde kommunen 1 527 innbyggere. Tettstedet Schengen er en vinlandsby i Luxembourg nær trelandsgrensen mellom Tyskland, Frankrike og Luxembourg. I 2003 var innbyggertallet 529. Landsbyen ble berømt den 14. juni 1985 da Schengen-traktaten ble underskrevet ombord på fartøyet «Princesse Marie-Astrid» på Moselle-elven ved Schengen. Trelandsgrense. Trelandsgrense er et grensepunkt der tre landegrenser møtes. En trelandsgrense kan befinne seg til lands, til sjøs og i luften. Til lands inkluderer også våte trelandspunkter i sjøen (i indre farvann), vatn eller elver. Slike punkter er gjerne markert med spesielle grensemerker. Norge har to trelandsgrenser til lands; mot Finland og Russland; og mot Sverige og Finland. På begge disse punktene er det oppført såkalte treriksrøyser, som i prinsippet er en vanlig grenserøys av den typen som går langs hele norskegrensen fra Halden til Grense Jakobselv. Til sjøs, dvs. utenfor sjøterritoralgrensen som i Norge er 4 nautiske mil, er trelandsgrensene vanligvis ikke markert, særlig hvis de er langt til havs. Ved enkelte trelandsgrenser, bl.a. mellom Hviterussland, Latvia og Litauen, er det oppført et turistområde omkring selve grensepunktet der besøkende kan bevege seg omkring uten grensekontroll. Judo. Judo (Japansk 柔道 «ju» betyr «myk» og «do» betyr «vei», dvs. «den myke veien») er en japansk kampsport, utviklet av Jigorō Kanō (嘉納治五郎) fra jujutsu, som baserer seg rundt en rekke kaste- og kontrollteknikker. En utøver av Judo kalles "Judoka". Opprinnelse og prinsipper. Judo, eller Kodokan Judo som er det korrekte navnet, er i hovedsak utviklet fra jujuts – en gammel orientalsk krigskunst. I dag praktiseres judo over store deler av verden som en moderne idrett, men prinsippene og ideene som lå til grunn for de gamle kampformene er beholdt og videreført. Jujutsu. Jujutsu har lange tradisjoner i Japan, men ble trolig først introdusert av kineserne. Historisk materiale viser at teknikker beslektet med jujutsu ble brukt i Japan for over 2000 år siden. Generelt kan man si at jujutsu er en lære om angrep og forsvar, for det meste uten våpen, mot en bevæpnet eller ubevæpnet motstander. De kampteknikkene som ble utviklet gikk hovedsakelig ut på å utnytte fiendens angrep til ens egen fordel. Systematisk jujutsutrening begynte imidlertid ikke å ta form før på siste halvdel av 1500-tallet, og de forskjellige jujutsuskolene oppstod i tidsrommet fra ca, 1600 og fram til begynnelsen av 1700-tallet. Det var hovedsakelig krigerklassen, samuraiene, som trente jujutsu og andre krigskunster. De var maktfaktoren bak de forskjellige småkongene i føydaltidens Japan. Da føydalsamfunnet i løpet av det 19. århundret gikk i oppløsning, mistet de i stor grad sin posisjon. Grunnleggelsen av en sterk sentral regjering etter vestlig mønster førte til at den gamle krigerklassen totalt mistet sin innflytelse og de gamle krigerkunstene stod faktisk en stund i fare for å dø ut. Jigoro Kano. Jigorō Kanō, grunnleggeren av Kodokan Judo, begynte å studere jujutsu i 1878. Han innså snart at tidene hadde forandret seg. Det var ikke lenger behov for en krigskunst i tradisjonell forstand. Samtidig var det viktig at flere hundre års kunnskaper ikke gikk tapt. I 1882 grunnla han sin egen skole for fysisk og psykisk trening, som han kalte Kodokan, og begynte å undervise i sin egen form. Samtidig fortsatte han å studere under flere store jujutsumestre. Han studerte de forskjellige jujutsuskolenes egenart og styrke, og gjennom en periode på mange år bearbeidet og forbedret han teknikker og metoder, trakk det beste ut av hver skole, og bygget etterhvert opp ett eget system. Han ville opphøye og utvikle "kunsten" – "jutsu" til et ideal eller prinsipp – "do". Jigoro Kanos system fikk derfor navnet Kodokan Judo. Moderne judo. Judo vokste raskt i popularitet. Til USA og Europa, (i første rekke England, Frankrike, Tyskland og Holland) kom judosporten allerede ved begynnelsen av 1900-tallet. Men først ved slutten av 1950-årene skjedde den virkelig kraftige popularitetsøkningen, og i løpet av 1900-tallets siste 30 år utviklet interessen for judo seg med voldsom fart. Jigoro Kano startet sin skole med 9 elever i et rom på noen få kvadratmeter. I dag disponerer Kodokan, som fremdeles er verdens judosenter, en kjempebygning i sentrum av Tokyo. Over 20 millioner mennesker verden over trener judo, og judo er blitt en av verdens mest utbredte idretter. Det første europamesterskap i judo ble arrangert i 1938. Den Europeiske Judounion ble stiftet i 1951, samme år som det første verdensmesterskap gikk av stabelen. Judo kom med ved OL i Tokyo i 1964, og fra og med OL i Munchen i 1972 fikk judosporten fast plass som olympisk idrett for menn, og i OL i Barcelona i 1992 for kvinner. Judo i Norge. Den første norske judoklubben ble stiftet 12. oktober 1960 og het Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb. Norges Judoforbund (NJF) ble stiftet 28. juni 1967. Det er per 31/12-2005 66 klubber som er medlemmer av NJF. Prinsipper og filosofi. Ordet judo er satt sammen av to Kanji-tegn, "ju" (柔) som betyr myk, og "do" (道) som betyr vei. Judo betyr dermed den myke vei. Som et samlende begrep for alle judoteknikkene, formulerte Jigoro Kano seg slik; maksimal effekt ved minimal anstrengelse. Judo er en japansk kampform som kan drives som idrett og generell trening. I tillegg kan man benytte teknikkene i selvforsvar. Stilarter. Jigoro Kanos egen "Kodokan Judo" (講道館) er den mest vanlige formen for judo, og det er denne formen for judo som er en olympisk gren. En underform av denne kalt "Kosen Judo" (高專柔道) er svært lik, men legger større vekt på "ne waza" (bakkekamp). Graderingssystem. Jigorō Kanō startet tradisjonen med beltegrader slik vi kjenner dem i dag i alle østlige kampsporter. Kodokan-grader. Det er helt grunnleggende at man forstår forskjellen mellom de aristokratiske kampformene i det gamle Japan og den moderne kampformen judo. Kano mente at judograder bør tildeles alle som følger de (av han) anbefalte judodisiplinene. Det er kun The Kodokan Institute som er autorisert til å tildele grader i Kodokan Judo. Men for å lette graderingene har The Kodokan Institute utnevnt komiteer som har hvert sitt ansvarsområde i resten av Japan. Disse komiteene kan bare anbefale at utøvere får en grad; det er The Kodokan Institute som må tildele selve graden. I Japan er det vanlig at utøverne får sitt første svarte belte etter 18 måneders trening. Dersom man ser på oversettelsen av betegnelsen på dette beltet – "shodan" – er dette logisk. "Shodan" betyr «den laveste grad». Man kan faktisk ikke trene på de egentlige judoteknikkene før man har fått svart belte. Etter hvert har The Kodokan Institute bestemt at aldergrensen for svart belte skal være 16 år. Moderne judograder. Beltesystemet beskrevet i Kodokan Judo er forskjellig fra det norske fordi det har færre beltefarger. I Norge og de fleste europeiske land benytter man følgende rekkefølge før svart belte: gult, oransje, grønt, blått og brunt. Det finnes ingen internasjonal standard for hver grad i judo. Det bestemmes ofte av høyt graderte utøvere og nasjonale forbund. I Norge er det Norges Judoforbund som lager regler for gradering, og utsteder grader. For å kvalifisere til en dan-grad forventes det at man har flere år med trening bak seg og kan utføre "nage-no-kata", de 40 kastene i "Gokyo no Waza" og "ne-waza" teknikkene. Selv om Jigorō Kanō var svært tydelig i sitt ønske om at judo skulle innbefatte fysisk, mental og kulturell trening, har man i det moderne samfunnet gjort judo til en kampsport. Dette har også medført at en moderne judograd er noe langt annet enn en tradisjonell judograd. Alle gradene. Mestere ("Dan") Høye grader. Teoretisk sett er ikke graderingssystemet i judo begrenset til 10. dan. Kano selv sa at hvis en utøver når et stadium over 10. dan er det ingen grunn til at han ikke skal motta 11. dan, og så videre. Hans filosofi gjør det klart at han ikke trodde det fantes noen øvre grense for hvor god man kunne bli i judo. Etter sin død, ble grunnleggeren av judo, Jigorō Kanō, tildelt et dobbelt hvitt belte og tittelen "shihan" (mester i alle former). Dette var dobbelt så bredt som andre belter for at det ikke skulle forveksles med nybegynnernes belter. Dette skulle markere at ringen var sluttet og at det ikke var mulig å ha større innsikt i judo enn det han hadde. Det er 17 personer som har mottatt 10. dan ("judansha") i løpet av alle årene judo har eksistert. 4 av dem lever fortsatt: Toshiro Daigo (10. dan av The Kodokan Institute i 2006), Ichiro Abe (10. dan av The Kodokan Institute i 2006), Yoshimi Osawa (10. dan av The Kodokan Institute i 2006) og Anton Geesink (10. dan av International Judo Federation i 1997). Alle de andre med 10. dan har fått graden via The Kodokan Institute eller av Jigorō Kanō direkte, bortsett fra Charles Palmer som også fikk 10. dan av International Judo Federation i 1997. Trening. Kosei Inoue (i hvitt) gjennomfører en "Uchimata". Judotreningen skjer for det meste på egnete matter ("tatami", 畳). Teknikkene man trener på er kast ("nage waza", 投げ技), holdegrep ("osaekomi waza", 押込技), armbend ("kansetsu waza", 関&#. I Norge må man være over 16 år for å kunne bruke kvelninger og armbend. I judo kalles utøveren som angriper eller holder "tori" og den som blir angrepet eller holdt "uke". Judogi (uniform). "Judoka" (judoutøvere) bruker en uniform kalt "judogi" (Japansk "judouniform"). "Judogi" (eller bare "gi") er normalt hvit, og består av "uwagi" (jakke), "zubon" (bukse) og "obi" (belte), laget av bomull. En "judogi" er laget for å tåle store påkjenninger i forbindelse med kast og holdegrep, og er derfor betydelig tykkere enn en "karategi". "Obi" har farge som viser grad; hvitt, gult, orange, grønt, blått eller brunt for elever ("kyu") og svart, rødt/hvitt og rødt for mestere ("dan"). De mangefargede "kyu"-beltene kom først da judo ble importert til Europa og USA. Tradisjonelt bærer alle av "kyu"-grad hvitt eller brunt belte. I konkurranse blir den ene deltageren tildelt vanlig hvit "gi", og den andre blå "gi". Randori (fri treningskamp). Den vanligste treningsformen i judo kalles "randori" (乱取り). Under randori har man to (eller flere) utøvere som forsøker å utføre teknikker på hverandre i situasjoner som ligner de man støter på i en virkelig kamp. Ukemi (fallteknikker). Med kast som et sentralt element er også fallteknikker ("ukemi", 受身) en viktig del av treningen. Det er tre forskjellige teknikker; framover, sideveis og bakover (henholdsvis ma-, yoko- og ushiro ukemi). Felles for disse er at utøveren bruker den ene armen (ved forlengs eller sideveis fall) eller begge armene (ved baklengs fall) til å slå av i matten og dermed dempe fallet for resten av kroppen. Uchi komi (innganger uten kast). "Uchi komi" (内込) er en treningsmetode som brukes for å trene teknikk rundt inngangen til et kast. "Tori" gjennomfører kasteteknikken helt fram til selve kastet, der teknikken avsluttes. Som regel gjøres dette mange ganger på rad, før "tori" og "uke" byttes. Shiai (konkurranse). Konkurranser i judo kalles shiai. Målet for kampen er å kaste motstanderen slik at han eller hun lander på ryggen. Et godt kast vil gi en "ippon" (一本), som vinner kampen. Dersom "uke" lander på hoften eller skulderen kan det gis "waza-ari" (技有), "yuko" (有效), "koka" (效果) ("waza-ari" er høyest og "koka" lavest) eller ingen poeng. "Waza-ari" er et halvt poeng, og to av disse vinner kampen. "Yuko" og "koka" kan ikke akkumuleres på samme måte, men brukes dersom kampen avsluttes før en av deltagerne har fått "ippon". Dersom bare den ene av deltagerne ved kampens slutt har fått "waza-ari", vinner han eller hun. Dersom ingen eller begge har fått "waza-ari" vinner den med flest "yuko". Dersom de har like mange "yuko" vinner den som har flest "koka". Dersom deltagerne har helt like poengsummer blir kampen avgjort ved at de to hjørnedommerne og hoveddommeren stemmer over det. Etter et kast kan kampen fortsette på matten. Å holde motstanderen med begge skuldrene på matten i 25 sekunder vil gi en "ippon". Dersom "tori" tidligere har fått "waza-ari" kreves kun 20 sekunder, siden to "waza-ari" til sammen blir en "ippon". "Ippon" blir også tildelt dersom "uke" gir seg ved å slå forsiktig i matten eller på "tori". Dette skjer svært ofte når "tori" bruker armbend eller kvelninger. Bakkekamper er som regel korte, og dommerne stopper som regel kampen og tar deltagerne opp på beina igjen dersom det ikke er tydelig framgang. Det kan også gies straffepoeng for å være for unnvikende eller for å bruke ulovlige teknikker. Kampen stoppes også dersom begge deltagerne kommer utenfor det oppmarkerte matteområdet. NAGE NO KATA kasteformer. Det er lov å justere drakt under selve seriene. Hvit judogi. Knytte belte med å skyve mellom. Regel: Begynne å gå fremover med venstre fot, bakover med høyre. Stående hilsen før man kommer på matte. Avstand i begynnelsen: Tori og Uke har knapt 6 m avstand med ansikt til ansikt. Tori står til høyre fra joseki (sjefen). Begge snur mot joseki og hilser stående. Snur mot hverandre og går ned med venstre fot først, høyre følger. Først på tåspisser, sånn på forfot. Rei. Står opp med høyre fot først. Går med venstre fot frem, høyre følger i Shizen-tai. Nå skal det være knapt 4 m avstand. Fra shizen-tai posisjon avanserer Tori og Uke inntil de har 60 cm avstand. Uke tar grep og går aggressiv fremover i tsugi-ashi på første skritt, etterpå trekker tori, naturlig arm stilling. Uke ble kastet, han skal ikke hoppe. Tori ser hele tid fremover, Tori går ned med armside kne og har ca. 45 grad mellom legg og lår. Fotsålen og kne er på et linje. Armtrekk som “stikke sverd i skjede” Uke slår med neve og bøyde albue mot hodetoppen fra Tori. Uke slår med høyre hånd og begynner venstre fot, sånn følger høyre. Tori utnytter Ukes energi og gjen­nom­fører en Seoi-nage. Ukes slagarm ligger på skulderen fra Tori,og blir trekket ned. Tori går bakover i tsugi-ashi og bytter grep på andre steg på armsiden for å forhindre kvelning. Uke reagerer med å løfte seg på tåspissene. Tori går fint ned med bøyde kne og bøyer seg til side med strak ryggen. Toris skuldre skal være under Ukes beltehøyde, Uke skal bli trukket over Toris skuldrene, og hvis Uke spenner kroppen er det lett å løfte. Kast skje med senkning av Toris armside skulder, Uke lander 45 grad. Slag mot Toris hode, men Uke holder andre hånd fremme, sånn at Tori kan ikke gjennomføre Seoi-nage. Tori går fremover, tår armen som ble hold fremme og legger andre hånd under aksel av slagarm, og trekker Uke til seg på hofte. Tori står mer en strak. Kaster Uke skrå mot motsatt side med hjelp av hofterotasjon. Tori går bakover i tsugi-ashi og tar under andre skritt med krageside under armen fra Uke og legger hånden på Ukes krageside skulderblad. Uke kommer på tåspisser. Uke forsvarer med shizen-tai stilling. Tori glir med strak ben på utsiden oppover. Nakkegrep! Etter tredje steg tar Tori med krageside ben inngang og trekker Uke fremover, trekking med armside oppover. Uke forsvarer med shizen-tai stilling og løfter overkroppen opp. Tori setter armside ben rundt og kommer med hofte veldig langt ned, med hofte mot Ukes lår, krageside arm strekket. Uke faller som et trestykke. Tori gjennomfører en bevegelse, ingen “stopp og gli ned med hofte” Tori tar grep først. Tori bør forandre rhythme og lengde av andre og tredje steg. Øker hastigheten. Tori feier horisontal begge ankler og kaster Uke i hans beveglesesretning. Armene løfter ikke men jobber som en bil styre. Tori går baklengs i tsugi-ashi. På tredje steg tår tori med krageside ben en skritt til side (forandre rytme) og blokkere ukes armside ben som er i ferd med å komme frem. Standardgrep. Tori snur Uke i sirkelbevegelse mot krageside. Tor tar hver gang et skritt, uke hver gang to skritt. "Blomster som åpner seg." Under sirkelbevegelsen feier Tori Ukes ben på lårets inside med krageben horisontalt. Det er viktig at Tori trekker Uke videre, sånn at Uke kommer på hofte. Tori feier Ukes ben mens den er i luften. Tori går fremover med krageside ben i ayumi-ashi og få Uke ut av balanse bakover. Uke motsetter seg og etter tredje steg kommer Uke fremover. Før kastet skifter Tori grep med armside til kragen mens Tori går fremover, setter seg (som å sitte på en stol) veldig nært Uke og trekker Uke oppover. Tori setter krageside fotsåle under belteknute. Uke kommer med armside ben langt frem og gjør ukemi rett over hode og står opp. Uke angriper med slag mot hode. Tori går veldig lavt under Uke og tar med krageside hånd rundt livet, og støtter med armside hånd fremme med hånden. Tori trekker med armside hånd Ukes hofte mot seg, sånn at Uke kommer ut av balanse. Tori kaster over armside skulder, begge fotsåler ble på tatamien, Uke faller over Toris hode og blir liggende. Tar grep under aksel. Tori begynner å gå baklengs med ayumi-ashi. Tori få Uke under første steg med krageside ben i jigotai posisjon ut av balanse.Uke ønsker å holde balansen og kommer med armside ben diagonal frem til en forsvarstilling.Tori kommer med armside ben mellom Ukes ben, setter seg ned og tar kast med krageside ben på lårets innside. Kast rett over hodet, Uke står opp. Tori går bakover og spenner med armsiden til midten, sånn at Uke kommer ut av balanse og står på forfoten (lilletå). Tori kaster med armside ben, som kommer fra fremsiden under ankelen av Uke og tar begge ben samtidig. Uke ble kastet 45 grader. Tori ble angrepet med et slag og prøver Ura-nage. Uke motsetter seg og bøyer seg fremover og tar rundt Tori sin hode. Tori svinger krageside ben langt fra fremme gjennom ukes ben og kaster uke over toris skulder. Tori ligger på side, og Uke står opp. Tar grep under aksel. Tori går baklengs i ayumi-ashi og få Uke ut av balanse under først steg til krageside (jigotai stilling). Uke kommer med foten fremover for å holde balansen. Tori kaster med armside ben på skrå. Tori skal legge seg ned med godt nok avstand for å få Uke godt ut av balanse. Går tilbake til startposisjon: Tori og Uke har knapt 4 m avstand med ryggen mot ryggen og rydder på judogien. Snur seg mot hverandre og tar et skritt tilbake. Her hilsen på kne. Går ned med venstre kne først. Står opp og hilsen mot joseki. Går bak med høyre fot først fra matte. Judo i MMA. Judoteknikker brukes i Mixed Martial Arts, også av konkurrenter som ikke først og fremst er judoutøvere. Underlaget i MMA er mykere (å falle på) enn underlaget i en judo-kamp. Derfor vil noe judoteknikk skade en motstanders konkurranseevne i større grad på en judomatte enn i ringen. Nord-Irland. Nord-Irland er en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Belfast er Nord-Irlands hovedstad. Det bor omtrent 1,6 millioner i Nord-Irland. Nord-Irland ble til etter republikken Irlands selvstendighet, da den britiske regjeringen holdt de seks nordligste grevskapene adskilt fra republikken i sør. Den nordlige delen av Irland har vært del av Storbritannia siden 1922. Den irske grunnloven av 1937 slo samtidig fast at gjenforening av øya i ett land var et mål, et krav som ble oppgitt som følge av Langfredagsavtalen av 1998. Nord-Irland regnes formelt og konstitusjonelt ikke som eget land. I 1920 fikk det imidlertid egen regjering, eget tokammerparlament og selvstyre i alle saker som ikke hadde «betydning for imperiet». Etter at urolighetene tok til i 1969 har det lokale selvstyre ikke alltid fungert, og provinsen har siden 1972 i perioder vært styrt direkte fra London. Nord-Irland sender 18 representanter til parlamentet i London. Økonomi. Tradisjonelt har jordbruk og industri (skipsbygging, tekstilindustri) hatt stor betydning for Nord-Irlands økonomi. Men de seneste strukturforandringene, den indre uroen og den perifere beliggenheten, har medført mange nedleggelser, og Nord-Irland blir regnet som et økonomisk problemområde på de britiske øyer. George Harrison. George Harrison (født 25. februar 1943, død 29. november 2001) var en engelsk musiker og filmprodusent, best kjent som medlem i den britiske rockegruppen The Beatles. Harrison var sologitarist i The Beatles. I løpet av gruppens ekstremt suksessrike karriere var det John Lennon og Paul McCartney som skrev og sang førstestemme på de fleste sangene, men Harrison skrev og/eller sang førstestemmen på et fåtall sanger på hvert eneste album. Blant disse sangene var «If I Needed Someone», «Taxman», «Within You Without You», «While My Guitar Gently Weeps», «Here Comes the Sun» og «Something». I løpet av sin periode i The Beatles ble Harrison også interessert i både indisk musikk og hinduisme, og bidro sterkt til en blomstrende interesse for indisk kultur i Vesten, men først og fremst skulle begge deler få viktige roller i Harrisons eget liv. Harrison hadde en ujevn, men tidvis svært suksessrik solokarriere etter at The Beatles ble oppløst, og fikk en rekke listetopper med sanger som «My Sweet Lord» (1970), «Give Me Love (Give Me Peace on Earth)» (1973), «All Those Years Ago» (1981), og «Got My Mind Set on You» (1987). Han organiserte også den aller første gigantiske rock-veldighetskonserten, "The Concert for Bangladesh", som ble avviklet den 1. august 1971, og som banet vei for lignende senere arrangementer, som "Live Aid". Harrison ble æret som soloartist med en plass i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame) i 2004. Han var fra før (1988) innvalgt som medlem av The Beatles. Han ble, sammen med de andre medlemmene i The Beatles, utnevnt til medlem av Order of the British Empire, av dronning Elizabeth II i 1965. Harrison bidro også til en del betydningsfulle filmprosjekter som filmprodusent, og dannet produksjonsselskapet Handmade Films i 1979. Selskapets filmer inkluderer "Life of Brian", "Time Bandits", "Withnail og jeg", og "Mona Lisa". Harrison hadde også en cameo-rolle i filmen "The Rutles", som var uhøytidelig parodi på The Beatles. De første årene. George Harrison ble født i Liverpool i England. Hans søster Louise har sagt at deres mor skrev i sin dagbok at han ble født ti minutter etter midnatt den 25. februar, men Harrison selv hevdet at han ble født den 24. februar kl 11.40 om formiddagen. Hans fulle navn blir noen steder oppgitt til å være "George Harold Harrison", men det er ikke korrekt. Harrison hadde ikke noe mellomnavn, noe som framgår av hans fødselsattest. Harold var hans fars navn. Harrisons barndomshjem hadde adressen "Arnold Grove 12". Hans første skole var "Dovedale Infants", rett ved Penny Lane, men senere begynte han på "Liverpool Institute for Boys" (som nå er blitt Liverpool Institute for Performing Arts), som ble regnet som en skole for flinke elever. Selv ble han derimot oppfattet som en dårlig elev av sine samtidige, og dessuten som som «en som foretrakk å sitte alene i et hjørne». På midten av 1950-tallet ble han kamerat med en annen elev ved Liverpool Institute, Paul McCartney, og i begynnelsen av februar 1958 spilte unge Harrison sologitar i et lokalt band som opprinnelig kalte seg "The Quarry Men", men som til slutt skulle bli The Beatles. I 1959 jobbet Harrison i en kort periode som elektrikerlærling ved "Blacklers Stores" i Liverpool. Dette medvirket til at Harrison ble den i gruppen som visste mest om hvordan man kobler opp musikkutstyr. Senere installerte han flerspors innspillingsutstyr i sitt hjem «Kinfauns» i Esher utenfor London, der han gjorde "demoer" (prøveinnspillinger) av låter for seg selv og The Beatles. Harrisons rolle i The Beatles. Paul McCartneys Höfner bass og George Harrisons Gretsch sologitar. Harrison, som var den yngste i The Beatles, spilte flytende, oppfinnsomt og teknisk kompetent solo- og rytmegitar, og hans forbilder var Chuck Berry, Carl Perkins og Chet Atkins. Selv om han var en kreativ sologitarist, var flere av hans berømte gitarsoloer innspilt etter nøyaktige instruksjoner av Paul McCartney, som også ved enkelte anledninger forlangte at Harrison skulle spille nøyaktig hva McCartney selv forestilte seg, note for note. Andre av Harrisons soloer ble instruert og modifisert av produsenten George Martin, som også ved en rekke anledninger la ned veto mot Harrisons bidrag til sang og instrumentering. Martin ga flere år senere uttrykk for at han alltid var «for hard ("rather beastly") mot George». I løpet av perioden som blir kalt Beatlemania (fra høsten 1963) ble George av media ofte karakterisert som den «den stille Beatle», basert på hans innadvendte vesen og hans tendens til ikke å ta ordet på pressekonferanser. Han studerte situasjoner og mennesker nøye, og var også den i The Beatles som var mest opptatt av gruppens finanser, og som ofte stilte spørsmål til manageren Brian Epstein om disse. Han kunne også være like tørrvittig som enhver annen i gruppen. Da en reporter spurte hva de gjorde på hotellrommet mellom konsertene, svarte Harrison: «Vi går på skøyter!» På spørsmål om hva gruppen kalte sin karakteristiske frisyre svarte han: «Arthur». Harrison skrev sin første sang, «Don't Bother Me», i løpet av en dag da han var syk i 1963, som en øvelse for «å se om jeg hadde evnen til å skrive en sang», som han sa. «Don't Bother Me» er innspilt på The Beatles' andre studioalbum, "With The Beatles", som kom senere det samme året. Etter dette spilte ikke The Beatles inn flere sanger av Harrison før i 1965 da han bidro med «I Need You» og «You Like Me Too Much» til albumet "Help!". Et vendepunkt i Harrisons karriere kom i løpet av en amerikansk turne i 1965, da vennen David Crosby i gruppen The Byrds introduserte ham for indisk klassisk musikk og arbeidet til sitarspilleren Ravi Shankar. Harrison ble snart fascinert av instrumentet og fordypet seg i indisk musikk, og ble selv sentral i populariseringen av sitaren spesielt, og indisk musikk generelt, i Vesten. Gjennom selv å kjøpe med seg en sitar da The Beatles vendte hjem etter en turne i Asia, kom han til å bli den første vestlige populærmusiker som spilte sitar på en poplåt – John Lennons «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)». Harrison tok kontakt med Shankar og sørget blant annet for at den indiske musikeren fikk lov til å spille på Monterey Pop Festival i juni 1967. Shankar selv var ikke spesielt imponert av Harrisons første forsøk på sitarspill, men de to ble venner, og Harrison fikk sin første formelle musikkundervisning under Shankars ledelse. George ankommer Abbey Road Studios i London, 1967. Et personlig vendepunkt for Harrison kom under innspillingen av filmen "Help!" på Bahamas, da en hindu ga hvert av medlemmene i The Beatles en bok om reinkarnasjon. Harrisons interesse for indisk kultur utvidet seg dermed til å omfatte hinduismen. En pilegrimsreise sammen med kona Pattie Boyd til India, der Harrison studerte sitar, møtte flere guruer, og besøkte en rekke hellige steder, fylte månedene mellom den aller siste Beatles-turnen og de første forsøkene på innspillingen av den banebrytende albumet Sgt. Pepper. Det kan derfor virke ironisk at det var gjennom kona, tilbake i England, at Harrison møtte Maharishi Mahesh Yogi, som introduserte alle Beatlesmedlemmene, samt deres koner og kjærester, til transcendental meditasjon. Da de, skuffete og desillusjonerte, brøt med Maharishi etter noen noen måneder, fortsatte Harrison sin søken etter østlig åndelighet. Sommeren 1969 produserte han singelen «Hare Krishna Mantra», der han selv spilte sammen med entusiastiske medlemmer av "London Radha-Krishna Temple". Singelen havnet høyt på hitlistene i Storbritannia, Europa og Asia. Det samme året møtte han og Beatles-kollega John Lennon A.C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada, grunnleggeren av International Society for Krishna Consciousness (ISKCON). Etter kort tid omfavnet Harrison tradisjonene i Hare Krishna-bevegelsen, (spesielt japa-yoga, messing med bedekrans, en meditasjonteknikk som ikke er helt ulik den katolske rosenkransbønnen), og han forble assosiert med denne bevegelsen resten av sitt liv. Mens han ennå var i live, testamenterte Harrison herskapshuset "Letchmore Heath" nord for London til ISKCON (som omdøpte stedet til "Bhaktivedanta Manor"). Dette utløste spekulasjoner om at han ville testamentere store deler av formuen sin til bevegelsen. Mens noen kilder hevder at dette ikke skjedde, finnes det andre som hevder at Harrison etterlot 20 millioner britiske pund til bevegelsen. Brann i rosenes leir. På slutten av 1960-tallet knyttet Harrison et tett vennskap med gitaristen Eric Clapton, og sammen skrev de sangen «Badge» som ble utgitt på The Creams avskjedsalbum i 1969. Sangen ble senere basisen for Harrisons komposisjon på The Beatles' "Abbey Road"-album, «Here Comes the Sun». Harrison skrev sangen i Claptons hage. Friksjonen mellom Harrison og McCartney økte merkbart under innspillingen av The Beatles’ dobbeltalbum i 1968, og Harrison truet med å forlate gruppen ved flere anledninger. Mellom 1967 og 1969 uttrykte McCartney flere ganger misnøye med Harrisons gitarspill. Som et resultat av kritikken ble et antall av Beatles’ sanger fra denne perioden spilt inn med enten McCartney eller med Lennon som sologitarist. Spenningen mellom Harrison og McCartney kommer til syne i flere scener i "Let It Be"-dokumentarfilmen. Forholdet mellom dem var så anspent under filmingen at Harrison faktisk sluttet i gruppen for en kortere periode. Låtskriveren. Harrisons evner som låtskriver forbedret seg radikalt gjennom årene. Sangene hans ble gradvis møtt med større respekt fra både publikum og de andre i The Beatles. Ved en anledning i 1969 sa Lennon til mcCartney at «Georges sanger i år er omtrent like bra som våre». Uansett sa Harrison selv i ettertid at han alltid måtte kjempe for å få gruppa til å spille inn hans sanger. Framstående Harrison-sanger fra Beatles-tiden inkluderer «If I Needed Someone», «I Want to Tell You», den indiskinfluerte «Love You To», den sarkastiske «Taxman» (som senere influerte Cheap Tricks «Taxman, Mr. Thief» og The Jams «Start»), den innovative, men ofte baktalte «Within You Without You», «While My Guitar Gently Weeps», som hadde en sterk innflytelse på musikken til hans venn Roy Orbison og hvor Clapton spilte gitarsoloen, og «Piggies», som senere tilfeldig kom til å spille en rolle i mordsaken mot Charles Manson, noe McCartneys låt «Helter Skelter» også gjorde. «Something» og «Here Comes the Sun» (begge fra albumet Abbey Road) er antakelig hans mest kjente Beatles-sanger. «Something» holdes ofte fram som hans aller beste verk, og har blant annet blitt spilt inn av Elvis Presley og Frank Sinatra – sistnevnte beskrev den som «den aller største kjærlighetssangen fra de siste femti årene». På samme tid ble «Something» er også et symbol på Harrisons manglende anerkjennelse som komponist – Frank Sinatra kalte sangen for sin «favorittlåt av Lennon-McCartney»! Harrisons økende produktivitet parret med hans vanskeligheter med å få The Beatles til å spille inn hans sanger, betydde at da gruppen ble oppløst hadde han en betydelig samling med sanger og komposisjoner som bare ventet på å bli spilt inn. Da han mange år senere ble spurt om hvilken musikk The Beatles ville ha laget hvis de hadde holdt sammen var hans svar klart: «De sangene som vi har skrevet hver for oss ville ha vært Beatles-sanger». Poenget var at Harrison, Lennon og McCartney hadde alltid skrevet sanger hver for seg. Soloartist (1970-tallet). Etter at The Beatles ble oppløst i 1970 utga George Harrison et antall album som ble kritikerroste kommersielle sukesser. Etter år der hans bidrag ble sterkt begrenset, var han nå fri til å spille inn og utgi så mye han ønsket. Det første albumet var et overflødighetshorn i så måte, gjennom å være et trippelalbum – skjønt egentlig besto det av to vanlige plater med Harrison-sanger og en tilleggsplate som var vokalløse improviserte opptak gjort med en rekke musikere. Albumet var også det aller første trippelalbumet av en enkeltartist i rockehistorien. Albumet inkluderte listetoppen «My Sweet Lord», men Harrison ble senere saksøkt for å ha plagiert en The Chiffons-singel fra 1963 ved navn «He's So Fine». Harrison har benektet at det var et bevisst tyveri, men han tapte i retten i 1976. Kjennelsen bygget på at Harrison hadde brukt en «ubevisst plagiat» av Chiffons melodi som basis for sin sang. Krangling over skadeerstatningen trakk inn på 1990-tallet, da manager Allen Klein skiftet side og kjøpte "Bright Tunes" som hadde utgitt «He’s So Fine», og deretter fortsatte rettsforfølegelsene mot Harrison. Saken endte med at Harrison til endte opp som eier av begge sangene. Uansett er det Harrisons «My Sweet Lord» som i årene etter fortetter å bli spilt, ikke «He’s So Fine». Veldedighetskonsert for Bangladesh. Harrison var sannsynligvis den første rockmusikeren som organiserte en stor veldedighetskonsert, i og med The Concert for Bangladesh, som gikk av stabelen den 1. august 1971 og trakk over 40 000 mennesker til to konserter i New Yorks Madison Square Garden i den hensikt å skaffe nødhjelp til ti millioner flyktninger fra krigen i Bangladesh. Ravi Shankar, som selv kommer fra Bengal-området, og som hadde vært sentral i å gjøre Harrison oppmerksom på hvilken humanitær katastrofe som var i ferd med å skje, åpnet konserten. Avslutningen var en sensasjonell opptreden av Bob Dylan, som etter en motorsykkelulykke i 1966 knapt gjorde offentlige opptredener (dette var hans første på to år). Blant andre medvirkende fant man Eric Clapton (som gjorde sin første offentlige opptreden på måneder på grunn av sin heroinavhengighet), Leon Russell, Badfinger, Billy Preston og Harrisons gamle kompis fra The Beatles, Ringo Starr. Beklageligvis førte skatteproblemer og omstridte utgifter til at unødvendig mye av pengene fra konsertene ble forsinket, men tross dette genererte konserten og den etterfølgende platen og filmen millioner av dollar til hjelpearbeidet. Plateselskapet Apple Records har i 2005 utgitt en oppusset utgave av konsertene på DVD og CD med en god del ikke tidligere utgitt materiale, blant annet en øving av «If Not for You» med Harrison og Dylan. Alle honorarer fra salget går fortsatt til UNICEF. I tillegg til sine egne sanger fra denne tiden skrev og/eller produserte Harrison en rekke sanger for Ringo Starr («It Don't Come Easy», «Photograph») og spilte også på flere sanger for John Lennon («How Do You Sleep?»), Harry Nilsson («You're Breakin' My Heart»), Badfinger («Day After Day»), Billy Preston («That's The Way God Planned It») og Cheech og Chong («Basketball Jones»). Første møte med dalende suksess. Harrisons neste album var "Living in the Material World" i 1973. «Give Me Love (Give Me Peace on Earth)» ble en stor hit, og «Sue Me Sue You Blues» var et glimt inn i det tidligere Beatles-medlemmets dårlige erfaringer med jussen, men generelt syntes de fleste at albumet religiøse tone ble litt i meste laget. I 1974 utga Harrison albumet "Dark Horse" og på samme tid begynte en omfattende konsertturne i USA, som ble kritisert for sitt lange åpningsnummer med Ravi Shankar & Friends, for Harrisons hese stemme og for hans stadige religiøse prekener til publikum. Albumet nådde høyt opp på listene i USA, men var en fiasko i Storbritannia, som en følge av kombinasjonen dalende interesse og negativ kritikk. Singelen «Ding Dong, Ding Dong» fikk en viss oppmerksomhet, særlig for sin enkle sangtekst som stort sett besto av tittelen sunget om og om igjen, men den ble en radiofavoritt som ofte spilles i tilknytning til nyttårsfestlighetene. Gift på nytt. Mens Harrison forberedte sin 1974-turne i Los Angeles, innviet han kontorene til sitt nye plateselskap Dark Horse Records (distribuert av A&M Records) på La Brea Avenue. Her møtte han en kvinne ved navn Olivia Trinidad Arias, som var rekruttert til å arbeide i selskapet sammen med Terry Doran fra Apple og Jack Oliver, som var hentet over fra London for å styre Dark Horse Records. Forholdet mellom Harrison og Arias utviklet seg under tiden mens bandet øvet, og det endte med at Arias slo følge med George på turneen. Harrisons tidligere kone hadde forlatt ham til fordel for hans gamle venn Eric Clapton. Harrison skrev en satirisk sang om paret, som ble innspilt uten medmusikere på albumet "Dark Horse". Etter at Harrison møtte Olivia og hun ble boende fast hos ham i Friar Park ved Henley-on-Thames i England, ble etterhvert forholdet til den gamle kameraten og den forhenværende kona bedre. Etter turneen dro Harrison tilbake til England og pendlet de neste årene mellom hjemmet og Los Angeles, mens Dark Horse utga et lite antall innspillinger med artister som Splinter, Attitudes og Ravi Shankar. Harrison planla også å utgi sine egne plater på Dark Horse etter hans kontrakt med EMI utløp. Nye utgivelser og nye problemer. Stilt overfor mediaspekulasjoner om en mulig gjenforening av The Beatles, var George Harrison den som var minst villig til å kommentere teoriene, og han fortalte pressen i 1974 at selv om han ikke hadde noe imot å jobbe sammen med John Lennon og Ringo Starr, kunne han ikke tenke seg å være i band sammen med Paul McCartney igjen. Hans siste album for plateselskapet EMI (og Apple Records) var "Extra Texture (Read All About It)" som hadde omslag i tekstil, og inneholdt to singler «You» og «This Guitar (Can’t Keep From Crying)» som ble Apples siste singelutgivelse i 1975. Etter at Harrison tidlig i 1975 ble løst fra sin amerikanske kontrakt med Capitol Records, sto plateselskapet fritt å benytte både innspillinger fra Beatlestiden og innspillinger fra solokarrieren på Apple på samme plate. "The Best of George Harrison" kombinerte musikerens beste Beatles-sanger med en lite utvalg av hans beste soloarbeider, noe som knapt ytte noen av delene rettferdighet. Harrison gjorde klart at han var irritert over utvalget av låter og det faktum at han ikke ble spurt om sine synspunkter. Platen kom ikke inn på listene i Storbritannia. Personlige og forretningsmessige problemer hopet seg opp for Harrison i løpet av 1976, og da fristen for hans første Dark Horse-album, oppkalt etter hans alder på det tidspunkt – "3" – nærmet seg, led han av hepatitt og maktet ikke å fullføre produksjonen. Etter at A&M truet med å saksøke ham, kom Warner Brothers Records på banen og kjøpte ut Harrisons Dark Horse-kontrakt fra A&M, noe som ga ham tid til å gjenvinne helsen. "Thirty Three & 1/3" ble hans mest suksessrike album fra slutten av 1970-tallet, og inneholdt sangene «This Song» (en satire over rettssaken om «My Sweet Lord») og «Crackerbox Palace» (en humoristisk og surrealistisk selvbiografisk tilbakeskuende sang, der tittelen refererte til navnet på komikeren Lord Buckleys tidligere lille hjem i Hollywood i California, som Harrison hadde besøkt, og der ‘Mr. Grief’ i sangen hadde vært Buckleys manager). Etter Harrison andre giftemål og fødselen til sønnen Dhani Harrison ble hans neste album (1979) kun hetende "George Harrison". Det inneholdt sanger som «Blow Away», «Love Come To Everyone» og «Faster». Den første sangen hadde en minneverdig elektrisk slidegitar i introduksjonen og ble en elsket singel sist på 1970-tallet. Bokutgivelse. I 1980 ble George Harrison den første av Beatles-medlemmene som skrev en selvbiografisk bok; "I Me Mine". Tittelen kom fra en Beatles sang han skrev i 1969. Tidligere informasjonsmedarbeider for The Beatles, Derek Taylor, hjalp til med å skrive boken som opprinnelig kun ble utgitt som en svært kostbar luksusutgave i begrenset opplag. Boken fortalte lite om The Beatles, men fokusert isteden på Harrisons hobbyer som hagearbeid og racerbilkjøring. I tillegg hadde den også tekstene til alle sangene han hadde skrevet med sjeldne fotografier, skisser og egne kommentarer til opprinnelsen. I kjølvannet av mordet på hans venn og tidligere band-medlem John Lennon i desember 1980 modifiserte han på teksten til en sang han hadde opprinnelig skrevet for Ringo Starr for i steden å lage en hyllestsang til Lennon. «All Those Years Ago» fikk betydelig spilletid i radioen og fortsatt å bli et fast innslag i radio for «klassisk rock». Alle tre gjenlevende Beatles-medlemmene spilte på sangen selv om det utrykkelig var en Harrison-singel. «Teardrops» ble etterfulgt som singel, men var ikke tilsvarende suksessfull. Begge singlene ble tatt fra albumet "Somewhere in England", utgitt i 1981. Albumet var opprinnelig planlagt å bli utgitt på slutten av 1980, men Warner Brothers vraket det og ga Harrison beskjed om erstatte en del av sangene med nye. Også albumets omslag ble endret samtidig. Det var igjen profesjonell ydmykelse av en sanger som allerede hadde blitt saksøkt for sin mest kjente sang etter The Beatles; «My Sweet Lord». En ny gruppe. Bortsett fra en sang på Porky's Revenge-soundtracket i 1984, Harrisons versjon av en lite kjent Bob Dylan-sang, «I Don’t Want To Do It», utga Harrison ikke noen ny plate på fem år etter at "Gone Troppo" i 1982 ble møtt med likegyldighet. Han kom tilbake i 1987 med det svært suksessfulle albumet "Cloud Nine", medprodusert av Jeff Lynne fra Electric Light Orchestra, og kunne glede seg over en ny hit, nummer 1 i USA og nummer 2 i Storbritannia, hans versjon av James Rays tidlige 1960-sang «Got My Mind Set on You». En annen singel, «When We Was Fab» ble også en mindre hit. MTV spilte jevnlig de to videoene og Harrisons offentlige profil ble stigende som en relevant 1980-sanger. Albumet nådde en åttende plass. I løpet av slutten av 1980-tallet var det på Harrisons initiativ at Traveling Wilburys med Roy Orbison, Jeff Lynne, Bob Dylan og Tom Petty ble dannet da de samlet seg i Dylans garasje for raskt å spille inn en ekstrasang for et prosjektert, europisk George Harrison-utgivelse. Plateselskapet mente at sangen, «Handle with Care» var altfor god for sin opprinnelige hensikt som en B-side og spurte om det kunne lages et helt album med denne besetningen. Ettersom Bob Dylan skulle ut på konsertturne hadde de kun to uker å fullføre prosjektet. Utgitt i oktober 1988 og spilt inn med pseudonymer som halvbrødre (de antatte sønnene til den fiktive "Charles Truscitt Wilbury, Sr.") ble "Traveling Wilburys Vol. 1" omtalt av Rolling Stone som ett av de topp hundre aller beste album noensinne. Filmproduksjon. En av Harrison mest sukessfulle eventyr i denne perioden var hans engasjement i filmproduksjon via hans selskap Handmade Films. Siden barndommen hadde The Beatles vært tilhengere av den tøyleløs humoren til The Goons, og Harrison ble dedikert tilhenger av deres arvtagere, The Monty Python. Harrison skaffet den finansielle støtten til Python-filmen "The Life of Brian" etter at den opprinnelige støtten, EMI Films, trakk seg over at filmen kunne bli for kontroversiell. Andre filmer som ble produsert av Handmade Films var "Mona Lisa", "Time Bandits", "Shanghai Surprise" og "Withnail og jeg". Harrison hadde flere cameo-opptredener i disse filmene, inkludert som nattklubbsanger i "Shanghai Surprise" og som Mr. Papadopolous i "Life of Brian". En av de mest minneverdige cameo-øyeblikk var som reporter i kultfilmen "The Rutles", en ellevill Beatles-parodi, skapt av eks-Python Eric Idle. 1989 så utgivelsen av "Best of Dark Horse 1976-1988", en samling satt sammen av senere soloarbeid. Dette albumet inkluderte også tre nye sanger: «Poor Little Girl», «Cheer Down», og «Cockamamie Business», den siste hvor han igjen tittet skjevt tilbake på Beatles-fortiden. En tilbaketrukket beatle (1990-tallet). I løpet av nittitallets første år kom det et nytt Traveling Wilburys-album, på tross av Roy Orbisons altfor tidlige død. Gruppen hadde tilsynelatende tenkt å erstatte ham med Del Shannon, men også denne døde i samme tidsrom. Albumet ble derfor innspilt med kun fire mann. Albumet slo ikke like godt an som det første, men klarte likevel å holde seg på salgslistene en tid, og inneholdt singlene «She’s My Baby» og «Wilbury Twist». I 1991 dro George Harrison på en konsertturne i Japan sammen Eric Clapton. Det var hans første turne siden den ulykksalige USA-turnen i 1974, og selv om han åpenbart hadde glede av den, ble den også hans aller siste. Konsertene ble spilt inn, og resultatet ble albumet "Live in Japan". I oktober 1992 opptrådte han med to sanger, («If Not for You» og «Absolutely Sweet Marie», ved den store hyllestkonsert for Bob Dylan i Madison Square Garden i New York City. Ikke på bølgelengde med en ny generasjon. På høydepunktet av britpop-bølgen i 1995, en bølge som også var påvirket av Harrisons musikk, ble han involvert i feide med Gallagher-brødrene fra bandet Oasis. Som trofaste fans av The Beatles ble brødrene fornærmet da Harrison refererte til brødrenes musikk som «tåpelig» og «en forbipasserende trend». Noel Gallagher svarte med å si «George har alltid vært det stille Beatle, kanskje han skulle fortsette med det». Feiden var kortlivet, og da Noel Gallagher og George Harrison faktisk møttes, kom de tilsynelatende godt overens. Harrison siste fjernsynsopptreden var ikke tiltenkt å være det. Faktisk var han ikke selv hovedattraksjon, men deltok for å promotere "Chants of India", et annet samarbeidsprosjekt med Ravi Shankar som ble utgitt i 1997. John Fugelsang var intervjuer, og på et tidspunkt ble en akustisk gitar funnet fram og overrakt til Harrison. Da en person blant publikumet spurte om å få høre en Beatles-sang satte Harrison opp et fårete uttrykk og svarte «Jeg tror ikke jeg kan noen!» Han avsluttet programmet med å framføre en løs tolkning av «All Things Must Pass». Sykdom og attentat. Som et antatt resultat av sin tidligere mangeårige sigarettrøyking, ble Harrison rammet av kreft, gjennom resten av 1990-tallet sloss han med sykdommen. Han fikk først fjernet en svulst fra strupen, og deretter fra lungene. Harrison ble utsatt for et attentat 30. desember 1999. En psykotisk tilhenger, Michael Abram, brøt inn i Harrisons hjem i Friar Park ved Henley-on-Thames og knivstakk Harrison flerfoldige ganger; blant annet ble lungen punktert. Harrison og hans kone Olivia sloss med inntrengeren og klarte å holde ham fast til politiet kom. Den 35-årige Abram lot til å tro at han var besatt av Harrison og hadde fått i «oppdrag av Gud» å drepe musikeren. Han unnslapp straff fordi retten fant at han hadde vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket. I 2001 opptrådte Harrison som gjestemusiker Electric Light Orchestras album "Zoom". Han skrev en ny sang, «Horse To The Water», som skulle bli hans aller siste innspilling, gjort et par uker før han døde, i samarbeid med Jools Holland til dennes album "Small World, Big Band". Død. George Harrison døde i hjemmet til en venn, sikkerhetsspesialist Gavin de Becker i Los Angeles i California den 29. november 2001 i en alder av 58 år. Dødsårsaken ble oppgitt å være lungekreft som hadde spredd seg til hjernen. Han ble kremert, og selv om det ble rapportert at hans aske ble spredt over elven Ganges i India ble ingen slik seremoni holdt, og det er ikke kjent hvor asken blir oppbevart. Etter hans død ga Harrison-familien følgende uttalelse: «Han har forlatt denne verden slik han levde i den: bevisst på Gud, fryktløs overfor døden og i fred, omgitt av sin familie og venner. Han sa ofte: Alt annet kan vente, men søken etter Gud kan ikke vente, og kjærlighet overfor hverandre.» Harrison og Aaliyah Haughton begikk engelsk pophistorie da de skapte det første (og ennå de eneste) paret som fikk listetopper etter sin død med Aaliyahs «More than a Woman» (utgitt den 7. januar 2002 og toppet listene den 13. januar 2002) og med Harrisons «My Sweet Lord» (gjenutgitt den 14. januar 2002 og toppet listene den 20. januar 2002). Siste album. Harrisons siste album, "Brainwashed", ble fullført av Dhani Harrison og Jeff Lynne og utgitt den 18. november 2002. En av låtene, «Stuck Inside a Cloud», ble ofte spilt på engelsk radio, og den offisielle singelen «Any Road», utgitt i mai 2003, ble en Top 40-hit. Den 29. november 2002, årsdagen for George Harrisons død, ble en minnekonsert, "Concert for George", arrangert i Royal Albert Hall i London (inntektene gikk til Material World Charitable Foundation). De to gjenlevende Beatlesmedlemmene Ringo Starr og Paul McCartney opptrådte, foruten en rekke andre venner. Harrison ble innlemmet i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame) som soloartist 15. mars 2004. Han var fra før (1988) innvalgt som medlem av The Beatles. Fra mars 2005 til februar 2006 ble det holdt en avstemning på George Harrisons nettsted ("se lenke nedenfor") hvor folk kunne stemme på hver eneste George Harrison-sang, inkludert The Beatles-sanger og Traveling Wilbury, på en skala fra 1 til 10. Over 3 200 stemmer ble gitt og den 25. februar 2006, som ville ha vært Harrisons 63. fødselsdag, ble de femti beste kunngjort på en nettradio. Sangen «Here Comes the Sun» kom på første plass. Hollywood Walk of Fame. 4. april 2009, kunngjorde Hollywood Chamber of Commerce at Harrison skulle få tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame, foran Capitol Records Tower, tirsdag 14. april 2009, klokken 11:30 lokal tid. Musikerne og de gode vennene Petty, Lynne og McCartney var til stede. Samme dag kunngjorde EMI/Capitol Records at et nytt karrièredekkende album ville bli sluppet senere dette året. Familie. Harrison giftet seg med Patti Boyd i 1966. Det hevdes at han skrev sangen «Something» for henne i 1969, men han har selv senere benektet dette og henviste til at han hadde Ray Charles' musikk i tankene. Mot slutten av 1960-tallet ble Eric Clapton forelsket i Boyd og øste ut sine følelser for henne i den berømte sangen «Layla» på albumet "Layla and Other Assorted Love Songs" (1970) med gruppen Derek and the Dominos. Kort tid etter forlot Boyd sin ektemann og giftet seg senere med Clapton. Til tross for dette beholdt Clapton og Harrison vennskapet med hverandre. Harrison ble gift for andre gang med Olivia Trinidad Arias (født 18. mai 1948) i 1978. Seremonien fant sted den 2. september i deres hjem, med gitarist og sanger Joe Brown som forlover. De fikk en sønn, Dhani Harrison, født måneden etter. Sønnen har i påfallende grad arvet sin fars utseende. Da Paul McCartney entret scenen for "Concert for George" kommenterte han dette: «Det ser ut som om George har holdt seg ung og alle vi andre er blitt gamle». Pseudonymer. Harrison benyttet pseudonymer og dekknavn lenge før han jobbet i Traveling Wilburys. Noen av disse ble brukt på grunn av kontrakter som forhindret ham i å delta under eget navn i mange samarbeidsprosjekter, selv på sitt eget plateselskap. De fleste dekknavnene hadde en humoristisk vri, og blant de som ble brukt, finner man "Arthur Wax, Bette Y El Mysterioso, Carl Harrison, George H., George Harrysong, George O'Hara, George O'Hara-Smith, The George O'Hara-Smith Singers, George Ohnothimagen Harrison, Hari Georgeson, Jai Raj Harisein, L'Angelo Mysterioso, P. Roducer", og "Son of Harry". Puerto Rico. Puerto Rico, offisielt "Estado Libre Asociado de Puerto Rico" (engelsk: "Commonwealth of Puerto Rico"), er en øygruppe i Karibia, med 3 944 259 innbyggere. Puerto Rico er et selvstyrt område i samvelde med USA, og har vært en amerikansk koloni siden 1898. Innbyggerne har ikke stemmerett ved amerikanske valg, men kan, etter demokratenes og republikanernes interne regler, velge delegater til deres nominasjonsmøter hvert fjerde år. Hovedstaden er San Juan. Puerto Rico er lokalisert i de nordlige deler av Karibia, øst for Den dominikanske republikk og vest for Jomfruøyene. Øyene ligger ca 1500 km utenfor kysten av Florida, som er nærmeste fastland i USA. Puerto Rico består av hovedøya Puerto Rico, som er den minste av øyene i De store Antillene, og et antall mindre øyer og holmer, hvorav Mona, Vieques og Culebra er de største. Personer født i Puerto Rico er statsborgere i USA og valutaen er amerikanske dollar. Historie. Da Christofer Columbus kom til Puerto Rico under sin andre reise til den nye verden, var øya befolket av Taino-indianere. Disse kalte øya for Borikén. Spanjolene ga øya navnet San Juan Bautista til minne om Johannes døperen. Senere endret de navnet til Puerto Rico, som betyr rik havn. Den første guvernøren i Puerto Rico var Juan Ponce de León. Under Den spansk-amerikanske krigen invaderte USA Puerto Rico. Invasjonen fant sted den 25. juli 1898. Da krigen var over, tok USA øya som krigsbytte fra Spania. Det skulle drøye helt til 1947 før USA tillot demokratiske valg. Luis Muñoz Marín ble Puerto Ricos første valgte guvernør etter valget i 1948. Politikk. Puerto Ricos politiske system er basert på maktdelingsprinsippet. Den utøvende makten ledes av guvernøren Luis Fortuño, den lovgivende makten ligger i et parlament med to kamre; senatet og representantenes hus. Senatet ledes av senatets president Kenneth McClintock og representanthuset ledes av speaker Jóse Aponte Hernandez. Den dømmende makten ligger hos Puerto Ricos høyesterett. Guvernøren og lovgiverne velges gjennom offentlige valg hvert fjerde år, mens dommerne utnevnes av guvernøren i fellesskap med senatet. Puerto Rico velger en Residerende Kommisjonær uten stemmerett til Representantenes Hus. Valget foregår samtidig med USAs presidentvalg, og embetsperioden er fire år. Politiske partier. Partido Popular Democrático de Puerto Rico (PDP) ønsker å beholde samveldet med USA. Partido Nuevo Progresista de Puerto Rico (PNP) kjemper for at Puerto Rico skal bli en fullverdig delstat i USA og det lille Partido Independentista Puertorriqueño (PIP) kjemper for at Puerto Rico skal bli en uavhengig og selvstendig stat. PDP er løselig tilknyttet demokratene og PNP er tilknyttet republikanerne, men har også en stor andel demokrater. Sittende guvernør Fortuna er øygruppens første guvernør med tilknytning til republikanerne siden 1969. I tillegg har man ulike marginale partier som opererer som uavhengige. Košice. Košice (tysk "Kaschau", ungarsk "Kassa", latin "Cassovia", kroatisk "Kašava", polsk "Koszyce") er en by i Slovakia. Med sine 234 871 (2005) innbyggere er det den nest største byen i Slovakia, etter Bratislava. Byen tilhørte Ungarn til den sammen med hele Slovakia ble avstått til Tsjekkoslovakia ved Trianon-traktaten i 1920. I 1389 ble Košice en av de første byene i Europa med et eget byvåpen, gitt av kong Lajos I. Mellom 1938 og 1945 var byen annektert av Ungarn. Slovakias tidligere president Rudolf Schuster ble født her og var i mange år byens borgermester. For 2013 er byen, sammen med Marseille, utnevnt til Europeisk kulturhovedstad. Washington, D.C.. Sentrale deler av Washington, DC Washington, D.C. (uttales, formelt District of Columbia) er Amerikas forente staters hovedstad. Navnet. Selv om distriktet er kjent under navnet Washington, DC, er ikke dette hovedstadens offisielle navn. Opprinnelig var området delt opp i fem byer/kommuner: Georgetown, City of Washington, City of Alexandria, County of Washington og County of Alexandria. Det hvite hus og kongressen lå i City of Washington. Områdene sør for elven Potomac, City of Alexandria og Alexandria County, ble i 1846 tilbakeført til Virginia. I 1871 besluttet kongressen at hele det føderale området skulle få et felles styre. De tre gjenværende områdene ble således slått sammen til ett og fikk navnet District of Columbia. Selv om City of Washington offisielt forsvant i 1871, fortsatte man å bruke navnet på folkemunne. Det er derfor distriktet i dag er kjent som Washington, DC selv om det offisielle navnet på hovedstaden i USA altså er District of Columbia. Historie. Etter frigjøringen fra Storbritannia i 1776, ble det klart at man hadde behov for en hovedstad som var selvstendig og ikke underlagt en enkelt delstat. I hovedsak fungerte Philadelphia som hovedstad i tiden frem til et føderalt område ble tatt i bruk. 16. juli 1790 besluttet kongressen at området rundt elven Potomac skulle benyttes som føderalt område. Det ble opp til president George Washington å finne det nøyaktige området. Deler av Maryland og Virginia ble avstått til føderale myndigheter og et område på 10x10 miles (16x16 km) ble til det som først ble hetende Territory of Columbia. Området bestod av to eksisterende byer, City of Alexandria på sørsiden av Potomac og Georgetown på nordsiden. Øst for Georgetown grunnla myndighetene en ny føderal by og kalte den City of Washington. Her ble så Det hvite hus og kongressbygningen (Capitol Hill) bygd. George Washington omtalte den selv aldri som annet enn "Den føderale byen". I 1801 ble det føderale området offisielt organisert under navnet District of Columbia (DC). Herunder hørte de tre byene City of Washington, Georgetown og City of Alexandria. De resterende områdene innenfor DC ble delt i to kommuner, Alexandria County og Washington County. USAs myndigheter flyttet til distriktet i 1800, og 27. februar 1801 ble det formelt plassert under Kongressens jurisdiksjon. Den eldste utdannelsesinstitusjonen innen Washingtons opprinnelige bygrenser var Washington Seminary som ble grunnlagt i 1821, og som i dag går under navnet Gonzaga College High School. I 1846 ble hele området sør for Potomac tilbakeført til Virginia etter at innbyggerene hadde vist stor misnøye med de føderale myndighetenes politikk for området. Det gjenværende området nord for Potomac er det området som vi i dag kjenner som District of Columbia og det består kun av avstått land fra Maryland. Først i 1938 fikk distriktet sitt eget flagg. Politikk. Distriktet styres av den amerikanske Kongressen, som har delegert en del makt til distriktets lokale myndigheter. District of Columbias innbyggere har kunnet stemme ved presidentvalg siden valget i 1963, jfr. det 23. grunnlovstillegg, ratifisert 29. mars 1961. Distriktet er kun representert i Kongressen av én delegat uten stemmerett i Representantenes hus. De har ikke representasjon i Senatet. Distriktets lokale myndigheter består av en valgt borgermester og et bystyre. Ikke før 1973 fikk distriktet lov til å ha lokalt valgte politikere. Walter E. Washington var byens første borgermester, og satt fra 1975 til 1979. Nåværende borgermester er Vincent C. Gray. Alle borgermesterne som har blitt valgt har vært fra Det demokratiske parti. Ved forrige borgermestervalg stilte ingen republikaner til valg. I valget i 2006 fikk Demokratenes kandidat 90% av stemmene. Bystyret består av tretten valgte representanter. Hver av de åtte bydelene har en representant, mens formannen samt fire representanter velges fra hele byen. Borgermesteren og byrådet kan sette lokale skatter og lage budsjett, men disse må godkjennes av Kongressen. Det er ikke uvanlig at lokale avgjørelser blir tilsidesatt av den føderale kongressen. Innbyggerne betaler alle føderale skatter (som inntektsskatt), så vel som lokale skatter. Borgermesteren og bystyret vedtar et lokalt budsjett som Kongressen har anledning til å endre. Fordi store deler av distriktets verdifulle eiendommer er føderal eiendom, og dermed unntatt fra lokal eiendomsskatt, har de lokale myndighetene ofte lave inntekter og dårlig økonomi. Demografi og kultur. Ifølge folketellingen i 2011 hadde Washington innbyggere og en befolkningstetthet på innbyggere pr. km². Befolkningen består av 57,7 % afroamerikanere, 37,4 % hvite, 3,0 % asiater, samt flere minoriteter (2005). Distriktet var tidligere kjent som USAs drapshovedstad, med 482 drap i 1991. Det har imidlertid vært en kraftig tilbakegang i voldsepisoder det siste tiåret. District of Columbia har noen av USAs mest berømte bygg, slik som Det hvite hus og Kongressbygningen. I tillegg inneholder distriktet et vell av kjente monumenter. Blant disse er det 169 meter høye Washington-monumentet og minnesmerker over blant andre Abraham Lincoln, Thomas Jefferson, Franklin D. Roosevelt og Albert Einstein. DC har også museer som Smithsonian American Art Museum. Distriktet er også sete for en rekke internasjonale organisasjoner, som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Organisasjonen av amerikanske stater. Bydeler inkluderer Adams Morgan, Anacostia, Barry Farm, Capitol Hill, Chevy Chase Chinatown, Foggy Bottom, Fort Totten og Georgetown. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Vennskapsbyer. Washington D.C. har tolv vennskapsbyer. Alle er hovedsteder bortsett fra Sunderland, som er med på grunn av byen Washington (Tyne and Wear), der George Washingtons forfedre kom fra. Barentshavet. Barentshavet er den delen av Nordishavet som ligger mellom Novaja Semlja, Frans Josefs land og Svalbard. Mot Norskehavet avgrenses Barentshavet langs en linje mellom Sørkapp på Spitsbergen over Bjørnøya til Nordkapp. I øst trekkes grensa mot Karahavet fra nordøstpynten av Novaja Semlja til det østligste punktet på Frans Josefs land. Mot selve Nordishavet går grensa nord for Frans Josefs land til Nordaustlandet på Svalbard. Kvitsjøen regnes ikke som en del av Barentshavet. Havet har fått sitt navn etter den nederlandske oppdageren Willem Barents. Geografi. Barentshavet dekker et areal på 1,4 mill km². Kvitsjøen, som skiller Kolahalvøya fra det øvrige Nordvest-Russland regnes ikke til Barentshavet, mens Petsjorahavet mellom Novaja Semlja og fastlandet gjerne regnes med. Fiskevernsoner. Det meste av Barentshavet ligger innenfor Norges og Russlands økonomiske soner, samt fiskevernsonen ved Svalbard. Mellom disse ligger et mindre område kalt smutthullet, som er fritt hav. Det har i perioder vært konflikter mellom norske og russiske myndigheter på de ene siden og fiskere fra tredjeland som har drevet fiske i smutthullet på den andre. Økonomiske soner. Grensedragning mellom norsk og russisk økonomisk sone ble avklart i 2010. Norge ville bruke samme prinsipp som er brukt i Nordsjøen, nemlig midtlinjeprinsippet, som tilsier at grensen trekkes midt mellom nærmeste norske og russiske kyst. Russland hevdet sektorprinsippet, som innebar at grensen legges langs en linje (meridian) mellom nordpolen og et punkt på territorialgrensen utenfor norsk-russisk landgrense. På denne måten oppsto et stort omstridt område i Barentshavet. På 1970-tallet ble det under daværende havrettsminister Jens Evensen innledet forhandlinger med Sovjetunionen om grensedragning i Barentshavet. Forhandlingene resulterte i en midlertidig avtale, gråsoneavtalen. I 2010 ble det laget en avtale mellom regjeringene i de to landene om den norsk-russiske grenselinjen i Barentshavet. Den ble signert 15. september 2010 av statsminister Jens Stoltenberg og den russiske presidenten Dmitrij Medvedev. Avtalen ble deretter godkjent av Stortinget i februar 2011, og deretter i den russiske nasjonalforsamlingen i mars 2011. Den 8. april 2011 ble avtalen endelig ratifisert da Medvedev satte sin signatur under avtalen. Oseanografi. Barentshavet er et sokkelhav med en gjennomsnittlig dybde på bare 230 m. Det aller meste av Barentshavet er grunnere enn 300 m; men i ei øst-vestgående renne mellom Bjørnøya og fastlandet (Bjørnøyrenna) kan en finne dyp på over 600 m. Områder grunnere enn 200 m er Svalbardbanken mellom Bjørnøya og Hopen, Storbanken nordøst for Hopen og Sentralbanken midtveis mellom Svalbard og Novaja Semlja. Disse er alle viktige fiskebanker. Barentshavet påvirkes utenfra av tre ulike havstrømmer. Den norske kyststrømmen løper langs kysten av Finnmark, Kola og Novaja Semlja og bringer relativt varmt vann med lav saltholdighet inn i Barentshavet. Inn gjennom Bjørnøyrenna går ei grein av Svalbardstrømmen med varmt, atlantisk vann. Atlanterhavsvannet har en høg saltholdighet (>35 promille) og en temperatur på mellom 3,5 og 6,5°. Kaldt, arktisk vann strømmer inn i Barentshavet fra nordøst mellom Frans Josef land og Novaja Semlja og i noen grad mellom Frans Josef land og Svalbard. I vest ligger Havforskningsinstituttets målestasjon på Ingøy like nord av Hammerfest. Her er havet 290 meter dypt i Ingøydjupet med overflatevannet som en blanding mellom atlantisk vann fra nordvest, og kystvann som kommer fra sørvest. Atlanterhavets saltholdige vann strømmer rundt Tromsøflaket og østover, hvorpå det trenger innover Ingøydjupet fra nordvest. Overflatetemperaturen er typisk ca 4-5°C om vinteren og 7-9°C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 34 og 34,5. I atlantiske lag under 150 meter er temperaturen i juli omlag 5,8°C, og i januar med 5,0 – 5,4°C, mens saltholdigheten er omlag 34,5 hele året. Først på omlag 275 meters dyp når saliniteten opp i 35. I løpet av vinteren skjer det en vertikal blanding av vannmassene i Barentshavet som bringer næringsrikt dypvann opp til overflata og blir tilgjengelig for planteplankton utover våren og sommeren. Om sommeren stabiliserer vannmassene seg; i områder med vinteris ved at isdekket smelter og gjør overflatelaga mindre salte, i den isfrie delen ved at sola varmer opp overflatelaget. Kombinasjonen av vertikal omrøring om vinteren og sjiktning om sommeren gjør Barentshavet til et område med optimale forhold for planteplankton i sommermånedene. Isdekket har sin største utbredelse i mars til mai, og med et minimum i månedene august til september. Det er målt store variasjoner fra år til år med hensyn til vanntemperatur og isdekke. Den viktigste årsaken til variasjonene ser ut til å være styrken på Svalbardstrømmen. Isfjell. På Svalbard kalves det isfjell fra flere breer. Disse driver med havstrømmene sørover eller går på grunn og blir stort sett liggende stille til de smelter. Mange isfjell på vei sørover passerer på østsiden av Bjørnøya, men blir tatt av havstrømmer og brakt nordover igjen på vestsiden av Bjørnøya. Det er observert isfjell ved kysten av Finnmark i 1881 og 1929. Hendelsen sommeren 1881 skjedde etter en langvarig periode med nordlige vinder. Isfjell fra breer på Franz Josef land og Novaja Semlja kan komme inn mot Kolahalvøya og Øst-finnmark. Biologi. Barentshavet har med sitt arktiske klima et relativt lite artsmangfold, men en høg biomasseproduksjon. Oppveksten av planteplankton om våren og sommeren gir grunnlag for store mengder dyreplankton og krill, som igjen er basis for sild og lodde. Silda beiter også på loddeyngel. Øverst i næringsnettet er torsk den økonomisk sett viktigste arten, men Barentshavet har også viktige bestander av sei og hyse. Videre finnes store bestander av sjøpattedyr; først og fremst grønlandssel og vågehval, men også knølhval og finnhval, havert, steinkobbe og hvalross. Det er også en stor isbjørnbestand. Torskens viktigste byttedyr er lodde, men den kan også beite på amfipoder, krill, reker, sild og annen torsk. Loddebestanden svinger mye fra år til år som følge av naturlige variasjoner, men også som følge av hard beskatning. Det skjedde et sammenbrudd i loddebestanden i 1987-88 og på nytt i 1993-95. Siste gang lodda forsvant var i 2003-04. Lodda er bytte ikke bare for torsk, men også for sild, sjøpattedyr og sjøfugl. Særlig fikk kollapsen på slutten av 1980-tallet store ringvirkninger, fordi silda samtidig holdt seg borte fra Barentshavet. Grønlandsselen la ut på næringsvandring sørover langs norskekysten, og anslagsvis 75 000 sel drukna i garn langs kysten. Det var også en tydelig nedgang i sjøfuglbestanden. Geologi. Berggrunnen under Barentshavet består av en mektig lagrekke av sedimentære bergarter fra mesozoikum og tertiærtiden. I kvartærtiden var området dekket av tykk is, og etter siste istid har det foregått landhevning. Sedimentlagpakken er dermed erodert. I juratiden ble sand avsatt i elveleier og elvedeltaer. Tilsvarende avsetningsmiljøer fantes også i triastiden. Fiskerier. Norge erklærte suverenitet og har drevet havoppsyn siden 1977. Russisk sektor. Shtokmanfeltet er verdens største, kjente gassfelt. Det russiske oljeselskapet Gazprom antyder at Shtokmanfeltet kan komme i drift fra 2012. Hittil er bare ett oljefelt under utbygging på russisk side – Prirazlomnoje i Petsjorahavet. Norsk sektor. Det er boret 81 letebrønner i Barentshavet og Tromsøflaket per februar 2009. Det ble i 2008 gjort funn i seks av åtte letebrønner, og nærmere 60 oljeselskaper har søkt konsesjon for oljeboring i den 20. konsesjonsrunden. Det er til sammen i Barentshavet og Tromsøflaket påvist 11,2 mill. Sm³ olje og 6,8 milliarder m³ gass i felt som det kan være aktuelt å bygge ut – det vil si ca. 5 % av ressursene i Nordsjøen. Miljø-risiko. Fra miljøvernorganisasjoner og miljøvernmyndigheter har det vært uttrykt stor motstand og skepsis til oljevirksomhet i Barentshavet. De mener at sjøl ordinære driftsutslipp kan skade den sårbare økologiske balansen, og at et uhell kan være katastrofalt under de rådende temperatur- og værforholda. Miljøvernorganisasjonene har krevd at det opprettes petroleumsfrie områder i Barentshavet og nordlige Norskehavet. 7. april 2006 legger den norske regjeringa fram en forvaltningsplan for Barentshavet. Lekkasjer om innholdet i planen viser at det er lite trolig at regjeringa vil gå inn for petroleumsfrie områder. I prinsippet vil da hele Barentshavet være åpent for oljevirksomhet. Det vil derimot bli stilt krav om nullutslipp, det vil si at borekaks og borevæske må tas til land for deponering. Miklós Horthy. Miklós Horthy av Nagybánya (tysk "Nikolaus von Horthy und Nagybánya", ungarsk "Vitéz Nagybányai Horthy Miklós"; født 18. juni 1868 i Kenderes i Ungarn, død 9. februar 1957 i Estoril i Portugal) var en ungarsk admiral og statsmann, som var Ungarns riksforstander fra 1. mars 1920 til 15. oktober 1944. Østerrike-Ungarn. Som ung mann reiste Horthy mye rundt i verden, og tjenestegjorde som diplomat for det keiserlige og kongelige østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet i Tyrkia og andre land. Fra 1908 til 1914 var han adjutant for keiser Frans Josef, som han hadde stor respekt for, ifølge sine memoarer. Horthy utmerket seg som admiral i dobbeltmonarkiets tjeneste under første verdenskrig, hvor han slo den italienske marinen flere ganger. På grunn av sin suksess ble han utnevnt til øverstkommanderende for den keiserlige flåten i mars 1918. Mellomkrigstiden. Slutten på krigen gjorde Ungarn til et land uten tilgang til sjøen, og det var derfor liten bruk for Horthys tjenester som admiral. Han ble imidlertid fremdeles ansett som en krigshelt. Da kommunistene under Béla Kun grep makten i hovedstaden Budapest i 1919, organiserte Horthy som krigsminister i den kontrarevolusjonære regjeringen i Szeged en motstandsstyrke og stormet byen og avsatte rødegardistene. I mars 1920 proklamerte Ungarns parlament landet som monarki igjen, men valgte etter press fra ententen å ikke kalle keiser-konge Karl IV tilbake fra hans eksil, da han i 1921 forsøkte å gjenvinne tronen. Isteden proklamerte de Horthy som riksforstander på ubestemt tid. Som sterkt konservativ sympatiserte Horthy med den fremvoksende fascismen i land som Østerrike, Tyskland, Italia og Spania, og utnevnte en rekke protyske ministre på 1930-tallet. Da tyske myndigheter krevde at områder tatt fra dem av andre land etter krigen skulle gis tilbake, sluttet Horthy seg sammen med dem. I november 1938 kunne han reannektere en tredjedel av Slovakia, som før krigen hadde vært ungarsk, og fire måneder senere tok han også Ruthenia. Andre verdenskrig. I 1940 forberedte Ungarn seg på å gå til krig mot Romania for å ta tilbake en annen tapt provins, Transilvania. Tyske myndigheter intervenerte på deres vegne og sørget for en avtale som ga dem halvparten av det omstridte området, uten at det ble løsnet et skudd. I mai 1941 ble Ungarn fullverdig medlem av Aksemaktene, og som sådan alliert også med Romania. I 1944, da krigslykken hadde snudd for aksemaktene, og Den røde armé med sine massenedslaktninger av sivile nærmet seg Ungarns grenser, presset tyskerne i mars Horthy til å godta en regjering under den sterkt tyskvennlige Sztójay, men allerede i august ba Horthy den moderate generalen Lakatamos om å danne en ny regjering. Tyskerne intervenerte da ved å sende Otto Skorzenys SS-Jäger Battalion Mitte til Budapest. Han kidnappet Horthys sønn Miklós Horthy jr., som var på vei for å forhandle om våpenhvile med Sovjetunionen, og tvang Horthy til å trekke seg som riksforstander. Horthy tilbrakte resten av krigen i husarrest i Bayern, men ble behandlet svært godt. I mai 1945 ble han tatt i amerikansk forvaring. Selv om Jugoslavia krevde at han skulle tiltales som krigsforbryter, nektet USA å gjøre det. Etter krigen. Han avga vitnemål mot Edmund Veesenmayer under Ministerieprosessen i 1948. Samme år slo Horthy slo seg ned i Estoril i Portugal med sin familie, og i 1953 utkom hans memoarer, "Ein Leben für Ungarn" (Et liv for Ungarn) Han døde i 1957. Horthy var gift én gang. Han hadde to sønner, Miklos og Stefan, som gjorde tjeneste som hans politiske assistenter. Horthy var svært skuffet over at den ungarske oppstanden mot de sovjetiske okkupantene i 1956 mislyktes. Han ba i sitt testamente om at hans levninger ikke skulle returneres til Ungarn «før den siste russiske soldat har forsvunnet». Først i 1993, da 48 år med sovjetisk okkupasjon tok slutt, ble Horthy ført hjem til Ungarn og stedt til hvile i fødebyen Kenderes. Horthy, Miklós Horthy, Miklós Horthy, Miklós Béla Kun. Béla Kun (født 20. februar 1886, henrettet 30. november 1939 i Sovjetunionen) var en ungarsk kommunist som kortvarig hadde makten i Ungarn i 1919. Kun kjempet for Østerrike-Ungarn under første verdenskrig, og ble tatt som krigsfange og ført til Russland, hvor han ble kommunist. Da han ble repatriert dro han tilbake til Ungarn, hvor regjeringen var svekket etter krigen, og i tillegg måtte ta hånd om store antall flyktninger fra land tapt under krigen. Han ønsket å gripe makten, men kommunismen hadde ingen folkelig støtte, så det kunne kun skje gjennom et kupp. Den 21. mars 1919 grep Kun og det lille kommunistpartiet makten og etablerte Den ungarske sovjetrepublikk. Han avviste imidlertid å omfordele land til bøndene. Styret varte bare 133 dager, da admiral Miklós Horthy, støttet av rumenske antikommunister, knuste kommunistene og tvang dem til å gi opp makten til et sosialdemokratisk parti. Dette ble etterfulgt av reproklamasjonen av Ungarn som monarki, riktignok uten konge. Béla Kun dro i eksil i Wien i Østerrike, som da også var styrt av sosialdemokrater, og vendte senere tilbake til Russland, hvor han ble et ledende medlem av kommunistpartiet og Komintern. I denne egenskapen dro han til Tyskland for å gi råd til det tyske kommunistpartiet. Han ble beskyldt for trotskisme og myrdet på slutten av 1930-tallet under Josef Stalins utrenskninger. Ungarsk. Ungarsk (ung. "magyar") er et uralsk språk som tales av omkring 14,5 millioner mennesker, hvorav 10 millioner i Ungarn, hvor det er offisielt språk. Ungarsk tales også i tilgrensende områder i Romania, Slovakia, Serbia, Kroatia og Slovenia (alt områder tapt etter første verdenskrig); dessuten i Østerrike. I Østerrike-Ungarn var ungarsk (sammen med tysk) et av de to offisielle språkene. Ungarsk er et «agglutinerende» språk – der bøynings- og avledningsendene blir lagt til ordstammen både foran, bak og begge samtidig. Svært få ord er lånt fra andre språk – «telefon», «bank» og «posta» er eksempel. Ord som datamaskin – «számítógép» og kamera – «fényképezõgép» viser at ungarsk står imot lån av ord fra andre språk. Ungarsk er lett å uttale, i det hver bokstav uttales selv når flere vokaler står sammen. Språket har derfor ikke diftonger. Tallet på språklyder og tallet på bokstaver i alfabetet er derfor like. Det som gjør språket vanskelig som fremmedspråk er tallet på kasus (20) og frekvensen av unntak fra grammatiske regler. Når det gjelder tempus (verbalbøyning i forhold til ytringsøyeblikket), er ungarsk relativt enkelt. Bruken av modus derimot, (verbalkategori som uttrykker meninger, følelser, ønsker eller påbud) er stor, noe som gjør det vanskelig for fremmedspråklige å forstå nyansene i det ungarske språket. Willem Barents. Willem Barents, egentlig Barentsz – forkortelse av "Barentszoon", (født 1549 el. 1550 i Formerum på den vestfrisiske øya Terschelling i Nederland, død 20. juni 1597 på Novaja Semlja i dagens Russland) var en frisisk-nederlandsk sjøfarer og oppdager i slutten av det 16. århundre. Barentshavet og Barentsburg er oppkalt etter ham. Om Barents' liv før han la ut på sine ekspedisjoner er lite kjent. Første ekspedisjon (1594). a> over Willem Barents' første ekspedisjon Kart fra 1599 som viser Willem Barents tredje ekspedisjon a>. Tegning fra 1596 av Gerrit de Veer I 1594 seilte han ut fra Amsterdam med to skip for å lete etter Nordøstpassasjen fra Europa og nordenfor Sibir frem til Stillehavet og det østlige Asia. Han nådde vestkysten av Novaja Semlja den 10. juli ved 73° 25' nordlig bredde, og regnes som dobbeltøyas oppdager. Så fulgte han øya nordover, men ble tvunget til å gjøre vendereis rett før han nådde øyas nordspiss. Det andre skipet, ført av Cornelis Nay, hadde mer lykke med seg; det seilte gjennom Jugorskistredet (stredet mellom det sibirske fastland og Vajgatsj-øya) og kom inn i Karahavet. Dermed var han mer enn halvveis mot Beringstredet da han måtte gjøre vendereis. Annen ekspedisjon (1595). Nays suksess utløste stor entusiasme. Derfor ble det det påfølgende år sendt ut en ny og større ekspedisjon, denne gang med syv skip. Den ble ledet av Barents og Jacob van Heemskerk, med Nay og Jan Huygen van Linschoten (som året før også hadde seilt med Nay). De seilte målbevisst mot Karaporten (mellom Vajgatsjøya og den sørlige Novaja Semlja-øya, passasjen Nay hadde benyttet på hjemveien året før), men de var for sent ute til å finne åpent og isfritt hav inn i Karahavet. Imidlertid kom de til Petsjoraflodens munning og handlet der med stedets samojedere. Tredje ekspedisjon (1596-97), Barents' død. a> av Christiaan Julius Lodewyck Portman fra 1836 Hans tredje ekspedisjon (1596–97) slo også feil, og endte med hans død. Denne gangen hadde han to skip, ført av kapteinene Jan Corneliszoon Rijp og Jacob van Heemskerk. Under utreisen valgte han ikke å gå rett østover etter å ha fulgt norskekysten oppover, men fortsette mot nord, for å komme seg rundt nordspissen av Novaja Semlja. Det var dette som gjorde at han oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen. Men ved Spitsbergen kom skipene fra hverandre. Barents' skip, ført av Heemskerk, ble fast i isen etter å ha rundet nordspissen av Novaja Semlja. Mannskapet ble nødt til å overvintre på Novaja Semlja og måtte rive ned overbygningen på skipet for å få tilstrekkelig tømmer til en hytte. Ettersom skipet ikke kom løs fra isen tidlig i 1597 måtte de legge avsted i to åpne båter den 13. juni. De fleste klarte seg, og ble ved Kolahalvøya nær Murmansk tatt opp av et nederlandsk handelsskip ført av deres tidligere medreisende Jan Corneliszoon Rijp. Men Barents selv døde den 20. juni. Annet. Historien om den skrekkelige overvintringen på Novaja Semlja ble beskrevet av skipets tømmermann Gerrit de Veer. Han ble med det den første som beskrev den atmosfæriske anomali som nå er kjent som Novaja Semlja-effekten: Han beskrev den 24. januar 1597 en soloppgang – to uker tidligere en den var forventet og rett og slett mulig på denne breddegrad. Det var ikke før i 1998 at man fant en forklaring på dette fenomenet, som var en arktisk luftspeiling. I 1871 ble hytten der Barents og hans mannskap overvintret gjenfunnet av den norske hvalfangeren Elling Carlsen. Hytten var uskadet, og nederlenderne kalte det for "Het Behouden Huys" (det bevarte hus). Mange av gjenstandene derfra er nå bevart i Haag. I 1875 ble en del av hans opprinnelige skipsjournal funnet. Fra 1993 til 1995 ble huset grundig undersøkt av arkeologer fra Russland og Nederland – fra det nederlandske Rijksmuseum og fra Universiteit van Amsterdam. Isar. Isar er en elv i Bayern i Tyskland. Den er en sideelv til Donau og 295 kilometer lang. Kilden ligger ved den bayersk-østerrikske grensen i nærheten av landsbyen Mittenwald i alpene. Derfra renner elven nordover, gjennom den bayerske hovedstaden München og nordøstover til Deggendorf, hvor den møter Donau. Byer ved elven inkluderer: Bad Tölz, Wolfratshausen, München, Freising, Moosburg, Landshut, Dingolfing, Landau og Plattling. Etymologi. Det er mulig at det antikke navnet på den lavere delen av elva Donau, Ister, har samme kilde. Geografi. Isar tar i mot en god del av vannet fra Alpene, og deler av Karwendelfjellene nordøstover mot Donau og renner til slutt ut i Svartehavet via Donau. Nedslagsfeltet er om lag 9 000 kvadratkilometer. Om vinteren faller det meste av nedbøren i Alpene som snø. Dette fører til økt vannføring i elven under snøsmeltingen om våren. Elven har en middelvannføring på 175 kubikkmeter per sekund. Dette er omtrent på samme nivå som andre forholdsvis store elver i Tyskland, som Mosel, Lech eller Main. Bortsett fra de større sideelvene Amper og Loisach, renner mange mindre elver ut i Isar, som Leutasch, Jachen, Dürrach, Dorfen, Sempt og Pfettach. Det offisielle utspringet til Isar ligg i Hinteraudalen øst for landsbyen Scharnitz i Karwendelfjellene i Tyrol i Østerrike, med ei høyde på 1 160 m. Isar starter fra elven Lavatsch, som har sin kilde lenger sørøstover, og den bli kalt toppen av Isar. Videre får Isar vann fra Brikkarbach, som har sin kilde ved foten av det høyeste fjellet i Karwendel, Birkkarspitze og Moserkarbach. Mellom Mittenwald og Krün ligger det en demning på Isar. Vannet herfra går inn i innsjøen Walchensee, der en produserer elektrisitet. For å lage mer strøm, og hindre flom, vart det bygd et større reservoar kalt Sylvensteinsee mellom 1954 og 1959. Denne ligg 12 km sør for Lenggries, og har hindret alvorlige flommer i München, blant annet i 1979, 1999 og 2005. 2005 var første året en måtte sleppe ut vann fra innsjøen fordi toppkapasiteten var nådd, men en klarte akkurat å unngå flom i München. Etter at elven forlater De bayerske alpane ved Bad Tölz renner Isar gjennom glasialt morenelandskap og så gjennom München-sletten. Den fortsetter deretter fra Freising mot Donaudalen. Ved munningen ved Donau er elven 312 meter over havet, og har rent ned 848 høydemeter fra utspringet til munningen. Historie. Isar i München nær Deutsche Museum Isar var sannsynligvis en transportåre selv i førhistorisk tid for frakt av varer fra Alpene, eller til og med Italia, mot Donau på flåter. Romerne bygde en handelsvei kalt "Via Raetia" fra Inndalen over Seefelderpasset og til den nordlige foten av Alpene. Byen Mittenwald ble dermed en viktig handelsby i Werdenfelser Land. Enkelte steder bygde romerne trebroer over Isar, slik at de enklere kunne komme seg over de sterke strømmene. En av disse ble bygget på den romerske veien mellom Salzburg og Augsburg sør for dagens München. Dermed kunne en lett kontrollere trafikken langs veien og kreve avgifter. Byene München og Landshut, som oppstod i middelalderen, er direkte knyttet til brobyggingen og maktkampene og påvirkningen disse hadde på økonomien. Siden byene var i stadig vekst krevde en stadig mer tømmer og kalk, og dette førte igjen til økt kommersiell flåtedrift. På begynnelsen av 1600-tallet ble varer som middelhavsfrukt, krydder, bomull og silke fra "Den venetianske marknaden" i Mittenwald transportert ned Isar og Donau helt til Wien og Budapest. På 1800-tallet var den kommersielle flåtedriften på topp og om lag 8 000 flåter kom til München hvert år. Siden middelalderen har vannmøller vært i drift på bredden av Isar. For å opprettholde en mer jevn strøm til møllene, ble det bygget små kanaler i München. Disse kanalene førte òg med seg ferskvann til innbyggerne og til flere garverier. I tillegg fylde de vollgravene rundt bymurene med vann. Hvert år skapte Isar flom i byene langs elven, og gjorde store ødeleggelser og tok livet av mange mennesker. I 1813 kollapset en bro i München under en flom, og tok livet av mer enn 100 mennesker som stod på broen og såg på flommen. Fra 1806 ble det bygget murer langs bredden av elven. Dette førte til at elven gikk raskere og gravet seg dypere ned i elveleiet. På 1920-tallet begynte man å bygge vannkraftverk, og fra 1954 til 1959 bygget man Sylvensteinspeicher for å produsere strøm og for å verne mot flommer. Dette førte mellom annet til at landsbyen Fall var lagt under vann. Når vannstanden i reservoaret er svært lav, kan man fremdeles se kirketårnet stikke ut av vannet. Bare de siste få årene har Isar delvis gått tilbake fra å være en kanal til en mer naturlig elv. I de lavere delene av Isar, mellom Moosburg og Plattling vasket man gull i elveavleiringene på 1500- og 1600-tallet. Det gikk derimot dårlig fordi det var lite metall i elven. Miljø. Siden 1920-tallet har man brukt vannet i Isar for å produsere strøm. Dette har hatt store konsekvenser for både lokal fauna, flora og mennesker. For å gi nok vann til de 28 vannkraftverkene langs elven er nesten hele elven kanalisert og vannet er ledet om flere ganger. Like nord for Mittenwald ble all vannet i elven ledet ut i innsjøen Walchensee i 1923 for å bygge et vannkraftverk her. Siden 1990 har man latt 4 kubikkmeter per sekund strømme gjennom elven her. Byggingen av Sylvensteindemningen og de tallrike reguleringene av elven (som ble påbegynt tidlig på 1800-tallet) har endret elvens karakter. Konstruksjonen av denne demningen hindrer nå elven i å flomme over sine bredder. For å verne den vakre Isardalen grunnla Gabriel von Seidl "Isartalverein" i 1902. For å oppnå dette kjøpte han 90 hektar med land fra München, og i dag er det over 330 km turstier i området. I det siste har man prøvd å bringe Isar tilbake til sin opprinnelige form. For eksempel har man nær München gjort elveleiet bredere og bredden flatere, og man har bygget små grusøyer og nesten naturlige bukker for å sakke elvens fart. I tillegg har man gjort dikene større og bredere. Vannkvaliteten i elven har også øket etter at man bygget renseanlegg for kloakker. Tallet på bakterier er derimot fremdeles relativt høyt. Sammen med andre byer og bosetninger langs Isar har man sett seg et mål om at bakterienivået i elven skal reduseres så meget at det skal være mulig å bade i elven. Om man klarer dette, vil München være en av få storbyer i Europa med slike muligheter. Selv om kloakkrenseanleggene fører til at bakterienivået blir sterkt nedsatt, renner det likevel mye forurenset vann ut i elven i forbindelse med kraftig nedbør. Det er flere naturlige reservater langs Isar, mellom annet for fugler nordøst for Moosburg. Dette området er et viktig hvilested for trekkfugler. Man har funnet opp mot 260 forskjellige arter, mellom annet sjeldne arter som makrellterne og blåhals. Danmarks Retsforbund. Danmarks Retsforbund er et dansk politisk parti stiftet 21. oktober 1919. Georgismen er det ideologiske grunnlaget for partiet. Partiets politikk bygger på tre hovedpunkter – frihandel, statsmaktens begrensning og full grunnskyld. «Fuld grunnskyld» innebærer at statens eneste rettmessige inntektskilde er den samfunnsskapte merverdi, som av økonomer kalles jordrente, frem for den individuelt skapte arbeidsfortjeneste, som beskattes gjennom inntektsskatten. All inntektsskatt, moms og toll skal derfor avvikles. Retsforbundet er altså et utpreget liberalistisk parti. Jürgen Möllemann. Jürgen W. Möllemann (født 15. juli 1945, død 5. juni 2003) var en tysk politiker. Han var gjennom en lang periode medlem av Helmut Kohls regjering, som statssekretær i utenriksministeriet med tittelen statsminister (1982–1987), utdannelses- og vitenskapsminister (1987–1991), næringsminister (1991–1993) og som visekansler (1992–1993). Möllemann ble født i Augsburg, tok sin "Abitur" i 1965, og avtjente militærtjeneste som fallskjermjeger. Han studerte deretter germanistikk, sport og historie ved Pädagogische Hochschule i Münster fra 1966 til 1969, med sikte på å bli tysklærer. Han var først medlem av konservative CDU fra 1962 til 1969, men sluttet seg senere til det liberale FDP. Han var medlem av det tyske parlamentet fra 1972 til 2000, og igjen fra 2002. Möllemann var leder av FDP i Nordrhein-Westfalen (NRW) fra 1983 til 1994 og igjen fra 1996 til 2002. Han var også parlamentarisk leder for FDP i Nordrhein-Westfalens parlament fra juni 2000 til oktober 2002. Under de føderale valgene i 2002 ble han beskyldt for å bruke ulovlige penger for å produsere en pamflett som kritiserer Ariel Sharons overgrep mot palestinerne og de tyske jødenes daværende leder Michel Friedmans manglende avstandtagen til dette. Noen påsto at pamfletten var antisemittisk. Debatten førte til at Möllemann trakk seg fra FDP i mars 2003. Han døde 5. juni 2003 i en fallskjermhopp-ulykke i Marl-Loemühle, som politiet betrakter som et mulig selvmord. Han ble etterforsket etter påstander om at han brukte sine politiske posisjoner til å arrangere våpenhandler med arabiske land, og ulovlig motta flere millioner euro og unndra skatt. Den siste påstanden ble droppet etter hans død, mens etterforskning for andre forhold fremdeles pågår. På grunn av disse beskyldningene vedtok det tysk parlamentet å frata ham hans parlamentariske immunitet den 5. juni 2003 kl. 12:28, 22 minutter før han døde. Möllemann var president for Deutsch-Arabische Gesellschaft (det tysk-arabiske selskapet) fra 1981 til 1991 og fra 1993 til 2003, inntil sin død. Han var også en pasjonert fallskjermhopper, og brukte ofte fallskjermhoppene for å skape oppmerksomhet for valgkampformål. Han var gift med Carola Möllemann-Appelhoff, og hadde tre døtre. Michel Friedman. Michel Friedman (født 25. februar 1956 i Paris) er en tysk advokat, konservativ politiker og TV-programleder. Han var viseformann for Zentralrat der Juden in Deutschland fra 2000 til 2003, og president for den europeiske jødiske kongressen fra 2001 til 2003. Friedman stammer fra polsk-jiddische jøder. Etter annen verdenskrig levet familien i Frankrike. I 1965 flyttet de til Frankfurt am Main i Tyskland. Friedman engasjerte seg tidlig i politikk og deltok i demonstrasjoner mot Sovjetunionen. Etter et avbrutt medisinstudium begynte han på jusstudiet. Han tok den juridiske statseksamen i 1988, og ble i 1994 dr. jur. ved universitetet i Mainz. Friedman ble medlem av CDU i 1983. I 1984 ble han styremedlem i det jødiske trossamfunnet i Frankfurt. Året etter ble han medlem av bystyret samme sted. I 1994 ble han innvalgt i partiledelsen i det hessiske CDU. På grunn av finansskandalene i det hessiske CDU meldte han seg ut og er siden 2000 medlem av det saarlandske CDU. Friedman var medlem av landsstyret i CDU, men trakk seg etter at han offentlig hadde angrepet kansler Helmut Kohl. Ved siden av sin karrière som advokat og politiker er Friedman siden 1993 aktiv som TV-programleder. Fra 1998 til 2003 ledet han sendingen "Vorsicht! Friedman" på Hessischer Rundfunk. I 2002 førte Friedman en offentlig strid med FDP-politikeren Jürgen Möllemann om Israel, Palestina og antisemittisme. Möllemann, som var president for det tysk-arabiske selskapet, anklaget Friedman for å støtte Ariel Sharons overgrep mot palestinerne, mens Friedman anklaget Möllemann for antisemittisme. I juni 2003 ble det i en razzia hos Friedman funnet kokain, og det ble avdekket at han var involvert i menneskehandel og smugling av ukrainske jenter til prostitusjon i Europa. Den 8. juli 2003 aksepterte Friedman en dom for kokainbesittelse svarende til en bot på 17 000 euro. Han trakk seg samtidig fra alle offentlige verv, og innrømmet i en offentlig erklæring å «ha gjort en feil» og bad offentligheten om «en ny sjanse». 16. juli 2004 giftet han seg med journalisten Bärbel Schäfer. Akershus Amtstidende. "Akershus Amtstidende" (eller bare Amta) er en dagsavis som kommer ut i Drøbak i Frogn kommune. Denne og Nesodden kommuner er avisas dekningsområde. Avisa kom ut første gang i 1874 og hadde opprinnelig et konservativt politisk ståsted. A-pressen kjøpte likevel avisa i 1979. Ansvarlig redaktør er Morten Øby. Farmand. Farmand i en utgave fra 1947. Legg merke til den helsides forsideannonsen. Farmand var et norsk ukentlig forretningsblad. Det ble grunnlagt i 1891, og dets første redaktør var Einar Sundt. Magasinet skulle ifølge sine statutter være et organ for næringslivets frihet; senere omfattet det også stoff innen politikk og kultur. I tillegg til sine ukentlige utgivelser, utkom Farmand ved årsslutt med et utvidet såkalt "Gullnummer". Bladet utkom kontinuerlig fra 1891 til det ble innstilt i januar 1989 med unntak av krigsårene 1940–1945. Ordet «farmand» er gammel form for «handelsmann». Redaksjonell linje. Magasinet ble i høy grad preget av sin mangeårige redaktør Trygve J.B. Hoff (kjøpte tidsskriftet i 1935), som førte en karakteristisk, og til tider svært individualistisk, linje. Under hans ledelse hadde Farmand, til tross for at bladet i liten grad ble markedsført, et gjennomsnittlig opplag på rundt 30 000. Blant annet ble Farmands "innhold" regnet som et tilstrekkelig salgsargument i seg selv; derfor ble dets omslag frem til 1980-årene brukt til helsides annonser istedenfor redaksjonelt stoff. Hoffs linje ble videreført av etterfølgeren Kåre Varvin, som begynte som journalist i magasinet i 1945. Bladet var også et debattorgan med et stort antall bidragsytere som alltid begynte sine innlegg med hilsenen «Hr. redaktør!». Hoff var også konsekvent anti-fascist, og Farmand var den første norske publikasjonen som, etter ordre av 12. juni 1940 fra rikskommissær Josef Terboven, ble tvangsinnstilt «med øieblikkelig virkning og for bestandig» under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Medredaktøren Georg Harbitz Reymert (1930–1940) hadde i lengre tid i skarpe ordelag advart mot tyskerne i bladets spalter da Terboven forbød bladet. Etterkrigstiden ble innledet med kraftige angrep på regjeringens penge- og næringslivspolitikk, som var preget av økonomen Ragnar Frischs teorier. Her ble Farmand et toneangivende opposisjonsorgan. Da Farmand ble overtatt av Trygve J.B. Hoffs sønn Ole-Jacob i 1983 mistet bladet imidlertid en betydelig del av redaksjonen, som ikke ønsket å følge en mindre kulturorientert retning. Også abonnentene reagerte på Farmands dreining mot Fremskrittspartiet, og leserkretsen ble stadig mindre. Ettersom Farmand fikk dårligere økonomi brukte man opp det fond som var skapt for bladet. Senere gikk familien Høeg inn med finansiering og etter det også stiftelsen Libertas. Libertas støttekjøpte flere tusen abonnement til skoler og bibliotek i hele Norge. Farmand endte til slutt opp i Cappelen forlag, og da svenske Bonnier overtok forlaget, satt Bonnier med både Økonomisk Rapport og Farmand. Man besluttet å satse på Økonomisk Rapport, som minnet mer om det svenske Veckans Affärer som Bonnier hadde suksess med i Sverige. Abonnentregisteret ble innlemmet i Økonomisk Rapport, og Farmand lagt ned i 1989. Redaksjonen var da i gang med å planlegge bladets 100 års jubileumsnummer. Bidragsytere. Farmand favnet vidt, og en rekke fremtredende skribenter kom til uttrykk i bladet, deriblant Cappelens Henrik Groth, advokaten Johan Bernhard Hjort, forfatterne Bjørg Jønsson (under psevdonymet "Femina"), Odd Eidem og Alf Larsen. Fra kirkelig hold bidro ofte biskop Alex Johnson. Arnulf Øverland og Sigurd Hoel var blant magasinets litteraturredaktører. Humor og satire var en genre som ble ivaretatt under Trygve J.B. Hoffs redaksjonelle ledelse og videreført av hans etterfølger, blant annet gjennom den velkjente «hjørnevitsen» og et eksklusivt abonnement på Playboys karikaturer. Farmand kunne også publisere stoff fra det engelske vittighetsbladet «Punch» etter at redaktør Hoff hadde dokumentert at hans samling av gamle eksemplarer var like omfattende som magasinets. Også Odd Brochmann bidro med betraktning om estetikk, gjerne med egne illustrasjoner. Tegneren Ellen Auensen satte sitt preg på magasinet på 1970- og 80-tallet. Blant utenlandske fagøkonomer hadde magasinet bidragsytere som Milton Friedman, Friedrich Hayek, begge vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, Ludwig von Mises og mange andre. En annen utenlandsk bidragsyter var den meget konservative filosofen og adelsmannen Erik Maria Ritter von Kuehnelt-Leddihn fra Østerrike. Den innenriksøkonomiske dekning i etterkrigstiden ble preget av spaltisten "Stockman" (Georg Falsen). Under Trygve Hoff og Kåre Varvins ledelse besto Farmands redaktørkorps av blant andre Arne Bonde, Hans Geelmuyden, André Savik og Trygve Hegnar, som leverte sine artikler under pseudonymet "Periscopus". I 1971 startet Hegnar det konkurrerende bladet Kapital. Det fremkommer i Hegnars selvbiografi "Hva var det jeg sa?" at Hegnar ønsket å bli redaktør i Farmand, men innså at Farmand aldri ville bli «hans» blad, og startet derfor opp bladet Kapital. Gullnummeret. Gullnummeret var Farmands jule- og nyttårshefte. Det hadde flere sider enn de øvrige bladene og inneholdt det redaksjonen holdt for det beste en leser kunne ønske å få med seg til julens lesning. Tradisjonelt var der en oppsummering av norsk og innenlandsk økonomi fulgt opp av dybdeanalyser over enkelte trekk. Videre kunne en finne bidrag fra de fleste medarbeiderne, spesielt utvalgt til dette nummeret. Omslagssiden var gullfarget. Betydning og innflytelse. Farmand hadde en sterk innflytelse på norsk samfunnsliv, direkte såvel som indirekte. Farmand var i en årrekke det største og sterkeste næringslivsorganet i Norge. Farmand var i åpen konfrontasjon mot Hitler-Tyskland og Terbovens regime. Trygve J.B. Hoff var nær venn av Anders Lange som stiftet Anders Langes Parti (det senere Fremskrittspartiet) i 1973. Trygve Hoff gav Lange en mer fundert og akademisk dekning for den ryggmargsfølelse Lange sterkt hadde og gikk etter. Denne dikotomien kan spores i Fremskrittspartiet til vår moderne tid. Farmand påvirket sterkt Trygve Hegnar som har fornyet norsk næringslivspresse med Kapital og Finansavisen. Trygve Hoff var nær venn og utvekslet ideer av Milton Friedman. Friedman fikk utvidet spalteplass i Farmand. Han mottok senere Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Zentralrat der Juden in Deutschland. Zentralrat der Juden in Deutschland er en paraplyorganisasjon med sete i Berlin som organiserer en rekke jødiske organisasjoner i Tyskland, med tilsammen omkring 100 000 medlemmer. President er Charlotte Knobloch. Historie. Organisasjonen ble grunnlagt 19. juli 1950 som følge av økende isolering av tyske jøder i det internasjonale jødiske samfunnet. Den hadde opprinnelig sete i Rhinlandet (Düsseldorf og Bonn), men har nå flyttet sitt hovedsete til Berlin. Organisasjonen har alltid fått stor økonomisk og moralsk støtte fra regjeringen. I sine tidlige år bestod lederskapet i organisasjonen av tyskfødte jøder, selv om størstedelen av den jødiske befolkningen i Tyskland da bestod av polskfødte jøder som hadde kommet til Tyskland som flyktninger etter krigen, da de flyktet fra det antisemittiske regimet i Polen. Organisasjonen kalte seg derfor «sentralrådet av jøder i Tyskland» heller enn «sentralrådet av tyske jøder». Over tid har de polskfødte jødene og deres etterkommere blitt integrert i det tyske samfunnet og fått en mer fremtredende rolle i de jødiske organisasjonene. På slutten av 1980-tallet vurderte organisasjonen å skifte navn. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har den jødiske befolkningen i Tyskland blitt mangedoblet som følge av massiv immigrasjon av jøder fra eks-sovjetiske områder. I 2004 immigrerte flere jøder fra det tidligere Sovjetunionen til Tyskland enn til Israel, og Tyskland har den raskest voksende jødiske befolkning i verden etter Israel. Det totale antallet jøder i landet er omkring 200 000, av disse tilhører ca. halvparten en synagoge som er tilsluttet sentralrådet. Immigrasjonen har ikke vært ukontroversiell: Tyske jøder med langvarige røtter i Tyskland har fryktet å bli en minoritet i sin egen minoritet. Zentralrat der Juden in Deutschland er fremdeles overveiende dominert av de opprinnelige tyske jødene eller de som kom til landet fra Øst-Europa kort etter krigen. På forskjellige tidspunkter har organisasjonen opplevet korrupsjonsskandaler. Den mest kjente var avsløringen av at organisasjonens mangeårige og høyt respekterte formann Werner Nachmann gjennom flere år hadde underslått millionbeløp. Heinz Galinski, som hadde ledet det jødiske trossamfunnet i Vest-Berlin i 43 år, overtok etter Nachmann og gjenreiste respekten for organisasjonen. I senere år har det vært konflikter med Union progressiver Juden in Deutschland, som organiserer de liberale jødene. Sentralrådet hevder å være den eneste representanten for jødene, mens de liberale jødenes organisasjon ønsker å få statsstøtte på like linje med sentralrådet. Union progressiver Juden in Deutschland. Union progressiver Juden in Deutschland (UPJ) er en organisasjon som organiserer rundt 3 000 progressive jøder i Tyskland. Den er medlem av Verdensunionen for progressiv jødedom, og ledes av dr. Jan Mühlstein. Zentralrat der Juden avviser organisasjonen og hevder å være den eneste representanten for jødene i Tyskland. I april 2004 kom det til åpen strid mellom de to foreningene da Mühlstein krevet at de liberale jødene skulle få statsstøtte på lik linje med den andre jødiske organisasjonen. Deutsch-Arabische Gesellschaft. Deutsch-Arabische Gesellschaft (DAG; det tysk-arabiske selskapet) er en forening som ble grunnlagt i 1966 og som arbeider for å fremme tysk-arabiske forbindelser på det politiske, næringsmessige og kulturelle område. Presidenten for selskapet er den bayerske næringsministeren Otto Wiesheu (CSU), som etterfulgte FDP-politikeren Jürgen Möllemann i 2003. Til selskapets styre hører også de arabiske landenes ambassadører. Mohács. Mohács er en ungarsk grenseby ved Donau To berømte slag har funnet sted i Mohács Slaget ved Mohács. Slaget ved Mohács kan referere til Slaget ved Mohács (1526). I slaget ved Mohács led Ungarn under kong Ludvig II mot det osmanske riket under Süleyman I den 29. august 1526 ved Mohács i Syd-Ungarn et fullstendig nederlag. De tyrkiske osmanene hadde 1521 utvidet sitt rike i nordvestlig retning gjennom erobringen av Beograd. Allerede i 1526 fulgte enda et felttog, som rettet seg mot Ungarn. Süleyman hadde krevet tributt av Ungarn, og da Ungarn vegret seg, marsjerte han med omkring 70 000 mann nordover, av dem 35 000 ryttere og 15 000 janitsjarer. Ludwig dro med sin hær på 24 000 soldater, uten å vente på forsterkninger fra Siebenbürgen og Kroatia, fra Buda mot syd. Hans hær omfattet omkring 4 000 sterkt pansrede ryttere. Ved Mohács traff ungarere og tyrkere på hverandre. Mohacs 1526 Slaget ved Mohács (1687). I slaget ved Mohács i 1687 beseiret, fire år etter beleiringen og slaget ved Wien, en hær ledet av Karl V, hertug av Lorraine og kurfyrst Max II. Emanuel på Berg Harsan ottomanerne, og erobret fra dem Siebenbürgen tilbake. De keiserlige troppene trengte seg videre gjennom Ungarn. Med erobringen av Beograd et år senere befridde de seg endelig for tyrkerne. Seiren skyldtes i det vesentlige den "hellige liga". Det andre slaget ved Mohács er ikke å forveksle med slaget ved Mohács 1526 hvor tyrkerne beseiret ungarerne og bøhmerne. Mohács 1687 Den hellige liga (1684). Den hellige liga ble inngått 5. mars 1684 på initiativ fra pave Innocent XI mellom det tysk-romerske rike, kongeriket Polen og Venezia (fra 1686 også Russland) som et kampforbund mot Det osmanske riket. Ligaens største militære seier var i slaget ved Mohács 1687. Demokraten. " Demokraten " er en avis som blir utgitt i Fredrikstad i Østfold. Historie. Avisa kom ut første gang 22. mars 1906 som "Smaalenenes Social-Demokrat". Stiftelsesdatoen for selskapet var imidlertid 18. juni 1906. Avisa var fra starten av en partiavis for Arbeiderpartiet i Østfold og kom ut tre ganger ukentlig, før den ble dagsavis i 1908. Avisa hadde egne redaksjoner i Halden og Sarpsborg. Etter partisplittelsen i Arbeiderpartiet i 1921 valgte avisen å støtte utbryterne i det nye sosialdemokratiske partiet. Etter partisamlingen i 1927 brøt det ut strid om hvilke aviser som skulle fortsette som partiaviser i fylket. Mange mente at én avis rent økonomisk ville være det beste. Det endte med at "Smaalenenes Social-Demokrat" fortsatte som Arbeiderpartiavis i Fredrikstad, Østfold Arbeiderblad i Sarpsborg som hadde støttet Arbeiderpartiet under splittelsen fortsatte, og det ble etablert en ny partiavis i Halden. Avisstriden ble forøvrig brakt helt til topps i Arbeiderpartiet før den fant sin løsning. Under andre verdenskrig ble ikke avisen stanset som så mange andre Arbeiderpartiaviser ble. Men avisen fikk nytt navn 3. oktober 1940 som en følge av den nye tiden der politiske avisnavn skulle bort. Avisa ble hetende Folden, men 17. mai 1943 ble avisen tvangssammenslått med Høyreavisa Fredriksstad Blad og ble til «Fredrikstad Blad og Folden», som fikk tvangsinnsatt NS-redaktør. I fredsdagene utgav fredrikstadavisene Fredrikstad-Pressen fra 9. mai til 2. juni før avisene var på gata igjen med sine egne navn den 4. juni. Dog hadde Folden byttet navn til "Demokraten", som i 1972 ble utvidet til "Fredrikstad-avisa Demokraten". Etter andre verdenskrig har Demokraten alltid vært nr. 2-avis. På 1970-tallet klarte imidlertid avisen å ta litt inn på forspranget under ledelse av redaktør Charlie Jansson. Mot slutten på 1980-tallet mistet imidlertid avisa igjen opplag i forhold til konkurrenten. I 1997 kom avisa ut med søndagsavis. I 2001 bestemte A-pressen at nummer to-avisene i fylket, Demokraten og Moss Dagblad skulle redusere bemanningen og gå over til å komme ut tre ganger i uka. Samtidig ble søndagsavisa kuttet ut. Demokraten fikk etter dette et kortvarig opplagsmessig oppsving, og avisa opplevde å være blant de ti avisene som økte opplaget mest i 2001. I 2010 fikk Demokraten fikk redusert opplaget med hele 1.058 og har med det et totalopplag på 7.187. Fredriksstad Blad er dermed omtrent tre ganger så stor som konkurrenten. I 2012 selger A-pressen "Demokraten" til "Agderposten" (90 %) og Tanke Media (10 %), som en følge av A-pressens oppkjøp av Edda Media. Konkurransetilsynet stilte salg av "Demokraten" som en forutsetning for å godkjenne oppkjøpet. Ansvarlig redaktør. De ansvarlige redaktørene for "Smaalenenes Social-Demokrat" (1906–1940), "Folden" (1940–1943), "Fredrikstad Blad og Folden" (1943–1945), "Demokraten" (1945–1972) og "Fredrikstad-avisa Demokraten" (1972-dd). Fredriksstad Blad. "Fredriksstad Blad" er en avis som blir utgitt i Fredrikstad i Østfold. Ansvarlig redaktør er Erling Omvik. Fredriksstad Blad kom ut med sitt første nummer 3. januar 1889. Avisen ble gitt ut av et nydannet aksjeselskap, men regnes likevel som en viss fortsettelse av «Ugeblad for Fredriksstad og Omegn» som hadde kommet ut siden 1843. Frem til 1905 kom avisen tre ganger i uken. Deretter utkom den hver hverdag frem til september 1997. Fra da av er det også gitt ut en søndagsutgave. Siden februar 1991 har den vært en morgenavis. Den ble gitt ut i fullformat frem til juni 1986, deretter i tabloid. Sammen med Demokraten. Under Andre verdenskrig kom Fredriksstad Blad ut som egen avis frem til 17. mai 1943, da ble den slått sammen med «Folden» («Demokraten») og utkom som «Fredriksstad Blad og Folden» frem frigjøringen i 1945. Frem til begynnelsen av juni utkom Fredrikstad-avisene sammen under fellesnavnet "Fredrikstad-Pressen". Dagbladet Sarpen. I 1974 kjøpte avisen opp forlagsrettighetene til «Dagbladet Sarpen» og fra nyttår 1975 og frem til 1987 ble avisene utgitt i samproduksjon. Deretter ble «Dagbladet Sarpen" utskilt, og utkom med «Sarpen» som morgenavis frem til Julaften, da avisen ble nedlagt. Halden Arbeiderblad. "Halden Arbeiderblad" er en dagsavis som blir utgitt i Halden i Østfold. Avisa kom ut med sin første utgave 28. september 1929 under navnet "Haldens Arbeiderblad" og dekket da kommunene Halden, Aremark, Berg og Idd. Fra starten kom den ut hver dag. Avisa ble etablert etter partisamlingen i Arbeiderpartiet i 1927, og fordi en ønsket en egen byavis istedenfor Smaalenenes Social-Demokrat, som kom ut i Fredrikstad. Denne avisen var Arbeiderpartiets fylkesavis fram til partisplittelsen i 1921. Ønsket om egen avis i Halden ble forsterket av et tilsvarende ønske i Sarpsborg. Avisa vokste raskt på 1930-tallet, men ble stanset under andre verdenskrig. Den kom ut mellom oktober 1940 og februar 1941 som "Fredriksten" etter krav fra NS, men etter flere kritiske ledere av Johannes Stubberud ble avisa stoppet for godt. Stubberud ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland der han døde. Avisa kom ut som en del av Halden-Pressen mellom 12. mai og 19. juni 1945. Alt i 1947 ble avisa byens største etter å ha utkonkurrert Smaalenenes Amtstidende. At en stanset avis så raskt tok igjen en konkurrent som hadde fått komme ut under hele krigen skjedde stikk i strid med hva som var vanlig andre steder i landet. I 1949 ble «s» etter bynavnet i avisa sløyfet og en fikk dagens navn på avisa. Siden juni 1975 har avisa vært alene som byavis etter at Smaalenenes Amtstidende gikk inn. I 1984 gikk avisa over fra fullformat til tabloidformat. Halden Arbeiderblad er i dag Haldens eneste lokale dagsavis. Avisa har en husstandsdekning på omkring 80 prosent i Halden og Aremark. Største enkeltaksjonær avisa er A-pressen ASA med 41,5 prosent. De øvrige 58,5 prosent av aksjene eies av lokale partilag og fagforeninger. I 1999 meldte avisa seg ut av A-pressens annonsesamkjøring i Østfold. A-pressen har etter dette forsøkt å kjøpe opp avisa uten å lykkes. Som et mottrekk mot utmeldingen etablerte A-pressen gratisavisa Halden Dagblad. I mai 2009 oppstod en ny konflikt rundt avisa da styret vedtok å si opp ansvarlig redaktør og administrerende direktør med begrunnelse i den skrantende økonomien. Oppsigelsene ble aldri gjennomført, men styret møtte kraftige reaksjoner på sitt arbeid og stilte til slutt sine plasser til disposisjon for generalforsamlingen. Tross forhistorien, valgte flere store aksjonærer å selge seg ut til A-pressen i 2010. Smaalenenes Avis. "Smaalenenes Avis" er en avis som blir utgitt i Askim i Østfold. Avisen er lokalavis for kommunene Askim, Eidsberg, Trøgstad, Spydeberg, Marker, Skiptvet og Hobøl, nord i Østfold. Avisen er et resultat av fusjonen mellom "Øvre Smaalenene" og "Indre Smaalenenes Avis" 3. februar 2003. Østfold-Posten ble slått sammen med Øvre Smaalenene i 1990. Utgivelsesfrekvensen er seks ganger ukentlig. Eier av avisen er A-pressen og den ingår i mediehuset Indre/Follo. Redaktører. Ansvarlig redaktør for Smaalenenes Avis er per i dag (2012) Jarle Bentzen. Nyhetsredaktør er Anne Sterri Harestad. Rakkestad Avis. "Rakkestad Avis" er en avis som blir utgitt i Rakkestad i Østfold, og kommer ut tre ganger i uka: mandag, onsdag og fredag. Rakkestad Avis er den eneste avisen i sitt område, med en husstandsdekning på 80 prosent. Ansvarlig redaktør og daglig leder er Elin Marie Rud, og avisen er endel av A-pressen. Rakkestad Bygdeblad. "Rakkestad Bygdeblad" var en avis som ble utgitt i Rakkestad i Østfold. Avisa kom ut med siste utgave 29. mars 2008. Ansvarlig redaktør for avisa hele tiden har vært Carsten Lier. Avisa kom ut første gang 4. september 2002 og hadde utgivelse tirsdag, torsdag og lørdag. Avisa hadde 29 lokale eiere, og stod utenfor de store aviskonsernene. I 2003 ble Rakkestad Bygdeblad kåret til Årets lokalavis i Norge av Landslaget for Lokalaviser. Sarpsborg Arbeiderblad. "Sarpsborg Arbeiderblad" er en avis som blir utgitt i Sarpsborg i Østfold. Viktor Orbán. Viktor Orbán (født 31. mai 1963) er en ungarsk politiker. Han var Ungarns statsminister fra 1998 til 2002 og fra 2010. Orbán ble født i Székesfehérvár og tilbragte barndommen i de nærliggende byene Alcsútdoboz og Felcsút. I 1977 flyttet familien hans til Székesfehérvár. Han fullførte gymnasiet i 1981, og avtjente militærtjenesten mellom 1981 og 1982. Deretter studerte han jus ved Eötvös Loránduniversitetet i Budapest. Han tok juridisk embedseksamen i 1987. I de følgende to årene bodde han i Szolnok, men pendlet til Budapest hvor han arbeidet i landbruks- og fødevareministeriet. Orbán var en av grunnleggerne av Fidesz (unionen av unge demokrater), som ble grunnlagt 30. mars 1988. Den 16. juni 1989 talte Orbán på Heltenes gate i anledning den nye begravelsen av Imre Nagy og andre nasjonale martyrer fra oppstanden mot de sovjetiske okkupantene i 1956. Han forlangte frie valg og at sovjetiske tropper ble trukket ut av landet. Talen ble møtt med stor nasjonal begeistring. Sommeren 1989 deltok han i opposisjonens forhandlinger i forbindelse med en demokratisk maktovertagelse. I 1990 ble han medlem av det ungarske parlamentet og fra 1993 leder av Fidesz. Partiet ble omformet fra en radikal studentorganisasjon til et sterkt høyreorientert politisk parti under hans ledelse. I 1995 endret partiet navnet til Fidesz-MPP (unionen av unge demokrater / det ungarske borgerpartiet). Partiet vant parlamentsvalgene i 1998 og Orbán ble statsminister. I mars 1999 underskrev han avtalen som gjorde Ungarn til medlem av NATO. Under forhandlingene om EUs østutvidelse forlangte Orbán i en tale i EU-parlamentet i 2002 at Tsjekkia og Slovakia måtte erklære Benes-dekretene, som var grunnlaget for den etniske rensningen av tyskere og ungarere fra disse landene, for ugyldige, før de kunne bli innvilget EU-medlemskap. Orbán er gift med juristen Anikó Lévai. De har fem barn. Han har fått "Freedom Award" av American Enterprises Institute and the New Atlantic Initiative (2001), storkorset av den nasjonale fortjenstorden i Ungarn (2001), "Förderpreis Soziale Marktwirtschaft" (2002) og "Mérite Européen"-prisen (2004). Viktor Orbán er den yngste statsminister i Ungarns historie. Péter Medgyessy. Péter Medgyessy (født 19. oktober 1942 i Budapest) er ungarsk politiker. Han var Ungarns statsminister fra 27. mai 2002 til 29. september 2004. Medgyessy ble i 2002 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Budstikka. Budstikka (fram til 2004 Asker og Bærum Budstikke), er en dagsavis som kommer ut mandag til lørdag på Billingstad i Asker. Avisen er lokalavis for Asker og Bærum kommuner i Akershus. Historikk. Den ble grunnlagt i 1898 av boktrykker og redaktør Jørgen Kanitz. Den redaksjonelle profilen er «uavhengig konservativ». I 2001 planla avisselskapet å etablere en ny ukentlig riksdekkende sportsavis, men disse planene ble senere lagt bort. Siden januar 2006 har Budstikka media også gitt ut gratisavisen "Ikke Stikka". Denne ble avviklet i 2007. Avisen la om til tabloidformat 1. mars 2002 og byttet høsten 2004 navn til "Budstikka". Lørdagsavisen kom ut første gang 17. februar 1996, som tabloid i tre utgaver, Asker og vestre og østre Bærum. Avisen kaller seg selv for Norges største lokalavis. Utgiverselskapet heter fortsatt "Asker og Bærums Budstikke" ASA. Selskapet er nå organisert som konsern og utgir foruten papiravisen, nettutgaven "Budstikka.no". Lokal-TV-stasjonen "TV.Budstikka" ble lagt ned 31. desember 2009. "budstikka.no" ble kåret til «Årets lokale nettsted» for 2007 og 2008 av Mediebedriftenes Landsforening. Ferenc Gyurcsány. Ferenc Gyurcsány (født 4. juni 1961 i Pápa) er en ungarsk politiker. Han var Ungarns statsminister mellom 29. september 2004 og 14. april 2009 Enebakk Avis. "Enebakk Avis" er en avis som kommer ut i Enebakk i Akershus. Enebakk Avis AS ble startet som eget selskap under Smaalenene Medier AS. Den 22. desember 1999 kom den aller første utgaven av avisen. Enebakk Avis er eid av A-pressen. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Indre Akershus Blad. "Indre Akershus Blad" er en avis som kommer ut i Aurskog-Høland, Sørum og Fet i Akershus og Rømskog i Østfold. Redaksjonslokalet ligger i Gågata på Bjørkelangen. Ansvarlig redaktør og disponent er Arne Henrik Vestreng. Indre – som avisen kalles på folkemunne – ble første gang utgitt i 1908. Indre Akershus Blad er en del av Mediehuset Romerike, som blant annet inneholder avisen Romerikes Blad og TV-stasjonen TVRomerike. Mediehuset Romerike er igjen en del av mediekonsernet A-pressen. Raumnes. "Raumnes" er ei lokalavis for Nes i Akershus. Den gis ut tirsdag, torsdag og lørdag. Etter at man sluttet å trykke i eget trykkeri kommer avisen også i farger. Ansvarlig redaktør er Terje Smith. Redaksjonen har sine lokaler på Årnes. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Varingen. "Varingen" er en avis som kommer ut i Nittedal i Akershus. Den er en lokalavis for Nittedal og Hakadal, og utkommer onsdager og fredager. Østlandets Blad. "Østlandets Blad" er en lokalavis med hovedkontor i Ski i Akershus. Avisen utgis i Follo-kommunene. Avisens primære dekningsområde er kommunene Ski, Ås, Oppegård og Vestby. I tillegg blir endel stoff fra Enebakk og Frogn dekket. Avisen ble startet i 1908 under navnet «Øieren» med undertittel «Nyhets og avertissementsblad for Enebakk, Kråkstad, Ski og Ås med omliggende distrikter», og utkom i Kråkstad hver onsdag og lørdag. Avisen ble trykket i Indre Smaalenenes Avis' trykkeri på Mysen. Avisens navn ble endret til Østlandets Blad i 1919. I 1967 flyttet avisen inn i nytt bygg beliggende i Idrettsveien i Ski sentrum. Bygningen omtales ofte som ØB-gården. I september 2011 flyttet avisen inn i nye lokaler i Jernbaneveien i Ski, i 4. etasje av stasjonskvartalet. Aberystwyth. Aberystwyth (eng. uttale [æbəˈrɪstwɪθ], walisisk uttale [abɛrˈəstʊɨθ] dvs. betoning av første y) er en historisk markeds- og havneby i Ceredigion i Wales, Storbritannia. Den har ca. 13 500 innbyggere (2004). Navnet betyr «Ystwyths munning». Byen ligger nær stedet hvor elvene Ystwyth og Rheidol renner sammen, omkring midt i Cardiganbukten og munner ut i havet. Aberystwyth forkortes som regel til "Aber" på folkemunne. I Aberystwyth ligger Aberystwyth University, College of Librarianship Wales og Welsh Agricultural College med tilsammen omkring 7 000 studenter. Studentene, som dermed utgjør en majoritet av befolkningen, setter i dag et sterkt preg på byen. Aberystwyth University er særlig kjent for det velrenomerte Fakultet for Internasjonal Politikk, grunnlagt i 1919, og dermed det første av sin type i verden. Fakultetet har trukket til seg en rekke kjente navn innenfor internasjonale studier, deriblant E. H. Carr, Leopold Kohr, Andrew Linklater, Ken Booth, Steve Smith and Michael Cox. Aberystwyth var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1865, 1916, 1952 og 1992. I Aberystwyth ligger også det walisiske nasjonalbiblioteket (National Library of Wales, Llyfrgell Genedlaethol Cymru) i tillegg til omtrent femti barer spredt utover den lille byen. Historie. I 1109 ble det bygget en normannisk festning på høyden som nå heter Castle Hill, og det er dette som utgjør starten på byens historie. Festningen ble ødelagt av waliserne, og i 1277 bygde Edvard I av England Aberystwyth Castle. Fra 1404 til 1408 hadde Owain Glyndwr kontroll over slottet, men han måtte til slutt overgi det til prins Harry. Kort tid etter dette fikk byen sitt charter, og het da Ville de Lampadarn, etter de gamle walisiske navnet Llanbadarn Gaerog, «det befestede Llanbadarn». Den kalles det samme i et charter fra Henrik VIII, men under Elisabeth I hadde den navnet Aberystwyth. I 1647, under den engelske borgerkrigen, raserte parlamentarianerne slottet, slik at det nå er lite igjen av det bortsett fra ruiner av tre tårn. Bud Grace. Bud Grace er en amerikansk tegneserieskaper som først og fremst er kjent for den ville humorserien Ernie. Opprinnelig var han utdannet atomfysiker, men han bestemte seg plutselig for å bli tegneserietegner. Han hadde nesten ikke tegnet en strek i hele sitt liv, og måtte derfor bruke mye tid på å trene opp tegnehånden. Han er i dag en stor personlighet i tegneserieverdenen. Eksterne lenker. Grace, Bud Grace, Bud Grace, Bud Røde stjerne. Femarmet, rød stjerne er et rødt stjernesymbol som har blitt brukt i mange sammenhenger, ikke minst som grafisk figur i flere flagg, og som politisk symbol og kjennetegn for sosialisme og kommunisme. Rød stjerne forekommer også som dekorelement og i logoer. Navnet «Røde stjerne» er også brukt på liknende måte. Kommunistisk symbol. Rødt stjernesymbol ble brukt i en rekke flagg og statsvåpner for kommunistregimer. I noen land i den tidligere Østblokken i Europa, for eksempel Ungarn, er det idag straffbart å offentlig bruke eller vise dette symbolet. Også en tilsvarende gullstjerne er brukt som kommunistisk symbol, blant annet i Kinas flagg. Stjernesymbol i andre farger. Andre femarmede eller femtakkede stjerner i ulike farger er brukt rundt om i verden i et høyt antall flagg, riksvåpen og andre våpenskjold, foreningsmerker, varemerker og lignende kjennetegn. En eller flere stjerner finnes i bl.a. nyere norske kommunevåpen, eldre slektsvåpen og bumerker. Femtakket stjerne tegnet i en sammenhengende strek (pentagram), er mer uvanlig, men finnes bl.a. i Marokkos flagg og i mange bumerker fra norske bønder. Både den femtakkede røde stjernen og andre stjerneformede figurer, er nærmere behandlet i en del litteratur om flagg og våpenskjold (heraldikk). Gjengangeren. "Gjengangeren" er en avis som kommer ut i Horten i Vestfold. Boktrykker Iens Steenberg etablerte "Hortens Avis", lokalbladet som ble "Gjengangeren" fra årsskiftet 1851/52. "Gjengangeren" er Vestfold eldste avis. Universität zu Köln. Universität zu Köln er med over 62 000 studenter et av de største universiteter i Tyskland; det er også et av de eldste universiteter i Europa. Det første Universität zu Köln ble grunnlagt av pave Urban VI i år 1388 som fjerde universitetet i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon (det tysk-romerske rike) og ble nedlagt 1798. Det nye universitet ble grunnlagt 1919. Det har idag 7 fakulteter. Universitetet og det tilknyttede universitetsklinikum befinner seg i bydelen Sülz. Eksterne lenker. Köln, Universität zu Jarlsberg Avis. "Jarlsberg Avis", ofte bare kalt "Jarlsberg", er ei avis som blir utgitt tre ganger i uka i Holmestrand i Vestfold. Jarlsberg Avis kommer ut hver tirsdag, torsdag og lørdag og dekker først og fremst lokalnyheter fra Holmestrand og Hof kommuner, sport og kultur. Lokalavisa har hatt en jevn opplagsvekst i de seinere åra, og har en husstandsdekning på vel 58 prosent i Holmestrand kommune. Avisa er eid av Østlands-Posten i Larvik og er gjennom det en del av mediekonsernet A-pressen. Avisa trykkes i Larvik. Daglig leder og ansvarlig redaktør er Knut S. Evensen. Jarlsberg Avis ble opprinnelig etablert i 1843. Siden 2001 har avisa også kommet ut med en egen nettutgave. Lokalavisen Øyene. "Lokalavisen Øyene" er en lokalavis som kommer ut en gang i uken på Nøtterøy og Tjøme i Vestfold. "Øyene" ble kåret til landets beste lokalavis i 2006 og 2007. Kleppe. Byggeaktivitet på Kleppe våren 2007 Kleppe er det største tettstedet og administrasjonssenteret i Klepp kommune på Jæren i Rogaland fylke. På Kleppe bor det omtrent 3000 mennesker. Medregnet tettstedet Verdalen, som Kleppe grenser til i vest, er tallet om lag 6000 innbyggere. Klepp kirke, trekirke fra 1846, ligger mellom de to høydedragene Kleppevarden og Haugabakka. Like ved kirken, i retning Kleppevarden, ligger Jæren folkehøgskule. Nedenfor kirken ligger Kleppekrossen, som er sentrum i tettstedet. I Kleppekrossen finnes blant annet butikker, banker, legekontor og rådhus. I nordøstre delen av Kleppe ligger Klepp stadion, Kleppe skule og Klepp ungdomsskule. Videre i østlig retning mot tettstedet og jernbanestasjonen Klepp stasjon ligger idretts- og svømmehall og turnhall. Mellom Kleppe og Verdalen går riksvei 44, som er den viktigste veiforbindelsen mellom jærkommunene Klepp, Time og Hå og bykommunene Sandnes og Stavanger i nord, og Sola nordvest via riksvei 510. Kleppe er, sammen med de fleste tettsteder på Jæren mellom Nærbø og Randaberg, i en enorm vekst. Det urbane bybildet man ser i Stavanger, sprer seg raskt til Jæren, og Nærbø, Kleppe, Verdalen, Bryne, Sola, Sandnes, Randaberg og Stavanger kan innen få år ha vokst sammen til et stort byområde som dermed vil være landets nest største. Sande Avis. "Sande Avis" er en avis som kommer ut i Sande i Vestfold. Sande Avis sin historie går tilbake til 1981, men det var først i 1993 den ble en uke- og abonnentsavis. I 1999 ble Sande Avis kjøpt opp av Drammens Tidende og Buskeruds Blad AS, og avisen ble dermed tilført flere ressurser. Eierne tar seg av all abonnementsbehandling. Sandefjords Blad. SB-huset har sentral plassering nederst i Storgata. SB.no er Sandefjords Blads nettsted som formidler nyheter hovedsakelig fra Sandefjord og omegn. "Sandefjords Blad" er en avis som kommer ut i Sandefjord i Vestfold seks dager i uka. Peter Henrik Feilberg startet avis i Sandefjord i 1859. Avisen fikk navnet Sandemanden. Dette er forløperen for Sandefjords og Sandeherreds Tidende, og dermed også Sandefjords Blad. Til tross for de mange årtier som er passert siden starten, kan man vel si at de største forandringene i avishuset har kommet de siste 20 årene. Nettsiden sb.no er Sandefjords Blads nettsted som formidler nyheter hovedsakelig fra Sandefjord og omegn. Nettsiden har pr juni 2011 57.500 unike brukere i uka (tall fra TNS scores). Det er også mulig å finne sb.no på facebook, twitter og mobil (m.sb.no). Nettutgaven til Sandefjords Blad har også en egen avis for stoffet til leserne. På min.sb.no kan alle som ønsker skrive inn egne nyheter eller legge inn videoer og bilder. Sandefjords Blad lager også tv for nett, og lokaltv som sendes via Sandefjord bredbånds altibox. Historie. Starten på Sandefjords Blads historie var Sandemanden, som ble etablert av skiensmannen Peter Henrik Feilberg i oktober 1859. Den ble etterfulgt av Sandefjords og Sandeherreds Tidende, som ble grunnlagt av en annen skiensmann, som også kjente Feilberg: Typograf og boktrykker Hans Severin Iversen. Denne avisen så dagens lys på høsten to år senere. Den gang hadde byen drøyt 1.500 innbyggere. Iversen var innflytter fra Skien, og drev en liten butikk med bøker og skrivesaker, manufaktur og kolonial. Han var foreldreløs, vokste opp på barnehjem, utdannet seg som boktrykker og kom til Sandefjord i 1860. Iversen startet i det små i Nordre gate, det som i dag heter Sverres gate. Avisen hans fikk navnet Sandefjords og Sandeherreds Tidende, og skulle ta opp konkurransen med Jarlsberg og Laurvigs Amtstidende, som fortsatt hadde Sandefjord i sin undertittel. 17. mai 1865 stryker Amtstidende Sandefjord fra avishodet. Avisen ble grunnlagt som fylkets første i 1834. I løpet av fire år slapp den etablerte avisen grepet om Sandefjord, og nykommeren ble alene på arenaen. Byens rikeste. Iversen hadde både tid og verktøy til å lage avis. Og han ville imøtekomme behovet for «nyttige Kundskaber og Sindets gavnlige Opmuntring for alle Stænder», som det het i programerklæringen i avisen, med undertittelen «Ukeblad for Politik, Avertissementer m.v.» Iversen var blant Sandefjords største redere, med en legendarisk økonomisk sans og i 1890-årenes byens rikeste mann. I perioder var han både varaordfører og ordfører. De åtte første årgangene av avisen finnes ikke samlet noe sted, verken i mediehuset eller i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Kun en og annen utgave er tatt vare på. Den eldste som Sandefjords Blad kjenner til, er et avtrykk fra 24. mai 1862, året etter starten. 1869 finnes på mikrofilm. 1870 – 1871 er helt borte. Først fra 1872, to år før avisen skiftet navn til Sandefjords Tidende, finnes det papirårganger, men kun i Nasjonalbiblioteket. Nåværende navn. I slutten av august 1894 fikk avisen sitt nåværende navn, Sandefjords Blad. Samtidig markerte redaktøren at den skulle ha et konservativt ståsted, som har fulgt den i alle år senere, til 2006, da «uavhengig konservativ» forsvant fra formålsparagrafen. I dag er den en fri og uavhengig lokalavis, med ordet «tradisjonsbærer» i stedet for «konservativ». I mange år levde avisen videre i Gutenbergs tradisjoner. Innholdet ble publisert i bly i tiår etter tiår. Først i 1975 gikk produksjonen over til offsettrykking. Omtrent samtidig startet datateknologien sitt inntog i mediebransjen. I 1983 gikk Sandefjords Blad videre i den tekniske utviklingen og installerte et nytt og moderne satsanlegg. Våren 1984 gikk redaksjonen over til direkte innskrivning av teksten. Dermed var skrivemaskinens tidsalder over. Selv de som hadde rettetast installert, var modne for dynga. Omorganisering. 1990-årene begynte med en omfattende omorganisering som involverte alle bedriftens avdelinger. Fram til da besto virksomheten av redaksjon, markedsavdeling og teknisk avdeling som de tre store. I tillegg var det administrasjon og andre mindre funksjoner lokalt. To produksjonslinjer – én for marked og én for redaksjon – ble i prinsippet innført fra 1991. Tankegangen var at dersom redaksjon og marked hadde hvert sitt tekniske miljø disponibelt, ville det øke kvaliteten og effektiviteten i avishuset. I nyere tid er produksjonen av annonsene overført til et felles senter i regi av Edda Media. Dette ligger i Tønsberg. Kjøp og salg. Fra 1941 til 1982 besto bedriften av to selskaper, AS Sandefjords Blad og AS Handelstrykkeriet, med samme ledelse og styre. AS Handelstrykkeriet var morselskapet, og eide Sandefjords Blad 100 prosent. Ved fusjonen i 1982 ble AS Handelstrykkeriets navn endret til AS Sandefjords Blad og Trykkeri, og Handelstrykkeriet og Sandefjords Blad ble avdelinger i dette selskapet. I 1987 ble trykkerivirksomheten skilt ut i Vestfold Grafiske AS, og fusjonert med Anth. Anderssens Trykkeri i Larvik. I 1988 ble Tønsbergs Aktietrykkeris avdeling for trykksaker overtatt. Fra januar 1990 overtok Tønsbergs Aktietrykkeri produksjonen av Sandefjords Blad i et nytt og moderne anlegg på Bjelland, og avisens eget trykkeri/pakkeri ble nedlagt. I 1994 endret bedriften navn til Sandefjords Blad AS, etter at siviltrykkeriet ble solgt. Fra 7. november 2007 var Sandefjords Blad AS oppløst som selvstendig selskap og ble en enhet i Edda Vestfold AS, et selskap som er eid 100 prosent av Edda Media AS. Fra småaksjonærer til konsern. Aksjene i selskapet har i årenes løp vært spredt på mellom 400 og 1.200 aksjonærer. I 1985 ble det gjennomført en utvidelse hvor aksjekapitalen økte fra 390.000 kroner til 3,9 millioner kroner. Samme år solgte Thor Dahl-gruppen eierinteressene til Kosmos AS, slik at Kosmos fikk 2/3 av aksjene. Orkla Communication, senere Orkla Media AS, kjøpte i 1986 Kosmos’ aksjer i selskapet og ga tilbud til alle øvrige aksjonærer og ble 100 prosent eier i Sandefjords Blad AS. I 2006 ble store deler av Orkla Media AS solgt til britiske Mecom plc., og Sandefjords Blad ble et heleid datterselskap i Mecoms norske avdeling Edda Media. Etter det siste eierskiftet etablerte Gjengangeren, Tønsbergs Blad og Sandefjords Blad i juli 2007 et felles selskap, Edda Vestfold AS, og oppløste de lokale firmaene. Edda Vestfold har et styre som ledes av konserndirektør Sigmund Kydland, blant annet tidligere ansvarlig redaktør og direktør i Tønsbergs Blad og Varden i Skien. Administrasjonen representeres i styrerommet av adm.dir. Øystein Hjørnevik (også direktør i GG og TB), ansv.red. Håkon Borud i TB, ansv.red. Torgeir Lorentzen i GG og ansv.red./dir. Jan Roaldset i SB. De ansattes representanter er for tiden Thor Johan Hallin, vaktsjef i Tønsbergs Blad, og Eli Tørud, journalist i Sandefjords Blad. Journalist Ellen Johannessen fra Gjengangeren er observatør i styret. Aleneavis i 30 år. Sandefjords Blad har tradisjonelt hatt sterk konkurranse, men er etter hvert blitt alene i lokalavismarkedet i Sandefjord. Venstreavisen Vestfold gikk inn i 1958, og i 1982 var det slutt for Arbeiderpressens Vestfold Fremtid. Ukeavisa Sandefjord ble etablert april 1995, men gikk inn i november samme år. Etter den tid har Sandefjords Blad vært enerådende som dagsavis for Sandefjord-distriktet. Men det har til en hver tid vært sporadiske avis- eller reklametrykksaker i lokalmarkedet. Gode og dårlige tider. Utviklingen i 80-årene fram til 1987 var preget av sterk ekspansjon på inntektssiden og stigende lønnsomhet. Fra 1988 merket avisen de generelle nedgangstidene med redusert annonsevolum og stagnasjon i inntektene. På tross av dette har lønnsomheten vært god. Fra 1993 steg annonsevolumet igjen, og i 1995 økte abonnementstallet for første gang siden 1989. Slutten av århundret ble preget av stagnasjon i opplag, mens driftsresultatene har holdt seg på et høyt nivå. Sandefjords Blad har også klart seg bra gjennom de siste to årenes finanskrise, men har måttet stramme inn på ressursbruken for å opprettholde marginene. Mange plattformer. Overgangen til et nytt årtusen innledet også en ny tid for norske avisbedrifter. Nye medier, og spesielt internett, er i ferd med å skape en ny virkelighet og konkurransesituasjon for avisene. Det er ikke lenger nok å bringe nyheter og annen informasjon på papir én gang i døgnet. Kravet er nå kontinuerlig nyhetsoppdatering med både tekst, bilder, lyd og video. Denne utviklingen har også Sandefjords Blad tatt innover seg. I dag er det tradisjonelle avishuset omdannet til et mediehus, der papiravisen suppleres med løpende oppdatering av nyheter på nettavisen sb.no. Også mobiltelefon og lesebrett er kanaler for distribusjon av innhold fra Sandefjords Blad. Mediehuset tok et langt skritt videre i utviklingen da hele bedriften flyttet over i nye og tidsmessige lokaler i Storgata 4 i april 2007, etter å ha levd i over 30 år i «den gamle skofabrikken» i Kongens gate 2A. Flyttingen innebar også at vi kom tilbake til Storgata, der vi hadde oppholdt oss tidligere. To av tre i redaksjonen. De siste fire årene har mediehuset funnet seg til rette på den nye adressen med sine 40 medarbeidere, hvorav to tredjedeler jobber journalistisk og resten er i salg og kundeservice. Alle øvrige funksjoner kjøpes utenfor huset, først og fremst fra felles sentra i Edda Media. Lønn, regnskap og IT kommer fra Tønsberg, trykkeri og distribusjon er i Stokke og kundesenteret for abonnement og privat smårubrikk ligger i Drammen. Ledergruppen i Sandefjords Blad har de siste fem årene bestått av ansvarlig redaktør og direktør Jan Roaldset, redaktør Vibeke H. Jørgensen og markedssjef Trine Lise Woldbæk. Ledergruppen i Edda Vestfold AS består fra årsskiftet av adm.dir. Øystein Hjørnevik, ansv.red. Torgeir Lorentzen, ansv.red./dir. Jan Roaldset, ansv.red. Håkon Borud og økonomidir. Trond Lunde. sb.no. er Sandefjords Blads nettsted som formidler nyheter hovedsakelig fra Sandefjord og omegn. Nettsiden har pr. juni 2011 57.500 unike brukere i uka (tall fra tns scores). Det er også mulig å finne sb.no på facebook, twitter og mobil (m.sb.no). Pr juni 2011 er det 40 årsverk i avisa. Alle journalistene og fotografene leverer artikler til sb.no. Nettavisa har to frontredigerere som går i turnus, en brukeransvarlig og en nettredigerer. Nettutgaven til Sandefjords Blad har også en egen avis for stoffet til leserne. På kan alle som ønsker skrive inn egne nyheter eller legge inn videoer og bilder. På sb.no finner du lokalt stoff fra avisas nedslagsområde:, og. Svelviksposten. "Svelviksposten" er en ukesavis som kommer ut i Svelvik i Vestfold. Klepp stasjon. Klepp stasjon er en togstasjon på Jærbanen i Rogaland fylke. Klepp stasjon er òg navnet på stedet som ligger i området rundt stasjonen. Klepp stasjon ligger 3 kilometer øst for Kleppe, som er administrasjonssenter i Klepp kommune på Jæren. Klepp stasjon ligger 24,84 kilometer fra Stavanger på Sørlandsbanen sine kilometer 573,94. Det har vært togstasjon på Klepp stasjon siden åpningen av Jærbanen i 1878. Tønsbergs Blad. Mediehuset Tønsbergs Blad i Pelagosgården. "Tønsbergs Blad" (ofte forkortet TB) er en dagsavis som kommer ut i Tønsberg i Vestfold. Mediehuset Tønsbergs Blad driver også nettavis (www.tb.no) og nær-TV. Avisen er dominerende i en rekke Vestfold-kommuner. Blant de viktigste er Tønsberg, Nøtterøy, Tjøme, Stokke og Re. Tønsbergs Blad har også et solid fotfeste i kommunene Horten, Andebu, Holmestrand og Hof. Avisen produserer spesifikt stoff for leserne i samtlige av de nevnte kommunene, og den er Vestfolds desidert største lokalavis, med et opplag som er over dobbelt så stort som det de nest største Vestfold-avisene Sandefjords Blad og Østlands-Posten har. Historikk. Tønsbergs Blad ble grunnlagt i 1870 av den tyske bokbindermesteren Hans Jørgen Magnus Hansen. De første årene kunne avisen oppfattes som nokså radikal, men fra 1881, da Tønsberg Aktietrykkeri kjøpte Tønsbergs Blad, ble avisen nært knyttet til byens handelstand og partiet Høyre. Avisen beholdt denne politiske sympatien i over hundre år, og ble etterhvert en innflytelsesrik lokalavis med høye abonnementstall, solid økonomi og også en viss rikspolitisk betydning som en partitro riksmålsavis. I 1986 ble Tønsbergs Blad overtatt av Orkla Media. Redaksjonen og trykkeriet flyttet ut av Tønsberg sentrum til et eget avishus på Bjelland og Hogsnes i 1988. I oktober 2006 fikk Tønsbergs Blad Edda Media som ny eier. Edda Media eies igjen av Mecom Europe i London og ledes av de samme menneskene som tidligere utgjorde ledelsen i dagspressedelen av Orkla Media. Et eget helgebilag, "Tønsbergs Blad Magasin", har blitt utgitt hver lørdag siden januar 2001. Fredag 26. september 2003 skiftet Tønsbergs Blad fra fullformat til tabloid. Mediehuset flyttet tilbake til Tønsberg sentrum i september 2006 da Pelagosgården stod ferdig ombygd. Østlands-Posten. "Østlands-Posten" (ØP) er en dagsavis som kommer ut i Larvik i Vestfold. Den holder til på Fritzøe Brygge. Østlands-Posten dekker Larvik og Lardal kommuner i søndre Vestfold. Avisen ble grunnlagt som venstrepolitisk avis i 1881. 1896–1995 var Østlands-Posten eiet av familien Næss. 1943–1945 ble den slått sammen med Nybrott til Larvik Dagblad. Den ble en partipolitisk uavhengig dagsavis etter Venstres splittelse i 1972. Den gikk over fra middags- til morgenavis i 1995. Østlands-Posten er eiet av A-pressen ASA siden 1995. Østlands-Posten er i dag et mediehus som i tillegg til egen avis eier lokalavisene Tvedestrandsposten, Aust Agder Blad (Risør), Porsgrunns Dagblad, Øyene og Jarlsberg Avis. I tillegg er mediehuset største lokalradioaktør i Vestfold, samt at man driver sitt eget distribusjonsselskap. Østlands-Postens nettavis er største lokale nettsted i søndre Vestfold. "Bøk". Østlands-Posten lanserte 29. februar 2008 et nytt spesialmagasin, "Bøk". ØP-journalist Kjersti Bache fikk redaktøransvaret for magasinsatsningen. Svenner.no. Østlands-Posten lanserte 22. mai 2008 en egen nettavis for Stavern og omegn. er navnet. Lokalradio. Østlands-Posten har drevet nærradio to ganger tidligere: først "Radio ØP" (1985–1987, på egen konsesjon), så "Radio Larvik" (2005–2007, på Radio Sentrums konsesjon). I 2008 søkte Østlands-Posten om såkalt allmennkonsesjon. 2. juni 2008 ble det klart at avisen fikk konsesjon, men har per 29. august 2010 ikke begynt å sende. Avisen eier 49 % av aksjene i Radio Tønsberg. Groruddalen. Groruddalen er et dalstrøk i den nord-østre delen av Oslo. Dalstrøket ligger i det tidligere Østre Aker sogn i Aker kommune og het tidligere Akersdalen, frem til 1960 da daværende redaktør av Groruddalen fremla forslaget om å bruke navnet på dalføret fra ringveien til bygrensen. Før forslaget kom, så var Groruddalen betegnelsen på dalen fra Alnsjøen langs Alnaelva frem til Bryn. Bydeler. Fire av Oslos bydeler regnes til Groruddalen; Bjerke ligger i vest, Alna i sør, Grorud i nord og Stovner i øst. Groruddalen rommer flere drabantbyområder med høye og lave blokker, i tillegg til områder med småhus, rekkehus og villabebyggelse. Dalbunnen, og spesielt området rundt Alnabru er preget av industri og Jernbanens lagerområde. Kommunikasjon. Vei- og baneforbindelser går hovedsakelig langs med dalen. T-banelinje 2, Furusetbanen og går langs dalen i sør. I dalbunnen går Hovedbanen og (Østre Aker vei). Nordsiden er betjent av T-banelinje 5, Grorudbanen og (Trondheimsveien). Det er også veiforbindelser og busser som går på tvers av Groruddalen, men de kommunikasjonene regnes ofte for å ikke være fullt tilfredsstillende. Det er planer om en T-bane på tvers av dalen mellom Furuset og Grorud, men prosjektet er fortsatt under planlegging. Befolkning og bebyggelse. Området har en befolkning på rundt 130 000 (mer enn hver femte Oslo-innbygger), mens det er over 60 000 arbeidsplasser der. Hovedtyngden av befolkningen bor i dalsidene mot nord og sør, mens befolkningstettheten i midten er noe lavere. En storstilt boligbygging på 1960- og 1970-tallet hevet folketallet med nesten 70 % mellom 1960 og 1990. På alle kanter er Groruddalen omkranset av Oslomarka. De fleste beboere har mindre enn 15 minutters gangavstand til skog – skiløyper, badevann og andre rekreasjonsmuligheter. Sammen med Søndre Nordstrand, har Groruddalen – spesielt på Stovner og i Bydel Alna – den høyeste andelen av ikke-vestlige invandrere i Oslo og Norge (35,8 %). De kommer fra 170 ulike land. I enkelte strøk ligger andelen innvandrere på mer enn 90 prosent. I 2007 begynte Staten og Oslo kommune en felles satsing over ti år for å bedre miljøforhold samt levekår i Groruddalen. Eldre tider. Den tidligste bosetningen i området stammer sannsynligvis fra jernalderen: det finnes blant annet helleristninger på Furuset, tre skålgroper i Kristofer Robins vei 23, gravrøyser under Røverkollen på Romsås og på Stovner. Det har blitt drevet jordbruk i området i alle fall i fire tusen år eller mer. Området har i lange tider vært en viktig gjennomfartsåre for folk som skulle inn til Oslo, og for folk som skulle på pilegrimsreise til Nidaros. Andreas Holmsen daterer de 39 kjente gårdsnavnene i Groruddals-området til å være 14 fra middelalderen, 7 fra vikingtiden og 2 eldre. Svartedauden fór ille med Groruddalen: bare Bredtvet sto noenlunde vitalt igjen. De første tettstedene. Den første litt mer bymessige bebyggelsen i Groruddalen kom rundt 1900, i tilknytning til jernbanestasjonene på Bryn og Grorud. Likevel fortsatte Groruddalen å være hovedsakelig et jordbruksområde i mange tiår: i 1950 var det fremdeles drift ved 40 gårder i området. Grorudbanen ble bygget i 1966 og forlenget til Vestli i 1975. Furusetbanen kom i 1970. Flaen, Kalbakken, Grorud og Veitvet ble bebygd med blokker på 1950-tallet. På 1960-tallet ble Ammerud, Tveita og Haugerud bebygget. De siste områdene som ble blokkbebyggelse var blant annet Stovner, Furuset, Romsås og Ellingsrud. Kulturminner. Det har blant annet i forbindelse med Groruddalssatsningen vært gjort et arbeid på å dokumentere, sette i stand og informere om Groruddalens mange kulturminner. Til godt ut i etterkrigstida var store deler av Groruddalen landbruksområder, og mange av de gamle gårdsbygningene er intakte. I tillegg er det mye industrielle kulturminner, og enkelte oldtidsfunn. Akers Avis Groruddalen. "Akers Avis Groruddalen" er en avis som kommer ut i Oslo. Den ble etablert som velavis i 1928 under navnet «Østre Aker», og senere «Akers Vel». Dagens eiere kom til i 1958 og avisens navn ble endret til «Akers Avis». Avisen hadde fra 1958 sine lokale i den nye Veitvet senter. Med den store utbyggingen av det tidligere Aker etter krigen, valgte avisen å konsentrere seg om Groruddalen. 16. september 1960 tilføyde avisen «Groruddalen Budstikke» som undertittel til avishodet, senere forkortet til «Groruddalen». Lokalavisen har utviklet seg til en lokal storbyavis med utgivelse onsdag og fredag. Under «fellesparaplyen» Groruddalen drives også egen nettavis, nær-tv og nær-radio. Avisen står sterkt i Groruddalen og er den største ikke-daglige avis i Norge. Redaktør siden 1958 har vært Hjalmar Kielland. Kielland, og hans kone Margit mottok i 2007 Landslaget for Lokalavisers hederspris for sitt mangeårige arbeid for Akers Avis Groruddalen og lokalmiljøet i Groruddalen. I 2008 mottok Kielland St. Hallvardsmedaljen for sitt arbeid i Grorudalen gjennom avisen. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Computerworld. "Computerworld" er ukeavis som kommer ut i Oslo som en en industri- og næringspolitisk nyhetsavis med fokus på data og teleteknologi. Første utgave på norsk kom ut 2. mai 1983. Avisen var den første som publiserte sitt stoff på Internett, dog før det var så mange lesere av innholdet. Fra 1994 kunne avisens artikler leses på internett gjennom et samarbeid med Telepost og Maxware. I 1998 ble avisens eget nettsted lansert. Finansavisen. "Finansavisen" () er en dagsavis som kommer ut i Oslo. Den fokuserer på næringslivsnyheter og kom ut med sin første utgave 1. oktober 1992 etter initiativ fra Trygve Hegnar. Han har siden vært avisens eier, ansvarlige redaktør og administrerende direktør. Utgiverselskapet heter Hegnar Media. Avisen har gjennomgående hatt gode økonomiske resultater. Sørlandsbanen. Sørlandsbanen er jernbanestrekningen som går fra Oslo over Kongsberg via Kristiansand til Stavanger. Historie. Banestrekningen Oslo–Kongsberg ble bygget frem til 1872. Banestrekningen Kongsberg–Kristiansand ble bygget 1920–1938. Banestrekningen Egersund–Stavanger ble bygget 1878. Banen ble sluttført i regi av den tyske okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. 1. mai 1944 ble Sørlandsbanen åpnet for normal drift. Frem til 1913 ble banen i planer og på utbygde strekninger omtalt som Vestlandsbanen. Dette året vedtok Stortinget med 83 mot 40 stemmer å omdøpe den planlagte jernbanestrekningen Oslo–Kongsberg–Kristiansand–Stavanger fra Vestlands- til Sørlandsbanen. Lange strekninger går jernbanen inn fra kysten, og ikke langs den mer befolkningsrike kystlinjen. En grunn til dette var at jernbanelinja skulle beskyttes mot invaderende styrker. Jernbanen var en viktig transportåre for transport av soldater såvel som krigsmateriell, og ved å legge linjen inn i landet hindret man at banen kunne bli truet av krigsskip. En annen årsak var at linja der kunne følge den geologiske strukturen slik at antall tunneler kunne begrenses, og banen dermed ble billigere å bygge. Arendal og Grimstad fikk god forbindelse via sidebane, som allerede var på plass. Fram til 1991 gikk det også en jernbaneferge for godstog mellom Kristiansand og Hirtshals. Den 16. november 2009 sto banen mellom Sandnes og Stavanger ferdig utbygd med dobbeltspor. Fremtid. Denne løsningen vil gjøre at strekningen Oslo – Kristiansand vil ta 3t 15 min, mot dagens 4t 30 min. Kragerøbanen. Kragerøbanen er en nedlagt jernbanestrekning mellom Neslandsvatn stasjon på Sørlandsbanen og Kragerø. Jernbanen ble åpnet fram til Kragerø den 2. desember 1927. En tid var banen endestasjon for Sørlandsbanen. Ettersom Sørlandsbanen på 1930-tallet ble forlenget mot Kristiansand, gikk Kragerøbanens betydning ned. Banen ble nedlagt for persontrafikk 31. desember 1988. Etterpå er det kjørt noen tømmertog. 1989 ble hele banen nedlagt ved stortingsvedtak. Skinnegangen mellom Sannidal stasjon og Kragerø stasjon er fjernet, og erstattet med ny riksvei. Kragerø stasjon har funksjon som turistinformasjon og bussknutepunkt. Flekkefjordbanen. Flekkefjordbanen er navnet på en norsk jernbanestrekning fra Sira stasjon til Flekkefjord stasjon. Banestrekningen er 17 km lang med 13 tunneler. Den opprinnelige Flekkefjordbanen var en forlengelse av Jærbanen fra Egersund til Flekkefjord, en strekning som ble åpnet i 1904. 1991 ble strekningen Sira – Flekkefjord nedlagt ved stortingsvedtak. I 1897 begynte arbeidet med Flekkefjordbanen som da var smalsporet. 1. oktober 1904 gikk det første ordinære toget fra Flekkefjord til Egersund. Spesielt på strekningen mellom Flekkefjord og Sirnes er topografien krevende. Banen har stigning opptil 19 ‰. Strekningen er 14,3 km og 5,4 km (38%) går i tunnel. Ravnejuvet tunnel, som med sine 1 174 m er strekningens lengste, var også Norges lengste tunnel i to år inntil Gravhalstunnelen stod ferdig i 1906. Ravnejuvet ble drevet for hånd. Fra starten hadde strekningen to stasjoner, Flekkefjord stasjon og Sirnes. Flikkeid stoppested, som er omtrent på banens høyeste punkt, ble oppgradert til stasjon i 1912. Der kom også vanntårn og kullager der. Godstransporten fra Sira ble lenge kjørt med damplokomotiv. Alle bygninger langs banen ble tegnet av Paul Armin Due. Stasjonsbygningen i Flekkefjord ble revet i 1967, på Sirnes i 1977 og på Flikkeid i 1988. Tilkobling til Sørlandsbanen. I 1940 startet arbeidene med å koble sammen Flekkefjordbanen og Sørlandsbanen. Strekningen fra Sirnes til Sira (3,2 km) måtte legges i ny trasé. Samtidig ble banen lagt om til normalspor. Fra 1941 til 1944 gikk det tog med begge sporvidder. Tog mellom Flekkefjord og Egersund hadde smalspor. Anleggstrafikken mellom Flekkefjord og Sira kjørte normalspor. Fra 1944 ble Flekkefjordbanen et sidespor til Sørlandsbanen og det ble nå bare benyttet normalspor. I 1946 ble den gamle jernbanetraséen mellom Sirnes og Moi tatt i bruk som veitrasé for hovedveien på strekningen mellom Kristiansand og Stavanger til erstatning for traséen over Tronåsen og Bakke bro fra 1844. I 1990 opphørte daglig drift av banen. Etter 1990 har banen til dels vært brukt av turister, til dresinkjøring. Broene er per 2009 ettersett og reparert, slik at strekningen Drangeid – Sira igjen kan trafikkeres av tyngre rullende materiell. Misje. Misje er ei øy og et tettsted i Fjell kommune, nord for Sotra i Hordaland. Øya Misje ligger 37 kilometer nordvest for Bergen. Geografisk sett er øya den første øya i Øygarden. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Fram til 1964 hørte Misje med til den daværende Herdla kommune. I 1964 ble Øygarden kommune dannet, men Misje og nabo øya Turøy gikk inn i Fjell kommune. Misje er ei lita øy, 2 km lang fra sør til nord, og 1 km bred. Tradisjonelt er det fiske i kombinasjon med jordbruk og dyrehold som har vært leveveien. Av industri ga en sardinfabrikk arbeid til både barn, menn og kvinner. Misje fikk bro til Sotra i 1982, (Solsviksundet bru), og rutebåten sluttet å gå. Nærbutikken og postkontoret (som hadde postnr 5344) er nedlagt. Man fikk broforbindelse videre til Toftøy i nord. Dermed fikk Misje gjennomgangstrafikken til Øygarden. På Misje er barneskolen Misje skule. Ved skolen ligger et lokalmuseum (Misje museum) i et gammelt hus. I henhold til Statistisk Sentralbyrå er det 375 personer som har Misje som etternavn i Norge. Turøy. Turøy er en øy i Fjell kommune, nord for Sotra i Hordaland. Øyen Turøy ligger om lag 40 kilometer nordvest for Bergen. Kommunegrensen mellom Øygarden og Fjell går gjennom sundet som skiller Turøy og Toftøy. Fram til 1964 hørte Turøy, i likhet med naboøyen Misje, med til den daværende Herdla kommune. I 1964 ble Øygarden kommune dannet, men Turøy gikk inn i Fjell kommune. Turøy bru gjorde at Turøy ble landfast i 1991. Tradisjonelt har fiske i kombinasjon med jordbruk og husdyrhold vært leveveien. Turøys høyeste punkt er Turøvarden, 74,5 moh. Fra varden er det fritt utsyn i alle retninger. Varden er fra 1896, murt i gråstein og tjærebredd. Den over fem meter høye, sirkelformede varden er synlig langt til havs og er et godt sjømerke. Det kan ha vært varde her tidligere. Turøy er et godt sted for fuglekikking, og Universitetet i Bergen har en fuglestasjon på øyen. Rjukanbanen. Rjukanbanen, eller Vestfjorddalsbanen som den opprinnelig het, er jernbanestrekningen mellom Mæl og Rjukan. Hele strekningen ligger i Vestfjorddalen i Telemark og er del av en sammenhengende transportstrekning mellom Rjukan og Skien. Begrepet "Rjukanbanen" har til tider vart brukt om alle jernbaneavsnittene mellom Rjukan og Notodden. Historikk. Rjukanbanen ble bygget i forbindelse med Norsk Hydro sine store fabrikkprosjekter på Rjukan. Det var behov for å få transportert råstoffer inn, og produkter ut til kysten. Byggingen av jernbanen sammen med Tinnsjø jernbaneferge og Tinnosbanen til Notodden startet i 1907. Da jernbaneforbindelsen ble åpnet av Kong Haakon VII den 9. august 1909 dannet den sammen med Østkanalen mellom Notodden og Skien en sammenhengende transportlinje på 130 kilometer. Rjukanbanen ble elektrifisert i 1911 sammen med Tinnosbanen som Norges første normalsporede, elektriske jernbane. Rjukanbanen vil for alltid være knyttet til den moderne industriens inntog i Norge, men også til norsk krigshistorie. Kampen om tungtvannet under den andre verdenskrig ble avsluttet da norske sabotører senket dampferga «Hydro» på 430 meters dyp på Tinnsjøen 20. februar 1944. Nedleggelse og forsøk på museumsjernbane. 4. juli 1991 gikk siste ordinære tog på Rjukanbanen. Norsk Hydro hadde flyttet produksjonen til andre steder, og hadde ikke lenger behov for et storstilt transportsystem. Etter 1991 er det gjort forsøk på å drive Rjukanbanen som en museumsjernbane, men det har vist seg at det er vanskelig å få finansieringen til å gå i orden. Baltere. a>. Østbalterne er vist i brun farge, mens vestbalterne er vist med grønn. Omtrentlige grenser Den baltiske folkegruppe taler et av de eldste fremdeles levende indoeuropeiske språk, nemlig litauisk. Dette og de øvrige gjenværende baltiske språkene tales av ca. 5,5 millioner litauere og latviere i de baltiske landene Litauen og Latvia, samt omtrent like mange i resten av verden. Man antar at balterne kom til Baltikum fra sør og sørvest omkring 2500 f.Kr. De baltiske folkene har historisk sett livnært seg som bønder i skogene og på landsbygda, levd relativt isolert og blitt lite påvirket av andre nabofolkeslag. Derfor har de arkaiske kulturtradisjonene og språkene overlevd i meget stor grad. De vestbaltiske folkene har assimilert med de østbaltiske folkene, i hovedsak med litauerne. Finn Alnæs. Finn Alnæs (født 20. januar 1932 i Bærum, død 3. november 1991 på Lillehammer) var en norsk forfatter. Han var sønn av Else Løchen og Iver Holter Alnæs,sønnesønn av komponisten, pianisten og domorganisten Eyvind Alnæs og oldebarn av slottsforvalter Hjalmar Welhaven. Han debuterte i 1963 med romanen "Koloss", som vakte uvanlig stor oppmerksomhet både i Norge og utenlands. Boken vant også en nordisk romankonkurranse. Før sin litterære debut hadde Alnæs studert drama i England og arbeidet som bl.a. skuespiller, journalist, lærer, lastebilsjåfør og sjauer. Alnæs ble to ganger nominert til Nordisk Råds litteraturpris, i for "Koloss" og i for "Gemini". I 1993, to år etter forfatterens død, ble "Koloss" filmatisert. Regi og manus var ved Witold Leszczynski. Hulemaleri. a>stil», det vil si med de indre organene synlig. Flere stder i parken er det tusenår gamle boplasser under hellere som er dekorert med malerier. Hulemalerier og hellemalerier er betegnelsen på en type bilder og bergkunst som er malt på hule- eller steinvegger i forhistorisk tid. De eldste kjente maleriene er de omtrent 32 000 år gamle hulemalerier fra steinalderen i den franske Grotte Chauvet. Det betyr at malerkunsten er omtrent seks ganger eldre enn skrivekunsten. Hulemaleriene viser ville dyr som hester, neshorn, mammuter og løver, og er utført ved å fylle utskjæringer i fjellveggen med rød oker og svart fargestoff. Liknende arbeider på hule- og fjellvegger finnes over hele verden. Svært mange sivilisasjoner utviklet siden sin egen malerkunst. I Norge er hule- og hellemalerier langt mindre vanlig enn helleristninger. Hulemalerier finnes langs kysten mellom Leka i Nord-Trøndelag og Lofoten i Nordland, mens hellemalerier finnes noe mer spredt. Denne typen bergkunst dateres som regel til eldre bronsealder, ca. 1800–1500 f.Kr., selv om enkelte kan være yngre. Motivene er relativt ensartede og stiliserte. De mest vanlige motivene er strekformete menneskefigurer. Bayeux-teppet. Bayeux-teppet (fransk: "Tapisserie de Bayeux") er et 70 meter langt brodert veggteppe fra tiden etter slaget ved Hastings i 1066. Den slags, men kortere tepper, har det sannsynligvis eksistert mange av, men fordi det var så langt og upraktisk, så ble de kun brukt ved spesielle anledninger. Dette teppet var i samtiden opphengt i domkirken i byen Bayeux i Normandie, hvorfra det har fått navnet. Man har lenge antatt at dronning Matilda av Flandern sto i spissen for arbeidet, og som ble utført av en større gruppe adelige damer. Man kan stadig se, hvor den enes arbeide slutter og den nestes begynner, for de har ikke vært like nøye med stingene. Teppet blir kalt for «La Tapisserie de la Reine Mathilde» i Frankrike, men historikerne har ikke funnet bevise for Matildas innvirkning. Isteden synes det som om teppet ble bestilt av Vilhelms halvbror Odo, biskop av Bayeux, og ble gjort av angelsaksere i Kent. Hensikten med den lange billedstørrelsen er klart propagandistisk. Det var simpelthen tidens fornemmeste bildemedie, som især henvente seg til hertugens, senere kongens, gjester fra nær og fjern. Her kunne de se og lese om hans bedrift: å slå to hærer på én og samme dag og dermed erobre ett helt kongerike, England. Bayeux-teppet er bevart gjennom hungersnød, borgerkrig, pest og to verdenskriger, og kan stadig vekk ses i et eget museum i Bayeux. En kopi i full størrelse ble ferdiggjort i 1886 og henger i dag på museet i Reading i England. Bayeux-teppet gir en viktig dokumentasjon av den tidens stridsutstyr, dekorasjoner og symboler. Blant annet viser fanemerker og skjolddekorasjoner et utviklingsstadium for kjennetegn fra tiden før den systematiske heraldikken oppsto på 1100-tallet. Ryttermotivet på Baldisholteppet som er funnet i Norge, har utstyr som ligner noe på Bayeux-teppet. Latin tekst med norsk oversettelse. Den norske oversettelsen her er ordrett, for å reflektere enkeltheten i den latinske teksten. Direkte demokrati. Direkte demokrati er en demokratisk styreform der folket direkte har rett til å være med på å fatte beslutninger, uten å arbeide innenfor rammene av et representativt styresett. Avhengig av hvordan systemet er organisert, kan folket være med på endre og vedta nye lover, stille mistillitsvotum og gi dom i rettssaker. Et slikt system baserer seg i større grad på at velgerne selv er med på å avgi stemme i hver enkelt sak. Et system som baserer seg både på direkte og representativt demokrati kalles et blandingsdemokrati, og er den vanligste formen hvor direktedemokratisk aktivitet forekommer. Oversikt. Stemmeurne hvor man legger stemmen sin i ved en folkeavstemning eller ved et valg. I blandingsdemokratier der makten er delt mellom folket og representative organer, er det som oftest de valgte myndigheter som vedtar lover og beslutninger, mens folket langt sjeldnere er direkte involvert. I disse demokratiene finnes det flere måter et forslag kan ende opp som folkeavstemning, som er den vanligste måten en avgjørelse blir tatt av folket på. Det er nødvendig å understreke at bruken av ordet «folkeavstemning» her ikke betyr valg til representative forsamlinger,som f.eks. parlamenter og kommunestyrer. Folkeavstemninger utløst av myndigheter. I mange land har myndighetene mulighet til å legge saker ut til folkeavstemning, såkalte "ad hoc-folkeavstemninger". Man skiller her mellom rådgivende og bindende folkeavstemning. I bindende folkeavstemninger er det resultatet av folkeavstemningen gyldig som vedtak, mens det i rådgivende folkeavstemninger er mulighet for myndighetene å overstyre resultatet av avstemningen. Det finnes også obligatoriske folkeavstemninger. Dette er saker som går direkte til folkeavstemning, uten å bli behandlet av representative myndigheter. Der hvor disse folkeavstemningene gjennomføres er det ofte saker som involverer grunnlovsendringer, høy pengebruk eller tilslutning til internasjonale organisasjoner eller avtaler som blir automatisk lagt ut til avstemning. Innbyggerinitiativer. Folkeavstemninger kan også utløses av folket. I motsetning til avstemninger lagt ut av myndighetene, har velgerne her mulighet til å bestemme hvilke saker som skal stemmes over. Dette gjøres gjennom såkalte innbyggerinitiativer (også kalt folkeinitiativer). For å utløse en folkeavstemning om en sak, må det som regel bli levert inn et minimum antall underskrifter fra personer med stemmerett. Dette er for å hindre at alt for mange saker blir lagt ut til avstemning, noe som kan tenkes å trette velgerne. Man skiller mellom direkte og indirekte folkeinitiativer. I direkte folkeinitiativer har velgerne forslagsrett, dvs. at velgerne kan komme med helt nye forslag som skal stemmes over i en folkeavstemning. I indirekte folkeinitiativer kan velgerne kreve folkeavstemning om et vedtak gjort av myndighetene. Dagsordeninitiativer. Dagsordeninitiativer er initiativer som ikke utløser folkeavstemning, men legger fram forslag til behandling i representative organer. Allmøter. "Landsgemeinde" i Glarus i Sveits Vedtak kan også fattes på allmøter. Allmøter er møter der alle har rett til å komme å si sin mening og stemme på vedtak. I større politiske enheter er allmøter vanskelige å gjennomføre i praksis, ettersom det krever store forsamlingslokaler, og det vil ta lang tid hvis alle skal si sin mening om saken. I Sveits blir allmøter ("landsgemeinde") praktisert i to kantoner og i omkring fire femdeler av alle kommunene. I mange kommuner er allmøtet det øverste beslutningsorgan, og har rett til å ta alle beslutninger innenfor kommunens beslutningsområde. Allmøtene kommer sammen mellom to til seks ganger årlig. Direktedemokratisk representasjon. En form for direkte demokratisk deltagelse innenfor rammene av et representativt system, er gjennom direktedemokratisk representasjon. Et parti eller liste stiller til valg uten noen politisk plattform, men vil bruke sin stemme i forsamlingen etter velgernes ønske. Avstemninger blir avholdt på Internett, og representantene i forsamlingen stemmer etter dette resultatet. I Vallentuna kommune i Sverige har partiet Demoex ("Demokratiexperimentet") hatt en representant i kommunestyret siden 2003. I Norge prøvde partiet Direktedemokratene seg på det samme i tre kommuner ved kommunevalget i 2003, uten å bli valgt inn i noen av kommunestyrene. Historisk bakgrunn. Det har historisk sett vært få rene eksempler på direkte demokrati. Representativt demokrati har siden opplysningstiden vært normen for moderne demokratier. Noen land har likevel hyppig tatt i bruk folkeavstemninger for å fatte politiske beslutninger. Særlig på lokalplan i Sveits og enkelte delstater i USA er det vanlig med flere folkeavstemninger i året. Athen. Demokratiet i Athen rundt 500 – 350 f.Kr. er kjent som det første moderne organiserte demokratiet. Den demokratiske perioden ble flere ganger avbrutt av tyranner. Perikles er den mest kjente lederen av demokratiet, men de mest detaljerte beskrivelsene stammer fra tiden Eukleides (403-402 f.Kr.) var leder. Den viktigste institusjonen i demokratiet var forsamlingen (ἐκκλεσία "ekklesia"). Forsamlingen bestod ikke av valgte representanter, men av alle voksne menn som hadde gjort militærtjeneste. Dette ekskluderte kvinner, slaver (som utgjorde en betydelig andel av athens innbyggere) og utlendinger. Forsamlingen holdt møter når det passet, i tillegg til ti faste årlige møter. For å avgi stemme måtte man fysisk møte opp. Stemmer ble gitt ved håndsopprekning. Som regel var det frivillig å møte opp, og fravær gjorde at man ikke fikk stemme på en sak. Ideologi. Direkte demokrati er ikke nødvendigvis tilknyttet en bestemt politisk ideologi. Likevel finnes det ideologier som i ulik grad støtter og går inn for større bruk av direkte medbestemmelse. Anarkisme. Direkte demokrati står sentralt i anarkismen. Et representativt system blir sett på som autoritært, og innskrenker individets rett til medbestemmelse. I et direktedemokratisk system står alle likt til å være med i de formelle beslutningsprosessene. Anarkister legger vekt på at motstandere av en bestemmelse kan velge å følge disse bestemmelsene, ikke fordi man står forpliktet ovenfor en høyere autoritet, men for sine medborgere. Man kan eventuelt nekte å godta avstemningen, og dermed fortsette debatten. I en anarkistisk modell kan en sak bli tatt opp til vurdering igjen, så ofte det er et behov for det. En siste mulighet er å forlate fellesskapet man er del av. Noen anarkister er også tilhengere av å oppnå konsensus, selv om det i større forsamlinger kan være vanskelig å oppnå. På grunn av denne vanskeligheten er konsensusmodellen kritisert av blant annet Murray Bookchin som mener at den opposisjonelle minoriteten kan stå i fare for å trekke seg fra avstemning for å unngå å ødelegge konsensusen. På den måten blir minoriteten tvunget til å bli apolitisk, noe som er verre enn å føye seg etter flertallet. (McKay et.al. 2008) Lokalt. I Norge har finnes det en del lovbestemmelser om velgernes muligheter for direkte innflytelse på lokalplan. Kommuneloven legger opp til at fylkene og kommunene skal styres etter representative prinsipper, og legger ingen føringer for bruk av folkeavstemninger eller innbyggerinitiativ. Flere kommuner har likevel egne bestemmelser for innbyggerinitiativer og folkeavstemninger. Mellom 1970 og 2000 er det avholdt over 500 folkeavstemninger på lokalplan. De fleste har vært om målform i skolen, alkoholbestemmelser eller kommunesammenslåinger. Kommunelovens §6A åpner likevel for dagsordeninitiativer (i lovteksten kalt innbyggerinitiativer), der innbyggerne har forslagsrett til kommune og fylkeskommune. Det kreves at minst 2% av innbyggerne skriver under, eller minst 300 på kommunalt plan, eller 500 på fylkeskommunalt plan. Initiativer som klarer å samle det nødvendige antall underskrifter blir ikke lagt ut til folkeavstemning, men behandles av kommunestyret eller fylkestinget. Det er ikke noe tilsvarende bestemmelser på nasjonalt plan hverken til Stortinget eller Sametinget. Obligatorisk rådgivende folkeavstemning er nødvendig etter opplæringsloven hvis en kommune eller skolekrets skal skifte hovedmål i undervisningen i grunnskolen. Folkeavstemningen kan bli utløst av et flertall av kommunestyret eller en fjerdedel av innbyggerne i kommunen/skolekretsen krever det. Alkoholloven av 1927 ga mulighet for juridisk bindende folkeavstemninger om opprettelse av Vinmonopolutsalg og innvilgelse av skjenkebevilgninger. Reglene for avstemning ble endret flere ganger. Etter siste endring var reglene kunne 5% av velgerne utløse folkeavstemning, i tillegg til at en mindretall i kommunestyre kunne kreve folkeavstemning. I alkoholloven av 1894 var det obligatorisk folkeavstemning om opprettelse av samlag for salg av brennevin. I disse folkeavstemningene hadde både kvinner og menn over 25 år stemmerett.(Knag 1991) Da alkoholloven ble revidert i 1989 forsvant alle bestemmelser om folkeavstemninger. Nasjonalt. Stortinget har mulighet til å legge ut saker til rådgivende folkeavstemninger. Folkeavstemninger er ikke regulert i grunnloven, men det er gitt særlover for hver enkelt av folkeavstemningene. Dette har skjedd seks ganger. Det er heller ingen bestemmelser om obligatoriske folkeavstemninger. Det er likevel blitt en sedvane at norsk medlemskap i EU skal avgjøres i en rådgivende folkeavstemning. I Norge har det vært avholdt seks folkeavstemninger på nasjonalt plan, og over 500 på lokalplan. Politiske partier. Fremskrittspartiet skriver i sitt prinsipprogram: «Fremskrittspartiet ser svakheter ved vårt demokrati. Det bør derfor innføres et system der velgerne, gjennom folkeavstemninger, får direkte avgjørende beslutningsrett.». Rødt skriver i sitt prinsipprogram at «folkestyret må dels være representativt og dels direkte» og «ei sentral oppgave under sosialismen vil være å utvikle nye former for deltaking og styring som gjør det mulig for folk å være direkte involvert i avgjørelsene». I arbeidsprogrammet står det at partiet vil gi innbyggere «mer direkte innflytelse på saksbehandlingsprosesser fram mot lokalpolitiske vedtak». Sosialistisk Venstreparti skriver i sitt arbeidsprogram for stortingsperioden 09-13 at de ønsker mer bruk av folkeavstemninger i kommunene, innføre innbyggerinitiativ på nasjonalt nivå, og mulighet for folket til å kreve nyvalg av valgte representative organer. Senterpartiet skriver i sitt prinsipp- og handlingsprogram for 2009-2013 ingenting om direkte demokrati eller innbyggerinitiativer, men at «alle beslutninger som krever politisk skjønn skal avgjøres av folkevalgte». Dette er ikke nødvendigvis en avvisning av direktedemokratiske elementer i politikken. Utsagnet kan tolkes i lys av et annet utsagn: «Avgjørelser skal tas av innbyggerne gjennom deres valgte representanter og ikke overlates til byråkrater eller markedskrefter». I tillegg må det sees i lys av «Lokalpolitisk manifest for Senterpartiet» fra 1999 der det står at partiet vil gi velgerne mulighet til å kreve rådgivende folkeavstemning. (Lynne 2004) Venstre har i sitt Stortingsvalgprogram 2009-2013 ikke noen punkter om direkte demokrati. På landsmøtet i 2003 ble det vedtatt at partiet ønsket at 5% av velgerne i en kommune kunne kreve lokale folkeavstemninger. (Lynne 2004) Under behandlingen av St.meld. nr. 33 (2007–2008) fremmet Venstre ett forslag om å senke den nødvendige prosentandelen underskrifter for dagsordeninitiativene fra 2% til 1%. Høyre og Arbeiderpartiet sier ingen ting om direkte demokrati i deres programmmer. Volvo Cars. __NOEDITSECTION__ Volvo P 1900 1954 modell på Volvo-museet. Volvo Personvagnar eller Volvo Car Corporation er en bilprodusent eid av kinesiske. Selskapet ble grunnlagt i 1927 i Göteborg i Sverige. Det ble utskilt fra AB Volvo og solgt til Ford i 1998. Ford solgte selskapet i 2010 til Geely. Selskapet er for tiden under oppkjøp av det kinesiske selskapet Zhejiang Geely Holding Group. Den 28. mars 2010 undertegnet representanter for Geely og Ford en avtale om kjøp. Overtagelsen er beregnet gjennomført i løpet av tredje kvartal 2010. Historie. Volvo er latin og betyr «jeg ruller». Svenska Kullagerfabriken (SKF) dannet et datterselskap i 1915 som het Volvo. Varenavnet Volvo ble brukt som et varemerke på et sporhjullager. Navnet Volvo forsvant på hjullager trolig allerede i 1919. 25. juli 1924 fattet Assar Gabrielsson og Gustav Larson beslutningen å utvikle en «svensk bil laget av svensk stål». Den første bilen, offisielt kjent som Volvo ÖV4 og med klengenavnet «Jakob», forlot verkstedet den 14. april 1927, og med det var Volvo født. Den overbygde PV4 oppsto det samme året, og den første eksporten startet i 1928. «Biler kjøres av mennesker. Derfor er sikkerhet det grunnleggende i alt vi gjør hos Volvo.» Ordene tilhører Assar Gabrielsson og Gustav Larson, Volvos grunnleggere som allerede i 1927 ga løftet om å sette sikkerhet til mennesket først. Etter mer enn 70 år har både verden og bilene forandret seg dramatisk, men grunnleggernes kjerneverdier står ved lag: sikkerhet, kvalitet og miljø. På 1970-tallet foreslo svenske myndigheter at Norge skulle bli deleier i Volvo, mot at Sverige ble deleier av de norske oljeressursene. Den såkalte Volvo-avtalen ble undertegnet, men motstanden hos sentrale krefter både i Norge og Sverige var for stor til at den ble en realitet. Sett fra norsk side kan man i dag med tilfredshet glede seg over at avtalen ikke ble en realitet. Den globale etterspørselen etter olje er som kjent større enn etterspørselen etter Volvo, som i dag er kinesiskeid. I 1998 ble personbildivisjonen i Volvo-konsernet kjøpt av Ford Motor Company. Denne transaksjonen medførte at Volvo-konsernet ble splittet. Volvo Cars inngår i dag i Fords PAG-gruppe, Premium Automotive Group, sammen med Aston Martin, Jaguar, Lincoln og Land Rover. Men Volvos øvrige divisjoner med lastebiler, busser, anleggsmaskiner og båtmotorer eies fremdeles av det børsnoterte konsernet AB Volvo I mars 2010 inngikk Ford en avtale om å selge Volvo Cars til det kinesiske selskapet Geely Automobile. Beerenberg. Kart over Jan Mayen som viser Beerenberg. Beerenberg er verdens nordligste aktive vulkan og ligger på Jan Mayen. Beerenberg er en stratovulkan på den midt-atlantiske rygg. Vulkanen er Norges for tiden eneste aktive vulkan, og hadde sitt siste utbrudd i 1985. Hele øya er vulkansk, og man trodde fram til 1970 at den 2277 m høye Beerenberg, som har en diameter på 20 km, var utslokt. Forskere antar at det var utbrudd i 1732 og 1818. Naglfar. Naglfar er i norrøn mytologi navnet på et stort skip – verdens største – laget av døde menneskers negler. I Voluspå, et av kvadene i den eldre Edda, heter det at «Naglfar losnar», dvs. slites løs av sin fortøyning, ved Ragnarok. Naglfar vil da seile fra Jotneheimen fullastet med jotner som skal slåss mot gudene. Naglfar styres av jotnen Rym. Fimbulvinter. Fimbulvinteren (av norrønt «Den mektige vinteren») er i norrøn mytologi den harde vinteren som kommer forut for ragnarok, etter tre år med mannemord, og som gjør ende på alt levende på jorden. Bare menneskeparet Liv og Livtrase overlever fimbulvinteren, skjult i Hoddmimes skog. Det har vært spekulert i at forestillingen om en fimbulvinter er oppstått fra en overlevering om tidligere klimaendringer. Overgangen fra den nordiske bronsealderen til jernalderen omkring 650 f.Kr., falt sammen med en endring av klimaet fra relativt varmt til kjøligere enn nåtiden. I årene 535-536 skjedde det et bemerkelsesverdig temperaturfall, antagelig på grunn av et stort vulkanutbrudd. Snorres beskrivelse passer med hvordan dette kan ha vært opplevd. 650 f.Kr. Det har vært spekulert i om forestillingen om en fimbulvinter er oppstått fra en overlevering om tidligere klimaendringer. Overgangen fra den nordiske bronsealderen til jernalderen omkring 650 f.Kr falt sammen med en endring av klimaet fra relativt varmt til kjøligere enn nåtiden. Blant andre har den svenske historikeren Folke Ström fremført denne teorien, basert på det tidlige 1900-tallets oppfatning av førromersk jernalder som en periode med få arkeologiske funn. Synet på førromersk jernalder endret seg imidlertid på 1950-tallet, siden pollenanalysene fra den gang ikke fremviste noen tilbakegang for planter knyttet til landbruk og husdyrhold. Tvert om viste førromersk jernalder seg som en periode da landskapet i tiltagende grad ble utbygd. Klimaendringen den gang må ha kommet så gradvis at folk rakk å tilpasse seg, og Ströms teori ble forlatt. 535-537 e.Kr. I årene 535-536 skjedde det et bemerkelsesverdig temperaturfall, og en annen svensk arkeolog, Bo Gräslund, har fremlagt sin teori om Fimbulvinteren, "Ragnarök och klimatkrisen år 536-537 e.Kr", i årboken "Saga och Sed" for 2007. Han poengterer at den yngre Edda ikke er opptatt av tre snørike vintre på rad, men at det ikke kom noen sommer i løpet av treårs-perioden. Med støtte fra religionshistorikeren Anders Hultgård hevder Gräslund at opplysningene i "Völuspá" om Fenrisulven og hans avkom er knyttet til forestillingene om Fimbulvinteren. Der heter det at Fenrisulven som innledning til Ragnarok røver vekk månen, og at en av ungene hans griper solen. Gräslund mener at det dreier seg om en overlevering fra en tid da solen ble formørket flere somre på rad, med svært kaldt sommervær som resultat. Her hører vi at himmelen fikk rød farge («rundt om gude-gårder spruter han blod»), og at folketallet gikk kraftig ned (Liv og Livtrase). Gräslund lette etter en faktisk historisk bakgrunn for beskrivelsen, og fant den i den langvarige solformørkelsen beskrevet av antikke forfattere i årene 536 og 537 e.Kr. Bysantineren Procopius skrev f.eks i sitt verk "Vandalkrigen", at «det året (dvs 536) hendte det et særdeles merkelig under. Hele det året lyste solen nemlig som månen, uten stråleglans, som i en nesten evig eklipse, med matt lys og ikke som ellers. Straks fenomenet inntraff, var menneskene hele tiden utsatt for krig, sult og andre dødelige ting.» Flere samtidskilder beskriver en solformørkelse som varte i over et år. Kinesiske kilder skildrer også uvanlige værfenomener i denne perioden. De senantikke forfatterne virker enige om at formørkelsen varte til utpå høsten 537. Selv om den norrøne tradisjonen om Fimbulvinteren handler om en periode på tre år, mener Gräslund at det kan skyldes at ettervirkningene av katastrofen var større og mer merkbare i Norden. Det kraftige, midlertidige klimaskiftet kan spores ved årringdatering. Hendelsene i 536-537 ble en stund utpekt som forklaring på det påfallende store antallet nedleggelser av gullskatter nettopp i denne perioden. I første halvdel af 500-tallet ofret de nordiske jernalderfolkene helt ekstraordinært store mengder ornamenterte gullsmykker – de såkalte brakteatene – som var forbundet med stor prestisje og rikdom. I disputasen "Brakteatstudier" forklarer museumsinspektør, mag.art. Morten Axboe, offergavene som jernaldermenneskenes forsøk på å formilde gudene etter et katastrofalt uår i 536 e.Kr, da solstrålene knapt rakk ned til Jorden. Som årsak til formørkelsen har man foreslått et voldsomt vulkanutbrudd. Gräslund støtter seg til en analyse av prøver fra Antarktis, der et distinkt lag av sulfat dateres til 533-534 pluss/minus 2 år. Dette laget forklares av mange som resultat av et vulkanutbrudd. Men selv de kraftigste vulkanutbruddene i moderne tid, som Krakatau i 1883 og Pinatubo i 1991, førte ikke til noe verre enn enkelte helt tilfeldige og lokale formørkelser. Trolig kunne bare en kosmisk hendelse, som et kometnedslag, resultert i en så omfattende katastrofe som beskrives i den yngre Edda. Seilfly. Seilfly eller glidefly er fly som er bygget for å fly uten bruk av motor. Seilfly deles inn i to hovedkategorier; med og uten motor siden endel seilfly har motor for å komme opp i lufta uten hjelp og for å komme videre om det er dårlig oppdrift. Seilfly (uten motor). I Norge er det mest vanlig å trekke opp seilfly etter et motorfly. Det benyttes en line på 20–50 m. Ved flyslep er det seilflyveren som bestemmer hvor høyt en skal slepe siden slepeflyet har med lina ned igjen. I Norge er det vanlig at seilflyet går opp til venstre og motorflyet ned til høyre når seilflygeren løser ut lina. I utlandet er det mer vanlig å benytte en vinsj på bakken med om lag 1 200 m wire til å trekke seilflyet opp som en drage. Ved vinsjstart kan seilflyet komme om lag 600 m opp i luften med gunstige vindforhold. I Norge brukes denne startmetoden av Elverum Flyklubb Seil. Typisk for seilfly er lav luftmotstand, og høyt glidetall. Lav vekt er "ikke" en typisk egenskap for et moderne seilfly. Derimot benyttes gjerne vannballast for å øke seilflyets vekt da dette gjør det mulig å fly fortere med samme glidetall (på samme måte som en sparkstøtting med to personer går fortere ned den samme bakken enn en med bare en person). Moderne seilfly har et minste synk på om lag 0,3 m/s (i forhold til luften) og et beste glidetall på om lag 60. Seilfly utnytter oppadgående luftstrømmer (hang, termikk eller lebølger). Dersom luftens stigehastighet er større enn seilflyets minste synk kan seilflyet stige i forhold til bakken. Det er ikke uvanlig at seilfly må lande på et jorde når det ikke kommer tilbake til flyplassen. Seilflygerene kaller dette utelanding, mens en tilsvarende landing for et motorfly kalles nødlanding. Norgesrekorden i høyde er mer enn 10 000 meter over havet. Den største distanse som er tilbakelagt med et seilfly i Norge er i overkant av 1000 km. Motorseilfly. Motorseilfly er seilfly som har motor. Dimensjonene og vingeprofilen er tilpasset seilfly. Motoren er beregnet for å ta av uten hjelp av slepefly eller vinsj, og for å kunne komme trygt hjem dersom det mangler oppadgående luftstrømmer. Noen motorseilfly kan felle motoren inn i kroppen og er da et fullverdig seilfly med svært gode ytelser. Noen ulykker med disse flyene har skjedd fordi motoren ikke har startet når flyet har kommet for lavt og er for langt unna flyplass.Opplæringsprogrammene for motorseilflygere fokuserer på å alltid ha landbare områder innen rekkevidde, på samme måte som ved tradisjonell seilflyging. Instrumenter. For seilfly er høydemåleren viktig. I europeiske seilfly måles høyden i meter. Ved lokal flyging ved en flyplass er det vanlig å stille høydemåleren etter QFE som gir høydene over flyplassen. For å være sikker på å unngå utelanding bør flyet ha minst 200 meter like ved flyplassen, og 100 m i tillegg for hver kilometer avstand til plassen. Fartsmåleren er en trykkmåler som viser indikert flyfart. Den er viktig for å utnytte flyets egenskaper og for å ha riktig hastighet under landing. Et viktig instrument er en rød ulltråd som er festet på utsiden av cockpitvinduet. Den viser om det flyes koordinert, eller om seilflyet glir mot ene siden gjennom lufta og får øket luftmotstand. Variometeret som er en stigehastighetsmåler, er viktig for å se om flyet er i oppadgående luftstrømmer eller i synk. Det er viktig å finne de oppadgående luftstrømmene og utnytte dem som en heis slik at seilflyet kan holde seg oppe over tid. Public Key Infrastructure. PKI (Public Key Infrastructure) er et rammeverk for utstedelse, administrasjon og bruk av digitalt sertifikat over datanett. Anvendelsesområder for PKI er kryptering, autentisering (etablering av tillit til en person, organisasjon eller gjenstands identitet) og signering av dokumenter eller programvare. Signering har to hovedfunksjoner: Verifisering av dataintegritet og ikke-avviselighet ("non-repudiation"). I det siste ligger at man ikke kan benekte at man har signert. Merk at autorisering (tildeling av rettigheter til IT-systemer) er et avledet bruksområde: når en brukers identitet er brakt på det rene og er autentisert, kan man autorisere brukeren. To typer. Det fins publikumsrettede ("personlige") og virksomhetsrettede PKIer. En publikumsrettet PKI er som regel beregnet på personer, og har som mål å få flest mulig brukere. Eksempler på publikumsrettede PKIer i Norge er BankID (i regi av de norske bankene), Commfides og Buypass (i regi av Posten). BankID er ikke noen PKI i vanlig forstand, i og med at bruker ikke selv har kontroll over den private nøkkelen, og i og med at den offentlige nøkkelen heller ikke er tilgjengelig. Derimot brukes PKI-baserte nøkkelpar internt i løsningen. I Norge brukes PKI blant annet til sikring av kommunikasjon i helsevesenet (eResept, elektronisk sykmelding). PKI brukes her både til å knytte en melding til ett spesifikt individ (signatur med personlig sertifikat utstedt til lege) og til å sikre konfidensialitet (kryptering av forsendelse med eksempelvis NAVs virksomhetssertifikat). Difi utvikler og drifter en felles infrastruktur for innlogging til offentlige nettjenester, ID-porten. Gjennom ID-porten tilbys innlogging med tre forskjellige elektroniske ID-er: MinID, Buypass ID og Commfides e-ID. Med elektronisk ID på høyeste sikkerhetsnivå fra Buypass og Commfides tilrettelegger Difi for utvikling av flere og mer avanserte nettjenester i offentlig sektor. Sikrere elektroniske ID-er gir deg som innbygger tilgang til tjenester du ikke fant på nett tidligere. Virksomhetsrettede PKIer er som regel en del av sikkerhetsløsningen i virksomheter med høye sikkerhetskrav. Norske eksempler på bruk av virksomhetsintern PKI er sikring av gasstransaksjoner i Nordsjøen (i regi av GassCo/Norsk Hydro). Asymmetrisk. PKI er basert på såkalt asymmetrisk kryptering (i motsetning til symmetrisk). Dette betyr at man genererer to nøkler som henger sammen, i realiteten svært store primtall, som har den egenskapen at det som krypteres med den ene nøkkelen kan dekrypteres med den andre (!). Den ene nøkkelen er offentlig, den andre privat. Forutsetningen for at dette skal gi sikkerhet er at det kun er én bruker som skal kunne anvende den private nøkkelen – la oss kalle ham Ole. Ole kan da gi den offentlige nøkkelen til hvem som helst, og de kan kryptere meldinger med Oles offentlige nøkkel. Nå er det kun Ole som kan lese meldingen (ved hjelp av hans private nøkkel). Tilsvarende kan Ole lage en signatur på en melding, og legge denne ved meldingen (meldingen er i klartekst). Signaturen er kryptert med Oles private nøkkel, og kan dekrypteres ved hjelp av hans offentlige nøkkel! Det inngår et ledd til i signering: det som signeres, er ikke meldingen, men et tall som er beregnet matematisk fra meldingen – en hash-verdi. Endres meldingen, endres hash-verdien. Det mottaker må gjøre, er selv å beregne hash-verdien på den mottatte meldingen, så dekryptere Oles signerte hash, og sammenligne disse. Er de like, er alt i orden: meldingen er uendret siden Ole signerte den, og vi vet det var Ole som signerte. Er verdiene ulike, har det skjedd noe! Enten var det ikke Ole som signerte, eller så har noen endret meldingens innhold. Signaturen er brutt. Den private nøkkelen kan Ole oppbevare på sin PC, på SIM-kortet i mobilen, på et smart-kort (tippekortet gjør det slik), eller i banken (BankID; banken oppbevarer ditt nøkkelpar uten at du vet om det!). Nøkkelen er igjen bakt inn i et digitalt sertifikat som knytter nøkkel og Oles navn sammen, og er beskyttet av en PIN-kode slik at ikke andre kan late som de er Ole. Mister Ole kortet og koden, kan han svarteliste sertifikatet i en såkalt revokeringliste (Certificate Revocation List) – altså en liste over tilbakekalte sertifikater. Sist men ikke minst – Ole må få sitt digitale sertifikat fra en tiltrodd virksomhet (CA – Certificate Authority) som i sin tur signerer sertifikatet (!). I Norge er Buypass, eid av EVRY og Norsk Tipping, en stor aktør, og det samme er Commfides og Nets. Digitalt sertifikat. Et digitalt sertifikat er en unik datafil som kan brukes som digital legitimasjon. Et digitalt sertifikat kan utstedes til en person, en organisasjon, et dataprogram, en gjenstand eller andre enheter som har en unik identitet. Digitale sertifikater benyttes i dag i en lang rekke sammenhenger hvor det kreves et elektronisk bevis på at noe er ekte. På internett brukes de blant annet til å bevise at et nettsted er ekte eller at en epost ikke er forfalsket. Sertifikater kan legges på plastkort for å identifisere eieren av plastkortet. Innen elektronikk kan sertifikater brukes for å bevise at en elektronisk komponent er ekte. Sertifikater kan også brukes til å skape en digital underskrift. Dette kan benyttes for å signere bindende avtaler eller bekrefte samtykke til en transaksjon. Digitale sertifikater kan også brukes for å kryptere dokumenter eller annen informasjon. Hele sertifikatet er digitalt signert av en utsteder som bekrefter sertifikatets gyldighet. Public Key Infrastructure (PKI) er en infrastruktur for utstedelse, administrasjon og bruk av digitale sertifikater. I en PKI kan digitale sertifikatet brukes til å identifisere seg for å få adgang til beskyttet informasjon, og til å signere digitale dokumenter. Offentlig og privat nøkkel. Et digitalt sertifikat består av en offentlig del med en tilhørende privat del. Den offentlige delen inneholder en offentlig nøkkel. Den private delen består i sin helhet av en privat nøkkel som passer til den offentlige nøkkelen. Den private nøkkelen skal holdes hemmelig og skal bare være kjent for den som sertifikatet er utstedt til. Den offentlige delen kan distribueres bredt uten begrensninger. Det er i praksis umulig å gjette den private nøkkelen selv om man kjenner den offentlige nøkkelen. Den som innehar den private nøkkelen kan bruke denne som et ledd i en kryptografisk prosess for å legitimere seg. Den som skal kontrollere legitimasjonen må bruke den offentlige nøkkelen for å verifisere at den private nøkkelen er ekte. Dersom ingen uvedkommende har fått kjennskap til den private nøkkelen kan man på denne måten kontrollere at den som legitimerer seg er den samme som den som opprinnelig fikk utstedt sertifikatet. Selve sertifikatet består i streng forstand bare av den offentlige delen. Ved å signere et sertifikat bekrefter utstederen at den offentlige nøkkelen tilhører den eller det som er identifisert i sertifikatet. Det er imidlertid utbredt å også omtale den private delen som en del av sertifikatet. Sertifikat-infrastruktur. Et digitalt sertifikat er som oftest digitalt signert av en utsteder som kan bekrefte identiteten til den eller det som sertifikatet er utstedt til. En utsteder av digitale sertifikater kalles en sertifikat-autoritet eller "CA" (Certificate Authority). En CA har i sin tur også et digitalt sertifikat. Når en CA signerer et sertifikat bruker den sitt eget sertifikat, som den igjen kan ha fått av en annen CA. En sertifikat-infrastruktur består av et hierarki hvor hver CA har et sertifikat som er signert av en CA høyere opp i hierarkiet. Øverst i hierarkiet står alltid en CA med et "rot-sertifikat". Rot-sertifikatet er ikke signert av noen andre. Den som skal kontrollere gyldigheten av et sertifikat må på forhånd enten kjenne den offentlige delen av sertifikatet som skal kontrolleres eller den offentlige delen av sertifikatet til en CA lengre opp i hierarkiet. En vanlig bruk er å velge å ha tillit til et CA-sertifikat som er høyt oppe i hierarkiet og som tilhører en kjent utsteder. Man velger da i praksis å stole på at alle sertifikater som er lengre ned i hierarkiet også er gyldige. Gyldighet og tilbaketrekking. Et sertifikat utstedes alltid for en begrenset periode. Denne perioden bestemmes når sertifikatet lages og kan ikke endres. Når perioden utløper må sertifikatet fornyes ved at det utstedes et nytt sertifikat. En CA kan publisere lister over sertifikater som allerede er utstedt, men som er trukket tilbake. En slik liste kalles en revokeringsliste eller CRL (Certificate Revocation List). Den som skal kontrollere gyldigheten av et sertifikat må alltid kontrollere at sertifikatet ikke står på revokeringslisten. En CA kan også publisere revokeringsinformasjon online ved hjelp av en OCSP-tjeneste. Årsaken til at et sertifikat trekkes tilbake er som oftest at den private nøkkelen er kommet på avveie. Anvendelsesområde. Utstederen av et sertifikat kan angi hvilket anvendelsesområde sertifikatet er laget for. Anvendelsesområde for sertifikater utstedt til privatpersoner kan f.eks. være innlogging, digital signering eller kryptering. Et sertifikat kan lages for mange anvendelsesområder, men en utbredt praksis er å heller utstede flere sertifikater til samme mottaker hvor hvert sertifikat har bare ett anvendelsesområde. Praktisk anvendelse. På internett benyttes sertifikater blant annet for å bevise at et nettsted er ekte. Denne typen sertifikater kalles SSL-sertifikater og utstedes til et domene. Slike sertifikater utstedes av en rekke alment anerkjente utstedere. Leverandørene av nettlesere legger på forhånd inn CA-sertifikatene til disse utstederene. Nettleseren kan kontrollere SSL-sertifikatet før den viser frem nettsiden til brukeren og gi brukeren en advarsel dersom sertifikatet ikke kan spores tilbake til en kjent utsteder. Epost kan signeres med et digitalt sertifikat. Denne typen sertifikater kan utstedes til en epostadresse. Mottakerens epost-program verifiserer da at avsenderens epostadresse stemmer med epostadressen som står i sertifikatet og at eposten ikke er endret etter at den ble signert. Sertifikater kan legges på plastkort og brukes som legitimasjon av fysiske personer. Utstedere av slike sertifikater må kontrollere mottakerens reelle identitet før de leverer ut plastkortet. Dette kan f.eks. skje ved at mottakeren møter opp og viser frem en fysisk legitimasjon. Programvare som distribueres på internett kan være digitalt signert av den som laget programmet. Datamaskinen som skal kjøre programmet kontrollerer da at programmet er signert med et sertifikat som er utstedt av en CA som datamaskinen er kjent med og aksepterer før programmet startes opp. Norsk rett. Lov om elektronisk signatur (esignaturloven) § 4 stiller krav til kvalifiserte sertifikater. Post- og teletilsynet vedlikeholder en liste over registrerte tilbydere av kvalifiserte sertifikater. Dersom slike sertifikater benyttes til å signere dokumenter, ved hjelp av et sikkert signaturfremstillingssystem, vil resultatet være en kvalifisert signatur. Kvalifiserte signaturer vil alltid kunne oppfylle eventuelle formkrav til underskrifter, for disposisjoner som kan gjennomføres elektronisk, jf. esignaturloven § 6. Teknologi. Et digitalt sertifikat er laget ved hjelp av teknologien "asymetrisk kryptografi". I motsetning til tradisjonell kryptografi hvor samme nøkkel brukes både til kryptering og dekryptering opererer asymetrisk kryptografi med to nøkler; en privat nøkkel og en offentlig nøkkel. En fil som er kryptert med en privat nøkkel kan bare dekrypteres med den offentlige nøkkelen. Dette kan brukes til legitimasjonsformål ved at bare den som skal legitimere seg kjenner den private nøkkelen mens alle som skal kunne kontrollere legitimasjonen kjenner den offentlige nøkkelen. Den som skal legitimere seg krypterer en kjent tekst som leveres til den som skal kontrollere legitimasjonen. Denne dekrypterer så teksten med den offentlige nøkkelen. Hvis dette lykkes vet man at teksten ble kryptert av innehaveren av den private nøkkelen. Kjøtt (band). Kjøtt var et punke- og rockeband fra Oslo som eksisterte mellom 1979 og 1981. De ga i løpet av disse to årene ut to 7" EP-er, en 12"-EP og en LP, ved siden av at de bidro på flere samleplater og -kassetter. I 1989 kom det ut en samleplate med bandet. Bandet hadde samme besetning gjennom hele sin levetid. Historikk. Bandets første 7" var blant Norges første punk-plater. I dette sporet fulgte også 12" EP-en med klassikere som "Jeg vil bli som Jesus", "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer" og "Elektrisk". Mens det var Krohn som hadde stått bak det meste av materialet her, ble Gaarder etter hvert en viktigere låtskriver, noe som tydelig kommer til uttrykk på den andre 7" og på LP-en "Op". Selv om Krohn også bidro på sistnevnte, var hans typiske lekne og enkle punk-inspirerte melodier erstattet med mer eksperimentell musikk. Albumets mest eksperimentelle spor er "Jern og Metall", som er kreditert til Krohn og Gaarder: Det dreier seg om rytmesporet fra en halvferdig innspilling av den senere Raga Rockers-hiten "Trist at det skulle ende slik", speedet opp til dobbel hastighet og pålagt ny vokal og instrumenter. Gruppen var på TV flere ganger, og NRK produserte en video til "Beat Allegro 160". Dette eksperimentelle trekket utviklet seg ytterligere da Krohn trakk seg ut av bandet for å stifte Raga Rockers. Resten av bandet fortsatte under navnet Montasje og ga ut én LP. Gaarder grunnla senere Cirkus Modern og var frem til sin død i 2004 ansatt i Rikskonsertene. Jøran Rudi og Erik Aasheim er aktive innen samtidsmusikk. Eksterne lenker. Kjøtt Haugalandet. Haugalandet er en halvøy mellom Bømlafjorden i Hordaland og Boknafjorden i Rogaland, avgrenset i øst av det 9 km lange eidet mellom Ølensfjorden og Sandeidfjorden. Den nordlige delen (Sveio) ligger i Sunnhordlandsbassenget, og blir ofte også omtalt som en del av Sunnhordland. Resten av halvøya og øyene sør og vest for denne utgjør distriktet Haugaland i Rogaland fylke, med til sammen 95 471 innbyggere 1. januar 2012 og et areal på 1 401,64 km² fordelt på de seks kommunene Bokn, Haugesund, Karmøy, Tysvær, Utsira og Vindafjord. Vindafjord omfatter fra 2006 også Ølen, som til 2002 var en kommune tilhørende Sunnhordland. Kartet til høyre viser kommuner som er med i regionrådet "Haugalandrådet". Dette inkluderer Sauda kommune i Ryfylke, samt Etne og Sveio i Hordaland, som begge samtidig deltar i regionrådet "Samarbeidsrådet for Sunnhordland". Regionsenteret på Haugalandet er byen Haugesund. På indre Haugalandet er det et mindre regionsenter i Ølen, med de fleste sentrumsfunksjonene. De andre byene i området er Åkrehamn, Kopervik og Skudeneshavn, som sammen med deler av tettstedet Haugesund alle ligger i Karmøy kommune. Haugalandet er ett av de 15 distriktene som til sammen utgjør landsdelen Vestlandet. Politikk på Haugalandet. Kommunevalget i 2011 ga følgende fordeling av stemmene: Ordførerpartiet er uthevet. The Sandman. The Sandman er en tegneserie skrevet av Neil Gaiman, først tegnet av Sam Kieth og Mike Dringenberg, og siden av en lang rekke ulike tegnere og publisert av DC Comics. Den blir ofte referert til som en av de viktigste tegneseriene i moderne tid, og representerte et gjennombrudd for Gaiman. Den gikk fra #1 (1988) til #75 (1996). Seriene har blitt samlet i flere tegnseseriebøker, med omslag av illustratøren Dave McKean. "The Sandman" (engelsk for Ole Lukkøye) er seriens hovedperson. Hans virkelige navn (ett av mange) er "Drøm" (Dream), en av de Evige, konge over Drømmeriket og personifiseringen av drømmer og fortellinger. Figuren er inspirert av flere fortellinger for barn. De gjennomgående hovedpersonene er Drøm og hans seks søsken, de Evige (i synkende rekkefølge etter alder): "Destiny" ("Dom" på norsk), "Death" ("Døden"), "Dream" ("Drøm"), "Destruction" ("Destruksjon"), tvillingene "Despair" ("Desperasjon") og "Desire" ("Drift"), samt lillesøster "Delirium" ("Delirium"). I tillegg til de Evige og andre personer som er unike for serien, har Neil Gaiman lånt en lang rekke figurer fra mytologi, religioner og vår egen historie (f.eks. Tor og Odin, Shakespeare og den egyptiske katteguden Bast). Neil Gaiman har også skrevet to miniserier om Sandmans søster; "Death: The High Cost of Living" og "Death: The Time of Your Life" (begge illustrert av Chris Bachalo). Begge disse to historiene er frittstående i forhold til resten av serien, men viderefører flere personer som først ble introdusert i "A Game of You". I 2003 utga Gaiman også den tegneserieboken "Sandman: Endless nights", hvor hvert av de syv kapitlene dreier seg rundt en av de Evige. "The Sandman" har vunnet et utall priser over hele verden, blant annet i England, USA, Tyskland, Spania, Frankrike, Finland og Norge. På norsk er "The Sandman" gitt ut både i egne bøker og i tegneserieheftet Magnum og Magnum Spesial av Bladkompaniet. Linux User Group. En Linux User Group eller Linux brukergruppe (LUG) er en privat, som regel ikke-kommersiell organisasjon som tilbyr brukerstøtte og/eller informasjon/foredrag for andre Linux-brukere, gjerne til brukere med liten eller ingen tidligere erfaring med operativsystemet. Linux-brukergrupper fungerer også ofte som sosiale samlingspunkt for likesinnede med spesiell interesse for Linux og åpen kildekode-miljøet. Begrepet refererer som oftest til lokale grupper som har regelmessige møter, enten i levende live eller på nett, men kan også brukes om nettbaserte grupper med medlemmer spredt over et større område. Hjeltefjorden. Hjeltefjorden er en fjord i Hordaland, og er en viktig seilingsled inn til Bergen. Hjeltefjorden strekker seg fra Fedje i nord til Byfjorden i sør. I vest er fjorden avgrenset av Øygarden og Sotra, i øst av bl.a. Radøy, Holsnøy, Herdla og Askøy. Navnet "Hjeltefjorden" har sammenheng med det gamle norske navnet på Shetland – "Hjaltland", ettersom sjøveien til Hjaltland gikk via Hjeltefjorden. Hjeltefjorden er en 46 km lang fjord i Hordaland fylke og viktig seilingsled inn til Bergen. Fjorden strekker seg frå Fedjeosen syd for Fedje i nord til Byfjorden i syd. Mot vest er fjorden avgrenset av Øygarden og Fjell kommune på Sotra, mens den mot vest er avgrenset av Radøy, Holsnøy, Herdla og Askøy. Knoll og Tott. Knoll og Tott og deres mor, tegneseriestripe fra 1901 Knoll og Tott (originaltittel "The Katzenjammer Kids") er en tegneserie laget av tysk-amerikaneren Rudolph Dirks. Den er en av de eldste tegneseriene, og den eldste som fortsatt trykkes. Tegneserien debuterte i 1897 i "American Humorist", et søndagsmagasin i New York Journal, og var sterkt inspirert av Max og Moritz, en populær barnefortelling fra 1860-tallet av Wilhelm Busch. Serien handler om tvillingguttene Knoll og Tott som gjør opprør mot autoritetene, som oftest personifisert ved deres mor (Fru Vom), Kaptein Vom (som ikke er deres far) eller Megler Smekk. Ofte vanker det juling enten for Knoll og Tott eller for Kaptein Vom og/eller Megler Smekk i ettertid. Andre personer i serien er Fredrik, en eldre fetter av Knoll og Tott, Tuppen og Frøken Spjåk. Smerten til Kaptein Vom, som hadde podagra, og dermed et svært ømt stortåledd, ble nøye beskrevet når guttene kom borti foten hans. I 1912 forlot Dirks avisen Knoll og Tott ble trykket i, men avisen beholdt rettighetene til serien. Imidlertid fortsatte Dirks å tegne serien, men under et annet navn; "The Captain and the Kids". Denne, som opphørte i 1979, har kommet på norsk i trøndersk språkdrakt ("Kapptein), og senere som juleheftet "Kapteinens Jul". I den originale versjonen snakker mange av figurene amerikansk engelsk ispedd tysk aksent. På tysk er "Katzenjammer" blant annet et uttrykk for "ekstrem fyllesyke". I dag (2012) blir "Knoll og Tott" tegnet av Hy Eisman og distribuert av King Features til ca. 50 aviser over hele verden. I Norge trykkes den av ukebladet Hjemmet. Helt siden 1911 er den dessuten gitt ut som julehefte. Spider-Man. Spider-Man (på norsk tidligere kjent som Edderkoppen) er en amerikansk tegneserie som ble skapt av Stan Lee og Steve Ditko i 1962. Spider-Man er en superhelt som har edderkoppbaserte evner. Den første historien stod på trykk i "Amazing Fantasy" #15 i 1962. Dette var siste utgave av "Amazing Fantasy", men Spider-Man ble så populær at han fikk sitt eget blad, "The Amazing Spider-Man", i 1963. Spider-Man er en typisk Marvel-superhelt på den måten at han lever et dobbeltliv; ett liv der han lever som en vanlig person (Peter Parker'") og sliter med slike problemer som de fleste sliter med (kjærlighet, skole og den type ting); og ett der han er superhelten, den skjulte identiteten. Kreftene hans gir ham muligheten til å gjøre godt, men ikke til å skaffe seg selv personlige fordeler. Spider-Man har en typisk "Med store krefter kommer stort ansvar"-tematikk. En lang rekke forfattere og tegnere har jobbet med Spider-Man siden 1960-årene, bl. a. John Romita, Gerry Conway, Gil Kane, Ross Andru, Roger Stern, Al Milgrom, Peter David, Tom DeFalco, Ron Frenz, Todd McFarlane, David Michelinie og J. Michael Straczynski. I Norge utkom tegneseriene om Spider-Man for første gang i 1968 under navnet Edderkoppen. Bladet gikk inn etter bare åtte nummer. Det dukket opp igjen i 1978, og holdt det gående helt til 1993. I 1999 var serien tilbake i norske bladhyller, denne gang under navnet "Spider-Man", og heftet ble utgitt på månedlig basis frem til 2009, da det igjen gikk inn. Heftet "Spider-Man Kids" fremdeles utgitt, med historier spesielt rettet mot barn. Den "egentlige" Spider-Man blir sporadisk utgitt her til lands i form av spesialalbum som inneholder komplette fortellinger, i stedet for månedelige blader med føljetonger. Spider-Man er en populær figur som foruten diverse tegneserier, også har dukket opp i flere tegnefilmer, spillefilmer og fjernsynsserier. I 1977 ble det laget en kortvarig fjernsynsserie med Nicholas Hammond som den maskerte helten. Hans første opptreden på kinolerretet kom 25 år senere i filmen "Spider-Man" (2002) med Tobey Maguire i hovedrollen. Denne fikk en oppfølger i 2004. Den tredje filmen hadde verdenspremiere 4. mai 2007. X-Men. X-Men (også kjent som Prosjekt X og X-Mennene i Norge) er en gruppe superhelter i Marvel Comics' tegneserier. De ble skapt av Stan Lee og Jack Kirby og dukket for første gang opp i "X-Men" #1 i 1963. De første utgivelsene greide aldri å finne det helt store publikummet. I 1975 fikk likevel serien en revitalisering med forfatteren Chris Claremont og ble en av de mest populære seriene. Mange av forfatterne og illustratørene ble bransjehelter. På 1990-tallet fikk serien en ny revitalisering da den ble importert inn i flere andre medier som tegnefilm og spillefilm. X-Men handler om en rekke superhelter som er såkalte mutanter, noe som i Marvels tegneserier innebærer at de er født med superevnene sine (selv om de vanligvis ikke viser seg før puberteten inntreffer). De fleste mennesker liker ikke mutantene på grunn av at det er en vanlig oppfatning at de vil overta menneskenes plass. Disse hatefulle oppfatningene av mutanter blir ytterligere forverret av en rekke mutanter, ledet av lagets erkefiende Magneto, som bruker sine krefter til å ødelegge og prøve å dominere de vanlige menneskene. De gode mutantene er samlet sammen til ett lag av Professor X (Charles Xavier) som vil beskytte dem fra utenomverdenen. De kaller seg "X-Men" fordi de har «eXtra power» (ekstra krefter) samt at det er en referanse til "X-genet" som gir mutantene deres superkrefter. Man kan også si at navnet står for «extraordinary men». Tolkning. X-Men har ofte blitt tolket som en sosialpolitisk kommentar hvor mutantene er metaforer for religiøse og etniske minoriteter som føler seg undertrykt. Professor X har i den sammenhengen blitt sammenlignet med afroamerikanske borgerrettighetsforkjempere som Martin Luther King Jr. og Magneto med den mer militante Malcolm X. Personer. Her følger en ukomplett liste over sentrale personer i X-Men tegneseriene. Merk at informasjonen er basert på tegneseriene, "ikke" på filmene som har en alternativ handling. Norske X-Men tegneserier. X-Mennene, som de da ble kalt, debuterte i det norske markedet i «Atlantic Special» heftene før de i 1984 fikk sitt eget blad under navnet «Prosjekt X». Denne varte fram til 1985, men det ble utgitt et årsalbum i 1986 og flere historier kom i "Marvel superheltene" og "Marvel spesial" spesialnumre fram til 1990. Deretter ble det en lang pause før "Wolverine", et av de mest populære medlemmene, fikk sin egen serie. Da denne tok slutt kom serien tilbake med bladet «X-Men» (til å begynne med kaldt New «X-Men»). Filmer. Det har blitt gitt ut 5 filmer om X-Men. I disse filmene møter vi blant annet kjente skuespillere som Ian McKellen (Lord of the Rings), Halle Berry (James Bond – Die Another Day, Catwoman, Monster's Ball), Hugh Jackman (Van Helsing) og Famke Janssen (James Bond – GoldenEye). Albert Uderzo. Albert Uderzo (født 25. april 1927 i Fisme, Marne) er en fransk tegneserieskaper med italienske foreldre. Han er best kjent for sitt arbeide med å tegne "Asterix", men har også tegnet andre serier som "Ompa-Pa", begge i samarbeid med forfatteren René Goscinny. Opprinnelig tegnet Uderzo Asterix til Goscinnys manuskripter. Men etter Goscinnys død i 1977, startet han å skrive seriene i tillegg. Forsidene sier fremdeles at historiene er laget av "Goscinny og Uderzo". I det siste har det vært noe kontrovers i Tyskland, hvor Albert Uderzos eget publiseringsselskap "Les Éditions Albert René" hevder at enkelte IT-selskaper med navn som slutter på "-ix" (ikke unaturlig for selskaper som jobber med Unix) skader merkevarene "Asterix" og "Obelix". Smørbukk (tegneserie). Smørbukk er en norsk tegneserie som først ble trykt i Norsk Barneblad sommeren 1938. Tegneserien var basert på Smørbukk fra Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr, tegnet av Jens R. Nilssen og det første heftet var skrevet av barnebladets redaktør Andreas Haavoll. De påfølgende heftene var skrevet av Haavoll og Øyvind Dybvad i fellesskap, og nå var det ikke lenger gutten fra eventyret, men en matglad liten gut som kom ut for en rekke krevende situasjoner. I 1941 kom det første Smørbukkheftet til jul. Etter det har Smørbukk komt ut som julehefte hvert år utenom 1944, da det var papirmangel. Hver hefte består av en fullstendig og selvstående historie. Heftene utkom på nynorsk, og åpner for flere nynorske tegneserier. Jens R. Nilssen tegnet serien fram til 1959, hvoretter Solveig Muren Sanden tok over. Fra 1982 har Smørbukk blitt tegnet av Håkon Aasnes, som i likhet med sine forgjengere fargelegger/maler sidene for hånd. I perioden 1987-1990 og fra og med 2000 har Aasnes også skrevet manus. Olav Norheim og Velle og Gard Espeland har også bidratt med tekst Herdlefjorden. Herdlefjorden er en norsk fjord i Hordaland fylke. Navnet kommer av øya Herdla. På gamle kart er navnet "Herløfjorden", i samsvar med stavingen av øynavnet. Herdlefjorden går fra Herdla i nord til Byfjorden ved Bergen i sør. Sør- vestover er Herdlefjorden avgrenset av Askøy, mens Holsnøy er avgrensingen nord- østover. Herdlefjorden er en seilingslei inn til Bergen, men Hjeltefjorden er mer brukt som seilingslei. Seilingshøyden gjennom Hjeltefjorden og under Askøybrua er 63 meter. I sammenhengen med at Askøybroa åpnet i 1992, ble det gitt politiske løfter om en alternativ seilingslei inn til Bergen. Tanken er at høye cruiseskip og oljeinstallasjoner skal kunne komme helt inn i Bergen havn. Flaskehalsen for innseiling i Herdlefjorden er ved Herdla. Det var planer om å utvide leia ved å sprenge den ut i Skjelangersundet og «Det Naue». Saken har være diskutert i flere år. Til slutt ble saken lagt død da det viste seg at fjordbunnen i dette området er av løssand og grus. Sprenges det hull vil dette hullet etter få år bli «tettet» igjen av havstrømmen som beveger løsmassene på bunnen. Hafjell. Hafjell (1065 moh.) er et fjell i Øyer kommune i Oppland fylke. Navnet. På kart fra 1800-tallet er navnet skrevet «Affjeldet» (dvs Av-fjellet) - og betydningen av navnet blir da «fjellet som er skilt av fra et større fjell». Her mener man Nevelfjellet (1089 moh). Omkring år 1900 ble imidlertid uttalen av navnet slitt ned til /"a:fjelle/, og det ble da satt inn en 'emfatisk h' for å få en bedre markering av forleddet. Hafjell Alpinsenter. Da Norge fikk OL i 1994 ble det gjort en stor utredning i området Lillehammer, Øyer, Hafjell og Kvitfjell. OL-komiteen likte det som ble foreslått og de fikk aksept for å holde OL i området. Alpinsenteret ligger ved inngangen til Gudbrandsdalen, 15 kilometer nord for Lillehammer og 23 mil fra Oslo. Senteret er bygget fra Hafjell og ned til Åsletta i Øyer kommune. Det olympiske løypenettet er blitt videreutviklet til totalt 30 nedfarter med løyper tilpasset skiløpere på alle nivåer. 15 skiheiser, inkludert Gondolen, betjener de 835 høydemetrene fra dal til fjell. Snøanlegget dekker ca 80% av hovedløypenettet. En normal sesong varer fra medio november til slutten av april. Hafjell Alpinsenter er landets tredje største alpinanlegg, og terrengparken gjør Hafjell attraktivt for skiløpere med twintip og snowboard. Hafjell har også landets største flomlysanlegg som lyser opp sju km med løyper og som forlenger skidagen ttr dager i uka. Flomlyset kan også brukes til en rekke kveldsaktiviteter med og uten ski på beina, som for eksempel aking eller snøscooterkjøring for barn. Hafjell Bike Park. Hafjell Bike Park har blitt kjent som en av Norges beste arenaer for downhillsykling. De 14 sykkeltrasèene for heisbasert sykling som har en høydeforskjell på 830 m, er av varierende vanskelighetsgrad med alternativer for den mest vågale til den som ønsker en myk innføring i sporten. Man kan også leie sykkel og utstyr hvis man vil prøve denne sporten. Salten. De forskjellige regionrådene i Nordland. Salten (Lulesamisk "Sállto") er en region og et landskap i Nordland fylke som grenser til Helgeland i sør, Ofoten i nord og Sverige i øst. Distriktet har innbyggere (1. oktober, 2011) og kvadratkilometer, fordelt på de ni kommunene Beiarn, Bodø, Fauske, Gildeskål, Hamarøy, Meløy, Saltdal, Steigen og Sørfold. Salten har to byer, hhv. Bodø og Fauske, hvorav Bodø er Nord-Norges nest største by. Salten ligger sentralt i Nordland, er den mest befolkningsrike regionen i fylket, og er samlet sett den største ”næringslivsmotoren” i fylket. Salten er også et betydningsfullt knutepunkt både for Nordland og Nord-Norge, noe som også gjenspeiles i funksjoner som høyere utdanningstilbud, sentralsykehus, fylkeskommunale og statlige tjenester, samt ulike tjenesteytende virksomhet for øvrig. Bodø er Nordlands viktigste kommunikasjonssenter, og utgjør sammen med Fauske knutepunkter på nasjonale transportlinjer både når det gjelder båt, jernbane, vei- og lufttrafikk. Salten har mye ren og variert natur, store kraftressurser og mineralressurser, variert næringsliv og et rikt kulturliv. Historisk har Salten suksessivt vært et eget fylke, len og fogderi, som alle inkluderte Ofoten. Hespriholmen. Hespriholmen er en holme, eller ei lita øy, i Bømlo kommune i Hordaland. Holmen ligger 8 kilometer ut i havet vest for Bømlo, nord for Espevær. Berggrunnen i området tilhører den vestre gneisregionen. Norges eldste bergindustri. Hespriholmen er bare ca 250 x 100 meter. Høyden er knapt 30 meter. Etter systematisk leting lyktes arkeologer og geologer på 1920-tallet i å finne rester her etter ett stort og to mindre steinbrudd som har vært brukt i steinalderen. Økser av grønnstein herfra er funnet både sør i Rogaland, så langt nord som i Sogn, og en og annen øks er funnet østafjells. Hovedbruddet fronter havet i vest. Her er det under ekstremt vanskelige forhold hentet ut ca 350 kubikkmeter grønnstein. Dette åpne bruddet er ca 30 meter langt og ti meter høyt, med varierende dybde og den eldste delen liggende øverst. Steinbryterne har arbeidet seg nedover fra toppen og ut mot sidene. Veggene er dermed nærmest loddrette, og gulvet nokså flatt. Dette danner en avsats ca seks meter over dagens havnivå. Man har altså sluttet å hente grønnstein fra Hespriholmen da havet stod ca seks meter høyere enn det gjør i dag, dvs omkring år 2000 f.Kr. Om en regner med alle tre steinbruddene, er anslagsvis 4-500 kubikkmeter grønnstein fjernet fra holmen, dvs ca tusen tonn. Disse måtte fraktes i båt til hovedøyen ca 6 km mot øst. Dykkerundersøkelser tyder på at så mye som 70% av steinfrakten havnet på sjøbunnen. Store slagmerker tyder på at noe av steinen ble brutt løs med kraftige slag, mens bålrester tyder på at blokker er brent løs. Da må brensel være fraktet ut til holmen. Arbeidet har pågått om sommeren, for en liten skinnbåt kan bare legge til her i godværstider. En skinnbåt kunne neppe frakte mer enn et par hundre kilo stein om gangen. Steinalderfolk andre steder kunne gå alene på jakt etter flint eller skifer til redskaper, men de som hentet grønnstein på Hespriholmen, måtte organisere seg i lag for å bryte løs steinen og deretter frakte den over den farlige havstrekningen som ser ut til å ha slukt de fleste av transportene på vei mot land. Grønnstein var en svært verdifull ressurs for steinalderfolket som bodde i området. På noen av Bømlo-boplassene er det registrert opptil 1.700 avslag av grønnstein pr kvadratmeter blant avfallet. I tillegg ble grønnstein spredt over store deler av landet. Steinbruddet ble brukt i ca 5.500 år. Klebersteinsbrudd. Etter steinalderen ble det tatt ut kleberstein i området. Tegn (tidsskrift). TEGN var navnet på et norsk «tidsskrift om og med tegneserier» som ble utgitt mellom 1986 og 2005. Historie. Tidsskriftet var en profesjonell videreføring av tidsskriftet Tekst og Tegning, som hadde noenlunde samme formål, men med mindre ambisjoner og spredning. «Tekst og Tegning» ble stiftet og drevet av Jon Gisle, forfatteren av boken "Donaldismen", stort sett som et enkelmannsforetak. Jon Gisle var deretter med på å stifte TEGN som andelslag. De tre andre andelstakerne var Tor Ødemark, Tore Feiring og Finn Bjørklid som alle dannet kjerneredaksjonen. Både Jon Gisle som Finn Bjørklid var skiftvis redaktører. Tidsskriftet utkom kvartalsvis med distribusjon gjennom Narvensen og abonnement og var støttet av Norsk kulturråd under begrunnelsen «overveiende litterær kvalitet». Etterhvert kom også Tor Sandberg, nåværende journalist i Dagsavisen, med i redaksjonen og spilte en betydelig rolle, både som skribent og redaktør. Begge kunstnerne har gjort det godt siden og skapt seg et navn med tyngde, også internasjonalt. Etter mer enn en tiårsperiode trakk sentrale redaksjonmedlemmer seg tilbake for å gi plass til nye krefter, hvilket var heldig for fornyelsen av innholdet og skribentene. Morten Harper var en av dem som satte sin signatur på flere artikler i denne perioden. Tidsskriftet ble også et organ for foreningen Norsk Tegneserieforum som ønsket å bidra til opprettholdelsen av et salgbart tidsskrift ved siden av sitt eget medlemsblad Bobbla. Etter nye utbyttinger i redaksjonen ble det gjort en del uheldige valg, som å gå ned på antallet utgivelser i året og da falt betingelsen for kulturstøtte bort, og tidsskriftet hadde ikke lenger det samme økonomiske fundamentet som tidligere. I en overgangsperiode forsøkte redaksjonen å utgi tidsskriftet som en del av det tilsvarende svenske tidsskriftet Bild och Bubbla, men TEGNs logo forsvant fort. I praksis ble tidsskriftet nedlagt i mars 2003, skjønt en del av redaksjonen fortsatte å skrive for det svenske søstertidsskriftet. TEGN ble formelt nedlagt i april 2005. Det er til dags dato intet tilsvarende tidsskrift på det norsk markedet som forsøker å ta tegneserien som litterær kunstart alvorlig. Kultstatus. Kultstatus vil si at et fenomen har blitt såpass populært at det har samlet seg en begrenset kult av «tilbedende» tilhengere rundt det. Kultfenomener som har oppnåd en slik status eller posisjon, kan være bøker, filmer, tegneserier eller andre populærkulturelle foreteelser eller produkter, Tilhengerne vil ofte på en eller annen måte samles i interessen for fenomenet, som vil få oppmerksomhet i lang tid etter at det oppsto. Kultstatus er gjerne i utgangspunktet knyttet til smale, ofte motkulturelle, uttrykk som siden kan få et stort antall hengivne fans og blir populært i videre kretser. Opel. Adam Opel GmbH, kjent som Opel, er en tysk bilprodusent. Selskapet ble stiftet den 21. januar 1863, og startet bilproduksjon i 1899. Selskapet ble kjøpt av General Motors i 1929. Opel er GMs største merke i Europa, og danner GMs kjernevirksomhet i Europa sammen med Vauxhall Motors. thumb Tidlig historie. Selskapet Adam Opel AG ble stiftet i Tyskland den 21. januar 1863 av Adam Opel, og produserte først husholdningsartikler. Selskapet var en stor produsent av symaskiner. I 1895 døde stifteren, da selskapet var størst i Europa på produksjon av symaskiner, og med et salg på over 2000 sykler i året. Deres første bil ble produsert i 1898, etter at Opel kjøpte rettighetene til Lutzmann og solgte dem under navnet Opel-Patentmotorwagen System Lutzmann. To år senere, etter at partnerskapet opphørte, signerte Opels sønn en lisensavtale med franske "Automobiles Darracq S.A.", om å produsere kjøretøy under navnet «Opel-Darracq». Bilene var Opel-karosseriet montert på et chassis fra Darracq, og var utstyrt med en tosylindret motor. I 1906 begynte de å produsere sine egne biler, som første gang hadde blitt presentert i 1902 på bilutstillingen i Hamburg. I 1907 sluttet Opel å produsere Opel-Darracq. I 1909 ble Opel Doktorwagen introdusert. Den ble en stor suksess. I 1911 ble fabrikken ødelagt i en brann, og en ny ble bygget med nytt maskineri. Samtidig ble symaskinproduksjonen stoppet. Produksjonen besto nå av sykler, biler og motorsykler. I 1913 ble Opel den største bilprodusenten i Tyskland. Den forble størst frem til etter 2. verdenskrig. Tidlig i 1920-årene begynte Opel, som første tyske bilprodusent, å produsere sine biler på samlebånd. General Motors tar over. I mars 1929 kjøpte General Motors 80 % av selskapet, og økte til 100 % eierskap i 1931. Opel-familien tjente 66 millioner dollar på transaksjonen. Frem til 2. verdenskrig var Opel det ledende bilmerket i Tyskland, med en dominerende markedsandel. Ved Hitlers maktovertakelse endret dette seg. Hitler realiserte sin drøm om en folkevogn, "ein volkswagen", som var godt tilpasset samfunnsforholdene i Tyskland på den tiden. Han så nok også på amerikanske GMs oppkjøp av suksessfulle Opel som et uttrykk for nok et tysk nederlag. Da Hitler startet 2. verdenskrig trengte han hjelp fra bilindustrien. Opel nektet å hjelpe den tyske krigsmakten, men måtte etterhvert oppgi sin motstand. Som en følge av Tysklands deling etter krigen ble produksjonen av Opel Kadett liggende i den kommunistiske østsonen som frem til 1990 het DDR. Russerne flyttet Kadett-produksjonen til Sovjetunionen, som et ledd i krigserstatningen, og kalte sin modell for Moskvitch 400-420. Etter krigen har Opel hatt stor suksess på racerbanen. På 1960- og 70-tallet hadde selskapet stor suksess med Rekord, Commodore, Kadett og senere Ascona. Mest kjent er vel Walther Röhrl, som flere år på rad vant mesterskap med Ascona A. De er også med i den tyske racing cupen DTM (Deutsche Tourenwagen Meistershaft). Gjennom ulike firmaer, som Irmscher, Rieger mm har Opel også produsert diverse spesialmodeller. Opel var også det første bilmerket som innførte katalysator som standard i alle modeller. Hovedfabrikken ligger i den tyske byen Bochum. Opel eksporterer biler til de fleste land i verden, men bare i begrenset grad til USA og Canada. Dette skyldes at Nord-Amerika-markedet betjenes av Opels søstermodeller Cadillac, Chevrolet og Buick. Det var faktisk Opel, gjennom sin legendariske GT, som inspirerte Chevrolets utforming av Corvette. Det var Opels introduksjon av Opel Ascona B i 1975 som reddet fremtiden til den britiske søstermodellen Vauxhall, som opererte med modellnavnet Cavalier. GM Europa. Mange modeller som selges av General Motors over hele verden er Opel-modeller, inkludert blant annet Corsa, Astra, Vectra og Omega. Opel-modeller selges også som Chevrolet i Latin-Amerika og som Saturn i USA. Opels Zafira ble solgt i Japan som Subaru Traviq, mens Omega også ble solgt i USA som Cadillac Catera. Andre modeller i salg i USA, som er lett modifisert, er Saturn L-Series, Chevrolet Malibu og Chevrolet Cobalt. Majoriteten av fremtidige Saturn-modeller forventes å være enten identiske, som Saturn Sky, eller basert på, som Saturn Aura, de europeiske Opel-modellene. Pontiac LeMans (1989–1994), som var den første modellen produsert av Daewoo i Sør-Korea for eksport til Nord-Amerika, var basert på Opel Kadett (nå Astra) og den større Rekord (nå Omega). Opel ble også solgt under sine egentlige navn i USA på 1960-tallet, gjennom Buick-forhandlere. Det var i første rekke Ascona og Manta, som i Nord-Amerika ble levert med 1,9 E-motor. Opel var lenge General Motors sterkeste merke i Japan, med et salg helt opp mot 38 000 eksemplarer i 1996. Etter den gang har salget sunket, og vil sannsynligvis opphøre etter 2006 med et salg på kun 1800 eksemplarer i 2005. Opel er GMs viktigste merke i Europa, bortsett fra i England, hvor GMs andre europeiske selskap, Vauxhall Motors, fortsatt bruker sitt eget merkenavn. Vauxhall-modeller var helt egne modeller frem til 1970-tallet. Opel-navnet forsvant fra England i 1981, da Vauxhall- og Opel-forhandlerne slo seg sammen, med unntak av modellene Manta og Monza, som ble solgt under Opel-navnet frem til de gikk ut av produksjon i 1987 (Monza) og 1988 (Manta). Vauxhall begynte å adoptere Opels navn for sine modeller, med unntak av Kadett, i 1991. I andre høyrestyrte markeder i Europa, som Irland, Kypros og Malta, selges GM-modellene under Opel-navnet, og i mange år har Opels avdeling i Irland sponset landslaget i fotball. Det har blitt foreslått å droppe Vauxhall-navnet også i Storbritannia, til fordel for Opel, og dermed harmonisere GMs markedsstrategi over hele Europa. Dette har Vauxhall nektet, på grunnlag av at merket er velkjent, og flåtekjøpere, som er merkets største kunder, har insistert på at Opels modeller omdøpes til Vauxhall. Opel vil også gjøre design og utvikling for det amerikanske Saturn-merket, liknende situasjonen mellom Opel og Vauxhall i Europa. Selskapets hovedkvarter ligger i Rüsselsheim, og Opel har fabrikker i Bochum og Eisenach, samt Kaiserslautern i tillegg til i Belgia, Spania og Polen. Opel-modeller produseres også i Vauxhalls fabrikk "Ellesmere Port" i England. Holden produseres i Australia. Modeller. Opel Rekord C, 1.7 L, 1968 Opel Corsa B Sport, 2002 Åland. Källskärkannan er en kjent formasjion fra istiden Åland (finsk ') er en øygruppe og et selvstyrt, demilitarisert landskap i Finland. Det ligger i Østersjøen, mellom Finland og Sverige, og består av over 6 500 øyer, hvorav den største kalles Åland eller Fasta Åland. Åland er svenskspråklig og har 28 007 innbyggere (2010). Hovedstaden heter Mariehamn. Geografi. Vest for Åland ligger Ålands hav, en åpen havstrekning på grensen mellom Bottenviken og Østersjøen, midt mellom Åland og Roslagen. Østover grenser Ålands skjærgård til Åbolands skjærgård – «Skärgårdshavet» (finsk "Saaristomeri"). Den hører nå til Västra Finlands län. Den sydøstligste delen av Ålands skjærgård utgjøres av Kökar; den vestligste av Eckerö ca 50 km øst for Roslagen i Sverige. Havstykket som utgjør grensa mellom Åland og Egentliga Finland heter Skiftet (finsk "Kihti"). Landarealet er 1 526,5 km², mens innsjøene dekker 25,4 km². Åland har et sjøterritorium på 11 965 kvadratkilometer. Historie. Ålands historie er formet av stormaktene rundt Østersjøen: Fra stor-svensk rike, til russisk, til finsk. Allerede på 500-tallet var øygruppen kulturelt sett svensk. På 1300-tallet ble øygruppen knyttet kirkelig til Åbo, og fra 1634 også administrativt som del av det nye Åbo og Björneborgs län. 17/9 1809 ble Åland under fredsslutningen i Fredrikshamn sammen med resten av Finland avstått fra Sverige til Russland. I 1832 bygget russerne ut en større befestning i Bomarsund i Sund kommune, nordøst for Mariehamn. Under Krimkrigen 1853-1856 pågikk det sjøkamper i farvannene rundt Åland, da England og Frankrike foretok flere angrep mot russiske besittelser i Østersjøen. Blant annet ble den russiske befestningen i Bomarsund inntatt. Ved fredsslutningen i Paris etter Krimkrigen ble det bestemt at Åland skulle være demilitarisert, noe som ble stadfestet og understreket både under første og andre verdenskrig. Da Finland ble selvstendig fra Russland i 1917, gikk Åland inn for å bli innlemmet i Sverige, men i 1920 foreslo Finland at Åland istedet skulle få selvstyre. Det ville ikke ålendingene godta. Men i 1921 bestemte Folkeforbundet at landskapet fortsatt skulle være en del av Finland. I 1951 fikk Åland, som et administrativt landskap, et utvidet selvstyre, og den lokale forvaltningen skiftet navn fra «landskapsnämnd» til «landskapsstyrelse» (selvstyrelov gyldig fra og med 1. januar 1952). Landskapet fikk eget flagg i 1954, egne frimerker i 1984 og eget postverk i 1993. I 1970 fikk Åland egne representanter til Nordisk Råd. Det indre selvstyret ble betydelig utvida med den nye selvstyreloven som trådte i kraft 1. januar 1993. Samfunn. Åland har egne bilskilter (med ålandsk flagg) og egen landskode (AX) / eget toppdomene (.ax). Området har en blomstrende økonomi, som særlig er knyttet til turisme og rederivirksomhet. Det er imidlertid restriksjoner på kjøp av eiendommer, slik at en må ha vært født på Åland eller ha bodd der sammenhengende i fem år for å kunne kjøpe fast eiendom, med mindre eiendommene ligger i bostedsregulerte områder. Ålands kommuner. Åland består av 16 kommuner, omtrent tilsvarende de gamle kirkesognene. Åland har således unngått den kommunesammenslåingsprosessen som har gått gjennom hele Norden de siste 40-50 årene. Den minste kommunen er Mariehamn som spenner over 20,75 km² (landareal 11 km²). Den største er Brändö med sine 1 647 km². Men om man ser på landareal er Saltvik (159,82 km²) størst. Den mest folkerike kommunen er Mariehamn (10 780 innb.) og den minst folkerike Sottunga har 127 innbyggere. Mariehamn er den arealmessig tredje minste, og Sottunga den minst folkerike kommunen i "hele" Finland. Mariehamn er også Ålands eneste by. Befolkningsmessig er den Ålands største kommune, men arealmessig er det den minste. Omkring 41 % av landets innbyggere bor i Mariehamn. Byen er hovedinnfartsåren til Åland med fergeanløp fra Sverige og Finland, og skipsfarten har vært en forutsetning for turismens sterke vekst. Byen er også sentrum for politikk og næringsliv. Byens busser går til alle kommuner på "fast-Åland". Mariehamn ble grunnlagt 21. februar 1861, den gang Åland og resten av Finland var en del av Russland. Byen er oppkalt etter hustruen til tsar Alexander II av Russland, Maria Aleksandrovna. Bygdene Dalkarby, Hindersböle og Ytternäs ble overført fra Jomala til Mariehamn i 1961. Forvaltning. Åland har et vidtrekkende indre selvstyre, og ledes av et folkevalgt lagting (før 1993 kalt «landsting») med 30 representanter og en "landskapsregjering" (før 2004 kalt «landskapsstyrelse») med syv medlemmer. Regjeringssjefen kalles på svensk "lantråd". Den finske stats ansvarsområder skjøttes av Statens embetsverk på Åland. Embetsverket ledes av Ålands landshøvding, som utnevnes av Finlands president. Lise Myhre. Lise Myhre-Hestnæs (født 1. november 1975 på Lørenskog, oppvokst på Skedsmokorset) er en norsk tegneserieskaper som lager humorstripeserien Nemi. Lise Myhre studerte grafisk design og kunsthistorie ved Santa Monica College of Art i California etter fullført videregående, og flyttet til Oslo i 1995, hvor hun fortsatte studiene ved Merkantilt Institutt (grafisk design/mac design). Samtidig jobbet hun som bartender på So What! og Elm Street rock bar. Myhre tok jobber som illustratør allerede fra tenårene av, og laget sine første tegneserier i 1996. Disse ble publisert i bl.a. gratisavisa Planetarium C, Norsk Mad og Pyton. Hennes første serier var uten gjennomgangsfigurer, men snart kom Anne And – en serie som startet som en hyllest til Charlie Christensens Arne And (som igjen er en parodi på Donald Duck) – og M.P., som ble publisert i Larsons Gale Verden. I 1997 så Nemi dagens lys, først som tilfeldig figur i vitsetegninger som harselerte med goth-kulturen, men snart som hovedperson i egen serie (også i Larsons Gale Verden). Nemi ble raskt populær, og debuterte som dagsstripe i Dagbladet i 1999. Samme år vant Lise Myhre Bergen bys tegneseriepris for nykommere på Raptusfestivalen. I 2002 mottok hun Oslo bys kunstnerpris for "fremragende innsats innen Oslos kunstliv". Nemi fikk eget blad i 2003, og er i dag en av Norges mest leste tegneserier (nr. to etter Pondus), og oversatt til mer enn ti språk. Lise Myhre har også illustrert dikt av bl.a. Edgar Allan Poe og André Bjerke med figurene fra Nemi. Som illustratør og bokkonsulent har hun arbeidet med bl.a. platecovere, dagsplanleggere, skolebøker og skrekkbøker. Lise Myhre bor i Oslo, er gift og har to sønner med musiker Simen Hestnæs, kjent under artistnavnet "ICS Vortex" og bandene Arcturus, Borknagar og Lamented Souls og Dimmu Borgir. Futurekids. Futurekids er en dataskole rettet mot barn og ungdom. Den ble etablert i Los Angeles i USA i 1983, og i Norge i 1994. Futurekids var en av de første institusjonene som benyttet Internett/WAN i undervisning. De nederste trinnene benytter enkle tegne- og skriveprogrammer for å lære grunnleggende bruk av datamaskiner. De mer avanserte trinnene jobber med saksstudier, ofte med en fantasifull problemstilling i bakgrunnen. Futurekids-elever får utdelt poeng (i form av klistremerker) etter oppmøte. Elevene kan så bytte disse inn i diverse Futurekids-varer, slik som penner, viskelær, notatblokk og, hvis man har mange nok poeng, krus eller en CD-ROM med nyttig og underholdnende programvare. Colombias flagg. Colombias flagg ble offisielt 26. november 1861. Den er en horisontal trikolor i gult, blått og rødt. Den gule stripen er bredere enn de andre og utgjør halvdelen av flaggets bredde. De to øvrige stripene utgjør hver en firedel av flaggets bredde. Den gule fargen symboliserer gullet som Colombia hadde før den spanske koloniseringen. Den blå står for havet. Den røde står for blodet som ble spilt under frigjøringskrigen mot Spania. Flagget går tilbake til flaggene som ble ført av Republikken Gran Colombia (1819–1831), Ny Granada (1831–1858) og Den grenadinske føderasjonen (1858–1863). Colombias flagg er i grunnformen likt Ecuadors flagg og benytter de samme farger som i Venezuelas flagg. Forklaringen er at alle de tre flaggene har sitt opphav i flagget for Republikken Gran Colombia. På grunn av likheten med Ecuadors flagg, har Colombias handelsflagg og orlogsflagg merker i flagget for å unngå forveksling med nabolandets flagg. Handelsflagg. Handelsflagget har en rødkantet blå oval der det er plassert en åttetakket hvit stjerne. Denne skal minne om Republikken Gran Colombia, som omfattet områder som i dag er blitt til statene Colombia, Venezuela, Ecuador, Panama, samt deler av Costa Rica, Peru, Brasil og Guyana. Handelsflagget ble innført 8. mai 1890. Orlogsflagg. Orlogsflagget har riksvåpenet på en hvit skive i midten av flagget. Flagget ble innført 12. november 1932. Røssvatnet. Røssvatnet (sørsamisk: "Reevhtse") er Norges nest største innsjø med et areal på 219 km². Den ligger i Hattfjelldal og Hemnes kommuner i Nordland fylke, 383 moh. Røssvatnet ble regulert i 1957. Frem til da var Femunden Norges nest største innsjø. Røssvatnet har hatt bosetting helt tilbake til steinalderen, og det ble nylig gjort et funn av en bronsealderøks ved Tustervatnet, som etter utbygginga går i ett med Røssvatnet. Dagens gårder langs Røssvatnet ble i hovedsak ryddet ut over 17- og 1800-tallet. Mange av disse gårdene mistet mye dyrket land ved reguleringa på 1950-tallet. I 2009 ble Røssvatnet åpnet for oppdrett av røye. Norsk Aero Klubb. Norsk Aero Klubb (NAK) var forbund for all luftsport frem til sammensluttingen med Norges Luftsportforbund i 2003. Norsk Aero Klubb ble stiftet 3. mai 1928 med Roald Amundsen som foreningens første formann. Amundsen var kun med på ett styremøte før han omkom i juni samme år. NAK var de første årene en forening med sete i Oslo. Under Ole Reistads formannsperiode ble NAK i 1937 omdannet til å bli et landsforbund for tilsluttede klubber. NAK organiserte opprinnelig motorflyging og modellflyging. Seilflyging ble startet opp i Norge av NAK i 1932 og senere ble fallskjermhopping, hanggliding, paragliding, ballongflyging og mikroflyging organisert i forbundet. I 1971 ble Norges Luftsportforbund (NLF) stiftet for at fallskjerm og seilflyging kunne bli tatt opp som idretter i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. NLF og NAK hadde felles administrasjon. Etter at alle NAKs aktiviteter var blitt aksepterte som idretter ble det i 2003 besluttet å slå sammen de to forbundene. Navnet på det sammesluttede forbundet er Norges Luftsportforbund. Luftsportforbund Egil Skallagrimson. Egil Skallagrimson var en høvding fra Island i vikingetiden. Han ble født på Island rundt år 910 og døde rundt år 990. Navnet er funnet stavet på forskjellige måter, og andre stavemåter er blant andre «Egill Skallagrímsson», «Eigill Skallagrimsson», «Egill Skalla-Grímsson» eller «Egil Skallagrimsson». Han var sønn av Skallagrim Kveldulvsson ("Skalla-Grímr Kveldulfsson") og Bera Yngvarsdottir. Skallagrim Kveldulfsson var en av de som emigrerte med hele sin ætt fra det norske Vestlandet til Island etter at Harald Hårfagres menn hadde drept broren Torolv Kveldulvsson. Egil Skallagrimson levde på 900-tallet, og ble regnet som en meget dyktig skald. I sagaen om Egil Skallagrimson (Egils saga) blir det fortalt at han kunne kvede dikt allerede som treåring. Det er blitt spekulert på om det er Snorre Sturlason (1179–1241) som er opphavsmann til sagaen om Egil, den såkalte Snorre-tesen, men det er ennå ikke bevist (se argumentasjon i Egils saga). Egil skal ha tatt liv for første gang som syvåring. Egil skal i følge sin saga også ha behersket trolldomskunster. I årevis var han i strid med kong Eirik Blodøks og dronning Gunnhild. I sagaen er Egil skildret som en hard kriger. Han kjempet både i det det vi nå kjenner som Storbritannia, så vel som i andre land rundt Nordsjøen. Fortidsminneforeningen. Fortidsminneforeningen, eg. Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring ble stiftet i 1844 etter initiativ av malerne J. C. Dahl og Joachim Frich. Fortidsminneforeningen arbeider for bevaring av fortidsminner og kulturminner, særlig bygninger og bygningsmiljøer. Foreningen har rundt 8 000 medlemmer i 21 lokalavdelinger og er medlem av Norges kulturvernforbund. Tidsskriftet Fortidsvern utgis av foreningen og kommer ut med fire nummer hvert år. I tillegg utgir foreningen en årbok. En av verdens første organisasjoner for kulturminnevern. Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring ble stiftet i 1844 av norske kunstnere, som på studieturer i bygder og dalfører hadde «oppdaget» den norske kulturarven. De hadde også under sine studier i Tyskland knyttet kontakter til personer og organisasjoner som arbeidet for bevaring av kulturminner. Maleren J.C. Dahl (1788–1857) var den første som slo til lyd for å bevare de gjenværende og rivningstruede stavkirkene, og han forsøkte å vekke internasjonal forståelse for dem gjennom utgivelsen av plansjeverket "Denkmale einer sehr ausgebiltdeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens" i 1836-37. Han foreslo også å restaurere Håkonshallen og Nidarosdomen. Tiden omkring 1840 var en økonomiske oppgangstid med begynnende industrialisering, som førte til modernisering på mange felter, men også til radikale samfunnsendringer som truet gamle kulturformer. Samtidig oppsto nasjonalromantiske strømninger som ga grobunn for tanken om å ta vare på tradisjonelle kulturytringer. Invitasjonen til å stifte en forening for kulturminnevern ble trykt i "Morgenbladet" 17. mai 1844, og den ble formelt stiftet under den konstituerende generalforsamling på Universitetet 16. desember samme år. Formålet var «at opspore, undersøge og vedligeholde norske Fortidsmindesmærker, især saadanne som oplyse Folkets Kunstfærdighed og Kunstsans i Foritdne, samt gjøre disse Gjenstande bekjendte for Almenheden ved Afbildninger og Beskrivelser.» Den første «Direktion» besto av malerne Joachim Frich og Adolph Tidemand, arkitekt Johan Henrik Nebelong, kammerherre Christian Holst og formannen, professor i historie Rudolf Keyser. Kong Oscar I sa seg villig til å være foreningens beskytter. Antikvar Nicolaysens formannstid. Malere, arkitekter og historikere var drivkreftene i de første årene. Men god fremdrift ble det først da juristen Nicolay Nicolaysen (1817–1911) ble med i direksjonen og ble formann i 1851. Med færre enn 1000 betalende medlemmer var økonomien for svak til å oppnå resultater, og Nicolaysen søkte og fikk tilskudd over statsbudsjettet. Han ble i 1860 ansatt som foreningens "antikvar" med statlig lønn. Helt fra starten utga foreningen sine årsberetninger, og snart ble de supplert med praktfulle plansjeverk med oppmålingstegninger av stuer, loft og kirker. Uten et lovbasert statlig kulturminnevern var bevaring en sak for spesielt interesserte privatpersoner. For kirkenes del var lovverket tvert imot en trusel, siden "Kirkeloven" av 1851 påla kommunene å holde seg med kirker som kunne romme 3/10 av innbyggerne. For å redde fortidsminner fra rivning eller forfall måtte foreningen som siste utvei kjøpe dem og ta ansvaret for restaurering og vedlikehold. Slik ble foreningen en stor eiendomsbesitter, og det er dens fortjeneste at stavkirkene i Urnes, Borgund, Hopperstad, Torpo og mange flere bygder fremdeles eksisterer. Med tiden ble foreningen eier av åtte stavkirker, fire steinkirker og fire klosterruiner fra middelalderen, ruinen av Steinvikholm slott – til sammen nær 40 eiendommer. Under Nicolaysens formannstid drev foreningen også arkeologiske utgravninger og innsamling av oldsaker til norske museer. Mot slutten av 1800-tallet var arkeologiske museer etablert i fem landsdeler, og da "Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger" ble vedtatt i 1905, overtok staten det fulle ansvar for kulturminner fra før reformasjonen. Men da var Nicolaysens tid som formann over, og en ny generasjon overtok ledelsen. Foreningen konsentrerte seg deretter om vern av bygninger fra nyere tid. Eiendommer. Foreningen eier og tar vare på mer enn 40 eiendommer rundt om i Norge. De fleste eiendommene er store og viktige steder som villaeiendommer, festninger, fyr, slottsruiner, kirker og stavkirker. Foreningen har også engasjert seg for bevaring av mindre bygninger som gårder, setervoller, bygårder og telefonkiosker. Tillitsvalgte. Det årlige representantskapet (landsmøtet) i Fortidsminneforeningen velger et hovedstyre, som leder organisasjonen mellom landsmøtene. Pr 2010 er Trygve Bragstad leder i foreningen. Astri M. Lund er ordfører for representantskapet. Lofoten. De forskjellige regionrådene i Nordland. Lofoten (nordsamisk: "Lofuohta" eller "Váhki") er en øygruppe i Nordland fylke som ligger på 67. og 68. breddegrad, vest i havet nord for Polarsirkelen. Øygruppens samlede areal er på og de største øyene fra øst til vest er Austvågøya Gimsøya Vestvågøya Flakstadøya Moskenesøya ytterste øyer Værøy Røst Navnet er en moderne form av "Lofotr", som er det gamle navnet på Vestvågøy. Distriktet består av de seks kommunene Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst. Innbyggertallet i Lofoten er (1. juli 2009). Mellom fastlandet og Lofotveggen ligger Vestfjorden. Rett nord for Lofoten ligger øygruppen Vesterålen. Lofotøyene er i dag bundet sammen av europavei 10. Lofoten er kjent for en særegen natur med fjell og tinder, storhav og lune viker, strender og store uberørte landområder. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Lofoten består av mer enn 50 prosent paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene mange steder i Lofoten og Vesterålen størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt, for eksempel rundt Raftsundet og nedover Austvågøy. En spesiell formasjon er Hopen-intrusjonen på sydspissen av Austvågøy, bestående av 1 863 millioner år gammel granitt og mangeritt. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene på Vest- og Austvågøy også betydelige innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Helt i vest på Moskenesøy finner vi også et enda eldre, arkeisk grunnfjellsskjold av inntil 2 500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Utover Lofoten er arkeisk grunnfjell vanlig på Hinnøya i øst og i Vesterålen i nord. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. Dessuten er fjellene sterkt erodert – trolig stakk de opp som nunataker under siste istid. I havet utenfor Lofoten og Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Byer. Lofoten har to tettsteder med bystatus, Svolvær og Leknes. Leknes er det tettstedet som har hatt størst befolkningsvekst i Lofoten og Vesterålen fra 2000 til 2008. Kultur og idrett. Mange kunstnere bosetter seg i perioder i Lofoten på grunn av den unike naturen og det spesielle lyset som er der om vinteren. Det er derfor svært mange gallerier rundt omkring i Lofoten. På en kjøretur langs E-10 utover Lofoten vil en møte på mange små gallerier av kunstnere fra hele verden. Deriblant Galleri Ola Strand omtrent 1 mil vest for Svolvær. Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg gir en to-årig fagskoleutdanning i film og billedkunst. De mest kjente musikerne fra Lofoten er Kari Bremnes,Dag Kajander og Jack Berntsen. I 1992 startet et fotballsamarbeid mellom de største fotballklubbene i øygruppen, som resulterte i stiftelsen av FK Lofoten. Tursykkelrittet Lofoten Insomnia Race går av stabelen ved St.Hanstider hvert år. Hele Lofotveggen sykles med eller uten tidtaking og i midnattssol fra Å til Lødingen. Lofoten er også en populær destinasjon for fjellklatring og surfing – og er internasjonalt kjent for dette. Næringsveier. Fiske har alltid vært Lofotens viktigste næringsvei. Dette gjenspeiles i de mange rorbuene som finnes i fiskevær langs hele øygruppen. Disse buene ble brukt som husrom for tilreisende fiskere i fiskesesongen. På grunn av større og mer effektive fiskebåter, der fiskerne kan overnatte i egen båt, er behovet for slike rorbuer redusert. Derfor er de fleste rorbuene nå tilrettelagt for reiselivsvirksomhet. Reiselivet i Lofoten regnes nå som jevnstor med fiskeriene. Hinnøya. Hinnøya er omgitt av andre øyer, mens Tjeldsundet skiller øya fra fastlandet Hinnøya (nordsamisk: "Idna" eller "Iinnasuolu") er Norges største øy derav i Nordland og i Troms) utenom Spitsbergen, Nordaustlandet og Edgeøya på Svalbard, og er delt mellom kommunene Andøy, Hadsel, Lødingen, Sortland, Tjeldsund og Vågan i Nordland, og Harstad og Kvæfjord i Troms. Øya hadde innbyggere i 2006. Delene av øya som ligger i Andøy, Sortland og Hadsel regnes med til Vesterålen; området i Tjeldsund og Lødingen regnes til Ofoten; Vågans lille del av Hinnøya regnes til Lofoten; mens Kvæfjord og Harstad tilhører Sør-Troms. Høyeste fjell på Hinnøya er Møysalen, Byen Harstad og tettstedene Lødingen, Borkenes og Sigerfjord ligger på øya. Hinnøya i april nord for Lødingen Hinnøya er knyttet til fastlandet med Tjeldsundbrua som fører europavei 10 over Tjeldsundet. Hinnøya er også knyttet til Langøya med Sortlandsbrua og til Andøya med Andøybrua. I vest er Hinnøya også knyttet til Austvågøya med Raftsundbrua. Lofotens fastlandsforbindelse (Lofast) ble åpnet 1. desember 2007. Fenring. Fenring er et gammelt navn på øya Askøy ved Bergen. Navnet kan komme av norrønt "fen" – «sump, myr». På Askøy heter et idrettslag «Idrettslaget Fenring». Miklagard. Miklagarðr (norsk:"Miklagard"; islandsk: "Mikligarður"; tysk: "Michelgart"), var det norrøne navnet på byen Istanbul i Tyrkia. Andre navn på byen er Bysants, Konstantinopel, Kostantiniyye og Stambul. «Mikla» er en bøyingsform av det norrøne "mikill", som betyr «stor». "Miklagard" betyr altså «den store byen». Mange menn fra Norden gikk i tjeneste hos den bysantiske keiseren i Miklagard, blant andre den senere norske kongen Harald Hardråde. Disse ble kalt væringer og utgjorde en garde av elitesoldater. Det finnes flere spor etter væringer i dagens Istanbul, blant annet runer i Hagia Sofia. Norsk Luftseiladsforening. Norsk Luftseiladsforening (NL) ble stiftet 5. mai 1909 i Frimurerlogen i Oslo med formål å virke for luftseiladsens utvikling i videnskapens, forsvarets, teknikens og sportens tjeneste. Stiftelsen av foreningen kan betraktes som starten på norsk luftfart. Professor Henrik Mohn ble valgt som foreningens første formann. NL kjøpte i 1910 gassbalongen «Norge» som med det ble det første norskeide luftfartøy. Den første oppstigningen foregikk 20. februar 1910 fra Kontraskjæret i Oslo. NL tok initiativet til en landsinnsamling i 1912 for å skaffe «Midler til grunnleggelse av en luftflaate for forsvaret» og kjøpte inn flyet «Gange Rolf» til Hæren. NL sto som eier og operatør av luftskipet «Norge» som Roald Amundsen benyttet til å fly over Nordpolen i 1926. NL ble i 1930 sammensluttet med Norsk Aero Klubb. Norges Luftsportforbund har røtter i denne foreningen. Luftseiladsforening Bislett stadion. Bislett stadion er en idrettsplass i Bydel St. Hanshaugen i Oslo sentrum. Stadionet er, sammen med Holmenkollbakken, Norges internasjonalt mest kjente idrettsanlegg, og åsted for 14 verdensrekorder på skøyter og mer enn 50 i friidrett. Stadion er i nyere tid mest kjent for friidrettsarrangementet Bislett Games. Bislett har en høy stjerne internasjonalt, og har blant annet blitt kåret til det tyvende århundrets femte beste stadion av det amerikanske sportsbladet Sports Illustrated. Fotballaget Skeid har siden 2007 hatt Bislett stadion som hjemmebane. Etymologi. Navnet "Bislett" skriver seg fra en løkkeeiendom («Bi saa lit» på 1600-tallet), som kanskje er oppkalt etter et vertshus ved veien fra Gamle Aker kirke til Frogner. Historie. Tomten som stadionet ligger på ble opprinnelig brukt av "Bislet Teglverk", kjøpt av Kristiania kommune i 1898 og lagt ut til idrettsplass i 1908. Kjøpmannen, skøyteløperen, turneren og idrettsorganisatoren Martinus Lørdahl var pådriver for byggingen. Selve stadionet ble påbegynt i 1917 og offisielt innviet med nytt klubbhus i 1922 – men det ble arrangert landskamp i fotball her allerede i 1913. Arkitekt var Ole Sverre. I mellomkrigstiden var Bislett stadion hovedbanen for Arbeidernes idrettsforbund, og fra cirka 1940 Norges hovedarena for friidrett og skøyter, da Frode Rinnans funksjonalistiske tribuneanlegg sto ferdig (kapasitet ca. 20 000 tilskuere). Frode Rinnan var også ansvarlig for oppgraderingen av Bislett til Vinter-OL i 1952. Dagens anlegg er tegnet av "Arkitektfirmaet C.F. Møller". Nye Bislett. Bislett ble nedlagt som skøytebane i 1988, til tross for at banen ikke oppfylte internasjonale mål for andre idretter. Etter en langvarig og tildels bitter strid ble det til slutt klart at det sterkt forfalne anlegget skulle rives og erstattes med et nytt til en verdi av 451 millioner kroner. Nærmest som en hyllest til det gamle Bislett med alle sine verdensrekorder sto Nye Bislett klart til Golden League-stevne 29. juli 2005, etter at byggeselskapet NCC hadde bygd stadionet på bare ti måneder. Samtidig med gjennomføringen av Golden League-stevnet ble det holdt en severdig åpningsfest, der gamle skøytehelter som Fred Anton Maier, Knut «Kupper'n» Johannesen og Hjalmar «Hjallis» Andersen, og friidrettshelter som Egil Danielsen, Sebastian Coe og Ingrid Kristiansen, paraderte foran et fullsatt stadion. Før og etter stevnet var det konsert med blant annet Lene Marlin, Kaizers Orchestra og Ravi og DJ Løv. Under stevnet satte spydkasteren Andreas Thorkildsen ny norsk rekord med et kast på 87,66 meter. Han forbedret rekorden ytterligere to ganger i 2005. Nye Bislett stadion tilfredsstiller internasjonale krav for friidrett. Det er nå åtte løpebaner mot seks på det gamle stadionet. Svingradiusen er på 37,5 meter. Banedekket har fått klasse 1-sertifisering, som bare noen få andre baner i Nord-Europa har. I tillegg er det innendørs løpebane under tribunene. Våren 2010 ble det bygd en kampsportarena innendørs på Bislett, og montert permanent tak over hovedtribunen. Stadionet oppfyller nasjonale krav til fotballanlegg i eliteserien. Fotballbanen måler 105 x 68 meter. Skøytesporten har mer eller mindre flyttet innendørs. Dagens skøytebaner har kortere svingradius enn fridrettsbaner, slik at deler av isen dekker gressteppet. Dette gjør det meget vanskelig å opppnå tilfredsstillende kvalitet på isen. Derfor ble det besluttet at Bislett ikke lenger skal være skøytearena, kun friidretts- og fotballstadion. Bislett som skøytearena. Det første VM ble arrangert på Bislett allerede i 1925, men på 20- og 30-tallet ble skøytebanen stort sett brukt til internasjonale arbeideridrettsstevner, mens Frogner stadion var hovedarena for skøyteløp i Oslo. Det nye tribuneanlegget sto ferdig i 1940, og en rakk å avholde ett uoffisielt verdensmesterskap 3. – 4. februar før krigen kom. Det første offisielle VM ble avholdt i 1947, og det ble senere arrangert elleve verdensmesterskap her – det siste i 1983. EM har gått på Bislett ti ganger, siste gang i 1986. Første norske verdensmester på Bislett var Per Ivar Moe i 1965, den neste Amund Sjøbrend i 1981, og den siste Rolf Falk-Larssen i 1983. Hjalmar Andersen, Knut Johannesen, Fred Anton Maier og Kay Stenshjemmet er blitt europamestere på Bislett. Det største enkeltarrangementet var skøyteløpene under OL i 1952, der Hjalmar Andersen tok tre gullmedaljer. Bislett har ved flere anledninger kunnet fremby rekordis, og det er gjennom tidene satt ti verdensrekorder på enkeltdistanser og fem sammenlagt. 26. januar 1963 satte Knut Johannesen verdensrekord på 5000 m med 7.37,8, og slettet dermed Boris Sjilkovs åtte år gamle rekord fra Medeo-banen i Alma Ata. Under VM i 1965 satte Jonny Nilsson verdensrekord med 7.33,2. I 1966 satte Fred Anton Maier verdensrekord på 10 000 m med 15.32,2, og under EM i 1968 underskred han sin egen gjeldende rekord med nesten ti sekunder, og gikk inn til 15.20,3. To ganger senere er det blitt satt verdensrekord på 10 000 m på Bislett, og begge gangene ble rekorden tatt tilbake fra Medeo: under EM i 1976 gikk Sten Stensen på 14.50,31, og under EM i 1982 kom Tomas Gustafson inn på 14.23,59 – Bisletts siste verdensrekord. Siste skøyteis ble lagt på Bislett sesongen 1987/88. Bislett som fotballarena. Bislett har fra tidlig av vært åsted for fotball på toppnivå. Allerede i 1913, mens Bislett fortsatt var en rimelig spartansk idrettsplass, ble det spilt landskamp i fotball, mellom og. Kampen trakk 10 000 tilskuere og endte 1-1, med Per Schou som Norges målscorer. Eliteserielaget Vålerenga hadde Bislett som hjemmebane i 55 sesonger. Her satte klubben sin tilskuerrekord i 1962, en rekord som besto helt til 2004. Klubbens fire første seriemesterskap ble alle vunnet mens laget spilte på Bislett, og stadionet fikk etterhvert kallenavnet «Leikegrinda». På 90-tallet var Bislett i så dårlig forfatning at Vålerenga ikke lenger kunne spille der. Etter et opphold på Ullevaal Stadion returnerte klubben for en kort stund til sin tidligere hjemmebane, før de etter all sannsynlighet forlot den for godt. Fra 1999 har Vålerenga spilt sine hjemmekamper på Ullevaal, og ønsker å bygge seg et rent fotballstadion ett eller annet sted på østkanten, fortrinnsvis på Valle/Teisen. Etter at Nye Bislett stadion sto ferdig i 2005, har det vært varierende grad av interesse for å spille toppfotball der. Som friidrettsarena er det nye anlegget intimt og flott, men som fotballstadion er det enda mindre egnet enn før. Med to nye løpebaner er det nå tolv meter fra fotballbanen til tribunene på langsidene og hele 37 meter fra mål til tribunene bak. Dessuten er kun halvparten av setene på langsidene. Dette, samt mangelen på tak over hovedtribunen, bidro til at hovedstadens andre eliteserielag, Lyn, i 2005 valgte bort Bislett til fordel for fortsatt spill på Ullevaal. Førstedivisjonsklubben Skeid benyttet i sesongen 2007 Bislet som sin hjemmebane, siden hjemmebanen Voldsløkka ikke ble godkjent for spill i 1. divisjon fotball for herrer. Skeid hadde tidligere Bislett som fast hjemmebane. 9. november 1947 spilte laget mot Dynamo Moskva for utrolige 32 000 tilskuere, noe som fortsatt er Skeid og Bisletts tilskuerrekord, samt Norges tredje største registrerte tilskuertall. Skeid spilte også mesteparten av sine hjemmekamper her i 2008. Bislett var også Skeids hjemmebane i 2009 og i 2010 etter nedrykket til 2. divisjon. I 2010 var også banen FK Lyns hjemmebane i Adeccoligaen. Tyrkisk. Tyrkisk er et tyrkisk språk som tales av tyrkerne i Tyrkia, og også på Kypros, Bulgaria, Hellas, Irak, Republikken Makedonia og andre land i det tidligere osmanske riket, samt av millioner av tyrkiske utvandrer i EU. Utbredelse. I Europa snakkes tyrkisk av ca. 80 mill. mennesker; i Tyrkia, på Kypros, i det østlige Hellas, på Syd-Balkan (blant annet i Bosnia og Albania) samt i Nord-Europa (det er for eksempel det største minoritetsspråket i Danmark og Tyskland). Beskrivelse. Tyrkisk blir regnet som et av de vanskeligste språkene i verden, selv om mange forskere og tyrkere selv er overbevist om at systematikken i språket burde gjøre det til et enklere språk å lære. I følge forskerne har tyrkisk verdens tredje vanskeligste grammatikk. Tyrkisk er et agglutinerende språk hvor verb og substantiv bøyes i tid, kasus, person og tall ved å legge til suffikser på ordets rot. Det innebærer at det kan konstrueres meget lange ord, f.eks. "«Çekoslovakyalılaștıramadıklarımızdan mısınız?»" som betyr: "«Er du (eller dere) en av dem, vi ikke kunne/klarte/kunne klare å tsjekkoslovakisere? (få en person til å ligne på en som kommer fra Tsjekkoslovakia – nasjonal identitet står fram)»". Norges Luftsportforbund. Norges Luftsportforbund (NLF) er et fleridrettsforbund som organiserer ballongflyging, fallskjermhopping, hanggliding og paragliding, seilflyging, motorflyging, mikroflyging og modellflyging. Luftsport er fellesbetegnelsen for alle disse idrettene. NLF er tilsluttet Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) og det internasjonale luftsportsforbundet Fédération Aéronautique Internationale (FAI). Historie. Norges Luftsportforbund ble stiftet 7. november 1971, men har sine røtter tilbake til 5. mai 1909 da Norsk Luftseiladsforening (NL) ble stiftet. NL ble i 1930 sammensluttet med Norsk Aero Klubb (NAK) som igjen i 2003 ble sammensluttet med Norges Luftsportforbund. Fallskjermseksjonen NAK ble stiftet i desember 1960 etter initiativ av Zacharias Backer som ble dens første formann. Norges Luftsportforbund (NLF) var ved stiftelsen i 1971 en paraplyorganisasjon for fallskjermhopping og seilflyging, som på det tidspunkt var godkjent som idretter og tatt opp i NIF. Hanggliding ble tatt opp i forbundet i 1980 og senere også paragliding. Luftsportstinget 2000 vedtok å ta opp de fire siste luftsportsgrenene; ballongflyging, modellflyging, mikroflyging og motorflyging. På NLFs ting og NAKs representantskapsmøte i 2003 ble det besluttet å slå sammen de to forbundene. På det etterfølgende konstituerende tinget ble det vedtatt at navnet på forbundet skulle være Norges Luftsportforbund / Norsk Aero Klubb (NLF/NAK). På NLF/NAKs ting 18. mars 2007, ble navnet endret til Norges Luftsportforbund. NAK navnet skal fremdeles brukes på hederstegnene og NAKs Flytjeneste. NLF har sekretariat i Rådhusgaten i Oslo. Eksterne lenker. Luftsportforbund Nord-Kypros. Nord-Kypros, eller KKTC ("Kuzey Kıbrıs Türk Cumhuriyeti", den tyrkiske republikken Nord-Kypros), er et område nord på øya Kypros som "de facto" er en republikk (selv om den ikke anerkjennes av FN som selvstendig). tyrkisk-kyprioter gjør krav på området, mens gresk-kyprioter gjør krav på resten av øya. Området omfatter litt mer enn 1/3 av øya. Offisielt er det bare Tyrkia som anerkjenner Nord-Kypros som en egen stat, men til tross for dette er området medlem av en rekke internasjonale organisasjoner. Arealet er 3 355 km², og hovedstaden er Nikosia ("Lefkoşa" på tyrkisk). Antall innbyggere er i dag litt over 200 000. Under en tyrkisk militæroperasjon i 1974 (som det internasjonale samfunnet med FN i spissen har fordømt) ble området besatt av tyrkiske styrker. Hensikten ble sagt å være å trygge den tyrkiske minoriteten på øya, som hadde vært utsatt for omfattende overgrep. Invasjonen førte på sin side til at 200 000 grekere måtte forlate sine hjem i Nord- og Øst-Kypros. Likedan måtte titusener av tyrkere bosatt i sør flytte til nord. Begge sider nekter internt fordrevne flyktninger å vende tilbake til sine hjem. I årene etter 1974 har ca. 100 000 tyrkiske nybyggere blitt overført fra det tyrkiske fastlandet til Kypros. Overføringen av tyrkiske sivilister fra Tyrkia til Kypros er et brudd på Genève-konvensjonen fra 1949, seksjon 3, artikkel 49: «The Occupying Power shall not deport or transfer parts of its own civilian population into the territory it occupies.» På tross av en rekke FN-resolusjoner som fordømmer Tyrkias invasjon og etterfølgende ulovlige okkupasjon, har Tyrkia fortsatt 30 000 soldater stående på Nord-Kypros. Disse 30 000 soldatene godtok Tyrkia og tyrkisk-kypriotene å trekke tilbake, men dette ble det ikke noe av da gresk-kypriotene valgte å si nei til FN-planen som bl.a. innebar at øya skulle være demilitarisert. I dag er Tyrkia det eneste landet i verden som anerkjenner republikken, som ble proklamert 15. november 1983. Alle andre land og FN regner Republikken Kypros som eneste lovlige myndighet på hele øya Kypros. Republikken Nord-Kypros ønsker et føderalt/konføderalt system i Kypros slik Kypros var ved opprettelsen i 1960, eller å bli anerkjent som en egen selvstendig stat. Historie. Kypros er blitt erobret av flere forskjellige riker. Fra 395–1191 var Kypros en del av Det bysantinske riket. Senere kom Kypros under korsfarernes kontroll og for en liten periode også under mamelukkene. I 1489 annekterte Venezia Kypros og beholdt kontrollen til 1570, da tyrkerne overtok. Fram til første verdenskrig var hele Kypros en del av Det osmanske riket (Tyrkia), men britene leide øya fra 1878 og hadde uformelt tatt kontrollen på Kypros og annekterte øya i 1914. Allerede før den første verdenskrig vokste kravet om selvstendighet, både fra tyrkernes og fra grekernes side. Men mange grekere ønsket også union med Hellas (enosis). Grekerne på øya dannet en illegal geriljaorganisasjon, EOKA (Ethnik Organosis Kyprion Agoniston), som under ledelse av oberst George Grivas startet en militær kampanje mot Storbritannia og mot den tyrkiske minoriteten. Som forsvar mot EOKA dannet tyrkerne geriljaorganisasjon TMT i 1957. TMTs målsettign ble etterhvert deling av øya (taksim). Unntakstilstand ble erklært av britene, og varte til 1959. I 1960 fikk Kypros selvstendighet etter drøftinger mellom Tyrkia, Hellas ogStorbritannia. Det ble bestemt at de tre landene skulle være garantister for øyas selvstendighet, og at Kypros ikke kunne gå i union med en annen stat (ref: grunnloven 1960). Kypros skulle ha en gresk president og en tyrkisk visepresident, og parlamentet skulle bestå av 70 % grekere og 30 % tyrkere. Hellas skulle stasjonere en styrke på 950 mann, Tyrkia 650 mann. Men det tok ikke lang tid før grekerne og tyrkerne på øya havnet i konflikt med hverandre. Både i den tyrkiske og i den greske delen vokste det opp nasjonalistiske undergrunnsbevegelser som fryktet motparten. Uroligheter brøt først ut i 1963, da FN måtte sende en representant til øya. President Makarios sikret seg i 1966 kontroll over nasjonalgarden og ca. ti tusen greske soldater ble plassert på øya. Den spente situasjonen førte til massakrer fra begge sider. Den tyrkiske minoriteten var hardest rammet, og ca 20 000 tyrkiske landsbyboere flyktet til kummerlige teltleire, hovedsakelig rundt Nikosia. I 1967 varslet Tyrkia at landet ville gå til invasjon av Kypros hvis forfølgelsen av tyrkisk-kypriotene fortsatte. Den spente situasjonen førte til at tyrkerne på øya krevde mer indre selvstyre, men dette kravet ble avvist av grekerne som var redd for at øya kunne bli varig delt. I 1971 vendte general Grivas tilbake til Kypros, etter at den nasjonale fronten året før var blitt dannet for å kjempe for "enosis". Fronten brukte terror for å fremme sin målsetting, og ble antatt å stå bak et mordforsøk på Makarios i 1970 og en rekke angrep på tyrkisk-kyprioter. Grivas startet et samarbeid med "Den nasjonale garde" og dannet EOKA-B og rettet angrep på tyrkiske landsbyer og på den sittende kypriotiske regjeringen. I 1974 gjennomførte nasjonalgarden et statskupp på Kypros, støttet av greske offiserer. Nikos Sampson fra EOKA ble utnevnt til president. Erkebiskop og eks-president Makarios flyktet til Storbritannia, men Storbritannia var ikke villig til å intervenere, og Hellas fortsatte å sende forsterkninger. Denktaş pønsket britisk og tyrkisk militær inngripen for å hindre Hellas i ensidig å innføre enosis, men britene var ikke villige til å intervenere. 20.juli annekterte Tyrkia området for å beskytte tyrkisk-kypriotene og deres interesser. En FN-støttet våpenhvile trådte i kraft 22.juli. FN fordømte invasjonen som ulovlig og brudd på FN-pakten, mens Tyrkia selv kalte invasjonen for "Den første fredoperasjon" og mente at de i kraft av å være "garantistmakt" hadde rett til å intervenere. Men avtalen mellom Storbritannia, Hella, og Tyrkia i 1960 gikk ut på at de tre landene skulle garantere for øya selvstendighet -- både enosis og taksim (deling av øya) var strengt forbudt. Hele den nordlige delen av øya kom under tyrkisk kontrol. Noen dager senere ble det startet forhandlinger i Genève men da forhandlingene førte ikke til noe løsning rykket tyrkerne videre 14. august 1974 og tok til slutt 37% av øya, inkludert Famagusta. Den store greske bydelen Varosha ved Famagusta har stått som en spøkelsesby siden. Invasjonen ble medvirkende årsak til at militærregimet i Hellas gikk av 23. juli. Makarios fikk senere vende tilbake og fortsatte som president. 13. februar 1975 ble "Den tyrkiske føderale staten Kypros" utropt av tyrkisk-kypriotene, ikke som en selvstendig stat, men som en del av staten Kypros. Men grekerne ville ikke godta en slik ordning i frykt for at øya kunne bli delt. Rauf Denktaş ble valgt til president for dette selvstyrte området, og allerede i 1976 ble den lovgivende forsamling dannet. Samme år ble det nyvalg, og Spyro Kyprianous parti, Den demokratiske fronten, fikk flertall. Tyrkerne nektet å anerkjenne valgresultatet siden tyrkisk-kypriotene ikke hadde fått delta i valgprosessen. Kyprianou overtok etter Makarois' død i 1977. Mellom 1975 og 1977 ble det ført seks forhandlinger mellom partene, uten at det oppstod enighet. Kyprianou ble gjenvalgt i 1983, selv om partiet hans hadde fått noe mindre oppslutning enn sist. Samtidig ble det ført valg i den tyrkiske delen av øya, og der ble Rauf Denktaş gjenvalgt. I mai 1983 fikk lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar de la Guerra, gjennom en FN-resolusjon som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrkr måtte forlate Kypros. Dette likte Tyrkisk-kypriotene svært dårlig og de truet med å erklære nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet fredsplan i august 1983 som begge sider godtok. Denne planen innebar en føderal løsning, der den tyrkiske delen skulle utgjøre 29 % av arealet, mens regjeringen skulle ha 7:3-fordeling mellom grekere og tyrkere. Men i 15. november 1983 ble "Den tyrkiske republikken Nord-Kypros" proklamert med Rauf Denktaş som president. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderal. Etter dette utspillet nektet den greske presidenten Spyro Kyprianou å undertegne avtalen. Tyrkia anerkjente straks den selverklærte staten, men ble alene om det. EF (EU) vedtok å å gå til handelssaksjoner mot den nye staten. Opprettelsen ble erklært ulovlig («legally invalid») av FNs sikkerhetsråd (i resolusjon 541 og igjen i resolusjon 544 samme år, men tyrkerne på øya fortsatte med å danne et eget stat, og i 1985 fikk Nord-Kypros ny grunnlov, og Rauf Denktaş ble igjen valgt til president. Rett før den greske delen av øya skulle bli EU-medlem ble det holdt en folkeavstemning over en gjenforeningsplan som FN hadde lagt fram. 65 % av tyrkerne stemte ja til gjenforeningsplanen. Blant den greske befolkningen svarte 76 % nei. En av hovedårsakene til grekernes nei var at gjenforeningsplanen ikke gav fordrevne gresk-kyprioter rett til å få tilbake sine konfiskerte eiendommer på Nord-Kypros; dette skulle avgjøres etter videre forhandlinger. Tyrkia skulle heller ikke betale kompensasjon for disse tapte eiendommer (hver delstat skulle kompensere sine egne innbyggere for einendommer som de ikke kunne få tilbake i den andre delstaten), noe mange grekere mente var urettferdig fordi sine egne skattepenger skulle brukes til å betale kompensasjon til seg selv. Blant grekerne var det også stor misnøye over at Tyrkia skulle få beholde ca. 1000 soldater på øya. Selv om dette er et lite antall soldater hadde dette stor symbolsk betydning for mange grekere. I desember 2005 vedtok Nord-Kypros en ny lov som åpner veien for at noen få grekere kan få tilbake sine eiendommer i Nord-Kypros. Denne loven innebærer at 4 % av landområdene som tyrkisk-kypriotene kontrollerer kan bli gitt gresk-kypriotene. Gjenforeningsplanen stilte heller ikke krav om repatriering av ulovlige tyrkiske nybyggere fra fastlandet. Heller ikke tyrkerne var fornøyde, blant annet fordi de da ikke ville få den selvstendigheten de hadde ønsket seg, men godtok planen for å komme ut av den politiske og økonomiske isolasjonen. Mehmet Ali Talat ble valgt som president etter at Rauf Denktaş hadde vært president i mange år. Selv om han har hatt formelle samtaler med tidligere utenriksminister i USA C. Rice og andre lands ledere, har ikke Nord-Kypros blitt anerkjent som en selvstendig stat av andre land enn Tyrkia. Forøvrig deltar landet i kulturelle arrangementer, og har fått status som observatør i Den Islamske konferanse etter avstemningen om Annan-planen. Nord-Kypros driver også med import og eksport av varer, og turister fra ulike deler av verden er en viktig inntektkilde. Ved valget 18. april2010 ble statsminister Derviş Eroğlu valgt til ny president med 50,38 % mot Mehmet Ali Talats 42,85 %. Hvem som blir ny statsminister er foreløbig uklart. I 2010 vedtok den europeiske menneskerettsdomstolen at den tyrkiske kommisjonen som ble opprettet i Nord-Kypros for å ta hånd om tidligere gresk-kypriotiske eiendommer er et juridisk legitimt organ og at grekerne som måtte forlate sine eiendommer måtte kontakte denne kommisjonen for å få kompensasjon. Denne avgjørelsen ble av Nord-kypriotene mottatt som et skritt i retning av anerkjennelse, mens greske medier karakteriserte avgjørelsen som politism og ansvarsfraskrivende. I Norge omtales området som "Nord-Kypros" eller "Den tyrkiske republikken Nord-Kypros". Tyrkisk-kypriotenes argumenter. Videre mente tyrkisk-kypriotene at de var nødt til å opprette en selvstendig stat siden grekerne hadde overtrådt den kypriotiske grunnloven på en rekke punkter. Tyrkerne var etter massakrene i desember 1963 og våren 1964 presset sammen i små enklaver av de greske militsgruppene. Tyrkisk militær assistanse var nødvendig for å beskytte de tyrkiske enklavene mot nye greske angrep. På den måten ville tyrkisk-kypriotene også hindre at den store greske drømmen om "enosis" ble til virkelighet. Gresk-kypriotenes argumenter. Selv om FN har fastslått at alle folk har rett til selvbestemmelse, er det ikke dermed sagt at enhver minoritetsgruppe har rett til løsrivelse. Gresk-kypriotene mente at tyrkisk-kypriotene ikke kunne regnes som et eget folk, men var å regne som en nasjonal minoritet innenfor republikken Kypros. Ifølge gresk-kypriotene hadde tyrkerne allerede en egen stat i Tyrkia. De viser også til de ca 100 000 innflytterne som kom fra Tyrkia etter invasjonen og mener at denne folkeforflytningen underminerer argumentasjonen om at de opphavlige tyrkisk-kypriotene representerte noen særskilt nasjonal egenart. Grekerne viser også til at de litt over 100 000 tyrkisk-kypriotene som bodde i Kypros ikke ville ha utgjort en betydelig majoritet i nord uten de 100 000 innflytterne fra Tyrkia og den gjensidige etniske rensingen fra begge parter. Musikkterapi. Musikkterapi er et fagområde som beskriver sammenhenger mellom musikk og helse på en systematisk og vitenskapelig måte. En person som jobber med musikkterapi kalles musikkterapeut. Musikkterapeuter kan eksempelvis arbeide med psykisk utviklingshemmede, med demensrammede eldre, med psykiatriske pasienter, eller med kreftsyke barn. I Norge kan man studere musikkterapi både ved Norges musikkhøgskole og ved Universitetet i Bergen. Det finnes en egen norsk interesseforening for musikkterapi, Norsk Forening For Musikkterapi, som blant annet gir ut tidsskriftet «Musikkterapi». Ved Norges musikkhøgskole finnes det et eget forsknings og fagutviklingssenter for musikkterapi og helsefremmende bruk av musikk som heter Senter for Musikk og helse. En tilsvarende funksjon har Griegakademiets senter for musikkterapiforskning (GAMUT). GAMUT gir ut to internasjonale tidsskrift, Nordic Journal of Music Therapy på papir og det nettbaserte. Musikkterapiens historie. Musikkterapien er som et moderne vitenskaplig felt en forholdsvis ny disiplin, og kan fremdeles sies å være i en oppbygningsfase. Men det å benytte musikk til terapeutiske eller helsefremmende formål er ikke noe nytt, men noe som har vært vanlig helt tilbake til antikken, og trolig så lenge musikk har eksistert. I det gamle testamentet fortelles det for eksempel i 1.Samuels bok kap. 16 vers 14-23 at kong Saul kaller til seg den unge David for at han skal spille på harpe. Dette lindrer angsten som Saul får hver gang Gud sender en ond ånd over han som straff for hans ulydighet. En annen svært gammel referanse til musikkterapi finner vi i avhandlingen ”Intellektets betydninger” hos den muslimske filosofen og vitenskapsmannen al-Farabi (872-950 e.k) kjent som ”Alpharabius” i Europa. I en del av denne avhandlingen diskuterer han de terapeutiske effektene av musikk på sjelen Det kan også nevnes at Robert Burton på 1600 tallet i The Anatomy of Melancholy skriver at musikk og dans er avgjørende for å behandle mental sykdom, spesielt melankoli. Hva gjør musikkterapeuten? Musikkterapeutens arbeid består i ved hjelp av musikkaktiviteter å tilrettelegge forholdene slik at den enkelte klient får mulighet til å utvikle sine ressurser. Musikkterapeuten gjør i sitt arbeid bruk av musikk for eksempel gjennom improvisasjon, låtskriving, tekster, musikk og bilder, utøvende musikk, og læring gjennom musikk. Musikkterapien er ofte en del av en tverrfaglig behandling og forutsetter planlegging, løpende evaluering og oppfølging. Musikken brukes som et medium for samhandling, kommunikasjon og utvikling. I musikkterapi vil man delta aktivt i musikalsk samhandling som improvisasjon, sang og samspill, sangskriving, musikklytting eller andre kreative uttrykk. Musikkterapeuter i Norge jobber innen ulike fagfelt, blant annet i kulturskolen, psykisk helsevern, sykehus, poliklinikker, barnehager, skoler, barnevernet, eldresentre, sykehjem, hospice for døende, fengsler og privat praksis. Musikkterapi på skoler eller andre pedagogiske sammenhenger. Musikkterapeuter har ulike typer musikkilbud i barnehage, grunn- eller videregående skole, voksenopplæring samt ulike spesialskoler. Her kan arbeide bestå i tilrettelagt musikkopplæring/musikktilbud individuelt og/eller i stor eller liten gruppe for mennesker med ulike lærevansker, sosiale og emosjonelle vansker, autisme og/eller utviklingshemming. Tilbudet gis etter pedagogisk/psykologisk utredning av eleven og tverrfaglige vurderinger. Musikkterapeuter gir også veiledning til andre ansatte som ønsker å bruke musikk innen sine fagområder. Musikkterapi i eldreomsorg. Musikkterapeuter i Norge arbeider med ulike grupper av eldre, i forskjellige typer institusjoner. Enkelte er tilknyttet sykehjem, bo – og behandlingssentre, rehabiliteringssentre m.v. i 1.linjetjenesten, mens andre er tilknyttet sykehus og alderspsykiatriske avdelinger i spesialisthelsetjenesten. Målgrupper kan være demensrammede, hjerneslagrammede, Parkinsonrammede eller andre som sliter med somatiske eller psykiske lidelser. Musikkterapeuter arbeider i ulike typer stillinger og med ulike stillingsstørrelser. Det vil derfor variere om man arbeider mest med grupper eller individuelt. Mange arbeider også med opplæring og veiledning av annet personell i forhold til bevisst bruk av musikk. Noen har utstrakt samarbeid med annet personell i forbindelse med kulturarrangementer ved institusjonen. Musikkterapi i psykisk helsevern. Musikkterapeuter arbeider i dag på alle nivåer innenfor psykisk helsevern – i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten – samt ved kulturinstitusjoner og omsorgssentre. Arbeidet bygger på en humanistisk tradisjon, og har hovedsakelig en ressursorientert tilnærming. Musikkterapeuten kan arbeide både med grupper og individuelt. I tillegg kan musikkterapeuten jobbe med institusjonsmiljøet og være samfunnsorientert, gjennom å legge til rette for integrering i det lokale musikktilbud. Mange musikkterapeuter jobber i også i tverrfaglig team. Nyere forskning viser at musikkterapi gitt til personer med schizofreni eller schizofrenilignende lidelser gir signifikant positiv effekt på sykdommen som helhet og reduserer negative symptomer. Musikkterapi på barneavdelinger på sykehus. Det arbeider i dag musikkterapeuter på alle barne--avdelingene rundt på Universitetssykehusene i Norge. Arbeidet bygger på en økologisk orientering hvor barnet, pårørende, personale og miljøet hjemme innvirker og kan delta aktivt. Musikkterapeuten tilrettelegger for erfaringer gjennom enetimer, grupper, hele miljøet på avdelingen og i kontakt med hjemmemiljøet til barnet og familien. De musikalske, personlige og sosiale erfaringene kan gi barna og miljøet opplevelser av helse og mestring. Alle får et spillerom hvor de kan oppdage og utvikle seg selv og sine ressurser. De kan engasjere seg i sine skapende evner samtidig med det å være syk eller skadet. Det kan gi krefter, mot, glede og håp. Det kan være med å bearbeide vonde opplevelser i sykdomsforløpet og sykehusoppholdet. Det kan fremme omsorg, tillit og kommunikasjon mellom barnet og miljøet og styrke opplevelsen av trygghet. Musikkterapeuten forsøker å finne og bruke musikk som kan være lindrende eller dempende da barnet opplever smerte / ubehag eller behandlingsprosedyrer som gjør dem redde eller utrygge. Musikk kan være et ønske fra barnet og familien om en stemning som kan romme noe de kan dele og være sammen om. Musikkterapi i fengsel og ettervern. Musikkterapeuter driver tilpasset musikkopplæring individuelt eller i gruppe hvor man vektlegger sosial fungering og deltakelse i fritidsaktiviteter. Innen ettervern bidrar musikkterapeuten til å opprettholde og videreutvikle allerede etablerte fritidsinteresser. Musikkterapi i kulturskolen. Musikkterapeuter i kulturskolen har en variert arbeidsdag med hensyn til elevgrupper og hvilke mål som ligger tilgrunn for arbeidet. I likhet med mange andre musikkterapeuter jobbes det i spenningsfeltet mellom pedagogikk, spesialpedagogikk og terapi. Kulturskolen tilbyr bla tilrettelagt musikkopplæring for elever med spesielle behov der opplæring og mestring av et instrument, gjerne i samspill med andre kan være målet. Samtidig kan arbeidet også dreie mer mot det spesialpedagogiske feltet der en bruker musikken for jobbe med mål knyttet til utvikling av språk, sosiale evner eller fysisk ferdigheter. Andre arbeidsoppgaver kan være veiledning og/eller kursing av andre ansatte som ønsker å bruke musikk innen sine fagområder. Luftsport. Luftsport er fellesbetegnelse for all idrett som utøves i luften. Dog oppholder den sportslige utøver seg på bakken når det gjelder modellflyvning. I Norge er luftsport organisert i Norges Luftsportforbund, mens Fédération Aéronautique Internationale er den verdensomspennende organisasjonen som organiserer nasjonale luftsportforbund. Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral. Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) er en del av "Medisinsk nødmeldetjeneste" som har til hovedoppgave å besvare det medisinske nødnummeret 113 og ta imot bestillinger på ambulanse. AMK koordinerer ambulanseressursene, alarmerer lokalt legekontor og gir medisinsk rådgivning når nødvendig. AMK-sentralene er gjerne lagt til de største sykehusene. De er som oftes bemannet av sykepleiere og ambulansekoordinatorer (faglært ambulansepersonell). Sentralene har gjerne følgende hjelpemidler. De tre nødetatene innfører et nytt felles digitalt radiosystem (Nødnett). En pilotinstallasjon er ferdig installert i 52 kommuner på Sør-Østlandet (2011). Installasjon i hele landet planlegges ferdig i 2015. I tillegg til å være avlyttingsfritt og enklere i bruk, viser erfaringen fra piloten at lydkvaliteten er god. Støy fra skadestedet filtreres effektivt bort og mange misforståelser kan unngås. Det er forventet at Nødnett vil gi bedre samarbeidsmulighet mellom de tre nødetatene. Historie. og katastrofer. I tråd med forskriften blir det etablert akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (AMK-sentraler) ved alle landets akuttsykehus og over 200 legevaktsentraler i kommunehelsetjenesten. Hakekors. Hakekors er et likearmet kors med haker skrått eller i rett vinkel på korsarmene (卐). Det har vært brukt fra førhistorisk tid som ornament og religiøst symbol i forskjellige kulturer over hele verden bortsett fra Sumeria og deler av Afrika. Fra India kjenner vi varianter av hakekorset under navnet svastika'", som på sanskrit (gammel-indisk) betyr «lykkebringer» ("su asti" betyr «det er godt»). Andre navn på hakekorset er det latinske crux gammata eller gammadion, det vil si gammakors etter den greske bokstaven gamma, og det greske tetraskelon, «fire bein». Etter de tyske nazistenes bruk av hakekorset som symbol for deres politiske ideologi fra 1920 til 1945, er tegnet i dag forbudt i en rekke vestlige land. Historie og utbredelse. a> et par tusen år før Kristi fødsel. Som andre, enkle dekorelementer og tegn, har også hakekorset oppstått og blitt brukt i forskjellige kulturer uavhengig av hverandre. Hakekorset ble anvendt allerede i tidlig kobberalder i Elam i dagens Iran. I Europa opptrer det flere steder, bl.a. i ettermykensk jernalder i Hellas og i båndkeramikk fra gamle kulturer ved Donau. Helt fra oldtiden har hakekorset vært brukt som kristent symbol, selv om det ikke har vært så vanlig. En finner det imidlertid blant annet i katakombene i Roma og i kirkeklokker i England, der det også opptrer heraldisk under navnet fylfot. Merket var heller ikke ukjent i Israel, der en har funnet det på en jødisk synagoge. Tegnet har ellers vært svært utbredt i India og Øst-Asia, der hakekors fremdeles brukes som lykkebringende symbol. I buddhismen og i den tibetanske Bøn-religionen er det et svært betydningsfullt lykketegn, i hinduismen blir det knyttet til blant annet Vishnu og i jainismen står korsets armer for eksistensens fire plan. I Kina er det et lykketegn og talltegn for ti tusen, i Japan heraldisk emblem for flere adelsslekter. Ellers er det spredte funn av hakekorsfigurer i afrikansk kultur. Tegnet var nokså vanlig i Nord- og Syd-Amerika før Columbus, der det kunne bety hell og lykke. Betydning. Hakekorsfiguren, som både er statisk og beveger seg rundt sentrum, har i perioder vært ansett som et symbol på sola, og også blitt kalt "solhjul" på samme måte som solkorset, men den særpregede formen har blitt tolket på svært mange måter og hatt et stort antall betydninger i religiøse og magiske sammenhenger. Hakekorset kan for eksempel symbolisere bevegelse og kretsløp i naturen, de fire himmelretningene, årstidene eller stjernenes rotasjon rundt polen. Tegnet kan også sees som en stilisert menneskeskikkelse med to armer og to bein eller to kryssende Z-formede lynkiler og tolkes ut fra det. Varianter med motsatte retninger på hakene, altså om figuren dreier mot høyre eller venstre, har blitt tolket som motsatte prinsipper på samme måte som yin og yang. De to formene kan også ha blitt brukt i ornamenter for å få frem et symmetrisk mønster. En misforståelse som noen ganger har blitt fremholdt, er at inderne brukte den ene formen av hakekorset som et tegn på liv og lykke, mens det den andre formen var et tegn på død og ulykke. Dette er feil. Derimot er noe slikt tilfelle med den baskiske lauburu, der den høyredreide formen gjerne tas som et tegn på liv, mens den venstredreide formen som et tegn på død og brukes på graver. I nyere tid. I Vesten har hakekorset vært brukt som allment symbol for lykke og kjærlighet så seint som inn på begynnelsen av 1900-tallet, før nazistene overtok tegnet på 1920-tallet og gjorde det nærmest ubrukelig for andre, særlig i etterkrigstida. Hakekorset var blant annet logo for det danske bryggeriet Carlsberg fra 1881 til inn på 1930-tallet. Bryggeren Carl Jacobsen skal ha sett svastikakorset på en studiereise og ment at et slikt solhjul passet som varemerke for hans nystartede bryggeri Ny Carlsberg. Det ble også anvendt etter sammenslåinga med farens Gammel Carlsberg, blant annet på enkelte av bryggeriets øletiketter. Også den berømte elefantporten på Ny Carlsberg ble prydet av fire indiske elefanter og solhjul hugget i granitt. Svastikategnet var for øvrig symbol for den hinduistiske lykkeguden Ganesha, som tradisjonelt blir framstilt med elefanthode. Finland tok hakekorset i utstrakt bruk som nasjonalsymbol rett etter uavhengigheten i 1917. Det inngår i flere finske ordenstegn, og dermed også i det finske presidentflagg, hvor Frihetskorset inngår. Finlands flyvåpen brukte hakekorset som nasjonalitetsmerke fra 1918 til 1944. Også Latvia brukte hakekorset som nasjonalitetsmerke på militærfly i mellomkrigstiden. Fordi mange indianere var med i den amerikanske 45. infanteridivisjon, valgte divisjonen hakekorset som tradisjonelt indiansk lykkesymbol i sitt divisjonsmerke. Merket ble imidlertid skiftet ut i 1939 da det kunne forveksles med nazistenes merke. Det baskiske korset, eller lauburu, er et tegn som ligner hakekorset. Triskelion er også et symbol som kan ha et lignende mønster. Også i Japan tegnes symbolet tomoe ofte i lignende mønstre. Fordi hakekorset er et så utbredt og positivt symbol i hinduismen og buddhismen, prøvde Sri Lanka i 1957 og India i 1977 å få innført et rødt hakekors som regionalt Røde Kors-symbol. Anmodningen ble imidlertid avslått. Fra 1990-tallet er hakekorset på nytt forsøkt gjeninnført som et positivt symbol gjennom den kinesiske meditasjonsbevegelsen Falun Gongs merke for deres "lovhjul". Hakekors i norsk historie. a> kom til makten. De overlevde derfor utrenskningen av okkupasjonstidens tyske symboler. Før nazistenes tid var hakekorset et populært merke i Norge gjennom hundrevis av år. Det er kjent fra norrøn tid, bl.a. på tekstiler og gjenstander fra Osebergfunnet fra 800-tallet. Det er blitt hevdet at hakekorset i tidlig middelalder skal ha vært symbol for guden Odin på samme måte som hammeren var symbol for Tor, og noen mener visstnok også at hakekorset kan ha symbolisert Tors stridsøks eller hammer, og representert ham som «luftens, tordenens og lynets gud.» En finner hakekorset i norske personsegl fra 1300-tallet og i norske bønders bumerker mange steder i landet fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet. I bumerkene opptrer hakekorset i en lang rekke varianter: Hakene i hakekorset kan ha rette, skråstilte eller bøyde streker, hakekorset kan bl.a. være vendt i forskjellige retninger, ha tilleggstreker, mangle streker og være midt inne i andre figurer. Det opptrer bl.a. inngravert i metallsigneter, håndskrevet som signatur i dokumenter, skåret i tre og gjengitt på tekstiler i border og mønstre. Det norske nazipartiet Nasjonal Samling (NS) brukte ikke hakekorset, men den enklere, internasjonalt utbredte figuren hjulkors som de foretrakk å betegne «solkors». De brukte dette blant annet i partimerket og i flagg for hirden og andre partiorganisasjoner. Mikal Sylten, seinere NS-medlem, tok derimot i bruk hakekorset som emblem for sitt vesle, månedlige, antisemittiske tidsskrift "Nationalt Tidsskrift" allerede fra 1917. Også det danske søsterpartiet av NS brukte hakekorset, i flagg med «danske» farger, det vil si med hvitt hakekors på rød bunn. Ellers skal en av de første gangene det tyske hakekorsflagget ble heist i Norge på den tyske ambassaden, ha vært på flaggdagen for kronprinsesse Märthas fødselsdag i mars 1933. Et bemerkelsesverdig unntak fra den generelle utrenskningen av hakekors i det offentlige rom etter andre verdenskrig kan sees i mønstret på smijernsporten i innkjørselen til det tidligere Oslo Lysverker på Solli plass i Oslo, fullført i 1931 etter tegninger av arkitektene Andreas Bjercke og Georg Eliassen. Lysverkene og deres arkitekter kan kanskje ha vært uvitende om, likegyldige til eller direkte ha hevet seg over at de tyske nazistene allerede hadde begynt å bruke symbolet som sitt eget. Bakgrunnen for å bruke hakekorset som ornament på portbladene var ellers at det i mellomkrigstiden var godt innarbeidet som et symbol for elektrisk kraft, kanskje på grunn av dets likhet med et turbinhjul. På svenske kart fra mellomkrigstiden var det innført som karttegn for vannkraftverk. Det ble også brukt som logo for det svenske elektrofirmaet ASEA frem til 1933. Varianter av hakekors med bøyde armer inngår fortsatt i mange ornamenter og dekorasjoner, blant annet i smijernsportene på Vigelandsanlegget i Oslo. De to turbinene på Tryland kraftverk i Lindesnes kommune er prydet med hvert sitt hakekors. Også disse er fra mellomkrigstiden. Glidetall. Glidetall er en egenskap ved et luftfartøy og angir hvor langt det kan bevege seg framover uten motorkraft for hver meter det synker. Glidetallet er avhengig av fartøyets konstruksjon og hastighet, og er lavest ved både lave og høye flyhastigheter. Glidetall er angitt i antall meter fremover før flyet har sunket én meter nedover. Et glidetall på 60 sier med andre ord at flyet går 60 meter fremover før det har sunket én meter nedover. Beste glidehastighet er den hastigheten som gir et gitt luftfartøy det beste glidetallet. Ved nødlanding vil bruk av beste glidehastighet gi det største området for valg av plass for å nødlande på. Derfor er det viktig at flygeren lærer og pugger den hastigheten når han skal lære å bruke en for ham ny flytype, også kalt å ta utsjekk på flytypen. Farten reguleres med høyderoret. Om stikka føres framover settes nesa mer ned og flyet glir nedover og får mer fart. Hvor L er løft, D er motstand (luftmotstand) (engelsk: «drag»). Delta S er endring i horisontal strekning, delta h er endring i høyde, mens v er hastighet, engelsk «Velocity». Glidetall regnes ut fra endring i strekning over endring i høyde, de andre formlene brukes for å beregne løft/motstand-ratio. Moderne seilfly kan ha glidetall på opp mot 60, mens moderne jetfly kan ha ha et glidetall på om lag 30. Dog er det sjelden at så høye glidetall oppnås med jetfly, på grunn av flyenes høye stall-hastighet. Et F-16 som fikk motorstopp ved Ørlandet flystasjon var i stand til å gli inn til landing på flyplassen ved bruk av beste glidehastighet. Tolking av terreng, vind og skyer bidro til å finne stigende luftstrømmer. Antagelig kom jagerflygerens erfaring som seilflyger til nytte. En F-16 har et svært dårlig glidetall, dets egenskaper som glidefly har blitt sammenlignet med en murstein og flytypen kan gli omtrent 1 nautisk mil for hver tusende fots høyde (1852 m/304,8 m = glidetall 6). Flere passasjerfly har også unngått katastrofe ved å glidefly til nærmeste flyplass, blant annet Air Canada Flight 143. Nasjonalsosialisme. Nasjonalsosialisme eller nazisme, som er en forkortelse av det tyske "Nationalsozialismus" (noen ganger også forkortet NS), er en politisk ideologi som oppstod i Tyskland etter første verdenskrig, samtidig med fascismens fremvekst i Italia. Den er uløselig knyttet til sin formgiver og fører, Adolf Hitler. På et vis som minner noe om Mussolinis fascisme lånes det en rekke elementer fra datidens sosialisme og forsterkes med med sterk nasjonalisme, betoning av etnisk fellesskap innen den germanske rase og denne rasens overlegenhet, eksklusjon av visse minoriteter (se særlig antisemittisme og holocaust) og mistillit til de demokratiske styreformene og liberale verdier. Like viktige var imidlertid streben etter en mer «naturlig» tilværelse, kritikken av kapitalisme, oppbyggingen og videreutviklingen av en velferdsstat som skulle ta vare på statens egne borgere uavhengig av sosial klasse, og det man så som kamp mot politisk og kulturell «dekadanse», innen kunsten kalt «Entartet» («utartet»). Begrepet Nasjonalsosialisme er i første rekke knyttet til partiet NSDAP, det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, og det diktatoriske «tredje rike» partiet skapte i Tyskland mellom 1933 og 1945. I dag er nasjonalsosialismen som ideologi forbudt i Tyskland, selv om rester av tilhengere og oppblomstringer fortsetter å operere både i Tyskland og i andre land etter den andre verdenskrig. Disse nasjonalsosialistiske strømninger kalles på norsk nynazisme. Etymologi. a>" ble en av byggeklossene i nasjonalsosialismen. Boka ble første gang utgitt i to bind i 1925 og 1927. Det norske ordet nazisme har opprinnelse fra tysk der "nazi" er en kortform av "Nationalsozialismus" («nasjonalsosialisme»). Utbredelsen av ordet er også påvirket av det engelske "nazism". Opprinnelsen for det norske ordet "nazist" er forkortelsen "Nazi" som i Tyskland ble brukt som et slanguttrykk for tilhengerne av nasjonalsosialismen, utledet som en analogi til "Sosi", et nedsettende slanguttrykk for sosialist. "Kozi" ble brukt om kommunister. Det er kjent at også kommunister brukte "Kozi" om seg selv. Nasjonalsosialistene brukte selv aldri slangordet «nazi», ettersom det allerede hadde en annen, nedsettende betydning (riktignok stavet «Natzi», med kort a-lyd og trykk på z). Som forkortelse for mannsnavnet Ignatz, et vanlig navn blant tysk-böhmiske og østerrikske bønder, ble det brukt av bybefolkningen som et generisk kallenavn på bondske og «umoderne» personer, og slik henviste til en dum, klønete og snål person (man kan til en viss grad sammenligne det med det nedlatende slangbegrepet «"Harry"» i dagens Norge). Medlemmer av NSDAP omtalte seg hovedsakelig som nasjonalsosialister, mens nazi-betegnelsen på det tyske regimet oppsto særlig i tyske eksilmiljøer og blant politiske flyktninger i utlandet. Gjennom dette miljøet og gjennom andre språk ble begrepet tatt tilbake til Tyskland etter krigen. Ideologisk teori. Suksessen for den nasjonalsosialistiske idé på 1930-tallet tilskrives av mange det faktum at den trekker fordeler fra to samtidige populære ideologier, nasjonalisme og sosialisme. Nasjonalsosialistene forsøkte å bygge en sterkt militarisert stat og en økonomisk sterk velferdsstat for å beskytte og å tjene interessene til de rasemessige rene germanere under en suveren leder. De ville også fjerne "skadelige elementer" som kom i veien for å bygge en planøkonomi. Med "skadelige elementer" mente de mennesker med mentale sykdommer, og de som ikke tilfredsstilte krav til renhet i rasen. Ifølge "Mein Kampf" skal Hitler ha utviklet sine politiske teorier etter nøye studier av politikken til den østerriksk-ungarske stat. Hitler var født innenfor denne staten og trodde at en etnisk og språklig mangfold hadde svekket staten. Videre så han demokratiet som en destabiliserende kraft fordi demokratiet la makt i hendene på etniske minoriteter som han påstod hadde incentiver til videre svekking og destabilisering av staten. Den fornuftmessige begrunnelse for nasjonalsosialismen var sterkt forankret i den militaristiske tro på at store nasjoner vokser opp av militærmakt, som på sin side naturlig vokser opp fra de rasjonelle, siviliserte kulturer. Hitlers budskap appellerte til de misfornøyde tyske nasjonalistene som var opptatt av å redde ansikt etter fiaskoen i første verdenskrig, og å redde noe av stoltheten for den militaristiske nasjonalist etter denne tidligere tyske epoken. Etter det østerrikske og det tyske nederlag i den første verdenskrig, hadde mange tyskere fortsatt ektefølt hang til å etterstrebe målet om å skape et Stortyskland, og å benytte militærmakt for å oppnå det som var nødvendig. Mange plasserte skylden for Tysklands ulykke på jøder og kommunister som de mente hadde på ulike måter sabotert mulighetene for tysk seier. Hitlers raseteori var preget av völkisch-tenkning og framholdt også at den «ariske rase» er en «herrerase», at den står over alle andre raser, at en nasjon er det største som vokser opp av en rase, og at store nasjoner (ment bokstavelig som nasjoner med stort geografisk omfang) selv innebærer framvekst av høyverdige raser. Slike nasjoner utviklet kulturer som naturlig vokste opp av raser med «naturlig god helse og karaktertrekk av aggressivitet, intelligens og mot». De svake nasjonene, sa Hitler, bestod av urene eller av blandingsraser, fordi de kulturelt var splittet og motsetningsfylte og derfor svake kulturer. De verste av alle, ifølge Hitler, var parasittiske «undermennesker». I denne gruppen plasserte han først og fremst jødene, men også sigøynere, homoseksuelle, funksjonshemmede, og også såkalte anti-sosiale, slike som ble betraktet som "lebensunwertes Leben" det vil si ikke-verdige liv på grunn av deres underlegenhet og tilkortkommenhet. Forfølgelsene av homoseksuelle som en del av holocaust har fått en større faglig oppmerksomhet etter 1990-tallet. Homoseksualitetens rolle innenfor det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP blir av de fleste historikere betraktet som anekdotisk. Noen begrensede grupperinger som for eksempel «the International Committee for Holocaust Truth» og boken Scott Lively og Kevin E. Abrams: "The Pink Swastika: Homosexuality in the Nazi Party" (ISBN 0-9647609-3-2) argumenterer for at mange homoseksuelle var involvert i de innerste sirkler av NSDAP. Eksempler på slike personer var lederen av Sturmabteilung (SA) Ernst Röhm (henrettelsen av Röhm har blitt vagt begrunnet med hans påståtte homoseksualitet), Max Bielas og flere. De fleste menneskerettighetsorganisasjoner og –grupper ser dette som en fordømmende hatpropaganda som rører opp under opphetede debatter og fører til beskyldninger om sensurering og hatefullt snakk fra begge sider. De fleste historikere og fagkyndige på fascisme tar avstand fra Livelys og Abrams arbeid, og avviser dette som en kampanje mot de homofiles rettigheter. Folk av slavisk avstamming ble betraktet som laverestående, men bare marginalt «parasittisk», fordi de hadde sine egne land og nasjonalstater. Når mange av slaverne bodde innenfor grensene til germanerne, for eksempel i Østerrike, så Hitler på dette som en etnisk invasjon av det «germanske Lebensraum» utført av fremmede folkegrupper med insentiver til å styrke Østerrikes lojalitet til disse gruppers opprinnelige etniske og kulturelle nasjonale tilhørighet. I henhold til nasjonalsosialistisk doktrine er det en opplagt galt å tillate eller oppmuntre til flerspråklige og multikulturelle nasjoner. En grunnleggende nasjonalsosialistisk målsetting var ensretting av alle tysktalende folk som tidligere urettferdig nok var blitt splittet opp i flere stater. Hitler påstod at nasjoner som ikke var i stand til å forsvare sitt territorium ikke fortjente noe territorium. Han tenkte på de slaviske raser som mindre leveverdige enn sin egen «herrerase». Spesielt var det slik at om en herrerase krevde plass, «Lebensraum», så hadde herrerasen rett til å fortrenge de stedegne, men mindreverdige raser. Hitler trakk paralleller mellom Lebensraum og den amerikanske politikk for etniske rensning og omplassering av amerikansk urbefolkning, noe som Hitler så på som en nøkkelfaktor for suksessen til USA. Hitler proklamerte at «hjemløse» raser, det vil si raser uten tilknytning til en stat pr. definisjon var «parasittiske raser», og jo rikere enkeltindivider av en «parasittiske rase» var, jo mer ondartet var den snylteriske egenskapen ment å være. Ifølge den nasjonalsosialistiske læren kunne «herrerasen» forsterke seg selv ved å eliminere «parasittiske raser» i sitt eget hjemland. Dette var den dypere fornuftmessige begrunnelsen for nasjonalsosialistenes senere undertrykkelse og utryddelse av jøder og sigøynere, også kalt holocaust. Til tross for Hitlers popularitet og hans «Lebensraum»-doktrine, så mange soldater i Wehrmacht og SS på denne plikten som motbydelig. Bare en mindre fraksjon av soldatene var aktivt involvert i folkemord. Men det begrensede antall deltakere drepte likevel millioner av mennesker. Hitler utviklet sine begrunnelser til å bli en religiøs lære, og hevdet at de religiøse læresetningene som stemte med hans «sannheter», var de sanne religioner og ble legitimeringer som han kunne gjemme seg bak. De som taler om kjærlighet og toleranse, «imot samsvar med fakta», ble sagt å tilhøre underordnede eller falske religioner. Spesielt intelligente personer av slaviske rase, mente Hitler, forsøkte alltid å legge hindringer i veien for «herrene» ved å reklamere for falske religioner og falske politiske doktriner. De ideologiske røttene som utviklet seg til den germanske "nasjonalsosialismen" var tuftet på utallige kilder i europeisk historie, med linjer tilbake til 1800-tallets romantiske idealisme, og også basert på mistolkede tanker fra Friedrich Nietzsche om «oppadstigende arv» mot målet om Overmennesket (supermennesket). Hitler var en ivrig leser og var mottakelig for idéer som kom til å påvirke nasjonalsosialismen hentet fra konkrete publikasjoner slik som Germanenorden eller Thuleselskapet. Han tok også mange populære elementer fra sosialismen, slik som å ekspropriere fra de rike for å gi fordeler til de større masser. Hitlers teorier var ikke attraktive bare for tyskerne. Mennesker som satt i mektige posisjoner i andre land så også på teoriene som nyttige. Eksempler er grunnleggeren av Ford Motor, Henry Ford og Eugene Schueller, grunnleggeren av L'Oréal. Men uansett ble støtten til teoriene sterkere blant arbeiderklassen i Tyskland enn noen andre steder i verden. Nasjonalsosialistene skapte en mystikk rundt virksomheten, og utviklet denne som en slags filosofisk understrømning av ideologien. Dette var en sammenrøring av politisk ideologi og okkultisme, esoterisme, kryptohistorikk og/eller overnaturlige fenomener. Nøkkelelementer i den nasjonalsosialistiske ideologi. a> menneskesyn og skrekkpropaganda. Plakaten «Slik vil det ende» anskueliggjør framtidig befolkningsutvikling «hvis mindreverdige får fire barn og høyverdige får to barn». Nasjonalsosialistene og romantikken. Bertrand Russell forteller at nasjonalsosialisme springer ut fra en annen tradisjon enn andre, samtidige ideologier, det være seg kapitalisme eller kommunisme. Det er derfor nødvendig å utforske slike forbindelser for å forstå nasjonalsosialismen grunnverdier, uten å trivialisere bevegelsen slik den framsto i sin storhetstid på 1930-tallet som svært lite annet enn rasistisk. Mange historikere påpeker at antisemittiske elementer som man ellers ikke gjenfinner i tilsvarende fascistiske bevegelser i Italia og Spania, ble tatt opp av Hitler for å vinne popularitet for sine tanker. Antisemittiske fordommer var svært vanlig blant massene i Tyskland på denne tiden. Det blir påstått at massiv aksept for bevegelsen krevde antisemittisme, så vel som smiger av det sårede, stolte tyske folk etter nederlaget i første verdenskrig. Andre så på antisemittismen som sentral i Hitlers verdensbilde. Mange ser sterke forbindelser mellom nasjonalsosialismens grunnverdier og den fornuftsstridige tradisjon i romantikkbevegelsen tidlig i det nittende århundre. Styrke, lidenskap, avstand til hysteri, utilitarisme, tradisjonelle familieverdier og hengivenhet til fellesskapet ble verdsatt av nasjonalsosialistene. Dette var tradisjoner som først ble uttrykt av mange av romantikkens artister, musikere og skribenter senere også av den nasjonalsosialistiske elite – den antikke greske vane med homoseksuelle relasjoner mellom militære og yngre gutter ble tilbedt især i Platons arbeider, og støttet av tyske sensualister som Röhm, Bielas og Wessel. Den tyske romantikken uttrykte spesielt disse verdiene. For eksempel identifiserte Hitler seg selv med musikken til Richard Wagner (en referert antisemitt og forfatter av "Das Judenthum in der Musik" og idol for den unge Hitler). Wagners viktigste operaverk, "Der Ring des Nibelungen", uttrykker ariske idealer, inneholder det noen mennesker tolker som antisemittiske karikaturer og feirer tradisjonelle norrøne, ariske folkelige overleveringer og verdier. Idealiseringen av tradisjoner, folklore, klassisk tenking, Fredrik den stores lederskap, avvisningen av liberalismen som preget Weimarrepublikken og avgjørelsen om å kalle den tyske stat for Det tredje rike (som peker videre tilbake til middelalderens Tysk-romerske rike som «første rike» og forløperen til Det tyske keiserrike) har ledet mange til å betrakte nasjonalsosialistene som reaksjonære. Ideologisk konkurranse. Nasjonalsosialismen og kommunismen fremstod som to seriøse utfordrere til makten i etterkrigstidens Tyskland, særlig på grunn av den økende ustabilitet i Weimarrepublikken. Det som ble til den nasjonalsosialistiske bevegelse skjøt ut av motstanden mot det bolsjevikinspirerte opprøret som skjedde i Tyskland i etterkant av første verdenskrig. Den russiske revolusjon i 1917 skapte en stor oppmerksomhet rundt og interesse for Lenins versjon av marxismen, det fikk mange sosialister til å godta revolusjonære prinsipper. Den bayerske sovjetrepublikk 1918–1919, og Spartakistopprøret i 1919 i Berlin var begge manifestasjoner av revolusjonen. "Frikorpsene", var løst organiserte paramilitære grupper, bestående hovedsakelig av tidligere soldater fra første verdenskrig), ble brukt til å knuse denne oppstanden og flere ledere fra frikorpsene, inklusive Ernst Röhm, ble senere sentrale skikkelser i NSDAP og senere Waffen SS. Kapitalister og konservative i Tyskland fryktet at en overtakelse av kommunistene var uunngåelig og de stolte ikke på at de demokratiske partier i Weimarrepublikken ville være i stand til å motstå en kommunistisk revolusjon. En voksende mengde kapitalister begynte å se mot den nasjonalsosialistiske bevegelsen som en skanse mot bolsjevismen. En viktig forklaring på dette er at i den nasjonalsosialistiske politikken fremdeles var mulig å ha privat eiendomsrett til kapital og bedrifter, noe kommunistene ville avskaffe med makt. Etter at Mussolinis fascister tok over makten i Italia i 1922, presenterte fascismen seg selv som et realistisk alternativ til «kommunisme», spesielt gitt Mussolinis suksess i å knuse kommunismen og anarkistiske bevegelser som hadde destabilisert Italia gjennom en bølge av streiker og fabrikkokkupasjoner etter den første verdenskrig. Fascistpartier ble dannet i utallige europeiske land. Flere historikere som Ian Kershaw og Joachim Fest argumenterer for at Hitler og nasjonalsosialistene var en av mange nasjonalistiske og fascistiske grupperinger som eksisterte i Tyskland og konkurrerte om lederskapet av den antikommunistiske bevegelsen og, kan hende også av den tyske stat. Videre hevder de at fascismen og den tyske varianten, nasjonalsosialismen, ble den utfordreren til kommunismen som seiret fordi de var i stand til å appellere både til etablissementet som så nasjonalsosialismen som en barrikade mot bolsjevismen så vel som en base av arbeiderklassen, og spesielt den voksende underklasse av arbeidsløse og arbeidsuskikkede, og en stadig større del av middelklassen som ble svekket og forarmet. Den nasjonalsosialistiske bruken av sosialistenes retorikk appellerte til utilfredsheten med kapitalismen, da den presenterer en politisk og økonomisk modell som avkler «sosialismen» alle dens elementer som var truende for kapitalismen, slik som konseptet om klassekamp, «proletariatets diktatur» og arbeiderstandens kontroll over produksjonsapparatet. Fascismens og nasjonalsosialismens støtte fra antikommunister. Ulike høyreorienterte politikere og politiske partier i Europa hilste framveksten av fascisme og nasjonalsosialisme velkommen ut fra en intens aversjon mot kommunismens opphevelse av eiendomsrett og utstrakte likvideringer av rikfolk, adel og storbønder. Ifølge disse var Hitler en potensiell frelser for den vestlige sivilisasjon og for kapitalismen mot bolsjevismen. Blant disse støttespillerne på 1920-tallet og tidlig på 1930-tallet var det konservative partiet i Storbritannia. I løpet av siste del av 1930-tallet og på 1940-tallet ble nasjonalsosialistene støttet av falangistene i Spania, og av politiske og militære figurer som ville utforme Vichy-regimet i Frankrike. En legion av franske frivillige mot bolsjevismen (LVF) og andre antisovjetiske kampformasjoner ble dannet. Det britiske, konservative partiet og de høyreorienterte partiene i Frankrike så med velvilje mot det nasjonalsosialistiske regimet i midten av og på siste del av 1930-tallet, selv om de hadde startet å kritisere nasjonalsosialistenes totalitarisme. Noen samtidige kommentatorer hevdet likevel at disse partiene fremstod som støttespillere til nasjonalsosialistene. Nasjonalsosialisme og angelsaksere. Hitler beundret det britiske imperiet som et strålende eksempel på ekspanderende «nordeuropeisk genialitet». Raseteorier ble utviklet både i Storbritannia og andre steder i løpet av det nittende århundre for å forsvare ekspansjonen som kolonimakter. Beundring for «nordeuropeiske ariske raser» sprang ut fra slike teoriretninger. Spesielt viktig var idéer om at nordeuropeere representerte den høyeste forgrening av det «ariske folk», som i oldtiden hadde ekspandert til India og skapt den indiske kulturen. Slike teorier om rasistisk imperialisme forsvarer idéen om at noen raser hadde en nedarvet overlegenhet, født til å herske, mens andre var parasitter eller laverestående, «primitive folk». Disse konseptene ble ofte kopiert av nasjonalsosialistene. I løpet av de tidlige år av bevegelsen beundret Hitler på samme måten Amerikas forente stater (USA). I "Mein Kampf" lovpriste han USA for dets rasebaserte anti-immigrasjons-lover og for apartheidpolitikken. Ifølge Hitler var USA en suksessfull nasjon fordi den hadde maktet å holde seg «ren» fra de «mindreverdige raser». Men, en krig nærmet seg og hans syn på USA ble mer negativt og han trodde at Tyskland ville få en lett seier over USA, fordi USA, ifølge senere estimater, hadde blitt en blandingsrasenasjon, og kalte den «håpløst negrofisert». Praktisk økonomisk politikk. Den nasjonalsosialistiske økonomiske praksis ble omgående opptatt av innenlandske saker, atskilt fra de ideologiske forestillinger om internasjonal økonomi. Målene var rettet mot Weimarrepublikkens merkbare utilstrekkelighet og skulle også forsterke partiets innenlandske posisjon. På dette punktet fikk partiet suksess. Mellom 1933 og 1936 økte det tyske brutto nasjonalprodukt i gjennomsnitt med en årlig rate på 9,5 % og vekstraten for industrien isolert sett ble 17,2 %. Denne ekspansjonen stimulerte tysk økonomi i den grad at den kom ut av den dype depresjonen og over til full sysselsetting på mindre enn fire år. Offentlig konsum økte i samme periode med 18,7 %, mens den private konsumøkingen var på 3,6 % årlig. Men produksjonen var snarere rettet mot konsum enn mot produktivitet (sysselsettingstiltak, ekspansjon av krigsmaskinen, initiering av verneplikten for å flytte arbeidende menn ut av arbeidsstyrken), inflasjonsdrivende trykk begynte å røre på seg igjen, men langt fra til de høydene man opplevde under Weimarrepublikken. Disse økonomiske kreftene, kombinert med krigsmaskinen, skapte en ekspansjon (og et ledsagende trykk for dets formål), som fikk noen til konkludere med at en europeisk krig ikke var til å unngå. En del økonomer argumenterer for at ekspansjonen i den tyske økonomien mellom 1933 og 1936 ikke var et resultat av det nasjonalsosialistiske partiets arbeid, men mer en konsekvens av økonomisk politikk formet i løpet av den senere tid av Weimarrepublikken som nå fikk sin virkning. Dessuten hadde det blitt påpekt at mens det ofte er populært å tro på at nasjonalsosialistene gjorde slutt på hyperinflasjonen, var det slik at slutten på hyperinflasjonen kom flere år før disse kom til makten. Oppgangen kom hovedsakelig som følge av en internasjonal oppgangskonjunktur, men var i tilleg finansiert gjennom en utstrakt bruk av veksler det ikke var dekning for, regissert av Hjalmar Schacht. På den internasjonale arena mente NSDAP at den globale depresjonen i 1930-årene berodde på en internasjonal bankintrige. Intrigen var kontrollert av krefter knyttet til jødene, og dette ga en ytterligere ideologisk motivasjon for utslettingen av jødene i holocaust. Men i videste forstand var det på denne tiden vel kjent at det fantes internasjonale organisasjoner innen bank- eller finans. Mange av disse organisasjonene var i stand til å utøve innflytelse på nasjonalstater ved å utvide eller holde tilbake kreditt. Slik innflytelse er ikke begrenset til de små stater som eksisterte før dannelsen av det tyske riket som en nasjonalstat, men er en del av historiske trekk av de fleste europeiske makter siden det 16. århundre. Det er verdt å merke seg at NSDAPs forståelse av internasjonal økonomi var svært begrenset. Som nasjonalsosialismen i navnet til NSDAP foreslår, var partiets primære motivasjon å innlemme internasjonale resurser inn i riket ved hjelp av makt heller enn ved handelsvirksomhet (sammenlign internasjonal sosialisme slik den ble praktisert av Sovjetunionen og handelsorganisasjonen COMECON). Dette gjorde internasjonal økonomisk teori til en støttende faktor i den politiske ideologi i stedet for partiprogrammets enkelte punkter slik som det praktiseres i de fleste moderne politiske partier. Nasjonalsosialisme og fascisme er beslektet i en økonomisk kontekst, og deler mange grunntrekk i økonomiske teori, blant annet trekk som full statlig kontroll over finans og investeringer (kredittgivning), industri og jordbruk. Men i begge systemer eksisterte det fortsatt en korporativ kraft og et markedsbasert system som grunnlag for prisdannelsen. Markedsmekanismene ble tillatt for å sikre vital produksjon. I tillegg ble fagbevegelsen kontrollert av myndighetene, slik at denne sto fram som mer sentralt styrte syndikaler i stedet for tradisjonell fagbevegelse med basis i grasrota. De tyske og italienske fascistpartiene startet som unionistiske arbeiderbevegelser og vokste fram til totalitære diktaturer. Denne idéen ble videreført i de periodene de hadde makt, med statlig kontroll som et middel for å eliminere forventede konflikter mellom ledelse og fagforeninger. Virkninger av den nasjonalsosialistiske ideologien. Ideologiens teorier ble brukt til å forsvare den totalitære, politiske agenda, her inngikk uforsonlig rasistisk hat og undertrykkelse med bruk av statens midler, og undertrykkelse av dissidenter. Antigeistlighet var også en del av nasjonalsosialistiske ideologi, selv om den aldri ble utøvd fordi nasjonalsosialistene ofte brukte kirken til å rettferdiggjøre sin holdning og inkluderte flere kristne symboler i Det tredje rike. Den primære, intellektuelle virkning av nasjonalsosialismen har kanskje vært at deres doktriner har brakt vanry til forsøk på å bruke biologi til å forklare eller influere sosiale forhold, i det minste for to generasjoner etter den kortvarige eksistensen av denne ideologien i Tyskland. Etter nasjonalsosialismen fall. Nasjonalsosialistenes etterkommere har med noen unntak talt med dempet røst i etterkrigstidens demokratier når de har blitt intervjuet av psykologer og historikere. I Norge har en gruppe etterkommere brutt stillheten ved å ta tak i den offisielle stigmatiseringen av de som kalles «tyskerbarn», og har protestert mot den vedvarende demoniseringen av deres familier. Noen historiske revisjonister sprer propaganda for å marginalisere holocaust og andre nasjonalsosialistiske handlinger, og forsøker å gi en positiv vinkling på det nasjonalsosialistiske regimets politikk og hendelsene under regimet. Men disse revisjonistene blir ofte enten sammenlignet med eller satt i direkte sammenheng med nynazismen, og det faktum vil i seg selv ofte kaste mistanke over agendaen til revisjonistene. Ideologiens profiler. Hitlers død betydde slutten på nasjonalsosialismen og markerte starten på nynazismen. Den mest prominente nasjonalsosialisten var Adolf Hitler som styrte Tyskland på dette idegrunnlaget i 12 år, fra 30. januar 1933 til han begikk selvmord den 30. april 1945, og som ledet landet inn i den andre verdenskrig. Under Hitler ble etnisk nasjonalisme og rasisme vevd sammen i en militaristisk ideologi for å bidra til å oppnå Hitlers målsetninger. Etter krigen ble noen prominente nasjonalsosialister dømt for krigsforbrytelser og for forbrytelser mot menneskeheten ved domstolen i Nürnberg. Det finnes noen få, spredte eksempler på mennesker, de fleste utenfor Tyskland, som konverterte til nasjonalsosialismen i løpet av og etter den andre verdenskrig og bidro til å videreutvikle ideologien, spesielt i spirituell og esoterisk retning: Savitri Devi fra India, Miguel Serrano fra Chile og George Lincoln Rockwell fra USA er noen eksempler. Nasjonalstatens rolle. Det nasjonalsosialistiske Tyskland var grunnlagt på det rasistisk definerte begrepet «det germanske folk». Dette er et sentralt prinsipp i "Mein Kampf", symbolisert av mottoet Ein Volk, ein Reich, ein Führer (et folk, et rike, en fører). Den nasjonalsosialistiske kopling mellom folk og stat ble kalt Volksgemeinschaft (folkefelleskap) – et konsept som definerer en felles plikt for innbyggerne til å tjene "riket". Selve begrepet «nasjonalsosialisme» vektlegger forholdet mellom innbyggerne og en nasjonalstat, og hvor "sosialisme"-begrepet, i kontrast til den mer tradisjonelle oppfatning av begrepet som henspiller på samfunnets eierskap til produksjonsmidlene, henspiller på den felles plikt alle innbyggerne skulle ha til «den tyske nasjon» – i etnisk forstand, og de felles produksjonsmidlene og verdiskapingen blir et virkemiddel til. Til sammenligning motsetter mange sosialistiske ideologier mot idéen om nasjoner, som de ser på som en kunstig oppdeling som støtter status quo og undertrykkelse. De argumenterer for en uheldig konsekvens av nasjonale stater er at de leder til strider med aggresjon, strider som utkjempes for å tjene interessene til de styrende klasser. Terminologi og symbolikk inspirert av nasjonalsosialismen og Det tredje rike. Mangfoldet i grusomheter og ytterlighetene i ideologien som nasjonalsosialistene bekjente seg til har gjort nasjonalsosialisme og nazisme beryktet i hverdagstale og i historiefaget. Termen "nazist" har blitt ett allment, generisk skjellsord. Det samme kan sies om "Führer" (fører), "fascist", "Gestapo" (kort form av Geheime Staatspolizei, det hemmelige statspoliti), "über" (fra Übermensch, overlegen, «arisk» person i motsetning til Untermensch) eller "Hitler". Slike termer blir brukt til å beskrive mennesker eller dets oppførsel som i overmål autoritær eller ekstrem. I den vestlige verden blir nazist eller fascist også noen ganger brukt av opposisjonen (generelt av venstreorienterte) til å sverte politiske grupper (for eksempel det franske "Front National") som arbeider for en restriktiv immigrasjonspolitikk, eller for streng håndheving av immigrasjonsloven. Israel-kritikere har i det siste begynt å trekke sammenligninger med nasjonalsosialistene i beskrivelser av israelernes behandling av palestinerne, spesielt Israels barriere på Vestbredden. Noen ser på denne sammenligningen som antisemittisk. Begrepene blir også brukt til å beskrive noen eller noe som oppfattes strengt eller doktrinært. Eksempler som er i bruk i USA er «grammar Nazi», «feminazi», «open source Nazi», og «übergeek». Slik bruk virker fornærmende på noen, som indikert av kontroverser funnet i sladrepressen om «Seinfeld Mer uskyldige termer som «motepoliti» kan vekke assosiasjoner til naziterminologi (Gestapo) så vel som til politistater generelt. I engelsk språk kan det i noen sammenhenger forekomme at engelske termer «germaniseres» for å gi inntrykk av overlegenhet på en eller annen måte, eller for å uttrykke makt og brutalitet. Eksempelvis kan det gjøres med å bytte ut bokstaven «C» med «K» som i «kool» og «kommando». Velkjente «germaniseringer» i navn er heavy metal band som «Mötley Crüe» og «Motörhead». Andre lignende fenomener finner vi i typografi. Noen trekker sterke assosiasjoner mellom nasjonalsosialistisk propaganda og bruk av skriftsnitt for gotisk skrift som fraktur eller schwabacher. En mindre sterk assosiasjon gjøres med skriftsnittet futura, som noen ganger beskrives som «germansk» eller «kraftfullt». Frakturen ble innført som offisiell, nasjonal skrift i Tyskland i 1935, men forkastet i 1941 for å lette kommunikasjonen med okkuperte land der befolkningen var vant til vanlige, latinske antikvaskrifter. Nasjonalsosialisme og/eller nazisme. Det finnes klare nyanseforskjeller mellom disse to begrepene som i eldre, leksikalske sammenhenger fortsatt behandles som synonymer. Begreper. I Østblokken ble nasjonalsosialisme kun omtalt med den italienske betegnelsen fascisme. Årsaken var at man ønsket å unngå at denne ideologien ble forbundet med sosialisme. Hang. Hang er oppadgående luftstrøm som skyldes at lufta blir presset opp langs en fjellside eller en fjellskrent (hangkant) når vinden blåser mot fjellsiden. Denne vinden kan forsterkes av og forveksles med termikk. Hvis sola skinner på en fjellside vil den varme lufta langs fjellsiden stige til værs. Ofte går lufta ikke rett opp, men den vil følge oppover langs fjellsiden. Seilfly, hangglidere og paraglidere utnytter hang som ett av flere vindfenomener for å holde seg oppe, og å bli med vinden oppover for å kunne tilbakelegge distanse. Termikk. Cumulusskyer som dannes over termikkutløsningen. Termikk er en oppadgående luftstrøm som skyldes at varm luft stiger i forhold til kald luft omkring. Termikk skyldes oftest at solen varmer opp bakken og luften like over bakken. Når lufta ved bakken er varmere enn overliggende luft, blir lagdelingen ustabil. Der varmlufta begynner å stige, vil den omliggende varme bakkelufta tiltrekkes og vi får en termikkutløsning. Det begynner å blåse fra alle kanter mot stedet det termikkutløsningen har funnet sted. Ovenfor dette stedet dannes en søyle av varmluft som stiger raskt oppover. Når lufta stiger synker temperaturen. Når lufta har kommet så høyt at temperaturen er sunket til doggpunkttemperaturen dannes en mindre blomkålsky / cumulussky. En unormalt kraftig termikkutløsning kan skape en tordensky / cumulonimbus som kan gå høyt, mellom 10 000 og 20 000 fot og får en amboltformet profil øverst. Inni disse skyene kan det være svært kraftige og farlige vinder oppover og nedover og fare for lyn. Seilfly, hangglidere, paraglidere og fugler utnytter termikk for å stige for deretter å tilbakelegge distanse. For seilflygere er det spesielt attraktivt å oppdage en liten fersk blomkålsky der termikkutløsningen har begynt og vil vare en stund, og de vil bruke denne som "heis". Ergoterapeut. Ergoterapeuter er en helsepersonellkategori arbeider innen ulike områder av helse- og sosialtjenesten. Ergoterapeuter gir tilbud til mennesker som av ulike årsaker har vansker med å utføre daglige aktiviteter. Tilbudet kan være aktuelt i alle aldre og livsfaser. Ergoterapeuter bygger opp under den enkeltes motivasjon og mulighet for å leve det livet den enkelte selv ønsker å leve. Tiltakene tar sikte på å fremme aktivitet, deltakelse, tilhørighet og tilfredshet i barnehage, skole, arbeid, hjem og fritid. Det er også et mål å forebygge ulykker, isolasjon og aktivitetstap. Ergoterapeuters kartlegging av menneskers ønsker for eget liv, aktivitetsvaner samt kroppslige og mentale forutsetninger for handling, danner grunnlaget for ergoterapeutens tiltak. Ergoterapeuter vurderer også hvordan menneskers omgivelser hemmer og fremmer aktivitet. Dette kan være hjem, arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner, offentlige bygg, barnehager, bo- og uteområder. Ergoterapeutstudiet er en 3-årig utdanning ved høgskole. Ergoterapeututdanninger finnes ved høgskolene i Tromsø, Oslo, Bergen, Sør-Trøndelag, Diakonhjemmet Høgskole og Rogaland. I 2009 starter den første Universitetsutdanningen i landet av ergoterapeuter, ved Universitetet i Tromsø. Autorisasjon som ergoterapeut tildeles av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Per 3. januar 2009 var det 3646 ergoterapeuter med autorisasjon. De fleste av Norges yrkesaktive ergoterapeuter (cirka 2900 av 3500 i 2011) er organisert i Norsk Ergoterapeutforbund. Jorvik. Fra Jórvík Viking Centre, vikingsenteret i York Jorvik var det norrøne navnet på den senere engelske byen York. Navnet er sannsynligvis avledet fra det angelsaksiske "Eoforwic" som igjen var avledet av romernes latinske navn "Eboracum". Jorvik var i vikingtiden hovedstaden i Nordimbraland (Northumberland eller Northumbria). Nordimbraland omfattet blant annet Yorkshire og deler av Lancashire. Slik var Nordimbraland større enn senere tiders Northumberland. Snorre Sturlasson omtalte Nordimbraland som en femtedel av hele England. Store deler av nordlige England ble påvirket av nordisk kultur gjennom Danelagen. Jorvik ble erobret av norske og danske vikinger i år 866, og ble hovedstaden i et lite kongedømme. Kongedømmet hadde handelsforbindelser med store deler av verden, noe som avspeiler seg i arkeologiske funn. Omkring år 1000 hadde Jorvik det nest største folketallet av byene på de britiske øyer. Bare London hadde større folketall. Vilhelm Erobreren gjorde slutt på Jorviks selvstendighet og etablerte flere festninger med garnisoner i byen. Selv i tiden etter 1066 var nordlige England og York preget av opprørsvilje mot styring sørfra. Sysselmannen på Svalbard. Sysselmannens nybygg på Skjæringa i Longyearbyen. Bil tilhørende Sysselmannen på Svalbard. Sysselmannen på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen Svalbard, med samme myndighet som en fylkesmann. Han er også politimester og notarius publicus og har dessuten andre offentlige funksjoner (Svalbardloven § 5). Han skal påse at Norges rettigheter og forpliktelser etter Svalbardtraktaten overholdes. Det må her nevnes at alle nasjoner som har undertegnet traktaten skal være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen. 35 personer jobber i etaten. Sysselmannen på Svalbard har også hatt det administrative ansvar for Jan Mayen. Dette ansvaret ble overført til Fylkesmannen i Nordland med virkning fra 1. januar 1995. Historisk bakgrunn. Dersom vi går langt tilbake i historien, var sysselmannen i Norges middelalder kongens øverste embetsmann i et syssel. Han utøvde den kongelige anklagerett, hadde politi- og straffemyndighet og førte oppsyn med hirdmennene og lendmennene så vel som med allmuen. Han oppnevnte nemndemenn til lagtinget og øvde innflytelse på jurisdiksjonen. Dessuten var han kongens oppebørselsbetjent i sitt distrikt. Tittelen sysselmann ble igjen tatt i bruk ved Lov om Svalbard 17. juli 1925, der det i § 5 er fastslått at det på Svalbard skal være en sysselmann som oppnevnes av kongen. Foranledningen til loven var at Norge senere samme år formelt skulle overta overhøyheten over «Spitsbergenøgruppen» – anerkjent ved Svalbardtraktaten (Paris-traktaten) av 9. februar 1920. Traktaten kom i stand som et resultat av fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Ved en konvensjon 8. februar 1920 ble Norges «fulle og uinnskrenkede høihetsrett» over øygruppen Svalbard) anerkjent. Det ble straks satt i gang et arbeid med styringsproblemene og et juristutvalg under ekspedisjonssjef Edvin Alten i Justisdepartementet ble nedsatt allerede i april 1920. Utvalget foreslo i sin innstilling i 1922 at den myndighet som tillå fylkesmenn etter lov skulle for Svalbards vedkommende utøves av fylkesmannen i Troms (mot en passende godtgjørelse). Regjeringen var enig i det, og fremmet lovforslag om en slik ordning. Men i Stortingets justiskomité ble det dissens. Et flertall var enig med Regjeringen, mens et sterkt mindretall ville legge oppgaven til Fylkesmannen i Finnmark. Regjeringen fremmet en salomonisk løsning i en ny lovproposisjon, der man foreslo oppgavene lagt til en egen sysselmann for Svalbard. Den formelle begrunnelse var at «denne nemningi hev dei endå på Færøyane og Island på tenestemenn som, lik den høgste tenestemannen på Svalbard, hev både styrings- og dømingsmakt.» ("Ot.prp. nr. 48 for 1925"). En mer reell begrunnelse var nok at øygruppens særlige status etter Svalbardtraktaten tilsa at den ikke generelt skulle kunne anses som et vanlig fylke. Stortinget godtok dette og i Svalbardloven heter det i § 1 at Svalbard er en del av Kongeriket Norge og i § 5 at «Sysselmannen har samme myndighet som en fylkesmann. Sysselmannen er også politimester (politichef) og notarius publicus, så lenge det ikke er særskilte tjenestemenn i disse stillinger.». Men sysselmannen er ikke embedsmann, og det har da vært mulig å ansette sysselmannen på åremål (tre år) av praktiske grunner. Sysselmannen har således et videre arbeidsområde enn fylkesmennene ellers. Forøvrig står sysselmannen i en særstilling (jf. åremålstilsettingen) og det overordnede forvaltningsansvaret ligger fortsatt til Justisdepartementet (Polaravdelingen). Selv om sysselmannen utfører de funksjoner som lovgivningen tillegger fylkesmannen, er det ikke naturlig å anse ham som fylkesmann eller på linje med fylkesmennene, bl.a. også fordi vedkommende lovgivning er gjort gjeldende for Svalbard ved Svalbardloven. Sysselmannsbestillingen ble derfor ikke overført fra Justisdepartementet samtidig med at forvaltningsansvaret for fylkesmennene ble lagt til det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartement i 1989. Sysselmannsbestillingen de første årene. Sysselmannsbestillingen sorterte først under 2. sivilkontor i Justisdepartementet. Ved kgl.res. 22. mai 1936 ble sysselmannen underlagt Handels- og industridepartementet (Bergverkskontoret), og da Industridepartementet ble utskilt som eget departement i 1948, fulgte sysselmannsbestillingen med til Bergverkskontoret der. Fra 1954 ble embetet igjen lagt under 2. sivilkontor i Justisdepartementet, som siden har vært sysselmannens departement. Under den høytidelige overtakelsen av Svalbard 14. august 1925, fungerte daværende byråsjef i Justisdepartementet Edvard Lassen som konstituert sysselmann (i henhold til kgl.res. 7. august 1925). Etter at stillingen hadde vært kunngjort ledig, ble byråsjef i Handelsdepartementet Johannes Gerckens Bassøe ved kgl.res. 4. september 1925 oppnevnt som sysselmann. Han ankom Svalbard 9. oktober s.å., en snau uke før Lassen reiste tilbake til Norge. Myndighetsinstanser. Sysselmannen er administrativt underlagt Justisdepartementet. I saker der sysselmannen utøver myndighet etter delegasjon fra andre departementer eller i medhold av lov eller forskrift som administreres av andre departementer, er han likevel faglig underlagt vedkommende departement, se sysselmannsinstruksen av 1979. Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn og Riksantikvaren er tillagt myndighet på Svalbard som i hovedsak utøves gjennom sysselmannen. Norsk Polarinstitutt er faglig og strategisk rådgiver for miljøvernforvaltningen på Svalbard, og sikrer oppdatert kunnskapsgrunnlag for forvaltningen gjennom forsknings- og overvåkingsaktiviteter. Norsk Polarinstitutt har også ansvaret for topografisk kartlegging på Svalbard, og har infrastruktur, herunder forskningsstasjoner, fartøy og utstyr, til støtte for egen virksomhet og annen forsknings- og undervisningsvirksomhet. Statens kartverk har ansvaret for sjøkartleggingen på Svalbard, og har en geodesistasjon i Ny-Ålesund. MS «Nordsyssel» er Sysselmannens tjenesteskip Da Vinci-koden. "Da Vinci-koden" (engelsk "The Da Vinci Code") er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren Dan Brown. Boken mottok gode og dårlige kritikker da den kom ut i 2003. Boka har blitt utgitt på over 40 forskjellige språk, og det er solgt over 80 millioner eksemplarer rundt om i verden. Robert Langdon er hovedpersonen i boka, Dan Brown har totalt skrevet tre bøker med Langdon som hovedperson, som er Da Vinci-koden, Engler og demoner og Det tapte symbol. Handling. Ikonograf Robert Langdon er i Paris for å holde et foredrag på det amerikanske universitetet. Samtidig har han fått en invitasjon til samtale av sin franske fagkollega "Jacques Saunière". Før han rekker å treffe Saunière får han melding om at han er drept. Fordi Saunière i sin dødskamp får skrevet en melding som refererer til Langdon, får han denne mordmistanken rettet mot seg. Sammen med politikryptolog Sophie Neveu, som også er kjent som barnebarn av Saunière, starter Langdon en kombinert jakt etter Den hellige gral og flukt fra politiet i Paris. Flukten ender i England, hvor Sophie Neveu etterhvert får vite hva som skjedde med hennes foreldre og bror som angivelig var omkommet i en trafikkulykke. Det ender med at Robert Langdon finner ut hvor Den hellige gral egentlig er. I likhet med romanen "Engler & demoner" finner handlingen sted i løpet av ca. ett døgn. I Norge. I Norge er romanen første gang blitt utgitt i 2004 på Bazars Forlag i Peter A. Lorentzens oversettelse. Romanen er også utgitt som illustrert praktutgave på samme forlag i 2005. Bibelteori. Boken setter spørsmålstegn ved en rekke punkter i bibelhistorien, og sentralt står en teori der Jesus var en dødelig mann som var gift og fikk barn med Maria Magdalena. Romanen hevder også at Bibelen selv ble konstruert som en del av maktspillet mellom keiserdømmet, kirken og «konkurrerende» trosretninger. Nattverden. Maleriet det tas utgangspunkt i er Leonardos Nattverden. Maleriet skildrer øyeblikket hvor Jesus forkynner at en av hans tolv disipler vil forråde ham. En detalj ved maleriet er at apostelen på den viktige plassen på Jesu høyrehånds side, tradisjonelt apostelen Johannes, har feminine trekk. Teorien som først ble publisert i "The Templar Revelation" hevder at denne skikkelsen i virkeligheten er Maria Magdalena. Teorien opptrer som et sentralt element i Dan Browns roman "Da Vinci-koden", hvor den brukes til å underbygge påstanden at Leonardo da Vinci var et overhode for den hemmelige Sionordenen ("Prieuré de Sion"). At det ikke fremstilles noe drikkebeger i maleriet utlegges av Langdon som en indikasjon på at da Vinci vil fortelle at den hellige gral ikke er et beger. I kunsthistorisk forsknings forstand forestiller skikkelsen apostelen Johannes. Derfor kaller man naturligvis teorien en konspirasjonsteori. Hvis man kikker mellom de to apostlene til høyre for Johannes (til venstre for betrakteren), kan man se en kniv som blir holdt av en tilsynelatende herreløs arm. Denne armen kan være et symbol på Judas' forræderi, men det vet man ikke med sikkerhet. Nattverden av Leonardo da Vinci Faktafeil. Boka er av mange kritisert for å inneholde flere faktafeil, som f.eks. at man brukte solceller i et mørkt rom, at målene på oppgitte malerier var gale og galt antall glassflater i Louvres pyramide. Dette til tross for Browns påstand i bokens introduksjon om at alle beskrivelser av kunstverk og arkitektur er korrekte. Mest alvorlig er likevel påstanden på bokens første side – under tittelen "Fakta" – at Sionordenen er en ekte organisasjon stiftet i 1099 og med storheter som Sir Isaac Newton og Leonardo da Vinci som stormestere. Franskmannen Robert Plantard har i fransk rett tilstått at han diktet opp ordenen i 1956. I og med at denne grunnleggende feilen avsløres, faller også grunnen bort under forfatterens teori om Da Vincis deltagelse i konspirasjoner. Imidlertid rokker ikke akkurat denne avsløring ved de øvrige teoriene om Jesu person, Maria Magdalena eller om kirkens historie (selv om også disse poengene er kontroversielle). Mange tilhengere av boken valgte likevel ikke å vektlegge disse feilene, og heller først og fremst oppfatte historien som en thriller. Likheter med andre bøker. Det er blitt bemerket at «"Da Vinci-koden"» er svært lik Browns forrige bok, «Engler og demoner», i tema, handlingsoppbygning og karakterutvalg – i så stor grad at Brown er blitt kritisert for å «følge en formel». Bazar Forlag har i kjølvannet av "Da Vinci-koden" gitt ut en norsk oversettelse av "Holy Blood, Holy Grail" ("Hellig blod, hellig gral") fra 1982, en bok som åpenbart har inspirert Brown og påvirket deler av hans "konspirasjonsteori". Brown ble i byretten i London i april 2006 frikjent for anklagene fra forfatterne av Hellig blod, hellig gral om plagiat. "Aftenposten" skrev i september 2004 om de mange likhetene mellom "Da Vinci-koden" og Tom Egelands bok "Sirkelens ende" (2001), som ble utgitt av Aschehoug to år før «koden». Avisen omtalte boken som «den norske "Da Vinci-koden"». Film. "Da Vinci-koden" er blitt filmatisert av regissør Ron Howard, med Tom Hanks som Robert Langdon, Audrey Tautou som Sophie Neveu og Ian McKellen som Sir Leigh Teabing. Den ble vist som åpningsfilm under Filmfestivalen i Cannes 17. mai 2006. Odd Olsen Ingerø. Odd Rikhart Olsen Ingerø (født 22. september 1950 i Skjeberg) er fra 2009 sysselmann på Svalbard. Han var også sysselmann på Svalbard i perioden fra 2001 til 2005. I perioden fra 2005 til 2009 var han leder av Kripos. Han var tidligere politimester i Fredrikstad politidistrikt. Han har blant annet vært politimester i Sør-Varanger politidistrikt i tiden 1985 til 1998. Ingerø har erfaring fra fengselsstyret i justisdepartementet. Han har vært politijurist i Kirkenes, dommerfullmektig i Vardø og statsadvokatfullmektig. Ingerø ble i 2009 tildelt Politiets hederskors. Christian Morgenstern. Christian Morgenstern (født 6. mai 1871, død 31. mars 1914) var en tysk forfatter. Han var sønn av malere på både mors- og farssiden. Han ble født like etter at den fransk-tyske krig var over, og døde i 1914, like før den første verdenskrig. På mange måter ble dermed Morgenstern et fredens barn; han hadde da også en uvanlig helhetlig og harmonisk natur. Tidlig vaktes hans fascinasjon for Friedrich Nietzsche (og sjakk); hans tidligste diktsamlinger viser et sterkt romantisk preg. Begge disse sidene av seg levde han ut som dikter og som privatperson. Vi ser dette både i hans "Galgenlieder", som gjorde ham berømt, og i hans aforismer og mer alvorlige dikt. Typisk er hans lekende omgang med spøk og alvor; for å omformulere Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han har skjønt Morgenstern meget dårlig. Morgenstern hadde også nær tilknytning til Norge og oversatte Ibsen, Hamsun og Bjørnson til tysk. Da han var i Kristiania, som Oslo het den gang, møtte han også Ibsen og brevvekslet senere med ham. Ibsen takket ham hjertelig og roste hans oversettelser av skuespillene ("Brand", "Peer Gynt", "Når vi døde våkner", "Festen på Solhaug" og "Catilina"). I sine senere år møtte Morgenstern Rudolf Steiner, og fant seg meget vel til rette i hans antroposofi: Han fulgte ham på flere forretningsreiser, og tilegnet også sin siste diktsamling "Wir fanden einen Pfad" til ham. Noe som fulgte Morgenstern helt fra ungdomsårene, var tuberkulose. Den ble han heller aldri kvitt, og mot slutten av livet var han stadig oftere på ulike sanatorier og i sydligere strøk sammen med sin kone. Det var også dette han døde av da han, dødssyk, reiste rundt i Sveits 1914 for å finne et sanatorium, men ingen ville ta imot ham. Han døde hos en privatperson, og urnen med hans aske ble satt i det første Goetheanum. Først for noen få år siden ble den gravlagt samtidig med bl.a. Steiners urne. Morgenstern insisterte på ikke å bli kalt syk; sykdommen var for ham i en viss forstand nyttig og ønskelig den også. Morten Ruud (jurist). Morten Ruud (født 25. februar 1950 i Drammen) er en norsk jurist, embetsmann og tidligere sysselmann på Svalbard. Han var departementsråd i Justisdepartementet fra 1997 til 2012, herunder da terrorangrepene i Norge 2011 fant sted. Biografi. Morten Ruud tok juridisk embetseksamen i 1974. Fra 1976-90 var han ansatt i Justisdepartementets lovavdeling (konsulent, byråsjef 1983, underdirektør 1985, lovrådgiver 1985). I 1977–78 var han dommerfullmektig ved Indre Follo sorenskriverembete. I perioden 1990 til 1996 var han ekspedisjonssjef i Justisdepartementets polaravdeling. Fra 1996 til 1997 var han spesialråd i samme departement. Morten Ruud har gjennomgått Forsvarets Høgskoles hovedkurs i 1984–85. Ruud har bred erfaring fra offentlig utrednings- og utvalgsarbeid og internasjonalt arbeid. Blant annet var han leder for «sikkerhetsutvalget» (NOU 1993:3). Han har også hatt flere stillinger internasjonalt, blant annet i FN og Europarådet. Ruud ble i 1997 utnevnt til departementsråd i Justisdepartementet. Han hadde permisjon fra departementet i perioden november 1998–november 2001 for å være sysselmann; han ble åremålsbeskikket i statsråd den 15. mai 1998. Ruud gikk av som departementsråd 27. april 2012 for å bli spesialrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling. Ruud har utgitt "Innføring i folkerett" (sammen med Geir Ulfstein, 1998, 2002, 2006), "Utvalgte emner i folkerett: metode, miljø, havrett, handel" (sammen med Geir Ulftsein og Ole Kristian Fauchald, 1997) og "Innføring i krigens folkerett" (1980). Hauger. Hauger er et strøk i Bærum kommune i Akershus fylke. Området ligger mellom Kolsås og Gjettum, og har mye villabebyggelse. Hauger stasjon er nest siste stopp på Kolsåsbanen (som er midlertidig stengt). Området har også et lokalt fotballag; Hauger FK, som for tiden spiller i 3. divisjon. Hjemmekampene spilles på den nye kunstgressbanen på Rud. Hauger Bandyklubb spiller sine hjemmekamper på Hauger kunstisbane, en del av Hauger idrettspark. Det finnes flere skoler i området, deriblant Hauger skole, Levre skole og Dønski videregående skole, Rud videregående skole og Rosenvilde videregående skole. Fylkesmann. Fylkesmann (før 1919 "amtmann", og tidligere også "sysselmann") er statens representant i et fylke og har til rådighet en forvaltningsenhet, betegnet «fylkesmannsembetet». Fordi Oslo og Akershus fylker har felles fylkesmann, er det derfor bare 18 fylkesmenn og for Oslo og Akershus' vedkommende er også betegnelsen "Fylkesmannen i Oslo og Akershus". Fylkesmenn utnevnes av Kongen i statsråd. Fylkesmannsadministrasjonene har 2419 ansatte (i 2011) "Fylkesmann" må ikke forveksles med "fylkesrådmann" eller "fylkesordfører". Oppgaver. Administrativt er Fylkesmannen underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Historie. Fylkesmannen strekker sine røtter tilbake til middelalderens sysselmenn og enevoldstidens amtmenn. For perioden 1829-1915 ble de publisert amtmannsberetninger som kom hvert femte år. Fylkesmennene og deres embetskontorer har altså lange historiske røtter, men de er også i dag inne i en betydningsfull moderniserings- og omstillingsprosess. Sysselmannen på Svalbard. Sysselmannen på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen Svalbard, med samme myndighet som en fylkesmann. Han er også politimester og notarius publicus og har dessuten andre offentlige funksjoner (Svalbardloven § 5). Han skal påse at Norges rettigheter og forpliktelser etter Svalbardtraktaten overholdes. Det må her nevnes at alle nasjoner som har undertegnet traktaten skal være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen. Sysselmannen på Svalbard hadde også det administrative ansvar for Jan Mayen. Dette ansvaret ble overført til Fylkesmannen i Nordland med virkning fra 1. januar 1995. Kolsåsbanen. Kolsåsbanen er en del av Oslos vestlige T-banenett som går fra Kolsås i Bærum til Oslo sentrum. Banen oppgraderes nå til metrostandard og T-banedrift. Strekningen Montebello stasjon–Åsjordet stasjon ble satt i drift 18. august 2008, mens nye Bjørnsletta stasjon ble åpnet 17. august 2010. 15. august 2011 ble driften forlenget til Ringstabekk stasjon og Bekkestua stasjon. 8. oktober 2012 ble driften forlenget ytterligere til Gjønnes stasjon. Utbygging av banen. a> forstadsbanevogn, Kolsås stasjon mai 1943. "Kristiania Elektriske Sporvei" drev fra 1894 en sporveislinje fra Jernbanetorget til Majorstuen med sidespor til Skarpsno. Denne ble i 1903 forlenget til Skøyen (Skøyenlinjen) og den 19. mai 1919 til Lilleaker, i egen trasé fra Skøyen (Lilleakerbanen). Bærum kommune avstod grunn i 1921 og bygget linje til Bekkestua. Denne åpnet 1. juli 1924 og 3. november samme år ble strekningen forlenget til Haslum. Da Oslo kommune overtok det meste av linjenettet i Oslo som Oslo Sporveier A/S i 1924, flyttet Kristiania Elektriske Sporvei til Avløs og ble videreført som Bærumsbanen. På Avløs stasjon ble det bygget verkstedbygning og vognhall og selskapet drev videre den tidligere Lilleakerbanen. Endeholdeplassen i Oslo ble lagt til Wessels plass. Etter at Østensjøbanen åpnet i 1926, var det ønskelig å få til gjennomgående trafikk, og etter "mye om og men", som blant annet medførte at Oslo Sporveier overtok Bærumsbanen, ble det kjørt gjennomgående vogner fra Oppsal til Kolsås, i den såkalte Østensjø–Bærumsbanen fra 4. januar 1937. Fra 1. januar 1930 ble Bærumsbanen forlenget til Kolsås, dog med enkeltspor fra Valler, da det ikke var økonomi til dobbelspor før i 1942. Krigstidens bensinmangel førte til et stort press på banetrafikken. I 1942 ble det bygget en sporforbindelse mellom Lysakerelven og Sørbyhaugen stasjon på Røabanen og banen fra Kolsås ble kjørt inn på Holmenkollbanens trasé og linjenett til Nationaltheatret. Lilleaker–Østensjøbanen fortsatte mellom Jar og Oppsal. Dette ble gjennomført fra 15. juni 1942. Drift og oppgradering på 2000-tallet. Banen var i perioden 1. juli 2003–21. november 2004 nedlagt vest for Bekkestua stasjon. Banen var så i full drift fram til ombyggingen startet. Banen ble stengt igjen 1. juli 2006, men denne gangen helt fra Husebybakken stasjon som ligger mellom Smestad og Montebello. Ved stengningen i 2006 var Kolsåsbanen én av de to T-banelinjene i Oslo som fortsatt benyttet luftledning (den andre, Holmenkollbanen, ble oppgradert i 2010 og fikk dermed strømskinne). Ombyggingen til metrostandard vil imidlertid gjøre at også denne banen går over til strømskinnedrift, slik som resten av T-banenettet. Strekningen Jar–Bekkestua er planlagt som en kombibane for både trikk og T-bane. Strekningen Jar–Bekkestua ble fra 20. august 2007 og fram til og med 15. februar 2009 trafikkert med trikk som en forlengelse av linje 13. Kjøring med trikk ble deretter lagt ned for en periode på 2 år fordi oppgraderingsarbeidet i Bærum ble satt i gang. Strekningen Montebello–Åsjordet ble gjenåpnet 18. august 2008 etter å ha blitt oppgradert til metrostandard, og strekningen Bjørnsletta–Jar ble gjenåpnet 1. desember 2010. Kolsåsbanen trafikkerte som T-bane fram til Bekkestua stasjon til 15. august 2011. Fra 8. oktober trafikkeres linjen til Gjønnes stasjon som foreløpig endestasjon. Busserstatning. Som erstatning for den delen av banen som ikke ble trafikkert, etablerte Ruter busslinje 42, 43, 44 og 142 fra 1. juli 2006. Linje 42 dekket strekningen Majorstua–Kolsås og busstraseen ble lagt opp slik at den dekket opp alle de nedlagte T-banestasjonene med unntak av Egne hjem og Tjernsrud. Linje 43 kjørte strekningen Smestad–Åsjordet og dekket opp Åsjordet stasjon, mens linje 44 kjørte Majorstua–Ullernåsen og dekket opp Ullernåsen stasjon. I tillegg ble busslinje 142 satt opp med traseen Kolsås–Bekkestua–Jernbanetorget, via E18, Vika og Nationaltheatret, men kjørte bare i rushtidsretningen. Da T-banen 18. august 2008 ble forlenget til Åsjordet stasjon ble busslinjene 43 og 44 lagt ned. Etter at T-banen i 2010 ble forlenget til Jar stasjon, ble linje 42 forkortet til å kjøre strekningen Jar–Kolsås. Etter at T-banen i 2011 ble forlenget til Bekkestua ble linje 42 lagt ned, mens linje 142 ble endret til å kjøre hele driftsdøgnet mellom Bekkestua–Kolsås. Plan for oppgradering. I Oslo startet det videre arbeidet for strekningen fram til nye Bjørnsletta stasjon og videre til bygrensen i september 2008. Investeringskostnadene for denne strekningen er beregnet til 520 millioner kroner. Banen ble gjenåpnet frem til nyombygde Bekkestua stasjon 15. august 2011. Haslum stasjon, som ligger mellom Gjønnes og Avløs, åpner samtidig med Avløs stasjon. Tilsvarende åpner Hauger stasjon samtidig med Kolsås stasjon. Samlet kostnad for den 12,1 km lange strekningen Sørbyhaugen–Kolsås er beregnet til 2,9 milliarder 2012-kroner. Planlagt linjekart pr. 2014. Kombidrift med metro og trikk mellom før Lysaker-elven og Bekkestua, men trikken har eget spor og plattformer ved de to stasjonene den stopper. Ellen Nikolaysen. Ellen Helen Nikolaysen (født 10. desember 1951 i Oslo) er en norsk sangartist og skuespiller. Ellen Nikolaysen begynte karrieren da hun vant NRKs "Talent '70". Hun deltok i Eurovision Song Contest som del av Bendik Singers i 1973, med «Å for et spill», og igjen i 1975 som solo-artist med «Det skulle ha vært sommer nå». I 1974 vant hun «Best Performance Award» i World Popular Song Festival i Tokyo. Hun var nominert til Spellemannprisen i 1973 og 1976. I 1977 giftet hun seg med Terje Gulbrandsen, og fikk barna Christer Gulbrandsen og Lene Viktoria Gulbrandsen. Hun tonet da ned sin musikalske karriere noen år, før hun gjorde come-back på musicalscenen på begynnelsen av 1990-tallet i rollen som Mrs. Lovett i "Sweeney Todd" på Det norske teateret. Utover på 1990-tallet ble hun i større grad skuespiller. Gautefall. Gautefall (egentlig Gautefallheia) er et område vest i Drangedal kommune i Telemark. Området ligger mellom 500 og 700 moh, og består stort sett av heier, fjell og lyngområder. Gautefallheia er Drangedals største utfartsområde, strekker seg inn i nabokommunen Nissedal, og er et populært hytteområde. Gautefall fjellkirke ligger i området. __notoc__ Etymologi. Navnet er sammensatt av elvenavnet "Gaute" og verbet å "falle". "Gaute", fra norrønt "gydr", betyr «elven som flommer over sine bredder», eller en flombekk. Til sammenligning, den svenske "Götaelv" og tyske "Giessbach". Alpinsenter. Gautefall alpinsenter ligger ved Gautefall Turisthotell og ble åpnet for bruk i 1976. Det er er Telemarks største skisenter med mer enn unike skidager i sesongen 2009. Alpinanlegget har 17 nedfarter for slalåm og utfor; to sorte, åtte grønne, fire røde, og tre blå løyper. Det er én stolheis, fem skitrekk og ett skiband. Skagerrak. Kart over bl.a. Skagerrak og Kattegat. Skagerrak fra satellitt (NASA - WorldWind) Skagerrak er betegnelsen på havområdet mellom Danmark (Jylland), Sverige (Bohuslän) og Sør-Norge. En rett linje fra Grenen ved Skagen lengst nord i Jylland mot Marstrand i Sverige markerer grensen mellom havområdene Skagerrak og Kattegat. Linja Lindesnes fyr – Hanstholm fyr i Jylland danner grense mot Nordsjøen. I nord grenser Indre Skagerrak til Ytre Oslofjord ved Langesund. Største dyp i Norskerenna i Skagerrak er 725 meter. Navnets opprinnelse. Denne havstrekningen ble opprinnelig kalt Jyllands hav. Navnet Skagerrak kom inn i norsk språk med betegnelsen som var i bruk på nederlandske sjøkart i middelalderen. De var de eneste brukbare sjøkart som fantes på denne tiden og fikk innflytelse også fordi nederlandske skip stod for mye av trafikken på Sør-Norge og mot Østersjøen, (mens hanseatene dominerte handelen over Bergen). Betegnelsen er satt sammen av det danske ordet Skagen og den nederlandske endelsen «-rak» som betyr «rett/bein/rak havstrekning» – altså den rette veien mot Skagen. Trafikken i Skagerrak med seilskip gikk i hovedsak langs norskekysten fordi skjærgården gav muligheter for å søke nødhavn i dårlig vær samtidig som man på denne ruten holdt unna de langgrunne, lumske farvannene langs danskekysten – blant annet med navn som Jammerbugt. Først & sist. "Først & sist" (1998–2007) var Nordens største talkshow, og ble ledet av Fredrik Skavlan. Programmet ble sendt på NRK, og hadde sin første sending 11. september 1998 (med Jens Stoltenberg som aller første gjest). Siden den gangen har programmet gått på fredagskvelder stort sett hele året, og ble regnet som et av programmene i NRKs «gullrekke» med rundt én million seere hver fredag. Programmet fikk Gullruten 2002 i klassen beste aktualitets- og debattprogram. I tillegg fikk programleder Skavlan prisen for beste programleder under Gullruten 1999. Fra 27. september 2005 gikk programmet også på SVT i Sverige. I mars 2007 ble det kjent at Skavlan ville slutte som programleder for serien etter at vårsesongen er ferdig. Sendetiden på fredagskvelden ble overtatt av et nytt talkshow, Grosvold, ledet av Anne Grosvold. I 2009 startet en ny versjon av talkshowet på Sveriges Television, under navnet Skavlan. __TOC__ Marit Åslein var utegående reporter for programmet fra høsten 1999 til sommeren 2003, og igjen fra høsten 2004. Siden starten har programmet hatt mange internasjonalt kjente gjester, blant andre Hans Blix, Pelé, Paulo Coelho, Liv Ullmann, Ronan Keating, Donald Trump, Göran Persson, Robbie Williams, Meat Loaf, Joe Cocker, Nicole Kidman, Desmond Tutu, Juliette Lewis, Julio Iglesias, Wyclef Jean, Johnny Knoxville, Peter Stormare, Carl Bildt, Mark Knopfler, Justin Hawkins, Pet Shop Boys, Bob Geldof, Jan Guillou, Elvis Costello, Katie Melua, David Suchet, Ken Follett, Riz Kahn, Gro Harlem Brundtland, Leonard Cohen, Al Gore og Kofi Annan. Episoder. Blant disse episodene regnes ikke episoder som kun inneholdt klipp fra tidligere sendte episoder. Slike episoder ble som regel sendt som avslutning på sesongen. Kritikk. I februar 2002 kom historikeren Jon Hustad med krass kritikk av Skavlan i forbindelse med "Først & sist", der Hustad mente at han brukte kvinner som sex-objekter. Hustad mener programlederen med sin opptreden reduserer Åsne Seierstad fra å være en anerkjent krigsreporter til å være ei rødmende ungjente, og at han aldri ville gjort det samme med for eksempel krigsreporteren Hans-Wilhelm Steinfeld. Videre sa han at «unge kvinner må få lov til å bli betraktet som et selvstendig individ uten seksuelle hentydninger med kyss klapp og klem på NRK». Han trakk også fram intervjuet med Herborg Kråkevik. Hun ville snakke om politisk engasjement, mens han ville flørte, mente Hustad, som sa han ikke kunne forstå programlederens oppførsel. Bråket rundt denne saken førte etter hvert til at Skavlan ble omtalt som "Fredrik den kåte" i enkelte medier. Geilo. Geilo er et tettsted og ei bygd i Hol kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Geilo er et turiststed med hoteller, vintersportsanlegg og stor hyttebebyggelse. Det er også endel mindre industri. Geilo stasjon på Bergensbanen (794 moh.) ble åpnet 21. desember 1907 med navnet Gjeilo. Navnet ble endret til Geilo i april 1921. På veinettet er det Rv7 som gir forbindelse vestover til Bergen og østover gjennom Hallingdal til Hønefoss på Ringerike. Fra 1913 til 1980-tallet ble Geilo-møtene av norske kristelige organisasjoner holdt på Geilo. Geilo som turiststed. I Geilo finnes det flere forskjellige hoteller. Geilo sentrum har et utvalg av forretninger og servicetilbud. Geilo Handelslag, stiftet i 1908, er en dominerende butikk på stedet. Sentrum byr på tradisjon og historie med de gamle bygningene på Geilojordet, og de tradisjonsrike produksjonsbedriftene Øyo, Brusletto, Geilo Verktøy og Geilo Jernvarefabrikk, og lokale håndverkere. Geilo, som ligger nær opp til høyfjellet, har gode vilkår for turistnæringen både vinter og sommer. Her er det mange løyper over snaufjell og gjennom småskog, og et utall av vann hvor det finnes ørret. Turisttrafikken har økt, og i dag er det åtte hoteller og pensjonat, ungdomsherberger og mange mindre steder for overnatting. Stedet har i dag 1400 sengeplasser for turistnæringen, og i tillegg kommer alle de som leier ut privat, og et utall av hytter. Kravet om taubane ble etter hvert presset frem. Taubanen ville lette både opp- og nedstigningen til og fra fjellet. Særlig da for utenlandske turister som er lite vant med å gå på ski. Sesongen blir også lengre, for skiføret holder seg lengre oppe på fjellet enn nede i dalen. A/S Geilo Taubane ble stiftet, og etter mange motganger, særlig med en del grunnavståelser, lyktes det styret for taubanen å få denne i drift i 1954. Den fikk en lengde på 750 meter, og en høydeforskjell på 250 meter. Taubanen kostet 750 000 kroner. Trafikken øker hvert år, og siste året hadde banen 49.585 opp- eller nedkjøringer. Hotellhistorie. Norsk Hotellkompani kjøpte begge hotellene i 1916. Haugs Hotell brant ned samme året, og ble ikke bygd opp igjen. Geilo Handelslag. Hol handelslag er en forretning som ble stiftet i 1908, med Engebret S. Aaker som styrer. Forretningen leide i begynnelsen lokaler av Knut O. Fossgård og Ivar Slettemoen, men kunne i 1914 flytte inn i et nybygd hus på Geilo, hvor butikken ligger den dag i dag. Geilo handelslag har siden den gang vært en av de mest dominerende forretninger på Geilo. Historie. Hol Landboforening stiftet i 1908 Hol Handelslag, og skal som foreløpig ordning ha utsalg på Geilo, -senere skal det bli bygget i Gyrihaugene (der åndssvakehjemmet nå ligger). Det første styret bestod av formann Ivar Slettemoen og styremedlemmene Knut Fossgard, Rognald Brusletto, Ole Reinton, Ola T. Myro og Ola Olsen Larsgård. I 1909 ble Hol Spareforening stiftet med utsalg i Hol, og da ble planen om å flytte Hol Handelslag bortlagt. Myro og Larsgård flyttet så over til Hol Spareforening, og gikk dermed ut av styret i Hol Handelslag. Medlemskontigenten var en engangsbetaling på kr. 2,-, og garanti for kr. 40,-. Formue ved starten var kr. 400,-, og lån fra Hol Spareforening på kr. 4000,-. E. S. Aaker ble ansatt som bestyrer med en årslønn på kr. 600,-, med et tillegg på 1% av omsetningen, og 5% av nettoutbyttet. Ola Isungset sendte et brev til den nyansatte bestyrer, hvor han gikk ut fra at E. S. Aaker kunne skaffe seg noe arbeid ved siden av, da det nystiftede handelslaget ikke ville ha nok arbeid til ham. Den første bestyrerboligen var hos Mari Vesleslåtten, og den første ekspeditøren var Hermun Foss, som sluttet etter kort tid. Hol Handelslag leide hus av Knut O. Fossgaard og Ivar Slettemoen, som hadde bygd det huset Harald Aaker nå har. Pakkhuset sto på den tomten hvor Ola Aaker nå har hus. Det var hestestall med plass til 10 hester, på den tomten hvor Olav Slettemoen har huset sitt. Denne stallen ble bygd ved at Hol Handelslag kjøpte materialene, og Slaatabøndene satte den opp gratis, mot at de fikk gjødselen fra stallen. På dette stedet drev Hol Handelslag fram til 1911. Vann til både butikkvask og husholdningen måtte bæres fra et oppkomme, som lå der Bakkegårds Pensjonat nå ligger (det gamle ungdomsherberget). Det ble laget en brønn ovenfor vegen ved A. Mykkeltveits hus, men med dårlig resultat. Butikken holdt oppe om kvelden så lenge det var en mann som ville stå der inne, men senere ble stengetiden satt til klokken 9 om kvelden. I 1911 leide handelslaget hus hos Knut Trageton i «Lauvheim» (Hvammens hus). Butikken lå der hvor turistkontoret er nå, og lagerhuset er det samme som står der i dag. Hestestallen sto litt lenger ned i bakken. Men det var fremdeles like vanskelig med vann, så den første tiden måtte det bæres fra oppkommet ved Bakkegårds Pensjonat. Kari Aaker, som fremdeles var den som hadde butikkvasken, sier at gamle Ole Slåtten laget en vassele til henne, og det synes hun var et stort fremskritt. Telefonen ble innlagt 3. februar 1912, og i 1913 ble firmanavnet forandret til Geilo Handelslag. I 1914 leide handelslaget tomt hos Lars Vesleslåtten, med en årlig leie på 50 kroner. Senere er tomten utvidet flere ganger, men det er fremdeles leietomt. Byggenemnda bestod av Andres Slåtto, Lars Rønsgård og Ola Årseth. Bestyreren E. S. Aaker ville ha et større pakkhus, men byggenemnda kunne ikke gå med på dette, selv om Aaker tilbød dem å betale meromkostningene i tilfelle planen ikke ble godkjent av årsmøtet. Til vanlig ble det utbetalt 4-5 % kjøpeutbytte, men i 1921 ble det utdelt 7 %. Dette var bestyreren imot, da han mente at man hadde en nedgangstid i vente og det da kunne være godt å ha noe å falle tilbake på. Årsmøtet vedtok allikevel å dele ut 7 %. Den første tiden var det ikke mat og kaffe å få på årsmøtet. Dette synes bestyreren var noe smålig, så et år spanderte han mat og kaffe på alle de fremmøtte, av egne penger. Dette syntes laget var så som så, og senere har det alltid vært mat og kaffe på årsmøtet. Revisorene fant aldri noen feil de første årene. Det meste som de heftet seg ved, var om Handelslaget hadde fått tilbake alle tomsekkene. Kladdeboken og liste over utestående fordringer gikk på utlån i hele forsamlingen, så hvert medlem kunne se hvem som var skyldig. Opprettelse av egen kjøttforretning. I en typisk fjellbygd som Hol har det alltid vært, og vil alltid være husdyrhold. Salg av livdyr og delvis slakt var en forretning for omflakkende handelskarer. Hver vinter i februar-mars kom disse handlende på sine årlige turer for kjøp av dyr som skulle leveres om våren. Ved sankthanstider kom så handelskarene tilbake på «sanken», samlet sine dyr og reiste til en god fjellhavn. Når så høsten kom, reiste de med driften utover åsene ned til flatbygdene for å selge. Den slags handel blir fremdeles drevet, men transporten nedover går nå enten på jernbanevogn eller med bil. Hallingene har ord på seg for å være flinke handelsfolk, men om alle bønder var like flinke til å selge dyrene sine på denne måten, er tvilsomt. Det var aldri snakk om kilopris, bare slumphandel, og da var det vel oppkjøperen som hadde den beste og sikreste beregning på hva dyret var verd. Oppkjøperne var også sterke pengekarer, som lånte ut penger til bøndene. Dette var ofte tvingende grunner for at bonden måtte selge sine dyr til denne oppkjøperen. Da Geilo Handelslag hadde vært i drift i 15 år, og de fleste lagsfolk var tilfreds med denne ordningen, kom spørsmålet opp om å bygge egen kjøttforretning. 43 stemte for, og 32 stemte mot. Th. Halvorsen ble ansatt som bestyrer, og hadde denne stillingen til han etter eget ønske sluttet 1 juni 1938. Foruten kjøtt, fisk og grønnsaker, var det også en del salg og kjøp av livdyr. Alle dyr skulle da etter planen betales med kilopris for slaktedyr, men som en overgangsordning måtte det av og til betales på slump. De omflakkende handelskarene ruslet fremdeles rundt i bygdene for å kjøpe dyr, og bestyreren for kjøttavdelingen måtte også ta runder i bygden for å få tak i slakt. Når så bonden hadde fått et bud på dyret sitt, våget han ikke å selge til fast kilopris for ikke å risikere å tape penger på dette. I slike tilfeller måtte bestyreren drive slumphandel. Etter som årene gikk, og de fikk mer erfaring i å selge etter kilopris, var det slutt på slumpehandelen for slaktedyr. Kjøttforretningen hadde i flere år verken kjøle- eller fryserom, og måtte slakte etter hvert som det ble solgt unna. Om våren ville bøndene bli kvitt sine foringsokser. Kjøttforretningen hadde fjøs til 8-10 foringsokser, som da ble innkjøpt om våren og foret frem til det var passe å slakte dem. På slike kjøp av foringsokser, måtte det alltid bli slumpehandel. Bestyreren måtte også være ”sveiser”. Da fryse- og kjøleromsanlegget var ferdig, sluttet kjøttforretningen med foringsdyr. Handelslaget bygger. Samlet byggesum for nybygg fra 1951 til 1958 var 600 000 kroner. Som byggenemnd for denne siste utvidelse og modernisering av forretningen satt: T. Halvorsen, formann, S. O. Fossgård, Lars H. Foss og bestyrer A. Hoff. Arkitekt var A. Vejre. Nybygget er finansiert av Hallingdalsbankene og lagets medlemmer. Fra 1953 har Geilo Handelslag også hatt filial på Ustaoset. Aerogel. Aerogel er verdens beste varmeisolator Aerogel er et konstruert materiale ofte kalt frossen røyk eller blå røyk. Aerogel er det stoffet i verden som har lavest massetetthet. Tettheten varierer etter type, men de mest ekstreme formene består av rundt 99,9% luft og har en massetetthet helt nede i 1g pr dm³ (liter). Materialet er et stivt skum, med en konsistens lik polystyren. Det er et ekstremt sterkt materiale, og kan bære 2000 ganger sin egen vekt uten å kollapse, men det er meget sprøtt og lite ressistent for støt. Aerogel ble funnet opp av kjemikeren Samuel Stephens Kistler i 1931. Det er en utbredt myte at aerogel kommer fra NASA, et resultat av koordinert forskning mellom NASA og Aspen Systems, Inc. NASA har forsket mye på aerogel, og har prakt produktet fremover både når det gjelder produksjon og bruksområder, men det var Kistler som klarte å lage en silikabasert aerogel hele 27 år før NASA ble stiftet. De eksakte omstendighetene rundt oppfinnelsen er usikre, men den vanligste historien er at aerogel er et resultat av en konkurranse mellom Kistler og en Charles Learned, 'for å se om de kunne trekke væsken ut av en gelé uten at den krympet'. Aerogel har mange interessante egenskaper, inkludert en utpreget dendrittisk struktur og ekstremt lav termisk konduktivitet (ca. 0,017 W/mK) som gir det imponerende isolasjonsegenskaper og et smeltepunkt på 1 200 °C. Det er mange områder der aerogel blir brukt. Ett bruksområde er å fange støvpartikler, noe NASA) gjorde ombord i Stardust-romskipet. Aerogel er laget ved å trekke væsken ut av en Gel gjennom superkritisk tørking. Den første formen for aerogel var basert på en silikagel, men Kistler klarte også å lage aerogel med alumina, kromoksid og tinnoksid. Mot slutten av 1980-tallet klarte man også å produsere aerogel av karbon. Silikabasert aerogel er fremdeles den mest vanlige. En fremgangsmåte for å lage aerogel er at man starter med en flytende alkohol, som etanol, og blander den med silisiumdioksid (kvarts)-støv (silika) for å lage en gel. Så, ved en prosess kalt superkritisk tørking, blir alkoholen presset ut av gelen, gjerne med bruk av høytrykks karbondioksid. Med denne tørkeprosessen kollapser ikke gelen (mister ikke luftinnholdet). Silikabasert aerogel ser gjerne blåaktig ut fordi kvartsen sprer kortere bølgelengder av lys på samme måte som atmosfæren sprer sollys mot jorden på dagtid. På tross av dens gjennomsiktige utseende, føles den som hardt plastskum. Aerogel er oppført 15 ganger i Guinness Rekordbok for materialegenskaper, blant annet som beste isolator og det faststoff som har minst tetthet. Pistol. Pistol er en type skytevåpen som brukes i én hånd. Utrykket brukes normalt spesifikt om våpen som bruker krutt som drivmiddel. Våpen som går under denne betegnelsen er revolvere, semi-automatiske pistoler, full-automatiske pistoler, og enkeltskuddspistoler. Kanskje de mest kjente er John Moses Browning med sin Colt M1911 pistol, GLOCK med sine polymerpistoler samt Colt Single Action Army Revolveren (Colt Peacemaker). Småkalibrede pistoler og revolvere i kaliber .22 Long Rifle bruker patroner med randtenning som er rimelige å fremstille. De er populære til øvelsesskyting og finnes også som vitenskapelig utformede konkurransevåpen. Det produseres også rene konkurransevåpen i kaliber .32 S&W Long til bruk i det internasjonale grovpistolprogrammet. Etymologi. På norsk brukes ordet noe annnerledes enn på engelsk, der pistol spsifikt brukes om alle enhåndsvåpen som ikke er revolvere. Bookmaker. Bookmaker, bookie eller tippeselskap, er en organisasjon eller en person som tar i mot spillinnsatser og betaler ut gevinster på bakgrunn av resultatene og eventuelt oddsverdien. Odds. De aller fleste bookmakere bruker odds for å fortelle styrkeforholdet i det objektet de tilbyr spill på. Det finnes flere måter å regne odds på. I Europa, inkludert Norge, bruker man i all hovedsak desimaler. En odds på 2,5 betyr at en eventuell gevinst vil være 2,5 ganger innsatsen. Dersom man satser 100 kroner, sier vi i Norge at man vinner 250 kroner (2,5 x 100) selv om nettogevinsten er 150 kroner (premie minus innsats er lik gevinst). I Storbritannia bruker man brøk når man skal regne odds. Man kan for eksempel høre at et lag er 7-1 på å vinne, mens et annet lag er 4-5. Måten dette regnes om til desimaler er å ta det første tallet og dele det på det andre tallet og så plusse på 1. Oddsen 7-1 blir da 7 delt på 1 pluss 1 er lik 8,00. Oddsen 4-5 blir 4 delt på 5 pluss 1 er lik 1,80. Grunnen til at man må plusse på 1 er fordi man i England regner ut hva man faktisk tjener og ikke hva man får utbetalt. I USA bruker man stort sett et system som kalles moneyline. Det regnes ut hvor mye spilleren må satse for å vinne $100 på favoritten eller hvor mye vedkommende får betalt for $100 på det antatt svakeste laget (underdogen). For eksempel kan en basketballkamp mellom lag A og lag B har en moneyline på Lag A (favoritten) på ÷200, mens Lag B (underdogen) har +180. En tipper som ønsker å satse på Lag A må satse $200 for hver $100 man ønsker å vinne. En spiller som satser på lag B vil vinne $180 for hver $100 vedkommende satser. Spilletyper. De fleste bookmakere tilbyr pengespill på profesjonelle idretter. Selskaper med norsk profil tilbyr blant annet spill på fotball, ishockey, håndball og vintersport. Flere av aktørene på markedet har også spill på ikke-sportslige arrangementer som Oscar-utdelingen, Melodi Grand Prix og Nobels fredspris. Flere selskaper med norsk profil tilbyr spill på norske programmer som Idol og Skal vi danse. Spilleformer. De mest vanlige spilleformene er hvor man skal tippe på en vinner av for eksempel en fotballkamp. Da får man odds på alle tre utfallene i kampen (hjemmeseier, uavgjort, borteseier). Det finnes imidlertid ofte muligheter til å tippe på handiakapp-odds. Det betyr at et lag får en teoretisk ledelse av bookmakeren fra start. Hvis Lag A er favoritter til å vinne fotballkampen mot Lag B, vil de kanskje ha ÷1 i handikapp, mens Lag B vil ha +1. Det betyr at Lag B leder 1-0 når kampen settes i gang. For at Lag A skal bli vinner av kupongen, må de altså vinne med minst to mål. Ett mål for å få 1-1 og ett mål til for å gå opp i ledelsen 2-1. Flere bookmakere bruker imidlertid desimaler for å markere handikapp. For eksempel 1,5. Prinsippet er det samme som nevnt over, bare at kampen ikke lengre kan ende uavgjort. Hvis lag A har ÷1,5, mens lag B har +1,5, må fortsatt lag A vinne med to mål for å vinne kampen hos bookmakeren. Vinner laget 1-0 blir resultatet 1-1,5 hos bookmakeren og seier for Lag B. Grunnleggende. Ved å justere oddsen i sin favør er bookmakerens mål å garantere profitt ved å ha en "balansert bok". Enten ved at verdien på spillene man tar i mot fordeles likt, eller få inn like mye spill på bakgrunn av oddsen man har satt. Med andre ord; hvis man anser to tennisspillere som like gode, ønsker man i teorien å motta like mye spill på de begge. Da er man sikret profitt ved profittmarginen man har (vanligvis mellom 70-95 prosent). En bookmaker forsøker vanligvis ikke å tjene penger på en begivenhet på samme måte som en tipper gjør, men forsøker i stedet å sikre seg gevinst uansett utfall. At en bookmaker klarer dette er imidlertid svært sjeldent. Lovlighet. Det er flere land som har forbud mot at bookmakere får etablere seg, deriblant Norge. I Norge har Norsk Tipping og Norsk Rikstoto monopol på slike spill. I Storbritannia er det imidlertid lov for bookmakere å etablere seg. I USA ble det i 2006 ulovlig for amerikanere å tippe på nett. Det førte til at aksjekursen til en rekke bookmakerselskap raste. Flere av disse selskapene retter nå søkelyset mot Europa, og spesielt Norge er attraktive på bakgrunn av en høy interesse for pengespill. Internettipping. Etter at Internett ble alment tilgjengelig har de fleste, større bookmakerne åpnet mulighet for spilling på nett. På disse nettstedene kan brukerne sjekke odds og levere sine spill. De fleste selskaper aksepterer kun spill fra land hvor man har lov til å tippe på nett, og alle selskaper har 18-årsgrense. I Norge har man lov til å tippe på nett, men en bookmaker har ikke lov til å etablere seg i landet. Morsdag. Morsdag i Nederland i 1925 Morsdagen er en hedersdag for mødre, som feires på varierende dato i forskjellige land. I Norge feires morsdagen den andre søndagen i februar, det vil si søndag. februar i, og søndag {#expr: 7+8- }. februar i. Ann Maria Reeves Jarvis, en ung hjemmeværende mor fra Appalachene i Nord-Amerika, prøvde i 1858 å forbedre de sanitære forholdene for alle parter i den amerikanske borgerkrigen ved å opprette flere foreninger som hun kalte «Mothers' Day Work Clubs». I 1868 begynte hun å arbeide for å forsone partene. Inspirert av Ann Marie Reeves Jarvis' arbeid skrev Julia Ward Howe i 1870 «Mother's Day Proclamation» (norsk: «Morsdagsoppropet»), men greide ikke å få innført «Mother's Day for Peace» (norsk: «Morsdag for fred») som en offisiell helligdag. Ann Maria Reeves Jarvis' datter, som het Anna Marie Jarvis, kjente til både sin mors arbeid og arbeidet til Julia Ward Howe. Cirka ett år etter at hennes mor døde, holdt hun en minnesmarkering for sin mor den 12. mai 1905, og begynte så å arbeide for å få innført en offisiell minnedag for mødre. Første morsdag ble feiret den 10. mai 1908 i Grafton, West Virginia i kirken der den avdøde Ann Maria Reeves Jarvis hadde undervist på søndagsskolen. Skikken spredte seg til 45 stater i USA, og ble erklært offisiell helligdag i begynnelsen av 1912. I 1914 erklærte daværende president, Woodrow Wilson, den første nasjonale morsdag. Norge. Den første norske morsdagen ble feiret i Bergen 9. februar 1919, og ble til å begynne med arrangert av religiøse organisasjoner, men det var Oslo-kvinnene Dorothea Schjoldager og Karen Platou som i 1918, i samarbeid med ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia fikk gjennomslag for å etablere morsdagen som en årlig begivenhet i Norge. Dagen har senere gått over til å bli en familiedag, der mødre oppvartes med f.eks kaffe på sengen om morgenen, blomster og kake. Morsdagen har etter hvert blitt en stor kommersiell høytid gjennom markedsføring av morsdagskake, morsdagsblomster og morsdagsgaver. Barnehager og skoler opprettholder tradisjonen ved å følge opp ideen om feiringen av mor, og setter barna til å lage kort og gave til mor. Trender viser likevel at dette er på vei ut fra skolen, siden det etterhvert er mange forskjellige familiesammensetninger i de tusen hjem. Datoer. Dagen feires på forskjellige dager i mange land. Rosenkorsordenen. Rosenkorsordenen, eller rosenkreutzerne er et hemmelig esoterisk brorskap som trådte fram i Tyskland idet syttende århundre gjennom tre anonyme skrifter. Rosenkorsordenen har hatt stor betydning for europeisk esoterisme, og flere moderne mystiske organisasjoner hevder å være videreføringer av den. Rosenkorsmanifestene. I 1614, ble det i Kassel i Tyskland utgitt et skrift med tittelen "Fama Fraternitatis – Eller oppdagelsen av det høyverdige broderskapet av R.C. Ordenen", der det heter at "usynlige brødre vandrer blant dere". Ifølge skriftet skal en fattig tysk adelsmann ved navn Christian Rosenkreutz i slutten av det 14 århundre ha reist til Damcar i Arabia, der han ble innviet i skjulte kunnskaper. Han fortsatte sine studier i Damaskus i Syria og Fez i Marokko, før han vendte tilbake til Europa der han sammen med tre venner dannet et hemmelig brorskap: Rosenkorsordenen. Brødrene lovte hverandre blant annet å helbrede syke uten å ta seg betalt, å kle seg som skikken var der de kom, å søke verdige etterfølgere og å holde brorskapet hemmelig i hundre år. Blant de hemmelighetene de kjente til var prinsippene for fullkommen helse og forvandling av metaller. De hadde også hjelp av elementalvesener, het det. Etter sin død skal Christian Rosenkreutz ha blitt lagt i en forseglet grav. Denne ble oppdaget av ordensbrødrene 120 år seinere, i 1604. Gravkammeret var sjukantet og dekorert med mystiske symboler. Det inneholdt et rundt alter og kunstig belysning, såvel som kunstige sanger og magiske speil. I sine balsamerte hender holdt den døde den mystiske "Bok T". I skriftet "Confessio Fraternitatis", første gang trykt i 1615, ble det offentliggjort ytterligere opplysninger om brorskapet. Et tredje skrift, "Det kymiske bryllupet til Christian Rosenkreutz", utkom i Strassbourg i 1616. Dette skriftet forteller med detaljert symbolikk om et høytidelig bryllup der Christian Rosenkreutz var gjest. Han blir ført ned i slottskjelleren, og får der kaste sitt blikk på Venus uten slør. Seinere viser det seg at dette kvalifiserer ham til oppgaven som dørvokter i mysterieslottet. Veien til mysterienes visdom går med andre ord heretter gjennom Christian Rosenkreutz. Disse tre skriftene kalles tilsammen rosenkorsmanifestene, og de vakte stor oppsikt og livlig debatt blant Europas lærde. Det hemmelige brorskapet var klart fiendtlig overfor jesuittene, pavedømmet og den katolske kirke. Rosenkreutzerne presenterte seg som et usynlig kollegium – et brorskap av lærde fra ulike land. Mange kjente filosofer og forskere forsøkte å komme i kontakt med ordenen, blant annet ved å offentliggjøre forsvarsskrifter for den. Blant dem var filosofene Descartes, Spinoza og Gottfried Leibnitz. Rosenkorsordenens filosofi var åpenbart påvirket av Paracelsus. I "Fama Fraternitatis" står det at Paracelsus "skjønt han ikke tilhørte vårt brorskap, ikke desto mindre har studert omhyggelig Bok M". Bakgrunn. Blant de filosofene som knyttes til rosenkorsordenen er Mikael Maier og Robert Fludd, dessuten John Dee og indirekte også Jakob Boehme. Rosenkorsfilosofene forente et hermetisk perspektiv, der alt som eksisterer er aspekter av det guddommelige, med sin tids mest avanserte teorier om jordklodens plass i universet og verdensaltets struktur, som først i seinere århundrer er blitt allment akseptert. De tre rosenkorsmanifestene var alle anonyme, men en luthersk pastor ved navn Johann Valentin Andrea hevdet seinere at han i sin ungdom hadde skrevet det tredje av dem, "Det alkymiske bryllupet". Det hele var en spøk, hevdet Andrea, som tok avstand fra ordenen. Mange av rosenkreutzerfilosofenes verker ble trykt og utgitt av Johann Theodore de Bry fra småbyen Oppenheim. Den britiske historikeren Frances Yates knytter utgivelsen av rosenkorsmanifestene sammen med ekteskapet mellom de Brys beskytter, kurfyrst Fredrik V av Pfalzen, og den engelske prinsesse Elisabeth av Bøhmen. Fredrik ble i denne perioden bygd opp som leder for de protestantiske fyrstene i Europa. Han ble i 1620 valgt til konge av Böhmen, men allerede i 1621 ble hans hær slått av Habsburgerne i slaget ved det Hvite Berg. Dette var opptakten til trettiårskrigen. I løpet av kort tid ble såvel Pfalzen som Böhmen herjet av krig, og drømmene til Fredrik, Elisabeth og deres allierte var knust. Yates mener at et sentralt formål med ordenens krav om «en ny reformasjon» var å bane vei for en ny vitenskapelig grunnholdning, det som i våre dagers språk heter "et nytt paradigme". Hun finner en klar sammenheng mellom rosenkorsordenens krav om nye holdninger og det nye vitenskapssynet som slo igjennom ved opprettelsen av Royal Academy i London. I okkultismens historie markerer rosenkorsfilosofien en ny syntese av mystikk og vitenskap. Rosenkorstenkerne kombinerte den europeiske okkulte tradisjonen og de hermetiske skriftene med de nye vitenskapelige oppdagelsene som fant sted i det syttende århundre. Rosenkorslosjen i Haag (1622). Losjen i Haag er senere nevnt i et verk med tittelen "«Sinceri Renati Theophilosophia Theoretico-practica»" og skal ha opphørt å eksistere i begynnelsen av 1700-årene. Claude-Antoine Thory hevder i "Historien om grunnleggelsen av Grand Orient" ("Histoire de la Fondation du Grand Orient de France", s. 163) at arkivene til moderlosjen til den Filosofiske Skotske Rite i Paris inneholdt manuskripter og bøker fra et hemmelig selskap i Haag i 1622 som var kjent som «Brødrene av Rosenkorset» "(Freres de la Rose Croix)". Losjen i Haag hevdet å stamme fra den opprinnelige organisasjon til Christian Rosenkreuz. Medlemmene av den Filosofiske Skotske Rite oppfattet seg selv som en fortsettelse av rosenkors-brødrene. Rosenkorsimpulsen i frimureriet. Rosenkorsmanifestene vakte interessen til Sir Robert Moray, som ble innviet i Edinburgh Losjen St. Mary's Chapel den 20. mai 1641. Hans nære venn Thomas Vaughan (* 17. april 1621, † 1666) oversatte de tre Rosenkorsmanifestene til engelsk i 1652. "For what we presage is not grosse" "For we be brethren of the Rosie Cross;" "We have the Mason Word and second sight," "Things for to come we can foretell aright." Den engelske frimureren Elias Ashmore (* 23. mai 1617, † 18. mai 1692) var også opptatt av rosenkorsordenen. Den 16. oktober 1646 ble han innviet i en frimurerlosje i Warrington i Lancashire. I 1646 opprettet Elias Ashmole, William Lilly, Dr. Thomas Wharton, George Wharton, Dr. J. Hewitt, Dr. J. Pearson, og andre et Rosenkors-selskap i London, for å realisere byggingen av Kong Salomos Tempel, slik det var fremlagt i romanen "New Atlantis" av Francis Bacon. Dette arbeide var esoterisk og skulle forbli like ukjent som øyen Bensalem i Bacon’s roman. Arbeidsteppet i deres losje symboliserte Hermes’ søyler; det hadde syv trinn, der de fire første symboliserte de fire elementer, og de tre andre salt, svovel og kvikksølv, og ledet til en "exchequer" eller et høyere hoff, med symboler på de seks skapelsesdagene i Bibelen. Flere medlemmer var Frimurere, og de holdt sine møter i Masons’ Hall, Masons’ Alley, Basinghall Street. Den 10. oktober 1676 annonserte London-avisen "Poor Robin’s Intelligence" en «forlystelse», en sosial sammenkomst der «det gamle brorskap av rosenkorset» ("the Ancient Brotherhood of the Rosy-Cross") og «selskapet av aksepterte frimurere» ("Company of accepted Masons") spiste middag sammen. 18° Ridder av Rose Croix smykke fra Den Gamle og Anerkjente Skotske Ritus Dette tyder på at engelske frimurere i 1730 arbeidet med å adoptere rosenkors-ritualer. Graden Rose Croix. Det hevdes at prins James Francis Edward Stuart, i sitt mislykkede forsøk på å erobre den skotske tronen, deltok i dannelsen av et Rose Croix Kapittel («det skotske jakobittiske kapittel») i Arras i Frankrike den 15. april 1747. Charteret omtaler prinsen som «Konge av England, Frankrike, Skottland og Irland, og den erstattede stormester av kapitlet av ridderlighet ("Heredom") kjent under tittelen Ridder av Ørnen og Pelikanen og, på grunn av vår ulykke og katastrofe, også av Rose Croix» Vi vet ikke om den James Stuart deltok i grunnleggelsen, eller om dette var jakobittenes propaganda. I 1747 utropes han likevel som ny stormester av et "eksisterende" Rose Croix Kapittel. Graden Rose Croix har Pelikanen, eller Fugl Fønix, som symbol. Pelikanen representerer oppstandelsen og det evige liv. Graden skal være bygd opp etter symbolikken i "Det kymiske Bryllup". Bertrand de Blanchefort og tempelherrene. Bertrand de Blanchefort, født noen titalls kilometer fra Bézu og Rennes-le-Chateau, var tempelriddernes 4. Stormester, fra 1153 til 1170. Hans mentor var stormesteren André de Montbard. Bertrand kjøpte store landområder til tempelridderne i distriktet omkring Rennes-le-Chateau og Bézu. I 1156 importerte Bertrand de Blanchefort en kontingent med Tyske gruvearbeidere til området. De hadde forbud mot å snakke med lokalbefolkningen og ble holdt strengt adskilte fra samfunnet omkring seg. Det ble opprettet en domstol for dem, "la Judicature des Allemands", som senere muligens kan bli funnet i den Skotske Rite i form av Ridderne av Øst og Vest. Deres angivelige oppgave var å arbeide i gullgruvene i skråningene til fjellet Blanchefort; problemet er imidlertid at disse gullgruvene forlengst var tømt for gull. I det 17. århundre undersøkte ingeniører områdets mineralforekomster og ga detaljerte rapporter. Rapporten til César d'Arcons, som diskuterer ruinene han hadde oppdaget, etterlatenskapene av de tyske gruvearbeiderne, erklærte at de "ikke" var gruvearbeidere. Han foreslo som forklaring, nedsmelting av metaller, kontstruksjoner av noe ved hjelp av metaller, utgravningen av en underjordisk krypt, og opprettelsen av et lager. I året 1533 nærmer vi oss tidspunktet for Rosenkors-manifestene, og proklameringen av at graven til Christian Rosenkreutz var oppdaget. Ordenen av gull- og rosenkorset (1710). I året 1710 opprettet den Lutherske pastoren Samuel Richter, under pseudonymet "Sincerus Renatus", Ordenen av gull- og Rosenkorset "(Orden des Gulden und Rosen Kreutzes") i Praha. Samme år publiserte han ordenens 52 statutter, tildelt (ifølge forordet) av en kunstprofessor som han ikke ville navngi. Manifestet hadde to deler – "practica ordinis minoris" og "practica ordinis majoris". På samme måte var ordenen inndelt i to brorskaper: «Brødrene av det Gullkorset» som hadde et rødt kors som symbol, og «Brødrene av Rosenkorset», som hadde et grønt kors som symbol. Det hemmelige selskapet var svært hierarkisk, og var sammensatt av indre sirkler med sine gjenkjennelsestegn. Slik tilfellet var i Haag-losjen, ble medlemmene tildelt et hemmelig navn etter sin innvielse. Ordenen var lukket for menn som hadde giftet seg (§ 42), og de som ønsket å gifte seg måtte leve et «filosofisk liv» med sine hustruer (§ 17). Et medlem forpliktet seg å velge døden fremfor å avsløre ordenens hemmeligheter (§ 44). Ordenens ritualer og forfatning ble revidert i 1767 og i 1777 ved to forordninger av 1763 og 1766, gitt av Baron Prugg von Pruggenheim (fra Innsbruck) og Hermann Fictuld. Dette var pseudonymer for Baron Johann Friedrich von Meinstorff og Johann Heinrich Schmidt von Sonnenberg (1700–1777). I Frankrike ble ordenen kalt Freres de la rose Croiz d'Or. Den blå losje av St Johannes Innvielsesritualet til første grad. Losjens gulv var dekt av et grønt teppe. I midten stod en glassglobus på en pidestall med syv trinn. Pidestallen var delt i to deler, som representerte lyset og mørket. Tre kandelaber var plassert i et triangel. 9 glass symboliserte mannlige og kvinnelige egenskaper. I tillegg til kvintessensen av de 4 elementer jord, luft, ild og vann, var der et brennende fat, en sirkel og en serviett. Kandidaten ble introdusert av en broder, som tok ham inn i et rom der et stearinlys, en penn, blekk, et papir, seglvoks, to røde snorer og et nakent sverd lå på et bord. Der ble han spurt om han ønsket den sanne visdom. Etter å ha svart bekreftende, måtte han gi fra seg sin hatt og sitt sverd og betale medlemskontingenten. Deretter ble han bundet på hendene, fikk et bind rundt øynene og et rødt reip rundt nakken. Han ble ledet til losjedøren, der den introduserende broder banket 9 ganger. Dørvokteren åpnet døren og spurte: «Hvem er der?». Hierofanten svarte: «Et jordisk legeme som holder det åndelige menneske fanget i uvitenhet». Dørvokteren: «Hva skal gjøres med ham?». Hierofanten: «Drep hans kropp og rens hans ånd!». Dørvokteren: «Så bring ham inn til dommens sted!». Deretter gikk de inn i losjen og stilte seg foran en sirkel, der kandidaten knelte med venstre fot. Stormesteren stod ved hans høyre side med en hvit embedsstav, mens den introduserende broder stod på hans venstre side med et sverd. Begge var ikledt sine forkle. Stormesteren sa deretter: «Barn av mennesker, jeg ber deg sverge overfor alle grader av det profane Frimureri, og overfor den endeløse sirkel – som omfatter alle skapninger og den høyeste visdom, og fortelle meg hva som har vært din hensikt med å komme hit». Kandidaten: «For å oppnå visdom, kunst og dyder». Mesteren: «Så lev! Men din ånd må atter regjere over din kropp. Du har funnet dyden. Reis deg og vær fri.» Kandidatens bånd ble løsnet fra hans hender, reipet fra hans hals og bindet fra hans øyne. Han ble bedt om å gå inn i sirkelen, der Mesteren og den introduserende broder holdt den hvite embedsstaven og sverdet i et kors som kandidaten la tre fingre på. Når mesteren sa: «Hør nå etter», måtte kandidaten repetere eden som ble opplest for ham, som inneholdt taushetsløftet, løftet om å ikke holde noe skjult for sine medbrødre, og løftet om å føre et dydig liv. Deretter ble han introdusert for ordenens tittel, segl, passord og tegn, hatt og sverd. Etter å ha blitt forklart betydningen av de symbolske gjenstandene på tavlen – "tabella mystica" – ble han og de andre brødrene bedt om å gå fra «arbeidet» til «fornyelsen». Tavlen hadde 9 vertikale og 13 horisontale deler. Den første kollonne av de 9 avdelingene, inneholdt tallene 1–9, den andre navnene på ordenens grader. Den laveste omfattet Juniorene (Zelatorene), den høyeste Magiene som var «mestere over alle ting», liksom Moses, Hermes og Hiram. Magienes juvel var et likesidet triangel. Ifølge tavlen hadde de forskjellige gradene sine møtesteder over hele Europa og Asia: Magi’ene (12º) møttes i Smyrna (Izmir, Tyrkia) hvert 10. år, Magistrene (11º) i Camra, i Polen og Paris, hvert 9. år. Juniorene møttes hvert andre år på egnede steder. Ormuz-legenden. Ifølge et brev av Baron de Westerode, datert 1784, sitert av Thory i "Acta Latomorum" (i. s. 336), ble rosenkorsordenen grunnlagt av en Serapis-prest fra Alexandria, en Magus fra Egypt ved navn Ormesius, Ormus eller Ormuz. I året 96 ble han omvendt til kristendommen av Apostelen Markus. Ormuz forente kristendommen med lærdommene fra egyptiske mysteriereligioner. Ut av denne syntesen oppstod rosenkorsordenen under navnet "Lysets Helgener" eller "Samfunnet av Ormuz". Den skal senere ha blitt forent med esséerne, og blitt splittet i forskjellige ordener og selskaper. Rudolf Steiners Antroposofi. I Rudolf Steiners antroposofi tildeles Christian Rosenkreutz en sentral plass i Europas åndshistorie. 14 foredrag holdt i München fra 22. mai til 6. juni 1907 ble senere utgitt under tittelen "Rosenkreuzernes Teosofi". Societas Rosicruciana in Anglia (1865–). Endel engelske frimurere opprettet i 1865 en orden kalt "Societas Rosicruciana in Anglia". Ordenen var åpen for aktive frimurere av minst tredje grad og besto av 9 grader. Ordenens formål var «å studere de filosofiske doktrinene som er basert på Kabbalaen og doktrinene til Hermes Trismegistos» samt «de helbredende virkninger av kulørt lys» og framstilling av medisin «etter gamle retningslinjer». Blant medlemmene var Baron Edward George Bulwer-Lytton, forfatter av en rekke populære romaner med okkulte temaer, blant annet "Den kommende rase" og "Zanoni". SRIA fikk flere avleggere i Storbritannia og USA. Den ga også støtet til dannelsen av den viktigste okkulte orden i nyere tid: Det Gyldne Daggry. The Rosicrucian Fellowship (1911–). Amerikaneren Max Grashof studerte teosofi og antroposofi. Under navnet Max Heindel opprettet han i 1911 The Rosicrucian Fellowship som hovedsakelig fungerte som utgiver av Heindels egne skrifter. Hans viktigste bok er "The Rosicrucian Cosmoconception" som i stor grad er basert på Rudolf Steiners ideer. Lectorium Rosicrucianum (1935–). Lectorium Rosicrucianum, eller det Gylne Rosenkorsets Internasjonale Skole, har hovedsete i Haarlem, i Nederland, og det var også der det begynte. I 1924 ble brødrene Z.W. Leene (1892–1938) og J. Leene (1896–1968) medlem av den nederlandske avdelingen til Max Heindels Rosicrucian Fellowship, stiftet i Oceanside, California, U.S.A., i 1909. De var meget aktive i det nederlandske selskapet, og i 1929 ble de dets ledere. I 1930 sluttet fru H. Stok-Huizer seg til brødrene Leene. Tilsammen begikk de seg ut på åndelig leting som resulterte i at de stiftet en rosenkorsbevegelse, uavhengig av Rosencrusian Fellowship. Z. W. Leene døde i 1938, men J. Leene og H. Stok-Huizer fortsatte arbeidet. De skrev mange bøker under forfatternavnene J. van Rijckenborgh og Catharose de Petri. I 1945 tok selskapet navnet Lectorium Rosicrucianum og stod fram som "Gnostisk Åndeskole. Det ble også flere og flere aktiviteter utenom Nederland og nå har Lectorium Rosicrucianum elever i mange land i Europa, Sør-Amerika, Nord-Amerika, Afrika, Australia og New Zealand. Etter at Jan van Rijckenborgh og Catharose de Petri gikk bort, blir Lectorium Rosicrucianum ledet av en Internasjonal Åndelig Ledelse, med assistanse av ledere i de forskjellige land og av diverse arbeidsgrupper. Lectorium Rosicrucianum har som grunnsetning at det finnes to naturer. For det første finnes den vår velkjente natur, som omfatter både de levende og de døde. I denne naturorden er alt underkastet et kretsløp: bli født, leve, dø og bli født på nytt. For det andre finnes den opprinnelige, guddommelige naturorden. Den første er en verden der alt er forgjengelig, alt og alle er underlagt loven om oppgang, blomstring og nedgang. Dette er dialektikkens verden. Den andre er uforgjengelighetens verden, eller den statiske, i Bibelen kalt "Himmelens Rike". Av dette siste finnes det latent i menneskets hjerte en rest, en guddommelig gnist, eller "åndsgnistatom". I mange søkende vekker denne gnisten en ubestemmelig hjemlengsel, et vagt minne om den forlengst tapte tilstand av å være hos Faderen, å være udødelig og ett med Gud. Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. (1915–). Den største og mest kjente organisasjonen som bruker rosenkorsnavnet i dag, er "The Ancient and Mystical Order Rosae Crucis" (A.M.O.R.C.), grunnlagt i New York i 1915 av reklamemannen Harvey Spencer Lewis. Harvey Spencer Lewis beskrev hvordan han i august 1909 ble innviet i en rosenkorsorden i Toulouse, Frankrike. Dette var en obskur gruppe med innviede fra Languedoc med bare et fåtall eldre medlemmer som møttes i største hemmelighet. Losjebygningen hvor innvielsesritualet pågikk skal ha vært fra 1850 men hadde ikke vært i bruk i mer enn 60 år. Sannsynligvis var hans kontaktperson i Toulouse den franske fotografen Clovis Lasalle (1864–1937), noe som synes bekreftet av et personlig brev fra Lewis til Lasalle datert 26. august 1909. Robert Vanloo og Peter R. Koenig har hevdet at A.M.O.R.C. var en amerikansk avdeling av Ordo Templi Orientis (O.T.O.). Dette er kategorisk avvist av A.M.O.R.C. i et brev datert 22.februar 1999. Ordenen har et kors med rose som symbol. Korset er et gammelt symbol som også går lengre tilbake i tid enn den kristne tradisjon. Hva Rosenkorset symboliserer, har gjennom tidene hatt ulike tolkninger. En tolkning går ut på at rosen i korset symboliserer Jesu blod. Andre tolkninger går i retning av at en enkel rød rose i korsets sentrum står for menneskets personlighetsutvikling gjennom livets erfaringer. Tankens frihet er viktig for ordenen, og ethvert medlem står fritt til å finne sine egne tolkninger av symbolene, som spiller en sentral rolle i ordenens filosofi. A.M.O.R.C. var en av de første okkulte organisasjonene som tok postverket systematisk i bruk. Spencer Lewis tilrettela innvielser og meditasjoner sammen med instruksjoner i et brevkurs som omfatter en postulantseksjon med en mandamusgrad, en neofyttseksjon med tre atriumgrader og de innviedes seksjon med 12 tempelgrader. Marcello Haugen bidro til å innføre organisasjonen i Norge, og den første avdeling her i landet ble startet i Oslo i 1961, og het i en periode Marcello Haugen Pronaos. Den Skandinaviske jurisdiksjon av A.M.O.R.C., som omfatter Norge, Sverige og Danmark, hadde i februar 2007 omtrent medlemmer, og i Norge finnes det lokale enheter i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Fredrikstad og Hamar. A.M.O.R.C. tillegger rosenkorsordenen en ubrutt historie tilbake til den egyptiske farao Akhenaton. Ordenens anegalleri ble i 1967 tatt i bruk av en gruppe franskmenn som trengte en ærverdig historisk bakgrunn for sin nykonstruerte Sions vises priori. Derfra lånte Dan Brown den til sin roman Da Vinci-koden. Soltempelet (1976–1997). Soltempelordenen i de franskspråklige områdene i Europa og Canada ble dannet omkring år 1976 av Joseph Di Mambro, som hadde vært medlem av rosenkorsordenen A.M.O.R.C. i årene 1956–1970. Sammen med sju andre kjøpte han en eiendom i utkanten av Genève som hadde tilhørt tempelridderne. I 1984 ble ordenens hovedkvarter flyttet til Toronto, men det fortsatte også å være en aktiv gruppe i Genève. Soltempelet forkynte at ulike katastrofer ville ramme siviliasjonen for å lutre menneskeheten. Da organisasjonen rundt 1990 begynte å falle fra hverandre, hevdet Di Mambro at Soltempelets oppgave var å forberede den sanne rosenkorsordenens komme, og at «Rosenkorsets eldre brødre» hadde beredt veien over til den andre siden, der arbeidet skulle fortsette. I oktober 1994 fant kanadisk politi en rekke lik under etterforskningen av mistenkelige branner. Samtidig gikk fire feriehus opp i flammer i Sveits. Det ble funnet 48 døde i Sveits og 5 i Canada. Noen var drept mens andre lot til å ha tatt sitt eget liv. I desember 1995 drepte enda en gruppe soltempelmedlemmer seg i et skogholt i Frankrike, og i mars 1997 fulgte ytterligere fem personer etter i Quebec. Dokumenter som er funnet i ettertid viser at Di Mambro lenge planla en kollektiv transitt til den andre side, for å redde planetens bevissthet og rydde vei for andre. To av budskapene bar tittelen "Rosenkorsets testamente". Sabotasje. Sabotasje kommer av det franske ordet "sabot" som betyr tresko; arbeiderne kastet treskoene sine i maskinene for å stoppe dem. Sabotasje er et kampmiddel som hindrer produksjonen ved å sette ned arbeidstempoet eller ødelegge maskiner, verktøy eller bygninger. I krig er sabotasje et vanlig kampmiddel. Vemork-aksjonen, Operasjon Company i Eydehavn, sabotasjen mot DS «Donau» og sabotasjeaksjonene mot Thamshavnbanen er kjente sabotasjeaksjoner i Norge under andre verdenskrig. Sufflør. En sufflør har til oppgave å si replikker til skuespillerne i løpet av en teaterfremføring, i tilfelle skuespilleren skulle være så uheldig å glemme neste replikk. Sufflører blir av og til plassert i en «sufflørkasse» i forkant av scenen. Sukkerslag. Sukkerslag (latin "coma diabeticum") er en tilstand av bevisstløshet hos pasienter med sukkersyke og høyt blodsukker(hyperglykemi). Tilstanden krever rask behandling med insulin og væske. Tilstanden kan inntre ved bruk av doping. Diabetes. Diabetes, formelt diabetes mellitus, også kalt sukkersyke, er en kronisk sykdom med høyt blodsukker som skyldes absolutt eller relativ insulinmangel, eventuelt også insulinresistens. Ordet «diabetes» kommer fra gammelgresk "diabainein", «å gå gjennom», via latin, og viser til den økte urinutskillelsen sykdommen fører til. «Mellitus», fra latin ', «honningsøt», viser til den søtlige smaken urinen har. Diabetes type 1. Type 1 (insulinavhengig diabetes) kan starte i alle aldersgrupper, oftest hos barn, ungdom og voksne under 40 år. Sykdommen skyldes insulinmangel, vanligvis på grunn av en autoimmun ødeleggelse av de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen. Type 1-diabetes starter ofte akutt. Diabetes type 1 er i liten grad arvelig. Norge er det landet som har flest tilfeller av barnediabetes i verden, og det er ca 25 000 personer som lever med Diabetes type 1. Det er omtrent 600 nordmenn som får denne typen diabetes hvert år. Diabetes LADA. Diabetes LADA er en form for type 1-diabetes, men blir ofte diagnostisert som type 2, fordi sykdomsforløpet går mye mer gradvis enn ved «vanlig» type 1. LADA er et akronym for "Latent Autoimmune Diabetes in Adults". Diabetes MODY. Diabetes MODY, eller "Maturity Onet Diabetes of the Young", er en form for type 2-diabetes som kan behandles med tabletter, bedre kosthold eller insulin. Med personer med denne typen diabetes er det slik at de insulinproduserende cellene ikke slipper ut de riktige mengdene med insulin ut i blodet, men de kan altså i motsetning til type 1-diabetes produsere insulin selv. Det er kun 2-3 % av diabetikere som har MODY. Diabetes type 2. Type 2 diabetes kan også debutere i alle aldre, men opptrer oftest hos personer over 40 år og er hyppigere blant overvektige. Forekomsten øker med alderen. Type 2-diabetes er en alvorlig sykdom og en medvirkende årsak til utvikling av hjerte- og karsykdommer, hjerneslag, blindhet, sår på føttene og amputasjoner. Utviklingen er ofte langsom med diffuse symptomer. Derfor kan det ta lang tid før riktig diagnose stilles. Mange diabetikere går lenge før diagnosen blir stilt, fordi symptomene hos voksne sjelden blir akutte før etter lang tid. Vanlige symptomer er sterk tørste, hyppig vannlating, og vekttap (type 1 diabetes) uten opplagt grunn. Det har i senere tid blitt ført kampanjer for å få flest mulig til å teste blodsukkernivået jevnlig, enten selv ved hjelp av et enkelt måleapparat, eller hos lege. I Norge er 350 000 personer rammet av diabetes. Om lag halvparten av de med type 2-diabetes har ennå ikke fått diagnosen, og lever i dag med diabetes uten selv å vite om det. Innvandrere fra India, Pakistan, og Sri Lanka er mest utsatt til å få type 2-diabetes. Type 2 diabetes har ofte blitt kalt «gammelmannsdiabetes», men i de senere år har gjennomsnittsalderen hos de som får den sunket betraktelig, og den regnes langt på vei som en livsstilssykdom. Hvert år blir mellom 6000 og 7000 nordmenn rammet av diabetes. 600 får diagnosen type 1-diabetes, hvorav om lag 300 barn under 15 år. Resten blir rammet av type 2-diabetes. På verdensbasis regner man med at 246 millioner mennesker er rammet av diabetes. Prognosene tyder på at dette tallet vil være fordoblet innen 2025. Kosttilpasning er nødvendig hos alle diabetikere. Fysisk aktivitet og vekttap har gunstig effekt. Om lag 70 prosent med type 2-diabetes trenger blodsukkersenkende tabletter eller insulin i tillegg. Svangerskapsdiabetes. Svangerskapsiabetes er glukoseintoleranse som opptrer i svangerskapet. Kvinner fra Asia, Midtøsten og Afrika har økt risiko for utvikling av svangerskapsdiabetes. Svangerskapsdiabetes kan normaliseres etter graviditeten, men risikoen for senere utvikling av diabetes type 2 er betydelig blant kvinner som har hatt svangerskapsdiabetes. Sekundær diabetes. Sekundær diabetes er når diabetes forårsakes av en annen sykdom. Den kan oppstå etter en betennelsestilstand i bukspyttkjertelen og som resultat av visse medisinske behandlinger. Patogenese og symptomer. Insulinet benyttes til å flytte sukker mellom utsiden av cellene til innsiden av cellene så cellene skal kunne nyttiggjøre seg sukkeret i blodet. Ved insulinmangel hos en diabetiker hoper sukker seg opp i blodet, dersom sukkernivået i blodet blir svært høyt vil det også utskilles sukker i urinen. Symptomer på diabetes er tørste, økt urinutskillelse, kløe i hud og slimhinner, særlig omkring kjønnsorganene. Langtidsskadene på de minste blodårene i netthinne, nyrer, nerver og føtter kan etter hvert gi svekket syn, dårlig nyrefunksjon, nedsatt følelsessans og nedsatt sirkulasjon i lemmene og huden. Diabetes kan opptre i alle aldre, men er mest vanlig hos eldre. Ved bruk av doping, spesielt i form av insulin for å få større muskler, påfører man kroppen de samme symptomene. Behandlingen består i å holde sukkermengden i blodet på riktig nivå. Blir den for lav, oppstår hypoglykemi. "Føling" er en spesiell opplevelse diabetikerene har enten når blodsukkeret er lavt, eller når det synker fort. Hypoglykemi kan oppstå ved for lite matinntak, for mye mosjon eller anstrengelse, eller på grunn av for mye insulin. Pasienten vil merke slapphet, svetting, angst, sultfølelse, synsforstyrrelser, omtåkethet og i verste fall bevisstløshet. Tilstanden kalles også "insulinsjokk", som ubehandlet kan føre til koma → insulinkoma. Dette kan avhjelpes ved at pasienten spiser noen sukkerbiter, drikker sukkerholdig væske eller lignende, gjerne sammen med mat som gir blodsukkerstigning med lenger varighet enn sukker og saft. Blir mengden blodsukker altfor høy (hyperglykemi) pga. insulinmangel, kan pasienten miste bevisstheten. Tilstanden kalles gjerne "sukkerslag". Diabetes mellitus vil over tid gi økt risiko for senskader. Risikoen kan reduseres betraktelig med adekvat behandling. Senskadene er blant annet et resultat av at de minste blodårene skades over lang tid med høyt blodsukker. Blodårene som blir rammet er de fineste årene i nyrene, netthinnen i øyet, i perifere nerver og i bena. Dette gir dårlig blodsirkulasjon som kan gi koldbrann i bena, i noen tilfeller med amputasjon som følge. Det kan også føre til synssvekkelse eller blindhet, nyreskade eller ereksjonssvikt og/eller nerveskade. For en ungdom med diabetes skal blodkarene fungere 50 til 70 år inn i fremtiden. Da er kravene til behandling og blodsukkerkontroll mye strengere enn for pasienter over 70–80 år. Nedsatt glukosetoleranse innebærer at blodsukkeret er forhøyet i lengre tid enn normalt etter et måltid og blir betraktet som forstadiet til type 2-diabetes. Behandling. Sykdommen kan helbredes ved bukspyttstransplantasjon, men siden dette ikke er noen enkel operasjon er det svært uvanlig med bukspyttstransplantasjon. Korrekt behandling kan likevel minimere symptomene og eventuelle skadevirkninger betydelig. Det finnes flere typer antidiabetika (legemidler mot høyt blodsukker). Insulinsprøyter for behandling av diabetes type 1 Diabetes Type 1 behandles oftest med syntetisk insulin, som injiseres subkutant (under huden). Tidligere brukte man gjerne svineinsulin, men i dag oppnås betraktelig bedre resultater med den syntetiske formen. Den finnes i to hovedtyper, hurtigvirkende og langtidsvirkende. Mange insulinpreparater inneholder en kombinasjon av de to som gir optimal virkning gjennom dagen. Diabetes Type 2 behandles ofte først forsøksvis med en kombinasjon av diett og andre livsstilsendringer. Hos de fleste vil man etter en tid supplere med tabletter som øker insulinproduksjonen eller -virkningen, eller senker blodsukkeret på annet vis. Ved behov brukes også her insulin; dette har blitt vanligere ettersom pasientgruppen stadig blir yngre. Vektreduksjon vil ofte gjøre blodsukkerbehandlingen betydelig enklere, siden fettvev forbruker uforholdsmessig mye insulin. Mosjon bidrar sterkt til reduksjon av blodsukkernivået og mengden av fettvev. Regelmessig mosjon er derfor viktig for diabetikere. Ved begge typer er korrekt diett en viktig del av behandlingen. Tidligere var diabetikere avhengige av å holde seg til helt spesielle mattyper, og å veie alt de spiste. I dag er det, takket være en kombinasjon av godt måleutstyr for egen prøvetaking av blodsukkernivå, bedre virkning på syntetisk insulin og bedre system for innholdsdeklarasjoner på matvarer, svært mye enklere å bruke vanlige matvarer. Det som anbefales som «diabetikermat» i dag er regelrett sunn mat uten for mye sukker og fett som hele befolkningen burde holde seg til. Diabetikere bør spise mange små måltider i løpet av dagen for å unngå store svingninger i blodsukkeret. Når det går lang tid etter et måltid, synker blodsukkeret. Kroppen forsøker å øke blodsukkeret ved å frigjøre glukagon som er et hormon som øker blodsukkermengden. Når det neste måltidet kommer lenge etter det foregående, blir det gjerne et stort måltid som gir betydelig økning i blodsukkeret som allerede økes av glukagon. Dette er likevel noe som kan variere sterkt fra diabetiker til diabetiker da det ikke er slik at alle har problemer med dette. Analyser for kontroll av diabetes. Det er kommet flere metoder for å holde oversikt over utviklingen av sukkersyke. Historikk. Aretaeus fra Kappadokia skrev på 100-tallet f.Kr: «Diabetes er en underlig affeksjon, som ikke er særlig vanlig blant mennesker, og som smelter kjøtt og bein til urin. (...) Man kan ikke få pasientene til å stoppe, verken med å drikke eller med å late vannet. Om de for en kort stund slutter å drikke, blir munnen vannløs og kroppen tørr; innvollene blir som uttørket; personene blir kvalme, rastløse og får en brennende tørst, og etter kort tid utånder de.» Rundt 1350 innførte Johannes Zacharias Actuarius uroskopi for å diagnostisere diabetes. Ved bruk av et gradert glass kunne han studere skum og utfellinger i urinen. På 1500-tallet kokte Paracelsus urin og separerte et hvitt pulver, som han mente var salt. Han mente den voldsomme tørsten hos diabetespasienter skyldtes dette saltet. På 1600-tallet skjelnet den britiske legen Thomas Willis mellom diabetes som er karakterisert av både overdreven vannlating og søtsmak av urinen, kalt "diabetes mellitus" av ordet for honning, og diabetes med overdreven vannlating alene, kalt "diabetes insipidus". I perioden 1780-90 introduserte Francis Home og Johann Peter Frank en test som brukte gjær for å påvise sukker i urinen. På 1800-tallet mente den franske legen Claude Bernard at diabetes var en sykdom i leveren, som ikke klarte å holde på druesukkeret som kroppen normalt lagrer nettopp i leveren. I 1838 hadde Bouchardat og Peligot ved hjelp av en gjæringstest påvist at det var druesukker som ble utskilt i urinen. I 1880 fjernet Minowski og von Mering bukspyttkjertelen hos en hund, som deretter utviklet diabetes. Gradvis ble sykdommen lokalisert til De langerhanske øyer i bukspyttkjertelen. Insulin. Insulin (fra latin: insula, dvs. øy) er et polypeptid-hormon som produseres av cellegrupper kalt langerhanske øyer i bukspyttkjertelen og utskilles til blodet avhengig av matinntak og blodsukkernivå. Insulin står sentralt i kroppens sukker-/karbohydrat-/glukose-metabolisme, og underskudd på insulin fører til diabetes mellitus, såkalt sukkersyke. For lite insulin ved diabetes gir høyt blodsukker – hyperglykemi – og for mye insulin ved diabetesbehandling kan gi lavt blodsukker – hypoglykemi, såkalt føling. Insulin fungerer også som et anabolt (vevsbyggende) hormon i fett- og protein-stoffskiftet. Mangel på insulin kan derfor medføre tap av muskel- og fettvev, og vekttap er et vanlig symptom på diabetes mellitus. Insulin brukes i behandlingen av visse typer diabetes mellitus. Pasienter med Type 1 diabetes er avhengige av å få tilført insulin ved injeksjoner flere ganger daglig for å overleve på grunn av total mangel på egenprodusert insulin. Pasienter med Type 2 diabetes har enten forholdsvis lav insulinproduksjon eller de har ulike grader av insulinresistens, og i en del tilfeller brukes insulin i behandlingen av disse når annen medisinering og diett ikke er tilstrekkelig for å regulere blodsukkeret. Bruken av insulin i behandlingen av Type 2 diabetes har økt de senere årene, ikke minst fordi gjennomsnittlig debutalder for denne sykdommen blir stadig lavere. Oppdagelse og karakterisering. I 1869 studerte den tyske medisinstudenten Paul Langerhans strukturen av bukspyttkjertelen gjennom et nytt mikroskop da han la merke til noen tidligere uidentifiserte celler spredt rundt i kjertelvevet. Funksjonen til disse små klumpene med celler, senere kjent som de "Langerhanske øyer", var ukjent, men Edouard Laguesse argumenterte for at de utskilte et sekret som var med å regulere fordøyelsen. I 1889 fjernet den tyske legen Oscar Minkowski bukspyttkjertelen fra en frisk hund for å påvise denne antatte rollen i fordøyelsen. Flere dager etter at hundens bukspyttkjertel var fjernet, oppdaget Bernardo Houssay, Minkowskis dyrepasser, en fluesverm som ernærte seg på hundens urin. Ved nærmere undersøkelse fant de ut at hunden utskilte sukker i urinen, og påviste for første gang sammenhengen mellom bukspyttkjertelen og diabetes mellitus. I 1901 ble et nytt viktig steg tatt av Eugene Opie da han tydelig viste at "Diabetes mellitus… er forårsaket av ødeleggelse av de Langerhanske øyer og opptrer kun når disse legemene er delvis eller helt ødelagt." Før dette var båndet mellom bukspyttkjertelen og diabetes åpenbar, men ikke øyenes konkrete egenskaper. I løpet av de neste to tiårene ble flere forsøk gjort på å isolere sekretet fra øyene som et mulig behandlingsmiddel. I 1906 lyktes Georg Ludwig Zuelzer delvis i å behandle hunder med bukspyttkjertelekstrakt, men fikk dessverre ikke fullført arbeidet sitt. Mellom 1911 og 1912 eksperimenterte E.L. Scott ved University of Chicago med vandige bukspyttkjertelekstrakter og merket seg "en svak nedgang i glykosurien", men klarte ikke overbevise sine overordnede og forskningen ble skrinlagt. Israel Kleiner viste lignende effekter ved Rockefeller University i 1919, men han ble avbrutt av første verdenskrig og kunne ikke returnere til arbeidet sitt. Fysiologiprofessor Nicolae Paulescu ved Romanian School of Medicine publiserte lignende arbeid i 1921 som var utført i Frankrike, og rumenerne har siden den gang hevdet at han var den rettmessige oppdageren. Den praktiske ekstraksjonen av insulin er imidlertid tilskrevet en kanadiske forskergruppe ved University of Toronto i Canada. I oktober 1920 leste kanadiske Frederick Banting en av Minkowskis publikasjoner og konkluderte med at det svært sterke fordøyelsessekretet som Minkowski opprinnelig studerte nedbrøt selve sekretet og umuliggjorde en vellykket ekstraksjon. Han skriblet et notat til seg selv; "Underbind hundens bykspyttkjertelganger. Hold hunden i live til kjertelvevet nedbrytes og øyene er igjen. Prøv å isolere det indre sekretet av disse for å behandle glykosuri." Han reiste til Toronto, Canada for å møte J.J.R. Macleod, som ikke var særlig imponert over ideen. Likevel tildelte han Banting et laboratorium ved universitetet og 10 hunder, samt assistenten Charles Best, mens han selv dro på ferie sommeren 1921. Med bakgrunn i den omtalte ideen klarte Banting og Best å holde liv i en av hundene hele sommeren. Metoden fungerte ved å binde et ligatur (knute av hyssing eller gut) rundt bykspyttkjertelgangene, og ved undersøkelse etter flere uker hadde bykspyttkjertelvevet dødd og blitt absorbert av immunsystemet, mens tusener av øyer var igjen. De isolerte proteinet fra disse øyene og fikk det de kalte "isletin". Macleod så verdien av forskningen da han kom tilbake fra Europa, men krevde en gjentakelse av forsøket for å vise at metoden faktisk virket. Flere uker senere var det andre forsøket også en klar suksess, og han hjalp dem å publisere resultatene privat i Toronto november samme år. De trengte imidlertid 6 uker på å ekstrahere "isletinet", noe som forsinket utprøvingen drastisk. Banting foreslo at de skulle prøve å bruke bukspyttkjertel fra kalvefoster, som ikke hadde utviklet fordøyelseskjertler, og han ble lettet da han så at denne metoden virket bra. Da forsyningsproblemet var løst, gjenstod den store oppgaven å renfremstille proteinet. I desember 1921 inviterte Macleod den utmerkede biokjemikeren James Collip for å hjelpe med denne oppgaven, og innen en måned mente han de var klare til utprøving. 11. januar 1922 ble den første injeksjonen med insulin gitt til Leonard Thompson, en 14-årig gutt med diabetes. Uheldigvis var ekstraktet så urent at han fikk en alvorlig allergisk reaksjon, og videre injeksjoner ble avlyst. De neste 12 dagene arbeidet Collip dag og natt for å forbedre ekstraktet, og en ny dose ble injisert 23. januar. Denne var helt vellykket idet både åpenbare bivirkninger uteble, og symptomene på diabetes forsvant. Imidlertid samarbeidet Banting og Best dårlig med Collip da de anså ham for å mele sin egen kake, og Collip forlot snart arenaen. I løpet av våren 1922 klarte Best å forbedre teknikkene slik at store mengder insulin kunne ekstraheres ved behov, men ekstraktet var fortsatt urent. De hadde imidlertid blitt kontaktet av legemiddelselskapet Eli Lilly med tilbud om hjelp etter sine første publikasjoner i 1921, og i april 1922 takket de ja til dette. I november gjorde Eli Lilly et større gjennombrudd og var da i stand til å produsere store mengder høyrent insulin. Insulin ble tilgjengelig for salg kort tid etter. For dette forskningsgjennombruddet ble Macleod og Banting tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1923. Banting ble tydelig fornærmet over at Best ikke var nevnt og delte halve prisen sin med ham, og MacLeod delte straks noe av sin pris med Collip. Den nøyaktige sekvensen av aminosyrer i insulinmolekylet, den såkalte primærstrukturen, ble påvist av den britiske molekylærbiologen Frederick Sanger. Det var den første primærstrukturen av et protein som var blitt fullstendig bestemt. For dette ble han tildelt Nobelprisen i kjemi 1958. Etter tredve års arbeid påviste Dorothy Crowfoot Hodgkin romstrukturen av molekylet i 1967 ved hjelp av røntgendiffraksjonsstudier. Hun ble også tildelt Nobelprisen i kjemi. Struktur og biosyntese. a>er.   4. Lederen og C-peptidet kuttes bort.   5. Insulinmolekylet gjenstår Insulin produseres av beta-cellene i de Langerhanske øyer i bukspyttkjertelen (pankreas) hos mennesker og andre pattedyr. En til tre millioner Langerhanske øyer (pankreatiske øyer) utgjør den endokrine del av bukspyttkjertelen, som ellers er en eksokrin kjertel. Den endokrine delen har bare 2% av bukspyttkjertelens totale masse. Innen de Langerhanske øyer utgjør beta-cellene 60-80% av alle cellene. Humant insulin har empirisk formel C254H377N65O75S6 (se figur øverst) og en molekylvekt på 5734 dalton. Det består av 51 aminosyrer og er et av de minste proteinene som er kjent; kortere proteiner kalles vanligvis polypeptider. Storfeinsulin som først ble brukt i diabetesbehandling skiller seg fra humant insulin bare i to aminosyrer, og svineinsulin som ble brukt frem til slutten på 1980-tallet er forskjellig i en enkelt aminosyre. Fiskeinsulin er også tilstrekkelig lik humant insulin til å være effektivt hos mennesker. Insulin er bygget opp av 2 polypeptid-kjeder bundet sammen av 2 disulfidbindinger (se figur til høyre og øverst). A-kjeden består av 21 aminosyrer og B-kjeden av 30 aminosyrer. Insulin produseres først som et prohormon – proinsulin – som senere omformes ved proteolyse til det aktive hormonet. Den resterende delen kalles C-peptid. Dette polypeptidet slippes ut i blodet sammen med og i like store mengder som insulinproteinet. Siden kunstig tilført insulin pr. i dag ikke inneholder noe C-peptid, er serumnivået av C-peptid en god indikator på egenproduksjon av insulin. Det er nylig oppdaget at C-peptid i seg selv har en biologisk aktivitet og kanskje hjelper til med å forhindre og helbrede såkalte diabetiske senkomplikasjoner. Blodsukkerregulerende effekt. Til tross for lang avstand mellom måltider, eller tilfeldige måltider med høyt karbohydratinnhold (f.eks. kaker, potetgull, sukkertøy), holder det menneskelige blodsukkeret (blodglukosekonsentrasjonen) seg normalt innenfor et smalt område. Hos de fleste personer svinger blodsukkeret vanligvis mellom 3,9 og 6,7 l (mellom 70 og 120 mg/dl), unntatt like etter måltider da det kan stige til rundt 7 mmol/l en kort stund. Hos en frisk, voksen mann på 75 kg med et blodvolum på 5 liter vil et blodsukker på 5,5 mmol/l tilsvare ca. 5 gram glukose oppløst i blodet, eller ca. 45 gram glukose oppløst i hele kroppsvæsken (som hos menn utgjør ca. 60% av kroppsvekten). Denne likevekten er et resultat av mange faktorer, men hormonell regulering er den viktigste faktoren. Dette er fordi det på kort sikt er mye farligere å ha for lavt blodsukker enn for høyt, og mekanismer for å gjenopprette et tilfredsstillende blodsukker etter hypoglykemi (lavt blodsukker) må være raske og effektive på grunn av de alvorlige konsekvensene av for lave glukosenivåer. Disse mekanismene er svært effektive, og merkbar hypoglykemi opptrer nærmest utelukkende hos diabetikere som behandles med insulin eller andre legemidler. Episoder med lavt blodsukker, såkalt føling, varierer sterkt fra person til person og mellom ulike følinger både med hensyn til alvorlighetsgrad og hvor raskt de setter inn. I alvorlige tilfeller er hurtig medisinsk behandling av avgjørende betydning, da altfor lavt blodsukker kan medføre døden. Dette er hovedmekanismen for frisetting av insulin og regulering av insulinproduksjon. I tillegg skjer en viss insulinproduksjon og -frisetting generelt ved inntak av mat, ikke bare glukose eller karbohydrater, og beta-cellene påvirkes noe gjennom det autonome nervesystemet. Frisettingen av insulin hemmes kraftig av stresshormonet adrenalin. Signaloverføring. Det er bestemte transportkanaler i cellemembranene der glukose kan passere fra blodet og inn i kroppens celler. Disse kanalene er mer eller mindre direkte påvirket av insulin i visse kroppsvev. Når insulin aktiverer insulinreseptorer i cellene, igangsettes interne cellulære mekanismer som påvirker glukoseopptaket ved å regulere antallet og effekten av glukosetransportørene i cellemembranen. Manglende insulinproduksjon og dermed mangel på insulin i den systemiske sirkulasjonen, det vil si ubehandlet Type 1 diabetes, hindrer glukose fra å komme inn i cellene i disse vevene. Mer vanlig er en reduksjon i følsomheten for insulin, eller ulike grader av insulinresistens, som er karakteristisk ved Type 2 diabetes, og som resulterer i redusert glukoseopptak til cellene. Alt dette gjør at cellene sulter og kan føre til vekttap, til dels ekstremt vekttap. I noen få tilfeller er det noe galt med insulinet som produseres eller det frisettes ikke slik det skal fra bukspyttkjertelen, men uansett medfører dette forhøyet blodsukker. Insulinets påvirkning av glukoseopptaket er sterkest i to typer vev: muskelceller (myocytter) og fettceller (adipocytter). Muskelcellene er viktige på grunn av deres sentrale rolle i bevegelse, ånding, blodomløp osv., og fettcellene fordi de lagrer overskuddsenergi til fremtidige behov. Sammen utgjør disse omkring 2/3 av alle celler i en typisk menneskekropp. Et eget muskelhormon som dannes i muskler under fysisk aktivitet har noe av den samme virkningen som insulin med hensyn til antall og effekt av glukosetransportører i cellemembranene i selve musklene, og kan virke i musklene i flere timer etter avsluttet aktivitet. Dette innebærer at insulinbehovet under og etter fysisk aktivitet er lavere enn ellers ved tilsvarende næringsinntak. Hjernen og hypoglykemi. Selv om andre celler i perioder kan bruke annen energi, i hovedsak fettsyrer, er nerveceller (nevroner) avhengige av glukose som energikilde hos et menneske som ikke sulter. Nevronene trenger riktignok ikke insulin for å ta opp glukose, men til forskjell fra muskel- og fettceller har de svært begrensede lagre av glykogen. Derfor viser et altfor lavt blodsukker seg først og mest dramatisk ved forstyrret funksjon av sentralnervesystemet (CNS) – svimmelhet, synsforstyrrelser og talevansker, til og med bevissthetstap, er vanlige. Dette fenomenet kalles hypoglykemi eller – ved bevisstløshet – hypoglykemisk koma, også kalt insulinsjokk etter den vanligste årsaken. Fordi kroppsegne årsaker til insulinoverskudd er svært sjeldne, f.eks. insulinproduserende svulster, er et overveldende flertall av hypoglykemiske tilfeller forårsaket av menneskelige handlinger, f.eks. overdosering av medisin enten på egen hånd eller på sykehus, og skyldes vanligvis uhell. Det er rapportert enkelte tilfeller av drap, drapsforsøk eller selvmord ved bruk av insulin, men de fleste insulinsjokk ser ut til å skyldes feiladministrasjon av insulin (spiste ikke så mye som beregnet i forhold til insulindosen, eller var mer fysisk aktiv enn planlagt), eller feiltakelser (tok f.eks. 40 enheter insulin i stedet for 20). Prinsipper. Insulin er absolutt nødvendig for alt dyreliv, inkludert mennesket. Mekanismen er nesten identisk hos rundormen ("C. elegans"), fisk og pattedyr. Hos mennesker vil insulinmangel på grunn av fjerning eller ødeleggelse av bukspyttkjertelen medføre døden i løpet av dager eller uker. Insulin må tilføres kunstig til pasienter som mangler hormonet av denne eller andre årsaker. Klinisk kalles dette diabetes mellitus Type 1. (NB! Uoppdagede diabetikere dør vanligvis ikke av insulinmangel fordi ødeleggelsen av de Langerhanske øyer skjer over tid.) Industriell insulinproduksjon. Innhenting av bukspyttkjertler fra menneskelik for å fremstille insulin var ingen farbar vei, og i stedet har man brukt insulin fra bukspyttkjertler fra storfe, svin eller fisk. Alle disse har en insulinaktivitet hos mennesker på nesten samme nivå som humant insulin; forskjellen i molekylene er kun 2 aminosyrer for storfeinsulin og 1 aminosyre for svineinsulin. Insulin er et protein som er sterkt bevart gjennom evolusjonen. Forskjellene i egnetheten av storfe-, svine- og fiskeinsulinpreparater for bestemte pasienter skyldes i første rekke preparatenes renhet og allergiske reaksjoner overfor stoffer utenom insulin som har vært igjen i disse preparatene etter rensing. Humant insulin har siden 1980-tallet blitt fremstilt kunstig ved bruk av genetisk modifiserte mikroorganismer (sopp, gjær, bakterier) i tilstrekkelige mengder til utstrakt klinisk bruk, og dette har nærmest utradert problemene med urenheter. Eli Lilly og Novo Nordisk markedsførte i 1982 de første syntetiske insulinpreparatene fremstilt på denne måten. Teknikkene som ble brukt var utviklet av firmaet Genentech. Med de samme teknikkene fremstilles nå også insulinanaloger som skiller seg fra humant insulin i 2 aminosyrer som ikke har noen betydning for virkningen av insulin på cellenes insulinreseptorer, men som gjør insulinet mer lettløselig og derfor absorberes raskere og virker raskere etter injeksjon. Det første preparatet på markedet i denne gruppen var insulin lispro fra Eli Lilly i 1997, og Novo Nordisk fulgte opp med insulin aspart i 2000. I 2007 ble det rapportert at man har klart å genmodifisere planten Saflor (også kalt Fargetistel) (Se linken!) til å produsere insulin billigere enn ved å bruke bakterier og gjær. Insulindose-enheten. "Unité Internationale" og "Unità Internazionali" imens på tysk bruker man IE av: "Internationale Einheit", men uansett så er innholdet i enheten det samme. brukt for å angi stoffmenge for vitaminer, hormoner, noen medisiner, vaksiner, blodprodukter og tilsvarende biologisk aktive substanser. I farmakologi er en "Internasjonal Enhet" en måleenhet basert på den stoffmengden som skal til for å oppnå en gitt målbar grad av en bestemt biologisk aktivitet eller effekt. (Det er altså ingen sammenheng mellom vekt, volum eller antall molekyler mellom de forskjellige stoffenes nheter). referansepreparat (som per definisjon inneholder et gitt antall enheter av stoffet) sammen med instruksjoner om hvordan produsenter skal utføre sammenligning og kalibrering av andre (det vil si: produsentens egne) preparater av de aktuelle stoffene. Til tross for navnet på "Det Internasjonale Enhetssystemet" (SI-systemet) som definerer grunnleggende internasjonale enheter for fysikk og kjemi, så omfatter det ikke de "farmakologiske" internasjonale enhetene. Internasjonale farmakologiske enheter blir derimot definert hos Verdens Helseorganisasjon (WHO), av "Komiteen for Biologisk standardisering" (Engelsk:). For de farmakologiske enhetene var det i utgangspunktet litt tilfeldig akkurat hvilken stoffmengde som ble valgt til å være én enhet for hvert stoff. Én Internasjonal Enhelt insulin, er i dag definert som "den biologiske ekvivalenten" (effekten) av eksakt 1/22mg (=ca. 45,5μg) ren krystallinsk insulin. Men akkurat denne mengden bygger på og tilsvarer den tidligere "Den mengden insulinpreparat som skal til for å senke blodsukkeret hos en fastende forsøkskanin ned til 45mg/dl (2,5mmol/L)". ("Fastende" betyr i denne sammenheng at kaninen ikke har spist på 8 timer). Formålet med en internasjonal standardenhet for en substans, er at ulike preparater med samme biologiske effekt da vil inneholde det samme antallet internasjonale enheter og derfor lett kan brukes om hverandre (uansett om volum og vekt er forskjellig). For eksempel: 35μg av den biosyntetisk fremstillte insulinanalogen: "insulin lispro" (som strengt tatt ikke er helt det samme som insulin), gir totalt sett, den samme biologiske effekten som 45,5μg av det standardiserte insulin-referansepreparatet. (Med andre ord: I insulin lispro er det bare 35μg virkestoff per IU). Insulinkonsentrasjon, U100-insulin, U40-insulin. En annen side av saken i forbindelse med standardisering, er at rundt omkring i verden brukes det insulinpreparater i ulike konsentrasjoner, fra 30IU/ml og opp til Men i Europa har det nesten blitt de facto standard, eller i hvert fall veldig vanlig, å alltid bruke U100-insulin ved insulinbehandling av mennesker. U100-insulin betyr at det er 100 internasjonale enheter per milliliter (100IU/ml). I Norge i dag er det aller meste av insulinen på markedet U100-insulin, men frem til 198? var det U40-insulin som var standard i Skandinavia. (U40-insulin har altså 40 internasjonale enheter per milliliter). Den gang ble insulindosene oppgitt i såkalte Nordiske Enheter som også var standard i skandinavia. Én Nordisk Enhet var definert som "én tiendedels milliliter (0,1ml) med U40-insulin". Det vil si at én Nordisk Enhet med insulin bestod av 4IU. Men fordi man brukte vanlige injeksjonssprøyter som kunne gi mer eller mindre nøyaktige doser helt ned til en hundredels milliliter ((0,01ml)), så kunne man i praksis gi så små doser som fire tidels internasjonal enhet (0,4IU). Med U100-insulin som de facto standard så vil man slippe å risikere feildoseringer som følge av slurv ved bytte mellom forskjellige insulinprodukter (i forskjellige land, forskjellige varemerker, leverandører og så videre). Fordi med U100-insulin over alt, så tilsvarer 0,01ml alltid "én" internasjonal enhet. Dette var også grunnen til at man sluttet med Nordiske Enheter og U40-insulin. Fortsatt finnes, i hetteglass, noen få produkter med U40-insulin (altså 40IU/ml). Disse kan brukes hvis for eksempel katten din får diabetes. Katter er jo så små at de trenger mye mindre insulindoser enn mennesker. Administrasjonsmåter. thumbTil forskjell fra mange medisiner kan ikke insulin tas gjennom munnen (peroralt). Det behandles nemlig som et hvilket som helst annet protein i fordøyelseskanalen, det vil si at det brytes ned til sine enkelte aminosyrer og all insulinaktiviteten blir borte. Det har vært forsket på å utvikle metoder for å beskytte insulinet i fordøyelseskanalen så det kan tas gjennom munnen, men ingen metoder har kommet frem til klinisk bruk. I stedet gis insulin vanligvis som injeksjon under huden ved hjelp av engangssprøyte med kanyle, eller flerdose insulinpenn med kanyle. Det har vært gjort flere forsøk på å forbedre administrasjonsmåten fordi mange synes sprøytestikk er ubeleilig eller smertefullt. Ett alternativ er jet-injeksjon uten kanyle, som også brukes ved noen typer av vaksinasjoner. Maksimaleffekt og varighet er annerledes enn ved konvensjonell injeksjon av samme mengde og type insulin. Noen diabetikere klarer å kontrollere sykdommen ved hjelp av jet-injektorer, men ikke med sprøyter og kanyler. Det finnes også insulinpumper av ulike typer som er elektriske injektorer koblet til periodevis utskiftbare kanyler (katetere) i huden. En del som ikke oppnår tilfredsstillende kontroll med konvensjonelle injeksjoner (eller noen ganger jet-injeksjoner), klarer dette med en passende pumpe. En insulinpumpe er en fornuftig løsning for noen. Det er imidlertid en rekke hindringer; kostnader, faren for hypoglykemiske episoder, kateterproblemer, teknisk svikt og – så langt – ingen fungerende metoder for å avpasse insulintilførselen til blodsukkernivået. Hvis det gis for mye insulin, pasienten spiser mindre enn vanlig eller er mer aktiv, så kan hypoglykemi oppstå. På den annen side, hvis pumpen gir for lite insulin oppstår hyperglykemi. Begge tilfeller kan medføre livstruende situasjoner. I tillegg innebærer faste (periodevis utskiftbare) katetere en betydelig risiko for infeksjon og sårdannelse. Pr. idag krever insulinpumper betydelig vedlikehold og innsats for å fungere korrekt. Noen klarer imidlertid ikke å holde blodsukkeret under rimelig kontroll uten hjelp av insulinpumpe. Forskere har fremstilt et apparat som ligner et armbåndsur som måler blodsukkeret gjennom huden og tilfører korrigerende doser av insulin gjennom porer i huden. Både elektrisitet og ultralyd har vist seg å gjøre huden midlertidig porøs. Insulinadministrasjon på denne måten er i skrivende stund (2004) høyst eksperimentell, men blodsukkermåling ved hjelp av slike «armbåndsur» er allerede kommersielt tilgjengelig. Et annet fremskritt ville være å helt unngå periodisk insulinadministrasjon ved å installere en selvregulerende insulinkilde, for eksempel ved bukspyttkjertel- eller beta-celle-transplantasjon. Transplantasjon av en hel bukspyttkjertel som et enkelt organ er teknisk vanskelig og ikke vanlig. Vanligvis transplanteres bukspyttkjertel sammen med lever eller nyrer. Transplantasjon av kun beta-celler er en annen mulighet. I flere år har de fleste forsøk på dette vært mislykkede, men forskere i Alberta har utviklet teknikker som gir mye høyere sjanse for suksess; omkring 90% i en forsøksgruppe. Beta-celletransplantasjoner kan i nær fremtid bli mer praktisk og vanlig i bruk. Flere andre metoder enn transplantasjon for automatisk insulintilførsel er på utviklingsstadiet i forskningslaboratorier, men ingen av disse er for tiden i nærheten av klinisk godkjenning. Det forskes aktivt på inhalasjon av insulin og flere andre, mer eksotiske teknikker. Dosering og tidspunkt. Det sentrale problemet for dem som må ha tilført insulin kunstig er å velge rett dose til rett tid. Fysiologisk regulering av blodsukkeret, som hos ikke-diabetikere, ville være det beste. Økt blodsukker etter måltider stimulerer hurtig frigjøring av insulin fra bukspyttkjertelen. Det forhøyede insulinnivået medfører opptak og lagring av glukose, nedsatt konvertering fra glykogen til glukose, reduksjon i blodsukkeret, og i sin tur redusert insulinfrigjøring. Resultatet er at blodsukkeret stiger noe etter at man har spist, men går tilbake til normalt nivå innen en time eller så. Selv den beste diabetesbehandling med humant insulin, uansett administrasjonsmåte, kommer til kort i forhold til den normale blodsukkerkontrollen hos ikke-diabetikere. Det er enda mer komplisert fordi sammensetningen av maten (se "glykemisk indeks") påvirker hvor raskt den absorberes i tarmene. Karbohydrater (glukose, sukker, stivelse m.m.) fra noen mattyper absorberes raskere eller saktere enn samme mengde karbohydrater fra andre mattyper. Dessuten vil både fett og proteiner forsinke absorpsjonen av karbohydrater som spises samtidig. I tillegg reduseres insulinbehovet ved fysisk aktivitet selv om alle andre faktorer er like. I prinsippet er det umulig å vite sikkert hvor mye og hvilken type insulin som trengs til et bestemt måltid for å oppnå rimelig god blodsukkerkontroll i løpet av en time eller to etter måltidet. Beta-cellene hos ikke-diabetikere styrer dette automatisk ved kontinuerlig blodsukkermonitorering og justering av insulinfrisettingen. Alle slike avgjørelser tatt av diabetikere må baseres på veiledning fra leger og sykepleiere samt ens egen erfaring og øvelse. Dette er ingen plankekjøring og bør ikke gjøres etter gammel vane, men med den rette omsorg kan det tross alt gjøres ganske bra. For eksempel trenger noen diabetikere mer insulin etter å ha drukket skummet melk enn de trenger etter å ha inntatt en tilsvarende mengde fett, protein, karbohydrater og væske i annen form. Deres reaksjon på skummet melk er gjerne annerledes enn på helmelk, som inneholder betydelig mer fett og noe mindre karbohydrater enn skummet melk. Disse reaksjonene varierer også mellom ulike diabetikere. Det er en kontinuerlig balansegang for alle diabetikere, spesielt de som bruker insulin. Insulintyper. Valg av insulintyper, dosering og doseringstidspunkter bør gjøres av profesjonelle diabetesspesialister, oftest indremedisinere (endokrinologer). Å la blodsukkeret stige, dog ikke til nivåer som forårsaker akutte hyperglykemiske symptomer, er ikke fornuftig selv for å unngå hypoglykemi. Omfattende langtidsstudier har utvetydig fastslått at diabeteskomplikasjoner reduseres merkbart, lineært og konsekvent når blodsukkeret ligger nær det normale over lengre perioder. Kort sagt, hvis en diabetiker regulerer blodsukkeret sitt nøye både daglig og ukentlig og unngår høye topper etter måltider, reduseres faren for diabeteskomplikasjoner. Slike komplikasjoner omfatter hjerneslag, hjerteinfarkt, blindhet (diabetisk retinopati), skader på mikrosirkulasjonen, nerveskader (diabetisk neuropati) og nyresvikt (diabetisk nefropati). Disse studiene har vist over enhver tvil at så sant det er praktisk gjennomførbart, er såkalt intensiv insulinterapi overlegen i forhold til konvensjonell insulinterapi. Imidlertid krever nøye blodsukkerkontroll (som ved intensiv insulinterapi) tett opfølging og betydelig innsats, fordi hypoglykemi er farlig og kan være dødelig. Et godt mål på diabeteskontroll over lang tid – omtrent 6-8 uker hos de fleste – er nivået av glykosylert hemoglobin (HbA1c) i blodserum. (Halveringstiden for de røde blodlegemene som inneholder hemoglobin er omtrent 6-8 uker.) En mer kortsiktig måling som gjelder omtrent 2 uker er det såkalte fruktosaminnivået, som er et mål på tilsvarende glykosylerte proteiner, hovedsakelig albumin, som har kortere halveringstid i blod. Et apparat for egenkontroll av dette nivået finnes i salg. Misbruk. Det er rapportert noen tilfeller hvor pasienter har misbrukt insulin ved å ta store doser for å oppnå mild hypoglykemi, muligens av lignende grunner som autoerotisk kvelning. Dette er imidlertid svært farlig idet både akutt og langvarig hypoglykemi kan medføre hjerneskade eller døden. I juli 2004 ble det meldt i nyhetene at den tidligere ektefellen til en fremstående internasjonal friidrettsutøver hevdet at vedkommende idrettsutøver hadde brukt insulin for å styrke kroppen. Slutningen syntes å være at insulin skulle ha en lignende effekt som enkelte steroider med hensyn til kroppsbygging. Som nevnt ovenfor spiller insulin en rolle i protein- og fettomsetningen i kroppen, men mer enn 80 års bruk av insulin har ikke gitt noen indikasjoner på at det er noe prestasjonsfremmende middel for ikke-diabetikere. Dårlig regulerte diabetikere er riktignok utsatt for utmattelse og tretthet, og i noen av disse tilfellene kan riktig tilførsel av insulin avhjelpe symptomene. Insulin er likevel ikke, verken kjemisk eller klinisk, noe anabolt steroid, og bruken av insulin hos ikke-diabetikere er ytterst farlig og alltid å regne som misbruk hvis det ikke gjøres i behandlingssammenheng innenfor rammene av en medisinsk institusjon. Bruk av insulin hos idrettsutøvere som ikke har diabetes er i beste fall idiotisk, i verste fall dødelig, og mellom disse ligger permanent hjerneskade. Insulin brukt som doping. Insulin tas sammen med testosteron og anabole steroider i dopingøyemed, selv om kroppsbyggere vet at dette er farlig. Insulin virker ved å stimulerer opptaket av aminosyrer i mange ulike celletyper, bl.a. i muskelceller. Det skjer ved at insulin stimulereret transportsystem for aminosyrer i cellemembranen. Det gjør at det blir større mengder aminosyrer inne i cellene, og det fører blant annet til økt proteinsyntese. Testosteron og anabole steroider stimulerer proteinsyntese og vekst i beinvev og muskulatur, men de synes ikke å ha direkte effekt på transporten av aminosyrer over cellemembranen og inn i cellene. Virkningen avhenger derfor av at målcellene har et lager av aminosyrer intracellulært. Dette er grunnen til at insulin potenserer virkningen av testosteron og anabole steroider. Insulin øker det cellulære opptaket av aminosyrer i muskelcellene, og dermed forsterkes effekten av testosteron og anabole steroider. God Bless Our Homeland Ghana. God Bless Our Homeland Ghana er det vest-afrikanske landet Ghanas nasjonalsang. Den ble innført i 1957, samme år som landet ble uavhengig fra Storbritannia. Teksten har trekk som er typiske for flere afrikanske nasjonalsanger. Den fremhever behovet for enhet mellom de forskjellige stammer som utgjør befolkningen, og for å bygge en nasjon sammen. Den har også panafrikanistiske elementer; Ghanas førte president, Kwame Nkrumah, regnes som en sentral person i panafrikanismens fremvekst. Fosnavåg. Fosnavåg er administrasjonssenteret i Herøy i Møre og Romsdal. Fosnavåg ble by etter vedtak i kommunestyret 7. juni 2000. Tettstedet Fosnavåg/Leinstrand har innbyggere per 1. januar. Avisene Herøynytt og Vestlandsnytt har sine kontor i Fosnavåg. Næringsliv. Offshore-rederi som Havila Shipping ASA, Olympic Shipping AS, Rem Offshore ASA, Bourbon Offshore Norway AS, Remøy Shipping AS og Remøy Management AS har hovedkontor i Fosnavåg. Disse rederiene utgjør en stor del av den maritime klyngen på Sunnmøre. Fosnavåg ble i desember 2008 og 2010 kåret til Norges Næringsby av tidsskriftet Kapital og konsulentselskapet Dun & Bradstreet. Kultur og idrett. Det lokale idrettslaget i Fosnavåg heter Bergsøy idrettslag, som blent annet har et herrefotballag som spiller i 3. div. avd. Sunnmøre. Det er også et badeland i Fosnavåg. Dette ligger ved kulturhuset omtrent midt på Bergsøya og skal utvides fra 12,5 meter til 25 meter basseng. Det er også planlagt å bygge en bowlinghall i samme bygg. I Fosnavåg ligger Herøy kirke, som er fra 2003. Utdanning. Herøy videregående skole har, inkl. avdelinga i Vanylven, rundt 330 elever og 90 ansatte. Valnesfjord. Valnesfjord er ei bygd i Fauske kommune i Nordland. Det sentrale tettstedet i Valnesfjord er Strømsnes, som har innbyggere per 1. januar. Bygda har totalt ca. 1 550 innbyggere. Strømsnes ligger 18 kilometer fra Fauske og 42 kilometer fra Bodø. Riksvei 80 går gjennom Strømsnes. Jernbanen stopper også i Valnesfjord med stopp for lokaltog på Strømsnes. Holdeplassen ble åpnet i 2001. Stedet. På Strømsnes finnes dagligvarebutikk, to frisører, Valnesfjord Helse- og Sosialsenter, solarium og en kiosk med ølutsalg, bensinpumpe og post i butikk. Kort vei fra sentrum finnes Valnesfjord oppvekstsenter, Valnesfjord samfunnshus, barnehage, idrettsbane og Valnesfjord kirke. Valnesfjord er mest kjent for Valnesfjord Helsesportsenter. Senteret har spesialisert medisinsk rehabilitering og har 72 plasser og 105 ansatte. Hvert år er ca. 1100 brukere, de fleste fra Nord-Norge innom senteret. Kultur og idrett. Det er stor kulturell aktivitet i bygda. Jazzmusikerne Atle Nymo og Frode Nymo hadde sin oppvekst her, og Kriss Stemland, keyboardist i Hopalong Knut, Samvirkelaget og MetroGnoM har også sitt opphav her. Det samme gjelder illustratøren Gry Moursund. Tidligere forsvarsminister og stortingspresident Jørgen Kosmo har røtter fra bygda og kombinertløperen Simon Slåttvik som har både OL- og VM-gull er oppvokst i bygda. Valnesfjord har 2 skoler; Kosmo Oppvekstsenter og Valnesfjord Oppvekstsenter. Valnesfjord Helsesportsenter. Valnesfjord Helsesportssenter (etablert 1982) er en offentlig stiftelse, spesialisert innen fysikalsk medisin og rehabilitering med tilpasset fysisk aktivitet som hovedvirkemiddel. Institusjonen har 72 sengeplasser og tar inn brukere fortrinnsvis fra Nord-Norge og Nord-Trøndelag. Det er lokalisert i Fridalen, Valnesfjord, i Fauske kommune. Valnesfjord Helsesportssenter gir rehabiliteringstilbud innen Habilitering av barn og ungdom, Rehabilitering av voksne og innen Arbeidsrettet rehabilitering. Se mer på Michael Ventris. Michael Ventris (født 12. juli 1922, død 6. september 1956) var en engelsk arkitekt og klassisk vitenskapsmann. Han huskes mest for sin filologiske innsats, da han var den første som dekodet skrifttypen linear B. I begynnelsen av det 20. århundre startet arkeologen Sir Arthur Evans utgravningene i Knossos, en minoisk by på Kreta. Under utgravningen oppdaget han mange leirtavler med ukjente skrifttegn. Enkelte var eldre og ble kalt linear A. Den største mengden var imidlertid av nyere dato, og ble kalt linear B. Evans brukte de neste 10 år med å prøve å tyde begge typene, men uten noen suksess. Deler av problemet kom fra Evans selv -- han hadde sterke meninger om den kretiske sivilisasjonens opprinnelse, og var overbevist om at linear B var brukt til å skrive et hypotetisk språk som han kalte "minoisk" ("Minoan"). Evans, som var en ruvende skikkelse i den akademiske verden, lyktes i å hindre ethvert forsøk på å undersøke muligheten av at språket på tavlene kunne være gresk, til tross for noen hint om at så var tilfelle. Kort etter Evans død, bemerket Alice Kober at enkelte ord i Linear B inskripsjonene hadde varierende endelser på ordene -- muligens bøyninger på samme måte som i latin eller gresk. Ved hjelp av denne nøkkelen konstruerte Michael Ventris en serie tabeller som assosierte symbolene på tavlene med konsonanter og vokaler. Men hvilke konsonanter og vokaler forble et mysterium. Dog lærte Ventris nok om strukturen til det underliggende språket til å begynne å gjette. Enkelte linear B-tavler hadde blitt oppdaget på det greske fastlandet, og det var grunn til å tro at enkelte symbolrekker han hadde støtt på, på de kretiske tavlene, var navn. Han bemerket at enkelte navn forekom bare i de kretiske tekstene og tippet at det var navn på byer på øya. Dette viste seg å være korrekt. Bevæpnet med symbolene han kunne tyde på dette grunnlag, kunne Ventris snart tyde mer av teksten, og fastslo at det underliggende språket for Linear B var i realiteten gresk. Dette veltet Evans' teorier om minoisk historie, og fastslo at kretisk sivilisasjon, i det minste i de senere perioder, de assosiert med Linear B tavlene, hadde vært en del av den mykenske kulturen. Noen få år etter tydingen av linear B (1951–1953), døde Ventris i en bilulykke, bare 34 år gammel. Tennis. Tennis er et innendørs og utendørs ballspill med strenget racket, hvor man slår ballen frem og tilbake over et nett på tvers av en rektangulær bane. Det spilles single begge kjønn (én mot én), double begge kjønn (to mot to) eller mixed double (én mann og én kvinne per lag). Ballen skal returneres direkte (volley) eller etter én sprett. De forskjellige underlagene som tennis spilles på er grus, grusen de spiller på kalles slippen, og banen heter dyblonen, plen, «hard court» og teppe (innendørs). i dag er det en av verdens mest utbredte idretter med noen av de best betalte idrettsutøvere som Roger Federer, Rafael Nadal og Novak Djokovic De viktigste turneringene som spilles kalles Grand Slam (fire turneringer i året: Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open). Ellers spilles det mindre turneringer som kalles Association of Tennis Professionals (menn) og Women's Tennis Association (kvinner). For hver turnering som spilles, får spilleren rankingpoeng. I norske turneringer får spillerne norske rankingpoeng som bare gjelder i Norge. I internasjonale turneringer får vedkommende internasjonale poeng og stiger eventuelt på verdensrankingen. Verdensrankingen for både damer og herrer består av et system hvor man legger sammen alle oppnådde poeng siste 12 måneder. Offisiell rangering publiseres på ukentlig basis. En ballveksling starter med en serve av den ene spilleren. Han står bak egen grunnlinje på den ene siden, kaster ballen over hodet og slår den diagonalt over nettet og ned i mottagerens serverute på den andre siden. Mislykkes serven har han rett til ytterligere en serve, men etter to mislykkede forsøk (dobbeltfeil) taper han ballvekslingen. Ballvekslingen tapes også hvis spilleren skyter ballen ut av banen eller i nettet. Historikk. Moderne tennis oppstod i Storbritannia i 1870-årene, opprinnelig kalt lawn-tennis (plentennis) da det ble spilt på gress. På tross av at historikere hevder å ha bevist at tennis har sin opprinnelse i antikkens Hellas, regner vi «Jeu de paume»(spillet med håndflaten)som ble utviklet på 1200-tallet i Frankrike, som den moderne tennisens forløper. Dette spillet var populært i kongelige kretser. Først tidlig på 1500-tallet oppsto det første spillet der racketer var involvert. Blant datidens tennis ivrigste tilhengere var kong Henrik VIII, som bygget en av de første tennisbanene ved Hampton Court palace i 1530. Spillet utøves den dag i dag under det originale navnet «Jeu de paume», men bare i tre land: Australia, Storbritannia og Frankrike. Opprinnelsen til ordet tennis er uklar, men den vanligste teorien er at ordet stammer fra det franske ordet «tenez» som betyr å ta i mot. Angivelig skal en server ha ropt «tenez» til motstanderen i det vedkommende traff ballen. Den kjente moderne tennisen ble imidlertid ikke utviklet før i siste del av 1800-tallet. Sir Walter Wingfield, en engelsk major, laget et spill kalt «Sphairistike» (det greske ordet for ballspill), trolig av økonomiske grunner. Hans ide var å selge en hendig pakke som innehold alt nødvendig utstyr for «Sphairistike». Intensjonen var at sporten skulle bedrives på gressplen, og derav oppsto navnet «Lawn Tennis». I Norge forekom tennis som mosjonsidrett allerede på slutten av 1870-tallet. Norges Tennisforbund ble stiftet i 1909 og har per 1. januar 1998 21 000 medlemmer. Se også: Norgesmestere tennis innendørs (single damer) Spillets gang. En tenniskamp består av en rekke små spill, kalt «game». I et enkelt game vil samme spiller serve opp til alle ballvekslingene, og man teller poeng i rekkefølgen 0, 15, 30 og 40 poeng. Såfremt ikke stillingen er 40-40, vil man vinne gamet om man vinner en ballveksling etter å ha oppnådd 40 poeng. Første spiller som vinner en ball etter 40-40, vil ha muligheten til å vinne gamet, og man sier da at denne har «fordel» (Advantage). Vinnes neste ball, er da gamet vunnet, mens man i motsatt fall er like langt og fortsetter som om stillingen var 40-40 til første spiller har vunnet med to ballvekslinger. Når man er tilbake i en 40-40 situasjon, kalles dette «deuce». I amerikanske turneringer, som US Open, er det vanlig å også kalle 40-40 for deuce selv før noen av spillerne har hatt fordel. Et «sett» består av en rekke game hvor man bytter annethvert game på å serve. I turneringer vil den første som vinner seks game med en minimum ledelse på to, vinne et sett. Om man ikke får en vinner, er det vanlig å spille et «tie-break» for å avgjøre settet ved settscore 6-6. Spilles det ikke tie-break, vil man måtte fortsette å spille til første spiller leder med to game. Tie-break er et game hvor man bytter på å serve og teller poeng én, to, tre osv. Her gjelder førstemann til 7 poeng, men det kreves også her at man må vinne med minimum to poeng. Spillet vil fortsette til man har oppnådd en vinner. En match vinnes som regel når første deltager har vunnet to sett, med unntak av store turneringsfinaler og Grand Slam turneringer hvor herrene må vinne tre sett. Sidebytter gjøres etter hvert odde antall game regnet fra første game i første sett. Under tie break bytter man på å serve etter oddetall game, talt fra begynnelsen av tie-breaket. Sidebytter i tie-break gjøres etter hver sjette ballveksling. Nasjonal ranking . Pr. 1. november 2011 Etterretningstjenesten. Etterretningstjenesten (tidligere Forsvarets etterretningstjeneste), også kalt "E-tjenesten", er Norges sivile og militære utenlandsetterretningstjeneste, og har det koordinerende og rådgivende ansvaret for all etterretningsvirksomhet i Forsvaret. Etterretningstjenesten innhenter, bearbeider og analyserer informasjon som angår norske interesser, sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner og individer. Hensikten med etterretningsvirksomhet er å bidra til å gi norske myndigheter et solid beslutningsgrunnlag i saker som gjelder utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Sjefen for Etterretningstjenesten er direkte underlagt Forsvarssjefen. Historie. Forsvarets overkommando ble etablert i London den 6. februar 1942 av den norske eksilregjeringen. Forsvarets etterretningstjeneste var den gang en del av Forsvarets overkommando, som omfattet både etterretnings- og sikkerhetstjenesten, og hadde navnet Forsvarets Overkommandos 2. avdeling. Etterretningstjenestens oppgave var å innhente informasjon om forholdene i det okkuperte Norge, mens sikkerhetstjenesten ivaretok kontrollen av alle dem som aktivt ville være med i motstandskampen ute og hjemme. En grundigere historisk skildring av Forsvarets etterretningstjeneste i perioden 1945 til 1970 forefinnes i professor Olav Riste og direktør for Norges Hjemmefrontmuseum på Akershus festning, Arnfinn Molands bok, "Strengt hemmelig" (ISBN 82-00-12769-9). Etter krigen ble organisasjonen flyttet hjem til Norge, der arbeidet fortsatte. Etterretningstjenesten tilpasset seg det nye trusselbildet mot Norge og senere NATO. Som en følge av flyttingen, fikk sikkerhetstjenesten nye oppgaver. Trusselbildet var det samme under hele den kalde krigen. I 1965 ble E- og S-staben delt, og de var deretter hvert sitt stabsledd - fortsatt under Forsvarets overkommando - med Forsvarssjefen som øverste sjef. Hele tiden holdt Forsvarets etterretningstjeneste en meget lav medieprofil. Innenfor de lukkede miljøer i de hemmelige tjenester var dette en normal situasjon. Ulike hendelser brakte fra tid til annen E-tjenesten frem i lyset, men den forble omgitt av taushet og mystikk. Gradvis ble det mer åpenhet om tjenestene, blant annet på grunn av arbeidet til de offentlige utvalg som gransket dem på 1990-tallet. Stortingets granskingsutvalg for de hemmelige tjenester, Lund-kommisjonen, ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund, ga E-tjenesten gode skussmål i sin rapport i 1996. Forsvarsminister Jørgen Kosmo tok initiativet til nye lover for etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens virksomhet. Lovforslaget ble lagt frem april 1997, og vedtatt i 1998. Forsvarets etterretningstjeneste har både vært en stab under Forsvarets overkommando og en egen tjeneste. Den 1. august 2003 byttet Forsvarets etterretningstjeneste navn til Etterretningstjenesten, i forbindelse med opprettelsen av ny ledelsesstruktur i Forsvaret. Navnet samsvarer med det som er brukt i Lov og Instruks om Etterretningstjenesten. Samtidig med navneendringen fikk E-tjenesten sitt eget våpenskjold. Etterretningstjenesten vil også i fremtiden være en del av Forsvaret, og sjefen for E-tjenesten vil fortsatt rapportere til Forsvarssjefen. Tidligere FO II. FO II var den vanlige forkortelsen for Forsvarets Overkommandos 2. avdeling, etterretningsavdelingen, fra 1942 til 1947. Avdelingen byttet navn i 1947 til Forsvarsstabens etterretningsavdeling, Fst II. Ifølge boka "Fiendebilde Wollweber. Svart propaganda i kald krig" av forsker Lars Borgersrud hadde avdelingen ved utgangen av krigen blitt FOs største avdeling med 223 ansatte, hvorav de fleste befant seg i London. Avdelingen ble ledet av oberstløytnant Alfred Roscher Lund og hadde over 200 utdannede agenter og over 1800 hjelpere og kurerer. Avdelingen spionerte ikke bare på tyskerne, men også på kommunister og venstreopposisjonelle i og utenfor Norge og fortsatte sitt virke også etter krigsavslutningen, riktignok med forminsket innsats. Fra 1946 overtok major (senere oberstløytnant) Vilhelm Evang ledelsen. Stay Behind. Arbeidet med det offisielle Stay Behind-systemet ble initiert av forsvarssjef Jens Chr. Hauge i 1948. Grunnlaget for oppbyggingen av organisasjonen var det arbeid som var igangsatt av Femmannsgruppen i samarbeid med Etterretningstjenesten. Fra 1950 ble finansieringen av systemet delt mellom USA, Storbritannia og Norge, dette fortsatte frem til slutten av 1960-tallet da den utenlandske støtten falt bort og okkupasjonsberedskapen ble videreført med norske midler. Norske myndigheter la vekt på at Stay Behind-apparatet skulle være under nasjonal kontroll. De norske "«Stay Behind»"-gruppene var del av et større hele. I ettertid er det særlig to begreper som er blitt stående som samlebegrep for disse hemmelige enhetene: "Stay Behind" eller – mer utbredt – "Operasjon Gladio" (etter den italienske varianten, som var den første som ble kjent i offentligheten). Slike grupper ble opprettet circa 1948 eller senere i Belgia (kodenavn SDRA8), Danmark (kodenavn "Absalon"), Frankrike, Hellas, Italia ("Organizzazione Gladio"), Luxembourg, Nederland (I&O), Portugal (" Aginter"), Spania, Tyrkia (" Counter-Guerrilla") og Tyskland (TD BDJ), og likeså i nøytrale europeiske land som Finland, Sverige, Sveits (P26) og Østerrike (OWSGV). Den delen av de norske virksomheten som dreide seg om sabotasje ble besluttet nedlagt i 1983. I løpet av de nærmeste årene ble alle lagre med våpen og utstyr, som var spredt rundt i Norge, trukket inn. Til den faste staben i "«Stay Behind»" ble det først rekruttert folk med erfaring fra andre verdenskrig. Etter hvert rekrutterte man erfarne og betrodde offiserer med egnet militær bakgrunn til organisasjonens nøkkelstillinger. Betegnelsen «Stay Behind» ble endret til "«Okkupasjonsberedskap»" (E 14). Til den landsomfattende del av beredskapsorganisasjonen har man rekruttert nordmenn med varierende bakgrunn. Omfanget av, enkeltpersoners tilknytning til og i lang tid også selve eksistensen av «Stay Behind-gruppene» var hemmelig. Fra 1971 ble utdanningen av feltpersonellet i stor grad knyttet til et eget utdannings- og øvingssenter hvor det har vært gjennomført en etterretningsmessig utdanning med utgangspunkt i en tenkt okkupasjonssituasjon. "«Stay Behind»" og senere "«Okkupasjonsberedskap»" har alltid vært underlagt Forsvarets etterretningstjeneste. Sjefen for Okkupasjonsberedskaporganisasjonen har rapportert om virksomheten til Sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste (SJE). SJE har igjen rapportert videre til Forsvarssjefen og Forsvarsministeren. Hemmeligholdelsen av "«Stay Behind»"-gruppene ble vanskeliggjort i Norge i 1978, ettersom våpenlageret hos Hans Otto Meyer da ble oppdaget i forbindelse med en politietterforskning. Seksjon for spesiell innhenting. Seksjon for spesiell innhenting (E 14), var en norsk etterretningsgruppe etablert i 1995, som opererte adskilt fra resten av Etterretningstjenesten. Gruppen hadde til hensikt å styrke sikkerheten rundt de norske styrkene som tjenestegjorde på Balkan. Agenter tjenestegjorde også i Midtøsten og Afrika. E 14 var tidligere navnet på det norske "Stay Behind" nettverket, med kodenavn ROC. Firehjulstrekk. Firehjulstrekk (4×4, 4WD eller AWD) er en betegnelse som brukes om kjøretøy med fire hjul og et overføringssystem som tillater at alle fire hjulene får kraft fra motoren samtidig. Mange forbinder firehjulstrekk med terrengkjøretøyer, men drift på alle fire hjul gir bedre fremkommelighet også på normale veier med glatt is, løs eller fast snø og dårlige grusveier. Avhengig av system kan imidlertid firehjulstrekk gi en betydelig reduksjon i veigrep. Dette fordi enkelte systemer ikke har de nødvendige differensialene og derfor låser hjulene sammen til samme omdreiningshastighet og dermed dårligere veigrep under normal kjøring i sving. Firehjulsdrift kan også gi uønskede effekter under kraftig bremsing når hjulene låses. I 2006 var 30,6% av de nyregistrerte personbilene i Norge utstyrt med firehjulstrekk. Det er den høyeste andelen som noengang er registrert. I 2007 var den 22,5%. Historie og utvikling. a> kom i 1900 med denne "Lohner-Porsche" Firehjulsdriften kan spore sin historie helt tilbake til 1827. Dette året konstruerte John Hill og Timothy Burstall i England en dampvogn med bakhjulsdrift, som også hadde en framaksel med drift via en kardangaksel som kunne sjaltes inn. På grunn av tidens tekniske begrensninger ble det med eksprimenteringen, og noe praktisk firehjulsdrevet kjøretøy ble det aldri noe av. Firehjulstrekk i landbruket. I 1857 kom oppfinneren John S. Hall patent i USA på en damptraktor med drift på alle hjulene. Denne konstruksjonen fikk ingen praktisk bruk, da den var umulig å kjøre i svinger. Den første traktoren med firehjulstrekk kom i 1907 fra Deutz AG. Dette kjøretøyet ble aldri noen stor suksess, da teknologien var for dyr. Deutz kom først ordentlig i gang i traktormarkedet i 1926, men da uten firehjulstrekk. I 1923 kom Lanz HP-Bulldog med firehjulstrekk og midjestyring, produsert av Heinrich Lanz AG. Den hadde permanent framhjulstrekk og innsjaltbar bakhjulsdrift. I 1948 ble den første MAN Ackerdiesel med firehjulstrekk utviklet, og den kom i produksjon i 1949. Andre firmaer, som Fendt, hadde også kommet med firehjulsdrevne traktorer i mellomkrigstiden. Alle disse ble sjeldne på grunn av høy pris, mest på grunn av komplisert produksjon. Mange av modellene ble også raskt tatt av markedet igjen. Markedsituasjonen endret seg i 1951, da produsenten Same kom med en 25 hk sterk modell kalt Same DA 25. Dette ble den første firehjulsdrevne traktoren i serieproduksjon. Den satte standarden, og andre produsenter fulgte etter. Firehjulsdrift på traktorer ble etter dette vanligere og vanligere. For tiden er markedsandelen for firehulsdrevne traktorer i klassen over 74 kW nærmere 100%. Også på mindre traktorer er markedsandelen på firehjulstrekkere kontra tohjulsdrevne rundt 70%. Firehjulstrekk i motorsport. En firehjulsdrevet versjon av Mercedes-Benz W196 finnes i Stuttgart For flere former av motorsport er firehjulstrekk et absolutt krav. Audi revolusjonerte på 1980-tallet rallysporten med sin Quattro, da firehjulstrekket var en stor fordel. Alle former for terrengkjøring har også fordel av firehjulstrekk, slik som i Dakar-Rally. Firehjulstrekk i dagens personbiler. Det er Audi som i stor grad må tilskrives æren for den popularitet firehjulstrekk har i markedet i dag. Audi innførte permanent firehjulstrekk i 1980 under navnet Quattro. Ved introduksjonen hadde Quattro-modellen en konvensjonell senterdifferensial med 50/50 fordeling av kraften mellom for- og bakaksel. Under utviklingen av Quattro-systemet skaffet Audi seg tre Jensen FF, for å studere teknologien. Audis «urquattro» gjorde rent bord i rally-VM flere år på rad, en prestasjon som vakte oppsikt verden over. Quattro ble en del av det vanlige modelltilbudet fra Audi og andre merker fulgte naturlig nok etter. Betegnelser og teknologier. En rekke produsenter benytter betegnelsen 4×4 på sine firehjulstrekkere. Dette er et begrep hentet fra amerikansk militærterminologi, hvor det første tallet viser antall hjul på bakken, og det andre viser til antall hjul med drift. Tilsvarende kan betegnelsen 4×2 benyttes om firehjulskjøretøy med drift på to hjul. Firehjulstrekk betegnet opprinnelig et lastebil-liknende kjøretøy som krevde at føreren manuelt vekslet mellom drift på to hjul (på gater og hovedveier) eller drift på fire hjul (ved kjøring på underlag med dårlig veigrep, f.eks. is, grus eller gjørme.) Uttrykket «AWD» ("All Wheel Drive") ble oppfunnet for å kunne skille mellom kjøretøy med klassisk firehjulstrekk og kjøretøy som var i stand til å drive alle fire hjul samtidig, også på hardt underlag, uten å forårsake dårlige kjøreegenskaper eller overdreven slitasje på dekk eller drivverk. AWD-uttrykket blir i dag også brukt til å markedsføre kjøretøy som ikke har kontinuerlig drift på alle fire hjul, men som i stedet automatisk skifter mellom drift på to og fire hjul etter behov. Uttrykket er dermed relativt vagt i moderne sammenhenger, når AWD blir brukt til å beskrive kjøretøy med forskjellige systemer. Betegnelsen "Full Time 4WD" er tatt i bruk av enkelte for å betegne et system med kontinuerlig drift på alle fire hjul. Kjøpere må være oppmerksomme. Det er vanlig at like overføringssystem blir markedsført ulikt i de øvre og det nedre segmentet. Det er også vanlig at svært ulike overføringssystem med ulike egenskaper blir markedsført under det samme navnet pga. en produsents ønske om å ha en ensartet betegnelse for alle sine modeller med firehjulstrekk. Teknologien varierer, men betegnelsen står fast. Som et eksempel: Både Quattro og 4motion kan referere til både et automatisk innkoblende system med en haldexkobling og et kontinuerlig system med en torsenkobling. Virkemåte. Når man skal drive to hjul samtidig, må noe gjøres for å tillate de to hjulene å rotere med ulik hastighet når kjøretøyet beveger seg i kurver. Ved fremdrift på alle fire hjulene er problemet mer komplekst. Et design som ikke tar hensyn til dette, vil føre til at kjøretøyet manøvrer svært dårlig i svinger, og kjemper mot føreren i det dekkene slipper og skrenser pga. de ulike hastighetene. Man kan unngå den mekaniske kompleksiteten ved å bruke en elektrisk motor for hvert hjul, med hastighetene styrt av datateknikk. Dette er normalt sett ikke gjort. En differensial tillater at en tilførselsaksling fra girkassa driver to drivakslinger med forskjellig hastighet. Differensialen fordeler dreiemoment (rotasjonskraft) likt til de to drivakslingene, samtidig som vinkelhastighet (dreiehastighet) fordeles slik at summen av vinkelhastigheten for de to drivakslingene er lik rotasjonen fra tilførselsakslingen. Hvert drevne hjulpar krever en differensial for å distribuere kraften mellom venstre og høyre side. Hvis alle fire hjul skal drives, kan en tredje differensial bli brukt til å fordele kraft mellom frem- og bakaksling. Et slikt design manøvrerer veldig godt. Det fordeler kraft jevnt og minsker sannsynligheten for skrensing. Men med en gang noe slipper, vil innhenting være veldig vanskelig. La oss anta at venstre fremhjul (av et design som driver alle fire hjulene) begynner å spinne (slipper). På grunn av måten en differensial fungerer vil det spinnende hjulet spinne dobbelt så fort som ønskelig, mens hjulet på den andre siden vil stoppe helt opp (gjennomsnittshastigheten blir uforandret, men ingen av hjulene får noe dreiemoment). Siden dette eksempelet omhandler et kjøretøy med firehjulsdrift, vil et tilsvarende problem oppstå mellom for og bakakslingen via senterdifferensialen. Gjennomsnitthastigheten vil ikke forandre seg, men dreiemomentet vil bli utlignet, og blir da lik null. Hastigheten bak går til 0, mens rotasjonshastigheten på venstre fremhjul blir faktisk fire ganger så stor som den skulle vært. Dette problemet kan oppstå både med tohjulstrekk og firehjulstrekk om et drevet hjul blir løftet opp eller mister veigrepet. Dette enkle designet virker akseptabelt på tohjulsdrevne kjøretøy, men for firehjulsdrevne kjøretøy, som vil ha dobbel så stor sjanse for å miste grep på et hjul, er vanligvis ikke dette regnet som akseptabelt. Et overraskende fenomen oppstår på glatt føre ved bremsing med firehjulstrekk med tre differensialer uten at motoren frakobles. Når forhjulene blokkeres på grunn kraftigere bremseeffekt foran, vil funksjonen i midtdifferensialen gi økt rotasjon på bakhjulene. Forhjulene sklir og motorens rotasjon gir ekstra fremdrift av bakhjulene. Ved å trykke inn clutchen slipper man dette. Ulike teknologier. Det finnes en rekke ulike teknologier for firehjulstrekk og senterdifferensialen (midtakseldifferensialen) er et nøkkelelement for å bedre veigrepet og minimalisere hjulspinn og skrensing. Videre vil valg av differensialløsninger på bak- og foraksel ha stor betydning for bilens evne til å ta seg frem og for kjøreegenskapene, ikke minst ved kurvekjøring. 1. Åpen (konvensjonell) differensial (evnt m/bremse/sperre). Fordel: Tillater fartsforskjeller mellom hjulpar og/eller akselpar. Nødvendig forutsetning for stabil kurvekjøring og for å minimalisere mekaniske påkjenninger og dekkslitasje. Ulempe: Kraften overføres dit friksjonen er minst. Gir hjulspinn og skrens samt slag i rattet når veigrepet på forhjulene endres. Flere biler med denne løsningen har manuell tilkoblet sperre på midtdifferensialen med eget håndtak for dette ved girstanga. Ved bruk av differensialsperra må ett hjul foran og ett hjul bak spinne samtidig om spinning skal forekomme. 2. Torsendifferensial. Fordel: Tillater fartsforskjeller mellom hjulpar og/eller akselpar og fordeler kraften mekanisk, kontinuerlig og trinnløst mellom hjul/akselpar avhengig av veigrep innenfor et gitt intervall (f.eks. 30/70–70/30). Mekaniske løsninger tradisjonelt mindre sårbare og mer driftssikre enn elektroniske. Fra 1986 tok Audi i bruk Torsen-differensialen. Torsen er et akronym laget av «Torque Sensing» og er en ren mekanisk teknologi oppfunnet av det amerikanske selskapet Gleason Corporation. Torsen ble først brukt i for- og bakaksel i militærkjøretøy fra Hummer fra 1983, mens Audi tok i bruk teknologien i biler beregnet for det åpne markedet. Torsen differensialer er kostbare og bare brukt i et fåtall modeller i tillegg til Audis. Blant disse er Lancia integrale (1986-1994 bakaksel), BMW Z3 (1998 bakaksel), Honda S2000 (1999 bakaksel), Lexus IS 300 (bakaksel), RX 300 (bakaksel) og GX 470 (senteraksel), Mazda RX-7 (1991 bakaksel) og MX-5 (1995 bakaksel), Range Rover (2002 senteraksel), Toyota Celica (1989), Supra, Land Cruiser og RAV4 (alle bakaksel) samt Volkswagen Passat (1997–2006) senteraksel. 3.1 Viskosedifferensial. Ulempe: Ikke et ekte 4WD system. For å få kraftoverføring til «slaveaksel» må minst ett hjul på «hovedakselen» spinne. Viskosekoblingen vil gi noe forsinket kraftoverføring til slaveakselen og minst ett hjul må fortsette å spinne. Derved reduseres veigrepet. Under kjøring i krappe kurver, f.eks. rundkjøringer, vil viskosekoblingen begynne å låse, og en mister veigrep. Volkswagen Syncro, Volvo 850 AWD. En variant kalles Honda Real Time™ 4WD 3.2 Senterdifferensial med viskosesperre. Fordel: Godt forhold mellom effekt og pris. Lettere og rimelige enn Torsen. Liten dekkslitasje, uproblematisk kjøring, god stabilitet og framkommelighet. Eksempler på modeller med senterdifferensial med viskosesperre på senterakselen: Ford Escort RS Cosworth, Lancia Delta Integrale, BMW 325ix (E30), Mitsubishi Lancer GSR og 3000GT VR4, Subaru Impreza, Forester og Legacy, og Toyota Celica GT4. Lancia og Toyota var utstyrt med Torsen bakakseldifferensial, noen av de øvrige med viskosedifferensial bak. Forester har viskossperre også på bakakseldifferensialen. Mitsubishi Space Wagon 4WD har åpen midtdifferensial, men viskosesperre på bakakselen. 4. Aktiv differensial. Fordel: Kontinuerlig tilpasning av veigrep ved hjelp av datastyring. 6. Haldex. Ulempe: «Relativt kompakt» betyr at bagasjeplassen i en Golf V reduseres med 75 liter. Haldex benytter datastyrt, clutchbasert senterdifferensial. Oleum. Oleum er overmettet svovelsyre med mer enn 100% SO3 (svoveltrioksid). Oleum kalles ofte for rykende svovelsyre. Navar. Navar er navnet på lange spiralbor, trebor, men kan også hete tømmermannsbor eller spikerbor. Navarsmiing har lange tradisjoner i Hordaland. Særlig i Meland kommune er det lange tradisjoner knyttet til slik smiing. Siden tidlig på 1800-tallet har det vært stor produksjon av navrer i Meland, og tradisjonen blir til en viss grad tatt vare på. Smiingen er krevende og symboliserer egenskaper som skaperevne og flid. Kommunevåpenet til Meland kommune er på rød grunn en sølv navar- spiss som vender nedover. Florø. Florø er administrasjonssenteret i Flora kommune, som er Norges vestligste by. Florø fikk bystatus i 1860 og var da senter for sildefisket både på 1800-tallet og i 1950-årene. Etter at kommunene Florø, Eikefjord, Bru og Kinn ble slått sammen 1. januar 1964, ble kommunen en bykommune og Florø administrasjonssenteret i kommunen. Tettstedet Florø har innbyggere per 1. januar. Byen fremstår i dag som en småby med et næringsliv i utvikling. Kommunen er flere ganger kåret til den triveligste bykommunen i landet, og fikk blant annet utdelt «Miljøbyprisen» i 1998. Den har en strukturell oppbygging som en storby, siden den fra starten av var planlagt som en by i stedet for å bli utviklet som en etter hvert, som har vært vanlig i utkantene i Norge. Den har en hovedgate som går parallelt med kystlinjen, «Strandgata», som er handlegaten i byen. Etter en oppussing de siste årene er denne brosteinslagt i hele lengden i kombinasjon med asfalt i veiene, samt et sentralt plassert utbygd torg. Florø har et aktivt og variert kulturliv med kulturskole og musikk-, kor- og revymiljø. Idrettshall, svømmehallen «Havhesten», fotballbaner, løkker og flere idretts- og fritidsorganisasjoner finnes også. Kystmuseet gir innblikk i områdets historie. Næringslivet i kommunen er eksportrettet, og hovednæringene er fiskeindustri, skipsbygging og servicenæring med blant annet forsyningsbase for oljeindustrien. Innbyggerne i kommunen skaper verdier som ligger flere ganger over landsgjennomsnittet. Florø er et av anløpstedene til Hurtigruten. Historie. I 1858 ble det i statsråd satt ned en kommisjon som skulle vurdere stiftingen av en by i ytre Sunnfjord. Bakgrunnen for dette var den store aktiviteten som sildefisket i området skapte. Før Florø ble en by var det Bergen og kjøpmennene der som hadde kontrollert og fått inntektene av fisket. Derfor kjempet stortingsmennene fra Bergen en hard kamp mot byplanene. Det var flere forutsetninger for hvor denne nye byen eventuelt skulle ligge. Den skulle ligge nær skipsleia og så nær fiskestedene som mulig. Etter å ha vurdert en rekke steder ble det vedtatt i Stortinget at Florø skulle bli byen, og dette skjedde 16. mai 1860. Florø fikk status som ladested, en by med begrensede rettigheter. Det ble diskutert hva den nye byen skulle hete, og i utgangspunktet skulle den hete Florøhavn, men etter benkeforslag fra misfornøyde stortingsmenn fra Bergen, så ble det endelige navnet Florø. Ladestedet Florø var en liten by, og hadde knapt nok mennesker til et bystyre, og derfor ble Florø styrt av Kinn kommune fram til 1865, da Florø fikk sin første ordfører, Ude Jacob Høst. Rett etter at byen var stiftet, sviktet sildefisket, og byen og distriktene rundt kom i knipe. I 1875 ble det derfor satt i gang en landsinnsamling for å hjelpe de fattige i Florø og Kinn. På 1880-tallet tok økonomien seg opp igjen som et resultat av torskefisket. I 1964 ble kommunene Florø, Eikefjord, Bru og Kinn slått sammen til Flora kommune, og denne kommunen fikk status bykommune. Florø ble det administrative senteret i Flora kommune. Kultur. Florø har et aktivt kulturliv. Florø Turn & IF arrangerer hver vår et tradisjonsrikt friidrettsfestival der de beste norske utøvere ofte åpner sin utendørsseson. I 2004 arrangerte Florø NM i friidrett og pusset i den forbindelse opp stadion. Florø har også sin egen kulturskole og et skolekorps. Sommerene 2004 til og med 2008 pluss 2010 ble flere tidligere Liverpool-spillere som var aktive på 1970-, 1980- og 1990-tallet invitert til Florø og festivalen Fotballflora som varte en god helg hver av de nevnte sommerene. Og sammen med Beatles-tributebandet Det Betales var de faste gjester der oppe under Fotballflora. Fotballflora ble nedlagt i 2011. I 2009 var Kurt Arve «Washburn» fra Florø med på Norske Talenter, men kom ikke videre. Etter den tid har han fått gode kritikker og han deltok i Florarevyen 2009. 22. januar 2011 var Florø Idrettssenter stedet for Melodi Grand Prix 2011, 2. delfinale. Vinneren der Babel Fish som gikk rett til den norske MGP-finalen sammen med Hanne Sørvaag som ble nr 2. MGP-finalene i Florø blir arrangert ved hjelp av midler fra Sogn og Fjordane fylkeskommune og Flora kommune. Florø arrangerte også en delfinale i Melodi Grand Prix i 2012. Her deltok Håvard Lothe, kjent musiker fra Florø, med sangen The Greatest Day. Lothe havnet på en 5.plass i delfinalen. Vinner av delfinalen i Florø, Tooji, vant den norske MGP-finalen. Transportregimentet. Transportregimentet (TR),med standkvarter på Høytorp fort på Mysen var en tidligere rulleførende avdeling for transportenheter på Østlandet. Oppbygging av Forsvarets Transporttjeneste 1945-1950. Det skulle samtidig opprettes en forsyningskole på Sør-Gardermoen, hvis første oppgave ble å utdanne forsyningsoldater til den 1. kontingenten i Tysklandsbrigaden. Det hele ble ledet av Generalinspektøren for Hærens Forsyningstropper og Transportgruppen fra bygning 27 på Akershus festning. Transportgruppens øvingsavdeling med bilskole var den offisielle betegnelsen på avdelingen. Bilskolen ble etablert i februar 1946 i Tuneleiren i Sarpsborg og flyttet i september 1946 til Helgelandsmoen utenfor Hønefoss, hvor den ble værende inntil den ble overført til Vatneleiren ved Sandnes i 1959. Den militærtekniske utviklingen under 2. verdenskrig, med nesten total mekanisering og motorisering var et problem under gjennoppbyggingen av den norske hæren etter 1945. Andelen av befolkningen som kunne kjøre eller vedlikeholde køretøy var lav og dette måtte læres fra grunnen. Videre utvikling, amerikansk våpenhjelp 1950-1953. Hovedopgaven til Transportgruppen i disse årene var å utdanne personell for tjeneste i Tysklandsbrigaden. Befalingsmenn ved staben på Akershus, øvingsavdelingen på Sør-Gadermoen og bilskolen på Helgelandsmoen tjenestegjorde derfor ved Transport- og forsyningskompaniet i Tyskland i kortere eller lengre perioder. GMC 2,5 tonn 6 x 6 Øvingsmessig kan det neppe være tvil om at tjenesten i Tysklandsbrigaden betydde svært mye for Hærens kvalitative gjenreising etter 1945. Spesielt nyttig var lærdommene i feltforsyningstjeneste, som var et forsømt felt i Norge før 2. verdenskrig og som ikke hadde blitt øvet eller bygd opp under krigen 1940-45. Etter Norges tilslutning til NATO i 1949 kom den amerikanske våpenhjelpen. Avtalen om levering av materiell ble undertegnet 27. januar 1950, men allerede før dette hadde Norge mottatt betydelig våpenhjelp fra USA og Canada. Tansportgruppen fikk derfor i 1951 skiftet ut alle sine eks-tyske våpen og fikk amerikanske kjøretøy, i hovedsak GMC 2 1/2 tonn 6 x 6 dekket Hærens transportbehov. Det er beregnet at militærhjelpen hadde en verdi på 72 milliarder kroner. Ny Fredsorganiasjon 1953-1956. Disse fikk så egen fagmyndighet og organisasjon. Befalskolen for Hærens forsyningstropper endret også navn til Befalskolen for Hærens Tansportkorps og Hærens Intendantur. Hærens Intendantur hadde forøvrig fått sin egen øvingsavdeling på Jessheim og fikk også sin en generalinspektør, men delte befalskole med transportvåpnet. Generalinspektøren for Hærens forsyningstropper ble til Generalinspektøren for Hærens transportkorps. Likedan fikk fagområdene sanitet og vedlikehold/verksted sine egne befalskoler og generalinspektører. Perioden 1957 til 1994. Transportregimentet hadde også ansvar for de forskjellige mobiliseringsdepoter som var opprettet i østlandsområdet, avvikling av repetisjonsøvelser og mobiliseringsdisponering av befal og mannskaper. Etter mange og lange diskusjoner ble det klart at det i brigadene skulle innføres Trenkompani, en sammenslåing av Transportkompaniet og Intendanturkompaniet. Man var således tilnærmet tilbake til utgangspunktet. Intendanturregimentet på Gardermoen fikk ansvaret for å bygge opp de enkelte Trenkompanier og Transportregimentet begynte sin overlevering av materiell for Transportkompani 7 TR, som inngikk i Brig S i desember 1989. Overleveringen av samtlige transportkompanier som inngikk i brigadesammenheng var fullført pr 1.1.1992 og Intendanturregimentet hadde overtatt oppsettingsansvaret. Den 18. juni 1993 vedtok Stortinget: "Intendanturregimentet på Gardermoen, Transportregimentet på Mysen og Hærens Transportkorps skole og øvigavdeling i Vatneleiren ved Sandnes, slås sammen til Trenregimentet, med standkvarter på Gardermoen. Denne omorganiseringen gjøres gjeldende fra 1. august 1994 og skal være ferdig innen utløpet av 1996". Siste soldat av TR forlot Høytorp fort august 1994. Transportregimentet hadde blitt historie Otto Ruge. Otto Ruge (født 9. januar 1882 i Kristiania, død 15. august 1961) var en norsk offiser, mest kjent som for å ha hatt posten som forsvarssjef under krigen i Norge i 1940. Han var bror til pedagog Herman Ruge. Tidlig karriere. Otto Ruge ble født i Kristiania 9. januar 1882. Allerede 20 år gammel ble han offiser, og i 1905 tok han den militære høyskolen. I 1915 tok han generalstabseksamen. Fra 1906 tjenestegjorde Ruge i alle grader i generalstaben, og han ble formet under inntrykkene av tre store nasjonale kriser: Unionsoppløsningen med Sverige i 1905, første verdenskrig og den tiltagende internasjonale spenning utover i 30-årene. Oberst Otto Ruge ble sjef for Generalstaben i 1933, i 1938 trakk han seg fra stillingen og ble tilsatt som generalinspektør for infanteriet. Angrepet på Norge i 1940. Etter at general Kristian Laake gikk av etter uenighet om hva som skulle gjøres den 9. april, ble oberst Ruge forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommanderende general 10. april 1940 og forsvarssjef 18. mai 1940. Ruge ble en av de sentrale norske militærpersonlighet under felttoget i 1940. Han tok tak i situasjonen og sendte ut yngre offiserer med vide fullmakter og direktiver om taktikk og strategi til de forskjellige avdelingene. Om nødvendig skulle lite kampvillige offiserer fjernes. Ruge fikk også gjennomført endringer i den militære toppledelsen. Generalmajor Otto Ruge sommeren 1945. Ruge ga i sine direktiver ordre om å gi invasjonsstyrkene motstand der det var mulig. Improviserte motstandsgrupper skulle hindre tysk framrykking, og gi tid og rom for å ta i mot hjelp fra de allierte. Strategien mislyktes i og med at mange styrker kapitulerte, samtidig som hjelpen fra de allierte viste seg for svak. Etter at de norske styrkene kapitulerte den 10. juni 1940, ble Ruge sendt i krigsfangenskap i Tyskland. Den mest umiddelbare grunnen til dette var at Ruge nektet å gi sitt æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland igjen. Men han hadde på forhånd avslått å bli med regjeringen Nygaardsvold til Storbritannia. Dette fordi han gjennom sitt fangenskap ønsket å representere de av hans underordnede som dro over til Storbritannia. I tillegg ønsket Ruge å tjene som et eksempel for den norske befolkningen i holdningskampen mot okkupasjonsmakten. Han la vekt på at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland bestod. Karriere etter krigen. Ruge gjeninntrådte som generalløytnant og forsvarssjef den 16. juli 1945, men tok avskjed allerede 1. januar 1946. Dette var en konsekvens av Ruges samarbeidsproblemer og uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge. Ruge ønsket å reise et kvantitativt sterkt forsvar på kort sikt, mens Hauge ønsket å bygge opp et forsvar sterkt basert på våpentyper som var på høyde med samtidens teknologi. Ruge fikk æresbolig på Høytorp fort, kommandantboligen, som han bodde i frem til sin død i 1961. Utmerkelser. Ruge ble for sin innsats som kommanderende general hederet med storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av Svärdsorden, innehaver av Bronze Star og storoffiser av Æreslegionen. Til minne om Otto Ruge. Ruge har flere veier oppkalt etter seg. I Mysen går General Ruges vei i Høytorpåsen, umiddelbart nedenfor Ruges æresbolig. I Oslo går General Ruges vei mellom Ulsrud og Skullerud. Det er også en vei i Elverum, med samme navn. I Bærum kommune er en vei kalt Otto Ruges vei på Østerås/Eiksmarka, og i Sandnes ligger General Ruges vei ved Vatneleiren (tidligere HTKSØ) i Hana bydel. En statue av general Ruge ble avduket av kong Olav på Terningmoen i 1981. Hamarkameratene. Hamarkameratene (Ham-Kam, eller HamKam som er registrert varemerke, andre skrivemåter er avarter av dette merket) ble stiftet i 1918, og er Hamars fremste fotballklubb. Hovedtrener er Vegard Skogheim, som førte HamKam tilbake til Adeccoligaen i 2010. Sportskoordinator er Svein Inge Haagenrud. Laget spiller sine hjemmekamper på Briskeby gressbane, og supporterklubben har navnet Briskebybanden. I 1969 rykket klubben for første gang opp til norsk fotballs høyeste nivå, og oppnådde året etter sin hittil største sportslige prestasjon da laget debuterte med bronsemedalje i serien. Siden har klubben vekslet mellom de tre øverste nivåer, uten noen større sportslige resultater å vise til. Med åtte nedrykk er HamKam den klubben som flest ganger har måttet ta steget fra toppserien og ned i divisjonen under. Laget har kommet til semifinalen i norgesmesterskapet seks ganger, men aldri tatt seg til finalen. Briskebyen Fotball-Lag. HamKam regner 10. august 1918 som sin stiftelsesdato. Den gang var det en gjeng gutter som bestemte seg for å starte laget Freidig. De skulle ikke ha mer enn elleve spillere, og kun de som kunne betale for ball fikk bli med. Det ble 1,67 kroner per person. De hadde ingen bane i starten, og det var derfor vanskelig å spille kamper. I starten spilte de mot lag som Solvang, Hjellum, Ådalsbruk og Tangen. I april 1927 bestemte de seg for å melde seg inn i Hamar og omegn fotballkrets. De ble tatt opp 3. desember samme år, da under navnet Briskebyen Fotball-Lag (BFL). De startet med å spille i C-klassen i 1928, men rykket med en gang opp til B-klassen. Etter å ha vunnet kvalifiseringen mot det dårligste laget i A-klassen, Fram, i 1930, rykket de opp enda et nivå. I 1928–29 lånte de banen til Vang Fotballag, og de neste tre årene Ottestad Idrettslags bane. I 1933 spilte HamKam på Hamar Idrettsplass, og fra 1936 har de spilt på Briskeby gressbane. Hamar Arbeideridrettslag. Fotballkamp på Briskeby på siste halvdel av 1930-tallet Hamar Arbeideridrettslag ble stiftet 17. desember 1927, under navnet Arbeidernes Idrettslag, Hamar. Laget hadde fra starten 21 medlemmer, men slet med å skaffe baner. De fikk til slutt leie plass på Utstillingsplassen. De deltok i Arbeidermesterskapet i fotball i 1929, og deltok også under egne faner i 1. mai-toget samme år. Ved slutten av året hadde de 120 medlemmer. Foruten fotball drev idrettslaget med friidrett, skiidrett og sykling. Etter hvert startet de også med boksing, bryting, skyting, skøyter og turn. I 1938 hadde idrettslaget over 500 medlemmer. Året etter arrangerte de Arbeidermesterskapet på skøyter. Under krigen ble idrettslaget forbudt. Sammenslåing. I april 1946, da klubbene ble slått sammen, var medlemstallet 719. Hamar kommune ønsket at alle idrettslagene i byen skulle slå seg sammen, men Storhamar Arbeideridrettslag sa tidlig fra at de ikke ville være med. Hamar Idrettslag ville derimot ha en sammenslåing, men de kom ikke til enighet med BFL og HAIL, som sto hverandre nærmest politisk. Det nye idrettslaget fikk navnet Hamarkameratene, og den hadde også avdelinger for friidrett, bandy, håndball, turn, ski og miniatyrskyting. Den tidligere Wolverhampton-spilleren Roy Wright ble fotballklubbens første trener, men han var en stor skuffelse. 1946–1969: Kamp om å bli best i byen. På 40- og 50-tallet gikk seriene fra høst til vår, og HamKam spilte fra høsten 1947 i distrikt tre i Norgesserien. Det var ikke kommet noen toppserie etter krigen, og denne sesongen ble brukt til å bestemme hvilke klubber som skulle spille i den høyeste divisjonen. Ingen av lagene fra distrikt tre klarte dette. HamKam endte på sjuendeplass av åtte lag, og spilte de neste fire årene i distrikt tre i førstedivisjon, med tsjekkeren Willem Cerveny som trener. Under sesongen 1950–51 ble Landsdelsserien introdusert, og førstedivisjon ble det tredje høyeste nivået i norsk fotball. Året etter rykket HamKam opp til Landsdelsserien, etter først å ha vunnet gruppa, for så å spille kvalifisering mot Jevnaker og Drammens Ballklubb, med de to beste videre. Laget tapte 3–4 for Jevnaker, og vant 1–0 over Drammens Ballklubb. I Landsdelsserien spilte laget i gruppa Østland Nordre fram til de rykket ned i 1955. I 1956 spilte de kvalifisering igjen, men tapte 1-3 for Mjøndalen og 2-4 for Spartacus. Juniorlaget, med blant andre Finn Thorsen på laget, vant i 1958 kretsmesterskapet. Dette lagets spillere skulle senere bli sentrale på A-laget. I femtiåra var det kamp mellom HamKam og Hamar Idrettslag om hvilket lag som var best i byen, men i løpet av 60-tallet inntok HamKam lederposisjonen. Fra 1956 til 1961 spilte HamKam i 1. divisjon, distrikt tre, det som da var det tredje nivået i seriesystemet. I 1957 ble distrikt tre delt opp igjen, slik at de spilte i 1. divisjon, distrikt tre, gruppe A, som også var kjent som "Oplandene". I 1961 vant de avdelingen sin, og spilte kvalifisering mot vinneren av gruppe B, Ytre Rendal. HamKam vant henholdsvis 1–0 og 4–1, og var klare for Landsdelsserien. I 1963 ble det gjort endringer i seriesystemet igjen, som førte til at laget spilte i 3. divisjon, Østland Nordre. Der spilte de til og med 1967, da de vant gruppa, og rykket opp til andredivisjon. To år senere rykket de opp til 1. divisjon. 1970–1980: Klubbens storhetstid. I 1970 spilte HamKam for første gang på øverste nivå i norsk fotball. Det endte med tredjeplass, bare to poeng bak vinneren Strømsgodset. På 70-tallet ble laget anført av spillere som Finn Thorsen, Edgar Malman, Stein Karlsen, Tore Antonsen og Pål og Tom Jacobsen. I 1973 ble Karlsen toppskårer i 1. divisjon med 17 mål, og han var også lagets toppskårer fra 1971 til 1974. Laget var stabile i 1. divisjon fram til 1974, da de kom på 10. plass og rykket ned. De rykket opp igjen året etter, men de fikk bare to sesonger før de nok en gang måtte ta turen ned en divisjon. I 1978 kom de på andreplass i 2. divisjon (bak Rosenborg), og rykket opp på ny. Gleden var kortvarig; i 1979 rykket de ned igjen. De kom på 10. plass og fikk 18 poeng – det samme som nedrykket i 1977. I 1980 rykket klubben opp til landets øverste divisjon for tredje gang på seks år. 1981–1990: Økonomiske problemer og fremvekst av nye talenter. Det gikk også opp og ned på 80-tallet, med to nedrykk (1983 og 1987) og ett opprykk (1985). Spillere som Terje Kojedal, Cato Erstad og Vegard Skogheim slo igjennom. Det gjorde også spissen Tor Arne Granerud, som ble toppskårer i serien i 1981. I 1984 ble det bygd tribune med 2300 sitteplasser på Briskeby. Klubben tok opp et lån på to millioner kroner som førte til økonomiske problemer de neste ti årene, blant annet på grunn av renteoppgang. I 1994 reddet Hamar kommune klubben fra konkurs ved å kjøpe hele anlegget. På midten av 80-tallet kom Einar Rossbach, Stein Kollshaugen og Jan Åge Fjørtoft til HamKam. De var alle med på å føre laget til semifinalen i cupen i 1987, hvor de tapte 1-2 mot Brann. Etter nedrykket samme år forlot noen av nøkkelspillerne klubben, men erstatninger kom i form av Stein Arne Ingelstad (1988) og Ståle Solbakken (1989), og de spilte semifinale igjen i 1989 mot Viking etter å ha slått ut Rosenborg i kvartfinalen. Det endte med tap 1-3. 1991–1995: Tiden under Peter Engelbrektsson. Foran 1991-sesongen ble svenske Peter Engelbrektsson hentet inn som ny trener, da Alf Inge Notkevich måtte gi seg på grunn av sykdom. Forsvareren Leif Nordli, som senere skulle bli kaptein for laget, ble hentet inn sammen med Erling Ytterland. Etter endt sesong var HamKam klare for Tippeligaen, med 51 poeng – ni flere enn Strindheim. Da hadde de blant annet vunnet 12–0 over Pors Grenland. Etter sesongen la kaptein Terje Kojedal opp. HamKam vant sin første kamp i det som nå var blitt hetende Tippeligaen 3–1 over Brann, men skulle slite med å holde seg oppe. Etter halvspilt sesong hadde de kun 14 poeng, og fire seire. På de siste elleve kampene fikk de bare seks poeng. Faren for nedrykk var såpass overhengende at Terje Kojedal valgte å gjøre comeback. Han fikk med seg de tre siste seriekampene, og HamKam endte på tiendeplass med 20 poeng – det samme som Sogndal, som rykket ned. Begge lagene hadde skåret 30 mål, men mens HamKam bare hadde sluppet inn 46, hadde Sogndal sluppet inn 53. HamKam måtte spille kvalifisering mot Strømmen og Frogn. De spilte 4–4 mot Strømmen i den første kampen, og vant 2–1 mot Drøbak/Frogn i den andre. Dermed beholdt de plassen. I 1993-sesongen skulle det gå mye bedre, selv om det startet dårlig, med bare ett poeng på de tre første kampene. Høydepunktene kom med 4–3-seier over Lillestrøm, hvor Petter Belsvik skåret fire mål – de to siste i det 82. og 90. minutt. Et annet høydepunkt var seier 2–1 over Glimt med nærmere 8 000 tilskuere på Briskeby. Etter den kampen i august hadde HamKam bare ett lag over seg på tabellen. Men det ble en liten nedtur de siste åtte kampene med fem tap og kun to seire (som begge endte 6–0). Den siste seriekampen, mot Fyllingen, ble bare sett av 800 tilskuere. Sesongen hadde likevel vært en opptur, og laget endte på femteplass. Foran 1994-sesongen mistet klubben Ståle Solbakken, Petter Belsvik og keeper André Ulla, mens Frode Aurmo og Arild Rebne ble hentet inn. 3–2-seieren over Rosenborg i slutten av august var det store høydepunktet i sesongen – det var trøndernes første tap den sesongen. Stein Arne Ingelstad skåret to mål, og Rolf Furuly ett. Det ble til slutt en åttendeplass, fire poeng over nedrykksplassen. I 1995 var det første gangen Tippeligaen hadde 14 lag. HamKam hentet inn ny keeper i Clas André Guttulsrød, Thorstein Helstad ble hentet fra FL Fart og Thomas Øverby kom inn på midtbanen. De kunne likevel ikke hindre 13. plass og nedrykk, bare to poeng bak Kongsvinger på 11. plass. Lyspunktet var to seire over Vålerenga. 1–9-tapet for Rosenborg er det største tapet HamKam har gått på i seriesammenheng siden 1968. 1996–2002: Bølgedal. Etter nedrykket fra Tippeligaen i 1995 forsvant trener Peter Engelbrektsson sammen med flere sentrale spillere. Blant annet gikk Vegard Skogheim til Viking, Tom Henning Hovi til Skeid, Jon Eirik Ødegaard til Trøndelag, mens Kent Karlsen gikk til Vålerenga. Tidligere assistenttrener Knut Hagen ble hovedtrener, men laget fikk ikke noen større forsterkninger, selv om Rune Burkeland og Fred Leo Nysæther kom til klubben. Sesongen 1996 gikk likevel bra, og HamKam havnet på tredjeplass i avdeling A, bak Lyn og Odd Grenland. Målet var likevel å rykke opp, og før 1997-sesongen ble Ivar Hoff hentet inn som hovedtrener. Han tok med seg Kenneth Nysæther fra Vålerenga. Andre spillere som kom var Mads Brannstorph, Truls Vaagan og Fredrik Garshol. Hoff ble ingen suksess på Hamar, og 21. mai gikk han av etter bare seks serierunder. HamKam hadde da fire poeng etter like mange uavgjorte. Knut Hagen ble igjen hovedtrener, mens Kenneth Nysæther ble solgt til Lillestrøm. Laget endte til slutt på niendeplass, med ni seire, og kun ett poeng over nedrykksstreken. Da sesongen var over, gikk stortalentet Thorstein Helstad til Brann, mens keeper Clas André Guttulsrød gikk til Glimt. Økonomiske problemer. 1998 var preget av problemer. Før sesongen ble klubben reddet fra konkurs av private investorer, og spillerne måtte gå kraftig ned i lønn. Knut Hagen fikk etter hvert hjelp av sportslig leder Pål Jacobsen som trener, før Hagen måtte gå av helt. Før 18. serierunde ble Jacobsen sportslig leder igjen, mens de gamle HamKam-spillerne Terje Kojedal og Viggo Sundmoen tok over, uten at det gikk noe bedre. Laget tapte de ni siste kampene, havnet på sisteplass og rykket ned til 2. divisjon. Etter sesongen sluttet trenerne, samt kaptein Leif Nordli. Foran 1999-sesongen hentet man inn svenske Conny Karlsson, som tidligere hadde gjort underverker i Haugesund. HamKam skulle rykke opp, men det så dårlig ut i starten. Tapet for Grei på hjemmebane i tredje serierunde regnes av klubbens supportere som den største ydmykelsen i klubbens nyere historie. HamKam lå midt på tabellen etter halvspilt sesong, og Vegard Skogheim, som egentlig hadde lagt opp, gjorde comeback. Etter at han kom, vant HamKam 14 av de 16 siste kampene, og rykket opp igjen med 53 poeng. Midt i sesongen gikk Stian Berget til Lillestrøm. Conny Karlsson fortsatte som HamKam-trener i 2000. Han hentet inn den tidligere Haugesund-spilleren Felix Ademola, Kongsvinger-kjempen Charles Berstad og svenske Per Johansson. Målet var å bli et stabilt førstedivisjonslag, og klubben var fornøyd med sjetteplassen. Spesielt med tanke på at de hadde måttet bytte trener halvveis i sesongen – da spillerne kom til Briskeby før kamp mot Sogndal fikk de vite at Karlsson var blitt lagt inn på sykehus med hjerteinfarkt. Assistenttrener Stein Arne Ingelstad og rekruttrener Tom Stensrud ledet derfor laget. Det endte med tap 2-5, noe som også ble tilfelle i kampen etter – da med Tom Jacobsen som ny hovedtrener. Nesten opprykk. Foran 2001-sesongen fikk FF Lillehammer-trener Svein Cato Bakkemo jobben som klubbens nye trener. Han hentet flere spillere, blant andre keeper Svein Inge Haagenrud og svensken Glenn Leif Ståhl. Sveinung Fjeldstad kom også på utlån fra Lillestrøm. Fjeldstad fikk heltestatus etter kampen mot Vålerenga 16. september, da han skåret 3–1-målet på hel volley. Etter kampen ledet laget 1. divisjon, og lå lenge an til å rykke direkte opp. I nest siste serierunde skulle de sikre opprykket mot Skeid, og klubben satte opp gratis supporterbusser, men tapte 1-4 etter blant annet å ha bommet på to straffespark og fått en spiller utvist. Selv med seier mot Aalesund i siste serierunde ble det tredjeplass, to poeng bak Vålerenga og Start. I kvaliken ble Bryne for sterke, og HamKam tapte sammenlagt 0-3. Med en slik sesong var målet for 2002 klart – opprykk til Tippeligaen. Espen Haug, Espen Olsen og Marius Gullerud kom til klubben. Men sesongen ble likevel en stor skuffelse for både supportere og spillere. HamKam endte på åttende plass, og Bakkemo måtte slutte som trener. Klubben slet igjen med dårlig økonomi, og etter sesongen måtte flere spillere gå. 2003–2005: Tiden under Ståle Solbakken. I 2003 rykket klubben igjen opp til Eliteserien, nå med Ståle Solbakken som trener. Høydepunktet i 2004-sesongen var lagets overbevisende 2–0-seier over Rosenborg, og knivingen med topplagene om en plass blant de fire beste i serien. Sesongens mørkeste øyeblikk var da HamKam-spilleren Sveinung Fjeldstad ble tatt i doping 14. mai, som den første i eliteserien noensinne. HamKam endte til slutt på en god femteplass, på tross av at de hadde et av seriens minste budsjetter. Forventningene var store foran 2005-sesongen, og ble ikke mindre med 3–1-seier over Vålerenga i første serierunde. Men med flere tap og mange langtidsskader måtte HamKam allikevel kjempe for å beholde plassen i Tippeligaen, og endte til slutt på 10. plass. Tiden under Ståle Solbakken ga mange troen på at HamKam var gitt en ny start, og optimismen var større enn på lenge. Blant tilhengerne fikk Solbakken således tilnavnet «Salvatore» på grunn av sin innsats i klubben, både sportslig og for å bygge opp en sunn og profesjonell kultur innad i organisasjonen. I både 2004 og 2005 så gjennomsnittlig flere enn 5500 mennesker hjemmekampene på Briskeby, noe klubben ikke hadde vært i nærheten av på flere tiår. Som følge av den store oppslutningen, samt krav fra Norges Fotballforbund, meldte behovet for et nytt stadion seg. I løpet av vinteren ble det vedtatt å bygge nye tribuner rundt den eksisterende gressmatten, et prosjekt som skulle være endelig ferdig i 2007, senere utsatt til seriestart 2008. Klubbens økonomi var også solid, blant annet takket være lønnsomme salg av spillere som Petter Vaagan Moen og Jarl André Storbæk for henholdsvis ti og fem millioner kroner. Spillersalgene var sterkt medvirkende til at HamKam gikk med 10,9 millioner kroner i overskudd i 2005. Disse to spillerne, samt Espen Olsen, fikk også debutere på som følge av sin innsats i HamKam med Solbakken som trener. 2006: Ny trener, store utskiftinger i stallen, nedrykk. Etter 2005-sesongen avsluttet Ståle Solbakken kontrakten ett år før tiden for å bli ny hovedtrener i FC København. Dermed ble Frode Grodås ansatt som ny hovedtrener, og Lars Tjærnås ble ny sportssjef. I likhet med Solbakken hadde ikke Grodås noen tidligere erfaring som fotballtrener på toppnivå da han fikk ansvaret. I tillegg til nye trenere var det store utskiftinger i spillerstallen foran 2006-sesongen. Nøkkelspillere som Jarl André Storbæk, Petter Vaagan Moen, kaptein Peter Sørensen, Glenn Leif Ståhl, Eddie Gustafsson, Kenneth Dokken, Axel Smeets og Geir Frigård forlot alle klubben. For å erstatte disse spillerne ble Tommy Øren kjøpt fra Sogndal, Ivar Rønningen, ny førstekeeper, fra RBK og den finske landslagsspilleren Juha Pasoja fra Haka. Rune Buer Johansen var også tilbake i A-lagstroppen etter blant annet å ha slitt med skader i to år. Tre uker før seriestart ble belgiske Steve Cooreman hentet fra Gent, mens ungarske Balázs Nikolov ble klar for klubben kun to uker før seriestart. Som følge av skader på to av tre spisser, sikret HamKam også, kun timer før overgangsvinduet stengte 31. mars, en avtale med Rapid Wien om å låne østerrikske Roman Kienast fram til sommeren. Han ble senere kjøpt av klubben da utlånsperioden utløp. Stallen for 2006-sesongen var dermed klar, med seks nye spillere til å erstatte de elleve som hadde forlatt klubben etter 2005-sesongen. Mens overgangsvinduet var åpent på sommeren, forlot Espen Haug klubben til fordel for Hønefoss, mens Morten Bertolt kom til Hamar på utlån fra FC København. Selv om HamKam med dette etter manges mening hadde en bedre spillerstall enn på flere tiår, og spillerne var lite skadet sammenlignet med særlig 2005-sesongen, greide laget aldri å komme seg vekk fra nedre halvdel av tabellen. Klubben lå på 9.–10. plass gjennom store deler av sesongen. Høydepunktene var seirene mot gullvinner Rosenborg, 3-0 på Lerkendal, og daværende serieleder Brann, 4–0 på Briskeby. Etter 1–5-tap mot Stabæk i siste serierunde ble det klart at HamKam endte på 13. plass, og klubben rykket dermed direkte ned til Adeccoligaen – for syvende gang. Som et resultat av dette kom klubben og daværende hovedtrener Frode Grodås til enighet om å avslutte samarbeidet etter en kort evalueringsprosess 8. november 2006. Ny og gammel tribune på Briskeby i april 2009. 2007–2008: Erlandsen, opprykk og nytt stadion. Uken etter, 13. november, ble det kunngjort at Arne Erlandsen overtok jobben som hovedtrener. Med seg som assistenttrener og spillerutvikler fikk han den tidligere HamKam-spilleren Vegard Skogheim. Erlandsen og Skogheim kom fra stillinger som hovedtrener i henholdsvis IFK Göteborg og Kongsvinger IL. Lars Tjærnås fortsatte som sportssjef. Flere spillere forlot HamKam i løpet av vinterpausen, blant disse Morten Bertolt, Ramiro Corrales og Rune Buer Johansen. Samtidig kom David Mannix til klubben fra Liverpool FC, Frode Bjørnevik fra Eidsvold Turn og Thomas Øverby fra Hønefoss. Ved halvspilt sesong i begynnelsen av juli lå HamKam på andreplass i Adeccoligaen. Det ble også startet riving av et par hus rundt Briskeby gressbane for å forberede byggingen av nytt stadion. Av spillerendringer kom klubben til enighet med Balázs Nikolov om å avslutte samarbeidet, mens Tom Kristoffersen (fra Eidsvold Turn) og Martin Husár (på lån fra Lillestrøm) ble hentet inn da overgangsvinduet åpnet igjen 1. juli. Kenneth Dokken kom på lån til klubben fra Strømsgodset ut 2007-sesongen. 20. august ble angrepsspilleren Espen Olsen solgt til Stabæk, mens Olav Tuelo Johannesen ble hentet inn på lån ut sesongen fra Sandefjord rett før overgangsvinduet stengte 1. september. Etter 6–0-seieren over Mandalskameratene på Briskeby 28. oktober ble det klart at klubbem rykket opp til Tippeligaen med andreplass i serien, etter å ha kjempet i toppen av tabellen i store deler av sesongen. Hamarkameratene satte for øvrig ny scoringsrekord i de to øverste divisjonene med sine 82 mål i løpet av sesongen. Etter sesongslutt skrev HamKam kontrakt med blant annet Arnar Førsund (fra Vålerenga), Jon Masalin (fra Notodden) og Olivier Karekezi (fra Helsingborgs IF). Martin Husár, Kenneth Dokken og Olav Tuelo Johannesen dro for øvrig tilbake til sine respektive klubber etter at utlånsperioden var over. Sesongen endte nok en gang med nedrykk. HamKam vant bare fem kamper, mot Viking, Rosenborg, Strømsgodset, Aalesund og Lyn. 2–1-seieren mot Rosenborg, hvor den lokale helten Marcus Pedersen skåret i siste spilleminutt ble stående som høydepunktet i sesongen. Den brasilianske nyervervingen Leonardo Ferreira da Silva kom i medias fokus under kampen mot Fredrikstad 18. august da han skallet ned FFKs Abgar Barsom. da Silva hevdet det var tilfeldig. Doms- og sanksjonsutvalget var til dels enig, men han måtte likevel sone to kamper. I august kom kroaten Ante Vitaić og ble raskt populær. Han skåret to mål direkte fra cornerflagget, og fikk også orden på midtbanen. 2009–2010: Utskiftninger, nedrykk og økonomiske problemer. Før sesongen ble det gjort store utskiftninger i administrasjonen til HamKam. Klubbdirektør siden 1999, Truls Haakonsen, sluttet til fordel for Vålerenga, mens styreleder Erik Stensrud også trakk seg. Tor Rullestad erstattet Haakonsen, mens tidligere statsråd Morten Andreas Meyer ble ny styreleder. Også sportsjef Lars Tjærnås kunngjorde at han sluttet i HamKam. Nye spillere som ble hentet inn var unggutten Thomas Lehne Olsen fra Moelven IL Fotball, samt Tippeligaveteranene Olav Råstad og Jørgen Jalland fra henholdsvis Bodø/Glimt og Vålerenga. 11. juni, etter flere middelmådige resultater og misnøye fra både egne spillere, lokalpresse og supportere, ble HamKam og Erlandsen enige om å avslutte samarbeidet. Han ble erstattet umiddelbart av Erlandsens assistent og tidligere klubbprofil Vegard Skogheim. I september var klubben på randen av konkurs, men klarte å samle inn nok penger til å holde det gående ut sesongen. Færre tilskuere på hjemmekampene enn budsjettert, samt at de ikke fikk solgt verken spillere eller eiendom var blant grunnene til at budsjettet ikke holdt. Dessuten hadde det tidligere vært en dårlig betalingskultur på Briskeby. Sportslig gikk det også dårlig, og én serierunde før slutt ble det klart at HamKam rykket ned til andre divisjon. HamKam var igjen tilbake i 2. divisjon, slik de også var i 1999. Konsekvensene av nedrykket var at det ble kuttet i antall stillinger i administrasjonen, og at klubben valgte å sette et lønnstak på spillerlønningene til 200 000 samt reforhandle alle spillerkontrakter. Følgene ble at flere spillere enten valgte å forlate klubben eller fikk sin kontrakt sagt opp, og dermed sto fritt til å forhandle med andre klubber. Med en klubb nærmest ribbet for spillere, ble flere unge spillere hentet opp fra rekruttlaget, og sammen med etablerte spillere som Ivar Rønningen og Vegar Bjerke (som valgte å fortsette) skulle disse ungguttene utgjøre grunnstammen i sesongen som skulle komme. Også Lars Eirik Bredvold samt de tidligere HamKam-spillerne Hai Lam og Pål Ekeberg Schjerve ble hentet inn fra Nybergsund. Treningskampene som oppkjøringen til neste sesong startet bra med 8 seire, 2 uavgjorte og ett tap (0-1 mot Lørenskog). Klubben hadde serieåpning 19. april mot Tromsø 2 og tapte kampen 0-1 foran snaut 1700 tilskuere. Etter fem kamper sto laget med 2-0-3 og hadde tapt 3 av 3 mulige hjemmekamper og lå i bunnsjiktet av tabellen. 1–2-tapet hjemme mot lillebror Brumunddal ble regnet som det mest ydmykende tapet for klubben noensinne. 4–0-seiren hjemme mot KFUM ga derimot ny optimisme og Kamma nærmet seg mer og mer serielederen Raufoss. I bortekampen mot nevnte Raufoss 29. august vant HamKam 4-1, med fire mål av 19-åringen Thomas Lehne Olsen, og HamKam lå på tabelltopp. Ut sesongen ble det aldri skikkelig spennende om opprykket, selv om KFUM de siste kampene var bare noen få poeng bak. HamKam sikret opprykket i siste seriekamp 23. oktober hjemme mot Lørenskog, hvor de vant med sifrene 6-0 foran over 3000 tilskuere. HamKam vant dermed 2. divisjon, avdeling 4 med 59 poeng, kun tre poeng foran KFUM. Av spillere som markerte seg i 2010-sesongen var spissene Thomas Lehne Olsen og Pål Alexander Kirkevold for henholdsvis 26 og 19 mål, samt midstopperen Edmir Asani, som spilte samtlige kamper. Etter at optimismen med opprykket hadde satt seg, kom den store overraskelsen 21. desember da styret besluttet å begjære klubben konkurs, samt stille sine plasser til disposisjon på grunnlag av likviditetsutfordringer og vanskeligheter med å gå i balanse med regnskapet for 2010. Denne meldingen kom kun en ukes tid etter at klubben hadde fått tildelt 8,5 millioner kroner av Hamar kommune for å dekke utestående gjeld knyttet til selskapene rundt stadionanlegget Briskeby. Etter noen dager med avisoppslag, leserinnlegg og lederkommentarer i lokalpressen, ble det klart at klubben gjennom en redningspakke var reddet av næringslivet og privatpersoner i Hamar og omegn. 2011–2012: Tilbake til hverdagen. Etter at HamKam ble reddet fra konkurs på tampen av 2010, ble klubben dermed klar for Adeccoligaspill i 2011. Gjennom redningspakken som ble presentert, ble det dog lagt fram føringer fra næringslivet om at den lokale profilen skulle fortsette som sesongen før, og at det primært skulle satses på lokale og regionale talenter. Også på toppnivå i klubben ble det gjort nye forandringer som følge av at det gamle styret hadde stilt sine plasser til disposisjon, og et nytt styre ble satt med den tidligere daglige lederen Tor Rullestad som ny styreleder. Av nye spilleforsterkninger før sesongen startet ble midstopperen Oddbjørn Lie hentet inn fra Hødd. Sesongoppkjøringen startet med treningskamper mot lokal motstand, og med unntak av kampen mot Vålerenga (som endte med seier 4–1), var resultatene på det jevne og preget av vinterpausen. HamKam røk ut av Norgesmesterskapet i andre runde mot Byåsen, men i serien var laget i medvind og i den 13. serierunden lå HamKam på førsteplass. Høstsesongen startet i midlertidig med moderate resultater, men mot slutten av sesongen var laget i opprykkskampen helt til de to siste serierundene, da de tapte stort mot henholdsvis Sandefjord hjemme og Hødd borte. Etter sesongslutt dro både Pål Alexander Kirkevold (Mjøndalen) og Jonathan Borrajo (Red Bull New York), mens den lovende unggutten Emil Dahle skrev under på en ny kontrakt. Av nye spillere kom Anders Emil Nedrebø (Asker) og Ørjan Berg Hansen (Kongsvinger), som begge hadde erfaring fra Adeccoligaspill. Årets første treningskamp for 2012 endte med tap for Strømsgodset, og i det store og hele var resultatene gjennom de kommende treningskampene på det jevne. HamKam var for øvrig også på La Manga, hvor de for første gang stiftet bekjentskap med den spanske klubben Albacete Balompié, som sist spilte i Primera División i 2004/2005-sesongen. I mellomtiden kom også klubbens tredje nysignering, da kantspilleren Christer Jensen ble hentet inn fra Strømmen. Den første seriekampen var hjemme mot Sandefjord 9. april, i en kamp som endte med tap 2–3. Statistikk. Største tap og største seier gjelder fra 1968-sesongen. Rekruttlaget og Yngres avdeling. HamKam 2 spiller i 3. divisjon, avdeling 2 (2011) og trenes av Svein Inge Haagenrud. Laget består hovedsakelig av juniorspillere og spillere som ikke spiller fast på A-laget. Rekruttlaget vant 3. divisjon avdeling 6 i 2005 med 19 seire og tre uavgjorte kamper. I kvalifisering til 2. divisjon var Stryn motstander. Hjemme på Briskeby vant de 1–0, mens returkampen endte 5–5. I 2006-sesongen klarte laget i utgangspunktet å beholde plassen i 2. divisjon, men som følge av A-lagets nedrykk fra Eliteserien til 1. divisjon ble rekruttlaget flyttet ned i 3. divisjon. Fra 2007 til 2011 har HamKam 2 vært i 3. divisjon. I 2008 ble juniorlaget til HamKam nummer to bak Lyn i Interkrets junior. I 2009 klarte derimot Kamma endelig å vinne interkretsserien. HamKam hadde 1. januar 2006 480 medlemmer i yngres avdeling, og har lag i alle aldersgrupper opp til juniorlag Logoen. Klubblogoen til HamKam består av en orrhane ("Lyrurus tetrix") i et furutre ("Pinus sylvestris"), med teksten Hamarkameratene og stiftelsesåret 1918 i en sirkel rundt bildet. Orrhanen i treet er hentet fra kommunevåpenet i Hamar, som går tilbake til middelaldertiden. Det nevnes blant annet i Hamarkrøniken fra ca. 1550, hvor det står: «Hammers vaaben det var en vhrhane med udslagen vinger vdi toppen paa it grönt furutræ.» Film og TV. I den norske filmen "Buddy" fra 2003 er to av hovedpersonene HamKam-supportere, og dette spiller en viktig rolle for utviklingen av filmen. En av de to, Anders Baasmo Christiansen, er selv fra Hamar. I 2005 ble dokumentaren "Viktigere enn fotball" vist på TV2. Den handlet om HamKams første sesong i Tippeligaen på mange år, og fulgte særlig Ståle Solbakken, kaptein Peter Sørensen, nevnte Baasmo Christiansen og supporteren Øystein Blystad. Dokumentaren ble senere gitt ut på DVD. I Brødrene Dal og legenden om Atlant-is vinner de tre brødrene henholdsvis en svinekam, en reinskam og et bilde av HamKam i et samisk game-show. Bill Gates. William «Bill» Henry Gates III (født 28. oktober 1955 i Seattle) er en forretningsmagnat som var med på å grunnlegge programvareselskapet Microsoft. Han er i dag styreleder for selskapet. Gates har i en årrekke vært rangert som verdens rikeste person. Etter at han trakk seg fra den daglige driften av selskapet har han proklamert at tilsvarende hele hans formue, i 2009 anslått til 40 milliarder dollar (2009) skal doneres til veldedighet. Gates begynte å programmere dataprogrammer i 1968, 13 år gammel. I 1973 begynte han på Harvard og ble kjent med Paul Allen, hans senere medgründer. På midten av 1970-tallet utviklet de programmeringsspråket Altair BASIC, inspirert av BASIC, for mikrodatamaskinen Altair 8800. Microsoft. I 1975 startet gründerne Microsoft Corporation for å kommersialisere en egen versjon av BASIC, Microsoft BASIC, som ble viktig i forbindelse med suksessen operativsystemet MS-DOS fikk. I 1981 kom det definitive gjennombruddet for Microsoft, da de lisensierte MS-DOS til IBMs første PC beregnet på privatmarkedet. Microsoft har fra slutten av 1980-tallet hatt enorm suksess med operativsystemet Microsoft Windows, som brukes på cirka nitti prosent av verdens datamaskiner. Microsoft ble fra flere hold kritisert for å utnytte sin monopolsituasjon til å presse andre aktører vekk fra markedet. Andre kritikere hevder at Windows-systemet rett og slett er et (dårlig) plagiat av grensesnittet som Apple var tidligere ute med, og Apple førte en rekke rettssaker mot Microsoft. Disse endte til slutt med forlik. Veldedighet. Fra juli 2008 var Bill Gates ikke lenger involvert i den daglige driften av Microsoft, men han fortsatte som selskapets styreleder. Gates har involvert seg mer i arbeidet med stiftelsen som bærer paret Gates navn, Bill & Melinda Gates Foundation. I den forbindelse ble de intervjuet av den norske talkshow-programlederen Christian Strand for "I kveld" på NRK 2. Dette var første gang de ble intervjuet på et norsk tv-program. Etter å ha gitt titalls milliarder dollar til Bill and Melinda Gates Foundation tok Gates i 2009 sammen med Warren Buffett initiativet til The Giving Pledge, et opprop hvor amerikanske milliardærer forplikter seg til å gi minst halvparten av sin formue til veldedige formål innen sin død. Annet. Blant hobbyene hans finner vi golf og bridge, blant hans bridgepartnere er Warren Buffett, som også har gitt store deler av sin formue til paret Gates humanitære stiftelse. Gates er gift med Melinda French Gates. Brumunddal. Brumunddal, populært kalt «Dala», er den største byen og kommunesenteret i Ringsaker kommune i Hedmark. Byen har innbyggere per 1. januar, og ligger ved utløpet av elva Brumunda ved Mjøsas østre bredd, 15 kilometer nord for Hamar. Brumunddal fikk sammen med Moelv bystatus fra 1. januar 2010. Brumunddal Fotball kommer herfra, og spiller sine kamper på Sveum idrettspark. Brumunddal har en betydelig industriproduksjon knyttet til foredling av jord- og skogbruksprodukter. Brumunddal vokste frem som tettsted etter at Dovrebanen åpnet fra Hamar til Tretten i 1894. Brumunddal stasjon ligger på 134 moh. «Slaget om Brumunddal». På 1980- og 90-tallet i Brumunddal hadde det i lang tid vært en fremvoksende innvandringsmotstand. Butikken 8-8 som var eid av en pakistansk innvandrer ble angrepet med en sprengladning så tidlig som 9. februar 1988. Senere brant butikken ned etter at det ble kastet inn en brannbombe 30. april 1988. Politiinspektøren ved Hamar politikammer uttalte at «Det er ikke snakk om organisert rasisme. Jeg vil heller kalle det pøbelstreker». Ute på Mjøsisen ble det reist og påtent et kors. Kommunen satte opp planker foran vinduer i hus hvor det bodde innvandrere for å hindre steinkasting og tilgrising. Den siste dagen i august 1991 holdt den kjente innvandringsmotstander Arne Myrdal og tilhengerne hans fra Folkebevegelsen Mot Innvandring et møte i Brumunddal. Møtet endte med et gateslag der flere hundre blitzere og antirasister blant annet fra SOS Rasisme ble kjeppjaget av Boot Boys, FMI-tilhengere og nøytrale Brumunddøler. E6 og Brumunddal stasjon ble sperret av i cirka en halv time, og politi med skjold og hjelmer måtte holde den rasende mobben borte slik at de vel 100 blitzerne kunne plukkes opp av tre busser. En mobb var utstyr med stokker, jernstenger, kjetting, flasker med bensin og batterisyre. 1000 personer møtte til folkemøte i Brumunddal, 14 dager etter brumunddalsslaget. Det ble imidlertid satt i gang en omfattende aksjon i bygda, «Brumunddal på nye veier», med sterk politisk og økonomisk støtte fra myndighetene. Da Myrdal kom tilbake for å holde et nytt møte 20. september, møtte 4000 mennesker opp og snudde han ryggen. Fra 1992 til 1994 var Aksjonsplan Brumunddal skolens arbeid mot mobbing, diskriminering og rasisme. Brumunddal har med prosjektet «Brumunddal på nye veier» gjennom hardt arbeid klart å kvitte seg med rasiststempelet og i stedet bli et godt forbilde for andre tettsteder med samme problemer. Kjente personer. Fra Brumunddal kommer blant andre bratsjisten Are Sandbakken, den kjente sangeren Gaute Ormåsen, sanger og programleder Phung Hang og skiløperne Ole Ellefsæter og Hilde Gjermundshaug Pedersen. Geologi. I silur, ca. 443 – 416 mill år siden, ble det avsatt mange forskjellige sedimenter i Oslofeltet: sandstein, dypvannskifer, grunnmarine sandsteiner, kalkstein og kontinentale røde sandsteiner øverst. Sanden kom fra Jotundekket som var i ferd med å utvikle seg i nordvest. På Brumunddal ble den røde Brumunddalssandsteinen avsatt. Ringerike lå i strandsonen, mens Bærum og Oslo-området lå under vann. Her ble det avsatt myke skifre og her er det mulig å finne brachiopod-fossiler. Moelv. Moelv er en by og et tettsted i Ringsaker kommune i Hedmark. Moelv har innbyggere per 1. januar, og ligger ved utløpet av Moelva ved Mjøsas østre bredd. Moelv og Brumunddal i Ringsaker, fikk begge bystatus fra 1. januar 2010. Moelv har imidlertid lite tettbebyggelse, og faller utenfor hva som normalt omtales som en by. Moelv oppsto som tettsted ved Moelva med et titalls møller, sagbruk, vadmelsstamper og lignende og ble senere stoppested da jernbanen kom i 1894. Moelv stasjon betjener Dovrebanen, og DS Skibladner har egen brygge hvor også den kjente "Spritbua" fra 1880 ligger. Én kilometer nord for sentrum ligger Tolvsteinsringen med 12 store steiner i en steinsetting som kan minne om et Stonehenge i miniatyr. Fire kilometer sør for Moelv sentrum ligger den imponerende middelalderbasilikaen Ringsaker kirke fra 1100-tallet med sitt berømte alterskap fra Antwerpen. Stedet. Den største industribedriften er Moelven Industrier, som er en av Skandinavias ledende leverandører av byggprodukter og tilhørende tjenester. Konsernet har 39 operative enheter i Norge, Sverige og Danmark. Moelven Industrier ASA har totalt ca. 3300 ansatte. En annen industribedrift er Gunnar Hippe som blant annet produserer tilhengere. Moelven idrettslag har meget bra resultater med sine unge utøvere, både innen friidrett og fotball. Mange av de unge friidrettsutøverne er i norgestoppen i sine aldersklasser, deriblant brødrene Kåshagen med sine sterke resultater. Fotballgruppa er storleverandør av unge spillere til Hamarkameratene. Her kan blant annet nevnes Vegard Bjerke, Truls Jevne Hagen, Adrian Bøverdalen, John Anders Rise og Thomas Lehne Olsen. I desember 2006 innviet laget sin nye flerbrukshall i idrettsparken i Moelv. Ved Moelv er det også gjort funn av helleristninger fra steinalderen som er av de best bevarte i Norge. Ringsaker kirke er en basilika av kalkstein oppført om lag 1150 med et berømt alterskap fra Antwerpen. "Mjøsbrua" like utenfor Moelv fører E6 over Mjøsa til Biri i Oppland fylke. På Steinsholmen 3 kilometer sør for Moelv ligger ruinene av Mjøskastellet som Håkon Håkonson lot oppføre på 1230-tallet. Ved Moelv ligger også Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole, stiftet i 1939. To kilometer nord for sentrum ligger Vea – Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører. Moelv har to legesentre – Herredshuset legesenter og Møllergården legesenter – samt Moelv spesialsenter for urologi og generell kirurgi. DS «Skibladner». DS «Skibladner» (av norrønt "Skíðblaðnir") er Norges eneste hjuldamper og eldste skip i jevnlig drift, bygget i 1854–1856 ved Motala verft i Sverige. Det er dessuten verdens eldste operative hjuldamper i rutegående trafikk. Skipet går i rutefart på Mjøsa, med utgangspunkt fra Gjøvik, som er dens hjemmehavn, til de andre Mjøsbyene Hamar, Moelv og Lillehammer. Det anløper også Kapp ved Kapp Melkefabrikk, Totenvika ved Panengen og Eidsvoll. Mange av turene i sommersesongen, både for charter og åpne arrangementer, er «Gladjazzturer» med musikk av orkesteret Gosen Gla'jazz. «Skibladner» ligger i vinteropplag på Gjøvik, der «Skibladner» har fått sitt eget vernebygg i glass. DS «Skibladner» kalles gjerne "Mjøsas hvite svane". Historie. a> 1880-1890. Eidsvold Hotell til venstre. Maskin og utstyr. Maskinen om bord er en trippel ekspansjon dampmaskin som yter 606 ihk, og kan gi skipet en maksfart på 14 knop. Normal marsjfart er 12 knop. Johan Nordhagen. Johan Nordhagen (født 23. mars 1856 på Nordhagen i Veldre i Ringsaker kommune, død 28. august 1956) var en norsk grafiker og maler, særlig kjent for sine landskapsraderinger fra hjemstedet i Veldre og bygdene i Ringsaker, men også for sine mange portretter, blant annet av kong Haakon VII. Han knyttes til naturalismen som kunstretning. Han er far til domkirkearkitekt Olaf Nordhagen og professor Rolf Nordhagen. Bakgrunn og arbeid. Johan Nordhagen var født på husmannsplassen Nordhagen under garden Flisaker i Veldre som lå langs Prestvegen. Johan hadde trange oppvekstvilkår. Plassen Nordhagen var liten og kastet ikke så mye av seg. Faren Ole Johansen (1816–1873) var husmann og hjulmaker. Johan ble gift med Christine Magdalene Johansen (1858–1933) og fikk med henne 8 barn: arkitekt Olaf Nordhagen (1883–1925), Aslaug Nordhagen (1884–1967), Marie Nordhagen (1886–1961), Anna Nordhagen (1888–1942), Hans Christian Nordhagen (1889–1929), Martha Christine Gladtved-Prahl (1891–1973), Ågot Johanne Giøbel (1893–1950) og botaniker Rolf Nordhagen (1894–1979). Nordhagen har i likhet med Alf Prøysen, som riktignok ble født over et halvt århundre senere, tråkket sine barnesko langs denne etter hvert så berømte vegen. Både Nordhagen og Prøysen har bidratt til at Veldre og Ringsaker er blitt kjent over hele landet. Nordhagen skildrer landskap, mennesker og samfunn gjennom sine bilder, mens Prøysen beskrev dette miljøet med ord. Johan Nordhagens bilder med motiver fra hjembygda er høyt verdsatt blant samlere fra lokalområdet. Nordhagen er særlig kjent for sine to raderinger av kong Haakon VII, det første i 1905 og det siste i 1947 da han var 91 år gammel. Ellers har han radert Bjørnstjerne Bjørnson og ikke minst av Ivar Aasen som er benyttet til illustrasjoner i mange bøker og tidsskrifter. Ivar Aasen skrev i sin dagbok 4. januar 1888: "Kjedeligt Besøg af Portrætmaler Nordhagen" – det var en kjent sak at Aasen syntes det var kjedelig å sitte modell. Veldre. Veldre i Ringsaker kommune er et kirkesogn. Det avgrenses i øst av Leirelva/Brumundelva, i sør av Furnesfjorden/Bådsenden i Mjøsa, i vest av Rudshøgda og i nord av Veldre Allmenningsskog. Befolkningen er på ca. 7000. I de midtre og sørlige områder av sognet dominerer landbruket. Den største befolkningskonsentrasjonen er Brumunddal som er Ringsaker kommunes administrasjonssentrum. Brumunddal er imidlertid delt av Brumundelva, og er således delt i to sogn Veldre og Furnes. I Veldre er det 4 barneskoler, hvorav den ene er privat Steinerskole. I Brumunddal ligger Brumunddal ungdomsskole og Ringsaker videregående skole. På Veslelien er det skoletilbud for rusmiddelbrukere som eies og drives av Kirkens Bymisjon. Sykehuset Innlandet driver Hagen skole. På Fagerlund skole holder kulturskolen i Ringsaker til. Veldre Kirke brant ned i 1996 og en ny er reist på samme sted, midt i bygda. I Brumunddal ligger Sveum idrettspark med 4 baner og eget tennisanlegg. To av banene har kunstgras med undervarme. Hovedstadion har løperbaner med tartandekke. Et steinkast unna ligger Brumunddalshallen og Fagerlundhallen. Oppe i nord i Veldre Allmenning ligger Veldre Sag Skistadion, som er godkjent for internasjonale renn. Sjusjøen. Sjusjøen er et område i Ringsaker kommune i Hedmark. Sjusjøen ligger 850 moh., 20 km fra Lillehammer. Stedet er kjent som Norges største hytteområde. Sjusjøen er fra gammelt av kjent som et «snøhull», og vinteren er normalt lang og snørik. Sjusjøen er et vintersportssted med særlig vekt på langrenn. Her er mange tusen hytter i området på og rundt Sjusjøen. Sjusjøen er omgitt av skogs- og fjellterreng. Det finnes også skisenter, hoteller, butikker, puber og restauranter. Om sommeren byr fjellområdene på et variert nett av stier i skog og fjell. Historie. Sjusjøens historie strekker seg tilbake til siste halvpart av 1600-tallet da de første setrene begynte å utvikle seg. Man regner med at turismen tok til på slutten av 1800-tallet da dyktige budeier la grunnlaget for moderne turistdrift med servering av seterkost og etter hvert noen senger til utleie. Den tradisjonsrike setergrenda har gradvis utviklet seg til et moderne feriested, og i dag er Sjusjøen et av landets mest populære reisemål, med ca 1500 kommersielle senger og over 3000 private hytter. Einar Gerhardsens andre regjering. Einar Gerhardsens andre regjering var en regjering med medlemmer bare fra Arbeiderpartiet. Statsministeren, og dermed regjeringen, satt fra 5. november 1945 til 19. november 1951. Gerhardsen 2 Jens Christian Hauge. Jens Christian Hauge (født 15. mai 1915 på Ljan i Aker, død 30. oktober 2006 i Oslo) var en norsk advokat, hjemmefrontmann, statsråd i to departement i tre Arbeiderpartiregjeringer i perioden 1945–55, og industribygger. Jens Christian Hauge er ofte omtalt som "Jens Chr. Hauge", og i tillegg opererte han med en rekke dekknavn i sin tid i Milorg og som dens leder. Personlige liv. Jens Christian ble født 15. mai 1915 på Ljan i Aker kommune som sønn av underoffiser og kontorbetjent i Storebrand Johan Marius Hauge og hans kone håndarbeidslærer Karen Johanne. Han vokste opp på Ljan sammen med sin 4 år eldre søster, Aase. Jens Christian giftet seg 2. september 1938 med Anna Sofie «Lillann» Dedekam, datter av skipsreder i Arendal. Utdannelse og tidlige karriere. Jens Christian Hauge tok juridisk embetseksamen høsten 1937. Etter avlagt eksamen var han i et års tid vitenskapelig assistent for professor Ragnar Knoph og manuduktør (privatforeleser) for jusstudenter i Oslo. Hauge startet i november 1938 sin juridiske plikttjeneste som dommerfullmektig i Kragerø. Hauge med familie returnerte til Oslo i januar 1940 og gjenopptok arbeidet som manuduktør. 12. april 1940 søkte Hauge jobb ved Oslo Politikammer og startet å arbeide der allerede neste dag som konstituert hjelpepolitifullmektig ved Møllergata 19. Han arbeidet som aktor i Oslo byrett på mindre straffesaker. I juni 1940 ble Oslo Politikammers priskontor opprettet og Hauge søkte seg dit og ble på grunn av sine kvalifikasjoner utnevnt til dets leder. Hauge fortsatte som manuduktør ved Universitetet i Oslo ved siden av stillingen i Prispolitiet og det var hans forelesninger som resulterte i ransakingen hos Prispolitiet og hans private bolig den 12. august 1941 med etterfølgende arrest på ordre fra NS-justisministeren Sverre Parelius Riisnæs på grunn av hans harselas med Nasjonal Samling og opposisjon mot samme. Hauge satt i varetekt på Bayer'n og Bredtvedt frem til rettet ble satt den 17. oktober kl. 10. Rettsforhandlingene varte kun denne dagen og når da saken var tatt opp til doms fikk Hauge positivt svar på om han kunne reise hjem i vente på domsavsigelsen neste dag, 18. oktober kl. 13. Dommen ble på 100 dager med fradrag av 66 dagers varetekt. Hauge aksepterte domsfangevilkår (vann og brød) for å tidligst mulig å kunne avslutte fengselsoppholdet. Fengselsoppholdet endret Hauge fra å være en utpreget sivilist som delvis tok avstand fra militæret, til å gå inn i motstandsbevegelsen. Motstandsmannen. Jens Chr. Hauge slapp ut av Bredtvet fengsel 30. oktober 1941 kl. 18 etter å ha sonet 80 av idømte 100 dager. Etter frigivelsen kontaktet han bestekameraten Helge Sivertsen og sammen diskuterte de hva de skulle gjøre. De så en militære motstandsbevegelse i Norge som det beste alternativet. Problemet deres var at de ikke engang visste om en slik organisasjon eksisterte. Hvis den eksisterte var det også et annet problem: Hvem kunne man spørre om å bli medlem? Sivertsen foreslo at de kontaktet Knut Møyen som før krigen hadde ledet Studentenes frivillige militæropplæring, og som de begge kjente igjennom Studenterhytta i Nordmarka. Hauge og Sivertsen hadde sitt første møte i romjulen 1941 med Møyen i dennes leilighet i Kirkeveien 69. De hadde virkelig klart å kontakte den rette personen da Møyen var leder for det «første milorg». Møyen ønsket Hauge som sin anonyme «skygge», viselederen som skulle ta over organisasjonen i tilfelle Møyen ble tatt eller måtte reise. Hauge måtte vite alt som Møyen visste, men ingen andre fikk vite hvem han var, bare at han eksistere og ville kontakte dem hvis Møyen ikke lengre kunne. Møyen ønsket å få utarbeidet et «forsiktighetsdirektiv» for kampgruppene på Østlandet, og muligens hele landet. Utarbeidelsen av dette direktiv ble en av Hauges første oppgaver. Hauge fylte senere flere viktige stabsfunksjoner for Møyen. Sommeren 1942 ble en rekke av lederne på Østlandet rullet opp av Gestapo. Møyen gikk i dekning på Grünerløkka før han reiste til Sverige og så videre til England. Over en periode på to uker introduserte Møyen Hauge personlig for flere av regionlederne samt tre representanter for Sentralledelsen. Hauge passet på at ingen fikk vite hans virkelige identitet og presenterte seg med et nytt dekknavn ovenfor hver av de kontaktene han møtte. Jens Christian Hauge ble utnevnt til inspektør for Østlandet i juli 1942. Han fungerte også som regionssjef i en seks måneders periode inntil han i januar 1943 ble forfremmet til generalinspektør for all Milorg-virksomhet i Norge. Organisasjonen som Hauge overtok etter Møyen var ikke særlig stor. Det var vanskelig å finne folk som ville påta seg oppdrag, og vanskelig å kontakte nye. Han benyttet først sitt private kontaktnett og sin vennekrets. Hans personlige sekretær med dekknavnet «Minnie», var en av hans kones venninner., Sigurd Lorentzen og var også nære venner som han rekrutterte. Helge Sivertsen ble vervet for å bygget opp Milorgs informasjonstjeneste personlig av Hauge. «Bittern»-ekspedisjonen høsten 1942 droppet fire SOE-agenter («Lingekarer») i Nordmarka. De skulle lære opp Milorgs personell i likvidering. De hadde også med seg en liste på 62 navn som SOE ønsket ekspedert. Hauge konfiskerte denne listen da den inneholdt for mange høyt profilerte nazister. Hauge så for seg store problemer og mange represalier hvis hele listen ble likvidert. Hauge skal ha uttalt: «Vi har mottatt dere for at dere skal trene opp våre folk, og det skal dere gjøre. Men det blir ikke utført noen likvideringer her uten samtykke fra meg.» «Bittern»-ekspedisjonens fadese førte til et bedre samarbeid mellom Forsvarets overkommando og Forsvarsdepartementet i London og Milorg i Norge. SOE-agenten «Store-Tor» (Thorbjørn Gulbrandsen) ble sluppet av Gestapo-sjefen Fehmer i en arrangert rømning den 29. september 1942. Han tok kontakt med «Nr. 24» (Gunnar Sønsteby) som igjen ordnet med et møte med Hauge under dekknavnet «Sam». Hauge gjennomskuet ikke at rømningen var arrangert, men han avgjorde at en så ettersøkt person ikke kunne operere i Norge veldig lenge. Hauge så til at han kom seg tilbake til England. Hadde Fehmer gjort en «bedre» jobb med å skygge «Store-Tor» ville han høyst trolig ha tatt både Hauge og Sønsteby i oktober 1942. I oktober 1942 ble Hauge hastig innkalt til Rådet. Møtet ble kalt inn på grunn av represaliene etter «Majavatnaffæren» hvor to tyske soldater ble skutt. Rådet forfattet den famøse meldingen om at tyskere ikke under noen omstendighet måtte drepes, ikke engang i selvforsvar, som gikk til Stockholm for viderebefordring til London hadde en ordlyd som Hauge syntes var vel restriktiv. Meldingen ble mer eller mindre ignorert i London. Ved Sentralledelsens reorganisering i januar-februar 1943 (på grunn av blant annet opprullinger) ble Hauge forfremmet til «Stor I», generalsekretær for Rådet. Etter at sambandssjef ble arrestert i oktober 1942 lå milorg og sentralledelsen lavt på sambandsfronten på grunn av faren for at Strømme skulle snakke, noe han trolig ikke gjorde og som førte til hans henrettelse på Trandum etter en personlig ordre fra general Falkenhorst i mars 1944. Hauge var en nøkkelperson i Sentralledelsens verving av disponent som ny sambandssjef i januar 1943. Hauge fulgte tett med på hva som skjedde på sambandssiden i sin rolle som «Stor-I». Han hadde faste fredagsmøter med Staubo og spionsjefen kaptein. Disse møtene ble utført med påtatte masker, av sikkerhetsgrunner, som fungerte så bra at ikke engang Staubo og Vennerød gjenkjente hverandre (de var tidligere skolekamerater). Hauge vervet også våpensjefen Bror With som var Staubos svoger, kjent som «Granat-Larsen». With produserte granater og «stenguns». Et av krigens stolteste øyeblikk for Hauge var de norskproduserte «stenguns». Hauge måtte av sikkerhetsgrunner opprettholde et sivilt liv ved siden av det illegale arbeidet. Det viktigste skalkeskjulet var hans forskningsarbeid. Hauge hadde forbud mot å undervise og mottok ingen lønn eller stipend som forsker. Han måtte utad opprettholde aktiviteter slik at det så ut som om han tjente til livsoppholdet. Som en del av dette skalkeskjulet var han nesten daglig på Deichmanske bibliotek, Universitetsbiblioteket eller det juridiske fakultets bibliotek hvor han i det minste leste det som fantes av internasjonale aviser. Den tyske okkupasjonsmakten og statspolitiet sjekket systematisk alle brev til utlandet. Hauge sendte derfor et brev til Berlingske Tidende hvor han ba om et gratisabonnement. Trolig inngikk også de nesten daglige møtene med Johs. Andenæs som en del av hans dekke da han aldr vervet Andenæs inn i Milorg. Det var mulig at Hauge så på Andenæs som for risikabel da han aprildagene 1940 ble såret på Skarnes, samt at han hadde forarget Riisnæs ved å ikke takke ja til stillingen som riksadvokatfullmektig, men det kan også være at Hauge så på han som et viktig for sitt alibi. Et annet alibi var matproduksjonen i morens have i Furubakken. Poteter og grønnsaker ble dyrket mellom frukttrærne. Storesøster Aases dukkestue ble til hønsegård, samt han bygget kaninbur. 13. november 1942 kom Statspolitiet på besøk på Ljan hvor de spurte etter Hauge. Han ble neste dag innkalt til avhør hos Statspolitiet i deres kontorer i Kirkeveien 23. De hadde bemerket seg at han hadde hatt mye kontakt med Johs. Andenæs. Justisdepartementet hadde beordret etterforskning av de to for å ha gitt ulovlig manuduksjon «et sted i Valdres». Hauge klarte i løpet av få minutter å få misforståelsen oppklart og han klarte i løpet av avhøret å få Statspolitiet til å journalføre det bildet av hans livssituasjon og økonomiske situasjon som han ønsket de skulle ha. Hauge svarte så godt for seg at Statspolitiet henla saken uten tiltak. Milorg var ikke en sabotasjeorganisasjon i stort format fra starten av, noe som var en klar føring fra rådet. I april 1943 fikk Hauge og Kai Holst Rådet med på en dristig, men ikke særlig effektiv aksjon mot registerkortarkivet til Oslo kommunes arbeidskontor i Pilestredet 31. Milorgs sentralledelse så på arbeidsmobiliseringen som en stor fare. Holst hadde fått forespørsel fra «Osvald» (Asbjørn Sunde) om han kunne være til hjelp angående arbeidsmobiliseringen. Hauge godkjente at Holst fikk lov til å få Sunde til å legge en plan for en mulig aksjon som han så kunne legge frem for Rådet. Hauge hadde med Sunde i mars 1943 slik at han kunne forsikre seg at Sunde var den rette personen til aksjonen. Sunde hadde ingen anelse om hvem han møtte. Hauge fremla planen for Rådet noen dager senere og Rådet ga godkjenning for aksjonen. Vedtaket avsluttet passivitetslinjen til Rådet, etablert ett år tidligere. Hauge så på aksjonen som et steg i riktig retning for Milorg. Hauge satt i en av sine dekkleiligheter og ventet på rapport fra «Kaka» (Holst) på aksjonsdagen 20. april 1943 (dagen Hitler ble 54). «Kakas» to timer sene ankomst tilsa at det ikke hadde gått som det skulle, men isolert sett var den vellykket. Kontoret i Pilestredet 31 ble helt ødelagt. Hauge foretok sin første utenlandsreise i mai 1943 sammen med til Sverige for å møte Forsvarets Overkommandos representanter. Den første runden med møter foregikk 7.-9. mai i Köpmannebro i Dalsland. Etter en kort tur til Oslo for å informere Rådet reiste han tilbake et par uker senere, denne gang til Stockholm. Han var Milorgs representant i hjemmefrontens ledelse fra høsten 1944, og beordret flere likvidasjoner av nazister. Jens Chr. Hauge var sentral i arbeidet med å bilegge motsetningene mellom de sivile og de militære delene av motstandsarbeidet, og fikk gjennomført linjen at den væpnede motstanden skulle innordnes regjeringen i London og Forsvarets Overkommando. Under krigen startet Hauge prosessen med å få forsvaret under sivil kontroll, et arbeid han fortsatte med etter krigen mens han var forsvarsminister. Denne prosessen møtte til dels sterk motstand. I august 2008 ble det kjent at han under annen verdenskrig også arbeidet for amerikanske Office of Strategic Services. Forsvarsminister. Hauge var den eneste av de sentrale hjemmefrontlederne uten politisk bakgrunn fra før krigen, og begynte sin politiske karriere i 1945, takket være sin motstandslederstatus. Etter å ha arbeidet noen få uker som direktør i Erstatningsdirektoratet, var planen at Hauge skulle være sekretær for hjemmefrontlederen Paal Berg som først fikk i oppdrag å danne en samlingsregjering. Da denne ga opp, arvet Einar Gerhardsen ham som sekretær i sin første regjering fra juni 1945. I 1945 var det ingen som visste helt sikkert hvilket parti Hauge sympatiserte med, og han ble derfor tilbudt førsteplassen på Oslo Venstres stortingsliste samme høst av prisdirektør Wilhelm Thagaard. Hauge takket nei, og valgte i stedet å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Til å begynne med var det flere sentrale arbeiderpartiledere som så med forakt på den såkalte «14-dagerssosialisten», blant annet LO-leder Konrad Nordahl og redaktør i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl. Etter stortingsvalget ble Hauge – 30 år gammel – utnevnt til forsvarsminister i Einar Gerhardsens andre regjering og Oscar Torps regjering fra 5. november 1945 til 6. januar 1952. Under hans tid som forsvarsminister for Norge i etterkrigsårene satte han igang en rekke endringer i forsvaret, både den synlige og den "hemmelige" delen. Stalins maktovertakelser i Tsjekkoslovakia og pakt-tilbud til Finland skremte den norske regjeringen, som tok sine videre steg for å sikre hjemlandet. Deriblant ble den såkalte Stay Behind-organisasjonen opprettet av Hauge. I tillegg satte han igang en styrking av «radiokontroll-tjenesten» samt utenlands informasjonstjenester via Handelsflåten og andre metoder. Flyrekognosering og agenter ble også satt inn for å skaffe etterretning om situasjonen på Svalbard. Hauge la vekt på at Forsvaret skulle være under styring av politiske myndigheter, noe som bragte ham i konflikt med de norske generalene; etter tur gikk Otto Ruge, Halvor Hansson og Olaf Helset av, mens Hauge ble sittende med Gerhardsens fulle tillit. Ved Stortingsproposisjon nr. 1 (1945–46) (Forsvarsbudsjettet) ble Forsvarets forskningsinstitutt foreslått opprettet av Hauge våren 1946 for å ta over kunnskapen fra Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU) som ble opprettet i 1942. Hauge fikk også planene om en atomreaktor i Norge behandlet i Stortinget på rekordtid etter å ha blitt overbevist av Gunnar Randers og Odd Dahl om viktigheten av et slikt program. Forskningsreaktoren JEEP ble deretter konstruert på Kjeller i fellesskap med Nederland. Under sin periode som forsvarsminister var han med på å forberede Norges tilslutning til NATO i 1949. Etter Gerhardsens overraskende avgang i november 1951 og en kort periode i Oscar Torps regjering, fulgte Hauge med over til Arbeiderpartiets partikontor på Youngstorget, der han gikk inn i en nyopprettet stilling. Her dannet han sammen med Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie et ideologisk-organisatorisk maktsentrum som befestet grunnprinsippene som har styrt utviklingen i mye av etterkrigstiden. En aktiv industripolitikk, korporativt samvirke, demokrati og en vestlig orientering (USA). Advokat og justisminister. Hauge gikk videre som privatpraktiserende Høyesterettsadvokat fra 1954, men fortsatte å ha sitt kontor på Youngstorget, i kontorfellesskap med Arbeiderpartiet. Han ble utnevnt til Justisminister i Einar Gerhardsens tredje regjering fra 22. januar 1955 mot sin egen vilje. Hauge ville helst fortsette advokatpraksisen sin og mente det ikke passet så godt for ham å gå inn i regjeringen. Da Gerhardsen påpekte at ingen hadde spurt ham om det passet heller, skjønte Hauge at han ikke hadde noe annet valg enn å gjøre sin venn en tjeneste. Han gikk overraskende ut av regjeringen 1. november 1955, da han ikke fikk medhold i Stortinget i at embets- og tjenestemenn som var suspendert som følge av landssvik, men som ikke var medlem av Nasjonal Samling etter 24. november 1944, hadde krav på lønn i suspensjonstiden. Hauge mente man burde bøye seg for Høyesteretts tolkning, men stortingsflertallet mente at foreldelsen ga grunnlag for at man ikke trengte å betale ut lønn til embets- og tjenestemennene. Utmerkelser. I 1995 ble han tildelt Norges høyeste sivile utmerkelse, Medaljen for borgerdåd i gull. Hauge ble bisatt fra Ris kirke i Oslo 7. november 2006. Regjeringen besluttet at hans gravferd skulle foregå på statens bekostning. Arne Drogseth. Arne Gulbrand Drogseth, (født 5. januar 1893 i Ljan, død 11. februar 1973) var en norsk sivilingeniør og politiker (Ap). Han var konstituert industriminister i Einar Gerhardsens andre regjering i 1951. Drogseth var 1. vararepresentant til Stortinget fra kjøpstedene i Vestfold 1937–1945, samt administrerende direktør ved Norsk Bergverk i Oslo 1951–1963. __NOTOC__ Bakgrunn. Han ble født i Ljan, i daværende Østre Aker kommune (nåværende Oslo kommune), som sønn av blikkenslagermester og kjøpmann Nils Drogseth (1845–1912) og Erdleyda Jørstad (1857–1930). Arne Drogseth tok examen artium i 1911, og var på studiereiser i Sverige, Tyskland og Sveits. Han tok eksamen som sivilingeniør fra Norges Tekniske Høyskole i 1915, på bergavdelingen med metallurgi som hovedfag. Som ingeniør arbeidet han ved Marinens hovedverft i Horten fra 1918 til han ble arrestert 13. desember 1941 og satt på Bredtvedt. Høsten 1942 rømte han først til Sverige, og dro deretter til London. Etter andre verdenskrigs slutt var Drogseth administrerende direktør ved Norsk Bergverk 1951–1963. Politisk karriere. Fra 1921 var han medlem av Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti, og fra 1927 medlem av Det norske Arbeiderparti (DNA). Han var medlem av Horten bystyre 1922–1937, var varaordfører 1937–1940, samt formann i Horten Arbeiderparti i en årrekke. I 1930-årene var Drogseth medlem av industrikomiteen i teknisk forening av DNA. Sekretær for industrikomiteen i London i 1943. Komiteen ble ledet av professor Fredrik Vogt for å skaffe opplysninger knyttet til den industrielle gjenreisningen i Norge. I juli 1945 ble Drogseth oppnevnt som medlem av Statens Jernverkskommisjon og ble der medlem av arbeidsutvalget. Personlig sekretær for statsråden i Handelsdepartementet fra 23. juli 1946. Statssekretær i Industridepartementet fra 11. juli 1947 til 29. juni 1951, deretter konstituert statsråd i samme departement fra 29. juni 1951 til 11. november 1951. Arbeiderdemokratene. Arbeiderdemokratene var på begynnelsen av 1900-tallet et norsk ikke-sosialistisk arbeider- og småbrukerparti med særlig styrke i Oppland og Hedmark. Partiet oppsto som en radikal fløy av Venstre, og stilte til valg første gang i 1906 under navnet «De forenede norske Arbeidersamfund». Lederen var Johan Castberg. Partiet vedtok i 1911 å endre navn fra "De forenede norske Arbeidersamfund" til Arbeiderdemokratene. Året etter ble tilføyelsen «Det radikale Folkeparti» hengt på, og i 1921 ble denne tilføyelsen gjort til partiets navn og «Arbeiderdemokratene» til tilføyelse i parentes. Betegnelsen arbeiderdemokratene ble imidlertid helt fram til partiets oppløsning i 1940 (det siste landsmøtet ble holdt i 1927) sittende som navn på medlemmene. Fram til 1957 var imidlertid formelt Venstres stortingslister i Oppland et samarbeid mellom Venstre og Radikale Folkeparti. Arbeiderdemokratene ble regnet til å være på venstresida av Venstre, med basis blant småbrukere og landarbeidere. Historisk hadde de bakgrunn i Jon Hols «borgerlige» arbeiderforbund – "Det norske Arbeiderforbund". Blant medlemmene fantes det folk som hellet i retning "georgisme". Georgisme kommer av den amerikanske sosialfilosofen Henry Georges tanker. Han mente at jordeie ikke burde være kilde til rikdom, og at all inntekt som kom av særlige naturgitte fordeler eller samfunnsmessig utbygging, burde konfiskeres ved en skatt som mer eller mindre skulle dekke de offentlige utgiftene. Samfunnet skulle på denne måten finansiere utgiftene sine ved avgift på grunn- og naturrikdommer som borgerne fikk disponere. De norske «georgistene» gikk ikke så langt, men de fulgte tankegangen et godt stykke og skapte sterk uro på høyresiden i politikken. Kampen om konsesjonslovene var mye som en strid om synet på eiendomsretten til naturrikdommer, og her representerte georgistene et ytterpunkt. Mange arbeiderdemokrater var inne på slike tanker. Disse spørsmålene spilte en stor rolle i valgkampen i 1909. Stortingsrepresentanter. a> (1862–1926) var stortingsrepresentant for partiet i periodene 1901-1909, 1913-1921 og 1924-1926. Partiet var representert på Stortinget 1904/06-1936 med følgende representasjon Feltartilleri. Feltartilleri under den amerikanske borgerkrigen, trening av artilerister Feltartilleri er artilleri som er bygget for å brukes i felten. Feltartilleriets alminnelige oppgave er å gi støtteild overfor de andre våpenartene, som oftest infanteriet. Feltartilleriet plasseres som regel bak fronten, og dekkes av denne, men er likevel ansvarlig for sitt eget nærforsvar. Inntil begynnnelsen av 1900-tallet ble kanonene for feltartilleriet trukket av hester, men disse har etterhvert blitt erstattet av bensin- og dieseldrevne kjøretøy, først ved at kanonene ble slept etter trekkvogn. Etterhvert har det blitt stadig vanligere med selvdrevet feltartilleri, som M109, hvor kanonen monteres på et karosseri med beltedrift. I tidligere tider var feltartilleriets effektive rekkevidde begrenset til et par tusen meter, og nøyaktigheten var dårlig. Dagens feltartilleri har rekkevidde på titalls kilometer og kan med ved bruk av artilleriradar, laseravstandsmåler og artilleriobservatører levere svært nøyaktig ildstøtte selv på lang avstand. Trøgstad fort. Trøgstad fort har et omfattende underjordisk tunnelsystem I tillegg til panserbatteriene og de 8 feltkanonene som var plassert rundt om på fortsområdet, var det også en rekke nærforsvarsverk spredt rundt på fortsområdet Trøgstad fort er en grensefestning i Østfold. Trøgstad fort ble påbegynt samtidig med Høytorp fort og stod ferdig i 1918. Dette fortet, Høytorp fort, brugalleriene ved Fossum bru og Langnes jernbanebru dannet Fossumstrøkets festning, datidens kraftigste festning. Dette var en sperrefestning og det skulle kjempes til siste mann eller til hæren var oppmarsjert. Fortet er inndelt med to panserbatterier. Panserbatteri A og panserbatteri B. All militær aktivitet opphørte ved Trøgstad fort i januar 1997 og det eies i dag av Trøgstad kommune. Det vedlikeholdes som museum og friluftsområde. Frivillige og tidligere offiserer og soldater ved Trøgstad fort har lagt ned et stort dugnadsarbeid for fortet. NIKE. NIKE Hercules utstilt ved panserbatteri B Radarsystemet og kontrolltroppen til Nikebataljonens Trøgstad batteri ble installert i panserbatteri B i 1959. Utskytningsområdet ble plassert på Havnås. Krigshandlingene. Kart som viser Trøgstad forts rekkevidde, signalsentraler, synlighet av omliggende terreng mm Ved Fossum bru lå 12. april 1940 120 norske soldater i stillinger på Askimsiden og forsøkte å hindre at tyske tropper skulle komme over elva. 13. april slo Trøgstad fort tilbake et tysk fremstøt langs Rv22 fra Båstad. 12 skudd ble avfyrt og en tysk infanterikanon ble ødelagt. Senere samme dag ble det avfyrt 18 skudd i retning Slitu. Fortets 12 cm tårnkanoer hadde en skuddvidde på ca. 11.300 m. Disse når ikke lenger enn til Askim jernbanestasjon og kunne, i likhet med Høytorp fort, ikke medvirke i forsvaret av Fossum bro. Johan Castberg. Johan Castberg (født 21. september 1862 i Brevik i Telemark, død 24. desember 1926 i Oslo), var en norsk jurist og politiker. Castberg var stortingsrepresentant for Arbeiderdemokratene fra 1901 til 1909, fra 1913 til 1921 og fra 1924 1926. Castberg var statsråd i Gunnar Knudsens første regjering som leder av justisdepartementet fra 1908 til 1910, og i Gunnar Knudsens andre regjering som leder av Handelsdepartementet 1913 og Sosialdepartementet (som Castberg fikk opprettet) fra 1913 til 1914. Ved unionsoppløsningen i 1905 agiterte han for opprettelse av den norske stat som republikk. Castbergske lover. Castberg er særlig knyttet til konsesjonslovene for vannkraftutbygging av 1909. Disse er ofte kalt «De Castbergske konsesjonslover». Hans navn er også direkte eller indirekte knyttet til lovene om sykeforsikring 1909 og 1915, fabrikktilsynsloven av 1909, ulykkesforsikring for fiskere (1908), sjøfolk (1911) og industriarbeidere (1915), og arbeiderbeskyttelse i industrien (1915), foruten de castbergske barnelover, som blant annet innebar at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren. Utmerkelser. Castberg ble tildelt 7. juni-medaljen. Georgisme. Georgisme er et filosofisk og økonomisk teorisett som er oppkalt etter Henry George (1839–1897). De økonomiske teoriene går ut på at selv om alle eier det de skaper, så tilhører jordareal og alt annet i naturen alle mennesker. Georgistene argumenterer for at alle renter og leier som kommer fra jordareal, kringkastingskonsesjoner, mineralutvinningsretter, fiskekvoter og lignende skal gå til samfunnet i stedet for eieren. Slik inntekter er det ingen som har arbeidet for å få. Av inntektene til «naturlige monopoler» skal en høy andel gå til fellesskapet. Til gjengjeld skal det ikke ilegges andre skatter eller økonomiske reguleringer. I praksis vil dette si å innføre en høy jordverdiskatt. Det vil ikke være noen endring i priser for jordleie. Grunnene til dette ble først forklart av Adam Smith. Varianter av georgisme. De fleste tidlige georgistiske gruppene kalte seg "Single Taxers", noe som på norsk vil være enkeltskatt-tilhengere. George så på dette som en riktig beskrivelse av gruppenes politiske mål. Målet var å erstatte alle typer skattlegging med en jordverdiskatt. Senere grupper inspirert av Henry George finner man i miljøverngrupper og blant folk med interesse for økonomi. I et økonomisk klima med høye skatter og politisk stabilitet, er det vanskelig å få innført jordverdiskatt på en rask måte. "Georgisme" har litt et mer generelt begrep som tar opp i seg også små endringer i retning av idealet om at alle typer skatter skal erstattes med en enkel jordverdiskatt. Enkelte georgister er ikke fornøyd med ordet «georgisme». Etter hvert er Henry George lite kjent. Prinsippene var tenkt på før ham, og ismer oppkalt etter en enkelt person har mistet popularitet. Noen bruker begrepet «geoisme». Begrepene avspeiler også ulike vinklinger, men alle retnngene er enige om at jordverdier skal skattlegges. Flere har tanker om en borgerlønn, der alle statsborgere av et land mottar sin del av inntektene skaten har for å selge eller leie bort naturressurser. Forgjengere. William Ogilvie, Adam Smith, John Stuart Mill, John Locke, William Penn, Benjamin Franklin, Thomas Paine og Thomas Jefferson. Kjente georgister. Lev Tolstoj, Sun Yat Sen, David Lloyd George, Winston Churchill, George Grey, Walter Burley Griffin, Clarence Darrow, Mark Twain og Albert Jay Nock. Ramakrishna. Ramakrishna (født Gadadhar Chatterjii 18. februar 1836 i landsbyen Kamarpukur i Vest-Bengal, død 6. august 1886) Ramakrishna viet sitt liv til Gudinnen Kali, til kjærligheten og respekten for sine medmennesker. Han hadde mange store syner i sitt liv. Gudinnen Kali er et aspekt av Gud som kan være både grusom og kjærlig. Ramakrishna viste mange veier til Gud eller Guddommelig opplysning, både flere veier innenfor Hinduismen og gjennom andre religioner. Hans egen vei var alltid hengivenhet til Kali, selv om han eksperimenterte med andre retninger i en fase av livet. Disipler av Ramakrishna var blant annet Shashi, Vivekananda, og Surendra Nath Boral, den siste professor i filosofi fra Burdwain universitet i India, og som senere utvandret til Norge. Adolfkanon. Adolfkanon er en tysk kanon produsert for slagskip med den offisielle betegnelsen 40.6cm Schnell-ladekanone C/34 in Schussgerät C/39, forkortet 40,6 cm SK C/34 (ofte feilaktig referert til som Schiffskanone C/34). C/34 ble konstruert i 1934 av Krupp og var i utgangspunktet tiltenkt slagskipene i serien H og J som skulle etterfølge Bismarck-klassen. Slagskipene ble bestilt og påbegynt, men ikke ferdigstilt. Etter at beslutningen var tatt om å skrinlegge byggingen av slagskipene ble det bestemt å bruke de ferdige kanonene som kystartilleri. Som landkanoner ble det tilrettelagt for utskiftbare kjernerør som fikk navnet "Adolf-Rohr". Det ble også konstruert en litt lettere granat med lengre rekkevidde beregnet for "Cross-Channel shooting" spesielt for batteri Lindemann. Granaten fikk navnet "Adolfgranaten". Disse granatene gav opphavet til det navn som kanonen siden har hatt – "Adolfkanonen". Kanonen har et kaliber på 40,6 cm med en rekkevidde på 56 km. Den kunne avfyre prosjektiler på ca. 1030 kg. Den lette Adolfgranaten på 600 kg kunne nå fra Trondenes til Narvik. Siste gang Adolfkanonen på Trondenes batteri ble avfyrt var i 1957. Av de fire kanonene på Trondenes er det kun én som er godt vedlikeholdt både innvendig og utvendig og kan besøkes i turistsesongen. De tre andre er kun vedlikeholdt utvendig. De første kanonene var ferdige fra fabrikken i 1939, og de tre første ble satt opp i Batterie Schleswig-Holstein ved fiskerlandsbyen Hel utenfor Danzig ((Gdansk)) og Gotenhafen ((Gdynia)). Disse tre kanonene ble i 1941 flyttet til Sangatte like sør for Calais ved Den engelske kanal og inngikk der i Batterie Lindemann. Da beslutningen om å bygge Atlanterhavsvollen ble tatt i 1942, ble det også bestemt å bruke åtte av de ferdige 40,6 cm kanonene i to batterier i Norge. Fire av disse kom til Batterie Theo/Trondenes og fire skulle til Batterie Dietl på Engeløya i Steigen. Den ene gikk imidlertid tapt da transportfartøyet sank, og det kom kun tre kanoner til Batteri Dietl. Man vet med sikkerhet at elleve kanoner ble produsert; åtte ble plassert i Norge, og de andre tre ble som nevnt først brukt i Polen, i Hel (tysk navn Hela) nær Gdańsk som Batterie Schleswig Holstein. I 1942 ble disse tre kanonene flyttet til Frankrike og plassert nær Sangatte i Batterie Lindemann. Det eneste av de tre batteriene som var operativt under andre verdenskrig og som aktivt deltok i krigshandlinger var Batterie Lindemann. Dette batteriet kunne, sammen med flere andre mindre batterier i samme område, beherske hele den nordre innseilingen til Den engelske kanal. Beskytning av Dover, Folkstone og andre byer og tettsteder i Kent forgikk fra batteriet sto ferdig sommeren 1942 til kanadiske styrker erobret området i september 1944. Kanonbunkerne for de fire batteriene (unntatt batteriet i Polen) med 'Adolfkanoner' ble bygd i 1942-43 av den tyske byggeorganisasjon Todt. Bunkerne var av typen Regelbau S70/80 i Polen, Regelbau S 384 ved de norske batteriene og Regelbau S 262 i Frankrike. I Norge ble det i stor utstrekning brukt russiske krigsfanger som slavearbeidere under byggingen. Kanonstillinger i Polen og Frankrike. Som nevnt ble de tre første kanonene plassert på Helhalvøya i Polen hvor de inngikk i Schleswig-Holstein-batteriet. Dette skjedde i løpet av 1940-41. Batteriet skulle beskytte Gdańskbukten. Alle tre kanonene ble prøveskutt i løpet av mai og juni i 1941 og ble kort tid etter transportert med jernbane til Frankrike for å brukes i Batterie Lindemann. I dag finnes det et kystforsvarmuseum i bunkerne etter batteriet i Hel. Av Batterie Lindemann finnes det i dag nesten ikke spor igjen. Området ble brukt til deponi for utsprengt stein under byggingen av Euro-tunnelen mellom England og Frankrike. Kanonstillinger i Norge. Etter krigen ble kanonene på Trondenes tatt over av det norske forsvaret. Batteriet ble sist avfyrt i 1957. Det ble tatt ut av Kystforsvarets oppsetninger og formelt nedlagt 1. juli 1964. De tre kanonene på Engeløya ble solgt til skraphandlere i 1956, mens de fire kanonene på Trondenes ble bevart og én av dem er i dag åpen som museum. Hele batteriet er på Riksantikvarens ønskeliste over bevaringsverdige festningsverk. Beskrivelse. Siden de var tiltenkt montering i kanontårn på slagskip ble kanonene produsert i venstre- og høyrehåndspar. Det vil si at kanonene skulle brukes parvis i tvillingtårn ombord på slagsskip. Parene ble splittet for individuell montering i helt andre kanonhus i sin kystforsvarsrolle. En annen betydelig forskjell er affutasjen. På skip ville kanonen vært montert på toppen av et «tårn» som ned gjennom flere dekk. Dette «tårnet» ville rotert sammen med kanonene og inneholdt ammunisjonsheiser fra magasinene under panserdekket og opp til kanonhuset. All lading ville vært mekanisert og kanonen hurtigskytende. I landmontasje settes kanonen opp på en pivot i en grunn betongbrønn. Ladingen er mer manuell og en får en lav skuddtakt, ned mot 2 min/skudd. Til sammenligning hadde 28 cm batteriet på Oscarsborg en takt på 3 min/skudd. Kanonens løp med bakstykke var 21,5 meter langt. I en kystforsvarsstilling kunne kanonen eleveres til 52 grader, noe som ga den en rekkevidde på 56 km med Adolfgranaten på 600kg. Konstruksjonsmessig var 40.6-kanonene identiske med 38 cm SK C/34 – bortsett fra at løpets kaliber var større. Skuddhastigheten til våpenet var avhengig av elevasjonen på røret; under 20 grader ca. et skudd pr. minutt, over 20 grader ca. 2 minutt pr. skudd. Prosjektiler. Til kanonen var det utviklet i alt fem typer granater, inklusive treningsgranaten. Bryting. Bryting er en idrettsgren i form av en tvekamp mellom to utøvere. Flere av kampsportene som regnes som stilarter av bryting, har internasjonal utbredelse og lange historiske røtter. Helleristninger og hulemalerier, antatt å være 15 000 til 20 000 år gamle funnet i Sør-Europa, viser brytere i de samme posisjoner som under nåtidens OL. Bryting var den siste, viktigste og avgjørende begivenheten i pentathlon, grekernes populære femkamp under antikkens olympiske leker. Lister over olympiske brytemestre finnes siden 708 f.Kr.. I dag brukes fortsatt de samme grepene som egypterne benyttet og beskrev på tempelvegger såvel som faraoenes gravkamre for 5 000 år siden. I Norge er bryting utøvd siden 1890-tallet og det første NM ble avholdt i 1910. Bryting har vært OL-gren siden første moderne olympiade i 1896. Stilarter innen bryting. I tillegg til disse stilartene finnes det mange idretter med likhet til bryting, som kan være nasjonale sporter eller til og med lokale sporter, for eksempel Sumo-bryting i Japan, eller Mukna-bryting i India. Gjennomføringen av brytekamp. Bestemte grep og teknikker for fall og kast reduserer sjansen for en evt. skade på en motstander. Dette gjør bryting til en kampsport hvor bryteren oppnår gevinst fra sin styrke, list og smidighet fremfor av å ha voldt motstanderen skade. Det er også helt klare regler på hva bryteren ikke kan foreta seg under en brytekamp. Alvorlige skader i bryting,ses ikke spesielt ofte. Det er ingen øvre aldersgrense for bryting. Organisering. Det finnes brytere som konkurrerer i henhold til en proff-kontrakt, og så finnes det de som konkurrerer i åpne,internasjonale turneringer, uten at bryteren har tilknytning til noen organisasjon. En av de mest innflytelsesrike organisasjoner, relatert til noen av bryte-stilartene er FILA. Utbredelse. I Norge er det registrert 30 bryteklubber i Norges Bryteforbund. Den ledende og mest suksessrike klubben er Kolbotn IL. De leder merittlistene over OL, VM og EM-medaljer. Kolbotn leder også statistikken over flest NM-medaljer (43), foran Kristiansund AK (35) og BK Atlas (31). Totalt regner man med at det på verdensbasis finnes ca 20 000 000 utøvende brytere. Jarlsberg (ost). Jarlsbergost er et registrert varemerke for en halvhard løypeost som produseres av TINE SA. Opprinnelig jarlsbergost. Jarlsbergosten ble utviklet av bonde og gründer Anders Larsen Bakke (1815–1899) på gården "Østre Bakke" i Våle i Vestfold. Osten ble omtalt offentlig første gang i amtsberetningen for Jarlsberg og Larviks amt i 1855. Den minner av utseende om sveitserost, som kom til Vestfold med sveitsiske ystere (gjerne kalt sveiser. Jarlsbergost ble siden laget ved flere ysterier i distriktet. Ikke lenge etter Anders Larsen Bakkes død ble imidlertid produksjonen av osten nedlagt. Historiene om at jarlsbergosten oppsto på Jarlsberg hovedgård er ikke riktig og skyldes trolig en sammenblanding av navn. Jarlsberg hovedgård produserte imidlertid sveitserost fra 1815 og er således trolig indirekte opphavet til jarlsbergosten. Moderne jarlsbergost. Meieristudent Per Sakshaugs hovedoppgave «Propionsyrebakteriekultur som tilsetning til ystemjølka» ved Norges Landbrukshøyskole på Ås, idag Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) la grunnlaget for utviklingen av Jarslbergosten i nyere tid. Fra 1956 ble en mer moderne variant av osten utviklet av professor Ola Martin Ystgaard ved Norges Landbrukshøgskole og noen av hans studenter. Navnet var den gang omdiskutert, men Einar Utne Ogre, en av studentene, slo gjennom og mente at det eneste riktige var å kalle den for Jarlsberg. Produksjonen ble satt i gang tidlig på 1960-tallet. Den største produsenten av Jarlsberg er i dag TINEs produksjonsanlegg i Elnesvågen. Jarlsbergost med skorpe blir i dag laget som runde «hjul» på 10 kilo og uten skorpe som bjelker på 5 kilo. Fettinnholdet i tørrstoffet er 45 % for den normale varianten og 30 % for lettvarianten. Eksport. I 1961 begynte den første, forsiktige eksporten av jarlsbergost. Pr. 2006 eksporterer TINE i alt 12 500 tonn Jarlsberg årlig fordelt på markeder i flere land, med USA, Canada, Australia og EU som de viktigste. Dette utgjør 60 % av TINEs samlede eksport. Jarlsberg er den mest solgte, importerte osten i USA og blir også produsert der på lisens av Alpine Cheese i Ohio. Jarlsberg blir også produsert på lisens i Irland for EU-markedet. Navlelo. Navlelo er en samling av myke fiber, eller lo, i navlen. Dr. Kruszelnicki ble gitt Ig Nobelprisen for tverrfaglig forskning i 2002. Graham Barker fra Perth, Australia er i Guinness Rekordbok listet opp som rekordholder for samling av navlelo. Han har samlet nesten hver eneste dag i 20 år siden 17. januar 1984. Han samler omtrent 3,03 mg per dag. I motsetning til Dr. Kruszelnicki er hans navlelo i en spesiell rødfarge, det til tross for at han sjelden bærer røde klesplagg. Erik Solheim. Solheim taler på kirkemøtet i 2007 Erik Solheim (født 18. januar 1955 i Oslo) er en norsk diplomat og tidligere politiker for Sosialistisk Venstreparti (SV). Han var partisekretær i SV 1981–1985, partileder for SV 1987–1997, stortingsrepresentant 1989–2001 og endelig utviklingsminister 2005–2012 og miljøvernminister 2007–2012 i Jens Stoltenbergs andre regjering. Som partileder for SV stod han for en reformkurs som la grunnlaget for partiets senere regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, men som også møtte endel motstand i eget parti. Solheim ble i 2000 utnevnt til spesialrådgiver i Utenriksdepartementet og jobbet som fredsmegler på Sri Lanka. Etter han forlot regjeringen 23. mars 2012 gikk han tilbake til stillingen som spesialrådgiver. Bakgrunn og virke. Han er sønn av forlagskonsulent Bjørn Elling Solheim og direktør i Høyesterett. Solheim er utdannet cand.mag. med fagene historie og sosiologi. Han var leder i Sosialistisk Ungdom 1977–1980, partisekretær i SV 1981–1985, og leder for SV i perioden 1987–1997. Han var stortingsrepresentant fra Sør-Trøndelag 1989–1993, fra Oslo fra 1993–2001. Solheims personlige rådgiver som SV-leder og stortingsrepresentant var i flere år Thor Gjermund Eriksen, senere redaktør i Dagbladet. Fra våren 2000 hadde han permisjon fra Stortinget for å være spesialrådgiver for UD på Sri Lanka, og jobbet for å få en fredsavtale mellom myndighetene og Tamiltigrene LTTE. Hans vararepresentant til Stortingets utenrikskomite var i denne perioden Lisbet Rugtvedt. Solheim har vært valgobservatør i Russland, Georgia, Hviterussland og Ukraina. I tillegg til sitt engasjement for fred og konfliktløsning har Solheim alltid vært svært opptatt av miljøspørsmål, han var blant annet til stede på FNs miljøkonferanse i Rio i 1992. I utviklingspolitikken har han i tillegg til fred og miljø, vært opptatt av likestilling samt olje- og energispørsmål. Statsråd. Solheim tok som utviklingsminister tidlig initiativ til å overføre oljeekspertise og kunnskap om nasjonal styring av oljeressurser til latin-amerikanske land, som Bolivia og til den allerede utviklede oljeindustri i Brasil. Han er også svært opptatt av å videreutvikle Norges kunnskaper om, og forhold til land i Asia – og spesielt Kina. Han har besøkt Kina en rekke ganger, og åpnet «Kinesisk Kulturfestival» i Oslo Konserthus 1. september 2007. Han signaliserte da han overtok som miljøminister at han var opptatt av sammenhengen mellom utvikling og klimaendringer, at miljøutfordringene kun kan håndteres globalt. Solheim er den første statsråd i Norge med to konstitusjonelle ansvarsområder. Han fikk avskjed i nåde 23. mars 2012. Vigelandsanlegget. Vigelandsanlegget med Monolitten i sentrum av bildet. Frognerparken med Vigelandsanlegget fra lufta. Vigelandsanlegget er skulpturanlegget i Frognerparken i Oslo, undertiden også (feilaktig) kalt Vigelandsparken. Skulptursamlingen har fått navn etter kunstneren som har modellert den, Gustav Vigeland. Frognerparken er den mest besøkte turistattraksjon i Norge. Vigelandsanlegget er på 320 mål og inneholder tilsammen 214 skulpturer, og tretten smijernsporter, to bronsedører på portstuene og to vindfløyer som skal regnet med. Alle skulpturer er modellert av Vigeland, og parken er opparbeidet etter hans tegninger. Parken er 850 meter lang, og skulpturene er gruppert i fem større enheter: Hovedportalen, Broen med barneplassen, Fontenen, Monolittplatået og Livshjulet. Skulpturanlegget inneholder det meste av kunstnerens produksjon. Skulpturene er i bronse, granitt og smijern. Parken inneholder nærmere 600 figurer. Kunstneren modellerte selv alle skulpturene i full størrelse, mens hogging i granitt og støping i bronse ble utført av dyktige håndverkere. Arbeidet med parken strakte seg over mange tiår og den stod først ferdig rundt 1950. Oslo kommune bar de største kostnadene, men det var også flere privatpersoner som bidro med tilskudd. Kulturminne. Frognerparken og Vigelandsanlegget er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Homer. a>.Homer (gresk "Homēros" / Ὅμηρος) var en gresk forfatter som antas å ha levd rundt år 800 f.Kr. og som tradisjonen har navngitt som forfatter av to sentrale verker i den vestlige kulturkrets, de klassiske eposene Odysseen og Iliaden. Spørsmålet om hvorvidt Homer var en virkelig person eller ikke, «det homeriske spørsmål», er imidlertid omdiskutert, selv om de fleste forskere har strandet på at han var en virkelig person. Eposene som tilskrives Homer er de to eldste greske verkene som er bevart til vår tid, og de innleder følgelig den greske antikkens litteratur. "Iliaden" og "Odysseen" er de gjenværende delene av Den episke syklus, hvor de utgjør henholdsvis andre og sjuende delen. I eldre tid ble Homer også tillagt en rekke andre dikt, hvorav flere nå er tapt. Verkene. Disse to verkene, Iliaden og Odysseen, er blant de første nedskrevne historier man kjenner til i europeisk litteratur, og fører videre en muntlig fortellertradisjon. Historiene er av de ytterst få som er bevart for ettertiden, og var allerede i klassisk gresk tid høyt skattet. Deres betydning for den greske, og dermed den vestlige kulturutvikling var umåtelig. Formmessig er skriftene episke fortellinger skrevet på heksametervers, et strengt oppbygget lyrisk system. Personen. Lite er kjent om denne skikkelsen. Uklarhetene omkring Homers identitet kalles for det homeriske spørsmålet. I følge gresk legende var Homer en blind "aoid" (sanger). Det er imidlertid usikkert om han i det hele tatt er en historisk person, og om han i så fall har skrevet disse eposene eller i det minste én av dem, eller om han kun er den som til sist samlet dem og skrev dem ned. Noen forskere tror at det fantes en historisk Homer i det 8. århundre f. Kr., mens andre forskere mener at diktene er oppstått fra en mundtlig tradisjon båret av såkalte rapsoder og først ble skrevet ned på tidspunkt – muligens på ordre fra Athens hersker Peisistratos, for å sikre dem for ettertiden. Ifølge tradisjonen var Homer blind, som forøvrig er et typisk trekk for vismenn og diktere. Det har vært uenighet om hans hjemland, men den geografiske horisont i Iliaden tyder på at eposet er oppstått et sted i det vestlige Lilleasia (Tyrkia). Mange og ulike spekulasjoner omkring Homers identitet er gjennom tidene drøftet uten at man er kommet noe nærmere en avklaring. En mulighet er at Homer ikke var én bestemt person men snarere en lang dikterisk tradisjon av flere forfattere som så endte opp i, og siden ble husket, som 'Homer'. Spørsmålet om Homers identitet ble tatt på størst alvor på 1800-tallet. Ettersom det er for få muligheter til å avgjøre spørsmålet, har man i dag spøkefullt sagt at versene ikke var skrevet av Homer, men av en mann med samme navn. Homers ettermæle. Etter det vestromerske keiserdømmets kollaps på 400-tallet forsvant greskkunnskapene i Vest-Europa gradvis. Lærdom ble formidlet på latin. Selv de hellige skriftenes greske og hebraiske originaltekster ble erstattet med den latinske oversettelsen "Vulgata". Da Petrarca gjennom en byzantinsk ambassadør fikk tak i et Homer-manuskript, kunne han ikke lese det, som han beklagende skrev til forfatteren med adresse i dødsriket. Vinteren 1358/59 lærte Petrarca imidlertid den greskkyndige Leontius Pilatus fra Calabria å kjenne, som tilskyndet også av Boccaccio oversatte "Iliaden" og "Odysseen" til latin i årene frem til 1362. Da Konstantinopel blev erobret av tyrkerne i 1453, flyktet mange lærde til Vesten, medbringende bøker og dokumenter. Disse eksil-grekerne, under beskyttelse av Medicifamilien, slo seg for en stor del ned i Firenze, som etterhvert ble et sentrum for renessansens fremvekst. Nylesningen av de greske klassikerne fikk avgjørende betydning i denne prosessen. Den første boken satt med greske typer utkom i Brescia i 1474. Det dreide seg om en parodi på Homer, "Batrachomyomachia" (= Krigen mellom frosker og mus), etter alt å dømme for å brukes i greskundervisningen. Først fjorten år senere, i 1488, utkom en komplett førsteutgave i Firenze. Eksil-grekeren Demetrios Khalkondyles hadde samlet "Iliaden", "Odysseen", "Batrachomyomachia" og de homeriske hymnene. Da Homer i løpet av 1500-tallet for alvor begynte å bli lest i Vest-Europa, ble det likevel klart at han kom til kort overfor sin etterfølger, romeren Vergil. I sine syv berømte bøker om diktekunst, "Poetices libri septem" fra 1561, kritiserer Julius Cæsar Scaliger Homer for umoralen i historiene hans. Gudene praktiserer incest og hor uten motforestillinger, og inkonsekvensene får diktene til å virke nærmest fjollete: F.eks må solguden, som «allting kan se og allting kan høre», "bli fortalt" at Odyssevs' menn har stjålet oksene hans. Og hvilken hensikt har det å omtale Akilles som «rappfotet», når han sitter oppløst i tårer? Mikroprosessor. En mikroprosessor eller prosessor er en CPU som er bygd inn i en enkelt integrert krets. Den utgjør den sentrale enheten i moderne datamaskiner (blant annet PCer) og annet elektronisk utstyr. Den gjør det meste av utregninger og avansert databehandling. Dataprogrammet har enkeltkommandoer som behandles en etter en i prosessorens programteller. Prosessoren styrer informasjonen både i dataprogrammet og informasjonen som skal databehandles. Den styrer hvor informasjon skal hentes fra og sendes til innen prosessoren, og til og fra alle enhetene som er koblet til databussen. Historie. Verdens første mikroprosessor var 4-bit-prosessoren Intel 4004, som ble lansert 15. november 1971. Det tok imidlertid flere år før det ble vanlig å bruke mikroprosessor som sentralenheten i datamaskiner. I stedet ble de i begynnelsen kun tatt i bruk i spesialutstyr som f.eks. avanserte måleinstrumenter, og i periferiutstyr til større datamaskiner, som skjerm-/tastaturterminaler. Midt på 70-tallet kom imidlertid enkle hobby-datamaskiner og videospillkonsoller med 8-bits mikroprosessore, og siden gikk det slag i slag med hjemmedatamaskiner, PC-er og etterhvert tjenermaskiner. I dag finnes det 32 bits prosessorer Atom prosessor men ellers er det vanlig med 64 bits prosessorer som har en eller opp til 6 kjerner. Hastighet. Hvor raskt en prosessor arbeider, avhenger av klokkefrekvens, hvor mange bits som behandles av gangen, og hvor mange klokkesykluser hver instruksjon tar. En mikroprosessor har egentlig to frekvenser, en intern og en ekstern. Ofte oppgis bare mikroprosessorens interne frekvens som ofte er høyere enn den eksterne. Mens den interne frekvensen angir hastigheten som prosessoren jobber med, bestemmer den eksterne frekvensen hvor raskt den kommuniserer med andre enheter, som f.eks. minnet. Mikroprosessor i PC. Mikroprosessoren er den mest avanserte brikken i en moderne PC, med høyest tetthet av transistorer, og dermed også det største strømforbruket med påfølgende varmeutvikling. Du finner vanligvis prosessoren under den største kjøleribben på hovedkortet. Ofte er kjøleribben supplert med en vifte. Gamle IBM-PC'er har prosessorer fra Intel, av typene 286, 386 og 486. Disse regnes i dag som utdaterte. De mest utbredte prosessorene fra Intel er i 2010 Core2Duo/Core2Quad serien de mest bruke, med Core i5/Core i7 på vei inn. Fra AMD er det Athlon og Phenom som er i bruk. Intel valgte å kalle oppfølgeren til 486 for Pentium, fordi de ikke kunne få tallet 586 registrert som varemerke. Dagens prosessorer i PC-er bruker en fastsatt standard på instruksjoner. Så lenge prosessorprodusenten forholder seg til disse standardene så kan man kjøre et hvilket som helst x86 (32-bit) kompatibelt program på den (der for eksempel valget mellom Intel eller AMD sine prosessorer ikke har noe å si på kompatibilliteten med programvaren.) Flere kjerner. Dagens prosessorer har flere kjerner. De fleste har enten to eller fire kjerner. Det selges også noen prosessorer med tre kjerner, disse er egentlig produsert med fire kjerner, men hvor en kjerne er deaktivert. Kultur. Kultur (latin: "colere" eller "cultura", «dyrke», «bearbeide» eller «kultivere») er et mye brukt, men vanskelig definert uttrykk med flere betydninger. Kultur brukes spesielt for å betegne menneskelig aktivitet i samfunnet, til forskjell fra for eksempel natur. Kultur, i denne sammenhengen, er resultatene og oppnåelsene av en periodes, et samfunns eller en gruppes samlede åndelige og materielle virksomhet (på et visst trinn, og som befolkningen oppfatter som felleseie), ofte særlig om vitenskap, opplysning, kunst, litteratur eller religion. Kultur er også til en viss grad holdninger, verdier og normer som er rådende hos en viss gruppe mennesker eller en organisasjon. Kultur kan også anses som en foredlende prosess på det åndelige område hos et individ eller samfunn; syn som ligger til grunn for hevdvunnen fremgangsmåte og skikk og bruk. Ting (herunder natur, landskap. dyr, og den fysiske delen av andre mennesker) En slik definisjon gjør det forsåvidt nokså enkelt å fastslå hva som er "innenfor" og "utenfor" en kultur, spesielt når det er snakk om en delkultur/"bindestrekskultur" (bondekultur, kystkultur, fotballkultur, kafékultur, bykultur). 1. Det kvalitative, verdiorienterte eller humanistiske kulturbegrepet. Det forutsetter at det fins en kulturell verdimålestokk. Historisk har kulturbegrepet gjennomgått en endring fra en konkret betydning knyttet til vekst i naturen i overført betydning til å betegne "det alminnelige åndelige utviklingsnivået i samfunnet som helhet" 2. Det samfunnsvitenskapelige, kulturrelative eller beskrivende kulturbegrep. Ideer, normer og verdier i ulike samfunn må forstås på disse samfunnenes egne premisser, ikke ut ifra noen utenforstående kvalitativ målestokk. En idealistisk samfunnsvitenskapelig fagtradisjon vil bruke denne definisjonen: "Kultur er det fellesskap av idéer, verdier og normer som et samfunn, dvs. en gruppe mennesker, har og som de forsøker å føre videre til den kommende generasjon". En materialistisk kulturhistorisk fagtradisjon vil bruke definisjonen: "Med kultur forstår vi dels de materielle omgivelsene, som menneskene har bygd opp omkring seg, dels den åndelige arven i form av verbale tradisjoner, trosforestillinger, idéer, kunnskaper, normer mm som de erverver seg gjennom læring og tilpassing". 3. Det utvidete eller kulturpolitiske kulturbegrepet. Det nye kulturpolitiske kulturbegrepet eller det utvidede kulturbegrep har blant annet sin bakgrunn i en samfunnsvitenskapelig basert erkjennelse av at den tradisjonelle kulturen først og fremst er kulturen til en sosial elite. Men etter hvert slo det synet igjennom at en moderne, demokratisk kulturpolitikk burde favne videre. Det burde omfatte kulturlivet til folk flest "som det leves". Dette kan forstås som «kultursektoren», eller "kultur som sosialt og institusjonelt felt og økonomisk sektor". Forskjellige betydninger. Begrepet kultur er omfattende og brukes med forskjellig meningsinnhold og i mange sammenhenger, ofte i sammensatte ord. Det er derfor en rekke måter å tolke ordet på. For eksempel fant forskere i 1952 164 forskjellige definisjoner av kultur brukt i engelsk litteratur. Disse tolkningene er avledet av de tre vanlige måtene å definere ordet. Kulturbegrepets historie. Kulturbegrepet gammelt og svært sammensatt. Ordet har sin egen kulturhistorie. De første spor av menneskelig kulturell aktivitet er funnet som rester av rituelle handlinger ved den såkalte Pytonslangesteinen i Botswana i Afrika og er datert til for 70 000 år siden. Den første definisjonen skriver seg primært fra romersk humanisme. Æren for å ha forandret betydningen av "cultura" fra den faktiske dyrkningen av jorda til dyrkningen av menneskets indre vekst tilfaller oftest retorikeren Marcus Tullius Cicero som brukte uttrykket "Cultura Animi", det vil si «dyrkingen av sjelen». Romerne hadde samtidig utviklet et kulturbegrep knyttet til dyrking av gudene – et ord vi i dag kjenner som kultus. Bakgrunnen for Ciceros definisjon er å finne i det greske ordet "paideia", som har et vidt spekter av betydninger fra allmenn dannelse til barneoppdragelse. Dette ordet finner en ofte hos filosofen Platon. Da renessansen kom, tok humanistene fatt i dette tankegodset og utviklet det videre. Det ble satt et skille mellom kultur og natur. Rousseau definerte kultur som «utviklet natur». Her tok man utgangspunkt i sammenligningen mellom menneskesjelen og en hage som måtte pleies og dyrkes. Kulturbegrepet hang nøye sammen med oppdragelsen, og pedagogen Comenius sammenlignet lærerens rolle med gartnerens. Dette har siden blant annet kommet til uttrykk i begreper som «Kindergarten» eller barnehage. Gottfried Wilhelm Herder definerte kulturen noe annerledes. Han framsatte at alle nasjoner (altså folkegrupper) besatt hver sin kultur, eller sitt kulturelle uttrykk. Han ble dermed opphavet til begrepet "folkekultur", som skulle komme til å stå sentralt i nasjonalromantikken. Herder fastslo at ettersom alle folkeslag/nasjoner besitter hver sin kultur, har de også rett til å holde disse i hevd. Denne tanken ble viktig også i utformingen av tanken om nasjonalstaten på 1700-tallet. Det kulturbegrepet vi kjenner har nådd oss fra Tyskland og romantikken der. I Frankrike snakket man primært om sivilisasjon, ikke om kultur. I Norge står også begrepet dannelse sentralt i denne sammenhengen. Victor Hugo skriver riktignok "Kultiver hodet på mannen, så slipper du å hogge det av". I dag. I dag snakkes det også om «helkultur» og «delkulturer». Etter Herders modell er det ikke bare folkegrupper, men også de ulike samfunnslagene og undergruppene, som besitter delkulturer. Her finnes følgende definisjoner av bindestrekskulturer: Arbeiderkultur, bygdekultur, drikkekultur, barnekultur, folkekultur, idrettskultur, finkultur og så videre. I dagens samfunn er kultur blitt forbruksvare, og det kan diskuteres hvorvidt det er riktig å snakke om «kulturproduksjon». På samme vis kan en skille mellom «å ha kultur» eller «å være kultur». Fingalshula. Fingalshula er ei stor hule som ligger i fjellsiden ved Tennfjord i Gravvik i Nærøy kommune. Inngangspartiet ligger ved et platå oppe i kløfta mellom bergryggene. Inngangen til hula befinner seg ca. 150 m.o.h. Den ligger ved foten av en ca. 30 meter høy, loddrett bergvegg som leder opp til toppen av fjellet Ramntind (182 m.o.h.). Maleriene i Fingalshula ble oppdaget i 1961 av en representant fra lokalbefolkningen, Trygve M. Johansen. Tidligere var det bare oppdaget hulemalerier et annet sted i Norge. Disse var registrert i Solsemhula på Leka i 1912.Funnet i Gravvik førte til at arkeolog Sverre Marstrander dokumenterte funnet sommeren 1963. Hula går 115 meter inn i fjellet. Største høyde i hula er 20 meter og største bredde er 15 meter. På veg innover i hula møter man på et en stor spiss steinblokk som ligner på en bauta. Den ruver 5 meter i høyden og er 4,5 meter bred. I hula er det 4 felt med hulemalerier, et på bautaen, to nesten halvveis inn og et helt innerst. Hulemaleriene forestiller menneskefigurer og enkelte dyrefigurer. Det er ca. førti av figurene som forestiller mennesker, mens fire av dem virker dyreliknende. Hulemaleriene er datert tilbake til mellom ca. 1500 f.Kr. og 1000 f.Kr. Hula ble kartlagt av Vitenskapsmuseet i Trondheim i 1962 og 1963. Sverre Marstrander registrerte da 21 hulemalerier. I 2004-2005 var det nye undersøkelser i hula som kunne avdekke ytterligere 27 hulemalerier. Totalt 48 malerier av mennesker og dyr er nå registrert i hula. Figurene er malt med fargestoffet hematitt. Det er rødbrunt av farge. Dette er den største samling hulemalerier i Norge og sannsynligvis i hele Nord-Europa. Fingalshula er den sørligste av de registrerte hulene med malerier i Norge. Fingalshula er kald, med en konstant temperatur året rundt på 6 grader. Med unntak av den innerste delen er den fuktig og det sildrer vann fra taket. Hula har derfor trolig ikke vært brukt som bolig, men heller vært benyttet i religiøs sammenheng. Fingalshula er for tiden stengt for publikum. Stengingen ble gjort med bakgrunn i slitasje på fornminnet og i påvente av tiltak for å sikre bevaring av hula for ettertiden. Et annet problem nå er rasfaren. Det avventes en rapport om forholdene. Det arbeides for tiden lokalt med å utforme en forvaltnings- og skjøtselsplan for å tilgjengeliggjøre deler av dette spennende kulturminnet for allmennheten. Sunndalsøra. Sunndalsøra er kommunesenter i Sunndal kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved utløpet av elvene Driva og Litldalselva. Næringsliv. Viktige næringsveier er landbruk og industri. Hydro Aluminiums fabrikk på stedet ble modernisert i 2004 og produserer nå om lag 500 000 tonn aluminium per år, og kjører på 306 kA. Totalt forbruk av elektrisk energi ved Hydro Sunndal er om lag 5 300 GWh. Aura kraftverk (Statkraft) ble startet bygd før første verdenskrig. Arbeidene ble startet igjen etter andre verdenskrig. Kraftanlegget ble høsten 2006 totalstanset og stor renovering ble gjennomført. Anlegget har en kapasitet på 290 MW og årlig gjennomsnittsproduksjon på 1623 GWh. Hovedveier. Riksvei 62 går fra Sunndalsøra på vestsiden av fjorden i retning Molde. Riksvei 70 kommer nedover Sunndalen fra Oppdal, og går videre på østsiden av Sunndalsfjorden i retning Kristiansund. Kultur. Hydro cup er en fottballturnering for aldersbestemte klasser som arrangeres hvert år. Sunndal Kulturfestival med musikkspillet "Lady Arbuthnott - Frua på Elverhøi", skrevet og komponert av Stig Nilsson og Lars Ramsøy-Halle, sentralt på festivalplakaten, er blitt et populært kvalitetsarrangement. Festivalen arrangeres hvert år i løpet av ti hektiske dager i juni Sunndal Rockefestival ble arrangert i årene 1998-2006 Chiang Kai-shek. Chiang Kai-shek (tradisjonell kinesisk: 蔣中正 / 蔣介石; forenklet kinesisk: 蒋中正 / 蒋介石; pinyin: "Jiǎng Jièshí"; født 31. oktober 1887 i Xikou i fylket Fenghua i provinsen Zhejiang i Kina, død 5. april 1975 i Taipei) var en kinesisk offiser og politiker. Han ble leder for Kuomintang, det kinesiske nasjonalistpartiet, etter Sun Yat-sens død i 1925. Fra 1928 til sin død i 1975 var han statssjef i Republikken Kina. Han ble president 13. september 1943. Levned. Skjønt han kom fra en landsby i Zhejiang, var han gjennom sine forfedre bundet til byen Heqiao (和橋鎮) i Yixing fylke i prefekturet Wuxi i provinsen Jiangsu (mellom Wuxi og Taisjøen). Både faren Chiang Zhaocong og moren Wang Caiyu kom fra overklasse/øvre middelklasse-bakgrunn, fra salthandlere. Faren hadde problemer i forretningslivet og døde da Kai-shek bare var tre år gammel, og dette styrtet familien ned i fattigsommen. Chiang Kai-shek han omtalte senere sin mor som «innbegrepet av konfucianske verdier». Ved et arrangert ekteskap ble han i 1901 gift med Mao Fumei, en fem år eldre jente fra en fattig landsby i samme området. Mens han var gift med henne tok han seg to konkubiner (konkubinat var alminnelig blant ikke-kristne velstående kinesiske menn den gang: Han giftet seg med Yao Yecheng (1889–1972) i 1912 og Chen Jieru (陳潔如, 1906-1971) i desember 1921. Mao oppdro den adopterte Wei-kuo. Chen fikk en datter i 1924, ved navn Yaoguang (瑤光), som senere tok sin mors slektsnavn. Chens selvbiografi benekter at hun hadde vært noen konkubine og hevder at da hun giftet seg med Chiang var han allerede skilt fra Mao, og dermed var Chen en ordentlig hustru. Chiang og Mao fikk sønnen Chiang Ching-Kuo og datteren Chien-hua. Senere anså han seg som skilt fra Yao, og giftet seg så med Song Meiling, som først innhentet et løfte fra ham om å la seg døpe. Det løftet innfridde han i 1929, to år etter bryllupet. Chiang forsøkte i 1906 å få militær utdannelse i Japan. Men han ble avvist, ettersom han ikke kunne forevise noen studietillatelse fra det mandsjukinesiske Qing-regimet. Men under sitt opphold i Japan ble han kjent med Chen Qimei, og ble av ham bragt i kontakt med Tongmenghuibevegelsen, som han to år etter sluttet seg til. Chiang vendte tilbake til Kina samme år. Chiang Kai-shek bestod så opptaksprøven ved militærakademiet i Baoding og begynte der, og studerte deretter også ved 'Shimbu Gakkō" og så ved Det keiserlige japanske hærakademi, og tjenestegjorde i den japanske hæren fra 1909 til 1911. Da han i 1911 fikk høre om Wuchangoppstanden, verndte han tilbake til Kina for å bldra til kampen mot Qingdynastiet. Med hjelp av Chen Qimei fikk han i Shanghai ansvaret for et regiment av revolusjonære, og ble et grunnlerggende medlem av Kuomintang. Etter å ha livnært seg i åtte år som tilknyttet en gangsterbande i Shanghai ("Qingbang"-syndikatet) flyttet Chiang i 1923 til Guomindangs base i Kanton, der han snart ble en av bevegelsens ledende skikkelser. Chiang hadde i 1923 reddet livet til Sun Yat-sen og hans hustru Song Qingling fra et attentat, og stod deretter Sun svært nær. Han ledet den nordlige ekspedisjonen mot krigsherrene for å forene Kina og ble på 1920-tallet Kinas mest innflytelsesrike politikere. Etter Sun Yat-sens død i 1925 var han partiets sterke mann. Under den kinesiske borgerkrigen fra 1927 til 1949 forsøkte han å slå de kinesiske kommunistene, ledet av Mao Zedong. Chiang klarte flere steder å trenge kommunistene tilbake, men i de områder som ble kontrollert av Mao, lyktes han ikke. Dette skyldtes ikke bare Maos evner som strateg, men også en rekke andre omstendigheter. Både egenrådighet blant krigsherrer som ikke ville la seg styre eller koordinere av Chiang og de japanske fremstøtene på kinesisk jord svekket Chiangs gjennomslagskraft. Nasjonalistene under Chiang hadde avfunnet seg med den japanske okkupasjon av Nord-Kina, og konsentrerte seg om kampen mot kommunistene. Men kommunistene hadde kommet seg unna det nederlag som truet dem i provinsen Jiangxi og klart å forflytte seg til de nordlige deler av provinsen Shaanxi (Den lange marsjen). Den 12. desember 1936 fant den såkalte Xi'an-episoden sted. Da ble Chiang bortført av en av sine egne underordnede, den tidligere krigsherren general Zhang Xueliang. Zhang hadde sin egen agenda, og ønsket å innynde seg hos sovjeterne. Mens Chiang Kai-shek var tatt til fange av sine egne, kunne han ikke forhindre at generalene på begge sider av borgerkrigen forhandlet og la grunnlaget for en anti-japansk enhetsfront. Kommunistenes sendemann til Kuomintang var Zhou Enlai. Sovjeterne hadde ikke sansen for bortførelsen av Chiang, og allerede den 14. desember ble den fordømt av de to toneangivende avisene Pravda og Izvestija. To dager etter innledet Kuomintang militære tiltak mot Zhang. Zhang gav seg, og lot seg sette i husarrest av Chiang. Sovjetunionen meddelte at de på visse betingelser ville være villige til å la Chiangs sønn Chiang Ching-kuo, som var i Sovjetunionen, reise hjem til Kina. Dermed godtok Chiang en koalisjon med de kinesiske kommunister for den felles bekjempelse av japanernes fremstøt. Bare ett år etter utbrøt den Andre kinesisk-japanske krig. Et av Chiangs tiltak under krigen var særlig dramatisk. Han åpnet dikene rundt Den gule flod i provinsen Henan den 9. juni 1938 med den tanke at ved å sette enorme landområder under vann, ville han hindre eller sinke de japanske styrkenes fremmarsj mot Wuhan. Dette målet oppnådde han i og for seg, men oversvømmelsene kostet nesten én millioner mennesker livet. Gjenoppbyggingen av dikene tok lang tid; de var ikke helt restituert før i 1947. Under krigen forekom det stadig at nasjonalistiske og kommunistiske kinesiske styrker skjøt mot hverandre. Formelt holdt koalisjonen fram til krigens avslutning. Kort etter blusset borgerkrigen opp igjen, og endte med kommunistenes seier. I denne perioden ble Chiangs stilling i Kina naturlig nok svekket, men hans internasjonale innflytelse økte. Til Taiwan. I 1949 rømte Chiang med sin regjering, restene av den kinesiske hæren og omkring to millioner flyktninger til Taiwan, der han fortsatte å gjøre krav på være Kinas legitime leder og lenge var internasjonalt anerkjent som dette. Fra desember 1949 var Taipei nasjonalistenes provisoriske regjeringssete. I tillegg til øya Taiwan omfattet deres effektive herrevelde de mindre øygruppene Pescadores, Dachenøyene (Tachenøyene), Nanchi, Quemoy og Matsu, de fire sistnevnte rett utenfor kysten av Fastlandskina. Etter utbruddet av Koreakrigen i 1950 mottok Taiwan betydelig og vedvarende amerikansk militær bistand. De første årene var svært vanskelige, og i 1955 tvang den amerikanske president Eisenhower Chiang Kai-shek til å oppgi Dachen-øyene og Nanchi for å gjøre forsvaret av Taiwan lettere. Under Chiang Kai-shek ble Taiwan en autoritær korporativ ettpartistat under Kuomintang. Chiang Kai-shek lot seg gjenvelge – uten motkandidat – til president i 1954, 1960, 1966 og 1972. Dette ettpartisystemet opphørte først i begynnelsen av 1990-årene. Under dette styret ble Taiwan utviklet til en moderne stat med avansert teknologi, en velutviklet økonomi og omfattende handel med omverdenen. Diplomatisk svekkelse av Taiwan. Etter bruddet mellom Fastlandskina og Sovjetunionen og prøvesprengningen av Kinas første atombombe begynte i 1964/65 Taiwankinas internasjonale stilling gradvis å svekkes. Ved begynnelsen av 1970-årene ble Chiang rammet av av motgang idet både Japan og USA gjorde anstrengelser for å forbedre sine relasjoner med Fastlandskina, og etterhvert anerkjente Folkerepublikken snarere enn Taiwan som det legitime Kina, hvorved Folkerepublikken Kina overtok Taiwans plass i FN. Som et ledd av denne utvikling skrinlas Taiwan alle planer om en invasjon av fastlandet i 1972. I 1973 var Taipeiregjeringen kun anerkjent av 39 stater. To år etter døde Chiang Kai-shek på selveste qingming-festen. Vidar. Vidar (eller Víðarr) er i den norrøne mytologien sønn av Odin og jotunkvinnen Grid. Nest etter Tor er han den sterkeste av alle gudene. Vidar var stillfaren, stor, og som nevnt svært sterk. Alle lær/skomakere i hele verden måtte spare en lapp fra hvert produkt de lagde. Disse ble i neste omgang sydd på den ene skoen til Vidar. Etter at Fenrisulven sluker Odin i Ragnarok, er det Vidar som er utsett til å hevne drapet og drepe ulven. Han setter foten i ulvens underkjeve, griper overkjeven på ulven med begge hender, og sliter munnen i stykker. Vidar er en av dem som overlever inn i den nye æraen, sammen med halvbroren Vale. Jom kippur-krigen. Jom kippur-krigen "(Oktoberkrigen)" utspant seg i 1973 mellom Israel på den ene siden, og Egypt og Syria på den andre. Krigen fikk sitt navn fordi den startet på jom kippur den 6. oktober. Det israelske forsvaret var uforberedt på angrepet, men mobiliserte raskt og var i ferd med å påføre Egypt og Syria nye nederlag da en våpenhvile ble etablert under FNs beskyttelse den 24. oktober. Krigen førte til stopp i oljeleveransene fra araberlandene og mangedobling av oljeprisene. Dette førte til den mye omtalte Oljekrisen og mange land i verden ble som følge av dette rammet av økonomisk tilbakegang. __TOC__ Sett fra arabisk side. Egypt led et nederlag i Seksdagerskrigen i 1967. Landets tap under denne krigen innvarslet slutten på dets ledende posisjon i den arabiske verden. Gamal Abdel Nasser holdt imidlertid fast ved sin uforsonlige linje overfor Israel. Han ønsket verken forhandlinger eller fred – og anerkjennelse av staten Israel ville han ikke diskutere. I stedet startet Nasser i 1968 den såkalte utmattelseskrigen, som bestod i egyptiske bombardementer av de israelske stillingene på Suezkanalens vestbredd. Hovedmålsettingen var å forstyrre Israels ro ved dets forsvarslinje ved Suezkanalen, Bar-Lev-linjen, og signalisere at Egypt ikke hadde gitt opp Sinaihalvøya. Utmattelseskrigen ble offisielt avsluttet etter amerikansk mekling den 8. august 1970 og resulterte i en situasjon med verken krig eller fred. Etter Nassers død i 28. september 1970 overtok Anwar Sadat som president. Sadat signaliserte at han var villig til å forhandle med Israel for å få tilbake Sinaihalvøya, men fant snart at utspillet var forgjeves. «Verden mistet allerede tillit til oss,» skrev Sadat i 1974, «og vi begynte å miste den selv... situasjonen med verken krig eller fred ble forlenget og vi befant oss under forhold som lignet på 1948 da vårt samtykke innebar stabiliseringen av Israels grenser. Israel og verden ble overbevist om at araberne ikke ville kjempe og at det derfor var ingen grunner for Israel til å trekke seg ut av sine nye erobringer.» En gang i løpet av 1971 fattet egypterne beslutningen om å gå til krig mot Israel. Sadats lille gruppe av militærrådgivere påtok seg ansvaret med å omforme Sadats politiske mål til en detaljert, militær plan. Gruppen ble ledet av Egypts krigsminister, general Ahmed Sidki Ismail, og innbefattet general Abdal-Ghani al-Gamasi (operasjonssjef), general Muhammed Ali Fahmi (sjef for luftforsvaret) og general Saad al-Din al-Shazli (stabssjef), som alle var yrkesmilitære. (1) Avgjørende militær og teknologisk overlegenhet; (2) Splittelsen av arabernes militære potensial gjennom hurtige styrkebevegelser fra et frontavsnitt til et annet; (3) Rask overføring av krigen til motstanderens territorium; (4) Et raskt, lynkrigsinspirert felttog; (5) Maksimering av motstanderens tap. (1) Få Israel til å kjempe på to fronter; (2) Påføre det israelske forsvaret store menneskelige og materielle tap; (3) Skape grunnlag for en langvarig krig som ville kreve en full israelsk mobilisering, som over tid ville bli økonomisk og sosialt uholdbar; (4) Mobilisere full arabisk solidaritet for på den måten å benytte de mest effektive og økonomiske midlene til deres disposisjon. Om egypterne hadde lært en ting av Seksdagerskrigen var det at den israelske militærmakten befant seg i en annen klasse enn den egyptiske. Følgelig var det et avgjørende moment i angrepsplanen at den skulle gjennomføres av et Egypt som kjente sine begrensninger: Landets hær ville ikke klare å gjennomføre større, offensive operasjoner stilt overfor israelsk motstand. Planen var at egypterne skulle krysse Suezkanalen, men i stedet for å rykke inn i Sinai, skulle den egyptiske hæren i løpet av 48 timer sette seg fast på kanalsonens østside. Her ville egypterne befinne seg innenfor rekkevidden til luftvernrakettbatteriene av typen SAM, som effektivt skulle beskytte dem mot israelske luftangrep, noe rakettene hadde vist seg i stand til under Utmattelseskrigen. Fra stillingene i kanalsonen skulle Egypt slå tilbake de israelske bakkeangrepene inntil supermaktene grep inn for å tvinge partene til forhandlingsbordet. Håpet var at dette skulle bli starten på en politisk prosess som ville få et gunstig utfall for Egypt. Planleggingen av militæroperasjonene bar preg av forandringene som hadde funnet sted i Egypts væpnede styrker etter Seksdagerskrigen. Avskjedigelsen av feltmarskalk Abd al-Hakim Amer som forsvarssjef i 1967 og Nasssers påfølgende utrenskninger av offiserskorpset markerte slutten på en tid der politiske forbindelser fikk større uttelling enn profesjonell dyktighet. Ytterligere omorganiseringer etter 1970 tok sikte på å bedre den faglige kompetansen. Hæren var ikke lenger privilegert, slik den hadde vært før 1952, eller sterkt politisk avhengig, slik den hadde vært under Nasser. Sovjetiske militærrådgivere hadde den største innflytelsen på Egypts væpnede styrker. Disse rådgiverne lærte opp styrkene og tilførte dem et hittil ukjent nivå av profesjonalitet og disiplin. Egypts hær gjennomførte tallrike øvelser, inntil soldatene behersket sine ansvarsområder. Den egyptiske planen forutsatte at det israelske forsvarets slagkraft kunne motstås, samtidig som det kunne dras fortrinn av israelernes naturlige sårbarheter: Dersom det israelske infanteriet skulle tre i bakgrunnen for israelernes panserkorps og flyvåpen, ville Egypt kaste inn en hær som var massivt rettet mot infanteriet. Dersom Israel skulle få et overtak i panserkrigføringen, skulle egypterne ta i bruk de 50 000 sovjetiskproduserte bærbare panservernvåpnene RPG, som hadde ankommet Egypt rett før krigsutbruddet. Dersom Israelerne dominerte i luften, skulle Egypt sette inn de sovjetisk-bemannede luftvernrakettbatteriene. Sent i september 1973 flyttet sovjeterne sine rakettbatterier til en avstand innenfor 30 km fra kanalen, til tross for USAs og Israels protester. Vurderingene og prinsippene til den egyptiske planen lå tett opptil landets politisk-psykologiske doktrine: Å påføre det israelske forsvarets personell, som var dets mest verdifulle ressurs, store skader. For Israel var ikke rustet til å tåle verken store tap eller en langvarig krig. Men nøkkelelementet i den egyptiske planen var det strategiske overraskelsesmomentet – hvilket innebar å bryte igjennom Bar-Lev-linjen og krysse kanalen på bred front, slik at egypternes tallmessige overlegenhet virkelig skulle gjøre seg gjeldende overfor de relativt små israelske styrkene langs Bar-Lev-linjen. På operativt nivå ble et overraskelsesangrep på to fronter sett på som en forutsetning, foruten umiddelbare landevinninger som kunne maksimere effekten til den store egyptiske hæren. Et omfattende nettverk av luftvernbatterier skulle nøytralisere det israelske flyvåpenet under etableringen av brohodet på kanalens østside. Dette ville også legge bånd på det israelske forsvarets offensive kraft. For å oppnå en fullstendig overrumpling var det nødvendig for den egyptiske overkommandoen å slå tilbake de israelske panserdivisjonenes angrep før det israelske forsvaret var fullstendig mobilisert, noe som ville skje innen 24-48 timer. Egypterne trakk etter hvert Syria inn i krigsplanene. Syrias president Hafiz al-Assad stilte seg positiv til å angripe Israel, og regnet med at hans gjenoppbygde hærstyrker ville slå israelerne tilbake og gjenerobre Golanhøydene. Det ble avtalt at de to landene skulle foreta et samordnet angrep, for på den måten å tvinge Israel til å spre sine forsvarsstyrker på to fronter. Syria var imidlertid klar over at landet bare kunne lyktes med sin plan dersom egypterne trakk til seg hovedtyngden av Israels styrker. Derfor var Syria bare interessert i å gå inn i krigen dersom Egypt hadde til hensikt å forsøke å gjenerobre Sinaihalvøya. For å sikre syrernes krigsdeltakelse lurte egypterne dem til å tro at den egyptiske hæren planla større offensive operasjoner etter kryssingen av Suezkanalen. Også Jordan ble bedt om å delta i operasjonene, men klok av skade etter Seksdagerskrigen valgte landet å ikke åpne en front langs den israelsk-jordanske grensen. Libanon ble holdt utenfor krigsforberedelsene, ettersom dets militærstyrker ble ansett for å være for små. Flere land, deriblant Algerie og Libya, hadde hatt tropper stasjonert i Egypt siden Seksdagerskrigen. Flere andre, som Cuba, Saudi-Arabia og Kuwait, sendte ekspedisjonsstyrker til Egypt eller Syria i løpet av krigen. Irak stod for den største ekspedisjonsstyrken, og spilte en avgjørende rolle på Golan-fronten. Egypterne ønsket å angripe på en dato da natten varte lenge (planen om å angripe om natten ble riktignok oppgitt senere) og tidevannsforholdene var gunstige. Jom kippur, jødenes helligste dag, var en av dagene i dette gunstige tidsrommet. Jom kippur ble regnet som et svært beleilig tidspunkt å starte krigen på, for egypterne visste at israelske reservister ble mobilisert gjennom kodeord under radiosendingene, og på denne helligdagen var det ingen sendinger på radio og TV i Israel. Hva egypterne derimot ikke tenkte over, var at Israel også kunne formidle mobiliseringsordrer ved hjelp av kurérer, noe som skulle vise seg svært effektivt på jom kippur, da nærmest hver eneste reservist var å finne enten hjemme eller i synagogen. Den lave trafikken på veiene gjorde det lettere for både kurérer og reservistene å komme frem til sine bestemmelsessteder. Fem egyptiske divisjoner, bestående av 100 000 soldater, 1350 stridsvogner og 2000 kanoner og tunge bombekastere, beveget seg mot Suezkanalen. Hemmeligholdet rundt det som skulle skje, ble likevel forsøkt bevart så lenge som mulig: Divisjonssjefene og brigadesjefene ble informert om krigsplanen henholdsvis tre og to dager før selve angrepet, mens bataljons- og kompanisjefene ble orientert så sent som en dag i forveien. I løpet av krigen mottok Egypt og Syria støtte fra flere andre arabiske land. Irak bidrog med flystyrker og 18 000 soldater, Saudi-Arabia sendte 3000 soldater, Libya bidrog økonomisk og ved å supplere Egypt med fransk-produserte Mirage-fly, og Jordan sendte to brigader og tre artillerienheter til Syria. Sett fra israelsk side. Etter 1967 måtte Israel konstatere at landets triumf under Seksdagerskrigen likevel ikke ble kronet med fredsavtale eller nabostatenes anerkjennelse av jødenes stat; det var ingen fred i sikte. Men dette så ut til å bekymre israelerne mindre, for på politisk hold bredte det seg en oppfatning om at deres arabiske naboer ikke lenger utgjorde noen større trussel. Israels forsvar ble modernisert og forsterket ytterligere: Personellstyrken nådde 350 000 soldater, mens antallet stridsvogner passerte 2000. Det siste innebar at Israels første panserdivisjoner kunne opprettes, etter at panserbrigadene hadde vært hærens største stridsvognenheter hittil. Oppgraderingen av det israelske forsvaret skapte bare en styrket tro på at et land som Egypt ville forbli en lett match for Israel. Det ble ansett som sannsynlig at egypterne i fremtiden ville forsøke å ta seg over Suezkanalen, men israelerne mente at de ville få varsling om et slikt angrep senest 24-48 timer på forhånd. I dette scenariet ville Israel rekke å mobilisere forsvaret, som deretter kom til å beseire Egypts invasjonsstyrker allerede ved kanalen. I neste omgang skulle israelerne i så fall krysse kanalen og rykke inn i selve Egypt, i henhold til en utarbeidet plan. Israels problem var ikke mangel på etterretningsdata: Faktisk kom det mange forvarsler om at et egyptisk angrep var forestående, men informasjonen ble ikke tolket riktig. Det ble funnet stadig flere fotspor i sanden på østsiden av Suezkanalen. Sporene gikk innover i Sinai, men nesten aldri ut igjen. Dette var sikre tegn på at egypterne drev med rekognosering og etteretningsinnsamling på israelsk side av demarkasjonslinjen; de utplasserte dessuten skjulte observasjonsposter som skulle dirigere egypternes forestående artilleriild. Store egyptiske troppeforflytninger mot Suezkanalen ble registrert av israelerne mot slutten av september. Egypternes mange forberedelser til angrep over kanalen foregikk helt åpenlyst for israelerne som stod på vakt på kanalens østbredd. Blant annet så de at egyptiske bulldozere brøytet vei gjennom sandvollene som var satt opp som forsvar mot et eventuelt israelsk angrep; senere ble det også observert at egypterne begynte å bygge pontongbroer på andre siden av kanalen. Israelerne registrerte dessuten at egyptiske militærkurs og offiserseksamener ble avlyst. I lys av disse åpenbare tegnene på at egypterne og syrerne forberedte krig, foreslo Israels generalstabssjef David Elazar tidlig om morgenen den 6. oktober å gjennomføre et forebyggende angrep, men dette ble avvist av de politiske myndigheter. Helt til det siste hadde regjeringen liten tro på at araberstatene ville angripe Israel. Egypt og Syria angriper. Kampene i Sinai 6-15 oktober En israelsk soldat inne i selve Egypt Kl. 14.05, lørdag den 6. oktober 1973 innledet Egypt angrepet, som hadde kodenavnet Operasjon Badr. 4000 kanoner, rakettkastere og bombekastere ble avfyrt langs den egyptiske fronten, mens ytterligere 1500 kanoner spilte opp langs den syriske fronten. Med støtte fra en konstant sperreild fra det egyptiske artilleriet, krysset de første 8000 soldatene kanalen ved hjelp av 1000 gummibåter. Til sammenligning hadde Israel bare rundt 450 soldater på vakt langs hele Suezkanalen, som foruten de 290 stridsvognene i hele Sinai selvsagt var håpløst utilstrekkelig til å demme opp angrepet. Enheter fra Egypts 2. armé erobret de første fortene i Bar-Lev-linjen etter bare en time. Kort tid etter falt enda flere fort. Kl. 17.30 hadde 32 000 egyptiske soldater tatt seg over kanalen. Innen kl. 19.30 var avdelinger fra to egyptiske arméer etablert seg på østbredden. Da hadde omtrent 80 000 soldater fordelt på tolv bølger trengt et stykke inn i Sinai og gravd seg ned langs kanalen. Kampene i Golanhøydene 6.-12. oktober Samtidig gikk Syria til angrep ved Golan, hvor situasjonen raskt ble desperat for Israel. 1460 syriske stridsvogner rykket frem mot de 177 israelske på Golan-fronten; 11 israelske kanoner viste seg også forsvinnende lite sammenlignet med de 115 syriske. Syria brøt gjennom i den sørlige delen og klarte nesten å krysse hele Golan og komme inn i Galilea. Etter hvert som reservesoldatene nådde fram til fronten, ble situasjonen stabilisert. Under Seksdagerskrigen hadde Israelerne med letthet knust de arabiske hærene. Men denne gangen ble de arabiske soldatene undervurdert. Israelerne måtte kjempe hardt for å vinne terreng. Som følge av de egyptiske soldatenes bærbare panservernraketter måtte israelerne legge om taktikken og bruke mindre stridsvogner og mer artilleri. Egypts nettverk av luftvernmissiler virket effektivt og førte til at det israelske flyvåpenet innledningsvis led store tap. Men også her tilpasset israelerne seg situasjonen og begynte å fly utenom denne linjen når egyptiske mål skulle angripes. Egypterne fikk enda større problemer da deres styrker fortsatte fremrykkingen til et område som lå utenfor rakettbatterienes rekkevidde. Styrkene ble da lette mål for det israelske flyvåpenet. Kampene i Sinai 15.-23. oktober Den militære stillingen endret seg langsomt. Israelerne hadde fått mobilisert hele hæren, og var ikke lenger så underlegen i antall soldater. Under harde slag klarte israelske styrker å ta seg fram til Suezkanalen og krysse den. Egypterne, som hadde størstedelen av hæren på østsiden, fikk dermed problemer. Dette førte til at store deler av den egyptiske hæren ble omringet. For de israelske soldatene lå veien til Kairo åpen. Sovjetunionen, som var Syrias sterkeste allierte, truet med å intervenere dersom Israel ikke trakk seg ut av områdene de hadde okkupert. Dette skapte en vanskelig situasjon for Israel, men bedring kom da USA varslet Sovjetunionen om at et angrep på Israel ville bli sett på som et casus belli. Sovjetunionen, som ikke var villige til å utkjempe en storkrig i Midtøsten mot USA, måtte dermed forsone seg med det arabiske nederlaget. Bibliografi. Abraham Rabinovich: "The Yom Kippur War. The Epic Encounter That Transformed the Middle East" (New York, 2004) Anwar Sadat. Anwar Sadat i Camp David i 1978 Anwar Sadat (født 25. desember 1918, død 6. oktober 1981), offiser og politiker, var Egypts president og overtok etter president Gamal Abdel Nassers død 1970. Han tok beslutningen til Yom Kippur-krigen i 1973, en krig som styrket ham både nasjonalt og internasjonalt. Deretter brøt han med Sovjetunionen og knyttet seg til Amerikas forente stater. Fire år senere reiste han sensasjonelt til Jerusalem for å inngå fredsavtale med den tidligere fienden Israel. For dette fikk han Nobels fredspris sammen med den israelske statsministeren, Menachem Begin. Sadat lovte Muhammed Reza Pahlavi, den avsatte sjahen av Iran, at han kunne bli i Egypt resten av sitt liv. Da Reza Pahlavi døde i juli 1980 fikk han en statlig begravelse i Egypt. Han ble skutt og drept 6. oktober 1981 av en ytterliggående islamsk gruppe under en militærparade i Kairo. Årdal og Sunndal Verk. Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) ble opprettet som et statlig aluminiumselskap i 1947 og fikk i oppgave å bygge ferdig tyske anlegg i Årdal. I 1954 startet man også aluminiumproduksjon i Sunndal. Selskapet hadde også fabrikker blant annet i Høyanger og Holmestrand. 1. september 1986 ble ÅSV fusjonert med lettmetalldivisjonen til Norsk Hydro og det nye selskapet fikk navnet Hydro Aluminium. Magnor. Magnor er et tettsted i Eidskog kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ikke langt fra grensen mot Sverige. Stedet er kjent for sitt glassverk. Hydro Aluminium Profiler holder også til på stedet. Stedet har også barneskole og dagligvareforretning Trofors. Trofors er et tettsted og administrasjonssenteret i Grane kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. E6 passerer gjennom stedet, og her starter riksvei 73, som går via Hattfjelldal til Sverige. Ved Trofors møtes Svenningdalselva som kommer fra sør og Vefsna som kommer fra Hattfjelldal i øst. Deler av Lomsdal-Visten nasjonalpark ligger i Grane kommune. Kommunen er rik på villmark og fiskemuligheter, den har over 2000 fiskevann. Trofors stasjon på Nordlandsbanen ligger her. Toyota. Toyota Motor Corp. (TMC) (japansk: トヨタ自動車株式会社) er verdens største bilprodusent med hovedkontor i Toyota, Aichi prefekturet i Japan. Målt i omsetning er selskapet den største bilprodusenten i verden, med en omsetning på 1 038 milliarder kroner (2004). Et skilt med Toyota logo. Fra 2008 har Toyota vært verdens største bilprodusent målt etter antall solgte enheter. Denne posisjonen hadde inntil da vært holdt av General Motors gjennom 77 år. Toyota solgte 8 970 000 biler i 2009 mens GM endte på 8 350 000. I 2010 var Toyotas salg 8 418 000 enheter, GM nådde 8 390 000. TMC er en del av og det største selskapet i Toyotagruppen. TMC eier og driver selskapene som produserer og markedsfører bilmerkene Toyota, Lexus, Scion og delvis av Daihatsu. Det startet med en vevstol. Opprinnelsen til Toyota-selskapet er virksomheten i selskapet Toyoda Automatic Loom, et familieselskap som produserte automatiske vevstoler. En egen bilavdeling ble startet i september 1933, og den første motoren, kalt "Type A", ble laget i 1934. Denne ble brukt i den første personbilen, A1, som kom i mai 1935, og i den første lastebilen, G1, som fulgte i august samme år. Selskapet fulgte opp med ytterligere en personbil i 1936, kalt AA. Toyota Motor Co. og 2. verdenskrig, 1936-1946. Under Stillehavskrigen produserte selskapet lastebiler for den japanske keiserlige hær. På grunn av alvorlig materialmangel i Japan ble bilene laget så enkle som mulig, og lastebilene hadde på grunn av dette for eksempel bare én frontlykt plassert midt på panseret. Heldigvis for Toyota sluttet krigen kort tid før et planlagt bombeangrep på Toyota-fabrikkene i Aichi. Kommersiell produksjon starter, 1947. Den kommersielle produksjonen av personbiler startet i 1947 med modellen SA. I 1950 ble det opprettet et eget salgsselskap, Toyota Motor Sales Co. som var i drift frem til juli 1982. I april 1956 ble forhandlerkjeden Toyopet etablert. Toyota har utviklet seg til å bli en av verdens største bilprodusenter. I tillegg til merket Toyota, produserer og markedsfører selskapet småbiler under navnet Daihatsu, tyngre kjøretøyer under Hino-merket, luksusbiler med navnet Lexus samt Scion som skal appellere til unge kjøpere. Toyota er verdens største bilprodusent. Selskapet driver svært lønnsomt og har store kontantbeholdninger, så store at mange lands beholdninger blir små i forhold. Toyota lager biler som verden over har et svært godt renommé for kvalitet, førsteklasses ingeniørarbeid, og for å gi mye for pengene. Enkelte mener bilene har et anonymt design og at de mangler den rendyrkede stilen de mindre produsentene tilbyr. Toyota har imidlertid et av de største modelltilbudene som finnes på markedet, og i tillegg til sikre volummodeller og populære bestselgerer, lager selskapet en rekke spennende sportsbiler, da særlig Celica, MR2 og Supra. Toyota har vist sin evne til å lage spennende biler på flere måter. Både Celica og Corolla har vunnet rally-VM, og totalt står Toyota med sju VM-seire i rally. Toyota har også oppnådd gode resultater i 24-timersløpet i Le Mans og satser nå på. Toyotas holder til i Köln i Tyskland. På en helt annen arena står selskapet også i en klasse for seg. Mens elbiler flest har floppet, har Toyota et stort antall slike biler i drift. Men hovedsatsingen hos Toyota er lagt i en annen retning. Som en av få har Toyota valgt å satse på å utvikle kommersielle hybridbiler frem til biler med brenselsceller blir en realitet og kan selges med volum. Satsingen har vært svært vellykket. I dag er allerede 2. generasjon av Toyota Prius på markedet, og av verdens beholdning på om lag hybridbiler, er hele merket Toyota. Tidsskriftet "Scientific American" utnevnte Toyota til «Business Leader of the Year» i 2003, først og fremst på grunn av satsingen på en kommersielt salgbar hybridbil, Prius. I 2004 ble Prius supplert med Highlander i hybridversjon, verdens første syv-seters SUV med hybridmotor (Canadian Driver Communications, 2004). Men Toyota har allerede laget en fremtidsrettet utgave av RAV4 som er drevet med brenselceller. Den ble testet på vei i 2002. I Norge er Toyota en bestselger, samtidig som uavhengige målinger viser at merket har de mest tilfredse kundene. Virksomhet verden over. Toyota har anlegg for produksjon og montering i alle verdensdeler. Det finnes fabrikker i USA, Australia, Canada, Frankrike, England, Tyrkia, Bangladesh, Indonesia og Syd-Afrika for å nevne noen. Det norske markedet forsynes blant annet med biler fra Frankrike, Storbritannia, Japan og Tyrkia. Fra 1997 til 2000 var Toyota Camry bestselgende personbil i bilens hjemland, USA. Den ble forbigått i 2001 av Honda Accord, for så å gjenvinne posisjonen med en ny modell i 2002. Toyota har en rekke SUV-modeller i sitt sortiment. Toyota Land Cruiser er den eldste og lever fortsatt i beste velgående. Denne modellen var Toyotas første eksportmodell og gikk fra Japan til Australia i siste del av 1950-tallet. I Norge er firehjulstrekkeren RAV4 en klar nr. 1 i sitt segment, og også i vårt land er Land Cruiser inne på bestselgerlistene. Toyota har bygd sin fremgang på en egen produksjonsfilosofi, Toyota Production System, som har elementer som hele bilindustrien prøver å benytte seg av i dag. Formel 1-satsingen. Toyota har deltatt i Formel 1 siden 2002. Til tross for store investeringer har resultatene hittil vært dårlige. Designeren Mike Gascoyne ble tatt inn i prosjektet i 2003, og man forventet at hans kompetanse ville føre til bedre resultater for laget, men slik er det ikke blitt så langt. Oliver Panis og Ricardo Zonta er lagets førere for tiden. Cristiano da Matta fikk sparken midt i 2004-sesongen etter at han ikke levde opp til løftene som ble avgitt ved ansettelsen. For 2005-sesongen sikret Toyota-laget seg signaturene til Ralph Schumacher og Jarno Trulli. Mulige navneforvekslinger. Toyota er også en by i Aichi i Japan, og er oppkalt etter bilprodusenten. Toyota Center, som er en basketball- og ishockeyarena i Houston, Texas, har også navn etter selskapet. Selskaper i Toyotagruppen. Toyotagruppen har i dag 540 datterselskaper og eierinteresser i 226 forskjellige selskaper. Le Corbusiers Samtidsby. Le Corbusiers Samtidsby (fransk: Ville Contemporaine) var en plan for hvordan byer skulle bli mest mulig effektive for de som bodde der. For å få til dette ville Le Corbusier at alle byer skulle ha en stasjon i midten der man også kunne lande lufttaxier. Utenfor det et kontorområde med skyskrapere med 10 000 til 50 000 arbeidere i hver. Her finner man også byens hoteller. Utenfor det igjen et areal med tette boligområder minimum tolvetasjers bygninger som står tett, uten hager men med parker imellom i tillegg til takterrasser som også brukes som hager. Ytterst skulle det være mindre tette boligområder med hus på 5-10 etasjer med egne hager til hvert hus. Alle offentlige bygg er samlet på et sted, rett utenfor bysentrum. For å gjøre transporten så effektiv som mulig, tenkte Le Corbusier at alle parker og fortauer skulle stå på stolper av armert betong, slik at det var mulig å kjøre biler under uforstyrret. Under bilene igjen skulle det gå t-bane/tog inn til byen slik at bilene skulle være mindre nødvendig. Sosialantropologi. Sosialantropologi (fra gresk "anthropos" = menneske, og "logos" = fornuft, og fra latin "societas" = samfunn) er et fag innen samfunnsvitenskapen som studerer de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelige samfunn. Sentralt i antropologien står begrepene samfunn, kultur og symboler. Til forskjell fra for eksempel sosiologi baserer faget seg i stor grad på kvalitativ metode, deltakende observasjon og etnisk perspektiv. Betegnelsen "sosialantropolog" kan enten brukes om personer som er aktive innen sosialantropologisk forskning, eller om personer som minst har høyere grads eksamen i sosialantropologi. Antropologiens opprinnelse. Mange vil mene at allerede de gamle grekere bedrev antropologisk forskning. Herodot (ca. 484-420 f.Kr.) skrev ned detaljerte skildringer av fremmede folkeslag. I takt med opplysningstiden, vokste nye fag frem, som historie, filologi og sosiologi, fag som antropologien kan sies å være en del av. Den moderne antropologi som fag oppsto i midten av det nittende århundre. Sammen med utbredelsen av de store vestlige imperier og kolonier i Afrika og Asia, ble det interessant med detaljerte beskrivelser av den innfødte befolkningen på samme måte som man studerte flora og fauna. I USA var situasjonen en annen, man ønsket å beskrive restene av den indianerkulturen man bare tiår tidligere var i ferd med å ødelegge. Lewis Henry Morgans "Ancient society" og Henry Maines "Ancient Law" regnes blant de første avhandlinger innen faget. Begge forfatterne utvikler teorier om primitive samfunn, og skaper dermed skillet mellom tradisjonelle og moderne samfunn. Morgan mener at man i utviklingen av samfunn kan se en "sosial evolusjon". Med dette mener han at alle samfunn gjennomgår ulike stadier i utvikling, fra den ville tilstand, via barbariet til sivilisasjon. Sett i et slikt lys, ville ikke-vestlige samfunn være levende fossiler, modeller man kunne studere for å forstå egen fortid. Evolusjonistiske teorier var utbredte på 1800-tallet, og den kanskje mest kjente er Karl Marx' teori om samfunnsmessig utvikling gjennom klassekamp. Dessuten hadde Charles Darwin stor innflytelse med sin biologiske utviklingsteori. Den moderne antropologien. Franz Boas hadde stor innflytelse mot slutten av 1800-tallet, særlig teorien om kulturrelativisme regnes som sentral. Denne teorien går ut på at kulturer og samfunn bare kan forstås ut i fra sin egen logikk, og at de derfor ikke kan studeres evolusjonistisk. Dessuten hevder han at ethvert samfunn har sin egen historie og at det ikke finnes utviklingsfaser. Bronislaw Malinowski (1884–1942) regnes gjerne som den som introduserte feltarbeidet i antropologien. Malinowski mente at for å forstå den indre sammenheng mellom de ulike delene av samfunnet måtte man lære seg det lokale språket og observere hvordan folk levde over flere måneder. Malinowskis tilnærming ble senere betegnet som funksjonalistisk. Med dette menes at et aspekt ved samfunnet, for eksempel religion, må ses i sammenheng med den funksjon det har i samspill med de andre sidene ved samfunnet, som økonomi og politikk. Malinowski vektla slik sett holisme, et perspektiv som stod sterkt i faget en tid, men nå bare er av faghistorisk interesse. Alfred Radcliffe-Brown (1881–1955) regnes som utvikleren av strukturfunksjonalismen, et perspektiv som går ut på at man tror et aspekt ved samfunnet, for eksempel religion, kan forklares ved dets rolle i å skape stabilitet og integrasjon i samfunnet som helhet. Claude Lévi-Strauss utviklet teorien om strukturalismen. Denne teorien tar utgangspunkt i troen på at den menneskelige bevissthet organiserer virkeligheten ut fra kontraster som han kalte binære opposisjoner. Han mener dette er felles for alle mennesker, men at organisasjonen av samfunnet er forskjellig ut i fra hvilke teknologiske forutsetninger man har. Etter andre verdenskrig, og fram til midten av 80-tallet, utviklet antropologien seg i en mer naturvitenskapelig retning. Prosessorienterte studier ble utviklet av Fredrik Barth og Clifford Geertz, som prøvde å finne prosesser for hvordan nylig uavhengige stater kunne utvikles. Økologi ble et sentralt tema, og Julian Steward undersøkte hvordan samfunn tilpasset seg lokale økologiske forutsetninger. Økonomisk antropologi ble videreutviklet av Karl Polanyi og Marshall Sahlins, som fokuserte på hvordan økonomisk vitenskap ignorerte kulturelle og sosiale faktorer. Marxisme fikk økt innflytelse i antropologien på 1960- og 1970- tallet. I likhet med de andre samfunnsfagene ble antropologien preget av 60-tallets motkulturelle strømninger, og særlig protestene i Europa og Nord-Amerika mot Amerikas forente staters krigføring i Vietnam. Her bør særlig nevnes en debatt som hadde utspring i et problem som kort sagt dreier seg om i hvor stor grad man skal ta stilling som forsker. I en artikkel fra 1968 beskriver den amerikanske antropologen Gerald Berreman hvordan den amerikanske antropologforeningen, AAA, håndterte denne debatten på et av sine møter, og hvorfor han selv støttet de som mente at antropologer har en plikt til å gripe inn mot urett. Et beslektet problem er det som ofte kalles universalisme-kulturrelativisme-debatten. Et ekstremt kulturrelativistisk standpunkt betyr at man tror en kultur bare kan forstås på sine egne premisser, mens universalisme innebærer at man tror det skal gå an å gjenfinne universelt sammenlignbare størrelser i alle kulturer. Denne debatten har blusset opp de seneste årene. Det som særlig har blitt heftig debattert, er om man skal gripe inn i mot for eksempel kjønnsdiskriminerende praksiser i muslimske land, eller om man skal anse slike praksiser som en naturlig del av den lokale kultur som bør godtas når de kvinnene som rammes ser ut til å trives under slike forhold. På 1980- tallet ble studiet av makt sentralt i faget, sett i lys av tidligere vestlige koloniforhold, såkalte postkoloniale studier. Mange slike studier har vist hvordan koloniserte folk ofte har brukt metoder som likner på maktapparatets for å etablere en viss selvstendighet, såkalt mothegemoni. Seksualitet og kjønn blir stadig studert mer inngående. De seneste årene har mye av fokus vært rettet mot emner som globalisering, bioteknologi og urbefolkningenes rettigheter. Faget huser forøvrig et bredt spekter av temaer. Utviklingen av norsk sosialantropologi har i stor grad vært dominert av en ruvende skikkelse, nemlig professor Fredrik Barth. I og med hans internasjonalt sterke posisjon og at han selv bygde opp fagmiljøet selv i Norge, har Barths innflytelse vært nærmest enerådende i mange år. Også fagdebatten i etterkant har vært preget av en stillingtagen til Barth, dog da i motsetning til hans tanker. Hjelpekorps. Hjelpekorps er et uttrykk som brukes om lokale grupper med frivillige som er trent i førstehjelp og redningsteknikk. Hjelpekorps bistår politiet med søk og redningsaksjoner og inngår i katastrofeberedskapen. Den eldre Edda. a> og et antall av de som bor i det (1908), ved W. G. Collingwood. "Den eldre Edda", også kalt "Den poetiske Edda", "Sæmunds Edda", "eddadikt", bare "Edda" og annet, er en samling dikt som handler om norrøne guder og helter og er bevart i islandske pergamenthåndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Hvem som har skapt diktene vet man ikke, men de antas å være overleveringer fra en muntlig fortellertradisjon som eksisterte i hundrevis av år. Betegnelsen "Edda" var opprinnelig navn på Snorre Sturlassons lærebok i skaldskap fra omkring 1220. Etter at et manuskriptet med eldre norrøne gudedikt ble oppdaget i 1643, ble det nyfunne bokverket kalt "Den eldre Edda" for å skille det fra Snorres verk, som ble hetende "Den yngre Edda". Hva selve ordet edda betyr, vet man ikke, men det antas enten å ha sammenheng med ordet oldemor, altså «historier fra oldemors tid», være en avledning av "óðr" («diktning») eller en form av det latinsk "edo" («jeg gir ut, framstiller»). Håndskriftene. I 1643 oppdaget håndskriftsamleren Brynjólfur Sveinsson på Island et gammelt pergament som inneholdt dikt om guder og sagnhelter, stoff som "Snorres Edda" var bygd på. Det nyoppdagede pergamentet fikk betegnelsen "Edda Saemundar" (eller "Sæmundar Edda"), det vil si «diktsamling av Sæmund Frode» fordi man feilaktig trodde teksten stammet fra ham. Bokverket fikk seinere navnet "Den eldre edda", mens Snorres versjon ble hetende "Den yngre Edda". Fordi det gamle pergamentet ble innlemmet i det danske kongelige biblioteks håndskiftsamling, kalles det også ofte "Codex Regius" («Den kongelige bok») av "Den eldre Edda". Kort tid etter fant Sveinsson et annet håndskrift som også inneholdt eddadikt. Dette fant senere veien til den store islandske håndskriftsamleren Árni Magnússon sine samlinger, og har katalognummeret AM 748 I 4to. I tillegg finnes en versjon av "Voluspå" i "Hauksbok", og andre enkeltdikt finnes i ulike håndskrifter. Enkeltstrofer finnes blant annet i "Volsungesagaen" og altså i Snorres Edda. Dessuten ble det nydiktet eddadikt utover på 1200-tallet som deler av fornaldersagaer. Når og hvor eddadiktene første gang ble nedskrevet, vet man ikke. "Codex Regius" er trolig nedskrevet omkring 1270; "AM 748" på omtrent samme tid. Begge antas å være avskrifter av eldre nedtegnelser, som ikke lenger eksisterer. Sannsynligvis ble de skrevet tidlig på 1200-tallet, kanskje på Island, kanskje i Norge. Nokså sikkert er det at flere av diktene var kjent i muntlig form i Norge før tusenårsskiftet, og at de ble med over til Island da utvandringen dit fant sted. Fra utgravninger på bryggen i Bergen har man funnet en del runeinnskrifter fra 1100-tallet som inneholder strofer fra eddadiktene. Datering. Ingen vet hvor lenge eddadiktene kan ha levd i muntlig tradisjon før de er blitt skrevet ned, og heller ikke når de er blitt skrevet ned første gang. Et vesentlig poeng er at muntlig tradisjon ikke eksisterer i en endelig og ferdig versjon, men at hver ny gjenfortelling er en nyskaping av teksten. I middelalderens skrifttradisjon kan det samme til en viss grad sies å gjelde også for skrevne tekster, idet hver nedskriver kan ha følt seg fri til å gjøre endringer i forhold til forelegget etter eget ønske. Det har vært diskutert om eddadiktene gjengir en genuint hedensk verdensoppfatning, eller om det er kristne dikteres bilde av den hedenske verden som formidles. For eksempel kan gudene i noen av gudediktene stilles i et komisk eller lite flatterende lys. Sikkert er det at eddadiktets form har vært kjent på germansk område lenge før kristendommen kom til Norden; det viser fragmentet av det tyske Hildebrandslied fra 800-tallet. Innhold. "Codex Regius" ser ut til å ha vært gjenstand for et bevisst redigeringsarbeid. Første delen består av 11 dikt om norrøne guder, de såkalte "gudediktene". Boka åpner med det store verdensdiktet "Voluspå". Deretter følger tre dikt med Odin som hovedperson, hvorav det første er "Håvamål". Så følger ett dikt om Frøy ("Skirnesmål"), fire om Tor og til slutt to som er vanskelig å plassere. Diktene handler om situasjoner av avgjørende betydning i gudeverdenen. Deler av disse diktene antas å høre til en større indoeuropeisk kulturarv. De 12 siste diktene i "Codex Regius" handler om jordiske helter og deres tragedie. "Heltediktene" er ingen samlet fortelling, men alle knytter den til den fellesgermanske sagnhelten Sigurd Fåvnesbane og ætten hans. Noen av personene i heltetediktene antas å være historiske personer fra folkevandringstiden. Hunerkongen Attila (død 453 e.kr.) møter vi på her under navnet Atle. I gudediktene er innholdet oftest dominert av en enkelt gud: Odin, Tor, Frøy, Heimdall. Men i mange tilfeller opptrer gudene også som gruppe eller samfunn. Særlig i Torsdiktene pleier hovedpersonen Tor å være meget aktivt handlende (Trymskvadet Þrymskviða, Hymeskvadet Hymiskviða). Odinsdiktene er på den annen side oftest visdomsdiktning, hvor vi enten får kunnskap om allheimens skjebne (Voluspå Vǫluspá) eller verdens innretning (Vavtrudnesmål Vafþrúðnismál, Grimnesmål Grímnismál), mens Håvamål Hávamál gir leveregler, praktisk livsvisdom og runekunnskap. Innholdet i gudediktene kjennes ikke fra annen litterær overlevering enn den islandske. Volundkvadet Vǫlundarkviða, som innholdsmessig står for seg selv, er i "Codex Regius" plassert blant gudediktene, enda hovedpersonen ikke er en vanlig gud, men en alv. Volundssagnet var kjent også utenfor Norden. Form. Hva angår innholdet, er eddadiktene fortellinger om guder og helter, og i Codex Regius er de nedskrevet uten linjedeling, altså på en måte som kan minne om prosa. Det er likevel åpenbart at fortellingene er gjengitt i et språk med bevisste, regelmessige, klanglige og rytmiske virkemidler som gjør dem til poesi. Her ser vi at stavrimene ordner det språklige forløpet i musikalske enheter på (stort sett) fire "trykktopper". I første, andre og fjerde enhet er det konsonanter (s – s – s, h – h – h og h – h – h) som danner rim. I tredje enhet er det vokaler (ei – a) som rimer; i så tilfelle er vokalene som oftest ulike. Det viser seg videre at stavrimet er plassert på disse fire trykktoppene etter et bestemt mønster, idet enten én eller begge de to første trykkstavelsene har rim, den tredje nesten alltid har det, mens den fjerde aldri har rim. Den tredje (obligatoriske) trykkstavelsen kalles "hovedstaven", mens første og andre kalles "støttestaver". Mellom trykktoppene finnes et fritt vekslende antall trykksvake stavelser – ulikt seinere tiders poesi, som har en regelmessig veksling mellom trykktunge og trykklette stavelser. Det har vært vanlig å gjengi eddadiktene på trykk med to og to trykkstavelser på linja, såkalte "kortlinjer". En vanlig betraktning er å hevde at stavrimet binder to og to kortlinjer sammen til "langlinjer". Når en studerer diktene i sin helhet, viser det seg at de rimende sekvensene grupperer seg på måter som gjør det naturlig å snakke om ulike strofeformer eller versemål. De tre versemåla som gjenfinnes i eddadiktene, kalles fornyrdislag (som i «Voluspå»), ljodahått (som i «Håvamål») og målahått (som i «Atlamål»). Enkelte forskere hevder imidlertid at inndelinga i kortlinjer og delvis også i strofer vitner om en skriftspråklig tilnærming til diktene som i liten grad tar hensyn til diktenes opprinnelige funksjon som muntlig framførte tekster. Kunnskapsdikt. Noen av gudediktene har som hovedmål å sikre videreføring av gammel kunnskap. Det kan være rene oppramsinger, som dvergerekka i "Voluspå", eller kunnskapen kan være innstøpt i ei fortelling, som ordstriden mellom jotnen Vavtrudne og Odin i "Vavtrudnesmål". Både "Voluspå" og "Håvamål" kan sies å være rene kunnskapsdikt. Fortellende dikt. Resten av dikta forteller ei historie som strekker seg over et kortere eller lengre tidsrom. Noen kan gjengi et handlingsforløp som går over lang tid eller som formidles gjennom flere scener som følger på hverandre, som f.eks. "Volundkvadet" eller "Trymskvadet". Det er svært vanlig at diktene har innslag av replikker eller dialog. I noen dikt har dialogen tatt helt over, slik at fortellerstemmen forsvinner og framstillinga minner om drama. Det er tilfelle i f.eks. "Loketretta" og i "Skirnesmål". Disse diktene gjengir da gjerne bare én dramatisk situasjon. Situasjonsdikt med kvinnelig hovedperson – som de to første Gudrunkvadene og "Oddruns gråt" – har gjerne preg av en klagesang over en hard skjebne. Dovrebanen. Dovrebanen er jernbanestrekningen mellom Trondheim og Eidsvoll over Dombås. "Dovrebanen" betegnet opprinnelig bare strekningen mellom Dombås og Støren, som ble åpnet 17. september 1921 under dramatiske omstendigheter (se Nidareid-ulykken). Den regnes for å være av de mest trafikkerte og lønnsomme banestrekningene i NSBs rutenett. Hele strekningen betjenes av linje 21 som går mellom Oslo og Trondheim, denne linjen blir derfor ofte kalt Dovrebanen. Den sørligste delen av banen inngår i det såkalt InterCity-triangelet rundt Oslo. Historie. Allerede ved anleggsstart for Hovedbanen ble det i et leserinnlegg i "Morgenbladet" lagt frem et forslag om å føre jernbanen videre gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre til Trondheim. Dette ble raskt avfeid som helt utenkelig. Men ved planleggingen av stambanen mellom sør og nord ble forslaget igjen tatt opp, men også denne gangen ble forslaget avvist som galskap. Fremtid. Jernbaneverket planlegger å utvide Dovrebanen fra enkeltspor til dobbeltspor mellom Eidsvoll og Hamar, 60 km. Dette vil doble kapasiteten på strekningen og korte ned reisetiden med en halvtime. I første omgang er det en delstrekning på ca. 17 km fra Langset (like etter Minnesund) og frem til Kleverud (like sør for Tangen) som skal detaljplanlegges. På denne strekningen vil det være tett samlokalisering mellom ny E6, eksisterende jernbane og ny jernbane, og derfor skal bane og vei bygges samtidig. Jernbaneverket og Statens vegvesen har derfor samorganisert seg i Fellesprosjektet E6-Dovrebanen. Fellesprosjektet varslet reguleringsstart for strekningen Minnesund-Espa i april 2009, etter at traseen for strekningen Eidsvoll-Sørli ble avgjort av Miljøverndepartementet 24. februar 2009. Det var byggestart for dobbeltsporet Minnesund-Kleverud i våren 2012, mens en del forberedende arbeider for å klargjøre kabler og adkomster til sporet skjedde i 2011. Parsellen skal være ferdig i 2015. Selv om det nå reguleres for dobbeltspor gjennom Espa samtidig med parsellen Minnesund-Kleverud, tilhører egentlig Espa-parsellen Kleverud-Steinsrud (ca. 13 km). I tillegg til en 3 km lang tunnel gjennom Espa, inkluderer parsellen også ny bro over Tangenbukta og ny Tangen stasjon. Strekningen er planlagt bygget etter Minnesund-Kleverud. Eidsvoll-Langset(Minnesund) (ca. 7 km) er planlagt bygget etter Kleverud-Steinsrud, og inkluderer ny bro over Minnesund. Jernbaneverket regulerer nå en 3 km lang strekning fra Eidsvoll stasjon og nord til Dokknes. Her skal kryssingssporet i nordenden av Eidsvoll stasjon forlenges i traseen for det fremtidige dobbeltsporet. Byggearbeidene på dette prosjektet skulle starte i 2010, men er foreløpig (2012) ikke igangsatt. Fra Sørli til Hamar er det foreløpig ikke satt i gang planlegging. Linjekart. Se Trondhjem–Størenbanen for detaljert historikk mellom Trondheim og Støren. Skagestad. Skagestad er et norsk slektsnavn med opphav i stedet "Skagestad" i Mandal kommune. Stedet ligger i gamle Holum kommune og består av Østre Skagestad og Vestre Skagestad. Det ligger ved Skagestadvannet, som er vannet ved E-39 like før man kommer til Valand når man kommer østfra. FSB. Federalnaja sluzjba bezopasnosti (FSB) er Russlands sikkerhetsmyndighet, og utgjør den viktigste etterfølgeren til den sovjetiske Tsjekaen, KGB og NKVD. Hovedkvarteret ligger i Moskva. FSB er hovedsakelig opptatt av rikets indre sikkerhet, mens etterretningsvirksomhet i utlandet tilligger SVR. FSB driver imidlertid signalspaning i utlandet. Visa. Visa er et kortbasert, internasjonalt betalingssystem, eiet av selskapet Visa Inc. som er notert på New York-børsen. Systemet ble etablert på 1970-tallet og 21 000 banker og finansinstitusjoner er i dag tilknyttet systemet gjennom organisasjonen Visa International Service Association (VISA) i San Francisco. Systemet var tidligere eiet av banker og finansinstitusjoner over hele verden, men ble børsnotert som et amerikansk selskap i 2007. Selskapets styreformann og administrerende direktør er Joseph Saunders. Visa Inc. har omkring 5 500 ansatte. I Norge fungerer langt de fleste Visa-kort normalt som debetkort (til forskjell fra kredittkort). Det er utstedt over 4 millioner Visa-kort i Norge, av disse er kun 10% kredittkort. Fyrsten. "Fyrsten" ("Il Principe") er en bok skrevet av Niccolò Machiavelli (1469–1527), som levde i den norditalienske bystaten Firenze under renessansen. Boken ble skrevet rundt 1513, men ikke utgitt før 1532, fem år etter Machiavellis død. Machiavelli var samtidig med flere store renessansekunstnere som Botticelli, Rafael, Michelangelo og Leonardo da Vinci. Machiavelli var en sentral skikkelse i Firenze, og virket i perioder som politisk rådgiver for byens leder. Hans samtid var preget av et politisk og menneskelig drama, strukturer som bystatene sto for fall, og stadige kriger så ut til aldri å ville ta slutt. Mot denne bakgrunn utviklet Machiavelli sin politiske filosofi. Machiavellis hensikter med "Fyrsten" er å forklare hvordan en leder kan gjenopprette en tilstand av sivilisert orden gjennom bruk av alle nødvendige midler. Han mener at fysisk vold er all makts opphav, og at alle statsgrunnleggere bare har ett middel, nemlig vold. Uttrykket om at "målet helliger midlene" er hentet ut fra debatten omkring "Fyrsten". Grunnen til at det er slik, mener Machiavelli er fordi menneskenaturen er korrumpert og i elendig forfatning, og at samfunnet trenger en sterk leder for å skape orden. Men for at en fyrste, eller makthaver skal kunne utøve legitim vold, er det en forutsetning at denne utøves i statens interesser, aldri personlig interesse. Machiavelli skiller således skarpt mellom den personlige moral, som må være upåklagelig, og den offentlige moral hvor handlingene er legitime når de tjener statens, eller fellesskapets interesser. Boken ble skrevet som en praktisk veiledning for herskere, spesielt tilegnet Lorenzo de'Medici, fyrsten av Firenze, og bærer preg av å være en analyse av politiske prosesser. Machiavelli sier at han har som mål å diskutere tingene slik de virkelig er, og ikke nøye seg med å diskutere idealer. Han mener det ikke børe være noen sammenheng mellom politikk og etiske prinsipper. Dette gjør at han regnes som "realpolitikkens far". Redningstjeneste. Redningstjeneste (Search and rescue, forkortet SAR) er søken etter og levering av bistand til folk som er i nød eller overhengende fare. Historie. En av verdens tidligste veldokumenterte redningsinnsatser fulgte 1656 havariet av det nederlandske handelsskipet Vergulde Draeck utenfor Australia. Overlevende sendt etter hjelp, og som respons ble tre forskjellige redningsoppdrag forsøkt, uten hell. Norge. I Norge er redningstjenesten er en integrert tjeneste under et felles koordineringsapparat som har ansvaret for alle typer redningsaksjoner, både sjø-, land- og flyredning. Tjenesten utføres som et samvirke mellom offentlige etater, frivillige organisasjoner og private selskaper. Justisdepartementet har ansvaret for redningstjenesten i Norge. Tjenesten er operativt organisert med to hovedredningssentraler (HRS) og 28 lokale redningssentraler (LRS) samt 16 flyredningssentraler. Valnesfjord kirke. Valnesfjord kirke er en kirkebygning i Valnesfjord i Fauske kommune. Den er en trekirke bygd i 1905. Valnesfjord kirke betjener et sogn i den norske kirke med samme navn, og er del av Fauske prestegjeld. Anders Larsen Bakke. Anders Larsen Bakke (født 1815, død 1899) var en norsk bonde, gründer, meieripionér og produktutvikler. Etter at han i 1848 kjøpte gården Østre Bakke i Våle i Vestfold, utviklet han etter mange eksperimenter jarlsbergosten. Dette ble omtalt offentlig første gang i Amtsberetning 1855 for Jarlsberg og Larvik amt. Don Quijote. Gammel tegneserie som viser et handlingsresyme av fortellingen om Don Quijote. Tekst på engelsk. "Don Quijote" (på eldre spansk også skrevet "Don Quixote"), eller egentlig "El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha" («Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. Det er kanskje det mest innflytelsesrike spanske litterære verket noensinne, og det la på mange måter grunnlaget for en moderne skrivemåte innen skjønnlitteraturen. Det regnes ofte som den første romanen i vestens litterære kanon. Don Quijote er også navnet på hovedpersonen i fortellingen, der han omtales som «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». I overført betydning kan betegnelsen brukes spøkefullt om en latterlig idealist eller drømmer med manglende virkelighetssans. Handlingen. Boka ble utgitt som to separate verker, selv om det er vanlig å se dem som en enhet. Den første boka er i all hovedsak satirisk, og inneholder de fleste kjente historiene om Don Quijote. Han begynner historien som Alonso Quijano, en godseier fra et sted i La Mancha, har lest for mange av datidens ridderromaner. Han bestemmer seg for å reise ut på eventyr som ridder. Med pedantisk nøyaktighet følger han de gyldne ridderregler. Historien drives fremover av kontrasten mellom ideal og virkelighet: Rustningen hans er rusten, hesten hans, Rocinante, er et slitent gammelt øk, hans skjønne jomfru, Dulcinea fra Toboso, er en vanlig bondepike og hans stolte væpner er hans venn og nabo, bonden Sancho Panza. Et kjent eksempel fra verkets første del er hvordan Don Quijote forveksler vindmøller med onde kjemper. Bok nummer to er mørkere i tonen. Handlingen foregår noe år etter den første boka, og Don Quijote og Sancho Panza er nå kjente. Don Quijote forsetter sin skjeve ferd gjennom La Mancha. For å bevare sin herre og mester viser Panza seg som både snarrådig og smart. Han tvinges til å lure sin herre for å bevare ilusjonene, men til slutt gjenvinner Alonso Quijano forstanden. Uten illusjonene å holde seg til ender det med at han dør, fri fra galskapen, men ulykkelig. Historisk bakgrunn. "Don Quijote" ble utgitt i siste del av Siglo de Oro, på norsk "Det gylne århundre", det vil si Spanias litterære og kulturelle gullalder. Det er skrevet som en satire over middelalderens ridderromaner, som var svært populære noen tiår tidligere. Mens Cervantes satt bøyd over skriverbordet med annen del, ble det utgitt en falsk del to med tittelen: "Andre del av den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha: av lisensiaten Alonso Fernández de Avellaneda fra Tordesillas". Det eksisterer mange teorier og ingen konsensus rundt Avellanedas identitet. Noen mener til og med at Cervantes selv kan ha skrevet den falske del to for å bruke det som et virkemiddel i det ekte verket. Avellanda håner Cervantes i forordet sitt, og Cervantes svarer på tiltale i den ekte del to. Forholdet mellom første og annen del. Verket består av to deler utgitt med et tiår imellom i 1605 og 1615. I annen del kommer det snart for en dag at eventyrene fra første del allerede er skrevet og publisert. Don Quijote og Sancho må dermed forholde seg til at de er omgitt av lesere fra sine tidligere katastrofer. I kapittel III og IV må de svare for feil og unøyaktigheter Cervantes begikk i første del, eksempelvis episoden med Sanchos frarøvede esel, som plutselig dukker opp igjen uten nærmere forklaring. I kapittel LIX introduserer også Cervantes den falske del to i historien, og våre helter må også snart forholde seg til at de har dobbeltgjengere der ute. I annen del synes det som om Don Quijote og hans væpner har modnet i forhold til sine tildelte skjebner som figurer i Cervantes verk. Cervantes' kilder. Eposet "Tirant lo Blanch" av den valenesiske ridderen Joanot Martorell, antatt fullført av Martí Joan de Galba og utgitt i Valencia i 1490, er en av de mest kjente verkene fra middelalderen på katalansk. Scenen med bokbålet i kapittel VI av "Don Quijote" gir oss kan hende en pekepinn på Cervantes litterære smak med presten som talerør. Her kaller han "Tirant lo Blanch" «verdens beste bok». "Amadis de Gaula", Don Quijotes store favoritt, er en portugisisk ridderromanse datert til annen halvdel av 1300-tallet. En spansk forfatter, Garci Rodríguez de Montalvo, redigerte og utga den første trykte og fullstendige utgaven i 1508. Thomas Malorys "Le Morte d'Arthur" handler om kong Arthur og ridderne av det runde bord. En av episodene som kan ha inspirert Cervantes finnes i bok ni, kapittel 17, der Sir Tristram drar ut i ødemarken etter at han tror sin frue, Iseult la Belle, utro. Han spiller harpe, kler seg naken, sulter og får daglig mat av hyrder og gjetere. En parallell finnes i "Don Quijote" del 1, kapittel 24, om den gale Cardenio. Cervantes hentyder gjentatte ganger til det italienske diktet "Orlando furioso", som handler om den engelske ridderen Roland. I kapittel X, del 1, er Don Quijote ute etter Mambrinos magiske hjelm. Dette alluderer til en episode i Canto I i "Orlando furioso" og er igjen en referanse til Matteo Maria Boiardos "Orlando Innamorato". Den innskutte historien i kapittel 51, del 2, er en parafrase over en historie fra canto 43 i "Orlando furioso" om en mann som vile sette sin kones troskap på prøve. Romanen i ettertid. Romanen har inspirert musikalen "Mannen fra La Mancha", skrevet av Dale Wasserman, med sangtekster av Joe Darion og musikk av Mitch Leigh. Musikalen er filmet med Peter O'Toole og Sophia Loren. Sangen "The impossible dream" er den mest kjente fra stykket. De norske Bokklubbene inviterte i 2002 et utvalg av 100 forfattere fra hele verden til å stemme fram «Verdensbiblioteket». Don Quijote var boken som fikk flest stemmer med over 50% mer enn nummer to. Harold Bloom har inkludert verket i sin "The Western Canon" (no. "Vestens litterære kanon") fra 1994, der han blant annet hevder: «Det finnes ikke to lesere av "Don Quijote" som synes å ha lest den samme boken, og de fremste kritikere har ikke kunnet bli enige om bokens dypeste aspekter.» For sin egen del trekker Bloom frem vennskapet som utvikles mellom Don Quijote og hans væpner Sancho Panza. Han hevder at Don Quijote hverken er en galning eller narraktig, men en som "spiller" at han er en omvandrende ridder. I denne sammenheng viser han til Johan Huizingas bok "Homo Ludens" (1944). Bloom kontrasterer Don Quijotes idealisme med hans fiende Ginés av Pasamontes' beregnende kynisme (Ginés møter vi igjen i del to som Mester Pedro). I "Lectures on Don Quixote" fremhever Vladimir Nabokov blant annet de ondsinnede grusomhetene Don Quijote og hans væpner blir utsatt for, «det såkalt morsomme i boken vår». Milan Kundera kommenterer verket i sine tre bøker om romankunsten: "Romankunsten", "Forrådte testamenter" og "Forhenget". Han trekker frem verket som den første romanen og legger vekt på hvordan Cervantes prosa er avkledd det som skilte livet fra skjønnlitteraturen: «Et magisk forheng som var vevet av legender, var hengt opp foran verden. Cervantes sendte don Quijote ut på reise og rev forhenget i stykker. Verden åpnet seg foran den vandrende ridderen i all sin prosas komiske nakenhet.» Don Quijote og norske lesere. Den danske forfatteren Charlotta Dorothea Biehl (1731–1788) oversatte romanen til dansk, og i datidens dansk-norske kongerike er det trolig at også norske lesere hadde tilgang til denne oversettelsen. I Norge oversatte Magnus Grønvold og Nils Kjær verket til norsk, første del kom i 1916 og annen del i 1918, begge på Alb. Cammermeyers Forlag. I 2002 utga Aschehoug forlag en ny norsk utgave av verket, denne gang oversatt av Arne Worren. Legering. En legering er en kombinasjon av to eller flere grunnstoffer, hvorav minst ett skal være et metall. En legering er som regel en jevn blanding av ulike metaller. Legeringer er vanligvis utviklet for å få frem egenskaper som er gunstigere til et gitt formål enn i hvert enkelt grunnstoff alene. For eksempel er stål sterkere enn jern, mens messing er mer slitesterkt enn kobber og har finere glans enn sink. En legering med to grunnstoffer kalles en binær legering, med tre grunnstoffer kaller man det en ternær legering, og med fire grunnstoffer kalles det en kvarternær legering. Smeltepunkt. Mens rene metaller vil ha et klart definert smeltepunkt, vil legeringer vanligvis ha et smelteområde hvor materialet er en blanding av fast og flytende fase. Temperaturen hvor smelting begynner kalles solidus og temperaturen hvor smeltingen er komplett kalles liquidus. I enkelte tilfeller kan man imidlertid ha legeringer med et definert smeltepunkt, disse legeringene kalles eutektiske. Navn på legeringer. I enkelte tilfeller vil man ha egne navn på legeringer, slik som for amalgam, bronse eller messing. I andre tilfeller vil grunnmaterialet være utgangspunkt for navnet, man snakker da om aluminiumlegeringer, magnesiumlegeringer eller sinklegeringer. Jarlsberg (gods). Jarlsberg er et gods og et stamhus like utenfor Tønsberg by i Vestfold. Det ble opprinnelig opprettet som et grevskap i 1673 for Peder Schumacher Griffenfeld under navnet Griffenfeldt grevskap. Dette var Norges andre, og siste, grevskap. Ifølge adelsloven av 1821 opphørte Jarlsberg å være grevskap da den siste dansk-norske greve Peder Anker Wedel Jarlsberg døde i 1893 og tittelen greve gikk ut av bruk. Eiendommen brukes i dag av familien Wedel Jarlsberg. Historie. a>, en adelsslekt av nordtysk opprinnelse, på gravkapellet bak Sem kirke Steinalderen i Norge. Hvis man tenker seg Norges historie etter siste istid som en omvendt urskive som går 12 000 år tilbake. så ser man at steinalderen la beslag på en vesentlig del av denne tiden. (Tallene viser til «år før nå».) Steinalderen i Norge deles inn i "eldre steinalder" (10 000–4000 f.Kr.) og "yngre steinalder" (4000–1800 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Steinalderen i Norge deles gjerne inn i tre perioder; paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) og neolittisk (4000–1800 f.Kr.). Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden. De eldste spor av mennesker. Før 1909 var det ikke påvist funn fra eldre steinalder i Norge. Men i de siste hundre år er det stadig dukket opp nye spor etter de første menneskene som kom hit etter istiden. Erfaringen har vist at kunnskap om kvartærgeologi er viktig hjelpemiddel for å gjøre slike funn, ved siden av evne til å se for seg det landskapet steinaldermenneskene levde i. Den første som fant spor etter mennesker fra eldre steinalder i Norge var geolog og arkeolog Anders Nummedal. Han drev undersøkelser av strandlinjer da han i 1909 oppdaget en såkalt flintplass ved Woldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Arkeologer kunne konstatere at dette var flint bearbeidet av mennesker. Han fant i årene som kom en rekke slike flintplasser på kysten av Nordmøre og Romsdal. På Høgnipen i Rakkestad kommune i Østfold ble det ca. 1960 funnet tre steinalderboplasser og de ble lenge regnet som Norges eldste spor etter mennesker. Høgnipens høyeste punkt ligger 191 moh. Aukra kommune i Møre og Romsdal kunne i noen år smykke seg med funn som ble regnet som landets eldste. Dateringen er ca. 9200 år før Kristus. I Larvik kommune ble det i 2008 undersøkt en boplass på 127 moh. kalt Pauler 1. Dateringen av den synes foreløpig å gi datering til 10 400 før nåtid, noe som gjør den til den hittil eldste daterte bosetning i landet. Disse aller tidligste boplassene regnes nå å ha direkte sammenheng med Ahrensburgkulturen, og at det var mennesker fra det nåværende Nord-Tyskland og Nordsjøkontinentet («Doggerland») som vandret inn i det som nå regnes som Norge, jfr. pionerbosetningen. Hvor kom de fra? Nordsjølandet, eller Doggerland, mellom Danmark og England var presset opp fordi enorme ismasser trykket ned landmassene lenger nord. Etter hvert som presset fra isen avtok, havet steg fordi ismassene smeltet, og Nord-Skandinavia hevet seg, så forsvant Nordsjølandet sakte, men sikkert i havet igjen. Folket som holdt til her, måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land. Arkeologen Ingrid Fuglestvedt har lansert betegnelsen Pionerbosetningen for den aller første innvandringsfasen. Omtrent slik så Nordsjølandet ut for ca 10 000 år siden. Andre teorier beskriver innvandring østfra, via Sverige, eller også fra øyene i vest, direkte til Vestlandet. Muligens er flere forskjellige innvandringsveier blitt benyttet samtidig. Uansett hvilken kant de kom fra, spredte folket seg raskt langs kysten. Klimaet. Den første tiden etter siste istid var klimaet fortsatt kjølig i Norge, men det var likevel varmt nok til at isen smeltet, og mer av landet ble bart. I perioden mellom 7 og 6 000 f.Kr. skjedde det store klimaendringer. Temperaturen steg kraftig, og gjennom eldre steinalder var den gjennomsnittlige sommertemperaturen hele 17–18 °C, mot dagens 15. Midt i yngre steinalder falt temperaturene noe, men klimaet var fortsatt gunstigere enn i dag. De første plantene. Det første som vokste i Norge etter som isen trakk seg tilbake var alger, deretter kom mose og lav. Etter hvert som temperaturen steg kom også gress og urter, og de dannet igjen grunnlaget for at lyng og busker kunne slå rot og vokse her. Det første treslaget som innvandret var bjørka, og så fulgte andre slag, som or, rogn, selje, furu og hassel. Selv om bjørka var først ute, så måtte den vike plassen når det ble varmere. Da tok eik, lind, ask og alm opp konkurransen, og resultatet ble ofte store eikeskoger eller tette blandingsskoger med mange slags løvtrær. De første dyrene. De første dyrene som kom hit var naturlig nok fuglene. Etter disse kom mindre rovpattedyr, med reven som det største. Isbreen trakk seg stadig lenger vekk, og vegetasjonen økte såpass at reinen fant den interessant. Etter den fulgte de større rovpattedyrene og menneskene. Reinsdyrfangst er blant de aller eldste næringene vi kjenner i Norden. I fjellet synes steinalderboplassene å være nokså ensidig plassert etter hvor reinsdyrene hadde sine trekkveier. Den høyfjells-boplassen som først ble undersøkt, er oppkalt etter stedet der den ligger, Sumtangen ("sum" = svømme), omtrent midt på Finnsbergvatnet nord på Hardangervidda, 1 190 moh. Her, på det smaleste stedet langs vannet, la reinen på svøm under sine trekk. Her kunne man lett legge seg på lur etter den. Menneskene. I dag regnes den arkeologiske funnlokaliteten Pauler 1 i Larvik kommune som det eldste spor etter mennesker i det som i dag er Norge. Funnet er datert til 10400 år og ligger 127 m over dagens havnivå. Steinaldermennesket så ut omtrent som vi gjør i dag. De som kom hit først, var nok noe mer grovbygde, men dette forandret seg gradvis, og i yngre steinalder var det ingen vesentlig forskjell i forhold til dagens mennesker, bortsett fra at de gjennomsnittlig var noe lavere. Gjennomsnittsalderen derimot var under det halve av hva den er i dag, men forbedret seg fra rundt 31 år i eldre steinalder, til over 38 i yngre steinalder. Man døde som regel ikke av alder, men av infeksjoner og sykdom. Var man heldig, kunne man altså likevel bli 50 år eller mer. Likevel; den gangen ble man nok regnet som fullvoksen i 15–16 års alderen, og som gammel i 30-års alderen. Norges eldste skjelettfunn, Søgnekvinnen, antas å ha vært 35–40 år gammel og ca 155 cm høy da hun døde for ca 8 600 år siden. Hun ble funnet utenfor Kristiansand i 1994. Steinaldermenneskenes tilsynelatende enkle livsform og mangel på vesentlige tekniske framskritt gjennom flere tusen år må sees i lys av rikelig tilgang på mat, kombinert med et betraktelig mildere klima enn det vi har i dag. Anslagsvis trengte en steinaldermann kun å arbeide 2–3 timer om dagen for å dekke familiens behov. Steinalderkvinnen stelte nok for familiens beste fra morgen til kveld, mens hun drev matauk ved siden av, som sanking og fisking. De måtte også produsere alt av våpen, redskap og husgeråd, og barna måtte sikkert bidra med sitt, så snart de hadde lært å ta seg fram på egenhånd. Men så lenge alle var mette og hadde gode klær på kroppen og tak over hodet, var det heller ikke behov for de helt store forandringene, verken når det gjaldt boliger, fangstmetoder eller arbeidsredskaper. Man kunne altså stort sett ta livet med ro, og det gjorde man derfor også i noen tusen år. Vi kan anta at mye tid og tanker ble viet til datidens tro og rituelle tradisjoner. Man var jo helt avhengig av det naturen gav, og hadde nok derfor en mengde riter forbundet med fangst og overlevelse. Man henvendte seg da sikkert til forskjellige guder og naturens makter med sine bønner og ofringer. Sang og musikk. I Nordland og Nord-Trøndelag finnes grotter som var i bruk i steinalderen. Særlig kjent er Kirkhelleren på Træna, der folk søkte ly for 6 000 år siden, og akustikken er på katedral-nivå. Hver sommer holdes det konserter her under Træna-festivalen.Ved undersøkelser av de bemalte steinalderhulene i Frankrike, hvorav Lascaux er den mest berømte, ble det oppdaget at de flittigst bemalte delene av hulene også var de stedene der akustikken var best. Å nynne inn mot krumninger av huleveggene der, frembrakte lyder som etterlignet lydene til dyrene som var avbildet der. Iegor Reznikoff som har spesialisert seg på oldtidens musikk, mener at steinalderfolkene festet sine malerier på huleveggene for å vise hvor lydkvaliteten var best. Han mener også at folk dengang brukte stemmen og dens ekko for å utforske nettverket av huler, siden fakler ikke kunne bringes inn i de snevreste passasjene. Små røde sirkler på huleveggene avmerker hvor resonansen er best. Fløyter av bein og annet materiale er blitt funnet inne i hulene. Reznikoff nevner spesielt et sted i Provence kalt Lac des Merveilles, hvor en diger flat stein kjent som «altersteinen» og dekket med over tusen bilder, avmerker et sted der ekkoet sender tilbake hele melodier. Boplassene. Av mer enn åtti hellere og noen få huler hvor det er gjort boplassfunn i Norge, var bare tre i bruk i eldre steinalder, nemlig Vistehulen, Kirkhelleren og Skipshelleren - og disse kom først i bruk mot slutten av perioden. Dette er forunderlig, siden andre fangstfolk som lever i det samme barske klimaet nordmenn gjorde i den eldre steinalder, har reist til dels solide hus. Forklaringen kan være at den eldre steinalders nordmenn hadde med seg levevis og tradisjoner fra reinjegerne i Nord-Tyskland, som spesielt har satt spor etter seg langs motorveien mellom Hamburg og Lübeck. I dette flatlandsområdet finnes ingen naturgitte boliger, og fangstfolket benyttet seg bare av midlertidige leirplasser før de streifet videre. Lette teltfundamenter er alt de har etterlatt seg, og det tilsvarer funnene i Norge. Funn langs Lærdalsvassdraget viser også en nærmest ufattelig konservatisme. Gjennom to-tre tusen år søkte jegerne til de samme steder for fangst av rein, uten å endre redskap eller valg av boplass. Det virker som om folk levde totalt avskåret fra kontakter og impulser utenfra. Menneskene i eldre steinalder hadde sine hovedboplasser ved havet, gjerne ved fjorder og vassdrag som kunne føre dem lengst mulig innover i landet. De eldste hustuftene i området ved Oslofjorden er funnet ved Svinesund, og dateres til 6000-7000 f.Kr. Med disse boplassene som utgangspunkt, foretok de jaktekspedisjoner innover i skogene og opp på høyfjellet. Her oppholdt man seg i lengre eller kortere tid om høsten og vinteren for å jakte på storvilt og pelsdyr. En teori går også ut på at deler av stammen, kanskje kjernefamilier, har flyttet til innlandet for å drive jakt i vinterhalvåret. Når våren kom, flyttet de ut til kysten for igjen å delta i fellesskapet, og dra nytte av den rike mattilgangen i havet. Utover i yngre steinalder ble man etter hvert noe mindre avhengig av havets ressurser. Hovedmengden av boplasser fantes kanskje fortsatt nær havet, men man bosatte seg nå også fast i innlandet. Herfra foretok man så ekspedisjoner både ut til havet og lenger innover i landet. En typisk boplass lå på en lettdrenert sand- eller grusslette nær vannet, med lett tilgang til skog og trevirke. Hvis plassen lå ved havet, måtte det også være ferskvann i rimelig nærhet. Stedet skulle helst være sydvendt (mot solen), og ligge mest mulig i le for nordavinden. I begynnelsen var det lite folk og mange plasser, så det var nok bare å velge og vrake mellom de beste stedene. Husværet. Skinnteltet var en anvendelig bolig under flytting og jakt. Et stykke sørøst for Hardangerjøkulen ligger det funnrike stedet Sumtangen. Reinjegerne fra eldre steinalder har her etterlatt seg spor etter Norges eldste kjente bolig, en slags gamme med gulvet gravd ned som en grop. Ifølge tre karbondateringer er den minst 8 000 år gammel. Indre tverrmål er ca tre meter. Veggene var kledd med gress, kanskje også med skinn. Grunnflaten er rund med et ildsted i midten. En annen bolig – telt eller gamme – er også funnet i Gamvik, på Tverrvik-raet ut mot havet. I eldre steinalder var det verken praktisk eller nødvendig med store solide byggverk. Man byttet ofte bosted, og klimaet var mye gunstigere enn i dag. Man klarte seg derfor godt med et skinntelt eller en enkel gamme. Hvis man, som antydet, hadde hovedboplasser ved havet, så kan det likevel være at husværene der var av en annen størrelse og kvalitet enn de på fangstboplassene i innlandet. Man kom jo stadig tilbake til de samme stedene, så vi må anta at de faste oppholdsstedene var tilrettelagt slik at man raskt kunne få tak over hodet for kortere eller lengre tid. Sannsynligvis så sto teltstengene på plass, så det bare var å legge på skinnene, eller man satte kanskje i stand en gamme som hadde vært i bruk i mange år. En fin heller var nok også et ettertraktet bosted hvis den lå laglig til i forhold til de årevisse forflytningene. Utover i eldre steinalder bygde man etter hvert også «hus», først kanskje som større gammer, deretter mer solide og romslige konstruksjoner. I yngre steinalder ble husene enda større og mer solide. Klimaet var ikke lenger fullt så mildt, og på grunn av husdyrhold og enkel åkerdrift ble man mer og mer bofaste. Men jakt og fiske dominerte fortsatt, og telt og jordhytter brukes fortsatt av fangstfolk den dag i dag. Næringsgrunnlaget. Reinen var det viktigste viltet for de første menneskene som kom hit til landet. Jakt og fiske, sammen med sanking av spiselige ville vekster, var den eneste måten å livnære seg på de første 5–6 tusen årene her i landet. Mest ettertraktet var nok vilt som ga mye mat, slik som rein, elg, hjort og villsvin. Kanskje fantes også den nå utdødde uroksen i skogene her? Bjørn, ulv, mår og gaupe var nok også ettertraktet for skinnets skyld. Dessuten så var disse rovpattedyrene konkurrenter i matfatet og ofte en trussel mot menneskene, så man gikk nok ikke av veien for å felle disse når anledningen bød seg. I tillegg til storviltet så fantes bever, hare, storfugl og annet småvilt. Fisk, sel, småhval (som f.eks. nise) og sjøfugl utgjorde en stor del av næringsgrunnlaget, og var også hovedgrunnen til man i steinalderen var så bundet til havet. Dette var en lett tilgjengelig ressurs som sjeldent sviktet. Dessuten var muslinger, snegler og andre smådyr også ettertraktet mat. Tidevannsforskjellen og oksygenmengden i havet var større enn i dag, noe som gav enda bedre grunnlag for livet der. Planter, røtter, bær og nøtter har vært et viktig og nødvendig tilskudd til kosten. Dessuten var klimaet så mildt at det godt kan ha finnes forskjellige ville frukter her. Og – mest sannsynlig – så var det en overflod av alt, både på land og i vann! Litt om fangstmetoder. Det fantes forskjellige metoder for fangst av de forskjellige artene, men hovedmetodene for fangst av større vilt kan vi tenke oss har vært følgende; Til fangst av mindre vilt og fugl har man ganske sikkert brukt forskjellige feller og snarer. I havet ble sel og småhval harpunert fra båt. Selen ble nok også ofte tatt ved å avskjære rømningssveien mot vannet mens den var på land, og på isen om vinteren. Vi antar at fjordene og vassdragene sto stinne av fisk den gang, og at metodene for å fange disse var omtrent som i dag; Stang eller håndsnøre, line med flere kroker, forskjellige ruser, og harpun til større fisk. Garn og annet flettverk har nok også vært brukt, særlig som stengsel for stimfisk. Redskapsmaterialer. Det aller meste av det som er funnet av etterlatenskaper fra steinalderen er – naturlig nok – rester etter våpen og redskap laget av flint eller annen stein, samt mengder av avslag på knakkeplassene hvor steinen ble bearbeidet. Ca 3 700 f.Kr hadde man på en strekning fra Varangerfjorden i nord til Rogaland i sør – ca to tusen km – tatt i bruk skifer til redskaper, etter å ha utviklet slipeteknikk. Men etter ca to tusen år ble det slutt på skiferbruken. En av steinalderens gåter er hvorfor man, over et så stort område og omtrent samtidig, opphørte å bruke skifer, som hadde frembrakt noen av de mest funksjonelle og vakre redskaper i nordisk steinalder. Men vi må huske at hoveddelen av datidens redskaper og våpen faktisk var laget av annet og mer forgjengelig materiale. Steder hvor man har funnet mer nyanserte spor fra steinalderen, er bl.a. under hellere hvor etterlatenskapene har dynget seg opp gjennom årtusener og vært mer beskyttet mot forvitring. Funn fra slike steder viser at anslagsvis bare 10 % av redskapene var av stein, mens resten var av tre, bein, horn, skinn, plantefiber og annet som ikke så lett motstår tidens tann. Det vi finner i dag, er altså bare noen biter av et stort puslespill. Resten må vi bare prøve å tenke oss til. Skinn må ha vært det viktigste materialet som fantes den gangen. Skinnet ble brukt både til klær, sengeleie, bolig, båter, tauverk og mye mye mer. Uten skinnene sine hadde nok ikke steinaldermennesket stor sjanse til å overleve. I tillegg til skinnet ble også alt annet på dyret utnyttet; Fett, marg, bein, horn, sener, magesekk og tarmer. Av bein og horn lagde man en mengde forskjellige redskap og våpen. Senene ble til tynne liner, og magesekkene til vanntette beholdere. Fettet ble brukt i matlaging, til lampevæske og som forskjellig smøring. Byttet de nedla, var altså den viktigste «materialgiveren» for steinalderfolket, i tillegg til maten det gav. Båten og vannveien. Båten har vært en grunnleggende nødvendighet for befolkningen av Norge. Helt siden de første kom hit – i båt! – og langt opp i historisk tid, har den vært det eneste framkomstmiddelet som monna hvis man ville komme seg noen vei. Med en skinnkano, stokkebåt eller flåte hadde man mye større rekkevidde og lastekapasitet enn om man skulle dra med seg ting over land. Havet, fjordene og innsjøene var datidens hovedveier, og det var rundt disse folket oppholdt seg. Her hadde de tilgang på alle havets goder, samtidig som de hadde lettest mulig tilgang til innlandet og de jaktmuligheter som fantes der. («Fjord» betyr rett og slett «der man farer».) «Bondesteinalderen». Eldre og yngre steinalder kalles ofte henholdsvis «jegersteinalder» og «bondesteinalder». Det finnes ingen brå overgang mellom disse to epokene, men i Sør-Norge er skillet satt ved år 6 000 BP, som dermed markerer overgangen til et gryende husdyrhold og jordbruk. Det å holde husdyr og dyrke jorda var mye mer tidkrevende enn å hente det man trengte direkte fra naturen. Man kviet seg nok derfor i det lengste, og når disse nye næringsveiene likevel ble tatt i bruk, må det ha vært av ren og skjær nødvendighet. Hovedårsaken har nok vært at det var blitt mindre jaktbart vilt i skogene, samtidig som befolkningen hadde økt. Nøyaktig når husdyrhold og korndyrking ble innført i de forskjellige deler av Norge vet vi ikke, men det er funnet et komplett gårdsanlegg ved Svinesund datert til ca 2400 f.Kr. Her kunne man også avdekke åkersystemene slik de dengang ble brukt. Husdyrhold ble innført i begynnelsen av perioden, mens korndyrking ikke var utbredt før et par tusen år senere, ved overgangen til bronsealderen. Husdyra var storfe, sau, geit og svin. Dyra var mindre av størrelse og mer robuste enn i dag, og klimaet var fortsatt mildere. Med unntak av grisen greide nok dyra seg stort sett selv gjennom vinteren uten noen særlig fôring, iallfall i lavlandet. I lange perioder dominerte likevel sau og geit husdyrholdet, særlig i innlandet. Spesielt geita var mer hardfør og mindre krevende enn storfe, og greide seg derfor bedre gjennom eventuelt hardere vintre. Av korn ble det dyrket bygg og hvete, og da antakeligvis i forholdet 70/30 (bygg/hvete). Utbredelsen av korndyrking markerte også slutten på steinalderen, og bronsealderen overtok. Stål. Stål er en legering med jern og karbon som de primære legeringselementene. En klassisk definisjon er at stål er jern-karbon legeringer med opp til 2,1 % karbon. Karbonet gjør stålet sterkere ved å legge seg interstitielt, det vil si mellom jernatomene, i krystallgitteret. Dermed hindrer karbonet jernatomene i å gli i forhold til hverandre. Karbonatomene vil også påvirke fasetransformasjonene (endring av krystallstrukturen) i metallet, slik at stålet blir mer herdbart. Andre legeringselementer kan være mangan, krom eller nikkel. Når karboninnholdet i jern overstiger 2,1 %, blir legeringen betegnet som støpejern. Produksjon. I Norge produseres stål i Mo i Rana og på Jørpeland. Den største stålprodusenten i USA er Nucor Corporation. Krystallstruktur. En legering av jern og karbon kan eksistere ved to krystallstrukturer i fast fase, kalt ferritt og austenitt. Hvilken struktur som er tilstede avhenger av temperatur, hvilke legeringselementer som er i stålet samt deres konsentrasjon. Overgangen mellom ferritt og austenitt er svært viktig ved varmebehandling av stållegeringer, ettersom de to fasene har svært forskjellige evne til å løse opp karbon. Ved varmebehandling kan egenskapene til stålet raffineres videre til de ønskede egenskaper. Generelt inneholder ingen stål- eller støpejern-legeringer mer karbon enn 6,7 %. Ferritt. Ved romtemperatur vil en karbon-stållegering ha en ferrittisk struktur. Ferritt har en krystallstruktur av typen BCC (Body-Centered Cubic). Dem ferrittiske krystallstrukturen vil vedvare ved oppvarming frem til en temperatur på minimum (avhengig av legeringsgrad) 727 grader celsius, hvor ved videre oppvarming austenitt vil dannes. Ved en temperatur på over 1394 grader celsius vil en ferrittisk fase igjen oppstå (avhengig av legeringsgrad) kalt deltafase. Ferrittisk stål vil ved en legeringsgrad på over 0,022 % karbon inneholde en viss mengde cementitt. Cementitt er et svært hardt og sprøtt keram som har stor innvirkning for styrken til legeringen. Austenitt. Austenitt formes for karbonstål ved temperaturer på over minimum 727 grader celsius. Dersom denne fasen er ønsket ved lavere temperaturer (slik som austenittisk rustfritt stål) må stålet legers videre med andre legeringselementer. Austenitt har en krystallstruktur av typen FCC (Face-Centered Cubic). Austenitt er i motsetning til ferritt ikke magnetisk. Mikrostruktur. Stållegeringer har flere typer mikrostrukturer som kan fremstilles ved varmebehandling. Hvilken mikrostruktur som fremkommer avhenger av legeringsgraden av karbon og avkjølingshastighet. For varmebehandling av stål med karbonkonsentrasjoner mellom 0,022 % og 0,76 % karbon får vi en proeutektoid struktur. Ved 0,76 % karbon får vi eutektoid struktur. For stållegeringer mellom 0,76 % og 2,1 % får vi en hypoeutektoid struktur. Ved konsentrasjon høyere enn 2,1 % karbon har man støpejern. Avhenging av hastigheten som stålet kjøles ned med fra austenittisk fase vil strukturen inneholde forskjellige faser som deles inn i Widmanstätten ferritt, martensitt, øvre bainitt, nedre bainitt, perlitt og spheroditt. Hvilken fase som finnes og mengden av den enkelte fasen har svært stor innflytelse på egenskapene til stålet. Stållegeringer. Stål kan legeres til et stort spekter av forskjellige egenskaper avhengig av hvilke og mengden legeringselementer som stålet inneholder. Karbonstål. Den mest lettvinte legeringen av stål er legeringer som bare inneholder karbon og jern. Legeringselementene er forholdsvis billige og blir derfor ofte brukt i et stort antall sammenhenger slik som konstruksjonsstål. Rustfritt stål. Ettersom vanlig karbon stål legeringer er svært sensitive for korrosjon, blir stål gjerne legert opp til rustfritt stål i det formål å passivisere det. Passivisering vil si at stålet bil motstandsdyktig mot korrosjon under bestemte forhold ettersom det formes et oksidsjikt på stålets overflate, som motvirker korrosjonsprosessen. Atmosfærisk forurenset stål. Det kreves mye uforurenset luft til produksjon av stål. Dette har den særegne følgen at alt stål produsert etter Hiroshima/Nagasaki og de over 2000 påfølgende atomprøvesprengningene har spor av radioaktivitet. I spesielt følsomme strålingsmonitorer, f.eks i romskip, er man derfor helt avhengig av å ha tilgang til stål produsert før 1945. Den viktigste kilden til slikt gammelt stål er restene av den keiserlige tyske krigsflåten, som etter første verdenskrig lå for anker i Scapa Flow på Orknøyene, og der ble senket av tyskerne selv. I de nærmeste tiårene ble store deler av flåten slept til dokkene i Firth of Forth, men fremdeles ligger noe av det gamle høykvalitetsstålet tilbake på få meters dyp. Utstyr som Apollo etterlot på månen, den del av Galileo-sonden som rakk frem til Jupiter, og Pioneer-sonden som nå har forlatt vårt solsystem - alt dette inneholdt rester av keiserens stolte marine. Helleristning. a> som viser elg, skiløper og jakt. Helleristninger er en betegnelse på førhistoriske bilder, hugget, skåret eller slipt inn i stein og fjell. De kan finnes på løse steinblokker og på fast fjell. Helleristninger er en type bergkunst som ikke må forveksles med helle- og hulemalerier, men som gjerne kan sees som en parallell til disse. De har gjerne motiver fra jakt eller jordbruk, og antas å ha hatt en magisk betydning. Helleristninger finnes over nesten hele verden. Viktige felter finnes i Sahara og Sør-Afrika, Australia og Amerika, og over hele det nordlige taigabeltet fra Skandinavia til Stillehavet. I Europa finnes de på de britiske øyer, den iberiske halvøy, Sicilia og de italienske alper. I Norden forekommer de relativt ofte i Norge og Sverige, men også noen ganger på steinblokker i Danmark. I nordisk sammenheng skjelner man mellom veideristninger og jordbruksristninger. Veideristninger. Veideristninger fremstiller som regel scener med jaktbart vilt som rein, elg, bjørn, hval og fisk. Figurene kan være tegnet bare som konturer av dyrene, eller figurene er fylt med mønster. Noen ganger kan man ane at den indre anatomien av dyret er avbildet, nesten som et slags ”røntgenbilde”. Figurene kan forekomme enkeltvis, eller de kan være satt in i en større sammenheng. Iblant kan de sistnevnte oppfattes som reelle situasjoner, f.eks. som jaktscener. Menneskefigurer forekommer iblant, men oftest meget abstraherte. Det er nærliggende å tolke ristningene direkte som ledd i jaktmagi, og det kan godt hende at noen av dem har hatt en slik funksjon. Imidlertid finnes etter hvert en god oversikt over beinmateriale fra samtidige boplasser. Materialet forteller at ikke riktig alle av de avbildede dyrene var viktige matkilder. Samtidig viser det at mange dyr ble ofte jaktet på ganske intensivt, men uten at de ble avbildet på ristningene. I dag vil man derfor heller se dyrene som symboler for dypere strukturer i samfunn og tenkning. På veideristningene opptrer også figurer av abstrakt eller geometrisk form som ikke kan tolkes som direkte avbildning av noe konkret. Disse har vært gjenstand for flere tolkninger. En som har vært framme i senere tid er at det kan være gjengivelse av opplevelser i transe eller rus, og at de henger sammen med sjamanisme. Mange av disse ristningsfeltene ligger på steder som kan tolkes som liminale steder; ”overgangssteder” i landskapet. Det kan være fosser og stryk i elver, ved karakteristiske landskapsformasjoner eller steder der vann, land og himmel møtes; steder som man kan tenke seg har hatt en form for rituell betydning. Bildene på veideristningene er ikke mulig å datere direkte, og derfor har dette vært gjenstand for mye diskusjon forskere imellom. Nå er det for mange ristninger mulig å sette en antatt alder ved strandlinjedatering. Det er også mulig å anta tilknytning til daterbare boplasser i nærheten, og enkelte ganger går det an å kjenne igjen daterbare gjenstander på figurene. Da virker det som en tendens at de mest naturalistiske figurene tegnet med enkel kontur kan være de eldste, og at de dateres til mesolitikum. Ristningene blir mer og mer abstrahert oppover i tid, men man regner med at samtlige hører hjemme i rene jeger/sankerkulturer. I Norge finnes veideristningene i hovedsak på nordre del av Vestlandet, i Midt- og Nord-Norge. Veideristningsfeltene i Alta er tatt med på UNESCOs verdensarvliste for kulturarv. Jordbruksristninger. Jordbruksristningene dateres hovedsakelig til bronsealderen. Disse ristningene finnes over hele Sør-Norge og nordover til Helgeland, med konsentrasjoner bl.a. i Grenland, Lista i Vest-Agder, Rogaland, og indre deler av Trøndelag. Den største konsentrasjonen er jordbruksristningene i Østfold. Denne henger sammen med et område på svensk side som strekker seg sørover hele Bohuslän. Her er også variasjon og mangfold i figurer størst. Sentrum i dette området er Tanum kommune sør for Strömstad, der helleristningsfeltene er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Motivene på jordbruksristningene viser et betydelig større mangfold og variasjon enn ved veideristningene. Det mest karakteristiske er skipet, men man finner også våpen, hester, stridsvogner, sol- og/eller hjulfigurer, trær, fotsåler og ikke minst skålgroper. Disse er utvilsomt det vanligste motivet. Menneskefigurer er vanlige, og de kan finnes i sammenheng med skip, enkeltstående eller i samhandling med andre mennesker. Enkelte av disse menneskefigurene vises som større enn de andre, og tolkes da gjerne som en framstilling av en guddom. Tolkningene av jordbruksristingene har vært mange, og de har pekt i svært forskjellige retninger. Stort sett er man enige om at de har hatt religiøs og sosial betydning. De avbilder motiver som har hatt stor symbolsk og ideologisk betydning for datidens samfunn. Samtidig er det verd å merke seg at de avbilder deler av virkeligheten; flere ganger opptrer bilder av gjenstander som overensstemmer med arkeologiske funn. På den måten er det også at man kan tidfeste disse ristningene til bronsealderen. Mange av motivene som opptrer på de skandinaviske jordbruksristningene, f. eks. stridsvognene, peker mot middelhavslandene. Det er derfor neppe tilfeldig at det finnes ristninger med svært parallelle motiver til de skandinaviske i Nord-Italia, i Val Camonica i Brescia i Italia, men så var da også bronsealdermenneskene motivert for å reise. Bronse er en legering av kobber og tinn, men disse metallene opptrer sjelden i samme område. Følgelig måtte datidens mennesker dra vidt omkring for å skaffe seg bronse ved varebytte, og dette medførte en utveksling av tanker og forestillinger. På denne bakgrunn kan man se jordbruksristningene som et uttrykk for felles mytologisk og kosmologisk tankegods felles for de indoeuropeiske områdene. Frimureri. Ingen internasjonal organisasjon styrer alle losjer. Det er imidlertid en del samarbeid over landegrensene, spesielt der losjene praktiserer det samme gradssystemet. Frimurere kan få et frimurerpass slik at de kan besøke samarbeidende losjer i andre land. Medlemmene instrueres gradvis i idealer av moralsk og metafysisk karakter gjennom en serie hemmelige ritualer. I de fleste grener av frimureriet har man en felles tro på et høyeste vesen. Frimureriet er en livslang skole – og i Norge, som praktiserer det svenske system, utgjør "normert" tjenestetid i de forskjellige gradene tilsammen 15-20 år for å bli en 10. grads broder. Gjennomsnittsalderen ved opptak i Norge er per i dag 35-45 år. I det Det svenske Frimurersystem, som praktiseres i Norge, finnes det 10 operative grader, en administrativ 11. grad og en 12. grad som tildeles den til enhver tid valgte Stormester i Ordenen. Rosslyn Chapel 1446-1484. Frimureriets opprinnelse er satt i sammenheng med Rosslyn Chapel i Midlothian nær Edinburgh i Skottland. Steinkirken er tilegnet St.Matteus, og ble bygget av William Sinclair (* 1410; † 1484), 1. jarl av Caithness og baron av Rosslyn. Byggingen startet i 1446, da kirken offisielt ble grunnlagt, og ble avsluttet i 1484, da taket ble satt på. William Sinclair skal være begravet her, men steinkisten er av nyere dato. Kapellet er egentlig en av fire fløyer i en påbegynt korskirke, en av få som overlevde reformasjonen i Skottland. Kapellet er meget rikt utsmykket, med vanlige kirkelige motiver. Under Viktoriatiden (på 1800-tallet) ble det reist et tilbygg som i dag fungerer som inngang til selve kapellet. Krypten under kapellet fungerer som gravkapell for Sinclairfamilien. Det er gjort vitenskaplige undersøkelser for å finne andre underjordiske rom, men ingen har blitt funnet. [The Genealogie of the Saintclaires of Rosslyn 0 902324 63 2] Familien Sinclair nedstammer fra normanniske konger fra Pont d'Evequeder Normandie i Frankrike og er ofte satt i sammenheng med Tempelridderne. Frimurerlosjer grunnlagt i Skottland 1599-1712. Det er grunn til å anta at det fantes flere frimurerlosjer i Skottland i denne perioden. Første (1598) og andre (1599) Statutt av William Schaw. William Schaws første statutt (1598) Frimurerlosjer eksisterte i Skottland i 1590. Av ukjente årsaker oppstod det indre uenigheter der William Schaw utstedet to statutter, og prøvde å få støtte fra Kong Jakob VI av Skottland i å rettsforfølge og forby frimurerlosjer tilhørende «den andre side». Motparten bestod blant annet av losjen St. Mary's Chapel og losjen der Patrick Copland av Udoch var stormester i 1590. Den Engelske Storlosje 1717. Stiftelsesmøtet ble holdt ved Goose & Gridiron i nærheten av St. Paul-katedralen. Anthony Sayer (* ca 1672, † 1741 eller 1742) fungerte som Stormester, og storlosjen overtok våpenskjoldet som ble tildelt London-selskapet av Frimurere i 1473. Den 24. juni eller Sankthans er i dag tilegnet Johannes døperen. I den Julianske kalender er det dagen for sommersolverv som ble feiret av før-kristne mysteriereligioner. Konstitusjonen til James Anderson (1723) Flertallet av storlosjens første Stormestre var skotske. I 1723 ble storlosjens Konstitusjon skrevet av den presbyterianske presten James Anderson. Anderson ble født i Aberdeen, Skottland, der faren var stormester i en Aberdeen-losje. Kanskje var den Engelske Storlosje et resultat av det skotske Jakobittiske opprør i 1715. Siden de var vel vitende om at frimureriet ble bragt til England av Jakob I av Skottland, kan opprøret ha utløst nervøsitet blant Londons frimurere, som ble tvunget til å benekte sin skotske opprinnelse, skjule sin historie og strategisk skape en ny institusjon, en storlosje som var alliert med kongen av Hannover. En rivaliserende engelsk Storlosje 1751. Den 17. juli 1751 samlet representanter for fem losjer seg i Turk's Head Tavern, i Greek Street, Soho, London og opprettet «Det Aller Eldste og Ærværdige Samfunn av Frie og Anerkjente Murere» "(The Most Ancient and Honourable Society of Free and Accepted Masons)." Storlosjen bestod først og fremst av irske frimurere som bodde og arbeidet i London: 72 av de 100 første navnene på medlemslisten var fra Irland. Skismet varte frem til 1813, da de slo seg sammen til Englands forente storlosje. Grand Orient 1733. De første frimurerlosjene i Frankrike ble etablert mellom 1726 og 1730, blant annet i Bordeaux og Dunkerque. Storlosjen i Frankrike (Grand Orient) var den første som opptok kvinner som medlemmer. Etter opprettelsen av "Adopsjonens Rite" i 1774 ble det utstedt edikter som anerkjente kvinner. Hertuginnen av Bourbon ble første "Grand Mistress" av Frankrike. Grand Orient utviklet også prinsippet om "Laïcité" – adskillelse av kirke og stat og fraværet av religiøs innblanding i politikk. I 1877 tillot losjen personer uten tro på et "Høyere Vesen" (Gud) som medlemmer. I tillegg var Grand Orient den første til å anerkjenne "høygrads-systemer". Grand Orient ble ikke anerkjent av Den Engelske Landslosje. Dette skismet har vart frem til i dag. Napoleon III ble Stormester av Grand Orient, og utnevnte prins Lucien Marat og senere Marshal Magnan til å lede losjene i Frankrike. Frimurerlosjene spilte en viktig rolle i den franske revolusjon i 1789 og seinere. Den videre historie. I løpet av få årtier spredte virksomheten seg til alle deler av Europa og de europeiske koloniene. De lukkede frimurerlosjene ble mistenkt for å være arnesteder for politiske konspirasjoner. Spesielt den italienske P2-losjen ("Propaganda Due") har vært omstridt. Sistnevnte var knyttet til den italienske mafiaen og involvert i svindel av blant annet Vatikanbanken på 1990-tallet. Mange losjer hevder at frimureriet stammer fra middelalderens Tempelridderorden. Da tempelridderne først på 1300-tallet ble undertrykt i Frankrike og andre steder på kontinentet, skal ordenens hemmelige tradisjoner ha blitt videreført av tempelriddere som flyktet til Skottland. Kildegrunnlaget for påstandene er imidlertid dårlige. En tradisjon sier dessuten at frimureriet har røtter tilbake til oldtidens mysteriesamfunn og urkristendommens brorskap. Dette er også dårlig dokumentert. Symbolikk. Gjennom innvielsene blir medlemmene instruert i et symbolsk kunnskapssystem. Murerfagets verktøy brukes som symboler – den rette vinkel og loddsnora betegner rettskaffen oppførsel, mens en utilhugget stein representerer det uforedlede mennesket og en tilhogd, kubisk byggestein det fullkomne mennesket. Gud betegnes som "Den Trefold Store Byggmester". Kandidaten får høre beretningen om hvordan byggmesteren Hiram Abiff ble drept under arbeidet med å bygge Kong Salomos Tempel i Jerusalem. De tilhørende håndgrep, ord og løsen og spesielle positurer bidrar dels til å forsterke ritualet i losjen og dels til at frimurere kan gjenkjenne hverandre utenfor losjene. Frimureriets symbolsystemer har inspirert mange kunstverk, blant annet Mozarts opera Tryllefløyten fra 1791, der et hovedtema er hvordan den maskuline mystikk seirer over den kvinnelige. Ritualer. Frimureriet er en lukket, rituell sammenslutning. For å bli medlem må man gjennomgå en innvielse. Grunnlaget, som alle frimurersammenslutninger praktiserer, er de tre grunnleggende gradene som er forholdsvis like under de aller fleste retningene: lærling, svenn og mester, Disse tre utgjør «Det blå frimureri» eller Johannes-gradene, dvs. første, andre og tredje grad. Utover dette tilkommer det en lang rekke tilleggsgrader, mellomgrader og høygrader. Antall grader varierer etter system. I det svenske systemet er det til sammen 10 rituelle og to administrative grader, og i AASR (Ancient and Accepted Scottish Rite of Freemasonry), praktiseres det 33. I Misraim Rite-systemet er det 99 grader og i Det engelske system er de tre første gradene beholdt som de eneste. De ulike systemene som har grader utover de tre første kalles gjerne høygradssystemer (fra 7. grad i Norge). Frimureriet i Norge praktiserer «Det svenske system». Hertug Carl af Södermansland (født 7. oktober 1748, død 5. februar 1818), i Sveriges kongerekke Karl XIII, av fyrstehuset Holstein-Gottorp, var konge av Sverige fra 1809 og Norges konge fra 1814 frem til sin død i 1818. Han regnes som det svenske systemets far, og var den som tilpasset ritualsystemet til svenske forhold. Hertugen reiste i 1798-1800 til Wien og Praha, der han besøkte losjer og fikk lov til å lese i arkivene deres og ta kopi av spørsmålsbøkene, som han tok med hjem til Sverige. Han tilpasset lover og administrative bestemmelser etter lokale forhold, fastsatte hvordan gradene skulle være, og hvordan de ulike salene skulle innredes og utsmykkes. Han fullførte arbeidet i 1801, men redigerte det flere ganger før sin død. Andre utbredte gradssystemer er som nevnt over The Ancient and Accepted Scottish Rite of Freemasonry) med 33 grader, og York Rite eller American Rite, som består av 10 grader organisert i tre forskjellige skifter, ikke ulikt det svenske system. En hovedforskjell er at i disse systemene kan en frimurer selv velge hvilket høygradssystem han vil gå inn i etter å ha fullført de tre første gradene. Det finnes også en mulighet for å bytte høygradssystem og fullføre i et annet system, så lenge det hører til de legitime systemene som er godkjent av gradssystemet, mens det i det svenske system er en ubrutt sammenheng fra første til tiende grad. Mange ulike organisasjoner har utviklet ritualer som bygger på frimureriet. Dette gjelder en rekke «vennskapelige samfunn», som Lions Clubs International og Rotary, og dessuten flere avholdsorganisasjoner som IOGT (International Order of Good Templars) og Tempelridderordenen, Ordo Templi Orientis, Odd Fellow, Rosenkorsordenen A.M.O.R.C., Mariaordenen, Ordenen Riddere av det hvite kors og Druidordenen. Le Droit Humain er en av flere andre losjer med ritualer som kan likne på dem vi finner i Det svenske Frimurersystem som brukes i de Nordiske land, Norge, Sverige, Island, Danmark og Finland. I Danmark og Finland har de to Storlosjer, dvs. at man har tillatt flere ulike losjesystemer i landet. I tillegg er Det svenske Frimurersystem utbredt i Tyskland. I likhet med i Danmark og Finland finnes det i Tyskland flere Storlosjer/Landslosjer. Losjer. I motsetning til hva folk flest tror, møtes ikke frimurerene i en losje, de møtes "som" en losje, på samme måte som kristne møtes som en menighet. I samme by kan det være flere losjer som normalt benytter de samme lokalene, på ulike dager. Lokale losjer er alltid underordnet overordnede gradslosjer. I Norge, hvor det arbeides etter det svenske systemet, er rangstigen slik: Johanneslosjer, Andreaslosjer, Kapitellosjer/Stewardslosjer/Provinciallosjer/Landslogen. Johannesgradene er fra første til tredje grad, Andreasgradene er fjerde til sjette, og Kapitel- eller Stewardsgradene er fra syvende til ellevte. Medlemskap. Mens frimureriet i Norge bare aksepterer menn som bekjenner seg til den kristne tro som aktuelle kandidater, er det ulik praksis i andre losjesystemer. De fleste losjer i verden aksepterer menn fra ulike religioner, så som kristne, jøder, muslimer, buddhister, osv. Dette varierer fra land til land og system til system, avhengig av hvilken gren av frimureriet losjen er underlagt. Enkelte losjer tar inn ateister, men de fleste krever at man må tro på "et Høyeste Vesen". I det svenske systemet er det en forutsetning at man bekjenner seg til den kristne tro. Å diskutere religion og politikk i losjen er i Norge strengt forbudt, det samme gjelder sosiale stridsspørsmål. I losjen møtes direktør og medarbeider til arbeid, likhetsprinsippet er en selvfølge. Kritikk mot frimureriet. Frimureriet har vært kontroversielt gjennom hele sin historie. Katolsk kirkerett forbyr katolikker å være medlem i frimurerlosjer. På tross av dette har Den Norske Frimurerorden en rekke katolske medlemmer. Det finnes også andre kirkesamfunn som tar avstand fra frimureriet. I kommunistiske og fascistiske stater har frimureriet vært forbudt og medlemmene forfulgt. Interessant i denne sammenheng er at de fleste som frontet den russiske revolusjon og mange av de som senere ble medlem av sentralkomiteen angivelig var opptatt som frimurere. Med unntak av Lenin besto gruppen hovedsakelig av menn fra den øvre middeklasse, og dette kan være forklaringen på at de var frimurere. Mange har også vært kritiske til frimureriets lukkede organisasjonsform, som historisk har forhindret innsyn og ekstern kontroll, og dets "siling" av søkende menn. Mens frimureriet særlig i katolske land har vært ansett som samfunnsnedbrytende, har det i protestantiske land utviklet seg til et ledd i overklassens selskapskultur. Kritikere legger vekt på at medlemmene ofte er eldre, veletablerte menn, med viktige posisjoner i samfunnet som dommere, leger, prester og bedriftsledere. Dette er imidlertid ikke helt korrekt. Medlemmene bekler alle stillinger og posisjoner på alle nivåer i samfunnet, fra håndverkere og lærere til selgere og bedriftsledere. Det påstås derimot at jo høyere man kommer på den sosiale rangstigen, desto flere frimurere finnes det. Frimurerordnene har blitt kritisert for å være et hemmelig nettverk der medlemmene hjelper hverandre. Faktum er derimot at Den Norske Frimurerorden har lover som forbyr medlemmer å henvise til sitt medlemskap med den hensikt å oppnå fordeler foran andre (Lover for Den Norske Frimurerorden, 2010. 2. kap. §20.) I tillegg ville jo mye av kritikken som går ut på nettverksbygging i like stor grad gjelde andre frivillige organisasjoner som golfklubber etc., og rammer derfor ikke frimureriet spesielt. I England var det i 1999 en stor avissak rundt flere av dommerne i Høyesterett som ikke ville fortelle hvem som var medlemmer av de forskjellige ordnene. Det ble konkludert med at dette var et demokratisk problem. Fiskeriminister Svein Ludvigsen i Kjell Magne Bondeviks 2. regjering var frimurer, noe som ble kritisert både av medier og av medlemmer av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Ludvigsen og Bondevik mente i utgangspunktet at medlemskapet ikke rokket ved statsrådens habilitet. Ludvigsen valgte likevel kort tid etter å melde seg ut av losjen. I 2007 søkte han på nytt om opptak; han var da fylkesmann i Troms. Også daværende NRK-sjef John Gordon Bernander ble kritisert for sitt medlemskap i losjen. Frimureriet i Norge. Den første frimurerlosjen i Norge var «St. Olai Loge». Mange losjer i Den Norske Store Landsloge har «St. Olai Loge» som moder-losje. I 1780 skiftet den navn til «St. Olaus til den hvide Leopard». St. Olaus t.d.h. Leopard ble grunnlagt 24. juni (St. Hansdag) 1749 i Christiania av Grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig, sannsynligvis med den danske Kong Fredrik V tilstede. Losjen er en avlegger av den danske losjen «St. Martin», og var frem til 1814 underlagt Logedirektoriet i København. Før 1814 praktiserte St. Olaus til den hvide Leopard høygrads-systemene «Den Strikte Observans» og «Det Rektifiserte System». I 1814 ble losjen underlagt Den Svenske Store Landslosjen da det svenske system ble innført.1814. Den Norske Store Landsloge (1891). «Den X Frimurerprovins» ble opprettet i 1891 (fra 1937 «Den Norske Frimurerorden»), bestående av fire St. Johanneslosjer, én St. Andreas-losje og en Stewards-losje. Den Norske Frimurerordens stamhus i Oslo Det norske frimureriet i dag. Den Norske Frimurerorden består i dag av 95 losjer. 63 av disse er St. Johanneslosjer, 19 er St. Andreaslosjer, 7 Stewardslosjer, 3 Provinciallosjer, Den Norske Store Landsloge og én forskningslosje. I tillegg har Ordenen 30 broderforeninger og 25 frimurergrupper. Ordenen har i 2011 i underkant av 20 000 medlemmer. Det svenske system, som praktiseres i Norge, resten av Norden og i deler av Tyskland, har en tydelig kristen profil i motsetning til de fleste andre retningene som er mer eller mindre religionsuavhengige. Medlemslistene i Norge, i motsetning til de fleste andre steder i verden, blir publisert årlig i frimurer-matrikkelen, som sammen med frimurerlovene regnes som offentlige dokumenter som er tilgjengelige for alle. Disse kan kjøpes ved henvendelse til Ordenens sekretariat i Oslo og andre steder i landet hvor det finnes en frimurerlosje. Den første norske stormesteren var legen Johan Gottfried Conradi (1905). Under unionen med Sverige var den svensk-norske kongen ordenens Stormester. Conradi overtok etter Oscar II i 1905. I annen halvdel av det 20. århundre var Bernhard Paus den mest betydelige stormester. Nåværende stormester er Ivar A. Skar, som ble valgt høsten 2005. Trabant. Trabant (på folkemunne ofte kalt Trabi eller Trabbi) er et bilmerke, produsert av den øst-tyske bilfabrikken VEB Sachsenring Automobilwerke Zwickau. Det var det vanligste kjøretøyet i DDR (Øst-Tyskland), og ble eksportert til andre østblokkland. Trabant ble også importert til Norge, i perioden 1959–67. Trabant regnes sammen med Wartburg-bilene for å være noen av de bedre bilene fra Østblokken. Historie. Navnet "Trabant", som betyr satellitt på tysk, ble valgt i en intern konkurranse i 1957, samme år som satellitten Sputnik 1 ble skutt opp. Det var to hovedvarianter av Trabant. Mest kjent er "Trabant 601" som er en del av Trabant P 60-serien og ble produsert i perioden 1963–1991. Den eldre varianten er "Trabant 500" (også kjent som Trabant P 50), produsert fra 1957 til 1963. Felles for begge modellene er den tosylindrede totaktsmotoren og karosseriet laget av av duroplast og glassfiber. Mens den første Trabanten (P 50) hadde en motor på 18 hestekrefter og toppfart 90 km/h, hadde de nyeste Trabanten fått økt toppfarten til 112 km/h ved hjelp av en motor på 25 hestekrefter – noe som fremdeles ikke var særlig imponerende, sammenlignet med andre bilmodeller på 1990-tallet. Totaktsmotoren var i tillegg svært forurensende, noe som blant annet førte til at bilen ble forbudt solgt i Vest-Tyskland i 1980-årene. Totalt ble det laget 3 096 099 Trabant-biler Günter Verheugen. Günter Verheugen (født 28. april 1944 i Bad Kreuznach, Rheinland-Pfalz) er en tysk og europeisk politiker. Han er for tiden visepresident i EU-kommisjonen og kommissær for næringsliv og industri. I kommisjonen til Romano Prodi var han EUs utvidelseskommissær. Verheugen studerte historie, sosiologi og statsvitenskap ved universitetene i Köln og Bonn. Han var generalsekretær i det tyske liberale partiet FDP fra 1978 til 1982, men forlot partiet dette året sammen med andre venstreorienterte medlemmer av partiet i protest mot at det trådte ut av den sosialdemokratiske regjeringen til Helmut Schmidt. Han ble samme år medlem av SPD. I 1983 ble han innvalgt i det tyske parlamentet, og var medlem av utenrikskomitéen fra 1983 til 1998. Fra 1994 til 1997 var han parlamentarisk nestformann for SPD. Han var statssekretær i utenriksdepartementet fra 1998 til 1999; deretter ble han EU-kommissær for utvidelsen. I november 2004 ble han utnevnt til visepresident og fikk ansvar for næringsliv og industri av den nye kommisjonens president José Manuel Durão Barroso. Aluminiumlegering. Aluminiumlegeringer er legeringer med aluminium som det primære legeringselement. I ren form er aluminium et metall med lav styrke. Styrken kan økes gjennom å tilsette små mengder av andre metaller, disse legeringsemner setter inn dislokasjoner i materialet, som kan registreres som en styrkeøkning. Vanlige legeringselementer er kobber, magnesium, silisium, sink, mangan, titan og jern. Disse tilsatsene vil også påvirke andre egenskaper som korrosjonsmotstand, elektrisk ledningsevne, glans og seighet. Det finnes en rekke ulike standarder for å klassifisere aluminiumlegeringer. Den mest brukte er utviklet av The Aluminum Association og bruker bokstavene AA etterfulgt av et legeringsnummer. Støpelegeringer vil ha et tresifret nummer, mens knalegeringer vil ha et firesifret nummer. En vanlig støpelegering som brukes i motorblokker i biler er for eksempel AA356. En vanlig knalegering er AA6060 som brukes til dører og vinduer. DIN standarden er også mye brukt. Alagoas. Alagoas er en delstat nordøst i Brasil. Tropisk klima. Grenser mot delstatene Pernambuco, Sergipe og Bahia. Den sørlige grensen mot Sergipe defineres av elva São Francisco. Delstaten har fått navnet sitt etter alle lagunene som finnes rundt delstadshovedstaden Maceió. Penedo, Arapiraca, Palmeira dos Índios, Marechal Deodoro, Maragogi, Piranhas Geografi. Alagoas er dominert av lavland, hvor 90 % av delstaten ligger lavere enn 300 meter. Delstaten kan klimamessig deles inn i tre soner: Ved kysten finner et tropisk kystklima, lenger inn finner man en overgangssone som kalles agreste og lengst inne i landet finner man det halvtørre området sertão. Elva São Francisco er den nest største i Brasil, etter Amazonas. Økonomi. Landbruket er en svært viktig inntekstkilde i Alagoas, med sukkerrør som det viktigste enkeltproduktet. Andre produkter er kokosnøtter, ris samt kvegdrift. Industrien er hovedsakelig produksjon av sukker og alkohol. Turisme er en vekstnæring, der man spiller på tropisk klima og mange sandstrender. Alagoas er blant Brasils fattigste delstater, statistisk sett, hvor 47 % av befolkningen har en gjennomsnittsinntekt på under R$ 125,-- (tilsvarende snaut kr. 400,--) pr. måned. Historie. Den første omtale av det som i dag er Alagoas kjenner vi fra en ekspedisjon der Amerigo Vespucci var deltaker. I 1501 kom ekspedisjonen seilende sørover langs kysten, og de noterte da at de passerte São Francisco-elva. Området ble også utforsket av franskmenn før Portugal tok endelig kontroll, og begynte å anlegge plantasjer for sukkerrør. Området ble også angrepet av hollendere i 1630, men sterk motstand gjorde at de ikke klarte å ta kontroll over området. Kolinimakten førte også en krig mot rømte slaver som hadde samlet seg i egne samfunn, quilombos, inne i landet. Etter en serie med angrep ble Quilombo des Palmares, den største quilomboen i Brasil, nedkjempet i 1694. Som en følge av revolten i Pernambuco i 1817, ble Alagoas skilt ut fra Pernambuco senere samme år. Med oppdagelsen av mineraler lenger sør i Brasil samt etableringen av kaffeplantasjer, begynte en langsom men kontinuerlig nedgang i økonomien for delstaten. Politikk. På begynnelsen av 1900-tallet begynte en tradisjon med oligarkier i Alagoas. Fremdeles kan man se spor etter denne tradisjonen i delstaten, hvor politikken styres av noen få. Stridsvogn. En stridsvogn, vanligvis omtalt som tanks er et beltedrevet militært kampkjøretøy utstyrt med kanon for å bekjempe pansrede kjøretøy. Kanonen er vanligvis montert i et dreibart tårn, som regel sammen med en eller flere tunge maskingevær til bruk mot infanteri, fly eller upansrede kjøretøy. Stridsvognen ble utviklet under første verdenskrig, forsøksvis for å trenge gjennom piggtrådsperringer og skyttergraver. Storbritannia var den første nasjonen som brukte stridsvogner i kamp, under slaget ved Somme den 15. september 1916. De fleste moderne stridsvogner har et mannskap på fire – vognkommandør, skytter, lader og vognfører. Noen stridsvogner, spesielt russiskproduserte vogner, er utstyrt med automatlader og har da et mannskap på tre. Den norske hæren har stridsvogner av typene Leopard 2 (TMBN/ESK1 og PBN/ESK2) og Leopard 1 (KESK). Tidligere har de brukt blant annet amerikanske M24 Chaffee lette stridsvogner, tyske Panzer III og amerikanske M48 Patton. Konseptet. Stridsvognen er det 20. århundres realisering av en gammel drøm, å kunne gi soldater mobil beskyttelse og ildkraft. Siden bibelsk tid har mennesker forestilt seg eller forsøkt å konstruere slike kjøretøy drevet av menneskers eller dyrs muskelkraft, av seil, eller mer nylig, av dampkraft. Bare når forholdsvis nye teknologier ble tilgjengelig kunne tanken bli en praktisk mulighet, nemlig forbrenningsmotor, pansring, og beltedrift. Pansrede tog dukket opp på midten av det 19. århundre, og ulike pansret damp- og bensindrevne biler ble også foreslått. Den første panserbilen ble produsert i Østerrike i 1904. Imidlertid ble alle begrenset til skinner eller relativt framkommelig terreng. Det var utviklingen av en praktisk beltedrift som ga den nødvendige uavhengige mobiliteten i ulendt terreng. Illustrasjon av HG Wells novelle "The Land Ironclads" fra 1904 Mange kilder antyder at Leonardo da Vinci og H.G. Wells på en måte forutså eller "oppfant" stridsvognen. Da Vincis tegninger fra det 15. århundre av hva enkelte beskriver som en "stridsvogn" viser et muskeldrevet kjøretøy omkranset av kanoner. Maskinene som er beskrevet i Wells novelle "The Land Ironclads" fra 1903 er et skritt nærmere, de var pansret, hadde en intern kraftkilde og kunne krysse grøfter. Noen aspekter av novellen forutså den taktiske bruken og innflytelsen stridsvogner etterhvert skulle få. Etter å ha sett britiske stridsvogner i 1916 nektet Wells for å ha "oppfunnet" dem. Han skriver: "Men la meg bemerke med en gang at jeg ikke var deres fremste opphavsmann. Jeg tok opp en idé, manipulert den litt, og ga den videre." Det er imidlertid mulig at en av de britiske stridsvognspionerene, Ernest Swinton, bevisst eller ubevisst ble påvirket av Wells fortelling. Beltedriften oppsto ut fra forsøk på å forbedre mobiliteten til hjulgående kjøretøy ved å spre vekten, reduserer marktrykket og øke grepet. Eksperimenter kan spores tilbake så langt som det 17. århundre, og ved slutten av det nittende eksisterte det i ulike gjenkjennelige og praktiske former i flere land. Nordmannen Odilon Baltazar Hannibal Hanneborg hadde med seg en beltedrevet grøftemaskin til Verdensutstillingen i 1905, men han søkte ikke patent på denne og det hevdes at britene stjal idéen til utviklingen av sine første stridsvogner. Første verdenskrig. Erobret britisk stridsvogn under første verdenskrig. Forparten av beltene går høyt over bakken for å klatre over hindringer. Kanonene er sidemontert for å få tyngdepunktet lavt Winston Churchill hadde sett Rolls-Royce panserbiler i bruk i 1914, og hadde hørt om planer om å lage et beltegående kampkjøretøy. Han var på den tiden marineminister, og nedsatte Landskipskomitéen for å utvikle dette nye våpenet. Selv om stridsvogner opprinnelig ble kalt "landskip" av komiteen, ble det hetende "tank" på engelsk, etter en avledningsmanøver for å skjule hva som egentlig ble utviklet. Det ble sagt at de var fraktefartøy for vann, altså «vanntanker». Den første stridsvognen var i operativ tjeneste da kaptein H. W. Mortimore fra Royal Navy ledet en Mark I i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. I Frankrike utviklet de Schneider CA1 ut fra Holt beltegående traktorer, og de brukte dem første gang 16. april 1917. Den første bruken av stridsvogner i større sammenheng var ved slaget ved Cambrai, 20. november 1917. Stridsvognen var med på å gjøre skyttergravskrigen umoderne, og tusener av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrker var med å bidra til allierte seire. I begynnelsen var det blandede resultater ved bruk av stridsvogner, da de var svært upålitelige. Tyske styrker brukte stort sett et lite utvalg av erobrede styrker, da de bare produserte tyve av sitt eget design A7V. Mellomkrigstiden og andre verdenskrig. I mellomkrigstiden ble britene ledende på utviklingen av stridsvogner. Dette var både på grunn av tilstanden til den franske og tyske økonomien, og på grunn av at USAs forsvar var kraftig bygget ned etter krigen. Stridsvogner ble utviklet hovedsakelig i tre kategorier: Lette stridsvogner på ti tonn og mindre ble brukt til oppklaring og hadde våpen som stort sett bare var brukbare mot andre lette stridsvogner. Middelstunge, eller "cruiser tank" på engelsk, var tyngre, men raskere. Tunge stridsvogner, eller "infantry tank" på engelsk, var tungt pansret og hadde høy vekt. Ideen var å bruke tunge stridsvogner sammen med infanteriet for å få til et gjennombrudd, og så ville grupper med middelstunge stridsvogner strømme gjennom gapet og operere bak fiendens linjer for å angripe forsyningslinjer og hovedkvarter. Dette var en stor del av britisk doktrine, og ble tatt opp av tyskerne som en del av "Blitzkrieg"-konseptet. Amerikansk tankegang var at stridsvogner skulle være lette og mobile, og hvis de støtte på andre stridsvogner skulle de trekke seg tilbake og la tungt pansrede panserjagere ta seg av dem. I praksis ble det slik at etter hvert som det ble flere og flere stridsvogner på slagmarken så måtte hvert kampkjøretøy ha effektive våpen for å bekjempe stridsvogner. Dette utløste et rustningskappløp hvor stridsvognene fikk stadig tyngre pansring og kraftigere bevæpning. Der hvor stridsvognens oppgave før hadde vært utelukkende å forsere hindringer, måtte den nå inngå et kompromiss for å kunne bekjempe andre stridsvogner på en effektiv måte. Den andre verdenskrig satte på alvor fart på utviklingen av stridsvogner. For eksempel startet Tyskland krigen med mange Panzer I med to maskingevær og Panzer II med 20 mm kanon. Den tyngste utgaven i operativ tjeneste var Panzer IV med en kortløpet 75 mm kanon og en vekt på under 20 tonn. På slutten av krigen var den dominerende tyske stridsvognen Panther, med en lang 75 mm kanon og vekt på 45 tonn, sett på som «bare» middelstung. Under krigen ble også tårn vanlig på alle stridsvogner. Alle vogner ble utstyrt med radioer, noe som lettet stridsledningen av avdelinger. Kolossale vogner med flere tårn, slik som sovjetiske T-35, forsvant. Den kalde krigen. Etter krigen så fortsatte utviklingen stort sett i samme retning. Lette stridsvogner ble henvist til oppklaring, i tillegg til luftlandsettinger med amerikanske styrker. Med årene så ble lette stridsvogner så å si borte. Med utviklingen som hadde skjedd på hjuloppheng og motorer så ble middelstunge stridsvogner fra krigens siste år i stand til å få bedre ytelse enn tunge stridsvogner fra krigens begynnelse. Med litt tyngre panser og bedre motor så kunne middelstunge stridsvogner ta opp kampen med alt av panservernvåpen på slagmarken. Den britiske Centurion var i stand til å ta treff fra tyske 88 mm panservernkanoner, samtidig som L7-kanonen kunne slå ut fiendtlige stridsvogner og Rolls-Royce Meteor-motoren ga den en toppfart på 35 km/h. Centurion erstattet alle middelstunge stridsvogner i britisk bruk, og ble kalt universalstridsvogn. Begrepet "main battle tank" (hovedstridsvogn) fulgte kort tid etter. Utviklingen av panservernmissiler var den siste spikeren i kista til tunge stridsvogner. Missilenes lange rekkevidde gjorde at stridsvognen ikke kunne ta opp kampen ute av skuddhold, men måtte manøvrere seg nærmere inn. På samme tid så ble pansrede personellkjøretøyer og senere stormpanservogner utviklet for å bringe mobiliteten til infanteriet opp til stridsvognens nivå. Stormpanservognene tok også over flere av rollene til lette stridsvogner. Amerikanske M2 Bradley er et eksempel. De fleste trekk ved moderne stridsvogner ble etablert under andre verdenskrig, og selv om utviklingen siden har gjort alle enkeltkomponentene mer kapable, så ville en stridsvognkommandør fra andre verdenskrig straks kjent igjen en moderne stridsvogn. I dag. I dagens strategier blir kamper mellom stridsvogner mindre og mindre aktuelt. Tanks benyttes heller samkjørt med infanteri i urban krigføring ved å utplassere dem i forkant av troppene. Når fiendens infanteri er engasjert kan tanks gi støtteild på slagmarken. De kan også fronte angrep når infanteri er utplassert i personellkjøretøy Tanks ble brukt til å gå i spissen for de innledende fasene av invasjonen av Irak. I 2005 var det 1100 amerikanske M1 Abrams i Irak, og selv om de viste seg å ha en uventet høy sårbarhet for veibomber viste de seg å være uvurderlige i kamper i byområdene, spesielt under slaget om Fallujah. Israels Merkavastridsvogner har funksjoner som gjør dem i stand til å støtte infanteri lettere kamper og kontraterrorismeoperasjoner. Blant disse er en bakdør som muliggjør persontransport. Forskning og utvikling. Fokus for dagens forskning og utvikling med hensyn til ildkraft ligger på bedre teknologi for å oppdage fiender, blant annet gjennom termokameraer, automatiserte ildstyringssystemer og økt utgangsenergi fra kanonen for å bedre rekkevidde, nøyaktighet og panserpenetrasjon. Den mest modne fremtidsteknologien er den elektrotermisk-kjemiske kanonen. En elektrotermisk-kjemisk stridsvognskanon med betegnelsen XM291 har gått gjennom flere vellykkede skytesekvenser på et modifisert M8-chassis. For å forbedre stridsvognens beskyttelse forskes det blant annet på teknologi som skal gjøre den usynlig for radar ved å tilpasse stealthteknologier opprinnelig konstruert for fly. Forbedringer av kamuflasje og forsøk på å gjøre kjøretøyet «usynlig» gjennom aktiv kamuflasje blir også gjennomført. Det pågår også forskning på elektromagnetiske forsvarssystemer for å spre eller avlede innkommende beskytning, samt ulike former for aktive beskyttelsessystemer for å hindre innkommende prosjektiler i å treffe stridsvognen. Mobilitet kan forsterkes i fremtidige tanker ved bruk av dieselelektriske eller turbin-elektrisk hybridmotorer for å bedre drivstofføkonomi og redusere størrelse og vekt på motoren. Moderne stridsvogner får dessuten stadig mer avanserte elektronikk- og kommunikasjonssystemer. Stridsvognens komponenter. 1. Belter, 2. Kanon, 3. Belteskjørt, 4. Røykgranatkaster, 5. Tårn, 6. Motordeksel, 7. Luke med periskoper, 8. Koaksialt maskingevær, 9. Skrog, 10. Baugmaskingevær Pansring. Stridsvogner er de tyngst bepansrede kampkjøretøyer i moderne hærer. Pansringen er laget for å beskytte vognen og mannskapet mot mange forskjellige typer trusler. Vanligvis er beskyttelse mot panserbrytende ammunisjon avfyrt fra andre stridsvogner det viktigste momentet. Stridsvogner er sårbare for panservernmissiler avfyrt av andre panserkjøretøyer, infanteri, helikoptre eller fly. De er også utsatt i forhold til stridsvognminer, større bomber og direkte treff fra artilleri. De fleste moderne stridsvogner er nærmest usårbare i forhold til splinter fra artillerigranater og lettere panservernvåpen. Den mengden panser som i teorien skal til for å gjøre vognen helt usårbar fra alle kanter ville vært for tung til å være praktisk, så utviklere av stridsvogner legger mye tankearbeid i å balansere mellom beskyttelse og vekt. Typer pansring. Den vanligste typen panser er "passivt panser", som består av lag med herdet stål, legeringer og keramiske materialer. Den mest kjente typen passivt panser er det britiske "Chobham"-panseret, som består av keramiske blokker satt inn i en plastkompositt mellom lag av konvensjonelt panser. Motsatsen til passivt panser er "reaktivt panser". Den eksplosive varianten av reaktivt panser består av en sprengladning som eksploderer ut mot innkommende prosjektiler. Dette er for å stoppe hulladninger, og har tidligere hatt mindre effekt mot kinetisk ammunisjon. Moderne eksplosiv reaktiv pansring har også en god beskyttende effekt mot kinetisk ammunisjon. Reaktivt panser henges på utsiden av stridsvognen i små utskiftbare pakker, og er en vanlig oppgradering av eldre stridsvogner. Fordeling av panseret. Pansringen på en stridsvogn er ujevnt fordelt. De tykkeste delene er forrest på skroget og forrest på tårnet. Sidene har tynnere pansring, og bak er det oftest enda tynnere. Spesielt over motoren bak på dekket av vognen er det som regel lite pansring. Beltene og hjulene på noen stridsvogner er delvis beskyttet av sideskjørt. Dette er fordi det er sårbare deler, og vognen blir immobilisert ved skade på drivverket. Noen ganger har stridsvogner som opprinnelig ikke har sideskjørt blitt oppgradert senere. De som bekjemper stridsvogner søker å angripe de delene av vognen som er dårligst beskyttet. Stridsvogner er sårbare overfor flyangrep og andre skudd fra oven. For eksempel så søker infanteri med panservernvåpen å finne en skytestilling høyere opp enn stridsvognen, for eksempel i åssiden ved en fremrykningsvei for pansrede styrker. Stillestående stridsvogner er også sårbare overfor artilleri. Bevæpning. Oppbygningen av pilammunisjon. 1. Prosjektilhylse 2. Penetrator 3'". Tetningsringer Alle moderne stridsvogner er bevæpnet med en kanon. Stridsvognkanoner er de mest grovkalibrede våpen i bruk i landstridsføring, hvis man ser bort fra noen artillerivåpen. Selv om kaliberet ikke har gått opp vesentlig siden andre verdenskrig, er moderne stridsvognkanoner teknisk overlegne. De vanligste kalibrene er 120 mm for vestlige stridsvogner og 125 mm for tidligere østblokk-materiell. De fleste stridsvognkanoner i dag er glattløpede, med kanonene til britiske og indiske styrker som nevneverdige unntak. Kanonen kan fyre av flere forskjellige typer ammunisjon. De vanligste i dag er "pilammunisjon" og høyeksplosive granater. Pilammunisjon består av en penetrator med mindre kaliber enn løpet, og et prosjektilhylster kalt "sabot" rundt denne. Penetratoren består av et svært hardt stoff, vanligvis utarmet uran eller wolframkarbid, og er spiss og stabilisert i flukt av finner. Pilammunisjon omtales som regel som "kinetisk ammunisjon" eller "APFSDS", en forkortelse for "Armour-Piercing, Fin-stabilised, Discarding Sabot". Eksplosive granater deles som regel mellom "HEAT" (High Explosive Anti Tank), som bygger på hulladningsprinsippet, og HEP (High Explosive Plastic) som inneholder en mengde plastisk sprengstoff som detoneres ved treff. Sistnevnte brukes som regel mot harde mål som bunkere, som for det meste er laget av andre materialer enn metall. Vanligvis bærer stridsvogner andre våpen for forsvar mot infanteri eller fly. Som oftest er dette en 7,62 eller 12,7 mm maskingevær montert koaksialt langs hovedvåpenet. Et par franske stridsvogner (AMX-30 og AMX-40) har brukt en 20 mm maskinkanon her. I tillegg har mange stridsvogner et maskingevær for vognkommandøren eller laderen på taket av tårnet. Amerikanske og russiske 12,7 mm eller 14,5 mm maskingevær er også i stand til å bekjempe lettpansrede kjøretøy på kort hold. Noen stridsvogner har blitt bygget om til spesialroller og har hatt uvanlig bevæpning slik som flammekastere. (Se for eksempel Hobart's Funnies) Ildledelse. I begynnelsen ble våpnene siktet gjennom enkle optiske sikter. Avstander ble i begynnelsen estimert, noen ganger med hjelp av siktet. Senere ble stereoskopiske avstandsmålere introdusert, og disse forble standard frem til laseravstandsmåler ble innført. Presisjonen var ikke så god, og skyting under bevegelse var praktisk umulig. Moderne stridsvogner har en rekke systemer for å få til mer presis beskytning og kunne skyte mens vognen er i bevegelse. Gyroskoper stabiliserer løpet på kanonen, det vil si at det automatisk kompenseres for vognens bevegelser. For skytteren ser det ut som om kanonen ligger stille i forhold til målet, mens vognen beveger seg. Sensorer og datamaskiner hjelper til med avstandsmåling og sikting, med faktorer som lufttemperatur, luftfuktighet, kanonens temperatur, hastigheten til stridsvognen og hvor slitt løpet er. Moderne stridsvogner med "hunter-killer" kapasitet lar vognkommandøren søke etter mål med sitt sikte mens skytteren engasjerer sitt mål med sitt sikte. Når vognkommandøren ønsker det, trykker han på overstyringsbryteren sin, og tårnet dreier umiddelbart mot målet vognkommandøren sikter på med sitt sikte. Nattsikter av forskjellig slag gjør også stridsvognen i stand til å kjempe om natten. Laserbelysere kan gjøre stridsvognen i stand til å dirigere ild fra andre. Mobilitet. Det er hovedsakelig to typer mobilitet man snakket om i forbindelse med stridsvogner. Det ene er "taktisk mobilitet", som er et mål på vognens evne til å forflytte seg på slagmarken. Dette er en konsekvens av vognens evne til å forsere terreng og i hvilken hastighet den kan forflytte seg. Det andre er "strategisk mobilitet", som er et mål på hvor hurtig stridsvognavdelingen kan forflyttes lengre avstander. Det avhenger av rekkevidde, hva slags bruer som kan bære stridsvognen og hva slags transportmidler som kan anvendes. En moderne stridsvogn er laget for å være veldig mobil og takle de fleste terrengtyper. Dette oppnås ved beltedrift med lavt marktrykk, god bakkeklaring og tilstrekkelig motorkraft. På tross av at den virker veldig solid, er stridsvognen relativt skjør. Mannskapet må kontinuerlig vurdere terrenget, for stridsvognen er tung og kan skades ved for hard kjøring. Et belte kan også glippe av, og kan ta fra noen minutter for et drillet mannskap til flere timers jobb å få det på igjen. Hvor enkelt det er å flytte en stridsvogn mellom to punkter er avhengig av flere ting. For eksempel betyr den store vekten at stridsvognen sliter veldig både på underlaget og på beltene sine. I tillegg bruker stridsvogner store mengder drivstoff. Ved enhver anledning foretrekker militære planleggere å frakte stridsvognene på tungtransportlastebiler eller jernbane. Stridsvogner er som regel laget for å passe gjennom jernbanetunnelene eller bruene i det området den skal brukes. På grunn av stridsvognens høye vekt, er også flytransport vanskelig. Som et eksempel kan det amerikanske tunge transportflyet C-5 Galaxy bare bære to M1 Abrams stridsvogner av gangen. Vanskeligheter med å bruke stridsvogner. Mye spesialisert utstyr er nødvendig for å drive effektiv vedlikehold. Her en M88 bergningsvogn som bytter motor på M1A1 Abrams stridsvogn. Amerikanske stridsvogner og stormpanservogner under fremrykning i ørkenterreng. Legg merke til avstanden mellom vognene. Stridsvogner er sårbare overfor mye forskjellig. Når en stridsvogn skal bevege seg, må det planlegges. Man må ta hensyn til terrengets utforming, og vognen skal helst ikke bli observert av fienden. Den er stor, og ruver derfor i terrenget. I tillegg kan både motoren og belteverket høres på lang avstand. Stridsvogner kan ikke operere på egen hånd. Hvis det er ABC-våpen i bruk eller de blir beskutt, må mannskapet stenge alle luker. Da kan de bare se ut gjennom periskoper og små luker. På toppen av det hele bruker de mye av konsentrasjonen ganske enkelt på å betjene stridsvognen. En infanterist kan da lett snike seg inn på vognen. Vognkommandøren har som regel hodet sitt ute av luken sin, men dette gjør ham sårbar. Hvis stridsvognavdelingen ikke har med seg eget infanteri, så må de dekke hverandre under framrykning. Halve avdelingen står stille og observerer og er klare til å skyte, og andre halvparten av avdelingen rykker fram. Dette forsinker selvfølgelig framrykningen. Moderne ildledningssystemer gjør dette lettere. Hvorvidt stridsvogner skal grupperes tett eller samlet avhenger av lendet og trussel. Stridsvogner tett sammen er gode mål for panservernvåpen og artilleri, men vil også kunne levere massiv ildkraft tilbake. De fleste stridsvognsavdelinger foretrekker å kjøre relativt tett, da dette letter ildledelsen i stor grad, samt ivaretar det viktige prinsippet om kraftsamling. Spredte formasjoner fungerer stort sett kun i svært åpne landskaper, for eksempel åpen ørken, hvor lendet ikke hindrer enkeltvogners innsyn i andres sektor. Stridsvogner fungerer mest effektivt med godt trenede mannskaper. Et eksempel på dette er ved Golanhøyden under Yom Kippur-krigen i 1973. Hundrevis av syriske kampkjøretøyer angrep et mindre antall israelske stridsvogner. Israelerne hadde bedre trening og gjorde få feil. Syrerne rykket fram i formasjon og utnyttet ikke terrenget og responderte heller ikke på israelske manøver. De israelske stridsvognene trakk seg bakover til bedre posisjoner en rekke ganger, og hver gang så slo de ut et par syriske kjøretøyer hver. På slutten av slaget hadde israelerne slått ut ti syriske kjøretøyer for hvert israelsk. Syrerne forbedret senere opplæringen sin, og i krigen i Sør-Libanon i 1982 var ikke forskjellen på langt nær så stor. Stridsvogner kan ikke forflytte seg langt på egen hånd. Avhengig av tilstanden til vognene, typen terreng og hvor effektive verkstedavdelingene er, så vil en panserdivisjon miste 2-20% av vognene sine per time med framrykning. De fleste av disse vil bli reparert, men i mellomtiden vil avdelinger bli delt og mannskapene vil bli slitne. Resultatet er en mindre effektiv divisjon. Stridsvogner krever mye vedlikehold. Åtte timeverk per dag er ikke uvanlig hvis vogna blir brukt intensivt. Mannskapet må gjøre det meste av dette selv, og jobben er vanligvis delt på fire. Hvis de har en automatlader på kanonen er det bare tre å dele jobben på. Stridsvognavdelinger. Stridsvogner er noen ganger organisert i rene panserdivisjoner, men dette er vanligvis et rent administrativt grep. De opererer alltid sammen med infanteri. I Norge er den største panseravdelingen en bataljon, hvorav 1-2 underavdelinger (eskadroner) består av stridsvogner. På laveste nivå har man tropper med tre til fem stridsvogner. En eskadron er tre til fem tropper, med et par ekstra kommandovogner for eskadronssjefen og staben hans. En bataljon har tre pansereskadroner, og gjerne et par stridsvogner til i stabseskadronen. Totalt er det typisk 33 til 60 stridsvogner i en bataljon. Etter hvert som avdelingen får tap, så ender gjerne bataljonen med to eskadroner, organisert av de gjenværende vognene. Panserbataljonen har gjerne støttelementer med panservern-, oppklarings-, bombekaster- og trenavdelinger. I tillegg så er det gjerne vedlikeholdspersonell, og en panserbataljon er fort 50 til 300 menn flere enn stridsvognmannskapene. Mannskapet. a> har en pause på utsiden av vognen a>. De fleste pansrede kjøretøyer er malt i lyse farver på innsiden. Moderne stridsvogner har mannskap på tre eller fire. Under andre verdenskrig var det vanlig med fem. Mannskapet tilbringer mindre enn 10% av tiden sin inne i kjøretøyet. Resten går med til vedlikehold, reparasjoner, spising, personlig hygiene og annet. Dog oppstår 25% av tapene deres mens de er på utsiden av kjøretøyet. "Vognkommandøren" (VK) er øverste befal på vognen og sitter i tårnet. VK koordinerer mannskapet i strid, og har samband med resten av troppen. Vognkommandøren har et dilemma: Jo mer VK har hodet sitt ut av kjøretøyet, jo mer oversikt har han/hun over det som skjer i omgivelsene, noe som gjør det enklere å oppdage fiendtlige mål og om stridsvognen er i ferd med å gå inn i et bakholdsangrep. På den annen side er han/hun mer utsatt for fiendtlig ild, og hvis VK blir skadet eller drept, er resultatet en mindre effektiv stridsvogn, som dermed er mindre kampdyktig og mer utsatt. Denne problemstillingen gjelder i mindre grad for moderne stridsvogner med stabiliserte vognkommandørsikter, som for eksempel Leopard 2. "Vognføreren" (VF) styrer vognen på ordrer fra vognkommandøren, og sitter foran i skroget. "Skytteren" sikter inn kanonen og skyter på vognkommandørens ordre. Han/hun tilbringer mesteparten av tiden med ansiktet klemt mot siktemidlene, og hjelper i så måte med til observasjon av verdenen på utsiden av stridsvognen. Skytteren sitter også i tårnet. "Laderen" lader kanonen mellom hvert skudd. Han/hun får ordre om typen ammunisjon av vognkommandøren. Laderen hjelper i også til med observasjon av utsiden og sitter i tårnet sammen med vognkommandøren og skytteren. I eldre stridsvogner var det noen ganger et maskingevær foran i skroget, som ble betjent av en kombinert skytter og "radiooperatør". I tillegg til maskingevær har mannskapet sine egne håndvåpen, for eksempel pistoler eller maskinpistoler. Dette er for bruk ved vakthold eller i nærkamp med fiendtlige styrker. Drevja. Drevja er ei elv i Vefsn kommune i Nordland. Den har også gitt navn til bygda Drevja og til Drevjadalen Navnet kommer av "drøv", som betyr avleiring. Dalen strekker seg fra Holandsvika til Drevvatn, mellom fjellene Tovenfjellet i vest og Helfjellet og Blåfjellet i øst. Drevja kirke, Drevjamoen og Granmoen skole ligger alle i dalen. Dalen har veiforbindelse til Mosjøen og Sandnessjøen via fylkevei 78, fv. 241, fv. 241, fv. 252 og fv. 254 til Elsfjord, Ømmervatnet og Fustvatnet. I tillegg er "Toventunnelen" gjennom Tovenfjellet til Leirfjord under bygging som en del av Veipakke Helgeland. Norges eldste ski er funnet i Drevja. Karbondateringer viser at skien stammer fra mellom 3343 og 2939 f. Kr. I likhet med naboelvene Fusta og Vefsna er også elva Drevja ("Drevjo") rammet av lakseparasitten "Gyrodactilus Salaris" og laksetrappa ved Forsmo er stengt. Tidligere kommune. Drevja var en periode egen kommune. Drevja og Grane kommuner ble i 1927 skilt ut fra Vefsn. 1. januar 1962 ble Drevja, Elsfjord og Mosjøen slått sammen med Vefsn til nye Vefsn kommune. Kuriosa. Bygdenavnet Drevja har en dativform, (i) Drevjen. Ettersom dativ holder på å gå ut av dagligtale vil dette sannsynligvis forsvinne om en tid. Dette gav anledning til å lett skille mellom bygda og elva i dagligtale. Ayerbe. Ayerbe er en by som ligger i Huesca i Spania. Nobelprisvinner i medisin Santiago Ramón y Cajal bodde i byen i 10 år, og det er laget et museum til minne om ham i Ayerbe. Raumabanen. Raumabanen er en 114,2 km lang jernbanestrekning mellom Dovrebanen (Dombås) og Åndalsnes. Banen er ikke elektrifisert. Dette er den eneste jernbanen som har stoppested i Møre og Romsdal. Til å begynne med var det 12 stasjoner og holdeplasser langs linjen, i dag er det fem, hvor tre er betjente. Sommerstid kjøres det egne turisttog med moderne motorvogner. Mellom 1993 og 2007 var disse turistavgangene betjent av et veterantog trukket av damplokomotiv. Historie. I 1869 ble det satt ned en komite som skulle se på mulighetene for å bygge jernbane til byene i Møre og Romsdal, og fem år senere ble det solgt aksjer for å bidra til byggingen. I 1908 ble det vedtatt av Stortinget at det skulle bygges en jernbane frem til Romsdalsfjorden. Byggingen startet 12. januar 1912. I 1921 ble banen åpnet for trafikk fra Dombås og frem til Bjorli. Den 29. november 1924 ble banen offisielt åpnet av Kong Haakon, og dagen etter gikk det første ordinære rutetoget. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Raumabanen spilte en nøkkelrolle ved innledningen av andre verdenskrig i Norge. Da Norge ble invadert 9. april 1940, ble 3 000 gullbarrer (49 tonn) i all hast fjernet fra Norges Bank før den tyske invasjonsmakten nådde frem til Oslo. Fra Oslo ble lasten sendt til Lillehammer i lastebiler, hvor den ble plassert på et godstog som tok den til Åndalsnes, der lastebiler overtok og fraktet gullbarrene til Molde hvor britiske krigsskip ventet for å frakte lasten ut av landet. Dette hadde vært umulig hvis ikke Blücher var blitt senket av Oskarsborg festning i Drøbaksundet. I 1990 fraktet banen 117.000 passasjerer og 174 tonn gods, i 1994 var tallene 131.000 og 192. Langs linjen. Jernbanen passerer rett under den velkjente fjellformasjonen Trollveggen og over den litt mindre kjente Kylling bru som er et ingeniørmessig kunstverk. På Bjorli stasjon ble det bygget en stor jernbanerestaurant mellom 1925 og 1927 med plass til 700 spisegjester. Den var hovedsakelig beregnet på turister som kom med turistskip til Åndalsnes, og som ble fraktet videre til Bjorli med tog gjennom den vakre Romsdalen. På restauranten fikk de servert bl.a. laks og jordbær, sjokoladekake og fyrstekake. Restauranten ble truffet av en bombe i april 1940 og brant ned. Den ble aldri bygget opp igjen. Flytoget. Flytoget AS har automatisert billettsalget. Her fra Oslo S. Flytoget er et hurtiggående tog som går mellom Oslo Lufthavn, Gardermoen og Oslo Sentralstasjon, og videre til Drammen sørvest for Oslo. Det er selskapet Flytoget AS som driver toget. Flytoget har avganger hvert 10. minutt fra Oslo, og bruker mellom 19 og 22 minutter til Oslo Lufthavn. Fra og med 2. september 2009 er Drammen Flytogets nye endestasjon i vest, med avganger hvert 20. minutt. I 2008 reiste 15 000 passasjerer hver dag og 5,6 millioner i året med Flytoget. Gardermoen har 21 millioner flypassasjerer hvert år (2011). Jernbanen har en høy andel av tilbringertrafikken, ca. 41 %. Busser har ca. 18 %, og drosjer og privatbiler ca. 40 %. Flytoget ble bygget av Adtranz og er i nær slekt med NSBs BM73, som imidlertid har krengemekanisme. Flytoget har også flere motorer, for bedre akselerasjon. Historikk. Da Stortinget 8. oktober 1992 vedtok at Gardermoen skulle bli stedet for ny hovedflyplass for Oslo, ble det samtidig vedtatt at tog skulle være det viktigste transportmiddelet. Et nytt høyhastighetstog («GMB type 71») skulle være et konkurransedyktig, framtidsrettet og miljøvennlig transportalternativ. Togets topphastighet er i Norge begrenset til 210 km/t, men er under testing i utlandet kommet opp i 280 km/t. Byggingen av Gardermobanen pågikk fra 1993 til 1999. Det ble bygget 66 km lang trasé, hvorav den 13,8 km lange tunnelen Romeriksporten var et sentralt ledd. I løpet av våren 1997 ble oppdaget omfattende lekkasjer i Romeriksporten. Reparasjonene førte til tilleggskostnader på 1,3 mrd. kroner. Det var også andre problemer som både forlenget og fordyret byggeprosessen. Anleggskostnadene ble på totalt 7,7 mrd. kroner. Inkludert togkjøp og finansielle kostnader m.v. ble det totalt investert 10,0 mrd. kroner. Ved planleggingen av flytoget ble det lovet at billettinntektene skulle dekke driften, i realiteten har det vist seg at det ikke var realistisk og flytoget er kraftig subsidiert av skattebetalerne. Den 8. oktober 1998 åpnet Gardermobanen som planlagt på banestrekningen nordover fra Lillestrøm, men Flytoget måtte kjøre utenom Romeriksporten. Den 22. august 1999 ble Romeriksporten åpnet og Flytoget kom i full drift. Flytoget ble i 2008 kåret til Norges beste arbeidsplass av Great Place to Work Institute. I 2010 kom Flytoget på førsteplass i Norsk Kundebarometer, både når det gjaldt tilfredshet og lojalitet. Tykktarm. Tykktarmen (latin "colon") inngår i fordøyelsessystemet og er den delen av tarmkanalen som går mellom tynntarmen og endetarmen. Hos mennesker er tykktarmen er ca. 1,0–1,5 m lang og hesteskoformet. Tykktarmen består av de fire delene colon ascendens (første del, den oppadstigende tykktarmen), colon transversum (andre del, den tverrgående tykktarmen), colon descendens (tredje del, den nedadgående tykktarmen) og colon sigmoideum (siste del, den S-formede tykktarmen). Ved tykktarmens start er det en utposning med et vedheng på 5–10 cm. Utposningen er den egentlige blindtarmen, men det er vedhenget (appendiks) som oftest kalles blindtarm på norsk. Det er en ringformet lukkemuskel mellom tynntarmen og tykktarmen, som hindrer tarminnholdet i å gå feil vei. Tykktarmen tar ikke opp næringsstoffer, men hovedsakelig væske, og har derfor ikke tarmtotter. Tarmveggen inneholder kjertelceller som lager slim, særlig i den nederste delen av tykktarmen. Utenpå slimhinnen er det to lag med glatt muskelvev. Væske og elektrolytter som ikke blir absorbert i tynntarmen (~ 7 vol%) blir sugd opp i tykktarmen. Tarminnholdet blir derfor fastere og fastere i konsistensen mens det passerer gjennom tykktarmen. Innholdet i tykktarmen består likevel av to tredjedeler vann. De faste stoffene består av løse tarmepitelceller og ufordøyde fibre, men også et stort antall bakterier (for det meste kolibakterier). Det brune fargestoffet kommer fra galleblæren. Dersom absorbsjonen av væske hemmes, for eksempel av bakterier eller virus, får man diare. Vitamin K produseres i tykktarmen og er viktig for blodets koaguleringsevne. Munn. Munnhulen (latinsk "cavum oris") er første del av fordøyelsessystemet. I munnhulen starter fordøyelsen gjennom at maten blir kuttet opp i mindre biter av tennene og tilsatt spytt fra spyttkjertlene. Spyttet blandes med de stadig mindre matbitene av tungen og tyggingen. Spytt er basisk (pH høyere enn 7) og inneholder enzymet amylase som spalter stivelsesmolekyler fra polysakkarider til disakkarider. Spyttet dreper bakterier og bidrar også til å bløte opp maten slik at den blir lettere å svelge. Når oppdelingen er ferdig tygget, blandet og fordelt, skyves maten ned i svelget av tungen. Amnesty International. Amnesty International ble stiftet i 1961 av den engelske advokaten Peter Benenson på bakgrunn av en artikkel han skrev i avisen "The Observer" om to portugisiske samvittighetsfanger. Artikkelen fikk stor oppmerksomhet og førte til en brevskrivningskampanje for løslatelse av samvittighetsfanger i mange land. Amnesty International er en verdensomspennende og medlemsstyrt organisasjon som jobber for at de grunnleggende menneskerettighetene skal være oppfylt for alle. Som følge av at de verken er politisk avhengige eller mottar noen form for statlig støtte står de fritt til å slå ned på menneskerettighetsbrudd uansett hvor de finner sted. Måten Amnesty jobber på er blant annet ved å aksjonere og få folk til å underskrive på appeller. Ved å få mennesker fra hele verden til å sette søkelyset på overgrep som finner sted, håper Amnestys at man får stoppet overgrepene. I dag har organisasjonen rundt 3,2 millioner medlemmer, støttespillere og abonnenter i mer enn 150 land. Ved Amnesty Internationals internasjonale sekreteriat i London arbeider over 400 personer. I 1977 ble organisasjonen hedret med Nobels fredspris for arbeidet med å forsvare menneskerettigheter over hele verden. Amnesty i Norge. Amnesty International norsk avdeling ble stiftet på FNs menneskerettighetsdag 10. desember 1964. I begynnelsen ble organisasjonen drevet kun på frivillig basis, først i 1976 ble det besluttet av styret å opprette en halv stilling som daglig leder. I 1977 ble Amnesty International tildelt Nobels Fredspris av Det Norske Nobelinstitutt for å levendegjøre FNs menneskerettserklæring og for å trygge grunnlaget for frihet, rettferd og fred i verden. Prisen sørget for at den jevne veksten som hadde vedvart siden stiftelsen nå økte kraftig. I dag har Amnesty International i Norge ca. 30 ansatte med hovedkontor i Oslo og fem distriktskontorer. I Oslo for region Øst, Stavanger for region Sør, Bergen for region Vest, Trondheim for region Midt og Tromsø for region Nord. Amnesty har i dag over 55 000 medlemmer og 60 000 sms-aktivister i Norge. I tillegg finnes det en rekke aktive Amnesty-grupper, student-grupper og Ungdom for Amnesty-grupper. Landsmøtet velger annet hvert år styret i Amnesty International i Norge. Styreleder for perioden 2010-2012 er Kristin Høgdahl>. Arbeidsmetoder. Amnesty Internationals arbeid går ut på å etterforske, å informere og å aksjonere. Amnesty har 300 etterforskere ved hovedkontoret i London som reiser rundt i verden for å dokumentere brudd på menneskerettighetene, og det Amnesty oppdager, blir formidlet videre gjennom en rekke kanaler. Sosiale medier brukes flittig for at medlemmer og andre interesserte kan følge med på arbeidet. Blant annet kan man følge Amnesty International i Norge på blogg, Twitter, Facebook og på organisasjonens hjemmeside. Noen temaer. Amnesty har et bredt arbeidsfelt innenfor menneskerettighetsarbeid som spenner fra kamp mot dødsstraff og tortur til vold mot kvinner og fattigdom. Amnestys syn på OL-vertslandet Kina. Amnesty International utarbeidet en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008. Amnesty International dokumenterte at OL-verten Kina henrettet 470 mennesker i 2007, og 1 860 ble dømt til døden, men tallene er sannsynligvis det mangedobbelte. Tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo. Den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010, noe som ble fordømt av kinesiske myndigheter. Xiaobo ble i 2009 dømt til 11 års fengsel for "undergravende virksomhet" etter å ha støttet Charter 08 som krever demokratiske reformer i Kina. Amnesty har stilt krav til at han skal løslates, men han sitter fortsatt fengslet. Amnesty har videre krevd at han i fangenskap ikke skal tortureres eller mishandles, og at han skal få treffe både familie og advokater. Amnesty har arrangert flere aksjoner og demonstrasjoner til støtte for Xiaobo, blant annet i tiden etter at han ble tildelt fredsprisen. Klatring. Klatring er å bevege seg opp, eller i noen tilfeller også ned. Konkurranser. Konkurranser holdes vanligvis innendørs på spesialbygde klatrevegger. Det er to hovedkategorier. Vanligvis må klatrerne klatre ruten «på blikk». Med dette menes at de ikke får lov til å se på at de andre deltakerne klatrer ruta, og at de kun har en begrenset tid til å studere ruta visuelt fra bakkenivå. (Ellers kan de som klatrer sist tjene på å se hva de andre deltakerne gjør feil.) Gradering. Klatrere graderer vanskeligheten til rutene de klatrer. Graderingssystemet som brukes varierer fra land til land (og område) og klatrestilen som benyttes. Fører. En fører, eller topo, er en verbal og/eller visuell beskrivelse av ulike klatreruter og klatrefelt. De ulike rutene tegnes som regel inn på bilder eller skisser, med fastsatte tegn og symboler som angir klatringens og fjellets karakter. Føreren inneholder opplysninger om grad, antall taulengder og kvaliteten på fjellet. Flytoget AS. Flytoget AS (tidligere NSB Gardermobanen AS) er selskapet som driver flytoget. Selskapet ble etablert som NSB Gardermobanen AS 24. november 1992 for å stå for utbyggingen av Gardermobanen. 1. oktober 1996 vedtok Stortinget at NSB Gardermobanen AS også skulle stå for driften av den nye jernbanen. I 2000 NSB Gardermobanens infrastruktur overført til Jernbaneverket. Fra 1. januar 2001 endret NSB Gardermobanen navn til Flytoget AS, som ble organsiert som et datterselskap av NSB BA. 9. desember 2002 bestemte Stortinget at Flytoget skulle etableres som et eget statsaksjeselskap underlagt Samferdselsdepartementet fra 1. januar 2003. Flytoget ble i 2004 underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Selskapet er et av om lag 40 flytogselskap i verden. Selskapet har 283 årsverk per 31. desember 2008 og ledes av adm. direktør Linda Bernander Silseth. Makrell. Makrell ("Scomber scombrus") er en pelagisk, hurtigsvømmende fisk som om sommeren og utover høsten opptrer i store stimer langs norskekysten og ute i Skagerrak, Nordsjøen og det sørlige Norskehavet. Unge eksemplarer kalles for pir. Kroppsbygning. Kroppen er spoleformet og strømlinjet. Fargetegningene og småfinnene bak de to store ryggfinnene gjør at makrell ikke kan forveksles med andre vanlige fiskearter i Norge. Mellomrommet mellom fordypningen rundt første ryggfinne og andre ryggfinne er omtrent 1,5 ganger så langt som fordypningen. Ryggen skinner i grønt eller blått og langs sidene er en rekke uregelmessige mørke bånd. Buksiden har aldri flekker eller striper. Skjellene er små, og kroppen føles myk når en tar på den. Makrellen har ikke svømmeblære og kan derfor raskt endre dybde. Den må alltid være i bevegelse for at nok oksygenrikt vann skal strømme gjennom gjellene. Maksimal størrelse er en lengde på 66 cm og en vekt på 3,5 kg. Vanlig størrelse er opptil 40 cm og 700 g. Levevis. Makrellen er en stimfisk og stimene kan bli svært store. Av og til inngår andre arter, som taggmakrell, i stimene. Om sommeren lever makrellen pelagisk i de øvre vannlagene, mens den om vinteren oppholder seg på 200–250 m dyp. Den er hovedsakelig utbredt i kaldt og temperert vann over kontinentalsoklene. Arten foretrekker en vanntemperatur høyere enn 6° C. Den viktigste føden for makrell er plankton, for eksempel hoppekreps og krill, som siles ut av vannet ved hjelp av gjellene. Den tar også krabbelarver, pilormer, sildefisker og torskefisker. Kannibalisme er heller ikke uvanlig. Under overvintringen tar makrellen til seg liten eller ingen næring. Store makreller kan vandre flere tusen kilometer i løpet av et år. De sesongmessige forflytningene går fra gyteområdene om våren til gunstige sommerbeiter og videre til trygge og energibesparende overvintringsplasser. De største og mest erfarne individene vandrer lengst. Avkommet har større sjanse for å overleve på de sørligste gytefeltene. Forekomsten av byttedyr er derimot størst i nord, samtidig som konkurransen om byttet er mindre der. Det meste av gytingen skjer i nærheten av kystene. Hos den østlige populasjonen starter gytingen i mars–april i Middelhavet, i mai–juni utenfor Sør-England, Nord-Frankrike og i Nordsjøen, og i juni–juli i Skagerrak og Kattegat. En gjennomsnittlig hunn gyter mellom 200 000 og 450 000 egg i løpet av en sesong. Eggene svever fritt i vannet og klekkes etter 5–7 døgn. Larvene driver med havstrømmene til de er og går da over til et aktivt levevis. Ett år gamle makreller er omtrent 21 cm og to år gamle makreller 28 cm. Kjønnsmodenhet inntreffer når den er rundt 30 cm lang. Makrellen kan bli over 20 år gammel. Utbredelse. Det er to adskilte populasjoner av makrell vest og øst i Nord-Atlanteren, og det er liten eller ingen utveksling av individer mellom dem. Den vestlige populasjonen finnes fra Labrador i Canada sørover til Cape Lookout i Nord-Carolina i USA. Gyteområdet til denne populasjonen strekker seg fra Chesapeake Bay til New Foundland. Den østlige populasjonen er utbredt fra Nordvest-Afrika til Færøyene, Island og Murmankysten. Makrell finnes også i Middelhavet og Svartehavet, og om sommeren vandrer den inn i Østersjøen til Åland, og en sjelden gang helt nord til Haparanda. Makrellen øst i Atlanterhavet omfatter tre ulike bestander: nordsjømakrell som gyter sentralt i Nordsjøen og Skagerrak, vestlig makrell som gyter vest av Irland og De britiske øyer og sørlig makrell som gyter i spanske og portugisiske farvann. Bestandene kan ikke skilles i fiskerisammenheng og forvaltes samlet som nordøstatlantisk makrell. Den vestlige og sørlige makrellen vandrer etter gyting til Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak, der den blander seg med nordsjømakrellen. Den sørlige og vestlige makrellen blir i disse områdene hele høsten og utover vinteren til desember–mars, før den vandrer tilbake til gyteområdene. Nordsjømakrellen overvintrer utenfor Vestlandet og i den ytre del av Norskerenna nord til Vikingbanken. Makrellen i det østlige Middelhavet er genetisk adskilt fra bestanden i den vestre delen. Det er derimot ingen signifikant genetisk forskjell mellom bestandene vest i Middelhavet og øst i Atlanterhavet. Global oppvarming ser ut til å påvirke makrellens vandringsmønster. Temperaturen har steget mye i det nordøstlige Atlanterhavet, og samtidig har det blitt mye mindre dyreplankton. De største planktonkonsentrasjonene finnes nå i fronten mellom atlantisk og arktisk vann. Makrellen har utvidet utbredelsen nordover til Bjørnøya og vestover til Island og Jan Mayen. I 2009 ble det funnet gytende makrell helt nord til Sandnessjøen. Populasjonen i det vestlige Atlanterhavet er også blitt påvirket av klimaendringene. I løpet av de siste 40 årene har utbredelsesområdet forskjøvet seg 250 km mot nord og øst. Det har også skjedd en forflytning fra dypt vann inn på kontinentalsokkelen. Beskatning. I 1989 ble det tatt ca. 280 000 tonn makrell i dette området, hvorav bare 1 prosent var Nordsjømakrell. Mot slutten av året vandrer den kjønnsmodne delen av bestanden ut av Nordsjøen og mot gyteområdet vest og sørvest av Irland, der gytingen starter i mars. Fisket foregår hovedsakelig i sommerhalvåret. Deltakelsen av fartøy varierer fra båter som driver med garn og dorg på kysten, til store havgående ringnotsnurpere. Makrell er en yndet matfisk. Den norske fangsten var i 2011. Det meste av denne fangsten ble eksportert, og verdien av norsk makrelleksport var 3,5 milliarder kroner i 2011. Neil Young. Neil Percival Young (født 12. november 1945 i Toronto, Canada) er en canadisk musiker. Han er en kjent låtskriver, vokalist og gitarist, og har i over 40 år vært en av rockens mest kjent personligheter. Han er særlig kjent for sin karakteristiske lyse, litt nasale stemme, og for sitt energiske gitarspill. Gjennom karrieren har han gitt ut materiale innen de fleste sjangre, men har lykkes best i å nå ut til et stort publikum de gangene han har holdt seg til sine musikalske røtter, som er gitarbasert rock, elektrisk og akustisk gitar/visesang. Han ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame både i 1995 og i 1997, siste gang med Buffalo Springfield. Fra 1992 er han æresdoktor ved "Lakeshead University", Ontario, Canada og fra 27. mai 2006 ved "San Francisco State University", California i USA, det siste doktorratet inkluderer hans kone Pegi Young. Han ble 14. juli 2006 tildelt Order of Manitoba for sitt fremragende bidrag innen musikk, og sine bidrag til trengende, herunder Bridge School Benefit Dette er den høyeste utmerkelsen i hans hjemprovins Manitoba i Canada 30. desember 2009 ble han utnevnt til offiser av Canadas høyeste orden, Order of Canada. Young bor på sin ranch mellom La Honda og Kings Mountain i San Mateo County sør for San Francisco i California. Til tross for at han har bodd i det nordlige California siden 1970-tallet, har han opprettholdt sitt canadiske statsborgerskap og har ikke til hensikt å andre dette. Neil Young kan, sammen med Bob Dylan sies å ha vært svært toneangivende overfor særlig nordamerikansk rockemusikk, noe som kommer til uttrykk hos artister som Nirvana, Pearl Jam, Pixies og Sonic Youth. Young, som Dylan, er særlig kjent for sine særegne evner til å fornye og omstille sine musikalske uttrykk, kombinert med politisk «ukorrekte» og sarkastiske tekster. Karakteristisk er hvordan dette kommer fram gjennom to ulike musikalske uttrykk; akustisk folk- og countryrock på den ene side, og rå, massiv, og pumpende elektrisk rock på den andre. Young er karakterisert som grungens gudfar, og han kan oppfattes som å stå i en musikalsk linje med blant andre Beethoven hvor han gjennom sin uforutsigbarhet, produksjon i ulike sjangre og hans formidling av maskuline emosjoner har vist en stor musikalsk bredde. Barndom i Canada. Young er sønn av den kjente canadiske forfatteren og sportsjournalisten Scott Young og Edna «Rassy» Ragland Young. Et livstruende polioutbrudd da han var seks år svekket hans venstre side slik at han fortsatt halter svakt. Foreldrene skilte seg da Neil var tolv år og etter skilsmissen flyttet Neil Young med moren til Winnipeg, Manitoba hvor han spilte i forskjellige high school band. Den ene gruppen, the Squires (våpendragerne) hadde en hit med låten «The Sultan», men hovedsakelig dreide det seg om nokså amatørmessige fremføringer av coverlåter. Tiden i Winnipeg benyttet Young også til å ta seg jobber i forskjellige lokale klubber. Under disse jobbene knyttet han kontakter med musikere som skulle få betydning for hans videre karrière, blant andre Stephen Stills og Joni Mitchell. I dokumentarfilmen ' fra 2005 forteller Young hvordan han på sommerleir da han var ung brukte alle lommepengene på en jukeboks for å spille Ian Tysons «Four Strong Winds» og hvordan Tyson inspirerte ham. Young spilte senere inn samme sang på albumet "Comes a Time" fra 1978. California: Rusmisbruk. I 1966 dro han til California hvor han siden har blitt boende, etter hvert på "Broken Arrow"-ranchen ikke langt fra San Jose. Ikke lenge etter at han flyttet til California, dannet han bandet Buffalo Springfield, sammen med Dewey Martin (trommer), Stephen Stills (gitar), Richie Furay (rytmegitar) og Bruce Palmer (bass). Gruppen hadde både kommersiell og kunstnerisk suksess, men samarbeidsforholdene var vanskelige og gruppen ble oppløst allerede i mai 1968. Neil Young har siden hatt et vekslende samarbeid med Stephen Stills, men dette har vært kjennetegnet av konflikter og åpen krangel ved flere anledninger. Rusmisbruket kommer også fram i den selvbiografiske sangen The Hitchiker fra albumet "Le Noise" fra 2010 Young eksperimenterte på denne tiden med ulike rusmidler, men ble etter hvert sterkt preget av skjebnen til mange av hans venner og kolleger, som gikk til grunne eller døde av rusmisbruk. Disse opplevelsene ledet til sterke sanger som «Needle and the Damage Done» fra "Harvest" og «Tonight's the Night» fra platen med samme navn. Disse sangene omhandler narkotikamisbruk og dødsfall, den første omhandler skjebnen til gitaristen Danny Whitten, den andre til crew-medlemmet Bruce Berry. Familie og sykdom. Young har hele livet slitt med ettervirkningene av både polioangrepet som barn og epilepsi. Han har fått tre barn, den eldste, sønnen Zeke fikk han med skuespilleren Carrie Snodgress i 1973. Zeke arbeider i dag som lydtekniker innen film og musikk, blant annet på enkelte av farens prosjekter. Zeke har en mild utgave av cerebral parese, men Youngs neste barn, sønnen Ben som han fikk med sin nåværende ektefelle Pegi i november 1978, er sterkt rammet av den samme sykdommen og trengte stor oppfølging fra begge foreldrene. I tillegg ble Pegi på samme tid rammet av en hjernesvulst, og disse familiære påkjenningene tok for en periode Youngs fokus bort fra musikk. Sjansene for å få barn med cerebral parese er cirka 2,5 av 1000, og sannsynligheten øker ikke når man allerede har fått et barn med sykdommen. Neil Young var en periode plaget av forestillingen om at han hadde en forbannelse over seg, og dette har gitt næring til en oppfatning om at dette var bakgrunnen for de noe spesielle albumene han ga ut på denne tiden. Albumet "Trans" fra 1982 er kjennetegnet av at Neil Young fremfører flesteparten av sangene gjennom voicerecorderen han bruker for å kommunisere med sønnen Ben. Sangen «Transformer Man» handler direkte om denne kommunikasjonen, og er tilegnet sønnen. I 1984 fikk Young datteren Amber Jean som ikke er rammet av cerebral parese, men derimot epilepsi i likhet med faren. Bridge School Benefit. Siden 1986 har Neil og Pegi Young arrangert Bridge School Benefit en årlig støttekonsert med en rekke internasjonale stjerner. Inntektene går til Bridge School, som er en skole for barn med alvorlige fysiske funksjonshemminger og omfattende behov for assistanse for å kunne kommunisere med omverdenen. For sine årlige konserter for Bridge School, ble Young i 2010 tildelt prisen MusiCares Person of the Year. Karrieren fikk et kraftig oppsving med albumet "Freedom" i 1989, som også inkluderte klassikeren «Rockin in the Free World». Han vant da tilbake mange fra sin gamle fanskare, og fikk samtidig mange nye. Særlig etter at grungeband som Nirvana og Pearl Jam ikke la skjul på at Young var dere fremste inspirasjonskilde og Pearl Jam opptrådte som backingband på Youngs album "Mirror Ball" og på den påfølgende turneen. Hjerneoperasjon i 2005. Young har slitt med flere helseplager, siden han holdt på å dø av polio som treåring. Han halter fortsatt svakt på venstrebenet etter dette. Videre er han plaget av epilepsi. I 2005 var han nær ved å dø i forbindelse med at han måtte gjennomgå en risikofylt operasjon som følge av en utposing av en blodåret i hjernen (se nedenfor). Samme sommer døde faren Scott, og både dette og de usikre prognosene for sin egen operasjon gjenspeiles på det reflektive albumet "Prairie Wind" som han spilte inn i denne perioden. Dette er tilegnet faren, med blant annet påskriften «"For Daddy"». Andre interesser. Young er kjent for å ha arvet sin fars interesse og engasjement for ishockey og innehar sesongkort sammen med sin sønn Ben hos den nærmeste NHL-klubben, San Jose Sharks. Videre er Young kjent for sin omfattende samling veteranbiler. og han eier også en 110 fot skonnert som er oppkalt etter hans morfar «W.N. Ragland». Karriere. Den musikalske debuten kom på slutten av sekstitallet med bandet Buffalo Springfield, der han innledet et musikalsk samarbeid med blant andre Stephen Stills. Youngs beslutning om å bli soloartist resulterte i albumet "Neil Young" i 1969. Senere samme år ble "Everybody knows this is nowhere" utgitt, der Young innledet et livslangt samarbeid med gruppen Crazy Horse, og det karakteristiske rufsete soundet ble født. I 1969 innleder Young et samarbeid med gruppen «Crosby, Stills and Nash», og de ga i 1970 ut albumet "Deja vu" som «Crosby, Stills, Nash and Young» (CSNY). I 1970 kom det svært kjente albumet "After the Goldrush". Dette markerte begynnelsen på en dyster periode som ble forsterket av overdosedødsfallene til gitaristen i Crazy Horse, Danny Whitten, og roadien Bruce Berry. På slutten av 1972 ga Young ut albumet "Harvest", noe som ble det kommersielle gjennombruddet og som står som et av hans definitive høydepunkter. I etterkant har Young uttalt at han etter denne utgivelsen havnet «midt i veien, slik at jeg følte jeg måtte bevege meg ut mot grøftekanten.» Turnéen etter "Harvest" var preget av dette. Isteden for å promotere "Harvest", spilte Neil mye nytt materiale som var betydelig røffere enn "Harvest" materialet. Fra denne turnéen kom live albumet "Time fades Away" (1973). Dette var begynnelsen på The Dich Triology. De neste albumene i trilogien var "On the Beach" (1974) og "Tonight's the Night" (1975) (spilt inn i 1973, men utgitt først to år senere på grunn av at plateselskapet ikke torte gi det ut før). I 1975 kom også Neils retur til Crazy Horse (med ny gitarist) med albumet "Zuma". Sangene «Southern Man» og «Alabama», hvor Young kritiserer behandlingen av den svarte befolkningen i sørstatene, var provoserende. Han fikk svar på kritikken gjennom sørstatsbandet Lynyrd Skynyrd et drøyt år senere på låten «Sweet Home Alabama». Det skal likevel nevnes at Young og Lynyrd Skynyrd med frontfigur Ronnie Van Zant respekterte hverandre, de er ofte avbildet med t-skjorte av hverandre, og dukket av og til uanmeldt opp på hverandres konserter – det blir til og med hevdet at Van Zant som omkom i en flystyrt i 1977 ble gravlagt i en svart «Tonight's the Night»-T-skjorte. I 1976 var han med på en av 70-tallets mest kjente rockekonserter, "The Last Waltz" som var avskjedskonserten til The Band. Her stilte flere andre betydelige artister som blant annet Eric Clapton, Neil Diamond, Ron Wood, Joni Mitchell og Bob Dylan. Neil stilte med den sangen «Helpless». Konserten ble filmet og er gitt ut både på VHS og DVD og er blitt kalt tidenes rockevideo. Denne perioden var preget av misbruk av narkotika, uten at dette medførte at kvaliteten på albumene ble dårligere, da produksjonen fra disse årene regnes blant hans klassikere. Etter utgivelser som "Long May You Run" (1976) og "American Stars 'n Bars" (1977) som begge fikk lunkne mottakelser, fulgte Young opp med den store kommersielle suksessen "Comes a Time" (1978) som har et gjennomgående country-preg. Tiåret ble avsluttet med en ennå større suksess, "Rust Never Sleeps" (1979) som har en av de kraftigste elektriske uttrykkene, som slik sto i kontrast til "Comes a Time". Åttitallet ble for Neil Young, som for så mange andre, en relativt svak periode. En viktig grunn til dette var overgangen fra Reprise Records til Geffen Records, et plateselskap med en helt annen agenda enn det foregående. Da Young følte at han ble fratatt sin musikalske frihet til fordel for et påtvunget ønske om topp 10-suksesser, svarte Young med å «sabotere» sine neste utgivelser. Mest kjent er nok utgivelsen "Trans" fra 1982, der han spiller en form for rockabilly-techno og albumet "Everybody's Rockin (1983), der han og bandet stilte på cover og promotionvideoer i en rosa rockabilly-preget stil, med tilbakestrøket hår, og i femtitalls karikatur preget antrekk. Tiåret var allikevel ikke helt uten høydepunkter; "This Note's For You" (1988), en rendyrket Nashville blues-plate, samt "Freedom" (1989), en klassiker som på ny brakte Young opp i rampelyset, mye takket være singelen «Keep On Rockin' in the Free World». Med "Freedom" markerte Young sin overgang fra Geffen Records tilbake til sitt gamle plateselskap, Reprise. På begynnelsen av 1990-tallet samarbeidet Young igjen sammen med Crazy Horse, noe som førte til utgivelsen av "Ragged Glory" (1990), etterfulgt av en turné med Sonic Youth og livealbumet "Weld" (1991). Etter det skiftet Young påny beite, og utga countryplaten "Harvest Moon" i 1992, noe han kalte en form for videreføring av stilen fra "Harvest" tyve år tidligere. Suksessen ble fulgt opp av "MTV Unplugged" fra 1993, et akustisk livealbum med låter fra hele hans karriere. I 1994 kom albumet "Sleeps With Angels", et album delvis tilegnet da nylig avdøde Nirvana-sanger Kurt Cobain. I selvmordsbrevet til Kurt Cobain står sitatet «It's better to burn out than to fade away», en strofe fra låten «Hey Hey My My (Into the Black)» fra "Rust Never Sleeps". I dagene før Kurt Cobains død skal Young angivelig ha forsøkt flere ganger å få tak i ham for å gi ham støtte i presset Kurt opplevde fra plateselskap og omverden. I 1995 endret Young igjen uttrykk da han innledet et samarbeid med Pearl Jam, et band han gav mye av æren for sin suksess på 90-tallet. Dette ble fulgt opp med turneen "Year of the Horse" i 1996 med bandet Crazy Horse og Jim Jarmuschs dokumentarfilm med samme navn året, samt med en gjenforening med Crosby Stills & Nash i 1999, og til slutt "Silver and gold" (2000). I 2003 kom albumet "Greendale". I 2005 ble Young operert for en utposning på en blodåre i hjernen etter at han begynte å se dobbelt under en prisutdeling. Operasjonen ble gjennomført mens Young spilte inn albumet "Prairie Wind" som ble utgitt i september 2005, tilegnet faren. Platen høstet gode kritikker og blir karakterisert som det tredje albumet i Harvest-trilogien. Parallelt ble dokumentarfilmen '. regissert av Jonathan Demme produsert, hvor Young under to konserter i Nashville 18. og 19. august 2005 framfører i filmens første halvdel sangene fra "Prairie Wind", og i siste del andre sanger som han tidligere har spilt inn i Nashville. I 2006 ga Young ut albumet "Living With War", med sterk kritikk av president Bush og krigen i Irak. Live. Neil Young har hatt en rekke live-opptredener, offisielt og uoffisielt festet til film eller plater. På 70-tallet fikk han en stadig voksende fanskare gjennom en plateproduksjon som inkluderer mesterverk som "Harvest", "After the Goldrush" og "Zuma". Livekonsertene var ikke alltid like populære da Youngs uforutsigbarhet gjorde at publikum aldri kunne vite hva de gikk til. Tidlig i karrieren kunne han opptre tydelig ruset på scenen, og brukte lang tid på å snøvle seg frem til en introduksjon av sangene, om han ikke snakket seg helt bort. Han kunne også finne på å trosse publikums piping og spille nye sanger ingen blant publikum hadde hørt før, sanger som siden har blitt klassikere på plater, som «Tonight's the Night» og «Rust Never Sleeps». På 80-tallet endret Neil Young igjen konseptet og forlot både de akustiske konsertene med seg selv og gitaren, og de støyende, elektriske konsertene med Crazy Horse eller andre bandsammensetninger. I stedet fulgte han musikkstilen fra platene, med rockabilly, synth-pop, country, blues og forskjellige andre sjangre han ikke lyktes med. Likevel insisterte han på å spille stoff fra de nye platene, til stor skuffelse for et stadig mindre publikum. Etter albumet "Freedom" i 1989 var Neil Young plutselig tilbake i den gamle musikkstilen som om ingenting var skjedd. Siden har publikum sett en stadig eldre Neil Young opptre like energisk og hardspillende som i glansdagene. De gamle sangene er på ny plukket frem, og han har også laget nye som holder høy kvalitet. Han er kjent for å bli på scenen lenge, og kan ha konserter som varer i opptil tre timer. Young spilte alene under avslutningsseremonien av Vinter-OL 2010 i Vancouver den 28. februar 2010, hvor han fremførte «Long May You Run» mens den olympiske ild ble slukket. Cracker. Hackere og crackere. Begrepet cracker (av eng. "criminal hacker") blir ofte blandet godt sammen med begrepet hacker. Hovedforskjellen er kort fortalt at en hacker har en dyp forståelse for logiske strukturer, og en kreativ evne til å kunne få disse til å fungere på andre måter enn opprinnelig tiltenkt. Begrepet «cracker» dekker derimot en person som tar seg forbi digitale hindringer som andre har satt opp. En person kan altså være både hacker og cracker, men det ene trenger ikke nødvendigvis å medføre det andre. Carl Gustaf Mannerheim. Mannerheim til høyre på Nikolas kavaleriskole hvor han gikk i årene 1887-1889 Fra Mannerheims begravelse i Helsingfors Carl Gustaf Mannerheim, eg. baron Carl Gustaf Emil Mannerheim (født 4. juni 1867 på Villnäs slott i Villnäs i landskapet Egentliga Finland i Storfyrstedømmet Finland, død 27. januar 1951 i Lausanne, Sveits) var en finsk, adelig offiser, riksforstander, president og oppdagelsesreisende. Mannerheim ble født i Storfyrstedømmet Finland inn i en kjent finsk adelsfamilie som hadde emigrert til Finland fra Sverige. Familien kom opprinnelig fra Tyskland, hvoretter de emigrerte til Sverige i det 17. århundret. Han var oldebarn til Carl Erik Mannerheim; og startet sin militære karriere i den keiserlige russiske hæren og ble øverstkommanderende for Finlands hvite armé under den finske borgerkrigen i 1918 og Finlands forsvarssjef under andre verdenskrig. Den keiserlige russiske hær. Allerede i januar 1891 ble Mannerheim overført til Maria Feodorovnas ridende garde i St. Petersburg. Alfhild Scalon de Coligny hadde igjen sørget for sin gudsønn og sammen med aristokratiet i St. Petersburg arrangert ekteskap for ham med Anastasia Arapova (1872–1936), noe som sikret ham økonomisk. De fikk tre barn, døtrene Anastasie (1893–1977) og Sophie (1895–1963), mens det tredje barnet, en sønn, var dødfødt. Anastasie konverterte senere til Den romersk-katolske kirke og ble nonne i karmelittordenen i London. Ekteskapet med Anastasia Arapova endte i en separasjon i 1902 og en formell skilsmisse i 1919. Mannerheim tjenestegjorde i Den keiserlige kavalerigarden fram til 1904, og han fikk etter hvert et stort kjennskap til hester. Men etter separasjonen fra sin hustru fikk han igjen dårlig økonomi. Denne ble forverret etter spilletap. Etter en depresjon prøvde han å forbedre situasjonen ved å skifte miljø og meldte seg til tjeneste i Den russisk-japanske krig 1904-1905. I oktober 1904 ble han overført til 52. Nezhin dragonregiment i Mandsjuria, med grad av oberstløytnant. På grunn av utvist mot i slaget om Mukden i 1905, ble han utnevnt til oberst. Da han kom tilbake fra krigen, var han på en uoffisiell ferie hvor han besøkte familie i Sverige og Finland. Som baron representerte han adelen i den siste forsamlingen i "Finlands Lantdager" i 1905-1906. Da han vendte tilbake til St. Petersburg, ble han overrasket over å bli forespurt om han ville reise som etterretningsoffiser gjennom Turkestan til Beijing, og slutte seg til den franske arkeologen Paul Pelliot på dennes ekspedisjon til Sentralasia. Han reiste sammen med Paul Pelliot i juli 1906, fra Tasjkent til Kashgar, hvor de ankom i oktober. Deretter reiste han alene til Mandsjuria og Kina fram til høsten 1908, og møtte blant andre den 13. Dalai Lama, Thubten Gyatso. Mannerheims dagbok og fotografier fra reisen er senere utgitt. Etter denne reisen ble han i 1909 utnevnt til kommandant for 13. Vladimir Ułan-regimentet i Mińsk Mazowiecki i dagens Polen. Året etter ble han utnevnt til generalmajor og kommandant for Ułan-regimentet i Warszawa. I 1912 ble han en del av hærledelsen og året etter ble han sjef for en kavaleri-brigade. Under første verdenskrig tjenestegjorde han ved fronten mot Østerrike-Ungarn og Romania. Etter å ha utmerket seg ved fronten fikk han i desember den russiske Sankt Georgsordenen av 4. klasse, en av de aller høyeste ordenene i det keiserlige Russland. Da februarrevolusjonen brøt ut i Russland, var han på permisjon i St. Petersburg. Da han vendte tilbake til fronten, ble han utnevnt til generalløytnant, med tilbakevirkende kraft fra februar 1915. Men etter oktoberrevolusjonen så den nye regjeringen med skepsis på mange av de høyere offiserene, herunder Mannerheim. Da han ble sykmeldt etter å ha falt av hesten, ble han tatt ut av tjeneste og dro på rekonvalesens i Odessa. Her planla han å pensjonere seg og leve et sivilt liv i Finland. Han ankom Finland 18. desember 1917. Den finske borgerkrigen. I januar 1918 utnevnte det finske senatet, under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud, Mannerheim til forsvarssjef og øverstkommanderende av en praktisk talt ikke-eksisterende finsk hær. I begynnelsen bestod den av lokale paramilitære grupper. Oppgaven var å beskytte regjeringen under borgerkrigen, som brøt ut 27. januar. Mannerheims styrker ble kalt De hvite, i kontrast til de kommunistiske opprørsstyrkene De røde. Mannerheim aksepterte utnevningen, selv om han var svært skeptisk til regjeringens pro-tyske orientering. Han etablerte et hovedkvarter i Seinäjoki og begynte å avvæpne de gjenværende 42 500 russiske soldatene som ennå ikke var trukket ut av landet, og som det ble fryktet skulle bli satt inn på De rødes side. Da borgerkrigen var over, gikk han av som øverstkommanderende og i opposisjon til den stadig sterkere tyske innflytelsen i landet. Han fryktet at dette skulle få negative konsekvenser overfor de allierte landene etter krigen. For ytterligere å distansere seg fra den finske regjeringen, flyttet han midlertidig til familie i Sverige i juni 1918. I Sverige hadde han utstrakt diplomatisk kontakt med representanter for de allierte, og i oktober 1918 reiste han til Storbritannia og Frankrike på vegne av den finske regjeringen for å få anerkjennelse av den finske uavhengigheten. I desember ble han kalt tilbake til Helsingfors da han var blitt valgt til såkalt riksforstander (finsk: "Valtionhoitaja", svensk: "Riksföreståndare"), eller statsoverhode i Finland i syv måneder i perioden 1918–1919. Han stilte som kandidat til landets første presidentvalg for Samlingspartiet og Svenska folkpartiet, men tapte avstemningen i parlamentet til Kaarlo Juho Ståhlberg. Han trakk seg da tilbake fra det offentlige liv. Mellomkrigstiden. I den første delen av mellomkrigstiden levde Mannerheim et tilbaketrukket liv, uten offentlige verv. Han ble sett som kontroversiell på grunn av sine uttalte anti-bolsjevikiste standpunkter. Han ble videre sett på med skepsis av finske sosialister, som en borgerlig general fra De hvite. Han konsentrerte seg i denne perioden om humanitære oppgaver og var blant annet president i det finske Røde Kors og stiftet det såkalte "Mannerheims barnskyddsförbund". Han gikk inn i disse oppgavene med stor iver og gjorde en rekke utenlandsreiser. Da sosialistene tapte presidentvalget i 1931 og Svinhuvud ble ny president, åpnet det seg muligheter for nye offentlige oppgaver for Mannerheim. Først ble han leder for forsvarsrådet, og deretter utnevnt til feltmarskalk ("sotamarsalkka, fältmarskalk") i 1933. På denne tiden hadde den offentlige oppfatningen av ham endret seg, også blant sosialistene, fra å være en borgerlig, «hvit» general til å være en mer samlende, nasjonal figur. Dette ble forsterket av hans mange offentlige uttalelser på denne tiden, hvor han tok til orde for forsoning mellom de tidligere motstanderne, og han ble talsmann for at de overordnete finske problemstillingene var viktigere enn indre konflikt. Han arbeidet for at landet skulle bli militært sterkere og prøvde forgjeves å få et forsvarssamarbeid med Sverige. Den militære utbyggingen gikk ikke helt som han ønsket, og han var svært bekymret for at Finland skulle havne i krig. Andre verdenskrig. Da Sovjetunionen krevde store finske landavståelser og forhandlingene om dette brøt sammen i 1939, var det klart at Mannerheim igjen ville ble øverstkommanderende i tilfelle av krig. Formelt ble han det da Sovjetunionen angrep 30. november og dermed utløste Vinterkrigen. Han var finsk forsvarssjef fra Vinterkrigens utbrudd i 1939. I et brev til datteren Sophie skrev han at han ikke ønsket dette, alderen og helsen tatt i betraktning, men at han måtte gi etter for anmodningene fra presidenten og regjeringen, og han konstaterte at for fjerde gang var han i krig. Han reorganiserte øyeblikkelig det militære hovedkvarteret i St. Michel, hvor han tilbrakte det meste av tiden, både under Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen, foruten en rekke besøk ved fronten. Også i tidsrommet mellom disse to krigene oppholdt han seg hovedsakelig i hovedkvarteret og fortsatte som øverstkommanderende, til tross for at denne posisjonen egentlig skulle ha gått tilbake til presidenten etter Freden i Moskva 1940. Før Fortsettelseskrigen brøt ut, ble han av tyskerne tilbudt å overta kommandoen over de 80 000 tyske soldatene som stod i Finland, noe han avslo for ikke å bli knyttet enda sterkere til Tysklands krigsmål. Han hadde så nære bånd til den tyske krigsmakten som situasjonen krevde, men avslo da de foreslo at landene skulle inngå en formell allianse. Videre avslo han hårdnakket å stille finske tropper til disposisjon ved beleiringen av Leningrad. Hans 75-årsdag 4. juni 1942 ble feiret som en nasjonal begivenhet, og han ble utnevnt, som den eneste i finsk historie, til Marskalk av Finland (finsk: "Suomen Marsalkka", svensk:" Marskalk av Finland"). Et ikke varslet besøk av Adolf Hitler på denne dagen satte ham imidlertid i stor forlegenhet. Mannerheim ønsket verken å ta i mot Hitler i det militære hovedkvarteret i St. Michel eller i Helsingfors, da dette ville gjøre besøket til et statsbesøk. Til slutt mottok han Hitler på et sidespor av jernbanen ved en flyplass i det sør-østre Finland. Etter et fire timers besøk, som inkluderte en middag, vendte Hitler tilbake til Tyskland, uten å anmode om opptrapping av den finske deltakelsen i krigen, noe som var forventet at han ville gjøre da han først kom. 4. august 1944 ble Mannerheim Finlands president. Man antok at bare Mannerheim kunne «lede landet til fred» mot slutten av andre verdenskrig. Han overtok vervet etter Risto Ryti som hadde inngått en militær avtale med den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop, etter at situasjonen hadde blitt vanskelig for Finland som følge av Fortsettelseskrigen, og særlig etter slaget ved Tali-Ihantala. Mannerheim valgte å se bort fra denne avtalen og forsto at Fortsettelseskrigen måtte avsluttes med en våpenhvile og ikke finsk kapitulasjon. De sovjetiske kravene var meget harde, men Mannerheim mente at landet ikke hadde noe valg om det skulle overleve som egen nasjon. Blant de sovjetiske kravene var også at finnene skulle gå til kamp mot de tyske soldatene i Nord-Finland, som der trakk seg tilbake fra Murmanskfronten og gjennom Finnmark i hva de kalte Operation Nordlicht. I den såkalte Lapplandskrigen falt imidlertid ikke mer enn rundt 1 000 finske soldater. 8. mars 1946 gikk Mannerheim av som finsk president, både av helsemessige årsaker og fordi han opplevde at oppdraget var fullført. Han ble etterfulgt av den konservative Juho Kusti Paasikivi. Utmerkelser. Carl Gustaf Mannerheim ble dekorert med over 80 militære og sivile utmerkelser. Han ble blant annet dekorert med den franske Æreslegionen, det tyske Jernkorset og den danske Elefantordenen. I tillegg ble han dekorert med en rekke russiske, svenske og finske ordener. Han mottok utmerkelser fra i alt 18 land, både for militære, politiske og diplomatiske fortjenester, samt for utforskningsreisen i Sentralasia og for humanitært arbeid. Under både første - og andre verdenskrig mottok Mannerheim utmerkelser fra begge sider. Han fikk til og med svenske utmerkelser, selv om Sverige var nøytral under begge verdenskrigene. Etter krigen og død. Da Mannerheim gikk av som president, hadde han til hensikt å pensjonere seg, i en alder av 79 år. Han kjøpte et gods i Lojo, men ble i juni samme år rammet av magesår. Tidlig i 1947 reiste han på et sanatorium i Montreux i Sveits, og bodde dels her, og dels i Finland resten av livet. Han døde på et sykehus i Lausanne, og ble begravet 4. februar 1951 på Sandudds gravlund (finsk "Hietaniemen hautausmaa") i Helsingfors i en statsbegravelse. Fra norsk side var det skepsis til Mannerheims tyskvennlighet, og Norge sendte ingen krans eller annen æresbevisning til hans begravelse. Mannerheim mottok heller aldri noen norsk orden. Mannerheim i ettertid. Mannerheimvägen, en av hovedgatene i Helsingfors, ble oppkalt etter ham til hans 75-årsdag i 1942, allerede før han hadde vært president. En rytterstatue av ham står i denne gaten, utenfor samtidskunstmuseet Kiasma, og vis-à-vis Riksdagshuset. Det planlegges en større film om Mannerheims liv, regissert av Renny Harlin, Heikki Vihinen som manusforfatter og Mikko Nousiainen i tittelrollen, med planlagt premiere i mai 2011. Ny Tid. "Ny Tid" er et nyhetsmagasin som gis ut hver uke i Oslo etter en relansering fredag 27. januar 2006. Det var tidligere partiorgan for Sosialistisk Venstreparti, men ble fristilt fra partiet i 1998 og solgt til nye eiere i 2006. Historie. Ny Tid ga ut sitt første nummer 15. august 1975, og var et resultat av partisamlingen på venstresiden og etableringen av Sosialistisk Venstreparti (SV). Ny Tid forsto seg selv som en videreføring av den tidligere SF-avisen Orientering, etablert i 1953, og fra 1975 opptatt i Ny Tid. Ny Tid overtok Orienterings rolle som venstrebevegelsens talerør i norsk politikk. Navnet Ny Tid ble hentet fra den tidligere sosialistiske avisen Ny Tid i Trondheim. Den første redaktøren var Audgunn Oltedal. Fra starten var Ny Tids stil kollektiv og spartansk, men etter hvert presenterte redaksjonen artiklene signert. Avisen utviklet en selvstendig stil, dels frigjort fra partiet, og økte opplaget til mellom og i tidsrommet 1973–1975. Avisen ga journalistene spillerom og høstet flere priser for god design. Norsk sikkerhetspolitikk var fremdeles tema i avisen, og høydepunktet var nok Listesaken, som førte til politibeslag og rettssak. Fra begynnelsen på 1980-tallet falt imidlertid interessen for Ny Tid (som endret navn til Ukeavisen Ny Tid), samtidig som løsrivelsen fra partiet begynte. I 1986 kom Finn Gustavsen tilbake som redaktør i konkurranse med Erik Solheim. I 1998 ble Ny Tid formelt fristilt fra partiet. I juli 2005 overtok Dag Herbjørnsrud som ansvarlig redaktør. På en ekstraordinær generalforsamling i avisen 24. januar 2006 ble det vedtatt å selge avisen til N.W.Damm & Søn AS og gjøre avisen helt partiuavhengig og fri. Vedtaket var nesten enstemmig. Avisens største eier, Sosialistisk Venstreparti med omtrent 20 prosent av aksjene på generalforsamlingen, støttet forslaget. Den nye eieren bidro med økonomiske ressurser for å relansere avisen til å bli et ukentlig nyhetsmagasin med "Newsweek" som forbilde. Mottakelsen blant leserne var svært positiv, Ny Tid hadde i 2006 en økning på 117 prosent og rundt eksemplarer - og ble årets opplagsvinner. Men suksessen var ikke like stor økonomisk, magasinet gikk samme år med 16 millioner i underskudd. Etter fusjonen mellom Damm og J.W. Cappelens Forlag høsten 2007 søkte forlaget etter nye eiere. Nåværende eierskap. 1. januar 2008 overtok Ad Fontes Medier (tidl. Mentor Medier) eierskapet i Ny Tid, omtrent samtidig som medieforlaget også tok over den norske utgaven av Le Monde diplomatique. Samtidig overtok Magne Lerø som publisher og ansvarlig redaktør i Ny Tid etter Martine Aurdal 1. februar 2008. Det ble regnet som en styrke for ytringsfriheten med flere store aktører i mediemarkedet, og konsernet fikk med dette oppkjøpet en betydelig posisjon. Det knyttet seg også noe usikkerhet til avisens framtidige redaksjonelle linje. Redaktør Dag Herbjørnsrud uttalte at han ønsket å «prøve å stå i tradisjonen til Orientering og dets første redaktør Sigurd Evensmo», mens ansvarlig redaktør Magne Lerø var mer tilbakeholden med å komme med en redaktørerklæring. 5. november 2009 avgjorde konsernstyret i Mentor Medier at Ny Tid og Le Monde diplomatique skulle driftes av Dagsavisen, som sammen med Vårt Land er de to største avisene i mediehuset, samt flytte inn i Dagsavisens lokaler på Sehestedts plass i Oslo. Magne Lerø gikk samtidig av som ansvarlig redaktør. Dag Herbjørnsrud ble konstituert som ansvarlig redaktør. Etter en budrunde i mars mellom Lerø og en gruppe rundt Herbjørnsrud og redaksjonen, vedtok Mentor Medier å selge Ny Tid til en internasjonal gruppering bestående av tyrkisk-skandinaviske Bahar Media og amerikanske Hunter Image Media. Overtakelsen skjedde på den symbolske datoen 1. mai. Ny administrerende direktør ble kurdiske Ramazan Ay, med bakgrunn fra Oslo-baserte Zaman Norge, mens ny ansvarlig redaktør ble Herbjørnsrud. Herbjørnsrud viste til at eierne ikke ville ha innflytelse på innholdet. I mai 2010 ble det påstått at Ny Tid var «tatt over» av den norsk-venezuelanske menneskerettighetsforkjemperen Thor Halvorssen. Påstandene ble først trykket i "Klassekampen" 10. mai, som i likhet med Journalisten satte et kritisk lys på hva som ville skje med et tradisjonelt venstretidsskrift når en utenlandsk «høyreavviker» og kritiker av venstreorienterte regimer i Latin-Amerika kjøper det opp. Ny Tid avviste framstillingen i Klassekampen, og kalte påstandene for «usannheter om oppkjøpet» og beskrivelsene for «konspiratoriske og kontrafaktiske». Halvorssen, som selv blogger for den venstreorienterte amerikanske avisen The Huffington Post, viste til at bakgrunnen for oppkjøpet var å ivareta bladets lange tradisjon og at det ville vært synd om et tidsskrift med så lang historie ville forsvinne. Han avviste påstanden om at det dreiet seg om et høyreideologisk oppkjøp av en tradisjonell venstreside-avis. 17. februar 2011 ble det på en pressekonferanse meddelt at fredsarbeideren Ivar Evensmo, sønn av avisas grunnlegger Sigurd Evensmo, gikk inn og ble medeier i Ny Tid, hvori opptatt Orientering, med 10 prosents andel. Også Antirasistisk Senter, Norges Fredsråd og personer tilknyttet miljøbevegelsen kjøpte mindre aksjeposter i avisa. Det ble på pressekonferansen bekreftet at den norsk-venezuelanske menneskerettighetsforkjemperen Thor Halvorssen aldri hadde «tatt over» eller kontrollert Ny Tid, slik flere hadde påstått i mai 2010. Halvorssen hadde maksimalt hatt 10 prosent av aksjene, noe som nå ble sunket til en aksjepost på ni prosent. Bahar Media eide etter utvidelsen omtrent 77 prosent. Tidligere SV-politiker Rolf Reikvam ble ny talsperson for styret i Ny Tid & Orientering AS, mens tidligere Orientering-skribent og Skolenes Landsforbund-leder Gro Standnes ble nytt styremedlem. I Birgitte Kjos Fonns bok "Orientering. Rebellenes avis" (Pax Forlag, 2011) ble det hevdet at mediedekningen i mai 2010 ikke stemte, og at det allerede da var klart at en femdel av aksjene ville bli «tildelt tidligere bidragsytere til Orientering, herunder Ivar Evensmo, fredsbevegelse og idealistiske organisasjoner». Redaksjonen og eierne har økt betoningen av at avistradisjonen skal bevares, og i juni 2010 kom det inn i vedtektene at formålet med Ny Tid & Orientering AS er å utgi avisa «i forlengelsen av publikasjonens tradisjon siden grunnleggelsen i 1953». Listesaken. "Ny Tid" sto sentralt i den såkalte Listesaken som blant annet førte til opprettelsen av Forsvarergruppen av 1977. Avisa trykket en artikkel 20. juli 1977 hvor det ble hevdet at norsk etterretningstjeneste i årevis etter krigen hadde drevet omfattende spionasje- og sabotasjevirksomhet rettet mot Sovjetunionen. Ivar Johansen ble dømt til delvis betinget fengsel i ett år, hvorav han sonte 60 dager. Journalistene Ingolf Håkon Teigene og Jan Otto Hauge, samt informasjonssekretær i Club 7, Trond Jensen, fikk betingede dommer. Priser og utdelinger. Ny Tid har siden 2007 hver desember delt ut prisen Årets nordmann. Prisen har gått til Kohinoor (2007), Margreth Olin (2008), Randi Hagen Spydevold (2009) og Maria Amelie (2010). Ny Tid vant gull i klassen for «Årets beste Redesign for 2006» under Årets Mediedager i mai 2007. I klassen for forsider vant Ny Tid sølv. Etter re-lansering som magasin ble Ny Tid årets opplagsvinner 2006 med en opplagsøkning på 114 prosent, opplaget har sunket siden. En medieundersøkelse fra medieanalysebyrået Retriever i januar 2011 viste at Ny Tid ble Norges mest siterte uke- og månedspublikasjon foregående tre år, 2008–2010. Hver uke publiserer Ny Tid «Uten Grenser»-kommentarer fra ulike ytringsfrihetsforkjempere, som Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada) og Martha Beatrice Roque (Cuba). Denne artikkelserien er til minne om tidligere Ny Tid-spaltist Anna Politkovskaja. Tekstene publiseres på engelsk og/eller originalspråket på Ny Tids internasjonale nettsider Ny Tid International. Opplag. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Trykking. Ny Tid ble tidligere trykket av Naper, men blir nå trykket av 07. Øystein Lønn. Øystein Lønn (født 12. april 1936 i Kristiansand) var lenge en av Norges best bevarte litterære hemmeligheter. Han ble regnet som en forfatternes forfatter og var relativt ukjent for det lesende publikum frem til midten av 1990-tallet. Lønns romaner og noveller har nådd langt utenfor Norges grenser; han er oversatt til dansk, svensk, finsk, islandsk, engelsk, tysk, fransk, nederlandsk, russisk, tsjekkisk, latvisk og litauisk. Lønn debuterte i 1966 med novellesamlingen "Prosesjonen" og fulgte opp med romanen "Kontinentene" i 1967. På denne tiden skrev Lønn i korthuggen stil som enkelte syntes minnet om Ernest Hemingway, men påvirkningen var nok sterkere fra den franske nyromanen. Den franske påvirkningen er tydeligst i romanen "Hirtshals, Hirtshals" (1975), men den er også lett å se i "Arkeologene" (1971) Fortellingen "Lu" fra 1977 markerer et skille i Lønns forfatterskap. Den handler om en mann som ikke har begått en forbrytelse, men tror han har sett en. Derfor må han flykte. Etter dette blir flukttemaet framtredende i mange av Lønns romaner. Kriminalsjangeren begynte han å leke med allerede når han skrev "Hirtshals, Hirtshals" og det fortsetter han med gjennom hele 1980-tallet. Han forklarer slik hvorfor han begynner med krim: "Skal man skrive om vår egen tid, vil det nødvendigvis nærme seg kriminallitteratur." Øystein Lønn tilbragte store deler av ungdommen i Spania. Selv har han gitt en ganske prosaisk forklaring på hvorfor: det var billigere å leve der, og da hadde han råd til å være forfatter. I "Veien til Cordoba" (1981) er handlingen lagt til Spania. Hovedpersonen Blakey reiser dit for å besøke en syk venninne. I løpet av denne reisen konfronteres han flere ganger med sin radikale fortid, og han begynner å lure på hvordan og hvorfor han har blitt så konform. Vanens makt og bedagelighetens tvang introduseres som tema, og Lønn skal bruke de neste 20 årene på å fundere på disse tingene. Fra 1984 til 1991 gir Lønn ut tre romaner som er en slags trilogi: "Bjanders Reise", "Tom Rebers siste retrett" og "Thomas Ribes femte sak". Disse tre bøkene er alle lagt til Sørlandet og det er grumset under den fine fasaden som skal virvles opp. I 1993 fikk han Brageprisen for novellesamlingen "Thranes metode" og i 1996 Nordisk Råds Litteraturpris for novellesamlingen "Hva skal vi gjøre i dag", og var med ett en forfatter som alle kjente til. Unni Straume filmatiserte tittelnovellen i denne "Thranes metode" med Petronella Barker og Bjørn Sundquist i hovedrollene i 1998. I løpet av 1990-tallet ble Lønn en litterær kjendis. I 1999 kom romanen "Maren Gripes nødvendige ritualer". Den ble hyllet som et mesterverk. Det nye årtusenet fikk en fin start: Lønn utga en ny, stor romantrilogi. "Ifølge Sofia" (2001), "Simens Stormer" (2003) og "Etter Sofia" (2010). Her introduseres tre, fire nye skikkelser som følges gjennom flere romaner. Hver roman har en ny hovedperson, men bipersonene dukker opp i flere av romanene. Lothar Rendulic. Lothar Rendulic (født 23. november 1887 i Wiener Neustadt i Østerrike, død 18. januar 1971 i Eferding) var en østerriksk yrkesoffiser og diplomat. Han var av kroatisk herkomst. I Norge gjorde Rendulic seg gjeldende som øverstkommanderende for Wehrmacht under tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms mot slutten av andre verdenskrig. Militær karriere. Rendulic var med i den Den østerriksk-ungarske hær under første verdenskrig. Etter første verdenskrig studerte han juss ved Universität Wien, hvor han oppnådde tysk doktorgrad (Dr.Jur.) i faget i 1920. Han gjorde karriere i den østerrikske hær. I 1932 ble han medlem av det østerrikske nazi-partiet. Fra 1934 tjenestegjorde han i det østerrikske diplomatiske korps som militærattaché i Frankrike og England, med stasjonering i Paris. Men hans medlemskap i det østerrikske nasjonalsosialistiske partiet ble ansett som uheldig for en representant for Østerrike. I 1938 ble Rendulic utnevnt til generalmajor, og da andre verdenskrig brøt ut tjenestegjorde han i Wehrmacht ved flere frontavsnitt. Her kan nevnes Polen, Frankrike, Russland og Balkan. 26. juni 1944 ble han utnevnt til øverste sjef for den 20. fjellarmé "(20. Gebirgsarmee)" i Finland og Norge etter generalløytnant Eduard Dietl. Samtidig ble han utnevnt til generaloberst. Etter at Finland trakk seg ut av krigen den 4. september 1944, ledet Rendulic den tyske tilbaketrekningen i Nord-Finland (Lappland) og Nord-Norge. Operasjon Nordlys. Den 4. oktober 1944 begynte den langvarige "«Operation Nordlicht»" («Operasjon Nordlys»). De tyske tropper var presset av russerne. I løpet av vinteren 1944-45 trakk de seg tilbake til en linje på høyde ved Lyngen i Troms. Nord og øst for denne linjen ble «den brente jords taktikk» brukt. Alle mennesker nord for denne linje skulle evakueres, og alle hus brennes. De tyske styrkene prøvde å gjennomføre denne ordren blant annet med overraskelsesaksjoner. Likevel greide noen å gjemme seg i huler og gammer resten av krigen. 18. desember 1944 ble Rendulic utnevnt til "Wehrmachtbefehlshaber Norwegen" (WBN). Det vil si øverstkommanderende for alle de tyske styrkene i Norge. Forgjengeren Nikolaus von Falkenhorst var blitt beordret tilbake til Tyskland. Rendulic oppløste Falkenhorsts stab i Oslo og opprettet sin egen på Lillehammer. Fra Rundhaug i Troms og fra Lillehammer ledet han ødeleggelsen av Finnmark og Nord-Troms. Han var WBN fra 18. desember 1944 til 18. januar 1945. Som WBN ble han erstattet av general Franz Böhme. Generaloberst Lothar Rendulic forlot Norge for å bli sjef for armégruppe Kurland på Østfronten, hvor han til slutt var med på sluttkampene om Praha. Etter krigen. Etter krigen ble han i 1948 dømt 20 års fengsel for krigsforbrytelser i Jugoslavia og i Finland i den såkalte Gisselprosessen under Nürnbergprosessene, men straffen ble i 1951 omgjort til 10 år og 1. februar samme år ble han løslatt fra Landsberg fengsel. Han arbeidet senere som skribent og ga blant annet ut tre bøker. Herefoss. Herefoss var tidligere egen kommune i Aust-Agder. Herefoss ble slått sammen med Birkenes og Vegusdal i 1967. Navnet er dokumentert første gang i 1487, i formen Hegrafoss. I 1900 bodde det 610 personer i Herefoss, fordelt på 67 forskjellige gårder. Herefoss var sete for embetsmenn i distriktet. Futene holdt til her fra 1680 til 1820 og sorenskriverne fra 1724 til 1852. Herefoss ble opprettet som eget prestegjeld i 1875. Herefoss kirke ble vigslet av biskop Jacob von der Lippe i 1865. Herefoss stasjon på Sørlandsbanen ble åpnet 22. juni 1938. Den ligger 306 km fra Oslo. Stasjonen ble nedlagt i 1989, men stasjonsbygningen står fremdeles. Vegusdal. Vegusdal var en egen selvstendig kommune i Aust-Agder fra 1. januar 1877 med 935 innbyggere da den ble opprettet. Før dette, fra 1838, var området del av Evje og Vegusdal formannskapsdistrikt, senere herad. Kommunen ble slått sammen med Birkenes og Herefoss i 1967. Den tidligere kommunen tilsvarer Vegusdal sogn av Herefoss prestegjeld (opprettet i 1875). Vegusdal er et skogdistrikt med kupert terreng og mange vann. Vegusdal kirke ble innvigd i 1867 av biskop Jacob von der Lippe. Arkitektens navn var Conrad Fredrik von der Lippe. Vegusdal hadde i 1900 985 innbyggere fordelt på 141 gårder. Etnosentrisme. Etnosentrisme betyr at man vurderer andre samfunn ut i fra sitt eget. Dette kan være levealder, BNP, demokrati osv. "De andre" vil gjerne, men behøver ikke, fremstå som mindreverdige. En innvending mot dette synet vil være at ethvert samfunn har sitt eget syn på hva som er bra/dårlig osv. (Gresk/ latin: Sentrert om sitt eget folk.) Man vurderer andre fremmede skikker og verdier på bakgrunn av egen kultur. Det er en naturlig holdning hos alle mennesker og folkegrupper. Vi har alle et utgangspunkt hvor vi bedømmer andre ut i fra egen virkelighetsoppfatning, egne normer og verdier. For å forstå andre kulturer bruker vi vår egen, det i seg selv gjør at det ofte blir mistro og usikkerhet. Etnosentrisme er det motsatte av kulturrelativisme. V.U. Hammershaimb. Hammershaimb på færøysk frimerke fra 1980 Venceslaus Ulricus Hammershaimb (født 25. mars 1819 i Sandavágur, død 8. april 1909 i København), også kalt Venzel Hammershaimb, var en færøysk prest, filolog og folklorist. V.U. Hammershaimb regnes som grunnleggeren av det nåværende færøyske skriftspråket. Han baserte sin rettskrivning på det norrøne utgangspunktet, og til slutt ble det et kompromiss som var akseptabelt for alle de færøyske dialektene. Bakgrunn. Han ble født på gården Steig (dansk: Stegaard) i Sandavágur på Vágar i 1819. Foreldre var tidligere lagmann Jørgen Frantz Hammershaimb og Armgard Marie Egholm. Faren døde da sønnen bare var ett år gammel. V.U. Hammershaimb kom til København i 1832, og tok examen artium ved Borgerdydskolen på Christianshavn i 1839. Hammershaimb var cand.philol. fra Københavns Universitet fra 1840, og cand.theol. fra 1847. Han var lærer ved Frelsers Sogns Friskole i København, samt lærer i svensk ved Langkjærs Handels- og Sprogakademi, fra 1849. Hammershaimb var sogneprest på Norðurstreymoy 1855–1862, sogneprest på Eysturoy 1862–1878, Færøyenes prost 1867–1878, og prest i Lyderslev 1878–1898. Han var kongevalgt medlem av Landstinget 1866–1878, og møtte på Lagtinget mens han var prost. Han besøkte Færøyene for siste gang i 1893, og fikk en hjertelig mottakelse som prest og vitenskapsmann. Hammershaimb var gift med Elisabeth Christiane «Jane» Augusta Gad (1829–1908), datter av sogneprest, og senere prost, Pram Gad (1801–1877) og Marie Elisabeth Olsen. Lingvistisk arbeid. I 1846 ga Hammershaimb ut en bok om "færøisk ortographie" eller rettskriving. Denne boken har vært gjeldende for færøysk språkføring opp til våre dager. Skriftspråket la han sterkt opp til det norrøne utgangspunktet. Til slutt ble det et kompromiss som var akseptabelt for alle de færøyske dialektene. I tillegg ligger ikke skriftspråket altfor fjernt fra gamle tekster og andre skandinaviske språk. Kulturrelativisme. Kulturrelativisme er læren om at samfunn er kvalitativt forskjellige, og at de best kan forstås i lys av dette. Alle kulturer har sin egen logikk, og kulturen kan best forstås ut i fra dette. Et eksempel på dette er at et samfunn med mange skoler ikke er bedre enn samfunn uten slike institusjoner. Kritikere understreker at teorien, ved å relativisere alle parametre for evaluering til enkeltkulturen, utelukker muligheten for kritikk av holdninger og praksiser på tvers av kulturer. Det kan også hevdes at det er metodisk vanskelig å individuere kulturer på en måte som skiller en kulturrelativistisk forståelse fra en nihilistisk eller fullstendig subjektivistisk form for relativisme. Det motsatte av kulturrelativisme vil være en monolittisk kulturforståelse. Den monolittiske innfallsvinkelen tar for gitt at det finnes kun ett sett av verdier som alle kulturer kan vurderes ut fra. Typisk for et slikt sett av verdinormer er at det hevdes å være universelt, for eksempel forankret i religiøse ideer. Menneskerettighetene er et eksempel på et sett av sekulære verdier som påstås å være allmenngyldige. Kulturrelativismen vil derimot bestride at det finnes slike allmenngyldige verdier som kan anvendes på alle kulturer. Den vil fremheve at alle slike normsett er sprunget ut av historiske og politiske situasjoner som begrenser deres universalitet. Slik sett er kulturrelativismen en defensiv posisjon, den har innsett at den ikke sitter på sannheten om verden, den mangler det arkimediske punktet som gjør at man kan uttale seg med moralsk autoritet om forhold i andre kulturer. Metodologisk er den imidlertid offensiv, da den utøver en konstant kritikk av fundamentet for alle religioner og påståtte evige sannheter. Kritikere påpeker derimot at en kulturrelativistisk forståelse selv nettopp er et forsøk på å innføre en universell forståelse som ikke er mindre dogmatisk enn teoriene relativismen kritiserer. Kulturrelativsme beskyldes også for å være en undertrykkende ideologi, da en kulturrelativistisk forståelse av normer og kulturelle forhold fort kan innebære at enkeltindivider per definisjon ikke kan være berettiget i å kritisere etablerte praksiser innenfor sin egen kultur, ettersom normene for hva som er berettiget eller ikke berettiget kritikk vil, ifølge kulturrelativismen, være definert nettopp av den kulturen vedkommende tilhører. Kritikerprisen. Kritikerprisen deles hvert år ut av Norsk Kritikerlag. Kritikerlaget deler også ut Dalgards kritikarpris. Kritikerprisen for årets beste voksenbok. Edvard Hoem vinner i 1974 Kritikerprisen for beste oversettelse. Prisen ble utdelt som et prøveprosjekt fra 2004. Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok. Fyldigere liste med nominerte finnes i artikkelen Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris. Årets kritiker. "Prisen Årets litteraturkritiker ble innstiftet i 1994 og tildeles en kritiker som har utmerket seg gjennom sin litteraturkritiske virksomhet eller gjort en innsats for å styrke kritikken eller kritikernes kår. Prisen skal synliggjøre kritikernes arbeid og stimulere faglig styrking innen alle former for kritikk, og bør favne kritikere av begge kjønn innen ulike media i ulike regioner og faglige miljøer som privilegerer ulike sjangrer og estetiske kriterier. (fra stuatuttene)" Prisen er datert samme år som den blir tildelt. Profil. "Profil" var et norsk tidsskrift som ble utgitt fra 1959 til 1992 med artikler og tekster om litteratur og kultur. Historikk. "Profil" kom ut første gang i 1959. Tidsskriftet sprang ut fra "Filologen" (som er og var tidsskriftet for HF-fakultetet på Universitetet i Oslo). Etter at Jan Erik Vold, Dag Solstad og Espen Haavardsholm overtok i 1966 ble "Profil" det viktigste litterære tidsskriftet i Norge. "Profil" var et rent litterært tidsskrift. Det ble da drevet av den såkalte Profil–gjengen, som brukte tidsskriftet til litterære, modernistiske eksperimenter. I tillegg til egne tekster publiserte de intervjuer, artikler om litteraturteori og oversatt litteratur. Tidsskriftet gikk mer eller mindre i oppløsning utover på 1970-tallet. Mange av forfatterne som var tilknyttet tidsskriftet begynte å skrive sosialrealistiske romaner med en klar politisk agenda, og tidsskriftet mistet sin betydning som en arena for modernistisk utprøvning. I 1984 kom det postmoderne Profil med Arne Stav og Morten Søby som redaktører. Bruddet med tidligere Profil var totalt: layout, illustrasjoner og verdier. "Sentralperspektivet er oppløst" og"Politikken er out", konstaterte lederen i TRENDS nummeret. Med referanser til reklame og mote ble estetikken erklært inn. Med base i Studentersamfundet introduserte det nye Profil Baudrillard og Lyotard og uttrykte samtidig 80-tallets livsstil. Igjen var Profil ledende i Norden. Med Are Eriksen som redaktør fra 1986 ble profilen teoretisk og tverrfaglig. Tidsskriftet endte i 1992 der det begynte, som et fagtidsskrift ved HF-fakultetet på Universitetet i Oslo med Eivind Tjønneland som redaktør. Profil-forfattere. I tillegg var Tor Åge Bringsværd, Øystein Lønn og Kjell Askildsen innom en gang i blant. "Profil" bidro også til å gjøre forfattere som Olav H. Hauge kjent. Kjell Askildsen. Kjell Askildsen (født 30. september 1929 i Mandal) er en norsk forfatter. Kjell Askildsen er kjent for sin kresne stil og regnes som en av de aller største novellister i den norske litteraturen. Han ble lenge sett på som en «forfatternes forfatter», men fikk en større leserkrets etter utgivelsen av den prisbelønte "Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten" i 1983. Askildsens noveller er oversatt til en lang rekke språk. Han har også skrevet romaner, og særlig romanen "Omgivelser" (1969) fremstår som et høydepunkt innenfor den modernistiske romantradisjonen i Norge. Sommeren 2006 kåret Dagbladet novellesamlingen "Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten" til den beste norske skjønnlitterære bok de siste 25 årene. Stil. Askildsen har skapt en særegen stil innen den norske novelletradisjonen og har, etter utgivelsene på 1980-tallet, fått ry som en av de fremste norske forfatterne innen sjangeren gjennom tidene. I begynnelsen av forfatterskapet var det særlig Hemingway-skolen med sin karakteristiske, kjølige ordknapphet som inspirerte ham. Senere utviklet han seg gjennom den franske nyroman-tradisjonen. På sytti-tallet forsøkte Askildsen seg som proletar-forfatter, men hans politiske korrekthet overfor ml-bevegelsen ødela såvel de narrative som stilistiske særegenheter i hans tidligere forfatterskap. På 1980-tallet utviklet han sin helt særegne stil: ordknapp, nøktern og urovekkende med de store livsspørsmål som tema. Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten. Novellesamlingen fra 1983, "Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten", er prisbelønt og sentral i forfatterskapet. Boken består av to noveller hvorav den ene, "Thomas F...", er en syklus med underavdelinger. Den omhandler en folkesky oldings liv og betraktninger, og er på grunn av sitt menneskesyn blitt sammenlignet med Beckett. Askildsen selv benekter imidlertid at Beckett eller Franz Kafka, to forfattere han selv har oversatt, er direkte kilder til verket. Han uttalte at «emnet har vært mennesket som nærmer seg et eksistensielt nullpunkt.» Det er et pessimistisk menneskesyn fritt for metafysiske spekulasjoner. Den andre novellen i samlingen, "Carl Lange", er totalt annerledes i handling og tema. Her er det en tilsynelatende uskyldig mann som blir anklaget for en overtredelse hvor etterforskningen etter hvert får alvorlige følger for ham. Novellen kretser rundt det totalitæres ødeleggelse av individets identitet, og er blitt sett i sammenheng med Dostovjeskis "Forbrytelse og straff", Kafkas "Prosessen" og løkscenen i "Peer Gynt". Familie. Kjell Askildsen er sønn av lensmann og politiker Arne Askildsen. Bokmessen i Frankfurt. Bokkatalog for "Frankfurter Fastenmesse" i 1573 Frimerke utgitt i fellesskap av Tyskland og Argentina til messen i 2010 Bokmessen i Frankfurt (tysk "Frankfurter Buchmesse") finner sted årlig i Frankfurt am Main. Det er verdens største bokmesse, og årlig deltar mer enn 7 000 utstillere. Mye av litteraturen som blir oversatt til norsk kjøpes inn her. Bokmessens historie går tilbake til 1478. Kort etter at trykkekunsten var oppfunnet av Gutenberg i Mainz, kun få kilometer fra Frankfurt, ble messen holdt for første gang. Bokmessen i Frankfurt bidro avgjørende til utbredelsen av trykkekunsten. Frem til slutten av det 17. århundre forble Frankfurt den sentrale bokmessebyen i Europa. På grunn av politiske og kulturelle omveltninger overtok bokmessen i Leipzig denne posisjonen i løpet av opplysningstiden. To århundrer senere, i 1949, ble Frankfurt igjen etablert som verdens fremste bokmesseby etter at Leipzig hadde havnet bak jernteppet. Fra og med 2005 er Den tyske bokprisen utdelt ved åpningen av messen, for årets beste tyskspråklige roman. Ved avslutningen av bokmessen utdeles De tyske bokhandlernes fredspris. Temaer og gjesteland. Hvert år har bokmessen et spesielt tema eller et kulturområde som gjest. Den arabiske liga. Den arabiske liga (جامعة الدول العربية) er et forbund av arabiske stater. Ligaen arbeider for samarbeid innen næringsliv, finansvesen, transport, kultur, sunnhetsvesen, hevdelsen av medlemslandenes uavhengighet og suverenitet og fremme av felles interesser. Den arbeider for anerkjennelsen av Palestina som selvstendig stat. Den arabiske liga ble grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har sitt sete, og består av 22 medlemsland: 21 nasjonalstater i Nord-Afrika og Midtøsten foruten Palestina. Den siste er ikke internasjonalt anerkjent og representeres uoffisielt gjennom PLO. Ligaens generalsekretær er siden 2001 egypteren Amre Moussa. Han avløste Esmat Abdel Meguid. Det bor over 300 millioner mennesker i ligaens medlemsland. Historie. Den arabiske ligaen ble grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har sete. Syv land var med på opprettelsen. I begynnelsen jobbet ligaen i særlig grad for å sikre selvstendigheten for land under kolonistyre. Senere var hovedfokuset rettet mot å fremme samarbeid mellom medlemslandene. Ligaen har også spilt en rolle i Israel-Palestina-konflikten, og medlemslandene har flere ganger utkjempet kriger mot Israel. I 1948 gikk seks av medlemslandene (Irak, Syria, Libanon, Transjordan, Egypt, Saudi Arabia og Nord-Jemen) til angrep mot den nyopprettete jødiske staten. I 1956 ble ligaens antatte sterkeste medlem, Egypt, angrepet av Storbritannia, Frankrike og Israel. Mens britene og franskmennene raskt trakk seg tilbake, fortsatte Israel å okkupere Sinai ut på nyåret. I løpet av 60-tallet eskalerte det en konflikt med Syria og Libanon på den ene siden, mot Israel på den andre. Konflikten omhandlet kontrollen over ferskvannskildene til Jordanelva. Igjen gikk Israel seirende ut av konflikten. Under Seksdagerskrigen i 1967 havnet Egypt, Syria, Jordan og Irak i krig med Israel på nytt. I løpet av krigen, som ironisk nok egentlig varte i 7 dager, sendte flere medlemsland militær støtte til Egypt og Syria (Algerie, Marokko, Tunisia, Sudan, Kuwait, Saudi-Arabia). Etter det arabiske nederlaget var et faktum, utkjempet Egypt en lav-intensitets-krig med støtte fra Sovjetunionen, Jordan og PLO mot Israel, i et forsøk på å gjenerobre Sinai. Da dette ikke lykkes, valgte Egypt å gi opp krigen. I 1973 gikk Egypt og Syria til et overraskende angrep på Israel. Egypt og Syria mottok militær støtte fra Irak, Jordan, Saudi-Arabia, Marokko, Libya og Kuwait, i tillegg til mindre støtte fra blant annet Nord-Korea, Cuba og Pakistan, som ikke var medlemmer i ligaen. De to første dagene hadde Egypt og Syria overtaket, men etter en israelsk mobilisering ble resultatet nok en gang arabisk nederlag. Dette førte til et egyptisk fredsinitiativ med Israel, som resulterte i Camp David-avtalen og Den egyptisk-israelske fredsavtalen, en permanent fredsavtale mellom Israel og Egypt. Som et resultat av dette ble Egypt kastet ut av ligaen en periode. Den arabiske ligaen stod sammen om å støtte Irak økonomisk under Iran-Irak-krigen, som varte fra 1980 til 1988. Land som Saudi-Arabia og Kuwait støttet Irak gjennom store lån, som Irak etter våpenhvilen ikke ønsket å betale. Irak krevde av Kuwait slettet gjelden, og truet med å invadere den oljerike nabostaten. Resultatet ble at Irak i 1990 invaderte Kuwait, og ensidig annekterte landet. Det oppstod nå en frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, nå mot de oljerike områdene i Saudi-Arabia. Dette skapte en splittelse i ligaen, med Irak og noen andre arabiske land på den ene siden, og motstandere mot Iraks ekspansive politikk på den andre. En arabisk koalisjonsstyrke stilte opp i Saudi-Arabia, klar til å beskytte landets suverenitet. Disse mottok støtte fra spesielt USA, som fant situasjonen uakseptabel. Da Irak nektet å følge FNs krav om total tilbaketrekning fra Kuwait, angrep en blandet koalisjon av arabiske land og NATO-land Irak, som ganske snart led nederlag. Samarbeidet mellom Vesten og Den arabiske liga under Gulfkrigen skapte en ny tone i internasjonal politikk. Medlemsutestengelser i 2011-2. 22. februar 2011 meldte Den arabiske ligas generalsekretær Amr Moussa at Libyas medlemskap i organisasjonen ville bli suspendert på grunn av libyske myndigheters overdrevne maktbruk mot demonstranter i det som skulle utvikle seg til å bli en borgerkrig. Medlemskapet ble tatt opp igjen 27. august 2011, men da med en representant fra Det nasjonale overgangsrådet som landets representant. 12. november meldte ligaen at Syria ville bli suspendert med virkning fra 16. november, fordi landets myndigheter ikke viste tegn på å arbeide mot en fredelig løsning på borgerkrigen i landet. Medlemsland. Kart over land i den Arabiske liga. Referanser. Arabiske liga Arabiske liga Heinrich Ernst Schirmer. Heinrich Ernst Schirmer (født 27. august 1814 i Leipzig, død 6. september 1887 i Giessen) var en tyskfødt arkitekt som virket i Norge. Schirmer studerte ved kunstakademiet i Dresden 1831–1834 og kunstakademiet i München 1834–1837. Han var engasjert i en rekke prosjekter i Norge, som f.eks. ved det kongelige slott i Christiania, byggingen av en rekke kirker og monumentale bygg i byen, og ikke minst ved Restaureringen av Nidarosdomen i Trondhjem. Schirmer i og rundt Christiania. Etter en studiereise til Italia i 1837 kom Schirmer, på oppfordring av professor J.C. Dahl, til Norge og ble ansatt som slottsarkitekt Linstows assistent i Christiania i 1838 og medvirket bl.a. til innredning og utsmykning av Det kongelige slott. St. Olavs kirke kom til å bli prototypen for flere av Schirmers kirkebygg. Schirmer var uvanlig produktiv og medvirket til en rekke monumentale bygg i Christiania, bl.a. Botsfengselet (1843–1851), Gaustad sykehus (1847–1855), St. Olavs kirke (som senere ble den katolske domkirken i Oslo, 1852–1856), Tangen kirke (1854) i Drammen, Vestre Aker kirke (1853–1855), Østre Aker kirke (1857–1860), Rikshospitalet (1874–1883), og hovedbygningen til Nasjonalgalleriet (sammen med sønnen Adolf Schirmer, 1879–1881). Schirmer oppførte dessuten en rekke sveitservillaer, og bidro sterkt til å utbre sveitserstilen i Norge. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Schirmer gikk i kompaniskap med arkitekten Wilhelm von Hanno i årene 1853–1864, og sammen utførte de bl.a. Norges første jernbanestasjoner langs Hovedbanen (1853–1854) og Kongsvingerbanen (ferdig 1863). Trestasjonene deres fikk stor innflytelse på trearkitekturen i distriktene. De utførte også en rekke andre oppdrag, bl.a. en serie militære bygninger på Akershus festning (1858–1870). Schirmer og von Hanno tegnet Trefoldighetskirken i Oslo etter et forelegg av Alexis de Chateauneuf, ferdig 1858. Kirkegata 24, forretningsbygg for Den Norske Creditbank, og en hotellbygning i Dronningens gate 13 sto ferdig i 1860. De tegnet også vinterhave og havesalong til Rød herregård ved Halden. Samarbeidet brøt sammen i 1864 da von Hannos utkast vant arkitektkonkurransen om Grønland kirke. Etter dette fortsatte Schirmer på egen hånd med en rekke byggverk i Christiania og andre byer i Norge. Blant annet tegnet han Hamar domkirke. Schirmers arkitekturbegavelse, kombinert med en utrolig arbeidskapasitet og evne til å finne rasjonelle løsninger, gav originale bidrag til arkitekturhistorien og vakte internasjonal oppmerksomhet. Hans siste prosjekt var Ullevål sykehus, som ble oppført etter hans anvisninger etter hans død 1887. Schirmer og Nidarosdomen. (Se "utdypende artikkel: Restaureringen av Nidarosdomen)" Den 27-årige Schirmer ble i 1841 engasjert for å utrede reparasjoner og restaurering av Nidarosdomen, som på dette tidspunkt var i en elendig forfatning. Schirmers første planer ble skrinlagt av kostnadshensyn, men han utviste et sterkt engasjement for saken over de neste tiårene. I 1859 utgav han sammen med historikeren Peter Andreas Munch et plansjeverk over Nidarosdomen, noe som førte til fortgang i saken og til endelig oppstart av restaureringen under Schirmers ledelse 1869. Imidlertid møtte hans kunstneriske tilnærming til restaureringen sterk kritikk fra antikvarisk hold, og han ble allerede i 1871 erstattet som domkirkearkitekt av Christian Christie. Eksterne lenker. Schirmer, Heinrich Ernst Schirmer, Heinrich Ernst Schirmer, Heinrich Ernst Wilhelm von Hanno. Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (født 15. desember 1826, død 12. desember 1882) var en tyskfødt norsk arkitekt, billedhugger, maler og grafiker som har bygget en rekke viktige bygninger i Oslo, blant annet endel bygg på Akershus festning. Han er også opphavsmannen til «Posthornfrimerkene», verdens eldste frimerkemotiv i kontinuerlig bruk, lansert første gang i 1872. von Hanno tegnet obelisken som høsten i 1854 ble satt opp på Fuglenes i Hammerfest som det nordlige endepunkt for Den russisk-skandinaviske meridianbuen, i 2005 innskrevet i UNESCOs verdensarvliste som Struves meridianbue (The Struve Geodetic Arc). Meridianbuen strakte seg fra Hammerfest til Svartehavet, og målingene ble utført i tiden 1816–1855. I dagligtale kalles obelisken «meridianstøtten i Hammerfest». von Hanno fullførte Trefoldighetskirken i 1853–1858, påbegynt av arkitekt Alexis de Chateauneuf. Han arbeidet i kompaniskap med sin landsmann Heinrich Ernst Schirmer i årene 1853–1864. Sammen utformet de mange sentrale bygg i Oslo. Deres forslag til bygning for Stortinget, i tysk-gotisk stil, vant opprinnelig anbudskonkurransen. Samarbeidet brøt sammen i forbindelse med utformingen av arkitekttegningene til Grønland kirke, en konkurranse von Hanno vant. Georg Friedrich av Preussen. Georg Friedrich av Preussen (2007) Georg Friedrich Ferdinand av Preussen (født 10. juni 1976 i Bremen; tysk "Georg Friedrich Prinz von Preußen") er prins av Preussen, overhode for huset Hohenzollern og dermed pretendent til den prøyssiske kongetronen og den tyske keisertronen, som eldste agnatiske og dynastiske etterkommer etter keiser Vilhelm II av Tyskland. Han er også for tiden (2007) nr. 151 i arvefølgen til den britiske tronen, som etterkommer etter dronning Victoria av Storbritannia. Han har tiltaleformen "Hans (Keiserlige og) Kongelige Høyhet Prinsen av Preussen" ("Seine (Kaiserliche und) Königliche Hoheit der Prinz von Preußen"). Georg Friedrich av Preussen er kaptein av reserven i den tyske hæren og bor i Berlin. Han er sønn av prins Louis Ferdinand av Preussen og prinsesse Donata, født grevinne zu Castell-Rüdenhausen. Kort etter at han ble født, noe som var årets store mediebegivenhet i 1976 i Tyskland, døde faren, en reserveoffiser i den tyske hæren, i en militærøvelse. Hans søster, prinsesse Cornelie-Cécile, ble født et halvt år senere. Etter to års militærtjeneste hos fjelljegerne i Mittenwald studerte prins Georg Friedrich ved Bergakademiet i Freiburg. Han er styreformann i Prinzessin-Kira-von-Preußen-Stiftung og leder for kuratoriet i Deutsche Stiftung Denkmalschutz. I denne egenskapen arbeider han bl.a. for å gjenoppbygge Hohenzollernmuseum i Berlin. I et intervju med "Vanity Fair" sa Georg Friedrich at det tyske folket burde vurdere å gjeninnføre monarkiet, og slo fast at han var overbevist om det ville skje. Otto Hahn. Otto Hahn (født 8. mars 1879 i Frankfurt am Main, død 28. juli 1968 i Göttingen) var en tysk kjemiker. I 1944 fikk han Nobelprisen i kjemi. Etter å ha tatt Abitur begynte Hahn å studere kjemi ved Philipps-Universität Marburg i 1897. Senere studerte Hahn også ved Universität München. I 1901 tok han doktorgraden i Marburg med avhandlingen «Über Bromderivate des Isoeugenols». I 1904 dro Hahn til University College London, der han sammen med William Ramsay forsket innenfor radiokjemi. I 1905 dro han til McGill-Universitetet i Montréal, men året etter dro han tilbake til Tyskland der han ble habilitert året etter. I Tyskland begynte samarbeidet med Lise Meitner. Hahn og Meitner greide i 1918 å fremstille den første stabile isotopen av grunnstoffet protactinium. Senere samarbeidet Hahn med kjemikeren Fritz Straßmann, etter at Meitner var blitt tvunget til å forlate landet etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse. Etter å ha bombardert uran med nøytroner oppnådde Hahn å splitte et atom, og ble dermed den første til å gjennomføre en kjernefysisk fisjon. Hahn fortsatte å forske på dette i løpet av andre verdenskrig, og kom derfor i de alliertes søkelys etter krigen. Hahn kunne derfor ikke motta nobelprisen i kjemi han hadde fått i 1944, da han satt i alliert fangenskap. Etter krigen ble Hahn president i Max-Planck-Gesellschaft. Denne posisjonen hadde han fra 1948 til 1960. Hahn engasjerte seg på denne tiden i arbeidet mot atomvåpen, etter å ha sett disses grusomme effekt i bombingene av Hiroshima og Nagasaki. Han var en av initiativtagerne til Mainau-eklæringen mot bruken av atomvåpen i 1955. Hahn ble i 1952 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og i 1959 den østerrikske Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst. Hahn-Meitner-Institut i Berlin er oppkalt etter Otto Hahn og Lise Meitner. Commerzbank. Hovedkontoret i Frankfurt am Main. Klikk på bildet for å forstørre. Commerzbank AG er en tysk storbank med sete i Frankfurt am Main. Den ble grunnlagt overveiende av hanseatiske handelsfolk og privatbankierer som "Commerz- und Disconto-Bank" i Hamburg den 26. februar 1870. Etter ervervelsen av Dresdner Bank blir Commerzbank den nest største banken i Tyskland, målt etter forvaltningskapitalen som blir på 1,1 milliarder euro. Commerzbank får 68 000 ansatte, men 9 000 stillinger skal bort, hvorav 6 500 i Tyskland. Lise Meitner. Lise Meitner med Otto Hahn Lise Meitner (født 7. november 1878, død 27. oktober 1968) var en østerriksk-svensk atomfysiker, født i Wien som datter av den jødiske advokaten dr. Philipp Meitner og hans kone Hedwig Meitner-Skovran. Hun ble oppdratt som protestant. Hennes kollega Otto Hahn fikk Nobelprisen i kjemi i 1944. I ettertid har mange kritisert at Meitner ble ignorert i dette henseende, da Hahns arbeide var et produkt av samarbeidet med Meitner. Meitner ble i 1956 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Hahn-Meitner-Institut i Berlin er oppkalt etter Otto Hahn og Lise Meitner. Hans-Georg Gadamer. Hans-Georg Gadamer (født 11. februar 1900 i Marburg, død 13. mars 2002 i Heidelberg) var en tysk filosof, best kjent for å ha utvidet hermeneutikken gjennom sitt verk "Sannhet og metode" ("Wahrheit und Methode") i 1960. Gadamer var særlig påvirket av Martin Heidegger, som han hadde studert hos. Det er Gadamers oppfatning av hva hermeneutikk er som har hatt sterkest innflytelse og skapt mest debatt i 1900-tallets filosofi. Debatten har stort sett blitt ført mellom Gadamer, Jürgen Habermas og Paul Ricoeur. Gadamer ble i 1971 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. David Gross. David Jonathan Gross (født 19. februar 1941 i Washington) er en amerikansk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 2004 sammen med Frank Wilczek og David Politzer «for oppdagelse av asymptotisk frihet i teorien for fargekraften». Gross ble født i Washington i en jødisk familie og han voks opp i USA. Hans var var Bertram Myron Gross (1912–1998). Gross fikk en bachelorgrad og mastergrad fra det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israel, i 1962. Han tok videre en filosofisk doktorgrad ved University of California, Berkeley i 1966 under veiledning av Geoffrey Chew. David Politzer. Hugh David Politzer (født 31. august 1949 i New York) er en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 2004 sammen med landsmennene David Gross og Frank Wilczek for «oppdagelsen av asymptotisk frihet i teorien for fargekraft». Politzer ble født i New York i en familie av slovakisk opphav. Han ble uteksaminert ved Bronx High School of Science i 1966 og fikk en Bachelor fra University of Michigan i 1969 og en filosofisk doktorgrad fra Harvard University under veiledning av Sidney Coleman. Elsfjord. Elsfjord er en tidligere kommune i Nordland. Kommunen ble utskilt fra Hemnes som egen kommune i 1929, og innlemmet i Vefsn kommune i 1962. Elsfjord er nå en del av Vefsn. Elsfjord ligger i bunnen av Elsfjorden, som er en fjordarm av Ranfjorden. Frem til 1945 gikk riksveien nordover gjennom Elsfjord, hvor det fra 1931 var ferjeforbindelse til Hemnesberget. Fergetrafikken ble avsluttet da veien over Korgfjellet åpnet. Nordlandsbanen passerer Elsfjord, men stasjonen i Elsfjord er nedlagt og stasjonen i Drevvatn lenger sør har bare et begrenset antall stopp. På vestsiden av fjorden ligger Elsfjorden naturreservat. Elsfjord kirke er bygd i 1955. I Elsjord finnes det enkelte forekomster av jernmalm, men det foregår ingen utvinning. Widerøe. Widerøes Flyveselskap AS er et heleid datterselskap i SAS-gruppen, og er Nordens største regionale flyselskap. Selskapet utfører anbudsflygninger til norske regionale lufthavner, samt at det flyr en del kommersielle ruter på stamrutelufthavner innenlands og til enkelte destinasjoner i utlandet. Selskapet opererer en flåte med 39 Dash 8 turbopropfly med 39–78 seter som trafikkerer 41 flyplasser i Norge og seks i utlandet. Selskapet hadde 1400 ansatte (årsverk) i 2011. Hovedkontoret ligger i Bodø, men flere sentrale, administrative funksjoner er lokalisert på Lysaker utenfor Oslo. Historie. Selskapet ble startet av fem flyentusiaster i 1934. En av dem var Viggo Widerøe. Dengang holdt selskapet til på Ingierstrand utenfor Oslo. I vinterhalvåret hadde selskapet base på Bogstadvannet, nord for Oslo. I de aller første årene var virksomheten knyttet til taxi-, ambulanse-, skole- og fotoflyvning. Det første flyet til selskapet var et Waco sjøfly. Flyet ble levert grønnlakkert fra fabrikken, og denne fargen har siden vært selskapets hovedfarge. Widerøe opererte sin første ruteflyvning sommeren 1934 Oslo–Kristiansand–Stavanger–Haugesund med den nye Waco. Til denne ruten fikk selskapet statsstøtte på 5 000 kroner. Konsesjonen ble ikke forlenget påfølgende år da Det Norske Luftfartselskap (DNL) ble dannet. I 1954 fikk selskapet en kontrakt på å utføre ruteflygninger med sjøfly for SAS i Nord-Norge. Disse flygningene ble utført med enmotors DHC-3 Otter-fly. Sommeren 1968 var selskapet med på starte flygninger på det nye regionale flyplassnettet, bedre kjent som kortbanenettet som ble etablert først på Helgeland og senere også i Lofoten, Vesterålen, i Nord-Troms og Finnmark og på Vestlandet. Disse flygningene ble utført med Twin Otter og etter hvert også Dash 7 fly. Disse flyene var spesialbygd for å ta av fra svært korte rullebaner. I løpet av 1990-tallet ble disse to flytypene byttet ut med Dash 8 turbopropfly. På slutten av 1980-tallet kjøpte Widerøe opp flyselskapet Norsk Air, som hadde hovedbase på Torp ved Sandefjord. Dette markerte begynnelsen på de kommersielle flygningene til selskapet. Fly satt på bakken. Etter hendelser med landingshjulet på tre Scandinavian Airlines Systems De Havilland Canada DHC-8 Dash 8-Q400 fly, høsten 2007, bestemte SAS-konsernet at alle Dash 8-Q400 i SAS-gruppen skulle settes på bakken for godt. Det ble bestilt syv av den nye versjonen av Dash 8-Q400 til Widerøe, og de første allerede er levert. Destinasjoner. "Se egen liste: Widerøes destinasjoner." Widerøes rutenett er konsentrert om de regionale lufthavnene langs kysten fra Sogn og Fjordane til Finnmark. Selskapet opererer også en del utenriksruter mellom Norge og Storbritannia, Sverige og Danmark. Flere av utenriksrutene flys som codeshare med SAS. Nordlandsbanen. Nordlandsbanen på det norske jernbanenettet forbinder Bodø og Trondheim. Den første delen Trondheim-Hell(-Sverige) stod klar i 1881 etter planer laget av Ole Tobias Olsen. Fortsettelsen til Steinkjer var klar i 1905 og til Grong i 1929. Hele strekningen frem til Bodø var fullført og ble offisielt åpnet 7. juni 1962. Under andre verdenskrig bygde krigsfanger delen nord for Grong. Tyskerne planla jernbane til Kirkenes, og startet bygging nord for Fauske, mot Drag i Tysfjord, men dette arbeidet ble stoppet ved frigjøringen i 1945. Banen er 729 km lang og er ikke elektrifisert. Strekningen mellom Trondheim og Steinkjer er en del av Trønderbanen, og er ganske sterkt trafikkert. Strekningen mellom Bodø og Rognan har en del lokaltogtrafikk. Persontrafikken på Nordlandsbanen befordres med motorvogner av typen NSB type 93 og i togsett trukket av lokomotivet Di. 4. Godstrafikken benytter CD 312- og Di. 8-lokomotiver i togsettene. Forkjempere har arbeidet for en utvidelse av Nordlandsbanen videre nordover, men planene for Nord-Norgebanen ble lagt på is av Stortinget på begynnelsen av 1990-tallet. Åpningsdato for delstrekningene. Banestrekningen mellom Tverrånes og Storforshei ble bygd som privat gruvebane (Dunderlandsbanen) i 1904 og beslaglagt av de tyske okkupasjonsmaktene under krigen for innlemming i Nordlandsbanen. Strekningen mellom Fauske og Bodø ble åpnet for godstrafikk 1. desember 1961 og for persontrafikk to måneder senere. Den offisielle åpningen av Nordlandsbanen ble foretatt av kong Olav 7. juni 1962. Slavearbeid under andre verdenskrig. I juni 1945 ble det avdukket en minnestein ved Storvoll i Rana kommune, over de omkring 5 000 sovjetiske krigsfangene som, gjennom slavearbeid for den tyske nazistiske okkupasjonsmakten, bygde Ranas del av Nordlandsbanen. I 2003 satte Rana museum opp en minnetavle ved Storvoll, for å hedre krigsfangene som bygde strekningene av Nordlandsbanen i Rana. Ann-Kristin Olsen. Ann-Kristin Olsen (født 29. mars 1945 i Stockholm) er fylkesmann i Vest-Agder fylkesmannsembete, og nestleder i Teknologirådet. Hun ble i 1983 utnevnt til Norge første kvinnelige politimester, med tjenestested i Halden. Hun ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for embetsfortjeneste og samfunnsgagnlig virke i 2006. Sink. Sink er et grunnstoff med kjemisk symbol Zn og atomnummer 30. Historie. Som en komponent i messing var sink allerede kjent av grekerne og romerne i tiden før Jesu fødsel og muligens tidligere. Messing ble fremstilt ved å varme opp sinkblende eller sinkspat med kull og kobber. Den første fremstilling av sink antas å ha funnet sted i Persia på 500-tallet, senere også i India og Kina ca. år 1000. Den første masseproduksjonen av sink er kjent fra India og Kina i 1750. I Europa ble sink først kjent på 15- til 1600-tallet. I 1746 fant den tyske kjemikeren Andreas Sigismund Marggraf at sink kan fremstilles ved å varme opp sinkspat uten at luft er til stede og destillere av sinken. Sink produksjonen startet på 1800 tallet i Europa. Navnet sink kommer fra tysk "zinke" som betyr spiss (på grunn av sinks spisse krystaller). Egenskaper. Sink er et moderat reaktivt blågrått transisjonsmetall som korroderer i fuktig luft. Det brenner med en sterk blågrønn flamme og avgir sinkoksid-damper i prosessen. Det reagerer med syrer, baser og andre ikke-metaller. Mellom 100 og 210°C er sink formbart og kan lett smis i forskjellige former. Over 210°C blir det imidlertid sprøtt og vil pulveriseres hvis det blir forsøkt smidd. Sink er ikke magnetisk. Isotoper. Naturlig forekommende sink består av 5 isotoper hvorav 4 er stabile: 64Zn (48,63%), 66Zn (27,9%), 67Zn (4,1%) og 68Zn (18,75%), og 1 er ustabil (og dermed radioaktiv): 70Zn (0,62%) med halveringstid 5 • 1014 år. I tillegg 25 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 65Zn med halveringstid 244,26 døgn, 72Zn med halveringstid 46,5 timer, 69m1Zn med halveringstid 13,76 timer, 62Zn med halveringstid 9,186 timer og 71m1Zn med halveringstid 3,96 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-66-6 Forekomst. Sink er et uedelt metall og forekommer derfor aldri fritt i naturen. Sink inntar 23.-plassen over de mest utbredte grunnstoffer på Jorden og finnes i form av en rekke mineraler, blant annet sinkblende, sinkspat (smithsonitt), hemimorfitt og franklinitt. I kommersiell sammenheng utvinnes sink hovedsakelig fra sinkblende som også inneholder omking 10% jern. Sinkgruver finnes i alle deler av verden, men de største produsenter er Australia, Canada, Kina, Peru og USA. Anvendelse. Sink brukes i støpte komponenter, som offeranoder, særlig på skip og båter hvor det forekommer jern, kobber og aluminium. Fordi sink er det minst edle av disse metallene, angripes det istedet for de andre av galvanisk korrosjon. Sink benyttes til galvanisering og varmforzinking av stål (korrosjonsbeskyttelse), og er også mye brukt som et element i legeringer, blant annet i messing (sink/kobber) og i aluminiumlegeringer. Som utvalset i plateform har sink vært brukt til mange formål, som støtte for orgelpiper i kirkeorgel og som trykkplater i grafiske industri. I maling er sinkoksid brukt som hvitt pigment. Biologisk betydning. Sink er viktig i kostholdet, som mineral for kroppen. Og er en del av mange enzym. Sink finnes naturlig i kjøtt- og kornprodukter. Stamsund. Stamsund er et tettsted i Vestvågøy kommune i Lofoten i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Stamsund er et viktig fiskevær med Aker Seafoods J.M. Johansen A/S og Nordland Havfiske A/S som viktigste bedrifter. Nordland Havfiske A/S er det største trålselskapet i Nord-Norge. Stamsund har et stort kulturliv med to frie teatergrupper, Figurteateret i Nordland, kunstgalleri og flere kunstnere, samt alpinbakke. Overnattingsmuligheter er to rorbuanlegg og et vandrehjem. (Hotellet i Stamsund er asylmottak fra 1. september 2009.) Siste soloppgang før mørketida er 7. desember og første soloppgang etter mørketida er 5. januar. Europavei 39 (Norge). Europavei 39 (Norge) ("E39", også kalt "Kyststamveien") er en norsk riksvei som går mellom Trondheim og Kristiansand. Veien er del av europavei 39. Veien starter i nord ved Klettkrysset der den møter europavei 6, fra Klett løper den vestover og sørover gjennom Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland til den ender i Kristiansand. Europavei 39 har syv fergeoverfarter i Norge. Klett – Orkanger – Vinjeøra – Liabø – Halsa Kanestraum – Krifast – Batnfjordsøra – Molde Vestnes – Sjøholt – Spjelkavik (Ålesund) – Solavågen Festøya – Ørsta – Volda – Grodås – Nordfjordeid – Anda Lote – Sandane – Førde – Lavik Ytre Oppedal – Instefjord – Knarvik – Bergen – Os – Halhjem Sandvikvåg – Stord – Leirvik – Sveio – Aksdal – Bokn – Arsvågen Mortavika – Rennesøy – Randaberg – Stavanger – Sandnes – Vikeså – Helleland – Flekkefjord – Lyngdal – Mandal – Kristiansand. Historikk. Strekningen Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand ble skiltet "E39" i 2000. Strekningen Kristiansund – Ålesund – Bergen – Stavanger var før "riksvei 1" og strekningen Stavanger – Kristiansand var E18. Før 1992 var strekningen Ålesund – Bergen – Stavanger skiltet "riksvei 14". 1992 da veien var Riksvei 1, åpnet Krifast, to broer og en undersjøisk tunnel erstattet to ferger. Samme år åpnet Rennfast nær Stavanger, inkludert to tunneler på tilsammen 10,5 km. I 1994 åpnet Nordhordlandsbrua, erstattet en ferge. I 2001 ble trekantsambandet i Hordaland åpnet. Det består av en undersjøisk tunnel og to hengebruer som forbinder Bømlo og Stord med fastlandet i Sveio. Den 30. juni 2005 ble motortrafikkveien mellom Melhus og Orkdal åpnet, med en lengde på 22 km. Den gamle strekningen ble nedgradert til fylkesvei og har betegnelsen. I 2006 åpnet ny vei Flekkefjord–Lyngdal, 10 km kortere enn før. Etter åpning av Kvivsvegen 22. september 2012 er det to traseer mellom Volda og Eid. Den nye traseen går mellom Volda og Nordfjordeid om Grodås og tilbake langs Hornindalsvatnet (felles trase med riksvei 15). Den gamle traseen går over Folkestad og Bjørkedalen. Prosjekter under planlegging. 54,7 km av består av motorveier og motortrafikkveier, men tallet er forventet å dobles de neste ti årene. a> ligger på andre siden av vannet. Fritz C. Riebers vei Messing. Messing er en legering med kobber og sink som hovedelement. Den inneholder vanligvis 10-40% sink. Messingen kan også ha andre tilsatsmaterialer, som tinn, aluminium, jern og bly. Det er et slitesterkt materiale med gylden overflate, og er mye brukt for dekorative anvendelser. I Norge produseres ventiler i messing av Raufoss ASA. Bronse. Fragment av en bronseskulptur av Marcus Aurelius, utstilt i Louvre, Paris Bronse (et metall) er en fellesbetegnelse på kobber-legeringer. Opprinnelig ble betegnelsen brukt på kobber-tinn-legeringer, men har etterhvert gått over til å bli brukt om en rekke legeringer hvor kobber inngår som hovedbestanddel. Smeltepunktet for bronsen avhenger av legeringen, men vil oftest ligge mellom 800 og 1 000 °C. Myntbronse (medaljebronse) inneholder omkring 1 % sink og 2–8 % tinn. Bronsen smeltes i en masovn, der er det 1 500 grader i bunnen og 500 grader i toppen. Når den er ferdig smeltet, tappes den ut i bunnen. Tinn-innholdet i oldtidens bronse kunne variere fra fem til ti prosent. Jo mer tinn det er i bronsen, jo lavere er smeltepunktet, men til gjengjeld blir metallet mer sprøtt. Bronsealder-smeden benyttet seg ofte av en teknikk som kalles "cire perdue" (= tapt voks), der han benyttet bivoks. Støperen laget da først en modell av gjenstanden i leire. Dette ble dekket med et lag bivoks, og enda et lag leire pakket rundt. Formen ble så brent i en ovn, slik at bivoksen smeltet og fløt ut. Så ble smeltet bronse helt inn i hulrommet som voksen etterlot seg. Leiren ble fjernet, og bronsegjenstanden kom til syne, ferdig til finpuss. I Norge har man funnet rester etter en bronsesmie på Hunn i Østfold. Fra 1100 f.Kr ble bronsen imidlertid av tiltagende dårlig kvalitet, siden den tidligere hovedleverandøren av kobber, hovedgangen i Mitterberg ved Salzburg, gikk tom, slik at produksjonen gikk over til Sveits, der kobberforekomstene holdt dårligere kvalitet. Verkstedet i Hunn var aktivt i perioden fra 1300 til 700 f.Kr, altså i den perioden da bronsens kvalitet var for nedadgående. Bruk. I bronsealderen brukte de velstående bronse for å vise sin rikdom (f.eks i smykker, armbånd og musikkinstrumenter som lurer). I tillegg var det et metall som kunne brukes til våpen og verktøy. Våpnene som ble brukt i tiden vi kaller den greske antikken, var av bronse. Bronse ble etterhvert, sammen med marmor, foretrukket som materiale til statuer og andre minnesmerker, mens våpen- og verktøysbruken ble overtatt av jern og etterhvert stål. Bronse er kjent for å oksydere (irre) når det utsettes for frisk, fuktig luft med forurensning eller saltinnhold. Slik irr på statuer kalles verdigris («grønt fra Grekenland» på eldre fransk). I dag brukes bronse fortsatt som utsmykning, men også til skipspropeller. Som myntmetall er den i bruk til småmynt over det meste av verden. Bronsemedalje deles også ut til den som ble nr. tre i konkurranser, mens sølv gis til nr. to og gull til førsteplass. Luft. 200px Luft er en samling gasser, partikler og dråper som utgjør i atmosfæren rundt jorden. Menneskene er avhengig av luftens oksygen for å kunne puste, i likhet med andre pattedyr. Planter omsetter luftens karbondioksid i fotosyntese. For de fleste planter er dette den eneste kilden til karbon. Da det samlede trykket av luften avtar med jo høyere man er, er det nødvendig å forhøye trykket i flykabiner. I undervannsbåter og ved dykking blir det ofte anvendt trykkluft. Sammensetning. Ved en temperatur av 40°C kan luft inneholde 0-7% vanndamp. Andelen vanndamp avhenger av temperatur og tilgjengelig fuktighet begrenset oppad til vannets metningstrykk. Vanndampinnholdet og overgangen mellom vann i gassfase, væskefase og fast form er vesentlig for været. Andelen karbondioksid varierer. I nærheten av vegetasjon vil det være en sterk døgnlig variasjon. Når den døgnlige variasjonen er midlet ut er variasjonen over året omkring 6,5 ppmV (milliondel av totalvolumet). Dessuten øker mengden med 1,2 – 1,4 ppmV årlig. Gjennomsnittlig konsentrasjon var nådd 390 ppmV (0,0390%) i februar 2010, fra førindustrielt nivå 278 ppmV, 315 ppmV i 1958, 330 ppmV i 1974 og 353 ppmV i 1990. Denne drivhusgassen er viktig for en global oppvarming av planeten. Metan er en annen viktig drivhusgass som også øker: 0,800 ppmV i førindustriell tid, 1,585 ppmV i 1985, 1,663 ppmV i 1992 og 1,676 ppmV i 1996. Sammensetningen av atmosfæren varierer med høyden. Luften sammensetning varierer spesielt ved respirasjon: luft som pustes ut har et høyere innhold av vanndamp og karbondioksid enn luft som pustes inn. Frostrøyk forekommer når metningstrykket er overskredet. Tetthet. I normalatmosfæren er tettheten ved havnivå 1,293 kg/m³ ved 0°C og 1,204 kg/m³ ved 20°C. Tørr luft har molar masse (molmasse) 28,9644 g/mol (normalatmosfæren). Da molmassen av vanndamp bare er om lag 18 g/mol er fuktig luft lettere enn tørr. Trykk. Vekten av en tenkt vertikal luftsøyle betegner i statikken lufttrykk. Lufttrykket varierer etter hvor på jordoverflaten det blir målt. Beskrivelsen av variasjonene i lufttrykk utgjør en viktig del av den meteorologiske forståelsen. Lufttrykket over en kvadratmeter av jordoverflaten tilsvarer en vekt av omkring 10 000 kg. Luftfuktighet. Målet på hvor mye vanndamp det er i luften kan angis enten som relativ luftfuktighet, absolutt luftfuktighet eller spesifikk luftfuktighet. Mengden vanndamp er begrenset av vannets damptrykk, slik at duggpunkt også kan benyttes for å tallfeste luftfuktigheten. Varme. Spesifikk varmekapasitet Lyd. I normalatmosfæren er lydens hastighet 331,5 m/s. Lys. Brytningsindeksen i luft er under normalforhold omtrent 1,00029 for synlig lys. Brytningsindeksen avhenger først og fremst av luftfuktigheten, og i mindre grad av trykket, temperaturen og luftens øvrige sammensetning. Luftforurensning. Forekomsten av skadelige eller uønskede stoffer utgjør forurensningen av luft. Begrepsmessig forekommer luftforurensning på ulike skalaer: Innendørs forurensning, lokal luftforurensning, regional eller langtransportert luftforurensning, global luftforurensning. På hver skale er det fokus på ulike stoffer, og det blir benyttet ulike virkemidler for å redusere forurensningene. Eksempel på innendørs forurensning. Opphopning av radon fra lokale bergarter bekjempes best ved god utlufting. Utskillelse av formaldehyd eller andre flyktige organiske forbindelser fra bygningsmaterialer og overflatebehandling som lakk og maling kan være akutt giftig. Eksempel på lokal luftforurensning. Utslippene fra biltrafikken har ført til omfattende helseskader, ved blytilsetning i bensin, nitrogenoksider og partikler. Eksempel på regional eller langtransportert luftforurensning. Utslippene av nitrogenoksider og flyktige organiske forbindelser danner sammen med sollys bakkenær ozon som i høye konsentrasjoner er helseskadelig og skader planter. Utslippene av nitrogenoksider og svovel gir etter omdannelse i skydråpene sur nedbør som skader spesielt vannlevende organismer i områder som ikke har tilstrekkelig bufringskapasistet. Utslippene av nitrogenoksider gir en gjødslingseffekt som i utsatte områder utgjør et bidrag til overgjødsling. Eksempel på global luftforurensning. Utslipp av klorfluorkarboner har ført til nedbryting av stratosfærisk ozon og en tilhørende økt skadelig innståling i de berørte områdene. Utslipp av drivhusgasser har ved sitt strålingspådriv ført til en økning i jordens midlere temperatur ved overflaten og en tilhørende økt dynamikk i været. Bensin. Bensin er et drivstoff bestående av hydrokarboner, som oftest produsert ved raffinering av råolje. Bensin er sammen med diesel de vanligste drivstoffene i forbrenningsmotorer. Kjemisk sammensetning og karakteristikker. I motsetning til f.eks. diesel kan ikke bensin tas direkte ut av råoljen, den må foredles for å få de nødvendige karakteristikkene. Bensin består av hydrokarboner med mellom 4 og 12 karbonatomer. Bensin er meget brannfarlig, giftig og miljøfarlig. Den er en fargeløs væske med tetthet (egenvekt) på ca 0,74 kg/l og er uløselig i vann. Bensin har en tenntemperatur på 400°C og flammepunkt under −40°C. Eksplosjonsområdet til bensindamp ligger mellom 0,6 og 8 volumprosent. Bensinen inneholder en del aromater (maksimalt 35% i Norge), herunder benzen (maksimalt 1% i Norge). Oktantall. Oktantallet sier noe om evnen bensinen har til å motstå selvantenning. Som referansestoff brukes 2,2,4-Trimetylpentan (også kalt iso-oktan) med et oktantall på 100 og n-Heptan, som har et oktantall på 0. En blanding mellom disse stoffene vil være lineær, så en blanding med 95% iso-oktan og 5% n-Heptan vil ha et oktantall på 95. Det finnes to typer oktantall, kalt RON (Research Octane Number) og MON (Motor Octane Number). RON er en betegnelse for oktantallet på tomgangskjøring og lav belastning på motoren, MON karakteriserer bensinen ved tyngre belastning. I Norge selges bensinen ut fra RON, en 95 oktan bensin betyr at bensinen har et oktantall på minst 95 RON. Hvis en motor kjøres på bensin med for lavt oktantall, kan bensindampen i forbrenningskammeret selvantenne av komprimeringsvarmen istedenfor av gnisten fra tennpluggen. Dette kalles "tenningsbank" eller "motorbank". En vanlig misforståelse er at oktantallet i bensinen sier noe om energimengden i drivstoffet eller at motoren leverer mer kraft jo høyere oktantall man benytter. Sannheten er at bensin har samme energimengde uansett oktantall (ca 9,1 kWh pr. liter). Tilsetningsstoffer. For at bensinen skal ha de karakteristikker som en motor behøver, må den som regel tilsettes en del kjemikalier. Bly. Bly, ofte i form av tetraetylbly (TEL), har blitt tilsatt bensinen siden 1920-tallet. Blyet ble tilsatt i bensinen for å motvirke motorbank. Samtidig sørget bly for smøring av ventilene og ventilsetene. Bly ble av miljømessige årsaker forbudt på 1980-tallet. Katalysatoren, som ble påbudt i 1989, tåler ikke bly. Samtidig er materialene i ventilsetene endret slik at de ikke lenger er avhengig av bly fra bensinen. Oksygenater. Flere stoffer som inneholder oksygen kan tilsettes bensinen for å høyne oktantallet. Dette kan være metanol, etanol og MTBE (metyl-tertiær-butyl-eter). Colin Archer. Colin Archer ca. 61 år Colin Archer (født 22. juli 1832 på Tollerodden i Larvik, død 8. februar 1921 samme sted) var båtkonstruktør og båtbygger. Archer er særlig kjent for konstruksjonen og byggingen av polarskipet «Fram» på oppdrag fra Fridtjof Nansen, og for sitt arbeide med redningsskøytene. I alt bygget han 14 redningsskøyter, og tilsammen i alt mer enn 200 båter, hvorav 70 var lystfartøyer og 60 var losbåter. Den første redningsskøyta, RS1, som bærer Archers navn, ble sjøsatt i 1893, og tjente i 40 år. Den tilhører nå Norsk Sjøfartsmuseum og er fremdeles i bruk. Biografi. Colin Archer ble født i Larvik av skotske foreldre, og vokste opp på Tollerodden, et av Larviks eldste hus fra før år 1670, med en unik beliggenhet ved Larviksfjorden. Eiendommen har noen av Vestfolds mest verdifulle antikvariske bygninger, med blant annet 300 år gammel barokkdekor. 18 år gammel reiste Colin Archer til Australia, hvor han drev farmen Gracemere og la seg opp penger, før han vendte hjem til Norge i 1861. Han giftet seg i 1869 med Karen Sophie Wiborg fra Kragerø, og sammen bygde de den flotte eiendommen Lilleodden. Paret fikk to døtre og tre sønner – Julia (Lullul), Mary, William (Illam), Justus og yngstemann Colin som døde bare 10 år gammel. Av Colins barn var det bare William og Justus som fikk egne barn. Blant Colin Archers etterkommere er i senere tid Thomas Colin Archer. Colin Archers etterkommere bor fremdeles i huset Lilleodden, som ligger ved siden av Larvik kirke. Familien Archer har også sitt eget gravsted på eiendommen sin. Colin Archer blev utnevnt til kommandør av St. Olavs orden i 1892. I anledning Redningsselskapets 50 års jubileum i 1941 ble Colin Archer avbildet på to frimerker. Båtbyggingen. I sitt arbeidsværelse mot hagen i sitt hjem, Lilleodden (Kirkestredet 11), konstruerte han nesten samtlige av sine fartøyer. Colin Archer bygget sin første båt i 1867. Denne var klinkbygget og inspirert av amerikanske båter. Som losbåter bygde han norske båtyper som Hvalerskøyta, de også klinkbyggede. Første losbåt ble bygget i 1870 og deretter ca en båt i året, noen flere etter at kravellbyggingen ble introdusert. Som lystbåter bygde han både utenlandsk inspirerte konstruksjoner med hekk og klipperbaug og skøyter som lystbåter men da i smalere utgaver. Flere av hans båter er fortsatt i bruk, noe som må sees som et uttrykk for deres kvalitet. Etter hans død har andre bygget båter etter Colin Archers tegninger, mange ganger flere enn CA bygde selv. Skipsbyggingen. Colin Archer tegnet og bygde også store seilskip. 23 stk ble tegnet hvorav 19 ble bygget, 5 av disse hos ham selv og resten i Kristiania, Arendal, Grimstad og Sandefjord. Hans første skipskonstruksjon ble bygget i Kristiania i 1873 og var på 132 fot. Allerede i 1875 begynte han skipsverft i Rekkevik i Larvik. Det første skipet, «Aries», var en skonnert på 86 fot. Deretter ble bygget disse: 1880 Skonnertbrigg «Leon» 108 fot, 1880 barken «Colin Archer» på 145 fot, 1891/92 «Fram» 140 fot. Og i 1900 lystyacht «Ingeborg» på 94 fot. Noen skøyter ble også bygget i Rekkevik, bl.a. RS 1. Losskøytene. Colin Archer tegnet båtene sine selv. Han tegnet også sine klinkbygde båter siden han ikke hadde overtatt noen tradisjon av båtformer. Hos andre båtbyggere av skøyter på den tiden var det ikke vanlig å tegne båtene. Med klinkbygging er det ikke nødvendig da bordgangene klinkes til hverandre og båtene bygges med midlertidige maler eller etter byggerens øye og spantene settes inn etterpå. Båtbyggeren utvikler da sin modell etter erfaring. For kravellbygging er det nødvendig med tegning siden spantene bygges først og bordgangene festes direkte på spantene. Større seilskip ble bygget slik på denne tiden men Colin Archer var tidlig ute med å introdusere kravellbygging på skøytene. Kravellbygging er dyrere å bygge enn klink da tegningen koster samt at byggemetoden er mer arbeidskrevende og mer materialkrevende. Men båter av litt størrelse/vekt blir mer solide. De fleste båtbyggerne fortsatte derfor med klinkbygging av bruksbåtene inntil losene og fiskerne så at de kravellbygde båtene hadde store fortrinn. Colin Archers losbåter hevdet seg godt i regattaer som losene ofte arrangerte om sommeren. Losene kappet om å nå ut først til skipene som skulle ha los så det var viktig for dem å ha raske båter. Colin Archer lanserte den første kravellbygde Losskøyte i 1883, «Garibaldi» til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Han bygde 3 av dem dette året. Med kravellbygging av losbåtene introduserte han også jernkjøl i tillegg til innvendig ballast og gikk også over fra spririgg til den mer letthåndterlige gaffelriggen. Han forbedret konstruksjonen kontinuerlig i hele sin virketid. Alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med både seil og motor. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige og Finland. Redningsskøytene. Redningsskøyta er nok det som har gjort Colin Archer mest berømt, særlig i utlandet. Men redningsskøyta hadde en trang fødsel. Ildsjelene i den selvbestaltede komiteen for et redningsvesen, så først på kontinentets redningsvesen som i hovedsak bestod av linekanoner og robåter som ble sjøsatt på de langgrunne strendene typisk for mye av Europas kyst. Colin Archer engasjerte seg da for forbedring av disse robåtene som hadde tatt mange liv i Europa. De ble lett fylt med vann eller ble slått rundt. Han leverte komiteen forbedrede tegningsforslag på disse, selvrettende og synkefrie. På noe av norskekysten kunne denne være det riktige med robåter, Jomfruland, Lista og Jæren spesielt. Han forsynte dem i tillegg med seil så de kunne dra ut fra nærmeste havn istedenfor sjøsetting i brenningene der hvor havn var i rimelig nærhet. Men for det meste av norskekystens øyrike og dype kyst hadde han mest tro på losbåtlignende redningsbåter. I 1886 tegnet han det han kalte «Fremtidslodsbaad». Med høyere fribord, smalere og med større jernkjøl var den en mer sjødyktig skøyte enn de losbåter han og andre båtbyggere vanligvis bygde på den tiden. Men den var nok for radikal/annerledes for losene som ennå ikke helt hadde vent seg til jernkjøl og kravellbygging. Den var dessuten dyrere å bygge særlig sammenlignet med de fleste andre båtbyggerne som fremdeles leverte klinkbygde losbåter langt billigere enn hans dyrere i kravellbygging. Så det ble med et eksemplar og det ble levert som lystbåt. Men her lå nok spiren til redningsskøyta, 6 år før «RS 1». Komiteen for redningsvesenet bestemte seg imidlertid for å satse på dampskip som redningsfartøy. CA mente nok det var både uhensiktmessig og for dyrt med dampskip og ville da trekke seg fra komiteen. Unnskyldningen hans var at han ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om dampskip, men virkeligheten var nok at han ikke hadde tro på egnetheten for dampskip som redningsfartøy og at kostnadene pr båt ville bli altfor store. Med Norges lange kyst trengtes mange båter. Men så skjedde dette: Noen losbåter reddet flere fiskebåter under en storm i Langesundsbukta i februar 1892. En av dem var CA’s første kravellbygde losbåt «Garibaldi» bygget til los Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Med seg som mannskap hadde han Nicolai Anthonissen som året etter ble første skipper på RS «Colin Archer» (RS 1). Det ble etter dette av lokale ildsjeler igangsatt bygging av såkalt forbedrede losbåter som redningsskøyter, dvs med vanntett garnering (dvs dobbelt skrog, synkefritt). Langesund krets var først ute og igangsatte i 1892 bygging av en slik skøyte («Langesund») hos Thor Jensen i Porsgrunn, muligens etter CA losbåttegning (Thor Jensen hadde tidligere jobbet som formann på Archerss verft). Tegning er ikke kjent, men Bergen Krets bestilte samtidig en skøyte (RS «Feie») hos Colin Archer etter en losbåttegning. Colin ga denne tegningen fra 1887 høyere fribord, større deplasement, større jernkjøl og også vanntett garnering. Bergen Kreds kjøpte også inn losbåten «Tordenskjold» bygget av Thor Jensen i 1889. I 1893 var disse 3 losskøytene i drift som redningsskøyter, «Langesund» allerede på nyåret. Nummerering av skøytene ble først foretatt året etter og man valgte da å gi RS «Colin Archer» nr 1 siden det var denne konstruksjonen som det ble bestemt å bygge flere av. Redningsselskapet utlyste juli 1892 en konkurranse om å konstruere en seilende redningsskøyte som kanskje kunne være enda bedre enn en vanlig/forbedret losskøyte. De fleste utkastene som kom inn i innen fristen i september 1892, var nokså ordinære losskøyter, men en skilte seg ut, Stephansens «Liv». Den var radikalt annerledes, smal, men tung, veldig underskåren forut og med veldig høyt fribord og med to master mot losbåtenes ene mast. Komiteen på fire, som Colin Archer var leder av, ønsket å prøve denne nyskapningen. Resten av komiteen ønsket imidlertid at Colin Archer også skulle lage et utkast basert på hans siste losbåter. De påla ham å tegne to master (han ville ha en), men ellers er «RS 1» tydelig basert på hans siste losbåter. Men «RS 1» ble, kanskje inspirert av «Liv», større enn losbåtene og litt smalere. Men han hadde nok sin egen «Fremtidslodsbaad» i mente som også var smalere, med høyere fribord og større jernkjøl. «RS 1» kombinerte hans siste losbåt og «Fremtidslodsbaad»en og «Liv» og fikk litt innsvingte sider, vesentlig større jernkjøl, hadde betydelig større deplasement og betydelig høyere fribord enn den vanlige losbåten. Det siste ikke minst viktig da det skulle vise seg nødvendig med mer ballast enn først tenkt. «RS 1» er således en tydelig videreutvikling, et lite syvmilssprang, fra den forbedrede losskøyta «Feie» som allerede var under bygging før konkurransen, til «RS 1» basert på «Straaholmen», «Fremtidslodsbaad» og «Liv». Colin Archer måtte også modifisere «Liv»s tegning for å gi den en mer normal avslutning mot kjølen for å lette byggingen og gi den en mer vanlig form over vann da utkastet var ekstremt innsvinget i skutesiden. «Liv»s egenskaper ble imidlertid ikke mye berørt av dette, så Stephansens nytenkning var intakt. Colin Archer tegnet også inn en meget større jernkjøl enn på utkastet og dette forbedret nok båten noe. «Liv» viste seg å være en meget god seiler i all slags vær, rask og sjøsterk, men RS «Colin Archer», hadde bedre slepe-egenskaper pga sin større bredde. Bredden ga båten bedre stabilitet og den kunne derved føre mer seil under slep og ha mer slepekraft og slepe flere eller større båter. Redningsskøytenes hovedoppgave var å slepe inn fiskebåter når været ble overhending for dem. De forbedrede losbåtene som ble bygget først var også gode båter, mindre og rimeligere, men kunne ikke måle seg med «RS 1» i hardt vær og med slepekraft selv om de hadde en mast og større seilføring. To master viste seg å være veldig viktig for en redningsskøyte. Seilarealet var mer enn tilstrekkelig da arbeidet jo forgikk i kuling og storm, samt at mesanen ga bedre manøvreringsmuligheter under slep. Etter «RS 1»s redningsbragd i Havningberg i Finnmark var det ikke tvil om hvilken båttype det skulle satses på. Det ble bygget 37 seilende redningsskøyter til Norge og 3 til Russland. Omtrent halvparten ble bygget på andre båtbyggerier; Lyngør, Risør, Tvedestrand, Porsgrunn og Bergen. Colin Archer tegnet 3 forskjellige RS-tegninger for Norge og en større versjon til Russland. Svolværtypen «RS 12» ble introdusert i 1897. Den hadde litt mer stabilitet, men ellers var det mest kosmetiske forandringer i forhold til «RS 1». I 1908 kom Solli/Vardø-typen RS 21/22. Lengden var den samme som før, men bredden ble økt og skroget ble mye fyldigere i baugen. Denne var ikke like rask i moderat vind, men merkbart bedre i storm og med mer slepekraft. Til daglig fulgte RSene fiskebåtene ut på feltet slik at de kunne være til hjelp hvis uværet kom, de hadde jo ikke værmelding den gangen. Lå fiskebåtene inne og det kom en storm, seilte RSene ut for å se etter andre båter i vanskeligheter, det var ikke noen måte båter kunne sende ut nødsignaler. RSene seilte derved i alle stormer, og det er ikke rart dette ble sagnomsuste båter. Lystbåtene. Ca 1/3 av Colin Archers båter var lystbåter. Som lystbåter var skøytene smalere enn bruksbåtene. «Vinga», «Fantom» (nå «Velsia») «Viking/Mars» og «Wyvern» m.fl. var slankere utgaver av losbåtene, på tegningene noen ganger benevnt som «Lystlodsbaad». «Venus», «Storegut» og «Grane» var ganske rettstevnede over vann men mer underskåret under vann enn losbåtene. Disse ble spesielt kjent for sine regattaresultater. Det som ikke er så godt kjent i dag, er at mange av lystbåtene ikke var av skøytetypen, men hekkbåter av kuttertypen. De tidligste hekkbåtene var rettstevnede som «Maggie», «Glimt» «Hervor» & «Mignon» m.fl. Senere fikk de runde skøytebauger men var mer utoverhengende, men noen hadde til og med klipperbaug. Og kutterne var veldig smale med store jernkjøler. «Betchen», «Storm», «Hela», «Utowana», «Titanie», «Hejmen» m.fl. Flere ble bygget i Finland. Riktignok var andre konstruktørers båter ennå mye smalere, så Colin Archers lystbåter ble i samtiden sett på brede. Han tegnet og bygde også såkalte «racere» med lange overheng og ganske kort kjøl. Hans lystbåter hevdet seg godt på regattabanen før århundreskiftet, men etter det valgte han å ikke følge utviklingen med stadig mer lettbygde båter som ikke var like holdbare som tidligere konstruksjoner. Colin Archer skøyte som betegnelse. En ekte Colin Archer er selvfølgelig en båt tegnet og bygget av Colin Archer eller tegnet av ham og bygget etter hans tegninger uten for mye modifiseringer. På folkemunne kalles i dag ofte enhver skøyte for en Colin Archer selv om de ikke har noe med ham å gjøre. I utlandet har de ikke eget navn for skøyte, så da omtales til og med svenske og danske skøyter som Colin Archere. Båter bygges i stål og plast og ligner ikke på noe CA har tegnet, men omtales likevel som Colin Archere. Det gjøres for å beskrive båttypen, dvs. spiss akter i motsetning til hekk eller akterspeil. Ofte også i forsøk på å oppnå bedre pris ved salg, eller for status. Uansett har dette gjort Colin Archer navnet og den sørnorske skøyta til kanskje verdens mest kjente båttype. Som nevnt over, begynte Colin Archer med å kopiere Hvalerskøyta og kikket også til andre distrikter hvor skøytebygging hadde foregått før han startet, bl.a. Tenvik (ved Ula), Risør og Sørlandet generelt. Mange båtbyggere kikket selvfølgelig på Archers båter og lagde sine forbedrede utgaver som kunne være like gode, og kanskje bedre enn flere av Colin Archers konstruksjoner. Av kjente båter Colin Archer ufortjent har fått æren for, kan nevnes 2 båter: «HoHo» bygget i 1908 antageligvis av Risørs legendariske båtbygger Nils Eriksen Narviken som losbåten «Rask», muligens konstruert av Jens Brandi, en kjent båtkonstruktør fra Risør. Den andre er losskøyta «Rundø» som ble bygget og konstruert av Christensen & Moen i Risør i 1925. Disse båtene seilte rundt jorda i henholdsvis 1933 og 1958 og det er skrevet bøker om seilasene. Internasjonalt kjente Colin Archere. En kjent Colin Archer skøyte som ble seilt på jordomseiling i 1928 av Erling Tambs, var «Teddy», ex. losbåten «Garibaldi» fra 1895, Wilhelm Josefsens tredje Colin Archer skøyte og andre «Garibaldi». Det er også bok om denne seilasen, både på Norsk og Engelsk. Erling Tambs seilte også på langtur med RS «Sandefjord» (RS 28) beskrevet i boka "Hard Seilas". På denne turen kullseilte «Sandefjord», dvs. hun tok forlengs salto i overhendig storm. Men båten klarte seg med mindre skader og de kom seg over Atlanteren. «Fram» er selvfølgelig godt kjent og kan sees på Sjøfartsmuseet. «Asgard» ble bygget 1900 som lystbåt ble brukt til å frakte våpen til Irland i under 1 verdenskrig. Disse våpnene ble brukt til å frigjøre Irland fra England. «Asgard» er ennå i Irland og har vært museumsbåt på land siden 60 tallet. Ellers er svært mange av Colin Archers båter kjent og beryktet her i landet for sin sjødyktighet, hurtighet og eleganse. Colin Archer-bukta. Colin Archer-bukta på Nabljudenijøya i Karahavet ble navngitt av baron Eduard Toll. Colin Archer bygde polarskipet hans, «Zarja», som han anvendte på ekspedisjoner i havområdene nord for Russland, hvor han og skipet dessuten forsvant. Colin Archer-dagene. Colin Archer-dagene arrangementet er en hyllest til Colin Archer for alle med seilskøyter fra alle båtbyggere, men spesielt for de som er i besittelse av originale Colin Archer-båter. Colin Archer-dagene arrangeres hver sommer i Larvik. Første gang var i 2002 og samler gjerne 10-20 båter. Siden 2008 har det vært et samarbeidsprosjekt mellom Svennerprosjektet, Tolleroddens Venner, Stiftelsen Tollerodden samt Frithjofs Venner (Losskøyta Frithjof II). Båtene samles fredag på Svenner. Bryggene ved fyret reserveres skøytene og det dekkes til langbord på land. Denne havnen gir en fantastisk ramme for denne fine båtsamlingen. Lørdag er det fellesseilas inn til Larvik og på Tollerodden er molohavnen ryddet og reservert skøytene. Denne gamle molohavnen er en flott havn og er rett ved Colin Archers barndomshjem, Colin Archers hus og verftets plassering. Barndomshjemmet er nå restaurert med kafe og drives av en venneforening. Huset er således offentlig tilgjengelig og det er omvisning for interesserte. På kvelden arrangeres hyggelig bespisning for mannskapene. Colin Archer dagene går gjerne av stabelen i slutten av juli, helgen før Trebåtfestivalen i Risør. Enzym. Modell av Purine Nucleoside Phosphorylase Enzym (fra gr "en zyme", i surdeig) er en betegnelse på forskjellige biologiske katalysatorer som er virksomme i levende organismer. De spiller en avgjørende rolle i livsprosessene. Langt de fleste enzymer kan klassifiseres kjemisk som enkle eller sammensatte proteiner. Men noen få RNA-molekyler kalt ribozymer katalyserer også reaksjoner, og bør derfor også kunne kalles enzymer. Et viktig eksempel finnes i ribosomene. Syntetiske molekyler kalt kunstige enzymer viser også enzymlignende katalysatoreffekt. I denne artikkelen vil vi imidlertid i det videre begrense oss til enzymer av proteinnatur. Ofte har disse en lavmolekylær del, "koenzymet", som skjelnes fra en proteindel, "apoenzymet", og disse utgjør sammen i løs forbindelse det aktive "holoenzym". Historie. I 1835 brukte svensken J.J. Berzelius ordet "katalysator" om et stoff som får en prosess til å gå raskere. Han beskrev hvordan en katalysator øker reaksjonsfarten uten at den blir forbrukt i reaksjonen. Berzelius forsto ikke hvordan en katalysator virker. Kjemikere på 1800-tallet kjente til at magesaft kunne bryte ned mat, og Pasteur viste at gjær kunne omdanne sukker til alkohol. Det første kjente enzymet, som den gang ble kalt ferment (fra lat. gjæringsstoff), var pepsin fra magesekken. Kjemikerne trodde lenge at enzymene måtte være i levende celler for å virke, men i 1897 viste tyskeren E. Buchner at en ekstrakt av knuste gjærceller fikk gjæringen (fermenteringen) av sukker til alkohol til å skje. I 1917 bestemte amerikaneren J.B. Summer seg for å prøve å isolere og krystallisere enzymer. Ti år senere klarte han og hans medarbeidere å krystallisere enzymet urease, som spalter urea til karbondioksid og ammoniakk. Siden er mange andre enzymer krystallisert, og oppbygningen bestemt i detalj. Oppbygning. apoenzym (inaktivt) + kofaktor = holoenzym (aktivt) Oppgave og virkemåte. Enzymer gjør det mulig for cellene både å få energi fra næringsstoffene og å lagre energi som fett og karbohydrat. Enzymene gjør det også mulig å bygge opp alle de stoffene som en levende celle består av. Et enzym virker som katalysator ved å "senke aktiveringsenergien" for den reaksjonen det katalyserer. Et enzym senker aktiveringsenergien mer effektivt enn en uorganisk katalysator. Dette kan illustreres med et naturlig eksempel. I kroppen blir det kontinuerlig dannet hydrogenperoksid (H2O2) som et biprodukt i stoffskiftet. Men hydrogenperoksid er en gift for cellene og må brytes ned fort. Det spaltes til vann og oksygengass. Reaksjonen har en aktiveringsenergi på 75 kJ per mol hydrogenperoksid. Med jernioner som uorganisk katalysator senkes aktiveringsenergien bare til 54 kJ/mol, men med enzymet katalase senkes aktiveringsenergien til 5–25 kJ/mol avhengig av organismen. I 1902 foreslo Victor Henri en modell for enzymenes virkemåte. Det følgende er i alt vesentlig i tråd med hans modell: Enzymene er spesialisert med hensyn til hvilke typer reaksjoner de katalyserer, og hvilke stoffer de omdanner. Det stoffet et enzym omdanner, blir kalt substrat. Substratet reagerer med enzymet og danner et mellomprodukt. Dette "enzym-substrat-komplekset", "ES", spaltes så til produkter, og enzymet blir gjendannet. enzym + substrat → enzym-substrat-kompleks → enzym + produkter enzym + substrater → enzym-substrat-kompleks → enzym + produkt Proteiner med spesifikke fysiologiske og metabolske funksjoner, slik som enzymer, er kveilet opp på en bestemt måte. Deres aktivitet bestemmes af den tredimensionelle strukturen. De fleste enzymer er langt større end de substratene de virker på, og bare en liten del av enzymet (omkring 3-4 aminosyrer) er direkte involvert i katalysen. Denne delen av enzymmolekylet kalles det "aktive setet". Figur som viser Koshlands "induced fit"-modifisering av Fischers lås-og-nøkkelmodell. Når et enzymmolekyl er intakt, er det foldet slik at det aktive setet danner en grop på overflaten, som passer til det substratet det skal omdanne. Det er her ES-komplekset blir dannet. For at det aktive setet skal fungere trengs oftest et koenzym eller en prostetisk gruppe som bindeledd mellom substratet og proteindelen av enzymmolekylet. Det aktive setet utgjør bare en liten del, kanskje bare 5 %, av enzymoverflaten. Emil Fischer sammenlignet interaksjonen mellom et substrat og en enzym med en nøkkel som passer inn en lås. Men denne modellen er for statisk til å forklare selve omdannelsen av substratet I 1958 foreslo Daniel Koshland en modifikasjon av denne modellen som han kalte "induced fit" (indusert tilpasning). Denne innebærer at det fleksible proteinmolekylet klapper om ved bindingen av substratet, slik at det oppstår spenninger i de kjemiske bindingene i substratet, noe som destabiliserer substratmolekylet og favoriserer dannelsen av ES-komplekset. "Induced fit"-modellen er enerådende i enzymologiske kretser i dag. Enzymaktivitet. Enzymer kan omsette opptil flere millioner substratmolekyler per sekund. For eksempel vil reaksjonen som katalyseres af enzymet orotidin 5'-fosfatdecarboxylase forbruke halvparten av en viss substratmengde på 78 millioner år hvis enzymet ikke er til stede. Når enzymet tilsettes øker hastigheten slik at halveringen av den samme substratmengden tar 25 millisekunder. Et annet eksempel på enzymenes effektivitet er enzymet karboanhydrase. I forbrenningen i cellene blir sluttproduktet CO2 dannet. Ved hjelp av karboanhydrase omdannes CO2-gassen til vannløselige ioner som kan fraktes med blodet til lungene. CO2 + H2O H+ + HCO3– Med ett enzymmolekyl kan millioner av CO2-molekyler bli omdannet per minutt. Uten enzymet blir bare ett molekyl CO2 omdannet i samme tidsrom. Temperatur. Ved lav temperatur går reaksjonen sakte. Hastigheten på reaksjonen øker med temperaturen. Dette fordi molekylene som deltar i reaksjoen har større bevegelsesenergi ved høy temperatur, og dermed også større potensiell energi som kan bli brukt til å danne produktet. Den temperaturen som reaksjonen går fortest ved, kalles optimumstemperaturen. Et enzym virker optimalt ved en bestemt temperatur. Temperatur høyere enn optimumstemperaturen vil føre til denautering (ødeleggelse) av enzymet og følgelig at reaksjonen stopper opp. De fleste enzymene i menneskekroppen, har naturlig nok, en optimumstemperatur rundt 37 °C. Enzymer i vaskemidler virker best ved 30-50 °C. Ved temperatur over 60 °C denauteres enzymene og har da ingen virkning. pH. Det er vanligvis en bestemt pH som fører til størst reaksjonsfart i en enzymkatalysert reaksjon. Den optimale pH-verdien er oftest rundt 7 for de reaksjonene som skjer i kroppen til et menneske. Enzymet pepsin i magesekken virker likevel best ved lav pH, og den optimale pH-verdien er 1,7. Ved store pH-endringer skjer det en denautering av de fleste enzymer. Pepsin bli denautert ved pH > 5. De fleste enzymer har optimum pH mellom 4 og 10. Substratkonsentrasjon. Konsentrasjonen av substratet har også betydning for enzymaktiviteten. Når det er mye enzym til stede, vil farten på reaksjonen øke med konsentrasjonen av substratet til et maksimum. Dette skyldes at det blir lettere for enzym- og substratmolekylene å binde seg sammen og reagere når det er mye substrat til stede. Fortsatt tilsetning av substrat etter at maksimumet er nådd vil ikke føre til økt fart fordi antallet enzymmolekyler da blir den begrensende faktoren. Enzymkinetikk. formula_1 der E er enzym, ES er et enzym-substrat-kompleks og P er produkt. Noen enzymer kan brukes på nytt etter å ha dannet produktet, mens andre blir inaktivert på grunn av forandringer i proteinstrukturen. Metningskurve for en enzymreaksjon. Diagrammet viser relasjonen mellom substratkonsentrasjonen (S) og reaksjonshastigheten ("v"). formula_2 Her er Vmax den maksimale reaksjonshastigheten for enzymet, mens Km er Mikaelis-konstanten, som gir substratkonsentrasjoner ved halvparten av Vmax. Regulering av enzymer. Enzymer kan binde til ulike molekyler i spesifikke bindingsseter som finnes i proteinet. Molekylene som bindes kalles ligander. Hvor sterkt liganden binder uttrykkes som ligandens affinitet. Høy affinitet betyr sterk binding. Regulering av slik binding gjøres gjerne ved strukturelle (allosteriske) forandringer i proteinet, slik at liganden ikke kan komme i kontakt med bindingssetet. Binding av ligand til ett sete kan også påvirke affiniteten for ligander til andre seter. Konsentrasjon av proteinet er en viktig type regulering. Det finnes også kunstige metoder for å regulere proteiner. Man kan for eksempel begrense tilgangen på kofaktorer og derved senke aktiviteten. Under sterk varmepåvirkning vil de fleste enzymer denatureres og miste sin funksjon. Denatureringen er i de fleste tilfeller irreversibel og enzymet er ødelagt. Enzymhemmere. En enzymhemmer, inhibitor, senker reaksjonsfarten. Den kan føre til en midlertidig hemning av enzymet, og når inhibitoren ikke er til stede lenger, virker enzymet som før. Dette kalles "reversibel hemning". Det er to former for reversibel hemning: ’’kompetitiv’’ og ’’nonkompetitiv’’. En ’’kompetitiv’’ inhibitor har de samme atomgruppene som substratet, og den konkurrerer da om plassen i det aktive setet. Hvis det er mye inhibitor til stede, vinner den i konkurransen, og enzymet blokkeres midlertidig. En ’nonkompetitiv’’ inhibitor virker uten å konkurrere om det aktive setet. I stedet fester inhibitoren seg da til et annet sted på enzymet. Det fører til deformering av enzymet og endring i det aktive setet slik at substratet ikke lenger passer helt inn. Enkelte inhibitorer gir "irreversibel hemning" på enzymet. En slik inhibitor kalles en enzymgift. Enzymgiften binder seg fast til enzymet og blokkerer det aktive setet. Kvikksølv er en gift for mange enzymer, blant annet katalase som spalter hydrogenperoksid. En annen beryktet enzymgift er cyanid (CN-), som binder seg til det enzymet som katalyserer siste trinn i forbrenningen av glukose. Inndeling av enzymer. Over 3 000 forskjellige enzymer er blitt påvist og beskrevet. De første kjente enzymene, for eksempel pepsin, fikk spesielle navn. Etter hvert ble det vanlig å gi enzymet navn etter substratet og legge til endelsen -ase. Eksempler på noen enzymer som følger denne navnsettingsmetoden er urease, lipase og laktase. Lipase og laktase er fordøyelsesenzymer, der lipase spalter lipider og laktase spalter disakkaridet laktose. Noen enzymer omdanner bare ett bestemt substrat og er dermed spesialiserte. Andre enzymer katalyserer en gruppe substrater. Enzymene deles derfor inn i flere hovedgrupper. Det første kriteriet er hvilken reaksjonstype enzymet deltar i. De to hovedgruppene er "oksido-reduktaser" (overfører oksygen, hydrogen eller elektroner) og "isomeraser" (omdanner en isomer til en annen). Oksido-reduktaser katalyserer oksidasjoner og reduksjoner. Det er flere undergrupper, men oksidaser og dehydrogenaser er blant de viktigste. Oksidaser oksiderer en forbindelse (A-2H) ved at to H-atomer i forbindelsen blir overført til ett oksygenatom, og det blir dannet et vannmolekyl. Dehydrogenaser oksiderer en forbindelse ved å overføre to H-atomer fra et molekyl til et annet. Blant dehydrogenasene finnes alkoholdehydrogenase, som fjerner to H-atomer fra etanol. Isomeraser katalyserer isomeriseringen av et molekyl, for eksempel omdanningen av fruktose til glukose - begge med strukturformelen C6H12O6. De fleste enzymene er spesifikke med henzyn til den romlige strukturen av et substrat, slik at speilbildeisomeren av substratet ikke kan omdannes. Man har også "spaltende" enzymer. Disse spalter ulike molekyler under medvirkning av henholdsvis vann og fosforsyre. En fullstendig oversikt over IUMBMBs anbefalinger kan finnes på deres hjemmesider. Vefsna. Vefsna (sørsamisk "Vaapstenjeanoe") er en 160 km lang elv i Nordland fylke. Den har sitt utspring i Børgefjell og i grensefjellene mellom Norge og Sverige. Den renner gjennom kommunene Hattfjelldal, Grane og Vefsn og passerer Mosjøen før den renner ut i Vefsnfjorden. Historisk er Vefsna en viktig lakseelv, men den er nå infisert av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. På grunn av dette har antall laks i elva gått kraftig ned, samtidig som antall på hybrider mellom laks og sjøørret har økt. Vefsna er preget av inngrep iform av reguleringer, masse uttak, laksetrapper. skogsdrift og landdbruk langs etter hele vannstrengen. Vefsna ble også tungt regulert på 50-tallet da Gluggvasselva, Elsvasselva og flere mindre vassdrag ble overført til Røssvatnet under Røsåga-utbyggingen. Det har lenge pågått en debatt om elva skal bygges ut i større skala eller ikke, men etter den rødgrønne regjeringen fikk makten i 2005, har Statkraft skrinlagt planene. Prosessen rundt vernet har skapt stort engasjement i lokalmiljøene rundt Vefsna. Vefsna ble blant annet vernet før det forelå en konsekvensutredning. Inndyr. Inndyr er et tettsted og administrasjonssenteret i Gildeskål kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved riksvei 838. Inndyr sentrum ligger ved den idylliske Inndyrsvågen, på sommerstid en mye brukt havn for turister og båtfolk. Her finnes bank, restaurant, to matbutikker, det er anløpskai for hurtigbåt. Her ligger også basen til legeskyssbåten MS «Elias Blix». I årene 2004-2005 gjennomførte man Tettstedsprosjektet på Inndyr hvor man anla miljøgate og torg i sentrum av tettstedet. Inndyr var allerede på begynnelsen av 1600-tallet et viktig sted i Nordland, med bl.a. lensherresete. Salten museum på Gildeskål kirkested gir mer informasjon om Inndyrs og Gildeskåls historie. Museet har fra høsten 2009 kontor sammen med biblioteket ved nye Inndyr skole. På grunn av den kalkrike grunnen har området rundt Inndyr en særlig stor forekomst av ulike typer orkidéer. Inndyr har de siste årene vært preget av stor byggeaktivitet. Nytt syke- og aldershjem (Gibos) kom i 2003, kulturhus med idrettshall, skytebane og klatrevegg sto ferdig sommeren 2009. Nye Inndyr skole med moderne løsninger ble tatt i bruk til skolestart høsten 2009. Nikkel. Nikkel er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ni og atomnummer 28. Historie. Bruk av nikkel kan spores tilbake til 3 500 år før Kristi fødsel. Gamle syriske bronselegeringer kunne inneholde opptil 2% nikkel, og metallet "hvitt kobber" (nysølv) nevnes i kinesiske skrifter fra år 1400 f.kr. Nikkelsalter ble tidlig brukt som grønt fargepigment i glassfremstilling. Den svenske mineralogen Baron Axel Frederik Cronstedt forsøkte i 1751 å utvinne kobber av malm fra en koboltgruve i Hälsingland. Malmen så ut som kobbermalm, men han greide ikke å utvinne kobber av den. I stedet hadde han isolert et sølvhvitt metall som han i 1754 døpte nikkel. Malmen han hadde jobbet med var nikkelin også kalt rødnikkelkis eller kobbernikkel. I Tyskland var denne malmen døpt "kupfernickel" av gruvearbeiderne som ikke greide å utvinne kobber av malmen, til tross for at den så ut til å inneholde rikelige mengder. De mente at malmen var forhekset av underjordiske "nickeln". Mange av datidens kjemikere var skeptisk til Cronstedts påstander om funnet av et nytt metall. Mange mente det bare var en blanding av tidligere kjente metaller. I 1775 – (10 år etter Cronstedts død) ble all tvil feid til side da Torbern Bergman fremstilte nikkel i tilnærmet ren form. Det svenske navnet på malmen «kopparnickel» er avledet av det tyske navnet "kupfernickel", og er også opphavet til navnet på grunnstoffet nikkel. Egenskaper. Nikkel er et sølvhvitt, glinsende transisjonsmetall med utmerket korrosjonsbestandighet og varmefasthet. Det er hardt, men formbart og reagerer hverken med luft eller vann. I svovelsyre løses det langsomt opp, mens i salpetersyre dannes et beskyttende oksidsjikt som hindrer videre angrep. Nikkel er ferromagnetisk med curiepunkt på 354 °C, og har i tillegg magnetostriktive egenskaper, noe som betyr at materialet forandrer lengde hvis det utsettes for et magnetfelt. Isotoper. Naturlig forekommende nikkel består av 5 stabile isotoper: 58Ni (68,077%), 60Ni (26,223%), 61Ni (1,14%), 62Ni (3,634%) og 64Ni (0,926%). I tillegg finnes 26 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper. De mest stabile av disse er 59Ni med halveringstid 76 000 år, 63Ni med halveringstid 100,1 år, 56Ni med halveringstid 6,077 døgn, 66Ni med halveringstid 54,6 timer, 57Ni med halveringstid 35,6 timer og 65Ni med halveringstid 2,5172 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 10 sekunder. CAS-nummer: 7440-02-0 Forekomst. Rent nikkel forekommer bare i jordkjernen og i meteoritter. Nikkelholdige mineraler er forholdsvis utbredt, men inneholder som regel lave konsentrasjoner. De viktigste kommersielle forekomstene ligger i Russland (Nikel), Canada (Ontario), Australia og Cuba. I 2005 var Russland den største produsenten av nikkel med 23,4% av verdensproduksjonen. Anvendelse. Allerede i 1881 ble det i Sveits slått 20-centimes mynter av ren nikkel, og siden har hele 85 land utgitt 510 forskjellige mynter i ren nikkel. Under 2. verdenskrig var nikkel et ettertraktet metall til rustningsindustrien, noe som betydde at mynter ble laget av mindre viktige metaller. I dag brukes nikkel hovedsakelig i mange forskjellige stållegeringer, som i rustfritt stål og panserstål. Det brukes også som bestanddel i myntproduksjon og i smykker. Det brukes også til overflatebehandling av andre metaller. Et tynt lag med nikkel påføres ved hjelp av elektrolyse, og gir en ripefast og korrosjonsbestandig overflate (fornikling). Kobolt. Kobolt er et grunnstoff med kjemisk symbol Co og atomnummer 27. Historie. Koboltforbindelser som blått fargepigment i glass og keramikk har vært kjent i årtusener. Stoffet har blitt funnet i egyptiske skulpturer og persiske smykker fra det 3. årtusen før kristi fødsel. Kobolt er også funnet i ruinene av Pompeii (som ble ødelagt år 79) og i Kina fra Tang-dynastiet (år 618 – 907). Det er den svenske kjemikeren Georg Brandt som er kreditert for oppdagelsen og isoleringen av kobolt i 1735. Han greide å bevise at blåfarven i glass kom fra kobolt, og ikke fra vismut som man tidligere hadde trodd. De første forsøkene på å smelte kobolt slo feil, og ga kobolt(II)oksid istedet. På grunn av at koboltmalm alltid inneholder arsen, ble arbeiderne også utsatt for den meget giftige gassen As4O6 under arbeidet. I folketro er kobolt ofte assosiert med underjordiske og dverger som bor i fjell og undergrunnen. Det tyske ordet "kobold" betyr nisse eller husånd. Egenskaper. Kobolt er et hardt skinennde grått transisjonsmetall med Atommassen (u) er 58,9. Smeltepunktet er 1 495 °C, og kokepunktet er 2 870 °C. Kobolt har ferromagnetiske egenskaper med curiepunkt på 1 121 °C. Kobolt er korrosjonsbestandig i luft på grunn av passivisering (et beskyttende oksidsjikt som raskt dannes), men løses opp av oksiderende syrer. Kobolt har to allotrope former; alfa-formen har kubisk flatesentrert krystallstruktur og er stabil ved temperaturer fra 417 °C og opp til smeltepunktet. Beta-formen har heksagonal krystallstruktur og er stabil ved temperaturer under 417 °C. En uvanlig egenskap med kobolt er at det har større atommasse enn det neste grunnstoffet i periodesystemet (nikkel). Isotoper. Naturlig forekommende kobolt består utelukkende av den stabile isotopen 59Co. I tillegg finnes 28 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 60Co med halveringstid 5,2714 år, 57Co med halveringstid 271,79 døgn, 56Co med halveringstid 77,27 døgn og 58Co med halveringstid 70,86 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-48-4 Forekomst. Kobolt er et relativt sjeldent metall, som utgjør bare 0,001 % av jordskorpens sammensetning, og er derfor dyrere enn f.eks. sølv. Rent kobolt finnes ikke naturlig, men det opptrer i mange kjemiske forbindelser. Små mengder av stoffet finnes i bergarter, jord, vann, planter og dyr. Kobolt utvinnes vanligvis som biprodukt fra nikkel-, sølv-, bly- og koppermalmer. I 2005 var den demokratiske republikken Kongo verdens største kobolt-produsent med ca. 40% av verdensproduksjonen, fulgt av Canada, Zambia, Russland og Cuba. Anvendelse. Kobolt ble tidligere brukt som fargestoff ved glassering av keramikk, ved farving av glass og i papirindustrien. I Norge er Blaafarveværket på Modum mest kjent, som under Benjamin Wegners ledelse på 1800-tallet var verdens største produsent av koboltblå. Kobolt blir fortsatt brukt som fargestoff. I nyere tid er kobolt brukt som legering i stål som øker korrosjonsbestandigheten og slitestyrken. Koboltforekomster i Norge. Blaafarveverket på Modum var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Virksomheten utgjør en viktig del av Norsk bergindustrihistorie. Kobolt ble også utvunnet ved Åsterudtjern på Holleia i Ringerike. Teatret Vårt. Regionteatret i Møre og Romsdal, bedre kjent som Teatret Vårt, er Norges nest eldste regionteater, etablert i 1972. Det har base i Molde, men turnerer i hele Møre og Romsdal fylke. Teatret avvikler mellom 250 og 300 forestillinger hvert år. De siste årene har besøket ligget rundt 32–35 000. Siden 2000 ledes teatret av Carl Morten Amundsen. Teatret Vårt startet opp som et alternativ til det første regionteatret i landet, Hålogaland Teater. Kretsen rundt Kjetil Bang-Hansen, Ola B. Johannessen m.fl. trodde på et kunstnerisk teater, et universelt teater, som sprang ut av utøverne selv. Teatret Vårt har stått i denne tradisjonen helt siden starten, selv om man utover 1970-årene også opplevde en politisering. Klassikere og samtidsdramatikk har utgjort repertoaret. Mange markante teaterkunstnere har vært ved teatret opp gjennom årene. Fram til 1992 var Teatret Vårt allmøtestyrt. Morten Borgersen var teatersjef i årene 1992–98, Edvard Hoem var sjef 1998–2000. Teatret Vårt har base i huset Forum. I 2012 flytter teatret inn i nye lokaler i kulturbygget Plassen. Samme år tar Thomas Bjørnager over som teatersjef. Mangan. Mangan er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Mn og atomnummer 25. Historie. Manganforbindelser har vært i bruk siden prehistorisk tid. Maling med mangandioksid som fargepigment kan spores 17 000 år tilbake i tid. Både egypterne og romerne brukte manganforbindelser i glassfremstilling, enten for å fjerne eller for å tilsette farge i glasset. Mangan forekommer i jernmalmen som ble brukt av spartanerne, og det har vært spekulasjoner om den enestående hardheten i våpenstålet deres kom av at de uforvarende hadde laget jern-mangan legeringer. På 1600-tallet ble permanganat fremstilt av den tyske kjemikeren Johann Glauber til bruk i laboratorier. Ved midten av 1700-tallet var mangandioksid i bruk til fremstilling av klor (ved å blande mangandioksid i saltsyre blir klor frigjort). Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele var den første som forsto at mangan var et grunnstoff, og hans kollega Johan Gottlieb Gahn isolerte rent mangan i 1774 ved kjemisk reduksjon av mangandioksid med karbon. I begynnelsen av 1800-tallet hadde forskere begynt å utforske bruk av mangan som legeringsmateriale i stålproduksjon. I 1816 oppdaget man at mangan gjorde jern hardere uten å gjøre det sprøere. Opphavet til navnet kommer fra fransk "manganèse" «svart Magnesia». Magnesia (et område i det som nå er Hellas) var funnstedet for "magnes", to svarte mineraler hvorav det ene inneholdt mangan, og det andre magnesium. Egenskaper. Mangan er et gråhvitt, hardt og svært sprøtt tungmetall. Det tilhører transisjonsmetallene og kan av utseende minne om jern. Det oksiderer i luft, men det dannes raskt et beskyttende oksidsjikt som stopper videre oksidering. I vann og i svake syrer blir det angrepet under utvikling av hydrogen. I pulverform kan mangan antennes. Mangan har paramagnetiske egenskaper, som betyr at det blir magnetisert i et magnetfelt men kan ikke gjøres til permanentmagnet. Isotoper. Naturlig forekommende mangan består utelukkende av den stabile isotopen 55Mn. I tillegg finnes 25 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 53Mn med halveringstid 3,74 • 106 år, 54Mn med halveringstid 312,3 døgn og 52Mn med halveringstid 5,591 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 3 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7439-96-5 Forekomst. På verdensbasis finnes det store manganforekomster. I jordskorpen finnes det ca 900 ppm, noe som gjør det til det nest vanligste tungmetallet etter jern. Det utvinnes hovedsakelig fra mineralet pyrolusitt (MnO2), på norsk ofte kalt brunstein. Over 80% av forekomstene finnes i Sør-Afrika og Ukraina. Andre viktige forekomster er i Kina, Australia, Brasil, Gabon, India, og Mexico. Mangan finnes også som knoller på bunnen på store havdyp. Anvendelse. Mangan er uunnværlig for jern og stålproduksjonen på grunn av sine egenskaper som legeringsmateriale. Jern og stålproduksjon står for 85 – 90% av etterspørselen på verdensmarkedet. Blant annet er mangan en viktig komponent i lav-kostnads rustfritt stål og også brukt i aluminiumlegeringer. Metallet brukes også sporadisk i mynter, blant annet i 1 og 2 Euro-myntene i EU. Biologisk betydning. Mangan er et viktig sporstoff i levende organismer. Men eksponering for manganholdig røyk kan påvirke nervesystemet og gi håndtremor (skjelving). Arbeidstilsynet har derfor satt grensen for innånding av respirabelt mangan i luft til 0.1 mg/m3. Arbeidere på manganverk og sveisere, særlig ved arbeid med harde stållegeringer, er ofte betydelig eksponert for mangan. Krom. Krom er et grunnstoff med kjemisk symbol Cr og atomnummer 24. Historie. 26. juli 1761 fant den tyske geologen Johann Gottlob Lehmann et orangerødt mineral i Uralfjellene. Han kalte det sibirsk rødt bly, og antok at det besto av blyforbindelser med selen og jern-komponenter. Mineralet var i virkeligheten blykromat med kjemisk formel PbCrO4. I 1770 besøkte Peter Simon Pallas stedet der Lehmann hadde gjort funnet sitt, og fant et rødt blymineral som hadde gode egenskaper som fargepigment. Han kalte det krokoitt (fra gresk "krokos", safranfarget). I 1797 utvant Louis Nicolas Vauquelin kromoksid (CrO3) ved å blande krokoitt og saltsyre. I 1798 oppdaget han at rent krom kunne isoleres ved å varme opp kromoksid med trekull. Han fant også spor av krom i edelstener som rubin og smaragd. Senere i 1798 greide han å isolere rent krom. Krom fikk navnet sitt fra det greske ordet "chrôma" som betyr farge, på grunn av stoffets fargerike kjemiske forbindelser. Egenskaper. Krom er et sølvhvitt skinnende transisjonsmetall. Det er hardt, korrosjonsbestandig og smibart. Stoffet har et relativt høyt smeltepunkt (1 857 °C) og er smaks- og luktfritt. Krom blir passivisert ved at et annet grunnstoff – gjerne nikkel og/eller jern – sammen med oksygen danner et tynt sjikt med oksider på overflaten (vanligvis noen få atomer tykt, og dermed usynlig for det blotte øye). Dette sjiktet hindrer at oksygen trenger videre inn og angriper stoffet. Krom er i motsetning til de fleste andre metallene (som jern og nikkel) ikke utsatt for hydrogensprøhet. Krom inngår lett kjemiske forbindelser med andre stoffer, og mange av disse forbindelsene er tungt nedbrytbare og kan til en viss grad også akkumuleres i levende organismer. Isotoper. Naturlig forekommende krom består av 4 isotoper, hvorav 3 er stabile: 52Cr (83,789%), 53Cr (9,501%), 54Cr (2,365%), og 1 ustabil (og dermed radioaktiv): 50Cr (4,345) med halveringstid 1,8 • 1017 år (denne isotopen har så lang halveringstid at den ofte blir betraktet som stabil). I tillegg finnes 22 kunstig fremstilte ustabile isotoper. De mest stabile av disse er 51Cr med halveringstid 27,7025 døgn, 48Cr med halveringstid 21,56 timer og 49Cr med halveringstid 42,3 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 minutter, og de fleste kortere enn 10 sekunder. CAS-nummer: 7440-47-3 Forekomst. Krom finnes ikke i ren form i naturen, men er hovedbestandel i over 30 forskjellige fargerike mineraler. Det er det 20. mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen. Av de forskjellige krom-mineralene er det bare kromitt (FeCr2O4) som blir brukt i kommersiell fremstilling. De viktigste kromitt-forekomstene i verden er i Sør-Afrika som i 2003 sto for halvparten av verdensproduksjonen. Kasakhstan, Russland og Tyrkia har også store forekomster. Omkring 15 millioner tonn kromitt ble utvunnet i år 2000, og ble videreforedlet til ca 4 millioner ferrokrom. Krom blir utvunnet ved å varme opp kromitt-malmen sammen med aluminium og silisium. Anvendelse. På 1800-tallet ble krom hovedsakelig brukt i maling og garving av lær, men i våre dager har stoffet en rekke anvendelsesområder. Det viktigste bruksområdet er imidlertid som legeringsmateriale i høykvalitets stål som rustfritt stål, syrefast stål og temperaturbestandig stål. Videre brukes krom til overflatebehandlig ved at et metall påføres et tynt sjikt med krom ved hjelp av elektrolyse. Forkromming som denne prosessen kalles, danner en ripefast og korrosjonsbestandig overflate, som i tillegg er dekorativ (særlig på kjøretøyer). Tidligere bruksområder som maling og impregnering av trevirke er forbudt i Norge på grunn av den potensielle miljøtrusselen. Biologisk betydning. Krom i ren form har ikke betydning for menneskekroppen, men trivalent krom (Cr3+ ioner) blir betraktet som et viktig stoff for insulin og sukkerbalansen for mennesker. Krom finnes i utgangspunktet i tilstrekkelig mengde i et normalt kosthold, men raffinering og tilberedning fjerner ofte noe av matens krominnhold. Uorganisk kromsalt tas dårlig opp i kroppen, kun 1% mot 20% av organisk bundet krom fra kromgjær. Betydningen av trivalent krom er omstridt, og USAs myndigheter reduserte anbefalt daglig inntak fra 50-100 µg til 35 µg for voksne menn og 25 µg for voksne kvinner i 2007. Heksavalent krom Cr(VI) er meget giftig og kreftfremkallende. Stoffet kan føre til genmutasjoner som vist i filmen Erin Brockovich. Krom transporteres i blodet av Ferritin. Vanadium. Vanadium er et grunnstoff med kjemisk symbol V og atomnummer 23. Atommassen (u) er 50,9. Historie. Vanadium ble opprinnelig oppdaget i 1801 i Mexico by av den spanskfødte mineralogen Andrés Manuel del Río. Han undersøkte «brunt bly» (nå kjent som vanadinitt), et mineral som var funnet ved gruvebyen Zimapán i Mexico. Under eksperimentene minnet fargene ham om krom, og han ga det derfor navnet "panchromium", men endret det senere til "erythronium" (av gresk for rød), siden de fleste saltene ble rødfarget under oppvarming. Den franske kjemikeren Hippolyte Victor Collet-Descotils erklærte feilaktig at del Rios nye grunnstoff i virkeligheten var urent krom. Disse påstandene ble støttet av del Rios venn Baron Alexander von Humboldt, og del Rio aksepterte at han måtte ha tatt feil. I 1831 ble vanadium gjenoppdaget av den svenske kjemikeren Nils Gabriel Sefström. Han fant stoffet i et nytt oksid mens han arbeidet med jernmalm fra Taberg i Småland, og døpte det nye grunnstoffet "vanadin" etter skjønnhetsgudinnen i norrøn mytologi – Vanadis – som er et av navnene på Frøya. (I den engelskspråklige delen av verden ble endelsen -"ium" tilføyd, men stoffet heter fortsatt vanadin i Sverige og på Island.) Senere samme år ble del Rios oppdagelse i 1801 bekreftet av Friedrich Wöhler. Rent metallisk vanadium ble isolert av Henry Enfield Roscoe i 1867 ved kjemisk reduksjon av vanadiumtetraklorid VCl3 med hydrogen. Egenskaper. Vanadium er et ikke-magnetisk transisjonsmetall som i ren form er sølvgrått metallisk av utseende. Det er mykt og formbart og har god korrosjonsbestandighet mot lut, svovelsyre og saltsyre. Ved temperaurer over 660 °C oksiderer det lett til vanadiumpentoksid (V2O5). Flere av vanadiumforbindelsene er giftige. Vanadiumstøv er brennbart, og kan medføre lungeskade ved innånding. Vanadium finnes i de fleste levende organismer. Isotoper. Naturlig forekommende vanadium består av to isotoper, én stabil: 51V (99,75%), og én ustabil (og dermed radioaktiv): 50V (0,25%) med halveringstid 1,5 × 1017 år. I tillegg finnes 24 kunstig fremstilte isotoper, hvorav de mest stabile er 49V med halveringstid 330 døgn og 48V med halveringstid 15,9735 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 7440-62-2 Forekomst. Vanadium forekommer ikke naturlig i ren form, men er bestanddel i over 60 forskjellige mineraler som vanadinitt Pb5(VO4)3Cl og patronitt (VS4). Vanadium er litt vanligere enn nikkel og finnes i jordskorpen i ca 170 ppm. Konsentrasjonen av stoffet er imidlertid vanligvis lav. Vanadium finnes også i råolje. I 2007 ble det fremstilt 58 000 tonn vanadium på verdensbasis. De største produsentlandene var Sør-Afrika (23 000 tonn), Kina (18 500 tonn) og Russland (16 000 tonn). Verdens utvinnbare vanadiumreserver anslås til 13 millioner tonn. Kun små mengder vanadium blir gjenvunnet. Anvendelse. Vanadium er hovedsakelig brukt i legeringer. Den mest vanlige legeringen er ferrovanadium (FeV) som er sammensatt av 50% vanadium og 50% jern. Det brukes også i stållegeringer til verktøy og kirurgiske instrumenter. I legering med aluminium og titan brukes det i jetmotorer og høy-ytelsesfly. Vanadiumpentoksid brukes i keramisk industri og som katalysator ved fremstilling av svovelsyre. Titan (grunnstoff). Titan er et grunnstoff med kjemisk symbol Ti og atomnummer 22. Historie. I 1791 i Cornwall, England fant amatørgeolog og pastor William Gregor svart sand i en bekk. Han merket seg at sanden ble tiltrukket av en magnet, og analyser av sanden viste at den inneholdt 2 metalloksider. Det ene var jernoksid, noe som forklarte magnetismen, og et hvitt metalloksid han ikke kunne identifisere. Gregor innså at det nye stoffets egenskaper ikke samsvarte med noen av de kjente grunnstoffene, og han konkluderte med at det måtte dreie seg om et hittil uoppdaget grunnstoff. Omtrent samtidig fremstilte også Franz Joseph Müller det samme stoffet, men heller ikke han var i stand til å identifisere det. Uavhengig av Gregor og Müller ble titan gjenoppdaget av Martin Heinrich Klaproth i 1795, og han ga også grunnstoffet navn. Rent metallisk titan (99,9%) ble først fremstilt i 1910 av Matthew A. Hunter, men ble ikke kommersielt tilgjengelig før i 1946. Da viste den luxembourgske metallurgen William Justin Kroll at det kunne fremstilles ved kjemisk reduksjon av titantetraklorid med magnesium i en prosess kjent som Kroll-prosessen. Selv om det stadig forskes på mer effektive fremstillingsmetoder er Kroll-prosessen fremdeles brukt i kommersiell titanproduksjon. Navnet kommer fra gresk "titan" (barn av Jorden) eller latin "titans" (Jorden). Egenskaper. Titan er et lett, sterkt og fleksibelt innskuddsmetall med en sølvaktig glans. Det er nesten like korrosjonsbestandig som platina, og angripes ikke av vann, saltløsninger eller klorgass, men løses opp av sterke syrer. Det oksiderer ikke i romtemperert luft, men i varm luft dannes et oksidsjikt som bremser videre oksidasjon. Titan løses ikke opp av hverken fortynnet saltsyre eller fortynnet svovelsyre. En av Titans mest bemerkelsesverdige egenskaper er at det er sterkt som stål, men er omtrent 45% lettere. Det er 60 % tyngre enn aluminium, men mer enn dobbelt så sterkt. Det mister imidlertid en del av styrken ved temperaturer over 430 °C. Titans kjemiske og fysiske egenskaper er veldig lik de til grunnstoffet Zirkonium. Isotoper. Naturlig forekommende titan består av fem stabile isotoper, 46Ti (8,25%), 47Ti (7,44%), 48Ti (73,72%), 49Ti (5,41%) og 50Ti (5,18%). I tillegg finnes 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 44Ti med halveringstid 63 år, 45Ti med halveringstid 184,8 minutter, 51Ti med halveringstid 5,76 minutter og 52Ti med halveringstid 1,7 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 7440-32-6 Forekomst. Stang av 99,995% rent titan Titan forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes blant annet i mineralet ilmenitt (FeTiO3), som er råstoff for titanproduksjon i Norge, som foregår ved Titania A/S i Sokndal kommune. Andre mineraler som inneholder titan er titanitt (CaTi[SiO4]O) og rutil (titandioksid TiO2). Titan er også funnet i meteoritter og i månesteiner. Steinprøver brakt tilbake av Apollo 17 – ferden inneholdt opptil 12,1% titandioksid. De største kjente forekomstene finnes i Australia, Skandinavia, Nord-Amerika, Uralfjellene, Sør-Afrika og Malaysia. I 2007 ble det produsert 138 000 tonn titan på verdensbasis. Anvendelse. Taket på Tromsø bibliotek er dekket med titan Titan har høy styrke i forhold til vekten, og brukes alene eller i legeringer som materiale til romraketter, jetfly, ubåter, verktøy samt tennis- og squash-racketer. Vanlige titanlegeringer inneholder jern og aluminium. Den mest brukte titanlegering er TiAl6V4, også kalt "grade 5" som er tilsatt 6% aluminium og 4% vanadium. TiAl6V4 er dobbelt så sterk som vanlig titan og har dessuten lavere egenvekt. Titans vanligste kjemiske forbindelse titandioksid har en stabil, hvit farge og brukes mye i maling. Titan har også blitt brukt til bygninger som Guggenheim-museet i Bilbao. I Moskva er det 40 meter høye minnesmerket over Jurij Gagarin – det første menneske i verdensrommet – laget av titan på grunn av dets attraktive farger og dets rolle i romfartshistorien. Tromsø bibliotek og byarkiv flyttet inn i de gamle lokalene til Fokus Kino i 2004, som etter oppussingen hadde fått tak dekket med titan. Til medisinsk bruk egner titan seg godt som implantat-materiale, på grunn av at det er ugiftig og ikke utløser frastøtnings-reaksjon i kroppen. Scandium. Scandium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sc og atomnummer 21. Historie. Dmitrij Mendelejev forutså i 1869 eksistensen av 3 ukjente grunnstoff, inkludert et han kalte eka-bor med atomnummer 21. I 1879 fant den svenske kjemikeren Lars Fredrik Nilson et nytt grunnstoff ved spektralanalyse av mineralene euxenitt og gadolinitt. Han isolerte 2 gram med rent scandiumoksid (Sc2O3) fra 10 kg med euxenitt. Den svenske kjemikeren Per Teodor Cleve så at scandium svarte godt til Mendelejevs eka-bor, og underrettet ham om dette i august 1879. I 1937 ble rent metallisk scandium fremstilt for første gang ved hjelp av elektrolyse. 99% rent scandium i større kvanta (ca 500 gram) ble ikke fremstilt før i 1960. Det nye grunnstoffet ble døpt scandium etter "scandia" som er det latinske navnet på Skandinavia. Egenskaper. Scandiums utseende er mørkt metallisk sølvaktig, men i kontakt med luft utvikler det et gulaktig eller rosa oksidsjikt. Det er et hardt transisjonsmetall som ikke er korrosjonsbestandig i ren form, og som løses opp ved langvarig kontakt med svake syrer. I likhet med andre reaktive metaller angripes det ikke av en 1:1 blanding av salpetersyre (HNO3) og flussyre (HF). Scandium regnes som lettmetall. Isotoper. Naturlig forekommende scandium består utelukkende av den stabile isotopen 45Sc. I tillegg finnes 24 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper. Av disse er de mest stabile 46Sc med halveringstid 83,79 døgn, 47Sc med halveringstid 3,3492 døgn, 44m1Sc med halveringstid 58,6 timer, og 48Sc med halveringstid 43,67 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 4 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-20-2 Forekomst. Scandium er et sjeldent grunnstoff som bare finnes i et fåtall mineraler. I fremstillingen av rent scandium blir hovedsakelig thortveititt (oppkalt etter den norske ingeniøren Olaus Thortveit) brukt som råmateriale. Av thortveititten blir scandiumoksid utvunnet gjennom flere prosess-steg. Rent scandium utvinnes av scandiumoksid ved kjemisk reduksjon med fluor og kalsium. Anvendelse. Scandium brukes i aluminiumlegeringer. Det brukes også i høy-ytelses kvikksølvdamplamper, og sammen med holmium og dysprosium gir disse lampene et lys som er nært dagslys i fargetemperatur. Videre brukes scandium i fremstillingen av laserkrystaller. Magnetiske datalagringsmedier blir tilsatt scandiumoksid for øke magnetiseringshastigheten. Lindesnes (halvøy). Lindesnes er tradisjonelt kjent som Norges sydligste punkt på fastlandet og et populært turistmål. Lindesnes ligger i Vest-Agder, 57°58'46"N. Avstanden til Kinnarodden, det nordligste punkt på fastlandet, er 1 752 km. Neset er hvert år utgangspunkt eller mål for en rekke private «ekspedisjoner» til fots, på ski, sykkel eller i bil mellom Lindesnes og Nordkapp eller vice versa. Åtte måneder som øy. Fra litt over kl 09.00 den 21. juni 2007, da Spangereidkanalen var ferdig gravd ut, ble neset omdefinert fra en halvøy til en øy av Statens kartverk. Norges sydligste punkt på fastlandet ble nå Odden på nordsiden av Skjernøysund i Mandal kommune, ca 4 km sørøst for Mandal by (58°00'12,599"N 07°30'47,689"Ø). Men i februar 2008 revurderte Statens Kartverk sin første beslutning og omgjorde denne, slik at Lindesnes fortsatt er å regne for Norges sørligste punkt på fastlandet. Hundåla (bygd). Hundåla er ei bygd i Vefsn kommune i Nordland, på sørsiden av Vefsnfjorden. Hundåla har fergeforbindelse til Mosjøen. Kinnarodden. Nordkapp (midten) og Kinnarodden (høyre) Kinnarodden, det nordligste punktet på det norske og det europeiske fastlandet, ligger på Nordkinnhalvøya, på grensa mellom Lebesby og Gamvik kommuner, 71°08′02″N. Avstanden til Lindesnes, tilsvarende punkt i sør, er 1752 km. Den kan nås via en 23 kilometer lang gangsti fra Mehamn. Det tar 6-8 timer hver retning. Det finnes også båtturer fra Mehamn visse dager om sommeren. Hole in one. "Hole in one" (hull-i-ett), også kalt "ace" (ess) mest på amerikansk, betegner i golf at ballen går rett i hullet med det første slaget fra utslagsstedet. Hole-in-one kan oversettes direkte til norsk, altså "i hullet på ett slag". Hole-in-one forekommer selv blant profesjonelle temmelig sjelden, og i store turneringer er der noen ganger en spesiell gevinst (for eksempel en bil) til en spiller som får hole-in-one. Mosjøen lufthavn, Kjærstad. Mosjøen lufthavn, Kjærstad (IATA: MJF, ICAO: ENMS) er en lufthavn som eies og drives av Avinor AS, og ligger om lag fem kilometer sør for Mosjøen. Flyplassen er en 800 meter lang kortbaneflyplass som ble åpnet i august 1987. Staten overtok flyplassen fra Vefsn kommune i 1998 for 6,0 millioner kroner. For tiden trafikkeres den av Widerøe som har regelmessige avganger til Bodø og Trondheim samt til de andre byene på Helgeland. I 2011 passerte det 84 405 terminalpassasjerer over flyplassen. I 2007 ble rullebanen forlenget med 120 meter mot sør samt med sikkerhetsflater i begge ender, noe som økte den effektive lengden på rullebanen til 830 meter. Helikopterselskapet Nordlandsfly har base ved flyplassen. Eksterne lenker. En Widerøe Dash 8 på Kjærstad Gambisk dalasi. Dalasi er myntenhet i Gambia i Vest-Afrika. Mynter finnes (i 2004) i 5, 10, 25 og 50 bututs, samt 1 dalasi. Sedler er pålydende (i 2004) 5, 10, 25, 50 og 100 dalasi. For The Gambia, Our Homeland. For The Gambia, Our Homeland er nasjonalsangen til Gambia. Teksten er skrevet av Virginia Julie Howe. Musikken komponert av Jeremy Frederick Howe, som tok utgangspunkt i den tradisjonelle mandinka-sangen «Foday Kaba Dumbuya». «For The Gambia, Our Homeland» har vært landets nasjonalsang siden frigjøringen fra Storbritannia 18. februar 1965. Nettavis. Nettavis eller "nettmagasin" er betegnelsen på aviser som publiseres på Internett. Nettaviser finnes hovedsakelig i to varianter. De fleste nettaviser baserer seg ofte delvis eller helt på stoff fra en trykt utgave fra samme avishus, slik for eksempel Aftenposten eller Dagbladet gjør. Noen nettaviser som opprinnelig startet som nettutgave begynte i ettertid å publisere papirutgave basert på nettavisen. Denne trenden ser ut til å ha snudd omgjøringen av papir- til nettutgave på hodet i 2006. Noen nettaviser, slik som Nettavisen og Panorama finnes kun på Internett og har ikke en trykt utgave. I sitt nettmagasin vil tidsskrifter kunne legge ut større artikler som ikke prioriteres til å få plass i papirutgaven. Mange tidsskrifter med papirutgaver gir abonnenter mulighet til å lese nettutgaven av publikasjonen ved å logge inn på passordbelagte sider. Norge. De tre første nettavisene i Norge kom som perler på en snor i 1995; med musikkavisen Panorama som ble etablert 1. mars, lokalavisen Brønnøysunds Avis 6. mars og Dagbladet.no 8. mars. Dagbladets nettavis ble startet uten ansatte, og hadde noen få tusen daglige besøkende den første tida. I 2009 hadde antall besøkende økt til 972.000 per dag. Fem av de ti mest besøkte norske nettstedene på TNS Gallups toppliste i 2009 var nyhetstjenestene til Dagbladet.no, VG Nett, NRK.no, Aftenposten.no og Nettavisen. Dette er per 2010 ansett som et unikt fenomen i global sammenheng. Til sammenlikning viser nettstatistikken til Alexa at bare ett av de tyve mest besøkte nettstedene i USA er redaksjonelt. Det er nyhetskanalen CNN, på en 18. plass. De fleste nettavisene er gratis tilgjengelige på Internett. Kortbaneflyplass. Kortbaneflyplasser er regionale flyplasser med relativt kort rullebane, typisk 800-1500 meter, og begrensede systemer for instrumentert innflygning. Den korte rullebanen gjør at ikke alle flytyper kan ta av og lande på disse flyplassene. De kan kun betjenes av jetfly og propellfly med STOL-egenskaper. Ellers kan de fleste små propellfly benytte dem. Kortbaneflyplasser i Norge. Kortbaneflyplassene i Norge forbinder mindre byer og tettsteder med stamruteflyplassene, og ble bygget på initiativ fra Håkon Kyllingmark i perioden fra slutten av 60-tallet og fram til 1987. Hensikten var å bedre kommunikasjoner i distrikter som er vanskelig tilgjengelig med andre transportmidler, hovedsakelig på Vestlandet og i Nord-Norge. Siden de ble bygd i områder med lav befolkningstetthet og ofte vanskelig terreng, ble korte rullebaner og små fly brukt. I dag utføres ruteflygninger på kortbaneflyplassene på anbud for staten. Widerøe er en stor aktør på det norske kortbanenettet. Kortbaneflyplasser i utlandet. Det norske kortbanenettet er veldig unikt, og det finnes få paralleller i utlandet. I USA og Canada ble det bygd en rekke såkalte «STOLports» på 60- og 70-tallet. Hensikten med disse flyplassene var å legge til rette for flere direkteruter mellom byområder uten å måtte gå om de store flyplassene og det sentraliserte rutenettet. Disse flyplassene var ikke en særlig stor suksess, og er lite brukt i dag. I Nepal er det også et omfattende nettverk med kortbaneflyplasser som trafikkeres med Twin Otter. Propellfly. Propellfly er fly som bruker propeller som fremdriftsmiddel. Propellene kan være drevet av stempelmotorer eller turbinmotorer. Den siste typen benevnes også som turboprop motorer. Propellfly vil vanligvis fly med en lavere hastighet enn jetfly. For privatflyging er propellfly det mest vanlige, men det benyttes også på en del transportfly samt på mindre passasjerfly. Noen produsenter av propellfly er selskapene Cessna, Piper og Bombardier. Jetfly. Jetfly er fly som bruker jetmotor som fremdriftsmiddel. Dette er den mest vanlige flytypen for jagerfly og for større passasjerfly og transportfly. De mest kjente produsentene av jetfly er amerikanske Boeing, europeiske Airbus, brasilianske Embraer og kanadiske Bombardier. Borgarting lagmannsrett. Borgarting Lagmannsrett, den gamle bygningen. Borgarting lagmannsrett er en av seks lagmannsretter i Norge. Lagmannsretten er ankedomstol i så vel sivile saker som straffesaker og lagdømmet omfatter fylkene Oslo, Buskerud, Østfold og sørlige deler av Akershus samt Svelvik og Sande kommuner i Vestfold fylke, jf. oversikten nederst på siden over de tingretter som hører til Borgarting lagdømme. Borgarting lagmannsrett har sete i Oslo i deler av Munchkvartalet. Det er den største av lagmannsrettene både i antall saker og antall dommere (62). Domstolen ledes av en førstelagmann (for tiden Ola Dahl), og er delt i tre dømmende avdelinger som hver har to lagmenn hvorav den ene er avdelingsleder. Hver avdeling har et avdelingssekretariat med en egen seksjonsleder. I tillegg har domstolen en fjerde avdeling – en "ankeavdeling" – med eget avdelingssekretariat. Det er ingen dommere som er knyttet fast til denne avdelingen, de øvrige avdelingen avgir dommere etter en bestemt turnus. Ankeavdelingen foretar ankeprøving i både sivile saker og straffesaker og behandler dessuten anker over kjennelser og beslutninger – det som tidligere het kjæremål. Domstolen har også en administrativ fellesavdeling som ledes av en direktør. Lagmannsretten behandler alle anker over avgjørelser i de tingretter som hører til lagdømmet – både i straffsaker og sivile saker, se nærmere om saksbehandlingen i artikkelen lagmannsrett. Lagmannsrettens avgjørelser kan – i noe begrenset utstrekning – ankes til Høyesterett. Historie. Tidligere var det Eidsivating lagmannsrett som hadde sete i Oslo og den omfattet det meste av Østlandet. I 1995 ble domstolen delt ved at det ble opprettet en ny lagmannsrett med sete på Hamar og dens område er Hedmark, Oppland og de nordre deler av Akershus fylke (Romerike). Siden den nye domstolens rettskrets omfatter området for det gamle Eidsivatinget, er det denne domstolen som fører navnet videre. Den resterende (og største) delen av lagmannsretten fikk derfor navn etter Borgartinget som var navnet på det gamle tinget som ble holdt i Sarpsborg. En mer omfattende oversikt over lagmannsrettens historie helt fra vikingtiden finnes på domstolens hjemmeside, se nedenfor under Eksterne lenker. Bygningen. Den nye bygningen sto ferdig i 2005 og er tegnet av DARK Arkitekter i samarbeid med Solheim Jacobsen Arkitekter og Zinc AS. Den inneholder rettssaler i de nederste fire etasjene, kontorer i de neste seks og et stort møterom og kantine for de ansatte i toppetasjen. Den eldre bygningen i Munchs gate 4 er restaurert og ombygd og inneholder nå rettssaler. Lagmannsrett. De største lagmannsretter har en egen ankeavdeling som behandler hastesaker, så som anke over varetektsfengsling og midlertidige forføyninger, og andre saker som behandles skriftlig. Ankeutvalget tar også stilling til om sivile anker og straffeanker skal tillates fremmet eller ikke. Deltakelse i slike ankeutvalg går på omgang mellom dommerne. Disse behandles som hovedregel bare skriftlig.Der det ikke er egne ankeutvalg, går slike saker på omgang mellom alle dommerne. Saksbehandlingen i lagmannsretten. I sivile ankesaker settes retten med tre fagdommere, en av disse kan være en tilkalt tingrettsdommer eller en ekstraordinær dommer (som regel en pensjonert dommer), de to andre må være fast utnevnte lagdommere. Meddommere deltar bare i sivile saker hvor dette er lovbestemt eller hvis en av partene krever det. Ved ankebehandling i straffesaker hvor strafferammen er fengsel i seks år eller mer, settes retten med tre juridiske fagdommere og en lagrette – en jury – bestående av ti leke medlemmer (meddommere), fem av hvert kjønn. Lagretten avgjør skyldspørsmålet i en kjennelse, og det kreves at syv eller flere stemmer for at tiltalte skal kunne domfelles. Er det seks stemmer for domfellelse og fire for frifinnelse, blir resultatet frifinnelse. Stemmetallet blir ikke oppgitt og lagretten begrunner ikke sin avgjørelse – den svarer bare ja eller nei på spørsmål som blir stilt. Før lagretten foretar sin drøftelse og avstemning i enerom holder rettens formann – lagmannen – en rettsbelæring. Blir tiltalte kjent skyldig av lagretten, trekkes det ut tre lagrettemedlemmer som sammen lagrettens ordfører og de tre fagdommere tar stilling til straffeutmålingen. Blir tiltalte frifunnet, vil retten avsi frifinnelsesdom. Etter loven kan fagdommerne tilsidesette lagrettens kjennelse (både frifinnende og fellende), men dette skjer sjelden. Når det skjer, skal saken behandles på ny i lagmannsretten som meddomsrett. I andre straffeanker der skyldspørsmålet skal overprøves og der strafferammen er lavere, settes lagmannsretten som meddomsrett, dvs. at det deltar fire meddommere, to av hvert kjønn. Også her kreves det mer enn vanlig flertall for domfellelse, fem av de syv dommere må stemme for domfellelse; er det fire for domfellelse og tre for frifinnelse blir resultatet frifinnelse. I straffeanker som bare gjelder straffutmåling, saksbehandling eller lovanvendelse, er det bare tre fagdommere. Avgjørelser av lagmannsretten kan påankes til Høyesterett via Høyesteretts ankeutvalg, men adgangen til anke er begrenset på ulike måter. Jostedalsbreen. Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Den ligger i Sogn og Fjordane fylke. Isbreen dekker et areal på 487 km² og ligger i kommunene Luster, Sogndal, Jølster og Stryn. Det høyeste fjellet nær breen er Lodalskåpa 2083 moh. Jostedalsbreen nasjonalpark ble opprettet i 1991 og dekker et areal på 1310 km². Jostedalsbreen er en temperert bre, det vil si en bre som det renner vann under og breen ligger på trykksmeltepunktet. Siden den er temperert eroderer den på underlaget og kan bevege seg. Jostedalsbreen er den største fastlandsisen i Europa, med et samlet areal på over 480 km². Det høyeste punktet på breen er Høgste Breakulen 1952 moh. Flere brearmer går langt ned i dalene, bl.a. Bøyabreen i Fjærland og Nigardsbreen, begge til ca. 300 moh. På det tykkeste er breen ca. 600 meter. Jostedalsbreen strekker seg over et stort platå i over 1600 moh. Jostedalsbreen har en sammenhengende lengde på vel 60 km og dekker nesten halvparten av nasjonalparken. Turisme og friluftsliv. Briksdalsbreen og Nigardsbreen er de mest kjente delene av Jostedalsbreen og besøkes årlig av titusener turister. Det er bygget tre museer og sentre rundt breen; i Jostedalen ligger Breheimsenteret, i Fjærland Norsk Bremuseum og i Stryn ligger Jostedalsbreen nasjonalparksenter. Det er en rekke kjente breturer på Jostedalsbreen. Kryssingen fra Tungestølen opp Austerdalsbreen og Kvitesteinsvarden over breen ned til Kattenakken og Briksdal, er blant de mest klassiske breturer i Norge. Turen ble først gått i 1894 av to grupper som ikke kjente til hverandre: William Cecil Slingsby og hans følge, og Kristian Bing og Daniel Sygnesand. Josten på langs er en moderne klassiker på ski, gjerne gjennomført i mai måned. Den starter gjerne i Erdalen i Stryn eller på Sota seter i Skjåk og følger breen til Flatbrehytta og Fjærland i sør i løpet av ca tre dager. Skiturene Loen rundt og Olden rundt er også klassiske skiturer som tar ca tre dager. Grenland friteater. Grenland Friteater er ei frittstående teatergruppe med base i Porsgrunn. Grenland Friteater arrangerer hvert år Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. Teatret arbeider i ein fysisk skodespelartradisjon og bruker gjerne akrobatikk og klovneri i uttrykket sitt. Oppstart og medlemmer. Grenland Friteater ble stiftet i 1976 av Trond Hannemyr, Lars Steinar Sørbø, Lars Vik og Tor Arne Ursin og er en av norges eldste aktive friteatergrupper. Lars Steinar Sørbø ble senere den første norske friteaterskuespiller som gikk til institusjonsteaterne da han ble hentet til Den Nationale Scene i Bergen av Kjetil Bang-Hansen. Trond, Lars og Tor Arne er fortsatt en del av teatret. Tidlig på 80-tallet ble Grenland Friteater forsterket av skuespillerne Geddy Aniksdal og Anne Erichsen og produsent Hans Petter Eliassen. Fra tidlig på 90-tallet og fram til i dag har gruppen også arbeidet mye med yngre talenter som har eller har hatt en kortere tilknytning til teatret. Grenland Friteater sprang ut av det lokale Porsgrunn Amatørteater. ble tidlig dradd inn i en fysisk tradisjon med Odin Teatrets Torgeir Wethal og Institutet för Scenkonsts Ingmar Lindh som viktige lærere. De første femten årene var teatrets voksenforestillinger preget av en fysisk dominert spillestil og arbeid med poesi og ikke-aristotelisk oppbygde forestillinger, med Tor Arne Ursin som regissør og kreativ leder. Barneforestillingene var akrobatiske og humoristiske, og Sjakk og Ludo ble barne-tv med Trond Hannemyr og Lars Vik i rollene. Videre utvikling. På 90-tallet la teatret om til en flat struktur uten en kreativ leder. Flere av gruppens medlemmer begynte å regissere. Det fysiske og poetiske arbeidet er videreført blant annet i et utstrakt samarbeid med dikteren Georg Johannesen, og flere forestillinger basert på hans arbeider. Akrobatisk barneteater etter modell av Sjakk og Ludo ble videreført blant annet i Lars Viks Fritjof Fomlesen. Samtidig begynte teatret i større grad å gjøre aristotelisk oppbygde dramaer for både barn og voksne – parallelt med at Lars Vik etablerte seg som dramatiker. Store og påkostede utendørsforestillinger som "Smuglere" og "Harde Tak", og oppsetninger som Gro Dahles drama for barn "En rosenkål for mye" kan regnes som uttrykk for utvidelsen i repertoaret. Tidlig på 90-tallet begynte teatret også å arrangere teaterfestivalen "en Sommernattsdrøm" (nå Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival). Grenland Friteater har i alle år turnert mye internasjonalt, og nå inviterte de det beste av det de så ute hjem til Porsgrunn. Resultatet var en teaterfestival med nysirkus, komedier og fysisk friteater i ypperste verdensklasse. Festivalen har sterk støtte i lokalbefolkningen og har etterhvert blitt en del av byens identitet. Mottok Telemark fylkeskommunes kulturpris 1996. Galdhøpiggen. Galdhøpiggen (2469 moh.) er Norges, Skandinavias og Nord-Europas høyeste fjell. Fjellet ligger i Jotunheimen i Lom kommune i Oppland fylke, på jotunheimplatået på ca 2000 moh., og selve piggen stikker 420 meter over. Geologisk sett hører Galdhøpiggen til under Den kaledonske fjellkjede, i likhet med de fleste fjellkjeder sør i Norge. Fjellet består hovedsakelig av den magmatiske bergarten gabbro, som finnes i store deler av Jotunheimen. Det var under istidene at fjellet fikk sin nåværende form, ettersom den var dekket av isbreer. Noen geologer har nå gått vekk i fra teorien om at de høyeste toppene i Norge sto ovenfor isen som nunataker. Selv om Galdhøpiggen er landets høyeste fjell er det langt fra det mest ruvende fjellet vi har, og det er da heller ikke tilfeldig at før den moderne vitenskapen kom med nøyaktige høydemålinger, ble andre topper som f.eks. Snøhetta (2286 moh.) og Knutsholstinden (2341 moh.) regnet for å være høyere. I dag står det ei solid steinhytte på toppen av Galdhøpiggen, den tredje i rekken (de to første ble tatt av uvær). Her er det om sommeren en liten kiosk. Galdhøpiggen ble besteget første gang i 1850 av gardbruker Steinar Sulheim, kirkesanger Ingebrigt N. Flotten og lærer Lars Arnesen, alle fra Lom. Adkomst. De vanligste rutene til toppen er fra Spiterstulen (1104 moh.) (mye stigning) og fra Juvasshytta (1841 moh.) (krysser Styggebreen). Ruten fra Juvasshytta tar om lag tre timer opp (med ca. 45 minutter med forberedelser for kryssing av Styggebreen, én time på toppen og omtrent to timer ned. Å kjøre til Juvasshytta tar om lag 40 minutter fra Lom sentrum (15 minutter langs fylkesvei 55 og så 20 – 25 minutter opp grusveien (bomvei) til Juvasshytta. Dette er Norges høystliggende bilvei). Turen fra Spiterstulen tar ca. fem timer opp og tre timer ned. Frigg Oslo Fotballklubb. Sportsklubben Frigg (stiftet 17. mai 1904 i Oslo) er gjennom sine fotball, håndball- og og bandylag et av Norges mestvinnende idrettslag. Andre idretter er ishockey, hopp, ski og tennis. Klubben fusjonerte med Sportsklubben Varg i 1954. Fotball. Klubben startet som en gutteklubb i Herman Foss' Gate i 1904, og ble medlem i Kristiania fotballkrets i 1908. Laget vant cupen i 1914, 1916 og 1921. De var tapende finalist i 1919 og 1920. Fram til 1925 vant de også syv kretsmesterskap under den skotske trener Wylie. I Prøveligaen 1914/16 lå de som nummer 2 da den ble avblåst. De spilte i landsdelsserien (1925–54) og Hovedserien (1954–57). Til 50-årsjubileet i 1954 tapte laget 3-15 mot ungarske Honved der Ferenc Puskas spilte. Blant annet med Harald Hennums hjelp, rykket de opp til 1. divisjon i 1961 og kom på fjerdeplass i 1962, 64, 66 og 67. I cupen i 1965 var de igjen tapende cupfinalist, etter to omkamper, og året etter tapte de 1-3 mot skotske Dunfermline i cupvinnercupen. Deres siste sesong i toppen var 1. divisjon fotball for herrer 1973, med spillere som Per Pettersen og Egil Olsen, der sistnevnte blant annet scoret da laget vant 1-0 i privatkamp mot Arsenal FC i 1973. De var på nest øverste nivå sist i 1991, i 2005 rykket de ned fra 2. divisjon, og etter et intermezzo i 3. divisjon, rykket klubben opp i 2. divisjon igjen høsten 2009. Klubbens toppscorer gjennom tidene er Odd Nilsen med 219 mål. Bandy. Frigg Bandy var sammen med Ready og Trygg sentral da bandy ble en gren innen Norges Fotballforbund (1913). Senere etablerte de Norges Ishockeyforbund (1920), som igjen ble til Norges Bandyforbund (1929), samt Kristiania Ishockeykrets (1922). Frigg spilte på Bislett stadion. Frigg har spilt og tapt fire NM-finaler: 7-21 mot Ready i NM i bandy 1917, 1-6 mot Ready i NM i bandy 1923, 1-3 mot Mjøndalen ved NM i bandy 1947 og 0-1 mot Drafn i NM i bandy 1948. Etter 1964 har bandyavdelingen kun hatt sporadisk aktivitet (1975-77, 1997-), helt frem til A-laget startet opp i juni 2005. A-laget gjenoppstod sesongen 05/06 etter 28 års fravær i serien. Initiativtaker og ildsjel for å etablere og drifte A-laget har vært den tidligere Ready-spilleren Knut A. Grundvig som er lagets kaptein og fortsatt aktiv. Sammen med Tor Audun Sørensen og lagets trener Kjell A. Moe i perioden 2008 til 2011, har Frigg klart å etablere et velfungrende A-lag. Håndball. Laget vant NM i håndball for damer (7-2 mot Grefsen i 1962 og 5-4 mot Sørskogbygda i 1964), samt Færøysk. Færøysk språk har en rik folkevisetradisjon. Frimerke 1982 med vers fra visa "Harra Pætur og Elinborg" Færøysk ("føroyskt", uttales eller) er en del av den vestnordiske språkfamilien, som omfatter islandsk, færøysk, det utdødde språket norn og til dels norsk (da mer enkelte norske dialekter og nynorsk enn bokmål). Den norrøne språkfamilien tilhører den germanske gruppa av de indoeuropeiske språkene. Som islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialektene som nybyggerne i vikingtiden hadde med seg fra det vestlige Norge. Færøysk snakkes av rundt 60 000 mennesker, i første rekke de 48 000 innbyggerne på Færøyene, hvor det har vært offisielt språk siden 1937. Færøyinger og islendinger kan til en viss grad forstå hverandre, men ikke uten problemer. Ettersom færøyingene lærer dansk på skolen har gøtudansk oppstått. Personer med god kjennskap til nynorsk kan også i stor grad forstå skriftlig færøysk, mens det derimot ikke er mulig å forstå islandsk uten språkopplæring. Den siste andelen av færøysktalende er utflyttede færøyinger, hvorav de aller fleste bor i Danmark. I Norge bor det mellom 500 og 1 000 etniske færøyinger, mens 330 er bosatt på Island. Historie. Senest på 900-tallet skal språket ha vært relativt likt i hele Norden, selv om visse dialektvariasjoner fantes. Disse ble videre mer og mer distinkte, og man kunne begynne å dele dialektene inn i to hovedretninger innen nordiske språk; vestnordisk i Norge, på Island og de øvrige øyene i Nord-Atlanteren; og østnordisk i Danmark, Sverige, på Gotland og i visse områder på østsiden av Østersjøen. Overgangen mellom de to gruppene etter geografi var ikke klart markerte og fulgte ikke de politiske grensene. Det gamle norske skriftspråket gikk under og ble lenge erstattet av dansk, og også færøysk ble i mange hundre år bevart kun gjennom muntlig tale. "Húsavíksbrevet" (se Húsavík), datert til år 1407, er den siste færøyske skriften på over 300 år. Historisk er færøysk en mellomting av islandsk og vestnorske dialekter, og som fra midten av 1800-tallet ble utviklet til et skriftspråk. Under den første halvdelen av 1000-tallet ble Færøyene underlagt den norske kronen som et len. I 1380 ble Færøyene innlemmet i Danmark-Norge. Dansk ble ganske snart administrasjonsspråket. Færøysk forble en talt dialekt, mens skriftspråket forble dansk. I mangel på skriftlige kilder vet man ikke riktig hvordan færøysk utviklet seg i denne perioden, men man vet at språket begynte å skille lag fra det norske språket, og dermed bli mer distinkt. Da Jens Christian Svabo (1746–1824) fra 1770-tallet og utover gjorde sine nedtegninger av færøyske kvad og skrev et utkast til en ordbok, fantes det ikke noe skriftlig materiale mellom årene for Svabos arbeid og 1407. I nasjonalromantikken som startet like etter, begynte man, som på mange andre steder i Norden, å samle inn den lokale folkekulturen, som på Færøyene bestod av kvad, folkesanger og sagn. Viktige navn i denne perioden var Johan Henrik Schrøter (1771–1851) og V.U. Hammershaimb (1819–1909). Ortografien ble forbedret, og en språklære ble skapt. Et færøysk kvad ble trykt i et svensk tidsskrift i 1814. Det var den første gangen en færøysk tekst kom på trykk, tidligere opptegninger av færøysk var håndskrevne. Skoleplikten som ble innført i 1844, svekket det færøyske språkets stilling ytterligere, og det var fortsatt mangel på færøysk materiale. Som skriftspråk. a> var en av pionerene bak utviklingen av det færøyske skriftspråket V.U. Hammershaimb utgav en skriftlig standard for færøysk i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, valgte han å legge fram en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne språket. For eksempel er bokstaven «ð» ikke knyttet til noe fonem (den er stum). Og selv om bokstaven «m» hører til den bilabiale nasale konsonanten, som den gjør på norsk, så hører den i dativendingen "-inum" til den alveolare nasale konsonanten «n» på grunn av fonologisk assimilasjon (bortfall av enkelte bokstaver på slutten av et ord i talespråket, f.eks. som "blad" og "fjord" på norsk). Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innviklet, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest. På 1880-tallet krevde færøyske studenter i København at færøysk skulle være hovedspråk på øygruppen i Atlanteren. Utgivningen av den første færøyske avisen startet i 1890-årene. Dikt og skuespill ble skrevet, til og med antologier, men den første romanen ble ikke utgitt før 1909. Et godt eksempel på moderne færøysk er kvadet "Ormurin langi". I nyere tid. 1900-tallets første halvdel innebar at færøysk vant terreng som myndighetsspråk ved siden av dansk. I skolene og kirkesamfunnet merket man godt at hjemmestyret ble innført i 1948, da språkene ble likestilt. Færøysk ble hovedspråk, men dansk var fortsatt utstrakt i bruk. Færøysk ble likestilt med dansk som kirkespråk. Samme år fjernet man bestemmelsen om at undervisningsspråket skulle være dansk. Nasjonalfølelsen vokste sakte men sikkert, og fikk et oppsving på 1920-tallet, men politisk begynte løsrivelsesprosessen først i årene 1940–1945, da Færøyene var under britisk okkupasjon (i avtale med Lagtinget for å beskytte øyene mot Tyskland), og Lagtinget hadde ansvar for alle lokale anliggender. I 1948 ble Færøyene en autonom del av det danske riket. Kampen for at færøysk skulle bli et akseptert språk var tidvis bitter, også etter innføringen av hjemmestyret. På grunn av en alvorlig færøysk motstand mot de danske myndighetene i konflikten om en legestilling i Klaksvík, sendte Danmark i 1955 en særskilt politistyrke til øyene. Senere har færøysk som språk vunnet mer og mer terreng. Færøysk radio fikk man i 1957, og TV på hele øygruppen kom i 1984 (sist i Europa), selv om Tórshavnsområdet hadde sendninger allerede fem år tidligere. Hele Bibelen var oversatt i 1961, og færøysk ble offisielt språk ved domstolene i 1987. Den kulturelle imperialismen synes i mange nye, danske lånord. Gjennom bevisst språkarbeid forsøker man på Færøyene å lage erstatningsord for disse. I praksis er slike endringer lite effektive, særlig når de fleste færøyinger er tospråklige med meget gode kunnskaper i dansk. Færøyingenes stolthet over kulturen sin, samt øyenes avsides beliggenhet, gjør at man i dag har store forhåpninger om at færøysk som språk kommer til å overleve. Vokaler. Det er verdt å merke seg diftongene i færøysk: "ei", "ey" og "oy". Andre digrafer som er verdt å merke seg er eksempelvis "ge", som f. eks. "gentur" («jenter»), som dermed uttales. Et annet eksempel er digrafen "ógv", som kombinert med regelen om at "gj" i begynnelsen av et ord skal uttales "j", gjør at stedsnavnet Gjógv uttales, og at det svært vanlige færøyske mannsnavnet Jógvan uttales. Det er verdt å merke seg at /v/ blir /f/ foran stum vokal. Dialekter. Grunnet Færøyenes lille befolkning og areal, har ikke færøysk noen vesentlige dialektforskjeller, og få dialekter med egne ord som avviker fra standardspråket. Det eksisterer dog noen merkbare forskjeller i uttale av enkelte lyder. Det meste av Streymoy, samt Eysturoy og øyene lengst mot nord (Norðoyar), utgjør ett dialektområde, Vágar og Tórshavnsområdet (inkludert Hestur, Mykines og Koltur) et annet, og et siste utgjøres av Sandoy, Skúvoy, Stóra Dímun, Nólsoy og Suðuroy. Innenfor disse områdene eksisterer det flere uttaleforskjeller; den lille øya Nólsoy (med omtrent 250 innbyggere) utgjør eksempelvis et eget område hvor bokstaven "ó" uttales "au". I Hamershaimbs ortografi ble de færøyske dialektene delt inn i "Nordenfjordsdialekt" og "Søndenfjordsdialekt", hvor skillet gikk ved Skopunarfjørður. I dag er det vanlig å også ta med dialekten i Tórshavnsområdet og Vágar som en egen dialekt, og det er nettopp denne som er mest vanlig på f. eks. fjernsynet (Sjónvarp Føroya). Grammatikk. Færøysk er, sammen med islandsk og noen norske målfører, det eneste nordiske målet, som ennå har fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Genitiv blir for det meste kun brukt i faste uttrykk. Språket har en relativt fri ordstilling, men bruker ofte SVO-rekkefølge, mens VSO-rekkefølge er mest brukt i spørrende setninger. Substantiv. Ikke helt uventet er den færøyske grammatikken ganske lik den islandske og norrøne. I flertall kommer du til å se hvordan tallet "tvey" (2) anvendes. Hjelpeverb. "Vera" og "verða" er homonymer. Adverb. Disse ordene, "har", "nú" and "væl", er adverb. Miniparlør og tallord. Eksempler fra Richard Kölbls bok "Färöisch Wort für Wort" (2004). Fader vår. "Faðir vár, tú sum ert í himlunum! Heilagt verði navn títt;komi ríki títt, verði vilji tínsum í himli so á jørð;gev okkum í dag okkara dagliga breyð;og fyrigev okkum skuldir okkara,so sum vit fyrigeva skuldarum okkara;og leið okkum ikki í freistingar; men frels okkum frá tí illa.Tí at um tit fyrigeva monnum misgerðir teirra,so skal himmalski faðir tykkara eisini fyrigeva tykkum;men fyrigeva tit ikki monnum,so skal faðir tykkara ikki heldur fyrigeva misgerðir tykkara.Amen!" Menneskerettighetene. "Øll menniskju eru fødd fræls og jøvn til virðingar og mannarættindi. Tey hava skil og samvitsku og eiga at fara hvørt um annað í bróðuranda.Øll hava krav um rættindi og frælsi, sum eru nevdn í hesi yvirlýsing, uttan mun til ættarslag (rasu), húðarlit, kyn, mál, átrúnað, politiska ella aðra sannføring, tjóðskaparligan ella samfelagsligan uppruna, ognarviðurskifti, føðing ella aðra støðu.Somuleiðis skal eingin mismunur vera orsakað av politiskari, rættarligari ella millumtjóða støðu hjá tí landi, sum ein persónur hoyrir til, sama um landið er sjálvstøðugt, undir tilsjónarvaldi, ella fullveldi tess á annan hátt er skert.Ein og hvør hevur rætt til lív, frælsi og persónliga trygd." "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet." Oppløsningsrett. Oppløsningsrett er retten til å oppløse et parlament og skrive ut nyvalg. Man skiller mellom oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd og oppløsningsrett i den den utøvende makts hånd. Den siste varianten er den mest utbredte, og betegner den muligheten en president eller en regjering har til å oppløse den lovgivende makt, parlamentet, og skrive ut nyvalg. Oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd betegner muligheten et parlament har til å oppløse seg selv slik at nyvalg må skrives ut. Bruken av oppløsningsinstituttet er som regel knyttet til politiske kriser, der nyvalg sees på som en mulighet til å komme seg ut av uføret. Det er imidlertid vel så ofte at trusler om bruk av oppløsningsinstituttet blir fremmet av den part som besitter retten til å bruke det. Dette for å få gjennomslag for politiske mål som rettighetshaver måtte ha. Det er betydelig forskjell fra land til land når det gjelder hvordan oppløsningsretten kan benyttes. I en del land er den knyttet til parlamentariske kriser og er begrenset(f.eks. Sverige), andre land, som Storbritannia, har en oppløsningsrett som statsministeren fritt kan benytte når han måtte ønske. Siste variant gir betydelig makt til en regjering, og det er påpekt at oppløsningsretter som denne kan misbrukes. Et annet moment for oppløsningsrettens utforming er hvilken innvirkning det får på valgperiodene i et land. I Sverige har man et fast Riksdagsvalg hvert fjerde år som ikke påvirkes av eventuelt nyvalg midt i valgperioden. I Storbritannia derimot fungerer det slik at det må holdes parlamentsvalg senest fem år etter det forrige, dvs. at fristen for neste parlamentsvalg forskyves ved utskriving av nyvalg. I Norge har vi ingen form for oppløsningsrett til nasjonalforsamlingen, Stortinget, men opp igjennom årene har en del krefter tatt til orde for at det bør innføres, og fremmet grunnlovsforslag som vil kunne innføre dette. ESSRs hymne. Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks hymne eller ESSRs hymne var Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks hymne, dvs. sovjetrepublikkens «nasjonalsang», frem til 1991, da den gamle, Mu isamaa, mu õnn ja rõõm, nasjonalsang fra 1920, overtok som ESSRs hymne. Sistnevnte sang ble også Estlands nasjonalsang etter friheten fra Sovjetunionen i 1990/91. Komponist var Gustav Ernesaks, og tekstforfatter var Johannes Semper. Hymnen ble første gang fremført i ESSRs øverste sovjet den 21. juli 1956. Tekst. et päikene su päevadesse paista saaks. Nüüd huuga, tehas, vili, nurmel vooga, too õnne rahvale, me tubli töö! Me Liidu rahvaste ja riike seas sa, Eesti, sammu esimeste kindlas reas! ja võidult võitudele viib ta meid. ja tugevaks ning kauniks saa, me kodumaa! Tallinn. Tallinn (til 1918: Reval) er hovedstaden og den største havnebyen i Estland. Byen har innbyggere (1. mars 2008) og ligger helt nord på den baltiske halvøy, sør for Helsingfors. Den ble erobret av danskene i 1219 og solgt til Den tyske orden i 1346. Byen ble erobret av svenskene under Livlandskrigen i 1561 og var under svensk kontroll til svenskene tapte sine besittelser i Baltikum til Russland i 1710 under den store nordiske krig. Den var hovedstad i det selvstendige Estland fra 1919 frem til den sovjetiske okkupasjonen under og etter andre verdenskrig og ble hovedstad på ny etter Estlands selvstendighet i 1991. Byen har norsk ambassade. Byens gamleby, "Vanalinn", ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1997. I 2011 er Tallinn europeisk kulturhovedstad. Bakgrunn for navnet (etymologi). Bakgrunn for navnet «Tallinn(a)» kommer med sikkerhet fra estisk språk, men ordets opprinnelige mening er omdiskutert. Den mest brukte forklaringen er at ordet stammer fra "Taani-linn(a)", som på estisk betyr Danskebyen. Men ordet kan også komme av "tali-linna" (Vinterbyen) eller "talu-linna" (Husbyen). Endelsen "-linna" ("-burg" på tysk og "-grad" på slavisk) betydde opprinnelig borg, men er i dag brukt som endelse på bynavn. Tallinna erstattet det tidligere offisielle tyske navnet "Reval" i 1918, da Estland oppnådde selvstendighet fra Russland. I begynnelsen av 1920-årene ble byens navn endret fra Tallinna til Tallinn. Historiske navn. Det tyske og svenske navnet Reval (Latin: "Revalia", gammelsvensk: "Räffle") oppstod på 1200-tallet, avledet av det estiske fylkesnavnet "Rävala". Andre kjente historiske navn på Tallinn er "Lindanise" (se slaget ved Lyndanisse), "Lyndanisse" på dansk, "Lindanäs" på svensk, "Kesoniemi" på finsk og "Kolyvan" (Колывань) og "Ledenets" på gammelt østslavisk. Legenden bak navnet Reval. Et av mange forsvarstårn i Tallinns bymur Ett av forsvarstårnene i bymuren som går rundt Tallinns gamleby heter "Kiek in de Kök" (Lavtysk for "En titt inn på kjøkkenet"). På veggen til dette tårnet er det en skulptur som skildrer en hjortejakt på Toompea (Domberg), og ifølge legenden var det denne hjortejakten som ga Reval sitt navn. Den danske kong Valdemar II var på hjortejakt på Toompea, hvor han fikk øye på en kronhjort. Kongen likte dyret og beordret at det skulle fanges levende. Uheldigvis for kongen stakk hjorten av og ramlet ned fra en klippe og brakk nakken. På tysk betyr Reh-fall "Hjortefall". Navnet Reval er ifølge legenden avledet av Reh-fall. Hjortefall-teorien bestrides av mange historikere, som mener Revel kommer fra det gamle estiske fylket Revalia. I tillegg er navnet Reval belagt i flere skriftlige kilder fra før den danske kongens første besøk i Estland i 1219. Historie. Sørkysten av Finskebukta antas å ha blitt befolket av stammer som snakket Østersjøfinsk omkring 2. årtusen f.Kr. I 1154 var Tallinn angitt på et verdenskart som ble tegnet av den arabiske kartografen al-Idrisi på oppdrag fra kong Roger II av Sicilia. Slaget ved Lyndanisse og påfølgende dansk styre. Tallinns store våpenskjold, som stammer fra Valdemar II Som en viktig havn for handel mellom Russland og Skandinavia ble Tallinn sentral i ekspansjonsplanene til Den tyske orden og Danmark under De nordlige korstogene i begynnelsen av 1200-tallet, hvor kristendommen ble påtvunget lokalbefolkningen. Etter å ha samlet en meget stor hær dro kong Valdemar II av Danmark mot Estland med langskip i et korstog mot det danskene så på som de hedenske estlenderne. Flåten nådde Estlands nordlige provins Revele i begynnelsen av juni 1219. Med i flåten var, utover kongen, erkebiskop Anders Sunesen og biskop Theoderik av Estland. I hæren var også flere av kongens vasaller, tyskere under grev Albert og sorbere under Vitslav I av Rügen. Korsfarerne slo seg ned ved Lyndanisse (dagens Tallinn) og begynte å oppføre en borg, "Castrum danorum", «danskeborgen», som senere på estisk ble til Tallinn. Under byggingen av borgen kom flere estiske forhandlere på besøk for å trekke ut tiden, mens de selv samlet sin hær. Kvelden 15. juni 1219 angrep esterne danskene og deres allierte fra fem kanter i det som i dag er kjent som slaget ved Lyndanisse. Biskop Theoderik ble drept av esterne, som trodde de hadde drept kongen. Alt tydet på et katastrofalt nederlag for korsfarerne. Imidlertid ble ikke sorberne oppdaget av den estiske angrepsstyrken. Vitslav gjennomførte et hurtig motangrep som stanset den estiske fremrykningen. Dette ga de øvrige korsfarerne tid til å samle seg og omgruppere, hvor de etterpå i fellesskap klarte å drive den estiske hær på flukt. Tallinn og store deler av dagens Estland ble etter dette underlagt Danmark. Ifølge sagnet knelte erkebiskop Anders Sunesen i bønn på en bakketopp under slaget. Når han rakte armene mot himmelen, rykket danskene frem, når armene ble senket på grunn av tretthet, trakk de seg tilbake. Hjelpere kom til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Da kampen var på sitt mest intense sendte Gud hjelp. Tegnet var et rødt flagg med et hvitt kors som falt ned fra himmelen. Dette oppmuntret de danske soldatene ytterligere og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at det korsflagget som ga danskene seieren, heretter skulle være det danske flagget, i dag kjent som Dannebrog. På 1200-tallet tillot den danske kongen at bystyret i Reval (som byen den gang het) å benytte hans personlige våpenskjold, tre blå løver med kroner på gyllen bakgrunn. Hansaforbundet og tysk dominans. I byen ble det stort sett snakket tysk, og tysk var det offisielle språket, men estisk kultur ble tatt vare på fortrinnsvis av bønder utenfor bymurene. Fra 1285 var byen medlem av Hansaforbundet, en handelsorganisasjon med utspring i den tyske byen Lübeck på 1200-tallet. I 1343 var det et opprør mot kirken, og danskene solgte Tallinn sammen med sine andre fastlandsbesittelser i Nord-Estland til Den tyske orden. Dette innledet en langvarig tysk dominans. Etter den Livlandskrigen mellom Russland, Polen og Sverige, kapitulerte Tallinn for Sverige i 1561. Byen forble svensk i nærmere 200 år. Den svenske perioden omtales av estlendere som «den gode, gamle svensketiden». Den store nordiske krig. De svenske troppene stasjonert i Tallinn kapitulerte under den store nordiske krig og overga byen til Russland under freden i Nystad 30. august 1721. Mens svenskene hadde søkt å begrense tyskernes innflytelse, gjenopprettet den russiske tsaren Peter I alle deres rettigheter. Estlands selvstendighet i 1918. 24. februar 1918 ble uavhengighetserklæringen proklamert i Tallinn og byen hovedstad i den uavhengige staten Estland, og det gamle våpenskjoldet fra Valdemar IIs tid ble innført som statens nasjonalsymbol. Under sovjettiden ble symbolet forbudt, men gjeninnført ved selvstendigheten i 1991. Uavhengighetserklæringen ble etterfulgt av en tysk okkupasjon og en frigjøringskrig mot Russland. 2. februar 1920 inngikk Estland en fredsavtale med Russland (Sovjetunionen) i Tartu, hvor Russland for alltid lovte å anerkjenne Estlands uavhengighet. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble Estland først okkupert av Sovjetunionen i 1940–41, deretter av Tyskland 1941–44 og igjen av Sovjetunionen i 1944. Estland ble etter krigens slutt annektert av Sovjetunionen, og Tallinn ble hovedstaden i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Estlands selvstendighet i 1991. a>» ble Estlands nasjonalsang både ved selvstendigheten i 1920 og 1991 Estland har siden 1869 arrangert nasjonale sangfestivaler. Her kombineres mange av de estiske sang- og musikktradisjonene med nasjonale sanger. Sangfestivalen har gjennom sin 130-årige historie fungert som estisk nasjonal opposisjon mot tsarherredømmet og sovjetstyret, feiret estisk selvstendighet (1920–1940 og 1991–) og vært en arena for estisk nasjonalisme og sangtradisjoner. Den estiske løsrivelsesprosessen fra Sovjetunionen kalles Den syngende revolusjonen, og den første protestperioden ble blant annet utløst av Tsjernobylulykken og sovjetiske planer om massiv utnytting av de estiske fosforittforekomstene. Glasnost gjorde det mulig å gjennomføre en fjernsynsserie som åpnet øynene på folk og skapte en bevissthet om hva sovjetisk styre hadde betydd i form av rovdrift og forurensing. Det oppstod ønske om å få kontroll over egne ressurser. Den syngende revolusjonen startet i forbindelse med nattsangfestivalen i Tallinn sommeren 1988, hvor sovjetpatriotiske sanger i løpet av natten ble byttet ut med forbudte sanger med nasjonalt innhold. I september samme år ble en ny sangfestival arrangert, og ytringsfriheten strukket enda mer. I 1990 sang korsangere for tilhørere i parken Lauluväljak. Den syngende revolusjonen varte i fire år, til Estland oppnådde selvstendighet i 1991. Tallinn i dag. Foruten danske og tyske innslag, bærer Tallinn også preg av at den har vært underlagt Sverige og Russland. Tsaren bygget bl.a. Alexander Nevskij-katedralen til minne om en person som estlenderne ser på som en undertrykker. I dag utgjør Tallinn et dynamisk vekstsenter i Østersjøregionen, og byen har på mange måter lykkes etter omveltningene som fulgte Sovjetunionens fall på en relativt vellykket måte. Politikk. Tallinn styres etter en parlamentarisk styringsmodell, på linje med Oslo og Bergen. Dette innebærer at et byråd (byregjering) står ansvarlig overfor bystyret, på samme måte som en regjering står ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Bystyret er Tallinns øverste organ og velges av byens stemmeberettigede befolkning for fire år. Bystyret ledes av Tallinns ordfører, som er Toomas Vitsut (2005), og består av 63 bystyremedlemmer. Siste kommunevalg var 16. oktober 2005. Byrådet er Tallinns regjering og består av syv personer, byrådslederen (Jüri Ratas, valgt i 2005) og seks byråder. Administrative bydeler. Tallinn er inndelt i åtte administrative bydeler (estisk: "linnaosad", entall: "linnaosa"). Mustamäe i vest i byen er et høyhusområde, hovedsakelig bygd i sovjettiden. Byens tekniske høyskole og en fremvoksende teknologipark ligger i bydelen. Pirita helt i øst er et fritids- og villaområde. Her ligger byens gjestehavn, den største badestranden, den botaniske hagen og flere parker. Elven Pirita jõgi, som er den største i området, går gjennom bydelen. Befolkningsutvikling. Tallinn har 401 694 innbyggere (mars 2005). Ifølge Eurostat, EUs statistikkbyrå, er Tallinn den hovedstaden i unionen som har den største andelen av ikke-EU-borgere bosatt. 27,8 % av innbyggerne kommer fra land utenfor EU. Dette skyldes hovedsakelig immigrasjon fra andre sovjetrepublikker under den sovjetiske perioden (1944–1991). Mange av disse immigrantene og deres etterkommere kvalifiserer ikke til estisk statsborgerskap. Ifølge Estlands offisielle statistikkbyrå utgjør estlendere 53,7 % av Tallinns befolkning i 2006, mens etniske russere utgjør 36,5 %. Geografi. Kart over Estland med Tallinns plassering på den sentrale nordkysten Tallinn ligger på sørsiden av Finskebukten i det nordlige sentrale Estland. Tallinns største innsjø er Ülemistesjøen (9,6 km²) ved flyplassen, og er byens største drikkevannskilde. Sør for sjøen ligger landbruksområdet og -landsbyen Assaku, som den stedlige maleren Olav Maran (født 1933) har beskrevet i impresjonistisk stil. I nyere tid har industri- og boligfelt også strukket seg sørover fra innsjøen og fortrenger landbruksmark. I jernalderen begynte menneskene å hogge ned skogen for å dyrke opp Assaku og skaffe ved til jern-ovner. Området har også helleristninger. I sovjet-perioden ble gamle landskapsformer ødelagt under jordbruksprogrammer hvor det ble anlagt kollektivbruk på disse slettene sør for Ülemistesjøen. Harkusjøen er Tallinns andre største innsjø og er på 1,6 km². Den ble beskrevet i landskapsmaleriene til Paul Burman (1888–1934). Innsjøen er nå omgitt av forstadsblokker, men fortsatt populær for bading og fritid. Den eneste elven av betydning for Tallinn kommune, ulikt mange andre byer, ligger i en forstad til byen, Pirita. Tallinns høyeste punkt er og ligger i Nõmme, i den sørvestlige delen av byen. Kystlinjen er og omfatter tre halvøyer: Kopli, Paljassaare og Kakumäe. Økonomi. I tillegg til å være landets største havn og hovedstad har Tallinn hatt en positiv utvikling innenfor informasjonsteknologibransjen (IT). 13. desember 2005 karakteriserte den amerikanske avisen The New York Times Estland og Tallinn som «et slags Silicon Valley i Baltikum». Skype er en at de mest kjente IT-bedriftene som har tilknytning til byen, selskapets programvare ble utviklet i Tallinn. Mange av byens IT-bedrifter holder til i det tidligere sovjetiske Institutt for kybernetikk, et institutt som har fått mye av æren for Estlands fremgang innenfor IT. Andre viktige næringsveier i Tallinn er tekstil- og matindustri, samt service- og offentlig sektor. Like øst for kommunen ligger Iru kraftverk, som leverer elektrisitet til hovedstadsregionen basert på forbrenning av skiferolje (oil shale). Demografi. Som følge av den sovjetiske okkupasjonen etter annen verdenskrig og en bevisst russisk koloniseringspolitikk, utgjør russere i dag en svært stor andel av byens befolkning. Severdigheter. Toompea Loss, den estiske parlamentsbygningen Toompea. Toompea (Domberg) var tidligere stedet hvor Estlands sentralmyndigheter hadde sitt sete. Først holdt biskopene til her, deretter Den tyske Orden, deretter det baltisk-tyske adelskapet. Den estiske regjeringen holder til her i dag, sammen med mange ambassader. Gamlebyen. Oversiktsbilde over Tallinns gamleby, Vanalinn Tallinns gamleby var tidligere en hansaby og senter for regionens handel i middelalderen og opplevde en storhetstid. På tross av at gamlebyen opp gjennom tidene har blitt angrepet, plyndret, rasert og bombet, anses den som en av de best bevarte gamlebyene i Europa. Gamlebyen ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999. Myndighetene har satt i gang et omfattende restaureringsarbeid etter flere år med manglende vedlikehold. Kadriorg. Bydelen har en stor trehusbebyggelse fra 1800-tallet, hvor et større restaureringsarbeid er satt i gang etter mange års forfall. Det tidligere sommerpalasset som Peter den Store fikk oppført til sin andre kone dronning Katarina I, ligger i Kadriorg, bygd like etter den store nordiske krig av Niccolo Michetti. Palasset brukes i dag av Estlands kunstmuseum og som presidentbolig. Kadriorg ligger øst for bysentrum. Pirita. Pirita (tysk: "Marienthal") ligger to kilometer nordøst for Kadriorg. Her ble det i 1407 opprettet et birgittakloster – på estisk kalt Pirita klooster. Det var i virksomhet til 1577. Transport innad i byen. Tallinn by har et omfattende nettverk av offentlig transport, fordelt på buss, trikk og trolleybuss. Billettprisene anses som rimelige og det er én pris uansett avstand. Billetter kan kjøpes på forhånd eller hos sjåfør; det sistnevnte er dyrere. Fly. Tallinn lufthavn ligger sørøst for Raekoja plats (Rådhusplassen). I 2007 startet en utvidelse av flyplassen; arbeidet ble ferdig i 2008. Flyplassen ble utvidet av midler for det meste gitt av EU og fremstår nå som en moderne flyplass. Transport inn til sentrum betjenes av en bussrute eller drosje. Passasjertrafikk. Helikopter fra Copterline på Helsingfors-Malm lufthavn Helikopter. Inntil august 2005 var det en helikopterrute med avgang hver time til Helsingfors. Ruten ble drevet av Copterline, som reklamerte med at ruten var den raskeste hovedstad-til-hovedstad-ruten i verden. Helikopteret tok av fra Linnahall på utsiden av gamlebyen og ikke fra flyplassen. Den 10. august 2005 styrtet helikopteret etter å ha tatt av fra Tallinn, og alle 14 om bord ble drept. Tog og vei. Inne i et estisk togsett Togene er elektriske og opereres av togselskapet Elektriraudtee. Togsettene er en blanding av moderniserte eldre EMU-tog fra sovjettiden og nybygde togsett. Den første elektriske togstrekningen i Tallinn ble åpnet i 1924 og var på til Pääsküla. Rutebusser er også tilgjengelig til disse byene, samt andre destinasjoner som blant annet St. Petersburg i Russland og Riga i Latvia. Selskapet EVR Ekspress opererer nattogsruten til Moskva. Motorveien Via Baltica (del av fra Helsingfors til Praha) forbinder Tallinn med landene sørover (Latvia, Litauen, Polen). Ferge. Ferge fra Eckerö Line i Tallinn havn Den mest brukte strekningen for passasjerferger er ruten til Helsingfors, som ligger omtrent nord for Tallinn. Turen tar og med hydrofoil, og med vanlig konvensjonell ferge. Klima. Klimadiagram for Tallinn med oversikt over nedbør og temperaturer Vått og moderate temperaturer om vinteren. Nordisk klima om sommeren, med gjennomsnittlig dagtemperatur på Stort sett som Sørøst-Norge, men noe mer omskiftende. Moderate nedbørsmengder gjennom hele året, men stigende om våren og sommeren. Utdanning. Det største utdanningsstedet for høyere utdanning i Tallinn er Tallinns teknologiske høyskole (estisk: Tallinna Tehnikaülikool – TTÜ) med 11 000 studenter. Etablert i 1918. Universitetet i Tallinn (estisk: Tallinna Ülikool) med røtter tilbake til 1919, er et av de største utdanningsstedene for høyere utdanning i Estland med sine 6 640 studenter. Fredrik Pacius. Fredrik Pacius eller Friedrich Pacius (født 19. mars 1809 i Hamburg, Tyskland, død 8. januar 1891) var en tysk komponist og dirigent. Fredrik Pacius levde størstedelen av sitt liv i Finland. Han ble kalt «den finske musikkens far». Han var lærer i musik på Helsingfors universitet fra 1834. Han tonesatte i 1848 Johan Ludvig Runebergs dikt «Vårt land» som innleder «Fänrik Ståls sägner». På Florafesten den 13. mai 1848 ble denne tonesettningen av diktet uroppført på Gumtäkts äng i Helsingfors. Sangen ble fremført av Akademiska Sångföreningen til akompangement av Gardets Musikkår under Pacius ledelse. Dette diktet og tonesettningen er idag Finlands nasjonalsang. Musikken brukes også i den estiske nasjonalsangen, Mu isamaa, mu õnn ja rõõm, men med annen tekst. Fredrik Pacius har også skrevet Opera i samarbeid med forfatteren og historikeren Zacharias Topelius. Litteratur. Pacius, Fredrik Pacius, Fredrik Pacius, Fredrik Storen. Storen, også kalt Store Skagastølstind, er med sine 2405 moh Norges tredje høyeste fjell, og er den sørligste toppen av Skagastølstindane. I tillegg til å være Norges tredje høyeste fjell er den også landsdelen Vestlandets høyeste fjell. Storen er det eneste av Norges tre høyeste fjell som krever klatring for å nå toppen den enkleste vei. Storen er en del av Norges høyestliggende fjellrygg, Styggedals- og Skagastølsryggen. Fjellområdet heter Hurrungane og ligger sørvest i Jotunheimen. Det er et utpreget alpint terreng, og av de villeste fjellområdene i Jotunheimen. Storen ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane fylke. Toppunktet markerer kommunegrensen. Historie. Storen ligger lett synlig fra den gamle ferdselsveien over Sognefjellet og ble dermed tidlig kjent og beskrevet. I 1820-årene ble det utgitt flere reiseskildringer fra områdene rundt, der fjellenes forrevne utseende ble beskrevet. Spekulasjonene gikk også om Storen kunne være Norges høyeste fjell. Fjellets høyde ble målt fra nærliggende fjell i 1836 av Theodor Broch og av Harald Nicolai Storm Wergeland i 1842, noe som slo fast at Galdhøpiggen var høyere. Storen hadde frem til begynnelsen av 1870-årene ry som ubestigelig, og det ble ikke gjort forsøk på bestigning. I 1872 ble den engelske klatreren William Cecil Slingsby oppmerksom på fjellet, under en reise i Norge. Han vendte tilbake både i 1874 og 1875 med den hensikt å forsøke å klatre fjellet, men uten å få gjort et seriøst forsøk på grunn av dårlig vær. I 1876 vendte Slingsby tilbake til Norge, og hadde da fått med Emanuel Mohn. Knut Lykken fra Valdres ble engasjert som fjellfører, og etter en meget vellykket tur gjennom Jotunheimen med mange førstebestigninger, startet de fra Vormeli 21. juli, etter å ha førstebesteget Jervvasstind dagen i forveien. Da de etter en strabasiøs tur gjennom Midtmaradalen og opp det som nå kalles Slingsbybreen, var det bare Slingsby som fortsatte fra skaret mellom Storen og Vetle Skagastølstind, som nå heter Mohns skar. Fjellet var islagt og nordmennene var slitne og langt nær så erfarne som Slingsby på klatring under vanskelige forhold. Han lykkes med å nå toppen alene og gjennomførte dermed den største klatreprestasjon i Norge til da. Etter denne bragden økte oppmerksomheten om Storen ytterligere. Det var mange som følte at det sto om nasjonens ære at en nordmann gjentok bedriften. Harald Petersen var en ung kunststudent som tok utfordringen og etter et mislykket forsøk i 1877, gjennomførte han andrebestigningen via Slingsbys rute i 1878. Johannes Heftye, sønn av Tho. Joh. Heftye, hadde ført en opphetet offentlig debatt med Slingsby om sammenligning av vanskelighetene på Storen i forhold til Knutsholstinden, som Heftye hadde førstebesteget i 1875. I 1880 ville han bevise at Storen var enkel å bestige, og sammen med Jens Klingenberg og Peder Melheim fra Årdal finner de ved en feiltakelse en enklere vei til toppen. Heftyes rute har senere blitt normalveien ved bestigning av Storen. Også senere har Storen vært viktig innen norsk klatrehistorie. Førstebestigningen av sørveggen fra Slingsbybreen (som egentlig vender mest mot øst) i 1927 av Ola H. Furuseth, Asbjørn Gunneng og Boye Schlytter åpnet en lang og komplisert rute som ble en milepel i Norge før Arne Næss innførte bolteklatringen ca. ti år senere. I senere år har ruta opp vestveggen i 1976 av Ulf Geir Hansen og Hans Petter Fernander satt en ny standard for klatring i Jotunheimen, med vedvarende vanskelig klatring i høyfjellet. Hurghada. Hurghada er en by i Egypt med cirka 50 000 innbyggere og beliggenhet ved kysten av Rødehavet. Byen og dets omkringliggende forsteder, flere som er bygd opp som rene turistmaskiner, er et populært reisemål for turister og egyptiske badegjester. Turisme er også byens hovednæringsvei. Byen regnes for å være et eldorado for sports- og fritidsdykkere. Transport. Offentlige kommunikasjon er dårlig utbygget, men mulighetene til å komme seg frem er likevel gode med et stort omfang av minibusser og drosjer. Hurghada er også base for et godt utbygget tilbud av turistbusser som har forbindelser til Kairo, Luxor og Aswan. Vegforbindelsen til disse byene er god. Hurghada har også ferjeforbindelse til Sharm el Sheikh og Saudi-Arabia. Vannpipe. Vannpipe er et instrument for røyking, og er særlig utbredt i den arabiske verden. I Egypt blir den kalt for «shisha», og er meget populær blant folk som gjerne nyter en blås på en uterestaurant eller kafé. Den er også kjent som «hookah» eller «narghile». Konstruksjonen består av en skål (typisk av keramikk, men kan også bestå av metall eller glass) som tobakken plasseres i og et rør som går ned i en beholder fylt med væske (vanligvis vann, derav navnet, men ofte brukes også ting som melk eller vin). Beholderen er ofte av glass, slik at en kan se bobler og bevegelse i vannet. Slangen kan være stiv, som illustrasjonen viser, eller av et elastisk lufttett materiale. Det kan være flere utganger på røret, slikk at flere slanger kan kobles til. Disse tettes typisk igjen ved hjelp av en ventil når de ikke er i bruk. Tobakken som brukes er ikke spesielt sterk, og er ofte tilsatt store mengder fruktsirup (eple, appelsin, melon og lignende) og glyserin. For å få fyr i tobakken, legges en preparert kullbrikett på toppen. Det finnes både naturkull og såkalt «quick lite»-kull, som tennes ved hjelp av en lighter. Førstnevnte foretrekkes vanligvis av kjennere, både fordi «quick lite» typisk avgir en distinktiv smak og inneholder diverse kjemikalier (for at selvoppvarmingen etter varmekontakt skal fungere). Røken som kommer ut av en vannpipe er gjerne nikotinsvak, men sterk på smak. Vannet i beholderen skifter ofte farge, litt avhengig av hvilken tobakk man røyker. Helse. All røyking er helseskadelig, og røyking med vannpipe er intet unntak. Det har vært forsket relativt lite på helseeffektene av vannpiperøyking, men en WHO-rapport konkluderer at vannpiperøyking gir økt risiko for hjerte-kar sykdom, kreft og andre tobakksrelaterte sykdommer. Vannpipetobakk inneholder nikotin og tjære og bruken av kull tilfører et skadeelement som også er omstridt. Nikotininnholdet overstiger meget sjeldent 0.05%, mye av nikotinen er fordampet av kullet som løser det opp i varmen. Å røyke vannpipe med frukttobakk kan være avhengighetsskapende. Såkalt «herbal shisha», urteblandinger, er helseskadelig å røyke, men gir ikke risiko for fysisk avhengighet. Spiro Agnew. Spiro Theodore Agnew (født Spiro Anagnostopoulos 9. november 1918, død 17. september 1996), var USAs 39. visepresident, etter å ha vært guvernør i Maryland. Han var visepresident for Richard Nixon, men gikk av etter korrupsjonsanklager i 1973 og ble erstattet av Gerald Ford. Spiro Agnew var kjent som Nixons angrepshund overfor den liberale pressen og antikrigsdemonstranter og ble kjent for å ordlegge seg med rare ord. Han omtalte pressen som «nattering nabobs of negativism» og «effete corps of impudent snobs». Taleskriverne Pat Buchanan og William Safire var personene bak dette språket. Etter valget i 1972 ble imidlertid dette tonet sterkt ned. Spiro Agnew er den eneste gresk-amerikaner som har vært visepresident. Radar. Radar ("Radio Detection And Ranging") er en anordning som bruker radiobølger for å måle retning og avstand til andre objekter. Retningen bestemmes av antennen som er meget retningsbestemt, dvs. den sender sitt signal ut i en smal stråle (beam) og mottar kun signaler fra samme retning. Den tradisjonelle oppfattelsen av en radar er den roterende radioantennen, selv om det også finnes mange andre radartyper og antennekonstruksjoner. Spesielt kan det nevnes elektronisk styrte antenner som er uten bevegelige deler, og radarer hvor en eller flere sendeinstallasjoner er plassert separat i forhold til en eller flere mottakerinstallasjoner. Grunnprinsippet i en radar er at et radarsignal (kort impuls med en høy frekvens, typisk 1-40 GHz) utsendes fra antennen i en retning. Hvis radarstrålen rammer en gjenstand (f. eks. et fly), reflekteres en liten del av strålen og oppfanges av mottakeren gjennom antennen. Signalet forsterkes og ender som et 'blipp' på skjermen. Retningen til målet (flyet) kjennes ut fra antennens retning, og avstanden beregnes ut fra den tiden det tok fra pulsen ble utsendt til ekkoet kom tilbake. Pulsens lengde ligger i størrelsesordenen en milliontedel av et sekund, PRF (Pulse Repetition Frequency) i størrelsesordenen 400-2000 Hz (radarpulser pr. sekund), og effekten varierer med radarens størrelse og formål. I mellomstore radarer tilknyttet lufttrafikkontrollen (ATC) kan pulsen være på en megawatt (en million watt).Typisk navigasjonsradar til sjøs har mellom 3 og 10 Kw pulseffekt. Det reflekterte signalet kan være i størrelsesordenen en milliontedel watt eller mindre. Det stiller store krav til den delen av radaren (T-R-boksen), som veksler mellom den høye utgangseffekten og det svake retursignalet. Energirike pulser er vanskelig å generere, samtidig som de er lette å observere. Det har medført at det brukes teknikker for å trekke de ut i tid slik at kravene til sendeutrustningen blir mindre. Dette har så ført til radarer basert på "contineous wave", ofte i form av løsninger basert på spredt spektrum. De første radarene ble utviklet like før og under andre verdenskrig, først som en stasjonær radar, som kun så i én retning. Senere, når man teknisk kunne komme så høyt opp i frekvens at antennen ble mindre, kunne man konstruere den roterende antennen, og enda senere ble det laget elektronisk styrte antenner basert på "phased array". En radar behøver ikke å kun se i det horisontale planet. I en høyderadar svinger parabolen i en kompassretning, men med vannrett og loddrett som ytterpunkter. På denne måten finner den flyhøyden til målet. En GCA-radar (Ground Controlled Approach) har to antenner, som 'ser' ut langs landingsbanen mot flyet som lander. Antennene beveger seg i en smal vinkel i hhv. vannrett og loddrett plan. På denne måten kan flygelederen finne flyets posisjon helt nøyaktig og dirigere piloten ned i dårlig vær v.h.a. radiokommunikasjon. På de roterende radarantennene (områderadarer) ser en ofte en mindre, ekstra antenne. Det er IFF/SIF-antennen (Identification Friend or Foe/ Selective Identification Feature), som sender et spørresignal ut i samme retning som radarantennen. Alle større fly og de fleste småfly og mikrofly er utstyrt med transponder. I seilfly er det liten mulighet for sterk elektrisk kraftforsyning, så det er sjelden med transponder i seilfly. Transponderen detekterer spørresignalet og svarer tilbake med opplysninger om identitet, Heading (retning), høyde m.m. Disse opplysningene kobles sammen med målet i radarens datamaskin og vises sammen med ekkoet på skjermen. I fredstid er dette nyttig informasjon for avvikling av lufttrafikken, men det var opprinnelig utviklet for krigstid, hvor egne fly sendte tilbake med dagens kode og dermed kunne identifiseres på skjermen. Radarens historie. Hans Christian Ørsted oppdaget elektromagnetismen, som danner grunnlag for bruk av radiobølger, allerede i 1820. Ørsted viste i et eksperiment at når man sender strøm gjennom en ledning oppstår det magnetisme rundt om ledningen. 20 år senere viste Michael Faraday at det motsatte også er mulig, magnetisme kan generere strøm. Først etter ytterligere 30 år hevdet James Clerk Maxwell i 1873 en teori at elektromagnetiske kraftfelt kan transporteres trådløst, men ingen aksepterte teorien før Heinrich Hertz beviste det noen år senere. Brandly videreutviklet Hertz' eksperimenter, men først i 1910 fikk Marconi sendt en radiobølge fra England til Newfoundland. Etter det tok utviklingen av. Radaren ble utviklet mellom de to verdenskrigene. I 1920 klarte man å sende en retningsbestemt radiobølge og få en målbar refleksjon tilbake fra et skip en nautisk mil unna. Etter dette fikk man øynene opp for radarens bruksområder og i starten av 1930-årene hadde USA, England, Tyskland og Italia operative radarstasjoner på land. På slutten av 1930-årene tok utviklingen av på grunn av krigsfaren og ønsket om radar til luftvarsling. Problemet med radar på skip var mye større, de første radarene var meget store og tunge og derfor uegnet til skipsbruk. Men i 1939 ble de første radarene installert på to store krigsskip. Under andre verdenskrig var det stort sett ubegrensede midler til utvikling og radaren ble derfor raskt forbedret. Ved avslutningen av andre verdenskrig hadde stort sett alle skip (krigsskip) og mange fly installert radarutstyr. Skipene brukte radar til navigasjon og enkel styring av kanoner. I dag brukes radar på svært mange områder, stort sett alle skip (til og med mange småbåter) er utstyrt med radar til navigasjon, og daglig kan man se regnvær på meteorologenes radarbilder. Militært brukes radaren stort sett over alt til varsling, målutvelgelse og målfølging, og selv missiler er ofte utstyrt med radar for å finne målet. Den koptisk-ortodokse kirke. Den koptisk-ortodokse kirke er en av de orientalsk-ortodokse kirker. "Kopter" er gresk for "egypter", og det er Egypt som er kirkens kjerneområde. Kirkens overhode er siden 1000-tallet bosatt i Kairo. Hans fulle offisielle tittel er «pave av Alexandria og patriark av hele Afrika». Utbredelse. Det finnes ingen sikre offisielle tall for hvor mange ortodokse koptere som lever i Egypt i dag, men anslagene ligger normalt mellom 7 og 11 millioner – rundt 10% av Egypts befolkning. Tallmessig er de det største kristne kirkesamfunn i Midtøsten i dag. Foruten Egypt finnes det også mindre koptiske diasporasamfunn i Sudan, Etiopia, Israel, Algerie, Libya og USA. Distinksjoner. Merk at betegnelsen "koptiske kristne" også kan brukes om tilhengere av Den koptiske katolske kirke, som er i kommunion med Den katolske kirke og underlagt paven i Rom. De koptiske kristne i begge kirker utgjør altså omkring 10% av befolkningen i Egypt, og omkring 190 000 av disse tilhører Den koptiske katolske kirke. Patriarken (også kalt paven) i Den koptisk-ortodokse kirke må ikke forveksles med patriarken i Den koptiske katolske kirke, eller patriarken i Den ortodokse kirke i Alexandria, en kirke som utgjør en del av den ortodokse kirke. Videre må den koptisk-ortodokse pave (og patriark) selvsagt ikke forveksles med den romersk-katolske pave. Historie og egenart. Den koptisk-ortodokse kirke ble skilt fra storkirken etter at den sammen med flere andre østlige kirker ikke godtok beslutningen om Kristi to naturer i 451. Den koptiske kirkes nåværende overhode, pave Shenouda III, regnes som den 117. kirkeleder etter evangelisten Markus, som ifølge tradisjonen kristnet Egypt. Kirken har et sterkt klostervesen og en rik kontemplativ tradisjon som går helt tilbake til de såkalte ørkenfedrene. Den koptisk-ortodokse kirken har også en sterk tradisjon for ikonmaling, med et eget institutt i Kairo hvor dette håndverket vedlikeholdes. Ett av det helt sentrale motiver i denne kirkens ikonkunst er Den hellige familie på flukt: Maria, Josef og Jesusbarnet flyktet ifølge Det nye testamente til Egypt like etter Jesu fødsel. Også musikalsk og liturgisk er Den koptisk-ortodokse kirke svært tradisjonsbevisst. I gudstjenestesammenheng har de samme sanger og bønner vært brukt gjennom århundrer. Den allerede i utgangspunktet sterke tradisjonsbevisstheten er trolig blitt ytterligere forsterket av at kopterne har vært en (i varierende grad undertrykket) minoritet siden den islamske ekspansjonen i Nord-Afrika på 700-tallet. Den koptisk-ortodokse biskop Thomas, med bispedømme i El-Qussia i Øvre Egypt, mottok i november 2005 den norske Stefanusprisen for sin innsats for trosfrihet og menneskerettigheter. Bispedømmer. Kirken er organisert i 83 bispedømmer eller sammenlignbare jurisdiksjoner. Av disse ligger 59 i Egypt, ti i Europa, seks i Amerika, fire i Afrika sør for Egypt, tre i Australia og ett i Midtøsten. Overhodene for samtlige jurisdiksjoner utgjør kirkens synode, der ytterligere tre hjelpebiskoper, tolv assistenbiskoper, fem eksarker, tre generalbiskoper, én korbiskop og to patriarkale vikarer er representert (som ikke leder egne bispedømmer). SAAB. SAAB (Saab®) er et bilmerke som opprinnelig ble produsert av selskapet Svenska Aeroplan AB fra 1947. Navnet SAAB er et akronym på basis av dette selskapsnavnet. Fra 1990 produseres bilene av selskapet Saab Automobile AB i Trollhättan, Sverige. 16. juni 2009 ble det kunngjort at Koenigsegggruppen ønsket å ta over Saab fra det konkursrammede bilkonsernet General Motors. En intensjonsavtale ble inngått med General Motors europeiske divisjon og prosessen var ventet å vare til høsten. Men den 24. november kunngjorde Koenigsegg at de trekker seg fra videre forhandlinger, grunnet at prosessen har tatt altfor lang tid. 18. desember 2009 ble det annonsert at Saab legges ned, men den 26. januar 2010 ble det annonsert at nederlandske Spyker likevel skal kjøpe Saab for 350 millioner euro, eller ca 2,9 milliarder norske kroner. Størstedelen av kjøpssummen dekkes av aksjer i det nye selskapet Saab Spyker Automobiles. Historie. Flere generasjoner SAAB på vei til et SAAB-treff Saab-fabrikken startet som flyprodusent i 1937 og det tok ti år før man startet bilproduksjon. Etter at andre verdenskrig var slutt, slet selskapet siden det var overkapasitet innen flyproduksjon, og situasjonen krevde nytenkning. Selskapets ingeniører ble derfor beskjeftiget med å utvikle en personbil som etter hvert fikk navnet Saab 92. Prototypen var klar for presentasjon i 1947, men det tok ytterligere ett år før regulær produksjon kunne ta til. Bilen hadde aerodynamiske linjer, klart inspirert av flytenkningen. Den hadde dessuten forhjulsdrift, noe som var uvanlig på den tiden. Bilen var enkel, den hadde for eksempel ikke bagasjeromsluke, men selskapet hadde likevel en viss suksess. I løpet av 1950-tallet ble Saab 92 utviklet videre til Saab 93 og man kunne til og med lansere en kombiversjon som fikk navnet Saab 95. En tidlig modell, Saab 96, med to-taktsmotor og frihjul, oppnådde gode resultater i rally med Erik Carlsson «på taket» som den mest kjente føreren, både i billøp i Norge og fra Rally Monte-Carlo. 1968-modell Saab 96 ble den siste Saaben med totaktsmotor. (Fra flere kilder skrives det at SAAB også brukte totaktsmotor i 1968, til USA i 1968 ble SAAB levert med en 820cc.) Etter en stor salgssvikt, ble Saab tvunget til å utstyre bilene sine med en moderne firetaktsmotor. Valget falt på en V4 levert av Ford i Köln. Det virkelig store løftet for Saab kom med lanseringen av Saab 99 som var den første store og moderne bilen. I 1969 ble Saab en del av Saab-Scania, og Saabs personbildivisjon og Scanias lastebildivisjon etablerte nære forbindelser. I løpet av 1970-årene stagnerte bilproduksjonen på grunn av dårlig lønnsomhet og liten vilje til å satse på nye modeller. Det handlet i første rekke om videreutviklinger av Saab 99 og Combi Coupé-versjonen. I 1978 ble Saab 99 erstattet av Saab 900, en større bil som med introduksjonen av turbomotorer gav selskapet et løft på begynnelsen av 1980-tallet. Saab 9000 ble så lansert i 1984, og Saab gikk med denne bilen inn i det såkalte premiumsegmentet. Saab 900 som cabriolet ble et lykketreff for Saab. Modellen oppnådde svært godt salg i det viktige USA-markedet. Mot slutten av 1980-tallet ble imidlertid økonomien igjen svakere, og etter blant annet samtaler med japanske Mazda om samarbeid, besluttet Saab-Scania i 1990 å selge personbildivisjonen til GM med navnet Saab Automobile. På 1990-tallet ble denne virksomheten eid både av Investor og GM, men nå er GM eneeier. De siste årene har Saab-produksjonen svingt mellom 80 000 og 120 000 enheter. Med vedvarende finansielle problemer ble også 2010 et vanskelig år for Saab. Kun 31 696 biler ble solgt. 18. desember 2009 meldte GM at Saab Automobile legges ned. Avgjørelsen om å legge ned Saabs virksomheter ble tatt etter at samtalene med nederlandske Spyker Cars om et salg av Saab brøt sammen. Det var punkter i forhandligene som begge parter mente det ikke var mulig å bli enige om, melder GM. Etter at forhandlingene med den nederlandske superbilprodusenten Spyker kollapset før jul, ble det bestemt å legge ned Saab. Kun få dager etter kom det et nytt bud fra Spyker, og 26. januar 2010 ble det annonsert at nederlandske Spyker likevel skal kjøpe Saab for 350 millioner euro, eller ca 2,9 milliarder norske kroner. Størstedelen av kjøpssummen dekkes av aksjer i det nye selskapet Saab Spyker Automobiles. Den 19. desember 2011 slo Saab seg selv konkurs med to datterselskaper. Det var Victor Muller som styrte skuten, og etter en lang drakamp måtte gi slipp på drømmen. Hva som skjer med Saab videre er uklart, men flere interesser ønsker å kjøpe konkursboet. Bilmodeller. Av Saab modellene 92,93,95,96 som alle har tydelige drag av Exp. vogn 001, er det produsert 730607 stk. Produksjonsanlegg. Saab har tidligere hatt produksjon på Valmetfabrikkene i Nystad, Finland (som også produserer Porsche Boxster og Porsche Cayman). Liste over bilmerkers produksjonsland. Liste over bilmerkers produksjonsland inneholder en oversikt over ulike bilmerkers historiske opprinnelsesland, uavhengig av lisensproduksjon utenfor dette opprinnelseslandet. I realiteten produseres mange bilmerker på lisens eller egeneide fabrikker utenfor det opprinnelige utspringslandet - ofte for å spare fraktkostnader. Eksempelvis produseres Toyota for det europeiske bilmarkedet i Storbritannia, enkelte modeller av Volkswagen produseres ved Skoda-fabrikken i Tsjekkia, Mini produseres av BMW i Østerrike, Fiat i Serbia, osv. Det er også en gjennomgående trend at europeiske og japanske biler for USA-markedet produseres i Nord-Amerika. Region. En region (av latin "regio", himmelretning, strøk) brukes oftest om et distrikt, et større avgrenset område, som er større enn lokalsamfunnet (kommunen eller byen) og mindre enn nasjonen. En slik region vil som regel være flere kommuner, men kan også være en landsdel. Mange land bruker begrepet region på en administrativ underinndeling av landet – større enn kommunen, mindre enn nasjonen – som alternativ til for eksempel provins, fylke eller amt. Regionbegrepet kan brukes om administrative enheter, men det brukes også om geografiske områder som fungerer sammen økonomisk og sosialt, uten at det nødvendigvis er administrative bånd som knytter dem sammen. Slike regioner kalles ofte funksjonelle eller økonomiske regioner. Funksjonelle regioner kan falle sammen med de administrative regionene, og det er ofte et politisk ønske om at de skal gjøre det. Men funksjonelle regioner kan like ofte deles av kommunegrenser og landegrenser. Et felles arbeidsmarked brukes ofte som kriterium for inndeling i funksjonelle regioner. Byenes pendlingsomland definerer byregioner, et annet begrep som ofte brukes i denne sammenheng. Stor-Osloregionen er en typisk funksjonell region av denne type. De funksjonelle regioner er dynamiske av natur; det betyr at de stadig er i endring. Utviklingen av kommunikasjoner har endret og utvidet de funksjonelle regionene geografisk, noe som igjen har ført til behov for å justere de administrative regionene i takt med dette. Sammenslåing av administrative regioner på ulike nivåer er resultatet av dette. Kommunesammenslåinger og den pågående debatt om nye regioner i Norge må sees i et slikt aspekt. I global sammenheng er EU en administrativ region som har oppstått nettopp fordi de enkelte nasjoner på 1900-tallet ble for små til å kunne fungere som økonomiske regioner. EU-regioner. I en EU-sammenheng blir de enkelte nasjoner administrative regioner. Mens de funksjonelle regionene ofte krysser landegrensene. Et eksempel er Øresund-regionen. EU har en standard for regional inndeling som heter NUTS (Nomenclature des Unites Territoriales Statistiques). Regioner i Norge. I Norge valgte en for nærmere hundre år siden fylke som begrep på denne type administrative region på nivå mellom stat og kommune, den gang som erstatning for det tidligere amt, en begrep vi arvet fra unionen med Danmark. Når Norge nå vurderer å avskaffe fylkene og erstatte dem med et mindre antall regioner, velges begrep fra den allmeneuropeiske språklige kulturarv. I den pågående politiske diskusjonen legges det vekt på at regionenes størrelse må være i forhold til hvilke ansvarsområde regionfunksjonen skal ha. Det diskuteres antall mellom 5 og opp mot å beholde fylkesgrensene som de er i dag, eventuelt justere antall fylker noe ned. Andre ønsker ikke å ha regioner i det hele tatt; de ønsker kun to administrative nivåer, kommuner og stat, og kommunenes størrelse kan da økes. Samfunnsgeografene deler landet i arbeidsmarkedsregioner som også kan kalles byregioner eller funksjonelle regioner. Noene av disse funksjonelle regionene overlapper hverandre geografisk. Stor-Osloregionen har arbeidstakere som bor i Hamar, Kongsvinger, Tønsberg og Fredrikstad. De administrative og de funksjonelle regionene faller ikke overens. Os kommune tilhører den administrative regionen Hedmark fylke, men hører funksjonelt til Røros-regionen i Sør-Trøndelag. Staten har i noen sammenhenger delt landet i regioner. Det gjelder drift av veivesen og helseforetak. Helsevesenet i Norge driftes av regionale helseforetak. Bispedømmene er kirkelige administrative regioner, på nivå mellom kirkesogn og stat. Frukt. Frukt er i vid forstand en struktur hos frøplanter som inneholder frøene. De fleste fruktene kan spises. Noen er giftige. Terminologi. Innen biologi (botanikk) har frukt klar definsjon: Det er blomsterplantenes organ for spredning av frø. Dette organet er laget fra fruktemnet. Inne i fruktemnet finnes det en fruktknute med ett eller flere frøemner (ovuler) som befruktes etter pollinering. Befruktede frøemner utvikles til små "plantefostre" med opplagsnæring og tette skall, et frø. Fruktknuteveggen utvikles samtidig til et spredningsorgan, og dermed oppstår en frukt. Spredningen av frø kan foregå ved at frøene sendes ut enkeltvis, hele frukta spres, eller ved at frukten vokser sammen med andre plantedeler og spres ved hjelp av dem. En slik spredningsenhet kalles en diaspore uavhengig av hvilket organ det er som blir spredt sammen med frøet. Noen frukter vil falle inn under to ulike definisjoner. For eksempel har planten jordbær hjelpefrukter (som er det røde gode) hvor det sitter nøtter (som er de som sitter utenpå og som setter seg fast i tennene). Et annet eksempel er bringebær som er en samfrukt som består av sammenvokste steinfrukter. I dagligtale har begrepet mange ulike betydninger som avhenger av kontekst. I matmessig sammenheng, f.eks., betyr frukt vanligvis de kjøttfulle, frøholdige delene som er søte og spiselige i frisk (rå, ubehandla) tilstand og som finnes hos noen planter. Eksempler er epler, appelsiner, jordbær, druer og bananer. Også lignende strukturer hos andre planter kalles frukt i denne konteksten selv om de ikke er spiselige rett-fra-planta, eks.: oliven, sitron. Plantestrukturer med frø som ikke passer i disse, uformelle, definisjonene kalles normalt grønnsaker (eks. bønner, nøtter, agurk, tomat). Forenklet nøkkel til de vanligste norske frukttypene. 1. Fruktlignende struktur som ikke kommer fra blomsten...        Hjelpefrukt 1. Mange sammenvokste frukter fra samme blomst...        Samfrukt 1. Én frukt fra mange blomster i samme blomsterstand...        Fruktstandsfrukt 1. Én frukt fra én blomst...        2 Elfriede Jelinek. Elfriede Jelinek (født 20. oktober 1946 i Mürzzuschlag i Steiermark) er en østerriksk forfatter delvis av jødisk-tsjekkisk opprinnelse, som bor i München og Wien. I 2004 fikk hun Nobelprisen i litteratur for den «musikalske strøm av stemmer og motstemmer i romaner og skuespill som med ekstraordinær språklig nidkjærhet avslører absurditetene i samfunnets klisjeer og deres undertvingende makt». Grunnstoffliste. __NOTOC__ Dette er en liste over kjemiske grunnstoffer sortert etter atomnummer og fargekodet etter kjemisk serie i periodesystemet. Med relativt få unntak er listen også sortert etter atommasse. (Unntakene er: 18 Ar, 28 Ni, 32 Ge, 52 Te, 72 Hf, 91 Pa, 93 Np, 104 Rf.) Kristian Birkeland. Kristian Olaf Bernhard Birkeland (født 13. desember 1867 i Oslo, død 14. juli 1917 i Tokyo i Japan) var professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Birkeland var en aktiv og allsidig forsker med ca. 70 vitenskapelige avhandlinger (de fleste på fransk), tre monografier, og 59 patenter. Birkeland studerte elektrisitet og magnetisme. Han gjorde banebrytende arbeid i forståelsen av nordlys, "aurora borealis", og klarte å simulerere nordlysdannelse i laboratoriet sitt. Birkeland tegnet og bygde prototypen til en elektrisk kanon som skulle revolusjonere krigsindustrien. Kanonen kortsluttet under den første offentlige demonstrasjonen, men den enorme elektriske utladningen som ble følgen, var en inspirasjon for Birkeland da han utviklet Birkeland-Eydes metode for fremstilling av nitrogendioksid sammen med ingeniøren Sam Eyde. Denne industriutviklingen dannet grunnlaget for Norsk Hydro. I 2004 opprettet Universitetet i Oslo, inspirert av Kristian Birkelands arbeid, Birkeland Innovasjon som skal hjelpe forskere å patentere resultater av forskningen. Birkeland bodde de siste årene av sitt liv i Egypt. Hans fetter Richard Birkeland var professor ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) og Universitetet i Oslo. Fra og med 1994 har Kristian Birkeland vært avbildet på den norske 200-kroneseddelen. Strontium. Strontium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sr og atomnummer 38. Atommassen (u) er 87,62. Historie. StrontianittStrontium har fått navnet sitt fra mineralet "strontianitt" som igjen er oppkalt etter landsbyen Strontian på den skotske vestkysten. Det var i blygruvene her at mineralet ble funnet første gang i 1787. I 1790 la den irske kjemikeren Adair Crawford merke til at mineralet var annerledes enn andre bariummineraler. Han konkluderte med at det måtte inneholde et hittil ukjent grunnstoff. Grunnstoffet ble oppdaget i 1798 av den skotske kjemikeren Thomas Charles Hope i Edinburgh, og metallisk strontium ble første gang isolert av Sir Humphry Davy i 1808 ved hjelp av elektrolyse. 10. oktober 1957 var Strontiumisotopene 89Sr og 90Sr blant de radioaktive stoffene som ble sluppet ut ved brannen i Windscalereaktoren i Cumbria, England (der Sellafield-anlegget ligger i dag). Egenskaper. Strontium er et sølvhvitt jordalkalimetall som er mykere og mer reaktivt i vann enn kalsium. Strontium brenner i luft med dannelse av strontiumoksid og strontiumnitrat, men siden det ikke reagerer med nitrogen i temperaturer under 380°C er det bare oksidet som dannes ved romtemperatur. Rent strontium oksiderer raskt i luft og får et gulaktig oksidsjikt. Det oppbevares derfor i parafin eller edelgass-atmosfære. Fint strontiumpulver vil selvantenne i luft. Strontiumsalter gir rødfarge hvis de brennes, og dette blir utnyttet i pyrotekniske produkter. Isotoper. Naturlig forekommende strontium består av 4 stabile isotoper: 84Sr (0,56%), 86Sr (9,86%), 87Sr (7%) og 88Sr (82,58%). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 90Sr med halveringstid 28,79 år, 85Sr med halveringstid 64,84 døgn, 89Sr med halveringstid 50,53 døgn, 82Sr med halveringstid 25,55 døgn og 83Sr med halveringstid 1,35 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 timer, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-24-6 Forekomst. På grunn av sin ekstreme reaktivitet i luft forekommer ikke strontium naturlig i ren form, men finnes i kjemiske forbindelser med andre stoffer. Det er det 15. vanligste stoffet på Jorden og finnes hovedsakelig i karbonatmineralet strontianitt (SrCO3) og sulfatmineralet celestin (SrSO4). De mest drivverdige forekomstene finnes som celestin. Det ble i 2007 produsert 600 000 tonn strontium på verdensbasis. Spania var den største produsenten (200 000 tonn) fulgt av Kina (190 000 tonn) og Mexico (125 000 tonn). Verdens utvinnbare strontium-reserver anslås til 6,8 millioner tonn. Anvendelse. Ulike strontiumsalter brukes som rødt fargestoff i fyrverkeri. Strontiumkarbonat brukes mye i keramikk. Strontium brukes også som tilsetning i glasset i billedrør. Strontiumtitanat-krystaller (SrTiO3) har større lysbrytningsindeks enn diamant, men siden det ikke er på langt nær så hardt, er bruken begrenset. Paul Felix Lazarsfeld. Paul Felix Lazarsfeld (født 13. februar 1901, død 30. august 1976) var en østerriksk sosiolog. Han studerte og arbeidet ved universitetet i Wien, blant annet innen sosialpsykologi. Lazarsfeld emigrerte til USA i 1933. Han arbeidet som professor i sosiologi ved Columbia University. Lazarsfeld er mest kjent for å ha utviklet krysspresshypotesen og tostegshypotesen. Musikkvitenskap. Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Viktige fagområder i musikkvitenskapen er Norges Golfforbund. Norges Golfforbund (NGF) er sammenslutningen av norske golfklubber, og er det tredje største særforbundet underlagt Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. NGF ble stiftet 28. mai 1948, opprinnelig med navnet Norsk Golfforbund. Grunnleggende medlemmer var Oslo GK, Høsbjør GK, Bergen GK og Borregaard GK. Jon Kåre Brekke er nåværende president. Forbundets formål er å fremme golfidretten på vegne av klubbene, samt å legge forholdene til rette for at golfklubbene kan skape flere og bedre golfspilere. Forbundets visjon er "Golf – en idrett for alle". Hovedmålet er "Fler og bedre golfspillere i sunne klubber". Golfidretten i Norge har hatt en stabil medlemsmasse de siste årene. Ved utgangen av 2009 var det knyttet 125.000 medlemskap til norske golfklubber tilknyttet Norges Golfforbund.Det er ca. 190 golfklubber i Norge, med ca. 60 fullverdige 18-hullsbaner og drøyt 100 ni- og sekshullsbaner. Norges Golfforbund utgir bladet Norsk Golf i samarbeid med SPORTMEDIA AS. Med et opplag på 75.000 og åtte årlige utgivelser er Norsk Golf et av landets største magasiner. Eksterne lenker. Golf Norges Golfforbund Pfizer. Pfizer Inc. er et verdensomspennende amerikansk legemiddelfirma med hovedsete i New York. Det er verdens største legemiddelselskap og ifølge "Forbes" verdens 4. største selskap overhodet. Det ble grunnlagt av den tyske kjemikeren Charles Pfizer (1824–1906) som begynte å produsere kjemiske produkter i en bygning i Williamsburg i Brooklyn i 1849. Selskapet produserer og markedsfører verdens mest omsatte legemiddel, "Lipitor" (atorvastatin), som brukes mot dyslipidemi (høyt kolesterol). Pfizer markedsfører også "Viagra" (sildenafil), som brukes mot impotens (erektil dysfunksjon). I Norge. Pfizer's hovedkvarter på Lysaker, Oslo. Pfizer AS er Norges største legemiddelfirma med en omsetning på ca 1,5 milliarder kroner (2004). Selskapet markedsfører legemidler innenfor en rekke terapiområder, for eksempel hjerte-karsykdommer, kreft, nevrologiske lidelser, urologiske lidelser, øyesykdommer og psykiske lidelser. Pfizer AS er det norske datterselskapet av Pfizer Inc. Hoffmann-La Roche. Hoffmann-La Roche er et sveitsisk legemiddelfirma med hovedkvarter i Basel. Det ble grunnlagt i 1898 av Fritz Hoffmann-La Roche. Firmaet har utviklet blant annet diazepam og flunitrazepam (Valium og Rohypnol). GlaxoSmithKline. GlaxoSmithKline (GSK) er et britisk legemiddelfirma med hovedsete i London. GSK er verdens nest største farmasøytiske bedrift (etter Pfizer) med ca. 110 000 ansatte, og hadde en omsetning på 21,66 milliarder GBP og et overskudd på 6,9 milliarder GBP i 2005. Selskapet ble dannet i desember 2000 ved en fusjon mellom Glaxo Wellcome og SmithKline Beecham. GlaxoSmithKline Norge. GSKs hovedkvarter i Norge kalles "GSK Innovasjonssenter" og ligger ved Forskningsparken i Oslo. GlaxoSmithKline Norge har rundt 140 medarbeidere og omsetter for 800 millioner kroner. Medisinsk direktør i Norge er Olav Flaten. Caritas. Grunnleggeren av Caritas i Tyskland (Tysk frimerke) Caritas (latin "den forbarmende kjærlighet") er den katolske kirkes nødhjelpsorganisasjon som hjelper alle uavhengig av religiøs tilknytning. Den er organisert i 162 nasjonale avdelinger, som er aktive i mer enn 200 land og territorier. Caritas Internationalis ble opprettet i 1924 og har hovedkontor i Roma. Den norske avdelingen, Caritas Norge, ble opprettet i 1964. På europeisk nivå finnes det i tillegg den regionale sammenslutningen Caritas Europa. Caritas-nettverket er et av de største humanitære nettverk i verden. Siden 1999 har president for Caritas Internationalis vært erkebiskop Youhanna Fouad El-Hage, og Duncan MacLaren har vært generalsekretær. Historie. Den første Caritas-organisasjon var den tyske, ble grunnlagt i Köln i 1897 (Deutscher Caritasverband) på initiativ av prelat Lorenz Werthmann, og fikk nasjonalt hovedkvarter i Freiburg im Breisgau. Kort etter fulgte flere nasjonale Caritas-organisasjoner i Sveits (1901), Østerrike (1903) og USA (Catholic Charities, 1910). I juli 1924, under Den eukaristiske verdenskongress i Amsterdam, dannet 60 delegater fra 22 land en konferanse med hovedkvarter hos Caritas Sveits i Luzern. I 1928 ble konferansen kjent som "Caritas Catholica". Delegatene møttes annenhvert år frem til utbruddet av annen verdenskrig. Samarbeidet ble gjenopptatt i 1947, og to konferanser ble sammenkalt til Luzern for å bistå med koordinering og samarbeide. Caritas fikk en ytterligere styrking da Vatikanet gav det i oppdrag å være offisiell representant blant annet overfor FN. I desember 1951 ble konføderasjonen i sin nåværende strukturelle skikkelse opprettet med 13 medlemsorganisasjoner, med utgangspunkt i Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Nederland, Italia, Luxembourg, Portugal, Spania, Sveits, Tyskland, USA og Østerrike. Navnet "Caritas Internationalis" ble imidlertid ikke tatt i bruk før i 1957. Caritas Internationalis har hovedkvarter i "Palazzo San Calisto" i Vatikanstaten. Caritas Norge. Caritas Norge er den norske avdelingen av den katolske kirkes nødhjelpsorganisasjon Caritas. Den ble stiftet 11. november 1964 under navnet Caritas Oslo, da som en reorganisering av Norsk Katolsk Flyktningehjelp. Caritas Norge er underlagt de norske katolske menigheter og har egne Caritas-grupper i de fleste menigheter. Caritas Norge driver eget informasjonssenter i Oslo for målgruppen arbeidsinnvandrere. I 2004 overførte Caritas Norge 35,5 millioner kroner til 33 prosjekt i 18 land. Inntektene var hovedsakelig prosjektmidler, donasjoner og administrasjonsstøtte fra Utenriksdepartementet (20 mill), fra NORAD (2 mill), samt bidrag fra utenlandske organisasjoner (3 mill). Generalsekretær i 2005 er Kari-Mette Eidem. Organisasjonen utgir CaritasINFO (seks utgaver per år). Rognaldsvåg. Rognaldsvåg ligger på øya Reksta rett vest for Florø, i Flora kommune i Sogn og Fjordane, og har den 01 januar 2012 ca.80 innbyggere. Fiskeværet har en sjelden bygningsmasse med våningshus, naust og buer. Stedet har to havner med en særpreget kanal mellom dem hvor naustene står tett i tett. Rognaldsvåg er rik på atmosfære og kulturminner som gravplasser og hustufter fra vikingtiden. Sommeren 2009 ble skolen på øya lagt ned og skolehuset brukes nå til festlokale, samlingssted, klubblokale(4H) og en kan leige det til overnatting. Det høyeste fjellet på øya heter Harefjellet og måler 218 moh (meter over havet). Øya er knyttet til fastlandet via båt. Ausevika. Ausevika (bestemt form av bygdenavnet Ausevik) er mest kjent som et helleristningsfelt i Flora kommune. Feltet er et av Norges største og ligger på nordsiden av Skålefjellet som reiser seg til 765 meters høyde. Fjellet danner slutten på et fjellområde som strekker seg helt inn til Jotunheimen. Det har sannsynligvis vært et viktig jaktområde så lenge der har bodd folk i Ausevik. På feltet, som er i overkant av 1 500 m², er det registrert mer enn 300 figurer. I tillegg tror man at det kan finnes flere figurer som i dag ikke er avdekket. Motivene omhandler alt fra dyr og mennesker til abstrakte figurer, men det er imidlertid hjorten som er oftest avbildet. Det er tydelig at dette dyret hadde en viktig plass i jaktkulturen her for ca. 4 000 år siden. Feltet er nylig oppdatert med plattformer for publikum, parkeringsplass og gangveier. Bygda Ausevik. Bygda ligger på sørsiden av Høydalsfjorden, og var tidligere (eks. på 1960-tallet) stoppested for lokale båtruter i kommunen. Navnet Ausa kommer av den karakteristiske ause-formen på den lille vika like vestenfor helleristningsfeltet. Stedet kan ha vært bebodd kontinuerlig etter steinalderen, og det finnes fantastiske muntlig overleverte historier fra storgården i Ausevika. Tor Grønevik kjente disse historiene og nyttet noen ganger anledningen til å fortelle. I dag inkluderes Ausevika geografisk i bygdelagene Store- og Likkje-Høydal. Ausevikstølen. En halv times gange rett sørover og oppover mot Skålefjell ligger Ausevikstølen. Denne stølen var aktiv lenge etter 1930, men i dag står bare de gamle stølsmurene igjen. Imidlertid er stien opp til stølen i meget god stand etter nyrestaurering. Stien fortsetter derfra vestover til den felles gjeterhytta som sauebøndene i området har reist. Beiteområdet fra Ausevikstølen og oppover på Skålefjellet er utmerket. Airbus. Airbus S.A.S. (tidligere "Airbus Industrie", også kjent som "Airbus") er en europeisk, kommersiell flyprodusent med base i Toulouse, Frankrike. Forkortelsen S.A.S står her for "Société par Actions Simplifiée". Airbus-aksjene eies av EADS (80%) og BAE Systems (20%). Disse to selskapene er Europas største produsenter og leverandører av militært materiell. Fra 2004 er Noël Forgeard leder av selskapet. Airbus har omkring 40 000 ansatte i flere europeiske land. Selskapet har seksten fabrikker i Europa: Tre i Spania, to i Storbritannia, fire i Frankrike samt syv i Tyskland. Sluttmonteringen av flyene skjer i Toulouse, Frankrike og i Hamburg, Tyskland, mens vinger, skrog og andre komponenter produseres på forskjellige steder. Historie. Airbus Industrie startet som et sammenslutning av europeiske flyprodusenter i den hensikt å konkurrere med amerikanske Boeing og McDonnell Douglas. Selskapet ble etablert i 1970 etter at franske Aerospatiale og tyske Deutsche Aerospace inngikk en avtale om å utvikle flyet Airbus A300, som var på vingene første gang i 1972. Den spanske flyprodusenten CASA sluttet seg til samarbeidet i 1971. I starten gikk det svært mye opp og ned for selskapet, men i 1979 var 81 Airbus-fly satt i trafikk. British Aerospace (nå BAE Systems) gikk inn i sammenslutning i slutten av 1979. På dette tidspunktet hadde de franske og tyske interessene 38% hver, de engelske 20%, og det spanske selskapet 4%. Alliansen var ganske løst formet, men dette ble endret i 2000 da DASA, Aerospatiale og CASA fusjonerte og dannet EADS, og i 2001 da BAE og EADS sammen dannet et integrert selskap for å utvikle det nye flyet Airbus A380, en maskin som rommer opptil 853 passasjerer og dermed ble verdens største kommersielle passasjerfly da det ble satt i trafikk i 2007. Sivile produkter. Airbus-produksjonen startet med A300, verdens første to-motors fly med to midtganger. En kortere variant er kjent som A310. A320 vakte oppsikt med sitt innovative "fly-by-wire" kontrollsystem. A320 ble en stor kommersiell suksess. A318 og A319 er kortere utgaver. Av sistnevnte er enkelte under bygging for det eksklusive business-jet markedet (Airbus Corporate Jet). En forlenget versjon kalt A321 er konkurransedyktig i forhold til de siste utgavene av Boeing 737. For lengre strekninger tilbyr Airbus A330 som har to motorer og A340 med fire. Disse flyene har svært effektive vingeprofiler. A340-500 har en rekkevidde på 13 921 km, og var når det ble introdusert det kommersielle passasjerflyet i verden som hadde størst rekkevidde, før det tidlig i 2006 ble forbigått av Boeings 777-200LR «Worldliner» som kan fly opptil 16 000 km. Airbus-flyene har vist seg som svært sterke konkurrenter for de større Boeing-flyene og kan delvis forklare hvorfor Lockheed valgte å stoppe produksjon av kommersielle fly i 1983 og at Boeing, den gjenværende amerikanske produsenten av langdistanse passasjerfly, overtok McDonnell Douglas i 1996/97. Fly-by-wire teknologi, kontrollsystemer og cockpitutforming er felles for samtlige Airbus-fly, og dette gjør det svært enkelt å lære opp mannskapene som skal operere flyene. Militære produkter. I januar 1999 startet Airbus et eget selskap, "Airbus Military", for å ta seg av utviklingen og produksjonen av et militært transportfly med turboprop (Airbus Military A400M). A400M utvikles av flere NATO-land – Belgia, Frankrike, Tyskland, Luxemburg, Spania, Tyrkia og Storbritannia – som et alternativ til C-130 Hercules. Ekspansjon på markedet for militære fly vil redusere, men ikke eliminere, Airbus sin eksponering for effektene av sykliske nedgangsperioder i den sivile luftfarten. Konkurranse med Boeing. Boeing har gjentatte ganger protestert mot statsstøtte til Airbus fra partnernes regjeringer, sist gang i juli 2004. Boeings administrerende direktør Harry Stonecipher beskyldte Airbus for å bryte en avtale fra 1992 om lanseringsbidrag. Airbus låner risikokapital fra europeiske regjeringer som bare skal tilbakebetales dersom den aktuelle modellen gir lønnsomhet. Airbus på sin side mener praksisen er i tråd med avtalen fra 1992 og WTO-regler. Avtalen tillater opptil 33% offentlig lånekapital i et program som så må betales tilbake innen 17 år med rente og royalty. Airbus argumenterer også med at enkelte av militærkontraktene som er gått til Boeing virker litt for skreddersydde og i virkeligheten innebærer subsidiering (se mer om skandalen omkring den militære kontrakten på Boeing KC-767). Boeing svarer at Airbus tjener mer enn dem på dette, siden eierne av Airbus og deres øvrige selskaper er Europas største leverandør til det militære. Airbus er også i ferd med å gå inn på markedet for militærfly. Airbus trekker også frem at de store skattelettelsene som er gitt Boeing i virkeligheten er subsidier og dermed i strid med 1992-avtalen og WTO-reglene. Den siste runden med bråk mellom Airbus og Boeing gjelder det amerikanske selskapets nyeste modell som er kalt Boeing 787 «Dreamliner». EUs tjenestemenn setter spørsmålstegn ved finansieringen som er skaffet til veie av den japanske regjering og japanske selskaper. 787 er Boeings svar på A380. Boeing mener at veksten i lufttrafikken i fremtiden vil komme ved direkteflyvninger mellom mindre byer fremfor å presse enda flere passasjerer inn i stor fly på storflyplasser som Heathrow i London eller Frankfurt internasjonale lufthavn. Airbus har lansert flyet Airbus A350XWB (Extra Wide Body) som vil ta opp konkurransen med 787. For første gang i sin 33-årige historie leverte Airbus i 2003 flere fly enn Boeing. Etter at Europa mistet overtaket i kampen om de kommersielle passasjerflyene på 1950- og 1960-tallet, ser det ut til at styrkeforholdet er snudd nok en gang. Analytikere mener dette skyldes Airbus' moderne produkttilbud med høy standard sammenliknet med Boeing, som har en rekke foreldede fly. For eksempel har 737 fortsatt komponenter som ble utviklet på 1950-tallet. Boeing 747 ble utviklet sent på 1960-tallet mens 757 og 767 er barn av det sene 1970-tallet. Boeing hevder at 777 selger bedre enn sin europeiske konkurrent og teller antall A340. Airbus regner A330/A340 som «søsken» (samme skrog, samme systemer og samme produksjonslinje, eneste forskjell er antall motorer (2/4)) og da er Boeing forbigått med klar margin. Det er per i dag omtrent 3 850 Airbus-fly i trafikk og Airbus har de senere år vunnet over halvparten av bestillinger av nye fly. For eksempel foreligger det ordrer fra 15 flyselskaper på tilsammen 151 stk A380, i tillegg til 15 stk av fraktversjonen A380F. Av fly i trafikk er forholdet 6:1 i Boeings favør. Bare av 737 er det over 4 000 i trafikk. Men dette regnestykket tar ikke hensyn til at Airbus kom inn på markedet i 1972 (Boeing i 1958), samt at Airbus nesten utelukkende selger sivile fly (mens det er tallrike Boeing-maskiner i trafikk for det militære så vel i USA som i andre land). Internasjonal verdiutveksling. Nord-Amerika er viktig for Airbus både når det gjelder salg av fly og kjøp av komponenter. Om lag 2 000 av de 4 600 Airbus-fly som er levert eller i bestilling verden over, har kjøpere i Nord-Amerika. Det gjelder hele modellutvalget, fra A318 med 107 seter til A380 som har standard 555. Leverandører i USA med anslagsvis 120 000 ansatte hadde leveranser til Airbus verd 5,5 milliarder USD i 2003. Når det gjelder verdien av arbeidskraft, vil for eksempel 51% av A380 være amerikansk. Nedbemanning. Det er vedtatt at ti tusen stillinger skal vekk: 3.700 i Tyskland, 4.300 i Frankrike, 1.600 i Storbritannia samt fire hundre i Spania. En skal innen 2011 spare 2,1 milliarder euro, som tilsvarer 8,8 milliarder norske kroner. Bob Dole. Robert «Bob» Joseph Dole (født 22. juli 1923 i Russell, Kansas) er en tidligere amerikansk politiker. Han stilte som republikanernes kandidat i presidentvalget mot Bill Clinton i 1996, men tapte valget med klar margin. Hadde han vunnet ville han blitt den eldste presidenten som vant sitt første valg i USA noen sinne. I 1976 var han tapende visepresidentkandidat. Han har lang erfaring som senator. Bob Dole er gift med tidligere senator fra Nord-Carolina, Elizabeth Dole. Han ble hardt skadet to ganger under invasjonen av Italia under andre verdenskrig, og var hospitalisert i 39 måneder. Hans høyre arm er nesten ubrukelig på grunn av krigsskadene. Han mottok to Purple Hearts og en Bronze Star. 17. januar 1997 mottok han Presidentens frihetsmedalje av president Bill Clinton. EADS. European Aeronautic Defence and Space Company (EADS) er en stor, europeisk produsent innen av passasjer- og militærfly, helikoptre, innretninger innen romfart og diverse forsvarsutstyr, blant annet raketter samt radarutstyr. Selskapet har virksomhet med produksjon i Spania, Frankrike, Tyskland, Spania, Storbritannia og Finland. EADS har 80 % eierandel i flyprodusenten Airbus. EADS har en eierandel i produsenten av jagerflyet Eurofighter, og produserer også småflyene Socata og Eurocopter, en av verdens mest utbredte sivile helikoptertyper. Denne fabrikken er hovedaktøren for utvikling av det norske og nordiske militærhelikopteret NH-90. Videre produserer EADS Ariane-raketten "(EADS Astrium)", Galileo-satellittsystemet, militære fly (Airbus Military), kommunikasjonsutstyr, nødnettsutstyr for politi- og beredkapsstyrker, grenseovervåkingsutstyr, osv. EADS utvikler og produserer nettverk og terminaler for personlig radiokommunikasjon (PRM), basert på den franske Tetrapol-standarden, og den finske Tetra-standarden. Av rene militære produkter kan nevnes Eurofighter kampfly, Exocet rakettsystemer, og ulike våpensystemer for særlig det franske forsvaret. EADS eier 50% av aksjene i det finske selskapet Patria, som produserer blant annet Sisu personellkjøretøy for FN-styrker. Gjennom Patria eier EADS således også en eierpost i norske Nammo (tidligere Raufoss Ammunisjonsfabrikk). I 2007 hadde selskapet en omsetning på €39,1 milliarder (tilsvarende 312,8 milliarder norske kroner). Selskapsstruktur. Selskapet er dannet ved fusjon den 10. juli 2000 av franske Aerospatiale-Matra, tyske Dornier/DaimlerChrysler Aerospace AG (DASA) og spanske Construcciones Aeronáuticas SA (CASA). EADS blir eid av 22,5 prosent av tyske Daimler Benz, 22,5 prosent av det franske statsselskapet Sogeade og 5,5 prosent av et spansk, statlig holdingselskap. 49,5 prosent av aksjene har spredt eierskap. EADS har 122 000 ansatte (2010) ved 70 anlegg verden over. Selskapet er juridisk lokalisert til Amsterdam, men hovedkvarteret ligger i Ottobrunn, syd for München i Tyskland. Mesta. Mesta Konsern as er et av Norges største entreprenørkonsern innen bygging, drift og vedlikehold av vei. Konsernet utfører anleggs- og vedlikeholdsoppdrag for både statlige, kommunale og private kunder over hele landet. Det er staten ved Nærings- og handelsdepartementet som eier konsernet. Mesta-konsernet består av datterselskapene Mesta Drift as, Mesta Entreprenør as, Mesta Elektro as, Mesta Eiendom as, og Mesta Verksted as Mesta hadde i 2009 om lag 2 250 ansatte og en omsetning på 5,3 mrd kroner. Mesta Konsern er ledet av konsernsjef Harald Rafdal og styreleder er Børge Brende. Historie. Mesta ble etablert 1. januar 2003, da produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen ble skilt ut som et eget aksjeselskap og konkurranseutsatt. Konsernnavnet Mesta er et assosiativt navn og er en konstruksjon av å mestre. 1. september 2008 ble Mesta omdannet til et konsern, Mesta Konsern as, med en rekke underliggende aksjeselskaper. Datterselskaper i Mesta-konsernet. Mesta Drift as er det største datterselskapet i Mesta-konsernet og er en stor aktør innen drift og vedlikehold av infrastruktur. Selskapet er landsdekkende og utførerer oppdrag over hele Norge. Mesta Drift sitt største og viktigste marked er det statlige vei- og infrastrukturmarkedet der Statens Vegvesen er selskapets største kunde. Selskapet utfører også drifts – og vedlikeholdsoppdrag i andre markeder som kommuner, havner og større bedrifter. Mesta Drift har også omsetning knyttet til mindre anleggsvirkssomhet, fjell- og tunnelsikring, rekkverk samt kai- og brovedlikehold fra kunder i andre markeder som energi, stat, kommune og privatmarkedet. Mesta Entreprenør as bygger tunnel-, bro- og veianlegg over hele landet. Statens Vegvesen er Mesta Entreprenør sin største kunde, men selskapet har også oppdragsgivere som kommuner, energiselskap og private kunder. Mesta Elektro as sin hovedaktivitet er installasjon, drift og vedlikehold av elektroteknisk utrustning i tunneler og langs veier over hele landet. Mesta Eiendom as med datterselskaper eier og forvalter en eiendomsportefølje bestående av 270 eiendommer fordelt på 270 000 m² bygningsareal og 3 000 000 m² tomteareal i hele landet. Bygningsmassen består hovedsakelig av verksted, kontor, lager- og kombinasjonsbygg. Mesta Verksted as tilbyr sakkyndig kontroll og reparasjon av maskiner og utstyr fra Kristiansand til Kirkenes ved egene verksteder eller med mobile enheter. Peugeot. Peugeot er en fransk bilprodusent, grunnlagt i 1889. Firmaet startet med produksjon av sykler, men kan spore sin historie tilbake til den gang brødrene Jean-Pierre og Jean-Frédéric Peugeot bygget om en mølle til en smie i Sous-Cradet i det nordvestlige Frankrike i 1810. I 1889 viste Peugeot frem en dampdrevet trehjuling på Verdensutstillingen i Paris, og i 1913 produserte Peugeot halvparten av alle biler i Frankrike. I 1952 ruller bil nummer 1 million av samlebåndet. I 1976 fusjonerte Peugeot og Citroën. Peugeot overtok 90% av aksjekapitalen i Citroën. Det nye selskapet får navnet PSA Peugeot Citroën. Andre. Peugeot har også produsert Mercedes-Benz Geländewagen under navnet Peugeot P4 på lisens for det franske forsvaret. I Norge. Fra 1929 har Bertel O. Steen hatt agenturet i Norge. Den første bilen som ble importert var en 201 som kom til Norge 23. oktober 1929, som ble brukt som demonstrasjonsvogn inntil den ble solgt samme år. I løpet av 1930 solgte Bertel O. Steen 8 eksemplarer av 201. Per 2005 var Peugeot det 3. største bilmerket i Norge. Den riktige uttalen av Peugeot er "pøsjå", ikke "pysjå" som enkelte feilaktig sier. Offside. Offside er et regelbrudd i fotball, rugby, ishockey, landhockey, bandy, og amerikansk fotball. Rugby. Rugbyens offsideregel har samme opprinnelse som fotballens, og en spiller er offside dersom han er foran en medspiller som bærer ballen, foran en medspiller som sparker ballen eller foran en mølje idet den oppstår. Dersom spilleren blander seg inn i spillet, er offsiden straffbar. Ishockey. I ishockey oppstår offside dersom en puck som slås inn i motstanderens forsvarssone, entrer sonen etter at en eller flere av angripende lags spillere har entret den. Spillerne må være helt over forsvarende lags blålinje for å regnes som inne i motstanderens sone. I den nordamerikanske hockeyligaen NHL praktiseres også såkalt "two-line-offside", det vil si at en pasning er ulovlig dersom den slås fra en spiller som er helt inne i egen forsvarssone til en medspiller som er helt inne på motstanderens banehalvdel. Pasningen vil da krysse både egen blålinje og senterlinjen. Resten av hockeyverdenen har avviklet denne regelen. Offside med at det blir dropp ("face-off") utenfor den blålinjen hvor forseelsen fant sted – altså utenfor det forsvarende lags blålinje ved «vanlig» offside, og innenfor det angripende lagets egen blålinje ved "two-line-offside". Det finnes flere typer offside i ishockey, derav viljeoffside og pasningsoffside. Viljeoffside oppstår gjerne når forsvarslaget har fått klarert pucken ut av egen sone, og det angripende lag skyter pucken i retning av mål. Pucken droppes i angripende lags forsvarssone. Pasningsoffside dømmes når spilleren som mottar puck går innenfor angripendeblueline før pucken. Pucken droppes deretter der pucken ble spilt fra (nærmeste punkt på droppelinjen). Amerikansk fotball. I Amerikansk fotball er en spiller offside dersom han har noen del av kroppen i eller forbi den nøytrale sonen. Den nøytrale sonen er området mellom to linjer som går gjennom hver sin ende av fotballen når ballen hviler på bakken og er klar for spill med ballens lengdeakse parallell med sidelinjene. Det er kun det forsvarende laget som kan begå dette regelbruddet. Tilsvarende regelbrudd for det angripende laget heter encroachment. [Unntak: Ved avspark kan begge lag begå offside dersom de krysser sine respektive frisparklinjer før ballen sparkes. Frisparklinjen til det sparkende laget er der ballen sparkes fra og går parallelt med mållinjene. Frisparklinjen til det mottakende laget er ti yards nærmere egen mållinje fra det sparkende lagets frisparklinje] Offside straffes ved at ballen flyttes fem yards mot egen mållinje. Wolfgang Petry. Wolfgang Petry (født Wolfgang Remling 22. september 1951) er en tysk musiker. Har vært en bestselger i tyskspråklige land i over 25 år. Mest kjente slagere: «Alles», «Wahnsinn», «Geil Geil Geil» og «Verlieben verloren». Balearene. Balearene (katalansk: "Illes Balears"; spansk: "Islas Baleares" – direkte oversatt «Slyngekasterøyene») er en øygruppe i Middelhavet utenfor østkysten av Spania. Øyene utgjør til sammen 5 014 km² og danner provinsen og den autonome regionen Baleares med Palma de Mallorca som administrasjonssenter. De fem største øyene er Mallorca, Menorca, og de pityuiske øyer Ibiza, Cabrera og Formentera. I tillegg kommer en del mindre øyer. Balearene har et mildt klima og turisme er en svært viktig næringsvei. Jordbruket er også viktig, særlig på Mallorca. Innbyggerne snakker for det meste katalansk. Det er mange fortidsminner på Balearene, for det meste etter fønikerne, romerne og maurerne. Mellom øyene og det spanske fastlandet ligger Det baleariske hav. Historie. 798: Erobret av araberne, kom senere inn under kalifatet i Còrdoba 1708-56 og 1763-82: Menorca besatt av engelskmennene Balearene var, med unntak av Menorca, under nasjonalistisk kontroll under den spanske borgerkrigen, og var en viktig strategisk base for den nasjonalistiske marinen. Jørgen Juve. Jørgen Juve (født 22. november 1906 i Porsgrunn, død 12. april 1983 i Oslo) var en norsk fotballspiller. Han er Norges mestscorende i fotball gjennom tidene med sine 33 mål. Han spilte totalt 45 A-landskamper, men var spiss i bare 24 av dem – noe som gjør statistikken enda mer imponerende. Juve begynte sin karriere i Urædd, men spilte mesteparten av karrieren i Lyn. Han debuterte på det norske landslaget i 1928 som høyreback. I sin fjerde landskamp, en vennskapskamp mot Nederland, ble Juve flyttet opp som spiss. Han takket for tilliten med å score tre mål, og var deretter Norges førstevalg som spiss. I løpet av de sju neste landskampene scoret han utrolige 16 mål. I 1934 ble Juve flyttet ned i forsvaret igjen, og i 1936 var han kaptein på det berømte «Bronselaget». Etter at den aktive karrieren tok slutt var Juve en kort periode trener for Glimt, men flyttet tilbake til hovedstaden etter ett år. Utenfor fotballbanen jobbet han som journalist i Dagbladet. Juve var gift med psykologen Eva Røine. Gisle Grimstad. Gisle Grimstad (født 15. januar 1978) er en norsk-islandsk fotballspiller. Grimstad er oppfostret i fotballklubben Frigg, som han nå igjen spiller for etter et skadepreget opphold i Skeid. Grimstad er naturlig venstre-ving, men kan også spille offensiv midtbane og spiss. Han har sin styrke i teknikk og en presis pasningsfot. Gisle Grimstad Pastis. Pastis er navnet på en type fransk brennevin smaksatt med anis. Det inneholder vanligvis 40–45 volumprosent alkohol. Ordet "pastis" kommer fra provençalsk oksitansk og betyr «deig» eller «blanding». Det kan også ha betydningen ergrelse, kjedelig, forvirret situasjon, som i uttrykket "quel pastis!". Beskrivelse. Pastis framstilles ved gjæring av fenikkel og lakris, men fenikkel har blitt erstattet av stjerneanis som er langt rikere på anetol. Den drikkes som aperitiff, vanligvis blandet med isvann i et forhold mellom 5 og 7 deler til 1. Når pastis blandes ut skifter den farge og konsisens fra en nokså klar gylden væske til en gul og melkeaktig. Dette skyldes en fellingsreaksjon. Anetol er lite løselig i vann og felles ut. Den gyldne fargen til pastis skyldes en tilsatt fargestoff, vanligvis karamell. Det finnes også helt klare typer og spesielle typer tilsatt andre farger. Kjente merker er: Ricard, Pernod og Pastis 51. Ricard er på grunn av det store hjemmemarkedet blant verdens mestselgende brennevinsmerker. Pastis inneholdt opprinnelig også malurt, men dette ble forbudt i Frankrike i 1915. Apokope. Apokope (fra gresk ἀποκοπή, «avkutting») betegner i språkvitenskapen bortfall av lyder eller stavelser sist i ord. Ofte skyldes bortfallet at stavelsen tidligere var trykksvak. Hvis en f.eks. sammenligner latin "lup[us]" (ulv) med fransk "loup", ser en at den siste stavelsen i latin har falt helt bort i dagens fransk. I norske dialekter er det to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Nordland. I Nordland er apokopen på sitt sterkeste, hvor så godt som alle trykksvake e-er er forsvunnet. I Trøndelag er det ikke apokope i såkalte jamvektsord. Andre norske dialekter har ikke apokope i stavelsen nærmest trykkstavelsen, men i stavelser lenger bak, f.eks. "båtan" (båtane). Islay. Islay er en øy på vestkysten av Skottland og en av de Indre Hebridene. Øya har 3457 innbyggere (2001) og er mest kjent for sin store produksjon av kraftfulle singlemaltwhiskyer. De største tettstedene på Islay er Bowmore (800 innb.), Port Ellen (900 innb.) og Port Charlotte (250 innb.). På Islay er det åtte aktive destillerier: Ardbeg, Lagavulin, Laphroaig, Bowmore, Bunnahabhain, Caol Ila, Bruichladdich og Kilchoman. Islay-whiskyer kjennetegnes ved en sterk røyksmak. Mojito. Mojito er en kjent rom-basert drink. Hvem som lagde den første Mojito er omdiskutert, men baren "La Bodeguita del Medio" i Havanna, Cuba gjorde den kjent i 1930- og '40-årene. Drinken serveres i et longdrinkglass, gjerne pyntet med mynteblad. Mojito ble kjent i vesten (spesielt USA) fra 80-tallet, og er per dags dato ansett som en populær drink, både i Norge og utlandet. Den var en av favorittdrinkene til Ernest Hemingway. Bogstad Camping. Bogstad Camping i Oslo er Norges største campingplass og er åpen året rundt. Plassen er på 180 mål og eies av Norges Automobilforbund (NAF). Campingplassen ligger ved Bogstadvannet nedenfor Holmenkollen, og er populær blant familier på ferie og blant arbeidere som bor i Oslo i kortere eller lengre perioder. TCP. TCP (Transmission Control Protocol) er en nettverksprotokoll for forbindelsesorientert, pålitelig overføring av informasjon, og opererer på transportlaget i OSI-modellen for datanett. I protokollsettet for Internett, opererer TCP mellom Internett-protokollen (under), og en applikasjon (over). Applikasjonene trenger som oftest en pålitelig tilkobling mellom endepunktene, noe Internett-protokollen ikke tilbyr alene. Applikasjonene sender strømmer av 8-biters tegn for å bli sendt gjennom nettverket, og TCP-protokollen deler denne strømmen opp i pakker med en bestemt størrelse (vanligvis bestemt av nettverket som datamaskinen er koblet til). TCP sender så pakkene videre til Internett-protokollen som sørger for at de blir sendt til TCP-modulen i den andre enden av forbindelsen. TCP passer på at ingen pakker forsvinner ved å gi hvert tegn i strømmen et "sekvensnummer", som også blir brukt for å forsikre at pakkene blir levert i riktig rekkefølge hos mottakeren. TCP-modulen i mottakerenden sender så tilbake en kvittering for tegn som er blitt mottatt. Hvis kvitteringen ikke er mottatt innen et visst tidspunkt, vil et "tidsavbrudd" oppstå. Da vil sender anta at pakken er tapt, og pakken må sendes på nytt. TCP sjekker også at datastrømmen ikke er skadd ved å bruke en sjekksum. Sjekksummen blir beregnet av senderen, og kontrollert hos mottaker, for hver pakke. Virkemåten til TCP i detalj. Figur som viser de ulike feltene i TCP hodet TCP forbindelser har tre faser: opprettelsen av en forbindelse, dataoverføringen og tilslutt avslutningen av forbindelsen. Et treveis "håndtrykk" blir brukt for å opprette en forbindelse. Et fireveis håndtrykk blir brukt for å avslutte en forbindelse. I opprettelsesfasen av en forbindelse vil parametre som sekvensnummer bli initialisert for å oppnå riktig rekkefølge på pakkene og robusthet. Opprettelse av en forbindelse (treveis håndtrykk). Selv om det er mulig for to endepunkter å åpne en forbindelse mellom hverandre samtidig, så vil dette typisk skje ved at ene enden åpner en socket og venter passivt på at noen skal koble seg til. Dette blir ofte kalt passiv åpning og er typisk for tjener-enden av en forbindelse. Klientsiden av en forbindelse utfører en aktiv åpning ved å sende et TCP segment med SYN flagget satt til tjeneren som en del av 3-veis håndtrykket. Tjenersiden skal da besvare en gyldig SYN forespørsel med SYN/ACK. Til slutt så skal klientsiden av forbindelsen svare tjeneren med et ACK som fullfører treveis håndtrykket og opprettelsen av en forbindelse. Dataoverføring. I dataoverføringsfasen har TCP noen mekanismer som avgjør grad av robusthet og pålitlighet. Et "sekvensnummer" brukes for å ordne segmentene i riktig rekkefølge, og for å detektere dupliserte data. "Sjekksummer" brukes for å detektere feil i segmentene. "Kvitteringer" og "tidsavbrudd" brukes for å detektere feil og for å tilpasse TCP ved tap av segmenter eller ved forsinkelse. I opprettelsesfasen utveksles innledende "sekvensnummer" mellom de to endepunktene. Disse sekvensnummerne blir brukt til å identifisere hvert enkelt tegn i strømmen av tegn. Det er alltid et par av sekvensnummer i hvert TCP-segment. Disse blir referert til som henholdsvis sekvensnummeret og "kvitteringsnummeret". En TCP-sender refererer til sitt eget sekvensnummer som sekvensnummer og mottakers sekvensnummer som kvitteringsnummer. For å opprettholde pålitlighet, kvitterer en mottaker et TCP-segment ved å indikere at alle tegn fram til et gitt tegn i den kontinuerlige tegnstrømmen er mottatt. En utvidelse av TCP, kalt "SACK" ("Selective Acknowledgements"), tillater en TCP-mottaker å kvittere for blokker av tegn som ikke er i rekkefølge. Dette gjør at hvis et enkelt tegn i strømmen går tapt så kan TCP kvittere for tegn før dette, og dermed unngå at alle disse tegna må sendes på nytt. Gjennom bruken av sekvens- og kvitteringsnummer kan TCP levere segmenter i korrekt rekkefølge til mottakerapplikasjonen. Sekvens- og kvitteringsnummer er 32-biters positive heltall som vil rulle rundt til 0 ved det neste tegnet i strømmen etter 232-1. En 16-bit sjekksum som består av ener-komplementet til ener-komplement summen av innholdet i hodet og datadelen fra TCP segmentet blir kalkulert av senderen og inkludert i segmentet når det sendes. TCP mottakeren kalkulerer sjekksummen av TCP hodet og datadelen som er mottatt, og hvis denne ikke avviker fra sjekksummen senderen kalkulerte så antas segmentet å være intakt og uten feil. TCP sjekksummen er ganske svak i forhold til moderne standarder. Datalink lag med stor sannsynlighet for bitfeil, krever gjerne bedre evne til å korrigere og påvise feil. Hvis TCP skulle bli konstruert på nytt i dag ville mest sannsynlig en 32-bit syklisk redundanssjekk (CRC) spesifisert som en feilsjekk blitt brukt istedet for sjekksummen. Den svake sjekksummen er delvis kompensert for ved bruken av CRC eller bedre integritetssjekk på datalink-laget, under både TCP og IP, slik som foreksempel i en PPP eller Ethernet ramme. Imidlertid betyr ikke dette at 16-bit sjekksummen til TCP er redundant. Undersøkelser av Internett trafikk har vist at programvare og maskinvare feil som introduserer feil i pakker mellom CRC-beskytta hopp er vanlige, og at TCP sjekksummen fanger opp de fleste av slike enkle feil. Dette er et eksempel på ende-til-ende prinsippet. Kvitteringer for tegn som er sendt, eller fravær av kvitteringer, blir brukt av sendere for å implisitt lære om tilstanden på nettverket mellom TCP avsender og mottaker. Dette sammen med tidtakere gjør at TCP sendere og mottakere kan endre oppførselen til flyten av tegn. Dette kalles vanligvis flytkontroll, metningskontroll og/eller metningsunngåelse. TCP bruker et antall mekanismer for å oppnå både robusthet og høy ytelse. Disse mekanismene inkluderer bruken av et sliding window, "slow-start" algoritmen, "congestion avoidance" algoritmen, "fast retransmit" og "fast recovery" algoritmene, og så videre. Utvidelser av TCP for å pålitelig kunne håndtere tap, minimalisere feil, håndtere metning og ha en høy overføringshastighet i nettverk med svært høy kapasitet er områder det forskes på og utvikles standarder for. Avslutning av en forbindelse (4-veis håndtrykk). I denne fasen benyttes et 4-veis håndtrykk. Hver ende av forbindelsen avslutter uavhengig av hverandre. For hvert endepunkt som lukker forbindelsen kreves et par med FIN og ACK segmenter. TCP-porter. TCP bruker portnummer for å identifisere sender- og mottakerapplikasjoner. Applikasjonen på hver side av en TCP-forbindelse får tildelt et 16-bit unsigned portnummer. Porter er kategorisert i 3 grunnleggende kategorier: kjente, registrerte, og dynamiske/private. De kjente portene er tildelt av "Internet Assigned Numbers Authority" (IANA) og er typisk brukt av systemnivå eller rotprosesser. Velkjente applikasjoner som kjører som tjenere og venter passivt på tilkoblinger fra klienter bruker typisk disse portene. Noen eksempler på slike er: FTP (21), Telnet (23), SMTP (25) og HTTP (80). Registrerte porter blir typisk brukt av brukerapplikasjoner som midlertidige kildeporter når tjenere kontaktes, men disse portene kan også identifisere kjente tjenester registrert av en tredjepart. Dynamiske/private porter kan også bruke av sluttbrukerapplikasjoner, men blir ikke så ofte brukt på den måten. Dynamiske/private porter har ingen mening utenfor en bestemt TCP-forbindelse. TCP-portnummeret lagres i et felt på 16-bit i TCP-hodet, og 65535 porter er dermed tilgjengelige. Utviklingen av TCP. TCP er en kompleks protokoll og fortsatt under utvikling. Selv om betydelige utvidelser har blitt gjort og foreslått siden TCP ble dokumentert i RFC 793 i 1981, har den grunnleggende funksjonaliteten få endringer. RFC 1122, Host Requirements for Internet Hosts, oppklarte noen implementasjonskrav for TCP protokollen. RFC 2581, TCP Congestion Control som er en av de viktigste TCP relaterte RFCene i de senere år beskriver oppdaterte algoritmer for å unngå urimelig metning. I 2001 ble RFC 3168 publisert som beskriver "explicit congestion notification (ECN)" som er en mekanisme for å varsle om metning i nettverket. I dag brukes TCP til tilnærmet 95% av all Internett trafikk. Vanlige applikasjoner som bruker TCP er blant annet HTTP/HTTPS (world wide web), SMTP/POP3/IMAP (epost) og FTP (filoverføring). Den vidstrakte bruken vitner om at de opprinnelige utviklerne gjorde en svært god jobb. Alternativer til TCP. TCP er imidlertid ikke like godt egnet til alle applikasjoner. Derfor har nyere transportlags-protokoller blitt utviklet for å takle noen av svakhetene. For eksempel trenger sanntidsapplikasjoner ofte ikke, og vil lide av TCP's pålitelige leveringsmekanismer. I slike applikasjoner er det ofte bedre å ha litt tap, feil eller metning enn å prøve å tilpasse seg. Noen eksempler på slike applikasjoner er sanntids-strømmer av multimedia (som Internett-radio), sanntidsspill og IP-telefoni. Slike applikasjoner kan velge å bruke andre transportlagsprotokoller som foreksempel User Datagram Protocol (UDP), Stream Control Transmission Protocol SCTP), eller Datagram Congestion Control Protocol (DCCP) Sogn studentby. Sogn studentby i november 2005 Sogn studentby er en studentby på Sogn i Bydel Nordre Aker i Oslo, og ligger like nord for Ullevaal Stadion og ikke langt fra Sognsvann. Det tilbys hybler eller leiligheter til både enslige og barnefamilier. Hovedhuset til tidligere Vestre Sogn gård ligger midt i studentbyen og benyttes i dag som barnehage. De første blokkene ble bygget som deltagerlandsby i forbindelse med Vinter-OL i 1952 og er en av Oslos eldste studentbyer. På området ligger det også flere gravhauger og verneverdige eiketrær. Studentbyen eies av Studentsamskipnaden i Oslo. Det bor ca. 1300 studenter på Sogn. På området ligger også studenthuset Amatøren, som fungerer som møteplass for studentene. Amatøren er oppkalt etter Lars Saabye Christensens roman med samme navn, som handler om en student som bor på Sogn. Airbus A340. Airbus A340 er et passasjerfly for langdistanseruter produsert av Airbus. Flyet har samme konstruksjon som A330, men har fire motorer. Av kommersielle fly er det bare Boeing 777-200LR som har lenger rekkevidde i trafikk i dag. Historie. Konseptet for A340 ble etablert tidlig på 1970-tallet som TA11, en fire-motors variant av A300. Da oljekrisen kom, ble prosjektet lagt på is på ubestemt tid. Det ble ikke igangsatt igjen før på midten av 1980-tallet, da det ble videreutviklet til det moderne A340. Det nye flyet ble lansert i 1987 som et supplement til mellomdistanseflyet A300 og kortdistanseflyet A320. På det tidspunktet hadde det nyeste langdistanseflyet på markedet, Boeing 767, en ulempe på grunn av internasjonale regler om langdistanseflyvninger med to-motors fly (ETOPS). Med sine fire motorer var A340 et forsøk på å skape et fly av en ny generasjon som kunne konkurrere med Boeing 747. Airbus utviklet A340 og A330 parallelt. Begge flyene har samme vinger og skrog og låner mye fra de avanserte elektroniske systemene (avionics) som ble utviklet for A320. Opprinnelig hadde man til hensikt å bruke nye motorer fra International Aero Engines (IAE) i A340, men IAE stoppet utviklingsarbeidet og valget falt derfor på CFM56-5C4 fra det fransk-amerikanske selskapet CFMI. Da flyet første gang var på vingene i 1991, oppdaget man en potensiell konstruksjonsfeil iom. at vingene ikke var sterke nok til å bære de ytterste motorene ved marsjhastighet uten å bøye seg og vibrere. For å rette opp dette, utviklet man et skjold som ble plassert under vingene slik at luftstrømmene rundt motorfestene ikke skapte problemer. Det modifiserte A340 startet kommersiell trafikk for Lufthansa og Air France i 1993. Varianter. Opprinnelig var det to varianter av A340, A340-200 og A340-300. 200 er kortere enn 300 og har mindre setekapasitet, men den kan fly lenger og den ble derfor populær blant flyselskap som har veldig lange ruter. I 1997 lanserte Airbus to forlengede varianter, 500 som prioriterte rekkevidde, og 600 som først og fremst bød på kapasitet. Begge kom i trafikk i 2002. A340-200. A340-200 har en variant med 261 passasjerer i tre-klasse konfigurasjon har en rekkevidde på 7 450 nautiske mil (13 000 km), og i en 239 seters variant med en rekkevidde på opp til 8 000 nautiske mil. (14 800 km). Som en forkortet versjon av A340-300 drives flyet av fire CFMI CFM56-5C motorer. A340-200 ble lansert i 1987 og var på vingene første gang 1. april 1992. Boeing har ingen tilsvarende maskin, og A340-200 lages ikke lenger. A340-8000. En variant basert på A340-200 med ekstra drivstoffkapasitet og en maksimalvekt ved avgang (MTOW) på 275 tonn. Med 232 passasjerer i tre klasser er rekkevidden 8 100 nautiske mil. (15 000 km). Flyet drives av fire CFM56-5C4 motorer som 300E. Et fly av denne typen ble kjøpt av sultanen av Brunei. A340-300. A340-300 tar 295 passengerer i et typisk tre-klasse oppsett inntil 6 700 nautiske mil. (12 400 km). Dette er den opprinnelige versjonen som var på vingene 25. oktober 1991, og ble satt i trafikk av Lufthansa og Air France i mars 1993. Fire CFMI CFM56-5C motorer som i 200-varianten. Boeing har et tilsvarende tilbud i 777-200ER. SAS har 7 A340-300-fly i sin flåte, med plass til 245 passasjerer (46 business-seter, 28 economy extra-seter og 171 economy-seter). Utgaven benyttes for det meste på flygninger til Asia. SAS har også 4 A330-300, som for det meste benyttes på flygninger til USA. A340-300E. A340-300E er tungvektsversjonen av 340 og ble første gang levert til Singapore Airlines i april 1996. Maksimal startvekt er mellom 271 og 275 tonn med typisk rekkevidde mellom 7 100 og 7 300 nautiske mil. (13 100-13 500 km) med 295 passasjerer. Motorene er av typen CFMI CFM56-5C4. A340-500. For tiden er dette det sivile ruteflyet som har nest lengst rekkevidde. Det tar 313 passasjerer i tre klasser på strekninger opp til 8 650 nautiske mil. (16 000 km). Det betyr at det kan fly non-stop fra Newark-flyplassen utenfor New York til Singapore. Flyet var første gang på vingene 11. februar 2002 og ble sertifisert 3. desember 2002 for de første leveringer til Emirates Airline. 500-varianten er 3,3 meter lenger enn 300, har større vingeflater, langt større drivstoffkapasitet (+50% i forhold til 300), noe høyere marsjhastighet, større horisontal stabilisator og mindre vertikale flater på høyderoret. Flyet har kamera som hjelper pilotene å manøvrere sikrere på bakken. Flyet har fire Rolls-Royce Trent 553-motorer A340-600. Utviklet for å kunne erstatte de eldste Boeing 747 som skal fases ut. A340-600 tar 380 passasjerer fordelt på tre klasser inntil 7 500 nautiske mil. (13 900 km). Flyet har altså samme passasjerkapasitet som 747, men dobbelt så stort lastevolum og lavere kostnader pr. tur og pr. sete. Flyet gikk på vingene første gang 23. april 2001 og Virgin Atlantic satte det i regulær trafikk for første gang i august 2002. 600 er over 10 meter lenger enn 300 og verdens nest lengste passasjerfly, mer enn 4 meter lenger enn 747-400. Flyet har fire Rolls-Royce Trent 556-motorer. Det har også et ekstra understell med fire hjul i skrogets senterlinje for å bære den økte maksimalvekten ved avgang. De første syv A340-600 ble levert med vinger som var for tunge. Da kunden (Virgin Atlantic) valgte å få levert nye fly, ble disse solgt til Iberia Airlines med redusert pris. Lule-Vilela. Lule-Vilela er et indiansk språk som snakkes av 5 familier i Argentina, nær grensen til Paraguay. Språket er nesten utdødd ettersom de fleste av brukerne til daglig bruker et annet indiansk språk. Lule-Vilela er ikke i slekt med noe annet språk. Flair bartending. Flair bartending er kunsten å lage drinker med stil. Det kalles "flair" når bartenderen bruker drinkingredienser, barutstyr eller flasker til å lage show rundt produksjonen av en drink, eksempelvis ved sjonglere med flaskene. Flair bartending har blitt mer utbredt etter filmen "Cocktail" med Tom Cruise. Andoque. Andoque er et indiansk språk som forstås av ca. 500 mennesker i Colombia, nær grensen til Peru. Bare ca. 50 mennesker bruker det daglig. Andoque er trolig ikke beslektet med noe annet språk. Gioacchino Rossini. Gioacchino Rossini (født 29. februar 1792 i Pesaro i Italia, død 13. november 1868 i Passy ved Paris i Frankrike) var en italiensk komponist. Han er først og fremst er kjent for sine 39 operaer, men skrev også kirkemusikk, kammermusikk, sanger, instrumental- og pianomusikk. Som operakomponist regnes han blant de mest betydelige innen belcantostilen, og operaene "Barbereren i Sevilla" og "La Cenerentola" («Askepott») hører til standardrepertoaret på operahusene verden over. Liv. Gioacchino Rossini var den eneste sønnen til hornisten Giuseppe Rossini (1758–1839) og sangerinnen Anna Guidarini (1771–1827). Egentlig ble han døpt "Giovacchino", men Rossini selv skrev nesten alltid navnet som "Gioachino", og derfor er det denne uvanlige navneformen han er kjent under. Rossini lærte tidlig å spille fiolin og cembalo og hadde dessuten en god sangstemme. Etter at familien flyttet til Lugo i 1802 ble han kjent med den velhavende Giuseppe Malerbi som hadde et biblioteket som gjorde det mulig for ham å gjøre seg kjent med verk av Haydn og Mozart. Rossinis første offentlige opptreden skjedde 22. april 1804 da han sammen med sin mor sto på scenen i det kommunale teateret i Imola. Samme år skrev Rossini sine første komposisjoner, "Sei sonate a quattro" for to fioliner, cello og kontrabass. De ble utgitt som urtekst i 1954. I 1805 flyttet familien til Bologna, hvor Rossini opttrådte som sanger. Fra april 1806 gikk han på "Liceo Musicale" sammen med blant andre Francesco Morlacchi og Gaetano Donizetti. Her fikk han undervisning i komposisjon og cellospill. Rossini forlot skolen i 1810 uten avsluttende eksamen og reiste til Venezia. På dette tidspunktet hadde han komponert sin første opera, "Demetrio e Polibio" og noen andre stykker. I Venezia trådte han i 1810 fram i offentligheten som komponist med sin første «modne» opera, "Il Cambiale di Matrimonio" («Ekteskapskandidaten»). De neste årene skrev Rossini flere operaer, men ingen ble spesielt kjent. Først med "Tancredi" (1813) komponerte han sin første virkelige suksess-opera. Etter ytterligere noen operaer, blant annet "L’Italiana in Algeri" («Italierinnen i Algerie»), ble han i 1815 leder av begge operahusene i Napoli. Dermed var han forpliktet til årlig å skrive en opera for hver av de to institusjonene, men han kunne fortsatt arbeide for operahus i andre byer. Ikke alle hans operaer ble umiddelbare suksesser: både uroppføringen av "Barbereren i Sevilla" og "La Cenerentola" i Roma var mislykkede, det var først etter senere oppføringer verkene ble populære. I Napoli ble Rossini kjent med messosopranen Isabella Colbran som han var gift med fra 1823 til 1836. Etter et fem måneder langt og svært lukrativt opphold ved King's Theatre i London ble Rossini i 1824 leder av den italienske opera i Paris. To år senere ble han kongelig hoffkomponist i Frankrike. Her omarbeidet han blant annet "Moîse" og "Maometto II" til henholdsvis "Mosé et Pharaon" og "Le Siége de Corinth" i samsvar med den rådende franske operastilen. Rossini skrev sin siste opera, "Wilhelm Tell", i 1829. I alt skrev han 39 operaer og opparbeidet seg et ry som en mester innen buffasjangeren, selv om han også skrev opera seria-verk. Julirevolusjonen i 1830 førte til at Rossini mistet sine embeter, men det lyktes ham å få rettslig gjennomslag for en livsvarig pensjon. Fra 1836 til 1848 var Rossini i Bologna og skrev der kirke- og kammermusikk, blant annet "Stabat Mater" (1832 / 1841). Isabella Colbran, Rossinis tidligere hustru, døde i 1845, og året etter giftet han seg med franske Olympe Pélissier, et ekteskap som varte livet ut. På grunn av den politiske uroen i Bologna i 1848 flyktet Rossini til Firenze i 1848. I 1855 flyttet han tilbake til Paris og bodde der resten av sitt liv. Til Rossinis mest kjente verk etter tiden som operakomponist regnes "Stabat mater" og "Petite Messe solennelle". Sistnevnte er tross navnet «Liten messe» et nittiminutters verk. Rossinis komposisjoner er kjent for sin humor, enkelte av dem avslører det allerede i tittelen, eksempelvis "Péchés de vieillesse" («alderdomssynder»), «Torturerte valser», «Astmatisk etyde», «Kromatisk dreiebenk» og «Abortert polka-masurka». Rossini led av depresjoner, spesielt i andre halvdel av livet. Årsaken kan ha vært gonore som han pådro seg i ungdommen. Han døde av en tarmoperasjon og ble opprinnelig bisatt ved Père Lachaise. I 1887 ble levningene overført til "Santa Croce-basilikaen" i Firenze. Utvikling som operakomponist. Rossinis utvikling som operakomponist kan på sett og vis deles inn i tre faser. Den første perioden strekker seg fram til 1816, og her bygger han i hovedsak på impulsene fra sine forgjengere; primært Domenico Cimarosa (1749–1801), men også Wolfgang Amadeus Mozart. Men allerede i de tidlige verkene aner vi at noe nytt er i ferd med å skje – rytmikken er mer pulserende og orkestreringen langt mer sammensatt. De to mest kjente av de tidligste verkene er nok "Tancredi" og "L'Italiana en Algeri" fra 1813, men "La Pietra del Paragone" fra 1812 fortjener samtidig å nevnes. Det er bemerkelsesverdig at en undom på 20 år kunne skrive et så briljant og modent verk – nær sagt et overflødighetshorn av musikk, og samtidig gi flere signaler om hva som skulle komme de neste 17 årene. "Il Barbiere di Siviglia" markerer slutten på denne fasen, og inneholder samtidig mange elementer som i stor grad peker framover. Den andre perioden innledes med "Otello", som kan sies å markere romantikkens inntreden i italiensk opera. Allerede i "Elisabetta" lot Rossini orkesteret akkompagnere resitativene, i motsetning til cembaloet som hadde vært tradisjon i italiensk opera tidligere. Det neste store verket i denne fasen er "La Cenerentola", en romantisk komedie som bygger på eventyret om Askepott. Musikalsk sett viderefører denne tråden fra Il Barbiere di Siviglia, og er et oppkomme av iørefallende melodier og briljant orkestrering. Mens "La Cenerentola" på mange vis har røtter i tradisjonell italiensk Opera Buffa, bringer "La Gazza Ladra" bud om Vincenzo Bellinis og Gaetano Donizettis sentimentale verker i opera semiseria-stilen. Operaen handler om en ung tjenestejente som ved en misforståelse anklages for å ha stjålet sølvtøy fra herskapet, mens det i virkeligheten er en skjære som har stukket bort gjenstandene. Landsbydommeren, som har blitt avvist av jenta når han har gjort kur til henne, tar hevn ved å føre henne til retten, og der blir hun dømt til døden for tyveriet. I øyeblikket før henrettelsen skal skje, blir imidlertid tyvegodset gjenfunnet i et skjærerede, og operaen ender lykkelig til slutt. Tre numre skiller denne operaen særskilt fra de foregående, nemlig en brindisi (drikkevise) med innlagte pantomimeinnslag; rettsscenen og marsjen mot skafottet. De to siste scenene viser hvor Donizetti og Bellini kunne hente sin dramatikk og lidenskap fra. Når "La Gazza Ladra" fortjener å nevnes spesielt, er dette fordi denne operaen la mye av grunnlaget for de resterende operaene Rossini skrev i Italia, og forsåvidt også for de to operaene han omarbeidet for Paris. Slik sett er utviklingen i Rossinis musikk relativt beskjeden de 12 årene som fører fram til "Guglielmo Tell" (italiensk for Wilhelm Tell), men da tok han definitivt igjen det forsømte og skrev en dramatisk opera av stort format og med en musikk som virkelig markerte et solid skritt framover. Rossinis tredje fase kan dermed sies kun å bestå av dette siste, monumentale verket. Annen musikk. Etter å ha skrevet "Guglielmo Tell" trakk Rossini seg tilbake som operakomponist; dels av helbredsgrunner, men også fordi han følte at hans samtidige var i ferd med å passere ham når det gjaldt nyvinninger og dristig eksperimentering. Ikke desto mindre tilførte han kirkemusikken en ny dimensjon med "Stabat Mater" (1832; omarbeidet i 1840-årene), som på mange måter nærmer seg operaen i dramatisk uttrykksfullhet. I sine siste 10 leveår skrev Rossini en lang rekke klaververker under samlebetegnelsen "Les Péchés de Vieillesse", samt det høyst originale kirkemusikalske verket "Petite Messe Solennelle". Et av klaververkene fortjener å nevnes spesielt, ettersom det skildrer en dramatisk togreise som ender med en ulykke. Dette transportmiddelet skremte forøvrig Rossini slik at han kun reiste med jernbane én gang i sin levetid. Komponisten som plagierte seg selv. Rossini unnlot sjelden å benytte vellykkede musikalske temaer om igjen. Den overturen vi i dag forbinder med "Il Barbiere di Siviglia" og intet annet, ble faktisk benyttet ved to tidligere anledninger – henholdsvis "Aureliano in Palmira" og "Elisabetta, Regina d'Inghilterra". Overturen til "Il Turco in Italia" ble likeledes i en lettere omarbeidet form brukt til "Otello". Ballettmusikken Rossini skrev til "Armida" i 1817, finner vi også fragmenter fra i senere verker. Deler av den finner vi som ballettinnslag i "Mosé et Pharaon", og så å si hele ble benyttet til samme formål da han omarbeidet "Otello" for Parisoperaen i 1840-årene. En særskilt sats fra ballettmusikken til Le Siége de Corinth omtales dessuten som overture til den bredt anlagte enakteren "Il Viaggio a Reims" fra 1825 – et formål den imidlertid aldri har blitt anvendt til, skal vi tro kildene. Som en forstår, skaper slik gjenbruk lett problemer når en skal fastslå hvilke verk enkeltnumre egentlig har blitt skrevet til. Ettertidens vurdering av Rossini. Det er hevet over enhver tvil at Rossini betydde svært mye for utviklingen av musikkdramatikken i det 19. århundre. Med utgangspunkt i forgjengerne framstår han som skaperen av det nye århundrets italienske opera, og leverer den videre til etterfølgerne Bellini og Donizetti i 1829. På samme måte legger han med "Guglielmo Tell" grunnlaget for den veien Daniel-François Auber, Giacomo Meyerbeer og Jacques Fromental Halévy skulle følge videre. Det faktum at Rossini tjente seg rik på sine komposisjoner og endatil ble en etter forholdene gammel mann, har nok gjort ham undervurdert i enkelte sammenhenger. Hans livsløp harmonerte nemlig dårlig med det romantiske ideal om en fattig, sykelig kunstner som dør ung, og i tillegg er en gripende, dyptloddende patos stort sett fraværende i hans verker. Det betyr ikke dermed at Rossini ikke var i stand til å skrive virkelig vakker musikk: Allerede i 1. akt av "Il Signor Bruschino" (1813) forekommer en duett med en instrumental innledning av stor skjønnhet, og hans virtuose behandling av treblåserrekken finnes det utallige eksempler på. Ainu (språk). Ainu er et isolert språk som ble talt av ainuene i Japan og på Sakhalin i Russland. Det var kun 15 gjenlevende morsmålsbrukere av språket i 1996, alle i Japan. Den siste morsmålsbrukeren i Russland døde i 1994. Det fantes minst 19 dialekter av språket. Ainu var et begrenset tonespråk. Bill Shankly. William «Bill» Shankly (født 2. september 1913, død 29. september 1981) er en av Englands mest suksessfulle og respekterte fotballmanager gjennom tidene. Han var også en stabil spiller, men fikk store deler av karrieren ødelagt grunnet andre verdenskrig. Shankly spilte nesten 300 kamper for Preston North End, samtidig som han fikk fem kamper for. Det ble også to korte opphold i Partick Thistle og Carlisle United som spiller. Det er først og fremst managerjobbene som har gjort han anerkjent, da spesielt fra tiden i Liverpool FC. Shankly tok over klubben som da lå i andre divisjon i 1959, og førte den tilbake til toppen av engelsk fotball. I løpet av sine 15 år i klubben vant han tre ligamesterskap, FA-Cupen to ganger, samt UEFA-Cupen, før han i 1974 overraskende gikk av som manager. Liverpool-supporterne tilba ham på en nærmest religiøs måte, og i dag – nesten 30 år etter hans død, blir han fremdeles omtalt som en helgen. Bakgrunn. Bill Shankly ble født i gruvelandsbyen Glenbuck, Ayrshire. Han var sønn av John og Barbara Shankly, og vokste opp i en søskenflokk på ti barn. De fleste av mennene i hjembyen arbeidet i gruvene, men Shanklys far var skredder. Gruvedriften førte til at innbyggerne i Glenbuck var sterkt fagorganiserte, og Bill utviklet tidlig en sosialistisk tro. "Den troen jeg tror på er egentlig ikke politikk. Det er en måte å leve på, det er menneskeheten. Den eneste måten å leve på for å bli lykkelig er at alle jobber for hverandre og hjelper hverandre", har Shankly uttalt for å fremme sin tro. Hans mor var meget interessert i fotball, og hennes to brødre, Robert Blyth og og William Blyth, flyttet begge til England for å spille profesjonell fotball. Begge ble senere, etter spillekarrierene, direktører i henholdsvis Portsmouth og Carlisle United. Shanklys fire brødre ble også profesjonelle fotballspillere, men det var yngstemann Bill som fikk den største karrieren innenfor fotballen. Shankly ble i november 1974 offiser av Order of the British Empire. Spillerkarriere. Shanklys spillerkarriere startet i skotsk juniorfotball, hvor han spilte for Cronberry Eglinton og Glenbuck Cherrypickers. Han spilte tre år for Partick Thistle, før han i juli 1932 ble oppdaget av talentspeidere og signerte for Carlisle United. Den 31. desember 1932 gjorde han sin debut for klubben, i en kamp mot Rochdale. Ett halvt år senere signerte han imidlertid for Preston North End, etter kun 16 kamper for klubben fra Nordvest-England. Han ble fort en viktig brikke i laget, og klubben rykket opp til førstedivisjon i 1934. I 1937 spilte klubben finale i FA-Cupen, men måtte til slutt gi tapt for Sunderland. Hans største bragd som aktiv spiller kom imidlertid året etter da Preston vant turneringen, og slo klubben han senere skulle trene, Huddersfield Town i finalen. I april 1938 debuterte han på det, i en 1-0-seier mot. Han spilte fem kamper for landet sitt, samt ytterligere syv kamper under krigsperioden. Disse kampene har senere aldri blitt godkjent som offisielle, og krigen ødela mye for hans fremragende spillerkarriere. Under krigen spilte han kamper for en rekke klubber, blant annet Northamton Town, Liverpool, Arsenal, Cardiff City, Bolton Wanderers og Luton Town. Han hjalp Preston til seier i en turnering som kun ble arrangert under krigsperioden i 1941. Fem år senere, i 1946, startet den organiserte ligafotballen igjen i England, og Shankly fortsatte å spille for Preston. Han var nå blitt 33 år, og var på slutten av en spillerkarriere der krigen spolerte mye. I 1949 la han opp, og begynte tiden som manager. Carlisle United. Mars 1949 ble han ansatt som manager for Carlisle United, klubben hvor han startet sin spillerkarriere. Han løftet Carlisle fra en 15. til en tredjeplass på nivå tre i det engelske ligasystemet. I 1951 trakk han seg fra stillingen grunnet manglende økonomisk vilje i forbindelse med nye spilleroverganger fra styret i klubben. Grimsby Town. Da Shankly ankom Grimsby Town overtok han en aldrende spillergruppe, og klubben hadde nettopp rykket ned for andre gang på fire sesonger. Mens optimismen til spillerne og supporterne var lav, hadde Shankly troen på spillerne. Flere av spillerne hadde prestert godt på høyeste nivå for klubben, selv om klubben nå befant seg på nivå tre. Sammen med de gamle spillerne, samt enkelte nye spillere, bidro Shankly til et fornyet håp for Grimsby. Han ble rask populær på Blundell Park, og klubben trakk jevnlig over 20 000 tilskuere på hjemmekampene. Samtidig var det tilskuertall på opptil 5000 på reservelagskampene, hvor Shankly av og til opptrådde som spiller. Uansett misset klubben opprykket i 52-sesongen, med et lag som fikk med seg 36 poeng av 40 mulige på de siste tjue kampene. Etter en lysende start på sesongen etter, falt formen gradvis og optimismen ble svekket. Shankly fikk lite penger til kjøp av nye spillere og han var lite villig til å gi unge, lovende talenter sjansen. Dette på grunn av lojaliteten han hadde ovenfor veteranene i klubben, en svakhet som også skulle komme til syne senere som manager for Liverpool. I januar 1954 leverte han sin oppsigelse, og uttalte at mangelen på sportslig satsing i styret var den største årsaken. Sesongen 1954/55 var Shankly ansatt som manager for Workington Town. Han løftet klubben fra nedre halvdel til en respektabel 8. plass på nivå tre, foran rivalen og hans tidligere klubb, Carlisle United. Huddersfield Town. I november 1955 ble han assisterende manager i Huddersfield Town. En tidligere lagkamerat fra tiden i Preston, Andy Beattie, ønsket Shankly som sin høyre hånd. Ett år senere sa imidlertid Beattie opp stillingen som følge av svake resultater, og Shankly ble tilbudt jobben som ny manager. Huddersfield hadde vært ledende i England under mellomkrigsårene med mange titler og var hittil den største klubben han hadde vært manager for. I likhet med Liverpool var de også en klubb som underpresterte i 2. divisjon. Samtidig hadde klubben et styre som ikke våget å investere i kvalitetsspillere. Shankly prøvde å kjøpe de skotske spillerne Ron Yeats og Ian St. John, men styret mente de ikke hadde råd. Da Shankly forlot Leeds Road etter en kamp hvor man hadde slått Cardiff City 1-0, sto det to dresskledde herrer og ventet på ham ved utgangen. Han pleide å gå de få kilometerne hjem til kona Nessie og barna Barbara og Jean. De to herrene var Tom Williams og Harry Latham, henholdsvis formann og direktør i Liverpool. Tilbudet om å ta over ansvaret for Merseyside-klubben, var en sjanse han ikke kunne gå ifra seg. Avskjeden med Huddersfield ble ikke hjertelig for Shanks, som forhandlet med Liverpool før man visste noe om det i klubben han fremdeles var ansatt i. På dette tidspunktet var det heller ikke kunngjort at Phil Taylor ville gå av som manager i Liverpool. Da Huddersfield i november 1959 skulle spille hjemmekamp mot Liverpool, begynte imidlertid ryktene å gå da hele Liverpools styre hadde meldt sin ankomst til kampen. Huddersfield vant kampen 1-0, og da han tre dager senere innledet sin daglige rapport med "dette er min siste rapport", forsto alle hva som ville komme til å skje. Liverpool. Han ble ansatt som manager i Liverpool desember 1959. Shankly hadde en stor jobb foran seg i klubben. Han visste at det var en storklubb som lå nede, med de fleste realitetene kom allikevel som et sjokk på ham. Treningsfeltet Melwood var ustelt, og den beste gressmatten ble brukt av det lokale cricketlaget. Der ble det ikke spilt mer cricket etter Shanks ankomst, og snart hadde man også fått på plass et moderne vanningssystem. Samtidig uttalte han at Anfield var byens største toalett, og ikke lenge etter hadde man også vannklosetter på stadion. Det hele var en del av visjonen til Shanks, man skulle være stolt av klubben og bare det beste var godt nok. Uvanlig nok tok han ikke med seg noen av hans tidligere trenere, men lot hele staben i klubben få fornyet tillit. Til gjengjeld ble det forlangt hundre prosent lojalitet og hardt arbeid. Med Bob Paisley som assistent, Joe Fagan med ansvar for reservelaget, og i tillegg Reuben Bennett som tok ansvaret for den fysiske treningen, var en sterk ledergruppe etablert. På treningene utviklet han en særegen filosofi. Han mente at siden kamper blir spilt med en ball, ble også nesten all trening utført med ball på grønt gress. Tidligere hadde spillerne gjerne startet treningen med å jogge på hardt underlag fra Anfield til treningsfeltet som oppvarming, og mye av treningen forgikk på sanddyner. Etter Shanklys ankomst tok de buss opp til treningsanlegget, noe som førte til et bedre miljø innad i klubben. Etter treningene tok spillerne bussen tilbake til Anfield, hvor de dusjet og spiste et felles måltid. På denne måten mente Shankly at spillerne ville holde seg skadefrie, og som et resultat av dette vant klubben den øverste ligaen i 66-sesongen med kun 14 brukte spillere. De legendariske five-a-side-kampene ble innført, med tanken "pass and move". La ballen gå, stå ikke stille, hjelp dine medspillere. Gi ballfører alternativer når Liverpool hadde ballen, sørg for å vinne den tilbake når den ble mistet. Et tilsynelatende enkelt prinsipp, som krevde spillere med god grunnteknikk og spilleforståelse. Samtidig måtte nye spillere gjennomgå en periode på reservelaget, før de var utlært i "The Liverpool Way". 1960-tallet. Sakte, men sikkert, bygde Shankly og hans medarbeidere opp klubben. Antall tilskuere på hjemmekampene økte, og ofte var det opp i mot 40 000 tilskuere på kampene. Samtidig førte signeringene av Ron Yeats, Ian St. John og Gordon Milne til at Liverpool rykket opp til 1. divisjon etter 61-sesongen. Shanklys første store mål var å vippe Everton ned fra herredømmet i byen, og klubbens sjette ligamesterskap i 64-sesongen førte til at nettopp Everton, som regjerende mester, ikke klarte å forsvare tittelen. I 1965 vant klubben FA-Cupen for første gang, etter at de slo Leeds United 2-1. Det sto 0-0 ved ordinær tid, men scoringer av Roger Hunt og Ian St. John sørget for at pokalen havnet på Anfield. Samtidig spilte klubben finale i Cupvinnercupen året etter, men tapte 2-1 mot Borussia Dortmund. Roger Hunts mål førte til ekstraomganger, men tyskerne avgjorde til slutt kampen. Sesongen 67 ble starten på en mager tid for Shankly, under hans periode i klubben. Liverpool gikk seks sesonger uten en eneste tittel, noe som ikke har hendt i ettertiden. Signeringen av Emlyn Hughes var imidlertid et godt kjøp, men flere av spillerne var blitt godt opp i årene. Dette har senere blitt beskrevet som en av hans svakheter som manager; han stolte for lenge på veteranene, og noen hadde tillit for lenge. Dette kunne ha en forbindelse med at han selv måtte legge opp tidligere enn han hadde ønsket, men han bekreftet aldri dette. 1970-tallet. Tapet for Watford i en FA-Cupkamp i 70-sesongen ble markeringen på et nytt generasjonsskifte. Eldre spillere som Ian St. John, Ron Yeats og Tommy Lawrence gikk ut av portene på Anfield, mens inn kom ungguttene Ray Clemence, Larry Lloyd, John Toshack og Steve Heighway. Gradvis nærmet klubben seg toppen igjen, og i 1971 nådde man igjen finalen i FA-Cupen. Der ble det imidlertid tap mot Arsenal etter at Liverpool gav fra seg en ettmålsledelse i ekstraomgangene. Sesongen etter skulle vise seg å være et enda sterkere tegn på at en storhetstid var på vei tilbake. 20 år gamle Kevin Keegan var hentet fra Scunthorpe, og debuterte mot Nottingham Forest 14. august 1971. Allerede etter 12 minutter åpnet Keegan målkontoen sin, og The Kop hadde fått en ny helt. I ligaen var man i toppen sesongen gjennom, og kun omdiskuterte dommeravgjørelser i siste ligakamp på Highbury gjorde at Liverpool ikke vant ligaen. Hadde man vunnet den kampen ville et nytt ligamesterskap vært i boks, men endte i stedet på tredjeplass, kun ett poeng bak ligavinnerne. Storhetstiden var definitivt tilbake i klubben. 73-sesongen ble avsluttet med det åttende seriegullet i klubbens historie, samtidig som man tangerte rekorden til Arsenal i antall seriegull. Shankly har senere beskrevet dagen man vant ligagullet i 1973 som den beste i sitt liv, større enn de to første ligamesterskapene han hadde sikret klubben. Dette fordi det tredje gullet ble hentet med et nytt oppbygd storlag, der de fleste spillerne hadde minimalt med førstelagserfaring. Samme år kom også klubbens første europeiske triumf, etter at Borussia Mönchengladbach ble slått i UEFA-Cup-finalen. Denne sesongen ble også Shankly kåret til årets manager i England, utrolig nok den eneste gangen han fikk denne utmerkelsen. Hans siste sesong i Liverpool, endte med en ny finale i FA-Cupen mot Newcastle. Kampen var et godt eksempel på hans fotballfilosofi; angrepsvillige vingbacker, god grunnteknikk, samt "pass and move" som grunnsteinen i det hele. Man vant finalen 3-0, men kunne ha vært langt større, da Newcastle ble totalt overkjørt kampen i gjennom. For andre gang var FA-cuppokalen hentet hjem til Anfield, og klubben var tilbake i en ny gullalder under Shankly, men dette skulle ikke vare lenge. Avgangen. Den 12. juli 1974 hadde Shankly bestemt seg for å pensjonere seg, og uttalte senere at det å fortelle formannen om beslutningen var som å gå til den elektriske stol. Han ønsket å tilbringe mer tid med kona Nessie, og deres to barn. Da nyheten om Shanklys avgang nådde ut til supporterne, ble klubbens sentralbord overbelastet av fortvilte fans, og fabrikkarbeidere truet med å gå til streik inntil deres helt returnerte til jobben. Klubben var imidlertid fortsatt i trygge hender, med Ronnie Moran og Roy Evans som assistenter under ledelse av Bob Paisley. Senere ble det sagt at Shankly ønsket Jack Charlton som hans etterfølger, ikke Paisley. Shankly angret tidlig på beslutningen, og var fortsatt til stede på klubbens treninger. Styret likte ikke at han truet Paisleys autoritet under treningene, men Shankly ble fremdeles kalt «sjefen» på Melwood, samtidig som Paisley kun var «Bob». Klubbens stjernespiller Kevin Keegan uttalte at «det gikk ikke galt så ofte i klubben, men det gjorde det den gangen» og ønsket at Shankly fikk en plass i styret. Relasjonene med supporterne. Grunnet sin arbeiderklasse-bakgrunn, hadde Shankly en klar mening om hvordan supporterne ville at laget skulle opptre og oppføre seg både på og utenfor banen. Han følte han skuffet fansen når laget ikke gjorde det bra på banen, og skjønte viktigheten av en trofast supporterskare for klubben. Når han ikke var på treningsfeltet, satt Shankly ofte ved skrivemaskinen sin og svarte personlig på alle brevene som ankom Melwood. Han inviterte til og med supportere hjem til seg for å diskutere neste kamp, og ved flere anledninger gav han bort billetter til supportere som ikke hadde. Shankly visste virkelig å sette pris på supporterne, noe som gjenspeiles godt da han etter UEFA-Cupfinalen i 1976 ble sitert på følgende: "En supporter kom bort og sa at han ikke har billett – så Shanks gikk og kjøpte ham en". Etter avgangen som manager har han også uttalt: "Jeg var kun engasjert i spillet på grunn av kjærligheten til fotball – jeg ønsket å bringe tilbake lykke til folket i Liverpool". Bortgang. Statuen av Shankly utenfor Anfield. Morgenen 26. september 1981 ble Shankly innlagt på Broadgreen sykehus etter et hjerteinfarkt. Han insisterte på å bli stelt i et vanlig sykehus, ikke i et privat. En talsmann for sykehuset uttalte til avisen Liverpool Echo at «det var der han ønsket å være». Hans tilstand var stabil og det ble antatt at han skulle bli helt frisk, det var ingen antydning om at hans liv var i fare. Sentralbordet ble sprengt av bekymrede fans og på søndag morgen ble det bedt for ham både i anglikanske og katolske gudstjenester. Men sent den 28. september forverret Shanklys tilstand seg til det verre og kl 01:20 den 29. september 1981 døde han, 68 år gammel. Sir Matt Busby ble så opprørt da han hørte nyheten om Shanklys død at han nektet å ta noen telefonsamtaler fra folk som spurte ham om en kommentar. Noen år tidligere hadde Shankly rost Busby, og sagt at han som trener sto for det «beste fotballspillet noensinne». Under den første kampen på Anfield etter hans begravelse ble det utfoldet et banner som lød "Shankly Lives Forever" på The Kop, og samtidig holdt en Labour-konferanse ett minutts stillhet, ettersom Shankly alltid hadde vært sosialist. Hans enke Nessie Shankly overlevde sin mann med nesten 21 år. Hun døde som 82-åring i august 2002. Inntil sin død bodde hun fremdeles i huset på Bellefield Avenue, West Derby, som hun hadde flyttet inn i etter at hennes mann ble Liverpool-manager i 1959. Da Preston North End midt på 1990-tallet begynte en fullstendig ombygging av Deepdale, ble den tidligere Spion Kop-tribunen erstattet av en ny tribune som i 1998 fikk navnet Bill Shankly Kop. Setene på denne tribunen har seter i ulike farger som gir et bilde av Shanklys hode og skuldre. I 2002 ble Bill Shankly innviet i engelsk fotballs Hall of Fame, og i 1997 ble statuen av Shankly avduket utenfor Anfield. Statuen viser Shankly iført supportesskjerf, i kjent positur idet han tar imot applausen fra fansen. På sokkelen er det påskriften «Bill Shankly – He Made The People Happy». Milligram. Milligram er en SI-enhet for måling av masse. Et milligram er lik en tusendel av et gram, som er lik en milliondel av et kilogram. Et milligram er omtrent vekten av en kubikkmillimeter (en mikroliter) vann. Milligram er en vanlig enhet for måling av masse. Milligram brukes blant annet til å angi mengder av vitaminer og andre næringsstoffer i matvarer, ofte pr. 100 gram vare. Gram. Gram (symbol: g) er en avledet SI-enhet for masse. Ett gram er definert som en tusendel av ett kilogram, SI-enheten for masse. Før SI-systemet ble ett gram definert som absoluttvekten til én kubikkcentimeter (en milliliter) rent vann ved 0 °C. Fremdeles er ett gram omtrent vekten av en milliliter vann. Gram er en av de mest brukte enhetene for måling av masse. Leiv Eiriksson. Leiv Eiriksson oppdager Amerika, maleri av Christian Krohg, 1893. Leiv Eiriksson (norrønt "Leifr Eiríksson"), også kalt for "Leiv den hepne" (ca 973 – ca 1020), var en norrøn oppdagelsesreisende som huskes for å ha oppdaget Nord-Amerika rundt år 1000. Leiv Eiriksson og hans mannskap var således trolig de første europeere som gikk i land i Amerika, nærmere bestemt det område som senere har blitt identifisert som Newfoundland. Hans ekspedisjoner resulterte i flere bosetninger, men ingen som ble langvarige. De første årene. Leiv Eiriksson ble antakelig født på Island ca. 973 som sønn av nordmannen Eirik Raude fra Jæren og hans hustru Tjodhild. Faren Eirik var en stridbar mann og ble gjort fredløs på Island. Eirik var selv sønn av en norsk fredløs, Torvald Åsvaldsson. Som ung ble Leiv satt bort til fostring hos en germansk mann på Island ved navn Styrkar eller Tyrke, øyensynlig en klok mann som lærte Leiv både runeskrift og fremmede språk, handel og kunnskaper om planter, fortellinger fra fornalderen og håndtering av våpen. Tolv år var han gammel nok til å flytte tilbake til farens gård. Det er mulig at denne Tyrke er en litterær oppfinnelse ved at han senere i sagaen blir benyttet som et slags sannhetsvitne på at Leiv Eiriksson og mennene hans finner vinranker i Nord-Amerika, og således gir en forklaring til navnet Vinland ("se nedenfor"). Leiv hadde to brødre, Torvald Eiriksson og Torstein Eiriksson, og en stridbar halvsøster, Frøydis Eiriksdatter. Eirik Raude grunnla i år 986 to norrøne bosetninger på Grønland da han ikke lenger kunne oppholde seg på Island på grunn av nok et drap. Han kalte det ene bygdelaget som lengst syd for Austerbygd og noen dagsreiser lenger nord lå Vesterbygd, tilsvarende en sjøreise mellom Bergen og Bodø. Eirik Raude selv slo seg ned helt sydvest i Eiriksfjord på en gård han kalte for Brattalid. Han ga også navn til landet, Grønland, noe han håpet skulle trekke til seg flere folk. I Norge. Kart som viser om lag sjøvegen til Vinland.I en alder av tyve år fikk Leiv sitt eget skip og mannskap for å kunne seile til Norge. Underveis driver han av og blir værende på Suderøyene (Hebridene) nordvest for Skottland mens han venter på bør til Norge, og sommeren går. En grunn til at tiden går er at han treffer en kvinne der, Torgunna, som han får et intimt forhold til. Da han igjen vil reise videre vil Torgunna være med, men det ønsker ikke Leiv. Hun forteller ham da at hun er med barn, og det er sikkert en sønn. Sagaen forteller at hun på den ene siden er av høy byrd, men på den annen side at «Leiv merket at hun visst skjønte seg på trolldom». Hennes trolldomskunster blir ikke utdypet, og er nok en litterær forklaringskonstruksjon på at han en stund er forelsket i henne, og deretter svikter henne. En mann som forlater en gravid kvinne er en niding, men kanskje ikke hvis hun er trolldomskyndig. Han vil ikke ta henne med for det ville være bruderov, sier Leiv. Hun lover ham at når barnet blir født skal hun få sendt ham til Grønland, og før eller siden skal hun nok selv komme etter. Leiv ga henne en ring, en grønlandsk vadmelskappe og et tannbelte som avskjedsgave. Sagaen nevner at gutten faktisk kom til Grønland, han het Torgils og at Leiv godkjente ham som sin sønn. Torgunna blir derimot ikke nevnt senere. Om høsten i 999 kommer Leiv fram til Norge hvor den kristne Olaf Tryggvason var konge. Leiv ble vinteren over i Norge. Leiv lot seg kristne og døpe, noe som nok var en nødvendighet for å kunne få avsetning på handelsvarene han hadde med seg. Etter sigende skal kongen ha likt den langveisfarende farmannen. Om våren 1000 var Leiv klar for tilbakefarten. Olav Tryggvason hadde ikke bare en bønn til Leiv om å ta med seg en prest til Grønland, men også et vanskelig oppdrag: Han skulle kristne befolkningen på Grønland. Kong Olav Tryggvason skulle derimot bli drept i slaget ved Svolder senere det samme året. Vel tilbake på Grønland gikk kristningen sin gang, unntatt Eirik Raude som var for gammel til å endre det han trodde på. Leiv kjøpte skipet til Bjarne Herjolvsson. Denne hadde i 986 kommet ut av kurs på seilasen til Grønland og sett nytt land. Bjarne hadde derimot ikke gått i land på nye og ukjente stedet, men det aktet Leiv Eiriksson å gjøre. Leiv Eirikssons seilas. Leiv Eiriksson-statue i nærheten av Minnesota State Capitol i St. Paul dedikert den 8. oktober 1949.Det er to kilder til hva vi vet om Leiv Eiriksson, "Eirik Raudes saga" og "Grønlendingenes saga" som begge forteller om de samme hendelsene, men med noen mindre ulikheter. Den førstnevnte sagaen forteller at Leiv kom ut av kurs og kom til Vinland. Sistnevnte saga forteller at Leiv satte seil fra Brattalid omtrent år 1000 for å følge Bjarne Herjolvssons rute med et mannskap på 35 mann, men i motsatt rekkefølge. "Grønlendingenes saga" forteller at Leiv ville ha far sin med som leder på turen. Eirik Raude lot seg overtale, men da han skulle ri ned til skipet, snublet hesten og Eirik falt av og skadet seg. Det tok han som et varsel om at han skulle bli hjemme. Således ble Leiv leder for ekspedisjonen. Etter å ha seilt nordover langs kysten av Grønland ved å følge Bjarnes rute i omtrent 965 km kom han til et land dekket av isbreer og flate steinheller. Han kalte det derfor for «Helleland». Det var sannsynligvis dagens Cape Aston på 70 grader nordlig bredde eller Baffinøya. Lengre sør var det neste landet han kom til flatt og skogkledd og med hvite sandstrender, men uten beitemarker. Han kalte det for «Markland», og det var antagelig dagens Labrador på østkysten av Canada. Vinland. Etter Markland seilte de ytterligere sørover i to dager og kom atter over nytt land hvor de gjorde landgang. Dette landet virket svært innbydende. Selv duggen på gresset virket søtt som honning. Leiv fikk bygget noen buer, men landet var så rikt at han fikk deretter bygget seg et skikkelig langhus for vinteren. Det var nok ørret i elvene, torsk i sjøen og klimaet var mildt med lite frost om vinteren og gresset holdt seg grønt året rundt. Det var gode marker for krøtter og det var rike skoger som dekket landet. De ble på dette stedet over vinteren. Helge Ingstad. Rekonstruksjon av vikingbuplass på L'Anse-aux-Meadows i provinsen Newfoundland and Labrador i Canada.Lenge viste man ikke hvor i Nord-Amerika Leiv Eiriksson gikk i land, men i 1960 fant den norske utforskeren Helge Ingstad arkeologiske spor på nordsiden av provinsen Newfoundland and Labrador i Canada på et sted som heter L'Anse aux Meadows i dag. «Det var noe besnærende, nesten trolsk over disse tuftene», fortalte Ingstad senere til NRK. «De var knapt synlige over bakken, men liknet nøyaktig på dem jeg hadde sett på Grønland. De lå høyt oppe på en slette med utsikt over gressgangene og havet. Det grep meg med en gang. Jeg følte det. Dette var sagaens Vinland. Men bare utgravninger kunne bevise det.» Etter åtte år med utgravninger ledet av Ingstads hustru, arkeologen Anne Stine Ingstad, kom sannheten for dagen: Det overgrodde viste seg å være restene av en norrøn bosetning. Sannsynligvis Leiv Eirikssons boplass i den nye verden. I 1968 fant man det endelige beviset. En grønn ringnål av bronse – en ringnål av norrøn type. Det ble funnet åtte hus, pluss noe som kan ha vært et niende hus. Den største bygningen var på 24 meter. Det har også vært et naust der og ei smie med en stor jordfast ambolt. Beinrester tyder på at gris har vært en del av dyreholdet. Radiologiske dateringer av kull, bein og torv dateres tilbake til rundt år 1000 og viser at den norrøne oppdagelsen av Nord-Amerika er et historisk faktum. Det vokser derimot ikke vindruer her. Antagelig er forklaringen i "Grønlendernes saga", som ikke nevnes i "Eirik Raudes saga", et senere tillegg. Innslaget med sydlendingen Tyrke synes å være en litterær konstruksjon som er satt inn som et sannhetsvitne. Den kritiske norske historikeren Claus Krag mener at vinrankene er en idyllisk referanse til nyoppdagede «lykkelandet» som «Vinland hit Goda», og sier seg således enig med Helge Ingstad og andre norske historikere som mener at «vin» her betyr «naturlige åpne gressmarker», altså områder som ikke trenger å ryddes for skog, tilsvarende som de norrøne navnene Bjørgvin og Granvin. Vin-navnet er også mye brukt på Jæren hvor Eirik Raude kom fra. Den nordnorske forfatteren Ståle Botn skriver «Når en ser drivisen ute mot Labrador-havet, er det ikke mye som minner om land med vinstokker og druer. Derimot kan en lett forestille seg ordet ‘vin’ knyttet til beitemarkene, altså Vinland i betydningen ‘Gresslandet’.» Om våren drar Leiv Eiriksson og mannskapet hans tilbake mot Grønland. Med seg har de en tømmerlast. På et skjær utenfor Grønland ser Leiv noe de andre ikke ser, at et mannskap med norrøne menn har forlist. «Er det folk som trenger oss og er i nød, da må vi hjelpe dem», lar sagaen Leiv si. Således berger Leiv 15 mann og en del av utstyret deres. Han ble siden kalt "Leiv den hepne", det vil si at han hadde hell med seg. Den samme vinteren dør Eirik Raude. Ettermæle. a>.Overraskende nok var det svært få som gjorde nye ekspedisjoner til Vinland. Leivs søster Frøydis og en mindre gruppe mennesker forsøkte å bo der, men fikk problemer med den lokal befolkningen, skrælinger som de norrøne kalte dem. På grunn av dette forble Europa ukjente med oppdagelsen av den nye verden inntil italieneren Christofer Columbus gjenoppdaget Nord-Amerika flere århundrer senere. Sagaen forteller at Leiv Eiriksson seilte enda en tur til Norge i 1003. Reisen kan ha hatt flere grunner, at det en handelsreise, at han skulle rapportere til norskekongen om kristningen av Grønland og at ville hente sønnen sin, Torgils, til seg. Hvorom allting er, Leiv døde en gang før 1025. Da rådde sønnen Torgils Leivsson på Brattalid og var høvding i Eiriksfjord. Den sparsomme norrøne bosettingen i Vinland fikk ikke varig betydning som koloni eller handelsstasjon. Avstanden til Grønland, Island og Norge ble nok for stor. I tillegg døde den norrøne bosetningen på Grønland ut på 1400-tallet da klimaet forverret seg. I Canada lærer kanadiere at vikingene gjenoppdaget Canada (og Nord-Amerika) og Canadas Museum of Civilisation i Gatineau i provinsen Québec har en utstilling som viser vikingenes historie i Canada. I 1964 erklærte den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson den 9. oktober for å være «Leif Erikson Day» i De forente stater, men i dag lærer amerikanere fremdeles at Christofer Columbus gjenoppdaget Nord-Amerika. Det har vært en del stridigheter i spørsmålet om Leiv Eirikssons nasjonalitet, var han norsk eller islandsk? Hans far Eirik Raude var født i Norge, mens Leiv Eiriksson ble født på Island, men både far og sønn slo seg ned på Grønland hvor de levde til de døde. Riktigst er det å kalle Leiv Eiriksson en norrøn mann slik at "både" Norge og Island bør være storsinnet nok til å kunne dele oppdagelsen av Nord-Amerika. Vinland. Vinland er det navnet Leiv Eiriksson ga til det landet han fant i dagens Canada i Nord-Amerika 9. oktober år 1000. En utgravning gjort av Helge Ingstad og hans kone, arkeologen Anne Stine Ingstad, i 1960 ga bevis for at norrøne menn hadde bosatt seg på dagens L'Anse aux Meadows i provinsen Newfoundland and Labrador i Canada. Vinland ble først omtalt av Adam av Bremen, en prest, forfatter og historiker, i boken "Descriptio insularum Aquilonis" i 1075. For å skrive, besøkte han den danske kongen Svein Estridsson, som hadde kunnskap om de nordlige landene og deres historie. Det norrøne ordet «vin», «naturlige åpne gressmarker», altså områder som man ikke trenger å rydde for skog. "Skálholt-karta" fra 1570, med «promontoruim Winlandiae» Hovedkilden til vikingferdene til Vinland er de to islendingesagaene "Eirik Raudes saga" og "Grønlendingenes saga". Disse sagaene ble skrevet ned omtrent 250 år etter at Grønland ble bosatt, og er innbyrdes selvmotsigende og åpne for tolkning. Ved å studere disse to bøkene, ser det ut til at det ble gjort noen få enkeltstående forsøk på å bosette seg på Vinland, men ingen av dem varte i mer enn to år. Grunnen var trolig krangel og strid mennene i mellom, blant annet om de få kvinnene som var med på reisen. Det var også strid med de innfødte, som de norrøne omtalte som "skrælinger", antagelig både indianere og inuitter. Historien forteller at handelsmannen Bjarne Herjolvsson, som var på vei fra Island til Grønland, kom inn i en storm og oppdaget derfor østkysten av Nord-Amerika ved et uhell i 985 eller 986. Denne historien fortalte han til Leiv Eriksson, som senere seilte dit. Han ble der ikke lenge, men oppdaget at det nye landet hadde mye skog. Nettopp skog var det lite av på Grønland, og lysten til å utforske det nye landet var derfor stor. Leiv kom senere tilbake, og lagde en liten, kortlivet koloni på en del av kysten som han kalte Vinland. Popgruppa Asbjørn. Popgruppa Asbjørn var en pop- og visegruppe bestående av Trond Halle og Hans Løkken. Bakgrunn. De var gamle skolekamerater fra ungdomsskolen på Harpefoss fra midten av 1960-tallet, og hadde holdt kontakten i årene etter. Løkken hadde begynt å skrive egne sanger, og han oppfordret Halle til å skrive tekster på dialekt også. Halle hadde flyttet hjem til Harpefoss etter noen år i Oslo, og var i ferd med å reetablere bandet Baksia. Hans Løkken hadde flyttet fra Oslo til Ringebu og spilte i Villmannslaget. Han hadde lagt tiden med Vømmøl Spellmannslag bak seg, og Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken var ikke blitt den suksessen de håpet på etter at Vømmøl Spellmannslag ble oppløst. Vinteren 1977/1978 foreslo Løkken at han og Halle skulle starte en duo. Halle var med på dette, og de begynte å øve sammen. Hans Løkken sang, spilte mandolin og basstromme, mens Trond Halle sang, spilte gitar og munnspill. Duoen kalte seg "Popgruppa Asbjørn". Flere har lurt på hvorfor akkurat det navnet ble valgt, noe Halle svarer med: «Namn må ei popgruppe nødvendigvis ha, og det eine kan vera like bra som det andre.» Hans Løkken var en kjent musiker fra Vømmøl og Arbeidslaget, noe som nok banet vei for Popgruppa Asbjørn. De fikk en del oppdrag på radio, en gang direktesendt fra jernbanestasjonen på Otta. Det var få spillejobber utenom radiospillingen, men når Baksia og Villmannslaget delte scene noen ganger ble det gjerne til at Løkken og Halle spilte noen Asbjørn-låter sammen også. Popgruppa Asbjørn opptrådte blant annet i «Musikalsk Gjestebud» på NRK, et opptak som ble gjort på Lillehammer Hotell. Popgruppa Asbjørn spilte to melodier i TV-programmet: «Shang Hai o Hoi» og «Kom så tek oss ein dans». Ikke lenge etter opptredenen på NRK ble sendt, fikk bandet tilbud om platekontrakt fra Gunnar Hordvik i Arctic Records, som fra før hadde navn som Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Hans Rotmo i stallen. Løkkens bakgrunn fra Vømmøl og Arbeidslaget var nok medvirkende til dette. Platen «Dølalåt» ble utgitt før jul i 1979, og solgte i flere tusen eksemplarer. Popgruppa Asbjørn kom på Norsktoppen utpå vinteren, og duoen fikk bra kritikk. Spesielt i Trøndelag og Gudbrandsdalen solgte den bra. Både Baksia og Villmannslaget bidro på platen, og Svein Ivar Sæther fra Ringebu var gjestemusiker bak trommene for Popgruppa Asbjørns melodier. «Dølalåt» inneholdt sanger med svært lokalt tilsnitt, og mange kjente seg igjen i tekstene. Løkken var på den tiden inspirert av arrangementene til ABBA, og jobbet mye med det musikalske uttrykket på «Dølalåt». Det ble lagt på flere lag med syntetiske klaviaturinstrumenter, saksofoner og fyldige kor. Etter «Dølalåt». Popgruppa Asbjørn spilte på «Høsttakkefest» i Studentersamfundet i Trondhjem sammen med de andre artistene i Arctic Records, blant andre Terje Tysland og Åge Aleksandersen. Løkken og Halle spilte et par melodier, og etter det skjedde det ikke så veldig mye mer med Popgruppa Asbjørn. Baksia reiser fortsatt rundt og spiller til stadig økende popularitet, og på repertoaret står også sanger utgitt på «Dølalåt» fra 1979. Baksia har gitt ut flere plater de siste årene, sist «Baksia Laiv» mot slutten av 2008. Baksia deltok også i TV-programmet Route E6 på NRK i januar 2009. Hans Løkken har også gitt ut noen soloplater, deriblant «Augun Dine». Hans har mer eller mindre lagt sceneopptreden på hylla, men deltar fra tid til annen med sin saksofon på forskjellige kirkekonserter, eller i bryllup, sammen med en organist. Smeltepunkt. Smeltepunkt er den temperaturen hvor et stoff endrer fase fra faststoff til væske. Hvis fasen endres motsatt vei (fra væske til faststoff) brukes betegnelsene størkningspunkt om den samme temperaturen. For vann og enkelte andre stoffer brukes betegnelsen frysepunkt istedenfor størkningspunkt. Smeltepunkt er i motsetning til kokepunkt relativt uavhengig av trykk. Frysepunktet for vann ved 1 bar er definisjonen av null grader Celsius (0°C). For de fleste stoff er smeltepunkt og størkningspunkt like. Vann har smeltepunkt og frysepunkt på 0°C. Det finnes imidlertid noen unntak, for eksempel enkelte typer agar smelter ved 85°C og størkner mellom 32 og 40°C. Dette fenomenet kalles hysterese. Yttrium. Yttrium er et grunnstoff med kjemisk symbol Y og atomnummer 39. Grunnstoffet er et sølvaktig transisjonsmetall, med kjemiske fellestrekk med lantanoidene, og blir ofte klassifisert som en sjelden jordart. Nesten alle funn av yttrium er gjort i kombinasjon med funn av mineraler som inneholder skjeldne jordarter, og yttrium er aldri funnet naturlig i fri tilstand. Yttriums eneste stabile isotop, 89Y, er også den eneste av grunnstoffets isotoper som eksisterer i naturlig tilstand. Carl Axel Arrhenius oppdaget i 1787 et nytt mineral i nærheten av Ytterby i Sverige, og kalte mineralet "ytterbitt", etter funnstedet. Johan Gadolin oppdaget yttriumoksid i Arrhenius prøve i 1789, og Anders Gustaf Ekeberg gav det nye oksidet navnet "yttria". Yttrium i fri tilstand ble første gang framstilt i 1828 av Friedrich Wöhler. Yttriums viktigste bruksområde er til framstilling av lysstoff, som benyttes i katodestrålerør (CRT) og i LED-lys. Yttrium benyttes også i framstilling av elektroder, elektrolytter, elektroniske filter, lasere og superledere, samt i ulike medisinske instrumenter, og som sporstoff i enkelte materialer for å endre deres egenskaper. Yttrium har ingen kjente biologiske funksjoner. Yttriumsforbindelser kan imidlertid føre til lungelidelser hos mennesker. Historie. Yttrium ble oppdaget av den finske kjemikeren og fysikeren Johan Gadolin i 1794. Han fant yttriumoksidet yttria (Y2O3) i en prøve med gadolinitt. Rent yttrium ble isolert av Friedrich Wöhler i 1828 ved kjemisk reduksjon av yttriumklorid (YCl3) med kalium. I 1843 viste svenske kjemikeren Carl Gustaf Mosander at yttria kunne deles i oksider fra tre forskjellige grunnstoff. Yttria ble beholdt som navn på det opprinnelige oksidet, mens de to nye fikk navnet erbia og terbia. Yttrium har navnet sitt fra stedet hvor mineralet yttria først ble funnet, i Ytterby gruve i Stockholms skjærgård, Sverige. Hele 4 grunnstoff er oppkalt etter Ytterby; yttrium, erbium, terbium og ytterbium. Egenskaper. Yttrium er et sølvfarget, metallisk skinnende transisjonsmetall som er relativt stabilt i luft. Av utseende ligner det på scandium, og kjemisk minner det om lantanoidene. Det kan få et rosa skjær når det belyses, og spon av yttrium kan selvantenne i luft når temperaturen overstiger 400 °C. I romtemperert luft dannes det raskt et passiviserende oksidsjikt som hindrer videre oksidasjon. Oppdelt i små biter er stoffet relativt ustabilt i luft. Yttrium reagerer med vann og syrer under dannelse av hydrogen. Yttrium tilhører periodesystemets gruppe 3 (sjeldne jordmetall) sammen med scandium, lantan og de 14 lantanoidene. Den vanligste oksidasjonstilstanden er +3. Yttrium regnes for å være giftig. Isotoper. Naturlig forekommende yttrium består utelukkende av den stabile isotopen 89Y. I tillegg er 33 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse isotopene er 88Y med halveringstid 106,65 døgn, 91Y med halveringstid 58,51 døgn, 87Y med halveringstid 3,322 døgn, og 90Y med halveringstid 2,66 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-65-5 Forekomst. Yttrium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i nesten alle sjeldne jordmineraler og i uranmalm. Andelen av yttrium i jordskorpen er omkring 30 ppm. Eksempler på sjeldne jordmineraler er fosfatet monazitt som inneholder opptil 3% yttrium, og xenotim som inneholder opptil 50% yttriumfosfat (YPO4). Kommersiell fremstilling foregår ved kjemisk reduksjon av yttriumfluorid (Y3F) med kalsium. Steinprøver fra månen inneholder relativt høye konsentrasjoner av yttrium. I 2007 ble det fremstilt 8 900 tonn yttriumoksid på verdensbasis. Kina sto alene for 8 800 tonn. Andre land som India, Malaysia og Brasil produserte tilsammen 100 tonn. Kun små mengder yttrium blir gjenvunnet. Verdens yttriumoksid-reserver er anslått til 540 000 tonn. Rent yttrium koster omkring 220 USD for 100 gram. Anvendelse. Yttrium anvendes som en av komponentene i lysstoffet som gir rødfargen i billedrør. Videre brukes yttrium i forskjellige legeringer. Yttrium-aluminium-granat (YAG) er et kunstig krystall som brukes i lasere. Det brukes også i lambdasonder. Yttrium blir brukt i YBCO (Yttrium Barium Copper Oxide) som er en keramisk superleder ved temperaturer over nitrogens kokepunkt på 77 K. Zirkonium. Zirkonium er et grunnstoff med kjemisk symbol Zr og atomnummer 40. Atommassen er 91,224 (u). Historie. Det zirkonium-holdige mineralet zirkon er nevnt i bibelske tekster. Man var imidlertid ikke klar over at zirkon inneholdt et ukjent grunnstoff før zirkonium ble oppdaget i 1789 av den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth. Det ble isolert i uren form i 1824 av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius, og fremstilt i ren metallisk form i 1925 av Anton Eduard van Arkel og Jan Hendrik de Boer. Navnet er avledet av navnet på mineralet zirkon som igjen har fått navnet fra arabisk "zarkûn" som betyr «gullignende». Egenskaper. Zirkonium er et skinnende gråhvitt transisjonsmetall som er mykt og formbart. Det er lettantennelig i pulverform, men ikke i fast form. Zirkonium er svært korrosjonsbestandig mot baser, syrer og saltvann. Det løses derimot opp av saltsyre og svovelsyre, spesielt hvis fluor er tilstede. I luft dannes et passiviserende oksidsjikt. Legeringer med sink blir magnetiske under 35 K. Zirkonium er en dårlig elektrisk leder, men leder godt varme. Isotoper. Naturlig forekommende zirkonium består av 5 isotoper hvorav 4 er stabile: 90Zr (51,45%), 91Zr (17,15%), 92Zr (17,15%), 94Zr (17,38%), og én ustabil (og dermed radioaktiv): 96Zr (2,8%) med halveringstid 2,41 × 1019 år. I tillegg er 28 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. Av disse er de mest stabile 93Zr med halveringstid 1,532 × 106 år, 88Zr med halveringstid 83,4 døgn, 95Zr med halveringstid 64,02 døgn, og 89Zr med halveringstid 3,2674 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 10 minutter. CAS-nummer: 7440-67-7 Forekomst. Zirkonium finnes ikke naturlig i ren form. Det fremstilles hovedsakelig fra mineralet zirkon (ZrSiO4) som finnes i Australia, Brasil, India, Russland, Sør-Afrika, og USA. 80% av zirkon-gruvene ligger i Australia og Sør-Afrika. Zirkonium opptrer alltid sammen med hafnium i zirkon, og de to kjemisk like stoffene er vanskelig å separere. Zirkonium fremstilles også som et biprodukt av titan-produksjon. I 2007 ble det produsert 1,24 millioner tonn zirkonium på verdensbasis. De største produsentlandene var Australia (550 000 tonn), Sør-Afrika (405 000 tonn) og Kina (170 000 tonn). Verdens utvinnbare zirkonium-reserver er anslått til 38 millioner tonn. Anvendelse. Zirkonium brukes blant annet i legeringer til kjernereaktorer, romfart, kirurgisk utstyr og flyindustri. Zirkon. Zirkon er et silikatmineral av zirkonium med kjemisk formel. I naturen finner man zirkon som fargeløse, gule, grå, røde, grønne, brune eller sorte varianter med tetragonal krystallform. Blå varianter forekommer ikke i naturen, men kan lages kunstig. På grunn av sin hardhet er zirkon godt egnet som edelsten. Spesielt den fargeløse varianten, som på grunn av sin evne til å bryte lysstråler, ligner meget på diamant. Derfor brukes den ofte som en billigere erstatning av diamanter. Zirkon må ikke forveksles med cubic zirkonia som er syntetisk fremstilte krystaller av zirkonium dioksid ZrO2. Zirkon er det viktigste mineralet for datering av bergarter. Zirkon inneholder alltid noe uran. Uran er radioaktivt og brytes over tid ned til bly. Alderen kan derfor anslås ved å undersøke forholdet mellom bly og uran. Niob. Niob er et grunnstoff med kjemisk symbol Nb og atomnummer 41. Atommassen (u) er 92,9. Historie. Grunnstoffet ble oppdaget i 1801 av den engelske kjemikeren Charles Hatchett som døpte det columbium. Han fant stoffet i mineralet kolumbitt som Englands første guvernør i Connecticut, John Winthrop hadde sendt til England på 1750-tallet. Siden niob alltid opptrer sammen med tantal (oppdaget i 1802) var det en del forvirring om disse to stoffene var identiske. Forvekslingen ble ikke oppklart før Heinrich Rose og Jean Charles Galissard de Marignac gjenoppdaget niob i 1844. Rose kjente ikke til Hatchetts arbeid og døpte det niobium. I 1864 isolerte Christian Blomstrand niob i ren metallisk form ved å varme opp niobklorid i hydrogenatmosfære. Navnet «columbium» med kjemisk symbol Cb ble forkastet av "International Union of Pure and Applied Chemistry" (IUPAC) og navnet niobium ble offisielt godkjent i 1950 etter 100 år med navnekontrovers. I USA bruker mange fremdeles navnet columbium om grunnstoffet. Navnet kommer fra gresk mytologi: Niobe, datter av Tantalos. Egenskaper. Niob er et mykt og smidig transisjonsmetall som lett kan valses og smis. Det er skinnende grått og får et blålig, passiviserende oksidsjikt etter en tid i romtemperert luft. Niob begynner å oksidere i luft ved 200 °C. De kjemiske egenskapene er nesten identiske med tantals. Det er motstandsdyktig overfor de fleste syrer, men angripes av flussyre og varm svovelsyre. I varme baser korroderer niob, fordi det beskyttende oksidsjiktet løses opp. Mekanisk bearbeiding må foregå i beskyttende atmosfære. Niob blir superledende ved 9,3 K, høyest blant superledende grunnstoffer. Isotoper. Naturlig forekommende niob består utelukkende av den stabile isotopen 93Nb. I tillegg er 32 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 92Nb med halveringstid 3,49 × 107 år, 94Nb med halveringstid 2,033 × 104 år, 91Nb med halveringstid 680 år, 93m1Nb med halveringstid 16,13 år, 91m1Nb med halveringstid 60,86 døgn, 95Nb med halveringstid 34,975 døgn, 92m1Nb med halveringstid 10,15 døgn og 95m1Nb med halveringstid 3,6 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-03-1 Forekomst. Niob finnes ikke naturlig i ren form og er et relativt sjeldent metall (24 ppm i jordskorpen) som finnes i mineralene pyrokloritt og columbitt. Niobmineraler brytes i dag i Brasil, Canada, Nigeria, Kongo, Australia og Russland. 88% av reservene finnes i Brasil. I Norge ble niob produsert av Norsk Hydro ved Herøya basert på dolomitt og søvitt fra Søve gruver. I perioden 1953 til 1963 sto produksjonen på 350 – 400 tonn niob per år for 15-20 % av verdensproduksjonen og produktet gikk vesentlig til USAs atomindustri. I 2007 ble det på verdensbasis fremstilt 45 000 tonn niob, og det største produsentlandet var Brasil (40 000 tonn), fulgt av Canada (4 200 tonn). Verdens utvinnbare niob-reserver anslås til å være 2,7 millioner tonn. Molybden. Molybden er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Mo og atomnummer 42. Atommassen er 95,9 (u). Historie. Det var lenge en utbredt oppfatning at mineralet "molybdaena" besto av bly. I 1754 undersøkte Bengt Qvist mineralet og slo fast at det egentlig var snakk om to forskjellige mineraler som var nesten identiske av utseende. Det ene var grafitt, og det andre var molybdenglans (molybdenitt). Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele påviste i 1778 at molybdenglans var et sulfidmineral som inneholdt molybden. I 1782 ble rent metallisk molybden isolert av en annen svensk kjemiker, Peter Jacob Hjelm. Navnet molybden kommer fra gresk Μόλυβδος "molybdos" (som betyr bly), og betegnet opprinnelig forskjellige blyholdige substanser. Senere omfattet begrepet visse blyglanslignende mineraler som grafitt, brunstein, molybdenglans osv. Egenskaper. Molybden er et sølvhvitt transisjonsmetall som er hardt, men lettere formbart enn wolfram. Det reagerer ikke med hverken luft eller vann ved romtemperatur, men ved høyere temperaturer oksiderer det og danner molybdentrioksid. Av grunnstoffene er det bare tantal, osmium, rhenium og wolfram som har høyere smeltepunkt. Molybden brenner i temperaturer over 600 °C og har den laveste termiske utvidelseskoeffisienten av alle metaller i kommersiell bruk. Isotoper. Naturlig forekommende molybden består av 7 isotoper, hvorav 6 er stabile: 92Mo (14,84%), 94Mo (9.25%), 95Mo (15,92%), 96Mo (16,68%), 97Mo (9,55%), og 98Mo (24.13%), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 100Mo (9,63%) med halveringstid 8,56 × 1018 år. I tillegg er 26 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 93Mo med halveringstid 4 120 år, 99Mo med halveringstid 65,94 timer, 93m1Mo med halveringstid 6,85 timer, og 90Mo med halveringstid 5,56 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 20 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7439-98-7 Forekomst. Molybden finnes ikke i ren metallisk form i naturen. Vanlig forekomst er som sulfidmalm sammen med andre tungmetaller som bly, sink osv. Molybdenglans (MoS2) er relativt vanlig i slike malmer. Sjeldne mineraler som wulfenitt (PbMoO4) har økonomisk betydning på grunn av at de ofte forekommer sammen med andre spormetaller som wolfram. Fram til etter andre verdenskrig ble det brutt molybden i Knaben gruver i kommunen Kvinesdal i Vest-Agder. I 2007 ble det fremstilt omtrent 187 000 tonn molybden på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (59 400 tonn), Kina (46 000 tonn), Chile (41 100 tonn) og Peru (17 500 tonn). Andre land med molybdenproduksjon er Armenia, Canada, Iran, Kasakhstan, Kirgisistan, Mexico, Russland, Mongolia og Usbekistan. Verdens utvinnbare molybden-reserver er anslått til 8,6 millioner tonn. Gjenvinning av stållegeringer medfører at mye av molybdenet blir brukt om igjen, selv om rent molybden ikke blir gjenvunnet. Anvendelse. Molybden brukes blant annet i stållegeringer for å øke smeltepunktet og for å gjøre det mer robust. Under den andre verdenskrig var det et ettertraktet metall for bruk i stålet på panservogner. De allierte bombet molybdengruvene på Knaben i Kvinesdal, Vest-Agder for å forhindre at den tyske okkupasjonsmakten skulle få tak i forekomstene. Kadmium. Kadmium er et grunnstoff med kjemisk symbol Cd og atomnummer 48. Atommassen (u) er 112,4. Historie. Kadmium ble oppdaget i 1817 av de tyske kjemikerne Friedrich Stromeyer og Carl Samuel Hermann, uavhengig av hverandre. De oppdaget at forurenset sinkkarbonat ble farget gult ved oppvarming, noe som rent sinkkarbonat ikke gjorde. Nærmere undersøkelser førte til oppdagelsen av grunnstoffet, og i nærmere 100 år ble metallet bare utvunnet i Tyskland. Navnet kommer fra gresk καδμεία – "kadmeia" for sinkkarbonat og stammer fra Kadmos, grunnleggeren av byen Theben i gresk mytologi. Egenskaper. Kadmium er et mykt, formbart, smibart og blåhvitt bivalent metall. Det har mange likhetstrekk med sink, men danner mer komplekse forbindelser. I romtemperert, tørr luft er kadmium korrosjonsbestandig, men angripes langsomt i fuktig luft. De fleste syrer løser opp kadmium, men metallet er motstandsdyktig overfor baser. De fleste kadmiumsalter er løselig i vann, og de er som regel fargeløse. Et unntak er kadmiumsulfid som har en klar gul farge, og som derfor blir benyttet som fargepigment. Den vanligste oksidasjonstilstanden er +2, men også sporadiske tilfeller av +1 kan finnes. Kadmium er meget giftig. Bølgelengden til den røde spektrallinjen fra kadmium ble fra 1927 til 1960 brukt som definisjonen på én meter. (1 meter = 1 533 164,13 bølgelengder). Kadmiumisotopen 113Cd absorberer langsomme nøytroner. Isotoper. Naturlig forekommende kadmium består av 8 isotoper, hvorav 6 er stabile: 106Cd (1,25%), 108Cd (0,89%), 110Cd (12,49%), 111Cd (12,8%), 112Cd (24,13%) og 114Cd (28,73%), og 2 er ustabile (og dermed radioaktive): 113Cd (12,22%) med halveringstid 7,61 × 1015 år og 116Cd (7,49%) med halveringstid 3,01 × 1019 år (den lange halveringstiden gjør at denne isotopen ofte blir betraktet som stabil). I tillegg er 30 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 113m1Cd med halveringstid 14,1 år, 109Cd med halveringstid 462,6 døgn, 115m1Cd med halveringstid 44,6 døgn og 115Cd med halveringstid 53,46 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 7 timer, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-43-9 Forekomst. Kadmiumholdige mineraler er sjeldne, og inneholder lave konsentrasjoner. Greenockitt (CdS) er det eneste kadmiummineralet av betydning og det er nesten alltid funnet sammen med sinksulfid (ZnS). Kadmium er derfor hovedsakelig et biprodukt av sinkproduksjon. Fremstilling av metallet begynte i 1907 i USA, men det var ikke før etter første verdenskrig at kadmium ble brukt i større utstrekning. I 2007 ble det produsert 19 900 tonn kadmium på verdensbasis (USAs produksjon ble ikke offentliggjort av konkurransehensyn). De største produsentlandene var Sør-Korea (3 000 tonn), Kina (3 400 tonn), Canada og Japan (hver med 2 100 tonn) og Kasakhstan (2 000 tonn). Verdens utvinnbare kadmium-reserver anslås til 490 000 tonn, hvorav Kina har de største reservene med 99 000 tonn. Kadmium blir gjenvunnet, men mengden er ikke oppgitt. Anvendelse. I 2007 gikk 83% av kadmiumforbruket til produksjon av nikkel-kadmium-batterier (NiCd). Et annet vanlig produkt er lagermetall, på grunn av den lave friksjonskoeffisienten og stor motstandsdyktighet mot materialtretthet. Det brukes også som fargepigment, men bruken er de senere årene redusert på grunn av giftigheten. Kadmium kan også brukes i kontrollstaver i kjernekraftverk på grunn av dets evne til å ta opp nøytroner. Kadmium brukes også til kadmiering, som vil si å legge et belegg av Kadmium på en stålgjenstand for å beskytte den mot, blant annet, korrosjon. Giftighet. Inhalering av kadmium-holdig røyk kan i første omgang føre til metallfeber, men kan utvikle seg til pneumonitis (inflammasjon i lungevevet), pulmonært ødem (væske i lungene), og ende med død. Kadmium er bioakumulerende. Små mengder kan føre til skader på leveren, lungene, nyrene og skjelettet. Kadmium er også klassifisert som reproduksjonsskadelig. De fleste kadmiumforbindelser er kreftfremkallende. NiCd-batterier. Nikkelkadmium-batterier (NiCd) har unike egenskaper som gjør at denne teknologien fremdeles brukes i mange applikasjoner. NiCd har gode høyeffekts- og høytemperaturegenskaper. NiCd er et godt, gammelt og robust gjennomprøvet batteri. Framtiden er dog noe uviss da det diskuteres innen EU å forby batterier som inneholder tungmetaller som kadmium. NiCd-batterier er merket med retursymbol. Den nominelle batterispenningen er 1,2V / celle. Palladium. Palladium er et grunnstoff med kjemisk symbol Pd og atomnummer 46. Atommassen (u) er 106,42. Historie. Palladium ble oppdaget av William Hyde Wollaston i 1803 i platinamalm fra Sør-Amerika. Han oppløste malmen i kongevann, nøytraliserte løsningen med natronlut og felte ut platina ved hjelp av salmiakk (ammoniumklorid). Han tilsatt kvikksølvcyanid og fikk palladiumcyanid som ble varmet opp for å isolere palladium i metallisk form. Palladiumklorid var en gang brukt som tuberkulosemedisin. På grunn av mange bivirkninger ble den erstattet av andre mer effektive medisiner. I 1804 døpte Wollaston grunnstoffet Palladium etter den nylig oppdagede asteroiden Pallas. Egenskaper. Palladium er et mykt sølvhvitt transisjonsmetall som minner om platina. Det oksiderer ikke i luft ved normal romtemperatur, men blir angrepet av svovelsyre, saltsyre og salpetersyre. Hvis oppvarmet til 800 °C dannes et sjikt med palladiumoksid (PdO). Palladium oksiderer svakt i fuktig svovelholdig atmosfære. Ved romtemperatur er palladium i stand til å absorbere hydrogen i opp til 900 ganger sitt eget volum. Når det har absorbert store mengder hydrogen vil volumet øke litt. Isotoper. Naturlig forekommende palladium består av seks stabile isotoper: 102Pd (1,02%), 104Pd (11,14%), 105Pd (22,33%), 106Pd (27,33%), 108Pd (26,46%) og 110Pd (11,72%). I tillegg er 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 107Pd med halveringstid på 6,5 millioner år, 103Pd med halveringstid 16,991 døgn og 100Pd med halveringstid 3,63 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-05-3 Forekomst. Palladium kan finnes naturlig i metallisk form legert med gull eller andre platina-metaller. Kommersiell utvinning foregår kobber-nikkelmalm i Sør-Afrika, Ontario (Canada) og Russland (Sibir). På grunn av lave konsentrasjoner av palladium i disse mineralene, må store mengder behandles. Palladium utvinnes også av brukt brensel fra kjernefysiske reaktorer, men denne mengden er ubetydelig. Palladium finnes også i de sjeldne mineralene cooperitt (som er funnet i Finnmark) og polaritt. På verdensbasis ble det i 2007 produsert omkring 232 tonn palladium. Verdens største enkeltstående produsent er MMC Norilsk Nickel som produserer fra Norilsk-Talnakh-forekomstene i Sibir. I 2007 var det største produsentlandet Russland med 95 tonn (41% av verdensproduksjonen), etterfulgt av Sør-Afrika med 93 tonn (40%). Andre palladium-produserende land er USA, Canada og Zimbabwe. Gallium. Gallium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ga og atomnummer 31. Historie. Dmitrij Mendelejev hadde ved hjelp av sitt eget periodesystem forutsagt og beskrevet egenskapene til et ukjent grunnstoff som han kalte "eka-aluminium". Stoffet ble oppdaget i 1875 av den franske kjemikeren Paul-Émile Lecoq de Boisbaudran. Han undersøkte en prøve med sinkblende fra Pyreneene ved hjelp av spektroskop da han oppdaget galliums 2 fiolette spektrallinjer. Rent gallium ble isolert senere samme år av Boisbaudran ved elektrolyse. Boisbaudrans kalte det nyoppdagede grunnstoffet "gallia" etter sitt hjemland (Frankrike). Senere ble endelsen "-ium" tilføyd. Det ble senere påstått at han i et flerspråklig ordspill også hadde oppkalt stoffet etter seg selv. Navnet hans «Le coq» er fransk for hane, og det latinske ordet for hane er "gallus". I en artikkel i 1877 ble disse spekulasjonene avvist av Lecoq de Boisbaudran. Egenskaper. Gallium med høy renhetsgrad er skinnende sølvfarget og brekker som glass. Galliums lave smeltepunkt (omkring 30°C) gjør at det smelter hvis man holder det i hånden, og det har en tendens til å underkjøles (forbli flytende under smeltetemperaturen). Gallium er også et av de få stoffene (sammen med germanium, vismut, antimon og vann) som har høyere tetthet i væskeform enn i fast form. I galliums tilfelle øker volumet med 3,1% når det går over i fast form. Gallium har en av de største temperaturområdene i væsketilstand (forskjellen mellom smeltepunkt og kokepunkt). Gallium angriper også alle andre metaller ved diffusjon i krystallstrukturen. I motsetning til kvikksølv har det lavt damptrykk ved høye temperaturer, og i væskeform væter det glass og hud – noe som gjør det vanskeligere å håndtere enn kvikksølv. α-Gallium blir superledende ved 1,0883 °K. Gallium løses sakte opp av mineralsyrer. Isotoper. Naturlig forekommende gallium består av 2 stabile isotoper: 69Ga (60,108%) og 71Ga (39,892%). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 67Ga med halveringstid 3,2612 døgn, 72Ga med halveringstid 14,1 timer, 66Ga med halveringstid 9,49 timer, 73Ga med halveringstid 4,86 timer, og 68Ga med halveringstid 67,629 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 20 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-55-3 Forekomst. Rent gallium forekommer ikke naturlig, og det finnes heller ikke mineraler med høyt galliuminnhold som kan benyttes til fremstilling. Gallium finnes i små mengder i bauksitt, kull, diasporitt, germanitt og sinkblende. Det utvinnes hovedsakelig av aluminiumhydroksid som biprodukt av aluminiumsfremstilling. Renhetsgrader på 99,9999% oppnås, og er tilgjengelig kommersielt. De ledende produsentlandene i 2007 var Kina, Japan, Tyskland og Ukraina. Land med mindre galliumproduksjon var Ungarn, Kasakhstan, Russland og Slovakia. Tallmateriale på utvunnet gallium er ikke tilgjengelig, fordi de få produsentene anser dette som bedriftshemmeligheter. US Geological Survey anslår imidlertid verdensproduksjonen i 2007 til omkring 80 tonn, omtrent det samme som i 2006. Fremstilling av rent gallium (som også inkluderer gjenvinning) anslås til 103 tonn i 2007. Anvendelse. Gallium blir mye brukt i halvleder- og elektronikk-industrien, særlig i fotoceller og lysdioder (LED). Det brukes også i noen termometre for høye temperaturer. Legeringen gallium, indium og tinn har smeltetemperatur -19 °C, og brukes som kvikksølv-erstatning i medisinske termometre. Legeringen kalles «Galinstan» etter Gallium, Indium, Stannum (tinn). Tinn (grunnstoff). Tinn er et grunnstoff med kjemisk symbol Sn og atomnummer 50. Atommassen (u) er 118,7. Historie. Etter gull, kobber og sølv er tinn det tidligst kjente metallet. I Egypt er det funnet tinngjenstander som er nesten 6000 år gamle. Så tidlig som 3 500 år før kristus ble tinn legert med kobber til bronse. De eldste tinngruvene antas å ligge i Cornwall og Devon i England og gruvedrift her startet for 4 000 år siden. Det kjemiske symbolet kommer fra det latinske navnet på tinn, "stannum". Det norske navnet stammer antageligvis fra gammeltysk "zin". Egenskaper. Tinn er et mykt sølvgrått metall. Hvis rent tinn bøyes gir det fra seg en knitrende lyd på grunn av at krystallene sprekker. Det er korrosjonsbestandig i både ferskvann og saltvann, men angripes av sterke syrer, baser og noen salter. I romtemperatur er tinn formbart, men blir sprøtt ved lavere temperaturer. Tinn har to allotrope former ved normalt atmosfæretrykk, gråsvart α-tinn som er stabilt ved temperaturer lavere enn 13,2 °C og sølvhvitt β-tinn som er stabilt over 16 °C. Ved overgang fra β-tinn til α-tinn forandrer krystallstrukturen seg og forvandler tinnet til et grått pulver i en reaksjon som kalles tinnpest. Dette fenomenet forutsetter høy renhetsgrad og tar forholdsvis lang tid. Tinn er ikke giftig. Ved temperaturer under 3,72 K blir tinn superledende. En legering av tinn og niob blir brukt kommersielt som superledermateriale. Isotoper. Naturlig forekommende tinn består av 10 stabile isotoper, det høyeste antallet av alle grunnstoffene: 112Sn (0,97%), 114Sn (0,66%), 115Sn (0,34%), 116Sn (14,54%), 117Sn (7,68%), 118Sn (24,22%), 119Sn (8,59%), 120Sn (32,58%), 122Sn (4,63%) og 124Sn (5,79%). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 126Sn med halveringstid 100 000 år, 121m1Sn med halveringstid 55 år, 119m1Sn med halveringstid 293,1 døgn, 123Sn med halveringstid 129,2 døgn, 113Sn med halveringstid 115,09 døgn, 117m1Sn med halveringstid 13,60 døgn, 125Sn med halveringstid 9,64 døgn, og 121Sn med halveringstid 27,06 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-31-5 Forekomst. Tinn er et relativt sjeldent metall som forekommer i omkring 2 ppm i jordskorpen. De viktigste forekomstene finnes i mineralet kassiteritt (SnO2) som er det eneste mineralet som benyttes i kommersiell fremstilling. Verdens tinnproduksjon i 2007 var 300 000 tonn. De største produsentlandene var Kina (130 000 tonn), Indonesia (85 000 tonn) og Peru (38 000 tonn). Det ble i 2007 gjenvunnet 15 000 tonn, hovedsakelig fra smelteverk. Verdens utvinnbare tinn-reserver er anslått til 6,1 millioner tonn, hvorav 1,7 millioner tonn er i Kina, og 1 million tonn er i Malaysia. Den høyeste månedlige gjennomsnittsprisen i 2007 var omkring 15,20 USD per kg. Anvendelse. Tinn brukes som beskyttende sjikt for å hindre at jern ruster (fortinning). Kokekar av kobber blir også fortinnet for å hindre forgiftning og irrdannelse. Kopper og kar har også vært laget av tinn. Det skilles her mellom bløtlodding og slaglodding / hardlodding. For kobber- og blikkenslagere er bløtlodding mest brukt. Dette gjøres med varm loddebolt og loddetinn. Loddetinn består som regel av 50% tinn og 50% bly. Dette gir en smeltetemperatur på 200 grader. Det brukes loddebolt av kobber, siden kobber er et materiale som leder varme godt, og det er hardt og syrebestandig nok til denne bruken. 25% tinn 75% bly = 257 grader C 30% tinn 70% bly = 250 grader C 33% tinn 67% bly = 240 grader C 40% tinn 60% bly = 230 grader C 50% tinn 50% bly = 200 grader C 60% tinn 40% bly = 185 grader C 98% tinn   2% bly = 220 grader C Indium. Indium er et grunnstoff med kjemisk symbol In og atomnummer 49. Atommassen (u) er 114,8. Historie. Indium ble oppdaget av de tyske kjemikerne Ferdinand Reich og Theodor Richter ved Bergakademie Freiberg i 1863. De lette etter thallium i mineralet sinkblende ved hjelp av spektrografi, da de i tillegg til spektrallinjene fra thallium fant en linje i den indigofargede delen av spekteret. Denne linjen stammet fra indium, og ga også navnet til det nye grunnstoffet. Rent indium ble isolert av Richter i 1867, og metallet ble senere samme år vist ved verdensutstillingen i Paris. Egenskaper. Indium er et sølvhvitt skinnende metall som er mykt og formbart og som lett kan skjæres i med kniv. I likhet med gallium væter flytende indium glass. Indium oksiderer i romtemperert luft, men danner raskt et passiviserende oksidsjikt. Ved høyere temperaturer oksiderer det imidlertid, og danner indiumoksid. Indium løses opp av de fleste mineralsyrer som salpetersyre og svovelsyre, men er korrosjonsbestandig i varmt vann, saltvann, baser og i de fleste organiske syrer. Indium blir superledende ved 3,41 K. Indium avgir en strek hvis det dras over papir og helt rent indium vil gi fra seg en skrikende lyd hvis det bøyes. Isotoper. Naturlig forekommende indium består av 2 isotoper. Den ene er stabil: 113In (4,29%), og den andre er ustabil (og dermed radioaktiv): 115In (95,71%) med halveringstid 4,408 × 1014 år (den lange halveringstiden gjør at strålingen er meget svak og regnes som ufarlig). I tillegg er 37 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse isotopene er 114m1In med halveringstid 49,51 døgn og 111In med halveringstid 2,8047 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 5 timer, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-74-6 Forekomst. Indium er det 61. vanligste grunnstoffet i jordskorpen med omkring 0,05 ppm. Det er dermed litt vanligere enn sølv og kvikksølv. Indium i ren form er hittil funnet bare én gang i øst-Sibir. Det finnes noen få kjente indium-mineraler som alle er sulfider; inditt (FeIn2S4) og roquesitt (CuInS2). Disse er imidlertid sjeldne og har ingen kommersiell betydning. De viktigste forekomstene er i sinkblende og annen sinkmalm. Indium fremstilles derfor hovedsakelig av rester fra sink-produksjon, men finnes også i jern-, bly-, og kobbermalm. De største forekomstene finnes i Kina og Peru. I 2007 ble det produsert 510 tonn indium på verdensbasis, og det største produsentlandet var Kina med 250 tonn. Andre viktige produsenter var Sør-Korea (85 tonn), Canada og Japan (50 tonn hver). Verdens utvinnbare indium-reserver anslås til 11 000 tonn hvorav Kina alene har 8 000 tonn. Gjenvinning av indium er ubetydelig. Etterspørselen er stigende, men svinger opp og ned, noe som har ført til voldsomme prissvingninger fra 100 USD til nesten 1 000 USD per kg i løpet av siste tiår. Anvendelse. Indium så sin første anvendelse i stor skala som overflatebelegg for lager i høy-ytelses fly under andre verdenskrig. Det har siden vært mye brukt i elektronikkomponenter, og siden 80-tallet har bruk i flytende krystall-skjermer (LCD) økt. Etter 1992 har dette vært det viktigste bruksområdet. Andre bruksområder er i forskjellige legeringer. Legeringen gallium, indium og tinn har smeltepunkt på -19 °C, og brukes som kvikksølv-erstatning i medisinske termometre. Legeringen kalles «Galinstan» etter Gallium, indium, stannum (tinn). Technetium. Technetium er et grunnstoff med kjemisk symbol Tc og atomnummer 43. Det er det letteste av grunnstoffene uten stabile isotoper. De kjemiske egenskapene for dette sølvgrå overgangsmetalleter en mellomting mellom Rhenium og Mangan, men ligner mest på egenskapene til Rhenium. Før grunnstoffet ble oppdaget, var mange av dets egenskaper forutsagt av Dmitrij Mendelejev. Mendelejev hadde merket seg et hull i sitt periodiske system, og kalte selv det manglende grunnstoffet for "eka-mangan". I 1937 ble technetium det første grunnstoffet som ble oppdaget ved kunstig framstilling ved hjelp av kjernekjemi. Det er også fra sin kunstige opprinnelse det har sitt navn, som stammer fra det greske ordet for kunstig, "technetos" (τεχνητος). I dag vet vi at technetium også finnes i små, men målbare mengder som et resultat av naturlige fisjonsprosesser i uranmalm, og fra nøytronoppfanging i molybdenmalm. Det meste av technetiumet som produseres på jorden i dag er et biprodukt fra fisjonsprosesser av Uran-235, og det blir trukket ut fra brenselstavene som blir benyttet i atomreaktorer. De lengstlevende isotopene av technetium har en halveringstid på 4,2 millioner år, så da det ble oppdaget technetium i røde kjemper i 1952, støttet det opp under teorien om at stjerner kan produsere tyngre grunnstoffer. Fysiske egenskaper. Technetium er et sølvgrått, radioaktivt metall, med et utseende som minner om platina. Det opptrer imidlertid vanligvis som grått pulver når det anskaffes. Det har karakteristiske spektrallinjer ved 363 nm, 403 nm, 410 nm, 426 nm, 430 nm og 485 nm. Dets plassering (vertikalt) i det periodiske system er mellom mangan og rhenium, og i henhold til den periodiske lov er technetiums egenskaper forutsagt å være en mellomting av egenskapene til disse grunnstoffene. Både smeltepunkt og kokepunkt ligger i området mellom tilsvarende verdier for henholdsvis mangan og rhenium. Dette grunnstoffet er, i likhet med promethium, uvanlig blant de lettere grunnstoffene, da det kun er disse to grunnstoffene som ikke har noen stabile isotoper, og samtidig er etterfulgt av grunnstoffer med stabile isotoper. Technetium er derfor ekstremt sjeldent på jorden. Technetium spiller ingen naturlig rolle biologisk sett, og man finner vanligvis ikke technetium i menneskekroppen. Kjemiske egenskaper. Metallisk technetium oksiderer sakte i fuktig luft. Dets oksider er TcO2 og Tc2O7. Vanlige oksidasjonstilstander for technetium inkluderer 0, +2, +4, +5, +6 og +7. I pulverform vil technetium kunne brenne i oksygen. Det lar seg løse opp i kongevann, salpetersyre (HNO3) og konsentrert svovelsyre (H2SO4), men det er ikke løselig i saltsyre (HCl(aq)) og flussyre (HF(aq)). CAS-nummer: 7440-26-8 Innen nukleærmedisin. Den kortlivede isotopen technetium-99m (99mTc (halveringstid: 6,02 timer)) er en mye brukt tracer innen nukleærmedisin. Ettersom techentium kan bindes kjemisk til mange biologiske aktive molekyl, og 99mTc sender ut gammastråling, kan man ta bilder av indre organer ved hjelp av gammascintigrafi og finne ut hvor i kroppen technetium-99m blir konsentrert. Slik kan blant annet kreftsvulster oppdages. Kjemisk. Akkurat som rhenium og palladium kan technetium brukes som en katalysator i kjemiske prosesser. I enkelte kjemiske prosesser, for eksempel til dehydrogenisering av isopropanol, er technetium en langt mere effektiv katalysator enn både rhenium og palladium. Stoffets radioaktivitet er selvsagt et stort problem når det kommer til å finne sikre bruksområder. Under enkelte omstendigheter kan små konsentrasjoner (5×10−5 mol/l) av pertechnetationer tilsettes vann som en effektiv rustbeskytter for stål. Søken etter grunnstoff 43. a> forutså technetiums egenskaper før grunnstoffet ble oppdaget. Mendelejevs utgivelse av det periodiske system i 1869 skjøt fart i oppdagelsen av nye grunnstoffer. I sitt periodiske system merket han av åpninger i tabellen, og forutså at noen til da uoppdagede grunnstoff hadde de egnede egenskapene til å fylle hullene. Blant grunnstoffene som ble oppdaget med hjelp av det periodiske system, var gallium (1875), scandium (1879) og germanium (1882). I en rekke år var det fortsatt en åpen plass i det periodiske system mellom molybden (grunnstoff 42) og ruthenium (grunnstoff 44). Mange forskere ivret etter å oppdage det nye grunnstoffet, som etter plasseringen i periodesystemet å dømme, skulle være tilsynelatende lettere å oppdage enn andre uoppdagede grunnstoff. Påståtte oppdagelser. Det kom stadig rapporter om oppdagelsen av grunnstoff nummer 43, men rapportene kunne ikke bekreftes. I 1877 rapporterte den russiske kjemikeren Serge Kern om oppdagelsen av et nytt grunnstoff fra platinamalm. Kern navnga det nye grunnstoffet 'davyum', etter den bemerkede engelske kjemikeren Sir Humphry Davy, men det viste seg å være en blanding av iridium, rhodium og jern. Lucium ble "oppdaget" i 1896, men ble etterhvert fastslått å være yttrium. I 1908 fant den japanske kjemikeren Masataka Ogawa det han trodde var bevis for at grunnstoff 43 befant seg i mineralet thorianitt. Ogawa gav mineralet navnet 'nipponium' etter Nippon (det japanske navnet på Japan). a> I 1925 kunne de tyske kjemiskerne Walter Noddack, Otto Berg og Ida Tacke (senere Noddack) rapportere om oppdagelsen av grunnstoff nummer 75 og grunnstoff nummer 43. De ga grunnstoff nummer 43 navnet 'masurium'. Forskerteamet bomarderte mineralet columbitt med en elektronstråle, og konkluderte med eksistensen av grunnstoff 43 ut fra diffraksjonen fra prøven. Bølgelengden av røntgenstrålen som oppstår ved bombardering av elektroner har sammenheng med atomnummer, noe som framgår av en formel avledet av Henry Moseley i 1913. Forskningsteamet hevdet at de oppdaget en svak røntgenstråle med en bølgemengde som tilsvarer det grunnstoff 43 ville ha sendt ut. Samtidige forskere kunne ikke gjenta forsøket, så oppdagelsen ble ansett som feilaktig i mange år. I 1998 kjørte John T. Armstrong ved National Institute of Standards and Technology datasimuleringer av forsøket i 1925, og oppnådde resultater lik de det tyske forskerteamet oppnådde. Han hevdet likhetene ble ytterlige bekreftet av arbeid publisert av David Curtis og kolleger fra Los Alamos National Laboratory, som kunne måle mindre mengder naturlige forekomster av technetium i uranmalm. Resultatene fra det tyske forskerteamets forsøk har imidlertid aldri blitt gjentatt, og de var ikke i stand til å isolere noe av grunnstoff 43. Det pågår fortsatt en debatt om hvorvidt grunnstoffet faktisk ble oppdaget i 1925. Det er lite sannsynlig at grunnstoffet skulle skifte navn på et så sent tidspunkt, selv om oppfatningen av at de oppdaget grunnstoffet skulle få en bredere aksept. Oppdagelsen. Oppdagelsen av grunnstoff 43 ble endelig bekreftet i 1937 gjennom et eksperiment gjennomført av Carlo Perrier og Emilio Segrè, ved å bombardere molybden med deuteron. Isotoper. Technetium er et av de to grunnstoffene blant de 82 første i det periodiske system som ikke har noen stabile isotoper. Det er også det letteste (det med lavest atomnummer) av alle grunnstoffene uten stabile isotoper. De mest stabile isotopene er 98Tc, med en halveringstid på 4,2 mill. år, 97Tc med en halveringstid på 2,6 mill. år og 99Tc med en halveringstid på ca 211100 år. 22 andre isotoper har blitt beskrevet, med atommasse fra 87,933 for 88Tc til 112,931 for113Tc. De fleste av disse har en halveringstid på mindre enn en time. Unntakene er, med halveringstiden i parentes, 93Tc (2,75 timer), 94Tc (4,883 timer), 95Tc (20 timer) og 96Tc (4,28 dager). Technetium innehar også en rekke metatilstander. 97mTc er den mest stabile, med en halveringstid på 90,1 dager (0,097 MeV), fulgt av 95mTc (61 dager; 0,038 MeV) og 99mTc (6,01 timer; 0,143 MeV). 99mTc utstråler kun gammastråling, og brytes etterhvert ned til 99Tc. Ruthenium. Ruthenium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ru og atomnummer 44. Atommassen (u) er 101,1. Historie. Navnet Ruthenium kommer fra "Ruthenia" som er latin for Russland. Stoffet ble oppdaget i 1844 av den russiske vitenskapsmannen Karl Karlovich Klaus ved Kazan universitet, Kazan. Klaus oppdaget at rutheniumoksid inneholdt et nytt metall, og isolerte 6 gram ruthenium fra delene av rå-platina som ikke lot seg løse opp av kongevann. Egenskaper. Ruthenium er et hardt, sprøtt, hvitt transisjonsmetall som ikke oksiderer ved normal romtemperatur. Det løses opp av baser men blir ikke angrepet av syrer ved temperaturer under 100 °C. Ved høye temperaturer blir det angrepet av halogener. Ruthenium har fire krystall-modifikasjoner. Ruthenium blir superledende ved temperaturer under 0,49 K (-272,66 °C). Isotoper. Naturlig forekommende ruthenium består av syv stabile isotoper: 96Ru (5,54%), 98Ru (1,87%), 99Ru (12,76%), 100Ru (12,6%), 101Ru (17,06%), 102Ru (31,55%) og 104Ru (18,62%). I tillegg er 27 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 106Ru med halveringstid 1,02353 år, 103Ru med halveringstid 39,26 døgn og 97Ru med halveringstid 2,9 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 5 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-18-8 Forekomst. Ruthenium er et sjeldent metall og forekommer ikke naturlig i ren form. Stoffet finnes ofte i forbindelse med platina-forekomster (i pentlanditt), og utvinning av ruthenium er primært et biprodukt av platina-fremstilling. Det blir også funnet som biprodukt ved nikkel-utvinning i Sudbury-regionen i Ontario, Canada. Fremstilling av rent ruthenium er en meget omstendelig prosess, og på verdensbasis blir det årlig produsert ca 15 tonn. Gjennomsnittsprisen på ruthenium i 2007 var 610 USD per troy ounce, noe som tilsvarer 19,60 USD per gram. Dette var mer enn en tredobling av gjennomsnittsprisen i 2006. Anvendelse. Ruthenium brukes i legeringer med platina og palladium, noe som gir harde og slitesterke legeringer ofte brukt på elektriske kontaktpunkter. Ved å tilsette 0,1% ruthenium økes korrosjonsbestandigheten til titan betraktelig. Ruthenium blir også brukt i såkalte "superlegeringer" som tåler høye temperaturer, med bruksområder i blant annet jetmotorers turbinblader. Rhodium. Rhodium er et grunnstoff med kjemisk symbol Rh og atomnummer 45. Atommassen (u) er 102,9. Historie. Rhodium ble oppdaget i 1803 av den engelske kjemikeren William Hyde Wollaston like etter hans oppdagelse av palladium. Han oppdaget rhodium i en prøve av platinamalm som antagelig stammet fra Sør-Amerika. Navnet rhodium kommer fra gresk "rhodeos" «rosenrød» etter fargen til mange rhodium-forbindelser. Egenskaper. Rhodium er et hardt, sølvhvitt transisjonsmetall, er svært bestandig mot korrosjon og er ekstremt reflekterende. Det danner normalt ingen oksider, ikke en gang under oppvarming. Over smeltepunktet absorberer det oksygen, men ved overgangen tilbake til fast stoff frigjøres oksygenet igjen. Rhodium er motstandsdyktig overfor de fleste syrer unntatt kongevann som delvis løser det opp, og svovelsyre som reduserer rhodium til pulver. Rhodium regnes som edelmetall. Isotoper. Naturlig forekommende rhodium består utelukkende av den stabile isotopen 103Rh. I tillegg er 33 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 101Rh med halveringstid 3,3 år,102m1Rh med halveringstid 2,9 år, 102Rh med halveringstid 207 døgn, 99Rh med halveringstid 16,1 døgn, 101m1Rh med halveringstid 4,34 døgn og 105Rh med halveringstid 1,473 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-16-6 Forekomst. Industriell fremstilling av rhodium er komplisert, siden metallet opptrer i platinamalm blandet med andre metaller som palladium, sølv, platina og gull. De viktigste forekomstene er i Sør-Afrika, i elvesand fra Uralfjellene og i Canada. Verdens største rhodium-eksportør er Sør-Afrika (over 80%), fulgt av Russland. Årlig produksjon på verdensbasis er bare omkring 25 tonn, og i oktober 2007 kostet rhodium 8 ganger mer enn gull. Prisen for 1 kg rhodium var i mars 2003 omkring 8 700 euro, og i mars 2008 var den omtrent 200 000 euro. Anvendelse. Rhodium benyttes til reflekterende sjikt på smykker, speil og søkelamper. Det brukes også i elektriske kontakter, og legert med platina benyttes det i turbinmotorer på fly. Annen bruk er framstilling av salpetersyre og bruk ved hydrogenering av organiske stoffer. Bruken av rhodium domineres av anvendelse i bilkatalysatorer hvor det sammen med platina og palladium benyttes til å rense eksos fra forbrenningsmotorer. Jetmotor. Jetmotor er en form for reaksjonskraftmotor. "Jet" er engelsk for "stråle" (med vann, luft eller andre bevegelige partikler.) Den består av en sylinder der luft og brennstoff blandes og forbrennes slik at eksosgassen utvider seg kraftig, for å bli skjøvet ut i bakre ende. Inntaket for ny luft sitter slik at den blir drevet inn til forbrenningskammeret, dvs. foran på motoren. Resultatet er at det som motoren er festet til, settes i bevegelse. Den enkleste flymotoren kalles ramjet. Der oppstår skyvekraften ved at innsugningsluften fungerer som en fremre «vegg» i motorrøret sammen med forbrenningsflammen. Eksosen kan bare slippe ut en vei. Ramjeten er den mest effektive i store høyder, men virker først når luftgjennomstrømmingen har nådd en viss hastighet. Pulsjeten har luftinntak som fungerer som tilbakeslagsventil, og dermed fremre vegg i motoren. Den er lukket mens brennstoff og luft eksploderer, åpner seg lenge nok til å slippe inn ny luft, og stenger seg når eksplosjonstrykket blir større enn trykket fra luften som skal inn. Eksosluften blir drevet ut bak og effekttapet blir lite siden det bare er små hindre for gjennomstrømming av luft. Den tyske V-1 flygende bombe var utstyrt med en pulsjetmotor. Turbojeten er mest vanlig fordi den er driftssikrere og fungerer også ved lave hastigheter, selv om effekten tildels må brukes til andre formål. Den består av to viftesystemer (turbiner) som står på samme aksling. Den fremre turbinen (kalt kompressoren) driver inn og komprimerer luft til brennkammeret som sitter mellom viftene. Skyvekraften får dermed fokus i forbrenningskammeret. De bakre viftesystemet (kalt kraftturbinen) sitter i eksosstrømmen og brukes til å drive den forreste. En slik motor kalles også en gassturbin. Hvis akselen forlenges, kan der monteres propell på enten foran eller bak drivverket (turboprop). Prototyper med "åpen rotor" jetmotor (en: open rotor) er under uttesting i 2009. Den norske ingeniøren Ægidius Elling regnes av mange som oppfinneren av den første brukbare gassturbinen. a> testes ved Robins Air Force Base i Georgia (USA). Tunnelen bak (til høyre) for motoren demper støy og leder eksosgasser bort fra motoren. I fanjetmotorer er første innsugningsturbin større enn jetmotoren slik at det strømmer luft i kanaler på utsiden av motoren og utenfor utblåsningsstrålen. Dette demper betydelig støyen som skapes ved at utblåsningsstrålen treffer relativt rolig luft bak motoren, siden det blir et luftlag med en middels rask hastighet mellom utblåsningsstrålen og rolig luft rundt. Turboshaft-motorer ligner turbojetmotorer, men det er montert en ekstra turbinseksjon (kalt friturbin) i eksosstrømmen bak kraftturbinen. Kraften fra motoren tas dermed ut som dreiemoment fra friturbinen på en egen aksling i stedet for skyvekraft som i en turbojet. Denne type motor brukes i propellfly, helikoptre, skip, stridsvogner, kraftproduksjon etc. Ytelsen til en turbojetmotor ble tidligere ofte angitt i kilogram eller tonn; den tiden skilte man ikke mellom masse (kilogram) og kraft (kilopond) og brukte gjerne kilo (og tonn) om begge deler. (En kp er definert som tyngden av en kg på jordoverflaten). Ytelse til turboshaft motorer oppgis i kW eller hestekrefter. En motor som har en nedoverrettet skyvekraft på 40 000 kp, vil klare å holde 40 000 kg svevende i luften (hover). For at for eksempel et fly skal kunne fly rett opp, må flyet veie mindre enn skyvkraften til motoren. Jagerfly kan ofte akselerere når de flyr rett oppover. For å få ekstra skyvekraft kan de bruke etterbrenner. Det vil si at drivstoff og luft pumpes inn bakerst i jetmotoren slik at eksosutløpet også virker som en rakettmotor. Nå brukes SI-enheten for statisk skyvekraft – kilonewton – som for all annen kraft. Omregningen er: 1 kp = 9,81 N; og 1 N = 0,102 kp. London SS. London SS var et rockeband fra London som ble startet rundt mars 1975 og oppløst i 1976. Bandet spilte ingen konserter, men de er kjent som en rugekasse for punk-musikere. Den eneste innspillingen deres var en demoinspilling, gjort rundt årsskiftet 1975-76. Jan Derek Sørensen. Jan-Derek Sørensen (født 28. desember 1971 på Romsås i Oslo) er en norsk fotballspiller som spiller for Bærumsløkka. Sørensen begynner i 2008 sin andre periode i Bodø/Glimt, og har tidligere spilt for Lyn, Rosenborg, Borussia Dortmund og Vålerenga. Sørensen er en rutinert angrepsspiller, med landskamper og spill både i Champions League og tysk toppfotball bak seg. Sørensen kom til Bodø/Glimt som Bosman-spiller fra Vålerenga 21. desember 2007. Sist Sørensen skiftet klubb var høsten 2005, da han gikk som Bosman-spiller fra Lyn til byrivalen Vålerenga. Hans forrige periode i Bodø/Glimt var fra 1995 til 1997 hvor han spilte 69 kamper og scoret 19 mål. Han fikk med seg seriebronse med Glimt i 1995-sesongen og gikk videre til Rosenborg i 1998. I 2000 bestemte Sørensen seg for ikke å forlenge kontrakten med Rosenborg, for å prøve lykken i utlandet. Han skrev under for to tyske klubber – før han egentlig hadde lov 1. juli, nemlig Borussia Dortmund i mai og 1860 München i juni. Dermed brøt han overgangsreglene til FIFA. Det hele endte med bøter til både spilleren og Dortmund, som i tillegg måtte kjøpe spilleren fri fra kontrakten med Bundeligakonkurrenten fra Bayern. Han har annonsert at han legger opp etter 2009-sesongen. Avgjørelsen tok han fordi han ikke lenger føler at han klarer å holde høyt nok nivå til å spille i Tippeligaen, og fordi han vil tilbringe mer tid med familien. Olympique de Marseille. Olympique de Marseille (L'OM) er en fransk fotballklubb, grunnlagt i 1899, med tilhold på Stade Vélodrome (60 031 plasser) i Marseille. Klubbens største bragd er seieren i Mesterligaen over Milan i 1993, en turnering klubben også kom til finalen av i 1991. Ingen annen fransk klubb har verken før eller siden vunnet Champions League. L'OM har ni ganger vunnet serien og ti ganger vunnet cupen i Frankrike. Marseille er medlem av lobbyen G-14, som organiserer de mektigste lagene innen europeisk fotball. Seriemesterskap (9). 1937, 1948, 1971, 1972, 1989, 1990, 1991, 1992 og 2010. Cupmesterskap (10). 1924, 1926, 1927, 1935, 1938, 1943, 1969, 1972, 1976 og 1989. Europacup (3). UEFA Champions League: 1993. UEFA Intertoto Cup: 2005, 2006. Eksterne lenker. Marseille Antocyanin. Benzopyrylium mit Chlorid als Gegenion Antocyaniner (Etymologi: gr. anthos = blomst, kyáneos = purpur) er vannløselige vakuolære flavonoid-pigmenter som reflekterer det røde til og med det purpurfargede fargespektret, avhengig av den omgivende løsnings pH. Fargene er gjerne sterke, som regel rosa, rød, lilla eller blå. Bær, frukt og blomster i disse fargene inneholder nesten alltid antocyaniner. Mange antocyaniner er kjent for å ha helsebringende effekt. De finnes utelukkende i planteriket og har blitt observert forekommende i alt vev hos høyere planter, hvor de sørger for farge på alt fra frukter til høstløv. Hos blomster hjelper antocyaniner med å tiltrekke pollinatorer, og hos frukt hjelper det fargerike skinnet til med å tiltrekke dyr (som spiser frukten og kvitter seg med frøene). I fotosyntesevev (slik som blader) har det vist seg at antocyaniner fungerer som «solkrem» og beskytter cellene mot lysskade gjennom å absorbere UV-stråler og blå-grønt lys i perioder med stor lysbelastning (som forekommer når planter blir utsatt for sterkt lys kombinert med tørke eller lave temperaturer). Denne «solfaktor»-funksjonen antas å være årsaken til at mange løvfellende planter blir røde om høsten; ettersom klorofyll nedbrytes idet løvet begynner å aldres, beskytter antocyaniner det gjenværende løvvevet mens planten translokaliserer nitrogen og organiske molekyler tilbake til stilken eller stammen. Antocyaniner virker også som kraftfulle antioksidanter som hjelper til og beskytter planten mot radikaler som blir dannet av ultrafiolett lys og gjennom metabolske prosesser. Antocyaninene inndeles i i sukker-frie antocyanidin aglykoner og antocyanin glykosider. De regnes som sekundære metabolitter og er tillatt som mattilsetningsstoff med E-nummer 163. Man kan tenke seg at antocyaniner kan være egnede fargestoffer i mat, siden de ikke er giftige. De har likevel ikke blitt utnyttet fordi de ikke kan fremstilles syntetisk, og det ikke er lønnsomt å ekstrahere dem fra plantene. Det var i 2003 rapportert om mer enn 400 antocyaniner mens enda nyligere litteratur (tidlig 2006) setter tallet til over 550 ulike antocyaniner. Forskjellen i kjemisk struktur som forekommer som et resultat av endringer i pH er grunnen til at antocyaniner ofte blir brukt som pH-indikatorer ettersom de forandres fra rødt i syrer til blått i baser. Den andre gruppen av antocyanin glykosider består kjemisk sett av to komponenter: en polyfenol-del som kalles "antocyanidin" og sukkermolekyler som er bundet til denne. Det finnes bare 6 ulike antocyanidiner, men en mengde ulike sukkerarter kan inngå. Hvert antocyanidin-molekyl har fire mulige festepunkter for sukkermolekyler og antallet mulige kombinasjoner er enormt høyt. En enkelt plante har gjerne mange ulike antocyaniner, og variasjonen er stor fra art til art, selv om artene er nær beslektet. Folket. "Folket" var en Oslo-basert avis for "«deg som jobber i rusfeltet eller av andre grunner har behov for å holde deg oppdatert om behandling, forebygging, politikk eller forvaltning»." Avisen ble utgitt første gang i 1919. Det startet som et ledd i kampen om brennevinsforbudet. Etter hvert ble avisa et naturlig talerør for avholdsbevegelsen i Norge. Bladet var eid av Mediehuset Vårt Land da avisa etter flere års opplagssvikt og usikkerhet i forbindelse med pressestøtten for 2007 ble lagt ned 1. april 2006. Nettoopplaget i 2005 var 2589 eksemplarer. Folkets Framtid. Folkets Framtid var en ukeavis, eid og utgitt av Kristelig Folkeparti hver fredag i Oslo. Avisa ble etablert i Trondheim i 1945 under navnet "Dagsavisa" med utgangspunkt i de lokaler og teknisk utstyr Dagsposten disponerte. Dagsposten hadde frivillig latt seg nazifisere under andre verdenskrig og 8. mai 1945 ble den derfor lagt ned av Hjemmefronten og norske myndigheter. Planene til Dagsavisa var ekspansive med to daglige utgaver. Avisa var størst i 1947, da opplaget nådde 9 000. Den senere kjente KrF-politikeren Egil Aarvik var journalist i avisa i 1947 til 1950. I 1950 ble avisa KrF-organ, samtidig som Aarvik ble avisas redaktør. Riksutgaven av Dagsavisa ble etablert som ukeavis i 1950 og gitt ut under navnet "Folkets Framtid". Da Dagsavisa ble lagt ned i 1954 fortsatte utgivelsen av riksutgaven, med Aarvik som redaktør. I 1958 ble utgivelsen av Folkets Framtid flyttet fra Trondheim til Oslo. De siste årene var avisa avhengig av økonomisk støtte fra KrF for å komme ut. Partiet valgte å kutte avisa fra budsjettet etter Stortingsvalget høsten 2005 som var heller dårlig for partiet, og som førte til en halvering av partistøtten. Folkets Framtid ble lagt ned 16. desember 2005 etter nesten 60 års drift. Klar Tale. "Klar Tale" er Norges eneste lettlest-avis. Avisen prøver å gjøre nyhetene forståelige for alle. Språket er enkelt, og bokstavene er større enn i de andre avisene. Klar Tale kommer ut hver uke med 12 sider nyheter og annet aktuelt stoff fra Norge og verden. Avisen har også utgaver i blindeskrift, innlest på CD og som podcast. Mediehuset har det redaksjonelle ansvaret for avisen. Klar Tale er politisk og religiøst uavhengig. Ansvarlig redaktør er Kristin Steien Bratlie. Ceres (dvergplanet). Ceres, formelt 1 Ceres, er den eneste dvergplaneten i det indre solsystemet, og den største asteroiden. Den består av stein og is og har en diameter på ca. 950 km, og selv om den er den minste identifiserte dvergplaneten, utgjør den en tredjedel av massen i asteroidebeltet. Ceres ble oppdaget 1. januar 1801 av Giuseppe Piazzi og var da den første asteroiden som ble identifisert – selv om den ble klassifisert som en planet på den tiden. Dvergplaneten er oppkalt etter Ceres, den romerske gudinnen for fruktbarhet, jordbruk og moderlig kjærlighet. Overflaten på Ceres er sannsynligvis en blanding av vannis og ulike hydratmineraler som karbonater og leire. Den har tilsynelatende en differensiert kjerne av stein og en isete mantel. Det er også mulig at det finnes et hav av flytende vann under overflaten. Fra jorden går den tilsynelatende størrelsesklassen fra 6,7 til 9,3, og selv på det mest lyssterke er den for svak til kunne ses med det blotte øye – med unntak av ved ekstremt mørk nattehimmel. Den ubemannede romsonden "Dawn" som ble skutt opp av NASA 27. september 2007 antas å bli den første til å utforske Ceres når den etter planen når frem i 2015. Romsonden gikk i bane rundt asteroiden 4 Vesta fra juli 2011, men forlot denne ca. 5. september 2012. Oppdagelse. Idéen om en uoppdaget planet mellom banene til Mars og Jupiter ble foreslått av Johann Elert Bode i 1772, men Johannes Kepler hadde også i 1596 bemerket seg gapet mellom Mars og Jupiter. Bodes betraktninger var basert på Titius–Bodes lov – en diskreditert hypotese som først ble foreslått av Johann Daniel Titius i 1766 – da han observerte at det var et regulært mønster i den store halvaksen til de kjente planetene, bare avveket av gapet mellom Mars og Jupiter. Mønsteret antydet at den manglende planeten burde ha hatt en store halvakse nær 2,8 AE. Da William Herschel oppdaget Uranus (1781) nær den anslåtte avstanden for det neste legemet utenfor Saturn, økte troen på Titius-Bodes lov, og i 1800 ble det sendt ut forespørsel til tjuefire erfarne astronomer om de sammen kunne begynne et systematisk søk etter den forventede planeten. Gruppen ble ledet av Franz Xaver von Zach, redaktør for "Monatliche Correspondenz". Selv om de ikke fant Ceres, oppdaget de imidlertid flere store asteroider i ettertid. Piazzis bok "«Della scoperta del nuovo pianeta Cerere Ferdinandea»" som skisserte oppdagelsen av Ceres. En av astronomene som ble valgt ut til dette søket var Giuseppe Piazzi ved akademiet i Palermo på Sicilia. Før han mottok invitasjonen om å bli med i gruppen oppdaget han Ceres 1. januar 1801. Han lette opprinnelig etter «den 87. [stjernen] i Mr la Cailles stjernekatalog for Dyrekretsen», men fant at «det var innledet av en annen». I stedet for en stjerne hadde Piazzi oppdaget et stjernelignende objekt som beveget seg, og han trodde først at det var en komet. Piazzi observerte Ceres totalt 24 ganger – siste gang 11. februar 1801 da observasjonene ble avbrutt på grunn av sykdom. Han annonserte oppdagelsen 24. januar 1801 i brev som han sendte til kun to andre astronomer – landsmannen Barnaba Oriani i Milano og Bode i Berlin. Han rapporterte den som en komet, men «siden bevegelsen er så sakte og ganske ensartet, har det slått meg flere ganger at det kan være noe bedre enn en komet». I april sendte Piazzi de komplette observasjonene til Oriani, Bode og Jérôme Lalande i Paris. Informasjonen ble senere publisert i septemberutgaven av "Monatliche Correspondenz". Ved denne tiden hadde den tilsynelatende posisjonen til Ceres endret seg – hovedsakelig på grunn av jordens banebevegelse – og den var nå for nær solens gjenskinn til at andre astronomer kunne bekrefte Piazzis observasjoner. Mot slutten av året skulle Ceres igjen ha blitt mulig å se, men etter så lang tid var det vanskelig å forutse den nøyaktige posisjonen. For å finne igjen Ceres utviklet Carl Friedrich Gauss, som da var 24 år gammel, en effektiv metode for å fastsette baner. Og i løpet av et par uker fastslo han banen til Ceres og sendte resultatene til von Zach. 31. desember 1801 fant von Zach og Heinrich Olbers Ceres nær den forutsagte posisjonen. De tidlige observatørene var bare i stand til å beregne Ceres' størrelse innenfor én størrelsesklasse. Herschel underestimerte størrelsen til 260 km i 1802, mens Johann Hieronymus Schröter overestimerte den til  km i 1811. Navn. Piazzi foreslo opprinnelig navnet "Cerere Ferdinandea" for han oppdagelse, oppkalt etter både den mytologiske skikkelsen Ceres (romersk gudinne for jordbruk, "Cerere") og Kong Ferdinand III av Sicilia. «Ferdinandea» ble ikke akseptert av andre nasjoner og ble derfor droppet. Ceres ble også kalt Hera for en kort periode i Tyskland. I Hellas går den under navnet Demeter (') etter den greske guden som tilsvarer den romerske "Cerēs"; på norsk er det navnet brukt for asteroiden 1108 Demeter. Adjektivformen av navnet er Cererisk, som er avledet fra den latinske genitivet "Cerēris". Det gamle astronomiske symbolet for Ceres er en sigd (), tilsvarende Venus' symbol, men med et gap i den øvre sirkel. Det fantes også en alternativ variant (Cee variant symbol of Ceres) med påvirkning av den initielle «C», men denne ble senere erstattet av den nummererte skiven ①. Grunnstoffet cerium, som ble oppdaget i 1803, ble oppkalt etter asteroide. Samme år ble også et annet grunnstoff oppdaget og oppkalt etter Ceres, men oppdageren endret senere navnet til palladium – etter den andre asteroiden 2 Pallas – siden cerium alt var oppkalt etter Ceres. Status. Klassifiseringen av Ceres har endret seg flere ganger, og den har vært gjenstand for noe uenighet. Johann Elert Bode trodde Ceres var den «manglende planeten» han hadde foreslått at eksisterte mellom Mars og Jupiter, et sted rundt 419 millioner km (2,8 AE fra solen. Ceres ble tildelt et planetarisk symbol og forble listet som en planet i astronomiske bøker og tabeller – sammen med 2 Pallas, 3 Juno og 4 Vesta – i ca. femti år. Etter hvert som andre objekter ble oppdaget i samme området ble det innsett at Ceres representerte den første av en klasse med mange like legemer. I 1802 innførte William Herschel begrepet "asteroider" («stjernelignende») for slike legemer, og han skrev at «de ligner små stjerne så mye at de knapt kan skilles fra dem, selv med svært gode teleskoper». Siden Ceres var det første av denne typen legemer som ble oppdaget, ble den gitt den offisielle betegnelsen "1 Ceres" i det moderne systemet for asteroidenavn. I 2006 pågikk det en debatt rundt Pluto og hva som utgjør en 'planet', og i denne forbindelse ble også Ceres vurdert omklassifisert til en planet. Et forslag til en planetdefinisjon i forkant av Den internasjonale astronomiske unions generalforsamling gikk ut på at en planet var «et himmellegeme som (a) ar tilstrekkelig masse til at dens egengravitasjon overkommer det rigide legemets krefter slik at det antar en hydrostatisk likevekt (nær kuleformet), og (b) er i en bane rundt en stjerne og samtidig ikke er en stjerne eller en satellitt til en planet». Hadde denne resolusjonen blitt akseptert ville Ceres ha blitt den femte planeten fra solen. Denne definisjonen ble ikke akseptert, og i stedet ble en alternativ definisjon tatt i bruk fra 24. august 2006 med et tilleggskrav om at en «planet» må ha «ryddet nabolaget rundt sin bane». Etter denne definisjonen er ikke Ceres en planet fordi den ikke dominerer banen sin som den deler med tusenvis av andre asteroider i asteroidebeltet. Den utgjør også bare en tredjedel av den totale massen. I stedet er den nå klassifiert som en dvergplanet. Det legges noen ganger til grunn at Ceres har blitt omklassifisert som en dvergplanet, og at den derfor ikke lengre anses som en asteroide. For eksempel snakkes det av og til om «Pallas, den største asteroiden, og Ceres, dvergplaneten tidligere klassifisert som en asteroide». En «spørsmål-og-svar-seksjon» hos IAU fastslår imidlertid at «Ceres er (eller nå kan vi si den var) den største asteroiden», selv om det da snakkes om «andre asteroider» som krysser Ceres bane og ellers impliserer at Ceres fortsatt er en av asteroidene. Minor Planet Center bemerker at slike legemer kan ha flere betegnelser. Avgjørelsen fra 2006 om å klassifisere Ceres som en dvergplanet sier ingenting om den er en asteroide eller ikke – faktisk har IAU aldri definert ordet 'asteroide' i det hele siden de foretrakk begrepet 'småplanet' frem til 2006 og 'smålegemer i solsystemet' og 'dvergplanet' etter 2006. Lang (2011) kommenterer, «[IAU har] lagt til en ny betegnelse for Ceres hvor den klassifiseres som en dvergplanet. [...] Ved [dens] definisjon, Eris, Haumea, Makemake og Pluto, så vel som den største asteroiden 1 Ceres, er alle dvergplaneter», og beskriver det andre steder som «dvergplanet-asteroiden 1 Ceres». NASA fortsetter å referere til Ceres som en asteroide, og sier i en presseuttalelse fra 2011 at «"Dawn" vil gå i bane rundt to av de største asteroidene i hovedbeltet», og dette gjør også flere ulike akademiske lærebøker. Fysiske egenskaper. a>. Ceres er helt til venstre. a>-bilder av Ceres, tatt i 2003–2004 med en oppløsning på ca. 30 km. Opphavet til den lyse flekken er ukjent. Ceres er det største objektet i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Massen er fastsatt ut i fra analyser av påvirkningen Ceres utøver på mindre asteroider, men resultatene varierer noe mellom forskerne. Gjennomsnittet for de tre mest presise verdiene er per 2008 9,4 kg. Med denne massen utgjør Ceres ca. en tredjedel av den estimerte massen på totalt 3,0 ± 0,2 kg i asteroidebeltet, noe som tilsvarer ca. 4 % av massen til månen. Massen til Ceres er tilsrekkelig høy til at den har en nesten sfærisk form i hydrostatisk likevekt. I motsetning er andre store asteroider som 2 Pallas, 3 Juno og spesielt 10 Hygiea kjent for å være noe uregelmessige i formen. Indre struktur. Ceres' flattrykthet er uforenlig med et udifferensiert legeme, noe som indikerer at det består av en steinete kjerne omgitt av en iskald mantel. Den 100 km tykke mantelen (23–28 % av Ceres masse; 50 % av volumet) inneholder anslagsvis 200 millioner kubikkilometer med vann – noe som er mer ferskvann enn på jorden. Dette resultatet støttes av observasjoner utført av Keck-teleskopet i 2002 og evolusjonær modellering. Også overflateegenskapene og historien (slik som avstanden fra solen) peker mot tilstedeværelsen av volatile materialer i Ceres' indre. Alternativt kan formen og dimensjonene til Ceres kunne forklares av et indre som er porøst og enten delvis differensiert eller fullstendig udifferensiert. Tilstedeværelsen av et lag av bergarter over is ville vært gravitasjonelt ustabilt. Hvis noe av bergartene sank ned i et lag med differensiert is ville saltavleiringer blitt dannet. Slike avleiringer har ikke blitt oppdaget. Derimot er det mulig at Ceres ikke inneholder et stort isskall, men istedet ble dannet fra en asteroide med en vannholdig komponent. Henfallet av radioaktive isotoper kan kanskje ha vært utilstrekkelig i forhold til differensiering. Overflate. Sammensetningen av overflaten på Ceres er stort sett lignende til C-type-asteroider, men noen avvik finnes imdlertid. De utbredte formasjonene i det cereriske IR-spekteret kommer fra hydratmineraler, som indikerer tilstedeværelsen av betydelige megnder vann i det indre. Andre mulige overflatebestanddeler inkluderer jernrike leirer (kronstedtitt) og karbonatmineraler (dolomitt og jernspat) som er vanlige mineraler i karbonholdige kontriddmeteoritter. Spektralegenskapene til karbonater og leire er uvanlige i spektre av andre C-type-asteroider. Enkelte ganger klassifiseres Ceres også som en G-type-asteroide. Den cereriske overflaten er relativ varm. Maksimaltemperaturen når solen står rett over ble ut fra målinger estimert til å være 235&nbsP;K (ca. –38 °C) den 5. mai 1991. Figur som viser Ceres' mulige indre struktur. Bare noen få cereriske overflateformasjoner har blitt entydig oppdaget. Høyoppløselige ultrafiolette bilder tatt av Hubble-teleskopet i 1995 viste en mørk flekk på overflaten. Denne fikk tilnavnet «Piazzi» etter oppdageren. Man trodde først dette var et krater, men senere nær-infrarøde bilder med høyere oppløsning viste flere lyse og mørke formasjoner som beveget seg med dvergplanetens rotasjon. To mørke formasjoner hadde sirkulære former, og er antageligvis kratre; et av dem ble observert å ha en lys sentralregion, mens et annet ble identifisert som «Piazzi»-formasjonen. Nyere bilder fra Hubble-teleskopet fra 2003 og 2004 (i synlig lys) viste 11 gjenkjennbare overflateformasjoner med ukjent opphav. En av disse formasjonene «Piazzi»-formasjonen observert tidligere. Disse siste observasjonene fastslo også at Ceres' nordpol peker i retning av rektascensjon (291°) og deklinasjon +59° i stjernebildet Dragen. Dette betyr at Ceres' aksehelning er svært liten – ca. 3°. Atmosfære. Det finnes indikasjoner på at Ceres kan ha en svak atmosfære og frossent vann på overflaten. Vannis på overflaten er ustabil ved avstander mindre enn 5 AE fra solen, så den forventes å sublimere hvis den utsettes direkte for solstråling. Vannis kan migrere fra dype lag i Ceres og opp til overflaten, men den vil forsvinne etter svært kort tid. Som et resultat er det vanskelig å oppdage fordamping av vann. Vann som fordampet fra polområdene ble muligens observert tidlige på 1990-tallet, men dette har ikke blitt entydig bevist. Det kan være mulig å oppdage vann som fordamper fra området rundt et ferskt nedslagskrater eller fra sprekker i lagene under overflaten. Ultrafiolette observasjoner av IUE-sonden oppdaget statistisk betydelige mengder hydroksidioner nær den cereriske nordpolen, og som er et produkt av vanndampdisosiasjon fra ultrafiolett solstråling. Potensial for utenomjordisk liv. Selv om det ikke har blitt diskutert like mye om potensialet for utenomjordisk liv på Ceres som på Mars og Europa, har den potensielle tilstedeværelsen av vannis ført til spekulasjoner om at liv kan eksistere der, og at beviser for dette kan finnes i utkastet materiale som har kommet fra Ceres til jorden. Bane. Ceres følger en bane mellom Mars og Jupiter, innenfor asteroidebeltet, med en periode som tilsvarer 4,6 år på jorden. Banen har en moderat inklinasjon – "i" = 10,6° sammenlignet med 7° for Merkur og 17° for Pluto – og har også en moderat eksentrisitet – "e" = 0,09 sammenlignet med 0,09 for Mars. Figuren illustrerer Ceres' bane (blå) sammenlignet med flere planeters (hvite og grå). De delene av banene som ligger under ekliptikken vises med mørkere farger og det oransje plusstegnet er solens beliggenhet. Figuren oppe til venstre er fra en polar synsvinkel som viser beliggenheten til Ceres i gapet mellom Mars og Jupiter. Det oppe til høyre er et nærbilde som viser beliggenhetene til Mars' og Ceres' perihelium (q) og aphelium (Q). Mars' perihelium ligger på den motsatte siden av solen i forhold til Ceres og flere av de store hovedbelteasteroidene, inkludert 2 Pallas og 10 Hygiea. Den nederste figuren er sett fra siden og viser inklinasjonen til Ceres' bane sammenlignet med Mars' og Jupiters baner. Tidligere ble Ceres ansett å være et medlem av en asteroidefamilie. Disse grupperingene av asteroider deler lignende baneegenskaper, noe som kan indikere et felles opphav gjennom en asteroidekollisjon en eller annen gang i fortiden. Ceres ble funnet å ha spektralegenskaper som var annerledes enn de øvrige medlemmene av familien, og denne grupperingen kalles nå Gefion-familien – oppkalt etter det nest laveste nummererte familiemedlemmet 1272 Gefion. Ceres ser ut til bare å være en inntrenger i sin egen familie og har tilfeldige lignende baneelementer, men ikke noe felles opphav. Rotasjonsperioden til Ceres (en cererisk dag) er 9 t og 4 min. Ceres er i en nær 1:1 gjennomsnittlig baneresonans med Pallas (baneperiodene avviker med 0,3 %). En sann resonans mellom disse to ville imidlertid være usannsynlig; på grunn av de små massene relativt til de store separasjonene, er slike forhold mellom asteroider svært sjeldne. Planetpassasjer fra Ceres. Både Merkur, Venus, jorden og Mars kan tilsynelatende krysse solen, eller passere den, sett fra et utkikkspunkt på Ceres. De mest vanlige passasjene er Merkurs som vanligvis skjer med få års mellomrom – senest i 2006 og 2010. Tilsvarende tidspunkt er 1953 og 2051 for Venus, 1814 og 2081 for jorden og 767 og 2684 for Mars. Opprinnelse og utvikling. Ceres er sannsynligvis en overlevende protoplanet (planetembryo) som ble dannet i asteroidebeltet for 4,57 milliarder år siden. Mens størstedelen av protoplanetene i det indre solssystemet (inkludert alle legemer på størrelse fra månen til Mars) slo seg sammen og dannet terrestriske planeter eller ble slynget ut av solsystemet av Jupiter, antas det at Ceres overlevde relativt intakt. En annen teori foreslår at Ceres ble dannet i Kuiperbeltet og at den senere forflyttet seg til asteroidebeltet. En annen mulig protoplanet, Vesta, er mindre enn halvparten så stor som Ceres; den gjennomgikk et kraftig nedslag like etter at den hadde blitt fast og mistet ~1 % av massen. Den geologiske utviklingen til Ceres var avhengig av varmekildene som var tilgjengelig under og etter dannelsen: friksjon fra akkresjon av planetesimaler og nedbrytning av ulike radionuklide – muligens inkludert kortlevde grunnstoff som 26Al. Det antas at det har vært tilstrekkelig av disse til at Ceres ble differensiert til en steinete kjerne og en isete mantel like etter dannelsen. Denne prosessen kan ha forårsaket en fornyelse av overflaten som følge av at vulkanisme og tektonikk slettet gamle geologiske formasjoner. På grunn av den lille størrelsen ville Ceres ha kjølnet tidlig i sin eksistens, slik at alle geologiske overflatefornyende prosesser ville ha opphørt. Alt av is på overflaten ville gradvis ha sublimert og eterlatt ulike hydratmineraler som leire og karbonater. I dag ser Ceres ut til å være et gologisk inaktivt legeme, med en overflate bare preget av kratre. Tilstedeværelsen av betydelige mengder vannis i sammensetningen øker muligheten for at Ceres har eller har hatt et lag av flytende vann i det indre. Dette hypotetiske laget kalles ofte et hav. Dersom et slikt lag av flytende vann eksisterer, antas det at det ligger mellom den steinete kjernen og ismantelen slik det også er teoretisert at det gjør på Europa. Eksistensen av et hav er mer sannsynlig dersom løsninger (det vil si salter), ammoniakk, svovelsyre eller andre kjølevæsker er oppløst i vannet. Observasjoner. Når Ceres har en opposisjon nær perihelium kan den nå en tilsynelatende størrelsesklasse på +6,7. Dette anses generelt å være for svakt til å kunne ses med det blotte øye, men under eksepsjonelt gode forhold og med et svært godt syn, kan en person være i stand til å se dvergplaneten. Ceres vil være på sitt lyseste (+6,73) 18. desember 2012. De eneste av de øvrige asteroidene som kan nå en tilsvarende størrelsesklasse er 4 Vesta, og, under sjeldne opposisjoner nær perihelium, 2 Pallas og 7 Iris. Under en konjunksjon har Ceres en størrelsesklasse på ca. +9,3, noe som tilsvarer de svakeste objektene som er synlige med kikkerter med forstørrelse på 10×50. Den kan dermed ses med kikkerter så lenge den er over horisonten på en helt mørk himmel. Utforskning. En kunstners fremstilling av "Dawn" som fyrer av ionemotorene, med Vesta, Ceres (høyre) og asteroidefeltet i bakkgrunnen. Ingen romsonder har besøkt Ceres så langt. Radiosignaler fra romfartøyer i bane rundt og på overflaten til Mars har blitt brukt til å estimere Ceres' masse fra perturbasjonen på Mars' bevegelse. Romsonden "Dawn" som ble skutt opp av NASA i 2007, og som gikk i bane rundt asteroiden 4 Vesta fra 15. juli 2011 til 5. september 2012, er ventet å nå frem til Ceres i 2015 – fem måneder før "New Horizons" ventes å nå frem tl Pluto. "Dawn" vil dermed bli det første oppdraget som studerer en dvergplanet på nært hold. "Dawn" skal etter palnen gå i bane rundt Ceres i en høyde av  km. Romsonden vil redusere høyden til  km etter ca. fem måneder før den går ned til 700 km etter ytterligere fem måneder. Instrumentene på romsonden inkluderer et kamera, et visuelt og infrarødt spektrometer og en gammastrålings- og nøytrondetektor. Disse instrumentene vil brukes til å utforske dvergplanetens form og sammensetning. Brødrene Wright. Demonstrasjonsflyvning for U.S. Army, 17, september 1908. Brødrene Wilbur (født 16. april 1867, død 30. mai 1912) og Orville Wright (født 19. august 1871, død 30. januar 1948) er to amerikanere som har gjennomført den første dokumenterte vellykkede flygning i et motorfly. I begynnelsen drev de med sykkelverksted og sykkelproduksjon, før de begynte med modellglideforsøk i årene før 1900. Deres første motordrevne fly, kalt Flyer 1, utstyrte de med en 8,8 kW motor og to skyvepropeller. 17. desember 1903 foretok de fire flygninger med dette flyet, hvor den lengste varte i 59. sekunder. Tre dager senere fløy de for første gang i en hel sirkel, med den sterkere "Flyer 2". I 1904 fløy de i 5 minutter, mens i 1905 over 30 minutter i "Flyer 3". Brødrene designet sine egne propeller og skar dem ut i tre. Disse hadde en virkningsgrad på over 80 %. Til sammenligning har moderne propeller (2008) en virkningsgrad rundt 85 % Orville ble i 1908 hardt skadet i en flyulykke, men han overlevde. En modell av brødrene Wrights fly finnes i Norsk Teknisk Museums samlinger. Eksterne lenker. Wright Wright, Wilbur Wright, Orville Wright, Wilbur Wright, Orville Nordstrands Blad. "Nordstrands Blad" er en avis som utgis i Oslo. Første utgave ble utgitt 3. januar 1925 under navnet "Nordstrand Østre Aker Blad". Avisa dekker bydelene Søndre Nordstrand, Nordstrand og Østensjø og eies av Edda Media (tidligere Orkla Media). Avisa er delvis gratis og delvis en abonnementsavis. Mandagsutgaven må det betales for, mens torsdagsutgaven distribueres til alle husstandene i dekningsområdet. Ansvarlig redaktør er Tore Bollingmo. Avisa ble daværende Orkla Industriers (senere Orkla Media og Edda Media) første avisinvestering i 1984 da partiet Høyre solgte 40 prosent av aksjene i Nordstrand Østre Aker Blad til Orkla for fire millioner kroner. I 2006 etablerte Orkla Media en gratisaviskjede i Oslo, der Nordstrands Blad inngår. Avisene utgis av et eget selskap, Lokalavisene Oslo AS, som tilsammen fulldistribuerer seks avistitler i tolv ulike bydelsversjoner i et opplag på 286 800 hver uke. De seks avistitlene har hvert sitt nettsted. Selskapet holder til i Akersgata 28 i Oslo og sysselsetter 74 personer. I kjeden inngår avisene Nordstrands Blad (med egne utgaver for Søndre Nordstrand, Nordstrand og Østensjø), Østkantavisa (med egne utgaver for Gamle Oslo og Grünerløkka/Sagene), Lokalavisen Groruddalen (med egne utgaver for Grorud/Stovner og Alna/Bjerke), St. Hanshaugen (med egne utgaver for Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke og Ullern Avis Akersposten (med egne utgaver for Ullern og Vestre Aker). Koherens. Koherens betyr «sammenheng». Koherente bølger er samstemte bølger som svinger i takt. Koherente bølger er bølger som har samme frekvens (monokromatisk) og samme fase (alle bølgemaksima i samme punkt). Eksempel på koherente bølger er laserlys. Koherens er ikke det samme som at bølgelengden er monokromatisk. Det røde lyset kan f.eks. være monokromatisk, men likevel "in"koherent, ettersom bølgene kan ha forskjellig fase. Egentlig har alle inkoherente bølger en meget smal dispersjon i fouriertransformen, men den kan likevel ikke være for smal, da lyset i så fall ville være koherent. Hvitt lys er "alltid" inkoherent, dels fordi bølgenes faser er ulike, dels for at hvitt lys består av stråling av mange ulike bølgelengder. a) Bølgene har samme fase og frekvens (koherent monokromatisk) b) Bølgene har samme frekvens, men ulike faser (monokromatisk) c) Bølgene har ulik frekvens og ulike faser (inkoherent) Tips. "Tips" er en spesialavis for fotball og spill, som ble grunnlagt høsten 1947. Avisen ble grunnlagt av familien H. M. Hauge, og utkom før Norsk Tipping ble etablert i mars 1948. Den første halvåret ble spaltene brukt til til en «tippeskole» da det nye fotballtippespillet startet. Den første tiden hadde Tips også travservice for Bjerke travbane. Tips eies av Hjemmet Mortensen. Ansvarlig redaktør er Øivind Smestad ("2007"). Ullern Avis/Akersposten. Ullern Avis/Akersposten utkommer i Oslo og er en gratisavis for Oslo vest. Den utgis hver torsdag. Avisen er en videreføring av de to avisene "Akers-Posten" og "Ullern Avis", begge med en lang historie. Avisens redaktør er Tore Bollingmo. Avis for jordbruksbygdene. Akers-Posten ble grunnlagt i 1905 som en avis for Aker, den gang en rik jordbruks- og skogsbrukskommune som kranset hovedstaden i vest, nord og øst. Avisens første redaktør var Thorstein Diesen, som senere ble kjent som sjefredaktør i Aftenposten. I utgangspunktet var avisen uten klar politisk tilknytning, men i det skjerpede politiske miljøet som vokste fram utover 1900-tallet endte den snart opp med å støtte interessene til Akers storbønder, skogeiere og industrieiere. Avisen støttet opp om Høyre og Frisinnede Venstre, med front mot arbeiderbevegelsens framvoksende partier. Lokalaviser for vestkanten. Etter hvert som hovedstaden vokste i geografisk omfang fikk avisen mer og mer preg av å være en lokalavis for byens forsteder, først og fremst for villastrøkene i vest og nord. I nordøst og sydøst møtte den konkurranse fra nye lokalaviser, både i Groruddalen og på Nordstrand. I det vestlige Aker stilte sognets 13 velforeninger seg imidlertid bak en ny lokal avis: I 1933 kom Ullern Avis med sitt første prøvenummer, og året etter ble det etablert ordinær drift. De to avisene delte etter hvert distriktet, og ble utgitt som to separate publikasjoner med felles redaktør, redaksjon og trykkeriforbindelse. I praksis dekket Ullern Avis området fra Bygdøy, Lilleaker, Ullern og Røa østover til og med Ris, mens Akers-Posten dekket området fra og med Ris østover til og med Grefsen og Kjelsås. Stoff om begivenheter i strøket rundt Ris ble trykket i begge avisene. Oppkjøp på oppkjøp. Avisenes sterke tradisjoner som Høyre-konservative vestkantpregede lokalaviser ble utfordret da de ble kjøpt opp i 1975. De ble da tatt over av interessenter med tilknytning til Det Nye Folkepartiet, – et nytt parti med utspring i ja-siden i partiet Venstre som var blitt splittet i kjølvannet av EF-striden i 1972. To år etter overtagelsen ble avisene slått sammen med felles avishode; "Akers-Posten/Ullern Avis". Ti år etter tok Dagbladet over som eier, da dette avishuset i en kort periode gjennomførte en større satsing på lokalaviser. I 1992 ble avisen overtatt av Terje Tronstad. I 2002 ble den videresolgt til Avis Holding, og navnet ble endret til Akersposten. Bak denne overtagelsen sto Orkla Media (50%) og Asker og Bærum budstikke (50%. Avisen inngikk nå i en gruppe på ni lokalaviser. Ansvarlig redaktør i Avis Holding AS ble Ivar Brynildsen mens søsteravisene på østkanten fra 2005 ble organisert i Nordstrands Blad AS under ansvarlig redaktør Tore Bollingmo. Fra 1. januar 2007 tok Edda Media over (100%) og fusjonerte de to selskapene under navnet Lokalavisene Oslo. Avisene fortsatte med hver sin ansvarlige redaktør for titlene på vestkanten og østkanten i det fusjonerte selskapet frem til sommeren 2009, da alle avisene fikk felles ansvarlig redaktør. Inn i gratisavis-kjede. I 2006 etablerte Orkla Media en gratisaviskjede i Oslo, der Ullern Avis/Akersposten inngikk. I de senere årene har avisene blitt spredt som gratisaviser til husstandene i Oslos vestlige utkanter; Ullern, Vinderen og Røa. Avisene utgis av et eget selskap, Lokalavisene Oslo AS, som tilsammen fulldistribuerer seks avistitler i tolv ulike bydelsversjoner i et opplag på 286 800 hver uke. De seks avistitlene har hvert sitt nettsted. Selskapet holder til på tre ulike steder i Oslo og sysselsetter 74 personer. Felles ansvarlig redaktør for alle Lokalavisene Oslos publikasjoner er Tore Bollingmo. Han ble ansatt av Orkla Media som ansvarlig redaktør for titlene i øst 1. oktober 2005, og fra 1. juni 2009 overtak han også redaktøransvaret i vest da Ivar Brynildsen trakk seg fra sin stilling som sidestilt ansvarlig redaktør i selskapet. I kjeden inngår avisene Nordstrands Blad (med egne utgaver for Søndre Nordstrand, Nordstrand og Østensjø), dittOslo (tidligere Østkantavisa) (med egne utgaver for Gamle Oslo og Grünerløkka/Sagene), Lokalavisen Groruddalen (med egne utgaver for Grorud/Stovner og Alna/Bjerke), dittOslo (tidligereSt. Hanshaugen) (med egne utgaver for Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke og Ullern Avis og Akersposten (med egne utgaver for Ullern og Vestre Aker). Selskapet står også bak flere nettsteder i Oslo. I tillegg til lokale nettsteder knyttet til de ulike utgavene står Lokalavisene Oslo bak nettstedene dittOslo.no, skjeriOslo.no, dinlokalavis.no, eiendomiOslo.no og biliOslo.no. Opplag. Kilde til tallene fra 1932 – 1996 er Norsk presses historie. Hægebostadtunnelen. Hægebostadtunnelen er Norges femte lengste jernbanetunnel. Den ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk frem til Moi. Tunnelen er 8,5 km lang og dekker praktisk talt hele den 9 km lange strekningen mellom Audnedal stasjon og Snartemo stasjon. Tunnelen har ca. 0,2 % stigning og går rett fram, bortsett fra en kurve ved åpningen på Audnedal-siden. Stjernen Hockey. Stjernen Hockey (stiftet i 1960) er en ishockeyklubb fra Fredrikstad, som spiller sine hjemmekamper i Stjernehallen. Historien. Stjernen Hockey ble etablert 18. november 1960 som en ishockeygruppe under Idrettslaget Stjernen. Dette var en direkte oppfølger av gutteklubben «The Stars» som var etablert et år tidligere. Den første tiden startet Stjernen en gateserie hvor lag fra alle deler av byen ble samlet for å spille kamper. Dette førte til å skape aktivitet i klubben igjennom vinteren. Klubben spilte sin første obligatoriske kamp på Jordal Amfi 20. desember 1960 mot Skeid i en cup for småguttelag. Kampen endte med tap 2-0. Stjernen startet sin første sesong i 3. divisjon avdeling Østfold i 1962 og rykket videre opp til 2. divisjon i 1966. I disse første årene foregikk all trening og kamper ute på Tollbodplassen. Fra 1963 fikk laget også lov til å trene i Sparta Amfi i Sarpsborg. Det ble også startet en egen junioravdeling, og allerede i 1967 spilte Stjernens juniorlag finale i Canada Cup (NM for juniorlag), hvor de tapte for Vålerengen. 70-tallet: Opprykk. 2. oktober 1970 ble Stjernehallen åpnet av byens ordfører. Med en god ungdomsorganisasjon til å gå med de nye fasilitetene, begynte Stjernen snart å klatre i ligaer, og i 1974 nådde de første divisjon for første gang i klubbens historie. 80-tallet: Storhetstiden. 1981 var klubbens første store sesong da Stjernen slo Vålerengen 2-1, i best av tre i finalen. Dette var første gang et lag utenfor Oslo klarte å heise «bøtta». Da laget returnerte til Fredrikstad ble de møtt av en stor folkemengde på flere tusen mennesker som bar fakler,og jublet for de nylig kronete vinnerne. Laget som var med på å slå igjennom på 1980-tallet huset stjernespillere som Ørjan Løvdal, Rune Gulliksen, Hans Edlund, Pål Gjermundsen, Chris St.Cyr og senere også Morten Finstad. I 1986 ble Stjernen norgesmestere for andre gang da Stjernen slo Frisk Asker i finalen. I 1986/87 sesongen kom klubbens første seriemesterskap med 51 poeng – to poeng foran rivalene Vålerengen. Stjernen tapte imidlertid NM-finalen mot Vålerengen samme året. Året etter ble det en skuffende 7.plass i serien. I 1988/1989 ble det en 3.plass foran Sparta IL. 1990-tallet. 1989/1990 ble det igjen en 3.plass på stjernen, og det samme året etter. I 1992 ble det 2.plassen men tap i finalen mot Vålerenga. 1992/1993 ble det en 3.plass. 1993/94 4.plass. 1994/95 ble det en 5.plass men finale etter de slo ut Lillehammer, med tapte mot Storhamar som tok sit første NM-gull, Dette er siste gangen Stjernen var i en finale. 1995/96 ble det igjen en 2.plass foran Storhamar og bak Vålerenga. 1996/97 ble det en 5.plass, og 3.plass i 1997/98 og røk ut mot Storhamar i sluttspill, 3. plass 1998/99. På slutten av nittitallet falt klubben inn i en resesjon på grunn av økonomiske vanskeligheter og svakheter i ungdommen avdelingen. 2000-tallet. Mellom 1999 og 2004 ble det to 6.plasser, 8. plass, 5.plass, 7,plass. men i sesong 2004-2005 ble det 4.plass i UPC Ligaen og semifinale tap mot Vålerenga.I 2005-2006 ble det en sølvmedalje i serien men tapt 1-2 i den 5. Period i 7. semifinale og avgjørende semifinale mot Stavanger som gikk til finalen for første gang, der tapte Stavanger finalen mot Vålerenga, året etter en 6.plass. I 2007-2008 ble det en 9.plass og Stjerne måtte spille kvalifisering for eliteserienspill der de berget plassen sin. 14. september 2008 ble Morgan Andersen ny sportssjef og assistenttrener i Stjernen hockey. I GET-ligaen 08/09 sesong ble det en 6.plass engling en 5.plass men ishockeyforbundet trakk Stjernen 15 poeng for økonomisk rot, men Stjernen slo likevel ut Lillehammer i kvartfinalen, men ble slått ut av semifinalen mot Vålerenga. Stjernehallen. I 1963 ble det nedsatt en kunstiskomité som skulle jobbe for etablering av en hall med kunstfrossen is i Fredrikstad. Etter mye krangel om tomtevalg, ble det til slutt besluttet at det skulle skulle bygges ishall i Fredrikstad. 2. oktober 1970 ble Stjernehallen åpnet av byens ordfører. Stjernehallen er omtalt som "Løvenshule" av mange hockeyspillere og supportere. Det har siden 1970 årene vært et stort supportertrykk på hjemmekampen. Supporterklubber som har fulgt Stjernen hockey siden 1970 årene er; Red Army fra 1980 til 1990, Red Beavers fra 1991 til 2009 og Red Stars fra 2009. De største rivalene er Sparta fra Sarpsborg, Vålerenga og Storhamar. I 1978 måtte Stjernehallen tømmes for folk pga at Stjernen supporterne kastet flasker på isen, i Sparta Amfi måtte alle fra Fredrikstad ut av hallen pga flaskekasting og bråk. Æresmedlemmer. Æresmedlem er den høyeste utmerkelse som kan oppnås i Stjernen Hockey og æresmedlemskap gis til medlemmer som har gjort en ekstraordinær innsats for klubben gjennom flere tiår. Personen skal ha hatt stor betydning for klubbens og ishockeyen´s utvikling gjennom arbeid i ungdomsavdelingen og/eller for A-laget. Lederskap og representasjon på forbundsplan og i de fora det er naturlig for klubben å være representert, bør vektlegges. Vårt Land. "Vårt Land" er en riksdekkende kristen dagsavis som utkommer i Oslo. Den ble etablert 1945 av blant andre forfatteren Ronald Fangen. Vårt Land skal (2004) være «"en uavhengig avis for mennesker som ønsker å lese om det vesentligste som skjer, og om troens rolle i dette. Avisen skal forvalte kristen tro og tanke, og bidra til at dette får prege samfunnet og menneskers liv og valg"». Sjefredaktør er Helge Simonnes. Redaksjonssjef Reidar Kristiansen, kommentar- og debattredaktør Jon Magne Lund, samfunnsredaktør Erling Rimehaug, kulturredaktør Olav Egil Aune, reportasjeleder feature/helg Une Bratberg, reportasjeleder kristenliv Trygve Wille Jordheim og reportasjeleder samfunn Bjørgulv Bjåen. Vårt Land eies og gis ut av Mentor Medier. Opplag. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Idrettslaget Sparta. Idrettslaget Sparta (stiftet 23. november 1928) er et idrettslag fra Sarpsborg. Sparta driver med både fotball og ishockey. Fotball har vært en del av klubben siden starten, mens ishockey kom til i 1959. Ishockey. Ishockeydelen i Sparta heter formelt "IL Sparta Ishockey Elite", men markedsføres under navnet "Sparta Warriors". Klubbens herrelag ble norgesmestere i 1984 og 1989, og har også vunnet eliteserien i 1984, 1986 2009 og 2011. Hjemmekampene spilles i Sparta Amfi, som var Norges første ishall da den åpnet i 1963. De siste årene har Sparta vært det laget som har trukket desidert flest tilskuere i norsk vinteridrett. I 2008/2009 var tilskuersnittet til Sparta i eliteserien på over 2 600, noe som er best i norsk ishockey. Av denne grunn satte kommunen opp store skilt på innfartsårene til byen med skriften «Velkommen til Hockeytown». Særlig godt besøkt er lokaloppgjørene mot Stjernen. Klubbens damelag ble norgesmestere i 2009. I 1995 var Sparta den første klubben i norsk idrettshistorie som gikk konkurs, og ishockeylaget måtte trekke seg fra eliteserien og begynne på nytt i 3. divisjon. Fotball. Fotballdelen i Sparta heter formelt "Fotballklubben Sparta Sarpsborg". Klubben ble norgesmester i 1952, men vant også Arbeidermesterskapet i fotball i 1936 (1-0 mot Sagene i finalen), 1937 (4-1 mot Jeløy) og 1938 (3-0 mot Rapid). Da Sparta vant NM i 1952 scoret klubben alle fem målene i finalen mot Solberg som endte 3-2. Sparta spilte i eliteserien fra den startet opp i 1947 og fram til 1958, kun avbrutt av én sesong på lavere nivå. I de ti sesongene i eliten varierte tilskuersnittet mellom 1 300 og 5 000 de ulike sesongene. Etter mange tiår langt nede i divisjonene rykket Sparta opp i 1. divisjon i 2005, med tilskuersnitt på 1.100 og 800 de to påfølgende årene.I kampen der opprykket til 1. divisjon ble sikret vant Sparta 15-0, noe som er norgesrekord i de tre øverste divisjonene. Før 2008-sesongen trakk klubben A-laget sitt og ga plassen til en ny klubb som nå heter Sarpsborg 08. Spartas A-lag spiller nå i 5. divisjon, og satser friskt på å rykke oppover i divisjonene igjen. Storhamar Dragons. Storhamar Dragons er ishockeygruppa i Storhamar Idrettslag. Gruppa ble grunnlagt 18. mars 1957. Klubben fra Hamar har syv seriemesterskap og seks norgesmesterskap på a-lagsnivå. Storhamar spiller sine hjemmekamper i Hamar OL-Amfi. De spilte tidligere i Storhamar Ishall, som ligger vegg-i-vegg. Draktfargene er gult og blått. Klubben har ca. 700 medlemmer, hvorav rundt 450 er aktive. I førstedivisjon holder det noe svakere andrelaget til Storhamar 2. 1950-tallet: Begynnelsen. Grunnlaget til klubben ble lagt etter OL i 1952, som inspirerte unge gutter fra Hamar Vest. I 1955 var den første rinken på plass, i det området hvor Storhamar Ishall ligger i dag. Den første hjemmekampen ble spilt i 1956, mot guttelaget til Vålerenga og endte med et 4-9 tap. Klubben ble innmeldt i Norges Ishockeyforbund (NIHF) dette året, og spilte sin første offisielle kamp i junior-NM mot Bækkelaget. Den 18. mars 1957 ble ishockeyavdelingen av Storhamar Idrettslag offisielt grunnlagt. Dette året kom også en bedre rink på plass. 1960-tallet: Etableringen. Storhamar etablerte seg som det ledende laget i Hedmark og Oppland Ishockeykrets, hvor de vant Hedmarksserien og Kretsmesterskapet i 1960. De overrasket alle med å ta seg til 2. divisjon som første lag utenfor Oslo og etablerte seg der ved å blant annet ta flere andreplasser. Klubben fikk stor aktivitet og produserte flere spillere til aldersbestemte landslag. Storhamar arrangerte også landskamp på Storhamarbana vinteren 1962. 1970-tallet: Opprykk og nedrykk. i 1971 vant guttelaget NM-gull i gutteklassen. Klubben bet seg fast i toppen av norsk hockey til tross for dårlig infrastruktur og naturisbane. A-laget var nedom 3. divisjon i 1971/1972, men situasjonen var likevel optimistisk på grunnlag av alle talentene som dukket opp på guttelaget. I mars 1977 sikret klubben opprykk til 1. divisjon for første gang, med flere unge lokale egenproduserte spillere på laget. Med dette opprykket måtte fasilitetene utbedres, og ved sesongstarten i 1978 sto kunstisbanen klar. Dette takket være en enorm dugnadsinnsats som har preget klubben hele veien. I denne sesongen debuterte også den kommende ishockeylegenden Erik Kristiansen på a-laget, kun 16 år gammel. Storhamar rykket likevel ned i etter 2 år i den øverste divisjonen. 1980-tallet: Begynnelsen på storhetstiden. Neste steg i utviklingen av klubben var å få bygget inn banen. I 1981 sto Storhamar Ishall med publikumskapasitet på 1500 ferdig. Prosjektet påførte klubben en økonomisk knekk, men det var uvurderlig for den videre utviklingen. Under byggingen av ishallen spilte Storhamar hjemmekampene sine ute på Børstad, hvor fotballklubben Ham-Kam har sin treningsbane av kunstgress i dag. Våren 1982 rykket klubben opp igjen til 1. divisjon. Treneren ble svenske Hans Westberg. 4-3 over Vålerenga og 5-2 over Furuset i comeback-sesongen i 1. divisjon var en av de få Høydepunktene. Våren 1983 ble Per Arne Kristiansen og Erik Kristiansen med på Norges lag til B-VM i Japan, og ble dermed klubbens første representanter i et VM. Sammen med spillerimportene Åge Ellingsen og Øivind Løsåmoen var disse også klubbens første representanter i OL 1984. I 1984–85 fikk Storhamarhockeyen sitt endelige gjennombrudd i norsk topphockey. Ledet av den karismatiske svenske treneren Lasse Beckman og med flere gode spillere som den finske keeperen Jorma Virtanen, Erik Kristiansen samt Arne og Lars Bergseng ble klubben et topplag. Arne Bergseng kom forøvrig til klubben etter et initiativ av treneren Beckman til å starte en innsamlingsaksjon for å kjøpe ham fri for 70 000 kr fra Furuset. Klubben tok seriesølv dette året, og publikumssnittet ble mer enn doblet fra året før. Storhamar var nå etablert i toppen, men dårlig økonomi og salg av storspillerne Erik Kristiansen og Åge Ellingsen gjorde at laget slet mer. De fikk riktignok flere sølvmedaljer etter dette, før Kristiansen kom tilbake og en ny optimistisk periode kunne begynne. 1990-tallet: Storhetstiden. I en treningskamp i 1992 ble Storhamar det første norske laget som kunne notere seg seier mot et svensk eliteserielag da de slo Västra Frölunda 8-6. I forbindelse med OL på Lillehammer ble det bestemt at Hamar skulle få en av ishallene, etter iherdig jobbing og lobbyvirksomhet fra klubben og lokale politikere. Klubben fikk nærmest en gedigen gave da det ble vedtatt at Hamar OL-Amfi skulle bygges. Den 6. desember 1992 flyttet klubben over i den nye hallen med 8-4 seier over Stjernen. Fremgangen sportslig sett var bra, og flere gode spillere kom til klubben takket være gode sponsoravtaler. Klubben ble for første gang Eliteseriemester i 1993, Seriemester i 1994 og vant «The Double» i 1995. Det samme året ble det satt stadige publikumsrekorder, det med et snitt på 3 700 tilskuere som så lagets kamper. Etter dette dominerte Storhamar stort i serien, og pokalen ble nok en gang gitt til klubben. Høsten 1995 fikk suksesstreneren Göran Sjöberg sparken etter internt bråk, og Petter Thoresen tok over treneransvaret, noe som førte til kongepokal etter fire måneder. Klubben sikret seg også den russiske verdensmesteren Alexander Smirnov. Sesongen 1996/1997 ble klubbens største rent sportslig. Forsterket med den andre russiske verdensmesteren Juri Leonov gjorde at laget tok 67 av 72 mulige poeng i serien, hvilket var rekord. De satte også rekord med 30 kamper uten tap. Det samme året vant klubben også NM for tredje gang på rad. Denne suksessen kostet, så man var nødt til å satse på et litt lavere nivå slik at de neste årene var preget av tørke på tittelfronten. Det kom riktignok noen høydepunkter internasjonalt hvor klubben avanserte i Europaligaen. I 1998 la Erik Kristiansen opp som spiller etter 21 sesonger (20 sesonger i Storhamar. Draktnummeret hans 20 ble fredet etterpå), med tall som 509 mål og 406 assist for 915 poeng. Det samme året tok klubben tilnavnet Dragons til Storhamar Dragons, og fikk en ny layout på både logo og drakter. 2000–tallet: I toppen. Arvtakeren etter Kristiansen, Pål Johnsen, var en av de viktigste bidragsyterne til at klubben dro hjem med sin fjerde kongepokal i 2000 (3-1 i kamper over Vålerenga). Han ble etterpå belønnet med gullpuck og proffkontrakt i den svenske klubben Leksand. I etterkant sluttet Petter Thoresen som trener og Petter Salsten som spiller. På grunn av dette avskrev mange Storhamar Dragons foran den neste sesongen, men med Alexander Smirnov og Rune Gulliksen som trenere, og et mer åpent regelverk for import av spillere, tok laget overraskende seriegull. Men, en økonomisk rengjøring som var nødvendig for klubbens videre eksistens førte til mange tunge stunder for klubben. En tilleggssatsning på forretningsdrift skulle sikre dette. 2001 ble et godt år sportslig sett for juniorlagene og guttelaget, som vant de første titlene på dette nivået. A-laget ble også norgesmester og seriemester i 2004 hvor laget vant med knappe to poeng foran Vålerenga. Finalen mot samme lag ble den mest dramatiske i norsk hockey foran 7 405 tilskuere, noe som er tilskuerrekord i Hamar OL-Amfi. I sesongen 2004/2005 endet Storhamar på en 3.plass på tabelen. Etter fire tap på rad, ble den siste dråpen for Storhamars trenerteam. Tross forsterkninger fra lockouten i NHL, hentet Storhamar inn Chris Clark fra (Calgary) og Mike Wilson fra (NY Rangers), samt den klubbløse Brent Gauvreau, Etter kampen mot Lillehammer trakk Petter Salsten seg og inn kom Petter Thoresen. Det ble også Semifinaletapp i NM mot TIK 3-0 i kamper. I sesongen 2005/2006 sikret Storhamar sitt syvende seriemesterskap allerede i 29. serierunde, med syv gjenstående kamper, med 9–1-seier over Manglerud Star, men ble slått ut i semifinalene av Vålerenga. I sesongen 2006/2007 feiret klubben sitt 50 års jubeleum, Storhamar tokk en andreplass i serien bak Vålerenga og tapte finalen 4-1 sammenlagt mot Vålerenga. Christian Larrivée endte sluttspillet med rekorsifrene 13 mål, 19 ass og 32 poeng på 17 kamper. Til tross for at han var på det tapende laget var det ingen invendinger mot at han ble kåret til sluttspillets beste spiller. Hamar OL-Amfi innendørs, finale 2008. I sesongen 2007/2008 endte laget på fjerdeplass i serien, men vant norgesmesterskapet etter å ha vunnet 4-2 i kamper over Frisk Asker i finalen. De slo ut Stavanger Oilers og Vålerenga i kvartfinalen og semifinalen. Året etter ble det 5.plass i serien og stopp i semifinalen mot Sparta Warriors etter at Stavanger Oilers ble slått i kvartfinalen for andre år på rad. Igjen i 2009 fikk Dragons økonomiske da de kom ut med tre millioner i minus., Før 2009/10-sesongen ble det utskiftninger i administrasjonen. Carl Oscar Bøe Andersen, også kjent som COBA i hockeykretser, ble ansatt som daglig leder, mens trener Alexander Smirnov og manager Torbjørn Orskaug forsvant ut av trenerteamet. Rune Gulliksen tok over som hovedtrener sommeren 2009, men sa opp stillingen ved sesongslutt. Storhamar ble fratatt fem poeng for å ha benyttet en ikke-berettiget spiller (Andreas Gröndahl), uten dette poengtrekket ville laget ha endt på en sjetteplass. Og endte på en 8. plass i serien og siste sluttspillplass. Med slo Lørenskog 4-1 i kamper og kom til semifinalen der ble det stopp mot Vålerenga, og Vålerenga gikk til finale med 4-1 i kamper der tapte de for Stavanger Oilers som tokk sin første NM-tittel. 2010–. Svenske Peter Johansson ble ansatt som hovedtrener før 2010/11-sesongen, mens den gamle Storhamarhelten Michael Smithurst ble ny assistenttrener. Den kjente friidretts- og sykkeltreneren Johan Kaggestad ble samme år valgt inn i klubbens styre. Sportslig sett var Storhamar tippet igjen som en outsider men over rasket med en 4. plass men det ble kvartfinaletapp mot Lillehammer (1-4 i kamper). Det var første gang på tjue år at Storhamar var uten en semifinale plass og Lillehammers første på semifinale på ni år, men ble slått ut av serivinner og senere norgesmester Sparta Warriors. I april 2011 takket Peter Johansson for seg som hovedtrener og gikk til Sparta, og Michael Smithurst ble ny hovedtrener og ble nye styreleder Eskil Ervik (som senere gikk av) da Tore Tomter takket for seg etter 12 år i klubbens styre, de seneste som leder. Ut av styre gikk også Micky Bjerke, Johan Kaggestad og Jan Larsen. Høsten 2011 var Storhamar konkurstruet. Storhamar skylde sitt eget AS 3,4 millioner kroner. Totalt skule gjelden i klubben og aksjeselskapet være på 8-9 millioner kroner. Storhamar fikk nytt styre og Erik Kristiansen ble ny styreleder, i november besluttet formannskapet i Hamar kommune å gi Storhamar et lån på 3 millioner kroner Storhamar ble reddet fra konkurs. Sportslig sett var Storhamar tippet på kvalik plass, men overrasket tross skader med en 6. plass og kvartfinale tap mot ustabile Vålerenga 3-4 i kamper. Klubbrekorder. Per 11. mars 2010. Etter kampen mot Vålerenga 2. februar 2006 hadde Storhamar holdt nullen i tre kamper på rad, og for ellevte gang i sesongen. Begge deler var nye klubbrekorder. Svalbardposten. "Svalbardposten" er en ukeavis og ble etablert i november 1948. Avisa utgis i Longyearbyen på Svalbard, og kommer ut hver fredag. Svalbardposten er verdens nordligste avis og har et opplag som er høyere enn antall husstander på Svalbard. Avisa i dag. Avisformatet er A4, som har sitt utspring fra da avisa ble trykket på Svalbard i egen presse. Siden 1996 er avisa trykket på fastlandet, men i samme format som tidligere. I dag trykkes Svalbardposten i Tromsø. Avisa har fem ansatte, hvorav tre jobber i redaksjonen. Svalbardposten har fått utmerkelsen Årets lokalavis tre ganger, senest i 2010. Historie. Svalbardposten oppstod som en veggavis, med normalt fire sider som ble slått opp på brakkene med "Velferdsrådet på Svalbard" som utgiver. Den beskrives som «til tider artig», men med «ganske lite informasjon og seriøsitet» og svært lite lokalstoff. Avisa kom ut en gang hver uke mellom september og mai. Svalbardrådet ble etablert i 1971 og overtok som utgiver av avisa, noe som også bidro til profesjonalisering av driften med mer og tyngre journalistisk stoff, bilder og annonser. Utgivelsesdagen var annenhver lørdag. Redaktørstillingen tilsettes på åremål. Siden 1986 har Svalbardposten kommet ut hver fredag hele året. Etter økonomiske vansker mot slutten av 1980-tallet ble det foretatt flere omorganiseringer for å berge driften. Justisdepartementet ble i realiteten ansvarlig utgiver, en rolle som ble endret i 1992 da "Stiftelsen Svalbardposten" ble etablert for å ha rollen som utgiver. Justisdepartementet skøt imidlertid inn grunnkapitalen til stiftelsen. Fra 1996 ble driften omorganisert igjen, denne gangen til aksjeselskap ved opprettelsen av "Svalbardposten AS", for å gjøre det mulig for avisa å motta pressestøtte. Svalbardposten AS har utstedt en aksje pålydende 500 000 kroner, som eies av Stiftelsen Svalbardposten. I 1997 lanserte Svalbardposten egen nettutgave. I september 2012 ble nettutgaven lagt om med betaling for nettnyheter. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Friheten. "Friheten" er en avis som eies og utgis av Norges Kommunistiske Parti. Utgiversted er Oslo og utgivelsesfrekvens er annenhver uke. Avisa kom ut første gang i 1941, som en illegal avis under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Etter frigjøringen i 1945 ble "Friheten" dagsavis, og var da en av landets største. I etterkrigsårene sank opplaget raskt. I 1967 gikk avisa over til ukentlige utgivelser. "Friheten" er i dag landets eneste partieide avis. Illegal avis. Forsiden til Friheten nr. 1 1942 (nr. 10-20 fra 1941) Det første eksemplar av "Friheten" kom ut høsten 1941, trolig i september. Den var en etterfølger av de illegale avisene "Kjennsgjerninger" og "Folkets Røst". Som de fleste illegale avisene var det en enkel, stensilert avis som ble utgitt. Våren 1942 klarte imidlertid kommunistene å lage en trykt utgave. Trykkingen ble utført i Drammen, ved Kai Møllers boktrykkeri. I Drammen ble virksomheten organisert av Finn Pettersen og av kommunistenes Buskerud-leder, Arne Gustavsen. Arbeidet med satsen til den trykte versjonen ble utført på ulike steder, de første par årene av setter Th. Bakke. Han flakket rundt fra skjulested til skjulested med settekassa på sykkelen eller under armen. Arbeidet ble startet hjemme i stua til Gustavsens mor, der man jobbet natten gjennom mens den gamle moren serverte kaffe og vørterkake. Deretter flyttet man setteriet til en bygård ved Gyldenløves plass. Neste stopp var en leid hytte på Syvertsvolden, der jobbingen måtte skje i lyset fra stearinlys. Senere fulgte ulike skjulesteder. Den ferdige satsen ble brakt til trykkeriet, der Møller selv sto for produksjonen. Trykkingen foregikk først på lørdager eller søndager når annet personale ikke var på jobb. Etter hvert som opplaget vokste måtte man også trykke etter arbeidstid på hverdager. Fra begynnelsen av 1944 fikk trykkeriet i tillegg jobben med å lage NKPs avis "Alt for Norge". Mot slutten av krigen klarte kommunistene å få installert en offsetmaskin i et grisehus i Øvre Buskerud. De siste utgavene av krigstidens "Friheten" ble, som flere andre illegale NKP-aviser, laget der. "Friheten"s første redaktør var Christian Hilt. Han fortsatte arbeidet med illegale aviser helt til krigens slutt. Arne Gauslaa, Erling Heiestad og Ola Hofmo overtok imidlertid snart det redaksjonelle arbeidet med "Friheten". Senere var Kåre Selnes redaktør, så Jul Kvale. Han hadde bidratt til avisen i Selnes´ periode også, da Kvale satt arrestert på Bredtvedt. Fra arresten smuglet han stoff til "Friheten". Fra høsten 1944 fram mot frigjøringen var Adelstein Haugen redaktør. Under krigen ble "Friheten" utgitt ukentlig fram til 1944, deretter sjeldnere. Utgivelsesfrekvensen steg igjen i de siste par krigsmånedene. Den ble trolig trykt i til sammen 2 millioner eksemplarer før fredsslutt, med et opplag høsten 1944 på vel 20 000. Kommunistene bygget opp en omfattende og effektiv illegal presse under okkupasjonen, men betalte en høy pris. I miljøet rundt "Friheten" ble mange arrestert. Flere måtte bøte med livet. Erling Heiestad ble tatt og sendt til Tyskland, men var blant de som overlevde. Hofmo døde i tysk konsentrasjonsleir. Gauslaa ble skutt i kamp med tyskerne i 1942. Buskerud-leder Gustavsen ble tatt og skutt på Trandum i 1944. Dagsavis. "Friheten" ble utgitt som dagsavis fra mai 1945, og erstattet Arbeideren som partiets hovedorgan. Avisa nøt godt av NKPs popularitet like etter krigen og i forkant av Stortingsvalget 1945 steg opplaget til rundt 130 000, bare begrenset av papirrasjoneringen. På dette tidspunkt var avisa Nordens største arbeideravis, og landets nest største etter Aftenposten. Nedgangen kom imidlertid raskt. "Friheten" måtte i 1946 legge om fra morgenavis til ettermiddagsavis da Arbeiderbladet, der Friheten ble trykt, selv skulle bli morgenavis. "Friheten" kunne dermed ikke nå landet rundt samme dag og mange ville ikke ha «gamle» nyheter. Ettersom oppslutningen om NKP falt, falt også interessen for Friheten. I 1946 var opplaget 40 000, i 1947 31 000 og i 1948 24 000. Ukeavis. I april 1967 gikk avisa over fra å være dagsavis til å bli ukeavis. Samtidig ble den ukentlige landsutgaven "Ny Tid", som ble etablert i 1954, lagt ned. Friheten ble også rammet av de politiske stridighetene da den nye ml-bevegelsen vokste fram på slutten av 1960-tallet, støttet av en opposisjon i NKP. En av Frihetens redaksjonelle medarbeidere ble til slutt sagt opp, noe som førte til at journalister i avisa erklærte streik. De mistet jobben, og begynte deretter å skrive for opposisjonens blad "Røde Fane". I 1977 økte Friheten utgivelsesfrekvens til to ukentlige utgaver, men måtte høsten 1989 igjen redusere til en utgave i uka. Overvåket. Frihetens virksomhet ble overvåket av norsk etterretningstjeneste under hele den kalde krigen og trolig frem til 1990-tallet. Nyere forskning med bakgrunn i åpnede russiske arkiver tyder på at Friheten fra 1950-tallet og fram til 1990 mottok direkte og indirekte økonomisk støtte fra Sovjetunionen og andre østeuropeiske land. Økonomiske vanskeligheter. Sovjetunionens fall førte til at interessen for partiet ble svekket. Høsten 1991 klarte NKP ikke lenger å gi ut Friheten som ukeavis og pressestøtten ble trukket tilbake og avisa gikk konkurs. Dette ikke bare at pressestøtten ble redusert med 275 000 kroner på to år, men også gammel gjeld tilbake til 1948 på flere millioner kroner. Friheten hadde ikke kapital for å betale utgifter eller lønne de ansatte, og i ei avis utgitt i midten av august 1991 konstateres: «Vi regner med å utgi neste avis når situasjonen er avklart mot slutten av denne måneden». Neste avisutgave kom ut først den 30. september. I tillegg hadde NKPs trykkeri, All Trykk økonomiske vanskeligheter. Det medførte at trykkeriet måtte innhente kapital fra sine eiere, noe NKP ikke hadde. Derfor solgte NKP sine aksjer i trykkeriet til de ansatte mot subsidierte priser på trykksaker. Trykkeriets problemer vedvarte, det gikk konkurs og eierne (de ansatte) tok med seg det som var av verdier. Uten trykkeriet klarte partiet ikke lenger å gi ut avis. I tillegg til dette var det også uenighet mellom partiledelsen og avisas redaktør om avisa skulle være partiorgan eller følge den mer selvstendige linje den hadde hatt. Friheten fortsatte å komme med sporadiske utgivelser, til dels som månedsavis, utgitt på dugnad av partimedlemmer. Pressestøtten. Forsiden til Friheten nr. 1 2011, første avis i fire farger Forsiden til valgavisa for Oslo i 2011. Vinteren 2011 endret avisa design. Friheten nr. 23 2011. I 1996 fikk avisa tilbake pressestøtten takket være en politisk konstellasjon som anså at Friheten var alene om å representere et bestemt politisk formål og bidro dermed til meningsmangfoldet. Betingelsen for dette var at avisa måtte komme ut hver uke. Dette ble oppnådd takket være dugnadsarbeid. I 2008 overtok Kulturrådet ansvar for pressestøtteposten «ymse publikasjoner», som blant annet omfattet støtten til Friheten. I 2009 bestemte rådet at Friheten ikke lenger var kvalifisert til støtte, og det ble derfor iverksatt en nedtrapping av tildelingen av pressestøtten. I oktober 2009 reduserte avisa utgivelsesfrekvensen fra hver uke til annenhver uke, samtidig med at sidetallet ble økt fra 12/16 til 24. Psykiateren Harald Øystein Reppesgaard ble valgt som ny redaktør på NKPs landsmøte i mai 2010 og under hans ledelse er det satset mer på innenriks- og kulturstoff. I 2011 gikk avisa over til fargetrykk og bedre papirkvalitet. Sidetallet ble også økt. Samtidig fikk avisa tilbake pressestøtten, fordi Kulturrådet anså at avisa hadde utviklet seg i en positiv retning fram til søknadsrunden i desember i 2010. Opplaget på papiravisa lå ved inngangen til 2011 rundt 2400 eksemplarer, etter vekst i 2010. Nettutgaven. Friheten etablerte egen nettutgave i 1998. Fra hver papiravis legges det ut 10 artikler på nettavisa. I 2010 begynte Friheten å legge ut artikler av Martin Nag og samtidig ble det etablert e-avis funksjonalitet. Det ble satset videre på nett med ulike forbedringer. Tidligere. Inger Hagerup, Johan Borgen, Torborg Nedreaas, Øivind Bolstad, Hartvig Sætra og Aksel Sandemose. Nåværende. Martin Nag, Christian Larssen, Harald Øystein Reppesgaard og Åge Fjeld. Opplag. Opplagstallene for 1970 – 1991 er (med unntak av 1988) bekreftede netto ukeavis-opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening. Etter 1992 er kilden Friheten. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Trykking. I begynnelsen ble avisen stensilert, før Kai Møllers trykkeri begynte å trykke den. Friheten ble i mange år trykket av AS All-Trykk, og ble så trykt av Norsk Avistrykk AS. Etter å ha blitt utgitt i sort-hvitt (med enkelte fargeinnslag, dog ikke fullfarge) siden starten for 70 år siden, blir avisa fra og med 2011 trykt hos Valdres Trykkeri AS, der en får tilgang på fargetrykk. Typografi/grafikk. Jan Herdal satte sammen Friheten fram til sommeren 2009. Etter det satte trykkeriet den en periode, til Petter Konrad Sandvik tok over dette på permanent basis fra vinteren 2009. Hasle-Løren Idrettslag. Hasle-Løren Idrettslag (stiftet 1. juli 1911 som "Hasle Fotballklub") er et norsk idrettslag fra Løren i Oslo. Idrettslaget har i dag grupper for bandy, fotball, innebandy, ishockey, skiidrett, håndball og sykling. Hasle-Løren holder til på Refstad i et grøntområde, som har et større anlegg (Løren Idrettspark) med innebandyhall, kunstgressbane, volleyballbane, baskettbane og klubbhus. Historie. "Hasle Fotballklub" ble stiftet 1. juli 1911 i krysset mellom Økernveien og Ulvenveien. I 1921 ble "Økern Sport- og Atletklub" stiftet, også dette i Økernveien. Denne klubben meldte seg inn i Arbeidernes Idrettsforbund og endret etterhvert navn til "Hasle Arbeideridrettslag". Etter krigen ble arbeideridrettsforbundet og "Norges Landsforbund for idrett" (der Hasle FK var med) slått sammen til Norges Idrettsforbund. Forbundet kunne ikke ha to medlemsklubber fra samme strøk med så like navn, så Hasle AIL måtte derfor endre navn, siden det var den yngste klubben. Det nye navnet ble "Løren Sportsklubb". I 1963 slo Hasle og Løren seg sammen og tok navnet "Hasle-Løren Idrettslag". Ishockey. Ishockeylaget spiller sine hjemmekamper i Lørenhallen, som har plass til ca. 1 000 tilskuere. Pål Svendesen er sportslig leder for ishockeylaget. Løren 2 er framlaget til Hasle/Løren, og holder til i 3 divisjon. I sesongen 2010-11 er laget i 1. divisjon. Fra 2011 er Sergei Pushkov hovedtrener. Historie om ishockeylaget. Klubben hadde sin storhetstid midt på 70-tallet da klubben tok tre kongepokaler og ble serievinnere tre ganger. Hasle/Løren rykket ned i 2. div i 1983 og rykket opp igjen før 1984-85. I 1986 ble en ny ishall på Løren åpnet Lørenhallen med en Kapasitet på 1500, før det hadde ishockeylaget spilt på Jordal Amfi. Det hjalp lite og Hasle/Løren ryket ned i 1987, med var igjen i eliteserien fra 1990 til 1992 og rykket opp igjen i eliteserien for 1996/1997 med var tilbake igjen i 1.divisjon fra 1997 der de er i dag. Våren 2011 ble Tommy Lund ny hovedtrener. Woodrow Wilson. a>. Wilson seiret med 435 valgmannstemmer, mot 88 for Roosevelt og 8 for Taft. a>. Wilson seiret med 277 valgmannstemmer, mot 254 for Hughes. Woodrow Wilson (født 28. desember 1856, død 3. februar 1924) var en amerikansk politiker (demokrat) og statsviter; han var guvernør i New Jersey 1911, president 1913–1921. Agenda. For å opprettholde en forsonlig linje til Tyskland under første verdenskrig, stilte Wilson sin private telegraflinje til tyske diplomaters disposisjon. Den tyske viseutenriksministeren Arthur Zimmermann brukte denne linjen til å sende et telegram der han forhørte seg om Mexico kunne tenkes å angripe USA om tyskerne støttet Mexico i tilbakeerobringen av tapte områder i USA? Britisk marines etterretningstjeneste avlyttet linjen, og hadde brutt tysk kode etter å ha beslaglagt en kodebok de fant hos en tysk ekspedisjon til Iran. I slutten av mars 1917 ble den amerikanske ambassadøren i London presentert for telegrammet. Zimmermann-telegrammet havnet i kongressen, og 6. april erklærte Wilson krig mot Tyskland. Han ivret senere for en fredsavtale som var fordelaktig for Tyskland, og fikk opprettet folkeforbundet. Dessverre for Wilson nektet kongressen å la USA være medlem der. Det var under Wilson at raseskille ble innført i Washington, D.C.. Den første filmfremvisningen i Det hvite hus var «En nasjons fødsel», en stumfilm fra 1915. Filmen førte til fornyet fremvekst av Ku Klux Klan, selv om klanens fiendtlighet nå var like mye rettet mot katolikker og jøder som mot svarte. Wilson sa etter fremvisningen at å se filmen var som å se «historien skrevet med lynskrift». Wilson fikk Nobels fredspris i 1919 for sitt forsøk på å sikre et rettferdig fredsoppgjør etter første verdenskrig gjennom sine 14 punkter for fred. Video. USAs presidenter Whisky. Whisky (skotsk) eller Whiskey (irsk og amerikansk engelsk) er brennevin som er destillert fra brygg av korn. Whisky produseres nå i flere land hvor de mest kjente er Irland og Skottland. Historikk. Destillasjonskunsten startet i Babylonia i Mesopotamia (nå Irak) så tidlig som det 2. årtusen f.Kr., med destillasjon av parfymer og aromater lenge før sprit. Destillasjonsprosessen ble brakt fra Afrika til Europa av Maurere, hvor den ble brukt av klostre, primært for medisinsk bruk som behandling av for eksempel kolikk og kopper. Mellom 1100 og 1300 spredte kunnskapen om destillasjon seg i Irland og Skottland, ved hjelp av irske klosterdestillerier. Siden de Britiske øyene har lite druer til vinproduksjon ble øl brygget av bygg brukt i stedet, noe som resulterte i utviklingen av whisky. Det første skriftlige dokument som nevner whisky er fra 1494 i "Scottish Exchequer Rolls" hvor det står å lese "Eight bolls of malt to Friar John Cor wherewith to make aquavitae". Navnet whisky ikke er bundet opp mot noe spesielt sted (som for eksempel tilfellet er for Cognac og Tequila), produseres whisky i dag i en rekke land verden over. Omsetningen av whisky er økende i Norge. Whisky skal lagres på trefat (tradisjonelt eikefat) i minimum tre år for å kunne kalles whisky, men vanligst er rundt fire til seks år, mens de dyrere og bedre merkene ofte fatlagres i 12–20 år, og i enkelte tilfelle enda lengre, for å oppnå sin karakter – og sin pris. I moderne tid er det Skottland som er mest kjent for sin whiskyproduksjon. Ordets opprinnelse og stavemåter. Ordet «whisky» er en kortform av "uisge beatha" eller "uisce beatha", fra henholdsvis skotsk-gælisk og irsk, et uttrykk som, i likhet med blant annet eau de vie og akevitt, betyr «livets vann». "Whisky" er den skotske stavemåten. "Whiskey" (med ey til slutt) er den opprinnelige irske stavemåten. Denne brukes også i USA. Produksjon. Produksjonen deles inn i 4 hovedprosesser; malting, mesking, fermentering og destillering. Malting. Malten framstilles i et malteri. Første trinn i maltingen er bløtlegging av kornet, mellom 24-36 timer er vanlig. Vann helles over kornet i to til tre omganger og siles ifra, mens det ligger i store kar. Spiringen av kornet starter når vannet forlater karene. Ved spiring omdannes kornets stivelse til sukker. Deretter skal kornet tørke og spres ut over store gulvflater som tradisjonelt var av stein, men nå brukes også betonggulv. Byggkornene må vendes for å få en jevn tilførsel av oksygen, slik at spiringen blir optimal. Dette var en tidkrevende prosess som før ble gjort for hånd, men idag foregår mekanisert. Det er noen få destillerier som fremdeles gjør dette for hånd, deriblant hos Balvenie. Gulvmaltingen pågår i fem til ni dager avhengig av temperaturen, lenger hvis det maltes manuelt, normalt ti til tolv dager. Kornet kalles nå for grønnmalt, og må tørkes før videre behandling. Dette gjøres ved at grønnmalten spres utover et perforert gulv med en varmekilde, som kalles for «The Kiln», i etasjen under. Det kan også brennes torv under rista grønnmalten ligger på mens den tørker for å tilsette røyksmak. Hvor mye torv som brennes og hvor lenge vil være med på å bestemme røyksmaken. Typen torv, og hvor den hentes fra, vil også kunne sette andre typer smak i bygget, som da vil bli bragt videre inn i whiskyen. Ett godt eksempel på dette er saltsmaken man kan finne i whiskyer fra Islay. Enkelte produsenter tilsetter tang eller sjøvann i prosessen i ett forsøk på å kopiere denne saltsmaken Mesking. Mesking er prosessen som trekker ut sukker fra det maltede kornet. Det er enzymer i bygget som omdanner stivelsen i kornet til oppløselig sukker. Kornet som er maltet knuses i en kvern, for å åpne det, og dermed gjøre det lettere og trekke ut sukkeret. Det knuste kornet kalles for «grøpp» eller «grist» på engelsk. Grøppet blandes i et stort meskekar «mash tun» med vamt vann og omdanningen av stivelse til sukker går av seg selv. De skotske destilleriene mesker gjerne i tre eller fire omganger. I den første runden med vann som normalt holder 64 °C. Forholdet vann og korn er gjerne fire ganger vekten av kornet, men dette kan variere fra destilleri til destilleri. Etter en halvtimes tid siles vannet av og kalles for «vort» eller vørter. Dette taes vare på i en stor tank og grøppet får nå en ny runde med vann, ca halvparten av mengden i første runde. Vannet som nå brukes er noe varmere, 70-75 °C er normalt. Fermentering. Vørteren blir ført videre inn i store tønner og tilsatt gjær slik at sukkeret skal utvikle seg til alkohol. Etter ca 5 – 7 dager har vørteren blitt til ett brygg, kalt "wash", med ca 5% alkohol. Destillering. Brygget blir ført over i destilleringsprosessen. Dette skjer enten i flere runder gjennom egne destilleringspotter, eller i en Coffey Still. For mer informasjon om den spesifikke destillasjonsprosessen se enten maltwhisky eller grain whisky Lagring. Den viktigste faktoren for hvilken smak en whisky har når den nytes er hvor, hvordan, og hvor lenge, whiskyen lagres. Siden en tønne "puster" i følge trykk og temperatur i miljøet tønna lagres i, vil faktorer som nærhet til sjø, skog, og byer ha en innvirkning på smak. En tønne lagret i nærheten av sjø vil, for eksempel, ha en saltaktig tone. Tradisjonelt lagres tønnene i varehus med tykke steinvegger og gulv av jord eller stein. Dette for å gi et så stabilt lagringsmiljø som mulig. Smaken påvirkes også av hvilke fat whiskyen lagres på, som regel brukes fat som tidligere er blitt brukt til produksjon/lagring av bourbon og disse fatene er laget av amerikansk hvit eik "Quercus Alba", og gir søtlige lukter og smaker som for eksempel kokos og vanilje. Det brukes også fat som har blitt brukt til produksjon/lagring av sherry, og disse fatene er laget av europeisk eik, vanligvis "Quercus Robar", men også "Quercus Robur". Disse gir en fruktig og frisk lukt og smak. Slik whisky merkes ofte med sherry cask. I de senere år er en del destillerier begynt å levere både single malt og blended som har vært lagret på madeira-vinfat eller helt nye eikefat. Hvor lenge en tønne lagres vil ha innvirkning på smak ved at whiskyen over tid vil få en bedre mulighet til å trekke ut de ønskede smakene fra treverket i tønna, samt selvfølgelig restsmak fra innhold lagret i tønna tidligere. Det er en viss grense for hvor lenge en whisky kan lagres på tønne før den får en ganske tørr og treaktig smak. Denne grensa ligger som regel på ca. 35 år, men dette er helt avhengig av tønnetypen og miljøfaktorer. Det finnes tønner som er lagret langt over 40 år, mens flertallet lagres kun i ca 6 til 12 år. Alkoholstyrke før og etter lagring. Whisky blir destillert til en alkoholstyrke på mellom 68% og 70%. Noen destillerier vanner spriten ned til 63,5% alkohol før den blir tappet på fat, mens andre tapper den på fat med den styrke den kommer ut av destillasjonsprosessen med. Bruichladdich er ett eksempel på ett destilleri som destillerer opp til 70%, for så å legge rett på tønne i denne styrken. Alkoholstyrken synker med ca 3-4% i året, samtidig som innholdet i tønnene reduseres med ca 2% så lenge whiskyen fortsatt modnes på fat. Dette kalles englenes andel. Det endelige produktet har som regel en styrke på et sted mellom 49% og 60% avhengig av lagringstiden. Ardbeg sin «Supernova 2010» holder for eksempel 60.1% styrke. Når whiskyen tappes på flaske stopper modningsprosessen, i motsetning til vin og øl som fortsetter gjærings- og modningsprosessen også etter tapping. Dette medfører at en whisky tappet etter for eksempel 12 års lagring fortsatt kun vil være en 12 år gammel whisky selv om flasken er lagret videre i lang tid. Skotsk whisky. Spiret bygg såkalt malt til bruk i produksjon av "Single Malt" skotsk whisky I Skottland i dag er det i underkant av 100 aktive destillerier som lager whisky. Dette er nesten en halvering fra 1960- årene. Skotsk whisky destilleres vanligvis to ganger. Skotsk whisky er spesielt kjent (beryktet) for røyksmaken i whisky fra enkelte destillerier, selv om flertallet av maltwhiskyer ikke har røykpreg. Denne kommer av at kornet som brukes i produksjonen tørkes ved bruk av varmluft fra ovner hvor det brennes torv. Torvrøyken setter smak i kornet, som igjen gjenspeiles i smaken på whiskyen. Mest markant røyksmak er det i whiskyer fra øya Islay. Skotsk whisky lagres (nesten) alltid på eikefat som har vært brukt i alkoholproduksjon tidligere. Vanligvis er dette fat som har vært brukt til å lagre Bourbon eller sherry, men de senere år er eksperimentering med andre typer fat f.eks vintønner blitt stadig mer vanlig. De eikefatene som havner i Skottland brukes gjerne tre-fire ganger til skotsk whiskyproduksjon før de ender sitt liv som flis til røyking av fisk eller som hagemøbler. Etter avtale med den britiske kongen en gang på slutten av 1800- tallet, fikk tre destillerier lov å bruke prefikset «The» foran fabrikknavnet på flasker som inneholdt det ypperste en kunne lage. «The Famous Grouse» er ikke fabrikknavn, mens «The Macallan», «The Balvenie» og «The Glenlivet» er det. Irsk whiskey. Irsk whiskey er vanligvis uten røyksmak, og kornet tørkes i lukkede kjeler. I den grad malten røstes, brukes fyring med antrasittkull. Dette gir knapt røksmak til det ferdige produktet. Mesteparten av irsk whiskey er trippel-destillert, med noen få unntak. Mesteparten av det som selges er av typen blended whiskey. Kun tre destillerier står nå for all innenlands produksjon, mens under irsk whiskys storhetstid eksisterte 2000 destillerier. Irsk whisky produseres ofte også som «vatted malts whiskey», det vil si at det er flere «single malts» som er blandet. Amerikansk whisky. Immigranter fra Irland, Skottland og Wales brakte kunsten å lage whisky til Amerika, der den første whiskeyen ble produsert på slutten av 1600-tallet. En stor forskjell på whiskey fra USA og skotsk eller irsk whisky, er at de amerikanske vanligvis produseres med utgangspunkt i mais, mens rug brukes som hovedbestanddel i visse typer som rye whiskey. De mest amerikanske whiskeytypene er bourbon og Tennessee Whiskey. I begge disse typene er det mais (minst 51 %) som er hovedråstoffet, og etter lovpåbud må bourbon lagres på nye fat av amerikansk hvit eik (quercus alba). Det finnes også amerikansk single malt, men denne er vanskelig å få tak i. Annen whisky. 12 år gammel singel malt, fra det japanske destilleriet Suntory Whisky produseres også i land som Canada, Australia, Thailand, Spania, Sverige, Danmark, Nepal, Tyrkia, India, Pakistan, Norge, Japan osv. Kanadisk whisky bygde seg opp en sterk posisjon i USA under forbudstiden som resultat av utstrakt smugling, og har siden vært populær i USA. Dette er vanligvis den letteste og minst karakteristiske whiskyen. Japansk whisky har både stort særpreg og karakter, svært mange forskjellige typer produseres og populariteten er sterkt økende. I Thailand kalles nesten all sprit som produseres for whisky, samme hva det egentlig er. Uttrykket «Me-Kong Whisky» er da også slang for virkelig luguber whisky. India liker å titulere seg som verdens største whiskyprodusent, men som i Thailand kan whiskyen være så mangt. De fleste flaskene det står whisky på i India er basert på melasse og vil derfor i de fleste deler av verden defineres som rom. Oscar Wilde. Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde (født 16. oktober 1854 i Dublin, død 30. november 1900 i Paris) var en irsk forfatter, dramatiker, dikter og novellist. Han var en av de mest vellykkede dramatikere i det senviktorianske London, og en av de mest kjente personer i sin samtid. Han var kjent for sitt vidd og sine skarpe kommentarer, men hans karriere ble ødelagt da han ble dømt til fengsel for «homoseksuelle forbrytelser». Biografi. Oscar Wilde, som ble født i Dublin, hadde protestantiske anglo-irske foreldre, Sir William Wilde og Jane Francesca Wilde, født Elgee. Moren, som var en fremgangsrik forfatter og irsk nasjonalist, skrev under navnet «Speranza» (italiensk for «håp»). Hun hevdet å være beslektet med Dante Alighieri, og at etternavnet Elgee var en forvanskning av hans, men dette var fri fantasi. Wildes far var Irlands ledende øye- og ørekirurg, og skrev bøker om arkeologi og folklore. Han var også en respektert filantrop, og i 1844 fikk han en stall beliggende i Mark Street ombygd til et sykehus for ubemidlede, "St Mark's Ophthalmic Hospital for Diseases of the Eye and Ear". Det ble sagt at han hadde lykkes med å operere en engelsk prinsesse for skjeløydhet, men da han skulle gjenta suksessen med George Bernard Shaws far, oppnådde pasienten bare at det opererte øyet skjelte til motsatt side. Der var tre barn i ekteskapet - William (f. 1852), Oscar født to år senere, og Isola («øy» på italiensk, med tanke på Irland), født i 1857. Familien bodde svært fornemt i Merrion Square nr 1. Imidlertid ble privatlivet forstyrret av den unge kvinnen Mary Travers, som spredte brosjyrer med påstand om at da hun tidligere var dr Wildes pasient, hadde han bedøvet hende med kloroform og voldtatt hende i konsultasjonsrommet sitt. Fru Wilde skrev til Travers' far at han måtte få stoppet datterens oppførsel. Mary Travers anmeldte da fru Wilde for injurier, og fikk i desember 1864 medhold i retten; men fru Wilde ble bare dømt til å betale Travers en "farthing" (= en fjerdedels "penny") i oppreisning. Våren 1867 ble den så vidt ti år gamle Isola, som var på besøk hos slektninger på landet, syk med feber og døde. Familien kom seg aldri over sorgen, og Wilde hadde hele livet med seg en konvolutt med en lokk av lillesøsterens hår. Han mistet også begge halvsøstrene sine. Faren hadde tre barn utenfor ekteskap – Henry Wilson (f. 1838) delte etterhvert farens praksis med ham, mens Emily (f. 1847) og Mary (f. 1848) ble adopteret av farens eldre bror. Jentene omkom i november 1871 da de var på ball, og den ene danset en siste vals med verten. Hun kom for nær peisen, slik at krinolineskjørtene hennes tok fyr. Søsteren forsøkte å hjelpe, men da tok også kjolen hennes fyr. Verten tullet frakken sin rundt søstrene og skubbet dem ut i snøen; men livet stod ikke til å redde. Utdannelse. Oscar fikk hjemmeundervisning til han var ni år gammel, hvorpå han begynte på Portora Royal School i Enniskillen i grevskapet Fermanagh (1864–1871). Deretter studerte han klassisk litteratur ved universitetet i Dublin til 1874, hvor han vant Berkeleys gullmedalje for sin innsats. Han fikk et stipend til universitetet i Oxford, hvor han studerte videre til 1878, og ble belønnet med et stipend til Magdalen College i Oxford. Efter Wildes død fant vennene hans en panteseddel på medaljen. Edward Carson var en flittigere student enn Wilde, og kom mer enn tyve år senere til å gå løs på ham i retten i London. Wilde var så sikker på at han ville lykkes i å få stipendet, at han ikke gadd å ta eksamen det tredje året han var ved Trinity. I stedet hjalp han sin lærer i klassisk filologi, John Mahaffy, med å lese korrektur på Mahaffys bok "Social Life in Greece from Homer to Menander". Her hadde Mahaffy gjort det uvanlige for sin samtid å skrive om homofili. Boken ble utgitt i november 1874 og inneholdt en takk for hjelpen fra «herr Oscar Wilde fra Magdalen College». Pga kritiske kommentarer ble avsnittet om homofili og takken til Wilde fjernet fra andre utgave. Dagen etter tyveårsdagen sin ankom Wilde Oxford, der han studerte videre til 1878, og gjorde sig bemerket med uttalelser som: «For hver dag finner jeg det mer og mer vanskelig å leve opp til det blå porselenet mitt.» Men han var også en fremragende student med toppkarakterer til begge de store eksamener i 1876 og 1878, og ved muntlig eksamen ble det sagt at eksaminatorene brugte mer tid på å gratulere ham med prestasjonene hans enn på utspørring om de skriftlige besvarelsene. Han skrev senere at de to store vendepunktene i livet hans var da faren sendte ham til Oxford, og da samfunnet sendte ham i fengsel. Sommeren 1875 reiste han til Italia med professor Mahaffy, der han beskrev katedralen i Milano som «et grufullt feilgrep», og ikke hadde råd til å bli med helt til Roma. 19.april 1876 døde faren, og Wilde fikk det enda trangere økonomisk. Hans far hadde vært generøs mot mødrene til de uekte barna sine og belånt eiendommene, men Wildes halvbror betalte ned på gjelden, så familien fortsatt kunne bo i hjemmet. For Wilde var det en stor sorg at ikke faren fikk oppleve hans strålende eksamensresultater to måneder etterpå: «Min far ville gledet sig sånn over det. Det fratok meg helt gleden over karakterene.» I 1877 fikk Wilde anledning til å reise med professor Mahaffy til Hellas. På hjemveien møtte han venner i Roma, og var til privat audiens hos pave Pius IX. Dette kan kanskje forklare hvorfor halvbroren Henry, da han plutselig døde, etterlot Wilde bare £ 100 og halvdelen av en fiskerhytte i Connemara, på betingelse av at Wilde forble protestant i fem år til, mens storebroren Willie arvet £ 2.000. Reisen ble ellers årsak til at Wilde returnerte en måned for sent til Magdalen, og derfor ble utvist for resten av semesteret og bøtelagt. Han dro i stedet til London og anmeldte åpningen av Grosvenor-galleriet, den første offentliggjorte prosateksten hans. Siste året ved Magdalen arbeidet han hardt foran den avsluttende eksamenen sin, gikk ut som den beste i kullet, og mottok dessuten universitetets poesi-pris. Ekteskap og familie. Da studietiden var over, dro Wilde tilbake til Dublin, hvor han møtte og forelsket seg i Florence Balcome. Hun ble siden forlovet med Bram Stoker, hvilket fikk Wilde til å skrive til henne at han kom til å forlate Irland for godt. Han dro i 1878 og kom bare to ganger tilbake til sitt hjemland, da kun for å holde foredrag. De neste seks årene tilbrakte han i London, Paris og USA, på turné med foredrag om estetikk. I perioden januar-oktober 1882 krysset han fra USAs østkyst til vestkysten og tilbake, og møtte Walt Whitman og Henry James. Whitman likte ham godt, mens James omtalte «Hosscar» som «en tiendeklasses kjeltring». I London møtte han Constance Lloyd. De giftet seg 29.mai 1884 i St James' kirke i Sussex Gardens, London. Wilde hadde selv tegnet brudekjolen av gul satin med puffermer, samt gifteringen. Bryllupsreisen gikk til hotell Wagram i rue de Rivoli i Paris. Vennen Robert Sherard, som Wilde hadde delt leilighet med i London, kom innom for å gratulere, og Wilde begynte opprømt å beskrive bryllupsnatten: «Det er vidunderlig, når en ung jomfru -.» Den forlegne Sherard fikk avbrutt ham. Om Constance sa Wilde: «Hun snakker nesten aldri. Jeg undres alltid på hva tankene hennes er.» Paret bosatte seg i rekkehuset Tite Street nr 34 (dengang nr 16) i Chelsea. Wilde skal senere ha fortalt til vennen Frank Harris at «da jeg giftet meg, var min kone en vakker jente, hvit og slank som en lilje, med dansende øyne og munter, trillende latter som musikk. Etter omtrent et år var den blomsteraktige ynden helt forsvunnet; hun var blitt tung, uformelig, vanskapt. Hun slepte seg rundt i huset med forgremmet, flekkete ansikt og heslig kropp, syk til hjertet pga vår kjærlighet. Det var fryktelig. Jeg prøvde å være vennlig mot henne; tvang mig til å ta på og kysse henne, men hun led alltid av kvalme, og – åh! Jeg kan ikke huske det, det er motbydelig alt sammen...Jeg pleide å skylle munnen og åpne vinduet for å rense leppene mine i frisk luft.» Constances svangerskap virket ekle på Wilde, men han fortsatte å være glad i og bo sammen med henne. Hver onsdag holdt de åpent hus; de gikk ut i lag, og Wilde var en oppmerksom far. «Hun forstod meg ikke, og jeg var lei inntil døden av ekteskapelig samliv. Men hun hadde noen søte karaktertrekk, og var vidunderlig lojal mot meg.» Hans senere følelser for sin kone reflekteres kanskje best i noen linjer fra "Bildet av Dorian Gray": «Det er alltid noe latterlig ved følelsene hos de menneskene man har sluttet å elske.» Paret fikk to sønner, Cyril (1885) og Vyvyan (1886). Da Wilde ble skandalisert og fengslet, tok Constance etternavnet Holland for seg og sine sønner; også broren hennes, Otho, skiftet navn til Holland. Cyril ble drept i første verdenskrig, mens Vyvyan overlevde og ble forfatter og oversetter. Han utgav sine memoarer i 1954; hans sønn Merlin har redigert og utgitt flere verker om sin farfar. Wildes seksualitet. Wilde har blitt kategorisert som bifil og homofil, alt etter hvordan man definerer begrepene. Hans tilbøyelighet til forhold med yngre menn er nokså velkjent; det første var sannsynligvis med Robert Ross. I Wildes litteratur finnes et tidlig indisium på hans seksualitet i "The Portrait of Mr. W.H." (1889), hvor han fremsetter en teori om at William Shakespeares sonetter ble skrevet ut fra dikterens forelskelse i en ung mann. Skandale og rettssaker. I 1891 innledet Wilde et seksuelt forhold til lord Alfred Douglas, hvis noe eksentriske far, John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry, ble forarget over sønnens forhold til Wilde, og konfronterte dem offentlig flere ganger. I februar 1895 fornærmet markien Wilde ved å legge igjen en beskjed i Wildes klubb hvor han kalte ham en «somdomitt» ("sic"). Venner av Wilde oppfordret ham til å ignorere fornærmelsen, men lord Alfred forsøkte å få ham til å saksøke markien, hvilket han gjorde. Påtalemyndigheten kjente imidlertid ikke til Wildes romantiske forhold til andre menn, og da Wilde ble spurt om dette, nektet han. Markiens forsvarsadvokat klarte å frembringe beviser for at Wilde hadde hatt seksuelle forhold til flere menn. Rettssaken startet 3.april 1895 og varte i tre dager, med Edward Carson som Queensberrys forsvarer. Galleriet var fylt av tilskuere, men ingen kvinner. Bare to vitner var innstevnet: Klubbens ansatte, som tok imot Queensberrys kort, og Wilde selv. Wilde oppgav sin alder som 39 år. Carson, som hadde vært ved Trinity College samtidig som Wilde, visste at hans gamle studiekamerat måtte være fylt førti, og påpekte dette. Nå kunne Carson understreke den store aldersforskjellen mellom Wilde og den seksten år yngre Douglas, samt de omtalte gateguttene. Carson spurte ham først ut om hans forhold til Douglas, men her forelå det ingen beviser. Han fortsatte så med "Dorian Gray": «Har De noen gang forgudet en ung mann grenseløst?» «Nei, jeg har aldri forgudet andre enn meg selv.» På rettssakens andre dag ble Wilde utspurt om privatlivet sitt: «Drikker De champagne?» «Ja, sterkt mot min leges ordre.» «Vi har ingen interesse av Deres leges ordre.» «Ikke jeg heller.» Wilde begynte å slappe av, og da Carson spurte hvorfor han ikke hadde kysset Douglas' tjener, Walter Grainger, svarte Wilde at gutten var stygg å se på, og at han ikke hadde kysset ham av samme grunn som han ikke ville kysset en dørmatte. At Wilde hadde kysset gutten hvis han hadde vært attraktiv, avslørte Wilde. Nå trakk han etter råd fra sin advokat søksmålet, men Queensberry, som 5.april ble frikjent for anklagen om injurier, gav sine sakførere instruks om å oversende saksmappen til riksadvokaten. Pressen skrev at «ingen sunttenkende mann eller kvinne i den engelsktalende verden kan la være å føle dyp taknemlighet overfor markien av Queensberry, som har ødelagt de dekadentes yppersteprest [Wilde]». Allerede 6.april ble Wilde arrestert og satt i varetekt. Han ble løslatt mot kausjon, betalt av Douglas' bror Percy, som av den grunn ble slått ned på Piccadilly Circus 21.mai av faren sin, Queensberry, som også sørget for at ingen hoteller ville ta imot Wilde. Wildes venninne, forfatterinnen Ada Leverson som han kalte «Sfinks», og mannen hennes inviterte ham imidlertid til å bo hjemme hos dem. Saken kunne ha sluttet her, med Wilde offentlig vanæret; men påtalemyndighetene fortsatte, med ingen ringere end regjeringsadvokaten, sir Frank Lockwood, som anklager. Det sies at Edward Carson som Wildes gamle studiekamerat bad Lockwood om å frafalle saken, men fikk til svar at myndighetene ikke torde, pga de navnene Queensberry hadde oppgitt i brevet sitt. Queensberry kan ha truet med å røpe Rosebery, som nå var blitt statsminister, og kunne sies å være skyld i selvmordet til markiens eldste sønn, som var gjenstand for utpresning fordi han hadde stått i forhold til Rosebery. Dessuten var det snart valg, og regjeringen trengte å markere seg etter skandalen i Cleveland Street, der det i 1889 var blitt avslørt en bordell, hvor unge gutter fra det nærliggende telegrafkontoret tilbød sex til kunder fra aristokratiet. Regjeringen hadde den gang presset politiet til å utsette arrestasjonene til samfunnets støtter hadde rukket å fjerne sporene etter seg. Han ble arrestert 6. april 1895, tiltalt for 25 tilfeller av grov uanstendighet etter kriminalloven av 1885, som for første gang hadde omtalt «usømmelige forhold» mellom menn som kriminelle, med en maksimumsstraff på to år. Det var den samme paragrafen som dronning Victoria sies å ha hatt innvirkning på, da hun ikke ville ha lesbiske forhold inn under paragrafen, fordi hun mente at «kvinner ikke gjør sånt». Carson var nå erstattet av Charles Gill, som også kom fra Trinity College, men ingen venn av Wilde. Som en ekstra belastning gikk Wildes hjem til tvangsauksjon 24.april. Wildes livsførsel med opphold på luksushoteller hadde satt ham i dyp gjeld. Nå forlangte Queensberry saksomkostningene sine dekket. Alt, også barnas leker og Thomas Carlyles skrivebord, ble solgt til spottpris. Personlige brev ble rotet frem, og originale manuskripter forsvant. I den foregående rettssaken hadde Wilde opptrådt vittig og unnvikende; i sin egen rettssak gav han under krysseksaminasjonen et følelsesladd forsvar for «kjærligheten som ikke våger å si sitt eget navn». Han forsvarte seg med at han omgikkes unge menn fordi han likte ungdom. De indstevnede vitnene kunne imidlertid fortelle om leide rom hvor dagslyset aldri slapp inn, og hvor det fløt av kvinneparykker, -sko og -strømper, selv om de besøkende alltid var menn. I ventetiden før neste rettssak, som startet 20.mai, tryglet Constance og Wildes venner ham om å forlate landet. Men moren hans stod hardt på at han skulle møte i retten: «Hvis du blir, selv om du må i fengsel, vil du alltid være min sønn. Det gjør ingen forskjell for meg. Men reiser du, vil jeg aldri snakke med deg igjen,» sa hun. Dermed ble Wilde værende, og ble funnet skyldig. Dommer i saken, den 77-årige sir Alfred Wills, fordømte Wilde hardt i sin domsavsigelse: «At De, Wilde, har vært sentrum i en krets av utbredt fordervelse av hesligste slags blant unge menn, er det umulig å nære tvil om.» To års fengsel. Constance hadde sendt sønnene til Sveits. Nå reiste også hun. Wilde ble 25. mai 1895 funnet skyldig i å ha begått homoseksuelle handlinger og dømt til to års hardt straffarbeid. Han ble først fengslet i Pentonville, deretter i Wandsworth, og til slutt i Reading. I Pentonville ble Wilde ansett som rustet til «hardt arbeid». Han måtte stå opp kl 6 og legge seg kl 19. Diaré var så utbredt at vaktene ble dårlige av stanken når de åpnet cellene om morgenen. De første månedene fikk ikke Wilde ha noen madrass, men sov på bare trebunnen. Han brukte flere måneder på å venne seg til fengselskosten: Velling, bønner, og én gang i uken kaldt kjøtt, så han gikk ned 11 kilo, noe som fikk ham til at se sunnere ut. 4.juli ble han overført til Wandsworth-fengselet, der maten var enda verre, og hvor han skulle betjene en tredemølle, stående i en kasse med venstre fot på den høyeste pedalen, og høyre på den laveste. Etter tre dager var diaréen hans så ille at han ble innlagt på sykestuen, der han fikk lov å snakke med andre fanger. Etterpå ble han satt til «lett arbeid», dvs rensing av fire pund lin daglig i sin egen celle. Fingrene hans ble såre av å plukke gamle tau fra hverandre, så de kunne tjæres og brukes til tetningsmateriale. Den liberale politikeren Haldane sørget imidlertid for at han fikk tilgang til bøker, selv om "Madame Bovary", som han bad om, ble avslått som upassende. Queensberry forlangte å få dekket £ 677 til saksomkostninger, og Wilde måtte møte frem på det offentlige kontoret som erklærte ham bankerott. Utenfor stod Ross for å kunne ta av seg hatten for ham: «Menn er kommet til himmelen for mindre enn det,» skrev Wilde, som med bitterhet konstaterte at Douglas lot som ingenting, selv om beløpet var «mindre enn halvparten av hva jeg spanderte på deg i løpet av tre korte sommermåneder». Tvert om planla Douglas å offentliggjøre utsnitt av Wildes brev i den franske skandalepressen. Wilde ble dømt nettopp på grunnlag av brev han hadde skrevet til Douglas, og var sjokkert over at Douglas bak hans rygg ville offentliggjøre kjærlighetsbrev han hadde skrevet til ham fra fengselet. Ikke minst belastet det forholdet til Constance, som nå vurderte skilsmisse. Hun ombestemte seg likevel, etter at Wilde i et brev tryglet henne om å fortsette ekteskapet. Wilde satt ut fengselsstraffen sin til siste dag, og fikk ikke lov å snakke med noen. En gang han besvarte en vennlig ytring fra en medfange, tok han på seg skylden for å ha snakket først, og ble straffet med to ukers isolering. En gang snudde han på hodet i kapellet og ble som straff fratatt madrassen sin. En morgen ramlet han og slo høyre øret mot steingulvet. Det påførte ham en skade som kom til å koste ham livet. Moren hans døde 3.februar 1896, etter å have bedt innstendig om å få treffe sin sønn en siste gang. Det ble avslått. Wilde sa at den natten hun døde, hadde hun vist seg for ham i cellen, kledd i overtøy. Han bad henne ta av seg kappen og sette seg, men hun ristet trist på hodet og forsvant. Constance, som hadde bosatt seg i Genova med barna, dro hele veien fra Italia for selv å overbringe Wilde nyheten om hans mors død, som hun visste ville knuse ham helt. Han sa: «Ja, jeg vet det alt.» En gang hadde han fått en middagsinvitasjon til «Tretten-klubben», hvis formål var å bekjempe overtro, og hvor man var tretten gjester ved tretten bord. Han takket nei: «Jeg elsker overtro, som det elementet som fargelegger tanke og fantasi.» I 1893 hadde grev Louis Hamon undersøkt håndflatene hans: «Venstre hånd er en konges hånd, men den høyre er hånden til en konge som sender seg selv i eksil.» «Når?» spurte Wilde. «Noen få år fra nå av...mellom ditt 41. og 42.år,» svarte Cheiro. I juli 1894 gikk Wilde også til fru Robinson, som han kalte «sibyllen i Mortimer Street». Hun sa: «Jeg ser et strålende liv for Dem til et visst punkt. Der ser jeg en mur. På den andre siden av muren ser jeg ingenting.» Wilde mente at det dreide sig om hans mors død. I fengselet fikk han bare lov til å skrive og ta imot et brev hver tredje måned. 20.november 1895 fikk Haldane ham overført til Reading-fengselet. Under transporten måtte han stå en halv time i fangedrakt og håndjern på en perrong på den sterkt trafikkerte Clapham Junction, der reisende kom strømmende til, hånlo og spyttet på ham. Wilde var 1,87 meter høy og lett å få øye på. Et år etterpå gråt han hver dag på det klokkeslettet da ydmykelsen fant sted. I Reading ble han satt til arbeid i hagen og biblioteket, og å binde inn bøker i brunt papir. Senere fikk han etter dispensasjon penn og papir, og skrev i starten av 1897 et langt brev til Douglas, kjent som "De Profundis" (= fra dypet). Han fikk ikke tillatelse til å sende det, men etter løslatelsen bad han Ross om å lage en kopi og sende originalen til Douglas. Ross gjorde klokelig det motsatte, for Douglas ødela den tilsendte kopien i et raserianfall. Ross utga etter Wildes død brevet i en meget forkortet versjon (omtrent en tredjedel) med tittelen "De Profundis" (1904). Det ble først utgitt i sin helhet i 1962. Vennene hans møtte Wilde ved løslatelsen, deriblant Ada Leverson, som han hilste med ordene: «Sfinks, så vidunderlig av deg å vite akkurat hvilken hatt du skal ha på deg kl syv om morgenen for å møte en venn som har vært bortreist!» Wildes siste år. Etter løslatelsen forsøkte Wilde uten hell å gjenoppta sin karriere under navnet Sebastian Melmoth, som han havde lånt fra "Melmoth the Wanderer", en skrekkroman skrevet av hans grandonkel Charles Maturin og utgitt i 1820. Melmoth er halvt mann og halvt djevel. Fornavnet Sebastian kom av Wildes glede over kunstverk som skildret Sankt Sebastian. «"Fair as Sebastian and as early slain,"» hadde han skrevet i sin ode ved Keats' grav i 1877. Constance, som nå var bosatt med barna i Genova, bidro til hans underhold med £ 150 i året, men på den uttrykkelige betingelsen at han ikke traff Douglas. Douglas' mor på sin side hadde også satt som betingelse for sin understøttelse av sønnen at han holdt seg unna Wilde. Wilde ønsket heller ingen gjenforening. «Hold for enhver pris Bosie unna!» sa han til vennene sine da han kom ut av fengsel. «Han spilte engang terning med sin far om livet mitt og tapte.» Wilde var fast bestemt på å skape seg et nytt liv. I eksil i Dieppe begynte han å skrive "The Ballad of Reading Gaol", som ble utgitt av Leonard Smithers, «den lærdeste erotomanen i Europa», da ingen annen forlegger ville ta i den. I Dieppe omgikkes han kunstnere som Fritz Thaulow. Han fortalte Thaulow at han arbeidet på et essay han kalte "A Defence of Drunkenness" (= Et forsvar for fyll). Douglas bombarderte Wilde med brev som han besvarte. «"My darling Boy,"» het det snart. Men Constance nektet ham å møte sønnene sine, selv om hun sendte bilder av dem. Hun skrev med ukarakteristisk voldsomhet: «Jeg "forbyr" deg å møte lord Alfred Douglas. Jeg forbyr deg å vende tilbake til det skitne, sinnssyke livet ditt...Jeg forbyr deg å komme til Genova.» Douglas' planlagte ankomst i Dieppe ble først forpurret av farens trussel om skandale. Senere påstod Douglas at han manglet penger til billetten, men omsider, 28.august 1897, steg han av toget i Rouen: «Stakkars Oscar gråt da jeg møtte ham på stasjonen. Vi gikk rundt hele dagen, arm i arm eller hånd i hånd, fullkomment lykkelige.» Natten ble tilbrakt på hotell, og Wilde sa: "Alle er rasende på meg for å ha gått tilbake til deg, men de forstår oss ikke." Sammen leide de en villa med fire tjenere ved Napoli. Byen var kjent for sine gategutter, og Wilde sa: «Den greske bronsen hviler på muséene om dagen, og kan ses på gatene om natten...Jeg er forlovet med en fisker av uvanlig skjønnhet, atten år.» Constance hørte om utsvevelsene, og stanset understøttelsen. Wilde var rasende: «Hvordan kan hun innbille seg at hun kan påvirke eller kontrollere mitt liv?...Kvinner er så smålige, og Constance har ingen fantasi. Kanskje vil hun ha en ny rettssak som hevn; i så fall kan hun si at hun for første gang i sitt liv har påvirket meg. Jeg vil for himmelens skyld ønske at hun lar meg i fred.» Så gjorde hun det. Wilde så aldri igjen familien sin. Den sommeren hadde Constance tilbrakt i Schwarzwald med sønnene før hun dro tilbake til Italia, og de til skolegang i henholdsvis Heidelberg og Monaco. Senere fortalte Wilde at «Bosie i endeløse brev hadde tilbudt meg et hjem. Han tilbød mig kjærlighet, hengivenhet og omsorg, og lovet at jeg aldri skulle mangle noe. Etter 4 måneder godtok jeg tilbudet hans, men da vi møttes, fant jeg ham uten penger, uten planer, og han hadde glemt alle løftene sine. Hans eneste plan var at jeg skulle skaffe oss begge noen penger, hva jeg gjorde, £ 120. Bosie levde nok så fornøyd på dem. Men da det ble hans tur å bidra, ble han forferdelig, uvennlig, sjofel og gjerrig, unntatt når det dreide seg om hans egen fornøyelse, og da det tok slutt på understøttelsen min, reiste han sin vei. Det er, naturlig nok, den bitreste erfaringen i et bittert liv.» Douglas fortalte sin mor at han hadde «mistet den heftige lengselen etter hans selskap som jeg hadde før, og som skapte et smertefullt tomrom når han ikke var hos meg...Hvis jeg ikke hadde møtt ham igjen og levd sammen med ham i to måneder, ville jeg "aldri" kommet over lengselen etter ham». Lykkelig dekket hans mor de ubetalte regningene for villa og hotell i Napoli. Wilde syntes han samtidig kunne fått betalt de £ 500 som hadde gjort ham bankerott, som en æresgjeld, men Douglas mente at en "gentleman" normalt ikke betaler sin æresgjeld, og at ingen av den grunn tenker dårligere om ham. 12.april 1898 sendte Wilde et fortvilt telegram til Ross: Constance var død, bare førti år gammel, etter enda en operasjon for ryggproblemene etter fallet i Tite Street. Wildes understøttelse ble nå utbetalt uten betingelser. Hans største suksess, "The Importance of Being Earnest", ble for første gang utgitt i 1899, men det ble stadig ansett for upassende å sette navnet hans på omslaget, så i stedet stod det «av forfatteren til "Lady Windermere's fan"». Wilde hadde nå tapt motet helt: «Jeg skrev da jeg ikke kjente livet. Nå som jeg kjenner meningen med livet, har jeg ingenting mer å skrive.» Med Constances død var døren til barna stengt for alltid; Wilde bønnfalt formynderen om å få lov til å skrive til dem når de ble eldre, men fikk avslag. «Min vei tilbake til et nytt liv ender i graven hennes.» Bosatt på det billige hotell d'Alsace i Paris pådro Wilde seg en alvorlig ørebetennelse. Han gjennomgikk en mislykket operasjon på hotellrommet i oktober 1900. 27.november hadde han utviklet meningitt. Ross ble tilkalt, og satt ved sengen da han døde tre dager senere. («Tapetet er redselsfullt; enten skal det vekk, eller så skal jeg!» og «Champagne – jeg dør over evne!)» Ross oppfylte hans siste ønske og hentet en katolsk prest, som opptok ham i den romersk-katolske kirke, som han hadde beundret siden tyveårsalderen i Oxford, da han begynte å oppsøke katolske messer. Douglas kom for sent, men deltok i begravelsen i Saint Germain-des-Près-kirken. Den taktfulle hotellverten nevnte ikke Wildes gjeld, og dekket også legeregningene hans. «Å dø i Paris er faktisk en meget besværlig og dyr luksus for en utlending,» skrev Ross, da han i 1902 omsider hadde betalt Wildes utestående hotellregning, utstedt til «herr Melmoth». Gravsted og ettermæle. Wilde fikk en stakkarslig begravelse i en leid grav utenfor Paris' murer. Ni år senere, da konkursgjelden var betalt ved posthumt salg av verkene hans, fikk Ross råd til å flytte ham til det nåværende gravstedet på Le Père Lachaise-kirkegården i Paris. Constance ble gravlagt på Staglieno-kirkegården i Genova. Wilde besøkte graven hennes ett år etter hendes død: «Jeg ble dypt rørt – samtidig opplevde jeg det nytteløse i alle beklagelser.» Ordene "wife of Oscar Wilde" ble først skrevet på gravstenen i 1963. På Wildes egen kiste kom det ved en feil til å stå "Oscard", som rimer på "discard" (= å kassere). "-d" ble fjernet etter protester fra Ross. En venninne av Wilde skjenket Ross £ 2.000 til et gravmonument tegnet av Jacob Epstein. Da det ble reist i 1912, protesterte franske myndigheter mot figurens synlige kjønnsdeler, som så ble dekket av gips. Epstein nektet å endre verket sitt, og monumentet ble dermed stående slik til 1914. Ross døde i 1918. Etter eget ønske ble urnen hans plassert på baksiden av Wildes gravsten, men først i 1950, ved femtiårsdagen for Wildes død. Alfred Douglas døde i 1945. Han avsverget homofili, ble katolikk, inngikk et ekteskap med poeten Olive Custance som varte i ti år og resulterte i sønnen Raymond, og ble redaktør av det litterære tidsskriftet "Academy". Som vitne i en rettssak uttalte han om Wilde: «"Jeg mener at han hadde en diabolsk innflytelse på alle han traff. Jeg mener at han er den største ondskapens makt som har vist sig i Europa de siste 350 år. Han var djevelens udsending på enhver tenkelig måte. Han var en mann hvis hele formål i livet var å angripe og håne dyden, og å undergrave den på enhver mulig måte, seksuelt og ellers."» Selv anla Douglas sak mot "Evening News" i 1921, fordi avisen ved en misforståelse hadde satt en flengende nekrolog om ham på trykk. Han satt selv seks måneder i fengsel, da han hadde anklaget Churchill for å ha latt seg bestikke av en tysk bankier, Ernest Cassels, til å inngi en villedende rapport om slaget ved Jylland. Det var Douglas' høyeste ønske å bli fengslet liksom Wilde, og under oppholdet skrev han diktet "In Exelcis", et tilsvar til Wildes "De Profundis". Estetikk. Mens han studerte ved Oxford, ble Wilde kjent for sin deltagelse i de estetiske og dekadente bevegelsene. Han fikk seg langt hår, var åpent nedlatende overfor «mandige» idretter, og pyntet værelsene sine med påfuglfjær, liljer, blått porselen og andre kunstgjenstander. Wilde var svært imponert over de engelske forfatterne John Ruskin og Walter Pater, som forsvarte kunstens sentrale rolle i livet. Senere ironiserte han over dette synet da han skrev (i romanen "Bildet av Dorian Gray") at «all kunst er unyttig». Dette sitatet gjenspeiler dessuten Wildes støtte til den estetiske bevegelsens grunnprinsipp: «Kunst for kunstens egen skyld». Den estetiske bevegelsen fikk en varig innflytelse på engelsk dekorativ kunst. Som den ledende estetiker ble Oscar Wilde en av sin tids mest fremtredende personligheter. Selv om han ble latterliggjort for sine paradokser og vittigheter, ble han flittig sitert. I 1879 begynte Wilde å forelese om estetiske verdier i London. På rundreisen i USA og Canada ble han både slaktet og hyllet. Da han kom tilbake til Storbritannia, arbeidet han som kritiker for "Pall Mall Gazette" i årene 1887-89, hvorpå han ble redaktør av "Woman's World". Litterære verker. Wilde hadde allerede i 1881 utgitt et utvalg av sine dikt, men de vekket ikke større begeistring. Wilde betalte selv for å få dem trykt opp i et opplag på 750. "Punch" skrev om diktsamlingen: «"The poet is Wilde, but his poetry's tame."» Han figurerte jevnlig i "Punch'"s spalter som «"Jellaby Postlethwaite, den «ganske så for meget» estetiske poet"», noe Wilde selv moret seg godt over. Andre anmeldelser var mer positive, men Wildes gamle universitet i Oxford returnerte et eksemplar etter avstemning, begrunnet med at innholdet var «lånt» fra Shakespeare, John Donne og diverse andre. Hans mest kjente eventyr, "The Happy Prince and Other Tales" (Den lykkelige prins og andre historier), kom i 1888. I 1892 kom det en ny eventyrsamling, "The House of Pomegranates" (= Granateplenes hus), som forfatteren beskrev som tiltenkt verken det britiske barn eller det britiske folk. Hans eneste roman, "The Picture of Dorian Gray" (Bildet av Dorian Gray), ble utgitt i 1891. Der fantes paralleller mellom hovedpersonens liv og Wildes, og dette ble også anført som bevis i rettssaken mot ham. Wildes favorittgenrer var sosietetskomedier og skuespill. En venn sa at en farse skal være som en mosaikk, men Wilde sa nei, «den skal være som et pistolskudd». Hans første virkelige suksess med et større publikum var dramaet "Lady Windermere's Fan" i 1892, som ble fulgt opp med "A Woman of No Importance" (1893), "An Ideal Husband" (1895) og "The Importance of Being Earnest" (Hvem er Ernest?, 1895), Wildes mesterverk, hvor han utsatte overklassen for skarp satire. Ordet "earnest" (= oppriktig) var Victoria-tidens slang for «homofil». Tre år før Wildes skuespill var ordspillet tittel på diktsamlingen "Love in earnest" av John Gambril Nicholson, som kunne leses både som «Oppriktig kjærlighet» og «Homofil kjærlighet». Etter Wildes arrestasjon ble navnet hans fjernet fra plakater og programmer for forestillingen "The Importance of Being Earnest", som likevel ble oppført til og med 8.mai for å hjelpe Wilde økonomisk. Den blev deretter erstattet med et stykke som ironisk nok het "The Triumph of the Philistines" (= Småborgernes triumf). I 1893 forbød forleggeren en oppsetning av skuespillet "Salomé", men det ble satt opp i Paris året etter, og dannet senere utgangspunkt for Richard Strauss' opera med samme navn. I England ble "Salomé" ikke offentlig oppført før i 1931. Strauss' opera hadde premiere i Dresden i 1905. Før han fikk sette opp operaen i London i 1909, måtte alle bibelske henvisninger fjernes, og Salomé ikke synge til Johannes Døperens avhugde hode, men til et blodig trug. Der ble likevel gitt tillatelse til at truget kunne dekkes av et klede, som imidlertid ikke fikk danderes så det skapte inntrykk av at det lå et hode under. "Salomé" blev omtalt som «en orientalsk "Hedda Gabler"», og Ibsens skuespill hadde da også gjort inntrykk på Wilde, som så oppføringen i London, og etterpå sa: «Jeg følte medlidenhed og skrekk, som om stykket hadde vært gresk.» Hans aforismer lever: "Work is the curse of the drinking classes." (Arbeid er den drikkende klasses forbannelse). "One should either be a work of art, or wear a work of art." (Enten skal man være et kunstverk, eller ha på seg ett.) "To love oneself is the beginning of a life-long romance." (Å elske seg selv er begynnelsen til en livslang kjærlighetsaffære.) I "Lady Windermere's Fan" sier lord Darlington: "I can resist everything except temptation." (Jeg kan motstå alt, unntatt en fristelse.) Lorden taler om flørting, men setningen kom til å stå for Wildes egne utskeielser, og tjene som en flåsete unnskyldning for andre. Wildes bror Willie anmeldte skuespillet anonymt i "The Daily Telegraph" som «dårlig, men det vil få suksess». Henry James, som hatet «Hosscar», gikk glipp av premieren på sitt eget skuespill "Guy Domville" for å se "An Ideal Husband" i stedet. På vei fra den jublende salen til sitt eget skuespill spurte han seg: «Hvordan "kan" et stykke gjøre noe ved et publikum som "det der" gjør suksess hos?» James ble møtt av et forarget publikum som buet ham og stykket hans ut, og skrev aldri for scenen igjen. Wangari Maathai. Wangari Muta Maathai (født 1. april 1940 i Nyeri, Kenya, død 25. september 2011) var en kenyansk miljøvernforkjemper og politiker. Hun mottok Nobels fredspris i 2004. Maathai fikk et stipendium som muliggjorde et studium i biologi i USA og i Tyskland, og tok i 1971 som første kenyanske kvinne doktorgraden. I 1977 startet hun Grønt belte-bevegelsen, etter å ha registrert den faretruende forørkningen som preget Kenya. Frem til 1993 ble 30 millioner trær plantet av bevegelsen. På 1990-tallet kom Maathai i opposisjon til landets diktator Daniel arap Moi på grunn av sitt engasjement for miljøvern og kvinners rettigheter, og ble flere ganger fengslet. I desember 2002 ble Maathai innvalgt i det kenyanske parlamentet. Fra januar 2003 til november 2005 var hun landets visemiljøvernminister. Maathai har fått sterk, men feilaktig kritikk i internasjonal presse på grunn av en misforstått uttalelse om at det er vestlige vitenskapsmenn som har laget HIV/AIDS-epidemien for å utrydde den sorte befolkningen. I 2005 deltok Maathai på ISFiT, under festivaltittelen "Education. Why?". Defenestrasjonene i Praha. To hendelser i historien til Böhmen og en i historien til Tsjekkoslovakia er kjent som Defenestrasjonene i Praha (Prag). Den første i 1419 og den andre i 1618. Den andre er dog kjent som "Defenestrasjonen" i Praha. Begge hendelsene var med på å utløse lengre konflikter i og utenfor Böhmen. Den første defenestrasjonen i Praha involverte drap på sju medlemmer av et fiendtlig bystyre, gjennomført av en folkemengde av radikale tsjekkiske husitter den 30. juli 1419. Husittkrigen brøt ut kort etter og varte til 1436. Den andre defenestrasjonen i Praha var sentral i utløsningen av trettiårskrigen i 1618. Det bøhmiske aristokrati var i opprør etter valget av habsburgeren Ferdinand II til konge, noe som knyttet Böhmen enda nærmere det katolske tysk-romerske rike. Etter Rudolfs abdikasjon i 1611 og senere død i 1612 flyttet hans bror Matthias hoffet fra Praha til Wien. Han trakk også tilbake Rudolfs keiseredikt som hadde gitt protestantene like rettigheter i Böhmen. Under et møte på Hradcany – Prahaborgen – ble Matthias to stattholdere og deres skriver kastet ut av et vindu under en storming av palasset den 23. mai 1618. De overlevde alle det 16 meter høye fallet – de landet nemlig i en haug med møkk. En tredje «defenestrasjon» hendte 10. mars 1948 i Praha da den tsjekkoslovakiske utenriksminister Jan Masaryk, landets siste gjenværende ikke-sosialistiske minister, ble funnet død under baderomsvinduet i utenriksdepartementet om lag en måned etter etableringen av en klart kommunistiskdominert regjering. Man spekulerer fremdeles over dødsårsaken, selv om intet bevis verken for eller mot regimet har blitt funnet. Romsdalsfjorden. Romsdalsfjorden i Romsdal fogderi i Møre og Romsdal er 94 km lang. Fjorden strekker seg fra om lag ved øya Tautra utenfor Tomrefjorden sør for Otrøya forbi Julsundet og Tresfjorden. Innover mot Molde går armen Moldefjorden mellom Romsdalshalvøya og øyene sør for Molde. Moldefjorden går over til å hete Fannefjorden mellom Skålahalvøya og Romsdalshalvøya øst for Årø. Hovedarmen går på sørsiden av Sekken inn til Åndalsnes, mens en lengre sidearm, Langfjorden går inn til Eidsvåg og Eresfjord. RAM. Random Access Memory (RAM) er en type lagringsplass brukt i datamaskiner, som gir tilgang til alle de lagrede dataene i vilkårlig (en. "random") rekkefølge. Andre lagringsmedier (slik som magnetisk tape eller harddisk) kan i motsetning til RAM bare aksessere data i forhåndsbestemt rekkefølge på grunn av det mekaniske designet. Betegnelsen RAM brukes oftest om hovedhukommelse eller hovedminnet. Dette er den delen av minnet i en datamaskin der prosesser ligger klare for kjøring av et program/prosess i maskinen. Hovedminnets oppgaver. Et program brukeren vil kjøre må alltid legges i minnet før det kan eksekveres. Alle data må legges i minnet før datamaskinen kan regne med dem eller manipulere dem, dessuten må alle inndata og utdata innom minnet. Innholdet i RAM kan leses og skrives tilfeldig og uten noen bestemt rekkefølge, derav navnet, og går tapt når maskinen skrus av. Datamaskiner har også en raskere type minne, kalt hurtigminne (cache). Under kjøring vil det hele tiden kopieres instruksjoner og data over fra hovedhukommelsen til hurtigminnet, da ting må innom der før de går videre til prosessoren. Leser man minne henter man ut data uten å forandre dem. Ved skriving til minne vil data som ligger på de tilskrevne plassene i minnet gå tapt. Skriving til minnet kalles derfor en "destruktiv operasjon". Adressering av minne. Minnekapasitet måles typisk i megabyte eller gigabyte. Hver byte (enhet) i minnet får tildelt sin egen unike adresse, som regel sekvensielt, begynnende fra 0. Maskinvare bruker ofte "absolutt adressering" av minnet. Da leser enheten en bestemt byte fra minnet, for eksempel byte 23 425. Dette er den raskeste måten å lese av minnet på. Når en ny prosess legges inn i minnet, legges den inn på et ledig sted som ikke kan forutsees av programutvikleren. En prosess vil ofte legges forskjellig sted hver gang den kjøres. Det blir derfor svært upraktisk å bruke absolutt adressering i slike tilfeller. Løsningen blir da å bruke "relativ adressering". Med relativ adressering angis en minneplass som relativ i forhold til en basisadresse i minnet, og i løpet av kjøretiden kan da den absolutte minneadressen regnes ut på grunnlag av summen av basisadressen og den relative adressen. En oversikt over minneområdet til en prosess. En grafisk fremstilling av minneområdet til en prosess. En prosess får ved oppstart tildelt sitt eget minneområde. Dette området kan i hovedsak bare brukes av den enkelte prosessen, operativsystemet har sperrer mellom minneområdene som forhindrer at en prosess får lov til å skrive til andres minneområder. Systemdatasegmentet. Dette segmentet ligger i området med de laveste minneadressene. Det inneholder blant annet pekere til de andre segmentene og til stacken, samt pid-en til prosessen. Kodesegmentet. I dette segmentet ligger all programkoden til programmet. Denne kopieres hit under oppstarten av programmet, og prosessen kan ikke skrive til dette segmentet under kjøring. Dette segmentet kan deles av flere prosesser. Datasegmentet. Dette segmentet inneholder alle globale variable, både initierte og ikke-initierte. Dessuten inneholder segmentet den såkalte Heapen, et område programmereren kan bruke til å allokere minne dynamisk. Om tilgangen til ikke-globale variable skal kunne deles av flere funksjoner under kjøring, må disse legges her. Heapen vokser inn i den ledige minnedelen, mot høyere minneadresser. Stakken. stakken ("stabelminnet") inneholder alle lokale variable i en funksjon. Den inneholder også alle registertilstander. Oppsett av minne. Minnet i en datamaskin er delt i flere områder. De laveste minneområdene er reservert for operativsystemet, og kan ikke brukes av brukerinitierte prosesser. Resten av minnet brukes av de forskjellige applikasjonene. Det finnes flere måter å fordele dette mellom de forskjellige prosessene. Partisjonering. Med "partisjonering" (partitioning) deles minneområdet inn i partisjoner, under oppstarten av datamaskinen. Disse partisjonene kan enten være like store med statisk størrelse og inndelt ved oppstart av datamaskinen, eller av dynamisk størrelse og inndelt fortløpende. I den grad moderne operativsystemer bruker partisjonering, brukes dynamisk partisjonering. Dette er fordi partisjoner av lik størrelse setter en maksimal øvre grense på størrelsen til programmer som kan flyttes over i minnet, og gjør at små prosesser bruker mye mer minne enn hva som egentlig er nødvendig. Med bruk av "dynamisk partisjonering" kan størrelsen på minnepartisjonene avgjøres før kjøring, og partisjonen kan fjernes igjen etter en prosess er ferdig. Det vil imidlertid være vanskelig for operativsystemkjernen å anslå den nødvendige størrelsen på en partisjon før programmet skal kjøre. Denne strategien har derfor den ulempen at den vil føre til fragmentering av minnet etterhvert som systemet kjører. Defragmentering av minnet vil da senere stjele tid og ressurser fra systemet, da dette er en kostbar prosedyre. Segmentering. Bruker man "segmentering" (segmentation) til å håndtere minneblokker innføres det en ekstra tabell over minnet i operativsystemet. Denne tabellen holder rede på minneblokkene, som da kan være av ulik størrelse. Denne størrelsen bestemmes av programmereren. Med segmentering blir problemet med fragmentering av minnet mye mindre enn med bruk av partisjonering. Ulempen er at den ekstra tabellen legger til en ekstra omregning for at man skal finne en minneadresse. Paging. Med bruk av "paging" deles minnet inn i flere minnerammer. En prosess vil så deles opp i flere "pages", og disse vil kunne fordeles rundt i minnerammen. Siden de forskjellige pages til en prosess ikke trenger å ligge sekvensielt, vil man eliminere problemene med ekstern fragmentering som man har med bruk av partisjonering og segmentering. Det vil imidlertid være en liten intern fragmentering med bruk av paging, avhengig av størrelsen på rammene. Som med segmentering krever paging fortløpende omregning av minneadresser under kjøring. Det er også mulig å kombinere paging med fragmentering av minnet. Virtuelt minne. Moderne operativsystemer som Microsoft Windows og Unix bruker paging i kombinasjon med "virtuelt minne" («tilsynelatende minne», også kalt "swapping"). Med virtuelt minne settes en seksjon av platelageret til side, og gis funksjonalitet som minne på tross av den store hastighetsforskjellen mellom «ekte» minne og platelagere. Det virtuelle minnet får tildelt minneadresser akkurat som det ordinære minnet. En egen tabell holder rede på disse adressene og den samsvarende delen av platelageret. Om prosessoren (via hurtigminnet) ber om innholdet i en minneadresse som ligger i det virtuelle minnet, kastes lite brukt innhold i det egentlige minnet ut til fordel for de etterspurte dataene som ligger i det virtuelle minnet. Da dette er en svært dyr operasjon finnes det mange forskjellige algoritmer som prøver å gjøre dette på en best mulig måte. En typisk strategi vil være å kopiere over også nærliggende minneområder i tillegg til det som egentlig var etterspurt, da sjansen er stor for at også disse vil bli etterspurt i nær fremtid. Samtidig må også operativsystemet gjøre antagelser om hvilke data i minnet som vil bli minst etterspurt fremover, slik at man kan «kaste ut» disse fra minnet og dermed minimere sjansen for nye bytter mellom det egentlige minnet og det virtuelle minnet. Sirkel. En sirkel er en plan lukket kurve der alle kurvepunktene ligger like langt fra et fast punkt, kalt sentrum. Alternativt brukes begrepet også for å omtale arealet innenfor en slik kurve. Alternativt kan en sirkel defineres som det geometriske sted for punkt i planet som ligger i en konstant avstand fra et gitt punkt. Sirkelen er også et spesialtilfelle av en ellipse, der de to brennpunktene i ellipsen er lokalisert i ett og samme punkt. Som ellipsen tilhører derfor sirkelen kjeglesnittene. Sirkelen har vært betraktet som en perfekt matematisk figur og har vært gjenstand for oppmerksomhet og beundring helt fra oldtiden. Matematiske arbeid med sirkelen finner en så tidlig som i Babylonia og i gamle Egypt. Etter tradisjonen skal den greske filosofen og matematikeren Arkimedes ha latt falle utsagnet «Ikke rør mine sirkler» like før han ble drept av en romersk soldat. Sirkler har gjennom tidene også vært brukt i ritualer knyttet til religion, trolldom og magi. Ordet sirkel blir i dagligtale brukt i mange sammenhenger der noe har egenskaper som minner om den matematiske sirkelen. Eksempler på dette er «lesesirkel», «sirkeltrening» og «politikkens innerste sirkler». Terminologi. Sirkelens diameter er et linjesegment gjennom sentrum mellom to punkt på sirkelen, men «diameter» blir også brukt for å betegne lengden av dette linjesegmentet. Tilsvarende er en "radius" et linjesegment fra sentrum til et punkt på sirkelen, eventuelt lengden av dette linjesegmentet. En del av en kurve karakteriseres som en (sirkel)bue. En "halvsirkel" er en sirkelbue mellom to punkt som ligger på samme diameter. En "kvartsirkel" er en fjerdedel av en sirkel. En enhetssirkel er en sirkel med radius lik 1. En korde er et linjesegment mellom to punkt på sirkelen, mens en sekant er en linje gjennom to punkt på sirkelen. En tangent har ett og kun ett punkt felles med sirkelen. En "sirkelsektor" er et område i planet, avgrenset av to radier og en sirkelbue. Ordet "sirkelflate" brukes når en ønsker å poengtere arealet innenfor sirkelkurven. Når «sirkel» brukes for å omtale arealet innenfor kurven, så omtales selve kurven som "omkretsen" eller "periferien". «Omkretsen» blir også brukt for å betegne lengden av sirkelkurven. En "sentralvinkel" er en vinkel som har topp-punktet i sentrum av en sirkel, med vinkelbein som går ut til sirkelperifierien. En "periferivinkel" har topp-punktet liggende på perifierien og vinkelbein som også går ut til sirkelperiferien. Omkrets og areal. Forholdet mellom omkretsen i en sirkel og diameteren er lik is π (pi), en irrasjonalt tall tilnærmet lik 3,141592654. Lengden av omkretsen "O" kan derfor uttrykkes som der "D" er diameteren og "R" radien. Arealet "A" av området innenfor sirkelen er gitt ved formelen Ligning for en sirkel. Det eksisterer en lang rekke former for ligningen til en sirkel. Kartesiske koordinater. I et kartesisk koordinatsystem ("x","y") er ligningen for en sirkel med sentrum i ("a","b") og radius "R" gitt ved Ligningen følger fra Pytagoras' læresetning, som vist på figuren til høyre: Radien er hypotenusen i en rettvinklet trekant der katetene har lengde henholdsvis og. Ved å definere to vektorer i planet "r" = ("x","y") og "r"0 = ("a","b"), så kan ligningen for sireken skrives på formen der d(,) er den euklidske metrikken. Med sentrum i origo (0,0) blir formelen for sirkelen Naturlige ligninger. Ifølge fundamentalteoremet for romkurver kan en kurve defineres ved hjelp av begrepene krumning formula_11 og torsjon formula_12, og definisjonen er entydig bortsett fra posisjon og orientering i rommet. De såkalte naturlige ligningene for en sirkel i rommet er Sirkelen er altså den eneste romkurven med konstant positiv krumning og null torsjon. Sirkler i det komplekse plan. I det komplekse planet vil en sirkel med sentrum i "z" = "c" og radius "R" ha ligningen På parameterform kan denne ligningen skrives som Sirkler i rommet. På en kuleflate er en storsirkel en sirkel som har samme radius som kuleflata og som også deler sentrum med kuleflata- Storsikelen vil ligge på et plan gjennom sentrum i kuleflata. Den korteste avstanden mellom to punkt på en kuleflate vil være langs storsirkelen som går gjennom begge punktene. En slik kurve kalles generelt en geodetisk kurve. Tilsvarende er en "småsirkel" en sirkel på kuleflata, definert med en radius mindre enn kuleflata. Polarsirklene er småsirkler. På jordkloden vil en meridian følge en storsirkel gjennom Nordpolen og Sydpolen. Koordinatsystem basert på sirkler. Sirkelen danner grunnlaget for flere koordinatsystem i planet, blant annet polarkoordinater og bipolare koordinater. I disse systemene vil en eller begge koordinater være konstant på en sirkel omkring et fokuspunkt. Polarkoordinater har ett fokuspunkt, bipolare koordinater to. Disse koordinatsystemene har mange anvendelser i matematikk, blant annet til løsning av differensialligninger. De todimensjonale sirkelbaserte koordinatsystemene er igjen utgangspunkt for flere koordinatsystemer i rommet, som for eksempel sylinderkoordinater. Punkts potens med hensyn på en sirkel. I plangeometri er "et punkts potens med hensyn på en sirkel" et mål for avstanden fra punktet til sirkelen. Dersom en sekant gjennom punktet P skjærer sirkelen i de to punktene M og N, så er punktets potens med hensyn på sirkelen lik produktet av lengdene PM og PN. Et punkt som ligger utenfor sirkelen har positiv potens, mens et punkt innenfor har negativ potens. Potensen til et punkt på sirkelen er lik null. Potensen til et punkt med hensyn på en sirkel er uavhengig av valg av sekant. Med referanse til illustrasjonen til venstre er Her er "R" radien i sirkelen og "s" er avstanden fra punktet P til sentrum i sirkelen. Linja gjennom PT er en tangent til sirkelen. Etymologi. Ordet «sirkel» har opphav i det latinske «circulus», en diminutiv form av «circus» som betydde «ring». Opprinnelig var ordet knyttet til fysiske objekt, men etter hvert ble «circulus» brukt om både reelle og abstrakte objekt som lignet en ring. «Diameter» kan føres tilbake til gresk, fra forstavelsen «dia» = «gjennom, over» og substantivet «metron» = «mål». Også «radius» er en latinsk ord, med betydning «stav». Det moderne ordet radio har samme opphav: radiobølgene stråler ut fra et senter tilsvarende som i radien i en sirkel. Kvadrat. Et kvadrat er en sammenhengende geometrisk figur som består av fire like lange linjestykker som er parvis parallelle og der vinkelen mellom linjestykker som ikke er parallelle er 90°. De kan defineres enten som en regulær firkant eller et rektangel med to like lange tilstøtende kanter. Definisjoner. Kvadratet er både et spesialtilfelle av rektangelet og av romben som begge er spesialtilfeller av parallellogrammet som igjen er et spesialtilfelle av trapeset. Areal. Arealet "A" av et kvadrat er lik kvadratet av lengden av ett av linjestykkene. Omkrets. Omkretsen "O" er fire ganger lengden av ett av linjestykkene. Rektangel. Rektangel hvor den korte siden er "a", og den lange siden "b". Parallellogrammets krav om at motstående vinkler er like store vil også være tilfredsstilt i og med at alle vinkler er 90°. Det er vanligst å bruke begrepet om utgaver der de tilstøtende sider er av ulik lengde, ellers snakker man normalt om et kvadrat. Areal. formula_1 Omkrets. formula_2 Rombe. Rombens diagonaler (D1 og D2) står alltid vinkelrett på hverandre. En rombe er en sammenhengende geometrisk figur som består av fire like lange linjestykker. Hver av disse linjestykkene har en motstående side som er parallell med seg selv. En rombe med rette vinkler (4x90°) er et kvadrat. Alle romber er parallellogrammer, men et parallellogram er en rombe hvis, og bare hvis, de to diagonalene står vinkelrett på hverandre. Etymologi. Ordet «rombe» kommer fra gresk ῥόμβος ("rhombos"), som betyr noe som snurrer, som stammer fra verbet ρέμβω ("rhembō"), som igjen betyr «å snu seg rundt og rundt». Ordet ble brukt både av Euklid og Arkimedes, som brukte uttrykket «figuren rombe» for to rette og runde kjegler som deler en felles grunnflate. Pot still. Pot still er et løk-formet destilleringsapparat som brukes i produksjonen av brennevin som Tequila, cognac og whisky. Å produsere brennevin ved hjelp av en pot still er både mer komplisert og mer tidkrevende enn å benytte en coffey still, men gir et produkt som beholder mer av aromaen fra råstoffet. Coffey still. Coffey still er et destilleringsapparat som brukes i produksjon av relativt nøytralt brennevin. En coffey still produserer brennevin både hurtigere og enklere enn en pot still, og benyttes hovedsakelig til produksjon av vodka, lys rom og til sprit som skal brukes i likørproduksjon. Bloemfontein. Bloemfontein (sesotho: "Mangaung") er den sjette største byen i republikken Sør-Afrika og hovedstad for provinsen Fristaten. Den er også en av Sør-Afrikas tre hovedsteder, ettersom landets høyeste domstol ligger her. Bloemfontein er Sør-Afrikas juridiske hovedstad. De to andre hovedstadene i Sør-Afrika er Cape Town som er den lovgivende hovedstaden og Pretoria som er den administrative hovedstaden. Navnet er afrikaans og betyr «blomsterkilden». På det innfødte sesotho-språket kalles den "Mangaung" som betyr «gepardenes by». Byen har også et universitet, grunnlagt 1904, med ca. 20 000 studenter. Historie. Den opprinnelige befolkningen i området tilhører san-, griquas- og sotho-stammene. Europeiske innvandrere kom fra rundt 1836, for det meste voortrekker, altså ikke-engelske europeere som var uenige med den britiske politikken i Kappkolonien, særlig avkaffelsen av slaveri. En lokal farm, opprettet rundt 1840, het Bloemfontein. Byen ble grunnlagt som et engelsk fort i 1846, selv om de fleste europeere i området var boere. Ved proklamasjonen av republikken Oranjefristaten i 1854 ble Bloemfontein hovedstad og fikk en betydelig utvikling i årene etter det. Mange regjeringsbygninger fra denne tiden er ennå å finne i byen. En jernbanelinje ble bygget i 1890 for å forbinde Bloemfontein med Cape Town (Kappstaden). Under den andre boerkrigen ble byen okkupert av britene den 13. mars 1900. Ti år senere ble byen del av Den sørafrikanske union, og Bloemfontein ble den juridiske hovedstaden. Fotball VM 2010. I 2010 bruktes Free State Stadium for VM i fotball. Fem gruppespillkamper og en åttendedelsfinale ble spilt her. Den historiske åttendedelsfinale der Tyskland slo England 4-1 ble spilt her. Krig. a>, den hittil mest omfattende krigen i historien. Krig er væpnet konflikt mellom to eller flere parter, for eksempel mellom stater, befolkningsgrupper, stammer eller lignende. Den nøyaktige definisjonen av når en spent konfliktsituasjon eller væpnet kamp kan kalles for krig, kan likevel variere, blant annet av hensyn til internasjonal rett og politisk retorikk. Det motsatte av krig blir vanligvis kalt fred. Krig som en væpnet kamp mellom grupper, ser ut til å være noe som oppstår med jevne mellomrom der det finnes mennesker, og ifølge Platon er det i det hele tatt en nødvendighet for at vi kan utvikle en sivilisasjon; vi må ta ressurser fra andre. Fordi krig praktisk talt alltid fører til enorme materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser, er imidlertid synet på krig som nødvendig for et samfunn, sterkt omstridt. Fysisk styrke og våpen har i uminnelige tider vært brukt som et maktmiddel i konflikter mellom mennesker. Et organisert militærvesen av et eller annet slag har derfor vært et viktig del av maktapparatet til herskerne i et samfunn. De første stående hærstyrker ble opprettet av bystatene og keiserriket i Mesopotamia. Organisasjon og struktur har siden spilt en stor rolle i krigføring, for eksempel de høyt disiplinerte styrkene til Romerriket. Utvikling av effektive teknikker og redskap for vold, terror, massedrap og hærverk såvel metoder og innretninger for å beskytte og forsvare seg mot slikt, har vært høyt prioritert i mange kulturer og store sivilisasjoner. Militær forskning og teknologi for krigføring har derfor ofte ledet an i den generelle teknologiutviklingen. Oppfinnelser som i utgangspunktet skal ødelegge og skade mest mulig, har således indirekte kunnet påvirke samfunnet positivt, Et av utallige eksempler er datamaskiner som opprinnelig ble utviklet for å beregne kulebaner for artilleri og knekke kryptering under andre verdenskrig, den hittil mest omfattende krigen i verdenshistorien. Moralske betraktninger rundt krig. Gjennom idehistorien har det ofte blitt stilt spørsmål ved krigens moral. Selv om mange gamle og noen moderne sivilisasjoner har sett på krigen som noe høyverdig, så har tendensen vært at moralske spørsmål om krig får mer og mer fokus. I dag blir krig oftest sett på som uønsket og moralsk problematisk - at krig er siste utvei. St. Augustin av Hippo var en av de tidligste filosofer som argumenterte for at en krig kunne forsvares som å være "rettferdig", så sant en rekke strenge kriterier var oppfylt. Pasifister mener at krig "i seg selv" er umoralsk og at det ikke finnes noen unnskyldning for å gå til krig. Det siste synspunktets mest kjente forfekter er inderen Mahatma Gandhi. Krig har hatt sine forsvarere, både historisk og i dag. Mange tenkere, slik som Heinrich von Treitschke, så krigen som menneskehetens høyeste syssel, hvor mot, ære og ferdigheter var mer nødvendig enn i noen andre aktiviteter. Ved utbruddet av første verdenskrig sa forfatteren Thomas Mann: «Er ikke fred et element av forfall og krigen en renselse, en frigjøring, et enormt håp?» Denne innstillingen var også kjennetegnet til mange sivilisasjoner, fra Sparta og romerriket i antikken til de fascistiske statene på 1930-tallet. Siden har militær heltedyrkelse og voldspropaganda fortsatt inn i moderne tid, både blant politiske opprørsbevegelser, i krigerske diktaturer og demokratiske supermakter. Blant krigens motstandere er de mange organisasjonene som jobber for å minske krigens lidelser eller driver fredsarbeid. Mest kjent av den førstnevnte kategorien er Røde Kors, stiftet i 1863 av den sveitsiske forretningsmannen Henry Dunant, etter at han personlig hadde sett lidelsene på slagmarken ved slaget ved Solferino i 1859. Den folkelige fredsbevegelsen på 1900-tallet skapte et bredt engasjement blant folket, og etableringen av først Folkeforbundet i 1919 og senere Forente Nasjoner i 1945 var hovedsakelig motivert av å unngå krig. Juridiske betraktninger rundt krig. Krigføring er regulert av et sett med internasjonale regler. De mest allment anerkjente av disse er FN-paktens regler, Genève-konvensjonene fra midten av 1800-tallet og framover og Haag-konvensjonene fra rundt 1900 og framover. Disse regulerer blant annet hva som er krig, hvordan de stridende partene skal forholde seg til hverandre, hvordan man skal behandle sivile og krigsfanger samt hvilke typer våpen som er tillatt. Årsaker til krig. Den norske forskeren Evelin Gerda Lindner ved Universitetet i Oslo mener i tillegg at følelse av ydmykelse er en drivkraft i flere konflikter. Hun begrunner dette ved undersøkelser rundt folkemordet i Rwanda, hvor to etnisk og religiøst svært like grupper ble satt opp mot hverandre av makthaveren. Når de undertrykkende og de undertrykte byttet plass, ble resultatet folkemord. Før det utvikler seg en krig har ofte andre forsøk på å finne en løsning mislyktes. Den norske fredsforskeren Johan Galtung tar utgangspunkt i at en ikke bør se på flernasjonale konflikter som en tap-vinn-situasjon: Det er ikke nødvendigvis slik at den ene parten vinner og den andre parten taper. Han mener at man heller bør lete etter måter å skape en vinn-vinn-situasjon, hvor begge parter har fordeler av en løsning. Krigføringens historie. a>, rollespilliknende framvisninger av historiske slag. a>-missil, et eksempel på moderne teknologi i krigens tjeneste Når krigføringen tok til er fremdeles et emne under debatt. Man har funnet neandertalere med spydspisser fast i skjelettet, men ingen indikasjoner på at det var annet enn drap. Ikke før buen var oppfunnet finner man hulemalerier som viser grupper av mennesker i kamp med hverandre. I antikken ble krigføringen organisert, blant annet av Romerriket. I middelalderen i Europa forandret teknologiske, kulturelle og sosiale endringer krigføring fra antikkens dager, spesielt taktikk og rollen til kavaleriet og artilleriet. Lignende endringer kunne sees i andre deler av verden. I Kina rundt 400-tallet ble arméene gjort om fra infanteri til kavaleri, etter mønster av nomadene på steppene. I Midtøsten og Nordafrika ble det brukt lignende, om ikke mer avansert, teknologi som Europa. I Japan ble krig etter middelaldermodell ført helt til 1800-tallet. Det kanskje viktigste teknologiske framskrittet i middelalderen var innføringen av stigbøylen, som kom til Europa på 900-tallet, på en tid hvor den allerede var i bruk i Kina og Midtøsten. Stigbøylen, sammen med hesteavl og bedre metallurgi, gjorde det mulig med kraftigere kavaleri. Tidligere, som for eksempel i romerriket, ble kavaleri primært brukt til oppklaring og som støttetropper. Ridende soldater kom nå til sin rett, med mulighet til å effektivt bruke våpen fra hesteryggen. I Europa ble tungt pansrede riddere sentrale, mens lettpansrede bueskyttere ble viktige i Mongolia. I Kina og Midtøsten lå man midt i mellom. Kruttet og våpen basert på krutt var egentlig en kinesisk oppfinnelse fra 800-tallet. I løpet av senmiddelalderen kom kruttet også i bruk i Europa, noe som gjorde at kanonen ble den viktigste artilleritypen utover på 1400-tallet. Kanoner ble imidlertid på denne tiden hovedsakelig brukt til beleiringer, da størrelsen og vekten hindret deres bruk i feltslag. Denne begrensningen gjaldt generelt for kruttvåpen, noe som hindret kruttet i å dominere europeiske slagmarker. Senere kom kruttvåpen til å dominere, både for håndvåpen og artilleri. Fra tiden rundt Napoleonskrigene vokste det fram store folkehærer som møtte hverandre på slagmarken. På slutten av 1800-tallet ble piggtråden og maskingeværet oppfunnet, og krigføringen stagnerte i skyttergravskrig fram til ny taktikk og stridsvognen gjorde sitt inntog. Krigenes omfang nådde i samme periode nye, uante dimensjoner med to verdenskriger, hvor nasjoner på alle kontinenter var involvert. På samme tid ble også sivilbefolkningen sterkt skadelidende under såkalt total krig. Etter andre verdenskrig levde menneskeheten i en balanse kalt den kalde krigen, hvor både øst og vest hadde store mengder atomvåpen, men uten å bruke dem. Krigføringen ble igjen begrenset til lokale konflikter, hvor de krigførende ofte hadde skjult eller åpen støtte fra stormaktene. På begynnelsen av 1990-tallet falt Sovjetunionen og Warszawapakten fra hverandre, og verden ble stående med USA som eneste supermakt. Pretoria. Pretoria er den administrative hovedstaden i Sør-Afrika. Pretoria ligger i provinsen Gauteng om lag 70 kilometer nord for Johannesburg. Byen har rundt én million innbyggere, og ca. 1,7 millioner med omkringliggende områder. Pretoria inklusive de omkringliggende områdende utgjør den administrative enheten Tswane og styres av en borgermester og et bypalamentarisk system. Pretoria har sitt eget flagg. Byen er en av de ledende universitetsbyene i Sør-Afrika. Forskjellige folkegruppers navn på byen. Pretoria er en by med en svært sammensatt demografi. Derfor går byen også under en rekke navn. I de siste årene har det vært diskutert om byen skal bytte navn til Tshwane, som allerede er navnet på den større administrative enheten Pretoria er en del av. Se ellers eget punkt under. Historie. Pretoria ble grunnlagt i 1855 av boerlederen Marthinus Wessel Pretorius, som oppkalte byen etter sin far Andries Pretorius. Den eldre Pretorius var blitt nasjonalhelt for boerne etter sin seier over zuluene i det berømte slaget ved Blood River. Pretoria ble hovedstad i den Sørafrikanske republikk (ZAR) kort tid etter. Boerkrigen fra 1899 til 1902 førte til at Den sydafrikanske republikk og Oranjefristaten ble underlagt den britiske Kappkolonien og Natal-kolonien. Disse ble i 1910 til Den Sørafrikanske union, hvor Pretoria ble administrativ hovedstad. Den 14. oktober 1931 fikk Pretoria offisielt bystatus. Den 24. mai 1994 ble Nelson Mandela innsatt som Sør Afrikas første demokratisk valgte president i Pretoria. Foreslått navneendring. I mai 2005 godkjente South African Geographical Names Council (SAGNC) at byen skal skifte navn til Tshwane, som allerede er navnet på kommunen den tilhører. Tshwane Metro Council påstår at navnet betyr «vi er den samme», men ingen lingvistiske kilder støtter dette. Navneendringen er imidlertid ikke blitt godkjent av kulturministeren, Pallo Jordan. Saken blir fremdeles utredet fra departementets side. Hvis ministeren godkjenner navneendringen gjennomføres en høringsrunde. Ministeren kan deretter sende saken tilbake til SAGNC, før han presenterer sin anbefaling for parlamentet, som vil endelig avgjøre saken. Mange fra den hvite, afrikaans-talende minoriteten har protestert mot navneendringen. De fremhever at vedtaket om å endre navn viser manglende respekt for deres kultur og historie, og flere organisasjoner har varslet at en navneendring vil bli bestridt i rettsvesenet dersom den gjennomføres. Den lange prosessen gjør det usannsynlig at navnet blir endret i nær fremtid, hvis i det hele tatt. Tshwane Metro Council har drevet massiv markedsføring av «Tshwane» som «Africa's leading capital city» siden 2005, selv om navneendringen ikke er godkjent eller på noen måte trådt i kraft. Dette har ført til ytterligere kontrovers. Sør-Afrikas Advertising Standards Authority (ASA) bestemte at slik reklame bevisst villedet folk og måtte trekkes tilbake fra alle medier. Til tross for avgjørelsen fra ASA, fortsatte Tshwane Metro Council sin annonsekampanje. Som konsekvens har ASA forlangt at Tshwane Metro Council betaler for annonser hvor de innrømmer å ha villedet offentligheten. Etter at Tshwane Metro Council nektet å følge dette pålegget, la ASA ned forbud mot at Tshwane Metro Council fikk sette inn annonser i noen sørafrikanske medier som omtaler Pretoria som «Tshwane». ASA har også anledning til å ilegge andre sanksjoner, slik som å nekte Tshwane Metro Council å sette inn noen form for annonser i sørafrikanske medier, slik som stillingsannonser og kunngjøringer. Selv etter denne avgjørelsen har Tshwane Metro Council fortsatt å sette opp Tshwane-reklamer, men kun på kommunens egne reklametavler og busstopp innenfor kommunen. I august 2007 ble et internt notat lekket til media, der lederen for Tshwane Metro Council søkte råd fra guvernøren i Gauteng om kommunen kunne kalles «City of Tshwane» i stedet for bare «Tshwane», og dermed omgå det faktum at en endring av bynavnet til Tshwane ikke er godkjent. Sydafrikanske republikk. Den sydafrikanske republikk (afrikaans: Zuid-Afrikaansche Republiek, ZAR), ikke å forveksle med Republikken Sør-Afrika, utgjorde en statsdannelse sammenfallende med det området som både tidligere og senere har vært kjent som Transvaal, først fra 1857 til 1877, og igjen, etter et vellykket boeropprør mot det britiske overherredømmet, fra 1881 frem til den ble okkupert av britene i 1900 under boerkrigen. Den første presidenten i Den sydafrikanske republikk var Marthinus Wessel Pretorius. Han ble først valgt i 1857. Den andre og mest kjente presidenten var Paul Kruger, som blant annet grunnla Kruger Nasjonalpark. Hovedstaden var Pretoria (grunnlagt 1855), selv om Nelspruit en kort periode tjente som sete for regjeringen. Parlamentet, Volksraad (folkerådet), hadde 24 medlemmer. Agenda 21. Agenda 21 er en handlingsplan utviklet under FNs konferanse for miljø og utvikling i Rio de Janeiro, 14. juni 1992 (Rio-konferansen). Planen er en utfordring til alle verdens lokalsamfunn om å handle lokalt – til å lage sin «Lokal Agenda 21» handlingsplan (LA 21). Dette er et svært vanlig emne i samfunnsfag i skolen. Agenda 21 ble videreført i Norge gjennom Fredrikstaderklæringen. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Inngangen til Fornyings- og administrasjonsdepartementet m.fl. i Oslo Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) er et norsk departement. Det ble opprettet som Moderniseringsdepartementet (MOD) 1. oktober 2004 med oppgaver fra det tidligere Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Senere ble navnet endret til Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Fra 1. januar 2010 fikk departementet sitt nåværende navn. Departementet fikk samtidig ansvar for kirkesaker som ble overført fra Kultur- og kirkedepartementet, og same- og minoritetspolitiske saker som tidligere sorterte under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Ansvarsområde. Departementet har i dag ansvar for nasjonal IKT-politikk, generell konkurransepolitikk, kirkesaker, statlig arbeidsgiverpolitikk, same- og minoritetspolitikk, og koordinering av regjeringens moderniseringsarbeid i offentlig sektor. Ledelse. Rigmor Aasrud er statsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Hun er også nordisk samarbeidsminister. Tone Toften (Ap) er statssekretær. Ragnhild Vassvik Kalstad (Ap) er statssekretær med ansvar for samiske saker, nasjonale minoriteter, fylkesmennene, personvern og Statsbygg. Jon Reidar Øyan (Ap) er konstituert statssekretær. Øyvind Grøslie Wennesland er politisk rådgiver. Morten Meyer (Høyre) var den første moderniseringsministeren. Første sjef for Fornyings- og administrasjonsdepartementet var Heidi Grande Røys (SV). Øverste administrative leder for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er departementsråd Ingelin Killengreen. Navn. Da Jens Stoltenbergs regjering tok over etter Kjell Magne Bondeviks koalisjonsregjering høsten 2005, ble det kunngjort at departementet skulle hete Fornyelsesdepartementet. Aktivistnettstedet nynorsk.no kritiserte 18. oktober 2005 departementets navn for ikke å være nynorskvennlig. Den nynorskspråklige statsråden Heidi Grande Røys bestemte dagen etter at det offisielle navnet isteden skulle være Fornyings- og administrasjonsdepartementet på begge målformer. Hun oppgav at hensikten med navneendringen var «å velge et navn som fungerer på nynorsk». Hun uttalte at "fornying" er «hovedform» på både bokmål og nynorsk. Dette ble senere tilbakevist av professor Finn-Erik Vinje, som viste til at skillet mellom hovedformer og sideformer er opphevet på bokmål, slik at alle former som står i ordboken, også svært lite brukte former som "fornying", "forelsking", "forferdiging", "forloving" eller "fornøying", er «hovedformer». Han påpekte videre at "fornyelse" er syv ganger mer brukt enn "fornying" på norsk. Vinje mener denne navngivningen føyer seg inn i et mønster der suffikset "-else" blir forsøkt utradert på grunn av en tanke om at det er «unasjonalt». Heidi Grande Røys hevder på sin side at navnet ble valgt på bakgrunn av en anbefaling fra Språkrådet. Navneendringen trådte i kraft 1. januar 2006. Skjerva (Vefsn). Skjerva (eller Skjervo) er elv i Vefsn kommune i Nordland. Den har sitt utspring fra Reinfjellet og renner gjennom Mosjøen før den munner ut i Vefsnfjorden. Elva er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag. Minas Gerais. Minas Gerais er en delstat i den sørøstlige regionen av Brasil. Delstaten er den nest mest folkerike i landet med om lag 20 millioner innbyggere. Historie. De første europeisk-ættede innbyggerne i Minas Gerais var kolonister som søkte etter gull og edelstener. Dette førte til dannelsen av flere nye bosetninger. Den første hovedstaden lå i byen Mariana, men ble senere flyttet til Vila Rica. På slutten av 1700-tallet var Vila Rica den største byen i Brasil og en av de største i Amerika. Etter hvert som gullgruvene ble uttømt iløpet av 1800-tallet ble byen mindre og mindre viktig. Den ble senere omdøpt til Ouro Preto og forble hovedstad frem til Belo Horizonte overtok denne rollen. En annen by er Governador Valadares. Næringsliv. Minas Gerais har rike mineralforekomster av jern og mangan, noe som gjør at gruvedrift er en viktig næringsgren. Rundt halvparten av Brasils produksjon av mineraler utvinnes fra gruvene i Minas Gerais. Innenfor landbruk finnes det store plantasjer som driver med produksjon av blant annet ananas, bananer, bomull, kaffe, mais og ris. I tillegg har delstaten Brasils største bestand av storfe. Belo Horizonte. Belo Horizonte (av portugisisk "Vakker horisont") er hovedstad og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Belo Horizonte er en av Brasils største byer. Storbyen har om lag 2,35 millioner innbyggere (2004) og er delstatshovedstad i Minas Gerais. Belo Horizonte er den første av Brasils planlagte byer. Den er også Brasils 6. største by. Byen ligger ca. 850 m. over havet og har et behagelig klima. Den ble, i begynnelsen av det 20. århundre, kjent i Brasil under kjælenavnet "Hagebyen" på grunn av sine tallrike plasser, parker og trær. I de gamle dagene pleide legene i hele landet å anbefale Belo Horizonte til tuberkuløse som måtte unngå ekstreme temperaturforandringer. Historie. Hovedstaden ble grunnlagt den 12. desember 1897. Belo Horizonte var Brasils første planlagt by og ble bygd for å bli Minas Gerais' nye hovedstad siden den gamle hovedstaden, Ouro Preto ("Svart Gull"), hadde blitt for liten. Ettersom Ouro Preto lå midt i fjellene var det umulig at den kunne vokse i forhold til befolkningsøkinga. I tillegg syntes delstatens myndigheter at Minas Gerais, som er Brasils nest rikeste delstat, trengte en moderne og imponerende ny hovedstad. Byen hadde om lag 200 000 innbyggere på 1930-tallet men vokste alfor fort, og har i dag mange storbyproblemer som forurensning, arbeidsløshet og fattigdom. Økonomi. Byen er et meget viktig handels- og industrisentrum i Brasil, i tillegg til å skjerme en sterk tjenesteytende næring. Stål- og Metallindustrier har alltid vært betydningsfulle deler av Belo Horizontes økonomisk virksomhet. Tekstil-, petrokjemisk- og prossesintrustrier bidrar også til hovedstadens styrke i sekundærnæringen. Blant andre viktige fabrikker som ligger i Belo Horizonte er Fiats bilfabrikk, Toshiba og Arcelor fabrikker. I Belo Horizonte ligger også mange universiteter, inkludert den nest største og viktigste institusjonen i landet, UFMG. Mange kommer til byen for å studere videre eller for å få bedre livsmuligheter. Kultur. Belo Horizonte er berømt i Brasil for sitt store utvalg av barer og diskoteker, og det finnes svært mange teatre og kinoer i byen. Hvert år eller annet år finnes det internasjonale musikk-, danse- og teaterfestivaler hvor det deltar tusenvis av mennesker fra hele landet. Som hovedstaden i Minas Gerais, som er regnet som Brasils mest tradisjonelle delstat, blir Belo Horizonte ansett som et åpenbart sentrum for kulturblanding. Der kan man oppleve både de gamle tradisjonene og det mest moderne angånde kunst og kultur. Blant andre har Grupo Corpo, en verdensberømt dansegruppe, Giramundo, dokketeaterkunstnere og Grupo Galpão, den teatergruppa med sine revolusjonære tolkninger av både internasjonale og brasilianske klassiske teaterstykker, sin base i Belo Horizonte. Fotball er den mest populære sporten i Belo Horizonte. Storklubbene Cruzeiro og Atlético Mineiro hører hjemme her, to klubber som begge er blant de mest populære i Brasil. Turistattraksjoner. Den vakreste turistattraksjonen som finnes i Belo Horizonte er det letteste å merke når man kjører gjennom eller går rundt om i byen: de imponerende fjell som omgir hovedstaden. Fra svært mange punkter i byen kan man nyte det pene "Serra do Curral"-landskapet. Praça da Liberdade og Niemeyer-bygning til høyre Fra Praça do Papa (Pavens Plass), et torg som ble bygd for å feire besøket av Pave Johannes Paul II til Belo Horizonte i 1982, har man utsikt mot byen og fjella. Omkring Praça da Liberdade (Frihetensplass) finnes det gamle store offentlige bygninger fra begynnelsen av det 20. århundre. Dette majestetiske arkitektoniske kompleks som har vært hjemmet til bymyndigheter skal nå reformeres til å huse kunst- og kultursentre. Blant disse finnes det den merkverdige Niemeyer-bygning, en stor boligbygning med moderne arkitektur. Plassen er også et meget populært sted for mange mennesker og sine familier som pleier å gå dit for å se på hagene, leke med hundene og bare slappe av. Den mest kjente turistattraksjonen i Belo Horizonte er Pampulha, en kunstig innsjø omgitt av vakre parker, hus og trær. Ved innsjøen ligger også mange av verdensberømte arkitekt Oscar Niemeyers byggverk. Administrasjon og bydeler. Belo Horizonte er delt i 9 regioner, som har hver en viss grad selvstendighet. Byen består av regionene "Centro-Sul", "Zona Leste", "Zona Oeste", "Zona Norte", "Pampulha", "Barreiro", "Venda Nova", "Noroeste" og "Nordeste". Regionen "Centro-Sul" (Sentrum-Syd) er den mest utviklet bydelen, der man finnes de fleste teatrene, barene og kinoene. "Zona Norte" (Nord) er det fattigste området, med store problemer angående sikkerhet, helse og skolesystemet. Byrådet er det viktigste styret, men hver bydel kan bestemme for seg selv om saker angående regionens virksomhet. Byrådsmedlemmene er valgte av Belo Horizontes innbyggere hvert fjerde år, og de har ansvar for ulike fagfelt. Klima. Belo Horizonte har et subtropisk klima, med middeltemperaturer over 25 varmegrader om sommeren (desember – mars) og 15 varmegrader om vinteren (juni – juli). Byens høyde over havet gjør at den har et mildere klima enn andre steder som ligger på samme breddegrad. Det regner ofte i løpet av sommermånedene, særlig i desember og januar. Vinter er oftest en tørr periode, og blåhimmelen uten skyer bidrar til en meget behagelig sesong midt i året. Vitória. Vitória er hovedstad og en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Byen ble etablert i 1551 og er nå en viktig eksporthavn for gruveindustrien i Minas Gerais. Bahia. Bahia er en delstat nordøst i Brasil. Delstatshovedstad er Salvador. Bahia mottok mesteparten av slavene som kom fra Afrika. Dette har gjort at delstaten i dag er den mest afrikansk-pregede i Brasil, både kulturelt og sosialt. Dette inkluderer både religionen Candomblé, kampsporten capoeira, afrikansk-preget musikk, og en mattradisjon med sterke bånd til Vest-Afrika. Geografi. Georafisk kan Bahia deles inn i flere regioner. Ute ved kysten finnes rester av "mata atlântica,", skogsbeltet som tidligere fantes ute ved Atlanterhavet. Lenger inn kommer man til "recôncavo"-regionen, hvor man dyrker sukkerrør og kaffe, før man kommer til "planalto" lengst inne i landet. Dette siste området inkluderer også den halvtørre landskapet "sertão". Elva São Fransisco, som er den nest største i Brasil, renner nordvest i delstaten. Byer i Bahia: Feira de Santana Økonomi. Bahia er Brasils viktigste produsent og eksportør av kakao. Delstaten har også en omfattende produksjon av andre landbruksprodukter, blant annet sukker. I tillegg finnes det feler store reserver av ulike mineraler samt olje og gass. En annen viktig inntektskilde er turisme. Bahias lange kyst med mange strender samt den unike kulturen som finnes i delstaten, gjør at regionen er et viktig turistmål i Brasil. Historie. Den portugisiske oppdageren Pedro Álvares Cabral gikk i land ved det som i dag er Porto Seguro, og erklærte området som portugisisk territorium i 1500. Byen Salvador ble etablert i 1549, og fungerte som hovedstad for de portugisiske koloniene i Sør-Amerika frem til 1763. Bahia var under hollandsk kontroll fra mai 1624 til april 1625. Bahia var også den siste delstaten som sluttet seg til den uavhengige konføderasjonen Brasil. Området forble lojal mot den portugisiske kronen to år etter at resten av Brasil var erklært selvstendig. Bahia var et hovedsenter for sukker-industrien fra det 16- til det 18. århundre, og har en rekke historiske byer som stammer fra denne perioden. Slaveri var en viktig del av sukkerøkonomien, og 37 % av de afrikanske slavene ble sent til Brasil. De fleste av disse havnet i Bahia, før de eventuelt ble sendt videre til plantasjer andre steder i landet. Musikk. Mye av den brasilianske musikken har sitt utspring i Bahia. Dette gjelder både samba, afoxé og axé samt mer motepregede danser som lambada. Delstaten er også fødested for kjente brasilianske musikere som Dorival Caymmi, João Gilberto, Gilberto Gil, Caetano Veloso med flere. I tillegg har grupper som Olodum, Ara Ketu og Ilê Aiyê hjemsted i Bahia. Urbefolkning. Det finnes fortsatt litt igjen av den indianske urbefolkningen, slik som Pataxó-folket, som bor enten langs kysten sør i delstaten eller i det indre av Bahia. Vitoria. Vitoria (spansk) eller Gasteiz (baskisk) er hovedstaden i provinsen Álava og den autonome regionen Baskerland i Spania. Byen hadde i 2004 224 965 innbyggere. Byen ble grunnlagt i 1181 av Sancho VI av Navarra. Jan Garbarek. Jan Garbarek (født 4. mars 1947 på Momarken utenfor Mysen i Østfold, vokst opp på Årvoll i Oslo) er en norsk jazzmusiker, som spiller på en rekke forskjellige musikkinstrumenter, men har sopran- og tenorsaxofon som hovedinstrument. Han betraktes av mange som det mest utpregede eksempel på det som kalles «en nordisk tone», og en av opphavsmennene til det som i dag kalles «fjelljazz». Han er far til musikeren Anja Garbarek. __TOC__ Garbarek ble født i en leir på Mysen for såkalte «displaced persons». Hans polske far var i tysk fangenskap under annen verdenskrig, og arbeidet på jernbanen i Trøndelag da han møtte henne som skulle bli Jan Garbareks mor. Som 15-åring deltok han i NM for amatør-jazzmusikere, og vant førstepris både som solist og orkesterleder. I 1960-årene spilte han blant annet sammen med Karin Krog og George Russel. Dette hadde stor betydning for hans musikalske utvikling. Hans første soloalbum heter "Til vigdis" og kom i 1967. Året etter ble han tildelt Buddyprisen. I 1970 innledet Garbarek et samarbeid med den tyske produsenten Manfred Eicher og hans plateselskap ECM, et samarbeid som gjorde musikken hans kjent i hele verden og førte til en lang rekke utgivelser. Garbarek oppnådde verdensberømmelse for sin medvirkning i Keith Jarretts europeiske kvartett. Deretter begynte han å gjøre seg bemerket på egenhånd. Foruten sin lett gjenkjennelige personlige klang, er han også kjent for å ha brukt inspirasjon fra mange forskjellige musikalske stilarter i sin musikk. Han har også laget mye musikk til film, teater og ballett. Har også samarbeidet med lyrikeren Jan Erik Vold på flere album. Priser. Garbarek mottok i 1978 Oslo bys kunstnerpris, spesialpris under Spellemannprisen 1978, i 1982 Gammleng-prisen, i 1986 Paul Robeson-prisen, i 1991 Lindemanprisen, i 1995 Anders Jahres kulturpris, i 1999 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2004 ble han tildelt Norsk kulturråds ærespris. Sergipe. Sergipe er den minste delstaten i Brasil og ligger i den nordøstre regionen i landet. Den grenser til nabodelstatene Alagoas og Bahia, hvor elva São Francisco definerer grensen mot Alagoas. Delstatshovedstaden ligger i Aracaju. Økonomi. Økonomien i Sergipe er dominert av sukkerindustrien. Store felt med sukkerrør gjør at delstaten produserer over 1,4 millioner tonn sukker hvert år. I tillegg dyrkes det en god del cassava samt appelsiner. En annen kommende næringsgren er oljeindustrien, hvor oljefelter utenfor kysten bidrar til økonomien. Et av oljefeltene er Piranema-feltet. I delstaten finnes det også litt lær- og tekstilindustri. Geografi. Geografisk er Sergipe veldig lik de andre statene nordøst i Brasil. Kysten preges av fine sandstrender samt en del mangroveskog. Rett innenfor kysten ligger en sone som opprinnelig var dekket av regnskog, men som nå brukes til landbruk. Lengst inne i delstaten ligger det halvtørre området "sertão". Historie. Sergipe er et ord fra Tupi-indianerne, og betyr krabbe. Den første portugisiske kolonien av Sergipe var bosetningen São Cristóvão. På samme måte som de andre delstatene nordøst i Brasil, ble Sergipe på 1600-tallet invadert flere ganger av hollendere samt at franskmenn flere ganger gjorde raid i delstaten. I denne perioden var delstaten berømt for det kostbare trevirket kingwood. Treslaget var hovedgrunnen til de franske raidene, og antakelig en viktig faktor for hollandske militærekspedisjoner. Portugiserne klarte å få slutt på disse piratlignende raidene tidlig på 1700-tallet. Aracaju. Aracaju er hovedstad og en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Byen har 490 000 innbyggere (2004) og byen dekker et areal på av 174 km². Aracaju ble etablert i 1592 som en portugisisk koloni og ble delstatshovedstad fra 1855. Navnet sies å være sammensatt av "Ara" (papegøye) og "Cajú" (frukten cashew). Pernambuco. Pernambuco er en delstat nordøst i Brasil. Nabodelstater er Paraíba og Ceará i nord, Piauí i vest samt Alagoas og Bahia i sør. Delstatshovedstad er Recife. Andre byer er Caruaru og Petrolina. Geografi. Store deler av Pernambuco består av det halvtørre landskapet "sertão" med en buskvegetasjon som kalles "caatinga". Elva São Francisco er en viktig vannkilde for delstaten. Kystområdene er svært grøderike og var tidligere dekket av skogsbeltet "Mata atlântica". Skogen ble hugget ned i kolonitiden og det drives nå omfattende jordbruksproduksjon av sukkerrør i dette området. Historie. Pernambuco ble først bosatt av portugisiske nybyggere. I 1534 opprettet Kong João III av Portugal "kapteinsrikene" i Brasil. Pernambuco var en av disse 15 opprinnelige rikene, og ble styrt av Duarte Coelho. Coelho ankom Pernambuco, da kjent under navnet "Nova Lusitânia", i 1535 og etablerte seg der hvor byen Olinda senere skulle komme. Etter flere blodige kamper med Caetê-indianerne, som var i allianse med franskmennene, etablerte Coelho byen Olinda. Denne seieren gjorde det mulig for portugiserne å få kontroll over området og å starte et kapteinsrike. Byene Olinda, som ble den første hovedstaden, og Igarassu ble etablert i 1537. Pernambuco utgjorde en av de do to kapteinsrikene som var vellykket og som klarte å skape rikdom (den andre var São Vincente). Dette skyldes hovedsakelig produksjon av sukkerrør og bomull. Med hjelp av det Hollandske Østindiakompani etablerte man fabrikker for produksjon av sukker. I 1612 produserte Pernambuco 14 000 tonn sukker. På 1640-tallet ble mer enn 24 000 tonn sukker eksportert til Amsterdam. I 1630 var Pernambuco, samt mange andre portugisiske bosetninger i Brasil, okkupert av hollendere. Johan Maurits van Nassau-Siegen ble utnevnt som hersker over de hollandske kolonier i Amerika "(Nieuw Holland)." Nassaus regjeringen bygget opp byen Mauristaad, som i dag er kjent som Recife. Byen ble bygget i et deltaområde, noe som gjorde at man måtte ta i bruk hollandske teknikker med å bygge kanaler og demme opp områder. Denne etableringen flyttet det politiske fokus fra Olinda til Mauristaad. Nassau-administrasjonen ble kjent for å gjøre fremskritt innenfor urbanisme, kultur og vitenskap, noe som har preget Pernambuco frem til i dag. Portugal fikk tilbake kontrollen over Pernambuco i 1654 etter slaget ved Guararapes. Olinda fikk igjen status som politisk senter mens Recife forble den viktigste byen for handel og eksport. Olinda og Recife ligger forøvrig veldig tett og det eneste som skiller byene er byskiltene. Advance Australia Fair. «Advance Australia Fair» er australske nasjonalsangen, komponert av Peter Dodds McCormick på slutten av 1800-tallet, og første gang fremført 30. november 1878 av Andrew Fairfax. Sangen ble hurtig populær og tilpasset utgave ble sunget av et gigantisk sangkor på 10 000 mennesker ved innvielsen av føderasjonen i Australia i 1901. I 1907 belønnet den australske regjering McCormick med £100 for komposisjonen. Som de fleste nasjonalsanger blir den fremført ved høytideligheter og større sportsbegivenheter. I 1984 erstattet den «God Save the Queen» som Australias nasjonalsang. Australia har faktisk en uoffisiell nasjonalsang, Waltzing Matilda, som er like kjent. Recife. Recife er hovedstad og en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Recife ligger i den tropiske klimasonen. Byen har om lag 1,3 millioner innbygere og er Brasils fjerde største by. Byen er en viktig havneby. Nær Recife ligger Olinda, som er på UNESCO's verdensarvsliste. Historie. Recife ble etablert av hollendere ca. år 1630 under navnet "Mauritsstad". Byen ble bygget i et deltaområde, noe som gjorde at man måtte ta i bruk hollandske teknikker med å bygge kanaler og demme opp områder. Denne etableringen flyttet det politiske fokus fra Olinda til Mauritsstad. Selv om Portugal fikk tilbake kontrollen over Pernambuco i 1654 og flyttet hovedstaden tilbake til Olinda, forble Recife den viktigste byen for handel og eksport. Boeing. The Boeing Company (som regel forkortet til Boeing) er en amerikansk fabrikant av fly og romfartsmateriell for sivile og militære formål. Selskapet har sitt hovedkvarter i Chicago i Illinois, mens det største produksjonsanlegget ligger i Seattle i Washington. Boeings to hoveddivisjoner er Boeing Integrated Defense Systems, som er ansvarlig for forsvars- og romfartsprodukter, og Boeing Commercial Airplanes, som er ansvarlig for sivile luftfartøyer. Historie. En modell av Boeings første fly; The B&W Tidlig drift. Selskapet ble grunnlagt 15. juli 1916 i Seattle av William E. Boeing og George Conrad Westervelt som "B&W". Westervelt forsvant ut av selskapet etter kort tid. Kort etter forandret man navn til "Pacific Aero Products", og i 1917 fikk selskapet navnet "Boeing Airplane Company". Den første produksjonsordren kom på selskapets "Model C" sjøfly i 1917. Den amerikanske marinen bestilte 50 fly som skulle brukes til trening av piloter. Etter første verdenskrig bestilte ikke marinen flere fly, og selskapet produserte i en periode møbler for å overleve. Parallelt drev man med design av nye flytyper. Tidlig i 1919 ble den første luftpost levert med en Boeing "C-700". Turen gikk fra Vancouver, British Columbia, Canada til Seattle. Senere ble postruten flydd med en "B-1". Fra 1923 ble Boeing en ledende leverandør av jagerfly, etter først å ha tapt kampen om en militærkontrakt. Boeings fly, "Model-15" ble dog såpass godt mottatt, da det endelig ble ferdig, at Boeing ble en ledende produsent av jagerfly det neste tiåret. Datterselskapet "Boeing Air Transport" ble dannet da Boeing vant en kontrakt for flyfrakt av post i 1927. BAT tok også med seg passasjerer i sine små fly, og populariteten innen passasjerfrakt inspirerte "Model-80", et tremotors biplan med plass til 12 passasjerer. Flyet gjorde sin første tur den 27. juli 1929 og ble senere oppgradert med ytterlige 6 passasjerplasser. I 1929 eide "Boeing Aircraft and Transportation Corporation" etterhvert mange selskaper og forandret navn, til "United Aircraft and Transportation Corporation", som drev med design og bygging av fly, motorer og propeller, frakt av post, kommersielle flyruter og vedlikehold av flyplasser. Året etter kom selskapets første monoplan, post- og frakteflyet "Monomail" og jageren "XP-9". Videre fulgte modellen "247", som tross konkurranse fra Douglas "DC-2", sammen med bombeflyet B-9, la det økonomiske fundamentet for utviklingen større flermotors fly. Boeings siste biplan jagerfly, Boeing XF6B-1, hadde sin første flyvning i 1933, men den ble ikke satt i produksjon. I 1934 forbød konkurranselovgivning flyprodusenter fra å eie postflyselskaper, og "Boeing Holdings" under "United Aircraft and Transportation Corporation" ble splittet i United Air Lines, "United Aircraft" og "Boeing Airplane Company". Dette var et skudd for baugen og William Boeing trakk seg ut av selskapet og industrien. Utviklingen av militærfly frem mot andre verdenskrig førte til forbedringer også i de kommersielle flyene. 314 Clipper ble det første flyet til å fly transatlantiske ruter, og "Stratoliner", en kommersiell utgave av "B-17", ble det første flyet med trykkabin. Under andre verdenskrig økte Boeing produksjonen kraftig og produserte endatil 240 Douglas "DB-7B" for det franske forsvaret. Tørken i oppdrag for forsvaret etter krigen førte til oppsigelser av 70 000 ansatte. Likevel fortsatte utviklingen av militærfly og 17. desember 1947 fløy "B-47", Boeings første jetfly, sin jomfrutur. I 1952 bestemte man seg for sette $16 millioner i utvikling av en prototype for et jettransportfly, "Model 367-80", eller "Dash 80". Dette var en ren gambling med selskapets fremtid, men den lyktes. "Dash 80" ble prototype både for "KC-135 Stratotanker", verdens første jettankfly, og "Model 707-120", som var Boeings første kommersielle passasjerjetfly. Under den kalde krigen brukte Boeing sin erfaring fra andre verdenskrig, blant annet innen antiluftskyts og missiler, noe som førte til at selskapet begynte med romfart. Blant annet utviklet man et bemannet gjenbrukbart romfartøy som kunne gli gjennom jordens øvre atmosfære etter å ha blitt skutt ut i bane ved hjelp av en rakett. Ideen ble sett igjen 20 år senere i form av romfergen, og da hadde Boeing allerede vært i rommet gjennom sterk deltagelse i Apollo-programmet. Blant annet leide selskapet ut 2000 funksjonærer til NASA, og Boeing leverte det overordnede integrasjonssystemet for hele Apollo-programmet. Jetalderen. Utviklingen av kommersielle jetfly førte til støysvakere turbofanmotorer i "707", samt utviklingen av Boeing 727, selskapets eneste tremotors jetfly for mindre flyplasser. Det tomotors Boeing 737 var opprinnelig enda mindre og Boeing 747 var inntil nylig verdens største passasjerfly i drift (i 2007 ble Airbus A380 det største i drift). Boeing 747 var forøvrig enda en gambling med selskapets fremtid i en periode da det gikk nedoverbakke med flyindustrien, og Boeing tapte i tillegg arbeid i forbindelse med at Apollo-programmet gikk mot slutten. Man gikk også inn i databransjen og leverte kommersielle datamaskiner til 148 kunder, bygde vindturbiner, trikker og utviklet et avsaltingsanlegg for et feriested på Jomfruøyene, blant annet. I 1962 ble to "707-320B" bygd om for bruk av den amerikanske presidenten, og kalt "VC-137C". Disse ble de første Air Force One og var i drift som presidentfly frem til 1990, da de ble erstattet to "747-200", kalt "VC-25A". "707" ble faktisk produsert frem til 1991 fordi den var plattform for det militære overvåkingssystemet "Airborne Warning and Control System" (AWACS). På 90-tallet tok "767" over som plattform for dette systemet. På 1990-tallet har Boeing blant annet vært involvert i Sea Launch-prosjektet (sammen med blant andre Kværner) og Den internasjonale romstasjonen. Midt i samme tiår gikk Boeing gjennom to større fusjoner i løpet av kort tid. I desember 1996 gikk man sammen med Rockwell International Corporations avdeling for luftfart og forsvarssystemer. 1. august 1997 fusjonerte Boeing og konkurrenten McDonnell Douglas. Senere har selskapet kjøpt opp og fusjonert med flere mindre kjente teknologi- og romfartsselskaper. 2000 og fremover. I løpet av 1990-tallet fikk Boeing merke at Airbus ble en gradvis sterkere og mer aggressiv konkurrent. For å møte denne konkurransen lanserte selskapet modellen 787 Dreamliner som skulle vært levert til de første kundene i mai 2008. Produksjonen ble imidlertid forsinket, og flyet ble så ventet satt i drift i slutten av 2009. Men også denne datoen ble overskredet på grunn av produksjonsproblemer og det første flyet ble levert til ANA i august 2011. Divisjoner. De to største divisjonene er Boeing Commercial Airplanes og Integrated Defense Systems group. Bombardier. Bombardier LogoBombardier Inc., er et kanadisk selskap med hovedkontor i Montreal som produserer fly og tog. Selskapet har 65 400 ansatte (2011) og er organisert i de tre divisjonene Transportation, Aerospace og Capital. Flydivisjonen (Aerospace) produserer mindre fly for passasjertrafikk hvor også selskapet de Havilland Canada, som produserer propellfly, inngår. Videre produseres det business-jetfly samt amfibiefly som brukes til brannslukking. Bombardier (de Havilland Canada) produserer turboprop passasjerflyserien Bombardier Q Series (Dash-8) som bl.a. benyttes av Widerøe. Bombardier utvikler for tiden jetfly i den såkalte Bombardier C-serien. Dette er en flytype som er ment å ta opp kampen mot Boeings 737-serie og A320-serien til Airbus. Transportdivisjonen produserer trikker, motorvogner, lokomotiver og ulike godsvogner, både i Nord-Amerika og i Europa. Bombardier ble etablert i 1942 av Joseph-Armand Bombardier under navnet "L'Auto-Neige Bombardier Limitée" i Québec, Canada. Selskapet fokuserte i begynnelsen på produksjon av kjøretøy som kunne brukes på snø. Divisjonen som produserer snøskutere ble skilt ut som eget selskap i 2003 Strømmens Værksted. Strømmens Værksted eies i dag av det kanadiske selskapet "Bombardier Transportation". Avdelingen på Strømmen driver hovedsakelig med vedlikehold og modernisering av vognmateriell for NSB. Den nye kongevognen er en av de siste jernbanevogner som ble bygget ved Strømmen. Albert Joleik. Albert Joleik (født "Albert Sigvard Andersen" 14. mars 1880, død 1968) var en redaktør, nynorskforkjemper, lokalhistoriker og statsstipendiat. Han endret sitt navn til "Joleik" i 1905. Han var fra Florø, men bodde i Bergen og på Kleppstølen i Naustdal, der han hadde en gård. Han fullførte examen artium 16 år og 3 måneder gammel i 1896, som den yngste noensinne. Han hadde universitetsstudier i geografi, naturfag, norsk og tysk, og ble i 1901 den første student som innleverte embetseksamen på nynorsk. Mellom 1905 og 1908 var han offiser i Kongo. Senere var han redaktør for Spejelen i Trondheim, Gula Tidend og sitt eget blad Fjordaposten i Bergen fram til 9. april 1940. Som statsstipendiat og lokalhistoriker skrev han flere lokalhistoriske verk, m.a. "Sunnfjordsoga", "Soga um Jølst" og "Soga om Flora", og bygdebok for Bremanger. Joleik var en kjent radiokåsør og festtalar. Britisk Columbia. Britisk Columbia (fransk "la Colombie-Britannique", engelsk "British Columbia"), er Vestcanadadisk provins og ligger ved Stillehavet. Viktige byer er blant annet hovedstaden Victoria som ligger på Vancouver Island, og Vancouver. Provinsen har valgt den meget sjeldne kermodebjørnen som sitt nasjonalsymbol. Britisk Columbia har ca. 4 402 931 (2007) innbyggere, dekker 944 735 km² og er dermed den tredje største av Canadas ti provinser både hva befolkning og areal angår. Premierministeren er den Parti libéral / Liberal Party Gordon Campbell. Britisk Columbia ble en egen provins i 1871. Se også. * Mari Boine. Mari Boine i Warszawa, Polen i september 2007. Mari Boine i Warszawa, Polen i september 2007. Mari Boine, tidligere Mari Boine Persen (født "Mari Boine Olsen" 8. november 1956 i Karasjok) er en samisk sanger og musiker og utøver av såkalt «verdensmusikk». Hun har fornyet joik og modernisert samisk musikk ved å oppta elementer fra blant annet jazz, rock og folkemusikalske tradisjoner fra en rekke forskjellige kulturer. Bakgrunn. Mari Boines foreldre var småbruker og snekker Josef Boine Olsen (1922–90) og Kirsten Vuolab (1924–91). Hun vokste opp i et strengt læstadiansk miljø, hvor samisk språk og kultur ikke ble verdsatt. Mari Boine tok lærerutdanning ved Distriktshøgskolen i Alta, og arbeidet noen år som lærer ved Billefjord skole i Porsanger. Hun ga seg seg senere for å ofre seg mer for musikken. Allerede i sitt første album, Jaskatvuođa Maŋŋá (1985), tar hun kraftig oppgjør både med det læstadianske miljøet hun vokste opp i og det norske samfunnets overgrep mot samene. Engasjementet for den samiske kulturen og opprør mot undertrykkelse og fornorskningspolitikk har i stor grad preget både Boines liv og kunst. Læstadiansk salmesang og joik var hennes første musikalske påvirkninger, som senere er utviklet i kombinasjon med andre folkemusikalske elementer, rock og jazz. Kritikk av norske myndigheter og kirken utgjør sentrale elementer i Boines tekster og budskap. Gjennombruddsalbumet "Gula Gula" preges av en moderne uttrykksform med elektriske instrumenter, kombinert med tradisjonelle elementer fra både samiske og andre musikkformer. Hun var professor II i musikk ved Høgskolen i Nesna fra 2008 til 2010. Priser og utmerkelser. Mari Boine har mottatt flere priser, som Ole Vig-prisen, Finnmark fylkes kulturpris 1991, Samerådets ærespris 1992, Pillarguriprisen i 2002, og Nordisk Råds Musikkpris i 2003. Hun har vunnet tre Spellemannpriser i åpen klasse: Spellemannprisen 1989 for "Gula Gula", Spellemannprisen 1993 for "Goaskinviellja" og Spellemannprisen 1996 for "Eallin". I tillegg vant hun Gammleng-prisen i åpen klasse i 1993. Det kongelige hoff kunngjorde 18. september 2009 at kongen har utnevnt Boine til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes allsidige kunstneriske virke.» Hun kom ut på frimerke 16. september 2011 da Posten utga en serie med fire frimerker med tema «Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister». I statsbudsjettet for 2013 ble Boine utnevnt til statsstipendiat. Diskografi. Mari Boine har også medvirket på andre musikeres innspillinger, blant annet hos Jan Garbarek. Hun er også en viktig bidragsyter i fredsprosjektet One People. Hun komponerte musikken til den norske filmen Kautokeinoopprøret. Hun har opptrådt over hele Europa og i USA Dolstad kirke. Dolstad kirke (lokal uttale: "Dorsta' " eller "dol:sta") ligger i Mosjøen i Nordland og har plass til om lag 500 personer. På begynnelsen av 1700-tallet ble det vedtatt å bygge en ny kirke på Dolstad, da den gamle var i svært dårlig stand. Den nye kirka ble fullført i 1735 etter en byggeperiode på fire år. Byggherre var Nils Pedersen Bech fra Trondheim og kirka er trolig bygget etter mønster av Bakke kirke i Trondheim. Kirken ble vigslet av magister og prost Anders Dass, sønn av Petter Dass den 7. august samme år. Arbeidet ble utført som pliktarbeid av almuen i soknet. De som ikke kunne delta, betalte i stedet for seg. Kirka er en korskirke i laftet tømmer med et åttekantet midtskip som åpner seg ut mot de fire korsarmene. På 1880-tallet ble det lagt kraftige panelbord under taket. På 1970-tallet ble det bestemt at kirka skulle føres tilbake til sitt opprinnelige utseende. Dette innebar at all maling ble skrapt ned og at takpanelet ble fjernet. I 2007 ble de innvendige panelbordene lagt på igjen, samtidig som det ble lagt isolasjon i taket. Det har stått minst to kirker på Dolstad tidligere. Den første var bygget i katolsk tid, kanskje så tidlig som på 1100-tallet og var viet erkeengelen Mikael. Den ene kirkeklokka vitner om dette med innskrifta «Ste Mihaels kierke i Wefsen.» Klenodier både fra de første kirkene på Dolstad samt den hevbare dåpsengelen fra 1782 er fremdeles i bruk. Morten Andreas Meyer. Morten Andreas Meyer (født 20. oktober 1959 i Sarpsborg) er en norsk politiker (H) og styreleder for fotballklubben Hamarkameratene. Han var statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet fra 2001 til 2004, og ble deretter statsråd i Arbeids- og administrasjonsdepartementet da Victor Norman gikk av. Hans departement ble senere omgjort til Moderniseringsdepartementet. Han var statsråd frem til regjeringen gikk av høsten 2005 etter nederlag i valg til Stortinget. Etter dette ble han sjef for konsulentvirksomheten i IBM Norge. Meyer la fram «eNorge – det digitale spranget» 27. juni 2005, som krever at nye offentlige IT-systemer skal bruke åpne standarder innen 2009, samt at offentlige IT-tjenester skal kunne brukes av alle. Meyer gikk på Hamar katedralskole, og gikk rett i arbeid etterpå, da han tok over farens bedrift. I 1983 ble han valgt inn i kommunestyret i Hamar. Mellom 1999 og 2001 var han varaordfører i kommunen. Objektorientert programmering. Objektorientert programmering (OOP) er et paradigme for programmering av datamaskiner. Konseptet stammer fra arbeidet nordmennene Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl gjorde ved Norsk Regnesentral med programmeringsspråket Simula på 1960-tallet, noe de ble belønnet med både Turing-prisen og John von Neumann-medaljen for. OOP-konseptet fikk stor utbredelse gjennom bruk i andre programmeringsspråk, på 1970-tallet Smalltalk, på 1980-tallet C++ og på 1990-tallet Java. De fleste av de mest brukte programmeringsspråkene i dag benytter seg av en objektorientert programmeringsmodell. Fordeler og ulemper. Objektorientert programmering har vært det rådende paradigmet siden 1990-tallet, og har både tilhengere og motstandere. Tilhengerne peker ofte på at objekter og hierarkier både passer den virkelig verden godt og er en naturlig måte å tenke på for mennesker. De trekker også fram at de fleste utviklere i dag er kjent med paradigmet, og kan jobbe med kode som er skrevet slik uten ekstra opplæring. Motstanderne peker ofte på virkelige problemstillinger som passer dårlig i en objektmodell samt problemet med å bruke objektorientering i samband med relasjonsdatabaser. Kinnaspelet. Kinnaspelet er et historisk spel som hvert år siden 1985 har blitt framført mellom bergveggen og steinkirken Kinn kirke på den øya Kinn i Flora kommune i Sunnfjord i Sogn og Fjordane lengst vest i Norge. Under Kinnaspelet blir skuespillet "Songen ved det store Djup", skrevet av Rolf Losnegård, satt opp og vist med deltakelse av både profesjonelle aktører og amatører. Bakgrunnen for Kinnaspelet. Sokneprest Odd Stubhaug i Florø fikk i 1980 ideen om å lage et historisk skuespill basert på myter knyttet til middelalderkirken på Kinn. Han kontaktet Sogn og Fjordane teater med ideen, og et samarbeid kom i stand. I den første Kinnaspel-komiteen satt Odd Stubhaug, Else Nydal, Liv Sørebø Ellingsen, Kirsti Grindheim, Jostein Molde, Renate Svardal, Randi Holsen, Grete Heggelund, Arne Færøyvik og Jon Ådnøy. Stykket hadde urpremiere 5. juli 1985. I årene etter har stykket blitt spilt i slutten av juni. Handlingen i stykket. Rammen rundt dramaet er innføringen av reformasjonen i Norge i 1537. Kongens fut kommer med bud om de religiøse endringene til Kinn. Samtidig gjør han det kjent at Norge er blitt lagt under Danmark som et lydrike. I et «teater i teateret» fortelles også historien om den irske helgenen Sunnivas flukt fra hedenske vikinger. Sagnet forteller nemlig at St. Sunniva (kjent i forbindelse med Selje kloster) var en av tre søstre. De flyktet fra vikingene i hver sin båt. Båtene drev inn til hver sin øy på Vestlandet og til Kinn kom Borni. Hun skal ha bodd i en heller i fjellet bak kirken. Kinnaspelet er bygget på denne historien. Legender og historie danner miljø og bakgrunn. Men spelets nerve ligger likevel i allmenne konflikter: Tro og tvil, håp og mismot, kjærlighet og svik, opprør og undertrykking. Aktører. "Songen ved det store Djup" er skrevet av Rolf Losnegård, som også måtte steppe inn som skuespiller det første året, etter at Gerald Pettersen ble syk like før premieren i 1985. Anne Gullestad hadde den opprinnelige regien på stykket, men det har siden blitt regissert av instruktørene Trond Lie, Mette Brantzeg, Agnete Haaland og Trond Birkedal (2007). Musikken er skrevet av Per Janke Jørgensen. Skuespillere som har hatt bærende roller i stykket, er blant annet Agnete Haaland, Gro Ann Uthaug, Per Christian Ellefsen og Morten Røhrt. Kinnaspelet blir fremført i samarbeid med Sogn og Fjordane Teater og hundre og femti amatører. Litauens fylker. Litauens fylker er 10 i tallet og omfatter 9 byer, 43 gamle og 8 nye kommuner. Kommunene er inndelt i roder. Før Andre verdenskrig var inndelingen at et fylke "(apskritis)" ble inndelt i kommune "(valščius)". Fra 1950-tallet forsvant denne inndelingen, og man fikk kun kommune "(rajonas)" og rode "(seniūnija)". Kommunene inndeles i bykommuner og landkommuner. I oversikten under er bynavn med både by- og landkommune skilt ut fra hverandre, mens alle andre kommuner er landkommuner. Fra 1990-tallet kan kommunene velge om de vil betegne seg som "«savivaldybė»" (direkte oversatt "«selvstyre»)" istedenfor «rajonas». Kommunene som har skiftet til «savivaldybė» er merket med «1». Det er ingen spesiell forskjell på disse to betegnelsene. Alle fylker har en statlig oppnevnt fylkesmann, som har som sin hovedoppgave å se til at alle i fylket forholder seg til grunnloven og andre lover. V.S. Naipaul. "Sir" Vidiadhar Surajprasad Naipaul (født 17. august 1932) er mer kjent som V. S. Naipaul og er en britisk forfatter av hinduisk og vestindisk slekt. Han er født i Chaguanas på Trinidad og Tobago, en daværende britisk koloni. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2001 og har blitt adlet av Dronning Elisabeth II av Storbritannia. Naipaul er først og fremst en uhyre skarp observatør av mennesker. Dette kommer til uttrykk både i romanene hans, men vel så mye i reiseskildringene, som utgjør nærmere halvparten av forfatterskapet. Blikket hans er empatisk, men ikke estetiserende. Han formidler det han ser, uten å forskjønne eller pynte på. Og han evner å trenge dypt ned i karakterene han beskriver. Det er denne evnen til å fange menneskelig rikdom som gjør bøkene hans til flerdimensjonale oppdagelsesreiser, nesten uansett hva han skildrer. Åndalsnes. Åndalsnes er en by med om lag 3 000 innbyggere, med omland. Den er administrasjonssenter for Rauma kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet Åndalsnes har innbyggere per 1. januar. Postadressen er 6300 Åndalsnes. Byen ligger ved utløpet av elva Rauma i Romsdalsfjorden. Byen er omkranset av høye fjell på opptil 1800 m, med Trolltindene, Vengetindene og Romsdalshorn som de mest markante. Åndalsnes har betydelig turisttrafikk og har cruisehavn med rundt 30 anløp årlig. Stedet er et senter for fjellsport i Norge. I juli hvert år arrangeres Norsk Fjellfestival. Samt flere musikkfestivaler blant annet Trollblues og RaumaRock. Det er tre skoler på Åndalsnes, Rauma videregående skole, Åndalsnes barneskole og Åndalsnes ungdomsskole. Rauma kulturhus ble innviet 14. september 2007. Der er det kinosal, bibliotek, forestillingssal og øvingslokaler. Åndalsnes sentrum, sett fra Nebba Kommunikasjon. Utsikt over den innerste delen av Romsdalsfjorden med Åndalsnes oppe til venstre i bildet. Åndalsnes er et betydelig kommunikasjonssenter med atskillig industri, og er handels,- og servicesenter i indre Romsdal. Stedet er et viktig trafikknutepunkt der riksvei 64 til Molde tar av fra europavei 136 mellom Ålesund og Dombås, og Åndalsnes stasjon er dessuten endestasjonen på Raumabanen, den eneste jernbanestrekningen i Møre og Romsdal. I tidsperioden fra Raumabanen åpnet til de tre byene i fylket fikk hver sin flyplass var Åndalsnes fylkets store kommunikasjonssenter. De tre byene hadde alle sine korresponderende rutebusser til og fra togene på Raumabanen. Historikk. Navnet Åndalsnes er sammensatt av gårdsnavnene "Åndal" og "Nes", sammensatt første gang da poststedet "Aandalsnæs" åpnet i 1888. Tolkningen av "Åndal" er usikker, kanskje egentlig "Åmdal" etter gammelnorsk "amr" for rustrød eller mørk. I 1860-åra ble veien ned Romsdalen til gårdene Åndal og Nes ferdig, og det nye stedet Åndalsnes vokste fram. Turistskipene valgte etterhvert Åndalsnes som havn og i løpet av 1880-åra vokste stedet fram som det nye turistsenteret i Romsdal. Åndalsnes ble virkelig sentrum i indre Romsdal etter at Raumabanen ble åpnet i 1924. Tidlig i den andre verdenskrig, spilte Åndalsnes en viktig rolle, under felttoget i Norge 1940. Her ble britiske styrker landsatt 12–17. april. Sentrum av Åndalsnes ble ødelagt etter tyske bombeangrep ved den tyske invasjonen 23. april 1940. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og etterlot seg mye ødelagt krigsutstyr. Rauma kommunestyre vedtok i 1996 at Åndalsnes kan benytte betegnelsen by. Anicetus. Den hellige Anicetus (født ukjent dato, død ca. 166), ble valgt til pave ca. 155. Ifølge "Liber Pontificalis" var han fra Emesa i Syria. Ingenting er kjent om hans familie utover at hans far het Johannes. Det er under hans pontifikat at det første gang er kjent stridigheter som datering av påsken. De fleste østlige kristne feiret påsken den 14. nisán uansett hvilken dag datoen falt på, mens de vestlige og enkelte østlige kristne feiret den første søndag etter denne datoen. Biskop Polykarp av Smyrna hadde vært disippel av Evangelisten Johannes, og ville følge skikken han hadde lært fra ham, nemlig feiring 14. nisán. Denne skikken hadde også belegg i tradisjonen fra St. Filip. Mot dette sto tradisjonen fra St. Peter og St. Paulus med feiring på søndag. Polykarp besøkte Anicetus kort tid etter han var valgt. Paven gjorde det klart at han følte seg forpliktet til å følge sin forgjenger Peters tradisjon. De to klarte ikke å løse problemet, men skiltes som venner. En større strid om påskefeiringen oppsto omkring 270, og det ble Anicetus' syn som vant fram og ble vedtatt som bindende ordning på konsilet i Nikea i 325. Kirkehistorikeren Hegesippus besøkte også Anicetus, og de to besøkene har ofte blitt regnet blant de tidligste tegn på pavens høye rang blant biskopene. Han skal ha vært den første pave som fordømte et heresi, nærmere bestemt montanismen. Han var også sterk motstander av gnostisismen og markionismen. "Liber Pontificalis" nevner også at Anicetus skal ha pålagt kirkens menn å ha annen frisyre enn verdslige menn. Dette var en skikk som holdt seg lenge; i enkelte katolske ordener er det fortsatt skikk og bruk at de som slutter seg til ordenen får den spesielle frisyren tonsur. Historikere mener nå at det antagelig var Anicetus som først reiste et kapell over St. Peters grav på Vatikanhøyden. Man har tidligere ment, slik "Liber Pontificalis" hevder, at det var Kletus (Anaklatus) som gjorde dette, men man mener at dette er en for tidlig datering, og at det nok har vært en navneforvirring. Tradisjonelt har Anicetus vært regnet som martyr, men det finnes ikke beviser for dette. Hans minnedag er 17. april. Nielsen. Nielsen er et vanlig etternavn i Danmark, og er også blant de 100 mest brukte etternavnene i Norge. I 2006 hadde 6 160 nordmenn etternavnet Nielsen. Navnet er et patronymikon og betyr «sønn av Niels». Mont Blanc. Mont Blanc (fransk) / Monte Bianco (italiensk), "Det Hvite Fjell", er Vest-Europas høyeste fjell (4808 moh etter siste måling), og ligger i de franske Alpene på grensen til Italia og nær grensen til Sveits. Høyden varierer noe fra år til år med den vekslende snømengden på toppen. Isbreen på toppen er opptil 23 m høy. Den første bestigning var ved Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard den 8. august 1786. Mont Blanc var i Vest-Europa inntil Sovjetunionens oppløsning regnet som det høyeste fjell i Europa, men dette er nå oftest regnet for å være Elbrus i Kaukasus (5642 moh). Italienere og franskmenn strides om dette fjellet. På italienske kart ligger toppen på grensen mellom de to landene, mens den på franske kart ligger klart inne i Frankrike. Mont Blanc-tunnelen mellom Chamonix, Frankrike og Courmayeur, Italia, ble påbegynt i 1957 og ferdig i 1965, og er 11,6 km lang. Den 24. januar 1966 krasjet en Air India Boeing 707 i fjellet, 117 mennesker omkom. Sammenlagt har om lag 300 klatrere omkommet i Alpene siden 1. juni 2008, om lag 200 av dem omkom på Mont Blanc. Eleuterius. Eleuterius (født ukjent dato, død ca. 189) var av gresk avstamning, og var ifølge "Liber Pontificalis" født i Nikopolis i Epirus, i dagens Albania. Hans far het Abundius eller Habundius. Under pave Anicetus (ca. 155-166) virket han som diakon i Roma. Hans tid som pave var kjennetegnet av relativ fred med romerske myndigheter, men av indre stridigheter blant de kristne i Roma. Enkelte kjetterske bevegelser hadde begynt å få innpass i byen, og blant annet erklærte Eleuterius at ingen mat som egnet seg som menneskeføde skulle foraktes av kristne; dette var sannsynligvis rettet mot manikeerne eller montanistene, som forbød sine medlemmer å spise kjøtt. I 177 eller 178 besøkte Ireneus av Lyon paven, som utsending fra biskop Pothinus. Menigheten der ble utsatt for harde forfølgelser, men hans hovedanliggende var striden med montanistene. I "Liber Pontificalis" fortelles det at en britisk konge skrev til Eleuterius og ba om at det ble sendt misjonærer til landet. Paven skal ha sendt to prester ved navn Fugatius og Damian. Historikere mener nå at dette er en avskriftsfeil, og at det dreide seg om kongen i Britium i Mesopotamia (dagens Urfa i Tyrkia), Agbar IX. Det er kjent fra andre kilder at han ble kristen, og tidspunktet stemmer med at han kan ha skrevet til paven. At noen britisk konge skal ha skrevet og at misjonærer skal ha blitt sendt dit så tidlig er derimot usannsynlig. Han er lenge blitt regnet som martyr, men den tidligste kilden for dette er Ado av Vienne som skrev om det i 858, og det kan derfor ikke festes lit til opplysningen. Han ble gravlagt på Vatikanhøyden. Hans minnedag er 26. mai. Den katolske kirke i Norge. St. Olav domkirke, den første katolske kirke i Norge etter reformasjonen Den katolske kirke i Norge ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet, som følge av at landets skytshelgen St. Olav var skrinlagt i domkirken der. Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet katolske bispedømmer utvidet til fem. Med Olav den hellige ble den katolske kirkes posisjon befestet i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble katolisisme den dominerende og etter hvert eneste tro. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en katolsk menighet i Oslo. I tråd med norske regler mottar den katolske kirken i Norge statstilskudd for de katolikkene som er registrert og har norsk personnummer. Per mai 2012 er det registrert over katolikker i Norge, altså drøyt 2,2 % av befolkningen. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirken imidlertid om lag 200 000 katolikker i Norge. Annuario Pontificio for 2011 opererer med et tall på katolikker, og katolikker utgjør isåfall omtrentlig 5 % av befolkningen i Norge, som med det blir Nord-Europas mest katolske land. Etter reformasjonen. Det var ingen folkebevegelse som førte til reformasjonen i Norge i 1537. Det brede laget av folket hadde lite kjennskap til reformasjonstankene. Overgangen fra katolisisme til protestantisme skjedde først og fremst ut fra kongens og makthavernes økonomiske og politiske interesser. Reformasjonen førte til at kong Kristian III fikk hånd om alt kirkegodset i Norge, noe som utgjorde halvparten av all jord i landet. Den nye troen var fremmed for nordmennene, og ble introdusert gjennom danske prester og danske bøker. Reformasjonen ble oppfattet som tvang av svært mange. Flere adels- og embetsmenn ville imidlertid være med på å dele kirkegodset, og støttet reformasjonen av den grunn. Reformasjonen førte til at den lutherske statskirken, Den norske kirke, ble den eneste tillatte. Den katolske kirken ble forbudt. Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og den katolske kirke ble en undergrunnskirke. Motreformasjonen i Danmark-Norge. Den første tiden etter reformasjonen fikk de nordiske kirkene stort sett være i fred. Paven og den katolske kirken var de første årene mest opptatt av det som skjedde i Tyskland og nabolandene. Det ble likevel flere ganger laget planer om å overta makten i Danmark-Norge, blant annet med hjelp av Peder Oxe og senere ved Andreas Lorichs prosjekt ved å overfalle Danmark med spanske styrker. Etterhvert det ble det opprettet teologiske studier for nordboere i Roma. Senere også i Belgia, Polen og andre steder. Studentene gikk på jesuittiske skoler, og mange fikk studiene gratis. De måtte delta på katolske messer, skrifte og katolsk nattverd. Mange av studentene gikk over til katolisismen, og den mest kjent er Laurentius Nicolai Norvegus. Skolen fikk gså godt ry på seg. De var flinke å lære fra seg, de holdt ungdommene i streng kustus og de var billigere enn skoler de konkurrerte med. Flere begynte med misjonsvirksomhet i Norden, med utgangspunkt i Polen og Belgia. Det ble etterhvert også en del katolikker i Norge som mer og mindre skjulte sin tro, blant annet Laurits Clausen Scabo som var biskop i Stavanger og Christoffer Hjort som var rektor ved Oslo skole. I 1602 fikk katolikkene i Norge i en periode en egen geistlig. I 1604 ble situasjonen for katolikkene forverret. Det ble da forbudt å ansette noen som hadde gått på jesuittiske skoler i stillinger i skoler og kirker. I praksis ble det da slutt med at studenter fra Norge dro til jesuittiske skoler, og mye av kontakten med katolske land forsvant. I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk. Som en følge av det kom det i 1624 forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, med trussel om dødsstraff. Men omkring midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte. Etter 1843. I Norges grunnlov fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. Kong Karl III Johan ga tillatelse til dette, og presten Gottfried Ignatius Montz reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire messe i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og det teologiske fakultet. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner. 6. mars 1843 ble det ved Kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere. I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner). Struktur i moderne tid. I den katolske kirke er den viktigste enheten bispedømmene. Disse kan være samlet under et erkebispedømme, eller stå direkte under paven i Roma. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, kapelldistrikter, der det er nødvendig. Bispedømmer og stift. I 1667 besluttet den hellige stol at Norge skulle underlegges det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen med sete i Bremen. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet "Vikariatet for de nordiske misjoner". I 1781 ble den skandinaviske halvøy skilt ut i det apostoliske vikariatet Sverige, med sete i Stockholm. I 1852, ni år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen, katolsk jurisdiksjon, det apostoliske prefekturet "Nordpolmisjonen". Denne dekket også bl.a. Island og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon etter reformasjonen, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefektur i 1869 og vikariat i 1892. I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene (sui iuris) Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefektur i 1935, og Nord-Norge i 1944. Neste organisatoriske endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere. I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsatt er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ennå ikke oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen "stift" om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift. Menigheter. Den katolske kirke i Norge besto pr desember 2010 av 35 menigheter og ett kapelldistrikt. Nedenfor er disse rangert etter kirkedistrikt og kronologisk etter opprettelsestidspunkt som «stasjon» eller menighet. Klostervesen. Se Katolske klostre i Norge. Caritas Norge. Nødhjelpsorganiasjonen Caritas Norge ble opprettet i 1964 som arvtager for Katolsk flyktninghjelp. Norges Unge Katolikker. Norges Unge Katolikker (NUK) er en katolsk barne- og ungdomsorganisasjon som har sitt utspring i de katolske menighetene i Norge. NUK er et fellesskap hvor barn og unge har sin egen plass og kan treffe andre katolikker. NUK baserer sitt arbeid på troskap til den katolske kirken og arbeider i samråd med biskopene på stiftsplan og sogneprestene i den enkelte menighet. NUK støttes av biskopene i de tre katolske stiftene i Norge. Til grunn for alt NUKs arbeid ligger de tre nøkkelbegrepene tro, fellesskap og handling. Organisasjonen har lokallag i hele landet. I lokallagene treffes barn og ungdommer for å bygge opp vennskap og fellesskap med hverandre i troen, og for å gjøre ting for andre mennesker. Det lokale arbeidet er det primære i NUKs virksomhet. Hvert år arrangeres det barne- og ungdomsleirer i regi av NUK. Disse leirene er spredt rundt i hele landet. Det arrangeres påskeleirer for ungdom og sommerleirer for alle aldersgrupper. NUK arrangerer også flere helgesamlinger hvert år. NUK er medlem av Nordisk Katolsk Ungdomsråd, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). Vidar Kleppe. Vidar Sveinung Kleppe (født 16. september 1963 i Bergen) er en norsk politiker, tidligere leder av partiet Demokratene og medlem av Vest-Agder fylkesting og Kristiansand bystyre (gjenvalgt i 2011). Han var også stortingsrepresentant (for Fremskrittspartiet, Vest-Agder) i tiden 1989–1993 og igjen 1997–2001. Kleppe er bosatt i Vågsbygd i Kristiansand. Bakgrunn og politisk virke. Kleppe er utdannet mekaniker: Maskin- og mekanikerskole 1981. Reiste i utenriks sjøfart 1981-1982, etter det industriarbeider i Kristiansand 1982-1987. Selvstendig næringsdrivende 1987-1989. Ansatt i Dica Reklame 1994-1997. Kleppe startet sin politiske karriere på 1980-tallet da han var medlem av Kristiansand formannskap og bystyre i periodene 1987-1991, 1995-1997 og 2003 – 2007. Medlem Vest-Agder fylkesting 1995-1997 og 2003-2011. Begynte sin rikspolitiske karriere da han ble innvalgt på Stortinget i 1989. Han markerte seg på 1990-tallet som en restriktiv innvandringspolitiker i både i Frp og i norsk politikk. Kleppe ble suspendert fra Frp i mars 2001. Carl I Hagen var overbevist om at Kleppe hadde ambisjoner om å bli hans etterfølger. Han meldte seg imidlertid ut av partiet samme år. Etter en snartur innom Det Liberale Folkeparti stiftet han i 2002 partiet Demokratene. Har siden 2002 vært leder for partiet. Kleppe var en av Stortingets mest markante politikere på 1990-tallet. Han var hovedarkitekten bak at Stortinget vedtok lik krigsinvalidepensjon, uavhengig av om den pensjonerte hadde vært dekksgutt eller kaptein i krigsårene 1939-1945. Kleppes forslag om fangeerstatning (NOK 100 000) til norske fanger i japansk-kontrollerte områder under den andre verdenskrigen, fikk full tilslutning av Stortinget. Vidar Kleppe er sønn av direktør Erling Kleppe (1941 – 1989) og husmor Harriet Kleppe (født Uthaug) (født 1944). Kleppe er gift med Elin Dyrstad Kleppe og har tre barn. Gregory Bateson. Gregory Bateson (født 1904, død 1980) var en britisk sosialantropolog, biolog, systemteoretiker og kommunikasjonsteoretiker. Bateson regnes som en av grunnleggerne av kybernetikken. Bateson er også en av de viktigste teoretikerne som danner bakgrunn for systemisk familieterapi. Biografi. Gregory Bateson var sønn av William Bateson som var professor i biologi i Oxford og regnes som grunnleggeren av genetikken. Han vokste opp i en familie som var levende opptatt av naturen. Gregory studerte derfor først biologi, men skiftet til sosialantropologi. Han ble lei av den intellektuelle arven fra faren og ønsket å gå sin egen vei. I 1930-årene hadde han lengre opphold på Ny-Guinea og Bali. På Ny-Guinea møtte han den kjente amerikanske antropologen Margaret Mead som han giftet seg med i 1936. Sammen fikk de datteren Mary Chatrine Bateson (1939 -). Bateson skilte seg i 1950, men bevarte et godt faglig vennskap med Margaret Mead resten av livet. Han ble amerikansk statsborger i 1940 og fram til sin død i 1980 bodde Bateson i USA. Etter krigen underviste Bateson i antropologi i New York og Massachusetts. Under krigen arbeidet han for OSS, CIAs forløper. Mot slutten av 40-årene ble han også interessert i psykiatri. Sammen med psykiateren Jurgen Ruesch skrev han i 1951 “Communication: The Social Matrix of Psychiatry”. I 1949 begynte han å jobbe som etnolog ved "Veteran´s Administration Hospital" i Palo Alto. Her hadde Bateson et forskningsprosjekt sammen med Jay Haley, antropologen John Weakland og psykiateren Don Jackson. De var opptatt av å studere kommunikasjon i familier der et av medlemmene var psykotiske (Palo Alto-grupppen). I perioden (1952 til 1962) jobbet de med å introdusere kommunikasjonsteori som forståelsesramme for en rekke sosiale fenomener. I 1956 skrev de en artikkel “Toward a theory of schizophrenia” der de formulerte Double bind-hypotesen. Denne gruppens arbeid har vært en viktig inspirasjonskilde for familieterapi og særlig det man kaller systemisk familieterapi. I 1960-årene arbeidet Bateson ved delfinlaboratoriene på Jomfruøyene og på Hawaii. Mot slutten av sitt liv bodde Bateson i California hvor han underviste på universitetet. De aller siste årene bodde han på Esalen Institute, som ligger på en del av Stillehavskysten som kalles Big Sur. Hans mest kjente bøker er Steps to an Ecology of Mind, 1973, Mind and Nature, 1980 og hans uferdige verk Angels Fear som hans datter Mary Chatrine gjorde ferdig i 1987. Metakommunikasjon. Bateson er inspirert av denne når han utvikler kommunikasjonsteorien sin og beskriver metakommunikasjonsbegrepet. Han definerer metakommunikasjon som kommunikasjon om kommunikasjon. Begrepet viser til det som innrammer kommunikasjonsinnholdet; både kommunikasjonssituasjonen og relasjonen mellom kommunikasjonspartene. Det sentrale poeng er at ikke alle kommunikative budskap er på samme logiske nivå. Det vil alltid være til stede kommunikasjon om kommunikasjon, der metakommunikasjon viser til et abstraksjonsnivå som utgjør forholdet mellom de som snakker sammen. I den menneskelige kommunikasjon vil vi bruke forskjellige metakommunikative budskap til å ramme inn den meningsfylte utvekslingen av signaler. Slike budskap kan for eksempel være at nå leker vi sammen eller nå er vi vennlig innstilt overfor hverandre. Denne rammen klassifiserer kommunikasjonen. Disse budskapene forblir gjerne implisitte gjennom ikke-verbale uttrykk som positur, fakter, ansiktsuttrykk og intonasjon. Analog og digital kommunikasjon. Slike ikke-verbale uttrykk blir definert som analogt kodet kommunikasjon. Den analoge kommunikasjonen er viktig for å kommunisere om relasjoner. Analog informasjon kan bli mottatt via gester, fakter, lydnivå, stemmeleie og ansiktsuttrykk. Alt ved kommunikasjonen som ikke er verbalisert blir betraktet som analog kommunikasjon. Dette inkluderer tolkninger av den andres bevegelser og handlinger. Kodingsmåten kan karakteriseres som samsvarende. Det er en korrespondanse eller sammenheng mellom tegn og det som tegnet betegner. Hvis et stønn betegner misnøye, kan man tenke seg at det er et samsvar mellom stønnets styrke og misnøyens styrke. I digital kommunikasjon vil et spesifikt antall av konvensjonelle tegn (for eksempel 1,2,3,X,Y) bli flyttet omkring i henhold til regler kalt algoritmer. Tegnene i seg selv har ingen enkel forbindelse til det de betegner. For eksempel er tallet 5 ikke i seg selv større enn tallet 3. Et navn har en helt konvensjonell forbindelse med den navngitte klasse. Det verbale språk vil nesten alltid fungere som digital kommunikasjon. Mens den analoge kommunikasjonen er kjennetegnet av kommunikasjon gjennom ikke-verbale interaksjonsmønstre, er den verbale kommunikasjonen kjennetegnet av forsøk på å navngi ting og helheter i miljøet. I diskusjoner rundt mellommenneskelige forhold fungerer ikke den verbale kommunikasjonen alltid like godt som den analoge kommunikasjonen. Hvis man sier: ”"jeg er glad i deg"”, vil mottakeren etter all sannsynlighet rette mer oppmerksomhet mot senderens kroppsspråk og stemmeleie enn mot ordene i seg selv. Den som forsøker å etterligne slike relasjonelle uttrykk nærer vi også gjerne mistillit til. Likeledes kan vi bli veldig ukomfortable hvis noen begynner å kommentere faktene våre i forhold til hvordan vi oppfører oss. Helst foretrekker vi at den analoge kommunikasjonen forblir skjult. Ofte er man heller ikke selv klar over hvilken psykologisk ramme man opererer innenfor. Et problem da blir at det lett oppstår misforståelser. Mottakeren vil for eksempel kunne forveksle sjenerthet med forakt. Vi kan også bevisst forsøke å forfalske den analoge kommunikasjonen. Eksempler kan være den kunstige latteren eller den påtatte vennligheten. Inger-Marie Ytterhorn. Inger-Marie Ytterhorn (født 18. september 1941 i Oslo) er en norsk politiker (Frp). Hun har vært aktiv i kommunalpolitikken i Bergen i en årrekke, og har også representert Hordaland på Stortinget i perioden 1989–1993. Ytterhorn er datter av grosserer Ingar Thorud (1912–1992) og hjemmeværende Anne-Marie Prydz (1914–1976). Hun er enke etter stortingsrepresentant Bjørn Erling Ytterhorn. Stortingskomitéer. Ytterhorn var i perioden 1993–1997 1. vararepresentant for Hordaland, og i perioden 1997-2001 var hun 2. vararepresentant. Medlemskap i gruppestyrer. 1989–1993: medlem gruppestyre Fremskrittspartiet fra 1992. Kommunalpolitisk aktivitet. Varamedlem Bergen formannskap 1987–. Fylkespolitisk aktivitet. Varamedlem Hordaland fylkesting 1987–. Veldig høy frekvens. Veldig høy frekvens (VHF) er elektromagnetisk stråling i området 30 til 300 MHz. VHF-området brukes mye til kringkasting og telefoni. Radiosignalene har normalt en rekkevidde like langt som øyet kan se, og frekvensområdet er særlig godt egnet i Norge siden radiosignalene blir reflektert av fjell som lys av et speil. Radiobølgene kan også "krumme seg rundt" en skarp fjellkam. En radiosender på en fjelltopp kan derfor ha dekning ned i en dal, selv om det ikke er innenfor synsvidde. I VHF-området ligger FM-båndet mellom 87,5 og 108 MHz. Andre brukere er flynavigasjon 108-118 MHz, flytelefoni, 118-136 MHz, amatørradiobånd, såkalt "lukkede nett" (Politi, brannvesen, Røde kors, etc), jaktradio og maritim VHF (mellom skip). Tidligere brukte OLT Offentlig Landmobil Telefoniområdet rundt 160 MHz. Øvre del av VHF-båndet (200-300MHz) har vært benyttet til TV-sendinger, trådløse mikrofoner og medisinsk overvåkning. Ultrahøy frekvens. Ultrahøy frekvens (UHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 300 MHz og 3 GHz. Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet. Bølgelengde: 0,1 – 1 meter. Teknologi. UHF band III og IV skal brukes for det nye Digitalt bakkenett (TV). Frekvensområdet for disse er 470–790 MHz. Nordisk mobiltelefon (NMT) benyttet et bånd nær 450MHz, og hadde lengre rekkevidde enn dagens mobiltelefoner med GSM-kommunikasjon på 900 og 1800 MHz. IEEE 802.11 b og g "wi-fi" (se Trådløst lokalt datanett) er også innenfor UHF. Frekvensen på disse er 2,4 GHz. Mikrobølgeområdet. Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet. En vanlig mikrobølgeovn ligger som regel rundt 2450 MHz. Det er her viktig å legge merke til at det er kun L-båndet og halve S-båndet som ligger innenfor UHF. Resten ligger i SHF eller EHF. Kaunas fylke. Kaunas fylke er et av ti fylker i Litauen. Det ligger i sentrum av landet, og administrasjonssenter er Kaunas, landets nest største by. Moldepanoramaet. Moldepanoramaet er fjellrekken man fra Molde kan se på sørsiden av Romsdalsfjorden. Fra utsiktspunket Varden kan man se 222 topper, de fleste over 1000 meter høye, men tidligere har panoramaet vært regnet for å bestå av 87 topper, som alle er synlige fra byens sentrum. Monoplan. a>, en av de første enkeltddekkerene Et monoplan eller enkeltdekker er et fly med "ett" par vinger. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to par vinger) og triplan (med tre par vinger). Fly med en enket vingepar fantes helt fra flygningens barndom, men ble først vanlig på 1030-tallet. I begynnelsen ble vingene bygget som en sammenhengende konstruksjon som gikk tvers gjennom flykroppen, slik som hos Hawker Hurricane. I løpet av andre verdenskrig kom monocoque-konstruksjon for fly på alvor, hvor flykroppen var bygget uten indre avstivere og vingene uten midtseksjon. Ved utgangen av krigen var fly med flere vingepar nesten fullstendig faset ut. Moderne fly bygges nesten utelukkende som enkeldekkere, med unntak av enkelte spesialfly for luftakrobatikk. Biplan. Et biplan (også kalt todekker og dobbeltdekker'") er et fly med to sett vinger. Dette er en eldre måte å bygge fly på. Alternativer er monoplan (med ett sett vinger) eller triplan (med tre sett vinger). Triplan. Et triplan eller trippeldekker er et fly med tre sett vinger. Dette er en eldre måte å konstruere fly på. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to sett vinger) og monoplan (med ett vingesett). Fordelen med tre vingepar er at arealet av hver enkelt vinge kan være smalere. Dette gir økt utsyn for piloten i forhold til biplan. Vingene kan også være kortere, noe som gjør at flyet fortere kan foreta en roll. Vingeparene og vaierene som holder vingene stive fører imidlertid til høy luftmostand, og triplan er gjerne mindre raske enn tilsvarende biplan. Det ble bygget to svært kjente triplanmodeller under første verdenskrig: Det engelske Sopwith Triplane og dets tyske moststykke Fokker Dr.I (Fikker Triplane), berømt for å ha blitt brukt av den «Røde Baron» Manfred von Richthofen. Enkelte tunge transportfly ble bygget som triplan, og det fantes et italiensk triplan bombefly, Caproni Ca.4. Etter første verdenskrig forsvant triplanene ganske raskt. På begynnelsen av 1920-tallet ble det laget et triplan racerfly som tok andreplassen i Publizer-løpet i 1922, men designet skapte ingen trend, og 15 år senere begynte overgangen til monoplan. Hafnium. Hafnium er et grunnstoff med kjemisk symbol Hf og atomnummer 72. Atommassen (u) er 178,5. Historie. Dmitrij Mendelejevs tabell over periodesystemet fra 1869 hadde forutsett eksistensen av et tyngre stoff tilsvarende titan og zirkonium, men i 1871 plasserte han lantan på denne plassen. En ledig plass til et hittil uoppdaget grunnstoff nummer 72 ble påpekt av Henry Moseley i 1914. Hafnium ble oppdaget av danske Dirk Costner og ungarske George von Hevesy i 1923 i København, Danmark, ved hjelp av røntgenspektroskopi av en prøve med norsk zirkonium-malm. Funnet bekreftet dermed Mendelejevs antagelser fra 1869. Hafnium fikk navnet sitt fra "Hafnia", som er det latinske navnet på Niels Bohrs hjemby København. Egenskaper. Hafnium er et skinnende sølvfarget transisjonsmetall som er formbart og korrosjonsbestandig. I romtemperert luft dannes raskt et passiviserende oksidsjikt. På grunn av det passiviserende oksidsjiktet er hafnium uløselig i de fleste syrer, med unntak av flussyre og kongevann. Hafnium er motstandsdyktig overfor konsentrerte baser, men vil reagere med halogener. Ved høyere temperaturer reagerer det med oksygen, nitrogen, karbon, bor, svovel og silisium. Det har mange kjemiske likheter med zirkonium, mens den største fysiske forskjellen er at hafnium har nesten dobbel så høy tetthet som zirkonium. En annen forskjell er at hafnium absorberer nøytroner 600 ganger mer effektivt enn zirkonium. I pulverform er hafnium svært brannfarlig, og det kan selvantenne. Hafniumkarbid er meget varmebestandig med smeltetemperatur på over 3 890 °C, og hafniumnitrid er det mest bestandige av alle kjente metall-nitrider, med smeltepunkt på 3 310 °C Isotoper. Naturlig forekommende hafnium består av 6 isotoper hvorav 5 er stabile: 176Hf (5,26%), 177Hf (18,6%), 178Hf (27,28%), 179Hf (13,62%) og 180Hf (35,08%), og 1 er ustabil: 174Hf (0,16%) med halveringstid 2 · 1015 år. I tillegg er 30 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent, hvorav de mest stabile er: 182Hf med halveringstid 8,88 · 106 år, 181Hf med halveringstid 42,384 dager og 173Hf med halveringstid 23,6 dager. De resterende isotopene har alle halveringstider på mindre enn 1 døgn, og de fleste mindre enn 1 time. CAS-nummer: 7440-58-6 Forekomst. Hafnium forekommer ikke naturlig i ren form. Det finnes alltid i mineraler som inneholder zirkonium. Det faktum at hafnium alltid opptrer sammen med zirkonium – som har veldig like egenskaper – gjør at fremstilling av rent hafnium er en vanskelig prosess. Andelen av hafnium i jordskorpen er omkring 5 ppm. Silikatet zirkon er den viktigste zirkonium-kilden, og dermed også den viktigste hafnium-kilden. Hafnium finnes også i alvitt, thortveititt og i hafniumsilikatet hafnon. Anvendelse. På grunn av sin evne til å absorbere nøytroner, brukes hafnium i kontrollstaver i kjernefysiske reaktorer. Hafnium brukes også i forskjellige metall-legeringer og i elektroder i plasmabrennere. Tantal. Tantal er et grunnstoff med kjemisk symbol Ta og atomnummer 73. Atommassen (u) er 180,9479. Historie. Tantal ble oppdaget i oksid-form i 1802 av den svenske kjemikeren Anders Gustaf Ekeberg. Han skilte ut tantal(V)-oksid fra finsk columbitt-malm, og oppdaget at oksidet ikke lot seg løse opp av noen syrer. Forholdsvis rent tantal ble isolert i 1815 av Jöns Jakob Berzelius. Lenge trodde forskerne at tantal og niob var samme grunnstoff, og først i 1844 kunne den tyske kjemikeren Heinrich Rose påvise at columbitt i virkeligheten inneholdt to forskjellige grunnstoff. I 1903 ble tantal fremstilt i ren metallisk form av den tyske kjemikeren Werner von Bolton. Tantal er oppkalt etter "Tantalos", sønn av Zevs i gresk mytologi. Han ble forvist til underverdenen av gudene for drapet på sin sønn. Tantalos sto i vann til halsen, men når han prøvde å drikke, vek vannet unna. En gren med frukter hang over hodet hans, men hver gang han prøvde å plukke fruktene, blåste grenen såvidt utenfor rekkevidde. Ekebergs strev og frustrasjon med å utskille det tilsynelatende unnvikende grunnstoffet er bakgrunnen for navnevalget. Egenskaper. Tantal er et blågrått transisjonsmetall hvis egenskaper er svært lik niobs. Det er meget korrosjonsbestandig ved romtemperatur på grunn av et passiviserende oksidsjikt som raskt dannes. Ved høyere temperaturer reagerer det med de fleste ikke-metaller, som oksygen, halogener og karbon. Det løses ikke opp av kongevann, men i flussyre vil tantal løse seg opp. Med 3 017 °C har tantal et av de høyeste smeltepunktene av grunnstoffene (etter wolfram, karbon og rhenium). Det trengs bare små mengder av karbon eller hydrogen i metallet for at smeltetemperaturen skal stige betydelig. Tantalkarbid (TaC) har smeltepunkt 3 880 °C, noe som er et av de høyeste smeltepunktene man kjenner i kjemien. Rent tantal er formbart og bøybart, men det blir sprøtt og lite formbart hvis det inneholder små mengder forurensinger av karbon eller hydrogen. I pulverform er tantal lettantennelig. Tantal blir superledende ved temperaturer under 4,3 K. Isotoper. Naturlig forekommende tantal består av to isotoper: 180mTa (0,012%) og 181Ta (99,988%). 181Ta er stabil, mens 180mTa er ustabil med halveringstid på over 1015 år. I tillegg finnes 34 kjente kunstig fremstilte isotoper som alle er ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile av disse er 179Ta med halveringstid på 1,82 år, 182Ta med halveringstid 114,431 døgn, 183Ta med halveringstid 5,1 døgn, og 177Ta med halveringstd 2,3565 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider under 1 døgn, og de fleste av dem under 1 time. CAS-nummer: 7440-25-7 Forekomst. Tantal forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i forskjellige mineraler som columbitt (columbitt som er rik på tantal kalles ofte tantalitt) og euxenitt. Tantal er et sjeldent grunnstoff, og utgjør omkring 1,7 ppm av jordskorpen. Det forekommer alltid sammen med niob, og adskillelsen av disse to er en komplisert prosess. Dette bidrar sammen med tantals sjeldenhet, til at prisen er høy De største forekomstene ligger i Brasil, Australia og Afrika (Den demokratiske republikken Kongo, Etiopia og Mosambik). Årlig produseres det omkring 2 300 tonn rent tantal på verdensbasis. De største produsentene av tantal-malmen coltan i 2007 var Australia med 850 tonn og Brasil med 250 tonn. Anvendelse. I 2007 ble 60% av tantal-produksjonen brukt av elektronikkindustrien til å produsere små kondensatorer med høy kapasitans. Disse kondensatorene benyttes i moderne mikroelektronikk i for eksempel mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Siden tantal ikke er giftig og ikke reagerer med hverken kroppsvev eller kroppsvæsker, brukes det innen kirurgien til proteser, stifter og skruer samt til medisinske instrumenter. Det kan også brukes som kontrastmiddel ved røntgenfotografering, men den høye prisen forhindrer utstrakt bruk. Tantal brukes i forskjellige legeringer for å øke korrosjonsbestandigheten. Disse legeringene brukes i kjemisk industri og til laboratoriums-utstyr. Såkalte superlegeringer som brukes i jetmotorer og gassturbiner inneholder opptil 9% tantal. Rhenium. Rhenium er et grunnstoff med kjemisk symbol Re og atomnummer 75. Historie. Eksistensen av grunnstoffet rhenium ble forutsagt av Dmitrij Mendelejev i 1871. Han kalte det uoppdagede grunnstoffet dwi-mangan, siden det hørte til 2 perioder over mangan. Dette ble støttet av Henry Moseley i 1914, og i 1925 rapporterte de tyske kjemikerene Walter Noddack, Ida Tacke og Otto Berg at de hadde funnet spor av rhenium i platina-malm og i mineralet columbitt ved hjelp av røntgenspektroskopi. I 1928 greide de å isolere 1 gram rhenium ved å bearbeide 660 kg med molybden-malm. Navnet kommer fra "Rhenus", det latinske navnet på elva Rhinen. Egenskaper. Rhenium er et hardt og blankt sølvhvitt transisjonsmetall som har det tredje høyeste smeltepunktet av grunnstoffene (3 186 °C), bare overgått av wolfram og karbon. Av grunnstoffene er det bare platina, iridium og osmium som har høyere tetthet. I ren metallisk form er det svært formbart, og kan bøyes, valses og smis. Det kan sveises uten at det av den grunn blir sprøtt. Selv om rhenium med sitt negative elektronpotensiale ikke regnes som edelmetall, er det ikke reaktivt ved romtemperatur, og er stabilt i luft. Når det varmes opp til omkring 400 °C reagerer det med oksygen og danner rhenium(VII)oksid. Rhenium reagerer også med ikke-metallene fluor, klor og svovel når det er oppvarmet. Det løses ikke opp av ikke-oksiderende syrer som saltsyre og flussyre, men løses lett opp av de oksiderende syrene svovelsyre og salpetersyre. I likhet med mange andre metaller er rhenium lettantennelig i pulverform. Rhenium blir superledende ved temperaturer under 1,7 K. Isotoper. Naturlig forekommende rhenium består av to isotoper, én stabil: 185Re (37,4%) og én ustabil (og dermed radioaktiv): 187Re (62,6%) med halveringstid 4,12 × 1010 år. I tillegg er 33 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 186mRe med halveringstid 2 × 105 år, 184mRe med halveringstid 169 døgn, 183Re med halveringstid 70 døgn, 184Re med halveringstid 38 døgn og 182Re med halveringstid 64 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 25 timer, og de fleste kortere enn 1 time. Atommassen for isotopene varierer fra 159,982115 u for 160Re til 193,97042 u for 194Re. CAS-nummer: 7440-15-5 Forekomst. Rhenium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes sammen med molybden i molybdenglans MoS2 og i mineralene columbitt, gadolinitt og alvitt. I 1994 publiserte det vitenskapelige tidsskriftet "Nature" en artikkel som beskrev oppdagelsen av et rent rhenium-mineral bestående av rheniumsulfid i en fumarole ved den russiske vulkanen Kudriavy på Kurilene. Dette funnet er imidlertid ikke kommersielt drivverdig. Rhenium er et sjeldent grunnstoff, og andelen i jordskorpen er omkring 1 ppm Chile har verdens største rhenium-reserver, og var den ledende produsenten i 2007 med 22,9 tonn. Andre forekomster finnes i USA, Kasakhstan, Armenia, Peru, Canada og Russland. I 2007 var verdensproduksjonen på 49,5 tonn. Verdens utvinnbare rhenium-reserver anslås til 2 500 tonn. I 2007 varierte kiloprisen på rhenium fra 5 000 USD i januar, til 9 000 USD i september. Små mengder av molybden-rhenium og wolfram-rhenium legeringer samt mesteparten av platina-rhenium katalysatorer blir gjenvunnet. Kommersielt tilgjengelig rhenium leveres som regel i pulverform. Anvendelse. Rhenium brukes i såkalte superlegeringer som tåler høye temperaturer. Disse legeringene brukes i jetmotorer. Legert med wolfram benyttes det til temperatursonder for temperaturer opp til 2 200 °C. Rhenium tilsettes legeringer med molybden og wolfram for å øke formbarheten. Rhenium-platina-legering blir brukt som katalysator ved fremstilling av høyoktan blyfri bensin. Osmium. Osmium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Os og atomnummer 76. Atommassen (u) er 190,2. Historie. Osmium ble oppdaget i 1803 av den engelske kjemikeren Smithson Tennant i London. Han forsøkte sammen med William Hyde Wollaston å finne en fremgangsmåte for å fremstille rent platina ved å løse opp platina-malm i kongevann. Et biprodukt av prosessen var et svart pulver som ikke løste seg opp. Tennant konsentrerte seg om det uoppløste pulveret, og i 1803 identifiserte han 2 nye grunnstoff, nemlig osmium og iridium. Funnet ble dokumentert i et brev til "the Royal Society" i juni 1804. Tennant døpte det nye grunnstoffet osmium (Gresk "osme" – «lukt») på grunn av osmiumtetroksids ubehagelige lukt. Egenskaper. Osmium er et blåhvitt, sprøtt og skinnende transisjonsmetall, og har med sine 22 610 kg/m³ den høyeste tettheten av de naturlig forekommende grunnstoffene. Ved temperaturer under 0,66 K blir osmium superledende. Osmium regnes som edelmetall og er dermed relativt lite reaktivt (reaksjonsvillig). Det reagerer bare med ikke-metallene fluor, klor og oksygen. Reaksjonen mellom massivt osmium og oksygen skjer først når metallet er rødglødende, mens osmium i pulverform reagerer med oksygen allerede ved romtemperatur og avgir giftig osmiumtetroksid. I ikke-oksiderende syrer er osmium uløselig; det angripes ikke en gang av kongevann ved normale temperaturer. Derimot angripes osmium av oksiderende syrer som konsentrert salpetersyre, varm svovelsyre og alkaliske løsninger som natriumperoksid. Isotoper. Naturlig forekommende osmium består av sju isotoper hvor fem er stabile: (187Os (1,6%), 188Os (13,1%), 189Os (16,1%), 190Os (26,4%) og 192Os (41%), og to ustabile (og dermed radioaktive): 186Os (1,58%) med halveringstid 2,0 · 1015 år, og 184Os (0,02%) med halveringstid 5,6 · 1013 år. I tillegg finnes 28 kunstig fremstilte ustabile isotoper hvorav de mest stabile er 194Os med halveringstid 6 år, 185Os med halveringstid 93,6 døgn, 191Os med halveringstid 15,4 døgn og 193Os med halveringstid 30,11 timer. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-04-2 Forekomst. Osmium er et meget sjeldent grunnstoff, og andelen i jordskorpen er 1,8 × 10-7%. Det forekommer i ren form naturlig, og finnes også i forskjellige platina-malmer sammen med andre metaller i platina-gruppen. Det danner sammen med iridium en naturlig legering som kalles "osmiridium". De viktigste forekomstene er den platina-rike nikkelmalmen i Sudbury (Ontario i Canada), Ural i Russland og i Witwatersrand i Sør-Afrika. Fremstilling av rent osmium er en komplisert prosess, og på verdensbasis produseres det mindre enn 1 tonn årlig. Anvendelse. Osmium brukes nesten utelukkende til å lage harde legeringer sammen med andre metaller i platinagruppen. Disse legeringene brukes blant annet i pennesplitter på fyllepenner og i panserbrytende ammunisjon. Platina. Platina er et grunnstoff med kjemisk symbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT. Atommassen (u) er 195,1. Historie. Platina (fra spansk "platina", som betyr noe sånt som «det lille sølvet») var kjent av de innfødte i Sør-Amerika før de første europeerne kom til kontinentet. Det er også funnet spor av platina i 3000 år gamle egyptiske smykker. De første europeiske nedtegnelser om stoffet kom fra den italienske humanisten Julius Caesar Scaliger. Han beskrev i 1557 et mystisk hvitt metall som ikke lot seg smelte med datidens teknologi. I 1748 offentliggjorde den spanske admiralen Antonio de Ulloa en utførlig rapport om egenskapene til dette metallet. Ulloa var på en geografisk ekspedisjon til Peru da han undersøkte metallet "platina del pinto" som forekom sammen med gull i Ny-Grenada. På hjemreisen ble han tatt til fange av britiske kaperskip og tatt med til England som fange. Selv om han ble godt behandlet, og til og med ble medlem av "the Royal Society" i London, var han forhindret fra å publisere rapporten sin før han ble løslatt i 1748. 7 år tidligere (1741) hadde Charles Wood isolert grunnstoffet platina, uavhengig av Ulloa. I 1819 ble store platina-forekomster oppdaget i Russland, som frem til århundreskiftet sto for 90% av verdensproduksjonen. Fra 1875 til 1960 ble lengden av en meter definert av en stang med legering av 90% platina og 10% iridium målt ved 0° C. Egenskaper. Platina er et mykt, smibart, formbart, sølvhvitt transisjonsmetall som er svært korrosjonsbestandig. Det oksiderer ikke i luft men angripes av cyanider, halogener, svovel og lut, men løses ikke opp av hverken saltsyre eller salpetersyre. Varmt kongevann løser imidlertid opp platina. Det tåler høye temperaturer og har stabile elektriske egenskaper. Platina har katalytiske egenskaper og er paramagnetisk (magnetiseres i et magnetfelt, men kan ikke gjøres til permanentmagnet). I pulverform er platina lettantennelig. Isotoper. Naturlig forekommende platina består av 6 isotoper, hvorav 5 er stabile: 192Pt (0,782%), 194Pt (32,967%), 195Pt (33,832%), 196Pt (25,242%) og 198Pt (7,163%), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 190Pt (0,014%) med halveringstid 6,501 × 1011 år. I tillegg finnes 31 kunstig fremstilte ustabile isotoper, hvorav de mest stabile er: 193Pt med halveringstid 50 år, 188Pt med halveringstid 10,2 døgn, 193m1Pt med halveringstid 4,33 døgn, 195m1Pt med halveringstid 4,02 døgn, 191Pt med halveringstid 2,802 døgn og 202Pt med halveringstid 44 timer. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn ett døgn, og de fleste kortere enn én time. CAS-nummer: 7440-06-4 Forekomst. Platina forekommer i ren form naturlig, men finnes oftest sammen med andre metaller i forskjellige mineraler som sperrylitt (PtAs2) som forekommer sammen med nikkel-malm i Sudbury-regionen i Ontario, Canada, og platinasulfidet cooperitt i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Platina finnes også i sedimentære bergarter og avsetninger i Witwatersrand i Sør-Afrika, Uralfjellene i Russland og i Montana, USA. I Norge finnes Platina blant annet i ultrabasiske bergarter på Leka og som spredte korn i gullførende elvesand i Finnmark. Platina er meget sjeldent – det fins omkring 0,003 ppb (parts per billion; det vil på norsk si per milliard) i jordskorpen, noe som gjør det sjeldnere enn gull. I 2007 var Sør-Afrika verdens største produsent av platina med nesten 80% av verdensproduksjonen. Metallet utvinnes også i Russland, Canada, Zimbabwe, USA og Colombia. Årsproduksjonen på verdensbasis i 2006 var 221 tonn. Anvendelse. Platina blir ofte brukt i smykker (stemplet Pt) som et alternativ til hvitt gull. Disse er ikke hardere enn gullsmykker, men metallet har en seigere kvalitet, har høyere egenvekt og er dyrere. På grunn av utmerket motstandsdyktighet mot korrosjon, høyt smeltepunkt og stor katalytisk effekt, har platina og platinalegeringer mange viktige anvendelser i industrien. Platina brukes for eksempel i den elektriske industrien til fremstilling av temperatursensorer (Pt100, Pt1000), elektriske kontakter og elektroder til forskjellig bruk. Det brukes i glassindustrien til utstyr ved glass-smelting. I den kjemiske industri brukes platina i katalysatorer (f. eks i fremstilling av salpetersyre). Det brukes også i katalysatorer i bensinmotorers eksossystem. I flyindustrien brukes platina til elektroder for tennplugger i forbrenningsmotorer. Platina anvendes også til tenningutstyr i gassturbiner. Kvikksølv. Kvikksølv er et kjemisk grunnstoff med symbol Hg og atomnummer 80. Grunnstoffets symbol er en forkortelse av hydrargyrum, etter "hydr", vann, og "argyros", sølv. Kvikksølv er eneste metall som er flytende ved standard trykk og temperatur; det eneste av de andre grunnstoffene som er flytende under disse betingelsene, er brom. Med et frysepunkt på -38,83 °C og et kokepunkt på 356,73 °C, er kvikksølv et av metallene med minst differanse mellom frysepunkt og kokepunkt, og har således et av de minste spekter for temperaturforskjeller i flytende tilstand av alle metaller. Som et sølvfarget metall med høy massetetthet, og tilhørende i periodesystemets d-blokk, er kvikksølv ett av de fem metalliske grunnstoffene som er flytende ved eller i nærheten av romtemperatur og atmosfærisk trykk, hvor de andre er cesium, francium, gallium og rubidium. På verdensbasis er naturlige kvikksølvforekomster vanligvis bundet i sinober (kvikksølvsulfid). Det røde fargepigmentet vermilion blir vanligvis framstilt ved utvinning fra sinober. Sinober er meget giftig ved inntak eller innånding av dets støv. Kvikksølvforgiftning kan også forårsakes av eksponering av vannløselige kvikksølvforbindelser (som kvikksølvklorid og metylkvikksølv), innånding av kvikksølvdamp, eller inntak av sjømat forurenset med kvikksølv. Kvikksølv har blitt benyttet i termometre, barometre, manometre, blodtrykksmålere, flottører brukt til nivåregulering, enkelte elektriske brytere, og andre vitenskapelige instrumenter. Bekymringer i forbindelse med grunnstoffets toksisitet har ført til at kvikkslvbaserte termometre og blodtrykksmålere i stor grad er faset ut for bruk i kliniske omgivelser til fordel for alkoholfylte, digitale eller termistor-baserte instrumenter. Kvikksølv er fortsatt i bruk i vitenskapelige forskningsapplikasjoner og i amalgam brukt til tannfyllinger, samt til elektrisk belysning: elektrisitet som passerer kvikksølvdamp i et fosforrør, slik det gjør i lysrør, produserer kortbølget ultrafiolett lys som gjør at fosforet sender ut lys i synlig bølgelengde. Historie. a> (☿) har siden oldtiden representert grunnstoffet. Kvikksølv har blitt funnet i egyptiske gravsteder datert til 1500 f.Kr. I Kina og Tibet ble kvikksølv benyttet i den hensikt å forlenge livet, lege benbrudd og opprettholde en generelt god helsetilstand. Qin Shi Huang Di, som var første keiser for et forent Kina, ble angivelig gravlagt i et gravkammer med elver av flytende kvikksølv, lagt til i en modell av landet han regjerte over, hvor de skulle representere Kinas elver. Keiseren selv døde etter å ha drukket kvikksølv og spist en pulverblanding av blant annet knust jade, noe som angivelig skulle gi ham evig liv. Antikkens grekere brukte kvikksølv i salver; Oldtidens egyptere og romerne brukte det i kosmetikk, som noen ganger kunne forårsake deformasjoner i ansiktet. I Lamanai, som en gang var en av de større byene i Maya-sivilisasjonen, er det gjort funn av kvikksølv under en markør i en meso-amerikansk ballhall. Omtrent 500 f.Kr. var kvikksølv i bruk til framstilling av amalgamer (Middelalderlatin "amalgama", «kvikksølvlegering») sammen med andre metaller. Alkymister trodde at kvikksølv var «"prima materia"», basis for alle stoff. De mente at ulike metaller kunne dannes ved å tilsette ulik kvalitet og kvantitet av svovel. Det edleste av disse var gull, og kvikksølv ble benyttet i forsøkene på å forvandle uedle (eller ikke rene) metaller til gull, noe som også var mange alkymisters store mål. Hg er det moderne kjemiske symbolet for kvikksølv. Det stammer fra "hydrargyrum", en latinisering av det greske ordet "`Υδραργυρος", "hydrargyros", som er en kombinasjon av ordene "vann" og "sølv" - siden det er flytende som vann og har et utseende som ligner sølv. Grunnstoffets engelske navn "mercury", kommer fra den romersk guden Merkur, budbringeren. Det er også forbundet med planeten Merkur. Det astrologiske symbolet for planeten er det samme som det alkymistiske tegnet for kvikksølv, og et indisk ord for alkymi er "Rasavātam", som betyr «kvikksølvet vei» (eller måte). Kvikksølv er det eneste metallet hvis alkymiske, planetariske navn ble det vanligvis brukte navn, men imidlertid bare i deler av verden. Ordet «kvikksølv» stammer fra norrønt, "kviksilfr" Dette ordet har den samme betydningen som gresk "`Υδραργυρος" ("hydrargyros", betyr "flytende" "sølv") og latin "argentum vivum" (betyr "levende sølv"). Fysiske egenskaper. Kvikksølv er et sølvhvitt metall med høy massetetthet. Sammenlignet med andre metaller, har det dårlige varmeledningsevne, men leder elektrisitet relativt bra. Kjemiske egenskaper. Kvikksølv har et uvanlig lavt smeltepunkt for et d-blokkmetall å være. En komplett forklaring på dette vil kreve en dypere redegjørelse ved hjelp av kvantefysikk, men kan forklares slik: kvikksølv har en unik elektronkonfigurasjon, hvor underskallene 1s, 2s, 2p, 3s, 3p, 3d, 4s, 4p, 4d, 4f, 5s, 5p, 5d og 6s er fylt opp med elektroner. Da en slik konfigurasjon motstår fjerning av elektroner, opptrer kvikksølv på lignende måte som edelgassene, som former svake bindinger og dermed smelter lett. Stabiliteten av 6s-skallet skyldes at 4f-skallet allerede er fylt opp. Et f-skall forhindrer i liten grad atomladingen som oppstår som et resultat av samspillet mellom 6s-skallet og atomkjernen. Fraværet av et fylt f-skall er årsaken til at kadmium har et betydelig høyere smeltepunkt. Metaller som gull har et elektron mindre i 6s-skallet enn man finner i kvikksølv. Elektronene i gull faller lettere bort, slik at det dannes relativt sterke metallbindinger. Ved smeltepunktet (−38.86 °C) har kvikksølv en densitet på 13,534 g/cm³. Reaksjonsevne og forbindelser. Kvikksølv løses opp og danner amalgamer med gull, sink, og mange andre metaller. Da jern er et unntak, har flasker av jern tradisjonelt blitt brukt til oppbevaring av kvikksølv. Andre metaller som ikke danner amalgamer i kontakt med kvikksølv, er tantal, wolfram og platina. Når varmet opp, reagerer kvikksølv med oksygen i luften, slik at kvikksølvoksid dannes, en forbindelse som kan dekomponeres ved videre oppvarming. Da kvikksølv ligger over hydrogen i den elektrokjemiske spenningsserien, reagerer ikke kvikksølv med de fleste syrer, som fortynnet svovelsyre, men kvikksølv løses opp i konsentrerte, oksiderende, sterke syrer som konsentrert svovelsyre, salpetersyre og kongevann, hvor det dannes salter av kvikksølv og henholdsvis sulfater, nitrater og klorider. Som med sølv, reagerer kvikksølv med hydrogensulfid under normaltrykk. Kvikksølv reagerer også med svovel i pulverform, som brukes blant annet i sett for bruk ved kvikksølvsøl for å absorbere kvikksølvdamp (settene inneholder også aktivt kull og sinkpulver). Denne likevekten betyr at løsninger med Hg22+-ioner også har en liten andel Hg2+. Ved å la Hg2+ inngå i en annen reaksjon, som ved danning av komplekse forbindelser med sterke ligander eller ved felling av et ikkeløselig salt, vil likevekten forskyves slik at Hg22+ blir omdannet til Hg2+ og kvikksølv i ren tilstand. Foruten Hg22+ kan kvikksølv også inngå i andre komplekse ioner, som Hg32+. Høyere oksidasjonstilstander for kvikksølv ble bekreftet i september 2007, da kvikksølv(IV)fluorid (HgF4) ble framstilt ved hjelp av matrix isolasjonsteknikker. Laboratorieforsøk har vist at elektriske utladninger får edelgasser til å inngå forbindelser med kvikksølvdamp. Disse forbindelsene holdes sammen av van der Waalske krefter, med henholdsvis Hg·Ne, Hg·Ar, Hg·Kr og Hg·Xe som resultat (se excimer). Organiske kvikksølvforbindelser er også viktige. Metylkvikksølv er en farlig forbindelse som ofte inngår som forurensning i innsjøer og elver. Kvikksølv og aluminium. Kvikksølv lar seg lett kombinere med aluminium i dannelsen av kvikksølv-aluminiumamalgam, når metallene i ren tilstand kommer i kontakt. Dersom aluminiumamalgamen kommer i kontakt med luft, okisderer imidlertid aluminiumen, og ren kvikksølv blir dannet igjen. Oksidet flakes av, og ny aluminiumamalgam eksponeres i kontakt med luft, og prosessen gjentas. Prosessen fortsetter inntil all kvikksølvamalgamen er oppløst. Fordi prosessen frigjør kvikksølv, kan en liten mengde kvikksølv tære gjennom et større stykke aluminium over tid, ved progressivt å danne amalgam, for så å tære av aluminiumen som oksid. Aluminium i kontakt med luft er vanligvis beskyttet av et molekyltynt lag med sin egen oksid, som hindrer oksygen i å reagere med selve metallet. Kvikksølv i kontakt med oksidet er ikke skadelig, men dersom ren aluminium skulle være eksponert, kan kvikksølvet blande seg med dette, og aluminiumen kan skades. Det er derfor restriksjoner på bruk og håndtering av kvikksølv i nærheten av aluminium. Kvikksølv er i særdeleshet ikke tillatt medbragt på fly under de fleste omstendigheter, på grunn av faren for at det skal danne amalgam med eksponerte flydeler av aluminium. Isotoper. Naturlig forekommende kvikksølv består av 7 stabile isotoper: 196Hg (0,15%), 198Hg (9,97%), 199Hg (16,87%), 200Hg (23,1%), 201Hg (13,18%), 202Hg (29,86%) og 204Hg (6,87%). I tillegg finnes 33 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 194Hg med halveringstid 444 år, 203Hg med halveringstid 46,612 døgn, 197Hg med halveringstid 64,14 timer og 195m1Hg med halveringstid 41,6 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7439-97-6 Forekomst. Kvikksølv kan i sjeldne tifeller forekomme i ren form naturlig, men finnes hovedsakelig i mineralet sinober (HgS). Dette mineralet forekommer vanligvis i områder med tidligere vulkansk aktivitet. Andelen av kvikksølv i jordskorpen er omtrent 0,08 ppm. Forekomster finnes blant annet i Serbia, Italia, Kina, Algerie, Kirgisistan og Spania. Fordi Italia og Spania omtrent ikke produserer kvikksølv, har disse to landene 2/3 av all verdens forekomster. De rikeste kvikksølv-malmene kan inneholde opptil 2,5% kvikksølv. Den vanligste fremstillingsmetoden av kvikksølv er ved kjemisk reduksjon av mineralet Sinober med oksygen (O'"2). I 2007 var Kina verdens ledende produsent med 1 100 tonn fulgt av Kirgisistan med 250 tonn. På verdensbasis er det anslått at verdensproduksjonen i 2007 var 1 500 tonn. Mer enn 100 000 tonn kvikksølv ble utvunnet i Huancavelica i Peru i over 300 år etter oppdagelsen av forekomstene i 1563; kvikksølv fra Huancavelica var avgjørende for sølvproduksjonen i de spanske koloniene i Sør-Amerika. Historisk anvendelse. Kvikksølvsøyle for å måle trykk Anvendelse i dag. Kvikksølv blir brukt i termometre, barometre, manometre, blodtrykksmålere, flottørbrytere og andre vitenskapelige instrumenter. Bekymringer knyttet til kvikksølvets giftighet, har ført til en utfasing av bruken av grunnstoffet til fordel for alkoholfylte, digitale eller termistorbaserte instrumenter. Et alternativ til kvikksølv i medisinske termometre er legeringen «Galinstan» (etter Gallium, Indium, Stannum (tinn)) som har smeltepunkt på -19 °C. Kvikksølv har imidlertid fortsatt en rekke bruksområder, spesielt innen forskning og til vitenskapelige instrumenter. Et nytt atomur, som benytter kvikksølv istedenfor cesium, har blitt utviklet. Nøyaktighet er ventet å være omkring et sekund pr 100 000 000 år. Miljøskade og utslipp. Kvikksølvforbindelser finnes i atmosfæren og i vann som følge av både industrielle og naturlige utslipp. Som mange andre tungmetall akkumuleres det i levende organismer, noe som fører til at konsentrasjonen øker jo høyere i næringskjeden det kommer. Predatorer på toppen av de marine næringskjedene, som for eksempel isbjørn, sel, hai, makrellstørje og sverdfisk er, sammen med muslinger, særlig utsatt. Naturlige utslipp. Naturlige utslipp har hovedsakelig kommet som følge av vulkanutbrudd. Disse utslippene står for omtrent halvparten av atmosfærisk kvikksølv. Menneskeskapte utslipp. Menneskeskapte utslipp kommer fra kullkraftverk, raffinering av gull og andre industrielle virksomheter. Avsig fra søppelfyllinger er også en kilde til forurensing av grunnvann og vassdrag. Minamata-ulykken. Et av de verste tilfellene av kvikksølvrelaterte helseskader var dumpingen av kvikksølv i Minamata-bukten i Japan. Chisso Corporation, en petrokjemisk industribedrift, ble funnet skyldig i å ha dumpet 27 tonn kvikksølv i perioden fra 1932 til 1968. Det er anslått at over 3 000 mennesker fikk det som ble kalt Minamata-sykdom i form av varige misdannelser, alvorlige symptomer på kvikksølvforgiftning eller døde, i det som senere ble kjent som Minamata-ulykken. «U 864» utenfor Fedje. Utenfor kysten av Fedje i Hordaland ligger vraket av den tyske ubåten fra andre verdenskrig. Den ble senket i februar 1945, og ifølge tyske historiske kilder hadde den en last på mellom 65 og 70 tonn kvikksølv. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har undersøkt havbunnen rundt vraket, og funnet ut at det er forurenset av kvikksølv. Oak Ridge-utslippet. Et av historiens største industri-utslipp av kvikksølv var fra Colex-anlegget, et litiumisotop separasjonsanlegg i Oak Ridge i Tennessee, USA. Anlegget var i drift på 1950- og 1960-tallet. Opptegnelsene er ufullstendige, men regjeringskommisjoner har anslått at omkring 900 tonn kvikksølv ikke er gjort rede for. Kvikksølvforgiftning. Kvikksølvforgiftning kan være både akutt og kronisk. Symptomer omfattet skjelving, følelsesmessig ustabilitet, søvnløshet, demens, og hallusinasjon. Undersøkelser har vist at akutt eksponering (4-8 timer) for rent kvikksølv i konsentrasjoner fra 1,1 til 44 mg/m³ førte til brystsmerter, dyspné, hoste, blodspytting, problemer med lungefunksjon, og bevis på lungebetennelse. Eksponering for kvikksølvsdamper kan føre til alvorlige problemer med sentralnervesystemet, inklusivt psykotiske reaksjoner som delirium, hallusinasjoner, og tendens til selvmordstanker. Akutt kvikksølvforgiftning kan føre til funksjonelle forstyrrelser, som omfatter irritabilitet, opphisselse, blyghet, og søvnløshet. Ved fortsatt eksponering utvikles en muskelskjelving som kan forverres til voldsomme muskelkramper. Skjelvingen starter først i hender og senere i øyelokkene, leppene, og tungen. Langtidseksponering av lavere konsentrasjoner kvikksølv har blitt forbundet med svakere symptomer av tretthet, irritabilitet, hukommelsessvikt, sterke drømmer, og depresjon. Behandling. Forskning på behandling av kvikksølvforgiftning er begrenset. Medisiner som er tilgjengelig for akutt kvikksølvforgiftning omfatter chelater N-acetyl-D, L-penicillamin (NAP), dimercaprol (britisk anti-Lewisite (BAL)), dimerkaptopropansulfonsyre (DMPS), og dimerkaptoravsyre (DMSA). Restriksjoner. På grunn av de helseskadelige effektene av kvikksølveksponering, er industri- og handelsbruk av stoffet regulert i mange land. Verdens helseorganisasjon, USAs Occupational Safety and Health Administration og NIOSH (blant andre) anser kvikksølv som yrkesrisiko, og har satt grenser for kvikksølvkonsentrasjonen i arbeidsmiljøet. I Norge ble det fra 1. januar 2008 innført et generelt forbud mot bruk og import av kvikksølv, med mindre spesiell tillatelse foreligger. EU vedtok i 2003 RoHS-direktivet (Restriction of Hazardous Substances Directive). Dette direktivet begrenser (blant annet) kvikksølvinnholdet i salgsvarer til 0,01%. Regjeringen i USA vedtok i 1990 «Clean Air Act», en lov som setter kvikksølv på en liste over miljøgifter som krever ekstra streng kontroll. Som en følge av loven måtte industribedrifter som slipper ut mye kvikksølv, gå med på å montere utstyr for utslippsovervåking ("maximum achievable control technologies (MACT)"). I mars 2005 ble kraftverk føyd til listen over virksomheter som skulle kontrolleres. Kokepunkt. Kokepunkt er den temperaturen hvor et stoff går over fra flytende fase til gassfase. Denne temperaturen avhenger av det ytre trykket. Som regel oppgis kokepunktet som koketemperaturen ved atmosfærisk trykk, 1013 hPa. Kokepunktet til et stoff avhenger av type sterke og svake bindinger stoffet har. Et salt (som har ionebinding) har høyt kokepunkt. Stoffer med kovalente bindinger som oksygen har lavt kokepunkt, og det er derfor oksygen (O2) er i gassform på jorden. Det er bare svake van der Waalske bindinger mellom O2-molekylene. Hydrogenbinding mellom molekylene gir også høyere kokepunkt enn normalt, uten hydrogenbinding ville vann (H2O) hatt et mye lavere kokepunkt. Viktor Uspaskikh. Viktor Uspaskikh (russisk: Виктор Успаских og litauisk: Viktoras Uspaskichas) (født 24. juli 1959 i Urdoma, Arkhangelsk oblast, Russland) er en litauisk politiker og tidligere næringsminister i Algirdas Brazauskas' regjering. Han er født i bygda Urdoma i Arkhangelsk-regionen i Russland, sønn av en russisk skogsarbeiderfamilie. Yrkesbakgrunn. Uspaskikh ankom Litauen i 1985 i forbindelse med gassledningsarbeider i Panevezys fylke. Etter et kort opphold i Finland kom han tilbake til Litauen, og slo seg ned der. Da Litauen ble selvstendig i 1990/91 fikk han litauisk statsborgerskap. Han stiftet selskapet UAB Efektas i Kedainiai (1990), direktør i firmaet UAB Vikonda (1993–93), fra 1996 styreformann i samme firma inntil han ble innvalgt i parlamentet. I 2000 hadde firmaet 4000 ansatte. Han er leder av Kedainiai Rotaryklubb, og har stiftet økonomistudiet ved Atzalyno skole i samme by. Fra 1997 var han styreformann i Litauens arbeidsgiverforbund. Stifter (2003) og leder for det populistiske høyreorienterte Arbeiderpartiet "(Darbo partija)". Gjorde det meget godt ved første valgomgang i oktober 2004, og lå lenge an til å bli Litauens neste statsminister. Men etter valget fikk han istedet den viktige posten som næringsminister i Algirdas Brazauskas' koalisjonsregjering. Politikk. Uspaskikh er av jussprofessor Valentinas Jarusevicus blitt beskyldt for korrupsjon i forbindelse med fordeling av EUs strukturfondsmidler som fordeles av næringsministeriet, og der næringsministeren personlig tar de avgjørende beslutningene. Jarusevicius tilhørte ledelsen i Uspakhikhs eget Arbeiderparti, men trakk seg i februar 2005 «for ikke å bli innblandet i kriminelle aktiviteter». I juli 2005 gikk Viktor Uspaskikh av som næringsminister etter at president Valdas Adamkus hadde uttrykt mistillit mot ham og Vilnius' ordfører Arturas Zuoka. Uspaskikh ble erstattet av Kestutis Daukšys som overtok samme ministerium. Det kom videre frem at Uspakikh ikke kunne fremvise diplom fra høyere utdanning i Russland som han hadde oppført på sitt rulleblad, tross at han angivelig hadde reist til Russland for å fremskaffe en kopi. Flere politikere trakk seg sommeren 2005 i protest fra Arbeiderpartiet. Senere fremviste han et diplomutskrift de fleste toneangivende litauiske politikere antok var en forfalskning. I desember 2005 mistet Uspaskikh sin sikkerhetsklarering og kan derfor ikke være i befatning med statshemmeligheter. Bakgrunnen er blant annet hans nære kontakter med tvilsomme russiske personer og den antatte forfalskningen av sitt diplom. Utdannelse og familie. Uspaskikh er utdannet økonom ved Plechanov folkeinstitutt i Moskva (1993), Kaunas tekniske universitet (1999), og doktorstudier ved sistnevnte universitet fra 2000. Han har mottatt St. Vladimirs orden, St. Danils orden og St. Mikalsstatuetten. Han har vunnet Santarve-prisen. Viktor Uspaskikh er opptatt av forholdene for media, kommunene og i internasjonale forhold. Fritidsinteresser er sport, særlig tennis. Han taler bortsett fra litauisk og litt finsk, morsmålet sitt som er russisk. Hans kone er Jolanta Blazyte, som er salgssjef i UAB Vikonda. Han har fire barn. Datteren Laura har studert i Amerikas forente stater. Han har en sønn, Edvard. Iridium. Iridium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ir og atomnummer 77. Atommassen (u) er 192,2. Historie. Iridium ble oppdaget i 1803 av den engelske kjemikeren Smithson Tennant i London. Han forsøkte sammen med William Hyde Wollaston å finne en fremgangsmåte for å fremstille rent platina ved å løse opp platina-malm i kongevann. Et biprodukt av prosessen var et svart pulver som ikke løste seg opp. Tennant konsentrerte seg om det uoppløste pulveret, og i 1803 identifiserte han 2 nye grunnstoff, nemlig osmium og iridium. Funnet ble dokumentert i et brev til "the Royal Society" i juni 1804. Tennant døpte det nye grunnstoffet iridium etter gresk "ίρις, iris" – «regnbue», på grunn av stoffets fargerike salter. Egenskaper. Iridium er et hardt sølvhvitt transisjonsmetall, og er det mest korrosjonsbestandige av de kjente grunnstoffene. Det angripes ikke av noen syrer, ikke en gang kongevann, men løses opp av flytende salter. Hvis iridium glødes oksiderer det og danner svartfarget IrO2. På grunn av sin hardhet og sprøhet er det vanskelig å forme og maskinere rent iridium. Ved temperaturer under 0,11 K blir iridium superledende. Iridium er regnet som det nest tyngste grunnstoffet etter osmium, men isotopen 193Ir er den tyngste av alle kjente stabile isotoper med 22 650 kg/m³. Hvilket grunnstoff som har høyest tetthet er derfor et spørsmål om definisjon, selv om osmium med 22 610 kg/m³ generelt regnes som det tyngste. Isotoper. Naturlig forekommende iridium består av 2 stabile isotoper: 191Ir (37,3%) og 193Ir (62,7%). I tillegg finnes 34 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 192m2Ir med halveringstid 241 år, 194m2Ir med halveringstid 171 døgn og 192Ir med halveringstid 73,83 døgn. CAS-nummer: 7439-88-5 Forekomst. Iridium er sjeldnere enn både gull og platina, og forekommer naturlig i ren form som små korn i platina-malm og elvesand. Sammen med osmium danner det to mineraler: osmiridium, hvor halvparten består iridium, og resten består av osmium, platina, ruthenium og rhodium, og iridosmium som består av 55-80% osmium og 20-45% iridium. Iridium finnes ofte i meteoritter. Iridium er også et biprodukt av nikkelfremstilling. De viktigste forekomstene ligger i Sør-Afrika, Ural i Russland, Nord- og Sør-Amerika, Borneo og Japan. Iridium er 20 000 ganger mer vanlig i verdensrommet enn i jordskorpen – trolig fordi mesteparten av det som fantes på Jorden, sank innover i kjernen da planeten var ung. Anvendelse. Iridium brukes i blant annet kirurgiske instrumenter, tennrør og elektroder. Det inngår i legeringer med osmium. Isotopen 192Ir er radioaktiv og benyttes som kilde ved strålebehandling av kreft. Acre (Brasil). Acre er en delstat nordvest i Brasil og grenser till Peru i vest og Bolivia i sør. I tillegg grenser den til nabodelstatene Amazonas og Rondônia. Delstatshovedstad er Rio Branco. Geografi. Acre er hovedsakelig dekket av regnskogen i Amazonas. Delstaten er en kjent produsent av naturgummi. Økonomi. Historisk sett har naturgummi vært den viktigste inntekstkilden for Acre. Med synkende priser på gummi, har man i tillegg fokusert på andre inntektskilder som tømmer, kvegdrift og nøtter. Turisme blir også gradvis viktigere. Urbefolkning. Det bor ulike urbefolkningsgrupper i Acre, hvor de fleste tilhører språkgruppen Panoan. Dette inkluderer Kashinawa, Jaminawa og Xanenawa. Andre språk i delstaten er blant annet Madiha (Kulina) fra språkgruppen Arawan samt Yine (Manchineri) og Ashaninka (Kampa) fra språkgruppen Arawakan. Historie. I 1899–1900 ledet Luiz Galvez Rodrigues de Arias en ekspedisjon i det som nå er Acre. Formålet var å ta kontroll over området, som på den tid var en del av Bolivia. Rodrigues de Arias erklærte seg selv som president i «republikken Acre» den 14. juli 1899. Denne republikken varte frem til mars 1900. Et nytt forsøk på å erklære Acre som egen republikk varte fra november til desember 1900. Til tross for disse forsøkene, var Acre en del av Bolivia frem til 1903, da Brasil kjøpte området. Den 25. februar 1904 ble området erklært som et føderalt territorium i Brasil. Denne statusen varte frem til 1962, da Acre fikk status som egen delstat. Gjennom 1970-tallet ble det drevet intensiv og uregulert tømmerhogst i delstaten, noe som utgjorde en trussel mot urbefolkningen. Delstaten har nå innført reguleringer på denne hogsten. Rio Branco. Rio Branco er delstatshovedstad og en kommune i delstaten Acre som ligger nordvest (nordregionen) i Brasil. Byen ligger ved elva Rio Branco og ble etablert i 1882. Den fikk navnet Rio Branco i 1912 og hadde 306 000 innbyggere i 2005. Hurtigruten. Hurtigruten er en skipsrute langs Norskekysten fra Bergen til Kirkenes, med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen – Kirkenes – Bergen tar i underkant av elleve døgn. Etter en anbudsavtale med staten startet ruten 2. juli 1893 på strekningen Trondheim–Hammerfest, og det første året var DS «Vesteraalen» fra Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) det eneste Hurtigruteskipet. Driften har alltid foregått med statsstøtte. I 1893 var tilskuddet 15 000 kroner. I 2004 ba Samferdselsdepartementet om anbud for drift av hurtigruten for perioden 1. januar 2005–31. desember 2012. Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab ASA (OVDS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap ASA (TFDS) var de eneste som leverte inn anbud. I desember 2004 ble det inngått avtale om at staten skal betale hurtigruteselskapene 1,9 milliarder kroner for å drive en helårsrute med daglige seilinger på strekningen Bergen–Kirkenes frem til 2012. På grunn av svake driftsresultat vedtok de to rederiene OVDS og TFDS den 1. november 2005 å fusjonere for å kunne få til en mer rasjonell drift. Det fusjonerte selskapet fikk navnet Hurtigruten Group ASA. Fusjonen ble endelig gjennomført den 19. desember 2005 og trådte i kraft 1. mars 2006. 26. april 2007 ble selskapsnavnet fornorsket og forenklet til Hurtigruten ASA. Historie. a> under sin første seiling som hurtigrute i 1893 Bakgrunn. Statens dampskipskonsulent August Kriegsman Gran i Indredepartementet lanserte i 1891 et forslag om å opprette en ekspressrute sjøveien mellom Trondheim og Hammerfest. Formålet var å sørge for rask og effektiv transport av passasjerer, gods og post. På denne tiden tok det tre uker å sende et brev fra Trondheim til Hammerfest sommerstid, om vinteren kunne det ta fem måneder. Med en ekspressrute kunne tiden reduseres til syv dager, sommer som vinter. Konseptet ble omtalt som hurtigrute og ville bety en kommunikasjonsmessig revolusjon for Nord-Norge. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ble forespurt, men rederiene anså vinterseilinger i dårlig vær og mørke som altfor risikabelt. I 1891 fantes det bare 28 fyrlykter nordom Trondheim, og kun to hydrograferte kart var tilgjengelig. Høsten 1891 sendte Indredepartementet ut anbudsinnbydelse for å få opprettet en hurtigrute to ganger ukentlig, Trondheim–Vadsø om sommeren og Trondheim–Hammerfest om vinteren. Noe anbud ble imidlertid ikke innlevert. 21. september 1892 sendte departementet ut en ny innbydelse med justert innhold. Det var nå tale om en postførende hurtigrute mellom Trondheim og Finnmark en gang pr uke i hver retning. Ruten skulle gå til Hammerfest om sommeren og til Tromsø om vinteren. Rammene for det nye opplegget var skissert av Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS), og 18. mai 1893 signerte staten en fireårs kontrakt med VDS som ga rederiet finansiell støtte til ukentlige seilinger året rundt. Den første rundturen. 2. juli 1893 gikk DS «Vesteraalen» fra Trondheim på sin første tur i Hurtigruten. Ruten hadde ni anløpsteder mellom Trondheim og Hammerfest: Rørvik, Brønnøy, Sandnessjøen, Bodø, Svolvær, Lødingen, Harstad, Tromsø og Skjervøy. Skipet nådde Svolvær mandag 3. juli kl. 20.00 (35,5 timer) og ankom Hammerfest onsdag 5. juli, en halv time før oppsatt anløpstid. Den første reisen Trondheim–Hammerfest med hurtigruten ble gjennomført på 67 timer. Kaptein ombord var Richard With, som i ettertid regnes som Hurtigrutens far. Nå, 118 år senere, er reisetiden Trondheim–Svolvær 33 timer, og Trondheim–Hammerfest 65 timer 15 min. Forberedelser og erfaringer. a> var det andre skipet i hurtigrutetrafikk. Her i Molde omkring 1890 (før hurtigrute-karrieren) Mange mente at det var hasardiøst å trafikkere denne ruten med en stram ruteplan som forutsatte at man skulle tilbakelegge strekningen Trondheim-Hammerfest på under tre døgn også i den mørke årstid. Selskapet hadde imidlertid gjort et grundig arbeid før ruten ble etablert. Tidsplan og seilingsled var gjennomgått i detalj av kaptein Richard With og los Anders Holte. Kurser, seilingsdistanser og passeringstider var systematisk notert. De utarbeidet kurstabeller som gjorde det mulig å seile etter klokke og kompass under de fleste værforhold. Etter den første vinteren viste det seg at DS «Vesteraalen» hadde omtrent samme punktlighet som om sommeren. Dermed ble det sommeren 1894 gitt klarsignal til å sette inn et skip til i hurtigruten – DS «Sirius» fra Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS). Reisetid. Hurtigruten var selvsagt tenkt som en hurtig rute, først og fremst for passasjerer og post. Skipene ble etter hvert raskere. MS «Finnmarken» var i 1912 raskeste skip med sine 14,5 knop. Skipet beholdt «kystens blå bånd» frem til 1926. På grunn av at flere anløpssteder kom til og at ferskfisken etter hvert ble en av Nord-Norges store eksportvarer, snek det seg inn et godsrutepreg, og reisetiden ble forlenget. I 1928 brukte hurtigruten fremdeles 40 timer på strekningen Trondheim–Svolvær. DS «Prinsesse Ragnhild» var ferdig i desember 1931 og DS «Lofoten» i februar året etter. Sommeren 1932 gjennomførte de kappseilaser over Vestfjorden til Svolvær. DS «Prinsesse Ragnhild» satte først rekord fra Bodø til Svolvær på 3 timer og 56 minutter. Noen dager etter tok DS «Lofoten» samme turen på 3 timer og 51 minutter. Men DS «Prinsesse Ragnhild» erobret til slutt det uoffisielle «Vestfjordens blå bånd» med tiden 3 timer og 44 minutter. Sommeren 1939 tok reisen Trondheim–Svolvær 33 timer – 2,5 timer raskere enn på hurtigrutens jomfrutur i 1893. Etter andre verdenskrig kom nye skip med dieselmotorer og toppfart på 17 knop. Våren 1950 seilte «Erling Jarl» strekningen Bodø–Svolvær på 3 timer og 35 minutter og var dermed innehaver av «Vestfjordens blå bånd». Lang vei til daglige anløp etter felles plan. Den tredje hurtigruten var den første som hadde avgang fra Bergen. En egen Finnmarkhurtigrute (Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS)) betjente strekningen Tromsø-Hammerfest-Vadsø fra 1898 til 1907. Fra 1907 ble det drevet sammenhengende rute to ganger per uke mellom Bergen og Vadsø. Fra 1914 var det fem ukentlige turer, alle med utgangspunkt i Bergen og med Kirkenes som endepunkt. Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) ble Hurtigruterederi i 1919 og deres skip startet i Stavanger. Også i mellomkrigstiden ble strekningen Bergen–Stavanger betjent av hurtigruten en til to ganger per uke. Fra 1928 ble det seks ukentlige seilinger, og fra 1936 ble det daglige seilinger hver vei. Utgangspunktene for rutene var fortsatt forskjellige. Fem startet i Bergen, en i Stavanger og en i Trondheim. Først i 1953 ble det opprettet daglig forbindelse på alle anløpssteder mellom Bergen og Kirkenes. MS «Narvik» på vei ut fra Kristiansund. Ved et veiskille. Etter krigen ble kommunikasjonsmuligheten til hurtigrutens anløpsteder gradvis forbedret. Stedene fikk veiforbindelse og en god del av stedene fikk også en flyplass i rimelig nærhet. Dette gjorde at passasjertallet og godsmengden gradvis sank. På slutten av 1970-tallet var de eldste av skipene rundt 40 år gamle, og en fornyelse av flåten var derfor påkrevet. Hurtigruten sto nå ved et veiskille. Skulle man fokusere på passasjerer, skulle man fokusere på gods eller skulle man legge ruten ned? Etter flere år med diskusjoner om fremtiden til hurtigruten, vedtok Stortinget at det skulle bygges tre nye skip som skulle ha hovedvekt på frakt av gods. Disse skipene ble tatt i bruk i 1982. Etter noen få år ble disse skipene imidlertid bygget om slik at de kunne ta flere passasjerer. Samtidig så Hurtigruteselskapene at ruten hadde et potensial som turistrute, og satte i gang planlegging for å bygge skip der pasasjerkomfort var prioritert fremfor godsmengde. TV-produksjonen i 2011. a> der TV-produksjonen i 2011 ble laget. Reisetid og anløpssteder. En seiling (rundtur) Bergen–Kirkenes–Bergen tar 10 døgn og 16 timer om vinteren og strekker seg over 12 døgn. Nordgående seiling tar 5 døgn og 11,5 timer om vinteren. Sørgående seiling tar 5 døgn og 2,25 timer. Skipene ligger i havn 24 timer i forbindelse med julaften. Bortsett fra julaften og innstillinger grunnet planlagte verkstedopphold, har alle havnene daglige anløp av både nordgående og sørgående hurtigrute. Unntaket er Vadsø som bare anløpes på nordgående. I sommerhalvåret (fra midten av april til midten av september) går nordgående hurtigrute inn Geirangerfjorden. Skipet legger ikke til, men passasjerer kan stige av og på ved hjelp av en ekspedisjonsbåt. Sørgående hurtigrute går inn i Trollfjorden i sommerhalvåret, unntatt ved dårlig vær eller forsinkelser. Her er det ingen av- eller påstigning. På dagtid signaliserer skipene vanligvis sin ankomst med fløytesignaler. Nordgåendes signal er et langt, et kort, og et langt støt i fløyten (morsesignalet for bokstaven K). Sørgåendes signal er to lange, et kort, og et langt støt (morsesignalet for bokstaven Q). Omkring 5 minutter før avgang varsles passasjerer og gjester med et kort støt i fløyten. Når to hurtigruteskip møtes i leia, hilser de hverandre med fløytesignaler om dagen, og lyssignal om natten. Nordgående hilser først. Tidligere anløpssteder. De nye skipene byr på mange fasiliteter som for eksempel boblebad. MS «Trollfjord» ved kai på Finnsnes, mars 2006. Sydgående. Dagens anløpssteder. Tidligere anløpssteder er angitt med grå skrift Hurtigruterederier gjennom tidene. Hurtigrutens nåværende logo og skorsteinsmerke Denne oversikten viser hvilke rederier som har hatt skip i hurtigrutetrafikk, hvilket år de gikk inn i trafikken, og når de (eventuelt) gikk ut igjen. Hurtigruteskipene. De første skipene var dampskip som tidligere hadde gått i lokalruter eller som turistskip. De var innredet med tre passasjerklasser og hadde åpen bro. Det første skipet som var spesialbygd for hurtigrutetrafikk var Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs DS «Erling Jarl» fra 1895. Komforten for både mannskaper og passasjerer ble gradvis forbedret med bygging av nye skip. De første hurtigruteskipene som hadde dieselmotorer istedet for dampmaskiner kom etter andre verdenskrig med byggingen av de såkalte «Italiaskipene». Etterkrigsflåten. Under andre verdenskrig gikk flere av hurtigruteskipene tapt, og ved krigens slutt var bare tre ordinære hurtigruteskip fortsatt i drift: DS «Sigurd Jarl» (1942), DS «Lofoten» (1932) og DS «Finmarken» (1912). Rutetilbudet var redusert til én ukentlig seiling mellom Trondheim og Tromsø. Noen få andre hurtigruteskip hadde også overlevd krigsårene, men disse trengte reparasjoner for å komme i sjødyktig stand. En fornyelse av flåten var nødvendig dersom rutetilbudet skulle opprettholdes, og nye skip ble derfor kontrahert. For å opprettholde ruten i påvente av nye skip ble en rekke reserve- og avløserskip satt i trafikk. MS «Nordstjernen», levert i 1956 MS «Lofoten», levert i 1964 Da MS «Nordnorge» ble levert i juni 1964, var fornyelsen av hurtigruteflåten fullført. Alle de 13 skipene var nå dieseldrevne og hadde omtrent samme form, med lasterom foran og overbygg plassert midt og akter. Mellomgenerasjonen. Etter vedtak i Stortinget ble det bygget tre nye skip i 1982 og 1983. Det var MS «Midnatsol» (BDS), MS «Narvik» (ODS) og MS «Vesterålen» (VDS) og de var nesten identiske. De var opprinnelig bygget med hovedvekt på frakt, og hadde overbygningen foran. Fokuset på gods gjorde at man hadde et stort, åpent dekk bak, der det også var plassert en kraftig kran. Disse skipene ble bygget om på slutten av 1980-tallet. Kranen ble fjernet og lasterommet ble kledd igjen. Det ble også bygget på en stor passasjerseksjon bak, og «Narvik» og «Vesterålen» fikk en utsiktssalong helt øverst slik «Midnatsol» hadde hatt siden leveringen. De nye skipene. Baren ombord i MS «Kong Harald» Den siste generasjone med skip ble bygget i perioden 1993–2003. Disse er alle bygget med fokus på passasjertransport og turisme. En midtplassert lasteport på babord side, og en brukbar lastekapasitet gjør at Hurtigruten fortsatt kan regnes som en kombinert gods- og passasjerrute. Personbiler kan ved hjelp av en løfterampe kjøres rett ombord. Dagens hurtigruteflåte. MS «Nordstjernen» er det eldste av dagens hurtigruteskip. MS «Midnatsol» er det nyeste hurtigruteskipet MS «Narvik» (1982) ble i februar 2007 solgt til Rogaland sjøfartskole og omdøpt «Gann», mens MS «Lyngen» (1982) ble solgt til Lindblad Expedition høsten 2007. I september 2008 ble det kjent at MS «Nordkapp», MS «Nordnorge» og MS «Polarlys» var lagt ut for salg. Det er imidlertid bare ett av skipene som skal selges, men foreløpig uklart hvilket. I henhold til seilingsplanen blir MS «Nordnorge» erstattet av MS «Nordstjernen» i vinterhalvåret. Navnene, med unntak av «Narvik», «Nordkapp» og «Trollfjord», har lange tradisjoner i hurtigrutesammenheng. De nye skipene har en toppfart på omkring 18 knop, mens seilingsplanen er lagt opp etter en marsjfart på 15 knop. Hurtigruten ASA satte i 2007 skipet MS «Fram» i drift. Skipet er oppkalt etter Fridtjof Nansens polarskute, «Fram». Dette skipet er ganske likt de andre hurtigruteskipene, men en del mindre, og går i cruisetrafikk til Grønland om sommeren og til Antarktis om vinteren. Det har aldri gått i normal hurtigrutetrafikk. Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha. Simeon II, eller Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha (bulgarsk "Симеон Борисов Сакскобургготски", "Simeon Sakskoburggotski") (født 16. juni 1937 i Sofia) var den siste tsar av Bulgaria. Han tilhører det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha, som også besitter den engelske tronen. Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha besteg tronen i 1943 etter farens plutselige død, men ble tvunget i eksil i 1946, ni år gammel, som følge av et Sovjetstøttet kupp. Han flyktet først til Egypt med sin søster Maria-Luisa og sin mor, og fikk i 1951 asyl i Francos Spania. Her levet han som forretningsmann, frem til han i 1996 vendte tilbake til Bulgaria. I perioden 24. juli 2001 til august 2005 var han Bulgarias statsminister, etter at partiet han grunnla vant en stor valgseier. Han har ikke gjort det klart om han ønsker å gjenopprette monarkiet i Bulgaria, men sier det er «opp til folket» å bestemme. Han har aldri formelt abdisert, og opprettholder sitt krav på sin kongelige titel. Sachsen-Coburg-Gotha, Simeon Sachsen-Coburg-Gotha, Simeon Troms Fylkes Dampskibsselskap. Troms Fylkes Dampskibsselskap ASA (TFDS ASA), er et norsk rederi som ble stiftet i 1866 under navnet Tromsø Amts Dampskibsselskap. Med utgangspunkt i Nord-Norge utviklet rederiet seg til å bli en nasjonal og internasjonal aktør innenfor transport og reiseliv, med Hurtigruten som den største virksomheten. Etter at selskapet ved utgangen av 2004 ble majoritetseier i AS TIRB, hadde TFDS-gruppen over 2 000 ansatte. Gruppen disponerte en flåte på 38 skip, 123 busser samt 86 gods- og varebiler. Hovedkontoret lå i Tromsø. Administrerende direktør var Henrik Andenæs, og styreleder var Ole Lund. De to hurtigruterederiene Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og TFDS besluttet i desember 2005 å slå seg sammen. Fusjonen ble gjennomført 1. mars 2006. Det nye selskapet fikk navnet Hurtigruten Group, men navnet ble i 2007 endret til Hurtigruten ASA. Selskapet forventer en omsetning på rundt fire milliarder kroner årlig, og får cirka 3 400 ansatte. Ny administrerende direktør ble Jan Kildal (OVDS) og ny styreleder ble Ole Lund (TFDS). Hovedkontor for hurtigruten ble lagt til Narvik, mens kontoret for ferger og hurtigbåter ble lokalisert i Tromsø. De to sistnevnte virksomhetene ble etter hver overtatt av Torghatten trafikkselskap i Brønnøysund, og utskilt som et datterselskap av dette, under navnet Torghatten nord og fortsatt tilhold i Tromsø. Konstantinopel. Konstantinopel (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk "Konstantinyé") var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Før dette het byen Bysants eller "Bysantium". Navnet har den etter keiser Konstantin den store som flyttet hovedstaden i Romerriket hit. Historie. Etter delingen av Romerriket var Konstantinopel hovedstad i det østromerske, eller bysantinske riket. For grekerne var den bare "«i Poli»" eller "«Byen»", sentrum i grekernes verden og lenge den største byen i Europa. Blant nordboere var byen kjent som Miklagard. Konstantinopel ble hærtatt av det 4. korstoget i 1204 og erobret av de osmanske tyrkerne i 1453. Konstantinopel er siden 381 setet for den ortodokse kirkes overhode, den Økumeniske Patriark. Den nåværende økumeniske patriark er Bartholomeos I. Hippodromen. Inne i byen med flere hundre tusen innbyggere, dominerte Hippodromen med plass til 100 000 tilskuere. Den var det østromerske rikets seremoni- og festplass. Herfra proklamerte keiseren sine beslutninger og forordninger. Over inngangen var det plassert 4 hester i bronse som antydet hva Hippodromen egentlig var bygget for, hesteveddeløp. Hagia Sofia. Like ved, lå verdens største kirkebygning, Hagia Sofia – Den hellige visdoms kirke. Den sto ferdig i år 537 og var dermed ganske ny da vikingene kom dit. Kuppelen rager 56 meter over bakken. Det finnes flere spor etter vikinger fra Norden i dagens Istanbul, blant annet runer i Hagia Sofia, som kan ha vært risset av væringer. På en av søylene oppe på galleriet, kan man fortsatt lese «Halvdan var her», innrisset med runer i marmoren. Senat. I senatsbygningen var det plass til 2000 senatorer og sammen med prakten i det keiserlige palass, var det ikke underlig at vikingene omtalte byen som Miklagard – Den store byen. Fortaleza. Fortaleza er hovedstad og en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Fortalezas historie går tilbake til 1649, da hollenderne bygde festningen Schoonenbosch på stedet. Senere fordrev portugiserne nederlenderne fra stedet og gav festningen det nye navnet "Forte de Nossa Senhora da Assunção". Rundt festningen, som fremdeles er godt bevart, vokste det frem en liten landsby som nå er blitt til Brasils femte største by. Luftfart. Fortalezas hovedflyplass heter Pinto Martins internasjonale lufthavn (FOR), og den ligger i byens geografiske sentrum. Den gjennomgikk en total ombygning i 1998 hvorpå den ble klassifisert som internasjonal. Etter ombygningen har den en kapasitet til å håndtere 6.2 millioner passasjerer i året. Kollektivtransport. Et nytt t-banenett, kjent som Metrofor, er under bygging. Det forventes å åpne i 2012. Nabolag. Regioner og nabolag i Fortaleza. Che Guevara. Ernesto Guevara de la Serna (født 14. juni 1928 i Rosario i Argentina, død 9. oktober 1967 i La Higuera i Bolivia), mer kjent som Che Guevara, var en marxistisk revolusjonær og cubansk geriljaleder, senere medlem av toppsjiktet i Cubas kommunistregime. I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok likevel i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951, mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika, en reise som tok flere måneder og formet hans politiske synspunkter. Den førte middelklassegutten Guevara i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som det store flertallet av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika. Opplevelsene på turen overbeviste ham om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán. Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse. Han ble utnevnt av Castro til kommandant, den eneste ved siden av Castro til å ha denne stillingen. I denne stillingen viste han stor brutalitet og skjøt og drepte flere ganger selv medlemmer av sin egen bevegelse for brudd på «disiplin». Etter at Castro kom til makten på Cuba i 1959 hadde Guevara ansvar for henrettelser av motstandere av regimet, og ble senere utnevnt til industriminister og sjef for Nasjonalbanken. Guevara var arkitekten bak det cubanske kommunistregimets nære forhold til Sovjetunionen, og det var Guevara som fikk sovjetiske atomvåpen stasjonert på Cuba og rettet mot USA, noe som førte til Cubakrisen i 1962. I 1965 forlot han Cuba, for å delta i revolusjoner i andre deler av verden. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren. Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 henrettet av Mario Terán, en boliviansk offiser. __TOC__ Familie og oppvekst. Guevara som 22-åring i 1951. Ernesto Guevara de la Serna ble født i Rosario i Argentina. Han var den eldste av fem søsken i en familie av spansk, baskisk og irsk opphav. Fødselsattesten viser at han ble født 14. juni 1928, men noen mener at han ble født 14. mai 1928 og at fødselsattesten ble forfalsket for ikke å avsløre at moren hadde vært gravid i tre måneder før bryllupet (Anderson, 1997). Guevaras foreldre var politisk venstreorienterte, og onkelen Jorge Iturburru var kommunist og hadde kjempet mot fascismen i den spanske borgerkrig. Allerede som ungdom ga Guevara uttrykk for radikale holdninger. Til tross for astmaen som plaget han hele livet og som også gjorde at han ble erklært udyktig for militærtjeneste, var han en røff rugbyspiller i ungdomsårene og fikk tilnavnet «Fuser» for sin aggressive spillestil. «Fuser» er en kobling mellom «El Furibundo» (Den Rasende) og morens etternavn, «De la Serna». Faren lærte Guevara å spille sjakk og fra tolvårsalderen deltok han i flere lokale turneringer. I tenårene ble han også interessert i poesi, især i diktene til den chilenske poeten Pablo Neruda. Som det var vanlig for folk i Latin-Amerika med Guevaras middelklassebakgrunn, skrev han også dikt gjennom hele livet. I tillegg var han en entusiastisk lesehest med interesser som strakk seg fra de lettere bøkene til forfattere som Jack London og Jules Verne til essays av Sigmund Freud og filosofi av Bertrand Russell. Han utviklet også en interesse for fotografi og brukte mange timer på å fotografere folk og steder. I 1948 påbegynte Guevara sine medisinstudier på Universitetet i Buenos Aires. Etter noen avbrudd fullførte han studiene i mars 1953, men han tok aldri den kliniske praksisen som krevdes for å kunne praktisere som lege. I 1951 foreslo vennen og biokjemikeren Alberto Granado (29 år) at han og Guevara (23 år) skulle virkeliggjøre reisen rundt i Sør-Amerika som de hadde snakket om i mange år. Guevara lot seg ikke be to ganger. Han og Alberto startet reisen fra sin hjemby Alta Gracia på en gammel Norton 500 kubikk motorsykkel med tilnavnet "La Poderosa II" (Den Mektige II). Målet for reisen skulle være å tilbringe noen uker som frivillige medhjelpere på San Pablo Lepra-sykehus ved Amazonas i Peru. Reisen gikk gjennom Argentina, Chile, Peru, Colombia og Venezuela. Che skrev om reisen i «Motorsykkeldagbøkene» som ble oversatt til norsk i 1995, og som i 2004 var utgangspunkt for innspillingen av en film med samme navn. På motorsykkelturen fikk Che førstehåndskunnskap til fattigdommen, maktesløsheten og utbyttingen som det store flertallet av befolkningen ble utsatt for av rikfolk og nordamerikanske konsern. Særlig gikk det hardt ut over urbefolkningen – indianerne – samt småbønder og venstreradikale arbeidere. Disse opplevelsene satte Che i sammenheng med det han hadde lest av marxistisk litteratur, og han konkluderte med at en revolusjon var det eneste som kunne fjerne den økonomiske og sosiale urettferdigheten i Latin-Amerika. Reisen gjorde også at han begynte å se på Latin-Amerika som en enhet og ikke som en samling av separate nasjoner. Å frigjøre Latin-Amerika fra den økonomiske og sosiale urettferdigheten, ville derfor kreve en strategi som omfattet hele kontinentet. Dette var også grunnen til at han begynte å se for seg et forent Ibero-Amerika uten grenser og knyttet sammen av en mestis-kultur, en ide som senere kom til å stå sentralt i hans revolusjonære tenkning og praksis. Etter at han hadde vendt tilbake til Argentina fra motorsykkelturen, fullførte han medisinerstudiene så raskt han kunne. Han ville snarest mulig besøke flere land i Sør- og Mellom-Amerika. Guatemala. Etter fullførte studier ved Universitetet i Buenos Aires i 1953, reiste han gjennom Bolivia, Peru, Ecuador, Panama, Costa Rica, Nicaragua, Honduras og El Salvador, og endte til slutt opp i Guatemala der president Jacobo Arbenz Guzmán ledet en folkevalgt regjering som gjennom en jordreform forsøkte å redusere den økonomiske urettferdigheten i landet. Jordreformen gikk ut på å dele ut ikke-oppdyrket jord til fattige og jordløse. Arbenz ga selv 680 hektar av familiens eiendom til jordreformen. Like villig var ikke Guatemalas største jordeier, USA-selskapet United Fruit Company. De følte seg sterkt truet av jordreformen, og var derfor aktiv for å få USAs myndigheter – og dermed også CIA – til å motarbeide Arbenz. På denne tida fikk Guevara sitt berømte tilnavn «Che» fordi han ofte brukte det argentinske ordet "Che" (slang for «hei, kompis»). Den peruanske sosialisten Hilda Gadea var Guevaras hovedkontakt i Guatemala og introduserte han for flere toppolitikere i Arbenz’ regjering. I Guatemala kom Guevara også i kontakt med cubanske flyktninger som hadde sterke bånd til Fidel Castro. Blant disse var Antonio «Ñico» López som senere introduserte Guevara for Castro i Mexico. López ble senere drept av Batistas soldater i 1956 etter at Granma ankom Cuba med Fidel Castro og 81 andre revolusjonære, herunder også Che Guevara og Ñico López, om bord. Den 15. mai 1954 la det svenske skipet "Alfhem" til kai i Guatemala. Skipet var lastet med håndvåpen og lett artilleri som Arbenz’ regjering hadde kjøpt av det kommunistiske Tsjekkoslovakia. CIA mente det dreide seg om 2000 tonn våpen og ammunisjon mens andre hevder at det dreide seg om kun 2 tonn (Anderson, 1997). USA mente at våpenforsendelsen beviste at Arbenz var en kommende alliert av Sovjetunionen. Arbenz på sin side forsvarte seg med at ingen andre enn Øst-Europa – trolig etter press fra USA – ønsket å selge våpen til Guatemala. Våpenkjøpet i Tsjekkoslovakia ga imidlertid USA påskuddet de trengte for å iverksette et kupp. Da kuppet brøt ut var Che Guevara i El Salvador for å få et nytt visum. Da han returnerte til Guatemala var det CIA-støttede kuppet i full utvikling under ledelse av Carlos Castillo Armas Guevara kjempet i flere dager sammen med en bevæpnet gruppe ledet av Guatemalas kommunistiske ungdomsorganisasjon. Han ble imidlertid oppfordret til å behandle sårede og ikke delta direkte i kampene. Like etter anmodet Arbenz-regjeringen sine utenlandske tilhengere om å forlate landet, og etter at Hilda var blitt arrestert, tok Guevara tilflukt i det argentinske konsulatet og kom seg deretter over til Mexico by der han i en periode arbeidet ved sykehuset "Hospital General". Den 27. juni 1954 tvang kuppmakerne Arbenz til å si fra seg presidentembetet og innsatte den USA-vennlige Carlos Enrique Díaz som president. Arbenz flyktet til Mexico og deretter til Sveits. Gjennom sine reiser og besøk i ulike land i Sør- og Mellom-Amerika hadde Che Guevara tilegnet seg mye informasjon om USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Det CIA-støttede kuppet i Guatemala og de amerikanske storselskaps formidable makt i Guatemala og i resten av regionen, styrket derfor bare Guevaras syn på USA som en imperialistisk stat som bekjempet alle forsøk på fjerne økonomisk utbytting og sosial urettferdighet. I sin tur bidro dette til å styrke hans overbevisning om at revolusjoner og innføring av sosialisme, var eneste løsning. Cuba under revolusjonen. I Mexico by bidro Guevaras venn fra Guateamala – Antonio Ñico López – til at han ble kjent med Fidel Castro som levde der i eksil. Like etter sluttet Che Guevara seg til Castros 26. juli-bevegelse (M-26-7) som tok sikte på å styrte den cubanske diktatoren Fulgencio Batista. Selv om meningen var at Guevara skulle være de revolusjonæres lege, deltok han i den militære treningen i Mexico sammen med de andre i 26. juli-bevegelsen. Oberst Alberto Bayo, en cubaner som hadde kjempet i frigjøringskrigen mot Spania og som var de revolusjonæres instruktør, omtalte gjerne Guevara som gruppens beste til tross for Guevaras astmalidelse. I mellomtiden var Hilda Gadea blitt løslatt fra Guatemala og møtte Guevara i Mexico. Sommeren 1955 ble hun gravid og Guevara foreslo at de burde gifte seg. Bryllupet fant sted 18. august 1955 og datteren fikk navnet Hilda Beatríz. left Den 25. november 1956 la båten Granma ut fra Tuxpan, Veracruz i Mexico, med Che Guevara som eneste ikke-cubaner om bord. Granmas ankomst til Cuba skulle etter planen skje samtidig med at 26. juli-bevegelsenes leder i Oriente-regionen, Frank Pais, organiserte et opprør i Santiago de Cuba, nærmere bestemt 30. november 1956. Dårlig vær og dårlig sjømannskap hos de revolusjonære, gjorde imidlertid at Granma ble forsinket. Dermed ble også Frank Pais’ opprør raskt slått tilbake av politiet som drev País' unge student-revolusjonære på flukt. Først 2. desember 1956 ankom Granma til et sumpområde i provinsen Oriente (i dag omdøpt til "Granma") og mange mil sør om det planlagte landingsstedet, landsbyen "Niguero", der Celia Sánchez ventet på dem med lastebiler, jeeper, våpen og en styrke på vel 50 mann (se). Tre dager etter landkjenningen ble de revolusjonære fra Granma angrepet av Batistas tropper ved "Alegria de Pio". Vel halvparten ble drept eller skutt da forsøkte å overgi seg. Til slutt var den revolusjonære styrken redusert til vel 20 personer som trakk seg tilbake til fjellene i Sierra Maestra for å omgruppere, få kontakt med troppen til Celia Sánchez og føre geriljakrig mot Batista-regimet. Che Guevara skrev om kampene ved "Alegria de Pio" i sin dagbok Av de 82 som hadde vært ombord på Granma var det bare 12 som nådde fram til Sierra Maestra. Disse var Fidel Castro, Raúl Castro, Che Guevara (skadd og blødende), Camilo Cienfuegos, Juan Almeida, Efigenio Amejeiras, Ciro Redondo, Julio Díaz, Calixto García, Luis Crespo, Jose Ponce og Universo Sanchez. «Vi skal vinne denne krigen,» skal Fidel Castro ha sagt til dem, «vi er bare så vidt kommet i gang.» I januar 1957 får geriljaen sin første seier der de sikrer seg mat, våpen og ammunisjon etter overfallet på den militære utposten "La Plata" i Sierra Maestra. I henhold til media har da geriljaen vel 50 menn under våpen. I februar 1957 rapporter «Time» at Castro har vel 500 geriljasoldater. To år senere, i januar 1958, oppgir «New York Times» korrespondent at Castro har en geriljahær på vel 2000 mann og at geriljahæren har reist provisoriske skoler og sykehus for folk i Sierra Maestra. Che Guevara ble raskt en av de øverste lederne, en "comandante", respektert for sitt mot og fryktet for det enkelte har beskrevet som brutalitet. Han var ansvarlig for henrettelsen av mange mennesker som ble funnet skyldig som torturister, spioner, desertører eller for å lekke informasjon om til Batistas tropper. Fidel Castro krevde imidlertid at de revolusjonære skulle alltid behandle skadde Batista-soldater, sivile og bønder som ikke samarbeidet med fienden, så humant som overhodet mulig. Resultatet ble at geriljaen fikk et bedre rykte enn de brutale regjeringstroppene og sympatien for dem vokste i befolkningen og blant Batistas egne soldater. Dette bidro til at stadig flere rekrutter dukket opp og ville slutte seg til Castros «skjeggete menn» i Sierra Maestra. I motsetning til Batistas hær, løslot Castro alle tilfangetatte soldater uskadet og beholdt bare våpnene deres. Et eksempel på dette er angrepet på "Estrada Palma". Etter hvert nektet også flere soldater å vende tilbake til sine «egne» når de ble sluppet løs, og sluttet seg heller til Castros voksende geriljahær. Che Guevara førte også forhandlinger med det cubanske kommunistpartiet ("Partido Sosialista Popular") og rivaliserende geriljagrupper som for eksempel «Det Revolusjonære Direktorat» ("El Directorio Revolucionario"), og fikk dem til å samarbeide med 26. juli-bevegelsen. Dette fikk uten tvil stor betydning for Fidel Castros ledende rolle etter Batistas fall. Det Revolusjonære Direktorat med sin nye leder – Faure Chomón – var også blitt mer samarbeidsvillig med Castros 26. juli-bevegelse etter at Direktoratets første generalsekretær, José Antonio Echeverría, var blitt skutt og drept av politiet i Havanna 13. mars 1957. Under revolusjonen ledet Guevara den «fjerde kolonne» med Camilio Cienfuegos som kaptein og nestkommanderende. I april 1958 blir Camilo gitt ledelsen av «den andre kolonne» eller mer presist: Den 2. Antonio Maceo-kolonne. Sommeren 1958 iverksatte Batista Verano-offensiven for å knuse geriljaen i Sierra Maestra. General Eulogio Cantillo ledet offensiven. Den fikk en dårlig start da Che Guevaras 4. kolonne slo Cantillos angrep tilbake 28. juli 1958. I alt 86 Batista-soldater drepes i kampene mens Guevaras tropp kun mister 3 mann. For Guevara var dette nok et bevis på at små og godt organiserte geriljatropper kunne overvinne større og langt bedre utstyrte hæravdelinger. For andre i 26. juli-bevegelsen ble det nok et bevis på Guevaras evner som geriljakommandant. I slutten av desember 1958 angrep Guevaras tropp Santa Clara, det regionale senteret i provinsen Las Villas, vel 30 mil sørøst om Havanna. I dag heter provinsen Santa Clara (se). Geriljaen avsporet et armert tog med forsyninger og tropper til Santa Clara mens Camilo Cienfuegos gerilja-tropper vant slaget om Yaguajay, øst om Santa Clara (se). Slått på alle kanter, gikk Batistas hær i oppløsning og Havanna ble erobret 31. desember 1958 så godt som uten kamphandlinger. Istedet ble de revolusjonære og deres allierte mottatt av jublende folkemasser. Erobringen av Santa Clara By blir på Cuba ansett som en av de viktigste hendelsene i den cubanske revolusjonen. Grunnen er at Fulgencio Batista dagen etter, 1. januar 1959, valgte å flykte fra Cuba og endte til slutt opp i Spania som ble styrt av diktatoren Francisco Franco. Sett i et større perspektiv taler likevel en del for at erobringen av Santa Clara blir tillagt for stor vekt. De blodige kampene under geriljasoldatenes motoffensiv i Sierra Maestra i 1957 og under hele Cauto-kampanjen som fulgte, hadde nok større militær betydning for Batistas fall. Ikke minst må det hatt stor betydning at flere av Batistas offiserer og soldater deserterte eller inngikk samarbeid med 26. juli-bevegelsen. Etter at Camilo Cienfuegos hadde erobret Yaguajay i desember 1958 inngikk general også Eulogio Cantillo, som ledet hæren på Øst-Cuba, en hemmelig fredsavtale med Fidel Castro. Dette svekket selvsagt ytterligere Batistas militære kampstyrke. Cuba etter revolusjonen. 1959 ble Guevara utnevnt til «en cubaner av fødsel» av den nye regjeringen med Fidel Castro i spissen. I samme måned tok han ut skilsmisse med Hilda Gadea som han ikke hadde møtt siden han forlot Mexico i november 1956. Den 2. juni 1959 giftet han seg med et cubanskfødt medlem av 26. juli-bevegelsen, Aleida March, og som han i praksis hadde levd sammen med siden høsten 1958. Guevara ble omtrent samtidig utnevnt til direktør for fengselet «La Cabaña-fortet», og gjennom seks måneders tjeneste (2. januar til 12. juni 1959) overvar han rettssaker og henrettelser av toppledere i det tidligere Batista-regimet, medlemmer av det hemmelige politiet BRAC ("Buró de Represión de Actividades Comunistas" – «Byrået for undertrykkelse av kommunistisk aktivitet»), torturister og militante politiske motstandere. Den 7. oktober 1959 ble Guevara utnevnt til leder i «Det Nasjonale Institutt for Jordreform», og 26. oktober 1959 til president i Den cubanske nasjonalbanken. Det virker noe ironisk at Guevara – som bare hadde forakt for penger og materielle goder – ble utnevnt til president i nasjonalbanken. Che Guevara viste da også ofte sin misnøye med å signere pengesedlene med kun sitt tilnavn, "Che"(se). Senere tjenestegjorde han som industriminister (utnevnt 23. februar 1961) og det var i denne rollen at han gjorde mye for å formulere innholdet i den cubanske sosialismen. I boken «Guerrilla Warfare» tar han til orde for den cubanske modellen for revolusjon. I denne blir revolusjonen initiert av en liten gruppe geriljakrigere som ikke er avhengig av større militære enheter. Denne strategien skulle senere få katastrofalt resultat for Che Guevara i Bolivia. I tida som sjef for Nasjonalbanken og industriminister fant han tilbake til sin gamle forkjærlighet for sjakk, og han overvar og deltok i de fleste nasjonale og internasjonale turneringer som ble holdt på Cuba. Han oppfordret unge cubanere til å lære seg sjakk og organiserte forskjellige aktiviteter for å stimulere de unges interesse. Så tidlig som i 1959 sies det at Guevara bidro til å organisere revolusjonære aktivitet i utlandet, først i Panama og deretter i Den Dominikanske Republikk (ledet av Henry Fuerte «El Argelino» og Enrique Jiménez Moya) som ble styrt av en av datidens blodigste diktator i Latin-Amerika, Rafael Leónidas Trujillo. I et av disse revolusjonsforsøkene omkom Camilo Cienfuegos’ rådgiver, Ramón López (Nené). Noen mener derfor at revolusjonsforsøkene må ha blitt initiert eller støttet av folk som stod Camilo Cienfuegos svært nært, og at Che Guevara nok spilte en mer tilbaketrukket rolle. I 1960 losset det franske skipet La Coubre ammunisjon i havnen i Havanna. En eksplosjon om bord i skipet skadet mange mennesker og Guevara – som var på vei til sin jobb i Nasjonalbanken – kom til og ga førstehjelp. Like etter inntraff en ny og langt mer voldsom eksplosjon. I alt 75 mennesker ble drept og over 200 skadd. Det er uklart om eksplosjonene var et uhell eller en terroraksjon. De som hevder at eksplosjonene skyldtes en terroraksjon, legger ansvaret på CIA og deres agent William Alexander Morgan. Grisebukta og Cuba-krisen. Che Guevara deltok ikke i kampen mot invasjonsstyrkene i Grisebukta (Bahia de Cochinos) 17. – 19. april 1961. Han var blitt beordret av Fidel Castro til "Pinar del Rio" langt vest for Grisebukta, og ble der involvert i avvisningen av en mindre invasjonsstyrke som CIA håpet ville trekke de cubanske styrkenes oppmerksomhet vekk fra hovedinvasjonen i Grisebukta. Invasjonen i Grisebukta nørte ytterligere opp om Che Guevara oppfatning av USA som en imperialistisk stat som ønsket å knuse alle forsøk på å skape økonomisk og sosial rettferdighet i Latin-Amerika. Derfor spilte han også en nøkkelrolle for å få sovjetiske atomraketter utplassert på Cuba, noe som i sin tur forårsaket rakettkrisen eller den såkalte Cuba-krisen i oktober 1962. Etter krisen var over og i et intervju med den engelske avisen Daily Worker, sa Guevara at hvis rakettene hadde vært under cubansk kontroll – og ikke sovjetisk kontroll – ville de ikke nølt med å avfyre dem mot amerikanske byer$(Anderson 1997). Guevaras andre hovedanliggende var sosialistisk internasjonal solidaritet, og i 1964 og 1965 kom han med flere sterke utfall mot Sovjetunionen som han mente manglet slik solidaritet. Dette vakte oppsikt så vel på Cuba som i utlandet, og mange mener at nettopp kritikken av Sovjetunionen var en årsak til at Guevara ble mindre synlig i cubansk politikk etter 1965. Et tredje hovedanliggende for Guevara var overgangen fra kapitalistisk til sosialistisk økonomi, og på dette feltet var han en sterk talsmann for økonomisk planlegging og sentralisme. Økonomien måtte bevisst styres og utvikles fra sentralt hold og ikke overlates til det han oppfattet som tilfeldigheter i et marked. I perioden 1961–65 ble han ansett som Cubas fremste diplomat og han foretok en rekke reiser til Asia, Afrika, land i Latin-Amerika, Sovjetunionen, USA og Kina. I desember 1964 dro han til New York som leder av en cubansk delegasjon og for å tale i FN. Han deltok også i CBS Sunday News og møtte blant annet senator Eugene McCarthy, flere medarbeidere av Malcolm X og den canadiske radikaleren Michelle Duclos. Den 17. desember 1964 fløy han til Europa og startet en tre måneders rundreise der han besøkte Folkerepublikken Kina, Den Forente Arabiske Republikk (Egypt), Algerie, Ghana, Guinea, Mali, Dahomey (Benin), Kongo-Brazzaville og Tanzania, med stopp i Irland, Frankrike og Tsjekkoslovakia. I Algerie den 24. februar 1965 ga han det som skulle bli hans siste offentlige tale på den internasjonale arenaen. Che Guevara returnerte til Cuba 14. mars til en høytidelig mottakelse av Fidel Castro, Raúl Castro, Osvaldo Dorticós, Carlos Rafael Rodríguez og andre ministere på Havanna flyplass. To uker etter forsvant han ut av det offentlige rampelys. Hvor han befant seg var det store mysteriet i resten av 1965, ikke minst fordi han ble regnet å stå nærmest makten nest etter Fidel Castro. Guevaras forsvinning ble dels tillagt fiaskoer i industrialiseringsprogrammet som han hadde vært talsmann for i tida som industriminister. Dels ble det tillagt press fra Sovjetunionen som mislikte Guevaras pro-kinesiske holdninger etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjet økte. I Guevaras øyne var Kina et uland som hadde blitt brutalt utbyttet av vestlige land over mange år, og som nå hadde frigjort seg. Og for det tredje ble Guevaras forsvinning tillagt uenighet mellom Guevara og det øvrige cubanske lederskapet om Cubas økonomiske utvikling og ideologiske linje. Guevaras pro-kinesiske holdninger var blitt et økende problem etter hvert som Cubas økonomi ble mer avhengig av Sovjetunionen. Siden de tidligste dagene av den cubanske revolusjonen, ble Guevara av mange oppfattet som tilhenger av maoistisk strategi, ikke minst fordi Guevara tilla bønder og distrikter i Latin-Amerika en langt større rolle enn byer og industriarbeidere i en revolusjons første faser (Sinclair, 2002). I tillegg hadde han vært talsmann for en rask industrialisering av Cuba på en måte som kunne minne om Mao Zedongs strategi i Det store spranget. At Guevara avviste mens Castro var villig til å akseptere mange betingelser som Sovjetunionen stilte for sin bistand til Cuba, kan også ha vært en medvirkende grunn til at Guevara forsvant ut av rampelyset. Det er iallfall tydelig at Guevara får mindre og mindre til overs for Sovjetunionen, men hans kritikk rammer også i økende grad Kina. I første rekke fordi uoverensstemmelsene mellom de to store i den sosialistiske leiren, gir USA langt større spillerom. Det kommer tydelig til syne i en artikkel som Guevara trolig skrev i 1966, men først utgitt i april 1967. Om Fidel Castro av mer realpolitiske hensyn ikke ville følge Guevara i kritikken av Sovejetunionen, er det imidlertid hevet over tvil at både han og Guevara var opptatt av at Kina og Sovjetunionen skulle komme til enighet, og de gjorde også flere mislykkete forsøk på å få dette i stand. Ut av rampelyset. Amerikansk flyfoto av rakettbase under CubakrisenI kjølvannet av Cubakrisen og det Guevara oppfattet som Sovjetunionens svik da Nikita Khrusjtsjov – uten å konsultere Fidel Castro – bøyde av for John F. Kennedys krav om å trekke tilbake atomrakettene fra cubansk territorium, ble Guevara mer skeptisk til Sovjetunionen. Som han avslørte i sin siste tale i Algerie, begynte han å se på den nordlige halvkule, ledet av USA i vest og Sovjetunionen i øst, som utbyttere av u-landene på den sørlige halvkule. Ikke minst derfor var han en sterk talsmann og støttespiller for det kommunistiske Nord-Vietnam i Vietnam-krigen, og oppfordret også folk i andre utviklingsland på den sørlige halvkule til å gripe til våpen og skape «mange nye Vietnam'er». Presset av nasjonale og internasjonale spekulasjoner omkring Guevaras skjebne, slo Fidel Castro 16. juni 1965 fast at informasjon ville komme når Guevara selv ønsket å gi den. Mange rykter var i omløp både i og utenfor Cuba om hva som hadde skjedd. Den 3. oktober 1965 avslørte Castro et udatert brev som Guevara hadde skrevet til han. I brevet ga Guevara uttrykk for sin usvikelige solidaritet med den cubanske revolusjonen, men at han hadde besluttet å forlate Cuba for å bidra i revolusjoner i andre land. I brevet trekker Guevara seg fra alle formelle posisjoner i den cubanske regjeringen samt i partiet og i hæren. I tillegg frasa han seg sitt cubanske statsborgerskap som han hadde fått i 1959 som anerkjennelse for sin innsats i den cubanske revolusjonen. I et intervju med fire utenlandske korrespondenter 1. november 1965 fortalte Castro at han visste hvor Guevara befant seg. Han avviste også ryktene om at Guevara var død og sa at han var ved god helse. Til tross for Castros forsikringer forble Che Guevaras skjebne et mysterium. Hva han gjorde og hvor han befant seg, fortsatte å være en hemmelighet i store deler av både 1966 og i 1967. Kongo-Kinshasa. I løpet av et langt møte (14. – 15. mars 1965) ble Guevara og Castro enige om at Guevara personlig skulle lede Cubas første militære aksjon i Afrika. Én versjon er at Che Guevara overtalte Castro til å gi han denne rollen. En annen versjon er at Castro overbeviste Guevara om at han var den rette til å påta seg denne oppgaven. Castro skal ha argumentert for at situasjonen i andre latinamerikanske land ikke lå til rette for geriljaorganiserte revolusjoner, og at Cuba derfor måtte bistå nasjoner som var mer mottakelig for hjelp fra Cuba. Den cubanske aksjonen skulle derfor iverksettes i Afrika for å støtte tilhengerne av den myrdede Patrice Lumumba i Kongo-Kinshasa (tidligere Belgisk Kongo, senere Zaïre og i dag Den demokratiske republikk Kongo). Denne siste versjonen blir for øvrig bekreftet av Fidel Castro i Oliver Stones film «Comandante», innspilt i 2003. Høsten 1965 fungerte Guevara som rådgiver i Kongo-Kinshasa for geriljalederen Laurent-Désiré Kabila som hjalp tilhengerne av Lumumba i et opprør mot kuppmakerne Mobutu Sese-Seko og Joseph Kasavubu som hadde stått sentralt bak mordet på Lumumba. I sin dagbok fra Kongo gir Guevara uttrykk for liten tillit til Kabilas evner som geriljaleder og en verdig arvtaker etter Lumumba. «Ingenting får meg til å tro at han er den rette mannen», skrev Guevara. Det gikk imidlertid ikke lenge før USA igjen var på banen. En gruppe av US Green Berets, leiesoldater fra apartheidstaten Sør-Afrika og eksilcubanere fra USA, var under ledelse av Green Berets-oberst Craig Lowell som samarbeidet med den kongolesiske hæren for å svekke Guevaras og Kabilas framgang og støtte til Lumumba-tilhengerne. Oberst Lowell frarådet den kongolesiske hæren å drepe Guevara og dermed gjøre han til martyr. Det beste ville være å trette ut geriljaen, og slik ydmyke cubanerne og få dem til å trekke seg ut av Kongo. Ut fra denne strategien begynte Green Beret-gruppen å overvåke kommunikasjonslinjer og angripe straks geriljaen forberedte seg til et angrep. I tillegg la de vekt på å ødelegge geriljaens forsyningslinjer. Guevaras mål var å eksportere den cubanske revolusjonen ved å lære Kabila-troppene og lokale Lumumba-tilhengere geriljastrategier og kommunistisk ideologi. Guevara så raskt at det var nytteløst. Sammenliknet med entusiasmen han hadde møtt fra folk på Cuba under revolusjonen, ble han her møtt med uvilje eller passivitet. I sin dagbok «The African Dream» sier han at dette var årsaken til at den kongolesiske revolusjonen ikke ville lykkes. Senere i 1965, syk, plaget av astma og frustrert etter sju måneders slit til ingen nytte, forlot han Kongo sammen med andre cubanske overlevende. I alt seks cubanere hadde mistet livet i kamper med kongolesiske tropper og gruppen ledet av Green Berets. På et tidspunkt ønsket han å sende de andre hjem til Cuba, og selv bli igjen og kjempe til slutten. Håpet var at det kanskje kunne vekke kongoleserne og være et eksempel til etterfølgelse. Han slo imidlertid fra seg denne planen etter å ha møtt sterk motbør hos sine cubanske feltkamerater og to utsendinger fra Fidel Castro. Siden Castro hadde offentliggjort Guevaras avskjedsbrev der han takket nei til alle bånd til Cuba og valgte å forplikte seg til revolusjonære aktiviteter i andre deler av verden, følte Guevara at han ikke kunne vende tilbake til Cuba med æren i behold. Derfor tilbrakte han de seks neste månedene i skjul i Dar-es-Salaam, Praha og DDR. I denne tida fullførte han nedtegnelsene av sine erfaringer fra Kongo og skrev utkastene til to nye bøker, en om filosofi og en om økonomi. Hele tida prøvde Fidel Castro å overtale han til å reise «hjem» til Cuba. Guevara aksepterte til slutt, men stilte to klare krav. Hans tilbakekomst skulle kun være av helt midlertidig karakter. Hensikten skulle være å forberede en aksjon et sted i Latin-Amerika. Det andre kravet var at hans tilbakekomst og opphold på Cuba måtte bli strengt hemmeligholdt. Bolivia. a> Spekulasjonene om Guevaras tilholdssted fortsatte i 1966 og inn i 1967. Representanter fra FRELIMO (Den mosambikiske frigjøringshær) fortalte at de hadde hatt møter med Guevara sent i 1966 og tidlig i 1967 i Dar-es-Salaam der de hadde avslått hans tilbud om å bistå i deres revolusjon. I en 1. mai-tale i 1967 i Havanna, fortalte Cubas forsvarsminister – Juan Almeida – at Guevara «tjente revolusjonen et sted i Latin Amerika». Kort tid etper kom det for dagen at Guevara ledet oppbyggingen av en gerilja i Bolivia. På Fidel Castros forespørsel hadde bolivianske kommunister kjøpt et fjerntliggende område som Guevara kunne benytte til treningsområde og hovedleir. Mye tyder på at området som lå i Ñancahuazú regionen, var et lite heldig valg for Guevara og cubanerne som var sammen med han. De kom lite i kontakt med den spredte lokalbefolkningen, mestret ikke det lokale indianske språket og hadde store vansker med å danne en geriljahær med utgangspunkt i bolivianske opposisjonelle fra byene (Ramírez, 1997). Den tidligere Stasi-agenten Haydée Tamara Bunke Bider, kjent som «Tania», var$Che Guevaras agent i La Paz. Senere kom det for dagen at hun også rapporterte til KGB. Spekulasjoner går ut på at KGB i neste omgang lekket informasjon til bolivianske myndigheter. Grunnen skulle ha vært at Guevara ble oppfattet som en trussel mot Sovjetunionens ønske om fredelig sameksistens mellom sosialistiske og kapitalistiske land. Dette er imidlertid ikke blitt bekreftet i ettertid. Fotografiene som geriljagruppen ble tvunget til å etterlate seg i hovedleieren etter sammenstøtet med den bolivianske hæren i mars 1967, ga president og general René Barrientos det endelige bevis på Che Guevaras tilstedeværelse i Bolivia. Barrientos erklærte at han ville se Guevaras hode på en stake i La Paz, og ga hæren ordre om å nedkjempe Guevara og hans geriljakrigere. Che Guevaras gerilja bestod av vel 50 personer som gikk under navnet «ELN» ("Ejército de Liberación Nacional de Bolivia" / Bolivias nasjonale frigjøringshær). De var godt utstyrt og ga de bolivianske troppene flere tilbakeslag i Camiri-regionens vanskelige fjellterreng. I september 1967 klarte imidlertid USAs spesialenheter og bolivianske tropper å nedkjempe geriljaen etter at Guevara hadde delt mennene inn i to enheter. Til tross for kampenes voldsomhet, ga Guevara førstehjelp til sårede bolivianske soldater som geriljaen tok til fange og deretter slapp fri. Che fulgte dermed samme praksis som Fidel Castros gerilja praktiserte under revolusjonen på Cuba. Til og med i Guevaras siste kamp i "Quebrada del Yuro" og der han selv ble såret, tilbød han sårede soldater førstehjelp ifølge utsagn fra tidligere bolivianske soldater. Tilbudet skal imidlertid ha blitt avslått av en boliviansk offiser. I tillegg til dette kom Guevaras egen mangel på politiske ferdigheter. Han syntes konsekvent å velge en konfrontasjonslinje og være svært skeptisk til kompromisser. Dette bidro nok til at han ikke lyktes å etablere gode relasjoner til lokale ledere i Bolivia, på samme måte som han heller ikke hadde lyktes i Kongo. Denne legningen hos Guevara kom også til syne i geriljakrigen på Cuba, men der ble den trolig holdt i sjakk av råd fra Camilo Cienfuegos og Fidel Castro, og til dels av direkte ordrer fra Fidel. Tilfangetakelse og henrettelse. De bolivianske troppene og USAs spesialstyrker ble informert om Guevaras hovedleir av en desertør. Den 8. oktober 1967 ble leiren omringet og Guevara tatt til fange mens han ledet en patrulje i nærheten av La Higuera. Han overga seg etter at han var blitt truffet i beina og armen, og fått geværet ødelagt av en kule. Che Guevara skal deretter ha ropt: «Ikke skyt! Jeg er Che Guevara, og jeg er mer verdt for dere som levende enn jeg er som død!» President Barrientos ga straks ordre om at Guevara skulle henrettes. Allikevel hadde Félix Rodríguez foreslått å la Guevara leve, for å bruke eventuell informasjon han hadde til å felle Fidel Castro og for å studere psykologien til terrorister. Guevara ble båret til La Higuera og lagt i en falleferdig skolebygning der han ble holdt over natten. Neste ettermiddag ble han skutt mens han satt fastbundet og svak etter blodtapet. Bøddelen var Mario Terán, en sersjant i den bolivianske hæren som hadde trukket det korteste strå, og som dermed ble den som måtte avrette Guevara. Det finnes flere versjoner av det som skjedde. Noen sier at sersjanten var nervøs og at han måtte tvinges inn i skolebygningen. Andre sier at sersjanten nektet å se Guevara i øynene, og at han deretter skjøt Guevara i halsen. Versjonen som får mest støtte, er at Guevara ble skutt flere ganger i beina og i kroppen for å unngå skader i ansiktet som kunne forhindre identifisering. Det sies også at Che Guevara hadde noen siste ord til sin bøddel. Det påstås at han skal ha sagt: «Jeg ser at du er kommet hit for å drepe meg. Men så skyt da, din kujon, du kommer bare til å drepe en mann» (Anderson, 1997). Mario Terán har allikevel aldri bekreftet dette utsagnet, og var attpåtil alene med Che Guevara under henrettelsen. Che Guevaras kropp ble fløyet i helikopter til Vallegrande. Der ble liket lagt på et vaskebord i det lokale hospitalet og vist fram for pressen. Fotografiene som ble tatt av Guevaras døde kropp ga støtet til flere religiøse legender som for eksempel «El Cristo de Vallegrande» (Vallegrandes Kristus). Dette fordi mange innfødte mente at Guevaras ansikt liknet Kristus og at han var blitt forrådd av desertøren, på samme måte som «desertøren» Judas hadde forrådd Jesus. Etter møtet med pressen tok bolivianske offiserer liket til et hemmelig sted. I ettertid nektet de å si noe om Guevara var blitt begravd eller kremert. Jakten på Che Guevaras gerilja i Bolivia ble ledet av Félix Rodríguez, en cubansk CIA-agent som tidligere hadde arbeidet på Cuba i kontakt med anti-Castro-elementer i Havanna forut for invasjonen i Grisebukta. Under høringen om Che Guevaras tilfangetakelse, fortalte Rodríguez at han hadde støttet seg på informasjon fra CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia, og som han mottok via CIA-avdelinger i ulike søramerikanske land. Etter henrettelsen tok Rodríguez Guevaras Rolex-klokke og andre personlige eiendeler som han stolt viste fram til journalister i de påfølgende år. Blant Guevaras eiendeler var også en diktsamling av Pablo Neruda. Den 15. oktober 1967 offentliggjorde Fidel Castro at Che Guevara var blitt myrdet i Bolivia, og proklamerte tre dagers landesorg på Cuba. Guevaras død ble positivt mottatt av USAs myndigheter. De så på Guevaras død som et nyttig og kraftig slag mot sosialistiske bevegelser i Latin-Amerika og i resten av den tredje verden. I 1997 ble skjelettet av Che Guevara funnet under en flystripe i nærheten av Vallegrande. Levningene ble DNA-identifisert og sendt til Cuba. Den 17. oktober 1997 ble Che Guevara og seks andre falne fra Bolivia-kampanjen stedt til hvile i Santa Clara under full militær honnør. a>. Med Aleida March (gift 2. juni 1959) Bolivia-dagboka. Guevaras dagbok dokumenterer geriljakampene i Bolivia. Første opptegnelse er 7. november 1966 kort etter at han ankom Ñancahuazú og den siste er gjort 7. oktober 1967, dagen før han ble tatt til fange. Dagboka forteller hvordan geriljakrigerne ble tvunget til å improvisere etter at hovedleiren ble oppdaget av bolivianske tropper. Det forklarer også Guevaras beslutning om å dele den revolusjonære gruppen inn i to mindre avdelinger. Det førte imidlertid til at de ble ute av stand til å kommunisere med hverandre, noe som i sin tur nok bidro til at de ble nedkjempet. Dagboka forteller også om konfliktene mellom Guevara og det bolivianske kommunistpartiet som førte til at Guevara fikk betydelig færre geriljakrigere enn han opprinnelig hadde antatt. Dagboka viser også at Guevara hadde store vansker med å rekruttere fra urbefolkningen i området. En vesentlig årsak var at geriljagruppen kun behersket quechua og ikke det lokale tupí-guaraní-språket. En annen årsak var trolig den indianske befolkningens mistenksomhet overfor hvite utlendinger. Dessuten ble Guevara syk etter hvert som geriljakampanjen dro ut i tid. Astmaen forverret seg og de siste geriljaoffensivene gikk dels ut på å få tak i medisiner. Ettermæle. Mens bildene av Guevaras døde kropp og omstendighetene rundt hans død ble spredt over hele verden, begynte reaksjonene å komme. Protestdemonstrasjoner brøt ut, artikler ble skrevet, hylningskonserter avholdt og sanger og dikt ble skrevet om hans liv og virke. Til og med liberale med liten sympati for Che Guevaras radikale sosialistiske idealer, ga uttrykk for beundring for at han ikke bare argumenterte iherdig for sine ideer, men også etterlevde dem konsekvent i praksis. Han framstod som en helt for mange, også fordi han hadde takket nei til en behagelig tilværelse på Cuba, og valgt å kjempe for underprivilegerte som var fratatt all politisk makt og økonomisk sikkerhet. Særlig på slutten av 60-tallet ble han et forbilde for revolusjon og sosialistiske idealer hos ungdom i vestlige land og i Midtøsten. Bildet som fotografen Alberto Korda tok av Che Guevara i mars 1960, ble raskt et av århundrets mest berømte bilder, og ble forenkelt og reprodusert på en lang rekke produkter som T-skjorter, postere, kaffekrus, m.v. I alt 205 832 personer besøkte Guevaras mausoleum i Santa Clara i 2005, deriblant 127 597 utlendinger. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre kalte Che Guevara for «det mest fullendte menneske i vår tid». Guevaras tilhengere mener at han langt på vei er den viktigste tenkeren og aktivisten i Latin-Amerika siden Simón Bolívar, lederen av den søramerikanske uavhengighetsbevegelsen, forkjemperen for pan-Amerikanismen og helten for generasjoner av uavhengighetsforkjempere i hele Latin-Amerika. Sammen med Bolívar regnes Che Guaevara av sine tilhengere som en av de største Latin-Amerikanske frigjøringshelter. Som sentralbanksjef og industriminister var han delaktig i å ta tilbake kontrollen av økonomien på Cuba, både under Guevaras ledelse og senere har økonomien på Cuba vært preget av forfall og tilbakegang. Cuba blir ofte tillagt et godt helsevesen som en av suksessoppskriftene, men de gode sykehusplassene er ofte forbeholdt turister og prioriterte mennesker. Flere har også påpekt at Guevara var delaktig i tortur og henrettelser etter summariske og parodiske rettssaker. Kritikk av Guevara. Minnesmerke over falne revolusjonære, Revolusjonsmuseet i Havanna, 2006Che Guevara blir oppfattet som en terrorist og kaldblodig morder av de fleste historikere i dag, med unntak av de på den ytterliggående venstreside. Eksilcubanerne legger særlig vekt på at han var ansvarlig for henrettelsen av Batista-tilhengere etter revolusjonen. Che Guevara fikk nemlig rett til å arrestere, dømme og henrette «krigsforbrytere». I større eller mindre grad betydde dette justismord. Che drepte personlig hundrevis av mennesker, i tillegg beordret han hundrevis, hvis ikke tusenvis av fanger til døden i løpet av kort tid. Nesten ingen fikk mulighet til rettssak. Che sendte også homofile, Jehovas vitner, Afro-Cubanske prester og andre dissidenter i konsentrasjonsleirer under banneret Unidades Militares de Ayuda a la Producción. For eksempel da han i seks måneder var sjef for La Cabana-fortet, der opptil 600 politiske fanger gjennomgikk summariske retterganger før de ble henrettet. «- Å være vitne til slik nedslakting er et traume som vil følge meg til graven», har advokaten José Vilasuso, som jobbet under Ches kommando i fengselet og var ansvarlig for rettergangen, uttalt i intervjuer. I oktober 1959, beordret Guevara rebellkoordinator Enrique Oltuski til å rane banker for å finansiere operasjoner som skulle gjennomføres. New York Sun-journalisten Williams Myers omtaler Guevara som en «sosiopatisk bølle». Mange andre nyhetsmedia i USA er av samme oppfatning. De viser til at Guevara var ansvarlig for avretting av flere hundre mennesker i cubanske fengsler, og for mord på sivile i områdene som ble kontrollert av geriljaen under den cubanske revolusjonen. Mange kritikere mener også at Guevara var en katastrofe for cubansk økonomi, og at han nær forårsaket fullt sammenbrudd i sukkerproduksjonen. I tillegg igangsatte han flere mislykkete industriprosjekter, og innførte rasjonering i et land som allerede før Batistas diktatur, hadde vært et av de fire mest vellykkede økonomiene i Latin Amerika. Selv om den tyngste kritikken mot Che Guevara kommer fra det ekstreme høyre og fra så vel republikanere som demokrater i USA, har det også framkommet kritikk fra anarkister, ordinære høyrepartier og grupper i det politiske sentrum. Kritikk har også kommet fra trotskijister og mer demokratiske sosialister. I varierende grad har kritikken gått på at han var autoritær, egenrådig / manglet politisk romslighet og at han hadde som mål å omforme Cuba – og andre land i Latin-Amerika – til byråkratiske, stalinistiske regimer. Det skriftlige materialet som Guevara etterlot seg, hans argumentasjon i ideologiske debatter og utsagn fra folk som stod han nær (blant annet Fidel Castro og Alberto Granado), synes å underbygge påstanden om at Che var egenrådig og sta. Iflg. Alberto Granado, hadde Che Guevara oppdaget Stalin på midten av 50-tallet. I 1953 skal han også ha skrevet til sin tante at han «sverget overfor et bilde av kamerat Stalin at han ikke skulle hvile før kapitalistene ble utryddet.» I et senere brev til sin tante, omtalte han seg selv som «Stalin II» Grafteori. Grafteori er en gren i matematikk og informatikk der man studerer egenskapene til grafer. Grafer er matematiske strukturer som brukes til å lage modeller for parvise relasjoner mellom objekter. I informatikken regnes graf som en abstrakt datastruktur, en teoretisk struktur som kan implementeres på ulike måter. Studier av algoritmer som behandler grafer er en viktig disiplin med mange praktiske anvendelser, i dag er dette i stor grad knyttet mot moderne datateknikk, men slike algoritmer var også utviklet før den digitale tidsalderen. Grafer og behandling av grafer er viktige verktøy i mange hverdagslige problemstillinger som f.eks. ruteplanlegging, datanettverk og design av mikrobrikker. Opprinnelsen til grafteori ansees for å være en artikkel publisert av Leonhard Euler i 1736, som tok for seg problemet Broene i Königsberg. Grafteoretiske begreper. En graf består av en mengde "noder" (også kalt "hjørner"), og en mengde "kanter", der hver kant forbinder to noder med hverandre. Figuren ovenfor viser et eksempel på en graf med ti noder og femten kanter, kjent som Petersen-grafen. Formelt defineres en graf formula_1 som et par formula_2, der formula_3 er en ikke-tom mengde med noder og formula_4 er en mengde med nodepar formula_5 der formula_6 angir at grafen inneholder en kant mellom nodene u og v. Dette er en urettet graf. I en rettet graf går kantene bare en vei. Hvis en rettet graf inneholder kanten formula_7 angir at det er en kant fra node u til node v, men ikke nødvendigvis den andre veien. Slike grafer blir gjerne tegnet med piler mellom nodene. En graf er simpel, hvis det aldri er mer enn én kant mellom to gitte noder, og hvis ingen kanter forbinder en node med seg selv. En slik kant kalles en løkke (loop). En graf som inneholder en løkke, eller noder som er forbundet med mer enn en kant, kalles en multigraf. En planar graf er en graf som kan tegnes i planet (eller ekvivalent, på en kuleoverflate) slik at ingen kanter krysser hverandre. Grafer som ikke er planare, er formula_8 og formula_9. To noder er naboer hvis de er forbundet med en kant. En kant er insident til nodene den forbinder. En vei i en graf består av en mengde kanter i rekkefølge, slik at to på hverandre følgende kanter alltid har en node felles. En sti er en vei hvor hver node besøkes høyst én gang. En sykel er en vei hvor det første og det siste noden er det samme, men hvor alle andre noder opptrer høyst én gang. En graf er sammenhengende hvis ethvert par av noder er forbundet til hverandre av en sti. To grafer er isomorfe hvis det finnes en avbildning fra nodene til den ene grafen til nodene i den andre grafen, slik at to noder er naboer i den første grafen hvis og bare hvis de korresponderende nodene er naboer i den andre grafen. Graden til en node er antall kanter som starter eller slutter i denne noden. Vanligvis er dette antall naboer til denne noden, men en løkke øker graden med 2. For rettede grafer skiller vi mellom inngrad, som er antall kanter som går til denne noden, og utgrad, som er antall kanter som går fra denne noden. I en regulær graf av grad "n", har alle nodene grad "n" I en komplett graf, er alle nodene direkte forbundet med hverandre. Hvis grafen har "N" noder, er dette en regulær graf av grad "N"-1 Korteste vei. Å finne korteste vei i en graf er en grunnleggende operasjon som trengs i mange sammenhenger f.eks. for å planlegge en reiserute. I en uvektet graf kan man finne korteste vei fra en bestemt node ved å merke alle nodene avstand 1. Deretter tar man alle de umerkede nodene som har avstand 2 og så videre. Alle nodene blir da merket med korteste tilgjengelige rute. Tidsbruken til denne algoritmen øker eksponensielt med antall noder. En mer effektiv metode er å bruke en "kø" der man først setter inn den noden man starter på. Så lenge køen ikke er tom tar man ut første node og legger nodene som kommer etter denne sist i køen. Nodene kommer da i riktig rekkefølge med en lineær tidsbruk. Dijkstras algoritme er en grådig algoritme som kan brukes for å finne korteste vei i en vektet graf uten negative kanter. Algoritmen er mye brukt i transport-, tele- og datanettverk. Fremgangsmåten er at alle noder merkes med en avstand og en peker til noden man kom fra for å få denne avstanden. I tillegg merkes hver node med kjent eller ukjent. Man begynner med å sette alle nodene til avstand uendelig og "ukjent". Noden man begynner med får avstand 0. Først merkes alle nodene rundt startnoden med avstand og deretter tar man utgangspunkt i den noden med lavest avstand til start. Denne merkes som kjent og kan deretter ikke endres. Man merker så avstand til start på nodene rundt den nye kjente og det merkes hvilken node man kom fra. Hvis algoritmen finner en ny og kortere vei til en node må den merkes om med ny avstand og ny bakoverpeker. Når alle nodene er merket kjent er hele grafen kartlagt. Dijkstras algoritme øker eksponensielt med antall noder. Dette gir god ytelse for grafer med mange kanter og få noder. I grafer med få kanter og mange noder kan ytelsen økes ved å legger noder under behandling i en prioritetskø. Algoritmen kan håndtere negative kanter hvis man håndterer noder som oppdateres med en kø i steden for å merke noder med kjent og ukjent. Dette minker imidlertid algoritmens effektivitet vesentlig. Man må også gardere seg mot negative sykler i grafen (som fører til evige løkker). Minimalt spenntre. Eksempel på et minimalt spenntreEt minimalt spenntre er en sammenbinding av alle nodene i en graf med minimal lengde på kantene. Et praktisk eksempel kan være å legge kabel mellom hus i et boligområde – hvor skal kablene gå for at den samlede strekningen skal bli så kort som mulig? Prims algoritme er en grådig algoritme som begynner i en tilfeldig node og fortsetter med å velge veien til den noden som er nærmest en valgt node helt til alle noder er valgt. "Kruskals algoritme" er en grådig algoritme som tar utgangspunkt i de kantene i grafen som har lavest vekt. Først knytter den sammen nodene som det er kortest mellom, deretter nodene som er nest kortest og så videre. Algoritmen må hele tiden sjekke at det ikke oppstår sykler, hvis det allerede finnes en vei fra en node til en annen skal den ikke knyttes sammen på flere måter. Fargelegging av grafer. Man fargelegger en graf når man tilegner hver node i grafen en farge slik at ingen nabonoder har samme farge. Gitt en graf er det et mål å bruke så få farger totalt som mulig slik at det fortsatt går an å fargelegge grafen. Det er enkelt å vise at det alltid går an å fargelegge en planar graf med maksimalt 5 farger totalt. Et kjent problem kalt 4-fargeteoremet sier at det alltid går an å fargelegge en planar graf med maksimalt 4 farger totalt. Dette er blitt bevist ved hjelp av datamaskiner som har tatt for seg alle mulige typer planare grafer, men er aldri blitt bevist med enklere metoder og regnes derfor idag fortsatt av noen som et uløst problem. Topologisk sortering. Topologisk sortering vil si å lage en lovlig rekkefølge av alle elementer i en graf med rettede kanter. En svært enkel algoritme for å gjøre dette er å finne en node med null inn-kanter, føre den opp i lista/utskriften, fjerne den og oppdatere inngraden til nodene den peker mot for så å gjenta til det ikke er flere noder igjen. Dette er imidlertid svært lite effektivt, man risikerer eksponensiell økning i tidsbruken med økende datamengde. En forbedret algoritme tar ut alle nodene med inngrad null og setter dem i en "boks". Den tar så en node fra boksen, registrerer noden i utskriften, fjerner den fra grafen og oppdaterer inngraden til nodene rundt. Den sjekker så om noen av nodene rundt har fått inngrad null, og hvis de har det settes de inn i boksen. Så tar den for seg neste node i boksen. Adelskalenderen (skøyter). Adelskalenderen er i hurtigløp på skøyter en sentral og objektiv rangering av skøyteløperne basert på personlige rekorder. Rangeringen er etter det samme prinsippet som brukes i allroundmesterskap på skøyter som består av 500, 1500, 3000 og 5000 meter for kvinner og 500, 1500, 5000 og 10 000 meter for menn. Den ble først innført i Norge, og begrepet «Adelskalender» brukes på flere språk. Utregning. Rangeringen gjøres etter tidspoeng hvor skøyteløperen med laveste poengsum rangeres på 1. plass. Tiden på hver distanse regnes om til sekunder og deles på antall 500-metere distansen består av. For eksempel deles tiden på 5000 meter med 10 da en 5 000 meter er 10 ganger så langt som en 500 meter. En tid på 5000 meter på 6 minutter og 35,67 sekunder vil gi poengsummen 39,567 etter følgende utregning: ((6*60)+35,67)/10 = 39,567. Poengsummen for en skøyteløper på adelskalenderen blir summen av tidspoengene for de fire distansene som inngår i adelskalenderen. Dersom en tid på en distanse gir tidspoeng med mer enn 3 desimaler rundes det ned til nærmeste tusendel før tidspoengene på hver distanse legges sammen til skøyteløperens poengsum. Kalenderen rangerer verdens beste skøyteløperes personlige rekorder på de fire VM-distansene – 500 m, 1500 m, 5000 m og 10 000 m – alt omregnet i sammenlagtpoeng basert på anvendte sekunder i gjennomsnitt per 500 m av hver distanse. Etter ethvert skøyteløp kunne enhver med avis eller reiseradio, ved hjelp av enkel hoderegning, selv oppjustere adelskalenderen. Adelskalenderen er fortsatt en like objektiv oversikt etter at hundredelene ble innført, bare mer presis. For enkelte løpere er best mulig tid på enkeltdistanser enda viktigere enn en best mulig poengsum på adelskalenderen blant annet pga innføringen av VM på enkeltdistanser fra det første enkeltdistanse-VM på Hamar i Norge i 1996. Michael Jackson. Michael Joseph Jackson (født 29. august 1958 i Gary i Indiana i USA, død 25. juni 2009 i Los Angeles i California i USA) var en amerikansk artist, danser, låtskriver og filantrop. Jackson er anerkjent som den mest suksessrike artisten gjennom tidene av Guinness World Records og blir referert til som «kongen av pop». Hans bidrag til musikk, dans og mote, sammen med et mye omtalt personlig liv, gjorde ham til en global figur i populærkulturen i over fire tiår. Som det åttende barnet i Jackson-familien debuterte han på den profesjonelle musikkfronten sammen med sine brødre som medlem av The Jackson 5 på midten av 1960-tallet, og begynte sin solokarriere i 1971. I begynnelsen av 1980-årene ble Jackson en dominerende skikkelse i populærmusikken. Musikkvideoene for hans sanger, inkludert «Beat It», «Billie Jean» og «Thriller», ble kreditert med å ha forvandlet mediet til en kunstform og et salgsfremmende verktøy, og populariteten til disse videoene bidro til å bringe den relativt nye tv-kanalen MTV til berømmelse. Videoer som «Black or White» og «Scream» gjorde ham til en «magnet» på MTV i 1990-årene. Gjennom liveopptredener og musikkvideoer populariserte han en rekke danseteknikker, slik som robotdans og moonwalk. Hans særegne musikalske lyd- og vokalstil har påvirket mange hip hop-, pop-, moderne R&B- og rockartister. Jacksons "Thriller"-album fra 1982 er verdens mest solgte album gjennom tidene. Hans andre plater, blant annet "Off the Wall" (1979), "Bad" (1987), "Dangerous" (1991) og "HIStory" (1995) er også rangert blant verdens mest solgte album. Jackson er en av få artister som har blitt innsatt i Rockens æresgalleri to ganger. Noen av hans andre utmerkelser inkluderer flere Guinness World Records, 13 Grammy Awards (i tillegg til Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award, 26 American Music Awards (mer enn noen annen artist, inkludert «Århundrets artist»), 13 nummer én-singler i USA i sin solo karriere (mer enn noen annen mannlig artist på Hot 100-hitlisten) og et beregnet salg på over 750 millioner plater verden over. Jackson vant hundrevis av priser, noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop, og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner. Aspekter ved Jacksons personlige liv, inkludert hans endrede utseende, personlige relasjoner og adferd, har skapt kontrovers. I 1993 ble han anklaget for overgrep mot barn, men saken ble henlagt og samtlige formelle anklager ble avvist. I 2005 ble han stilt for retten og frikjent for ytterligere anklager om seksuell mishandling av barn og flere andre anklager etter at juryen fant ham ikke skyldig på alle punkter. Jackson døde etter å ha fått hjertestans 25. juni 2009, under forberedelsene til sin konsertserie "This Is It". Han hadde før sin død angivelig blitt gitt stoffer som propofol og lorazepam. Los Angeles County Coroner forklarte hans død som et drap, men hans personlige lege erklærte seg ikke skyldig i anklagene om uaktsomt drap. Jacksons død satte fans verden over i dyp sorg, og så mange som en milliard mennesker verden rundt fulgte angivelig med på hans offentlige minnestund på direktesendt fjernsyn. I mars 2010 inngikk Sony Music Entertainment en avtale med Jacksons bo verdt 250 millioner amerikanske dollar for å beholde distribusjonsrettigheter for hans musikk frem til 2017, og for å utgi syv posthume album over tiåret etter hans død. Hans første posthume album med nytt materiale, simpelthen kalt "Michael", ble utgitt 10. desember 2010. Oppvekst. Jacksons barndomshjem i Gary, Indiana, USA Det hevdes at Jackson hadde en veldig tøff oppvekst med en far som var ofte hard mot ham. Det har også blitt sagt at faren til Michael Jackson var medlem av Jehovas vitner, men det var gjennom moren han hadde tilknytning til denne religionen da han var barn. Han ble intervjuet av Oprah Winfrey i 1993, der han fortalte at han og brødrene ble tvunget av faren til å øve. Gjorde de et feil dansetrinn ble de straffet med belter og andre verktøy. De fikk ikke lov til å være ute med andre barn og leke. Jackson 5. Faren, Joseph Jackson, ville at barna skulle bli popstjerner, og startet The Jackson 5. Bandet besto av Michael og fire av hans åtte søsken. Michael var bare fem år da bandet ble startet. Joseph kjørte dem hardt i årevis, og etter mye slit og hardt arbeid ble de til slutt stjerner som han ønsket. Etter å ha vunnet flere lokale talentkonkurranser fikk de kontrakt med Motown, og de fire første singlene ble alle nummer en på Billboard. I 1974 signerte de en ny kontrakt med Epic Records, men de kunne ikke beholde navnet The Jackson 5 ettersom Motown eide rettighetene til det navnet, så skiftet navn til The Jacksons. Mange var kritiske til at Michael var mye med barn i fritiden sin. Han selv begrunnet det med at han ikke hadde noen barndom hvor han kunne leke og være sammen med andre barn. Michael og brødrene hadde enten opptredener, intervjuer, foto-sessions osv, og fikk ikke lov til å leke. Så da Michael var voksen sa han at når han var med barn og så hvordan de lekte, så følte han at han opplevde det han ikke fikk oppleve i sin egen barndom. Begynnelsen på en solokarriere. Tidlig på 1970-tallet startet Michael sin solokarriere. Plateselskapet ønsket at han skulle spille inn eget materiale, og i 1972 kom hans første solosingel ut: «Got to be There». Michael fortsatte allikevel i "The Jacksons". I 1977 spilte Michael i filmen "The Wiz" sammen med Diana Ross. I forbindelse med innspillingen kom Michael i kontakt med plateprodusenten Quincy Jones, som skulle få stor betydning for hans videre karriere. I 1979 lagde de albumet "Off the Wall", som solgte hele 20 millioner (8. mai 2006) eksemplarer og hadde fire topp 10-hits. Dette ble hans store gjennombrudd. Suksess. Michael fikk en Grammy for låten «Don't Stop 'Til You Get Enough», men han syntes platen fortjente mer honnør, og var ikke fornøyd med responsen. Derfor bestemte han seg for å gjøre en oppfølger som var mye bedre, og det var selvsagt at Quincy Jones skulle produsere den også. De fleste trodde nok det var vanskelig å gjøre en etterfølger til "Off the Wall", men da Michael Jackson ga ut platen "Thriller" i 1982 tok det helt av. Thriller slo alle rekorder og solgte over 110 millioner på verdensbasis. Platen lå på listen i hele 37 uker i strekk. Jackson mottok imponerende åtte Grammyer for platen. Thriller er den eneste platen som har ligget på førsteplass både ved inngangen og utgangen av samme år. 7 av de 9 låtene nådde topp 10 på Billboard listene, som slår nok en rekord (som ble holdt av han selv med 4). I så måte var trolig Michael Jackson også verdens nest mestselgende soloartist. Han solgte over 750 millioner plater, Michael Jacksons «Moonwalk» ble hans signatur etter at han avslørte sine nyskapende dansetrinn på NBC-TV foran 50 millioner seere under låten «Billie Jean» 12. mai 1983. Med sorte bukser til anklene, sølvglitrende sokker, fedorahatt, og én hanske, laget av rhinstein, skapte han både ny mote og en ny dansetrend. I 1985 skrev Michael «We Are The World» sammen med Lionel Richie. Platen ble belønnet med fire Grammypriser. Jacksons følgende album fikk navnet «Bad» (1987). Michael fikk nok en rekord med å være den første artisten med hele 6 #1 singler fra ett og samme album. I tillegg fikk han 5 Grammynominasjoner, men vant bare en. "Bad" var det siste albumet som ble produsert av Quincy Jones. I 1991 slapp han albumet "Dangerous", som toppet Billboardlisten. På "Dangerous" fikk Michael Jackson Guns N' Roses gitaristen Slash til å spille gitar på 2 av sporene; («Black Or White» og «Give In To Me»). Albumene solgte 35 og 30 millioner eksemplarer. I 1992 la Michael ut på en omfattende verdensturne "The Dangerous Tour", hvor Norge sto på listen med konsert på Valle Hovin for tilskuere. Kritikerne var enige om at konserten ikke bydde på noen musikalske overraskelser, men showet hadde utrolige effekter og illusjoner. Konserten hadde et strømforbruk på og varte i 2,4 timer. Michaels "Dangerous tour" var den største turneen noen artist har gjort i historien,slo sin egen rekord fra "Bad Tour". Den utrolige scenen tok nesten tre dager å sette opp. 20 lastebiler med utstyr ble fraktet med lastefly. "Dangerous tour" inkluderte 69 konserter, som brakte sammenlagt et publikum på mennesker. 1. oktober ble konserten "Live in Bucharest" vist på TV og radio i over 60 land, og senere utgitt på DVD. Uansett hvor Jackson befant seg, så var det som om en kongelig skulle komme. Det var politisperringer i gatene og var en hel haug med mennesker. Dette gjorde at Michael ikke kunne oppleve hvordan normaliteten er. Det var grunnen til at han bygde Neverland.. Ettersom han ikke gjorde så ofte intervjuer og lignende, så folk på Michael Jackson som rar. Han ble da et offer for mediarykter. Uansett hvor han gikk ble han fulgt av paparazzi, og det ble skrevet en del falske rykter om han, f.eks at han hadde operert inn elefantmannens ben i kroppen. Anklager og nedtur. På 90-tallet skrev Michael Jackson under ny platekontrakt med Sony. Kontrakten var verdt hele 890 millioner USD (6,7 milliarder norske kroner). Men i 1993 ble Michael Jackson anklaget for å ha antastet den 13 år gamle gutten Jordy Chandler. Dette førte til at Pepsi, som han hadde sponsoravtale med, sa opp kontrakten. Men Jackson hevdet hele tiden sin uskyld og ble aldri dømt for utuktig omgang med barn. Ifølge juryen ble Jordy Chandler ikke trodd i retten pga. hans forskjellige versjoner som ikke stemte. I følge en dokumentar der et lydklipp ble lekket ut av faren til Chandler, ble det avslørt at Jordy Chandler aldri ble misbrukt av Michael Jackson. Forfatteren Geraldine Hughes skrev en bok med tittelen "Redemption: The Truth Behind the Michael Jackson Child Molestation Allegations". Hughes avslørte i boken fakta som aldri har vært kjent for offentligheten, og konkluderer med at Jackson må ha vært uskyldig i anklagene som ble rettet mot ham i 1993. I 1994 stilte han for intervju hos Oprah Winfrey, hvor han snakket om sin karriere som musikkartist. I følge nettstedet Mjoai.com ble programmet sett av over 100 millioner mennesker over hele verden. Samme år ble det bekreftet at Michael hadde giftet seg med Lisa Marie Presley, rockelegenden Elvis Presleys eneste barn. Ekteskapet varte bare i 18 måneder. Lisa Marie dukket også opp i Michael Jackson-videoen «You Are Not Alone». Helse, hudsykdom, og endret utseende. Uansett hvor Michael Jackson gikk, så ble han omringet med masse folk. Hans popularitet gjorde at det var mye rykter om Jackson. Fra 1980-tallet ble det hevdet, og alminnelig antatt, at Jackson bleket huden sin hvit. I 1993 hevdet Michael Jackson at han hadde hudsykdommen Vitiligo, noe som ble bekreftet av hudlegen hans i et intervju med Larry King i 2009. Legen sa dessuten at han også led av Lupus. Vitiligo er en hudsykdom som 1–2 % av verdens befolkning lider av. Den gjør at pigmentene i huden flekkevis forsvinner og huden får der en lys farge. Jackson sa i et intervju med Oprah Winfrey i 1993 at han fikk denne sykdommen litt før innspillingen av "Thriller", men dekket til den lyse fargen med brun sminke. Med årene ble sykdommen verre, ifølge Jackson, og 85 % av kroppen hans skal angivelig ha vært dekket av lys hud. Han sa at han sminket seg heller hvit enn å bruke tid på å sminke seg brun. I boken "Moonwalk" innrømmet Michael å ha operert nesen to ganger og laget en liten grop på haken. Men han nektet for at alt det andre som var skrevet om hans utseende. Det er imidlertid kjent at Jackson hadde minst fire neseoperasjoner innen 1990. Ansiktsstrukturen hans har blitt betydelig endret, og plastiske kirurger har antatt at Jackson har gjennomgått et stort antall plastiske operasjoner. Jackson og noen av hans søsken sa de hadde blitt fysisk og emosjonelt misbrukt av faren, og i 2003 innrømmet faren å ha pisket Michael Jackson som barn. Jackson snakket sjelden om barndommen, men når han gjorde det ble han svært preget av det og sa han kastet opp før han skulle møtte faren sin. Eksperter på mental helse sa at Jackson mentalt var som et ti år gammelt barn og led av regresjon. Andre leger har ment at Jackson hadde dysmorfofobi. Dr. Deepak Chopra, en venn av Jackson gjennom tyve år, sa: «Det som utviklet seg til hans sykelige opptatthet av kosmetisk kirurgi var et uttrykk for selv-lemlestelse, en total mangel på respekt for seg selv» Som andre pionerer ble Jackson et offer for metoder og teknologi som var på et tidlig utviklingsstadium, og mange spekulerte på om nesen hans holdt på å falle av på grunn av den omfattende kosmetiske kirurgien. Jacksons hudlege Arnold Klein uttalte at han hadde bygget opp Jacksons nese helt på nytt etter at andre leger hadde skrapt den helt bort. I løpet av 1990-tallet skal Jackson ha blitt avhengig av reseptbelagte medisiner, hovedsakelig smertestillende og sterke sedativer og hans helse ble stadig dårligere. Andre personlige plager, som smerter i rygg, ben o.l, og stort press på Jackson rundt anklagene som ble laget mot han i 1993, skal også være grunnen til avhengigheten av reseptbelagte medikamenter. Tilbakekomst. MJ-statue fra HIStory-turneen i Europa. I 1995 kom Michael Jackson med albumet "HIStory - Past, Present and Future, Book I", et dobbeltalbum som inneholdt 15 nye sanger og en greatest hits-CD. Den første singelen, «Scream», var en duett med søsteren Janet Jackson. Michael Jackson fikk sin 13. #1 hit i 1995 med «You Are Not Alone», skrevet og produsert av R&B-stjernen R. Kelly. Albumet startet helt øverst på hitlistene og solgte 20 millioner på verdensbasis. Samme år la han ut på en omfattende turne, "The History Tour". I 1996 skapte han overskrifter ved å skille seg fra Lise Marie Presley. I 1997 gjorde han nye overskrifter, ettersom han angivelig fikk barn med sykepleieren Debbie Rowe, og det ble mange spekulasjoner om hvorvidt Michael var faren, hvor mye han hadde betalt Debbie for å føde, og om hun ville se barnet sitt igjen. Det har siden blitt klart at barna er hvite og at Jackson derfor er helt usannsynlig som far. Kritikerne kalte Michael for en «Pudret Frelser», pga hans humanitære arbeid for å redde verden. Temaet dukket opp mange ganger i løpet av konsertene. "The History Tour" gikk for fulle hus. De tre scenene som ble brukt veide hver 750 tonn. Etter at han var ferdig med konserten i København, stod scenen klar i Göteborg. Samtidig ble cenen som sto i Tyskland demonterte, for så å bli sendt til Norge, hvor han skulle opptre på Valle Hovin for fans. I løpet av konserten i København ble han overrasket med en høy kake, ettersom det var hans 39-årsdag. "The History Tour" ble avsluttet på Vallahovid i Spania. Etter denne turnéen hadde 5 millioner mennesker sett han opptre. I oktober 2001 utkom et nytt album fra Michael Jackson – "Invincible". Det nye albumet inneholdt 16 sanger, deriblant singlen «You Rock My World» og radiohiten «Butterflies». I produksjonen av albumet hadde Michael Jackson jobbet med navn som Rodney Jerkins, Teddy Riley, Dr Freeze og R. Kelly. Carlos Santana bidro også på albumet. «Speechless» er en av mange sanger som Jackson ikke fikk gitt ut på single fordi Sony satte foten ned. Kritikerne var ikke sene med å si at albumet ikke holdt mål, selv om det solgte bra. "Invincible" har siden 2001 solgt 12 millioner eksemplarer på verdensbasis (desember 2006). Michael ble offisielt erklært legende og har betydd mye for dagens musikk. Michael var den første som fikk to stjerner på Hollywood Walk of Fame; først i 1979 som medlem av The Jackson Five, så i 1984 som soloartist. Siden en filmpremiere på samme tid som Michaels dødsfall hadde lagt beslag på fortauet med stjernen hans, samlet fans seg isteden ved stjernen til hans navnebror, radioverten Michael Jackson. Rettssak. 13. juni 2005 ble Michael Jackson frikjent i en straffesak anlagt i Santa Barbara, hvor han var anklaget for seksuelle overgrep mot barn og servering av alkohol til mindreårige. Han var anklaget for å ha misbrukt en gutt. Moren til gutten hadde gjeldsbrev og fortalte forskjellige versjoner i retten; det samme gjorde gutten. De hadde ingen beviser på at Michael Jackson hadde misbrukt gutten, og han ble frikjent. Ifølge VG ble det avslørt en telefonsamtale mellom faren til offeret og offerets advokat der det sies at moren kun ville ha pengene til Michael Jackson. I november 2003 utgav Michael Jackson og Sony en samleplate med hans nummer 1 hits på CD og DVD, med tittelen "Number Ones". Albumet inneholdt en ny sang av Michael, «One More Chance». Samme dag som platen ble lansert, ble det utlevert en ordre om arrestasjon av Jackson. Michael var da i gang med innspillingen av musikkvideoen til «One More Chance», som til dags dato ikke er utgitt pga rettssaken. Jackson hevdet alltid sin uskyld. Han uttalte etter arrestasjonen at han ikke kunne tenke seg å bo i Neverland lenger. På grunn av politirazziaen var det ikke lenger et hjem for ham, og fra da av ville han bare besøke Neverland. 13. juni 2005 ble han frifunnet på alle ti tiltalepunkter. I 2009, rett etter hans død, kom dokumentarfilmen "The Untold Story of Neverland". Filmen inneholder intervjuer av familien som anklaget Jackson, politiets film av ransakelsen av Neverland og opptak fra politiets avhør av gutten. Betydning for dagens artister og musikk- og mote-industrien. Michael Jackson gjorde mye for dagens artister, og mange takker ham for hans inspirasjon og for å ha hjulpet andre artister til å få suksess. Han fikk til at MTV viste musikken til svarte, noe de den gang ikke gjorde. Takket være Michael så har musikk-kanalen MTV blitt som den har blitt, MTV kom med en uttalese i 2009 der de sa: "MTV laget ikke Michael Jackson, han laget oss og ingen andre rocket på VMA som Michael gjorde". Chris Brown, Beyonce, Ne-Yo, Lil Wayne, P. Diddy, The Game, 50 Cent, Snoop Dogg, R. Kelly, Chris Tucker, Michael Jordan, Akon, Justin Timberlake, Slash, Evan Ross og mange andre kjendiser er store fan av Michael Jackson. Han gjorde også dagens dansemiljø til noe helt annet enn det var før; mye er «Jackson-trinn» som bl.a. Moonwalk. Michael Jackson gjorde dessuten musikkvideoer til noe helt annet enn det var før; han hadde lange og morsomme videoer. Han gjorde også R&B til noe helt annet enn det var før. Michael Jackson gjorde veldig mye fint for både musikken og for barn i mange land. Han gav mye penger til veldedighet, og stiftet også egne veldedighetsorganisasjoner. Han var også en av de største innen motebransjen på 70-, 80-, 90-tallet. Han har inspirert mange av dagens moteprodusenter. Etter hans død kom USAs president Obama med en uttalelse der han beskriver Jackson som det største mennesket innen musikkbransjen og som har gitt stor inspirasjon til andre innen bransjen. Noen politikere reagerte på at Det hvite hus kom med en utalelse om hans død, ettersom det ikke er vanlig at de kommer med utalelser om sånt, men Obama sa i et intervju at Michael Jackson var av stor betydning for musikken og menneskeheten, så det var ingen grunn til ikke å komme med en utalelse. "Jeg har alltid hatt sansen for Jackson, og har selv alle sangene hans på Ipoden," sa Obama. This is it! 5. mars 2009 annonserte Sony Music og Michael Jackson at han skulle avholde 50 farvelkonserter i Londons The O2 fra juli 2009 til mars 2010. Konsertserien fikk tittelen «This is it!». Men disse konsertene rakk han ikke, da han døde 18 dager før han skulle avholde den første konserten. AEG Live (Anschutz Entertainment Group Live) annonserte tidlig i september samme år at "Michael Jackson's This Is It" kommer på kino. Det er en us-amerikansk dokumentar- og konsert-film regissert av Kenny Ortega, og den dokumenterer Michael Jacksons forberedelser og repetisjoner før den planlagte serien med konserter. Filmen hadde verdenspremiere i 99 land den 28. oktober 2009 og gikk også i Norge. Adressa rapporterte om rekordsalg av kinobilletter og utsolgte forestillinger over hele verden en måned før filmen hadde premiere. Filmen viste klipp der Michael gjorde dansetrinn, sang, lærte, fortalte og lo med de andre. Filmen viste Michael Jackson i en annen situasjon som man aldri har sett ham i før. Han virket mer og mer som en vanlig person. Jackson måtte spare på stemmen og dansingen ettersom det ikke var generalprøven, men filmen viste Michael i toppform der bakdanserne i 20-årene ble slitne før popkongen på 50 år. Filmen viste at Michael stod bak mesteparten av idéene og styrte alt fra kommandoer til gitaristene til andre tekniske ting. Dette viste geniet i popkongen, og bekreftet at ryktene om hans dårlige form og stemmeproblemer var fullt oppspinn fra media. Showet skulle være et hysterisk show med store tekniske overraskelser som aldri har blitt gjort før. Alt fra flyvende diamanter, spøkelser og en stor bulldoser, bruk av teknologien 4D som den aldri hadde blitt vist før, til en 8 meter høy robot som Jackson selv skulle komme ut fra ved begynnelsen på showet. Michael Jackson og hans team hadde et prosjekt kalt "The Dome Project" som handlet om å vise verden noe de aldri har sett før. Scener ble filmet på "Green-Screen" som skulle vises under konsertene, og Michael's kjente musikkvideo "Thriller" ble spilt inn på nytt, mens de laget en kortfilm der Jackson spilte en spion som skulle være introen til "Smooth Criminal". Filmen fikk blandet kritikk fra terningkast 3 til 5, og generelt ble det sagt at filmen var mest for fans, dansere og musikkinteresserte. Helt i begynnelsen av filmen introduseres den da også som en film «For the fans...». Bomring. En bomring er et bilistfinansiert betalingssystem for samferdsel. Den består av flere bomveier. En bomring innebærer som regel at man må betale for å kjøre inn i et bysentrum eller lignende. Bomringer i Norge. De senere år har en rekke norske byer fått sin egen bomring, men Bomringen med «stor B» betegner den opprinnelige ringen som ble bygget rundt Bergens innfartsårer. Bergen. Bergen innførte bompenger allerede på slutten av 1950-tallet, uten at dette var en bomring. Bl.a. ble de tre prosjektene Puddefjordsbroen (åpnet 1956), Eidsvågtunnelen (åpnet 1956) og Løvstakktunnelen (åpnet 1968) finansiert ved hjelp av bompenger. Innkrevingen av sistnevnte prosjekt ble en del av bomringen i Bergen da den åpnet i 1986. Bergen var den første europeiske byen som innførte betaling for kjøring til sentrumsnære områder av byen. Bomringen ble satt i drift 2. januar 1986. Det ble allerede samme år gjort forsøk på automatisk registrering av biler i kortfelt, likt dagens AutoPASS-system. Bomringen bestod av 8 bomstasjoner: Sandviken, Nygårdsbroen, Florida, Gyldenpris, Straume, Kalfaret, Gravdal og Fyllingsdalen. Bomringen gikk 2. februar 2004 over til en automatisk driftsløsning bestående av bl.a. AutoPASS, og de manuelle bomstasjonene ble nedlagt og fjernet. Bomringen i Bergen ble utvidet med 5 bomstasjoner 11. juli 2007. Disse var Damsgårdsveien, Michael Krohns gate, Storetveitvegen, Nattlandsveien og Fjøsanger. Inntektene fra bomringen finansierer Bergensprogrammet. Bro- og Tunnelselskapet AS utfører den daglige driften av bomringen i Bergen. Oslo. Bomringen i Oslo fungerer slik at bilister som kommer kjørende innover mot Oslo betaler en avgift på kr 26,- (78,- for tyngre kjøretøy) til myndighetene (per 2010). Bomringen rundt Oslo ble helautomatisert fra 2. februar 2008 og faktura blir sendt i etterkant. Det innebærer at bilen fotograferes og registreres ved passering. Brukere med abonnement og AutoPASS-brikke i belastes som vanlig. For utgående trafikk fra byen betales ingen avgift. Bomringen i Oslo må sies å være kontroversiell, og er mye omdiskutert selv om to tredeler av byens innbyggere er positive til bomring (iflg. Aftenposten). Siden den kom i drift på slutten av 1980-tallet, var det meningen at den bare skulle være operativ frem til 2007. Imidlertid har det vært stadige utvidelser av planene for veg- og baneutbygginger som bomringen skal være delaktig i å finansiere, og dette, sammen med bomringens avvisende effekt på biltrafikk inn til sentrum av Oslo, er en mulig forklaring på dens suksess. Oslo by har sett en klar forbedring av utbyggingen av byens vei- og kollektivnett takket være Bomringen. Den såkalte Oslopakke 1, som blant annet omfattet utbygging av tunneler på E18 og Ring 1, ble helfinansiert av midler fra Bomringen. Også Oslopakke 2 ble delfiansiert av bomringen, med prosjekter som Tåsentunnelen, T-baneringen og Sinsen-Storo, det samme gjelder Oslopakke 3. Selskapet som er ansvarlig for bomringen i Oslo er Fjelllinjen. Trondheim. I oktober 1991 åpnet den første bomringen i Trondheim, for å finansiere «Trondheimspakken». Ved åpningen bestod denne bomringen av 12 bomstasjoner i en «ring» rundt det sentrale Trondheim. Innkrevingen foregikk gjennom elektroniske bomstasjoner, dvs. at det ikke var noen bemannede bomstasjoner å betale i; man betalte enten ved å skaffe seg en «Køfri-brikke» eller man betalte til en automat. 80 % av bilistene som passerte bomstasjonene hadde allerede ved åpningen av bomringen skaffet seg Køfri-brikke. Med denne kunne man passere bomstasjonen uten å måtte stoppe for å betale, og systemet var svært likt dagens AutoPASS-system. Andelen bilister som hadde Køfri-brikke steg senere til nærmere 95 %. Innkrevingen av bompenger foregikk fra starten av mandag-fredag 06-17, og «basisavgiften» var 10 kr. I 1998 innførte man «avgiftssoner», og antallet bomstasjoner ble økt til 22. Basisavgiften gikk også opp til 15 kr, og innkrevingen ble utvidet med en time, slik at innkrevingen foregikk mandag-fredag 06-18. I 2001 og 2002 økte man takstene ytterligere. I november 2003 innførte man i tillegg en sentrumssone, med 5 nye bomstasjoner. Bomringen ble avviklet 31. desember 2005. Miljøpakken. "Dobbel pris for kjøretøy over 3,5 tonn." I løpet av 2014 vil ytterligere 14 bomstasjoner bli satt i drift i og rundt sentrum av Trondheim, som gir tilsammen 22 bomstasjoner i Miljøpakken. I tillegg kommer to bomstasjoner på veiene mot nabokommunen Klæbu. En på fylkesvei 704 ved Torgård og en på fylkesvei 885 i Bratsbergveien sør for Tillerbrua. Midlene fra disse to bomstasjonene skal finansiere ny fylkesvei 704 til Klæbu. Tønsberg. Automastisk bomstasjon ved Auli i Tønsberg. Bomringen rundt Tønsberg kom i drift i 1. februar 2004, og er planlagt å være i drift fram til 2015. Bomringen har helautomatisk drift og ordinær pris er 15 kr for hver passering. Motstanden mot bomringen har vært stor og medførte at Folkeaksjonen for Tønsberg uten bomring ble dannet. En lokal folkeavstemning 12. juni 2005 i kommunene Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme ga nei-resultat i alle kommunene. Dette medførte at veipakkens fase 2, med ny bru til Nøtterøy, ble kansellert. Namsos. Namdalsprosjektet er en vegpakke for å forbedre innfartsvegene til Namsos. Det største prosjektet er Spillumbrua, som sto ferdig i 2005. Se Nord-Jæren. På Nord-Jæren er det bomring rundt Stavanger og nordgående rundt Sandnes, Klepp og Sola. Se Kristiansand. Det er bomring rundt Kristiansand. Opprinnelig bygget for å finansiere den nye Varoddbroa. Siden er flere nye prosjekter finansiert av bomringen. 1. juli 2010 ble bommene helautomatiske og taksten gikk opp til 21 kroner for personbiler. Pengene går til Samferdselspakke for Kristiansandsregionen, som blant annet skal finansiere ny Fv456 Haugesund. Bompengeinnkreving i den såkalte Haugalandspakken startet 1. juli 2008. Haugalandspakken omfatter prosjekter på E39, E134 og Rv47. Karmøy ble innlemmet i pakken i juni 2008. Innkrevingen skal skje fra 13 automatiske bomstasjoner (AutoPass). Innkrevingen vil foregå i 15 år. Det skal kreves inn 1940 millioner kroner. Av disse går 485 millioner med til å bygge og drifte bomstasjonene. Satsen er 12 kr for liten bil og 24 kr for stor bil. Ved å inngå avtale med bomselskapet og kjøpe bombrikke kan man få opptil 50% rabatt. Man må da forskuddsbetale 700 passeringer. Driften av bomringen foretas av. Bomstasjonene er plasserte sentralt på vegene i Haugesund og Karmøy og på E39 og E134. Det var stor lokal motstand mot Haugalandspakken. Ca. 30 000 Haugalendinger protesterte mot planene om å finansiere prosjektene med bompenger. Kommunestyret i Karmøy sa først nei, men ombestemte seg senere. Stockholm. I Stockholm ble det i januar 2006 innført en bomring kalt «Trängselskatt». En forskjell fra norske bomringer er at avgiftene varierer på forskjellige tider av døgnet døgnet; 20 kr i rushtiden og gratis på kveld og natt, begge retninger. Løsningen er lik bomringene i Tønsberg og Bergen, der det ikke er fysiske skiller mellom kjørebanene. Alt utstyr for å detektere kjøretøyene, kommunisere med kjøretøyenes brikker og for å identifisere kjøretøy uten brikker (video), er montert i portaler over veibanen. Det er ikke noen bommer eller betalingsmulighet ved ringgrensen, all betaling skjer i etterhand. For utenlandske biler er det gratis. E4 er utenfor ringen. Göteborg. I Göteborg skal det innføres en bomring kalt Trengselskatt i år 2013. E6 (Tingstadstunnelen), der det er stor trengsel nå, skal også ha avgift. Pengene skal brukes til ny Tingstadstunnel og til ny togtunnel under sentrum. London. I London må man betale trengselsskatt, «Congestion charges», for å kjøre inn i sentrum av byen. Satsen er nå minimum 9 pund (ca. 100 kroner) for hver dag. En forskjell fra de norske bomringene, foruten at satsen er langt høyere, er at man må betale også for å kjøre internt i sentrum. Alle biler som befinner seg innenfor området må ha et bevis på at avgiften er betalt. Se artikkelen Londons rushtrafikkavgift. Dubai. I Dubai er det flere "tollgates" på hovedveien i byen, Sheikh Zayed Road. Tollgates er plassert i området mellom Burj Khalifa og Dubai Marina, og på denne 15 minutts rette strekningen er det fire automatiserte bommer, og hver bompassering koster 5 Dhs (ca. 8 kroner) hver vei. Bologna. I Bologna i Italia koster det en avgift for å kjøre inn i sentrum av byen. Riga. Latvias hovedstad Riga har i mange år hatt en avgift på 5 lati (ca. 70 kroner) for å kjøre inn i Gamlebyen. Singapore. Singapore har hatt avgift for å kjøre inn i sentrum siden 1975. Ivar Ballangrud. Ivar Eriksen Ballangrud (født 7. mars 1904 på Lunner, død 1. juni 1969 i Trondheim) var en norsk skøyteløper som utgjorde «Hadelandstrioen» sammen med Michael Staksrud og Hans Engnestangen, og han var medlem av Oslo Skøiteklub, Trondhjems Skøiteklub og Drammens Skøiteklub. Han blir imidlertid regnet for å være Jevnaker-gutt, og en statue av ham er satt opp på torget midt i Jevnaker sentrum. Han fikk sitt nasjonale og internasjonale gjennombrudd som langdistanseløper i 1924. Etter at en sesong ble ødelagt på grunn av reumatisme, kom han tilbake og ble verdens- og norgesmester i 1926. I VM vant han, som den første etter Oscar Mathisen og siste før Ard Schenk, alle fire distanser. Han vant sitt siste VM i 1938 og avsluttet den internasjonale karrieren med 4. plass året etter. Han forsøkte å kvalifisere seg til OL som 43-åring i 1948, men lyktes ikke. Ballangruds store sesong var 1936, da han vant NM, EM, VM og tre OL-distanser – 500, 5 000 og 10 000 meter – pluss sølvmedalje på 1 500 meter. 500-meterseieren var omdiskutert. Tilskuere med stoppeklokke hadde langt dårligere tid for Ballangrud enn den offisielle, og pressen mente at det hadde oppstått en misforståelse mellom tidtagere og protokollfører, noe som arrangørene unnlot å rette opp av prestisjehensyn. Seieren gikk dermed til Ballangrud istedenfor Georg Krog. Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Ivar Ballangrud vant til sammen 4 verdensmesterskap, 4 europamesterskap og 5 norgesmesterskap, foruten 4 OL-mesterskap. Han satte 4 offisielle verdensrekorder, samt noen uoffisielle bestenoteringer; blant annet tangerte han Oscar Mathisens legendariske, 22 år gamle 1 500 meterrekord i 1936. I et testløp med fellesstart i forkant av OL 1932 gikk han 10 000 m på 16.46,4–31 sekund under gjeldende verdensrekord. Han detroniserte Oscar Mathisen fra toppen av Adelskalenderen i 1930, og toppet denne i syv år. I tillegg til hurtigløp på skøyter var han aktiv i sykling og skihopping. Han var blant de første norske idrettsutøverne som konkurrerte i Sovjetunionen, men tilhørte aldri Arbeidernes Idrettsforbund. Under og etter idrettskarrieren drev han sportsbutikk; først i Drammen og senere i Trondheim. Personlige rekorder. 42,7 – 1.29,3 – 2.14,0 – 4.49,6 – 8.17,2 – 17.14,4 Aswan. Aswan er en by i Egypt med ca. 260 000 innbyggere. Byen ligger helt sør i Egypt, og er sentrum i det gamle Nubia. Byen ligger på Nilens østlige bredd og like i nærheten av Aswandammen. Nilen er innsnevret ved Aswan (den første katarakt), og det er en rekke øyer i elven. Blant annet Elefantine. Den hadde en gammel vannstandsmåler (som ble brukt til å beregne grøden i det gamle Egypt), men også rester etter et jødisk tempel. Det eneste jødiske tempel foruten tempelet i Jerusalem. Aswan er for mange kjent for sine karakteristiske og smakfulle bananer, men er også rik på kulturhistoriske fortidsminner fra Det Gamle Egypt. Aswan har gode veiforbindelser til både Luxor og Hurghada. Nilen. Nilen (arabisk: النيل) er en elv i Afrika, regnet av mange som verdens lengste elv, og av andre som verdens nest lengste elv etter Amazonas. Fra Victoriasjøens utløp er Nilen 5 760 km, men det er ikke full enighet om hvilke av Victoriasjøens tilløpselver som er lengst, og Nilens fulle lengde har vært oppgitt til mellom 6300 og 7200 km – avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. En ekspedisjon i 2006 målte Nilens lengde til 6 719 km, basert på det de mente var den lengste tilløpselven, med utspring i fjellene i Rwanda. Nilen flommer ofte over sine bredder i lavlandet, noe som ble utnyttet allerede i oldtidens Egypt. De sådde korn der, og når det regnet ble sidene gjødslet og det vokste raskere en vanlig. Mesteparten av Egypts befolkning, og alle Egypts byer bortsett fra de nær kysten, ligger ved Nilen nord for Aswan, og nesten alle kulturelle og historiske områder fra oldtidens Egypt ligger ved Nilens elvebredde. Elven Kagera som renner ut i Victoriasjøen i Uganda regnes for å være elvens kilde. Derfra flyter denne mektige elven gjennom Uganda, Sudan og Egypt før den sprer seg i Nildeltaet og munner ut i Middelhavet. På sin ferd nordover rekker elven å motta tilsig fra en rekke bielver, hvorav den viktigste er den såkalte Blå Nil, som har sitt utspring i Etiopia og som forener seg med elvens hovedløp (den Hvite Nil) nær Sudans hovedstad Khartoum. Vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet. Etymologi. Navnet «Nilen» kommer av det greske ordet "Neilos" (Νεῖλος), som betyr elvedal. På egyptisk het Nilen "iteru", som betyr «mektig elv». På koptisk kommer ordene "piaro" eller "phiaro", som betyr «elva», fra det samme egyptiske navnet fra oldtiden. Oldtidens Egypt. Nilen har vært livslinjen i egyptisk kultur siden Steinalderen. I en periode 11 000-8 000 f.Kr. var det et nesten fullstendig opphold i bosettingen, på grunn av vanskelige flom- og klimaforhold knyttet til ustabilitet i klimasystemene i det Indiske hav. Denne såkalte «ville» perioden medførte at Egypt ikke gjennomgikk den samme urbaniserings- og jordbruksutvikling som man samtidig så i fruktbare halvmåne. Derimot var fiske og nomadisk fedrift utbredt i Øvre Nilen, dvs lengst sør i dagens Egypt. Klimaendring eller overbeiting kanskje så tidlig som 8000 f.Kr. førte deretter til at beitemarkene tørket ut og dannet Sahara. Det antas at befolkingen da flyttet til elva, hvor de utviklet et mer sentralisert jordbrukssamfunn. Mesteparten av byene i oldtidens Egypt befant seg i Nildalen nord for Aswan. Nilen flommet over årlig, og gjorde jorden i nærheten svært fruktbar. I oldtidens Egypt ble vannstanden i Nilen grundig dokumentert, nettopp fordi den dannet grunnlaget for all økonomisk vekst og nedgang i området. Dersom vannstanden økte, kunne faraoen kreve høy skatt, og omvendt. Religionen ble også påvirket av Nilen, og man trodde at både faraoen og gudene sørget for den årlige flommen. Alle gravstedene fra oldtidens Egypt, blant annet pyramidene, befinner seg på vestsiden av Nilen. Fordi solen går ned i vest, antas det at Nilens vestbredde ble et symbol på livet etter døden. Alytus fylke. Alytus fylke er et av ti fylker i Litauen. Det er det sørligste, og grenser til Hviterussland i sør og Polen i sørvest. I nordvest grenser Alytus fylke til Marijampole fylke, i nord til Kaunas fylke og i nordøst til Vilnius fylke. Fylket ligger i landskapet Dzukija, og store deler ligger i furuskoger. Elva Nemunas kommer inn fra Hviterussland like sørvest for kurbyen Druskininkai. I fylket ligger Grutas' museumspark ved Druskininkai som beskriver hvordan det var å leve i Sovjetunionen. Parken er blitt en av landets best besøkte turistattraksjoner. Parken har samlet mange av de mest kjente sovjetiske skulpturene i Litauen. Klaipėda fylke. Klaipėda fylke er et av ti fylker i Litauen. Det ligger i den vestligste delen av landet som er den eneste med en kystlinje. Fylket grenser til Latvia i nord, til Telsiai fylke i nordøst, til Taurage fylke i sørøst og til Kaliningrad oblast i Russland i sør. Fylkets administrasjonssenter er Klaipeda, landets tredje største by. I fylket ligger også badebyene Palanga og Nida. Den kuriske landtunge som er delt med Russlands Kaliningrad oblast, står på Unescos liste over verdens kulturarv. Jærsk. Jærsk er navnet på talemålet eller dialekten på Jæren. Det hører til de sørvestlandske dialektene. Det er jærbuene fra Jæren som snakker jærsk i kommunene Klepp, Time, Hå, Gjesdal og Bjerkreim i overkant av mennesker. Jærsk kan deles i et nordlig og et sørlig område. Den største forskjellen er pronomenet «oss», som nord for Hå-elva er «osse», mens det sør for elva er «okke». Skarre-r er et trekk ved med jærsk. "Jeg" blir ikke til «eg» som på Stavanger-dialekten, men til «æg». Å ta (å ta – tar – tok – har tatt) bøyes slik på jærsk: å ta – tæge – tog – he toge. Kjente brukere av dialekten. Kaizers Orchestra er et jærsk rockeband som bruker jærsk når de synger. 11. desember 2007 mottok de Rogaland fylkeskommune sin Bragdpris 2007. I begrunnelsen heter det: "Kaizers Orchestra har opparbeidet seg et renommé som et av Norges beste konsertband. De er kjent både nasjonalt og internasjonalt, og har markedsført Rogaland og jærdialekten på en god måte." Arne Garborg skrev et landsmål med sterkt innslag av jærsk. Hankjønn. Enn gutt – gutten – fleire gutta – alle guttane Hunkjønn. Ei jenta – jentå – fleire jente – alle jentene Ei dør – dørå – fleire døre – alle dørene Intetkjønn. Ett hus – huse – fleire hus – alle huså Ett eple – eple – fleire eple – alle eplene Verb. Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå». Sterke verb. Å kasta – kaste – kasta – he kasta Å snofla – snofle – snofla – he snofla (å snofla = å snuble) Å spæla – spæle – spælte – he spælt Å prøva – prøve – prøvde/-te – he prøvd-/t Å nå – når – nådde – he nådd Å spy – spyr – spudde – he spudd Å slida – slide – sleid – he slede Å kryba – krybe – kraob – he krøbe Personlige pronomen. Entall: Æg, du, han, hu, dæ Entall: Mæg, dæg, (h)an, (hen)na, det Spørreord. Hvilken/hvilke/hvilket – kæ for ein/kæ for nogen/kæ for et/kæ for ei Sørlandet. a> her. Arendal er det eldste urbane samfunn i det området som i dag kalles Sørlandet. Sørlandet er en landsdel og en region som omfatter de to fylkene Aust-Agder og Vest-Agder. Det er den yngste, sørligste og minste av Norges fem landsdeler. Navnet Sørlandet ble først tatt i bruk av Vilhelm Krag i 1902, og i 2002 feiret Sørlandet hundre år som landsdel. Før den tid regnet man Agder som en region i landsdelen Vestlandet. Det kan tilføyes at det allerede i 1865 ble snakket om "de sørlandske båter". Disse båtene ble bygget på Lista. Uttalelsen "de sørlandske båter" kom fra en fiskerioppsynsmann fra Lofoten som var nede for å kikke på disse båtene det ble talt så godt om. Så om begrepet "Sørlandet" kom først i 1902 er det tvil om. Norges sørligste landsdel. Landsdelen Sørlandet dekker 16 435 kvadratkilometer, med til sammen 285 184 innbyggere (1. oktober 2011) fordelt på 30 kommuner. Dette gjør også Sørlandet til den desidert minste landsdelen, med 5,7 % av befolkningen og 5,1 % av fastlandsarealet i Norge. Befolkningstettheten er 17,4/km². Arendal (ladested fra 15-tallet) og Mandal (bystatus fra 1923) er landsdelens eldste bysamfunn, mens Kristiansand har vært den viktigste og største byen siden den ble opprettet i 1641. Sørlandet har tilsammen ti byer. I 2002 hadde de to Agder-fylkene en omfattende markering av sitt 100-års-jubilum som landsdel, ni måneder til ende, med en rekke kulturarrangement og mye festivitas. Arrangementet ble kalt "Sørlandet i 100". De andre landsdelene i Norge er Østlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Befolkning. Sørlandets andel av Norges befolkning var på sitt historisk høyeste nivå i 1769 med 8,8 %, og på sitt laveste nivå i 1950 med 5,3 %. Sørlandet hadde 5,4 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009. 9,0 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 24 709 mennesker. Disse utgjør 4,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 5,8 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen. Agder - et eldre navn. Agder er et gammelt navn på omtrent den samme regionen. Navnet Agder er ca. 1500 år gammelt, og betyr noe tilsvarende det engelske "edge", "kant", altså kanten på landet mot sjøen. Men Agder var aldri en landsdel. Agder var et grenseland mellom Østlandet og Vestlandet. Vestlandet begynte utenfor Telemarkskysten. Spesielt var det kyststripa og skipsleia med rekken av uthavner og små fjordarmer som var viktige. Natur. Sørlandet er den sørligste landsdel i Norge. Om sommeren kommer lavtrykkene som regel inn over Norge lenger vest og lenger nord. Nærheten til kysten gjør likevel at vintrene blir relativt milde, mens somrene heller ikke blir veldig varme, landsdelen har et typisk kystklima. Sørlandet er en populær landsdel om sommeren. Mange fra hovedstadsområdet og fra nabofylket i vest, Rogaland, har fritidseiendommer i landsdelen. Landets yngste landsdel. Landsdel er ikke et anerkjent nivå i norsk, offentlig administrsjon og statistikk. Inndelingen av Norge i landsdeler er derfor hverken statisk eller strengt objektivt begrunnet og fundamentert. De såkalt landsdelhovedstedene er å sammenlikne med et nest øverste nivå for tjenesteyting, der hovedstaden er det øverste nivå. Landsdelene defineres i stor grad av sine landsdelshovedsteder. Avstander, kommunikasjonsforhold, utbygging av veier, og overgang fra sjøtransport til veitransport avgjør i stor grad tilhørigheten til landsdelshovedstedene. Omkring år 1900 ble ikke Sørlandet oppfattet som en egen landsdel; området ble betraktet som en del av Vestlandet. Avisen "Vestlandske Tidende" kom ut i Arendal, den gamle hovedveien gjennom landsdelen het "Vestlandske hovedvei" og jernbanen som var planlagt fra Oslo via Kristiansand til Stavanger skulle hete "Vestlandsbanen". "Agder" ble gjerne området langs Skagerrak kallt. Sørlandet er Norges yngste landsdel, og den fremkom som begrep kort tid etter Nord-Norge, og trolig er det en sammenheng. Betegnelsen "Sørlandet" passer språklig godt sammen med andre norske landsdeler i nord, øst og vest. Men den første "landsdelsbygger", Wilhelm Krag, tenkte seg Sørlandet som et vesentlig større geografisk område enn det som i dag omfattes av betegnelsen. Krags Sørland strakte seg fra Grenland til Ryfylke. Dikterne og Sørlandet. Vilhelm Krags forslag i "Morgenbladet" 16. mars 1902 gikk ut på at området fra Grenland til Boknafjorden skulle kalles "Sørlandet" – et område som omfatter atskillig mer enn dagens Agder-fylker. "Sørlandet" dukket første gang opp som oppslagsord i "Illustrert Norsk Konversasjonsleksikon" i 1913. Samme år vedtok Stortinget med 83 mot 40 stemmer å omdøpe den planlagte jernbanestrekningen Oslo–Kongsberg–Kristiansand–Stavanger fra "Vestlands-" til "Sørlandsbanen". Sørlandslaget i Oslo hadde stor betydning for hvordan navnet etterhvert fikk øket utbredelse. Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet. Dette er ifølge Scott "den bløde kyststribe", hvor dialekten særpreges av bruken av stemte konsontanter. Området han refererer til het fra gammelt av "Agdesiden". I nord går grensen for Agdesiden i følge Scott mot området som i gammel tid hadde navnet "Råbyggelaget". I dag omfatter Sørlandet et område som et litt større enn Gabriel Scotts forslag og ganske mye mindre enn det Wilhelm Krag foreslo. Landsdelshovedstaden. a> blir populært kalt "Sørlandets hovedstad" Det viktigste var at Christian IV hadde ambisjoner om å gjøre Kristiansand til landsdelshovedstad, på linje med Bergen, Trondheim og Tromsø. Etter flere befaringer i området bestemte kongen hvor byen skulle ligge i 1641. I 1682 ble Christiansand stift opprettet da bispesetet ble flyttet fra Stavanger til Kristiansand. Byen ble da stiftstad. En by trenger et omland, og en stor by trenger et enda større omland. For 100 år siden gjaldt det å skape et større omland for Kristiansand. Byens kongelige privilegier fra enevoldstiden kunne man ikke lenger leve på etter at næringsfrihet var innført på 1800-tallet. Byen ble i september 2006 kritisert for å være mest opptatt av seg selv, og for lite av det distrikt og den landsdel den burde tjene om den vil være "Sørlandets hovedstad". Kristiansand og Arendal er landsdelens to største byer. De er ulike i størrelse, men er begge administrasjonsbyer for hvert sitt fylke, og er stadige rivaler i ulike sammenhenger. Rivaliseringen har pågått siden kongen i 1641 bestemte at alle borgere i landsdelen skulle flytte til byen Kristiansand. Kjøpmennene i ladestedet Arendal nektet, og slapp unna med å betale en årlig avgift til den nye byen ved Otra. Selv etter at Arendal i 1723 fikk egen bystatus måtte denne avgiften betales. Det området som i dag er storkommunen Arendal hadde helt fram til ca. 1950 et større folketall enn Kristiansand. Fylkessammenslåing, sykehus og festivaler er aktuelle temaer for striden i perioden 2005 – 2010. Sørlandet og regioninndelingen. Norske Kommuners Sentralforbund har foreslått at en av landets nye regioner fra 2010 skal bestå av fylkene Aust-Agder og Vest-Agder og få navnet Sørlandet. Dette blir i tilfelle landets minste region; de to Agder-fylkene sammen er ikke engang så store som Møre og Romsdal fylke. Mange mener at en region med bare de to Agderfylkene vil være for liten, og at den bør utvides med Telemark eller Rogaland. I den store debatten om regioninndeling har uenigheten mellom øst og vest vært påtagelig. Det fremstår da unektelig som et paradoks, at to små fylker, som etter de flestes mening ikke er store nok til å være egen region, er store nok til å være landsdel. Avstemning i 2011 om ett eller to Agderfylker. Ved kommunevalget i 2011 ble det arrangert en spesiell rådgivende folkeavstemning i Aust-Agder. Befolkningen i fylket ble bedt om å stemme ja eller nei til å slå sammen fylkene Aust-Agder og Vest-Agder. Avstemningen var en foreløpig kulminasjon i en lang debatt om hva regionen og de enkelte kommunene er best tjent med: Ett eller to fylker. Noen hevder – og mange av dem er fra Vest-Agder – at de to fylkene er for svake til å tale landsdelens sak utad og hevde Sørlandets plass i det norske samfunn. Dessuten er det tilfeller der en ikke har de samme interesser. Vest-Agder fylkesting har med klart flertall gått inn for at de to fylkene slåes sammen. Andre hevder at to fylker veier mer i debatten enn ett, og at særlig den østlige del av regionen trenger Arendal som fylkeshovedstad. I god tid før valgkampen i 2011 ble det organisert to frivillige organisasjoner, en for og en mot sammenslåing. Etter at mer enn 60% av befolkningen i Aust-Agder stemte nei til sammenslåing er dette uaktuelt for fylkespolitikerne fram til 2015. I Lillesand kommune ble det i tillegg arrangert en kommunal rådgivende folkeavstemning, der befolkningen ble spurt: Dersom flertallet i Aust-Agder stemmer nei til fylkessammenslåing, skal da Lillesand søke om overflytting fra Aust-Agder til Vest-Agder? Flertallet i Lillesand ønsket at det skulle sendes en slik søknad. I oktober 2011 søkte fire grensekommuner i Aust-Agder: Lillesand, Iveland, Birkenes og Evje og Hornnes, om å bli overflyttet fra Aust-Agder til Vest-Agder som et resultat av denne problemstillingen. Disse kommunene har ca 19 000 av Aust-Agders 110 000 innbyggere. For ytterligere å understreke problematikken for ett Agder-fylke vil møte har Gjerstad kommune søkt om overflytting til Telemark fylke. Aviser og handelsomland. Avisenes abonnementdekning er et kriterium på hvor langt byenes handelsomland strekker seg. Kristiansands største avis, Fædrelandsvennen, dekker på ingen måte hele Sørlandet, slik f.eks. Adresseavisen dekker Trøndelag, eller Aftenposten Østlandet. Fædrelandsvennens grense mot øst går mellom Lillesand og Grimstad, ved Kaldvellfjorden i Lillesand, der Agderposten overtar som største regionavis, og hvor Aftenposten har en større andel av markedet enn avisen fra Kristiansand. I vest er Fædrelandsvennen den dominerende avis i kommunene til og med Farsund. De vestligste kommuner i Vest-Agder har nær kontakt med Rogaland. Sørlandet og levekårstatistikken. Deler av Sørlandet var fra slutten av 1800-tallet en tung industriregion, spesielt innenfor prosessindustri. De senere årene har omstilling og effektivisering ført til store nedbemanninger. Dette er en av årsakene til at landsdelen i dag har store utfordringer på en rekke ulike områder, og at man ikke bare kan tegne et glansbilde av Sørlandet. Levekårsstatistikken til Helsedirektoratet og Statistisk sentralbyrå (SSB) som kom ut høsten 2008, viser at levekårsutfordringene hoper seg opp i Aust- og Vest-Agder. 25 av de 30 kommunene i de to fylkene ligger over landsgjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet, uføretrygd og attføring. 21 av kommunene er blant de 20 prosent kommunene i landet med høyest antall personer på uføretrygd. I Tvedestrand er hele 31 prosent av den yrkesaktive befolkningen på ulike stønader. De to sørlandsfylkene har en verdiskapning på 66 mrd kroner i året (2006), 4,8% av Norges totale verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i landsdelen er 278.815 kroner, litt under landsgjennomsnittet på 336.667 kroner (2006). Kunstnere fra Sørlandet. En del kunstmalere født i landsdelen kom stadig tilbake til naturen og lysforholdene, kanskje spesielt i skjærgården. Mest kjent som sørlandskunstner er Amaldus Nielsen fra Mandal. Hans "Morgen i Ny-Hellesund" hører til blant de mest populære malerier fra «gullalderen» i norsk malekunst. Hans noe eldre kollega Johan Martin Nielssen fra Kristiansand var den første som skildret sørlandskysten i norsk kunsthistorie. Gustav Vigeland og broren Emmanuel stammet fra flinke treskjærere, og tok gjerne opp motiver fra sørlandshistorien. Det meste av det de laget er av mer universell karakter. Få har beskrevet sørlandsnaturen med ord som Gabriel Scott gjorde i "Kilden" eller "«Evangeliet om fiskeren Markus»." Flere andre sørlandsforfattere har knyttet sine bøker til lokale myter, sagn og historiske hendelser. Distrikter på Sørlandet. Se også: Distrikter i Norge Sørlandsbyer. Se også: Liste over norske byer. Litteratur. Bjørg Seland (red.): Regionen. Historiske perspektiver, aktuelle utfordringer. Agderseminaret 2008. Kristiansand 2009. ISBN 978-82-7634-836-1. Hovedkort. Dette er et bilde av hovedkortet ASUS P4P800-E Deluxe Hovedkort er det viktigste kretskortet i en datamaskin. Alle større komponenter i datamaskinen må kobles til hovedkortet. Den viktigste enheten som kobles til er prosessoren. Det finnes flere fabrikanter av prosessorer, hvorav AMD og Intel regnes som de største for bruk i IBM-kompatible PC-er, dog VIA begynner å tre inn på markedet med laveffektsprosessorer for tynnklienter. Andre typer komponenter kan være minne, skjermkort, lydkort, USBkontroller, harddiskkontroller, osv., etter som maskinvare utvikles. På hovedkortet finnes BIOS-en som er ansvarlig for oppstart av datamaskinen, og generell konfigurasjon maskinvaresmessig. Prosessorsokkel. Alle hovedkort benytter en prosessor for å utføre arbeid. Sokkelen denne sitter i (engelsk “socket”) varierer mellom hver prosessorprodusent og hvilken generasjon eller type benyttes, f.eks., ZIF PGA 370 typen (zero insertion force pin-grid array – null innsettingspress bensmatrise – 370 ben). Hver enkelt prosessor passer kun inn i sin sokkeltype, og kan ikke benyttes i andre. Noen få hovedkort har plass til flere prosessorer, og har derfor flere prosessorsokler. Disse er da av samme type. Praktisk talt alle hovedkort som har plass til to prosessorer, er til tjenerbruk (også kalt servere). I den siste tiden har slike hovedkort blitt utdanket ettersom flerkjernesprosessorer har trådt inn på markedet og fjernet slike hovedkort fra det vanlige tjenermarkedet. Sentralprosessoren sitter i sokkelen sin. Monteringsklype holder en varmeavleder på plass. Det skal være varmeavledende smurning eller metallplate imellom brikken og avlederen og denne siste har nesten alltid påmontert vifte for å føre varmen bort. Viftens ledning er plugget inn i kontakt på hovedkortet. North/Southbridge. Det er brikkesett som behandler inn/ut data. Skjermbrikke eller -kort. De fleste hovedkort har dedikert (integrert) brikke for skjerm. Ellers brukes tilleggskort for det, eller kan man skru av kortets brikke og bruke erstatningtilleggskort for bedre ytelse, osv. I den tidligere dataalder kunne prosessoren takle oppgaver for bildevisning, men I den nyere dataalder har dette blitt umulig for prosessoren, ettersom oppgavene blir for store. Dermed har datamaskiner fått skjermprosessorer montert i egen brikke (engelsk GPU, for “graphical processor unit” – grafisk prosessorenhet), eller man bruker separat tilleggskort som har denne. Nesten alle hovedkort utenom de til tjenerbruk har et slik, dersom det ikke har integrert GPU. For skjermkort er de mest vanlige tilkoblingsstandardene Tilleggkortskontakter. Flere andre kortstasjoner er tilgjengelig for å utvide datamaskinens maskinvare. BIOS. Én til viktig brikke er BIOS-brikken, som har hovedkortets lavt-nivås oppstartsprogramvare. Nær brikken er et mynt-batteri som gir støttende spenning til brikken for å opprettholde innstillingene når strømmen er avskrudd. Minnestasjonen. Dette er et område som holder minnemodulene i kantstasjoner med klyper. Strømkontakter. Ledninger fra strømforsyningsanlegg plugges inn i riktige kontakter på hovedkortet for å forsyne det med strøm. Feil plugging kan føre til at hovedkortet brenner opp og blir ødelagt. Men de fleste er designet slik at kun riktig plugging er mulig. Skorgedalen. Skorgedalen er et hytte- og friluftsområde i Rauma kommune. Den gamle seterdalen er et populært reisemål for skiløpere om vinteren. Fra toppen av skitrekket har en god utsikt til de kjente fjellene Romsdalshorn, Trollveggen, Trollstigen og til Åndalsnes sentrum. Alpinsenteret har fire kilometer med alpinløyper, eget kjelketrekk, slalomløyper og turløyper. Her ble NM i fartsskigrenen arrangert i 1996 og 1997. NM 1941 i alpint ble arrangert i Skorgedalen. Sverd i fjell. «Sverd i fjell» er et monument innerst i Hafrsfjord i Stavanger kommune. Monumentet er laget av skulptøren Fritz Røed fra Bryne og ble avduket av Kong Olav i 1983. Det er tre store sverd er satt ned i svaberget til minne om slaget i Hafrsfjord i 872, da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Det største sverdet representerer den seirende kongen, mens de to andre symboliserer de tapende småkongene. Minnesmerket er også et fredssymbol, sverdene er satt ned i fjellet for at de aldri mer skal brukes. Sverdene er 9,2 m høye, og baserer seg på sverd funnet over hele landet. Gottfried Ignatius Montz. Gottfried Ignatius Montz (i Norge også kalt Gudfred Johan Montz, født 22. mai 1813, død 19. januar 1868) var den første katolske sogneprest i Norge etter Reformasjonen. Han ble født 22. mai 1813 i Randerath i Rheinpreussen. Etter studier i Louvain ble han presteviet i 1839, og reiste kort tid etter til Stockholm for å virke der. 7. juli 1842 kom han til Christiania for å døpe datteren til den franske generalkonsulen. Det var på dette tidspunkt ikke tillatt med noen religionsutøvelse utenfor statskirken, men kong Karl Johan av Sverige og Norge hadde gitt tillatelse av diplomatiske hensyn. De 60 katolikker som var tilstede søkte kongen om tillatelse til å opprette en menighet i Christiania, og 12. september 1842 flyttet Montz dit. Tillatelsen var enda ikke gitt, men signalene var gode, og han ønsket å begynne å få praktiske ting på plass. I april 1843 hadde nødvendige tillatelser blitt gitt, og Montz ble første sogneprest for St. Olav menighet (da St. Olaf, nå St. Olav domkirkes menighet). Han feiret menighetens første messe i et provisorisk kapell viet til St. Olav, som lå i en bygård på hjørnet av Youngsgaten og Storgaten. Han vendte tilbake til Tyskland i april 1848, og gjorde tjeneste som sogneprest først i Aachen, og senere i Prümm (nær Trier) og Lay (nær Koblenz). Han hadde det siste embetet inntil sin død 19. januar 1868. Montz, Gottfried Ignatius Montz, Gottfried Ignatius Montz, Gottfried Ignatius Rauma (elv). Rauma er ei elv i Oppland og Møre og Romsdal fylke. Elva er 68 km lang og renner fra Lesjaskogsvatnet til Åndalsnes. Tidligere var Rauma ei god lakseelv, men den har de siste årene vært infisert av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Raumavassdraget ble vernet i Verneplan IV for vassdrag i 1992. Storhaug. Storhaug er en bydel som ligger nord-øst i Stavanger kommune. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bru- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn. Geografi. Bydelens landareal er 6,436 km² (landareal øyene unntatt er 3,04 km²). Vassøy er 0,73 km² stor, Kalvøy 0,648 km², Langøy 0,412 km², Hellesøy 0,405 km² og Lindøy 0,295 km². De største ubebodde øyene er Store Marøy, Litla Marøy, Sandøy, Egerøy og Tunsøy. Bydelen består av tre valgkretser: Vassøy, Storhaug og Varden. Varden er bydelens høyeste punkt (57 meter over havet). En del av Stavanger sentrum ligger innenfor bydelens grenser. I sentrum rager Valberget høyest, med sine 21 meter over havet. Her finner vi Valbergtårnet. Langøys høyeste punkt er 23 moh., mens Sandøy kun stikker 15 meter over havflaten på det meste. Lindøy når 30 meter på Høgstahaug. Grenser. To av grunnkretsene i sentrumskjernen ligger innenfor grensene til Storhaug bydel (Sentrum øst og Sentrum vest 1). I nordvest går grensen fra Skagenkaien over Domkirkeplassen til Klubbgata og videre langs Kongsgata og riksvei 44. Den krysser deretter Kirkegårdsveien. I sørvest ligger den østlige delen av Hillevågsvatnet innenfor det territorium som tilhører bydelen. Historie. Storhaug har fått sitt navn fra en gravhaug som kan bli funnet på Storhaugmarkå. Denne stammer sannsynligvis fra 700-tallet, og inneholder to graver, en fra bronsealderen og en fra jernalderen. Dette antyder at det en gang var en stor gård på dette området, men man har ikke funnet noen særlige bevis for dette. Det lå en storgård, Eikanes, på Storhaug. Noen historikere mener at den lå nært Stavanger sentrum, mens andre mener den lå nærmere Paradis, eller i nærheten av gravhaugen på Storhaugmarkå. Man vet at denne gården ble delt i to, en vestlig og en østlig del. Mellom disse to, grunnla biskop i Stavanger en gård, Bispeladegård, som gikk langs vestsiden av Hillevågsvatnet, fra Breiavatnet til Hillevåg. Den eldste betegnelsen man har funnet for halvøya er Hetland, som sannsynligvis stammer fra et gårdsnavn i tidlig middelalder. Navnet kommer fra det gammelnorske ordet hesli, som betyr hassel. Ut fra navnet på gården kan man dømme at den var til rundt 1500 år siden, ettersom at gårder på den tiden ofte endte på -land. I middelalderen ble denne gården gitt til kirken. Den tilhørte Frue sokn, og var underlagt Domkirken i forhold til inntekter og prestetjenester. De første skriftlige spor etter Hetlandsgården stammer fra 1590, i sammenheng med Egenæs-gården. Omtrent hundre år senere ble den omtalt i sammenheng med en tvist mellom amtmann og sokneprest. Under Hetlandsgården ble det bygd husmannsplasser, som ble anlagt i bynære områder rundt Verket. Store endringer kom først i 1848, da Hetland ble et eget prestegjeld, og presten fikk tillatelse til å selge deler av den gamle gården, fra Kirkedepartementet. Befolkning. Det bor 12 349 mennesker i bydelen (2006), inklusive de bebodde øyene Vassøy (642 innbyggere), Langøy (27) og grunnkretsen Lindøy, Hellesøy og Kalvøy med 30 personer. Folketallet i bydelen har økt med 10,5 % siden år 2000 (1 176 personer). Folketettheten i bydelens fastlandsdel er høyest i Stavanger, med 3832 innbyggere per km² (2006). Samferdsel. En 705 meter lang tunnel under Bergeland åpnet i 1989 (Bergelandstunnelen). Den, sammen med Storhaugtunnelen som åpnet den 22. mai 2001, har minsket biltrafikken gjennom sentrum og Storhaug. Delområder og grunnkretser. Det er 29 grunnkretser i bydelen. Bydelsutvalg. Storhaug bydelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom bydelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder bydelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i bydelen. Utvalget består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. SV 1, Ap 2, V 2, KrF 1, H 4, FrP 1 Jørn H. Sværen. Jørn Henrik Sværen (født) er en norsk forlegger, forfatter, oversetter og musiker. Han har vært medlem av bandet Ulver siden år 2000, og utgir egne bøker på England forlag. Han drev forlaget H Press fram til det ble nedlagt i 2009. Romsdalen. Romsdalen, egentlig "Raumas dal", er en et trangt dalføre mellom høye fjell som strekker seg fra Åndalsnes i Rauma kommune i Møre og Romsdal til Lesjaskogsvatnet i Lesja kommune i Oppland. Gjennom dalen renner elva Rauma. Raumabanen og E136 går begge gjennom Romsdalen. Linda B. Buck. Dr. Linda B. Buck (født 29. januar 1947) er en amerikansk biolog. Hun fikk i 2004 Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Richard Axel. Richard Axel. Richard Axel (født 2. juli 1946 i New York) er en amerikansk lege og nevrolog som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Linda B. Buck i 2004. Aaron Ciechanover. Prof. Aaron Ciechanover (født 1. oktober 1947 i Haifa, Palestinamandatet) er en israelsk biolog og lege som fikk Nobelprisen i kjemi i 2004 sammen med Avram Hershko og Irwin Rose. Raabyggelaget. Raabyggelaget eller Råbyggelaget er fra gammelt av navn på et len, senere fogderi og prosti på Agder. I all vesentlighet tilsvarer området dagens innlandskommuner i Aust-Agder, men også deler av indre Vest-Agder inngikk til tider i området. Man finner også skrivemåtene "Raabygdelaget, Raabøigdelauget og Raabyggelauget", evt. med "å" eller "o" for "aa", samt tilsvarende navn i ubestemt form: Robyggjalo̧g (793-1066) og "Raabyggelag". Navnet var i aktiv bruk i over 300 år. Det finnes dokumenter med navnet fra 1600-, 1700- og 1800-tallet og det var fortsatt i vanlig bruk sist på 1930-tallet. Ved reskript 15.03.1684 ble Råbyggelaget fogderi lagt til Nedenes amt. Fogderiet omfattet tinglagene Valle, Ose, Hornnes, Vegusdal og Risland. De to siste tinglagene ble i 1850 delt i tre nye: Vegusdal, Åmli og Vegårshei. Fra 01.01.1866 ble Åmli og Vegårshei overført til Nedenes fogderi, og samtidig skiftet Råbyggelaget fogderi navn til Sætersdalen fogderi (kgl. res. 17.06.1865). Fogde-embetene ble formelt avskaffet ved lov 21.07.1894 nr. 5 og kgl. res. 06.11.1897, men de enkelte embeter skulle nedlegges etter hvert som de ble ledige. Fogdenes oppgaver ble overtatt av særskilte politimestre og amtskasserere. Sætersdalen fogderi ble opphevet fra 20.04.1919, etter kgl. res. 14.02.1919. Råbyggelaget hørte inn under Agdesiden lagdømme fra slutten av 1400- eller begynnelsen av 1500-tallet. I vest grenset det til Lister og Mandals amt og Stavanger amt, i nordøst til Bratsbergs amt og i sydøst til Nedenæs fogderi. Fogderiet var en del av Nedenes amt. Råbyggelaget var delt i to sorenskriverembeter, Østre Råbyggelag og Vestre Råbyggelag (i sistnevnte inngikk også samtlige bygder i Setesdal). Østre Råbyggelag omfattet områdene (i hovedsak sogn) Herefoss, Vegårdshei, Åmli, Gjøvdal, Froland, Vegusdal, Lille Tovdal og Evje. Vestre Råbyggelag omfattet Bykle, Valle, Hylestad, Austad, Sandnes, Bygland, Årdal, Hornnes, Åseral og Iveland samt deler av Hægeland (øvrige deler til Mandal fogderi). Under Kalmarkrigen (1611–13) nektet bøndene i Råbyggelaget å betale krigsskatt og sende soldater. Som straff ble de dømt til å betale en bot tilsvarende halvparten av alt de eide. Det å se innlandsområdene separert fra kystdistriktene, har lange tradisjoner. Allerede i inndelingen av Norge som er gjort i Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-årene er denne tenkemåten i bruk. Her er Norge delt i tre hoveddeler: Kystdistrikt (Maritima), oppland (Montana) samt Finnmark. Etter denne inndelingen er Råbyggelaget og Telemark en av fire deler (patrias) i Montana. Avram Hershko. Prof. Avram Hershko (født 31. desember 1937 i Karcag i Ungarn) er en israelsk biolog. Med Aaron Ciechanover og Irwin Rose fikk han Nobelprisen i kjemi i 2004. Irwin Rose. Irwin Rose (født 16. juli 1926 i Brooklyn i New York i USA) er en amerikansk biokjemiker. Med Aaron Ciechanover og Avram Hershko fikk han Nobelprisen i kjemi i 2004. Frank Wilczek. Frank Wilczek (født 15. mai 1951 i Mineola, Nassau County, New York) er en amerikansk fysiker. Med H. David Politzer og David Gross fikk han Nobelprisen i fysikk i 2004 for deres oppdagelse av asymptotisk frihet i teorien for fargekraft. Emil Adolf von Behring. Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf, død 31. mars 1917 i Marburg, Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri. Etter å ha jobbet som assistent under Robert Koch fikk Behring tittelen professor i 1893 og ble kort tid etter utnevnt til professor i hygiene i Halle. I 1895 overtok han ledelsen for "Institut für experimentelle Therapie und Hygiene" ved universitetet i Marburg og oppdaget under sitt arbeid at organismen kan danne motgift mot bakteriegifter. Hans oppdagelser var grunnlaget for immunitetslæren og de i dag viktige behandlingene med vaksine og serum. De ledet også til fremstillingen av antidifteriserum, der det første forsøkene på mennesker fant sted mot slutten av 1891. Dett Blant hans arbeider finnes "Die praktischen Ziele der Butserumtherapie" (1892), "Das Tetanusheilserum" (1892), "Die Geschichet der Diphterie" (1893), samt "Allgemeine Therapie der Infektionskrakheiten" (1900). Klaus von Klitzing. Prof. dr. Klaus von Klitzing (født 28. juni 1943 i Schroda, Posen) er en tysk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1985 for oppdagelsen av den såkalte kvantiserte Hall-effekten. Liv. Som barn av en flyktningefamilie kom han i 1945 til Lutten, og fra 1948 til 1951 bodde familien i Oldenburg. De flyttet til Essen i Oldenburg i 1951, hvor de frem til 1968 bodde på loftet over rådhuset. Han tok sin Abitur (artium) i februar 1962, og studerte fysikk ved det tekniske universitetet i Braunschweig. Han fullførte hovedfaget i mars 1969. Frem til november 1980 arbeidet han under Gottfried Landwehr ved Julius-Maximilians-Universität Würzburg, hvor han i 1972 skrev sin doktorgradsavhandling "Galvanomagnetische Eigenschaften von Tellur in starken Magnetfeldern", og i 1978 habiliterte han seg. Han var også involvert i forskningsprosjekter ved Clarendon Laboratory i Oxford fra 1975 til 1978 og fra 1979 til 1980 i Grenoble, hvor han gjorde oppdagelsen som skulle gi ham Nobelprisen. I 1980 ble han professor ved det tekniske universitetet i München, og våren 1985 ble han medlem av direktørkollegiet ved Max-Planck-Institut für Festkörperforschung i Stuttgart. Samme år ble han honorærprofessor i Stuttgart. Klaus von Klitzing er jurymedlem for Deutsche Zukunftspreis og Innovationspreis der deutschen Wirtschaft. Oppkalt etter ham er Klaus-von-Klitzing-Preis. Kitzinger engasjerer seg særlig for grunnforskningen og for å vekke nysgjerrighet og begeistring for fysikk. Han er medlem av tallrike vitenskapelige akademier og er æresdoktor ved universiteter i seks land. Ove Bergvoll. Ove Bergvoll (født i 1909, død i 1979) var en av initiativtakerne til dannelsen av trålselskapet Ytre Rolløya Fiskarsamvirke (YRF) som ble stiftet 2. februar 1946. Bergvoll var disponent i YRF fra 1. juli 1950 til 31. desember 1976. Daniel arap Moi. Daniel Toroitich arap Moi (født 2. september 1924) var Kenyas president fra 1978 til 2002. Moi var en meget kontroversiell president og var utsatt for mye kritikk for brudd på menneskerettigheter og korrupsjon. Christian Michelsen. a> på armen 25. november 1905. Statsminister Christian Michelsen ønsker dem velkommen til landet. Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29. juni 1925 på Gamlehaugen i Fana ved Bergen) var en norsk politiker (Høyre, Venstre, Samlingspartiet og Frisinnede Venstre), statsminister og skipsreder. I to perioder, først for Høyre, siden for Venstre, var Michelsen borgermester i Bergen, før han gikk inn i rikspolitikken. Politikk. I 1909 var Christian Michelsen en av stifterne til partiet Frisinnede Venstre. Før dette representerte Michelsen Samlingspartiet. Han var norsk statsminister fra 11. mars 1905 til 28. oktober 1907 (Christian Michelsens regjering). I tillegg til statsministerposten var han fra 25. november 1905 også sjef for Revisjonsdepartementet, fra 31. oktober 1905 til 7. november 1906 sjef for Finansdepartementet og fra 25. mai 1907 sjef for Forsvarsdepartementet. Statsminister Michelsen var svært sentral i prosessen rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Michelsen representerte Norge ved forhandlingene med Sverige i den svenske byen Karlstad, hans motpart var den svenske statsministeren Lundeberg og forhandlingene løste krisen ved undertegningen av Karlstadkonvensjonen. Chr. Michelsens Institutt. Personlig rikdom var for Michelsen mer et middel enn et mål – et middel han kunne bruke i sin egen levetid, men som deretter burde gå tilbake til samfunnsfellesskapet. Det var tidlig klart at Michelsen tenkte i retning av forskning, og mange prøvde å få ham til å støtte opprettelsen av et universitet i Bergen, noe som imidlertid stred mot Michelsens tanker om betingelsene for «åndsfrihet». Michelsens ide var å skape et institutt hvor spesielt talentfulle enkeltpersoner kunne konsentrere seg om sin forskning i full frihet og ubundet av økonomiske bekymringer og pedagogiske plikter. Han testamenterte hoveddelen (5,5 mill. kr. eller 120 mill. kr. i dagens kurs) av sin store formue til Chr. Michelsens fond. Avkastningen skulle gå til opprettelse og drift av Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet. Instituttet skulle «virke for kulturelt eller vitenskapelig arbeid til fremme av fordragelighet i religiøs, sosial, økonomisk og politisk henseende mellom de forskjellige nasjoner og raser». Instituttet ble en realitet i 1930, fem år etter Michelsens død. Gamlehaugen. a> i Bergen i 1900. Etter hans død ble det overtatt av Staten og er nå kongebolig. I 1900 fikk Michelsen bygget Gamlehaugen, et stort praktbygg med et tilhørende parkanlegg. Etter Michelsens død i 1925 ble det organisert en nasjonal innsamlingsaksjon for å støtte en offentlig overtagelse av Gamlehaugen. Staten godtok å overta eiendommen mot at det samtidig ble opprettet et fond som kunne sørge for fremtidig drift og vedlikehold. Anlegget er i dag en offentlig park, og det slottslignende hovedbygget er offisiell kongebolig for Vestlandet. Utmerkelser. Michelsen ble 25. november 1905 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden og var fra samme dato kansler for de kongelige norske ridderordener. Han hadde da steget i gradene fra ridder av 1. klasse (1896) over kommandør av 2. klasse (1898) og til kommandør av 1. klasse fra 21. januar 1905. Michelsen var også innehaver av Borgerdådsmedaljen i gull, 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen 1906. Michelsen mottok også en rekke utenlandske ordener. Han bar storkors av Dannebrogordenen, av Æreslegionen og av Den røde ørns orden (Prøyssen), var innehaver av 2. klasse av Sankta Annas orden (Russland), kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen, og var innehaver av Den hellige skatts orden (Japan) og Den dobbelte drageorden (Kina). Motpave. En motpave er en person som på ureglementert vis er valgt til pave, det vil si overhode for Den katolske kirke, normalt i opposisjon til en eksisterende pave. Den første motpave, Hippolyt, ble valgt av en skismatisk gruppe i Roma i 217, i opposisjon til Callistus I. Enkelte av motpavene ble forsont med kirken, og Hippolyt er en av dem. Ettersom han døde i eksil på Sardinia, der han var satt til tvangsarbeid i gruvene av romerske myndigheter, blir han regnet som martyr og er derfor helgenkåret. En av de han var sammen med på Sardinia, som også døde der i 235, var pave Pontian. Det dukket til tider opp motpaver, men i det 14. og 15. århundre var det spesielt mange. Det gikk rutine i å velge etterfølgere til motpaver, slik at man har to parallelle linjer av paver og motpaver. Den siste egentlige motpaven ble valgt i 1439. Senere har det dog vært andre som har tatt pavetittel, flere ganger etter å ha blitt valgt av skismatiske grupper. Dette er de såkalte konklavister, som mener at pavestolen står tom og at de dermed må velge en av sine egne til å fylle den. Vatikanet har i sine offisielle lister over paver med motpavene fram til Felix (V), som døde i 1449, men tar ikke med sedevakantistene. Årsaken til dette er at motpavene som er med ble valgt av personer som befant seg innenfor den katolske kirke, mens sedevakantistenes paver er valgt av personer som befinner seg utenfor og har dannet egne kirkesamfunn. De anses derfor av Vatikanet som ledere av konkurrerende katolske eller katolskinspirerte grupper. I katolsk kirkerett er det å la seg velge til motpave en skismatisk handling, som automatisk fører til ekskommunikasjon. Liste over motpaver. Se Liste over paver, der motpaver er satt i "kursiv". Konklavistiske motpaver. De konklavistiske motpavene viser særlig til at pavene i Roma har forlatt den tridentinske (etter Konsilet i Trent) messe på latin til fordel for "Novus Ordo"-messen på folkespråkene. Aquitaine. Aquitaine (eller "Guyenne" eller "Guienne") er en region i det sydvestlige Frankrike, ved Atlanterhavet og Pyreneene mot grensen til Spania. Regionen består av departementene Dordogne, Gironde, Landes, Lot-et-Garonne og Pyrénées-Atlantiques. I tidligere tider var Aquitania navnet på Frankrike sør for Garonne. Den romerske provinsen Gallia Aquitania strakte seg til Loire. Gjennom historien har Aquitania vært både eget hertugdømme og kongedømme, og det har tidvis tilhørt England. Dette var ett av stridsområdene som lå til grunn for hundreårskrigen mellom England og Frankrike på 1300-tallet. Geografi. Aquitaine dekker et areal på 41 308 km², som er 7,6% av det totale arealet til Frankrike. Regionen grenser til Spania i sør, til Midi-Pyrénées i øst, til Poitou-Charentes i regionen Limousin i nord og til Biscayabukta og Atlanterhavet i vest. Noen store byer i regionen er Bordeaux, Pau, Bayonne, Mont-de-Marsan, Biarritz, Bergerac og Périgueux. Auvergne. Auvergne er en region sentralt i Frankrike. Den består av departementene Puy-de-Dôme, Cantal, Haute-Loire og Allier. Auvergnes hovedstad er Clermont-Ferrand, og den er delt inn i 14 arrondissementer, 150 kantons og 1310 kommuner. Dens areal er på 26 km², den har 1 327 000 innbyggere. Befolkningstettheten er 51/km². Te. Diagram over teproduksjon i verden Te er en drikk som lages ved å trekke blader, skudd og knopper fra tebusken "Camellia sinensis" i kokvarmt eller varmt vann. All te lages av denne planten. De fire basiskvalitene kalles hvit te, grønn te, oolong og sort te. Råvaren blir dampet, tørket og/eller fermentert etter plukking og kan smakssettes med urter, blomster som jasmin, krydder eller frukt. Egentlig betegner «te» bare blader eller knopper fra tebusken, som tørkes og trekkes i vann. Begrepet brukes utvidet for andre drikker som er laget ved å trekke tørkede frukter eller blader i kokende vann, som f.eks. kamomillete, nypete, balsampærete o.l. Te er en naturlig teinkilde og er også vanndrivende. Hvit og grønn te har svært høyt innhold av antioksidanter, og brukes også i forbindelse med slanking. Det produseres årlig om lag tre millioner tonn te verden over. Bortsett fra vann er ingen drikk mer utbredt i verden enn te. Jordens befolkning drikker mer te enn de drikker kaffe, brus, kakao og alkohol til sammen. Dyrking. Te lages av blader og knopper fra teplanten Camellia sinensis. Alle varianter av te, slik som grønn, oolong eller sort, kommer fra denne arten, men bearbeides forskjellig. I naturen kan tebusken bli mellom fem og femten meter høy, men tebusker som plantes, klippes vanligvis ned på under to meter for å stimulere til bladvekst, og for å lette innhøsting. Smittebærende insekter som tusenben og termitter er teplantens naturlige fiender. Produksjon. Merker i salg i Norge: (ufullstendig liste) Basse-Normandie. Basse-Normandie er en fransk region, som ble opprettet i 1956, da den tradisjonelle regionen Normandie ble delt opp i Haute-Normandie og Basse-Normandie. Regionen består av departementene Calvados, Manche og Orne. Den største byen er Caen. Det var i denne regionen av de allierte styrkene gikk i land under D-dagen i 1944, og satte i gang invasjonen av Tyskland fra vest under andre verdenskrig. Bourgogne. Bourgogne er en region i Frankrikes innland. Historisk består regionen av provinsen Burgund, som dog var mindre enn dagens region. Regionshovedstaden er Dijon. Geografi. Bourgogne ligger sentralt i det franske innlandet med regionene Champagne-Ardenne og Île-de-France i nord, Centre i vest, Auvergne i sørvest, Rhône-Alpes i sør, og Franche-Comté i øst. Den består av departementene Yonne, Côte-d'Or, Nièvre og Saône-et-Loire. Regionens sentrum er elven Saône. Høydeforskjellene i landskapet er ganske store med høyplatåer i øst og elvedaler langs Saône. Gjennom Dijon går Canal de Bourgogne. Større byer i Bourgogne er Autun, Auxerre, Dijon, Macon, Chalon-sur-Saône, Sens, og Nevers. Historie. Riket Burgund ble grunnlagt av burgunderne på 400-tallet og strakte seg da fra Dijon og til Middelhavet. Frankerne erobret landet og delte det opp på 800-tallet i øvre og nedre Burgund. I 933 ble Burgund underlagt kongedømmet Arles (Arelat), og hundre år senere det tysk-romerske riket. Senere ble hertugdømmet Burgund opprettet under huset Capet og siden under huset Valois. Hertug Filip II av Burgund grunnla på 1300-tallet et burgundisk rike med Flandern hvor selve Burgund utgjorde et frigrevskap. Den tiden var en gullalder for Burgund som ble et sentrum for kultur, blant annet innom musikk og billedkunst, klosterinstitusjoner som Cluny og Cîteaux, og handel. Riket Burgund ble oppløst i 1477 da Karl I av Burgund ble beseiret og drept av sveitserne i slaget ved Morgarten. Det området som i dag utgjør Bourgogne tilfalt da Frankrike mens Franche-Comté ble gitt til Maximilian I. Bourgogne fikk stor militærstrategisk betydning da det lå nær den tyske grensen. Økonomi. I Bourgogne produseres bourgogneviner, sennep og kjøtt. Kjøttproduksjonen drives først og fremst i høylandene og vitikulturen i dalene. Industrialiseringen har påvirket den deomografiske situasjonen i regionen på negativt vis, og Bourgogne er ett av de områder i Frankrike som blitt avbefolket. Burgund. Burgund er en historisk region, først et kongedømme og senere hertugdømme, i dagens Frankrike og Sveits. Den omfatter delvis dagens Bourgogne, bestående av departementerne Côte-d'Or, Nièvre, Saône-et-Loire og Yonne. Som hertugdømme ble Burgund i senmiddelalderen en mektig aktør på den europeiske scene i direkte konkurranse med den franske konge i Paris. I regionen produseres burgundervin, sennep, korn og kjøtt. Historie. Burgund ble først bosatt av gallere, deretter av romere (gallo-romere), og da den germanske stammen burgunderne befant seg på 200-tallet ved elven Main og i det maktvakuumet som oppsto etter at Romerriket kollapset krysset de Rhinen i år 411 og slo seg ned i området mellom Genfersjøen og Middelhavet. Her dannet de et kongedomme i Worms. Til tross for gjentatt strider med romerne og hunere dannet kongedømmet til slutt det området som i dag er grenselandet mellom Sveits, Frankrike og Italia, og området fikk etterhvert navn etter dem. I år 534 ble Godmar, den siste burgundiske kongen, beseiret av frankerne og Burgund ble absorbert i frankernes voksende rike. Historisk kart over de karolingiske rikene, med øvre og nedre Burgund, år 888. De to kongedømmene Burgund, øvre og nedre, ble forent i 937 og ble deretter opptatt i tysk-romerske riket under Konrad II av det tysk-romerske rike i 1032 som kongedømmet Arles. Hertugdømmet Burgund ble annektert av den franske tronen i 1477. Grevskapet Burgund forble løslig tilknyttet det tysk-romerske riket (periodisk uavhengig, derav navnet «Franche-Comté»), og endelig opptatt i Frankrike i 1678 med traktatene i Nijmegen. I løpet av middelalderen var Burgund sete for flere av de viktigste kirker og klostre i Vest-Europa, blant annet Cluny, Cîteaux, og Vézelay. På 1300- og 1400-tallet ble Burgund igjen samlet til ett stort rike som i tillegg til hertugdømmet Burgund blant annet omfattet Lothringen, Luxembourg, Brabant og Holland. Dette skjedde ved at hertug Filip II av Burgund, kalt for «den dristige» (fransk "Philippe Le Hardi") i 1369 giftet seg med grevinnen av den mektige franske lenet Flandern. Han og hans etterfølgere fikk samlet de nederlandske provinser til et sammenhengende område som grovt sett tilsvarer dagens nåværende Benelux. Hoffet ble flyttet fra Dijon til Brugge og senere til Brussel, hvor det gjorde seg bemerket over hele Europa for sin kunst og kultur, blant annet da brødrene Hubert van Eyck og Jan van Eyck markerte realismen innenfor malerkunsten. Hertug Karl I av Burgund (fransk "Charles le Téméraire") forsøkte å skape et sammenhengende rike, noe som utfordret den franske kongen Ludvig XI. Etter flere seirer ble han drept i et slag ved Nancy i 1477, og Frankrikes konge overtok hertugdømmet. Da trusselen fra Frankrike også omfattet de nederlandske provinsene ble hertug Karl Is datter, Maria av Burgund, nødtvunget til å gifte seg med den mektige østerrikske erkehertug, senere Maximilian I, som kom i besittelse av "den burgundiske arven" etter hennes død. Hans sønnesønn Karl V tok tilbake hertugdømmet i 1526, men måtte oppgi det tre år senere. Han fortsatte likevel å bruke tittelen "Hertugen av Burgund". Det samme var tilfellet med hans søster, den danske dronning Elizabeth av Habsburg som var gift med kong Christian II av Danmark, Norge og Sverige. Etter den franske revolusjon ble hertugdømmet oppløst og delt opp i fire departementer. I 1956 ble regionen Bourgogne som i dag består av fire departementer. Bretagne. Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør ialt 27 208 km² og har om lag 3,1 millioner innbyggere. Hovedby er Rennes. Landskapet har et mildt klima. Området het opprinnelig Armorica, av keltisk "ar" (= på) og "môr" (= hav), for øvrig samme konstruksjon som navnet Pommern. På 400-tallet kom mange briter til området på flukt fra invaderende og bosettende anglere og saksere fra nordlige Europa. Etterhvert bodde så mange briter i regionen at den fikk navnet "Bretagne" etter dem. Religionen har og har hatt stor innflytelse på bretonerne. Bretagne er også et historisk landskap, se Bretagne (historisk region), der det keltiske språket bretonsk brukes av 260 000 personer (1999). Mange av disse lever av fiske og sommerturisme. Regionen ble kalt «Lillebritannia» da folk fra Storbritannia kom og bosatte seg der. Det var ikke før den franske revolusjon at Bretagne ble en del av det franske riket. Området. Bretagne utgjør 80 prosent av det tidlige hertugdømmet og provinsen Bretagne. De gjenværende 20 prosent er departementet Loire-Atlantique som ligger innenfor regionen Pays de la Loire med hovedstaden Nantes som også var den historiske hovedstaden av hertugdømmet Bretagne. En grunn til at Bretagne ble delt mellom de to moderne regionene var for å unngå rivalisering mellom byene Rennes og Nantes. Selv om Nantes hadde vært hovedstaden under hertugdømmet fram til 1500-tallet var Rennes setet for høyesterett i Bretagne mellom 1560 og 1789. Rennes hadde også vært den administrative hovedstaden av Bretagnes intendant mellom 1689 og 1789. Disse var de mest betydningsfulle administrative enheter i kongedømmet Frankrike på 1600- og 1700-tallet. De provinsielle statene Bretagne som opprinnelige møttes hvert andre år i ulike byer i Bretagne. De møttes kun i Rennes i tiden mellom 1728 og 1789, skjønt med unntakene i 1730, 1758, og 1760. Til tross for dette forble «Chambre des comptes» i Nantes fram til 1789. Merk at Vannes ("Gwened" på bretonsk) pleide å være den fremste administrative hovedstaden i hertugdømmet fra 1381 og fram til slutten av 1400-tallet og holdt setet til «Chambre des comptes» fram til årene 1491/1499, og var «parlament» fram til 1553 og mellom 1675 og 1689. Da de franske regioner ble dannet ble det besluttet i 1941 da det meste av Frankrike var okkupert av Tyskland, og det gjenværende under marionettstyret Vichy-regimet til å skape en region av Bretagne med Rennes som hovedstad og en annen region skapt spesifikt for Nantes og som ble kalt Pays de la Loire (= «landene til Loire»). Sistnevnte var dannet av en del av Bretagne, men også av flere andre historiske provinser (Anjou, Maine, og videre). En del mennesker i Bretagne har klaget på den nåværende inndelingen av Bretagne og vil heller se Loire-Atlantique bli slått sammen med regionen av Bretagne for å forene Bretagne. Imidlertid skaper en slik forening flere spørsmål: først, hva skal man gjøre med resten av regionen Pays de la Loire, og for det andre, hvilken by skal bli valgt til være hovedstad for denne gjenforente regionen Bretagne. Språk og kultur. I motsetningen til resten av Frankrike har Bretagne beholdt en særskilt keltisk identitet. Navnet er avledet fra det faktum at store deler av områdets befolkning er etterkommere av bosettere fra Storbritannia som flyktet til kontinentet da angelsaksere erobret og innvandret til England i tiden mellom 400- og 600-tallet. Bretonsk, et keltisk språk på lik linje med kornisk og walisisk var det dominerende språket i den vestlige delen av Bretagne, grovt sett vest for en grense fra St Brieuc til Vannes, inntil midten av 1900-tallet. Språket har blitt gitt regional språkstatus og støtte til å gjøre språket levende og talt skjer stadig. I den østlige delen av Bretagne har det tradisjonelle språket vært gallo, et av språkene innenfor Langues d'oïl, det vil si et gallisk-romanske språk slik fransk er det. Det er noe uenighet om gallo er en dialekt eller et eget språk, men tilhengerne kjemper for språklig anerkjennelse og fornyelse. De franske myndighetene tillater i dag at en del bretonsk og gallo blir brukt i regionen og i dens kommuner på trafikkskilt og bynavn ved siden av de offisielle franske versjonene. De to språkene blir også delvis undervist i enkelte skoler, og mange foreninger tilknyttet folkeminne kjemper for dem. Bretagne har historisk sett vært et sterkt område for den katolske kirke, og andelen kirkegjengere har hatt en tendens til å være langt større enn det nasjonale gjennomsnittet. Imidlertid har kirkens innflytelse i de siste år vært dalende. Økonomi. Bretagne har en meget stor IT-industri, særlig konsentrert til Rennes. Mer enn 50 000 mennesker jobber i IKT-sektoren i Bretagne. Ialt 59 utenlandske og 800 franske IT-selskaper er lokalisert med utviklingsavdelinger eller hovedkvarter i Bretagne. Tilsammen 25 høyere utdanningsinstitusjoner forsker og underviser innen teknologi og IKT, deriblant de nasjonale universitetene for hhv telekommunikasjon (ENSTB) og forsvarsindustri (ENSIETA). Selskapet Bretagne-International arbeider for å tiltrekke utenlandske investeringer. Centre. Centre er en fransk region. Regionen består av departementene Cher, Eure-et-Loir, Indre, Indre-et-Loire, Loir-et-Cher og Loiret. geografisk er elven Loire det dominerende landskapselementet, og langs denne ligger regionens største byer, med Tours og Orleans som de største. Det produseres vin og andre landbruksprodukter i og rundt Loire-dalen. Champagne-Ardenne. Champagne-Ardenne er en fransk region. Regionen består av departementene Ardennes, Aube, Haute-Marne og Marne. Det produseres vin i regionen, som er mest kjent for sin musserende hvitvin med global enerett på navnet «champagne». Under første verdenskrig stod det blodige slag ved elven Marne (Slaget ved Marne). Haute-Normandie. Haute-Normandie er en fransk region. Regionen består av departementene Eure og Seine-Maritime. Det administrative senetr er byen Rouen ved elven Seine, mens Le Havre er en av Frankrikes viktigste havnebyer ved elvens utløp. Transittfrakt til og fra Paris er viktig for regionens økonomi. Historisk er regionen sammenfallende med kjernelandet i hertugdømmet Normandie, som i følge samtidig historieskrivning ble grunnlagt av den norske kongen Gange-Rolv (Rollo). Normandie var et mektig fransk vasallstat i middelalderen, og tidvis også en selvstendig stat med besittelser i Sør-Italia, Sicilia og England. Île-de-France. a> og de tre små departementene ligger innerst "(Petite couronne)", mens de fire store departementene "(Grande couronne)" ligger ytterst. Île-de-France er både en historisk provins og siden 1961 en av de 22 franske administrative regionene. Den er med sine 11 millioner innbyggere landets økonomiske og befolkningsmessige sentrum, og her ligger Frankrikes hovedstad Paris. Regionen består av de fire indre departementene Hauts-de-Seine, Paris, Seine-Saint-Denis og Val-de-Marne, samt de fire ytre departementene Val-d'Oise, Essonne, Seine-et-Marne og Yvelines. Navnet betyr direkte oversatt "«Frankrikes øy»" og henspiller på hvordan området ligger omgitt som en øy av vannet i fire elver: Seine, Marne, Oise, og Beuvronne. Île-de-France ble som region opprettet i 1961. På folkemunne kalles området oftest "Région Parisienne" – «Paris-regionen». Geografisk er Île-de-France en topografisk forsenkning rundt elven Seine der denne møtes av sideelven Marne. Nede i forsenkningen brer Paris og dens forsteder utover, og på slettelandet ligger byens tre hovedflyplasser. Historie. Navnet "Île-de-France" er kjent siden 1387, som en videreutvikling av det eldre navnet "Pays-de-France". Historisk har dette området vært direkte len under kongen, i motsetning til andre franske områder som i middelalderen var len under andre føydalherrer. Limousin. Limousin er en fransk region. Var tidligere en provins i Frankrike. Regionen består av departementene Corrèze, Creuse og Haute-Vienne. Det høyeste punktet i regionen ligger cirka 950 meter over havet. Næringslivet består for det meste av husdyr, og dyrking av jordbruksprodukter som poteter og korn. Det blir fortsatt tatt ut eikeskog til produksjon av vin- og cognacfat. Samme eiken vokser og produseres også i andre deler av Frankrike, men begrepet Limousin-eik er blitt stående. Isfjorden (bygd i Rauma). Isfjorden er ei bygd og et tettsted i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Senteret i bygda ligger på Hen, rundt 6 km øst for Åndalsnes. Bygda omkranser den omtrent seks kilometer lange Isfjorden, og strekker seg østover, omtrent én mil innover Grøvdalen og Dalsbygda. Noen andre grender er Liabygda, Engan, Stein, Tokle, Hatlen, Kavli, Melbø og Moa. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Isfjorden er kjent som «konfeksjonsindustriens vogge» i Norge. Landskap. Bygda er omkranset av spektakulære fjelltopper, bl.a Kirketaket, Juratind, Store Venjetind og Romsdalshornet. Elvene "Isa", fra Grøvdalen, og "Glutra", fra Dalsbygda, møtes og renner sammen ut i Isfjorden. Begge er gode lakseelver. Kvanndalen er en sidedal til Dalsbygda. Mot vest kneiser "Vengjetindan" og i sør ender dalen i "Kvanndalstind" med "Torshammaren". Dalen regnes som en naturperle, og er ennå fri for menneskelige inngrep som kraftlinjer og veier. Vengedalen er en sidedal mot sør. Det er ni kilometer bilvei (bomvei) opp til "Vengedalsetra" og "Vengedalsvatnet". Fra enden av bilveien er det en kort oppstigning (omtrent 100 høydemeter) til "Litlefjellet" (800 meter), herfra er det utsikt rett over mot Trollveggen og ned Romsdalen til Åndalsnes. Dalen brukes som utgangspunkt for fjellklatring på Store Venjetind og Romsdalshorn. Konfeksjonsindustri og Nordlandshandel. Isfjorden er kjent som «konfeksjonsindustriens vogge» i Norge. Grunnen til dette var at det var det en utstrakt Nordlands-handel. De fleste av Nordlandshandlerne i Rauma, kom fra den forholdsvis lille bygda Isfjorden. Denne handelen ga bygda en enorm optimisme og det blomstret opp med skomakerverksteder og det ble sydd klær nær sagt i alle hjem. Nordlandshandelen utløste et enestående håndverksmiljø. Varene var opprinnelig hjemmeproduserte, men etterhvert ble det etablert flere fabrikker. Dette gjorde at Isfjorden senere har blitt kalt konfeksjonsindustriens vogge i Norge. En av konfeksjonsfabrikkene er bevart som minne og industrimuseum, Konfeksjonsmuseet, den tidligere "Oddfred Tokles konfeksjonsfabrikk". Måndalen. Måndalen er ei bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Bygda har om lag 900 innbyggere og er senteret på sørsida av Romsdalsfjorden i kommunen. Bygda omfatter Voll, Samset, Bruaset, Skare, Venås, Bø, Moen, Raknem, Skeide, Sæbø, Sauset, Oterholm, Søvika og Hovde. Sentrum i bygda ligg på Voll. I tillegg til tradisjonelt jordbruk har bygda lang tradisjon med konfeksjon og trevare. Mest kjent er og. Bygda har flere bygg- og anleggsfirma i tillegg til transportfirma. Investeringsselskapet har sitt hovedkontor på Voll. Det er et av Norges største innafor hotelleiendom. Tidligere hadde bygda en sportsfiskeredskapsindustri. De mest kjente produktene var, Søvik-svivel og Oterlinen Record. Bygda har med skoletrinna 1 - 10 og, med 22 plasser, eit bakeri og ein frisørsalong, dagligvarebutikk med post, småbåthavn, kai med stupetårn, kafe, badeplass og bensinstasjon. Nede ved fjorden ligger Voll kyrkje, ei trekirke fra 1896. Måndalen idrettslag () har ei aktiv fotballgruppe. Laget spilte i 3. divisjon i sesongene 2007-2009. Laget bygde i 2009 "Måndalshallen" som er en idrettshall med kunstgras. For den som er tur/fjell-interesserte, er det mange muligheter for flotte turer både sommer og vinter. Turgruppa i Måndalen idrettslag selger turorienteringskart på den lokale butikken(mai-oktober). Den viser kartreferanser til aktuelle fjellvann, fjelltopper og setrer. Stier er merket i kartet. Måndalen har egen underlagt Rauma Brannvesen. Elva Måna renn gjennom bygda og ut i Vollabukta ved Måna camping. Den viktigste sideelva er Vemora. Det går laks både i Måna og til tider i nedereste del av Vemora. Tørla vassverk er det lokale vassverket. Drikkevannet kommer fra Svartevatnet og inntaket er i elva Tørla. Det blir distribuert i nesten heile bygda inklusive Hovde og Søvika. Oddgeir Bruaset, NRK, Professor Ingvald Raknem, Misjonær Knut Samset. Veblungsnes. Veblungsnes (Rauma kommune, Møre og Romsdal) ligger innerst i Romsdalsfjorden ved utløpet av elva Rauma og har fra gammelt av vært et knutepunkt i Indre Romsdal. Det er spor etter bosetning fra de tidligste tider. Stedet utviklet seg med vekst til 1940, da store deler av bebyggelsen strøk med under bombingen i aprildagene ved den tyske invasjonen. Etter krigen ble stedet bygd opp igjen, men fikk aldri den betydning det hadde tidligere. Selv om større boligfelt kom i 70, 80 og 90-årene, har utviklingen vært negativ; med nedleggelse av skole, butikk og postkontor. I dag bor ca 250 mennesker på det som er naturlig å regne med til Veblungsnes, fra Setnes til Djupdalen. E 136 går gjennom stedet, som ligger 3 km fra Åndalsnes. Bedrifter som finnes her er Rauma Ullvarefabrikk, Veblungsnes Sandtak med ferdigbetong, HV11 på den gamle ekserserplassen Setnesmoen og Åndalsnes Vandrerhjem på Setnes. Lorraine. Lorraine, tysk Lothringen, er en region i det nordøstre Frankrike. Regionen består av departementene Meurthe-et-Moselle, Meuse, Moselle og Vosges. Regionshovedstaden er Metz. Språklig og historisk er området et bufferområde mellom fransk og tysk språk og statlig innflytelse. Arne Randers Heen. Arne Randers Heen (født i Kristiania 1905, døde på Åndalsnes i Romsdal i 1991) var en norsk skredder og fjellklatrer. Han besteg 1 555 meter høye Romsdalshorn hele 233 ganger og fikk han tilnavnet «Kongen av Romsdalshorn». Han var gift med Bodil Roland Heen. Hans mor kom fra Isfjorden i Romsdal. Arne vokste opp i Isfjorden. Senere bodde han på Åndalsnes. Isfjorden blir kalt «konfeksjonens vugge» i Norge og Heen lærte seg tidlig skredderfaget. Senere deltok han i den årlige "Nordlandshandelen" til Lofoten, der skreddere fra Romsdal solgte sko og klær til fiskere. Under krigen var Heen aktiv i heimefronten. Tindebestiger. Som fjellklatrer er Heen spesielt kjent for sine vinterbestigninger, samt 233 bestigninger av Romsdalshorn i perioden 1928-1985. På grunn av dette fikk han tilnavnet «Kongen av Romsdalshorn». På toppen av Romsdalshorn bygde han en steinhytte. Arne Randers Heen var også på Svalbard, Grønland, i Alpene, og i Himalaya, der han rekognoserte Tirich Mir (med Arne Næss i 1949). Han var opptatt i Norsk Tindeklub. Heen var med på flere førstebestigninger. Disse kan nevnes klatreruten «Trollryggen», i 1958 med Ralph Høibakk i Trollveggen. Andrebestiger av Reka i Vesterålen (1930). I 1939 ble Heen tildelt Medaljen for edel dåd for å ha reddet en fjellklatrer som satt fast i fjellet Dronninga. Arne Randers Heen sine samlingar. I 1990 åpnet "Norsk Tindemuseum – Arne Randers Heen sine samlingar" på Åndalsnes, her er også en samling krigsminner. Museumet er en stiftelse og utgjør, sammen med selve huset, en gave fra Arne og Bodil. Museet var kombinert museum og bolighus for familien Heen. Etter Arne Randers Heens død i 1991, bodde fortsatte hans kone, Bodil, i huset. Hun døde i 2007. I 2007 besluttet styret for Norsk Tindemuseum å selge museumshuset. Salget ble godkjent av Stiftelsetilsynet og huset ble omgjort til barnehage. Dette ble gjort til sterke protester fra en stor gruppe venner av Arne og Bodil, samt fra alle de nærmeste gjenlevende slektninger. Pr. desember 2007 er det uklart hvilken skjebne samlingene får videre. Det arbeides med å flyttes samlingen til et bygg mer sentralt på Åndalsnes. Litteratur. Heen var skribent og bidrog blant annet med Nord-Pas-de-Calais. Nord-Pas-de-Calais er en fransk region. Regionen består av departementene Nord og Pas-de-Calais. Regionssentret Lille er et senter for fransk kullindustri, og regionen har på 1980- og 1990-tallet slitt med fraflytting og store økonomiske problemer. Dagens næringsliv sentrerer rundt industri, havnevirksomhet og handel knyttet til ferje- og tunneltrafikken over den Engelske kanal. Poitou-Charentes. Poitou-Charentes er en region i det vestlige Frankrike. Hovedby er Poitiers. Regionen består av departementene Charente, Charente-Maritime, Deux-Sèvres og Vienne. I regionen ligger den eldgamle byen og regionshovedstaden Poitiers, samt havnebyen La Rochelle som var et viktig senter for fransk fiskeri og saltproduksjon i middelalderen. Rhône-Alpes. Rhône–Alpes er en av Frankrikes 27 regioner, og ligger i sør-øst i landet. Regionen har sitt navn etter elva Rhône og fjellkjeden Alpene. Hovedstaden Lyon med omliggende forsteder er det nest største storbyområdet i Frankrike etter Paris. Geografi. Rhône-Alpes ligger øst i Frankrike. I nord grenser den til regionene Bourgogne og Franche-Comté, i vest mot regionen Auvergne, i sør har den grense mot Languedoc-Roussillon og Provence-Alpes-Côte d'Azur. Det østlige området av regionen inneholder den vestligste delen av Alpene og grenser mot Sveits og Italia. Den høyeste toppen er Mont Blanc, på den fransk-italienske grensen. Den sentralen delen av regionen består av Rhône- og Saône-elvenes dalføre. Disse to elvene flyter sammen i Lyon. I den vestlige delen av regionen starter fjellområdet Sentralmassivet. Regionen har eller grenser til store innsjøer som Genfersjøen og Annecysjøen. Elva Ardèche renner gjennom den sørvestlige delen av regionen, hvor den har skåret ut en dyp kløft. Som resten av Frankrike, er fransk det eneste offisielle språket i regionen. Fram til midten av det 20. århundre ble Frankoprovençalsk mye brukt i hele regionen, mens mange av innbyggerne i sør snakket varianter av oksitansk; begge er raskt på vei ut. Det er immigrantgrupper fra Armenia, Italia, Nord-Afrika, Polen og Portugal blant annet. Økonomi. Økonomisk dominerer industri, landbruk med dyrking av vin, samt turisme knyttet til historiske byer og vintersportsteder. Frankrikes departementer. Et departement (fransk: "département") er en administrativ enhet ("collectivité territoriale") i Frankrike omtrent tilsvarende et norsk fylke. Frankrike er inndelt i 101 departementer. Et departement ledes av en folkevalgt forsamling ("conseil général"). En prefekt representerer sentralstaten i hvert departement. Denne rollen kan sammenlignes med fylkesmannens rolle i norske fylker. Departementene er gruppert i 27 regioner hvorav fem er oversjøiske regioner. Departementene er oppdelt i 342 arrondissement, 4 055 kantoner og 36 700 kommuner. Historikk. Departementene oppsto som forvaltningsenhet ved vedtak i den grunnlovgivende forsamlingen 9. desember 1789. Forsamlinga vedtok en helt ny forvaltningsorganisasjon, der landet ble delt i 83 departementer, som skulle ledes av en valgt generalkonsul. På det lokale nivået ble kommunen ny administrativ enhet. Departementer opprettet etter 1790. Napoléon Bonapartes departementer i annekterte områder (1792–1815) og departementer opprettet i Algerie (1848–1962) er utelatt, da disse områdene ikke er franske i dag og heller ikke var det i 1790. Bourg-en-Bresse. Bourg-en-Bresse er en kommune i departementet Ain i regionen Rhône-Alpes sør-øst i Frankrike. Bourg-en-Bresse er hovedstad i departementet. Eksterne lenker. Bourg-en-Bresse Laon. Laon er en kommune i departementet Aisne i regionen Picardie nord i Frankrike. Laon er hovedstad (prefektur) i departementet. Digne. Digne-les-Bains, eller bare Digne er en kommune i departementet Alpes-de-Haute-Provence i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør-øst i Frankrike. Digne er hovedstad i departementet. Handlingen i Victor Hugos "De elendige" begynner i Digne. Gap (Hautes-Alpes). Gap er en kommune i departementet Hautes-Alpes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur i det sørøstlige Frankrike. Den ligger ca. 100 km sør for Grenoble og 150 km nord for Aix-en-Provence. Gap er hovedstad i departementet Hautes-Alpes, og har ca. 39 000 innbyggere. Byen er kjent for sin ost, "le gapençais". Under Romertiden ble Gap kalt "Vapincum". Eksterne lenker. Gap Privas. Privas er hovedstad i det franske departementet Ardèche. Charleville-Mézières. Charleville-Mézières er en kommune i departementet Ardennes i regionen Champagne-Ardenne nord i Frankrike. Charleville-Mézières er hovedstad i departementet, og ligger ved elven Meuse. Historie. Kommunen Charleville-Mézières ble dannet i 1966 ved administrativ sammenslåing av fem tidligere kommuner som allerede hadde et samarbeid. Disse kommunene var: Charleville, Étion, Mézières (tidligere "préfecture"), Mohon og Montcy-Saint-Pierre. En annen kommune, Le Theux, hadde allerede blitt innlemmet i Mézières i 1965. Totalt folketall i kommunen er ca.. Foix. Foix er en kommune i departementet Ariège i regionen Midi-Pyrénées sør i Frankrike. Foix er hovedstad i departementet. Foix ligger ved foten av Pyreneene. Den er den nest største byen i departementet Ariège, etter Pamiers. De fremste severdighetene er den lokale grevens borg, den tidligere abbedikirken "Saint Volusien", og de pittoreske smale gatene "Rue de Labistour" og "Rue des Marchands". Antagelig vokste Foix frem rundt et kapell bygd under Karl den Store og som senere utviklet seg til et kloster. Opprinnelig tilhørte området "(pays de Foix)" hertugdømmet Aquitania. Senere ble det del av grevskapet Carcassonne. På 1000-tallet ble Foix selv et grevskap. "Pays de Foix" utgjorde sammen med Couserans og Donézan et kathar-område. Foix' murer kunne motstå angrep fra kortsridderne. I dette område raste albigenserkrigene særlig kraftig. I 1229 var krigen over, og greven av Foix ble vasall under den franske krone. Ved arv ble imidlertid byen del av Béarn, som varvasall under Navarra. Men i 1607 ble også Béarn igjen understilt den franske konge. Greven av Foix utøvet sammen med den katolske biskop av Urgell myndighet som fyrster av Andorra. Men Foix måtte så overdra sin del av dobbeltmyndigheten til den franske konge (senere videre overdratt til den franske president). Troyes. Troyes er en kommune i departementet Aube i regionen Champagne-Ardenne nord i Frankrike. Troyes er hovedstad i departementet. Byen er naboby til Pont-Sainte-Marie og ligger ved elven Seine. Katedralen St. Pierre et Paul i Troyes Historie. Troyes har eksistert siden romertiden. I middelalderen vant byen seg et navn som sentrum for handel og det er den fremdeles. Ludvig den stamme ble kronet i byen i 878 av pave Johannes VII. Fyrsten i Champagne valgte Troyes som sete. I 1285, da Filip den smukke forente Champagne med kongeriket, hadde byen en rekke privilegier. Johan den fryktløse, hertug av Burgund og alliert med England, ville gjøre byen til hovedstad i Frankrike i 1417. Han kom til enighet med Isabella av Bayern, kona til Karl VI av Frankrike, om at byen skulle ha hoff, råd og folkeforsamling med kontrollerende organer. I Troyes ble Henrik V av England 21. mai 1420 forlovet med Catherine, datter til Karl VI. Hun skulle etterfølge ham som dauphin. Fredsavtalen i Troyes fra 1420 skulle få slutt på trettiårskrigen. I 1429 vant Jeanne d'Arc byen tilbake fra engelsk herredømme. Næringsliv. Lacoste har sitt hovedkontor i byen. Det er også annen tekstil- og gummiindustri i byen. Ettersom den er en del av Champagne-distriktet, er det stor vinproduksjon her. Carcassonne. Carcassonne (oksitansk: "Carcassona") er en befestet by i den sydfranske regionen Languedoc-Roussillon og er administrasjonssentrum "(préfecture)" i departementet Aude. Carcassonne tilhørte tidligere den historiske provinsen Languedoc. Byen er delt i to av elven Aude. På elvens høyre bredd ligger den øvre befestede "Cité de Carcassonne" med sin middelalderbebyggelse og sine dobbelte bymurer, som gir et bilde av befestningskunsten helt fra 500-tallet til 1300-tallet. Den nedre bydelen på venstre bredd, "Bastide Saint-Louis" eller "Ville Basse" (nedre by), er sterkest befolket og ekspanderende. De to bydelene er forbundet med to broer, "Pont vieux" og "Pont neuf". Festningsbyen i Carcassonne ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1997. Geografi. Carcassonne ligger nord for Pyreneene, 53 km vest for Narbonne, 90 km sydøst for Toulouse og 800 km syd for Paris. Byen ligger på sletten mellom Pyreneene og det franske Sentralmassivet, og to store trafikkruter har krysset Carcassonne siden antikken: Den historiske veien mellom Garonnedalen ved Atlanterhavet og Middelhavet, og ruten mellom Sentralmassivet og Spania langs kanten av Pyreneene. Canal du Midi, som forbinder Middelhavet og Atlanterhavet, går igjennom den nedre bydelen i Carcassonne. Kanalen ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1996. Klima. Carcassonne har middelhavsklima med tørr, varm sommer, mild høst og vinter og vår uten mye regn. Nedbør i form av snø er sjeldent, det snør i gjennomsnitt kun sju dager per år, mellom desember og mars. Dager med frost er også sjeldne. Sterkest nedbør kommer i oktober om høsten og i april om våren. Om sommeren kommer nedbøren stort sett under tordenvær. Uværet kan bli ganske voldsomt, med nedbør i form av hagl, noe som kan være ødeleggende for vingårdene. Carcassonne har også en del vind, gjennomsnittlig mer enn 117 dager per år med vindstyrke over 55 km/h. Byen ble rammet av flom fra elven Aude flere ganger i 1872 og 1875. En av de kraftigste flommene var i 1891, da økte vannstanden med 8 m og de lavere områdene av byen ble oversvømt. I august 1912 ble byen rammet av en tornado som forårsaket store skader. Historie. Første tegn på bosetting i området er datert til rundt 3500 f.Kr. På 500-tallet f.Kr. ble en befestet by "(oppidum)" med det keltiske stedsnavnet "Carsac" etablert to kilometer syd for dagens Carcassonne. Den hadde trolig en iberisk befolkning. Byen ble et viktig handelssted for områdene fra Aude til Middelhavet. Gallo-romersk periode. Det galliske folket "Volcae Tectosages" fra Sentral-Europa tok over byen rundt 300 f.Kr. De bekjempet byens befolkning, og slo seg ned der Carcassonne ligger i dag. Rundt 120 f.Kr. ble byen en del av den romerske provinsen "Gallia Transalpina", senere omdøpt til Gallia Narbonensis. Byens strategiske beliggenhet førte til at romerne befestet bakketoppen og gjorde byen til "colonia" av "Julia Carsaco", senere "Carcasum". De eldste murene i Carcassonne og mesteparten av de nederste steinrekkene på bymuren mot nord dateres til galloromersk tid. Denne perioden karakteriseres av murer som strekker seg mellom ganske tett plasserte runde eller kvadratiske tårn. Begge deler er laget for å motstå angrep. Murene mellom tårnene går i «sikksakk», fordi rette murer var mer sårbare. Av over 30 gallo-romerske tårn, er kun tre bevart: "Moulin du Connétable, Moulin du Vieulas" og "Marquière". Disse tårnene dominerer nordfasaden. Marquière-tårnet er mest autentisk, de to andre tårnene fikk de øverste delene ombygd på 1200-tallet. Vestgotisk periode. I 462 overga romerne offisielt den vestre delen av Gallia Narbonensis, Septimania, til den vestgotiske kong Teoderik II, som hadde beleiret Carcasum siden 453. Han fortsatte utbyggingen av festningsverkene i byen, nå kalt "Carcasona", som forble en grenseby mot nord. Vestgoterne kopierte den gallo-romerske arkitekturen, og det er vanskelig å skille deres byggearbeider fra de eldre konstruksjonene. Mye av det de bygde står fremdeles. Teoderik skal også ha påbegynt byggingen av basilikaen som nå er dedikert til St. Nazarius. Tidlig på 500-tallet, antagelig i 533 eller kort tid etter, ble Carcasona bispesete sammen med Agde og Maguelone. Det skal ha blitt bygget en vestgotisk katedral, men den fins det ikke spor etter i dag. Den første biskopen hvis navn er bevart kjent for ettertiden, var "Sergius" (kildebelagt 589). Sarasensk og frankisk periode. I 508 slo vestgoterne tilbake angrep fra den frankiske kong Klodvig I. I 725 inntok imidlertid muslimske sarasenere fra Barcelona Carcassonne, og byen fikk navnet "Carchachouna". Den frankiske kong Pipin den yngre drev sarasenerne bort i 759. I 760 hadde Pipin tatt mesteparten av Syd-Frankrike, men han var ikke i stand til å innta den ugjennomtrengelige festningen i Carcassonne. Legenden om "Dame Carcas" oppsto under disse begivenhetene: Enken etter saraseneren "Balaak" brukte krigslist for å forsvare Carcasona mot Karl den stores tropper. Hun ga ordre om å kaste en velfødd gris ut fra ringmuren, for å gi inntrykk av at byen hadde masse mat og velfylte lagre. Det sies at angriperne skal ha gitt opp og forlatt byen umiddelbart etter dette. For å kunngjøre og spre disse gode nyhetene, "ringte" (fransk: "sonner)" Dame Carcas med byklokkene. Legenden sier at det er slik bynavnet "Carcas sonne" har oppstått. Legenden har imidlertid en kronologisk feil, siden Karl den store (Pipins sønn) overtok tronen lenge etter disse begivenhetene. Trencaveldynastiet. Etter Karl den stores død tok føydalsystemet over i det oppstykkede landet. I 1067 ble eiendommen Carcassonne overført til Ermengard, vicomtesse av Agde og Béziers. Hun var gift med Raimond Bernard Trencavel, vicomte av Albi og Nîmes (vicomt er egentlig "vicecomte", det vil si visegreve på norsk, også kalt borggreve). I 1082 ble Trencavel myrdet, og sønnen, Bernard Aton Trencavel, utropte seg selv til vicomte av Carcassonne i tillegg til Albi, Nîmes og Béziers. Carcassonne var underlagt Trencaveldynastiet fram til 1209, og denne perioden var fylt med velstand og stor innflytelse. Skatter fra handel førte med seg gode inntekter for byen og vicomten. Byen ble delt inn i 16 "châtellenies" med hver sin vasall som hadde ansvar for forsvar av sin del av byen. Trencavelfamilien var hele tiden utsatt for rivalisering mellom de to mektige naboene, Barcelona og Toulouse, og inngikk allianser med hver av dem etter tur. Plan over Cité de Carcassonne på 1200-tallet. Denne perioden ble det satt opp flere nye bygninger og mange av de eldre konstruksjonene ble restaurert. Grunnsteinene til katedralen "St. Nazarius" ble velsignet av Pave Urban II i 1096. Paven hadde da reist til Carcassonne for å overbevise Bernard de Trencavel om å slutte seg til det korstog som på den tid ble organisert. Katedralen skulle være en bastion mot byens mange kjettere (ordet "kjetter" kommer fra ordet "kathar" av gresk "katharos", som betyr "ren"). Trencavelfamilien bygde også slottet "Château Comtal", som ble påbegynt i 1130. De vestgotiske tårnene og de gallo-romerske murene, som var i dårlig forfatning etter mange angrep opp igjennom århundrene, ble restaurert og tårnene ble forhøyet. Den katolske kirke og katarene. På 1100-tallet ble katarismen sterkt utbredt i områdene i og rundt Carcassonne. Katarismen var en religiøs bevegelse basert på dualistisk kristen tro. På begynnelsen av 1200-tallet var Carcassonne preget av velstand og var sterkt befolket, den hadde rundt 4000 innbyggere. Det var flere forsteder utenfor murene, "St. Vincent" og "St. Michel", med sitt jødiske samfunn. Den unge vicomte Raymond Roger Trencavel (1185 – 10. november 1209) beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som albigensere, etter byen Albi. Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I 1204 utnevnte pave Innocent III tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud Amaury av Cîteaux. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire, cisterciensermunken Pierre de Castelnau tok denne delen av oppgaven så alvorlig at han var fryktet og hatet i sør. Men den spanske prest Dominikus (dominikanerordenens grunnlegger) overtalte legatene til heller å ta i bruk kjetternes metoder, som var langt mer effektive. Ved å gi avkall på all pomp og prakt som hittil hadde omgitt dem og heller være et eksempel på evangelisk fattigdom, oppnådde de straks langt større resultater. Carcassonne ble kjent for sin skjebne under Albigenserkorstoget, beordret av pave Innocent III. Det kom i stand foranlediget av at en tjener av grev Raymond VI av Toulouse (Raymond Trencavels onkel) på grevens ordre skal ha drept legaten Pierre de Castelnau den 15. januar 1208. Den rasende pave Innocent III beordret militær makt satt inn mot albigenserne og deres fører, grev Raymond, og erklærte i juli 1209 hellig krig eller kjetterkorstog mot dem etter å ha erklært katarene som satanister. Etter å ha inntatt Béziers og massakrert de 20 000 innbyggerne der, tvang korstogshæren til Simon de Montfort innbyggerne i Carcassonne til å overgi seg 15. august 1209, etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, "«kun medbringende sine synders last»", og de øvrige 400 ble brent eller hengt. Etter å ha tatt Trencavel til fange og latt ham dø i sitt eget fengsel kort tid etter, tok Montfort selv over byen og vicomtetittelen. Han forsterket festningsverkene og Carcassonne ble nå en grenseby mellom Frankrike og Aragon. Underlagt den franske kronen. I 1240 forsøkte Trencavels sønn å gjenerobre sine eiendommer, men det var nytteløst. Han ble tvunget til å gi avkall på sin rett til eiendommen i 1246. Året etter ble Trencavels eiendommer, deriblant Carcassonne, konfiskert og underlagt den franske kongen, Ludvig IX. Han og etterfølgeren Filip III forsterket festningen kraftig, sammen med fem andre festninger langs grensen mot Aragon (i dagens Spania). Disse festningene kalles "Cascassonnes fem sønner". Byggingen av en ytre ringmur med tårn ble igangsatt i 1248. Filip fikk laget en hovedport i den indre muren i Cité, "Narbonnaiseporten", i tillegg til "St. Nazariusporten" med innhegning, "Trésautårnet" og et vakttårn på slottet som ikke finnes i dag. Han fikk også restaurert flere av de gallo-romerske tårnene. Et opprør mot kronen i 1262 ble straffet med at en del av Carcassonnes innbyggere ble drevet ut av byen. Disse fikk etterpå lov til å bosette seg på Audes venstre bredd, og kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen "«Bastide Saint-Louis»", som nå er en del av Ville Basse. Festningen ble på denne tiden ansett som uangripelig. I 1355, under Hundreårskrigen mislyktes Edward, den svarte prinsen, å ta byen, selv om troppene hans ødela og brente den lavereliggende bydelen. Den ble gjenoppbygget etter hvert. 1500–1800. I 1531 spredte den kalvinistiske protestantisme seg i området. Cité forble katolsk, mens den nedre bydelen konverterte til protestantismen, noe som førte til en blodig konflikt mellom de to bydelene i Carcassonne. I 1582 ble den nedre bydelen tildelt tittelen "«Ville»" av Languedocstatene. Den sterke rivaliseringen fortsatte, med åndelig og politisk makt (biskopen og kongens representanter) i Cité på bakketoppen, og økonomisk makt og velstand i den nedre bydelen. Ved freden i Pyreneene i 1659 ble grenseprovinsen Roussillon overført til Frankrike, og Carcassonnes militære betydning ble redusert. Dette var begynnelsen på slutten for det stolte Cité. Festningsverkene ble forlatt på 1700-tallet og stein ble tatt fra festningen til bygging av nye konstruksjoner og reparasjoner av gamle. Takene raste sammen, og festningen forfalt kraftig. Den nedre bydelen blomstret imidlertid, på grunn av tekstilindustri med produksjon av ull. En kongelig fabrikk ble etablert i 1694 på "«la Trivalle»", denne kan fremdeles ses i dag. Byen ble et økonomisk sentrum og velstanden kan ses på bygårdene som ble oppført på 1700-tallet. Etter hvert foretrakk borgerne og autoritetene bydelen Ville Basse i stedet for Cité. Tekstilindustrien gjennomgikk imidlertid sin første krise i 1783. I 1800 ble bydelene slått sammen, og året etter ble det religiøse setet flyttet fra St. Nazariuskatedralen til St.Michelkirken i den nedre bydelen. Napoleon I nedgraderte festningen tre år etter. Etter dette fikk festningen minimalt med vedlikehold av krigsministeriet. I 1810 ble Canal du Midi lagt om og endelig fløt den gjennom sentrum av den nedre bydelen. Gjennom første halvdel av 1800-tallet gikk det bedre for tekstilindustrien igjen, men den nådde ikke det høye nivået den hadde før 1780-tallet. Ville Basse utviklet seg videre, mens Cité sank sakte ned i vanstell, med en fattig og arbeidsløs befolkning og forfall av den gamle festningen. Forfallet var så stort at den franske regjeringen besluttet at alt skulle rives i 1849. Denne beslutningen satte i gang en reaksjon som reddet Cité fra total utslettelse. Byen ble klassifisert som et historisk monument, og et omfattende restaureringsarbeid ble påbegynt, ledet av arkitekten Eugene Viollet-le-Duc. I 1857 fikk Carcassonne jernbane, og fra 1870 ble tekstilindustrien sterkt redusert. Vindyrking ble mer og mer vanlig i Carcassonne og omegn, og vingårder vokste opp over alt rundt byen. Restaurering. Tegning fra Cité av arkitekt Eugene Viollet-le-Duc. Da den franske regjeringens beslutning om riving ble offentliggjort i 1849, førte det til rabalder. Carcassonnes antikvar og borgermester, Jean-Pierre Cros-Mayrevieille, og forfatteren Prosper Mérimée, som var oppsynsmann for historiske monumenter, ledet en kampanje for å bevare festningsverkene som et historisk monument. Senere samme år fikk arkitekten Eugene Viollet-le-Duc oppdraget med å renovere festningen. Han hadde da allerede jobbet med restaureringen av St. Nazariusbasilikaen siden 1844, I 1853 startet restaureringsarbeidene på murene mot vest og sydvest, etterfulgt av tvillingtårnene på "Narbonnaiseporten" på østsiden, som er hovedinngang til cité. Festningsbygningene ble slått sammen her og der, og hovedvekten av arbeidet ble lagt på å restaurere takene på tårnene og ringmurene. Arkitekten, Viollet-le-Duc, beordret riving av strukturer som stod inn mot ringmurene, noen av dem var betydelig gamle. Arkitekten etterlot seg rikelig med notater og tegninger da han døde i 1879. Eleven hans, "Paul Boeswillwald", fortsatte restaureringsarbeidet på Carcassonne, og senere fortsatte arkitekten "Nodet". Restaureringen var først ferdig på 1960-tallet. Restaureringen ble sterkt kritisert da Viollet-le-Duc levde. Han hadde tidligere jobbet i Nord-Frankrike, og gjorde den feilen at han brukte skifer og ga tårntakene kjegleform, når den lokale byggeskikken tradisjonelt hadde benyttet takstein og lave skråtak. Men til tross for at ikke strukturene er autentiske etter restaureringen, er det enighet om at Viollet-le-Duc har utført et genialt restaureringsarbeid på Carcassonne. Festningsbyen. De mest severdige bygningene i Cité de Carcassonne foruten ringmuren, er slottet fra 1100-tallet og St. Nazariusbasilikaen fra 1000-tallet. Kirken har interessante glassmalerier og gravmæler. I den nedre bydelen utmerker kirkene "St. Michel" og "St.Vincent" fra 1300-tallet, samt rådhuset, justispalasset og torvhallene seg. Gangen mellom den ytre og indre ringmuren. Ringmuren. Festningsanlegget i Carcassonne har en dobbel ringmur og 53 tårn. Den indre muren har bygningsdeler fra gallo-romersk tid (200- og 300-tallet) og løper mer enn 1000 meter rundt bakken. Mesteparten av dagens indre mur er imidlertid resultat av rekonstruksjon, derav to tredjedeler på slutten av 1200-tallet og i begynnelsen av 1300-tallet. To hovedseksjoner står igjen fra gallo-romersk periode: det sydøstre hjørnet og muren til "Marquièretårnet, Vieulastårnet" og "Connétabletårnet" i nordfasaden. Disse gallo-romerske tårnene har hesteskoformet grunnflate. Marquièretårnet, som er det mest autentiske av dem, har romanske buede vindusåpninger. På østfasaden er det også rester av et tårn fra denne perioden, "St.Sernintårnet". Dette ble delvis gjenoppbygget på 1200- og 1400-tallet. Den 1600 meter lange ytre ringmuren følger den indre muren og er bygget mellom 1228 og 1245. 5 vakttårn og 14 runde tårn deler muren inn i seksjoner. Ett av tårnene, "Vadetårnet", er et av festningsverkets største, og inneholder både brønn, ildsted, brødovn og latriner. Dette sirkelformede tårnet sto ferdig i 1245, og er det eneste tårnet i den ytre muren som har skulpturell dekorasjon. Mellom den ytre og indre muren er en ryddet gang, smal mot vest og videre mot nord, syd og øst. Narbonnaiseporten. Narbonnaiseporten, eller "Narbonneporten", er den mest imponerende konstruksjonen fra 1200-tallet. Porten er festningens inngang mot øst, og er flankert av to svære tårn med spisse tak og et dobbelt vakttårn. Portbygningene er godt utstyrt med monumentale ildsteder, saltkar og vanntanker, og kunne huse mange soldater i lengre perioder under beleiring. Porten var også utformet med tanke på prestisje i tillegg til sin militære funksjon. Rommene er plassert over hverandre på forskjellige nivåer, og bygningen er et elegant eksempel på gotisk arkitektur. Inngangen var stengt av en kjetting, og porten hadde doble lås. I krigssituasjoner kunne trebjelker monteres over porten og på toppen av tårnene for å forsterke forsvaret. I dag er porten den eneste inngangen til Cité med bilvei. St. Nazariusbasilikaen. St. Nazariusbasilikaen ble først nevnt som kirke i 925. 12. juni 1096 kom pave Urban II til Carcassonne der han velsignet bygningssteinene til en katedral viet de hellige Nazarius og Celsus, to martyrer fra Milano-området under det første århundre e.Kr. Katedralen ble bygget som en korskirke, med et bredt romansk hovedskip der hvelvingen støttes av to sideganger med romanske buer. Byggearbeidene skal ha vært ferdig i første halvdel av 1100-tallet. Av den romanske katedralen, er kun hovedskipet og sideskipene intakt i dag. Apsiden ble ødelagt under den gotiske rekonstruksjonen mellom 1269 og 1320. Den nye gotiske apsiden er polygonisk, og den har glassmalerier med Kristus som tema. Katedralen fikk også tverrskip under rekonstruksjonen, og et kor med seks kapeller ble satt opp på tuftene etter det romanske koret. Kapellene på nord- og sydsiden har glassmalerier med "«Jesse tre» (Jesu stamtre)" og "«Livets tre»" som motiv. På hovedskipet erstattet 22 vinduer veggene mellom de smale hvelvribbene for å hylle lysets åndelighet. Deriblant er to store rosevinduer, med Jomfru Maria og Kristus som tema. Katedralen ble også dekorert med mange skulpturer. Inngangen til hovedskipet i katedralen er på nordsiden. Den består av et våpenhus med skulpturelle dekorasjoner. St. Nazarius mistet katedralverdigheten til St. Michelkirken i den nedre bydelen i 1801, men den fremstår fremdeles som en katedral. I 1898 innvilget Pave Leo XIII kirken tittelen "basilika" og den fikk i tillegg navnet "Pave Leo XIIIs basilika". Slottet Château Comtal. Château Comtal, slottet i Cité. Vicomte Bernard Aton Trencavel av Carcassonne startet byggingen av slottet, det såkalte "«palatium»", inn mot østsiden av muren på 1100-tallet. Det skulle erstatte et eldre primitivt slott som skal ha stått der tårnene på Narbonnaiseporten er i dag. Det romanske slottet besto av to hovedgrupper enetasjes bygninger plassert vinkelrett mot hverandre, dominert av et kvadratisk midttårn. Taket på bygningene var "krenelert" (brystvern med skyteskår). Nordsiden av bygningene sto ferdig i 1150, sammen med et slottskapell viet til Jomfru Maria. Det eneste som finnes av kapellet i dag er apsiden. Bygningene og kapellet dannet da en U-form rundt en gårdsplass. Etter Trencavels fall fikk slottet nye forsvarsverk. I perioden 1228–1239 ble det bygget en mur med brystvern og runde tårn med skyteskår rundt hovedbygningene. Etter 1242 ble det bygget en ekstra etasje på de romanske bygningene, og en ny bygning til ble satt opp mot den søndre muren. Rester av dette kan ses på søndre gårdsplass "(«cour du midi»)". Rundt 1300 ble det hvelvede kammeret i midttårnet dekorert med veggmalerier med dyre- og slagmotiver. Slottets befestning er blant Europas best bevarte strukturer fra middelalderen. Slottet er ombygd flere ganger opp igjennom århundrene, og det er vanskelig å se for seg hvordan det kan ha sett ut da det var bolig for vicomtefamilien. a> på "Place Carnot", torget midt i "Bastide". Ville Basse. Den nyere delen av Carcassonne kalles også "Bastide St. Louis", som var navnet på bydelen da den ble grunnlagt i 1262. Den eldste delen av byen var omgitt av en 2 800 meter lang ringmur bygget mellom 1355 og 1359 av greven av Armagnac. Muren hadde en bastion i hvert hjørne, "St.Martial" i nordvest, "la Figuières" i nordøst, "Montmorency" i sydøst og "la Tour Grosse" eller "les Moulins" i sydvest (denne kalles nå "du Calvaire"). På slutten av 1700-tallet hadde byen fire porter. Muren ble revet sammen med tårn og bastioner i 1806. Den eldste delen av Ville Basse er i dag rammet inn av boulevarder som ble bygget på 1700- og 1800-tallet over de gamle vollgravene. Byplanen har en stram form, som et sjakkbrett rundt et hovedtorg, "Place Carnot", med en Neptunfontene fra 1770. Hver tirsdag, torsdag og lørdag er det marked rundt fontenen på Place Carnot. St. Michelkatedralen. Da kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen i 1247, ga han ordre om å bygge to kirker, en på hver side av den nye byen. De skulle vies til St. Michel og St. Vincent. St. Michel har et bredt skip og en stor apside og apsidekapeller i østenden. Det romanske tverrskipet og koret ble senere erstattet med gotiske strukturer, men hovedskipet består. Kirkens glassmalerier er fra 1300-tallet fram til 1500-tallet. Kirken fikk hvelvtak på 1700-tallet. St. Michel fikk katedralstatus i 1803. Kirken ble rammet av brann i 1849, og restaureringsarbeidene etter brannen varte nesten 20 år. St. Vincentkirken. St. Vincentkirken har et bredt hovedskip og hvelvtak, og er et godt eksempel på den gotiske arkitekturen som utviklet seg i Languedoc. Kirken har et oktogonisk klokketårn med 47 klokker, rosevindu og glassmalerier fra 1400-tallet. Inne i kirken står fire statuer av St. Vincent, St. Louis og to apostler fra 1300-tallet som tidligere har stått i nisjer ved inngangen. Den gamle broen Pont Vieux. Pont Vieux. Broen Pont Vieux over elven Aude har knyttet Cité og Ville Basse sammen siden 1300-tallet. Steinbroen var trolig ferdigbygget i 1320, og har 12 halvsirkelformede buer som varierer i størrelse med en diameter fra 10 til 14 meter. Omtrent midt på broen er et medtatt metallkrusifiks som markerer punktet der den gamle og nye byen møtes. Broen ble endret noe under restaurering i 1820. Canal du Midi og Pont Marengo. Kanalen som forbinder Atlanterhavet med Middelhavet, Canal du Midi, løper gjennom Carcassonne like nord Bastide St. Louis. Kanalen er byens andre verdensarvsted. Den ble bygget på 1600-tallet av Pierre-Paul Riquet, men ble ikke anlagt gjennom Carcassonne før på slutten av 1700-tallet. Da den opprinnelige kanalen var ferdig i 1681, var løpet lagt to kilometer fra byen. Dette ble fort sett som en stor ulempe for Carcassonne, og forskjellige planer ble lagt den neste tiårene for å endre løpet på kanalen. Arbeidet med å legge om løpet av kanalen ble påbegynt i 1787, og hele anlegget ble åpnet 31. mai 1810 sammen med havnebassenget, "Pont Marengo, Pont de la Paix" og "Pont D'Iéna". "Pont Marengo" («Marengo bro») krysser Canal du Midi og forbinder Carcassonne med den lokale jernbanestasjonen. Det er stor trafikk i slusene her, og kanalbåtene som ferdes på kanalen er blitt en turistattraksjon. Broen er oppkalt etter Slaget i Marengo, der Napoleon beseiret Østerrike i 1800. Økonomi. Ville Basse har fremdeles tekstilindustri, i tillegg til produksjon av sko og gummi. Bydelen er også blitt et sentrum for vinproduksjon. Men store deler av Carcassonnes inntekter kommer fra turismen knyttet til middelalderbyen og båter som seiler på Canal du Midi. Rundt 3 millioner turister besøker Carcassonne hvert år. På slutten av 1990-tallet startet flyplassen i Carcassonne å betjene økonomireiser til og fra andre europeiske flyplasser, for eksempel fra Dublin, London (Stansted) og Brussel. I juli hvert år arrangeres to av Carcassonnes mest populære festivaler av stabelen, «Festival de La Cite» og «Festival de la Bastide». Festival de La Cite foregår i Cité og ble første gang arrangert i 1957, men festivalens kulturelle røtter går tilbake til 1908. Festivalen har både konserter, opera, dans- og teaterforestillinger, med nasjonale og internasjonalt kjente artister. De historiske omgivelsene gir festivalen en unik stemning. Festival de la Bastide foregår i den nedre bydelen, og er en musikk- og teaterfestival med rundt 70 gratis arrangementer bestående av moderne musikk, worldmusic og jazz. Rodez. Rodez er en kommune i departementet Aveyron i regionen Midi-Pyrénées sør i Frankrike. Rodez er hovedstad i departementet, og innbyggerne kalles for "Ruthénois". Marseille. Marseille er en by ved Frankrikes middelhavskyst. Den er landets nest største med innbyggere (2008). I nærområdet bor over 1,5 millioner mennesker. Marseille er Frankrikes viktigste havn og hovedstad i den franske regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur og i det franske departementet Bouches-du-Rhône. Med sitt hellenske opphav regnes Marseille som Frankrikes eldste by. Geografi. Beliggende i en stor bukt med en uregelmessig, steinete kystlinje med miniatyrfjorder, er Marseille en svært naturlig plass for en havn. Munningen til elven Rhône ligger cirka 20 km vest for byen. I bukten ligger fire mindre øyer, på en av dem ligger det gamle fengselet Château d'If kjent fra Alexandre Dumas roman Greven av Monte Cristo. Mot nord og øst stiger terrenget og når en høyde på 1,147 m ved fjellet Sainte-Baume, noe øst for byen. Mot nordvest ligger en stor brakkvannssjø, Étang de Berre der også flyplassen, Marseille Provence lufthavn ligger. Byen har et typisk middelhavsklima. Historie. Notre Dame De La Garde Det var greske kolonisatorer fra Phokaia som grunnla byen (som Massalia – "Μασσαλία") omkring 600 f.Kr. Da moderbyen Phokaia ble ødelagt av perserne i 545 f.Kr., kom det ytterligere grekere til Massalia, og av den grunn snakker man om «byens andre grunnleggelse». Historisk kilde for dette er boken Peloponneserkrigen av Thukydid (rundt 400 f.Kr.). Marseille ble til en gresk koloni og en av de største og rikeste greske byer. Denne rikdommen og voksende makt ble angrepet av lokale keltiske stammer, men også av etruskere og karthagere. Problemet med de lokale keltiske stammen førte til at man trengte hjelp fra romerne rundt 125 f.Kr. Dette førte til at hele dagens Sør-Frankrike ble til den romerske provinsen "Gallia Narbonensis", men det var først under borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Gnaeus Pompeius 49 f.Kr. at også Marseille mistet sin uavhengighet og ble del av Romerriket. Etter tradisjonen var det Maria Magdalena og hennes bror Lasarus som først misjonerte for kristendommen i Marseille, der det ble etablert biskopsete i det første århundre. Etter Romerrikets fall på 400-tallet ble Marseille erobret gjentatte ganger av vestgoterne, østgoterne, frankere og Kongeriket Burgund. Etter at karolingerne gav byrettigheter til det nedkjørte Marseille begynte den å ta seg opp igjen. Erobring gjennom maurerne og normannerne på 800-tallet var tilbakeslag. Da byen kom under greven av Provence på 900-tallet fortsatte oppgangen, selv om Marseille alltid bevarte sin trang til uavhengighet. Marseilles strategiske posisjon gjorde den ofte til utgangspunkt og mål for militæraksjoner utover århundrene. Pesten rammet havnebyen hardt, særlig i 1348-1361 og 1720/1721. Marseille støttet den franske revolusjon entusiastisk og sendte 500 soldater til Paris i 1792. Deres sang under marsjen til Paris, Marseillaisen, ble fransk nasjonalsang i 1795. Den franske kolonialiseringen av Nordafrika og Indokina økte Marseilles betydning på 1800-tallet, særlig etter at Suezkanalen ble åpnet i 1869. Under andre verdenskrig ble byen bombet gjentatte ganger, av tyske og italienske fly i 1940 og allierte i 1944 etter at byen hadde kommet under tysk okkupasjon 1942. Etter stor fremgang etter andre verdenskrig fikk Marseille betydelige problemer med kriminalitet, forurensing og integrasjon av store antall innvandre, spesiell fra Nordafrika. Det førte til nedgangstider der byen mistet 10% av sine innbyggere på 1990-tallet. Etter store anstrengelser ser det ut som om denne trenden har snudd. Caen. Ruiner i Caen etter frigjøringen i 1944 Caen er hovedstad i det franske departementet Calvados. Caen har rundt 120 000 innbyggere og er hjembyen til Vilhelm Erobreren. Byen opplevde en stor økonomisk oppgang under hans erobring av England. Få bygninger har overlevd fra denne tiden på grunn av bombingen under andre verdenskrig. I sentrum av byen finner man tre markante monument fra Vilhelm erobrerens tid, restene av borgen hans og katedralene Abbaye aux Hommes og Abbaye aux dames. Under andre verdenskrig ble Caen sterkt bombet av amerikanske og britiske bombefly da byen var sentral i de alliertes strategi for Operasjon Overlord, men den tyske motstanden var langt sterkere enn hva som var forventet. Aurillac. Aurillac er en kommune i departementet Cantal i regionen Auvergne sentralt i det sørlige Frankrike. Aurillac er hovedstad i departementet Cantal. Angoulême. Angoulême er en kommune i departementet Charente i regionen Poitou-Charentes sør i Frankrike. Angoulême er hovedstad i departementet Charente. La Rochelle. La Rochelle er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Poitou-Charentes sør-vest i Frankrike. La Rochelle er hovedstad i departementet Charente-Maritime. Den har omkring 125 000 innbyggere, og er en viktig handelsby. La Rochelle (Jean-Baptiste-Camille Corot 1851) Byen er en havneby ved Biscayabukta, og ligger rett ved øya "Île de Ré". Verftsindustri, fiskeindustri og kjemisk industri er hovednæringsveiene. Kardinal Richelieu under La Rochelles beleiring La Rochelle var et av hugenottenes viktigste støttepunkter; i kong Ludvig XIIIs tid ble byen beleiret av Kardinal Richelieu og inntatt (1628). I 1844 skrev Alexandre Dumas romanen «De tre musketerer», der en del av handlingen er lagt til La Rochelle. Under den annen verdenskrig var byen en av basene for den tyske ubåtflåte. Bourges. Bourges er en kommune i departementet Cher i regionen Centre sentralt i Frankrike. Bourges er hovedstad i departementet. Tulle. Tulle er en kommune i departementet Corrèze i regionen Limousin sentralt i Frankrike. Tulle er hovedstad i departementet. Det er Frankrikes mest besøkte kommune etter innbyggertallet. François Hollande var ordfører i Tulle fra 2001 til 2008. Ajaccio. Havnebyen Ajaccio (korsikansk: "Aiacciu") ligger på Korsika og er hovedstad i det franske departementet Corse-du-Sud. Byen hadde i 1999 52 880 innbyggere. Ajaccio ble grunnlagt i 1492 av genoveserne. Den fikk ingen større betydning før på 1600- og 1700-tallet. Etter at Korsika ble fransk i 1768, ble Ajaccio i 1793 hovedstaden for departementet "Liamone" og i 1811 departementet "Corse" (Korsika). Den korsikanske nasjonalforsamling, "Assemblée nationale corse", som er det korsikanske regionalparlament, har holdt til her helt siden det ble opprettet i 1982. Napoléon Bonaparte ble født i Ajaccio i 1769. Turisme. Ajaccio har en lang historie som turistmål. Allerede tidlig på 1900-tallet var Ajaccio og hele Korsika generelt et ettertraktet turistmål for rike franskmenn. Derimot ble denne turismen bremset ned av både første og andre verdenskrig, samt en del motstand mot frank administrasjon av øya som oppstod på 70-tallet og varte de neste tretti årene. Derimot oppstod en stor strøm av italienske turister på slutten av 1990-tallet og franske turister tok opp igjen sine besøk på øya tidlig på 2000-tallet. Utover på 2000-tallet ble også Korsika og Ajaccio sett på som en bortglemt europeisk perle og flere nasjoner viste interesse for Ajaccio som reisemål. Ajaccio har i mange år hatt forbindelse med både båt og fly til Italia og Frankrike, og fra sommeren 2012 har man også direkte forbindelse med fly til Oslo Lufthavn. Denne flyruten har oppstått ettersom skandinaviske turister har besøkt byen mer og mer som følge av den hyppige criuse-turismen har lagt til kai i det nye havnebassenget siden det stod ferdig på slutten 90-tallet. Transport. Ajaccio – Napoléon Bonaparte Airport er flyplassen for Ajaccio og behandler 13 flyselskaper som forbinder Ajaccio med 6 nasjoner og over 15 destinasjoner, hvorav de fleste av disse destinasjonene er sesongbasert. Flyplassen har også forbindelse til Oslo med flyselskapet Norwegian (oppstart juni 2012). Ajaccio er også forbundet med Spania, Frankrike og Italia gjennom ferger som holder til i Ajaccio sitt havnebasseng. Ajaccio har avganger til Porto Torres, Nice, Marseille, Toulon daglig. Havnen er også brukt til hyppige besøk av criuse-skip. Bastia. Bastia er en by på Korsika. Den er hovedstad i det franske departementet Haute-Corse. Dijon. Dijon er en by og kommune i departementet Côte-d'Or i regionen Bourgogne sentralt i Frankrike. Dijon ble grunnlagt i 1722, og er hovedstad både i regionen Bourgogne og i departementet Côte-d'Or. Næringslivet består for det meste av produksjon av likør og forskjellige typer vin. Dijon er også fødebyen til Gustave Eiffel, arkitekten av blant annet Eiffeltårnet. Historie. Dijon ble grunnlagt som romersk bosetning under navnet "Divio", beliggende på veien fra Lyon til Paris. Benignus av Dijon, byens skytshelgen, skal ha bragt kristendommen til byen før han ble martyr (cirka år 270). I 1016 kom byen til Hertugene av Burgund. I 1187 fikk den byrettigheter og en bymur. Under denne tiden var Burgund og Dijon en plass med stor rikdom og makt og et av Europas store sentre for kunst, lære og vitenskap. I 1477 falt den franske delen av Burgund og Dijon til Frankrike, den nederlandske tilfalt Habsburgerne. På 1700- og 1800-tallet vokste Dijon til en storby. I 1722 ble en universitet grunnlagt. Bygging av Canal de Bourgogne (1833) og jernbaneforbindelse (1844) forbedret infrastrukturen. Gjennom både første og andre verdenskrig forble byen forholdsvis uskadet, men den var under tysk okkupasjon fra 1940 til 1944. Mat og drikke. Dijon er berømt for sin sennep, "moutarde de Dijon" som er sterkere enn de fleste andre typer sennep. De industrielle hovedprodusentene ("Amora", "Maille") benytter hovedsakelig utenlandske (kanadiske) sennepskorn. Unilever stengte sin "Amora" sennepsfabrikk i Dijon i 2008. Vin fra Burgund er regnet blant verdens aller beste. Vinbygder som Vosne-Romanée og Gevrey-Chambertin ligger i umiddelbar nærhet av Dijon. Byen er også kjent for sin "Crème de cassis" likør laget av solbær. Saint-Brieuc. Saint-Brieuc er hovedstad i det franske departementet Côtes-d'Armor. Saint-Brieuc (bretonsk: Sant-Brieg) er en by og kommune nordvest i Frankrike. Den er préfecture (administrasjonsstad) i departementet Côtes-d'Armor i regionen Bretagne og har om lag 45 000 innbyggere, som blir kalt briochins eller briochains. Saint-Brieuc er kalt opp etter en walisisk munk, St. Briocus, som kristna området på 500-tallet og oppretta et bedekammer her. Byen ligger ved Den engelske kanal i Saint-Brieuc-bukta. To elver renner gjennom Saint-Brieuc: Goued/Gouët og Gouedig/Gouëdic. Guéret. Guéret er en kommune i departementet Creuse i regionen Limousin sentralt i Frankrike. Guéret er hovedstad i departementet Creuse. Byen, som er den største i departementet, ligger om lag 72 km nordøst for Limoges hvor veiene D942, D940 og N145 krysser hverandre. I Guéret drives småindustri, i utkanten av den er det skog og bondegårder. Byen omfatter 26,21 kvadratkilometer, og ved inngangen til 2006 bodde det mennesker i byen. Befolkningen har vært økende, i 1962 hadde byen innbyggere. Périgueux. Périgueux er en kommune i departementet Dordogne i regionen Aquitaine i det sør-vestlige Frankrike. Périgueux er hovedstad i departementet. Besançon. Besançon er en kommune i departementet Doubs i regionen Franche-Comté øst i Frankrike. Besançon er hovedstad både i regionen Franche-Comté og i departementet Doubs. Valence (Drôme). Valence er en kommune i departementet Drôme i regionen Rhône-Alpes sør-øst i Frankrike. Valence er hovedstad i departementet. Byen ligger på elven Rhônes venstre bredd, omtrent midtveis mellom Lyon og Avignon. Opprinnelig var den en romersk koloni, "Valentia". Byen har vært bispesete siden 300-tallet. Dens innbyggere blir kalt "Valentinois". I dag er Valence et handels- og industrisentrum. Severdighetene omfatter et romansk kapell og renessansekapellet "Pendentif" fra 1548. Évreux. Évreux er en kommune i departementet Eure i regionen Haute-Normandie nord i Frankrike. Évreux er hovedstad i departementet. Navnet er avledet av navnet på den galliske stammen "Eburovices". Tidligere var byen sete for en greve. Eveux har vært et katolsk bispesete i uminnelige tider, muligens helt siden 200-tallet. Under annen verdenskrig ble byen hardt rammet og sterkt ødelagt. Chartres. Chartres er hovedstad i det franske departementet Eure-et-Loir. Byen er mest kjent for den gotiske Chartreskatedralen som ble inntatt på UNESCOs verdensarvliste i 1979. I 2008 ble det funnet en stridsvogn i fra andre verdenskrig begravd under en vei. Stridsvognen var av typen M5 Stuart. Quimper. Quimper (bretonsk: "Kemper") er hovedstad i det franske departementet Finistère (fra "finis terrae", "verdens ende") i regionen Bretagne helt vest på Bretagnehalvøya. Navnet "Quimper" er bretonsk for sammenfløde, og her flyter de tre elvene Frout, Steir og Odet sammen. Byen het også en gang Quimper-Corentin, oppkalt etter den hellige Corentin, byens første biskop. Under den franske revolusjon fikk den navnet Montagne-sur-Odet. Byen har vært katolsk bispesete siden 400-tallet. Katedralen med elva Odet i forgrunnen Nîmes. Nîmes er en by og kommune i departementet Gard i regionen Languedoc-Roussillon sør i Frankrike. Nîmes er hovedstad i departementet. Byen ligger nær middelhavet og Cevennene. Den har en rik historie og var en av de viktigste byene i Gallia under romertiden. Flere betydningsfulle historiske severdigheter gjør byen attraktiv for turister. Historie. Det finnes spor etter en neolittisk bosetning, blant annet en menhir fra omtrent 2500 f.Kr. i nærheten av flyplassen. Senere har kelterne behersket området, men ble i det andre århundret f.Kr. del av den romerske provinsen Narbonnensis. Hovedveien for hele området Via Domitiana passerte gjennom byen som ble en romersk koloni, "Colonia Nemausa". Byen ble etterhvert hovedstad for hele provinsen, dagens sørlige Frankrike, og hadde anslagsvis 60.000 innbyggere til Augustus tid. Viktige bygninger fra tiden som fortsatt er bevart er som Maison carrée, en svært godt bevart tempel, amfiteatret og Dianatemplet. Pont du Gard, 20 km nordvest for byen er et svært godt bevart akvedukt som førte vann fra en kilde nær byen Uzès til det antikke Nîmes. Byen ble biskopsete allerede i senantikken, i 473 ble den erobret av vestgotere, 720 av maurerne, men klarte å berge forholdsvis mye av sin gallo-romerske tradisjon til middelalderen. Utover middelalderen var det blandete herrskapsforhold der byen var til tider del av det aragonske kongedømmet. Byen ble erobret av den franske kongen Ludvig VIII av Frankrike 1226 og endelig overdratt Frankrike i 1259. Etter reformasjonen var byen og regionen et sentrum for Hugenottene. Dette førte til skarpe konflikter med den katolske delen av befolkningen, særlig etter at Ediktet i Nantes ble opphevet. Likevel økte byen sin betydning takket sin tekstilindustri og sin gode trafikkmessige beliggenhet. Betegnelsen denim for dongeri stammer fra "serge de Nîmes", det vil si stoff fra Nîmes. Severdigheter. I moderne tid har flere berømte arkitekter fått oppført bygninger i Nîmes, bl.a. Toulouse. Toulouse er hovedstad i det franske departementet Haute-Garonne og i regionen Midi-Pyrénées. Byen ligger ved elven Garonne og kanalen canal du Midi. Byen er et senter for høyteknologi i Frankrike, og er en viktig del av europeisk flyindustri. Hovedkvarteret til flyprodusenten Airbus ligger her. Byen regnes som hovedstaden i Occitania. Borgermester pr. 2007 er Jean-Luc Moudenc. Toulouses undergrunnsbanesystem heter Métro de Toulouse. Historie. Toulouse, på latin "Tolosa", var allerede betydelig i romertiden. Den var tektosagernes hovedstad, en av gallernes hellige steder med en stor nasjonalskatt oppbevart i en sjø. Skatten ble etter konsul Q. Servilius Cepio bortført som straff for deres forbund med cimbrerne i 106 f.Kr. Byen ble kristnet ved midten av 200-tallet av Den hellige Saturninus eller Sernin, dens første biskop, som led martyrdøden der i 252. Toulouse bler etter Vestromerrikets fall i 419 vestgoternes hovedstad. Den ble erpbret av frankerkongen Klodvig i 507 och ble i 778 eget grevskap. Grevskapet, opprettet i 778 av Karl den store, utgjorde til å begynne med en del av kongeriket Akvitania och gikk fra 852 i arv innen greve Raimund Is ætt. Fra 900-tallet var det et av den franske krones seks store len; dets grever utøvde lenshøyhet over grevskapene Quercy, Albi, Carcassonne, Nimes, Béziers og Foix samt arvet på 1000-tallet en del av Provence (det såkalte «marquisat de Provence»). Toulouse nådde høy åndelig og materiell utvikling og hørte en tid til Europas mest blomstrende riker. Men blomstringen ble avbrutt under albigenserkrigene 1209–1229, og Raimund VI mistet i 1212 Toulouse, som ble gitt til Simon av Montfort (død 1218). Den førtnevntes sønn, Raimund VII (1222–1249), fikk det tilbake, men måtte i freden i Paris i 1229 avstå de nevne underforleningene til den franske krone. Siden hans eneste datter Jeanne og hennes ektemake Alfons, Ludvig IXs bror, hadde gått bort uten arvinger, ble Toulouse i 1271 inndratt under den franske krone. Tittelen greve av Toulouse blå båret av Alexander av Bourbon (1678–1737), tredje sønn av Ludvig XIV og madame de Montespan, admiral av Frankrike, som under den spanske tronfølgerkrig vant blant annet en seier over den engelsk-hollandske flåte under admiral Rooke. Han var far til hertugen av Penthiévre, Ludvig Johan av Bourbon. Den 10. april 1814 angrep engelskmennene under hertugen av Wellington Toulouse og inntok på aftenen befestningene på høyre elvebredd. Deretter trakk franskmennene under Soult seg bak kanalen og rømte Toulouse natten til den 12. Befolkning. Befolkningen i kommunen Toulouse var 761 090 ved folketellingen i 1999, med 964 797 innbyggere i storbyområdet (også etter folketellingen i 1999). Estimatene i februar 2004 (426 700) tilsier en rekordartet årlig vekst på 1,8%. Toulouse er den fjerde største byen i Frankrike, etter Paris, Marseille og Lyon. I 1999 var storbyområdet Toulouse det femte største i Frankrike. Det var omtrent av samme størrelse som Bordeaux. Paris, Lyon, Marseille og Lille var større storbyområder enn Toulouse. Auch. Auch er en kommune i departementet Gers i regionen Midi-Pyrénées sør i Frankrike. Auch er hovedstad i departementet. Bordeaux. Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sør-vest i Frankrike. Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1 million innbyggere, og er det sjette største storbyområdet i Frankrike. Bordeaux er hovedstad i regionen Aquitaine, samt prefektur i departementet Gironde. Innbyggerne kalles "Bordelais". Bordeaux er hovedstad for verdens største vinindustri. Verdens viktigste vinmesse, Vinexpo, arrangeres her, mens vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året. Bordeaux-vin har blitt produsert i regionen siden det 8. århundre. Den historiske delen av byen "Port de la Lune" er siden 2007 et verdensarvminne. Historie. Allerede rundt 300 f.Kr. var det en bosetting av keltere (gallere) på stedet. Byen Bordeaux ble først grunnlagt som "Burdigala" av romerne, som var dem som tok med vindruene til Sørvest-Frankrike. Byen ble grunnlagt på grunn av sin strategiske beliggenhet, området rundt besto på denne tida av pestbefengte sumper. På 400-tallet ble byen plyndret av vandaler, vestgoter og frankere, i 732 av araberne (maurerne) og på 800-tallet av vikingene. I perioden 1154-1453 hørte Bordeaux til England, og var en rik havneby med store markeder for sin vin i England. Byen var også et utgangspunkt for engelske militære felttog nord- og østover i Frankrike, spesielt under Den Svarte Prinsens (The Black Prince) styr på slutten av 1300-tallet. I 1441 ble universitetet i Bordeaux grunnlagt. Bordeaux-borgerne var slett ikke glad for å bli franske i 1453, fordi de mistet markedene sine i England. Derfor ble det bygd sterke befestninger etter den franske overtakelsen. Nok en gylden tidsalder kom på 1700-tallet, da Bordeaux var involvert i handelen på de franske koloniene, inkludert slavehandelen. Etter nedgangen som følge av Napoleonskrigene kom det til ny oppgang på grunn av oppdyrkingen av myrer og sumper i Les Landes-området rett sør for byen på 1800-tallet. Under første verdenskrig ble Bordeaux en viktig "frukt" for torpederte mannskaper som kom inn fra Den engelske kanal og Biscayabukta. Språk. Byens opprinnelige språk er gascon, en dialekt av det sørfranske språket langue d'oc. På gascon heter byen "Bordeu". Imidlertid går språkgrensen mellom langue d'oc og langue d'oeil, altså dialekter av fransk, like nord for byen. I løpet av 1800-tallet gikk imidlertid bruken av gascon tilbake, og i dag er dette språket ukjent for de fleste. De fleste snakker dermed fransk med en sørvestfransk dialektfarge, hvor man blant annet utelater nasallydene. Port de la Lune. Den halvmåneformede havna viser igjen i byvåpenet som månesigden nederst Port de la Lune, «månehavna» i Bourdeaux, har fått sitt navn etter elvens meandrering ved utløpet. Havnebygningene skriver seg fra opplysningstiden på 1700-tallet, og utgjør sammen med byplanen et godt bevart eksempel på nyklassisistisk arkitektur. Havna som kulturminne representerer også utenrikshandel og kulturutveksling, særlig mot Storbritannia og Nederlandene. I alt finnes det 347 fredede bygninger i byen. Havneområdet ble fredet i 1988. Viner fra Bordeaux. Helt siden romertiden har vin fra Bordeaux hatt godt rykte på seg. Men det var først på 1300-tallet at Bordeaux fikk sin storhetstid. Det var alliansen med engelskmennene som fikk handelen i gang, noe som også gjorde godt for Bordeaux sine viner. På den tiden kom vinene fra Bordeaux fra et område lengre syd, som i dag heter Sud-Ouest. Médoc som vi kjenner til i dag var ikke en gang kultivert. I godt over 300 år dominerte engelskmennene handelen av vin i Bordeaux. Selv kalte de vinene for «clariet» – senere kom termen «claret», en term som fortsatt brukes den dag i dag. Bordeaux er spesielt kjent for sine røde viner som har en unik lagringsdyktighet. Røde viner fra Bordeaux skiller seg grovt sett i to, hvor ”left bank” er viner fra vestsiden av elven Gironde og ”right bank” er viner fra områdene til øst. Viner fra områder el. Kommuner på vestsiden av elven er hovedsakelig basert på Cabernet sauvignon i tillegg til Merlot, Cabernet franc og Petit verdot. På østsiden av elven finner vi noe mer elegante viner, med hovedvekt på Merlot-druen. Kommunene St. Emilion og Pomerol regnes å være de som produserer de beste vinene øst for Gironde, mens vest preges av Margaux, St. Julien, Pauillac og St-Estèhe. Montpellier. Montpellier er hovedstad (fransk: "préfecture") i det franske departementet Hérault, samt i regionen Languedoc-Roussillon. Byen ble grunnlagt i år 985 før Kristus og er en kontrastfylt universitetsby med gammel og ny arkitektur om hverandre. Den er den åttende største byen i Frankrike og den tredje største middelhavsbyen, etter Marseille og Nice. Geografiske forhold. Montpellier ligger omtrent ti kilometer fra kysten av Middelhavet. Byen ligger mellom to elver, Lez (le Lez), som forsyner byen med vann, og Mosson (la Mosson). Landskapet består av mange høyder, som også kan ha gitt sitt navn til byen. De største nabobyene er i vestlig retning Toulouse (ca. 244 km), mot øst Nîmes (ca. 55 km) og Marseille (ca. 170 km), og mot nord Lyon (ca. 302 km) og Paris (ca. 760 km). Det nærmeste fjellet er Le Mont Aigoual som ligger 75 km fra Montpellier. Historie. I år 985 dukket navnet Montpellier opp i et dokument. Fra 1204 til 1349 lå byen under Aragons krone. Etter dette ble den en del av kongeriket Frankrike. Produksjon og salg av vin på 1800-tallet akselererte byens vekst, hvor det ble konstruert bygninger i haussmansk stil. Men vinen var ikke nok til å holde byen i vekst, og fra begynnelsen av 1900-tallet og 50 år videre stagnerte den som en liten provinsby uten særlig omfang... Men med 60-årene kom store bedrifter som skal transformere Montpellier til en europeisk teknopol. Kirker og katedraler. Katedral Saint Pierre ble opprinnelig bygget som en kirke i gotisk stil, ved siden av klosteret Saint-Benoît. Det var først i 1536 at kirken ble en katedral. (Klosteret ble omgjort til det kjente medisinfakultetet etter den franske revolusjonen.) Église Sainte Anne ligger midt i écusson og har huset et galleri for samtidskunst, le carré Sainte Anne, siden 1991. Église Saint Roch ble bygget til ære for Saint Roch, pilegrimenes skytshelgen og er en etappe på pilegrimsruta mot katedralen Santiago de Compostela, nordvest i Spania. Toponymi/etymologi. Ingen vet med sikkerhet hva navnet Montpellier betyr. Dette har ledet til mange forskjellige teorier, men etter den mest anerkjente hypotesen betyr stedsnavnet «pastellblåhøyden» («mont» betyr høyde eller ås, og «pellier» er et gammelt ord for pastellblå). Bykjernen Écusson, som har eksistert siden middelalderen, ligger på en høyde hvor den den korsblomstrede planten Isatis tinctoria (vaid) vokste før byen ble til. Denne planten trives i høyereliggende strøk og ble før i tiden brukt for å lage blått fargestoff. Ifølge andre teorier kommer navnet fra den strategiske posisjonen til høyden kalt "Mont du verrou" («verrou» betyr lås eller bolt). Det originale navnet er "Monspessulanus". Ut fra dette navnet kommer teoriene om "mont pelé" som betyr «den nakne høyden», på grunn av den sparsomme vegetasjonen, eller "le mont de la colline" som betyr «høyden av haugen». Bydeler, plasser og parker. Montpellier er som alle andre franske byer delt opp i kvarterer/bydeler. Det er 23 av dem, og de ligger i tre ringer rundt bysenteret Écusson. Lengst inn mot midten ligger Les Beaux Arts, La Pompignane, Antigone, Gares, Gambetta og Les Arceaux. Utenfor disse ligger Aiguelongue, Millénaire, Port Marianne, Prés d'Arènes, Croix d'Argent, Pas du Loup, La Chamberte, Les Cevennes og Hôpitaux Facultés. Helt i ytterkant av byen finner man Parc Agropolis, Odysseum, La Martelle, Celleneuve, Mosson, Hauts de Massane, Malbosc og Parc Euromédicine. Écusson. Écusson er det historiske bysenteret i Montpellier. Det har eksistert siden middelalderen, og navnet har det fått etter formen på området sett fra lufta, og at byen før var omringet av en festning. ”Écusson” kommer nemlig av det gammelfranske ordet for femkant, og betyr våpenskjold. Av festningen står svært lite igjen. Bare to av de 25 tårnene: la tour des pins og la tour de la Babotte, samt noen porter og små rester av selve festningen. Antigone. Antigone er et kvarter i Montpellier bygget etter ønske fra den daværende ordføreren av Montpellier, Georges Frêche. Byggingen ble påbegynt i 1978, og avsluttet i 2000. De fleste av bygningene er bygget i neo-gresk stil og hovedarkitekten er spanske Ricardo Bofill. Kvarteret befinner seg sørøst for Montpelliers middelaldersentrum Écusson, i området ”polygone” som i sin tid var militærbase. I dag er Polygone et kjøpesenter som markerer begynnelsen av kvarteret som strekker seg 900 meter, helt til elven le Lez. På den andre siden av elven finnes rådhuset for regionen Languedoc-Roussillon som også er tegnet av Ricardo Bofill i samme stil som Antigone. Området omfatter tre store bygninger; la Piscine Olympique (det olympiske svømmebasseng), la médiathèque centrale Émile Zola (bibliotek), og krysses av både trikkelinje nummer 1 og 2. Bygningene i Antigone er boliger (bl.a. trygdeboliger), butikker og diverse firmaer som lege, tannlege osv. Sett fra lufta har kvarteret form som en nøkkel, fulgt av et stort amfiteater, en halvsirkelformet bygning som tilsvarer Bofills båge ved Medborgarplatsen på Södermalm i Stockholm. Place de la Comédie. Place de la Comédie er den største og mest sentrale plassen i Montpellier, faktisk en av de største fotgjengerplassene i hele Europa. Plassen er lokalisert sørøst for middelalderbyens sentrum, Écusson. Esplanaden Charles de Gaulle er forlengelsen av plassen på nordsiden og strekker seg til Corum, en stor bygning som er konstruert av Claude Vasconi og som brukes til konferanser, opera med videre. En tom Place de la Comédie, tidlig om morgenen. Plassen nevnes først i 1755 og er oppkalt etter teateret som ligger der. På midten av 1900-tallet ble hovedjernbanestasjonen Gare Saint Roch bygget ca. 200 meter sør for Place de la Comédie, og det nå nedlagte lille toget Le Petit Train, som gikk til stranden (Palavas-les-Flots), hadde endeholdeplass på plassen, noe som gjorde Place de la Comédie til den mest sentrale plassen i byen. Parc Peyrou, med Louis XIV. Château d'Eau i bakgrunnen På plassen finnes fontenen Les Trois Grâces (de tre gratier) som forestiller Aglaé, Euphrosyne og Thalie. Den ble konstruert i 1790 av skulptøren Étienne d’Antoine. Originalen ble satt på Fabre-museet i 1989, men ble under oppussingsarbeidet flyttet til operaen Comédie som også befinner seg på plassen. Le Parc du Peyrou. ”Grunnlagt” i 1689 og ligger midt i hjertet av Montpelliers historiske sentrum. Før inngangen til parken står en triumfbue, bygget på slutten av 1600-tallet på byens høyeste punkt til ære for Ludvig XIV. Midt i parken står en statue av ham, reist på 1700-tallet. I den andre enden, også fra det 18. århundre, ligger et ”vannslott” (Château d’eau) og ut fra dette strekker det seg en lang akvedukt, akvedukt Saint Clément, gjennom kvarteret Les Arceaux (”buene”, etter buene i akvedukten). Jardin des plantes. Ligger ikke langt fra medisinfakultetet og katedralen, på boulevard du Peyrou. Det er den eldste botaniske hagen i Frankrike, opprettet i 1593 etter lovbestemmelse fra Henrik IV, i forbindelse med medisinstudiet. Her fantes planter for bruk i medisiner og undervisning av leger og farmasøyter. Zoo du Lunaret. Nord i Montpellier ligger dyrehagen Zoo du Lunaret. Parken har gratis inngang, og 52 forskjellige innhengninger langs til sammen 11 km med sti. Der finner man over 400 dyr av 90 forskjellige arter fra hele verden. Utdanning i Montpellier. Montpellier er en studentby med tre store universiteter. Universitetet i Montpellier ble formelt grunnlagt av pave Nikolas IV i 1289, men dets historie strekker seg lenger tilbake i tid enn som så, uten at man vet eksakt når universitetet oppsto. Det regnes for å være et av de eldste universitetene i Frankrike. Blant dem som har studert ved universitetet er Nostradamus og François Rabelais. Montpellier er kjent for å ha særlig mange internasjonale studenter. Det totale studenttallet, rundt 70 000, utgjør ¼ av byens befolkning, og av disse er 10-12% utenlandske. Université Montpellier 1 er fakultetet for jus, økonomi, farmasi, medisin og odontologi, som huser 21 226 studenter. Université Montpellier 2 er det tekniske og naturvitenskapelige fakultetet som har et studenttall på 12 190. Université Paul Valéry, Montpellier 3 er fakultetet for språk og litteratur, humanetikk og kunst og har 18 501 studenter. Medisinfakultetet. Medisinfakultetet (Faculté de Médecine) har eksistert siden 1220 og er det eldste medisinske fakultetet i verden som fremdeles eksisterer. I 1340 åpnet et anatomistudium som gjorde universitetet kjent over hele Europa. Dette var viktig for byen da det førte til at mange studenter fra hele Europa bosatte seg i Montpellier. I tilknytning til universitetet var det en botanisk hage med planter til medisinsk bruk og forskning. Denne hagen, Jardin de Plantes, eksisterer den dag i dag. Mange kjente leger og kirurger har sin utdanning fra dette universitetet, som også i dag er et svært anerkjent medisinfakultet. Musée Fabre. Bygget i 1828 etter ønske fra den neoklassissistiske maleren François-Xavier Fabre. Museet var stengt pga oppussing, utbygging og reorganisering fra 2003 til 2007. Arbeidene kostet 62,7 millioner euro. Det er 9200 kvadratmeter stort, over 3 etasjer, og regnes som et av de vakreste i Frankrike og resten av Europa. Museets samling består av nærmere 1800 malerier, 4000 tegninger, 1500 graveringer og flere hundre skulpturer. Etter gjenåpningen er utstillingskapasiteten på rundt 800 verker; 300 mer enn før. Operaen. Det første teateret Opéra Comédie i Montpellier stod ferdig i 1755, men brant ned i 1785. Det samme gjaldt for dets etterfølger som stod fra 1787 til 1881, før det ble totalskadd i brann. Bygningen som i dag står på Place de la Comédie stod ferdig i 1888. I 2001 ble Operaen i Montpellier også Opéra National. Corum huser både et konferansesenter med 6000 kvadratmeter plass, og den andre operaen, Opéra Berlioz som har plass til 2010 personer. Bygningen er designet av Claude Vasconi, dekket av rosa marmor og åpnet i 1988. Festivaler. "Festival International du Cinéma Méditerrannéen" – kinofestival 10 dager i slutten av oktober/begynnelsen av november. "Festival Attitude" – festival dedikert til hip hop kulturen, med graffiti, dans og musikk. I midten av mai. "Festival des sports extrêmes FISE" – femdagers festival med de beste utøverne innen wake board, ski, snow board, roller, skate og BMX. "Festival international Montpellier Danse" – 15 dager med alle former for dans på forskjellige steder i Montpellier. "Montpellier Swing Festival" – 4 dager i begynnelsen av februar. Konserter, helaftener og demonstrasjoner med swing, lindy-hop, boogie-woogie osv. "Festival de Radio France et Montpellier" – ca. 2 uker midt i juli. Et hundretall konserter med all mulig forskjellig musikk. "Festival international de musique sacrée" – i april. Musikk i forbindelse med de store religionene som har sine utspring rundt Middelhavet: kristendommen, jødedommen og islam. "Les Internationales de la Guitare" – et par uker i oktober, med forskjellig gitarmusikk. Jazz, flamenco, klassisk gitar, tango, chanson francaise osv. "Printemps des Comédiens" – teaterfestival i juni. "Saperlipopette, voila enfantillages!" – i mai. Teater, musikk, danse, sirkus og gateartister – alt for barn. Idrett. Fotballklubben Montpellier Hérault Sport Club ble dannet i 1919 og spiller i Ligue 1, det øverste nivå i fransk fotball. Hjemmekampene spilles på Stade de la Mosson, som har plass til 32 939 tilskuere. Klubbens mest meritterte spiller er Laurent Blanc som spilte 251 kamper for klubben mellom 1983 og 1991. Trikken. Montpellier fikk sin første trikkelinje (eller tramway) i slutten av 1897, og allerede i begynnelsen av 1898 var ytterligere fire linjer på plass. Men bilens utvikling og opprettelsen av rutebusser utkonkurrerte disse første trikkene som ble lagt ned 31. januar 1949. I juli 2000 åpnet den første av de nye trikkelinjene, linje 1, som går mellom Mosson i nordvest og Oddysseum i sørøst. Linjen er 15,2 km lang og har 27 stasjoner, med en gjennomsnittsavstand på 560 meter mellom hver stasjon. Trikkene går fra klokken fem om morgenen til klokken ett om natten, og transporterer mer enn 100 000 reisende hver dag. Linje 2 åpnet i desember 2006. Den strekker seg fra Jacou i nordøst til Saint Jean de Védas i sørvest. Linjen er 19 km lang og har 33 stasjoner. Planene er allerede klare for en tredje trikkelinje som skal gå fra Juvignac i vest til kysten (Lattes og Pérols) i sørøst. Den skal etter planen åpnes i 2010, og vognene er designet av moteskaperen Christian Lacroix. Alle tre linjene vil møtes utenfor togstasjonen Gare Saint Roch. Rennes. Rennes er hovedstad i det franske departementet Ille-et-Vilaine i Frankrike. Byen har ca. 207 000 innbyggere, og kan dermed kalles en storby. Rennes opprinnelse går helt tilbake til Romertiden, og Universitetet i Rennes er fra 1735. Rennes har en meget stor IT-industri, og forskningsparken Rennes-Atalante rommer laboratorier og forskningsavdelinger for en rekke franske og globale teknologiselskaper. Sport. Fotballaget Stade Rennais FC er den viktigste klubben i Rennes. Châteauroux. Châteauroux er hovedstad i det franske departementet Indre. Tours. Tours er hovedstad i det franske departementet Indre-et-Loire i regionen Centre og ligger i den nedre delen av elven Loire, mellom Orléans og Atlanterhavskysten sentralt i Frankrike. Touraine, området rundt Tours er et kjent vindistrikt, og området er også kjent for den lokale franske dialekten og det kjente Slaget ved Tours i 732. Historie. Navnet på byen kommer fra den antikke galliske stammen som ble kalt Turones. Under romertiden ble kalt byen kalt "Turonensis" eller "Caesarodunum". Det moderne navnet Tours er det samme som det franske ordet for «tårn». På midten av 200-tallet ble Gaitanus sendt fra Roma for å organisere et lite, kristent samfunn. Martin av Tours var biskop i Tours mot slutten av300-tallet, og graven hans ble en viktig pilegrimssted, og kirken Saint-Martin vart en av de store romanske pilegrimskirkene som Saturnin i Toulouse og Santiago de Compostela og de mektige biskopene i Tours, som Gregor av Tours, var personer som de merovingiske kongene regnet med. Flere konsilet ble holdt i Tours, blant annet i 461, 567 and 755. Karl Martell klarte å slå en islamsk hær ved byen i 732 og slaget ved Poitiers og Tours er regnet som vendepunktet for de vestlige kristne i kampen mot muslimske erobringene i Europa. Touraine var en provins på den tiden de karolingiske herskerne (751 til 987). Vikingane plyndret byen i 853 og 903. I 1044 kom byen inn under hertugene i Anjou. Under styret til Filip II ble Livre Tournois (Tours-pund) vedtatt som internasjonal valuta i Frankrike. På 1500- og 1600-tallet hadde Tours en større befolkning av hugenotter, og mange av disse var med på å starte den store silkeindustrien. Da ediktet i Nantes ble avskaffet i 1685, ble tusenvis av protestanter massakrert. Hugenottene flyktet fra landet, og den en gang så blomstrende silkeindustrien i Tours forsvant for alltid. Enkelte hugenotter slo seg ned i Irland, hvor deres vevekunnskaper var med på å etablere de store irske linfabrikkene. Fra 7. oktober 1870 til 6. februar 1871 var Tours provinshovedstad for "Le Gouvernement de la Défense Nationale" under den fransk-prøyssiske krig. Léon Gambetta valgte Tours som reservehovedstad, siden Paris på denne tida var beleiret av den prøyssiske hæren. Under første verdenskrig var Tours forholdsvis nær frontlinjen og ble garnisonsby. Andre verdenskrig forårsaket betydelig skade i byen, særlig på grunn av tysk bombing med påfølgende ukontrollerte brann i midtbyen i 1940. Turbin. a> dampturbin under montering, her uten øvre del av turbinhuset. En turbin er en roterende maskin som omdanner bevegelsesenergien i en væske- eller gass-strøm (et fluid) til rotasjonsenergi. Energien kan hentes fra for eksempel: vann, damp, gass eller vind. Mest kjent er en vannturbin som driver en generator og dermed omdanner bevegelsesenergien i vannet til elektrisk energi. Den første praktiske vannturbin ble konstruert av Benoit Fourneyron (1802–1867) Pervez Musharraf. Pervez Musharraf (født 11. august 1943 i Delhi i Britisk India) var Pakistans president, til han ble presset til å trekke seg i august 2008. Som leder for landets militære styrker grep han makten i et militærkupp i 1999, hvor han avsatte den demokratisk valgte statsministeren. Han utnevnte seg selv til president i 2001, og holdt en folkeavstemning i 2002 for å legitimere sitt styre. Etter en rekke politiske grep høsten 2007, som innebar utskiftning av dommerne i høyesterett, fratreden fra det militære og en seksukers unntakstilstand, sikret han sitt fortsatte lederskap, men måtte gå av året etter, da opposisjonen truet han med riksrett for maktmisbruk gjennom flere år. I 2010 stiftet han All Pakistan Muslim League, som er hans politiske comback i Pakistan. Musharraf hadde planer om å komme på et besøk til Pakistan i 2012/2011, men etter å ha fått flere advarsler om at dersom han satte foten sin på Pakistansk territorium ville han bli arrestert og siktet for korrupsjon (som var den egentlige grunnen til at han dro i eksil). Det er kjent at høyesterett har en sak klar dersom Musharraf skulle komme tilbake til Pakistan. Bakgrunn. Musharraf ble født i Nahr wali Haveli, som ligger i Kacha Saad Ullah Mohallah i Daryaganj i Delhi i det nåværende India, da Britisk India. Han kommer fra en embedsmannsfamilie. Han flyttet med foreldrene sine til Pakistan i forbindelse med at den britiske kolonien ble delt og etterfølgerstatene fikk selvstendighet i 1947. Faren, Syed Musharraf Uddin, gikk inn i den pakistanske utenrikstjenesten og endte til sist opp som utenriksminister. Moren, Zarin, endte opp som embedskvinne i FN-systemet. I sine memoarer forteller Musharraf at han ble kritisk skadet som tenåring etter et fall fra et mango-tre, og han betraktet dette som sin første konfrontasjon med døden. Fra 1949 til 1956 bodde familien i Ankara i Tyrkia, der faren var diplomat. Der lærte han seg tyrkisk. Deretter gikk Musharraf på den katolske Saint Patrick's School i Karachi, hvorfra han ble uteksaminert i 1958. Senere studerte han ved den protestantiske eliteskolen Forman Christian College i Lahore. Han deltok også i et program for ledelse i media fra Delhi University. Militær karriere. Musharraf gikk inn i den pakistanske hær i 1964, og kjempet i krigene mot India i 1965 og 1971. Han underviste senere ved den militære høyskolen i Quetta og fikk videreutdanning ved Royal College of Defence Studies i London. Etter å ha hatt flere ledende stillinger i hæren ble Musharraf utnevnt til øverstkommanderende for hæren i 1998 av den daværende statsministeren Nawaz Sharif. Året etter markerte Pakistan seg militært ved å gjennomtføre sin første sprenging av kjernevåpen og gå inn i den indiskstyrte delen av Jammu og Kashmir. Kargilkrigen endte med at de pakistanske styrkene, ledet av Musharraf, måtte trekke seg ut på grunn av internasjonalt press. Noen måneder senere, den 12. oktober 1999, forsøkte Sharif å avsette Musharraf mens han fløy hjem fra Sri Lanka. Militæret tok da over makten på flyplassen, slik at generalen kunne lande. De inntok også andre regjeringsbygninger. Deretter ble Musharraf leder, i følge seg selv motvillig, for nok et pakistansk militærdiktatur. Etter sterkt internasjonalt press sa Musharraf fra seg stillingen som militær stabssjef den 27. november 2007, og visekommanderende Ashfaq Kiyani overtok stillingen. Statsleder. Musharaff ble først "Chief Executive" og den 20. juni 2001 president av Pakistan. Selv om han lovet en gradvis tilbakevending til folkestyre, oppløste Musharraf nasjonalforsamlingen i 2002, innførte endringer i grunnloven og ga seg selv retten til å utnevne høyesterettsdommere og militære ledere. Som styringsorgan oppnevnte han Det nasjonale sikkerhetsrådet (National Security Council) med de øverste lederne fra militæret og politikken som medlemmer. I en folkeavstemning i oktober samme år ble Pervez Musharraf valgt som president i fem nye år, men opposisjonen boikottet avstemningen, og under 30 % deltok. I 2007 tilspisset to konflikter seg for Musharrafs styre, som møtte motstand fra både juridisk og religiøst hold. Den ene striden gjaldt høyesterettsjustitiarius Iftikhar Mohammad Chaudhry, som presidenten prøvde å avsette i mars det året. Forsøket førte til store protester og demonstrasjoner fra advokater og andre pakistanere. Den andre saken gjaldt den aggressivt islamistiske røde moskeen i Islamabad, som til slutt ble stormet av makthaverne den 10. juli. Den 6. oktober 2007 seiret Musharraf med bred margin da parlamentet og provinsparlamentene stemte over hans gjenvalg som president. Høyesterett bestemte imidlertid at ingen seierherre kunne utropes før det var avgjort om Musharraf i det hele tatt hadde rett til å stå som presidentkandidat mens han var militær øverstkommanderende. Den 3. november 2007 erklærte Musharraf unntakstilstand i Pakistan. Den 29. november ble han tatt i ed som president for sin andre periode, to dager etter at han hadde gått av som leder for militæret. Unntakstilstanden ble begrunnet med at det forelå trusler mot landets selvstendighet. Den 15. desember opphevet han unntakstilstanden. Den 3. august 2008 fratrådte Musharraf sitt embetet for å unngå riksretten. Musharrafs anseelse. a> på besøk i Pakistan i 2006. Musharraf ble ønsket velkommen av mange pakistanere og utenlandske makter, som så på han som en moderat og stabiliserende leder i et land som var plaget av lovløs muslimsk fundamentalisme og korrupsjon. Samtidig var han til å begynne med støttet av pakistanske islamister, som tradisjonelt har hatt et godt forhold til militæret i Pakistan. Et moderat Pakistan ble en viktig samarbeidspartner for USA og allierte etter angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington i 2001, og de to landene samarbeidet om angrep i islamistiske stammeområder ved grensen til Afghanistan. Samarbeidet har fått mange islamister til å se på Musharraf som en forræder, og han har vært utsatt for flere attentater. Pakistan under Musharraf er også blitt beskyldt for å støtte geriljaangrep i Indisk Kashmir og terroristangrep ellers i India, som terrorangrepet på bybanen i Mumbai den 11. juli 2006. Han er også blitt beskyldt for å ha spredd atomvåpen i strid med ikkespredningsavtalen. Selv om det er kommet mye kritikk fra det internasjonale samfunn mot militærstyret til Musharraf, har han kunnet fortsette som diktator i en årrekke uten store problemer. De viktigste pakistanske opposisjonslederne, Benazir Bhutto og Nawaz Sharif, var i eksil, og Pakistan var inkludert i omverdenen. I 2007 ble protestene sterkere. Blant annet ble Pakistan utestengt fra Samveldet av nasjoner den 25. november 2007, og opposisjonslederne vendte tilbake — selv om den korrupsjonsanklagede Sharif straks ble sendt ut igjen. Privat. Musharraf er gift med Sehba Musharraf og har to barn. Han er glad i idrett og spiller squash, badminton og golf, og har tidligere holdt på med kanopadling. Generalen er også interessert i militærhistorie. Gassturbin. Montering av gassturbin i et tysk gasskraftverk En gassturbin er en forbrenningsmotor med kontinuerlig forbrenning. Den består av tre deler: kompressor, forbrenningskammer og turbin. Et lukket gassturbinsystem kan gi større gassturbinytelser. Her benyttes trykkluft, eller andre egnede gasser under trykk. Gassen oppvarmes og avkjøles i en lukket prosess. Maskiner av denne typen kan yte opp til 1000 MW. Variasjon av gasstrykket i systemet gir gode reguleringsforhold (trykket senkes ved lavere belastning). Det lukkede gassturbinsystemet er velegnet for høytemperatur gasskjølte atomreaktorer. Effekten og den termiske virkningsgraden til gassturbinen er avhengig av hvor høy temperatur arbeidsmediet (gassen) har. Men temperaturen kan ikke velges høyere enn det turbinhjulet tåler, og utviklingen har derfor vært avhengig av materialteknologien. Dagens høytemperaturlegeringer muliggjør temperaturer på 850-900 °C i industri-gassturbiner og betydelig høyere temperaturer for jetmotorer. Med luft-, damp- eller vannkjølte skovler kan temperaturer opptil 1150-1200 °C tillates. Dette forutsetter at brenselet er gass, f.eks. naturgass. Virkemåte. Kompressor og turbin er forbundet med en aksling. Drivstoff tilføres i forbrenningskammeret og blandes med luft under trykk fra kompressoren. De varme avgassene som har høyt trykk føres forbi turbinbladene og driver både turbinen og kompressoren. I flymaskiner supplerer også gassturbinen elektrisk kraft, hydraulisk kraft og lufttilførsel. Turbintyper. Det er fire forskjellige gassturbiner i bruk. Avhengig av bruksområdet så benyttes disse forskjellige gassturbinene til hvert sitt formål. Hovedsakelig i flyindustrien brukes det turbofan turbiner fordi disse er mest effektive mot de store vektene som skal akselereres. For mindre formål i flyindustrien som propellfly benytter vi oss av turboprop turbiner. Turbojet turbiner brukes ikke så mye lengre fordi deres effektivitet, levetid og vekt er store negativer og benyttes dermed lite i flyindustrien. Den minste turbinen som kalles for Auxilary Power Unit, forkortet APU, er den mest brukte turbinen på platform, mens i flymaskiner brukes den for å frigjøre maskinen mer og mer fra nødvendig bakkeutstyr. Historie. Jens William Ægidius Elling gjennomførte verdens første, vellykkede testen av sin egenkonstruerte gassturbin på verkstedet i Kristiania i en liten halvtime på formiddagen den 27. juni 1903. Men Elling var for tidlig ute, materialteknologien var ikke kommet langt nok til at turbinen kunne kommersialiseres. Behovet for anvendelser var heller ikke så stort. Det skulle gå tre tiår før sir Frank Whittle videreutviklet gassturbinen og oppfant jetmotoren, mens den første industrialiserte gassturbinen kom så sent som i 1939. Ellings turbin, som han selvsagt patenterte, var en aksialtype. Den første radialturbinen ble patentert av en tysk konstruktør på førtitallet. I sin aller første gassturbin brukte Elling ulegert støpestål i turbinskiven. Allerede da brukte han vanndamp for å avkjøle gasstrømmen, en metode som er vanlig i turbinaggregater i dag. Temperaturen på Ellings turbinblader kom derfor aldri over 500 grader celsius. I dag er temperaturene på gasstrømmene i gassturbiner og jetmotorer opp mot 800 grader celsius. Dokumentene fra forsøkene viser at Ellings turbin ga et netto overskudd ved 17 000 o/min på 11 hk. Turbinhjulet var kun 27 centimeter i diameter. Ideen om gassturbiner er gammel. De eldste opptegnelsene på en maskin som drives av en gasstrøm stammer fra begynnelsen av 1700-tallet, og i 1791 leverte engelskmannen John Barber inn den første patentsøknaden på en gassturbin. Turbinen forble imidlertid en teori i lang tid. Opp gjennom 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet (lenge etter Elling) gjorde mange konstruktører en rekke mislykkede forsøk på å konstruere et aggregat som produserte mer kraft enn hva kompressoren slukte. I 1924 patenterte Elling en ny genistrek: En flertrinns kompressor med dampavkjøling mellom trinnene. Dette prinsippet er i dag vanlig i de fleste turbinaggregater. Sir Frank Whittle, som oppfant jetmotoren på grunnlag av gassturbinen skal ha hedret Elling på sin måte, der han anerkjenner Ægidius Elling som gassturbinens "far". Dampturbin. En dampturbin er en turbin som drives av overhetet damp som føres inn gjennom turbinen slik at den termiske energien i dampen omdannes til rotasjonsenergi for turbinen. Både trykk og temperatur reduseres i passasjen gjennom turbinen. Dampturbinen, som ble utviklet mot slutten av 1800-tallet, har høyere virkningsgrad (bedre utnyttelse av den termiske energien i dampen) enn andre dampmaskiner, som f.eks. stempeldampmaskinen. Dampturbiner benyttes hovedsakelig til skipsmotorer og til drift av kraftverk. En dampturbin fungerer i prinsippet som en vannturbin, men skovlene har en annen utforming; disse er meget smale med forholdsvis trange skovlkanaler. Dampturbiner inndeles i to grupper, liketrykksturbiner (aksjonsturbiner) og overtrykksturbiner (reaksjonsturbiner). I liketrykksturbiner skjer hele trykkfallet, dvs. dampens ekspansjon, i dyser eller ledeskovler, og løpehjulene roterer i et rom av konstant trykk. I overtrykksturbiner skjer bare en del av dampekspansjonen i det stillestående ledehjul, mens resten foregår i løpehjulet. Fordi fabrikasjonen av dampturbiner stiller store krav til beregning, konstruksjon, materiale og erfaring, bygges dampturbiner bare av forholdsvis få, kapitalsterke verksteder, som også driver utstrakt materialprøving og forskning. Vannturbin. Peltonturbin (en vanlig type vannturbin) i et vannkraftverk i Tyskland I en vannturbin overføres mekanisk energi i vannet til et turbinhjul som settes i rotasjon. Denne rotasjonen overføres ofte til en generator som produserer elektrisk energi. Over 98% av all elektrisk energi i Norge blir produsert av vannturbiner. Fristråleturbiner. I en fristråleturbin føres vannet gjennom en dyse og ut i friluft før det treffer selve turbinen. Slike turbiner brukes vanligvis ved store fallhøyder og / eller små vannføringer. Virkningsgraden på slike turbiner ligger i dag på omtrent 90-93 %. Peltonturbinen er den mest brukte fristråleturbinen i dag. Fullturbiner. Fullturbiner er turbiner som er helt fylt med vann. Dette fører til at turbinene klarer å utnytte hele fallhøyden fra det høyeste til det laveste reservoaret. Fullturbiner har også en høyere virkningsgrad enn fristråleturbiner. De beste kan ha en virkningsgrad på over 95 %. Fristråleturbin. En fristråleturbin, eller partialturbin og impulsturbin, har skovler. Vann blir ledet i flere stråler (1 til 6) mot skovlene i turbinen. Peltonturbinen er den typen fristråleturbin som er mest brukt i norske vannkraftverk. Sigbjørn Bernhoft Osa. Sigbjørn Bernhoft Osa (født 3. mai 1910 i Ulvik i Hardanger, død 2. februar 1990) var en norsk fiolinist og hardingfelespelemann med stor formidlingsevne. Osas far var kunstmaleren og spelemannen Lars Osa. Moren var barnebokforfatteren Hermine Bernhoft Osa. Hardingfelemusikken hadde Sigbjørn i levende tradisjon hjemmefra. Allerede som treåring viste han musikalske evner på fela, og foreldrene forsto at han kunne ha en framtid som musiker. Da Osa var 16 år gammel, begynte han å ta fiolinundervisning hos Bjarne Brustad i Oslo; det fortsatte han med i de neste 14 årene. Han tok også utdannelse i Berlin. Som hardingfelespelemann gjorde Osa en stor innsats for å gjøre instrumentet og musikken kjent også utenfor spelemannsmiljøet, ikke bare i Norge men også i ute i Europa og i Amerika, der han turnerte med folkloreforestillingen "Dans ropte fela", sammen med bl.a. spelemennene Kjetil Løndal fra Tuddal, og Magne Manheim fra Seljord. Senere besøkte han også Seattle, med kronprins Harald som beskytter, der han holdt flere konserter. Som ambassadør for hardingfela var hans fremragende talegaver til stor nytte. Han debuterte som fiolinist i 1937. Han spilte ofte sammen med andre musikere, og var gjerne solist i norske orkesterverk der hardingfela var soloinstrument. På 1930-tallet var han også med i "Hardingfeletrioen" sammen med Alfred Maurstad og Eivind Groven. På rockfestivalen Ragnarock i 1973 gjorde han stor furore da han opptrådte sammen med Bergensgruppa Saft. Helt nytt og revolusjonerende den gangen. I 1977 tok han initiativet til Ole Bull Akademiet på Voss. Akademiet har i stor grad bidratt til å spre kunnskap om norsk tradisjonsmusikk innenfor den høyere musikkutdanningen i Norge. Han ble tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1973. I 1976 mottok han Norsk kulturråds ærespris. Fullturbin. En fullturbin kjennetegnes ved at hele vannveien er fylt med vann. Flere turbintyper kan være aktuelle, og valget av turbin avgjøres blant annet av fallhøyde og vannmengde; Turbo. Åpen modell av en turbo Turbo eller turbolader har som formål å øke effekten i en forbrenningsmotor. Den består av kompressorhjul og turbin: Turbinen sitter i eksosanlegget og er avgassdrevet. Turbinen driver et kompressorhjul i innsuget som presser luft under trykk inn i motoren, såkalt ladeluft. Når sylinderen mates med mer luft, kan den også tilføres mer drivstoff, og dermed blir effekten høyere enn i en motor uten turbo. Turbo er et akronym dannet av de engelske ordene "turbine" og "booster" («turbinforsterker»). Kompressorlading. Man skiller gjerne mellom turbolading og kompressorlading. I Norge er det vanlig å si at turboladede motorer har turbo og kompressorladede motorer har kompressor (engelsk "supercharger"). En kompressor drives direkte av veivakselen via en kompressorreim/viftereim, i motsetning til turboen, som blir drevet av trykket på eksosen fra motoren. Bruk. Turbo. Innholdet er delvis synlig. Turboer brukes både på fly, båt, motorsykler og biler, særlig europeiske, moderne biler. Kompressorlading finnes på alle Mercedes-er med betegnelsen "Kompressor" på bakluka. VW har sin 4 sylindrede G60 motor med kompressor, i eldre Golf- og Passatmodeller. Kombinasjonen turbo og diesel er spesielt vanlig, blant annet fordi dieselmotorer har dårlig dreiemoment på høye turtall, mens turboer har tendenser til å gi motorer motsatt karakteristikk; dermed kan man lage motorer med godt dreiemoment over et bredere turtallsområde. I mange biler er en NA (naturlig aspirert) motor vanlig, men når bilprodusentene ønsker å få mer effekt av en forbrenningsmotor, har man to alternativer: Turbo eller kompressor. Mest utbredt er turbo, fordi en da utnytter trykk i avgassen som ellers bare vil gå tapt. Ved kompressordrift vil en stjele litt effekt fra veivaksel, og drivstoffforbruket vil være litt høyere enn tilsvarende med turbo. En turbolader eller kompressor gir økt effekt uten at det er nødvendig å øke slagvolum eller foreta omfattende modifiseringer av motoren. Audi er en bilprodusent som har hatt stor suksess med sine turboladede motorer, nettopp fordi en motor med samme motorvolum kan ha ulik effekt uten å måtte modifisere motoren, men kun justere ladetrykket til turboen. Dette gjør at en motor med 1,8 l motorvolum kan ha fra 150 – 225 hestekrefter originalt fra fabrikk. Størrelsebenevning. For å beskrive størrelsen og karakteristikken på en turbo brukes ofte AR-mål og trim. AR-mål (fra engelsk: Area/Radius) beskriver den geometriske karakteristikken for alle turbinhus og kompressorhus. AR-målet er definert som arealet ved innløpet (utløpet på kompressorhus) dividert på radiusen fra turboens senterlinje. En kan ut fra dette bedømme størrelsen på et hus, men det sier ingenting uten at en har kunnskap om størrelsen på kompressorhjulet eventuelt turbinhjulet for det aktuelle huset. formula_1 To turbinhjul/kompresorhjul av helt forskjellig geometrisk størrelse kan da ha samme trim. Mange turbofabrikanter bytter gjerne ut svaret en får med bokstaver. F.eks vil både forholdet mellom 37,6mm og 52,2mm, i likhet med 48,3mm og 67,0mm gi svaret 52-Trim. 52-Trim kan da gjerne kalles P-trim i stedet. Historie. Den første eksosdrevne turbolader ble utviklet av dr. Alfred J. Buchi fra Sveits. Buchi jobbet som overingeniør ved Sulzer Brothers forskningsavdeling, og i 1915 lanserte han idéen om en turbo-diesel, men dette konseptet ble ikke umiddelbart godt mottatt. Under andre verdenskrig ble turboer brukt i stor utstrekning på propellfly, for eksempel amerikanske B-17. Porsche var den første bilfabrikanten som brukte turbo på en sportsbil i masseproduksjon. Den første personbilen med turbolader var en A-Body Chevrolet Corvair sammen med Oldsmobile Cutclass Jetfire i 1962 med en 6-sylindret boxer. Saab i Sverige var også blant de første til å lansere en vanlig personbil med turbolader på bilutstillingen i Frankfurt i 1977. En Saab 99 ble vist med 23% høyere effekt og 45% høyere dreiemoment enn motoren normalt hadde. Produksjonsmodellene av Saab 99 Turbo ble solgt fra 1978. Samme år ble Saab 900 lansert, og ble tilbudt med en betydelig mer raffinert turbomotor fra 1980. Innen racing ble foreksempel Formel 1-biler utstyrt med turbo. BMW M12/13 tc fra 1986 var en 4-sylindret motor på 1,5 liter med hele 850 hestekrefter. Etter hvert ble det forbud mot turbo i denne sporten på grunn av for høy ytelse på motorene. (BMW utviklet en motor som utviklet opp mot 1300 hestekrefter) Turbotilbehør. Noen ganger skiller man mellom lavtrykksturbo og høytrykksturbo. Lavtrykksturbo innebærer omtrent bare de to ovennevnte turbinene, mens høytrykk, betydelig høyere enn atmosfæretrykket, krever eller gjør det gunstig med visse tilpasninger, først og fremst ved hjelp av ladeluftkjøler og wastegate. Ladeluftkjøler. En ladeluftkjøler (engelsk "intercooler") kan være en luft/luft-radiator eller luft/vann (vannavkjølt) som har til oppgave å senke temperaturen på motorens inntaksluft, for igjen å oppnå høyere motoreffekt. Kjøleren plasseres etter kompressorturbinen og før gasspjeldet. Når man forandrer volumet til en gass, er temperaturen proporsjonal med trykket. Når man ved hjelp av en turbolader øker trykket på inntaksluften, øker lufttemperaturen betraktelig. Ved å kjøle ned luften, tar den mindre plass, slik at man får mer luft per romenhet inn i motoren. Det er også vanlig å montere en til to elektriske vifter på ladeluftkjøleren. Wastegate. En "wastegate" er en trinnløs ventil som slipper eksos forbi turboladeren. Denne ventilen blir åpnet og lukket avhengig av turbotrykket i innsugsmanifolden, og blir vanligvis styrt av en trykkfjær eller motorens styringsenhet. Dersom man fjerner wastegateventilen blir ikke overtrykket turboen lenger begrenset. Dette vil føre til veldig høy motoreffekt, men vil mest sannsynlig skade både motoren og turboladeren etter veldig kort tid. Dumpventil. Også kjent som "Pop-off" (selv om dette egentlig er noe helt annet. En sikkerhetsventil som åpner seg når trykket stiger til det den er satt til som man som regel bare finner på løpsbiler) eller "Blow-off". Denne ventilen slipper ut ladeluft når gasspjeldet lukkes etter at turboen har ladet, og gir ofte en karakteristisk blåselyd. Hensikten med dette er å unngå "Surging" (ustabilt flowområde for kompressordelen) "Surging" oppstår når luft som kompressordelen pumper ut blir blokkert og lufta må returnere igjennom kompressordelen for å komme ut. Dette fører til trykksvingninger som vil virke på kompressorhjulet med store aksialkrefter frem og tilbake, og vil føre til tidlig havari av turbolader. Man vil også oppnå raskere respons ved neste gasspådrag da turboen bremses mindre når dumpventilen åpner, og vil i stor grad opprettholde sin hastighet. Dumpventilen åpnes av vakuumet som oppstår bak gasspjeldet når det lukkes. Det er forøvrig vanlig å ettermontere eller skifte ut den originale dumpventilen på gatebiler, mest for lydens skyld. Mange dumpventiler på markedet er utformet for å gi mest mulig lyd. Det er ikke mulig å montere dumpventil på turbodieselmotorer da de har åpent gasspjeld hele tiden. Derimot kan man benytte en elektrisk dumpventil, som ikke styres av vacuum, men av gasspedalen og innebærer at man har elektrisk gasspedal, som de fleste turbodieselbiler har. Turbotimer. En turbotimer brukes til å kjøle ned turboen etter kjøring, slik at den ikke kokser olja i senterdelen av turboen, eller materialet sprekker/bøyer seg grunnet for rask nedkjøling. Etter kjøring kan turboen være så varm at den er rødglødende, og når man stopper bilen, ligger olja inni turboen og «koker», noe som fører til at olja må skiftes hurtigere, noe som kan føre til avleiringer. Turbotimeren lar bilen gå noen minutter på tomgang etter kjøring, selv om man har slått av tenningen. Torben Lund. Torben Lund (født 6. november 1950 i Vejle) er en dansk sosialdemokratisk politiker. Han tok juridisk embedseksamen i 1976 ved Aarhus Universitet og virket derefter som advokatfullmektig og advokat til 1982. Hans egentlige politiske karriere begynte da han var medlem av Vejle kommunalbestyrelse 1978-81. Derefter var han medlem av Folketinget fra 1981-98. I sin tid som folketingsmedlem var Torben Lund sunnhetsminister (helseminister) fra januar 1993 til september 1994. Derefter var han politisk ordfører inntil mars 1998. Fra juni 1999 har han vært medlem av Europa-Parlamentet. Torben Lund er medlem av Socialdemokratiets forretningsutvalg og hovedbestyrelse. Finn E. Kydland. Finn Erling Kydland (født 1. desember 1943 i Gjesdal) er en norsk økonom. Han er professor ved Carnegie Mellon University og University of California, Santa Barbara. Han er også professor II ved Norges Handelshøyskole og rådgiver for Federal Reserve Bank of Cleveland og Federal Reserve Bank of Dallas. Sammen med Edward C. Prescott ble Kydland i 2004 tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel (uformelt omtalt som «Nobelprisen i økonomi») for «deres bidrag til dynamisk makroøkonomisk teori: den økonomiske politikkens tidskonsistens og konjunkturenes drivkrefter». Hans forskning dreier seg særlig om hvordan politikerne bør lage og kommunisere regler for deler av politikkutøvelsen. Slike regler kan føre til at publikum får større tillit til de politiske institusjonene. Turboprop. Skjematisk illustrasjon av en turbopropmotor. Turboprop betegner en jetmotor hvor den produserte energien tas ut i form av dreiemoment til en propell i stedet for som skyvekraft. Dreiemomentet tas enten ut direkte fra gassturbinen som i tillegg til kompressoren også driver en girboks som igjen driver en propell. Senere turbopropmotorer tar ut dreiemomentet via en friturbin som sitter rett bak gassturbinen. Kraftoverføringen til propellen skjer på tilsvarende måte. Girboksen sitter som en integret del av motorinstallasjonen og bidrar til at propellen roterer med optimal hastighet. Fly som har slike motorer betegnes ofte som "turbopropfly", og er i alminnelig bruk i passasjerflyging og militær luftfart. Twin Otter,Bombardier Dash 8, ATR 42, ATR 72, BAe Jetstream 31, Embraer EMB-120 Brasilia, Saab 340, Lockheed P-3 Orion og Lockheed Martin C-130 Hercules Edward C. Prescott. Edward Christian Prescott (født 26. desember 1940 i Glens Falls, Warren County, New York) er en amerikansk økonom. Han er professor ved Arizona State University, senior rådgiver ved Federal Reserve Bank of Minneapolis og mottager av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel for 2004, som han deler med nordmannen Finn E. Kydland, for «deres bidrag til dynamisk makroøkonomisk teori: den økonomiske politikkens tidskonsistens og konjunkturenes drivkrefter». Turbojet. Turbojet er den mest opprinnelige formen for en jetmotor. Motoren trekker luft gjennom inntaket. Trykket økes vesentlig gjennom kompressoren. Deretter tilsettes drivstoff. Ved forbrenning økes trykket dramatisk og gasstrømmen støtes ut bak og gir fremdrift. I eksostrømmen står en turbin som trekker energi fra eksosen og via en gjennomgående aksel driver inntakskompressoren. Turbojet brukes også om fly med slike motorer. Tempelridderordenen. Tempelridderordenen, også kalt Tempelherreordenen, var en katolsk klosterorden med militære funksjoner. Ordenen ble opprettet av paven i 1128 og nedlagt i 1312. De hadde oppgaven å beskytte pilegrimer som skulle til Jerusalem. Tempelridderordenen var en av de tre store ridderordenene under korstogstiden. De andre var Johannitterordenen og den Tyske Ridderorden. Deres fulle navn var "De fattige riddere av Salomos tempel" (eventuelt "Kristi og Salomos tempels fattige riddere"). Nesten to hundre år med militære aktiviteter i land som lå langt borte krevde store resurser og en omfattende logistikk. Det gjorde at de blant annet drev en omfattende bankvirksomhet over store deler av Europa, samlet inn midler og disponerte store rikdommer. Opprettelsen. I 1118 begynte en gruppe på ni franske riddere å beskytte pilegrimene i Det hellige land. Riddere ble ledet av Hugyens De Paynes og Geoffrey St Omar. Basert på disse erfaringene ble de med støtte fra Bernard av Clairvaux omdannet til en orden. På et kirkemøte i Troyes i 1128 ble reglene for ordenen fastlagt. Den fikk også godkjenning fra pave Honorius II, og rapporterte direkte til paven. Med bakgrunn i denne godkjenningen startet en omfattende innsamling av midler for å finansiere virksomheten. Ordensreglene for Tempelridderordenen var bygd på de samme prinsippene som Cistercienserordenen, men med noen tilpasninger. Det var et prestefellesskap, som hadde faste kirkelige oppgaver hele døgnet. Ridderne var lekfolk, men de var underlagt mange av de samme pliktene som prestene med blant annet sølibat, fattigdom og å møte fram til messe til fastsatte tider. De hadde likevel ikke ansvar for å avholde gudstjenester og messer. De hadde rett på kost og losji fra klosteret, men ikke betaling. De sov i sovesaler, alltid fullt påkledd klar til oppdrag. De spiste to ganger i døgnet, og spiste kjøtt tre ganger i uka. I Tempelridderordenen var soldatene organisert i samsvar med samfunnet forøvrig med en klar klassedeling, med riddere fra aristokratiet og menige fra lavere sosiale klasser. Lederen for hele Tempelridderordenen var en stormester. I 1139 fikk Tempelridderordenen rett til å bygge kirker, og slapp å betale tiende i det landet de oppholdt seg. Kirkene de bygde var alle runde, og på samme måte som hos Cistercienserne var de viet til jomfru Maria. Under det andre korstoget i 1147-1149 ga paven dem rett til å bruke det røde korset på hvit bunn. Oppgaver. Tempelridderne deltok i tillegg til å beskytte pilegrimer som skulle til Jerusalem, også i flere korstog. Mange i ordenen drev internasjonal bankvirksomhet og innsamling av penger for å finansiere virksomheten. De oppbevarte og transportere penger, og dessuten lånte de ut penger til konger og andre. En kunne sette inn penger på et kontor og ta ut pengene i lokal valuta i et annet land. Tempelridderordenen utviklet en effektiv administrasjon med et internasjonalt nettverk av festninger og frivillige i Europa og Levanten. Da muslimene under ledelse av Saladin gjenerobret Jerusalem i 1190, fortsatte tempelridderne sin virksomhet ved flere befestede kystbyer i Levanten. I 1291 måtte de oppgi festningen i Acre, som den siste festningen på fastlandet. I 1302 forlot de siste tempelridderne sitt siste holdested i Levanten, på øya Ruad. Tempelridderes oppgaver var da på mange måter avsluttet. De fortsatte likevel å samle inn penger til framtidige korstog. Arrestasjoner og henrettelser 1307-1314. Brenningen av tempelridderne. Bibliothèque Municipale, Besançon, Frankrike Mange franske tempelriddere ble arrestert. Antall medlemmer er svært usikkert, og hvordan det gikk med dem som ikke ble arrestert er også usikkert. Mange tempelriddere tilsto å ha tilbedt djevelen Baphomet, og ha forbannet Jesus med mer. Flere ble drept under avhørene. Mer enn 600 av dem erklærte seinere at tilståelsene var falske, og bare avlagt på grunn av tortur utført av Dominikanerne som avhørte dem. Før stormester Jacques de Molay sammen med tre andre tempelriddere ble brent til døde i Paris i mars 1314, erklærte han: "Jeg har sannelig tilstått at Ordenen er skyldig, men dette har jeg gjort bare for å redde meg selv fra grusom tortur, ved å si det mine fiender ønsket jeg skulle si." Det er i dag ikke tilstrekkelig grunnlag for å vise til en bestemt årsak til hendelsene. 26. desember 1307 ba paven om at tempelridderne skulle bli arrestert. I 2002 ble det såkalte Chinonpergamentet fra august 1308 offentliggjort. Det tyder på at Pave Clement V (1264–1314) muligens frikjente den siste lederen for tempelridderne (Jacques de Molay), og resten av ledelsen av ordenen fra anklagene om kjetteri og påstander om satan-tilbedelse. I 1312 oppløste pave Clement V tempelherreordenen, og eiendommene ble overført til Johanitterordenen. Medlemmene kunne slutte seg til hvilken annen klosterorden de ønsket. Etter 1314. Forfølgelsen av tempelridderne var hardest i Frankrike. I Spania og Portugal fortsatte ordenen sin virksomhet under andre navn. I Skottland var Robert Bruce konge. Han var bannlyst av paven, og rettet seg ikke etter pavens vedtak. Først etter 1338 ble Tempelriddernes eiendommer overført til Johanitterordenen. Siden eiendommene til Tempelridderordenen ble slått sammen med Johanitterordenen mener noen at Tempelridderordenen fortsatte med et navn som kunne ha vært "The Order of St John and the Temple" til reformasjonen, men bevisførsel mangler. Da James Sandilands som ledet Johanitterordenen, konverterte til protestantismen i 1553, ble Johanitterordenen nedlagt i Skottland og eiendommene overført til staten. Det er bare kjent at en tempelridder rømte fra kontinentet til Skottland i 1307 eller 1308 – han var fra Italia. I Portugal var Dinis konge. Han var også bannlyst av paven. I 1317 dannet kongen "Ordem de Cristo" – Kristusordenen. Den var i hovedsak basert på Tempelriddernes eiendommer og mannskaper. I Spania ble tempelridderne etterfulgt av Orden de Montesa i Aragon og Orden de Calatrava, med grunnlag i de samme medlemmene og tempelriddernes eiendommer. Moderne myter og sagn. Det er mange myter og sagn knyttet til tempelridderordenen. I følge sagn fortsatte Tempelridderordenen å eksistere som en hemmelig orden. Mange moderneokkulte ordener påberoper seg å nedstamme fra Tempelridderne. Frimureriet i Norge hevder å stamme fra tempelridderne. Det samme gjelder enkelte ordenssamfunn, heriblant avholdslosjer som Godtemplarordenen, og Tempelridderordenen. Det finnes ikke kilder som kan underbygge det. Oktoberfest. Oktoberfest er en ølfestival som holdes fra slutten av september hvert år i München. Den ble arrangert første gang 12. oktober 1810 til ære for ekteskapet mellom Bayerns kronprins Ludwig og prinsesse Therese, da Bayerns kongelige innbød Münchens borgere til hesteløp, øl og andre fornøyelser, og ble raskt gjort til en årlig foreteelse. Idag er den verdens største folkefest. Festivalen pågår i 16 dager før den første søndagen i oktober på et område som heter Theresienwiese, oppkalt etter prinsesse Therese. I anledningen festen brygges et eget Oktoberfestøl. Det serveres i en type énliterskanner som kalles «Maß», og er alkoholsterkt og smakrikt. Det får bare produseres av lokale bryggerier. Ølserveringen skjer i store telt som rommer 3-10 000 mennesker og tar inntil to måneder å reise. I de senere år har Oktoberfesten spredt seg til andre deler av verden, spesielt til byer i USA og Canada med stor tysk befolkning. Oktoberfest i Norge. Siden 2000 har det blitt avholdt flere oktoberfester i Norge, i Andenes, Sandefjord, Steinkjer, Mosjøen, Egersund, Ålesund, Snarøya, Kongsvinger, Lillestrøm, Årnes, Eidsvoll, Oslo, Stryn, Nærbø og Arendal I tillegg avholdes det oktoberfest i Trondheim under UKA, det vil si hvert andre år. Studentsamfunnet i Ås og studentsamfunnet i Grenland (Høgskolen i Telemark) avholder også oktoberfest hvert år. Langerhanske øyer. De langerhanske øyer er en gruppe av celler i pankreas, (bukspyttkjertelen), som er ansvarlig for at hormoner utsondrer i blodet. De består av 50 mosjonelle celler, og de består av tre celletyper: alfaceller, som produserer glukagon, betaceller (de cellene det er flest av), som utsondrer insulin, og deltaceller, som utsondrer somatostatin. De ble beskrevet i 1869 av den tyske patologen Paul Langerhans. Barium. Barium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ba og atomnummer 56. Atommassen (u) er 137,3. Historie. Bariumholdige mineraler ble først undersøkt av den italienske skomakeren og hobbyalkymisten Vincenzo Casciarolo i 1602. Han fant noen skinnende steiner, som lyste i mørket når de ble varmet opp. Lyset var fosforescens (en form for luminescens) fra bariumsulfid. Fenomenet vakte oppsikt, og steinene ble kalt «Bologna-steinene». Barium ble først identifisert av den tysk-svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele i 1774, og isolert av den britiske kjemikeren Humphry Davy i 1808 ved hjelp av elektrolyse. Navnet kommer fra gresk βαρύς "barys", som betyr «tung». Egenskaper. Barium er et sølvhvitt (i uoksidert tilstand) jordalkalimetall som har kjemiske likhetstrekk med kalsium og de andre jordalkalimetallene. En forskjell er at barium er mer reaktivt enn de andre. Det oksiderer lett i luft og reagerer kraftig i vann under dannelse av hydrogen. I luft dannes bare et tynt oksidsjikt, og i fuktig luft kan stoffet selvantenne. Barium løses opp av de fleste syrer med unntak av konsentrert svovelsyre. I svovelsyre dannes et passiviserende sulfatsjikt og dette stopper reaksjonen. Barium er blant de mest reaktive metallene og i ren form må det oppbevares i beskyttende væske eller gass, for eksempel parafin eller argon. Overflaten blir mattgrå når barium kommer i kontakt med luft. Det brenner med en grønn flamme med karakteristiske spektrallinjer fra 524,2 nm til 513,7 nm. Isotoper ===. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 3 timer, og de fleste kortere enn 20 minutter. CAS-nummer: 7440-39-3 Forekomst. På grunn av sin høye reaktivitet finnes ikke barium i ren form naturlig. Det er det 14. vanligste grunnstoffet i jordskorpen med 0,5%. I sjøvann finnes barium i 10-20 ppm. Barium finnes i flere mineraler. Rent barium fremstilles ved elektrolyse av smeltet bariumklorid. I 2003 ble det produsert 6,7 millioner tonn på verdensbasis og de viktigste produsentlandene er Kina, Mexico, India, Tyrkia, USA, Tyskland, Tsjekkia, Marokko, Irland, Italia og Frankrike. Anvendelse. Bariumnitrat og bariumklorid brukes i fyrverkeri for å fremskaffe grønt lys. På grunn av sin ugjennomtrengelighet for røntgenstråler brukes bariumsulfat som kontrastmiddel i røntgenfotografering. Baritt (BaSO4) absorberer også radioaktiv stråling og benyttes derfor i betong både i kjernekraftverk og i veggene på røntgenundersøkelses-rom. Bariumsulfat anvendes også som hvitt fargepigment. I oljeboring brukes baritt for å øke boreslammets egenvekt. Bariumkarbonat brukes til rottegift. Bariumoksid benyttes i spesialglass med høy lysbrytningsindeks. Thallium. Thallium er grunnstoff med kjemisk symbol Tl og atomnummer 81. Atommassen (u) er 204,4. Historie. Thallium ble oppdaget i 1861 av den engelske kjemikeren Sir William Crookes. Han arbeidet med spektroskopiske undersøkelser av tellur i rester fra svovelsyre-produksjon da han oppdaget de lysegrønne spektrallinjene fra thallium. I 1862 isolerte både Crookes og Claude-Auguste Lamy metallet uavhengig av hverandre. Navnet kommer fra gresk θαλλός, "thallos", som betyr «grønn kvist», etter fargen på spektrallinjene. Egenskaper. Thallium er et mykt og formbart metall som kan skjæres i med kniv. Det har en metallisk glans, men når det kommer i kontakt med luft dannes det raskt et blågrått overflatesjikt som gir et utseende som kan minne om bly. Et tykt sjikt med thalliumoksid bygger seg opp hvis det lagres i luft (det bevarer glansen hvis det oppbevares i olje). Ved kontakt med vann dannes thalliumhydroksid. Thallium brenner med en grønnlig flamme. Giftighet. Thallium er meget giftig. Dødelig dose er 15-20 mg per kilo kroppsvekt, eller ca 800 mg for et voksent menneske. Enverdig thallium har likhetstrekk med grunnstoffet kalium, og tar kaliums plass i celleprosesser. Thallium kan komme inn i kroppen ved hudkontakt, inhalering eller via fordøyelsessytemet. Thalliumforgiftning fører til en svært smertefull polynevropati (skader nervene i det perifere nervesystemet). Andre symptomer kan være sløvhet, uklar tale, synsforstyrrelser og generell kraftløshet. Avhengig av dosen, kan det ta flere dager før symptomene melder seg, men ved inntak av dødelig dose vil svake symptomer komme allerede første dag. Håravfall begynner etter omkring 10 dager. Thallium har vært benyttet av giftmordere – både i litteraturen og virkeligheten. Isotoper. Naturlig forekommende thallium består av 2 stabile isotoper: 203Tl (29,524%) og 205Tl (70,476%). I tillegg finnes 35 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 204Tl med halveringstid 3,78 år, 202Tl med halveringstid 12,23 døgn, 201Tl med halveringstid 72,912 timer og 200Tl med halveringstid 26,1 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-28-0 Forekomst. Thallium forekommer ikke i ren form naturlig, og finnes bare i noen få mineraler som crookesitt (Sverige og Russland), loranditt (USA), huntchinsonitt og svovelkis. Thallium er et forholdsvis vanlig grunnstoff med anslått andel i jordskorpen på 0,7 ppm. Thallium finnes oftest i kaliumholdig leire og i granitt, men den viktigste kommersielle kilden er som biprodukt av kobber-, bly- og sink-produksjon. Det produseres årlig omkring 10 tonn thallium på verdensbasis. Anvendelse. Rent thallium har ingen praktiske bruksområder, men krystaller av thalliumoksid brukes i optisk glass på grunn av den høye lysbrytningsindeksen. Thalliumsulfat er et lukt- og smaksløst stoff som tidligere ble brukt i rottegift. Siden 1975 er det blitt forbudt i mange land grunnet helsefare. Thalliumsulfat endrer elektrisk motstand når det utsettes for infrarødt lys, og det brukes derfor i fotoceller. Vismut. Vismut er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Bi og atomnummer 83. Atommassen (u) er 209,0. Historie. Grunnstoffet vismut har antagelig vært kjent siden antikken, men er først omtalt som eget metall i middelalderen av alkymisten Basilius Valentinus i 1450. I tidligere tider ble vismut ofte forvekslet med tinn og bly. Først i 1753 viste Claude François Geoffroy at vismut var et eget metall. Navnet kommer fra tysk "wesemut" fra landsbyen "in der Wiesen" ved Schneeberg i Erzgebirge, der den første utvinningen fant sted i det 15. århundre. Mange andre språk bruker navnet "bismut" (fra nylatin "bisemutum" avledet av tysk "wismutum"). Egenskaper. Vismut er et tungt og sprøtt metall med et glinsende sølvrosa skjær. Det er sammen med gallium, germanium, antimon og vann et av de få stoffene som får mindre volum når det smelter. Når det brennes sammen med oksygen dannes det en blå flamme, og vismutoksid gir en gulaktig røyk. Vismut er diamagnetisk, det vil si at det vil frastøtes av et eksternt magnetfelt. Det har lav elektrisk og termisk ledningsevne. Vismut har et relativt lavt smeltepunkt på 271,2 °C. Vismut er lite reaktivt, men reagerer direkte med svovel og halogenene. Ved romtemperatur oksiderer det ikke, og er også korrosjonsbestandig i vann. Det løses ikke opp av saltsyre, fortynnet svovelsyre eller basiske løsninger, men løses raskt opp av salpetersyre. Vismut er også radioaktivt, men strålingen er så svak at den knapt er målbar. Vismut er et av de få ugiftige tungmetallene. Isotoper. Naturlig forekommende vismut består utelukkende av den ustabile (og dermed radioaktive) isotopen 209Bi med halveringstid 1,9 × 1019 år. På grunn av den ekstremt lange halveringstiden er strålingen svært svak, og isotopen blir ofte regnet som stabil og ikke radioaktiv. I tillegg finnes 34 kunstig fremstilte ustabile isotoper hvorav de mest stabile er 210m1Bi med halveringstid 3,04 × 106 år, 208Bi med halveringstid 3,68 × 105 år, 207Bi med halveringstid 31,55 år og 205Bi med halveringstid 15,31 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 uke, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-69-9 Forekomst. Vismut forekommer både i ren form og i mineraler i sulfid-form (bismutinitt) og i oksid-form (bismitt). Det finnes også i gneis og granitt, samt i bly- kobber- og tinn-malm, og vismut produseres som et biprodukt fra fremstillingen av disse metallene. Vismut er, med 8 ppb det 69. vanligste grunnstoffet i jordskorpen, omtrent dobbelt så vanlig som gull. I 2007 ble det produsert omkring 5 700 tonn vismut på verdensbasis. Den største produsenten var Kina med 3 000 tonn, fulgt av Kasakhstan (1 200 tonn) og Peru (960 tonn). Verdens kommersielt utvinnbare vismut-reserver anslås til 320 000 tonn. Prisene på vismut svingte voldsomt i 2007. Fra omtrent 16 USD per kg til 41 USD per kg. Gjennomsnittsprisene i 2007 var 173% høyere enn i 2006. Krystaller. Selv om store vismutkrystaller opptrer særdeles sjeldent i naturen, så kan superrent vismut danne typiske trappe-formede krystaller (hopper crystals). Krystaller fremstilt i edelgass-atmosfære (Argon eller Krypton) er sølvhvite med et svakt rosa stikk. I normal atmosfære dannes derimot fargerike krystaller (grunnet nanometertynne sjikt av vismutoksid Bi2O3) som typisk selges til museer og samlere. Anvendelse. Vismut anvendes i legeringer med lavt smeltepunkt. Disse legeringene brukes ofte i smeltesikringer. Det brukes også i hagleammunisjon. Vismut-hagl er godkjent som giftfritt hagl i USA og i Norge. Etter at det ble innført forbud mot bly i hagl, er vismut et av alternativene på markedet (ofte kalt bismut). Germanium. Germanium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ge og atomnummer 32. Atommassen (u) er 72,64. Historie. I 1871 forutså Dmitrij Mendelejev eksistensen av flere uoppdagede grunnstoff, deriblant et silisium-beslektet stoff han kalte "eka-silisium". Han var også i stand til å forutsi stoffets egenskaper ganske presist. Germanium ble oppdaget i 1886 av den tyske kjemikeren Clemens Winkler ved bergverksakademiet i den saksiske byen Freiberg i Tyskland, da han undersøkte mineralet argyroditt (Ag8GeS6). Det viste seg senere at det nye grunnstoffet var identisk med Mendelejevs eka-silisium. Dette var en viktig indikasjon på at teorien om grunnstoffenes perioditet var korrekt. Germanium ble brukt i verdens første transistor i 1947. Navnet kommer fra "Germania" som er det latinske navnet på Tyskland. Egenskaper. Germanium i ren form er et hardt, sprøtt og sølvhvitt glinsende halvmetall og halvleder. Det har fysiske egenskaper som ligner på de til silisium. Det oksiderer ikke i romtemperert luft, men oksiderer hvis det glødes i oksygenatmosfære. Germanium angripes ikke av hverken saltsyre, kalilut eller fortynnet svovelsyre. Det løses opp av basiske hydrogenperoksidløsninger, varm svovelsyre og konsentrert salpetersyre. Germanium er et av de få stoffene (sammen med gallium, vismut, antimon og vann) som har høyere egenvekt i væskeform enn i fast form. Giftigheten er lav, og på 70-tallet ble germaniumholdig kosttilskudd populært i Japan, og senere i andre land. Undersøkelser utført av det amerikanske "Food and Drug Administration" (FDA) på slutten av 90-tallet, konkluderer med at næringsmidler tilsatt germanium utgjør en potensiell helserisiko Isotoper. Naturlig forekommende germanium består av 5 isotoper. 4 av disse er stabile: 70Ge (20,84%), 72Ge (27,54%), 73Ge (7,73%) og 74Ge (36,28%), og en er ustabil (og dermed radioaktiv): 76Ge (7,61%) med halveringstid 1,582 × 1021 år (den ekstremt lange halveringstiden gjør at den i praksis blir betraktet som stabil). I tillegg er 27 kunstig fremstilt ustabile isotoper kjent, hvorav de mest stabile er 68Ge med halveringstid 270,8 døgn, 71Ge med halveringstid 11,43 døgn, og 69Ge med halveringstid 39,05 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-56-4 Forekomst. Germanium finnes i argyroditt, kull, germanitt, sinkmalm og andre mineraler. Det finnes i jordskorpen i ca 6,7 ppm, men i relativt lave konsentrasjoner. Kommersielt utvunnet germanium er et biprodukt av sinkfremstilling eller som avfallsprodukt fra kullforbrenning. De største germaniumprodusentene er Kina, Canada, Belgia og Tyskland. I 2007 ble det fremstilt omkring 100 tonn rent germanium. Omtrent 30% av produsert germanium kommer fra gjenvinning. Anvendelse. Germanium var mye brukt som halvledermateriale i transistorens barndom, men i dag har silisium overtatt mesteparten av dette bruksområde. Glass tilsatt germaniumoksid har høy lysbrytningsindeks, og benyttes derfor i vidvinkel-linser. Germanium brukes også i optiske linser i infrarøde kameraer og sensorer. Germanium nedkjølt av flytende nitrogen (77 °K) brukes i gammastråle-detektorer. Arsen. Arsen er et grunnstoff med kjemisk symbol As og atomnummer 33. Atommassen (µ) er 74,9. Historie. Arsenforbindelser har vært kjent siden oldtidens Persia og antikkens Hellas der arsensulfid-mineralene orpiment (As2S3) og realgar (As4S4) ble beskrevet av Aristoteles' etterfølger Theofrastos. I middelalderen ble arsenikk (arsentrioksid) påvist i ovnsrøyk fra smelteverk. Den tyske teologen og vitenskapsmannen Albertus Magnus beskrev i 1250 fremstillingen av arsen gjennom kjemisk reduksjon av arsenikk med kull. Han blir derfor ansett for å være grunnstoffets oppdager. I 1649 isolerte den tyske fysikeren Johann Schröder arsen ved å varme opp arsenikk, og publiserte 2 forskjellige fremstillingsmetoder. Arsen er funnet i håret til den 5 300 år gamle is-mumien Ötzi, noe som kan tyde på at han har arbeidet med arsen-forurenset kobbermalm. Navnet kommer fra gresk αρσενικόν "arsenikón", som igjen stammer fra persisk زرنيخ "al-Zarnikh" som betyr "gyllen". Det kjemiske symbolet ble foreslått av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i 1814. I engelskspråklige land refererer navnet "arsenic" til grunnstoffet, og ikke til arsenikk. Egenskaper. Halvmetallet arsen er kjemisk lik sin periodiske gruppe-nabo fosfor, og inngår i fargeløse, luktfrie og krystallinske oksider som er hygroskopiske og som lett løses i vann. Arsensyre (H3AsO4) er i likhet med fosforsyre en svak syre. Både arsen og fosfor danner en ustabil gasshydridforbindelse som i arsens tilfelle er arsin (AsH3), en meget giftig luktløs gass (men som får en lukt av hvitløk på grunn av oksidasjon). Den kjemiske likheten mellom arsen og fosfor er så stor at arsen kan delvis ta fosfors plass i biokjemiske prosesser, noe som gjør det til et giftig stoff. Arsen sublimerer ved 616 °C under atmosfærisk trykk (går direkte fra fast form til gassform uten å være innom væskeform). Arsen i væskeform opptrer bare ved 20 atmosfærers trykk og over, noe som forklarer hvorfor smeltepunktet er høyere enn kokepunktet. Ved oppvarming i luft dannes arsentrioksid (AsO3) som avgir en hvitløkslignende lukt, en lukt som også kan frembringes ved å slå på arsenmineraler med hammer. Rent arsen forekommer i forskjellige allotropiske former. Gul arsen er myk, voksaktig og ustabil, og består av As4 molekyler i tetraederstruktur. De grå og svarte metall-aktige formene er sprøe halvledere og har høyere tetthet enn gul arsen. Isotoper. Naturlig forekommende arsen består utelukkende av den stabile isotopen 75As. I tillegg er 32 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 73As med halveringstid 80,30 døgn, 74As med halveringstid 17,77 døgn, 71As med halveringstid 2,72 døgn, 77As med halveringstid 1,6181 døgn, 72As med halveringstid 1,09 døgn, og 76As med halveringstid 1,0778 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-38-2 Forekomst. Arsen-mineralet orpiment med spor av realgar (rødt) Arsen finnes praktisk talt overalt i jordskorpen, men i lave konsentrasjoner. Det forekommer også naturlig i ren form, og er det 53. vanligste grunnstoffet på Jorden. I atmosfæren finnes arsen i form av arsenoksid-partikler. Noe av dette kommer fra vulkanutbrudd og fra bakteriell nedbrytning av arsenforbindelser. En stor del av arsen-utslippene kommer fra fossilt brensel som kull og olje. Arsenkonsentrasjonen i luft ligger mellom 0,5 til 15 nanogram pr. kubikkmeter. De vanligste arsenmineralene er arsenkis (arsenopyritt), orpiment og realgar. Den viktigste kilden til kommersielt tilgjengelig arsen er imidlertid ikke fra disse mineralene, men som et biprodukt av kobber-, bly-, kobolt- og gull-utvinning. I 2007 var Kina den største produsenten av arsentrioksid, med 50% av verdensproduksjonen, fulgt av Chile, Marokko og Peru. Det ble totalt fremstilt 59 000 tonn arsentrioksid i 2007. Verdens utvinnbare arsen-reserver anslås til 20-30 ganger årlig verdensproduksjon. Anvendelse. Arsenforbindelser har opp gjennom tiden vært mye brukt som fargepigment. I bronse fra bronsealderen er det funnet arsen, noe som gjør bronsen hardere. Arsenkonsentrasjonen (opp til 3%) indikerer at det er tilsatt med hensikt Arsen brukes i bly-legeringer for å gjøre blyet sterkere og støpbart. Historisk har også arsen vært brukt i kobber-legeringer og hudsalver. Den mest kjente (eller beryktede) arsenforbindelsen er kanskje arsentrioksid (As2O3) eller arsenikk. Arsenikk har vært brukt i rottegift, som sprøytemiddel og til impregnering av trevirke. Disse bruksområdene er de senere år blitt forbudt på grunn av giftigheten og den potensielle miljøtrusselen de utgjør. Arsenikk har også vært brukt av giftmordere – både i virkeligheten og i litteraturen. Arsen brukes også i elektronikk, blant annet i LCD-skjermer, og som doteringsstoff ved produksjon av halvledere. Galliumarsenid (GaAs) er et mye brukt halvledermateriale i integrerte kretser. Helse. Arsen og de fleste uorganiske arsenforbindelser (særlig arsenikk) er giftige og kan føre til både akutt og kronisk arsenforgiftning. Arsen utskilles hovedsakelig av nyrene og kan dermed påvises i urinen allerede 2 timer etter inntak, og vil vanligvis være tilstede i kroppen fra noen dager til flere uker, avhengig av mengde og hvilken arsenforbindelse det dreier seg om. Selv om arsen er giftig for de fleste levende organismer, er det oppdaget mikroorganismer som har evnen til å erstatte fosfor i biomolekyler som DNA, ATP og lipider med arsen. En påstand som har blitt tilbakevist i senere tid. Antimon. Antimon er et grunnstoff med kjemisk symbol Sb og atomnummer 51. Atommassen (u) er 121,75. Historie. Antimonsulfid Sb2S3 har vært kjent siden oldtiden og ble brukt som kosmetikk i Midtøsten og Egypt. I metallurgisk historie finnes den tidligste beskrivelsen av en prosedyre for isolering av antimon i boken «De la pirotechnia» av Vannoccio Biringuccio, utgitt i 1540 i Italia. I vestlig alkymihistorie ble metallisk antimon beskrevet i det latinske manuskriptet «Currus Triumphalis Antimonii» av Prior Basilius Valentinus, antagelig rundt 1450. Ifølge Midtøstens alkymistiske historie var metallisk antimon kjent av Geber – «kjemiens far» – på 700-tallet. Det er imidlertid omstridt hvorvidt oversettelsene er korrekte. Opprinnelsen til navnet er usikker, men det kan komme fra gresk "anthemon" – blomst, eller "anti-monos" – ensomhet. En annen populær forklaring er at det kommer av "anti-monachos" eller fransk "antimoine" i betydning av noe sånt som «munkedreper», noe som forklares med at mange munker drev med alkymi, og antimon er giftig. Forvanskning av det arabiske ordet for antimonsulfid er også foreslått som opphav til navnet. Det kjemiske symbolet ble først brukt av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius og kommer fra stoffets latinske navn "stibium". Egenskaper. Antimon er et sprøtt sølvhvitt glinsende halvmetall med dårlig elektrisk og termisk ledningsevne. Det er også et av de få stoffene som øker volum når det går over fra flytende til fast form. Av utseende ligner antimon et metall, men de kjemiske egenskapene minner ikke om metall. Det korroderer ikke i romtemperert luft og vann, men blir angrepet av varme mineralske syrer og halogener. Over smeltepunktet brenner det i luft med en blåhvit flamme under dannelse av antimonoksid. Antimon binder seg lett til svovel. Antimon og mange av dets kjemiske forbindelser er giftig. Isotoper. Naturlig forekommende antimon består av 2 stabile isotoper: 121Sb (57,21%) og 123Sb (42.79%). I tillegg er 35 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 125Sb med halveringstid 2,7582 år, 124Sb med halveringstid 60,2 døgn, 126Sb med halveringstid 12,46 døgn, 120m1Sb med halveringstid 5,76 døgn, 127Sb med halveringstid 3,85 døgn, og 119Sb med halveringstid 1,5914 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 timer, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-36-0 Forekomst. Antimon er et relativt sjeldent stoff. Innholdet i jordskorpen blir anslått til mellom 0,2 og 0,5 ppm. Det finnes i over 100 forskjellige mineraler og kan også finnes naturlig i ren form. Antimon finnes oftest i stibnitt (Sb2S3) som også er den viktigste kilden til kommersiell fremstilling. I 2007 ble det produsert 135 000 tonn antimon på verdensbasis. Kina var den største produsenten med 110 000 tonn, etterfulgt av Bolivia (7 000 tonn) og Sør-Afrika (6 000 tonn). Verdens utvinnbare antimon-reserver anslås til 2,1 millioner tonn, hvorav 790 000 tonn ligger i Kina. Prisen på antimon lå i 2007 omkring 5,50 USD per kg. Anvendelse. Antimon brukes i halvleder-industrien i dioder, infrarøde detektorer og Hall-effekt apparater. Blys hardhet og mekanisk styrke øker hvis det legeres med antimon, og blyakkumulatorer (bilbatterier) er derfor et viktig bruksområde. Antimonforbindelser brukes til flammehemmende stoff, keramikkemalje, glass og maling. Selen. Selen er et grunnstoff med kjemisk symbol Se og atomnummer 34. Historie. Selen ble oppdaget i 1817 av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i slam fra blykamrene ved en svovelsyre-fabrikk. Til å begynne med antok han at det røde slammet var tellur, men etter nærmere undersøkelser skjønte han at han sto overfor et hittil ukjent grunnstoff. Berzelius oppkalte det nye grunnstoffet etter den greske månegudinnen Selene, siden det var beslektet med tellur (som er oppkalt etter Jorden). Egenskaper. Selen er et ikke-metall som kjemisk er beslektet med svovel og tellur. Det er sjeldnere enn sølv, og er giftig i store mengder (over 5 mg daglig), men livsnødvendig som sporstoff. Selen i ren form opptrer i flere allotropiske former hvor den mest stabile er en tett lillagrå metallaktig halvleder med trigonalstrukturerte polymer-kjeder. Denne allotropen er fotosensitiv (har mindre resistivitet i lys enn i mørke), en egenskap som har vært benyttet i fotoceller. I andre allotropiske former er selen en isolator (leder ikke elektrisk strøm). Ved oppvarming i luft brenner det med en blå flamme og danner selendioksid (SeO2). Over 400°C binder det seg med hydrogen til hydrogenselenid (H2Se). Selen oksiderer ikke like lett som svovel. Det reagerer med salpetersyre og danner selensyre (H2SeO4), men løses ikke opp i vann. Isotoper. Naturlig forekommende selen består av 6 isotoper. 5 av disse er stabile: 74Se (0,89%), 76Se (9,37%), 77Se (7,63%), 78Se (23,77%) og 80Se (49,61%), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 82Se (8,73%) med halveringstid 9,83 × 1019 år (den lange halveringstiden gjør at denne isotopen ofte betraktes som stabil). I tillegg er 24 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 79Se med halveringstid 1,13 × 106 år, 75Se med halveringstid 119,779 døgn og 72Se med halveringstid 8,4 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 8 timer, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7782-49-2 Forekomst. Selen forekommer i ren form i naturen, men i svært små mengder. Selen finnes i drivverdige mengder i svovelholdig malm som for eksempel i svovelkis (pyritt), der selen delvis overtar svovelets plass. Selen-mineraler finnes også (clausthalitt og naumannitt, men disse er sjeldne. Den viktigste kilden til selen er som biprodukt fra kobber-,sølv- og bly-fremstilling. Selen utvinnes av anodeslam fra disse prosessene. På verdensbasis produseres årlig cirka 1 550 tonn selen, og de største produsentlandene i 2007 var Japan (740 tonn), Canada (300 tonn) og Belgia (200 tonn). Verdens utvinnbare selen-reserver anslås til 82 000 tonn. Anvendelse. Selen har vært brukt i fotoceller, telefaks-maskiner, likerettere, fotokopi-maskiner og lysmålere for å nevne noe. I våre dager er imidlertid selen stort sett fortrengt fra disse bruksområdene av andre lettere tilgjengelige stoffer, og selens viktigste bruksområde i dag er til glass, kjemikalier og fargepigmenter. Selen brukes også som bestanddel i solcellepanel laget av kobber og indium. Brom. Brom er et grunnstoff med kjemisk symbol Br og atomnummer 35. Atommassen (u) er 79,904. Historie. Brom ble oppdaget i asken fra sjøgress av den franske kjemikeren Antoine-Jérôme Balard i 1826, men ble ikke fremstilt i større mengder før 1860. 2 år før Balards oppdagelse hadde den tyske kjemikeren Justus von Liebig fremstilt brom, men han trodde stoffet var jodklorid, og ikke et nytt grunnstoff. Den franske kjemikeren og fysikeren Joseph-Louis Gay-Lussac foreslo navnet «brom» på grunn av den karakteristiske lukten (av gresk βρῶμος (brômos) «Stank av geitebukk»). Egenskaper. Brom er en tung rødbrun væske som tilhører halogenene, og er sammen med kvikksølv det eneste grunnstoffet som er flytende ved romtemperatur. Rent brom opptrer som et diatomisk molekyl Br2, og avgir en stikkende rødlig damp som er giftigere enn klor. Brom er delvis oppløselig i vann, men løses lett i karbondisulfid, metanol og eddiksyre. Det danner lett forbindelser med andre grunnstoffer. Brom er en sterk oksidant og reagerer sterkt med metaller (unntatt platina og tantal), spesielt sammen med vann. Isotoper. Naturlig forekommende brom består av to stabile isotoper: 79Br (50.69%) og 81Br (49.31%). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 77Br med halveringstid 57,036 timer, 82Br med halveringstid 35,3 timer, 76Br med halveringstid 16,2 timer, 80m1Br med halveringstid 4,4205 timer, 83Br med halveringstid 2,4 timer, og 75Br med halveringstid 1,61 time. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7726-95-6 Forekomst. Brom i ren form finnes ikke naturlig. Det finnes bare som bromid-salter i varierende mengder i forskjellige bergarter. På grunn av utvasking har bromid-salter akkumulert seg opp i sjøvann (85 ppm). Brom utvinnes av saltlake fra saltgruver, sjøvann og fra Dødehavet (som inneholder 50 000 ppm bromid). For å utvinne rent brom blir de bomid-rike saltlakene behandlet med klorgass og gjennomluftet. I denne prosessen oksiderer bromid-anionene til brom ved hjelp av klorgassen. I 2007 ble det på verdensbasis produsert omkring 556 000 tonn brom, med USA (235 000 tonn) og Israel (200 000 tonn) som de største produsentene. Verdens utvinnbare brom-reserver er tilnærmet ubegrenset. Den årlige brom-produksjonen er seks-doblet siden 60-tallet. Anvendelse. Brom brukes blant annet i flammehemmende stoffer til tross for miljøtrusselen, siden en god erstatning ikke er funnet. Brom ble tidligere brukt som tilsetningsstoff i blyholdig bensin, men siden flere og flere land har forbudt blybensin, er dette bruksområdet nesten forsvunnet. Metylbromid brukes som plantevernmiddel og til impregnering av trevirke, men på grunn av stoffets skadlige effekt på ozonlaget fases det ut (Jfr. Montrealprotokollen). Sølvbromid anvendes til den lysfølsomme emulsjonen i fotografisk film og papir. Christopher Reeve. Christopher Reeve (født 25. september 1952, død 10. oktober 2004) var en amerikansk skuespiller, regissør, filmprodusent og dramatiker. Han er mest kjent for rollen som Supermann (Clark Kent) i fire filmer fra 1978 til 1987. I 1995 ble Reeve lam etter en rideulykke, og tilbrakte resten av livet lenket til rullestolen. Han ble en talsmann for funksjonshemmede og for stamcelleforskning. Karriere. Reeve fikk sitt gjennombrudd som skuespiller i 1975, da han spilte mot Katharine Hepburn i Broadway-teaterstykket "A Matter Of Gravity". Stykket gikk i ett år, Reeve fikk gode kritikker, og han ble en nær venn av Hepburn. Reeve fortsatte å spille teater, og var med i en såpeserie på TV. I 1977 spilte han sin første rolle i en Hollywood-film, og året etter ble han valgt til å fremstille Supermann på filmlerretet. Den første "Superman"-filmen ble en kjempesuksess, og gav inspirasjonen til tre oppfølgere; "Superman II", "Superman III" og '. Reeve har også hatt flere opptredner i TV-serien Smallville (TV-serie) som millardæren Dr. Virgil Swann. I årene som kom, spilte Reeve i flere storfilmer. Han hadde også et politisk engasjement, og dro i 1987 til Chile, som ble styrt av diktatoren Augusto Pinochet, for å vise sin solidaritet med flere skuespillere og forfattere som var blitt truet med dødsstraff på grunn av sitt venstreorienterte politiske syn. Han fikk dem om bord på flyet sitt og brakte dem i sikkerhet. Reeve har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Etter karrieren. 27. mai 1995 ble Reeve lam fra nakken og ned etter å ha falt av hesten under en ridekonkurranse i Virginia. Sammen med sin kone Dana Reeve åpnet han et treningssenter for lammede pasienter, og drev lobbyvirksomhet mot regjeringens begrensninger på stamcelleforskning. Krypton. Krypton er et grunnstoff med kjemisk symbol Kr og atomnummer 36. Atommassen (u) er 83,798. Historie. Grunnstoffet ble oppdaget 30. mai 1898 av William Ramsey og assistenten hans, Morris William Travers i det som var igjen etter at nesten alle bestanddelen i flytende luft var fordampet. William Ramsey fikk Nobelprisen i kjemi i 1904 for sine oppdagelser av flere edelgasser, deriblant krypton. Fra 1960 til 1983 var definisjonen på en meter bøgelengden til en av spektrallinjene til kryptonisotopen 86Kr. Navnet kommer fra gresk κρυπτός "kryptos" som betyr «skjult». Egenskaper. Krypton er en ikke-giftig edelgass med karakteristiske grønne og orange spektrallinjer. I gass- og væske-form er den fargeløs, men i fast form er krypton hvit med kubisk flatesentrert krystallstruktur, noe som er en vanlig egenskap for edelgassene. Ved kunstig fremstilling kan krypton sammen med fluor danne den ustabile forbindelsen kryptondifluorid (KrF2), som er det sterkeste kjente oksidasjonsstoffet. Forskere ved Helsingfors universitet har forsket på edelgass-kjemi, og greide i 2001 å fremstille flere krypton-forbindelser som er stabile i temperaturer opp til 40 °K (-233 °C) Isotoper. Naturlig forekommende krypton består av 6 stabile isotoper: 78Kr (0,35%), 80Kr (2,28%), 82Kr (11,58%), 83Kr (11,49%), 84Kr (57,%) og 86Kr (17,3%). I tillegg er 26 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 81Kr med halveringstid 2,293 × 105 år, 85Kr med halveringstid 10,756 år og 79Kr med halveringstid 35,04 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7439-90-9 Forekomst. Krypton inngår ikke naturlige stabile kjemiske forbindelser med noen andre stoffer, og den finnes derfor kun i ren form i atmosfæren. Konsentrasjonen i luft er 1,12 ppm, og krypton fremstilles ved destillasjon av flytende luft. Anvendelse. Krypton brukes sammen med argon i lysstoffrør. Krypton brukes også i spesiallamper for høyhastighetsfotografering og som fyllgass i litt dyrere glødelamper (kryptonlamper). Tellur. Tellur er et grunnstoff med kjemisk symbol Te og atomnummer 52. Atommassen (u) er 127,6. Historie. Tellur ble oppdaget i 1782 av ungareren Franz-Joseph Müller von Reichenstein i Transilvania. Til å begynne med trodde Müller at det dreide seg om antimonsulfid, men videre undersøkelser viste at det inneholdt hverken antimon eller svovel. Han kom etterhvert fram til at det måtte være en kjemisk forbindelse mellom gull og et hittil ukjent grunnstoff. Hans landsmann, vitenskapsmannen Pál Kitaibel oppdaget samme grunnstoff i 1789, uavhengig av Reichenstein. Den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth som senere isolerte stoffet, navngav det i 1798 etter "tellus", det latinske navnet på Jorden. Da Dmitrij Mendelejev jobbet med sitt periodesystem var tellurs atomvekt et problem. Tellurs atomvekt var høyere enn det neste stoffet i tabellen, jod. Han plasserte tellur på rett plass, men konkluderte med at atomvektene måtte være feil. Først 50 år senere ble forklaringen på atomvekten funnet. Årsaken er at tellurs vanligste isotop var tyngre enn jods vanligste isotop. Det kjemiske symbolet Te ble foreslått av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i 1814. Egenskaper. Tellur er et halvmetall som i ren metallisk form er sølvhvitt med en metallisk glans. Av utseende kan metallisk tellur minne om tinn og antimon. Det er mykt og sprøtt, og kan lett knuses til et grått pulver. Det tilhører kalkogenene, gruppe 16 i periodesystemet, sammen med svovel, oksygen, selen og polonium. Krystallinsk tellur løses ikke i vann, men løses langsomt opp i saltsyre, svovelsyre og lut. I salpetersyre løser det seg raskt opp. Smeltet tellur er rødt og angriper kobber, jern og rustfritt stål. I gassform får tellur en gulaktig farge. I luft brenner det med en grønnblå flamme under dannelse av telluroksid (TeO2). Isotoper. Naturlig forekommende tellur består av åtte isotoper, hvorav fem er stabile: 120Te (0,09%), 122Te (2,55%), 124Te (4,74%), 125Te (7,07%) og 126Te (18,84%), og tre er ustabile (og dermed radioaktive): 123Te (0,89%) nedbrytes til 123Sb (antimon) ved røntgenstråling og med halveringstid 5,993 × 1014 år. 128Te med halveringstid 2,19 × 1024 og 130Te med halveringstid 7,896 × 1020 nedbrytes ved utsendelse av betastråling til henholdsvis 128Xe og 130Xe (xenon). I tillegg er 30 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 121m1Te med halveringstid 154 døgn, 123m1Te med halveringstid 119,7 døgn, 127m1Te med halveringstid 109 døgn, 125m1Te med halveringstid 57,4 døgn, og 129m1Te med halveringstid 33,6 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 17 døgn, og de fleste kortere enn 1 døgn. CAS-nummer: 13494-80-9 Forekomst. Tellur er et meget sjeldent grunnstoff med omkring 0,002 ppm i jordskorpen. Det kan finnes i ren form i naturen, men finnes oftest i kjemisk forbindelse med gull, og er det eneste grunnstoffet som naturlig binder seg med gull. Tellur kan også inngå forbindelser med andre stoffer. Den viktigste kilden (90%) til tellur er anodeslam fra elektrolyse-raffinering av kobber og i biprodukter fra raffinering av bly. Tellur fremstilles hovedsakelig i USA, Canada, Peru og Japan. Det leveres normalt i pulverform, men fås også som plater, barrer, stenger eller klumper. I 2007 ble det fremstilt 135 tonn tellur på verdensbasis (USAs produksjon er ikke offentliggjort og derfor ikke medregnet). De største produsentlandene var Canada (75 tonn), Peru (35 tonn) og Japan (25 tonn). Verdens utvinnbare tellur-reserver anslås til 21 000 tonn. Det gjenvinnes lite tellur. I Europa og Japan gjenvinnes små mengder fra eldre kopimaskiner. Prisen på 99,95% rent tellur lå i 2007 omkring 80 USD per kg. Anvendelse. Tellur anvendes hovedsakelig i legeringer sammen med andre metaller. Bly kan gjøres sterkere og mere korrosjonsbestandig mot svovelsyre ved tilsetting av tellur, og tilsvarende gjør tellur rustfritt stål og kobber lettere å bearbeide. Videre anvendes tellur i halvleder-industrien og i gummiproduksjon. Et voksende marked for tellur er i produksjonen av kadmium-tellur baserte solceller. Jod. Jod er et grunnstoff med kjemisk symbol I og atomnummer 53. Atommassen (u) er 126,9. Joseph Gay-Lussac gav grunnstoffet navnet jod fra det greske ioeides, som betyr fiolettfarget. Historie. Den fysiologiske betydningen av jod var kjent allerede 1 500 år før Kristus, og struma ble behandlet med aske fra brent tang. Jod ble oppdaget av franskmannen Bernard Courtois i 1811. Dette var under Napoleonskrigene, og Frankrike trengte salpeter til svartkruttproduksjon. For å fremstille salpeter var det nødvendig med natriumkarbonat som ble utvunnet ved å brenne tang og vaske asken i vann. Restavfallet ble ødelagt med svovelsyre, og en dag tilsatte Courtois for mye syre. Det resulterte i en lilla gassky som luktet ubehagelig. Han registrerte at dampskyen krystalliserte seg på kalde overflater og formet mørke krystaller. Courtois hadde mistanker om at det kunne være et hittil ukjent grunnstoff, men manglet penger til videre undersøkelser. Han ga imidlertid prøver av stoffet til sine venner Charles Bernard Desormes og Nicolas Clément for at de skulle forske videre. Den 29. november 1813 offentliggjorde Clément og Desormes oppdagelsen Courtois hadde gjort. 6. desember kunngjorde de at det enten var et nytt grunnstoff, eller en oksygen-forbindelse. I England hadde Humphry Davy mottatt en prøve fra André-Marie Ampère og skrev i et brev til Royal Society i London at han hadde identifisert et nytt grunnstoff. Dette resulterte i en stor diskusjon om hvem som hadde identifisert jod først, selv om begge partene var enige om at det var Courtois som først hadde isolert stoffet. Navnet kommer fra gammelgresk: ιωδης iodes, «fiolett» etter fargen på jod-dampen. Egenskaper. Jod er et mørklilla eller mørkebrunt krystallinsk fast stoff som tilhører halogenene. I likhet med de andre halogenene former rent jod diatomiske molekyler. Det inngår kjemiske forbindelser med mange andre stoffer, men er ikke like reaktivt som de andre halogenene. Jod har halvleder-egenskaper. Ved romtemperatur sublimerer jod til en lilla gass, men væskeformen eksisterer allikevel ved atmosfæretrykk hvis stoffet blir varmet opp raskt. Jod blir brunt og løses dårlig opp i vann, men løses lett opp i kloroform og karbontetraklorid hvor det får en fiolett farge. I ammoniakk oppstår det en eksplosjonsartet reaksjon. Rent jod (I2) er giftig, og en dose på 2-3 gram kan være dødelig. Isotoper. Naturlig forekommende jod består utelukkende av den stabile isotopen 127I. I tillegg er 36 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 129I med halveringstid 1,57 × 107 år, 125I med halveringstid 59,408 døgn, 126I med halveringstid 13,11 døgn, 131I med halveringstid 8,0207 døgn, og 124I med halveringstid 4,176 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 5 timer. CAS-nummer: 7553-56-2 Forekomst. Jod finnes ikke naturlig i ren form, men opptrer som jodsalter, særlig i sjøvann som inneholder 0,05 gram per tonn. Det utvinnes også som biprodukt av nitrat-produksjon i Atacamaørkenen i Chile. Den tradisjonelle måten å fremstille jod på er å brenne tang. Moderne fremstilling foregår ved elektrolyse av sjøvann og som biprodukt av salpeterproduksjon. I 2007 ble det produsert 26 800 tonn jod på verdensbasis (unntatt USA som hemmeligholder produksjonstallene av konkurranse-hensyn). De to største produsentlandene var Chile (16 500 tonn) og Japan (8 800 tonn). Andre produsentland er Kina (570 tonn), Russland (300 tonn), Aserbajdsjan (300 tonn), Turkmenistan (270 tonn), Indonesia (75 tonn) og Usbekistan (2 tonn). Verdens utvinnbare jod-reserver er anslått til 15 millioner tonn hvorav 9 millioner tonn er i Chile. I tillegg anslås jod-mengden i sjøvann til 34 millioner tonn. Kun små mengder jod blir gjenvunnet. Prisen i 2007 var litt over 20 USD per kg. Alle tall er for 2007. Anvendelse. Jod brukes i legemiddelindustrien, og som antiseptisk middel på grunn av sine bakteriedrepende egenskaper. Det anvendes som kontrastmiddel ved røntgen-fotografering siden jod absorberer røntgenstråler. I fotografisk film brukes sølvjodid, og wolframjodid brukes for å stabilisere trådene i glødelamper. Biologisk betydning. Jod er det tyngste stoffet som er livsnødvendig for levende organismer. Hos mennesker fører jodmangel til mangelsykdommen struma som fører til at skjoldbruskkjertelen hovner opp. Befolkningsgrupper uten tilgang på fisk og sjømat er ekstra utsatt, og i utviklingsland som ikke har tilgang på bordsalt med jodtilsetning, er sykdommen fortsatt et problem. Jodmangel kan også føre til mental utviklingshemming hos små barn, og øker også barnedødeligheten og risikoen for svangerskapsavbrudd Xenon. Xenon er et ikke-metallisk grunnstoff med atomnummer 54 og kjemisk symbol Xe. Det er en tung, farge- og luktfri edelgass som forekommer i mindre mengder i jordens atmosfære. Selv om gassen sjelden reagerer med andre stoffer, kan xenon inngå i et lite antall kjemiske reaksjoner, som for eksempel under dannelsen av Xenonhexafluorplatinat, som også var den første edelgassforbindelsen som ble fremstilt. I naturlig tilstand er det ni isotoper av xenon. Det finnes også et 40-talls radioisotoper av xenon. Isotopsammensetningen av xenon er et viktig verktøy i studiet av solsystemets tidlige historie. Xenon-135 blir dannet som et resultat av fisjon, og anvendes som nøytronabsorbent i kjernereaktorer. Xenon blir anvendt i blitzlamper to excite the active medium in lasers which then generate coherent light; and, occasionally, in bactericidal lamps. The first solid-state laser, invented in 1960, was pumped by a xenon flash lamp, and lasers used to power inertial confinement fusion are also pumped by xenon flash lamps. og buelamper, og som anestetikum. Den første excimerlaseren brukte xenondimermolekylet (Xe2) som aktivt lasermedium, og i de tidligste utgavene av laser ble xenonblitzlamper benyttet som laserpumper. Xenon brukes også i søken etter hypotetiske WIMP svakt interagerende massive partikler, og som drivstoff for ionemotorer innen romfart. Historie. Xenon ble oppdaget i England av de britiske kjemikerne William Ramsay og Morris Travers 12. juli 1898, kort tid etter deres oppdagelse av grunnstoffene krypton og neon. Med en maskin som kunne fremstille flytende luft forsøkte de to forskerne å ekstrahere en tyngre gass ved hjelp av destillasjon fra flytende krypton. Ramsey foreslo navnet "xenon" for gassen, basert på det greske ordet ξένον [xenon], nøytrum-singularis-formen av ξένος [xenos], som betyr fremmed, annerledes, eller gjest. I 1902 beregnet Ramsey konsentrasjonen av xenon i atmosfæren til en del av 20 millioner. På 1930-tallet gjorde den amerikanske ingeniøren Harold Edgerton oppdagelser rundt stroboskopet, en tidlig teknologi brukt for høyhastighetsfotografering. Dette førte til oppdagelsen av xenonblitzlampen, hvor lys blir generert ved å sende en elektrisk ladning gjennom et rør fylt med xenongass. I 1934 var Edgerton i stand til å generere blitzer så korte som ett mikrosekund ved hjelp av denne metoden. I 1939 innledet Albert R. Behnke Jr. forskning på årsaken til «berusning» hos dyphavsdykkere i den amerikanske flåten. Han undersøkte effekten av ulike innåndingsblandinger hos testpersonene, og oppdaget at dette var årsaken til dykkernes følelse av dybde. Ut fra sine resultater så han at xenon kunne brukes som anestetikum. Selv om den russiske forskeren Lazharev tilsynelatende hadde utført studier av xenon som anestetikum i 1941, ble de første rapportene om xenon som anestetikum offentliggjort i 1946 av J. H. Lawrence, som utførte eksperimentene på mus. Xenon ble først brukt til anestesi innen kirurgi i 1951 av Stuart C. Cullen, som brukte det i vellykkede operasjoner på to pasienter. I 1960 oppdaget John Reynolds at enkelte meteoritter inneholdt et isotopisk avvik i form av en overrepresentering av xenon-129. Han kom fram til at dette var et nedbrytingsprodukt av radioaktiv jod-129. Isotopen dannes sakte ved kosmisk stråling og kjernefysiske fisjoner, men blir bare produsert i større mengder i supernovaeksplosjoner. Da halveringstiden for jod-129 er relativt kort i kosmisk sammenheng, bare 16 millioner år, demonstrerer dette at kun kort tid hadde gått mellom tidspunktet for supernovaen og tidspunktet for da jod-129 ble desublimert og fanget opp i meteoritten. Disse to hendelsene (supernovaen og desublimeringen av gasskyen) er påvist å ha funnet sted tidlig i solsystemets historie, da isotopen jod-129 mest sannsynlig ble dannet før solsystemet ble dannet, men ikke lenge før (...) Xenon og de andre edelgassene var i lang tid betraktet for å være kjemisk ureaktive, og ikke i stand til å danne kjemiske fobindelser. Mens han underviste ved University of British Columbia, oppdaget imidlertid Neil Bartlett at gassen platinahexafluorid (PtF6) var sterkt oksiderende, og kunne oksidere oksygengass (O2), slik at forbindelsen dioksygenylhexafluorplatinat (O2+[PtF6]−). Bartlett trodde at den nye forbindelsen var Xe+[PtF6]−, selv om senere studier viser at det sannsynligvis var en blanding av ulike xenonsalter. Siden den gang har mange andre xenonforbindelser blitt oppdaget, og man har også funnet forbindelser for edelgassene argon, krypton og radon, inkludert argonfluorohydrid (HArF), kryptondifluorid (KrF2) og radonfluorid. Egenskaper. Xenon er en sjelden, luktfri, smaksløs og fargeløs edelgass. Den er tyngre enn luft, og løser seg bedre opp i vann enn oksygen. Xenon er som de andre edelgassene svært lite reaktiv (reaksjonsvillig), og ved normal temperatur og trykk danner den ikke kjemiske forbindelser med andre grunnstoff. I 1962 greide imidlertid den engelskfødte kjemikeren dr. Neil Bartlett ved University of British Columbia i Vancouver, Canada på kunstig vis å fremstille en forbindelse av xenon, platina og fluor: xenon platina heksafluorid (Xe+[PtF6] -). Xenon kan i likhet med de andre edelgassene trenge gjennom gummi og PVC. Isotoper. Naturlig forekommende xenon består av 9 isotoper, hvorav 7 er stabile: 126Xe (0,09%), 128Xe (1,92%), 129Xe (26,44%), 130Xe (4,08%), 131Xe (21,18%), 132Xe (26,89%), og 134Xe (10,44%), og 2 er ustabile (og dermed radioaktive): 124Xe (0,09%) med halveringstid 1,6 • 1014 år og 136Xe (8,87%) med halveringstid 2,36 • 1021 år. I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 127Xe med halveringstid 36,4 døgn, 131m1Xe med halveringstid 11,84 døgn, 129m1Xe med halveringstid 8,88 døgn, 133Xe med halveringstid 5,243 døgn, 133m1Xe med halveringstid 2,19 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. Xenonisotopene 133Xe og 135Xe dannes ved uran- og plutoniumsfisjon og de er farlige avfallsprodukter fra atomsprengninger. Begge disse isotopene er radioaktive. CAS-nummer: 7440-40-6 Forekomst. Xenon er en sporgass i jordens atmosfære, hvor den utgjør ca 0,087±0,001 milliondeler (ppm eller μL/L). Det er også forekomster av xenon i gasser som avgis fra naturlige vannkilder. Enkelte radioaktive varianter av xenon, for eksempel 133Xe og 135Xe, dannes gjennom nøytronbestråling av spaltbar materie i kjernereaktorer. Kommersielt tilgjengelig xenon er et biprodukt av oksygenfremstilling fra flytende luft. Anvendelse. Xenon brukes i lamper, lasere og lysrør (sammen med krypton). En undersøkelse gjort av VG viser at kjøretøy med xenon-lys har bedre lys enn de med tradisjonelle halogenlys. Xenon-lyset kjennetegnes ved at det har en blåhvit farge. Xenon brukes også som narkosemiddel, men metoden er kostbar. Den radioaktive isotopen 133Xe brukes ved bildediagnostikk i undersøkelsesmetoden SPECT. Xenon-laser brukes i hudbehandling. Xenon brukes også i stroboskop-lamper. Kjemiske forbindelser. Xenonhexafluorplatinat ble, som første kjente Xenonforbindelser, framstilt i 1962. I ettertid har flere xenonforbindelser blitt oppdaget og framstilt. Eksempler på slike er xenondifluorid (XeF2), xenontetrafluorid (XeF4), xenonhexafluorid (XeF6), xenontetroksid (XeO4) og natriumperxenat (Na4XeO6). Også en høyeksplosiv forbindelse, xenontrioksid (XeO3), har blitt framstilt. De fleste av de over 80 man har oppdaget så langt, inneholder Elektronegativitet fluor- eller oksygenatomer. Når andre atomer inngår i forbindelsen (eksempelvis hydrogen eller karbon), er det fordi de er en del av et molekyl som inneholder fluor eller syre. Enkelte xenonforbindelser er farget, men de fleste er fargeløse. Polonium. Polonium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Po og atomnummer 84. Atommassen (u) er 209,98. Historie. Polonium ble oppdaget av Marie og Pierre Curie i 1898 mens de undersøkte strålingen fra uran-mineralet bekblende. Etter å ha fjernet både uran og thorium var mineralet fortsatt mer radioaktivt enn uranet og thoriumen de hadde fjernet. Dette ansporet ekteparet til å lete etter flere grunnstoff, og funnet av polonium ble etterfulgt av oppdagelsen av radium noen år senere. Det nye grunnstoffet ble oppkalt etter "polonia", det latinske navnet på Maries hjemland Polen. Marie Curie fikk i 1911 Nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av radium og polonium. Egenskaper. Polonium er et sølvhvitt glinsende halvmetall, kjemisk beslektet med tellur og vismut. Det er et meget radioaktivt og ekstremt giftig grunnstoff uten spesiell smak eller lukt. I mørket avgir polonium en blåaktig glød på grunn av at den intense alfastrålingen eksiterer gasser i luften. Polonium løses opp av syrer som saltsyre, svovelsyre og salpetersyre, men løses bare langsomt opp av basiske løsninger. Isotoper. 238U (uran): 210Po (halveringstid 138,376 døgn), 214Bi (vismut): 214Po (halveringstid 164,3 µs) og 222Rn (radon): 218Po (halveringstid 3,10 minutter). Av disse er 210Po den mest vanlige. I tillegg er 30 ustabile isotoper kjent, hvorav de mest stabile er 209Po med halveringstid 102 år, 208Po med halveringstid 2,898 år og 206Po med halveringstid 8,8 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 6 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-08-6 Forekomst. Polonium er et meget sjeldent grunnstoff, og finnes bare i svært små mengder i naturen, hovedsakelig i uranmalm. På grunn av de små mengdene som finnes blir 210Po vanligvis produsert ved nøytronbombardement av 209Bi i partikkelakseleratorer. Russland er verdens største produsent av polonium med omtrent 85 gram årlig, noe som utgjør 97% av verdensproduksjonen. Produksjonen foregår ved Avangard atomreaktor ved elven Volga, 700 km sør for Moskva. Anvendelse. Den sterke radioaktiviteten utvikler mye varme, noe som gjør at 210Po kan brukes som energikilde i termoelektriske kretser i satellitter. Polonium brukes i antistatiske materialer som for eksempel linsebørster. Helsefare. Isotopen 210Po er en meget sterk alfakilde som stråler 5000 ganger kraftigere enn radium, og er ekstremt giftig – 250 milliarder ganger giftigere enn blåsyre. Det må derfor håndteres med stor forsiktighet og strenge forholdsregler. Alfastrålingen stoppes av huden, men hvis polonium kommer inn i kroppen ødelegges cellenes DNA, slik at cellene dør eller blir til kreftceller. Symptomene er hårtap, nedsatte kroppsfunksjoner og nedbrytning av de indre organene. Døden inntreffer etter en-tre måneder. Så lite som et hundretusendels gram kan være dødelig. Russeren Aleksandr Litvinenko døde i 2006 av polonium-forgiftning. Astat. Astat er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol At og atomnummer 85. Atommassen (u) er 210. Historie. Eksistensen av grunnstoff nummer 85 var forutsett av Dmitrij Mendelejev, periodesystemets «far», som kalte det «eka-jod». Astat ble først kunstig fremstilt i 1940 av Dale R. Corson, K. R. MacKenzie, og Emilio Segrè ved University of California, Berkeley ved å bombardere grunnstoffet vismut med alfa-partikler. Naturlig forekommende astat ble først påvist av Berta Karlik og Traude Bernert i 1943. Siden stoffet ble fremstilt under andre verdenskrig fikk det ikke sitt offisielle navn før i 1947. Et tidligere navn på grunnstoffet var alabamin (Ab). Navnet kommer fra gresk αστατος "astatos" som betyr «ustabilt». Egenskaper. Astat er meget radioaktivt og det tyngste kjente halogenet. Ved hjelp av masse-spektrometer har det blitt bekreftet å oppføre seg kjemisk likt de andre halogene, spesielt jod, selv om astat antas å være mer metallisk enn jod. Kjemisk forskning på astat er begrenset på grunn av at det er ekstremt sjeldent, noe som er et resultat av dets svært korte halveringstid. Isotoper. Naturlig forekommende astat er fisjonsprodukter av uran, og de mest stabile isotopene er 210At med halveringstid 8,1 timer, 211At med halveringstid 7,214 timer, 209At med halveringstid 5,41 timer, 207At med halveringstid 1,80 timer og 208At med halveringstid 1,63 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 30 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt. 31 isotoper er kjent. Fisjonsproduktet av astat er bly-isotoper. CAS-nummer: 7440-68-8 Forekomst. Astat er ofte betegnet som det sjeldneste grunnstoffet som finnes naturlige på jorden. Det finnes mindre enn 30 gram naturlige forekomster i jordskorpen, og denne mengden er noenlunde konstant, siden nye astat-atomer hele tiden blir dannet. Astat finnes naturlig i uran-malm som nedbrytningsstoff fra 235U(uran) og 238U (uran). Kunstig fremstilling foregår ved å bombardere vismut med alfapartikler, men mindre enn en milliontedels gram er produsert til dags dato. Anvendelse. På grunn av astats korte halveringstider og stoffets sjeldenhet, finnes det ikke mange bruksområder utenfor forskningsmiljøene. 211At er en alfastrålings-kilde, og det forskes på bruk av denne isotopen i strålebehandlig av kreft. Radon. Radon er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Rn og atomnummer 86. Atommassen (u) er 222. Historie. Radon ble oppdaget i 1898 og dokumentert i 1900 av Friedrich Ernst Dorn. I 1908 ble radon for første gang isolert av William Ramsay og Robert Whytlaw-Gray i tilstrekkelige mengder til å kunne fastslå gassens tetthet. De døpte stoffet niton (Ni) fra latin "nitens" – lysende. Siden 1923 er navnet «radon» det vitenskapelige anerkjente navnet. Radon har – i likhet med radium – fått navnet sitt fra latinsk "radius" som betyr «stråle». Egenskaper. Radon er en radioaktiv edelgass, som har åtte elektroner i sitt ytterste skall, P-skallet. I likhet med de andre edelgassene er radon svært lite reaktiv, og den reagerer kun med fluor. Ved standard trykk og temperatur er radon fargeløs, luktfri og smaksløs, men under smeltepunktet blir den lysegul til orange i farge. Radon er diamagnetisk, noe som betyr at den frastøtes av et eksternt magnetfelt. Radon er med sine 9,73 kg/m³ den tyngste gassen av grunnstoffene, og er den eneste edelgassen som er radioaktiv. Den er også den sjeldneste gassen i atmosfæren. Radon er en giftig og kreftfremkallende (lungekreft) gass. Isotopen 222Rn er klassifisert som kreftfremkallende stoff kategori 1 av IARC. Isotoper. Alle radon-isotopene er ustabile (og dermed radioaktive). Naturlig forekommende radon er datterprodukter av uran, radium og thorium og består av 5 isotoper: 218Rn med halveringstid 35 millisekund, 219Rn med halveringstid 3,96 sekunder, 220Rn med halveringstid 55,6 sekunder, 222Rn med halveringstid 3,8235 døgn og 223Rn med halveringstid 23,2 minutter. 223Rn avgir betastråling, mens de fire andre avgir alfastråling. I tillegg finnes 30 kjente isotoper hvorav de mest stabile er 211Rn med halveringstid 14,6 timer, 210Rn med halveringstid 2,4 timer og 224Rn med halveringstid 107 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 10043-92-2 Forekomst. Radongass er et datterprodukt av uran som det forekommer mye av der det er granitt. Radon finnes naturlig i jordluft mange steder, også i Norge. Den utgjør et problem når det blir høye konsentrasjoner i inneluften på grunn av lekkasjer fra grunnen. Statens strålevern anbefaler at radonkonsentrasjonen måles i alle norske hus. Dette gjøres med sporfilmmetoden. Statens strålevern har laget risikokart for om lag halvparten av norske kommuner. Anvendelse. Radon brukes til strålebehandling av kreft og til kontroll av sveiseskjøter. I hydrologi kan vannets radoninnhold indikere andelen av grunnvann, siden overflatevann ikke inneholder radon. Helserisiko. I følge verdens helseorganisasjon (WHO) er radon den viktigste årsaken til lungekreft i USA, nest etter røyking. Hvor risikabelt radon er for den enkelte, har stor sammenheng med røykevaner. I en omfattende undersøkelse utført av det engelske Health Protection Agency i 2009, beregner man den sammenlagte individuelle risikoen for å dø av lungekreft i løpet av livet (frem til 75 års alder) for en person som aldri har røket og som har bodd i et helt radonfritt hus, til å være 0,41%. Dersom denne personen har bodd i lang tid (30 år) i et et hus med 200Bq/m3, øker risikoen til 0,53%. Ved 800Bq/m3 øker den til 0,92%. For en som har røket hele livet, angir den engelske kilden at risikoen for å dø av lungekreft vil være omkring 15% dersom han bor radonfritt. Dersom denne personen har bodd lenge i et hus med 200Bq/m3, øker risikoen til 19% i den engelske rapporten. Ved 800Bq/m3, er risikoen for røkeren hele 30%. Radon i norske boliger. Radon er en naturlig forekommende gass som siver gjennom berggrunnen. Forekomstene av radon vil variere med de geografiske forholdene, men Norge er blant de landene i verden med størst konsentrasjon av gassen. Det er gjort målinger og anslått at en av ti, eller 170 000 boliger, har for høye radonverdier i Norge. Grensen for hva som er forsvarlig er satt til 100 Bq/m³. Er konsentrasjonen over 100 Bq/m³ bør enkle løsninger som ventilering, tetting av åpenbare hull mot grunnen gjennomføres. Statens strålevern anbefaler at radonnivået alltid skal være under maksimumsgrensen på 200 Bq/m³. Rubidium. Rubidium er et grunnstoff med kjemisk symbol Rb og atomnummer 37. Atommassen (u) er 85,4678. Historie. Stoffet ble oppdaget i 1861 av Robert Bunsen og Gustav Kirchhoff ved hjelp av spektroskopisk analyse av lepidolitt (en type glimmer). Rubidium i form av salt opptrer som forurensing av mineralet, og blir vasket ut av regn- og grunnvann. For å felle ut 9 gram rubidiumsalt (RbCl) måtte Bunsen bearbeide 44 200 liter kildevann. Rubidium i ren metallisk form ble fremstilt ved kjemisk reduksjon av rubidiumsalt med kalium. Navnet kommer fra latin "rubidus" – dyprød, på grunn stoffets to karakteristiske røde spektrallinjer. Egenskaper. Rubidium er et mykt sølvhvitt alkalimetall som lett oksiderer (og kan selvantenne) i luft, og som har et lavt smeltepunkt på 39,3 °C. Det reagerer voldsomt med vann, og i likhet med kalium og cesium er reaksjonenen kraftig nok til kunne antenne frigjort hydrogen. Rubidium kan danne amalgam med kvikksølv og lar seg legere med gull, cesium, natrium og kalium. På grunn av dets reaktive egenskaper oppbevares rubidium i tørr mineralolje, vakuum eller i edelgass-atmosfære. Isotoper. Rubidium har to isotoper som forekommer naturlig. Den ene er stabil: 85Rb (72,17%), mens den andre er ustabil (og dermed radioaktiv): 87Rb (27,83%) med halveringstid 4,9277 × 1010 år. Den henfaller til 87Sr (strontium) under utsendelse av betastråling. Den lange halveringstiden betyr at strålingen er meget svak. I tillegg er 30 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 83Rb med halveringstid 86,2 døgn, 84Rb med halveringstid 32,77 døgn og 86Rb med halveringstid 18,631 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 8 timer, og de fleste kortere enn en halvtime. Forholdet mellom rubidium- og strontium-isotoper i stein og mineraler kan brukes til radiometrisk datering. CAS-nummer: 7440-17-7 Forekomst. Rubidium er det 16. mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen, omtrent like vanlig som sink, og mer vanlig enn kobber. Rubidium finnes naturlig i mineralene leukitt, pollukitt, zinnwalditt og lepidolitt. Lepidolitt inneholder 1,5% rubidium og er det mineralet som blir benyttet til kommersiell utvinning av stoffet. Også enkelte kalium-mineraler og kaliumsalter inneholder rubidium i kommersielt drivverdige mengder. Siden det ikke foregår noen handel med rubidium, er det vanskelig å fastslå markedsprisen. Et selskap solgte i 2007 1 grams ampuller med 99,75% rent metallisk rubidium til 58,20 USD, og 100 gram for 1 118 USD. Canada har store rubidiumforekomster i form av pollukitt-felt ved Bernic Lake i provinsen Manitoba, og er verdens ledende produsent. Anvendelse. 99,99% rent rubidium i glassampulle Cesium. Cesium er et grunnstoff med kjemisk symbol Cs og atomnummer 55. Atommassen er 132,9 u. Historie. Cesium ble oppdaget i 1860 av de tyske forskerne Robert Bunsen og Gustav Kirchoff ved hjelp av spektroskopi av mineralvann fra Bad Dürkheim i Tyskland. De behandlet 44 000 liter vann og skilte ut flere gram med cesiumsalt for videre analyse. Cesium ble identifisert av stoffets lyseblå spektrallinjer, og var det første grunnstoffet som ble oppdaget ved spektralanalyse. Metallisk cesium ble isolert første gang i 1882 av Carl Setterberg ved elektrolyse av cesiumsalt. Navnet kommer fra latinsk "caesius" som betyr «himmelblå», noe som er avledet av cesiums lyseblå spektrallinjer. Egenskaper. Cesium er et mykt og formbart alkalimetall. Det er sølvfarget med et gyllent skjær, og er det mest reaktive og ustabile grunnstoffet etter fluor. Dette er på grunn av at det kun har ett elektron i det ytterste elektronskallet. Cesium er det nest mest elektropositive og alkaliske av grunnstoffene. Det har også det nest laveste ioniseringspotensiale (etter francium). Cesium, gallium, francium og kvikksølv er de eneste metallene som er flytende nær romtemperatur. Av de stabile grunnstoffene har cesium den største atomradiusen med 274 pm. Cesium reagerer voldsomt med kaldt vann, og varmeutviklingen vil antenne det frigjorte hydrogenet og forårsake en eksplosjon. Det reagerer også med is i temperaturer ned til -116 °C. Cesiumhydroksid (CsOH) er en meget sterk base, og vil raskt etse gjennom glass. I luft brenner cesium med en blåfiolett flamme. Rent cesium vil angripe glass ved temperaturer over 300 °C, og det har den største termiske utvidelseskoeffisienten av grunnstoffene. Isotoper. Naturlig forekommende cesium består utelukkende av den stabile isotopen 133Cs. I tillegg er 39 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 135Cs med halveringstid 2,3 millioner år, 137Cs med halveringstid 30,07 år, og 134Cs med halveringstid 2,0648 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 14 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. Isotopen 137Cs var ett av avfallsproduktene i «atomskyen» som spredte seg over Europa etter Tsjernobylulykken 26. april 1986. CAS-nummer: 7440-46-2 Forekomst. Cesium finnes ikke i ren form naturlig, men opptrer i lepidolitt, pollucitt og i noen andre mineraler. Det er et av de sjeldneste grunnstoffene på jorden. En av verdens viktigste cesiumforekomster ligger ved Bernic Lake i Manitoba, Canada. Det anslås at det her finnes 300 000 tonn pollucitt med gjennomsnittlig 20% cesium-innhold. Anvendelse. Cesium brukes i boreslam i oljeindustrien. Det brukes også i fotoceller for infrarødt lys og i nattkikkerter. Isotopen 137Cs har vært brukt som strålingskilde til kreftbehandling og i dybdemåling i geofysiske instrumenter. Cesium brukes i ekstremt nøyaktige atomur. Siden 1967 har SI-systemets definisjon av ett sekund vært tiden det tar cesiumisotopen 133Cs å gjøre 9 192 631 770 svingninger (overgangen mellom to energinivåer i isotopens grunntilstand) ved 0 K. Francium. Francium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Fr og atomnummer 87. Atommassen (u) er 223. Historie. Francium ble oppdaget ved Curie Instituttet i Paris i 1939 av den franske kjemikeren Marguerite Perey. Stoffet ble funnet som et nedbrytningsprodukt av isotopen 227Ac (actinium). Hun identifiserte isotopen 223Fr og kalte det først actinium-K (AcK), før hun i 1946 ga det navnet «francium», etter hennes hjemland Frankrike. I 1949 ble navnet offisielt godkjent. Francium var det siste grunnstoffet som ble oppdaget i naturen istedet for å bli fremstilt kunstig. Egenskaper. Francium er et meget tungt alkalimetall med kjemiske egenskaper som ligner cesiums. Det har den laveste elektronegativitet (0,7 Paulings skala) av de kjente grunnstoffene. Francium er som de andre alkalimetallene meget reaktivt, og vil reagere eksplosjonsartet i vann. Nesten alle francium-saltene er vannløselige. Francium er meget ustabilt, og er det minst stabile av de første 101 grunnstoffene. Francium i veibare mengder har ikke vært isolert eller fremstilt, derfor vites lite om stoffets fysiske og kjemiske egenskaper. Isotoper. Det finnes 34 kjente isotoper av francium, men bare én forekommer naturlig: 223Fr med halveringstid 21,8 minutter. Dette er også den mest stabile isotopen. Av de andre isotopene er de mest stabile 212Fr med halveringstid 20 minutter, 222Fr med halveringstid 14,2 minutter, 221Fr med halveringstid 4,9 minutter og 225Fr med halveringstid 4 minutter. Alle de andre isotopene har halveringstider kortere enn 4 minutter, og de fleste kortere enn 10 sekunder. CAS-nummer: 7440-73-5 Forekomst. Francium forekommer naturlig i uranmalm som nedbrytningsprodukt fra 227Ac (actinium), men på grunn av den korte halveringstiden er det ekstremt sjeldent. Det anslås at det til enhver tid finnes omkring 30 gram francium i jordskorpen. Det kan også fremstilles kunstig ved å bombardere thorium med protoner. Anvendelse. På grunn av den korte halveringstiden har ikke francium noen kommersiell anvendelse, men francium har vært brukt i kreft-forskning. Radium. Radium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Ra og atomnummer 88. Atommassen (u) er 226. Historie. Radium ble oppdaget i 1898 av forsker-ekteparet Marie Sklodowska-Curie og Pierre Curie i uranmalm fra Nord-Bøhmen i nåværende Tsjekkia. Under forsøkene fjernet ekteparet uran fra malmprøvene, men oppdaget at det gjenværende materiale fremdeles var radioaktivt. De utskilte så en radioaktiv blanding som for det meste bestod av barium som brant med grønn flamme, og som hadde spektrallinjer som var tidligere udokumenterte. I 1902 ble radium isolert i ren metallisk form av Curie og André-Louis Debierne ved elektrolyse av rent radiumklorid. Radium har – i likhet med radon – navnet sitt fra det latinske ordet "radius", som betyr «stråle». Egenskaper. Radium er mykt og sølvglinsende, og det tyngste av jordalkalimetallene. Det har kjemiske egenskaper som minner om bariums. I kontakt med oksygen oksiderer det raskt, og det reagerer kraftig med vann. Radium er meget radioaktivt med en halveringstid er 1 590 år. Radium gløder blålig i mørket, men det er ikke selve metallet som avgir lys; det er nitrogen-atomer som blir eksitert av den intense alfastrålingen. Isotoper. Alle radium-isotopene er ustabile (og dermed radioaktive). Naturlig forekommende radium består av 4 isotoper: 226Ra med halveringstid 1 590 år, 228Ra med halveringstid 5,75 år, 223Ra med halveringstid 11,435 døgn og 224Ra med halveringstid 3,66 døgn. I tillegg finnes 29 kunstig fremstilte isotoper hvorav de mest stabile er 225Ra med halveringstid 14,9 døgn, 230Ra med halveringstid 93 minutter, 227Ra med halveringstid 42,2 minutter, 232Ra med halveringstid 4,167 minutter, 229Ra med halveringstid 4 minutter, og 213Ra med halveringstid 2,74 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 minutter, og de fleste kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 7440-14-4 Forekomst. Radium er et av de sjeldneste grunnstoffene i jordskorpen, med en andel på omkring 7 · 10-12 %. Det er et nedbrytningsprodukt av uran. Radium finnes derfor i alle uran-holdige mineraler og bergarter, og radiummengden er proporsjonal med uranmengden (1 tonn av uranmalmen bekblende inneholder omkring 0,12 gram radium). Fra utvinningen av radium startet til den var avsluttet i 1960-årene, er det anslått at det totalt ble produsert bare noen få kilo rent radium. De rikeste uranmalmene (og dermed radiumforekomstene) finnes i den demokratiske republikken Kongo, Canada, USA og Australia. På grunn av lav etterspørsel og en kostbar og farlig raffineringsprosess blir ikke radium lenger utvunnet fra uranmalm. Anvendelse. På begynnelsen og midten av 1900-tallet ble radium brukt til selvlysende maling og forskjellige medisiner og medikamenter. I 1932 døde amerikaneren Eben Byers etter jevnlig inntak av Radithor, en radioaktiv oppløsning foreskrevet av lege, anbefalt som foryngelseskur så vel som en kur mot magekreft og sinnssykdom. Byers' kjeve gikk i oppløsning, og det dannet seg huller i kraniet hans. Dagens få praktiske bruksområdene for radium er basert på stoffets radioaktive egenskaper. Oppdagelsen av nyere radioaktive isotoper som 60Co (kobolt) og 137Cs (cesium) gjør at radium etterhvert er blitt erstattet av disse. I 2002 kunngjorde det amerikanske selskapet AlphaMed at de skulle starte utvikling av fremstillingsmetoder for blant annet isotopen 224Ra til medisinsk bruk. Når radium blandes med beryllium blir det en nøytron-kilde som anvendes i forskningssammenheng. Rutherfordium. Rutherfordium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Rf og atomnummer 104. Historie. Den første framstillingen av rutherfordium ble rapportert i 1964 ved Joint Institute for Nuclear Research i Dubna, Sovjetunionen. Forskere der hadde bombardert 242Pu (plutonium) med 22Ne (neon), og hevdet at de, gjennom mikroskop, hadde oppdaget spor av kjernefysisk fisjon i spesialglass. Disse sporene indikerte eksistensen av et nytt grunnstoff. I 1969 framstilte forskere ved Berkley-universitetet i California et grunnstoff gjennom partikkelkollisjoner av 249Cf (californium) og 12C (karbon). Gruppen med forskere fra universitetet slo også fast at de ikke var i stand til å gjenskape den tidligere framstillingen med metoden de sovjetiske forskerne hadde brukt. Dette resulterte i en navnekontrovers; siden sovjeterne hevdet at grunnstoffet først ble framstilt i Dubna, var "Dubnium" (Db) foreslått, likeså "kurchatovium" (Ku) ble foreslått for grunnstoff nummer 104, til ære for Igor Vasilevich Kurchatov (1903–1960), tidligere sjef for sovjetisk atomforskning. Amerikanerne på sin side foreslo rutherfordium (Rf) til ære for Ernest Rutherford, som også er kjent som atomfysikkens «far». The International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) tok i bruk navnet "unnilquadium" som en midlertidig løsning. Navnet er satt sammen av de latinske navnene på 1, 0 og 4. I 1997 ble enighet oppnådd, og det nåværende navnet ble tatt i bruk. (Grunnstoff 105 fikk istedet navnet Dubnium.) Rutherfordium er oppkalt etter den anerkjente britiske/newzealandske atomfysikeren Ernest Rutherford. Rutherfordium har også vært kalt «eka-hafnium». Egenskaper. Rutherfordium er et meget radioaktivt, kunstig framstilt transisjonsmetall. Kun meget små mengder av stoffet er fremstilt, og man vet derfor lite om de kjemiske og fysiske egenskapene. Rutherfordium er det første transaktinide grunnstoff, og man tror det har lignende kjemiske egenskaper som hafnium. Isotoper. Rutherfordium har ingen kjente stabile isotoper. Hittil er 13 isotoper kjent, og de mest stabile er 267Rf med halveringstid 1,3 timer, 263Rf med halveringstid 10 minutter, og 261Rf med halveringstid 65 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 5 sekunder, og de fleste kortere enn 1 sekund. Alle de kjente isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). CAS-nummer: 53850-36-5 Forekomst. Rutherfordium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier. Anvendelse. Det er per i dag ingen bruksområder for rutherfordium, bortsett fra i forskningssammenheng. Evjemoen. Evjemoen var en militærleir som tilhørte Forsvaret fra 1912 til og med 2002. Leiren ligger sør for Evje i Evje og Hornnes kommune i Aust-Agder. Evjemoen ble fra 1953 til 1995 brukt som rekruttskole for Infanteriets øvingsavdeling II (IØ2). Leiren hadde også flere tekniske verksteder. Siste funksjon før nedleggelsen 10. desember 2002 var som standkvarter for Agder regiment, med administrasjon og rekruttskole. Evjemoen ble utrangert 1. januar 2003 og overført til Forsvarsbygg. Historie. Evjemoen ble etablert i 1912 som ny øvingsplass for Rogaland Infanteriregiment nr. 8 (IR8) i forbindelse med innføring av en ny hærordning i 1911. Leiren kom som en erstatning for Madlamoen der regimentet hadde møtt tidligere. Det ble bygget store vinterisolerte soldatkaserner på grunn av behovet for dette under 1. verdenskrig. Evjemoen viste seg imidlertid lite egnet for IR8, som trakk seg ut etter få år. Leiren ble brukt til skoler/opplæring og repetisjonsøvelser frem til 2. verdenskrig da tyskerne reetablerte leiren og bygget ut et større område i sør. Jens Stoltenberg var blant de som var inne til førstegangstjeneste på Evjemoen. Stoltenberg var inne 1979-80. Fysisk miljø. Evjemoen ligger ved Evje i Setesdalen ca. 7 mil nord for Kristiansand. Selve leirområdet ligger på de relativt flate elvebankene på østsiden av elven Otra. Leiren består av to hovedområder, nordre og søndre leir. Nordre leir, som ble anlagt i perioden 1912 til 1918, består blant annet av en gruppe magasinbygninger fra 1916 som har en høy grad av autentisitet. I tilslutning til disse ligger der også to tilflyttede magasinbygninger fra siste del av 1800-tallet. Et område med lager- og verkstedsbygg ligger inntil et sidespor til Setesdalsbanen. De fleste bygningene her har gjennomgått store endringer, men noen enkeltbygg er fortsatt godt bevart. Søndre leir, som kom til i perioden 1940 til 1945, består blant annet av et sentralt forlegningsområde med kaserner, messebygning og offisersforlegninger. Her er også en rekke enkeltbygninger med spesielle funksjoner slik som f.eks. en avlusningsanstalt i tillegg til et bygningsmiljø med garasjer, staller, høyløer (låver) og verkstedbygninger. En tidligere tysk sykestue ligger utenfor stall- og garasjeområdet og er i dårlig forfatning. Generelt er bygningene på Evjemoen for en stor del meget godt bevart med intakte eksteriørkvaliteter. En del bygninger har også originale interiørdetaljer som vegg- og takpaneler, dører, gerikter (dør- og vinduslister) og trapperekkverk. Juliana av Nederland. "Juliana" Louise Emma Marie Wilhelmina (født 30. april 1909 i den Haag, død 20. mars 2004 i Baarn) prinsesse av Oranien-Nassau, hertuginne av Mecklenburg, prinsesse av Lippe-Biesterfeld, var dronning av Nederland fra sin mors abdikasjon i 1948 til sin egen abdikasjon i 1980, og dronningmor fra 1980 til 2004 med tittelen prinsesse Juliana av Nederland'". Dronning Julianas mor var dronning Wilhelmina av Nederland, mens faren var prins Hendrik av Nederland, som tidligere var hertug Heinrich av Mecklenburg-Schwerin. Juliana var regentparets eneste barn, og ble fra tidlig alder opplært til dronningrollen som ventet henne. Under OL i Bayern i 1936 møtte prinsesse Juliana den tyske prins Bernhard av Lippe-Biesterfeld. De to forelsket seg, og det ble straks arrangert en forlovelse, hvor prinsen måtte skrive under på et dokument forfattet av dronning Wilhelmina som blant annet opplyste om hva prinsen kunne og ikke kunne gjøre, og hvilke økonomiske privilegier han ville få. 7. januar 1937 giftet de seg i Haag, og gjorde Soestdijk slott i Baarn til sitt hjem. 4. september 1948 abdiserte dronning Wilhelmina, og prinsesse Juliana besteg tronen som dronning Juliana. Hun ble en populær og folkekjær monark, til tross for store familieproblemer i løpet av årene. Ektemannens mange sidesprang og utenomekteskapelige barn, samt døtrenes mer eller mindre kontroversielle valg av ektemenn var saker som fikk stor oppmerksomhet, men som dronningen behersket med stor ro. På sin 71-årsdag, den 30. april 1980, abdiserte dronning Juliana, og hennes eldste datter etterfulgte henne på tronen som dronning Beatrix. Juliana selv tok tittelen "prinsesse av Nederland", men trakk seg på ingen måte tilbake. Hun fortsatte å være en aktiv representant for kongehuset. Fra midten av 1990-tallet slet Juliana med senilitet og Alzheimer, og i 2001 fortalte ektemannen pressen at hun ikke lenger gjenkjente sin egen familie. 20. mars 2004 sovnet hun stille inn hjemme på Soestdijk slott i Baarn, og ble begravet den 30. mars i Nieuwe Kerk i Delft. Ektemannen, prins Bernhard, døde knapt åtte måneder senere, den 1. desember 2004. Juliana ble i 1946 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Bernhard av Nederland. Bernhard Leopold Friedrich Eberhard Julius Kurt Karl Gottfried Peter zu Lippe-Biesterfeld (født 26. juni 1911 i Jena, Tyskland, død 1. desember 2004) var gift med dronning Juliana av Nederland og var som sådan også prinsgemal av Nederland. Han var sønn av prins Bernhard von Lippe og friherrinne Armgard von Sierstorpff-Cramm, og er far til nåværende dronning Beatrix av Nederland. Han døde av kreft 1. desember 2004. Han ligger gravlagt i Nieuwe Kerk i Delft. Bernhard ble i 1946 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Prins Bernhard var styreformann for den internasjonale elitekonferansen Bilderberg fra oppstarten i 1954 frem til 1976 hvor han var involvert i Lockheedskandalen. Simen Agdestein. Simen Agdestein (født 15. mai 1967 i Asker) er en norsk sjakkspiller. Han ble for første gang norgesmester i seniorklassen i 1982 (som 15-åring), og ble i 1985 utnevnt til internasjonal stormester (GM). Sjakkspilleren. Siden midten av 1980-tallet ble Agdestein regnet som Norges og Nordens sterkeste sjakkspiller. Få spillere kunne motstå hans driftige og oppfinnsomme stil. Han dominerte både NM og nordisk mesterskap i sjakk. I 1986, mens han var 19 år, endte Agdestein som nummer 2 under 1986 junior-VM i sjakk bak Walter Arencibia men foran Evgeny Bareev, Viswanathan Anand og Jeroen Piket. Når Agdestein spiller med hvite brikker, viser han en preferanse for dronningbondeåpninger, mens han med sorte brikker favoriserer spansk åpning, hollandske åpninger og halvåpent spill. Agdestein har – tross mange gode turneringsspill – aldri helt klart å bryte seg inn i den øvre verdenseliten. På FIDE-listen for januar 1993, hadde Agdestein en ELO-rating på 2630. Pr. september 2010 er hans rating 2570. Agdestein har vært lærer og trener for Magnus Carlsen på Norges Toppidrettsgymnas i Bærum. Han skriver også sjakkspalten i VG. Agdestein har blitt norgesmester for senior sju ganger. Fotballkarrieren. Agdestein var også en dyktig fotballspiller. Han spilte for Lyn i 8 sesonger og fikk også åtte for Norge før en kneskade tvang ham til å legge opp. Øvrig. Han har også vist seg å være en habil danser i danseprogrammet "Skal vi danse" på TV 2. Han har også deltatt i en norsk oppsetting av musikalen «Chess». Simen Agdestein var tidligere gift med Marianne Aasen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Jan Egil Storholt. Jan Egil Storholt (født 13. februar 1949 i Meldal) er en tidligere norsk skøyteløper som representerte Sportsklubben Falken. Han ble født i Trondheim, men vokste opp i Bjørnli på Løkken Verk. Han var meget lovende som ung løper, og ble norgesmester for juniorer i 1969. En alvorlig arbeidsulykke i 1970 satte ham imidlertid sterkt tilbake, men han var fast bestemt på å gjøre comeback. Han kvalifiserte seg nesten for Vinter-OL 1972. Storholt tilhørte verdenseliten på 1970-tallet, og var en av de fire «S»-ene (de øvrige var Sten Stensen, Amund Sjøbrend og Kay Stenshjemmet). Han vant gull på 1500 meter i OL i Innsbruck etter et spennende samløp med sovjeteren Jurij Kondakov, og ble europamester i 1977 og 1979 (sølv 1980, bronse 1976 og 1978). Tre år på rad (1977, 1978 og 1979) kom han på sølvplass i VM, bare slått av Eric Heiden. I sin siste internasjonale sesong (1981) tok han VM-bronse. Storholt var også en brukbar sprinter, og han oppnådde en 10. plass i sprint-VM 1976. Storholt satte verdensrekord på 1500 meter og sammenlagt (stor firkamp) i 1977, og var nr. 1 på Adelskalenderen til sammen 30 dager (i to perioder). Han tok i alt åtte distanseseire ved internasjonale mesterskap, og var på pallen hele 30 ganger på enkeltdistanser. Storholt satte 10 norske rekorder (1000 m, 1500 m, 3000 m, stor firkamp). Han ble norgesmester i allround 1979. I 1976 ble Storholt tildelt Olavstatuetten. Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1980 i Lake Placid. I 1977 utgav han boka "Gull og grønne laurbær" (ISBN 82-02-03897-9). H PRESS. H Press var et uavhengig norsk forlag etablert av Jørn H. Sværen i 2002. Forlaget utga oversettelser og bokserier med tematiske eller formelle rammer. H Press ble nedlagt 31. desember 2009. Serie Imperativ. Imperativ er en bokserie for inviterte forfattere, med mottoet «hvorfor skrive hva hvordan». Serien ble lansert høsten 2004 med bøker av Svein Jarvoll, Øyvind Berg og Tone Hødnebø. Thure Erik Lund og Kristine Næss skrev for serien i 2005, og Ole Robert Sunde og Erling Lægreid i 2006. Serien ble avsluttet med en bok av Aud Olsen i 2008. Miniatyrer. Miniatyr er en bokserie for kortere, sjangeruavhengige tekster skrevet av inviterte forfattere. Serien ble lansert våren 2007 med bøker av Rune Christiansen (28 sider), Silje Vethal (16 sider) og Tomas Espedal (20 sider). Morten Øen (24 sider), Hildegunn Dale (24 sider) og Caroline Bergvall (36 sider) skrev for serien i 2008. Serie A. Serie A er ni skandinaviske forfatteres arbeid på hvert sitt ark à 30 x 90 cm. Arkene er brettet en gang og pakket i en eske à 30 x 45 cm. Forfatterne er Helena Eriksson, Jörgen Gassilewski og Ann Jäderlund fra Sverige, Niels Lyngsø, Ursula Andkjær Olsen og Mikkel Thykier fra Danmark, og Inger Elisabeth Hansen, Gunnar Wærness og Morten Øen fra Norge. Utgivelsen ble distribuert av Forlaget Basilisk i Danmark og Modernista i Sverige. Den vant sølv i åpen klasse i Årets vakreste bøker 2006. Oversettelser. H Press ga ut sine første oversettelser våren 2006: Dantes "Om diktning på folkespråket", oversatt av Espen Grønlie, og Emmanuel Hocquards "En prøve på ensomhet", oversatt av Jørn H. Sværen og med en introduksjon av Gunnar Berge i et eget hefte. Claude Royet-Journouds tetralogi ble utgitt høsten 2009. De fire bøkene er oversatt av Jørn H. Sværen og Gunnar Berge, og Gunnar Berge og Jonas (J) Magnusson har skrevet hver sin introduksjon i egne hefter. Bøkene og heftene er pakket i en eske. Utgivelsen ble nominert til Kritikerprisen for beste oversettelse i 2009, og den vant sølv i klassen dikt/poesi i Årets vakreste bøker 2010. Burning Deck. H Press var distributør av det amerikanske forlaget Burning Deck i Skandinavia. Audiatur overtok distribusjonen når H Press ble nedlagt. Amund Sjøbrend. Amund Martin Sjøbrend (født 1. desember 1952 i Sør-Odal) er en tidligere norsk skøyteløper. Han var en av de sagnomsuste fire «S»-ene (de øvrige var Sten Stensen, Jan Egil Storholt og Kay Stenshjemmet). Sjøbrend tilhørte landslagstroppen mellom 1974 og 1981. Han tok i alt sju distanseseire ved internasjonale mesterskap, og er en av de få løperne i nyere tid som har seire på alle de fire «klassiske» mesterskapsdistansene. Han representerte Slåstad IL, Hamar Idrettslag og ASK. I sitt første internasjonale seniormesterskap – EM i Eskilstuna i 1974 – overraska han alle ved å vinne 500 og 1500 m og bli nr. 3 på 5000 m. På 10 000 ble svensken Göran Claeson for sterk, og tok hjem tittelen med knappest mulig margin (0,023 poeng). I VM i Inzell seinere på året fikk Sjøbrend problemer med den fuktige lufta og kollapset under 5000 m. I 1975 ble Sjøbrend norgesmester, men i sesongene 1976 til 1980 kom han noe i skyggen av de andre S-ene. OL i 1976 ble ingen suksess, da de skiftende isforholda gjorde det umulig for han å være med i medaljekampen på 5000 og 10 000 m. I OL-sesongen 1980 endte han opp med å bli overtrent, og kvalifiserte seg ikke for deltakelse. Han kom imidlertid i form seinere i sesongen, og ble nr. 4 i VM. Sesongen 1980/81 ble Sjøbrends beste sesong, og den siste i den internasjonale eliten. I januar ble han europamester i Deventer, og 15. februar ble han den andre norske verdensmesteren på Bislett – i en stor tvekamp med Kay Stenshjemmet. Stenshjemmet lå lenge an til å ta tittelen, men sprakk på sisterunden på 10 000 m, og Sjøbrend ble mester med en margin på 2,1 10 000 m-sekunder. I 1981 ble Sjøbrend tildelt Oscarstatuetten for sesongens største skøytebragd. I dag er han bosatt på Slåstad i Sør-Odal Ferrolegering. Ferrolegering, legering med jern som et viktig element. Eksempler på ferrolegeringer er ferrosilisium, ferromangan og ferrokrom. Disse legeringene produseres ofte ved "karbotermisk reduksjon", hvor malmer av det ønskede produktet reagerer med karbon ved høye temperaturer i en smelteovn. Norge er en stor produsent av ferrolegeringer. Dette skjer blant annet gjennom selskapene Elkem, Fesil og Eramet Vebjørn Rodal. Vebjørn Rodal (født 16. september 1972 i Berkåk) er en norsk tidligere mellomdistanseløper, og olympisk mester. Han var medlem av Oppdal FIK. Rodal er en av Norges fremste friidrettsutøvere gjennom alle tider. Han vant OL-gull på 800 meter i 1996. Vinnertiden var 1.42,58, og er norsk rekord på distansen. Dette var også olympisk rekord på distansen frem til David Rudisha fra Kenya løp inn til ny verdensrekord og olympisk rekord 9. august 2012 under Sommer-OL i London med tiden 1.40,91. Rodal er den 11. raskeste 800 meter-løper i verden gjennom tidene. Rodal ble tildelt Olavstatuetten i 1995. I 1996 fikk han Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje, Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett som «årets idrettsnavn» i Norge. Han tok bronse på 800 meter i VM 1995, og sølv på samme distanse i EM 1994. Rodal er norsk mester åtte ganger, seks ganger på 800 meter og to ganger på 1500 meter. I 1992 ble han tildelt kongepokalen. Han var norsk flaggbærer i sommer-OL 2000 i Sydney, hvor han også deltok. Han la opp høsten 2000 grunnet fysisk slitasje og manglende motivasjon. Han uttalte også at han hadde nådd et metningspunkt og at det dårlige resultatet under OL i Sydney var en medvirkende årsak. Rodal er gift, far til tre, blant annet tvillinger og bosatt i Trondheim. Han er utdannet diplomøkonom fra Trondheim Økonomiske Høgskole og ansatt i Telenor. Egil Danielsen. Egil Danielsen (født 9. november 1933 i Hamar) er en tidligere norsk spydkaster, medlem av Hamar IL. Egil Danielsen vant gull den 26. november ved Sommer-OL 1956 i Melbourne med et kast på 85,71 meter, den gang verdensrekord. Han tok sølv i europamesterskapet 1958, og ble norgesmester i spydkast fem år på rad (1953–57). For sin prestasjon i Melbourne 1956 ble han tildelt Morgenbladets gullmedalje,Sportsjournalistenes statuett som "årets idrettsnavn" og Fearnleys olympiske ærespris Palermo. Palermo (uttales "paˈlɛrmo", siciliansk: Palermu, latin: Panormus, fra gresk: Πάνορμος, Panormos)er hovedsete for den italienske regionen Sicilia og provinsen Palermo. Byens 657 935 innbyggere og det urbane byområdet rundt gir tilsammen 855 285, og dette gjør Palermo den 5. største byen i Italia etter Roma, Milano, Napoli og Torino. Byen er kjent for dens rike historie, kultur, arkitektur og gastronomi, og har spilt en stor betydning i de rundt 2 700 årene byen har eksistert. Geografi. Byen er plassert i det nordvestlige hjørnet av øya, og har havn ut mot Tyrrenhavet. Bukten ligger ved foten til det 606 moh høye fjellet Monte Pellegrino. Byen har et typisk Middelhavsklima, med milde og våte vintre og varme somre. Historie. Palermo og Sicilia har vært underlagt flere herredømmer og har blitt influert av en rekke kulturer: Fønikere, grekere, romere, bysantinere, arabere, normannere og fyrstehus med fransk, spansk, østerriksk og piemontesisk opprinnelse. Byen ble grunnlagt av fønikerne og forble fønikisk helt til første punerkrig (264–241 f.Kr.), da Sicilia ble erobret av romerne. Byen forble en del av Den romerske republikk, og etter hvert Østromerriket for over tusen år. Som følge av De islamske erobringene ble byen under muslimsk styre i 831, og Palermo ble hovedsetet for et emirat. Den resterende del av øya kom under muslimsk styre i 965. Gjennom emiren fikk Palermo hovedstadsfunksjoner, på bekostning av Siracusa, hvor den har vært like til i dag. I den muslimske perioden var Palermo en viktig handelsby. Det skal ha vært mer enn 300 moskeer der, og byen var kjent i hele den arabiske verden. Det var en blomstrende og tolerant periode; kristne og jøder ble ikke forfulgt. Næringsliv. Som hovedstad i den autonome regionen Sicilia, gjør byen til regionens økonomiske, finansielle, turistmessige og handelsmessige knutepunkt. Byen har en internasjonal flyplass og byens økonomiske vekst de siste årene har ført til en omfattende etableringer av nye virksomheter. Byen er også en administrasjonsby, med stor grad av tjenesteytende næringer, og turisme er en viktig næringsvei. Utenfor byen er det en rekke industriområder, med blant annet kjemisk industri, skipsverft, mekaniske verksteder, metall- og tekstilindustrier. Landbruket i byen omegn er hovedsakelig sitrusfrukter og ost. Demografi. Av befolkningen fra 2007 på 666 552 som bodde i Palermo, var 47,6% menn og 52,4% kvinner.Barn og unge fra 18 år og yngre utgjorde 21,64% av befolkningen, mot 18,06% for Italia under ett. 16,54% var pensjonister, mot det italienske gjennomsnitt på 19,94%. Gjennomsnittsalderen er 37 år, sammenlignet med det italienske gjennomsnittet på 42. I de fem årene mellom 2002 og 2007 falt befolkningen med 2,92%, noe som både skyldes utflytting til områdene omkring byen, men også utflytting til det nordlige Italia. Fødselsraten er på 10,75 fødsler pr 1 000 innbygger, mot det italienske gjennomsnitt på 9,45% I 2006 var 97,79% av befolkningen av siciliansk/italiensk bakgrunn. Den største innvandrergruppen som fra Sør-Asia, hovedsakelig fra Sri Lanka, med 0,80%, andre europeiske land (hovedsakelig Albania, Romania,Serbia, Makedonia og Ukraina) med 0,3%, og Nord-Afrika (hovedsakelig Tunisia) med 0,28%. Klima. Kilde: Verdens meteorologiorganisasjon Louis Armstrong. Den amerikanske jazzmusikeren Louis Armstrong (1901-1971). Louis Daniel Armstrong (født 4. august i New Orleans i Louisiana i USA, død 6. juli) var en amerikansk jazzmusiker (trompetist og sanger). Armstrong er en av tidenes mest berømte jazzmusikere, med betydelig ansvar for jazzens utvikling fra lokal dansemusikk i New Orleans til verdensomspennende kunstform. Han ble kjent under kjælenavnet «Satchmo» (kort for satchelmouth), på grunn av sitt brede smil. Hans ensembler fra 1920-årene fikk avgjørende innflytelse og opptakene fra denne perioden blir regnet blant tidenes ypperste jazzinnspillinger. Hans duetter med Ella Fitzgerald 30 år seinere er også blitt klassikere, og i, da helseproblemer omtrent hadde satt en stopper for hans karriere som jazzmusiker, opplevde han stor suksess med "What a Wonderful World". Denne melodien kan neppe kalles jazz, men er meget karakteristisk for Armstrongs positive og optimistiske holdning. Barndom og ungdom. Louis Armstrong vokste opp i fattigstrøkene i New Orleans. Faren forlot familien mens Louis var liten, og moren overlot oppdragelsen av Louis og hans søster Beatrice til sin egen mor. Louis lærte seg å spille kornett på en forbedringsanstalt for unge gutter. Han likte å følge etter musikkorpsene som marsjerte gjennom byens gater, og plukket opp musikalske innflytelser overalt. Etterhvert fikk han jobber som musiker på elvebåtene og i tvilsomme konsertlokaler. Sitt første faste engasjement fikk han som tenåring i orkesteret Fate Marable. Da han var 21 år gammel møtte han Minney Barnley, som han giftet seg med. Seremonien ble holdt i en liten kirke i Louisiana, og kun den nærmeste familien og to av deres gode venner var med på seremonien. Minney døde dessverre kort tid etter av en kraftig lungebetennelse. Armstrong var senere gift flere ganger. Karriere. Louis Armstrong fikk i jobb som kornettist i Kid Orys jazzband. Tre år seinere fikk han sjansen til å reise til Chicago som var blitt jazzens hovedstad, da han fikk engasjement i Joe «King» Olivers Creole Jazz Band. Oliver som lenge hadde hjulpet den unge trompetisten, lot ham ta mange solopartier, og Armstrong utviklet raskt en egen stil. Det var i denne perioden Armstrong fikk gjøre sine første plateinnspillinger. Det var også nå han giftet seg for annen gang, med Olivers vokalist Lil Hardin. I sluttet han hos Oliver og reiste til New York for å spille trompet hos Fletcher Henderson. Allerede året etter var han tilbake i Chicago der han startet sine egne grupper "The Hot Five" og "The Hot Seven" og fikk stor suksess med sine nyskapende arrangementer. Det var på denne tida han utviklet sin berømte scat-sangstil, angivelig fordi han glemte teksten på en sang. De neste 40 årene reiste Armstrong verden rundt med ulike orkestre av variable størrelser og oppnådde en enorm popularitet. Fra turnerte han med ei gruppe på seks musikere under navnet "The All Stars". Blant musikerene var datidens fremste jazzmusikere, på ulike tidspunkt blant andre Jack Teagarden, Earl Hines, Barney Bigard, Edmond Hall, Trummy Young, Arvell Shaw, Billy Kyle, Marty Napoleon, Big Sid Catlett, Cozy Cole og Barrett Deems. Louis Armstrong holdt mange tusen konserter verden over, og spilte inn hundrevis av plater og deltok i 30 filmer. 63 år gammel hadde han en storslager med popsangen "Hello Dolly". Armstrong fremførte også sangen fra filmen "James Bond i hemmelig tjeneste" (1968) med George Lazenby i hovedrollen. Den het «We Have All the Time in the World» og var skrevet av John Barry (melodi) samt Hal David (tekst). I døde Armstrong av hjerteslag, 70 år gammel. Minnesmerker. Flyplassen i hans hjemby, New Orleans, har fått navnet Louis Armstrong International Airport. Byen har også et museum viet Armstrongs innsats, og et tennisstadion som bærer hans navn. Louis Armstrong besøkte Norge flere ganger. Høsten spilte han på Colosseum kino i Oslo, og i opptrådte han i Nordstrandhallen. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og er gjerne kjent som jazzens far. Rana Gruber. Rana Gruber (etablert 1936) er en gruve- og oppredningsbedrift i Rana kommune i Nordland. Selskapet har gruver og administrasjonsbygg ved Ørtfjell og Storforshei, og oppredningsverk og kaianlegg i Gullsmedvik i Mo i Rana. Produserer hematitt til stålproduksjon og magnetitt til pulvermetallurgi og til vann- og kullvasking samt mikronisert magnetitt til pigmenter. Selskapet ble etablert i 1937 av Sydvaranger og tyske Vereinigte Stahlwerke, for å utnytte mutinger ved Ørtvatn i nordre Dunderlandsdal, som var ervervet fra Ole Tobias Olsens arvinger. Områdets store forekomster av jernmalm hadde vært kjent siden 1799, og gruvedrift ble etter fire års anleggsperiode startet opp i 1906 av Dunderland Iron Ore Company. Rana Gruber utnyttet altså deler av dalen som ikke var eid av dette. Etter krigen overtok staten ved ekspropriasjon, de tyskeide aksjer i selskapet, som i 1951 ble fullt ut statseid. Etter en periode med prøvedrift 1958-62, ble Rana Gruber innlemmet i det statseide Norsk Jernverk, og leverte malm dit, frem til avviklingen av jernverket i 1988. Utvinningen av jernkonsentrat fra råmalm, utnyttet først Humphreys flotasjons-baserte teknikk, som etter utprøving (1958–61) ble funnet god nok, og igangsatt i Gullsmedvik ved Mo i Rana. Råmalm ble da fraktet via jernbane fra Storforshei. På 1970-tallet ble Jones' magnetbaserte utvinning utprøvet og tatt i bruk. En ny utviklings- og forskningsavdeling ble etablert i 1982 som har ledet til vesentlig bedret gehalt i jernkonsentrater, samt nye anvendelser som i fremstilling av «Colorana»-produktene svart pigment (ferdig 1990) og røde pigment (1995), begge basert på mikronisert magnetitt. Andre nisjer er utvinning av magnetittslig for rensing av drikkevann (1991). Et statlig bidrag på 40 millioner sikret videreføring etter avviklingen av Norsk Jernverk i 1988. Det nye Rana Gruber ble etablert 11. september 1989, i 1991 overtatt av de ansatte. Dagbruddet i Ørtvatn er ikke lenger drivverdig, og gruven «Kvannevann» i Ørtfjell, har siden 2000 vært drivverdig malmkilde. Produksjonen i 2005 var 1,4 millioner tonn råmalm, 640 000 tonn slig (jernkonsentrat). Bedriften har rundt 200 ansatte. I juni 2007 ble det fattet et investeringsvedtak, som vil sikre driften av Rana Gruber frem til 2024. Den 22. februar 2008 ble 2/3 av aksjene i Rana Gruber oppkjøpt av selskapet "Leonhard Nilsen & Sønner Eiendom AS" fra Andøya. Norwegian Air Shuttle. Norwegian Air Shuttle ASA (), oftest omtalt kun som Norwegian, er et norsk flyselskap som driver kommersielle ruteflygninger med utgangspunkt i ni baser i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Spania. Norwegian har sin administrative base i Oslo, teknisk base i Stavanger, og har sine operative baser i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Stockholm, København, Helsingfors, Malaga og Las Palmas. Norwegian innehar i dag posisjonen som Skandinavias største lavprisflyselskap, er Skandinavias raskest voksende og har totalt 2 500 ansatte. Selskapet har omtrent 45 prosent markedsandel på de destinasjonene selskapet dekker i Norge. Flyruten Oslo-Gardermoen – Harstad/Narvik-Evenes har den høyeste markedsandelen med over 51% av de reisende. Norwegian, sammen med sitt svenske datterselskap Norwegian.se (tidligere FlyNordic) transporterte i 2007 6,9 millioner passasjerer, 9,1 millioner i 2008, 10,8 millioner i 2009, 13,0 millioner i 2010 og 15,7 millioner i 2011. Historie. a> som venter på å ta av I kjølvannet av Busy Bees konkurs i 1993 ble Norwegian Air Shuttle etablert. I likhet med Busy Bee baserte selskapet seg i starten på å trafikkere daværende Braathens S·A·F·Es såkalte kystruter, som var dette selskapets kortdistanseruter på vestkysten av Norge. Selskapet startet med en flåte bestående av tre Fokker 50-maskiner. Norwegian Air Shuttle drev disse rutene frem til august 2002, da selskapet la om sin operasjonsstrategi. Selskapet ble reformert, og ble et rendyrket lavpris-flyselskap. Selskapet åpnet den 1. september 2002 sine første lavprisruter. Disse gikk fra Oslo til Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø. Flyparken besto da av syv Boeing 737-300-maskiner, konfigurert med 148 seter per maskin. Året etter startet Norwegian sine første utenriksruter. Disse gikk fra Oslo til Faro, Malaga og Murcia. Den 18. desember 2003 ble Norwegian registrert på Oslo Børs og gjennomførte en emisjon som tilførte 250 millioner kroner. Året etter fikk selskapet sitt første overskuddsresultat siden starten med Boeing 737-operasjoner i 2002. Selskapet har økt antallet fly de siste årene. I 2004 var det totalt 11 fly i flåten. Antallet økte til 22 i starten av 2007. Det samme året kjøpte også Norwegian opp selskapet flyNordic fra finske Finnair, og etablerte seg med en base på Arlanda lufthavn utenfor Stockholm. FlyNordic skiftet i 2008 navn til "Norwegian.se". Selskapet kunngjorde den 29. oktober 2008 at det ville ta over deler av rutene det konkursrammede flyselskapet Sterling hadde betjent. Det ble kunngjort av Norwegian at 10 av selskapets fly vil bli basert på København lufthavn, og totalt 11 nye ruter ut fra København ble kunngjort. I januar 2009 inngikk NAS sin desidert største avtale med StatoilHydro. I oktober 2009 kunngjorde Norwegian at selskapet også ville satse på interkontinentale flyvninger med lavpris. Først ute skal være ruter til New York og Bangkok. I november 2010 inngikk Norwegian leasingavtale med det amerikanske leasingselskapet ILFC om to stk Boeing 787-8 fly for levering høsten 2012 til langdistanserutene. I januar 2011 ble det kunngjort at Norwegian ville lansere trådløst Internett ombord i sine fly. Den 6. april 2011 ble det opplyst i en børsmelding at Norwegian har skrevet en LOI (Letter of Intent) med Rolls-Royce plc om levering av motorer, alt vedlikehold, reservedeler og servicepakke «TotalCare» for 18 Rolls-Royce Trent 1000 motorer for inntil ni stk Boeing 787 fly. Den 26. mai 2011 opplyste selskapet i en pressemelding at det hadde inngått avtale med Icelandair om rett til å kjøpe tre stk Boeing 787-8 som Icelandair har i bestilling hos Boeing. To av flyene leveres første halvår 2013, og det tredje i begynnelsen av 2015. Den 25. januar 2012 slapp Norwegian en pressemelding hvor de offentliggjorde en bestilling på 222 fly til en verdi av 127 milliarder kroner fra produsentene Boeing og Airbus med opsjoner på 150 ytterligere fly. Avtalen innebærer kjøp av 22 fly av typen Boeing 737-800 og 100 fly av typen Boeing 737 MAX 8 samt 100 fly av typen Airbus A320neo. Opsjonene er fordelt på 100 stk Boeing 737 MAX og 50 stk Airbus A320neo. Datterselskap. Den 24. april 2007 annonserte Norwegian via sine nettsider at det hadde inngått avtale om kjøp av FlyNordic. Oppkjøpet skjedde i løpet av mai og juni 2007 og ble godkjent av norske konkurransemyndigheter den 31. juli 2007. Finnair fikk 5 % av aksjene i Norwegian som betaling for FlyNordic. Den 4. mai 2007 annonserte Norwegian en satsning innen bank med BankNorwegian, som er et heleid datterselskap av Norwegian Finans Holdning. 19. september samme år fikk Norwegian konsesjon til å drive bank. Banken ble lansert i oktober 2007. 17. oktober ble de planlagte synergiene avslørt da Norwegian annonserte sitt nye kombinerte kreditt- og bonuskort «Norwegian Reward». Andre datterselskap er «Call Norwegian» og Norwegian Air Shuttle Polska Sp. Flyflåte. a>. LN-NOL er den 6 000. Boeing 737 produsert, derav haledekoren I oktober 2012 hadde selskapet totalt 67 fly i sin flåte, herav 56 av typen Boeing 737-800W og 11 av typen Boeing 737-300. Selskapet har ordre på 100 nye Boeing 737-800W-maskiner hvorav 31 er levert siden august 2009. I tillegg til dette har selskapet leaset 25 Boeing 737-800W, som ble levert i 2008–2012. Selskapet har også 8 Boeing 787 Dreamliner i ordre, 5 stk er leasingfly og 3 er selveide fly. Norwegian bestilte 25. januar 2012 100 Boeing 737 MAX8 og 100 Airbus A320neo med opsjoner for ytterligere 100, respektive 50 fly av de samme typene. Destinasjoner. "Utdypende artikkel: Norwegian Air Shuttles destinasjoner" Norwegian har et rutenett som dekker en rekke større flyplasser og destinasjoner i Europa, samt to i Afrika og fire i Asia. Selskapet opererer også innenriksflyvninger i Norge, Sverige og Danmark, og fra april 2011 også i Finland som en del av selskapets operasjoner fra basen i Helsingfors. Se også. Et Boeing 737-800 fra Norwegian tar av. Ved bestilling av nye fly, har Norwegian satset på dette som framtidas flytype Interiør i en ny Boeing 737-800 fra Norwegian Oscar Mathisen. Oscar Wilhelm Mathisen (født 4. oktober 1888, død 10. april 1954) var en norsk skøyteløper som representerte Kristiania Skøiteklubb. Oppvekst. Oscar Mathisen vokste opp i arbeiderbydelene Vaterland og Vika i Kristiania, som den yngste av syv søsken. Broren Sigurd deltok i VM fra 1902, og ble verdensmester 19 år gammel i 1904. Oscar startet i løp så snart familien fikk råd til to par skøyter, og slo nesten umiddelbart igjennom. Oscar måtte pantsette premier for å klare seg økonomisk, og da pantelåneren utlyste premiene for salg, ble skøyteløperen diskvalifisert for profesjonalisme. Han brukte karantenesesongen 1911 til å tilegne seg ny svingteknikk, introdusert av russerne i 1910. Meritter. Mathisen ble verdensmester i 1908, 1909, 1912, 1913 og 1914, europamester i 1909, 1912 og 1914 og norgesmester i 1907, 1909, 1910, 1912, 1913 og 1915. Han ble også kåret til «profesjonell verdensmester» etter løp mot amerikaneren Bobby McLean i Kristiania 1920 (vant tre av fire løp). Fra 1912 var Oscar «uslåelig», og forbedret samtlige verdensrekorder. 1500-meterrekorden fra 1914, 2.17,4, ble først tangert i 1936 og slått i 1937. Hans siste 500 m-rekord (43,7 fra 1914) sto i 14 år. Rekorden på 1000 m fra 1909 (1.31,8 i Davos) sto i 21 år. Rekorden på 10 000 m (17.22,6 på Frogner i 1913) ble ikke underskredet før i 1928. Mathisen toppet Adelskalenderen fra 1. februar 1909 til 11. januar 1930. Mathisen må regnes som Norges største skøyteløper gjennom tidene. Fra 1916 konkurrerte han som profesjonell i USA. Etter seieren over McLean i Kristiania 1920 deltok han bare sporadisk i konkurranser; sist i Davos 1929 da han underskred gjeldende verdensrekorder på 500 og 1000 m. Han gikk oppvisningsløp og deltok i trening med yngre løpere frem til krigen, og Mathisens sportsforretning i Pløens gate var et møtested for norske og utenlandske løpere. I yngre år konkurrerte Oscar Mathisen også i stup og sykling. Popularitet og tragedie. Nivåhevningen som følge av konkurransen mellom Mathisen og russerne, samt Oscars enorme popularitet i Norge, «gjenreiste» skøytesporten etter en nedgangsperiode i begynnelsen av århundret. Oscar Mathisen utga selvbiografien "Mitt livs løp" i 1946. I 1954 skjøt han sin kone, Sigrid Mathisen, etter at hun lenge hadde vært mentalt syk. Like etterpå skjøt han også seg selv. Dagbladet var den eneste avisen som skrev om de faktiske forhold, noe som skapte stort oppstyr på den tiden. Utenfor Frogner stadion er det reist en statue av Oscar Mathisen. De årlige Oscarløpet og Oscarstatuetten ble instituert til hans ære. El Niño. Kart over temperaturavvik fra normaltemperaturen under El Niño desember 1997. El Niño, eller mer korrekt El Niño – sørlig oscillasjon (ENSO), er et globalt fenomen som oppstår i havet og atmosfæren. El Niño og La Niña er store temperatursvingninger i overflatevannet i den tropiske delen av det østlige Stillehavet. Navnene kommer fra de spanske uttrykkene for «den lille gutten» (El Niño) og «den lille jenta» (La Niña). «Den lille gutten» sikter til Jesusbarnet, fordi fenomenet ofte starter rundt juletider utenfor vestkysten av Sør-Amerika. Effekten er stor på klimaet på den sørlige halvkule, og ble først beskrevet i 1923 av Sir Gilbert Thomas Walker, som har gitt navn til Walkersirkulasjonen, en viktig del av ENSO-fenomenet. Den atmosfæriske delen av fenomenet kalles den sørlige oscillasjonen (SO) og omhandler månedlige eller sesongbaserte svingninger i lufttrykket mellom Tahiti og Darwin i Australia. ENSO er en sammensatt klimafluktuasjon mellom hav og atmosfære som oppstår som følge av havstrømmer og atmosfærisk sirkulasjon. ENSO er den mest omfattende og kjente mellomårlige variasjonen i vær og klima i verden, og oppstår med to til syv års mellomrom. Ikke alle områder i verden påvirkes, men ENSO merkes i Stillehavet, Atlanterhavet og Det indiske hav. I Stillehavet strekker oppvarmingen under en El Niño seg over hele det tropiske Stillehavet, og det er en klar sammenheng med intensiteten i den sørlige oscillasjonen. Mens ENSO-hendelser oppstår omtrent samtidig i Stillehavet og Det indiske hav, oppstår de først 12 til 18 måneder senere i Atlanterhavet. Mange av landene som rammes hardest av ENSO er utviklingslandene i Sør-Amerika og Afrika, der økonomien er avhengig av jordbruk og fiske som hovudkilde til mattilgang, sysselsetting og eksport til utlandet. Dersom man klarer å varsle ENSO-hendelser i de tre havene, kan det få stor global samfunnsøkonomisk innvirkning. ENSO er en global og naturlig del av klimaet på Jorda, og om intensiteten eller frekvensen av fenomenet vil endre seg som følge av global oppvarming er et svært viktig spørsmål. Man har funnet bevis for at fenomenet varierer i løpet av en mye lengre tidsskala og man kan ha tiår med kraftigere ENSO-hendelser, og andre tider som er roligere. El Niño og La Niña. a>en presser varmt vann mot vest. Kaldt vann strømmer opp fra dypet langs kysten av Sør-Amerika. El Niño-forhold. Varmt vann strømmer mot kysten av Sør-Amerika. Uten kaldt vann fra dypet får man økt oppvarming. La Niña-forhold. Det varme vannet er lenger vest enn vanlig. El Niño og La Niña er offisielt definert som en vedvarende anomali i havoverflatetemperaturen som er større enn 0,5 °C langs de sentrale og tropiske områdene av Stillehavet. El Niño er kjennetegnet ved positive anomalier, mens La Niña er kjennetegnet ved en negativ anomali. Når man har anomalier som varer mindre enn fem måneder blir tilstanden klassifisert som en El Niño- eller La Niña-tilstand, og om anomalien varer mer enn fem måneder blir det klassifisert som en El Niño- eller La Niña-episode. Historisk sett går det to til sju år mellom hver gang, og de varer gjerne ett til to år om gangen. Det varme og næringsfattige vannet som El Niño fører med seg østover erstatter det kalde og næringsrike vannet i Humboldstrømmen på vestsiden av Sør-Amerika, også kalt Perustrømmen. Dette kalde vannet fører til gode fiskeforhold. I de fleste tilfellene vil det varme vannet bare vare et par uker eller en måned før værmønsteret vender tilbake til det normale og fisket bedrer seg igjen. Når El Niño varer flere måneder fører dette til en mer omfattende strøm av varmt vann og kan få stor økonomisk innvirkning både på det lokale fisket og det internasjonale fiskemarkedet. Når man ikke har El Niño-forhold vil Walkersirkulasjonen i form av de østlige passatvindene presse varmt vann mot vest, som og varmer opp lufta over. Dette fører til en oppstrømning av kaldt og næringsrikt vann utenfor kysten av Peru og Ecuador, som erstatter vannet som strømmer mot vest. Vestsiden av det ekvatoriale Stillehavet får varmt og vått vær med lavtrykk som fører med seg mye fuktighet i form av tyfoner og kraftige tordenvær. Havet er omtrent 60 cm høyere i det vestlige Stillehavet på grunn av denne vestlige havstrømmen. La Niña er karakterisert ved uvanlig kalde havoverflatetemperaturer øst i det ekvatoriale Stillehavet sammenlignet med El Niño. Man får som regel økt aktivitet av tropiske sykloner i Atlanterhavet under La Niña. La Niña-tilstanden følger som regel etter en El Niño, særlig hvis sistnevnte har vært kraftig. Konsekvenser av El Niño. Det varme vannet, og dermed den varme luften, som El Niño fører med seg, fører til tordenvær og økt nedbør i østlige deler av Stillehavet. Effekten av El Niño er mer direkte og kraftigere i Sør-Amerika enn i Nord-Amerika. El Niño fører til varme og svært våte somre (desember–februar) langs kysten av det nordlige Peru og Ecuador, noe som kan føre til store flommer når ENSO er kraftig eller ekstrem. Effektene i månedene fra februar til april kan også bli alvorlige. Sørlige områder av Brasil og nordlige områder av Argentina får også våtere vær enn vanlig, men hovedsakelig om våren og tidlig på sommeren. Sentrale områder av Chile får en mild vinter med mye nedbør, mens Altiplano i Peru og Bolivia av og til får uvanlige snøfall. Området rundt Amazonas, Colombia og Sentral-Amerika får tørrere og varmere vær. Direkte konsekvenser av El Niño fører til tørrere forhold i deler av Sørøst-Asia og nord i Australia, noe som øker skogbrannfaren og fører til mer tørrdis og dermed dårligere luftkvalitet. Tørrere vær enn vanlig er også vanlig i resten av Australia fra juni til august. Områdene vest for Den antarktiske halvøya, Ross-, Bellingshausen- og Amundsenhavet får mer havis under El Niño. Bellingshausen-, Amundsen- og Weddellhavet blir i tillegg varmere og har høyere lufttrykk. I Nord-Amerika blir vintrene vanligvis varmere enn normalt i Midtvesten, i nordøstlige deler av USA og i Canada, mens sørøstlige deler av USA og nordvestlige deler av Mexico er våtere enn vanlig. Nordvest-USA er derimot som regel tørrere enn vanlig. El Niño fører til færre orkaner i Atlanterhavet, særlig sør for 25ºN. Dette kommer hovedsakelig av økt vindskjær over tropene. Øst-Afrika, inkludert Kenya, Tanzania og området rundt Den hvite Nilen får våtere forhold enn normalt fra mars til mai, mens sørlige deler av det sentrale Afrika, hovedsakelig Zambia, Zimbabwe, Mosambik og Botswana får tørrere vær fra desember til februar. Varmebassenget på den vestlige halvkule. Studier av klimadata har vist at i omtrent halvparten av somrene etter en El Niño er varmebassenget på den vestlige halvkule (Karibia og havområdene rundt Sentral-Amerika) (WHWP) uvanlig varm. Dette påvirker været i dette området og kan påvirke den nordatlantiske oscillasjonen (NAO). Atlanterhavet. Et fenomen som ligner El Niño oppstår i Atlanterhavet der vannet langs ekvator i Guineagolfen blir varmere og østlige delar av Brasil blir kaldere og tørrere. Dette kan ha sammenheng med ENSO-endringer i Sør-Amerika. Doble El Niño-hendelser har tidligere ført til alvorlige sultkatastrofer på grunn av lange perioder uten monsunregn. Andre konsekvenser. El Niño reduserer oppstrømningen av kaldt og næringsrikt vann utenfor vestkysten av Sør-Amerika, som gir liv til de store fiskebestandene i dette området. Fiskene gir næring til store mengder sjøfugler og avføringen deres medverker igjen til gjødselindustrien. Den lokale fiskeindustrien kan bli hardt rammet under langvarige El Niño-hendelser. Verdens største fiskeri brøt sammen på grunn av overfiske av fisken anchoveta under El Niño i 1972. Under 1982-83-episoden ble makrell og anchoveta kraftig redusert, mens kamskjellbestanden økte i det varmere vannet. Lysing fulgte det kalde vannet sørover, sammen med reker og sardiner. Så noe forsvant, mens andre arter økte. Dette har likevel ført til mange utfordringer for fiskeindustrien i området. Variasjonen i ENSO fører til at enkelte arter kan vokse seg store raskere enn vanlig langs kysten av Peru, siden de større rovdyrene flytter seg til andre områder. Det finnes påstander om at kraftige El Niño-hendelser er årsaken til at sivilisasjoner som Moche og andre sivilisasjoner i Peru har forsvunnet. Årsak. Mekanismane som utløser El Niño-episoder blir fremldeles forsket på, og det har vist seg vanskelig å finne mønstre som viser årsakene til hendelsene eller gjør det mulig å varsle dem. Historikk. El Niño ble først nevnt som navn på fenomenet i 1892 da kaptein Camilo Carrilo fortalte den geografiske samfunnskongressen i Lima at peruanske sjøfolk kalte den varme havstrømmen i nord for «El Niño» fordi den kom rundt juletider. Men fenomenet var kjent før den tid på grunn av den biologiske bieffekten som fulgte med. Gjennom forskning rundt Påskeøyene har man funnet at El Niño antagelig vis har eksistert i flere tusen år. Mot slutten av 1800-tallet økte interessen for å varsle endringer i klima (på grunn av matproduksjon) i India og Australia. Charles Todd oppdaget i 1893 at tørke oppstod på samme tid i India og Australia, og i 1924 gav Gilbert Walker (som Walkersirkulasjonen er oppkalt etter) navn til uttrykket «sørlig oscillasjon». Gjennom det meste av 1900-tallet ble El Niño sett på som et lokalt fenomen, men etter hendelsen i 1982-83 fikk fenomenet mye større fokus i vitenskapelige miljøer. I de siste 50 årene har man forsket mye på hvordan fenomenet blir påvirket, og selv påvirker globale vind- og værsystemer. Man har også forsøkt å finne en måte å beregne når fenomenet vil vise seg neste gang, og hvor omfattende det da vil opptre. År med El Niño-hendelser. En bro i Peru som ble ødelagt av El Niño i 1998. Påviste ENSO forhold har inntruffet med to til åtte års mellomrom de siste 300 årene, men de fleste har vært svake. Siden 1950 har vi hovedsakelig hatt 13 El Niño-episoder. Store El Niño-hendelser har inntruffet i årene 1790–93, 1828, 1876–78, 1891, 1925–26, 1982–83 og 1997–98. De siste El Niño-hendelsene har vært i 1986–87, 1991–92, 1993, 1994, 1997–98, 2002–03 og 2006–07. El Niño-hendelsen i 1997-98 var spesielt kraftig og førte til at fenomenet ble kjent over hele verden, mens perioden fra 1990-1994 hadde en uvanlig høy frekvens av El Niño-hendelser (selv om de var svake). Sky. En sky over de østerrikske alper Skyer over Hellas, tatt fra fly Globalt skjema over skyenes optiske tykkelse. En sky er en synlig mengde kondenserte vanndråper eller iskrystaller i atmosfæren. Vanndråpene i skyer er vanligvis 10 µm store, og blir synlige når de samles i store mengder. Skyer reflekterer og sprer alle bølgelengder av synlig lys likt og er som regel hvite, men de kan være grå eller til og med svarte dersom de er så tykke eller tette at sollys ikke kan passere gjennom dem. Dette skjer bare når der er store mengder fint støv og aske i atmosfæren, slik vi kan oppleve ved vulkanutbrudd. Sollys og dagslys som reflekteres fra bakke og hav, vil reflekteres i skyene. En kunstner vil derfor si at skyer aldri er grå. Skydanning. 2. Luften endrer ikke temperatur, men absorberer mer vanndamp til luften blir mettet Skyer er tunge. Vannet i en typisk sky kan ha en masse på flere millioner tonn. Men volumet er tilsvarende høyt og netto tetthet av vanndampen er faktisk lav nok til at luftstrømmer under og i skyen klarer å holde oppe de små dråpene. I tillegg er ikke forholdene inne i en sky statiske; små vanndråper blir konstant dannet og fordamper. En typisk skydråpe har radius i størrelsessorden 1 x1 10-51 m og en terminalfart på 1-21 cm/s. Dette gir disse små dråpene god tid til å fordampe når de faller ned i den varmere luften under skyen. De fleste vanndråper blir dannet når vanndamp kondenserer rundt en "kondensasjonskjerne", en liten partikkel av røyk, støv, aske eller salt. Under overmettede forhold kan vanndråpen også fungere som kondensasjonskjerne. Vanndråper som er store nok til å falle til overflaten blir dannet på to måter. Den viktigste prosessen kalles Bergeronprosessen etter Tor Bergeron som la fram teorien. I denne prosessen kommer underkjølte vanndråper og iskrystaller i en sky i kontakt med hverandre og gir en rask vekst av iskrystaller, som så faller fra skyen og smelter på veien ned. Denne prosessen skjer vanligvis i skyer der skytoppen er kaldere enn -15°C. Den nest viktigste prosessen er kollisjons- og kjølvannprosesser, som skjer i skyer med varmere skytopper. Der kolliderer stigende og fallende smådråper og produserer større og større dråper som til slutt blir så store at luftstrømmene ikke lenger kan holde dem oppe, og de faller til bakken som regn. Når en dråpe faller gjennom et område med mindre dråper rundt, blir smådråpene dratt inn i «kjølvannet» av den større dråpen, kolliderer med den og øker med det størrelsen på dråpen. Denne metoden å produsere regndråper på skjer hovedsakelig i lave stratiformede skyer og små cumulusskyer i tropiske område. Regndråpene som blir produsert på denne måten er som regel smådråper som yr. Hvilken type sky en får er avhengig av styrken på oppdriften og luftstabiliteten. Ved ustabile forhold er det konveksjon som dominerer, og det dannes skyer som kan ha stor vertikal utstrekking. Stabil luft produserer horisontalt homogene skyer. Oppdrift i forbindelse med fronter skaper ulike skyer alt etter om det er en varm- eller kaldfront. Orografisk heving kan også skape ulike skyer avhengig av stabiliteten til skyene, men skyer som «hetteskyer» (cap clouds) og bølgeskyer blir bare dannet pga. orografiske effekter. Skyklassifisering. Skyklassifisering etter hvilket nivå de oppstår i Skyer er delt inn i to hovedkategorier: Lagdelte og konvektive. Lagdelte skyer blir kalt stratusskyer (eller stratiforme skyer, det latinske ordet "stratus" betyr 'lag') og er kjennetegnet ved å ha liten vertikal utstrekning, samtidig som de kan strekke seg horisontalt utover svært store områder. Konvektive skyer blir kalt cumulusskyer ("cumulus" betyr 'opptårnet' på latin), og er kjennetegnet ved å ha større vertikal utstrekning og mye mindre horisontal utstrekning enn lagdelte skyer. Disse to skytypene er igjen delt inn i fire eller flere grupper etter hvilken høyde de oppstår i. Skyer er klassifiserte ved hjelp av skybasen, ikke skytoppen. Dette systemet ble foreslått av Luke Howard i 1802 i et foredrag for Askesian Society. Høye skyer (Type A). Disse skyene dannes over 5 000 m (16 500 fot) i kalde områder av troposfæren. I polare områder kan de derimot oppstå så lavt som i 3 000 m høyde (10 000 fot). De angis med forstavelsen "cirro-" eller cirrus. I denne høyden er omtrent alt vann frosset til is, så skyene består av iskrystaller. Disse skyene er ofte tynne og gjennomsiktige. Mellomhøye skyer (Type B). Disse blir utviklet mellom 2 000 og 5 000 m (6 500 og 16 500 fot), og angis med forstavingen "alto-". Skyene er dannet av vanndråper, og er ofte underkjølte. Lave skyer (Type C). Disse oppstår opp til 2000 m (6500 fot) og inkluderer stratusskyene (tette og grå). Når stratusskyer er i kontakt med overflaten kalles det tåke. Moderat verticale skyer (Type D1). Stratiform skyer av denne typen form som midt skyer tykkere og avta i lavgir. Lav cumuliform skyer vil vokse oppover til moderat vertikal utstrekning hvis luften er tilstrekkelig ustabil. Konvektive skyer (Type D2). Disse skyene kan ha kraftige vertikale luftstrømmer og strekke seg langt over skybasen, og kan oppstå i flere ulike luftnivå. Andre skyer. Enkelte skyer blir dannet over troposfæren, som perlemorskyer og lysende nattskyer. Perlemorskyene oppstår i stratosfæren, mens de nattlysende skyene oppstår i mesosfæren. Skyfarger. Et eksempel på ulike typer skyfarger Fargen på en sky kan si mye om hva som foregår inne i skyen. Skyer dannes når vanndamp stiger, blir avkjølt, kondenserer og danner mikrodråper. Disse små vannpartiklene er relativt tette, og sollys kan ikke trenge langt inn i en sky før det blir reflektert ut igjen. Dette gir skyene den karakteristiske hvite fargen. Når en sky blir eldre kan smådråpene slå seg sammen til større dråper, som igjen kan gå sammen og danne dråper store nok til å falle ned til overflaten som regn. I denne akkumuleringsprosessen blir avstanden mellom dråpene større og større, og lyset kan trenge lenger inn i skyen. Dersom skyen er stor nok, og dråpene inne i skyen har stor nok avstand, kan det hende at lite av lyset som går inn i skyen blir reflektert ut igjen før det blir absorbert. (Derfor kan man se mye lenger i kraftig regn enn i tåke). Denne refleksjons-/absorpsjonsprosessen er årsaken til at fargen i en sky kan variere fra hvit til grå og nesten svart. Dette er også årsaken til at undersiden av store skyer har ulike gråtoner og at overskyet vær er grått; lite lys blir reflektert og sendt tilbake til personen som oberverer. Andre farger oppstår naturlig i skyer. Den blågrå fargen kommer av at lyset blir spredt inne i skyen. I det synlige spekteret er blå og grønn i den korte enden av den synlige bølgelengden til lyset, mens gul og rødt er i den lange enden. De korte strålene har lettere for å bli spredt av vanndråper og de lange strålene har lettere for å bli absorberte. Den blåaktige fargen viser at det er dråper store som regndråpar som sprer lyset. En mer truende farge kan man ofte se i forbindelse med uværsskyer. Dersom en sky har en grønnaktig farge blir sollyset spredt av is. En cumulonimbus-sky med grønn farge er et sikkert tegn på at det snart kan oppstå kraftig regn, hagl, kraftig vind, og til og med tornadoer. Gulaktige skyer er sjeldne, men kan oppstå sent på våren og tidlig på våren i område med stor skogbrannfare. Den gule fargen kommer av røyk. Røde, oransje og lilla fargar oppstår nesten bare ved soloppgang/solnedgang, og kommer av at spredngen av sollyset skjer i selve atmosfæren. Skyene i seg selv har ikke disse fargene, men rett og slett reflekterer (ikke sprer) solstrålene. Dette kan sammenlignes med å skinne et rødt lys på et hvitt laken. I kombinasjon med store og velutviklede tordenskyer, kan dette produsere blodrøde skyer. En kveld før en tornado traff byen Edmonton i Alberta i 1987, ble det observert en slik sky — helt svart på den mørke siden og med en intens rødfarge på solsiden. Skyenes påvirkning på klimaet. Skyer reflekterer en del av sollyset tilbake til verdensrommet, det er derfor mindre sollys som treffer jordoverflaten. Men det er ikke den eneste måten skyene påvirker klimaet på. Skyene dekker til enhver tid ca. 50% av jordens overflate. Skyene absorberer stråling som sendes fra jordens overflate. Da blir en del av energien sendt ut i verdensrommet og en annen del tilbake til planeten vår. Når skyene absorberer blir det altså varmere på kloden. Om dagen blir jorden varmet opp av atmosfæren. Jo mindre skyer det er, jo mer varme blir igjen hos oss. Om natten blir det meste av den infrarøde strålingen sendt tilbake til jorden, det blir varmere enn det ville vært uten skyer... Høye og tynne skyer(cirrusskyer) bidrar til oppvarming, mens avkjølings effekten skjer som oftest ved lave og tykke tratocumulusskyer. Global dimming. Global dimming, minket innstråling fra sola til jorda, er et fenomen som først har fått fokus den siste tiden. Man mener årsaken er endringer i reflektiviteten til skyer pga en økning i tallet på kondensasjonskjerner og andre partikler i atmosfæren. Skyer på andre planeter. Alle planeter i solsystemet vårt som har en atmosfære, har også skyer. Skyene på Venus består av svovelsyredråper. Mars har høye, tynne skyer av vannis. Både Jupiter og Saturn har et ytre skylag som består av ammoniakk, et mellomliggende skylag av ammoniumhydrosulfid og et indre skylag av vanndråper. Uranus og Neptun har atmosfærer som er dominert av metanskyer. Saturns måne Titan har skyer som man tror består av flytende metan. Romsonden Cassini-Huygens har oppdaget bevis på væskekretsløp på Titan, med blant annet flytende elver på overflaten av månen. Hjalmar Andersen. Hjalmar Andersen på Bislett, ca. 1950. Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (født 12. mars 1923 i Rødøy kommune) er en tidligere norsk skøyteløper. Han representerte Trondheims-klubben Falken, og er mest kjent som vinner av tre gull under Vinter-OL i Oslo 1952. Biografi. Andersens foreldre var båtsmann Bjarne Johan Andersen (1899–1972) fra Hammerfest og Anne Matilde Kristensen (1898–1967) fra Rødøy. Familien flyttet tidlig til Trondheim, hvor Hjalmar Andersen vokste opp. Han giftet seg i 1945 med Gerd Aune (14.8.1921–8.4.2004). Hjalmar Andersen debuterte på skøyter i 1946, og ble «juniormester» i 1947 (juniorklassen var frem til 1960-tallet avhengig av prestasjoner, ikke alder.) Han var med kun som reserve i OL i 1948, og det store gjennombruddet kom med sølvmedalje sammenlagt (bak Sverre Farstad) og verdensrekord på 10 000 m i EM 1949. For sitt rekordløp mottok han Morgenbladets gullmedalje. Han vant NM, EM og VM i 1950, –51 og –52, og tok gull på 1 500, 5 000 og 10 000 m i OL 1952 i Oslo. Han satte verdensrekorder på 5 000 og 10 000 m, siste gang med 16.32,6 på Hamar i forkant av OL 1952 (en rekord som ble regnet som «uslåelig» frem til 1960). Han vant over 50 seire på rad på 5 000 m. Andersen var norsk flaggbærer under vinter-OL 1952 i Oslo. Etter et hvileår gjorde han comeback i 1954, og tok sølv i EM. Han la opp som topputøver etter sin tredje OL-deltagelse i 1956, men fortsatte med aktiv idrett, spesielt roing, utover 1960-årene. Andersen var også en dyktig sykkelrytter, og ble tildelt Egebergs Ærespris i 1951. For sine prestasjoner under OL på hjemmebane i 1952 ble han den første mottaker av Fearnleys olympiske ærespris, som ble satt opp av skipsreder Thomas Fearnley (1880–1961) i forbindelse med lekene i Oslo. I 1976 ble han tildelt Olavstatuetten. Han trente de svenske skøyteløperne før OL 1960. Etter karrieren. «Hjallis» er en av Norges mest populære idrettsutøvere gjennom tidene, og ble en populær underholder etter at idrettskarrieren var over. Han har utgitt flere bøker, både minner fra idrettskarrieren samt rene humorbøker. To titler er «Harde løp» (1951) og «Siste runde» (1952). Hjalmar Andersen finnes på et frimerke, utgitt i 1990. Frimerket har valør 4,00 kr., er flerfarget og kom ut i et opplag på 764 947. (NK 1102) Frimerket var en del av et miniatyrark med norske OL-vinnere på. Hans dattersønn Fredrik van der Horst er en av Norges mest lovende skøyteløpere. Fransk Guyana. Fransk Guyana (fransk: "Guyane" eller "Guyane française"), tidligere kalt Cayenne'", er en fransk oversjøisk administrativ enhet ("département d'outre-mer", eller "DOM") med ca. 202 000 innbyggere. Administrativt hovedsenter, Cayenne, har ca. 60 000 innbyggere. Dette franske oversjøiske departementet ligger ved den karibiske kysten i Sør-Amerika, og grenser til Surinam og Brasil. I Fransk Guyana finner man blant annet ESAs oppskytningssenter og Djevleøya. Styre. Administrasjonen består av en prefekt og et råd ("Conseil Général") med 16 medlemmer. De blir valgt i direkte valg for 6 år. Fransk Guyana sender en representant til Frankrikes nasjonalforsamling og en representant til senatet. Det viktigste partiet er det sosialistiske partiet, "Parti socialiste guyanais". Administrativ inndeling. Administrativt er Fransk Guyana delt inn i to arrondisementer, Cayenne og Saint-Laurent-du-Maroni, og 22 kommuner. Se også. * Ære være Gud i det høyeste. "Ære være Gud i det høyeste", eller "Gloria in Excelsis Deo" på latin, er åpningslinjen, og dermed tittelen, på en av de viktigste liturgiske lovsanger i flere kristne kirker. Den omtales ofte som "Gloria" eller "Gloria in Excelsis". I østlige kirker brukes en eldre form av samme lovsang. Teksten begynner med ordene som ifølge Evangeliet etter Lukas (2, 14) ble sunget av englene ved Kristi fødsel. Dette følges av vers som dels lovpriser den treenige Gud, og dels har form av bønn. Referansen til Den hellige ånd er tydelig et senere tillegg, og finnes ikke i den greske versjonen. Den eldste kjente versjonen er på gresk, og går tilbake minst til 2. århundre. Formen som brukes i østlige kirker i dag er datert til 4. århundre. Den latinske formen avviker noe fra denne; det er to ubetydelige tillegg, men først og fremst er det lengden som er forskjellige, da den greske formen har omkring ti ekstra vers. Historie. Den første pave som inkluderte sangen i messen var Telesforus (125 – 136), som innførte den i liturgien for julefeiringen. Dette er det mest naturlige stedet for den, ettersom den bruker tekst fra juleevangeliet. Pave Symmachus (498-514) innførte den som fast del av messen på alle søndager, unntatt i adventstiden. "Gloria" er sammen med "Te Deum" de eneste bevarte oldkirkelige "psalmi idiotici" (privatsalmer), det vil si lovsanger utenom de bibelske fra Salmenes bok. Liturgisk bruk. I den katolske kirke synges (eller resiteres dersom det ikke er noen forsanger eller kor tilstede) lovsangen på alle søndager unntatt i fasten og adventstiden, på store festdager og på andre messer dersom det er en spesiell festdag. I mange lutherske kirker, inkludert Den norske kirke, synges eller resiteres den også hver søndag og på andre spesielle dager. Apollo-programmet. Apollo-programmet var en rekke bemannede romferder som den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA gjennomførte fra 1967 til 1972. Målet med programmet var å sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake til Jorden. Det lyktes gjennom ferden med Apollo 11. Astronauten Neil Armstrong tok menneskehetens første steg på månen 21. juli 1969 (norsk tid; i de amerikanske tidssonene skjedde dette den 20. juli). Forut for Apollo-programmet var Mercury-programmet og Gemini-programmet. Apollo-programmet ble ledet av den tyske rakettforskeren Wernher von Braun. Ved inngangen til 1960-årene var det militære rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen på det høyeste. Satellittprogrammer og utforskningen av rommet ble del av dette, etter at Sovjetunionen hadde overrasket hele verden med sine Sputnik-satellitter. De amerikanske romprogrammene startet i 1961, og daværende president John F. Kennedy uttalte at USA innen utløpet av 60-årene ville sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake. Det ble produsert en kjempemessig bærerakett, Saturn, for å frakte månelandingsmodulen og selve Apollo-kapselen ut i rommet og i bane til månen. Tre astronauter omkom i en brann under en test av systemet i 1967. I 1968 ble den første måneferden gjennomført med Apollo 8, men da uten å lande. Etter ytterligere en test av månelanderen, ble det gitt klarsignal for den aller første månelandingen i juli 1969. Den i særklasse mest kjente av Apollo-ferdene er Apollo 11, som landsatte de første menneskene på månen. Sammen med Neil Armstrong var Edwin «Buzz» Aldrin på månens overflate, som henholdsvis første og andre mann på et annet himmellegeme, mens Michael Collins oppholdt seg i kommandoseksjonen som gikk i kretsløp rundt månen. Apollo-programmet bestod av totalt elleve bemannede ferder, Apollo 7 til Apollo 17. Til sammen seks ferder greide å landsette mennesker på månen: Apollo 11, 12, 14, 15, 16 og 17. Programmet ble avsluttet i desember 1972 med Apollo 17. Til sammen tolv personer har vært på månen, og ingen har vært der mer enn én gang. Den tredje planlagte månelandingen, Apollo 13, endte nesten med katastrofe. Etter en eksplosjon i en oksygentank i serviceseksjonen mistet mannskapet oksygen samt strøm. Apollo 13 ble lagt i en nødbane, der det ble slynget tilbake mot Jorden etter at det hadde rundet månen. Å få det havarerte romfartøyet samt mannskapene tilbake igjen blir av mange betraktet som en kanskje like stor bragd som det å landsette mennesker på månen. Senere har ingen mennesker vært på månen, til tross for at teknologien har utviklet seg radikalt siden den gang. Presidenten i USA, George W. Bush, har imidlertid i 2005 lansert planer om å gjenoppta bemannede måneferder. Apollo-programmet fikk som tidligere amerikanske bemannede programmer navn inspirert fra de store sivilisasjonene i oldtiden. Big Bang. Big Bang, også kalt det store smellet, er populærnavnet på en type modeller innen kosmologien som beskriver universets utvikling fra en tett, varm fase fram til i dag. Selve navnet «Big Bang» ble introdusert av den engelske astrofysikeren Fred Hoyle som en lett nedsettende betegnelse i et radioforedrag på 1950-tallet. Men Big Bang-modeller av universets historie ble studert allerede av den russiske matematikeren Alexander Friedmann i begynnelsen av 1920-årene. Han påviste at Einsteins generelle relativitetsteori naturlig fører til ekspanderende modeller av universet. Noen år senere, men uavhengig av Friedmann, kom den belgiske fysikeren Georges Lemaitre fram til det samme resultatet. Modellene til Friedmann og Lemaitre ble imidlertid først tatt alvorlig etter at den amerikanske astronomen Edwin Hubble i 1929 påviste at fjerne galakser beveger seg vekk fra oss, og at deres hastigheter øker med avstanden fra oss. De ekspanderende løsningene i generell relativitetsteori gir en naturlig tolkning av disse observasjonene som et resultat av at rommet mellom galaksene utvider seg. At rommet utvider seg betyr ganske enkelt at den fysiske avstanden mellom to gitte objekter øker med tiden. Som en konsekvens av dette må alt innenfor den delen av universet som vi kan observere en gang for lenge siden ha vært samlet på et mye mindre område. Ekstrapolerer vi modellene langt nok tilbake i tid, kommer vi til et punkt der alle punktene innenfor vårt observerbare univers var samlet i et infinitesimalt område. Nøyaktig hvor lenge siden universet var slik avhenger av parametre som for eksempel massetettheten i universet. Med de beste målingene av de relevante størrelsene vi har tilgjengelige nå, finner man at dette var universets tilstand for omtrent 13,7 milliarder år siden. Det er imidlertid all grunn til å tro at modellen bryter sammen før vi kommer til dette punktet, blant annet fordi kvantegravitasjonseffekter blir viktige. Big Bang-modellene sier derfor strengt tatt ingenting om universets tilblivelse, men bør oppfattes som modeller for universets historie og utvikling fra en tett og varm fase fram til dagens situasjon. Det viktigste empiriske grunnlaget for Big bang-modellene er den kosmiske mikrobølgebakgrunnen, mengdeforholdene av de letteste grunnstoffene, og det kosmologiske rødskiftet. Hubbles lov og kosmologisk ekspansjon. Denne lineære sammenhengen er kjent som Hubbles lov. Gitt antakelsen at universet er homogent og isotropt betyr denne observasjonen at hele det synlige universet må ha vært samlet i et svært lite området på et tidligere tidspunkt. Kosmisk mikrobølgebakgrunn. Forutsigelsen om at universet tidligere har vært i en svært tett tilstand innebærer også at temperaturen må ha vært svært høy. Når temperaturen er så høy at en stor andel av fotonene i den termiske strålingen kan ionisere hydrogen vil midlere fri veilengde for et foton være kort. Når universet utvidet seg falt temperaturen, og når temperaturen var lav nok til at hydrogen ikke lenger ble ionisert ble universet gjennomsiktig. I følge Big Bang-teorien skal det ikke ha vært noen vesentlig absorbsjon av denne strålingen etter denne fasen. Den kritiske temperaturen der strålingen ble frigjort var ca 3300 K og rødforskyvningen siden denne fasen er omkring z=1100. Dette betyr at Big Bang-teorien forutsier at universet har en homogen og isotrop bakgrunn av termisk stråling med en karakterisktisk stråling omkring 3 K. Denne strålingen er observert i overenstemmelse med forutsigelsen og er målt i stor nøyaktighet av blant annet satelittene COBE og WMAP. Mengdeforhold av lette grunnstoffer. Den høye temperaturen og tettheten ved begynnelsen av Big Bang innebærer at i en kort periode kunne protoner og nøytroner fusjonere til tyngre kjerner. Denne prosessen er kjent som Big Bang-nukleosyntese. Gitt forholdet mellom antall fotoner og antall protoner på dette tidspunktet forutsier Big Bang-modellen i hvilke mengder de ulike grunnstoffene ble laget. De grunnstoffene som ble dannet i nukleosyntesen er deuterium, helium-3, helium-4 og litium-7. Forutsigelsen fra modellen er i tilfredsstillende overensstemmelse med observasjoner. Inflasjonsepoken. Begge problemene løses hvis man antar at universet en gang like etter Big Bang hadde en fase med svært rask ekspansjon. En slik rask ekspansjon vil kunne drive områder i kausal kontakt så langt fra hverandre at de ennå ikke har kommet i kausal kontakt igjen. Dette forutsetter at rommet har ekspandert så raskt at avstanden mellom punkter økte mye raskere enn lyshastigheten. Flathetsproblemet løses ved at den raske ekspansjonen naturlig driver universets geometri mot en flat geometri uavhengig om det har positive eller negativ krumning. Dermed gir inflasjonshypotesen en naturlig forklaring på hvorfor universet ser ut til å startet i en tilstand om var svært nær flat geometri. Det finnes ingen konsensus om hva som forårsaket den raske ekspansjonen i inflasjonsepoken. Sten Stensen. Sten Einar Stensen (født 18. desember 1947 i Lier) er en tidligere norsk skøyteløper. Han er den eldste av de fire «S»-ene (de øvrige er Jan Egil Storholt, Amund Sjøbrend og Kay Stenshjemmet). Han representerte Drammens Skøiteklub. Stensen var en fremragende langdistanseløper, og satte to verdensrekorder på 10 000 meter i 1976. 21. mars 1976 ble han den første som gikk under 14.40 – på Medeo-banen i Alma Ata. Han ble verdensmester allround i 1974 (sølv 1973 og 1976, bronse 1977), og europamester i 1975 (sølv 1976 og 1978). Høyest rager kanskje OL-gullet på 5 000 meter fra Innsbruck i 1976, i de samme lekene tok han sølv på 10 000 meter. I 1972 tok han OL-bronse på begge langdistansene. Stensen har i alt 12 distanseseire ved internasjonale mesterskap. Han ble norgesmester på skøyter i 1973 og 1974. I 1974 ble han tildelt Morgenbladets Gullmedalje og han fikk Oscarstatuetten både i 1974 og 1976. Etter OL-gullet i Innsbruck ble han tildelt Fearnleys olympiske ærespris. Stensen ble ansatt i Forsvaret i 1969, men har siden vært selvstendig næringsdrivende, bl. a. med "Stensen Båt". Fra 1980 til 1998 var han skøytereporter i NRK. Komet. Kometen Hyakutake 24. mars 1996 En komet er et astronomisk objekt som hovedsakelig består av is. I solsystemet har kometer vanligvis veldig elliptiske omløpsbaner rundt sola. Langt ute i solsystemet inneholder en komet av stein- og metallpartikler som er innefrosset i is. Det er derfor kometer blir også kalt for «skitne snøballer» eller «frosne jordklumper». Når kometen nærmer seg solen, blir det dannet et gasskappe som solstrålingen får til å lyse. Når kometen når det innerste av sin bane, blir den synlig, da solen smelter av isen og får kometen til å kaste av en sky av is og damp (en komethale) i retning ut fra Sola. Komethalen kan være flere millioner kilometer lang. I motsetning til de fleste andre himmellegemer har man visst om kometer siden oldtiden. Det er blitt funnet kinesiske tegninger av Halleys komet fra år 240 f.Kr. Kometer blir ofte sammenlignet med asteroider. Vitenskapmenn mener at noen asteroider er utbrente kometer, hvor solen har fått all isen til å fordampe slik at den ikke lenger kaster en hale. Opprinnelse. Kometer er trodd å ha to ulike punkt til sin opprinnelse i Solsystemet. Det ene er i Kuiper-beltet, fra Solen. Det andre er Oort-skyen, en sfære med kometlignende himmellegemer fra Solen. Kometer som ikke varer så lenge, med baner på 200 år eller mindre, tros komme fra Kuiper-beltet, mens kometer med en lang bane, som Hale-Bopp, som tar tusenvis av år, regner en med kommer lenger utenfra. Halleys komets bane er slik at en tror den opprinnelig har vært en komet med en lang bane, men som har blitt fanget av gravitasjonen fra gassplaneten i Solsystemet og sendt innover til det indre Solsystem. Halley er i en gruppe med kometer som en kaller for «Halley-familie kometer». Fysiske egenskaper. a>. Kjernen måler omtrent seks kilometer på tvers. Kjernen. Kjernen i en komet varierer i størrelse mellom ca. 100 m og flere titalls kilometer. Den består av bergarter, støv, vannis og ulike frosne gasser som karbonmonoksid, karbondioksid, metan og ammoniakk. De beskrives ofta som «skitne snøballer», men i den senere tid har observasjoner avslørt tørre overflater dekket av stein og støv, noe som betyr at isen er gjemt under overflaten. Kometer inneholder også et antall organiske forbindelser – i tillegg til de nevnte finnes for eksemel metanol, hydrogencyanid, formaldehyd, etanol og etan i tilllegg til mer komplekse molekyler som lengre hydrokarbon og aminosyrer. Kometkjerner har i allmenhet en svært uregelmessig form siden de mangler tilstrekkelig masse, og dermed gravitasjon, til å oppnå hydrostatisk likevekt – bli kuleformet. Bemerkelsesverdig nok er kometkjerner blant de mørkeste objektene man kjenner til i solsystemet. Romsonden Giotto oppdaget at kjernen i Halleys komet reflekterer bare 4 % av det innkommende lyset og Deep Space 1 målte en enda lavere refleksjon på Borelly med bare 2,4–3 %. Dette kan sammenlignes med asfalt som reflekterer ca. 7 % av innkommende lys. Forklaringen antas å være at kjernens overflate i stor del er dekket av komplekse organiske grunnstoff. Strålingen fra solen fordamper de mer flyktige gassene og etterlater de lange hydrokarbonene som ofte er svært mørke. Denne mørke overflaten fører også til at fordampingen av gassen akselererer. Omløpsbanens egenskaper. De fleste kometene har strukne elliptiske omløpsbaner som tar dem nær solen på deler av ferden. Kometer klassifiseres ofte etter siderisk omløpstid der den lengre omløpstiden innebærer en mer strukket ellipse. Ferrosilisium. Ferrosilisium, ferrolegering bestående av jern og silisium. Legeringen produseres ofte ved "karbotermisk reduksjon", hvor malmer av det ønskede produktet reagerer med karbon ved høye temperaturer i en smelteovn. Ferrosilisium er et halvfabrikat som brukes i framstilling av rustfritt stål, karbonstål og andre legeringer. Norge er en stor produsent av ferrosilisium. Dette skjer blant annet gjennom selskapene Elkem og Fesil. Knut Johannesen. Knut «Kupper'n» Johannesen (født 6. november 1933 i Oslo) er en tidligere norsk skøyteløper. Han representerte Arbeidernes Skøyteklubb (ASK). Knut Johannesen ble verdensmester i 1957 og 1964, europamester i 1959 og 1960, og vant norgesmesterskapet hele 8 ganger (1955 og 1957–1963). Johannesen var norsk flaggbærer både i vinter-OL 1960 i Squaw Valley og i vinter-OL 1964 i Innsbruck. Han ble olympisk mester på 10 000 m i 1960 og på 5000 m i 1964. Han satte flere verdensrekorder i løpet av karrieren. Da han tok OL-gull på 10 000 m i Squaw Valley i 1960, gikk han på 15.46,6, en forbedring av Hjalmar Andersens 8 år gamle offisielle rekord med 46 sekunder. Da han gikk 5000 m på 7.37,8 på Bislett i 1963, slo han Boris Sjilkovs 8 år gamle rekord fra vidunderbanen Medeo med nesten 8 sekunder. I 1963 satte han også verdensrekord på 3000 m med 4.33,9 på Bislett. Johannesen fikk Morgenbladets gullmedalje for 1957-sesongen med VM-tittelen, tidenes første Oscarstatuett etter 1959-sesongen med EM-gull. Etter rekordløpet i Squaw Valley ble «Kupper'n» kåret til Norges beste idrettsutøver gjennom tidene, og fikk Sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn for 1960, samt Fearnleys olympiske ærespris. Deretter fulgte to svakere sesonger, før han med Stein Johnsons nye treningsopplegg igjen ble en av verdens beste skøyteløpere i 1963 og 64-sesongene. Knut Johannesens navn blir også gjerne knyttet til fyndordene «Sølv er nederlag» samt «to indre og vekk me`n!». Regn. Regn er en form for nedbør, og kan opptre i andre former som snø, sludd, slaps (på bakken), hagl og dugg. Regn opptrer når vanndråper faller mot jordoverflaten fra skyer. Ikke alt regn når jordoverflaten, da noe fordamper når det faller gjennom tørr luft. Regn i naturen. Regn har en stor rolle i vannets kretsløp, der fuktighet fra havet fordamper og kondenserer til skyer, for så å falle tilbake til jorden som nedbør, og til slutt renner tilbake igjen til havet via elver. En liten del av vanndampen i luften kommer også fra vegetasjon. Regnmengden blir målt med en nedbørmåler, og vanligvis uttrykt i millimeter. Nedbøren blir målt i løpet av en tidsperiode, som regel 12 eller 24 timer (et nedbørdøgn). Dersom det kommer 1 mm regn på 1000 m² tilsvarer det 1 m³ eller 1 tonn vann. 1 mm regn fordelt på en kvadratmeter er altså 1 liter vatn. I Norge blir nedbørmålerne tømt til faste tider hver dag og vidareformidlet til Meteorologisk Institutt. I tillegg har man automatiske nedbørmålere (Pluviometer) som registrerer nedbøren fortløpende. Fallende regndråper blir ofte tegnet som en tåre  — runde i bunnen og smalere på toppen — men dette er ikke riktig. Bare dråper som drypper fra et legeme er tåreformet i det de blir dannet. Små regndråper er nesten runde, mens større dråper er helt flate med samme form som en hamburger. Svært store regndråper har form som en fallskjerm. Philipp Lenard studerte formen på regndråper i 1898. Han fant ut at små regndråper (mindre enn 2 mm i diameter) var så godt som sfæriske, og jo større de ble (til omtrent 5 mm i diameter) jo flatere ble de. Ble de større enn 5 mm ble de ustabile og delte seg opp. I snitt er regndråper 1 til 2 mm i diameter. De største regndråpene som er registrert var så store som 10 mm. Det var i Brasil og på Marshalløyene i 2004. Dette ble forklart ved kondensasjon på store røykpartikler eller ved kollisjon mellom dråper i små områder med store mengder flytende vann. Regndråper treffer bakken med sin terminalfart, som øker med dråpestørrelsen. I havnivå uten vind vil yr med dråpestørrelse på 0,5 mm ha en fart på omtrent 2 m/s, mens dråper på 5 mm har en fart på rundt 9 m/s. Generelt har regn en pH like under 6. Dette kommer av at atmosfærisk karbondioksid blir løst opp i vanndråpene og danner små mengder med kullsyre, som senker pH-verdien. I enkelte ørkenområder kan støv i luften føre til kalsiumkarbonat i dråpene som nøytraliserer syren, slik at regndråpene kan bli nøytrale og til og med basiske. Regn med pH under 5,6 blir regnet som sur nedbør. Av og til kan man merke at det regner kraftigere like etter et lynnedslag. Dette kommer av bipolaspektet i vannmolekylet. Det intense elektriske og magnestiske feltet som lynet genererer tvinger vannmolekylene i den nærliggende luften inn i rekker. Disse molekylene danner da tråder med vann, og når det elektriske og magnetiske feltet forsvinner, danner disse vanntrådene dråper som så faller som intenst regn. Klassifisering. Vi kan klassifisere regn på forskjellige måter. Regndråper som er mindre enn 0,5 mm i diameter og har en fart på rundt 2 m/s eller mindre kalles yr. Yr kan igjen kategoriseres som lett, moderat eller kraftig, alt etter sikten. Større dråper, eller mindre dråper med stor avstand mellom seg, blir klassifisert som regn. Dette kan igjen kategoriseres som svakt, moderat eller kraftig, alt etter mengde og sikt. Her i Norge, og i noen andre land, definerer man også nedbør etter hva slags skyer de faller fra. Regn faller da fra stratiformede skyer, særlig stratus og altostratus som da blir kalt nimbostratus om det faller regn fra dem. Disse skyene og regnet som kommer fra dem dekker ofte store områder, og kan være relativt langvarig. Regn som faller fra cumuliformede skyer kalles regnbyger. Regnbyger er ofte lokale og varer kanskje bare et par minutter. Enkelte byger kan derimot være svært kraftige, særlig i forbindelse med tordenvær. Ofte kan det være lange perioder med opphold mellom bygene, men med stor skytetthet kan bygene komme med korte mellomrom eller gå over i hverandre. Vedvarende regn kan føre til flom over store områder, mens kraftige byger kan føre til brå, lokale flommer. Av og til kan underkjølte vanndråper falle fra skyer som underkjølt regn. Når disse dråpene, som har temperatur under fryspunktet, treffer bakken vil de momentant fryse til is. Effekt på jordbruk. Regnbyge på Fyn i Danmark Nedbør, og særlig regn, har en stor effekt på jordbruk. Med få unntak trenger alle planter litt vann for å overleve. Både for mye og for lite regn kan derimot være skadelig og ødelegge avlinger. Tørke kan ta livet av store avlingar, mens svært vått vær kan føre til sykdom og skadelig sopp. Forskjellige planter trenger forskjellige mengder regn for å overleve. En kaktus trenger for eksempel svært lite vann, mens tropiske planter vanligvis trenger hundrevis av millimeter for å overleve. Menneskelig påvirkning. Forurensning fra menneskelege kilder, som for eksempel bileksos, danner små kondensasjonskjerner som kan føre til økt skydekke og dermed øke sannsynligheten for regn. Trafikk fører til økt forurensning gjennom en vanleg uke, og dette gjør at muligheten for regn også øker. I urbane strøk er derfor ofte lørdagen den dagen i uka det regner mest, fordi forurensningsmengden har samlet seg opp i løpet av de fem arbeidsdagene. Spesielt gjelder dette i kystnære områder. I store byer på østkysten av USA er det 22 % større risiko for regn på lørdager enn på mandager. Kunstig regn. Det har vært mye diskusjon om det er mulig å danne kunstig regn, en teknikk som blir kalt å "så" skyer. I følge denne teorien kan en sprøyte kjemikalier som sølvjodid eller tørris inn i skyer, og små vanndråper vil så fryse på disse partiklene. Disse vil så falle ned til jorden og smelte på veien. Kultur. Kulturelle holdninger til regn varierer rundt om i verden. I den tempererte vestlige verden har regn tradisjonelt en trist og negative konnotasjoner i motsetning til den lyse og glade solen. I tørre områder som India blir regn mottatt med glede. Flere kulturer har utviklet metoder for å ta seg av regn, og har utviklet flere beskyttelsesinnretninger som paraplyer og regnklær, og avledningsinnretninger som avløpsrenne og overvannsrenne. Mange foretrekker også å være inne på regnfulle dager, særlig i tropiske klimaer der regn ofte er fulgt av tordenvær, eller der regnet er særlig kraftig (monsun). Regn kan bli samlet opp som drikkevann. Store nedbørmengder, særlig der jordsmonnet har blitt forherdet etter en tørkeperiode og ikke kan absorbere vann, kan føre til flom. Mange synes at duften under og rett etter et regnvær er god eller utpreget. Kilden til denne lukten er petrichor, en olje som blir produsert av plantene, så absorbert av steiner og jord og senere sluppet ut i luften ved regn. Nøytron. Et nøytron er en subatomær hadronpartikkel med symbolet symbol n eller n0, ingen elektrisk ladning og en masse marginalt større enn protonet. Med unntak av hydrogen, består alle atomkjerner av både protoner og nøytroner, som kalles nukleoner. Antallet protoner i kjernen er atomnummeret og definerer hvilket grunnstoff atomet danner. Antallet nøytroner, som er nøytronnummeret, bestemmer hvilken isotop atomet er av grunnstoffet. Egenskaper. Utenfor atomkjernen er nøytroner ustabile og har en gjennomsnittlig levetid på 886 sekunder (ca. 15 minutter). De omdannes til et elektron, en antinøytrino og et proton. Nøytroner i denne ustabile formen er kjent som frie nøytroner. Denne formen for radioaktiv nedbrytning (betastråling) forekommer også i noen atomkjerner. Partikler i kjernen er vanligvis resonanser mellom nøytroner og protoner som omformes ved emisjon og absorbsjon av pioner. Et nøytron er klassifisert som et baryon, og består av to nedkvarker og en oppkvark. Nøytronets antimaterieekvivalent er antinøytronet. Antallet nøytroner bestemmer isotopen av et grunnstoff. For eksempel har karbon-12 6 protoner og 6 nøytroner, mens karbon-14 har 6 protoner og 8 nøytroner. Isotoper er atomer av samme grunnstoff med samme atomtall men forskjellige masser på grunn av et forskjellig antall nøytroner. Vekselvirkninger. Nøytronet vekselvirker gjennom alle fire standardformer av fysisk vekselvirkning. Disse fire er elektromagnetisk kraft, svak kjernekraft, fargekraft og gravitasjonskraft. Selv om nøytronet har null netto ladning, er det likevel sammensatt av elektrisk ladde kvarker, på samme måte som et nøytralt atom er sammensatt av ladde protoner og elektroner. Derfor påvirkes nøytronet gjennom elektromagnetisk vekselvirkning. Nettoladningen er null, slik at hvis man er så langt unna nøytronet at det synes å ikke ha volum, vil totaleffekten av den elektriske kraften bli null. Derimot vil ikke bevegelsen av ladninger inni nøytronene utlikne hverandre, og det er dette som gir nøytronet sitt magnetiske dipolmoment. Gravitasjon omtales oftest ikke i forbindelse med nøytroner. Dette er fordi nøytroner vanligvis studeres med hensyn til subatomære vekselvirkninger. I den subatomære verden er gravitasjonen uvesentlig i forhold til de tre andre kreftene, som er mye sterkere over korte avstander. Når så mye er sagt vil et fritt nøytron akselerere i samme grad i jordens gravitasjonsfelt som for eksempel en murstein. Ladde partikler (slik som protoner, elektroner eller alfa-partikler) og elektromagnetisk stråling (slik som gammastråler) taper energi når de passerer gjennom materie. De utøver elektriske krefter som ioniserer atomer i materialet de passerer gjennom. Energien som tas opp gjennom ionisering er lik energien som tapes av den ladde partikkelen, som dermed taper fart eller, i gammastrålens tilfelle, blir absorbert eller spredt (se Comptoneffekten). Det nøytrale nøytronet skaper derimot ingen ionisering av atomer som det passerer. Kjernekrefter er en helt annen sak. Kjernekrefter spiller stor rolle når nøytroner passerer gjennom vanlig materie. Et fritt nøytron vil fortsette på sin vei frem til det kolliderer med en atomkjerne. Når dette skjer, kan nøytronene og kjernen spres (avbøyes eller saktnes ned), absorberes, eller transformeres til noe annet. For eksempel i reaksjonen n + 3He → 1H + 3H, ser det ut til at protonet og nøytronet har byttet plass, og kinetisk energi frigjøres. I mange tilfeller dannes sekundære partikler og energi kan brukes opp eller frigjøres. (Tegnforklaring: n=nøytron; 3He = kjerne bestående av to protoner og et nøytron; 1H = kjerne bestående kun av et proton; 3H = kjerne bestående av et proton og to nøytroner.) Nøytroner, liksom andre partikler, kan gjennomgå elastiske kollisjoner. En kollisjon er elastisk hvis summen av kinetisk energi bevares i alle retninger. For eksempel gjennomgår biljardkuler tilnærmet elastiske kollisjoner med hverandre. Bevaringsloven for bevegelsesmengde gjelder også, som i enhver kollisjon. Hvis kjernen som blir truffet i en elastisk kollisjon er tung, får den relativt liten fart, men hvis den kun består av et proton, med omtrent samme masse som nøytronet, kan det bli skutt fremover med en stor del av den opprinnelige farten til nøytronet, som selv mister fart. Påvisning av nøytroner. Den vanlige måten å påvise en ladet partikkel, ved å lete etter spor av ionisering, virker ikke direkte for nøytroner. Nøytroner som elastisk spres av et annet atom kan lage et spor av ionisering som er påviselig, men disse eksperimentene er vanskelige å utføre og andre metoder for å påvise nøtryoner, gjennom å tillate dem å vekselvirke med atomkjerner, brukes oftere. En vanlig metode for å påvise nøytroner innebærer å omforme energien som frigjøres gjennom slike reaksjoner til elektriske signaler. Nuklidene 3He, 6Li, 10B, 233U, 235U og 239Pu er nyttige til dette. En god diskusjon om nøytronpåvisning kan finnes i kapittel 14 i boken "Radiation Detection and Measurement" av Glenn F. Knoll (John Wiley & Sons, 1979). Anvendelse. Nøytronet spiller en viktig rolle i mange kjernereaksjoner. For eksempel, å fange nøytroner resulterer ofte i nøytronaktivisering, som forårsaker radioaktivitet. Kunnskap om nøytroner og deres oppførsel har vært særlig viktig i utviklingen av kjernekraftverk og kjernevåpen. Utviklingen av, basert på totalrefleksjon i hule glass *capillary* tuber eller refleksjon fra bulkete aluminium plater, har drevet pågående forskning innen og. En anvendelse av nøytron emittere er påvisningen av lette kjerner, spesielt hydrogenet sin finnes i vannmolekyler. Når et raskt nøytron kolliderer med en lett kjerne, mister det en stor andel energi. Ved å måle raten som trege nøytroner returnerer til sonden med etter å ha blitt reflektert av hydrogenkjerner, kan en nøytronsonde fastslå vanninnholdet i jord. Nøytronkilder. Fordi frie nøytroner er ustabile, kan de kun hentes fra kjernedesintegrasjon (nøytronstråling), kjernereaksjoner, og høy energi-reaksjoner (slik som bakgrunnsstråling eller i akselerator). Frie nøytronstråler kommer fra nøytronkilder gjennom nøytrontransport. Nøytronenes mangel på elektrisk ladning forhindrer ingeniører og de som utfører ekseperimenter å styre eller akselerere dem. Ladde partikler kan akselereres, saktnes ned eller avbøyes ved å bruke elektriske eller magnetiske felt. Men disse metodene har nesten ingen virkning på nøytroner (på et fritt nøytron vil det ha en svak virkning av et magnetfelt, på grunn av det magnetiske momentet). Oppdagelse. I 1930 fant Walther Bothe og H. Becker i Tyskland at hvis de veldig energetiske alfapartiklene som sendes ut fra polonium treffer enkelte av de lette grunnstoffene, særlig beryllium, bor eller litium, vil en form for uvanlig gjennomborende stråling oppstå. Til å begynne trodde en at dette var gammastråling, selv om det var mye mer gjennomborende enn noen kjent form for gammastråling, og tross at detaljene i eksperimentelle resultater ble veldig vanskelige å tolke på dette grunnlaget. Det neste viktige bidraget ble rapportert i 1932 av Irène Joliot-Curie og Frédéric Joliot i Paris. De viste at hvis denne ukjente strålingen falt på parafin eller noen annen forbindelse som inneholdt hydrogen, ville det sendes ut protoner med veldig høy energi. Dette var ikke i seg selv uoverensstemmende med antakelsen at det var gammastråling, men detaljerte kvantitative analyser av dataene ble vanskeligere å forene med en slik hypotese. Endelig, senere i 1932, utførte fysikeren James Chadwick i England en rekke eksperimenter som viste at gammastråling-hypotesen var ubrukelig. Han foreslo at den nye formen for stråling bestod av partikler uten ladning med noenlunde lik masse som protonet, og han gjennomførte en rekke eksperimenter som bekreftet denne teorien. Slike uladde partikler ble etterhvert kalt «nøytroner», tydeligvis fra den latinske stammen for "neutral" og den greske endelsen "-on" (slik som i "elektron" og "proton"). Nyere utvikling. En gruppe ledet av Francisco-Miguel Marqués ved CNRS Laborartory for Nuclear Physics har foreslått en hypotese om eksistensen av stabile klynger av fire nøytroner, eller tetranøytroner, basert på observasjoner av desintegrasjon av beryllium-14 kjerner. Dette er spesielt interessant, fordi nåværende teori mener at disse klyngene ikke er stabile, og bør derfor ikke eksistere. Antinøytron. Antinøytronet er nøytronets antipartikkel. Det ble oppdaget av Bruce Cork i 1956, et år etter antiprotonet ble oppdaget. CPT-symmetri setter sterke begrensninger på de relative egenskapene til partikler og antipartikler og, derfor, er åpent for strenge prøver. Massene til nøytronet og antinøytronet er like til en del i (9±5)×10-5. Elektromagnetisk stråling. Elektromagnetisk stråling er energi i form av fotoner som strømmer med lysets hastighet fra en strålingskilde. Elektromagnetisk stråling kan oppfattes som bølger, derfor kalles det også "elektromagnetiske bølger". For oversikt over bølgelengdeområdet for de ulike typene, se elektromagnetisk spekter. For bølgelengdeområdene for de ulike fargene i det synlige området, se lys. elektromagnetisk stråling, energi som overføres gjennom det tomme rom eller gjennom et materielt medium i form av elektromagnetiske bølger. Elektromagnetisk stråling brukes også delvis for å betegne utsendelse og forplantning av slike bølger. Maxwells likninger beskriver elektromagnetismen som interaksjonen mellom svingende elektriske og magnetiske felt. Forsøkt sagt på en litt enklere måte er en enkeltbølge av det vi kaller elektromagnetisk stråling, noe som forflytter seg svært fort og er en sammensetning av to typer kraftfelt: et elektrisk felt og et magnetisk felt. Disse to feltene står ikke stille, men endrer seg hele tiden og brer seg utover fra strålingskilden med lysets hastighet. Lys er ikke materie (altså: ikke et stoff), og kan ikke veies i kg. Men vi kan si at lys er eller inneholder energi. Elektromagnetisk stråling har forskjellige egenskaper og bruksområder avhengig av henholdsvis bølgelengden eller frekvensen. Den strålingen vi alle kjenner best, er lys. Alt lys er elektromagnetisk stråling. Bølgelengdene for synlig lys er fra ca. 400 nm til ca. 800 nm (se tabellen). Hva som er synlige farger for den enkelte, avhenger av øynenes netthinner, som kan ha varierende følsomhet, avhengig av genetisk arv og etterhvert aldersrelaterte endringer. Elektromagnetisk stråling har både bølge- og partikkelegenskaper. I den klassiske mekanikken ble strålingen beskrevet som bølger, og en slik beskrivelse gjør oss i stand til å beregne de vanligste egenskapene ved elektromagnetisk stråling. Ved inngangen til 1900-tallet ble det imidlertid klart at en slik beskrivelse ikke er fullstendig og at en fullstendig beskrivelse også innebærer en kvantemekanisk beskrivelse i form av partikler (fotoner). Et foton er "den minste energimengden med lys det går an å sende ut av en bestemt farge". (Den minste energimengden med elektromagnetisk stråling det går an å sende ut av en bestemt bølgelengde.) Til forskjell fra mekaniske bølger trenger ikke elektromagnetisk stråling noe medium å forplante seg (propagere) i. Dette aspektet ved elektromagnetisk stråling var lenge gjenstand for mye diskusjon men ble "entydig" vist ved Michelson-Morley eksperimentet i 1887. Det ble hevdet at universet var fylt av et stoff som man kalte eter – og at denne eteren fungerte som medium for den elektromagnetiske strålingen. Michelson-Morley ønsket i utgangspunktet å påvise denne eteren, men eksperimentet deres førte ironisk nok til en avvisning av noen mulighet for eter. Røntgenstråler er et eksempel på elektromagnetisk stråling som kan benyttes for i prosessen med å helbrede mennesker, men kan føre til blant annet celleforandringer hvis man eksponeres for store doser. De mer energirike gammastrålene kan komme til å utrydde alt liv på jorden i følge noen astronomer. Elektromagnetisk stråling anvendes i mange menneskeskapte innretninger og teknologier – for eksempel til å overføre TV og radiosendinger samt trådløse datanett og mobiltelefoni. Elektromagnetisk stråling benyttes også for å varme mat i mikrobølgeovner (som har vist seg å interferere med trådløse datanett). Det er liten tvil om betydningen av elektromagnetisk stråling for universet slik vi kjenner det. Den kosmiske bakgrunnsstrålingen er nok et eksempel på elektromagnetisk stråling. formula_1 eller formula_2 "h" er Plancks konstant, og λ (lambda) er bølgelengden til strålingen. Jo kortere bølgelengde, desto mer energi. Grunnen til dette er at ettersom lyshastigheten (den elektromagnetiske strålingens hastighet) er konstant må frekvensen økes når bølgelengden går ned. Energien i elektromagnetisk stråling ligger altså i frekvensen (bølgebevegelsen) og ikke i hastigheten! Royal Air Force. Royal Air Force (det kongelige britiske luftforsvaret, RAF) er Storbritannias flyvåpen. RAF ble etablert 1. april 1918 da RFC (Royal Flying Corps) og RNAS (Royal Naval Air Service) ble slått sammen. Organisasjon. Overhodet for RAF kalles "Chief of the Air Staff" (CAS) og er for tiden luftvisemarskalk Glenn Torpy. Mindre inndelinger er flystasjoner, vinger og skvadroner. Utskifting av materiell. Spydspissen til RAF i fremtiden vil være 232 stk Eurofighter Typhoon (disse er under levering), og 90 stk F-35B (leveres fra 2012). I tillegg vil Royal Navy få 60 F-35B, som skal brukes på Storbritannias to fremtidige hangarskip (disse kan ha 30-36 hver). I prosessen vil et par eldre fly bli byttet ut. Royal Navys Sea Harrier (ble vraket i 2006) og RAFs Harrier vil bli byttet ut med F-35B, som har de samme STOVL egenskapene. Samtidig vil Tornado F3 og Jaguar GR3A bli byttet ut med Eurofighter Typhoon innen 2010. New Delhi. New Delhi (hindi:, punjabi:; urdu:) er hovedstaden i India. Byen har et areal på 42.7 km², og et innbyggertall på 302 363 (2001). New Delhi ligger i storbyområdet Delhi, og både den indiske regjeringen og myndighetene i "National Capital Territory of Delhi" holder til her. Byen ble tegnet av den ledende britiske arkitekten Edwin Lutyens, og er kjent for sine mange landemerker. Lutyen la vekt på å legge gatenettet slik at de historiske minnesmerkene i gamlebyen er lette å oppsøke. En bred bulevard fører mellom ulike offentlige bygninger, blant annet India Gate, et minnesmerke over falne indere under første verdenskrig og de anglo-afghanske krigene. Rashtrapati Bhavan er en bygning i rød sandstein og marmor, i sin tid visekongens, nå presidentens embetsbolig. Goa. Goa (konkani: गोंय, goṃya; marathi: गोवा, govā) er Indias minste delstat. Den ligger midt på Indias vestkyst, ved Indiahavet. Goa har et flateinnhold på 3 702 km² og omtrent 1 453 000 innbyggere (januar 2008). Goas hovedstad er Panaji, tidligere kjent som "Pangim" (fra portugisisk) eller "Panjim" (fra engelsk). Hovedstaden ligger i den nordlige delen av delstaten og har omtrent 59 000 innbyggere (2008). Goa har tatt navnet sitt etter en tidligere by, nå kjent som Gamle Goa. Goa var en portugisisk koloni i omtrent 450 år, frem til 1961. Dette har preget Goas kultur, og knapt nok noen av de andre indiske delstatene som har vært under europeisk koloniherredømme har blitt så påvirket av Europa som Goa. Dette er blant annet synlig i den store andelen katolikker i delstaten. Goa er kjent som et ferieparadis, blant annet på grunn av alle de fine strendene. Hundretusenvis av uten- og innenlandske turister besøker Goa årlig. Administrativ inndeling. North Goa og South Goa utgjør de to distriktene i delstaten Goa. Befolkning. Som i resten av India utgjør hinduene den største delen av befolkningen, ca. 65%. Imidlertid utgjør katolikkene ca. 30%, og de var tidligere i flertall i Goa. Resten utgjøres hovedsakelig av muslimer. Språket heter konkani, som er nært i slekt med marathi, språket i Maharashtra. Konkani snakkes også i sørvestre Maharashtra, men i Goa skrives det med latinske bokstaver, og har en stor mengde portugisiske lånord. Verdt å se i Goa. Som en portugisisk koloni i rundt 450 år har Goa en egen identitet som skiller seg ut fra det øvrige India. Velha Goa (eng: Old Goa) er det gamle senteret i kolonien som ble grunnlagt av portugiserne ved begynnelsen av 1500-tallet på ruinene av en muslimsk bosetting. På 1500-tallet konkurrerte Goa med Lisboa om å være den største byen i det portugisiske verdensriket, og herfra ble krydderhandelen på den indiske vestkysten kontrollert. Portugisernes posisjon ble imidlertid svekket i India utover 1600-tallet. Samtidig ble byen rammet av epidemier som desimerte befolkningen, og på 1700-tallet overtok Panaji (Panjim) som hovedstad, og Velha Goa ble til slutt forlatt. Imidlertid står det en rekke store kirker igjen i et åpent og grønt parklandskap langs Mandovi-elva. Disse kirkene, bygd i manuelisk gotikk, renessansestil og barokkstil fra tidlig 1500-tall til slutten av 1600-tall, er til dels i praktfull utførelse med overdådig dekorerte interiører. Panaji (Panjim) er en hovedstad med en småbyatmosfære. Nossa Senhora-kirken troner over torget. Oppe i åsen bak ligger det en rekke maleriske, portugisiske villaer, mens bydelen på baksiden av åsen har små, fargerike murhus som minner om Latin-Amerika. Strendene i Goa er kanskje det viktigste trekkplasteret for de fleste tilreisende, både indiske og europeiske. Så å si hele kysten har flotte strender. Det mest utbygde stedet for pakketurister er Calangute, mens Anjuna er mer preget av en hippie-atmosfære. Strendene sør i delstaten (sør for flyplassen) er mer uberørte. Trigonometri. Trigonometriske funksjoner definert for en vinkel θ Trigonometri (fra gresk trigonon = tre vinkler, og metro = måling) er en gren innen matematikken som studerer forholdet mellom vinkler og sider i en rettvinklet trekant. Trigonometri anvendes i matematikk, astronomi og landmåling, men også innen felter som ikke er direkte forbundet med dette, som numerisk analyse, mekanikk og frekvensanalyse (lyd, lys, optikk, kvantemekanikk). Det er uenighet om trigonometrien er en egen matematisk gren eller om den er underlagt geometrien. Notasjon og benevnelser. I trigonometrien blir sider og vinkler bokstavert på samme måte som ellers i geometrien. Sidene i en rettvinklet trekant har navn etter hvor de står i forhold til den rette vinkelen og den vinkelen som blir undersøkt. Den lengste siden kalles hypotenusen og er den eneste siden som ikke står rett på en av de andre sidene. De andre sidene kalles for kateter, og de står rett på hverandre. Den kateten som er spent mellom vinkelbeina til den gjeldende vinkel kalles for den motstående kateten. Den kateten som utgjør et av vinkelbeina kalles for den hosliggende kateten. Benevnelsen på forholdene i trekanten blir forkortet. Sinus blir til sin, cosinus blir cos, og tangens blir tan. Vinkelen det gjelder for blir skrevet etter forholdet, for eksempel "cos v", eller "tan 38". Når forholdet blir satt i potens skrives det med verdien av forhøyelsen til forholdet, før vinkelen, for eksempel "sin2 v". Hvis det blir skrevet etter vinkelen, blir det oppfattet at vinkelen skal i potens, for eksempel "sin v2". Forholdene i en rettvinklet trekant. a> med hypotenusen "c" og katetene "a" og "b". Forholdet mellom sidene og vinklene i en rettvinklet trekant vil alltid avhenge av hverandre, og forholdet mellom sidene kan beregnes ved hjelp av vinkelen mellom dem. Dersom lengden på den ene siden endres, vil alltid lengden på de andre sidene også endres i takt med den første siden. Så lenge vinklene er de samme, vil forholdet mellom sidene være det samme. Det er disse forholdene som danner grunnlaget for trigonometrien, og kalles sinus, cosinus og tangens. Ettersom forholdet sier noe om vinkelen, blir navnet til forholdet benevnt med hvilken vinkel det gjelder, for eksempel "sin v". Trigonometriske funksjoner. I en rettvinklet trekant er alle vinkler mellom 0° og 90°, men forholdene kan utvides slik at de gjelder for de fleste verdier utover dette. Ved hjelp av enhetssirkelen kan disse defineres som periodiske funksjoner, kalt trigonometriske funksjoner. Trigonometriske funksjoner brukes blant annet i elektronikk, mekanikk og astronomi. Glass (materiale). Glass er et materiale som vanligvis er gjennomsiktig, sterkt og ikke spesielt reaktivt, og på grunn av dette har mange bruksområder. Glass brukes for eksempel i vinduer, til å drikke av, til oppbevaring av væsker og matvarer, og innen kjemi. Glass har alltid vært betraktet som et vakkert materiale og derfor vært mye brukt til kunsthåndverk og kunst. Fremstilling av glass var begynt allerede i Mesopotamia i bronsealderen for snart fem tusen år siden, men da mest som fargede glassperler. Romerne hadde en betydelig glassproduksjon, spesielt av drikkekar og prydgjenstander, men ennå ikke glass til vitenskap, briller eller teleskoper. Romerske glassvarer er funnet i mange graver fra romersk jernalder i Norge. Vanlig glass består av kiseloksid (SiO2) som også bygger opp kvarts og sand. Kiseloksidet smelter ved 2 000 grader Celsius. Normalt skjelner vi mellom faste og flytende stoffer, men glass er faktisk begge deler, både – og. Vanlig vindusglass blir lagd av sand, soda og kalk som smeltes sammen ved cirka 1500 grader Celsius. Etter at den flytende glassmassen er avkjølt, størkner den, men i motsetning til mange andre materialer skjer det uten at molekylene i glasset blir låst fast i et krystallgitter. Vi kan derfor godt betrakte glass som en underavkjølt væske. Men det er en meget stabil væske, for selv om molekylene ligger hulter til bulter, endres strukturen i glasset praktisk talt ikke. Vindusglass. Glass til vinduer ble tidligere fremstilt på to måter, enten som taffelglass eller kronglass. Taffelglass lages ved at glassblåseren former en klump av smeltet glass til en lukket sylinder. Deretter skjæres begge endestykker av, og sylinderen skjæres opp på langs og brettes ut til en plan plate på et underlag av sand. Taffelglass eller sylinderglass har en karakteristisk småbuklet overflate. Første trinn i fremstillingen av kronglass er den samme som for taffelglass, men glassblåseren former glassmassen til en kule. Deretter blir kulen åpnet, og mens glasskulen stadig er myk blir den rotert så raskt at sentrifugalkraften får den til å folde seg ut til en sirkulær skive. Kronglass-skiven får en overflate med tydelige sirkulære bølger omkring den uregelmessige midten eller «gallen». Begge typer glass kan deretter skjæres til ruter av ønsket format. Kronglassets galle var egentlig et mindreverdig restprodukt, men ble mye brukt til lykteglass og til overlys over dører. Navnet 'kronglass' er et lån fra engelsk "crown glass", innført til Norge sammen med metoden. I England ble kronglass først fremstilt i 1678 ved glassverket i Southwark i London, som tilhørte "George Villiers" (1628–1687), hertug av Buckingham. Hver skive ble merket med hans hertugkrone og derfor kalt «crown glass». Fremstilling av kronglass ble først utviklet i Frankrike på 1300-tallet. Fra omkring 1920 ble det også produsert "maskinglass" eller "trukket glass" Metoden innebar at smeltet glassmasse ble presset gjennom en bred dyse og trukket ut ved hjelp av valser til et bånd. Maskinglass er tilnærmet plant, men kjennes ved sine karakteristiske bølger på tvers av båndets retning. Float glass ble utviklet av "Pilkington" i England omkring 1950. Det lages ved å la glassmassen flyte på et underlag av smeltet tinn, slik at man får et nesten perfekt "planglass". Det meste av verdens vindusglass lages nå på denne måten. Vindusglass i Norge. Før norsk produksjon kom i gang i 1755, ble alt vindusglass importert, vesentlig fra hansabyene Danzig og Lübeck, senere også fra England. De første norske glassverkene Ås glasshytte i Sandsvær og Nøstetangen i Eiker ble anlagt i 1740-årene for produksjon av drikkeglass. Hurdal Glassverk ble anlagt i 1755 for å lage "kronglass" for det danske og norske marked. I 1766 kom fremstillingen av billigere "taffelglass" i gang ved Biri glassverk, og verket var i drift til 1844. Taffelglass av bedre kvalitet ble produsert ved Jevne Glassverk på Fåberg fra 1793 til 1824. Også Hurdals glassverk gikk over til å produsere taffelglass omkring 1850. Fra 1895 ble Drammen Glassverk den eneste leverandør av vindusglass i Norge. Fremstillingsmetoden var omtrent uforandret gjennom de første 150 år, men omkring 1900 ble produksjonen av sylinderglass mekanisert, og ved hjelp av trykkluft og former kunne verket lage stadig større ruter. I 1928 gikk verket over til å lage trukket glass. Norsk produksjon av vindusglass opphørte da Drammen glassverk ble nedlagt i 1977. Utdanning. I Norge i dag starter utdannelsen til dette yrket i videregående skole med utdanningsprogrammet Design og håndverk. Studiet krever et år i videregående opplæring med tre påfølgende år som lærling i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk. Det er ingen høyere utdanning innenfor glasshåndverket i Norge i dag. De fleste glasskunsthåndverkere i Norge har tatt sin utdannelse i Sverige(Glasskolan i Orrefors, Glasskolan i Kosta) eller Danmark(Glas&Keramikskolen på Bornholm, Danmarks Designskole). Bermuda. Bermuda er et selvstyrt britisk oversjøisk territorium utenfor kysten av Amerikas forente stater. Under andre verdenskrig var øya en viktig marinebase for beskyttelse av konvoitrafikken over Atlanterhavet (se slaget om Atlanterhavet). Øya har fått navn etter sjømannen Juan de Bermudez. Bermuda er kjent som et skatteparadis hvor en rekke rederier er registrerte. Av disse kan det bl.a. nevnes Fredriksen-kontrollerte Frontline og Golden Ocean. Historie. Bermuda ble oppdaget i 1505 av spanjolen Juan de Bermudez. De første innbyggerne kom til øya i 1609, i 1679 ble øya en britisk koloni. I 1797 ble en britisk militærbase bygget på øya. Slaveriet på Bermuda ble forbudt i 1834, slik som i andre britiske kolonier. Geografi. Bermuda ligger i Atlanterhavet et stykke utenfor den amerikanske østkysten. Bermuda består av 181 øyer som til sammen er 53,3 kvadratkilometer. Administrativ oppdeling. Bermuda er delt inn i ni prestegjeld og to kommuner Plast. Plast er et syntetisk materiale (kunststoff) som lages gjennom polymerisasjon. Plast kan formes til fibre eller i filmer, og har mange bruksområder, fra industri til hverdagslige ting som skåler eller klær. Plast ble utviklet i begynnelsen av 1900-tallet, og produksjonsmetodene bedret seg mye utover århundret, særlig etter andre verdenskrig og utviklingen av oljeindustrien. Det er to hovedkategorier av plast: termoplast og herdeplast. Termoplast kjennetegnes ved at den kan formes på nytt ved å varmes opp, mens herdeplast får endelig form når plasten er herdet. All plast er organisk og inneholder karbon. For eksempel er plasten polyeten bygd opp av enheter (monomerer) av molekylet eten – som har kjemisk formel C2H4. Termoplast kan deles opp i to hovedtyper: amorfe og delkrystalinske. Eksempler på amorfe termoplaster er: PMMA (akryl), PC (Polykarbonat) og PVC. Eksempler på delkrystalinske termoplaster: PA (Polyamid el. Nylon), PE (Polyetylen) POM (Polyacetal el. Delrin) En hovedregel er at amorfe materialer er lett å lime, er lite bestandige mot løsemidler og er gjennomsiktige mens det motsatte gjelder delkrystalinske. Gjenvinning av plastemballasje. Hvert år går det om lag 132 300 tonn plastemballasje ut på det norske markedet. Vel halvparten av dette går til husholdninger, den andre til næringsliv. Om lag 60 % av Norges befolkning har kildesorteringsløsning i sin kommune, og for næringsliv finnes det returordninger over hele landet. Næringslivsplasten inndeles i følgende kategorier: PE-Folie, PP-sekk, EPS-emballasje, hardplastemballasje og emballasje som har inneholdt farlige stoffer. I 2009 ble 34 % av all ordinær plastemballasje materialgjenvunnet og 50 % energiutnyttet. Gjenvinning av plastemballasje har stor miljøgevinst. For hver kilo plastemballasje vi gjenvinner sparer vi 2 kilo råolje. Grønt Punkt Norge AS administrerer returordningen for plastemballasje. Bali. Bali er en øy og provins i Indonesia. Bali har en overveiende hinduistisk majoritet. Bali ligger i de vestligste av de mindre Sundaøyene, ligger mellom Java i vest og Lombok i øst. Bali er en av Indonesias 33 provinser med provinshovedstaden mot sør på øya. Den største majoriteten av Indonesias lille hinduminoritet holder til på øya. Den er også det viktigste turistmålet i landet og er kjent for sin høyt utviklede kunst, inkludert dans, skulptur, malekunst, lærarbeider, metallarbeider og musikk. I 2002 ble nattklubben Paddy's Pub utsatt for terrorangrep hvor 202 menneskeliv gikk tapt da en selvmordsbomber utløste en bombe i ryggsekken inne i nattklubben. Senere da de fleste av gjestene var stormet ut på gaten gikk en kraftigere bilbombe av og etterlot et 1 meter dypt krater der bilen eksploderte. Geografi. Bali ligger 3,2 km øst for Java og ca 8 grader sør for ekvator. Mellom Bali og Java ligger Balistredet. Fra øst til vest er øya ca 153 km bred og strekker seg ca 112 km fra nord til sør. Landarealet er 5 632 km². Fjellene midt på øya strekker seg over 3 000 moh. Det høyeste er Mount Agung (3 142 m) kjent som "moderfjellet" og er en aktiv vulkan. Historie. Øya ble trolig bosatt først rundt 2 500 f.Kr. Den førhistoriske tiden tok slutt rundt år 100 f.Kr. da hinduer fra India kom til øya og tok med seg Brahmi-skriften, som man kan finna på keramikkrester. Majapahitriket på Øst-Java grunnla en koloni på Bali i 1343. Da riket falt kort tid før år 1500 flyktet mange av innbyggerne til øya. I 1597 kom den nederlandske oppdageren Cornelis de Houtman til Bali, og kort tid etter grunnla nederlenderne en handelsstasjon der. Nederland festet grepet på Bali i løpet av det neste århundret, og stod som klar hersker etter en rekke kolonikriger i perioden 1846–1849. Disse krigene hadde vært krevende nok til at koloniherrene lot øya holda på mye av selvstyret og de religiøse og kulturelle tradisjonene sine. Den danske handelsmannen Mads Johansen Lange kom til øya i 1839, og fra midten av 1840-tallet til hans død i 1856 hadde han monopol på den utbytterike handelen med den kinesiske valutaen képéng og dominerte således valutamarkedet på bali. Han sto også for mye av eksporten av kyr, tørt kjøtt, skinn, bomull, tobakk, kaffe, kokosolje og ris, hvor kokosoljen ble solgt til Singapore med en fortjeneste på 200–300%, og fungerte som fredsmegler mellom nederlenderne og de balinseiske rajahene under kolonikrigene i perioden 1846-1849. Bali ble en del av den østindonesiske republikk etter å ha blitt erorbret av japanske styrker under andre verdenskrig, og ble en del av øyrepublikken Indonesia i 1948. I oktober 2002 ble øya rystet av en bilbombe i turistområdet Kuta som drepte 202 mennesker. Et nytt terrorangrep på Kuta og Jimbaran i oktober 2005, der 20 mennesker omkom, slo fast at Bali var blitt et ynda mål for terrorister. Transport. Ngurah Rai Internasjonale Flyplass ligger nær Jimbaran på eiden på sørsiden av øya. Lt.Col. Wisnu Flyplass ligger nordvest på Bali. Bilveiene er i stor grad trafikkert med scootere som også kan leies mange steder til en rimelig pris. Kultur. Balinesere har en lang tradisjon med å hver morgen legge en liten flettet stråkurv med frukt i utenfor døra som en offergave til gudene. Disse er et vanllig syn over hele øya. Turisme. Bali er et populært feriemål for mennesker fra over hele verden, inklusive Indonesia. Turistinæringen er Balis viktigste inntektskilde. Det meste av turismen foregår på den sørlige delen hvor man finner byen Kuta som er kjent for stranda og nattklubbene, samt den noe roligere byen Seminyak. I sentrum av øya i regnskogen ligger byen Ubud som også tiltrekker mange turister. Fornybar energi. Fornybar energi er et begrep som omfatter energi fra kilder som har en kontinuerlig tilførsel av ny energi, og ikke kan tømmes innenfor tidsrammene som er gitt av "menneskehetens tidsskala". Fornybare energikilder er for eksempel solenergi, vannkraft, vindkraft, bioenergi, bølgekraft, geotermisk energi, tidevannsenergi og saltkraft. Med unntak av geotermisk energi og tidevannsenergi, har all fornybar energi sin opprinnelse i solenergi. Motstykket til fornybar energi er ikke-fornybar energi, som kjennetegnes av begrensede naturressurser som kan utarmes innen en tidsramme på fra titalls til hundretalls år. Fornybar energi regnes som mer bærekraftig enn ikke-fornybar energi, på grunn av at utnyttelsen av de fornybare energikildene ikke kan utarmes, de er mer jevnt distribuert geografisk, og er sett på som mer miljøvennlig enn ikke-fornybare kilder. På grunn av at utnyttelse av fornybar energi generelt ikke fører til økt global oppvarming, har oppmerksomheten rundt fornybar energi økt enormt over de siste tiårene. Oversikt. Global kapasitet på fornybar energi (eksklusive vannkraft) Fornybare energikilder. Fornybar energi kan utnyttes direkte eller foredles til andre former for energi. Eksempler på direkte utnyttelse er solvarme til oppvarming av hus, vindenergi til fremdrift av skip og vedfyring. Men energien kan også omformes til energibærere som elektrisitet, hydrogen eller drivstoff som er bedre tilpasset bruk, lagring og transport. Solenergi. Energien fra solstrålingen som treffer jordoverflata, er flere tusen ganger større enn menneskehetens energibehov. Utfordringen er å høste denne energien, noe som kan gjøres ved utnyttelse av solvarme til oppvarming eller ved omforming til elektrisk energi i solceller eller i termiske solkraftverk. Solvarme er i utstrakt bruk til oppvarming av vann og bygningsmasse på mange steder i verden i dag. I Norge har vi begrenset tilgang på solstråling, men solvarme kan likevel gi et viktig bidrag til energibruken i bygninger, både gjennom sør-vendte vinduer og i spesialiserte solfangere for oppvarming av vann. Solceller er tynne plater eller filmer som gjør solstrålingen direkte om til elektrisk energi. Solceller har i lengre tid vært i bruk på steder der det elektriske nettet ikke er utbygd, som for eksempel på hytter og fyrlykter. Solceller i stor skala er imidlertid fortsatt et dyrt alternativ i forhold til andre typer elektrisitetsproduksjon. Norge har en sterk industri innen fremstilling av solceller og materialer til solceller. Vannkraft. Vannkraft er energi fra fallpotensialet fra vann som har falt som nedbør over land. Vannkraft står i dag for et av de rimeligste alternativene innen produksjon av elektrisk kraft, og sto i 2006 for ca 15% av verdens elektrisitetsproduksjon. Rundt 99% av elektrisitetsproduksjonen i Norge kommer fra vannkraft. På verdensbasis regnes det å være et stort potensial for utbygging av vannkraft, spesielt i utviklingsland. Utbygging av vannkraft krever store investeringer i oppstartsfasen, noe som kan være et problem i land med ustabil økonomisk situasjon. I Norge er de fleste aktuelle ressursene for store vannkraftverk allerede utbygd, men NVE har beregnet at det finnes et anseelig potensial for økt produksjon fra små vannkraftverk og modernisering av eksisterende anlegg. Vannkraft fra magasinkraftverk og pumpekraftverk er ekstra interessant i kombinasjon med andre typer fornybar energi, da produksjonen lett kan reguleres i forhold til etterspørsel og tilgang på elektrisitet i systemet. Vindkraft. En 2,3MW vindturbin i Valsneset Vindpark i Sør-Trøndelag Trykkforskjeller i atmosfæren skaper vind. Energi fra vinden har vært brukt i hundrevis av år til drift av møller og pumper, men over de siste årene har ny teknologi for produksjon av elektrisitet fra vind blitt vanlig. Produksjon av elektrisitet fra vind skjer i vindturbiner. Energi fra vindkraft har i utgangspunktet potensial til å dekke hele verdens energiforbruk, men det vil bli problemer i forhold til lagring av energi, da vindkraft, i motsetning til vannkraft og til en viss grad fossile energiverk, ikke kan reguleres. Vindkraft representerer i dag en relativt rimelig form for elektrisitetsproduksjon, og mange land har en relativt høy andel vindkraft. I Norge har vi i dag relativt lite utbygd vindkraft, og det er på mange måter et kontroversielt tema på grunn av eventuell miljøpåvirkning, støy og visuelle forstyrrelser. Men det er store forventninger til utvikling av offshore vindkraft, som kan bli en stor ressurs for Norge i fremtiden. Bioenergi. Bioenergi regnes som en fornybar energikilde når tilveksten av nytt biologisk materiale er i samme størrelsesorden som uttaket. Bioenergi blir dannet av solenergi via fotosyntesen. Det er i første rekke vegetabilsk materiale som regnes som energi, men animalske oljer har også vært benyttet til energiformål. Den enkleste formen for utnyttelse av bioenergi er ved åpen forbrenning. På denne måten har menneskene benyttet seg av bioenergi i tusenvis av år, og denne benyttelsen er fortsatt aktuell både til oppvarming og matlaging i flere land. I Norge står vedfyring for en anseelig del av oppvarmingsbehovet i boliger. Mer teknologiske utnyttelser av bioenergi omfatter produksjon av biodrivstoff, elektrisitet og fjernvarme. Fornybar energi i Norge. En stor andel av energiforbruket i Norge dekkes i dag av fornybar energi. Dette er først og fremst på grunn av gode ressurser innen vannkraft. Noen få vindparker har også blitt bygget ut, og bioenergi brukes til oppvarming og til en viss grad til transport. Selv om Norge stiller sterkt i forhold til andelen fornybar energi, har myndighetene ikke vært særlig aktive over det siste tiåret, sammenlignet med andre europeiske land. Dette kommer av at vi har hatt god tilgang på energi, og at forbrukerne har vært rimelig uavhengig av pris og tilgang på fossil energi. EUs energipolitikk har for medlemslandene satt ambisiøse mål for fornybar energiproduksjon, som setter krav til de enkelte landene gjennom fornybardirektivet. I Norge er Enova et statlig foretak som arbeider for å redusere energibruken og øke produksjonen av fornybar energi i Norge. I 2009 ble det etablert åtte nye forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) i Norge, og i 2011 fikk tre nye sentre status som FME. Kay Stenshjemmet. Kay Arne Stenshjemmet (født 9. august 1953) er en tidligere norsk skøyteløper. Han var den yngste av de fire «S»-ene (de øvrige var Sten Stensen, Jan Egil Storholt og Amund Sjøbrend). Stenshjemmet ble europamester i 1976 og 1980 (sølv 1977 og 1979, bronse 1981), og tok OL-sølv på 1500 og 5000 meter i 1980, da Eric Heiden tok fem gullmedaljer av fem mulige. Han tok også VM-sølv i 1981 og bronse 1979. I alt tok han ni distanseseire ved internasjonale mesterskap. Stenshjemmet var også en god sprinter og han tok en 5. plass ved sprint-VM 1977. 19. mars 1977 satte Stenshjemmet verdensrekord på 5000 meter med 6.56,9 på Medeo-banen i Alma Ata. Han var riktignok ikke den første i verden som gikk denne distansen under 7 minutter, Sergej Martsjuk gikk på 6.58.88 i et tidligere par i samme stevne. Stenshjemmet tok i alt fire norgesmesterskap allround (1976-78, 1981) og ett i sprint (1976). Han gikk først for Sportsklubben Ceres, seinere for Rælingen Skøyteklubb. Stenshjemmet jobber nå som fotograf i Romerikes Blad. I 2011 var han med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK. Dalane. Dalane-regionen ligger sør i Rogaland fylke, sør for Jæren. Den omfatter kommunene Bjerkreim, Eigersund, Lund og Sokndal. Regionsenteret er byen Egersund.Dalane er et bølgende, karrig landskap som geologisk domineres av Rogaland anortosittprovins – en formasjon av lyse, sterkt omformede dypbergarter av gabbro-typen, inklusive de økonomisk interessante bergartene ilmenitt, mangeritt og apatitt. Sistnevnte er rikt på fosfor og skaper næringsrike lommer med sterk lokal vegetasjon. Dalane er ett av de 15 distriktene som til sammen utgjør landsdelen Vestlandet. Området har 23 654 innbyggere 1. januar 2012 og et samlet areal på 1 786 kvadratkilometer. Avisen Dalane Tidende har hovedkontoret sitt i Egersund. Dalane folkemuseum har to avdelinger i Egersund. En avdeling er fajansemuseum, mens hovedutstillingen er et folkemuseum. Dalane har også gode kommunikasjoner f.eks. jernbane (Sørlandsbanen og Jærbanen), E39 og selvsagt Nordsjøveien (Rv.44). Berggrunnen består hovedsakelig av 930 millioner år gammel granitt. Ivar Formo. Ivar Formo (født 24. juni 1951 i Oslo, død 26. desember 2006 i Nordmarka i Oslo) var en norsk langrenns- og orienteringsløper. Han var medlem av Ski- og fotballklubben Lyn, og ble olympisk mester i 1976. Etter sin idrettskarriére ble han en fremgangsrik forretningsmann og formann i langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet (FIS). Karriere. Formo vant OL-gull på 50 km i Innsbruck i 1976 og tok bronse på 15 km i OL 1972 i Sapporo. Som stafettløper tok han to OL-sølv og to VM-bronser. Han vant den første uoffisielle verdenscupen i langrenn i 1974. Han vant seks norgesmesterskap fra 1973 til 1976, og han vant Birkebeinerrennet i 1975. Som orienteringsløper tok han bronse i VM-stafetten 1974. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1973, Holmenkollmedaljen i 1975 og Morgenbladets gullmedalje i 1976. Formo ble ved 22-tiden 26. desember 2006 funnet druknet i en råk i Store Sandungen i Nordmarka utenfor Oslo etter at han hadde lagt ut på en jogge- og skøytetur tidligere på dagen. Fred Anton Maier. Fred Anton Maier (født 15. desember 1938 på Nøtterøy i Vestfold) er en tidligere skøyteløper og olympisk mester. Han konkurrerte for Tønsberg Turn (TT), og var en av verdens fremste langdistanseløpere på 1960-tallet. Fred Anton Maier ble Norgesmester i 1965 foran Per Ivar Moe. Han tok fire olympiske medaljer: Gull på 5000 m i 1968, sølv på 10 000 m 1964 og 1968, og bronse på 5000 m i 1964. I 1968 ble han også europamester og verdensmester. Dette året ble han også tildelt Oscarstatuetten og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Maier satte i alt 11 verdensrekorder. På Notodden 4. mars 1965 sletta han Jonny Nilssons tre uker gamle verdensrekord satt under VM på Bislett, og ble den første som gikk under 7.30 på 5000 m med tida 7.28,1. Seinere satte han verdensrekord på 5000 m tre ganger, og var også den første som gikk under 7.20, med sine 7.16,7 på den nye rekordbanen i Inzell 9. mars 1968. På 10 000 m satte han sin første verdensrekord på Bislett 6. februar 1966, da han gikk under Jonny Nilssons rekord fra VM i Karuizawa tre år tidligere. Sin siste verdensrekord på distansen satte han under EM på Bislett i 1968, da han oppnådde tida 15.20,3. Også på 3000 m og sammenlagt hadde han verdensrekorden. I tillegg var Maier en glimrende syklist, og han har to NM-bronser i landeveissykling. Han syklet for Tønsberg CK. I 1967 ble han tildelt Egebergs ærespris. Før han ble pensjonist, jobbet Maier som vaktmester hos Studentsamskipnaden i Vestfold. 6. desember 2008 ble det avduket en statue av Maier utenfor TTs klubbhus på Tønsberg stadion. Som takk donerte han premiesamlingen sin til Tønsberg Turn. Martin Stokken. Martin Stokken (født 16. januar 1923 i Snillfjord, død 25. mars 1984 i Trondheim) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver og langrennstrener. Han løp for Selsbakk IF. Stokken var første nordmann under 31 minutter på 10 000 meter i 1947 og han brøt halvtimesgrensen i 1949, med tiden 29.59,6. Bare de finske løperne Taisto Mäki og Viljo Heino og den legendariske tsjekkiske løperen Emil Zatopek hadde klart dette før ham. Han dominerte langdistansene på nasjonalt nivå i perioden 1946–51 og vant hele nitten norske mesterskap i langdistanser og terrengløp. Etter dette konsentrerte han seg om langrennssporten. Han var med på laget som tok bronse i VM-stafetten i 1950 og sølv på stafetten i OL 1952 i Oslo. I tillegg til stafettsølvet fikk han 4.plass i stafett i OL i 1956. Individuelt ble hans beste plasseringer to 6. plasser i OL, først på 18 kilometer i Oslo i 1952, så på 15 km i Cortina d'Ampezzo fire år senere. Han vant fem norske mesterskap, fire på 30-km og ett på 50-km, og han vant femmila i Holmenkollen i 1954. Tre år på rad, i 1947, 1948 og 1949 vant han kongepokalen. Han vant Birkebeinerrennet i 1960. Etter at han la opp som skiløper i 1960 var han trener for norske langrennskvinner. Stokken deltok i fire OL, to sommer-OL (1948 og 1952) og to vinter-OL (1952 og 1956). Hans beste resultat i sommer-OL kom i London i 1948 med fjerdeplass på 10 000 m. Stokken var norsk flaggbærer i sommer-OL 1952 i Helsingfors. Han ble tildelt Sportsjournalistenes statuett og Egebergs ærespris i 1949, Morgenbladets Gullmedalje 1950, og i 1954 fikk han Holmenkollmedaljen. Audun Boysen. Audun Boysen (født 10. mai 1929 på Bjarkøy, død 2. mars 2000) var en norsk mellomdistanseløper, og blant verdens fremste 800-meterløpere. Han vokste opp i Rissa og har representert klubben Rissa i hjembygda, Freidig i Trondheim og IF Torodd og Tjalve i Oslo. I 1955 satte han norgesrekorden som skulle bli en av friidrettens aller mest seiglivede, 1.45,9. Han ble slått med to tideler av belgieren Roger Moens, som i samme løp satte ny verdensrekord med tiden 1.45,7. Norgesrekorden ble stående i 37 år. 3. juli 1992 løp både Atle Douglas (1.45,15) og Vebjørn Rodal (1.45,33) på tider under Boysens rekord. Boysen vant bronse i sommer-OL 1956 i Melbourne, sølv i EM 1958 og bronse i EM 1954. På 1000 meter satte han verdensrekord tre ganger, sist med 2.19,0 i 1955. Han ble norsk mester 15 ganger: fire ganger på 400 meter, ni ganger på 800 meter og to ganger på 1500 meter. Han vant kongepokalen i 1954. Vaktselskap. Ett politigodkjent vaktselskap er et firma som leier lovlig ut vektere/sikkerhetspersonell til sikkerhetsrelaterte oppdrag. De tilbyr også ofte alarmer, låssystem og andre sikkerhetstiltak for bygninger og eiendeler. Vaktselskaper er hyppig i bruk på steder som trenger spesiell for verdier, som f.eks. muséer og banker. Vektere brukes også hyppig til butikkontroll, spesielt på kjøpesentre. De er oftest private, og fungerer som et tillegg til offentlige politistyrker. Utstyret vektere bærer varierer ut fra den lokale lovgivningen. I land med liberal våpenlovgivning er det vanlig at vektere bærer skytevåpen, mens de andre steder har f.eks. slagvåpen, elektrosjokkvåpen og / eller pepperspray. I Norge er det lite utbredt med våpen blant vektere. Politiet utsteder tillatelser for våpenbruk der det er behov for det. Carolin. Carolin er et beskyttet slektsnavn som opprinnelig stammer fra hæren til Karl XII av Sverige, som ble kalt «Karolinerne». En soldat fra denne hæren slo seg ned utenfor Boden i Sverige og kalte plassen for Karolin (Karolintorp). Han tok etter hvert også dette navnet som sitt eget slektsnavn. Den største konsentrasjonen av personer med dette navnet i Norge, finner man i Nord-Norge, i hovedsak i Narvik. Slektsnavnet Karolin eller Carolin stammer fra 1700. Bonden Anders Andersson Karvonen fra Anttis i Pajala kommune i Nordbotten, Sverige hadde tre sønner. Den yngste fikk navnet Jakob Andersson Karolin Karvonen. Etterkommerne tok da Karolin som slektsnavn. Karvonenslekten stammer fra Kärsämäki i Finland. Grunnet herjinger fra russiske hærstyrker flyttet de til Tornedalen omkring 1590. Rundt midten av 1800 utvandret flere til Norge. De bosatte seg stort sett i Narvik og Bodø. Lars Gustav Karolin som kom til Tverlandet i Bodø kommune fikk 10 barn. Disse fikk etternavnet Larsen etter datidens navneskikk. Først rundt 2000 har enkelte etterkommere tatt tilbake slektsnavnet Karolin. Som minne om tidligere tiders immigrasjon fra Sverige er en vei i Oddan utenfor Bodø gitt navnet ”Karolins veg”. Eirik. Eirik og Erik er mannsnavn med opprinnelse i norrøne "Eiríkr", som igjen er dannet av urnordiske "*Aina-rikiaR" eller "*Aiwa-rikiaR". Det første navneleddet er dannet av urnordiske "*aina", «alene, en», eller "*aiwa", «evig, alltid», og det andre navneleddet av "rikiaR", «rik, mektig hersker». Den gammelsvenske og gammeldanske formen av navnet var "Erik". Utbredelse. Som tiltalenavn er "Erik" er det syvende mest brukte mannsnavnet i Sverige, og som fornavn generelt er det det mest brukte. Navnet er også mye brukt i resten av Skandinavia og i Finland. "Eric" er et vanlig navn i Frankrike, Belgia og USA. "Eirik" er mye brukt i Norge. Det er omtrent 12 000 personer i Norge som har Eirik som første eller eneste fornavn, og omtrent 20 000 som har Erik som første eller eneste fornavn. "Eirikur" er et vanlig navn på Island. "Eirik" var det fjerde mest brukte mannsnavnet i Norge på midten 1300-tallet, og det niende mest brukte på første halvdel av 1600-tallet. På 1700-tallet var "Erich" en mye brukt variant av navnet i Norge. I nyere tid har Erik vært blant de mest populære navenene på guttebarn født på 1960-tallet og igjen på 1980-tallet. Eirik har igjen hatt stor popularitet på 1980- og 1990-tallet. "Erik" var per 1998 det vanligste andrenavnet i dobbeltnavn på menn i Norge. De vanligste kombinasjonene var: "Jan Erik", "Svein Erik", "Lars Erik" og "Bjørn Erik". I Danmark var "Erik" et svært populært navn i perioden ca 1920–1960. I Tyskland var "Erich" et populært navn på guttebarn på begynnelsen av 1900-tallet. Navnedag. Eirik og Erik har navnedag den 18. mai i Norge og Finland. Erik har navnedag 18. mai i Sverige og Danmark. Nefertiti. Nefertiti (på tysk "Nofretete", ca. 1370 f.Kr.–ca. 1330 f. Kr.) var en dronning i det gamle Egypt fra 1353 f.Kr. til 1336 f.Kr. Hun var den viktigste hustruen til faraoen Akhnaton. Fra Aknantons 13. regjeringsår forsvinner Nefertiti fra kildene. Alcoa Norway. Alcoa Norway er et norsk industriselskap som driver aluminiumsverk på Lista og i Mosjøen. Selskapet ble dannet i 2009 etter at Alcoa ble eneeier av Elkem Aluminium. Tidligere Elkem Aluminium. Elkem Aluminium ANS var inntil 2009 eid av Elkem og Alcoa (The Aluminium Company of America) i fellesskap. Hvert selskap hadde 50 % eierandel, hvor Elkem hadde det operative ansvaret. Seint i desember 2008 ble det bekjentgjort at Alcoa ønsket å overta Elkems eierandel og bli eneste eier. Den formelle overtakelsesdatoen var 1. april 2009, men ble utsatt til 15. april 2009. Etter overtakelsen rapporterer de tre enhetene Alcoa Mosjøen (AM), Alcoa Lista (AL) og Alcoa Mosjøen Anode (AMA) til selskapet Alcoa Norway, som er registeret i Oslo. Anlegget i Mosjøen. Aluminiumsverket i Mosjøen ble startet i 1958 av selskapene Elektrokemisk (seinere Elkem) og AIAG (Aluminium-Industrie-Aktien-Gesellschaft, seinere Alusuisse). Første ovnen ble startet i Mosjøen den 4. februar 1958 og produksjonen i 1959 var på 23 000 tonn. Alcoa tok over for AIAG allerede i 1963. «Mosal», som verket i Mosjøen opprinnelig ble kalt, var basert på Søderberg-teknologi, men i 1987–88 ble halve ovnsparken modernisert til prebake-teknologi. Prebake-teknologi, dvs ovnsdrift basert på forbakte anoder, har bedre produktivitet og langt lavere miljøskadelige utslipp. I 2001–02 ble resten av ovnene bygd om til prebake, samt at antallet ovner ble økt fra 332 til totalt 404 stk. Verket i Mosjøen produserer i dag spesiallagede valseemner og lavjerns støpelegeringer. Produktene eksporteres i hovedsak til kunder i Europa og produksjonskapasiteten er i dag på ca. 190 000 tonn primærmetall per år. Omtrent 40% av alle øl og brusbokser på markedet i Europa har lokk som er valset ut av metall fremstilt i Mosjøen. I 2007 startet Elkem Aluminium en anodefabrikk i Mosjøen, Mosjøen Anode. Mosjøen Anode var opprinnelig eid ca. 5/6 av Alcoa og 1/6 av Elkem og har en produksjonskapasitet på 280 000 tonn karbonanoder per år. Anlegget på Lista. Anlegget på Lista ble startet i 1971 og det produseres i dag pressbolt for ekstruderingsformål, samt at det leveres flytende støpelegeringer til bildelprodusenten Farsund Aluminium Casting, som er lokalisert like ved verket. Lista er også i dag basert på Søderberg-teknologi, men Elkem Aluminium har videreutviklet teknologien slik at miljøutslipp og produksjonsresultater er sammenlignbare med det som oppnås med prebake-teknologi. Produksjonskapasiteten er i dag på ca. 95 000 tonn primærmetall per år. Advent. Advent er en kristen årstid som markerer forberedelse til juletiden. Navnet kommer fra latin "Adventus (Redemptoris)", «(Herrens) ankomst». Første søndag i advent er første dag i kirkeåret. I ortodokse kirker begynner advent 15. november, og varer i 40 dager. I andre kirker begynner den på søndagen som er nærmest festen for St. Andreas (30. november), og varer fram til jul. Fjerde søndag i advent kan da falle på julaften. Det er usikkert når kristne begynte å markere adventstiden. Den tidligste referansen man ser til at det er noe spesielt med tiden før jul er fra et konsil i Saragossa i 380, der det forbys å være fraværende fra kirken i de tre ukene mellom 17. desember og Herrens åpenbaring (Epifani), 6. januar. Den første helt sikre henvisningen er fra synoden i Lerida i 524. Den ble da fastlagt som starten på kirkeåret. Den ble tidligere markert som fastetid i alle kirker, men dette er ikke lenger universelt. I den katolske kirke er den fortsatt en faste- og botstid, men med mindre strenge regler enn fastetiden før påske. I ortodokse kirker er det strengere, og den kalles der ofte "vinterfasten". Protestantiske kirker og den anglikanske kirke markerer den i liten grad som faste- og botstid. I kirker som bruker liturgiske farger er adventsfargen lilla, som tradisjonelt er en botsfarge. I den katolske kirke kalles tredje søndag i advent "Domenica Gaudéte", «Gled dere-søndagen», og denne dagen kan rosa brukes som liturgisk farge. Tradisjonen med å markere adventstidens gang ved å tenne lys hver av de fire søndagene er gammel, men det er usikkert når den ble innført. En myte forteller om en tysk dame som ville lage en kalender for sin funksjonshemmede sønn, som gledet seg sånn til jul. Hun fant opp adventstaken, og tente lys for å telle ned til jul. Adventskransen består av fire lys (moderne adventsstaker har ofte fire lys ved siden av hverandre), hvor ett tennes første søndag, to andre søndag osv. Hemnesberget. Hemnesberget er et tettsted og en tidligere kommune i Hemnes kommune i Helgeland i Nordland. Tettstedet befinner seg ytterst på den vestlige delen av Hemneshalvøya, en halvøy som ligger på sørsiden av Ranfjorden 37 km sør for Mo i Rana. I øst knytter Fylkesvei 808 stedet sammen med Finneidfjord, E6 og resten kommunen. I vest er det fergeforbindelse til Leirvika i Hemnes kommune, hvor Fylkesvei 808 fortsetter sørover til Levong og Fylkesvei 17 i Leirfjord kommune. Hemnesberget ble et kirkested i 1536. Den nåværende Hemnes kirke ble bygd i 1872. Den 15. april 1929 ble tettstedet skilt ut som en egen kommune fra den daværende Hemnes kommune. Hemnesberget overtok da kommunenavnet Hemnes. Kommunen eksisterte frem til 1. januar 1964 da den ble innlemmet i den nye storkommunen Hemnes. Hemnesberget var tidligere et viktig fergested og knutepunkt for mye av handelen og trafikken gjennom Nordland. Fra 1931 til 1945 utgjorde fergeforbindelsen mellom Elsfjord og Hemnesberget en del av sambandet på riksveg 50 (dagens E6). Åpningen av Nordlandsbanen frem til Bjerka og Mo i Rana i 1942 og ny E6 over Korgfjellet i 1946 endret dette trafikkgrunnlaget. Fergeforbindelsen mellom Leirvika og Hemnesberget ble opprettet i 1968 og utgjør idag en del av den korteste veien mellom Mo i Rana og Sandnessjøen. Nordland fylkesting har vedtatt å legge ned denne fergeforbindelsen når Toventunnelen ferdigstilles mellom Vefsn og Leirfjord, etter planen i 2014. Hemnesberget har god småbåthavn. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Kultur. Det arrangeres hver sommer to festivaler på Hemnesberget; Hemnes Båt- og Fjordfestival, som er et samarbeid mellom Hemnes Dykkeklubb og Hemnes Båt & Sportsfiskeforening og Hemnes Jazz & Bluesfestival som har vært arrangert på Hemnesberget hvert år siden 1996. Om vinteren arrangeres Reintindrennet og Vetenrennet. Sistnevnte er et «chinese downhill»-skiløp for fartsglad ungdom. Hemnesværingen er nettavis for hemnesværinger. Næringsliv. Båtbygging har vært og er fremdeles en viktig næringsvei i tillegg til mekanisk industri og produksjon av bl.a møbler, vinduer og dører. Rana Plast AS produserer fritidsbåter i plast som er kjent over hele landet. Trenor Vinduer AS er Nord-Norges største vindusprodusent, som i tillegg produserer skyv-tett og balkongdører. Fabrikken er stedets største arbeidsplass med omkring 65 ansatte og inngår i Trenor-gruppen. Ved innkjøringen til Hemnes (Åsen) ligger møbelfabrikken Nordic Comfort Products (NCP) på høyre side. Her lager man ulike typer bord og stoler som fraktes videre til både inn og utland. NCP har gjennom flere års samarbeid med møbeldesigner Tor-Gunnar Lundenes fra Mo i Rana, utviklet nye og patenterte møbler for både kontor-, hotell- og skolemarked. NCP er idag en av de ledende norske møbelprodusenter innenfor konferansemarkedet. Kommunikasjon. Det finnes radio- og TV-sender på Vettahaugen (693 m) på Hemneshalvøya. Før byggingen av Nordlandsbanen var Hemnesberget et viktig fergested og knutepunkt for mye av trafikken gjennom Nordland. Hemnesberget ble tidligere regnet som handels- og kultursentrum på Helgeland, noe som kanskje gjenspeiler seg best i størrelsen på Hemnes kirke, også kalt Helgelandsdomen. Tilknytning til E6 ved Rv. 808 (14 km). Denne ble opprustet over nasjonal transportplan og ble gjenåpnet våren 2007. Korteste vei Mo i Rana-Sandnessjøen går via ferge Hemnesberget-Leirvika. Nordlands Avis startet på Hemnesberget i 1893 og har stort sett kommet ut to ganger pr. uke til den ble innstilt i 1978. Digitaliseringen av avisen er et samarbeid mellom Hemnes kommune og Nasjonalbiblioteket. Avisen inngår idag i Hemnes Museums samlinger. I denne tiden har avisen hatt tre forskjellige titler: Nordlands Avis (1893–1905), Ranens Tidende (1904–1914) og Nordlands Avis (1915–1978). Området rundt. Sundsbukta naturreservat ligger sør for Hemnesberget. Naturreservatet har et areal på 151 dekar, hvorav 136 dekar sjøareal. Området er vernet for å ivareta Nordlands kanskje mest interessante brakkvannsforstrand, og en av de mest verdifulle enkeltlokaliteter i fjordområdene sør for Saltfjellet. Historie. Fra 1536 ble Hemnesberget kirkested. Fra gammelt av var Hemnesberget også et handelssted og trakk til seg folk fra bygdene omkring. Det meste av Hemnesberget brant ned i 1923. Store ødeleggelser ved tysk flyangrep 10. og 11. mai 1940. Hemnesbergets historie preges i stor grad av at befolkningen har tatt mange og fruktbare initiativ for å skape sitt eget levebrød. Et utall arbeidsplasser innen liten og mellomstor industri har sett dagens lys nettopp på Hemnesberget. Boka "Hemnes i krig 1940-45" (ISBN: 82-993491-0-9) ble i 1995 skrevet og redigert av journalist Torstein Finnbakk på oppdrag av Hemnes kommune. Boka skildrer daglige livet under okkupasjonstida gjennom intervjuer med primærkilder som forteller om dramatiske begivenheter fra andre verdenskrig. Magnar Lundemo. Magnar Lundemo (født 4. mars 1938 i Meråker, død 7. januar 1987 i Meråker) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver og langrennstrener. Han var medlem av IL Varden. Idrettskarriere. Magnar Lundemo var i eliteutøver i både langrenn og løp i mange år. Lundemo har flere NM-gull fra friidrett, med to 10 000 m løp (1961 og 1962), maraton i 1964, 8 km terrengløp i 1960 og fire gull på 25 km landeveisløp fra 1961–1964. Han vant også bronse på 10 000 m i 1966 og 1968. I langrenn ble Lundemo nummer fire og beste nordmann på 30 km under VM i 1962 i Zakopane i Polen, og han ble norsk mester på 15 km året før. Lundemo deltok på de norske stafettlagene som ble nummer fire både i VM 1962 og OL 1964. Han ble nummer åtte på 15 km under OL 1964. Han vant Marcialonga i Italia i 1974. I 1962 ble han tildelt Egebergs ærespris. Trenerkarriere. Etter at han la opp som aktiv, fungerte han i mange år som skitrener på lokalt og nasjonalt plan. Han var trener for Østerrikes herrelandslag, og fra 1978 tok han over som norsk rikstrener. Han fikk sin topp som landslagstrener under VM på hjemmebane i Holmenkollen i Oslo i 1982. Under OL i Sarajevo i 1984 gikk Lundemo ut med påstander om bloddoping i finsk langrenn. 17 år senere ble seks finske langrennsløpere tatt for bloddoping. Til minne om Lundemo. Magnar Lundemo har sin egen fotballcup, gjennom IL Vardens "Magnar Lundemos Minnecup", og et eget minneløp gjennom "Magnar Lundemos toppløp", som er et toppløp til Fonnfjellet i Meråker. Lundemo har forøvrig selv en sterk rekord på dette toppløpet, fra 1969. Orkan. Orkaner fører ofte til store skader Orkan (fra spansk "huracán", egentlig en vestindisk stormgud) er vind med middelstyrke over 32,6 s (63 knop, 117,36 t) over en periode på minst 10 minutter. På Beauforts vindskala er orkan vindstyrke 12, skalaens høyeste nivå. For å skille mellom ulike orkaner finnes det en egen orkanskala kalt Saffir-Simpson-skalaen (1–5). For å nå kategori 5 må orkanen ha en hastighet på 135 knop. De høyeste kategoriene 4 og 5 kan resultere i meget store skader på bygninger og på landskap. Orkansesongen på den sørlige halvkule er fra oktober til mai, mens den på den nordlige halvkule er fra mai til desember. I Norge er det vanligst med sterke stormer i desember og januar. Etymologi. Orkan forekommer sjelden i norske farvann. Flere europeiske språk bruker ordet «orkan» eller avledninger av det for å beskrive de nordeuropeiske vinterstormene. Dette ordet har kommet til norsk gjennom nederlandsk via spansk «huracán». De tidlige europeiske sjøfarerne plukket opp ordet fra de innfødte på ferdene til Det karibiske hav og de karibiske øyer. «Orkan» kommer fra navnet på den mayanske guden «Huracan» som også er kilden til det engelske «hurricane». Navnsetting. I 1979 vedtok Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) at ekstreme uvær skulle få personnavn, og at det skulle brukes både mannsnavn og kvinnenavn. I Norge er det Meteorologisk institutt som varsler og setter navn på uværene. Navnelistene er satt opp på forhånd i alfabetisk rekkefølge. Navnene skal være korte, lette å uttale og å holde fra hverandre, og de skal være annethvert mannsnavn og kvinnenavn. Irene følges av Jonny, deretter følger Kaja, Leo og Mia. Orkaner i Norge. Det er svært sjelden at orkaner forekommer i Norge, men det hender fra tid til tid at større lavtrykksystemer (gjerne rester fra tropiste lavtrykk) kommer inn med orkanstyrke. (De kalles for «windstorms» på engelsk). Et tilfelle med en særlig rask virveldannelse er vinterstormene som dannes i Nord-Atlanteren og beveger seg mot det nordvestlige Europa. Disse stormene passerer ofte nord for Skottland og fortsetter mot Norge men kan også dreie sørover mot England, Irland, Nederland, Belgia, Frankrike, Tyskland, Polen, Sverige og de baltiske statene. Disse stormene er ikke like sine "søsken" men de oppstår omtrent på samme måte. De er begge avhengig av en høy havtemperatur for å dannes, og de kan rasere store områder. Over land mister stormen sin energi raskt ettersom uværet mister sin varmetilførsel fra havet. Det er registrert vindkast på 130 knop, (67 m/s) på Shetland og 145 knop, (75 m/s) på oljeplattformen Statfjord B i Nordsjøen. Disse stormene forårsaker ødeleggelser for € 1.9 milliarder i året. Nest etter de nordamerikanske syklonene er de de dyreste forsikringsmessige naturskadene i verden. Den kraftigste orkan (kategori 3 orkan) som har rammet Norge i nyere tid, er den såkalte nyttårsorkanen som rammet Nordvestlandet 1. januar 1992. Den skadet 50 000 – 60 000 bygninger, hvorav noen ble helt ødelagt. Det var også betydelige skader på infrastruktur, kulturminner, havbruksanlegg og ikke minst på skog. Rundt 2 millioner kubikkmeter tømmer ble slått i bakken. Samlet økonomisk skade ble anslått til vel 2 milliarder kroner. Egenandeler ved forsikringsskader og økonomiske tap ved driftsstans er ikke inkludert. Mangel på elektrisitet ga betydelig driftstap i næringslivet og kriselignede tilstander på institusjoner og i private hjem. Store områder ble mørklagt i flere dager og provisoriske energiløsninger var i bruk enkelte steder i lengre tid. Tilsvarende krisetilstander har man ikke opplevd i dette området siden den andre verdenskrig. Tropiske sykloner. thumb Vind av orkans styrke oppstår oftest i tropiske strøk. Navnet på fenomenet er avhengig av hvor i verden det oppstår. Orkaner, spesielt de som oppstår i Stillehavet, er også kjent som "sykloner" og "tyfoner". Slike stormer dannes over varmt hav, ved en havtemperatur på rundt +26 til 27 °C. Fordamping fra havoverflaten fører til dannelse av små, intense tordensystemer. Etterhvert som disse systemene vokser vil stormen utvikles til en tropisk storm. Om det tilføres mer energi i form av varme fra havet, og stormen ikke møter landmasser, vil stormen kunne utvikle seg til en orkan. Dag Erik Pedersen. Dag Erik Pedersen (født den 6. juni 1959) er en norsk fjernsynspersonlighet, tidligere proffsyklist og popmusiker. Sykkelkarriere. Han var profesjonell i perioden 1982–1991. Han har blant annet tre etappeseire i Italia rundt og ble nummer 4 i VM fellesstart i 1981. I Norge syklet Dag Erik Pedersen for blant annet Grenland SK, Larvik SK og Birkenes IL. Han ble hentet inn til Bianchi Piaggio-laget av Knut Knudsen som avsluttet karrieren sin der. Pedersen har over 40 registrerte proffseire. TV-karriere. Etter at han la opp som aktiv, begynte han å jobbe som journalist. Først jobbet han en periode i TV Norge som programleder for sportssendinger. Han gikk til NRK i 1996, der han nå arbeider som programleder, reporter, og programskaper. Han har blant annet ledet NRKs sommer OL-sendinger i 2000, 2004 og 2008 og vinter OL-sendinger i 2002, 2006 og 2010. Dag Erik Pedersen har og ledet en rekke VM-sendinger fra skiskyting, nordiske grener og skøyter. Han har også kommentert sykling for NRK. Han har dessuten vært utegående reporter ved flere store idrettsarrangementer, der han har gjort seg bemerket for å være svært språkmektig. Foruten norsk, snakker han flytende engelsk, nederlandsk, tysk, italiensk, fransk og spansk. Pedersen har ledet TV-aksjonen i NRK to ganger, i 2005 og 2006. Han har også laget TV-dokumentaren om kong Harald på NRK. Pedersen har også vært programleder i tre sesonger av seerssuksessen "Mesternes Mester" på NRK 1. Dag Erik Pedersen har også samarbeidet med Nils Gaup. Sammen laget de "Da Dylan kom til Langesund" i 2002 og "Deadline Torp" i 2005 for NRK. Av kjente mennesker Pedersen har portrettert i NRK, kan nevnes Paul McCartney, Andrea Bocelli, B.B. King, Mikael Persbrandt, Rod Stewart, Kronprins Haakon, Rigoberta Menchu og Bernard Couchner. Dag Erik Pedersen er 4 ganger kåret til årets programleder i kategorien nyheter og sportsprogramledere i Norge. Han er i tillegg kåret til Norges beste ekspertkommentator av Aftenpostens lesere. I 2008 ble han og utnevnt til ambassadør for fremmedspråk i Norge som en del av den europeiske kulturprisen i 2008. I 2009 ble han æresambassadør for Kreftforeningen, og Larvik kommune gav han Hedersprisen 2009. Musikkkarriere. På begynnelsen av 1980-tallet hadde Pedersen en karriere som popsanger og utga to singler og et album. Han har skrevet flere låter med Jahn Teigen, blant andre «Gi meg fri», «Overalt» og «Wheels in Motion». Meritter som syklist. Fra Giro dell'Emilia i 1986, der Pedersen vant spurtoppgjøret i feltet og kom inn på en andreplass. Familie. Pedersen er bosatt i Helgeroa i Larvik kommune med samboer og fire barn. Han er storebror til syklisten Atle Pedersen og sønn av sykkelpresident og skøytepresident Odd Pedersen. Knop (mål). Én knop er en fart på én (internasjonal) nautisk mil (1852 m) pr. time. Den historiske årsaken til navnet er at man tidligere benyttet en line med knoper (knuter) til å måle fart. Linen ble lagt ut i den fart fartøyet beveget seg, og knoper på linen ble telt i tredve sekunder. Siden det er 120 «halvminutter» i én time, måtte avstanden mellom to knoper på linen være 15,43 m, fordi 1852 m/120 = 15,43 m. Omregninger. 1 knop ≈ 0,5144 m/s (ca. ½ m/s) 1 m/s ≈ 1,944 knop (ca. 2 knop) Gitarist. Gitarist er et begrep som brukes om en person som spiller musikkinstrumentet gitar, uavhengig av stil. Spillemåten varierer fra klassisk fingerspill til akkordspill med plekter. Noen gitarister er solister, mens andre spiller i band. Noen gitarister. Angus Young, Malcolm Young, Thomas Ruud, Ronni Le Tekrø, Geir Zahl, Slash, Jimmy Page, Eric Clapton, Jimi Hendrix, Tom Morello, Dave Farrell, Joe Satriani, Steve Morse, Jeff Beck, Øystein Sunde, Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen, Lyes Abid, Lee Ranaldo, Thurston Moore, James Hetfield, Kirk Hammett, Chuck Berry, Zakk Wylde, Ace Frehley, Paul Stanley, Jim Root, Keith Richards, Billy Gibbons, Steven Van Zandt, Kurt Cobain og Thomas Youngblood. Stavanger Adresseavis. Stavanger Adresseavis var en avis som kom ut i Stavanger fra 1833 til 1906. I 1841 skiftet navnet til Stavanger Amtstidende og Adresseavis. Stavanger Adresseavis er den første trykte avis utkommet i Stavanger. Det første nummerest av Stavanger Adresseavis kom ut 4. oktober 1833, utgitt av boktrykker Lauritz Christian Kielland. Kielland hadde startet byens første trykkeri, og han ga også ut religiøs littertaur. Avisa kom ut hver fredag, i et lite format med to spalter. Avisa tok først mål av seg å være partipolitisk nøytralt, og folkeopplysning var viktigere enn politisk debatt. I striden om parlamentarismen fra omkring 1870 støttet avisa imidlertid den konservative fløyen. Etter navnebyttet til "Stavanger Amtstidende og Adresseavis" i 1841 kom avisa ut med to nummer i uka, søndag og torsdag. Kielland kjøpte i 1847 eiendommen Bergene og flyttet trykkeriet dit, omtrent der Lendeparken er i dag. Fra 1869 av kom avisa ut med tre nummer i uka, og fra og med 1872 hadde avisa daglige utgivelser. Avisa Stavangeren kom ut fra 1852 og ble både en økonomisk og politisk konkurrent. Stavanger Amtstidene og Adresseavis kom ut med siste nummer 1. desember 1906. Aftenavisen Stavangeren. Aftenavisen Stavangeren ble grunnlagt i 1872. Avisen kom ut i Stavanger, men opphørte i 1899. Avisen ble startet på nytt i 1916. Avisen endret fra aftenavis til morgenavis i 1965 under navnet Stavanger Morgenavis, som opphørte å utkomme allerede etter tre år, i 1968. Liste over nedlagte norske aviser. Norske aviser som er lagt ned. Eksterne lenker. ! Stavanger Avis. Stavanger Avis utkom i Stavanger fra 1888 og frem til 1911. Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet, for å holde bedre kontroll over hva avisene inneholdt. Mule Variations. "Mule Variations" er et musikkalbum av Tom Waits, gitt ut i 1999 på Epitaph Records. Det var hans første ordentlige studioalbum siden "Bone Machine". Albumet ble støttet opp av en større turné i Europa og Nord-Amerika i løpet av sommeren og høsten 1999. Det var Waits første ordentlige turne siden 1987. Sporliste. Sangene er skrevet av Tom Waits og Kathleen Brennan om ikke annet er oppgitt. Den relaterte promo-cden. Som et promoterende begrenset tilbud ble mini-albumet "Hold On" gitt ut senere, med to spor fra "Mule Variations" og to tidligere uutgitte sanger. Ordinasjon. Ordinasjon er i en del kristne kirker den formelle innsettelsen av en diakon, prest eller biskop. I enkelte kirker finnes også mindre ordinasjoner til for eksempel lektor eller subdiakon. Ordinasjon omtales også som diakon-, preste- eller bispevigsel. Noen kirker regner ordinasjonen som et sakrament. Det følger da gjerne en spesiell status, slik at kun ordinerte kan utføre visse oppgaver, som for eksempel feiring av nattverden. Andre kirker har ordinasjon som en kirkelig seremoni uten sakramental status. Ortodoks ordinasjon. I den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er ordinasjonen et sakrament. Kun biskoper kan ordinere, og kun menn kan motta ordinasjonen. Det finnes to mindre ordinasjoner, til lektor og subdiakon. De som mottar en eller begge av disse ordinasjoner regnes ikke med til kleresiet. Gifte menn kan ordineres til diakon eller prest, men ordinerte menn kan ikke gifte seg. Kun ugifte kan ordineres til biskop. Ortodokse kirker anerkjenner ikke ordinasjon fra andre kirker på en generell basis, men har i enkelttilfeller anerkjent katolsk ordinasjon når en prest eller diakon har konvertert. Katolsk ordinasjon. Den katolske kirke regner ordinasjon som et sakrament. Som i ortodokse kirker kan kun biskoper ordinere, og kun menn kan motta ordinasjonen. Det regnes som et pregende sakrament, hvilket betyr at man kun kan motta ordinasjon én gang for hver av gradene, og at det ikke er mulig å reversere ordinasjonen. En prest som blir avsatt slutter dermed ikke å være prest, men blir bare fratatt retten til å fungere i embetet. Tidlligere fantes fire mindre ordinasjoner, samt den ikke-sakramentale ordinasjonen til subdiakon. Sistnevnte ble gitt til seminarister kort tid før diakonvigselen. De ble fjernet under pave Paul VI etter Andre Vatikankonsil. Det finnes to typer diakonvigsel: Til permanent diakon, eller til midlertidig diakon som et skritt på vei mot prestevigselen. I utgangspunktet kan kun ugifte menn ordineres i den romersk-katolske kirke. Det er to unntak fra dette: Gifte menn kan ordineres som permanente diakoner, og gifte prester i en annen kirke, som ikke har gyldig ordinasjon etter katolsk sakramentsteologi, kan ordineres dersom de konverterer til katolisismen og ønsker å bli katolske prester. I de orientalske katolske kirker kan gifte menn ordineres, men ordinerte menn kan ikke gifte seg. Kun ugifte kan ordineres til biskop. Den katolske kirke anerkjenner som gyldig ordinasjon fra den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker, samt fra enkelte mindre kirker som har brutt ut fra den katolske. Kravet er at de har mottatt sakramental ordinasjon fra en biskop som står i apostolisk suksesjon, og at de har et tilnærmet likt syn på ordinasjon som den katolske kirke. Anglikansk ordinasjon anerkjennes ikke som autentisk, men det er akseptert at enkelte anglikanske prester allikevel har gyldig ordinasjon fra den gammelkatolske kirke. Anglikansk ordinasjon. I den anglikanske kirke varierer holdningen til ordinasjon. Blant høykirkelige, og spesielt anglokatolikker, regnes ordinasjonen som et sakrament. Blant de mer lavkirkelige regnes det som en kirkelig seremoni uten sakramental status. Både menn og kvinner kan ordineres i de fleste anglikanske kirker, men det er vanlig at menighetene kan nekte å ta imot en kvinnelig sogneprest. Det pågår en debatt om hvorvidt kvinner kan ordineres som biskoper. Luthersk ordinasjon. I lutherske kirker regnes ordinasjonen ikke som et sakrament, men praktiseres som en kirkelig seremoni, først og fremst en forbønnshandling. I mange er det kun ordinerte prester som kan feire nattverdsgudstjenester. Dette gjelder blant annet Den norske kirke, som har signert en avtale om dette (Porvoo-avtalen), men til tider tillates der teologistudenter å vikariere også ved nattverdsgudstjenester. Unitarisk ordinasjon. Unitarkirkene verden over har forskjellige ordinasjonsriter, men felles for alle er bekreftelsen av det indre og ytre kall. For kristenunitariske kirker kommer dette til uttrykk i biskopens liturgiske forbønnshandling for den som skal ordineres. Ordinasjonen er altså ikke et sakrament. I Den norske unitarkirke foregår ordinasjonen i to ledd: først prestevelsignes kandidaten av biskopen i Den transilvanske unitarkirke (enten den ungarske eller den rumenske) eller den som biskopen utnevner til dette. Handlingen foregår alltid enten i Ungarn eller Romania. Slik videreføres de unitariske prinsipp som ble etablert ved dannelsen av de første unitarmenigheter i 1568. Slik sett er det en ordinasjonssuksesjon fra de første kristne menigheter og til i dag. Deretter fremstiller kandidaten seg til ordinasjon og tjeneste. Siden 2008 formidles ordinasjonen som hovedregel av unitarbiskop i Norge. Prestevelsignelse og ordinasjon kan enten finne sted i samme gudstjeneste eller på forskjellige dager. Innsettelsen i tjenesten foreligger ved fylkesmannens godkjenning. Etter norsk lov opphører innsettelsen senest når unitarpresten fyller 75 år. Unitarordinasjonen er derimot gitt evig. Sysselmann. En sysselmann eller "syslemann" var kongens fremste ombudsmann i syslet "(eller syslen)" som fra annen halvpart av 1100-tallet var de administrasjonsenheter Norge ble oppdelt i. Sysselmannen sørget for at kongens inntekter kom inn (i form av såvel skatter som bøter) og han hadde viktige oppgaver innenfor rettsvesenet (men dømte selv bare i ekstraordinære tilfeller). Han ble lønnet av bøtene som ble pålagt og innkrevd. Syslet og prostedømmet hadde identiske grenser. I forbindelse med den norske okkupasjonen i 1932 av Øst-Grønland ble det opprettet et sysselmannsembete i Eirik Raudes Land som ble besatt av Helge Ingstad. Året etter trakk Norge seg ut av området etter å ha tapt en sak mot Danmark i Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Etter at Jan Mayen ble norsk land i 1930 ble Sysselmannen på Svalbard også Sysselmann på Jan Mayen. Den geografiske avstanden mellom Jan Mayen og Svalbard gjorde forvaltningen vanskelig. Dette medførte at det administrative ansvaret for Jan Mayen den 1. januar 1995 ble overført til Fylkesmannen i Nordland. I våre dager eksisterer denne tittelen bare videre i embetet som sysselmann på Svalbard, opprettet 1. juli 1925. Jordstråler. Jordstråler betegner et «fenomen» som bare kan påvises ved hjelp av redskap som virker etter ønskekvist-prinsippet. I følge etablert vitenskapelig forkaring avhenger ønskekvistens utslag ikke av ytre påvisbare forhold, men av ideomotorisk respons, dvs. kvistgjengerens egen tankevirksomhet. Av den grunn er begrepet jordstråling ikke vitenskapelig akseptert, men betegnes som pseudovitenskap. Til tross for dette hevder mange at jordstråling kan føre til sykdom og plager, oftest av diffus natur. Som eksempel nevnes muskelsmerter, søvnproblemer, hodepine og slapphet. Jordstråling fremstilles ofte som forårsaket av vannårer i grunnen, men blir også påstått å opptre i nettverk av linjer som dekker hele jordoverflaten. Spesielt krysspunktene i disse nettene blir påstått å være farlige. I følge jordstråle-tilhengere bør en ikke ha sengen plassert over jordstrålekryss. Til beskyttelse mot jordstråling blir det solgt en rekke produkter som skal innvirke positivt på helsetilstanden. Denne innvirkningen er ikke vitenskapelig dokumentert. Begrepet jordstråling kommer fra Tyskland og ble først introdusert i 1929 av den tyske amatørforskeren Gustav von Pohl. Tysk Wikipedia beskriver dets historie, dels under, dels under. Utenom tysktalende land og Skandinavia er begrepet forholdsvis ukjent. Tre vitenskapelige studier av jordstråling utført ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen ble 2006 sammenfattet av Bærheim og medarbeidere. De viste (1) at fire erfarne kvistgjengere i uavhengige undersøkelser fant helt ulike jordstrålelinjer på det samme stedet, (2) at barn som hadde sengen plassert på et påstått jordstrålebelastet sted ikke var sykere enn andre barn og (3) at avskjerming av jordstråling med s.k. Tx-plater ikke hadde effekt utover placebo. Deres konklusjon er at jordstråler ikke kan påvises, men er et eksempel på pseudovitenskap. organiserer personer som stiller seg positive til jordstrålebegrepet og undersøker dette ved tilhjelp av ønskekvist. Apostolisk suksesjon. Apostolisk suksesjon er en kristen doktrine som hevder at kirken er den åndelige etterfølger etter apostlene. Betydningen av dette tolkes på forskjellig måte av forskjellige kirkesamfunn. Den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker, nestorianske kirker, den gammelkatolske kirke, den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirker (særlig den svenske kirken) mener at apostolisk suksesjon er sikret gjennom den ubrutte rekken av biskoper, der hver biskop er ordinert av en annen biskop slik at det går en rekke tilbake til apostlene. De har dog forskjellig oppfatning av hva betydningen av dette er. Etter katolsk og ortodoks teologi er selve den ubrutte rekke av stor betydning, fordi Jesus Kristus lovet at han skulle være med sine apostler inntil verdens ende. Dersom rekken brytes vil kirkens del av denne avtalen også være brutt. Denne læren ble først formulert av Ireneus av Lyon i det 2. århundre, som et svar på påstander fra gnostikere om at det fantes hemmelige apostler som kjente Kristi hemmelige og sanne lære. Den katolske kirke. Den katolske kirke regner apostolisk suksesjon blant ortodokse som gyldig, men dette gjengjeldes ikke på generell basis. Årsaken til dette er ikke noen stor meningsforskjell om innholdet, men en forskjellig rettstenkning: I katolske kirkerett opererer man med at en handling kan være på samme tid gyldig og ulovlig, mens man i østlig tradisjon ikke skiller på dette. Et unntak er den armenske apostoliske kirke, som er en av de orientalske ortodokse kirker; denne har gjensidig anerkjennelse med den katolske kirke. Flertallet av dagens katolske prester og biskoper kan spore sin suksesjon tilbake til kardinal Scipione Rebiba (død 1577). Det er vanskelig å komme lenger tilbake, fordi opplysningene ikke ble skrevet ned men bare memorert av den enkelte prest. Den anglikanske kirke. Den anglikanske kirke mener selv å inneha apostolisk suksesjon. Det er ikke et enhetlig syn på dette innen kirken, da en del avviser tanken, mens andre er usikre på om linjen er ubrutt. Som en følge av tvilen omkring den anglikanske suksesjonslinjen har en del anglikanske prester valgt å la seg ordinere i Den gammel-katolske kirke i tillegg til sin egen kirkes ordinasjon. Den anglikanske suksesjonslinjen bestrides av den katolske kirke, noe som ble formulert i pave Leo XIIIs bulle "Apostolicae Curae" fra 1896 der det benektes at anglikanerne har gyldig apostolisk suksesjon. Årsaken til denne uenigheten er først og fremst problemene i tiden rundt Reformasjonen i England, da man i en periode avviste doktrinen. Dette har vært et vanskelig punkt i læresamtaler mellom de to kirkene. Lutherske kirker. Blant lutherske kirker varierer synet. Den sterkeste tilhengeren av doktrinen er Svenska kyrkan, som hevder å inneha apostolisk suksesjon. Den bestrides av andre, da det ved Reformasjonen var et brudd med doktrinen; først en tid senere tok man opp igjen tanken om suksesjon. Den norske kirke har etter reformasjonen ikke hatt en ubrutt rekke av ordinasjoner utført av biskoper, men har etter at Porvoo-erklæringen ble skrevet under sammen med blant andre den anglikanske kirken jobbet for å komme inn i denne rekken igjen. Da biskop Ernst Baasland ble vigslet til biskop i Stavanger, var en anglikansk biskop med på vigslingen. Dette gjorde at Den norske kirke (ifølge dem selv) igjen fikk en biskop som stod i den uavbrutte rekken fra apostlene, mens dette bestrides av Den katolske kirke. Dette var en naturlig konsekvens av Porvoo-avtalen, der man sier at «tiden er kommet da alle våre kirker sammen kan stadfeste verdien iog bruken av den historiske bispesuksesjonens tegn.» Siste Dagers Hellige. Siste Dagers Hellige hevder at den apostoliske suksesjon ble brutt under det de kaller "det store frafallet", men at den senere ble gjenopprettet i USA. De hevder at Gud, i Faderens og Sønnens skikkelser, åpenbarte seg for Joseph Smith i 1820, og kalte ham profet. Omkring 1830 viste Johannes Døperen og apostlene Peter, Jakob og Johannes seg for ham, og la hendene på ham for å overføre den apostoliske suksesjon. Nikolas av Myra. St. Nikolas av Myra (også kjent som Nicolaus, Nicolas, Nikolai, Nicholas, Niklas, Nicola, Klaus, Claus, Klaes, Claes, Nils og Mikulas) var biskop i Myra i Lykia i det 4. århundre. Utover dette er de fleste opplysningene om ham svært usikre. Han er ansett som en av de viktigste helgener i både den katolske og den ortodokse kirken. Han ble født ca. 280/286 i Patara i Lykia (nå Xanthos i Tyrkia). Faren, som het Eufemius, var rik og kjent for sin velgjørenhet. Hans mor, Anna, var søster av biskopen av Myra, som også het Nikolas. Foreldrene hadde vært gift i mange år og hadde gitt opp å få barn da Anna ble gravid med Nikolas. Som ung mann ble han ordinert til prest av onkelen. Kort tid etter døde foreldrene av pest, og Nikolas arvet farens formue. Han ga bort alt til fattige, men gjorde det i hemmelighet slik at ingen skulle rose ham for det. Onkelen bygde et kloster, der Nikolas ble innsatt som abbed. I år 300 ble han valgt til biskop av Myra etter onkelens død. Bispedømmet var da i dårlig forfatning, men han fornyet det med sin glød og ifølge legende ved hjelp av mirakler. Under keiser Galerius Valerius Maximinus begynte kristenforfølgelser i området, og ca. 310 ble Nikolas fengslet og grovt mishandlet. I 325 skal han ha deltatt på konsilet i Nikea, der han skal ha hatt tydelige kroppslige spor etter mishandlingen. Han døde 6. desember et år mellom 345 og 351. Hans jordiske levninger ble flyttet fra Konstantinopel til Bari, Basilica di San Nicola. Han kalles derfor enkelte ganger Nikolas av Bari. Helgenkult. Allerede i det 5. århundre ble det reist en basilika over hans grav. Han hadde da blitt regnet som helgen i mange år. Kirken raste sammen i et jordskjelv i 529, men keiser Justinian beordret at en ny skulle reises. Det ble også anlagt et kloster der for å ta seg av de mange pilegrimene som kom til hans grav. Kulten spredde seg sterkt omkring 200 år etter hans død, og en St Nikolasbasilika ble bygget i Konstantinopel i det 6. århundre. Den første kirken viet til ham i Roma ble bygget i det 9. århundre. Den fikk navnet "San Nicola in Carcere", 'St Nikolas ved fengselet', noe som ikke var tilfeldig; kirken lå ved et fengsel og prestene skulle gi sjelesorg til fangene, og mange av dem regnet St. Nikolas som sin fremste vernehelgen. Siden den gang har mer enn 2000 kirker i Europa blitt viet til ham, og han er en av de mest populære helgenene ved siden av Jomfru Maria, apostlene og St Laurentius. På grunn av sin gavmildhet blir festdagen 6. desember mange steder feiret med at barna får gaver, og St. Nikolas regnes derfor som den som har gitt inspirasjon til Julenissen. I mange land identifiseres også julenissen med Nikolas' navn, f.eks. nederlandske Sinterklaas som har gitt opphavet til engelske Santa Claus. Jacques Derrida. Jacques Derrida, (Uttalt ʒak dɛʁida) (født 15. juli 1930, død 9. oktober 2004) var en fransk-jødisk (sefardisk) filosof og forfatter, født i Algerie av franske (pied-noir) foreldre. Han blir regnet som den som utviklet dekonstruksjonen og dekonstruktivismen. Hans mest kjente verk er "De la grammatologie". Hallgeir Brenden. Hallgeir Brenden (født 10. februar 1929 i Trysil, død 21. september 2007 i Lillehammer) var en norsk langrennsløperog friidrettsutøver for Vestre Trysil IF og IK Tjalve. Brenden kom fra grenda Tørberget i Vestre Trysil, og arbeidet som småbruker og skogsarbeider. Langrenn. Brenden vant to OL-gull i langrenn (18 km i 1952 og 15 km i 1956), begge ganger med mer enn et halvt minutts margin til nummer to. Han vant sølv i langrennstafetten både under OL i 1952 og i 1960. Han tok tolv NM-titler i langrenn i perioden 1951–60, og han vant sprinten i Holmenkollen tre ganger. Friidrett. Brenden tok sitt første norgesmesterskap i 1949, 5000 meter for juniorer. I seniorklassen vant han NM på 3000 meter hinder i 1953 og 1954, han tok i tillegg en sølvmedalje i 1952. Han var den første norske som løp på under ni minutter på denne distansen. Han hadde også seire i NM i 4 x 1500 meter stafett og i Holmenkollstafetten. Annet. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1952, Morgenbladets gullmedalje 1952, Holmenkollmedaljen 1955 og Fearnleys olympiske ærespris etter OL-gullet i 1956. En statue av Brenden ble avduket foran Trysil rådhus 16. februar 2002. Statuen er utført av Skule Waksvik. Brenden vakte internasjonal oppsikt da han etter sin seier under i OL i 1956 ble gratulert av den italienske skuespilleren Sophia Loren, blant annet ved at hun satte seg på fanget hans. Ole Ellefsæter. Ole Martin Ellefsæter (født 15. februar 1939 i Furnes), Nybygda IL, er en tidligere langrennsløper, friidrettsutøver og visesanger. Idrettskarriere. Ellefsæter er først og fremst kjent for sine prestasjoner i langrennsløypa. Høydepunktet var to gull under OL 1968 i Grenoble (50 km og 4 x 10 km stafett). Under VM på ski i Oslo i 1966 vant han gullmedalje på stafetten og sølvmedalje på 15 km. I 1971 ble Ellefsæter første nordmann som vant det svenske Vasaloppet. Senere er denne prestasjonen bare blitt kopiert av Anders Aukland og Jørgen Aukland. Ellefsæter vant Birkebeinerrennet i 1961. På friidrettsbanen tok han seks påfølgende NM-gull på 3 000 meter hinder fra 1960 til 1965. Den 27. juni 1962 løp han distansen på 8.43,8. Han er med det, nummer 26 gjennom alle tider i Norge per januar 2009. Han var med det rett bak Ernst Larsens norske rekord på 8.42,4. Ellefsæter ble tildelt Egebergs ærespris i 1965, og i 1967 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. I 1968 fikk han Fearnleys olympiske ærespris for seierne på 50 km og 4 x 10 km stafett under OL i Grenoble. Platekarriere. Ole Ellefsæter hadde også en musikkarriere på 1960-tallet. Den første innspillingen var en singel med låten «Huldreslåtten», som nådde 5. plass på VG-lista, og lå inne i 19 uker. Den solgte ca. 25 000 eksemplarer. Singelen «Alle kluter til» (I Grenoble ska ve slå dekk...), nådde en 4. plass og lå 9 uker på lista. Den blir fortsatt spilt på radio. Ellers finnes Ole Ellefsæters innspillinger på albumene «Viser og gamle takter» (Odeon/EMI, 1967, SMOCN 1004) og «I godt lag» (Odeon/EMI, 1969, E 062-38029). Ireneus av Lyon. Ireneus av Lyon (født ca. 125 i Smyrna (nå Izmir i Tyrkia), død ca. 203) var en fremtredende person i oldkirken. Hans familie tilhørte den greske kristne kolonien i Lilleasia. Han ble i ungdomsårene sterkt påvirket av biskop Polykarp av Smyrna, som var dispippel av Johannes og døde som martyr i 155. Han forlot senere hjembyen for å studere filosofi og teologi i Roma under Justin Martyr. Lyon (latin "Lugdunum") hadde lenge hatt gode forbindelse med Lilleasia gjennom handel over havnen i Marseille. Levantinske handelsmenn fraktet varer opp Rhône, og byen utviklet seg til en av Vest-Europas viktigste markedsplasser og Gallias mest folkerike by. Kristendommen kom tidlig til byen, og den ble regnet som landets viktigste bispesete. I 170 ble Ireneus kalt dit av biskop Pothinus av Lyon for å virke som prest i byen. Kristne i Lyon ble til stadighet utsatt for overgrep, og under Markus Aurelius brøt det ut en kraftig forfølgelse. Ireneus ble av biskopen sendt til Roma for å snakke med pave Eleuterius. Hovedanliggendet var dog ikke forfølgelsen, men striden med montanistene i Frygia; båndene mellom Lyon og Lilleasia var fortsatt sterke. Ireneus og Pothinus var begge sterke motstandere av sekten, men ønsket at de skulle behandles med overbærenhet. Da han kom tilbake til Lyon i 177 eller 178 var menigheten uten prest og biskop. Den 90 år gamle Pothinus hadde lidd martyrdøden sammen med en rekke andre kristne. Menigheten valgte Ireneus som sin nye biskop. Forfølgelsen hadde da roet seg ned, og de omkring 20 år han virket som biskop var nokså fredelige. Ireneus la stor vekt på å kristne resten av Gallia, og sendte derfor misjonærer til andre byer. Flere av dem led martyrdøden da nye forfølgelser brøt ut i 212, men da hadde da fått virket lenge i sine områder. Det hevdes at Ireneus brukte gallisk språk i stedet for sitt morsmål, gresk, noe som understreker bestrebelsene for å komme i kontakt med folket i landet. Hans mange skrifter gjør ham til en av de betydeligste teologer i det 2. århundre. Fordi han formulerte flere tidlige dogmer, kalles han «den katolske dogmatikkens far». Han fungerte som rådgiver for flere paver. Omkring år 190 deltok han i debatten omkring fastsettelsen av dato for påsken. Pave Viktor I ønsket å ekskommunisere de østlige kristne som feiret påske på en annen dato enn de vestlige. Ifølge Eusebius av Cæsarea var Ireneus enig med paven i at påsken måtte feires på en søndag, men han fikk forhindret ekskommunikasjonen med henvisning til at man i øst holdt på en gammel skikk fra apostlenes tid. Dermed ble et skisma forhindret, og debatten fikk gå sin gang inntil man nådde enighet på konsilet i Nikea i 325. Flere av hans skrifter er rettet mot heresier, og det som regnes som hans hovedverk er nettopp "Adversus Haereses" ("Mot heresier"), et fembindsverk rettet mot gnostisismen. Bare fragmenter av den greske originalteksten er bevart, men den latinske oversettelsen finnes i sin helhet. Man regner dette verket som 'dødsstøtet' mot gnostisismen, som gikk fra å være en stor utfordrer til kristendommen til å bli en liten sekt uten nevneverdig innflytelse. Også hans verk "Bevis for den apostoliske forkynnelse" er bevart, via en armensk oversettelse som ble gjenfunnet i 1904. Han skrev også den første pavelisten, som slutter med Eleuterius († ca. 189). På grunn av hans lærde skrifter ga menigheten i Lyon ham tittelen "Doctor" ('lærer') og han regnes med blant de katolske kirkelærere ("doctores ecclesiae"). Han mente at fordi St. Peter og St. Paulus etablerte kirken i Roma, har biskopen av Roma, det vil si paven, forrang framfor de andre biskopene. De andre særkirkene måtte være i union med Roma. Dette er et sentralt dogme i katolsk ekklesiologi. En tradisjon fra Hieronymus og Gregor av Tours forteller at han døde som martyr. Dette finnes det ikke belegg for. Han døde i Lyon ca. år 203, og ble gravlagt i en kirke viet til St. Johannes (nå "Saint-Irenée", 'St. Ireneus'). Relikviene lå der til 1562, da de ble fullstendig ødelagt av kalvinistene. Han har vært feiret som helgen i øst- og vestkirken siden kort tid etter sin død. Hans minnedag er 28. juni i vest, og 23. august i øst. Han fremstilles i kunsten med sverd, som er hans angivelige martyrredskap. Dette stemmer antagelig ikke med virkeligheten, men er en svært gammel konvensjon. Sverre Farstad. Sverre Melvin Farstad (født 8. februar 1920 i Trondheim, død 27. mars 1978 i Oslo) var en norsk skøyteløper som representerte Sportsklubben Falken, Trondheim. Han vant gull og satte olympisk rekord med 2.17,6 på 1500 meter i OL 1948 i St. Moritz. Han ble europamester i Davos, Sveits 1949 og tok sølv i allround-VM på skøyter 1947 på Bislett stadion i Oslo. Farstad hadde den første verdensrekorden anerkjent av ISU (Det internasjonale skøyteforbundet) sammenlagt med 188 958 poeng, etter serien 41,8 – 8.15,4 – 2.13,9 – 17.39,7. Det var nesten to poeng bedre enn den tidligere bestenoteringen i verden, satt av nordmannen Ivar Ballangrud i Davos 11 år tidligere. Han har NM-sølv både i vektløfting og roing. Han ble tildelt Egebergs ærespris for skøyter og vektløfting i 1947. Farstad var en av tidenes mest allsidige norske idrettsutøvere, med premier i bryting, boksing, sykling og pistolskyting, i tillegg til de tre grenene nevnt ovenfor. Da han døde var Sverre Farstad sportsjournalist i Arbeiderbladet i Oslo. Han var i en årrekke leder i Oslo Leieboerforening og i Norges Leieboerforbund. Før han slo gjennom som skøyteløper, var han sjømann i utenriksfart, arbeidet på skofabrikk, og var banemann på Trondheims stadion. Personlige rekorder. 41,8 – 1.29,7 – 2.13,9 – 4.59,2 – 8.15,4 – 17.39,7 Biljard. Biljard er et samlenavn på alle sporter der man bruker en kø til å støte kuler. Biljard er som sport delt inn i disse grenene: carambole, snooker og pool. Carambolebanen har ingen hull, mens de to andre har seks hull. Ordet biljard stammer fra fransk. Enten fra ordet «billart» som betyr en trekø eller fra ordet «bille» som betyr ball. Historie. Opprinnelsen av biljard er lite kjent, men den første formen for biljard som vi kjenner til i dag var et crocket-lignende spill som ble spilt med køer utendørs om sommeren og innendørs på bord om vinteren. Dette skjedde i England og Frankrike. Det første bordet som vi kjenner til var laget for Ludvig XI i 1470. Den store komponisten Wolfgang Amadeus Mozart spilte biljard til avslapping. Trekøen ble utviklet på 1800-tallet. Nå oppstod også snooker blant engelske offiserer i India på slutten av 1800-tallet. I 1815 fant Francois Mingaud ut hvilke forbløffende ting man kunne utrette med køballen, dersom man satte en lærtupp foran på køen. På 1850-tallet ble 12 000 elefanter skutt hvert år for å få elfenben til pianotangenter Man gikk nå over til plastkuler. Utstyr. Høyden på et biljardbord er 80-90 cm. Dekket der kulene skal rulle er laget av ull eller ull og nylon. Rundt bordet er det en gummiramme (vant). Langsidene av bordet er ofte dobbelt så lange som kortsidene, men arealet forandrer seg etter hvilken type spill det handler om. Konkurransebordene veier fra 450 kg i pool og opptil 1500 kg. Hullene er større i pool enn i snooker. Køene er laget av tre. Disse veier omkring 0,5 kg og har en vanlig lengde på 1,40-1,47 meter. Køene i carambole kan være helt ned til 90 cm lange. På tuppen av køene er det et lag av lær. Dette laget krittes mellom hvert støt som man foretar seg. Grunnen til at dette gjøres er for å forhindre at køen sklir av kula når du treffer den. Kulene eller ballene er laget av stoffet fenol. Opprinnelig var kulene laget av tre og senere elfenben, men disse hadde en tendens til å miste formen over tid. Vekten på kulene er fra 140 – 200 g. Biljard i Norge. De første carambolebordene ble importert til Norge etter den første verdenskrigen. Fra rundt 1970-tallet begynte pool å bli populært. Dette er den mest utbredte formen for biljard her i landet nå. Norges Biljardforbund ble stiftet i 1981. Forbundet har omkring 5000 medlemmer fordelt på 45 klubber. EM i pool ble arrangert i 1986, 1993 og i 1997. Norske spillere har flere ganger hevdet seg i internasjonal pool. Bjørn L´orange var senior-EM i 1983 og i Norge 1986. Line Kjørsvik vant i 2001 og i 2004. I tillegg har Jørn Kjølaas junior-VM i 1994. Skøytemuseet. thumbSkøytemuseet har sitt opphav fra 1914 og ligger ved Frogner stadion i Oslo. Skøytemuseet inneholder i dag store prissamlinger etter både Axel Paulsen og Oscar Mathisen. Museet har også et stort utvalg av forskjellige bilder og skriftlig dokumentasjon om historien til skøyteløp og kunstløp. Ytterby gruve. Sverige generelt, og Ytterby gruve spesielt, har spilt en viktig rolle i oppdagelsen av ulike sjeldne jordarts-elementer. Navnsettingen av grunnstoffene ble også preget av funnstedet, f.eks. gadolinium (oppkalt etter professor Johan Gadolin), holmium (fra det Latinske navnet for Stockholm), scandium, thulium (Thule = de nordiske land) og, naturligvis, ytterbium, erbium, terbium og yttrium, som alle har blitt oppkalt etter selve Ytterby gruve. I 1989 ble gruven registrert som et historisk minnesmerke av det amerikanske selskapet for materialer, ASM (American Society for Materials). Et gruvemuseum finnes på øya. Edelgass. En edelgass er et grunnstoff hvor alle elektronskallene er fylt opp, noe som gjør gassen inert. Gruppe 18 i det periodiske system kalles "edelgassene". Helium, grunnstoff nummer 2, har ett skall, og det skallet er fullt med to elektroner. Neste edelgass er neon som er grunnstoff 10, har to skall, det innerste har to elektroner og det ytterste har åtte. De sju kjente edelgassene er helium, neon, argon, krypton, xenon, radon og ununoctium. Alle edelgassene er plassert helt til høyre i det periodiske system. De ble tidligere kalt inerte gasser, for inntil da hadde man ikke fått dem til å reagere med andre stoffer. Senere har man fått dem til å reagere med andre stoffer, derfor brukes ikke dette navnet mer. Historie. Edelgassene ble oppdaget av Lord Rayleigh og Sir William Ramsay ved en sammenlikning av nitrogen fremstilt fra NH4NO2 og nitrogen fremstillt ved å fjerne karbondioksid, vanndamp og oksygen fra luft. Ved å fjerne nitrogenet fra luftprøven oppdaget de en ikke-reaktiv gass de kalte argon. Denne gassen fant man senere ut at var en blanding av edelgassene. Med dette fant de ut at en hel gruppe med gasser manglet i periodesystemet. Innføringen av Rutherfords og Bohrs atommodell i 1913 ga en klar forklaring av elektronfordeling i edelgassene og hvordan dette hadde innvirkning på deres reaktivitet og bindingsforhold. En av de første som kom ut med en teori som foreslo at edelgassene kan danne forbindelser var W. Kossel. I hans artikkel fra 1916 foreslo han at xenon var den meste reaktive edelgassen. Dette var basert på ioniseringsenergien til edelgassene. Videre kom flere lignede teorier som fra den tyske kjemikeren von Antropoff i 1924, hvor han hevdet at siden edelgassene har 8 valenselektroner burde de kunne danne 8 kovalente bindinger. I 1933 foreslo Linus Pauling flere edelgassforbindelser som var basert på trendene i periodesystemet. Det hadde vært mange kjemikere som hadde forsøkt å lage forbindelser med edelgassene på grunnlag av slike teorier. Så tidlig som i 1896 ble det utført et forsøk av Henri Moissan hvor målet var å danne argonfluorid. Det var ikke før 1962 at en med full sikkerhet kunne si at en hadde dannet en forbindelse med en edelgass. Det var da Neil Bartlett oppdaget at det sterke oksidasjonsmiddelet, platinum(VI)fluorid, kunne reagere med O2 og danne O2+PtF6-. Han oppdaget at xenons ioniseringsenergi(first ionization potentials) var tilnærmet lik den for O2. Av hans syntese med Xe og PtF6 fikk han dannet et stoff han mente var Xe+PtF6-, men som senere viste seg å ha en mer komplisert formel. I årene fremover ble det oppdaget mange flere edelgassforbindelser. Generelle trender. Edelgassene er gruppe 18 i periodesystemet. Deres spesielle kjennetegn er at de er kjemisk lite reaktive. I tillegg består hele gruppen utelukkende av monoatomiske gasser, med lave koke og smeltepunkt. De seks edelgassene er Helium (He), Neon (Ne), Argon (Ar), Krypton (Kr), Xenon (Xe) og Radon (Rn). Alle edelgassene har 8 valenselektroner (bortsett fra Helium som bare har 2), og finnes i p-blokken i periodesystemet. Helium er det minste elementet og finnes i periode 2, så øker atomnummeret nedover i gruppen sammen med atommassen. Elektronkonfigurasjonen til edelgassene er ns2np6, noe som tilsvarer fullt valensskall og er grunnen til at man lenge trodde at edelgassene var ureaktive. Den kovalente radiusen til edelgassene følger trendene i periodesystemet for øvrig. Det vil si at den øker nedover i gruppen, samt følger trenden med minking bortover i periodene. Dette er en egenskap som henger sammen med den effektive kjerneladningen til elementene. Reaktivitet. Edelgassene har lenge blitt sett på som ureaktive, men etter hvert har det blitt klart at dette ikke stemmer. De danner riktignok bare et svært begrenset antall forbindelser. På grunn av den høye elektronegativiteten til edelgassene må ligandene som skal binde seg til disse stoffene også være svært elektronegative. Det er i all hovedsak xenon, krypton og argon som danner forbindelser med andre stoffer med høy elektronegativitet som fluor, oksygen og klor. I tillegg må ligandene være relativt små for å kunne sørge for Coulombenergi i forbindelsen. Dersom vi kommer langt nok ned i gruppen (forbi neon), er det mulig å få dannet edelgassforbindelser. Grunnen til dette ligger i energinivåene til orbitalene. Forskjellene i energinivåene er såpass små når vi kommer utover til orbital 4 og 5 at elektronene lett kan eksiteres til en ledig orbital og på den måten danne stabile forbindelser med andre elementer. De vanligste forbindelsene er xenon-fluorider. Disse forbindelsene er også relativt stabile i motsetning til andre edelgassforbindelser. Særlig er xenonoksider ustabile og eksplosive. For eksempel er xenontrioksid en endoterm forbindelse som eksploderer kraftig ved den minste provokasjon. I vannløsning er det derimot stabilt, men sterkt oksiderende. Det finnes også eksempler på oksygenforbindelser som er overraskende stabile. Dette gjelder XeO64- (s), en forbindelse som er uløselig og ikke dekomponerer før det er varmet opp til over 200˚C. Det er også observert følgende xenonfluoridion Xe2F+, XeF+, Xe2F3+, Xe2F5+, XeF3+ og Xe2F7+ ved hjelp av massespektroskopi av xenonfluorider. Thorium. Thorium er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 90 og kjemisk symbol Th. Det er et aktinoid. Historie. Thorium ble oppdaget i 1828 av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i forbindelse med analyser av et nytt mineral som M. Thr. Esmark hadde funnet på Løvøya ved Brevik i Langesundsfjorden. I 1885 oppdaget Marie Curie og Gerhard Schmidt at thorium var radioaktivt. Thorium hadde ikke noe bruksområde før gasslamper med glødenett ble oppfunnet i 1885. Grunnstoffet og mineralet (Thoritt) ble oppkalt etter den norrøne «tordenguden» Tor. Egenskaper. Thorium er et sølvhvitt radioaktivt metall som tilhører aktinoidene. Helt rent thorium er mykt og formbart, og kan kaldvalses. Det beholder overflateglansen i opptil flere måneder, men ved kontakt med oksygen dannes thoriumdioksid og overflaten blir gradvis grå, så svart. Thorium angripes langsomt av vann, og løses langsomt opp av fortynnede syrer (flussyre, salpetersyre og svovelsyre) og konsentrerte syrer (saltsyre og fosforsyre). I varm salpetersyre og kongevann løses det raskt opp. Thorium brenner i luft med en hvit lysende flamme. Thoriumdioksid (ThO2) har et av de høyeste kokepunktene (3300°C) blant oksidene. Isotoper. Thorium har ingen stabile isotoper. Naturlig forekommende thorium består utelukkende av den ustabile (og dermed radioaktive) isotopen 232Th med halveringstid 1,405 × 1010 år. I tillegg er 29 kunstig fremstilte isotoper kjent. De mest stabile av disse er 230Th med halveringstid 75 380 år, 229Th med halveringstid 7 340 år, 228Th med halveringstid 1,9116 år, 234Th med halveringstid 24,10 døgn, 227Th med halveringstid 18,72 døgn, og 231Th med halveringstid 25,52 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 10 minutter. Atomvekten til thoriumisotopene varierer mellom 212 u (212Th) og 236 u (236Th). CAS-nummer: 7440-29-1 Forekomst. 95 000 tonn i andre land. Disse dataene er usikre fordi det i dag er er begrenset kommersiell produksjon av thorium, og data varierer endel mellom forskjellige kilder. Enkelte kilder har vesentlig høyere anslag for f.eks. Brasil, Kasakhstan og Russland og fører til at norsk forekomst rangeres fra tredje til syvende plass. Thorium forekommer i små mengder i de aller fleste berg- og jordarter. Det forekommer omtrent tre ganger så hyppig som uran og omtrent like hyppig som bly. De fleste jordarter har en thoriumtetthet på omtrent 6 ppm. Thorium forekommer også i flere mineraler, i hovedsak monazitt, som inneholder omtrent 12% thoriumoksid, og som forekommer i større mengder i flere land. Mineralet er svært motstandsdyktig mot forvitring og kan enkelte steder hentes løst sammen med sand, f.eks i Australia og India. Så lenge markedet er lite, dekker denne lett tilgjengelige forekomsten behovet. Den norske forekomsten befinner seg i den østlige delen av gruvefeltet Fensfeltet i Nome kommune i Telemark, og flere andre mindre forekomster, fordelt i rødberg og en bergart som blir kalt «ferrokarbonatitt». Den gjennomsnittlige konsentrasjonen av thoriumoksid i Fensfeltet er rundt 0,2 % og det er usikkert om dette i dag gir tilstrekkelig drivverdighet for utvinning av thorium til kjernekraft. De beste større forekomster internasjonalt har konsentrasjoner over 1 %. Leting i Norge har i stor grad vært foretatt med fra luft og bakkenivå ved måling av gammastråling fra nedbrytningsprodukter av thorium Disse målingene vil ikke finne forekomster som er overdekket f. eks. av tette marine avleiringer. Thorium-232 brytes ned sakte, og har en halveringstid som tilsvarer tre ganger jordas alder, men andre isotoper forekommer i nedbrytingen av uran. De aller fleste av disse har mye kortere halveringstider enn Th-232 og er derfor mye mer radioaktive. I forhold til Th-232 er forekomstene av disse ubetydelige. Anvendelse. Petromax-lampe med glødenett av ceriumoksid og thoriumoksid Thoriumbasert kjernekraft. Fordi Norge har den fjerde (noen kilder oppgir tredje) største forekomsten av thorium i verden , og fordi forekomsten av thorium totalt er vesentlig høyere enn uran, har det vært interesse for å anvende thorium i kjernefysiske fisjonsreaktorer, også i Norge. Selv om stoffet i seg selv ikke er fissilt, absorberer Thorium-232 (Th-232) nøytroner i en prosess som til slutt danner Uran-233 (U-233), som kan brukes direkte i fisjon. Derfor er Thorium-232, i likhet med Uran-238 en god kilde til fissilt materiale. I en såkalt formeringsreaktor kan nøytroner fra pågående fisjon av Uran-235 eller U-233 bestråle Thorium-232 for å fremstille ytterligere aktivt U-233 som kjernebrensel. Det er en markant forskjell mellom bruken av Th-232 og U-238 eller plutonium-239 i fremstillingen av fissilt materiale, i at Th-232 er en god del mer effektivt. Når Th-232 utsettes for en mindre mengde fissilt materiale (f.eks U-235), starter en reaksjon hvor thoriumet tar til seg et nøytron, for så å gjennomgå to steg betanedbrytning til protactinium-233, og videre til uran-233, som er fissilt. Uranet skilles så fra gjenværende thorium og kan settes direkte inn i fissilt energiproduksjon. Denne prosessen er lik som ved bruk av U-238 eller Pu-239, men er som sagt en god del mer effektiv. Det er også mulig å fremstille fissilt U-233 direkte med en nøytronkilde.som bestråler Th-232. Dette prinsippet betegnes ADR (Akselerasjons Drevet Reaktor). U-233 vil absorbere nøytroner og fisjonere og sende ut nye nøytroner. Det hevdes at dette er en sikrere prosess siden det kun er thorium som omformes til U-233 som kan fisjonere og at mengden fissilt materiale i reaktoren derfor vil være for lavt til å forårsake nedsmeltning ved uhell. Det er imidlertid en rekke praktiske løsninger som krever betydelige investeringer i forskning (foreslått 500 mill € for første protoyp), og beholder risikoproblemer knyttet til radioaktivt avfall og fremstilling av U-233 for atomvåpen. Det er enkelte problemer med bruken av thorium som kilde til fissilt materiale, blant annet de høye kostnadene ved å rense U-233 for rester av det uegnede U-232, som alltid forekommer i en slik prosess. Thorium som har vært brukt i denne produksjonen inneholder også alltid rester av Th-228, som er mye mer radioaktivt og uegnet for prosessen. I teorien er det mulig å bruke U-233 i fisjonsvåpen, men prosessen med å fjerne isotopen U-232 er for komplisert i forhold til å opprike naturlig uran og lage en konvensjonell U-235-bombe. Det har også vist seg å være besværlig å gjenvinne thorium til gjenbruk. På grunn av disse problemene er thorium per i dag ikke velegnet for kommersiell energiproduksjon, og det vil være nødvendig med mye teknologisk utvikling innen feltet for å kunne ta i bruk thorium i stor skala. Så lenge man har tilstrekkelige forekomster av uran er det tvil om denne utviklingen kan forsvares økonomisk. På lang sikt har thorium et stort potensial. Påviste reserver av thorium tilsvarer omkring tre ganger mengden av uran, og på lang sikt kan nok thorium være et viktig ledd i fortsatt bruk av kjernefysisk energi. Anvendelsen har imidlertid mindre, men sammenlignbare problemer med radioaktive avfallsprodukter fra uranbasert fisjon og tilhørende fraskilling, transport og lagring. I et langsiktig globalt perspektiv er tilgang på råstoff også begrenset til noen hundre år ved satsning på thoriumbasert atomkraft. På enda lengre sikt det nødvendig å finne energiløsninger basert på kjernefysisk fusjon eller andre underliggende mekanismer. India har store thoriumforekomster, og planlegger en gradvis overgang fra bruken av uran til thorium i produksjon av fissilt materiale. Russland har også drevet forskning med thorium i forskningsreaktorer og ved tester i enkelte kjernekraftverk, ettersom flere russiske reaktorer er godt egnet for dette. Faremomenter og sikkerhetstiltak. Thoriummetall i pulverform kan selvantenne, og må håndteres forsiktig. Thorium brytes ned til thoron, som er en radonisotop (220Rn). Da radongass er radioaktiv og påvist skadelig for mennesker, er det viktig at oppbevaringslokaler og steder der thorium brukes eller håndteres er godt ventilerte. Kontakt med thorium eksternt (på huden, i lungene) kan føre til økt fare for kreft i lungene, bukspyttkjertelen og blodet. Kontakt med thorium internt (i fordøyelsessystemet) kan føre til leversykdommer. Thorium forekommer ikke naturlig i menneskekroppen, og har ingen kjent bruk i biologiske mekanismer. Referanser. 4. J.J.Berzelius (1829), Vet.Akad.Handl., S. 1 ff. Pogg. Ann. 15, 633; 16, 383 ff. Mato Grosso. Mato Grosso er Brasils tredje største delstat, og ligger vest i landet. Nabostater er (fra vest med klokka) Rondônia, Amazonas, Pará, Tocantins, Goiás og Mato Grosso do Sul. Den grenser også til nabolandet Bolivia i sørvest. Utenom delstatshovedstaden Cuiabá er det få byer. De viktigste er Cáceres og Rondonópolis. Geografi. Mato Grosso inneholder tre store naturlandskaper: våtmarksområdet Pantanal, slettelandskapet Cerrado samt deler av regnskogen i Amazonas. Nasjonalparken Chapada do Guimarães ligger i delstaten. Transpantaneira-veien ble påbegynt i 1970-årene og var planlagt å krysse Pantanal. Den ble imidlertid aldri fullført og brukes nå mest for turisme. Mato Grosso er i hovedsak en jordbruksstat, med en økonomi basert på kveg-oppdrett. Historie. Mato Grosso ble delt i to i 1977, hvor Mato Grosso do Sul ble skilt ut som en egen delstat. Bororo indianerne er bosatt i Mato Grosso. Mato Grosso ble invadert og okkupert av Paraguay under Trippelalliansekrigen. Brasil greide til slutt å gjenerobre området, men Paraguay hadde egentlig bare invadert området for å trekke krigen nordover når landet egentlig skulle slåss i Rio de la Plata-regionen, hvor Brasil hadde invadert Uruguay. Brasil og Argentina invaderte Paraguay, og Brasil overdrog større områder fra Paraguay til Mato Grosso. Disse landområdene er idag en del av Mato Grosso du Sul. Flagg. Flagget har samme farger som nasjonalflagget, med blå som symbol for himmelen, grønn for vegetasjonen og hvitt som symbol for fred. En gylden stjerne symboliserer gullet som trakk til seg de første innbyggerne. Flagget ble utviklet 31. januar 1890, bare noen få dager etter fastsettelsen av Brasils flagg. Det ble vedtatt som offisielt delstatsflagg 8. oktober 1929. Birkebeinerrennet. Birkebeinerrennet er Norges mest tradisjonsrike turrenn på ski og går hvert år fra Rena til Lillehammer. Løyperekorden på herresiden har Anders Aukland på 2:21:26,2 (2012) og på kvinnesiden Seraina Boner, Sveits på 2:46:54,6 (2012). Løypa. Birkebeinerrennet er 54 km og går i klassisk stil. Løypa starter med stigning fra Rena til Raudfjellet, om lag flatt til Sjusjøen, og relativt bratte utforkjøringer til mål ved Lillehammer. Tilsammen byr løypa på ca. 1000 meter stigning, men i all hovedsak er det slake stigninger. Deltakerne må bære sekk som veier minst 3,5 kg fra start til mål. Aldersgrensen for deltakelse i hovedrennet er 16 år. Historie. Birkebeinerrennet ble innstiftet i 1932 til minne om turen som birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka hadde med Håkon Håkonsson i 1206. Fram til 1991 var start og mål annet hvert år på Lillehammer og Rena. Etter dette har Birkebeinerrennet hatt fast start på Rena og innkomst på Lillehammer. Det ble innført egen kvinneklasse fra 1976. I 2007 ble rennet for første gang avlyst grunnet sterk vind på fjellet. Erling Jevne er med sine syv seire den som har vunnet Birkebeinerrennet flest ganger. Han vant første gang i 1994, deretter seks år på rad fra 1996 til 2001. Anita Moen er mestvinnende kvinne med fire seire (1998–2001). I 2008 var det rekordraskt føre under Birkebeinerrennet. Tsjekkeren Stanislav Řezáč vant eliteklassen for menn på ny rekordtid – 2.24.33 – foran Anders Aukland. Hilde Gjermundshaug Pedersen vant eliteklassen for kvinner på 2.52.04, til tross for at hun startet løpet med glatte ski og måtte smøre om underveis. Den gamle rekorden på 3.03.21 ble satt av Anita Moen i 1998. Kyrksæterøra. Kyrksæterøra er et tettsted og administrasjonssenteret i Hemne kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved utløpet til elva Søa ved Hemnefjorden, ca 110 kilometer vest for Trondheim. På tettstedet finnes hotell, dagligvarebutikker, klær- og sportsbutikker, elektro, frisør, verksted, trelast, camping- og hytteutleie, småbåthavn, bank og spisesteder. Av storindustri har tettstedet skipsverft, smelteverk, byggfirma, trevarefabrikk og avlsfabrikk for laks og regnbueørret. Kyrksæterøra har 10-årig grunnskole og videregående skole med allmenne- og yrkesfag. Offentlige tjenester inkluderer lege og tannlege, samt helse- og eldresenter. Hemne kirke ligger på toppen av endemorenen (Skeiet) mellom Rovatnet og Hemnefjorden. Bronselaget. Bronselaget er betegnelsen på som i OL i Berlin i 1936 tok en overraskende tredjeplass. I de innledende rundene vant det norske laget over (4–0) og (2–0), sistnevnte kamp med blant andre Adolf Hitler og Joseph Goebbels blant tilskuerne. Dette var første og siste gang Hitler så en fotballkamp. I semifinalen ble det et knepent tap mot (1–2), og i bronsefinalen ble slått 3–2. Lagets trener var Asbjørn Halvorsen. Norges Fotballforbunds uttakningskomité besto foruten Halvorsen av Ludvig Christiansen og Einar Gundersen. Mosjøen Veveri. Mosjøen Veveri AS lå i Mosjøen, Nordland. Bedriften var en av Nordens største produsent av tekstil i metervare og produserte blant annet bevernylon. Hovedmarkedet var Europa, og bedriften var representert med agenter i de fleste europeiske land. Omsetningen var i 2006 75 millioner kroner. Bedriften ble opprettet i 1953 og har opp gjennom disse årene hatt en rekke forskjellige eiere. Den 8 oktober 2008 vedtok styret styrt avvikling av hele driften som ble stoppet ved årsskiftet. Bedriften hadde ved nedleggelsen 58 ansatte. I 1981 gikk verdier for 60 millioner kroner tapt da en storbrann legger veveriet i aske. Brannårsaken var uforsiktighet med åpen varme ved reparasjon av asfalttak. To år senere, i 1983, mister de 160 ansatte arbeidet da bedriften blir slått konkurs. Relikvie. En samling relikvier av første klasse En relikvie (fra latin "reliquiae", 'levning') er en kroppsdel fra eller gjenstand assosiert med en hellig person. Relikvier er viktige innen noen former for kristendom, og innenfor buddhismen og hinduismen, samt innenfor enkelte andre religioner. Kristne relikvier. Innenfor kristendommen er det særlig i den katolske kirke, den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker at relikvier har en plass i fromhetslivet. I de protestantiske kirker æres ikke relikvier, noe som selvsagt henger nært sammen med avskaffelsen av helgendyrkelse. Historie. En av de eldste kilder som nevner relikvier i en judeo-kristen sammenheng, er Andre kongebok (13, 20-21), der det fortelles at en mann ble kastet ned i graven til profeten Elisja, og da liket berørte Elisjas ben, ble han vakt til live. I Det nye testamente regner mange henvisningen til St. Paulus' tørklær og klesplagg i Apostlenes gjerninger (19, 11-12) som omtale av relikvier. I en rent kristen sammenheng er fortellingen om Polykarp av Smyrnas martyrdød ca. år 155 det tidligst bevarte eksempel. Det fortelles der at de kristne bevarte hans jordiske levninger, og regnet dem som dyrebare relikvier. Gjennom oldkirkelig tid og i tidlig middelalder fremkom mange historier om mirakler i forbindelse med relikvier. Av denne grunn ble relikvier svært viktige i kirken i middelalderen. I den katolske kirke er det fortsatt slik at alle kirker må ha et relikvie nedfelt i alteret. På 1000-tallet ville lokalbefolkningen i fjellene i Umbria ta livet av eremitten Sankt Romuald, for ikke å gå glipp av knoklene hans. Da Thomas av Aquinas døde i klosteret Fossanuova i 1274, løsnet munkene hodet hans, kokte og preparerte det for ikke å gå glipp av en så dyrebar relikvie. Før Sankt Elisabeth av Thüringens begravelse skar og rev lokalbefolkningen biter av likkledet, håret og neglene hennes, og biter av ører og brystvorter. Karl VI av Frankrike (som i perioder led av psykose) delte ved en fest ut ribbeina fra Ludvig IX (med tilnavnet «den hellige») til Pierre d'Ailly og sine onkler av Berry og Burgund – mens prelatene fikk én knokkel på deling. Da jesuitten Johannes av Nepomuk var blitt druknet i Moldau, ble det påstått at kroppen hans fløt opp, og at sterkt lysende stjerner våket over drukningsstedet. Knoklene hans ble utstilt, og lenge ble også tungen hans vist frem og jevnlig fuktet for å bevare sitt livaktige utseende. Men da vitenskapen avslørte at det ikke dreide seg om tungen, men om en bit av hjernen, tonet Vatikanet ned feiringen av St. Johannes. Reformasjonen medførte en voldsom reaksjon mot relikvier. Noen steder, spesielt i England og steder med sterk kalvinistisk innflytelse, førte dette til at relikvier ble ødelagt. Andre steder unngikk man dette, fordi man så det som likskjending, men man begravde gjerne relikviene på hemmelige steder. Dette skjedde f.eks. med Olavsskrinet med levningene etter Olav den hellige. Kristus-relikvier. En spesiell kategori av kristne relikvier er de som er knyttet til Jesus Kristus. Ettersom kirken lærer at han steg opp til himmelen med legeme og sjel, kan det ikke finnes kroppslige levninger – med unntak av forhuden som ble skåret av ved omskjæringen. Flere kirker hevder å ha denne relikvien. Den viktigste Kristus-relikvien er korset, og svært mange kirker har splinter som det hevdes stammer derfra. Erasmus av Rotterdam sa at det fantes nok splinter til å bygge et skip – dette er sterkt overdrevet, men det er nok for mange til at alle kan være ekte. I noen tilfeller kan det dreie seg om såkalte berøringsrelikvier – tresplinter som har vært lagt inntil en splint fra korset, og derved har noe hellig ved seg. Likkledet i Torino hevdes å være kledet Kristus ble svøpt i etter korsfestelsen. Det er knyttet stor skepsis til dette blant mange forskere. Det finnes også andre relikvier knyttet til korsfestelsen, som Veronikas svetteduk, spissen av Longinus' lanse, tornekronen og avrevne torner fra denne, og naglene Kristus ble festet med. Katolske klassifiseringer og regler. Det er ikke tillatt å selge relikvier av 1. og 2. klasse. Relikvier i 3. klasse kan selges, men med visse begrensninger – det er ikke tillatt å gjøre personlig profitt på dem, men kostnadene kan dekkes. Det er heller ikke tillatt å ødelegge relikvier, eller å behandle dem uærbødig. Relikvarier. Kristne relikvier oppbevares normalt i skrin (dersom det ikke dreier seg om en kropp i en sarkofag), og disse kalles relikvarier. De kan ofte være svært forseggjort og fremstilt av dyrebare materialer. Relikvier i gresk mytologi. I Athen ble de antatte levningene etter Ødipus og Thesevs bevart, og det ble behandlet på en måte som antyder et religiøst innhold. Det finnes også andre eksempler på at lokale storhetspersoner ble gravlagt under spesielle omstendigheter, og at et seremoniell ble knyttet til gravene deres. Mange har knyttet paralleller mellom gresk heltekult og kristen helgenkult. Buddhistiske relikvier. Buddhas fotavtrykk i Wat Phra Buddha Baat i Saraburi, Thailand Relikvier av Buddha og forskjellige andre hellige personer blir venerert. Etter Buddhas død ble hans legeme delt opp og relikvier sendt til forskjellige steder fordi flere konger kranglet om levningene hans. Det sies at en brahmin delte relikviene i åtte like store deler, som igjen skal ha blitt fordelt. Buddhas relikvier deles i theravada-buddhismen inn i tre typer: Legemlige relikvier, bruksrelikvier og påminnere. De legemlige relikviene er alltid ben, tenner eller hår. Bruksrelikvier er Buddhas tiggerskål, klær, sandaler og fikentreet han satt under da han fikk sin opplysning. Påminnere om Buddha er for eksempel statuer av ham. Et buddhistisk relikvie skal normalt plasseres i en stupa, en bygning spesielt laget for dette formålet. Praksisen med å ære relikvier har hatt en sentral betydning for spredningen og opprettholdelsen av buddhismen. En av Buddhas hjørnetenner sies i dag å være på Sri Lanka i tempelet Dalada Maligava i Kandy. Kulturelle relikvier. Ordet relikvie brukes også om gjenstander med en stor kulturell eller nasjonal betydning, uten at det er knyttet noen religiøs dyrkelse til dem. Det kan også brukes om gjenstander som er av stor privat betydning, som en gjenstand fra en forlengst død slektning. Relikvier i dataspill. I en del dataspill brukes ordet relikvie (gjerne engelsk "relic") om gjenstander fra gamle kulturer med en spesiell betydning og funksjon, spesielt om gjenstander som utløser magiske krefter. Reidar Kvammen. Reidar Osvald Kvammen (født 23. juli 1914 i Stavanger, død 27. oktober 1998 samme sted) var en norsk i fotball. Han spilte 51 ganger med det norske flagget på brystet, og scoret 17 landslagsmål. Han var med på det legendariske bronselaget som tok bronse i OL i Berlin i 1936. På klubbnivå spilte han for Viking. I sin tid som Viking-spiller scoret Kvammen 202 mål – dette er fortsatt klubbrekord. Yngre år. Kvammen imponerte med sine driblekunster allerede som ung gutt. Han var sønn av en skomaker, og hans to eldre brødre – Arthur og Sverre – spilte begge på Vikings A-lag. Kvammen debuterte for A-laget allerede som 16-åring i 1931. To år senere var han sentral da Viking spilte seg til sin første cupfinale ved å slå Lyn 3-2 i semifinalen. Kvammen scoret også Vikings mål i finalen, men Viking tapte likevel 1-3 for Mjøndalen. 5. november 1933 debuterte Kvammen på landslaget, fortsatt bare 19 år gammel. Lagkameratene Arthur Kvammen og Bernhard «Benna» Lund debuterte samtidig og ble med dette Vikings første landslagsspillere. De kommende årene ble Kvammen en sentral spiller på det norske landslaget. Han var ofte lagets bestemann, og han ble en av de viktigste spillerne i Bronselagets epoke. Bronselaget og VM. Under OL i Berlin i 1936 ble Kvammen og Arne Brustad regnet som Norges to viktigste spillere, og bidro sterkt til at Norge vant bronsemedalje. Kvammen storspilte både i semifinalen mot og i bronsefinalen mot. Høsten 1937 kvalifiserte Norge seg til fotball-VM etter å ha slått i kvalifiseringen. Kvammen imponerte igjen, og han fikk tilbud om å spille for engelske Arsenal. Kvammen var ung og manglet selvtillit, så han takket nei – en beslutning han senere skulle angre på. Kvammen imponerte også i VM-kampen mot Italia i 1938 og fikk enda et tilbud fra Arsenal. Nok en gang takket han nei. Krigen og etterpå. Kvammen jobbet som politimann i Stavanger. Under andre verdenskrig nektet han å bli med på nazifiseringen av politiet. Han ble derfor arrestert og havnet først på Grini og senere i den tyske fangeleiren Stutthof. Fangenskapet var en fysisk påkjenning for Kvammen, og han måtte til Sverige for rehabilitering etter krigen. Kvammen kjempet seg tilbake på fotballbanen, men sesongene etter krigen var sterkt preget av skader. Han hadde fortsatt tilgode å vinne noe med Viking, og var sentral da Viking spilte seg til cupfinale i 1947. Kvammen måtte imidlertid stå over finalen mot Skeid, og Viking tapte 0-2. Avslutning av karrieren. 28. juni 1946 gjorde Kvammen comeback på landslaget. Han scoret to av målene da Norge satte landslagsrekord ved å slå 12-0. Han hadde som mål å spille 50 landskamper. Lenge så det ut til at skadene skulle forhindre dette, men i løpet av 1948 spilte han seg inn på laget igjen. Da han omsider fikk sin landskamp nr 50, var han igjen banens beste da Norge slo 2-1 i København. Med dette ble Kvammen den første spilleren i Skandinavia som hadde spilt 50 landskamper. Hendelsen ble markert med telegram fra Kong Haakon, heltemottagelse i Stavanger og æresmedlemskap i Viking. 19. juni 1949 spilte han sin 51. og siste landskamp. 1949 ble hans siste hele sesong for Viking, men fortsatt spilte han enkelte kamper de neste tre årene. Typisk nok la han opp året før Viking vant sin første cupfinale – i 1953. Etter sin aktive karriere var han i mange år teknikktrener og trener i aldersbestemte klasser i Viking. Han trente Vikings A-lag en sesong – i 1964, mens han trente Ålgård FK i 1965. Statistisk fysikk. Statistisk fysikk (statistisk mekanikk) er den grenen av fysikken som ved hjelp av statistiske modeller beskriver systemer med et stort antall partikler. Antallet partikler ligger gjerne fra noen hundre til noen tusen milliarder milliarder (1022) og stort sett er det lettere å beskrive svært store systemer enn de med noen hunder eller tusen partikler. På mange måter er statistisk fysikk et lim som binder sammen andre deler av fysikken siden den tilbyr en metode hvor resultater fra enkle systemer, slik som atomer, klassiske punktpartikler, fotoner, og fononer, kan beskrive egenskaper til makroskopiske systemer, slik som gasser, væsker, metaller og krystaller. Statistisk fysikk oppstod i 1877 med Ludwig Boltzmanns definisjon av entropi som et mål for antall mulige måter å organisere en gitt makrotilstand. Han gir dermed for første gang den makroskopiske størrelsen "entropi" en mikroskopisk begrunnelse. Den første anvendelsen av "statistisk fysikk" var således å begrunne termodynamiske sammenhenger, men den har siden vokst til å både bruke og begrunne resultater fra alle deler av fysikken. Med oppdagelsen av kvantemekanikken i 1900, som gir en svært god basis for beskrivelse av mikroskopiske systemer, er statistisk fysikk blitt stadig viktigere. Statistisk fysikk er en meget stor gren av fysikken. Fysiske systemer. Først og viktigst i systembeskrivelsen er å bestemme hvilke faser systemet har. Sammensatte systemer har ofte flere faser. De viktigste fasene er I tillegg finnes det mange systemer og fenomener som ikke kan beskrives like generelt (men likefullt er viktige). Eksempler er Fysiske størrelser. Fysiske størrelser i statistisk fysikk deles i to typer: ekstensive og intensive. Røft sagt er ekstensive variable de som ved likevekt halveres når volumet halveres, f.eks. volum, indre energi, og masse mens intensive variablene er uavhengig av volumet, f. eks. trykk, kjemisk potensial og temperatur. Vanlige parameter i statistisk fysikk er energi, entropi, varme, tilstand, tilstandstetthet, kjemisk potensial, volum, trykk, temperatur, tetthet, masse, partikkeltall, posisjon, tid, bevegelsesmengde, kraft, elektrisk strøm, elektrisk potensial og elektrisk motstand, dvs. størrelser alle grener av fysikken. Tolkningen av disse parametrene avhenger helt av hva slags system en studere, f. eks. kan energi-begrepet i statistisk fysikk være mikroskopisk eller makroskopisk, relativistisk eller ikke-relativistisk, kvantemekanisk eller klassisk, eller som regel en kombinasjoner av disse. Rent teknisk skjer overgangen mellom mikroskopiske og makroskopiske størrelser gjennom termodynamiske potensialer, som både har en makroskopisk formulering og samtidig er knyttet et statistisk ensemble. Forskjellige ensembler er beskrevet under. Tilstander. Det sentrale begrepet i statistisk fysikk er tilstand, som er et sentralt begrep også i kvantemekanikken. Dessverre brukes dette begrepet i flere betydninger og er ikke lett å definere presist (Det læres gjennom å brukes). En tilstand er løst å forstå som noe som presist bestemmes av et sett med parametre. En parameter kan være en klassisk, kontinuerlig størrelse eller et kvantetall. Det finnes to typer tilstander: mikrotilstander og makrotilstander. Mikrotilstander defineres ut mikroskopiske parametre slik som partiklers posisjon, fart, spinn, angulært moment. En makrotilstand utgjøres av alle mikrotilstander i systemet. Tilstandsbegrepet dekker også begrepet partikkel og mer generelt burde ordet "partikkel" vært byttet ut med "tilstand" over. Det mest sentrale postulatet i statistisk fysikk er at Siden ulike kombinasjoner av mikrotilstander kan gi samme makrotilstand vil noen makrotilstander være mer sannsynlige enn andre. Jo flere mulige måter å konstruere en makrotilstand på jo mer sannsynlig vil systemet være i den makrotilstanden. Ved likevekt vil systemet dermed mest sannsynlig være i den makrotilstanden som kan lages på flest mulige måter. Dette er en formulering av termodynamikkens andre lov. Mikrotilstandene er gjerne egenverdier til kvantemekaniske operatorer, men de kan også være klassiske størrelser. Statistiske ensembler. De statistiske ensemblene relaterer mikroskopiske og makroskopiske størrelser. Det som definerer et ensemble er i hvilken grad systemet er koplet til omgivelsene og derigjennom hvilke størrelser som varierer og hvilke som er konstante. Basis for alle ensembler er det mikrokanoniske ensemblet, som beskriver et lukket system med konstant energi. Tilstandsvariable for det mikrokanoniske ensemblet er entropien og de termodynamiske størrelser ved likevekt finnes ved å kreve at entropien er maksimal. Andre ensemblene kan utledes fra det mikrokanoniske ensemblet ved at man tar med i betraktning et termisk bad (eller reservoar) som systemet kan utveksle energi med. Da blir ikke lenger energien konstant eller entropien maksimal i likevekt og andre størrelser kommer da isteden som frie energier. De to mest vanlige ensembler er kanonisk ensemble, som beskriver et system med konstant temperatur og volum og som utveksler energi med omgivelsene, og storkanonisk ensemble, som har konstant temperatur og trykk og som kan utveksle energi og partikler med omgivelsene. Det mikrokanoniske ensemblet er viktig teoretisk (siden det er basis for de andre), men det kanoniske og det storkanoniske ensemblet langt bedre skikket til utregninger. Jalta. Jalta (russisk: Ялта, ukrainsk: Ялта, krimtatarisk: "Yalta") er en by på Krim i Sør-Ukraina. Den ligger på nordkysten av Svartehavet. Byen har 200 000 innbyggere. Byen er mest kjent for Jaltakonferansen mellom Churchill, Roosevelt og Stalin under den annen verdenskrig. Nær byen ligger Livadiapalasset som tidligere var tsarfamiliens sommerresidens og hvor Jaltakonferansen fant sted. I Sovjettiden var palasset først barnehjem, senere rekreasjonssted for sovjeteliten. I dag er deler av palasset museum. Byen er et utpreget turistmål, med sitt behagelige klima, vakker natur og mange strender. Jalta ble grunnlagt på 1300-tallet som en bysantinsk koloni. Fra 1783 tilhørte byen Russland, før den ble overgitt til Ukraina. Innbyggerne er i overveiende grad russere. Musikkpedagogikk. Musikkpedagogikk er både en betegnelse på praktisk musikkundervisning og et fagområde i musikkvitenskap som behandler teoretiske og praktiske problemer knyttet til kunsten å undervise i musikk (jf. uttrykket pedagog og pedagogikk som også har to betydninger). En musikkpedagog er i ordets brede forstand en person som gir andre opplæring i vokale eller instrumentale ferdigheter, eller i musikkteoretiske fag. Musikkpedagoger kan gi undervisning i privat regi, være ansatt ved musikkonservatorier, kulturskoler, musikklinjer på videregående skoler, musikkhøyskoler e.l. Motstandsbevegelse. Motstandsbevegelse er et begrep som er høyst politisk betinget. Ofte blir det brukt propagandamessig for å få mobilisert motstand mot for eksempel «utenlandsk påvirkning» eller direkte okkupasjon. En organisasjon eller individer som er kritisk til utenlandsk innvirkning pleier å bruke begrepet om seg selv. Ofte blir det lagt vekt på å dyrke fram helter og martyrer. Motstanden kan være passiv i form av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner. Motstanden kan også være mer voldelig, og ta i bruk likvidasjoner, sprengninger eller regulære kamphandlinger. Betegnelser brukt i andre land på motstandsbevegelser inkluderer det engelske begrepet «resistance movement», det franske «la resisistance», og partisanene på Balkan. I nyere tid er begrepet «frigjøringsbevegelse» mye brukt. For nordmenn er ordet «motstandsbevegelse» i sterk grad knyttet til Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig, ofte er denne bare omtalt som «Motstandsbevegelsen». Motstandsbevegelse eller terrorister? De makthavere motstandsbevegelsen kjemper mot, vil vanligvis prøve å stemple motstanderne som «terrorister». Selv om voldshandlinger blir utført mot militære mål, stemples handlingene som «terrorisme». Internasjonale avtaler. Ofte vises det til internasjonale avtaler som Haag-konvensjonen for å fordømme motstandsbevegelser, og si at de strider mot krigens lover. I landkrigskonvensjonen av 1907, står det at militser og frikorps (frivillige) skal være under kommando av en ansvarlig person. For å bli omfattet av konvensjonen skal de ha et emblem som er synlig på avstand og åpent bære våpen. Handlingene skal følge krigens lover og tradisjoner. I neste artikkel står det likevel at personer som tar opp våpen mot invaderende styrker kan omfattes av krigens lover dersom de ikke har hatt tid til å organisere seg, og dersom de selv følger krigens lover. Til syvende og sist er det et politisk spørsmål hvilke grupperinger som defineres som «motstandsbevegelse», «frigjøringsbevegelse» eller «terrorister». Spørsmålet avgjøres vanligvis av den som har mest makt, det vil si den seirende part i en konflikt. Erik Bye. Erik Bye under radioprogrammet "Vi går ombord" julaften 1962. Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn, New York, USA, død 13. oktober 2004) var en norsk fjernsynspersonlighet, sanger og journalist. Han var bosatt i Asker. Erik Bye ble karakterisert som en høvding i norsk kulturliv. Han ble ansatt i NRK i 1958. Bye var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK, hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør. I 1958 platedebuterte han på Brødrene Johnsen A/S sitt platemerke Rondo med «Pappas bånsull»/«Vandringsvise», som var de første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. I 1959 fikk han kontrakt med Philips, der han debuterte med Hans Børlis «Tømmerkoievise». I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier. Han har selv skrevet tekst og melodi til «Anna Lovinda». Erik Bye vakte blant annet stor oppsikt da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med «Folk og røvere i Kardemomme by» på norsk fjernsyn, noe som aldri var gjort tidligere. Han mottok i ettertid et brev hvor en mor med eget psykisk utviklingshemmet barn takket ham fordi han fremstilte dem på en verdig måte. Hun skrev: «Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter med i butikken.» Hans engasjement for de svake i samfunnet ga seg også uttrykk i mange av sangene han skrev, blant annet visa Vår beste dag. Denne visa har fått stor oppmerksomhet etter at Marit Larsen lagde en versjon til en NRK kampanje. Visa ble imidlertid opprinnelig skrevet til Hjemmet for Døve (nå Stiftelsen Signo) sitt hundreårsjubileum, og ble første gang oppført med et orkester bestående av døve musikanter, noe som gjorde stort inntrykk på Erik Bye. Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv, og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en redningsskøyte ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet. I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU. Han hadde Master of Arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, fra University of Wisconsin (1953). Han var journalist i Associated Press (1953–1955), BBCs norske avdeling (1955–1958), og siden i NRK. Han var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl. Da Erik Bye døde i 2004 hadde han vært gift med Tove Bye i 51 år. Bye kom den 17. desember 2005 på tredje plass, etter kong Olav V og Einar Gerhardsen, i en direktesendt kåring av århundrets nordmann på NRK hvor seerne avga stemmer. De andre finalistene var Thor Heyerdahl og Kim Friele. Dokumentarfilmen Giganten (2005) skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden. Priser. Erik Bye var Ridder av St. Olavs Orden og han fikk en rekke priser og utmerkelser i inn- og utland, blant andre Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig. Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig, eller bare "Motstandsbevegelsen" er en betegnelse på diverse grupperinger og organisasjoner som gjorde aktiv og passiv motstand mot den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Et mer omfattende begrep er «Hjemmefronten». Aktiviteter. Den første kimen til en norsk motstandsbevegelse kom allerede sommeren og høsten 1940. Utover i 1941 ble den militære motstanden organisert i Milorg, mens sivil motstand i alle fall var tenkt organisert i Sivorg. Sommeren 1941 godkjente regjeringen Nygaardsvold i London Milorg som en del av det norske forsvaret. Kommunistene hadde sine egne motstandsgrupper, i tillegg til flere løst organiserte grupper. Disse fikk ikke støtte fra regjeringen i London, og ble kraftig motarbeidet fordi regjeringen ikke ønsket aktiv voldelig motstand i Norge – av frykt for represalier mot sivilbefolkningen. Etter hvert ble motstandsbevegelsen bedre organisert, og fikk forsyninger fra Storbritannia. Tanken var at tyske styrker skulle bindes i Norge, slik at de ikke ble satt inn på andre frontavsnitt. Britiske raid mot kysten av Norge ga inntrykk av en forestående invasjon. På det meste var det 380 000 tyske soldater i Norge. De aller fleste av de sterkeste kampavdelingene ble mot slutten av krigen trukket ut av Norge, uten at motstandsbevegelsen klarte å gjøre noe mer enn å såvidt forsinke uttrekkelsen. I steden ble det overført tyske avdelinger til Norge som bestod av soldater som var eldre eller som ikke var tyske. Motstandsbevegelsen utførte nesten ikke sabotasjehandlinger for å hindre tyskernes operasjoner, og den ble heller ikke satt til å kjempe i full skala. I stedet ble grupperinger brukt for å rapportere om tyskernes bevegelser i Norge. Særlig gjaldt dette bevegelser til tyske slagskip som «Bismarck» og «Tirpitz». Mange tror at motstandsbevegelsen var sentral i for eksempel Vemork-aksjonen. Det var den ikke, da det var en britisk operasjon. En viktig funksjon var å organisere fluktruter ut av landet, i tillegg til å hjelpe agenter inn i landet. Kommunikasjonen foregikk hovedsakelig med radio og kurerer. En av disse var ADAM som kommuniserte med Stockholm. Logistikken gjorde at mye av forsyningene måtte orges både til personer med falske identiteter og i dekning før eller etter illegale operasjoner. Tyskerne prøvde å kvele motstanden ved å utrope motstandsbevegelsen som «terrorister». En del motstandsfolk ble fengslet, og noen få torturert eller henrettet som straff eller gjengjeldelse. Vest-Tyskland vedgikk indirekte at denne behandlingen av norske motstandsfolk var brudd på folkeretten, da Vest-Tyskland i 1959 utbetalte erstatninger til tidligere overlevende fanger eller etterlatte av motstandsfolk. Den juridiske siden ved Milorgs virksomhet. Landkrigsordningen definerer partisanvirksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform og ikke forkle seg som sivil. Haag-konvensjonen forbød med andre ord ikke væpnet motstand mot en okkupasjonsmakt, men satte regler for hvordan motstanden skulle foregå. Hensikten var å beskytte sivilbefolkningen. Landkrigsordningen pålegger også den sivile befolkningen innenfor visse rammer å adlyde en okkupasjonsmakt, som den faktiske makthaveren i landet. I ettertid har Milorgs virksomhet blitt rettferdiggjort med at tyske myndigheter heller ikke respekterte alle konvensjoner (i likhet med de allierte krigførende). Imidlertid må det understrekes at Haag-konvensjonen av 1907 var relativt vag i forhold til å definere hva som er "ulovlig" motstandskamp mot okkupasjonsmakten. Det bærende prinsipp er at de stridende parter skal bære våpen og uniform "åpent". Utfordringen ble hvordan "uniform" og "åpent" skulle defineres. Var for eksempel et synlig armbind tilstrekkelig for å markere at en milorg-soldat var stridende part og ikke sivil? I etterkant av andre verdenskrig innså man at Haag-konvensjonen av 1907 og om landkrig ikke var tilstrekkelig. Erfaringene fra andre verdenskrig viste at en rekke områder av moderne krigføring "ikke" ble omtalt og regulert i folkeretten. Det internasjonale samfunnet utformet en ny konvensjon for krigføring i Genèvekonvensjonene av 1949. Disse regulerte en rekke nye forhold i krig, blant annet mye "klarere" regler for folkelig motstand mot en okkupasjonsmakt. Orientering. Det offisielle orienteringssymbolet, som brukes til å markere poster i løypa. Orientering er en idrett som går ut på at man skal ta seg raskest mulig frem i et bestemt terreng ved hjelp av kart, kompass og naturobservasjoner. På kartet er det inntegnet ei løype. Underveis, det vil si mellom start og mål, skal man besøke et antall poster; disse er markert med et postflagg og plassert på detaljer i terrenget. Posten er markert som en sirkel på kartet, sammenbundet av linjer og nummerert i den orden de skal finnes. Sirklene er tegnet omkring detaljen som skal bli funnet, denne detalj er også definert i postbeskrivelsen. Historikk. Idretten oppstod i det svenske militæret på slutten av 1800-tallet. Det første sivile orienteringsløpet ble arrangert i 1897 i Nordmarka i Norge. Arrangør var IK Tjalve. I 1937 ble det første norgesmesterskapet arrangert, og den 1. oktober 1945 ble Norges Orienteringsforbund stiftet. Det internasjonale orienteringsforbundet (IOF) ble stiftet i 1961, og verdensmesterskap er arrangert siden 1966. Etymologi: Østvendt. Etymologisk er ordet "orientering" avledet av verbet "orientere", som henger sammen med den religiøse forestillingen om "å vende seg mot øst" eller "mot orienten". I forbindelsen med dommedag og "endetiden" (eschaton) ville nemlig Jesus komme ridende inn fra øst. Orienteringskartet. Detaljer fra et orienteringskart. Kartet er tegnet av Tage Braun og Preben Jørgensen for Horsens OK. I orientering brukes spesiallagde kart; detaljeringsgrad og utseende er bestemt i Det internasjonale orienteringsforbundets kartnorm. Målestokken er normalt 1:15 000 eller 1:10 000, men flere og flere kart kommer med målestokk 1:5000. Ved noen anledninger brukes også kart i målestokken 1:7500. Ekvidistansen skal være 5 meter (2,5 meter i spesielt flate områder). På kartet er lett synlige detaljer og ledelinjer markert, i tillegg indikeres løpbarheten i terrenget med gultoner for åpne områder og grønntoner for bevokste områder. For sprintkart gjelder egen kartnorm, her er målestokken ofte 1:4000. Orienteringskartet konstrueres fra flyfoto, her blir høydekurver, vegetasjonsgrenser, stier og andre synlige detaljer tegnet inn. En synfarer tar med seg dette grunnlaget ut i skogen og besøker alle deler av terrenget. Grunnlagskartet blir justert og detaljer som ikke ble sett i flybildene tegnes inn. Synfarerens konseptkart vektoriseres i et spesialprogram, før det ferdige kartet trykkes med 5-fargetrykk på tykt papir. Utskrifter fra fargeskrivere benyttes ofte til trening, men er foreløpig ikke godkjent for konkurranser. På grunn av endringer i terrenget må orienteringskartene revideres ofte, kart eldre enn et par år brukes sjelden til større løp. På et godt orienteringskart skal også misvisningen ved kartets konstruksjon være angitt. Postbeskrivelse. PostbeskrivelseSelv om postbeskrivelsen vanligvis er skrevet i klartekst i nybegynnerløyper, er postbeskrivelser i viderekomne og avanserte løyper gitt som symboler i en tabell. For den uinnvidde, kan dette se ut som rene hieroglyfer, men systemet er ganske enkelt å mestre og er mer presis og spesifikkt enn skrevne beskrivelser, og har den fordelen i å bli forstått over hele verden. Eksemplet vist her begynner med et par linjer som beskriver løpet. Den tredje linje viser først en en klasse eller løype. Det andre feltet er løypelengden i (i kilometer eller meter), som alltid er målt som den korteste distanse en løper må bevege seg for å fullføre løpet. Med andre ord, i en rett linje unntatt når en hindring slik som en sjø eller forbudt område tvinger fram et avvik. Det tredje feltet er samlet stigning (helst bare for eliteklasser) målt langs en ideell rute (bestemt av løypelegger). De påfølgende linjer i postbeskrivelsen beskriver plassering av poster, og den siste linjen beskriver adkomst til mål fra siste post. Den skal beskrive postdetaljen, samt skjermens plassering, for løperen, mer presist enn det som framgår av kartet. Koden skal forvisse løperen om at han er kommet til riktig post. Konkurranseprogram. Ultralangdistanse er de aller lengste løpene, løypelengden er gjerne rundt 25 kilometer for menn, mellom 15 og 20 for kvinner. Det arrangeres norgesmesterskap hvert år, men foreløpig er det ikke verdensmesterskap i ultralangdistanse. Løpene arrangeres ofte med fellesstart, da benyttes gafling for å hindre henging (at en løper følger etter en annen, uten å orientere selv). Et tradisjonsrikt ultralangdistanseløp i Norge er Blodslitet. Langdistanse erstattet den klassiske distansen. Løypelengden er rundt 13 km for herrer og 8 km for kvinner. Mellomdistanse erstatter kortdistansen, vinnertidene skal være 30-35 minutter, løypelengden blir 4-5 km for menn, 3-4 km for kvinner. "Micr-O" er en tv-tilpasset versjon av mellomdistansen. På enkelte poster er det mange postflagg, dersom løperen tar feil, må det løpes en strafferunde. Micr-O under det nordiske mesterskapet i 2005 ble sendt på TV 2. I 2006 skulle Micr-O også inngått i mellomdistansen i VM i Danmark, men dette ble stoppet av manglende finansiering. Sprint er en relativt ny øvelse, første NM i sprint ble arrangert i 2000, første VM i 2001. Vinnertidene i sprint skal være rundt 15 minutter. Sprinten kan både inneholde skogsterreng og mer urbant terreng som parker og bebygde områder. Park World Tour er en uoffisiell verdenscup i park-sprint, arrangert siden 1998. Nattorientering utøves i mørke, ved hjelp av en hodelykt. Postene er her markert med refleks eller en lyskilde. Løypelengdene ligger mellom langdistanse og mellomdistanse. Det arrangeres NM i nattorientering, men ikke VM. I mesterskapene løpes stafettene med tre etapper, hver med vinnertid på i underkant av en time. For å spre løperne benyttes gafling. I tillegg til mesterskapsstafettene arrangeres det mange andre stafetter med opptil 25 etapper. -stafetten i Finland er den største, herreklassen samler 1300 sjumannslag. Tiomila er Sveriges største, i løpet av en natt løpes det over ti mil fordelt på ti etapper (herreklassen). Dameklassen løper rundt 35 km på 5 etapper. Verdensmesterskap, arrangørsted og land. For resultater se VM i orientering. Argyll Robertsons pupill. Argyll Robertsons pupill er en medisinsk tilstand som kan observeres i øyet i sjeldne tilfeller som et resultat av langkommet, ubehandlet syfilis. Pupillene er små og kan være uregelmessige i formen. Pupillerefleksen er svakere eller borte, slik at det tar lengre tid for pupillene å trekke seg sammen når det sendes mer lys i øyet, eller pupillene trekker seg mye mindre sammen enn normalt. Når pasienten ser fra fjernt hold til å se på noe nært, trekker pupillene seg sammen normalt. Denne refleksen er normal ved Argyll Robertsons pupill. Tilstanden ble første gang beskrevet av Douglas Argyll Robertson i 1869. Kleivstua. Kleivstua (372 moh.) er et gammelt gjestgiveri og skysstasjon som ligger på toppen av Krokkleiva i Hole, nærmere bestemt på Krokskogen. Området tilhører Vestmarka (Oslomarka). Kleivstua er i dag et konferansehotell som brukes til bl.a. konferanser og bryllup. Historikk. Kleivstua ble bygd som skysstasjon i 1780, og var opprinnelig serveringssted for reisende mellom Christiania og Ringerike. Nyveien fra Sandvika over Sollihøgda til Ringerike åpnet i 1860, og da avtok trafikken gjennom Krokskogen, men fortsatt reiste mange gjennom skogen, til fots eller med hest. I 1947-48 ble det anlagt en taubane opp fra Sundvollen, dette gjorde at trafikken hit økte igjen. Etter en konkurs i 1993 ble Kleivstua gjenåpnet i 1997, etter å ha blitt pusset opp og restaurert for mer enn 10 millioner kroner. Hole kommune tildelte stedet «Byggeskikkprisen» i 2000. Restauranten ved Kleivstua er oppkalt etter Dronningens utsikt, og også derfra er det flott utsikt over Hole og Ringerike, med Tyrifjorden, Steinsfjorden og Ådalsfjellene i bakgrunnen. Bekvemmeligheter og turmuligheter. Gjestgiveriet har 42 rom, fordelt på hovedhuset og småhus som ligger rundt tunet. Det er til sammen 18 bygninger. Eier er Knut Kloster jr.. Herfra kan man også gå (ca. 15 minutter) til Kongens utsikt, et yndet utsiktspunkt over Hole og Ringerike. Hjemmefronten. Hjemmefronten er brukt som betegnelse både på organisert (Hjemmestyrkene med Milorg og Sivorg) og på uorganisert, generell motstand i Norge mot den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Hjemmefronten inkluderte den organiserte Motstandsbevegelsen, men kunne også inkludere alle enkeltpersoner som hadde en patriotisk innstilling. For å føle seg som en del av hjemmefronten kunne det være nok med rent symbolsk motstand. Av slik motstand kan nevnes å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget eller å motsette seg noen av de mange direktiver fra makthaverne. En betegnelse på slike patrioter var jøssinger. Motstanden kunne også være mer aktiv, ved for eksempel å lytte på illegale radioapparater. Et skritt videre var å gi ut illegale aviser. Ved enda mer organisert motstand kunne man si at man var en del av motstandsbevegelsen. Norge under andre verdenskrig var preget av ulike motstandsgrupperinger som arbeidet mer eller mindre koordinert. En av disse grupperingene som hadde stor innflytelse ble kalt «Kretsen», en annen «Koordinasjonskomitéen» (KK) ledet den sivile holdningskampen. Kommunistene var nesten de eneste som drev en med voldelig motstandskamp, men uten å samarbeide særlig med resten av Hjemmefronten. Dette fordi Hjemmefronten ikke ville at det skulle utføres voldelige aksjoner i Norge, av frykt for represalier mot sivilbefolkningen. Frykten for represalier førte til at regjeringen i London, på oppfordring fra Hjemmefronten i Norge, proklamerte over radio høsten 1942 at det ikke skulle utføres aktiv voldelig motstand. Dette var faktisk en utmeldelse av krigen, mens den var på sitt verste ellers i verden. For tyskerne var Norge både før dette og senere, et fantastisk fristed.) Et av de klareste bevisene på det, er antall aksjoner mot den norske jernbanen (NSB). I de fire første årene av okkupasjonen ble det gjennomført kun 15 – femten – aksjoner mot jernbanen. Flere av disse var totalt mislykkede. Enkelte av dem var utført av kommunister. Aksjonene var hovedsakelig i Oslo-området. Dessverre ble det fra Hjemmefrontens side ikke gjort noe vesentlig for å hindre tyske forsyningstransporter for eksempel mellom Oslo og Trondheim, og heller ikke gjort noe med Ofotbanen som transporterte den viktige jernmalmen til Narvik, for utskipning til Tysklands våpenindustri. Størstedelen av krigen var det ingen enhetlig ledelse av "Hjemmefronten", første gang uttrykket Hjemmefrontens Ledelse ble brukt var i 1943 da "Koordinasjonskomitéen" begynt å sende ut sine paroler over radio i dette navnet. Utover 1944 ble "Kretsen" svekket grunnet at noen ble tatt og andre flyktet til Sverige, og det viste seg nødvendig å få en formell ledelse på plass for å ta seg av viktige oppgaver etterhvert som krigen nærmet seg slutten. Høsten 1944 ble "Hjemmefrontens Ledelse" (HL) dannet, «Det øverste råd» bestod av en formann og 11 medlemmer fra "Kretsen", "KK", Hjemmestyrkene, Rikspolitiet, "Faglig utvalg (FU)". Bøndene som før var blitt holdt utenfor, fikk en representant, mens kommunistene ikke fikk være med. Under hele krigen var det spenning mellom ledende grupperinger i "Hjemmefronten" og "London-regjeringen", i november 1944 møttes representanter for regjeringen og den nye hjemmefrontledelsen i Stockholm til en rundebordskonferanse hvor de kunne avklare endel forhold, deriblant ordningen av den sivile sentraladministrasjonen i overgangstiden. Hovedproblemet var hvilken status Nygårdsvoldregjeringen skulle ha etter freden. Hjemmefrontledelsen mente at det skulle dannes en "Regjeringskommisjon" med folk «hjemmefra», mens regjeringen mente at siden de var landets lovlige regjering, måtte de ta over. Kompromisset ble at regjeringen skulle sende over kronprins Olav sammen med fem representanter like etter fredsslutningen. Likevel fortsatte konflikten mellom hjemmefrontsledelsen og regjeringen utover sommeren 1945. Entropi. Entropi er en ekstensiv tilstandsvariabel innen termodynamikken. Entropi er et mål på graden av uorden i et termodynamisk system. Økende entropi betyr "økende uorden", hvilket innebærer at mengden energi som er av en slik form at den kan utnyttes til nyttig arbeid, minker. I følge termodynamikkens 2. lov er spontane prosesser som minker entropien i et isolert system umulige. Det vil si at for isolerte system — og i universet som helhet — vil entropien enten være konstant eller øke for hver energiomsetning som skjer i systemet. I videreføringen av dette resonnementet virker det som om universet uunngåelig nærmer seg en sluttilstand med maksimal entropi og ingen mulige termodynamiske prosesser. Dette scenariet omtales som varmedøden. Definisjon. "Entropi" er definert som forholdet mellom overført varme og absolutt temperatur. Et systems entropiforandring formula_1 defineres innen termodynamikk i SI-enheter som formula_2, der formula_3 er overført varme målt i joule og "T" er systemets absolutte temperatur, målt i kelvin. Entropien får da den fysiske enheten "joule per kelvin". Se også under termodynamikkens andre hovedsetning. En statistisk definisjon finner vi innen den statistiske fysikken, der entropien defineres som formula_4, der "k" er Boltzmanns konstant og Ω er antallet mikrotilstander som svarer til den makroskopiske tilstanden med entropien S. Denne grunnleggende oppdagelsen, at entropi kan forståes som en "statistisk størrelse", ble gjort av Ludwig Boltzmann. Et eksempel på økende entropi. Is som smelter er et klassisk eksempel der entropien øker i et lite «univers», et termodynamisk system, som består av "omgivelsene" (et rom – her 25 °C, 298 K) og "systemet", her definert som et glass med is og kaldt vann som har nådd termodynamisk likevekt ved smeltetemperaturen til is. I dette universet, vil noe varmeenergi, "δQ", fra de varme omgivelsene (25 °C), spre seg til det "kaldere" systemet av is og vann med sin konstante temperatur, 0°C (273 K), smeltetemperaturen til is. Det vil si at entropien til systemet, som er "δQ/T", øker med "δQ/273" K. Temperaturen til systemet vil i dette tilfellet ikke øke, men en større del av det som er i glasset vil gå fra is til vann. Varmeoverføring ved faseoverganger som her kalles latent varme. Entropien i omgivelsene minker mindre enn entropien i systemet – isen og vannet – øker. Rommets temperatur på 298 K er høyere enn isens 273 K, og endringen i entropi til omgivelsene, "δQ/298" K, er dermed mindre enn endringen i entropi til systemet: "δQ/273" K. Slik er det alltid i spontane reaksjoner – både endoterme og eksoterme – i et termodynamisk system. "Den totale entropien for alle endringer og reaksjoner som er spontane – enten de er kjemiske eller fysiske – er alltid større enn den opprinnelige entropien." Ettersom temperaturen til det kalde vannet øker og nærmer seg rommets temperatur (omgivelsene), kjøles rommet samtidig ned. Denne endringen er derimot umerkelig hvis rommet er stort. Ullevaal Stadion. Ullevaal Stadion er Norges nasjonalarena for fotball. Foruten spiller også Vålerenga sine hjemmekamper på Ullevaal Stadion, og cup-finalen arrangeres også her. Ullevaal Stadion er oppkalt etter Store Ullevål gård, ligger på Sogn i Oslo og eies 50% av Norges Fotballforbund og 50% av Vital Eiendom. Norges Fotballforbund har også sine lokaler på stadionet. Historie og eierskap. Lyn tok initiativ til et stadion på Ullevål i 1924. Ullevaal Stadion ble åpnet i 1926 av kronprins Olav, som selv tok avspark i kampen mellom Lyn og svenske Örgryte IS. Lyn var opprinnelig majoritetseier i Ullevaal, men i 1960 fikk Norges Fotballforbund størst andel i eierselskapet "Ullevaal Stadion AS". Siden falt Lyns eierandel til 13,07 %, og i 2007 solgte klubben seg helt ut. Tilskuere og stadion. Opprinnelig var det plass til 35 000 tilskuere, men dette ble siden redusert. Siste utbygging av Ullevaal skjedde i 1999, da tribunen syd (tidligere "Norsk Tipping-tribunen", nå "Hafslund-tribunen") ble innviet. Dagens kapasitet er på 25 572 tilskuere. På Fotballmuseet kan man oppleve Ullevaal stadion fra innsiden. Museet holder åpent hver dag med guidede turer på stadionanlegget. Her får man sett blant annet innbytterbenken, kongetribunen, spillerslusa, landslagsgarderoben etc. Tribune Vest (Bendit-svingen). Ullevaal Stadion planlegger å bygge ut/ferdigstille Trbune Vest (Bendit-svingen) 2010/2011. Arbeidet med ferdigstillelse av svingen vil ikke bli gjort før Vital Eiendom er ferdig med utbyggingen mot øst. Etter ferdigstillelse av Tribune Vest vil Ullevaal Stadion kunne ta ca. 30 500 tilskuere. Publikumsrekord. Publikumsrekorden på 35 000 ble satt i semifinalen i cupen i 1946. Det var imidlertid så stor tilstrømning til denne kampen at man antar at om lag 60 000 mennesker enten så eller hørte kampen. Det kan nevnes at Lyn slo Fredrikstad i finalen og ble cupmestre for andre år på rad. Ullevaal ble bygget som et friidrettsanlegg med løpebaner. Først i 1985 ble løpebanene fjernet ved byggingen av tribune vest (før "Cola-Svingen", nå "Bendit-Svingen"). Konserter. Stadionet blir også brukt til konserter. Blant artistene som har besøkt Ullevaal er A-ha, R.E.M., Bigbang, Maria Mena, Madrugada, Mew, Sondre Lerche, Superfamily, Bon Jovi og Green Day. Lokaler for andre bedrifter. I stadionbyggene er det ca 70 bedrifter som har lokaler, noe som har gjort området til et ettertraktet område også for handel. Det er totalt rundt 30 ulike butikker og restauranter på området, samlet under felles navn: Ullevaal Sentrum. Området har flere restauranter, klesforretninger, vinmonopol, sportsbutikk, apotek, bank, postkontor, hotell og dagligvare. Viking stadion. Viking stadion er hjemmearenaen til fotballaget Viking, og ligger i Jåttåvågen, Stavanger. Det kostet 160 millioner kroner, og ble åpnet 1. mai 2004 da Viking spilte 1–1 i seriekamp mot Molde, og Mads Timm fikk æren av å score det første målet. Historie. Viking hadde i mange år ønsket seg et nytt og mer moderne fotballstadion, enten ved å bygge ut Stavanger stadion på Eiganes som hadde vært klubbens hjemmebane siden klubben ble stiftet eller å bygge et helt nytt anlegg et annet sted. Etter mange og lange diskusjoner falt det geografiske valget på Jåttåvågen i Hinna bydel. Viking FK fikk gratis tomt av Stavanger kommune, sammen med 50 millioner kroner i startkapital. Byggeperioden varte fra april 2003 til mai 2004. Åpningskampen ble arrangert 1. mai 2004 da Viking spilte 1–1 i seriekamp mot Molde. Da stadionet ble åpnet var det utstyrt med kun sitteplasser, gass-varmelamper i taket og ellers moderne fasiliteter. Takket være en soild ønkning i antall tilskuere på Viking stadion stadig utvidet, ved at man satt inn flere stoler, helt til man hadde fått plass til 16 600 tilskuere. Før 2006-sesongen fikk klubben installert 1000 nye seter på den øverste raden. Det ble i 2009 lansert planer om å bygge ut stadion på grunn av kapasitetsmangel og økt publikumsinteresse. NFF kom med en forespørsel om Viking og Stavanger om de ønsket å være med på en eventuell søknad om EM i fotball i 2016 (i Norge og Sverige). Uefa krever minimum 30 000 sitteplasser for en EM-arena. Daværende styreleder i Viking, Ole Rugland, utelukket ikke en eventuell utvidelse av arenaen selv om det ikke skulle bli EM. Arkitekten har sagt at det er mulig å utvide stadion, og nå må man bare se på infrastruktur og ikke minst prisen for en stadionutvidelse. i 2011 gav UEFA ut en guide hvor Viking stadion ble brukt som ett av fem eksempler på anlegg av høy kvalitet. Den omfattende brosjyren er rettet mot alle involverte i byggingen av stadionanlegg, og dekker alle faser fra idé til åpningsseremoni. Til seriestarten 2012 ble det laget 500 ståplasser for Vikinghordene og to nye storskjerm, hvorav den ene er eliteseriens største storskjerm på hele 55 kvadratmeter. Banefakta og fasiliteter. Viking stadion har i 2012 plass til 16 300 tilskuere, hvorav 15 800 er sitteplasser og 500 er ståplasser. Det er ståltak over alle plassene og det er montert gass-varmelamper i taket, fra åpningen i 2004. Stadion er tilrettelagt for rullestolbrukere og har ellers moderne fasiliteter. Viking stadion har også VIP-områder på stadion, med plass til 1040 VIP-gjester. Da Vikings nye hjemmearena sto klar i 2004, hadde klubben bygget 28 VIP-losjer, dett ble i 2006 utvidet til totalt 39 losjer. Klubbens inntekter på sine 39 VIP-losjer i 2006 utgjorde alene 12 millioner kroner. Losjene tar i alt 420 gjester. Grunnareal på 1. etasje er ca 22 000 kvadrat meter (fotavtrykk innkludert gressmate på ca 10 000 kvadrat meter) I hele første etasje og hovedtribune 2/3/4 etasjer er innredet ca 16 000 kvadrat meter til kontorer, VIP område, salgsboder og toaletter. Til seriestarten 2012 fikk Viking to nye storskjerm (en på 55 kvadratmeter og en på 33 kvadratmeter), hvorav den ene er eliteseriens største storskjerm på hele 55 kvadratmeter. Det er Viking hovedsponsor Lyse som betaler for skjermene og IT-bedriften Atea som er leverandør. TV Vest skal produsere blidene under og sendingen før kampene. Stdion er delt opp i 18 felt og har 22 rader, det 10 ordinære innganger, 2 VIP innganger, 2 baneinnganger, og det høyeste punktet er toppen av buen over tv-plattformen 22 meter over banen. Lysanlegget har en styrke på 1 400 lux. Banestørrelsen er 105 x 68 meter. Publikumsrekord. Det har vært satt flere tilskuerrekorder på Viking stadion på grunn av en del utvidelser av antall sitteplasser. Konserter. Arenaen blir også brukt til storkonserter, noe som har gitt Stavanger en helt ny mulighet til å få store artister til byen. Blant artistene som har besøkt Viking stadion er Bryan Adams, R.E.M., Sissel Kyrkjebø, Plácido Domingo, Roger Waters fra Pink Floyd og Bob Dylan. Området. Jærbanen går rett forbi Viking Stadion og i det ble opprettet en midlertidig stasjon her i 2004, Jåttå holdeplass. I sammenheng med utbyggingen av dobbeltsporet ble Jåttåvågen holdeplass opprettet og tatt i bruk fra 6. januar 2008. Holdeplassen og Stadion ligger ni km fra Stavanger og er det første elementet som er tatt i bruk på det nye dobbeltsporet Sandnes – Stavanger som er under anlegg. Det går også hurtigbåter og mange busser i forbindelse med kampene og konserter på Stadion. På grunn av anleggsarbeid og få parkeringsplasser oppstår det ofte store køer i forbindelse med kampene. Norges regjering. Norges regjering er landets utøvende makt. Regjeringen ledes av statsministeren og har et antall statsråder som utnevnes av kongen som medlemmer. Siden innføringen av den negative parlamentarismen i 1884 er regjeringen avhengig av at den ikke har mistillit i Stortinget. Den sittende regjeringen er Jens Stoltenbergs andre regjering og er utgått fra Arbeiderpartiet (Ap), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp). Statsministeren og regjeringsmedlemmene er medlemmer av statsrådet. Når regjeringen i fellesskap tar avgjørelser, skjer det som statsråd under kongens ledelse. Det holdes vanligvis statsråd hver fredag på Det kongelige slott i Oslo. En regjering kan endres underveis ved at statsråder skiftes ut eller bytter departement. Likevel regnes regjeringen å være den samme så lenge statsministeren sitter. Eksterne lenker. Regjeringen Regjeringen Lerkendal Stadion. Lerkendal Stadion ligger i bydelen Lerkendal i utkanten av Trondheim sentrum, og er hjemmearenaen til Rosenborg Ballklub. Det ble åpnet 10. august 1947. Tilskuerrekorden er 28 569 og ble satt i seriefinalen mot Lillestrøm Sportsklubb den 15. oktober 1985. I dag er kapasiteten kun 21 850 tilskuere (21 620 internasjonalt). Dette skyldes at det var en stor ståtribune på Lerkendal før, og at det var ståplasser i klokkesvingen. Etter en rekke ombygninger på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet fremstår stadionet som et av Norges mest moderne. I 2005 ble det også tatt initiativ for å gjøre Lerkendal til en nasjonal konsertarena, og 19. august samme år gikk "Lerkendal Live '05" av stabelen. På programmet stod Kaizers Orchestra, Hellbillies, Wig Wam, D.D.E. og Ravi & DJ Løv, som til sammen holdt en konsert på mellom fire og fem timer. 22 juli 2008 spilte også Iron Maiden på Lerkendal. Store deler av virksomheten til Rosenborg skal flyttes til Lade. Der skal Rosenborg bygge en ny storhall i samsvar med UEFAs krav, og det skal også pusses opp flere treningsbaner til idretten. På Lerkendal-området skal fremdeles de store kampene til Rosenborg spilles, men de tidligere treningsbanene skal omgjøres til næringsbygg og storhotell. I forbindelese med en felles Norsk-Svensk søknad om å arrangere fotball-EM i 2016, var Trondheim kandidat for å være en av vertsbyene. Lerkendal skulle da utvides til å romme 40 000 sitteplasser, noe som vil si en stor utbygging av dagens stadion. Etter at det ble annonsert at fotball-EM 2016 gikk til Frankrike, ble disse planene skrinlagt. Resten av Lerkendal-området planlegges nå tilført store arealer med næringsvirksomhet og et nytt skyskraperhotell nært stadion. Planlagt byggestart er i løpet av 2011. Heresi. Heresi, eller kjetteri er en betegnelse på tro eller meninger som avviker fra etablerte dogmer. Et annet ord som ofte brukes på norsk er vranglære. Uttrykket kommer fra en kristen sammenheng, men det kan også brukes om avvikende meninger innen andre religioner eller politiske bevegelser. Hovedtemaet i denne artikkelen er heresi i kristen sammenheng. Definisjon. Ordet "heresi" kommer fra gresk αἵρεσις, "hairesis" (fra αἱρέομαι, "haireomai", «å velge»). Det som angis er at det dreier seg om at en gruppe eller enkeltperson har valgt å tro på noe annet enn de etablerte dogmer. Uttrykket ble populært i 2. århundre, da Ireneus av Lyon skrev sin "Adversus haireses", "Mot heresier". Han beskrev sin egen tro som "ortodoks" ("ortho-", 'rett' + "doxa", 'tro'/'tenkning'). Ordet "kjetter" kommer fra katarene, også kjent som albigenserne, som fulgte en lære inspirert av gnostisismen og som i en periode i middelalderen ble sett som en stor trussel mot Den katolske kirke i Frankrike. De fleste kjettere, eller heretikere, regner ikke sine egne meninger som kjetterske, men ser tvert imot på de etablerte dogmene som kjetterske. For eksempel ser Den katolske kirke på protestantisme som heresi, mens mange protestanter beskriver den katolske tro som vranglære. Bestemmelsen av hva som er et heresi er derfor avhengig av en persons ståsted. Heresi skiller seg i kristent nomenklatur fra skisma ved at førstnevnte dreier seg om forskjellige i troslæren, mens sistnevnte først og fremst dreier seg om disiplinære spørsmål og spørsmålet om kirkens autoritet. Det skiller seg også på apostasi, som er et fullstendig frafall fra troen. Kristendom. Det er i dag mindre vanlig enn før å omtale avvikende tro som heresi blant kristne. Formelt er det, som nevnt ovenfor, slik at den katolske kirke regner f.eks. protestanter som kjettere. Men det er nå vanligere at man vektlegger likhetene enn forskjellene, og man omtaler gjerne hverandre f.eks. som «atskilte søsken» i stedet. Tidlige kristne heresier. Prosessen med å fastlegge kristne dogmer begynte med St. Paulus' skrifter i Det nye testamente. Han advarer mot falske lærere, og presiserer en rekke trosmessige læresetninger. Tidlige angrep på heresi finner man også hos Tertullian, Ireneus av Lyon, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Disse tidlige teologenes verker ledet fram mot definisjonene av dogmer som ble nedfelt i den nikenske trosbekjennelse ved konsilet i Nikea i 325. Før kristendommen ble akseptert av romerske myndigheter var ble det hyppig rettet angrep fra en fraksjon av de kristne mot en annen, men ingen hadde maktmidler å bruke mot sine motstandere. Etter 325 hadde man både klarere definerte dogmer og keiserlig støtte. Det ble raskt klart at keiseren hadde en interesse av å undertrykke heresier, fordi de skapte uro i riket. Det utviklet seg derfor et samspill mellom kirkelige og verdslige myndigheter. Den første kjetter man vet ble henrettet var Priscillianus av Avila. Han ble henrettet etter ordre fra keiser Magnus Maximus i 385, til tross for protester fra biskopene Ambrosius av Milano og Martin av Tours. Katolsk syn på heresi. Thomas Aquinas beskrev heresi som «en form for utroskap hos mennesker som etter å ha bekjent troen på Kristus korrumperer dogmene». I katolsk kirkerett heter det at heresi automatisk fører til ekskommunikasjon. Fra kirkens synspunkt betyr dette at den som ikke ønsker å være en del av den dogmatisk definerte kirke, heller ikke får lov til å være en del av den. På grunn av kirkens verdslige makt ble de første sekter dannet i høymiddelalderen, særlig fra ca. 1150, disse bestred kirkens rett til makt og eiendom og krevde apostolisk fattigdom. Straff for kjetteri kan i disse tilfeller dermed sees på som politiske oppgjør. Også deler av kirkens egne reformbevegelser kom i klammeri med paven på grunn av strid om eiendomsrett. På 1200-tallet ble kjetterbegrepet utvidet i møte med katarer. Katarene så på den materielle verden som ond, de mente at veien til frelse gikk gjennom total løsrivelse fra alt materielt, derfor var det også religiøse begrunnelser da man på 1200-tallet utvidet kjetterbegrepet i møte med katarer og også jødiske grupper. Inkvisisjonen (fra 1184) samarbeidet normalt med verdslige myndigheter. Straffenivået varierte mye med både tid og sted, med de verste utslag på 1200-tallet, da kjetteri ble regnet som majestetsfornærmelse. Inkvisisjonens straffer var likevel ikke spesielt mye strengere enn det de var i verdslig rettspraksis, siden formålet ikke var å straffe, men å få synderen til å omvende seg. I senere tid har forskning vist at langt de fleste som ble tiltalt ble frikjent, og man hadde også visse rettigheter til å motta advokathjelp og annet som gjorde rettssikkerheten langt bedre enn i de fleste verdslige domstoler. Like fullt ser den katolske kirke i dag på henrettelsene som en gal reaksjon, og pave Johannes Paul II har offisielt beklaget det som skjedde. Den siste henrettelsen etter dom fra den spanske Inkvisisjonen fant sted 28. juli 1826, da Cayetano Ripoll ble henrettet. Inkvisisjonen er nå avløst av Troskongregasjonen. Protestantisk syn på heresi. Det er store forskjeller mellom de forskjellige protestantiske kirker når det gjelder forholdet til dogmer, vranglære og kjetteri. Martin Luther selv var til tider svært dogmatisk anlagt, og andre reformatorer kunne være enda strengere. Hovedbetydningen av heresi er at noen forteller usannheter om Gud. Det kan ofte være andre protestanter som blir regnet som kjettere og forskjellene i oppfatninger kan til tider føre til åpen strid. I forhold til den katolske og ortodokse tro gjelder dette særlig helgenene og nattverdssynet, som av mange protestanter regnes som kjettersk. Jødedommen. Innen jødedommen regner de ortodokse jødene synspunkter som avviker fra tradisjonelle jødiske trosprinsipper som heretiske. Hos den jødiske historikere Josefus (1. århundre) brukes ordet heresi om tre jødiske sekter: sadukkeere, fariseere og essenere. Den spesifikt jødiske termen for heresi er "minim", som betyr 'former'/'typer' (underforstått 'former for tro'/'typer av tro'). I Talmud er det enkelte referanser til "minim", men det er få rettslige definisjoner av hvem som er kjettere og hvordan de bør behandles. I rabbinsk lære finnes det flere lover og reguleringer av forholdet mellom rettroende jøder og heretikere. Islam. Islams to hovedretninger, sunni og shia, regner hverandre som heretikere. Mange regner også mindre grupper, som sufiene, harufiene og bektashiene, som kjetterske. Sufismen regnes som en akseptabel trosretning av sunni-muslimer generelt, men fanatikere fordømmer retningen som kjettersk. Ahmadiyya og Nation of Islam regnes av de fleste muslimer som ikke-muslimske, og de som konverterer til en av bevegelsene regnes derfor gjerne heller som apostater enn som heretikere. Muslimske domstoler pleier oftest å være overbærende med de som regnes som heretikere, men kan ofte være strenge mot apostater, som medlemmene av ahmadiyya-bevegelsen som ble 'ekskommunisert' av pakistanske myndigheter i 1974. Marxisme. Innen politiske retninger er det særlig marxismen som har hatt «kjetterprosesser». Spesielt gikk det hardt ut over avvikere på Stalins tid, og det kinesiske kommunistpartiet har markert seg som ytterst brutale mot avvikende holdninger, f.eks. i forbindelse med kulturrevolusjonen. Et vanlig kjennetegn ved den marxistiske holdningen til avvikere er at de regnes som frafalne, og gjerne blir omtalt som f.eks. fascister eller klassefiender. Ogna. Ogna er et tettsted sør i Hå kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent fire kilometer nord for Sirevåg og ca. 19 kilometer sør for kommunesenteret Varhaug. Geografisk sett ligger Ogna i det kupperte Dalane, like sør for det flate Jæren. Jærbanen stopper her, og turistveien Nordsjøveien går rett gjennom sentrum av Ogna. Det er lange, hvite sandstrender, og mange kunstnere har sitt tilholdssted i bygda. Like nord for Ogna renner Ognaelva ut, den er en rik lakseelv. I tiden 1838 til 1964 var Ogna egen norsk kommune. I 1964 gikk Ogna sammen med Varhaug og Nærbø kommuner til Hå kommune. Vilhelm Bjerknes. Vilhelm Friman Koren Bjerknes (født 14. mars 1862 i Christiania, død 9. april 1951 samme sted) var en norsk fysiker og meteorolog. Han grunnla Bergensskolen innen meteorologi og var opphavsmann til moderne værvarsling. Bjerknes var sønn av matematikeren og fysikeren Carl Anton Bjerknes (1825-1903) og Aletta Vilhelmine Dorothea Koren (1837-1923), gift 4. juli 1893 med Sofie Honoria Bonnevie (f. 28. august 1864, død 15. april 1928), far til meteorologen Jacob Aall Bonnevie Bjerknes (1897-1975) og tvillingene legen Wilhelm Frimann Koren Bjerknes (1901-1940) og arkitekten Kristian Bonnevie Bjerknes (1901-1981). Tidlige karriere. Bjerknes fikk tidlig interesse for fluiddynamikk, han var assistent for sin far Carl Anton Bjerknes i hans matematiske forskning. I 1890 ble han assistent for Heinrich Hertz og gav viktige bidrag til Hertz sitt arbeid om elektromagnetisk resonans. I 1893 kom han til Stockholms högskola som lektor i matematikk. To år senere ble han professor i anvendt mekanikk og matematisk fysikk samme sted. Her kom han han fram til fundamentale sammenhenger mellom fluiddynamikk og termodynamikk. Hans sirkulasjonsteorem generaliserer teoremer framsatt av Helmholtz (1858) og Kelvin (1867), om virvlingens bevarelse i ideelle væsker, til et teorem om dannelse av virvling i ikke-homogene væsker. Med dette teoremet innså Vilhelm Bjerknes at han hadde et fullstendig hydrodynamisk og termodynamisk likningssett for å beskrive bevegelse i ikke-homogene væsker. Oppmuntret av svenske kolleger som kjemikeren Svante Arrhenius og oseanografen Otto Petterson, begynte han arbeidet med å anvende teorien på atmosfæren og havets bevegelse. I 1904 fikk han publisert en banebrytende artikkel i et tyskspråklig meteorologisk tidsskrift. Overskriften, oversatt til norsk, var: ”Problemet værvarsling sett fra mekanikkens og fysikkens ståsted” Dette var den første vitenskapelige analyse noen gang av problemet værvarsling. Han hevdet at varslingen av været kunne betraktes som et initialverdiproblem i matematisk fysikk, og beregnes ved numerisk eller grafisk integrasjon over et sett av ligninger. Bjerknes formulerte med denne innledningen hva som kan kalles Bjerknes’ lov om værvarsling, en lov som siden den gang uttrykker grunnlaget for alle metoder for varsling av været. I 1907 kom Bjerknes tilbake til universitetet i Kristiania før han i 1912 ble kalt til professor ved universitetet i Leipzig og direktør for det nyopprettede Leipzig Geophysikalisches Institut. Geofysisk Institutt i Bergen. I 1917 kom han tilbake til Norge, for å lede det spesielt opprettede Geofysisk institutt ved Bergen Museum. Med assistentene Halvor Solberg og sønnen Jakob etablerte han derfra et nettverk av værobservasjonsstasjoner i skjærgården, og sammen utviklet de en teori om polarfronter. Frontbegrepet var inspirert av de samtidige krigshandlingene. Lavtrykkene som ble observert, forklarte Bjerknes som bølger langs soner med skarpe temperaturskiller. Jakob Bjerknes fremla i 1919 sin syklonmodell der han ga navnet polarfronten til skillet mellom de kalde, polare luftmassene og de varme luftmassene fra subtropiske områder. I 1921 fikk Bjerknes publisert boka "On the Dynamics of the Circular Vortex with Applications to the Atmosphere and to Atmospheric Vortex and Wave Motion", et standardverk om værets struktur og utvikling på stor skala i form av høytrykk og lavtrykk. Bergensskolen som han innstiftet, har vært grunnleggende for all moderne numerisk værvarsling. Fra 1926 til hans avgang i 1932 var han professor ved universitetet i Oslo. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1949. Æresbevisninger. Bjerknes ble 12. desember 1938 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «vitenskapelige fortjenester». Han mottok også Gunnerusmedaljen i gull fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Bjerknes har fått oppkalt et krater etter seg på Månen, og et krater på planeten Mars. I forbindelse med 100 års dagen for Bjerknes' fødsel ble han hedret ved at Postverket gav ut to jubileumsfrimerker i valørene 45 og 150 øre den 14. mars 1962. I 2003 opprettet Norges forskningsråd Bjerknes senter for klimaforskning i Bergen. Sivorg. Sivorg var Hjemmefrontens sivile organiserte del under andre verdenskrig. Det operative arbeidet i Sivorg var organisert gjennom fylkesutvalg. Disse var «dannet» (ikke valgt eller utnevnt). Organisering. I fylkesutvalgene var det én hovedkontakt som hadde ansvar for kommunikasjon med Hjemmefrontens ledelse. Utvalgene hadde videre ansvaret for kommunikasjon med fylkesadministrasjon, herunder fylkesmannsembedet, kultur og skole, for kirke, illegale aviser, understøttelse, for kontakt med Milorg og for kontakt med politi og advokater. I løpet av krigen måtte utvalgenes sammensetning og organisering forandres eller de måtte reetableres avhengig av krigshverdagens små og store «slag». I forbindelse med arrestasjoner og opprullinger ble det illegale arbeidet rammet og fylkesutvalgene måtte reorganiseres eller reetableres med nye medlemmer. Frem fra gjemselen. Sivorgs fylkesutvalg med underutvalg kunne ha 100 medarbeidere eller mer. De færreste kjente til andre aktive eller hvor omfattende virksomheten var – før kapitulasjonen. Sivorg trådte første gang frem i lyset i full bredde da alle medarbeiderne gikk i tog 17. mai 1945 med Sivorgs merke (Bokstavene "Sivorg", norsk flagg og H7-emblem på armbind). Arbeidet avsluttes. I løpet av september 1945 var forholdene i landet såpass normalisert at arbeidet i Sivorg ble avviklet. Sosial- og helsedepartementet. Sosial- og helsedepartementet var et tidligere departement som ble delt i to i januar 2002. De sosialpolitiske funksjonene ble lagt til Sosialdepartementet og de helsepolitiske til Helsedepartementet. Etter noen omrokeringer av oppgaver oppsto i januar 2005 Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet med henholdsvis Ansgar Gabrielsen og Dagfinn Høybråten som statsråder. Har ca. 250 ansatte. Dag Solstad. Dag Solstad (født 16. juli 1941 i Sandefjord) er en norsk forfatter. Solstad er bosatt delvis på Skillebekk i Oslo og delvis i Berlin. Solstad er en romanforfatter, som siden sin debut har publisert artikler og essays som kommenterer hans egne verker. Fra 2011 tildeles han Statens æreslønn. Tidlig liv. Dag Solstad vokste opp i Sandefjord på 40- og 50-tallet. Hans far døde da Solstad var 11 år. Faren etterlot seg en kolonialforretning som gikk konkurs. Dag Solstads ni år eldre bror hadde dratt til sjøs, og deres mor, nå alenemor, måtte livnære seg ved å selge sko. Solstad tok seg jobb på Jarlsberg travbane og var dessuten keeper på juniorlaget til fotballklubben Store Bergan. Etter gymnaset var han lærervikar i Kabelvåg en periode på 1960-tallet hvor han en kort periode spilte som keeper på deres lag. Debut. Dag Solstad debuterte med novellesamlingen "Spiraler" i 1965. En novelle hvor man møter fremmedgjorte mennesker som lengter etter noe egentlig, men som opplever tilværelsen som mer eller mindre uegentlig eller absurd. I artikkelen "Norsk prosa – europeisk modernisme" fra 1967 fremmer han mistro til den tradisjonelle romanen, og et ønske om å bringe norsk litteratur à jour med nyere europeisk modernisme. Her henviser han bl.a. til James Joyce, Marcel Proust, Alain Robbe-Grillet og Samuel Beckett. I kortprosasamlingen "Svingstol" fra 1967 har han endret posisjon. Her og i artikkelen "Tingene og verden" (1967) fremmer han en nyenkel konkretisme der tingene ikke lenger skal tjene som symboler for en indre menneskelig tilstand: "«Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe.»" sier han i teksten "Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger." I 1969 kom romanen "Irr! Grønt!" hvor han tar frem problemstillingen mellom identitet og rolle. Hovedpersonen Geir Breivik oppgir jakten på selvet, og inntar det standpunktet at mennesket er lik summen av sine skiftende roller. Frihet består i å være seg rollespillet bevisst. Temaet tas også opp i artikkelen "Om nødvendigheten av å leve inautentisk". Kommunistisk fase. I årene 1974–1980 kom fire romaner som oppfyller den kommunistiske bevegelsens krav om at forfatterne skulle skrive for folket og at litteraturen skulle tjene de arbeidende massene. Først kom "25. septemberplassen", som skildrer en arbeiderfamilie gjennom to generasjoner i det sosialdemokratiske Norge fra frigjøringen i 1945 til folkeavstemningen om EEC i 1972. Senere kom krigstrilogien "Svik. Førkrigsår", "Krig. 1940" og "Brød og våpen", som gjennom et stort persongalleri viser konflikten mellom kommunister og sosialdemokrater innenfor den norske arbeiderklassen før, under og etter krigen. I to romaner fra 1982 og 1987, "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land" og "Roman 1987", spiller partiet en annen rolle. Hovedpersonene Knut Pedersen og Fjord ser på årene innenfor partiet i tilbakeblikk, og forholdene i AKP(m-l) behandles humoristisk og ironisk. I "Roman 1987" er Fjord til slutt tilbake der Arild Asnes begynte i 1970 – i desillusjonen. Solstad selv omtaler denne litterære perioden i hans forfatterskap som «min utopiske periode». Moralsk-eksistensielle fase. I 1990-tallsromanene skjedde et romanteknisk omskifte og Solstads forfatterskap tok en ny vending. I romanene fra denne perioden svinner den ytre handlingen inn, og kretser rundt én betydningsmettet situasjon. "Ellevte roman, bok atten" (1992) kretser omkring bildet av Bjørn Hansen i rullestolen, som han frivillig lar seg lenke til rullestolen etter at han har fått omverdenen til å tro at han er blitt lam. I "Genanse og verdighet" fra 1994 er det bildet av lektor Elias Rukla som ikke makter å slå opp paraplyen sin i skolegården som illustrerer hvordan livssammenhengen rakner og plasserer hovedpersonen som en fremmed i tilværelsen. Felles for Hansen, Rukla, professor Andersen og T. Singer er følelsen av at kulturen og samfunnet er i forfall, at kommersialisering og forflatning overtar, og at de er blitt stående utafor sin egen tid. I stedet for å prøve å gripe inn mot forfallet, synker de inn i seg selv og ender opp som tilskuere til virkeligheten omkring seg. Tilbakeblikk. I "16.07.41" fra 2002 introduserte Solstad seg selv som hovedperson. Tilsynelatende møter vi her forfatteren i egen person som mot slutten av sin forfattergjerning griper tilbake til hendelser i sin egen oppvekst. I "Armand V." fra 2006, bruker Solstad igjen en jeg-person som i alle ytre henseender sammenfaller med hans egen biografi. Foruten å fortelle historien om en norsk karrierediplomats vilkår under den nyimperialistiske verdensorden diskuterer han her hvordan hans egne romaner er blitt til. Hovedspørsmålet han stiller er om forfatteren skriver romanen, eller om romanen ligger der ferdig i utgangspunktet, slik at forfatterens rolle består i å grave den fram. I "Armand V." proklamerer Solstad videre: "«Mitt forfatterskap endte med T. Singer, skrevet og utgitt i 1999. Alt etter dette er et unntak, som aldri skal gjenta seg.»" Solstads foreløpig siste roman, 17. Roman, er en oppfølger til Ellevte roman, bok atten fra 1992. Her møter vi igjen Bjørn Hansen, kemneren fra Kongsberg, som har store problemer med å innordne seg som familiefar og samfunnsborger. Vi følger hans vei mot forsoning med sønnen og hans familie. Annet. Han har tidligere vært gift to ganger og har tre døtre. Han er nå gift med Therese Bjørneboe, datter av forfatteren Jens Bjørneboe. "Medaljens forside" var et bestillingsverk for industribedriften Aker, og forteller selskapets historie, med genrebetegnelsen "«en roman om Aker»" på tittelbladet. Dag Solstad er en kjenner av fotballsporten. Sammen med Jon Michelet rapporterte han i bokform hjem fra VM i fotball i 1982, 1986, 1990, 1994 og 1998. I 2003 var Solstad festspilldikter ved Festspillene i Bergen. I 2011, i forbindelse med Solstads 70-årsdag, ble en plass oppkalt etter Solstad i Sandefjord, Dag Solstads plass. Protestantisme. Protestantisme er en samlebetegnelse på den form for kristendom som vokste fram ved reformasjonen. Definisjon. Den tidligste bruken av ordet, i formen "Protestatio", refererte til de fyrster som ved riksdagen i Speyer i 1529 protesterte mot ediktet fra Worms. Ediktet hadde gjort luthersk lære forbudt i det Tysk-romerske rike. I tysktalende land brukes 'protestantisme' både om lutherske og reformerte (kalvinisme) kirker samt om protestantiske frikirker; Ved siden av 'protestantisme' finnes også fellesbetegnelsen 'evangeliske kirker'. De nærbeslektede lutherske og reformerte/kalvinistiske landskirker er i Tyskland samlet under en felles paraply ("Evangelsk kirke i Tyskland"). Av denne grunnen kalles også Norges statsreligion "evangelisk-luthersk", der evangelisk viser til hovedretningen og luthersk til en retning innenfor denne. Ordet protestantisme ble nokså raskt tatt i bruk i Skandinavia og andre deler av verden som fellesbetegnelse for de kirkesamfunn som fulgte Martin Luthers eller Jean Calvins lære – det vil si de lutherske og reformerte/kalvinistiske kirkene. I tillegg ble det vanlig å inkludere anabaptistene ('gjendøperne') og unitarer, selv om disse var i strid med både Den katolske kirke og lutherske og kalvinistiske strømninger. I dag regner man også ofte med andre kirkesamfunn, som ikke har noen direkte forbindelse til reformatorenes lære, men som ligger dem nær i trosmessig innhold, og som ofte er utbrytere fra reformasjonskirkene. Historie. Protestanter daterer normalt separasjonen fra Den katolske kirke til begynnelsen av det 16. århundre. Protestene mot forskjellige sider ved den katolske tro, mot kirkelig forfall og mot kirkens deltagelse i verdslig styre var framtredende flere steder i Europa, men spesielt i Tyskland. En forløper for denne bevegelsen var husittene. Jan Hus, som var tilknyttet universitetet i Praha, ledet en kirkelig protestbevegelse som av mange blir regnet som «proto-protestantene». Samtidig oppsto en lignende bevegelse i Oxford, ledet av John Wyclif. Ved konsilet i Konstanz (1414–1418) ble begge bevegelser fordømt. Jan Hus ble henrettet, og Wyclifs lik ble gravet opp og brent som kjetter. Dette forhindret ikke et skisma og husitterkrigene i Böhmen. Protestene tok en ny vending i 1517 da augustinermunken Martin Luther etter tradisjonen spikret opp sine 95 teser om avlaten på kirkedøren i Wittenberg. På samme tid oppsto en protestbevegelse i Sveits, ledet av Huldreich Zwingli. De to gruppene ble enige om de fleste teologiske spørsmål, men ble aldri helt forent. Zwinglis og Calvins lære utgjør i dag den reformerte kirke. I 1521 ble Luther ekskommunisert av paven. Arbeidet med å samle de forskjellige reformasjonsbevegelsene skjøt fart. Jean Calvin ble sentral i arbeidet med å finne fram til en slags konsensus, men de kalvinistiske og lutherske grupper ble heller aldri fullt ut forent. I årene 1529 til 1536 ble kirken i England løsrevet fra Pavestolen. Den engelske kirke fulgte dog ikke den kontinentale Reformasjonen, og Henrik VIII av England skrev selv en traktat der han fordømte Luthers lære. Nattverden. De forskjellige protestantiske bevegelser var fra begynnelsen av enige i sin avvisning av den katolske forståelse av nattverden. Denne er basert på læren om transsubstansiasjon, som sier at brød og vin forvandles til Kristi legeme og blod (selv om det fortsatt ser ut som, lukter som og smaker som brød og vin er substansen forvandlet), og at denne forvandlingen er varig. Det var dog ikke enighet om hva nattverden er. Zwingli så nattverden som et minnemåltid, der unionen mellom Kristus og den troende kun er åndelig. Calvin mente at Kristus virkelig var tilstede, men gjennom Den hellige ånd som et resultat av tro hos den som mottar nattverden. Luther på sin side mente at brød og vin virkelig endres til Kristi blod og legeme, men ved "konsubstansiasjon", det vil si at det både er vin og blod samtidig. Denne forvandlingen er ikke varig, men eksisterer bare under nattverdshandlingen. Magnus Erlingsson. Magnus Erlingsson (født 1156, død 1184), Magnus V, var konge av Norge i perioden 1161–1184. Biografi. Magnus var sønn av stormannen Erling Skakke og Kristin, datter av Sigurd Jorsalfare. Han var derfor ikke kongssønn, noe birkebeinerne benyttet mot ham i kampen om makten. Etter Haraldssønnenes fall var Håkon Herdebrei enekonge i landet, men med kirkens støtte ble Magnus Erlingsson lansert som konge av lendmannspartiet på Vestlandet i 1161. Han var bare fem år da han ble valgt til konge. Det var støttespillerne til Inge Krokrygg som valgte ham til konge, da de mente han var best ættbåren i riket, som dattersønn av Sigurd Jorsalfare. Magnus Erlingsson var den første norske og nordiske kronede og salvede konge, av erkebiskop Øystein i Bergen i 1163. De første årene, mens han var umyndig, var Erling Skakke formynderregent. Da Magnus ble tatt til konge, var det i strid med de gjeldende arvefølgereglene. Men faren, Erling, søkte erkebiskop Øystein i Bergen om erstatning i kroning og kirkelig vigsel. For å oppnå dette måtte han inngå en avtale om ny tronfølgelov, som ga kirken større innflytelse ved kongevalg. Magnus måtte ofre kronen, som konge av Guds nåde, til St. Olav, og tok symbolsk riket i len av ham. Etter kroningen ble Tronfølgeloven av 1163 vedtatt, som slår fast at kongens eldste, ektefødte sønn har førsteretten til tronen. Nå var enekongedømmet fastslått, og ekte fødsel og skikkethet til embedet ble satt som avgjørende krav. Dermed opphevet man Hellig-Olavs lov om at alle sønner av tidligere konger, både ekte- og uektefødte, kunne bli konger. Tronfølgeloven vernet Magnus Erlingssons kongedømme, siden bare hans sønner kunne bli konger. For å være på den sikre siden sørget Erling Skakke for å få drept så mange som mulig av eventuelle rivaler, også sin egen stesønn Harald, som Kristin hadde fått med sin fetter, kong Sigurd Haraldsson. Den første seieren hans på slagmarken var slaget på Re utenfor Tønsberg i 1177, der birkebeinerkongen Øystein Møyla ble drept. Senere samme året kom Sverre Sigurdsson fra Færøyene, tok over ledelsen av birkebeinerne og førte kampen videre. Trønderne støttet Sverre, og Magnus' far Erling Skakke falt i det avgjørende slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Erling Skakke ble drept, og Magnus måtte flykte – til slutt helt til Danmark. Men han kom tilbake, og det kom til en rekke slag og trefninger, der Sverre og Magnus vekselvis vant og tapte. I 1181 overvintret Sverre i Oslo, hvor han opptrådte som konge og innsatte sysselmenn. Selv falt Magnus Erlingsson i slaget ved Fimreite i Sognefjorden i 1184, og sammen med ham av hans menn. Stamtavle. Magnus 05 Erling Skakke. Erling «Skakke» Ormsson (født 1115, død 18. juni 1179) var norsk stormann i borgerkrigstiden. Erling kom fra en god ætt, og var bosatt på «Studla» (i dag kalt Støle) i den lille bygda Etne. Han stammet, ifølge sagaene "Fagrskinna" og "Heimskringla", fra ladejarlene og Arnmødlingene. Hans far, Orm, var fosterfar til kongssønnen Magnus Haraldsson, og hans bror, Ogmund Dengje, var rådgiver for Haraldssønnene. Erling Skakke var med Ragnvald Orknøyjarl på korstog i årene 1151–1155. Han besøkte Det hellige land, Konstantinopel og Roma. Utenfor Sicilia kom han i kamp med araberne. Her fikk han et hugg i halsen slik at den kom til å helle over, eller på «skakke», til den ene siden. Håkon Herdebrei skal i 1162 ha blitt drept av Erling Skakke i et sjøslag utenfor Sekken. Håkon ble tatt til fange i dette slaget, og senere døde han mens han var om bord i Erlings skip. Erling og hans menn ble rimelig nok beskyldt for å ha stått bak hans død. Erling Skakke var formynder for kong Inge Krokrygg og ble en av lederne av lendmannspartiet etter kong Inges død i 1161. Han var gift med Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare, og fikk med henne sønnen Magnus Erlingsson, som ble hyllet til konge på et ting i Bergen i 1161. Erling dro deretter til kong Valdemar den store i Danmark, og avtalte med denne at Valdemar skulle hjelpe Erlings sønn til makten i Norge, mot selv å få kontroll over Viken, slik danskene gjennom århundrer hadde hatt. Det ser ikke ut til at noen av dem overholdt avtalen, for i 1169 sendte Erling sin kone på besøk til Valdemar – de var kusine og fetter – for å minne ham på avtalen. I 1170 reiste Erling selv til Danmark, og da avtalte han at han skulle bli Valdemars jarl på Østlandet. Kristin Sigurdsdatter hadde før sitt ekteskap med Erling fått sønnen Harald med sin fetter Sigurd Munn. Erling lot sin stesønn halshugge, så han ikke skulle bli en konkurrent om kongemakten for Erlings egen sønn Magnus. Man vet ikke om Kristin kjente til at det var hennes mann som stod bak drapet på hennes eldste sønn. I Magnus Erlingssons saga berettes at Nikolas Kuvung var den som fanget Harald og førte ham til Bergen «og lot Erling jarl få ham». Det berettes videre at Erling hadde for skikk når hans uvenner kom til ham, å si lite eller ingenting til dem, men hadde han tenkt å spare deres liv, skjente han på dem det verste han kunne. «Erling sa ikke stort til Harald, og folk tok til å skjønne hva han ville gjøre. De bad kong Magnus at han skulle be jarlen om fred for Harald.» Magnus og Harald var jo halvbrødre. «Kongen så gjorde, men jarlen svarte: ‘Slikt rår vennene dine deg til, men du får ikke lenge råde i riket om du vil gå frem bare med mildhet.’» Så lot Erling sin stesønn føre over til Nordnes, der han ble halshugd. I Sverres saga sier kong Sverre til kong Magnus: «Erling lot Harald min bror henge sør på Kvarven som en kråkeunge …» Ifølge Snorres saga om Magnus ble jo Harald halshugd på Nordnes, så trolig var det slik at den døde i etterkant ble hengt opp på Kvarven som advarsel for alle som seilte inn til Bergen. Erling Skakke døde i slaget på Kalvskinnet i 1179. Hans sønn var konge over Norge fra 1161 til 1184. Jan Kjærstad. Jan Kjærstad (født 6. mars 1953 i Oslo) er en norsk forfatter. Kjærstad er utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet og Universitetet i Oslo (cand.theol.). Han debuterte som forfatter i 1980 med novellesamlingen "Kloden dreier stille rundt" etterfulgt av romanen "Speil". Denne ble etterfulgt av i alt ytterligere 9 romaner og noen andre litterære prosjekter. Forfatterskap. Tematikken i "Speil" var politiske og religiøse brytninger og forhold til kunsten. Som også i senere verker var det vâre skildringer av ung kjærlighet fulgt av samlivsproblemer. Både ved dette og i øvrig tematikk problematiseres de store spørsmål i livet. På 1990-tallet vakte han internasjonal oppsikt med sin trilogi om den oppdiktede TV-personligheten Jonas Wergeland: "Forføreren", "Erobreren" og "Oppdageren". I 2001 fikk han Nordisk Råds Litteraturpris for det siste bindet i denne romanserien ("Oppdageren"). Disse bøkene om Jonas Wergeland er formet som biografier, men de er fiktive. Det unike her er at de er skrevet av tre ulike kvinner som har forskjellig syn på Wergeland. Handlingen i bøkene kretser i stor grad om forholdet til Wergelands kone og mordet på henne. Det er klar samfunnskritikk i disse bøkene, og Kjærstad er kjent for å gi et troverdig bilde av figurene han skildrer. Jan Kjærstad er en aktiv forteller, og mange av romanene hans handler om nettopp det "å fortelle". Det er ofte flere ulike fortellinger som flettes sammen, gjerne uten kronologiske holdepunkter. Trilogien om Jonas Wergeland ble innspilt som TV-serie under tittelen "Erobreren", med Kåre Conradi i hovedrollen, sendt på NRK første gang våren 2012. Flere av romanene har handling som foregår i Oslo. Dette gjelder spesielt Jonas-trilogien, som i stor grad knytter tråder til hans oppvekst på Grorud, men også "Kongen av Europa". Spesielt i sistnevnte, men også i andre av verkene, fletter han inn referanser til 60- og 70-talls populærmusikk på en elegant måte. Skildringen av oppvekstmiljøet i etterkrigstiden og forholdet mellom gutter og jenter er svært levende beskrevet, ikke sjelden med betydelig dramatikk. Oslo-tilknytningen og hans narrative bruk av populærmusikk fra 60-tallet kan sammenlignes med Lars Saabye Christensen. Kjærstad inntar dermed en plass blant de største hovedstadsfortellerne i norsk litteratur. Kjærstad er kjent for sine nyskapende romaner. Ofte har de elementer hentet fra en samtidsnær, men kanskje forvridd, virkelighet. Kjærstad skriver også essays og billedbøker. I flere av hans romaner er bokstavenes, språkets og bøkenes funksjon tatt opp. Det er referanser til leksika, noe som sikkert gjorde at han ble bedt om å skrive en innledning til bind fire av Gyldendals Store norske leksikon. Her tok han opp forholdet mellom leksikalske fakta og følelser, eksemplifisert ved hans forhold til 60-talls populærmusikk (Hollies). Kjærstad som litteraturkritiker. Han var redaktør av Gyldendals litterære tidsskrift "Vinduet" på siste halvdel av 80-tallet. Han deltar aktivt i litterær debatt, som i Aftenposten i januar 2010 om Min kamp-trilogien til Karl Ove Knausgård, der Kjærstad kritiserer anmeldernes nesegruse beundring for en diskutabel selvbiografisk bokform. Håkon Håkonsson. Håkon IV Håkonsson var konge av Norge i perioden 1217–1263. Han var sønn av Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, født i 1204 på Folkenborg i Eidsberg. Han ble valgt til konge av birkebeinerne i 1217. I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsson, som ble drept i 1240. I 1247 ble Håkon kronet av kardinal Vilhelm av Sabina i Bjørgvin. I hans regjeringstid ble Island og Grønland lagt under den norske kronen. Han styrket de diplomatiske båndene til andre land, bl.a. ved å gifte bort datteren Kristina til den kastillianske kongens bror i 1258. Kongen var foreslått av paven som tysk-romersk keiser (ca. 1250). Håkon sendte også sendemenn til sultanen av Tunis (1262). I 1263 mobiliserte han en stor leidangsflåte for å forsvare Hebridene etter at den skotske kongen hadde gjort krav på disse en tid. Etter noen få kamper, uten noen videre resultat, la flåten seg i vinterkvarter på Orknøyene. Der døde Håkon den 17. desember i 1263. Bakgrunn og barndom. Håkon ble født i 1204 på Folkenborg i det som i dag er Eidsberg kommune i Østfold. Moren hans var Inga (med slekt fra Varteig i Østfold), og hun hevdet at det var birkebeinerkongen Håkon Sverresson som var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Håkon Sverresson var død da Inga fødte, men flere av mennene hans bekreftet Ingas påstander, og birkebeinerne anerkjente Håkon som kongssønn. Dette var under den såkalte borgerkrigstiden i Norge, en periode med ufred og rivalisering om kongemakta som varte fra om lag 1130 til 1240. I denne tiden foregikk det mange ulike strider av ulikt omfang og styrke. Uklarhetene i de norske tronfølgelovene gjorde at det var flere som gjorde krav på kongsnavn, forskjellige aristokratiske parti rivaliserte med hverandre og det var også en maktkamp mellom kirken og kongen. Etter en tid var det to «partier» som sto mot hverandre, birkebeinerne og baglerne, og disse hadde hver sitt kongsemne som hadde varierende grader av anerkjennelse. Håkon Sverreson hadde etterfulgt kong Sverre som leder for birkebeinerne etter dennes død våren 1202. Samme år ble han hyllet som konge på Øyratinget, og da baglerkongen Inge Magnusson ble drept på Helgøya høsten samme år, så forholdene lyse ut for Håkon Sverreson. Han klarte å oppnå forlik med biskopene som hadde vært i eksil, og oppnådde at Norge ble løst fra interdiktet som kirken hadde satt landet i i kong Sverres tid. Håkon Sverresson døde imidlertid etter mindre enn to år som konge, ugift og uten noen klar arving. Dermed startet en ny oppstand fra baglerne som førte til en todeling av landet, med et «baglerkongedømme» rundt Oslofjorden og på Østlandet og et «birkebeinerkongedømme» på Vestlandet og i Trøndelag. Håkon Håkonsson ble født i et område som var kontrollert av baglerne, og det at han var sønn av en birkebeinerkonge satte ham og moren hans i en svært farlig situasjon. Derfor flyktet hun nordover mot Trøndelag med gutten. Det er fra en del av denne flukten historien om birkebeinerne som flyktet på ski med det lille guttebarnet kommer. Flukten til "Torstein Skjevla" og "Skjervald Skrukka" i 1206 er udødeliggjort i maleriet "Birkebeinerne" av Knud Bergslien fra 1869, og minnes hvert år i Birkebeinerrennet. Tidlig regjeringstid. Håkon Håkonsson kom slik til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros og kong Inge Bårdsson, og Inge anerkjente Håkon som kongssønn. Da Inge døde i 1217 ble Håkon valgt til konge foran Inges halvbror, jarlen Skule Bårdsson, som også gjorde krav på tronen. I forbindelse med striden rundt kongevalget måtte mora Inga gjennom jernbyrd for å bevise at Håkon virkelig var Håkon Sverressons sønn. Dette skjedde i Bergen i 1218. Kirken var i utgangspunktet negativ til Håkon som konge, dette ble delvis begrunnet med at han var uekte barn. I 1217 døde også Filippus Simonsson, den siste baglerkongen. Skule Bårdsson handlet raskt og tilbød som birkebeinernes jarl forsoning med baglerne under Håkon som konge. Baglerne godtok i hovedsak dette, og Norge ble igjen samlet under en konge. Men noen av baglernes anførere følte de kom dårlig ut av forliket, og reiste en ny opprørsflokk. Denne gangen fremmet de Sigurd Ribbung som kongsemne. Sigurd var sønn av Erling Steinvegg og sønnesønn av Magnus Erlingsson, og opprørsflokken hans ble kalt Ribbunger. Ribbungenes opprør spredte seg aldri utover Østlandsområdet, og Sigurd gikk etterhvert med på å overgi seg til Skule. I 1223 ble det holdt et riksmøte mellom alle biskoper, jarler og lendmenn og andre av rikets framstående menn. Dette møtet skulle en gang for alle avgjøre om Håkon var rett konge eller ikke. I tillegg til Skule Bårdsson gjorde også kong Inges uekte sønn Guttorm Ingesson, Inges nevø Knut Håkonsson og Sigurd Ribbung krav på tronen. Nå hadde kirken stillt seg på Håkons side, og dette ble avgjørende for at Håkon fikk støtte også på rådsmøtet. Trass i at erkebiskopen hadde stadfestet Håkons rett til tronen ble han ikke kronet før i 1247. Sigurd rømte, og fortsatte opprøret sitt til han døde i 1226. Knut Håkonsson videreførte ribbungenes sak fram til de ble endelig slått i 1227. I starten av Håkons regjeringstid var det Skule som hadde mye av den virkelige makten. Da Håkon ble konge, ble det samtidig bestemt at Skule skulle regjere direkte over en tredel av riket som jarl. I førstningen var denne tredjeparten Oslofjord-området, men fra 1223 fikk Skule Trøndelag som sin part og regjerte fra Nidaros. Etterhvert som Håkon ble voksen tok han i større grad over riksstyringen selv, noe som førte til konflikter med Skule. Som et forsøk på forsoning mellom de to ble Håkon i 1225 gift med Skules datter Margrete Skulesdatter ("Margrét Skúladóttir"). Forholdet mellom Håkon og Skule var likevel anstrengt. I 1237 fikk Skule tittel som hertug, som den første i Norge. På samme tid ble det ordnet slik at han ikke lenger skulle styre Trøndelag som sin tredjepart av riket, men ha en tredjedel av alle syssel i landet. På denne måten hadde han ikke lenger ett geografisk samlet maktområde, og dette har blitt tolket som at stillingen hans var svekket. I 1239 tok Skule selv kongsnavn på Øretinget, og gikk til åpen krig mot Håkon. Håkon fikk nå utnevnt sin sønn Håkon som samkonge, noe han formelt sett var fra 1240 til sin død i 1257. Skule prøvde å få Knut Håkonsson med seg, men Knut valgte Håkons side og ble oppnevnt til Håkons jarl. I 1240 seiret Håkon over Skule i slaget i Oslo, og senere det samme året ble Skule drept i Nidaros. Etter dette var det ikke lenger noen som kunne true Håkons maktposisjon i Norge, og Skules opprør blir regnet som slutten på borgerkrigstiden i Norge. Som en konsekvens av striden mellom Håkon og Skule ble Snorre Sturlason, som hadde støttet Skule, drept av en av Håkons menn på Island. Senere regjeringstid. Fra 1240 var Håkons regjeringstid preget av indre fred og konsolidering av kongedømmet. Dette var starten på det som har blitt omtalt som Norges "gullalder" som kongedømme i middelalderen. I 1247 oppnådde Håkon endelig å bli anerkjent av paven som norsk konge. Paven sendte kardinalen Vilhelm av Sabina ("Wilhelm") til Norge og Sverige for å konsolidere den katolske kirken i Norden, og Vilhelm kronet Håkon i Kristkirken i Bergen i 1247. Etter å ha oppnådd fred innenlands førte Håkon en aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk. Etter uoverensstemmelser med Danmark kalte Håkon i 1256 ut leidangen og reiste på hærferd til det danske området Halland. I 1261 gikk grønlendingene med på å gi seg inn under kongen av Norge, og i 1262 gjorde Island det samme, noe som i lang tid hadde vært et mål for Håkon. Norgesveldet hadde nå den største geografiske utstrekningen noen gang. I 1263 rustet Håkon ut en stor leidangsflåte og reiste til Skottland, for å beskytte Suderøyene (Hebridene) som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander III. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av Man, gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problem med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra. En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved Largs, i det som senere har fått navnet Slaget ved Largs. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget. En irsk delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot engelskmennene. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til Orknøyene for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge. Mens Håkon var på Orknøyene ble han syk, og døde 17. desember 1263. Han ble gravlagt for vinteren i St. Magnuskatedralen i Kirkwall. Da våren kom ble kroppen hans ført tilbake til Norge, og han ble gravlagt i Kristkirken på Holmen i Bergen. Denne kirken ble revet i 1531. Stedet der den sto, på det som i dag er Bergenhus festning, er i dag avmerket med en minnestein. På dødsleiet bekreftet Håkon at han bare visste om en sønn som hadde overlevd ham, Magnus. Magnus ble konge etter ham. Ettermæle. a> er et av de bevarte byggene fra Norges gullalder under Håkon Håkonsson. Norske historikere har hatt svært ulike syn på Håkon Håkonssons regjeringstid. På 1800-tallet, da nasjonsbygging var et viktig mål for historikerne, ble Håkon sett som den mektige kongen som avsluttet borgerkrigene, og regjerte over det største norske riket noensinne. P.A. Munch er representativ for dette synet. Tidlig på 1900-tallet kom en reaksjon mot dette synet. Håkon ble nå betraktet som en uviktig og gjennomsnittlig mann, som tilfeldigvis var konge da det var gode tider for det norske kongedømmet. Dette var først og fremst synet til marxistiske historikere, som med sin historiske materialisme gjerne toner ned betydningen til enkeltpersoner i forhold til større historiske og økonomiske prosesser. Halvdan Koht var typisk for dette synet. Koht, og mange andre historikere, vurderte dessuten Håkon opp mot Skule Bårdsson, og valgte side i denne 700 år gamle konflikten. Håkon har også blitt sammenlignet med sin farfar, kong Sverre, og mange mener at han ikke var en like dynamisk og karismatisk leder som Sverre var. I nyere tid har Sverre Bagge pekt på at det meste av det vi vet om både Håkon og Sverre kommer fra sagaene deres, som er å betrakte som offisielle biografier. Derfor vet vi ikke mer om deres karakter og personlighet enn det forfatterne av sagaene har valgt å fortelle. Dette kommer igjen an på hva som har vært forfatternes mål med sagaene. En sammenligning mellom Sverre og Håkon blir derfor lite meningsfylt. Det som er klart er at Håkon ble født inn i et samfunn som var herjet av krig, væpnete bander og krigsherrer, og døde som den uomstridte herskeren over et stort og internasjonalt respektert kongedømme, der kongemakten helt klart hadde blitt styrket. Håkon mottok sendemenn og utvekslet gaver med herskere så langt borte som Tunis, Novgorod og Castilla. Ved hoffet hans ble høvisk ridder-litteratur fra kontinentet og bibelske fortellinger oversatt til norrønt språk. Han sto for flere større byggeprosjekter i stein, noe som var kostbart i Norge på denne tiden. Han fikk blant annet bygget Håkonshallen i kongsgården på Holmen i Bergen. Håkon sto også for større lovarbeider, blant annet ble blodhevn forbudt. Litteratur. Hovedkilden vår til kunnskap om Håkon er "Hákonar saga Hákonarsonar" (Håkon Håkonssons saga), som ble skrevet i 1260-åra, bare få år etter Håkons død. Sagaen ble bestilt av sønnen hans, Magnus Lagabøte, og ble skrevet av den islandske sagaskriveren og høvdingen Sturla Þórðarson, en nevø av Snorre Sturlason. Uenighetene mellom Håkon og svigerfaren Skule skildres litterært i Henrik Ibsens skuespill "Kongsemnerne", fra 1863. Kilder. Denne artikkelen er i hovedsak opprettet som en oversettelse av en artikkel fra vårt søsterprosjekt på nynorsk. Følgende kilder er oppgitt for denne artikkelen. Akronym. Et akronym (fra gresk ακρος, "akros", «øverst», «ytterst» og ονομα, "onoma", «navn») er et initialord (forkortelse) som blir lest og uttalt som et vanlig ord, altså ikke bokstav for bokstav. Eksempler på vanlige akronymer er "LASER", "NATO" og "radar". I eksempelet "LASER" står bokstavene for «Light Amplification by Stimulated Emission of Radiation», det vil si «forsterkelse av lyssignaler ved stimulert utstråling». "NATO" betyr «North Atlantic Treaty Organisation» (Atlanterhavspakten), mens "radar" betyr «RAdio Detecting And Ranging». I forkortelser som DnB, DBS, NSB, BBS også videre uttales bokstavene hver for seg, og disse er altså ikke akronymer. Litterære akronymer: TANSTAAFL ("there ain't no such thing as a free lunch"), ASAP ("as soon as possible"). Storbritannia (øy). Storbritannia ("Great Britain") er en øy utenfor den vestlige kysten av Europa. Den utgjør størstedelen av territoriet til Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Betegnelsen "Storbritannia" benyttes iblant som samlebegrep om England, Skottland og Wales, de tre enhetene som tilsammen utgjør hele øyas territorium (selv om hver enhet også inneholder mindre øyer). Med et areal på 229 850 km² er Storbritannia den største av De britiske øyer, en øygruppe som også inkluderer Irland og Man. Storbritannia er også Europas største øy, og den rangerer som nummer 8 eller 9 i verden, avhengig av om Australia telles som øy. Navnet "Storbritannia" ("Great Britain") stod opprinnelig i et motsetningsforhold til Bretagne, kalt "Lesser" eller "Little Britain". I dag, kalles Bretagne "Brittany" på engelsk, og det er ikke noe behov for å skille det store Britannia fra det lille. Den britiske regjeringen bruker begrepet "Britain" (uten "Great") som en kortform for "Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland". Dette ansees også som et mer nøytralt og politisk korrekt begrep, siden "great" ikke bare trenger å betyr større i størrelse, men kan også bety større i forstanden «viktigere» eller «bedre». De britiske øyer. De britiske øyer ligger nordvest i Europa. De britiske øyer er en øygruppe utenfor den vestlige kysten av Europa bestående av øyene Storbritannia, Irland og over 6 000 mindre tilliggende øyer. Det totale landarealet er 315 134 km². 135 av øyene er permanent bosatt, inklusive Kanaløyene og øyriket nord for Skottland. Det er to suverene stater (Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og Republikken Irland). De britiske øyer omfatter også tre kronbesittelser: Man i Irskesjøen og ved tradisjon Bailiwick of Jersey og Bailiwick of Guernsey (bailiwick betyr område) i den engelske kanal, men de to siste er ikke fysisk en del av øygruppen. Det eldste fjellet i øygruppen ligger nordvest for Skottland og Irland, og er 2 700 millioner år gammelt. I løpet av den geologiske perioden Silur kolliderte de nordvestlige regionene med de sørøstlige som hadde vært en del av en egen kontinental landmasse. Topografien til øyene er beskjeden i skala globalt sett. Høyden på fjellet Ben Nevis er kun 1 344 meter, innsjøen Lough Neagh som er betydelig større enn noen annen innsjø på de britiske øyer, dekker kun 381 km². Klimaet er temperert maritimt med milde vintre og varme somre. Golfstrømmen fører med seg betydelig fuktighet og hever temperaturen til 11 °C over det globale gjennomsnittet for breddegraden. Det har ført til et landskap som lenge var dominert av tempererte regnskoger, men menneskelig aktivitet har fjernet mesteparten av skogen. Regionen ble befolket på nytt etter den siste istiden under perioden Pleistocen, en gang rundt 12 000 f.Kr. i Storbritannia og 8000 f.Kr. på Irland. På den tiden var Storbritannia en halvøy som strakte seg ut fra det europeiske kontinentet som Irland var blitt adskilt fra som en øy. "Scoti" eller skotter (Irland), piktere (Skottland og nordlige Britannia) og britonere (sørlige Britannia) var stammer som var bosatt på øyene ved Kristi fødsel. Det meste av området til britonerne ble erobret av Romerriket fra år 43 e.Kr. De første angelsaksere kom til Britannia da den romerske makten begynte å svinne hen på begynnelsen av 400-tallet og kom til sist å dominere det meste av det som i dag er England. Vikingangrep og invasjoner av nordboere fra Danmark og Norge fulgte på 800-tallet, fulgt av mer faste bosetninger og politiske endringer i England, men var også en medvirkende faktor for fusjonen av den skotske stat da kalt Alba av piktere og skotter. Normannernes invasjon og erobring av England og siden Wales begynte i 1066 og det senere Angevin-rikets erobring av Irland fra 1169 førte til en ny normannisk herskerklasse over det meste av Britannia og deler av Irland. Ved senmiddelalderen var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland mens kontrollen over Irland skiftet mellom ulike gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herrer og engelskdominert herredømme over Irland, snart begrenset til kun The Pale. Kronenes union av 1603, inngåelse av union i 1707 og vedtaket om union av 1800 førte til at Storbritannia og Irland ble en enkelt politisk enhet, Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og hvor Man og Kanaløyene forble kronbesittelser. Ekspansjonen av det britiske imperiet og en omfattende utvandring som følge av hungersnøden i Irland 1845-1849 og Highland Clearance («Ryddingen av Høylandet») førte til at øyenes irske og skotske befolkning og kultur ble spredt over hele verden. Irland ble raskt avfolket i løpet av den siste halvdelen av 1800-tallet. Det meste av Irland ble avstått fra det forente britiske kongedømmet etter den irske uavhengighetskrig og den påfølgende den anglo-irske traktat (1919–1922), men seks grevskap på øya Irland forble en del av Storbritannia som den politiske enheten Nord-Irland. Om Kanaløyene tilhører øygruppen er også omdiskutert, ettersom de i geografisk forstand kan regnes som øyer tilhørende kontinentet, men politisk og historisk tilhører de nasjonen Storbritannia. Begrepet «de britiske øyer» er kontroversielt på Irland, hvor det er innvendinger mot at Irland betegnes som «britisk» da det gir assosiasjoner til et britisk overherredømme over samtlige øyer, inkludert Irland. Begrepet «de britiske øyer» er ikke i offisiell bruk i Republikken Irland. Myndighetene på Irland benytter ikke denne betegnelsen og Irlands ambassade i London fraråder denne betegnelsen. Som et resultat av dette har betegnelsen «Storbritannia og Irland» vært den foretrukne beskrivelsen, og den atlantiske øygruppe («Atlantic Archipelago») er i økende grad blitt gjeldende i akademia. Etymologi. Satellittbilde av de britiske øyer, unntatt Orknøyene (den sørlige delen uklar grunnet skydekke, den nordlige delen utenfor bildet) og Shetland (utenfor bildet). Den tidligste kjente referanse til øyene som en gruppe finnes i skriftene til sjøfarere fra den antikke greske kolonien Massalia. De opprinnelige nedtegnelsene har gått tapt, men senere skrifter som har sitert fra "Massaliote Periplus" (500-tallet f.Kr.) og Pytheas fra Massalias "På havet" (ca. 325–320 f.Kr.) På 100-tallet f.Kr. benyttet Diodorus Siculus den latinske formen Πρεττανία (Prettania) fra Πρεττανική (Prettanike), Strabon benyttet Βρεττανία (Brettania), og Marcian av Heraclea i hans "Periplus maris exteri" benyttet αἱ Πρεττανικαί νῆσοι (de prettaniske øyer) for å referere til øyene. Historikere i dag, skjønt ikke fullstendig enige, har hovedsakelig enige om at disse greske og latinske navnene var antagelige avledet fra innfødte keltiskspråklige navn for øygruppen. Langs disse linjene ble innbyggerne av øyene Pretanike kalt for Πρεττανοί (Priteni eller Pretani). Endringen fra «P» i Pretannia til «B» i Britannia av romerne skjedde i tiden under Julius Cæsar. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios refererte til de større øyene som Storbritannia ("Megale Britannia") og til Irland som Lillebritannia ("Mikra Brettania") i sin bok "Megale syntaxis" (147–148 e.Kr.). I hans senere bok "Geografike hyfegesis" (ca. 150 e.Kr.) ga disse øyene navnene Albion, Iwernia og Mona (Man), noe som antyder at disse kan ha vært de innfødte navnene til enkelte øyene som ikke var kjent for ham på den tiden han skrev "Megale syntaxis". Navnet Albion synes å falt ut av bruk en tid etter den romerske erobringen av Storbritannia da Britannia synes å ha blitt det vanlige navnet for øya kalt Storbritannia. Storbritannia kom tilbake i bruk et millennium senere i middelalderen. På den tiden ble det benyttet for skille øya Britannia fra halvøya Bretagne (engelsk Brittany) i nordvestlige Frankrike som hadde blitt bosatt av britonere, noe som var forvirrende likt for middelalderens skribenter. Storbritannia og Britannia ble senere synonymt med kongeriket Storbritannia og det forente kongedømme. Den tidligste kjente bruken av frasen "Brytish Iles", de britiske øyer, på engelsk er datert til 1577 i en tekst av John Dee. I dag er betegnelsen «de britiske øyer» delvis oppfattet som å ha imperialistiske overtoner, men blir fortsatt benyttet. Andre navn som er forsøksvis benyttet for å beskrive øyene er "de anglo-keltiske øyer", "de britisk-irske øyer", og mer tungvindt ved å referere til samtlige land. Grunnet de politiske og nasjonale assosiasjonene til ordet britisk velger regjeringen på Irland ikke å benytte betegnelsen de britiske øyer. I de dokumenter som ble opprettet i fellesskap mellom de britiske og irske myndigheter ble øygruppen referert til som ganske enkelt «these islands», disse øyene. I en del retningslinjer for utgivere, eksempelvis "Economic History Society's", og avisen "The Guardian", foreslår at begrepet «de britiske øyer» bør unngås og tidlig i 2008 ble det rapportert at National Geographic isteden ville benytte ordvalget «de britiske og irske øyer». I 2006 besluttet Folens, en irsk utgiver av skolebøker, å slutte å benytte betegnelsen i Irland i utgivelsen av blant annet atlas. Geografi. De britiske øyer ligger i knutepunktet til flere regioner med tidligere episoder av tektonike fjellreisninger. Disse fjellkjedefoldingene danner en kompleks geologi som nedtegner en enorm og variert spennvidde i jordens historie. Hva som kan særlig bemerkes var den kaledonske fjellkjede i løpet av perioden Ordovicium for rundt 488-444 millioner år siden og tidlig Silurperioden da grunnfjellsskjoldet Baltica kolliderte med landområdet Avalonia og dannet fjellene og høydene i det nordlige Britannia og i Irland. Baltica dannet omtrentlig den nordvestlige delen av Irland og Skottland. Ytterligere kollisjoner førte til den herkyniske fjellkjedefolding i periodene Devon og Karbon, og dannet høydene i Munster, sørvestlige England og sørlige Wales. I løpet av de siste 500 millioner år har de landområder som utgjør de britiske øyer drevet nordvestover fra rundt 30°S, krysset ekvator for rundt 370 millioner år siden fram til sin nåværende nordlige breddegrad. Øyene har blitt formet av tallrike isbreer i løpet av Kvartærperioden som var den siste istiden. Da denne ble avsluttet var det midtre av Irskesjøen under isen og den engelske kanal oversvømmet til havnivået nådde dagens nivåer for rundt 4000 til 5000 år siden og etterlot de britiske øyer i sin nåværende form. Om det var eller ikke var en landbro mellom Storbritannia og Irland på denne tiden er fortsatt omdiskutert, skjønt det var helt sikkert et isdekke over hele Irskesjøen. Geologien på de britiske øyene er meget kompleks, skjønt en stor andel er kalkstein og kritt dannet under periodene Perm og Trias. Vestkysten av Irland og nordlige Storbritannia som ligger direkte mot Atlanterhavet, er generelt karakterisert av lange halvøyer, nes, bukter og odder. Den østlige kysten er langt mer glatt. Det er rundt 136 øyer som har fast bosetning. De største er Storbritannia og Irland. Storbritannia ligger til øst og dekker 216 777 km², over halvparten av den totale landmasse av de britiske øyer. Irland ligger til vest og dekker 84 406 km². Den største av de andre øyene er Hebridene, Orknøyene og Shetland i nord, og Anglesey og Man i Irskesjøen som ligger sør for Skottland og mellom England og Irland. Kanaløyene ligger langs kysten av Frankrike. Øyene er av relativt lav høyde over havet hvor midtre Irland og sørlige delen av England som de laveste områdene. Det aller laveste punktet er Holme i Cambridgeshire som −2.75 meter. Det skotske høylandet i den nordlige delen av Storbritannia er fjellrik og med Ben Nevis som det høyeste punktet på de britiske øyer med 1 343 meter. Andre fjellrike områder er Wales og deler av Irland, men bare syv topper i disse områdene strekker seg over 1000 meter. Innsjøene på de britiske øyer er generelt ikke særlig store, men Lough Neagh er et unntak og dekker 381 km². Den største mengden av ferskvann i Storbritannia er Loch Lomond som utgjør seg 71,1 km² og Loch Morar som er den dypeste innsjøen på de britiske øyer og er 310 meter på det dypeste. Det er en rekke større elver på de britiske øyer. Den lengste er Shannon på Irland som 386 km lang. Den lengste elven i Storbritannia er Severn som er 354 km. De britiske øyer har et temperert maritimt klima. Golfstrømmens nordligste fortsettelse bringer med seg betydelig fukt og hever temperaturene til 11 °C over det globale gjennomsnittet for breddegraden for de britiske øyer. Vintrene er kalde og våte og somrene er milde og våte. De meste lavkonjunkturen i Atlanterhavet går nord for de britiske øyer, kombinert med en generell vestavind som sirkulerer og samhandler med landmassene, noe som gir en østvest-variasjon i klimaet. Flora og fauna. De britiske øyer har et mildt klima og variert jordsmonn som har gitt vekst til en mangfold av vegetasjon. Dyre- og planteliv på øygruppen er lik resten av det nordvestlige Europa. Imidlertid er det en rekke arter som det er færre av og Irland enda færre. All stedegen flora og fauna på Irland er eksempelvis oppstått fra arter som migrerte dit fra andre steder i Europa og fra Storbritannia i særdeleshet. Det eneste vinduet hvor dette kan ha skjedd var i tiden mellom slutten av den siste istiden for rundt 12 000 år siden og inntil landbroen som knyttet de to øyene sammen ble oversvømmet av havet for rundt 8 000 år siden. Som med resten av Europa var det forhistoriske Britannia og Irland dekket med skoger og sumpområder. Renskning av skogen begynte en gang rundt 6000 f.Kr. og økte i hastighet i middelalderen. Til tross for dette har Britannia beholdt sine opprinnelige skoger lengre enn de fleste områder på kontinentet, unntatt Norden, grunnet en liten befolkning og senere utvikling i handel og industri, og knapphet på trevare ble ikke et problem før på 1600-tallet. På 1700-tallet var det meste av Britannias skoger nedhogget og konsumert for skipsbygging eller omdannet til trekull. Deretter ble det behov for å importere tømmer fra Norden, Nord-Amerika og de baltiske statene. De meste av skogslandet på Irland er administrert av statlige skogplantingprogrammer. Det meste av landet utenfor de urbane områdene er jordbruksland. Imidlertid finnes det relative store skogsområder i østlige og nordlige Skottland og i sørøstlige England. Eik, alm, ask og bøketrær er vanligst i England. I Skottland dominerer furu og bjørk. Naturlige skoger på Irland består hovedsakelig av eik, ask, alm, bjørk og furu. Bjørk og lind, skjønt ikke innfødt til Irland, er også vanlig der. Jordbruksområder har en rekke delvis naturlig vegetasjon i form av gressarter og planter med blomster. Skoger, hekker, fjellskråninger, sumper og myrland består av Lyngfamilien|lyng, ville gressarter, gulltorn og bregner. Store dyr som ulv, bjørn og reinsdyr er i dag utryddet. En del arter som hjort er i dag beskyttet. Andre mindre pattedyr som rødrev, grevling, hare, piggsvin og røyskatt er ganske vanlige. Over 200 fuglearter har fast tilhold på de britiske øyer og ytterligere 200 arter migrerer ved kystene. Vanlige typer er bokfink, svarttrost, spurv og stær, alle små fugler. Store fugler går tilbake i antall, unntatt de som blir holdt for jakt som fasan, åkerhøne og rød rype. Det finnes rikelig med fisk i alle elver og innsjøer, særlig laks, ørret, abbor og gjedde. Ulike småhaier, torsk, tunge, sei og havabbor er blant de fiskeartene i havet ved siden av muslinger, krabber og østers langs kysten. Det finnes mer enn 21 000 insektsarter på de britiske øyer. Verken Storbritannia eller Irland har mange krypdyr eller amfibier. Kun tre typer slanger er innfødt i Storbritannia: hoggorm, buorm og slettsnok. Det finnes ingen slanger som er innfødte på Irland. Generelt har Storbritannia en noe større variasjon og innfødt villmarksliv med røyskatt, ilder, villkatt, spissmus, muldvarp, vånd (jordrotte), rådyr og nordpadde som ikke finnes på Irland. Dette mønsteret går også igjen for en rekke fugler og insekter. Imidlertid finnes det en del arter som er særegne for Irland (blant annet kerrysnegle ("Geomalacus maculosus") og en del særegne arter av skrukketroll ("Oniscidea") og som ikke finnes i Storbritannia. Av tamdyr som innfødt for de britiske øyer finnes connemaraponni, shetlandsponni, irsk ulvehund og flere særegne typer av kveg og sauer. Demografi. Demografien, eller befolkningsstatistikken, over de britiske øyer er i dag karakterisert av en generell høy befolkningstetthet i England som utgjør bortimot 80 prosent av den totale befolkningen på øyene. Andre steder i Storbritannia og på Irland er den største konsentrasjonen av befolkningen begrenset til områder rundt eller nært til noen få store byer. Det største urbane området er uten tvil Londons pendlerbelte, et område som består av mellom 12 og 14 millioner beboere. Andre større befolkningssentra er Stor-Manchesters urbane område (2,5 millioner), byområdet i Vest-Midlands (2,3 millioner), West Yorkshires urbane område (2,1 millioner) i England, Stor-Glasgow (1,7 millioner) i Skottland og Stor-Dublins område (1,6 millioner) i Irland. Befolkningen i England hadde en rask vekst i løpet av 1800- og 1900-tallet, mens befolkningsveksten i Skottland og Wales var liten på 1900-tallet. Folketallet i Skottland forble uendret siden 1951. Irland har for det meste av sin historie bestått av en befolkning proporsjonert til sitt landområde (rundt en tredjedel av den totale befolkningen). Imidlertid har befolkningen i Irland hatt en dramatisk tilbakegang etter den store hungersnøden i Irland 1845-1849 og har sunket til mindre enn en tiendedel av den totale befolkningen på de britiske øyer. Hungersnøden som førte til en århundrelang befolkningsnedgang, reduserte drastisk den irske befolkningen og endret den demografiske sammensetningen av de britiske øyer. I global skala førte dette til at irlendere i utlendighet i antall er femten ganger så mange som den nåværende befolkningen på Irland. Den lingvistiske arven på de britiske øyer er rik, med tolv språk fra seks grupper over fire grener av den indoeuropeiske språkfamilie. Øykeltiske språk innenfor de goideliske språk (irsk gælisk, skotsk gælisk og mansk) og de brytoniske språk (kornisk, walisisk og bretonsk, sistnevnte snakkes i Bretagne i Frankrike) er de gjenværende keltiske språkene — de siste etter at deres søsterspråk på det europeiske kontinentet døde ut på 600-tallet. Normanniske språk og dialekter som guernésiais, jèrriais og sarkese ble snakket på Kanaløyene og er tilsvarende til hva som lenge var snakket av den normanniske overklassen i England i middelalderen, anglo-normannisk, og er hovedsakelig avledet fra fransk. En særegen dialekt (eller slangspråk) er shelta som blir snakket av paveefolket, et sigøynerlignende gruppe på Irland. Tidligere var norrøne språk også i utstrakt bruk i nordlige England og i nordlige Skottland, men døde ut i middelalderen og ble da erstattet av engelsk i England og skotsk-gælisk i Skottland (som igjen er under press fra engelsk i moderne tid). Norrønt i form av dialekten norn på Orknøyene og Shetland holdt seg lengst og forsvant først på midten av 1800-tallet. Politisk system. De selvstendige stater og undergrupper på de britiske øyer Det er to selvstendige stater på de britiske øyer: Irland (irsk: "Éire") og Storbritannia (bestående av England, Skottland og Wales) med Nord-Irland. Irland som også kalles "Republikken Irland" (irsk: "Poblacht na hÉireann") og Storbritannias offisielle navn er "Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland". Irland styrer fem-sjettedeler av øya Irland, mens den siste sjettedelen utgjør Nord-Irland som er en del av Storbritannia. Sistnevnte styrer resten av øygruppen med unntak av Man og Kanaløyene. Man og de to statene i Kanaløyene, Jersey og Guernsey, er kronbesittelser. De utøver konstitusjonelle rettigheter for selvstyre og juridisk uavhengighet, mens ansvaret for internasjonal representasjon i hovedsak hviler på Storbritannia (i samråd med de respektive regjeringene). Ansvaret for militært forsvar er reservert Storbritannia. Storbritannia består av fire konstituerende deler: England, Skottland og Wales som danner Storbritannia, og Nord-Irland i den nordøstlige delen av øya Irland. Av disse har Skottland, Wales og Nord-Irland egne regjeringer og egne parlamenter og er selvstyrte i den forstand at de på bestemte områder kan vedta egne lover. Av lovmessige grunner danner Skottland, Nord-Irland og England med Wales (de to siste utgjør en enhet) adskilte jurisdiksjoner hvor det er ingen enkeltlov som gjelder hele Storbritannia som helhet. Alle statene på øygruppen er parlamentariske demokratier med egne parlamenter. Alle deler av Storbritannia sender medlemmer til parlamentet i London. I tillegg til dette sender velgerne i Skottland, Wales og Nord-Irland medlemmer til et parlament i Edinburgh og til råd i henholdsvis Cardiff og Belfast. Styret er generelt flertallsstyre, men Nord-Irland benytter et system av maktdeling hvor unionister og nasjonalister deler utøvende posisjoner proporsjonalt og hvor samtykke fra begge grupper er nødvendig for at Nord-Irlands forsamling skal kunne fatte bestemte vedtak. Den britiske monarken er overhode over alle deler av øyene, unntatt republikken Irland hvor statens overhode er Irlands president. Eulersk diagram over ulike begreper på de britiske øyer Irland og Storbritannia er medlemmer av den europeiske unionen (EU). Kronbesittelsene Man og Kanaløyene er ikke en del av EU, men har bestemte begrensede privilegier og forpliktelser som ble forhandlet fram som en del av Storbritannias tiltredelse til EU. Verken Storbritannia eller Irland er områder under Schengenområdet som tillater fri reise uten pass mellom medlemsstatene (inkludert Norge). Imidlertid siden partisjon av Irland er regionen Storbritannia og Irland et uformelt passfritt reiseområde. I 1997 krevde dette området en formell anerkjennelse i forhandlingene om Amsterdam-traktaten i EU og er i dag kjent som felles reiseområde, "Common Travel Area". Gjensidige avtaler tillater britiske og irske borgere å ha fulle stemmerettigheter i de to statene. Unntakene for dette er valg til president og konstitusjonelle folkeavstemninger i Irland hvor det ikke er sammenlignbare rettigheter i de andre statene. I Storbritannia går disse forut EU og gir større rettigheter enn hva EU krever. Medlemmer av andre EU-nasjoner kan kun stemme i lokalvalg og til europaparlamentet hvis man er bosatt i enten Storbritannia eller Irland. En rapport fra det britiske justisministeriet som undersøkte hvordan man styrke den britiske følelsen for borgerskap foreslo å avslutte dette opplegget ved argumentet at «stemmeretten er et av kjennetegnene på den politiske statusen til borgerne; det er ikke et virkemiddel for å uttrykke nærhet mellom landene.» I Nord-Irland har fredsprosessen ført til et antall uvanlige opplegg mellom republikken Irland, Nord-Irland og Storbritannia. Eksempelvis har borgere av Nord-Irland rett til å velge mellom britisk eller irsk borgerskap, eller begge deler, og myndighetene Irland og Storbritannia blir konsultert i emner som ikke tilfaller myndighetene i Nord-Irland. Myndighetene i Nord-Irland og regjeringen i republikken Irland møtes også i Nord-sør-rådet for å utvikle politikk og retningslinjer som er felles over hele øya Irland. Disse oppleggene ble gjort etter Belfastavtalen av 1998. Et annet råd opprettet under denne avtalen, det britisk-irsk råd, består av betydelige politiske enheter som styrer på de britiske øyer. Den britisk-irske interparlamentariske gruppe går forut det britisk-irske råd og ble etablert i 1990. Det besto opprinnelig av 25 medlemmer fra Oireachtas (den lovgivende forsamling i republikken Irland) og 25 medlemmer fra det britiske parlament med den hensikt å opprette felles forståelse mellom medlemmene av lovgivninger. Ettersom rollen og omfanget til denne gruppen har blitt utvidet til å omfatte representanter fra det skotske parlamentet, nasjonalforsamlingen for Wales, den nordirske forsamling, statene Jersey og Guernsey og Tynwalds lagmannsrett på Man. RNLB, redningstjenesten til havs, er organisert på tvers av grensene mellom Irland og Storbritannia. Det britisk-irske råd har ikke utøvende makt, men møtes hvert halvår for å diskutere emner av felles betydning. Tilsvarende har den britisk-irske interparlamentariske gruppe ingen lovgivende myndighet, men undersøker og samler innspill fra offentligheten i emner av felles betydning for dets medlemmer. Rapporter om disse blir presentert for regjeringene i republikken Irland og Storbritannia. I løpet av møtene i det britisk-irske råd i februar 2008 ble det enighet om å opprette et stående sekretariat som skal tjene som en fast statsforvaltning for rådet. Utledet fra utviklingen i det britisk-irske rådet har formannen i den britisk-irske interparlamentariske gruppen, Niall Blaney, foreslått at gruppen skal fungere som skyggen til arbeidet til det britisk-irske rådet. Mange forvaltninger er organisert over hele øygruppene som helhet. Eksempelvis veldedighetsforeningen Samaritans som er bevisst organisert uten hensyn for nasjonale grenser på grunnlag av at en tjeneste som ikke er politisk eller religiøs, ikke skal anerkjenne sekteriske eller politiske inndelinger. Royal National Lifeboat Institution (RNLI), den veldedige redningstjenesten til havs, er også organisert over alle øyene som helhet og dekker både Storbritannia og Irland. Historie. Deler av Hadrians mur ved Knag Burn Gateway. Ved slutten av den siste istiden var det som i dag er de britiske øyer knyttet til det europeiske fastlandet som en landmasse som strakte seg nordvestover fra dagens nordlige kystlinje i Frankrike, Belgia og Nederland. Isen dekket det meste av det som i dag er Irland og Storbritannia med unntak av dagens Munster og dagens England. For mellom 14 000 og 10 000 år siden steg havnivået ved at isen smeltet og Irland ble da skilt fra fastlandet. I den samme prosessen skaptes også øya Man. Rundt to til fire årtusener senere ble Storbritannia skilt fra det europeiske fastlandet. Britannia ble antagelig befolket før istiden ble avsluttet og helt sikkert før de britiske øyer ble skilt fra Europa. Det er sannsynlig at Irlands første beboere kom som innvandrere over havet etter at det hadde blitt en øy. På tiden ved Romerriket, for rundt to tusen år siden, var øyene bosatt av flere stammefolk. Romerne ekspanderte sin sivilisasjon til å kontrollere sørlige Storbritannia, men ble forhindret fra å ekspandere ytterligere nordover og bygde til sist Hadrians mur for å markere Romerrikets nordligste grense i år 122 e.Kr. På denne tiden var Irland befolket av en stamme kjent som skotere, i det nordlige Britannia (Skottland) bodde et folk kjent som piktere og i den sørlige halvdelen holdt britonere til. Angelsaksere kom i folkevandringstiden da den romerske kontrollen på de britiske øyer ble svekket på begynnelsen av 400-tallet. Det kan se ut som om de ulike angelsaksiske stammene kom som følge av en invitasjon for å fungere som leiesoldater for romerne for å slå tilbake angrep fra piktere, skotere og irlendere. I løpet av kort tid var antallet av angelsaksere så stort at de dominerte den sørlige delen av Storbritannia og opprettet flere mindre kongedømmer. Britonere opprettholdt enklaver i nordlige England, Cornwall og Wales. Irland hadde ikke blitt påvirket av romersk tilstedeværelse, unntatt at landet ble tidlig kristnet, tradisjonelt av en romansk-britoner ved navn Patrick. Som i Europa ellers gikk Britannia inn i en periode med mye uro ved Romerrikets sammenbrudd, en tid kjent som den mørke tidsalder, men Irland opplevde en gullalder og begynte med omfattende misjonsvirksomhet, først til Storbritannia og deretter på det europeiske fastlandet. En rekke klostre og læresteder ble opprettet og ble senere fulgt av angelsaksisk misjonvirksomhet. Nordboere fra hovedsakelig Danmark og Norge kom som vikinger på begynnelsen av 800-tallet, først i forbindelse med angrep og plyndringstokt – deretter ble mer faste bosetninger etablert, særlig langs østkysten av Irland, vestkysten av Skottland og Man og i den nordlige delen av England. Selv om nordboerne ble nøytralisert på Irland har deres innflytelse satt spor etter seg i byene Dublin, Cork, Limerick, Waterford og Wexford. England ble imidlertid langsommere erobret fram mot 1000-tallet, men var en tid styrt av danske konger. Forholdene mellom etterkommere av nordboere i England og Normandie førte til en rekke hendelser som ble avsluttet med den normanniske erobringen av England i 1066. Levningene av hertugdømmet Normandie som erobret England er forblitt assosiert med den engelske krone som Kanaløyene til denne dag. Et århundre senere førte ekteskapet med den framtidige Henrik II av England til Eleonore av Aquitaine til opprettelsen av Angevin-riket. Under autoriteten av pave Hadrian IV (den eneste engelskmann som ble valgt til pave) invaderte Angevin-riket Irland i 1169. Henrik II, som Englands konge, kom til herske over øya som lord av Irland, og denne tittelen ble gitt til hans yngste sønn, men deretter ble konge av England og lord av Irland forbundet i en person. Angevin-rikets utbredelse på sitt meste. I senmiddelalderen var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland. Makten på Irland gikk mellom irsk-gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herre og det engelskdominerte herredømmet Irland. En tilsvarende situasjon eksisterte i fyrstedømmet Wales som langsomt ble annektert av den engelske konge gjennom en rekke lovvedtak. I løpet av 1400-tallet beholdt den engelske krone et krav på den franske krone, således frigjorde den engelske konge seg fra å være en vasall av den franske krone. Etter å ha vært en sterk katolsk forkjemper mot protestantismen, løsrev Henrik VIII av England i 1534 den engelske kirke fra den katolske kirke og pavens autoritet for å kunne sikre seg en skilsmisse. Irland, som hadde blitt holdt av den engelske konge som lord av Irland, men var strengt sett en føydal besittelse av paven etter den normanniske invasjon, ble erklært som et særskilt kongedømme i personalunion med England. Skottland hadde i mellomtiden forblitt et uavhengig kongedømme, men i 1603 endret det seg da den skotske kongen arvet den engelske krone, og således også den irske krone. 1600-tallet ble preget av politisk og religiøs uro og krig. Engelske kolonialisme i Irland ble forsterket med skotsk og engelsk innvandring til Ulster nord på øya. Den religiøse spenningen økte da den engelske konge kom i konflikt med parlamentet. Striden angikk toleranse overfor katolisismen. Den påfølgende borgerkrigen førte til en puritansk og revolusjonær republikk i England under Oliver Cromwell. Irland, som hovedsakelig var katolsk, forble tro mot kongen. Etter et tap mot parlamentets hær ble store landområder tatt fra lojalistisk, irsk adel og fordelt blant engelske kolonister som i løpet av de neste hundre år ble den nye herreklassen på Irland. Herskerklassen var protestantisk og styrte over en irsk, katolsk befolkning, noe som kom til prege irsk politikk årene framover. Da monarkiet ble gjenopprettet i England, fant kongen det politisk umulig å gjenopprette eierskapet til de tidligere landeierne på Irland. Den ærerike revolusjon i 1688 gjentok et tilsvarende tema: en katolsk konge som presset på for religiøs toleranse over katolikker i opposisjon til et protestantisk parlament i England. Kongens hær ble beseiret i slaget ved Boyne i 1690 og deretter i slaget ved Aughrim året etter på Irland. Det nye monarkiet fylte det irske parlamentet med en ny protestantisk elite som innførte økende intolerante straffelover mot irske katolikker. Kongedømmene England og Skottland ble forent i en union i 1707, noe som opprettet kongedømmet Storbritannia. Etter forsøket på en republikansk revolusjon i Irland i 1798 ble kongedømmet Irland forent med kongedømmet Storbritannia i 1801 i det som kalles Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Man og Kanaløyene forble utenfor Storbritannia, men var underlagt den britiske krone og i praksis også den britiske regjering. Selv om koloniene i Nord-Amerika gikk tapt på slutten av 1700-tallet i den amerikanske revolusjon, ekspanderte det britiske imperiet andre steder i verden. Et århundre senere dekket det en tredjedel av kloden. Fattigdommen på Irland forble desperat og industrialismen i England førte til forferdelige sosiale forhold for den nye arbeiderklassen. Stor utvandring kom som en følge av hungersnøden i Irland 1845-1849 og Highland Clearance i Skottland, noe som førte til stor avfolkning i begge land i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Det meste av Irland ble skilt ut fra Storbritannia etter den irske uavhengighetskrig og den påfølgende den anglo-irske traktat (1919–1922), men seks grevskap opprettet i Nord-Irland forble en selvstyrt region av Storbritannia. Kultur og sport. Storbritannia og Irland har egne media, men britisk fjernsyn, aviser og magasiner er tilgjengelig over alt på Irland, noe som gjort at folk på Irland er meget godt kjent med kunst og populærkultur i Storbritannia, men tilsvarende tilgjengelighet av irske medier i England er betydelig mindre. Noen såkalte virkelighetsdrama på TV har omfavnet de britiske øyer som helhet, eksempelvis har X Factor UK for sesongene 3, 4, og 7 hatt opptaksprøver i Dublin og vært tilgjengelig for irske stemmer. TV-show som tidligere var kjent som "Britain's Next Top Model" ble omdøpt til "Britain and Ireland's Next Top Model" i 2011. En del kulturelle hendelser er organisert for de britiske øyer som helhet, eksempelvis Costabokprisen som belønner forfattere bosatt i både Storbritannia og Irland, mens en annen prestisjefylt bokpris, Bookerprisen, blir årlig utdelt til den beste romanen skrevet av en innbygger i Samveldet eller i Irland. Mercury musikkpris blir gitt ut hvert år for det beste musikkalbum fra en britisk eller irsk musiker eller musikkgruppe. Mange idrett- og sportsaktiviteter har moderne regler som har blitt fastsatt på de britiske øyer, blant annet golf, fotball, cricket, rugby, snooker og dart, foruten også mindre sportsaktiviteter som krokket, bowls, pitch and putt, vannpolo og gælisk handball. En rekke av disse er populære aktiviteter over de britiske øyer, skjønt den mest populære er fotball. Rugby er også populært over det meste av de britiske øyer. Rugbyunionen British and Irish Lions består av lag med spillere fra England, Irland, Skottland og Wales. Tidligere var det kalt British Lions, men har vært British and Irish Lions siden 2001. Irland spilte som et forent lag med spillere fra både Nord-Irland og republikken Irland. Ryder Cup i golf ble opprinnelig utkjempet mellom et lag fra USA og et lag som representerte Storbritannia og Irland, men fra 1979 og framover har dette blitt utvidet til gjelde hele Europa. Transport. London Heathrow lufthavn er Europas travleste flyplass i henhold til passasjertrafikk og Dublin-London er den travleste flyruten i Europa. Den engelske kanal og den sørlige delen av Nordsjøen er den travleste sjøruten i verden. Kanaltunnelen som ble åpnet i 1994 forbinder Storbritannia med Frankrike og er den nest lengste jernbanetunellen i verden. Ideen om å bygge en tunnel under Irskesjøen har vært fremmet siden 1895 da det først ble undersøkt. Flere mulige tunnelprosjekter har vært foreslått, den nyeste er Tuskertunnelen mellom havnene Rosslare og Fishguard i 2004. Irske ingeniører sto bak dette forslaget. En jernbanetunnel ble foreslått i 1997 for en alternativ rute mellom Dublin og Holyhead av britiske ingeniører. Begge tunneler ville ha blitt 80 km lange og dermed de lengste i verden. Kostnadene er beregnet til 20 milliarder euro. I et forslag fra 2007 om å bygge en bru fra grevskapet Antrim i Nord-Irland til Galloway i Skottland ble kostnadene anslått til 3,5 milliarder pund eller 5 milliarder euro. Irland (øy). Irland er den tredje største øya i Europa. Den ligger i Irskesjøen, vest for Storbritannia. Øya er delt mellom Republikken Irland i sør og Nord-Irland i nord. Befolkningen på øya er ca. 5,9 millioner (2006). Klimaet på øya er mildt, men varierende året rundt. Varmerekorden er 33,3°C, i County Kilkenny 26. juni 1887. Den laveste temperaturen som er målt er −19,1°C i County Sligo 16. januar 1881. Det faller nedbør året rundt, men den er vanligvis lett, spesielt øst på øya. Vestsiden av øya er generelt mer utsatt for nedbør og stormer i Atlanterhavet, spesielt i høst- og vintermånedene, da det i blant kan falle hagl og snø. Vedvarende snø er imidlertid uvanlig, og forbeholdt den nordlige delen av øya. Irland har vært bebodd i minst 12000 år. De siste 1000 årene grunnla vikingene flere havner på øya, inkludert Dublin. Geografi. Øya ligger ved Atlanterhavet nordvest i Europa. Havet er ansvarlig for den opprevne vestlige kystlinjen, som også har mange øyer, halvøyer og bukter. Det viktigste geografiske kjennetegnene ved Irland er lave sentrale sletter omgitt av en ring av fjell langs kysten. Det høyeste fjellet er Carrauntuohill (irsk: "Corrán Tuathail"), som er 1041 meter over havet. Det er flere større innsjøer langs elvene i Irland, med Lough Neagh som den største på øya. Den lengste elven i Irland er Shannon som fra utspringet i Cavan til og med utløpet i Atlanteren sør for Limerick er 340 km lang. Øya Irland er politisk delt mellom den selvstendige Republikken Irland og Nord-Irland, (som er del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland) i nordøst. Øya har et totalt areal på 84 079 km², hvor av 83 % (70 280 km²) tilhører republikken. Øya har kyst mot Atlanterhavet i nord og vest og sør. Mellom Irland og øya Storbritannia i øst ligger Irskesjøen. Neodym. Neodym er et grunnstoff med kjemisk symbol Nd og atomnummer 60. Historie. I 1841 ble stoffet didymium utskilt fra lantan av den svenske kjemikeren Carl Gustav Mosander. I 1874 konkluderte Per Teodor Cleve at didymium i virkeligheten besto av flere forskjellige grunnstoff, og i 1879 ble samarium isolert fra didymium av Lecoq de Boisbaudran. Den østerrikske kjemikeren baron Carl Auer von Welsbach separerte i 1885 didymium til 2 grunnstoffer, praseodym og neodym ved hjelp av spektroskopiske undersøkelser. Neodym i ren form ble fremstilt første gang i 1925. Navnet kommer fra de greske ordene "neos" (ny) og "didymos" (tvilling). Egenskaper. Neodym er et sølvfarget glinsende metall som tilhører gruppene lantanoidene og sjeldne jordmetaller. Det er mykt og formbart og kan bankes til tynne plater. Neodym er blant de mer reaktive av de sjeldne jordmetallene, og oksiderer lett i luft. Oksidsjiktet som dannes, skaller av og blottlegger mer metall for oksidasjon. Metallet oppbevares derfor i mineralolje eller beskyttende atmosfære. Neodym finnes i to allotropiske former, og går over fra dobbel heksagonal til kubisk romsentrert krystallstruktur ved 863°C. Metallisk neodymstøv er brann- og eksplosjonsfarlig. Neodym-forbindelser er lett til moderat giftige. Neodym-støv og -salter er irriterende for øyne og slimhinner, og lett irriterende ved hudkontakt. Isotoper. Naturlig forekommende neodym består av 7 isotoper. Av disse er 5 stabile: 142Nd (27,2%), 143Nd (12,2%), 145Nd (8,3%), 146Nd (17,2%) og 148Nd (5,7%), og 2 ustabile (og dermed radioaktive) isotoper: 144Nd (23,8%) med halveringstid 2,29 × 1015 år og 150Nd (5,6%) med halveringstid 6,6 × 1018 år. I i tillegg er 31 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 147Nd med halveringstid 10,98 døgn og 140Nd med halveringstid 3,37 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-00-8 Forekomst. Etter cerium og lantan er neodym det vanligste av de sjeldne jordmetallene med 24 ppm i jordskorpen.I likhet med de andre sjeldne jordmetallene forekommer det ikke i ren form naturlig, men i mineralene monazitt, bastnäsitt og allanitt. Metallisk neodym produseres det lite av, mens det årlig fremstilles omkring 7 000 tonn neodymoksid på verdensbasis. Verdens største produsent av neodym er Kina. Det finnes også kommersielt drivverdige forekomster i Australia. Anvendelse. Neodym legert med jern og bor (Nd2Fe14B) brukes for å lage kraftige permanentmagneter. Neodymoksid brukes som tilsetningsstoff i spesialglass og gir skarpe absorpsjonslinjer i spekteret. Slikt glass brukes for å kalibrere astronomiske spektrallinje-instrumenter. Neodymsalter brukes som blått fargepigment i porselen og emalje. Isolasjonisme. Isolasjonisme er en diplomatisk politikk som går ut på at en nasjon forsøker å unngå allianser med andre land. De fleste land er ikke i en politisk posisjon som tilsier at de kan utøve en strengt isolasjonistisk politikk over langt tid, selv om de fleste land har historiske perioder hvor isolasjonisme er populært. Praseodym. Praseodym er et grunnstoff med kjemisk symbol Pr og atomnummer 59. Historie. I 1841 ble stoffet didymium utskilt fra lantan av den svenske kjemikeren Carl Gustav Mosander. I 1874 konkluderte Per Teodor Cleve at didymium i virkeligheten besto av 2 forskjellige grunnstoff, og i 1879 ble samarium isolert fra didymium av Lecoq de Boisbaudran. Den østerrikske kjemikeren baron Carl Auer von Welsbach separerte i 1885 didymium til 2 grunnstoffer, Praseodym og neodym. Navnet praseodymium kommer fra de greske ordene "prasios", som betyr grønn, og "didymos", tvilling eller dobbel. Egenskaper. Praseodym tilhører lantanoidene og sjeldne jordmetall (gruppe 3 i periodesystemet). Det er mykt sølvfarget metall som oksiderer lett i luft og danner et grønt oksidsjikt som skaller av og blottlegger mer metall for oksidasjon. Praseodym må derfor oppbevares i mineralolje eller i oksygenfri atmosfære. Ved 798 °C forandrer krystallstrukturen seg fra α-praseodyms heksagonale til β-praseodyms kubisk romsentrerte. Isotoper. Naturlig forekommende praseodym består utelukkende av den stabile isotopen 141Pr. 38 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper er kjent, hvorav 143Pr er den mest stabile med en halveringstid på 13,57 dager. 142Pr har halveringstid på 19,12 timer, og de resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 6 timer, de fleste kortere enn 1 minutt. Isotopenes atommasse varierer fra 121Pr med 120,955364 u til 159Pr med 158,9555 u. De radioaktive isotopene omdannes til cerium-, lantan- og neodym-isotoper. CAS-nummer: 7440-10-0 Forekomst. Praseodym finnes ikke i ren form naturlig, men finnes i små mengder (9,5 ppm) i jordskorpen, hovedsakelig i mineralene monazitt og bastnäsitt. Andelen av praseodym i disse mineralene er typisk 5%. På verdensbasis anslås praseodym-reservene til å være 4 millioner tonn. Årlig produseres omkring 2 500 tonn praseodym på verdensbasis, mye av det i form av praseodymoksid. Protactinium. Protactinium er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 91 og kjemisk symbol Pa. Stoffet hører til aktinoidene. Historie. I 1871 forutså Dmitrij Mendelejev eksistensen av et grunnstoff på plassen mellom thorium og uran. Den britiske kjemikeren William Crookes isolerte protactinium fra uran i 1900, men identifiserte det ikke som et nytt grunnstoff. Protactinium ble først identifisert i 1913 da Kasimir Fajans og O. H. Göhring fant den kortlivede isotopen 234m1Pa (med halveringstid på 1,17 minutt) under forskning på nedbrytningstrinnene til 238U (uran). De døpte det nye grunnstoffet «brevium» (etter latin "brevis", «kort»). Navnet ble forandret til «protoactinium» i 1918 da to grupper med forskere (Otto Hahn og Lise Meitner fra Tyskland samt Frederick Soddy og John Cranston fra Storbritannia) oppdaget 231Pa uavhengig av hverandre. Navnet ble forkortet til protactinium i 1949. Navnet kommer av gresk "protos" som betyr «foran», og grunnstoffet "actinium" som protactinium henfaller til. Egenskaper. Protactinium er et skinnende, hardt sølvgrått metall som danner et tynt sjikt protactiniumoksid (PaO) i kontakt med luft. Det blir superledende ved temperaturer under 1,4 K. Protactinium er en sterk alfastrålings-kilde og er giftig. Isotoper. 231Pa (99,999999997825 %) med halveringstid 32 760 år 234m1Pa (1,5 · 10 -9 %) med halveringstid 1,17 minutter 234Pa (6,7 · 10 -10 %) med halveringstid 6,7 timer 233Pa (5 · 10 -12 %) med halveringstid 26,967 døgn. I tillegg er 25 kunstig fremstilte isotoper kjent. De mest stabile av disse er 230Pa med halveringstid 17,4 døgn, 229Pa med halveringstid 1,50 døgn, og 232Pa med halveringstid 1,31 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-13-3 Forekomst. Protactinium finnes naturlig i mineralet bekblende i konsentrasjoner på omkring 0,1 ppm. I uranmalm fra Den demokratiske republikken Kongo kan konsentrasjonen være opptil 3 ppm. I 1961 ble det kunngjort at UKAEA hadde fremstilt 125 gram av 99,9% rent 231Pa ved å behandle 55 tonn uranmalm i en 12-trinns prosess. Fremstillingen kostet omkring 500 000 USD. Dette var i mange år verdens eneste tilgjengelige prøve av rent protactinium. Oak Ridge National Laboratory (ORNL) i Tennessee, USA, fremstiller 231Pa som selges for omkring 280 USD per gram. Anvendelse. På grunn av stoffets sjeldenhet, høye radioaktivitet og giftighet er det for tiden ingen bruk av protactinium, bortsett fra i vitenskapelig forskning. Birkebeinerne. Birkebeinerne (norrønt: birkibeinar) var en opprørsflokk og et politisk parti i borgerkrigstiden i Norge. Navnet hadde de fått fordi de hadde så dårlig stell med fottøyet sitt, fattige og forkomne som de var, at de surret bjørkenever rundt føttene for å holde varmen. Birkebeinerne var opprinnelig en opprørsflokk av småfolk som støttet opp om tronpretendenten Øystein Møyla på midten av 1170-tallet. Med kong Sverre kom birkebeinerene til makten i 1177, men fikk ikke full kontroll før valget av Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson i 1217. Mindre strider holdt fram til 1223, og et siste opprør av Hertug Skule ble knust i 1240. Birkebeinerene satt med makten til 1319. I moderne tid avholdes skirennet Birkebeinerrennet, sykkelrittet Birkebeinerrittet og Birkebeinerløpet fra Østerdalen til Gudbrandsdalen hvert år, til minne om ferden i 1206 da Torstein Skevla og Skjervald Skrukka hadde med den to år gamle Håkon Håkonsson for å redde ham fra Baglerne som hadde kontroll over området der han ble født. Irskesjøen. Kart over Irskesjøen, hvor de røde punktene indikerer havner Irskesjøen skiller øyene Irland og Storbritannia. Den er forbundet med Atlanterhavet gjennom St. George's Channel (mellom Irland og Wales) i sør og North Channel (mellom Irland og Skottland) i nord. Nordgrense for Irskesjøen regnes mellom Mull of Galloway i det sørlige Skottland og Ballyquintin Point i Nord-Irland, mens grensa mot Atlanterhavet i sør trekkes langs ei linje mellom sørvestspissen av Wales og Carnsore Point i Irland. Øya Man ligger midt i Irskesjøen. Fergeforbindelser mellom Storbritannia og Irland via Irskesjøen inkluderer ruter fra Swansea til Cork; Fishguard og Pembroke til Rosslare; Holyhead til Dún Laoghaire; Stranraer til Belfast og Larne; og Cairnryan til Larne. Der er også en forbindelse mellom Liverpool og Belfast via Isle of Man. Irskesjøen har blitt utsatt for radioaktiv forurensning fra kjernekraftanlegget i Windscale. Man har beregnet at det finnes 250 kg plutonium i sedimenter på havbunnen, fra de første tiårene med produksjon. Irskesjøen har gjennomgått dramatiske endringer i løpet av de siste 20 000 årene. Under den kaldeste perioden i istiden var den sentrale delen av det som i dag er Irskesjøen, sannsynligvis en langstrakt ferskvannsinnsjø. Da isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden, ble den igjen forbundet med havet. Per Bergerud. Per Bergerud (født 28. juni 1956 i Flesberg) er en tidligere norsk skihopper. Han representerte Svene IL, og er i dag æresmedlem i laget. Per Bergerud debuterte internasjonalt i den tysk-østerrikske hoppuka allerede i 1974, og hans første seier kom i 1978 i Bergiselbakken i Innsbruck, som siden ble å regne som en av hans yndlingsbakker. Han gjentok seieren i samme bakke i 1982, da han også ble nr. tre sammenlagt i hoppuka. I 1979 seiret han i Holmenkollen etter en spennende duell med Johan Sætre. Bergerud opplevde høydepunktet i en lang karriere under VM 1985 i Seefeld, der han gikk til topps i storbakken og tok bronse i normalbakken. Han var også med på å vinne gull i laghopping under VM 1982 i Oslo. Verdenscupen i skihopping ble arrangert fra sesongen 1979/80. Bergerud vant fire verdenscuprenn i sin karriere (Vikersund 1980, Engelberg 1981 og 1983, samt Innsbruck 1982). Hans beste sesong sammenlagt var 1982/83-sesongen, hvor han ble nr. fem. Bergerud vant åtte individuelle NM-gull og mottok fem kongepokaler, og i 1985 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Han deltok i tre vinter-OL, i 1976 i Innsbruck, i 1980 i Lake Placid og i 1984 i Sarajevo. Bergerud er i dag administrerende direktør i bemanningsselskapet Proffice, og styreleder i NHO Service. Han skriver kommentarer for E24.no. Synsam. Synsam er Norge og Nordens ledende optikerkjede, med ca 350 butikker. Synsams hovedvirksomhet er synsundersøkelser, briller, kontaktlinser og solbriller. Johan Baklund er adm. direktør i Synsam. Synsam ble etablert i Norge i 1996 og har ca 80 butikker rundt i landet. Av disse er 40 egeneid, mens 40 er drevet av franchisetakere. Butikkene omsetter årlig for om lag 500 millioner kroner. I alt arbeider det 400 i Synsam i Norge, som har et lite servicekontor med lederfunksjoner i Oslo. Synsam fører de fleste design- og merkevarer innen solbriller og innfatninger, men har også et stort utvalg av eksklusive produkter som kun fås i Synsam butikker. Synsam samarbeider bl.a. med anerkjente brands som bl.a. Chanel, Dior, Gucci, Fendi, Prada, Ray Ban, Armani, Tag Heuer, Oakley og Bruuns Bazaar, Calvin Klein, Max Mara, og Elisabeth Arden. Synsam-butikkene er kjent for blant annet kjent for sitt samarbeid med Lene Nystrøm, Morten Quale, Jan Thomas, Vendela Kirsebom og Right To Play med Johan Olav Koss. Synsam har ca. 15 prosent markedsandel i optikermarkedet. I 2009 var omsetningen i optikermarkedet på 3,16 milliarder eks. mva fordelt på 700 butikker spredt over hele landet. Private Equity (PE) selskapet Alipes, som har Ikea og Ikano som eiere, kjøpte Synsam i 2009. I Norge eier Alipes også barneproduktselskapet Reflex som står bak butikkonseptene Barnas Hus, Reflex og Fru Lyng. Ole Gunnar Fidjestøl. Ole Gunnar Fidjestøl (født 21. mars 1960 i Kristiansand) er en tidligere norsk skihopper. Han hoppet for Vikersund IF. I 1988 ble Fidjestøl verdensmester i skiflyging. I laghopp har han sølv fra VM 1987 og 1989, og bronse fra OL 1988. Han har vunnet fire individuelle NM-gull, ett NM-gull i laghopp, og han ble tildelt kongepokalen i 1990. Han deltok også i vinter-OL i 1984 i Sarajevo. Fidjestøl skulle ha hoppet med OL-fakkelen under åpningsseremonien på Lillehammer, men falt stygt under prøvehopp. Fidjestøl er i dag rennleder under skiflygingsrenn i Vikersundbakken. Han er også en del av støtteapparatet rundt Modum Fotballklubb. Carl Morten Amundsen. Carl Morten Amundsen (født 11. januar 1961 i Bergen, vokst opp i Haugesund) er en norsk teatersjef, dramaturg, sceneinstruktør og dramatiker. Han er utdannet ved Universitetet i Bergen. Han var ansatt som dramaturg ved Den Nationale Scene (1987–90), Det Åpne Teater (1990–92) og Nationaltheatret (1993–2000). Siden 1. januar 2000 har han vært teatersjef ved Teatret Vårt (Regionteatret i Møre og Romsdal). Han er leder i Norsk Teaterlederforum siden 2004. Han har vært sjefdramaturg ved Det norske teatret siden 2012. Gunnar Andersen (fotballspiller). Gunnar Andersen (født 18. mars 1890 i Drøbak, død 25. april 1968 i Oslo) var en norsk fotballspiller og skihopper. Han spilte for Viking Fotballklubb i Drøbak inntil han i 1911 gikk til Lyn der han spilte til 1924. Andersen debuterte på Norges herrelandslag i fotball i 1911 og ble kaptein i 1914, hvilket han var i 37 av sine 46 landskamper, bl.a. da Norge vant sin første landskamp (3-1 over Danmark i 1918) og da Norge ble nordisk mester i 1919. I 1919 ble han den første som hadde spilt 25 landskamper. Han spilte sin siste landskamp i 1924 og hans 46 var da rekord. Andersen deltok i to OL (Stockholm 1912 og Antwerpen 1920). Han var Norges lagkaptein i Antwerpen, hvor Norge sensasjonelt slo forhåndsfavorittene. Etter OL ble han tatt ut på «All Star Team». Etter sin aktive karriere var han fotballdommer, og han satt flere år i styret i NFF og uttakingskomiteen (UK) for landslaget. Som skihopper satte Gunnar Andersen verdensrekord da han hoppet 47 meter i Gustadbakken på Modum i 1912. I 1918 ble han som førstemann tildelt Egebergs ærespris. Norges Grunnlov. Kongeriket Norges Grunnlov er Norges konstitusjon. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike etter lex superior-prinsippet. Grunnloven inneholder bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven er sammen med naturrettens rettsprinsipper og konstitusjonell sedvanerett den viktigste del av Norges statsforfatning (konstitusjon). Grunnloven ble godkjent av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814, og et underskrevet eksemplar ble overrakt kong Christian Frederik dagen etter, og grunnloven ble datert den 17. mai. Datoen for fikk i løpet av 1800-tallet status som Norges nasjonaldag Historie. Norges grunnlov ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814. Samme dag ble Christian Frederik (kronprins av Danmark) valgt til konge og konstitusjonen ble datert og fullført. Grunnloven ble imidlertid underskrevet den 18. mai 1814. Etter en kortvarig krig med Sverige ble Norge tvunget inn i personalunion med Sverige. I henhold til Mossekonvensjonen av 14. august, abdiserte Christian Frederik 10. oktober, og Stortinget reviderte Grunnloven for å muliggjøre unionen 4. november 1814. Disse endringene ble omstøtt ved oppløsningen av unionen 7. juni 1905 – begynnelsen på det moderne Norges uavhengighet. Grunnloven var inspirert av USAs uavhengighetserklæring i 1776, den franske revolusjonen i 1789, den svenske regjeringsform av 1809 og den spanske konstitusjon fra 1812, og var blant Europas mest radikale konstitusjoner på den tiden; derimot mindre av det styresystemet som var utviklet i England, parlamentarisme. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig Montesquieus lære om maktfordeling. Grunnlovens oppbygging. Norges Grunnlov består av 112 paragafer, hvorav 103 er gjeldende paragrafer (ni paragrafer er opphevet ved grunnlovsendring). Omkring to tredjedeler av paragrafene er enten kommet etter 1814 eller endret fra sin originale form. Grunnlovsendringer. Grunnloven kan kun endres igjennom de regler som Grunnloven selv setter for endring. Det er Grunnlovens siste paragraf, § 112, som bestemmer hvordan dette skal utføres. Endringsparagrafen gir både materielle og prosessuelle krav til grunnlovsendringer. De prosessuelle kravene er at endringsforslag skal fremsettes for Stortinget på det første, andre eller tredje Storting etter nytt valg (det vil si iløpet av de tre første årene i stortingsperioden). Deretter er det opp til første, andre eller tredje Storting etter neste valg å bestemme om forslaget skal vedtas. For at forslaget skal gå igjennom må minst to tredjedeler av Stortinget stemme for forslaget (såkalt kvalifisert flertall). De materielle kravene er at ingen forandringer kan «modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand». Hvor grensen går for å bryte med Grunnlovens prinsipper eller forandre konstitusjonens ånd, er ikke definert i Grunnloven. Jødeparagrafen. Paragraf § 2 i den opprinnelige grunnlovsteksten inneholdt et forbud mot jesuitter, munkeordener og jøder («Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»). Paragrafen ble endret i 1851 slik at jøder fikk tilgang til landet, og det samme fikk også munkeordener og jesuitter i henholdsvis 1897 og 1956. Under andre verdenskrig ble jødeforbudet gjeninnført av Vidkun Quisling, og ble stående frem til frigjøringen. Under rettsoppgjøret etter krigen ble Quisling dømt for ulovlig endring av Grunnloven. Arvefølgen. Den opprinnelige 1814-grunnloven hadde en agnatisk tronfølgeordning, noe som innebærer at kun menn kunne arve den norske tronen. Ved Grunnlovsendring i 1990 ble tronfølgeordningen endret slik at vi nå har en kognatisk ordning der Kongens eldste barn er hans etterfølger på tronen uavhengig av kjønn. Endringen ble ikke gitt tilbakevirkende kraft, som ville vært i strid med grunnloven. Den nye § 6 fastsetter at for arvinger født før 1971 gjelder den opprinnelige tronfølgeordning, og for de født før 1990 går mann foran kvinne. Overgangsordningene innebærer først og fremst ryddighet, da prinsesse Ranghild og prinsesse Astrid ville gått foran kong Harald etter den nye tronfølgeordningen, de er begge hans eldre søsken. Prinsesse Märtha Louise ville også gått foran sin bror kronprins Haakon. Stortinget og Riksretten. Den 20. februar 2007 gjennomførte Stortinget omfattende grunnlovsendringer. Parlamentarismen, som siden 1884 har vært en uskreven sedvanerettsregel, ble nå innskrevet i Grunnloven. Videre ble inndelingen av Stortinget i Odelstinget og Lagtinget i behandlingen av lovsaker opphevet. Lovene vedtas av Stortinget i plenum. I tillegg ble riksrettsordningen endret slik at Riksrettens sammensetning og saksbehandling blir mer tidsmessig og smidig. Domstolene. Opprinnelig var det ingen adgang til å begrense retten til å anke til Høyesterett. I 1862 ble Grunnloven endret slik at det kunne fastsettes begrensninger i ankeadgangen i straffesaker. Dette skjedde som et ledd i innføringen av lagretteordningen (juryordningen) der lekfolk skulle ha siste ord i skyldspørsmålet. En tilsvarende ordning for sivile tvistesaker ble grunnlovsfestet i 1911. Grunnloven § 89 lød tidligere slik: «I fredstider er Høyesterett tillige med tvende høie offiserer som Kongen tilforordner anden og siste Instans i alle de krigsrettsaker som angaa enten Liv, Ære, eller Frihedstab for længere tid enn 3 måneder». Bestemmelsen viste seg å være ganske tungvinn etterhvert som Høyesteretts sakstilfang økte, og i 1913 ble § 89 endret til: «I militære straffesaker skal Høyesterett tiltredes at tvende offiserer som Kongen tilforordner». I 1920 ble paragrafen opphevet i sin helhet. «Kirkeforliket». I mai 2012 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens paragrafer 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27, som alle berører forholdet mellom staten og Den norske kirke, det såkalte «kirkeforliket». Endringen ble kunngjort i statsråd 15. juni 2012, og fristilte i praksis kirken fra staten. Menneskerettighetene. Stortingets presidentskap satte 18. juni 2009 ned et ekspertutvalg for å vurdere om menneskerettighetene burde skrives inn i Grunnloven. Utvalgets rapport forelå 19. desember 2011. Utvalget har foreslått grunnlovsfesting av en omfattende menneskerettighetskatalog. Utvalgets rapport har blitt møtt med kritikk fra flere fremtredende politikere, som mener den vil føre til økt rettsliggjøring og flytting av makt fra Stortinget til domstolene Språket i Grunnloven. På grunn av at Grunnloven er et viktig symbol, og for å holde teksten konsis, blir endringer i Grunnloven skrevet i en rettskrivning som ligger tett opptil skriftspråket fra 1814. På den tiden var dansk det offisielle skriftspråket i Norge, og norsk riksmål fjernet seg bare ubetydelig fra dansk før rettskrivningsreformen i 1907. I 1903 gjennomgikk Grunnloven en mindre lingvistisk endring av enkelte ord hvor skrivemåten hadde endret seg siden 1814. Alle senere endringer har man forsøkt å legge så tett opptil språket fra 1903 som mulig, men dette har ført til enkelte merkelige ordvalg. Ordet «miljø» er gitt den gammeldagse skrivemåten «milieu», men den moderne betydningen av dette ordet var ukjent i 1903. Videre omtales samer som «den samiske Folkegruppe», selv om ordet «samisk» ikke ble vanlig før på 1970-tallet. Både i 1814 og 1903 ville man ha brukt ordet «lappisk» dersom Grunnloven hadde hatt bestemmelser om samene, men dette anses i dag som et belastende ord. I forbindelse med grunnlovsjubileet har Stortinget vedtatt at to likverdige utgaver av grunnloven, på bokmål og nynorsk, skal fremlegges, slik at de kan vedtas som grunnlovsendringer før grunnlovsjubileet 17. mai 2014. På grunn av Norges spesielle språkhistorie har neppe noe annet land en grunnlov hvor teksten avviker like sterkt fra nåtidens rettskrivning. Metin Kaplan. Muhammet Metin Kaplan (født 14. november 1952 i Erzurum, Tyrkia) er en tyrkiskfødt islamistleder. Han er selvutnevnt «kalif av Köln». Han kom som asylsøker til Tyskland på 1980-tallet, og ble en av de mest markante islamistskikkelser der. I 1997 ble en «motkalif» i Berlin myrdet på oppfordring fra Kaplan. Dette førte til en prosess som endte med utvisning til Tyrkia høsten 2004. Peder Kolstad. Peder Ludvik Kolstad (født 28. november 1878 i Borge, død 5. mars 1932 i Oslo) var en norsk landbruksskolelærer og politiker (B). Han var statsminister i den første Bondeparti-regjeringen, Peder Kolstads regjering, fra 1931 til sin død i 1932. Kolstad fungerte også som regjeringens finansminister. Kolstad var en av bondebevegelsens fremste politikere, og var innvalgt på Stortinget fra Østfold 1922–1933. Han ble regnet som en moderat politiker, og tilhørte den konservative østlandsfløyen i partiet, men mot slutten av 1920-årene kom han mer og mer på linje med den mer radikale vestlandsfløyen som ønsket flere statlige tiltak mot vanskelighetene i jordbruket. __NOTOC__ Bakgrunn. Kolstad ble født på Kjølstad i Borge, i dagens Fredrikstad kommune, i 1878, som sønn av bonde Olaus Pedersen Kolstad (1839–1911) fra Tune og Anne Kirstine Pettersen Lilleborge (1851–1940). Peder Kolstad tok eksamen ved Kalnes landbruksskole i Tune i 1899, og senere ved Norges landbrukshøyskole i 1902. Han var lærer og gårdsfullmektig ved Kalnes landbruksskole i 1902, lærer ved Bjørnetrø landbruksskole i Aust-Agder 1902–1904, og ansatt ved Sem landbruksskole i Asker i 1904. Fra 1905 var han igjen ansatt ved Kalnes landbruksskole, som andrelærer 1905–1909, førstelærer 1909–1912, konstituert bestyrer 1912–1913, og bestyrer fra 1. januar 1913. Han var gift med Ingrid Mathiesen (1879–1954), og var svigerfar til Venstre-politikeren Eva Kolstad. Fylkespolitikeren Helge Kolstad (Ap, Østfold) er hans barnebarn. Politisk arbeid. Kolstad engasjerte seg tidlig i bøndenes forenings- organisasjonsarbeid, og var blant annet formann i Tune Landmandslag, medlem av Landmandsforbundets landsstyre, formann i Landmandsforbundets avdeling i Østfold og styremedlem i Felleskjøpet. Han var medlem av Tune formannskap 1919–1922, og av herredsstyret 1922–1928. Kolstad spilte en viktig rolle for at Landmandsforbundet ble et politisk parti, og var også sentral i debatten da forbundet ble delt i Norges Bondelag og Bondepartiet i 1922. I 1922 ble han første gang innvalgt på Stortinget fra Østfold, og ble sittende inntil sin død. I hele sin tid på Stortinget var han Bondepartiets gruppesekretær, og etterhvert ble han også partiets finanspolitiske talsmann. På tross av sin mangel på formelle lederverv i partiorganisasjonen, ble han utpekt som partiets statsministerkandidat ved regjeringskrisen i 1931. Dette skyldtes nok at han hadde vist seg som en dyktig administrator, hans lange fartstid fra Stortinget, og hans medlemskap i flere departementale og parlamentariske kommisjoner. Kolstad var også ansett som en moderat og samarbeidsorientert politiker, hvilket dempet misnøyen mot den nye regjeringen. Han hadde også mye erfaring og kunnskap om økonomisk politikk, noe som var viktig i en slik økonomisk krisetid som landet befant seg i. Peder Kolstads regjering tiltrådte 12. mai 1931, og skulle bli en, iallfall i ettertid, svært omdiskutert regjering, blant annet fordi den hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister. Kolstads regjering hadde et vanskelig utgangspunkt med økonomisk krise og 25 av 150 stortingsrepresentanter som parlamentarisk støtte. Kolstads svar på de økonomiske nedgangstidene var å kutte kraftig i budsjettene og generelt drive en hard sparepolitikk. Konfliktene i arbeidslivet var også krevende, og disse kulminerte med Menstadslaget den 8. juni 1931. Den private norske okkupasjonen av Øst-Grønland hadde i utgangspunktet liten sympati fra Kolstad, men regjeringen støttet den likevel, etter press fra Bondepartiet, Bondelaget og andre hold. Regjeringen fikk dog gjennom flere reformer, blant annet utvidelse av omsetningsloven, lov om smørinnblanding i margarin og høyere kornpriser. Etter råd fra Norges Bank, valgte også Kolstads regjering å følge etter da Storbritannia forlot gullstandarden høsten 1931. Man devaluerte samtidig den norske kronen, som gav positivt utslag for norsk eksport. I midten av januar 1932 ble Kolstad syk, og fra 1. februar var han i sykepermisjon. Birger Braadland og Nils Trædal var fungerende statsministre frem til Kolstad døde av blodpropp 5. mars samme år, knapt 53 år gammel. Eric Heiden. Eric Arthur Heiden (født 14. juni 1958 i Madison, Wisconsin) er en tidligere amerikansk skøyteløper som gjorde rent bord og vant samtlige fem gullmedaljer under OL i Lake Placid i 1980. Dette er en bragd Heiden er alene om i skøytehistorien. Heiden er også, før OL i Vancouver 2010, nr. 10 på listen over verdens mestvinnende vinterolympiere gjennom tidene. Eric Heiden dominerte internasjonal skøytesport totalt i perioden 1977–1980. Han vant tre allround-VM og fire sprint-VM. I 1980 måtte han imidlertid nøye seg med sølv i allround-VM etter Hilbert van der Duim, i et meget kritisert mesterskap i Heerenveen (beskyldninger om oppmannsfusk m.h.t. når det ble holdt vanningspauser). Heiden har fire Oscarstatuetter i sin samling. Disse fikk han tildelt i fire påfølgende år fra 1977 til 1980. Etter at han hadde lagt opp som skøyteløper ble han profesjonell syklist for sykkellaget 7-Eleven, og deltok blant annet i Tour de France i 1986 (fullførte ikke). Hans søster, Beth Heiden, var også skøyteløper. Hun ble verdensmester i 1979. Han ble uteksaminert som lege i 1991 og arbeider nå som kirurg i California. I 2002 og 2006 var han lege for det amerikanske OL-skøytelaget. Neptunium. Neptunium er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 93 og kjemisk symbol Np og tilhører aktionidene. Historie. Denne isotopen har en halveringstid på 2,3565 døgn, og var det første kunstig framstilte transurane grunnstoff. McMillan fikk i 1951 Nobelprisen i kjemi for sitt arbeide med transurane grunnstoff. Grunnstoffet er oppkalt etter planeten Neptun. Egenskaper. Neptunium er et tungt, bøybart, radioaktivt metall som i sin metalliske form har et sølvlignende utseende. Det er reaktivt, og har mange likhetstrekk med uran når det gjelder fysiske og kjemiske egenskaper. Isotoper. Neptunium har ingen stabile isotoper. Isotopene 237Np og 239Np kan finnes i ekstremt små mengder i uranmalm, men er resultat av radioaktiv nedbrytning av tyngre stoffer, og er dermed ikke definert som naturlig forekomst. 20 isotoper er kjent, og de mest stabile av disse er 237Np med halveringstid 2,1455 × 106 år, 236Np med halveringstid 1,541 × 105 år, 235Np med halveringstid 396,1 døgn, 234Np med halveringstid 4,4 døgn, 239Np med halveringstid 2,3565 døgn, og 238Np med halveringstid 2,117 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7439-99-8 Forekomst. Neptunium forekommer ikke naturlig, men er resultatet av radioaktiv nedbrytning av tyngre atomkjerner. Det finnes også i restavfall fra plutonium-produksjon, og dette er hovedkilden i utvinning av neptunium. Det fremstilles årlig 0,5 til 1 tonn av isotopen 237Np. Anvendelse. Neptunium brukes hovedsakelig i forskningssammenheng, men er også rå-materiale i produksjon av 238Pu (plutonium). Kjernefysiske våpen. Isotopen 237Np er spaltbar (fissil), og kan teoretisk brukes i atomvåpen. I september 2002 fant forskere ved Los Alamos National Laboratory ut at denne isotopens kritiske masse var omkring 60 kg, noe som er lavere enn tidligere antatt. I 1999 vedtok styret i det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) at neptunium skulle omfattes av ikke-spredningsavtalen. Transuran. Transurane grunnstoffer kjennetegnes ved at de har atomnummer høyere enn 92, atomnummeret til uran. Alle grunnstoffene med høyere atomnummer enn uran, har først blitt påvist ved at de er blitt kunstig fremstilt. Med unntak av plutonium og neptunium, finnes ingen av dem i naturlig Transurane grunnstoffer som enda ikke har blitt fremstilt, eller som ikke har fått et offisielt navn, bruker IUPACs nomenklatur for navn på grunnstoff. Navngiving av transurane elementer er en kilde til kontroverser. Eggemysteriet. Eggemysteriet (engelsk "Lost in the Andes!") er en Donald Duck-tegneserie skrevet og tegnet av Carl Barks. Historien ble første gang utgitt i "Donald Duck Four Color nr. 223", april 1949. Handling. I Andeby museum faller en firkantet stein i gulvet mens 4. assisterende vaktmester Donald tørker støv. Det viser seg at det ikke er en stein, men et 100 år gammelt firkantet egg. Etter det man vet, kom «steinen» fra Andesfjellene. Donald og nevøene Ole, Dole og Doffen drar på ekspedisjon til de innerste avsidesliggende Andesfjellene. Etter hvert finner de en gjemt dal hvor alt er firkantet, også menneskene. I originalutgaven synger den sørstatshymnen «Dixie», mens i den norske oversettelsen synger han: «På Vossevangen der vil eg bu, der veks det kløver yver heia». Endene finner raskt ut at firkantfolket snakker nynorsk med preg av «vossamaol». Det viser seg at professor Tron Dreyerdal fra Voss (opprinnelig Rhutt Betlah fra Birmingham) bodde i dalen fra 1863 til 1868. Han lærte firkantfolket å snakke nynorsk med vossedialekt. I tillegg lærte han dem å sette pris på alt som har med Voss å gjøre. Mens de er i dalen, kalt "Gufseplassen", blåser Ole, Dole og Doffen tyggegummibobler, noe som er forbudt på stedet. Det er imot loven å produsere runde ting, og den eneste måten for guttene å unnslippe straff er å blåse firkantede tyggegummibobler. De klarer dette ved å lære firkantede kyllinger å blåse tyggegummibobler, og deretter gjemme dem under genseren og late som om de blåste boblene selv. Reaksjoner. Tegneserien ble utgitt i Norge i Donald Duck & Co nr. 13–17 1963, og ble mye omtalt på grunn av bruken av nynorsk i Vivi Aagaards oversettelse. Donald Duck & Co blir i Norge utgitt på bokmål, og innslaget av nynorsk vakte oppsikt. Nr. 16 (utgitt 17. april 1963) var det første bladet firkantfolket opptrådte i, og da bladet ble lagt ut på Deichmanske Bibliotek, kom det inn flere protester til biblioteket. Av enkelte nynorskfolk ble det tatt ille opp at nynorsk ble skildret som knapt forståelig, og i det i tillegg ble knyttet til et merkverdig folkeslag i avsidesliggende strøk. Lederen for bibliotekets barneavdeling, førstebibliotekar Rikka Deinboll, la nr. 16 og 17 til side, slik at saken kunne behandles av Det rådgivende utvalg for tegneserier i Norge (DRUFT). 24. april ble DRUFTs avgjørelse offentliggjort i norske aviser. Utvalget kom enstemmig frem til at «episodene ikke kan sies å være diskriminerende for noen norsk språkgruppe». Imidlertid bemerket utvalget at nynorsken var full av feil, «med en blanding av gamle og nye former». Eggemysteriet har kommet ut flere ganger senere i Norge. Andre utgave var i kjempeboken «Jeg Donald Duck» i 1974, og i denne versjonen snakket firkantfolket bokmål, som de hadde lært av en professor fra Andeby. I alle senere utgaver er det brukt nynorsk igjen, og den eneste forskjellen er at språkfeilene fra originalutgaven er rettet opp. I ettertid har Eggemysteriet blitt en tegneserieklassiker, og historien har flere ganger blitt kåret til den beste Donald-historien. Det hvite hus. Det hvite hus er den amerikanske presidentens embedsbolig. Navnet brukes også antydningsvis om presidentens stab. Bygningen. Trumans renovering av det Hvite Hus, 17. mai 1950 Det hvite hus er beliggende i den nordvestlige delen av Washington, DC, på adressen 1600 Pennsylvania Avenue. Huset ble vedtatt bygget i 1790 og president George Washington og byplanleggeren Pierre L'Enfant valgte stedet sammen. Arkitekten ble valgt i en konkurranse med James Hoban som vinner, og grunnstenen ble lagt 13. oktober 1792. James Hobans design tok utgangspunkt i Leinster House, et slott i Dublin, som nå er hovedsete for det irske parlamentet. Husets nåværende navn ble gjort offisielt av Theodore Roosevelt i 1901, før den tid het det «Executive Mansion». Begrepet «Det hvite hus«er imidlertid blitt brukt uformelt siden 1811. Første gang en president bodde i huset var i 1800. Under den britisk-amerikanske krig ble bygningen i 1814 satt i brann av britiske soldater og kun ytterveggene sto igjen. Huset ble gjenoppbygget og veggene ble malt hvite for å dekke over merkene etter brannen. Jacqueline Kennedy, president John F. Kennedys kone, fikk gjennomført en omfattende restaurering av huset i tiden 1961–1963. Institusjonen. Det hvite hus fungerer ikke bare som presidentens embedsbolig, men også som hans kanselli. Kanselliet (kjent på engelsk som Executive Office of the President) består av presidentens nærmeste stab og et antall støtteavdelinger. Mye av staben holder til i vestfløyen i Det hvite hus, der presidentens kontor, kalt «The Oval Office», også befinner seg. De irakiske opprørerne. De irakiske opprørerne refererer til den ukonvensjonelle krigen som blir ført av både irakiske innbyggere, særlig representanter for det sunni-arabiske mindretallet, og utlendinger mot koalisjonsstyrkene og de folkevalgte myndighetene i Irak. Tilhengere av opprørerne omtaler dem gjerne som "Iraks motstandsbevegelse" mens det irakiske regimet og koalisjonsstyrkene omtaler dem som "terrorister" og "banditter". Opprørerne har hatt forholdsvis stor støtte blant befolkningen, men støtten er nå sterkt redusert. En undersøkelse foretatt i 2007 viste at 51% av irakerne støttet opprørerne. Samme undersøkelse viste at over 90% av sunni-araberne i Irak støttet væpnet motstand mot den amerikansk-ledede okkupasjonsstyrkene. Oversikt. De irakiske opprørerne er ingen enhetlig bevegelse, men består av en rekke, hovedsakelig sunni-arabiske grupper, som kjemper mot USA og Storbritannia med flere sitt militære nærvær i Irak, samt mot de folkevalgte organer som er opprettet etter invasjonen i 2003. Bevegelsen er sammensatt og består av forskjellige grupper med forskjellig motivasjon. Noen er lojale mot den tidligere Baath-regjeringen til Saddam Hussein, noen kjemper for fortsatt sunni-arabisk dominans, andre er ytterliggående islamister, mens andre bare er motstandere av det de mener er USAs okkupasjon av landet. Enkelte islamistiske grupper med sunnitisk utspring, som Al Qaeda, har mange utenlandske deltakere, og retter mye av sin kamp mot sjiaaraberne. Opprørsgruppene utfører hyppige angrep mot irakiske myndigheter, amerikanske styrker og andre grupper som anses å samarbeide med dem og dessuten sabotasjeaksjoner mot landets infrastruktur, særlig oljeinstallasjoner. Enkelte grupper tar også utenlandske gisler. De væpnede aksjonene rettes ofte mot irakiske politifolk og sikkerhetsstyrker, men rammer først og fremst sivile irakere. 8085 sivile ble i følge offisielle tall drept av opprørerne bare i de arabiske delene av landet i løpet av 2005. De væpnede gruppene har mistet oppslutning også blant sunniaraberne som følge av sine hensynsløse metoder. En undersøkelse offentliggjort i det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet i oktober 2006, tyder på at opprørsgruppene har drept over 400 000 irakere etter invasjonene, dobbelt så mange som okkupasjonsstyrkene. Figur 1. viser angrep som er registrert av de amerikanske myndighetene i perioden juni 2003 til desember 2005. Tallene viser at angrepene økte i perioden, med svigninger i forbindelser med valg osv, til ca 2500 angrep pr. måned høsten 2005. Ifølge registreringene er om lag 3/4 av angrepene rettet mot koalisjonsstyrkene. De amerikanske styrkene og den folkevalgte regjeringa anser de væpnede gruppene som terrorister. Mange opprørere blir fengslet, torturert eller henrettet som straff eller gjengjeldelse. Sunni-opprørerne. De sunniarabiske ekstremistene kan deles i flere hovedgrupper. Restene av Baathpartiets sikkerhetsstyrker er et viktig element, og tradisjonelle arabiske stammer et annet. Etterhvert har likevel religiøse ideologier av salafitypen blitt dominerende. Det er økende mosetninger mellom al-Qaeda i Mesopotamia og grupper som Iraks Muslimske Hær på den ene siden og lokalt forankrede salafistgrupepr somAnsar al-Sunnah på den andre. Mange av de utenlandske krigerne som støtter al-Qaida har erfaring fra kriger andre steder, f.eks. i Afghanistan og Tsjetsjenia. Under ledelse av Abu Musab al-Zarqawi har disse ansett såvel sjia-muslimer som ikkemuslimske minoriteter for å være legitime mål. Provokasjonene mot det sjiittiske flertallet i Irak nådde et høydepunkt, da en velorganisert gruppe den 22. februar 2006 sprengte den gylne moskeen i Samara, og deretter massakrerte 47 personer som hadde deltatt i protester mot sprengningene. Det mest oppsiktsvekkende angrepet en religiøs minoritet var en serie kordinerte bilbomber som den 14. august 2007 i Sinjar-området sørvest for Mosul som drepte mere enn 500 kurdiske tilhengere av yezidismen. Det rapporteres om betydelig uenighet blant opprørsgruppene om taktikken overfor sjia-muslimene. Vinteren 2006 vendte sunniarabiske opprørsgrupper seg flere steder mot al-Qaida. Ansar al-Sunnah, en viderføring av Ansar al-Islam som hovedsakelig har irakiske medlemmer, mener det er både ideologisk og taktisk feil å angripe sjia-muslimer, men har ingen betenkeligheter med å angripe kristne eller yezidier. Den juridiske siden ved opprørernes virksomhet. Mange rettferdiggjør de irakiske opprørsgruppene med at de mener USAs angrep på Irak var ulovlig, at USA etter deres syn fortsatt er å regne som okkupasjonsmakt i Irak og at de amerikanskledede koalisasjonsstyrkene ignorerer krigens folkerett. Haag-konvensjonen av 1907 (Landkrigsordningen) slår fast at en soldat skal bære sin uniform og ikke forkle seg som sivil. Landkrigsordningen pålegger også den sivile befolkningen innenfor visse rammer å adlyde en okkupasjonsmakt, som den faktiske makthaveren i landet. Landkrigsordningen har seinere blitt avløst av den 4. Genève-konvensjonen. Genève-konvensjonene slår fast at en enhver lovlig stridende skal være underlagt en ansvarlig leder (organisering), benytte uniform eller annen merking, bære sitt våpen åpent og respektere krigens folkerett. Etter andre verdenskrig ble det ettertrykkelig slått fast at organisert partisanvirksomhet mot en okkupasjonsmakt var i samsvar med folkeretten. Dersom man anser koalisjonsstyrkenes nærvær som en okkupasjon, kan man dermed med en viss rett hevde at motstandskampen er lovlig. Forutsetningen er at partisanavdelingene oppfyller de fire kravene som Genève-konvensjonene setter, på samme måten som regulære avdelinger må gjøre det. Væpnet motstandskamp fra uorganiserte enkeltpersoner, såkalt franktirørvirksomhet, kan derimot betraktes som en forbrytelse som okkupasjonsmakten har rett til å straffe med døden. Det var blant annet på dette grunnlaget at Tysklands nazibøddel under andre verdenskrig, Oskar Hans, ble frikjent for mer enn 200 henrettelser og deretter utvist fra Norge. USAs senat. USAs senat (engelsk: "United States Senate") er ett av to kamre i USAs føderale lovgivende forsamling, Kongressen. Også flere av USAs delstater har en lovgivende forsamling med et senat som ett av to kamre. Senatet består av 100 senatorer, to fra hver delstat. Senatorer sitter i seks år, etter grunnloven begynner deres funksjonstid kl. 12:00 den 3. januar året etter et valg. Grunnlovens krav til valgbarhet er at man må være minst 30 år gammel, ha vært amerikansk statsborger i ni år og være bosatt i den delstaten man stiller til valg i. Senatsvalgene rulleres, slik at en tredjedel av senatorene er på valg annethvert år, og det er ingen begrensninger på hvor ofte man kan gjenvelges. Det seneste valget foregikk 2. november 2010, der 37 senatsseter stod på valg, hvorav 34 ordinære og tre suppleringsvalg. Før valget hadde Senatet 41 republikanere, 58 demokrater (herunder Joe Lieberman, som formelt stilte til valg som uavhengig) og én uavhengig sosialdemokrat. Fra januar 2011 har Senatet 47 republikanere, 52 demokrater (herunder Joe Lieberman), og én uavhengig sosialist som allierer seg med demokratene. Prosedyre. Den amerikanske visepresidenten er i følge grunnloven den formelle formannen i Senatet, men han har kun stemmerett ved stemmelikhet. I tillegg velges en "president pro tempore" (dvs. midlertidig leder), normalt den eldste senator fra flertallspartiet. Fra juni 2010 er dette Daniel Inouye, en demokrat fra Hawaii. "President pro tempore" er mest et representasjonsverv, men i henhold til "Presidential Succession Act" av 1947 er innehaveren nummer tre i suksesjonsrekken til presidentvervet (nest etter visepresidenten og talsmannen i Representantenes Hus), dersom en president faller fra. Normalt styres imidlertid de daglige debattene på rundgang, ofte blant de ferskeste senatorene. Dette gjøres dels fordi disse har færre tyngre daglige oppgaver og dels som et ledd i opplæringen av nye medlemmer i de mange innfløkte parlamentariske prosedyrene i Senatet. En berømt del av Senatets prosedyre er den såkalte filibuster. Dette vil si at en senator nekter å gi fra seg taleretten i den hensikt å stoppe en avstemning fra å finne sted og dermed hindre en lov fra å bli vedtatt. Ifølge reglementet kreves det 60 stemmer for å avslutte en debatt («cloture»), og taktikken er derfor effektiv i mange saker. Et mindretall på 41 senatorer kan således hindre et lovforslag i å bli vedtatt. Filibustere kan imidlertid ikke anvendes i budsjettsaker. Rekorden for lengste filibuster innehas av Strom Thurmond. Han leste blant annet opp valglovene til 47 amerikanske delstater før en sekretær hentet ham ned av helsemessige grunner. Da hadde han snakket i hele 24 timer og 18 minutter. Offisielt er Senatet sidestilt med Representantenes hus, i praksis anses det for å være overordnet. Kun Senatet har jobben med å godkjenne presidentens kandidater til verv som regjeringsmedlemmer og føderale dommere. Ved riksrett er det Representantenes hus som reiser tiltale, mens Senatet dømmer. Det kreves 2/3 flertall for å avsette f.eks. en sittende president eller en dommer. Historisk sett ble senatorer oppnevnt av delstatsforsamlingene, dette for å sikre delstatenes fortsatte innflytelse over sentralmakten. Direkte valg ble innført ved 17. grunnlovstillegg av 1913. Viktige roller i Senatet. Hver av partiene velger hver sin innpisker («whip»). Vedkommende har en meget viktig jobb. Innpiskeren har ansvaret for å påse at tilstrekkelig antall av partigruppens medlemmer møter opp ved voteringene, og at de følger partilinjen. Innpiskeren er nummer to i partigruppenes indre hierarki. Demokratenes innpisker er Richard Durbin fra Illinois, mens republikanernes innpisker er Jon Kyl fra Arizona. Videre velger republikanerne og demokratene en majoritetsleder og en minoritetsleder, avhengig av hvilket parti som har makten. Fra januar 2007 er majoritetslederen demokratenes Harry Reid fra Nevada, mens minoritetslederen er den republikanske senatoren Mitch McConnell fra Kentucky. Det er sedvanerett i Senatet at personen som styrer debatten gir ordet først til de to lederne. Representantenes hus (USA). Representantenes hus i USA er ett av to kamre i den føderale lovgivende forsamling, Kongressen (det andre er Senatet). Navnet forkortes ofte til «The House» (Huset). Det har 435 seter, som fordeles mellom USAs delstater etter folketallet (dog med det unntak at alle stater skal ha minst én representant), basert på folketellingene hvert 10. år, med redistribusjonen gjort gjeldende for påfølgende valg. Den siste folketellingen var i 2010, og delstatenes nye representasjon blir gjort gjeldende fra og med valget i 2012. I tillegg til de 435 ordinære medlemmene, velges i alt seks representanter fra USAs territorier og føderale distrikt (Amerikansk Samoa, Guam, Jomfruøyene, Nord-Marianene, Puerto Rico, og Washington, D.C.), men disse har ikke stemmerett. Representanten fra Puerto Rico kalles residerende kommisjonær, og velges for fire år (i presidentvalgår), de andre for to år. Alle USAs delstater (bortsett fra Nebraska) har to lovgivende kamre; i mange av disse kalles det ene «representantenes hus». Stater med mer enn en representant deles inn i distrikt, der hvert distrikt skal ha like mange innbyggere. Hvordan disse skal tegnes, er ofte et politisk stridstema i de enkelte statene. I noen stater gjøres nytegningen av delstatsforsamlingen, i andre er det uavhengige kommisjoner som gjør jobben. Det er fullt tillatt å ta partihensyn ved opptegningen; dog skal ikke minoriteters representasjon svekkes. Rase/etnisitet kan dog etter flere Høyesterettsavgjørelser på 90-tallet ikke utgjøre det eneste kriterium. Ofte blir de to store partiene enige om en tegning som gjør at en rekke distrikter blir «sikre» for det ene eller andre partiet, med vekt på at sittende folkevalgte forblir trygge. Etter Grunnloven løper Husets funksjonsperiode i to år fra kl 12.00 3. januar året etter et valg. De konstitusjonelle krav til valgbarhet er at man må være minst 25 år gammel, ha vært amerikansk statsborger i syv år og være bosatt i den stat man skal velges fra. Det er ingen begrensninger på hvor mange ganger man kan gjenvelges. Sist valg til Representantenes Hus ble holdt tirsdag 2. november 2010. Prosedyre. I likhet med Underhuset i Storbritannia styres Representantenes Hus av en Speaker of The House. Fra 5. januar 2011 har Speakeren vært republikaneren John Boehner fra Ohio. I prinsippet er Representantenes Hus likestilt med Senatet, i praksis anses det som underordnet. Det er noen få forskjeller i de to kamres ansvarsområder; Huset har ingen innflytelse på godkjennelse av presidentnominerte embeter som regjeringsmedlemmer og føderale dommere. På den annen side må alle lovforslag som omfatter «raising revenue», dvs. som øker de offentlige inntekter, initieres i Representantenes Hus. Dette skyldes at Huset frem til 1913 var det eneste direkte valgte kammer (senatorer ble før dette oppnevnt av delstatsforsamlingene), og man mente at byrder pålagt folket måtte foreslås av de som ble valgt av dem og derfor stå direkte ansvarlig. Ved Riksrett (impeachment) er det Representantenes Hus som ved vanlig flertall reiser tiltale, mens Senatet dømmer. Sammensetning siden 2011. Det seneste valget foregikk 2. november 2010, og den nåværende Kongressen, (nr. 112) konstituerte seg 5. januar 2011. Neste valg foregår 6. november 2012. Etter valget i 2010 fikk Representantenes hus 193 demokrater og 242 republikanere. Pr. 25 august 2012 er fem seter tomme; ett i California, ett i Kentucky, ett i Michigan, ett i New Jersey og ett i Washington. Den nåværende sammensetningen er 190 demokrater og 240 republikanere. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er et begrep som omfatter teknologi for innsamling, lagring, behandling, overføring og presentasjon av informasjon. I praksis brukes ofte begrepene datateknikk og kommunikasjonsteknologi. IKT er også ofte omtalt som "IT – Informasjonsteknologi". Gjennom de siste 20 årene har gjenstander og teknikker forbundet med IKT-begrepet, fått en nærmest eksplosiv utbredelse innen næringsliv og industri, utdanning og forskning, offentlig forvaltning og ikke minst, i private hjem. IKT i det norske samfunn. Staten satser mye på at man også skal bruke mer IKT i den norske skolen. Et av tiltakene er dannelsen av lærende nettverk i alle landets fylker. Det undervises i IKT ved ulike læresteder, bl.a. ved Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Oslo, og Universitetet i Agder, som har en Masterutdanning med fagprofilene: Mobilkommunikasjon, informasjonssikkerhet og systemutvikling. har blant annet et sivilingeniørstudium i som er unikt i Norge. Sertifisering. Sertifisering innebærer at IKT-produkter gjøres gjenstand for en undersøkelse foretatt av en uhildet tredjepart samt at det er velprøvde og dokumenterte sikkerhetsmekanismer. Det vil skape bedre sikkerhet for anvendere og selgere av produkter. Sertifiseringsordningen er underlagt Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Den har et bredt sammensatt fagråd under ledelse av Ingvild Myhre, som er konsernsjef i Network Norway AS. IKT-utstyr (datautstyr). Datautstyr (eller IKT-utstyr) er en betegnelse på maskinvare og programvare med tilhørende periferienheter. Eksempler på dette er utstyr som må til for å få løsningen til å fungere etter intensjonen som dataskjerm/monitor, tastatur/mus, operativsystemer, applikasjoner, skrivere, skannere, kamera, mykvarer osv. Datautstyr er det tekniske grunnlaget for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Tradisjonelt har en delt opp etter funksjon: Inn-data, databehandling, ut-data og datalagring. Inndata var tidligere matet inn for hånd etter nøye forberedelser. Nå mates eller leses data inn, ofte automatisk fra sonder, sendere, scannere, via satellitter eller fra tastatur som også kan gi programordrer om databehandling. Databehandling foregikk i maskiner som til å begynne med var på størrelse med et hus, mens de minste enhetene i dag er på størrelse med eller mindre enn en liten mynt. Det er betjeningsenhetene som trenger plass. Utdata foregår vanligvis via skjerm eller monitor, som kan koples til en printer eller en lagringsenhet. Lagring kan foregå til egen minneenhet i datamaskin eller eksternt til server (tjener), løs harddisk eller minnepinne m.fl. Väinö Linna. Väinö Linna (født 20. desember 1920, død 21. april 1992) var en finsk forfatter. Han er særlig kjent for sine romaner "Tuntematon Sotilas" (1954, norsk oversettelse "Ukjent soldat") med handling lagt til andre verdenskrig (den såkalte «Fortsettelseskrigen», 1941-44) og trilogien "Täällä Pohjantähden Alla" («Polstjerne-trilogien», 1959-1963, norsk overs. "Høyt mot nord") med handling fra slutten av 1800-tallet frem til midt på 1900-tallet. Her følges husmannsfamilien Koskela, og Linna skildrer særlig livet i Finland på revolusjonstiden. For denne trilogi ble Linna tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1963. Väinö Linna ble født i Urjala i det vestlige Finland, nær Tammerfors som sønn av Viktor (Vihtori) Linna (1874–1927) og Johanna Maria (Maija) Linna (1888–1972). Linnas sosialrealisme har hatt stor betydning i finsk sosialt, politisk og kulturelt liv. Kalevala. a> til Kalevala av Akseli Gallen-Kallela. Kalevala er et finsk episk dikt samlet av legen Elias Lönnrot i første halvdel av 1800-tallet. Det kalles ofte Finlands nasjonalepos og er et av de viktigste finske litterære verker. Lönnrot samlet under en rekke reiser en mengde finske folkesagn som inspirerte ham til å skrive Kalevala. Den første utgaven («Gamle Kalevala») var på 12 000 verselinjer og kom ut i 1835–1836. Det vakte umiddelbart stor oppmerksomhet internasjonalt, og ble blant annet oversatt til fransk. I 1849 utgav Lönnrot den endelige versjonen av diktverket («Nye Kalevala»). Det var da kommet opp i 22 795 verselinjer. Kalevala betyr «Kalevas land». Kaleva var en mytologisk kjempe og faren til hovedhelten Väinämöinen i eposet. Andre viktige skikkelser i verket er Seppo Ilmarinen, Lemminkäinen og Tuonela-svanen. Kalevala sies å ha inspirert den finske nasjonalismen som førte til landets uavhengighet fra Russland i 1917. Verket ble oversatt til nynorsk av Albert Lange Fliflet i 1967, et arbeide som ga Bastian-prisen i 1968. En illustrert gjenfortelling av Mikael Holmberg ble utgitt 2006. Antropos forlag utga i 2000 en prosautgave for barn, "Kalevala fortalt for barn" (Originaltittel "Kalevala berettat for barn") av den finske forfatteren Eli Margaretha Wärnhjelm. Utdrag fra Kalevala inngår i antologien "I begynnelsen", 2000. Tom Erik Oxholm. Tom Erik Oxholm (født 22. februar 1959) er en norsk skøyteløper. Han hadde sin beste periode tidlig på 1980-tallet. I OL i 1980 i Lake Placid fikk han bronse på 5 000 meter og 10 000 meter. I tillegg kom han på 3. plass i allround-EM og -VM det samme året. Han ble norgesmester allround i 1980 og 1986. Oxholm gikk et par sesonger for Oslo Skøiteklub, men representerte ellers Idrettsforeningen Fram, Larvik. Etter sin aktive karriere har Oxholm hatt suksess som trener, blant annet for Ådne Søndrål og Roger Strøm. Bindingsverk. a> i Oslo. Eksempel på bindingsverk med murfylling. Bindingsverket er synlig i gavlen, mens det i første etasje er forblendet og pusset for å illudere solid murverk. Bindingsverk er en byggemåte for trehus. Bindingsverket er en skjelettkonstruksjon som enten trenger utfylling i hulrommene eller kledning på en eller begge sider for å danne en tett vegg mellom ute og inne. På folkemunne brukes ofte betegnelsen reisverk, som i fagspråk betegner en annen byggeteknikk. Bindingsverket består av vertikale "stendere" eller stolper og horisontale "sviller" i bunn og topp, ofte supplert med skråavstivning, spikerslag, losholter og utlekting. Eldre bindingsverk hadde grove dimensjoner. En variant av eldre bindingsverk er "utmurt bindingsverk", vanligvis med synlig bindingsverk og murverk av tegl til utfylling av fakkene. Sammenføyninger ble gjort med tapping, bladning og kamming, uten bruk av spiker, men med trenagler. Bindingsverk er utbredt i hele Vest-Europa, hvor det ble utviklet i middelalderen, antagelig med utgangspunkt i forhistoriske stolpekonstruksjoner. I eldre bindingsverk ble fagene fylt med leirklint flettverk. Utmuring med tegl ble vanlig i byene fra senmiddelalderen. Utmurt bindingsverk. I Norge var bindingsverk relativt ukjent til Christiania fikk murtvang i 1624, med dispensasjon for utmurt bindingsverk. Her ble det den mest utbredte byggemåten, og bare i Christiania, forstedene og de nærmeste landdistriktene fikk det ordentlig innpass i folkelig byggeskikk, nesten alltid med utmuring i tegl. Ved branntakseringen i 1766 hadde omkring 50 % av bygårdene i Christiania forhus av utmurt bindingsverk. Etter hvert ble det vanlig å pusse eller forblende bindingsverket for å skape en illusjon av massivt murverk. Moderne bindingsverk. På 1800-tallet ble bindingsverk med bordkledning på én side vanlig i landbruksbebyggelse over hele landet, og på 1900-tallet utkonkurrerte det lafting som byggemåte for bolighus i tre. Forutsetningen for utstrakt bruk av uisolert bindingsverk i boliger var at bygningspapp kom på markedet mot slutten av 1800-årene. Pappen gjorde veggen vindtett, og med papp på begge sider av bindingsverket ga hulrommet med stillestående luft en forholdsvis effektiv varmeisolasjon. Bygningsloven av 1924 forutsatte to lag panel på hver side av bindingsverket, og papp mellom begge lag panel. Men bindingsverk ble i første halvdel av 1900-årene fortsatt laget av forholdsvis grove materialer med firkantet tverrsnitt 4" x 4" eller mer, og med kompliserte tømmerforbindelser som "tapping", "kamming", "overbladning" og "forsatser". I 1941 ble det tillatt å redusere stolpetverrsnittet til 2" x 4". Fra rundt 1950 fikk vi det moderne lette bindingsverket etter amerikanske forbilder, med sivilingeniør Olav Selvaag som pådriver. Det hadde mer tettstilte stolper med spinklere dimensjoner, og rene spikerforbindelser istedenfor de eldre tømmerforbindelsene. Omtrent samtidig kom varmeisolerende mineralull på markedet, først glassvatt, løs eller som innlegg i sydde matter av papp. Omkring 1960 ble formpressede plater av glassvatt (Glava) eller av steinull (Rockwool) dominerende som isolasjonsmateriale. Platetykkelse og format ble tilpasset vanlige dimensjoner på bindingsverket, slik at isolasjonen fylte alle hulrom mest mulig effektivt. Utsiden av isolert bindingsverk ble kledd med vindtett papp og ett lag bordkledning, mens innsiden fikk pløyde bord, synlige eller kledd med plater. Isolasjonen kunne gi store temperaturforskjeller mellom interiør og eksteriør. Hvis inneluft med høy absolutt fuktighet da trengte ut i isolasjonen, kunne fuktigheten kondensere i den kalde sonen av isolasjonslaget og i verste fall fryse til is. For å hindre dampdiffusjon og kondens måtte isolerte vegger få en damptett "diffusjonssperre" bak kledningen på den innvendige siden. Diffusjonstett papp med et belegg av asfalt og tynn plastfolie ble fra omkring 1970 avløst av tykkere plastfolier. Tropisk syklon. En tropisk syklon er et stormsystem som får energi fra varme frigitt av fuktig luft som stiger og kondenserer. Navnet understreker at dette er sykloner som oppstår i tropiske strøk, med rotasjon mot klokken på den nordlige halvkulen, og med klokken på den sørlige halvkulen. De skiller seg fra andre lavtrykk, som f.eks. på de nordlige breddegrader, ved at det er varmemekanismer som gir energi til å drive dem. Tropiske sykloner er det generelle navnet på alle slike systemer, men de har forskjellige navn etter sin styrke og geografiske posisjon, slik som orkan, tyfon (eller taifun – fra kinesisk 颱風 "tai fung"), tropisk storm eller tropisk lavtrykk. Tropiske sykloner kan produsere ekstremt kraftig vind, tornadoer, svært kraftig regn, store bølger og stormflo. Det kraftige regnet og stormfloen kan skape enorme flommer. Selv om effekten på menneskelige befolkede områder kan være katastrofale, har tropiske sykloner i noen tilfeller også avsluttet lange tørkeperioder, på grunn av den enorme mengden med fukt de transporterer med seg. De kan transportere varme bort fra tropene, og spiller en viktig rolle i den globale atmosfæriske sirkulasjonen som skaper likevekt i troposfæren. Oppbygging av tropiske sykloner. En tropisk syklon er et stort, roterende system av skyer, vind og tordenvær. Den største energikilden er fordampningsvarme som blir frigitt ved at vanndamp kondenserer i store høyder. Derfor kan man se på en tropisk syklon som en gigantisk vertikal varmekraftmaskin som er mekanisk drevet av fysiske prosesser som jordrotasjon og gravitasjon. Man kan også se på tropiske sykloner som et mesoskala konvektivt system. Kondensasjon fører til høyere vindstyrker, siden en liten del av den frigitte energien blir omformet til mekanisk energi, og kraftigere vind og minkende trykk fører deretter til økt fordampning fra overflaten og mer kondensasjon. Mye av den frigitte energien driver vertikale luftstrømmer som øker høyden på stormskyene og på den måten igjen øker kondensasjonsprosessen. Denne positive tilbakekoblingsprosessen fortsetter så lenge systemet kan trekke mer energi ut fra varmt hav. At fordelingen av luftmassene ikke er i likevekt vil også gi energi til syklonen. Jordrotasjonen får systemet til rotere, en effekt kjent som Corioliseffekten, og påvirker banen stormen tar. Faktorene som skal til for å danne tropiske sykloner er bl.a. værforstyrrelse, varme tropiske hav, fukt og relativt lite vind i høyden. Dersom disse forholdene eksisterer og vedvarer, kan det skape den positive tilbakekoblingsprosessen som skal til for å maksimere energiopptaket. Kondensasjon er den drivende kraften som skiller tropiske sykloner fra andre meteorologiske fenomener. Fordi denne er størst i tropisk klimaer, vil tropiske sykloner oppstår i slike områder. En ekstratropisk syklon, som vi kjenner som et lavtrykk på de nordlige breddegrader, får mesteparten av sin energi fra den horisontale temperaturgradienten som er i atmosfæren i slike områder. For at den tropiske syklonen skal fortsette å drive sin varmekraftmaskin, må den holde seg over varmt vann, som gir syklonen den nødvendige fuktighetsmengden. Fordamping av denne fukten øker på grunn av den kraftige vinden og det reduserte lufttrykket i stormen, og fører til en positiv tilbakekoblingsprosess. Når en tropisk syklon kommer over land, mister den raskt styrken sin. a> når orkanene Katrina og Rita passerer over. Når en tropisk syklon passerer over et havområde, kan havoverflatetemperaturen bli lavere, og det kan hindre syklonen i å utvikle seg videre. Tropiske sykloner avkjøler havoverflaten ved å fungere som «varmekraftmaskiner» som overfører varme fra havoverflaten til atmosfæren gjennom fordampning. Avkjølingen kommer også av oppstrømning av kaldt vann fra havdypet. I tillegg kan havoverflaten bli avkjølt av kalde regndråper som blir liggende en stund i overflaten. Skydekket hindrer solinnstråling, som igjen kan føre til kaldere vann i havoverflaten. Kombinasjonen av alle disse effektene kan føre til et kraftig fall i havoverflatetemperaturen i et større område på bare få dager. Forskere ved det amerikanske National Center for Atmospheric Research har estimert at en tropisk syklon frigir 50 til 200 billioner joule hver dag. Det er samme energimengde på en dag som om man sprenger atombomber på 10 megatonn hvert 20. minutt. Hovedbevegelsen av skyer i en tropisk syklon er inn mot senteret av syklonen, men i store høyder strømmer skyene også ut fra syklonen. Disse skyene kommer av luft som frigir fukten sin og blir ført oppover i systemet og ut horisontalt når luften kommer opp til tropopausen. Denne horisontale luftstrømmen i høyden skaper høye, tynne cirrusskyer som går ut fra senteret av syklonen i et spiralmønster. De høye cirrusskyene er ofte det første tegnet på at en tropisk syklon nærmer seg. Fysisk struktur. Strukturen i en tropisk syklon Hvordan tropiske sykloner oppstår. Et TRMM-bilde som viser høyden på regnkolonnene i orkanen Irene (2005) Bølger i passatvindene i Atlanterhavet – områder med vind som konverger med de storstilte vindsystemene kan skape ustabilitet i atmosfæren, som kan føre til at tropiske sykloner oppstår. Generelt kan tropiske sykloner bare oppstå fra tre forskjellige systemtyper: tropiske bølger, ikke-tropiske lavtrykk og gamle frontsystemer. Tropiske sykloner oppstår som regel fra tropiske bølger. Disse fører ofte til tordenvær, som kan utvikle seg til tropiske sykloner. Et lignende fenomen er byger som oppstår over Vest-Afrika og flytter seg inn i Atlanterhavet, ofte som en del av den intertropiske konvergenssonen. Tropiske sykloner oppstår også ofte fra tråg i øvre del av troposfæren, som er lavtrykk med kald kjerne i stor høyde. En tropisk syklon med varm kjerne kan oppstå når disse arbeider seg nedover i troposfæren og danner kraftig konveksjon. Tropiske sykloner som oppstår utenfor den vanlige årstiden oppstår vanligvis på denne måten. Til sist kan gamle frontsystem stoppe opp over varmt hav og produsere økt konveksjon. Dersom det oppstår en sirkulasjon under denne konveksjonen kan det utvikle seg til en tropisk syklon. Alle syklonbaner fra 1985 til 2005. Områder med tropiske sykloner. De fleste tropiske sykloner oppstår i områder med mye tordenvær kalt for den intertropiske konvergenssonen, som ligger nær ekvator og går rundt hele jorden. De fleste av disse systemene oppstår mellom 10 og 30 grader fra ekvator og 87 % blir dannet innenfor 20 % fra ekvator. Fordi Corioliseffekten er med på å starte og opprettholde rotasjonen til tropiske sykloner, oppstår de svært sjelden innenfor 5 grader fra ekvator. Dette fordi den horisontale komponenten av corioliskraften går mot null ved ekvator. Det har imidlertid vært eksempler på tropiske sykloner som er blitt dannet innenfor denne grensen. Store havområder. Vanligvis oppstår tropiske sykloner i ett av syv store havområder. Disse er nordlige Atlanterhavet, østlige og vestlige deler av Stillehavet (blir regnet som to områder fordi tropiske sykloner sjelden oppstår i sentrale områder av Stillehavet), sørvestlige Stillehavet, det sørvestlige og sørøstlige Indiahavet og det nordlige Indiahavet. Det vestlige Stillehavet er det mest aktive området, mens nordlige deler av Indiahavet er minst aktivt. På verdensbasis blir det dannet i snitt 80 tropiske sykloner hvert år. Uvanlige områder. Orkanen Vince som oppstod i de tempererte subtropiske områdene av Atlanterhavet i 2005. I følgende områder kan det en sjelden gang oppstå tropiske sykloner. Syklonsesong. På verdensbasis er det flest tropiske sykloner sent på sommeren, når havtemperaturen er på sitt høyeste. Hvert havområde har derimot sine egne sesongmønstre. På verdensbasis er mai den minst aktive måneden, mens september er den mest aktive. I Nord-Atlanteren er den mest aktive sesongen fra juni og ut november, med flest orkaner fra sent i august og ut september. I det nordøstlige Stillehavet kommer orkanene derimot jevnt og trutt hele sesongen. Det nordvestlige Stillehavet har tropiske sykloner året rundt, men færrest i februar og flest tidlig i september. I det nordlige Indiahavet er det mest vanlig med tropisk uvær fra april til desember, men flest i mai og november. På den sørlige halvkulen begynner den tropiske syklonaktiviteten sent i oktober og slutter i mai, med flest sykloner fra midten av februar til tidlig mars. Storskala vind. Selv om tropiske sykloner er store systemer som genererer enorme mengder energi, blir deres bevegelse på jordoverflaten styrt av det storskala vindmønsteret. Denne bevegelsen blir omtalt som syklonen sin bane. Den største kraften som styrer tropiske systemer er vind som sirkulerer rundt høytrykksområder. Over Nord-Atlanteren blir tropiske systemer styrt vestover av de østlige vindene sør for Azorehøytrykket, et ofte vedvarende høytrykk i Nord-Atlanteren. I tillegg vil den østlige passatvinden styre tropiske bølger vestover fra den afrikanske kysten mot Karibia og Nord-Amerika. Disse bølgene er ofte starten på det som kan utvikle seg til tropiske sykloner og er hovedårsaken til at orkaner i Nord-Atlanteren oppstår. De spiller også en stor rolle i dannelsen av tropiske sykloner i det østlige Stillehavet. I Indiahavet og i det vestlige Stillehavet (både nord og sør for ekvator), er dannelsen av tropiske sykloner ofte sterkt avhengig av bevegelsen til den intertropiske konvergenssonen, og bevegelsen deres er for det meste styrt av systemer på synoptisk skala. Corioliseffekten. Infrarødt bilde av syklonen Monica, som viser rotasjon med klokken som følge av Corioliseffekten. Jordrotasjonen fører til at all luftbevegelser i atmosfæren blir avbøyd til høyre på nordlige halvkule og til venstre på sørlige halvkule. Denne effekten kalles Corioliseffekten, og er grunnen til at luften snurrer i spiral rundt lavtrykksentrene, mot klokken på den nordlige halvkule og med klokken på den sørlige. Den horisontale komponenten av coriolis går mot null når man nærmer seg ekvator, hvilket fører til at sykloniske systemer snur seg mot polene dersom det ikke er kraftige luftstrømmer som styrer dem. For en syklon i nordlige områder vil nordlige deler av syklonen ha østlig vind (vind fra øst), og Corioliskraften drar den litt nordover. Den sørlige delen blir dratt sørover, men Corioliskraften er svakere her. Derfor vil tropiske sykloner på den nordlige halvkule, som flytter seg vestover, normalt snu seg nordover (og så føres østover), og syklonene på den sørlige halvkule flytter seg sørover hvis ingen kraftige trykksystemer motvirker bevegelsen. Samspill med høytrykk og lavtrykk. Når en tropisk syklon flytter seg til høye breddegrader, kan systemet bli styrt av andre lavtrykk. En orkan som går fra Atlanteren til Mexicogolfen kan f.eks. gå nord og så nordøstover dersom et lavtrykk passerer over Nord-Amerika. Landkjenning. Offisielt bruker man betegnelsen landkjenning når senteret av stormen går inn på land. Man kan naturligvis oppleve svært kraftig vind før landkjenningen. Ofte vil et område ha opplevd halve stormens tidsvarighet før stormen går på land. Oppløsning. En tropisk syklon kan løses opp eller gå over til andre former for værsystemer dersom Selv etter at en tropisk syklon har blitt omformet til å bli ekstratropisk, eller har blitt løst opp, kan den fremdeles ha styrke som en tropisk storm (og av og til med vindstyrke opp i orkan), og gi fra seg store nedbørsmengder. Når tropiske sykloner når høyere breddegrader eller går over land, kan den smelte sammen med værfronter og utvikle seg til en frontsyklon, også kalt for ekstratropisk syklon. I Atlanterhavet har slike lavtrykk, som har sitt opphav i tropiske orkaner, iblant gitt svært kraftig vind og mye regn når de har kommet innover Europa. Flommen og rekordnedbøren i Bergen i september 2005 var restene av ikke mindre enn to slike tropiske orkaner, kalt for «Maria» og «Nate». Selv om disse trykkene ikke førte til særlig mye vind, gav de fra seg ekstreme mengder nedbør, opp mot 200 mm enkelte steder på Vestlandet. Dette var første gang Meteorologisk Institutt ga navn til et uvær på grunn av ekstrem nedbør. Uværet ble kalt for «Kristin». Kunstig modifisering av sykloner. På 1960- og 1970-tallet gjorde den amerikanske regjeringen et forsøk på å svekke orkaner i Project Stormfury, ved å så skyene i sykloner med sølvjodid. Man trodde at dette ville føre til at underkjølt vann i de ytre regnbåndene ville fryse, noe som igjen ville føre til at den indre øyeveggen kollapset og på den måten reduserte vinden. Vinden i orkanen Debbie i 1969 minket med så mye som 30%nbsp;%, men tok seg opp igjen etter at såingen var ferdig. I et tidligere forsøk i 1947 ble resultatet katastrofalt, da en orkan øst for Jacksonville i Florida plutselig endret retning etter å ha blitt sådd, og raste innover Savannah i Georgia. Prosjektet ble lagt ned da man oppdaget at det var naturlige svingninger i prosessene som skaper øyeveggen og i vindstyrken, og dette skapte da tvil om de tidligere prøveresultatene. I dag vet man at å så sølvjodid har liten effekt på regnbåndene, fordi det finnes lite underkjølt vann i disse skyene. Man har foreslått andre metoder som skal stoppe eller redusere utviklingen av tropiske sykloner. Blant annet skal man ha foreslått å avkjøle havoverflaten under tropiske sykloner ved å taue isfjell inn i tropiske hav. Andre metoder som har blitt foreslått er å dekke havet med stoff som motvirker fordampning eller å bombe syklonen med atomvåpen for å bryte ned strukturen. Alle disse forslagene har en vesentlig feil ved seg. De tropiske syklonene er rett og slett for store og energirike til at disse metodene vil ha særlig effekt. Konsekvenser. Statistikk over dødsfall knyttet til orkaner i USA fra 1970 til 1999. Ettervirkningene av orkanen Katrina i Gulfport i Mississippi. Katrina er den orkanen som har gjort størst ødeleggelser i USAs historie. Fordeler med tropiske sykloner. Selv om tropiske sykloner kan ta store mengder liv og skape store ødeleggelser, er de en viktig faktor som nedbørstilførsel i områder som ofte er plaget med tørke. Orkaner i det nordøstlige Stillehavet fører ofte fukt inn over det sørvestlige USA og deler av Mexico. Orkanen Camille stoppet en lang tørkeperiode og endte vannmangelen i disse områdene, men tok livet av 259 mennesker og medførte ødeleggelser for omtrent $9,14 milliarder i 2005. Orkaner medvirker til den globale varmebalansen ved å føre varm og fuktig luft fra tropiske strøk til midlere breddegrader og polare områder. Dersom det ikke hadde vært for denne varmetransporten mot polene (som også skjer ved andre prosesser enn sykloner), hadde de tropiske områdene vært mye varmere enn de er i dag. Stormflo og vind kan føre til store ødeleggelser for mennesker, men blander også vannmassene ved store elveutløp, noe som er viktig for enkelte lokale fiskebestander. Når tropiske sykloner avkjøler havoverflaten, kan dette føre til at sykloner har vanskeligheter for oppstå i det samme området en stund i ettertid. I 2005 førte orkanen Dennis til det motsatte, ved å varme opp havet etter seg, og medvirket til intensiteten til den påfølgende orkanen Emily. Langtidstrend av syklonisk aktivitet. Antallet stormer i Atlanterhavet har økt siden 1995, men det er ingen spor etter noen global vekst. Det årlige antallet tropiske sykloner er omtrent 80–90. Man mener derimot å ha funnet bevis for at syklonenes intensitet har økt. Om intensiteten har økt eller ikke, så har orkaner i Atlanterhavet i det minste fått dyrere konsekvenser siden fem av de ti dyreste orkanene i USA har skjedd etter 1990. Årsaken til dette kan være både kraftigere orkaner og at folk bosetter seg i kystnære strøk som er sårbare for tropiske orkaner. Tidligere bosatte folk seg i større byer langs kysten, og lite langs de sårbare kyststrekningene. Dermed kan kraftige orkaner ha gått forbi uten at man har oppdaget hvor kraftige de har vært. I dag har man fly og satellitter som måler orkanenes styrke. Så selv om observasjoner tyder på økt styrke og aktivitet, er andre forskere skeptiske til disse resultatene. Orkanenes antall og styrke i Atlanteren ser ut til å gå i sykluser på 50–70 år. Det var færre orkansesonger med aktivitet over normalen fra 1970 til 1994, mens det var flere ødeleggende orkaner fra 1926 til 1960. I 1933 var det dannet 21 orkaner i Atlanteren, bare forbigått i 2005. Tidlig på 1900-tallet var det også færre orkaner, mens det ble observert langt flere på slutten av 1800-tallet. Global oppvarming. Et spørsmål som ofte blir stilt er om global oppvarming kan eller vil føre til flere og kraftigere tropiske sykloner. Alle klimatologer er enige om at en enkel syklon eller en enkel sesong ikke trenger å ha noen sammenheng med en enkel årsak, som global oppvarming eller naturlige variasjoner. Amerikanske forskere ved National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) har antydet at orkanene kan komme til å bli sterkere det neste århundret, siden jorden blir oppvarmet. Statistikk viser at antallet tropiske sykloner har minket de siste ti årene på verdensbasis, men antallet sykloner som når kategori 4 og 5 har økt. Observasjon og varsling. Regnbånd fra orkanen Isidore, fotografert i 7000 fot høyde i solnedgang Orkanen Epsilon ble dannet og forsterket på tross av svært ufordelaktige forhold for dannelse av sykloner Tre tropiske sykloner i tre forskjellige stadier. Den yngste, som her nettopp har blitt oppgradert til en tropisk storm, mangler organiseringen til de to andre Observasjon. Intense tropiske sykloner er en stor utfordring å observere, siden de mesteparten av tiden holder seg over havet, der det er få målestasjoner. Observasjoner fra overflaten er vanligvis bare tilgjengelig når uværet passerer over øyer eller kystområder, eller dersom et skip er uheldig og havner inn i det. Selv i disse tilfellene får man ofte bare målinger av utkanten av syklonen der forholdene er mindre katastrofale. Det er derimot mulig å gjøre målinger på slike steder ved å sende spesielle observasjonsfly inn i syklonen. Disse flyene fyker direkte inn i syklonen og tar målinger og fjernmålinger. Flyet slipper også en GPS-sonde inn i syklonen. Disse sondene måler temperatur, fukt, trykk og vind mellom flynivået og havoverflaten. I 2005 testet man ut et fjernstyrt fly inn i den tropiske stormen Ophelia. Disse kan fly i lavere høyder som er farligere for vanlige menneskestyrte fly. Tropiske sykloner langt fra land blir fulgt av værsatellitter som tar synlige og infrarøde bilder fra verdensrommet. Når syklonen nærmer seg land, kan landbaserte Dopplerradarer måle syklonens nøyaktige posisjon og intensitet minutt for minutt. Varsling. På grunn av de enorme kreftene som er involvert, prøver man å forutse den nøyaktige banen, posisjonen og styrken til tropiske systemer. Ved hjelp av økende kunnskap og store datamengder fra satellitter og andre sensorer, kan meteorologer med økt trygghet varsle de tropiske syklonenes bane. Lynraske datamaskiner og avanserte simuleringer er til god hjelp for varslingsmeteorologene i dag, men siden man ikke fullt ut forstår prosessene som ligger bak tropiske sykloner, kan varslene fremdeles være noe usikre. Styrke. Tropiske sykloner er klassifisert i tre hovedgrupper basert på intensitet: Tropisk lavtrykk, tropisk storm og tropisk syklon (som har forskjellige navn etter hvor i verden de oppstår). Et tropisk lavtrykk er et organisert system av skyer og tordenbyger med en definert overflatesirkulasjon og maksimal vind mindre enn 17 m/s. Det har ikke noe øye, og har ikke den spiralformede organiseringen som de mer kraftige systemene har. En tropisk storm er et organisert system av kraftige tordenbyger med en definert overflatesirkulasjon og maksimal vind mellom 17 og 32 m/s. På dette stadiet har den tydelige sykloniske formen begynt å utvikle seg, men den har heller ikke noe øye i senteret. Nasjonale værsentre begynner på dette stadiet å gi navn til uværet. En orkan, tyfon eller syklon er et system med vind høyere enn 33 m/s. En tropisk syklon danner ofte et øye i senteret av systemet, som er et område med relativt rolig vær og ofte svært lavt lufttrykk. Øyet er ofte synlig på satellittbilder som et lite sirkulært skyfritt område. Rundt øyet er øyeveggen som har det kraftigste tordenværet og den kraftigste vinden. Skysystemene sirkulerer rundt syklonen i et tydelig spiralformet mønster. Retningen på den sykloniske sirkulasjonen kommer an på hvilken halvkule systemet befinner seg på. Rotasjonen går mot klokken på den nordlige halvkule og med klokken på sørlige. Den kraftigste vinden er blitt målt opp til 85 m/s (305 km/t). Intense og fullt utviklede sykloner kan til tider danne en øyevegg som heller bort fra senteret, slik at øyet ligner på et fotballstadion. Dette fenomenet blir derfor kalt for «stadioneffekten». I kraftige tropiske sykloner skjer det en naturlig utskifting av øyeveggen. Når syklonene kommer opp mot den maksimale styrken sin, trekker øyet seg ofte sammen inn mot midten og kan være så liten som 8 til 25 km i radius. På dette stadiet kan enkelte av de ytre regnbåndene organisere seg til en ytre ring av tordenskyer som sakte flytter seg innover mot senteret og trekker til seg fukt og momentum som den indre øyeveggen trenger. Dette merker man ved at vindstyrken går noe ned, mens trykket i senteret går litt opp. Til slutt vil den ytre øyeveggen erstatte den indre, og syklonen kan være tilbake til samme styrke som tidligere, og i enkelte tilfeller til og med kraftigere. Kategorier. Orkaner blir klassifisert ut ifra maksimal vind ved bruk av Saffir-Simpson orkanskala. En "Kategori 1"-orkan har lavest vind (119–153 km/t) mens en "Kategori 5"-orkan har høyest vind (over 249 km/t). Det amerikanske National Hurricane Center klassifiserer orkaner fra Kategori 3 og oppover som "store orkaner". Det amerikanske «Joint Typhoon Warning Center» klassifiserer tyfoner i det vestlige Stillehavet som tropiske sykloner med vind større enn 118 km/t. Tyfoner med vind på omtrent 241 km/t (67 m/s) er av samme styrke som en Kategori 4-orkan, og blir kalt for "supertyfoner". Det australske «Bureau of Meteorology» bruker en skala fra 1 til 5, men i motsetning til Saffir-Simpson-skalaen blir kategorien avgjort ut fra estimert maksimalt vindkast. En kategori 1-storm har kast mindre enn 126 km/t, mens kast i en Kategori 5-syklon er minst 280 km/t. Meteorologer i USA måler vinden i 10 meter høyde i løpet av ett minutt for å avgjøre styrken på en orkan. Andre land bruker i stedet et 10 minutters snitt, som er foreslått av World Meteorological Organization. Maksimal vind er som regel omtrent 12 % lavere ved å snitte over ti minutter enn å snitte over ett minutt. Kategoriseringen tar ikke hensyn til ødeleggelser eller andre effekter, siden den bare baserer seg på vindstyrke. Uvær av lavere kategori kan gjøre minst like stor skade som de av høyere kategori, avhengig av lokalt terreng og totale nedbørsmengder. En Kategori 2-orkan som treffer et urbant område vil sannsynligvis gjøre større skade enn en stor Kategori 5-orkan som treffer utenom urbane områder. Regional terminologi. Øyet på tyfonen Odessa i Stillehavet, August 1985. Det finnes mange ord og uttrykk for å klassifisere tropiske sykloner, alt etter hvor de oppstår og hvor de havner. At tropiske sykloner skifter navn er derimot bare vanlig i Stillehavet, der orkaner fra det sentrale nordlige Stillehavet kan gå inn i Nordvest-Stillehavet og bli omtalt som tyfoner. En sjelden gang har tyfoner gått inn i det sentrale Stillehavet og blitt kjent som en orkan. I Nord-Atlanteren blir tropiske stormer som får vind over 32 m/s (som er orkanstyrke på Beauforts skala) kalt for en orkan. I tillegg bruker amerikanerne tropisk storm for system med vind opp til 32 m/s, mens systemer med vind opp til 17 m/s blir kalt for tropisk lavtrykk. For å måle disse vindstyrkene blir vinden målt i snitt over ett minutt. I Nordvest-Stillehavet gjelder de samme grensene for tropisk lavtrykk, tropisk storm og tyfon som i Nord-Atlanteren, men vinden er målt i snitt over ti minutter. Her omtaler man derimot systemer med vind mellom 25 og 32 m/s som en kraftig tropisk storm. I det sørvestlige Indiahavet er et «tropisk lavtrykk» et system med vind mellom 14 og 17 m/s. En «moderat tropisk storm» har vind fra 17 m/s til 24 m/s. En «kraftig tropisk storm» har vind fra 25 m/s til 32,5 m/s, mens man kaller det en «tropisk syklon» når vindstyrken er over dette. I tillegg har de «kraftig tropisk syklon» for systemer med vind mellom 46 m/s og 59 m/s og til slutt «svært kraftig tropisk syklon» når vindstyrken er over 60 m/s. Det eksisterer mange lokale navn for tropiske sykloner, f.eks. "bagyo" i Filippinene og "taino" på Haiti. Navngivning av tropiske sykloner. Uvær som kommer opp i styrke tropisk storm får et navn slik at man kan advare folk om den kommende stormen og vise at dette er en potensiell farlig situasjon. Disse navnene blir tatt fra lister man har utarbeidet flere år i forveien, enten av komiteer fra World Meteorological Organization eller av nasjonale værselskaper som varsler stormene. Navngivningslister. I Nord-Atlanteren og det nordøstlige Stillehavet blir jentenavn og guttenavn brukt annenhver gang i alfabetisk rekkefølge, der man begynner på «A» i starten av hver sesong. «Kjønnet» på den første stormen hver sesong varierer også annenhver gang fra år til år. Man har seks lister med navn der man begynner på en ny liste hvert år. Bokstavene «Q», «U», «X», «Y» og «Z» blir ikke brukt i Nord-Atlanteren, mens «Q» og «U» ikke blir brukt i det nordøstlige Stillehavet. Det er altså 21 navn hvert år i Nord-Atlanteren og 24 navn i det østlige Stillehavet. Man begynner på nytt med den første listen etter seks år, men i tilfeller med ødeleggende orkaner blir navnet utelatt fra listen og erstattet av et nytt navn. Dersom det for eksempel skulle oppstå mer enn 21 stormer på en sesong i Nord-Atlanteren, som det gjorde i 2005, blir resten av stormene navngitt med bokstaver fra det greske alfabetet. I sentrale deler av Nord-Stillehavet er det «Central Pacific Hurricane Center» i Honolulu på Hawaii som gir navn til orkaner. Her bruker man fire lister der navnene blir tatt i rekkefølge uavhengig av år. I det nordvestlige Stillehavet er det «WMO Typhoon Committee» som står for navnelistene. Her bruker man fem lister med navn, der hvert av de 14 nasjonene som er med i komiteen gir to navn til hver liste. Navnene blir brukt i alfabetisk rekkefølge ut fra nasjonen sitt engelske navn og uten hensyn til år og sesonger. I tillegg til navnet får stormen tildelt et tall som kan variere fra land til land. Navnene blir slettet fra listen hvis de har ført til store ødeleggelser. Det australske «Bureau of Meteorology» har tre navnelister, en liste hver for det vestlige, nordlige og østlige Australia. Disse listene er alfabetiske og skifter kjønn annenhver gang, men man starter ikke på nytt hvert år. «RA I Tropical Cyclone Committee» lager navnelister for det sørvestlige Indiahavet. Her bruker man to separate lister der en liste blir brukt to år om gangen. Her er det de afrikanske landene som vanligvis blir rammet av syklonene som kommer opp med navn. Dersom en tropisk forstyrrelse når nivået «moderat tropisk storm» vest for 55 grader øst, så vil «Sub-regional Tropical Cyclone Advisory Center» på Madagaskar gi stormen et passende navn. Dersom den stormen oppstår mellom 55 og 90 grader øst, så vil «Sub-regional Tropical Cyclone Advisory Centre» på Mauritius gi stormen et navn. Nye navn på tropiske sykloner. I visse tilfeller kan den samme tropiske syklonen få nytt navn. Historien om navngivning. Når europeere som reiste til De vestindiske øyer for mange hundre år sidan ble rammet av en orkan, ble den navngitt etter hvilken helgen som hadde dag den dagen orkanen slo til. Hvis en ny storm slo til samme dag i senere år, fikk den navnet "segundo" (som betyr «den andre» på spansk). Det var Clement Lindley Wragge, en anglo-australsk meteorolog, som begynte å gi stormene menneskenavn. Han brukte jentenavn, navn på politikere han ikke likte og navn fra historien og mytologien. Under andre verdenskrig fikk tropiske sykloner feminine navn. Fra 1950 til 1954 ble det fonetiske alfabetet til marinen brukt i Nord-Atlanteren. Etter hvert som observasjonene av tropiske sykloner ble bedre, tok man i bruk navnelister for å bedre følge og lettere identifisere tropiske stormer og orkaner. I starten ble det bare brukt kvinnelige navn, og en orkan ble omtalt som «ho». Dette ble etter hvert sett på som kjønnsdiskriminerende, og fra 1979 ble guttenavn også tatt i bruk. 1979 var også det første året man begynte å gjøre klar lister før sesongene begynte. Kjente sykloner. Størrelsen på tyfonen Tip sammenlignet med den tropiske syklonen Tracy og USA. Syklonen Bhola er den syklonen som har tatt flest menneskeliv noen gang. Dette skjedde 13. november 1970 da den traff Bangladesh, sannsynligvis som en Kategori 3-syklon. Man har estimert dødstallet til å være rundt 500 000 mennesker. Området i det nordlige Indiahavet har generelt vært hardest rammet av tropiske sykloner og flere sykloner de siste 100 årene har tatt livet av mer enn 100 000 mennesker. I Atlanteren har minst tre orkaner tatt livet av mer enn 10 000 mennesker. Orkanen Mitch førte i 1998 til jordras i Honduras som tok livet av 18 000 mennesker, og endret landskapet så mye at man trengte nye kart over området i etterkant. Galveston-orkanen 1900 i Texas ble estimert til å være en kategori 4-orkan, tok livet av 8000–12 000 mennesker, og er den naturkatastrofen som har tatt flest menneskeliv i USA. I 1780 tok derimot en orkan livet av rundt 22 000 mennesker på Antillene. Den første observerte syklonen i Sør-Atlanteren, syklonen Catarina fra 2004. Den kraftigste syklonen som er observert var tyfonen Tip i det nordvestlige Stillehavet i 1979. Den hadde et trykk på bare 870 hPa i senteret og vindstyrke opp i 305 km/t. Den ble svekket før den rammet Japan. Flere andre sykloner har derimot hatt vindstyrke over 300 km/t. Orkanen Camille er den eneste syklonen som faktisk har gått på land med en slik vindstyrke. Til sammenligning er dette en vindstyrke man vanligvis ser i en middels kraftig tornado, men Camille, som alle andre tropiske sykloner, var mye mer vidstrakt og hadde lenger levetid enn en tornado. Tip var i tillegg den største syklonen som er observert med vind av stormstyrke over et 2170 km bredt område. Normal størrelse på en tropisk syklon er 480 km. Den minste stormen som er observert er syklonen Tracy fra 1974, som var rundt 100 km bred. Den rammet Darwin i Australia. 26. mars 2004 ble syklonen Catarina den første som er blitt observert i Sør-Atlanteren. Den rammet Brasil. En tropisk syklon trenger ikke å bli veldig kraftig for å skape store ødeleggelser. Den tropiske stormen Thelma drepte i november 1991 tusenvis av mennesker på Filippinene, selv om den aldri nådde tyfonstyrke. Her var det flom, og ikke vind, som skapte ødeleggelsene. Den tropiske orkanen Jeanne i 2004, gjorde mesteparten av sine ødeleggelser og tok livet av 3000 mennesker på Haiti, mens den fremdeles bare var et tropisk lavtrykk. 29. august 2005 rammet orkanen Katrina Louisiana og Mississippi og skapte en av de verste naturkatastrofene i USAs historie. Dødstallene kom opp i minst 1836 mennesker, hovedsakelig som følge av flom i New Orleans. Man har estimert at orkanen ødela for $81,2 milliarder (omtrent 500-550 milliarder kroner). Jørgen Løvland. Jørgen Gunnarson Løvland (født 3. februar 1848 i Evje, død 21. august 1922 i Kristiania) var en norsk redaktør, skolemann og politiker (V). Han var en av Norges fremste politikere i nærmere 35 år, og jobbet for norsk politisk og kulturell selvstendighet. Han var særlig opptatt av norskhet og målsak. Løvland var sentral under unionsoppløsningen i 1905, Norges siste statsminister i Stockholm, og første utenriksminister 1905–1908. Han var statsminister 1907–1908. Bakgrunn. Løvland var bondesønn fra Evje i Setesdal i Aust-Agder, født og oppvokst på gården Lauvland. Han var i slekt med og venn av statsminister Gunnar Knudsen, fordi deres oldemødre var søstrene Anne og Targjerd, døtre til Knut Torgeirson Vikstøl, som døde i 1783 på gården Vikstøl i Evje. På grunn av Løvlands høye kunnskapsnivå ble presten imponert over ham da han sto til konfirmasjon, og de fikk ham inn på Kristiansand Katedralskole. Av økonomiske hensyn søkte han seg over som underlærer ved allmueskolen i Kristiansand. Etter 10 år ble han ambulerende lærer i Nedenes (Aust-Agder). Han giftet seg i 1884 med lærerinnen Mathilde Torkildson fra Kristiansand, og begynte som redaktør av Chr.sands Stiftavis. Han ble valgt som førsterepresentant fra Kristiansand til Stortinget første gang i 1885. Utstilling. Det ble holdt en Løvland-utstilling i Rådhuset i Kristiansand fra 27. mai til 16. desember i 2005, i forbindelse med 100 års jubileet for unionsoppløsningen. Utstillingen ble deretter flyttet til Evje Forsvarsmuseum på Evje. Beverly Hills. Beverly Hills er en by i Los Angeles County i den amerikanske delstaten California. Beverly Hills ble stiftet i 1914 og grenser til byene Los Angeles og West Hollywood. Den har ca. 35 000 innbyggere. Beverly Hills er en velstående by dominert av mennesker med høy inntekt. Mange av Hollywoods filmstjerner bor i Beverly Hills. Nasjonalt folkehelseinstitutt. Nasjonalt folkehelseinstitutt (kortform: Folkehelseinstituttet eller FHI) er et statlig forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. FHI er en nasjonal kompetanseinstitusjon for myndigheter, helsetjeneste, rettsapparat, påtalemyndighet, politikere, media og publikum. Instituttet består av en administrasjonsdivisjon og fem fagdivisjoner: Smittevern, miljømedisin, epidemiologi, psykisk helse samt rettsmedisin og rusmiddelforskning. Instituttets hovedmål er helseovervåking, det vil si god oversikt over befolkningens helse; forskning, det vil si best mulig kunnskap om hva som påvirker befolkningens helse samt forebygging, det vil si god beredskap, gode råd og tjenester av høy kvalitet Nåværende og nye innsatsområder er beredskap (smittevern og miljømedisin), psykisk helse, rusmiddelforskning, helsestatistikk, befolkningsundersøkelser, laboratoriebasert forskning og overvåkning. FHI tilpasser sitt arbeid til sykdomsbildet i befolkningen, og utfordringer i helsetjenesten og samfunnet forøvrig. Derfor vil FHI gi følgende områder spesiell oppmerksomhet fremover: Aldringssykdommer, livsstil og helse, sosiale helseforskjeller, helseovervåking og registre samt internasjonale helseutfordringer. Kampen mot infeksjonssykdommer. Statens institutt for folkehelse (SIFF) ble grunnlagt i 1929 ved hjelp av en gave på én million kroner fra Rockefeller Foundation. Ideen om en offentlig instans med fokus på befolkningens helse så imidlertid dagens lys 50 år tidligere, og tanken om offentlig ansvar for forebyggende helsetiltak gikk enda lenger tilbake. I begynnelsen hadde instituttet ansvar for å forsyne befolkningen med vaksiner og sera, og utførte også kjemiske analyser av vann og mat. Noen år senere satte instituttet i gang immuniseringsprogrammer, men i mange tiår var smittevern det primære virksomhetsområdet. På 1970-tallet opprettet Statens institutt for folkehelse avdelinger for toksikologi og epidemiologi, og utvidet virksomheten til også å omfatte ikke-smittsomme sykdommer. Helsetjenesteforskning ble innlemmet på 1980-tallet. Omorganisering og utvidelse. I 2002 og 2003 ble instituttet slått sammen med andre statlige institusjoner som Medisinsk fødselsregister, Statens helseundersøkelser, Statens rettstoksikologiske institutt, og Avdeling for legemiddelstatistikk og metodologi ved Norsk Medisinaldepot for å samle de fleste statlige ressurser for offentlig forebyggende helseomsorg i en organisatorisk enhet. Det nye instituttet fikk ansvar for alle nasjonale helseregistre, unntatt Kreftregisteret, og for koordinering av all offentlig epidemiologisk datainnsamling i Norge samt ansvar for toksikologi- og rusmiddelforskning. Instituttet endret navn til Nasjonalt folkehelseinstitutt. Det engelske navnet, "Norwegian Institute of Public Health", forble uendret. Som nasjonal koordinator på flere områder ble samarbeid med universitetene, sykehusene og andre forskningsinstitutter viktig, og en rekke nasjonale samarbeidsgrupper ble etablert. I 2005 og 2006 utvidet Folkehelseinstituttet sitt faglige virksomhetsområde ved å legge mer vekt på sosiale ulikheter og helse, og ved å etablere en ny divisjon for psykisk helse. Instituttet fikk også ansvar for forebygging av helseskader og sykdom som følge av atferdsfaktorer som røyking, alkohol- og rusmisbruk, manglende fysisk aktivitet, fedme og ubeskyttet sex med ukjente partnere. I 2011 ble Rettsmedisinsk institutt innlemmet i FHIs divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning. Instituttets størrelse. I 1929 hadde Statens institutt for folkehelse 18 ansatte. I 2011 er antallet 672. Instituttets budsjett har i samme perioden økt fra 107 000 kroner til rundt 1 milliard kroner. Selv om vi tar kroneverdien med i betraktningen, var budsjettet i 1929 ekstremt lavt, og de fleste ansatte var frivillige som arbeidet uten lønn. Den betydelige budsjettøkningen fra 1929 til 2010 kan sees som et uttrykk for de enorme endringene i Norges økonomi i denne perioden. Økningen reflekterer også holdningsendringene i samfunnet og økt interesse for forebyggende folkehelsearbeid. Tidligere direktører. 2001-2012 Geir Stene-Larsen 1957-1987 Christian Lerche født i Oslo, norsk lege. Utviklet Statens institutt for folkehelse til et allsidig og høyt spesialisert institutt for mikrobiologi, miljømedisin og forebyggende medisin. Var sentral i arbeidet med fornyelse og modernisering av smittevernlovgivningen tidlig i 1990-årene Dagens organisering. FHI er organisert i en administrasjonsdivisjon og fem fagdivisjoner. Direktør Camilla Stoltenberg er øverste leder for instituttet. Hun er også instituttets kontakt mot politisk ledelse i Helse- og omsorgsdepartementet. I instituttets toppledelse sitter for øvrig (pr. 13.08.12): Assisterende direktør Jan Alexander, assisterende direktør Arne Holte, kommunikasjonsdirektør Gunhild Wøien, internasjonal direktør Anne Bergh, divisjonsdirektør for epidemiologi Per Magnus, divisjonsdirektør for miljømedisin Toril Attramadal, divisjonsdirektør for psykisk helse Ellinor Major, divisjonsdirektør for rettsmedisin og rusmiddelforskning Bjørn Magne Eggen, divisjonsdirektør for smittevern Hanne Nøkleby, og divisjonsdirektør for Samfunnskontakt og instituttressurser Unni M. Aagedal. Staben består av assisterende direktør, internasjonal direktør, kommunikasjonsavdelingen, kvalitetsavdelingen, prosjektstøtteavdelingen samt medarbeidere tilknyttet prosjektet Dagens helsetall og FHIs internasjonale virksomhet. Divisjon for epidemiologi. Divisjon for epidemiologi skal overvåke helsetilstanden i befolkningen ved å samle inn helsedata og biologiske prøver og drive forskning på det innsamlede materialet. Divisjonen skal også drive rådgiving, med fokus på formidling av kunnskap basert på egen og andres forskning og helseovervåking. Divisjon for epidemiologi er inndelt i følgende fagavdelinger: Avdeling for arv og miljø, Avdeling for biobank, Avdeling for folkesykdommer, Avdeling for helsestatistikk, Avdeling for legemiddelepidemiologi, Avdeling for medisinsk fødselsregister (Bergen) Divisjon for psykisk helse. Divisjon for psykisk helse skal forske på og overvåke den psykiske helsetilstanden i befolkningen. Divisjonen skal også gi råd til myndigheter, helsepersonell og befolkning. Sentrale forskningsområder er risiko-, beskyttelses-, og årsaksfaktorer ved psykiske plager og lidelser, forebyggingsorientert tiltaksforskning, selvmord og selvmordsrelatert adferd og sosial ulikhet og helse. Divisjon for miljømedisin. Divisjon for miljømedisin vurderer helserisiko knyttet til eksponering for skadelige faktorer i omgivelsene. Divisjonen er et kompetansesenter for miljø og helse med høyt internasjonalt nivå på forskning og tjenesteyting. Det utføres spesialanalyser av helseskadelige fremmedstoffer i mennesker og i miljøet. Divisjonen foretar utredninger og gir råd nasjonalt og internasjonalt innen områdene vannhygiene, næringsstoffer og andre komponenter i mat og drikkevann, kjemikalier i forbrukerprodukter, miljøforhold og allergi, luftforurensninger ute og inne, samt støy. Fra divisjonen drives det nasjonale Matallergiregisteret, Register for bivirkninger ved bruk av kosmetiske produkter og Vannverksregisteret. En annen viktig oppgave er kunnskapsformidling om miljø og helse. Divisjonens kompetanse for å vurdere helserisiko fra miljøet henger nøye sammen med den innsikt og vitenskapelige forståelse som kommer fra egen forskning og utredning. Divisjonen arbeider både med laboratorieforskning og befolkningsundersøkelser. Divisjon for miljømedisin er inndelt i følgende fagavdelinger: Avdeling for analytisk kjemi, Avdeling for kjemikalietoksikologi, Avdeling for luftforurensning og støy, Avdeling for mattrygghet og ernæring, Avdeling for miljøimmunologi, Avdeling for vannhygiene. Høsten 2008 forelå ny utgave av rapporten Miljø og helse – en forskningsbasert kunnskapsbase, som ble utgitt første gang i 1998. Denne andre reviderte utgaven som er oppdatert med mye ny kunnskap, gir en samlet oversikt over sammenhengen mellom miljøfaktorer og helse. Den er først og fremst ment som støtte for offentlig ansatte, men stoffet er tilrettelagt slik at andre interesserte også vil kunne ha nytte av det. Rapporten finnes på Folkehelseinstituttets offisielle nettsted www.fhi.no. Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning. Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning har nasjonalt ansvar for bevisssikring, analyse og fortolkning av rusmidler, medikamenter og gifter i prøver fra personer hvor analysesvaret kan få strafferettslige eller tilsvarende konsekvenser. Divisjonen driver også biomedisinsk forskning om rusmidler og medikamenter. Divisjonen mottar ca. 40 000 biologiske prøver (blod, urin etc.) til analyse og fortolkning årlig. Oppdragsgivere er i hovedsak politi- og påtalemydighet, forsvaret, obdusenter, kriminalomsorgsvesen, sosial- og barneverntjeneste, enkelte bedrifter og helsevesenet. Divisjonen er akkreditert innen klinisk farmakologi/rettstoksikologi og faglige fortolkninger og følger internasjonalt anerkjente standarder for rettstoksikologisk arbeid. I tillegg drives forskning om rusmidler og medikamenter. Divisjonen har et tverrfaglig miljø med ansatte som har bakgrunn innen fagfeltene kjemi, biologi, medisin og farmasi. I 2011 ble Rettsmedisinsk institutt innlemmet i divisjonen. Divisjon for smittevern. Divisjon for smittevern driver overvåkning av smittsomme sykdommer og smittestoffer og gir råd om smittevern og forebygging av smittsomme sykdommer til myndigheter, helsepersonell og befolkningen. Andre oppgaver er mikrobiologiske spesialundersøkelser og vaksineforsyning. Forskning i et folkehelseperspektiv er også en av hovedoppgavene. Divisjon for smittevern administrerer også barnevaksinasjonsprogrammet. Forsvarsstaben. Forsvarsstabens våpenskjold (nye farger 2008) Forsvarsstaben (FST) er i Norge den staben i Forsvaret som støtter Forsvarssjefen i hans roller som øverste fagmilitære rådgiver og etatssjef for Forsvarets militære organisasjon. Forsvarsstaben skal, på Forsvarssjefens vegne, ivareta ansvaret for å gjennomføre oppdrag, påse at beslutninger følges opp og ivareta det daglige arbeidsgiveransvaret for personellet i Forsvarets militære organisasjon. Dette innebærer ansvaret for at det planverk og det budsjett som er fastlagt og formidlet fra departementet blir implementert. Sjef FST er for tiden Viseadmiral Jan Eirik Finseth, som tok over etter Generalløytnant Arne Bård Dahlhaug 27. juni 2008. Historikk. Forsvarsstaben ble opprettet 1. august 2003 da Forsvarets Overkommando (FO) ble nedlagt. FO var tidligere den samordnende kommandoen for militære styrker i Norge. Forsvarets Overkommando ble opprinnelig opprettet under Norges motstandskamp mot de tyske okkupasjonsstyrker ved kongelig resolusjon 18. mai 1940 (med general Otto Ruge som forsvarssjef), men nedlagt ved kapitulasjonen i Nord-Norge 10. juni 1940. Ved ny kongelig resolusjon 6. februar 1942 ble Forsvarets Overkommando gjenopprettet. Sjefen for den øverste fagmilitære kommandomyndighet ble samtidig utnevnt til midlertidig forsvarssjef. General Wilhelm von Tangen Hansteen ble dermed forsvarssjef fra 1942 til 1. juli 1944, da kronprins Olav overtok med Hansteen som nestkommanderende. Operative oppgaver skulle behandles i Overkommandoen, mens administrative saker i alminnelighet skulle gå direkte fra Forsvarsdepartementet til den berørte våpengren og omvendt. Med visse modifikasjoner gjaldt denne arbeidsdelingen fram til frigjøringen. Forsvarets Overkommando fikk som hovedoppgave å arbeide med alle viktige aspekter i forbindelse med gjenerobringen av Norge. Den skulle være et bindeledd mellom den militære motstandsbevegelsen hjemme og de allierte, først og fremst britene. Andre viktige oppgaver var etterretningstjenesten rettet mot Norge og tilrettelegging av norsk militær informasjonstjeneste i forbindelse med operativ virksomhet på norskekysten. Forsvarets Overkommando ble igjen avviklet 1. august 1946, men gjenoppstod senere og bestod frem til 2003. Forsvarsstaben var frem til 1. januar 2009 organisert med fire grenstaber – Hærstaben, Sjøforsvarsstaben, Luftforsvarsstaben og Heimevernstaben. Generalinspektørene var en del av Forsvarsstaben og hadde gjennomføringsansvaret for styrkeproduksjonen i sine forsvarsgrener. Wollert Konow. Wollert Konow, navn på fire norske politikere. Forsvarets forskningsinstitutt. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er en statlig forskningsinstitusjon underlagt Forsvarsdepartementet med ansvar for forskning og utvikling for Forsvarets behov. FFI er et tverrfaglig institutt som representerer fagene matematikk, fysikk, informasjonsteknologi, kjemi, biologi, medisin, psykologi, statsvitenskap, historie og økonomi. FFI ligger på Kjeller ved Lillestrøm, 25 km utenfor Oslo. Instituttet har også en forskningsenhet på Karljohansvern i Horten. Historie. FFI har sine røtter i Forsvarets overkommando i London sitt tekniske utvalg (FOTU) som i 1944 foreslo at det skulle etableres et eget militært forskningsinstitutt underlagt Forsvarsdepartementet. Forslaget møtte motstand, men hadde en sterk tilhenger i Jens Chr. Hauge og 11. april 1946 ga Stortinget tilslutning til opprettelse av Forsvarets forskningsinstitutt. Instituttet hadde som oppgave å holde myndighetene oppdatert om den militærteknologiske utviklingen, utvikle utstyr og bidra til utviklingen av norsk industri på områder av militær interesse. Instituttet ble etablert med høye ambisjoner, som ble fulgt opp av generøse bevilgninger. Det hadde sitt eget atomprosjekt som senere ble overført til Institutt for atomenergi (IFA), og forsket på nye teknologier som sonar, radar, missiler og telekommunikasjon. Dette arbeidet ga resultater som fikk betydning i sivil sektor. Utover 1950-tallet fikk Norge teknologisk- og våpenhjelp hjelp fra NATO-partnerne og behovet for egenutvikling av våpen ble mindre, og FFI kunne konsentrere innsatsen til spesielle nisjer, ofte i samarbeid med alliansepartnerne. Fra 1953 og i ti år fremover mottok FFI store midler gjennom det amerikanske "Mutual Weapons Development Program" (MWDP), et resultat av denne støtten er utviklingen av antiubåtvåpenet "Terne". Fra midten av 1960-årene satset FFI på utvikle teknologer i samarbeid med USA som dro nytte av Norges strategiske beliggenhet for å overvåke situasjonen i Sovjetunionen. Sentralt i dette arbeidet var utviklingen av et deteksjonsanlegg for atomsprengninger. FFI utviklet etterhvert en teoretisk systemanalyse som gjorde instituttet til en sentral premissleverandør i norsk forsvarspolitikk, i mangel på offiserer med krigserfaring. Forsvarsbygg. Forsvarsbygg er en offentlig eiendomsaktør som bygger, drifter og selger eiendom for Forsvaret. Forsvarsbygg ble etablert 1. januar 2002 som resultat av et politisk vedtak. Virksomheten er underlagt Forsvarsdepartementet, på lik linje med Forsvaret, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets forskningsinstitutt. Før Forsvarsbygg ble etablert var virksomheten en del av Forsvarets militære organisasjon under navnet Forsvarets bygningstjeneste (FBT). Forsvaret er Forsvarsbyggs største og viktigste kunde, men virksomheten har også andre kunder i både offentlig og privat sektor. Ved utgangen av 2010 sysselsatte Forsvarsbygg 1375 årsverk fordelt på ca. 1500 ansatte i 365 av landets kommuner. Ved utgangen av 2010 var Forsvarsbyggs eiendomsportefølje på ca. 4,4 millioner kvadratmeter bygningsmasse fordelt på 13410 bygg og anlegg. Av disse leies ca. 3,7 millioner kvadratmeter ut. Virksomheten omsatte i 2010 for ca. 6,3 milliarder kroner. Forsvarsbygg er delt inn i seks forretningsområder Forsvarsbygg utvikling har ansvar for å utvikle nye bygg og anlegg til Forsvaret. Enheten styrer og deltar i hele prosessen fra idé til levering av ferdige bygg og anlegg. Forsvarsbygg utleie har forvaltningsansvar for 3,8 millioner kvadratmeter eiendom, bygg og anleg, fra strids- og forsvarsanlegg til forlegninger og boliger til Forsvarets ansatte. Forsvarsbygg nasjonale festningsverk forvalter 14 historiske festningsverk. De leverer også rådgivning til Forsvaret og andre offentlige aktører. Forsvarbygg futura leverer rådgivning innen sikkerhet, miljø, forskning og utvikling, jus, internasjonale operasjoner og beredskap. Skifte eiendom avhender eiendom Forsvaret ikke har bruk for. Miljøopprydding og tilrettelegging for ny sivil bruk hører også med til oppgavene. Forsvarsbygg fellestjenester leverer administrative støttetjenester til alle avdelingene internt i Forsvarsbygg. Se også. Liste over Norges største grunneiere Wollert Konow (1845–1924). Avistegning av Wollert Konow fra 1880-årene. Wollert Konow (født 16. august 1845 i Fana, død 15. mars 1924 i Fana) var en norsk brukseier og borgerlig politiker. I perioden 1868–1872 drev han en folkehøyskole på Halsnøy i Sunnhordland, og i 1873 overtok han Stend hovedgård. Han var en ledende politiker i Venstre, før han gikk inn i Frisinnede Venstre i 1909. Han var innvalgt på Stortinget fra Søndre Bergenhus amt 1880–1888, 1898–1900 og 1910–1912. Fetteren Wollert Konow (H) var innvalgt fra Hedemarkens amt. Konows siste toppunkt i rikspolitikken ble som statsminister og revisjonsminister 1910–1912. Den utløsende årsaken til Konows avgang i 1912 var hans positive karakteristikk av målsaken i et foredrag i Bondeungdomslaget, hvilket falt i dårlig jord hos den riksmålsvennlige regjeringspartneren Høyre. Bakgrunn og yrkeskarrière. Han var sønn av brukseier og dr.philos. Wollert Konow (1809–1881) og Marie Louise Oehlenschläger (1818–1910), bror av statsagronom Harald Georg Christian Konow (1841–1883), sønnesønn av kjøpmann og stortingsmann Wollert Konow (1779–1839), dattersønn av den danske lyrikeren Adam Oehlenschläger, fetter av gårdbruker og stortingsmann Wollert Konow (1847–1932) samt tremenning av teolog Knud Krogh-Tonning (1842–1911). Fra 1875 var han gift med Fredrikke Wilhelmine «Frigga» Kooter (1854–1935). Han ble født og vokste opp på ærverdige Stend hovedgård, som faren kjøpte i 1842 og drev som møllebruk, i Fana utenfor Bergen. Konows barndomshjem var preget av farens store politiske og kulturhistoriske interesser og morens bakgrunn fra Danmarks estetisk-litterære miljø. Wollert Konow ble siden preget av en noe aristokratisk liberalisme, grundtvigianisme og en forkjærlighet for filosofiske spørsmål. Han var også en beundrer av tenkte og handlet på tvers av autoriteter, og om den spanske republikaneren Emilio Castelar skrev han som ung: «Ingen har som Castelar bekjempet prestestyret og arbeidet for tros- og tankefrihet. Han har dermed oppirret en stor del av den uvitende geistelighet, der i Spania som annensteds i den frie begavelse ser sin verste fiende.» Ved Bergen katedralskole kom han i kontakt med målsaken, men han skrev for ettertiden bare noen få brev på landsmål, i likhet med likesinnede med urbankulturell bakgrunn. I samme periode ble han også innskrevet som medlem i Vestmannalaget. Etter examen artium i 1864 dro han til Christiania for å studere rettsvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men fullførte aldri. Konow ble grepet av folkeopplysningstanken, som i hans unge år resulterte i en rekke folkehøyskoler. Sammen med vennen Niels Juel startet han en folkehøyskole ved Halsnøy kloster i Sunnhordland i 1868, hvor Konow var lærer og bestyrer frem til 1872. I 1873 var han folkehøyskolebestyrer i et års tid på Mossige på Jæren. Samme år overtok han Stend hovedgård etter sin far, og Konow videreutviklet møllebruket og utvidet eiendommen ved oppkjøp av naboeiendommer. En tid var han også direktør i Fana Sparebank. Han ble boende på Stend frem til sin død. Stortingsrepresentant. Wollert Konow var medlem av Fana herredsstyre i over 25 år og ordfører mesteparten av perioden 1880–1901. På et tidspunkt var han også medlem av amtsutvalget i Søndre Bergenhus. Samtidig tok han steget inn i rikspolitikken som 1. vararepresentant til Stortinget 1877–1879, der han møtte det siste året, 34 år gammel. Deretter var han fast innvalgt representant fra Søndre Bergenhus amt 1880–1888. Konow var blant de unge, radikale beundrerne av Johan Sverdrup, og Konow regnet seg sogar som republikaner. Han var med på å stifte partiet Venstre i 1884 og satt i dets landsstyre frem til 1889, hvorav det siste året som nestformann. Han var dessuten odelstingspresident 1884–1887 og stortingspresident i 1888. Av roller i fagkomiteer var han medlem i Stortingets konstitusjonskomité 1877–1882, medlem i Stortingets tollkomité 1883–1885 og medlem i Stortingets gasje- og pensjonskomité 1886–1888. Forholdet til Sverdrup kjølnet imidlertid raskt, spesielt etter at Sverdrup ble statsminister i 1884, og Konow ble en av hans fremste kritikere i saker vedrørende åndsfrihet og kultur. I debatten om statlig kunsterlønn til Alexander Kielland hevet Konow seg over «smaa, tilbagetrængte, svindende Meninger, tildels opblandede med Fordomme ude fra Yderkanterne i Landet.» Med sin frie begavelse hadde han dessuten liten sans for partidisiplin, og hans meget begrensede interesse for partipolitikk gjorde at han ikke stilte til valg i hverken 1903 eller 1906. Det endelige bruddet mellom Sverdrups fløy og «det rene Venstre», hvor Konow var hjemmehørende i sistnevnte, kom i 1888, og Konow var den som fremmet interpellasjonen som innledet til dette bruddet. Bruddet førte til tap for «det rene Venstre» i det påfølgende stortingsvalget, og Konow trakk seg ut av rikspolitikken. Johannes Steen tilbød Konow en statsrådspost i 1891, men fikk avslag. I 1895 lot han seg oppnevne til medlem av Den norsk-svenske unionskomité, men kom først tilbake som stortingsmann i perioden 1898–1900. Han var medlem i Stortingets næringskomité 1898–1900 og odelstingspresident i 1899, men spilte en heller tilbaketrukken rolle, og det siste året søkte han velferdspermisjon. Arbeidet med sosiale reformer omkring hundreårsskiftet passet ikke Konow, og han plasserte seg etterhvert politisk i Samlingspartiet. Vinteren 1909 fikk Samlingspartiet sin arvtager i Frisinnede Venstre. Bakgrunnen for dannelsen var at partiet Venstre hadde blitt så stort at partiet var blitt politisk «utflytende» og omfattet både konservative og sosialliberale fløyer. Som følge av at Gunnar Knudsen markerte grenser mot Høyre, valgte høyrefløyen i Venstre å bryte ut og danne et mer konservativt parti. Striden om konsesjonslovene ble den utløsende årsaken. Blant initiativtagerne til det nye partiet var Wollert Konow, og han fremstod som en frontfigur for partiet da han lot seg velge inn på Stortinget i 1909. Statsminister. Valgvinnerne fra senhøsten 1909, Høyre og Frisinnede Venstre, dannet regjering den 2. februar 1910. Konow ble statsminister, noe som skjedde etter stor medvirkning fra Christian Michelsen. Konow bestyrte også Revisjonsdepartementet i hele sin periode som statsminister, og landbruksminister fungerte han som i en måneds tid. I forbindelse med regjeringsdannelsen kom han dessuten med sitt berømmelige utsagn: «… med det ansvar jeg hadde for at danne regjering, vilde jeg selvfølgelig ikke ha nogen indskrenkelse av uvedkommende deri.» Det riksmålsvennlige Høyre samlet seg rundt en henvendelse fra Jens Bratlie om at Konow hadde «traadt ut av det nøitrale forhold til sprogstriden som maatte være en forutsetning for hans stilling som regjeringschef.» Konow offentliggjorde henvendelsen, noe Bratlie hevdet ikke var meningen. Det førte allikevel til at regjeringen måtte søke avskjed den 16. februar 1912, ettersom Høyre trakk sine statsråder ut. Avskjed ble innvilget i statsråd den 19. februar, med virkning fra 20. februar. Et forsøk på å rekonstruere regjeringen mislyktes, og Jens Bratlie dannet en ny regjering mellom Frisinnede Venstre og Høyre. Historiker Alf Kaartvedt omtaler Konows avgang som «parodisk og patetisk». I stortingsvalget samme år tapte Konow mot en Venstre-mann, og han var dermed ut av norsk politikk for godt. Han tjente imidlertid som varamedlem i Nobelkomiteen 1913–1922 og 1922–1924. Utmerkelser. I 1910 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Det er også reist en bauta over ham på Stend samt en byste (utført av Ambrosia Tønnesen) ved Fanas gamle kommunehus. Wollert Konows plass i Bergen er også oppkalt etter ham. Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er et norsk direktorat underlagt Forsvarsdepartementet. NSM koordinerer forebyggende sikkerhetstiltak og kontrollerer sikkerhetstilstanden i de virksomheter som omfattes av sikkerhetsloven. Dette er tiltak av betydning for stats- og kommuneforvaltningen, samt private virksomheter som er leverandører av varer eller tjenester til det offentlige i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser. NSM skal motvirke spionasje, sabotasje og terrorhandlinger som kan bli rettet mot skjermingsverdige objekter og informasjon. Myndighetsområde. NSM er fagmyndigheten som skal koordinere forebyggende sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetstilstanden i de virksomheter som omfattes av sikkerhetsloven. I tillegg til å utøve funksjonen som nasjonal sikkerhetsmyndighet i henhold til sikkerhetsloven, er NSM tillagt en Forebyggende sikkerhetstjeneste omfatter i Norge alle tiltak for å sikre skjermingsverdig informasjon og skjermingsverdige objekter mot sikkerhetstruende virksomhet som spionasje, sabotasje og terrorhandlinger. Det er informasjon og objekter med betydning for rikets selvstendighet og sikkerhet som i denne sammenheng regnes som skjermingsverdige. Forebyggende sikkerhetstiltak skal ikke være mer inngripende enn strengt nødvendig, og skal bidra til et robust og sikkert samfunn. Selve arbeidet med å skjerme informasjon og objekter skjer i alle offentlige og private virksomheter som håndterer skjermingsverdig informasjon eller objekter. Dette er stats- og kommuneforvaltningen, samt private virksomheter som sikkerhetsloven gjelder for. Dette kan for eksempel være leverandører av varer eller tjenester til det offentlige i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser. NSM er også utøvende organ i forholdet til andre land og internasjonale organisasjoner. Arbeidet som skjer i virksomhetene og i NSM betegnes samlet som forebyggende sikkerhetstjeneste. Selv om NSM administrativt sorterer under Forsvarsdepartementet, rapporterer direktoratet også til Justis- og politidepartementet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er et statlig forvaltningsorgan underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Det ble opprettet 1. september 2003. DSBs formål er å bidra til å hindre tap av liv og verne om helse, miljø, viktige samfunnsfunksjoner og materielle verdier i forbindelse med ulykker, katastrofer og andre uønskede hendelser i fred, krise og krig. Sivilforsvaret er underlagt DSB. Direktoratet har oppgaver i forbindelse med forebyggende arbeid, krisehåndtering, utredninger og analyser, sivilt-militært samarbeid, øvelser og evaluering og tilsyn. Direktoratet har hovedkontor i Tønsberg (fra januar 2005), 20 sivilforsvarsdistrikter, fem sivilforsvarsleirer, fem skoler og fem regionkontorer for el-tilsyn. DSB har cirka 670 ansatte, av disse er omtrent 240 ved det nye hovedkontoret i Tønsberg. DSB har også driftsansvaret for Regjeringens sentralanlegg i Hole i Buskerud, som er et krigshovedkvarter for regjeringen. Jens Bratlie. Jens Bratlie i uniform. Bratlie var offiser av yrke, men var også utdannet jurist Jens Kristian Meinich Bratlie (født 17. januar 1856 i Nordre Land, død 15. september 1939 i Oslo) var en norsk hæroffiser og politiker (H). Han var Norges statsminister, forsvarsminister og revisjonsminister 1912–1913. Bratlie var innvalgt på Stortinget 1901–1912 og 1916–1918, parlamentarisk leder 1910–1911 og Høyres formann 1911–1919. Han var den eneste norske statsminister som var ungkar. Forsvarpolitikk og kamp mot sosialismen ble hovedsaker for ham, og ifølge Per Otto Borgen var Bratlies forsvarsforberedelser trolig én av de viktigste årsakene til at Norge ble holdt utenfor første verdenskrig. Bratlie var en intelligent, rettskaffen, spartansk, arbeidsom, robust og samtidig autoritær personlighet, og rent politisk den rake motsetningen til Fredrik Stang, og kampen om ledelsen i partiet stod mellom disse to så lenge Stang var aktiv i politikken. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født på Nedre Skiaker i Nordre Land i Oppland i 1856, som sønn av sakfører og lensmann Erik Bratlie (1814–1890) og hustru Bolette Sofie Meinich (1821–1870). Jens Bratlies pleiefar var onkelen og industrimann Jørgen Meinich (1820–1911), og han var dessuten fetter av jurist og Høyre-politiker Herman Meinich (1868–1948) samt nevø av amtmann Hans Thomas Meinich (1819–1878). Han vokste opp i et hjem preget av bondekonservatismen, en ballast han hadde med seg gjennom resten av livet, og som også gav ham et solid grunnlag for hans senere karrière. Etter fire år som kadett og tre år som offiser avla han eksamen ved Den Militære Høiskole (Krigsskolen) i 1880. Han ble deretter den første som benyttet seg av en ny bestemmelse om at eksamen herfra kunne brukes til immatrikulering ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Han avla juridisk embedseksamen og ble cand.jur. i 1885, bare fire år etter Krigsskolen. Bratlie arbeidet som sakførerfullmektig hos Christian Schweigaard i Kristiania 1886–1889 og fikk militært stipend for å studere spørsmålet om vernepliktsskatt i Sveits, Østerrike, Ungarn, Serbia, Italia, Frankrike og Tyskland i 1888. Han var deretter konstituert ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementets arméavdeling 1889–1898 og konstituert generaladvokat for Hæren 1906–1912. Han var generalkrigskommissær 1913–1929 og hadde grad av generalmajor fra 1911. Fra 1917 var han den første direktøren for Statens Pensjonskasse. I 1893 kjøpte han Utøya i Tyrifjorden til sommerbolig, og solgte eiendommen videre til LO i 1933. Politisk arbeid. I 1890-årene var Høyre delt i synet på unionen med Sverige. Emil Stang og hans tilhengere hadde en kjølig holdning til den, mens Yngvar Nielsen, en venn av kong Oscar II, la vekt på det positive med unionen. Bratlie, som stod på god fot med kronprins Gustaf, helte over på Nielsens side. Kontakten mellom kronprinsen og Bratlie var knyttet via deres felles venn, hoffjegermester og skipsreder Thomas Fearnley. Spesielt når det gjaldt forsvarspolitikken var Fearnley og Bratlie blant dem som anså unionen som en styrke for Norge. Her representerte Bratlie og hans politiske konkurrent og offiserkollega, oberst Georg Stang (forsvarsminister for Venstre 1900–1903), diametralt forskjellige syn. De to hadde diskutert dette temaet siden de gikk sammen på Krigsskolen, men uenigheten handlet egentlig om hva man burde bruke et norsk forsvar til. Bratlie og den unionsvennlige delen av Høyre ønsket en mobil felthær som kunne forsvare Den skandinaviske halvøy sammen med svenske styrker, i motsetning til Stang og Venstres prioritering av å forsvare Norge militært mot et svensk angrep. Bratlie ble valgt inn på Stortinget fra bykretsen for Kristiania, Hønefoss og Kongsvinger for perioden 1901–1903, og ble medlem av Stortingets militærkomité. Han ble siden gjenvalgt til Stortinget frem til 1912, og igjen fra 1916 til 1918. Bratlie var formann i Militærkomiteen 1904–1909, og lyktes i å sette sitt stempel på hærordningen av 1909, spesielt ettersom Georg Stang døde allerede i 1907. Med den nye hærordningen ble det lagt vekt på en størst mulig, mobiliserbar felthær. Om Bratlies innsats i komiteen skrev Ranik Halle: «Her fant fedrelandssinn, sakkyndighet, vilje og idealisme en forening som satte dype og stolte spor.» Bratlie var forøvrig odelstingspresident 1906–1909, Høyres parlamentariske leder 1910–1911, stortingspresident 1910–1912 og partiformann 1911–1919. Bratlies arbeidsevne var legendarisk: Da Høyres generalsekretær Harald Gram ønsket et regelmessig daglig møte om aktuelle saker, foreslo Bratlie klokken halv seks om morgenen. Han ble allikevel aldri noen stor partiorganisator. Som stortingsrepresentant var han motstander av ordningen med permanente storting, idet han mente at dette ville svekke anseelsen for selve parlamentarismen. Statsminister Wollert Konow fra Frisinnede Venstre måtte i februar 1912 gå av som direkte følge av en nynorskvennlig ytring i Bondeungdomslaget. Riksmålsvennlige Høyre trakk sine statsråder og sin parlamentariske støtte til regjeringen, og Bratlie, som Høyres formann og parlamentariske leder, ble dermed bedt om å danne ny regjering, skjønt Bratlie ikke stod på den samme strenge riksmålslinjen som Kristiania Høyre. Den 20. februar kunne Bratlie presentere sin regjering, også denne en koalisjon mellom Frisinnede Venstre og Høyre. Bratlie var konservativ med forankring i bondesamfunnet, og selv om han deltok i aksjonen mot Konow, viste han sin mykere linje ved å velge nynorskmannen Edvard Liljedahl som kirke- og undervisningsminister. Ved Bratlies inntreden som statsminister kom Anna Rogstad inn som vararepresentant for ham på Stortinget, og hun ble med det den første kvinnelige stortingsrepresentanten. Lettere enn andre i Høyre klarte Bratlie å samarbeide med pietistiske strømninger fra Vestlandet. Han var prinsippfast, men likefullt en kompromissets mann som var villig til å gi avkall på sine primære standpunkter for å skape enighet mellom de samarbeidende partier. Blant viktige lovforslag fremlagt av regjeringen kan regnes lov om forsorg av barn, lov om barn utenfor ekteskap, lov om barn og foreldre samt hjemfallsretten i konsesjonslovene, men sistnevnte rakk ikke å bli behandlet. Bratlies arbeid for bred borgerlig samling led nederlag allerede ved stortingsvalget 1912, der Venstre fikk rent flertall etter antall mandater. Det var især på landsbygda at partiet var gått tilbake; Høyre var redusert til så å si å være bare et byparti på Østlandet. Valgresultatet ga da også «agrar-Høyre» (eller «bygde-Høyre»), som Bratlie tilhørte, vind i seilene internt i partiet, selv om valgresultatet viste noe annet. Den liberalkonservative reformpolitikken fra Fredrik Stang d.y. hadde tydeligvis ikke falt i god jord hos folk flest. Det ble reist krav om en mer aktiv landbrukspolitikk, og en beskyttelse av landbruksområdene mot industrialiseringen. Bratlies avgang var allikevel uunngåelig, og da Stortinget kom sammen på nyåret 1913, søkte Bratlies regjering avskjed og overlot makten til Gunnar Knudsens andre regjering. Han ble senere gjenvalgt til Stortinget for perioden 1916–1918. Bratlie fortsatte som Høyres formann frem til 1919, og han var ikke blitt foreslått til gjenvalg til Stortinget året før. Han ble etterfulgt av Otto B. Halvorsen som partiformann. I 1925 deltok Bratlie i dannelsen av Fedrelandslaget, og han var styremedlem i lagets mest aktive periode. Utmerkelser. Bratlie ble i 1895 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1910 ble han forfremmet til kommandør med stjerne «for militær og statsborgerlig fortjeneste». Han mottok også 7. juni-medaljen. Bratlie var kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen, kommandør av 1. klasse av Vasaordenen og ridder av 1. klasse av Sverdordenen. Forsvarets militærgeografiske tjeneste. Forsvarets militærgeografiske tjeneste (FMGT) er Forsvarets fagmyndighet og forvalter av kart og geografisk informasjon. FMGTs oppgave er å skaffe til veie tidsriktig geografisk informasjon til støtte for forsvaret av Norge og til norske avdelinger i internasjonal tjeneste. FMGT var tidligere en selvstendig administrert avdeling, direkte underlagt forsvarssjefen, men rapporterte til sjefen for Etterretningstjenesten. De hadde i 2003 29 faste og to midlertidige stillinger. FMGT ble fra 1. august 2009 underlagt Sjef Etterretningstjenesten (). Sosiolekt. Sosiolekter er varianter av samme dialekt – innenfor det samme geografiske område. Sosiolektene bestemmes i utgangspunktet av sosial tilhørighet, status og kjønn. Innenfor ett og samme dialektområde kan ulike grupper av befolkningen snakke forskjellig. En dialekt kan romme ulike sosiolekter. En sosiolekt er en variant av den lokale dialekten som farges av brukerens sosiale status, alder, kjønn, utdanning eller yrke. Noen sosiolekter kan oppfattes som «finere» og mer «riktige» enn andre. Gjennom dialekten og sosiolekten kan vi signalisere til andre hvor vi hører hjemme – geografisk og sosialt. Talemålet vårt sier noe om vår egen identitet og bakgrunn. Barn som leker sammen med barn med andre sosiolekter enn hjemmespråket, vil ikke sjelden bli «tospråklige», med språkskillet nær hjemmeinngangen. Wollert Konow (1847–1932). Wollert Konow (født 24. mai 1847 i Bergen, død 25. oktober 1932) var en norsk politiker og gårdbruker. Konow var sjef for Indredepartementet 1891–1893, på tale som utenriksminister i 1913 og sentral radikaler gjennom flere tiår. Han var i 1891 opphavsmann til Skarnes-linjen. Konow var meget skeptisk til diplomatiet. I 1906 ville han helst ha en enhetstjeneste, der diplomati, konsulatvesen og ministerium var samordnet. Resten av Venstre gikk imot dette radikale kravet og viste blant annet til at Sverige fortsatt holdt departement, konsulatvesen og diplomati adskilt. Svenskene begynte imidlertid å legge om allerede samme år, og etter den store reformen i 1922 innførte også Norge enhetstjeneste. I politisk sammenheng blir han ofte referert til som "Wollert Konow (H)" eller "Wollert Konow (KH)". «K» står for "Konow" og «H» for "Hedemarken". Han representerte Hedemarkens amt på Stortinget. Bokstavene blir satt til for å skille ham fra fetteren, politikeren Wollert Konow (SB). SB står for Søndre Bergenhus. Fetteren var statsminister 1910–1912. Den prøyssiske konsul fra 1806 av, August Konow (1780–1873), som i 1824 ville ha Stortinget til å presse på for å få flere nordmenn utnevnt til diplomater og konsuler, var deres felles farfars bror. Konow ble tildelt 7. juni-medaljen. Skarnes-linjen. Skytterhuset på Skarnes var åstedet da Wollert Konow, etter all sannsynlighet inspirert av Sigurd Ibsen (1859–1930), under valgkampen 1891 erklærte at Venstre skulle utnevne en norsk utenriksminister uten å gå veien om grunnlovsendring. ”Skarnes-linjen” ble for radikalt valgflesk for Venstre i posisjon. Fokuset skiftet til konsulatsaken, men Ibsen fortsatte arbeidet for eget utenriksministerium ved noen år senere å påbegynne den lange marsjen gjennom institusjonene. Magnus Lagabøte. Magnus Lagabøte (Magnus IV Håkonsson) (født 1. mai 1238, død 9. mai 1280) var konge av Norge i perioden 1263 – 1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, begge konger. Magnus var nesteldste sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skuledatter. Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64. Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergens-traktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken. Kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold. Ny utenrikspolitikk. Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 ("se Perth-traktaten") oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen. Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel. Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander III av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning. «Lovforbedreren». Tilnavnet «Lagabøte», det vil si «Lovforbedreren», fikk han fordi han «bøtte» på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene. Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett. Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier. Hindringer i Norden. Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram. Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278. Nyvinninger. Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp. Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod. Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger. Framsiden og baksiden av kong Magnus Håkonsons segl fra 1265. Tegning i Rigsarkivet i København, 860, Håndskriftssamlingen I, Terkel Klevenfeldt (1710–1777), Dokumenter vedr adelige familier, pakke 48. Magnus dør. I mai 1280 dør den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren er Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket. Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet. Sturla Þórðarson forfattet den,men dessverre er den kun bevart i brudstykker i Flateyjarbók. Eksterne lenker. Magnus 06 Eirik II Magnusson. Eirik II Magnusson (født 1268, død 15. juli 1299) var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade og siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre, som besto av rikets baroner og hans mor Ingeborg. Formynderstyret kom i en hard strid med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde selv ingen part i konflikten, men fikk likevel knyttet til seg det nedsettende tilnavnet «prestehater». Framsiden og baksiden av Eirik Magnussons segl fra 1298. Tegning i Rigsarkivet i København, 860, Håndskriftssamlingen I, Terkel Klevenfeldt (1710–1777), Dokumenter vedr adelige familier, pakke 48. Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander III av Skottland. De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel. Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen. Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene. Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat. Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon. Stamtavle. Eirik 02 Østlandet. Østlandet er den østlige landsdelen i Sør-Norge og en av fem landsdeler i Norge. Landsdelen omfatter hele 8 av landets 19 fylker. Østlandet har til sammen 2 492 630 innbyggere (1. oktober 2011) og 94 578 kvadratkilometer, hvilket utgjør 50,1 % av Norges befolkning og 29,2 % av arealet i fastlands-Norge. Befolkningstettheten er 26,4 innbyggere pr kvadratkilometer. Østlandets andel av Norges befolkning er nå på sitt historisk høyeste nivå, det laveste nivået var 44,6 % i 1845. Østlandet hadde 58,7 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009. Veksten var konsentrert om Oslo og Akershus som til sammen hadde 23,0 % av befolkningen i Norge, og hele 41,2 % av landets befolkningsvekst. Til sammenligning hadde de resterende Østlandsfylkene til sammen 27,0 % av befolkningen og bare 17,6 % av befolkningsveksten i perioden. 15,5 % av befolkningen var per 1. januar 2011 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarte 380 724 mennesker. Disse utgjorde 63,4 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bodde 48,2 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen. Østlandet består av 142 kommuner og har til sammen 37 byer, inklusive landets hovedstad og største by, Oslo. De åtte østlandsfylkene har en verdiskapning på 744 mrd kroner i året (2006), 53,3% av Norges totale verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger i landsdelen er 360.883 kroner, litt over landsgjennomsnittet på 336.667 kroner (2006). Oslo fylke skiller seg imidlertid ut med en BNP per innbygger på 635.107 kroner. Østlandssamarbeidet er et organisert samarbeid mellom de åtte fylkene i landsdelen som fokuserer på områdene regional utvikling og samferdsel, kompetanse og internasjonalt samarbeid. De fire andre landsdelene i Norge er Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Historikk. Inndelingen av landsdelen i kystdistrikter og innlandsdistrikter har tradisjoner helt tilbake til Vikingtiden da man omtalte kystområdene som Viken (derav muligens benevnelsen vikinger) og områdene nord for Oslofjorden som Opplandene. De vestlige innlandsområdene (Valdres og Hallingdal) tilhørte lenge Vestlandet og Gulatingets virkeområde, mens områdene i Viken soknet til Borgartinget og Opplandene til Eidsivatinget. Det vi i dag kaller for landsdelen Østlandet var altså tidligere regnet som to landsdeler, med to forskjellige domsmyndighetsområder. I inndelingen av Norge som er gjort i Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-årene er denne tenkemåten i bruk. Her er Norge delt i tre hoveddeler: Kystdistrikt (Maritima), Oppland (Montana) samt Finnmark. Det er usikkert når Østlandet begynte å bli assosiert med landet som ble omtalt som Norðrvegr, ettersom denne landsdelen frem til 1000-tallet oftest var de danske kongenes skatteland («Viken»). Men dette gjaldt ganske sikkert ikke Opplandene (det indre Østland) som alt hadde egne selvstyrte småkongeriker uten særlig dansk innflytelse. Østlandets geografi. På Østlandet finner vi det høyeste fjellområdet i landet, som hevet ved den kaledonske fjellkjedefolding. Landskapet er gjennomskåret av nær nord-sørgående U-daler som ble utformet i siste istid. Terrenget faller også fra nord til sør ned til lavlandet i Stor-Osloregionen og områdene på begge sider av Oslofjorden. Østlandet har mange fjordsjøer som er utformet av isbreer under siste istid, slik som Mjøsa, Randsfjorden, Krøderen, Sperillen, Gjende og Bygdin. Elvene følger lange, velutviklede dalfører med mange sidegrener, og elveløpet er ofte meandrerende. Sideelvene har sitt utløp fra fjellvidder der de har slake, meandrerende løp før de faller bratt ned i hoveddalen. Distrikter på Østlandet. Se også: Distrikter i Norge. Byer på Østlandet. Se også: Liste over norske byer. Tettsteder på Østlandet. ! Tettsted !! Innbyggere !! Tettstedet er i følgende kommunner De 55 neste med over 2000 innbyggere () er: Spydeberg ()Jaren ()Lierbyen ()Jevnaker ()Sørumsand ()Rakkestad ()Eidsvoll ()Moelv ()Svelvik ()Årnes ()Flateby ()Vear ()Togrenda ()Sætre ()Ytre Enebakk ()Rjukan ()Røyken ()Vestfossen ()Tofte ()Maura ()Stokke ()Åsgårdstrand ()Vikersund ()Bø ()Dokka ()Gol ()Aursmoen ()Bjørkelangen ()Aulifeltet ()Ulefoss ()Løten ()Stange ()Teigebyen ()Lervik ()Ryggebyen ()Vinstra ()Tynset ()Grønlund ()Innbygda ()Geilo ()Ål ()Tjøme ()Selvik ()Skarnes ()Sem ()Bergsåsen ()Fagerstrand ()Nesbyen ()Spetalen ()Årøysund ()Vang ()Hov ()Rena ()Skjeberg ()Kapp () Politikk. Mandatfordelingen er i tabellen angitt som distriktsmandater + utjevningsmandater. Otto Blehr. Otto Albert Blehr (født 17. februar 1847 på Sanderud i Stange, død 13. juli 1927) var en norsk jurist og politiker (Venstre). Blehr ble cand.jur. i 1871, og arbeidet deretter blant annet for Bergens Tidende. Han bosatte seg i Nordre Bergenhus amt ("Sogn og Fjordane") fra 1872, som fullmektig og vikar for sorenskriveren i Nordfjord, Ole Richter. Fra 1877 drev han egen advokatpraksis i Lærdal. Det startet han to aviser (Fjordenes Blad og Sogns Tidend) og var ordfører. Han var lagmann i Hålogaland 1889-93 og i Kristiania fra 1893. Han var stortingsmann for Nordre Bergenhus amt fra 1883 til 1888, for Nordland fra 1895 til 1900. Som tingmann var han blant Venstres fremste menn, og sto sentral i riksrettsaken mot regjeringen Selmer i 1884. Han var medlem av regjeringen som Statsminister i den norske statsrådsavdelingen i Stockholm fra 1891 til 1893, og igjen fra 1898 til 1902. Han var Norges statsminister fra 21. april 1902 til 22. oktober 1903. Han arbeidet deretter som stiftsamtmann i Kristiania fra 1905 til 1917, var norsk delegat til Folkeforbundet 1920 og 1922–1925, og gjorde et comeback som statsminister fra 1921 til 1923 Kongen utnevnte 7. november 1898 Blehr til storkors av St. Olavs Orden «for statsborgerlig og embetsfortjeneste». Otto Blehr var medlem i Christiania Schakselskap og fra norsk Skakblad (1906–08) ble det skrevet om sjakkspillere før 1884 at Statsminister Blehr ble ansett for å være Norges flinkeste sjakkspiller. Han var gift med kvinnesaksforkjemperen Randi Blehr og var far til Eivind Blehr. Han var også onkel til Dagny Juel. Håkon VI Magnusson. Håkon VI Magnusson (født 1340, død 1380) var konge av Norge i perioden 1355–1380, av Sverige 1362–1364, og er regnet som den siste kongen av det gammelnorske kongedømmet. Håkon var sønn av den norsk-svenske kongen Magnus VII og vokste opp i Norge. Han ble hyllet som norsk konge i 1343–44, mens Magnus' eldste sønn, Erik, skulle arve Sverige når Magnus døde. Håkon tiltrådte som myndig konge i 1355, men Magnus beholdt deler av Norge under sitt styre, blant landet på begge sider av Oslofjorden. I Sverige gjorde Erik opprør mot Magnus i 1356 og landet ble delt mellom far og sønn i 1357. Erik døde allerede i 1359, og i 1362 ble Håkon også valgt til svensk konge. Etter en kort strid valgte Magnus og Håkon å regjere Sverige sammen slik de alt gjorde i Norge. I 1364 ble imidlertid begge avsatt som svenske konger til fordel for Magnus' fetter Albrekt av Mecklenburg. Deler av Vest-Sverige og en betydelig andel av det svenske aristokratiet holdt imidlertid fast på Magnus og Håkon og de to ga aldri opp kravet på hele Sverige. Forholdet mellom Norge og Sverige var i hele resten av Håkons regjeringstid preget av krig og konflikter. I 1371 ledet Håkon et stort felttog fra Norge og helt fram til Stockholm der han oppnådde å få satt Magnus fri etter seks års fangenskap. Håkon VI Magnusson var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag. Deres eneste barn, Olav, ble valgt til dansk konge i 1376 og arvet Norge etter faren i 1380. Olav IVs regjering innledet 433 år med dansk-norsk union. Stamtavle. Håkon 06 Fellesoperativt hovedkvarter. Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) var det norske Forsvarets sentrale fellesoperative kommando, med ansvar for å planlegge og lede norske operasjoner i inn- og utland i fred, krise og krig. FOHK ble lagt ned 1. august 2009 og erstattet av Forsvarets operative hovedkvarter. Underliggende enheter: Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) var underlagt FOHK. LDKN var lokalisert på Reitan utenfor Bodø. FOHK var samlokalisert med NATOs treningssenter Joint Warfare Centre på Jåttå ved Stavanger. Øretinget. Øreting eller Øyrating var et tingsted i Trøndelag, lokalisert på Øra ved utløpet av Nidelva og ved Lade i nåværende Trondheim by. Her rådde Trøndelagen, den region hvor trøndernes lov rådde. Harald Hårfagre gjorde Lade gård i Strinda til kongsgård. Det ble sagt at «her var landets rette kraft og styrke», noe som senere ble markert ved at "kun" den som ble hyllet på Øreting kunne anses for å være Norges rettmessige konge. I motsetningen til Østlandet, et samfunn delt av mindre deler, hver med sin uavhengige småkonge, var de trønderske fylkene langs Trondheimsfjorden i historisk tid bundet sammen til et større, mer organisert samfunn tilnærmet en bonderepublikk. Trøndelag besto av åtte småfylker som var delt mellom de 4 inntrønderske og de 4 uttrønderske fylker, se nedenfor. Hvert fylke fra munningen av fjorden ved Agdenes og innover hadde hver sine høvdinger og hvert fylke hadde antakelig flere enn ett kultsted enn si ting. De trønderske fylkene. Uttrøndernes tingsted var på Øra ved Nidelvosen og Lade gård. Lade er avledet fra lasteplass, opplagssted eller markedssted. Inntrønderne holdt sitt tilsvarende ting ved Mære i Sparbu. Etter hvert ble denne sammenslutningen utvidet og uttrønderne og inntrønderne sluttet seg sammen til ett lovforbund, og Øreting ble da felles for hele Trøndelag. Hyllet Norges konge. Deretter ser det gamle tingstedet til å miste sin betydning før det i våre dager igjen får symbolsk verdi ved at det norske kongehuset drar til Trondheim og Nidarosdomen, enten for å bli salvet eller for å gifte seg. Den europeiske unions historie. Den europeiske unions historie omhandler dannelsen av den europeiske økonomiske- og politiske union, fra slutten av andre verdenskrig frem til i dag. Etterkrigstiden. I kjølvannet av andre verdenskrig lå store deler av Europa ruin. Tapet av menneskeliv under krigen hadde klart vært størst på det europeiske kontinentet. Etter grusomhetene som blant annet Holocaust og bombingen av Nagasaki og Hiroshima førte med seg var det et sterkt ønske om å sørge for at slike grusomheter aldri kunne hende igjen, spesielt med tanke på at man under krigen hadde blitt i stand til å utvikle atomvåpen. I 1946 uttalte den britiske statsministeren Winston Churchill under en tale ved universitetet i Zürich et ønske om å etablere et «Europas forente stater». I sin tale beskrev han flere steg mot en europeisk geopolitisk føderasjon, hvor det første steget ville være å etablere et europeisk råd. I 1949 ble Det europeiske råd, som Churchill skisserte, en realitet. De første skritt mot et føderalt samlet Europa ble imidlertid tatt i 1948 under Haag-kongressen. Delegater fra flere europeiske land, USA og Canada var samlet for å drøfte mulighetene for europeisk politisk samarbeid. Dette gav startskuddet for Europa-bevegelsen og Europa-colleget, men skapte samtidig en splittelse mellom unionister (som stilte seg kritiske til å avstå suverenitet) og føderalister. I 1948 ble også Brussel-traktaten underskrevet, hvor man etablerte forsvarsalliansen Den vesteuropeiske union, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Italia og Benelux-landene. Avtalen var en utvidelse av den Anglo-franske militærpakten fra 1947 (Dunkerque-traktaten), og hadde som mål å hundre Vest-Europa fra å falle under kommunistisk styre. Året etter ble NATO etablert; en forsvarsallianse som omfattet Brussel-traktatlandene, så vel som Canada, Danmark, Island, Italia, Norge, Portugal og USA. Videre integrasjon i NATO, hvor man ønsket å inkludere Vest-Tyskland ble fort et viktig tema som et resultat av den første sovjetiske atombombesprengingen, og Koreakrigens utbrudd. Kart over Monnet-planens forslag fra 1946. Ruhr-området skulle utvides mot den nederlandske grensen ved å innlemme deler av Rhinland. Hele territoriet skulle underlegges fransk kontroll. Det ble i 1948 også skissert en plan for en skandinavisk forsvarsunion mellom Norge, Sverige og Danmark, men planen ble lagt på is som et resultat av at Norge og Danmark gikk inn i NATO året etter. Likevel ble det etablert en skandinavisk komité for økonomisk samarbeid, som førte til en tollunion under det nordiske råd, som holdt sitt første møte i 1953. En liknende union ble også etablert mellom Benelux-landene. Allerede siden krigen hadde Belgia, Nederland og Luxembourg hatt en tollunion, som i sin tør førte ti en økonomisk union i 1960. Kull og stål. Siden 1947 hadde Ruhr-området og Saarland vært et fransk protektorat, med bakgrunn i Monnet-planen. Denne planen gikk ut på å umuliggjøre en tysk militær re-opprusting ved å ta kontroll over landets viktigste kullområder. Dette ville gi Frankrike et sterkt løft i sin industriproduksjon på bekostning av Tyskland. Den franske statsministeren, og senere utenriksministeren Robert Schuman ønsket imidlertid å styre fransk politikk ovenfor Tyskland vekk fra en gaullistisk tilnærming. Dette førte til opprettelsen av den internasjonale Ruhr-autoriteten i 1949. Schumandeklarasjonen 9. mai 1950 (som senere ble kjent som Europadagen) markerte startskuddet for dagens europeiske union. Da som utenriksminister presenterte Schuman en plan om å etablere et overstatlig organ som skulle kontrollere tysk-fransk kull- og stålproduksjon. Deltakelse i dette fellesskapet, som skulle inkludere et felles marked skulle være åpent også for andre europeiske land. Målet med fellesskapet var tredelt: Ved å legge produksjon og handel under en overstatlig myndighet umuliggjorde man en eventuell re-militarisering. (kull og stål var sentralt i datidens krigsindustri) Avtalen kunne videre legge et fundament for et øko-politisk samarbeid mellom Frankrike og Tyskland, som lenge hadde vært bitre fiender. Handel mellom landene av kull og stål kunne i siste rekke bidra til økonomisk vekst for begge partene. Schumandeklarasjonen førte til Paris-traktaten av 1951, hvor Vest-Tyskland og Frankrike, i tillegg til Italia og Benelux-landene gikk sammen om å danne Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Traktaten skisserte et indre felles marked for de seks landene, som ble etablert i 1953. De første institusjonene. Den høye myndighets hovedkontor i Luxembourg. De første institusjonene i EUs historie ble etablert gjennom Paris-traktaten. Hovedaktøren var fellesskapets høye myndighet (nå en del av Kommisjonen), med Jean Monnet som dets første president, og totalt ni representanter fra medlemslandene (to fra Frankrike og Vest-Tyskland, én fra resten) med sete i Luxembourg. Hvert enkelt lands regjeringer var representert gjennom Ministerrådet (nå den europeiske unions råd), hvori presidentskapet roterte mellom medlemslandene hver tredje måned. Ministerrådets mål var å harmonisere medlemslandenes politikk med hva som ble bestemt i den høye myndighet, samtidig som å være et forum for dialog mellom statenes styresmakter og den høye myndighet. Sammenliknet med dagens råd hadde Ministerrådet dermed begrenset makt ettersom den høye myndighet kun kontrollerte saker som omhandlet kull og stål. Europaparlamentet (EP) ble òg opprettet gjennom Paris-traktaten, og hadde i utgangspunktet 78 representanter. Disse skulle være representanter fra medlemslandenes egne parlamenter, eller direkte valgt. I midlertid var det i praksis kun representanter fra nasjonale parlamenter som satt i EP, ettersom direkte valg ikke ble gjennomført før i 1979. Det ble også opprettet en domstol bestående av sju dommere utnevnt av medlemslandenes regjeringer i tillegg til to advocates general, hvis oppgave var å overvåke at kull- og stålfellesskapets lovverk ble fulgt. I tillegg ble det etablert en sosial og økonomisk komité, som representerte produsenter, arbeidere, konsumenter og forhandlere innenfor kull- og stålsektoren. Etablering av nye fellesskap. Den franske politikeren René Pleven foreslo i 1950 en pan-europeisk forsvarsstyrke, som svar på USAs ønske om re-militarisering av Vest-Tyskland. Avtalen om å etablere det europeiske forsvarsfellesskapet ble underskrevet i 1952, og skulle omhandle landene som tok del i kull- og stålfellesskapet. Pleven-planen blir imidlertid forkastet etter at forslaget blir nedstemt i den franske nasjonalforsamlingen, og forhandlingene grunnstøtter i 1954. Året etter at planen grunnstøtter går Vest-Tyskland inn i NATO. Som et resultat av Pleven-planens feiling velger man å opprette Den vesteuropeiske union i 1954. Unionen omfatter EKSF-medlemmene i tillegg til Storbritannia. Den vesteuropeiske union var imidlertid ikke ment for å skape et felles overstatlig forsvar slik som pleven-planen, men heller å hindre kommunistisk innflytelse på Vest-Europa, samt å stimulere til økonomisk re-stabilisering gjennom mellomstatlig samarbeid. Utenriksministrene i EKSFs medlemsland møttes i 1955 i Messina for å utnevne en ny president i den høye myndighet. Under konferansen kom man frem til at det var nødvendig å opprette felles institusjoner og et felles marked for å nå målet om tettere europeisk integrasjon. Det var et generelt ønske på politisk nivå om å koble nasjonale økonomier tettere sammen for å øke samordningen mellom medlemslandene. Under Messina-konferansen ble det satt ned en komité ledet av den belgiske utenriksministeren Paul-Henri Spaak. Komiteen kom frem til at det var ønskelig å opprette et europeisk økonomisk fellesskap og et atomenergifellesskap. Spaak-komiteens rapport ble godkjent under toppmøtet i Venezia i 1957, og ble et forhandlingsgrunnlag for medlemslandene for videre europeisk integrasjon. Roma-traktaten. Etter at Spaak-rapporten ble ratifisert forhandlet medlemsstatene seg frem til en avtale som ble signert den 25. mars 1957, hvor man gikk inn for å danne Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) og Euratom. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1958. EØF-traktaten inneholdt bestemmelser for å opprette en tollunion og en felles politikk ovenfor blant annet handel, transport og konkurranse. Målet var å danne et felles marked med fri bevegelser av varer, tjenester, kapital og personer, som senere skulle bli kjent som de fire friheter. Etableringen av en felles europeisk landbrukspolitikk (CAP) var kanskje spesielt viktig. Dette ble fastslått under Stresa-konferansen i 1958, hvor man gikk inn for å innføre et system med garanterte priser til bønder. Med denne politikken ønsket man å favorisere varer fra europeiske produsenter innenfor det økonomiske fellesskapet. Målet var også å løse problemer de ulike statene hadde på sine innenriksmarkeder. Frankrike hadde for eksempel høy subsidiering av sitt landbruk, og led av overproduksjon. Tyskland derimot produserte ikke nok landbruksprodukter til eget forbruk, og var avhengige av import (hovedsakelig fra USA) for å brødfø egen befolkning. Samtidig ble det også opprettet nye institusjoner basert på de som allerede eksisterte innenfor EKSF. Disse var Parlamentet, Kommisjonen, Rådet og EF-domstolen. Det ble også opprettet en europeisk investeringsbank som skulle tilby lån for å fremme regional utvikling for å jevne ut regionale økonomiske ulikheter som for eksempel var særlig fremtredende mellom sør- og Nord-Italia. Suezkrisen i 1956, hvor den Anglo-franske kontrollen av Suezkanalen ble tapt til Egypt under Gamal Abdel Nasser var et sterkt økonomisk tilbakeslag ikke bare for Frankrike, men også for Storbritannia. Da britene trakk seg ut ble det på politisk nivå raskt klart at den internasjonale innflytelsessfæren hadde endret seg etter andre verdenskrig. Britene stod imidlertid utenfor EØF, og tettere integrasjon mellom de seks medlemslandene i EKSF som var traktatfestet i Roma truet den britiske økonomien med å seile akterut. Britene tok derfor initiativ til Stockholmkonvensjonen i 1960, hvor land som stod utenfor EØF skulle drøfte muligheten for å etablere en alternativ handelsorganisasjon. Resultatet ble opprettelsen av Den europeiske frihandelsorganisasjonen (EFTA) samme år mellom Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike. EFTAs mål var å skape fri handel mellom medlemslandene, men til forskjell fra EØF skulle det ikke opprettes en tollunion eller en felles handelspolitikk utad. Imidlertid gikk det ikke mer enn halvannet år før Storbritannia gikk bort fra EFTA, og heller søkte EF-medlemskap. Land som Irland, Danmark og Norge valgte samtidig også å søke medlemskap i EF, ettersom Storbritannia som initiativtaker og en viktig handelspartner ønsket å tre ut. De fire landene leverte sin EF-søknad i august 1961. Gaullisme. I mai 1958 kollapser Frankrikes fjerde republikk under René Coty. Etter en folkeavstemming i september samme år opprettes den femte republikken, og Charles de Gaulle utnevnes som ny president to måneder senere. Dette skulle prege den europeiske integrasjonsprosessen gjennom hele 60-tallet. De Gaulle hadde en mer nasjonalistisk tilnærming til integrasjonsspørsmålet, og foretrakk mellomstatlig integrasjon ovenfor overstatlige institusjoner. Som et resultat av dette politikkskiftet initierte franskmennene i 1961 Fouchet-planen, utviklet av Frankrikes ambassadør til Danmark Christian Fouchet, med hjelp fra de Gaulle. Planen gikk ut på å opprette et system av regelmessige møter mellom statsledere og regjeringer for å igangsette et mellomstatlig samarbeid innenfor blant annet politikk, økonomi, kultur og forsvar. Planen anbefalte å peke ut en rådgivende forsamling utpekt av EFs nasjonalforsamlinger, og en kommisjon bestående av utenrikstjenestemenn. Planen ble nedstemt av Nederland med støtte fra Belgia og Luxembourg i 1962, da de mindre medlemslandene fryktet den ville føre til at EF utviklet seg til en tysk-fransk hegemonimakt. Året etter, i 1963 legger Frankrike ned veto mot britisk medlemskap i EF. Bakgrunnen for dette kan til dels tilskrives uheldige omstendigheter. De Gaulle var sterkt kritisk til amerikansk innflytelse i den europeiske integrasjonsprosessen, og også mistenksom ovenfor britene, da han mente de ville fungere som USAs forlengede arm inn i fellesskapet. I desember 1962 inngikk USA og Storbritannia en avtale i Nassau om at amerikanerne skulle tilby rakettsystemer til britenes atomvåpenprogram. De Gaulle var i motsetning til britene kritisk til et NATO drevet etter amerikanske ønsker, og så problematisk på at en stor nasjon som Storbritannia skulle få innflytelse i EF. Britene var også sterkt knyttet opp mot Samveldet av nasjoner, og hadde en landbrukspolitikk som var lite forenelige med CAP, noe britene selv også så som et problem under forhandlingene om medlemskap. Samtidig førte de Gaulles tid som fransk president også til store skritt mot tettere europeisk forening. I kjølvannet av vetoet mot Storbritannia signerer de Gaulle og den tyske kansleren Konrad Adenauer Elysée-traktaten. EKSF hadde løst Saarland-konflikten, som nå igjen var under tysk kontroll. Traktaten tilrettela dessuten for samarbeid mellom Frankrike og Tyskland på flere punkter. Det skulle organiseres regelmessige møter mellom landenes utenriksministre, og det ble også initiert samarbeid innenfor forsvar, sikkerhet og utdanning. Et av de største tilbakestegene for integrasjonsprosessen gjennom 60-tallet forløpte seg over sju måneder mellom juni og desember 1965, kjent som den tomme stols krise. I denne perioden nektet Frankrike, på initiativ av de Gaulle å ta del i møter i Rådet. Bakgrunnen var blant annet uoverensstemmelser i forhold til hvordan CAP skulle finansieres. Frem til den tomme stols krise var bøndenes garanterte priser finansiert av nasjonale bidrag, men denne ordningen skulle erstattes ved å bruke tollfortjenestene fellesskapet tjente ved import av varer fra tredjeland. Denne tollen skulle EF stå for, og gjøre CAP gjennomførbart gjennom egne midler. Frankrike var imidlertid urolige for at dette ville gi Europaparlamentet økt budsjettmyndighet på bekostning av nasjonale parlamenter. Den viktigste grunnen til den tomme stols krise tilskrives imidlertid ofte uenighetene knyttet til bruk av kvalifiserende flertallsvotering. (QMV) De øvrige EF-landene ønsket å innføre dette fremfor enstemmighetsplikt på enkelte områder i Rådet, og skulle være implementert i den siste etappen mot en felles tollunion som var planlagt å tre i kraft ved inngangen til 1966. Frankrike gjorde det klart at de ikke ville returnere til rådet før de øvrige medlemslandene aksepterte at Rådet ikke kunne tvinge politikk på medlemsland. Løsningen på krisen ble kjent som Luxembourg-kompromisset, hvor man inngikk en uoffisiell avtale om at medlemslandene fortsatt skulle ha vetorett i saker som var av særlig nasjonal interesse for en medlemstat. Det franske vetoet mot britisk medlemskap i EF i 1963 førte til at ingen av søkerlandene gikk inn i fellesskapet. Danmark, Irland, Norge og Storbritannia leverte derfor inn en andre søknad i mai 1967, hvor Frankrike fem måneder senere igjen legger ned veto mot britene. I april 1969 går imidlertid de Gaulle av som fransk president, og erstattes av Georges Pompidou. Toppmøtet i Haag. Pompidou gjorde det raskt klart at han ønsket å distansere seg fra gaullismen som hadde preget Frankrikes tilnærming til EF gjennom 60-tallet. Under toppmøtet i Haag i desember 1969 ønsket han å diskutere mulighetene for en utvidelse av EF, og kom frem til at man skulle gjenoppta forhandlingene med søkerlandene. De fire landene valgte dermed å re-initiere sine søknader. Man ble videre enige om å se på muligheten på å etablere et sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid gjennom dialog mellom medlemslandenes utenriksministre. Første forsøk på en økonomisk og monetær union. Kort tid etter at EFs tollunion var ferdigstilt i juli 1968, 18 måneder før planen, legges Barre-memorandumet frem. Den franske kommisjonæren Raymond Barre presenterte en plan for å etablere en økonomisk og monetær union mellom medlemslandene, for å bidra til enda tettere integrasjon. Memorandumet følges opp av Werner-planen, initiert av den luxembourgske stats- og finansministeren Pierre Werner. Det ble nedsatt en komité som skulle legge frem en plan for å oppnå en økonomisk og monetær union innen 1980. Rapporten ble lagt frem i 1970, og innebar en tredelt prosess hvor man blant annet skulle redusere fluktuasjoner mellom de europeiske valutaene for å stimulere til økt handel på det indre markedet. Werner-planen ble imidlertid aldri gjennomført. I 1970 økte Frankrike prisen på gulleksport, og året etter fjernet USA den faste vekslingskursen mellom dollar og gull. Dette førte til avviklingen av Bretton Woods-systemet, som siden opprettelsen i 1944 hadde styrt det finansielle samvirket mellom verdens industriland innenfor finans- og valutaforhold. Jom Kippur-krigen i 1973, som ledet til oljekrisen hvor OPEC-landene firedoblet oljeprisen skapte dessuten stor markedsuro som satte en stopper for Werner-planen allerede i første fase. For å redusere fluktuasjonene mellom de europeiske valutaene innførte man en ny vekslingskursmekanisme – valutaslangen, hvor det ble satt et bunn- og taknivå for hvor mye valutakursene kunne svinge. Oljekrisen førte blant annet til at franske franc lå langt utenfor det slangemodellen tillot, og med dette stagnerte hele planen. Den første utvidelsen. Danmark, Irland, Norge og Storbritannias søkeprosess var mer eller mindre ferdig i 1972. Det ble holdt folkeavstemminger i de fire landene i forbindelse med å tre inn i EF høsten og vinteren 1972. I alle landene unntatt Norge var befolkningen for medlemskap. Danmark, Irland og Storbritannia tredde inn i fellesskapet med virkning fra 1. januar 1973. Eurosklerose. 70-tallet var i grove trekk preget av at den europeiske integrasjonsprosessen sakket akterut. Det var relativt liten fremgang innenfor feltet grunnet mangel på konkrete tiltak og feilede planer, som Werner-planen. Videre var det politiske fokuset i stor grad nasjonalt, og problemer den internasjonale konteksten skapte ble derfor forsøkt løst innenfor hver enkelt stat i stedet for innen EF. Dette hadde til dels bakgrunn i manglende tillitt til Kommisjonen, spesielt fra Frankrike, som mente de var ute av stand til å løse problemene fellesskapet stod ovenfor. Utover mangel på integrasjon på 70-tallet var tiåret også preget av en stagnasjon av den europeiske økonomien. Mot slutten av tiåret ble det imidlertid igangsatt tiltak for å gjenoppta integrasjonsprosessen. Under toppmøtet i Brussel i 1978 ble Rådet enige om å etablere et valutasamarbeid – Det europeiske monetære system (EMS). Etter valutaslangens kollaps så man nødvendigheten i å etablere et system som kontrollerte uønskede fluktuasjoner mellom de europeiske valutaene. Den europeiske vekslingsmekanismen (ERM) ble derfor innført i 1979, hvor medlemslandene forpliktet seg å ikke la sine nasjonale valutaer svinge mer enn 2,25 % i begge retninger i forhold til hverandre. Det ble også opprettet en kunstig valutaenhet (ECU) til bruk i tekniske beregninger. Deltakelse i EMS var imidlertid frivillig, og ved opprettelsen valgte Storbritannia å stå utenfor. EMS hadde som mål å forene valutaene som tok del i EFs felles marked, og det var også et nytt forsiktig steg mot en felles monetær union – et prosjekt som hadde feilet under Werner-planen. I 1979 fikk man også innført direkte valg i Europaparlamentet. Dette var fastslått som et mål allerede i Roma-traktaten, som slo fast at representantene skulle velges av fellesskapets befolkning i et allment valg. Frem til 1979 var alle EPs representanter hentet fra fellesskapets nasjonale parlamenter. Første steg mot en europeisk union. I 1975 la den belgiske statsministeren Leo Tindemans frem en rapport på oppdrag fra Rådet, hvor han befattet seg med tanken om sentrale komponenter innenfor en mulig europeisk union. Rapporten tok også for seg hvordan EF i fremtiden kunne integreres tettere, og konkluderte med at en sterkere satsing på en felles utenrikspolitikk samt å innføre direkte valg i Europaparlamentet var viktige steg mot dette. Selv om Tindemans-rapporten ikke fikk noen spesiell virkning på kort sikt ble mange av tiltakene den skisserte gjennomført. Nye demokratier. Da militærregimet som kontrollerte Hellas kollapset i 1974 og landet gikk tilbake til demokratiet søkte grekerne raskt mot EF. I juni 1975 blir søknaden overlevert, og forhandlingene i Brussel ble satt i gang året etter. I 1975 dør også general Franco, som markerer slutten på Spania som en totalitær stat, med re-innsettelsen av kong Juan Carlos som statsoverhode. Nellikrevolusjonen i 1974 fører også Portugal vekk fra diktatur, og gjennom PREC faller "Estado novo" til fordel for demokratiet. Spania og Portugal søker også EF-medlemskap kort tid etter revolusjonene; Portugal i mars 1977 og Spania i juli samme år etter landets første frie valg etter Franco-æraen. Kontrastene mellom de etablerte EF-landene og de nye demokratiene var imidlertid store, både innenfor økonomi, infrastruktur og levekår. Det var derfor flere problemer knyttet opp mot en middelhavsutvidelse av EF. De tre landene hadde til sammen en befolkning på omkring 60 millioner relativt fatte innbyggere, og å igangsette regionale økonomiske investeringer for å jevne ut sosiale ulikheter mellom sør og nord ville være kostbart for EF. Spesielt betent var også utvidelsen i forhold til CAP. Økonomien i Hellas, Portugal og Spania (spesielt sistnevnte) var i mye større grad sentralisert rundt landbruk enn i de mer industrialiserte sentraleuropeiske landene. Sammenliknet med Frankrike og Tyskland var disse dessuten lavinntektsland, som ville skape sterk konkurranse mot de etablerte EF-landene på jordbruksvarer. Dette førte til at forhandlingene om medlemskap ble langvarige. Hellas ble tatt opp som medlem i 1981, og Portugal og Spania så sent som i 1986. Sikkerhetspolitikk. Begynnelsen av 80-tallet var på europeisk nivå preget av sikkerhetsspørsmål i kjølvannet av den sovjetiske invasjonen i Afghanistan i 1979. I 1981 ble Genscher-Colombo-initiativet lagt frem, som var et forslag for å utvide EPCs påvirkningssfære til også å inkludere sikkerhet og forsvar. EPC, som hadde blitt til i 1970 bygde hovedsakelig på uoffisielle avtaler mellom medlemslandenes utenriksministre innenfor politikk. Initiativet ble imidlertid forkastet til fordel for Den vesteuropeiske union, og EPC ble ikke revidert før under Maastricht-avtalen i 1992 med iverksettelsen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). Enhetsakten. I 1986 kom den første større revisjonen av Roma-traktaten. Enhetsakten ble signert i Luxembourg og Haag i 1986, og trådde i kraft 1. juli året etter. Med Enhetsakten ble EFs indre marked etablert, for å bøte på sterk misnøye i forbindelse med begrensninger på handel mellom medlemslandene. En kommisjon (Delors-kommisjonen) ble i forkant av avtalen satt ned for å finne ut hvordan forskjellene i regelverk og konkurransedyktighet mellom landene kunne jevnes ut. Videre gikk man inn for å fjerne de resterende handelsbarrierene mellom landene, og satte som mål at det indre marked skulle være ferdigstilt innen 1992. Som et ledd i å demokratisere EF ytterligere ble det også innført en samhandlingsreform ("co-desicion"), hvor beslutninger og lovverk på flere områder også måtte godkjennes i Europaparlamentet så vel som i Rådet. Nå som EPs representanter ble direkte valg var dette ment å bøte på det demokratiske underskuddet som hadde preget fellesskapet. Kvalifiserende flertallsvotering ble også innført på flere områder. 334 skvadron. de Havilland DH 98 Mosquito, i bruk ved 334 skvadron fra 1945 (1943) F-84 Thunderjet, i bruk fra 1951 F-86 Sabre, i bruk fra 1958 F-5 Freedom Fighter, i bruk fra 1967 F-104 Starfighter, i bruk fra 1973 F-16 Fighting Falcon, i bruk fra 1982 NH-90, i bruk fra 2007 334 skvadron er en helikopteravdeling i det norske Luftforsvaret. Skvadronen ble opprettet i Storbritannia i 1943, Den er nå stasjonert på Sola i Rogaland som base for fregatthelikoptere. I Storbritannia. 334 skvadrons historie føres tilbake til andre verdenskrig da den begynte sitt liv den 10. mai 1943 på Leuchars i Skottland som en B-ving eller Mosquitovingen til 333 (N) Squadron da denne ble tildelt de Havilland DH 98 Mosquito og Bristol Beaufighters i tillegg til sine Catalina sjøfly. I september 1944 ble 333s B-ving overført til Banff Strike Wing utenfor Moray Firth. Fra oktober var vingen en ren Mosquitoving, idet Beaufighterne ble overført til Dallachy. Vingens oppdrag var først og fremst rekognosering langs Norges vestkyst, angrep mot tysk båttrafikk og å gi torpedobombere dekning mot tyske jagerfly. Vingen hadde store tap, og mistet 22 Mosquitos. Forsommeren 1945 ble 333s B-ving utskilt som egen skvadron. I Norge. 334 skvadron ble overført til Norge og etablert på Gardermoen den 22. juni 1945. Den 3. mai 1947 ble skvadronen nedlagt på grunn av den vanskelige personellsituasjon etter krigen. Den ble imidlertid reaktivert etter et år, den 1. juni 1948. Den 14. oktober 1949 ble 334 forflyttet til Sola flystasjon. Skvadronen fikk sine første jetfly, F-84 G Thunderjet, i 1951. Under den kalde krigen økte Nord-Norges strategiske betyding, og i 1955 ble 334 skvadron overført til Bodø flyplass, hvor den ble etablert den 20. juli. Under tiden i Bodø fløy skvadronen North American F-86 Sabre fra 1958, Northrop F-5 Freedom Fighter fra 1967, Lockheed F-104 Starfighter fra 1973 og Lockheed-Martin F-16 Fighting Falcon fra 1982. 1. august 2002 ble 334 nedlagt i Bodø. Imidlertid ble den gjenopprettet på Sola et år senere, uten jagerfly men nå med oppgave å operere de nye fregatt-helikopterne. 334 skvadron på Sola flystasjon ble etablert 1. august 2003 og er underlagt 134 Luftving på Sola flystasjon. Skvadronen skal være utstyrt med 6 NH90 maritime helikoptre når den er ferdig oppsatt. 134 Luftving. 134 Luftving var en luftving i det norske Luftforsvaret som utgjorde den operative virksomheten på Sola flystasjon. Luftvingen bestod blant annet av helikopterskvadronene 330 skvadron, med hovedoppgave redningstjeneste, og 334 skvadron, som skal operere fra Sjøforsvarets nye fregatter. Luftvingen var stasjonert på Sola flystasjon, men 330 skvadron har også avdelinger på Banak, Bodø og Ørland og et detasjement på Rygge. I 2008 forsvant mye kvalifisert personell fra luftvingen da det ble klart at Stortinget vedtok at 134 Luftving skulle legges ned. Sola flystasjon er fortsatt operativ, men ligger under 137 Luftving på Rygge flystasjon. Luftvingen ble lagt ned høsten 2009. Navnet. Navnet på 134 Luftving følger nummerserien som starter med 132 Luftving, den operative enheten ved Bodø hovedflystasjon. Navnet har opprinnelse i den norske jagervingen "132 (Norwegian) Wing", som bestod av de norske 331 (Norwegian) Squadron og 332 (Norwegian) Squadron som fløy Spitfire-fly fra England og kontinentet under andre verdenskrig. 330 skvadron. 330 skvadron demonstrerer redningsaksjon ved flystevne i Oslo Short Sunderland fra 330 skvadron 330 skvadron er en del av Luftforsvaret, ble opprettet under andre verdenskrig på Island i 1941 og er Norges eldste fremdeles operative flyskvadron. Den er operatør av statens redningshelikoptre og har som oppgaver å gjennomføre søk- og redningsoppdrag, ambulanseflyging, katastrofehjelp og spesialoperasjoner. 330 skvadron er en av flere skvadroner som hører inn under 137 Luftving ved Rygge flystasjon, men ledelsen av 330 skvadron er stasjonert på Sola flystasjon. 330 skvadron har fem avdelinger plassert i Banak, Bodø, Ørland, Sola og på Rygge. Siden september 2009 opererer skvadronen Florø som detasjement, det vil si at det ikke er fast mannskap på denne basen, men at mannskap fra andre avdelinger deler på vaktbelastningen. Skvadronen benytter helikoptre av typen Westland Sea King, som egentlig er bygget for ubåtkrigføring, og derfor er svært robuste og tilpasset tøffe værforhold, særlig egnet over hav. De norske Sea King er alltid bemannet med to flygere, en systemoperatør (navigatør), en maskinist (heiseoperatør), en redningsmann og en anestesilege. Besetningen er ansatt i Forsvaret, bortsett fra legen som er sivil. De regionale helseforetakene er ansvarlige for legetjenesten. Legene ved de respektive basene kommer fra ulike sykehus som ligger i helseregionen. På Rygge har Helse Sør-Øst ansvar for legedriften. På Sola har Helse Vest, på Ørland har Helse Midt, og i Bodø og Banak har Helse Nord ansvar for legedriften. Island. Skvadronen ble offisielt opprettet på Island 25. april 1941 med betegnelsen 330 (N) Squadron. Oppdraget var å eskortere konvoier og patruljere etter ubåter og fiendtlige fly. Skvadronen ble stasjonert like utenfor Reykjavik, og det første operative toktet ble fløyet 23. juni samme år. Kort tid senere ble det opprettet en avdeling i Akureyri (B-flight), deretter en i Budareyri (C-flight). Skvadronen var utstyrt med 18 Northrop N-3PB sjøfly. A-flight hadde opprinnelig seks fly, de to andre tre hver. De øvrige ble oppbevart som reservefly, og ble tatt i bruk etterhvert som operative fly gikk tapt. Det ble fort klart at Northropene ikke hadde nok rekkevidde eller ildkraft til å utføre alle oppdrag skvadronen ble tildelt. Derfor fikk den utlånt to Catalina-fly fra Coastal Command i mai 1942. Disse ble tilført A-flight. I juli og august kom det ytterligere tre Catalinaer, som også ble stasjonert ved A-flighten i Reykjavik. Mot slutten av 1942 ble det besluttet at skvadronen skulle over på en ny flytype og flytte til Skottland. A- og B-flight innstilte flygningene i desember 1942 og flyttet sørover. C-flight ble igjen på Islands østkyst på anmodning av Coastal Command frem til februar 1943. Tapene på grunn av fiendtlig aktivitet og klimatiske forhold var svært store i tiden på Island. Skvadronen tapte 12 fly, og hadde 21 omkomne. Skottland. I februar 1943 ble 330 (N) flyttet til Oban i Skottland og utstyrt med nye fly av typen Short Sunderland. Senere samme år flyttet skvadronen til Sullom Voe på Shetland der den opererte 13 fly fram til krigens slutt. Sammen med en Catalina fra 333 skv transporterte en Sunderland fra 330 skv den allierte våpentillstandskommisjonen til Oslo den 8. mai 1945. 330 skv startet flyttingen til Norge og Sola flystasjon den 13. juni 1945 hvor den opererte 6 Sunderland fram til flyene ble returnert til RAF i desember 1945. 330 skv ble hovedsakelig benyttet til transportoppdrag mellom Sør- og Nord-Norge fram til den ble offisielt nedlagt 15. desember 1945. F-84. 20. juli 1953 ble 330 skv reetablert på Gardermoen og mottok sine første Republic F-84G Thunderjet den 24. august samme år. I løpet av høsten mottok skvadronen til sammen 25 fly. Fra august 1956 til den ble nedlagt på nytt i februar 1958 opererte 330 skv fra Rygge flystasjon. HU-16. I 1961 startet oppbyggingen av 330 skv på nytt, denne gang igjen i maritim overvåkningsrolle med Grumman SA-16 Albatross. Skvadronen var fullt operativ med 9 fly fra 15. juli 1963. 3 av flyene var permanent detasjert på Bardufoss flystasjon. Hovedoppgavene var anti-ubåtoppdrag, men "Trossa" ble også beyttet til søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag. 1. oktober 1968 ble skvadronen på nytt lagt ned. Sea King. Blant annet på bakgrunn av MF «Skagerak»s forlis i 1966, ble det i 1970 vedtatt at Justisdepartementet skulle anskaffe 10 Westland Sea King helikoptre til redningshelikoptertjeneste til sjøs. Det ble vurdert slik at det ikke fantes sivile operatører som kunne påta seg å drive en slik tjeneste, og 330 skv ble besluttet gjenopprettet som redningssvadron. Likevel kunne Helikopter Service påta seg en kontrakt med Justisdepartementet om å operere 2 Sikorsky S-61 i slik tjeneste fra 1. september 1970 til 330 skv var operativ 1. mai 1973. 330 redningsskvadron hadde skvadronledelsen på Bodø flystasjon og var delt i 4 vinger med 2 Sea King plassert på hver av basene Banak flystasjon, Bodø flystasjon, Ørland flystasjon og Sola flystasjon. 2 helikopter var i reserve og på vedlikehold til enhver tid. Sea King er planlagt erstattet med ny type innen 2020 i følge NAWSARH-prosjektet. Promethium. Promethium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Pm og atomnummer 61. Historie. Bohuslav Brauner, professor i kjemi i Praha, forutså i 1902 eksistensen av grunnstoffet promethium. Denne antagelsen ble i 1914 støttet av Henry Moseley som fant en «ledig plass» til et hittil ukjent grunnstoff med atomnummer 61. Brauners og Moseleys forutsigelser ble bekreftet først i 1945, da Jacob A. Marinsky, Lawrence E. Glendenin og Charles D. Coryell ved Oak Ridge National Laboratory i Tennessee, USA, fremstilte promethium for første gang. De utvant stoffet ved separasjon og analyse av fisjonsprodukter fra uranbrensel i en grafitt-reaktor. Forskerne var imidlertid opptatt med forsvars-relatert arbeid på grunn av 2. verdenskrig, og nyheten om det nye grunnstoffet ble derfor ikke offentliggjort før i 1947. Promethium er oppkalt etter Prometheus, sønn av titanen Iapetos i gresk mytologi. Det var Coryells kone Grace Mary som ga idéen til navnet da hun sa «å oppdage grunnstoffet var som å stjele ild fra gudene». Prometheus gjorde nettopp dette. Egenskaper. Promethium tilhører lantanoidene og de sjeldne jordmetallene. Det har ingen stabile isotoper. Den mest stabile isotopen 145Pm har en halveringstid på 17,7 år. Det er sammen med technetium det eneste grunnstoffet uten stabile isotoper som blir etterfulgt i periodesystemet av et grunnstoff med stabile isotoper. Promethium er et sølvhvitt mykt metall som raskt oksiderer i luft og som reagerer med vann. Promethiumsalter gløder med en grønnlig eller blålig farge i mørket på grunn av radioaktiviteten, og har vært benyttet til selvlysende urvisere som en erstatning for radium. Oppløst i vann forekommer det kun som positivt treverdig ion og gir vannet en fiolettaktig rosa farge. Promethium danner blant annet tungløselige fluorid og karbonat-forbindelser. Promethium avgir beta-stråling og er derfor meget farlig å håndtere. Rent promethium finnes i to allotropiske former Isotoper. Promethium har ingen stabile isotoper. Isotopen 147Pm med halveringstid 2,6234 år og 144Pm med halveringstid 363 døgn forekommer i ekstremt små mengder som fisjonsprodukter i uranmalm, men mengdene er så små at det er vanskelig å fastslå noen prosentvis fordeling. I tillegg er 35 kunstig fremstilte isotoper kjent. De mest stabile av disse er 145Pm med halveringstid 17,7 år, 146Pm med halveringstid 5,53 år, 143Pm med halveringstid 265 døgn, 148m1Pm med halveringstid 41,29 døgn, og 148Pm med halveringstid 5,370 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-12-2 Forekomst. Promethium kan dannes naturlig som et fisjonsprodukt av 238U (uran) og alfa-omdannelse av 151Eu (europium). Bare ekstremt små mengder kan finnes i mineraler. I en prøve med bekblende (uraninitt eller uranbekerts) er det funnet fire deler promethium per 1018 deler mineral (masse). Det er kalkulert at det til enhver tid er omkring 560 gram promethium fra uranfisjon i jordskorpen. Promethiums spektrallinjer er også blitt identifisert i emisjonsspekteret fra stjernen HR 465 i stjernebildet Andromeda. Promethium til kommersielt bruk utvinnes utelukkende fra fisjonsprodukter fra kjernereaktorer. Anvendelse. Promethium ble tidligere brukt i selvlysende maling, men dette bruksområdet er for det meste tatt over av den mindre farlige hydrogen-isotopen tritium. Promethium brukes også som drivstoff i såkalte atombatterier (Radioisotopgeneratorer). Det brukes også som betastrålingskilde i måleinstrumenter for måling av tykkelse og fyllingsgrad. Lantan. Lantan er grunnstoff med kjemisk symbol La og atomnummer 57. Historie. Lantan ble oppdaget i 1839 av den svenske kjemikeren Carl Gustaf Mosander da han utførte eksperimenter på en prøve av ceriumnitrat. Han varmet opp ceriumnitratet og behandlet det resulterende saltet med fortynnet salpetersyre. Fra denne løsningen fant han det nye grunnstoffet som han døpte "lantana". Stoffet ble isolert i relativ ren form først i 1923 i Stockholm. Navnet kommer fra gresk λανθάνειν – "lanthanein" som betyr «ligge skjult». Egenskaper. Lantan er et sølvhvitt transisjonsmetall som er mykt og formbart og som lett kan skjæres i med kniv. Det dannes raskt et hvitt oksidsjikt i luft, og lantan vil brenne hvis det antennes. Det reagerer med vann under dannelse av hydrogen og lantanhydroksid. I kaldt vann reagerer det sakte, men i varmt vann reagerer det raskere. Det er et av det mest reaktive av de sjeldne jordmetallene, og ved oppvarming reagerer det direkte med karbon, nitrogen, bor, selen, silisium, fosfor og svovel. Lantan reagerer med halogenene allerede i romtemperatur, og løses opp av fortynnede syrer. Lantan tilhører lantanoidene (som har fått navnet sitt etter lantan), og sjeldne jordmetall (gruppe 3 i periodesystemet). Lantan er svakt giftig. Legeringen LaNi5 kan absorbere hydrogen over 400 ganger sitt eget volum. Isotoper. Lantan har 39 kjente isotoper hvorav to forekommer naturlig. 99,91% er av den stabile isotopen 139La. De siste 0,09% består av 138La som er ustabil (og dermed radioaktiv) med en halveringstid på 1,05×1011 år (105 milliarder år). 137La har halveringstid på 6 000 år mens de fleste av de andre kunstig fremstilte isotopene har halveringstider på mindre enn 1 time. CAS-nummer: 7439-91-0 Forekomst. Lantan forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i mineraler sammen med andre sjeldne jordmetaller. Andelen av lantan i jordskorpen er omkring 16 ppm. De viktigste mineralene for lantan-fremstilling er monazitt som typisk inneholder 25% lantan, og bastnäsitt som typisk inneholder 35 % lantan. Inntil 1949 var bastnäsitt ansett for å være meget sjeldent, men etter et større funn i Mountain Pass i California, USA, begynte geologene å lete etter tilsvarende forekomster andre steder. Nye funn av bastnäsitt ble gjort – særlig i Afrika og Kina. Kina er i dag den ledende produsenten av lantan – og av sjeldne jordmetaller. Særlig sentral er Bayan Obo-gruven nær grensen til Mongolia. Det produseres omkring 12 000 tonn lantanoksid årlig. I 2006 var prisen på 99,99% rent lantanoksid omkring 30 USD per kg. Anvendelse. Lantan blir brukt i metallurgisk industri som reduksjonsmiddel. Det brukes også i mange legeringer. «Flintsteinen» i lightere består av 25 til 45% lantan. Glass som skal brukes i linseoptikk blir ofte tilsatt lantanoksid på grunn av at det gir høy lysbrytningsindeks og lav dispersjon (ulik brytning av de forskjellige spektralfargene). Lantanoksid brukes også i krystallglass og keramikkglasur der det erstatter giftige blyforbindelser og forbedrer motstandsdyktigheten overfor kjemikalier (tåler maskinvask). Lantan er en bestanddel i Ni-MH batterier (Nikkel-MetallHydrid). Actinium. Actinium er et radioaktivt grunnstoff som tilhører aktinoidene. Det har atomnummer 89 og kjemisk symbol Ac. Historie. Actinium ble oppdaget i 1899 av den franske kjemikeren André-Louis Debierne. Friedrich Oskar Giesel oppdaget også stoffet uavhengig av Debierne i 1902 og døpte det «emanium» i 1904. Navnet «emanium» ble senere forkastet, siden Debierne hadde vært den første til å oppdage stoffet. Navnet actinium kommer fra gresk "aktinos", som betyr «stråle». Egenskaper. Actinium er et sølvhvitt skinnende metall som tilhører aktinoidene. Det er reaktivt (reaksjonsvillig) og har kjemiske egenskaper som ligner på lantans. Actinium gløder blålig i mørket på grunn av at den intense strålingen eksiter nitrogen i luften. Det er et ekstremt radioaktivt stoff, og kan sammenlignes med plutonium når det gjelder giftighet og helsekadelige effekter. Isotoper. Actinium har ingen stabile isotoper. Naturlig forekommende actinium består utelukkende av isotopen 227Ac med halveringstid 21,773 år. I tillegg er 30 kunstig fremstilte isotoper kjent. De mest stabile av disse er 225Ac med halveringstid 10 døgn, 226Ac med halveringstid 29,37 timer, 228Ac med halveringstid 6,15 timer, 224Ac med halveringstid 2,78 timer og 229Ac med halveringstid 62,7 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-34-8 Forekomst. Actinium finnes bare i minimale mengder i uranmalm. Ca. 0,1 gram pr. tonn uranmalm. Det forekommer i milligram-mengder som et resultat av nøytronstråling av 226Ra (radium) i kjernereaktorer. Årlig verdensproduksjon er anslått til mindre enn ett gram. Anvendelse. Siden actinium er omkring 150 ganger mer radioaktivt enn radium er det brukt som nøytron-kilde i forskningssammenheng. Noen få actinium-forbindelser er fremstilt i laboratorier, men actinium har ingen kommersiell anvendelse og er heller ikke kommersielt tilgjengelig. Vei. Vei eller veg er en ferdselsåre for samferdsel eller transport av varer til fots, til hest eller med forskjellige slags kjøretøy. Ordet er et arveord som finnes i mange indoeuropeiske språk med samme eller avledede betydninger som på norsk. Det urgermanske substantivet *"wega" (m) kunne bety 'ferd', 'reise' og 'vei', og det var avledet av verbet *"wegan", 'bevege', 'fare' eller 'veie'. Ordet kan også brukes om en ubestemt strekning eller veilengde (f.eks. i uttrykk som «lang vei»), eller om en retning («vise vei»), eller i overført betydning («utvei»). Veihistorie. De eldste veiene var stier eller tråkk i terrenget, som ved stadig ferdsel, særlig til hest, kunne utvikle seg til hulveier. Tungtransport til lands av varer og materialer foregikk i eldre tid mest med slede på vinterføre. For transport om sommeren hadde vogner eller kjerrer med hjul langt større kapasitet enn bæring på rygg eller med kløv, men hjultransport krevde bredere og jevnere veibaner, og veier som var farbare for hestekjøretøy ble ikke anlagt i Norge før på 1600-tallet, unntatt i byene og ved herskapelige anlegg. Landets spesielle topografi gjorde at det meste av samferdsel og varetransport gikk til vanns med båter eller skip langs kysten eller på elver og innsjøer. Mangelen på kjøreveier var grunnen på at alle tidlige bydannelser i Norge oppsto ved gode havner. Omkring 2000 f.Kr. ble de tidligste kjørbare veiene anlagt i Mesopotamia og senere også i Egypt og Hellas, men hovedsakelig bare på korte strekninger fra produksjonssteder til nærmeste havn, eller derfra til nærliggende byer eller tettsteder. Romerriket var den første staten som anla riksdekkende nett av kjørbare veier over lange strekninger for å binde de forskjellige delene av riket sammen, særlig med tanke på rask forflytning av militære legioner. I Nord-Europa viser helleristninger at hjuldoninger fantes, men sannsynligvis mest for rituelle formål, neppe for dagliglivets transportbehov. Påtrufne veifar fra bronsealderen er mest hulveier med utgangspunkt i sterkt beferdede stier, og bare unntaksvis planmessig anlagte veier. Etter Romerrikets forfalt veinettet i Europa, og det var først på 900-tallet at organisert veibygging ble gjenopptatt. I Norden kom egentlig veibygging først i gang på 1500-tallet som følge av at statene fikk sterkere sentralstyring. I de fleste stater i Europa ble det fra ca. 1600 anlagt et sammenhengende nett av kjørbare veier. De fikk etterhvert en bedre teknisk standard med solide fundamenter, jevnere og mer slitesterke veidekker, og grøfter for drenering. Til veinettet ble det knyttet skysstasjoner, og det ble opprettet offentlige organer for anlegg og vedlikehold. Med framveksten av bilismen på 1900-tallet skjøt veibyggingen for alvor fart. Gamle veier ble rettet ut og utvidet i bredden og fikk bedre dekker med makadamisering, brolegning, asfalt eller betong. Motorveier reservert for motorkjøretøyer med stor hastighet ble fra 1930-årene anlagt utenom byer og tettsteder, med separate kjørefelt i hver retning, og uten kryssende trafikk. Veier i Norge. Den første kjøreveien eller kongeveien i Norge beregnet for hjultransport ble bygget i årene 1625-1630 mellom Kongsberg og Hokksund for transport mellom Kongsberg Sølvverk og nærmeste havn. Omkring 1650 ble den forlenget til Drammen og Christiania. Siden ble "kongevei" en felles betegnelse for gjennomgående hovedveier anlagt av statlige myndigheter. Den Fredrikshaldske kongevei gikk mellom Christiania og Fredrikshald (Halden) og var en videreføring av de eldre tråkk, dels oldtidsveier, som ble forsøkt gjort farbare med hjuldoninger rundt 1660. Den Fredrikshaldske var en del av Norges første utenriks ferdselsvei, Københavnske Kongevei, som ved hjelp av fergeforbindelse fra Helsingborg til Helsingør førte helt til København. Den Bergenske kongevei bandt sammen Oslo og Bergen, blant annet over Krokkleiva i Buskerud og Harestua i Oppland. Den Wingerske kongevei var hovedferdsåren mellom Kristiania og Stockholm og gikk via Kongsvinger. Andre norske kongeveier er Den Østerdalske kongevei og Den Trondhjemske kongevei. Den gamle kjerreveien som går fra Kristiansand til Jæren og Stavanger er også en kongevei. En gammel kongevei gikk dessuten gjennom den dype Vidalen i Oppland og en annen fra Ringerike til Valdres. Etter vedtaket om veiloven (vegloven) av 1851 ble det fart over veiutbyggingen i alle deler av landet. Veier med transport som hovedformål utformes slik at de gir effektiv transport av personer og gods. Effektiv transport innebærer at mange personer og mye gods kan komme raskt og pålitelig fra et sted til et annet. Veiene utformes derfor helst slik at de både gir høy transporthastighet og tilstrekkelig transportkapasitet i forhold til behovet. I veiplanlegging er det anbefalt å planlegge for en tidsperiode på 20-30 år frem i tid når transportkapasiteten skal dimensjoneres. I tillegg til at veiene skal være effektive som transportårer er det høye krav til sikkerhet i trafikken. Vegmyndighetene arbeider etter en visjon om null drepte og null varig skadde i trafikken, den såkalte nullvisjonen. Nullvisjonen innebærer noen enkle huskeregler for dimensjonering av maksimum hastighetsnivå på veier. Det er 70 km/t på strekninger med møtende trafikk uten midtdeler, 50 km/t for veier med kryssende trafikk (kryssområder) og 30 km/t i områder hvor det ferdes myke trafikanter (bysentrum, boliggater). viser at 214 personer døde i trafikken i 2009. Dette er det laveste antallet drepte siden 1955. Veiene er i dag mye bredere enn før, og har stadig bedre standard, med unntak av store deler av vestlandet. I tillegg kreves mange steder at fortau og eventuelt sykkelbane kommer i tillegg. I svinger er det vanlig med dossering av veien. I bebygde strøk er det vanlig med fartsbegrensning, gjerne forbundet med fartshumper for å beskytte myke trafikanter, som også har prioritet når de krysser veien på fotgjengeroverganger. Administrativ inndeling. I 1912 ble de offentlige veiene inndelt i hovedveier og bygdeveier. Inndelingen i riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier) ble innført i 1931. Det var i 2007 i alt 92 946 km offentlige veier i Norge, fordelt på riksveier (inkludert europaveier) 27 343 km (29,4 %), fylkesveier 27 075 km (29,1 %) og kommunale veier 38 528 km (41,5 %). I tillegg til dette kommer private veier. Veinavn. Navn på lokale gater og veier i Norge blir bestemt av kommunen. Ofte har navnet lange tradisjoner eller lages med lokalhistoriske referanser. Magerøya. Magerøya (nordsamisk: "Máhkarávju") ligger i Nordkapp kommune i Finnmark. Nord på Magerøya ligger Nordkapplatået. Det har posisjon 71°10′21″ N og regnes (feilaktig) som Norges og Europas nordligste punkt. Like vest for Nordkapplatået ligger en smal landtunge Knivskjelodden, som er Norges nordligste punkt (71°11′09″ N) (man ser da bort fra Svalbard). Det nordligste punktet på Norges fastland Kinnarodden, ligger på Nordkynhalvøya øst for Nordkapp. Mellom disse to ligger Porsangerfjorden. Øya er forbundet med fastlandet med en Nordkapptunnelen under Magerøysundet. Sør på Magerøya ligger Honningsvåg, som er administrasjonssentrum i Nordkapp kommune. Plutonium. Plutonium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med atomnummer 94 og kjemisk symbol Pu. Historie. Oppdagelsen ble holdt hemmelig på grunn av 2. verdenskrig. Det nye grunnstoffet ble oppkalt etter dvergplaneten Pluto som på den tiden fremdeles ble betraktet som en planet. Opprinnelig vurderte Seaborg og de andre å kalle det nye grunnstoffet «ultinium» eller «extremium», fordi de trodde de hadde funnet det siste mulige grunnstoffet i periodesystemet. Egenskaper. Plutonium tilhører aktinoidene, og i ren form er det et sølv-hvitt metall. Når det oksiderer får det et gulaktig belegg. Det har dårlig elektrisk og termisk ledningsevne og blir regnet som paramagnetisk. Plutonium er et reaktivt metall, og oksiderer lett i luft. Ved oppvarming reagerer det med de fleste ikke-metallene og vann, men ved romtemperatur blir det ikke angrepet av vann og basiske løsninger. I konsentrert salpetersyre dannes et passiviserende oksidsjikt som hindrer videre korrosjon. Plutonium løses opp av saltsyre og salpetersyre som inneholder fluorider. På grunn av strålingen utvikler rent plutonium varme. 100 gram av isotopen 239Pu avgir omkring 0,2 Watt. Plutonium regnes som det farligste kjente grunnstoffet. Det er ekstremt giftig kjemisk sett, i tillegg til at det er radioaktivt. Det samles i benmargen og er svært kreftfremkallende. Isotoper. Plutonium har ingen stabile isotoper. 20 isotoper er kjent, og de mest stabile er 244Pu med halveringstid 7,93 × 107 år, 242Pu med halveringstid 3,742 × 105 år, 239Pu med halveringstid 24 110 år, 240Pu med halveringstid 6 563 år, 238Pu med halveringstid 87,7 år, 241Pu med halveringstid 14,35 år, og 236Pu med halveringstid 2,858 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 50 døgn, og de fleste kortere enn 1 døgn. Isotopene 236Pu, 238Pu, 239Pu, 240Pu, 241Pu, 242Pu, 244Pu er spaltbare (fissile) – det vil si at kjernene kan spaltes spontant. Allotropiske former. CAS-nummer: 7440-07-5 Forekomst. Plutonium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig. Anvendelse. Plutonium benyttes som brensel i atomreaktorer og i atomvåpen. Friidrett. Friidrett er en idrett der det konkurreres i en rekke øvelser hovedsakelig kategorisert som hopp, løp og kast. Under de greske antikke olympiske leker fra 776 f.Kr. var friidrett sammen med boksing og bryting hovedidrettene. Samlet ble disse øvelsene kalt atletikk, et begrep som går igjen for friidrett i en rekke språk. Fra midten av 1800-tallet ble konkurranser innen friidrett modernisert. Det var spesielt i konkurranser mellom britiske universiteter at organiserte konkurranser ble utviklet. Under de første moderne olympiske leker i 1896 var friidrett den mest sentrale idretten. Kvinner fikk delta i friidrett under de olympiske leker fra 1928 i Amsterdam. Konkurranser i friidrett arrangeres vanligvis på en utendørs oval bane med en 400 meter lang løpebane rundt en gressdekket indrebane. Hopp- og kastøvelsene avvikles vanligvis på området innenfor løpebanen. Siden 1960-årene arrangeres det også egne mesterskap innendørs i et utvalg øvelser. Det internasjonale friidrettsforbundet, IAAF ("International Association of Athletics Federations"), ble grunnlagt i 1912 ved en kongress i Stockholm. Det er IAAF som arrangerer VM i friidrett,for første gang i 1983 i Helsingfors. Norsk friidrett er organisert i Norges Friidrettsforbund (NFIF). Lars Bøckmann. Lars Bøckmann (født 21. juni 1972) er en norsk ishockeyspiller. Han har spilt på Stjernen i tidligere sesonger, men spilte i sesong 03/04 på det da nyopprykkede elitelaget IK Comet fra Halden. Han var i sesongen 05/06 tilbake i rød drakt som spiller på moderlaget, Stjernen. IK Comet. Bøckmann spilte ishockey for IK Comet i sesongene 02/03, 03/04 og til sist 04/05 med #7 på ryggen, og var posisjonert både som center og back. Etter sesong 04/05 gikk det rykter om at meritterte hockeyspilleren skulle legge opp, men til slutt valgte han å gå tilbake til moderlaget Stjernen, som omtalt nedenfor. Stjernen. I UPC-ligaen, sesong 05/06, spilte Lars Bøckmann som back for hockeylaget Stjernen Hockey. Forsvarets sanitet. Forsvarets sanitet (FSAN) er den sentrale sanitetsorganisasjonen i Forsvaret. Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter er det utøvende organ i FSAN. Generalmajor og cand. med. John Maxfield Steineger er sjef FSAN fra 2009. Hærens styrker. Hærens styrker (HSTY) var en av tre «kommando- og styringslinjer» i den norske Hæren. HSTY hadde ansvar for utdanning og ledelse av de fleste operative avdelingene. Hærens styrker ble etablert i 2002 og ledet fra Heggelia leir i Troms av generalmajor Lars Sølvberg. I 2003 overtok generalmajor Kjell Grandhagen. HSTY med generalmajor Jon Berge Lilland ble lagt ned 1. august 2009 og personellet i det vesentlige overført til Hærstaben (HST). ISTAR- konseptet- består av komponenter fra GSV, GP og Etterretningsbataljonen TRADOK, Krigsskolen og Hærens jegerkommando lå ikke under HSTY sitt ansvar. Forsvarets innsatsstyrker. Forsvarets innsatsstyrker (FIST) er i hovedsak Norges bidrag til operasjoner utenlands. Innsatsstyrkene fra alle forsvarsgrener er ferdig utdannede og trente avdelinger av høy kvalitet som hurtig kan settes inn i et konfliktområde. Innsatsstyrkene inngår også i den nasjonale styrkestrukturen. Forsvarets innsatsstyrke/Hær. Forsvarets innsatsstyrke/Hær (FIST/H) var en avdeling i Den norske hæren underlagt Hærens styrker. FIST/H var Hærens styrkebidrag til Forsvarets innsatsstyrker. Avdelingen ble opprettet i 2001 og nedlagt i 2010. Det mest sentrale elementet i FIST/H var Hurtig Reaksjonsstyrke, hvor blant annet Telemark bataljon inngikk. FIST/H stilte også ledelseselementer; Norwegian Contingent Command (NCC), som var på plass i Afghanistan, Irak og Kosovo, som øverste ledelse for det norske bidraget i den angjeldende operasjon. FIST/H hadde også en viktig oppgave i å forberede ankomst av norske avdelinger, og å sørge for deployeringen. FIST/H ble avviklet da hele Hæren i prinsippet gikk over til å bli en innsatsstyrke. Bente Skari. Bente Skari (født Bente Martinsen 10. september 1972 i Oslo) er en norsk langrennsløper og olympisk mester som dominerte internasjonal kvinnelangrenn i årene 1999–2003. Hun representerte Nittedal IL. Skari hadde sin styrke i klassisk teknikk. Hun vant gull på 10 km klassisk i OL i Salt Lake City i 2002, og fikk sølv på stafetten. I OL-98 ble det også to medaljer på henne. Hun har ytterligere fem individuelle VM-gull. Hun har vært med på to VM-sølvmedaljer med det norske stafettlaget. Skari debuterte i verdenscupen 7. mars 1992, og fikk sin første pallplassering 18. desember 1996. Hun vant verdenscupen i langrenn sammenlagt fire ganger, og ble nummer to, to ganger. I tillegg vant hun sprintcupen fem sesonger på rad fra 1997/1998. Hun har totalt vunnet 42 verdenscuprenn. Skari vant i perioden 1997-2003 16 NM-gull, flere enn noen annen kvinnelig langrennsutøver. Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris mottok hun i 1999. I 2001 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Adam Malysz og Thomas Alsgaard. Hun la opp etter VM-sesongen 2003. Bente Skari er gift med den tidligere skiløperen Geir Skari og bosatt i Nittedal. Hun er datter av langrennsløperen Odd Martinsen, også kjent som «stafett-Martin». Sjøforsvarets skoler. Sjøforsvarets skoler er en av tre hovedavdelinger i Sjøforsvaret. Sjøforsvarets skoler har ansvar for all utdanningsvirksomhet i Sjøforsvaret og består av rekruttskolen KNM Harald Haarfagre i Stavanger, Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten (administrasjon)/Stavanger, Sjøkrigsskolen i Bergen og utdannings- og kompetansesenteret KNM Tordenskjold. Brighton. Brighton er en kystby i East Sussex, England. Den danner sammen med Hove et sammenhengende urbant område, som siden 1997 har vært administrert som den enhetlige myndigheten Brighton and Hove. I 2000 fikk de i fellesskap status som "city". Historie. Det er funnet spor etter en, etter periodens målestokk, større bosetning fra neolittisk tid i byen. En steinsirkel fra perioden var bevart inntil 1820, da en gårdbruker mente det var for mange besøkende og begravde steinene. Arkeologer har påvist flere begravelser fra begerkulturen i området, og det finnes også en rekke graver med rikt gravgods fra bronsealderen. I "Domesday Book" (1086) kalles den daværende landsbyen "Bristemestune". Ved middelalderens slutt het den "Brighthelmstone", og var en liten fiskerlandsby. Den ble brent ned av franskmennene 1514, under krigen som startet etter Westminstertraktaten (1511). I 1545 søkte innbyggerne kongen om å få en kanon til å forsvare byen. De lagde da et kart som viste franskmennenes angrep i 1511; kartet ligger i Hoves bymuseum. Helt opp til midten av det 18. århundre var Brighton en liten fiskerlandsby. Men i 1753 publiserte dr. Richard Russell en teori om helsebringende effekter ved sjøbad. Han slo seg ned i Brighton, og dermed trakk rike og syke dit for å nyte de samme effekter som ham. Innen 1780 hadde store hus begynt å springe opp, og Brighton ble en fasjonabel badeby. I 1786 leide prinsen av Wales, den senere Georg IV, en gård ved Brighton. Han fikk reist den kongelige paviljong, som er et landemerke i byen. Grand Hotel-attentatet. På morgenen 12. oktober 1984 sprengte Det provisoriske IRA en kraftig bombe på Grand Hotel, hvor ledere i Det konservative parti deltok på en konferanse. Bomben eksploderte nær daværende statsminister Margaret Thatchers rom, men hun kom uskadd fra attentatet. Fire mennesker omkom, blant annet sir Anthony Berry. Flere regjeringsmedlemmer ble skadet, blant annet Norman Tebbit, men ingen av ministrene var blant de omkomne. Etter attentatet uttalte PIRA at Thatcher hadde vært heldig denne gangen, men mens hun må være heldig hver gang trengte PIRA bare å være heldig én gang. NH90. NH90 er hovedbetegnelsen på et to-motors militært helikopter utviklet av NHIndustries (NHI), et konsortium eid av AgustaWestland (62,5%), Eurocopter (32%) og Stork Fokker (5,5%). Helikopteret er tilgjengelig i to varianter: taktisk transporthelikopter (TTH) og maritimt helikopter: "NATO fregatt helikopter" (NFH). Kjøpere. I alt 17 utgaver av NH90 er bestilt fra 12 land med forskjellige behov. Norge. Luftforsvarets 134 Luftving blir ansvarlig for driften av fregatthelikoptrene mens Kystvaktens helikoptre blir underlagt 139 Luftving og 337 skvadron. Norsk innkjøpskostnad er 5,7 milliarder kroner, inkludert våpen, reservedeler, trening og prosjektkostnader. Tidsskriftet Forsvarsforum nr. 6/7 2005, meldte at produksjonen av basisversjonen av NH90 var forsinket, og at Luftforsvarets leveranse, som opprinnelig var planlagt til sommeren 2006 se. Leveransen er blitt utsatt en rekke ganger og per oktober 2012 er kun ett helikopter levert - og da kun i en foreløpig testutgave. leveranse av full spesifiserte maskiner er nå planlagt å starte i 2014. se. Flere? Tanken om å bruke NH90 for å erstatte dagens redningshelikopter Westland Sea King og hærens Bell 412, har også vært lansert fra ulike hold. Enkelte politiske partier har krevd anbudsrunde på drift av redningstjenesten i Norge - samtidig som Sikorsky gikk til sak mot staten for å kreve anbudsrunde på salg av nye redningshelikoptre til Norge. Man har også argumentert med at NH90 har for kort rekkevidde til å kunne være effektiv som redningshelikopter, på tross av, eller kanskje nettopp på grunn av at rekkevidden for den modifiserte norske NH90-varianten blir omtrent tilsvarende det nåværende redningshelikopteret Sea King. Rosendal. Rosendal er et tettsted og administrasjonssenteret i Kvinnherad kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og er kommunens største turistbygd. Stedet. Geografisk ligger Rosendal i utgangen av Hardangerfjorden og mellom fjellene Skålafjell, Melderskin og Malmangernuten. Fra Rosendal er det tilgang til Myrdal med det fiskerike Myrdalsvatnet i enden. Man kan enkelt kjøre fra Rosendal til Odda gjennom Folgefonntunnelen, som åpnet 15. juni 2001. Folgefonntunnelen er den eneste fastlandsforbindelsen ut av kommunen fra Rosendal. Man kan også komme til Rosendal via ferjesambandene Gjermundshavn-Årsnes, Skjersholmane-Ranavik, Utbjoa-Sydnes eller Skånevik-Utåker. Severdigheter og fritidsaktiviteter. I Rosendal ligger også den største turistattraksjonen i kommunen, Baroniet Rosendal, et museum som kaster lys over unionstiden med Danmark. Kvinnherad kirke i Rosendal er en steinkirke fra cirka 1250. Det finnes også et skipsbyggingsmuseum i bygden. Hvert år arrangeres også festivaler som Rosendal Musikkfestival, Rosendal Mat & Kunstfestival m.fl. I Rosendal Hamn er det plass til opptil 100 gjestebåter - med vann, strøm, internett og servicebygg m.m. I Skålafjæra (på kaikanten i sentrum) det tilrettelagt plass for bobiler, med tømmeanlegg. Rosendal har egen kulturkalender på sitt eget nettsted. Rosendal har en nybygget ridehall for interesserte. Det er rundt 30 – 35 hester i Rosendal, aller flest er det av Norsk fjordhest, Norges nasjonalhesterase. I Steinparken et steinkast fra kommunehuset kan man oppleve et utdrag av Folgefonnhalvøyas mangfoldige stein- og bergtyper. Her ligger også den nyrestaurerte Vangsaga. I Rosendal ligger også Folgefonna nasjonalparksenter. Rosendal er sammen med Husnes Kvinnherad kommunes tusenårssted. Tusenårsstedet i Rosendal er markert med en skulptur på Bankplassen. Forsvarsgren. En forsvarsgren er en del av et lands militære forsvarsorganisasjon. En forsvarsgren kan inneholde elementer fra andre forsvarsgrener. Således har for eksempel den britiske marinen et stort antall jagerfly (som opererer fra hangarskip), mens det amerikanske marineinfanteriet inkluderer transportfly, jagerfly og helikoptre i tillegg til panservogner og bakkestyrker. En rekke land har kombinert forsvarsstyrkene i én organisasjon, uten særegne forsvarsgrener. Som eksempler kan nevnes Canada ("Canadian Forces"), Israel ("Israel Defense Forces") og Irland ("Irish Defence Forces"). I Norge var marinen (nå Sjøforsvaret) tidligere underlagt Marinedepartementet mens Hæren sorterte under Armédepartementet. Norge har idag fire våpengrener – Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet – som alle er del av Forsvaret under Forsvarsdepartementet. Åge Hareide. Åge Fridtjof Hareide (født 23. september 1953) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som for tiden er trener i svenske Helsingborg. Tidligere har han vært trener for Norges herrelandslag i fotball, en stilling han overtok etter Nils Johan Semb i 2004. Hareide trakk seg som landslagssjef 8. desember 2008 etter et av tidenes verste år for det norske landslaget. Landslaget gikk gjennom 2008 uten å vinne en eneste kamp, noe som ikke hadde skjedd siden 1978. Hareide har mangeårig bakgrunn fra norsk og internasjonal fotball, både som spiller og trener. Åge Hareide er utdannet revisor. Karriere som spiller. Åge Hareides fotballiv begynte på Hareid, hvor han vokste opp og hadde sin barndom. Det fortsatte med spill på Hødds gutte- og juniorlag i 1969. I 1970 fikk klubben Ron Meads som trener, og Åge ble trukket inn i A-lagsstallen. Som 9 åring debuterte han på Ulsteinviks småguttlag borte mot Skarbøvik i 1962. Småguttklassen er beregnet for 12-14 åringer, men de manglet en spiller og dermed fikk han spille. Han ble hentet til Hødd som gutte- og juniorspiller i 1969. Han debuterte for A-laget mot Hamarkameratene i 1970, under trener Ron Meads. Han ble fast på A-laget påfølgende år. Siden han var så lang og hengslete ble han kalt Jack Charlton av treneren i Hødd. I 1975 begynte han på distriktshøyskolen i Molde, og meldte dermed overgang til fotballklubben i «Rosenes by». De store profilene på dette laget var Jan Fuglset og Harry Hestad. Hareide hevdet seg tidlig, og fikk prøvespille i Spania i 1976. Han ble tilbudt kontrakt, men avslo på grunn av for dårlige betingelser. Turen til Spania ødela for U-21 landskamper i denne perioden. Nils Arne Eggen var landslagssjef for Norges herrelandslag i fotball, og ga Hareide sin debut i Bergen mot Danmark. Tilsammen fikk han 50 landskamper mellom 1976 og 1986. Han ble den andre spilleren fra Norge som ble profesjonell i England (i en alder av 27), etter Einar Aas. Den gamle Manchester United-spilleren Bill Foulkes var trener i Bryne, og hadde tipset Manchester City om Hareide. Han ble bare værende litt over 1 sesong i denne klubben, før han ble solgt videre til Norwich City, der han ble værende i ytterligere 2 sesonger. Han ble kjent som en tøff spiller, men fikk selv erfare den tøffe engelske toppserien. Han mistet flere tenner da Andy Gray sparket til ham da han lå nede etter en takling. Tilsammen sydde han 60 sting i hodet og 25 sting på resten av kroppen i løpet av årene i England. Karriere som trener. Han har vært trener for Molde, Helsingborg, Brøndby, Rosenborg, Örgryte og Viking FK. Han trente Helsingborg og Rosenborg til seriemesterskap, og Molde, Helsingborg og Rosenborg til hvert sitt cupmesterskap. Etter den korte proffkarrieren i England gikk han tilbake til Molde, der han først var spiller, og fra 1987 som trener. Han arbeidet samtidig i en bank, var vararepresentant for Høyre i bystyret og var styreformann for et fiskebåtrederi. I sin andre trenerperiode i Molde, ledet han klubben til cupmesterskap i 1994, etter seier mot Lyn på Ullevaal. I semifinalen ble seriemester Rosenborg slått ut. Før Brøndby ble seriemestre i 2002 (sitt første seriemesterskap siden 1998) sluttet Hareide som hovedtrener for å inngå et «fotballsølibat». Hareide maktet derfor aldri å føre Brøndby til seriemesterskap i sin periode som hovedtrener i klubben. «Fotballsølibatet» holdt i to dager, før han overtok jobben som trener for Rosenborg, etter Nils Arne Eggen. Sesongen 2003 tok Rosenborg både serie- og cupmesterskap under hans ledelse. Da Nils Johan Semb gikk av som landslagstrener, ble Åge Hareide lansert som eneste reelle kandidaten. Han var under kontrakt med Rosenborg, men takket først ja, og deretter nei når han så hvor mye bråk dette medførte. Det ble mye oppstyr i både trønderklubben og i media. Rosenborgs sportslige leder, Rune Bratseth uttalte til media at «Åge Hareide har blitt uspiselig for oss», og dermed fikk han forlate klubben til fordel for landslagsjobben. Bragden med seriegull i tre forskjellige land deler han med Giovanni Trapattoni, Trond Sollied, Sven-Göran Eriksson og José Mourinho. 8. desember 2008 gikk han av som landslagstrener for Norges herrelandslag i fotball. Privat. Faren og den eldre broren var sjømenn, og hadde liten interesse for fotball. Han har tidligere uttalt at faren var en av de første på Newfoundland, at han hadde slått i hjel sel i Kvitsjøen, jaktet hvalross og isbjørn på Svalbard og drevet sildefiske på Island. Åge bor i Molde sammen med kona Annbjørg, og de har to barn sammen, Bendik og Anne Henrikke. Da Hareide arbeidet i Sverige og Danmark, bodde kona hjemme i Molde, der hun var deleier i et reiseselskap. På midten av 1980-tallet utga Olaus Brunvoll boken «Åge Hareide», som handlet om oppveksten og oppholdet i England. Boken skapte overskrifter i Norge, spesielt om oppvarmingen man hadde i England, da de satte seg på radiatorovner eller i badekaret. Før de sprang ut på banen, fikk alle en slurk engelsk Brandy. Dette gjentok seg i pausen på kampen. I 1981 stilte fotballpersonligheten Tom A. Schanke med stortingsliste, med Hareide som fiskeriminister. Dette var ikke en alvorlig tilnærming til regjeringsmakten, men Hareide har tidligere uttalt at om han ikke lykkes med Norges landslag, vil drømmejobben være fiskeriminister i regjeringen. Kamper som landslagssjef. Tilsammen 58 kamper, 24 seiere, 18 uavgjort, 16 tap Det Norske Bibelselskap. Det Norske Bibelselskap er en norsk, kristen stiftelse som oversetter, produserer og distribuerer Bibelen og bibeldeler i Norge. Bibelselskapet ble stiftet 26. mai 1816 og er den eldste felleskirkelige organisasjonen i Norge og ble opprettet som del av en bred internasjonal bevegelse startet i England i 1804 og senere ble etablert bl.a. i Danmark i 1814. Målet for den bevegelsen som oppsto etter stiftelsen i England var å gjøre Bibelen til allemannseie. I dag er Bibelselskapet organisert som et forlag som distriburerer Bibelen i ulike utgaver og andre bøker relatert til formålet, samt en innsamlingsavdeling som finansierer bibeldistribusjon i andre land. Det aller meste av dette formidles via De forente bibelselskaper (United Bible Societies), som har arbeid i over 200 land og territorier og representasjon i 145 land. De fleste kirkesamfunn i Norge er representert i stiftelsens styre. De første bibelutgavene fra forlaget var på dansk. Først i 1904 kom en utgave som brøt med det danske språket. En ny oversettelse kom i 1930. På 1950-tallet anså mange språket i 1930-utgaven som foreldet, og man begynte å jobbe med en fullstendig gjennomgang av Bibelen. Den nye oversettelsen kom i 1978. På nynorsk kom Det nye testamentet i 1899, og hele Bibelen i 1921. En ny utgave kom i 1938, og i prosessen med nyoversettelse fra 1950-tallet jobbet man parallelt slik at også en ny nynorskutgave kom i 1978. Denne ble lett redigert og kom ut i en ny utgave i 1985. Rundt milleniumsskiftet planla selskapet en grundig revisjon. Tidlig i dette arbeidet viste det seg et behov for en helt ny oversettelse fra grunnspråket, og selskapet engasjerte både oversettere, konsulenter og rådgivere i et oversettelsesarbeid som skulle ta omtrent elleve år. Den nye oversettelsen av Det nye testamentet (NT) stod ferdig i 2005, og selskapet gav ut nye todelte utgaver med Det gamle testamtets tekst fra 1985. I oktober 2011 ble den nye oversettelsen, kalt Bibel 2011, utgitt i sin helhet, med små revideringer av NT 2005. 1930-oversettelsen på bokmål, 1938-oversettelsen på nynorsk og utgaver på begge målføre med 78/85-oversettelsen skal i følge selskapet fortsatt utgis. Bibelselskapet utgir "Nytt om Bibelen". Glücksburg. Schloss Glücksburg, familiesete for det danske og norske kongehuset. Kavalierhaus ved siden av slottet Glücksburg (dansk og norsk også Lyksborg og Glycksborg) er en liten by i nærheten av Flensborg Fjord ved Flensborg i Nord-Tyskland. Det greske (fra 1863), danske (fra 1864) og norske (fra 1905) kongehuset stammer fra dette området og kaller seg Glücksburg. Huset Glücksburg er egentlig en gren av huset Oldenburg. Byen hadde 5945 innbyggere ved utgangen av 2006, og har fremdeles en dansktalende minoritet. Slottet. 1544 nedla kong Christian III cistercienserklosteret Ryd som var blitt grunnlagt i 1209, og ga området til sin halvbror, den holstenske hertug Hans den eldre. Denne ga i 1581 området videre til sin nevø Hans den yngre av Sønderborg. Klosteret ble revet ned, og i desember 1582 begynte han byggingen av slottet blant annet med hjelp av klosterets byggestener. Byggeriet varte i fire år. Glüksborgslekten døde ut i 1779, og slottet kom i Frederik VIs eie, men i 1825 overdro han det til hertugen av Slesvig-Holsten-Sønderborg, prins Vilhelm, hvis sønn Christian ble stamfar til flere europeiske kongehus, og gikk under navnet Europas svigerfar. Den siste konge av Oldenborgslekten Frederik VII, hadde slottet som kongelig residens og døde her i 1863. I desember 1961 oppdaget slottsherren Prins Friedrich Ferdinand til Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg det tidligere Ryd klosters fundamenter, i forbindelse med en tømming av den kunstige dammen. Det ble foretatt prøveutgravinger, hvor man fant både murverk og graver med velbevarte lik fra middelalderens cisterciensermunker. Elisabeth Schweigaard Selmer. Elisabeth Schweigaard Selmer i 1965 Ragnhild Elisabeth Schweigaard Selmer (født 18. oktober 1923 i Oslo død 18. juni 2009) var en norsk politiker (H) og jurist. Hun var Norges første kvinnelige justisminister fra 1965 til 1970 og deretter høyesterettsdommer fra 1970 til 1990. Som justisminister sto hun bak opprettelsen av Redningstjenesten i Norge og opphevelesen av § 16 i Løsgjengerloven som kriminaliserte beruselse på offentlig sted. Hun var medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Hun var gift med Knut S. Selmer (1924–2009). Hun ble utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 1980 for embedsfortjeneste og var varamedlem av Nobelkomiteen fra 1. januar 1982 til 31. desember 1990. Claes Gill. Claes Gill (født 13. oktober 1910 i Odda, død 11. juni 1973) var en norsk forfatter, journalist, dikter og skuespiller. Han ble født i Odda, men vokste hovedsakelig opp i Bergen, og bodde som voksen i Oslo. Han publiserte i 1939 diktsamlingen "Fragment av et magisk liv", som ble fulgt i 1942 av "Ord i jern". Begge samlingene er tydelig inspirert av fransk symbolisme, og er tidlige eksempler på modernistisk form. Barndom og ungdom. Gill var sønn av Daniel Jordal og Clara Christensen. Foreldrene var forlovet, men faren forlot moren før fødselen, som foregikk hos hennes tante og onkel i Odda. Barnet ble deretter overlatt til bestemoren Birgitte Christensen i Bergen, mens moren ble værende i Odda. Claes Gill vokste altså opp hos bestemoren i Skuteviksveien i Bergen, sammen med hennes yngste barn. I 1914 giftet moren seg med ingeniøren Leif Gill, som ble Claes' stefar og ga ham sitt etternavn. Han hadde da fått arbeid ved smelteverket i Eydehavn, men Clara flyttet ikke fra Odda før i 1916, da hun tok Claes med seg til Eydehavn. Her ble han først undervist av guvernanter, før han begynte i 7. klasse ved Eydehavn skole høsten 1921. Hans klasseforstander var den senere statsråd Nils Hjelmtveit. Siden begynte han ved middelskolen i Arendal, men i 1926 ble Leif Gill oppsagt fra sin stilling ved smelteverket. Samme år døde moren av en hjertelidelse. Claes Gill og stefaren flyttet til Oslo, hvor Claes begynte ved Ris skoles reallinje i januar 1927. I utlandet. Etter examen artium tok Claes Gill hyre hos Fred. Olsen & Co., og dro ut med skipet M/S «Theodore Roosevelt» sommeren 1928. Skipet gikk gjennom Panamakanalen og opp til Vancouver, før det vendte tilbake til Oslo i desember samme år. Tilbake i Oslo ble Claes Gill uvenner med stefaren, og forlot landet etter bare noen dager. Om vinteren arbeidet han som gårdsgutt i Västergötland, før han dro videre til Danmark om våren. Sommeren 1929 var han tilbake i Oslo. Nå fikk han hyre på hvalfangstskipet «Ronald», som dro ut fra Tønsberg i august 1929. Om vinteren drev skipet hvalfangst ved Antarktis, før det gikk innom Montevideo i Uruguay på vei tilbake til Norge. I Montevideo gikk Gill i land og ble der inntil han i november fikk hyre på det svenske skipet M/S «Liguria», som gikk opp langs østkysten av Amerika til New York. Her, midt under depresjonen, levde han et par år, til dels ansatt ved forfatteren Nathanael Wests Hotel Sutton. Men han hadde ikke immigrasjonsvisum, så i juni 1933 ble han arrestert og sendt tilbake til Norge. Dikter. Utsnitt av omslaget til «Fragment av et magisk liv» Tilbake i Norge bodde han først hos sin onkel, læreren Jakob Kolrud i Fana utenfor Bergen. Han kom inn i kunstnermiljøet i Bergen, og fikk sine første dikt trykket i "Bergens Tidende" 15. september 1934. Blant hans omgangskrets her var maleren Waldemar Stabell og sakføreren og dramatikeren Elias Steen-Olsen, som også hjalp ham økonomisk. I 1935 flyttet han til Oslo, hvor han førte en omflakkende tilværelse, uten fast bopel. 1936–1937 arbeidet han en tid som huslærer på en gård i Modum. Hans første diktsamling, "Fragment av et magisk liv", kom ut på Cappelen forlag i november 1939. Den neste samlingen, hans siste, "Ord i jern", kom ut i januar 1943. Gills daværende forlegger Henrik Groth syntes forfatterens debutsamling "Fragment av et magisk liv" var såpass oppsiktsvekkende at han sørget for å få samlingen innbundet i kryssfinér. Tittelen er brent inn i omslaget. Det foreligger to nummererte og signerte serier av førsteutgaven med høy antikvarisk verdi. Samlingen "Ord i jern", hvis tittel illuderer til mangelen på ytringsfrihet under den tyske okkupasjonen av Norge, er innbundet i blendingsgardin. Under krigen offentliggjorde han også noen dikt i forskjellige magasiner og aviser, men etter krigen skrev han aldri mer poesi, med unntak av det ene diktet «Gloria Victis!», som han lot seg overtale til å skrive i forbindelse med oppstanden i Ungarn i 1956. Diktet sto trykket i Studentersamfundets Ungarn-antologi. Skuespiller. Etter at dikterkarrieren var over, viet han seg helt til teatret, både som skuespiller og instruktør. Mot slutten av krigen kom han i kontakt med Jens Bolling og andre unge skuespillere som ville studere skuespill etter Stanislavskijs system. Sommeren 1945 ble han valgt til sjef for det nye Studioteatret. Han brøt med Studioteatret alt året etter, men gjorde senere opptredener som gjest. I 1947 fikk han Conrad Mohrs legat for studier av sosialismen, som førte til at han foretok en reise i Sovjetunionen. Til 100-årsdagen for Alexander Kiellands fødsel, i 1949, ble Gill bedt om å sette opp en dramatisering av "Skipper Worse" ved Rogaland Teater. Etter å ha vært skuespiller ved Riksteatret 1951–1952 kom han så tilbake til Stavanger som teatersjef ved Rogaland Teater fra 1952 til 1956. På 1950-tallet medvirket han også i flere spillefilmer. Han er særlig kjent for sin dype og spesielle stemme, og var mye brukt til opplesning i radio. Claes Gill tok aktiv del i kampen for riksmål og mot samnorsk på 1950-tallet. Aksel Sandemose. Aksel Sandemose (født 19. mars 1899 i Nykøbing Mors, død 6. august 1965) var en dansk-norsk forfatter som skrev et personlig preget norsk som ligger nærmest det som kalles bokmål. Han skrev altså ikke riksmål, som er det norske skriftspråk som ligger nærmest offisiell dansk, selv om han var født og oppvokst i Danmark. Han er mest kjent for romanen "En flyktning krysser sitt spor", som introduserer begrepet Janteloven. Aksel Sandemoses fødenavn var Axel Nielsen, men i 1921 endret han navn til Aksel Sandemose. Et navn med tilknytning til hans norske mors slekt. Oppveksten i byen Nykøbing på øya Mors i Limfjorden i Nord-Jylland ga stoff til en stor del av hans forfatterskap. Også hans tid som sjømann i unge år er biografisk stoff i hans bøker. Sandemoses mor som var fra Skedsmo utenfor Oslo, har gitt forfatteren noe han selv har beskrevet som "fedrelandsdrift" mot hennes hjemland, og etter forslag fra Sigurd Hoel bosatte han seg i Norge i 1930. Han ble norsk statsborger, og etablerte seg straks som norsk forfatter gjennom å oversette deler av sitt danske forfatterskap til norsk, f.eks. "En sjømann går i land" 1931. Hans norskdom i denne første tiden kommer blant annet til uttrykk i det Vinje-inspirerte enmannstidsskriftet "Fesjå" fra 1935. En forløper for det langt mer omfattende enmannstidsskriftet "Årstidene – Brev fra Kjørkelvik" som kom i mange nummer fra midten av femtiårene og inn i neste tiår. Til å begynne med bosatte han seg med sin første familie på halvøya Nesoddlandet i fjorden rett sør for Oslo. Da han var tilknyttet et miljø som arbeidet aktivt mot den tyske okkupasjonsmakten valgte han i 1941 å flykte til Sverige. Tiden i Sverige var en vanskelig men fruktbar tid for forfatteren. Hans andre hovedverk, "Det svundne er en drøm" ble skrevet her, og utgitt i Sverige med tittelen "Det gångna är en dröm" 1944. En tittel som ikke er en oversettelse av den norske tittelen da den er en strofe hentet fra den svenske poeten Dan Andersons verk. Etter krigen flyttet han sammen med sin nye hustru Eva Borgen tilbake til Norge. Sandemose hadde lenge drømt om å flytte utenfor hovedstaden, og tenkte først på Trysil, men paret kom over et nedlagt småbruk i Søndeled i Aust Agder sør i landet, som de bestemte seg for å kjøpe. Noe de kunne da Eva på dette tidspunktet disponerte over en arv som muliggjorde kjøpet. Han fikk "ti lykkelige år" her, til ulykkene innhentet dem. Først mistet Sandemose sin hustru, deretter den ene tvillingsønnen. Han har beskrevet hendelsene i "Murene rundt Jeriko", en bok som han kaller en minnebok om disse som sto ham nær. Han flyttet så tilbake til Oslo. Her giftet han seg en tredje gang. Han døde under et opphold i København i 1965. Aksel Sandemoses tredje hovedverk "Varulven" 1958, var på slutten av femtitallet en av de fremste kandidatene til Nobelprisen i litteratur. Hovedverkene "En flyktning krysser sitt spor", "Det svundne er en drøm" og "Varulven" plasserer forfatterskapet i verdenslitteraturen. Aksel var far til oppfinneren Bjarne Sandemose (født 1926) og derved bestefar til kunstneren Iben Sandemose, og oldefar til filmregissøren Mikkel Sandemose. Han var også far til filosofen og forfatteren Jørgen Sandemose (født 1945). Arnulf Øverland. Arnulf Øverland (født 27. april 1889 i Kristiansund, død 25. mars 1968 i Oslo) var en norsk forfatter, lyriker og riksmålsmann. Han ble født i Kristiansund, men vokste opp i fattige kår i Bergen. Hans far døde da Arnulf var svært ung. Da Arnulf var tolv år gammel, flyttet han, moren og de to brødrene hans til Kristiania. I 1911 fikk han tuberkulose og ble lagt inn på Gjøsegaarden sanatorium på Kongsvinger. Samme år debuterte han som forfatter med lyrikksamlingen "Den ensomme fest". Han ble sentral i det norske diktermiljøet i mellomkrigstiden, særlig i kretsen rundt det kommunistiske tidsskriftet "Mot Dag", og han stilte seg meget kritisk til nazismen. Han forlot sitt kommunistiske ståsted i løpet av 1930-tallet, på grunn av Josef Stalins politikk i Sovjetunionen. Øverland var formann i Det Norske Studentersamfund i 1923 og i Forfatterforeningen 1923–28. Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge. I foredraget gikk han kraftig ut mot, i hovedsak, den katolske kirke. Han sammenlignet blant annet nattverden med «kannibalsk magi». Under annen verdenskrig skrev han en rekke kjente motstandsdikt. Han ble arrestert i 1941 og satt i Møllergaten 19, Grini og Sachsenhausen, men overlevde. Etter annen verdenskrig spilte Øverland en markant rolle i den norske språkstriden. Han var formann for Riksmålsforbundet fra 1947 til 1956 og i Forfatterforeningen av 1952 fra 1952–53. Arnulf Øverland var tilhenger av en tradisjonalistisk lyrikk og kritiserte moderne poesi ved flere anledninger. Tradisjonell var han hele tiden, men særlig er han kjent for å ha startet den såkalte Tungetaledebatten på 1950-tallet. Han fikk Statens kunstnerlønn fra 1938 og bodde i æresboligen Grotten fra 1946 til sin død. Forfatterforeningen av 1952. Forfatterforeningen av 1952 ble stiftet den 28. april 1952 av 32 forfattere i protest mot at Den norske Forfatterforening (DnF) lot seg representere i Norsk språknemnd, som hadde som formålsparagraf å arbeide for samnorsk. Forfatterne mente at forfatterforeningen skulle arbeide til beste for alle sine medlemmer, og at en representasjon i Norsk språknemnd ville motarbeide interessene til dem som motsatte seg en statlig styrt sprogpolitikk. Arnulf Øverland, som hadde vært formann i DnF (1923–28), ble den nye foreningens formann, mens Sigurd Hoel ble formann i dens litterære råd. Andre forfattere som meldte seg inn i den nye foreningen var blant annet André Bjerke, Agnar Mykle, Claes Gill (som tok initiativet til bruddet), Terje Stigen, Jens Bjørneboe, Carl Keilhau, Per Arneberg, Aasmund Brynildsen, Francis Bull, Finn Bø, Solveig Christov, Odd Eidem, Ebba Haslund, Helge Ingstad, Erik Krag, Øistein Parmann, Gunnar Reiss-Andersen, Cora Sandel, Gabriel Scott, Ernst Sørensen, Trygve Braatøy og Peter Wessel Zappfe. Medlemskapet besto hovedsakelig, men ikke utelukkende, av riksmålsforfattere. Blant annet var nynorskforfatteren Aslaug Vaa medlem. Forfatterforeningen av 1952 gikk til søksmål mot DnF, igjen med begrunnelsen at arbeidet for samnorsk var i strid med DnFs formålsparagfraf. Saksøkerne tapte imidlertid saken i Oslo Byrett i 1957, og lyktes heller ikke i Høyesterett. Opprettelsen av Norsk språknemnd førte forøvrig ikke bare til full splittelse i Forfatterforeningen, men også til Foreldreaksjonen mot samnorsk i skolen, som i 1952 rakk å samle over 400 000 underskrifter mot den offentlige sprogpolitikken. Forfatterforeningen av 1952 gikk tilbake til Den norske Forfatterforening i 1966 efter at den såkalte Vogt-komiteen la frem sin innstilling. Idet Forfatterforeningen av 1952 også hadde noen medlemmer som ikke var skjønnlitterære forfattere, medførte sammenslåingen at Den norske Forfatterforening for første gang fikk medlemmer fra fagprosa-siden. Martyr. a>s brutale behandling av de kristne. Martyr (fra gresk μάρτυς, 'vitne') er en person som gir sitt liv for sin religiøse tro eller for en spesiell sak. Historisk er begrepet særlig knyttet til kristendommen, spesielt til forfølgelsene i romersk tid og under misjonsarbeidet senere, men også i andre religioner er martyrbegrepet viktig. Kristendom. Martyriet er nevnt i "Apostlenes gjerninger", der steiningen av St Stefan (som tradisjonelt kalles "Kirkens proto-martyr") beskrives. I romersk tid ble kristne ofte forfulgt for sin tro. Romerske myndigheter aksepterte at de dyrket en annen gud, men tillot ikke at de eksklusivt dyrket sin gud. De måtte også dyrke de hedenske guder, og i flere tilfeller ble ulykker og naturkatastrofer tilskrevet de kristnes motvilje mot å ofre til gudene. Det ble derfor krevd at kristne måtte vise sin lojalitet ved å ofre til en hedensk guddom; svært ofte til bildet av keiseren. Mange valgte å ikke gjøre dette, noe som førte til dødsstraff. Straffen ble gjerne fullbyrdet på spesielt smertefulle måter, som korsfestelse eller å bli kastet til ville dyr. Oldkirken stilte svært strenge krav til kristne, og det foregikk lenge en debatt om hva man skulle gjøre med de som falt fra når de ble stilt overfor valget mellom å utføre en hedensk ofring eller å dø. Etter hvert kom man til at det rette var å ta dem tilbake i kirken, men de måtte gjøre streng bot. I misjonstiden som fulgte Romerrikets sammenbrudd i vest led også mange misjonærer martyrdøden under sine forsøk på å spre kristendommen. I moderne tid har kristne martyrier ofte vært knyttet til politiske hendelser, som f.eks. prester og nonner som har blitt drept i Latin-Amerika fordi de har talt indianeres og fattiges sak. Det finnes ingen sikker oversikt over hvor mange kristne som blir drept under omstendigheter som gjør at de regnes som martyrer. Katolsk og ortodoks syn på martyriet. I de kirker som praktiserer helgenkult regnes martyrene som en spesiell kategori. I Den katolske kirke er det en spesiell prosess for helligkåring av martyrer; blant annet kan kravet til dokumenterte mirakler bortfalle; man må dog gjennom en prosess for å avgjøre om det virkelig er et martyrium eller om det ligger andre grunner bak dødsfallet. Intra-kristne martyrier. Til tider har forskjellige kristne grupper undertrykt hverandre med makt, og også de som ble drept i slike sammenhenger regnes ofte som martyrer. De sees da ikke som forsvarere av troen mot en ytre fiende, men som forsvarere av det deres kirke oppfatter som den sanne tro. Et tydelig eksempel på dette finner man i forbindelse med Reformasjonen i England, hvor både katolikker og protestanter ble forfulgt under de forskjellige regenter. Begge regner de som ble brent i denne perioden som martyrer. Slike martyrier har en helt spesiell plass hos anabaptister og mormonere, som regner sine røtter tilbake til martyriene i 16. og 17. århundre. Blant mennonitter og amish leses boken "Martyrenes speil" med beretninger om disse martyrene i mange hjem. I Norge kjenner man til at to bønder ble brent i 1555 fordi de oppfordret til å minnes Jomfru Maria på lørdagene, noe som er en katolsk tradisjon. Nestekjærlighetens martyrer. Enkelte mennesker har blitt kalt nestekjærlighetens martyrer, fordi de ofret liv og helse for andre mennesker som en følge av sin tro. Blant de mest framtredende i denne kategorien er jesuittnovisen Aloysius Gonzaga, som døde 23 år gammel etter å ha blitt smittet under arbeid med pestsyke. Islam. Innen islam er martyrbegrepet i moderne tid ofte knyttet til fundamentalistiske grupper. Det brukes mange ganger i politisk sammenheng, for eksempel i forbindelse med selvmordsbombere. Det klassiske, islamske martyrium er døden i krig mot vantro, og dette spilte en stor rolle i korstogstiden. En martyr er ifølge koranen garantert en plass i Paradis, og dette skulle øke moralen blant troppene. Dette betydde at mange var villige til å risikere livet i krig. Levende martyrer. Ordet martyr brukes også ofte om personer som ofrer mye, uten at de nødvendigvis blir drept. Dette kan f.eks. være personer som er villige til å gå i fengsel for sin tro eller overbevisning. Denne bruken anses av mange som uheldig; selv om det kan være snakk om et stort offer, er det en forskjell mellom å sette seg i eller bli satt i en reversibel situasjon og å ofre livet. Politiske martyrer. a> som en moderne martyr.I politisk sammenheng brukes begrepet særlig om personer som ble myrdet for sin overbevisnings skyld, som f.eks. Martin Luther King jr. og Steve Biko. Det brukes også i tilfeller der det individuelle martyriet ikke kommer så klart fram, som f.eks. personer som blir drept under demonstrasjoner. Noen ganger kan det være en overlapping mellom det religiøse og det politiske aspektet – Martin Luther King var både en religiøs leder og en politisk leder, og det kan argumenteres for at han gjorde sine politiske valg på grunn av sitt religiøse ståsted. Et annet eksempel på dette er Óscar Romero, erkebiskop i El Salvador, som ble myrdet mens han feiret messe, men av politiske årsaker. Den katolske kirke har ikke entydig definert ham som martyr, fordi det ikke var på grunn av sin tro han ble drept, men på grunn av sin politiske aktivitet. Verdslige martyrer. I en del tilfeller omtales også personer som ikke ble drept som følge av et bevisst valg om noe som martyrer. Dette kan f.eks. være terrorofre, eller soldater som dør i krig. Særlig i Amerikas forente stater har det vært vanlig at politikere omtaler falne soldater som martyrer, underforstått at de ofret seg for de verdier landet står for. Axel Springer. Axel Cäsar Springer (født 2. mai 1912 i Hamburg-Altona, død 22. september 1985 i Berlin) var en tysk mediemagnat og eier av det konservative Axel Springer Verlag (nå Axel Springer). Han utga bl.a. boulevardavisen "Bild-Zeitung" og den seriøse avisen "Die Welt". Springer var sønn av forleggeren Hinrich Springer, og gikk i lære som typograf i farens forlag, Hammerich & Lesser Verlag, før han jobbet i nyhetsbyrået Wolff og avisen Bergedorfer Zeitung. Fra 1934 hadde han ulike redaktørstillinger i to Hamburg-aviser. Han giftet seg med kjøpmannsdatteren Martha Else Meyer fra Hamburg i 1933, og de fikk en datter, Barbara, samme år. Meyer hadde jødisk mor, og de ble skilt i 1938. Springer var erklært tjenesteudyktig og fritatt for verneplikt under andre verdenskrig. Han giftet seg for andre gang i 1939, med Frieda Berta Holm. Sønnen Axel Springer jr., som ble en kjent sportsfotograf og sjefredaktør i farens avis Welt am Sonntag, ble født i 1942. I 1945 fikk Springer og hans far raskt trykkelisenser av den britiske okkupasjonsmakten i Hamburg, og begynte å bygge opp forlagsimperiet. Axel Springer Verlag ble grunnlagt i 1946, og de følgende årene grunnla eller overtok bedriften en rekke aviser, blant dem Hamburger Abendblatt, Bild og Die Welt. Springer giftet seg for tredje gang i 1953, med Rosemarie Springer, som var kjent som dressurrytter og OL-deltager. På slutten av 1950-tallet overtok Springer også forlaget Ullstein. Springer giftet seg for fjerde gang med Helga Alsen Ludewig-Sarre i 1962. Springer var selv sterkt konservativ og antikommunistisk innstilt. I 1967 begynte omfattende demonstrasjoner og protester fra venstreorienterte studentorganisasjoner mot Springer-pressen, som i deres øyne formidlet et borgerlig og verdikonservativt verdens- og politikkbilde og aktivt bekjempet kommunismen og den utenomparlamentariske opposisjon ledet av Rudi Dutschke. Protestene kulminerte med terrororganisasjonen RAFs bombeangrep mot Springers Hamburg-kontorer, hvor 17 medarbeidere ble skadet. Forfatteren Heinrich Böll kritiserte Springer-pressen i sin berømte roman "Katharina Blums tapte ære". Axel Springer var i 1980 en av grunnleggerne av en konservativ interesseorganisasjon og av "Bürgeraktion Demokraten für Strauß", som støttet Franz-Josef Strauss som kansler ved det føderale valget. Springer hadde etter hvert som truslene og protestene sto på som verst behov for et tilfluktsted. Han bygget derfor en hytte langt oppe i fjellene på Stranda på Sunnmøre, hvor han dro i all hemmelighet når det var behov for det. Springer var sist gift med en av de tidligere barnepikene i Springer-huset, Friede Springer. Hun leder idag konsernet. Springer forpliktet arvingene til ikke å selge noe før 2015. Real Gone. "Real Gone" er et album av Tom Waits og ble utgitt i Norge den 4. oktober 2004 på plateselskapet ANTI-. Albumet er skrevet og produsert av Tom Waits og Kathleen Brennan. Panevėžys fylke. Panevėžys fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger i landets nordøstligste del, og grenser til Latvia i nord, Utena fylke i sørøst, Vilnius fylke og Kaunas fylke i sør og til Siauliai fylke i vest. Panevezys-området er kjent for sin linproduksjon og for sykkelsport. I Panevezys by ligger «Lille Sunnmøre», et fabrikkområde med utflyttede norske møbelbedrifter. Pasvalys kommune lenger nord har i mange år hatt en vennskapsavtale med Drangedal kommune. Byene Birzai og Rokiskis er verdt å besøke, med vakre slott og velholdte gamlebyer. Birzai har også en tradisjon for lokal ølproduksjon. Marijampolė fylke. Marijampolė fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger sør i landet i det historiske landskapet Suvalkia. I vest grenser det til Russlands Kaliningrad Oblast, i sørvest til Polens Suvalki-region, i sørøst til Alytus fylke, i øst til Kaunas fylke og i nord til Taurage fylke. I byen Vistytis i sørvest fikk Litauen i 2004 overtatt et lite stykke land fra Russland, ved at husene til tre litauiske familier ble overført fra Russland til Litauen. Samtidig inngikk Litauen en leieavtale med Russland på ca. 40% av Vistytis-sjøen. Tidligere gikk grensen langs ved den østlige bredden av innsjøen. I Sakai kommune har norske forretningsmenn bygd opp en stor bondegård, som er den største av sitt slag i Litauen. Marijampole-området er kjent for sine litauiske dialekter; den i Vilkaviskis er den mest rene og som utgjør standard-litauisk, mens den i nabobyen Marijampole kjennetegnes ved at vokalen a byttes ut med en e-lyd, f.eks. uttales navnet Marijampole nærmest som «merijempole». Rådyr. Rådyr ("Capreolus capreolus") er det minste av hjortedyrene som lever i Norge, og det må regnes som en nykommer i vår nordlige fauna. Beskrivelse. Rådyr veier (typisk og kan bli i skulderhøyde. Det har lange, spinkle lemmer og spisse, smale klover. Hodet er smalt og relativt langt. Ørene ganske store, i likhet med øynene. Halsen er lang og halen kort På sommerstid er pelsen gjerne rødbrun, mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkalven har lyse prikker i behåringen over ryggen. Hannen kalles "råbukk" og hunnen "rå". Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn. Geviret felles årlig (som regel i oktober–november), men vokser hurtig ut igjen. Den nye oppsatsen har basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Å feie av basten tar kun kort tid for råbukkene, men de fortsetter allikevel å feie gjennom hele sommeren. Utbredelse. Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, bortsett fra på øyene Korsika og Sardinia, i Libanon, Israel, Irland og i visse deler langt øst i det tidligere Øst-Europa. Tendensen er at rådyret stadig trekker lenger mot nord, noe mange mener skyldes endringer mot et mildere klima. Det er det mest tallrike av hjortedyrene i Europa. Noen steder i så stor grad at de regnes som et problem. Omkring 1830 var det bare en liten stamme med rådyr igjen på den skandinaviske halvøy, til tross for at det trolig kom hit alt like etter siste istid. Disse få dyrene befant seg i Skåne i Sverige, der man på den tiden fredet dette dyret. I 1900 hadde noen få rådyr etablert seg i Østfoldtraktene i Norge. I løpet av 1930- og 1940-tallet spredte det seg utover hele Sør-Norge. Den første sikre observasjonen av rådyr nord for polarsirkelen skjedde i 1942. I dag er det utbredt over nesten hele landet, selv om det kun finnes spredte bestander i de midtre strøkene av Vestlandet. Fra 1980-tallet er det også dokumentert at rådyrene har etablert seg helt opp til Finnmark, selv om rådyr har streifet i området lenge før den tid. Rådyret er imidlertid mest tallrikt på Østlandet. Rådyrbestanden i Norge er trolig på omkring dyr, mens den svenske bestanden trolig er på omkring dyr. Sikre observasjoner bekrefter også at rådyret har spredt seg til Karelen og Kolahalvøya i Russland, der det ble fredet i 1979. Om det vil klare å overleve under disse forholdene er imidlertid usikkert. Habitat. Rådyret trives i ulike typer skog og gressland (med høyt gress) med nær tilknytning til jordbruksområder. Helst jordbruksland som kuttes (høstes) eller brennes ned, slik at det vokser fram nye avlinger hvert år. Atferd. Rådyr lever enten alene eller i små familiegrupper, eksempelvis mora og siste års avkom, sommerstid. Om vinteren lever nesten alle i familiegrupper. I åpne biotoper kan slike grupper bestå av så mange som 40–90 dyr, mens gruppene i skogsområder gjerne består av maksimalt 10–15 dyr. Størrelsen på gruppene vil variere i henhold til tilgangen på mat i det aktuelle området. Rådyrene er mest aktive i grålysningen og i tussmørket etter solnedgang. På dagtid kan man se små flokker av rådyr som gresser i kort avstand til bebyggelsen og trafikkerte veier. De følger gjerne et nettverk av stier når de beveger seg rundt i området der de holder til. Stiene duftmerkes av kjertler som sitter på frambeina mellom klovene. Om det skremmes vil duften endre karakter, slik at andre rådyr kan «lese» at en artsfrende ble skremt der. Skremselsduften sitter i dagevis. Også rådyret har et lysere hårlag bak på lårene som danner et såkalt «"akterspeil"», som sperres ut om dyret blir skremt. Akterspeilet gjør det lettere for dyra i flokken å holde seg samlet. Rådyret lever normalt i selv om det finnes eksempler på dyr som har blitt opp mot gamle. Lenger mot nord vil levetiden i større grad være avhengig av vintrene. Reproduksjon. Hannen blir kjønnsmodne i slutten av første leveåret, men de vil normalt ikke formere seg før i tredje leveåret. Bukkene er fysisk i stand til å formere i perioden mars–oktober, men brunsttiden inntrer helst i juni–august. Hunnene parer seg fra de er omkring 14 måneder gamle. Det er kjent at råene har såkalt diapause. De går normalt drektige i ca. 264–318 dager og føder gjerne kalven i perioden april–juli. Kalven veier gjerne ved fødselen og er ganske hjelpeløs de første dagene. Den første måneden ammer (gir melk) mora kalven 5–9 ganger daglig, andre måneden 2–4 ganger daglig og tredje måneden 1–2 ganger daglig. Råmelken inneholder fett og protein, hvilket tilsvarer det dobbelte av kumelk. Ammingen slutter som regel i august, men det er også kjent at den kan holde på fram til ut i desember. Kalven vokser raskt og har gjerne doblet vekten i løpet av 14 dager. Mora kan forlate kalven i opptil 19–20 timer i løpet av døgnet de fire første ukene, og hun kommer bare tilbake for å amme. Ut på høstparten vil den normalt ha oppnådd av kroppsvekten som voksen. Ernæring. Det er kjent at rådyr beiter på mer enn forskjellige plantearter i sitt utbredelsesområde. Omkring av disse består av urtelignende planter, mens utgjør planteføde fra busker og trær. Om det kan velge, søker rådyrene helst til energirike planter med et høyt innhold av vann. Fordi rådyrene har en relativt liten mage og hurtig fordøyelse, trenger det å spise ofte. Rådyr spiser derfor gjerne 5–11 måltider om dagen. I Norge spiser rådyr tradisjonelt gress, urter, løv og bær, men også korn og hagevekster. Vinterstid er blåbærlyng, røsslyng og kvister fra løvskog viktig for rådyrene i Norge. Lyngen kommer de til ved å sparke vekk snøen med de spisse klovene. Spesielt snørike vintre kan være et problem for rådyrene, fordi de lett faller igjennom snødekket. Rådyr trenger mat med høy fôrverdi. Mye / langvarig snø og kulde medfører dehydrering, på grunn av mangel på tilførsel av vann. Det er derfor ikke uvanlig at man finner døde dyr vinterstid, med magen full av mat. Annet. Fordi rådyra er så tallrike, er de utsatt for predasjon fra rovpattedyr som ulv, rødrev (helst kalver og syke dyr), brunbjørn, jerv (i visse områder), gaupe og kongeørn (kalver). I tillegg kommer mange påkjørsler av biler og tog, samt menneskelig jakt og løshunder. Rådyr som skadedyr. Mange hageeiere er vel kjent med feieskader på busker og trær, samt beiting på krokus og tulipaner om våren. Ved ekstra stort beitetrykk kan de også gå til angrep på stemorsblomster, roseskudd og mange andre hageplanter. Tiltak mot rådyrskader. Dersom en skal anlegge ny hage i et område med mye rådyr, kan det være lurt å velge. I en eksisterende hage vil fiberduk eller høye gjerder (minst høye) gi beskyttelse mot rådyrenes herjing. Et billigere og enklere alternativ kan være at mann lar biter av osasis suge til seg en blanding av vann, blodmel (kjøpes på hagesenteret) og en liten skvett ammoniakk (slik at blodmelet løser seg opp i vannet). Heng oasisbitene opp i trærne eller sett dem på pinner med avstand. (OBS! Bitene må henges så høyt at ikke hunder når dem – slaktelukten er uimotståelig for en litt sulten hund!). Oasisbitene må dyppes på ny hver 14. dag, eller etter kraftig regn for å opprettholde effekten. Man kan også kjøpe inn forautomater for å få rådyrene vekk fra steder med mye beiteskader. Rådyr som smittespredere. dreper årlig fler sau enn den samlede rovpattedyrstammen i Norge, og flere og flere mennesker blir alvorlig syke. Hovedårsaken er den økende utbredelsen og tettheten av rådyr og andre hjortedyr i Norge. Dette representerer et økende folkehelseproblem, og utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge. Rådyr er den viktigste mellomverten for skogflått, som har et utbredelsesområde omtrent tilsvarende rådyrets. En stadig økende andel av flåtten er bærere av bakterier og virus som kan gi alvorlig sykdom hos mennesker og dyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse) , Anaplasmose (ehrlichiose, sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss (Piroplasmose,). Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm. Rådyrjakt. Rådyrjakt er vanlig i hele utbredelsesområdet, også i Norge, der den regulære jakten foregår mellom 25. september og 23. desember hvert år. Bukkejakten starter alt 10. august, men da er det ikke tillatt å bruke hund, og rifle er i denne perioden eneste lovlige jaktvåpen. Under den ordinære jakten sverger imidlertid mange jegere til bruk av hund. Dachs, Basset Artesien Normand, drever og beagle er noen av de mest populære jakthundene på rådyr, men det benyttes også en rekke andre hunderaser. Reglen er at boghøyden på hundene ikke får overstige 41 cm. På verdensbasis skytes det mer enn rådyr årlig, men populasjonene fortsetter å vokse. I jaktsesongen 2005/2006 ble det iflg. Statistisk Sentralbyrå felt rådyr i Norge, noe som var en oppgang på i forhold til forrige sesong. Østfold var det fylket der det ble felt flest dyr deretter fulgte Aust-Agder og Nord-Trøndelag med dyr hver. Omkring jegere hadde lisens til å være med på jakten. Rådyr som matauk. Rådyret har en slaktevekt på Kjøttet er svært mørt om det blir behandlet riktig. Skrotten bør henge i ca. 45 døgngrader (tilsvarer ca. 4,5 døgn i 10°C). Skrotten parteres som en saueskrott. Rådyrkjøtt smaker normalt litt søtlig og er gjerne svakt preget av skog/vilt. Kjøttet er magert og fibrene fine, noe som lett medfører uttørring om det stekes på for høy varme. Rådyrkjøtt er en svært anvendelig råvare, men ikke alltid like lett å få tak i som ferskvare. Låret er ypperlig egnet som stek eller til speking, mens småkjøtt ofte brukes i ulike gryteretter. Bobby Fischer. Robert James «Bobby» Fischer (født 9. mars 1943, død 17. januar 2008) er tidligere verdensmester i sjakk fra USA, av tysk-sveitsisk opprinnelse. Han ble kjent allerede som 13-åring i 1956 da han vant det som senere er blitt omtalt som Århundrets sjakkparti. Han ble verdensmester 1. september 1972 etter å ha beseiret sovjetrusseren Boris Spasskij i Reykjavík, som den eneste amerikaner i historien. Etter denne seieren sluttet Fischer helt å spille turneringssjakk. Han mistet tittelen 3. april 1975, etter at han nektet å stille opp for å forsvare tittelen. Fischer blir ansett for å være en av de mest begavede sjakkspillerne gjennom alle tider. Han er også kjent for sin eksentrisitet, sin ukonvensjonelle opptreden og sine ekstreme politiske synspunkter. Oppførselen ved brettet var imidlertid upåklagelig. Han er sønn av den tyske biofysikeren Hans-Gerhardt Fischer. Hans mor, Regina Wender, var jøde og stammet fra Sveits. Til tross for at han var halvt jødisk, hadde Fischer mange antisemittiske holdninger og benektet holocaust. I 1992 gjorde Fischer comeback da han vant en revansjematsj mot Spasskij i Beograd. Matsjen var et brudd på USAs sanksjoner mot Jugoslavia og medførte at amerikanske myndigheter utstedte en arrestordre på Fischer. Etter terrorangrepet 11. september 2001 uttalte Fischer til filippinsk radio at «Dette er virkelig strålende nyheter, det er på tide at jødene får sparket inn hodene. Det er på tide å gjøre seg ferdig med USA en gang for alle.» Det amerikanske sjakkforbundet inndro medlemskapet hans etter dette. I 2004 ble Fischer arrestert i Japan, men han motsatte seg utlevering til hjemlandet og frasa seg sitt amerikanske statsborgerskap. Fischer ble sluppet fri i 2005 etter å ha blitt innvilget statsborgerskap på Island, der han slo seg ned og levde sine siste år. Han døde etter lengre tids sykdom. Jordens atmosfære. Jordens atmosfære er et lag av gasser som omgir planeten og som holdes på plass av gravitasjonskreftene. Den består av nitrogen (78,1 %) og oksygen (20,9 %), med mindre mengder argon (0,9 %), karbondioksid (0,038 %, økende), vanndamp, og andre gasser. Atmosfæren beskytter livet på Jorden ved å absorbere den ultrafiolette strålingen og å regulere temperaturforskjellen mellom dag og natt. Atmosfæren på sin side blir beskyttet av magnetosfæren. Trykk. Atmosfærens trykk er et direkte resultat av vekten av luften over oss. Det vil si at det atmosfæriske trykket varierer med posisjon og tid, fordi mengden (og vekten) av lufta over jorda også gjør det. Atmosfærisk trykk faller med ca. 50 % i en høyde på 5 km (det vil si at omtrent 50 % av atmosfærens masse er plassert i de nederste 5 km). Gjennomsnittlig atmosfærisk trykk ved havsnivå er omtrent 1013 hPa. Tetthet og masse. Tettheten til luften ved havnivå er omtrent 1,2 kg/m³. Naturlige variasjoner i lufttrykket i enhver høyde påvirker været. Denne variasjonen er relativt liten på Jorden, men mye mer dominerende i den ytre atmosfæren og i verdensrommet på grunn av variabel stråling fra Solen. Tettheten i atmosfæren avtar med økende høyde. Denne variasjonen kan tilnærmet modelleres ut fra tilstandsligningen. Mer avanserte modeller brukes av meteorologer til værvarsling. Atmosfærens totale masse er omkring 5,1 · 1018 kg, en svært liten del av Jordens totale masse. Hjortedyr. Hjortedyr (Cervidae), av noen også kalt cervider, er en gruppe med sky og varsomme dyr, som i størrelse varierer fra ca. 6-8 kg (sørlig pudu) til over 800 kg (elg). Det finnes ca. 44 ulike nålevende arter som anerkjennes, fordelt på 17 slekter i fire underfamilier. Beskrivelse. En fellesnevner for alle hjortedyr er lange, tynne lemmer som ender i klover, og store øyne som sitter på siden av hodet. Hjortedyr har hårkledde hornstilker på hodet som kalles et gevir. Geviret felles hvert år og vokser ut på nytt. Geviret består av beinvev. I vekstperioden er horna dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst, tørker basten ut og hannen fjerner restene ved å «feie» geviret mot trær, busker og kratt. Som regel utvikler bare hannen gevir, men det finnes et par unntak. Hos reinsdyr har hunnene gevir. De er imidlertid ikke like prangende som hos hannen. Hos vannrådyr har ingen av kjønnene gevir. Hjortedyr har en firekamret mage. De "hjorter" (tygger drøv) og har en bakterieflora som er spesielt innrettet på å fordøye plantevekster (planteetere). De fleste hjortedyr er flokkdyr som lever i flokker på noen få dyr til mange titalls dyr, avhengig av art, kjønn, alder og årstid. Noen arter regnes også som solitære (lever ensomme). De fleste artene er polygame. Hannene sloss om retten til å pare seg og samler gjerne hunnene i såkalte "harem" (flokker av hunndyr). Den sterkestes rett sikrer artens framtid, gjennom at de største og sterkeste hannen som regel er de som får pare seg og føre genene videre. Geografisk spredning. Hjortedyr finnes naturlig over nesten hele verden, unntatt sør for Sahara i Afrika, i Australia og Antarktis. Hjortedyr har imidlertid blitt introdusert til steder der de normalt ikke finnes. I Norge finnes artene (i størrelse) rådyr, dåhjort (introdusert), rein, hjort og elg. Arter. Listen nedenfor er ikke nødvendigvis komplett. Akersdalen. Akersdalen er et eldre navn på den delen av Østre Aker i dagens Oslo kommune som siden slutten av 1960-tallet kalles Groruddalen. Begrepet er også brukt om områdene langs Alnaelva helt ned til fjorden Det nye navnet Groruddalen ble første gang brukt i forbindelse med generalplanarbeidet i 1950. Det var et initiativ fra redaktøren i områdets lokalavis på 1950-tallet som populariserte det nye navnet. Navnet Akersdalen var lite kjent og lite i bruk. Grevefeiden. Grevefeiden var en hovedsakelig dansk konflikt og innbyrdeskrig, men med ringvirkninger i hele Nord-Europa. Konfliktens utfall kom til å berøre Norge ved at kong Christian III kom til makten og Reformasjonen seiret. Dette fikk meget store konsekvenser for Norge som ble tvangsreformert og mistet siste rest av nasjonal selvstendighet. Bakgrunnen for feiden var kong Frederik Is død 10. april 1533. Han hadde kommet til makten etter at kong Christian II ble betegnet som tyrannisk, og avsatt. En av Frederiks første kongegjerninger var å kaste Christian II i fengsel, der han fortsatt satt da Frederik døde. Kong Frederiks tid på tronen i Danmark og Norge hadde også vært så kort, at hans slekts fortsatte rett til tronen ikke var alminnelig akseptert. Tvert imot var det store deler av både den danske og norske befolkning som ønsket seg Christian II tilbake. I tillegg var Frederiks sønn og naturlige arving, hertug Christian en svoren lutheraner, og hele den danske geistlighet var derfor mot hans overtakelse av tronen. De flokket seg i stedet om hertug Christians mindreårige halvbror, prins Hans, som kandidat til tronen. Men utenrikspolitikk spilte også en betydelig rolle i konflikten. Hansabyen Lübeck ønsket å bryte den allianse som hadde oppstått mellom Danmark og de rike handelsbyene i Nederlandene. Dette forsøkte de å oppnå ved å støtte grev Christian av Oldenborg, som gjorde krav på den danske trone i navnet til den fengslede Christian II. Det er tittelen til grev Christoffer av Oldenburg som er opphavet til navnet, Grevefeiden. Striden oppsto da det danske riksrådet ikke klarte å enes om hvem som skulle velges til konge av hertug Christian eller prins Hans, og det endelig kongevalget ble derfor skjøvet ut til 1534. Det oppsto et interregnum i de to land. I 1534 gikk imidlertid hertug Christian til aksjon sammen med sin fars hærfører, Johan Rantzau. Først skaffet de seg kontroll i Jylland og på Fyn, og brente blant annet Aalborg ned til grunnen. Allerede i 1535 var det bare noen få byer som ennå ikke var undertvunget. I løpet av 1536 fikk Christian kontroll over hele landet. På grunn av bruken av tyske leiesoldater i feiden sto det dårlig til med økonomien hos alle parter i etterkant av krigen. Reformasjonen var en heldig anledning til å kompensere for dette både i Danmark-Norge og i Sverige. Blant videre økonomiske følger av krigen er svenskenes økte kontroll over egen handel. Hanseatenes posisjon i Østersjøen ble dermed underminert. Geopolitiske konsekvenser av feiden inkluderer at Danmark innlemmet Norge som provins, i stedet for likeverdig kongedømme som var forutsetningen for Kalmarunionen. I denne prosessen ble så også Island annektert av Danmark, i stedet for å beholde øya som en del av Norge. Den katolske geistligheten i Norge, som hovedsakelig var norsk, ble erstattet av prester under danskekongens organisasjon og kontroll. Derved var det lagt til rette for Reformasjonen i Norden. Solli plass (Oslo). Solli plass (uttales sol-li med lang o) er en viktig plass i Oslo vest, og ligger i bydelen Frogner. Plassen har navn etter løkkeeiendommen Solli som strakte seg fra Drammensveien ved dagens plass og helt ned til Hjortnes. Løkkebygningen lå der hvor dagens Oslo Handelsgymnasium ligger, og ble revet i 1940 da denne skulle oppføres. Plassen er nå en rundkjøring i møtet mellom flere kryssende gater: Henrik Ibsens gate, Observatoriegata, Drammensveien, Bygdøy allé, Frognerveien og Sommerrogata. Plassen ble hetende Solli plass på slutten av 1880-tallet, oppkalt etter løkken Solli, som lå der Indekshuset nå ligger. Solli-løkken var i mange år et kjent bevertningssted, men ble revet for å gi plass til leiegårdskomplekset «Det engelske kvarter», fullført i 1886 etter tegninger av arkitekt Paul Due. «Det engelske kvarter» ble i sin tur revet for å skaffe tomt til det prisbelønte Ind-Eks-huset som sto ferdig i 1964 etter tegninger av arkitekt John Engh. På sørvestre hjørne av plassen ligger Nasjonalbiblioteket (det gamle Universitetsbiblioteket i Oslo), oppført 1914–1922 ved arkitekt Holger Sinding-Larsen, senere tilbygget flere ganger. Navnet Solli plass ble brukt fram til 1985. Fra 1985 til 2004 het plassen offisielt «Lapsetorvet», til minne om et kallenavn som hadde en viss utbredelse på folkemunne tidligere på 1900-tallet. Folk flest og Oslo Sporveier fortsatte imidlertid å kalle plassen for Solli plass. Dermed vedtok bydelsutvalget på Frogner å gi plassen tilbake sitt gamle navn i 2004. Et busstopp like ved plassen, i Frognerveien, heter fortsatt Lapsetorvet. Severdigheter. Severdigheter ved plassen er mønstret av hakekors på smijernsdørene til det tidligere Oslo lysverker i Sommerrogata og statuen «Mannen med nøklene» fra skulpturgruppen «Borgerne i Calais» av den franske billedhuggeren Auguste Rodin i den smale Sommerroparken langs plassens nordside. Inne i Nasjonalbibliotekets trappehall finnes tre store freskomalerier som samlet illustrerer Voluspå, utført i 1933 av Axel Revold og Per Krohg. Vestibylen til Indekshuset er utsmykket med det store materialbildet Sildefiske av Rolf Nesch. Det er i tillegg statuter av Winston Churchill og Gunnar Sønsteby plassert på fortauet ved Industriens og Eksportens Hus. Frogner plass (Oslo). Frogner plass (1–2) er en trafikkert plass i Oslo vest, Bydel Frogner. Plassen ble i 2002 totalt rehabilitert fra å være et tradisjonelt T-kryss, til i dag å omfatte en større rundkjøring med trikkeholdeplass i midten. Holdeplassen heter "Frogner plass" og betjenes av trikkelinje 12. Gater og veier som fører inn mot Frogner plass er Frognerveien, Thomas Heftyes gate, Halvdan Svartes gate og Kirkeveien. Plassen ligger inntil Frognerparken. Hegermanns plass (Oslo). Hegermanns plass ligger på Torshov i bydel Sagene, Oslo, der Hegermanns gate og Mastrups gate møter hverandre. Plassen og gata er oppkalt etter generalmajor og statsråd Diderich Hegermann (1763–1835). Plassen er en utvidelse av Hegermanns gate med den kjente «Oksefontenen» i bronse, utført av Asbjørg Borgfeldt og avduket i 1929, i midten. Skulpturen har gitt navnet til Skeids supporterklubb «Skeidoksene». Hegermanns plass er en del av det kommunale boliganlegget på Torshov fra 1920-årene. Active Server Pages. Active Server Pages (ASP) er en teknologi for å lage websider som inneholder server-side scripts. ASP er utviklet av Microsoft, og ble utviklet spesifikt for å håndtere utvikling av webapplikasjoner. ASP er innebygd i Microsofts "Internet Information Service" ("IIS"), og gir et script-grensesnitt som er enkelt å lære og som støttes av mange eksisterende HTML-designverktøy. ASP ble laget for å muliggjøre at HTML-sider kan fungere som Internett-applikasjoner. Dette betyr igjen at serveren prosesserer innholdet i scriptet før det skriver ut HTML-koden til klienten. De fleste ASP-sider er programmert i "VBScript", som er standardspråket for ASP. Andre språk kan brukes ved hjelp av @Language-direktivet. JScript (Microsofts versjon av JavaScript), er det andre språket som vanligvis er tilgjengelig. PerlScript (Perl) og andre språk er tilgjengelig som tillegg fra tredjeparter. Eksempelkode. Kode som skal prosesseres av serveren, skrives i "ASP-blokker", . Dombås. Dombås er et tettsted i Dovre kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger lengst nord i Gudbrandsdalen. Historie. I eldre tider var Tofte Kongsgård vertshus og skysstasjon, det lå 10 km sørøst for Dombås. Men midt på 1800-tallet hadde også Dombås skysstasjon, og det kom jevnlig skolelærer til bygdas barn. Under felttoget i 1940 slapp tyskerne fallskjermjegere mellom Dombås og Dovre. Disse ble nedkjempet av Garden og Møre Regiment. Dette var de første «tapet» av et slag for de tyske hærstyrker. Under et tysk bombeangrep mot Dombås stasjon døde også den første amerikaner, Robert Losey, i den andre verdenskrig. Krigshistorisk landskap med informasjon og bilder fra krigshandlingene i Dombås-området og krigsårene finnes i Minneparken, midt i Dombås sentrum. Det ærverdige Dombås Hotell, som ble oppført i 1917, men brant imidlertid i 2007. Nytt hotell bygges i 2012-13. Samferdsel. Dombås stasjon fungerer som overgangsstasjon for reisende mellom Dovrebanen og Raumabanen. E6 går også igjennom Dombås. E136 går fra Dombås til Ålesund gjennom Romsdalen. «Ekko fra Dombås». Sangen «Ekko fra Dombås» ble skrevet av Erik Thoresen og Frank Robert. Erik Thoresen og Trekkspillkameratene spilte den inn i Oslo 3. september 1954. Sangen ble utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L. 3433. Baskerland. Baskerland (baskisk: Euskal Herria; spansk: País Vasco; fransk: Pays Basque; engelsk: Basque Country) er det norske navnet på "Euskal Herria", som baskerne kaller sine historiske landområder som tradisjonelt omfatter syv provinser. Det er tre provinser i Frankrike og fire i Spania som i alt består av 683 kommuner. Baskerland, et europeisk urfolksområde, ligger innerst i Biscayabukta på begge sider av Pyreneene, og er delt av grensen mellom Spania og Frankrike. De tradisjonelle baskiske regionene omfatter omkring 21 000 km² og et folketall på nesten tre millioner mennesker. Omkring en fjerdedel av innbyggerne er innvandrere, i hovedsak fra andre spanske provinser. Vel fire millioner mennesker i Spania har et baskisk familienavn. Den største baskiske provinsen er autonome Nafarroa, med hovedstaden Iruñea (Pamplona). Begrepet «Baskerland» brukes også feilaktig om Euskadi – et konstruert navn på de tre regionene Gipuzkoa, Bizkaia og Araba (Alava) som sammen utgjør en spansk autonom enhet. Hovedstaden i det autonome Baskerland (Euskadi) er Vitoria-Gasteiz. Byene Donostia ("San Sebastián") og Bilbo ("Bilbao") er de mest kjente. På fransk side er Baiona (Bayonne), Miarritze (Biarritz) og Donibane (St. Jean-de Luz) de mest kjente byene. Et viktig symbol for Baskerland er flagget Ikurrin. Språk. Offisielle språk på spansk side er baskisk ("euskera") og spansk. Frankrike anerkjenner ingen språkrettigheter for baskerne. I dag snakker så å si alle baskere sine respektive statlige språk (spansk eller fransk). I hele Baskerland snakker omtrent en tredjedel av befolkningen baskisk. Dette tallet er stigende, etter mange hundre år med nedgang. a>) med rød bunn som er symbolet for Bizcaya, det hvite korset som er symbolet for Gud og det grønne krysset som er symbolet for den hellige eika i Gernika og baskernes gamle lover, fueros. Kultur. Baskerne tilhører gruppen urfolk og statsløse nasjoner i Europa, en gruppe som teller omkring 60 millioner mennesker (tilsvarende hele Frankrikes befolkning). Offisielt er baskisk språk og kultur beskyttet gjennom internasjonale traktater nasjonalstatene har signert og delvis ratifisert. I praksis leverer baskerne stadige klager på overgrep og angrep rettet mot kulturliv, ytringer og språk. FN og flere menneskerettighetsorganisasjoner har levert mange anmodninger – særlig til Spania, om å følge opp sine internasjonale forpliktelser overfor baskerne. Den første terrorbombing. Gernika (Guernica på spansk) er hovedstaden i den baskiske provinsen Bizkaya, noe den har vært siden tidlig middelalder. For baskerne har byen stor symbolverdi. Under eiketreet i Gernika har baskiske ledere og spanske konger gjennom århundrer avgitt sine løfter om å beskytte de baskiske friheter og lover (fueros). Under den spanske borgerkrigen (1936–1939) ble Gernika den første by i verden som ble utslettet gjennom terrorbombing av sivile mål. Mandag den 26. april 1937 angrep den tyske bombeflylegion «Condor» byen, støttet av italienske fly. Da angrepet var over ut på kvelden sto kun omkring 25 bygninger tilbake, deriblant parlamentsbygningen og eiketreet. Ingen av byens militære mål – broen over elva og ammunisjonsfabrikken – ble ødelagt. Ingen vet hvor mange som ble drept. Fascisten Fransisco Franco tok aldri på seg ansvaret for ødeleggelsen av Gernika, selv om historikere hevder det er hevet over tvil at bombingen skjedde etter hans vilje. Økonomi. Ved siden av Catalonia har Baskerland Spanias høyeste levestandard. En rekke internasjonale selskaper har valgt å etablere seg i Baskerland tross høyere lønninger enn i Sør-Spania. Arbeidsledigheten var på 9,1 prosent andre kvartal 2010. Kriminalitet. Baskerland er lavest på Spanias kriminalitetsstatistikk tross det voldelige tilsnitt i den politiske konflikten i området. Historie. Baskerland var i stor grad en selvstendig politisk enhet under kongedømmet Navarra fram til det ble erobret av Spania i 1512. På den franske siden av Navarra ble en viss grad av selvstendighet opprettholdt fram til den franske revolusjon. Etter en rekke opprør mot fransk undertrykking, sendte de franske Jakobinere tusenvis av baskere i døden i sumpene i Landes. Den spanske republikk ga i 1936 de tre baskiske regioner, som utgjør dagens autonome Baskerland, full selvstendighet. Det baskiske nasjonalistpartiet (PNV) vant det første valget og regjeringsmakten. Året etter ble republikken Euskadi knust av fascisten Francos hær, støttet av flystyrker fra Nazi-Tyskland. Flybombingen av byen Gernika var historiens første terrorbombing av sivile mål, skildret på halvbaskeren Picassos maleri «Gernika». Hundretusener flyktet, og den baskiske regjering gikk i eksil, og organiserte motstand mot nazismen i Frankrike og Franco – fascismen i Spania. Etter frigjøringen av Frankrike fra tysk okkupasjon, samlet baskiske styrker seg nær den spanske grense i påvente av en invasjon av de siste fascistiske land i Vest-Europa. Invasjonen kom aldri, og i kjølvannet av den kalde krig inngikk USA en baseavtale med Franco som økonomisk bidro til at diktatoren holdt seg ved makten fram til sin død. General Franco var den eneste av de europeiske fascistledere med nære bånd til Hitlers og Mussolinis regimer som unngikk krigsforbryterdomstolen tross krigsforbrytelser og senere forbrytelser mot menneskeheten. Blant annet støttet han Hitlers hær med den spanske fascistdisvisjonen «Azul» – ansvarlig for folkemord i Øst-Europa og som i nyere tid ble hedret for sin krigsinnsats av den spanske konservative regjering ledet av Jose Maria Aznar. Undertrykking og voldelig konflikt. Franco-regimet drev en hard undertrykking av baskerne og drepte tusener mens hundretusener dro i landflyktighet. Også språk og kultur ble undertrykket gjennom diktatorens nesten 40 år ved makten. Alle baskiske identitetsuttrykk var forbudt, og selv å snakke baskisk var ulovlig. Undertrykkingen skapte baskiske undergrunnsbevegelser. En studentgruppe, med utgangspunkt i det baskiske nasjonalistpartiet, PNV, grunnla i 1953 organisasjonen EKIN som i 1959 endret navn til Euskadi Ta Askatasuna ETA (Baskisk hjemland og frihet). I begynnelsen var ETA relativt lite voldelig, men spanske myndigheters svar på ETA var mer og hardere undertrykking. ETAs svar ble mer vold. ETAs drap av mannen som var utpekt til Francos arvtaker, admiral Luis Carrero Blanco, åpnet veien for en demokratiseringsprosess i Spania etter Francos død i 1975. Da Spania innrømmet deler av Baskerland en grad av autonomi og en baskisk regjering kom på plass i 1979, var de fleste baskere fornøyde. De fleste av ETAs medlemmer forlot da organisasjonen. Men en hard kjerne fortsatte kampen for full selvstendighet for hele Euskal Herria. På 1980-tallet opprettet den spanske sosialdemokratiske regjeringen, (PSOE) i hemmelighet en dødsskvadron, GAL, som henrettet en rekke ETA-mistenkte i Spania og Frankrike. Det var avsløringen av GAL som førte til regjeringen Felipe Gonsalez fall. Avsløringen avdekket også at flere av GALs ofre ikke hadde noen tilknyting til ETA. Det hevdes ETA er ansvarlig for drapene på mer enn 900 mennesker. Omkring halvparten av ofrene er spanske politimenn. Både politikere, jurister og pressefolk er likvidert av gruppen. Konfliktens fortsettelse. De siste års rettslige tiltak mot en rekke baskiske organisasjoner har tilspisset konflikten. Ansvarlig for prosessene mot baskisk organisasjonsliv er dommer Baltazar Garcon, kjent som mannen som ville trekke Chiles diktator Pinochet for spansk rett for drap på spanjoler under den chilenske fascismen. Garcon var avhørsdommer i den spanske spesialdomstolen, Audiencia Nacional (En opprinnelig fascistisk, politisk domstol opprettet av Franco og som opererte under navnet TOP, Tribunal del Orden Publico, inntil den endret navn etter at den spanske demokratiseringsprosessen startet.) Han startet i 1998 stengingen av baskiske politiske parti, baskiskspråklige aviser, radio, magasin, ungdomsorganisasjoner og andre åpne organisasjoner og bedrifter. Saken er kjent under saksnummeret 18/98. En rekke personer ble arrestert mistenkt for tilknyting til ETA. Flere av de arresterte har hevdet de har vær utsatt for tortur i hendene på spansk politi. Blant dem nåværende redaktør i den nye baskiskspråklige avisa Berria, Marxello Otamendi. Torturanklagene avvises konsekvent av domstolen, men blir ikke etterforsket. FN, Amnesty International, Human Right Watch, den baskiske menneskerettighetsorganisasjonen Behatokia (Se http://www.tat.org) og andre har dokumentert Spanias bruk av tortur mot baskiske politiske fanger og innvandrere fra fattige land. Spania avviser konsekvent all kritikk og spanske domstoler avviser alle torturanklager. Baskere som leverer torturanklager trues konsekvent med fengselstraff av domstolene. Siden den spanske demokratiseringsprosessen startet har baskere fremmet mer enn 5 000 anklager om spansk – og baskisk politis bruk av tortur mot politiske dissidenter. Først i 2005, etter syv år, startet rettsprosessen mot de tiltalte i den såkalte 18/98-prosessen. Flere av de mistenkte har vært varetektsfengslet i årevis. Rettsprosessen, som ennå pågår i mars 2006, møter kraftig kritikk fra internasjonale organisasjoner og rettsobservatører som hevder prosessen preges av inkvisitoriske metoder, manglende og kaotisk bevisførsel og domstolens manglende politiske uavhengighet. (Mer om 18/98: http://www.ehwatch.org) Fredsprosess. Under hard kritikk fra spansk politisk høyreside beveger den spanske sosialdemokratiske regjeringen seg forsiktig i retning av en dialog og fredsforhandlinger med ETA. Det konservative spanske Folkepartiet (PP – Partido Popular)en sterk motstander av enhver dialog med ETA, og partiet kjører en hard og uforsonlig konfrontasjonslinje med påstander om at de basksike politiske parti og en rekke organisasjoner "er ETA". Den 10. mars 2006 krevde en dommer i spesialadomstolen Audiencia Nacional at lederne for det allerede forbudet politiske parti Batasuna (som påstås å være ETAs politiske gren), må møte for domstolen. Den baskiske president Juan Jose Ibarretxe mener domstolens avgjørelse er uklok og bidrar ikke til fred. Den 17. mars 2006 fremmet PP forslag i det basksike autonome parlamentet i Vitoria – Gasteiz om at den sosialistiske venstresiden i baskisk politikk, som har 10 av 65 representanter i det baskiske autonome parlament, skal forbys med bruk av Spanias spesiallov mot partier som kan mistenkes for tilknytning til væpnede organisasjoner. Fra baskisk hold er det gjentatte ganger reist krav om at Spania lever opp til sine menneskerettighestforpliktelser og respekterer ytringsfrihet og sivile- og politiske rettigheter for baskerne. Fra fredag den 24. mars 2006 har ETA annonsert "permanent våpenhvile. ETA har offentlig signalisert vilje til forhandlinger flere ganger, men krever at alle de mer enn 700 politiske fanger i spanske og franske fengsler (det høyeste antall siden Francos død) sendes hjem til Baskerland. Den spanske regjering krever på sin side av ETA legger ned sine våpen før forhandlinger iverksettes. ETA, som karakteriserer seg selv som en ubeseiret frigjøringshær, er ikke villig til å gjøre dette. Det partene imidlertid ser ut til å enes om, er at eventuelle forhandlinger mellom Spania og ETA kun skal omfatte de politiske fangene og våpnene. Det heteste spørsmålet i konflikten, baskernes krav om utvidet selvstyre eller full selvstendighet for de baskiske områder, er det bred enighet om skal overlates til forhandlinger mellom politikerne på begge sider av konflikten. De baskiske nasjonalistiske parti, fra høyre til venstre, har krevd en folkeavstemming om selvstendighetsspørsmålet i alle de basksike regioner. Dette har myndighetene i Madrid konsekvent avvist. Mange baskere har forventninger til at den spanske sosialdemokratiske regjeringen under ledelse av statsminister José Luis Rodríguez Zapatero, skal bli regjeringen som bringer fred og demokratisering til Baskerland. Antallet politiske arrestasjoner og inngrep i baskisk samfunnsliv de senere år tyder imidlertid ikke på det. Manglende forsoning. Fra spansk side hevdes det at baskisk nasjonalisme truer spansk enhet sammen med selvstendighetskrav fra katalanerne, kanarierne og galicerne. Fra baskisk hold hevdes at en grunnleggende årsak til Spanias uvilje mot demokratisering, urfolksanerkjennelse og overholdelse av de internasjonale konvensjoner Spania har forpliktet seg til innen menneskerettigheter og nasjonale minoritetsrettigheter, henger sammen med at Spania aldri har tatt et oppgjør med sin mer enn 40-årige fascistiske historie der mer enn 350 000 mennesker ble drept. Landet landet har ikke gjennomført noen "forsoningsprosess", og spanske historiebøker refererer ennå til Franco-tiden som "en nødvendighet i en tid da landet var truet av anarki". Spania var imidlertid en republikk da Franco tok makten. Ingen fascister har vært for retten for overgrepene begått mot store deler av befolkningen i Spania, og spanske myndigheter kvier seg ennå for å starte denne prosessen, mer enn 30 år etter Francos død. Tvert om fortsatte de fleste fascister i sine stillinger etter at demokratiseringen av Spania satte inn. Et eksempel er at Francos gamle parti, Falangistpartiet fortsatt er oppegående og lovlig i Spania. Den spanske spesialdomstolen, Audiencia Nacional har imidlertid stengt flere nasjonalistiske politiske parti i Baskerland. En omstridt person fra Francos regjering, Manuel Fraga, er i dag provinspresident i Galicia. I 2005 ble de nedsatt en statlig komité som skulle håndtere kravene fra tusenvis av etterlatte om åpning av de mange spanske massegraver fra fascismens tid. Graver er åpnet, men kun i regi av frivillige. i 2005 etablerte den autonome baskiske regjeringen i Euskadi et etterforskningsteam som nå starter åpningen av massegraver i Baskerland. Noen kjente baskere fra historien. Den oppdagelsesreisende Elkano som fullførte den første verdensomseiling etter at Ferdinand Magellan ble drept på Filippinene, filosofen og forfatteren Miguel de Unamuno, forfatterne Pío Baroja, Robert Laxalt og Bernardo Atxaga, komponistene J. C. Arriaga, Jesús Guridi og Maurice Ravel, skulptøren Eduardo Txillida, den religiøse leder Ignatius av Loyola som grunnla Jesuittordenen, kongene og dronningene av Navarra, forfatteren Madariaga og mannen som oppfant fotograferingen, Louis Daguerre. Batasuna. Batasuna (baskisk for «enhet») er et politisk parti i Baskerland i Spania. Det ble grunnlagt i 1978 og regnes som ETAs politiske gren. Det har også gått under navnene "Herri Batasuna" («folkets enhet») og "Euskal Herritarrok". Partiet ble i 2003 forbudt av spansk høyesterett. Historie. Herri Batasuna stilte første gang til valg til Spanias nasjonalforsamling i 1979. Det fikk da 15 % av stemmene og tre representanter. I 1994 fikk partiet 16,3 prosent av stemmene og 11 av 75 plasser i det baskiske parlamentet. I 1997 ble hele partiets ledelse på 23 dømt til sju års fengsel for samarbeid med ETA. En video, der væpnede og maskerte ETA-medlemmer deltok, og som partiet viste i valgkampen sto sentralt i saken. I juli 1999 ble dommen erklært forfatningsstridig av Forfatningsdomstolen og alle ble sluppet fri. I 2001 stilte partiet til regionvalg under navnet Euskal Herritarrok og fikk 10,1 prosent av stemmene. I 2003 vedtok Spanias høyesterett å forby partiet på bakgrunn av loven om politiske partier av 2002. Forbudet ble bekreftet av den spanske Forfatningsdomstolen. Partiets advokater brakte saken inn for Den europeiske menneskerettsdomstol, som i juni 2009 konkluderte med at forbudet ikke bryter med Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950. I 2011 forsøkte tidligere medlemmer av Batasuna å danne et nytt parti, Sortu. Partiet ble raskt forbudt av spansk høyesterett. Som en reaksjon på forbudet gikk de baskiske småpartiene Eusko Alkartasuna, Alternatiba og uavhengige kandidater med bakgrunn i Batasuna sammen og dannet valgalliansen Bildu. Også Bildu ble forbudt i første rekke. Forbudet mot Bildu vakte voldsomme reaksjoner. Blant annet trakk det konservative baskiske nasjonalistpartiet PNV sin parlamentariske støtte til Spanias regjerende parti PSOE. Den 5. mai 2011 opphevde den spanske grunnlovsdomstolen forbudet og Bildu fikk stille til lokalvalget 22. mai. Ved det spanske lokal- og regionalvalget 22. mai fikk Bildu 26% av stemmene i spansk Baskerland. Šiauliai fylke. Šiauliai fylke (uttales: «sjøulei», betyr «Skytternes by») er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger nord i landet, og grenser til Latvia i nord, Panevezys fylke i øst, Kaunas fylke i sør, Taurage fylke i sørvest, og mot Telsiai fylke i vest. Historie. Det var under Storhertugdømmet Litauen på 1700-tallet at man innførte de første administrative regioner i landet. Den russiske keiserinnen Katarina II gav Siauliai rettigheter som distriktssenter. De administrative inndelingene i det russiske keiserriket forble uforandret helt til slutten av Første verdenskrig, og da krigen gikk mot slutten, erklærte Litauen seg selvstendig i 1918. Den 17. desember 1918 gikk det ut et sirkulære nr. 1 «Om kommuner i Litauen» som fastslo at hele Litauen ville bli inndelt i fylker (noen ganger oversatt til norsk som «distrikt» eller «regioner»). Det ble da opprettet 20 fylker i landet. I 1937 var Siauliai fylke totalt 6042 km² stort, og hadde 210 000 innbyggere. Det var landets største fylke. I 1940 da Sovjetunionen okkuperte Litauen og innførte det sovjetiske administrasjonssystemet, men det gamle (med fylker) var fremdeles i bruk en tid. Men i 1950 ble fylkene avskaffet og hele området ble inndelt i mindre, kommunale enheter. Først i 1994, fire år etter gjeninnføringen av litauisk selvstyre i 1990, ble fylkene gjeninnført. Litt om Siauliai fylke. Den største severdigheten i fylke er uten tvil Korshøgda ved Siauliai, to små kuller med flere hundretusener av store og mindre kors. Da pave Johannes Paul II besøkte Siaulai i 1998 satte han opp et lite kapell ved Korshøgda. Byen Siauliai er kjent for møbel-, sykkel- og skinnproduksjon. I byen ligger i tillegg til det sentrale Ausra-museet, et par gods og flere gallerier, også en rekke mindre museer, f.eks. katteskulpturmuseum, radio- og fjernsynsmuseum, jernbanemuseum, ur- og klokkemuseum, fotomuseum, sykkelmuseum og et brannmuseum. Den militære Zokniai-flyplassen ved Siaulai er landets største, og huser Natos baltiske jagerflybase. Siauliai fylke lider i 2004 av mangel på arbeidsplasser og fraflytting. Olga Tsjekhova. Olga Konstantinovna Tsjekhova (russisk Ольга Константиновна Чехова, tysk "Olga Tschechowa") (født i Aleksandropol i Russland (idag Gjumri i Armenia), død 9. mars 1980 i München) var en russisk-tysk skuespillerinne. Hun ble født i Russland som Olga von Knipper i en tyskspråklig familie som opprinnelig stammet fra den tyske byen Saarbrücken. Familien var velstående og hadde gode forbindelser til tsarhoffet og den kunstneriske eliten i Russland. Etter skuespillerutdannelse i Moskva flyktet hun i 1921, 24 år gammel, fra det daværende Sovjetunionen til Tyskland, hvor hun ble en fremtredende tysk teater- og filmskuespillerinne. Hun ble oppdaget etter å ha spilt i filmen "Schloß Vogelöd" samme år, og gjorde sin scenedebut i 1925 på Berliner Renaissance Theater. Hun hadde forlatt sin mann Mikhail Tsjekhov, nevø av Anton Tsjekhov, i Sovjet. Det er i ettertid blitt hevdet at hennes bror Lev Knipper, som hadde vært hvitegardist under den russiske borgerkrigen, vervet henne som sovjetisk agent, noe som gjorde at hun kunne få sin datter ut av Sovjet. Etter andre verdenskrig slo hun seg ned i München og grunnla uten større suksess et eget filmselskap. I 1955 grunnla hun et kosmetikkfirma, som ble et av Vest-Tysklands største. Hennes datter Ada Tschechowa og barnebarn Vera Tschechowa ble også berømte skuespillerinner. Hennes selvbiografi "Ich verschweige nichts" utkom i 1952, og i 1973 kom erindringsboken "Meine Uhren gehen anders". Filmografi. Tsjekhova, Olga Tsjekhova, Olga Tsjekhova, Olga Tsjekhova, Olga Tauragė fylke. Tauragė fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger i vestre del av landet, og grenser til Telsiai fylke i nord, Siauliai fylke i nordøst, Kaunas fylke i øst, Marijampole fylke og Russlands Kaliningrad Oblast i sør. Taurage fylke har et meget naturskjønt område langs den nordlige bredden av elven Nemunas mellom Seredzius og Jurbarkas. Våtmarksområdet sørøstfor Pagegiai er et av de mest interessante områdene for ornitologer i landet. Fylket er et av de med minst industriarbeidsplasser og lavest gjennomsnittslønn i Litauen. Telšiai fylke. Telšiai fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger i den vestlige delen av landet, og grenser til Latvia i nord, Šiauliai fylke i øst, Tauragė fylke i sør, og Klaipėda fylke i vest. Telšiai regnes som hovedstaden i Samogitia, et av Litauens landskap, og hovedbyen for samogitisk, som dels regnes som et eget baltisk språk, dels som en litauisk dialekt. Samogitisk er vanligvis bortimot uforståelig for litauere ellers. I Mažeikiai ligger landets oljeraffineri, som også er Baltikums største. I nasjonalparken ved Plateliai, nord for Plungė, ligger en nedlagt SS-20-base, der atomraketter var utplassert frem til 1990-tallet. Otto Klemperer. Otto Klemperer (født 14. mai 1885 i Breslau, død 6. juli 1973 i Zürich) var en tysk dirigent. Med hjelp fra Gustav Mahler fikk han i 1907 ansettelse på et teater i Praha, og etablerte seg i 1920-årene som en av de førende dirigenter i Tyskland. I 1933 dro han til USA, men kom tilbake til Europa etter krigen. Klemperer ble i 1967 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Giovanni Tonucci. Giovanni Tonucci (født 4. desember 1941 i Fano, Italia) er katolsk erkebiskop-prelat av Loreto og pavelig delegat til valfartsstedet der. Frem til utnevnelsen til Loreto den 18. oktober 2007 var han nuntius (pavelig diplomat) til Norden, med sete i Stockholm. Han var titularerkebiskop av Torcello. Tonucci ble født i Fano (i bispedømmet Pesaro) i Italia. Han ble ordinert til prest 19. mars 1966. Etter ordinasjonen har han tatt doktorgrader i teologi og kirkerett. Siden 1971 har han vært tilknyttet Den Hellige Stols diplomatiske tjeneste. Fra 1971 til 1989 har han vært stasjonert i Kamerun, Storbritannia, Jugoslavia og Amerikas forente stater. Den 21. oktober 1989 ble han utnevnt til nuntius til Bolivia, og 6. januar 1990 ble han bispeviet av Johannes Paul II med Giovanni Battista Re og Miroslav Stefan Marusyn som medkonsekratorer. I 1996 ble han nuntius til Kenya. Han har også arbeidet i Vatikanet, blant annet i Statssekretariatet, og er permanent observatør til UNEP og UN–HABITAT. Han ble utnevnt til nuntius til Norden 16. oktober 2004, og i februar 2005 kom han til Norge for å levere sine akkreditiver. Utena fylke. Utena fylke er ett av ti fylker i Litauen. Fylket grenser til Panevezys fylke i nord, Latvia i nordøst, Hviterussland i øst og mot Vilnius fylke i sør. Utena fylke ligger i landskapet Auksjtaitia "(Høylandet)" som er rikt på innsjøer. Fylket har en kurby, Anyksciai. Auksjtaitia nasjonalpark er landets største, og her kan man finne mange bygdeturistsentra der turister kan feriere på bondegårder som er i drift. Ignalina kommune i øst er kjent for vintersport, både skirenn og hestesport på vinterstid. I dette området ligger Ignalina atomkraftverk som er det største av sitt slag i Baltikum. Like ved ligger den eneste litauiske byen med russisk majoritet, Visaginas. Her finner vi også Litauens største innsjø, Drūkšiai. Gustav Mahler. Gustav Mahler (født 7. juli 1860 i Kalischt i Böhmen, død 18. mai 1911 i Wien) var en østerriksk komponist og dirigent. I sin levetid ble han først og fremst ansett som en av de betydeligste dirigentene; anerkjennelsen for hans virke som komponist kom først et halvt århundre etter hans død. Mahlers symfonier og orkesterverker er nå en del av kjernerepertoaret ved store symfoniske orkestre over hele verden. Mahler anerkjennes i dag som en av de viktigste overgangskikkelsene mellom den sene romantiske tradisjon og den moderne komposisjonsmusikken. Hovedverkene er hans ni symfonier og den symfoniske sangsyklusen "Das Lied von der Erde". Utover dette skrev Mahler mindre stykker; særlig lieder, der samlingen "Des Knaben Wunderhorn" gjennom hele hans produksjon leverte strofer og temaer til symfoniene. Biografi. Mahler var født inn i en jødisk familie i Kalischt i Böhmen. Hans foreldre flyttet til Jihlava i Mähren i hans første leveår, og det var her Mahler tilbrakte barndommen. I 1875 ble han tatt opp på Wiens konservatorium, hvor han studerte klaver. Senere fulgte han Anton Bruckners forelesninger på universitetet i Wien. Hans første forsøk i komposisjon var "Das Klagende Lied", som han sendte inn til en konkurranse som en opera. Senere endret han operaen til en kantate. Da hans forsøk som komponist ikke førte til noen større suksess, kastet han seg over dirigentgjerningen. Hans første dirigentjobb var ved Bad Hall, sør for Linz og heretter fikk han arbeide ved større og større operahus. Ved Ljubljana i 1881, Olomouc i 1882, Kassel i 1884, Statsoperaen i Praha i 1885, Leipzig i 1886, og den ungarske Statsoperaen i Budapest i 1891. Hans første faste ansettelse var ved operaen i Hamburg i 1891, hvor han ble til 1897. Det var i denne perioden han tok sine sommerferier ved Steibach-am-Attersee og konsentrerte seg om å komponere. Resultatet ble hans første symfoni, og liedersamlingen "Des Knaben Wunderhorn." I 1897 ble den da 37 år gamle Mahler tilbudt stillingen som direktør for operaen i Wien. Denne prestisjefulle stillingen var en «keiserlig» post, og under Østerrike-Ungarn kunne ikke jøder inneha slike. Mahler, som aldri hadde vært praktiserende jøde, hadde i påvente av denne sjansen allerede konvertert til katolisismen. I denne stillingen ble han de neste ti årene, og omformet institusjonens repertoar og kunstneriske nivå. Fra han overtok, var operaens mest populære oppsetninger "Lohengrin", "Manon" og "Cavalleria rusticana". Mahler konsentrerte sine krefter om Christoph Willibald Glucks og Wolfgang Amadeus Mozart klassiske operaer, og i samarbeid med maleren Alfred Roller skapte han særegent skyggefylte og dramatiske oppsetninger av "Fidelio", "Tristan og Isolde" og "Der Ring des Nibelungen". Mahler arbeidet ni måneder i året ved operaen, og holdt somrene fri for eget kompositørverk. I løpet av disse årene komponerte han sine symfonier 4 til 8, og fem "Rückert-Lieder", "Kindertotenlieder", og hans siste sang basert på "Des Knaben Wunderhorn", med tittelen "Der Tambourg'sell". Han giftet seg med Alma Schindler i 1902, og fikk de to døtrene Anna, som senere ble skulptør, og Maria Anna, som døde i 1907 av skarlagensfeber. Samme år oppdaget han at han led av en hjertesykdom, og mistet sin stilling i Wien. Disse hendelsene, og en stigende antisemittisk stemning, førte til at Mahler i 1907 aksepterte et tilbud om å dirigere på The Metropolitan Opera i New York. Her dirigerte han i to sesonger. Mahler vendte tilbake til New York året etter, for å dirigere ved det nylig opprettede New York Philharmonic Orchestra. På denne tiden skrev han "Das Lied von der Erde", og hans niende symfoni, som ble hans siste fullendte verk. Under sitt siste opphold i Amerika i februar 1911 ble han alvorlig syk, og ble etter eget ønske brakt tilbake til Wien. Her døde han av en infeksjon den 18. mai, og etterlatte seg en ufullendt tiende symfoni. Gustav Mahlers musikk. I 1907 fortalte Mahler kollegaen Jean Sibelius at «en symfoni burde være som verden: den må omfavne alt»; ved å praktisere denne filosofien, brakte han den symfoniske sjangeren til et nytt nivå. Gustav Mahlers musikk, som stort sett beveger seg i to sideløpende spor, symfonien, den største sjangeren i europeisk instrumentalmusikk, og lieden, den enkle sangen med klaverledsagelse, inneholder mange av de brytningene som er typiske for den tyske senromantiske musikken. Hans symfonier kan ses som et forsøk på å forene tidens mange brytninger; diskusjonen om programmusikk og absolutt musikk, og det tilsynelatende bruddet mellom den klassiske verden og den nye moderne. Skjønt Mahler i sin levetid ikke opplevde noen større suksess med sine komposisjoner, er han, siden man gjenoppdaget ham i starten av 1960-årene, regnet som, ikke bare en av dem som brakte den senromantiske musikken til klimakset, men også den komponisten som fremfor noen innledet modernismen. Inspirasjonskildene. Gustav Mahler hadde gjennom sitt arbeide som dirigent og kunstnerisk direktør ved Europas store operahus, et intimt kjennskap både til tradisjonen, og til den samtidige komposisjonsmusikken. Listen over komponister som hadde påvirket ham er derfor lang, men karakteriseres ved først og fremst å komme fra de tyskspråklige områdene. Utgangspunktet fant Mahler hos Johann Sebastian Bach, og deretter hos wienerklassikerne, men det var den romantiske musikken han først og fremst bygget musikken sin på: komponister som Franz Schubert, Robert Schumann, Felix Mendelssohn og Franz Liszt. Komponisten Anton Bruckner som var nærmere i tid, spilte en spesielt stor rolle. Allikevel er det to komponister som stikker ut som mer betydningsfulle enn de andre. Beethoven og Wagner. Ludwig van Beethovens komposisjoner var på mange måter selve modellen for Mahlers kunstneriske ambisjoner. Beethoven var fra sin tredje symfoni slått inn på det som i dag kalles hans heroiske periode. Bak dette, lå det blant annet et ønske om, med musikken, å uttrykke betydninger gjennom følelsen. Musikken skulle skildre verden, men skildringen skulle være immanent i selve musikkens struktur, i dens følelse. I sin niende symfoni, lot Beethoven kor og solister synge et gledesbudskap i siste sats, og brøt dermed den gjengse oppfattelsen av hva en symfoni kunne være. Nettopp den niende symfonien var på mange måter Mahlers rollemodell, og det heroiske var det store temaet i hans musikk. Hva Beethoven var for Mahlers ambisjoner som kunstner, var Richard Wagner for ham som komponist. Wagners voldsomme og suggererende operaer, inneholdt et forsøk på å samle og løse tidens musikalske skismaer. Han mente at man burde forene kunstartene litteratur, teater og musikk i det han kalte Gesamtkunst (samlet kunst). På denne måten, mente Wagner å transcendere grensene mellom det abstrakte og konkrete i musikken. Mahler hadde samme streben etter å la musikken uttrykke en grunnleggende idé, og påvirkningen og fascinasjonen av Wagners teknikker i uendelige melodier og ledemotiver er synlig gjennom Mahlers verker. Folkemusikken. En annen vesentlig og langt mer direkte kilde til Mahlers musikk, er hans bruk av kjente melodier og temaer. Allerede i første symfoni bruker han den kjente Fader Jakob i tredje sats. Sitatene gir seg ofte utslag i det ironiske eller portretterende. Han tok i bruk militærmusikk, folkemusikk av forskjellig etnisk opprinnelse, eller populærmusikk, særlig danseformer som ländler og vals. Scherzoen (et livlig og muntert musikkstykke) opptrer som sats i nesten alle symfoniene, i varierende grad, men ofte som et betydningsfullt folkelig eller moderne kontrapunkt til de heroiske satsene. Hans vokale og korale musikalske elementer, og tekstene fra folkeviser av Nietzsche, Goethe, kinesisk litteratur og middelaldersk romersk-katolsk mystisisme, manifesterer et filosofisk og selvbiografisk innhold. Fortolkningen av Mahlers musikk. I Mahlers musikk ligger det til stadighet et underliggende lag av "mening", men ofte uten at der er noen ytre forklaringer – som i programmusikken. Derimot avstod Mahler bevisst fra å lage et program til sine symfonier, og med det ligner han Ludwig van Beethoven, som bare i sin sjette symfoni eksperimenterte med egentlig programmusikk. I de siste stykkene, har man bare tekster av spillehenvisningene og sangtekstene som Mahler valgte til sine vokalavsnitt. Disse er aldri direkte forklaringer på musikken, men gir nærmere forklaringer på andre betydningsfulle elementer som orkestrering, musikalske sitater, bruk av sjangere, med mer. Derimot har man i Mahlers skisser og partiturer funnet utallige henvisninger til et innhold av betydning, og disse skriftlige notene brukes ofte som direkte kilder til forståelsen av Mahlers musikk. Dessuten finnes det allerede fra like etter Mahlers død, en rekke anekdoter og tolkninger som er brakt videre av familie og bekjente. Særlig Mahlers hustru Alma Mahler, som selv var musikalsk utdannet, har bidratt til denne delen av kildene. Hun omgås som regel med forsiktighet, da hun har en tendens til å overfortolke, og til å sette seg selv og familien i sentrum. Ikke desto mindre er flere av Mahlers egne skriftlige kommentarer i partiturene henvendt til Alma Mahler. En særstilling blant Mahlers fortolkere inntar Theodor W. Adorno. Med sin monografi om Mahler, forsøker Adorno, mens han tar skarpt avstand fra de programmatiske tolkningene, å forstå Mahlers musikk som et rent musikalsk formidlet kunstverk som immanent uttrykker og utøver kritikk av samtiden. Mikis Theodorakis. Mikis Theodorakis (Μίκης Θεοδωράκης; født 29. juli 1925) er en gresk komponist og politiker. Han ble født på øya Khios. Hans far var fra Kreta, og moren fra Lilleasia. Han var en periode sterk kandidat til å bli president i Hellas, men mente selv at han var for gammel til embedet. Som barn lærte han seg å skrive musikk, selv om han ikke hadde tilgang til instrumenter. Etter å ha flyttet til det greske fastlandet fikk han sine første musikktimer i Pyrgos og Patras. I Tripolis grunnla han et kor, og som 17-åring ledet han sin første konsert. Under andre verdenskrig var han aktiv i motstandsbevegelsen, og han ble tatt til fange og torturert. Under den greske borgerkrigen deltok han ikke i stridshandlingene. Han studerte på den tiden ved Athens musikkonservatorium under Philoktitis Economidis, og senere ved konservatoriet i Paris under Olivier Messiaen. Tiden i Paris påvirket hans skaperkraft sterkt, og blant annet dirigerte han under Eugene Bigots ledelse. Hans første symfoni, "Concerto for piano, første suite, første symfoni", ble svært godt mottatt internasjonalt. Han vant gullmedaljen ved musikkfestivalen i Moskva i 1957. Han vendte omkring 1960 tilbake til Hellas, og begynte å eksperimentere med tradisjonell gresk musikk. Hans sangsyklus "Epitaphios", bl.a. sunget inn på plate av Nana Mouskouri i 1960, regnes som starten på en kulturell revolusjon. Med andre verker basert på gresk og internasjonal poesi ga han gresk musikk en ny status på verdensscenen, og ble gjennomgående genierklært av musikkritikere. I 1963 grunnla han "Lambrakis demokratisk ungdom", og ble leder for denne venstreorienterte politiske bevegelsen. I 1964 ble han valgt inn i det greske parlamentet. Da juntaen tok makten i 1967 gikk han under jorden og grunnla "Patriotisk front". Under Oberstregimet ble det etter "Dekret nr. 13" forbudt å spille eller høre på hans musikk. Han ble arrestert og forvist til Zatouna sammen med sin kone Myrto og deres to barn Margarita og Giorgos. Senere ble han internert i en arbeidsleir i Oropos. En internasjonal solidaritetsbevegelse ledet av musikere som Leonard Bernstein og Harry Belafonte engasjerte seg sterkt i hans sak, og påvirket oberstene til å løslate ham og sende ham i eksil i 1970. I eksiltilværelsen fortsatte han å arbeide mot juntaen, og for en samling av motstandsbevegelsen. Han holdt omkring tusen konserter i forskjellige land til støtte for kampen mot diktaturet. Juntaen kollapset i 1974, og Hellas ble en demokratisk republikk. Theodorakis vendte hjem i triumf, og var aktiv både som komponist og som politiker. Han ble valgt inn i parlamentet flere ganger i årene 1981–1986 og 1989–1993. Fra 1990 til 1992 var han statsråd i Konstantin Mitsotakis' regjering. Han har flere ganger hatt stillingen som direktør for gresk kringkastings symfoniorkester og kor. I 2004 oppsto det sterk debatt omkring Theodorakis etter at han sammenlignet israelsk politikk i de okkuperte områdene med nazisme. I 2006 engasjerte Theodorakis seg mot at Europarådet skulle fordømme forbrytelsene begått av Sovjetunionen og andre kommunistiske diktaturer. I 1983 fikk Theodorakis Lenins fredspris, bedre kjent som Stalinprisen, av Sovjetunionen. I 1996 fremførte Theodorakis to konserter i Norge, i Saudahallen i Sauda. Mykland. Sauer på beite i Myklandsskogen Mykland er ei bygd i Froland kommune i Aust-Agder. Historie. Innlandsbygda Mykland var tidligere egen kommune i Aust-Agder fylke, men er fra 1967 en del av Froland kommune. Mykland fikk sin egen kirke i 1682. Før det ble sognet omtalt som «Vegusdal østen Sundet», og det betyr at vannet Vogsdalsfjorden danna grensa mellom øst og vest. Dagens åttekanta kirke er bygd i 1832 og ble restaurert i 1882. I 1900 hadde Mykland 749 innbyggere fordelt på 97 forskjellige garder. Skogbrannen i Froland 2008 er en av historiens verste skogbranner i Norge. Nesten 30 000 dekar skog brant og ble bekjempet av over 300 mann fra brannvesenet, heimevernet, sivilforsvaret og Røde Kors, i tillegg til flere helikoptre. Mykland sentrum var truet av brannen fra tre sider. Flere hytter ble flammenes rov, men ingen bebodde bolighus ble rammet. Røyklukten kunne kjennes helt til Thisted i Danmark Nåtid. I dag består Mykland av i underkant av 400 innbyggere. Bygda har egen barneskole, barnehage, tannklinikk, butikk og postfilial. Kultur. Bygda har et aktivt bygdelag som blant annet arrangerer bygdekafè. Ungdomslaget arrangerer "Myklandsrevyen" en gang i året, som er et populært innslag i bygda. Mykland har også et aktivt skytterlag med egen skytebane på Hauglandsheia. Idrettslaget i bygda arrangerer turer og skirenn for barna om vinteren. Etter skogbrannen har bygda reist seg gjennom prosjektet "Veien videre" og arrangerte dansegalla og festdag i bygda med politisk debatt og konserter. Reportasjekonseptet "Folk" på NRK lagde i denne sammenhengen en reportasje om bygefolkets vei ut av flammene og mot en dansegalla. Kunstneren Nils Belland kommer i fra Mykland. Han har blant annet hatt malerier utstilt på Sørlandsutstillinga. Turisme. Mykland kan tilby flott natur og mange fine fiskevann. Et populært turistmål er kanopadling i Myklandsvatnet, og bygda har campingplasser på Hauglandsheia, Flateland og Risdal. På Øvre Lauvrak ligger det et stein- og mosaikksenter. Her blir uslipt stein fra hele Norge til mosaikker, smykker og blomster. Mykland har også et eget skolemuseum. Kjente personer. Historikeren Knut Mykland kom fra Mykland, og han skrev et trebinds bygdebokverk om stedet. Dette videreføres nå i et fjerde bind. Salt. Et salt er i tørr form en kjemisk forbindelse bestående av krystalliserte ioner. Ordene salt og ioneforbindelse brukes ofte synonymt, for å beskrive en kjemisk forbindelse hvor atomene har dannet ioner og er knyttet til hverandre ved ionebinding. Salter dannes typisk i kjemiske reaksjoner mellom Det vanlige bordsaltet/koksaltet, som i dagligtale omtales som "salt", er natriumklorid, NaCl, og dannes for eksempel ved å blande saltsyre og natriumhydroksid: HCl + NaOH → NaCl + H2O. Salter navngis etter de ionene de består av. Kationet nevnes først, deretter anionet, for eksempel "natrium-klorid". For å beskrive saltets minste enhet bruker vi ordet "formelenhet", og formelenheten er i dette tilfellet ett natriumion og ett kloridion. Litauens flagg. Litauen har siden 1918 hatt fem ulike flagg, to av dem okkupasjonsflagg påtvunget av Sovjetunionen, og tre under selvstendig styre. Høsten 1918 fikk Litauen sitt første nasjonalflagg i moderne tid, en trikolor i gult, grønt og rødt, farger som ikke har noen spesiell tilknytning til litauisk historie eller tradisjoner. Rødt og grønt ble likevel valgt fordi disse fargene ofte er å finne i folkekunsten, mens gult ble lagt til for å skape et lysere flagg. Fargene gis en symbolforklaring der gult står for sol, lys og godhet, grønt for naturens skjønnhet, frihet og håp, mens rødt står for landet, mot, samt blodet som er ofret for fedrelandet. Dette flagget ble brukt til okkupasjonen i 1940, og var i forholdet 2:3. Den 27. september 1940, etter den sovjetiske okkupasjonen, ble det innført et rødt flagg med «LIETUVOS TSR» "(Litauens SSR)" over hammeren og sigden. Den 15. juli 1953 vedtok Det øverste sovjet i Litauen et nytt sovjetisk flagg i rødt, hvitt og grønt. Dette var i bruk til 1988. Den 7. oktober 1988 kl. 10.00 ble den gamle trikoloren heist fra Gediminasåsen i Vilnius. Grunnloven i sovjetrepublikken ble senere endret av Det øverste sovjet i Litauen, men sovjetflaggets forhold 1:2 ble ikke endret, og ble derfor forholdet også på det «nye» flagget. Derfor er dagens flagg ikke i samme forhold som det litauiske flagget fra før andre verdenskrig. Den 20. mars 1989 ble trikoloren offisielt flagg i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den 11. mars 1990 erklærte Litauen seg selvstendig og flagget ble dermed igjen Litauens nasjonalflagg. 26. juni 1991 ble flagget regulert ved lov. Flaggloven ble endret i 2004. Dette innebar at fra 1. september 2004 ble Litauens flagg endret i forhold fra 1:2 til 3:5. Samtidig ble det historiske flagget, rødt med den væpnede rytteren, offisielt anerkjent som historisk nasjonalflagg. Det rangerer etter nasjonalflagget, men skal benyttes bestemte steder og på bestemte flaggdager. Samme flagg benyttes av Litauens marine som gjøs. Litauens orlogsflagg består av et liggende blått kors med den litauiske trikoloren i øverste venstre hjørne. Norsk Luftambulanse (selskap). miniatyr Norsk Luftambulanse AS (NLA) er et privat helikopterselskap som driver luftambulansetjeneste med helikopter (HEMS) og som ble etablert i 1977. Den opererer åtte luftambulansebaser (Trondheim, Førde, Bergen, Stavanger, Ål, Dombås, Lørenskog og Arendal) på kontrakt med helseforetakene. Tjenesten administreres av Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste. Norsk Luftambulanse leverer også den medisinske tjenesten til noen av redningshelikopterbasene som drives av 330 skvadron. Selskapet er et heleiet datterselskap av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Selskapet opererer helikoptertypene Eurocopter EC 135 og Eurocopter EC 145, og har til enhver tid ett EC 135 på beredskap på hver av basene og i tillegg ett EC 145 på basen på Lørenskog (som dermed har to helikoptre på beredskap). Beredskapsbesetningen består av en flyger, en redningsmann og en anestesilege pr helikopter. Selskapet har tatt i bruk moderne utstyr for å forbedre sikkerheten i operasjoner under krevende forhold. Dette gjelder blant annet bruk av utstyr for lysforsterkning under nattforhold (NVIS-utstyr, NVG), GPS drevne kart (moving map) og GPS-basert instrumentinnflyginger til landingsplasser på sykehus. Styreleder er Steinar Sørlie siden 15. oktober 2002. Syver Leivestad ble administrerende direktør i september 2010. Agder og Telemark bispedømme. Agder og Telemark bispedømme (tidligere "Agder bispedømme") hadde frem til 1918 navnet Christianssands stift/Kristiansands stift, og fra 1918 til 2005 navnet Agder bispedømme. Bispedømmet omfatter i dag begge Agder-fylkene og Telemark. Bispedømmet består av 12 prostier, 67 prestegjeld og 147 menigheter. I bispedømmet var det pr. 1. januar 2003 347 324 medlemmer i Den norske kirke. dvs. 81,1% av befolkningen. Det nye Stavanger bispedømme, i utstreking tilsvarende Rogaland fylke, ble utskilt fra Agder bispedømme 1. januar 1925. Kristiansand hadde da vært bispesete siden 1682. Bispedømmet omfatter etter dette fylkene Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Fra 1. januar 2005 er navnet endret til Agder og Telemark bispedømme. Historie. Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet. Allerede før landet fikk egen erkebiskop var det opprettet tre bispedømmer (1070) med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble dette utvidet til fem, blant disse det gamle Stavanger bispedømme, opprettet en gang mellom 1122 og 1128. Stavanger bispedømme dekket områder som tidligere hadde tilhørt Bjørgvin og strakte seg fra Haugesund i vest til Gjernestangen mellom Risør og Kragerø, senere til Eidanger. I 1682 gav så kongen ordre om at biskop og stiftamtmann skulle flytte til Kristiansand. Bispedømmet dekket det samme geografiske området som før flyttingen, men fikk på dette tidspunktet nytt navn: Christianssand stift. Stavanger bispedømme ble gjenopprettet etter nesten 250 år. I 1925 ble områdene fra fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland og vestover ført tilbake fra Agder til et nydannet Stavanger bispedømme. Base. En base er et kjemisk stoff som er i stand til å ta opp et hydrogenion, typisk vil dette være ioner med negativ ladning, da hydrogenionet er positivt ladd. I en basisk løsning vil det alltid være færre hydrogenioner enn i rent vann. Baser løst i vann vil derfor alltid gi en pH-verdi høyere enn 7. Man skiller mellom sterke og svake baser. Skillet har intet med konsentrasjonen av løsningen eller pH-verdien å gjøre, men med stoffets evne eller «villighet» til å ta opp hydrogenioner. Hydroksid-baserte baser er sterke, for eksempel natriumhydroksid (også kjent som "kaustisk soda" eller "natronlut") eller kalsiumhydroksid. Alle andre baser er svake. Man måler også konsentrasjonen av baser. Jo høyere pH verdi, jo høyere er konsentrasjonen. Konsentrasjonen er hvor mye base det er i forhold til vann. Baser er etsende og et eksempel på det er klor. Den er bakteriedrepende og blekende. Baser er det motsatte av syrer. Alle sterke baser har en korresponderende svak syre. Basekonstanten Kb. Kb, er et forholdstall som angir forholdet [syre]*[hydroksidion]/[base] NH3 + H2O = NH4+ + OH- Eddiksyre: CH3COOH + H2O ↔ CH3COO- + H3O+ Ammoniakk: NH3 + H2O ↔ NH4+ + OH- Ved hjelp av konstanten og en angitt konsentrasjon kan man beregne konsentrasjonene av de ion/molekyler som er involvert i uttrykket. Syre. En syre (ofte representert ved den generelle formelen HA [H+A−]) blir vanligvis beskrevet som et kjemikalie som øker vannets hydrogenionekativitet når det blir løst ut. Løsningen har da en pH lavere enn 7,0. Det er tilnærmet den moderne definisjonen som Johannes Brønsted og Martin Lowry kom fram til uavhengig av hverandre, hvor syre er beskrevet som et stoff som gir fra seg protoner (hydrogenioner (H+)). Denne reaksjonen har fått navnet protolyse. I en sterk syre vil tilnærmet alle molekylene i syren protolysere, mens i en svak syre vil det dannes en likevekt der bare en del av syren vil protolysere. Syre- og basereaksjoner skiller seg fra redoksreaksjoner ved at det ikke vil være noen endring i oksidasjonstall. Definisjoner. Substantivet «syre» er avledet av adjektivet «sur», etter den karakteristiske smaken disse stoffene har. Den generelle syreformelen. HA betegner syren, der H er hydrogenet som spaltes av. A står for engelsk "acid" («syre»). A- som er på høyre side av ligningen er den korresponderende basen (syreresten). Hydronium-ionet (H3O+) er et vannmolekyl som har tatt til seg hydrogenionet. Svake syrer. Ved en fortynning av en svak syre vil protolysegraden øke. Konentrasjonen av den uprotolyserte syren vil minke, og for å opprettholde likevekten vil mer syre måtte protolyseres. Sterke syrer. En sterk syre er en syre som protolyseres fullstendig i en vandig løsning (med unntak av svovelsyre). Nomenklatur. Tradisjonelt blir syrer navngitt etter anionene. Ionesuffikset faller vekk og blir erstattet med et nytt suffiks, og noen ganger et prefiks. prefikset hydro- blir bare brukt dersom molekylet bare består av hydrogen og ett annet grunnstoff. Mange syrer har trivialnavn, som for eksempel saltsyre, melkesyre, svovelsyre og eddiksyre Historikk. Syrer har vært kjent i uminnelige tider. Sitrusfrukter og andre sure frukter har inngått i menneskenes matvaner langt tilbake i historien. Bibelen beskriver fremstilling av eddiksyre ved langvarig gjæring av druer, og dens virkning på pottaske og kritt. Saltsyre, svovelsyre og salpetersyre finnes i nedtegnelser. Etymologisk er substantivet «syre» avledet av adjektivet «sur», etter den karakteristiske smaken disse stoffene har. I moderne tid blir syrer brukt i industri, batterier og rengjøringsmidler. Egenskaper. Disse egenskapene fremkommer ofte først når syren er løst i vann. Syrer løst i vann vil alltid gi en pH-verdi lavere enn 7. Tilstander. Syrer forekommer ved romtemperatur i alle tilstander: Fast stoff, flytende eller gass, avhengig hvilken syre det er snakk om. Syrer kan altså ikke kategoriseres entydig utfra tilstand, i motsetning til metaller (med et par unntak). Likevel er den store gruppen organiske syrer oftest i fast form. Indikator og pH. "Utdypende artikkel: pH-indikator og pH" Når en syre løses i vann vil den spalte av H+ og sende dem ut i løsningen. Disse protonene vil bli tatt opp av vann og danne et oksoniumion. (H3O+) Denne reaksjonen gjør løsningen sur, men nøyaktig hvor sur den blir avhenger av syrens styrke og konsentrasjon. Surhetsgraden bestemmes ved å måle konsentrasjonen av H3O+ i løsningen og ta den negative logaritmen til dette tallet. Enheten kalles pH og er en skala der verdier under 7 er sure, 7 er nøytral og verdier over 7 er basiske. For å bestemme pH kan man benytte et elektronisk pH-meter eller en indikator. Indikatorer er stoffer som har én farge i sure løsninger og en annen farge i basiske løsninger. I dagliglivet er indikatorer lett tilgjengelige ettersom både rødkålsaft og te har denne egenskapen. Forskjellige indikatorer skifter farge på ulike pH-verdier, noe som kan utnyttes til å bestemme pH mer nøyaktig. På laboratoriet er BTB, fenoftalin og lakmus de vanligste indikatorene som benyttes. Syrer i naturen. Det finnes syrer overalt ute i naturen, fra trær og planter til bær og myrer. Myrsjøer inneholder mange sure løsninger. På grunn av sin lave pH-verdi og store mengder med humus blir vannet gul-brunt. Humus er et organisk stoff som ikke blir helt nedbrutt til næringsalter, karbondioksid og vann. Dermed blir myrsjøer tilført lite næringsstoffer. Nedbrytingen av humus krever veldig mye oksygen og myrsjøene blir som oftest oksygenfattige. Under nedbrytingen oppstår det flere gasser som metan (CH4) og dihydrogensulfid (H2S). Man kan mange ganger se metanen boble på overflaten og kjenne en råtten lukt fra dihydrogensulfiden. Nøytralisering. Det å nøytralisere en syre betyr blande en sur løsning med en basisk løsning så pH-verdien, det kommer en kjemisk reaksjon når man blander en sur løsning med en basisk løsning, pH-verdien stiger til det nøytrale punktet, pH 7,0. Har man like mange H+ -ioner som OH- -ioner, vil man få en løsning som er nøytral, der av navnet ’nøytralisering’. Når en løsning er nøytral er den verken sur eller basisk og ligger på en pH-verdi på 7,0. Sterke syrer. Sterke syrer består mest av konsentrerte løsninger. Konsentrerte løsninger er svært etsende, derfor ved direkte kontakt mot hud eller øyne må man skylle grundig med vann og oppsøke lege. Klær kan også bli skadet ved kontakt. Svake syrer. Svake syrer er langt ifra så reaktive som sterke syrer. I ufortynnede løsninger av svake syrer vil ikke pH verdien være lavere enn 2. Svake syrer finner man som regel i mat og drikke, som for eksempel: eddik, frukt og surmelk. Man skiller mellom sterke og svake syrer etter stoffets evne eller «villighet» til å gi fra seg hydrogenioner. Norsk audiovisuell oversetterforening. NAViO – Norsk audiovisuell oversetterforening er en fagforening som organiserer oversettere innen audiovisuelle medier, hovedsakelig innen kinematografisk-, fjernsyns-, video-, DVD- og internettmarkedene, det vil si som arbeider med oversetting og teksting av utenlandske filmer og liknende. NAViO ble etablert 15. oktober 1997. 165 oversettere er medlemmer (2012), av et totalt antall på ca. 200 yrkesutøvere i Norge. Foreningen deler hvert år ut Teksterprisen for fremragende audiovisuell oversettelse. Tretten. Tretten er tettsted i Øyer kommune sør i Gudbrandsdalen i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger langs europavei 6, ca. 30 kilometer nord for Lillehammer. Tettstedet grenser til Gausdal i vest, Fåvang i nord, Øyer i sør og Øyerfjellet i øst. En person fra Tretten kalles en tretling (/"træsjling/) og man sier at en tretling bor "på" Tretten. Stedsnavnet. Navnet «Tretten» er første gangen belagt i 1330 («a Þroeten» og «a Þroettoene»). Forleddet er (trolig) det norrøne ordet þróttr m 'kraft, styrke', og sisteleddet er norrønt vin f 'engslette, beitemark'. Den genuine bygdeuttalen av sognenavnet er /"trætte/, men denne er i dag i stor grad blitt erstattet av den normerte uttaleformen /"tretten/. Tretten var trolig opprinnelig navnet på den gården som i dag heter Prestgarden. Prestgarden ligger rett ved kraftige stryk i elva Moksa og forleddet þróttr 'kraft, styrke' viser vel da til disse. Betydningen av navnet Tretten blir i så fall 'engsletta ved fossen Þróttr'. Historie. Tretten bygdesentrum lå i gamle dager lengre opp i bygda enn det gjør i dag, nemlig rundt gården Prestegarden. Her ble det på slutten av 1200-tallet reist en steinkirke og ruinene av denne finner man i dag skjult under Kjørkehaugen. I middelalderen var Tretten et eget prestegjeld, men etter Svartedauen kunne imidlertid bygda Tretten ikke lenger fø på sin egen prest, og Tretten ble da annekssogn til Øyer – noe den har vært siden. Senere i 1580-årene ble steinkirken erstattet med en tømret langkirke. Anleggingen av en ny hovedveg lengre ned i bygda, førte til at Tretten sentrum gradvis ble sentralisert lengre ned en før. Dagens kirke, reist i 1728, ble reist i det nye bygdesentrumet da den gamle kirkeplassen nå var blitt for usentral. Kirkebygningen er i dag i svært dårlig forfatning. Kirketårnet står i dag på bakken i vente på en rehabilitering av kirkebygget. I 1894 startet byggingen av Tretten Stasjon på vestsiden av Tretten. Stasjonen var endestasjon på Hamar-Selbanen fra 1894 til 1896. Byggingen av stasjonen gjorde at denne siden av Tretten vokste frem med både hotell, landhandleri, bevertningssteder, boliger og forsamlingslokale. Bygging av en bro var nødvendig for å knytte stasjonsområdet sammen med østsiden av Tretten. Den aller første bilen som kom til Norge i 1895, en Benz Phaeton, kom til Tretten og skulle fungere som en forlengelse av jernbanen nordover dalen. Bilen kjørte i fast rute mellom Tretten og Ringebu fra 1896, men gikk etter kort tid ut av drift både på grunn av stadig tilbakevendende motorproblemer og vanskelige møter med hestekjøretøyer langs veien. Under den andre verdenskrig fant det den 23. april 1940 sted harde kamper på Tretten, da britiske infanteribrigader forsøker å stoppe de tyske okkupasjonsstyrkenes fremmarsj nordover Gudbrandsdalen. Britene hadde mitraløseposter ved jernbanen på vestsiden og ved hovedveien på østsiden av dalen. Målet var å stoppe de tyske styrkene i det de passerte gjennom Skarsmoen, der Gudbrandsdalen er på sitt smalesete. Lokale styrker og de britiske infanteribrigadene ble angrepet av tyske fly og stridsvogner og mistet til slutt sin posisjon, og de tyske okkupasjonstyrkene kunne fortsette videre nordover. Norges største togulykke, Trettenulykken, skjedde nord for Tretten stasjon 22. februar 1975. Et nordgående persontog fra Oslo kolliderte med et sørgående ekspresstog fra Trondheim. Med 27 omkomne og 25 sårede er dette Norgeshistoriens største togulykke i fredstid. Det var tilsammen rundt 800 passasjerer med i de to togene. Årsaken til sammenstøtet var at nordgående tog feilaktig forlot Tretten stasjon. Geografi. Tretten ligger ved dalsjøen Losna, som er en del av Gudbrandsdalslågen. Dalføret går fra å være vidt i nord og snevres inn i sør ved Hovdefossen. To mindre sideelver renner ut i Lågen. På østsiden av Lågen har sideelven Moksa sitt utløp og på vestsiden munner sideelven Musa ut. Musa renner gjennom sidedalen Musdal. På østsiden i Sør-Tretten ligger Vardekampen, som utgjorde en av flere varder i et historisk varslingssystem i Gudbrandsdalen. Langs dalføret på vestsiden ligger Dovrebanen. På østsiden av Lågen ligger E6. Under flommen Vesleofsen i 1995 var det ingen steder i Gudbrandsdalen hvor det ble gjort større skade på hus og eiendom enn på Tretten. Bebyggelsen i området ligger på løsmasser som opp gjennom tiden er lagt igjen av elva Moksa. Det er vanlig for ei elv som legger igjen løsmasser at den skifter løp ettersom massene bygger seg opp, med mindre forbygninger holder løpet på plass. Den 2. juni 1995 brøt Moksa seg ut av sitt daværende løp og gikk over i et av sine tidligere løp. Elva gjorde stor skade og tok med seg flere bygninger og skadet en rekke andre bygninger. Tretten er har fjellområder både i øst og vest. Fjellområdene i vest begrenser seg til Musdalssætra og Roåker. Områdene i øst er en del av Øyerfjellet og utgjør en stor del av Tretten og Øyer kommunes areal. Her finner man områder som Brennlia, Sydda, Holmsætra, Pølen og Steinsætra. Økonomi. Landbruket i bygda kjennetegnes av gårdsdrift med storfe og svin, samt dyrking av skog, korn og gress. I tillegg har Tretten industri som ysteri, steinsliperi og tidligere ett sagbruk, samt en del bedrifter innen turisme og annen service. Offentlige tjenester. Tretten er administrerende senter i Øyer kommune, likevel finner man de fleste kommunale tjenestene på Tingberg i Øyer. Tretten har eget samfunnshus, med et offentlig bibliotek i samme bygg. Den tidligere banken er lagt ned, og postkontoret er i dag blitt til post i butikk. Tretten har i dag en barneskole, Aurvoll skole. Skolen ble bygget i 1915, og har gjennom årene gjennomgått større utbygninger. Ungdomskoleelever i bygda går på skole i Øyer. Nedenfor barneskolen finner man bygdas omsorgs- og eldrehjem, Tretten Sjukeheim, og tradisjonen tro synger barneskoleelevene sanger for de eldre og syke hver 17.mai. Kultur. Øyer kommunes tusenårsted, Stav, ligger på Tretten. Stavsmartn som er et av Norges eldste markeder, arrangeres på Tretten første helga i november hvert år. Stavsmartn har trolig blitt arrangert siden slutten av dansketiden, men ble først i 1857 et offentlig marked. Stavsmartn var et hestemarked der kjøp og salg av hest, samt framstilling av hest for Forsvarets remontenemnd var det sentrale. Etter hvert utviklet det seg til å bli en salgsmartn der en kunne få kjøpt alt fra kaffesiler og honningkaker, til seletøy og hesteredskap – etter hvert også traktorer og traktorredskap. Etter en nedgang i 1930-årene, ble det en voldsom opptur etter 2. verdenskrig. I 1947 var det 15-1600 hester på Stav under marten, og mange av disse kom med tog. Stavsmartn har i dag utviklet seg til også å bli et marked for andre produkter, spesielt husflid- og landbruksprodukter. Øyer-Tretten Idrettsforening ble stiftet i 1913 og driver med en rekke idretter, blant annet alpin, langrenn, fotball, håndball, og turn. Tretten Musikkforening ble stiftet i 1904 og holder faste øvelser på Tretten Samfunnshus hver mandag. Tretten Skolekorps ble stiftet i 1950 og er Gudbrandsdalens eldste skolekorps. I tillegg har Tretten eget sangkor. Moksa Kunstpark, Mølleparken, ble opprettet etter de store ødeleggelsene etter storflommen i 1995. Man finner en rekke utsmykninger langs og i Moksa, helt fra elvas utløp og opp til Moksa Kunstverksted. Konsmo. Konsmo (uttales "Kånsmo") (med tettstedsnavn Helle) er ei innlandsbygd og et tettsted i Audnedal kommune i Vest-Agder. Tettstedet Helle har innbyggere per 1. januar. Konsmo var tidligere egen kommune, og er en del av Audnedal kommune fra 1964. Konsmo kirke er korsbygd (1802) med 400 plasser. Den ble restaurert i 1952. I den kirkelige organisering er Konsmo et sogn i Nord-Audnedal prestegjeld, tilhørende Mandal prosti i Agder og Telemark bispedømme. I Konsmo er stier fra barnevandringene i årene 1830 til 1910 holdt i hevd, og det er også reist en skulptur for å minne om hardere tider med barnearbeid i Norge. Kjell Aukrust. Kjell Aukrust (født 19. mars 1920 i Alvdal, død 24. desember 2002 i Oslo) var en norsk tegner og tegneserietegner, forfatter og maler. Kjell Aukrust vokste opp på Storsteigen Landbruksskole, hvor faren var bestyrer. Faren var rektor og Bondeparti-politikeren Lars Olsen Aukrust. Kjell var også bror av Odd Aukrust og nevø av Olav Aukrust. En annen onkel var ordfører i Lom Paal Aukrust.Som 16-åring ble han tatt opp ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo, hvor han fikk sin utdanning. Under andre verdenskrig flyttet han hjem til Alvdal og reiste mye rundt i traktene og malte. Etter krigen arbeidet han i en periode som avistegner i Vårt Land og ble snart etablert som en særpreget yrkestegner. På Mannskapsavisas førsteside, den 7.juni i 1946, ønsket redaktør Odd Hjorth Sørensen, Kjell Aukrust velkommen til tre måneders verneplikt. Grunnet en kneskade ble Aukrust vurdert til hjelpedyktig B og han ble satt til å tegne i Mannskapsavisa. De tre månedene ble til nesten 50 års tjeneste i Mannskapsavisa (Forsvarets Forum). – «Mitt eneste faste arbeid», i følge Aukrust. I avisa tegnet Aukrust i begynnelsen vitsetegninger, men i 1951 skapte og tegnet han tegneserien n' Albert. Stripeserien var et fast innslag i stort sett hvert nummer av Mannskapsavisa fra oktober 1951 til januar 1969. Figuren er opphavet til Albertprisen, leiravisenes årlige «Oscar»-tildeling. Kjell Aukrust er også kjent for sine Flåklypa-historier og Flåklypa-vitsetegninger. De kjente figurene fra Flåklypa ble alle «født» i Mannskapsavisa i en spalte Aukrust kalte «Våre Duster». Spalten «Våre Duster» («VD»), eller "Organ for Landsforbundet av Våre Duster", dukket første gang opp i Mannskapsavisas januarutgave i 1954. Første «utgivelse» av den fiktive avisen "Flåklypa Tidende" var å lese i Mannskapsavisa den 6.februar 1967 (nr. 3). "Flåklypa Tidende" er en direkte «fortsettelse» av avisspalten «Våre Duster», som ble avsluttet i februar 1963. Navnet Flåklypa er hentet fra stedet Flåklypa i Bøverdalen, få kilometer fra Lom i Ottadalen i Oppland fylke. Filmen "Flåklypa Grand Prix" er den største suksessen i norsk filmhistorie, og ble oversatt til mange forskjellige språk. Stykket "Krokryggen" hadde premiere på Det Norske Teatret i Oslo 28. februar 1998. I 1998 ble tegnefilmen "Solan, Ludvig og Gurin med reverompa" satt opp på kinoene over hele landet. I 2004 ble tegneserie juleheftet "Gurin med reverompa" utgitt. Det ble tegnet av Svein Samuelsen. De senere juleheftene (fra 2005) har fått navnet "Aukrust`s jul". Kjell Aukrust opptrådte hyppig i NRKs Nitimen som figuren Edmund Bakken, utviklet sammen med Kjell Syversen, med mange beretninger om reiser med en Harley-Davidson med sidevogn og andre kjøretøy i inn- og utland, blant annet til de andalusiske sletter. Kjell Aukrust er blant annet representert i Nasjonalgalleriet og Museet for Samtidskunst. Aukrustsenteret i Alvdal er i sin helhet viet kunstnerens livsverk. Roy Jacobsen. Roy Jacobsen (født 26. desember 1954 i Oslo) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1982 med novellesamlingen "Fangeliv". Han er bosatt i Oslo. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for romanene " Seierherrene " i 1991 og "Frost" i 2004. Roy Jacobsen er oppvokst i Groruddalen i Oslo. Han hadde en rekke yrker, også etter debuten i 1982, før han ble forfatter på heltid i 1990. I årene 1979–1986 bodde han på morens hjemplass på Solfjellsjøen i Dønna kommune i Nordland, og såvel morens bakgrunn som egen oppvekst i Groruddalen utgjorde materialet for den bredt anlagte gjennombruddsromanen "Seierherrene" fra 1991, som kanskje mer enn noen annen norsk roman har tydeliggjort for et bredt publikum det fenomenet som er blitt kalt «den store klassereisen». Gjennom en enkelt families historie i to generasjoner skildres hvordan menigmanns kår i Norge i løpet av de siste 80 år i rivende fart har flyttet seg fra agrar- og proletarsamfunnets nedarvede, påtvungne betingelser og opp i et postindustrielt, høyteknologisk utdannelses- og velferdssamfunn med store valgmuligheter, men også til dels med helt nyskapt identitetsfølelse for mange. Befatningen med disse temaene gjorde Jacobsen til en naturlig biograf over Trygve Bratteli (1995). Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland. I 2008 er Jacobsen aktuell som manusforfatter til den danske storfilmen Valhalla Rising sammen med den danske auteuren Nicolas Winding Refn, som dessuten er regissør for filmen. Roy Jacobsen har vært medlem av Kringkastingsrådet, og er medlem av Det norske akademi for sprog og litteratur. Rode. Rode var i tidligere tiden et mye brukt flate- og lengdemål i Skandinavia, også i Norge. En rode tilsvarte 1/100 mål eller 100 kvadratfot. Størrelsen varierte således med fotens lengde. Som lengdemål tilsvarte en rode opprinnelig 5 alen, og har således variert fra 2,765-3,163 meter (avhengig av hva alnet ble regnet som). Da metersystemet ble innført i Norge ble en rode lik 3,1375 meter (tilsvarende 10 fot à 0,31375 m). En kvadratrode ble da lik 9,8439062 kvadratmeter. Administrativ inndeling. En rode blir i dag regnet som den minste administrative inndelingen i en kommune, og brukes således fortsatt i Norge som benevnelse. Kommunene deles vanligvis inn i et antall roder, som har særlig betydning i forbindelse med valg. Flere norske byer ble delt inn i roder på 1600-tallet, f. eks. Bergen hadde 24 roder senest fra 1657. Borgerne i hver rode hadde ansvar for en rekke fellesoppgaver, vakthold, orden, brannforebygging og brannslokking, dels ble oppgavene utført på dugnadsbasis dels som skattlegging. Barnevandringer. Barnevandringer er en type arbeidsvandringer; det betyr vanligvis regelmessige vandringer for å søke arbeid, tilpasset sesonger i arbeidslivet. De vandrende for å søke arbeid er i dette tilfelle barn, og det dreier seg om barnearbeid. I Norge er barnevandringer et historisk fenomen, som kan spores i flere distrikter tilbake til 1700-tallet. Spesielt godt kjent er barnevandringene på Agder gjennom 1800-tallet, ikke minst på grunn av den norske filmen "Yohan – Barnevandrer" fra 2010. Barnevandringer med tilhørende barnemarkeder er også dokumentert i andre europeiske land. Barnevandringer på Konsmo i Vest-Agder. Midt på 1800-tallet var bjørn og ulv vanlige, og det var nødvendig å gjete buskapen. I begynnelsen av april, hvert år fra ca 1830 til 1910, kom barn i alderen 7 til 15 år fra små gårder i Konsmo, Hægebostad, Kvås og Kvinesdal sammen i flokker ved Konsmo kirke for å gå til storgårdene lenger øst for å arbeide som gjetere. Målet var de rike jordbruksbygdene øst for Kristiansand: Tveit, Birkenes, Landvik, eller enda lenger østover. Ofte måtte barna gå 15–20 mil til fots. For året 1884 er det registrert at 22 barn bare fra Konsmo hadde forsømt skolen på grunn av gjeting på «Austlandet». Barna måtte også delta i annet arbeid på gården, fjøsstell, matlaging, slåttonn og snekring. Noen av barna kom til greie folk og ble godt behandlet, mens andre opplevde reine slavelivet. Først sent på høsten kunne de begi seg på hjemvei igjen. Veiene barnevandrerne fulgte gikk på tvers av dalene. Landskapet var den gangen helt annerledes. Det fantes nesten ikke skog, og utmarka ble brukt til beitemark. Stykker av stiene barnevandrerne fulgte er fremdeles å finne, selv om mye i dag er nedbygd av veier og jernbane eller er oppdyrket og plantet til. Annet. I Konsmo finnes det også et eget barnevandringssenter hvor du kan lære mer om barnevandringene, se på utstillinger og få vite mer om hvordan barnene hadde det da de gikk ut på vandring. Kriminallitteratur. a>. Sammen utgjorde disse to en av grunnene til at sjangeren ble så populær. Kriminallitteratur defineres gjerne som fortellinger om forbrytelser – som oftest drap – og oppklaringen av dem. Vanligvis regnes Edgar Allan Poes novelle "Mordene i Rue Morgue" (1841) som den første kriminalfortelling. Men fortellinger om forbrytelser har forekommet langt tidligere, og fikk økt popularitet gjennom romantikkens fascinasjon for skrekk og mysterier. Poes novelle var heller ikke den første detektivfortelling; her var blant annet nordmannen Mauritz Hansen tidligere ute ("Mordet paa Maskinbygger Roolfsen", 1839). Definisjonen av kriminallitteratur vil variere med kriteriene som forutsettes. Mange vil hevde at oppklaringen er det vesentlige i en kriminalfortelling. Andre vil hevde at en slik definisjon faktisk utelukker fortellinger som allment oppfattes som «krim» (f.eks. psykologiske thrillere). Enkelte (som John Dickson Carr) har ønsket å begrense definisjonen til bare å omfatte detektivfortellingen. Man kan snakke om en forskjell, både mellom snevre og vide, og mellom "formelle" og "historiske", "normative" og "deskriptive" genredefinisjoner – definisjoner basert på hva krim «bør» være, og på hva det i praksis har blitt. Historisk bakgrunn. Det er vanlig å knytte fremveksten av kriminallitteraturen ikke bare til romantikkens skrekkfascinasjon, men også til utviklingen av det borgerlige samfunnet, der myndighetene ikke lenger oppfattes som undertrykkere, men som garantist for borgernes trygghet og eiendomsrett. Mens tidligere, folkelige fortellinger sympatiserte med røveren, er målet i den moderne kriminallitteraturen å avsløre og straffe forbryteren. Denne tendensen er imidlertid ikke entydig. Hos Poe og de fleste av hans etterfølgere er det en privatperson, den geniale amatøren, som opptrer som etterforsker. Myndighetene (politiet) spiller en underordnet rolle. Det er heller ingen regel at forbryteren overlates til de straffende myndigheter etter avsløringen. Helten har ofte idealistiske motiver, som ikke alltid stemmer overens med samfunnets. Det kan også være at mysteriet behandles som rent litterært, uten referanse til det virkelige samfunnet. På 1900-tallet opptrer også, igjen, den lovløse helt, i form av gentlemansforbryteren (Arsene Lupin, The Saint, Peter van Heeren) eller den rettferdige hevner. Sistnevnte er et gjennomgangstema i politiserende krim; det være seg fascistisk, venstreradikal eller feministisk. I de to siste tilfellene innehar denne figuren gjerne forbryterrollen, men fremstilles som et offer som etterforskeren sympatiserer med. Der «privatpraktiserende» etterforskere kunne la slike forbrytere gå, vil den sosialistiske politimannen eller feministiske –kvinnen måtte overlate dem til rettsvesenet—men ikke uten samvittighetskvaler. Undergenre. Kriminalliteraturen kan deles inn i en rekke undergenre; bl.a. detektivfortellingen, mysteriet, den hardkokte kriminalfortellingen, politiromanen og thrilleren. De to første genrene kan knyttes til britisk tradisjon. Detektivfortellingen fokuserer på den geniale etterforskeren, som løser vanskelige saker ved hjelp av logikk eller psykologi (Poe, sir Arthur Conan Doyle, Agatha Christie, Dorothy L. Sayers m.fl.). I mysteriefortellingen er utførelsen av forbrytelsen det vesentlige (selv om problemet gjerne løses av det geniale detektiv); ofte dreier det seg om «umulige» situasjoner, som mord i et lukket rom (John Dickson Carr/Carter Dickson m.fl.). Den hardkokte fortellingen oppsto i USA etter 1. verdenskrig, og behandler samfunnsforhold like mye som enkeltforbrytelser, med en profesjonell privatdetektiv som hovedperson (Dashiell Hammett, Raymond Chandler, Ross Macdonald). Politiromanen oppsto også i USA (men med forløpere i Europa; f.eks. Georges Simenons Maigret-bøker) og har røtter i radio– og TV-serier ("Dragnet"), like mye som i litteraturen (Hillary Waugh, Ed McBain). Etterkrigstidens britiske krimforfattere orienterte seg også i retning av politiromanen (P. D. James, Ruth Rendell, Colin Dexter m.fl.). Etter Maj Sjöwall og Per Wahlöös suksess på 60– og 70-tallet, har denne undergenren dominert i Skandinavia; oftest med klart politisk (ventreradikalt, feministisk) tilsnitt. Den hardkokte fortellingen lever også i beste velgående, mens den klassiske detektiv– og mysteriefortellingen neppe lenger kan betegnes som «levende» som trykt litteratur betraktet. Imidlertid er den fortsatt et populært utgangspunkt for TV-dramatikk. Thrilleren blir av mange definert som en egen genre. Her er ikke oppklaringen av en forbrytelse hovedsaken, men formidlingen av spenning – fysisk eller psykologisk. I den psykologiske thrilleren (Patricia Highsmith, Ruth Rendell) følger vi ofte en forbryter frem mot selve ugjerningen, eller mens han/hun venter på avsløringen. Avgrensning mot «skjønnlitteratur»? Tradisjonell litteraturvitenskap har tendert mot å skille kriminallitteraturen fra egentlig skjønnlitteratur; bl.a. ved å fokusere på «formelpreget» (Todorov m.fl.). Andre kritikere har fokusert på genrens funksjon og muligheter som politisk uttrykksmiddel. Begge utgangspunkter usynliggjør lett at kriminallitteraturen gjennom det meste av 1900-tallet har hatt et klart preg av "genrekunst"; tildels utøvet av betydelige forfattere. Flere krimforfattere har brukt klassisk dramaturgi som basis for fremstillingen. Bevisst spill med intertekstualitet går igjen gjennom hele genrens historie. Også blant de rene håndverkerne (som Christie og Carr/Dickson) har genrerefleksjonen stått i sentrum. Gjennom bevisst arbeid med genrens virkemidler, har flere kriminalforfattere problematisert forhold «seriøse» forfattere på 1900-tallet tok for gitt, på en måte som kan sies å foregripe «postmodernistisk» tenkning: Detektivens arbeid består ikke nødvendigvis av å «avsløre sannheten», men å påvise at hva som er «sannheten» er avhengig av omstendigheter og synsvinkler (diskurs). Bruk av litterære «formler» og mer eller mindre faste rollefigurer, blir et spill med leseren, som utfordrer dennes forutinntatte holdninger. Som eksempel fra nyere tid kan nevnes Kjell Ola Dahls "Miniatyren" (1996). Enkelte forfattere – som Jorge Luis Borges, Umberto Eco og Paul Auster; i Norge Morten Harry Olsen og Frode Grytten – har også brukt virkemidler fra krimgenren i det mange ønsker å oppfatte som «seriøs» litteratur, og følgelig ikke krim. I enda større grad enn 1800-tallets romaner og fortellinger, skaper slike fortellinger problemer for dem som ønsker å fastholde strenge, formelt/normative genredefinisjoner. Fevik. Fevik er et tettsted i Grimstad kommune, beliggende mellom Arendal sentrum og Grimstad sentrum. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. På 1950- og 1960-tallet var stedet særlig kjent som turiststed, med gode badestrender og overnattingsmuligheter. Riksvei 420 går gjennom området. Fevik var det største tettstedet i tidligere Fjære kommune. Historie. Stedet har hatt bosetting fra svært gammel tid, og det er mange fornminner fra folkevandringstiden og fremover. Samfunnet her har fra gammelt av vært preget av landbruk og sjørelatert virksomhet. Fra midten av 1800-tallet ble det etablert mindre handels- og industribedrifter. Senere kom virksomheter knyttet til reiseliv. Kommunesenteret i tidligere Fjære kommune var på Vik, ca fem km nærmere Grimstad. Natur og topografi. Raet strekker seg over en del av Fevik, fra Haslatangen og vestover, hvor det er en fredet bøkeskog. Forøvrig består området av dyrket mark som omkranses av knauser med rød Fjæregranitt. Sjøsiden domineres av svaberg med lune viker og små sandstrender. På Lillenes ved Søm ble landets første havebruksskole etablert (Nedenæs Amts Havebrugsskole) i 1880. Skolen ble overtatt av Grimstad Gartneri i 1892. Store deler av området langs sjøen ble innkjøpt av Staten og kommunen på slutten av 1960-tallet. Bebyggelse. I nærheten av sjøen er det en del hyttebebyggelse. Forøvrig er det en blanding av spredt boligbebyggelse og boligområder. På Feviktoppen er det forretninger, kaféer, bank, bensinstasjon og legesenter. Sentralt på Fevik ligger Fevik arbeidskirke. Ved Fevikkilen ligger en av Sørlandets største møbelforretninger. Turisme. Turismen på Fevik hadde sin storhetstid på 1950- og 1960-tallet. Da ble de aller fleste hyttene bygget, og da hadde stedet et hotell og seks selvstendige pensjonater ("Furuly, Jutehagen/Eikely, Fevik, Havsjå, Sørlandet, Ranvika") i drift. I tillegg drev Norsk folkeferie et pensjonat ("Fevik bad"). Det var også tre større campingplasser ("Storesand, Ranviga og Bagatell"). I tillegg var det en mindre campingplass ved Fevikkilen (Frivoll camping). Storesand ble på flere tidspunkt kåret til Norges beste badestrand, av VG og NRK reiseradioen. Storesand ble på 1970-tallet innkjøpt av Staten til friområde. På 1950-tallet ble det hevdet at folketallet på Fevik i juli måned var ti ganger høyere enn resten av året. I dag er turistbefolkningen drastisk redusert. Det er også sannsynligvis færre fritidsboliger, da mange av de opprinnelige hyttene er omgjort til helårsboliger. I dag er det et hotell ("Strand Hotel") og en campingplass ("Bagatell camping og kurssenter") på Fevik. Sport- og fritidssaktiviteter. Sørlandets største ridesenter ligger på Birketveit. Ved Fevikkilen har fotballaget Express sin idrettsbane. Laget spiller for tiden (2012) i 4. divisjon. Nattverd. Nattverd (opprinnelig et uttrykk for kveldsmat) eller eukaristi (gresk: ευχαριστω: "eukharisto", 'gi takksigelse') er en kristen liturgisk handling basert på Jesu Kristi siste måltid med disiplene før korsfestelsen. Den kalles også kommunion (latin communio, 'fellesskap'), eller ganske enkelt Herrens aftensmåltid. Den teologiske forståelse av nattverden varierer mellom de ulike kirker. Innstiftelse. Både de tre de synoptiske evangelier (Matteus, Markus og Lukas) og brevlitteraturen (Første korinterbrev) beskriver Jesu siste måltid sammen med disiplene på skjærtorsdag. Jesus ga brød til disiplene og sa «...dette er mitt legeme...». Deretter ga han dem vin og sa «...dette er mitt blod...». Hans ord ble avsluttet med «...gjør dette til minne om meg». Det er den siste setningen som er basis for at de aller fleste kirker gir nattverden en fremtredende plass i gudsdyrkelsen. Teologi. Hver enkelt kristen tradisjon har sin egen forståelse av nattverdens innhold og betydning. Noen oppfatninger er langt på vei overlappende – mellom den katolske kirke og den ortodokse kirke står striden først og fremst om hvorvidt man skal bruke syret eller usyret brød – mens det andre ganger er svært store avstander mellom to syn. Synet på nattverdens teologi er i stor grad også knyttet til andre viktige spørsmål, som rettferdiggjøringslære og kristen enhet. Katolsk nattverdsteologi. Nattverdselementene er satt før de skal forvandles i en katolsk messe. I Den katolske kirke er nattverden et av de syv sakramenter. Sakramentene sees som hjelpemidler i en progresjon mot enhet med Gud, og sammen med dåpen regnes nattverden som det viktigste av sakramentene. Det kalles ofte «Det aller helligste sakrament». Nattverden sees som et offermåltid, en gjentagelse av Kristi offer på korset. Dette synet møter noe kritikk fra protestantisk hold, fordi den vanlige oppfatning er at Kristus ofret seg én gang og at dette offeret ikke kan eller skal gjentas. Katolsk teologi er dog enig i dette, og hevder ikke at det dreier seg om en ny ofring, men om en vedvarende aktualisering av det ene offer. Sentral i katolsk nattverdsforståelse er troen på realpresensen, det vil si at brød og vin faktisk forvandles til Kristi legeme og blod. Nattverdselementene ser fortsatt ut som, smaker som og lukter som brød og vin, men deres substans er endret. Denne læren, som kalles transsubstansiasjon, er dogmatisk definert. Fordi det ikke er mulig å forstå fullt ut hva som egentlig skjer omtales forvandlingen også som «Troens mysterium». Forvandlingen anses som vedvarende, det vil si at elementene forblir Kristi legeme og blod. Denne tilstanden opphører kun dersom elementene ikke lenger en gjenkjennelige som brød og vin (f.eks. når de henholdsvis har smuldret opp eller blitt til eddik). Forvandlet (konsekrert) brød oppbevares derfor i en spesiell beholder, et tabernakel. Det tilbes, og man viser æresbevisninger som f.eks. at man kneler foran tabernakelet når man kommer inn i en kirke. Realpresensen betyr også at dersom noe søles må det umiddelbart sørges for at sakramentet ikke vanhelliges. Det er strenge regler rundt feiringen av nattverd. Det kan bare skje i en messe. Kun en ordinert prest eller biskop kan forrette. Elementene må være alkoholholdig vin av druer og brød av hvetemel. Brødet skal helst være usyret, men også syret brød tillates ved behov. I de orientalske katolske kirker brukes normalt syret brød. Kun katolikker, og de som tilhører kirker som har tilnærmet lik nattverdsteologi (f.eks. ortodokse kristne), kan motta nattverden i katolske messer. Norge i katolsk tid. I høymiddelalderen ble det bare presten som fikk drikke vin, noe som hadde stor betydning for et land som Norge, der vin måtte importeres langveisfra, og var dyr. Menigheten måtte nøye seg med brødet. Endringen understreket også forskjellen mellom prest og lek, som tiltok i denne tiden, også med innføringen av en skillevegg mellom koret, der geistligheten befant seg, og skipet, der menigheten var. I middelalderen var det ikke vanlig at folk gikk til alters mer enn én gang om året, nemlig første påskedag – det påbudte minimum, vedtatt på Det fjerde laterankonsil i 1215. Ortodoks nattverdsteologi. I den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er nattverden også et sakrament og et offermåltid. Det brukes syret brød og rød vin. Nattverdens kommunion sees som en forløper for den endelige union med Gud (theosis). Forståelsen av realpresens og andre sider ved nattverden er svært likt det katolske synet. Nattverden kan bare feires i den guddommelige liturgi av en ordinert prest eller biskop. Bare ortodokse kristne kan normalt ta imot nattverden. I noen tilfeller kan katolikker få motta ortodoks nattverd dersom det ikke finnes noen katolske kirke i nærheten, men dette må avgjøres individuelt. Ortodoks teologi legger mindre vekt enn katolsk på å forklare hva det er som skjer ved forvandlingen av elementene, men konstaterer at det skjer. Noen ortodokse teologer aksepterer transsubstansiasjon som forklaring, men dette er ikke universelt akseptert og derfor ikke et ortodokst syn på nattverden. Protestantisk nattverdsteologi. De forskjellige protestantiske kirker har variasjoner i nattverdsteologien. Lutherske kirker tror ikke at brød og vin forvandles, men at Kristus allikevel virkelig er fysisk tilstede ved at han tar bolig i elementene. I luthersk doktrine kalles dette "konsubstansiasjon", de to substansene eksisterer side ved side. Tanken om nattverden som offermåltid er tilstede, men ikke så framtredende som i katolsk og ortodoks teologi. Øvrige kristne, som reformerte og en rekke frikirkelige samfunn avviser også den lutherske nattverdsteologien. Reformatoren Calvin hadde et dualistisk syn på nattverden; nattverdsgjesten mottar brød og vin i det ytre, men gjennom handlingen virker Den Hellige Ånd som gir den troende fornyet åndelig styrke. Calvin avviste tanken om at Kristus var fysisk tilstedeværende i brødet og vinen. Enkelte andre kirkesamfunn avviser også det kalvinske synet og legger en ren symbolsk tolkning til grunn for sin nattverdsteologi. Oppsummering av hovedsyn på nattverden. De forskjellige syn på nattverden kan oppsummeres i seks hovedformer. Det finnes mange grupper som ikke klart kan plasseres innen en av disse, men de aller fleste kirkesamfunn holder seg innenfor en av kategoriene. Suspensjon. Suspensjon angir synet på nattverden som noe som ikke var ment å være en vedvarende praksis, og som derfor ikke skal feires som en religiøs seremoni. Det kalles også "adeipnonisme" (gresk "adeipno", 'intet måltid'). Dette synes finnes hos Vennenes samfunn, Frelsesarmeen og enkelte andre. Symbolisme. Symbolisme angir det syn at brødet og vinen er symboler for Kristi legeme og blod, og at nattverden er et minnemåltid. Det har sitt opphav i zwinglianismen, og finnes hos flere protestantiske kirkesamfunn, inkludert hos de fleste baptister og unitarer. Åndelig nærvær. Åndelig nærvær angir troen på at Kristi legeme og blod mottas på en åndelig måte, det vil si at det ikke er noen fysisk tilstedeværelse, men samtidig er nattverden mer enn bare et minnemåltid. Dette synet finnes hos flere protestantiske kirker, inkludert Metodistkirken og presbyterianerne. Konsubstansiasjon. Konsubstansiasjon er Martin Luthers lære om at Kristus virkelig er tilstede i brødet og vinen, på mystisk og overnaturlig vis blandet med elementenes egen substans. Synet finnes hos de lutherske kirker og i Den anglikanske kirke. Gudfryktig stillhet. Gudfryktig stillhet er de ortodokse kirkers betegnelse troen om at elementene virkelig blir Kristi legeme og blod på en måte som mennesker ikke kan forklare. Forvandlingen sees som vedvarende. Transsubstansiasjon. Transsubstansiasjon er den katolske læren om at Kristus fysisk er tilstede i brødet og vinen etter konsekrasjonen, og at denne forandringen er vedvarende. "Gudfryktig stillhet" og transsubstansiasjon er like i sin tro på hva som skjer, det er kun forklaringen som avviker idet man i vest gjennom den skolastiske tradisjon har søkt å finne forklaring på hva som skjer, mens man i øst foretrekker å la noe være uforklart. Espen Haavardsholm. Espen Haavardsholm (født 10. februar 1945 i Oslo) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1966 med novellesamlingen "Tidevann", og har senere utgitt romaner, dikt, essays, biografier m.m. Haavardsholm var en av de sentrale forfatterne rundt det litterære tidsskriftet "Profil" på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Han ble tildelt Aschehougprisen i 2006. Hans to noveller "Zink" og "Istykker" var utgangspunkt for filmen "Det andre skiftet" fra 1978. Hans morfar var motstandsmannen Martin Linge. Liste over norske øyer. Kongeriket Norges øyer i saltvann utgjør 85 360 km² (Bouvetøya og Peter I Øy ikke medregnet). Største øyer. Dette er en liste over de største øyene i Norge med tilhørighet (fylke). Lista gjør ikke krav på å være fullstendig, særlig ikke når det gjelder øyer mindre enn 50 km². Tall for areal er varierende og usikre. Areal angitt med to desimaler er målt på N50 kartdata ved hjelp av GIS (geografisk informasjonssystem). Det mangler tall for noen øyer på Svalbard som ellers ville ha vært med på lista. Se også. Norge Infrastruktur. Infrastruktur er den underliggende strukturen som trengs for å få samfunnet til å fungere mer eller mindre effektivt. Dette innbefatter blant annet veier og gater, flyplasser, havner (og farleder med fyrtårn, sjømerker osv.), jernbaner, kraftforsyning,telekommunikasjonsmidler (inkl. bredbånd), bygg, vann- og avløpsnett (kloakkanlegg) og avfallshåndtering. Infrastrukturen må overvåkes, styres og vedlikeholdes. Det siste blir mer og mer aktuelt etter som infrastrukturen blir eldre, og i land som Norge er mange bekymret for et voksende vedlikeholdsetterslep. I 2010 ble dette beregnet til over 800 milliarder kr for offentlige bygg og anlegg. For nasjonale infrastrukturer i Norge er myndighetsansvaret fordelt på de enkelte transportetatene som Statens vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket og Avinor. På en skala (1-7) for infrastrukturens kvalitet topper Sveits (6,7), Singapore og Tyskland (6,6) og Frankrike (6,5). Sist ligger Tsjad (1,5). Norge er nr. 20 (5,5). En byregion har vi dersom infrastrukturen er så bra at landlige steder (eller andre byer) rundt byen kan benytte seg av byens servicetilbud og jobbe der, jf. pendling. Bærekraftig infrastruktur. Bygging og vedlikehold av infrastrykturen krever store ressurser. Ofte har valget av infrastruktur avgjørende betydning for helse og miljø, og slike spørsmål er ofte svært omstridt. Eksempler fra Norge er privatbilisme kontra kollektivtransport og sykkel, fly/høyhastighetstog, gasskraftverk/vindturbiner/energieffektivisering, kraftmaster kontra jordkabler eller sjøkabler. Hensikten med forskningen innen bærekraftig infrastruktur er å danne grunnlaget for å utvikle nye strategier og teknologier for konstruksjon av bygninger og tilhørende infrastruktur, tilpasset forventede klimaendringer og fremtidige behov for redusert utslipp og gjenbruk av ressurser. Janteloven. Janteloven er en tekst skrevet av forfatteren Aksel Sandemose i 1933, og ble først presentert i verket "En flyktning krysser sitt spor". Denne teksten gir et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling. Senere i boken kommer Sandemose opp med et 11. bud: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om "deg"? Sandemose sa dette om Jante: «Jante og Nykøbing er den samme by, så længe det gælder omridsene, naturen, de døde ting. Menneskene kan man lige så godt henføre til Ribe eller Arendal». I den kommenterte utgaven av romanen fra 1955 skriver Sandemose i forordet (s.13) om Jante: ”Det viser seg kanskje best ved at mange har kjent igjen sitt eget hjemsted, -notorisk er det hendt med folk fra Arendal, Tromsø og Viborg”. Nettverk. Innenfor grafteori i diskret matematikk betegnes rettede grafer med vektede kanter som nettverk. IKT-portalen for transport. IKT-portalen for transport er en portal for transportbedriftene utviklet av Transportbedriftenes Landsforening. Portalen er et resultat av tre forskningsprosjekter i Transportbedriftenes Landsforening og er et ledd i departementets og bransjeforeningens arbeid for økt IKT-kompetanse og bedre utnyttelse av IKT i transportbedriftene. Qt Development Frameworks. Qt Software (tidligere Trolltech) er et norsk programvareselskap stiftet i 1994 som " Quasar Technologies " av Haavard Nord og Eirik Chambe-Eng. I juni 2008 ble selskapet kjøpt opp av Nokia, og i april 2011 solgt til finske Digia. Selskapet har om lag 250 ansatte og produserer og markedsfører to produkter: Qt og Qtopia. Qt Software har hovedkontor i Oslo, i tillegg til kontorer i Redwood City, California i USA, Brisbane i Australia, Beijing i Kina og i Berlin og München i Tyskland. Qt Software utvikler og distribuerer unike produkter som er i bruk i en stor mengde programmerings- og utviklingsbedrifter for programvare. Qt Software baserer også sin forretningsmodell rundt åpen kildekode-tankegang. Selskapet gikk på børs i Oslo juli 2006. I januar 2008 la Nokia inn et bud på Trolltech – tilbudsummen var kr. 16 pr. aksje, om lag 104 millioner Euro, og dette ble godtatt av styret i Trolltech. Produkter. Qt er et av de mange applikasjonsrammeverk for C++ og andre programmeringsspråk, som kan benyttes til å skrive vindusapplikasjoner som vil kunne kompilere og kjøre på flere plattformer, som Windows, Linux, Unix, embedded Linux og Mac OS X. Qt er brukt i tusenvis av applikasjoner, og er blant annet grunnlaget for desktop-miljøet KDE for Linux og *nix. Qtopia er en applikasjonsplattform for embedded Linux og er blant annet brukt i flere Linux-baserte PDAer. Qt Software har også utviklet Greenphone, en mobiltelefon som opererer utelukkende med åpen programvare. Fra og med 22. oktober 2007 har Qt Software derimot sluttet produksjonen av denne mobiltelefonen, ettersom den først og fremst var ment som en demonstrasjon for Qtopia, og anbefaler heller å se til Neo 1973 som også støtter Qtopia. Tyrkiske språk. Tyrkiske språk, snakkes av ca. 2,5 % av menneskeheten. Det er navnet på ei gruppe språk som utgjør en egen språkfamilie, akkurat som sibotibetanske språk, indoeuropeisk, uralsk og semittisk, for å nevne de språkfamiliene som tyrkiske språk er i nærkontakt med. Tyrkiske språk omfatter altså langt flere språk enn Tyrkia-tyrkisk som blir brukt blant annet i Tyrkia. Tyrkiske språk er sannsynligvis beslekta med mongolsk, i den altaiske språkfamilien. Det vil si at det kan være grunn til å anta at de nevnte språka har et felles utgangspunkt langt tilbake i tid. Tyrkisk oppviser også betydelige grammatiske likheter både med uralske språk som samiske og samojediske språk og visse indianerspråk som quechua, men det er ikke historisk mulig å påvise historisk slektskap mellom disse språka og tyrkisk. Kjennetegna på tyrkiske språk er at de er agglutinerende, at verbalet i relativsetninger og nominalsetninger blir uttrykt med partisipp, at verbalet i den første av to likestilte setninger ofte skjer ved hjelp av konverb, og at de oppviser varierende utslag av det omseggripende fenomenet vokalharmoni. I tillegg har de aller fleste tyrkiske språk setningsbygningen SOV, altså subjekt før objekt før verbal, til liks med nordsamisk og lulesamisk i Norge, og til forskjell fra norsk og sørsamisk som har SVO. Tyrkiske språk har kasus, men ingen form for grammatisk kjønn. Ikke engang i pronomen skiller en på tyrkisk mellom han, hun og det. Agglutinasjon (altså «liming») vil si å bøye ord med endelser, også kalt suffiks. I norsk har en også endelser blant annet for bestemt form av substantiv og presens av verb, men i tyrkiske språk er dette den vanligste måten å omdanne ord på, både når det gjelder bøying og ordavledning. Svært mange suffiks kan limes på ordstammen. Prefiks (som an- og be- på norsk)og infiks (som konsonantforlenging inni arabiske ord) fins ikke på tyrkisk. Bøying med omlyd (som mann--menn og dra--dro på norsk) fins heller ikke i tyrkiske språk. Dette bidrar til en sterk grammatisk regelmessighet som kan være en fordel når en lærer et tyrkisk språk. Vokalharmoni er det grammatiske uttrykket for assimilasjon satt i system. En videre betegnelse som også omfatter konsonantharmonien er uttrykket morfofonologiske endringer. Det dreier seg altså om regelrette lydvariasjoner i suffiksene. Tommelfingelregelen er at vokalene i tyrkiske suffiks, med få unntak, alltid tenderer mot å likne den siste vokalen i ordet de limes på. Men vokalharmonien gjør seg også gjeldende i tyrkiske grunnord. Utbredelse. Tyrkiske språk har stor geografisk utbredelse i Eurasia, fra Kina og Sibir i øst til Balkan, Moldova og Litauen i vest. Tyrkia, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Kasakhstan er alle stater som er oppkalt etter de mest dominerende tyrkiske språkgruppene der. Forøvrig er alle landbetegnelsene lagd ved hjelp av suffiks som ikke er tyrkisk i utgangspunktet: -ia i Tyrkia er egentlig en arabisk adjektivsendelse for hokjønn, -istan-endelsen skriver seg fra persisk og er beslekta med det norske ordet stande. Aserbajdsjansk som er morsmålet til flertallet av befolkningen i Aserbajdsjan og 20 prosent av befolkningen i Iran, er også et tyrkisk språk. I Russland bærer ikke mindre enn elleve autonome republikker navn etter tyrkerne som befolker dem. Det samme gjelder Øst-Turkestan, også kalt Xinjang-provinsen, i Kina. De fem største tyrkiske språka i verden er Tyrkia-tyrkisk (ca. 80 mill. i Tyrkia, Irak, Hellas og Vest-Europa, på Kypros og Balkan), aserbajdsjansk (ca. 20 mill. i Aserbajdsjan, Tyrkia og Iran), usbekisk (ca. 18 mill. i Usbekistan, Afghanistan og Kina), kasakhisk (ca. 8,5 mill. i Kasakhstan og Kina) og uigurisk (ca. 7 mill i Kina). I Russland er tatarisk (ca. 5,5 mill.), basjkirsk(ca. 1,7 mill.) og tsjuvasjisk(ca. 1,6 mill.)de mest brukte tyrkiske språka. Men det mest utbredte geografisk sett er jakutisk som blir brukt av ca. 440 000 mennesker i de nordøstre delene av Sibir. I Moldova er gagauzisk (ca. 250 000 språkbrukere i Moldova og Ukraina) et betydelig språk, særlig i Den sjølstyrte republikken Gagauzia, der det har status som offisielt språk. Klassifisering: Det mest grunnleggende skillet i tyrkisk går mellom tsjuvasjisk og alle andre tyrkiske språk. Grunnen er at tsjuvasjisk er utvikla av et bulgar-tyrkisk språk som hadde lydene 'l' og 'r' i ord der alle andre nålevende tyrkiske språk har utvikla 'sj' og 'z'. Ungarsk er et annet språk som kan vise til mange ord fra tidligere bulgarsk-tyrkisk l/r-språk. Dette er enten ord ungarerne har beholdt fra tidligere tider, og holdt i hevd sjøl etter at de uralske madjarerne inntok Ungarn, eller det kan tyde på at madjarene hadde stått i kontakt med tyrkere og latt seg påvirke av språket deres allerede før de inntok Ungarn. Kiptsjakiske, oghuziske og sør-østtyrkiske språk samt altaisk og salarisk har det til felles at gammeltyrkisk mellomvokalisk d-lyd, som i "adak" ('fot'), er blitt til en j-lyd, som i tyrkiatyrkisk "ayak". De andre tyrkiske språka har enten beholdt mellomvokalisk d-lyd (hallatsjisk og tuvinsk) eller den er blitt til t i jakutisk, z i hakasisk, fu-yü-kirgisisk og guluigursk Det som skiller oghuziske språk fra de andre tyrkiske språka, er at de har gjennomgått omfattende leniseringsprosesser (altså bløtliggjøringsprosesser) sånn at t-lyder og k-lyder i framlyd ofte har utvikla seg til d- og -g-lyder. I hvilke posisjoner dett er skjedd, varierer mellom språka og mellom dialektene innen hvert enkelt språk. Et interessant skille innen oghuz-språka er at der turkmensk har bevart lange vokaler som i "ât" ('navn') fra gammeltyrkisk har disse blitt korte i andre oghuz-språk, som i tyrkiatyrkisk "ad". Turkmensk er det språket som skiller seg tydeligst ut i oghuz-gruppa. Når det gjelder de andre språka, er det kanskje riktigst å betrakte dem som dialekter, siden det er gradvise overganger mellom khorasanske dialektene i øst til Balkan-tyrkisk og gaghauzisk i vest. Tyrkia-tyrkisk kan sis å bygge på et kompromiss mellom dialektgruppene balkantyrkisk og anatolisk tyrkisk. Spesielt lydmessig skiller standardspåket seg fra storparten av dialektene i Anatolia. Syntaktisk er avstanden større mellom Tyrkia-tyrkisk og mange balkandialekter. Tsunami. thumbTsunamier (japansk: "tsu = havn" og "nami = bølge"; havnebølge) er en serie med bølger skapt i et vannmassiv av en impulsiv forstyrrelse som vertikalt forskyver en vannkolonne. En slik forstyrrelse kan for eksempel være jordskjelv, skred, vulkanutbrudd, eksplosjoner eller nedfall fra verdensrommet, for eksempel meteoritter. Tsunamier som treffer land, kan gjøre enorm skade. Mange bruker ordet flodbølge om tsunamier, men dette er ikke helt presist. Tsunamier har særtrekk både hva gjelder årsak og adferd. En ting som skiller tsunamier fra andre bølger på havet, er at de opptrer som gruntvannsbølger. Det vil si at forholdet mellom vannets dybde og bølgelengden blir veldig lite. Farten til en gruntvannsbølge er lik kvadratroten av produktet av tyngdeakselerasjonen (9,81 m/s²) og dybden på vannet. Er dybden 4000 meter, slik den gjerne er for eksempel i Stillehavet, vil altså en tsunami bevege seg med en hastighet på En tsunami kan ha bølgelengde over 100 km og periode på over en time. Dette gjør at energitapet er lite når den beveger seg. Den kan altså ikke bare bevege seg over lange avstander på kort tid, den taper heller nesten ikke energi på veien. Tsunamier har i åpent hav ikke særlig stor amplitude, omkring en meter. Denne øker imidlertid når bølgen nærmer seg land og vannet blir grunnere. Da går nemlig farten ned, mens energimengden – som er avhengig av både høyden og farten – forblir mer eller mindre konstant. Dermed øker høyden på bølgen. Dette kan føre til at en tsunami som knapt er merkbar i åpent hav, vokser seg flere meter høy når den nærmer seg land. Når den nærmer seg land, kan en tsunami opptre som raskt synkende og stigende tidevann, en serie kraftige bølger eller bårer. Ved landfall taper bølgen energi til friksjon, turbulens og refleksjon fra land, men likevel kan den vokse seg så høy som 10, 20 eller til og med 30 meter, og naturligvis gjøre enorm skade. Her ligger også bakgrunnen for ordet "tsunami", som direkte oversatt betyr «havnebølge». Fiskere kunne reise ut på fiske og selv om de ikke møtte store bølger underveis kunne de komme tilbake og finne landsbyen ødelagt av en kjempebølge. Hvordan tsunamier dannes. Tsunamier dannes ved vertikal forskyvning av vann. Jordskjelv i kollisjonssoner, (der to tektoniske plater kolliderer) kan gi en forskyvning av vann opp, i motsetning til jordskjelv ved andre typer plategrenser der platene går fra hverandre eller parallelt med hverandre. Jordskjelv i kollisjonssonene fører ofte til tsunamier, hvor noen av dem kan være svært ødeleggende. Disse forekommer i områder der en tektonisk plate kolliderer med en annen. Andre årsaker, som undersjøiske ras eller vulkanutbrudd kan også skape tsunamier. Lokalt kan en tsunami av disse fenomener bli langt kraftigere enn fra et jordskjelv, hvis skredet er stort nok. Det er sjelden tsunamier fra slike tilfeller når fjerntliggende landområder eller volder særlig skade. Utenfor kysten av Norge skapte dog Storeggaraset en tsunami som har gjort stort inntrykk på land. Et ras i en fjordarm kan forårsake ødeleggende bølger når vannet som forskyves stiger der fjorden smalner og fjorden blir grunnere. Eksempler på dette er Rissaraset i 1978, Tafjordraset i 1934 og Tjelle-skredet i 1756. Også Krakatau førte til en enorm tsunami, 40 meter høy, som tok tusenvis av liv langs kysten av Java og Sumatra. Historiske tsunamier. Den 26. desember 2004 utløste et undersjøisk jordskjelv av styrke 9,0 utenfor øya Sumatra i Indonesia tsunamibølger som skyllet over øyene i Bengalbukta og kystområder i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka, Somalia og på Maldivene. Det ble fra de forskjellige land etter få timer meldt om over 4300 døde og et høyt antall savnede. En knapp uke senere hadde dødstallet nærmet seg 200 000, hvorav også en rekke ikke-asiatiske land led store tap. Et tusentalls europeiske turister mistet livet i Thailand. I 1960 gikk en tsunami over Stillehavet etter et jordskjelv i Chile. I Japan, over 17 000 km unna, mistet 200 mennesker livet på grunn av bølgen. Også Middelhavet er blitt hardt rammet av en tsunami. Det skjedde i Messinastredet den 28. desember 1908, da over 75 000 mennesker omkom i Messina på Sicilia. Noen kilder oppgir at så mange som 200 000 mennesker kan ha mistet hvis man regner med de som døde både på grunn av jordskjelvet og den etterfølgende tsunamien, både på Siciliasiden av stredet hvor Messina ligger, og i og omkring Reggio di Calabria på det italienske fastland. Se Jordskjelvet i Messina, Italia. Tsunamier i Nord-Europa. For omtrent 8 000 år siden gikk et undersjøisk ras omtrent så stort som Island ved Storegga utenfor Møre og Romsdal. Raset skapte en tsunami som også nådde Norskekysten. Det finnes spor etter tsunamien langs hele Norskekysten, fra Bømlo i sør og nordover til Troms. På Færøyane, Shetland, i Skottland og på Island kan man også se spor etter bølgen. 5. juni 1858 var det en tsunami som rammet Frankrike, Nederland og Danmark. 7. mai 1867 var det en mindre tsunami i Egersund-Flekkefjord-området, trolig forårsaket av et undervannsskred i Norskerenna. Organisk kjemi. Organisk kjemi er en spesifikk del av kjemi. Det omhandler den vitenskapelige studien av strukturen, egenskapene, sammensetningen, reaksjonene og syntesen av organiske forbindelser. Organiske forbindelser er molekyler som inneholder karbon og hydrogen. I tillegg kan de inneholde en rekke andre elementer som nitrogen, oksygen, halogener, samt fosfor og svovel. Unntakene er karbonsyre, karbonmonoksid og karbondioksid, som hører inn under uorganisk kjemi selv om de er karbonforbindelser. Klassifisering av organiske molekyler. Måten forbindelser organiske molekyler klassifiseres og navnsettes kalles nomenklatur. Dette er spesifikke regler for hvordan kjemiske forbindelser skal navnsettes. Alle forbindelser bør ha et navn som utvetydig bestemmer hvordan strukturen ser ut. Navn og inndeling av organiske forbindelser følger The International Union of Pure and Applied Chemistry, IUPAC. Organiske forbindelser kan bestå av andre atomer enn karbon og hydrogen, og de får ulike funksjonelle grupper. Hydrokarboner – Alkoholer – Amider – Aminer – Merkaptaner – Etere – Aldehyder – Ketoner – Karboksylsyrer – Estere – Karbohydrater Hydrokarboner. Klassifisering av organiske molekyler starter oftest med hydrokarbonene, som er de enkleste forbindelsene. Disse inneholder kun karbon og hydrogen. Karbon er grunnstoff nr. 6 og har 2 elektroner i innerste skall (S-skallet) og 4 i andre skall (P-skallet). Alle stoffer ønsker å oppfylle oktettregelen ved å ha 8 elektroner i ytterste skall, og karbonatomet vil derfor prøve å skaffe seg 4 elektroner til. Dette gjør det ved å binde seg til og dele elektroner med andre atomer. Hydrogen har bare ett skall og er derfor fornøyd med to elektroner. Den enkleste organiske forbindelsen oppstår når et karbonatom binder seg til fire hydrogenatomer, CH4, som kalles metan. Alifatiske forbindelser er kjeder av karbonatomer, rette eller med forgreininger. De deles inn i tre deler, avhengig av hvor mettet de er. Alkaner inneholder kun enkeltbindinger og mettet, alkener er forbindelser med en eller flere dobbelbindinger og alkyner inneholder trippelbindinger. De fire første alkanene er metan, etan, propan og butan. De neste stoffene har fått sitt navn etter det greske tallet for hvor mange karbonatomer det inneholder. "Generell formel for alkaner: CnH2n+2" eks. pentan er C5H12 Alkener får navn på samme måte som alkanene, men suffikset -an erstattes med -en, altså eten, propen, heksen osv.) Alkener er like som alkaner, bortsett fra at de har en dobbeltbinding mellom karbonatomene. Derfor eksisterer det ikke noe meten, fordi metan kun består av et karbonatom. "Generell formel for alkener: CnH2n" eks. penten er C5H10 Alkyner får -yn, altså etyn, propyn, butyn, pentyn, heksyn osv. Alkyner har en trippeltbinding, og det finnes derfor ingen metyn, av samme grunn som at det ikke finnes noe meten. "Generell formel for alkyner: CnH2n-2" eks. pentyn er C5H8 Aromater og sykliske forbindelser. Sykliske forbindelser kan også deles inn i mettet og umettede forbindelser. Sykliske forbindelser består av en eller flere ringer, vanligvis med seks karboner i ringen. Fem atom i ringen er også vanlig, mens ringer med færre eller flere atomer er mindre vanlig. Sykliske forbindelser kan navnsettes som de alifatiske hydrokarbonene bare med syklo som prefiks. (Sykloalkan, sykloalken og sykloalkyn) Aromatiske forbindelser inneholder konjugerte dobbeltbindinger, og en av de enkleste forbindelsene er benzen. Ringene inneholder vanligvis 5-8 karbonatomer. Benzen – Toluen – Xylen – Anilin – Fenol – Naftalen Alkoholer. Alkoholer er forbindelser som inneholder en eller flere OH-grupper. En OH-gruppe består av et oksygen- og et hydrogenatom. Hvis en alkohol består av to OH-grupper kalles den en diol og med tre alkoholgrupper en triol. Alkoholer har -ol i slutten av navnet, og de enkleste alkoholene heter derfor metanol, etanol, propanol osv. Alkoholer er på grunn av oksygenet ikke hydrokarboner, og er mer stabile. Heterosykliske forbindelser. Heterosykliske forbindelser er sykliske organiske molekyler hvor ringen(e) inneholder minst ett annet atom enn karbon. Dette kan være oksygen, nitrogen, fosfor eller svovel. Forbindelser hvor ringene inneholder 5 eller 6 atomer er mest stabile og derfor vanligst. Pyridin – Pyrrol – Tiofen – Furan – Imidazol Organiske reaksjoner. Organiske reaksjoner er kjemiske reaksjoner med organiske forbindelser. Det finnes en stor mengde reaksjoner som kan skje mellom organiske forbindelser, på grunn av alle de ulike funksjonelle gruppene. En kan tegne organiske reaksjoner med alle reaksjonstrinn for å forklare hvordan reaksjonene skjer. De vanligste reaksjonene er addisjonsreaksjoner (for eksempel å addere hydrogen til en dobbeltbinding), eliminasjonsreaksjoner (fjerning av hydrogen fra en dobbeltbinding), substitusjonsreaksjoner (bytte en funksjonell gruppe med en annen), redoksreaksjoner (oksidasjoner og reduksjoner), omleiringsreaksjoner, kondensasjonsreaksjoner (dannelse av ester med avspalting av vann) og polymeriseringsreaksjoner. Hver klasse kan igjen deles inn i ulike underklasser. Dannelse av nye organiske molekyler kalles syntese. Strukturoppklaring. Analytisk kjemi beskriver flere teknikker. Runer. a>, som er ett av de eldste runefunnene. Rune kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen på 1500-tallet – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet. Ordet har fra gammelt av også hatt en rekke andre betydninger, og har dels også beholdt disse frem til i dag. I sagalitteraturen finner vi ordet brukt som betegnelse på en sang, et trylleformular, et magisk symbol, et mysterie, og en hemmelig kunnskap. Betydninger av ordet «rune». De mange betydningene av ordet har dels ledet til en rekke teorier som knytter skriftsystemets opprinnelse til religiøs eller kultisk bruk. Det vises da blant annet til at da den misjonerende biskop Wulfila i det fjerde århundre oversatte bibelen fra gresk til vestgotisk, oversatte han ordet "mysterion" til "runa". Det argumenteres derfor at de eldste urnordiske eller urgermanske betydningene av ordet kan ha vært «religiøst mysterie», eller «hemmelig, religiøst formula». Helt motsatt har det bydd på betydelige problemer for forskerne at det kun er i få tilfeller man med noen sikkerhet kan si at omtalen av runer man finner i sagalitteraturen, retter seg mot skrifttegnene, eller om det kan henvise til andre betydninger av ordet. Denne innvendingen fremholdes også til de strofer der det direkte snakkes om «å risse», eller «å farge» runene – man kan fremdeles ikke "med sikkerhet" si at det henvises til "skriftsystemet" runer. Debatten mellom disse to synene har vært pågående blant runologene. Sistnevnte synspunkt, at man ikke ut fra sagalitteraturen kan slå fast at runene primært har oppstått ut fra religiøse eller kultiske behov, ble fremsatt av den danske professor Anders Bækksted på 1950-tallet. Han hevdet også at man må lete andre steder etter motivasjonen som lå bak runenes opprinnelse, og påpeker at en voksende økonomisk utvikling og en økende administrativ kompleksitet nødvendiggjorde et skriftspråk. Han mente det var dette som var årsaken til runenes opprinnelse, og at den religiøse og kultiske bruken var sekundær til disse pragmatiske behovene. Dette synet har vunnet stort gehør i fagmiljøene, og har i stor grad vært det rådende det siste halve århundret. Runene som skriftspråk. En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i Norge, ble funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten. Innskriften lyder "raunijaR" («utfordrer», «reyner»), og stammer fra om lag 200 e.Kr. Mange runeinnskrifter er bevart fordi de ble risset og hogd i runesteiner. De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre runerekken, som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingtiden. I synkopetiden (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, vikingtids- og middelalderrunene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen. Med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. Til kongelige og kirkelige skriv brukte man det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdagslige skriv, for eksempel merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske. Etter om lag 1400 gikk runene ut av daglig bruk unntatt på Island og Gotland, men kunnskapen om dem besto. Skånske Lov (håndskriftet "Codex Holm B74" fra omkring 1250). På 1200-tallet opplevde runene en mindre renessanse i Danmark, og Skånske Lov ble dermed skrevet på runer i perioden mellom 1202 og 1216, og påvirket det eldste danske skriftspråket. (Jyske Lov kom først i 1241.) Skånske Lov gjaldt Skånelandene, dvs Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. På Island praktiserte man runemagi langt innpå 1600-tallet; og samene fortsatte til innpå 1700-tallet. Basert på bøker trykt etter 1550, begynte folk å skrive «moderne» runeinnskrifter. Også bruken av runetegn blandet med latinske bokstaver i en lokal tradisjon i Dalarna i Sverige, synes å være en del av denne lærde, bokbaserte bruken. Enkelte runetegn har også blitt brukt sammen med latinske, for eksempel ble m-runen "maðr" (= mann) ofte brukt som forkortelse for ordet «mann» midt inne i tekster som ellers er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven "þ" er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet. Organisk forbindelse. Organiske forbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder karbon, med unntak av karbonoksider (eks. CO2 og CO), kullsyre (H2CO3), blåsyre (HCN) og salter av kullsyre og blåsyre (karbonater og cyanater). Organiske forbindelser kan også betraktes som kjemiske sammensetninger inneholdende "redusert" (i motsetning til oksidert) karbon. (Se oksidasjon og reduksjon.) Mange organiske forbindelser er også viktige innen biokjemi. Organske forbindelser kan deles inn i ulike klasser, som alifatiske (kjeder av karbonatom), aromatiske og hetrosykliske (hvor ringen inneholder et eller flere ikke-karbonatom) forbindelser. Enkelte forbindelser er uorganiske til tross for at karbon inngår i strukturformelen. Eksempler på disse er karbonsyre og karbonat Se også organisk kjemi. Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst. Fyrst Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819, død 6. juli 1901) var en tysk liberal politiker og statsmann. Han etterfulgte grev Leo von Caprivi som Tysklands tredje kansler. Biografi. Han ble født i Schillingsfürst i Bayern. Faren, fyrst Franz Joseph (1787–1841), var katolikk, mens moren, prinsesse Konstanze av Hohenlohe-Langenburg, var protestant. I henhold til skikken på den tiden ble prins Chlodwig og hans brødre oppdratt i farens religion, mens deres søstre fulgte morens. Han studerte jus, trådte inn i den prøyssiske diplomatiske tjenesten, og ble "Referandar" i 1843. Etter reiser i Frankrike, Sveits og Italia slo han seg ned i Potsdam, hvor han fikk et embede i 1844. Disse tidlige årene hadde stor betydning for hans politiske synspunkter, og gav ham innsikt i styrker og svakheter ved det prøyssiske systemet. De bidro også til å befeste hans liberalistiske innstilling. I 1845, etter farens død, ble prins Chlodwig fyrste av Hohenlohe-Schillingsfürst, noe som fullstendig endret hans karrière. Å være en regjerende fyrste og arvelig medlem av det bayerske overhuset var ikke forenlig med en karrière i den prøyssiske statstjenesten. 18. april 1846 inntok han sitt sete i det bayerske riksrådet, og 26. juni ble han løst fra den prøyssiske tjenesten. Med unntak av begivenhetene i revolusjonsåret 1848 var fyrst Hohenslohes politiske liv i de følgende 18 årene forholdsvis begivenhetsløse. Under revolusjonen lå hans sympatier hos den liberale idé om et samlet Tyskland, og han kompromitterte seg i den bayerske kongens øyne ved å akseptere oppgaven å annonsere den østerrikske keisers tiltredelse som tysk monark til hoffene i Roma, Firenze og Athen. Ellers var fyrst Hohenlohe i denne perioden opptatt av å bestyre sine gods, delta på sesjoner i det bayerske overhuset og reiser. I 1856 besøkte han Roma, hvor han la merke til jesuittenes «ødeleggende innflytelse». I 1859 studerte han den politiske situasjonen i Berlin, og samme år besøkte han England. Hans bror Konstantins ekteskap med en prinsesse av Sayn-Wittgenstein-Berleburg førte til hyppige besøk til Wien. Etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 gikk han inn for en tettere union med Preussen. Kong Ludwig II av Bayern var imot enhver forringelse av sin makt, men ble til slutt overbevist av, av alle, Richard Wagner. 31. desember 1866 ble fyrst Hohenlohe utnevnt til bayersk minister for kongehuset og for utenrikssaker, og president for ministerrådet (statsminister). Som leder for den bayerske regjeringen var fyrst Hohenlohe opptatt av å fremme muligheten for at de sydtyske statene kunne inngå i en union med Det nordtyske forbund, og under sin tid som bayersk regjeringssjef var han den viktigste statsmann i Tyskland etter Bismarck. Han reorganiserte den bayerske hær etter prøyssisk forbilde, fikk istand en militær union blant sydstatene og inntok en ledende rolle i etableringen av tollparlamentet (Zollparlament), hvor han i 1868 ble valgt til visepresident. En kombinasjon av ultrakonservative katolikker og antiprøyssiske nasjonalister tvang ham imidlertid til å gå av i begynnelsen av 1870. En særlig foranledning var hans avvisning av dogmet om pavelig ufeilbarlighet. Men selv etter å ha gått av, hadde han sterk personlig innflytelse i såvel München som Berlin, mye takket være den gunstige traktaten mellom Det nordtyske forbund og Bayern som han hadde fått istand. Etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871 ble han 23. mars innvalgt i Riksdagen, hvor han ble en av visepresidentene og var en ledende figur i grunnleggelsen av det liberale rikspartiet, som arbeidet for å støtte opp under det nye riket, sikre en liberal utvikling og var imot «klerikal aggresjon», særlig representert ved Det katolske sentrumspartiet. I likhet med hertugen av Ratibor, var fyrst Hohenlohe fra begynnelsen av en av støttespillerne for Bismarcks antipavelige "Kulturkampf", og foreslo selv et forbud mot jesuittordenen. I 1872 foreslo Bismarck å utnevne fyrst Hohenlohe til prøyssisk utsending til Vatikanet, men paven avviste å motta ham. Hohenlohe ble isteden av Bismarck utpekt til ny ambassadør i Paris i 1873, hvor han ble i syv år. I 1878 deltok han på kongressen i Berlin som tredje tyske representant. I 1880, etter utenriksminister Bernhard Ernst von Bülows død, ble han kalt til Berlin som midlertidig sjef for utenriksministeriet og personlig stedfortreder for Bismarck under dennes sykdom. I 1885 ble han valgt av Manteuffel som riksstattholder i Elsass-Lothringen. Han forble i Strassburg til oktober 1894, da han på anmodning fra keiseren aksepterte å bli Leo von Caprivis etterfølger som tysk kansler og samtidig Preussens statsminister. Under sitt styre holdt han seg stort sett borte fra offentligheten, og besøkte svært sjelden parlamentet. Han gikk av som kansler og statsminister 17. oktober 1900 og døde ved Ragaz 6. juli året etter. Han var gift med prinsesse Marie zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg (1829–1897) og hadde tre sønner og to døtre, bl.a. fyrst Alexander zu Hohenlohe-Schillingsfürst (1862–1924). Hans bror, prins Gustav, var kardinal. Botho zu Eulenburg. Grev Botho zu Eulenburg (født 1831, død 1912) var en prøyssisk statsmann. Som innenriksminister under Bismarck igangsatte han en rekke anti-sosialistiske tiltak i 1878. Han var Preussens statsminister for et kort tidsrom på 1890-tallet, og var den siste statsministeren i Preussen som ikke også var tysk kansler inntil Paul Hirsch i 1918. Eulenburg, Botho zu Eulenburg, Botho zu Eulenburg, Botho zu The Prodigy. The Prodigy er et engelsk elektronisk musikk-band etablert av Liam Howlett i 1990 i Braintree, Essex, England. Gruppen er pioneer innen elektronisk dance music-sjangeren big beat sammen med artister og band som Fatboy Slim, The Chemical Brothers med flere. Sjangeren oppnådde allmenn popularitet på 1990- og 2000-tallet, hvor de ble kjent for konserter med høyt kvalitative opplevelser. De har solgt nesten 20 millioner plater på verdensbasis, noe som er unikt og historisk innen dance music. De opererer innenfor flere musikksjangere fra rave til hardcore techno tidlig på 1990-tallet, til alternative rock og big beat med punkinnslag i senere tid. De nåværende medlemmene er Liam Howlett (komponist/keyboardist), Keith Flint (danser/vokalist) og Maxim Reality (MC-rapper/vokalist). Leeroy Thornhill (danser/meget tilfeldig live keyboardist) var medlem fra 1990 til 2000, og den kvinnelige danseren/vokalisten Sharky var medlem i 1990. The Prodigy ble først kjent ved den undergrunne rave-scenen tidlig på 1990-tallet, og har siden da blitt meget populære og verdens kjente for sin repeterende rytme. Deres største hits inkluderer «Charly», «Out of Space», «Smack My Bitch Up», «Voodoo People», «No Good (Start the Dance)», «Breathe», «Firestarter» og «Omen». Konserter. Fra 8. juli 1994 til utgangen av 2011 har det blitt gjennomført cirka 722 konserter globalt sett. De har spilt i alle verdensdelene (bortsett fra Antarktisk), hvor de fleste konsertene er gjennomført i Europa og da spesielt i hjemlandet Storbritannia med over 130. I Asia er det først og fremst Japan som er mest besøkt. Kina, med Hongkong-konserten, ble besøkt så tidlig som i 1998. Afrika er minst besøkt med få konserter i Sør-Afrika. I Nord-og Sør-Amerika er det USA og Brasil som er de største konsert-markedene. I Oseania er det hovedsakelig Australia som er besøkt, hvor New-Zealand er besøkt få ganger. Året med flest konserter var i 2009 med tilsammen 114. Deretter følger 1997 med 87, 2005 med 74 og 1996 med 70 konserter. I årene 2000 og 2011 ble ingen konserter gjennomført. Konserter i Norge. Ved utgangen av 2010 er det gjennomført 18 konserter i Norge. Oslo har vært besøkt flest ganger med 11 konserter, hvor Trondheim og Tromsø har hatt to konserter. Eksterne lenker. Prodigy Leo von Caprivi. Grev Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg (ved Berlin), død 6. februar 1899 i Skyren (Brandenburg)) var en tysk offiser og statsmann, som etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890. Han var av slovensk opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet "Kopriva", stammet fra Koprivnik i Kočevski Rog, men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Caprivi trådte inn i hæren i 1849 og deltok i krigene i 1866 (mot Østerrike) og 1870 (mot Frankrike). Etter hvert ble han general i infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for admiralitetet, hvor han fikk anledning til å vise sitt forvaltningstalent, som til slutt førte til at han ble prøyssisk statsminister og tysk kansler da Bismarck gikk av. Caprivis regjering var preget av en «ny kurs» i både utenriks- og innenrikspolitikk. Han forsonte seg med sosialdemokratene, som hadde vært Bismarcks bitreste fiender, og førte en pro-britisk utenrikspolitikk, som bl.a. kom til uttrykk gjennom Zanzibar-traktaten, hvor britene avstod Helgoland (nå i Schleswig-Holstein) og Caprivi-stripen (i dagens Namibia) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk. I hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen», Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med Russland etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, ikke fornyet, noe som ødela balansen i Bismarcks alliansesystem. I 1892 måtte han gå av som prøyssisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det prøyssiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som prøyssisk statsminister, Botho zu Eulenburg, som til slutt ledet til at begge måtte gå av i 1894. De ble etterfulgt av fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst. Se også. Caprivi, Leo von Caprivi, Leo von Caprivi, Leo von Caprivi, Leo von Intel. Intel-standen på GSMA Barcelona 2008. Intel () er en amerikansk produsent av mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt i 1968. Intel var tidlig utvikler av SRAM- og DRAM-type minnebrikker. Selskapet har tidligere hatt et nesten-monopol på x86-prosessormarkedet, men har etter hvert fått konkurranse av AMD. Det finnes også VIA prosessorer, men disse har ikke blitt noen suksess. Intel produserer blant annet seriene Pentium, Celeron, Core 2 Duo, Intel Pentium Dual Core, Xeon og Itanium. Intel Core 2 Quad Extreme er blant Intels kraftigste prosessor med sine fire kjerner. Celeron\Celeron D og Atom et litt billigere alternativ som er beregnet til mindre kontor og nettbruk. Core 2 Extreme edition er den første firekjerners-prossesoren til salgs, som dermed kommer til å bli den andre prosessoren i Core-serien. Den nye prosessoren "Core 2 Quad" har 4 kjerner og leveres som standard med 2,4 GHz og 2,67 GHz. Antall kjerner og prosessorhastighet har en del å si på ytelsen, spesielt for Vista, men man drar nytte av dobbelt kjerne for XP. Frederick Lindemann. Frederick Alexander Lindemann (født 1887, død 1957) var en tysk-britisk fysiker med god kontakt til Winston Churchills regjering. Han var en hovedperson bak den allierte teppebombingen av Tyskland under Andre verdenskrig. Han ble født i Baden-Baden i Tyskland, men flyttet senere til Storbritannia. Under første verdenskrig sluttet han seg til Royal Flying Corps der han utviklet en matematisk forklaring på spin. Eksterne lenker. Lindemann, Frederick Lindemann, Frederick Lindemann, Frederick Lindemann, Frederick Bernhard von Bülow. Fyrst Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849, død 28. oktober 1929) var en tysk statsmann som overtok etter fyrst Chlodwig von Hohenlohe-Schillingsfürst som kansler i 1900. Bernhard von Bülow ble født i Klein-Flottbeck i Holstein. Hans grandonkel, Heinrich von Bülow, var prøyssisk ambassadør i England fra 1827 til 1840, og giftet seg med en datter av Wilhelm von Humboldt. Hans far, Bernhard Ernst von Bülow, var en dansk og tysk statsmann. Han var gift med prinsesse Maria di Camporeale. Theobald von Bethmann-Hollweg. Theobald von Bethmann-Hollweg (født 29. november 1856, død 1. januar 1921) var en tysk politiker og statsmann som var Tysklands kansler fra 1909 til 1917. Han ble født som sønn av en rik bankier fra Frankfurt, og trådte som voksen inn i statstjenesten og politikken. Han var prøyssisk innenriksminister fra 1905 til 1907, og deretter riks-statssekretær for innenrikssaker fra 1907 til 1909. Da fyrst Bernhard von Bülow gikk av, etterfulgte Bethmann-Hollweg ham som kansler. Utenriks var Bethmann tilhenger av en detente-politikk med Storbritannia, og han håpet å komme til noen slags avtale som kunne stanse landenes ruinerende våpenkappløp til sjøs. Han mislyktes imidlertid, hovedsakelig på grunn av motstanden fra den tyske marineministeren Alfred von Tirpitz. Til tross for de økende spenningene forårsaket av den andre marokkanske krise i 1911, greide Bethmann i noen grad å bedre forholdet til Storbritannia. I samarbeid med den britiske utenriksminister Sir Edward Grey klarte Bethmann å minke spenningen etter Balkankrisene fra 1912-1913, og han fikk igjennom traktater om deling av de portugisiske kolonier og om Berlin-Bagdad-jernbanen. Innenriks lyktes Bethmann også bare delvis. Hans «diagonalpolitikk», som tok sikte på å manøvrere mellom henholdsvis sosialistene og liberalerne på venstresiden og nasjonalistene på høyresiden, oppnådde bare å fremmedgjøre brorparten av det tyske politiske etablissementet. I sine siste leveår brukte Bethman tiden sin på å skrive sine memoarer. Vilhelm Krag. Vilhelm Andreas Wexels Krag (1871–1933) var en norsk lyriker, forfatter, journalist og kulturpersonlighet. Oppvekst. Vilhelm Krag ble født 24. desember 1871, i det som kaltes "Madam Hamres hus" i Kristiansand. Barnedåpen fant sted i Kristiansand domkirke 18. februar 1872. Her fikk barnet navnet Wilhelm Andreas Wexels, etter teologen og salmedikteren som døde i 1866. Faren var veiingeniør og stortingsmann Peter Rasmus Krag. På grunn av arbeidet med vei- og utbyggingsprosjekter flyttet han stadig rundt i landet, og familiens seks barn har på grunn av dette alle forskjellige fødesteder. Blant Vilhelms søsken finner vi også storebroren og sørlandsforfatteren Thomas Peter Krag (1868–1913). I 1875 flyttet familien til eget hus i Østre Strandgate, i kvartalet mellom Kronprinsens gate og Holbergs gate. Hagen lå på andre siden av gaten, ned mot sjøen. Huset og gården til familien Krag lå på et sted som tilsvarer Østre Strandgate 53, en adresse som ikke lenger ekstisterer. Vilhelm Krags barndomshjem brant ned under bybrannen i 1892, og på stedet ligger det nå en stor leilighetsbygning. Allerede som 13-åring prøvde Vilhelm seg som aviskorrespondent. Høsten 1885 rapporterte han i Lister og Mandals Amtstidende i forbindelse med en stor kunst-, maskin og landbruksutstilling i Kristiansand, og i 1889 var han korrespondent for Farsunds Avis. Krag debuterte som bokanmelder 1. september 1890, da han omtalte Knut Hamsuns "Sult" i Fædrelandsvennen. Vilhelm Krag tilbragte sine 17 første leveår i Kristiansand, frem til han i 1889 begynte på latingymnaset i Kristiania. Forfatter og teatermann. Som 16-åring fikk Vilhelm Krag sitt første dikt på trykk i Fædrelandsvennen. Krag leste mye av Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, og fant mye inspirasjon i dem. Krag hadde skrevet flere dikt alleredre før familien flyttet fra Kristiansand. Gjennombruddet kom den 25. oktober 1890, da medstudenten Jens Thiis fremførte diktet «Fandango» i Studentersamfundet i Oslo. Diktet markerer begynnelsen på nyromantikken i Norge, som var en lyrikkhistorisk periode Vilhelm Krag dominerte. Det nye innebar blant annet bruk av nye eksotiske og fremmede ord. Nyromantikken ble bekreftet i boken "Digte", som ble utgitt i 1891. Diktene Krag skrev var ofte melodiske, noe som inspirerte mange komponister, deriblant Edvard Grieg. Alt i alt kjenner man 40 komponister som satte toner til diktene i Krags første diktsamling. I sin første tid som forfatter søkte Krag etter motiver i Paris, og på reiser til Middelhavet, Algerie og Tunisia – sistnevnte førte til diktsamlingen «Sange fra Syden» i 1893. Vilhelms var i likhet med sin bror, stemningsdikteren og prosalyrikeren Thomas Peter Krag, sterkt knyttet til sin barndoms Kristiansand. Sammen ble de ble opphavsmennene til "Sørlandets dikterskole" i norsk litteratur, og fikk seinere følge av Gabriel Scott og andre. En av Vilhelm Krags mest kjente sørlandsromaner er "Baldevins Bryllup" (1900). 26 år senere skrev Krag "Min barndoms have". Boken er en romantisk skildring av Kristiansand, Østre Strandgate og hjemmet han vokste opp i. Boka ble en stor suksess. Krag ble ofte kalt Sørlandsdikteren, og skrev både lyrikk, noveller, romaner og skuespill. I sine tidligere år jobbet han som tidsskriftredaktør, journalist, kunstkritiker og hovedkonsulent for Aschehoug forlag. I 1900 bodde Vilhelm Krag i Oscarsgate 12 i Oslo med sin kone Beate Krag (født Kielland, Stavanger 1876) og to døtre, Kirsten født i København i 1898 og Else, født 27. september 1899 i Stavanger. På dette tidspunkt ble Krag kalt forfatter og sceneinstruktør. I april 1903 flyttet Krag med familie til Østre Strandgate 17 i Kristiansand, men bodde der bare til 1904 før det igjen ble flytting til Oslo. Samme år kjøpte Krag en stor eiendom på Kapelløya i Ny-Hellesund i Søgne kommune for 750 kroner. Eiendommen ble imidlertid solgt igjen i 1906 for 2 400 kroner. I 1907 ble han instruktør og fra 1908 var han direktør ved Nationaltheatret. Så, i 1911, ble han den første, faste litterære konsulent i Aschehoug forlag. I 1917 fikk han eiendommen «Havbugta» i Ny-Hellesund i gave fra venner. Krag bodde der store deler av året helt frem til sin død, sommeren 1933. I alt skrev Krag 43 bøker, dikt, prosa og skuespill. Han regnes som den mest tonesatte norske lyrikeren gjennom tidene nest etter Bjørnson. Nærmere hundre komponister har skrevet mer enn 300 melodier til diktene hans. Oppfinneren av Sørlandet og andre merkesaker. Det var Vilhelm Krag som oppfant begrepet og betegnelsen Sørlandet i 1902 i Morgenbladet 16. mars. Krag tok også til orde for å etablere et eget museum for Agdesiden og Setesdal, og han kjøpte gamle bygninger for å gi dem til museet. Noen av bygningene var fra Setesdal og kan ses i Olaf Isaachsens malerier av setesdalsinteriører. Vilhelm Krag var også sterkt delaktig i at den planlagte Vestlandsbanen fra Oslo til Stavanger i stedet fikk navnet sørlandsbanen. Krags interesse for historie varte ved, og han tok initiativet til å få etablert Agder historielag. Det ble stiftet 28. mars 1914. Han arbeidet også for å få et eget Stiftsarkiv i Kristiansand. Tanken om dette begynte han å arbeide med allerede i 1895. Slike arkiv var allerede etablert i Bergen og Trondheim. Kristiansand stifts arkiver skulle på denne tiden skilles ut fra Riksarkivet og bli en egen avdeling. Men det skulle gå mange år før Agder fikk sin arkivinstitusjon. Statsarkivet i Kristiansand ble åpnet i 1935. Krag fikk ikke oppleve det. Han døde i 1933. Ny-Hellesund. Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne kommune i Vest-Agder fylke, bestående av tre hovedøyer med gode havne- og innseilingsforhold. Øyene heter: Monsøya, Helgøya og Kapelløya. Stedet har 10-15 fastboende, og er dermed intet tettsted. Sommerstid er det et yrende liv av sommergjester i hus, hytter og naust. Det er stor båttrafikk gjennom hovedsundet, Hellesundet. I tillegg legger et stort antall båtturister seg til for et døgn eller tre, ikke minst er det fine havneforhold i den store, lune pollen mellom Helgøya og Kapelløya. Ny-Hellesund regnes som en av landets best bevarte uthavner. Fylkeskonservatoren i Vest-Agder igangsatte fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund i 2009. Kapelløya. Kapelløya (Kabeløya på gamle sjøkart) ble kalt «Vester Heløe» frem til 1640. Navneendringen har sammenheng med at det ble bygd et kapell her som stod frem til 1760. I tilknytning til kapellet var det kirkegård hvor «strandvaskere», dvs sjøfolk som drev døde i land etter forlis, fikk sitt siste hvilested. Kirkegården var i bruk til 1830. På Kapelløya ligger også «Det kongelige privilegerte gjestgiveri». Havbukta, Vilhelm Krags bosted når han var i Ny-Hellesund Mellom Kapelløya og Helgøya går Olavsundet som etter sagnet ble dannet da Olav den hellige slo med sverdet sitt mot fjellet på flukt fra forfølgere. Helgøya. På Helgøya ligger eiendommen «Havbugta» hvor forfatteren Vilhelm Krag tilbragte store deler av året fra 1917 og frem til han døde 10. juli 1933. Helgøya er også kjent for de store vardene på toppen av øya som er motiv for Søgnes kommunevåpen. Det store kystfortet som ble anlagt på øya under andre verdenskrig er også en attraksjon for besøkende. Monsøya. På Monsøya, som er den største av de tre øyene, ligger «Vilhelm Krags brygge». Brygga stod ferdig i 1939 som et uvanlig, men nyttig minnesmerke over forfatteren som hadde en eiendom i Ny-Hellesund først fra 1904 til 1906 og siden bodde store deler av året i uthavnen. I det gamle skolehuset på Monsøya har skuespilleren Knut Walle etablert Udhavn Teater hvor han spiller monologer for 30 tilskuere. Gården til Kåre Karlsen på Monsøya ble sted for innspilling av TV2 sin realityserie Farmen høsten 2006. Historie. Det tidligere gjestgiveriet som hadde Kongelige privilegier fra 1766 Ny-Hellesund var en viktig havn i seilskutetiden med gjestgiveri, handel, fiske og hummerfangst. Stedet hadde losstasjon og tollstasjon. Gjestgiveriet fikk kongelig bevilling i 1690. Huset som i dag er kjent som det kongelige privilegerte gjestgiveriet, hadde privilegier fra 1766. Tidligere var privilegiet knyttet til eiendommen "Tønvold" ved St. Olavs strand. Slektene Falck, Reymert og Langfeldt er særlig knyttet til de gamle gjestgiveriene i Ny Hellesund. Losvesenet i Norge ble organisert på 1720-tallet og det ble opprettet losstasjon i Ny-Hellesund. Behovet for lokalkunnskap i manøvreringen fremgår også av dagens farvannsbeskrivelse: «Svært urent farvann med mange holmer og skjær. Relativt åpent farvann mellom de større øyene. Utenom disse løpene er farvannet vanskelig manøvrerbart.» Farvannet var spesielt krevende den gangen seil var eneste fremdriftsmiddel. I tiden fra 1833 til 1915 omkom 19 av 74 av losene som hørte til Ny-Hellesund distrikt. I 1890 ble losoldermannstillingen overført til Kristiansand. Losstasjonene ble nedlagt i 1965. De to sørlandsslektene Langfeldt og Reymert dominerte gjennom flere slektsledd los-, skipper,- og redermiljøet i Ny Hellesund. Ny-Hellesund fikk omgangsskole omkring 1775. Fast skole kom på 1820-tallet, først i leide lokaler. I 1835 var det første skolehuset ferdigbygd. Skolen ble nedlagt i 1963. I 1790 fikk Ny-Hellesund fast tollstasjon. Tollstasjonen ble nedlagt i 1963. Johan Martin Nielssen og Amaldus Nielsen er norske malere som har skildret Ny-Hellesund. Kystfortet. Under andre verdenskrig anla de tyske okkupantene et kystfort på Helgøya. Arbeidet ble påbegynt i 1942 og blant annet deltok russiske krigsfanger i arbeidet. Hensikten med anlegget var å beskytte kysttrafikken og den vestlige innseilingen til Kristiansand. Fortet ble i sin tid kalt «Norges lille Gibraltar». Fortet hadde en bemanning på 150. Det var bestykket med fire 10,5 cm kyst-artillerikanoner som hadde en rekkevidde på ca. 12 km. Til nærforsvar fantes maskinkanoner, bombekastere, flammekastere, mitraljøser og maskingevær. Videre var fortet utstyrt med radar, lyskastere og røykanlegg. Alt i alt ble det anlagt 31 bygninger i tre og 26 skuddsikre steinbunkere på området. Fortet ble nedlagt i 1945, alle bygninger revet, utstyret fjernet og anleggene forsøkt visket ut i de følgende 30-40 år. I 1987 startet Forsvarshistorisk Forening i Kristiansands-regionen restaurering. Flere 10,5 cm M/13 Schneiderkanoner er på plass i stillinger. Forsvarsstillinger, løpegraver, veier og tunneler i området er sikret og utbedret, slik at området er lettere tilgjengelig. Oskar Lafontaine. Oskar Lafontaine (født 16. september 1943) er en tysk, sosialistisk politiker. Han ble født i en katolsk familie som sønn av en baker, og studerte fysikk ved universitetet i Saarbrücken. Fra 1985 til 1998 var han ministerpresident i Saarland, fra 1995 også formann for SPD, og i 1998 ble han føderal finansminister i Gerhard Schröders regjering. Lafontaine tilhørte SPDs venstrefløy, mens Schröder tilhører høyrefløyen som assosierer seg med Tony Blairs "New Labour". Den 11. mars 1999 trakk Lafontaine seg fra regjeringen og som partiformann fordi han hevdet det var mangel på samarbeide i Schröders kabinett. I 2004 gikk han ut og angrep den tyske sosialdemokratiske regjeringen på grunn av dens innstramninger og reformer av velferdsstaten, og sa at han ville vurdere å støtte opprettelsen av et nytt parti til venstre for SPD. Han meldte seg endelig ut av SPD i mai 2005, og sluttet seg til det nye venstrepartiet WASG. Han var medlem av Saarlands landdag mellom 1970 og 1975 og fra 1985 til 1998. I 1994 og fra 1998 til 1999 var han medlem av det tyske parlamentet. Ved de føderale valgene i 2005 ble han innvalgt i parlamentet på nytt for samarbeidslisten i Nordrhein-Westfalen mellom WASG og Die Linkspartei (Venstrepartiet). 16. juni 2007 ble han valgt som leder i det nye tyske venstrepartiet Die Linke. Liv. Lafontaine er gift med Christa Müller og har sønnen Carl Maurice (født 1997). Han kunngjorde 12. november 2011 at han sto i forhold til Sahra Wagenknecht. Rune. Rune er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne ordet "rún" som betyr «hemmelighet». Utbredelse. Rune er et vanlig navn både i Norge og Sverige. Det er også noe brukt i Danmark. Formen "Rúni" er vanlig på Færøyene. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Rune i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet er kjent i Norge fra 1300-tallet. Navnet var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1950–1980. Hustad leir. Hustad leir ligger ytterst ved Hustadvika i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Hustad fungerte fra 1950 til 2004 som arbeidsleir, administrasjons- og opplæringsinstitusjon for sivilt vernepliktige, det vil si militærnektere, fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Hustad leir omfatter i dag Hustad fengsel og Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK). Leiren eies av Justis- og beredskapsdepartementet. Historikk. Fra 1946 var Hustad leir straffarbeidsleir og politisk omskoleringsanstalt for landssvikdømte fra rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. I 1950 ble imidlertid leiren omgjort til arbeidsleir for militærnektere i Norge. Sivilarbeiderne ble først satt til å jobbe for lokale bønder og på leirens eget gårdsbruk, men mange protesterte og var misfornøyde med arbeidsinnholdet. De ønsket seg en mer meningsfull tjeneste med mulighet for å arbeide for fred og global rettferdighet. Med dette begynte kampen for en forskole for sivilarbeidere, en skole som på sikt skulle bli en allmenn utdanningsinstitusjon for samfunnsrelevant freds- og ikkevoldskamp i Norge. "Forskolen for sivile tjenestepliktige" ble omsider satt i gang høsten 1984, men ble nedlagt i 2002. Satsingsområdet til Siviltjenesteadministrasjonen på Hustad var volds- og konfliktforebyggende tiltak blant unge (VOKT). Den 15. november 2004 ble siviltjenesteadministrasjonen ved Hustad leir lagt ned. Leiren ble fra 1. januar 2005 isteden omgjort til Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK), som fikk ansvar for fotoboksene langs landets veier, og til Hustad fengsel, et erstatningsfengsel for det gamle kretsfengselet i Molde. Oppgavene "Siviltjenesteadministrasjonen Hustad" hadde hatt, ble overført til "Siviltjenesteadministrasjonen Dillingøy" på Dillingøy i Østfold. De tidligere ansatte ved leiren fikk tilbud om å fortsette i de nye institusjonene på stedet. Hallvard Flatland. Hallvard Flatland (født 10. februar 1957 i Flatdal), er en norsk programleder i NRK, TVNorge, TV 2 og TV3. Han er mest kjent som grunnlegger av Norges første kommersielle TV-kanal, TVNorge. Han er utdannet lærer. Flatland startet i bladet Trav- og Galopp-Nytt i 1979. Han jobbet som travkommentator i NRK fra 1981 til 1986 og i TVNorge fra 1988 til 1994. Flatland solgte seg ut av TVNorge i 1993 med milliongevinst. Han hadde stor suksess som programleder for NRKs sendinger fra OL på Lillehammer i 1994. Han skapte Norges mest populære gameshow, "Casino", og ledet dette på TVNorge fra 1989 til 1993 og på TV3 fra 2003 til 2004. Flatland kom i Økokrims søkelys høsten 2000 i forbindelse med saken mot travkusk Atle Hamre. Økokrim anklaget Flatland for grovt heleri og hvitvasking av penger i forbindelse med en overføring på 520.000 amerikanske dollar til hans bankkonto i Monaco. Økokrim mente det var hvitvasking av penger som Hamre fikk fra skipsreder Thor Christensen i forbindelse med utpressingen mot ham. Høsten 2003 ble Flatland frikjent for hvitvasking i Oslo Tingrett, men han ble pålagt å sone 30 dager på grunn av falsk politiforklaring. Frikjennelsen i tingretten ble anket. Flatland ble i 2004 dømt av Borgarting lagmannsrett til seks måneders fengsel, hvorav to måneder betinget, og inndragning av 1.096.000 kroner for uaktsomt heleri. Flatland anket, men Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken hans. Selv betegnet Flatland saken som et justismord. I løpet av soningen skrev Flatland en bok om sine erfaringer med rettsprosessen, hvor Økokrim fikk betydelig kritikk. Flatland var i september 2008 tilbake på TVNorge som programleder for gameshowet Power of 10. I tillegg kommenterer han golf på Viasat. Høsten 2009 var han deltager i sesong 5 av Skal vi danse på TV 2, og kom der på 3. plass. I løpet av konkurransen fikk han 34.356 stemmer fra ett og samme telefonnummer I 2010 startet Flatland produksjonsselskapet NordicStories sammen med Stein-Roger Bull og Rune Trondsen. Selskapet har hatt stor suksess med sine produsksjoner innen dokumentar og kultur. Han er gift med Anne-Lise Flatland. Paret har to barn sammen; Bettina Flatland, som jobber som kommunikasjonsrådgiver i Nordic Choice Hotels, og Katarina Flatland, som er programleder på TV 2. Narnia. Statuen av C.S. Lewis i Belfast viser forfatteren på vei inn i klesskapet, inngangen til Narnia "Narnia-serien" (også kalt "Krønikene om Narnia" og "Legenden om Narnia") er en serie på i alt syv fantastiske romaner utgitt i perioden 1950–1956 av den engelske akademikeren og forfatteren C. S. Lewis, som handler om hendelsene i det fiktive landet Narnia. Tema. Serien regnes som en klassiker i engelsk og europeisk barnelitteratur, og har vært regelmessig gjenutgitt også i Norge, siden de først ble oversatt i perioden 1978–1984. Fire av bøkene er dramatisert av BBC, og tre kinofilmer, "Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet", hadde Norgespremiere 26. desember 2005, "Legenden om Narnia – Prins Caspian" hadde premiere 02. juli 2008, mens "Legenden om Narnia - Reisen til det ytterste hav" hadde premiere i Norge 26. desember 2010, 5 år etter den første filmen. Flere av de andre bøkene er også planlagt å bli filmatisert. Bøkene forteller om reiser gjort av totalt åtte barn fra vår verden til det magiske landet Narnia, og om barnas opplevelser der. Barna er Digory og Polly i "Drømmen om Narnia"; Edmund, Lucy, Susan og Peter i "Løven, heksa og klesskapet" (i denne boka opptrer også Digory, nå som gammel mann) og i "Prins Caspian"; Edmund, Lucy, og Eustace i "Reisen til det ytterste hav"; og Eustace og Jill i "Sølvstolen". I "Den siste striden" deltar alle barna unntatt Susan. Bokserien starter med landets skapelse og ender med at landet dør, og det etableres et himmelrike. Seriens mytiske hovedperson, løven Aslan, har en Kristus-rolle: Han dør blant annet en soningsdød i boken "Løven, heksa og klesskapet", for senere å gjenoppstå. Lewis bedyret ved flere anledninger at det ikke var hans opprinnelige intensjon å skrive "kristne bøker", men at tanken om en "parallell åpenbaringshistorie" i et magisk univers etter hvert vokste frem hos ham. Betegnende for denne utviklingen av serien er at "Skapelsesberetningen" som innleder verkets kronologi ble skrevet etter at de fem «spennende» bøkene var skrevet. Aslan er et tyrkisk ord for løve, som også brukes som mannsnavn. Bøkene har blitt gjenstand for mange fortolkninger. Især slutten med dommedagsscenen har vakt undring. Alle barna unntatt Susan mottar en endelig belønning og frelse. Susan ser ikke lenger ut til å tro på det som skjedde i Narnia. Hun sies dessuten å ha blitt mer interessert i gutter og sminke. Narnia. Narnia er et land med lave fjell og mye skog, bortsett fra myrlandet i nord. I øst grenser landet til havet, og i vest til en fjellkjede. Narnia styres fra Cair Paravel, slottet med de fire tronene som Lucy Pevensie, Edmund Pevensie, Susan Pevensie og Peter Pevensie satt på. Arhcenland. Archenland er et fjellrikt land sør for Narnia. Archenland styres fra hovedstaden Anvard. Calormen. Calormen ligger sør for Archenland og er stort sett et tørt område dekket av ørken i nord. Denne ugjestmilde ørkenen har lenge holdt aggressive hærstyrker fra å invadere Arhcenland og Narnia. Calormen styres fra hovedstaden Tashbaan. Tresteg. Tresteg er en øvelse i friidrett der de konkurrerende med tre påfølgende sprang (et hink, et steg og et avsluttende hopp) skal nå lengst mulig og lande i en sandgrop. Hopperen løper mot hoppgropen på en tilløpsbane og satser fra en planke. I satsøyeblikket skal ingen del av foten berøre bakken etter planken. Skjer dette, underkjennes hoppet, såkalt overtramp. Vanligvis har deltakerne seks forsøk hver i løpet av en konkurranse. Tresteg er en gren i de olympiske leker og inngår i alle store mesterskap. Tresteg for herrer har vært med i samtlige moderne olympiske leker fra starten i 1896 i Athen, tresteg for kvinner kom med hundre år senere under OL 1996 i Atlanta. Georg von Hertling. Georg von Hertling (født 31. august 1843 i Darmstadt, død 4. januar 1919 i Ruhpolding) var en tysk filosof og politiker (det katolske sentrumspartiet) som var statsminister i Bayern fra 1912 til 1917, og Tysklands syvende kansler og statsminister i Preussen fra 1917 til 1918. Liv. Han ble født som Georg Friedrich Freiherr (baron) von Hertling i en katolsk familie av rhinpfalzisk opprinnelse, og var sønn av en hessisk hoffrettsråd. Hertling studerte filosofi i München, Münster og Berlin, hvor han tok doktorgraden i 1864. Etter sin habilisasjon i 1867 i Bonn hadde den troende katolikken Hertling vanskeligheter med å få en professorstilling under kulturkampen. Først i 1880 ble han professor. Denne erfaringen bidro til at han ble en av grunnleggerne av Görres-Gesellschaft zur Pflege der Wissenschaft im katholischen Deutschland, som han var president for til sin død i 1919. Hertling var også en av grunnleggerne av den katolske studentforeningsbevegelsen. Hans tale på Katolikkdagen 1863 i Frankfurt, hvor han fremhevet begreper som religion, vitenskap og vennskap som ledetråder for katolske foreningsstudenter, førte til grunnleggelsen av det såkalte "Würzburger Bund", som senere ble til Cartellverband og Kartellverband. Hertling fikk 1882 et "ordentlig professorat" i München. Ved siden av sitt akademiske virke engasjerte han seg også i politikken, og var medlem av den tyske Riksdagen for Det katolske senterpartiet fra 1875 til 1890 og igjen fra 1896 til 1912. Han var i begynnelsen særlig opptatt av sosialpolitiske spørsmål, og senere fremfor alt av utenriks- og finanspolitiske anliggender. Fra 1909 til 1912 var Hertling, som gikk inn for forsoning mellom tyske katolikker og den prøyssisk-protestantisk dominerte nasjonalstaten, formann for Zentrumsfraksjonen i Riksdagen. 9. februar 1912 ble han utnevnt av prinsregent Luitpold av Bayern til formann for den bayerske regjeringen. Utnevnelsen av en representant for flertallsfraksjonen i den bayerske landdagen til statsminister innebar at "parlamentarismen" slo igjennom i Bayern. Under første verdenskrig støttet Hertling rikskansler Theobald von Bethmann-Hollwegs politikk, og avviste etter Bethmann-Hollwegs avgang i 1917 tilbudet om å bli kansler. Først etter at Georg Michaelis hadde mislyktes med sin politikk, overtok den skrøpelige Hertling embedene som kansler og som prøyssisk statsminister. Regjeringen Hertling gikk et skritt videre i parlamentariseringen av Tyskland, da den nye kansleren måtte underkaste sitt regjeringsprogram parlamentets godkjennelse, og med venstreliberaleren Friedrich von Payer som visekansler og den nasjonalliberale Robert Friedberg som visestatsminister inkluderte kabinettet to viktige parlamentarikere som forbindelsesledd til partiene. Hertling lyktes imidlertid ikke å få den øverste hærledelsen med på en fred uten anneksjoner (se: Freden i Brest-Litovsk, Freden i Bukarest), og heller ikke valgreformen i Preussen som ble krevet av flertallspartiene (mens Tyskland føderalt hadde like valg, hadde Preussen et treklasse-valgsystem). 3. oktober 1918 ble Hertling etterfulgt som kansler og prøyssisk statsminister av prins Maximilian av Baden. Fra sitt ekteskap med Anna von Biegeleben (1845–1919) hadde Hertling en sønn og fem døtre (hvorav en døde tidlig). Hertling ble i 1914 opphøyet i grevestanden. Eksterne lenker. Hertling, Georg von Hertling, Georg von Hertling, Georg von Hertlin, Georg von United Airlines. United Air Lines, Inc også kjent under varemerket United Airlines er et amerikansk flyselskap grunnlagt i 1934. Hovedkontoret er i Elk Grove Village, Illinois, USA. Selskapet har om lag 61 000 ansatte og opererer 540 fly per januar 2002. Siden desember 2002 har selskapet operert under konkursbeskyttelse. United er som SAS medlem av Star Alliance. IATA-koden er UA og ICAO-koden UAL. Historie. United var tidligere et datterselskap av Boeing og ble etablert som "Boeing Air Transport" i 1926 og omstrukturert til United Air Lines i 1934. To fly fra United Airlines ble kapret og brukt i terrorangrepet 11. september 2001. Våren 2010 ble det klart at United skal overta Continental Airlines og blir med det et av verdens største flyselskap. På flyene skal det stå «United» mens resten av logoen vil være Continentals nåværende. UAL var verdens største operatør av flytypene Douglas DC-8, Boeing 720 og Boeing 727. I 2009 kvittet de seg med sine siste Boeing 737-maskiner. Molar. Molar er en SI-avledet enhet for "molaritet", eller konsentrasjon av et stoff i en løsning definert som mol per liter, altså stoffmengde løst stoff per liter (evt dm³). Forkortelsen for molar er "M". For en idealgass er det molare volumet det volumet som ett mol av stoffet (i gassform) under standard temperatur og trykk (STP: Standard Temperature and Pressure) på 298.15K (25°C) og 101,325 kPa (1 atmosfære). Det er "24.789 598(42) dm3/mol", eller "24.465 l/mol", og er direkte relatert til den universelle gasskonstanten R fra idealgassloven. Molaritet kan også skrives som mol/dm³ eller mol/liter Blink. Blink var et norsk nettsamfunn som eksisterte fra 2002 til 2011. Her kunne brukerne treffe nye mennesker, snakke om felles interesser og skrive sine egne nyheter og meninger. Blink var kanskje Norges første allmenne sosiale nettmedium og hadde 300 000 brukere på det meste. I 2006 møtte de sterk konkurranse fra norske Nettby og etterhvert også Facebook. Konkurransen første til at mange av medlemmene forsvant over til konkurrentene og i januar 2011 hadde de bare 4000 igjen. Noe som ikke gav grunnlag for videre drift. Blink ble utviklet av DB Medialab for Dagbladet.no og ble lansert 1. februar 2002. Nettstedet inneholdt (pr 22. mai 2006) 44 285 ulike grupper med ulike temaer, alt fra fanklubber, meningsmålinger, politiske diskusjoner til kåring av årets nisse og «blinker». Nettsamfunnet ble moderert av blinksmoderatorer, som var brukere av Blink med utvidede rettigheter. Historie. Utviklingsavdelingen i DB Medialab utviklet konsept og teknologi bak Blink siden 2001. Selskapet satte av store ressurser for å videreutvikle Blink. Flere fast ansatte moderatorer og dusinvis av frivillige sørget for å holde nettstedet mest mulig fritt for støy og misbruk. Frem til 2006 var nettstedet kun tilgjengelig på adressen blink.dagbladet.no, men da kjøpte Dagbladet.no nettadressen blink.no, en adresse som var lettere å huske. Striden med Nettby. Etableringen av Nettby skjedde på en slik måte at den førte til en langvarig juridisk strid mellom VG og Dagbladet, som endte med et forlik der VG-selskapet Nettby Community måtte betale 24 millioner til DB Medialab. DB Medialab gikk til sak mot programmerer Fredrik Kristiansen og VG Multimedia i 2008. Kristiansen jobbet i DB Medialab fra 2000 til våren 2006 og var sentral i oppbyggingen av Dagbladets nettsamfunn Blink, før han gikk over til VG Multimedia og på kort tid bygget opp Nettby. Dagbladet mente blant annet at Kristiansen opptrådde illojalt, og at han stjal med seg Blinks kildekode. Blink ble nærmest utradert da VG startet Nettby, og partene har vært svært uenige om hvor stort tapet har vært for Dagbladet. b-post. Blinksamfunnet hadde et eget internt beskjedsystem kalt "b-post". Dette gjorde det mulig for brukerne av Blink å sende meldinger til andre "blinkere". Innretningen kan sammenlignes med elektroniske forums 'personlige meldinger'. "B-post" skilte seg likevel fra disse ved at meldingsystemet hadde et unikt, velkjent navn, samt at det ble benyttet av et stort antall brukere. I denne forbindelse lignet "b-post" på ordinær e-post, selv om teknologien og infrastrukturen ikke var sammenfallende. Blink Tidende. Dette var nettavisa for samfunnet i Blink City. En interaktiv avis som tok pulsen på Blink og dets relaterte saker. Skribentene i gruppen var enten ansatte skribenter BT eller tilhørte BTs gruppe med freelance-skribenter. Disse var vanlige blinkere. BT ble opprettet 29. mars 2004. Fjord. Fjord er i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne med bratt land på tre kanter. Åpningen ut mot havet kalles for fjordens munning og er ofte grunn. Fjordens innerste del kalles "fjordbunnen". Er havrenna bredere enn den er lang, er det en bukt eller en vik. I alminnelig, folkelig språkbruk kalles gjerne enhver langsmal bukt for fjord. Oslofjorden, Limfjorden, alle fjordene i Bohuslän og alle «fjärdarna» på den svenske østkysten og i de svenskspråklige områdene i Finland er ikke fjorder i den internasjonale, geologiske defininsjonen. Flere innsjøer i Norge kalles fjord, for eksempel Tyrifjorden. Langs Mjøsa refererer folk gjerne til «fjorden». Til og med et havstykke kalles fjord, nemlig Vestfjorden. Derimot kalles fjordene i Alaska og i New Zealand gjerne for «sounds» eller «inlets», ikke fjorder. Fjordens geologiske opprinnelse. Utsikt over Lysefjorden mot Vest Fjordens karakteristiske morfologi har blitt dannet gjennom avsmeltningen fra isbretunger som har ligget i direkte kontakt med større vann, ofte havet. I takt med at isen smeltet, ble det avsatt sedimenter foran iskanten og den typiske fjordterskelen ble dannet. På grunn av fjordens morfologi og vannets saltvannsinnhold kan mange dyr som egentlig lever på dypere vann, klare å leve i den grunnere fjorden. En fjord er således et undersjøisk dalføre. Typisk for denne landskapsformen er at den har et U-formet tverrsnitt. Dette skyldes at fjorden en gang i tiden ble gravd ut av en brearm fra en isbre under siste eller tidligere istider. Foran brearmen ble det avsatt en endemorene av grus og sand som dannet en undersjøisk barriere, gjerne kalt «fjordterskler» eller «ra». Denne grunne terskelen i fjordmunningen gjør at fjordene er roligere enn det åpne havet, og fjordene er dermed ofte naturlige havner. Ulempen med fjordterskelen er den hindrer utskiftningen av vann, noe som gjør at for eksempel forurensning ofte blir værende i fjorden i lang tid. Det er derfor viktig at kloakk og annen forurensning ikke slippes ut i fjorder. Sidefjorder og fjorder med ekstra trangt og grunt innløp (poller) er ekstra sårbare og kan få bunnvannsforgiftning selv uten menneskelig påvirkning. "Fjord" - etymologi. Utsikt over Eyjafjörður på Island. Fjord er et av de få norske ord som er blitt internasjonale, spesielt i engelsk hvor det benyttes direkte. Det skotske ordet "firth" er et også lånord fra norsk. Fjord kommer fra det norrøne "fjǫrðr" som kan bli trukket tilbake til det prehistoriske indoeuropeiske ordet "*prtús", avledet av "*por-" eller "*per", det vil si «gå», «passere» eller «å sette over på den andre siden». Fjord i grunnbetydningen «der man ferder over» har da samme opprinnelse med ordet «ferd» (reise), engelske "fare". Verbet "fare" og substantivet "ferje", engelske "ferry", er av samme opprinnelse. Det indoeuropeiske "*por-" har gitt det greske poros. Det latinske ordet "portus" for havn er også beslektet og har gått inn i det tyske ordet "Furt" og det engelske ordet "ford" som betyr vadested, ord som gjenfinnes i både Frankfurt og i Oxford, som direkte oversatt til norsk blir Øksnevad, gresk Bosporos – okse-vadestedet Fjord er felles i de skandinaviske språkene norsk, dansk og svensk. På islandsk er fjord "fjörður", og på færøysk "fjørður". På svensk finnes også i tillegg det mer dialektpregete ordet "fjärd" som er etymologiske det samme ordet. "Fjärd" benyttes hovedsakelig i navn om vannrenner rundt Østersjøen mens fjord benyttes om vannrenner rundt Nordsjøen. Svenskene skiller altså de to ordene i henhold til både vannrennens karakter og plassering grunnet gamle navnkonvensjoner. I Finland finnes det ikke fjorder, men det finske ordet som benyttes er "vuono" og det er ikke avledet fra det norrøne "fjörðr". Til tross for at fjord har gått inn i internasjonal terminologi er det likevel ikke universalt. Mange fjorder blir på engelsk kalt for «canals», «inlets» og «sounds», eksempelvis Hood Canal, Burrard Inlet og Puget Sound. På norsk er en kanal kun en kunstig gravrenne med vann i og brukes aldri som synonymt med fjord, slik som Sootkanalen, Göta kanal og Panamakanalen. Falske fjorder. En smal innsjødel som munner ut i en større innsjø har også gjerne fått navnet fjord — som Furnesfjorden i innsjøen Mjøsa. En del lange, fjordliknende innsjøer, særlig på Østlandet i Norge, blir også kalt for fjorder. Tyrifjorden og Randsfjorden er eksempler på dette. Navngivingen kan henge sammen med at de ble brukte til ferdsel på samme måte som fjorder i havet. Ordet fjord har som nevnt sammenheng med verbet «å fare» og substantivet «ferd». De fleste ekte fjorder i verden finnes langs kysten av Norge, Skottland, Island, Grønland og det østlige Canada omkring Nord-Atlanteren; langs kysten av British Columbia (Vest-Canada) og Alaska (USA) langs det nordøstlige Stillehavet; langs kysten av Chile ved det sørøstlige Stillehavet og langs det sørvestlige New Zealand. Nettsamfunn. Et virtuelt samfunn, e-samfunn eller nettsamfunn er en gruppe mennesker som i første rekke samhandler via et kommunikasjonsmedium som nyhetsbrev, telefon, e-post, sosial nettjeneste eller meldingstjeneste i stedet for å møtes ansikt til ansikt. Samhandlingen kan foregå for sosiale-, profesjonelle-, opplærings- eller andre formål. Dersom kommunikasjonen foregår ved hjelp av et datanett kalles dette for et "nettsamfunn". Slike samfunn har også blitt en utfyllende form for kommunikasjon mellom mennesker som kjenner hverandre og omgås i andre sammenhenger. Et nettsamfunn kan være så enkelt som en debattgruppe på Internett eller et nettsted hvor brukeren får skrive nyheter, meninger, legge ut filer, o.l. Det finnes også leksikon der brukerne selv redigerer innholdet slik som Wikipedia, noe som utgjør en egen nettkultur. Viktor III. Den salige Viktor III (opprinnelig Dauferius, klosternavn Desiderius, født ukjent dato, død 16. september 1087) var pave fra 24. mai 1086 til sin død. Han var fra en adelsfamilie i Benevento, som var i slekt med det langobardiske hertughuset i området. Familien planla ekteskap for ham, men han ønsket selv å gå i kloster. Faren døde i kamp mot normannerne, og han klarte å komme unna slektningene. De fant ham etter en tid, rev av ham munkedrakten og slepte ham hjem. Han rømte igjen, og denne gang gikk slektningene med på å la ham bli munk. Etter å ha forsøkt å leve som eremitt gikk han inn i benediktinerordenen. I 1048 eller 1049 trådte han inn i St Sofiaklosteret i Benevento, og tok klosternavnet Desiderius. Han forsøkte seg igjen som eremitt, men fikk i 1055 ordre fra pave Leo IX om å vende tilbake til klosteret. Pave Viktor II tillot at han flyttet til Monte Cassino. Etter en periode som leder for et kloster i Capua ble han 19. april 1058 valgt til abbed av Monte Cassino. Da han tok over lå det store benediktinerklosteret Monte Cassino delvis i ruiner. Han var en sterk leder, og foretok en fullstendig gjenoppbygging, og fikk oppført flere nye bygninger. Han hentet inn kunstnere helt fra Konstantinopel for å forskjønne kirken med marmor og mosaikker. Klosterbiblioteket ble utvidet med omkring 70 bind, en svært stor innsats når bøkene ble håndskrevet på pergament. Han skrev selv "Dialogi de miraculis Sancti Benedicti" ("Dialog over St. Benedikts mirakler") i årene 1076 til 1079. Etter å ha inspirert til en nyorientering av pavens politikk overfor normannerne ble han i 1059 utnevnt til kardinal av pave Nikolas II. Han ble kardinalprest av kirken "Santa Cecilia in Trastevere", og pavelig vikar for klostrene i Sør-Italia. Som kardinal ledet han fredsforhandlinger med normannerne, og han lyktes i juni 1080 med å forsone Gregor VII med den normanniske hertugen av Apulia, Robert de Guiscard. I 1082 sluttet han seg av hensyn til klosteret til kong Henrik IVs følge til Roma, noe som vakte pavens vrede. Det ser ut til at han unngikk å bli ekskommunisert. Han meglet mellom paven og kongen, som ønsket å motta keisertronen i Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon. Senest våren 1084 ble han forsont med paven, som måtte flykte fra Roma til Salerno, og som underveis måtte søke tilflukt i Monte Cassino. Han satt ved Gregor VIIs dødsleie i 1085. Han var dog ikke med blant de tre kandidater Gregor foreslo som sin etterfølger. At Gregor VII døde i eksil 25. mai 1085 svekket den romerske reformkretsen. De var også svekket av desertering til motpave Klemens (III), som fortsatt satt i Roma. Det tok derfor et år før valget var klart. Det som førte til at han ble valgt ser ut til å være hans vennskap med normannerne, som var en sårt tiltrengt alliert; hans muligheter for forsoning med Henrik IV, og press på kardinalene fra den normanniske prins Jordan av Capua. Da valgresultatet var klart nektet Desiderius å akseptere det. Kardinalene syntes lite om dette, og han ble tatt med til kirken "Santa Lucia" for å bli innsatt i embetet. Han fikk navnet Viktor III som en henvisning til Viktor II, som hadde vært Henrik IVs verge. Bare fire dager etter valget brøt det ut opptøyer i Roma, og Viktor måtte forlate byen. Opptøyene var ledet av Roger de Guiscard, sønn av Robert. Han trakk seg tilbake til Monte Cassino, og gjenopptok embetet som abbed. Han hadde sterk støtte fra Jordan av Capua og grevinne Matilda av Toscana. I mars 1087 innkalte han til en synode, ikke som pave, men i kraft av embetet som pavelig vikar i Sør-Italia som han tidligere hadde blitt tildelt. Valget ble satt i kraft igjen, og han ble overtalt til å akseptere det. 9. mai 1087 kunne han endelig konsekreres i Peterskirken, som nylig var tatt tilbake fra motpave Klemens (III) av normanniske styrker. Det var allikevel umulig å etablere seg i Roma, som for en stor del var okkupert av motpavens styrker. Etter bare omkring en uke vendte han tilbake til Monte Cassino, men virket nå som pave derfra. I juni 1087 dro han sjøveien til Roma, og 1. juli 1087 lyktes det ham å ta full kontroll over byen. I midten av juli dro han igjen til Monte Cassino på grunn av rykter om at Henrik IV hadde kommet til Italia. Han var alvorlig syk, men holdt likevel en ny synode i Benevento. Utfallet av denne er uklart, men det ser ut til at den fordømte simoni (kjøp av embeter), bannlyste motpave Klemens (III) og hans støttespillere og forbød leginvestitur. Viktor virket også, inntil tre dager før sin død, som abbed av Monte Cassino i tillegg til embetet som pave. Under synoden forverret hans helse seg, og han reiste raskt tilbake til Monte Cassino, der han døde 16. september 1087. Han ble gravlagt i klosteret. Viktor III ble regnet som helgen kort tid etter sin død, men han ble ikke formelt saligkåret før 1887, under pave Leo XIII. Minnedagen er hans dødsdag, 16. september. Montserrat. Montserrat er et britisk oversjøisk territorium i Karibien. Mesteparten av øya ligger i ruiner, og to tredjedeler av befolkningen flyktet etter et utbrudd av vulkanen Soufrière Hills 18. juli 1995. Hovedstaden Plymouth ble evakuert i 1997, og har siden vært avstengt. Vulkanen Soufrière Hills har vært aktiv siden 1995, og det siste utbruddet kom i februar 2010, da flytrafikk ble stengt og den vulkanske asken steg til 50.000 fot. Historie. Montserrat var befolket av Arawak og karibere da øya ble oppdaget av Christofer Columbus på hans andre tur til den nye verden i 1493. Han ga øya navnet 'Isla de Santa María de Montserrat', oppkalt etter fjellet i Spania med samme navn. Øya kom under britisk kontroll i 1632 da en gruppe irer kom dit fra naboøya St. Kitts, som de hadde flyktet fra på grunn av antikatolske holdninger. I 1782, under den amerikanske revolusjonen, ble Montserrat okkupert av Frankrike. Øya kom tilbake under britisk kontroll som en følge av Versaillestraktaten. Fra 1871 til 1956 ble øya administrert som en del av Windward Islands Federation, og ble deretter en provins i den kortlivede Den vestindiske føderasjonen fra 1958 til 1962. På grunn av øyas topografi ble Montserrat aldri noe sted for rike plantasjeeiere. Øya ble derfor raskt en bakevje. Innbyggerne valgte derfor heller å fortsette som britisk kronkoloni i 1966 enn å gå veien mot selvstendighet. Orkanen Hugo raserte det meste av øya i 1989. Montserrats økonomi ble deretter satt kraftig tilbake på grunn av vulkanutbruddene som startet i 1995. Øya ble også samferdselsmessig isolert da både luft- og sjøhavnene måtte stenges. Gjenoppbyggingen kom imidlertid i gang i siste del av 1990-årene, og mange ble sysselsatt innen bygg og anlegg. I 1998 begynte en viss tilbakeflytting, men boligmangel har medført en sterk begrensing på hvor mange som har kunnet returnere. Myndighetene har midlertidig etablert seg i Brades, ved Carr's Bay/Little Bay-området på nordvestsiden av øya. Gjenoppbyggingen finansieres bl.a. ved økonomisk bistand fra Storbritannia. Økonomi og næringsliv. Vedvarende vulkansk aktivitet, som startet i juli 1995, har lagt en demper for denne lille og åpne økonomien. Flyplassen og havnen ble ødelagt av vulkanutbruddet i 1997, noe som ytterligere forverret den økonomiske og sosiale situasjonen. En ny flyplass har blitt bygd på nordsiden av øya og ble åpnet av prinsesse Anne i februar 2005, og det første kommersielle flyet landet 11. juli 2005. Landbruket har store problemer pga manglende dyrkbar jord, da mye nå ligger begravd under lava. Den økonomiske utviklingen avhenger mye av utviklingen i den vulkanske aktiviteten og hvor raskt myndighetene klarer å gjenoppbygge øya. Storbritannia er den viktigste bidragsyteren med over $122,8 millioner dollar årlig i støtte. Halvparten av øya er forventet å være ubeboelig minst til 2015. Flagg og riksvåpen. Emblemet til Montserrat, som også finnes i flagget, kom til på bakgrunn av en konkurranse i 1907. Konkurransen ble vunnet av Mrs. Goodwin. Hun laget et emblem som portretterer Irland, som Erin, som omfavner kristendommen med sin irske harpe, for å signalisere øyens gamle, irske bånd. Leo V. Pave Leo V, romersk-katolsk pave (903) Keiser Leo V, bysantinsk keiser (813 – 820) Andreas Thorkildsen. Andreas Thorkildsen (født 1. april 1982 i Kristiansand) er en norsk friidrettsutøver. Han er per 2012 regjerende olympisk mester i spydkast. Thorkildsen konkurrerer for Kristiansand IF og er innehaver av den norske rekorden på 91,59 m. Han har også olympisk rekord på 90,57 m, satt under OL i Beijing, da han forsvarte sitt OL-gull fra Athen og er den eneste nordmann med to OL-gull i friidrett. 23. august 2009 ble han verdensmester i Berlin, og med det den første mannlige spydkasteren som har vunnet både OL-, VM- og EM-gull. Han har vunnet seks kongepokaler. Thorkildsen var tidlig ekstraordinært god i spydkast og innehar en rekke norske aldersrekorder fra 13 år og oppover. Han har også juniorrekordene for 19-åringer og 22-åringer, der U-19 rekorden er gjeldende verdensrekord for juniorer per 2009. Etter OL-sesongen 2008 ble Thorkildsen kåret til "European Athlete of the Year", Årets friidrettsutøver, i Europa av European Athletic Association. Tidligere er det kun Trine Hattestad blant norske utøvere som har toppet denne kåringen. Hun vant etter sitt OL-gull i 2000. Familie. Andreas Thorkildsens far, Tomm Thorkildsen, var selv en habil spydkaster og har 71,64 meter fra 1974. Hans mor Bente (Amundsen) Thorkildsen er norsk mester på 100 meter hekk fra 1972, samt sølv fra NM i 1974 (for Hamar IL). Andreas Thorkildsen har en eldre bror. Andreas Thorkildsen har vært bosatt i Oslo siden 2001. I årene 2005 til 2011 var han samboer med den norske hekkeløperen Christina Vukicevic. Forholdet mellom to av de største stjernene i norsk friidrett fikk mye oppmerksomhet i media. 1993 - 1999. Andreas Thorkildsen tok tidlig etter sin far og har konkurrert i spyd siden han var 11 år. Talentet var tydelig, og med en far med egen spyderfaring som trener ble teknikken god. Andreas Thorkildsen satte sin første av mange norske aldersrekorder i 1995, med 51,88 meter med 600 grams spyd (13 åringer). Etter dette slo han alle aldersrekorder i spyd med både 600 grams og 800 grams spyd, men unntak av rekordene for 15-åringer. 17 år gammel i 1999 var han med i europamesterskapet for juniorer og ble nummer 7. 2000 - 2003. Fra 2000 tok Åsmund Martinsen over deler av treneransvaret sammen med far og Thorkildsen kastet til sin første medalje i et norsk mesterskap for seniorer. Han fikk sølv og tapte bare til Ronny Nilsen fra Norna Salhus. Samme år ble han med på det norske europacuplaget og i oktober 2000 vant han sølv i junior-VM bak sørafrikanske Gerhardus Pienaar. Etter videregående i 2001, flyttet Thorkildsen til Oslo og Åsmund Martinsen tok over hele treneransvaret. Thorkildsen meldte seg inn i Martinsens klubb SK Vidar. Martinsen er selv en tidligere spydkaster med personlig rekord på 68,12 meter og har bronse fra NM på Jessheim i 1994. I juni 2001 brøt Thorkildsen 80-metersbarrieren med 83,87 meter og verdensrekord for junior på Fana Stadion. Denne rekorden stod fram til mars 2011, da Zigismunds Sirmais kastet 84,47.. Han fikk sølv i junior-EM bak Aleksandr Ivanov. Hans første møte med et internasjonalt seniormesterskap gikk dårligere. Thorkildsen kastet 68,41 meter og ble sist i konkurransen. Han rettet opp inntrykket med å få sitt første norske seniormesterskap med 79,98 meter på Marienlyst i Drammen. Til tross for et svakt VM lå det an til at Thorkildsen ville kunne ta opp arven etter de store norske spydkasterne Egil Danielsen, Terje Pedersen og Trine Hattestad. I 2002 deltok han i sitt første Europamesterskap. Med sine 78,36 meter manglet Thorkildsen 68 cm på å bli blant de 12 som gikk videre fra kvalifiseringen. Han ble nummer 15. I NM i Sandnes dette året tapte Thorkildsen til bokser og spydkaster Pål Arne Fagernes, og fikk sitt andre NM-sølv. Ved slutten av året toppet han likevel statistikken som Norges beste spydkaster med sitt årsbeste på 83,43 meter. I Paris-VM 2003 nådde Thorkildsen sin første internasjonale finale som seniorutøver. Han kastet 79,44 meter i kvalifiseringen, men skuffet litt med 77,75 meter i finalen og en 11. plass totalt. Tidligere på året hadde han satt ny personlig rekord under et stevne i latviske Ventspils med 85,72 meter. I 2003 ble han norsk mester for andre gang med beskjedne 76,04 meter i Fredrikstad. 2004 - OL-gull. Friidrettssesongen 2004 begynte med mye oppmerksomhet for norsk spydkast. Ronny Nilsen sesongåpnet i mai med et OL-kvalifiserende kjempekast på 84,73 meter under et stevne i Tønsberg. Thorkildsen klarte ikke å erobre toppen av statistikken i Norge, men under Bergen Bislett Games kvalifiserte han seg til Sommer-OL i Athen med 84,12 meter, bak amerikaneren Breaux Greer, som vant med ny nordamerikansk rekord på 87,39 meter. Under DN Galan i Stockholm tok Thorkildsen sin første seier i en IAAF Grand Prix konkurranse, og fikk revansje på Breaux Greer med 83,46 meter mot 78,52 meter. I London tre dager senere, 30. juli, hevet han sitt årsbeste til 84,45 meter på Crystal Palace. Thorkildsen lå et stykke nede på verdensstatistikken og fortsatt bak Ronny Nilsen ved inngangen til spydkonkurransen i Athen-OL. Spydkonkurransen ble ansett som svært åpen, men nordmennene var ikke regnet blant medaljefavorittene. Thorkildsen kastet 81,74 meter i kvalifiseringen, over kvalifiseringsgrensen på 81 meter, men i skyggen av Breaux Greers 87,25 m. I finalerunden åpnet Thorkildsen med 84,82 meter og tredje plass etter første runde. Latvieren Vadims Vasiļevskis kastet personlig rekord med 84,95 meter og ledet med den regjerende verdensmesteren Sergey Makarov på andre plass. I andre runde var det Thorkildsen som kastet til personlig rekord (og norsk U-23 rekord) med 86,50 meter. I de påfølgende rundene klarte verken Vasiļevskis eller Makarov å påvirke resultatlisten, og endte med henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. Noe overraskende var Andreas Thorkildsen blitt olympisk mester i spyd, 48 år etter Egil Danielsens gull fra Melbourne (1956). Verdenslederen Aleksandr Ivanov ble nummer fem, mens sesongens jevneste kaster, Breaux Greers var småskadet og fikk finalens siste og 12. plass. Thorkildsen beskrev seieren som «helt sinnssykt». Han ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris for prestasjonen. Sesongen gav også Thorkildsen kongepokal sammen med hans tredje NM-tittel i Florø. Han avsluttet året som nummer to, etter Greer ved IAAF World Athletics Final i Monaco. I desember ble det offentliggjort at Thorkildsen skulle tildeles Norske sportsjournalisters statuett og tittelen «Årets idrettsnavn» for sine prestasjoner i 2004-sesongen. Den nye olympiske mesteren stod likevel bokført som verdens syvende beste kaster med det 11. beste resultat etter sesongen. Thorkildsen ble nummer ni i kåringen av European Athlete of the Year "Årets friidrettsutøver" i Europa av European Athletics Association 2005 - VM-sølv. Thorkildsen i tilløpet under VM i Helsingfors Andreas Thorkildsen hadde en ny rolle dette året. Som olympisk mester steg forventningene til VM i Helsingfors. I juni slo han endelig Pål Arne Fagernes' norske rekord med 86,82 meter i «midtsommerlekene» i Kuortane. Hans tøffeste konkurrent, finnen Tero Pitkämäki, kastet årsbeste i verden med 91,53 under det samme stevnet. Thorkildsen flyttet sin norske rekord til 87,66 meter under Bislett Games, mens Sergey Makarov hadde da 90,33 fra det russiske mesterskapet i Tula. Før VM bekledde disse kasterne topp tre på verdensrankingen, med Breaux Greer en centimeter bak Thorkildsen. Det var bare Pitkämäki, Makarov og Thorkildsen som klarte kvalifiseringsgrensen på 81 meter på Olympiastadion i Helsingfors. Finalerundene gikk med regn og vind. Thorkildsen ledet med 86,18 meter etter tre runder, men fikk til slutt sølv bak overraskelsesmannen Andrus Värnik fra Estland, som toppet konkurransen med 87,17 meter i fjerde omgang. Thorklidsen vant NM i Bergen med 83,63 meter, et resultat som gav ny kongepokal. Han avsluttet sesongen med sin tredje norske rekord i 2005. 89,60 meter i IAAF World Athletics Final i Monaco. Pitkämäki, som bare ble nummer fire på hjemmebane under VM, vant med 91,33 meter. Thorkildsen endte sesongen som verdens tredje beste kaster på rankinglistene bak Pitkämäki og Makarov. Han ble nummer ni i European Athletics Association sin kåring av "Årets friidrettsutøver" i Europa for andre år på rad. Han fikk plassen bak Pitkämäki, og delte niendeplassen med Andrus Värnik. 2006 - EM-gull og over 90 meter. Før 2006-sesongen returnerte Thorkildsen til moderklubben Kristiansand IF, men ble boende i Oslo., 12. mai brøt han 90-meterslinjen for første gang. Det var under Super Grand Prix i Doha, Qatar, og lengden 90,13 meter var ny norsk rekord, og banerekord. Under Bislett Games 2. juni satte han igjen norsk rekord, nå 91,59 meter. Han passerte samtidig milepælen 300 fot. Med sin nye rekord var han verdensleder inn mot EM i Göteborg, og måtte finne seg i å være favoritt. Outsider var Tero Pitkämäki som hadde vunnet IAAF Golden League i Paris. Spydfinalen i Göteborg ble dominert av Thorkildsen. Han tok ledelsen i andre omgang, holdt denne, og økte seiersmarginen i siste kast. Kastserien til europamesteren var imponerende: 1: 82,84 m, 2: 87,37 m, 3: 85,30 m, 4: 87,35 m, 5: 86,39 m, og til slutt 6: vinnerkastet på 88,78 meter. Under DN Galan i Stockholm, 25. juli 2006 satte Thorkildsen ny banerekord med 89,78 meter. For dette ble han premiert med en diamant til en verdi av om lag 75 000 kroner. Thorkildsen tok dette året sin 5. NM-tittel og fikk sin 3. kongepokal på friidretts-NM på Bislett. I forbindelse med utdelingen av pokalene fikk forholdet til hekkeløperen Christina Vukicevic overraskende mye publisitet. Thorkildsen og Vukicevic var begge uttrykte klart at de ville skjerme privatlivet, men da begge vant kongepokal, var pressefotografene klare for blinkskudd. Utøverne nektet å stille opp på bilder sammen og Thorkildsen forlot stadion for å slippe unna fotografene. Thorkildsen avsluttet sesongen sterkt, og vant sin første IAAF World Athletics Final i avskjedsstevnet til legenden Jan Zelezny, samt 2006 Verdenscupen i friidrett i Athen. Rekordkastet på 91,59 meter ga han topplassering på sesongens verdensranking for første gang. Han ble nummer tre i European Athletics Association sin kåring av "Årets friidrettsutøver" i Europa, hans hittil beste plassering i kåringen. 2007 - VM-sølv. Thorkildsen brukte vinteren til alternativt arbeid da han ble hentet av den tidligere svenske fotballspilleren Martin Dahlin som modell for moteklær. Andre modeller som poserer for kolleksjonen til Dahlin var toppmodellen Marcus Schenkenberg og skuespiller Andreas Wilson. Målene for konkurransesesongen 2007 var Bislett Games, VM i Osaka, og å være med i kampen om Golden Leagues gullbarrer verdt 1 million dollar. Thorkildsens sesong startet bra, men konkurrentene var minst like godt forberedt. Han hadde 81,10 meter i Dakar, 86,39 meter i Doha og tredje plass med 87,79 meter på Bislett Games 15. juni bak Tero Pitkämäki (88.78 m) og Breaux Greer (88.73 m). Thorkildsen vant DN Galan, 7. august i Stockholm med årsbeste på 89,49 meter, men ryggsmerter gjorde at han valgte å stå over NM i Askim den påfølgende helgen for å stå forberedt til VM i Osaka. Konkurransen i Osaka-VM var ventet å stå mellom sesongens tre beste kastere; Thorkildsen, Pitkämäki og Greer, med Vadims Vasilevskis som en outsider. Etter en noe usikker førsterunde la Pitkämäki listen på 89,16 meter. Thorkildsen svarte med 88,61 meter i samme omgang, og ingen andre meldte seg på i gullstriden. Konkurransen ble ikke mer spennende og en upresset Pitkämäki hadde allerede vunnet da han økte i siste runde til 90,33 meter. Thorkildsens sølv ble Norges eneste medalje i dette mesterskapet. Tilbake i Europa begynte han med seier og årsbeste i Zürich med 89,51. Han deltok på ytterligere tre stevner i september: Den 14.: 2. plass i Brussel (86,14 m), den 16.: 4. plass i Berlin (80,71 m) og til slutt sesongavslutning og 2. plass i IAAF World Athletics Final i Stuttgart med 85,06 meter. Han ble etter sesongen 2007 kåret til årets norske friidrettsutøver for andre året på rad av "Stiftelsen friidrettens venner". 2008 - Nytt OL-gull. I et intervju i desember 2007 uttalte Thorkildsen at han på tross av ryggproblemene hadde som mål å vinne gull under OL i Beijing. 9. mai vant han sesongåpningen i Super Grand Prix-stevnet i Doha. Vinnerkastet var på 87,59 meter. Kastet var så langt årets nest beste resultat i verden. Den 1. juni 2008 var det sesongåpning for verdenseliten i Golden League-stevnet ISTAF, og dermed startet oppkjøringen til Sommer-OL 2008. Så langt i 2008 hadde seks utøvere kastet over 85 meter og fem av dem stilte opp i dette stevnet. Andreas Thorkildsen ble nummer to med 85,19 meter, én centimeter bak Tero Pitkämäki som vant med 85,20 meter. Den 22. juli 2008 vant Thorkildsen spydkonkurransen i DN Galan med et kast på 87,36 meter. I forkant av OL var Thorkildsen å regne som en av favorittene, men det lå noe usikkerhet rundt hans teknikk, dessuten var det flere konkurrenter med medaljesjanser enn det som hadde vært tilfelle de siste årene. Pitkämäki var fortsatt den klareste utfordrer, men australieren Jarrod Bannister hadde årsbeste i verden med 89,02 meter fra et stevne i Brisbane i februar. Videre hadde finnene fått frem en ny «Tero», Tero Järvenpää som kom til Kina med 86,68 meter. Latvieren Vadims Vasilevskis som vant sølv under OL i 2004 var tilbake med 85,78 meter ved inngangen til Kina-OL. Usikkerheten ble noe forsterket etter kvalifiseringsrundene i Beijing, 21. august. I kraftig regnvær skle Pitkämäki i sitt forsøk, og Thorkildsen turde dermed ikke legge mye i sitt forsøk. Han kastet 79,85 meter, og måtte ta ytterligere ett kast for å sikre avansement til finale. Det andre forsøket ble mislykket, og han «tråkket dødt». Thorkildsen stod som nummer ni av de tolv som gikk videre til finalen, og stod over sitt tredje forsøk. Vasilevskis viste styrke og vant kvalifiseringen med 83,51 meter foran Pitkämäkis 82,50 meter. Pitkämäki uttalte likevel at han fryktet at Thorkildsen ville komme sterkt tilbake i finalen etter den noe svake kvalifiseringen. Finalen i spyd under sommer-OL 2008 i Beijing 23. august startet noe forsiktig, og da Thorkildsen i første omgang kastet som nummer ti, hadde finnene Järvenpää og Pitkämäki levert kast på henholdsvis 83,95 meter og 83,75 meter og belagt de to øverste posisjonene. Thorkildsen svarte med 84,72 meter, tok ledelsen og gav den deretter ikke fra seg. I andre omgang økte han til 85,91 meter og til 87,93 i tredje kast uten at det hadde skjedd noen endring på de to neste plassene. I fjerde runde nærmet Pitkämäki seg noe med et kast på 85,78 meter, mens Thorkildsen nå klarte 85,13 meter. Den femte omgangen var uten vellykkede kast av finalistene da Andreas Thorkildsen avsluttet runden med karrierens nest lengste kast på 90,57 meter. Han hadde slått Jan Železnýs olympiske rekord fra Sommer-OL 2000 med 30 centimeter, og samtidig satt ny årsbeste i verden med sitt beste kast på over to år. I den siste omgangen overrasket den andre latvieren, Ainars Kovals, med ny personlig rekord på 86,64 meter, og knep sølvet foran Pitkämäki, som svarte på Kovals kast, men 86,16 meter holdt bare til bronse for den regjerende verdensmesteren. Thorkildsens prestasjon gjorde ham til den første nordmann med to OL-gull i friidrett, den fjerde spydkaster som har forsvart et OL-gull, og han ble omtalt som tidenes norske friidrettsutøver etter å ha tatt gull eller sølv i fem påfølgende internasjonale mesterskap. 2009 - VM-gull. Thorkildsen sesongåpnet i Super Grand Prix-stevnet i Doha i Qatar, 8. mai. Der vant han med årsbeste i verden på 83,39 meter, men nådde ikke egne forventninger etter en skadefri sesongoppkjøring. Den 2. august kastet han 88,55 meter i en jevn serie under NM på Stampesletta i Lillehammer. Kastet gav Thorkildsen hans sjuende NM-tittel og fjerde kongepokal. To dager i forveien hadde han vunnet DN Galan i Stockholm med nok en jevn serie, og et bestekast på 86,85 meter. Thorkildsen kastet i VM-kvalifiseringens gruppe A fredag 21. august på Olympiastadion i Berlin. Han kastet dødt – 80,37 – 79,93 i sine tre kast, og ble nummer fire i sin gruppe. 82 meter gav automatisk kvalifisering til finalen, men etter regnopphold og vått banedekke var det kun to kastere fra gruppe B som kastet lenger enn Thorkildsen. Han fikk dermed sjette beste resultat, og 78,69 meter holdt til slutt for avansement. Under finalen på mesterskapets siste dag, søndag 23. august, åpnet han også svakt med 77,80 i første kast, og lå som nummer fem før andre kast, uten at konkurrentene heller hadde prestert store lengder. Thorkildsens andre kast landet på 89,59 meter, og han ledet med over seks meter på nummer to, Guillermo Martínez fra Cuba. Thorkildsens tredje kast var på 88,95 før han tråkket dødt på det fjerde og stod over de to siste kastene. Martínez økte til 86,41 i sitt siste kast, mens Yukifumi Murakami fra Japan overraskende tok bronse med 82,97 meter. Duellen med finske Tero Pitkämäki uteble da finnen var plaget med sykdom og feber, og fikk en beskjeden femte plass med 81,90 meter. Thorkilsen ble med det verdens første spydkaster med mesterskapstitler fra både EM, VM og OL. På dagen et år etter sin seier i OL, ble han igjen historisk. 2010 - nytt EM-gull og diamantjakt. 2010-sesongen ble innledet 23. mai, i et Diamond League-stevne i Shanghai. Thorkilsen vant stevnet med 86,11 meter i tredje kast. Spyd var ikke Diamond league-øvelse i dette stevnet. Hjemme i Norge konkurrerte han under Florø Friidrettsfestival den 29. mai og møtte Tero Pitkämäki i deres duell nummer 50. Thorkildsen vant med 90,37 meter mot finnens mer beskjedne 84,34 meter. Det ble Thorkildsens syvende konkurranse over 90 meter. I forbindelse med Bislett Games 4. juli dukket det opp en ny utfordrer til spydtronen, 22 år gamle Petr Frydrych fra Tsjekkia. Han hadde kastet 88,23 meter under et stevne i Ostrava den 27. mai, og det var kjent at den tidligere spydkjempen Jan Železný hadde treneransvaret for det unge talentet. Konkurransen fikk mye oppmerksomhet og den ble tett, med finnen Teemu Wirkkala som en joker til duellen. Thorkildsen vant med 86,00 meter, Frydrych fikk 85,33 og Wirkkala med 85,04. Oslostevnet dannet grunnlaget for en total dominans av Thorkildsen i Diamond league-stevnene som fulgte. Han vant de tre neste stevnene i serien: 12. juni, New York adidas Grand Prix, med 87,02 meter, 8. juli, Lausanne Athletissima, med 87,03 meter og 16. juli, Paris Meeting Areva, med 87,50 meter. Under alle stevnene var det lite kamp om seieren, men midt i denne seiersrekken kom en ny 22-åring på banen. Tyske Matthias de Zordo vant en konkurranse under litt vanskelige vindforhold med 83,80 meter. Thorkildsen klarte ikke å svare og fikk et overraskende nederlag med 82,98 meter. Tyske de Zordo skulle vise seg å bli den tøffeste utfordreren igjen under Spydfinalen i EM i Barcelona 31. juli. Thorkildsen ble europamester i Barcelona 31. juli 2010 etter et bestekast på 88,37. Kvalifiseringa til finalen ble mer spennende enn forventet ut i fra at Thorkildsen i 2010 hadde vunnet alle unntatt en av konkurransene sine: Etter to døde kast, sikret han med et kast på 78,82 i tredje omgang, men gikk allikevel greit videre som 6. mann etter at kun tre deltakere klarte kvalifiseringsgrensa på 81 meter. Finalen skulle også by på overraskelser idet tyskeren Matthias de Zordo med et kast på 86,22 satte personlig rekord med nesten to meter allerede i sitt første kast. Imidlertid svarte Thorkildsen med å kaste 10 cm lenger i sitt første. Tyskeren, som var den eneste som hadde vunnet over Thorkildsen til da i 2010 (lag-EM, Fana, juni) forbedret sin nye rekord med ytterligere drøyt halvannen meter til 87,81 i andre omgang, men Thorkildsen svarte med det som skulle bli vinnerkastet, 88,37. Dermed har Andreas Thorkildsen tatt medalje i sitt sjuende mesterskap på rad. 2011 - sølv i VM og Diamond League. Sesongen ble åpnet med et Diamond League-stevne i Doha i Qatar. Petr Frydrych vant stevnet, og Thorkildsen endte på femteplass med 83,63 meter som lengste kast. Plasseringen var hans svakeste siden Bislett Games 27. juni 2003, da han ble nummer seks med 80,10 meter. Sesongens andre Diamond League-stevne ble arrangert i Shanghai 15. mai, og Thorkildsen forbedret seg både resultatmessig og plasseringsmessig. Han kastet 85,12 i sitt tredje kast og kom på andreplass, kun slått av Tero Pitkämäki. Imidlertid fikk han en strekkskade i låret, som gjorde at han bl.a. må stå over Bislett Games i juni. Det første stevnet etter skaden ble Kuortane Games i Finland 25. juni. Hans lengste kast, 84,33 meter, holdt til seier mot de beste finske kasterne. Han var den eneste som kastet over 80 meter i dette stevnet. Også i neste stevne, som var Diamond League-stevnet i Lausanne, kastet han godt. Han kastet 88,19 meter i første kast, som var årsbeste for Thorkildsen, og 3 cm unna årsbeste i verden (Vadims Vasilevskis, 88,22). Dette holdt til seier, og han gjorde bare et kast til, som ble 84,20 meter, før han ga seg på grunn av at han kjente lyskeskaden sin. Den 10. juli satte han ny årsbestenotering i verden, da han vant Diamond League-stevnet i Birmingham. Han kastet 88,30 i sitt tredje kast, og vant stevnet, nesten fem meter foran tyske Matthias de Zordo, som greide 83,42. Denne lengden forbedret han allerede 29. juli, da han vant DN-galan i Stockholm. Der satte han ny årsbeste i verden denne sesongen med 88,43. Igjen kom Matthias de Zordo på andreplass, denne gangen med 84,37. Under gode forhold kastet han 90,61 meter under norgesmesterskapet på Byrkjelo. Karrierens tredje lengste kast var ny mesterskapsrekord, ny årsbeste i verden, og gav Thorkildsen hans sjette kongepokal. Torkildsen kom til friidretts-VM i sørkoreanske Daegu som en klar favoritt. Han hadde verdens tre beste kast, og ledet årsstatistikken med over 2 meter med sitt resultat fra NM på Byrkjelo. I likhet med kvalifiseringsrundene i de siste mesterskapene, kastet han også denne gang godt under egen kapasitet med serien 79,36 - 80,85 - 81,83. Han ble nummer fem i første kvalifiseringsgruppe, og nummer sju av de 12 som tok seg til finalen. 12. plass hadde 81,03. Etter tre kast i finalen hadde han 80,75 meter som beste resultat, og gikk videre til de tre siste finalekastene med svakest resultatet av de 8 utøverne. Matthias de Zordo kastet 86,27 i første kast, noe som holdt til VM-gull. I fjerde runde forbedret Torkildsen seg til 84,78 meter, som ble hans lengste kast. Det holdt til sølvmedalje i mesterskapet, mens Guillermo Martínez tok bronse med 84,30. Torkildsen uttalte at han hadde flaks som fikk til det ene kastet på en dag da teknikken ikke stemte. Kastrekken ble 80,75 - 80,46 - 80,60 - 84,78 - dødt - 80,28. Hans nest beste kast hadde gitt 8. plass. Ved Diamond League-avslutningen i Brüssel i september greide Thorkildsen bare femteplass, med 81,86 som lengste kast. De Zordo vant dette stevnet, og vant dermed også Diamond League sammenlagt i 2011, med 17 poeng. Andreas Thorkildsen vant tre enkeltseire i Diamond League 2011, og kom på andreplass med 14 poeng, mens Vadims Vasilevskis tok tredjeplassen med fire poeng. Til tross for sølv i både VM og Diamond League ble Thorkildsen rangert som verdens beste spydkaster i IAAFs poengstatistikk. Total endte han på 1373 poeng, mot de Zordos 1346 poeng. Nordmannen hadde fire av de seks lengste kastene i verden denne sesongen. 2012 - jakt på OL-gull nummer 3. Thorkildsen under Bislett Games 2012 Sesongen 2012 har EM og Diamond League, men Sommer-OL i London er Thorkildsens største mål. 19. mai sesongåpnet han i Shanghai med 79,53 meter, hans svakeste sesongåpning siden 2004. Han gav seg etter tre kast på grunn av en vrang akillessene. Stevnet ble vunnet av tsjekkeren, Vítezslav Veselý I Ostrava den 25. mai konkurrerte Thorkildsen igjen, denne gangen med årsbeste og 84,72 meter. Veselý vant, befestet seg som sesongens beste utøver og måtte finne seg i å være favoritt i forkant Bislett Games 7. juni. Der innfridde Veselý og kastet ny personlig rekord og årsbeste i verden med 88,11 meter. Thorkildsen fant ikke rytmen i en for øvrig svak konkurranse og ble nummer 3 med 82,30 meter. Under EM i Helsinki 28. juni trakk Thorkildsen seg etter tre kast, og endte som nummer 4 med beskjedne 81,55 meter. Grunnen for at han stoppet før 4. runde var en strekk i låret som han fikk under oppvarmingen. Veselý vant med 83,72 meter. Thorkildsens utvikling år for år. Thorkildsen under Bislett Games 2012 Thorkildsens 90-meterskast. Per 14. august 2011 har Thorkildsen kastet over 90 meter i åtte konkurranser. Tabellen under gir en oversikt over Thorkildsens 90-meterskast. Uriel Acosta. Uriel Acosta (1585–1640) var en portugisisk filosof av jødisk opphav. Acosta ble født i Oporto i Portugal i 1585 som Gabriel da Costa. Familien hans var jødisk, men hadde konvertert til katolisismen. Uriel Acosta overbeviste familien til å gå tilbake til jødedommen, og de måtte flytte til Amsterdam. På grunn av sin heretiske filosofi ble han (som også Baruch de Spinoza) bannlyst av den jødiske menigheten. Etter en svært fornedrende seremoni da han søkte forsoning med meinigheten begikk han selvmord i 1640. Referanser. Acosta, Uriel Acosta, Uriel Acosta, Uriel Jørgen. Jørgen er den norsk-danske versjonen av det greske navnet "Γεώργιος" ("Geôrgios"). Navnet er satt sammen av "geô", «jord», og "ergo", «å arbeide», og betyr altså «en som dyrker jorda» eller ganske enkelt bonde. Det ydmyke navnet spredde seg med kristendommen, og har fått forskjellig form i de fleste europeiske språkene. Det er òg tatt inn i norsk i nyere tid, i form av Georg. Navnet har òg kvinnelige utgaver. Det som tilsvarer Jørgen er Jørgine. Utbredelse. Det er 10 553 menn som har Jørgen til fornavn i Norge (9.1.2007). Jørgen var blant de mest populære navnene på guttebarn født i Norge på 1700- og 1800-tallet og igjen på 1990-tallet. I Danmark var "Jørgen" et svært populært navn på guttebarn født i perioden ca 1920–1960. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Jørgine. Jørgine er den kvinnelige formen av mannsnavnet Jørgen, dannet ved å legge til endelsen -ine. Utbredelse. I motsetning til mannsnavnet er Jørgine svært lite brukt i Norge, 156 personer bar dette navnet per 1. januar 2004. Det er noe mer populært i Danmark, og var også mye mer brukt i tidligere tider. Jørgine var et populært navn på norske jentebarn på midten av 1800-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Annen bruk av navnet. "Jørgine" er navnet på en roman av nobelprisvinneren Johannes V. Jensen. Navnet finnes også i en gammel dansk sang av Jeppe Aakjær om ei jente som lar seg friste: "Jørgine var en pige alt ud af bondestand" Fiolin. En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g (lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. Fiolinen er et fleksibelt instrument som kan brukes til mange musikkstiler. Den lages som oftest av tre, men kan også lages av karbonfiber som gir en mer høylytt klang. En fiolinist holder som regel fiolinen vannrett utover fra halsgropen. En bruker venstre hånden for å holde strengene nede for å få ulike toner, og en kan skjelve med hånden for å få tonene til å vibrere (se vibrato). Man kan også berøre en strengs vibrasjonsnoder for å fremkalle flageolett-toner (harmoniske toner) som har høyere, og mer subtil klang. Det er mulig å spille toner på flere strenger samtidig, for å gi ut fulle akkorder. Høyre hånd brukes til å holde buen eller til å plukke strengene med (se pizzicato). I andre tradisjoner enn den vestlige klassiske kan en holde fiolinen noe annerledes. Mange fiolinister bytter ofte til bratsj for å teste ut det, det er da mange bratsjister som spiller fiolin. Fiolinen kan brukes som soloinstrument, i grupper eller i større orkester. Instrumentet er brukt innen flere sjangere. Den er spesielt viktig innenfor vestlig klassisk musikk, jazz, folkemusikk og karnatisk musikk, men fioliner blir også brukt i filmmusikk, pop og rock. Fiolinfamilien, som inkluderer fiolin, bratsj og cello, ble utviklet fra instrumenter som vihuela og lira da braccio i Italia i første halvdel av 1500-tallet — trolig omkring 1520. I løpet av de neste to hundre årene ble fiolinfamilien videre utviklet og perfeksjonert av kjente fiolinmakere som Amati-familien og Antonio Stradivari. Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt på posisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker som vibrato (skjelving), pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Giuseppe Tartini og den legendariske Niccolo Paganini. I Norge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen. Denne heter hardingfele og har fire spillestrenger og vanligvis fire til fem resonansstrenger. Deler. Øverst på fiolinen er «snekka» eller «sneglen», som tilsvarer hodet på en gitar. Det er fire strenger, stemt i henholdsvis G, D, A og E. Hakebrettet hjelper til å holde fiolinen på plass. British Museum. British Museum er et av verdens største og mest berømte museer. Det ligger på Great Russell Street i Camden i London, og ble grunnlagt i 1753 av Sir Hans Sloane. Museet åpnet 15. januar 1759. British Museum eier om lag 7 millioner gjenstander, deriblant Rosettastenen og verker av Albrecht Dürer. British museum er Storbritannias eldste, største, og mest populære museum. Det er et enormt oppbevaringssted for skatter fra hele verden, deriblant egyptiske mumier, samuraisverd, vikingvåpen og greske statuer. The British Museum ble etablert i 1753, hovedsakelig basert på samlingene til legen og vitenskapsmannen sir Hans Sloane. Museet ble første gang åpnet for offentligheten den 15. januar 1759 i Montagu House i Bloomsbury, på stedet til dagens museumsbygning. Dets utvidelse i løpet av de påfølgende to og et halvt århundrer var hovedsakelig et resultat av det britiske imperiets ekspansjon og som førte til opprettelsen av flere andre faglige avgreninger, det første ble Natural History Museum, museets avdeling for naturhistorie i South Kensington i 1887. En del objekter i samlingen, mest kjent er Parthenonskulpturene som ble tatt fra Parthenontempelet i Athen, er kunstobjekter som er kontroversielle og som er blitt krevd tilbakelevert til sitt opphavsland av den greske stat. Fram til 1997, da British Library, tidligere sentrert i Round Reading Room, ble flyttet til et nytt sted, var British Museum unikt ved at det huset både et nasjonalt museum med oldtidsgjenstander og hadde et nasjonalt bibliotek i samme bygning. Museet er et ikkedepartementalt institusjon som er støttet av det britiske departementet for kultur, media og sport, og som med alle andre nasjonale museer i Storbritannia er det gratis ankomst. Siden 2002 har museets direktør vært Neil MacGregor. Den konservative adelsmannen lord Sainsbury har forpliktet seg til å donere 25 millioner engelske pund til museet for å støtte finansieringen av en utvidelse i stor skala, planlagt å gjøre det til det største museum i verden ved samlinger når det er fullført. Grunnleggeren sir Hans Sloane. Selv om British Museum i dag er et museum for kunst- og kulturobjekter og historiske oldtidsgjenstander, ble det grunnlagt som et «universalt museum». Dets opprettelse lå i testamentet til legen og naturforskeren sir Hans Sloane (1660–1753). I løpet av sitt liv hadde Sloane samlet misunnelsesverdig mengde av sjeldenheter og rariteter, og da han ikke ville at hans samling skulle bli brutt opp og spredt etter sin død, testamenterte han den til kong Georg II av Storbritannia "for nasjonen" for den betydelig sum av 20 000 pund. På sin tid besto Sloanes samling av rundt 71 000 objekter av alt mulig, inkludert rundt 40 000 trykte bøker, 7 000 manuskripter, omfattende naturhistoriske prøver som besto av rundt 337 hefter med tørkede planter, trykk og tegninger, blant annet av Albrecht Dürer, foruten oldtidsgjenstander fra oldtidens Egypt, Hellas, Midtøsten, Asia og Sør- og Nord-Amerika. Etablering (1753). Den 7. juni 1753 ga Georg II sin formelle godkjennelse til en lov i parlamentet som gjorde det mulig å etablere British Museum. Denne loven la til ytterligere to biblioteker til Sloanes samling: Cotton-biblioteket, samlet av sir Robert Bruce Cotton, blant annet med verker datert tilbake til elisabethansk tid, og Harleys bibliotek, boksamlingen til jarlen av Oxford. Disse ble slått sammen i 1757 med Royal Library, det kongelige bibliotek som var boksamlingen til ulike britiske monarker. Til sammen hadde disse fire «etableringssamlingene» en rekke verdifulle bøker som er høyt skattet i dagens British Library, blant annet "Lindisfarneevangeliene" og den eneste bevarte boken med teksten til "Beowulf". British Museum var det første i verden av sin type og en ny form for museum. Det var nasjonalt, og tilhørte således verken kirke eller konge, det var åpent for folk flest, også den «uopplyste» allmennhet, noe som var «uhørt» for enkelte, og dets mål var ambisiøst: å samle på "alt". Sloanes samling, som besto av en omfattende blanding av ulike typer objekter, tenderte til å reflektere hans vitenskapelige interesser. Tilleggene med manuskripter fra Cotton og Harley introduserte elementer av litterær og oldstidsinteresse, og betydde at British Museum ble både et nasjonalt museum og et nasjonalt bibliotek. Kuriosakabinett. Tillitsmannsstyret besluttet å omdanne et herskapshus fra 1600-tallet, Montagu House, som sted for museet. Det ble kjøpt fra familien Montagu for 20 000 pund. Styret hadde vurdert og avvist Buckingham House, et sted som i dag er Buckingham Palace, på grunnlag av kostnader og at det lå uegnet til. Med anskaffelsen av Montagu House ble de første utstillingsgalleriene og leserom for forskere åpnet den 15. januar 1759. I 1757 ga kong Georg II det gamle kongelige bibliotek og med den retten til en kopi av hver eneste bok som ble utgitt i Storbritannia, således sikret seg at museets bibliotek ville ekspandere i det uendelige. Overvekten av naturhistorie, bøker og manuskripter begynte å minske da museet i 1772 fikk sine første oldtidsobjekter av betydning: sir William Hamiltons samling av greske vaser. I løpet av få år etter at museet ble etablert begynte det å motta flere gaver, blant annet Thomasons samling av traktater fra borgerkrigen og David Garricks bibliotek av 1000 trykte skuespill. Makelighet og energi (1778-1800). Fra 1778 ble en utstilling av objekter fra Stillehavet brakt tilbake fra verdensomseilingene til kaptein James Cook og andre reisende som fascinerte de besøkende med glimt fra tidligere ukjente landområder. Testamenterte gaver bestående av bøker, inngraverte edelsteiner (gemmer), mynter, trykk og tegninger av Clayton Mordaunt Cracherode i 1800 gjorde mye for å øke museets omdømme; men samtidig ble Montagu House i økende grad overfylt og slitt, og det ble åpenbart at det ikke lenger var i stand til å hanske med den økende ekspansjonen av gjenstander. Museets første betydelige tillegg til dens samling av oldtidsgjenstander siden opprettelsen var fra sir William Hamilton (1730–1803), britisk ambassadør i Napoli, som solgte sin samling av greske og romerske gjenstander til museet i 1784 sammen med en rekke andre oldtidsobjekter og naturhistoriske prøver. En liste av donasjoner til museet, datert 31. janaur 1784, referer til Hamiltons arv bestående av en «kolossal fot fra en Apollo i marmor». Det var den ene av to oldtidsobjekter i Hamiltons samling som var blitt tegnet for ham av Francesco Progenie, en elev av Pietro Fabris, som også hadde bidratt med en rekke tegninger av Vesuv, som Hamilton hadde sendt til Royal Society i London. Avdeling for oldtidens Egypt og Sudan. British Museum huser verdens største og mest omfattende samling av egyptiske oldtidsgjenstander utenfor Det egyptiske museet i Kairo. En samling av stor betydning for dens variasjon, rekkevidde og kvalitet, og omfatter objekter fra alle perioder fra stort sett hvert eneste sted av betydning i Egypt og Sudan. Til sammen illustrerer de hvert aspekt av kulturen langs Nilen, inkludert Nubia, fra den førdynastiske neolittiske perioden (ca 10 000 f.Kr.) og fram til den koptisk-kristne tiden (1100-tallet e.Kr.), en tidsperiode som strekker over 11 000 år. Egyptiske oldtidsobjekter har utgjort en del av samlingene til British Museum helt siden det ble opprettet i 1753 da det mottok 160 egyptiske objekter fra sir Hans Sloane. Etter nederlaget til de franske styrkene under Napoleon i slaget på Nilen i 1801 ble franskmennene hadde samlet av egyptiske oldtidsgjenstander beslaglagt av den britiske hæren og fraktet til British Museum i 1803. Disse verkene, som blant annet innbefatter den berømte Rosettastenen, var den første betydningsfulle gruppe av store skulpturer som ble ervervet av museet. Senere da Storbritannia utpekte Henry Salt som konsul i Egypt, ble det samlet en enorm samling av oldtidsobjekter. De fleste av de objekter som Salt samlet ble kjøpt av både British Museum og Musée du Louvre i Paris. Ved 1866 besto samlingen i British Museum av rundt 10 000 objekter. Oldtidsgjenstander fra utgravninger begynte å komme til museet senere på 1800-tallet som et resultat av arbeidet til Egypt Exploration Fund, et privat britisk forskningsselskap som utførte arkeologisk arbeid i Egypt under ledelse av Ernest Alfred Wallis Budge. Samlingen besto av 57 000 objekter ved 1924. Aktiv støtte fra museet til utgravninger i Egypt fortsatte å resultere nyttige ervervelser gjennom hele 1900-tallet inntil endringer i egyptiske lover for utførsel av oldtidsgjenstander førte til en stopp i den til da frie utførselen. Størrelsen av de egyptiske samlingene i British Museum var uansett vokst til hele 110 000 objekter. Høsten 2001 ble de 8 millionene med objekter som utgjorde museets faste utstilling ytterligere utvidet med et tillegg på hele 6 millioner objekter fra Wendorfsamlingen som besto av gjenstander fra egyptisk og sudansk forhistorie. Disse ble donert av professor Fred Wendorf fra Southern Methodist University i Texas og besto av hele samlingen av gjenstander og miljølevninger fra hans utgravninger fra tiden mellom 1963 og 1997. De er underlagt avdelingen for oldtidens Egypt og Sudan. De syv faste egyptiske galleriene ved British Museum, som omfatter museets største utstillingsareal (Rom 4 for monumentale skulpturer), kan kun vise fram rundt 4 prosent av hva museet eier av egyptiske gjenstander. Galleriene i tredje etasje har et utvalg av museets samling av 140 mumier og kister, den største utenfor Kairo. En høy andel av samlingen kommer fra graver eller kontekst assosiert med dødskulten, og det er i disse stykkene, særlig mumiene, som er mest ettertraktet av de besøkende. Avdeling for gresk og romersk oldtid. Rom 83 i British Museum, romerske skulpturer. British Museums avdeling for gresk og romersk oldtidsgjenstander er en av de største i verden og den mest omfattende fra den antikke verden med over 100 000 objekter. Disse strekker seg i dato fra begynnelsen av gresk bronsealder (rundt 3200 f.Kr.) til styret til den romerske keiser Konstantin den store på midten av 300-tallet e.Kr. minoisk og mykensk kultur og fra Kykladene er også representert, og den greske samlingen omfatter også viktige skulpturer fra Parthenon i Athen foruten også elementer fra to av antikkens syv underverker; Mausoleet i Halikarnassos og Artemistempelet i Efesos. Avdelingen huser også en av de mest omfattende samlinger av italiske og etruskiske oldtidsgjenstander og store grupper av materiale fra Kypros. Samlingen av smykker og bronser fra oldtiden, greske vaser og romersk glass og sølv er også av stor betydning. Avdeling for Midtøsten. a>" er vurdert som verdens første dokumenterte lov med menneskerettigheter. Det som tidligere var avdelingen for Oldtidens fjerne Østen, er siden blitt Avdeling for Midtøsten da samlinger fra den islamske verden fra avdelingen for Asia ble en del av den førstnevnte avdelingen. Med rundt regnet 330 000 objekter i samlingen har British Museum den største samlingen av mesopotamisk oldtidsgjenstander utenfor Irak. Beholdningen av assyrisk, babylonsk og sumerisk gjenstander er blant de mest omfattende i verden. Samlingene representerer sivilisasjonene i oldtidens Midtøsten og dets tilknyttende områder. Disse omfatter Mesopotamia, Persia, den arabiske halvøya, Kaukasus, deler av sentrale Asia, Syria, Palestina og Israels land, og de fønikiske bosetningene i vestlige Middelhavet fra forhistorisk tid og til begynnelsen av islamsk dominans på 600-tallet. Samlingen inkluderer seks ikoniske bevingede statuer med menneskehoder fra Nimrud og Khorsabad. Steinrelieffer av blant annet det berømte relieffet av kongelig løvejakt (Rom 10) som ble funnet i palassene til de assyriske kongene ved Nimrud og Ninive. Ashurbanipals bibliotek ved Ninive og sumerske skatter funnet i de kongelige graver ved Ur i Kaldea finnes også her. De tidligste mesopotamiske objekter som kom til samlingene ble anskaffet av British Museum i 1772 fra sir William Hamilton. Museet skaffet på denne tidlige datoen et antall skulpturer fra Persepolis. Den neste betydelige tillegget i 1825 var samlingen til Claudius James Rich. Samlingen ble deretter dramatisk øket ved de arkeologiske utgravningene til Austen Henry Layard ved assyriske stedene i Nimrud og Ninive i tiden 1845-18511. Ved Nimrud oppdaget Layard Nordvestpalasset til Asurnasirpal II, foruten også tre andre palasser og ulike templer. Han åpnet også palasset til Sankerib ved Ninive med «ikke mindre 71 haller». Som et resultat ble en stort antatt av bevingede statuer, basrelieffer, steler, inkludert den sorte obelisk til Salmanassar III fraktet til British Museum. Layards arbeid ble fortsatt av hans assistent, Hormuzd Rassam, og i 1852–1854 oppdaget han Nordpalasset til Asurnasirpal ved Ninive med mange storslåtte relieffer, inkludert den berømte kongelige løvejaktenscenen. Han oppdaget også Ashurbanipals bibliotek med en stor samling av brente leirtavler med kileskrift av stor betydning. William Loftus gjorde arkeologiske undersøkelser i Nimrud i tiden 1850–1855 og fant et bemerkelsesverdig forråd av elfenbein i Burntpalasset. Mellom 1878–1882 økte Rassam museets beholdning med utsøkte objekter, inkludert Kyrossylinderen fra Babylon, bronseportene fra Balawat, og en fin samling av urartiske bronseobjekter. Rassam samlet tusener av tavler med kileskrift, i dag er denne samlingen utvidet med ytterligere tavler fra 1900-tallet som ble fraktet ut ved Karkemisj i Tyrkia i årene 1911-1914, rett før utbruddet av den første verdenskrig, og på nytt i 1920, av D. G. Hogarth og Leonard Woolley, sistnevnte assistert av T. E. Lawrence. De mesopotamiske samlingene ble i stor grad økt ved utgravninger i sørlige Irak etter den første verdenskrig. Fra Tell al-Ubaid i 1919 og 1923–1924, ledet av H. R. Hall, kom bronseinnredning fra et sumersk tempel, inkludert løver i full størrelse og et panel med avbildning av Indugud, en ørn med løvehode. Woolley fortsatte med å grave ut Ur i årene 1922–1934, oppdaget de kongelige gravene fra 3. millennium f.Kr. En del av mesterverkene var blant annet «Urs fane», «Bukk i et kratt», «Urs kongelige spill» og to lyrer formet som oksehorn. Selv om samlingene som sentrer om Mesopotamia er de omliggende områdene godt representert. Samlingen som dekket Akamenide-dynastiet ble beriket med tillegget av Oxus-skatten i 1897 ved overtagelse fra den tyske forskeren Ernst Herzfeld, og deretter av arbeidene til sir Aurel Stein. Fra Palmyra i dagens Syria finnes det en stor samling av bortimot førti gravbyster, anskaffet på 1800-tallet. En gruppe steinrelieffer fra utgravningene til Max von Oppenheim ved Tell Halaf ble anskaffet i 1920. Ytterligere materiale fra utgravningene til Max Mallowan ved Chagar Bazar og Tell Brak kom til i 1935–1938, og fra Woolley ved Alalak i årene rett før og rett etter den andre verdenskrig. Samlingen av palestinsk materiale ble styrket i 1980 ved anskaffelsen av rundt 17 000 objekter som ble funnet i Lakisj av ekspedisjonen Wellcome-Marston som var aktiv i årene 1932–1938. Et representativ utvalg, inkludert de aller viktigste stykkene, er på visning i 13 gallerier og totalt sett rundt 4 500 objekter. Den gjenværende utgjør en studiesamling som strekker seg i størrelse fra perlehalsbånd til store skulpturer. De inkluderer bortimot 130 000 leirtavler med kiletegn fra Mesopotamia. Museets samling av islamsk kunst, inkludert arkeologisk materiale, teller rundt 40 000 objekter, en av de største i sitt slag i verden. Som sådan utgjør den en bred rekke av islamsk keramikk, malerier, fliser, metallarbeider, glass, segl, og inskripsjoner. Eksterne lenker. Panoramabilde fra lesesalen på "British Museum" * Themsen. Themsen (engelsk: "River Thames", uttale:) er ei elv i den sørlige delen av England. Elva er best kjent fordi den nedre delen renner gjennom sentrum av London, men elva renner også gjennom mange andre byer, herunder Oxford, Reading, Henley-on-Thames, Windsor, Kingston upon Thames og Richmond upon Thames. Themsen er 346 kilometer lang, med et nedbørfelt på. Themsen er den nest lengste elva i Storbritannia og den lengste elva som i sin helhet ligger i England. Den har sitt utspring ved Thames Head i Gloucestershire, og munner ut i Nordsjøen gjennom et stort estuar mellom Kent og Essex. Elva er påvirket av tidevannet opp til Teddington Lock i Londons vestlige forsteder. I London har tidevannet en høyde på opptil 7 meter. Nedbørfeltet omfatter en stor del av det sørøstlige og vestlige England og elva har over 20 sideelver. Det ligger over 80 øyer langs elva, og den er hjemsted for et rikt dyre- og planteliv. Elva har understøttet menneskelig aktivitet fra kilde til munning gjennom mange tusen år, og har gitt folk bosteder, vannkraft, mat og drikke. Den har også fungert som en hovedferdselsåre for internasjonal handel gjennom London havn, både direkte til steder langs sine egne bredder og gjennom elvas tilknytninger til det engelske kanalsystemet. Themsen var under middelalderen og senere en veldig forurenset elv. Dette var fordi alt av søppel og kloakk ble tømt i den. Først på midten av 1800-tallet anla Metropolitan Board of Works et kloakkanlegg i London slik at utslippene i elven ble sterkt begrenset. Elva har i senere år blitt et viktig fritidsområde som understøtter turisme, båt- og friluftsliv, og andre aktiviteter som roing, seiling og padling. Elva har hatt en spesiell tiltrekning på forfattere, kunstnere, musikere og filmmakere, og den er godt representert innen kunst. Blant de mange broene som krysser Themsen er Tower Bridge den mest kjente. Populære landemerker som Big Ben, Houses of Parliament, London Eye og Tower of London ligger også ved Themsen. Albrecht Dürer. Albrecht Dürer (født 21. mai 1471 i Nürnberg, død 6. april 1528 samme sted) var en tysk maler, tegner, grafiker, gullsmed og kunstteoretiker. Han regnes som den fremste billedkunstneren i det tyske rike under reformasjonen, og som en av de fremste kunstnere i den vestlige kunsthistorien. Det er hovedsakelig som grafiker at han har oppnådd denne anerkjennelsen. Liv og arbeid. Dürers far Albrect Dürer d.e. var gullsmed og kom fra en landsby i Ungarn som het Ajtós, slik at han het Ajtósi. Ajtó er det ungarske ordet for dør, så han ble hetende Türer i Nürnberg, noe junior forandret til Dürer. Dette passet bedre med dialekten på stedet. Dürer var opprinnelig gullsmed, et yrke han lærte seg av sin far. Mellom 1486 og 1490 gikk han i lære hos maleren Michael Wohlgemut, som introduserte ham for Martin Schongauers verker samt det nederlandske maleriet. Wohlgemuts malerverksted lå bare noen få hus fra barndomshjemmet.Mens han arbeidet hos Wolgemut var han blant annet involvert i å illustrere "Nürnbergkrøniken". Etter de tre år ene som var obligatorisk læretid, reiste han vest- og sydover på sitt wanderjahr. Han var innom Elsass, og trolig Basel. Da faren skrev til ham og sa han hadde funnet ham en passende brud, kom han hjem. Dürer foretok senere flere reiser i Europa, blant annet til Italia og Nederland. Han fikk under disse utenlandsreisene avgjørende impulser fra den perspektiviske romoppfatningen samt figurmodellering gjennom forkortning. Innflytelsen fra Andrea Mantegna er her tydelig. Dürer formidlet sine opplevelser av kunsten sør i Europa til den tyske kultursfæren og la dermed grunnen for den tyske høyrenessansen. Fra 1495, da Dürer grunnla sitt eget verksted i Nürnberg, vokste hans framgang og berømmelse. Han stiftet bekjentskap med flere av reformasjonens hovedskikkelser og kom under storfyrsten av Sachsens mesenskap. I 1512 ble han hoffmaler hos keiser Maximilian I og senere hos hans etterfølger Karl V. Dürer var ung i en overgangstid hvor det gamle middelalderske livssyn kjempet mot alt det nye, mot humanisme og reformasjon. Ungdomstiden som var fylt av angst og uro, satte sitt preg på hans kunst. Som 24-åring laget han kobberstikket «Den fortapte sønn», sønnen bærer Dürers egne ansiktstrekk. Det at han fremstilte seg selv som deltaker i bildene, ble et gjennomgangstema i hans kunst. Tre år senere lager han et storverk over Johannes åpenbaring. I fattigmannsboken "Biblia pauperum" illustrerer han gjennom femten blad Bibelens tekst. Dürer var et dypt religiøst menneske, og skildrer med en gripende kraft og et inntrengende alvor de bibelske fortellingene. Et eksempel er «De akopalyptiske ryttere», et tresnitt fra 1498. Dürer følte gjennom hele sitt liv en trang til å forstå de nye renessanseprinsippene fra bunnen av, og tilførte dermed den tyske kunsten et nytt innhold. Generasjonene før ham hadde lagt stor vekt på å formidle lidelse og innlevelse i sin kunst. Vi finner dette også hos Dürer, men han tilfører en ny vilje til å se klart. Lidelsen i bilder blir til et objekt for et iakttagende subjekt. Dürer rettet ofte denne iakttagelsen mot seg selv, noe man kan se i hans selvportretter. De mest kjente av disse befinner seg i Louvre (1493), Prado (1498) og Alte Pinakothek, Nürnberg (1500). Den grundige iakttakelsen finner vi også igjen i hans studier av naturen. De utallige skissene ble til for at han skulle lære seg hvordan elementene sto i forhold til hverandre, og som forstudier til tre- og kobberstikk og malerier. En rekke av hans arbeider befinner seg i dag i kunstsamlingen Albertina i Wien. Tower Bridge. Inne i Tower Bridge, fremstiller byggingen Tower Bridge er en bro i London som ble åpnet i 1894. Den ligger i nærheten av Tower of London som har gitt den sitt navn. Den blir noen ganger feilaktig omtalt som London Bridge, som faktisk er en annen bro i nærheten. Broen ble bygget som følge av økonomisk vekst i East End-området på 1800-tallet. Grunnen til at den ble en klaffebro var at man ikke måtte hindre skipstrafikken. Klaffene ble opprinnelig drevet av seks dampmaskiner og kunne løftes på ett minutt. Nagasaki. Kart over Nagasaki i 1801 Nagasaki (長崎市) er en viktig havneby i Japan med ca. 447 500 innbyggere (2004). Den ligger på sørvestkysten av øya Kyushu. Under andre verdenskrig ble Nagasaki bombet av amerikanerne med en atombombe. Nagasaki ved en lang bukt som danner Kyushus klart beste naturlige havn. Byens forretningssentrum og den viktigste boligbebyggelsen er på en liten slette ved slutten av bukten. To elver atskilt av en fjellrygg danner de to dalene som byen ligger i. Det mest tettbebygde område er innesluttet på et nokså lite område. Den eldste tid. Nagasaki ble grunnlagt rundt 1500 og var ikke viktig før portugiserne dukket opp i området i 1542, et sted i prefekturet Kagoshima. Jesuittermisjonæren Frans Xavier ankom en annen del av området i 1549, men dro videre mot Kina i 1551 og døde der kort etter. De av hans følgesvenner som forble i Japan klarte å omvende en del føydalherrer ("daimyo") til katolisismen. Den som åpnet døren for dem i Nagasaki-området var føydalherren Nagasaki Sumikage, som var en vasall under "daimyo"en Omura Sumitada. I mai 1563 lot Omura og 24 av hans vasaller (deriblant Sumikage) seg døpe i havnebyen Yokoseura, som året før var blitt anløpt av portugisernes årlige handelsskip. Etter sin dåp vendte Sumikage tilbake til Nagasaki. Omura Sumitadas dåp innebar at alle som bodde i hans domener måtte konvertere til kristendommen. I 1571 utvirket Sumitada en avtale om utviklingen av Nagasaki som handelssted for portugisere. Den lille havnebyen vokste fort til et handelssentrum, og mange av produktene som portugiserne importerte hit ble en del av den japanske kulturen, som for eksempel tobakk, brød, tempura, tekstiler og en portugisisk kake kalt "castellas". Portugiserne tok også med seg mange handelsvarer fra Kina. Under den ustabile perioden kalt de stridende staters tid utviklet Sumitada og jesuittenes leder pater Alessandro Valignano en plan om at den administrative kontroll over den nå katolske byen Nagasaki skulle gå over til jesuitterordenen, for å forebygge at byen senere skulle falle under en ikke-katolsk "daimyo" hvis makt var sterkt tiltagende på Kyushu. Slik gikk det til at byen i en kort periode i 1580-årene var en jesuittisk koloni der denne presteordenen hadde kontroll med administrative og militære anliggender. Men i 1587 endret dette seg; da ble Nagasakis velstand berørt av at Toyotomi Hideyoshi kom til makt i landet. Han var bekymret over den store kristne innflytelse i det sørlige Japan, og beordret alle misjonærer utvist. Nå ble alt tilbakeført til keiserlig kontroll. Japanske og utenlandske kristne ble forfulgt, og i 1596 korsfestet Hideyoshi 26 kristne i Nagasaki for å avskrekke alle som måtte ha tanker om å vende seg mot ham. De portugisiske handelsfolkene ble imidlertid ikke fordrevet, så byens økonomi ble ikke skadelidende. Tokugawa-shogunatets tid. Da Tokugawa Ieyasu grep makten nesten tyve år etter, ble ikke forholdende vesentlig endret. I 1614 ble kristendommen regelrett forbudt. Alle misjonærer ble landsforvist, likeså enhver "daimyo" som ikke ville avsverge kristentroen. En brutal kristenforfølgelse fulgte, med tusener av dødsofre over hele Kyushu og i andre deler av Japan. De kristne gjorde til å begynne med motstand: Folket i Shimabara-enklaven i Nagasaki gjorde opprør i 1637. Et flertall av opprørerne var kristne. De var til slutt 40 000 mann og klarte å erobre Shimabaraborgen og ydmyket den stedlige "daimyo". Men shogunen sendte 120 000 soldater for å slå ned oppstanden, og slik kom Japans korte «kristne århundre» til sin avslutning. Det var fremdeles mange kristne i befolkningen, men de gikk i dekning og holdt sin tro hemmelig. De ble av og til ofre for periodiske forfølgelser. På denne tiden hadde nederlenderne bygget seg opp i Nagasaki og det lyktes dem å overbevise shogunen om at de bare var interessert i handel og ikke misjonsvirksomhet. I 1644 fikk nederlenderne en egen øy, Hirado, utenfor Nagasaki. I 1720 ble forbudet mot nederlandske bøker opphevet, og det førte til at hundrevis av japanske lærde strømmet til Nagasaki for å studere "rangaku", «hollandsk lærdom». Frem til 1855 var dette Japans eneste kontakt med omverdenen. Moderne tid. Japans provinser med Nagasaki uthevet Etter at shogunatet falt fra hverandre i Japan åpnet landet seg opp for omverdenen, og i 1859 ble Nagasaki frihavn. Igjen kom det europeere til byen. Den 17. mars 1865 møtte den franske katolske prest Bernard Petitjean en gruppe på 15 besøkende kvinner i den nybygde Oura-kirken. De var katolikker og etterkommere av kristne som var gått under jorden hva gjaldt sin religiøse overbevisning under forfølgelsestidene over 200 år tidligere. De besøkende klarte ved hjelp av tre spørsmål som de fra sine forfedre var blitt bedt om å benytte når den tid kom å slå fast at deres kirke atter var tilbake. Hendelsen er kjent som "kristendommens gjenoppliving". De tre spørsmålene de gamle katolske prestene hadde innprentet var: «Aksepterer du paven i Roma?» "(Ja)". «Ærer du Jomfru Maria, Guds mor?» "(Selvfølgelig!)". «Fader, er du gift?» "(Nei, prester er ikke gifte)." Under Meijiperioden utviklet Nagasaki seg kraftig og ble av stor økonomisk betydning. Hovedindustrien var skipsbygging. Byen var en viktig base for den keiserlige japanske marine under den første kinesisk-japanske krig og den russisk-japanske krig. Det var dens status som verfts- og marineby som gjorde at den under annen verdenskrig ble satt opp som et viktig bombemål for amerikanerne, og på listen over mulige mål for atombomben. Atombomben. Foto tatt fra et amerikansk bombefly på vei bort fra Nagasaki Den 9. august 1945 angrep amerikanerne Nagasaki med et B-29 bombefly som slapp en atombombe (kalt "«Fat Man»", 22 kt TNT-ekvivalent i sprengkraft) som medførte store ødeleggelser og tap av menneskeliv. Bomben ble sluppet kl 11:02. Den eksploderte like over den ytre bydelen Urakami, bare 500 m fra Urakami-katedralen (bygd 1925), den største domkirken i Østasia. Nagasaki var den japanske katolske kirkes viktigste sentrum, og mange av de drepte var menighetslemmer tilhørende katedralmenigheten. Fordi bomben ble sluppet over nettopp denne byen var over ti prosent av ofrene katolske kristne (8 500, hele den katolske menighet hadde kun 12 000 medlemmer). I selve kirken var det bare 30 mennesker; to prester hørte skriftemål. Alle omkom. Kun én prosent av den japanske befolkningen var katolske kristne på denne tiden. Dette gjorde tapet ekstra stort for det katolske miljøet i Japan. Åtti prosent av husene innen to kilometer fra hyposenteret ble jevnet med jorden. Ettersom den eksploderte i et dalsøkk og ikke over det tettest befolkede områdene, krevde den færre menneskeliv (74 000) enn hiroshimabomben, selv om den hadde større sprengkraft. En annen grunn til at bomben krevde færre menneskeliv enn den mot Hiroshima tre dager før, var det konvensjonelle bombeangrepet mot byen en drøy uke tidligere, den 1. august. Det angrepet utløste en del evakuering, ikke minst av skolebarn, slik at byens faktiske befolkning ble en del lavere. Bombeflyets opprinnelige mål var byen Kokura, men denne lå skjult under røyk fra branner i nabobyen Yawata, som var blitt bombet. Kokura ble derfor oppgitt. De to alternative bombemålene var Niigata, som lå for langt borte når drivstoffet begynte å bli knapt, og Nagasaki, som allerede var bombet – man foretrakk et uberørt mål for å kunne bedømme hvor massive ødeleggelsene fra en atombombe er. Mannskapet hadde likevel ikke noe annet valg enn Nagasaki, som imidlertid viste seg å være dekket av et skylag. Flyet sirklet en stund før det oppstod et hull i skydekket, og bomben ble sluppet. I de påfølgende år regner man med at 60 000 fikk en fremskyndet død på grunn av senvirkningene særlig av radioaktiviteten fra bomben. Den gjenoppbygde by. Etter annen verdenskrig ble byen gjenoppbygd, skjønt med dramatiske forandringer. Nye templer ble bygd, likeså nye kirker, ettersom det kristne nærværet ikke forsvant og antallet kristne tvert i mot økte markant i etterkrigstiden. Noen av ruinene er blitt beholdt som minnesmerker, og atombombemuseet er tilknyttet slike ruiner. I ruinene til Uramikatedralen ble det funnet hodet til en Mariafigur, med utbrente øyne. Hodet er senere blitt satt på en ny figur, og ble på 60-årsdagen den 9. august 2005 satt inn i et nybygd kapell «Vår Frue av Atombomben» i den nye katedralen, som ble gjenoppbygd i 1959. Boris Spasskij. Boris Vasiljevitsj Spasskij (ru. Борис Васильевич Спасский; født 30. januar 1937 i Leningrad (nå St. Petersburg)) er en russisk sjakkspiller, tidligere verdensmester. Han representerte tidligere Sovjetunionen, men flyttet i 1975 til Frankrike, og er i dag fransk statsborger. Han fikk VM-tittelen etter å ha slått Tigran Petrosjan i en VM-match i 1969. Han beholdt tittelen til 1972, da han ble beseiret av amerikaneren Bobby Fischer i Reykjavík. Lomma full av regn. Lomma full av regn er en tegneserie av Jason som kom ut i 1995. Den fikk Sproingprisen for beste norske tegneserie i 1995, og ble i 1999 kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. Albumet var i stor grad Jasons gjennombrudd som serieskaper, selv om det ikke førte til at han ble kjent utenfor tegneseriemiljøet. Sammendrag. En mann blir gravd ned i ørkenen av en såpebobleblåsende mann. Etter den såpebobleblåsende mannen har dratt blir den andre mannen reddet av en struts, og han begynner på reisen derfra. Samtidig i en by møtes en gutt og en jente da gutten faller av sykkelen og hun hjelper ham opp. De er ensomme begge to, men de blir godt kjent med hverandre. De fortsetter med å treffe hverandre og snakke om livet. De forelsker seg. Gutten jobber som polititegner og tegner til stadighet et romvesen som stadig raner forskjellige banker. En dag forteller jenta at hun tidligere hadde en overbeskyttende kjæreste som fortsatt tror han eier henne. Hun forteller at gamlekjæresten en gang skrøt av at han hadde som jobb å få mennesker til å forsvinne. Så får man se en såpebobleblåsende mann med solbriller som henger en mann. En dag gutten og jenta sitter sammen og prater, ringer politikammeret til gutten og forteller at det har skjedd et nytt ran og at de har bruk for ham. Han drar til politistasjonen bare for å få beskjed om at de ikke har ringt etter ham. På vei ut på gaten igjen møter han den såpebobleblåsende mannen som truer ham på livet. Gutten får gå i siste liten. Sammen bestemmer gutten og jenta at de skal rømme, og hun finner frem en koffert full med penger som hun har gjemt unna for gamlekjæresten. De drar til Påskeøya. På Påskeøya møter de romvesenet som stjeler alle pengene. Når han får vite at gutten har tegnet alle tegningene av ham blir han henrykt og ber om autografen. De har det fint på øya hvor de lever i fred en lang stund. Til slutt greier dessverre den såpebobleblåsende mannen å oppspore dem og han truer dem med en pistol. Akkurat når han skal til å skyte hopper den mannen som vi så ble gravd ned tidligere i boken opp og tar livet av den såpebobleblåsende mannen. Våpengren. Våpengren, ofte bare kalt våpen, er Hærens hovedavdelinger inndelt etter hvilke forsvarsoppgaver de har. "Våpengrenene" utfører sitt virke direkte i striden, mens "troppartene" understøtter striden. Disse begrepene blir ofte benyttet galt og feilaktig omtalt som «våpenart». Våpengren må ikke forveksles med forsvarsgren. Personellet i våpenartene og troppeartene bærer ulike våpenmerker på kragen eller jakkeslaget på uniformen. Hærens våpengrener. Stormlag fra 2. bataljon under øvelse Grey Wolf i Bodø 15-18. januar 2007. Boerkrigen. Kvinner og barn i britisk konsentrasjonsleir Boerkrigen (også kalt «Annen boerkrig») er krigen fra ca 1898 til 1902, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Sør-Afrika. Den ble utkjempet mellom boerne – eller "afrikanerne", i hovedsak nederlandskættede sør-afrikanerne – og britene. Det brukes også enkelte ganger om en tidligere væpnet konflikt over den britiske annekteringen av Transvaal, fra 1880 til 1881; se "Transvaalkrigen". Boerne hadde falne i kamphandlingene, mot på britenes side (av disse døde av sykdom). For å effektivt kjempe imot boergeriljaen utvidet britene leirene som tidligere hadde huset kvinner, barn og andre ikke-stridende. De gjerdet inn kampområdene med piggtråd og brente farmene. De sperret også kvinner, barn og eldre inne i konsentrasjonsleire, (hvorav sorte) på det meste. Av disse døde mer enn av sult, sykdom og utmattelse. Tidligere var det bare krigsfanger som hadde blitt internert på denne måten i stor skala. Britene ble utsatt for mye kritikk i andre europeiske land for disse konsentrasjonsleirene, og Boerkrigen ble sett på som et uttrykk for britisk imperialisme. Boerne brukte langvarig geriljataktikk, og den store forskjellen i tapstall skyldes først og fremst at britene møtte en fiende som kjente og utnyttet terrenget, unngikk større trefninger og brukte skarpskyttere. Britene svarte på dette med konvensjonell taktikk, hvilket betydde at skarpskytterne fikk «servert» relativt stillestående mål, og dermed kunne påføre dem store tap. Britene, som da styrte Kapp-provinsen og Natal, gikk seirende ut av krigen og erobret de frie republikkene, noe som skapte vondt blod mellom engelsk- og afrikaanstalende hvite over det neste hundreåret. Det store antallet svarte døde på begge sider av krigen har vært oversett inntil nylig. Den vesle norske kolonien i Natal stilte med et geværregiment, samtidig var det et frivillig skandinavisk korps (omkring 250 mann) på boernes side. Det var altså nordmenn på begge sider. Transvaalkrigen. Transvaalkrigen (også kalt Første boerkrig) ble utkjempet 1880–1881 mellom boere og britiske styrker i Sør-Afrika. Foranledningen var Sir Theophilus Shepstones annektering av Transvaal i 1877 etter Zulukrigen. Boerne, sørafrikanere hovedsakelig av nederlandsk avstamning, protesterte kraftig mot dette, og i 1880 gjorde de opprør. Krigen tok en annen vending enn britene hadde ventet da boerne drev geriljavirksomhet og påførte de britiske styrkene forholdsvis store tap ved bruk av skarpskyttere. En britisk styrke under George Pomeroy-Collery ble beseiret i slaget ved Majuba Hill i februar 1881, og boerne fikk selvstyre i Transvaal. Jan Åge Fjørtoft. Jan Åge Fjørtoft (født 10. januar 1967 i Gurskøy) er en norsk tidligere fotballspiller, fotballtrener og manager, nå programleder for fotball på tv-kanalen Viasat. Som fotballspiller var han en målfarlig spiss som spilte for en rekke forskjellige klubber i Norge, Østerrike, England og Tyskland. Han spilte 71 landskamper for (hvorav 10 som kaptein), og scoret 20 mål. Han jobbet en periode som ekspertkommentator for NRK, men sluttet i jobben da han ble manager for Lillestrøm, der han var fra 2004 til 2008. I slutten av 2006 var han midlertidlig trener for Lillestrøm, fra Uwe Rösler gikk av til Tom Nordlie overtok som trener. I denne perioden spilte klubben seks kamper i Royal League, med tre seirer og tre uavgjorte. Mens han var manager i klubben, var Lillestrøm tapende finalist i cupfinalen i 2005 og Royal League-finalen 2006, men vant cupfinalen og ble Norgesmester i fotball i 2007. Fjørtoft er i dag programleder i Viasat, hvor han leder kanalens sendinger i Champions League, Europa-ligaen, FA-cupen og de av Norges kamper som vises på kanalen. Fra 2011 er han også fotballekspert på Sky Germany. Fjørtoft er styreformann for MTG United for Peace, en stiftelse som arrangerer turneringer for barn i 12 land og som hvert år arrangerer en turnering i Oslo hvor 150 barn fra 12 nasjoner deltar. Intensjonen er å bruke fotball til å skape forståelse og toleranse mellom barn fra forskjellige land og kulturer. Fjørtoft er også strategisk konsulent for organisasjoner og firmaer i inn- og utland. I løpet av karrieren scoret han en rekke viktige mål (totalt 307 mål på 620 obligatoriske kamper), på klubb- og landslag. Det viktigste klubbmålet, ifølge Fjørtoft selv, var det han scoret i siste serierunde i 1999 for Eintracht Frankfurt. De slo Kaiserslautern 5-1, snek seg foran Nürnberg på flere scorede mål og berget med det plassen i Bundesliga. På landslaget huskes han best for målet borte mot Polen i 1993, der han brukte «Fjørtoft-finten» og ga Norge ledelsen 2-0. Dette betydde i realiteten at Norge hadde kvalifisert seg til VM i fotball i 1994 for første gang siden 1938. Sitt første mål på landslaget scoret han for øvrig mot Brasil, 21 år gammel, i 1988. Fjørtoft ble, som andre utlending i Østerrike, kåret til årets spiller i 1990. I 2010 kom han med på Swindon Towns All Time Team. Nightwish. Nightwish er et symfonisk metal-band fra Finland. Ideen til bandet kom en natt i 1996 da Tuomas Holopainen (keyboard og låtskriver) satt rundt et leirbål med en gjeng venner. Historie. Tuomas Holopainen inviterte med seg gitarist Emppu Vuorinen og Tarja Turunen, som var skolens beste sangerinne. Før stiftelsen av Nightwish hadde ikke Turunen noen interesse for heavy metal, og visste knapt hva det var. Nightwish startet som et band som skulle lage «akustisk stemningsmusikk», men fant imidlertid fort ut at verken stemmen til Tarja Turunen, eller deres egen musikalske bakgrunn, passet helt til dette. Etter en tid ble Jukka Nevalainen hentet inn for å spille trommer, og Sami Vänskä kom inn som bassist. 1997 – 2001. I 1997 signerte Nightwish platekontrakt med Spinefarm Records og gav ut sitt første album ved navn "Angels Fall First". I 1998 kom albumet "Oceanborn", som var Nightwish sitt store gjennombrudd i Europa. Albumet er muligens den mest symfoniske av alle platene til Nightwish, med symfoniske sanger som «The Riddler», «Sacrament of Wildernes» og «Nightquest». I 2000 kom albumet "Wishmaster". Musikkstilen på dette albumet var noe forskjellig fra musikken fra "Angels Fall First" og "Oceanborn". Albumet regnes av fans for å være en «glemt skatt». Etter suksessen med "Wishmaster" ble Sami Vänskä sparket fra bandet på grunn av musikalske forskjeller mellom Tuomas og han selv. Vänskä ville kjøre den samme stilen som på "Oceanborn" og "Angels Fall First", mens Tuomas ville «se utover horisonten». Bandet sto nå i fare for å bli oppløst. I 2001 kom EP'en «Over the Hills and Far Away» med fire sanger. Her var det blant annet en «remake»-versjon av «Astral Romance» hvor Tony Kakko fra Sonata Arctica synger. Senere kom CD-versjonen, og her var det, i tillegg til de 4 sangene fra EP'en, konsertversjoner av en del eldre sanger. 2002 – sommeren 2005. I 2002 kom albumet "Century Child", et album som er beskrevet som det mørkeste av albumene deres. Marco Hietala (tidligere i Tarot og Sinergy) ble med i bandet som ny bassist. Han synger den mannlige vokalen på sangene «Dead to the World», «Ever Dream», «Slaying the Dreamer», «Feel for You» og Andrew Lloyd Webber-låten «The Phantom of the Opera». I 2005 ble den etterlengdede plata "Once" sluppet, og plata gikk høyt opp på listene i mange land, deriblant Norge. Singelen «Wish I Had An Angel» er blitt en av de mest populære Nightwish-sangene i USA. "Once" solgte over 1 000 000 kopier verden over. Det er så langt den mest solgte platen til Nightwish. Den ble utgitt på Nuclear Blast. Senere slapp de samleplaten "Highest Hopes – The Best of Nightwish", der de blant annet har med en nyinnspilt utgave av «Sleeping Sun», samt en coverversjon av Pink Floyds «High Hopes». Høsten 2005 – 2009. 22. oktober 2005 ble Tarja Turunen sparket fra bandet, og Nightwish startet letingen etter en ny vokalist. En adresse ble lagt ut på hjemmesiden, og hvem som helst kunne sende inn opptak. Da fristen gikk ut 15. januar 2006, hadde de mottatt over 2 000 demoer. Svenske Anette Olzon ble 24. mai 2007 bekreftet som ny vokalist i Nightwish. Hennes første utgivelse med Nightwish var singelen «Eva». Singlen er kun gjort tilgjengelig over Internett, og alle inntekter vil gå til veldedige formål. Singelen «Amaranth» kom i salg i august 2007. Den 26. september kom bandets sjette studioalbum, "Dark Passion Play", og den 15. oktober innledet de en turné i Nord-Amerika. Dette var det første albumet med ny vokalist. 1. og 2. desember 2007 spilte Nightwish konsert på Sentrum Scene i Oslo. I 2009 ga bandet ut konsertalbumet "Made In Hong-Kong (And In Various Other Places)" med opptak fra "Dark Passion Play"-turneen. Irène Joliot-Curie. Irène Joliot-Curie (født 12. september 1897 i Paris, død 17. mars 1956) var en fransk vitenskapskvinne og datter av Marie og Pierre Curie. Hun var gift med Frédéric Joliot-Curie. Hun studerte ved Sorbonne, men hennes utdannelse ble avbrutt av første verdenskrig, da hun arbeidet som sykepleierske med radiografi. Etter krigen tok hun doktorgrad med en tese om alfastråling i polonium. I 1926 giftet hun seg med Frédéric Joliot og de to samarbeidet med ham i forskning innen naturlig og kunstig radioaktivitet, transmutasjon av elementer og nukleærfysikk. I 1935 ble de tildelt Nobelprisen i kjemi. I 1938 førte hennes forskning om nøytroner til et gjennombrudd på veien til oppdagelsen av atomfisjon. Hun ble professor ved vitenskapsakademiet i Paris i 1937, og i 1946 ble hun direktør for Radiuminstituttet. På samme måte som sin mor døde hun av leukemi, som med stor sannsynlighet kan tilskrives hva hun jobbet med. Med i alt tre nobelpriser til mor og far, mor alene og datter stiller familien Curie i en klasse for seg både i vitenskapens historie og i nobelprisenes historie. Frisinnede Venstre. Frisinnede Venstre var et norsk konservativt politisk parti. Partiet ble dannet i 1909, i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. Frisinnede Venstre hadde også klare liberalistiske innslag, og la stor vekt på åndsfrihet, individualisme, klassisk økonomi og motstand mot absolutte holdninger, spesielt i avholdssaken og målsaken. Partiet stod også for en strengere offentlig sparepolitikk og større skattelettelser enn Høyre. Frisinnede Venstres velgergrunnlag var trolig svært sammensatt, men lederskapet var preget av mindre forretningsdrivende og sysselsatte i frie yrker i byene. Frisinnede Venstre samarbeidet nært med Høyre, blant annet gjennom å stille felleslister ved valg, og ble etterhvert oppfattet som et haleheng til dette partiet. Fra 1920-årene hadde mange av Frisinnede Venstres ledende skikkelser koblinger til propagandaorganisasjonen Fedrelandslaget. I 1932 skiftet partiet formelt navn til Frisinnede Folkeparti. I løpet av 1930-årene smeltet partiorganisasjonen gradvis sammen med Høyre, i 1936 mistet partiet sin siste representasjon på Stortinget, og var i praksis dødt, og i 1945 ble det formelt nedlagt til fordel for Høyre. Historie. Abraham Berge, partiets første formann og andre og siste statsminister. Wollert Konow, partiets første statsminister. Anna Rogstad var med på å opprette partiet. I 1912 møtte hun som første kvinne på Stortinget, valgt for en fellesliste mellom Frisinnede Venstre og Høyre. Fridtjof Nansen var blant de mange av partiets medlemmer som også var med i Fedrelandslaget. Grunnleggelse. I 1903 hadde Høyre og moderate krefter i Venstre funnet sammen og dannet Samlingspartiet under ledelse av Christian Michelsen. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Etter unionsoppløsningen i 1905 var Samlingspartiet tiltenkt å fortsette i rollen som borgerlig samlingsalternativ ved stortingsvalget 1906, men samlingspolitikken overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet. Da unionsproblemene var løst, smuldret enigheten opp, og motsetninger som hadde vært skjøvet i bakgrunnen, blusset opp igjen. Vinteren 1909 fikk Samlingspartiet sin arvtager i Det frisindede Venstre. Bakgrunnen for dannelsen var at partiet Venstre hadde blitt så stort at partiet var blitt politisk «utflytende» og omfattet både konservative og sosialliberale fløyer. Som følge av at Gunnar Knudsen markerte grenser mot partiet Høyre, valgte høyrefløyen i Venstre å bryte ut og danne et mer konservativt parti. Blant initiativtagerne til det nye partiet var Christian Michelsen, Abraham Berge, Wollert Konow (SB), Fridtjof Nansen, Sofus Arctander, Magnus Halvorsen, Ernst Sars, Klaus Hanssen, William Nygaard, Oskar Jæger, Bernhard Hanssen, Johan Throne Holst, Anna Rogstad og Margrethe Vullum. Ved konstitueringen i mars 1909 i Bærum ble Abraham Berge valgt til første formann, og året etter fikk partiet sitt hovedorgan i dagsavisen "Tidens Tegn", hvor Ola Thommessen var redaktør. Michelsen og Nansen fremstod som partiets symbolske ledere. Som en arv fra embedsmannsstaten bar partiet med seg tanken om det opplyste lederskap, hvor beslutningsmyndighet hos fagfolk og skepsis til parlamentarismen stod sentralt. Storhetstid. Frisinnede Venstre hadde fra begynnelsen et nært samarbeid med Høyre, la seg tett opp til deres politikk og inngikk i listeforbund. Ved stortingsvalget 1909 fikk Frisinnede Venstre inn 26 representanter på Stortinget og regjeringsmakt sammen med Høyre. Wollert Konows regjering måtte søke avskjed i 1912, etter at Konow hadde kommet med en støtteerklæring til landsmålet, noe som var uhørt i det riksmålsvennlige Høyre. Nanna With etablerte etterhvert en kvinneavdeling i partiet, Frisinnede Venstres Kvinnegruppe. Partiet fikk også en ungdomsorganisasjon, Unge Frisinnede. Den første kvinnen på Stortinget, Anna Rogstad, tilhørte Frisinnede Venstre, og møtte for Høyre-statsminister Jens Bratlie 1912–1913, ettersom de var valgt for en fellesliste mellom de to partiene. Senere skulle eksempelvis Hulda Garborg, som representant for Frisinnede Venstre, bli det første kvinnelige medlem av Asker formannskap. Ved stortingsvalget 1912 fikk Frisinnede Venstre bare fire representanter, og ved stortingsvalget 1915 bare én. Ved stortingsvalget 1918 opplevde partiet økt tilslutningen igjen og fikk 10 representanter, og ved stortingsvalget 1921 fikk man valgt inn 15. Etter Konows regjering deltok Frisinnede Venstre i forskjellige koalisjonsregjeringer med statsminister fra Høyre, avbrutt av noen rene Venstre-regjeringer, frem til dannelsen av Abraham Berges regjering i 1923. Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, hvilket gav den nye regjeringen problemer, og i 1924 måtte den søke avskjed. Stortingsvalget 1924 betydde en tilbakegang til 11 stortingsrepresentanter. Den forhenværende regjeringen ble i 1926 stilt for riksrett, dette fordi den hadde støttet Den norske Handelsbank i 1923 uten å informere Stortinget, men alle de tiltalte ble frikjent idet de hadde handlet i god tro. Trondheim Frisinnede Venstre fravek den nasjonale tendensen, og stod usedvanlig sterkt, selv i de siste årene før krigen og den påfølgende nedleggelsen. Så sent som ved valget i 1937 ble det bystyrets tredje største parti med 11 representanter. Den senere statsministeren John Lyng ble høsten 1934 leder for en bystyregruppe med 16 medlemmer, og partiet hadde endatil ordføreren i byen i årene 1923–1925 og 1931–1934. Frisinnede Venstre samarbeidet med Høyre om makten og ordførervervet i byen i årene 1919–1935. Lyng var medlem av partiets hovedstyre fra 1936, og meldte overgang til Høyre i 1938. Avisen "Dagsposten" var partiets organ i byen, og i navnestriden der byen ble påtvunget navnet Nidaros mot lokalpolitikerne og folkets vilje, var Frisinnede Venstre og Høyre pådrivere for å beholde Trondhjem-navnet. Frisinnede Venstre hadde den tydeligste appellen til bypatriotismen, og partiets lokalpolitikere aksepterte aldri Trondheim-navnet som kompromiss. Kursendring. I slutten av 1928-årene og utover i 1930-årene var den dominerende skikkelsen i partiet Rolf Thommessen, redaktør i partiorganet "Tidens Tegn" og sønn av Ola Thommessen. Den sterkt nasjonalistiske Rolf Thommessen var en viktig støttespiller for Fedrelandslaget fra stiftelsen i 1925, og han støttet Vidkun Quisling i begynnelsen av hans politiske karrière. Thommessen var egentlig kritisk overfor partivesenet, men var en periode nestformann i partiet, og lot seg oppstille til Stortinget fra Akershus på en ren Frisinnede Venstre-liste ved stortingsvalget 1927, og representerte partiet på Stortinget sammen med skipsmegler Johan Henrik Bollmann fra Bergen denne perioden. Frisinnede Venstres ideologi og politikk tok etterhvert til seg alternative tanker og løsninger som ikke var tradisjonelt borgerlige eller sosialistiske. Flere organisasjoner og personer hadde i mellomkrigstiden slike løsninger på den økonomiske krisen. Ettersom disse tankene ikke fikk hold i opinionen, ble partiet marginalisert. På bakgrunn av dette ble det gjort flere forsøk på å skille Frisinnede Venstre og Høyre fra hverandre, men sammenvevingen var så tett at det ikke lot seg gjøre. Fra slutten av 1920-årene eksisterte grupperinger under navnet Frisinnede Folkeparti, men man kan si at disse og Frisinnede Venstre i realiteten var avspeilinger av det samme, og i 1932 endret Frisinnede Venstre formelt navn til Frisinnede Folkeparti. Året etter ble Thommessen valgt til partiformann. Selv om Frisinnede Venstre hadde et kortvarig valgsamarbeid med det nystiftede Nasjonal Samling ved stortingsvalget 1933, er det mer omfavnelsen av alternative ideer som marginaliserte partiet. Thommessen var engasjert i de fleste nyskapende politiske prosjekter på høyresiden i begynnelsen av 1930-årene, og han var den største pådriveren for blokksamtalene i perioden 1933–1936 mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Venstre og i en kort periode også Nasjonal Samling. Forvitring. I løpet av 1930-årene smeltet mesteparten av selve partiorganisasjonen sammen med Høyre. Ved stortingsvalget 1936 stilte Frisinnede Venstre felleslister med Fedrelandslaget og tapte sin siste representasjon på Stortinget. På dette tidspunktet hadde de fleste i partiet gått inn i Høyre, og Rudolf Falck Ræder og Trygve Swensen ledet i hver sin omgang de siste restene av det oppsmuldrede partiet frem mot andre verdenskrig. Etter 1936 ble også "Tidens Tegn" gradvis kjøpt opp av en del folk tilknyttet Fedrelandslaget, deriblant Joakim Lehmkuhl og Thomas Olsen. I 1945 ble Frisinnede Folkeparti formelt nedlagt til fordel for Høyre. I 1990-årene utgav Høyre forøvrig tidsskriftet "Tidens tegn", med klar hentydning til Frisinnede Venstres gamle avis. Arne Scheie. Arne Scheie (født 7. januar 1944) er sportskommentator i NRK. Han har fotball og skihopp som spesialfelt. Han har vært ansatt i NRK siden 1971. I løpet av disse årene har han blant annet dekket åtte vinter-OL, vært til stede på 40 hoppuker, og han har kommentert Tippekampen 123 ganger og langt over 100 kamper med Norges herrelandslag i fotball. Scheie har også kommentert langrenn, skiskyting, svømming og bandy for NRK. Arne Scheie er blitt en del av idrettsøyeblikk som for nordmenn har vært minneverdige. Blant annet husker mange hans spontane utbrudd til kollega Jon Herwig Carlsen da det var klart at Tommy Ingebrigtsen hadde tatt VM-gull i hoppbakken i Thunder Bay i 1995: «Får jeg kysse deg, Jon?» Og Carlsen svarte like spontant: «Ja! Kom igjen!» Et annet minneverdig øyeblikk kom under Fotball-VM i 1998 da Norge slo Brasil 2-1 etter straffespark av Kjetil Rekdal. Scheie nådde da slike grader av begeistring at han kom til å kalle Rekdal for «Kjetil Reknett fra Møre og Romsdal og Werder Bremen og Molde og alt mulig». Rekdal hadde som kjent aldri spilt for Werder Bremen. Men Arne Scheie kan ellers anses å være en av landets fremste fotballhistorikere og kjennes for sin nær sagt fotografiske hukommelse i slike spørsmål. Scheie mottok Nikken-prisen i 2002 og fikk hedersprisen under Gullruten 2005. Ivar Lykke. Ivar Lykke (født 9. januar 1872 i Trondhjem, død 6. desember 1949 i Trondheim) var en norsk kjøpmann og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget 1916–1945, og var en av næringslivets mest fremtredne stortingsrepresentanter. Lykke var stortingspresident 1919–1927, partiformann 1923–1926, parlamentarisk leder 1920–1921 og 1924–1926 samt statsminister og utenriksminister 1926–1928. Selv om han innehadde alle de øverste posisjonene i norsk politikk, forsøkte Lykke hver gang å unngå de vervene han ble innstilt til, og hadde liten tro på sine egne lederevner. Han blir allikevel stående som en av Norges viktigste politikere i mellomkrigstiden. Bakgrunn og yrkeskarrière. Lykke ble født i Trondhjem i 1872 som sønn av kjøpmann Peder Tangen Lykke (1843–1923) og Augusta Johanne Wanvig (1852–1914). Han var dermed barnebarn av handelsmannen Iver Knudsen Lykke, som etablerte en av Trondheims eldste handelsbedrifter i 1830, I.K. Lykke. Faren drev egen forretning i Munkegaten 48, hvor Ivar var medeier fra 1902. Ivar Lykke tok middelskoleeksamen i 1888 og handelsutdannelse i York i England 1890–1892. Deretter gikk han inn som ansatt i I.K. Lykke, og ble kompanjong fra 1902. Han ble senere eneeier i I.K. Lykke fra 1908. Firmaet ble omdannet til familieaksjeselskap med Ivar Lykke som styreformann i 1918. Selskapet eier og driver i dag Bunnpris-kjeden, som styres av Ivar Lykkes oldebarn, Christian Lykke, som dermed er sjette generasjons Lykke. Ivar Lykke giftet seg i 1895 med Petra Anker Bachke (1873–1968), datter av verksbestyrer Anton Sophus Bachke og Barbara Anette Karen Anker. Ektefellen var dermed niese av høyesterettsassessor Ole Bachke. Stortingsrepresentant. Lykke ble snart handelsnæringens talsmann i lokalpolitikken, og var medlem av Trondhjem bystyre 1905–1936, herav formannskapet 1906–1916. Han var dessuten viseordfører (varaordfører) 1913–1915. I 1916 ble han valgt inn på Stortinget fra Kalvskinnet krets, og gjorde seg bemerket som en nøktern og moderat representant for det praktiske næringslivs interesser. Senere var han innvalgt fra Trøndelags kjøpsteder, Trondheim og Levanger krets. Lykke hadde ingen problemer med å følge Otto B. Halvorsen og Edvard Bulls sosialliberale reformlinje, og ble dermed stående utenfor de ulike fløyene i partiet. Kombinert med hans naturlige beskjedenhet og vennligsinnede personlighet gav dette ham bred tillit. Lykke ble derfor medlem av gruppestyret og partiets sentralstyre. Da Otto B. Halvorsens første regjering ble presentert i 1920, overtok Lykke som parlamentarisk leder og stortingspresident. Halvorsen døde imidlertid bare to måneder etter at han hadde dannet sin andre regjering, og Lykke ble den naturlige kandidat som ny statsminister ut fra rollefordeling og parlamentarisk grunnlag. Lykke ønsket imidlertid ikke å bli statsminister, og foreslo heller Abraham Berge fra Frisinnede Venstre til denne rollen. Berge dannet regjering, og Lykke fortsatte i sine daværende posisjoner. Partiformann. Ettersom Halvorsen også hadde vært partiformann før sin død, ble Lykke også den fremste kandidaten for denne rollen. Her klarte han derimot ikke å stå imot presset, og tiltrådte stillingen. Berge måtte gå av på saken om brennevinsforbudet allerede i 1924, og Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre dannet regjering. Misnøyen med de ustabile regjeringsforholdene skapte problemer i Høyre, og velstående forretningsmenn prøvde å bygge opp Frisinnede Venstre til et reelt selvstendig parti. Frisinnede Venstre, som hadde brutt ut av Venstre, var med tiden blitt mer og mer et haleheng til Høyre å regne. Lykke klarte å hindre splittelsen, men i 1926 lanserte den samme grupperingen et forslag om en «handlekraftig» og «upolitisk» regjering under ledelse av Fridtjof Nansen. Forslaget fikk minimal tilslutning, og oppdraget om å danne ny regjering gikk til Lykke. Statsminister. Ivar Lykkes regjering fotografert på Slottsplassen i 1926. Han prøvde å strekke seg langt for å få med Bondepartiet i en ny regjering, men dette ble det ikke noe av da Venstre satte foten ned. Resultatet var at mindretallsregjeringen Ivar Lykkes regjering, bestående av Høyre og Frisinnede Venstre, ble utnevnt den 24. mars 1926. Her var Lykke også utenriksminister, mens senere partiformann Ole Bærøe var landbruksminister (og også kirke- og undervisningsminister fra 1927). Bare to av statsrådene var fra Frisinnede Venstre, og da regjeringen gikk av var finansminister Fredrik Ludvig Konow partiets eneste statsråd. Lykkes regjering tiltrådte i en tid med enorme budsjettunderskudd, og Stortinget var mer eller mindre samstemt om at det var nødvendig med en omfattende sparepolitikk. Allikevel ble selv små spareforslag fra regjeringen nedstemt i Stortinget, og det gjorde at regjeringen gikk på flere nederlag i budsjettpolitikken. Riksrettssaken mot Abraham Berges andre regjering førte dessuten til en delvis omdannelse av Lykkes regjering, allerede i juli samme år den hadde tiltrådt. Blant andre Frisinnede Venstres andre statsråd, forsvarsminister Karl Wilhelm Wefring, måtte gå av, og den senere så omtalte Ingolf Elster Christensen ble ny statsråd. Regjeringen fikk videre innført en ny hærordning. I forbudssaken bestemte Stortinget at avgiftsinntektene skulle gå til edruskapsarbeidet, istedenfor å gi staten kjærkomne nye inntekter. Regjeringens fordelaktige konvertering av statslånene, opphevelsen av kornmonopolet og innføringen av korntrygden reddet ikke oppslutningen. Arbeidsfreden ved lønnsoppgjøret i 1927 ble reddet, men at lønningene i offentlig sektor ble kuttet med 10 % gav større, men negativ, utvikling i populariteten. Også reduksjonen i skolebudsjettene vakte motstand. Etter folkeavstemningen i 1926, ble etterhvert brennevinsforbudet opphevet i 1927. Stortingsvalget samme år bestød et nederlag for regjeringspartiene, og Lykkes regjering søkte avskjed da Stortinget trådte sammen i januar 1928. Han lot C.J. Hambro bli ny parlamentarisk leder og partiformann, og beholdt vervet som stortingspresident. Han forsøkte deretter å unngå gjennominasjon til Stortinget, men lot seg motvillig overtale ved valgene i 1930 og 1933. Senere arbeid. I 1928, året han gikk av som statsminister, raste navnestriden i Trondhjem. Mange mente at byens daværende navn var en arv fra dansketiden som byen burde kvitte seg med. Derfor ivret mange for å endre byens navn til det opprinnelige navnet Nidaros, men som ble fjernt for det store flertallet av byens innbyggere. Lykke lanserte formen Trondheim som en norskere og langt mindre radikal utgave av Trondhjem. Forslaget hans ble til slutt vedtatt i 1930, og avsluttet striden. I 1930-årene fikk han i langt større grad enn i tiåret før beskjeftige seg med oppgaver han fant interessante og givende. Han ble medlem i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité, og fikk dermed nye arbeidsoppgaver på internasjonalt plan som han allerede hadde vist interesse for som utenriksminister. Lykke var medlem av den norske delegasjonen til tollfredskonferansen i Genève av 1930 og medlem av handelsdelegasjonene til Frankrike og Storbritannia fra henholdsvis 1931 og 1932–1933. Han var tillike formann i Norges delegasjon til Den interparlamentariske union (IPU), medlem av IPUs råd og eksekutivkomité fra 1938 og president for dens kongress i Oslo i 1939. I juni 1940 overtok Lykke, i stortingspresident C.J. Hambros fravær, ledelsen av Stortingets presidentskap. I denne posisjonen deltok han i Riksrådsforhandlingene med de tyske okkupantene inntil rikskommissær Josef Terboven avbrøt forhandlingene og innsatte sine kommissariske statsråder den 25. september. Etter krigen felte Undersøkelseskommisjonen av 1945 en sviende dom over presidentskapets arbeid. Lykke og de andre medlemmene av presidentskapet var bitre over dette, men i ettertid har man sett med større forståelse på at presidentskapet bestod av rettskafne og nasjonalbevisste politikere som befant seg i en situasjon de ikke var blitt forberedt på å takle. Allerede etter riksrådsforhandlingene ble Lykke operert for kreft, men strålebehandlinger forlenget livet hans med mange år. I 1947 avbrøt kong Haakon VII sitt offisielle program for å avlegge Lykke et besøk. Lykke sa: «De kan tro vi hadde det vanskelig her hjemme sommeren 1940», hvorpå kongen svarte: «Det er nettopp derfor jeg kommer til Dem, kjære Ivar Lykke», og deretter rakte ham hånden. Lykke døde i Trondheim etter lengre tids sykdom i 1949, 77 år gammel. Utmerkelser. Lykke var kommandør av St. Olavs Orden av 1. klasse for «fortjenstfull utførelse av offentlige verv». Han var tildelt storkors av Æreslegionen (Frankrike), Dannebrogordenen (Danmark), Kristusordenen (Portugal), Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden (Italia), Den hvite elefants orden (Siam), Den islandske falkeorden (Island), Finlands hvite roses orden (Finland) og Trestjerneordenen (Latvia). Lykke var forøvrig fra 1937 æresmedlem i Trondhjems Handelsstands Forening, hvor han var visepresident 1919–1923, og russisk visekonsul i byen 1907–1913. Europavei 18 (Norge). Europavei 18 (Norge) (E 18) er en norsk riksvei som går fra Kristiansand gjennom Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Buskerud og Akershus via Oslo til grensen mot Sverige i Marker i Østfold. Veien er del av europavei 18, som i videste forstand begynner i Craigavon i Nordirland, går videre gjennom Skottland, England, Norge, Sverige og Finland, og slutter i Sankt Petersburg i Russland. E-18 er 1 890 km lang, hvorav ca. 415 km i Norge. Motortrafikkvei Akland–Dørdal (42 km) Motortrafikkvei Polland/Stathelle–Solum/Larvik (18 km) Langangen-Sky (11 km, åpnet 6.juni 2012) Motortrafikkvei Vassvik (Larvik)–Bommestad (7 km) Drammensveien Mosseveien Alternative veier. Det finnes alternative veier for å reise fra et sted langs veien til et annet. Christopher Hornsrud. Christopher Andersen Hornsrud (opprinnelig Christopher Andersen Horsrud, endrer senere til Hornsrud) (født 15. november 1859 på gården Horsrud i Skotselv i Øvre Eiker, død 12. desember 1960) var en norsk politiker (Ap) og gårdbruker. Hans bror Johan Horsrud tok over farsgården. Johan var en tid forretningsfører for Sosialdemokraten. Hornsrud var med på å stifte Buskerud amts venstreforening i 1880 og sto på Venstres ytterste radikale fløy. Blant annet sto han bak Norges første grunnlovsforslag om allmenn stemmerett for menn og kvinner. I 1888 stiftet han Buskerud amts arbeiderforening og ble med over til Det Norske Arbeiderparti i 1893. Hornsrud stod internt i Arbeiderpartiet for taktisk valgsamarbeid med venstre, og partiene stilte fellesliste til stortingsliste i 1903 hvor bare fire Ap-representanter kom inn, deriblant Alfred Eriksen. En av bakgrunnene for listesamarbeidet var at sosialistiske velgere ofte hadde for lav inntekt til å ha stemmerett. Hornsruds hovedmotstander i dette spørsmålet var Christian Holtermann Knudsen, som forgjeves foreslo å stille egne Ap-valglister på partilandsmøtene i 1903 og 1904, hvor Hornsruds linje seiret. Han var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra 1913 til 1936, parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1921–1922 og norsk statsminister og finansminister fra 28. januar 1928 til 15. februar 1928. Fra 1928-1934 var han visepresident i Stortinget. Hornsrud var dessuten direktør for Hypotekbanken fra 1926-38 og senere direksjonens formann. Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti ble i 1927 samlet til ett parti. Ved valget i 1927 oppnådde Arbeiderpartiet å få 37 % av stemmene. Med 59 representanter ble Arbeiderpartiet Stortingets største parti. Avtroppende statsminister Ivar Lykke anbefalte Kongen å la Bondepartiet danne regjering. Kong Haakon VII valgte imidlertid å følge parlamentarisk praksis, og ba det største opposisjonspartiet og dermed Hornsrud om å danne regjering. "Jeg er også kommunistenes konge", uttrykte kong Haakon VII. Selv om regjeringen ikke ble sittende lenge, markerte dens eksistens starten på en ny æra i forholdet mellom Arbeiderpartiet og kongehuset. Man kan også si at Arbeiderpartiets glansperiode i norsk politikk fikk sin spede begynnelse ved Hornsrud-regjeringen, da den var den første Arbeiderparti-regjeringen. Arbeiderpartiets sterke mann, Martin Tranmæl ønsket opprinnelig senere statsminister Johan Nygaardsvold som regjeringssjef i 1928. Nygaardsvold var en av partiets mer erfarne parlamentarikere, med tre perioder bak seg på Stortinget. Men trønderen ønsket ikke å ta på seg oppgaven, og truet partileder Oscar Torp med å reise hjem til Hommelvik, hvis partiet ba ham ta jobben. Nygaardsvold ble landbruksminister i Hornsruds regjering. Dermed ble det Hornsrud som ble bedt om å ta jobben. Hornsrud ble senere æresmedlem i Arbeiderpartiet, og sto, på tross av at han tidligere hadde blitt regnet til høyre-fløyen i Arbeiderpartiet, mot slutten av livet sitt nær kretsen rundt Orientering. Hornsrud er med sine 101 år den norske statsminister som har levd lengst. Offentlig eiendom. Offentlig eiendom (engelsk "public domain") er et begrep som brukes om åndsverk og fotografiske bilder som ingen har enerett til å råde over (opphavsrett til), enten fordi den opprinnelige rettighetshaveren selv har unntatt det fra rettsreglene om slik enerett, eller fordi verkets alder har overskredet grensen for hvor lenge noe kan være rettighetsbundet. I norsk rett kan begrepet offentlig eiendom virke noe misvisende, da råderetten normalt ikke overføres fra den opprinnelige rettighetshaveren til offentligheten, men snarere faller bort. I avtalesammenheng brukes derfor ofte begrepet «"Falt i det fri"». Vernetid. I Norge bortfaller opphavsretten til åndsverk normalt 70 år etter utløpet av rettighetshaverens dødsår, eller 70 år etter utløpet av det året åndsverket første gang ble publisert dersom rettighetshaver ikke er identifisert i publikasjonen. Verk fra andre land kan være underlagt kortere vernetid, basert på bestemmelsene i Bernkonvensjonen som sier at et verks vernetid ikke kan være lenger enn det som følger av lovgivningen i verkets hjemland. Standard vernetid etter konvensjonen er 50 år, og denne perioden kan ikke forkortes. Innen EØS-området, samt enkelte andre land (bla. USA) er vernetiden utvidet til 70 år, mens den i de fleste andre land vil være 50 år i tråd med konvensjonens hovedregel. For fotografiske bilder uten verkshøyde bortfaller eneretten 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble laget. Selv om vernetiden er utløpt vil opphavsmannens ideelle rettigheter fortsatt være i behold. Det er således ikke tillatt å sette verket inn i en krenkende kontekst, og man plikter å opplyse om opphavsmannens navn ved offentliggjøring av verket. Opphavsrettslisenser. Den enkelte opphavsmann står fritt til å bestemme at verket hans skal kunne utnyttes fritt av allmennheten, noe som normalt gjøres ved at verket tilgjengeliggjøres i tilknytning til spesielle lisenser som kan fastsette ulike bestemmelser for hvordan og i hvilke sammenhenger verket kan utnyttes (såkalt "åpent innhold"). De meste kjente er laget av Creative Commons og de har flere lisenser med ulike bestemmelser. Wikipedia er et eksempel på et prosjekt som lisensieres under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår. I de siste årene har også flere forfattere gitt ut sine bøker under slike lisenser. Blodgivning. Blodgivning krever ganske tykk nål. Blodgivning innebærer at frivillige donorer gir blod med den hensikt at dette kan overføres til medisinsk trengende – ved såkalt transfusjon eller blodoverføring. Blodet kan enten gis med alle bestanddeler, for eksempel ved operasjoner eller skader som medfører blodtap, eller blodet fra en giver kan skilles, slik at en pasient bare får røde blodlegemer, en annen får hvite blodlegemer og en tredje får plasma med de oppløselige eggehvitestoffene med blant annet antistoffer. Blod som blir for gammelt i blodbanken brukes til laboratoriebruk, for eksempel til produksjon av vekstmedier for bakterieprøver. I Norge er blodgivning et offentlig ansvar og styres fra sykehus, men private organisasjoner som Norges Røde Kors organiserer tappestedene i flere byer. Personer som gir blod kalles blodgivere eller donorer. Per 11. juni 2008 finnes det om lag 95.000 aktive blodgivere i Norge. En blodgiver kan gi 450 milliliter blod inntil fire ganger hvert år, begrenset av evnen til å reprodusere røde blodlegemer. De fleste friske mennesker mellom 18 og 70 år kan gi blod. En kan melde seg som blodgiver til en er seksti år. Gjennomsnittlig gir hver norsk blodgiver nesten 2,3 ganger per år. Det er pasienter med alvorlige sykdommer og alvorlige skader som står for det største behovet. Dette gjelder sykdommer med økt blødning eller med redusert naturlig produksjon av blod. Det er også mulig å gi kun blodplater og blodplasma. Man får da mange ganger flere blodplater per tapping enn ved normal blodgivning. Plategivere kan gi så ofte som hver 14. dag da blodplater kun lever rundt en uke og vil reproduseres i løpet av få dager. Prosessen aferese (innsamling av blodplater eller plasma) tar 1-2 timer, og giveren tappes for rundt 1/3 av platene, mens resten av bestanddelene i blodet gis tilbake. Normalt nivå ligger mellom 150–400 x 10^9/liter, givere må ha over 200. Blod kan ikke fremstilles kunstig. Blodtyper. Det finnes flere blodtyper som er viktige å ta hensyn til under blodoverføring. I A, B, O systemet kan blodlegemene ha et antigen for gruppe A og for gruppe B, eventuelt begge. Fravær av gruppe A og B betegnes gruppe 0. I blodets serum er det antistoffer mot A for de som ikke har blodtype A, og antistoff for B, for de som ikke har type B. Blodtypene A, B, AB og O betegnes alle med + eller – etter for å angi Rhesus-gruppen. Rhesusfaktoren er et tredje antigen som ca 85% av befolkningen har. Disse betegnes som Rhesus positive. De Rhesus negative mangler antigenet. Dersom de får Rh positivt blod i kroppen kan de utvikle antistoff (antiD) mot rhesusfaktoren. Dette antistoffet (anti D) kan også dannes under svangerskap eller etter fødsel der en mor som er Rh- føder barn som er Rh+. Morens antiD ødelegger ungens røde blodlegemer så ungen blir gul og må i lyskasse. Dersom det ikke er nok blod av riktig blodtype er det mulig å gi blod av gruppe O Rh-. Da vil antistoffene i giverens blod bli så uttynnet at det ikke skjer koagulering/levring av blodet. Da har giverens blod ingen antigener (A, B eller Rhesus faktorer) som reagerer med pasientens plasma. Blodtype O Rh- kalles derfor universell giver. Før en pasient får en pose blod fra blodbanken, eller ferskt blod fra en donor, gjøres en forlikelighetstest. Blodlegemer fra giveren blandes med serum fra pasienten og blandingen legges på et objektglass under mikroskop. Normalt skal blodlegemene ikke reagere med serumet og blodlegemene ser normale ut. Ved uforlikelighet (at blodet ikke passer) vil blodlegemene forandre form, blir mindre og "skrukkete" og klumper seg mer sammen. Da har antistoffene fra pasientens serum angrepet antigenene på overflaten av de røde blodlegemene fra giveren, og det vil være farlig å gi denne blodposen til pasienten. En annen reaksjon som må unngås, er at blodet levrer seg etter tapping. Da er det proteiner som er med i koaguleringsprosessen(levringsprosessen) som levrer blodet, på samme måte som når små blodårer er åpnet og koaguleringen stopper blødningen. Denne koaguleringen hemmes med en liten tilsetning av sitronsyre i blodposen. Under tappingen ligger posen på en mekanisk vugge som sørger for at sitronsyren blander seg i alt blodet som gies, slik at slik koagulering ikke skjer. Slangen på posen med blod presses/varmes på enkelte punkter, så det er mulig å ta en bit av slangen med litt blod til slike forlikelighetstester uten å åpne selve blodposen. Det blir tatt mange blodprøver av blodgiveren ved første gangs registrering. Ved hver blodgiving blir endel av disse testene gjentatt for å hindre at sykdommer kan overføres fra giveren til pasienten som får blodet. Blodgiverene blir spurt mange spørsmål for å oppdage om giveren kan ha slike sykdommer, eller en historie som innebærer øket risiko for slike sykdommer. Blodgivere som må begynne med faste medisiner må ofte slutte å gi blod for å hindre at pasientene får i seg uønskede medikamenter. Ved trafikkulykker, eventuelt samtidig med store operasjoner, kan lageret i blodbanken av blod med riktig blodtype bli tømt, og det blir akutt behov for mer blod. Da er det viktig å ha blodgivere i nærheten som kan tilkalles og stille på kort varsel til å gi blod. Flere blodbanker har reserverte parkeringsplasser for slike blodgivere helt i nærheten av blodbanken, så tidsspille med å finne parkeringsplass og lang vei til fots ikke skal forsinke blodgivingen. Blodgivere som driver med luftsport eller arbeider i rutefly bør ikke utsettes for særlig redusert lufttrykk den første uka etter blodgiving. Vikingskipshuset. Fritz Hollands forslag til «Vikingehal» i Nisseberget foregrep ideen om «mausoleet» for vikingskipene som senere ble realisert på Bygdøy. Teknisk Ugeblad 6. desember 1907. Vikingskipshuset (ofte kalt "Vikingskipsmuseet") er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra Tune, Gokstadhaugen i Sandefjord, Oseberghaugen og Borrehaugene. I tillegg til Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet finnes flere av gjenstandene fra Osebergfunnet, bl.a. vognen, senger, sleder, bøtter, dyrehodeutskjæringer, billedtepper og teltstenger. Bygningens historikk. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble de store skipsgravene fra vikingtiden utgravet, og de rike funnene av skip og gravutstyr ble tatt hånd om av Universitetets Oldsaksamling. Gokstadskipet og Osebergskipet ble plassert i midlertidige skur bak Universitetsbygningene under svært dårlige bevaringsforhold. Spørsmålet om hvor de skulle utstilles permanent var et hett debatt-tema i årene etter funnet av Osebergskipet i 1903 og utgravningene i årene som fulgte. Et forslag om å plassere dem i utsprengte haller under Nisseberget rett ved det nyoppførte Historisk Museum fikk stor oppslutning. Det ble lansert av arkitekt Fritz Holland i 1905 og publisert i dagspressen og i 1907 i Teknisk Ugeblad. Hollands prosjekt har påfallende likhet med det vikingskipshuset som senere ble realisert. Motstanderne, anført av Oldsaksamlingens leder, professor Gabriel Gustafson, gikk seirende ut av striden, og planene om Hollands «Vikingehal» ble endelig skrinlagt i 1912. Professor Gustafssons plan var å la en permanent bygning for vikingskipene danne kjernen i at stort arkeologisk museum hvor alle skattene fra vikingtid og middelalder skulle samles i ett stort anlegg, praktisk lokalisert på nabotomten til Norsk Folkemuseum. I 1916 besluttet Stortinget at Gustafsons vikingskipshus skulle oppføres på Bygdøy som første byggetrinn i anlegget. En arkitektkonkurranse ble utlyst, og Arnstein Arneberg vant. Med bevilgninger fra staten kunne oppførelsen av hallen for Osebergskipet begynne, og skipet ble flyttet fra skuret i Universitetshagen i 1926. Fløyene til Gokstad- og Tuneskipet var ferdig i 1932. Den siste fløyen til utstilling av de rike gravfunnene fra Oseberg ble utsatt noe, og på grunn av krigen 1940–1945 ble den ikke ferdig før i 1957. Planlagt flytting av museet. Etter at Kulturhistorisk museum i flere år hadde utredet en plan om å flytte vikingskipene og gravfunnene til et nytt museum innerst i Bjørvika, besluttet styret ved Universitetet i Oslo 20. desember 2006 å støtte forslaget. Det har vært strid om flytteplanen både internt i fagmiljøet og i mediene. Enkelte mener at gravfunnene ikke vil tåle belastningene i forbindelse med pakking og transport. Særlig har man advart mot å flytte Osebergfunnene, som til dels er meget skjøre. Riksantikvaren har blant annet foreslått å frede museumsbygningen med skipene som løst inventar for å hindre en flytting. Universitetet i Oslo har kjøpt risikovurderinger om flyttesaken av bl.a. Norske Veritas, og Kulturhistorisk Museums opprinnelige konklusjon utifra disse var at flytting burde kunne gjennomføres uten større skader på skipene. Denne konklusjonen ble dog omstridt, blant annet på grunn av manglende vekt på det løse inventaret i skipene, og i November 2010 ble det fra statlig hold bestemt at man skulle sette ned en internasjonal ekspertgruppe for å gi en helhetlig vurdering av flytterisikoen. En eventuell flytting av funnene vil først finne sted når spørsmålet om lokalisering er endelig avgjort og et nybygg er oppført. Universitetet hadde opprinnelig tatt sikte på flytting i 2015. Kulturminne. Vikingskipshuset er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kristiansand Dyrepark. Kristiansand Dyrepark, ofte bare kalt Dyreparken, er en er en kombinert dyre- og fornøyelsespark utenfor Kristiansand i Vest-Agder, ved grensen til Lillesand. Parkselskapet ble etablert i 1964 og parken offisielt åpnet i 1966. Parken har utviklet seg til å bli den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge etter Holmenkollen. Parken, som i dag er en fritidspark med dyr, sommerteater og andre attraksjoner, har over 800 dyr fordelt på mer enn 100 forskjellige dyrearter. I 2008 var det 631 210 besøkende i parken. I 2011 hadde parken 818 000 besøkende. Historie. Willy Tjomsaas tok initiativet til å danne parken. I 1965 begynte Edvard Moseid i parken og startet utbyggingen. Dørene åpnet offisielt 26. juni 1966. På 1970-tallet ble parken kjent som verdens største eksportør av kameler. De første sjimpansene ble født i hemmelighet, den mest kjente, Julius, 26. desember 1979. Julius vokste opp hjemme hos Edvard Moseid og ble TV-kjendis første gang i 1981. Julius ble gjennom dette parkens store attraksjon. I 1983 ble parken utvidet og kalles nå dyre- og fritidspark. Artisten og forfatteren Terje Formoe arbeidet som markeds- og underholdningssjef i Dyreparken fra 1984 til 1994. Hans musikalske barne- og familieforestilling Kaptein Sabeltann dukket opp første gang i 1989. Teaterforestillinger med denne sjørøverfiguren har blitt vist i et eget amfiteater hver sommer siden og er i dag parkens største attraksjon. Fram til 2006 var det tilsammen solgt mer enn 850 000 billetter til Sabeltann-forestillingene. En modell i full størrelse av forfatteren Thorbjørn Egners fantasiby Kardemomme by ble åpnet som et temaområde i parken i 1991. I 2000, etter 35 år, overlot Edvard Moseid ledelsen til andre. Moseid flyttet deretter til Afrika. 25. mai 2007 fikk parken og Norge løver for første gang. To hunner og to hanner ankom fra en dyrepark i Danmark. Samme år satte parken ny besøksrekord med 670 000 gjester. 31. mai og 1. juni 2008 fikk en av løvene i parken, Sera, fire avkom. Fredag 4. juli 2008 fødte også en annen løve, Kila, to løveunger. Dyreparken åpnet 25. juni 2010 Badelandet etter å ha investert 115 millioner på det som er den største enkeltinvesteringen i dyreparkens historie. Stat. En stat er et sett institusjoner som innehar autoritet til å lage regler som styrer folket i ett eller flere samfunn og har indre og ytre suverenitet over et bestemt territorium. Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler. Dette følger av at staten inkluderer institusjoner som væpnede styrker, statsforvaltning (statsadministrasjon) eller statlig byråkrati, domstoler og politi. Selv om begrepet i vanlig bruk ofte omfatter alle former for offentlige organer og offentlig styre – historiske eller moderne – innehar det moderne statssystemet en rekke kjennetegn som først ble befestet i Vest-Europa fra begynnelsen av 1600-tallet. På slutten av 1900-tallet ledet en kombinasjon av utviklingstrekk som globalisering av verdensøkonomien, økt mobilitet av personer, varer og kapital og framvesten av mange internasjonale institusjoner til at staters handlingsfrihet ble endret, om ikke innskrenket. Likevel fortsetter stater å være de grunnleggende politiske enehetene i verden, slik de har vært det siden 1700-tallet. Staten blir derfor fortsatt ansett å være det mest sentrale begrepet i studiet av politikk, og begrepsdefinisjonen er fortsatt gjenstand for intens vitenskapelig debatt. Politiske sosiologer i tradisjonene til både Karl Marx og Max Weber foretrekker vanligvis en bred definisjon som retter oppmerksomheten mot maktapparatets rolle. Siden slutten av 1800-tallet har hele verdens beboelige landområder vært oppdelt i stater. Før dette fantes det ganske store landområder som enten ikke var gjort krav på, ikke var befolket, eller var befolket av nomader som ikke hadde organisert seg i stater. I dag finnes det mer enn 200 stater i verden og et stort flertall av dem er representert i De forente nasjoner. Innen føderalstater brukes begrepet stat også om delstater, som ikke selv innehar suverenitet, men som er underordnet autoriteteten til en større føderal stat slik som tilfellet er i Tyskland og USA. Folkerettslig definisjon. For at noe skal regnes som en stat i folkerettslig forstand må fire vilkår være oppfylt. For det første må staten ha et noenlunde fast avgrenset territorium. Dette kan være fastlagt gjennom grensetraktater med tilgrensende stater, eller gjennom sedvane. For det andre må staten ha en befolkning av en viss størrelse. Det er noe usikkert hvilke krav som stilles, men det må antas at befolkningen må være såpass stor at den er i stand til å «fornye seg og opprettholde statens virksomhet gjennom lengre tid». For det tredje må staten ha en form for sentralisert statsstyre, som opprettholder en viss rettsorden. Kravene som stilles her er imidlertid ikke spesielt strenge, og det at statsstyret mister kontrollen gjennom et visst tidsrom gjør ikke at statusen som stat faller bort umiddelbart. Dersom situasjonen vedvarer over lengre tid vil situasjonen imidlertid kunne stille seg annerledes. Det fjerde og kanskje viktigste vikåret er at staten må ha en viss uavhengighet, eller suverenitet i forhold til andre stater. Det er en formell uavhengighet som kreves. At et land i stor grad er avhengig av et annet økonomisk og militært fratar det ikke karakteren av å være en stat. Vilkåret må ses i sammenheng med det tredje vilkåret om statsstyre. Forutsetningen er at statsstyret har en reell bestemmende myndighet såvel lovgivningsmessig som administrativt. Er disse fire vilkårene oppfylt vil man ha å gjøre med en stat i rettslig forstand, uavhengig av om andre stater har anerkjent statsdannelsen. Anerkjennelse av andre stater er en politisk markering uten rettslig betydning. Det er således ikke tvilsomt at Taiwan rettslig sett er en stat, selv om den har blitt anerkjent av svært få andre stater, noe som skyldes frykt for negative reaksjoner fra Folkerepublikken Kina. Anerkjennelse vil dog ha praktisk betydning i form av muligheten til å inngå samarbeid og internasjonale avtaler med andre stater. Statsformer gjennom tidene. En stat kan historisk sett sees som en utvidelse av høvding- eller klanmakt over et større område, normalt med en eller flere byer, hvor en sentral makthaver eller makthavere innkrever skatter, sørger for offentlige tjenester og mobiliserer innbyggerne til krig. Sosiologen Charles Tilly har argumentert for at staten vokste fram nettopp grunnet dens overlegenhet i å føre krig. Stater har minst flere tusen innbyggere, og den sentraliserte makten utøves på tvers av slektskapsbånd. Selv om stater erstattet tidligere slektsbasert lojalitet og identitet, ble statenes styrende eliter paradoksalt nok rekruttert nettopp utfra tilhørighet til visse slekter eller familier ("kongefamilier"). Arkeologen Gordon Childe (1950) mente stater sprang fram av den muligheten til spesialisering og overskudd som fulgte av overgangen til jordbruk. Dette synet står sterkt, selv om stater oppstod i Mesopotamia først omkring 3500 f.Kr, det vil si drøye 7 000 år etter introduksjonen av jordbruk. Og det finnes også eksempler på stater som ikke bygger på jordbruk, som middelalderens mongolske stater. Historikeren Karl Wittfogel (1957) mente statsdannelsene fulgte av den sentraliseringen av makt og ressursoverskudd som var nødvendig for å kunne beordre store arbeider med oppdemming og irrigasjon av elver for jordbruksformål. Hans studier av samfunnene rundt Huang He i Kina syntes å bekrefte hypotesen, men studier i Mesopotamia har vist at irrigasjonsanlegg ofte hadde et lokalt, "statsløst" utspring (Adams 1966). Andre har hevdet at stater oppstod for å beskytte veksten i byenes handel med luksusvarer (Rathje 1971) eller at maktkonsentrasjonen gjennom stater fulgte naturlig av behovet for å forsvare ressurser gjennom krig (Carneiro 1970). Kombinasjonen av flere faktorer er den mest sannsynlige forklaringen på hvorfor stater plutselig oppstod i Mesopotamia fra om lag 3500 før Kristus. Staten i den klassiske oldtiden. I Midtøsten starter statsdannelsen omkring 3500 f.Kr i Mesopotamia, om lag 3200 f.Kr også i det sørlige Egeerhavet og Egypt. På samme måte som jordbruk oppstod også stater uavhengig flere steder på kloden, uten impulser fra hverandre. Statsdannelsene i Nord-Kina fra 2000 f.Kr eller i Amerika fra om lag 1500 f.Kr var ikke inspirert av modeller andre steder. Det eldste kjente eksempel på lovverk har vi fra Hammurabi (Mesopotamia). I den vestlige verden begynner statens historie i antikkens Hellas. I den klassiske oldtiden fantes ulike statsformer som den hellenistiske kongen og hans militærapparat og den romerske keiseren med sitt aristokrati. Før det fjerde århundret e.Kr., i de greske bystatenes epoke, ble frie medlemmer av samfunnet i noen bystater som Athen tildelt borgerretter og hadde mulighet til demokratisk deltakelse. Det 'athenske demokratiet' forsvant seinere som følge av erobring og kolonisering. Dette ledet til at arvelig monarki var blitt regelen innen Alexander den stores tid. Antikkens Roma stod i motsetning til dette ved at direkte demokrati ikke ble introdusert. Staten utviklet seg i stedet fra et monarki til en republikk som ble styrt av det romerske senatet dominert av det romerske aristokratiet. Mens de greske bystatene bidro til utviklingen av direkte demokrati, bidro Roma til utviklingen av romerretten og skillet mellom den private og offentlige sfære. Statssystemet i Føydal-Europa. Oppløsningen av Vestromerriket medførte at keiserriket ble oppdelt og makten over de ulike delene tilfalt nye herrer med politiske, juridiske og militære roller som tilsvarte organiseringen av økonomien. Tidlig i Middelalderen ble makten i de vesteuropeiske statene oppdelt i en føydalstruktur der autoritet var nært knyttet til besittelse av eiendom. Kongen satt øverst i maktstrukturen og staten ble definert ut fra landområdene han hadde makt over. Statssystemet i det føydale Europa var en ustabil blanding av overhøyhet og salvede konger. Selv om monarken formelt satt på toppen av et hierarki av fyrster, var han ikke en eneveldig konge med ubegrenset makt. Forholdet mellom lensherrene og monarkene var i stedet preget av varierende grad av gjensidig avhengighet, særlig på grunn av mangelen på et sentralisert skattesystem. Dermed var monarken avhengig av lensherrenes samtykke i viktige spørsmål. Som følge av føydalsamfunnets legale grunnlag og den Den romersk-katolske kirkes krav om å være en lovgivende makt på linje med sekulære myndigheter, er ikke forståelsen av 'den moderne stat' et godt grunnlag for å forstå politikk i den føydale middelalderen. Den "moderne stat". Framveksten av den "moderne stat" som en offentlig makt som utgjør den høyeste politiske autoritet innen et bestemt territorium assosieres med Vest-Europas gradvise institusjonelle utvikling fra slutten av 1400-tallet som kulminerte i framveksten av diktatur og kapitalisme. Etter hvert som Europas dynastiske stater – England under Tudorene, Spania under Habsburgerne og Frankrike under Bourbonene – igangsatte en rekke tiltak for å sentralisere politisk og økonomisk kontroll, framviste de i økende grad institusjonelle trekk som kjennetegner den "moderne stat". Denne maktsentraliseringen innebar at en gradvis klargjøring av politiske grenser, etter hvert som de europeiske monarkene beseiret eller absorberte andre maktkilder som Kirken og lavadel. I stedet for føydalstyrets fragmenterte styringssystem med ofte uklare territorielle grenser fikk man store, enhetlige stater med omfattende kontroll over klart avgrensede landområder. Den prosessen ledet fram til de sterkt sentraliserte og i økende grad byråkratiske formene for enevelde på 1600- og 1700-tallet, da de grunnleggende kjennetegnene ved det moderne statssystemet tok form. Dette var kjennetegn som faste profesjonelle hærstyrker, et sentralisert skattesystem, diplomatiske bånd med permanente ambassader og utviklingen av en statlig økonomisk politikk – merkantilisme. Kulturell og nasjonal homogenisering spilte en viktig rolle i framveksten av det moderne statssystemet. Siden enevoldstida har stater i stor grad blitt organisert på et nasjonalt grunnlag. Det er imidlertid viktig å holde begrepene "stat", "nasjon" og "nasjonalstat" fra hverandre. Selv for de mest etnisk homogene samfunn er det sjelden i fullstendig overensstemmelse mellom stat og nasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at stater ofte fremmer nasjonalisme i ulike former ved å vektlegge felles symboler og nasjonal identitet. Det var i den samme historiske perioden at begrepet "stat" først ble introdusert i politisk diskurs. Den politiske betydningen av begrepet "stat", som viser til et lands politiske organisering og regjeringsform, vokste ut av det engelske ordet "state" - tilstand. Denne betydningen skriver seg i alle fall tilbake til 1538. Dette understreker statens foranderlige karakter, og bryter med konvensjonell lærdom i studiet av internasjonal politikk der statssystemet rutinemessig tidfestet til Westfalerfreden i 1648, som markerte slutten på Tredveårskrigen. Selv om opprinnelsen er omstridt blir Niccolò Machiavelli ofte kreditert som den første til å bruke begrepet for å referere til en territoriell suveren myndighet i "Fyrsten" fra 1532. Det var imidlertid ikke før på de britiske tenkerne Thomas Hobbes` og John Lockes tid at en fullstendig redegjørelse for særtrekkene ved suverenitet ble framlagt. I dag bygger den mest innflytelsesrike definisjonen på den moderne stat på Max Webers bok "Politik als Beruf" ("Politikk som yrke"). Weber vektla statens monopol på legitim bruk av fysisk makt. Hvis ikke noen sosiale institusjoner gjorde krav på en slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium ville man på kort tid få en tilstand av anarki. Som svar på spørsmålet om hvorfor de styrte adlyder viste Weber til denne styringsstrukturens legitimering. Han presenterte en tredelt klassifisering av autoritetstyper. De tre idealtypene legitimering av lydighet er tradisjonell autoritet, karismatisk autoritet og legal-rasjonell autoritet. Siden Webers tid har det kommet en omfattende litteratur om prosessene som formet den "moderne stat". Marxistiske forskere forfekter at dannelsen av stater hovedsakelig kan forklares på bakgrunn av samfunnsklassenes interesser og kamper, mens ikke-marxister – ofte i Webers eller Emile Durkheims tradisjon – vektlegger på aktører utenom klassestrukturen. Et annet spørsmål vedrørende statenes framvekst har vært hvorvidt dette best kan forstås på bakgrunn av hvert enkelt lands interne dynamikk og konflikter, eller som resultat av internasjonale dynamikker slik som krig, imperialisme eller økonomisk dominans. Marxister argumenterer vanligvis for at det er et avdekkbart historisk mønster i fremkomsten av kapitalistiske stater, og relaterer dannelsen av stater i Vesten med fremkomsten av kapitalisme. Staten i moderne politisk tenkning. Politiske teoretikere som Thomas Hobbes, John Locke, Jean-Jacques Rousseau, og Robert Nozick har behandlet spørsmål relatert til statens ideelle og faktiske rolle. Framveksten av det moderne statssystemet var nært beslektet med endringer i politisk tenkning, særlig angående en endret forståelse av legitim statlig makt. Opplysningsfilosofenes krav om at offentlig autoritet skal ha sitt grunnlag i fornuften undergravde eneveldets begrep om "konge av Guds nåde" og bidro til å intensivere kravet om å flytte suverenitet fra monarken til folket. Denne ideen ble klarest formulert i Rousseaus teori om folkesuverenitet. Aksiom. Et aksiom (gr. ἀξίωμα, "aksioma", «grunnsetning») er en grunnsetning som aksepteres uten bevis, enten den er allment akseptert eller den er selvinnlysende sann. Innenfor epistemologien (filosofi) er den selvinnlysende sann, mens den ikke trenger være det i matematikken. Aksiomets filosofiske verdi. Det å oppnå en garantert sann konklusjon i et deduktivt argument krever både at argumentet er gyldig og at premissene er sanne. Men prosedyren for å bestemme at premisset er sant er mye mindre presist enn prosedyren for å bestemme at argumentet er gyldig. På grunn av denne upresisheten er aksiomet nyttig som filosofisk redskap. Aksiomet er et utsagn som opptrer som en spesiell type premiss i et bestemt rasjonelt system. Aksiomatiske system ble først formalisert av den greske matematikeren Euklid av Alexandria i hans berømte verk «"Elementene"» (300 f.Kr.). Aksiomer forstås som de grunnleggende elementer i slike system, og trenger ikke noen rettferdiggjørelse – i alle fall innenfor systemene. Ved å starte med et sett aksiomer kan man så utlede (og bevise) teoremer ved hjelp av logiske slutninger. Slik kan man bygge opp et aksiomatisk system i tråd med Aristoteles sitt vitenskapsideal. Et fremragende eksempel på dette er matematikken. Gyldigheten av det aksiomatiske systemet blir avgjort av om det er konsistent. Det innebærer at aksiomene ikke kan inneholde selvmotsigelser, verken direkte eller mer vanskelig tilgjengelige. Kanaløyene. Kanaløyene er en øygruppe utenfor kysten av Normandie, Frankrike, i Den engelske kanal. Øygruppen består av to "bailiwicks" (fogdesogn), som er kronbesittelser og inngår i hertugdømmet Normandie. Kanaløyene inngår i den større øygruppen De britiske øyer. I 1204 mistet den engelske kongen kontrollen over fastlandet og etter det har Kanaløyene blitt styrt uavhengig av fastlands Normandie. Tyskland okkuperte kanaløyene under andre verdenskrig. Victor Hugo tilbrakte mange år i eksil på Guernsey og skrev "Les Misérables" der. Beboerene her har britiske pass med tittelen «British Islands, Bailiwick of Jersey» eller «British Islands, Bailiwick of Guernsey», i motsetning til britene, som har «United Kingdom». Øygruppen er heller ikke medlem av EU. Kronbesittelse. En kronbesittelse er en stat som er underlagt den britiske monarken som sådan, i motsetning til oversjøiske territorier, som er underlagt den britiske statens overhøyhet. En kronbesittelse er således ikke en del av Storbritannia. UEFA Champions League. UEFA Champions League, også kjent som Mesterligaen, er en årlig europeisk fotballturnering avholdt av UEFA. Turneringen begynner på sensommeren og avsluttes i mai påfølgende år. Klubber som plasserer seg høyt nok i sine nasjonale fotballigaer får delta i turneringen. 22 av de 32 deltagende klubbene i gruppespillet er automatisk kvalifisert mens de resterende må gjennom kvalifisering. Format. Turneringen består per 2009/10-sesongen av tre deler. Først fire kvalifiseringsrunder der det spilles doble utslagskamper, deretter en runde med gruppespill, før det igjen spilles doble utslagskamper i åttendedelsfinalene til semifinalene. Finalen spilles som én enkeltkamp på nøytral bane. Gruppespillet består av åtte grupper av fire lag som møtes to ganger hver. De to beste lagene i hver gruppe går videre til åttendedelsfinalen. Kvalifisering. Kvalifiseringen til turneringen bestemmes av lagenes plassering i deres hjemlige serie etter et kvotesystem der landene med de sterkeste seriene får tildelt flest plasser. Klubber som spiller i sterke ligaer kommer også inn på et senere trinn i turneringen. De tre sterkeste ligaene, etter UEFAs rangering, får vinneren og toeren i ligaen rett inn i gruppespillet, og lagene på tredje og fjerde plass kommer inn i tredje kvalifiseringsrunde. Det er ett unntak fra denne. Historie. Champions League erstattet i 1992/93 den tidligere Serievinnercupen, der vinnerne av europeiske ligaer var kvalifisert. Med Champions League ble det åpnet for at flere lag fra samme land kunne delta i turneringen. Serievinnercupen ble første gang arrangert i 1955/56 som en ren cupturnering, men der lag som møttes spilte to kamper mot hverandre for å kåre en vinner. I 1992/93 innførte man i fjerde runde et gruppespill bestående av to grupper med fire lag, der vinnerne av gruppene møttes i finalen. Allerede i 1993/94 ble dette endret, da gikk de to beste lagene fra hver gruppe videre til en to-kamps semifinale. I 1994/95 ble antallet runder før gruppespillet redusert fra tre til én, og antallet grupper utvidet til fire, der de to beste i hver gikk videre til kvartfinaler. Dette formatet ble beholdt helt til 1997/98 da man innførte to kvalifiseringsrunder som ledet opp til et gruppespill bestående av seks grupper med fire lag. Gruppevinnerne samt de to beste toerne avanserte til kvartfinalene. I 1999/2000-sesongen ble ytterligere en kvalifiseringsrunde lagt til, og første runde i selve turneringen bestod nå av åtte grupper med fire lag, hvor de to beste fra hver gruppe gikk videre til et nytt gruppespill bestående av fire grupper med fire lag. Lagene som endte på tredjeplass i sine grupper, gikk inn i UEFA-cupens tredje runde. Fra det andre gruppespillet avanserte de to beste i hver gruppe til kvartfinalene. Dette formatet medførte at antallet kamper ble i høyeste laget. Europas beste lag har en stor kampbelastning og antallet kamper i Champions League gjorde det ikke bedre. Derfor ble det andre gruppespillet kuttet ut fra 2003/04, slik at de to beste i hver gruppe går inn i to-kamps utslagsrunder som begynner med åttendedelsfinaler. Treerlagene i gruppespillet går fortsatt inn i UEFA-cupens tredje runde. Hymne. Turneringens hymne, som har tittelen «UEFA Champions League Anthem» er skrevet av den britiske komponisten Tony Britten og er en adapsjon av «Zadok the Priest» (hentet fra Kong James' bibel) fra "Coronation Anthems" av Georg Friedrich Händel. Britten fikk oppdraget av UEFA i 1992 for bruk i turneringen som startet i august samme år. Hymnen blir framført av Royal Philharmonic Orchestra og sunget av Academy of St Martin in the Fields. Koret er i UEFAs tre offisielle språk: engelsk, fransk og tysk. Hymnen er på tilsammen rundt tre minutter, og består av to korte vers og et kor-refreng til slutt. Kor-refrenget blir avspilt i forkant av alle kamper i turneringen, og ved start og avslutning av fjernsynsoverføringer fra disse. Troféet. Troféet ved ett vunnet mesterskap er en vandrepokal, som klubbene gir videre til neste års vinner. Hvis man i dag vinner turneringen fem ganger, får man lov til å beholde troféet. Da turneringen het Europa Champion Clubs Cup (Europa-cupen, Serievinnercupen), ble troféet beholdt ved tre seirer i strekk. Dette skjedde for Ajax, 1971–1973 og Bayern München, 1974–1976. Norsk deltagelse. Første norske klubb som spilte seg frem til en kvartfinale i Serievinnercupen var Lyn, som ble slått ut av FC Barcelona i 1969. Rosenborg var første norske klubb til å kvalifiserte til gruppespillet i Mesterligaen i 96, og har siden deltatt hvert år med unntak av sesongene 04 og 07. Klubbens beste prestasjon er avansement til kvartfinale i 97-sesongen. Molde kvalifiserte seg i 2000-sesongen. Lillestrøm, Brann, Vålerenga og Stabæk har alle deltatt i kvalifiseringsrundene uten å gå videre til gruppespill. Guernsey. Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey) er en kronbesittelse i Den engelske kanal. Navnet Guernsey kommer av green(s)ey, eller den grønne øy. Sammen med Jersey utgjør Guernsey øygruppen Kanaløyene, beliggende i St. Malo–bukten utenfor Bretagne. Staten Guernsey er en øygruppe i seg selv og består av øyene Guernsey, Alderney, Sark, Herm, Jethou, Brecqhou og Lihou og et antall mindre, ubebodde øyer. Øyene Alderney og Sark er selvstyrte besittelser med egne myndigheter. Politikk. Guernsey er et "bailiwick" (fogdesogn) med dronning Elisabeth II som statssjef. Dronningen er representert i fogdesognet av en viseguvernør. Det lokale styringsorganet er "States of Deliberation", som består av Fogden ("Bailiff"), Generaladvokaten, Generalsakføreren, 45 valgte folkerepresentanter og to representanter fra Alderney. Guernseys regjering ledes av en statsminister valgt av "States of Deliberation". Det er ingen politiske partier på Guernsey. Transport. Det finnes havner i sognene St Peter Port og St Sampson. Guernsey har også to flyplasser (Guernsey Airport og Alderney Airport) og 5 km jernbane i Alderney. Administrativ inndeling. Kart over prestegjeld på Gurensey Administrativt er øya Guernsey delt inn i ti prestegjeld. Man. Man (engelsk "Isle of Man", mansk "Ellan Vannin") eller Mann (mansk "Mannin") er en øy i Irskesjøen mellom England i øst, Irland i vest og Skottland i nord. Man styres som et konstitusjonelt monarki underlagt, men ikke en del av, Storbritannia. Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey ("Lakselv") og Snaefell ("Snøfjell"). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Etter en periode av vekslende underkastelse overfor kongene i England og Skottland kom Man under føydalt overherredømme av den engelske krone. Man ble "underlagt den britiske tronen" i 1765 og er derfor ikke en del av Storbritannia. Man styres stort sett som en selvstendig stat med egne lovgivende forsamlinger og lover, mens ansvaret for utenriksforbindelser og forsvar ivaretas av Storbritannia, og Man regnes derfor ikke som en selvstendig, suveren stat. Etymologi. Opprinnelsen til navnet Man eller Mann er noe usikker. På mansk-gælisk språk er Man kjent som "Ellan Vannin", hvor "ellan" er et gælisk ord som betyr «øy». Den tidligste formen for Man er "Manu" eller "Mana", som gir genitivnavnet "Manann" som fører til ordet "Mannin", som får konsonantmutasjon (medlyd) når det blir brukt etter hunkjønnsordet "Ellan", noe som gir "Mhannin". Ettersom "mh" uttales "v" i goideliske språk og i moderne mansk, blir navnet "Ellan Vannin". Disse formene er beslektet med navnet til en sjøgud i keltisk mytologi kjent som Manannan på irsk og som Manawydan på walisisk. Navnet er nedtegnet som "Mona" hos Julius Cæsar, 54 f.Kr., som "Monapia" eller "Monabia" hos Plinius den eldre, 77 e.Kr., som "Monæda" hos Klaudios Ptolemaios, 150, "Mevania" og "Mænavia" hos Orosius, 416, og "Eubonia" eller "Eumonia" hos irske forfattere i tidlig middelalder. I walisiske nedtegnelser er det "Manaw", og i islandske sagaer er det Mön eller Møn. Selv om Man aldri ble underlagt Romerriket i den tiden da England var det ("se Romersk Britannia"), var øya kjent i greske og romerske nedtegnelser hvor det ble vekselvis kalt for "Monapia", "Mοναοιδα (Monaoida)", "Mοναρινα (Monarina)", "Menavi" og "Mevania". "Mano" og "Manau", gammelwalisiske og gammelirske stedsnavn for Man, opptrer også i Manaw Gododdin, navnet på den smale kyststripen på sørsiden av Firth of Forth som var en del av det brytonisk-talende kongedømmet Gododdin i tiden etter at romerne hadde trukket seg ut av Britannia. Navnet er antagelig knyttet til det samme navnet som på øya Môn og antagelig med det keltiske rotordet som er reflektert i walisiske "mynydd", bretonske "menez", skotsk-gæliske "monadh", og som betyr «fjell». Disse er antagelig avledet fra det urindoeuropeiske rotordet "*men-", «å heve seg, kneise», antagelig for å referere til at øya Man tilsynelatende stiger opp av horisonten i Irskesjøen. Naturgeografi. Man er en del av De britiske øyer, og er hovedsakelig en øy, beliggende på nordvestkysten av Europa. Øya ligger i Irskesjøen, omtrent midt mellom England, Skottland og Irland. Geografisk ligger Man nærmest Skottland, deretter England og så Wales. Den er omtrent 48 km lang og mellom 13 og 24 km bred. Øya har et flateinnhold på rundt 572 km². Man er dominert av to fjellhøyder, dekket av lyng eller gresskledd lyngmo. Det er et flatt lavlandsområde i nord, inkludert The Ayres (Mans nordligste punkt er Point of Ayre) og Ballaugh Curraghs, som har et rikt og verdifullt fugleliv. Sørøst langs halvøya Langness er det også flatt. Den ca. 160 km lange kysten rundt øya består av bratte klipper, men den er brutt opp med sandstrender her og der. Ingen steder er man mer enn ti km fra kysten. I nord er det også sanddyner som skiller viddene ved Ayres fra havet. Innlandet består av skogkledde daler, unntatt i sør, der det er mer nakent. Rundt førti prosent av øya er ubebodd. Foruten hovedøya Mann består Man av en del nærliggende mindre øyer: helt syd ligger Calf of Man, som kun er bebodd noen deler av året; Chicken Rock, der det står et ubemannet fyrtårn; og St Patrick's Isle og St Michael's Isle, som begge er knyttet til hovedøya med gangveg. Fjellene i nord og i sør er adskilt av en dal. Helt i nord er det meget flatt, lendet består hovedsakelig av avleiringer som ble bygget opp av moreneforskyvninger fra det vestlige Skottland under istidens kaldere epoker. Det er kun ett fjell som er høyere enn 600 meter: Snaefell ("Snøfjell"), som er på 620 meter over havet. Ifølge en gammel legende kan en fra fjelltoppen se seks kongedømmer: Man, Skottland, England, Irland, Wales og Himmelen. Enkelte tar med et syvende rike: enten Nord-Irland eller Neptuns rike (sjøriket). Klima. Man har et temperert klima med kjølige somre og milde vintre. Gjennomsnittlig nedbør er høyere enn gjennomsnittet for De britiske øyer, på grunn av øyas beliggenhet vest for Storbritannia og med tilstrekkelig avstand fra Irland til at fuktigheten blir akkumulert fra Irskesjøen av de rådende sørvestlige vindene. Gjennomsnittlig nedbør er høyest på Snaefell, der det er rundt 1 900 mm i året. Ved lavere nivåer kan det bli rundt 800 mm i året. Temperaturene forblir ganske kjølige; høyeste målte temperatur er 28,9 °C ved Ronaldsway. Flora og fauna. a>en finnes blant annet nord på Man ved Ballaugh Curraghs. Man har et unikt plante- og dyreliv, hovedsakelig med arter som koloniserte øya i den korte perioden etter istiden da øya var landfast. Det er få pattedyr og enda færre reptiler, og grunnet avskogingen i middelalderen mangler en del fuglearter som nøtteskriker og hakkespetter. Ballaugh Curraghs, våtlandsområdet i nordvest, har et rikt og variert biologisk mangfold. Her ligger også Curraghs Wildlife Park, både en zoologisk hage og naturreservat. Området er viktig fordi det er bebodd av den nest største myrhauk i Europa, en fugl som kommer til området i løpet av vintermånedene. Andre fugler er blant annet vandrefalk, dvergfalk, rødstrupe, løvsanger, måltrost og jernspurv. Det er også underarter av gjerdesmetter, som muligens er endemiske for øya. Området er også kjent for sitt mangfold av sommerfugler, og villmarksparken har en egen «Butterfly Walk» der publikum har anledning til å se insektene i deres eget miljø. Her finnes blant annet aurorasommerfuglen. Villmarksparken har en egen avdeling der det er samlet hundre ulike dyr fra andre steder i verden, blant annet pelikaner, otere og pingviner. a>, som også finnes i Norge, er en av seks orkidéarter på Man. Ballaugh Curragh har også en av de største ynglende koloniene av ville wallabier på De britiske øyer. Disse pungdyrene synes å okkupere den samme økologiske nisjen som haren. Curraghs har et variert dekke av buskskog som omfatter blant annet piletrær, og torvmoser er ansvarlige for den store mengden brenntorv i området, som tidligere var en viktig kilde til brensel for befolkningen. Området er også habitat for seks ulike orkidéer, deriblant flekkmarihand. a>, verdens nest største fisk, finnes sesongmessig utenfor Man. Fugleobservatoriet på Calf of Man, etablert 1959 og offisielt britisk fugleobservatorium i 1962, driver detaljerte opptegnelser og ringmerking av lokale fuglearter, deres vandringer og hekking på øya. Noen av fuglene som holder til her, er krykkje og andre måsearter, lundefugl, lomvi, teist, alke, stormfugl ("Fulmarus"), skarver, og stormsvaler. Bemerk også at Calf of Man er hjem for en hekkende art havlire (vitenskapelig navn "Puffinus puffinus"), som er en stormfugl. På engelsk blir denne sjøfuglen kalt for «Manx Shearwaters» på grunn av dens tilstedeværelse i sjøen i nærheten av Man. Det er den eneste fugleart som har et navn som er tilknyttet Man. Tidligere hekket den der i tusentall før en fremmed art, brunrotten, invaderte øya. Hver sommer fra midten av mai til midten av august kan man oppleve flokker av brugde (vitenskapelig navn "Cetorhinus maximus"), en haiart som er verdens nest største fisk. Sosioøkonomiske faktorer som endrede jordbruksmetoder har påvirket fuglebestanden på Man. Studier har vist endringer i biodiversiteten. En tidligere vanlig art som viper er i dag sjelden på Man, mens gulspurv har forsvunnet helt fra øya. Man har et eget økosystem med særegne dyrearter som manxkatten, loaghtansau, mansk rovflue ("Manx robber fly", først oppdaget på 1940-tallet), mansk kål ("Coincya monensis subsp. monensis") og en egen tomatplante, "Manx Marvel tomato". Samtidig har en rekke dyrearter dødd ut i møtet med moderne tid, blant annet en mansk storfeart (utdødd ca. 1815), mansk sauehund ("coill"), mansk hest (ca. 1820), og mansk gris, kjent lokalt som "purrs" (sannsynligvis utdødd på 1700-tallet). Demografi. I henhold til midlertidig folketelling for 2006 var Man hjem for 80 058 mennesker. Av dem bodde 26 218 i øyas hovedstad Douglas. Det gir Man en befolkningstetthet på 133 per kvadratkilometer. Det meste av befolkningen er født på De britiske øyer, med 47,6 prosent på Man, 37,2 prosent født i England, 3,4 prosent født i Skottland, 2,1 prosent i Nord-Irland, 2,1 prosent i Irland, 1,2 prosent i Wales, og 0,3 prosent født på Kanaløyene. Den siste fullstendige folketelling som ble gjennomført på Man er fra 2001. Slike har vært en tiårig forekomst siden 1821 med foreløpige årlige mellomtellinger fra og med 1966. Den er atskilt fra, men nært sammenkoblet med folketellingen i Storbritannia. Folketellingen for 2001 ble utført av Divisjonen for økonomiske og offentlige anliggender ("Economic Affairs Division") under Mans finansdepartement og med hjemmel i Folketellingsloven av 1929. Språk. Et tospråklig skilt på Man som har både mansk og engelsk tekst Det offisielle språket på Man er engelsk. Mansk-gælisk har tradisjonelt blitt snakket, men er i dag betraktet som «kritisk truet». Kulturen på Man er sterkt påvirket av den felles opprinnelsen i både den keltiske og den norrøne kulturen. Det ble opprinnelig snakket mansk – et keltisk språk beslektet med skotsk-gælisk og irsk – kalt "Goidelic Manx" ("Gaelg"), men den siste innfødte og naturlige taleren døde i 1974. Mansk er blitt offisielt anerkjent som et rettmessig opprinnelig regionalt språk under Den europeiske pakt om regionale språk eller mindretallsspråk, stadfestet av Storbritannia den 27. mars 2001 på vegne av Mans regjering. Ved hjelp av særlig norsk språkforsking ved Carl Marstrander tidlig på 1900-tallet ble mansk dokumentert i tide, og i de siste årene har det oppstått en fornyet interesse for språket. Det er i dag 27 kjente som taler språket naturlig og ytterligere 650 med god kjennskap til det. Siden 2003 har den tidligere skolebygningen i St John's School blitt benyttet for "Bunscoill Gaelgagh" (mansk for mellomskole). Høyere språkutdannelse er tilgjengelig ved Isle of Man College og Senter for manske studier. I henhold til folketelling av 2001 er det 1 680 av 76 315, det vil si 2,2 prosent av befolkningen, som hevder å ha kunnskap i mansk. Et karakteristisk mansk uttrykk er "Traa Dy Liooar", som betyr «det er nok tid» og representerer det typiske manske synet på tilværelsen. Religion. Den dominerende religiøse tradisjonen på øya er kristen, og den gamle kristne kirken på øya er i dag medlem av det anglikanske fellesskapet. Bispedømmet på øya har en ubrutt historie fra 1154 og fram til i dag, men i løpet av denne tiden har det vært en del endringer i tradisjonen og detaljer. Tradisjonelt regnes Maughold av Man som Mans egen skytshelgen. Som med alle gamle anglikanske kirker var bispedømmet en gang (og fram til reformasjonen) en del av den gang rådende hovedstrømning i den vestlige kristne kirke, den romersk-katolske kirke. Bispedømmet har i perioder vært en del av de nasjonale kirker i Norge ("Nidaros erkebispedømme"), Skottland, og England. Den manske kirke har også vært påvirket av den irske religiøse tradisjon. Etter 1541 har Mans biskop og 28 prestegjeld vært en del av York erkebispedømme. Det eksisterer også andre kristne kirker på Man. Det nest største kirkesamfunnet er metodistkirken, som er bortimot like stor som det anglikanske bispedømme. Det er åtte romersk-katolske sognekirker som er underlagt autoriteten til den romersk-katolske erkebiskopen i Liverpool. I tillegg er det fem baptistkirker, fire kirker i pinsebevegelsen, og to kalvinistiske kirker (United Reformed Church). Det er dessuten et lite jødisk samfunn på Man som har en synagoge i Douglas. En rekke jøder ble internert på Man under begge verdenskrigene. Historie. a> står det neolittiske monumentet Bellaharra-steinene. Øya Man ble atskilt fra Britannia og Irland en gang rundt 8000 f.Kr. og det synes som om folk tok seg over Irskesjøen og bosatte seg en gang før 6500 f.Kr. De første innbyggerne var jegere og samlere som levde av jakt og fiske, og de brukte redskaper tilvirket av stein og bein, noe som er funnet ved kysten. Disse er utstilt i Manx museum. Neolittisk tid markerte begynnelsen på steinalderjordbruket med bedre steinredskaper og tilvirkning av keramikk. Det var i denne perioden at megalittiske monumenter ble reist over hele øya. Disse finnes blant annet ved "Cashtal yn Ard" i nærheten av Maughold, "Meayll-sirklene" ved Cregneash og "Ballaharra-steinene" ved St John's. Det var også en samtidig lokal kultur ved Ronaldsway og påvirkning fra Bann-kulturene i Irland. Under bronsealderen ble de store fellesgravene, megalittene, erstattet med mindre gravhauger. Likene ble lagt i dekorerte steinkister. Gravhaugene har skapt varige markører i landskapet på Mans landsbygd. Jernalderen ble begynnelsen på kulturell innflytelse fra keltisk språk og kanskje også en viss innvandring av keltisktalende folk fra Irland og England. Det er antatt at den første bølgen av folk og/eller kultur kom fra britonere, men det var tidlig innflytelse også fra irske keltere. Det er konstatert en viss endring i språket som ble benyttet i oghaminskripsjoner på denne tiden. Mansk-gælisk er nært beslektet med irsk og skotsk-gælisk. Det ble bygget bygdeborger på fjell og åskanter, og noe færre ute ved kysten. Bondegårdene bygde store keltiske rundhus for hele familien og husdyrene. I løpet av 800-tallet kom en ny bølge av folk og kulturinnflytelse til Man. Det var norrøne nordboere som seilte nedover kysten av Skottland på veg til Irland. Disse vikingene slo seg etter hvert ned på Man i et stort antall. Fra 900-tallet er det pålitelige skriftlige kilder som viser norrøn besittelse av Man. Disse nordboerne, sannsynligvis hovedsakelig med opprinnelse fra Norge, innførte sine egne ting-tradisjoner med etableringen av Tynwald (= "Tingvoll"), og mange landinndelinger på øya som fortsatt eksisterer. De etterlot seg også store steinkors med runeinskripsjoner og med en blanding av kristne og hedenske motiver. Mansk språk inneholder en del norrøn innflytelse, men den er relativ liten. Vikinger går i land på Man, som vist ved en utstilling i museet i Peel, «House of Manannan». Den første formelle tilknytning til Norge fikk øya da den ble erobret og underlagt kong Magnus Berrføtt i 1098. Etter hans død i 1103 ble øya styrt av egne konger, som formelt sto i et vasallforhold til den norske kongen. Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus Berrføtt III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen. Kongedømmet omfattet også enkelte av øyene i Hebridene. Den norske kongens reelle kontroll over Man var liten, spesielt under de lange periodene med borgerkrig i Norge på 1100-tallet. Ingen norske konger etter Magnus Berrføtt kom til Man. a>, en festning grunnlagt av Magnus Berrføtt, kan representere en mann fra perioden. Det lokale parlamentet Tynwald ble opprettet i norrøn tid for over 1000 år siden. Det er lokalisert ved landsbyen St Johns på vestsiden av øya langs vegen mellom Douglas og Peel. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon. Man var norsk skattland frem til 1266, da øya, sammen med Hebridene, ble avstått til Alexander III av Skottland ved Perthtraktaten. Den siste norrøne konge av Man var Godred IV Magnusson, og etter hans død i slaget ved Ronaldsway i 1275 hadde Skottland kontroll fram til Alexander III selv døde. Etter hans død tok Edvard I av England over øya i 1290. Fram til 1330-tallet skiftet den hender flere ganger, inntil den endelig kom under den engelske kongens kontroll. I løpet av 1300-tallet ble øya dominert av Stanley-familien. Stanley holdt også tittelen som jarl av Derby, og fikk Man som familiens private eiendom av den engelske kongen, Henrik IV. I 1703 ved "Forordningen om bosetning" ("Act of Settlement") ble bøndenes rettigheter sikret og markerte begynnelsen bort fra undertrykkende føydalt styre for Mans innfødte befolkning. I 1765 sikret imidlertid den britiske kronen seg direkte kontroll over øya, men uten å legge Man inn under det forente kongerike Storbritannia, hvilket ga grunnlaget for Mans status som kronbesittelse (i likhet med Kanaløyene). Selv om Tynwald etter 1765 fortsatt fungerte som lovgivende forsamling i en del saker, var Mans politiske system dominert av viseguvernøren og Det lovgivende råd. Begge var utnevnt av Storbritannia og all lovgivning var avhengig av kongelig, det vil si britisk, godkjennelse. Fra midten av 1800-tallet og over de neste drøye 100 år gikk Man fra å være styrt etter en britisk kolonial modell til å bli selvstyrt i de fleste indre anliggender. Samtidig utviklet Man seg til et representativt demokrati. Utviklingen innebar overføring til Tynwald av lovgivningsmakt på flere områder, men også at House of Keys overtok myndighet som tidligere lå til viseguvernøren, og til slutt overgang til regjeringsbasert styre i 1990. Som milepæler i utviklingen regnes "Isle of Man Customs, Harbours and Public Purposes Act" av 1866 og "Isle of Man Act av 1958", begge vedtatt av det britiske underhuset. Lovene økte de lokale myndighetenes handlingsrom, ikke minst økonomisk. I 1866 ble det også oppnådd enighet om at House of Keys, som tidligere var oppnevnt for livstid av viseguvernøren, skulle velges direkte. Tynwalds innføring av direkte skattlegging i 1918, var en annen viktig beslutning som økte Mans selvstyre og muligheter for økonomisk utvikling. Lovgivning med enkelt- og gradvise reformer angående Mans konstitusjon ble gitt i 1919, 1961, 1965, 1968, 1969, 1990 og 2006, men Man har fortsatt ingen samlet nedskrevet grunnlov. Det ble tatt grep for å modernisere urbane strøk i takt med allmenn velstandsøkning, skjønt med langsommere utvikling i jordbruksområdene i innlandet. Fra 1840-tallet skjøt industrialiseringen på Man fart og øya produserte en tid 20 % av all sink og 5 % av alt bly på De britiske øyer. Gruvene i Laxey var de dypeste gruvene i verden på slutten av 1800-tallet. Øya utviklet seg også til et mål for masseturisme, hovedsakelig fra De britiske øyer, og hovedstaden Douglas ble utbygget i viktoriansk stil. Man fulgte etter hvert de sosiale reformer som først ble introdusert i England. I løpet av den første og andre verdenskrig var øya benyttet som interneringsleir for fiendtlige borgere fra henholdsvis Sentralmaktene og Aksemaktene, foruten også antatte sympatisører eller andre personer som ikke hadde britisk statsborgerskap. I 1970 utgjorde jordbruk og fiske kun 5 % av de nasjonale inntektene, og falt til 3 % tiåret etter. Mekanisering av jordbruket minsket antallet bønder, overfiske knakk fiskeindustrien, og det kom et dramatisk nedgang i turistinntektene på 1980-tallet da irske og engelske turister begynte å trekke mot Spania isteden. Særlig perioden 1980-1986 opplevde hard nedgangskonjunktur. Mans regjering svarte med å gjøre øya om til et oversjøisk finanssenter med skattefordeler, og senere tiltrakk seg internasjonal forsikringsfirmaer. I 1982-1983 utgjorde finans 21 % av nasjonalinntektene, en andel som steg til 36 % i 1994-1995. Det lovgivende råd, der viseguvernøren var den dominerende kraft, ble etter 1958 gradvis demokratisert. Fra 1980 er viseguvernøren ikke lenger medlem av Det lovgivende råd. Reformer i 1961 og 1978 overførte makt fra rådet til det valgte House of Keys. I 1990 ble den utøvende makt overført til Ministerrådet, en regjering ledet av en statsminister, valgt av og blant Tynwalds medlemmer. Dette har styrket det representative demokratiet, også fordi ministrene hentes blant medlemmene av House of Keys. Det lovgivende råd fungerer fortsatt som Tynwalds overhus. Da Storbritannia ble medlem av Det europeiske fellesmarked i 1973, fikk Man særstatus, som innebærer at visse felles eksterne tollsatser og avgifter også omfatter Man, som da har tilgang til det indre marked for landbruks- og industriprodukter, men der alle andre direktiver og regler ikke gjelder for Man. I de siste årene har Man evaluert og fått en forbedring og et større mangfold i landets inntektsgrunnlag, blant annet ved å modernisere og profesjonalisere turismen som har tatt seg opp igjen de siste årene. Samtidig har Storbritannia frivillig gitt både Man og Kanaløyene større selvstyre i indre anliggender. Ansvaret for posttjenester ble overført til Man i 1973. I kom 1979 lokal kontroll over forvaltningen av skatt og avgifter. Samme år fikk Man kontroll over skipsfartsforhold og kunne etablere eget skipsregister, noe som ble gjort i 1984. Ansvaret for telekommunikasjoner ble overført i 1984 og kontroll over Mans sjøterritorium fulgte i 1991. I 1974 døde den siste innfødte taleren av mansk, men etter den andre verdenskrig har det likevel vært en fornyet interesse for mansk musikk, dans og språk som i de siste tiårene har ført til en større anerkjennelse for mansk kultur, blant annet ved etablering av den første manskspråklige barneskolen. Politikk og administrasjon. Den viktorianske palestraden i hovedstaden Douglas. Man er et demokratisk monarki med dronning Elisabeth II som statssjef. Man er ikke en del av Storbritannia. Den utøvende myndigheten i regjeringen er Mans ministerråd ("Council of Ministers of the Isle of Man"), som består av medlemmer fra Tynwald. Det blir ledet av statsministeren ("Chief Minister of the Isle of Man"), for øyeblikket Tony Brown. Den tidligere statsministeren Donald Gelling har fylt posisjonen i to perioder, fra 1996 til 2001 og fra 2005 til 2006. Ministerrådet utgjør den største andelen av House of Keys. Selve navnet «House of Keys» går tilbake til middelalderen og har antagelig norrøn opprinnelse. Dronningen er representert på øya av en viseguvernør. Parlamentet – Tynwald. Det lokale styringsorganet er parlamentet Tynwald. Tynwald er et parlament med to kamre: House of Keys (direkte valg ved alminnelig stemmerett) og Det lovgivende råd (består av indirekte valgte) sammen med ex-officio (selvskrevne) embetsmenn. Disse to kamrene møtes sammen i felles seksjoner som Tynwald. Tynwald vedtar lover og fører tilsyn med indre anliggender, skattepolitikk og sosialpolitikk. Eksterne anliggender, som forsvar og representasjon i utlandet, administreres på øyas vegne av britiske myndigheter. Man betaler en årlig godtgjørelse for disse tjenestene. Tynwald ble formelt grunnlagt år 979 e.Kr. Det er antagelig det eldste kontinuerlige (uten avbrudd) parlament i verden. Det årlige seremonielle møtet skjer i juli på Tynwald-dagen, som også er Mans nasjonaldag, og blir fortsatt holdt på Tynwald Hill (Tynwald-vollen), hvor det blir gitt en kort beskrivelse av de nye lovene som har blitt skrevet av Tynwald i løpet av det siste året. Politiske partier. De fleste politikere på Man blir valgt som uavhengige framfor som representanter for politiske partier. Selv om politiske partier eksisterer, er deres innflytelse ikke på langt nær så sterk som i Storbritannia. Det største politiske partiet er det nylig etablerte Liberal Vannin Party, som ønsker å fremme større uavhengighet for Man og mer ansvar for regjeringen. En nasjonalistisk pressgruppe er Mec Vannin, som ønsker å etablere Man som en selvstendig republikk. Administrativ inndeling. Kart som viser organiseringen av de lokale myndigheter og "sheading" (administrativt område på Man) Lokalstyret på Man er basert på det gamle kommunesystemet. Det er to typer lokale myndigheter: et bystyre for hovedstaden Douglas ("Borough of Douglas"), og styrene av «kommisjonærer» for bydistriktene Castletown, Peel og Ramsey, og landsbydistriktene Kirk Michael, Laxey, Onchan, Port Erin og Port St Mary, og 15 «kommunedistrikter» (de kommunene eller deler av kommuner som ikke faller innenfor de distriktene som er tidligere nevnt). Lokale myndigheter er underlagt overoppsyn til Mans regjerings Departement for lokalt styre og miljø ("DOLGE"). Eksterne anliggender. Under britisk lov er Man ikke en del av Storbritannia, men Storbritannia tar samtidig seg av Mans ytre anliggender som utenrikspolitikk og forsvar, og er øverste myndighet for å gi lover til landet, som deretter blir formelt vedtatt av Tynwald. Det er ingen uavhengig militære styrker på Man. Det er en uavhengig politistyrke som blir direkte kontrollert av Mans regjering, men som underkaster seg frivillig inspeksjon av britiske politiinspektører. Man har hverken medlemskap eller assosiert medlemskap i Den europeiske union. Protokoll 3 til Storbritannias Lov om tiltredelse til Romatraktaten gir tillatelse til at varer fra Man blir solgt uten toll. I samsvar med avtalene om toll og avgift med Storbritannia sørger dette for frihandel med Storbritannia. Mens varer fra Man fritt kan bli flyttet innenfor EU, gjelder ikke det samme for kapital og tjenester. Borgere fra EU har rett til å reise og bo på Man uten restriksjoner. Man er ikke medlem av Samveldet av nasjoner, men ved sitt forhold til Storbritannia deltar Man likevel i flere institusjoner innenfor Samveldet, inkludert Samveldelekene og Samveldets parlamentariske forening. Borgerskap i Man er styrt av britisk lov. Pass blir utstedt av Mans passmyndigheter som sier "«British Islands – Isle of Man»" på omslaget, men den nasjonale status på passet er ganske enkelt "«Britisk borger»". Selv om de med pass fra Man er britiske borgere, ettersom Man ikke er medlem av EU, har de som er uten besteforeldre født i Storbritannia (eller som ikke har levd uavbrutt for en periode av fem eller flere år i Storbritannia) ikke de samme rettigheter som andre britiske borgere med hensyn til å søke arbeid og etablere seg i EU-land. Pass fra Man kan bli utstedt til en hvilken som helst borger på Man (selv om denne personen har eller ikke har «mansk status» under de lokale manske sysselsettingslovene). De kan også bli utstedt til britiske borgere med forbindelse til Man som bor i Storbritannia eller et hvilket som helst annet land i kronbesittelsen. Flagg og symboler. Skulptur av Bryan Kneale kalt «The Legs of Man» som står ved terminalinngangen ved flyplassen i Ronaldsway. I århundrer har Mans nasjonale symbol vært dens eldgamle triskelion (triskel) med tre bøyde bein i rustning og sporer. Symbolet er noenlunde likt med symbolet til Sicilias «Trinacria», men det har ikke vært påvist noen historisk forbindelse mellom disse to landene. Mans triskelion har ikke en bestemt offisiell formgivning; regjeringens utgivelser, valuta, flagg, turistmyndigheter og andre benytter alle forskjellige varianter. De fleste, men ikke alle, bevarer den roterende symmetrien, noen går med klokken, andre den andre vegen. En del har øverste lår ved klokken 12.00, andre ved klokken 11.30 eller 10.00 og videre. En del har kneet bøyd i 90 grader, andre ved 60 grader, en del nærmere til 120 grader. Også graden av ornamentering av leggrustningen og sporene kan variere betydelig. De tre beina referer til øyas motto, som kom til senere i symbolets historie: "Quocunque Jeceris Stabit". Det er tradisjonelt blitt oversatt til engelsk fra latin som «Whithersoever you throw it, it will stand», eller på norsk «hvor hen du kaster det, vil det fortsatt stå». Skjoldet med triskel av harniskkledte bein for kongen av Man, er gjengitt i Wijnbergen våpenrullen (fra ca 1288). Mans kongevåpen er også med i to engelske våpenruller fra omtrent samme tid (Wallford's Roll). Opprinnelsen til «Three Legs of Man» (som de vanligvis blir kalt) er forklart i en populær mansk legende ved at Manannan slo tilbake en invasjon ved å gjøre seg om til tre bein og rulle ned fjellet og således beseire fiendene som hadde gått i land. Mans flagg inneholder også de tre bena, på rød bakgrunn. Flagget ble anerkjent 1. januar 1933, men er også kjent i bruk før den tid. Triskelion er også brukt i segl med våpenskjold av menn i Norge: Hallstein Thorleifsson i 1303 og Nikulas Hallsteinsson i 1345. Det er mulig at de hadde tilknytning til den gamle norske eller norrøne familien som styrte Man fram til 1200-tallet. Det er hevdet at fra disse mennene stammer deler av den norske Skanke-familien. Men Skankes slektsvåpen er bare ett harnisk- eller støvelkledt bein i skjoldet, og til dels et slikt bein som hjelmtegn. Slektsnavnet kommer fra det gammelnorske ordet "skank", som fortsatt finnes brukt i en del norske dialekter for ordet "fot". Skankevåpenet er derfor et såkalt talende våpen. Den norrøne herskerfamilien ble værende på Man en del år etter at Skottland hadde annektert Man og øya opphørte da å være norsk skattland. Det er ikke påvist hvorvidt denne familien utvandret til Norge etter det siste forsøket på å gjeninnføre det tidligere manske styret ved opprøret i 1275 mot skottene. Opprøret feilet katastrofalt og endte med at hundrevis av opprørerne ble drept, inkludert den siste norrøne kongen av Man, Godred IV Magnusson, da mennene fra Man gikk på et nederlag i det avgjørende slaget ved Ronaldsway. Næringsliv. Fram til 1800-tallet var Mans økonomi basert på jordbruk (havre og korn) og fiske (sild). I løpet av 1800-tallet ble jordbruket effektivisert: brakkjord ble anvendt for åkermark og mer produktiv buskap ble avlet fram. Bly-, sølv- og kobbergruver ble etablert på midten av århundret, mest kjent er gruvedriften ved Laxey. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet økte turismen til Man mens gruveindustrien begynte å avta. Fram til midten av 1900-tallet var øyas økonomi dominert av turisme. I begynnelsen trakk Man til seg viktorianske familier og ble siden et viktig feriested for britiske og irske turister fra middelklassen fram til 1950-tallet, men fikk deretter hard konkurranse fra den voksende charterindustrien. I løpet av 1950- og 1960-tallet tok Mans økonomi en annen retning etter en rekke politiske avgjørelser for å spre de økonomiske aktivitetene og således ikke gjøre Man avhengig av kun en næring som turisme. På begynnelsen av 1970-tallet var industriteknikk, turisme og finans de tre største sektorene. I løpet av de siste årene har Man utviklet en betydelig finansiell virksomhet. Man har en såkalt «lavskatt-økonomi» uten skatt på kapitalinvesteringer, ingen formuesskatt, ingen dokumentskatt og ingen arveskatt. Høyeste skatteprosent på inntekter er 18 prosent. Internasjonal bankvirksomhet, fabrikkindustri og turisme danner pr. 2010 nøkkelsektorer i økonomien, mens tidligere viktige områder som jordbruk og fiske har fått minsket betydning for Mans bruttonasjonalprodukt per innbygger ("GDP"). Handel skjer hovedsakelig med Storbritannia, og Man er i tollunion med Storbritannia. Regjeringen på Man har fremmet øya Mans mange lokalsamfunn og landskapsdetaljer som ideelt for produksjon av film, og bidrar derfor selv betydelig til finansieringen av filmer som blir spilt inn på Man. Siden 1995 har 90 filmer blitt gjort på Man. Mellom Storbritannia og Man ble det i 1999 strukket en elektrisk utjevningsledning som sikret øya strømforsyning. Den var i virksomhet fra november 2000, og med sine rundt 104 km mellom Bispham i Blackpool og Douglas er det den lengste undersjøiske vekselstrøm kraftforsyningsledning i verden. Samferdsel. Motorvognene fra Snaefell Mountain Railway på endestasjonen ved Snaefell. Lengden på veinettet på Man er ca. 800 km. Et særtrekk verdt å nevne er at på mange veier er det ikke fartsgrenser. De tre første linjene er operert av Isle of Transportation. Noen av trikkene er gamle i sin grunnleggende design, over 100 år, men motorer og teknologi ble på 1970-tallet overtatt fra kjøretøyer som i 1974 ble avskaffet av trikkesystemet i den tyske byen Aachen. Ferga MS «Ben-my-Chree» på veg ut av havna i Douglas. Sporvogner trukket av hester på promenaden i Douglas. Det går rutefly mellom Mans flyplass ved Ronaldsway til Irland, England og Skottland, i tillegg til at det er fergeforbindelse til Irland og England. Fergerutene opereres av Isle of Man Steam Packet Company. Hurtigbåtene går kun på sommeren, mens de vanlige fergene går hele året. Kommunikasjon. Den fremste telefonoperatøren på Man er Manx Telecom. Øya har i utgangspunktet tre operatører for mobiltelefoni; Manx Telecom, Cloud9 og Sure (Cable & Wireless), men Cloud9 er for tiden ikke aktiv på Man. Bredbåndsleverandører for internettjenester er tilgjengelige via fire lokale operatører som er Wi-Manx, Domicilium, Manx Computer Bureau og Manx Telecom. Øya har ikke egen ITU-landkode, men benytter Storbritannias kode (+44), og landets telefonnumre er en del av Storbritannias nummerplan med lokale koder 01624 (landlinjer) og 07624/07924 (mobilnett). I 1996 fikk Mans regjering tillatelse til å benytte .im som nasjonalt domenenavn for toppnivå (TLD) og har også ansvaret for dens bruk. På daglig basis blir domenet håndtert av Domicilium, en av internettoperatørene på Man. I desember 2007 fikk Manx Electricity Authority og dets datterselskap innenfor telekommunikasjon, e-llan Communications, fullmakt til å opprette en ny fiberoptisk forbindelse som knyttet øya til det verdensomspennende fiberoptiske nettverket. Posttjenester er nå underlagt Isle of Man Post, som overtok fra britiske General Post Office i 1973. Massemedia. Man har tre radiostasjoner: Manx Radio, Energy FM og 3 FM. Det er ingen egen fjernsynstjeneste på øya, og det skjer lokal overføring av analoge fjernsynssendinger fra BBC 1 og BBC 2 (med BBC North Wests regionale programmer), ITV1 (med Granada Televisions regionale programmer) og Channel 4. Freeview, en britisk fjernsynstjeneste som gjør det mulig å se på fjernsyn og høre på radio med digital teknikk, er tilgjengelig gjennom lokale sendere med en begrenset lokal tjeneste. I områder hvor geografien er egnet, kan disse sendingene bli mottatt direkte fra Storbritannia og Irland. Mange TV-tjenester er tilgjengelige via satellitt, som Sky Digital og Freesat fra gruppen av satellitter ved 28,2° øst, foruten også tjenester fra en rekke andre satellitter over Europa som Astra ved 19,2° øst og Hotbird. Man har tre lokale nyhetsaviser, alle ukentlige, og alle er eid av Isle of Man Newspapers. Isle of Man Courier (distribusjon 36 318) er fri og blir sendt ut til alle hjem på øya. De to andre nyhetsavisene er Isle of Man Examiner (opplag på 13 276) og Manx Independent (opplag 12 255). Kultur. a> er musikkgruppe fra Man som spiller tradisjonell keltisk musikk, her på scenen i Lorient, 2008Kulturen på Man er påvirket av dens keltiske og i en mindre grad av dens norrøne opprinnelse, skjønt øyas nære lokalisering og tilknytning til England, særlig i de siste 200 år som turistmål og nyere masseinnvandring av britiske arbeidstakere, har betydd at britisk påvirkning har vært dominerende helt siden slutten av 1700-tallet. Nyere kampanjer har forsøkt å styrke de gjenværende restene av opprinnelig mansk kultur etter en lang periode med anglifisering, og som et resultat av dette har det vært en økende interesse for mansk språk, historie og musikalsk tradisjon. Folklore. a> var det en skrekkelig hund som vandret på murene og i korridorene. En representasjon av udyret finnes i dag utstilt i et rom ved inngangen. I mansk mytologi ble øya styrt av Manannán mac Lir, en keltisk sjøgud, som ville trekke sin kappe av tåke over øya for å beskytte den mot fremmede som kunne tenke seg å invadere. En av hovedteoriene bak opprinnelsen av navnet «Mann» i øyas navn «Man» er at det navngitt etter Manannan. I mansk folkeminnetradisjon er det mange fortellinger om mytiske vesener og figurer. Blant disse finnes "Buggane", et ondskapsfullt troll som i henhold til en legende blåste taket av kirken St Trinian's Church i et raserianfall; "Fenoderee" er former for ånder eller alver; Moddey Dhoo, en spøkelsesaktig svart hund som vandret rundt på murene og i korridorene av festningen Peel Castle. Det er også sagt at Man er hjemmet til alver, kjent lokalt som «småfolket» («the little folk» eller «themselves»). Det er en berømt bro kalt Fairy Bridge, som liten i størrelse, men hvor det er sagt at det betyr ulykke å ikke ønske alvene god morgen eller god kveld når man passerer den. Antagelig gjelder dette kun fotgjengere, da det pleide å være en tradisjon å legge igjen en mynt på broen for å sikre seg god lykke. En annen type alver er "Mi'raj" og "Arkan Sonney", en slags hårete piggsvinlignende nisse med lange ører. De kalles også lykkegriser, men de er vanskelige å se. En gammel irsk fortelling forteller hvordan Lough Neagh, en innsjø i Nord-Irland, ble dannet, ved at Irlands legendariske kjempe Fionn mac Cumhaill (på engelsk kjent som "Finn McCool") skuffet opp en porsjon jord og kastet den mot en skotsk rival, men han traff ikke målet og jorda havnet isteden ute i Irskesjøen. Således oppsto øya Man. Det har vært foreslått at Peel Castle er en mulig lokalisering for arthurianske Avalon. Dette stedet skal være heksenes hellige øy som er vanskelig å finne, siden den alltid er omgitt av tåke. Den norrøne arv. Rester av et manxkors, referert til som «Thorwald's Cross», navngitt etter en runetekst, "Þorvaldr reisti kross þenna" – «Torvald reiste (dette) korset». Dagens Man er stolte av både sin norrøne og keltiske fortid, og få steder på De britiske øyer er den norrøne tilstedeværelsen mer framtredende enn på Man, noe som også framgår i opprinnelsen av våpenskjoldet med tre bein, og tinget på Tynwald. Manx Museum i Douglas og House of Manannan i Peel er to museer som begge gir et godt inntrykk av den 400 år lange tiden med norrøn tilstedeværelse på Man. Det finnes flere bosetninger fra vikingtiden, som ved The Braaid som har spor av både et keltisk rundhus og to norrøne langhus, et eksempel på sameksistens mellom de to befolkningene. Det er flere gravhauger etter nordboer over hele øya, som Cronk Mooar, Ballateare, Knock y Doonee og ved Balladoole. Ved sistnevnte ble en norrøn hedning på 900-tallet lagt til hvile i en båtgrav på toppen av en høyde hvor stående steiner former et skip. På St Patrick's Isle i Peel er det avdekket flere norrøne graver, hvor den mest framtredende var den til «The Pagan Lady» («Den hedenske frue»). Hennes smykker av rav og andre gravgjenstander er utstilt i Manx Museum. Manske runesteiner og manxkors av stein finnes i særlig rikt omfang på Man. Det har blitt bevart så mange som 26 runesteiner på Man, mot til sammenligning 33 i hele Norge. Det er funnet totalt 180 manxkors, keltiske høykors gjort på Man, hvor en del av disse er gjort av norrøne håndverkere som arbeidet i både keltisk og norrøn tradisjon. En av dem har selvbevisst identifisert seg selv som Gaute («Gautr gjorde den, og alle på Man»). De fleste står fortsatt i kirkegårder og kirker, som Kirk Andreas, Kirk Michael og den gamle kirken i Braddan. Gæliske stedsnavn finnes i "Beg" (liten), "Bella" (gård, huset til), "Bayr" (veg), og norrøne navn er i bruken med "fell" (fjell), "rick"/"wick" (vik, bukt), "Cardle" (fra "kvernárdalr", kverndal, Eskdale (fra "eskedalr", askdal), hvorav de mest kjente er Snaefell (Snøfjell), Laxey (Lakselv), Langness utenfor Castletown. Den langvarige norrøne perioden førte også til et betydelig antall norrøne personnavn, men i ettertid har bortimot alle blitt keltifisert, fått den irske endelsen Mac og gjennomgått en form for fonetisk forvanskning som gjør dem utydelige i dag. En del personnavn som Olave / Aulay (Olav), Cutell (Mac Kjetil), Crennell (fra Mac Ragnvald), Sytric (Sigtrygg) vitner også om nordboere. Også norrøn mytologi og forestillinger har satt sitt preg på Man, hvor torsdag ble sett på som en lykkebringende dag og egnet for bryllup. Balder er sporet i mansk folkeminne; «Baaltinn» referer til en lokal skikk med å tenne bål på fjelltopper, men senere ble brent bål på hver "bella" eller landsby for å la vinden drive røyken over åkrene, krøtterne og folk. Manxkatten. En manxkatt hvor i dette tilfellet en del av halen finnes. Man er kjent for katterasen manxkatt, som mangler hale eller det meste av halen, noe som har ført til at den beroende på halelengden blir kalt for «Rumpy», «Rumpy-riser», «Stumpy» og «Longy». Manxkatter har lengre bakbein enn andre katter, noe som får dem til å ligne litt på hoppende kaniner når de løpet, særlig som kattunger. Som navnet antyder, kommer manxkatten opprinnelig fra Man, men finnes nå også andre steder, særlig i USA. Det har vært mange mytiske forklaringer på hvorfor den mangler halen. Det skyldes at et dominant gen har oppstått gjennom mutasjon og deretter spredt seg blant kattene på Man. På grunn av den manglende halen får manxkattene ofte ryggproblemer. Det er ikke mange manxkatter igjen på Man, og de er sjeldne å se, men de finnes. Dens karaktertrekk er at de er vennlige, glade i vann og svært beskyttende for hjemmet. Det finnes også en semilanghåret variant på Man som kalles for cymrickatt. Mat og drikke. a>-sauer avlet for deres kjøtt og har en viktig andel i mansk kjøkken. Tradisjonelt har den nasjonale matretten på Man vært «Spuds and Herrin», det vil si bakte poteter og sild. Den enkle matretten er valgt for sin rolle i å støtte utkomme for bøndene på øya som dyrket jorda og fisket på sjøen i århundrer. En annen matrett som lenge var assosiert på Man er «kipper», røykt sild. Et nyere krav på tittelen som nasjonalrett er chips, ost og saus. Denne blandingen finnes på de fleste gatekjøkken og består av tykke, oppkuttede chips, dekket med strimler av mansk cheddarost og dekket med en tykk saus. Sjømat har tradisjonelt stått for en betydelig andel av den lokale maten helt siden nordmenn bosatte seg på øya og antagelig før den tid også. Selv om kommersielt fiske har dalt i de senere år, består lokal delikatesse av mansk røykt sild som blir produsert ved røykerier i Peel på vestkysten av øya. Silda blir i dag fisket i Nordsjøen. Røykeriene produserer i dag også andre produkter, eksempelvis røykelaks og bacon. Krabbe, hummer og kamskjell blir fisket kommersielt, og «Queen Scallop» ("Dronning Kamskjell"), i flertall kalt for «Queenies», ses på som en særlig delikatesse med en lys og søt smak. Torsk, lange og makrell blir ofte dratt opp for å havne på spisebordet og ferskvannsfisk som ørret og laks kan bli fisket i lokale elver og innsjøer, støttet av regjeringens utklekningsanlegg ved elven Cornaa på Man. Krøtter, sauer, griser og fjærfe blir kommersielt kultivert på gårdene på Man. Mansk lammekjøtt fra gårdene i fjellene er en populær matrett hos de lokale og besøkende. Loaghtan, en egen rase av manske sauer, har et rikt, mørkt kjøtt som har funnet god gjenklang hos kokker, blant annet på matprogrammer som BBCs serie "Masterchef". Melk og ost blir produsert ved meierier på Man. Mansk ost har vært en særlig suksess som finnes i røykte varianter og med ulike urtesmaker, og blir solgt i mange matkjeder i Storbritannia. Mansk ost tok bronsemedalje i den britiske osteprisen for 2005, og selger rundt 578 tonn om året. Øl blir brygget i kommersiell skala av bryggeriene Okells Brewery (etablert i 1850) og Bushy's Brewery. Idrett. a> som dekker en Douglas-motorsykkel under Mans TT-løp. Man er representert som nasjon i Samveldelekene og De internasjonale lekene for øyer eller «Øylekene», og var selv vertskap for de fjerde Samveldets ungdomsleker i 2001. Idrettsfolk fra Man har vunnet tre gullmedaljer i lekene; den siste var Mark Cavendish, en profesjonell syklist fra Man, i et såkalt «Scratch race» (hvor alle deltagere starter fra scratch (det vil si forfra på like vilkår) i 2006. Cavendish har hatt stor suksess i sykling og har vunnet femten etapper i Tour de France til dags dato. Man startet «Øylekene» i 1985, og var også vert for lekene i 2001. Idrettslag og individuelle deltagere fra Man deltar i mange sportsgrener eller idretter både på og utenfor øya, inkludert rugby, fotball, gymnastikk, hockey, nettball, bowling og cricket. Siden det er en øy, er det mange former for vannsport som er populære blant beboerne. Den kanskje mest populære idretten er fotball. I den største byen Douglas er det ni fotballklubber alene, av 27 klubber totalt på øya fordelt på to divisjoner. Det viktigste motorsykkelløpet i verden avholdes på Man i forbindelse med Isle of Man TT Races. Det begynte i 1907 og avholdes årlig i slutten av mai og tidlig juni. Det er i dag et internasjonalt roadracing for motorsykler, og var tidligere en del av Verdensmesterskapet. Manx Grand Prix er motorsykkelløp for amatører og private deltagere som kjører de samme 60,72 km lange løpet som går om fjellet Snaefell i slutten av august og tidlig i september. I tiden når disse løpene foregår, er det trangt om hotellplass og det er vanskelig å ta seg fram over Man med bil, da store deler av vegnettet er sperret av midt på øya. Vegkanter, gjerder og trær langs vegbanen blir også polstret enkelte steder, men det er likevel hyppige skader og dødsfall som en følge av kappløpene. Det har vært 227 dødsfall siden 1907 og fram til dag, uten at det synes å ha lagt en demper på arrangørene. Cammag er den særegne nasjonalsporten på Man. Det minner om irske hurling og skotske shinty. Det er et lagspill som involverer en stokk ("cammag") og en ball ("crick"), og med alt fra fire til hundrevis av spillere. Tidvis kunne hele byer og landsbyer delta eller spille mot hverandre. Det var en tid den mest populære sporten på øya, men dens popularitet dalte sterkt da fotball ble introdusert på begynnelsen av 1900-tallet. I nyere tid, i forbindelsen med gjenoppdagelsen av mansk kultur, har spillet blitt gjenopplivet med en årlig kamp ved landsbyen St John's. Kjente personer fra Man. Syklisten Mark Cavendish er fra Man. Til tross for det våte og kjølige klimaet har den lave inntektsskatten og fraværet av skatt på personlige investeringer fått et mindre antall berømte mennesker til å bo på øya. Jersey. a>, viser lokale detaljer som "Le Mont ès Pendus" («galgeberg», nå kalt "Westmount"), skjønt kystlinjen er meget unøyaktig. Jersey (engelsk: Bailiwick of Jersey) er en kronbesittelse i Den engelske kanal. Sammen med Guernsey utgjør Jersey øygruppen Kanaløyene, beliggende i St. Malo-bukten utenfor Bretagne. Politikk. Jersey er et "bailiwick" (fogdesogn) med dronning Elisabeth II som statssjef. Dronningen er representert i fogdesognet av en viseguvernør. Det lokale styringsorganet er "States of Jersey", som består av Fogden ("Bailiff") og Vise-Fogden, 55 valgte medlemmer og 3 "ex officio" medlemmer uten stemmerett. De valgte medlemmene er: 12 senatorer (valgt hvert 6. år), 12 herredsoverhoder (valgt hvert 3. år) og 29 representanter (valgt hvert 3. år). Medlemmer "ex officio" er: Domprosten, Generaladvokaten og Generalsakføreren (alle utnevnt av monarken). Jersey har ingen politiske partier og ingen statsminister. Fogden fungerer som formann både for styringsorganet og den kongelige domstolen. Historie. Øya Jerseys historie er preget av dets strategiske posisjon mellom den nordlige kysten av Frankrike og sørkysten av England. Øyas nedskrevne historie strekker seg over tusen år. Det er blitt funnet spor mange steder på øya etter både bronsealder- og jernalder-bosetninger. Mens arkeologiske spor fra romersk tilstedeværelse har blitt funnet, spesielt på kysten ved Le Pinacle, Les Landes hvor etterlatenskaper fra en enkel struktur som har blitt antatt å være romersk tempeldyrkelse ("fanum"), har spor etter romersk bosetning vært vanskeligere å påvise. Under kontroll av Bretagne og gitt navnet "Angia" (også stavet "Agna") ble Jersey preget av innflytelse av norrøne invasjon og bosetning fra 800-tallet og framover, og øya har siden vært å betrakte som en av de normanniske øyene. Navnet «Jersey» kan antagelig komme av norrøn opprinnelse, endelsen «ey» er norrønt for øy og tilsvarende navn kan bli funnet flere steder i nordlige Europa. Første stavelse «Jers» er derimot vanskeligere å finne opprinnelsen til. Blant de kreative forslagene finnes teorien at det er avledet fra "jarth", norrønt for jord, eller den norrøne tittelen jarl, men kan også ha vært et personlig navn som Geir, noe som opprinnelig vil ha gitt navnet «Geirsøy», siden forvansket til Jersey. Støtte for en keltisk navnopprinnelse kan bli gjort fra det galliske "gar" (eik), "ceton" (skog). Det har også bli påstått at navnet er en forvansking av det latinske "Caesarea", romernes navn på øya, som har blitt påvirket av den gammelengelske endelsen "ey" for "øy". Dette er kun mulig om den lokale uttalelsen av latinske Caesarea ikke ble uttalt "kaisarea", men "tfersarea". Øya ble til slutt annektert under Hertugdømmet Normandie ved Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie i 933. Hans etterkommer, Vilhelm Erobreren, invaderte England i 1066, noe som førte at hertugdømmet Normandie og kongedømmet England ble styrt under en monark.Hertugene av Normandie eide betydelige eiendommer på øya, og normanniske familier levde på deres eiendommer dannet mange av de historiske normannisk-franske familienavnene. Kong Johan mistet alle Englands territorier på fastlandet Normandie i 1204 til kong Filip II av Frankrike, men beholdt sine posisjoner på Jersey sammen med Guernsey og de andre Kanaløyene. Øyene har vært lokalt selvstyrt siden da. Øyboerne ble involvert med fiske på Newfoundland på slutten av 1500-tallet. Som en anerkjennelse for den hjelp som ble gitt til ham i løpet av de årene han var i eksil på Jersey på 1640-tallet ga Karl II av England guvernør George Carteret en stor andel land i de amerikanske koloniene og som han øyeblikkelig døpte om til New Jersey, nå en del av USA. Handel ga grunnlaget for framgang, hjulpet av nøytraliteten mellom England og Frankrike. Jerseys levemåte betydde jordbruk, fiske, skipsbygging og produksjon av ullvarer fra sau, men helt fra 1800-tallet betydde den stadige bedre sjøtransporten at turismen kom til øya. Jersey ble okkupert av Tyskland fra 1. juli 1940 og ble holdt fram til 9. mai 1945. Administrativ inndeling. Jersey er delt inn i tolv prestegjeld. Den engelske kanal. Den engelske kanal (engelsk: The English Channel, fransk: La Manche) er sundet som skiller England fra Frankrike. Den er en del av Atlanterhavet, og knytter dette til Nordsjøen. Grensa mot Atlanterhavet i Det keltiske havet trekkes langs linja mellom Ile d'Ouessant utenfor Bretagne og Scillyøyene utenfor Cornwall, mens linjen Calais – Dover danner grensen mot Nordsjøen. Kanalen er smalest i Doverkanalen, dvs. mellom Dover og Calais, der den er 34 km bred. På sitt bredeste er den 240 km. Kanaløyene Jersey og Guernsey, samt flere andre øyer, ligger i kanalen, nærmest fransk side. Dannelse av kanalen. Før slutten på siste istid, for omkring 10 000 år siden, var de britiske øyer en del av det europeiske kontinentet. Da isen smeltet ble det dannet en stor ferskvannssjø i den sørlige delen av området som i dag er Nordsjøen. Vann rant ut fra denne sjøen til Atlanterhavet mellom Dover og Calais. Omkring 6500 f.Kr. slipte kraftig erosjon bort kalk slik at Den engelske kanal ble dannet. Den har siden blitt bredere på grunn av bølgenes erosjon av kalkklippene, en prosess som fortsatt pågår. Kanaltunnelen. Det har lenge vært planer om å konstruere en tunnel under Den engelske kanal. I det 19. århundre ble det tatt flere prøver av grunnen, og man begynte å grave, men teknologien hadde ikke kommet langt nok til å klare prosjektet. Først i 1994 åpnet Kanaltunnelen, med forbindelse mellom Cheriton i Kent på engelsk side og Sangatte på fransk side. Den er en jernbanetunnel, som brukes både til person- og godstransport. Første luftferd. 7. januar 1785 ble franskmannen Jean-Pierre Blanchard og amerikaneren John Jeffries de første som krysset kanalen med ballong. Første svømmer. Den første som svømte over kanalen var Matthew Webb, i 1875. 6. august 1926 ble Gertrude Ederle den første kvinne som klarte å svømme over, og hun slo samtidig mannsrekorden med to timer. Første i menneskedrevet fly. I 1979 vant Bryan Allen 100 000 pund da han ble den første som krysset i et menneskedrevet fly. Han hadde da tråkket pedalene på det omkring 35 kg tunge "Gossamer Albatross" i tre timer. Første i motorisert fly. Den første som krysset kanalen i et motorisert fly var Louis Bleriot, i 1909. Første frie svev. 31. juli 2003 hopper den østerrikske fallskjermhopperen Felix Baumgarter ut av et fly omkring 9 000 m over Dover, og med spesielle vinger av karbon svevde han i fritt fall over til Calais der han åpnet fallskjermen. Siste verdensrekord. Den siste verdensrekord som ble satt for en kanalkrysning var da Sir Richard Branson slo rekorden for amfibiebil-krysning med omkring seks timer den 14. juni 2004. Engelske kanal Engelske kanal Engelske kanal Fossekall. Fossekall (vitenskapelig navn "Cinclus cinclus") ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl etter en lytteravstemning i NRK. Denne karakteristiske «neiende», svart/hvite fuglen finnes langs Norges fossestryk, elver og vann året rundt. Navnet. Foruten det nåværende navnet fossekall, som stod på trykk for første gang i 1715, har fossekallen svært mange dialektnavn. Blant disse er elveprest, fossakade (Telemark), elvekall (Vestlandet og Nord-Norge) og kvernkall (noen steder i Sør-Norge). Fossekallen har minst 70 ulike lokalnavn i Norge, og i allefall 50-60 er kjent fra Sverige. Kjennetegn. Fossekallen er ca 18 cm (litt mindre enn en stær) og veier 60g. Vingespennet er 26-30 cm. Fjærdrakten er brunsvart, med et markert hvitt felt på hals og bryst. Fasongen ligner på en gjerdesmett, med korte vinger, og en kort, litt oppreist hale, men fossekallen er mye større. Begge kjønn er like. Ungfuglene er grålige, med flekket grå og hvit underside. Et godt kjennetegn er den ustanselige «neiende» bevegelsen. Den holder seg alltid i nærheten av rennende vann, og kan dykke og svømme korte strekk under vann. Den bruker vingene som svømmeredskap når den dykker, og «spaserer» deretter på bunnen, mot strømmen. Hele året frembringer den et sitrende «tsitt-tsitt-tsitt». Sangen forøvrig er pludrende og skurrende fløytetoner. Utbredelse. Hele Norge, Midt- og Nord-Sverige, Nord-Finland, ved Kvitsjøen, Storbritannia og Irland. Høyereliggende deler av Mellom- og Sør-Europa, Tyrkia og høytliggende deler av Asia. Den er stort sett en standfugl, men noen individer drar fra nordlige områder og overvintrer i Danmark, Sør-Sverige, Sør-Finland og Baltikum. Habitat. Den foretrekker rennende vann; bekker, elver og fossestryk, men finnes også langs stillestående vann. Føde. Den lever av vanninsekter, larver, krepsdyr, småfisk og snegler som den finner i vannet eller på bunnen. Hekking. Redet legges alltid ved rennende vann: på en fjellhylle, under broer o.l. Det er bygget som en hytte, med inngang nedenfra eller fra siden. Det er bygget av mose, og er kledd innvendig med løv og strå. I april – juni legger den 4-5 hvite egg. Hunnen ruger på eggene, som klekkes etter 14-18 dager. Ungene mates av begge foreldrene, og er flyvedyktige etter ca. 23 dager. Femtekolonnist. En femtekolonnist er en infiltrator, spion, sabotør, sympatisør som driver med politisk eller militær aktivitet til fordel for et land, kultur eller annen maktorganisasjon, hvis formål er å undergrave eller styrte den sittende makt. Uttrykket er først dokumentert under den spanske borgerkrig (1936–1939), da det ble brukt av nasjonalistgeneralen Emilio Mola. Han sendte styrker i fire kolonner mot Madrid, og under en radiotale sa han at det også var en femte kolonne som var inne i byen allerede som politisk samarbeidet med Franco for å undergrave regjeringen. Det ble også brukt sammen med beskrivelsen av å være sionister av det kommunistiske styret i Polen i 1960-årene, da i sammenheng med utdrivelsen av de fleste resterende jøder som fortsatt befant seg i Polen etter den andre verdenskrig. Det har også blitt brukt av Lev Trotskij som navn på den sovjetiske Femte armé, men da uten noen spesiell betydning. Også flittig brukt i nyere tid, men da også som et uttrykk for mer ufine former for «lobbyvirksomhet» innen bedrifter og politikk. Frode Grodås. Frode Grodås (født 24. oktober 1964 i Hornindal) er en tidligere norsk fotballspiller og trener. Grodås er nåværende målvaktstrener for. Spillerkarriere. Grodås hadde en over 20 år lang spillerkarriere som keeper på topplan, og var blant annet norsk landslagskaptein under VM i 1998. Han debuterte i den norske toppdivisjonen som 18-åring i 1982 for Sogndal, og spilte sin siste landskamp for over 21 år senere, mot i 2003. Han har i løpet av karrieren spilt i flere norske klubber, og tilbrakte seks år utenlands, i England og Tyskland. Han avsluttet karrieren i førstedivisjonsklubben Hønefoss. Han oppnådde 50 landskamper for, med ilddåp mot Polen i 1993 da Erik Thorstvedt ble utvist i det 57. minutt for å ha felt Roman Kosecki som bakerste mann. Grodås holdt målet rent, og Norge vant 1–0 på hjemmebane. Tre av høydepunktene i den lange karrieren var i seieren over i VM 1998, finaleseieren i den engelske FA-cupen i 1997 med Chelsea, og seriemesterskapet med Lillestrøm i 1989. Trenerkarriere. Grodås begynte sin trenerkarriere i den norske klubben Ham-Kam foran 2006-sesongen i ett tett samarbeid sammen med sportssjef Lars Tjærnås. 2006-sesongen resulterte i direkte nedrykk, noe som førte til at klubben og Grodås selv kom til enighet om å avslutte samarbeidet etter en kort evalueringsprosess den 8. november 2006. Etter å ha fungert som keepertrener for Lillestrøm Sportsklubb i perioden 2007 til 2010, er han fra sistnevnte år keepertrener for. Liv Grete Skjelbreid Poirée. Liv Grete Skjelbreid Poirée (født 7. juli 1974 i Bergen) fra Hålandsdalen, Fusa, er en norsk tidligere skiskytter. Hun har vunnet åtte gullmedaljer i VM i skiskyting (seks individuelle, en i stafett og en i lagkonkurranse), to OL-sølv (ett i stafett), 1 OL-bronse og 22 enkeltseire i Verdenscupen i skiskyting. Hun er den eneste kvinnelige skiskytteren som har tatt fire gullmedaljer i ett og samme verdensmesterskap. (Ole Einar Bjørndalen presterte samme bragd under VM i Hochfilzen 2005 og VM i Pyeongchang 2009). I Nagano-OL i 1998 fikk hun bronsemedalje på stafetten sammen med søsteren Ann-Elen. I Salt Lake City OL i 2002 ble hun den første norske kvinnen med individuell OL-medalje i skiskyting, da hun greide sølv på den innledende 15-kilometeren. På stafetten ble det også sølv – igjen sammen med storesøster. Hun vant også verdenscupen sammenlagt i 2003/2004. 27. mai 2000 giftet hun seg med den franske skiskytteren Raphael Poirée og paret har i dag tre barn. Hun var norsk flaggbærer i vinter-OL 2002 i Salt Lake City. 26. mars 2006 gikk Liv Grete Skjelbreid Poirée sin siste internasjonale konkurranse i Holmenkollen. Hun har lagt opp som aktiv skiskytter og er en av NRKs ekspertkommentatorer på skiskyting. I 2000 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. I 2011 var hun med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK. Nidelva (Agder). Nidelva er hovedelva i Arendalsvassdraget i Aust-Agder. Den har navnet fra der Nisserelva og Fyreselv renner sammen, og til utløpet ved Arendal. Et tidligere navn på elva var Nidarå; dette navnet gjenfinnes ennå i firmanavn o.l. Elva Gjøv, med utspring i Nesvatn, renner også ut i Nidelva. Vassdraget er utbygd med flere kraftverk. Nidelva er lakseførende på en 22 kilometer lang strekning opp til Evenstad kraftverk. Elva har ikke reproduserende laks, og det planlegges derfor kalking og kultivering. Ved Rygene er gjennomsnittlig vannføring 110 m³/s. Den høyeste vannføringen ble målt høsten 1987. Da passerte ca. 1200 m³/s Rygene kraftverk. Nidelva er en del av Arendalsvassdraget, som i norsk sammenheng er et av de mest regulerte vassdrag, med til sammen 16 kraftverk. Nidelva har tre utløp, et mot Arendal, et mellom Hisøy og Gjervoldsøy og et på vestsiden av Gjervoldsøy. Airedale terrier. Airedale terrier er den største av terrierrasene. Den ble avlet frem i Storbritannia på midten av 1800-tallet. Navnet har den etter Aire-dalen i Yorkshire. Tidligere gikk den også under navn som bingleyterrier, watersideterrier og workingterrier. Opprinnelse og alder. Rasen ble skapt på midten av 1800-tallet. Forløperen, trolig en nå utdødde "black and tan terrier", var en typisk gårdshund som ble brukt til å holde rotter og andre skadedyr vekk fra gårdene. Typen kan ha blitt krysset med blant annet otterhund. I siste halvdel av 1800-årene ble det arbeidet iherdig med å videreutvikle og foredle rasen. The Kennel Club (KC) anerkjent den som egen hunderase i 1886. Utseende, anatomi og fysikk. Dette er den største av terrierne. Muskuløs, energisk og ganske kompakt i kroppen, men ikke høystillt eller lang. Hannene blir gjerne 58-61 cm i mankehøde, og tispene blir ca 2 cm lavere. Pelsen er tett og ru, men skal ikke være så lang at den virker lurvete. Dekkpelsen er i tillegg stiv og kan kruse eller bølge seg, men den skal ikke krølle. Over ryggen har disse hundene en sort eller grizzlet (gråsprenkt) sadel, mens fargen ellers gjerne er brun (tan). Tradisjonelt ble halen kupert til ca 2/3 lengde, men dette er nå forbudt i Norge. Pelsen er røytefri dersom den håndtrimmes to-tre ganger årlig. Gjøres ikke dette, eller pelsen klippes, vil hunden begynne å røyte, samt få økt risiko for våteksem og andre hudlidelser. Kroppen er kvadratisk og hodeskallen lang og flat, med et kraftig kjeveparti. Halsen er tørr og muskuløs, og av moderat lengde. Forlemmene er rette sett fra alle vinkler, og brystkassen dyp. Lårene er lange og kraftige og godt vinklede. Airdaleterrier er en hund med stort pågangsmot og god fysikk. Den tåler kulde godt, men er naturlig nok ikke like glad i varme. Den er kjent for å ha god stamina og tåler stor fysisk belastning. Bruksområde. Airedale terrier er en en flerbrukshund med mange unike egenskaper. Tidlig i forrige århundre ble den mye benytttet av engelsk politi som patruljehund. I første verdenskrig tjenestegjorde den i både den russiske og den engelske hæren. Den utførte oppdrag for Røde Kors – oppsporet sårede og gikk med beskjeder. Airedale terrieren ble ansett som en meget bra rapport- og vakthund. Den ble også benyttet i annen verdenskrig, men ble etter hvert erstattet med andre hunderaser. I våre tider brukes airedale terrieren mest som familiehund, men den er godt egnet som brukshund og i hundesport, f. eks. som ettersøkshund eller i agility. I noen grad har den også vært benyttet som politihund, førerhund og lavinehund. Den har til og med vært trent opp som fuglehund, selv om dette ikke vanlig. Mest av alt er den likevel en god turkamerat, som egner seg ypperlig som kløvhund og trekkhund. Lynne og væremåte. Airedale terrier en er sporty og røff hund å se til. Den regnes som lettlært, trofast, robust og tøff, og er allsidig, aktiv og hardfør. Den har pågangsmot og er en typisk terrier på alle måter. De trenger godt med fysisk mosjon og utfordringer for å trives maksimalt. Airedale terrieren er normalt tålmodig med barn, men den kan være litt røff i måten den leker på. Rasen passer best for familier som er glade i å ferdes mye ut i naturen, både sommer og vinter. Den er normalt ikke aggressiv, men kan framstå som pågående og konfronterende i atferden overfor fremmede. Den vokter naturlig familiens interesser. Rasen bør sosialiseres i tidlig alder, ellers kan den bli dominant overfor andre hunder. Får den anledning jakter den også gjerne på smådyr, som rotter, ender og naboens huskatt. Annet. Rasen kan være svært dominant ovenfor andre hunder. Airedaleterrieren er en frisk hunderase, men visse linjer er i noen grad plaget av HD og allergi/våteksem. Det siste ofte fremkalt av manglende napping og/eller klipping. Norsk kaldblodstraver. Kaldblodstraveren er en sterk og hardfør kaldblodsrase, populær i Norge. Rasen stammer fra den norske dølahesten, og er med tiden blitt foredlet med lettere raser for å få en raskere og smidigere kjørehest. Stamfaren til dølahesten og kaldblodstraveren er Veikle Balder (1849 – 1873). Veikle Balder var hovedsakelig en dølahest, men oldefaren var den engelske fullblodshesten Odin. Fram til 1870-tallet avlet norske bønder hovedsakelig dølahester til arbeide på gårdene. Dølahesten var kjent for sitt gode lynne, villighet til å jobbe hardt og at den var økonomisk i drift. Fra 1872 delte man avlen av dølahesten i to. Hestene med best travsteg og som viste stor hurtighet, ble avlet for å bli travhester. Disse hestene konkurrerte på islagte innsjøer i Norge. Dette var utgangspunktet for kaldblodstraveren. Mange bønder trengte fremdeles dølahesten til hjelp på gården så det ble også avlet på hestene som egnet seg bedre til arbeid enn til løp. I dag blandes sjelden kaldblodstraver med dølahest. Oppdretter av kaldblods løpshester ønsker ikke å krysse disse med arbeidshester,og omvendt vil oppdrettere av døl ha en stabil gårdshest som ofte har andre egenskaper enn en løpshest. Kaldblodstraveren er som regel mellom 140 og 160 centimeter høy, noe som vil si at den ligger på begge sider av den såkalte "hestegrensen". De brukes hovedsakelig til trav, men egner seg også som ridehest grunnet sitt ofte gode temperament. Kaldblodstraveren skiller seg fra varmblodstraveren ved at den er mindre, mer kompakt, har et kortere, mer firkantet hode med store nesebor, og er kraftigere bygget. Den er mer egnet for norske forhold da den kan utvikle store mengder vinterpels, og ikke trenger like mye tepper om vinteren. Den er ikke like rask. Kaldblodstraveren avles i Norge, Sverige og Finland, og finnes sjelden utenfor Norden. Alderney. Alderney er den tredje største av Kanaløyene og en selvstyrt besittelse underlagt Guernsey. Øya styres av et parlament kalt "States of Alderney", som består av en president og 10 medlemmer som velges hvert fjerde år. Presidenten leder parlamentets månedlige møter. Alderney har også to seter med stemmerett i Guernseys parlament. Den daglige administrasjonen av øya utføres av tre komitéer – Plan- og finanskomitéen, Forvaltningskomitéen og Bygnings- og utviklingskomitéen – som støttes av et lite embedsverk. Skattepolitikken er Guernseys område, og Guernseys parlament har derfor ansvar for å gjøre tilstrekkelige ressurser tilgjengelig for Alderneys myndigheter. Alderneys rettsapparat inkluderer én domstol – Court of Alderney. Neste instans er den kongelige domstolen i Guernsey, og deretter Kanaløyenes ankedomstol. Siste instans er Juridisk komité ved Det kongelige råd. Alderney har en befolkning på 2.400. Øya er 5 km lang og 3 km på sitt bredeste. Hovedstaden heter St Anne. Sakrament. Et sakrament (fra latin "sacrare", 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. en diakon, prest eller biskop, og består etter kristen tradisjon av både synlige og usynlige elementer, det vil si at det antas at den fysiske seremonien har en metafysisk parallell. Sakramentsforståelse. Sakramentsforståelsen er blant de viktigste skiller mellom de forskjellige kirkesamfunn. Det er ikke bare forståelsen av de enkelte sakrament som varierer; også antallet kirkelige handlinger man regner som sakramenter er forskjellig. Katolske sakramenter. Sakramentene sees som nådemidler, det vil si hjelpemidler for å oppnå frelse. De inngyder nåde i mottakeren ved egen kraft. Dette forstås ikke som at man tvinger Gud til å inngyde nåde hos noen, men som en oppfyllelse av den pakt som er inngått mellom kirken og Jesus Kristus. Sakramentet er symbolsk i den forstand at det har en ytre form som illustrerer den indre, men det er den indre hendelse som er det sentrale; symbolikken er bare et hjelpemiddel for å kunne motta sakramentet med den rette innstilling. De fleste sakramenter krever ordinasjon for å være gyldige, det vil si at de har effekt i teologisk forstand. Unntaket er dåp, som kan utføres av hvem som helst, til og med en ikke-kristen, så lenge de ytre former og intensjonen er riktige. For ektevigsel kreves kun diakonvigsel, for nattverd, skriftemål og sykesalving prestevigsel og for ordinasjon bispebigsel. I vestlige land er ferming i utgangspunktet forbeholdt biskoper, men kan etter tillatelse formidles av en prest. I ortodokse kirker og katolske kirker i det østlige middelhavsområdet foretas konfirmasjonen av prester. I tillegg til spørsmålet om gyldighet, som er et teologisk spørsmål, ser Den katolske kirke også på lovlighet, som er et kirkerettslig spørsmål. Dette omfatter for eksempel prestens status (en laisert prest kan bare i helt spesielle tilfeller formidle sakramentene lovlig) og andre omstendigheter som sted (for eksempel, ekteskap skal inngås i sognekirken såfremt det ikke er gitt til tillatelse til annet) og kontekst (for eksempel, nattverdselementene skal kun konsekreres under en messe, ikke under en andakt eller ved andre tilfeller). Man kan dermed få konstellasjoner hvor et sakrament er formidlet gyldig og lovlig (alt er som det skal være), gyldig men ulovlig (har den teologiske effekt, men bryter med kirkeretten) eller ugyldig og ulovlig. Ortodokse sakramenter. Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker anerkjenner de samme syv sakramenter som den katolske kirke, men har ingen absolutt begrensning oppad. Dermed kan ortodokse særkirker anerkjenne andre kirkelige handlinger som sakramenter. Sakramentene omtales normalt som "mysteriene". Protestantiske sakramenter. De fleste protestantiske kirker regner sakramentene som ytre tegn på indre nåde, det vil si symboler på en indre hendelse. Det er altså ikke, som i katolsk og ortodoks sakramentslære, sakramentet som inngyder nåde – sakramentet er bare et tegn og et hjelpemiddel til å oppnå en personlig nådegave. En unntagelse er her de lutherske kirker, som lærer at sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. F. eks. i nattverden mottar både troende og ikke troende Jesus Kristus reellt gjennom brødet og vinen (manducatio oralis, manducatio impiorum). Dette er det lutherske grunnlag for "frelsesvisshet". Den lutherske sakramentforståelse skiller seg fra den katolske hovedsakelig ved en annen forståelse av begrepet nåde. Antallet sakramenter som anerkjennes av protestantiske kirker varierer. Mange, inkludert de lutherske kirker, anerkjenner to sakramenter: Dåp og nattverd. Andre regner kun dåpen som et sakrament. Noen kirkesamfunn har ingen sakramenter. F.eks. gjelder dette Frelsesarmeen, som dog ikke forbyr sine medlemmer å motta sakramentene i andre kirkesamfunn dersom de føler at dette hjelper dem i deres trosliv. Deres sakramentforståelse kan beskrives som spiritualistisk. Vennenes samfunn har heller ingen sakramenter, og de tillater ikke at man mottar dem andre steder. Den anglikanske kirke er et særtilfelle; selv om kirken som helhet anerkjenner bare dåp og nattverd som sakramenter, er det en relativt stor gruppe (anglo-katolikker) som anerkjenner syv og har en lære om disse som er tilnærmet lik den katolske. Blant anabaptister er det ikke uvanlig å regne fotvaskingen på skjærtorsdag som et sakrament. Mormonere (De siste dagers hellige). Alle Jesu Kristi Kirkes av Siste-dagers Helliges sakramenter, de fleste av som innebærer pakter med Gud Faderen hvori personen lover å lyde visse prinsipper for å motta tilsvarende velsignelser ved Kristi nåde, må få Løftets Hellige Ånds stempel for å bli evig gyldig. Ra (geologi). Et ra er en endemorene fra istiden, og "Raet" er navnet på den største sammenhengende endemorenen i Skandinavia. Den ble dannet under ett av breens siste store fremstøt ca 8300 f.Kr. Da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av istida, kunne den stoppe i flere hundre år av gangen, den kunne også gjøre nye framrykkinger for så igjen å trekke seg tilbake. Der iskanten ble liggende stille, samlet det seg opp materiale som isbreen førte med seg fra innlandet: Stein, grus, sand og leirepartikler. "Israndavsetninger" eller "endemorene" kalles slike avsetninger, som dels er avsatt på land, dels i havet. Når så isen trakk seg videre tilbake, ble disse avsetningene liggende igjen som svære voller i landskapet. Senere har disse avsetningene blitt påvirket av hav og nedbør, slik at på overflaten ligger det groveste materialet igjen. Graver man seg gjennom en endemorene, er det variasjonen i størrelsen på partiklene som er slående; en morene består av usortert materiale. En kan identifisere flere trinn israndavsetninger eller ra-trinn i Norge. De eldste ligger ytterst mot havet og i havet, de yngste ligger i fjelldalene. Raet har fra oldtiden til i dag vært viktig som ferdselsvei, i Norge spesielt i Vestfold og Østfold. Begrepet ra. Ordet "ra" er av gammelnorsk opprinnelse og betyr grusrygg. Ordet brukes i norsk som et generelt begrep om endemorener; mer presist brukes ordet som et navn på Skandinavias største endemorene, "Raet", som utgjør en sammenhengende geologisk struktur fra Finland gjennom Sverige og Norge til Kola-halvøya. Denne strukturen går store deler over land og andre steder er den undersjøisk. I Vestfold og Østfold er denne geologiske formasjonen svært synlig og velkjent. Ra-trinnet ble avsatt for ca. 10 600 år siden omkring en isbre som dekket mesteparten av Skandinavia, og hadde sitt senter over det som i dag er Bottenviken. "Raet" som navn på denne lange jordryggen gjennom Vestfold er svært gammelt, og på Raet i Horten kommune ligger gården Ra. Ordet brukes (i ulike varianter) som gårdsnavn mange steder i Norge, ofte på gårder som er lokalisert i forbindelse med endemorener. I dag tar vi kunnskap om morener og isbreer som en selvfølgelig ting, men kunnskapen om dette er ikke mer enn ca. 150 år gammel. Geologisk forskning omkring morenedanning under istiden tok til midt på 1800-tallet, og det tok lang tid før man kom fram til en forståelse for hvordan ra-trinnet danner en sammenhengende struktur. Ra-trinnet. Mølen, helt sørvest i Brunlanes. Ra-trinnet kan følges "langs kystene" helt fra Finland til Nord-Norge, noen steder i sjøen, andre steder på land. Fra Sverige følges ra-trinnet inn i Østfold ved Halden-Moss, det krysser Oslofjorden ved Jeløya og kommer opp på Vealøs i Horten, fortsetter gjennom Vestfold, følger riksvei 19 til Gulli, deretter gamle E18 til Larvik, gjennom Bøkeskogen, over Farriseidet og fortsetter utover Brunlanes, går ut i sjøen og er synlig over havnivå som øyer langs Telemark og Aust-Agder, Mølen, Jomfruland, Målen, Merdø og Jerkholmen. På Hasseltangen øst for Fevik i Grimstad går ra-trinnet på land og fortsetter vestover til Rogaland og langs Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Farrisvannet sett fra Gopledal vannverk I Trøndelag kalles ra-trinnet for Tautra-trinnet, fordi iskanten krysset Trondheimsfjorden ved Tautra. Ra-trinnet demmer opp flere innsjøer. I Østfold er Vansjø dannet på denne måten og i Vestfold gjelder dette både Borrevannet, Goksjø og Farris. Ytre Raet. Det er også en noe eldre moreneavsetning litt utenfor det store Raet, eller Ra-trinnet, og denne kalles gjerne "Ytre Raet". Dette eldste raet dateres 250 år eldre enn hovedtrinnet. Den geografiske avstanden mellom Raet og Ytre Raet varierer, og avstanden er størst gjennom Sandefjord, Stokke, Nøtterøy og Tønsberg der Ytre Raet går over nordre del av Nøtterøy ved Kolberg, og fortsetter i Slagen over Tolvsrød, Ringshaug og Skallevold. I Brunlanes og ved Fredrikstad og Halden er avstanden kortere mellom de to ra-trinnene. Ytre Raet bidrar til store gode jordbruksarealer i kommunene Sandefjord, Stokke, Nøtterøy og Tønsberg. Raet og Raveien. a> mellom Horten og Tønsberg, nær gården Ra. Raet brukes som stednavn for store deler av raet gjennom Østfold og Vestfold. Raet var i oldtiden en praktisk ferdselsvei, bl.a. fordi det var så få vannløp å krysse. Da biskop Jens Nilsson dro på visitas til Østfold og Bohuslän på slutten av 1500-tallet, reiste han på Raet fordi det var lett fremkommelig. Fremdeles følger E6 og E18 Raet over lange strekninger. Raet trakk også til seg bosetninger, slik at de eldste, største og beste gårdene stadig ligger der. På samme vis ble jernalderens gravminner ofte anlagt langs Raet. Toppen av morenen har vært brukt som vei fra forhistorisk tid, og noen steder kalles veien "Raveien". E18 fulgte lenge denne gamle traseen i Vestfold fra Sem til Farriseidet. Nå følger veien i hovedtrekkene en trase på innsiden av raet. I Østfold følger E6 raet fra Halden til Moss. Stedet Helgeroa i Vestfold, nær Mølen, der raet går ned på sjøbunnen, ble et sentralt sted kommunikasjonsmessig en periode nettopp fordi stedet lå der den naturlige veien i retning østover gjennom Vestfold begynte. "Raveien" er et kjent begrep både i Vestfold og Østfold. "Raveien" brukes som gatenavn langs deler av gamle Sørlandske hovedvei, E18, bl.a. i Tønsberg kommune. Naturvern på raet. Flere området av raet er vernet som landskapsvernområder og naturreservater. I Vestfold er bl.a. Mølen i Brunlanes, og Bøkemoa i Stokke vernet. I Arendal kommune i Aust-Agder ligger Raet landskapsvernområde, som dekker store deler av kommunens kyst. Hasseltangen landskapsvernområde ligger der raet går opp på fastlandet i Grimstad kommune. Deler av verneområdene er naturreservater. Gea Norvegica Geopark har som en av sine oppgaver å formidle kunnskaper om geologiens betydning, og har informasjonstavler bl.a. på Mølen i Brunlanes i Larvik kommune. Trinn i isavsmeltingen på Østlandet. På Østlandet er de ulike trinn i isavsmeltingen tydelig markert i landskapet med morenetrinn. Avsetningene på Østlandet er best undersøkt i norsk målestokk, og morenentrinnene på Østlandet er derfor blitt referanseramme i nasjonal sammenheng. Hovedsakelig har det vært slik at isen har rykket fram samtidig i et større område. Det eldste morenetrinn en ser spor etter i Ytre Oslofjord kalles Tjøme-Hvaler-trinnet og er ca. 11 200 år gammelt. Det etterfølgende trinn kalles "Ytre Raet" og er ca. 10 850 år gammelt, mens hovedtrinnet, "Ra-trinnet", er ca. 10 600 år gammelt. Et yngre trinn er Ås-Ski-trinnet, som også kalles Ski-trinnet, som danner terskelen for Indre Oslofjord. Dette er ca. 10 200–10 400 år gammelt. Store sandterasser er avsatt da isen lå ved Drøbak-Svelvik. Neste stopp for iskanten kaller vi Aker-trinnet i Groruddalen der morenen demmer opp Maridalsvannet, Bogstadvannet og Sognsvann. I Sylling demmer Akertrinnet opp Holsfjorden. Aker-trinnet er ca 9 800 år gammelt. På Romerike er det flere trinn hvorav Gardermoen-trinnet eller Hauerseter-trinnet er det mest markerte med store sandterasser. Dette er om lag 9 600 år gammelt. Deretter kommer Minnesund-trinnet som det siste før isen smeltet. Dette er ca. 9 500 år gammelt. Sark. Sark er den minste av de fire store Kanaløyene og en selvstyrt besittelse underlagt Guernsey. Sark anses ofte for å være den siste føydalstaten i Europa. Øya styres av en Lensherre ("Seigneur of Sark" eller "Dame of Sark"). Mange av øyas lover, spesielt relatert til arv og Lensherrens myndighet, er uforandret siden de ble vedtatt i 1565 under dronning Elisabeth I. Sark har imidlertid gjennomgått en viss demokratisering i nyere tid. Mer makt har blitt plassert i den lovgivende forsamlingen ("Chief Pleas"), som består av 40 landeiere og 12 folkerepresentanter. Sark har en befolkning på ca 600. Øya er 4,8 km lang og 2,4 km på sitt bredeste. Biler er forbudt; traktor og sykkel er de eneste fremkomstmidlene på øya. Trivia. Handlingen i den britiske miniserien "Herr Pye" ("Mr. Pye") (1986) var lagt til denne øya. Nugatti. Nugatti er varenavnet på et sjokoladepålegg laget av hasselnøtter og nougat. Pålegget produseres av Stabburet, og inneholder blant annet sukker, solsikkeolje, kakao, melk og hasselnøtter. Pålegget ble lansert i 1969, og er dermed litt yngre enn sjokoladepålegget Sjokade. Det blir solgt over 4 000 tonn av Nugatti årlig. Pålegget har alltid vært å få på plastbeger, men blir nå også solgt i tuber. Det finnes i flere varianter; Nugatti, Nugatti Crisp, Nugatti Max, Nugatti Air og Nugatti Krønsjy. Sosialistisk Ungdom. Sosialistisk Ungdom (SU) er ungdomsorganisasjonen til Sosialistisk Venstreparti. SU er ideologisk sett forankret i sosialismen og beskriver seg selv som en «revolusjonær sosialistisk og feministisk organisasjon» som kjemper for et sosialistisk folkestyre i Norge. SU har lokallag i alle fylker og hovedkontor i Akersgata 35 i Oslo sammen med SV. Politikk. SU arbeider for å organisere ungdom til kamp for forandring i egen hverdag. SUs vedtatte hovedsatsninger 2010-2012 er arbeid, skole og fritid, herunder bl.a. kampen for lovfestet rett til lærlingeplass, mer praksis i skolen og bedre rettigheter for ungdom i arbeidslivet. SU jobber også blant annet med internasjonal solidaritet, feminisme, miljø, antirasisme og EU-motstand. Historie. SU ble først stiftet i januar 1975 da ungdomspartiene til de partiene som noen måneder senere gikk sammen til SV gikk sammen. Organisasjonen ble først nedlagt i 1981 for å løse politiske stridigheter som preget organisasjonen på den tiden, men ble gjenopprettet dagen etter, men uten medlemmene av opposisjonen, som senere dannet Arbeidermaktgruppa. I tillegg til kampen for sosialisme og feminisme, har organisasjonen jobbet mye med spørsmål som miljø, antirasisme og ungdomstilbud. Organisasjonen jobber også mye med internasjonal solidaritet blant annet med Colombia og Palestina. SU har dessuten drevet solidaritetskampanjer i bl.a. Bosnia-Hercegovina, USA, Guatemala, Kurdistan, Venezuela og Nigeria. SU var tidligere involvert i et U-lederprogram sammen med JUCO i Colombia og JFMLN i El Salvador, som var støttet av LNU. Som en del av solidaritetsarbeidet har organisasjonen markert seg ved sterk kritikk av USAs utenrikspolitikk og Norges holdning til denne. Sosialistisk Ungdom utgir ungdomsmagasinet Kraftverk. Organisasjonen har også gitt ut flere bøker. De viktigste de siste årene er «Du skal ta ledelsen og makta I og II», «Feminisjon», «En verden å vinne» og en håndbok for ungdomsaktivister kalt «Aktivisthåndboka.» SU har ofte definert seg som mer ideologiske og venstreorienterte enn moderpartiet SV, men deltar i valgkamp og skolevalg fullt ut som SVs ungdomsorganisasjon. Sommerleir. SU har hvert år siden midten av 1990-årene arrangert sommerleir. Fra år 2010 blir sommerleiren flyttet fra Risøya til Utøya i Buskerud. Sommerleir er SUs største arrangement, og trekker mellom to og tre hundre personer mellom 15 og 30 år hvert år. Arrangementet inneholder hvert år politiske innledninger, kulturelle verksteder og kveldsunderholdning. I 2012 ble den arrangert på Nordtangen i Buskerud. Feministisk selvforsvarskurs. SU arrangerer feministisk selvforsvarskurs for alle interesserte jenter. Kurset er først og fremst et selvtillitskurs som øker jenters selvtillit med enkle forsvarsøvelser. Kurset tar opp temaer som seksuell trakassering og voldtekt. Kurset holdes på skoler og for lokallag i hele Norge av utdannede instruktører etter forespørsel. Ledere. Asbjørn Eidhammer, Ingrid Ofstad (1975 – 1976). Hoppuka. Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: "Vierschanzentournee" – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de mest prestisjetunge konkurransene innen skihopping, etter OL og VM. Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn. Janne Ahonen er den hoperen som har flest samenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hoper som vant fire sammenlagtseiere, da han gik seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. To vinnere har tre sammenlagtseiere; Helmut Recknagel og Bjørn Wirkola. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969). Åtte norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964-/965), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04) og Anders Jacobsen (2006/07). Ideen. Ideen til Hoppuka ble utviklet i 1949 av medlemmer i skiklubbene i Partenkirchen og Innsbruck. Men i årene etter 2. verdenskrig fikk ikke tyske hoppere delta i internasjonale renn, og utenlandske hoppere deltok ikke i Tyskland, derfor kunne planen om Hoppuka først settes ut i livet i 1952. Den tysk-østerrikske hoppuka ble grunnlagt 17. mai 1952 i Innsbruck av Toni Glos, Emmerich Pepeunig (Innsbruck), Beppi Hartl, Franz Rappenglück (Partenkirchen), Andi Mischitz, Fred Triebner (Bischofshofen) samt Alfons Huber og Xaver Kaiser (Oberstdorf). Fra starten av var tre rennsteder bestemt: Partenkirchen, som hadde arrangert sitt Nyttårsrenn helt siden 1921, Innsbruck og Bischofshofen. Man ønsket at de to landene skulle ha like mange renn, og SC Partenkirchen fikk i oppgave å finne det andre tyske rennstedet. Berchtesgaden, Füssen og Oberammergau ble tidlig vurdert. Disse stedene hadde erfarne hopparrangører og moderne hoppbakker, og det betød at man ikke ville trenge å bygge noen ny bakke eller bekymre seg for organiseringen av rennet. Men disse stedene hadde mye av det samme tilskuergrunnlaget som Partenkirchen, og SC Partenkirchen fryktet at de kunne miste tilskuere dersom et av de nevnte stedene ble valgt som arrangørsted. Derfor falt valget i stedet på Oberstdorf. Den tysk-østerrikske hoppuka ("Deutsch-Österreichischen Springertournee") ble offisielt stiftet 14. desember 1952 i Partenkirchen. De første hoppukene. Den første hoppuka er den eneste som har begynt etter årsskiftet. Den startet 1. januar 1953 med nyttårshopprennet i Partenkirchen. 20 000 tilskuere fulgte det første rennet, som hadde 50 deltakere fra seks land (Tyskland, Østerrike, Sverige, Norge, Sveits og Jugoslavia (Slovenia)). Asgeir Dølplads fra Norge vant det første rennet med hopp på 78,5 og 80 meter. 4. januar fant det andre rennet sted i Oberstdorf, med Erling Kroken (Norge) som vinner, og 6. januar vant Sepp Bradl (Østerrike) rennet i Innsbruck. Avslutningsrennet i den første hoppuka gikk i Bischofshofen 11. januar og ble vunnet av Halvor Næs, Norge. Sammenlagt i den første tysk-østerrikske hoppuka vant Sepp Bradl foran Halvor Næs og Asgeir Dølplads. Selv om ikke hele verdenseliten deltok – blant annet manglet hele det sterke finske laget – var tilskuerantallet stort og arrangørklubbene fikk gode inntekter og ros fra hopperne. Kort tid etter at den første hoppuka var avsluttet, startet forberedelsene til den neste. Foran den andre hoppuka ble det gjort enkelte forandringer. Heretter åpnet hoppuka med rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember, og deretter nyttårsrennet i Partenkirchen 1. nyttårsdag. Rennet i Bergisel i Innsbruck gikk av stabelen 3. eller 4. januar, og Helligtrekongersdagsrennet i Bischofshofen (som også var blitt arrrangert før Hoppuka kom til) skulle avslutte hoppuka. De neste årene økte Hoppukas betydning. Tilskuermengden vokste, deltakerfeltet ble sterkere, og medieinteressen økte. Alt i 1956 sendte ARD nyttårshopprennet på TV, og fra 1960 ble alle de fire rennene TV-sendt. Dermed ble Hoppuka stadig mer kjent i Tyskland. Betydning for Hoppukas posisjon hadde det også at den første tysker kom på pallen sammenlagt, da Max Bolkart ble nummer 3 i 1956/57. I 1956 arrangerte Øst-Tysklands skiforbund et renn i Oberhof 1. juledag, med ambisjoner om at det skulle bli det nye åpningsrennet i Hoppuka. Imidlertid deltok bare tyske og østerrikske hoppere i dette julerennet; på grunn av transportproblemer valgte de andre landene å ikke sende hoppere til Oberhof. Også foran den sjette hoppuka i 1957/58 var det planlagt et julerenn i Oberhof, 26. desember. Men dette året var det snømangel i Tyskland, og i motsetning til Oberstdorf og Partenkirchen greide man ikke å sette bakken i Oberhof i stand med tilkjørt snø. Julerennet ble flyttet til snøsikre Oberwiesenthal, men dette medførte enda høyere kostnader for reisen videre til Oberstdorf, og det østtyske forsøket på å utvide Hoppuka mislyktes. Likevel fikk østtyskerne noe å feire da Helmut Recknagel vant hoppuka foran to sovjetere, mens nordmennene og finnene ikke deltok. Recknagel vant igjen i 1959 og 1961. I 1960 ble Max Bolkart den første vesttyske hoppukevinneren. Flaggstriden. Under den åttende hoppuka i 1959/60 oppsto den første store konflikten i Hoppukas historie. Vest-Tyskland og Østerrike anerkjente på denne tiden ikke Øst-Tyskland (DDR) som selvstendig stat, og tillot ikke at DDRs nasjonalflagg ble heist. Hopperne og lederne på det østtyske landslaget insisterte på at deres flagg på lik linje med andre nasjoners flagg skulle heises ved sportsarrangementer. Da dette ikke skjedde, reiste hele det østtyske laget hjem fra hoppuka. Lagene fra Polen, Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia reiste også hjem, i sympati med østtyskerne. I og med at heller ikke det norske og finske laget deltok, på grunn av at de prioriterte uttakningsrenn til OL i Squaw Valley, hadde denne hoppuka et ganske svakt deltakerfelt. Arrangørene av Hoppuka ønsket ikke at det sterke østtyske laget skulle utebli på nytt, og sommeren 1960 forsøkte de å få myndighetene i Tyskland og Østerrike til å tillate at DDRs flagg ble heist. Politiske grunner gjorde dette umulig, og løsningen ble at man sluttet å heise deltakernasjonenes flagg før rennene, men bare flaggene til arrangørlandene og fanene til arrangørklubbene. Det østtyske laget godtok dette kompromisset, og stilte i hoppuka 1960/61 med toppet mannskap. Helmut Recknagel vant, og ble den siste tyske hoppukevinneren på nesten et tiår. 60-tallet: Nordisk dominans. Nye politiske problemer fikk følge for Hoppuka. Et forbud mot at østtyske sportsutøvere fikk delta i konkurranser i Vest-Tyskland og omvendt gjorde at under hoppuka 1961/62 kunne hopperne fra DDR bare delta i de to siste rennene i Østerrike. Den tiende hoppuka innledet en periode med norsk og finsk dominans. Åtte år på rad ble hoppuka vunnet av hoppere fra disse landene, de tre siste årene av norske Bjørn Wirkola. 70-tallet. Horst Queck fra DDR brøt den nordiske dominansen da han vant hoppuka 1969/70. I stedet ble DDR førende, med fem hoppukeseiere på ni år: 1969/70 Horst Queck, 1972/73 Rainer Schmidt, 1973/74 Hans-Georg Aschenbach, 1975/76 og 1976/77 Jochen Danneberg. dette tiåret økte kommersialiseringen av Hoppuka og skihopping generelt. Intersport ble Hoppukas første hovedsponsor, og hoppsporten utviklet seg mer og mer fra amatøridrett til profesjonell idrett. 80-tallet. Hoppuka var fra 1979/80 en del av den nystartede verdenscupen. 1980-tallet ble preget av Matti Nykänen (Finland) og Jens Weißflog (DDR), som begge kom på pallen fem ganger i løpet av tiåret. Hubert Neuper (Østerrike) vant i 1979/80 og 1980/81, deretter vant Manfred Deckert (DDR). I 1982/83 vant Matti Nykänen for første gang, foran Jens Weißflog, som på sin side vant de to neste hoppukene. I 1985/86 og 1986/87 vant østerrikeren Ernst Vettori. Nykänen vant igjen foran Weißflog i 1987/88, og året etter vant finske Risto Laakkonen med Nykänen på andre plass og Weißflog på tredje. 90-tallet: V-stil. Etter at V-stilen var blitt innført på begynnelsen av tiåret økte hopplengdene. Hoppbakkene måtte moderniseres og ombygges med profil tilpasset den nye stilen. Jens Weißflog var den av de «gamle» hopperne som best klarte å tilpasse seg den nye stilen, og han ble den første til å vinne hoppuka fire ganger (83/84, 84/85, 90/91 og 95/96). I hoppuka 1996/97 ble knock out-systemet innført. (Se under.) 2000-tallet. Under den 50. hoppuka i 2001/02 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som vant alle fire rennene i samme hoppuke. I 2006 ble det for første gang to sammenlagtvinnere, da Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen (Finland) fikk nøyaktig samme poengsum etter fire renn og åtte hopp. Janne Ahonen ble den første til å vinne hoppuka fem ganger. Han vant i 98/99, 02/03, 04/05, 05/06 og 07/08. Snømangel gjorde at rennet i Innsbruck i 2008 måtte avlyses. Rennet ble i stedet arrangert 5. januar i Bischofshofen, dagen før det egentlige Bischofshofen-rennet. Dermed ble denne hoppuka kun arrangert i tre bakker, dog med fire renn som vanlig, og vittige tunger omdøpte hoppuka til Trebakketurneringen (Dreischanzentournee). Dette var første gang Hoppuka ikke ble avholdt i fire bakker. I 1956 måtte rennet i Bischofshofen avlyses på grunn av snømangel, men da ble avslutningsrennet i stedet arrangert i Hallein 11. januar. Organisasjon. Hoppuka blir organisert av skiklubbene i arrangørbyene. De er Skiclub 1906 Oberstdorf, organisasjonskomiteen for nyttårshopprennet i SC Partenkirchen, Sport-Club Bergisel og Skiclub Bischofshofen. Datoene. Den vanlige rekkefølgen med åpningsrennet i Oberstdorf, deretter nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen, fulgt av rennet i Innsbruck og Helligetrekongersdagsrennet i Bischofshofen har bare blitt fraveket fem ganger. I den første hoppuka (1953) var nyttårsrennet åpningsrenn. I 1956/57, 1961/62 og 1962/63 ble rennet i Innsbruck arrangert som det andre rennet, 30. desember. I 1971/72 byttet rennene i Innsbruck og Oberstdorf rekkefølge. Under hoppuka 1963/64 var for øvrig Bergiselbakken i Innsbruck under ombygging til OL 1964, men hoppukerennet ble gjennomført som vanlig, selv om bakken bare var provisorisk klar. Siden 1972/73 har rekkefølgen på rennene ikke blitt forandret. Den eneste gangen nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen ikke har blitt avholdt på 1. nyttårsdag var i 1979, da dårlig vær gjorde at rennet måtte utsettes til 2. januar. Mellom 1975 og 2006 ble rennet i Bischofshofen avholdt fast på Helligtrekongersdag 6. januar. I 2007 ble rennet etter ønske fra TV-selskapene arrangert 7. januar, som var søndag. Datoene for rennene i Oberstdorf og Innsbruck avhenger av ukedagene. Vanligvis avholdes rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember (i de tidlige hoppukene noen ganger på nyttårsaften), mens rennet i Innsbruck avholdes 3. eller 4. januar. Knock out-systemet. En særegenhet ved Hoppuka er det omstridte knock out-systemet, som ble innført under hoppuka 1996/97. Både i Hoppuka og i vanlige verdenscuprenn er de 10 beste (før 2006/07 de 15 beste) i verdenscupen automatisk kvalifisert til rennet. De som ikke er forhåndskvalifisert må hoppe et kvalifiseringsrenn der de 40 beste får delta i hovedrennet sammen med de 10 forhåndskvalifiserte. I selve rennet går de 30 beste i første omgang videre til andre omgang. Med knock out-systemet i hoppuka hoppes det i første omgang i «par», der vinneren av kvalifiseringen hopper mot nummer 50, nummer 2 mot nummer 49 osv. og vinneren av hvert par får hoppe andre omgang. I tillegg får de fem beste taperne (såkalte «lucky losers») være med i andre omgang. Dersom værforholdene gjør at det ikke kan arrangeres kvalifisering, eller at kvalifiseringen må arrangeres samme dag som hovedrennet, blir hovedrennet gjennomført på den vanlige måten, uten knock out-systemet. På grunn av dette var det under hoppuka 2007/08 bare i åpningsrennet i Oberstdorf at knock out-systemet ble brukt. Med knock out-systemet er det teoretisk mulig at den 12. beste hopperen i første omgang kan bli slått ut (om han taper sin duell og blir slått av fem andre tapere), mens den nest dårligste (nummer 49) i første omgang kan gå videre (dersom han vinner sin duell og motstanderen gjør det dårligste hoppet i konkurransen). Dette kan skape en viss grunn for kritikk mot systemet. Dersom værforholdene endrer seg i løpet av omgangen, kan knock out-systemet være mer rettferdig enn den vanlige ordningen, siden de to som hopper mot hverandre vil få noenlunde like værforhold. Vinnere. Nasjonsmessig har Tyskland og Finland 16 sammenlagtseiere hver. (11 av Tysklands seiere har blitt tatt av hoppere fra DDR.) Norge og Østerrike har ti seiere hver. Tsjekkia har to seiere, hvorav en for Tsjekkoslovakia. Japan, Slovenia, Polen og Sovjetunionen har én sammenlagtseier hver. Janne Ahonen (Finland) er den eneste som har vunnet fem sammenlagtseiere, foran Jens Weißflog (DDR/Tyskland) med fire. Helmut Recknagel (DDR) og Bjørn Wirkola (Norge) har tre seiere, mens Jochen Danneberg (DDR), Matti Nykänen, Veikko Kankkonen (begge Finland), Hubert Neuper, Ernst Vettori og Andreas Goldberger (alle Østerrike) har to seiere hver. Jens Weißflog og Bjørn Wirkola har flest seiere i enkeltrenn med ti hver, foran Janne Ahonen som har ni. Under den 50. hoppuka i 2001/2002 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første og til nå eneste som har vunnet alle de fire rennene i samme hoppuka. Ved den 54. hoppuka i 2005/06 ble det for første gang to sammenlagtvinnere. Etter åtte hopp hadde Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen 1081,5 poeng hver. Det var for øvrig rekord i sammenlagt poengsum i hoppuka. Rekorden ble forbedret av Ahonen til 1085,8 poeng i 2007/08 og av Wolfgang Loitzl med 1123,7 poeng i 2008/09. TV-overføring. Det tyske kringkastingsselskapet ARD viste nyttårshopprennet på fjernsyn så tidlig som i 1956, og alle de fire rennene fra 1960. I Norge overførte NRK nyttårshopprennet for første gang i 1963. Arne Scheie har vært fast kommentator i Hoppuka siden 1973. Liste over hoppukevinnere. Den første hoppuka ble arrangert i sesongen 1952/53 og har blitt arrangert hvert år siden. Den første vinneren var Sepp Bradl. Den finske skihopperen Janne Ahonen er den eneste som har vunnet sammenlagtseieren fem ganger. Tyske Jens Weißflog har vunnet hoppuka fire ganger. Bjørn Wirkola og Helmut Recknagel har vunnet tre ganger, og Wirkola er den eneste som har vunnet hoppuka tre ganger på rad. Sven Hannawald er den eneste som har klart å vinne alle fire rennene i den samme hoppuka. Tyskland (med DDR) og Finland har begge vunnet 16 ganger, Østerrike har vunnet tolv og Norge ti ganger. Kilder. Hoppukevinnere Tysk filmhistorie. Tysk ekspresjonisme. På 1920-tallet ble det laget et tjuetalls filmer i Tyskland som regnes som tysk ekspresjonisme. Filmene kjennetegnes med fokus på skygger og menneskets underbevissthet. Nazi-perioden. Etter at Hitler tok over makten i 1933 ble det produsert en del propagandafilmer for NSDAP. Den kanskje mest kjente av de nazistiske regissørene var Leni Riefenstahl som blant annet laget «Viljens triumf» «(Triumph des Willens»), en banebrytende propagandafilm om rikspartidagene i Nürnberg, og «Olympia», fra olympiaden i Berlin i 1936, en film feiret for sine estetiske kvaliteter. Etterkrigstiden. I etterkrigstiden har regissører som Völker Schlöndorff gjort seg bemerket, med bl.a. «Blikktrommen». Det samme gjelder Rainer Werner Fassbinder («Katharina Blums tapte ære» m.fl.) Til de mest profilerte filmskapere i samtiden hører Roland Emmerich, Wolfgang Petersen («Das Boot» m.fl.), Florian Henckel von Donnersmarck, Caroline Link, Wolfgang Becker, Fatih Akin, Andreas Dresen, Uwe Boll, Dani Levy, Oskar Roehler, Uli Edel, Wim Wenders, Daryush Shokof, Werner Herzog og Tom Tykwer («Løp, Lola, løp!») samt Bernd Eichinger som døde i 2011. Vennenes samfunn. Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, er et kristent kirkesamfunn. Det finnes omkring 365 000 kvekere på verdensbasis (enkelte kilder oppgir 600 000 på verdensbasis; på grunn av den løse strukturen er det vanskelig å vite sikkert hvor mange det er), og omkring 150 i Norge. I 1947 mottok Vennenes samfunn Nobels fredspris for arbeidet de har gjort gjennom sine internasjonale hjelpeorganisasjoner: Friends Service Council og American Friends Service Committee. Historie. a> regnes som grunnlegger av Vennenes samfunn Vennenes samfunn ble stiftet i England i 1652 av George Fox. På slutten av 1600-tallet utvandret mange kvekere til Nord-Amerika. I 1667 sluttet William Penn seg til kvekerne, og i Amerika grunnla han en koloni med trosfrihet, senere kalt Pennsylvania. Hit reiste mange av tilhengerne som ble forfulgt i Europa. Kvekerne brukte konsekvent tiltaleformen "thou" og "thee" (= du) til alle, i motsetning til det formelle "you" (som opprinnelig tilsvarte vår De-form). Av respekt for Gud tok de av seg hatten når de preket eller bad, men ikke for noen dødelig. William Penn ble kastet ut hjemmefra av sin far fordi han ikke ville ta av seg hatten for kongen. Mannlige kvekere gikk aldri med rysjer eller sverd, kvinner brukte ikke smykker eller kniplinger. Klærne var sydd av ufarget ull. De spilte ikke musikk, leste ikke romaner og satte ikke opp gravsteiner. Kvinner, like godt som menn, kunne reise seg og tale i forsamlingen. De tiltalte ingen som "mister" fordi dette ordet stammer fra "master", og deres eneste mester eller herre var Kristus. På samme måte ville de ikke titulere noen «my Lord», siden Kristus var deres eneste "lord" (= herre). De nektet å betale skatt og tidende til den anglikanske kirke, og å avtjene militærtjeneste og å avlegge ed. De nektet også å bruke de anerkjente navn på ukedager og måneder, siden disse stammer fra hedenske navn. Kvekerne skrev derfor ikke «28.oktober», men «den 28.dag i den tiende måned». Ukedagene var ikke "mandag, tirsdag" osv, men "første dag, andre dag" osv. Kvekernes puritanske levesett, kombinert med ideen om at noe av Gud er nedlagt i hvert eneste menneske, førte med seg et sterkt sosialt engasjement. Blant annet gjorde kvekerne mye godt for de som satt fengslet. Under napoleonskrigene ble mange norske sjømenn satt i fengsel i England. Her kom de i kontakt med kvekere som arbeidet blant fangene, og slik kom kvekerlæren til Norge. Her ble de første vennesamfunnene organisert i 1818. Kvekerne spilte en avgjørende rolle for slaveriets avskaffelse i Storbritannia, selv om de etterhvert fikk omfattende støtte fra metodistene. Navnet «kvekere» skriver seg fra en rettssak mot kvekerlederen George Fox, da denne skal ha formant dommeren om «å skjelve ("quake") for den levende Gud». Troslære og gudsdyrkelse. Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring, og derfor som en viktig kilde til forståelse av Gud. Men de har et bibelsyn som avviker fra de fleste protestantiske kirker, idet de legger stor vekt på å forstå Bibelen i nåtiden ved hjelp av Den hellige ånd, og ikke gjennom bokstavelig fortolkning av det som er skrevet. Tankegangen bak dette er at Bibelen er skrevet for alle tider, og da ordene som faktisk er skrevet ned er knyttet til en spesiell tidsepoke og en kulturkrets kan den bare forstås ved hjelp av Den hellige ånd. De regner normalt ikke seg selv som protestanter, men av historiske og læremessige årsaker plasseres de gjerne i denne kategorien. De samarbeider også i mange land, inkludert i Norge, tett med protestantiske kirkesamfunn. Kvekerne anerkjenner ingen sakramenter, og har heller ingen fastlagte kirkelige ritualer. Deres viktigste form for felles gudsdyrkelse er den stille andakt. De praktiserer ikke dåp. Barn som fødes inn i Kvekersamfunnet tas med til en spesiell andakt, der de kan ønskes velkommen inn i livet og inn i forsamlingen. Ektevigsel foretas i en spesiell andakt, der de to foran forsamlingen avlegger sine ekteskapsløfter. I Norge er denne andakten tilpasset norsk ekteskapslovgivning, slik at kvekerne har vigselsrett. Begravelser skjer normalt i form av en spesiell andakt. Av hensyn til familiemedlemmer som ikke er kvekere kan det ofte være salmesang og musikk i begravelser, men egentlig hører ikke dette til andakten. Den er i utgangspunktet stille, men det er åpent for å si noen minneord dersom noen ønsker det. De foretrekker at begravelser ikke skjer i vigslet jord, ettersom de ser på vigsling av kirkegårder som overtro, men i Norge er det kun i Stavanger at det finnes en egen, ikke-vigslet kvekergravlund. Som samfunn feirer ikke kvekerne jul, påske og andre høytider. Det er ikke uvanlig at medlemmene i sine familier markerer høytidene, og en del bruker den liturgiske kalenderen som et redskap i sitt private bønneliv. Kvekerne tar avstand fra all form for krig, og regner seg som pasifister. I land med verneplikt er det normalt at medlemmene nekter å utføre denne, fortrinnsvis gjennom å velge siviltjeneste der dette finnes. Det finnes ingen spesiell lære om hva som skjer etter døden; noen mener at det finnes et liv etter dette, mens andre mener at det ikke gjør det. Struktur. Kvekerne mener at den sanne kirke er usynlig, åndelig og uten behov for særlig struktur. Deres struktur er dermed meget løst oppbygget, og baserer seg på "månedsmøtet", som er den grunnleggende enhet organisasjonen. På møtene søker man å forene religiøs innsikt og praktiske oppgaver, slik at arbeidet med å styre forsamlingen kan foregå i tråd med samfunnets tolkning av Jesu lære. Den fremste tillitsvalgte har tittelen "Skriver". Internt fungerer skriveren kun som et kontaktpunkt med visse praktiske oppgaver. Utad er skriveren registrert som forstander i henhold til norsk lov. Et "skriverutvalg" på 3-5 medlemmer står for den daglige driften. De har også "Samfunnsrådet", som består av skriverutvalget, representanter for månedsmøtene og andaktsgruppene, og en representant for Kvekerhjelp. Det finnes ikke noe presteskap; alle regnes som likeverdige. Catherine Booth, kona til William Booth, kom fra en kvekerfamilie. Mange mener at denne bakgrunnen har vært med og satt sitt preg på Frelsesarmeens, ikke minst når det gjelder sakramentene. Vennenes samfunn i Norge. Den første kvekerforsamlingen i Norge ble stiftet i 1818. Det var på det tidspunkt ennå ikke tillatt å tilhøre kirkesamfunn utenfor Den norske kirke. Vennenes samfunn er medlem av Norges Frikirkeråd og har observatørstatus i Norges kristne råd. Det er et registrert trossamfunn. Det norske Kvekersamfunnets nødhjelpsorganisasjon heter Kvekerhjelp. Organisasjonen samarbeider med søstergrupper i andre land, og driver en rekke hjelpeprosjekter i utviklingsland. Venke Knutson. Venke Knutson (født 20. oktober 1978) er en norsk popartist. Bakgrunn. Knutson vokste opp i en musikalsk familie i bygda Birkeland i Aust-Agder. Hun opptrådte som vokalist for første gang i 1996, og begynte på lærerutdanningen i 1998. Hun jobbet som barneskolelærer på Bryn skole, men la den jobben på hyllen for å bruke mer tid på musikken. Musikkarriere. I begynnelsen av musikkarrieren koret hun for andre artister, blant annet i bandet med Erik Faber som vokalist da bandet vant NM i rock i 1999. Hun dro senere til USA sammen med familien, og bodde på sjømannskirken i Houston, der de ble boende noen år. Hun sang på denne tiden i kor, og det var da hun virkelig fikk smak for musikk. Før Venke fikk platekontrakt, var hun bl.a. leder for lovsangen i Storsalen menighet i Oslo. Våren 2003 fikk Venke platekontrakt med plateselskapet Universal, i samarbeid med hennes gamle manager Jan Fredrik Karlsen. Den første singelen hun ga ut het "Panic". Albumet "Scared" kom i 2004. Singelen «Kiss» ble en stor hit sommeren 2004 og lå flere uker som nummer 1 på radiolisten. Høsten 2005 ga hun ut singelen «Just A Minute» fra sitt andre album "Places I Have Been". Etter 4 uker på VG-lista ble dette hennes første singel som klarte å kapre førsteplassen. Knutson har Bon Jovi som sitt forbilde, og har en forkjærlighet for gitarer. Hun har selv også spilt trommer. I 2008 var Knutson med på barneplaten «Magiske kroker & hemmeligheter» produsert av Linn Skåber og Jacob Young, med sangen «Vinteren er her». I januar 2010 var hun med som deltaker i Melodi Grand Prix. Hun gikk videre til den norske finalen via «Siste sjansen» som ble arrangert i Sarpsborg 30. januar, med låten «Jealous 'Cause I Love You» skrevet av Laila Samuelsen, Alexander Kronlund og Lucas Hilbert. Skjærtorsdag. En kunstners fremstilling av Jesu siste måltid. Skjærtorsdag er den kristne feiringen av Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen, og dermed innføringen av nattverden. Ordet betyr «renselsestorsdag», og kommer av norrønt "skíra", «rense» (skjær = ren). Skjærtorsdag er en helligdag som feires siste torsdag før påske, og faller dermed på i, og på i. Festen er godt dokumentert fra 300-tallet, og var da allerede en gammel tradisjon. I Jerusalem feiret man denne dagen to messer, en i kirkene for å markere slutten på fastetiden, og en på Golgata. I Roma ble den fram til 600-tallet feiret som markering av slutten på fastetiden, men i løpet av det århundret ble den omtolket til å hovedsakelig være en fest for innstiftelsen av nattverden. Feiringen av to messer på denne dagen spredte seg ut over hele kristenheten. Den første av de to messene tjente til å forsone de botferdige syndere som var blitt ilagt kirkestraffer, den annen var mer direkte knyttet til innstiftelsen av nattverden. Den første messen er senere falt bort, men var lenge inkorporert som et element i den konsoliderte nattverdsmessen. Det er dette (bortfalte) elementet som har gitt dagen dens norske navn. Liturgi. I kirker som regner nattverden som spesielt viktig feires den først og fremst som festen for innstiftelsen av nattverden. Nattverdsfeiringen får dermed en spesielt framtredende plass i tekster og bønner. I liturgien er det vanlig å ha med fotvask, til minne om at Jesus vasket disiplenes føtter før måltidet. Den liturgiske fargen for skjærtorsdag er rød i katolsk og protestantisk liturgi, fiolett i luthersk og hvit i ortodoks liturgi. I den katolske kirke feires også normalt oljevigselsmessen på skjærtorsdag. I denne messen, som ble utskilt som en særskilt messe i 1955, velsigner biskopen de hellige oljer som brukes i kirkelige handlinger i løpet av det kommende år. Dette skjer i bispedømmets domkirke, med bispedømmets prester tilstede. Ved samme anledning fornyer presteskapet sine presteløfter. I katolsk liturgi tjener også fotvasken til å feire Kristi innsettelse av disiplene som apostler i hans prestedømme. I noen land er man ikke bare nøye med å avgrense antallet til dem som fotvaskes til tolv (det var tolv disipler), men passer på at det er menn (slik de katolske liturgiske bøker foreskriver). I noen katolske kulturer utstyres de gjerne med bandolærer med hvert sitt apostelnavn. Dagen innleder påskens hellige triduum, til minne om de tre siste dagene frem til Kristi oppstandelse. Strengt tatt viser dette «triduum» til de tre dager Jesus lå i graven, men ettersom skjærtorsdag da blir én dag for tidlig, er det skjedd en betydningsforskyvning. Påskekjerringer og handel i Sverige. I Sverige har det siden tidlig på 1800-tallet vært tradisjon med "påskkärringar" («påskekjerringer») på skjærtorsdag. Ifølge folketroen var påskekjerringer hekser som fløy på koster til møte med djevelen på Blåkulla natta før skjærtorsdag. I Sverige har det derfor vært vanlig at gutter og jenter "går påskkärring" på skjærtorsdag. Da kler barna seg ut som påskekjerringer med skjørt, forkle og skaut, kanskje også kaffekjele, og går fra dør til dør med små kort dekorert med tegninger, som de får godteri for. I Vest-Sverige har denne tradisjonen også forgått på påskeaften. Skjærtorsdag, som er fridag i Norge, men ikke i Sverige, har for mange nordmenn utviklet seg til en fridag med uteturer, begynnende hagearbeid, og kanskje handletur til svenske kjøpesentre nær norskegrensen, særlig i Strömstad. I flere år har man sett årlig tiltagende bråk med fyll og utagerende oppførsel. Dette førte til at Strömstad vedtok å holde Systembolaget (Vinmonopolet) stengt på skjærtorsdag i 2008. Lars Lauvik. Lars Lauvik (født 21. september 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere og er for tiden aktuell med det nye bladet Eon med tegneseriene "Eon", "Wildlife" og "Oppgulp". Før de ble samlet i det nye Eon-bladet, gikk seriene i flere andre blader. Førstnevnte gikk fast i bladet "Pondus" siden det startet i 2000, og er en av de mest populære seriene som har vært i bladet, mens Wildlife var fast inventar i bladet "Rocky". Lars Lauvik er sammen med Frode Øverli av de mest sentrale personene i tegneseriemiljøet i Norge om dagen (2005) og de har begge bidratt sterkt til at interessen for norske tegneserier har tatt seg betraktelig opp de senere årene. Det er likevel verdt å merke seg at Lauvik inntil nylig ikke hadde fått sitt eget blad, mens tegneserieskapere med langt mindre fartstid enn ham har fått nettopp det. Serien Eon går fast i blant annet Verdens Gang og Bergensavisen. Seriene til Lars Lauvik representeres av Bulls Press. Priser. Han var nominert til sproingprisen i 2001 for sitt Wildlife-album. Arendalsvassdraget. Arendalsvassdraget omfatter en rekke elver som passerer 10 kommuner i Telemark og Aust-Agder. Nedbørsfeltet er på 4 015 km². Den øvre delen av vassdraget ligger i Vest-Telemark og består av innsjøene Vråvatn, Nisser, Fyresvatn, Birtevatn og Nesvatn med tilløpselver, blant andre Finndøl som renner fra Fyresdalheiene til Fyresvatn. Fra Nisser renner Nisserelva og fra Fyresvatn Fyreselv (Fyresåna). Der de møtes dannes Nidelva som har sitt utløp ved Arendal. Arendalsvassdraget har en samlet lengde på ca 209 km. Nedbørfeltet er på ca 4 000 km². Ved målestasjonen ved Rygene kraftverk er gjennomsnittlig vannføring 110 m³/s. Største vannføring ble målt høsten 1987. Da passerte ca 1 200 m³/s målestasjonen. Arendalsvassdraget er i dag utbygd med 15 kraftverk. Evenstad kraftverk var det første, og ble bygd ut av A/S Barbu. Arendal Fossekompani ervervet fallrettigheter allerede i 1890-årene, med tanke på videresalg, men bygde selv ut Bøylefoss i 1914 for å levere elektrisk kraft til det nye industristedet Eydehavn. Aust-Agder kraftverk ble midt på 1900-tallet den største aktør som utbygger av vassdraget, som i dag regnes å være ferdig utbygd. Nisser. Nisser er en innsjø i Nissedal og Kviteseid kommuner i Telemark. Navnet kommer fra gammelnorsk «Niðsær», der første del «Nið» har betydningen «brusende», mens annen del «sær» betyr «sjø». Hovedtilløpet kommer via «Straumen» fra Vråvatn, mens utløpet skjer via Nisserelva, som ved Haugsjåsund går sammen med Fyresdalsåna og blir til Nidelva, som møter havet ved Arendal. Systemet er en del av Arendalsvassdraget. Nisser er Telemarks nest største – etter Møsvatn – og Norges 13. største innsjø. Lengden er ca. 35 km. Et av Europas største kalkingsprosjekter drives i Nisser. I 1914 ble det anlagt to sluser mellom Nisser og Vråvatn (248 moh). Storstraum - Småstraumkanalen, Telemarks tredje og minste, og Nord-Europas høyest beliggende kanal var med dette en realitet. Dette gjorde det mulig å reise hele den 50 km lange strekningen fra Tveitsund til Vråliosen med båt. Det er fortsatt mulig å reise på vannene med veteranbåten «Fram». Omtrent midtveis på Nisser kan man krysse innsjøen med Fjoneferga fra Fjone til Nesland. Rundt Nisser er det lett å finne idylliske badeplasser. I nordenden finnes en idyllisk innlands skjærgård med mange små holmer, svaberg og sandstrender. Sandstrender finner man rundt det meste av innsjøen. Turistindustrien rundt Nisser har blomstret opp siden 1960- og 70-tallet, spesielt ved nordenden av vannet, i Vrådal eller Eidstod. Man finner rundt innsjøen et rikelig utbud av såvel hotellsengeplasser som utleiehytter og campingplasser. I Vrådal finner man dessuten en 9-hulls golfbane, samt et vintersportssenter. Den som kjøper fiskekort kan friste lykken etter ørret, røye, sik og tryte (abbor). Det er mye småørret i Nisser, mens rekordfisken veide hele 4 kg. På dypt vann er det tatt dagsfangst på seks ørret med samlet vekt på 17 kg. Politisk forsamling. En politisk forsamling er en debatterende og besluttende forsamling, som regel med lovgivende makt, og ofte også bevilgende makt. Politiske forsamlinger er kjent under mange navn, inkludert "parlament", "kongress", "riksdag", "kommunestyre" ("bystyre"), "fylkesting" og "senat". I politiske systemer med maktfordeling er den politiske forsamlingen jevnbyrdig med – og uavhengig av – den utøvende regjeringen. I parlamentariske systemer er den politiske forsamlingen overordnet. Langfredag. Jesus på korset. Maleri av Diego Velázquez (1599-1660) Langfredag markerer i kristen tradisjon dagen da Jesus Kristus døde på korset. Den markeres fredag før påske. Navnet kommer av at det var Jesu lengste dag. På engelsk kalles dagen "Good Friday", som egentlig betyr «hellig fredag». I Norge betraktes langfredag fremdeles som en viktig helligdag, en av de fire årlige som blant annet markeres med reklamefrie sendinger i kommersielle radio- og TV-kanaler. Langfredag er en helligdag to dager før påsken begynner. Den faller på i, og på i. Historie. På slutten av 300-tallet ble det i Jerusalem feiret en lang gudstjeneste som begynte på kvelden skjærtorsdag. Den inkluderte en vandring langs Via Dolorosa som endte opp på Golgata. I Roma er langfredagsfeiringen dokumentert fra 600-tallet. Feiringen besto da av bibellesning og bønn, og de troende fikk nattverd som var konsekrert dagen før (se nedenfor). Langfredag ble tidlig en dag knyttet til bot og faste. I katolsk og ortodoks tradisjon er det en "abstinensdag", hvilket betyr at de troende ikke skal spise kjøtt, og at de bare skal spise maksimalt et fullt måltid og to små. Unge, gamle og syke er unntatt fra regelen om mengden mat som kan inntas, men ikke fra forbudet mot kjøtt. Liturgi. I den katolske kirke er langfredag en "aliturgisk dag", det vil si en dag hvor man ikke feirer messe. Selv om navnet antyder at det ikke er noen liturgi, stemmer ikke det. Man konsekrerer dobbelt så mange nattverdsbrød på skjærtorsdag, og oppbevarer disse i et repositorium for utdeling i langfredagsliturgien. Liturgien består av bibellesninger med lidelseshistorien, høytidelige forbønner, hyllest av korset og utdeling av nattverden. Langfredag er andre dag i påskens hellige triduum. Den liturgiske fargen er fiolett. Tidligere brukte man i den katolske kirke også svarte messeklær denne dagen. I den lutherske kirke i Norge er det forskjellige tradisjoner når det gjelder den liturgiske farge. Majoriteten av prester og menigheter bruker fiolett, slik som for fastetiden, palmesøndag og skjærtorsdag. Det er dog noen som velger å bruke svart som liturgisk farge på langfredag. Troposfæren. Troposfæren er den laveste delen av jordens atmosfære og det er i denne delen skyer og de fleste værfenomener dannes. Høyden av laget avhenger av hvor mye solenergi som når overflaten. Derfor er laget høyest over tropiske områder, omtrent 16-18 km, og avtar til under 10 km over polområdene. Troposfæren består av omkring 80 % av atomsfærens totale masse og nesten all vanndamp og nesten alle aerosoler. Nitrogen og oksygen er de viktigste gassene i troposfæren. Ordet troposfære stammer fra gresk "tropos" som står for "vending" eller "blanding". Trykk. Siden store deler av atmosfærens masse ligger i troposfæren, har denne delen av atmosfæren også størst lufttetthet. Lufttettheten og dermed også lufttrykket er størst ved jordoverflaten fordi luften blir presset sammen under vekten av all luften i høyden over. I høyere nivå vil vekten av luften som er over være mindre, og luften blir dermed mindre komprimert og lufttrykket blir mindre. Temperatur. I troposfæren faller temperaturen med et gjennomsnitt på 6,4°C per 1 km i høyden. Dette fallet kommer av adiabatisk avkjøling, som i prinsippet består i at når det atmosfæriske lufttrykket faller, utvider luften seg. For at luften skal kunne utvide seg må den gjøre et arbeid på sine omgivelser, og energien som blir brukt til dette fører til at temperaturen faller (pga Bevaring av energi). Temperaturen synker til omtrent -52°C ved begynnelsen av tropopausen. Ved polene er troposfæren tynnere og temperaturen synker bare til omtrent -45°C, mens den over ekvator kan nå -75°C. Tropopause. Nivået der temperaturen slutter å falle kalles tropopausen, og markerer grensen mellom troposfæren og stratosfæren. I stratosfæren stiger temperaturen med høyden igjen. Atmosfærisk sirkulasjon. Den storskala sirkulasjonen i atmosfæren er forholdsvis konstant. Det er tre konveksjonsceller på hver halvkule: Hadleycellen, Ferrelcellen og Polarcellen. Disse cellene transporter varme fra ekvator mot polene og styrer de storstilte vindsystemene i atmosfæren, som passatvindene og vestavindsbeltet. __NOTOC__ Mesosfæren. Mesosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger over stratosfæren og under termosfæren. Mesosfæren ligger på 50-80/85 km over jordas overflate. I dette laget avtar temperaturen med økende høyde. Temperaturen i den øvre mesosfære faller til så lavt som 200K (~ -70°C), varierende med breddegrad og årstid. Daglig brenner millioner av meteorer opp i mesosfæren som resultat av kollisjoner med gasspartikler i dette laget. Disse kollisjonene danner nok varme til å brenne opp det fallende objektet før det når bakken. Stratosfæren og mesosfæren kalles også den midlere atmosfære. Mesopausen, som ligger i 80 km høyde, skiller mesosfæren fra termosfæren –- det nest ytterste laget i jordens atmosfære. Mesosfæren er en viktig del av atmosfæren. Ekkokardiografi. Ill. 1. Et 2D firkammersnitt av hjertet. De venstresidige kamrene til høyre i bildet, atriene øverst. Mørkt er blod, lyst er muskel.Klaffene mellom atrier og pumpekammer sees tydelig.Ekkokardiografi, undersøkelse av hjertet med ultralyd. Kan være diagnostisk, eller for å veilede terapeutiske intervensjoner. Kalles i dagligtale på sykehus ofte ekko-Doppler, ekko for det todimensjonale strukturbildet, og Doppler for hastighetsmålingene. Hjertet kan sees som to-dimensjonale skiver, som et tredimensjonalt volum eller kun langs en isolert stråle. Dette kan vises som stillbilder eller levende film. Hastighetsmålinger fra blod eller muskelvev kan vises isolert som kurver eller lagt oppå strukturbildene, med hastigheter og retninger fargekodet. Fordeler med metoden er at den er ufarlig, rask, gir dynamisk informasjon om hjertet, relativt billig og kan brukes på et hvert legekontor. Ulemper med metoden er at den er svært operatøravhengig og krever stor erfaring og ekspertise av brukeren, enkelte deler av hjertet og de store kar sees dårlig og det for mange problemstillinger er vanskelig/umulig å gi ut kvantifiserbare data. Utstyr. a> gjør ekkokardiografi på et spedbarn.Ultralyden genereres av krystaller som settes i vibrasjon av elektrisk spenning. Lydbølgen rettes inn i kroppen, og når reflektert lyd kommer tilbake omdannes disse vibrasjonene til spenning. Det er altså (i de fleste tilfeller) de samme krystallene som vekselvis sender og lytter. Ved ekkokardiografi brukes frekvenser fra 1,5 MHz til 15 MHz. De lavere frekvensene vil gi god penetrasjon og bilder av dyptliggende strukturer, mens høye frekvenser gi bedre detaljoppløsning. Valg av frekvens blir derfor en avveiing mellom disse hensynene. Krystallene er samlet i en rekke med fra 50-60 til over hundre krystaller, montert i en probe operatøren holder i hånden. Krystallene settes i svingninger uavhengig av hverandre, på denne måten dannes en ultralydstråle som er styrbar langs krystallrekkens lengderetning. Den avsøker altså hjertet i en vifteform. Ved enkelte nyere prober kan det være flere rader med krystaller. Opptakene som gjøres lagres gjerne digitalt, og kan enkelt utveksles mellom sykehus. Teknologiene som benyttes utvikles raskt, og hva som er mulig å se og måle er i stadig endring. M-mode. a> Dette er den eldste formen for ekkokardiografi. En enkelt ultralydstråle sendes inn, uten å sveipe. Bildet som vises på ultralydapparatets skjerm viser muskelens bevegelse langs ultralydstrålen. En kan tenke seg strålen som en tynn ståltråd stukket inn i hjertet og bildet en beskrivelse av begelsene langs tråden. Informasjonen oppdateres fler hundre ganger pr. minutt, og bildene har altså meget god tidsoppløsning. Metoden brukes først og fremst til å vurdere venstre hovedkammers bevegelse. Se illustrasjon 2. 2D. Lar man ultralydstrålen i bevege seg litt mellom hver gang informasjonen oppdateres, kan man bygge opp et todimensjonalt bilde, et snitt gjennom hjertet. Se illustrasjon 1, øverst på siden. Gjøres dette raskt nok kan kan man oppdatere bildet flere ganger pr. sekund og vise hjertet mens det arbeider. Hvor mange bilder pr. sekund man får avhenger blant annet av hvor bredt bilde man lager, et typisk tall vil være 60 til 80 bilder pr. sekund. 3D. De siste årene er det blitt mulig å gjøre opptak av tredimensjonale volumer. Dette har ennå ingen sikker plass i klinisk praksis. Flowkurve. Ultralydsignalet som returnerer til proben behandles slik at man i stedet for et bilde av strukturer henter ut informasjon om hastigheten til ting som beveger seg, og kun de som beveger seg fort. Dette gir informasjon om hastighet og retning på blodstrømmer. Dette kan brukes til å vurdere trangheter i klaffer og blodårer, og å kalkulere pumpekamrenes slagvolum. Dataene presenteres som en kurve med hastighet over tid. Dette kalles Doppler-måling. 2D med farge-Doppler. a> (VSD), et hull mellom pumpekammerene. Den blå-grønne fargen viser en blodsprut gjennom skilleveggen. Bildet tilsvarer bildet øverst på siden, bortsett fra at det er snudd opp-ned.Deler man bildet opp i små celler og innhenter hastighetsdata separat for hver av dem og fargekoder gjennomsnittsverdien for hastighet og retning har man farge-Doppler. Legges dette bildet over et todimensjonalt bilde tatt opp samtidig kan man visuelt lete etter trangheter, lekkasjer og defekter. Se illustrasjon 3. Vevs-Doppler. Hastighetsinformasjon fra vevet. Kan analyseres på flere forskjellige måter. Fortsatt et forskningsverktøy. Tilganger. Akustiske egenskaper ved forskjellige typer vev og indre organer organer legger begrensninger på fra hvilke avstander og vinkler hjertet kan betraktes og hvilke bilder som kan framstilles. For eksempel er lungene i praksis ugjennomtrengelig for ultralydbølgene på grunn av luften, mens leveren på grunn av blodet lar lyden forplante seg godt. Det er derfor vanskelig å se inn mange steder på brystkassa (thoraks), mens man kan se forbausende mye fra magen (abdomen) og opp, dersom mengden bukfett ikke er for stor. Transthorakalt. "Gjennom brystveggen." Den som skal undersøkes ligger på rygg, i sideleie, eller mer eller mindre sittende. Proben holdes mot brystveggen, i halsgropa (jugulum) eller rett under ribbeina. Hjertets venstre hovedkammer (ventrikkel), forkamrene (atrier) og klaffene mellom forkammer og hovedkammer sees bra. I tillegg sees klaffen ut av venstre hovedkammer og skilleveggen mellom hovedkamrene godt. Høyre hovedkammer, klaffen ut av denne og skilleveggen mellom forkamrene kan i praksis kun vurderes hos barn. En kan også vurdere eventuelle væskeansamlinger i hjerteposen (perikard). Deler av hovedpulsåren (aorta) og lungepulsåren kan også til en viss grad vurderes hos barn. Transøsofagalt. "Gjennom spiserøret." Pasienten er enten lett sedert (får beroligende medisiner) eller i full narkose (hos barn eller under operasjoner). En miniatyrisert probe legges ned i spiserøret. Selve proben vil da ligge rett bak eller under hjertet. Fordelen er at billedkvaliteten blir dramatisk bedre ettersom det er mindre annet vev mellom proben og hjertet. Ulempen er at det er kun enkelte strukturer man får sett godt fra disse vinklene. Det er forkamrene med inn- og utløp, utløpet fra venstre hovedkammer og hovedpulsåra. Skilleveggene mellomde to forkamrene og de to hovedkamrene sees svært godt. Metoden brukes derfor ved kateterbasert lukning av huller i disse skilleveggene. Den brukes også hyppig under hjerteoperasjoner for å veilede kirurgen. Intrakardielt. "Inne fra hjertet." En svært miniatyrisert probe føres inn i hjertet gjennom en blodåre, som regel fra lysken. Metoden er er svært dyr, og er ikke alment utbredd. Epikardielt. "Mot hjertemuskelen." Dette kan gjøres under hjerteoperasjoner. Når hjertet er lukket, men brystkassen fortsatt åpen kan man sette en probe rett på hjertet for å vurdere resultatet av kirurgien. Helmut Recknagel. Helmut Recknagel hopper i Oberhof i 1955 Helmut Recknagel (født 20. mars 1937) er en tidligere øst-tysk skihopper, en av de mestvinnende gjennom alle tider. Recknagel var den første tyske (og ikke-nordiske) hopperen som tok OL-gull i skihopping. I 1960 vant han i Squaw Valley. Recknagel skilte seg ut ved at han hoppet med armene strukket ut foran seg. På den tiden var den såkalte finne-stilen den dominerende, der løperen hadde armene strukket langsmed kroppen, eller klistret til baklomma. I 1962 tok Recknagel en overlegen seier i VM-bakken i Zakopane. Recknagel vant i tillegg den prestisjetunge hoppuka tre ganger – 1957/58, 1958/59 og 1960/61. Dette er bare blitt kopiert av Bjørn Wirkola, Jens Weissflog (4 seire), og Janne Ahonen (5 seire). I 1960 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Christian Andreas Doppler. Johann Christian Andreas Doppler (født 29. november 1803 i Salzburg, død 17. mars 1853 i Venezia) var en østerriksk fysiker og matematiker, mest kjent for å ha framlagt hypotesen om det som siden er kjent som Dopplereffekten. Doppler ble født i Salzburg. Etter studier i Wien ble han i 1835 ansatt som lærer i matematikk og regnskap ved den polytekniske skole i Praha, professor samme sted fra 1841. Han la der 25. mai 1842 fram sin monografi "Über das farbige Licht der Doppelsterne und einige andere Gestirne des Himmels" hvor han beskriver sin teori. Teorien ble empirisk prøvet av nederlenderen Christoph Hendrik Diederik Buys Ballot i juni 1845 ved hjelp av et lokomotiv og en rekke hornblåsere. I 1850 ble Doppler den første direktør og professor ved det nyopprettede Institutt for fysikk ved Universitetet i Wien. Han døde tre år senere som rekonvalesent i Venezia, etter helseproblemer som hadde plaget ham fra barndommen av. Huset hvor Doppler ble født har i dag adressen Markart Platz 1, Wolfgang Amadeus Mozart levde syv år av sitt liv i Markart Platz 8. Camilla Collett. a> 1839.Camilla Collett (født Wergeland'", født 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Christiania), var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Camilla Colletts foreldre var Nicolai Wergeland og hustru Alette Dorothea Wergeland, født Thaulow. Dikteren Henrik Wergeland var hennes fem år eldre bror. Hennes to år yngre bror var generalmajor Joseph Frantz Oscar Wergeland. Siden hun vokste opp i en embetsfamilie, fikk hun mer utdanning enn det som var vanlig for jenter på den tiden. Hun fikk blant annet lære språk og musikk. Hun sang og spilte godt. I to år var hun på skole i Christiansfeld i Danmark, som var sentrum for Brødremenigheten. Faren Nicolai Wergeland tok henne med på reise til Frankrike, Tyskland og Nederland sommeren og høsten 1834, noe som må ha betydd en god del for hennes utvikling. Senere i livet, etter at hun ble enke, fartet hun stadig mellom Europas storbyer. Forelsket i Welhaven. De to møttes med ujevne mellomrom i årene som fulgte når hun var på sine månedlange besøk i hovedstaden. De gikk på de samme konserter, de samme teaterforestillinger og ball, ferdedes i de samme selskaper og spaserte i de samme gater. Byen var liten, og alle kjente eller visste om hverandre. Camilla brukte mye krefter på å unngå å røpe seg. Hun voktet på hvert blikk, hver bevegelse, og hun led store kvaler. I det ene øyeblikket kunne det oppstå en viss nærhet mellom de to, i det neste var det en uoverstigelig mur mellom dem. Etter hvert arbeidet Camilla bevisst på å bygge en mur, noe som også skulle vise seg vanskelig å gjennomføre. Det er åpenbart at Welhavens konfliktfylte forhold til Camillas bror og far gjorde det vanskelig å opprette noen virkelig nær kontakt. Welhaven angrep Wergelands kosmologiske verdensdikt "Skabelsen, Mennesket og Messias" straks det kom ut sommeren 1830, og gikk løs på hans samlede ungdomsdiktning i en hel liten bok i 1832. Året etter ble den gjendrevet saklig og grundig av Nicolai Wergeland. Og man utfoldet seg offentlig i Stumpefeiden og "Demringsfeiden". Se Konflikten mellom Wergeland og Welhaven der far og sønn Wergeland var Welhavens motparter. Camilla kom i en umulig situasjon. Hun sto faren og broren nær, og hun var dypt betatt av Welhaven. Han var utvilsomt også opptatt av henne, begavet og vakker som hun var; men tilnærmelse med tanke på «noe mer», syntes håpløst. En litteraturhistoriker har uttalt at «Camillas sjel var det dansegulv som tidens konflikter slet på». Situasjonen var til tider uutholdelig for Camilla, og faren tok henne i juni 1834 med på en reise til Paris for å rive henne ut av den ødeleggende spenning hun konstant levde i. Men da hun vendte tilbake fra utenlandsreisa ut på høsten, fortsatte det snart omtrent som før, men nå utveksler de også noen brev som for det meste er temmelig tvetydige. Endelig, i 1837, bestemmer hun seg for å vikle seg ut av det usynlige spinn som holder henne fanget. Hun returnerer hans siste brev, og tar fatt på de smertelige «frigjørelsens Aar». På det tidspunktet hadde Welhaven allerede fridd til Ida Kjerulf, en av Camillas venninner, som døde av tuberkulose ganske ung. Edvard Beyer oppsummerer tilhøvet mellom Camilla Collett og Welhaven slik: «For Welhaven ble forholdet til Camilla en «episode». For henne ble det skjebne.» (Edvard Beyer, 1978: "Norsk litteraturhistorie" s. 169). Selv skriver hun i et brev til Welhaven mange år etterpå, i september 1859: «det føler jeg, var jeg bleven forenet med Dem, vilde jeg aldrig kommet til at skrive en Linie, det vilde da Alt ha gaaet i Dem.» Ekteskap og enkestand. Camilla Colletts fire sønner, 1860. Det var i "frigjørelsens år" at Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-kretsen, ble Camillas fortrolige venn og støttespiller. Han hadde vært betatt av henne lenge. I 1841 giftet de seg. Han var politiker, litteraturkritiker og jurist og ble etter hvert professor. I løpet av kort tid fikk de fire sønner. Han døde i 1851. Hennes sorg over ham kommer vakkert til uttrykk i I de lange Nætter. Enkepensjonen var beskjeden, og Camilla satt igjen med fire uforsørgede barn. Hun måtte selge huset som lå bak slottet og greide aldri å skape et nytt hjem. De tre eldste vokste opp hos ektemannens slektninger, mens den yngste var med på utallige flyttelass. Hun slet med økonomiske problemer, og fartet som hjemløs nomade mellom Europas storbyer nesten fram til sin bortgang. Forfatterskap. Camilla Collett offentliggjorde en del upretensiøse tekster på 1840-tallet. Ektemannen, Peter Jonas Collett, oppfordret henne stadig til å skrive og var en viktig veileder. "Nogle Strikketøisbetragtninger" ble utgitt anonymt i 1842. Her gis en kritisk skildring av hvordan de såkalte "dannede klasser" omgås hverandre i hverdag og selskapsliv. Hun samarbeidet ellers også med eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen. (Eks. i rammefortellingen til «Graverens Fortællinger») Camilla Collett fotografert i 1860. Collett er spesielt kjent for "Amtmandens Døtre", som kom ut i to deler i 1854 og 1855; "mit livs lenge tilbakeholdte skrik" kalte hun den selv. Romanen er et banebrytende verk i norsk litteraturhistorie, både med tanke på sjanger og innhold. Den tilhører den poetiske realisme, men peker framover mot det moderne gjennombrudd − romanen regnes i dag som den første tendensroman i norsk litteratur. Den ble den eneste egentlige roman Collett skrev. Første del ble gitt ut anonymt, men det ble snart allment kjent hvem som hadde skrevet den. Ellisiv Steen går grundig inn på romanen i sitt doktorgradsarbeid fra 1947, "Diktning og virkelighet". Hun skriver at man ut fra en rent estetisk vurdering må anerkjenne boka som «et diktverk av høi kunstnerisk rang, men ikke uten reservasjoner».Den har imidlertid fremdeles stor virkning på leserene, og ganske særlig på kvinnelige lesere. Tendensen retter seg mot den oppdragelse som hindrer unge mennesker, især unge kvinner, i å finne fram til og utvikle sine muligheter. De 'støpes' så å si i en "form" som fører til forstillelse og selvundertrykkelse med de ulykkelige følger det som regel får, ikke minst for valg av ektefelle. I sitt trebindsverk, "Diktaren og bygda" kommer Rolv Thesen inn på sider ved verket som sjelden blir vektlagt. Han trekker fram hvordan Collett lar sin kvinnelige hovedperson vinne en forståelse for behovet for sosialomsorg i slekt med Henrik Wergelands, og at den aktverdige prosten Rein, som hun til slutt blir gift med, og som driver en skole i prestegården i filantropisk ånd, i noen grad er tegnet etter Nicolai Wergeland. Thesen mener dertil at Collett selv «med år og alder» mer og mer nærmet seg sin bror Henrik, og fikk «noko av hans hjartelag og sosiale kjensle, noko av hans livssyn.» I de lange Nætter (1862) er tittelen på en sjeldent fin erindringsbok om livet i prestegården på Eidsvoll, med interessante portretter, ikke minst av broren Henrik og foreldrene. Mange av Colletts senere skrifter har essayistisk karakter og er viet kvinnesaken. Her kan f.eks. nevnes "Fra de stummes Leir" og "Mod Strømmen". Hun skrev også noveller. Brev og dagbøker. Collett skrev ustanselig opp gjennom ungdomsårene og utviklet sin skriveferdighet, og forberedte seg slik ubevisst til sin kommende forfattergjerning. Det er snakk om brev og dagbøker som etter hennes død er utgitt i flere bind. Foruten å være viktige kilder til viten om Camillas eget liv, forteller de også mye om andre sentrale personer fra hennes nærmeste familie og omgangskrets, mange av dem sentrale personligheter i hennes samtid. Et bind står i en særstilling, og har fått tittelen "Optegnelser fra Ungdomsårene". Det rommer dokumentene vedrørende det uforløste forholdet til Welhaven. I grunnen er det en gripende kjærlighetsroman fra virkeligheten, bygd på brev, dagboksnotater og tilbakeblikk. Disse er ordnet slik at de langt på vei utgjør en sammenhengende framstilling. Denne var ikke ment for offentligheten, i alle fall ikke i hennes levetid. I ettertid har den vært omtalt som «1800-tallets kjærlighetsroman». Først i 1926 ble disse dokumentene utgitt samlet av professor Leiv Amundsen, som fremdeles var usikker på om det var rett å gi dem ut. Foruten den store egenverdien disse dokumentene har, gir de mye av den personlige bakgrunnen for "Amtmandens Døtre". Amundsen har også gitt ut de øvrige brev og dagbøker etter Collett, alt med grundige innledninger og kommentarer. Når brev og dagbøker regnes med, har Collett en stor samlet produksjon. Hennes bøker gir god innsikt i overklassekvinners posisjon på 1800-tallet. De ble viktige for den tidlige kvinnesaken, og Collett oppnådde å bli æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening. Camilla Colletts betydning i samtid og ettertid. Statue av Camilla Collett i Kristiansand Camilla Collett var norsk litteraturs første store, kvinnelige forfatter. Diktere som Jonas Lie, Alexander Kielland og Henrik Ibsen har vedkjent seg sin gjeld til Collett og hennes forfatterskap. Hun banet vei for senere kvinnelige forfattere, som Amalie Skram og Sigrid Undset. Collett fengsler stadig norske lesere, både gjennom sin skjebne, sin skrivekunst og sitt uslitelige engasjement. Lyrikeren Åse Marie Nesse har sammenfattet hennes livsskjebne i et tankevekkende dikt: «Camilla Collett», inspirert av Gustav Vigelands uttrykksfulle statue som er plassert bak Slottet i Oslo. Diktet begynner med ordene «Du frys i dine Sjal, Camilla Collett.» (Jf. samlingen "Til ord skal du bli".) Anerkjennelsen av Collett fikk også et moderne uttrykk da hennes bilde ble preget på portrettsiden av den norske 100-kroneseddelen fra 1979-1997. I 1963 ble hun avbildet på et norsk frimerke. Litteraturforskerne Ellisiv Steen og Torild Steinfeldt er blant dem som har skrevet viktige bøker om Camilla Collett. Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon. Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO) ble stiftet i 1936 og er Norges største profesjonsorganisasjon for ingeniører og teknologer med ca 72 000 medlemmer. NITO organiserer både ingeniører, bioingeniører, sivilingeniører og andre med høyere teknologisk utdanning. Alle som har en, eller studerer på en, ingeniør- eller teknologiutdanning bestående av minst 120 studiepoeng (40 vekttall) eller har opparbeidet seg tilsvarende kompetanse, kan bli medlem i NITO. NITO er partipolitisk nøytral og er ikke tilsluttet noen hovedorganisasjon, men samarbeider med Akademikerne i tariffspørsmål. Organisasjonens lønnspolitikk bygger på prinsippene om lokal lønnsdannelse, individuell og differensiert lønn og markedsbasert lønnsnivå. NITO arbeider for medlemmenes lønns-, inntekts- og arbeidsvilkår gjennom kollektive avtaler og individuelle tilpasninger. Organisasjonen er representert i hele landet med 20 avdelinger og cirka 2 000 bedriftsgrupper og kontaktpersoner. De fleste av de yrkesaktive medlemmene er tilsluttet en av disse bedriftsgruppene. NITO ledes av et hovedstyre, der president Trond Markussen er øverste leder. NITO gir ut medlemsavisen NITO Refleks og det vitenskapelige tidsskriftet Bioingeniøren. NITO er også deleier i Teknisk Ukeblad Media AS som gir ut Teknisk Ukeblad. Organisasjonen har flere faggrupper, en egen takstorganisasjon NITO Takst, NITO Lederforum (forum for teknologiledelse), Bioingeniørfaglig institutt og en egen studentorganisasjon NITO Studentene. Bioingeniørfaglig institutt. Bioingeniørfaglig institutt (BFI) er en selvstendig faglig enhet innen NITO. BFI ivaretar bioingeniørenes faglige interesser, og instituttets prioriterte arbeidsområder vil til enhver tid gjenspeile utviklingen innen bioingeniørfaget. Bioingeniørene og bioingeniørfaget – en yrkesgruppe i utvikling og en vitenskap for fremtiden. Stratosfæren. Stratosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger mellom troposfæren og mesosfæren. Ved ekvator starter stratosfæren om lag 17 km over jordoverflaten, og over polene ved om lag 8 km høyde. Grenseområdet mellom troposfæren og stratosfæren kalles tropopausen og er lavere over polene pga av mindre solenergi her. Ozonlaget ligger i stratosfæren, omtrent 24 km over bakken. Ozonlaget absorberer ultrafiolett stråling og denne effekten, sammen med andre dynamiske og kjemiske prosesser, fører til at temperaturen i stratosfæren stiger med høyden. Toppen av stratosfæren kalles stratopausen, og temperaturen her er omtrent 0°C. Denne temperaturstigningen med høyden gjør stratosfæren svært dynamisk stabil, og her er det ingen konveksjon eller turbulens. Kommersiell flytrafikk flyr som regel i de laveste nivåene av stratosfæren (i nær 10 km høyde) for å unngå atmosfærisk turbulens som man gjerne har i troposfæren. En interessant egenskap ved den stratosfæriske sirkulasjonen er ”Den toårige oscillasjonen” (Quasi-Biennal Oscillation (QBO)) på tropiske breddegrader. Denne sirkulasjonen drives av gravitasjonsbølger som er konvektivt generert i troposfæren. QBO inkluderer en sekundær sirkulasjon som også er viktig for den globale transporten av gasser som ozon og vanndamp i stratosfæren. Vinterstid på den nordlige halvkulen oppstår av og til en brå stratosfærisk oppvarming (sudden stratospheric warming). Dette kommer av absorpsjon av Rossby bølger i stratosfæren. Manitoba. Manitoba er en canadisk provins. Hovedstaden er Winnipeg og provinsen har 1 162 800 innbyggere (2003). Manitoba ble skilt ut fra Nordvestterritoriene og offisielt anerkjent som provins av de føderale myndigheter 16. juli 1870 som Canadas femte provins. Slik ble Manitoba etablert som den første provinsen med utgangspunkt i de såkalte «"Territories"». Den er den østligste av de tre prærieprovinsene, de to andre er Alberta og Saskatchewan. Manitoba ligger mellom provinsene Ontario i øst og Saskatchewan i vest, og i sør grenser Manitoba til delstatene North Dakota og Minnesota i USA. Hovedstaden Winnipeg er også den største byen med halvparten av provinsens innbyggere. Natur. Størstedelen av Manitoba består av grunnfjellsplatå med barskog, som går over i tundra i nord. Området dreneres av elvene Nelson og Churchill, som renner ut i Hudson Bay. Det høyeste punktet er Baldy Mountain som stiger 832 meter over havet, og ligger nær grensen til Saskatchewan. Den sørlig delen av Manitoba er flat og fruktbar. Klimaet er kontinentalt med varme somrer og svært kalde vintrer. Befolkning. Den etniske sammensetningen er variert. Etterkommere av skotsk-irske emigranter, tyskere, skandinaver, ukrainere og franskmenn er blant de viktigste etniske gruppene. I nord bor det indianere og inuiter. Omkring 75% av befolkningen bor i byer. Den største byen er hovedstaden Winnipeg. Næringsliv. Den særlige delen av Manitoba hører til de beste jordbruksmarkedene i Canada, med dyrking av blant annet hvete, havre, bygg og poteter. Winnipeg er et av verdens ledende kornmarkeder. Husdyrholdet er betydelig, men mindre enn i naboprovinsene. Industrien er den dominerende næringsgrenen og sysselsetter cirka 53 000 personer, mest innenfor næringsmiddel og transportmiddel. Dernest kommer gruvedrift(nikkel, sink, gull og sølv.) Valkyrie plass (Oslo). Bogstadveien Valkyrie plass ligger på Majorstuen i Oslo. Plassens offisielle navn er imidlertid Valkyrieplassen. Den populære bruken av navnet "Valkyrie plass" stammer fra navnet på den nedlagte stasjonen. Plassen ligger mellom Bogstadveien og Valkyriegaten. Navnet "Valkyrie" stammer fra de nordiske stridsgudinner. På plassen står statuen "Piken med humleranken" utført av Nic Schiøll gitt til kommunen av Frydenlund Bryggerier i anledning av bryggeriets hundreårsjubileum i 1959. Grøntområdet midt på plassen kalles på folkemunne for «Enkeparken». Under plassen ligger den nedlagte Valkyrie plass stasjon. Arbeidsgiverforeningen Spekter. Arbeidsgiverforeningen Spekter (tidligere navn: "Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning" ("NAVO") ble etablert i 1993 som arbeidsgiverforening for fristilte statlige virksomheter. 6. juni 2007 ble navnet endret til Arbeidsgiverforeningen Spekter. I dag er Spekter åpen for alle bedrifter som ønsker medlemskap. Spekter har medlemsvirksomheter med til sammen rundt 180 000 ansatte. Dette gjør Arbeidsgiverforeningen Spekter til Norges tredje største arbeidsgiverforening (etter Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og KS). Som en av hovedorganisasjonene i norsk arbeidsliv, er Spekter en aktiv deltaker i trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets parter og Regjeringen. Spekter skiller seg ut med en forhandlingsmodell der lønnsdannelse og avtaleutvikling i størst mulig grad knyttes til den enkelte bedrift. Spekter representerer alle de statlige helseforetakene og har høy organisering innenfor områder som transport/logistikk og kultur. Medlemsvirksomheter. Det som særlig skiller Spekter fra de andre store arbeidsgiverforeningene, er at antallet medlemmer er relativt lavt. Med relativt få og store medlemmer blir Spekters produkter, forhandlingssystem og service i stor grad bygget på ”skreddersøm” og direkte kontakt med medlemmene. Spekters forhandlingsmodell legger derfor vekt på at lønnsdannelsen og tariffavtalene i størst mulig grad skal knyttes til den enkelte virksomhet. Administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter er Lars Haukaas. Styreleder er Dag Mejdell, konsernsjef i Posten Norge. Majorstuen. Majorstuen eller Majorstua er et strøk i bydel Frogner vest i Oslo. Etter bydelsreformen 1. januar 2004 ble den administrative enheten Majorstuen Uranienborg slått sammen med bydel Frogner. Bydelen er oppkalt etter et hus med et kjent bevertningssted som lå på østsiden av Sørkedalsveien ved det som i dag er T-banestasjonen Majorstuen. Huset fra 1700-årene har navn etter major Michael Wilhelm Sundt, død i 1759. Stuen ble flyttet i 1913 for å gi plass til Smestadbanens stasjonsbygning og står fortsatt på Husebyveien 12. Majorstua eller Majorstuen? Det var ikke majoren selv, men lokalbefolkningen i Aker som ga huset dette kallenavnet. De talte lokal dialekt og kalte huset «Majorstua» (uttalt med trykk på første stavelse og enstavelsestone). I datidens danske skriftspråk ble navnet skrevet «Majorstuen» (i dansk hadde hunkjønnsord "-en" som ending), og det ble også navnet på bevertningsstedet som eksisterte til huset ble revet. Det ble etter hvert tatt i bruk som strøksbetegnelse, uttalt på den måten som sosial tilhørighet og språkpolitisk standpunkt dikterte. Da den første elektriske sporveislinjen ble åpnet i 1894, ble endestasjonens navn skrevet «Majorstuen». Samme navn fikk også stasjonen for Holmenkollbanen da den ble åpnet i 1898. Oslo kommune har godkjent begge formene for både byområdet («Majorstuen» i 1960 og «Majorstua» i 1965) og stasjonen («Majorstua» i 1960 og «Majorstuen» i 1965). Lokalskolens kommunale navn er offisielt «Majorstua skole», men skolen selv benytter skrivemåten «Majorstuen skole» på sine nettsider. Norsk stadnamnleksikon opplyser at uttalen er «Majorstua» (med trykk på andre stavelse og enstavelsestone). Ifølge Selskabet for Oslo Byes Vel tilsier den lokale sosiolekten «Majorstuen». Majorstuen i dag. Området er i dag kjent for sitt pulserende sentrumsliv, spesielt i handlegaten Bogstadveien. Strøket har flere elegante bygårder fra 1880- og 1890-årene. Majorstuen er også et viktig kollektivknutepunkt i Oslo, da alle t-banelinjene, tre sporvognslinjer og fem busslinjer trafikkerer stedet. Majorstuen er også navnet på et norsk folkemusikkband, som i 2003 fikk Spellemannprisen for sitt debutalbum med samme navn. Bogstadveien (Oslo). Bogstadveien (1-73, 2-80) er en travel handlegate og innfartsåre i Oslo. Hegdehaugsveien går over i Bogstadveien i krysset med Professor Dahls gate/Underhaugsveien. Veien går så over i Sørkedalsveien i krysset med Kirkeveien. Gaten het opprinnelig "Sørkedalsveien", men byttet navn til Bogstadveien da den i 1878 ble innlemmet i Kristiania. I 1892 ble gaten utvidet i bredde for å tjene som hovedgate opp mot Majorstuen, og i 1932 ble gateløpet mer strømlinjeformet. I forbindelse med dette ble de to siste trehusene, Bauergården nr. 15 og 36, revet. I sistnevnte bodde Aasmund Olavsson Vinje, og ble der kjent med maleren Peder Balke. Den norske eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen bodde en periode i et lite trehus i krysset mellom Bogstadveien og Rosenborggaten. I Bogstadveien finner man mange av byens mer eksklusive klesforretninger. Veien er også kjent for sine to årlige arrangementer som kalles Bilfri Bogstadvei. Palmesøndag. a> som viser Jesu inntog i Jerusalem. Palmesøndag er i kristen tradisjon feiringen av Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Den feires siste søndag før påske. Navnet kommer av evangelienes beretning om at folk strødde palmegrener foran Jesus da han red inn i byen. Palmesøndag er en helligdag som faller på i, og på i. Historie. På 500-tallet samlet kristne i Jerusalem seg på Oljeberget på palmesøndag. Etter lesning av evangeliet gikk de i prosesjon inn til byen. Tradisjonen spredde seg nokså raskt til hele østkirken. I 7. og 8. århundre begynte man i vest med skikken å ta med palmegrener til kirken, og i det 9. århundre ble dette innført som en fast del av liturgien, og festen kan regnes som fullt innført også i vest fra denne tid. Liturgi. I øst begynte man tidlig med store prosesjoner under feiringen av Palmesøndag. Festen kalles der ofte "Inngangen i Jerusalem". I vest tok det lenger tid, og helt fram til pave Pius XIIs reform i 1955 var festen nokså avdempet i den katolske kirke. Dette har også preget liturgien i de protestantiske kirker, som er inspirert av katolsk tradisjon. I senere år har også mange protestantiske menigheter begynt å innføre prosesjoner, og mange steder møtes flere menigheter for felles evangelielesning, etterfulgt av prosesjon tilbake til de enkelte kirker. Den liturgiske fargen er rød, fordi Palmesøndag er den første festen for Kristi lidelse. (Men i den lutherske kirken i Norge er fargen fiolett, slik også for skjærtorsdag og langfredag) I den katolske kirke er det foreskrevet at de troende skal ta vare på palmegrenene som brukes denne dagen. De blir så brent rett før Askeonsdag året etter, og asken brukes til utdelingen av askekors den dagen. I land hvor palmegrener ikke er lett tilgjengelige brukes oftest grener fra vintergrønne trær; i Norge er tujagrener spesielt vanlig. Bajaj. Bajaj ble grunnlagt i 1945 og er et av Indias største industrikonsern. I Norge er scootere og mopeder den kanskje mest kjente eksportvaren. Bajaj produserer de italienske Vespa-scooterene på lisens. Mest kjente modeller er Bajaj Sunny, Bajaj Super og Bajaj Spirit. Nyttårshopprennet. Nyttårshopprennet er et årlig renn i verdenscupen i skihopping. Det finner sted 1. nyttårsdag i Olympiabakken i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland, og er et av fire hopprenn som inngår i den tysk-østerrikske hoppuka. For svært mange nordmenn er det en tradisjon å følge nyttårshopprennet på TV, hvor det sendes direkte etter at nyttårskonserten fra Wien er blitt vist. Rennet ble første gang arrangert 1. nyttårsdag i 1921. Nyttårshopprennet har vært en del av Hoppuka siden den startet 1. januar 1953. Det var da åpningsrennet i hoppuka, og ble vunnet av nordmannen Asgeir Dølplads. I 1979 gjorde dårlig vær at nyttårshopprennet måtte utsettes til 2. januar. Da verdenscupen startet opp sesongen etter, var hoppuka og nyttårshopprennet en del av den, og har vært det siden. NRK har hatt direktesending av nyttårshopprennet på TV hvert år siden 1963, og Arne Scheie har kommentert rennet hvert år siden 1973. Fart. Fart er en størrelse som beskriver hvor langt en gjenstand beveger seg i løpet av en bestemt tidsenhet. SI-enheten for fart er m/s ("meter per sekund" ). En annen benevning er t ("kilometer per time"). I vitenskapelige sammenhenger brukes normalt SI-enheter for beregning i formler, og derfor må man, f.eks. om man kjenner farten i km/t, først omregne den til m/s. Omregning mellom km/t og m/s gjøres ved I norsk fysikksjargong er det vanlig å skille mellom fart og hastighet. "Hastighet" er en vektor som betegner både fart og retning mens "fart" er en skalar som kun angir absoluttverdien av hastigheten. På engelsk skiller en likeledes mellom "velocity" og "speed". Når en oversetter fra engelsk til norsk, bør en skrive "fart" der det står "speed" og "hastighet" der det står "velocity". Gjennomsnittsfart. Gjennomsnittsfarten regnes ut med følgende formel Da posisjon i fysikken egentlig er en vektor som vanligvis beskrives ved de tre koordinatene formula_3 som gir farten uttrykt ved de tre hastighetskomponentene. Momentanfart. Av dette matematiske uttrykket fremgår det at fart er det samme som den deriverte av posisjon med hensyn på tid. Eksempel. Hvis vi har et uttrykk for posisjon som funksjon av tiden, kan farten beregnes ved hjelp av tidsderivasjon. Ta for eksempel en stein som henger på en fjær i et tyngdefelt. Denne vil ha posisjon gitt ved den harmoniske funksjonen Steinens fart er da gitt ved Liturgisk farge. Med liturgisk farge menes de farger som brukes i forskjellige kristne kirker på de ulike dagene i kirkeåret. Ikke alle kirkesamfunn bruker liturgiske farger, og det er også variasjoner i hvilke farger man bruker. Historie. Å bruke vekslende farger er en svært gammel tradisjon, men fram til slutten av middelalderen var det ingen helt faste regler for hvilke farger som skulle brukes på de forskjellige fester. Gjennom middelalderen begynte man i Vest- og Sentral-Europa å knytte spesifikke farger til fester, men hvilke farger man valgte varierte fra en region til den neste. Det var også vanlig at man brukte de nyeste og flotteste messeklærne på de viktigste festene, uansett farge, mens man brukte de gamle og slitte messeklærne resten av året. I 1570 vedtok Den katolske kirke universelle regler for liturgiske farger. Det var fortsatt en del lokal variasjon, men hovedlinjene var lagt. Ettersom dette i stor grad var en formalisering av noe som allerede var tradisjon mange steder, er det stort sett overensstemmelse mellom katolsk og protestantisk fargebruk. Ortodoks tradisjon har et noe annet fargevalg. Fargene. Hvilke farger som er med i utvalget har en praktisk forklaring. I antikken brukte man enten lin eller ull til liturgiske drakter, og opprinnelig hadde man to varianter: Bleket og ubleket. De blekede var de mest kostbare, og ble derfor brukt på viktige festdager; dermed ble det tradisjon for hvite drakter på disse dagene. Når man begynte å farge messeklærne var det viktigste fargestoffet purpur, som kunne gi forskjellige farger på tøyet, avhengig av hvor mye av det kostbare fargestoffet man brukte. Det minst fargede ble rosa, deretter kom fiolett, så rød (purpurrød) og til sist sort (egentlig en ekstremt mørk rødfarge). Ved å blande inn saltvann under fargingen fikk man grønt tøy. Senere har man også fått blå messeklær, en farge man ikke kan få ved farging med purpur, og gylden farge har blitt et alternativ til hvitt. I middelalderen fikk man en ny tankegang, etter at kunnskapet om purpurfarging hadde gått tapt. Rødt var solens og ildens farge, og derfor egnet for Gud Fader, og dermed for kongen, feltherrer, høyadelige osv. Blått var himmelens farge, og derfor egnet for Guds Sønn, og dermed også for Guds Mor. Grønt var åkrenes og skogenes farge, det vil si skapelsens farge, og derfor egnet for Den hellige ånd, for apostlene som bærere av Ånden og for biskopene som apostlenes arvtagere. Dagens assosiasjoner er noe annerledes; se de enkelte farger nedenfor. Sort. Sort var den mest dyrebare fargen, og ble brukt på enkelte store festdager. En av disse dagene var Langfredag. Når man etterhvert begynte å knytte sorte messeklær utelukkende til denne dagen ble den knyttet til sorg, og den ble derfor også tillatt ved begravelser og rekviemmesser. Hvitt. a>. Presten bærer hvit stola og messehagel. Hvitt symboliserer renhet, og har i tillegg en lang tradisjon som en farge for store fester. Hvite messeklær brukes derfor fremst på viktige Kristusfester og på Mariafester. Rødt. Rødt symboliserer blod og lidelse, og er derfor knyttet til fester for Kristi lidelse i påsketiden, til martyrfester og til enkelte andre viktige fester. Fiolett. Fiolett er botens farge, og er knyttet til faste- og adventstiden, og til andre botshandlinger. Grønt. Grønt er fargen for det alminnelige kirkeår, for de dager hvor det ikke er noen spesiell fest. Rosa. Rosa er en gledens farge, som i liturgien kun brukes i den katolske kirke, og bare to dager i året. Dette ble innført fordi pavene i middelalderen pleide å dele ut en utmerkelse i form av en gyllen rose på 4. søndag i fasten, og man dekorerte derfor med rosa farge (på grunn av ordassosiasjonen) i kirkene. Dette ble tatt opp i messeklærne, og skikken ble utvidet til også å gjelde 3. søndag i advent. Den katolske kirke. Den katolske kirke har et formalisert system, som hvert år angis i en liturgisk kalender utgitt av den Hellige Stol. Gyllent eller hvitt kan erstatte alle andre farger dersom korrekt farge ikke er tilgjengelig. På store festdager er det tillatt å bruke de fineste messeklærne selv om de er i feil farge. Lutherske kirker. Detalj fra er rød stola. Fargebruken i lutherske kirker følger i hovedsak den katolske, men da man ikke har helgenfester blir det mindre veksling. Det varierer også fra et kirkesamfunn til et annet hvor stor vekt man legger på fargebruken. Kalvinistiske kirker. Kalvinistene avskaffet liturgiske farger, og sort er derfor den dominerende farge. Farger i det katolske hierarki. Belgiske biskoper og en kardinal. I katolsk tradisjon er enkelte farger forbeholdt visse deler av hierarkiet. Dette gjelder bare i forbindelse med hverdagsdrakter, ikke messeklær. Hele drakten kan være i den spesielle fargen, eller bare et magebelte og en kalott. Inntil 1850 var biskopenes farge grønt, men det året endret pave Pius IX den til fiolett. Det er fortsatt vanlig at biskopene i sitt våpenskjold kroner selve våpenet med en grønn hatt. Ivar Aasen-tunet. Ivar Aasen-tunet i Ørsta er et nasjonalt dokumentasjons- og opplevingssenter for nynorsk skriftkultur. Nybygget, som ble åpnet i juni 2000, er tegnet av arkitekten Sverre Fehn. Ivar Aasen-tunet ble tildelt arkitekturprisen Betongtavlen for 2000. Tunet ligger ved fødestedet til Ivar Aasen og inneholder store boksamlinger og utstillinger. Nynorsk kultursentrum eier og driver tunet. Lokalene huser blant annet hovedkontoret til nynorsk-leksikonet Allkunne, med tre ansatte. Nynorsk kultursentrum. Stiftelsen Nynorsk kultursentrum er en ideell stiftelse som arbeider for nynorsk skriftkultur i gjensidig samarbeid med Ivar Aasen-instituttet i Volda. Stiftelsen eier og driver Ivar Aasen-tunet, og gjennomfører et bredt kulturprogram året rundt. Høgdepunktet er Dei Nynorske Festspela i slutten av juni, en årlig feiring av den nynorske skriftkulturen. 21 fylker, kommuner, utdanningsinstitusjoner, kulturinstitusjoner og organisasjoner står bak stiftelsen: Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Litteraturselskapet Det Norske Samlaget, Det Norske Teatret, Sunnmøre Museum, Møre og Romsdal fylkeskommune, Ørsta kommune, Høgskulen i Volda, Volda kommune, Møreforsking Volda, Ivar Aasen-instituttet, Landssamanslutninga av nynorskkommunar, Vestmannalaget, Universitetet i Bergen, Møre Folkehøgskule, Universitetet i Tromsø, Rogaland fylkeskommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Hordaland fylkeskommune og Universitetet i Oslo. Stiftelsen ble opprettet 31. august 1993 og er organisert med et styre og et råd. Ivar Aasen-instituttet. Ivar Aasen-instituttet ved Høgskulen i Volda er et forskningsinstitutt med knutepunktfunksjon for nynorsk skriftkultur. Instituttet tilbyr mastergradsstudium i nynorsk skriftkultur, arrangerer seminar og fagmøter, har egen skriftserie og samarbeider med Nynorsk kultursentrum i Hovdebygda i Ørsta. Instituttet har tre ansatte. Instituttleder er Stephen J. Walton. Storbritannias politiske system. Storbritannias politiske system er basert på konstitusjonelt monarki med parlamentarisk styresett. Ordningen er blitt etterlignet jorden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen. Storbritannias konstitusjon er ukodifisert og delvis uskreven. Statsoverhode, og i teorien den endelige kilden for statsmakt, er den britiske monarken. Som et resultat av demokratisering og innføringen av folkesuverenitetsprinsippet er det idag formelt monarken gjennom parlamentet ("Crown-in-Parliament") som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende kompetanse i siste instans. I realiteten er monarken i hovedsak en seremoniell institusjon, mens all makt i realiteten stammer fra det folkevalgte parlamentet. Uten tillit i parlamentet, må regjeringen gå. Lovgivende makt. Lovgivende makt utøves av Det britiske parlamentet. Parlamentet består av monarken som overhode og to kamre – Underhuset ("House of Commons") med 650 medlemmer og Overhuset ("House of Lords") med rundt 700 medlemmer. Underhuset blir valgt ved flertallsvalg i enmannskretser i en valgomgang. Utøvende makt. Utøvende makt tilfaller regjeringen (formelt Hennes Majestets Regjering). Monarken utpeker en statsminister ut fra uskrevne regler om at statsministeren skal være det parlamentsmedlemmet som er best egnet til å kunne danne en regjering med støtte i Underhuset. Statsministeren velger deretter de andre ministrene som utgjør regjeringen og fungerer som politiske ledere for de forskjellige departementene og ministeriene. Dømmende makt. Overhuset fungerer som Storbritannias høyeste domstol. I praksis utøves denne funksjonen av et lite utvalg, kjent som "Law Lords". Aftenpostens Gullmedalje. a> vinner i 2010. Bilde fra 2008 a> vinner i 2009. Bilde fra 2009 a> vinner i 2007. Bilde fra 2008 a> vinner i 2006. Bilde fra 2009 a> vinner i 2005. Bilde fra 2009 a> vinner i 2003. Bilde fra 2006 a> vinner i 1999. Bilde fra 2006 Aftenpostens Gullmedalje er en av de høyeste utmerkelser som blir utdelt innen norsk idrett. Gullmedaljen ble innstiftet i 1933 av Idrettsbladet. Året etter, i 1934, ble den overtatt av Morgenbladet, og fikk navnet "Morgenbladets gullmedalje". Fra 1993 til 1996 het prisen "Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje". Fra 1997 tok Aftenposten over prisutdelingen, og prisen ble hetende "Aftenpostens Gullmedalje". Ifølge statuttene skal prisen deles ut for årets beste idrettsprestasjon, og kan bare gis én gang til samme idrettsutøver. I 2008 inviterte Aftenposten sine lesere til å stemme på sine favoritter blant ti kandidater. Det var likevel juryen bestående av Aftenpostens sportskommentator Bertil Valderhaug, sportsjournalist og idrettshistoriker Per Jorsett og idrettslederen Hroar Elvenes som til slutt valgte å tildele spydkasteren Andreas Thorkildsen medaljen dette året. Bernt Evensen. Bernt Sverre «Bæla» Evensen (født 8. april 1905 i Oslo, død 24. august 1979 samme sted) var norsk skøyteløper i verdensklassen, som også hevdet seg godt innen sykling. Han slo igjennom for fullt som skøyteløper i 1927, da han presterte å vinne NM, EM og VM i ett og samme år. Under OL i St. Moritz 1928 tok han gull på 500 meter, og medalje på samtlige tre distanser. (10 000 m ble avbrutt på grunn av mildvær. Evensen hadde da nest beste tid. Det er uklart om det var planlagt å dele ut sammenlagtmedaljer slik det ble gjort 4 år før; Evensen ville i så fall ha vunnet.) Han representerte Oslo Skøiteklub og Sportsklubben Reidulf. Evensen hoppet av til Arbeidernes Idrettsforbund midt i sesongen 1935, og var med enkelte avbrudd aktiv på toppnivå til og med 1940. Som syklist tok han 11 norske mesterskap, og vant seks seire i Nordisk mesterskap. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1928. Etter krigen var han trener for OSK frem til «skøyterevolusjonen» 1962/63. Bernt Evensens barnebarn Stig Kristiansen var syklist, med OL-deltakelse og VM-bronse i lagtempo. Personlige rekorder. 43,2 – 1.31,9 – 2.20,6 – 5.01,0 – 8.36,7 – 17.30,2 Styreform. Styreform er måten en styresmakt, for eksempel en stat eller kommune, styres på. En styreform omfatter en samling skrevne og uskrevne regler for organiseringen av myndighetene som treffer bindende beslutninger i et samfunn (Østerrud, mfl. 1997). Innholdet i en styreform. En styreform oppfattes vanligvis å bestå av tre deler; en konstitusjon, en samling av mer praktiske spilleregler og en oppskrift på hvilke roller som skal inngå i styreformen. Styreformen kan komme til uttrykk både i en skreven konstitusjon og mer uformelt i kulturelle normer representert ved tradisjoner og tilvant praksis for hvordan staten eller en statsleder kan styre landet. Som regel er det stort sammenfall mellom konstitusjon og kulturelle normer. I motsatt fall kan konstitusjonen vekke stor motstand slik det ofte skjer når en stat innfører eller pålegges å innføre en konstitusjon som bryter sterkt med de kulturelle normene. Å innføre raskt eller påtvinge for eksempel de store som et stammesamfunn eller klansamfunn en kommunistisk eller demokratisk konstitusjon, vil derfor ofte føre til at staten og/eller en ytre påtvinger må ta i bruk ekstrem tvangsmakt over lengre tid for å håndheve konstitusjonen. Eksempler på dette finnes helt fra antikkens dager (Romerrikets problemer i Israel) og fram til våre dager (Englands, deretter Sovjetunionens og til sist USAs problemer i Afghanistan). Under disse mer overordnede normene som konstitusjon og kulturelle normer, finnes mer konkrete «spilleregler» – gjerne i form av lover – som angir hva borgerne kan forvente av staten, hvordan staten skal behandle krav fra folk, hvordan den konkret kan treffe legale beslutninger som innbyggerne må bøye seg for og etterleve, osv. Og for det tredje rommer styreformen et visst antall roller (myndighetstruktur eller regimestruktur) som blant annet kan skille mellom politiske og administrative roller, definere ansvar knyttet til de ulike rollene i myndighetstrukturen, osv. Forståelsen av styreformer og klassene de settes inn i. Å klassifisere eller sette styreformer inn i ulike hovedgrupper etter i hvilken grad de hører hjemme i vedkommende hovedgruppe, er ingen enkel oppgave. Et monarki kan eksempelvis plasseres både i gruppen autokrati (absolutt monarki) og i gruppen demokrati (konstitusjonelt monarki). I tillegg er det ofte vanskelig å skille innbyrdes mellom ulike styreformer i en og samme gruppe, som for eksempel mellom despoti og diktatur. En av flere årsaker til disse vanskene er også at klassifiseringer tar farge av den historiske epoken de lages i. Aristoteles opererte med tyranni som en styreform fordi han mente den kjennetegnet barbarenes styreform, og at den også var den beste for slike primitive folk. Klassifiseringer under den kalde krigen var ikke mindre tidstypiske eller mer politisk nøytrale. I Sovjetunionen ble vestlige styreformer klassifisert som oligarki mens egen styreform ble framstilt som demokratisk, i den forstand at flertallet av folket (proletariatet) ble sagt å styrte landet gjennom sitt parti, kommunistpartiet. I vesten bar klassifiseringene preg av det motsatte. Her ble Sovjetunionen og i voksende grad Kina, Vietnam og Cuba, klassifisert som diktatur, og vestens styreformer som særdeles demokratiske og fri for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og annet styggedom som datiden (i både øst og vest) mente preget autokratiske styreformer. I ettertid er det allment kjent at maktmisbruk, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter var til stede i begge leire. Konklusjonen bør derfor være at slike moralsk forkastelige ting ikke automatisk kjennetegner en spesiell type styreform. Heller er ikke moralsk høyverdige ting som for eksempel nestekjærlighet, solidaritet med utviklingsland og fredsarbeid er noe som automatisk kan tillegges en spesiell type styreform. USA regnes av mange i dag som et av verdens ledende demokratier og som en forkjemper for demokratiets utbredelse i verden. Likevel har blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FN-organer i en rekke sammenhenger dokumentert at USA bryter og sågar aktivt motarbeider internasjonal rett, bryter menneskerettigheter i og utenfor USA, osv. I tillegg kan et land ha en demokratisk konstitusjon, men likevel i praksis bryte med denne konstitusjonen. Dette anskuliggjør at det er misvisende å tillegge en viss styreform – i dette tilfellet demokratiet – en eller flere gode eller onde egenskaper. Kun virkeligheten (empiri) og ikke et lands styreform, kan avgjøre et slikt spørsmål. Går man derfor virkeligheten nøyere etter i sømmene, kan for eksempel et demokrati eller et diktatur i et land vise seg å ha sterke innslag av andre styreformer. Slike ting som er nevnt ovenfor, er viktig å ta med seg når man leser klassifiseringer og beskrivelser av styreformer. Det er viktig å huske at klassifiseringer og beskrivelser alltid vil være teoretiske idealtyper som ekstremt sjeldent finnes rendyrket i virkelighetens verden. Virkeligheten, empirien eller sannheten – om man vil – er alltid langt mer komplisert og aldri(!) så enkel som den framstår i klassifiseringer og i beskrivelser av ulike styreformer. Kåseri. Kåseri er en ofte ironisk sakprosatekst, nært beslektet essayet. Ordet kommer av fransk "causer", som betyr å småprate. Kåseriet var opprinnelig en avissjanger som ble innført på 1800-tallet for å kunne skrive lettfattelig om vanskelig emner. Kåseriet ble raskt en muntlig sjanger, som ble fremført i forsamlinger. I dag fremføres kåserier ofte i radio, men kan også finnes på TV og skriftlig i aviser og tidsskrifter. Det er normalt underholdende, men har en alvorlig undertone. Ofte er forfatteren den samme som fremfører teksten. Stand-up og talk show har en kåseriliknende tone. Den som framfører et kåseri, kalles "kåsør". Sjangerkjennetegn. Kåseriet er først og fremst en muntlig sjanger. Derfor har det korte setninger og klare poeng, og benytter seg av muntlige virkemidler som slang, dialektuttrykk og ufullstendige setninger. Kåsøren kan også bruke virkemidler som stemme og pauser for å skape poenger. Ironi, humor og satire er virkemidler som kjennetegner kåseriet. Kåsøren kan virke naiv bak ironien, men den er aldri ondsinnet. Derfor vil man ikke finne virkemidler som sarkasme, spydigheter og svart humor i et kåseri. Også språklige bilder, kontraster og gjentakelser er vanlige i kåserier. Innholdet i kåseriet følger en rød tråd, selv om den kan være løs, men bør ikke ha for store tankesprang til at lytteren ikke kan følge med. Teksten bør ha en viss grad av originalitet og ha uventede poenger. Et annet viktig poeng med kåseriet er at det er subjektivt. Kåsørens mening skal skinne gjennom. Ironien kan gjerne understreke og overdrive dette. Kåseriet må også ha en viss aktualitet, og temaet burde gjenkjennes av alle i målgruppen, som gjerne kan innbefatte hele folket. Presidentmodellen. Presidentmodellen er en styreform i enkelte republikker. Presidentmodellen er statsform i blant annet USA, Mexico, Indonesia, Filippinene og de fleste statene i Sør-Amerika. Grete Waitz. Grete Waitz (født Grete Andersen, 1. oktober 1953 i Oslo, død 19. april 2011) var en norsk friidrettsutøver. Hun var Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom alle tider. Mest kjent var hun som maratonløper, med VM-gull, OL-sølv og hele ni seire i New York Marathon. Hennes innsats som banebrytende kvinnelig langdistanseløper har hatt stor betydning for utviklingen av kvinneidrett. Morgenen tirsdag 19. april døde hun etter en lengre tids kamp mot kreft. Bakgrunn. Hun begynte karrieren som Grete Andersen, og utdannet seg samtidig til lærer. Hun giftet seg med Jack Henry Nilsen 27. juni 1975, og de tok da begge etternavnet Waitz. Jack Waitz ble hennes trener, i tillegg var Johan Kaggestad også sentral som trener i store deler av hennes karriere. I juni 2005 ble det offentlig kjent at hun var under medisinsk behandling for kreft. Mellomdistanseløperen. I begynnelsen av karrieren var hun mellomdistanseløper, og deltok på 1500 meter i OL i München i 1972. Hennes bestenoteringer på 1500 og 3000 meter, på 4.00,55 og 8.31,75, satt i henholdsvis 1978 og 1979, er fremdeles norgesrekorder. I 1975 og 1976 satte hun to ganger verdensrekord på 3000 meter. Hun har også to bronsemedaljer fra EM i friidrett, på 1500 meter i 1974, og på 3000 meter i 1978. I 1977 vant hun 3000 meter under verdenscupfinalen, mens hun ble nummer 2 i 1979. Hun har 33 norgesmesterskap, 6 på 800 meter, 8 på 1500 meter, 5 på 3000 meter og 14 i terrengløp. Hun har 7 kongepokaler. Maratonløperen. Mot slutten av 1970-tallet valgte hun å satse på stadig lengre distanser. I tillegg til de årvisse triumfene i New York Marathon (som hun vant i 1978-80, 1982-86 og 1988) vant hun London Marathon i 1983 og 1986 og ble fem ganger verdensmester i terrengløp (1978-1981 og 1983). I 1983 ble hun tidenes første verdensmester i friidrett, da hun på åpningsdagen kom alene inn på Olympiastadion i Helsingfors. Det tidligere "Grete Waitz-løpet" (som nå heter Vårspranget) var oppkalt etter henne, og ble arrangert for første gang i 1984 og for siste gang i 2004. Norsk flaggbærer. Waitz var norsk flaggbærer i sommer-OL 1988 i Seoul. Utmerkelser. Kongen utnevnte 20. november 2008 Waitz til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes betydning som rollemodell». Waitz mottok St. Olavsmedaljen i 1981 og St. Hallvardsmedaljen i 1989. Ingen har mottatt Sportsjournalistenes statuett for «Årets idrettsnavn» flere ganger enn Waitz. Hennes fire statuetter fikk hun i 1975, 1977, 1979 og etter VM-gullet i 1983. I 1974 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Hun fikk Morgenbladets gullmedalje i 1977. Som første utøver fikk Waitz Fearnleys olympiske ærespris uten å vinne OL, men på bakgrunn av sitt sølv fra Los Angeles OL 1984. Hun ble hedret med "Hedersprisen" på Idrettsgallaen 2008. Det er en statue av Grete Waitz i den norske paviljongen i Walt Disney World i Florida og en annen utenfor Bislett stadion i Oslo. The New York Road Runners Club sponser hvert år et halv-maraton i Central Park som heter «Grete's Great Gallop» til ære for Grete. Dette er i tilknytning til den årlige «Norwegian Festival» i starten av oktober som promoterer norsk mat, kultur og design. 1. oktober 2011 markerte Google det som ville vært hennes 58-årsdag ved å bytte ut den vanlige logoen på søkemotoren med et søk for "Grete Waitz". Dette er også kjent som Google Doodle. Westminster-modellen. Westminster-modellen er en parlamentarisk styreform basert på Storbritannias politiske system. Modellen har sitt navn fra Palace of Westminster, parlamentsbygningen i London. Modellen benyttes i en rekke tidligere britiske kolonier – som Canada, Australia, Jamaica, Malaysia og India – og i andre stater som Republikken Irland. Modellen innebærer et sett prosedyrer for organisering av en lovgivende forsamling. Selv om Westminster-modellen er et parlamentarisk system, finnes det mange parlamentariske stater, som Tyskland, Italia og Iran hvis parlamentariske prosedyrer skiller seg betydelig fra Westminster-modellen. Volum. Volum er et geometrisk mål på romlig utstrekning. SI-enheten for volum er m3 (kubikkmeter). Volum i matematikk er mengden med plass et solid objekt opptar. Volum er målt i kubikkenheter, som kubikkcentimeter eller kubikkmeter. Volum kan også måles i liter, 1 liter = 1 dm3. Volum for generelt legeme. Et generelt uttrykk for volum av et solid generelt legeme er, Integralet til funksjonen for et legmes areal over strekningen "n", hvor "h" beskriver legmets dimensjoner vinkelrett på arealet "A(h)". formula_7 Maria Teresia av Østerrike. Maria Teresia (tysk "Maria Theresia", ungarsk "Mária Terézia", tsjekkisk "Marie Teresie"; født 13. mai 1717 i Wien, død 29. november 1780 samme sted) var regjerende erkehertuginne av Østerrike, dronning av Ungarn, dronning av Böhmen, og statsoverhode av en rekke andre områder. Gjennom sitt ekteskap med den tysk-romerske keiser Frans I Stefan ble hun dessuten tiltalt som keiserinne. Hun var en av de mektigste herskere i Europa i sin levetid. Hos sin egen befolkning var hun veldig populær, blant annet på grunn av den liberale innenrikspolitikken hun førte. Liv. Maria Theresia elleve år gammel Hun var den eldste dattera av keiser Karl VI og keiserinne Elisabeth Christine (født prinsesse av Braunschweig-Wolfenbüttel). Hennes eneste bror døde som spedbarn. Siden Karl VI aldri sluttet å håpe på en mannlig arving, fikk ikke Maria Teresia den utdannelse som forberedte henne på de utfordringene hun ville møte som monark, men utviklet seg til en bestemt ung dame. Den 12. februar 1736 giftet hun seg, 18 år gammel, med sin tremenning, hertug Frans av Lothringen. Gjennom giftermålet ble herskerhuset Habsburg-Lothringen grunnlagt, fordi Maria Teresia var huset Habsburgs arving. Frans sørget for at hans kone fikk en like god utdanning som en mannlig arving. I 1740 døde Karl VI uten sønner. Dermed arvet Maria Teresia i tråd med den pragmatiske sanksjonen hele habsburgriket. Ettersom hun var kvinne, var det likevel sterk opposisjon mot forslaget om å gjøre henne til arving. Bayern, Spania, Sachsen og Preussen forsøkte å utnytte Østerrikes antatte svakhet ved å gjøre krav på deler av habsburgriket, noe som var begynnelsen på den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748). Maria Teresia klarte imidlertid å forsvare mesteparten av besittelsene. I og med at Karl Albrecht av Bayern ble valgt til tysk-romersk keiser, ble også den 300 år gamle tradisjonen avbrutt at den tysk-romerske keiseren ble stilt av huset Habsburg. Karl Albrechts regjeringstid varte bare tre år, og Frans ble som Frans I Stefan valgt til ny keiser i 1745. Selv om han dermed innehadde den høyeste tittelen i riket, var det uten tvil hans kone Maria Teresia som, i egenskap som statsoverhode over en rekke store europeiske land, hadde mest reell politisk makt. Hun innsatte sin mann (og senere sin eldste sønn) som medregent, men disse blandet seg sjelden i hennes politiske beslutninger. Ekteskapet mellom Maria Teresia og Frans Stefan var hjertelig og velsignet med 16 barn. Frans Stefan døde i 1765, og Maria Teresia gikk fra denne dag og resten av livet kun kledd i svart. Barn. Maria Teresia og Frans Stefan med sine barn «Giftermålspolitikken». Maria Teresia prøvde å bygge allianser gjennom å inngå strategiske ekteskap for sine barn. Barna ble stort sett ikke spurt, men måtte føye seg i planene som moren deres hadde smidd for dem. Samtlige barn gjennomgikk en streng utdanning som skulle forberede dem på et liv ved fremmede hoff. Hun satset hovedsakelig på å styrke forbindelsene til huset Bourbon, som var den dominerende herskerslekt i Frankrike, Spania og Italia på denne tid. Således måtte sønnene gifte seg med prinsesser av Parma, Spania og Modena. Flere av døtrene døde eller ble vansiret av kopper, slik at deres planlagte ekteskap måtte skrinlegges. Mens Marie Christine som eneste barn fikk velge ektefelle selv (en saksisk prins), ble Maria Amalia hertuginne av Parma, Maria Karolina (i sine to eldre søstres plass) dronning av De to Sicilier, og Maria Antonia (som "Marie Antoinette") dronning av Frankrike. Utenrikspolitikk. Utenrikspolitikken var ellers dominert av motsetningsforholdet til Preussen, som i denne tiden styrket sin rolle i den europeiske og tyske politikken. Preusserkongen Fredrik II ble på en måte Maria Teresias hovedfiende. Maria Teresias forsøk på å isolere Preussen gjennom traktater med Russland og Frankrike var bare delvis vellykket. I den østerrikske arvefølgekrig lyktes Maria Teresia med å forsvare de habsburgske besittelsene mot kravene fra Bayern, Spania og Sachsen. De eneste tapene var Schlesien, som ble erobret av Fredrik II, og hertugdømmet Parma, som falt til huset Bourbon. Schlesiens tap ble endelig beseglet i syvårskrigen (1756–1763). Østerrike beholdt bare den sørligste fliken av provinsen (se Østerriksk Schlesien). Maria Teresias viktigste utenrikspolitiske rådgiver i disse krigene var greve Wenzel von Kaunitz. På den andre siden utvidet Maria Teresia riket ytterligere i øst: 1772 ervervet hun Galicia og 1775 Bukovina. I den bayerske arvefølgekrig tilfalt dessuten Innviertel Østerrike, slik at grensen mellom Østerrike og Bayern ble skjøvet vestover frem til Inn og dermed fikk sin nåværende beliggenhet. Innenrikspolitikk. a>en var et betalingsmiddel i mange verdens land helt opp til 1900-tallet I 1749 begynte Maria Teresia med innføringen av en rekke innenrikspolitiske reformer i den opplyste absolutismens ånd. Hennes viktigste innenrikspolitiske rådgiver var greve Friedrich von Haugwitz. Det var ikke minst mange av disse reformene, kombinert med hennes mange barn og fromhet, som gjorde henne til en umåtelig populær monark hos sitt folk. Georg Müller. Georg Müller SS.CC., født 7. juni 1951 i Volkesfeld (bispedømmet Trier) i Tyskland er en tysk teolog og tidligere katolsk biskop av Trondheim stift. Müller avla sine første løfter i «Kongregasjonen av Jesu og Maria Helligste Hjerter og den evige tilbedelse av Det allerhelligste Altersakrament» (Picpusfedrene, SS.CC.) 28. juli 1972, og evige løfter i 1977. Han ble ordinert til prest 18. mars 1978 av Gerhard Schwenzer i Simpelveld, Nederland. I 1981 ble han uteksaminert fra Universitetet i Münster der han hadde studert teologi, og han ankom Trondheim senere samme år. Müller ble bispeviet i Trondheim av kardinal Edward Idris Cassidy i 1997. Etter mangeårige konflikter i Trondheim stift fratrådte Müller sitt embete den 7. juni 2009 og flyttet tilbake til Tyskland. Den katolske kirke ved biskop Bernt Eidsvig medga i april 2010 at Müller hadde tilstått et seksuelt overgrep mot en mindreårig altergutt i St. Olav kirke, og at dette var den egentlige bakgrunnen for Müllers avgang. Referanser. David: Ingen vei utenom – om oppgjøret med en katolsk biskop. St Olav forlag, Oslo 2010. ISBN: 978-82-7024-235-1 Gerhard Schwenzer. Dr. Gerhard Schwenzer SS.CC. (født 1. oktober 1938 i Lorch, bispedømmet Limburg) er en tyskfødt teolog og katolsk biskop emeritus av Oslo. Han ble bispeviet i Trondheim 7. desember 1975 og var fra 1983 til 2005 katolsk biskop av Oslo. Hans avskjedssøknad ble innvilget den 29. juli 2005, men han ledet inntil etterfølgerens tiltredelse den 22. oktober 2005 bispedømmet som apostolisk administrator. Oppvekst, utdannelse, studier, første prestetjeneste. Gerhard Schwenzers fødeby Lorch ligger ved Rhinen og er kjent for sin vinproduksjon. Etter fire år på en lokal skole flyttet Schwenzer til en klosterskole i Niederlahnstein, en by ca 50 km lenger nord. Der var han i ni år, og etter abitur (artium) bad han om å få tre inn i prestekongregasjonen som drev skolen. Schwenzer trådte inn i prestekongregasjonen som i Tyskland går under navnet "Arnsteiner Patres", men i det meste av verden forøvrig kalles Picpus-fedrene, etter gaten "rue de Picpus" i Paris der ordenen hadde sitt første generalat (internasjonale hovedkvarter). Det offisielle navnet på ordenen er så langt at det har en tendens til å bli fortrengt av slike tilnavn; Kongregasjonen til Jesu og Marie hellige hjerter og til den evige tilbedelse av alterets allerhelligste sakrament ("Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris"). Etter ett års novisiat ble det så tre års filosofistudium ved Picpus-patrenes studiehus i Simpelveld i Nederland. Deretter studerte han teologi, først i Roma og senere i Heidelberg, der han arbeidet med doktorgraden. Han ble presteviet 18. juli 1964 i Simpelveld. I doktorgraden gransket han kirkebegrepet til den lutherske teologen Schlink, som blant annet hadde vært observatør under Annet vatikankonsil. Disputasen fant sted i Roma i 1968. Så kom en periode på seks år da han igjen bodde ved studiehuset i Simpelveld, denne gangen som novisemester og dosent i systematisk teologi. Beordring til Norge, biskop i Midt-Norge. Picpus-patrene hadde det pastorale ansvaret for den katolske kirke i Midt-Norge fra 1931. Dette kirkedistriktet omfatter de katolske menighetene i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. I 1974 ble Gerhard Schwenzer sendt til Trondheim som apostolisk administrator, dvs. midlertidig toppleder, etter at biskop Johannes Rüth hadde trukket seg tilbake. Et drøyt år etter, den 29. august 1974 ble han, bare snaut 37 år gammel, utnevnt til biskop med titularsete i Hólar, og til apostolisk vikar i det som den gang ble betegnet som Det apostoliske vikariat Mellom-Norge, og senere ble oppgradert til prelatur og kalt Trondheim Stift. Den 7. desember 1975 ble Schwenzer bispeviet av biskop John Willem Gran i St. Olav domkirke i Trondheim. Biskop av Oslo Katolske Bispedømme. Schwenzer ble utnevnt til koadjutor-biskop av Oslo den 2. juni 1981, og formelt innsatt i St. Olav domkirke i Oslo 4. september 1981. En koadjutor-biskop er i Den katolske Kirke en hjelpebiskop som i regelen er ment å overta en gitt bispestol (når innehaveren forflyttes, avgår eller dør), og utnevnes for en "overlapping" med sin forgjenger, men slik at forgjengeren beholder det fulle ansvar inntil sin avgang. Den 26. november 1983 gikk biskop John Willem Gran av, og dermed overtok biskop Schwenzer. I flere år beholdt han imidlertid også ansvaret for Trondheim stift, med tittel apostolisk administrator "sede vacante", frem til den 9. februar 1988. Han har i de senere år også vært formann for den nordiske katolske bispekonferanse. Under hans formannsskap har konferansen gitt en rekke uttalelser, blant annet hyrdebrevene "Vern om Livet" i 1999 om det ufødte barns verdighet, og "Omsorg for livet" i 2002 om behandling og pleie i livets siste fase, og uttalelsene "genetikkens muligheter og risikoer" 2002, "Å lære å se våre brødre og søstre slik Kristus ser dem" 2002, og "Krisen i Irak" 2003. Den 2. mars 2005 ble det offentliggjort fra Oslo katolske bispedømme at Schwenzer hadde søkt avskjed av alders- og helsemessige årsaker. Innvilgelse av avskjedssøknaden ble offentliggjort den 29. juli 2005, samtidig med utnevnelsen av hans etterfølger, augustinerkorherren Bernt Ivar Eidsvig. Frem til etterfølgerens bispevielse den 22. oktober var Schwenzer apostolisk administrator for Oslo Katolske Bispedømme. Den 15. mars 2006 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden av H.M. Kong Harald. I begrunnelsen for tildelingen fremhevet ordensrådet «hans deltagelse i økumenisk arbeid for å fremme kristen enhet og forståelse for andre kirkesamfunn» og «hans arbeid med teologiske spørsmål i de katolsk-lutherske læresamtaler og ikke minst [...] hans omfattende innsats for å styrke det felleskirkelige arbeidet i Norge». Gerhard Ludwig Goebel. Gerhard Ludwig Goebel M.S.F. (født 1. desember 1933 i Scheuerfeld (Sieg) i Tyskland, død 4. november 2006 i Kirchen (Sieg) i Tyskland) var katolsk biskop i Tromsø katolske stift. Goebel kom til Norge i 1962 og ble bispeviet i Peterskirken i Roma i 1979 av pave Johannes Paul II. Han ble i sitt embede inntil sin død. Under hans tid som leder av den katolske kirke i Nord-Norge ble det opprettet to nye menigheter (i Narvik og i Mosjøen), et nonnekloster (karmelsøstrenes kloster i Tromsø), et munkekloster (cistercienserklosteret i Storfjord nær Stamsund i Lofoten), to kapeller (i Kirkenes og i Alta) og en katolsk barneskole (i Bodø). Den 29. mars 2006 ble biskopen utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, for sin innsats for kirke og samfunn. Den hellige treenighet. Den Hellige Treenighet, (også "Triniteten", "Treenigheten" eller "Den treenige Gud") er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives. Historie. Dette ble et hovedtema på konsilet i Nikea i 325, og den nikenske trosbekjennelse er i hovedsak skrevet som en definisjon av treenigheten. Den nikenske trosbekjennelse definerer personene som «"homoousia"» ('av samme vesen'), mens ikke-trinitarer definerte forholdet som «homoiousia» ('av lignende vesen'). Dette har senere blitt framhevet som en spesiell side ved kristen teologi; det kan komme til en splittelse over «en iota», et uttrykk som ble brukt for å uttrykke noe som var svært lite (jf. 'ikke en tøddel'). Treenigheten i Bibelen. Hverken ordet treenighet eller noen klar formulering av læren er eksplisitt nevnt i Bibelen, men teologer kan henvise til flere steder i Bibelen som kan tolkes som støtte for doktrinen. Rent religionshistorisk kan formuleringen av treenighetslæren sies å være motivert både av Det nye testamentes identifisering av Jesus som Gud (Joh 1,1; 20,28) og Bibelens klare monoteistiske tendens. I Det gamle testamente er det særlig Første Mosebok kap. 18 som nevnes; der viser Gud seg som tre menn for Abraham. Det er også enkelte steder at Gud omtaler seg selv i flertall. F. eks. Første Mosebok 1,26: "Da sa Gud: La "oss" gjøre mennesker i "vårt" bilde, etter "vår" liknelse". Det er uklart om dette kan være majestetisk flertall eller om det er en antydning om flere personer. I Det nye testamente er den viktigste støtten for doktrinen dåpsformularet i Evangeliet etter Matteus (28,19). Andre tekster har også blitt framhevet, som den paulinske velsignelsen i Andre Korinterbrev (13,13). Forståelse av treenighetslæren. Troen på treenigheten regnes som sentralt i ortodoks, katolsk og i de mest utbredte former for protestantisk tro. Det er en vanlig oppfatning at det de troende må bekjenne er en tro på at Gud er én, men samtidig tre personer. Utover dette kreves det lite i forhold til erkjennelse av hvordan dette lar seg gjøre. Man avgrenser gjerne doktrinen først og fremst ved å forklare hva treenigheten ikke er; dette kalles gjerne 'negativ teologi'. Det er sentralt i kristen lære at det bare finnes én gud. Dette er i overensstemmelse med oppfatningen til de to andre religioner som bekjenner seg til èn Gud: Jødedommen og islam, og er eksplisitt angitt i Jesaja (GT) (44,6): «... foruten meg er det ingen Gud.». Samtidig hevder kristne at Gud eksisterer som tre personer (gresk "hypostases"), noe som av mange jøder og muslimer sees som en form for polyteisme. Treenighetslæren forklarer dette med at Gud er én natur, med én vilje, men han viser seg allikevel for menneskeheten i tre personer, som er likeverdige. Ut fra den athanasiske trosbekjennelse er Faderen den eneste av de tre personer som verken er født eller har utgått fra de andre. Sønnen er født, mens Den Hellige Ånd utgår fra Faderen (i vestlig tradisjon «fra Faderen og Sønnen», se Filioque). En tradisjonell forklaring på forholdet mellom de tre personer kalles "perikhoresis" (gresk, betyr egentlig «danser omkring»). Teorien er at hver enkelt person fullstendig omgir de to andre, og at dette er tilfelle for alle tre. Dette refererer til Evangeliet etter Johannes, der Jesus sier «Jeg er i Faderen og Faderen i meg». Denne forklaringen er kjent fra Hilarius av Arles. Forskjeller mellom kirkesamfunn. Den vestlige tradisjon har en sterk tendens til å komme med positive uttrykk for forskjellige doktriner, mens den østlige tradisjon i stor grad nøyer seg med å definere bort det som er galt, og la det nøyaktige innholdet forbli et mysterium. I de kirkesamfunn som bekjenner treenighetslæren er det liten eller ingen forskjell i hva man tror på, men derimot enkelte forskjeller i hvordan man definerer det. Et eksempel på dette er den vestlige formuleringen om at Den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen. I den nikenske trosbekjennelse står det bare «fra Faderen», og østkirken holder på dette. Det står dog klart at man i ortodoks teologi ikke utelukker vestkirken har rett, og mange østlige teologer sier også at dette nok er den beste forklaringen, men man setter integriteten til trosbekjennelsen høyere enn ønsket om å definere doktrinen nærmere. Protestantiske kirker bruker normalt den vestlige definisjonen, og selv om forståelse noen ganger kan avvike fra den vanlige katolske eller ortodokse forståelse, er forskjellen så minimal at man ikke finner feil i hverandres lære. Unntaket er en del mindre protestantiske kirker, som selv om de bekjenner troen på treenigheten legger et noe annet innhold i den. De vil dermed selv definere seg selv som trinitarer, mens andre kirker er usikre på den definisjonen. Ikke-trinitariske kirker. Flere kirker og trossamfunn har en ikke-trinitar forståelse av Gud (se: antitrinitarisme). Disse inkluderer Siste Dagers Hellige, Jehovas vitner, Kristadelfianerne, Christian Science, Enhetskirken, Unitarkirken, Iglesia ni Cristo og andre. Ut over det at de avviser treenighetslærenn varierer de enkelte kirkenes syn på Gud. I en periode fra 1930- til 1960-tallet benyttet "Iglesia Filipina Independiente" et ikke-trinitarisk dåpsformular. Eksterne lenker. treenigheten, Den hellige Treenigheten, Den hellige Nitrox. Typisk merke bruk på flasker som inneholder Nitrox. Nitrox er en pustegass som består av oksygen og nitrogen (som vanlig luft), men med en lavere eller høyere prosent oksygen enn normale 20,9% som er i luft. Mange andre engelske benevnelser eksisterer: «Enhanced Air Nitrox», «Oxygen Enriched Air», «Nitrox», «EANx» og «Safe Air». Nitrox med mer enn 40% oksygen er uvanlig å bruke til vanlig sportsdykking. De to mest vanlige blandingene er EAN32 og EAN36 (benevnelsene Nitrox32 eller Nitrox36 er også brukt). Nitrox med 50 til 99 prosent oksygen er vanlig å benytte i teknisk dykking som en dekompresjonsgass, for raskere å eliminere inertgasser som f.eks. nitrogen og helium fra vevet, enn en tynnere blanding med oksygen. Nitrox er ikke en dypdykkergass pga. den økte andelen av oksygen; oksygenet blir giftig dersom det pustes inn ved et høyere trykk (et partialtrykk på 1,6 bar settes vanligvis som maksimumsgrense). Dykking og bruk av Nitrox har et større risikomoment på grunn av det høye partialtrykket til oksygen. Bare oksygensikre flasker kan benyttes. En må være ekstremt forsiktig når en bruker partiell fylling. Dykkere som bruker Nitrox og dykker dypere enn 30-40 meter, avhengig av blandingen, kan risikere oksygenforgifting. Det er viktig å analysere oksygeninnholdet før en dykker slik at en vet hva trygg operasjonsdybde (vanligvis PO2 = 1,4 bar) og maksimal opersjonsdybde (vanligvis PO2 = 1,6 bar) er. Trimix. Trimix er en pustegass som består av oksygen, nitrogen og helium. Den brukes oftes ved dype dykk for å unngå oksygenforgiftning og nitrogennarkose. Fordelen med trimix er at man minsker sjansen for nitrogennarkose (dybderus). Den største ulempen er at helium er et meget flyktig grunnstoff og derfor kommer fort inn i vevet. Dette fører ofte til at man raskere pådrar seg dekompresjonstid. Man kan med andre ord ikke gå direkte til overflaten uten dekompresjonsstopp. Siden helium er så flyktig så vil den av samme årsak som den bygger seg opp i vevet også diffundere raskt. Dekompresjonstiden vil derfor ikke nødvendigvis bli lengre om dykket allerede krever deko iht lufttabeller. Ved meget dype dykk så har trimix den fordelen at det kan forhindre høytrykks nervesyndrom. Dykkecomputer. En dykkecomputer eller dekompresjonsmeter er en elektronisk enhet som brukes av apparatdykkere for å vise informasjon som er nødvendig for sikker dykking slik at trykkfallsyke unngås. Dykkecomputeren, som erstatter bruken av dykketabeller (men har de samme begrensingene), utfører en kontinuerlig beregning av partialtrykket av gasser i kroppen basert på den aktuelle dykkeprofilen. Den måler automatisk dybde og tid, og dykkeren trenger derfor ikke ha en separat dybdemåler eller klokke (bortsett fra som backup). Den er også i stand til automatisk å varsle om for hurtig oppstigning og manglende dekomprimering. Mange dykkecomputere har i tillegg en rekke andre funksjoner som å måle temperaturen i vannet og hvor mye pustegass det er igjen på dykkeflasken (luftintegrert dykkecomputer). Informasjon fra en dykkecomputer. Noe av informasjon er kun tilgjengelig på overflaten for å unngå at dykkeren skal blir forstyrret av for mange opplysninger. Bruk. Dykkecomputere får strøm fra et batteri og lagt inne i en vanntett beholder. Computeren holder orden på dykkeprofilen ved å måle tid og dybde. Alle computere måler det omgivende trykk for å estimere partialtrykket (eller rettere sagt gasstensjonen) i kroppens vev. Mer avanserte computere tar også hensyn til vanntemperatur, tidligere oppstigningshastighet o.l. i sine beregninger. Computeren bruker så profilen og en dekompresjonsalogritme for å estimere partialtrykket av inertgasser som har blitt løst i dykkerens vev. Basert på disse beregningene estimerer computeren når direkte oppstigning ikke lenger er mulig og hvilke dekompresjonsstopp som er nødvendige. Eksempler på dekompresjonsalgoritmer er Buhlmanns algoritme, Multi-Tissue Model, Varying Permeability Model og Reduced Gradient Bubble Model Dykkecomputere til spesielt bruk. Noen dykkecomputere har funksjoner som gjør det mulig å beregne dekompresjon for andre pustegasser enn luft, for eksempel nitrox, ren oksygen, Trimix eller Heliox. De enkleste av disse beregner kun en eller to gasser, mens andre kan beregne mange forskjellige blandinger. De fleste dykkecomputere beregner dekompresjon for åpne apparatdykkersystemer hvor andelen av pustegassen er konstant: Dette er konstant fraksjons computere. Andre modeller er konstruert for bruk sammen med rebreatherer som holder et konstant partialtrykk av gassene ved å variere balndingen av gassene: dette er konstant partialtrykk dykkecomputere. Advarsler. Den enkle bruken av dykkecomputere har på den andre side også noen faremomenter. De gir dykkere mulighet til å gjennomføre vanskelige dykk med lite planlegging. Dette kan føre til at dykkere går ut over sin kompetanse og erfaring fordi de stoler på computeren i stedet for skikkelig planlegging, disiplin og overvåkning. Mange dykkecomputere har menyer, forskjellige valgbare opsjoner og varierende måter å vise informasjon på. Dykkere må derfor gjøre seg kjent med virkemåten på grunne og ukompliserte dykk før en prøver seg på mer krevende dykk. Av sikkerhetsmessige grunner er det anbefalt at en lager seg en dykkeplan før dykket og at en følger denne under hele dykket, bortsett fra dersom det må avbrytes. Denne planen bør være innen for grensene til dykketabellene. Dette øker sikkerhetsmarginene og gir også en backup plan dersom computeren skulle slutte å fungere under vann. Ulike merker og modeller av dykkecomputere bruker forskjellige dekompresjonsalgoritmer og sikkerhetsfaktorer. Noen produserer konservative dekompresjonsplaner, mens andre produserer aggressive dekompresjonsplaner. Hovedproblemet ved å etablere dykkecomputeralgoritmer er at gassabsorpsjonen og -avgivelsen under trykk i menneskekroppen fremdeles ikke er fullt ut forstått. Videre avhenger risikoen for trykkfallsyke også av den enkelte dykkerens fysiologi, kondisjon og helsetilstand. Mange dykkecomputere går i "sperremodus" i 24 timer hvis dykeren bryter computerens sikkerhetsregler, for å fraråde dykkeren å utføre usikre dykk. I sperret modus viser computerne varsler om at dykkecomputeren ikke kan brukes. Liste over norske biskoper. Biskoper i Den norske kirke. De sittende evangelisk-lutherske biskopene er utnevnt av kongen i statsråd. Listen rangert etter første utnevnelse til bispeembedet. Biskoper utnevnt etter mai 2012 vil bli utnevnt av kirkerådet. Lutherske bispedømmer i Norge. For komplette lister over lutherske og før-reformatoriske biskoper, se under de enkelte bispedømmer. Biskoper i den katolske kirke i Norge. De katolske biskopene er utnevnt av H. H. Paven. Listen rangert etter første utnevnelse til bispeembedet. Biskop i Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). Norske biskoper Norske biskoper Trykkfallsyke. Trykkfallsyke (også kjent som dykkersyke, bends, decompression sickness, diver's disease, taravana eller caisson syke) opptrer vanligvis ved at nitrogengass som er oppløst i kroppen avgis for hurtig etter en for rask oppstigning etter et dypt eller langvarig dykk. Henrys lov. Fra dykkefysikken skal du huske Henrys lov som sier at mengden gass som løses i en væske er proporsjonalt med deltrykket av gassen over væsken. For at vi skal greie å puste under vann må leveringstrykket i pustegassen være like stort som vanntrykket som presser mot brystkassen. Vi vil puste inn et høyere deltrykk av inertgass (vanligvis Nitrogen) som blir løst i blod og vev. Jo dypere vi svømmer – jo mer vil Når vi svømmer opp mot overflaten så reduseres vanntrykket omkring oss - dekompresjon. Da vil den motsatte prosessen skje: Gass som tidligere har vært oppløst i blod og vevsvæsker vil danne gassbobler ("gå ut av løsning"). Dykk innenfor tabellgrenser. Tidligere trodde man bobledannelse var et "alt eller intet" fenomen, altså at hvis man fikk gassbobler så fikk man trykkfallssyke. I dag vet vi at dette er galt. Etter helt vanlige dykk, som har vært gjort innenfor tabellgrenser og uten symptomer av noen art, så kan forskerne høre at såkalte "stille gassbobler" føres med veneblodet tilbake til hjertet. Dette er gassbobler som har vært dannet ute i vevet. Fordi vi har et effektivt lungefilter vil vanligvis ikke slike "stille gassbobler" forårsake plager. Gassboblene vil bli fanget i de tynne kapillærene (hårrørs-årene) i lungene for deretter å bli luftet ut gjennom lungene. Ettersom man kan ha "stille bobler" uten å få trykkfallssyke så tror forskerne i dag at trykkfallssyke oppstår hvis boblene blir for mange, for store eller Symptomer. Selv om trykkfallssyke skyldes gassbobler i vev og blod så er dette bare litt av forklaringen på de mange (og ofte rare) symptomene som kan inntreffe ved trykkfallssyke. Det er absolutt ikke alle symptomer som kan forklares med den mekaniske ødeleggelsen en voksende gassboble forårsaker. I dag vet vi at det er kroppens reaksjon på gassboblene, vel så mye som gassboblene i seg selv, som forårsaker symptomer. Ved trykkfallssyke har dykkeren ofte væskeunderskudd, dette forverrer blodsirkulasjon i de minste årene der hvor stoffskiftet og gassutvekslingen skjer. Blodplater (de som bidrar til å stoppe blødninger) og hvite blodlegemer (de som dreper bakterier og andre mikroorganismer) blir "aktivert" av gassbobler. Ved bobledannelse aktiviserer en rekke andre forsvarsreaksjoner i blodet lik dem man kjenner ved infeksjon og allergiske reaksjoner. For deg som dykker betyr nok ikke disse følgereaksjonene så mye, men det kan være nyttig å vite at trykkfallssyke er mye mer enn gassbobler – det er like mye kroppens reaksjon på gassboblene. Behandling. Behandlingen må tilpasses alvorligheten av skaden. Bevisstløse personer må få vanlig førstehjelpsbehandling. Denne består av stabilt sideleie og frie luftveier, eventuelt munn-til-munn-metode og hjertekompresjoner. Den skadde bør tørkes for å unngå nedkjøling. AMK må tilkalles (telefon 113) slik at personen raskest mulig kan komme til sykehus for behandling. Ved alvorlige barotraumer og trykkfallssyke er det nødvendig med såkalt hyperbar oksygenbehandling. Dette vil si at personen plasseres i et trykkammer hvor man øker trykket tilsvarende ca 18 meters dyp. Deretter reduseres trykket langsomt, noe som tilsvarer en langsom oppstigning. Også ved lettere symptomer og mindre alvorlige dykkerulykker bør man oppsøke lege, ettersom symptomene ofte kan forverres. Hertugdømmet Normandie. Hertugdømmet Normandie stammer fra ulike folkegrupper, først og fremst norrøne fra Irland, norrøne fra Orknøyene, anglo-dansker fra danelov-området i det angelsaksiske England, dansker og en del nordmenn som både invaderte og innvandret til Frankrike i løpet av 800- og 900-tallet. Et len, antagelig som et fylke, ble dannet ved at kong Karl den enfoldige (898-922) avsto et område, formelt ved traktaten av Saint-Clair-sur-Epte i 911. Området ble gitt til en Rollo og hans norrøne menn, en hær bestående av vikinger og andre krigere, på latin kalt for "normanni", det vil si menn fra nord. Opprinnelig omfattet lenet provinsen Neustria og en del av Bretagne på den nordlige kysten og noe av det indre av Frankrike ("se kartet"). Cotentin-halvøya og Kanaløyene ble tilføyd i 933. I dag består Normandie ikke av det samme området, men er det området som ligger mellom fastlands-Frankrike og Kanaløyene. Sistnevnte er kronbesittelser av det britiske monarkiet. Britisk overherredømme er fortsatt uten formaliteter hertug av Normandie på Kanaløyene. Se artikkel Normandie for beskrivelse av denne regionen og mer om dets geografi og kultur. Da de norrøntalende bosetterne spredde seg ut over hertugdømmet overtok de hurtig, muligens i løpet av en enkelt generasjon, det gallisk-romanske språket fra flertallet i den eksisterende befolkningen, på samme måte som de normanniske herskerne i England overtok det engelske språket der. I Normandie ble et nytt normannisk språk dannet ved en gjensidig påvirkning fra de ulike folkene med et ordtilfang fra norrønt språk, men dominert av det som siden ble fransk. Tilsvarende utviklet normannerne i England et anglo-normannisk språk. Litteraturen i hertugdømmet og i England fra tiden under det anglo-normanniske kongedømmet er kjent som anglo-normannisk litteratur. Opprettelsen av hertugdømmet. a>, Seine-MaritimeEt svakt Europa og splittet Frankrike som en følge av Karl den stores død, var en åpen invitasjon for menn fra nord som kom og herjet som vikinger. Med langskipene kunne de foreta herjingstokt langt opp over elvene og herjet Nantes, Quentovic sør for Boulogne, Rouen, Chartres, Tours og i år 845 herjet og brente danske vikinger selve Paris. Mengden av ville vikinger synes å ha vært stor, selv om krønikene fra samtiden og tiden etter sannsynligvis overdrev, men kanskje så mange som 5000 mann har blitt nevnt. De som ble slått ved Paris samlet seg ute ved kysten. Hovedkilden er Dudo fra Saint-Quentin-klosteret fra rundt 1020 i verket "Historien om Normannernes liv og død", men han er like mye dikter som historiker. Man antar at hvis man ser bort fra eventyr, overdrivelser og direkte feil er det en kjerne av sannhet i Dudos skildring. Kongen fikk erkebiskop Franco av Rouen til å fremme sitt tilbud: foruten landområdene i Normandie skulle han få kongens datter Gisla slik at også hans etterkommere kunne herske i Normandie. Motytelsen var å bli døpt, gi sin troskapsed som kongens vasall og verge Frankerriket mot nye vikinginvasjoner. Dette gikk Rollo med på. Noe dokument over denne avtalen har ikke overlevd, men antagelig ble en avtale inngått og en konsekvens var at vikingtoktene mot Frankerriket ebbet ut. De mest hardbarkete vikingene forlot Rollo da han ble kongens vasall, dro videre til England eller sørover. Adgangen for nye vikinger ble forbudt, men bønder nordfra fikk bosette seg. Det finnes ikke mange arkeologiske spor etter denne norrøne bosetningen, blant annet fordi arkeologene ikke har lett spesielt etter spor, men gravd forbi jordlagene etter eldre spor, og i deres øyne en mer interessant fortid. Det er dog blitt funnet norrøne økser og sverd i Seine som enten er blitt mistet eller ofret i elven. Det er spor etter havnebase på halvøya La Hague. De viktigste sporene finnes i språket, eksempelvis de ord som handler om sjøfart, fiske og skipsbygging. Språklig synes det som om nordboerne var i klart mindretall og gikk over til flertallets språk hurtig, kanskje i løpet av én generasjon og var fransktalende på 1000-tallet. Allerede på midten av 1000-tallet var Normandie stort sett utviklet til et enhetlig, administrativt og språklig hertugdømme. Hertugdømmets kronologi. Richard den gode var den første som ble tiltalt som «hertug».Hertugdømmet ble dannet fra Rouens fylke, Pays de Caux og Talou (Dieppes fylke) som nordboerne slo seg ned i. Hovedstaden ble Rouen fra rundt 912 og en vestlig hovedstad ble senere etablert i Caen etter hvert som hertugdømmet ble utvidet. I 928 ble fylkene Evreux, Hiémois og Bessin lagt til. I 931-934 lot Vilhelm Langsverd, Rollos sønn, halvøya Cotentin og Avranchin innlemmes i hertugdømmet. Kanaløyene ble underlagt i 933. Rikard II den gode var den første som ble omtalt som hertug. Tittelen ble etablert en gang mellom 987 og 1006. 1066 beseiret hertug Vilhelm Erobreren den angelsaksiske kong Harald Godwinson i slaget ved Hastings og ble deretter kronet som konge av England i det som var den såkalte normanniske erobringen av England og den påfølgende normanniseringen av de britiske øyene. Anglo-normanniske og franske forhold ble fullført etter den normanniske erobringen ved at de normanniske beholdt kontrollen over Normandie som vasaller til Frankrikes konge, men var dennes likeverdige som konge av England. På 1150-tallet, med dannelsen av fyrstehuset Angevin, kontrollerte normannerne halvparten av Frankrike og hele England, og hadde således minsket Frankrikes makt, men var fortsatt teknisk sett Frankrikes vasall. En fortolkning av erobringen av England var at landet kom i en kulturell og økonomisk bakevje for bortimot 150 år, ettersom kongene av England foretrakk å styre fra byer i Normandie, som Rouen, og konsentrere seg om sine mer lukrative kontinentale eiendommer. En annen fortolkning er at de normanniske hertug-kongene neglisjerte sine kontinentale områder hvor de i teorien var underlagt kongen av Frankrike og i stedet konsoliderte sin makt i England. Ressurser ble satt inn for å bygge katedraler og festninger, og administrere det nye riket, og således ble energi og konsentrasjon fjernet fra forsvaret av Normandie. Resultatet var at adelskapet ble fremmedgjort, og at kontrollen over områdets grenser ble svekket, samtidig som Frankrikes makt ble styrket. Hertugdømmet ble styrt som en del av det anglo-normanniske riket fram til 1204 da Filip II av Frankrike erobret de kontinentale landområdene av hertugdømmet. Tapet av det kontinentale Normandie delte familier, da ulike familiemedlemmer valgte lojalitet over land eller motsatt. I løpet av Hundreårskrigen forsøkte anglo-normanniske konger i England å gjenerobre sine dynastiske eiendommer i Frankrike. Paris-traktaten av 1259 avgjorde spørsmålet om Normandie til fransk fordel, men Kanaløyene forble eiendommen til den engelske krone, unntatt øya Chausey. Den franske revolusjonen i 1789 brakte den endelige avslutningen til de historiske rettighetene og privilegiene til hertugdømmet, og i 1790 ble territoriene i Normandie delt inn i fem "départments". Hertugdømmet i dag. Bailiwicks av Jersey og Guernsey danner det moderne hertugdømmet av Normandie. Dronning Elisabeth II av Storbritannia er fortsatt anerkjent som «hertug av Normandie» på Kanaløyene. Dette er årsaken til at befolkningen på Kanaløyene skåler for dronning Elisabeth II som «Hertug av Normandie» eller som «Vår Dronning, Hertugen». Alessandra Mussolini. Alessandra Mussolini (født 30. desember 1962 i Roma) er en italiensk nyfascistisk politiker, skuespiller, fotomodell og lege. Hun er i dag italiensk representant i Europa-parlamentet. Bakgrunn og utdannelse. Alessandra Mussolini er barnebarn av Benito Mussolini, og dessuten niese av Sophia Loren. Hennes far, Romano Mussolini, var jazzmusiker. Alessandra Mussolini studerte medisin og er siden 1989 gift. Hun har tre barn, Caterina, Clarissa og Romano. Politisk virke. Hun er siden 1992 medlem av det italienske parlamentet, valgt i Napoli for det reformerte fascistpartiet Alleanza Nazionale, og av det europeiske parlamentet. Da hun ble innvalgt i det italienske parlamentet, gjorde hun et poeng av å sette seg på bestefarens gamle plass i parlamentet. Hun var sentralstyremedlem i Alleanza Nazionale. Da partilederen, Italias visestatsminister Gianfranco Fini, som tidligere hadde uttalt at Benito Mussolini var en stor statsmann, begynte å distansere seg fra "il Duce"-nostalgien i partiet, irriterte det Alessandra Mussolini og hennes fløy kraftig, og den 28. november 2003 meldte hun seg ut av partiet, fordi hun følte at Fini vanæret hennes familie, etter at han hadde reist til Israel og tatt avstand fra Benito Mussolinis styre. Mussolini etablerte deretter partiet Alternativa Sociale con Alessandra Mussolini, som mer åpent bekjenner seg til tradisjonell fascisme, og vant et sete i det europeiske parlamentet i juni 2004. Hun inviterte bl.a. lederen for det ytterliggående tyske nasjonalistpartiet NPD til Strasbourg, og lovet å kjempe for nasjonale tyske interesser i Europaparlamentet. I det europeiske parlamentet er hun medlem av komitéen for borgerlige friheter, justis- og indrepolitikk. Etter at den italienske fotballstjernen Paolo di Canio, kapteinen for Lazio Roma, hadde gjort den romerske hilsenen (utstrakt høyre arm), uttalte Mussolini at hun var svært rørt, og tilbød ham en posisjon i partiet. Hun har ønsket å forby regissøren Bobby Paunescus film "Francesca", som ble vist på filmfestivalen i Venezia høsten 2009. Filmen handler om innvandrere fra Romania som prøver å bygge seg et liv i Italia. Årsaken er at en av rollefigurene i filmen kaller henne hore i en av replikkene. Rebreather. En rebreather (eller en «gjenpuster») er type pusteutstyr som gir en oksygenbasert pustegass og gjenbruker utpustet gass. Resirkuleringen av pustegass reduserer volumet på pustegass som en må bringe med seg. Det gjør denne typen maskiner til en lett og kompakt enhet for å forsyne mennesker, i miljøer der de ikke kan puste vanlig, med pustegass for en lang periode. Rebreatheren utnytter at utåndingsluft vanligvis inneholder tyve ganger mer gass enn det som kroppen metaboliserer. Rebreatheren er konstruert til å utnytte den brukbare delen av utåndingsluften på ny som innåndingsluft. Kroppen produserer som en del av metabolismen karbondioksyd. Denne gassen er i større konsentrasjoner giftig og må defor tas bort før den går i innåndingsluften. Rebreatheren fanger utåndingsluften, tar bort karbondioksyd og supplerer med ytterligere okysgen slik at pustegassen igjen kan forsyne dykkeren med en gass som opprettholder liv og gjør at dykkeren kan fungere normalt. Dykking med rebreathere. Rebreatherens hovedfortrinn fremfor andre pusteapparater er dens gode utnyttelse av gassen som benyttes. Ved dykking med en "Open circuit" Aqua-Lung, en annen form for SCUBA, frigjøres all gassen til omgivelsene når dykkeren puster ut. Lange og dype dykk med "open circuit" krever dermed en vesentlig større mengde gass enn ved bruk av rebreather. Den nødvendige gassmengden må medbringes av dykkeren, noe som medfører store og uhåndterlige flasker ved bruk av "open circuit" på slike dykk. Innsparingen i gassforbruk ved Rebreather-dykking er også nyttig når pustegassene er kostbare, slik tilfellet er ved bruk av Helium- eller Heliox-blandinger i Teknisk Dykking. Rebreathere har også den fordelen at de produserer langt mindre (eller ingen) bobler i forhold til "open circuit" apparater. Dette innebærer at militær bruk av rebreather er svært vanskelig å oppdage, samt at marinbiologer og UV-fotografer i større grad unngår å skremme vekk det de studerer. Al Capone. Alphonse Gabriel Capone (født 17. januar 1899, død 25. januar 1947), mest kjent som Al «Scarface» Capone, var en kjent amerikansk gangster i 1920- og 30-årene. «Scarface» blir født. Al Capone ble født 17. januar 1899 i Brooklyn, New York, USA. Foreldrene hans het Gabriel og Teresa Capone, som hadde innvandret fra Italia til USA i 1893. Al hadde sju andre søsken. Gabriel, faren til Al, holdt på i salongen sin hvor han jobbet som frisør. Al ble utvist fra skolen i sjette klasse, etter at han hadde banket opp læreren sin og senere også blitt banket selv av rektoren. Alphonse mente, som mange andre amerikanske barn, at USA var mulighetenes land, og også at det viktigste var å få makt. Men dette viste seg å være vanskelig da folk begynte å diskriminere ham pga. hans etniske bakgrunn. De «helamerikanske» elevene så ned på de utenlandske og arbeiderklassebarna. Capone konkluderte derfor med at den eneste måten han kunne få det som han ville, var å kreve det på kriminelt vis. Capone tok mange forskjellige jobber, men sitt virkelige kall fikk han da han ble ansatt av Johnny Torrio (1882–1957) i en bar som vennen hans eide. Capone hjalp Torrio som «tok seg av» folk som ikke kunne eller ville betale tilbake sine lån, og det var i denne perioden at Al ble medlem i den såkalte «James Street-gjengen». Opprinnelsen til kallenavnet «Scarface» var kuttet på kinnet som Capone fikk etter et fysisk oppgjør i en bar. Ikke lenge etter møtte han Mae Coughlin (1897–1986), som han fikk sønnen Albert Francis «Sonny» Capone med. Paret giftet seg 18. desember 1918. Suksess i Chicago. I 1919 tok livet hans en ny vending. Dette var ved begynnelsen av «forbudstiden», da produksjon og salg av sprit var forbudt i USA. Samme år dro Capone fra Brooklyn til Chicago for å unngå tiltale for mord, gambling, prostitusjon og spritsalg. Han forlot James Street-gjengen, og ble i stedet medlem i Five Points Gang, der han ble hovedassistenten til sin gamle venn Johnny Torrio. Al ble arrestert gjentatte ganger, men slapp fengsel da Torrio alltid fikk ham ut etter kort tid. Da Torrio rømte fra USA, ble Capone sjef for den ulovlige sprithandelen i gjengen. Motstanden mot spritforbudet var økende i samfunnet, noe Capone tjente gode penger på, og han fortalte selv til en reporter at "Jeg tjener penger ved å tilfredsstille folk. Hvis jeg bryter loven, blir mine kunder … noen av de beste menneskene i Chicago, like skyldige som meg." («I make money by supplying a public demand. If I break the law, my customers … some of the best people in Chicago, are as guilty as me.») Al beskyttet alt han eide og som han interesserte seg for. Han hadde mange voldelige oppgjør med andre rivaliserende familier/gjenger. Han var kjent for å drepe forretningspartnere som han anklaget for å svindle han eller annet. For eksempel drepte han på St. Valentines dag i 1929 syv medlemmer av George Bugsy Morans' gjeng i en garasje i Chicago. Han tydde også til vold og trusler når han skulle ta over småbutikker så vel som store firmaer. Etter hvert som Capones profitt økte, ble han i manges øyne mer og mer en respektert forretningsmann enn slem kriminell. Mange, til og med politimedlemmer, begynte å se opptil ham og beundre ham. Mellom 1927 og 1931, ble han ansett som en av de mektigste og mest innflytelsesrike menn i Chicago. Men Scarface var på ingen måte verd beundringen han fikk. Også i rollen som respektert forretningsmann var han en kaldblodig kriminell, og ansvarlig for drap på hundrevis av mennesker. Videre bestakk han guvernører, borgermestere og andre mektige mennesker for å slippe innblanding i arbeidet sitt. I tillegg til bestikkelsene, sendte han også ut gjengmedlemmer for å true folk til å stemme på personene han hadde «kjøpt». En samfunnstrussel. Store deler av USA begynte etter hvert å se på Capone som en trussel, inkludert befolkningen i Chicago. På 1920-tallet ga president Herbert Hoover sin sekretær i oppdrag å finne en måte å få stoppet Capone og stilt ham for retten. Som så mange ganger tidligere i karrieren, kom Capone seg ut av fengsel, men like fullt var karrieren hans nå på hell. Grunnen var at flere og flere av hans egne mislikte ham stadig mer og fordi USA nå hadde gått inn i «Den store depresjonen», som var preget av stor arbeidsløshet og dårlige økonomiske tider. Da U.S. Treasury gravde dypere i Capones kriminelle historie, fant de mer enn nok av beviser til å sende ham i fengsel for skattebedrageri. I oktober 1931 ble Capone dømt til ti års straffarbeid. Først tilbrakte han to år i Atlanta i Georgia, senere ble han sendt til Alcatraz Island i San Francisco, California. Etter å ha blitt løslatt på prøve i 1939 tilbrakte han resten av livet sitt i leiligheten i Palm Island i Florida, der han døde 25. januar 1947. Det ble også laget syv filmer om Al Capones liv: "Al Capone", "The Rising of Al Capone", "The Shot", "The Rising Enemy", "The War", "The Lost Honor", "Scarface" (1932, hvor hovedpersonen (Al Capone) var gitt navnet til Antonio «Tony» Camonte). Capone, Al Capone, Al Capone, Al Capone, Al Johann Olav Koss. Johann Olav Koss (født 29. oktober 1968 i Drammen) er en tidligere norsk skøyteløper. Under OL i 1994 toppet han sin karriere med tre gull under ett og samme mesterskap, og satte samtidig tre verdensrekorder. Bakgrunn. Begge hans foreldre er leger; familien flyttet fra Drammen til Lørenskog, hvor skøyteløperen vokste opp. Idrettskarriere. Koss representerte Strømmen IF på skøytebanen, og vant landsmesterskapet, det uoffisielle norgesmesterskapet for 15-åringer, i 1983. Han ble norsk juniormester på skøyter i 1987, men lå et stykke bak de beste i junior-VM i 1986 og 1987. I 1988 debuterte han på seniornivå i VM på Medeobanen i Alma Ata, men han greide ikke å komme med på den avsluttende 10 000-meteren. Året etter kom han på 8. plass i VM. Gjennombruddet kom i 1990, da han vant verdensmesterskapet i Innsbruck i Østerrike. De neste fire årene kom han på seierspallen i samtlige EM og VM, og tok tre laurbærkranser. Koss deltok i sitt første OL i Albertville 1992, der han vant 1500-meteren fire hundredeler foran Ådne Søndrål, og tok sølv på 10 000 meter bak Bart Veldkamp. I 1994, hans siste år som aktiv løper, tok han tre gullmedaljer under vinterlekene på Lillehammer, og satte samtidig tre nye verdensrekorder i løpene i Vikingskipet på Hamar. To av disse rekordene ble ikke slått før klappskøytene ble tatt i bruk. Verdensrekorden på 10 000 meter ble 13.30.55, og ga et klart gull i OL. Det amerikanske magasinet "Sports Illustrated" kåret Koss til «Årets idrettsutøver» dette året, og kan mottok Fearnleys olympiske ærespris for sine prestasjoner på Hamar. Han ble tildelt Oscarstatuetten i 1990, 1991 og 1994. Etter at Peter Mueller mistet jobben som landslagstrener for de norske skøyteløperne i forkanten OL-sesongen 2010, så ble Koss forespurt å hjelpe til under sesongen med å være assistenttrener for de kvinnelige norske OL-skøyteløperne. MOT, Olympic Aid og Right To Play. Koss var medlem av den Internasjonale Olympiske Komite (IOC) 1999–2002. I 1994 var Koss med å starte kalenderprosjektet «Norske toppidrettsutøvere mot narkotika», sammen med treningskameraten Atle Vårvik. I 1997 ble arbeidet utvidet, og organisasjonen MOT ble stiftet av kameratene. Etter at Koss donerte OL-bonusen sin fra 1500 meter på Lillehammer til Olympic Aid, ble han engasjert i arbeidet for fattige barn. Da Olympic Aid gikk inn, stiftet han og er president i den humanitære organisasjonen Right To Play, og har i senere år viet seg til driften av denne. Koss styrer "Right To Play" fra sitt bosted i Canada. Kongen utnevnte 29. mars 2011 Koss til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for internasjonalt humanitært virke for barn og unge innen sport og idrett.» Koss ble på nytt nominert til «Årets idrettsutøver» av "Sports Illustrated" i 2011 for sitt arbeid med "Right To Play". Verdensrekorder. Liste over verdensrekordnoteringer gjort av Johann Olav Koss. Norgesrekorder. Liste over norgesrekordnoteringer gjort av Johann Olav Koss. Alcatraz. Alcatraz er en øy, i San Francisco-bukta i California i USA og rett innenfor San Francisco, og var stedet for et berømt fengsel. På den 500 meter lange øya med sine 85 000 m² ligger også det eldste fyrtårnet på USAs vestkyst. Det var den spanske forsker "Juan Manuel de Ayala" som i 1775 seilte inn i San Francisco-bukta og gav alle øyene han fant der sine navn. Navnet Alcatraz er egentlig avledet av "Isla de los Alcatraces" "Pelikanenes øy". Den gang hekket mange pelikaner på øya. I 1847 kjøpte den amerikanske militærguvernør "John Charles Fremont" i California på USAs vegne øya for 5 000 dollar fra meksikanerne, og bebygde den i 1854 (ble fullstendig ombygd fra grunnen av i 1909). Militæret tok øya i bruk som "Fort Alcatraz" i 1859. De bragte krigsfanger dit fra 1861, her ble sørstatssoldater og mannskap fra et erobret handelsskip fra sørstatene internert under den amerikanske borgerkrig. I 1903 var fengselet så forfallent at det måtte stenges. Planleggingen av et nytt begynte i 1906. Det store jordskjelvet i San Francisco samme år førte til at byggingen drog i langdrag – den var ikke ferdig før i 1911. Fortet ble nedlagt i 1933. Da begynte den endelige ombygging til en straffeanstalt, og den 1. januar 1934 ble Alcatraz omgjort til føderalt fengsel. Det som gjorde det særs velegnet var det iskalde vannet og lumske strømforholdene. Dermed ble "The Rock" et ideelt sted for folk det var knyttet stor rømningsfare til. Alcatraz var i funksjon som høysikkerhetsfengsel frem til 1963. Blant berømte innsatte var Al Capone (1934–39), Robert Stroud (1942–59), George "Machine Gun" Kelly (1934–51) og Alvin "Creepy" Karpis (1936–62). I løpet av de 29 årene Alcatraz var høysikkerhetsfengsel, skal ingen fange ha lykkes i å flykte. Alle forsøk var enten mislykkede eller endte med døden ved skytning under flukt, eller ved drukning i det iskalde vannet. Alle fanger måtte dusje i varmt vann to ganger i uken for at de ikke skulle kunne venne kroppen til sterk kulde. Tre fanger som i 1962 klarte å grave seg ut av cellene og legge på svøm, forsvant. Formodentlig druknet de, men likene ble aldri funnet. En senere flukt i desember samme år viste imidlertid at det var mulig å svømme i land. Rømlingen ble funnet utslitt og halvt ihjelfrosset på stranden. Fengselet ble på grunn av forfall og uforholdsmessig høye vedlikeholdskostnader stengt den 21. mars 1963. Det er nå et fengselsmuseum som anløpes av passasjerbåt flere ganger daglig. Alcartaz i populærmedia. En oversikt over filmer der handlinga helt eller delvis er lagt til øya. Ola By Rise. Ola By Rise (født 14. november 1960 i Trondheim) er en norsk fotballtrener og tidligere -spiller. Han er pr. 2009 assistenttrener på det. Rise var keeper på Rosenborg fra 1977 til 1995. Han debuterte som keeper i toppdivisjonen 8. august 1977, bare 16 år gammel. Ola By Rise spilte hele 457 kamper for Rosenborg. 346 av kampene var seriekamper i toppserien, noe som først ble forbigått av Roar Strand i den andre serierunden i sesongen 2006. Som Rosenborg-spiller var han med på å vinne 7 seriegull (1985, 1988, 1990 og 1992-1995) og 4 norgesmesterskap (1988, 1990, 1992 og 1995) På var Ola By Rise med i svært mange landslagstropper, men det endte som regel med at han fikk se kampen fra benken. Det ble likevel 25 kamper på A-landslaget. Trenerkarriere. Etter at han la opp som aktiv, gikk han først tilbake til sin «sivile» jobb som journalist i Adresseavisen. I 1998 ble Ola By Rise ansatt som assistenttrener i Rosenborg. I denne rollen ble han til 2003, under hovedtrenerne Trond Sollied (1998), Nils Arne Eggen (1999-2002) og Åge Hareide. Da Åge Hareide forlot Rosenborg til fordel for i desember 2003, overtok Ola By Rise som hovedtrener. Han hadde i utgangspunktet en toårig kontrakt som trener for Rosenborg, men fikk sparken etter en skuffende sesong høsten 2004. For en hvilken som helst annen norsk klubb ville det imidlertid blitt karakterisert som en jubelsesong - Rosenborg vant serien (riktignok med minst mulig margin) og kvalifiserte seg til Champions League. Som trener (assistenttrener og hovedtrener) for RBK vant Ola By Rise 7 seriemesterskap (1998–2004) og 2 cupmesterskap (1999 og 2003). Fra juli 2006 ble Rise assistenttrener på det, etter at Stig Inge Bjørnebye sluttet for å bli trener for. Journalist. Ola By Rise er utdannet cand.mag med fagene psykologi, historie og norsk og har lang erfaring som journalist og har jobbet 12 år i Adresseavisen og to år i Arbeider-Avisa. Mens han var trener i Rosenborg jobbet han som barne- og ungdomsbokanmelder i Adressa. Som barnebokanmelder mottok han NBU-prisen. By Rise har i dag (per august 2006) permisjon fra stillingen som redaksjonssjef i radioprogrammet Her og nå. Eivind. Eivind er et nordisk mannsnavn med opprinnelse i det urnordiske navnet "*Auja-winduR", og det avledete norrøne navnet "Eivindr". Det første navneleddet er dannet av "auja" som betyr «hell» eller «gave». Den andre navneledded "winduR" betyr «vinner». Øyvind og Even er andre navn som har samme opprinnelse. Eivind har navnedag den 26. august i Norge, sammen med Even og Øyvind. Variantene "Eivindur" og "Oyvindur" har navnedag samme dag på Færøyene, men "Ejvind" og "Öjvind" har navnedeag 3. juli i Finland. Utbredelse. Eivind er et vanlig navn i Norge, men sjeldent i andre land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Eivind og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Tørris. Tørris er et annet navn for frossen karbondioksid. Uttrykket kom i 1925. Tørris under normalt trykk smelter ikke til flytende CO2, men den sublimerer, det vil si at den går direkte over til karbondioksid i gassform. Derav navnet «tørris». Kjøling. Tørris blir brukt til å kjøle ned blant annet matvarer og andre lett bedervelige saker. Tørris blir også brukt til å kjøle ned datakomponenter ved overklokking. Tåke-/røyklegging (spesialeffekter). Når tørris kommer i kontakt med vann, omdannes blandingen til kald karbondioksid i gassform og kald fuktig luft. Dette forårsaker kondensering og dannelsen av damp/røyk/tåke. Produksjon av tørris. Tørris blir produsert ved å komprimere karbondioksid i gassform til en flytende form, fjerne overflødig varme, og så la den flytende karbondioksiden utvide seg hurtig. Denne utvidelsen forårsaker en senking av temperaturen slik at noe av karbondioksiden fryser til «snø», som senere blir komprimert. På grunn av sine spesielle egenskaper, krever den spesielle forholdsregler under behandling. Den er ekstremt kald (-78,5 °C) og man bør ikke få tørris i direkte kontakt med huden. Tørris er under konstant overgang til gass, og bør derfor ikke oppbevares i en lukket beholder, ettersom trykket vil øke og tilslutt forårsake at beholderen vil eksplodere. Hvis man arbeider med karbondioksid bør man vite at gassen er tyngre enn luft og vil synke til bakken. Storebø. Storebø er et tettsted, administrasjonssenteret og største bygd i Austevoll kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, mens skolekretsen Storebø har vel 1 200 innbyggere. Bygda ligger nord på øya Huftarøy. Austevoll kirke ligger på Storebø. Det meste av næringsvirksomhet på Storebø er bygd på det som tidligere hørte til gården Bøen, eid av Anton Drønen. Det inkluderer hjørnestensbedriften Austevoll Seafood. Også offshore-selskapet DOF (District Offshore) har sitt hovedsete på Storebø. Mirakelbær. Mirakelbær er en planteart i sapodillefamilien. Den er en busk med spiselige røde bær som får sur mat til å smake søtt. Hvis man først spiser noen mirakelbær, kan man spise en sitron og kjenne søtsmak istedenfor sursmak. Effekten skyldes et glykoprotein som bæret inneholder, mirakulin, som binder seg til smaksløkene på tunga. Virkningen holder seg i minst 30 minutter. Mirakelbær har ingen verdi som mat i seg selv og spises bare sammen med sure matvarer. Derfor regnes bærene ofte som et krydder. Arten vokser naturlig i tropisk Vest-Afrika, men dyrkes også i tropisk Amerika. Planten kan dyrkes som potteplante, og den lett å få til å trives. Den skal dyrkes i sur jord, slik som rhododendron. Tetthet. Tetthet eller densitet er et mål for en gitt egenskap per volum. Det kan for eksempel være massetetthet, som er masse per volum, eller energitetthet, som er energi per volum. Ettersom areal kan sees på som et grensetilfelle av volum, brukes også begrepet i f. eks. befolkningstetthet, som er befolkning per areal, eller flukstetthet, som er fluks per areal. Om et objekt har høyere tetthet enn et annet, har det altså større mengde eller antall av den gitte egenskapen per volum (eller areal) enn det andre objektet. Massetetthet. Når bare termen "tetthet" eller "densitet" brukes, siktes det som regel til "masse per volum", uttrykt med den greske bokstaven ρ (rho). Gjennomsnittstetthet for et objekt er lik den totale massen dividert på det totale volumet. Et objekt med stor tetthet (som et jernstykke) har mindre volum for en gitt masse enn noe som har mindre tetthet (som en isklump). SI-enheten for tetthet er kilogram per kubikkmeter (kg/m³) Et homogent materiale, slik som rent jern eller is, har samme tetthet overalt i materialet. Andre ganger kan tettheten variere gjennom materialet. Et eksempel er atmosfæren hvor tettheten er større nær bakken enn høyt over bakken. Andre enheter. Noen bruker fremdeles den gamle enheten g/cm³ (gram per kubikkcentimeter) eller kg/l (kilogram per liter) til å måle tetthet. 1kg/dm³ = 1 g/cm³ = 1 kg/l. I USA brukes også enheten pound/cubic foot (lb/cu. ft.). Oddvard Nilsen. Oddvard Nilsen (født 24. juni 1940) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1993. I stortingsperioden 2001–2005 var han Høyres parlamentariske leder. Nilsen var ordfører i Askøy i perioden 1989–1993. Han er sønn av murersvenn Odd Nilsen (1917–1964) og industriarbeider Ellinor Jensen (1917–2003). Oddvard Nilsen er gift med Torill Nilsen, og sammen har de tre sønner, Tom-Christer Nilsen (fylkesvaraordfører i Hordaland fylkeskommune) og Trond Erik Nilsen (friidrettsutøver). Nilsen er tidligere rektor på Ravnanger ungdomsskole og ordfører i Askøy kommune i Hordaland. Han har hatt en rekke tillitsverv i partiet Høyre, og betegnes som partiets største ideolog. Han var leder i Hordaland Høyre i 1989–1994 og var medlem i arbeidsutvalget i Høyre i 1996–2005. I stortingsperiodene 1993–2001 satt han i Samferdselskomiteen i Stortinget, siste perioden som komiteens leder. I perioden 2001–2005 var han medlem av Utenrikskomiteen. Nilsen ble valgt til parlamentarisk leder i Høyre etter at tidligere Høyreleder Jan Petersen gikk inn i Regjeringen Bondevik II høsten 2001. På Høyres landsmøte i 2005 ble Nilsen valgt til leder av partiets valgkomité frem til landsmøte i 2007. Oddvard Nilsen har vært styreleder for Helse Vest RHF siden den 1. juli 2005 Oddvard Nilsen ble 11. mars 2006 utnevnt til æresmedlem i Hordaland Høyre. Special Operations Executive. Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946. Mål og strategi. Storbritannia var tidlig i krigen for svake militært til å gå til en større invasjon på kontinentet, men ved stadige raid og sabotasje ble det gjort betydelig skade. Tyskerne ble holdt i stadig uvisshet om hvor og når neste angrep kom. De måtte derfor spre sine styrker og dette førte til en svekkelse. Aksjonene ble gjennomført i samarbeid mellom mannskaper fra army, airforce og marines som var spesialtrent for slike oppdrag. De var organisert i særskilte «striking companies» eller «commandos». SOE og «commandos» var Winston Churchills hjertebarn. Lord Mountbatten overtok som sjef for DCO (Directorate of Combined Operations) sommeren 1941. DCOs oppgave var koordinering mellom hær, marine og flyvåpen og vis-à-vis SOE. Denne type virksomhet fikk høyere prioritet og samkjøringen av de tre forsvarsgrener ble bedre. Det ble iverksatt angrep hvor hovedmålet var krigsøkonomisk og hvor mest mulig skulle ødelegges, mens kamp med tyskerne skulle unngås, andre ganger var hovedmålet nettopp å engasjere fienden i strid. Soe fikk i begynnelsen mye motstand innad i den britiske militære, og det tok tid før de fikk bevist at de kunne gjøre nytte for seg. Frankrike. I starten ble flere agenter sluppet i fallskjerm over Frankrike, men det endte i fiasko, agentene ble fanget. De klarte imidertid å rømme tilbake til Storbritannia. Fiaskoen holdt på å koste SOE sin eksistens. Nye agenter ble sluppet ned utover i krigen, og ved Operasjon Overlord var SOE inne med sin «Operasjon Jedburgh» for å assistere under den allierte landgangen i Frankrike. Hellas. SOE's første operasjon var «Operation Harling» i Hellas. Målet var å sprenge en jernbanebro over elven Gorgopotamos. En gruppe fra SOE samt 150 partisanere, fra to separate motstandsgrupper, sprengte broen 25. november 1942. Rundt 15 sivile ble henrettet i etterkant som reaksjon fra italienerne som voktet broen, og dette første til at SOE senere ikke fikk hjelp av den greske motstandsbevegelse under forberedelsen til Invasjonen av Sicilia («Operasjon Husky»). Norge. Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for Norskekysten som operasjonsområde for aksjoner. SOEs norske seksjon la planer for en aksjon som ville dele Norge i to og for å etablere en base for britiske kommandosoldater ved Bodø. Disse planene ble imidlertid ikke iverksatt. SOE Norwegian Section rekrutterte sine første norske agenter høsten 1940 og opprettet da også en base på Shetland for operasjoner mot Norge. Seksjonen holdt til i Gaynes Hall nær St Neots i Cambridgeshire. Fremstøtene i Norge i 1941 var de første offensive aksjonene etter en lang rekke nederlag. Man ønsket nå å uroe tyskerne, få dem til å spre forsvaret av kystene samt å ødelegge krigsindustri, skip og havner og – selvsagt – skaffe seg gode poeng for bruk i egen propaganda. Tyskerne på sin side svarte med å styrke forsvaret av Norge betydelig. Blant annet ble det etablert 160 nye kystbatterier. Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3—400 000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene. Innsatsen i Norge ble organisert av SOE Norwegian Section som rekrutterte sine første agenter i allerede i 1940. Allerede før den formelle godkjennelsen var på plass i 1941 deltok norske styrker i et britisk raid mot Lofoten. SOEs norske seksjon organiserte (sammen med DCO), det vellykkede raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operation Claymore. Det gode resultatet førte til at SOE økte rekrutteringen av norske agenter fra april 1941. I juli fulgte så opprettelsen av et norsk frittstående kompani, Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1), bestående av norske menige og offiserer. Enheten er i Norge mest kjent som Kompani Linge. Kompaniet tilhørte den norske hær, men var under britisk kommando. Det tok tid å avklare forholdet mellom SOE og de norske myndigheter. Det var norsk misnøye både pga. tyske represalier etter raid, og fordi man syntes britene opererte for selvstendig. Forsvarets Overkommando (FO) ble opprettet i Storbritannia i februar 1942. Dette la grunnlaget for klarere linjer og bedre samarbeid. SOE Norwegian Section ble reorganisert. Den skotske oberst John Skinner Wilson overtok ledelsen og vant stor tillit. Enkelte problemer gjenstod. SOE valgte lenge direkte kontakt med lokale motstandsenheter. Kommunikasjonen gikk derfor ofte utenom sentrale instanser: Milorgs Sentralledelse (SL) i Norge, Legasjonens Militærkontor (Mi) i Sverige og Forsvarets Overkommando (FO) i Storbritannia. Omstendigheten gjorde da heller ikke kommunikasjon, verken i form av reiser, møtevirksomhet, telefonsamtaler, brev osv., enkelt for noen av partene. Britene var heller ikke sikre på om regjeringen i London hadde hjemmefrontens fulle støtte. De siste problemer i forholdet mellom SOE og Milorg ble ryddet av veien under møter i Sverige i mai 1943. Operasjon Claymore (Svolværraidet) ble gjennomført 4. mars 1941. Målene befant seg i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. Claymore-operasjonen førte til at skip på tilsammen 19 000 tonn ble senket, blant annet et tysk fabrikkskip, 18 bedrifter ble ødelagt. 213 tyskere og 12 NS-medlemmer ble tatt til fange. Blant den lokale befolkningen valgte 314 å bli med over til Storbritannia for å melde seg som frivillige. Josef Terboven beordret kraftige represalier. Nærmere 100 mennesker ble arrestert og internert på Åneby i Hakadal for senere å overføres til Grini da leiren sto ferdig samme sommer. På britisk side var det stor tilfredshet med utfallet av Claymore. Man så det som et eksempel på et vellykket commando-oppdrag. 52 norske, blant dem Martin Linge, deltok. 6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater. De ble landsatt fra en destroyer og en sildeoljefabrikk ble ødelagt. I romjulen 1941 (26. – 28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, Operasjon Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og Operasjon Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert. I Operasjon Archery deltok en styrke på 576 mann, av dem 51 offiserer. Blant disse var Martin Linge og 15 andre fra Kompani Linge. Fabrikker, lagerbygninger samt de tyske forlegningene ble påført skader og 8 skip ble senket. Angrepet var militært sett vellykket, men Linge selv falt. I operasjon Anklet i Lofoten deltok 300 mann, 77 av dem fra Kompani Linge. Ekspedisjonen var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery operasjonen. Styrkene trakk seg tilbake sammen med 266 norske som ville melde seg som frivillige. Også etter denne aksjonen ble det iverksatt kraftige represalier mot sivilbefolkningen. De britiske angrepene førte til at kløften mellom nordmenn og briter i synet på mål og midler i den militære motstand ble større. I februar 1943 under Vemork-aksjonen («Operasjon Gunnerside») klarte norske SOE-agenter å sprenge Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Fabrikken produserte tungtvann som var viktig for tysk atomforskning og eventuell produksjon av atomvåpen. Dette var en viktig seier for SOE, som fikk vist at organisasjonen hadde mulighet til å utføre viktige oppdrag. Videre angrep fra SOE fortsatte, til dels med store ødeleggelser og tap av mange liv. Også i Norge var det heftige meningsutvekslinger. Mange var uenig i valg av «krigsviktige» mål. Dessuten syntes mange at tapene av menneskeliv var for store sett i relasjon til hva man oppnådde militært. Kvinner i aktiv tjeneste for SOE. SOE hadde mer enn femti kvinner i aktiv tjeneste i løpet av krigen, fjorten av dem mistet livet bak fiendens linjer. 39 av de aktive kvinnelige agentene var franske, og tretten av dem overlevde ikke krigen. Annet. Forfatteren Ian Fleming kjente både Maurice Buckmaster som var sjef for SOEs franske seksjon og Vera Atkins som var hans assistent fra sitt arbeid i marinens etterretningstjeneste under krigen. Vera Atkins var en så levende del av SOE at mange antok hun var den egentlige sjefen. Det sies at disse virkelige menneskene har gitt Fleming viktig inspirasjon da har utviklet skikkelsene "M" og "Miss Moneypenny" i sine James Bond bøker. Vesper Lynd i den første Bond-boken, "Casino Royale" (1953), er etter sigende inspirert av den vakre SOE-agenten Christine Granville. Picpuspatrene. Picpuspatrene er det vanlige navnet på en katolsk kongregasjon. Det fulle navn er "Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris" ("Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter og den uavbrutte tilbedelse av alterets sakrament"), som forkortes SS.CC.. Kallenavnet kommer fra adressen til ordenens første hus i Paris, "Rue de Picpus". Historie. Kongregasjonen ble grunnlagt av pater Pierre Coudrin (1768–1837) og Henriette Aymer de la Chevalrie (1764–1834). Pater Coudrin hadde tidligere, i 1774, grunnlagt "Selskapet for Jesu og Marias hellige hjerter". Begge måtte gå under jorden under den franske revolusjon. De samlet andre som var interessert i å opprettholde kirkens arbeid i Frankrike, og i 1800 grunnla de kongregasjonen, med både mannlig og kvinnelig gren, samt en legmannsgren der medlemmene ikke avlegger evige løfter og kan være gift. I 1837 ble den godkjent av pave Pius VII. Det mest kjente medlem av kongregasjonen er pater Damien de Veuster (1840–1889). Han virket som prest på Molokai, der han drev et leprasykehus. Han ble selv smittet av sykdommen, og døde av den 15. april 1889. Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II i 1995 og helligkåret av pave Benedikt XVI 11. oktober 2009. Picpuspatrene i Norge. Picpuspatrene har sendt prester til Norge siden 1920. Det er i 2010 syv prester og en biskop fra kongregasjonen som gjør tjeneste i Den katolske kirke i Norge. Legmannsgrenen, kjent som "Legpicpus", ble etablert i Norge i 2003. Heia bortelaget. Fanklubben Heia Bortelaget (Av Lerkendal), FKHBAL, ble stiftet av noen fysikk-studenter ved NTH i april 1992. FKHBAL ble stiftet som en idealistisk supporterklubb hvor formålet er å heie bortelagene på Rosenborgs hjemmebane Lerkendal frem til seier. FKHBAL synes Rosenborg har vunnet altfor mye de siste årene. Fanklubben har valgt rosa (lik den på hjemmesiden) som sin farge, siden det er en nøytral farge. Hadde rødt eller blått blitt valgt, ville de ikke kunne representere alle andre lag enn Rosenborg. En pokal deles ut til kapteinen på alle bortelag som vinner, og en annen pokal deles ut til dommere som dømmer straffe til bortelaget (eller gjør seg fortjent på annen måte). Molokai. Molokai (lokal skrivemåte Moloka'i'") er den femte største øya i arkipelet Hawaii. Øya er omkring 61 km lang og 16 km bred, med et areal på 676 km². Molokai ligger omkring 40 km øst for Oahu. Den er dannet av to vulkaner; den største kalles Øst-Molokai, og den minste Vest-Molokai. Høyeste punkt er Kamakou, 1.515 m. Nordsiden av krateret til Øst-Molokai kollapset, og steinen ligger spredd i havet nord for øya. Molokai er en del av delstaten Hawaii, og ligger i Maui County, med unntak av halvøya Kalaupapa, som tilhører Kalawao County. Den er kjent som «Den vennlige øya» ("Friendly Isle"). Befolkningen er blandet, med en høy andel innbyggere av hawaiisk opprinnelse. Langs østsiden ligger det mange tradisjonelle hawaiiske fiskekulper; noen av dem har blitt restaurert i senere år. Det eldste leprasykehuset i Amerikas forente stater ligger på øya. Sykehuset er spesielt kjent på grunn av pater Damien de Veuster (1840–1889), som virket der og selv døde av sykdommen. Papohakustranden er en av de største strendene på Hawaii. Det ligger flere mindre hoteller og en ferielandsby på øya. Arabisk. Arabisk (اللغة العربي, "al-luġatu l-ʿarabiya" (klassisk arabisk utt.), eller العربية, "al-ʿarabiya", eller enklere عربي, "ʿarabī" på standard arabisk eller selv "ʿarbī") er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 200 millioner har arabisk som morsmål. Arabisk er også et liturgisk språk i Islam og Koranen er skrevet på klassisk arabisk. Det tilhører den semittiske undergruppen av den afroasiatiske språkfamilien. Klassifikasjon. Arabisk er et språk i den semittiske språkgruppen, og er nært beslektet med for eksempel hebraisk. I likhet med hebraisk stammer arabisk blant annet fra akkadisk. Arabisk som språk er 2000 år gammelt. Tradisjonelt er arabisk klassifisert som et sørvest-semittisk språk, sammen med etiopisk og sør-arabisk. Standard og dialekt. Arabisk består av standard arabisk (MSA), også kalt "fousha" (اللغة العربية الفصحى, "al-luġatu l-ʿarabiyatu l-fuṣḥā") og klassisk arabisk (عربية القرآن, koranisk uttaling: "ʿarabiyatu l-qurʿāni"). MSA er et begrep mest brukt av vestlige lingvister. Arabere selv refererer sjeldnere til dette skillet, og snakker gjerne bare om "fousha" og dialekt (اللَهْجَة, bl. a. "al-lahja"). Det finnes og flere lokale talemål eller dialekter. Det er store forskjeller mellom arabiske dialekter, større enn for eksempel skandinaviske språk. Dialektene er regionale, med mange lokale avarter. Det eksisterer også dialekter som blir brukt av spesielle grupper, som nomadefolk (beduiner) eller religiøse minoriteter. Derimot er skriftlig standard arabisk nokså likt, slik at man uten større problemer kan lese aviser fra ulike arabiske land. Vestlige språkforskere har betegnet den arabiske språksituasjonen som diglossi. Dette betyr at standardspråket regnes som et "tillært" språk. Ingen, eller svært få, lærer MSA som morsmål. Kunnskapen om dette språket kommer gjennom utdanning, religiøse skoler, media og lignende institusjoner. Fordi analfabetisme fortsatt er utbredt i deler av den arabiske verden har mange brukere av språket begrenset eller liten kunnskap om MSA. For mange brukere er kunnskapen om dette språket bare "passiv", de er i liten eller ingen grad i stand til selv å bruke språket i skrift eller tale. Geografisk utbredelse. Språket snakkes i Midtøsten og Nord-Afrika. 99% av all arabisk tekst skrives på MSA. Når det gjelder det skrevne ord er altså MSA så å si helt dominerende, både i aviser, magasiner, blader og når det gjelder faglitteratur og skjønnlitteratur. MSA er også det som brukes mest i TV og radio, samt det språket som anvendes i alle formelle sammenhenger. MSA bygger på klassisk arabisk. Grammatikken er nesten uendret, men ordbruken skiller seg vesentlig fra historisk bruk. Skriftsystem. Det er et eget arabisk alfabet for det arabiske språket, og skrives fra høyre mot venstre. I tillegg finnes det skrifttegn for korte vokaler, kasusendelser, ligaturer og diakriter. Disse skrifttegnene brukes i liten grad i vanlig skrift, men i Koranen og enkelte andre religiøse tekster. I moderne bruk brukes disse skrifttegnene ellers bare i situasjoner der misforståelser ellers kan oppstå. Grammatikk. Alle arabiske ord har røtter, og disse røttene består som regel av to eller tre konsonanter. Alle ord innen en bestemt rot er relaterte. Når man har lært seg hvordan dette fungerer, kan en gjette seg fram til meningen av et ukjent ord, om man kjenner et annet ord i samme rot. MSA et VSO-språk, det vil si at verbet normalt kommer først i en setning, etterfulgt av subjektet og deretter objektet, som i eksemplet "yuḥibbu al-māliku al-mālikata" ("elsker" "kongen" "dronningen") – «Kongen elsker dronningen». I dialektene er den vanligste setningsoppbygningen SVO, altså som i norsk: (Egyptisk dialekt) "ana šarabt al-'ahwe" – «Jeg drakk kaffe». Verb. Arabiske verb er basert på røtter, oftest tre konsonanter (noen ganger fire), som går igjen gjennom alle paradigmene. Foran, bak og mellom disse rotkonsonantene fylles vokalmønstre og konsonantprefiks, -suffiks og -infiks. Roten representerer en semantisk kjerne (f.eks. ’’k-t-b’’ «å skrive», ’’q-t-l’’ «å drepe», ’’ḥ-b-b’’ «å elske»). Fra roten dannes substantiv, adjektiv og verb. Roten kan forekomme i femten ulike former, og det er disse som utgjør bøyningsstammen til verbene. Formene assosieres med ulike semantiske funksjoner, men ikke alle røtter tar i bruk alle former, så formene bør helst ses som leksikalske kategorier. Rotkonsonanten kan betegnes av R1, R2 og R3 for henholdsvis den første, andre og tredje rotkonsonanten. Former. Her presenteres verbstammen i verbets ti former. Når disse stammene konjugeres kobles de sammen med prefiks og suffiks for å danne fullstendige verbformer. Konjugasjoner. Arabiske verb bøyes etter tre tall (entall, totall og flertall), tre personer (1., 2. og 3.) og to kjønn (hankjønn og hunkjønn). Noen av disse sammenfaller og det komplette antallet bøyningsformer i en verbkategori er tretten. Arabisk verbkonjugasjon tar to hovedformer: suffikskonjugasjon og prefikskonjugasjon. Hvorvidt det arabiske systemet baserer seg på et tids- eller aspektskille er ikke avklart, og derfor verserer mange ulike navn på de to konjugasjonene. Suffikskonjugasjonen kalles ofte perfekt(iv)/fortid (الماضي). Prefikskonjugasjonen kalles imperfekt(iv)/nåtid/presens (المُضارِع). Prefikskonjukgasjonen bøyes i fire modi: indikativ, konjunktiv/subjunktiv, jussiv og imperativ. Verbet har også tre infinitte former: verbalnomen, aktiv partisipp og passiv partisipp. Suffikskonjugasjon / perfektiv. Endelser som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til perfektivstammen. Prefikskonjugasjon / imperfektiv. Prefiks og suffiks som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til imperfektivstammen. Denne tabellen viser imperfekt i indikativ modus. Dialekter. MSA skrives i aviser men brukes ikke muntlig i uformelle, dagligdagse sammenhenger. Her er det «dialekter» eller mer presist talemålet kommer inn i bildet, den regionale arabisken, og denne varierer sterkt fra område til område. Vi kan dele opp talemålsarabisk i to hovedgrupper, vest- og østarabiske dialekter. De vestarabiske dialektene tales i hele Nord-Afrika med unntak av Egypt. De østarabiske dialektene anvendes i Midtøsten og Egypt. Talemålsarabisk skrives sjelden ned, med unntak av dialoger i for eksempel dramamanuskript. Den største og best forståtte arabiske dagligdagsarabisken er egyptiskarabisk. Denne er så allment forstått pga. egyptiske filmer og TV-serier. De vestarabiske dialektene er de som har de største variasjonene, og de som er mest påvirket av andre språk, som fransk, berbisk og andre språk. Kommunikasjon mellom vestarabiske og østarabiske dialekter er vanskeligere. Det har vært vanlig å se ned på dialektbruk i offentlige sammenhenger. Men de senere årene har dialekt også blitt vanligere i mer offisiell bruk. Dette varierer mellom regionene, men blant annet i Egypt og deler av Levanten er det i politiske sammenhenger vanlig å bruke dialekt med stort innslag av ord fra MSA. Dette er for eksempel svært utbredt i Libanon. Noen lingvister kaller dette for "wusta", «mellom-fousha». Arabisk er også det offisielle religiøse språket i Islam. Koranen er skrevet på klassisk arabisk, som også er kjent som koransk arabisk. Dette er språket de brukte i Hijaz for rundt 1400 år siden da Muhammed levde. Historie. I den arabiske språkhistorien deles utviklingen av det arabiske språket i to eller tre utviklingsfaser. "al-jahiliyya" (ignoransens periode) betegner språksituasjonen før Islam. "al-arabiyyatu al-fuṣḥâ" (Det klare arabiske språket) eller "fuṣḥâ at-turâth" er det klassiske arabiske språket, brukt i Koranen og Hadith og i skriftlig og formell arabisk i den tidlige islamske perioden. Språket var ikke standardisert før åpenbaringen av Koranen. Moderne arabisk blir av og til omtalt som et eget språkhistorisk stadium også i den arabiske språkforskningen, "fuṣḥâ al-hadîth". Dette begrepet er tilsvarende det vestlige språkforskere kaller Modern Standard Arabic (moderne standard arabisk), eller forkortet til MSA. Det er uenighet om hvorvidt det koranske språket tilsvarer talemålet til beduinene i Hijjaz-området under den islamske profeten Mohammeds levetid. Vestlige språkforskere vil hevde at Koranen lå nært en samtidig poetisk standard (høyspråk), mens det tradisjonelle islamske synet er at Koranen ble åpenbart slik stammene i Mekka snakket. Vi vet imidlertid at det fantes dialektalske forskjeller mellom stammene i øst- og vest-arabia, noe som også kommer til syne i "jahiliyya"-litteraturen. Under den islamske ekspansjonen spredte det arabiske språket seg til områder der arabisk tidligere ikke ble snakket. Gradvis erstattet arabisk lokale talemål, blant annet i Syria, Irak og Egypt og senere delvis i Nord-Afrika. De første arabiske dialektene skal ha oppstått i militærgarnisonene der de islamske hærene forskanset seg. Språket ble forenklet og tok opp i seg ord og uttrykk fra de loakle talemålene. Dette ser vi blant annet i Egypt, der mange ord og uttrykk på egyptisk dialekt er hentet fra det kotpiske språket. Videre oppsto det etter hvert et skille mellom dialektene i byene og i nomadestammene. Dette skillet blir på arabisk kalt "ḥâydari" og "biddawi" ("sivilisasjonsspråk" og "beduinspråk"). Dialektene kan i mange situasjoner skille seg sterkt både syntaktisk og morfologisk fra standard arabisk. I dag mener enkelte språkforskere å se tendenser til at de arabiske dialektene nærmer seg hverandre på grunn av felles massemedia, blant annet film og satellitkanaler i den arabiske verden. Den egyptiske filmindustrien og musikk-kanalene er ofte siterte eksempler. Samtidig er mange av dialektene utenfor byene i nedgang på grunn av sterk urbanisering i de fleste områdene av den arabiske verden. Bok i sentrum. Bok i sentrum var et årlig bokarrangement, som fant sted i Spikersuppa i Oslo 1996-2006. Bok i sentrum var et samarbeid mellom De norske bokklubbene og Tanum. Arrangementet inkluderte presentasjoner av årets bøker, og forfattere kom og leste fra sine bøker. I 2004 besøkte nærmere 55 000 mennesker arrangementet, noe som gjør dette til et av Norges største kulturarrangementer. I 2008 ble Bok i sentrum erstattet av et tilsvarende arrangement kalt Bok i byen. Arrangører varTanum og Tanum bokklubber. I 2010 arrangeres for første gang Oslo bokfestival, som er et samlet arrangement for hele bokbransjen. Misjonærene av den Hellige Familie. Misjonærene av den Hellige Familie (latin "Congregatio Missionariorum a Sancta Familia", forkortes M.S.F.) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt i 1895 av pater Jean Berthier fra La Salette i nærheten av Grenoble. Den har i 2004 omkring 950 medlemmer. Kongregasjonen kom første gang til Norge i 1931, og har siden regelmessig stilt prester til disposisjon for tjeneste i Tromsø katolske stift. Det var i 2004 seks prester og en biskop (Gerhard Ludwig Goebel, død 2006) tilknyttet M.S.F. i Norge. Religiøs orden. En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles "ordensfolk" eller "religiøse" (etter latin "regula", 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer. Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i f.eks. undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet. Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner. Katolske ordener. I det katolske ordensvesenet skiller man mellom to kategorier: Ordener og kongregasjoner. Skillet er ofte vagt, og hva en sammenslutning defineres som avhenger oftest bare av hvilken formulering som er brukt i den pavelige godkjenningen. Generelt kan sies at alle de som ble stiftet før Reformasjonen er ordener, mens flertallet av de som ble stiftet senere er kongregasjoner. I dagligtale omtales gjerne alle som ordener. En del bruker også ordet 'selskap' (latin "societas") om sammenslutningen. Noen ordener, f.eks. dominikanerne, har både kontemplative og apostoliske grener. En del ordener har blitt splittet, da gjerne ved at en del av ordenen har gått over (eller gått tilbake) til en strengere regel. Slike strenge grener markerer gjerne dette i navnet ved å legge til f.eks. "av den strenge observans" eller "uskodd" (man markerte strengheten ved å gå tilbake til å kun bruke sandaler, ikke sko). Katolske ordener kan være kun for menn eller kun for kvinner, eller de kan ha to grener. Medlemmene må avlegge tre løfter: Om lydighet, kyskhet og fattigdom. Det kan også finnes flere grener, som enten er spesielle grupperinger for et av kjønnene (f.eks. en apostolisk gren i en orden av kontemplativ tradisjon), eller en legorden for medlemmer av begge kjønn (som da kan være gift). Mannlige medlemmer kan være ordinerte eller legmenn; kvinner kan ikke ordineres i den katolske kirke. De fleste har egne ordensdrakter, men mange tillater også bruk av vanlige klær. En del av de mannlige ordnene bruker vanlige presteklær. I en del tilfeller er det eneste som skiller en ordens drakt fra en annens et lite symbol eller utformingen av krusifikset medlemmene bærer. Ridderordener. "Hovedartikkel: Orden (utmerkelse)". I middelalderen oppsto det flere religiøse ridderordener. De var nært knyttet til det vanlige ordenslivet, ettersom medlemmene levde etter en regel og sto i kirkens tjeneste. Det var særlig i forbindelse med korstogene at ridderordnene vokste seg sterke. De fremste var Tempelridderordenen, johannitterordenen og Den tyske ridderorden. Den eneste ridderorden som etablerte seg i Norge var Johanitterordenen, som hadde Varna kloster ved Værne gård i Rygge. Orden som utmerkelse er "fortjenesteorden", men kalles ofte "ridderorden". De som får utmerkelsen kalles for ridder, men i flere fortjenesteordener er ridder den laveste grad, mens høyere grader kan være kommandør, storkorsridder og lignende. Forsterker. Med forsterker menes her en elektronisk forsterker. En forsterker er per definisjon en innretning som kan forsterke et signal (oftest strøm- eller spenningssignal) energetisk uten å forvrenge det i noen stor grad. Energien som tilføres signalet blir hentet inn fra en ytre forsyning, oftest en spenningsforsyning. For å kunne forsterke et signal energetisk trenges en "aktiv" elektronisk komponent som et radiorør eller en transistor, med tilhørende periefere komponenter som motstander og kondensatorer. Med en "elektronisk forsterker" menes ellers enten et "apparat" eller en "elektronisk kopling" som brukes i slike apparater. Transduktor. I figuren er G et jevnt AC hjelpesignal som metter kjernen ved amplitudene. Kjernen har en praktisk talt rettvinklet hysteresekurve med et klart metningspunkt. R symboliserer inngangssignalet ved variering av verdien, altså av viklingens strøm, og L er lasten, som ofte må befris for hjelpesignalets frekvens. Siden en liten økning i magnetsiseringen styrer store endringer i kjernens metning for hjelpesignalet, styrer inngangsstrømmen en adskillig større utgangsstrøm. Signalet som forsterkes kan ikke ha frekvenser som ligger mye over en tidel av hjelpespenningen sin frekvens. Apparater. Forsterkere i betydning "apparater" brukes for det aller meste til å lage lyd ved å drive høyttalere eller hodetelefoner og kan eksempelvis være "Apparater" kan også være måleforsterkere for en mengde ulike laboratorieformål, som eksempelvis innen akustikk, fysikk eller kjemi. Forsterkere i betydning av "elektroniske koplinger" finnes det et utall av. De brukes i et utall forskjellige apparater. Vi kan gruppere dem på forskjellige måter. Inn- og utsignaler. En inndeling etter inngangs- og utgangssignalenes type gir oss fire hovedgrupper. De to siste betegnelsene oppstår av "forsterkning" som definert av utstørrelsen dividert på innstørrelsen som gir enten resistans eller konduktans. 'Trans' betegner at det ikke dreier seg om en elektronisk komponent. I mange tilfeller er grensene ikke helt klare siden forsterkerne har inn- og utgangsresistanser, eller egentlig -impedanser. Strøminnganger har ideelt sett svært lav inngangsresistans, spenningsinnganger gjerne svært høy. Tilsvarende har spenningsutganger gjerne lav indre motstand og strømutganger høye. Effekttrinn. Effektforsterkere med to utgangselementer i brokopling inndeles gjerne etter "klasser" som sier noe om virkningsgraden til trinnet Annet. Det finnes også spesielle forsterkere som kun finnes enkeltvis og klassifisering er upassende eller utjenlig. Denne listen kan fortsettes ad libitum og ad absurdum. Ufravikelige egenskaper. Prinsipielt viktig er det at alle aktive "elektroniske forsterkere" Chopper-forsterker. f støy setter en barriere for vanlig, linjær forsterkning av svært lavfrekvente og svake signaler. 1/f støyen øker sterkt når f går mot 0, og oppfattes som en varierende DC offsetspenning i forsterkertrinnet. Signaler som har interessant informasjon ved svært lave frekvenser (1/1000 til 100 Hz) kan utelukkende forsterkes i såkalte chopper-forsterkere. Disse forsterkerne modulerer signalet opp til høyere frekvenser ved hjelp av en chopper (hakker) før forsterkning skjer. Chopperen består av fire analoge brytere i en brokopling og presenterer signalet til forsterkeren som avvekslende normalt og fasevendt, med en jevn frekvens. Forsterkningen foregår ved chopperfrekvensen og høyere frekvenser der kun termisk støy rår. Etter AC-forsterkning demoduleres signalet (det hakkes tilbake) slik at det igjen får sin opprinnelige form, men adskillig forsterket. Rester av hakkeprosessen fjernes til slutt med et lavpassfilter. Resultatet er en DC-forsterker med sterkt redusert 1/f støy og offset-feil. Reduksjonen er gitt av forsterkningsmengden slik at ved 100x forsterkning er 1/f-støyen og offsetfeilen redusert 100 ganger. En chopper-forsterker er ikke det samme som en chopper-stabilisert forsterker. Liste over katolske ordener. En liste over katolske ordener og kongregasjoner kan vanskelig bli komplett; selv ikke Vatikanet har full oversikt. Det finnes flere tusen kvinnelige sammenslutninger, og man har forlengst gitt opp forsøket på å lage en fullstendig liste. Det nedenstående er derfor en liste kun over en del større ordener og kongregasjoner, samt noen mindre som er med fordi de er representert i Norge. Forkortelsen for ordenens navn kommer normalt fra det latinske navnet. Den settes ofte etter medlemmenes navn for å vise ordenstilhørigheten. Se også. Ordener, liste over Albert Camus. Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 nær Villeblevin i Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof. Camus ble født i Algerie av pied-noir herkomst. Han vokste opp i svært fattige kår, men klarte å komme inn ved universitetet. Der fikk han tuberkulose, en sykdom som fortsatte å plage ham resten av livet. I 1940 flyttet han til Frankrike. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen og ble journalist i undergrunnsavisen Combat. Det var i denne avisen han ble kjent med Jean-Paul Sartre. Forfatterskap. Camus hadde sitt gjennombrudd i 1942 med romanen "Den fremmede", og ble straks anerkjent som forfatter. Han fikk utgitt tre romaner: Den nevnte "Den fremmede", "Pesten" fra 1947 og "Fallet" fra 1956. Temaet i alle disse tre verkene er mennesker som forsøker å leve ærlig og uforstilt. I "Pesten" er budskapet at midt i lidelsen gjelder det å vise medmenneskene godhet. Om de gode gjerningene ikke redder oss, er de til hjelp mot tilværelsens meningsløshet. Fellesskapsfølelsen tjener til å gjenreise menneskets verdighet. I motsetning til Sartre stiller Camus opp absolutter som rettferd, lykke og godhet. Sartre trodde ikke på disse, og det utartet til en polemikk mellom de to som i 1952 satte punktum for vennskapet deres. I "Fallet" har Camus et annet budskap. Vi hører om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet. Camus ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957. Som filosof orienterte han seg mot eksistensfilosofien og dens idé om menneskets totale frihet. Martin Heidegger, Karl Jaspers og Søren Kierkegaard er blant de filosofer som har hatt innflytelse på hans tenkning. Hans filosofiske hovedverk er "Menneskets opprør" som ble utgitt i 1951. Det filosofiske essay "Myten om Sisyfos" fra 1942 er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse, og setter søkelys på selvmord. Han omkom ved en bilulykke i 1960, 47 år gammel. Camus. "For artikkelen om den franske forfatteren, se Albert Camus." Historie. Camus ble etablert i 1863, av Jean-Baptiste Camus. Han drev egentlig som vinbonde i konjakkområdet Borderies, og solgte konjakken sin til andre konjakkhus, som solgte den under sine egne navn. Han var overbevist om at den konjakken han produserte var den aller beste, så han bestemte seg for å opprette sitt eget merkenavn. Dette gjorde han sammen flere andre vinbønder, og de kalte konjakken for «La Grand Marque». På 1890-tallet kjøpte han ut de andre medlemmene av denne kooperasjonen, og la til sitt eget familienavn, slik at navnet ble «Camus 'La Grand Marque'», som den dag i dag er det offisielle navnet på Camus. Jean-Baptiste Camus fikk bestemte også at familien skulle ha full kontroll over konjakken, fra druene til den serveres i glass. Konjakkhuset har senere gått i arv, fra Jean-Baptiste til hhv. Edmond Camus, Gaston Camus, Michel Camus og Jean-Paul Camus. Jean-Pauls to sønner, Jean Baptiste Camus og Cyril Camus er i dag (2005) hhv. master blender og direktør for markedsføring og produktutvikling. Camus er i dag det største konjakkhuset som fortsatt er familieeid. Utvalg. Konjakker som kun fås i tax-free-butikker Karoline Krüger. Karoline Krüger (født 13. februar 1970 i Bergen) er en norsk musikkartist og komponist. Hun slo gjennom i 1988, da hun deltok i Melodi Grand Prix med sangen "For vår jord" mens hun fremdeles var elev ved Bergen katedralskole. Hun vant den norske finalen og fulgte opp med en sterk 5. plass i finalen i Dublin. Senere samme år ga hun ut sitt debutalbum, "Fasetter". Filmmelodien "You Call it Love" solgte samme år over 300.000 eksemplarer i Frankrike. Etter seks soloalbum har hun fra 2000-tallet beveget seg fra popgenren over til teateret, både som sanger/skuespiller og komponist. Hun har medvirket i forestillinger som "Peer Gynt – Verdensborger", "Da Hana Møtte Henne", André Bjerke-forestillingen "De To Stemmer", Sondheims "Company" og "Veggen". I de siste årene har hun også markert seg i ren komponistsammenheng; musikken til tidligere nevnte "Veggen" innbrakte henne NOPAs Musikkpris 2011. Den kirkemusikalske trilogien "Jakobmesse", med tekst av Erik Hillestad, har til nå vært fremført i flere nordiske land. Hun har de siste årene levert album-låtmateriale til flere norske artister, og sammen med Tor Åge Bringsværd skrev hun den musikalske fabelen "De Hellige Tre Narrer" for kor og forteller, som ble urframført som dramatisert forestilling på Nrk 1, julen 2003. Karoline Krüger er gift med artisten Sigvart Dagsland og har to døtre. "Karolineprisen" er oppkalt etter Karoline Krüger. Den deles årlig ut av Wang Gymnas til en student som kan vise til særlige resultater på et område innen kultur eller idrett. Vinter-OL 2006. Den olympiske ild i Torino Vinter-OL 2006 ble arrangert i Torino i Italia fra 10. til 26. februar. Det var de 20. olympiske vinterleker og andre gang Italia arrangerte vinter-OL, første gang var i Cortina d'Ampezzo i 1956. Det var det tredje OL til sammen i Italia, ettersom Sommer-OL 1960 ble holdt i Roma. 20 000 frivillige var involvert i lekene, og tok i mot utøverne, tilskuerne og journalistene, samt det å forberede arenaene til konkurransene. De paralympiske vinterlekene ble avholdt 10.–19. mars. Konkurransene ble arrangert i sju byer: Torino, Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere. Maskotene var «Neve» og «Gliz». «Neve» er en kvinnelig snøball, og «Gliz» er en energisk mannlig isbit. Utvelgelsen. Torino fikk lekene i første rekke i konkurranse med Sion i Wallis, Sveits. Under IOK-kongressen i Seoul i 1999 ble Torino valgt til arrangør i siste avstemningsrunde med 53 mot 36 stemmer. Helsingfors i Finland, Poprad-Tatry i Slovakia, Zakopane i Polen og Klagenfurt i Østerrike falt ut tidligere i avstemningsperioden. Sion var den store favoritten, derfor var det overraskende at Torino vant. At italienerne trakk det lengste strået kan blant annet ha hatt sammenheng med at Roma tapte konkurransen om sommerlekene i 2004 i konkurranse med Athen. Emblemet. Emblemet for de olympiske vinterleker i Torino forestiller den umiskjennelige silhuetten til Mole Antonelliana som preger bybildet i Torino og huser blant annet et kjent filmmuseum. Emblemet er omformet litt for å gi inntrykk av fjell med iskrystaller hvor hvit snø møter blå himmel. Krystallene er bundet sammen til å forme et nett, et nett av ny teknologi og den evige olympiske ånd av fellesskap mellom mennesker. Arenaene. Kart over områdene rundt Torino Åpningsseremonien. Åpningsseremonien for de 20. olympiske vinterleker ble avholdt 10. februar på Stadio Olimpico di Torino. Seremonien var en hyllest til regionens kultur og historie, samt de olympiske leker. Den olympiske ilden ble tent av den italienske langrennsløperen Stefania Belmondo. Avslutningsseremonien. Klokken 22.07 26. februar 2006 ble den olympiske ild slukket av tidligere alpinstjerne Isolde Kostner, 16 dager etter at langrennshelten Stefania Belmondo tente den. Ved starten på avslutningsseremonien hadde publikum på et fullsatt Stadio Olimpico di Torino sett IOC-medlem og tidligere langrennsdronning Manuela Di Centa dele ut gullmedaljen på mennenes femmil til sin bror Giorgio. Det var første gang i vinterleker at en medaljeseremoni ble avholdt under avslutningsseremonien. Popstjernen Ricky Martin sang «Copa de la vida» under og etter fyrverkeriet. Norske deltakere. Norge deltok med 74 deltakere i Vinter-OL i Torino. Medaljestatistikk. "(sist oppdatert 26. februar 2006, etter 84 av 84 øvelser)" Poengfordeling. "(sist oppdatert 26. februar 2006, etter 84 av 84 øvelser)" Poengene regnes ut slik: Gull: 7 poeng, sølv: 5 poeng, bronse: 4 poeng, 4. plass: 3 poeng, 5. plass: 2 poeng, 6. plass: 1 poeng Utestengninger. Tolv deltagere fra ulike land har av Den internasjonale olympiske komité (IOK) blitt utestengt fra konkurranser i fem dager på grunn av for høye nivåer av hemoglobin. De anses offisielt ikke for å være dopet, men legene anser at idrett er helsefarlig med så høye nivåer. Dopede utøvere. Den russiske skiskytteren ble tatt for doping og ble av IOK fratatt sølvmedaljen på 15 km normaldistanse. Pyljovas sølvmedalje gikk til Martina Glagow, Tyskland mens Albina Akhatova, Russland fikk bronsemedalje. Tillitsvotum. Et tillitsvotum er en votering i en lovgivende forsamling med parlamentarisme der medlemmene gir sin støtte til regjeringen. Et tillitsvotum kan oppnås ved at en regjering stiller kabinettspørsmål. Et kabinettspørsmål er et forslag som fremmes for Stortinget. Når en regjering stiller kabinettspørsmål på en sak, betyr det at den vil gå av dersom stortingsvedtaket går imot regjeringen. Investitur (tiltredelsesvotering eller innsettingsvotering) er en annen form for tillitsvotum, i systemer med "positiv parlamentarisme". Investitur innebærer at parlamentet skal gi regjeringen, når den tiltrer, uttrykkelig tillit. I Norge er det lagt frem forslag om å innføre investitur. Bridge. Bridge - spillfasen. «Blindemann»s kort ligger åpent på bordet. Bridge er et kortspill for fire spillere, der to og to spiller som par. Det brukes en vanlig kortstokk med 52 kort (uten jokere), der alle kort deles ut slik at hver spiller har 13 kort. Spillet i sin enkleste form er svært lik kortspillene Amerikaner og Whist. Spillet består av to faser; en auksjon (meldedelen) og selve spilledelen. Formålet med auksjonen er å bestemme hvem som skal spille kontrakten, hvor mange stikk en skal ta og hva som skal være trumf, eventuelt grand (NT = No Trump). Når et spill er ferdig, blir det regnet ut en score for spillet, basert på kontraktens størrelse og om den ble vunnet eller ikke. Det er to hovedvarianter å spille bridge på, som gir ulike poeng til parene. I begge variantene foregår imidlertid både spill og meldinger på samme måten. Meldedelen. Den som deler ut kortene (giveren), starter auksjonen. Det laveste du kan melde er sju stikk, som er det laveste antallet stikk som sikrer at ditt lag får flertallet av stikkene. I bridge regnes det ikke poeng for de seks første stikkene. Alle stikk etter det sjette stikket er såkalte trekk, slik at sju stikk tilsvarer ett trekk. Det høyeste du kan melde er da 7 trekk som tilsvarer 13 stikk. Enhver melding må inneholde et trekk etterfulgt av en benevnelse. En benevnelse er enten en farge eller grand, og er rangert fra kløver, ruter, hjerter, spar til grand. Meldingene må ha høyere verdi enn den siste meldingen, enten ved å melde like mange trekk med med en høyere rangert benevelse, eller melde flere trekk. Meldingen 1 kløver er den billigste meldingen i bridge, og hvis denne blir stående som kontrakt, betyr det at paret skal ta sju stikk med kløver som trumf. Den høyeste meldingen som finnes i bridge er dermed 7 grand, som betyr at paret skal ta alle de 13 stikkene uten trumf. Enhver melding kan dobles av motspillerne, som gir flere poeng til det laget som klarer kontrakten, eventuelt flere bonuspoeng til motstanderlaget – som kalles forsvaret – hvis de klarer å beite kontrakten ved å hindre at spillefører tar tilstrekkelig antall stikk. En doblet melding kan enten meldes over (ved å melde noe annet), eventuelt redobles (der poenggevinsten eller straffen øker igjen). I sonen er straffen for doblede og redoblede beiter svært hard. Etter tre etterfølgende pass er kontrakten satt. Det paret som meldte det høyeste budet skal da spille kontrakten. Spilleren på kontraktslaget som først meldte benevnelsen (fargen eller grand) som ble kontrakten, blir spillefører, mens hans makker, på andre siden av bordet, blir blindemann. Spillerne i bridge har i alt 35 forskjellige meldinger tilgjengelig (5 på hvert trekknivå), og dessuten dobling, redobling og pass. Dette mangfoldet av meldinger, sammenlignet med andre kortspill, åpnet for å lage meldesystemer som makkerne kan bruke for å beskrive hånden best mulig i henhold til styrke og fordeling. Bridgespillere har utviklet et mangfold av konvensjoner (kunstige meldinger) til dette formålet. En åpning på for eksempel 2 kløver betyr i de fleste meldesystemer at du har en svært sterk hånd med over halvparten av alle honnørene (ess og bildekort), men meldingen sier absolutt ingenting om kortstyrken i kløver. Meldesystemer gjør at det er lettere å finne fram til best kontrakt i forhold til hva som er mulig med lagets samlede styrke. I tillegg blir auksjonen et slags spill i spillet, og selv middelmådige bridgespillere vil sannsynligvis få større utbytte av å forbedre meldeegenskapene enn å forbedre spilleegenskapene. Man kan uavhengig av meldesystemer melde hva man vil i bridge. Men enhver avtale som du har med makker angående meldesystemer og signalisering (saking av visse kort som forteller noe om din styrke i den fargen), skal være tilgjengelig for motspillerne også. Denne regelen gjør at bridge i seg selv blir et mer forutsigbart og ferdighetsbasert spill enn andre kortspill. Spilledelen. Når auksjonen er over, og et av lagene har fått kontrakten, starter spilledelen. Spilleren til venstre for spillefører spiller ut det første kortet. Spilleførers makker er blindemann og må da legge ned alle sine kort synlige for de resterende tre spillere. Spillet er et stikkspill lik sine beslektede spill. Utspillets kortfarge bestemmer hvilken farge de andre må spille, om de kan. Det høyeste kortet vinner stikket. I trumfspill kan en spiller som er fri for utspilte farge, spille en trumf ("trumfe"). Det høyeste trumfkortet vinner da stikket. Både i trumf og grand kan en spiller som er fri for utspilte farge, spille en annen farge ("sake"). Merk at når kontrakten er i grand, spilles spillet uten trumf. Spilledelen avsluttes når alle 13 stikk er blitt spilt og fordelt. I duplikatbridge spilles den samme kortfordelingen av andre spillere, for da å kunne sammenligne resultatene mot hverandre. Hvis kontrakten blir oppnådd, får kontraktslaget poeng. Hvis kontrakten går beit, er det forsvarslaget som får poengene. Det å melde utgang (det vil si 3 grand, 4 i majorfargene hjerter og spar eller 5 i minorfargene kløver og ruter eller høyere) og å klare det, gir ekstra bonus. Det samme gjelder lilleslem (6 kløver, ruter, hjerter, spar eller grand, 12 stikk) eller storeslem (7 ruter, hjerter, spar eller grand, alle 13 stikk). Du må altså melde utgang, lilleslem eller storeslem for å få bonus. Regnskapet. En total trekkverdi på 100 eller mer gjelder som utgang. Bonus for utgang og slem forutsetter at denne er meldt. Hjelpemiddel for meldinger og regnskap i bridge Florence Nightingale. Florence Nightingale (født 12. mai 1820, død 13. august 1910) – kjent som "The Lady With The Lamp" – var en pioner innen moderne sykepleie. Hun er særlig kjent for tiden hun tjenestegjorde på det britiske feltsykehuset i Selimiye-brakkene i Scutari og for i 1860 å utvikle moderne og profesjonell sykepleie gjennom etableringen av sykepleieskolen ved St. Thomas' Hospital i London, den første sekulære sykepleierskolen i verden. Bakgrunn. Hun ble født inn en rik britisk familie med gode forbindelser i Firenze, Toscana. Hun ble kalt opp etter sin fødeby (som heter "Florence" på engelsk) i likhet med sin eldre søster Parthenope. Hun var en intelligent og viljesterk kvinne som gjorde opprør mot den forventede rollen for en kvinne av hennes status, som gikk ut på å bli en lydig kone. Sykepleie som kall. Nightingale henga seg til sykepleien etter det hun selv oppfattet som et hellig kall. (Det første opplevde hun i en alder av 17 år i 1837 ved Embley Park og hun fikk også kall senere i sitt liv.) Sykepleie var en karriere med dårlig rykte og bestod stort sett av fattigere kvinner. Tradisjonelt sett ble jobben som sykepleier utført av kvinner som fulgte med hæren. De kunne like gjerne fungere som kokker eller prostituerte. Nightingale var spesielt opptatt av de dårlige forholdene for medisinsk pleie av legionene av fattige og trengende. Hun la frem sin beslutning for sin familie i 1845, og vekket dermed harme og uro for disse, især hennes mor. I desember 1844 førte døden til en tigger i et arbeiderhospital i London til en offentlig skandale. Som svar på dette ble Nightingale den ledende forkjemperen for bedret medisinsk pleie i hospitalene, og hun fikk snart støtte fra Charles Villiers, formannen i komiteen for The Poor Law Act. Dette førte henne til en aktiv rolle i reformasjonen av fattigdomslovene, og gikk langt utover det å gi medisinsk pleie. I 1846 besøkte hun Kaiserwerth, et foregangshospital grunnlagt og drevet av en orden av nonner i Preussen, og hun var meget imponert over kvaliteten på den medisinske pleien og av engasjementet og praksisen til søstrene. Myten og virkeligheten. Overklassekvinnen Florence Nightingale ble regnet som en myte og en legendarisk skikkelse, allerede før hun var 40 år gammel. Myten ble skapt under Krimkrigen, da hun som en mild engel med lampe i hånden vandret gjennom de dystre sykehusstuene i Scutari og hvisket trøstende ord til sårede og syke engelske soldater. Men virkeligheten er annerledes enn myten, og historikere gir et annet bilde av Nightingale. Hun var ikke den ømme og milde, men den bestemte og autoritære administrator og organisator. Hun ville ha plan og orden på hospitalene og begrunnet hvor viktig det var med hygieniske tiltak som ordentlige latriner og sanitære anlegg, diettkjøkkener, rent sengetøy og vinduer som kan åpnes og slippe frisk luft inn. Statistikk. Hun regnes for å være skaperen av coxcomb-grafen samt en rekke andre statistiske konsept. De fleste av disse er forklart i "Notes on Matters Affecting the Health, Efficiency and Hospital Administration of the British Army" som Nightingale publiserte i 1858. Klassisismen. Horatiernes ed, 1785 Jacqes-Louis David i Louvre, Paris Klassisismen, eller også nyklassisismen'", er betegnelsen på en periode i kunst, arkitektur og litteratur på 1700-tallet. Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstiden, men strekker seg egentlig fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske revolusjonen i 1789. Begrepet neoklassisisme eller nyklassisisme blir også brukt om en musikalsk stilretning i mellomkrigstiden. Sentralt for klassisismen er troen på fornuften. På 1700-tallet blomstret handelen, og førte til økonomisk oppgang i flere europeiske land. I kjølvannet av denne oppgangen vokste det fram en ny samfunnsklasse som ble kalt handelsborgerskapet. Det var blant disse at tradisjonen med bl.a. teselskaper startet. Her kunne borgerne diskutere politikk, kunst og litteratur. Handelsborgerskapet ble raskt en maktfaktor i samfunnet. På denne tiden begynte folk å rette kritikk mot stat og kirke. De nye filosofene hevdet at folk måtte mene og tro hva de selv ville. Toleranse var en av de viktigste kampsakene til filosofene, samtidig som de kjempet for tanke-, tros- og ytringsfrihet. De franske filosofene Voltaire og Rousseau var blant de mest kjente. De kalte seg for opplysningsmenn. De støttet seg på naturvitenskapen og la vekt på erfaring og fornuft. Det ble lagt mer vekt på sanser og følelser, og de fant forklaringer på ting uten at det var bundet opp mot noen Gud. Gudsoppfatningen endret retning mer mot deismen. Litteratur. Klassisistene var inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og ved hjelp av særlig Aristoteles fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives. Slik kom de fram til de tre enhetene i dramatisk diktning: det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. Fulgte man disse reglene mente man at man kunne få et fullkomment stykke. Dramaet hadde særlig utvikling i Frankrike, der Ludvig XIV var dets øverste beskytter. Med solkongens mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om Molière jobbet hardt med det med sine komedier, som i stykket om Tartuffe der han behandler tema som skinnehellighet. Da var heller Racine mer populær blant de kongelige, der han tok opp igjen antikke myter, som i stykket Fedra som regnes som en av de største dramaene om kvinneskjebner gjennom tidene. I denne perioden oppstod det også nye prosasjangere. De viktigste var epigram, epistel, essay og romanen. Romanen blir av mange hevdet å være borgerskapets viktigste sjanger. Musikk. Wienerklassisismen er symfonisk musikk fra andre halvdel av 1700-tallet med sentrum for komponister i Wien i Østerrike. Billedkunst. Innen billedkunsten gikk klassisistene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede. Nå ble et enklere og mindre følelsesladet uttrykk dominerende. En grunn til interessen for antikken var utgravningene i Italia og Hellas, spesielt i Pompeii. Arkitektur. I arkitekturen er klassisime brukt om alle de retninger og perioder som har brukt gresk og romersk arkitektur som inspirasjon. Klassisismen gjenoppsto inspirert av utgravingene i Pompeii i 1748. En hadde da funnet byggverk rett fra antikken som ikke hadde gått veien via renessanse og barokk. En variant er den revolusjonære klassisimen; en periode i Frankrike på slutten av 1700-tallet. En variant av klassisisme er empire, som er oppkalt etter Napoleons keiserdømme. Kona hans, Joséphine, fikk arkitektene Charles Percier og Pierre-François-Léonard til å fornye slottet "Malmaison" i årene 1800–1802 i empire. Et plansjeverk bidro til å spre empiren internasjonalt også til Norge. Den finnes både i puss- og panelarkitektur fra perioden mellom ca. 1810 og ca. 1850. I Norge underviste en i klassisisme ved Krigskolen "Den Frie Mathematiske Skole i Christiania" som ble opprettet i 1750 og var den første norske institusjon for arkitektutdannelse. I Norden fikk vi en oppblomstring av klassisisme i tiden etter første verdenskrig kalt nyklassisime. Denne varte til ca. 1930 da den ble avløst av funksjonalisme. Slottet i Oslo er bygd i nyklassisistisk stil. Sider. Sider er en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra epler. Sider blir oftest produsert i områder der en dyrker mye epler. Nordvest-Frankrike, Nord-Spania, deler av Storbritannia, Nord-Amerika og Tyskland har spesielt lange sidertradisjoner. Her har en dyrket fram eplesorter som er særlig godt egnet for siderproduksjon. Navnet sider kommer fra det hebraiske ordet "sjekar", som betyr sterk drikk. Alkoholinnholdet i sider kan være opptil 8% i typer som er gjæret ved høy temperatur. Det er vanlig å holde temperaturen mellom +4 og +16°C for å få til en langsom gjæringsprosess som framhever den rike eplesmaken. Ved å destillere sider kan en lage eplebrennevin, som calvados eller applejack. Den franske drikken pommeau er en blanding av sider og calvados som blir drukket som aperitiff. En kan også lage sideraktige drikker av andre fruktsorter, som pære og fersken. Ordet sider, gjerne feilstavet "cider", blir iblant misvisende brukt som produktnavn på alkoholfri eplemost tilsatt kullsyre eller på rusbrus med eplesmak. Fransk sider. I Frankrike var sider, "cidre", den viktigste drikken etter vin fram til midten av 1900-talet, da øl tok over utenfor kjerneområdene. Sidrene som blir laget i Bretagne og Normandie er vernet med merket om geografisk opphav. I tillegg til å drikke den, gjerne fra tradisjonelle keramikkopper, bruker en mye sider i normannisk matlaging. Spansk sider. I Asturias og Euskadi i Spania er "sidra" en tradisjonell drikk som gjerne blir helt opp i små glass med en armlengdes avstand til flasken. Dette gjør at drikken inneholder mye luft, slik at den en kort stund bobler slik som champagne. Irsk sider. I Irland har siderbrygging blitt oppmuntret av myndighetene og siderprodusenter fikk lenge skattelettelser. Det irske markedet er dominert av et enkelt merke, "Bulmers". Irsk Bulmers har ingen forbindelse med den britiske sideren som selges under samme navn. Norsk sider. I Norge er det også lange tradisjoner for å produsere sider. Det finnes mange forskjellige eplesorter en lager sider på. Noen sorter er bedre enn andre, f.eks. Aroma, Gravenstein og Torstein. I Hardanger finnes det mange bønder som brygger sider til eget bruk. Noen bønder har også lisens til å selge sider til gårdsmat. Det er fire forskjellige norske sidere i salg på Vinmonopolet, to er basert på lokal tradisjon fra Hardanger. Det er vel bare i Hardanger at sidersmaking er blitt en del av drikkekulturen. Sider produseres også i i Sverige og Storbritannia. Deisme. Deisme er en filosofi som hevder at det finnes en gud som har skapt alt, som er handlende og personlig, men han styrer ikke verden eller åpenbarer seg. Det gjeldende verdensbildet på opplysningstiden var at verden var mekanisk som et urverk. Naturkrefter og prosesser ble sett på som underlagt fysiske lover, og et Gudebilde med en inngripende Gud ble derfor ikke lenger gyldig. Dette førte til at hvert enkelt menneske fikk muligheten til å utvikle seg selv og tilegne seg kunnskap. Ved å benytte denne formen for opplysningsfilosofi ble folket mer opplyst. De mente at det opplyste menneske er et mer fritt menneske. Opplysningstidens deistiske tanke var at Gud hadde skapt verden, for så å overlate verden til seg selv. Epigram. Et epigram er et kort, fyndig og ofte satirisk dikt som ofte gir uttrykk for en tanke eller beskriver en person. Ordet kommer fra gresk der "epigramma" betyr «innskrift» eller «påskrift». Historie og eksempler. I antikken besto epigrammet av ett heksameter og ett pentameter. Det ble ofte brukt i gravskrifter, men også i andre sammenhenger. Epigrammet kan ses som den eldste skriftlige litterære sjangeren, i og med at det verken var ment å synges eller resiteres. I nyere tid bestod epigrammet gjerne av en kuplett (to verslinjer) og en kvartett (fire verslinjer). Epigrammet kunne også forfattes som en prosatekst av tilsvarende lengde. I norsk litteratur er Ludvig Holberg (1684–1754) og Johan Herman Wessel (1742–1785) særlig kjent for epigrammer. Holberg skrev sine epigrammer på latin. Han aad og drak, var aldrig glad, Tilsidst han gad ei heller leve. Per sætter Venskab højt og mangt et Venskab vinder. Han kommer sammen med mindst hundrede – Veninder. Epistel. Epistel (av gresk "epistolē", "brev") som litterær sjanger betegner en prosatekst skrevet til en mottaker, reell eller fiktiv. Teksten kan gjerne være personlig, kåserende i stilen. Tidligere ble ordet brukt om dikt skrevet i brevform, f.eks. Horats, Ovid. Epistel brukes også om brevene i Det nye testamentet. Ordet er også kjent fra Carl Michael Bellmanns diktsyklus Fredmans epistlar som opprinnelig var tenkt som en parodi på Paulus' brev i Det nye testamentet. Essay. Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Ordet essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke). Sjangeren fikk sitt navn fra "Les Essais", en bok som den franske forfatteren Michel de Montaigne gav ut i 1580. Essay-sjangeren i fransk og norsk tradisjon skiller seg fra det engelske essayet (som ligner mer på en norsk skoleartikkel). Det norske essayet prøver ut en original tanke eller en spesiell synsvinkel på en sak, men behandler temaet saklig. I motsetning til artikkelen trenger imidlertid ikke essayet å se saken fra så mange sider, men man kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig. Som regel er norske essay underholdende og utfordrende i stilen, selv om setningene er fullstendige. Mens kåseriet gjerne er muntlig i formen og ironiserende i innholdet, er essayet skriftlig i formen og mer direkte filosoferende i innholdet. Derfor har det norske essayet mer til felles med avisenes kronikker, enn de humoristiske radiokåseriene. Personlig essay. Det personlige essayet skrives i jeg-form og bygger ofte på personlige erfaringer og refleksjoner. Essayet er heller ikke ensidig argumenterende eller misjonerende. Ofte er det vanskelig å se hva essayisten ‘egentlig’ mener. I essaysjangeren er det akseptert med ‘sidesprang’ fra hovedemnet, i form av innfall og digresjoner. I motsetning til kåseriet er essayet som regel ikke humoristisk, men det kan inneholde et snev av ironi, og det skal jevnt over være saklig, fordi essayet er en sakprosatekst. En kan kanskje si det slik at mens kåseriet har som mål å underholde og more, har essayet mer som formål å vekke til ettertanke. Saksessay. Forfatteren av saksessayet setter selve saken i sentrum, mens forfatteren selv trer mer i bakgrunnen. Saksessay kalles også formelt essay eller vitenskapelig essay. Det saklige essayet har mye til felles med en skoleartikkel (leksikonartikkel), selv om det ikke her er et krav om objektivitet. Internet Explorer. Windows Internet Explorer (tidligere Microsoft Internet Explorer forkortet MSIE eller Microsoft Internet Utforsker), vanligvis forkortet IE er en serie grafiske nettlesere utviklet av Microsoft som har fulgt med alle versjoner av Microsoft Windows siden 1995. Det finnes også eldre versjoner for Mac OS og UNIX. Den siste utgaven er Internet Explorer 9 som er tilgjengelig som en oppdatering til Windows 7 og Windows Vista SP2, som støtter mange nye webstandarder. Historie. Internet Explorer er basert på Spyglass-nettleseren fra Mosaic, som Microsoft kjøpte opp i 1995 for å etablere en konkurrent mot Netscape. Avtalen var at Spyglass skulle få en fast sum fire ganger i året i tillegg til en avtalt prosent av Microsofts inntekter av nettleseren. Siden Microsoft bundlet nettleseren med Windows, uten ekstra betaling for nettleseren, endte Microsoft opp med å kun betale grunnbeløpet. Spyglass gikk til sak mot Microsoft og inngikk i 1997 et forlik verdt 8 millioner dollar. Microsoft har i flere rettssaker vært anklaget for å utnytte en allerede dominerende posisjon i operativsystemmarkedet til å oppnå en dominerende posisjon også i nettlesermarkedet ved å bundle nettleseren med Windows. Den meste kjente er antitrustsaken mot Microsoft rundt årtusenskiftet. Internet Explorer ble brukt av mange nye brukere som kom til Internett på slutten av 1990-tallet ettersom brukerne slapp å lete etter alternativer; siden Internet Explorer ble levert sammen med Windows. Netscape ble passert rundt 1998. På det meste har 95 % av brukerne benyttet Internet Explorer fremfor alternativene. De siste årene har imidlertid Mozilla Firefox og de andre nettleserne øket sin markedsandel i Europa på bekostning av Internet Explorer. Funksjonalitet. Om ønskelig kan også brukeren aktivere sjekking av adresser mot en online-database, slik at man får beskjed med en gang man forsøker å gå inn på et kjent phishing-sted. Kritikk. Microsoft eier ikke enerettigheter for å benytte merkenavnet Internet Explorer. Dette er et navn som beskriver funksjonen til en nettleser og kan derfor ikke merkevareregistreres. Microsoft kritiseres blant annet for å bruke navnet på nettleseren sin for å utgi den som den eneste «Internett Utforsker»; noe som er hovedfunksjonen til alle nettlesere. Dette mottok de mye kritikk for i tiden etter 1995, da Internet Explorer ble lansert. Kompatibilitet med standardene. En nettlesers primære oppgave er å tolke kodene som utgjør nettsiden og vise nettsiden i henhold til de definerte standardene. I mange situasjoner følger ikke Internet Explorer W3Cs standarder for hvordan disse kodene skal tolkes. Dette skaper en del hodebry for nettsideutviklere som forsøker å lage nettsider som vises riktig både i Internet Explorer og andre nettlesere. En del kritikere mener Microsoft burde legge større ressurser i å støtte Cascading Style Sheets (CSS) bedre. Imidlertid kan det være plagsomt at forskjellige nettlesere tolker standardene forskjellig, og det finnes en del eksempler på at Internet Explorer bryter med W3Cs CSS- og HTML-standarder. Internet Explorer har fått kritikk for å forsøke å innføre egne defacto standarder gjennom markedsandeler og å ikke rette seg etter bransjeorganisasjonen W3C sine standarder. Det har ført til at kode som baserer seg på Microsofts proprietære standarder blir brukt, som gjør det vanskeligere for andre nettlesere å vise de samme dokumentene. Noen kritikere har hevdet at hensikten er at Microsoft ønsker kontroll over utviklingen av verdensveven. Et annet problem er at gjennomsiktige PNG-bilder ikke støttes av gamle Internet Explorer versjoner. Internet Explorer 7 og nyere støtter gjennomsiktige PNG-bilder. Den forsøker dessuten å vise nettsider slik den tror forfatteren mente at de skulle vises, ved at den korrigerer for vanlige feil i HTML-kode og kommunikasjonen med webservere. Dermed vil slike feil ikke bli oppdaget og utbedret med det resultat at arbeidet for å standardisere HTML forsinkes. En annen kritikk er at Internet Explorer følger med Windows og dermed hemmer konkurransebildet i nettleser-markedet fordi Microsoft har en dominerende posisjon i operativsystem-markedet. Denne kritikken, sammen med det faktum at den er praktisk talt umulig å avinstallere, var en viktig del av grunnlaget for antitrustsaken mot Microsoft på slutten av 1990-tallet. Sikkerhet. Det oppdages av og til sikkerhetshull i Internet Explorer, noen av dem er alvorlige. Kritikere mener at Microsoft tidvis bruker for lang tid på å lansere oppdateringer som tetter disse hullene. Til gjengjeld er det enkelt å oppdatere med via Windows Update. De fleste alvorlige sikkerhetshull i Internet Explorer har vært relatert til en komponent som heter ActiveX, som i utgangspunktet er en dristig teknologi. ActiveX gir en nettside systemadgang til klientens Windowsmaskin. Gjennom ActiveX kan det lastes ned, installeres og kjøres programmer på maskinen uten at brukeren nødvendigvis får vite det. Microsofts nettjeneste Windows Update bruker for eksempel ActiveX til å søke igjennom datamaskinen for å finne oppdateringer til eksisterende programvare og laste ned og installere dem. ActiveX blir imidlertid ikke bare brukt med redelige hensikter, og en stor del av den uønskede programvaren som finnes på private PC-er skyldes nettopp denne teknologien. Det danske sikkerhetsselskapet Secunia karakteriserer sikkerheten til Internet Explorer 6 som «høyst kritisk», selv med de nyeste sikkerhetsoppdateringene. De fleste kjente sikkerhetshullene er rettet opp i versjon 7, som hevder å i langt større grad enn tidligere fokusere på sikkerhet. Noe av forklaringen på Internet Explorers sårbarhet er at de fleste angrep mot nettlesere rettes mot nettopp denne. Det kan skyldes det at Internet Explorer er mest utbredt, men også at den har et noe frynsete rykte blant de som lager datavirus. Det hevdes at enhver annen nettleser vil få de samme problemene hvis den blir like utbredt som Internet Explorer, til tross for at ingen av konkurrentene har hatt det, heller ikke Firefox som har nesten like stor utbredelse. Mozilla Firefox. Mozilla Firefox er en åpen og fri (også gratis) nettleser utviklet fra Mozilla Application Suite. Den er utviklet av hundrevis av frivillige og Mozilla Corporation som også administrerer utviklingen. Siden midten av 2002 har nettleseren blitt utviklet med åpen kildekode og med fokus på å være plattformuavhengig.Firefox har flere utgivelser i året etter at Firefox 4 kom ut. Historie. Med Firefox håper Mozilla Foundation å utvikle en liten, rask, enkel og svært utvidbar nettleser (separat fra den større Mozilla-applikasjonssamlingen). Firefox har blitt hovedsatsingen for Mozilla-utviklingen og når man mener den er klar for det, vil den bli den offisielle nettleseren fra Mozilla-prosjektet, og inngå i en ny applikasjonssamling sammen med e-postleseren Mozilla Thunderbird og kalender-applikasjonen Mozilla Sunbird. Firefox-prosjektet begynte som en eksperimentell gren av Mozilla-prosjektet av Dave Hyatt og Blake Ross. De oppfattet Mozillas nettleserprosjekt som preget av Netscapes kommersielle krav i for stor grad. I tillegg likte de ikke Mozillas fokus på å stadig legge til nye funksjoner, uten å ha noe reelt mål. Prosjektet som ble Firefox startet som en eksperimentell gren av Mozilla-samlingen kalt «mozilla/browser». Prosjektets grunnleggere hadde opprinnelig som mål å skape den best mulige nettleseren for Microsoft Windows. Etter tilstrekkelig utvikling ble en førsteutgave lagt ut for offentlig testing i september 2002 under navnet «Phoenix». Navnet «Phoenix» ble beholdt til 14. april 2003 da det ble endret på grunn av en varemerkekonflikt med BIOS-produsenten Phoenix Technologies. Det nye navnet – «Firebird» – fikk blandet mottakelse. Sent i april samme år bestemte Mozilla Foundation at nettleseren skulle refereres til som «Mozilla Firebird» for å unngå forvirring med databasetjeneren Firebird. Langvarig press fra åpen kildekode-miljøet tvang imidlertid frem enda et navneskifte, og den 9. februar 2004 ble Mozilla Firebird omdøpt til «Mozilla Firefox». Dette navnet ble valgt for sin likhet til «Firebird», men også for sin unikhet i dataindustrien. For å forsikre seg mot at ikke enda et navneskifte skulle bli nødvendig, begynte Mozilla Foundation prosessen med å registrere «Firefox» som et varemerke i USA allerede i desember 2003. Utvikling. Mozilla Firefox tar vare på kryssplattformegenskapene til den opprinnelige Mozilla-nettleseren ved bruk av brukergrensesnittspråket XUL. XUL gjør det mulig å utvide nettleseren gjennom bruken av temaer og «utvidelser» (som er Mozilla-lingo for plug-ins). Flere var bekymret over sikkerheten rundt installasjonsprosessen til disse utvidelsene, og da Firefox 0.9 ble sluppet, åpnet prosjektet "Mozilla Update", en nettside med «godkjente» temaer og utvidelser. På denne måten forhindrer man effektivt at ondsinnede utviklere lett kan få innpass på mange tusen brukeres maskiner, men reiser samtidig et krav til brukerne om at man følger opp med oppdateringer til utvidelsene etter behov. Bruken av XUL skiller Firefox fra andre prosjekter som bruker Mozillas Gecko-renderingsmotor, slik som Galeon, Epiphany, K-Meleon og Camino, som alle bruker spesielle grensesnitt tilhørende sine respektive plattformer. Man ser for seg at fremtidige versjoner av Mozilla kommer til å bestå av Mozilla Firefox sammen med Mozilla Thunderbird, en e-postklient bygget på lignende prinsipper som Firefox; å erstatte den nåværende alt-i-ett-applikasjonssamlingen kjent som «Mozilla» (tidligere kjent under kodenavnet "SeaMonkey"). Etterhvert kommer alt offisielt arbeid i Mozilla Foundation til å være fokusert på en enkeltstående nettleser og e-post-klient, men stiftelsen forventer at individuelle og kommersielle brukere kommer til å fortsette å vedlikeholde SeaMonkey-applikasjonssamlingen. Mozilla Firefox fjernet mye av egenskapene og mye av brukergrensesnittet fra SeaMonkey-samlingen, fordi man mente at disse delene var unødvendige for de aller fleste brukerne. Forretnings- og IT-konsulentselskapet American Management Systems (AMS) kategoriserte i februar 2004 Mozilla Firefox (da Firebird) som et «Tier 1»-Open Source-produkt. Dette betyr at AMS anser nettleseren som best i sin kategori, risikofri og teknisk sett meget bra. Markedsaksept. Firefox hadde 22,48% av den registrerte brukerandelen av nettlesere i april 2009, og er den nest mest populære nettleseren på verdens basis etter Internet Explorer. Aksepten av Firefox i nettlesermarkedet har økt hurtig etter utgivelsen i november 2004, særlig sett i forhold til dominansen til Microsofts Internet Explorer. Forskjellige kilder rapporterte i november 2005 at Firefox hadde en global markedsandel på omtrent 9,4 %. Firmaet XiTi Monitor ga ut en studie 25. september 2005 som ga Firefox en markedsandel på 15,15 % i Europa. I følge Mozillas markedsføringskampanje «Spread Firefox» har Firefox blitt lastet ned over 888 millioner ganger (pr. april 2009). I november 2008 passerte Firefox 20 % markedsandel på verdensbasis, med 20,78 %, ifølge Net Applications. Mye av populariteten til Firefox er et resultat av de mange sikkerhetshullene som er blitt oppdaget i Internet Explorer den siste tiden, slik at mange brukere ser seg om etter tryggere alternativer. Pressens positive omtale av Firefox har økt mye etter at Microsoft har brukt lang tid på å rette opp i kjente, alvorlige sikkerhetshull. Populariteten kan sannsynligvis også tilskrives en aktiv markedsføringskampanje kalt «Spread Firefox» (Spre Firefox). Denne kampanjen oppfordrer sine brukere å legge til en «Get Firefox»-lenke på sine nettsider eller i sine e-poster, og de blir gitt «vervepoeng» som motivasjon. De 250 beste ververne er listet på en egen side. Det finnes også blogger og fora der man diskuterer ulike markedsføringsteknikker. Utvidelser. Mozilla Firefox har mulighet til å utvide funksjonaliteten med små tilleggsprogrammer. Disse kan lastes ned fra egen side. Kurfyrste. a>, som fastla valgbestemmelsene for kurfyrstekollegiet. Kurfyrste (tysk "Kurfürst", av middelhøytysk "kur", 'valg' og "fürste" 'fyrste', latin "princeps elector imperii" eller "elector") var en tittel for de fyrster i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og siden 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: "kure") av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma). Sammensetning av kurfyrstekollegiet. Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster, tre geistlige og fire verdslige I det 17. århundre ble kollegiet utvidet med Kilbotn. Kilbotn er en bygd i Harstad kommune. Den ligger sør for sentrum langs Tjeldsundet, og nord for Nordvik og sør for Breivik. Bygda er særlig kjent for senkingen 4. mai 1945 av depot- og hotellskipet MS «Black Watch» som ble brukt av tyskerne under annen verdenskrig. Det kongelige råd (Storbritannia). Det kongelige råd (offisielt s Most Honourable Privy Council") er et rådgivende organ for den britiske monarken. Rådet var tidligere en mektig institusjon, men har nå overveiende seremonielle oppgaver. Det meste av rådets myndighet ligger nå i en av komiteene, Det britiske kabinettet. Rådet innehar også juridisk myndighet, delegert til Juridisk komité. Juridisk komité. Juridisk komité ved Det kongelige råd er en av de øverste domstolene i Storbritannia, ved siden av Overhuset. Den fungerer også som høyeste domstol for diverse medlemsstater i Samveldet, britiske oversjøiske territorier og kronbesittelser. Kjæremål til komiteen adresseres til Dronningen i Råd (" in Council"), som så remitterer saken til Juridisk komité for «anbefaling». I republikker rettes kjæremålet direkte til komiteen. Tidligere ga komiteen enkeltanbefalinger, men siden 1960-tallet har det blitt åpnet for dissenterende uttalelser. Eksterne lenker. Kongelige råd, det Legevendelrot. Legevendelrot ("Valeriana officinalis") er en plante i vendelrotfamilien. Den kan bli 50–150 cm høy. De små rosa blomstene sitter i kroner, bladene er finnete og sitter parvis, og rotstokken er sterkt forgrenet. Planten vokser i tempererte områder i Europa og Asia. Den foretrekker fuktig mark, og vokser så høyt som 2000 moh. Den er ikke vanlig i Norge, men finnes på Østlandet og i Hordaland. Egenskaper. Legevendelrot er kjent for sin beroligende og søvnfremmende effekt. Den beroligende virkningen har vært kjent siden oldtiden. Da ble urten kalt «phou», noe som sannsynligvis skyldes den ubehagelige lukten legevendelroten gir fra seg. «Phou» eller «fy» er det folk uvilkårlig sier når de lukter på tørket legevendelrot. Ifølge folketroen kunne urten vende alt vondt til godt, og den svenske botanikeren og legen Linné kalte den derfor «wenderot». Husdyr, spesielt katter blir ivrige når de kjenner lukten av Valeriana.De kan bite og sutte på fingrene etter du har inntatt tabletter eller deler av roten Bruk av planten. Det er rotstokken som brukes i naturmedisinen. Roten tørkes grundig ved en temperatur på max 40 grader og blir deretter malt. Smaken er søtlig og litt bitter. Den inneholder to aktive stoffer. Det ene er en eterisk olje som bl.a. inneholder vendelsyre. Det andre består av fettbundne valepotriater, eddiksyre og andre syrer. Begge oljene virker beroligende. Virkestoffene utvikles best hvis roten tørkes og lagres i 1 år. Før roten brukes, skal den støtes til pulver i en morter. 1 teskje pulver holder til en kopp te. Mynter. Mynter er navn på planter i mynteslekten, som tilhører leppeblomstfamilien. Arter. Det finnes en mengde arter av mynter. De kryssbefruktes lett, og det finnes derfor et utall av myntehybrider. Blant noen av de vanligste som dyrkes som nytteplanter er peppermynte, grønnmynte "(spearmint)" og eplemynte. For å beholde de rene artene bør plantene formeres ved stiklinger, ettersom de krysser seg så lett at de ikke faller rene fra frø. Mange myntearter sprer seg svært aggressivt både ved frø og ved rhizomer, og forvillet mynte er noen steder et besværlig ugress. Bruk. Myntene er aromatiske urter, og brukes i stor utstrekning som smakstilsetninger i en lang rekke legemidler og nærings- og nytelsesmidler, for eksempel tannkrem, sjokolade, polkagriser, likører osv. Avkok av tørkede eller friske mynteblader nytes ofte som urtete. Mentol, en eterisk olje som finnes i mange myntearter, har også vært brukt som tilsetningsstoff i tobakk. Medisinsk bruk. Som mange andre krydderurter, påstår etnomedisinen at myntene kunne ha en god effekt på visse sykdommer. Spesielt ble myntete anvendt mot magebesvær og ved forkjølelse.og mot dårlig ånde Samveldet av nasjoner. Kart over medlemsnasjoner i samveldet Samveldet av nasjoner ("Commonwealth of Nations") er en frivillig sammenslutning av 54 suverene stater, hovedsakelig Storbritannia og tidligere britiske kolonier. Samveldet var tidligere kjent som Det britiske samvelde og mange bruker fortsatt denne betegnelsen, enten av historiske årsaker eller for å sondre fra andre samvelder. Ikke alle medlemsstatene i Samveldet har den britiske monarken som statssjef. De som har det, kalles samvelderiker ("Commonwealth realms"). Flertallet av medlemsstatene er imidlertid republikker, mens noen få andre har hjemmehørende monarker. Alle medlemsstatene anerkjenner imidlertid dronning Elisabeth II som overhode for Samveldet, en rolle som kanskje best kan sammenlignes med en seremoniell president. Medlemsstater. 1: Nigeria ble suspendert i 1995, men ble med igjen i 1999 2: Pakistan forlot Samveldet i 1972, men ble med igjen i 1989; var utestengt 1999-2004 og 2007-2008 3: Sør-Afrika forlot Samveldet i 1961, men ble med igjen i 1994 Basilikum. Basilikum er ettårige planter med hvite eller svakt rosalilla blomster som dufter nektar. Betegnelsen basilikum blir brukt både om slekten Ocimum og om den mest kjente arten "Ocimum basilicum". Sorter. Kanel-, anis-, krydder-, kamfer- og kryddernellik-basilikum. Thaibasilikum er en kultivar tilhørende "Ocimum basilicum". Sitronbasilikum er en kultivar tilhørende "Ocimum americanum". "Greek column basil" og "Thai lemon basil" er kultivarer tilhørende "Ocimum x citriodorum". Helligbasilikum hører ikke til de nevnte kultivarene. Alle disse selges også som frø i Norge. Bruk. Basilikum brukes i en rekke ulike matretter, og er blant annet en hovedingrediens i pesto. Planten virker beroligende, løser opp spenninger og fremmer fordøyelsen. Tidligere ble basilikum ofte brukt mot hysteri. Historie. Fra arkeologiske undersøkelser i Egypt vet man at basilikum ble brukt ved balsamering sammen med mange andre sterkt duftende krydder- og medisinplanter, balsameringsurter. Planter. Blåalger må ikke forveksles med det som tidligere kaltes blågrønnalger (blågrønnbakterier). Plantenes definisjon og taksonomi. I botanikken er begrepet «planter» nokså flertydig. Flere definisjoner har vært i bruk gjennom tidene, som varierte i hvorvidt alger, bakterier eller sopp ble inkludert. Den følgende oversikten gjengir de mest vanlige mulighetene i synkende rekkefølge (dvs. at den første definisjonen resulterer i det videste plantebegrepet osv.). Ingen av definisjonene er allment anerkjent, og det vitenskapelige navnet Plantae har blitt brukt om alle disse seks gruppene. Det er imidlertid kun de tre siste – landplanter, grønnalgerog eukaryote alger – som er naturlige grupper. De tre første – bakterier, prokaryote alger og sopp – er kunstige samlebegreper. Dessuten har de to siste gruppene alternative vitenskapelige navn, som man heller bør bruke for å unngå misforståelser. For tiden bruker man oftest det vitenskapelige navnet "Plantae" på planter med primære kloroplaster. Plantenes plassering. Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske "Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna" opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper. Historisk oppfatning. Opprinnelig betegnet «planter» alle livsformer som ikke var dyr, eksempelvis i Linnés system. Denne grupperingen viste seg etter hvert å være kunstig. Som første skritt fjernet man sopp og bakterier fra «planteriket». Selv dette riket uten bakterier og sopp er imidlertid kunstig, fordi bl.a. landplanter antas å være i nærmere slekt med dyr enn med f.eks. gulbrune alger. I «fem-rike-systemet», som er populært og fortsatt anvendes i biologien, er plantene "(Plantae)" ett av livets fem riker. I planteriket har man i nyere forskning inkludert flest mulig algegrupper uten at gruppen blir kunstig. Dermed blir riket en gruppe bestående av landplanter, grønne alger, rødalger og blåalger. Oppdagelsen av primære kloroplaster. Alle eukaryote organismer som lever av fotosyntese, har spesielle celleorganeller, eller plastider, som heter kloroplaster. Ett av de store evolusjonsbiologiske gjennombruddene på 1900-tallet var erkjennelsen av at disse kloroplastene er forhenværende frittlevende organismer, som ble tatt opp i cellene som intracellulære symbionter (se endosymbioseteorien). Mer spesifikt var det blågrønnbakterier (tidligere kalt blågrønnalger) som ga opphav til eukaryotenes kloroplaster. De «slukte» blågrønnbakteriene ble til såkalte "primære" kloroplaster i den eukaryote vertscellen. I løpet av 1990-tallet ble det tydelig at det endosymbiotiske opptaket av blågrønnalger sannsynligvis bare skjedde én eneste gang. Imidlertid har det etter denne hendelsen skjedd flere endosymbiotiske opptak av "eukaryoter med primære kloroplaster", dvs. at en eukaryot organisme uten kloroplast «slukte» en annen eukaryot organisme med kloroplast. Dette har gitt opphav til algegrupper med "sekundære" og sågar "tertiære" kloroplaster. Hvis det stemmer at primære kloroplaster bare ble ervervet en eneste gang i eukaryoetens historie, er gruppen som stammer ned fra denne arten, en naturlig gruppe. Primære kloroplaster finner man kun hos grønne planter, rødalger og en liten algegruppe som kalles blåalger "(Glaucocystophyta)". Andre tegn på et nært slektskap mellom disse gruppene er fremdeles usikre. Strengt tatt må også kloroplastene til andre alger (men ikke algene selv!) regnes som slektninger av grønne planter og rødalger. Hastighet. Hastighet er i fysikk definert som endring av posisjon per tid og det vil si at «hastighet» bekriver "både" «fart» "og" «retning» selv om «hastighet» normalt tillegges samme betydning som «fart» i dagligtalen. Hastighet er en vektor, det vil si at den har retning i rommet. Hastighetens absoluttverdi omtales ofte som fart. Enheten til hastighet er lengde over tid. SI-enheten er m/s, men t og knop er også vanlige enheter. Mange symboler brukes til å beskrive hastighet, men v og u er vanligst. (Fet skrift er trykt notasjon for vektorer.) Langs en rett linje er gjennomsnittshastighet "v" gitt ved hvor "s" er tilbakelagt strekning og "t" er tiden det tar. (Legg merke til at langs en rett linje er hastighet en skalar.) Måling av hastighet. Hastighet er en sentral størrelse og kan måles på mange måter. Noen metoder finner kun absoluttverdi, mens andre måler både fart og retning. Definisjon. Den matematiske definisjonen av hastighet er den tidsderiverte til posisjon r("t"), dvs. Vanlig notasjon for tidsderivasjon er også formula_3. Denne definisjonen gjelder også når hastigheten selv endrer seg med tiden. Skrevet ut i kartesiske koordinater er definisjonen Eksempel: Bevegelse med konstant hastighet. Bevegelse med konstant hastighet v kan skrives Eksempel: Sirkelbevegelse. En sirkelbevegelse med radius "r" i "xy"-planet beskrives ved hvor formula_7 er vinkelhastighet. Hastigheten er gitt ved den tidsderiverte det vil si jo større formula_7, jo større fart. Vinter-OL 1968. Vinter-OL 1968 ble arrangert i Grenoble i Frankrike. Norge ble beste nasjon. Frankrikes egen Jean-Claude Killy ble lekenes forgrunnsfigur med gull i slalåm, storslalåm og utfor. Norge tok fire gull i langrenn: Både herrelaget og damelaget gikk til topps i stafetten, Harald Grønningen vant 15-kilometeren, mens Ole Ellefsæter tok seg av femmila. I tillegg vant Magnar Solberg 20 km skiskyting, og Fred Anton Maier vant 5 000-meteren på skøyter. For første gang tillot den internasjonale olympiske komitéen (IOK) at Vest-Tyskland og Øst-Tyskland fikk delta med adskilte tropper. For første gang ble det også foretatt dopingtester av utøvere. Grenoble. Grenoble er en by og kommune i det sørøstlige Frankrike ved foten av Alpene, der elven Drac flyter sammen med elven Isère. Grenoble er hovedstaden i departementet Isère, som ligger i regionen Rhône-Alpes. Kommunen har om lag innbyggere. Nærheten til fjellene har ført til at byen har blitt kjent som "Alpenes hovedstad". Grenobles historie går mer enn 2000 år tilbake i tiden, og byen har vært hovedstad for Dauphiné siden det 11. århundre. Byen opplevde en periode med økonomisk utvikling i det 19. og 20. århundre, noe som ble symbolisert ved avviklingen av Vinter-OL i 1968. Byen er nå et viktig vitenskaplig senter i Europa. Med 60.000 studenter, ble byen et senter for referanse i nanoteknologi. Befolkningstallet i selve kommunen Grenoble var ved folketellingen i 2008 på personer. Med de 53 omkringliggende kommuner som danner "Unité urbaine de Grenoble" var folketallet. Hele omlandet med 197 kommuner som kalles "Aire urbaine de Grenoble" hadde innbyggere ved den samme folketellingen i 2008. Innbyggerne i byen kalles for "Grenoblois". Blant de mange kommunene som tilsammen danner Grenoble finner vi de største forstedene, Saint-Martin-d'Hères, Échirolles, og Fontaine, alle med en befolkning på over innbyggere. Arne Ekeland. Arne Ekeland (født 14. august 1908 på Bøn i Eidsvoll, død 28. februar 1994) var en norsk kunstner. Han gikk på Kunstakademiet under bl.a. Axel Revold. Laget verker som f.eks. «Våren», «Perlebekken», «Angst» og «Frihetens søstre», som henger på Stortinget. Han var en av dem som holdt på med alle kunstarter - bl.a. silketrykk, tusjlaveringer, akvarell, gouach og selvfølgelig oljemaleri - som han er mest kjent for. Han var en politisk maler, han var medlem av Norges Kommunistiske Parti, i mesteparten av sitt voksne liv. Mange av bildene hans var sterkt preget av hans politiske syn, anti-krig, humanisme, og skjønnheten han så rundt seg i naturen og familien sin. Han var samboer med Margot, og en aktiv kunstner fram til sin død i februar 1994. Ekeland mottok Statens kunstnerlønn fra 1958. Hans atelier er åpent på Bøn i Eidsvoll Sverre Brandt. Sverre Brandt (født 3. mars 1880 i Trondhjem, død 16. juli 1962 på Lillehammer) var en norsk dramatiker og teatermann. Etter at han i 1899 hadde tatt artium ved Trondhjems Kathedralskole studerte han ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania og tok juridisk embedseksamen. Som student skrev han studentkomedien "Grambamboli" og fikk den oppført. I 1908 startet han en sakførerforretning i Trondhjem. Hans store interesse var teateret, og han var med på å få opprettet Trondhjems Nationale Scene i 1911. Han var forretningsfører for dette teateret til han i 1921 fikk tilbud om stillingen som økonomidirektør ved Nationaltheatret i Christiania, hvor han ble til 1948, da han gikk av med pensjon. Brandt skrev der "Reisen til julestjernen" (1924), som oppføres med ganske jevne mellomrom på Nationaltheatret. Stykket har også vært vist i utlandet. Historien ble filmet i 1976. Filmens innhold er på flere steder svært forskjellig fra det opprinnelige manus. Det er også brukt annen musikk, ikke den originale komponert av Johan Halvorsen. Sverre Brandt var også virksom som foredragsholder med motiver fra teateret og fra reiser. Reisen til Julestjernen. "Reisen til Julestjernen" er et norsk teaterstykke av Sverre Brandt fra 1924, oppført første gang andre juledag 1924. Stykket innehar Nationaltheatrets rekord i antall forestillinger – i januar 1962 ble stykket oppført for 500. gang. Brandt benyttet den kjente julesangen «Glade jul, hellige jul» som motiv. Johan Halvorsen har komponert musikk til stykket. Stykket har også blitt oppført på mange andre scener i inn- og utland. Stad. Mot Vågsøy, sett fra Indre Fure på Stadtlandet utenfor Selje. Stad (Statt, Stadt) (Stadlandet, "d" kan uttales "tt") er ei halvøy i Selje kommune som stikker ut i havet, og utgjør den nordvestligste delen av Sogn og Fjordane fylke. 1400 innbyggere (2011). Ca. 760 (2011) bor i Leikanger som er handels-, skole- og kommunikasjonssenter. Havet utenfor Stad kalles Stadhavet og er et farvann med krevende bølgeforhold for skipsfart i 90 til 110 dager i året. Høy sjø med bølgereflekser fra land gir vanskelige manøvreringsforhold. Stadhavet er derfor kjent som et av de mest værharde steder langs norskekysten. Fjellet ytterst på Stad heter Kjerringa, og kalles også Vestkapp, et virkemiddel i markedsføringen av området, fra 1980-tallet. Historie. Drage med Selja i bakgrunnen. På sørsiden av Kjerringa ligger bygda Ervika. Utenfor Ervika ble hurtigruta DS «Sanct Svithun» ved en feiltakelse bombet av britiske fly i 1943. Lokalbefolkninga i Ervika gjorde en heltemodig innsats ved å dra ut på havet i små båter i storm for å redde overlevende. Skipsklokken fra D/S «Sanct Svithun» henger i dag i kapellet i Ervika. Stad har mange rester av tyske festningsverk fra andre verdenskrig, bygd av østeuropeiske fanger. Midt på Stad ligger Dragseidet. Navnet kommer av at vikingene brukte å dra båtene fra Leikanger på nordsiden til Drage på sørsiden. Dette var den enkleste og korteste veien over halvøya. På Dragseidet ble fire fylker kristnet i 997. Det er satt opp et minnesmerke over dette øverst på eidet. "Dragseidspelet" blir spilt her om sommeren nesten årlig og omhandler kristningen. Vær og vind. Meteorologisk institutt har til enhver tid spesialvarsel med refraksjonsdiagram for farvannet utenfor Stad på Internett. Værforholdene gjør at Stadlandet er et aktuelt og attraktivt område for utbygging av vindmøllepark, men det er også interessant for ornitologer. Myndighetene har foreløpig ikke gjort noen endeling avveining av de kryssende nærings- og miljøinteressene i området. Skipstunnel. Mange sjøfarende og kystbeboere ønsker å få bygd en tunnel gjennom halvøya. «Stad skipstunnel» er et planlagt anlegg som skal ha kapasitet for skip med 33 meters seilingshøyde, 21,5 meter bredde og 12 meter dypgående. Tunnelen er kostnadsberegnet til 1,7 milliarder kroner (inkl. mva, 2008). Med en slik tunnel vil hele skipsleia fra Stavanger til Molde være relativt skjermet. Tunnelen skal gå fra innerst i Kjødepollen til Moldefjorden. Her er Stad på det smaleste. («Kanaltunnel gjennom Stadt» var førstesidesak i "Nordre Bergenhus Amtstidende" allerede den 11. september 1874.) Knut Risan. a> og Knut Risan i Nationaltheatret 1958. Knut Risan (født 19. februar 1930 i Trondheim, død 1. februar 2011) var en norsk skuespiller. Han debuterte på Nationaltheatret i 1956 som «Kasper» i "Folk og røvere i Kardemomme by" og spilte i 147 roller der fram til han ble pensjonert i 1998. Blant hans viktigste roller var tittelrollen i "Tartuffe", «Nils Lykke» i "Fru Inger til Østraat", «Rørlund» i "Samfundets støtter" og «Wangel» i "Fruen fra havet". Avskjedsforestillingen var Anton Tsjekhovs "Måken". Risan hadde også gjesteopptredener ved Den Norske Opera, Den Nationale Scene og Riksteatret. For det brede lag av befolkningen er han best kjent fra fortellerstemmen i filmen "Tre nøtter til Askepott". Han hadde flere roller i Fjernsynsteateret, der han først og fremst huskes som «Torvald Helmer» i "Et dukkehjem", med Lise Fjeldstad som motspiller i rollen som «Nora». Mange husker ham også som Edmond Dantès i dramatiseringen av Greven av Monte Cristo tidlig på 1960-tallet. Innenfor musikkteateret spilte han bl.a. i "Flaggermusen", "Den glade enke" og "Tolvskillingsoperaen". Han hadde dessuten flere filmroller, bl.a. som kongen i "Reisen til Julestjernen". Han spilte «Blomsterhandler Rosengren» i barne-TV-serien "Jul i Skomakergata". Han var også kjent som den norske fortelleren i "Tre nøtter til Askepott". Risan jobbet i tillegg i flere år som stemme over programreklamer på TV 2. Med sin karakteristiske mørke stemme sto han for den legendariske setningen «-Du tror det ikke før du får se det» i forbindelse med TV-serien "X-files". Risan har også lest inn en rekke lydbøker. Risan mottok Per Aabels ærespris i 1993. Risan var gift med skuespillerinnen Astrid Folstad. Frelsesarmeen. Frelsesarmeen (fra engelsk "The Salvation Army") er et kristent kirkesamfunn som tilbyr omsorg for hele mennesket gjennom «suppe, såpe og frelse». Frelsesarmeen ble grunnlagt av ekteparet Catherine og William Booth i London 1865 under navnet "Christian Mission". Begrepet "Salvation Army", på norsk "Frelsesarmeen", ble tatt i bruk i 1878). Ble i Norge startet den 22. januar 1888 av Hanna Ouchterlony. Den første menigheten ble grunnlagt i Kristiania (Oslo), den andre i Arendal. Øverste leder for Frelsesarmeen Norge, Færøyene og Island er kommandør Clive Adams som tiltro 1. november 2010. Frelsesarmeens verdensleder er general Linda Bond som tiltrådte 2. april 2011. Frelsesarmeen i Norge ble offentlig godkjent som eget trossamfunn i 2005. Frelsesarmeens begynnelse - internasjonalt. Frelsesarmeen ble startet i Øst-London i 1865 som en evangelisk vekkelsesbevegelse. Grunnleggerne Catherine og William Booth hadde bakgrunn fra Metodistkirken, men brøt med disse og startet sitt eget arbeid blant mennesker som ikke ble nådd av tradisjonelle kirkesamfunn. Herunder fattige, alkoholikere, prostituerte og kriminelle. I starten kalte de seg Christian Revival Association. De ville opprinnelig ikke starte en egen menighet, men hjelpe folk inn i eksisterende menigheter. Men de nyomvendte ville ikke forlate Catherine og William Booth og de kristne kirkene ville ikke ta dem til seg. Derfor så ekteparet Booth seg nå nødt til å starte sitt eget arbeid for de nyeomvendte. Fortsatt ville de ikke starte en ny kirke eller menighet så de kalte seg nå East London Christian Mission. Først da arbeidet startet utenfor Øst-London kalte de seg Christian Mission. Den kristne misjon drev ett godt arbeid og mange var nysgjerrige på dem. Catherine Booth var teologen og William Booth var organisatoren. Begge var de særs gode forkynnere. Mange av dem som sluttet seg til Den kriste misjon var med å forme den. Blant disse første salvasjonistene nevner vi George Scott Railton, som var William Booths første sekretær og senere Frelsesarmeens første kommandør. Elija Cadman som var tidligere skorsteinsfeier, Frederick de Latour Tucker, som senere ble gift med Booths datter. Elwin Oiphant var prest i den engelske kirke og John Lawley reiste sammen med William Booth på mange av hans evangeliseringskampanjer verden over. Av kvinnene kan vi nevne Mildred Duff den som skrev en mengde bøker og skrifter, hvor flere er oversatt til norsk. Alle barna til Catherine og William Booth gjorde en stor innsats. Spesielt Emma Booth-Tucker og Kate Booth. Det gjorde også Bramwell Booth, som var Williams nærmeste medarbeider. Bramwell ble senere Frelsesarmeens andre verdensleder. I 1878 forandret de igjen navn til The Salvation Army som er bevegelsens navn idag . Ganske snart utviklet Frelsesarmeen en militær oppbygging, ett eget militært språk, og de begynte å bruke uniform og militære titler. William Booth hadde vært generalsekretær, men ble nå General. Frelsesarmeen ble i sin tid ansett som den største kristne vekkelsen verden hadde sett. I løpet av sitt liv startet William Booth 1000 menigheter i Storbritannia og organisasjonen spredte seg over hele verden. I Norge startet Frelsesarmeen ca. 100 menigheter i løpet av 30 år. Frelsesarmeens begynnelse - Norge. Det nittende århundre var preget av mange store vekkelser. Den norske kirke var før den tid enerådende, men nå feide de kristne vekkelsene over landet. Den haugianske vekkelsen med Hans Nielsen Hauge hadde stor innflytelse, men også Brødremenigheten og Hernhutherne hadde stor fremgang. Konvertikkelplakaten ble opphevet i 1849 og åpnet for at frikirkelige kirkesamfunn ble lovelige i Norge. I 1855 startet Baptistene sin første menighet i Norge og i 1860 fulgte Metodistene etter. 1870-årene var preget av flere store vekkelser som hadde sitt utgangspunkt i England og USA. Et sterkt innslag var den svenske predikanten og forkynneren Carl Olaf Rosenius (1816–1868). Første gang Frelsesarmeen er nevnt i Norge, er i «Luthersk Ugeskrift» 11. oktober 1879. Norske prester ble her advart mot denne nye sekten som var startet i England. Generelt sett var motstanden mot Frelsesarmeen stor fra Statskirkens prester I slutten av 1880-årene ble det i Kristiania dannet en liten gruppe kristne som kalte seg «Den kristne Allianse», som jobbet for sjelens frelse. Gruppens mest kjente medlemmer var bokhandler Hubert, urmaker Gerrar, postmester Jørgensen og garvemester P. Th. Halvorsen. Rykte om Frelsesarmeen nådde dem og andre. Halvorsen startet sammen med en liten gruppe med egne møter under valgspråket «Blod og ild». Det ble tatt kontakt med Hanna Ouchterlony i Stockholm med ønske om at hun skulle starte Frelsesarmeen i Norge. Hun sendte i 1887 derfor stabsoffiser A. G. Segersteen til Norge for å rekognosere. Segersteeen fikk raskt kontakt med «Den kristne Allianse». På en samling med disse i august 1887, bad Segersteen om at Gud måtte gi Frelsesarmeen ett hus i Oslo. Halvorsen bevilget en tomt på Grønland 9 i Kristiania, og byggingen av et hus for Frelsesarmeen var raskt i gang. Søndag 22. januar 1888 sto lokalet på Grønland ferdig til den offisielle åpningen av Frelsesarmeen i Norge. Troppene som skulle beseire det norske folk, var tallmessig langt fra imponerende: åtte personer utgjorde hele styrken. Det er imidlertid karakteristisk at halvparten av disse åtte var kvinner, med Hanna Ouchterlony som leder. Da hun året før besøkte England ble hun forfremmet til kommandør, og var den første kvinnen utenom Booth-familien som fikk denne rangen. Videre var kommandør George Scott Railton, stabsoffiser Segersteen og løytnant Amalie Olsen, kaptein Ludvig Dybing, fru Jeanna Corneliussen og stabskaptein og fru Orsborn. På åpningsmøtene var lokalet sprengt til bristepunktet. Folk var nysgjerrige på den nye bevegelsen som var kommet til landet. Folk som fikk se offiserene, utbrøt; De første møtene fikk stor mediadekning. Kritikken i avisene var forskjellig: «Møtene gikk slag i slag med sang, taler, bønner og atter sang, uten spor av liturgisk orden». «Som en farse som må feies av med liv og fart for å kunne gjøre lykke». «Å dømme etter stemningen i går, vil det antakelig ikke være lenge før det blir stiftet et norsk hovedkvarter». Frelsesarmeen spredte seg raskt, noe som var helt i tråd med salvasjonistenes optimistiske motto: «Norge for Kristus». Det første korpset utenfor Kristiania ble åpnet i Arendal den 11. mars samme år. Deretter fulgte Kongsberg, Horten, Drøbak, Hønefoss, Drammen og Kongsvinger. Allerede første året ble det opprettet ti korps i Norge og det var ca 30 offiserer. Mottakelsen var noe blandet. I Drammen var tilstrømmingen så stor at en måtte ha hjelp av politiet for å holde ro og orden i folkemengden. I Bergen var det steinkasting; en gang ble samtlige 144 vindusruter i lokalet knust. Rapporter som kom inn kunne fortelle: «Seiren er vår. Halleluja. Men djevelen raser slemt. Stein kastes inn gjennom vinduene, men andre ‘steiner’ blir slynget ut fra plattformen, og det ser ut som disse treffer bedre. For 29 sjeler ved korset er frukten av åtte dagers kamp. Djevelen skal lide nederlag!». Flere steder hadde en moro med å slukke lysene mens møtet pågikk. Et annet sted ble ovnen sprengt i stykker med dynamitt. Men frelsesfolket lot seg ikke slå ut. Selv om myndighetene ofte grep inn for å stanse friluftsmøter, trosset offiserene og soldatene all motstand. Noen ble fengslet fordi de brøt reglementet, men frelseskrigen gikk fram. Mange ble frelst, soldater ble innvidd og tallet på offiserer økte. Ved Frelsesarmeens 25-årsjubileum var det åpnet 93 korps i landet. I løpet av jubileumsåret 1913 ble det holdt 60 000 møter for barn og voksne. Tre og en halv million mennesker var tilstede på disse møtene. Nesten 7000 ble frelst. Ved jubileet fikk Frelsesarmeen stor anerkjennelse for sitt arbeid. Sognepresten i Vestre Aker kirke sa: «Frelsesarmeen har vist oss Guds makt til å skape levende mennesker. Jeg takker Gud for de fine strenger som er brakt til å klinge ekte og rent. Et vitnesbyrd om hvilken makt det er i det Gud får gjøre levende. Kjære Frelsesarme! Dere har på en praktisk måte vist hva det er å være en kristen. Glem aldri den hellige arv som ble skjenket dere».Den aller første nordmann til å lede Frelsesarmeen i Norge ble kommandør Joachim Myklebust,en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Han fikk den vanskelige jobben å lede organisasjonen gjennom krigsårene 1940-1945. Organisasjon. Frelsesarmeens øverste leder på verdensplan er "Generalen". Generalen velges av Det høye råd som er en samling arméledere fra hele verden. Generalens hovedkontor er i London, og i samme bygning er kontorene til stabssjefen og de internasjonale sekretærene. Stabssjefen er nestkommanderende, mens de internasjonale sekretærene har ansvar for hver sin del av verden. De har nesten daglig kontakt med landene innenfor sitt område. Generalens råd, «The Advisory Council to the General» gir veiledning på forskjellige spørsmål. Frelsesarmeen deler arbeidet inn i fem soner som igjen er delt inn i territorier med territorialledere. Et territorium består av enten et land, en del av et land (Australia og USA er for eksempel delt inn i flere territorier), eller flere land organisert innunder en territorialleder. Lederen for territoriet Norge, Island og Færøyene er kommandør, og har sitt hovedkvarter i Oslo. Norge, Island og Færøyene territorium er delt inn i syv divisjoner; Island og Færøyene divisjon, Nord-Norge divisjon (Nordland, Troms og Finnmark), Nordre divisjon (Trøndelag, Møre og Romsdal), Opplandske divisjon (Oppland, deler av Akershus, Hedmark), Vestre divisjon (Rogaland, Hordaland, Agder, Sogn og Fjordane), Østre divisjon (Telemark, Buskerud, og Vestfold) Sentraldivisjonen (Oslo, Akershus, Østfold). Hver divisjon har sin divisjonssjef og et divisjonshovedkvarter. Frelsesarmeen driver i dag sin virksomhet i 124 land. og er verdens nest største formidler av sosial hjelp, etter FN. I 2006 ble det brukt 2,6 milliarder dollar på å hjelpe mer enn 30 millioner mennesker, hovedsakelig i Afrika, men også mange andre steder i verden. Frelsesarmeen har i 2008 17 290 aktive offiserer, 8 760 pensjonerte, rundt 100 000 andre ansatte og cirka 4,5 millioner frivillige. Frelsesarmeen er en organisasjon i stadig vekst i Afrika, Asia, Nord- og Sør-Amerika og Russland. I Vest-Europa har organisasjonen imidlertid gått tilbake. I Norge har Frelsesarmeen gått mye tilbake de siste årene, men utviklingen har nå stagnert. Frelsesarmeen hadde i 2009 en samlet omsetning på 1 047 904 308 kroner, det er en økning på ca 24 millioner fra året før. Årsregnskapet viste et positivt resultat på ca 1,5 millioner.. Hvert år gis det ut en rapport («Year Book») med statistikk fra det foregående året. Utbredelse. Hvordan Frelsesarmeen har spredt seg over hele verden. Sosialt arbeid - omsorg for hele mennesket. Det var ikke uten grunn at Frelsesarmeen startet i Øst-London. Denne delen av London hadde store problemer med rusmisbruk, prostitusjon og sosiale vanskeligheter. Frelsesarmeen så at mange av de prostituerte var helt nede i 11-12 årsalderen og fikk innført den seksuelle lavalder på 16 år. Dessuten startet Frelsesarmeen også de første arbeidsledighetskontorene og formidlet arbeid til arbeidsledige. Som et resultat av dette var mange av de første «frelste» tidligere alkoholikere eller hadde annen brokete fortid. William Booth og Frelsesarmeen stilte strenge krav til sine nyomvendte. Blant annet skulle man sove med vinduet åpent om natten for å få frisk luft, og alle måtte gå en lang tur hver uke for å få mosjon. I det hele tatt var det en bevegelse som forandret folk, ikke bare deres Gudstro, men hele deres liv. Et av William Booths motto var «Soup, soap and Salvation», eller «Suppe, såpe og frelse» på norsk. Og det skulle være i den rekkefølgen. Et menneske som ikke hadde mat tenkte ikke på Gud, det kjente bare sin sultne mage. Et menneske som var skittent turde ikke gå i en kirke. Når mennesket hadde fått dekket sine grunnleggende behov, kunne det bli frelst. William Booth skrev også boken "The darkest England and the way out". Boken skisserer en sosial plan for hvordan Englands sosiale problemer skulle løses. Boken var revolusjonerende i sin tankegang, og selv om store deler av boken aldri ble gjennomført, er den en del av pensum for sosialstudenter over store deler av verden i dag, blant annet i Sverige. Frelsesarmeen har alltid drevet med sosialt arbeid og driver i Norge i dag en rekke tiltek der fokus er omsorg for hele mennesket. Blant annet drives lavterkeltilbud, botilbud og helsetjenester for rusmisbrukere, støtteprogram for barnefamilier, tiltak for å ivareta eldres psykososiale og ånedelige behov, institusjoner for barn og unge og mange andre sosialinstitusjoner. Mye av dette arbeidet får vi til takket være uvurderlig innsats fra frivillige. Fretex, som er en attføringsbedrift som skal bidra til at mennesker får arbeid gjennom arbeidsrettet rehabilitering, kompetansebygging og arbeidsformidling, er em deø av Frelsesarmeen. 10 prosent av bruktomsetningen i butikkene går til Frelsesarmeens øvrige sosiale arbeid. Et eventuelt overskudd holdes tilbake i bedriften for å bidra til å utvikle arbeidstreningsplassene videre. Frelsesarmeens arbeid for utsatte barn og deres familier startet opp i 1907. Frelsesarmeens barne- og familievern skal bidra til at barn, unge og familier får en kvalitativ god omsorg til enhver tid. Barne- og familievernet består av barne-/ungdomsinstitusjoner, senter for barn og familier, familiekontakten "Home-Start" og ettervernstiltaket "Nesten Voksen". Vårt menneskesyn gjør at vi har et ressursorientert perspektiv i det faglige arbeidet. Alle våre institusjoner har løsningsfokuserte metoder hvor refleksjon og mestring er hovedelementene. I tillegg til institusjonsdrift er det flere av institusjonene som også utfører tiltak på oppdrag fra kommunen. Frelsesarmeen driver flere barnehager. Driften bygger på mer enn 100 års historie. Den første barnekrybben ble etablert allerde i 1894 og vår første barnehage, Solgry, åpnet i 1958. Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid har som mål å finne mennesker som er kommet bort fra familier og venner. Frelsesarmeen jobber profesjonelt med dette og har et stort nettverk over hele verden. Dette arbeidet begynte i London på slutten av 1880-tallet i forlengelsen av Frelsesarmeens kamp mot hvit slavehandel og prostitusjon. I 1897 begynte man en tilsvarende virksomhet i Norge, blant annet som en følge av at mange familier mistet kontakten med barn og slektninger som utvandret til USA. I dag arbeider Frelsesarmeens ettersøkelsestjenete først og fremst med familiegjenforening. Det gjelder både i Norge og internasjonalt. I flere engelskspråklige land kalles tjenesten nå Family tracing. Frelsesarmeen har drevet med fengselsarbeid siden 1920 da de fikk justisdepartementets godkjennelse til å gå inn i fengslene og besøke innsatte på cella. Frelsesarmeen har opparbeidet en unik kontakt og tillit til å møte straffedømte både i og utenfor anstalt. Både ansatte og frivillige med ulik utdanning, yrkeserfaring og bakgrunn er besøkere. Ledelsen for fengselsarbeidet har utdannelse fra Frelsesarmeens offisersskole, helse- og sosialfaglig høyskoleutdannelse, og har bred erfaring med mennesker i vanskelige livssituasjoner. Frelsesarmeens seksjon for misjon og bistand i Norge samarbeider med Frelsesarmeen i nærmere 40 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa. Gjennom prosjekter innen utdanning, helse og hjelp til selvhjelp, samt støtte til lokal Frelsesarmé, fadderordning og nødhjelpsarbeid, er vi med og gir håp og verdighet til mennesker over hele verden. Frelsesarmeen i Norge sendte ut sin første misjonær allerede i 1895. Det var kaptein Ludvig Andersen (død som major i 1930), som ble sendt ut til India. Hans sønn, Daniel Andersen (1906 - 1974) utdannet seg som lege og tjenestegjorde også i mange år i India. Norske frelsesoffiserer har vært misjonærer i flere land i Afrika (blant annet Sør-Afrika, Zimbabwe, Ghana, Nigeria og Kenya), i asiatiske land som India, Pakistan, Japan, Kina (før revolusjonen) og Indonesia og i flere sør-amerikanske land. Frelsesarmeens rusomsorg har i dag tilbud over hele landet. Rusomsorgens tilbud strekker seg fra lavterskeltilbud til botilbud til helsetjenester på et høyt faglig nivå. Mange av disse drives sammen med staten. Målgruppen er rusmiddelavhengige over 18 år som har behov for behandling, rehabilitering, omsorgs- og skadereduserende tjenester. For mange representerer Frelsesarmeens julegryte tradisjon, og er et vitne om at julen er like om hjørnet. I over 150 byer og tettsteder er Julegryta å finne. Siden 1901 har julegrytene varmet dem som trenger det aller mest i samfunnet vårt. Gavene i grytene blir til varme vinterstøvler, mat, fyring og gode opplevelser året igjennom I 2011 ble det satt innsamlingsrekord for sjette året, med over 26 millioner kroner. Medlemskap. Man kan velge mellom ulike former for medlemskap i Frelsesarmeen. Tilhørig er et mindre forpliktende, men fullverdig og likestilt medlemskap. Som tilhørig benytter man ikke uniform, men bekrefter at man regner Frelsesarmeen for å være sin menighet. Soldater er frivillige medlemmer som inngår et forpliktende medlemskap, der man lover å leve etter Frelsesarmeens retningslinjer for tro og liv. Soldatløftet inneholder bl.a. Frelsesarmeens 11 trosartikler (se under). Soldater har anledning til å bruke Frelsesarmeens uniform, med blå skulderklaffer. Kalles også Frelsessoldat. Offiserer er heltidsansatte som er utdannet ved Frelsesarmeens egen offiserskole. Disse gjør blant annet tjeneste som ledere for korps og institusjoner. Utdanningen er toårig, og i Norge, gjennomføres den ved Frelsesarmeens offisersskole i Asker. Man må være soldat i Frelsesarmeen for å kunne søke på offiserskolen. Offiserer bærer uniform med burgunderfargede skulderklaffer. En frivillig er ikke medlem av Frelsesarmeen, men deltar i Frelsesarmeens arbeide. Frelsesarmeen mener, som de fleste andre kirkesamfunn, at homofili strider mot Bibelens ord, og praktiserende homofile kan således ikke bli offiserer (pastorer) eller soldater (uniformerte medlemmer). Armeen er imidlertid åpen for at homofile kan være tilhørige (medlemmer), og alle homofile er velkomne til menighetenes møter og samlinger. Frelsesarmeen er en totalavholdsorganisasjon, og således kan ikke folk som bruker rusmidler eller tobakk være verken offiserer (pastorer) eller soldater (uniformerte medlemmer). Kvinnenes plass i Frelsesarmeen. Kvinners likestilte rett til å forkynne evangeliet og inneha lederposisjoner har vært et kjennetegn ved Frelsesarmeen helt siden starten. Også da Frelsesarmeen "åpnet ild" mot Norge i 1888 var det en kvinne, svenske Hanna Ouchterlony, som gikk i front. Cathrine Booths betydning som teolog innen Frelsesarmeen var stor. William Booth var evangelisten som samlet de store skarene av ufrelste. Catherine Booth var den som i stor grad la grunnstenen for Frelsesarmeens teologi. Med pamfletten «Kvinners rett til å forkynne evangeliet» leverte hun ett av de første teologiske bidragene i en debatt som fremdeles pågår i enkelte kirkesamfunn. Catherine ble aldri omtalt som «general» selv, og har i historien stort sett vært referert til som «armémoderen». Det er imidlertid liten tvil om at hennes innflytelse var like sterk som den hennes mann hadde. Ideologisk og teologisk betydde hun langt mer enn ham gjennom sine bøker og artikler, som alle er preget av en kvinne med en sterk intellektuell begavelse. Hun var også en betydelig taler, til tross for at hun som person var både sjenert og tilbakeholden. Hun var en av pådriverne for at Frelsesarmeen hadde full likestilling mellom kjønnene når det gjaldt pastortjenesten – offiserstjenesten. Kvinnelige pastorer var helt vanlig i Frelsesarmeen på 1800-tallet, og pionerene i en rekke land var kvinner. «Mine beste menn er kvinner», sa en gang William Booth. Frelsesarmeens seremonier. Frelsesarmeen bruker ikke sakramenter (nattverd og dåp) som fysiske handlinger eller ritualer i sine møter. Bevegelsen har en spiritualistisk sakramentforståelse. Mange ønsker barnevelsignelse i Frelsesarmeen i tillegg til barnedåp eller navnefest andre igjen bruker barnevelsignelse i stedet for barnedåp eller navnefest. Barnevelsignelse er både for spedbarn og større barn. Verken barnet eller foreldrene behøver å være medlem av Frelsesarmeen for å benytte seg av dette tilbudet, og barnet blir heller ikke medlem av Frelsesarmeen gjennom barnevelsignelsen. Foreldrene velger selv om barnevelsignelsen skal finne sted på en vanlig gudstjeneste eller en familiegudstjeneste, og kan komme med ønsker om sanger og programinnhold. Foreldrene står fritt om de ønsker bønnefaddere for barnet eller ikke. Den lokale Frelsesarmémenigheten lover å be for barnet. Frelsesarmeen har hatt rett til å holde begravelser også før de ble eget kirkesamfunn. Det er da en offiser som forretter i begravelsen og bruker Frelsesarmeens seremonibok. Armé-bryllup. Fra sommeren 2005 har Frelsesarmeen full vigselsrett. Før denne tid kunne Frelsesarmeen holde festen, men ekteskapsinngåelsen måtte foretas ved en annen institusjon med vigselsrett, enten denne var kirkelig eller borgerlig. Frelsesarmeen har et konfirmasjonstilbud som er åpent for alle, uansett bakgrunn og tro. Ved konfirmasjon i Frelsesarmeen forsterkes den unges forankring i det kristne fellesskapet. Før kalte man konfirmasjon i Frelsesarmeen for Ungdomsvelsignelse, men man har gått mer og mer bort fra dette. Terminologi. I Frelsesarmeen har det utviklet seg en mengde ord og uttrykk som kan være vanskelig å forstå for utenforstående. Et felttog er innenfor Frelsesarmeen en ekstrainnsats som en menighet (korps) gjør for å komme i kontakt med nye mennesker. Virkemidlene kan være møter, friluftsmøter, evangelisering, husbesøk mm. Som den siste trosartikkelen viser, tror Frelsesarmeen på et liv etter døden, og man bruker derfor uttrykket «forfremmet til herligheten» om en frelsessoldat som er gått bort. Uttrykket viser også at døden, innenfor Frelsesarmeen, ikke ansees for å være noe negativt, men noe å glede seg over, ettersom den avdøde nå er sammen med Gud. Betegnelse på det arbeidet som William og Catherine Booth startet i Øst-London i 1865. Man skulle angripe nye land med evangeliet om Jesus Kristus med «kjærlighet som våpen». Salvasjonist er betegnelse på soldater og offiserer i Frelsesarmeen. Viser til at Frelsesarmeen på engelsk heter The Salvation Army. Avdeling i Frelsesarmeen som deler ut mat og klær til mennesker som har behov av det. Frelsesarmeens symboler. Historien til Frelsesarmeens røde skjold går tilbake til 1896, men det var først under første verdenskrig at det kom i vanlig bruk. Det er første gang omtalt i Frelsesarmé-magasinet "All the World" i juni 1917 med ordene «Skjoldet forteller om en åndelig kamp som varer så lenge som livet selv, og om at Gud gjennom Jesus er et skjold som frelser og bevarer oss gjennom alt.» I løpet av de siste årene har skjoldet blitt etablert som Frelsesarmeens grafiske ansikt utad i stadig flere land. I Norge, Island og Færøyene ble det frelsesarmeens offisielle logo i 1997. Frelsesarmeens krone, eller The Salvation Army Crest, er den internasjonale betegnelsen på våpenskjoldet som vi i Norge gjerne kaller kronen. Den ble opprinnelig designet av kaptein William Ebdon i 1878. Frelsesarmeens flagg. Tegnet av Catherine Booth Det første Flagget til Frelsesarmeen ble presentert av Catherine Booth i Coventry i 1878. Hun forklarte at den blodrøde fargen sto for Jesu blod som kjøpte oss fri; at det blå var Guds utvalgte symbol på renhet; og at solen representerer lys, varme og menneskenes liv. Mottoet «Blod og ild» («Blood and Fire») peker på Lammets blod og Den hellige ånds ild, som ble skildret i Apostlenes gjerninger 2:2-4. Fire år senere ble solen endret til en stjerne, antakelig på oppfordring fra svigersønnen Frederick Booth-Tucker som arbeidet i India hvor solen var et viktig ikke-kristent symbol. Idag brukes flagget mest i forbindelse med seremonier slik som barnevelsignelse og begravelse. Frelsesarmeen bryter også vanlige flaggskikker ved at deres flagg ikke skal tas ned om natten. «Frelsesfanen vaier». Det blir sagt at Frelsesfanen er det eneste flagget som vaier rundt hele kloden. Edgar Julius Jung. Edgar Julius Jung (født 6. mars 1894 i Ludwigshafen, død 30. juni 1934 (henrettet)) var en tysk konservativ politiker og jurist. Han ble regnet som en av de fremste representantene for den såkalte konservative revolusjonære bevegelsen, som stod i opposisjon til Weimarrepublikken og dens liberale parlamentariske system, som ble ansett som dekadent, men også til nasjonalsosialistenes bevegelse, som ble ansett som plebeiisk. Jung var de ungkonservatives viktigste aktivist og teoretiker. Da første verdenskrig brøt ut meldte Jung seg frivillig til den keiserlige hæren, og oppnådde graden løytnant. I 1925 åpnet han en advokatpraksis i München og dempet sin politiske aktivisme noe. Som Carl Schmitt mente Jung, etter at han ble vitne til den ustabile Weimarrepublikken, at den liberale parlamentarismen kom til å bryte sammen og bli erstattet med et kommunistisk eller fascistisk/nazistisk regime. I 1923 hadde Tyskland allerede opplevet flere kuppforsøk, et kommunistisk i Bayern (den bayerske sovjetrepublikken) og i Berlin, og et nazistisk (ølkjellerkuppet i München). Jung var på 1930-tallet taleskriver for rikskansler Franz von Papen (Det katolske sentrumspartiet), men ble drept av nazistene i 1934 under "de lange knivers natt". Han ble arrestert 23. juni, fordi han hadde forfattet rikskanslerens såkalte «Marburg-tale», som tydelig formulerte den konservative kritikken mot nasjonalsosialistene, og særlig tok avstand fra raselæren. Den 30. juni ble han skutt i fengsel i Oranienburg. Eksterne lenker. Jung, Edgar Julius Jung, Edgar Julius Jung, Edgar Julius Jung, Edgar Julius Jung, Edgar Julius Peter Struck. Dr. jur. Peter Struck (født 24. januar 1943 i Göttingen) er en tysk politiker (SPD) og advokat. Han var Tysklands forsvarsminister fra 2002 til 2005 i Gerhard Schröders kabinett. Struck tok sin Abitur i 1962, ble medlem av SPD i 1964, og studerte jus ved universitetene i Göttingen og Hamburg. I 1971 ble han dr. jur. Han ble innvalgt i det tyske parlamentet i 1980, og var fra 1990 til 1998 "Parlamentarischer Geschäftsführer" for SPDs parlamentariske gruppe. I 1998 ble han parlamentarisk formann for SPD. Fire år senere etterfulgte han Rudolf Scharping som forsvarsminister. Han gikk av etter valget i 2005. Vest-Tyskland. Vest-Tyskland (egentlig Forbundsrepublikken Tyskland, på tysk "Bundesrepublik Deutschland") var en uformell betegnelse på den tyske staten i den tidligere vestallierte sonen i Tyskland fra 1949 til 1990, som var en demokratisk stat og medlem av NATO og som hadde sitt motstykke i Den tyske demokratiske republikk (DDR, «Øst-Tyskland») som var et kommunistisk diktatur og medlem av Warszawa-pakten. Forbundsrepublikken Tyskland ble forent med Saarland i 1957 og forent med territoriet til Den tyske demokratiske republikk i 1990 (se Tysklands gjenforening). Uttrykket «Vest-Tyskland» brukes i historisk sammenheng om staten i perioden fra 1949 til 1990. Etter dette gikk uttrykket ut av bruk annet enn som en geografisk betegnelse. I geografisk forstand brukes begrepet Vest-Tyskland om delstatene Nordrhein-Westfalen, Hessen, Rheinland-Pfalz og Saarland, men begrepet kan også brukes om alle delstatene som tidligere var en del av det politiske Vest-Tyskland, dvs. i tillegg til de nevnte delstatene også Schleswig-Holstein, Hamburg, Bremen og Niedersachsen (som geografisk tilhører Nord-Tyskland) og Bayern og Baden-Württemberg (det geografiske Sør-Tyskland). Vest-Tyskland var ikke en annen stat enn dagens Tyskland. Konstitusjonelt har Forbundsrepublikken Tyskland hele tiden vært den samme staten, både før og etter de to territorielle gjenforeningene. Forbundsrepublikken Tyskland understreker dessuten sin statsrettslige identitet som identisk med "Det tyske rike" som ble grunnlagt i 1871, eller juridisk strengt tatt gjennom etableringen av "Det nordtyske forbund" i 1867. Vest-Berlin (formelt: Berlin eller Stor-Berlin, "Groß-Berlin") var i henhold til sin forfatning ("Verfassung von Berlin" av 1. september 1950) og avgjørelse i Tysklands forfatningsdomstol 21. mai 1957 en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland, men siden dette «inntil videre» ikke ble akseptert av okkupasjonsmaktene fungerte Vest-Berlin som en kvasi-selvstendig enhet, som hadde tette bånd til Vest-Tyskland og av både vesttyske myndigheter og de lokale myndighetene i Vest-Berlin ble behandlet som en delstat. Dette betød at innbyggerne i Vest-Berlin fikk vesttysk statsborgerskap og at Vest-Berlin indirekte implementerte all vesttysk lovgivning og sendte representanter til Forbundsdagen og Forbundsrådet. F.eks. ble en representant for Vest-Berlin valgt til tysk president i 1984. Det var dermed bare utenfor Vest-Tyskland og Vest-Berlin (spesielt i østblokken) at Vest-Berlin ikke ble regnet som en del av Vest-Tyskland. Otto Schily. Otto Georg Schily (født 20. juli 1932) er en tysk politiker (SPD) og advokat. Han var Tysklands innenriksminister fra 1998 til 2005 i regjeringene Schröder I og Schröder II. Oppvekst og bakgrunn. Schily ble født i Bochum som sønn av en gruvedirektør, dr. phil. Franz Schily. Han vokste opp i en antroposofisk familie, og studerte jus og statsvitenskap i München, Hamburg og Berlin. I 1963 åpnet han en egen advokatpraksis. På 1970-tallet ble han kjent som forsvarer for flere RAF-terrorister. Han representerte bl.a. den daværende vennen og terrorist-advokaten Horst Mahler i 1971. Under Stammheim-rettssaken (1975–77) var han den eneste gjenværende advokaten for Gudrun Ensslin. I sin politiske karrière har han senere måttet svare for beskyldninger om at han den gang sympatiserte med terroristene. Politisk karriere. I 1980 ble han medlem av det nylig grunnlagte grønne partiet og innvalgt i det tyske parlamentet (Forbundsdagen) i 1983. Han måtte forlate parlamentet i 1986, men ble innvalgt igjen i 1987. Fiendtlighet mellom Schily og den mest venstreorienterte fraksjonen innen de grønne førte til at han meldte seg ut av partiet i 1989, trakk seg fra parlamentet, og ble medlem av det sosialdemokratiske partiet, SPD. Han ble innvalgt i parlamentet igjen for SPD i 1990. I de følgende årene var han aktiv innen saker som gjaldt gjenoppbygningen av det tidligere DDRs territorium og var partiets talsmann i en rekke justispolitiske saker. Da Gerhard Schröder ble kansler i 1998 ble Schily utnevnt til innenriksminister. Fra da av ble han ofte kritisert av venstresiden for å føre en angivelig sterkt konservativ og høyreorientert politikk, bl.a. ved å presse igjennom antiterror-lovgivning med bl.a. flere fullmakter til politiet og etterretningstjenesten, samt en tøffere politikk mot utlendinger, særlig etter 11. september 2001. Noen mener at hans politikk som innenriksminister stod i sterk motsetning til synspunkter han tidligere forfektet. På den annen side var han et viktig medlem av regjeringen, fordi han forhindret at kansleren ble utsatt for alt for sterk kritikk fra den konservative opposisjonen innen temaer som kriminalitet og innvandring. Familie. Schily er gift for annen gang, og har to døtre fra sitt første ekteskap. Folkesuverenitetsprinsippet. Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau formulerte prinsippet i sin endelige form i boken "Samfunnspakten". Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten. Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt forsamling eller gjennom direkte folkeavstemninger. Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til liberalismens fremvekst på 1700- og 1800-tallet og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den franske revolusjon og Den amerikanske uavhengighetserklæringen – i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814. Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble det bruk som begrunnelse for å avvise Christian Frederiks planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten. Vinter-OL 1964. Vinter-OL 1964 ble arrangert i Innsbruck i Østerrike. 36 nasjoner deltok i lekene. OL-dronning ble Lidija Skoblikova, Sovjetunionen, med fire gull på skøytebanen. Sovjetunionen ble lekenes klart beste nasjon med hele 11 gullmedaljer. Norge fikk med seg tre gullmedaljer hjem. Tormod Knutsen vant kombinert, Toralf Engan vant hopprennet i stor bakke, mens Knut Johannesen vant 5000 meter på skøyter. Suverenitet. Suverenitet er en eksklusiv rett til å utøve enerådende makt over en geografisk region eller en gruppe mennesker, som en nasjon eller stamme. Suverenitet innehas i folkerettslig forstand av en stat, men i annen språkbruk sier man også at et styre, eller et individ kan ha suverenitet. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som "Suverenen" i den nasjonen. Forskjellige betydninger av suverenitet. Innen folkeretten refererer det viktige suverenitetskonseptet til utøvelsen av en statsmakt. Innenfor området for en stats suverenitet har den enerett til å utøve jurisdiksjon, som andre stater plikter å respektere. Se territorialhøyhet. Staten har også enerett i å utøve jurisdiksjon på sine egne statsborgere i utlandet. Se personalhøyhet. Inngrep på en annen stats suverene område vil under normale omstendigheter utgjøre et brudd på folkeretten. "De jure" suverenitet angår den lovbestemte retten til suveren maktsutøvelse, mens "de facto" suverentiet angår den faktiske evnen til å utøve suverenitet. (Dette er spesielt relevant i tilfeller der den vanlige oppfatningen om at "de jure" og "de facto" suverenitet eksisterer på et bestemt sted, til en bestemt tid og har sin kilde i en og samme organisasjon, viser seg å ikke stemme.) Andre lands myndigheter kan "anerkjenne" en stats suverenitet over et territorium, eller avstå fra å gjøre det. Et eksempel: I teorien kan både Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan) anse seg selv som suverene myndigheter over både Fastlands-Kina og Taiwan. Noen stater anerkjenner Republikken Kina som den gyldige staten, mens de fleste nå anerkjenner Folkerepublikken Kina. Uansett er det Folkerepublikken Kina som "de facto" utøver suverenitet over Fastlands-Kina, mens Republikken Kina utøver suverenitet over Taiwan. Siden ambassadører bare utveksles mellom suverene organisasjoner, opprettholder land som anerkjenner Folkerepublikken "de facto", men ikke "de jure" diplomatiske bånd med Taiwain ved å ha 'representasjonskontorer' i stedet for ambassader der. Stammesuverenitet viser til den status som føderalt anerkjente amerikanske innfødte stammer har til å utøve begrenset jurisdiksjon innenfor, og noen ganger ut over, grensene til indianske reservater. Forskjellige syn på suverenitet. En grunnforutsetning for suverenitet i legalistisk forstand er "eksklusiv jurisdiksjon". Nærmere bestemt: når en beslutning fattes av en suveren, kan beslutningen ikke underkjennes av en høyere instans. Videre er det vanlig oppfatning at suverenitet ikke bare krever en rett til å utøve makt, men også en faktisk anvendelse av denne makten (ingen "de jure" suverenitet uten "de facto" suverenitet). Med andre ord er det ikke nok å kun hevde suverenitet eller kun å utøve suveren makt – suverenitet forlanger begge elementene. Sverdrup. Sverdrup er en norsk slekt som opprinnelig stammer fra en landsby i Sønderjylland med samme navn. Slekten kom til Norge med fogd Peder Michelsen på begynnelsen av 1600-tallet. Navn og stamfar. Stedsnavnet ble skrevet "Schwerderup" i 1463 og "Swerubt" i 1587. Det kommer av mannsnavnet Sverd (Sverre) og dorp, samme ord som torp (tysk "Dorf"). Som slekten Sverdrups eldste, kjente stamfar, regnes Peder Michelsen, kongens fogd i Idd og Marker ved Halden i 1624. Hans barn tok slektsnavnet Sverdrup. Fogd Peder var oldefar til den yngre stamfar, Peter Jacob Sverdrup. Den delen av slekten Sverdrup som er mest kjent starter med Peter Jacob Sverdrup på Laugen i Nærøy (født i Hærø, 1728–95), sønn av Jørgen Andersen Sverdrup og Margrethe Pedersdatter Angell. Han er den yngre stamfar for de nåværende Sverdrup`er. Han var utdannet jurist og kom i 1748 til Nærøy i Namdalen, – opprinnelig med en juridisk løpebane i sikte. Da han i 1752 inngikk ekteskap med den meget velstående Else Marie Meyer, kom han i besittelse av betydelige jordegods, som han siden utvidet med gårder, og sogar flere kirker. I 1763 kjøpte han Laugen, hvor han siden hadde sin herskapelige bopel, og da styrte sine jordgods som var de største nordenfjells. Han giftet seg 2. gang i 1761 med Hilleborg Margrethe Schultz, datter av den formuende godseier Jacob Schultz i Romsdalen. Som et eksempel på rikdommen etter Peter Jacob Sverdrup, ble det i skiftet etter hans død registrert sølvtøy for 640 riksdaler. Berømte medlemmer. Sverdrup-familiens våpenskjold tegnet i sen 1800-talls stil Slektsvåpen. Slektens våpenskjold ble først tatt i bruk av presten Lauritz Sverdrup i Vang i 1650. Det har skjold delt i blått og sølv. I 1. felt tre oppvoksende naturlige roser, og i 2. felt en tredelt busk med blad. På hjelmen er hjelmtegnet en «væpnet» (harniskkledt) arm som holder et sverd. Opprinnelig var det en rosegren istedenfor sverdet, og rosegrenen finnes i seglet fra 1796 for Bernt Ancher Sverdrup (Nissen & Aase). Overrettsprokurator Hans Sverdrup brukte i 1730 et segl med i ovalt skjold en naturlig rose mellom to palmegrener (?) som alle vokser opp fra en gressbakke. Hjelmtegnet er den harniskkledte armen som holder rosegrenen (Hans Krag). Eidsvollsmannen Georg Sverdrups segl på Grunnloven den 17.mai 1814, har våpen med i skjoldet initialer og på hjelmen en arm med en sabel. Eksterne lenker. Sverdrup Wolfgang Clement. Wolfgang Clement (født 24. juli 1940 i Bochum) er en tysk politiker (tidl. SPD). Han var nærings- og arbeidsminister i Gerhard Schröders andre regjering 2002–2005. Clement studerte jus og avla den første juridiske statseksamen ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster i 1965. Han var deretter "Rechtsreferendar" og assistent ved Institut für Prozessrecht ved universitetet i Marburg. Fra 1968 arbeidet han som journalist og politisk redaktør i Westfälische Rundschau, senere som stedfortredende sjefredaktør. I 1970 ble Clement medlem av SPD, og fikk på 1980- og 1990-tallet en rekke partiposisjoner. I 1986 ble han sjefredaktør for Hamburger Morgenpost. Han forlot avisen i 1989 for å bli sjef for statskanselliet i Nordrhein-Westfalen under delstatens daværende statsminister Johannes Rau. Fra 1990 var han minister uten portefølje i delstatsregjeringen, og fra 1993 til 2002 medlem av landdagen, delstatens parlament. I 1995 ble Clement finansminister i Nordrhein-Westfalen, og i 1998 overtok han som statsminister da Johannes Rau ble valgt til føderal president. I oktober 2002 ble Clement økonomi- og arbeidsminister i den føderale regjeringen. Han gikk av som minister etter valget i 2005. Clement har senere forlatt det sosialdemokratiske partiet. Stemmerett. Stemmerett er retten til å avgi stemme ved et valg. Dette kan eksempelvis være stortingsvalg, kommune- og fylkestingsvalg, valg på årsmøter eller andre demokratiske valg. Stemmerett blir ofte satt i forbindelse med valg av styre i landet (stortingsvalg). Det blir også gitt stemmerett til medlemmer av demokratiske organisasjoner ved årsmøter og lignende. Stemmerett i Norge. Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og bønder. I 1814 kunne omkring 40 % av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg. Utover på 1800-tallet var andelen stemmeberettigede synkende fordi antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt, men fortsatt var den norske grunnloven en av de mest radikale og demokratiske forfatningene i Europa. Det er anslått at i tiden 1860–1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett. I 1884 vedtok Stortinget en forsiktig utvidelse av stemmeretten pga. parlamentarismens gjennombrudd, men fortsatt var denne demokratiske rettigheten forbeholdt et mindretall av den voksne mannlige befolkningen målt etter en gitt minste skattbar inntekt. Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Kvinner fra borgerskapet og middelklassen kunne for første gang avgi stemme i 1909. I 1910 fikk kvinnene allmenn stemmerett ved kommunevalg, etter begrenset stemmerett i 1901 avhengig av en gitt minste skattbar inntekt. Etter et forslag fra regjeringen, vedtok stortinget i 1913 at kvinner skulle ha stemmerett på samme vilkår som menn. Norge var blant de landene der kvinner fikk stemmerett forholdsvis tidlig. Blant de nordiske landene var det i Finland denne demokratiske reformen først ble gjennomført, der fikk både menn og kvinner allmenn stemmerett i 1906. I Danmark fikk kvinnene denne rettigheten i 1915, på Færøyene i 1916, og i Sverige i 1919. Kvinner i Sveits fikk ikke stemmerett før i 1971, og i Liechtenstein først i 1984. Stemmeretten i Norge ble allmenn for menn over 25 år i 1898 og for kvinner i 1913. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år. I Norge gis stemmerett ved stortingsvalg til norske statsborgere som er fylt 18 år eller fyller det i løpet av valgåret. Til sammenligning må en i f.eks. Sverige være fylt 18 år senest på valgdagen for å ha stemmerett. I Norge gis stemmerett ved kommunevalg til norske statsborgere som er fylt 18 år eller gjør det i løpet av valgåret og til innbyggere som oppfyller nevnte alderskriterier og har bodd mer enn 3 år i Norge. Stemmerettsalder ved 18 år ble først fastsatt i Norge ved grunnlovsendring i 1978. 18 år er forøvrig alderskriterium i mange land i verden. Lekmann. Lekmann, legmann, legperson, legfolk eller bare leg stammer fra det greske ordet "laikos" som betyr 'tilhører folket'. En lekmann er i religiøs sammenheng en person, gjerne en forkynner eller predikant, som tilhører menigheten, men som ikke er presteviet. Ordet brukes også i andre sammenhenger, for eksempel om lekdommere i juridisk sammenheng, og mer uformelt om enhver som ikke tilhører en spesiell profesjon, men bare «fusker i faget». Motsetningen til «leg» er ofte «lærd». Lekmannsbevegelsen i Norge. I Norge begynte lekmannsbevegelsen med Hans Nielsen Hauges konflikt med kongens embetsmenn på slutten av 1700-tallet. Hauge og tilhengerne hans ble forfulgt fordi de brøt statskirkeprestenes monopol på å forkynne Guds ord. Da Konventikkelplakaten fra 1741 ble opphevet i 1842, ble imidlertid slik forkynnelse også tillatt for lekmenn. I 1888 fikk lekfolk dessuten lov å tale i Den norske kirken, først bare ved spesielle anledninger, men fra 1913 også under vanlige gudstjenester. Etter 1974 har lekpersoner i tillegg kunnet stå for dåp, nattverd og jordfestelse under tilsyn av prest. Junge Freiheit. "Junge Freiheit" («unge frihet», forkortet JF) er en tysk ukeavis for politikk og kultur som betegner seg som liberal-konservativ. Den er en utpreget intellektuell avis med en viss politisk betydning, og fungerer som organ for nasjonalkonservative og nasjonalliberale strømninger innen de store konservative og liberale partiene og utenfor dem. Den ble grunnlagt av studenter i Freiburg i 1986 med Dieter Stein som sjefredaktør, og var en reaksjon på 68-generasjonens sterke dominans blant universitetslærerne. Avisen har et opplag på ca. 35 000 og har hovedkontor på Hohenzollerndamm i Berlin siden 1995. Mellom 1993 og 1995 utkom den fra Potsdam, men den flyttet til hovedstaden etter en venstreekstremistisk brannstiftelse mot trykkeriet. Den benytter den gamle rettskrivningen, og er en sterk kritiker av den tyske rettskrivningsreformen. Avisen publiserer et bredt spektrum av forfattere til høyre for det politiske sentrum, og har knyttet til seg mange svært kjente skribenter, og har trykket intervjuer med fremtredende akademikere og politikere med tilhørighet både på høyre- og venstresiden. Avisens lesere er svært høyt utdannet, og leser gjerne også mange andre aviser. Avisen har ofte blitt sammenlignet med Le Monde diplomatique. "Junge Freiheit" har gjennom mange år ført en kamp i rettsvesenet mot å bli nevnt i de såkalte "Verfassungsschutzberichten" i to delstater, en kamp som ble kronet med seier i 2005 da Tysklands føderale høyesterett slo fast at det var et brudd på pressefriheten å drive overvåkning av avisen. Avisen ble representert av Tysklands tidligere riksadvokat Alexander von Stahl, som hører til avisens mest aktive støttespillere. Moritz Bleibtreu. Moritz Bleibtreu (født 13. august 1971 i München) er en tysk skuespiller. Han vokste opp i Hamburg, hvor han som 21-åring begynte sin karriere ved Schauspielhaus. Moritz Bleibtreu er sønn av skuespillerene Monica Bleibtreu og Hans Brenner. Allerede som barn debuterte Bleibtreu foran kameraet, som i barneserien "Neues aus Uhlenbusch", som i sin tid ble sendt på norsk fjernsyn. Senere er Bleibtreu blitt kjent for sine hovedroller i filmer som den prisbelønte "Løp, Lola, løp!", "Das Experiment" og ikke minst "Elementarteilchen", som er basert på "Michel Houellebecq" sin roman "De grunnleggende bestanddeler" og som Moritz Bleibtreu mottok "Sølvbjørnen" for beste hovedrolleinnhaver. Bleibtreu har også mottatt en rekke andre priser for sin innsats som skuespiller i Tyskland. Filmene "Im Juli" og "Solino" ble regissert av "Fatih Akin". Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge. Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge e.V. ble grunnlagt i 1919 og er en humanitær organisasjon som på oppdrag fra den tyske regjeringen arbeider for å vedlikeholde og pleie tyske krigsgraver. Den har ansvaret for rundt 2 millioner graver på 845 kirkegårder i 45 land. Etter kommunismens sammenbrudd er organisasjonen også aktiv i den tidligere østblokken. Tysklands president, for tiden Christian Wulff (CDU), er organisasjonens beskytter. Volksbund har 228 000 medlemmer, og finansieres hovedsakelig gjennom gaver, medlemskontingenter og innsamlinger. Styresmakt. Synspunkter og teorier om politisk myndighet. En styresmakt, eller politisk myndighet, blir ofte begrunnet med effektivitetsgrunner, at mer uformelle mekanismer, som kan fungere i mindre grupper, er upraktisk når en gruppe kommer over en viss størrelse. Derfor må det skapes spesielle institusjoner, som kollektivt utgjør den politiske myndigheten, for å vedta og håndheve lover og å fatte andre viktige avgjørelser. Politiske filosofer som er negative til politiske myndigheter (som anarkister, nihilister og i noe mindre grad marxister) vektlegger derimot myndighetenes historiske røtter, at de, i likhet med privat eiendomsrett oppsto fra krigsherrers og despoters autoritet. På grunnlag av dette hevdes det ofte at politiske myndigheter eksisterer for å tvinge gjennom de sterkes vilje og å undertrykke de svake, for å beskytte og vedlikeholde de styrende klassers privilegier. I motsetning til dette ser konservatismen positivt på politiske myndigheter. Myndighetene ses på som en faktor som skaper orden av kaos og som etablerer lover for å gjøre slutt på ”alles krig mot alle”. Historisk har politiske myndigheter blitt legitimert som noe som har fått sin autoritet fra en høyere makt, og dermed som noe undersåttene har en plikt til å underordne seg under. Naturretter er grunnlaget for de fleste liberalisters syn på politiske myndigheter. Her anses alle mennesker å være født med visse naturretter og myndighetenes viktigste oppgave er å beskytte disse rettighetene. En av de mest innflytelsesrike teoriene om politisk myndighet de siste hundre årene har vært tanken en såkalt samfunnskontrakt. Denne teorien har som utgangspunkt at politiske myndigheter er skapt for å ordne kollektive behov som man ikke kan ordne individuelt. Teorien er basert på ideen om at manneskene i utgangspunktet levde i en naturtilstand, som var alt annet enn harmonisk. Derfor inngår de en samfunnskontrakt for å løse de sikkerhetsproblemer naturtilstanden fører med seg. Liste over fotballklubber i Norge. Dette er en liste over fotballklubber i Norge. Å. *Fotballklubber Stam. Stam ("Leuciscus cephalus") er en fisk i karpefamilien. Andre navn er "årbuk", "breinakke" og "raufjæring". Den kan vokse seg opptil 80 cm lang og 8 kg tung, men blir ikke så stor i Norge. Norgesrekorden er på 3,43 kilo, tatt i Glomma høsten 2007. Den kan bli et parogtyve år gammel. Årbuken har røde gatt- og bukfinner og kan ligne på vederbuk, men er slankere i kroppen og bredere over nakken og ryggen og har større munn. Årbuken lever i fersk- og brakkvann i Mellom-Europa. I Norge finnes den nederst i Tista, Glomma og Drammenselva. Den holder helst til i rennende vann, men i noen tilfeller finnes den også i innsjøer og i brakkvann. Den trives særlig godt der urenset kloakk renner ut i vannet. Når årbuken er liten går den ofte i stimer, mens eldre fisk holder seg i små grupper eller alene. I mai til juni gyter den ved ca. 15 grader. Eggene blir klekket etter 10 – 12 dager. Årbuken er en morsom utfordring for sportsfiskere. Henry Johansen. Henry Høgfeldt «Tippen» Johansen (født 21. juli 1904 i Oslo, død 29. mai 1988 i Oslo) var norsk landslagskeeper i fotball. Han ble innmeldt i Vålerenga i 1918, etter at Olymp ble innlemmet i klubben. Han spilte på VIFs A-lag i perioden 1923–46. Johansen debuterte på i 1926, og spilte sin siste, og 48. landskamp i 1938. Det store høydepunktet ble fotballturneringen i OL 1936 i Berlin, da Norge tok en meget overraskende bronsemedalje. Han var også Norges målvakt i fotball-VM i 1938. «Tippen» ble tildelt Egebergs ærespris i 1938, for sin innsats på fotballbanen og i hoppbakken. At han var en allsidig idrettsmann, fremgår av følgende sitat, hentet fra boken "Våre Egebergvinnere" av Leif Lapidus: «"Som skihopper ble han landskjent, som bandy- og ishockeyspiller nokså fryktet over en del av landet, og som tennisspiller nyter han alminnelig beundring omkring banen på Bryn."» John Carew. John Alieu Carew (født 5. september 1979 i Lørenskog) er en tidligere norsk landslagsspiller i fotball. Han spillte i hovedsak spiss og er kjent for sin styrke og høyde. Han spilte sist for den engelske klubben West Ham United frem til mai 2012. Bakgrunn. Hans far er fra Gambia, mens hans mor er norsk og kommer fra Heidal i Gudbrandsdalen. John Carew er konfirmert og døpt i Heidal. Elisabeth Carew er hans lillesøster. Olympique Lyonnais. John Carew ble 7. januar 2006 gitt Kniksenprisen for sine prestasjoner i Olympique Lyonnais i 2005. Aston Villa. Milan Baros byttet med Carew og gikk da til Carews gamle klubb Olympique Lyonnais. I et intervju med VG 11. august 2007 fortalte den norske landslagsspissen at han ikke ønsker eller klarer å være fullstendig dedikert til fotballen. «Det er grenser for hvor proff jeg gidder å være», sa han til avisen. Carew hevdet også at «hadde jeg terpet like mye og vært så proff som Ole Gunnar, så hadde jeg vært verdens beste spiss.» John Carew kan bli første norske fotballspiller som får et stadion oppkalt etter seg. Moderklubben Lørenskog planlegger nemlig å bygge John Carew Arena. Landslagsspill. Han hadde sin debut på 18. november 1998 i en privatlandskamp mot Egypt (Resultat: 1–1), og ble med det den første fargede spilleren på det norske landslaget. I perioder har han nektet å spille på landslaget, og da spesielt etter en episode i Drammen der han utøvde vold mot medspiller John Arne Riise etter en trening. Carew har (per 8. oktober 2010) spilt 85 A-landskamper, og scoret 24 mål for Norge. Fra før hadde han 37 kamper på aldersbestemte landslag. Meritter. Lørenskog Idrettsforening Vålerenga Rosenborg Valencia Olympique Lyonnais Aston Villa Askeonsdag. En prest tegner et askekors på pannen til troende. Askeonsdag er en kristen helligdag, som markerer begynnelsen på fastetiden. Den faller 46 dager før 1. påskedag, men da søndagene ikke telles med i fastetiden faller den fra kirkelig synspunkt 40 dager før påske. Antallet dager er fastsatt til minne om Kristi 40 dager lange opphold i ørkenen. Datoen varierer ut fra når påsken faller, og askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars. Askeonsdag er i, og i. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager. Askeonsdag har tradisjonelt vært en dag hvor man minnes menneskets dødelighet. I Den katolske kirke inneholder liturgien utdeling av askekors. Asken kommer fra palmegrener fra fjorårets palmesøndag, som blir brent kort tid før askeonsdag, gjerne sammen med tidligere års hellige oljer. En geistlig tegner et kors med aske blandet med litt vann på pannen til hver enkelt av de troende, mens han sier noen ord som minner om menneskets dødelighet og/eller behovet for omvendelse. Det tradisjonelle formularet er «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv; gjør bot så du kan ha evig liv». Dette minner om den gamle tradisjonen med å drysse aske på hodet som et symbol på anger overfor Gud, noe som er beskrevet flere ganger i Bibelen. Det tidligste bevis for skikken er fra en liturgisk bok skrevet i Mainz ca. 960, og den ble gjort universell i den katolske kirke av pave Urban II i 1091. I katolsk og ortodoks tradisjon er askeonsdag en faste- og abstinensdag, hvilke betyr at de troende skal spise minst mulig, og helt unngå kjøtt. Dagen før askeonsdag kalles på folkemunne fetetirsdag ("Mardi Gras, Martedi grasso"), og er avslutningen av den folkelige karnevalstiden. Andre betydninger. I Australia kan askeonsdag ("Ash Wednesday") også referere til de store skogbrannene som herjet 16. februar 1983 i Victoria og Sør-Australia. 75 mistet livet, og mer enn 200 hjem ble ødelagt. Vinter-OL 1924. Vinter-OL 1924 regnes som de første olympiske vinterlekene. Disse idrettskonkurransene, som ble avholdt i Chamonix i Frankrike, ble opprinnelig kalt "Semaine Internationale des Sports d'Hiver" («Internasjonal vintersportsuke»), og ble avholdt i forbindelse med sommerolympiaden i Paris. I ettertid gav IOK dette arrangementet status som de første olympiske vinterleker. Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. Mange kilder regner ikke med curling og militært patruljeløp, eller regner dem som demonstrasjonsøvelser. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, heller ikke av IOK i ettertid. I dag betrakter mange OL-historikere også disse som offisielle øvelser. Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (15 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Thullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm. Regjeringssjef. En regjeringssjef er lederen for regjeringen, den utøvende myndigheten, i en stat eller tilsvarende institusjon. Regjeringssjef er ikke det samme som statsoverhode, i de fleste land er statsoverhodet og regjeringssjefen to forskjellige personer (f.eks. en konge som statsoverhode og en statsminister som regjeringssjef). I enkelte land er regjeringssjefen og statsoverhodet samme person, for eksempel i Burma. Diakon. En diakon er opprinnelig en ordinert person i en kristen kirke, i rangordningen plassert under prest og biskop. I enkelte protestantiske kirker har man diakoner, men de er ikke ordinert. Det finnes også kvinnelige diakoner i enkelte kirker; disse har tradisjonelt blitt kalt diakonisser'". Historie. Ordet diakon kommer fra gresk διάκονος ("diakonos"), som betyr "tjener". Det blir i Apostlenes gjerninger (kap. 6) brukt om syv menn som ble utvalgt for å ta seg av hjelp til menighetens medlemmer og administrative oppgaver. Hjelp til fattige og trengende i en kristen menighet omtales derfor ofte som "diakoni". I Romerbrevet 16,1 beskrives den første menighetsdiakon, eller på gresk διάκονον τῆς ἐκκλησίας "(diákonon tes ekklesías)", nemlig Føbe fra Kenkrea. Forskjell mellom kirker. I den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker og den anglikanske kirke er diakonene ordinert, mens det i de protestantiske kirker varierer om de er ordinert eller ikke. Deres oppgaver er i stor grad sammenfallende, men det er et noe forskjellig fokus på hva som er det sentrale i embetet. Den katolske kirke. I Den katolske kirke er diakonene ordinert, og kun menn kan ordineres. En debatt om kvinnelige diakoner pågår. Det finnes to typer katolske diakoner: «Vanlige» og permanente. De førstnevnte er normalt prestestudenter, som blir diakonviet en viss tid før prestevigselen. Embetet er da av midlertidig karakter, ettersom det forventes at de vil bli presteviet. Enkelte avstår fra prestevigsel, og kan da fortsette som permanente diakoner. De permanente diakoner er menn som ønsker å gjøre en spesiell tjeneste i kirken, men som ikke føler at de har et prestekall. Gifte menn kan ordineres til permanente diakoner, men en mann som er ordinert til diakon kan ikke senere gifte seg. Den permanente diakoni var i lang tid svært lite utbredt, men etter Andre Vatikankonsil har den fått et oppsving. Diakonene har egne oppgaver i liturgien, der de assisterer presten ved alteret. De har en egen liturgisk drakt, dalmatika, og bærer tradisjonelt stola skrått over brystet i stedet for hengende rett ned slik prestene har den. De kan forrette ved ektevigsel og dåp, men kan ikke høre skriftemål eller konfirmere. Det er lang tradisjon for at diakonene har et spesielt ansvar for hjelp til fattige og trengende. Ortodokse kirker. Hovedoppgaven til diakoner er liturgiske funksjoner, som å assistere presten ved alteret, å insensere menigheten og ikonene og å lede de troende i bønn. Gifte menn kan ordineres, men ordinerte diakoner kan ikke senere gifte seg. Den anglikanske kirke. Det anglikanske diakonembetet er svært likt det katolske, og anglikanske diakoner er i stor grad engasjert i arbeidet for trengende. De kan være gift, og kan også gifte seg etter ordinasjonen, i likhet med anglikanske prester. Protestantiske kirker. I Norge har det vært drevet diakonutdanning ved Diakonhjemmet i Oslo siden 1890. I dag finnes det diakonale utdanningstilbud ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Menighetsfakultetet, Diakonhjemmet Høgskole, Lovisenberg diakonale høgskole, Høyskolen Diakonova og Diakonissehjemmets høgskole. Siste Dagers Hellige. Diakonatet er det laveste embete i mormonernes prestelige hierarki. Det er en del av det såkalte "aronittiske prestedømme". Troende gutter ordineres normalt til diakoner når de fyller 12, dersom biskopen finner dem egnet. Hovedoppgaven er å dele ut sakramentet på sakramentsmøtene. Ved 14 års alder blir diakoner normalt ordinert til neste trinn, "lærer". Oslo padleklubb. Oslo Padleklubb (OPK) teller om lag 70 medlemmer og har trening i Randselva utenfor Hønefoss. Om vinteren kan medlemmer trene innendørs i basseng. Industri. Industri (Latin: "industria", flid) er en form for økonomisk virksomhet som er kjennetegnet av at Innenfor sektorinndelingen av økonomisk liv regnes industri som en sekundærnæring. For de fleste land var overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn preget av at industrisektoren vokste frem. Fagforeninger er et ektefødt barn av industrien, og arbeiderbevegelsen vokste ut av klubbene på industriarbeidsplassene. Industrien har også vært en viktig kunde for forskningsmiljøene. Dens store kapitalbehov har bidratt til finanssektorens sterke vekst. Endelig har industriens behov for kompetent arbeidskraft gjort det mye lettere politisk å innføre allmenn skolegang. Det engelske ordet "industry" tilsvarer det norske bransje. Det er likevel vanlig å oversette music industry med musikkindustrien. I denne artikkelen brukes begrepet industri bare om økonomiens sekundærnæring. Ulike typer industri. Det finnes en menge typer industrier. Under følger en liste over noen av de viktigste typene. Tekstilindustri. For svært mange land er tekstilindustrien den første moderne næringssektoren som etableres. Dette er en relativt enkel industri, der risikoen for å gjøre alvorlige feil er liten. Tekstilindustrien sysselsetter tradisjonelt en stor andel kvinnelig arbeidskraft. Prosessindustri. Prosessindustri er en form for industri som kjennetegnes av et enormt behov for energi. Dette kan være smelteverk og andre metallbearbeidingsvirksomheter. Verkstedsindustri. "Verkstedindustri" eller maskinindustri er industri som produserer varer av typen skip, biler og sykler. Denne typen industri er relativt avansert. Den krever en stor nøyaktighet i utformingen av produksjonsprosessene. Arbeiderne må ha god skolering. Næringsmiddelindustri. Næringsmiddelindustri består av bedrifter som produserer mat, øl, mineralvann og andre næringsmidler, blant annet gjennom foredling av jordbruksprodukter. I mange land, blant annet Norge, er næringsmiddelindustrien blant de mest beskyttede industrigrenene. Det skyldes primært sektorens nære forhold til landbruket, som også er beskyttet mot internasjonal konkurranse i de fleste industrialiserte land. Tradisjonell kjemisk industri. Den tradisjonelle kjemiske industrien leverer som navnet sier, kjemiske produkter, dette kan være halvfabrikata som inngår i annen industriproduksjon, eller ferdige produkter som dynamitt og legemidler. Petrokjemisk industri. "Petrokjemisk industri" baserer seg på råvarer fra petroleumsprodukter fra et raffineri, der olje og gass er destillert til ulike fraksjoner. I sin enkleste form er petrokjemisk industri oljeutvinnings- og raffinerings-anlegg, mens også fabrikker som leverer plastprodukter basert på olje- og gass-raffinater er i denne kategorien. Syntesegass er i industriell sammenheng den vanlige betegnelsen for en blanding av hydrogen og karbonmonoksid. Denne blandingen er utgangspunkt for syntese av Cracking omfatter alle petrokjemiske prosesser der formålet er å omforme store til mindre molekyler. Dette foregår ved termisk cracking, katalytisk cracking eller katalytisk hydrocracking. Olje- og gassindustri. Etter krigen har det skjedd en omlegging i industrien til bruk av petroleum både som energikilde og råvare. Olje og gass transporteres vanligvis fra produsentlandet til det landet der det skal forbrukes. Raffineri og kjemisk industri foregår altså nær forbrukermarkedet. Denne situasjonen endres etterhvert som produsentlandene bygger foredlingsindustri. Produksjon. Saudi-Arabia er verdens største eksportør av olje, og andre land i Midtøsten eksporterer også mye olje. Dernest følger USA og Russland. Forbruk. USA har vært største forbruker av olje etter krigen. Generelt har energiforbruket i Vesten vært høyt. De senere år har forbruket i Kina og India økt til samme nivå som USA. Transport. Petroleum transporteres med tankskip eller rørledning. Lokalt transporteres petroleum med tankbil eller jernbane. Verden. Industrien ble et hovedområde i næringslivet i Europa og Nord-Amerika under den industrielle revolusjonen. Gjennom utviklingen av nye teknologier, så som dampmaskiner og mekaniske vevstoler og spinnehjul, ble de gamle føydale og merkantile strukturene kastet om. Storbritannia var det første landet som fikk en moderne industri. Det er vanlig å regne starten av den første industrielle revolusjon til 1730-tallet. Da ble de første viktige innovasjonene innen tekstilindustrien utført. Den berømte Spinning Jenny ble utviklet av briten James Hargreaves, som søkte patent for oppfinnelsen i 1770. Da var det allerede mange som brukte oppfinnelsen hans, enten fordi de hadde laget kopier eller kjøpt dem. Også Hargreaves hadde solgt kopier, og han fikk ikke patent på oppfinnelsen. Med Spinning Jenny klarte spinnerne å lage garn svært mye raskere enn tidligere. Fra Storbritannia spredte industrialiseringen seg utover Europa. Belgia, Frankrike og Danmark var land som var tidlig ute. Britiske emigranter til land som Australia, Canada og i særdeleshet USA tok med seg de industrielle spirene, som slo rot i de nye landene. I den andre industrielle revolusjon vokste de store industrinasjonene USA og Tyskland frem for alvor. I den andre industrielle revolusjon var forbindelsen mellom forskning og næringsliv svært viktig. De viktigste oppfinnelsene skjedde innen forsknings- og kapitalintensive næringer, som kjemisk industri. Norge. I Norge har det vært foredlet trevirke i sagbruk i flere hundreår, men dette blir ikke regnet som egentlig industri. Den norske industrialiseringen tok til så smått i 1815 i Tistedalen, men først på 1840-tallet vart det fart for alvor, med etableringen av spinnerier og veverier som brukte mekanisk kraftoverføring fra elver og fossefall. I andre halvdel av 1800-tallet ble Norge for alvor industrialisert. I begynnelsen var det tekstil- og treindustrien som dominerte. Siden skjøt verkstedsindustrien fart. Særlig i Oslo-området, blant annet langs Akerselva, ble det grunnlagt mange industribedrifter. Ved begynnelsen av 1900-tallet kom moderne tungindustri til Norge. Sam Eyde var en sentral aktør, som grunnla både Norsk Hydro og Elkem. Tungindustrien ble først og fremst plassert i Norge på grunn av den rikelige tilgangen på elektrisk kraft til fremstilling av aluminium. Fremstilling av tungtvann på Rjukan dannet grunnlaget til petrokjemisk industri. Norsk Hydro startet produksjon av kunstgjødsel, og etter hvert kom det flere produkter til. Mye av denne industrien ble lagt til Grenland i Telemark og til Mongstad i Hordaland. Industrisektorer og klassifikasjon. Primærnæring er jordbruk, gruvedrift og råvareutvinning. Sekundærnæring er foredling – som vanligvis betyr «industri». Tertiærnæring er service. Kvartærnæring er konsulenttjenester. står for International Standard Industrial Classification, den mest komplette og systematiske industri-klassifikasjon laget av "United Nations Statistics Division". ISIC Rev.4 er en standard klassifikasjon av økonomisk aktiviteter ordnet slik at enheter kan bli klassifisert i henhold til den virksomheten som de er en del av. Kategoriene til ISIC på det mest detaljerte nivå (klasser) are delineated according to what is, in most countries, the customary combination of activities described in statistical units and considers the relative importance of the activities included in these classes. While ISIC Rev.4 continues to use criteria such as input, output and use of the products produced, more emphasis has been given to the character of the production process in defining and delineating ISIC classes. viser historikk for selskaper og sektorer i næringslivet. Norge. I 2004 var 12,5 prosent av årsverkene i Norge utført i industrien. Det er en halvering siden 1970. Andelen av bruttonasjonalproduktet har i samme periode falt fra 33 prosent til 18 prosent. I forhold til bruttonasjonalproduktet i Fastlands-Norge har industriens andel falt fra 36 til 22 prosent. De fleste som jobber i norsk industri, er ansatt i bedrifter i verkstedsindustrien, men flere av de største industribedriftene er innen prosessindustrien. Mange av de norske industribedriftene er medlemmer av organisasjonen Norsk Industri. Noen store norske industribedrifter er Hydro, Aker Kværner, Elkem, Orkla, Veidekke og Kongsberg Gruppen. Likevel spiller industrien en viktig rolle i norsk økonomisk politikk. Blant annet er det industriens organisasjoner, og særlig i verkstedsindustrien, som fullfører sine lønnsforhandlinger først, som det såkalte frontfaget. De andre lønnsoppgjørende skal holde seg innenfor rammen satt av frontfaget. Grunnen til denne rekkefølgen er at industrien i hovedsak er konkurranseutsatt. En sterk lønnsvekst her kan føre til at den må legge ned virksomhet i Norge. Sterk lønnsvekst i skjermet sektor, som i hovedsak er den tjenesteytende sektoren, fører bare til at bedriftene fører kostnadene over på kundene sine. Det kan ikke industrien gjøre. Samtidig konkurrerer industrien og skjermet sektor om den samme arbeidskraften. Verden. Industriens relative betydning har falt over hele den vestlige verden de siste 30 årene. Dette skyldes at produktivitetsveksten her har vært høyere enn i tjenestesektoren, og at etterspørselen etter produktene til tjenestesektoren har steget kraftigere enn industriprodukter. Det skyldes også at industrien nå kjøper mange tjenester den tidligere produserte selv, som kantinedrift og renhold. Når kantinepersonalet er ansatt i et kantineselskap, regnes de som ansatt i tjenestesektoren, mens de regnes som industriarbeidere hvis arbeidsgiveren er en industribedrift. Industriens betydning. Tradisjonelt har industri vært sett på som en målestokk for hvor utviklet et land er (utviklingsland kontra industrialiserte land). Fra 1980-tallet og utover er denne tradisjonelle inndelingen blitt utvannet som en følge av handelsglobaliseringen. Høye lønnskostnader i I-landene har fått industrieiere verden over til å flytte produksjonen til land som tidligere ikke hadde noen særlig industri, uten at dette har fått de nasjonalt utviklende følgene industrialiseringen hadde fått i de tradisjonelle I-landene. Lokalt på industristeder i Norge har industribedrifter som AS Norsk Jernverk, Norsk Hydro og Elkem i stor grad vært hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnene der de har holdt til, og steder som Mo i Rana, Svelgen, Høyanger og Årdal har vært forespeilet mørke framtidsutsikter i forbindelse med industrinedleggelser. Norsk språkhistorie (1830–1900). I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde dansk som skriftspråk, men disse var i klart mindretall. Johan Sebastian Welhaven var blant disse, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og Henrik Wergeland var en ivrig talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren Peter Andreas Munch argumenterte for, gikk ut på å konstruere ett nytt språk basert på gammelnorsk. Ivar Aasen mente også at det skulle lages et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene. Landsmaalet. I 1864 publiserte han andreutgaven av grammatikkboka og i 1873 kom ei ny ordbok. Her hadde han realisert sine normkrav. Flere diktere tok det nye «Landsmaalet» i bruk. Lærerne ivret for å få skoleutgaver av Aasens bøker. Dette var lærere som var rekruttert fra bondestanden. På 1860- og 1870-tallet møtte de kraftig motstand fra de konservative på Stortinget. Dette fikk landsmålstilhengerne til å skifte strategi. De fikk i 1878 vedtatt et forslag om at elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling. I 1885 fattet Stortinget Jamstillingsvedtaket. Landsmålet og «det alminnelige Bogsprog» (dansk-norsk) skulle være likestilte i skolen og i offentlig administrasjon. I 1892 vedtok Stortinget å la hver skolekrets selv få velge sitt hovedmål. Modersmaalet. I 1862 kom en rettskrivningsreform i modersmaalet etter sterk påvirkning fra Knudsen, med innføring av enklere stavemåter. I 1869 var det et språkmøte i Stockholm hvor Knudsen og en del forfattere uoffisielt vedtok flere forenklinger. Blant annet ble aa erstattet med å, og store forbokstaver i substantiver falt bort. Det ble også vedtatt å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske. På sikt fikk disse vedtakene stor betydning, da forfatternes språk ble normgivende. Knudsen opplevde en annen seier i 1869 også. Han hadde lenge arbeidet for å styrke morsmålfaget i skolen, og skoleloven av 1869 innførte realartium ved siden av latinartium. Den høyere skolen var før dette bare en forskole til universitetet; nå ble den en høyere allmennskole. Jamstillingsvedtaket i 1885 var også en politisk støtte til Knudsens arbeid. Denne støtten skulle gjøre det mulig for ham å fremme mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Knud Knudsen virket hele livet for et norskere språk, og flere av endringene som kom etter hans død var i hans ånd. Han har dermed hatt stor innflytelse på moderne riksmål og bokmål. Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900. Forskerne er uenige om når vi kan regne med allmenn lese- og skriveferdighet i landet. Noen mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, andre mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert, er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte Ringerike arbeiderforening en søknad til departementet om kjøpstadsrett for Hønefoss. 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «med iholden Pen». Vi må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet. Ved inngangen til 1850-årene hadde vi det dansk-norske skriftspråket som offisielt skriftspråk. Elevene skulle altså lese dansk, mens de snakket sin egen norske dialekt. Det var heller ikke alle som hadde tilgang på lesestoff og som dermed fikk vedlikeholdt sine leseferdigheter. Landsmålet til Aasen var lansert, men ikke tatt i bruk. Scenespråket var rent dansk, de norske ord og vendinger ble sett på som vulgære. Knud Knudsen arbeidet for å endre på dette, og det fikk betydning på lang sikt. Flere av de kjente forfatterne begynte å fornorske sine tekster, de lot seg påvirke av Knudsen. Fornorskingen ble et viktig virkemiddel for realismens dramatikere som ønsket å bli oppfattet nettopp realistisk. De forskjellige vedtak og endringer som ble gjort de neste tiårene la grunnen for bedre leseferdighet blant folk. Det er viktig å være klar over at den teknologiske utviklingen også spiller en rolle. Papir ble lettere tilgjengelig og muliggjorde masseproduksjon av trykte medier i større omfang. Oljelampa kom inn i de tusen hjem og ga bedre leselys, for å nevne noe. Det nye Landsmålet ble etter hvert en politisk sak og vant terreng. Flere og flere tok det i bruk, både i skjønnlitteratur og sakprosa. Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg er kjente eksempler. Det er hevet over tvil at Aasens arbeid sterkt bidro til å øke det skrevne ords tilgjengelighet blant folk flest, og øke bevisstheten om språket. Industrialiseringen i denne perioden førte til at flere hadde behov for å lese og skrive. Samfunnet baserte seg mer og mer på skriftlig kommunikasjon. I skolene ble det etter hvert innført flere fag. Frem til 1860 var religion hovedfaget. Folk skulle kunne tilegne seg de religiøse sannheter. Fra 1860 og utover tok skolen flere viktige skritt mot et mer allment alfabetiseringsprogram. Det var også andre instanser som bidro til alfabetiseringen. Haugianerne måtte tyde Skriften for å arbeide med sin helliggjørelse, og Thranebevegelsen startet søndagsskoler. For thranittene var det en klar sammenheng mellom politiske mål og kravet om opplysning. Nå var det imidlertid skjær i sjøen. Utover i perioden hersket fortsatt dansk-norsk som offisielt skriftspråk, og jo flere som leste, jo flere tilegnet seg dansken. Aasen-normen ble ikke fullt ut behersket. Det var mange tilfeller av lokale vridninger alt etter forfatterens egen dialekt. Vinje og Garborg utviklet f.eks. begge sine egne varianter av landsmål. Embetsstanden tviholdt på «sitt» skriftspråk helt til embetsmannsstaten falt i 1884. Partiet Venstre satte målspørsmålet på den politiske dagsorden, og dette ga «målet» mye oppmerksomhet. Frykten for landsmålet i byene og i konservative kretser var en katalysator for fornorskingslinjen. Utviklingen gikk mot allmenn lese- og skriveferdighet, og språkproblemet ble ikke bare et politisk problem, men også et pedagogisk problem. Utenfor skolen fikk man stadig flere ulike publikasjoner i aviser og blader knyttet til nærings- og organisasjonslivet. Elevene hentet sine språklige forbilder i skolebøkene. P. A. Jensens "Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet" og Nordahl Rolfsens "Læsebog for folkeskolen" var de viktigste. Disse bøkene hadde en språkføring som var moderat fornorsket. Elevene snakket sine dialekter, leste moderat norsk og måtte til slutt skrive tilnærmet dansk. I tillegg ble det bestemt at elevene skulle lese både landsmål og dansk-norsk. En rettskrivningsreform tvang seg frem, men den kom først i 1907. Opphavet til språkdebatten på 1830-tallet. Løsrivelsen fra Danmark i 1814 er den foranliggende årsak til at vi fikk en språkdebatt. Den nye unionen vi gikk inn i var løsere enn den som hadde vært med Danmark. Nå hadde vi et eget parlament og en ny grunnlov. Landet opplevde en nasjonal selvstendighetsreisning. Siden vi nå var mer selvstendig enn vi hadde vært på mange hundre år gjorde språkspørsmålet seg gjeldende. Det falt tungt for brystet at et selvstendig Norge skulle kalle språket sitt for dansk. Dette ble debattert og man endte opp med å kalle språket for «modersmaalet». Nå ble man spesielt oppmerksom på at det var stor avstand mellom «modersmaalet» og de forskjellige dialekter i landet. Det var behov for å gjøre noe. Wergeland var tidlig ute og i 1830 kritiserte Welhaven ham for å bruke mange særnorske og udannede ord. Den energiske Wergeland svarte på kritikken, og dermed var debatten i gang. Knudsen ↔ Aasen. Knudsen ville bygge det nye språket basert på «de dannedes tale», altså fornorske dansken. Aasen ville ikke ha noe med dansken å gjøre. Han mente at det «reneste» norske lå i dialektene, for disse hadde utviklet seg fra norrøn tid uten påvirkning av det fremmede språket. Knudsen var ortofonist, han ville at hver lyd i talespråket skulle ha sin bokstav. Aasen hadde ikke de samme tankene om dette. Han var mer opptatt av at ordene skulle vise norrønt opphav og slektskap med hverandre, han var altså for en etymologisk rettskrivning. Begge var purister, de ville ha et så rent, norsk språk som mulig uten fremmede innslag. Knudsen ville bruke tid på å innarbeide de nye norske formene i språket, det som kaltes «gradvishetens vej». Det ville ikke Aasen, han mente at det måtte kraftig lut til, og valgte «bråhastens vej». Aasen arbeidet ved å vandre rundt i store deler av landet og samle inn materiale fra dialekter. Han drev altså et omfattende feltarbeid. Han ga ut grammatikkbok og ordbok (omtalt tidligere), som var et direkte resultat av hans feltarbeider. For å gi det nye språket en livsmulighet ga han i 1853 ut "Prøver af Landsmaalet", og for å gi klarhet i de etymologiske aspekter ved landsmålet fulgte han opp i 1854 med "En liden Læsebog i gammel norsk". Han ga også ut eventyr og sagn på landsmål. For å fornorske navneskikken samlet han manns- og kvinnenavn i "Norsk Navnebog" i 1878. Hans arbeid var omfattende, han skrev også om plantenavn, stedsnavn, om språksaken, om latinske kontra gotiske bokstaver, forskjellige uttalelser av bokstavkombinasjoner, andre språkvitenskapelige emner, reiseskildringer, osv. Knudsen ga i 1845 ut "Om lydene, Lydtegnene og Retskrivingen i det norske Sprog". Det var her han ga lyd for at ortografien skulle reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Han fulgte opp i 1850 med sin programartikkel "Om Norskhed i vor Tale og Skrift" der han hevdet at et nytt skriftspråk måtte utgå fra det brukelige fellesspråk. I 1867 påpekte han skillelinjene, og mulighet for samarbeid i sitt og Aasens arbeid i "Det norske målstræv". I 1876 ga han ut et viktig verk, "Den landsgyldige norske Udtale" som ga føringer for rettskrivningsendringer og for dagligtalen som grunnlag for opplesing i skolen. Eksterne lenker. 1830-1900 Nr. 91 Stomperud. a> i bakgrunnen, er opphavet til Nr. 91 Stomperud Nr. 91 Stomperud, ofte bare kalt 91 Stomperud eller Stomperud, er en klassisk, norsk, humoristisk tegneserie om soldaten August Stomperud. Serien viser situasjonskomikk rundt livet i en norsk militærleir. Stomperud begynte som fast innslag i Norsk Ukeblad den 24. april 1937. Nr. 91 Stomperud var det første året bare en fornorsket og oversatt gjengivelse av Rudolf Peterssons populære svenske tegneserie, (1932). Etter noen få år begynte man arbeidet med å lage en norsk versjon av den svenske tegneserien. Stomperud er den eldste norske tegneseriefiguren som fremdeles kommer i nye serier. Handling. Serien handler om militærlivets gleder og sorger og har den naive, men dog snille og rettskafne menig 91 (August) Stomperud fra Sørum i hovedrollen. Kjæresten, Petra, jobber for kapteinen i militærforlegningen, mens de andre viktigste offisersfigurene inkluderer den barske sersjanten, den tykkfalne ungkarsmajoren, den tørre og personlighetsblottede løytnanten og den hissige oppfinnerspiren obersten. 91s beste (u)venn, den listige, men uheldige menig 87, kjemper ustoppelig med ham om Petras gunst. Likevel er det ikke noen tvil om at n' August og Petra er de uatskillelige kjærestene. Historikk. Figuren 91 Stomperud var basert på den svenske tegneserien, skapt av Rudolf Petersson i 1932. På norsk begynte serien som "Stomperud" i Norsk Ukeblad i april 1937 med én helside per nummer. Bladet brukte det første året rene gjengivelser av Peterssons tegninger, men snart med manus av Ernst Gervin og tegninger av Thorbjørn Weea, den mest berømte norske "Stomperud"-tegneren. Etter sigende skal den fullstendig norskproduserte versjonen være et resultat av bruddet med nabolandet under krigen. I motsetning til den svenske versjonens snakkebobler, har Norges "Stomperud"-serie brukt replikker under serierutene nesten helt fra starten (bortsett fra de første ukebladsidene, som var oversatte snakkebobleserier av Petersson). Den er således en av de få norske seriene som ennå lages med tekst under bildene. Stomperud ble fra starten et fast og stadig mer populært innslag i Norsk Ukeblad, allerede i 1938 begynte et årlig julehefte å komme ut. Juleheftet ble snart en av Norges mest solgte tegneserieutgivelser, og ble på det største trykket i opptil 200 000 eksemplarer hver jul. 1950–1959 ble også et årlig vårhefte utgitt i samme format som juleheftet, men ikke med like stor suksess. I 1951 overtok Odvar Strand manus, mens Weeas assistent, Odd Jørgensen, overtok tegningen da Weea døde i 1961. Jørgensens assistent Leif Isaksen skrev manus til juleheftet i 1973, og fikk fra 1974 ansvar for både tekst og tegninger til ukebladsidene og juleheftene. I Isaksens periode ble Stomperud gradvis en mer konservativ og fargeløs serie, som litt etter litt mistet kontakten med sin samtid. I tillegg ble historiene mer repeterende, i mange tilfeller direkte gjenbruk av tidligere striper; og de mer og mer stiliserte og kopipregede tegningene fjernet mye av Stomperuds detaljstemning. Fra slutten av 1990-tallet besto Norsk Ukeblad-sidene kun av opptrykk, mens Isaksen fortsatte å levere nytegnet stoff (ispedd nytegnede versjoner av tidligere striper) til juleheftene. Stomperud ble også, parallelt med "Nils og Blåmann", avbildet på et norsk frimerke tegnet av Isaksen i 2000. I 2005 tok Håkon Aasnes over som forfatter og tegner, og juleheftet for det året var delt på midten mellom ham og Leif Isaksen. Dessuten var dette det første juleheftet utgitt av Egmont Serieforlaget, og det første på 32 sider istedenfor de foregående års 16. Egmont utga også et Julekryss-hefte med "Stomperud" i 2005 for å markere skiftet, akkompagnert av tegninger av Leif Isaksen og Håkon Aasnes og noen eksklusive åtteruters serier av Aasnes; hvorav alle seriene hadde kryssord som tema. Fra og med juleheftet 2006 skriver og tegner Håkon Aasnes serien alene, og er i gang med å revitalisere og modernisere Stomperud med blant annet innslag av snakkebobler, flere kvinnelige, militære bifigurer samt større vekt på dagsaktuelle temaer og mer detaljerte, gjennomarbeidede tegninger enn Isaksen hadde. Tegnemessig vekker Aasnes' stil minner om Thorbjørn Weea, den første og mest berømte Stomperud-tegneren. "Nr. 91 Stomperud" fortsatte å gå som opptrykk i Norsk Ukeblad utover 2000-tallet. Selv etter at Aasnes overtok juleheftene viste ikke NU noen interesse av å ansette ham som tegner av nye, ukentlige sider. Opptrykk av Odd Jørgensens 40 år gamle seriesider fortsatte kronologisk frem til den faste siden ble fjernet i februar 2009, tilsynelatende grunnet en mer 'feminin' omlegging av ukebladet. Eksterne lenker. Nr. 91 Stomperud Fotball (ball). En tegning av en fotball sydd sammen av fem- og sekskantede lærbiter En fotball er en ball som brukes i flere forskjellige sporter, som fotball, amerikansk fotball og gælisk fotball. Fotball. En vanlig fotball består som regel av 12 femkant- og 20 sekskant-formede lærstykker som er sydd sammen rund en indre pose av gummi, kalt lunge. Denne fylles gjennom en ventil med luft for å gi ballen ønsket form. Fotballen finnes i forskjellige størrelser. Vi skiller mellom 3-er, 4-er og 5-er fotballer. I tillegg har vi trikseballer som er veldig små og som bruker først og fremst til teknisk trening. Mønster og dekor på fotballen varierer fra produsent til produsent og merke til merke. Det er vanlig at det lages en ball til hvert store mesterskap. Nim. Nim er et spill for to personer. Teorien om nim er svært viktig i kombinatorisk spillteori, som er en gren av matematikk. En posisjon i nim består av noen hauger med objekter (for eksempel fyrstikker). Et trekk består av å fjerne en eller flere fyrstikker fra én haug. Man kan gjerne fjerne hele haugen. Den som tar den siste fyrstikken vinner. En optimal strategi for dette spillet ble funnet av C. L. Bouton ved Harvard University i USA i 1902. Gitt en posisjon, skriver man antall fyrstikker i hver haug i det binære tallsystemet, og legger sammen alle tallene, uten å ta med tall i mente. Hvis resultatet blir null, kan man ikke vinne. Hvis resultatet er forskjellig fra null, kan man vinne ved å flytte til en posisjon med verdi null. _____ Resultatet blir 010, som er lik 2 i titallssystemet. Det finnes derfor et vinnende trekk, som vil være å redusere haugen med tre fyrstikker til én. Petter Solberg. Petter Solberg (født 18. november 1974 i Askim) er en norsk profesjonell rallyfører fra Spydeberg i Østfold. Han kjørte for Subaru World Rally Team (SWRT), til og med sesongen 2008. I 2002 endte Solberg på annenplass i rally-VM (WRC, World Rally Championship), og året etter (2003) gikk han helt til topps og ble tidenes første norske verdensmester i rally. Solberg ble norgesmester i rallycross og bakkeløp i 1995 og 1996, og han ble norgesmester i rally i 1998. Samme år undertegnet han kontrakt med VM-teamet til Ford, og i 2000 byttet han fra M-Sport Ford til Subaru (SWRT). Petter Solberg har vunnet 13 VM-runder i karrieren (se under). I 2004 og 2005 endte Solberg på annenplass bak verdensmester Sebastien Loeb. 2006 ble en vanskelig sesong med mye teknisk trøbbel. Høsten 2004 ble biografien "Petter Solberg – 110%" lansert. Boken er ført i pennen av journalist og forfatter Geir Svardal og er også gitt ut i engelsk versjon og japansk. Petter ble også i 2004 kåret til "The outstanding young person" av Junior Chamber International. Solberg er tidenes best betalte norske idrettsutøver med en antatt årslønn på mellom 50 og 60 millioner kroner for sesongen 2007. Han er bosatt i Monaco sammen med sin svenske kone Pernilla (datter av Per-Inge Walfridsson, europamester i rallycross 1980), som selv var en dyktig rallyfører på 1990-tallet. Sammen har de en sønn. Petter Solberg er yngre bror av rallyfører Henning Solberg. Foran 2009 sesongen valgte Subaru å trekke seg fra WRC-mesterskapet og Solberg stod uten team. Solberg klarte å samle nok sponsorstøtte til å starte sitt eget privat-team, med blant annet Johs Lunde Gruppen og Shell på sponsorlisten. Teamet har stilt til start i de første løpene i en eldre Citroën Xsara WRC, men etter Rally Finland hoppet han over Rally Australia for å få tak i en ny rallybil. Det endte med at han byttet han til en Citroen C4, som han imponerte stort med i Rally Spania. Under rallyet ble han intervjuet, og spurt om han hadde noe å si til de som hadde tvilt på føreren Petter Solberg. Up yours", var svaret. Kartleser for Petter Solberg var fra 1999 til 2010 waliseren Philip Mills. Briten Chris Patterson har vært Petters kartleser siden 29. juni 2010. Hex. Hex - The Zig-Zag Game - Parker Brothers - 1950 Hex er et brettspill for to personer hvor målet er å lage en forbindelse mellom to motstående sider av brettet med sine egne brikker. Hex ble oppfunnet av Piet Hein i 1942. Han publiserte det under navnet Polygon, og skrev en artikkelserie om spillet i den danske avisa Politiken i romjula 1942. Uavhengig av Piet Hein ble spillet også oppfunnet av John Forbes Nash i 1948 som på den tiden var student ved Princeton University i USA. Der ble spillet normalt kalt Nash. Brettet består av sekskanter som er plassert i en rombe som på figuren. Spillerne har brikker med forskjellige farger. Her antar vi at brikkene er røde og blå. Et trekk består i å plassere en av sine brikker i en sekskant på brettet. Spillerne har et ubegrenset antall brikker, og etter at en brikke er spilt, blir den aldri flyttet på senere i spillet. Hvis spilleren med de røde brikkene klarer å lage en kjede av sammenhengende brikker mellom de to røde kantene av brettet, vinner han. Tilsvarende vinner spilleren med de blå brikkene, hvis han kan forbinde de to blå kantene med sine brikker. Det er lett å se at det er umulig at begge spillerne klarer å lage en forbindelse. Det er faktisk også umulig å fylle hele brettet med røde og blå brikker uten at en av spillerne har laget en kjede, noe som ble først bevist av John Nash. Hex kan derfor ikke ende med uavgjort; det vil alltid være en vinner. Å ha det første trekket er en stor fordel i Hex. Derfor spilles det normalt med en ekstra regel i åpningen: Etter at en av spillerne gjør det første trekket, kan den andre spilleren bestemme hvem som skal spille med hvilken farge. Den første spilleren bør derfor gjøre et trekk som ikke gir noen stor fordel til noen av spillerne, for eksempel i nærheten av et hjørne. Størrelsen på brettet varierer, og det finnes ingen standardstørrelse. Piet Hein brukte et 11×11-brett, men mange sterke spillere i dag synes at et slikt brett blir for lite, og foretrekker større brett. Norsk språknemnd. Norsk språknemnd var en nemnd som ble opprettet i 1952 og som hadde i oppgave å gi styremaktene og allmennheten råd og rettledning i språkspørsmål på vitenskapelig grunnlag og i dette arbeidet fremme tilnærming mellom de to norske skriftspråkene. Nemnda skulle gi rettledning i rettskrivningsspørsmål, fremme enhet i terminologi, føre tilsyn med språket i lærebøker og sørge for utgreiinger, språkkurs og annet opplysningarbeid til styresmaktene, offentlige institusjoner, pressen og allmennheten. Norsk språknemnd hadde 30 medlemmer, 15 for hver målform. I 1972 ble nemnda avløst av Norsk språkråd, som i 2005 ble omdannet til Språkrådet. Girolamo Aleandro. Girolamo Aleandro della Mota (eller Hieronymus Aleander) (født 13. februar 1480 i Motta ved Treviso i den venezianske provins Friuli, død 31. januar 1542 i Roma), humanist, pavelig diplomat, erkebiskop. Aleandro studerte i Motta, Pordenone, Venezia og i Padova, og virket fra 1499 i Venezia som professor i klassiske og orientalske språk. Der ble han den førende skikkelse i humanistkretsen rundt boktrykkeren Aldo Manuzio. I 1508 dro Aleander til Paris og underviste hebraisk, gresk og latin der. Han var en populær professor, og hans gresktimer kunne til tider trekke så meget som 1500 studenter. Det var han som innførte det metodiske studium av gresk i Frankrike. Etter pestutbruddet i 1510 flyttet han til Orléans, men returnerte til Paris i juli 1511 og ble rektor ved universitetet der. Hans "Lexicon Graeco-Latinum" utkom i 1514. I kirkens tjeneste. I desember 1513 trådte Aleandro inn i sekretærtjeneste for biskop Etienne Poncher av Paris, som var kansler for kong Ludvig XII av Frankrike. I 1515 ble han kansellist for fyrstbiskop Erard von der Mark av Liége. Biskopen sendte ham på et oppdrag til Roma, der hen ble engasjert i det pavelige statssekreteriat. I 1516 ble han geheimnotar for kardinal Giulio de Medici i Roma. I juli 1519 utnevnte pave Leo X ham til sin bibliotekar. Pavelig utsending til keiserhoffet. Pave Leo sendte ham i september 1520 til sin representant ved keiser Karl Vs kroning og til en av sine utsendinger "(nuntius, legat)" ved det keiserlige hoff (den andre var den senere kardinal Marino Ascanio Caracciolo), for å bevege keiseren til aksjon mot Martin Luther, som var blitt fordømt for sine teologiske standpunkter ved bullen "Exurge Domine" den 15. juni 1520. Paven hadde fra før gitt dominikanerpateren Johann Eck i oppdrag å arbeide for å bringe bullen til alminnelig gjennomslag, men han hadde så langt ikke oppnådd noe annet enn å utløse økt sinne og motstand blant Luthers tilhengere. Den formelle bannlysning som fulgte den 3. januar 1521 med bullen "Decet Romanum Pontificem", endret ikke på det. Aleandros innflytelse var en av årsakene til at keiseren sammenkalte til Riksdag i Worms i januar 1521. Som nuntius spilte Aleandro en viktig rolle under Riksdagen. I sin berømte askeonsdagstale den 13. februar 1521 krevde han at bannlysningen skulle følges opp av den verdslige myndighet uten noe forutgående avhør av Luther. Men hans krav vant ikke tilslutning, og Luther ble istedet kalt til Worms, der han forsvarte seg og sine skrifter i april. Etter råd fra Johann Cochlaeus utferdiget Aleandro deretter et utkast til et edikt mot Luther (se Wormser-ediktet), og utvirket at keiseren undertegnet det. Ediktet ble offentliggjort den 25. mai 1521. Aleandros meldinger til Roma fra Riksdagen og hans dagboksnedtegnelser er viktige reformasjonshistoriske kildematerialer. De viser også at Aleandro var en mann med stort klarsyn hva gjaldt kirkelige misligheter og med vilje til å innrømme og fordømme forfallet i den romerske kurie, og det pengebegjær og moralske forderv som besmittet mange innen geistligheten. Etter Riksdagens avslutning dro Aleandro til De spanske Nederlandene, og bevirket at to Luther-vennlige munker ble offentlig brent i Brussel. De to betegnes av og til som «Reformasjonens første martyrer». Senere virke. Pave Klemens VII utnevnte i ham august 1524 til erkebiskop av Brindisi og Oria, og samtidig til nuntius ved kong Frans Is hoff i Frankrike. Han havnet i fangenskap sammen med kongen etter slaget ved Pavia den 24. februar 1525, og de ble først satt fri mot en heftig sum løsepenger. I 1531 og 1532 var han atter nuntius hos keiser Karl V, og fra 1533 til 1535 ledet han det pavelige nuntiatur i Venezia. Kardinal. Ved konsistoriet 22. desember 1536 ble Aleandro kreert til kardinal av pave Paul III. Få uker etter dro han som konsilslegat til Vicenza. Sensommeren 1538 ble han pavens sendemann ved keiser Ferdinand Is hoff, men lykkes ikke i å vinne noen innflytelse under forhandlingene mellom de forskjellige tyske religiøse partier. Mot slutten av 1539 vendte han tilbake til Roma. Aleandro, Girolamo Aleandro, Girolamo Aleandro, Girolamo Aleandro, Girolamo Aldo Manuzio. Manuzios utgave av Aristoteles, 1495-98 (Libreria Antiquaria Pregliasco, Torino) Ei side fra Francesco Colonnas "Hypnerotomachia Poliphili" Aldo Manuzio, latinisert Aldus Manutius (født 1450 i Sermoneta ved Roma, død 6. februar 1515), var en italiensk boktrykker og forlegger. Hans utgaver av antikke greske verk ble en av de viktigste forutsetningene for 1500-tallets humanisme. Manuzio fikk under Gasparino da Verona i Roma og Guarino da Verona i Ferrara sin tids beste utdanning i latin og gresk språk. I 1482 besøkte han sin venn og studiekamerat Giovanni Pico i Mirandola, og fortsatte der sine studier i gresk. Her satte han seg som mål å redde den klassiske greske litteraturen for ettertida ved å få de viktigste verkene satt på trykk. Han valgte seg Venezia som det mest passende stedet for å sette opp en trykkpresse. Her samla han rundt seg en stab av greske lærde. Han gjorde gresk til virksomhetens arbeidsspråk, og brukte også gresk privat. På et tidspunkt hadde han hele tretti greske skriftlærde og handverkere boende. I 1495 hadde han klart første bind av Aristoteles' verker, som han avslutta med i alt fem bind i 1498. Ni komedier av Aristofanes kom i 1498; Thukydid, Sofokles og Herodot fulgte i 1502, Xenofon og Euripides i 1503 og Demosthenes i 1504. I 1509 kom et bind med arbeider av Plutark. Krig og ufred satte en midlertidig stopper for forlagsvirksomheten, men i 1513 kom en utgivelse av Platons skrifter, og i 1514 Pindar, Hesykhios fra Milet og Athenaios. Da han døde i 1515 var han i gang med den første trykte oversettelsen av "Septuaginta". Dette ble utgitt posthumt i 1518. I tillegg til de nevnte verkene – som alle var førsteutgaver – sto Manuncio bak en lang rekke opptrykk av manuskripter som var blitt trykt i andre italienske byer på samme tid. Manutius' forlag utga også en lang rekke romerske og italienske klassikere. Her kan nevnes Polizianios samlede verker, Dantes "Divina commedia", Petrarkas dikt, en samling latinske dikt fra tidlig kristen tid, Plinius' brev, Quintilian og Valerius Maximus – alt i enten førsteutgave eller med en til da ukjent kvalitet i papir og typer. Til de latinske og italienske utgavene fikk han utviklet et elegant skriftsnitt som bærer hans navn ("aldinsk", i dag bedre kjent som kursiv). Det påstås at snittet er modellert over Petrarkas håndskrift. Hensikten med denne typen var å få en smal og slank skrift til bøker i oktavformat, som Manuzio var den første til å trykke. Som trykker og forlegger var han ikke bare opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål; de skulle også ha en overkommelig pris. Det var også Manuzio som innførte den moderne bruk av det ortografiske tegnet semikolon («;»). Han døde som en fattig mann, etter å ha gitt verden bokskatter som i dag omsettes for uhyre summer. For å oppmuntre til studier i antikkens språk, diktning og kultur grunnla Manuzio i 1502 et akademi som han kalte «Nytt akademi». Et av akademiets mer berømte medlemmer var Erasmus av Rotterdam. Theodor Herzl. Theodor Herzl (født 2. mai 1860, død 3. juli 1904) var en østerriksk-jødisk journalist som grunnla den politiske sionismen. Herzl ble født i Budapest, men familien flyttet tidlig til Wien. Her ble han utdannet jurist, men han var mer interessert i journalistikk og litteratur. Som ung mann var han aktiv i "Burschenschaften", som strebet etter tysk enhet under mottoet "Ehre, Freiheit, Vaterland". Hans tidlige arbeide hadde liten forbindelse til jødisk liv. Han var korrespondent for Neue Freie Presse i Paris, og skrev mer beskrivende enn politisk. Senere ble han litteraturredaktør for Neue Freie Presse. Herzl skrev også komedier og dramaer for Wiens teaterscener. Som korrespondent i Paris dekket han rettssaken mot den jødiske offiseren Alfred Dreyfus, og Herzl ble forskrekket over den antisemittismen han så i Frankrike. Etter denne erfaringen bestemte Herzl seg for å anvende sine kunnskaper og sin respekterte stilling til å hjelpe det jødiske folket. I 1896 publiserte han boken "Der Judenstaat", hvor han hevdet at jødene måtte etablere sin egen stat i Palestina. Ettersom det på Herzls tid særlig var jødene i Russland som ble forfulgt og massakrert, var det først og fremst de russiske jødene som støttet Herzls idé. Mange av de europeiske jødene, særlig i Østerrike, Tyskland og Frankrike, som var assimilerte, avviste imidlertid Herzls sionisme. Slik de så det, ønsket de ikke å forlate Europas teatre, kafeer og universiteter til fordel for en gold ørken. Mange av dem hadde holdt til i Europa i over et årtusen, og følte seg først og fremst som tyskere, franskmenn etc. Eksterne lenker. Herzl, Theodor Herzl, Theodor Herzl, Theodor Der Judenstaat. "Der Judenstaat" (tysk, "jødestaten") er en bok av Theodor Herzl, hvor han argumenterer for etableringen av en jødisk stat i Palestina. Den ble først utgitt i Berlin og Wien i 1896 av M. Breitenstein's Verlags-Buchhandlung. Den ble utgitt på norsk under tittelen "Jødestaten" av L.S.P. Forlag i 2005. "Der Judenstaat" er ikke et religiøst verk, men den har hatt stor betydning for moderne jødedom, idet den la grunnlaget for sionismen. Exurge Domine. Exurge Domine eller Exsurge Domine var den pavelige bullen av 15. juni 1520 fra pave Leo X som fordømte en rekke av Martin Luthers teologiske standpunkter funnet i hans skrifter, og krevde at han skulle trekke tilbake 41 setninger innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon. Bullen, som ble skrevet for paven av den florentinske kardinal Pietro de Accolti, representerer den første offisielle stillingtagen fra Pavestolens side mot den begynnende lutherske reformasjonsbevegelse. Den var i vesentlig grad redigert av Johann Eck og av den senere pavelige utsending til keiserhoffet Girolamo Aleandro. Forhistorie. Etter at Luthers 95 teser mot avlatshandelen (31. oktober 1517) ble kjent, skrev katolske teologer mot Luther og henviste til at avlatshandelen var godkjent av paven, som alle kristne burde adlyde. Dermed begynte avlatsstriden å bli utvidet til å gjelde pavens og konsilenes autoritet. Erkebiskop Albrecht von Brandenburg av Magdeburg og Mainz innklaget Luther for Roma. I juni 1518 ble læreprosessen mot Luther åpnet i Roma. Det var meningen at Luther skulle svare seg for seg i Roma, men hans kurfyrste Fredrik den Vise av Sachsen fikk utvirket at han i stedet skulle avhøres av kardinal Cajetan, som var pavelig utsending til riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den 11. oktober 1518. Luther nektet å tilbakekalle noe. Blant de få på katolsk side som virkelig hadde erkjent rekkevidden av tesene, var teologen Johann Eck i Ingolstadt. Han innså at de gikk langt utover en kritikk av den herskende avlats"praksis", men i sin konsekvens stilte spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat og endelig til den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv. I "disputasen i Leipzig" (27. juni–16. juli 1519) pekte han overfor Luther på konsekvensene av hans standpunkter, noe som kanskje bidro til å fremskynde en klarere avvisning fra Luthers side av mer grunnleggende deler av katolsk lære. Med dette resultat reiste Eck til Roma. Prosessen mot Luther var foran valget av keiser Karl V stoppet opp, og ble ikke gjenopptatt i Roma før i begynnelsen av 1520. Virkning. Paven utnevnte Johann Eck til å proklamere bullen i Tyskland, noe som sikkert var et uklokt valg ettersom Luther hadde en sterk personlig uvilje mot Eck, og fordi Eck også var mislikt både av mange humanister og alminnelige tyske troende. Hans ankomst sommeren 1520 til Tyskland med bullen utløste voldsomme mishagsytringer; det var bare så vidt mulig for ham å forkynne bullen i Meissen 21. september, Merseburg 25. september og Brandenburg 29. september, og han ble også møtt med sterk motstand i storparten av det øvrige Tyskland. Motviljen mot Eck smittet også over på den pavelige bullen, og det gikk til og med tregt med å få katolske biskoper til å akseptere dens proklamasjon. Bullen hadde ingen virkning på Luther utover å befeste ham i kampen for sine standpunkter og sikkert fremskynde den. Etter banntrusselen utgav ham tre sentrale reformatoriske kampskrifter, der han heftig angrep pavedømmet og den bestående kirkelige orden med alle dens feil og mangler. Luther fullførte bruddet på en måte som var synlig for alle. I Wittenberg oppfordret Filip Melanchthon universitetsstudentene til å begi seg til Elsterporten, der de avsang "«Requiem eternam»", drikkeviser og "«Te Deum laudamus»", hvorpå Luther satte fyr på bullen. Samtidig ble også de kirkelige rettsbøker brent. Den 3. januar 1521 ble han høytidelig bannlyst i Roma med bullen "Decet Romanum Pontificem". Elfenbenskystens flagg. Elfenbenskystens flagg (fransk: "Drapeau de la Côte d'Ivoire") ble tatt i bruk 7. august 1959, rett før landets uavhengighet fra Frankrike. Flagget har tre like store vertikale striper etter mønster fra den franske trikoleren og har fargene orange (flaggstangsiden), hvit og grønn. Stripene symboliserer ulike verdier som svarer til det nasjonale mottoet Union-Discipline-Travail, eller Samhold, disiplin og arbeid. Den oransje står for vekst, den hvite for fred gjennom samhold, og grønnfargen for fremtidshåp. Men fargane har også fått andre betydninger for ivorianerne. De mener grønnfargen symboliserer de tropiske skogene og hvitfagen elvene, mens oransje står for savannen i landet. Flagget har de samme fargene som det irske flagget, men i motsatt rekkefølge. Mens irene heiser flagget med den grønne delen ved flaggstangen har ivorianerne den oransje ved flaggstangen. Intifada. Intifada (arabisk انتفاضة, «å riste av») er et arabisk uttrykk for opprør eller motstand. Ordet blir også brukt i den alminnelige betydningen «å riste av seg». Vanligvis refererer begrepet til perioder med palestinske aksjoner mot Israel, men det blir også brukt i forbindelse med arabiske og muslimske opprør rundt omkring i verden, blant annet i Marokko 2005 (Casablanca-angrepene), Irak fra 2003, Libanon 2005 og Frankrike 2005. Første intifada begynte i 1987. I 1991 var det en betydelig nedgang i voldsbruken, og med signeringen av Oslo-avtalen i august 1993 ble den helt avsluttet, hvor de palestinske selvstyremyndighetene ble opprettet. Andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen, startet 28. september 2000 da daværende ledende israelsk opposisjonsleder besøkte Ariel Sharon og foretok et kontroversielt besøk på Tempelberget i Jerusalem. Første intifada. Den første intifada (1987–1992) startet i Jabalaya flyktningleir i Gaza den 9. desember 1987, med at innbyggerne kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer, og spredte seg hurtig til resten av Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Den palestinske motstanden ble utført på mange måter, blant annet ved sivil ulydighet, boikott av israelske varer, graffiti, barrikader og steinkastede barn og unge mot israelsk militære. Israel svarte med kuler og tåregass. Det startet spontant, men PLO forsøkte etter kort tid å ta kontroll over opprøret. Årsaken til opprøret var en voksende følelse av frustrasjon blant palestinere over den manglende utsikten til en holdbar løsning på den humanitære og nasjonale situasjonen etter opprettelsen av den israelske staten i 1948. Den ble utløst av at israelske styrker kjørte over og drepte fire palestinere dagen før opprøret startet. Radikale islamske organisasjoner, som Jihad og Hamas gjorde seg gjeldende under denne intifadaen. Intifadaen var med på å fremskyve prosessen som førte til fredsavtalen i 1993. Fra første intifadas start i 1987 og andre intifadas start i 2000 ble totalt 1 551 palestinere og 422 israelere drept. Andre intifada. Andre intifada, også kalt «al-Aqsaintifadaen» av palestinere og «Oslo-krigen» av høyreorienterte israelere som mener intifadaen kommer av Oslo-avtalen fra 1993, ble iverksatt i september 2000, og pågår fortsatt. Felles for begge er at de startet med organisert sivil ulydighet, som utviklet seg til en voldsspiral der begge sider svarer med stadig kraftigere voldsbruk. Jean-Paul Sartre. Jean-Paul Sartre (født 21. juni 1905, død 15. april 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist. Han ble utropt til vinner av Nobelprisen i litteratur i 1964, men avslo å motta den. Bakgrunn. Sartre ble født i Paris som sønn av marineoffiseren Jean-Baptiste Sartre (1874–1906). Hans mor Anne-Marie Schweitzer (1882–1969) var av tysk-elsassisk opprinnelse og var kusine av den tyske fredsprisvinneren Albert Schweitzer. Faren døde av en tropesykdom 15 måneder etter at Jean-Paul ble født, og hans unge mor reiste til sine foreldre, hvor han vokste opp under innflytelse av bestefaren Charles Schweitzer, en lektor i tysk, som underviste barnebarnet hjemme. Først som 10-åring ble Jean-Paul sendt på skole, på det prestisjefulle gymnaset "Lycée Henri-IV". I 1917 giftet moren seg på nytt og flyttet med sin nye mann til La Rochelle – en begivenhet som gikk sterkt inn på Jean-Paul. Da bestefaren oppdaget at den da 12 år gamle Jean-Paul hadde stjålet fra husholdningspengene for å kjøpe godterier for å bli populær hos klassekameratene, brøt han med ham. I 1920 ble han sendt tilbake til Paris, og fortsatte å gå på Henri-IV som internatelev. Her ble han kjent med den senere forfatteren Paul Nizan, som introduserte ham for samtidslitteratur. I 1922 avla han sin baccalauréat og besluttet, sammen med Nizan, å forsøke å komme inn på elitehøyskolen École Normale Supérieure. De begynte derfor ved "Lycée Louis-le-Grand", siden forberedelsesklassene for École Normale Supérieure der angivelig var bedre enn ved Henri-IV. Utdannelse. Sartre fikk sin utdannelse ved École Normale Supérieure i Paris. Her traff han også sin senere livsledsager Simone de Beauvoir. Filosofiske og skjønnlitterære verk. Sartre er kjent som en av grunnleggerne av eksistensialismen. "Væren og intet" og "Kritikk av den dialektiske fornuft" regnes som hans to filosofiske hovedverk. Debutromanen "Kvalmen" ("La Nausée") utkom 1938, og Sartre produserte senere en mengde filosofiske, skjønnlitterære og politiske verker frem til sin død. Etter annen verdenskrig begynte han å utgi sitt eget tidsskrift, "Les Temps modernes", sammen med Simone de Beauvoir, hans livsledsager. Politisk aktivisme. Både Sartre og Beauvoir engasjerte seg sterkt politisk mot den franske og internasjonale borgerligheten, og særlig mot den franske kolonialismen og undertrykkelsen av Algerie og USAs krigføring i Vietnam. I mai 1968 framsto han som en leder for både studentopprøret og arbeideropprøret. På sine eldre dager ble han kalt for «Vestens intellektuelle samvittighet», og da han døde i 1980 ble han fulgt til graven av 50 000 mennesker. Filosofi. Sartre føyer seg inn i den eksistensielle tradisjonen etter blant annet Kierkegaard. I sitt første filosofiske hovedverk, "Væren og intet" forklarer han mennesket som eksistens. Vi er ikke noe annet enn det vi gjør, fordi vi alltid er utstyrt med fri vilje. Sartres eksistensfilosofi gir ingen mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, eller hevde at vi egentlig "er bedre": en forfatter er for eksempel aldri bedre enn det som kommer fram av verkene hun har skrevet. Ifølge Sartre har vi mennesker en naturlig tilbøyelighet til – bevisst eller ubevisst – å nekte for vår eksistensielle frihet, og hevde at valget vårt ikke er fritt: vi klamrer oss til "la mauvaise foi" – eller "den vonde tro". Når vi blir bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. Angsten er redsel for oss selv, for vår egen eksistens. Sartre gir et talende eksempel om en mann som balanserer på en smal sti langs en avgrunn: her kan mannen oppleve to typer frykt. Den ene er frykten for å falle i avgrunnen, for å snuble, for en ytre fare. Den eksistensielle angsten er svimmelheten mannen plutselig opplever når han balanserer, angsten for at han selv skal kaste seg uti. Nå kjenner han på valget sitt, og han får angst. Sartre diskuterer ofte menneskets erfaring med å føle seg overflødig, eller "kontingent". (Selv higet den unge Jean-Paul Sartre etter å bli en berømt forfatter, for å føle seg vesentlig og meningsfull, for å rettferdiggjøre egen eksistens – noe som blant annet kommer fram i selvbiografien "Ordene".) For Sartre er ikke følelsen av kontingens uberettiget: Verden er verken skapt til oss eller for oss. Tingene slik de er for seg selv, ikke essensielt skapt for oss, er ting "i-seg". Bevisstheten vår, derimot, er ikke en ting "i seg", snarere virkeliggjør den seg bare ved å feste seg i relasjon til noe utenfor seg selv, vår væremåte er å være "et forhold til vårt eget forhold". Mens tingene er i-seg, er bevisstheten "for-seg": væren-i-seg er det som væren-for-seg har som gjenstand. I Sartres filosofi virkeliggjøres menneskets frihet ved at faktum – altså status quo – alltid overskrides: alt etter hvilket prosjekt bevisstheten har, vil situasjonen fremtre annerledes. Sartres stadige fokus på menneskets frie valg kan i utgangspunktet virke uforenlig med hans politiske ståsted som marxist. I "Eksistensialisme er humanisme" forklarer Sartre hvorfor humanisme er en nødvendig følge av hans eksistensialistiske filosofi, blant annet ved å understreke sine tanker om "den andre". Den individuelle handling forplikter alle mennesker. Når mennesket velger seg selv, velger det også alle mennesker. Sartre skiller seg fra nihilistiske filosofer (som f. eks. Nietzsche) med sin klare etikk: han vil nok være enig i at det ikke eksisterer noen essensielle moralnormer (mennesket skaper alltid seg selv og sine verdier), men fordi vi er frie og ansvarlige er en god handling alltid en handling som ivaretar og oppmuntrer den andres frihet. Å sørge for alles like muligheter i et marxistisk samfunn, er for Sartre en slik mulighet. Rush. Rush er et canadisk progressivt rockeband bestående av bassist, keyboardist og vokalist Geddy Lee, gitarist Alex Lifeson og trommeslager og tekstforfatter Neil Peart. Rush ble dannet sommeren 1968 i Willowdale i Toronto, Ontario, Canada av Lifeson, Jeff Jones og John Rutsey. Jones ble erstattet av Geddy Lee i september 1968, og Peart erstattet Rutsey på trommer i juli 1974, to uker før bandets første turné i USA. Rush har spilt i tre tiår med besetningen Lee, Lifeson og Peart, og fortsatt suksess har gitt dem respekt og fanskaren omtales ofte som de mest lojale innen rock. Rush har hatt innflytelse på band som blant andre Iron Maiden, Dream Theater, Metallica, Soundgarden, Tool og Barenaked Ladies. Rush har blitt nominert til Juno Awards flere ganger og ble tatt inn i det Canadian Music Hall of Fame i 1994. De har vært nominert til Grammy fire ganger. I tillegg er både Lee, Lifeson og Peart som de første rockemusikerne blitt belønnet med tittelen «offiser» av Order of Canada. Gjennom deres karriere har hver og en av bandets medlemmer blitt omtalt som blant de beste innen håndteringen av sine respektive instrumenter. Til sammen har Rush solgt til 23 gullplater, 14 platinaplater (3x multiplatina), noe som gjør dem til et av de bestselgende rockebandene i historien. Musikkstil. Rushs musikkstil har forandret seg i veldig stor grad gjennom de over 30 årene de nå har spilt sammen. Den første platen, selvtitulerte "Rush", var veldig inspirert av engelske rockeband som Led Zeppelin og Deep Purple. De første albumene var i hardrock-stil med stor påvirking av The Who og Led Zeppelin, men hadde også trekk fra generell britisk progressiv rock. Rush lagde lange sanger, gjerne med fantasi-inneholdene tekster, i tillegg til å holde fast ved «hardrock»-stilen. Fusjonen mellom hard og progressiv rock fortsatte frem til slutten av 1970-tallet. På 1980-tallet endret musikken seg i ganske stor grad, Rush begynte da å eksperimentere med blant annet reggae og pop rock. Denne perioden inneholder bandets største bruk av instrumenter som synthesizer og elektriske slagverk. Denne perioden nådde høydepunktet i 1987 etter utgivelsen av "Hold Your Fire". Tidlig på 1990-tallet endret Rush sin musikk mer mot den alternative rocken. Etter 2000 har gruppa gitt ut to studioalbum ("Vapor Trails") (2002) og ("Snakes & Arrows") (2007). Disse albumene har fått Rush til å vende mer tilbake mot konvensjonell rock 'n' roll. Starten på Rush (1968–1976). Den originale besetningen av Rush bestående av Jeff Jones på bass og som sanger, Alex Lifeson som gitarist og John Rutsey på trommer, spilte kun en konsert sammen i Toronto i Canada i august 1968. Jones ble i september 1968 erstattet av Geddy Lee, som var en god venn av Lifeson ble medlem av gruppa som basisist. Lee fikk sparken i mai 1969 men ble oppringt av Lifeson i juli med spørsmål om han ville komme tilbake til bandet, noe han takket ja til. Mellom 1969 og våren 1971 var flere musikere innom bandet, men fra mai 1971 besto bandet av sin første offisielle besetning; Lee, Lifeson og Rutsey, med Ray Danniels som manager. Etter å ha fått et ordentlig oppsett gjorde bandet seg klare for å utgi sin første singel, denne kom i 1973 og het "Not Fade Away". Den inneholdt en Rush-sang og en Buddy Holly-coverlåt. I 1974 valgte Rush å utgi sin første plate, denne fikk navnet "Rush". Platen ble opprinnelig utgitt på et plateselskap bandet lagde selv i samarbeid med Ray Danniels og Terry Brown, dette het Moon Records. Platen ble senere utgitt på nytt i USA på Mercury Records. Platen hadde en musikkstil med en klar likhet til den engelske rocke-gruppen Led Zeppelin, men ble ikke spesielt populær med det første. Platen ble snappet opp av en radiostasjon i Ohio, som spilte sangen «Working Man» ganske ofte. Rett etter utgivelsen valgte Rutsey å trekke seg grunnet diabetes og mangel på lyst til å turnere. Rush holdt audition, noe som førte til at Neil Peart ble medlem av gruppen. I tillegg til å bli bandets trommeslager ble også Peart bandets tekstskriver, grunnet Lee og Lifesons manglende interesse i å skrive tekster. "Fly by Night" (1975) var Rushs første album med Peart bak trommesettet. Tekstene på dette albumet endret seg drastisk i forhold til debutalbumet. Dette skyldtes Peart og at han hadde en stor interesse for fantasy og science-fiction. Allikevel er musikkstilen på Rush sitt andre album ikke så veldig ulik den på det første. Kort tid etter utgivelsen av "Fly by Night" utga Rush sitt andre album, "Caress of Steel" (1975). Dette var et fem-sangers album med to ekstra lange sanger som inneholdt flere deler. Selv om "Caress of Steel" egentlig skulle bli bandets skikkelige gjennomslagsalbum solgte den mindre enn forventet og turneen ble holdt på små steder. Etter dette kom "2112" (1976), Rushs gjennomslag. Platen solgte til platinaplate i Canada, men ble ikke noe særlig populær i USA før etter utgivelsen av "Moving Pictures". "2112" ble Rushs tidlige periodes høydepunkt. Tekstene på denne tiden (de aller fleste skrevet av Peart) var inspirert av klassisk diktning, fantasy-litteratur, science-fiction, og i noen tilfeller av tekstene til filosofen Ayn Rand. Sistnevnte inspirasjon finner vi lettest i «Anthem» fra albumet "Fly by Night" (1975), og i sangen «2112» fra albumet "2112" (1976). Etter gjennomslaget med "2112" utga bandet et dobbelt konsertalbum med navnet "All the World's a Stage". Den progressive perioden (1977–1981). Etter suksessen med utgivelsen av "2112" fulgte Rush opp med "A Farewell to Kings" (1977) og "Hemispheres" (1978). Disse to utgivelsene gjorde at bandet fikk en stil som var mer prog-rock aktig, enn den de hadde hatt før. Varemerker som økt bruk av synthesizere og lengre lengde på sangene ble stempler på Rushs komposisjon. For å nå en bredere, progressiv palett med lyd, begynte Lifeson å eksperimentere med seks- og tolv-strengers klassiske gitarer. Geddy Lee la til bass-pedal synthesizere, og Neil Pearts slagverk ble variert med innhold av triangler, klokkespill, kubjeller og treklosser. Rush forholdt seg mest til den samme stilen som de hadde hatt, men begynte med varierte sanger; gjerne litt kortere og «mykere» arrangementer. "Permanent Waves" (1980) endret Rushs stil i veldig høy grad ved å introdusere reggae og «new wave». I tillegg inneholdt musikken mer og mer synthesizere. Permanent Waves inneholdt kortere og mer «radiovennlige» sanger som «Spirit of Radio» og «Freewill». Begge disse sangene er en gang i blant å høre på amerikanske radiostasjoner selv i dag. I mellomtiden endret Pearts tekster seg fra stilen med fantasi tekster, til en stil med mer innhold av humanitære, sosiale, emosjonelle og metafysiske elementer. Rushs popularitet nådde sitt absolutte høydepunkt med "Moving Pictures" (1981). "Moving Pictures" fortsatte der "Permanent Waves" hadde avsluttet, med pop-progressiv rock som dyttet dem frem i rampelyset. «Tom Sawyer» fra dette albumet er kanskje Rushs aller mest kjente sang, selv om sangen «Limeligth» fra samme album også har fått god respons fra lyttere og radiostasjoner. "Moving Pictures" var også den platen som inneholdt den aller siste «utvidede» sangen. Denne var den ti og et halvt minutt lange "Camera Eye". Denne sangen inneholdt veldig stor grad av keyboard, noe som viste at Rushs stil var i ferd med å endres nok en gang. Etter suksessen med "Moving Pictures" valgte Rush å utgi sin andre live-plate, denne fikk navnet "Exit...Stage Left" (1981). Albumet understreker at den progressive perioden hadde vært Rushs høydepunkt ved å inneholde mange sanger fra "Moving Pictures" og "Permanent Waves" turneene. Synthesizerperioden (1982–1989). Geddy Lees synthesizere hadde vært i bruk siden slutten av 1970-tallet, men ikke i så stor grad som "Signals" (1982), dette albumet representerte Rushs største forandring. Keyboardets posisjon ble endret fra bakgrunnsmusikk til en mer melodiøs «frontline-musikk». Tradisjonelle gitarsoloer ble i mindre grad brennpunktet, noe man kan se i «Countdown» og «Subdivisions». Stilen og produksjonen fra og av "Signals" ble tatt med til nye høyder i "Grace Under Pressure" (1984). Geddy Lees bruk av synthesizer forble bandets hjørnestein, og Lees fokus på ny teknologi ble etterfulgt av Neil Peart som satset mer og mer på elektriske trommer og slagverk. Alex Lifesons bidrag til albumet ble i form av mange av hans vanlige varemerker; reggae, funk og «new-wave-rhytms», som hørt på «Red Lenses», «Red Sector A» og «The Enemy Within». "Power Windows" (1985) ble etterfulgt av "Hold Your Fire" (1987), begge disse albumene ble produsert av Peter Collins. I 1989 valgte Rush å skifte plateselskap fra Mercury til Atlantic. I 1989, utga Rush et tredje konsertalbum, "A Show of Hands". Denne ble utgitt på Mercury og viste frem "Power Windows" og "Hold Your Fire"-turneene. Dette konsertalbumet ble tatt godt imot av fansen. Tilbake til der det startet (1989–1997). Rush begynte å avvike fra deres 1980-tallsstil med albumene "Presto" og "Roll the Bones". Disse platene ble produsert i samarbeid med Rupert Hine, og viste klart at Rush begynte å kaste fra seg deres keyboardgjennomtrengende «sound». På 1989-albumet "Presto" kunne man høre at bandet spilte mer musikk som sentrete seg rundt gitaren enn de 2 tidligere albumene. Selv om synthesizere fortsatt var i bruk i mange sanger, var instrumentet ikke lenger den viktigste byggesteinen i Rushs musikk. For å fortsette denne trenden ble "Roll the Bones" et album som også utvidet bruken de tre standard instrumentene, med mindre fokus på synthesizere. Musikalsk varierte ikke disse albumene i stor grad fra vanlig pop rock. For eksempel «Roll the Bones», her utforskes det mye med funk og hip hop, mens på den instrumentale sangen «Where’s My Thing?» (bandets første instrumentale sang på lenge) finner vi elementer av jazz. De kommende albumene ville få en mer alminnelig rockelyd. Overgangen fra synthesizere til en mer gitarorientert og organisk musikkstil fortsatte med "Counterparts" (1993) og "Test for Echo" (1996). Musikalsk er disse to albumene Rushs mest gitarorienterte album. Lee og Lifesons musikk forble egentlig den samme, men Pearts derimot gjennomgikk endringer. Peart ble opplært i jazz og swing av jazztrommis Freddie Gruber i perioden mellom "Counterparts" og "Test for Echo". Turneen for "Test for Echo" var veldig vellykket, særlig i Nord-Amerika. Turneen ble delt opp i to segmenter: oktober til desember (1996) og mai til juli (1997). Pause og comeback (1997–). Etter å ha blitt ferdig med "Test for Echo" turneen i 1997 tok bandet en 5 år lang pause, hovedsakelig på grunn av personlige tragedier i Pearts liv. I august 1997 døde Pearts datter Selena i en bilulykke. Juni 1998 døde hans kone av kreft. Peart reise ut på en reise på motorsykkelen for å lindre smertene alt dette hadde påført han. Denne motorsykkelreisen fant sted i store deler av Nord-Amerika og blir omtalt i Pearts bok: '. Rush fortalte senere at de var nære ved å avslutte bandet for alltid i perioden med Pearts situasjon. Mens Peart var borte ga Rush ut sitt fjerde konsertalbum: "Different Stages". Etter å ha brukt tid på å sørge og sette tingene på plass i livet sitt, giftet Peart seg med fotograf Carrie Nuttall i september 2000. Tidlig i 2001 erklærte Peart for Lee og Lifeson at han var klar for å spille igjen. Bandet «vendte tilbake» i mai 2002 med "Vapor Trails". For å markere bandets tilbakekomst ble singelen og førstesporet på abumet, «One Little Victory», designet slik at den skulle få lytternes oppmerksomhet med hurtig gitar og effektive trommer. Sangene på albumet besto mest i heavy-rock, men enkelte sanger av progressivt kaliber. "Vapor Trails" ble det første albumet til ikke å inneholde en eneste synthesizer, orgel eller keyboard siden tidlig på 1970-tallet. Selv om albumet for det meste er gitarbasert inneholder det ikke i noen særlig stor grad alminnelige gitarsoloer, dette var en avgjørelse Lifeson gjorde under produksjonen av albumet. Det tok bandet hele 14 måneder å lage albumet, dette et den lengste tiden de noensinne har brukt. En trippel cd og dobbel DVD ble utgitt i oktober 2003, dette var "Rush in Rio", en hel konsert fra bandets siste konsert på "Vapor Trails" turneen. For å feire Rushs 30 års jubileum ble det i juni 2004 spilt inn en studio-EP, "Feedback", inneholdene 8 coverlåter av band som Rush har hatt som inspirasjon. Samme år tok Rush en turné for å markere 30 års jubileet. Konserten i Frankfurt 24. september 2004 ble filmet og utgitt på DVD. DVD-en ble kalt '. Et nytt DVD-sett ble utgitt 13. juni 2006 og besto av tre originale konserter. DVD-en het "Rush Replay X3", denne inneholdt "Exit…Stage Left", "Grace Under Pressure" og "A Show of Hands". Den inneholdt også «soundtracket» til "Grace Under Pressure" konserten. I 2007 gav de ut albumet ("Snakes & Arrows"). Bandet gjennomførte "Snakes & Arrows"-turneen i 2007, som startet 13. juni i Atlanta og som ble avsluttet 29. oktober i Helsingfors. De gjestet også Oslo med konsert i Oslo Spektrum 26. oktober. Dette var deres første konsert i Norge siden 1979. Konsertene i Rotterdam på denne turnéen ble filmet med tanke på en ny DVD-utgivelse. Simone de Beauvoir. Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir (født 9. januar 1908, død 14. april 1986) var en fransk eksistensialistisk filosof, feminist og forfatter. Biografi. Simone de Beauvoir ble født i Paris i 1908. Hun gikk på et katolsk universitet for kvinner og etterhvert studerte hun på Sorbonne. Oppmuntret av sin filosofilærer begynte hun å forberede seg på en prøve i filosofi på en eliteskole i Paris. Kvinner hadde ikke adgang på skolen, men kunne gå opp til avsluttende prøve. Der møtte hun Sartre og fram til hans død forble de livskamerater. Beauvoir engasjerte seg politisk og særlig var hun opptatt av saker som spesielt berørte kvinners interesser, som frigiving av prevensjon, fri abort og økonomisk frihet for kvinner. Filosofi. Simone de Beauvoirs filosofi beskrives gjerne som en blanding av ateistisk eksistensialisme og fenomenologi. Hennes filosofi omhandler i stor grad etikk og spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til sine medmennesker. Typisk for den franske eksistensialismen utfoldet Simone de Beauvoir sitt forfatterskap og sin filosofi vel så mye i romaner og teaterstykker, som i filosofiske avhandlinger. I et sett av selvbiografiske verker skildret hun i tillegg sin oppvekst og utvikling, sin kamp mot tradisjonens normer og verdier for å utvikle sitt eget ståsted. Politikk. Hennes livsledsager var i mange år den kjente filosofen Jean-Paul Sartre. De ble kjærester i studietiden, og etterhvert gikk forholdet over i vennskap som varte livet ut. de Beauvoir deltok livlig i den politiske og filosofiske debatten i Frankrike i etterkrigstiden. Hennes posisjoner var preget av en bred humanisme og et skarpt blikk for motsigelsene innen oppfatningene også til sine meningsfeller. Spesielt interessant var hennes skepsis til trekk ved Den franske motstandsbevegelsens retorikk under og etter krigen og til intellektuelles tro på sin egen politiske betydning. Hun kunne heller ikke følge mange eksistensialister inn i marxismen og partimedlemsskap. Gjennom sine skrifter og sitt virke var hun en ruvende personlighet i fransk kulturliv i annen halvdel av 1900-tallet. Bibliografi. Beauvoirs mest kjente bok er «Det annet kjønn» ("Le Deuxième Sexe"), som er en av feminismens klassikere. Fra denne bok stammer hennes mest kjente sitat: «Man fødes ikke til kvinne, man blir det». Hun har også skrevet skjønnlitteratur og essays. Essays. Det er som forfatter av "Det annet kjønn" at Simone de Beauvoir lever videre i ettertiden. Boken har senere blitt både idealisert og rakket ned på. Den tilhører klart sin tid, fransk førtitall, og det er lett å avdekke hennes avhengighet av tidsbestemte stemninger og meninger. Men verket har en langt dypere betydning enn som så. Den la premissene for en diskusjon av "kvinnens vesen" som overhodet ikke er blitt uaktuell, og den inneholdt påstander som har bevart sin sannhet og aktualitet i foreløpig over femti år. Å hevde at det er det viktigste verket hittil skrevet innenfor en feministisk diskurs, er slett ikke irrasjonelt. Måløy. Måløy er en by, et tettsted og administrasjonssenteret i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane. Byen ligger på sørøst-siden av Vågsøya, og er en av landets viktigste fiskerihavner. Måløy fikk bystatus i 1997, og har innbyggere per 1. januar. Måløy by. Etter at Måløy by fikk bystatus i 1997, inngår også Halnes og Holvik i sør og «Polljen» (Trollebø, Degnepoll, Skavøypollen, Tennebø, Blålida og Nygård) i vest som en del av byen. Bygrensen går ved Nygårdssvingene, rett etter Almenningsfjellet. Bebyggelse. Gatene i Måløy sentrum ligger nesten parallelt oppetter fjellsiden. De har ikke navn, men er nummerert. Med Sjøgata og Gate 1 som hovedgater lengst ned mot sundet, til Gate 8 øverst. Samferdsel. Måløy ligger godt skjermet mot vær og vind. I gamle tider satt ofte båter værfast her og ventet på å seile videre over Stad. I dag har Måløy anløp av Hurtigruta. Det går også ekspressbuss til Oslo og ekspressbåt til Bergen flere ganger om dagen. I 1951 ble det bygget en molo fra søndre del av Måløy (Sæterneset) til Moldøen. Skipsleia har siden gått gjennom Ulvesundet på østsiden av Moldøen. I 1973 åpnet Måløybrua og forbandt Vågsøy med fastlandet over Ulvesundet. Skoler. Skram skole, bygget i 1920 hadde opprinnelig åtte klasserom og var således kraftig overdimensjonert da Måløy på den tiden kun hadde 1200 innbyggere. Den svære skolebygningen fra den optimistiske jobbetiden var stor nok til å huse Måløy-elevene til ut på 1970-tallet uten at det var nødvendig med påbygg. Skolen ble siden utbygd flere ganger og det siste nybygget på skolen stod ferdig i 1997. Skram skole har svømmebasseng som blir brukt av alle skoleelevene i Vågsøy. Skolen er i dag den største barneskolen i Vågsøy kommune med 160 elever i skoleåret 2009/2010. Vågsøy Ungdomsskole på Gotteberg stod ferdig i 1965 og huser ungdomstrinnet (8. – 10. klasse) for hele Vågsøy kommune. Ungdomsskolen har svømmebasseng og stor gymnastikksal. Måløy vidaregåande skule ligger på Tennebø, samlokalisert med Nordfjordhallen og Samfunnshallen. Helseinstitusjoner. Vågsøy gamleheim stod ferdig i 1956 og inneholdt fødestue og noen få sykehjemsrom. Vågsøy sjukeheim ble bygd på Gotteberg og inneholdt også legesenter. I 2004 åpnet kommunen nytt sykehjem på Kulatoppen på fastlandssiden, og både gamleheimen og sykehjemmet ble nedlagt. Gamleheimen huser i dag kommunale kontor, mens sykehjemmet ble solgt til Amonda Eiendom og er under utbygging til 36 leiligheter. Legesenteret er i dag plassert i det nye rådhuset Skramsheim. Apoteket Måken ble etablert i 1921 og holder til på Måløy Brygge. Kirke. Sør i Måløy sentrum, ved Sæterneset, ligger Sør-Vågsøy kirke. Den er en av tre kirker Vågsøy sogn, som igjen hører til Bjørgvin bispedømme. Kirken, som har 500 sitteplasser, er en langkirke bygget av tre og sto ferdig i 1907. Det er en kirkegård rundt kirken, men da denne er full, blir kirkegårdene i Holvikog Evja benyttet. Navnet. Mellom Vågsøya og fastlandet går Ulvesundet og midt i leia ligger en liten øy som nå heter Moldøen, men er på lokalmunne i dag kjent som Lisje-Måløyna. Ifølge sagnet gikk Magnus den gode i land på denne øya i 1035 og kalte bøndene i Nordfjord, som på den tiden nesten var småkonger selv, til tings. Øya ligger strategisk plassert med god utsikt til alle kanter og dermed vanskelig tilgjengelig for overraskende angrep. Grunnen til tinget var trolig at Magnus ville bli hyllet til norsk konge av nordfjordingene. Faren, Olav den hellige, hadde i lengre tid vært i konflikt med nordfjordingene. Magnus ønsket forsoning og lovde bøndene bedre lover og mer frihet. Øya fikk navnet Málstefna (som betyr målstova eller stemnestova, eller rådhus på moderne norsk), men ble senere fordansket til Moldøen. Grunnlaget til byen. Øya ble et viktig handelssted og vokste etter hvert over til fastlandet, men spesielt til Skramsbygda på Vågsøya. Med tiden flyttet mesteparten av tettstedet seg dit. Navnet Moldøen overtok også for Skramsbygda, men ble senere endret til dagens form, Måløy, for selve tettstedet/byen. Aleksander Didrikson Fester fikk kongebrev på handel på handelsstedet Vågsberget i 1692, og med dette rett til å drive gjestehus på Moldøen og i 1704 overnattet Fredrik den 4. her under Norges-reisen sin. I 1744 ble Moldøen med handel og privilegiene der solgt og skilt fra driften på Vågsberget. Ole Schmidt, som drev Moldøen fra 1838 til 1866, bygget store sjøbuer og en staselig hovedbygning på eiendommen. Lensmann Nils Landmark Lem fra Sogndal kjøpte Moldøen i 1902, men flyttet aldri dit selv. Fra 1915 kom Einar og Audun Lem (de grunnla også fiskeforedlingsbedriften Firda Canning allerede i 1913) med som eiere. I 1921 fikk de med skipsreder Jacob Kjøde som kompanjong, og drev fiskehandel og tankstasjon på øya. På slutten av 1800-talet startet utbyggingen av Måløy som det ledende fiskerisenteret i Sogn og Fjordane, og Moldøen tapte gradvis sin betydning som handelssenter. Grunnlaget for denne utviklingen var de store sesongfiskeriene etter torsk og sild rundt Vågsøy, og et nytt bankfiske etter kveite fra Stad og nordover. I dag er Måløy en av Norges travleste eksporthavner for fisk. Måløy var tidligere delt opp i fem gårder (fra sør mot nord): Sæterneset, Øvre Skram, Nedre Skram, Midtgård og Gotteberg. Disse gårdene finnes ikke lengre, men navnene består som geografiske områder. Krigsårene. Under andre verdenskrig bygde den tyske okkupasjonsmakta flere festningverk i Måløy. Blant annet ble mye av bebyggelsen på Moldøen revet for å gjøre plass til tyske stillinger. Resten brant under Måløyraidet i 1941. Under Måløy-raidet falt Kaptein Martin Linge som eneste nordmann. Et minnesmerke, laget av Ståle Kyllingstad, over Martin Linge står i dag omtrent der han ble drept 27. desember 1941. Kong Olav V avduket monumentet i 21. august 1966 ved den opprinnelige plasseringen ved Måløy Gamlehjem. Et minnesmerke over de falne allierte soldatene ble avduket i 1967, også det av Kong Olav V. Lenge stod dette monumenetet ved Vågsøy Ungdomsskole, men ble flyttet til minneparken på Moldøen etter at den åpnet. I minneparken er det også et minnesmerke over allierte piloter som ble skutt ned over Vågsøy. På torget i Måløy står det et monument over falne fra Sør-Vågsøy og Davik kommuner. Omstilling. Vågsøy kommune dannet i 2005 selskapet Måløy vekst for å stimulere til nyetableringer og befolkningsvekst i kommunen. Det skjer svært mye på næringslivsfronten nå, med flere nye høyteknologiarbeidsplasser. Investor Gunnar Carlson er en viktig brikke. Eksempel på nyetableringer er LocalHost, Stad Towing Tank, EasyForm og VideoNor. Ellers har Måløy et rikt næringsliv, hvor mye er knyttet til sjøen. Varehandelen i Måløy er også allsidig. Arrangementer. Siste helg i juni hvert år arrangeres Måløydagene. Dette er en folkefest med underholdning i gatene, konserter, marked og mye folk. Måløy var en hovedhavn for The Tall Ships’ Races fra 1.august til 4.august i 2008. Måløy er den minste byen som noensinne har hatt dette arrangementet Sang og musikk. Måløy Musikklag stiftet i 1904. Måløy Songlag Sport og friluftsliv. Tornado Måløy Fotballklubb holder til på Måløy stadion, plassert oppe i fjellsiden over Måløys gater, samt på Refvik stadion i Refvik. Måløy idrettslag stiftet 1910. Holder til i speiderhuset rett før Måløy stadion Media. Lokalavisen for Måløy heter Fjordenes Tidende. Den dekker kommunene Vågsøy, Selje, Bremanger og Eid og er størst i Nordfjord. NRK Sogn og Fjordane har kontor i byen. Vennskapsby. Lerwick på Shetland: Vennskapsby siden 1956 Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab. Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) var et norsk rederi som blant annet operererte hurtigruter. Selskapet ble etablert ved fusjon av Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) etablert i Stokmarknes i 1881 og Ofotens Dampskibsselskab (ODS) etablert i Narvik i 1912. OVDS hadde cirka 1 500 ansatte, og hovedkontoret lå i Narvik, mens ferje -og hurtigbåtavdelingen var lokalisert til Stokmarknes. Selskapet var i 2003 i søkelyset gjennom en større bedragerisak, der fem daværende og tidligere direktører sammen med selskapet sto tiltalt for å ha manipulert ferjeregnskaper for riksveiferjer i den hensikt å få tilført større tilskudd fra staten. Selskapet ble i tingretten dømt til å tilbakebetale et større pengebeløp, og alle direktørene ble dømt til fengselstraffer av varierende lengde. Saken ble anket til lagmannsretten, og ankesaken kom opp i januar 2005. Administrerende direktør var fra medio september 2004 Jan Kildal, og Ole Fr. Hienn var styreleder. De to hurtigruterederiene OVDS og Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) besluttet i desember 2005 å slå seg sammen. Fusjonen ble gjennomført 1. mars 2006. Det nye selskapet heter Hurtigruten ASA. Selskapet forventer en omsetning på rundt fire milliarder og får cirka 3400 ansatte. Ny administrerende direktør bli Jan Kildal (OVDS) og ny styreleder blir Ole Lund (TFDS). Hovedkontor for hurtigruten blir lagt til Narvik, kontoret for ferger og hurtigbåter i Troms skal lokaliseres til Tromsø og kontoret for ferger og hurtigbåter i Nordland skal lokaliseres til Stokmarknes. Humanisme. a>", en skildring av idealsamfunnet tuftet på humanistiske idealer. Humanisme (av latin "humanus", «menneske(lig)», og -isme) er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning. Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser. I Europa oppsto begrepet humanister i renessansen, eller mer spesifikt i Italia i det 14. århundre. Begrepet humanisme ble først brukt i Tyskland tidlig på 1800-tallet. Humanisme ble i 2012 inntatt i Grunnloven som en del av Norges verdigrunnlag, og Dag Hareide gir en definisjon av begrepet slik det er brukt i Norge i dag i etisk-filosofisk forstand i boken "Hva er humanisme". Der utleder han en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike livssyn (både religiøse og sekulære) og ideologier. Begrepet er også brukt i betydningen humanistiske fag, og om en praktisk livsholdning. Begrepet humanisme. Begrepene «renessanse» og «humanister» skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og «humanister» som den dannelsesbevegelse som vokste frem under denne epoken. Likevel oppsto begrepet humanisme heller sent. Det er avledet av det latinske "humanitas", som er et ord som ble benyttet allerede av Cicero. I tysk opplysningstid talte Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller om "Humanität", og mente dermed menneskeligheten i seg selv. Men allerede på 1400-tallet kunne dannede mennesker oppfatte og betegne seg selv som «humanista», altså som humanister. Det begrepsmessige skritt fra «humanist» til «humanisme» ble ikke tatt før i 1808 i et skrift av teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer med tittelen "Der Streit des Philanthropinismus und Humanismus in der Theorie unserer Zeit". Så selv om man i den tidlige humanistiske epoke finner uttrykket «humanist» i full bruk, tok det altså flere århundrer før de holdninger, verdier og idealer som kjennetegnet renessansen, ble sammenfattet som en «-isme» og retrospektivt knyttet til renessansetiden. Den historisk primære betydning av «humanisme» med epoketilknytning til renessansen, er i beslektet og litt utvidet forstand også uttrykk for et klassisk dannelsesideal som kom til uttrykk i vektleggingen av den klassiske (greske og romerske) kultur. Det er omdiskutert i hvilken grad denne humanismen også representerte en implisitt religions- og/eller kirkekritikk. En beslektet bruk av ordet «humanist» er som betegnelse på fag som er knyttet til et humanistisk fakultet ved et universitet. En «humanist» kan være en betegnelse på en person utdannet i eller som virker innen et humanistisk fag, eksempelvis filosofi eller historie. I nyere tid ble begrepet tatt i bruk for en filosofisk livsanskuelse, som imidlertid deler seg i en rekke til dels motsatte standpunkter (så forskjellige at det i mange tilfeller ikke lar seg påvise noe nært innholdsmessig slektskap mellom de forskjellige anskuelsene, se nedenfor «Moderne humanisme(r)»). Blant blant disse retningene er den humanismen som også er benevnelsen på et organisert sekulært livssyn, i Skandinavia mest kjent som human-etikk, og i noen grad omtalt som livssynshumanisme eller sekulær humanisme. Historisk har imidlertid humanismen i Europa vært nært knyttet til kristendommen og det har vært mange forsøk på å knytte ideene til religiøse sammenhenger. De fleste "humanister" har vært kristne, mens den historiske koblingen mellom humanisme og ateisme er spinkel. Dessuten kan «humanisme» betegne en mer allmenn praktisk livsholdning eller livsinnstilling som vil opprettholde visse verdier og idealer, og «humanist» kan ha omtrent samme betydning som «menneskevenn». I Norge ble Nansenskolen opprettet i 1938 under navnet Norsk Humanistisk Akademi. I Norge i moderne tid er begrepet humanisme særlig knyttet til den liberale tradisjonen innen kristendommen, særlig miljøet rundt Nansenskolen. Det var Nansenskolen som introduserte begrepet i norsk sammenheng i etisk-filosofisk forstand. Humanistiske trekk i tidlig gresk filosofi. "Gudstro" i en eller annen utforming var en selvfølgelig forutsetning for tenkningen i antikken i vesten. På et religiøst grunnlag skulle "mennesket" søke sin egen "erkjennelse" til "sannhet". De panteistiske Thales av Milet og Xenofanes av Kolofon (500-tallet f.Kr.) la et grunnlag for senere gresk filosofi med humanistiske trekk. Thales var den som skal ha formet uttrykket «kjenn deg selv», og Xenophanes avviste gudene man trodde på i samtiden og talte mer om et guddommelig universelt prinsipp. Andre eksponenter for samme innretning ble Anaxagoras, Perikles, Protagoras, Demokrit og Thukydides. Sokrates hevdet at erkjennelse av rett og galt er basert på "fornuften". Tilsvarende hevdet stoikerne ifølge naturretten at mennesket har en naturlig "felles erkjennelse av rett og galt". Humanisme i kinesisk filosofi. Det er vanlig å knytte ordet humanisme til to av de tre filosofier eller verdisystemer som har dominert det kinesiske samfunn under sine respektive perioder: Konfucianismen både under den kinesiske antikk og i sin neokonfucianske utforming fra Song-dynastiet og frem til 1900-tallet, og legalismen som fikk utfolde seg under det despotiske Qin-dynastiet i antikken, 221 – 207 f.Kr. (Den tredje og ikke humanistiske statsideologi var maoismen). Zhu Xi beskrives av og til som en radikalt ateistisk filosof. Den beskrivelsen er bare passende dersom man samtidig gir rom for at det kan finnes en ateisme med transcenderende trekk. Den eldste og klassiske konfucianisme var klart teistisk og de senere former tok ikke avstand fra det, selv om bruken av begrepet «himmel» allerede på Han-dynastiets tid i praksis hadde fått en mer rasjonalistisk tendens som sto fjernere fra det religiøse. Allerede Xun Zi (kinesisk: 荀子, pinyin: "Xúnzĭ", Wade-Giles: "Hsüntse"; 310-237 f.Kr.), som vel bare representerer en skoleretning innen den tidligste konfucianismen, utviklet et fullstendig rasjonalistisk syn på universet der tankegangen er i det vesentlige naturalistisk. Etter hans død utviklet hans disipler av dette synet, som også var koblet til en overbevisning om menneskets iboende ondskap (i motsetning til den øvrige og egentlige klassiske konfucianisme), et drakonisk system som forankret samfunnsets harmoni i herskerens resolutte maktbruk og strikte lovgivning. Dette ble kjent som legalismen, som skulle gå under da det dynastiet som forsøkte å styre etter det raskt brøt sammen. Konfucius formulerte den gyldne regel "Det du selv ikke ønsker, gjør ikke det mot andre", som er en viktig bestanddel i en human etikk, og som deles av de fleste verdensreligionene. Vel tusen år etter oppstod neokonfucianismen under Song-dynastiet (960 – 1279), da en rekke filosofer utviklet et konfuciansk humanistisk system som tok opp i seg elementer fra buddhismen og taoismen og der fremhevelsen av menneskets egenverdier var integrert i epokens sosialetikk og moral-metafysikk. De utdannede kinesiske klasser ble gitt et sammenhengende metafysisk system. Den religiøse forfedrekulten og den tilknyttede barnlige pietet ble beholdt, og hadde mye å gjøre med ønsket om sosial koherens og behovet for sosial kontroll. Neokonfucianismen fikk to hovedretninger, ingen av dem med noen plass for en personlig guddom. Den skoleretning som fulgte Zhu Xi (朱熹, "Zhū Xī", "Chu Hsi"; 1130-1200) fastholdt at den ytterste realitet var «Den ypperste høyeste», som igjen var identisk med prinsippet "li" (理), en naturlig og uforanderlig «lov» som informerer alle fenomener. Tilhengerne av den skoleretning som fikk Wang Yangming (王阳明, "Wáng Yángmíng"; 1472-1529) som sin fremste eksponent forankret derimot den ytterste realitet i menneskets indre, i sinnet, men ikke på en individualistisk eller relativistisk måte – man kunne erkjenne den ved en overnaturlig men samtidig menneskelig inngivelse. For dem var sinn og "li" en enhet. Man kan lett se at denne ytterste realitet var i høy grad en metafysisk størrelse, men man tenkte seg ikke en høyere personlig makt som hadde skapt denne realitet. At en slik tanke var fremmed betød riktignok ikke at den var umulig; det var snarere slik at kinesisk filosofi kretser om mennesket og lar ontologiske problemstillinger ligge. I det hele tatt har kinesisk filosofi generelt hatt en slik innretning, rettet mot moral, sosialetikk og politikk; den har i liten grad utmerket seg innen retninger som kosmologi, ontologi eller psykologi. De første egentlige humanister. "Gudstro" var en forutsetning for tenkningen i middelalderen. Tenkningen bygget videre på antikkens tro på "menneskets muligheter". Mennesket ble betraktet som "fritt, verdifullt og uavhengig". De europeiske forløpere til humanismen. En første ansats til en kristelig-vestlig humanisme utviklet seg allerede på 1000-tallet. Filosofen og teologen Anselm av Canterbury (1033–1109) stilte i et nøkkelverk spørsmålet hvorfor Gud var blitt menneske "(cur deus homo)", og besvarte det på en måte som satte menneskets relasjon til Gud i et nytt lys, og understreket viktigheten av at det kristne menneske på sin frelsesvei måtte anstrenge seg for å etterligne (imitere) Gud. Fra dette ble "naturretten" utviklet som senere skulle ha stor betydning for rettighetstenkningen i amerikanske og franske revolusjonen og i menneskerettighetene. Det menneskesyn som dette prosjekt bygget på, ble et av grunnlagene for den kristelige humanisme, som også fant næring i Aristoteles' og Platon. Den ble en slags kristen sokratisme "(Kristenmenneske, kjenn deg selv)" og introduserte et nytt aspekt ved syndsbegrepet og moralteologien ved at handlingers intensjonalitet blir viktige og der introspeksjon blir viktigere. Banebryterne. Blant de første og viktigste personlighetene blant middelalderens klassiske humanister finner man Dante Alighieri (1265–1321) og Francesco Petrarca (1304–1374). Selv om det er Dantes "Den guddommelige komedie" som er blitt stående som det viktigste litterære bidraget fra denne perioden, så var det Petrarca som best formulerte humanismens grunnlag. Selv om Dante i sine bøker hadde en blanding av kristen og hedensk tankegang som vakte oppsikt, forholdt han seg til skolastikken i viktige spørsmål. Petrarca løsrev seg fra dette, og det er betegnende at han så på Roma ikke som kirkens sentrum, men som en by full av arvestykker fra klassisk tid. Hans fremste elev, Giovanni Boccaccio (1313–1375), ble i sin samtid kjent for sine verker som bidro sterkt til å spre humanismen (men i ettertid er han mest kjent for sitt erotiske verk "Dekameronen"). Humanismen i Firenze. Blant mennesker i maktposisjoner var Coluccio Salutato († 1406), kansler i Firenze, en av de første som sluttet seg til humanismen. Hans hovedbidrag var å fremme studiet av de gamle klassikeres forfatterstil ved brevskriving, og innhentet og fremmet studiet av bl.a. ciceronske episteltekster. Han forsvarte Petrarcas og andres interesse for klassikerne mot de anklager som til å begynne med kom om at dette ville fremme en beundring for hedenskapet. Inspirert av Coluccio ble det også et oppsving av studiet av klassisk gresk. Flere europeiske fyrster sluttet seg til bevegelsen utover i det 15. århundre. Humanismen var en kulturell bevegelse, som gjenoppvekket og raffinerte språk (i særdeleshet gammelgresk), vitenskap, filosofi og poesi fra klassisk tid. De tok i bruk termen humaniora som betegnelse på antikkens visdom, og så den mellomliggende perioden, middelalderen, som mørk og barbarisk. Fyrstehusene støttet generøst opp under den nye bevegelsen. Under Mediciene ble Firenze dens viktigste arnested, særlig under Cosimo (1429–64) og Lorenzo "il Magnifico" (1449–92). Den fremstående statsmannen Mannetti var en fremstående kjenner av gresk og latin; kamaldulensermunken Ambrogio Traversari (1386–1439) var også en lærd mann med en storslagen samling av de greske forfattere, og den første vestlige munk i den moderne tid som lærte seg hebraisk. Nyplatonismen fikk med humanismen igjen stor betydning, etter å ha blitt erstattet av aristotelisk tankegang i det 12. århundre. Humanistene kom i konflikt med skolastikerne. Det var sentralt for humanistene at man måtte kunne drive fri forskning, uten å være bundet av teologiske læresetninger. Humanismen i Pavens by. Denne skepsis betød likevel ikke at det ble noe brudd med den katolske kirke. Blant annet ble Carlo Aretino (Marsuppini) (1399–1453), kjent som en notorisk hedning av sine samtidige, tvert i mot invitert til Roma av pave Nikolas V for å oversette Homers verker. Denne paven regnes som den første egentlig humanistiske pave. Under sitt korte pontifikat (1447–1455) opprettet han Vatikanbiblioteket, en institusjon som var inspirert av og selv skulle støtte opp om og anspore de humanistiske kjerneanliggender. Fra sitt dødsleie holdt han en tale til kardinalene om å styrke det som ettertiden skulle betegne som humanismen for at den romerske kirkes autoritet og sannhet skulle bli bedre forstått. Dette innvarslet et århundre da et stort antall humanistisk skolerte paver og enda flere kardinaler, biskoper og katolske institusjoner og læresteder fremmet humanistiske studier som et redskap for fordypet troserkjennelse. Humanistiske studier. Humanistene la stor vekt på studiet av primærkilder, originaltekster, og satte studiet av senere tiders fortolkninger og kommentarer i annen rekke. Dette reflekteres i det hyppig brukte uttrykket "ad fontes", eller «til kildene». Humanistisk utdannelse, kalt "studia humanista" eller "studia humanitatis" (studiet av menneskeheten), kretset rundt studiet av de fri kunster: Latinsk og gresk grammatikk, retorikk, poesi, moralfilosofi (etikk) og historie. Humanistene på 1400-tallet var mer opptatt av klassisk latin enn av middelalderlatinen, som var en forenklet utgave av språket med mange nyord. Petrarca (1304–1374) kalte denne latin for barbarisk, og foretrakk den rene klassiske latin og de klassiske forfattere som Cicero og Vergil. Denne interesse førte til en saumfaring av klosterbiblioteker for glemte tekster. En slik bibliotekjeger, den pavelige sekretær Poggio Bracciolini (1380–1459), som skal ha kommet over femten klassiske forfatteres fullstendige verker, fant for eksempel Vitruvius' verker om kunst og arkitektur, noe som muliggjorde Filippo Brunelleschis (1377–1446) fullførelse av Il Duomo, domkirken i Firenze. Humanismen avfødte også de nødvendige intellektuelle og filologiske redskaper for en klarere analyse av gamle tekster. Blant tekstkritikkens tidlige triumfer var Lorenzo Vallas (1406–1457) oppdagelse av at kilden for "Den konstantinske skjenkelse" var et falsum fra tidlig middelalder. Humanismen på reformasjonstiden. En rekke av de ledende personligheter på reformasjonstiden, på alle sider av de konfesjonelle skillelinjer, var klare eksponenter for de humanistiske idealer. Det gjelder for eksempel Martin Luthers kanskje dyktigste medarbeider Philipp Melanchthon (1497–1560), hans motstander Erasmus av Rotterdam (1466–1536), og den senere helligkårede engelske kansler Thomas More (1478–1535) som engasjerte seg på katolsk side mot kong Henrik VIII av England. Også mange av de pavelige utsendinger og kuriekardinalene som engasjerte seg i striden, var humanister. Spesielt var Erasmus en fritenker som utviklet en syntese av kristendom og gresk filosofi. Den tyske nyhumanismen. Opplysningstiden var preget av kritikk av den forhenværende dogmetro og fanatisme. Tenkerne hadde en avsvekket gudstro – innen deisme var gud en fjern skaper som ikke grep inn i virkeligheten. Fra midten av 1700-tallet utviklet det seg en bevegelse i Tyskland som skulle få betegnelsen "Den tyske nyhumanisme", på "Neuhumanismus". Den grep fatt i, men videreførte på sin egen måte, de kunstnerisk-filosofiske strømninger fra den opprinnelige humanisme. Denne tyske humanismen satte kunsten i sentrum for det kulturelle liv, og blant dens fremste eksponenter regnes Johann Joachim Winckelmann (1717–1768), Johann Gottfried von Herder (1744–1803), Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832), Friedrich Schiller (1759–1805) og Wilhelm von Humboldt (1767–1805). Den videreførte også den typisk humanistiske høyaktelse for og intense beskjeftigelse med antikkens Hellas, og var dermed også en av de viktigste drivkreftene for utviklingen av klassisk arkeologi, både i Hellas og i Italia, og forsåvidt i hele middelhavsområdet. På denne tiden var "menneskerettigheter" grunnlaget for etisk tenkning. Kant (1724–1804) formulerte sitt "kategoriske imperativ" som en almengyldig leveregel. Nyhumanismen var også en pådriver for datidens tyske dikteres og bildende kunstneres begeistring for Italia. Den mest kjente av epokens tyske italiafarere var Goethe, men nevnes kan også Johann Friedrich Overbeck (1789-1869), Franz Pforr (1788-1812), Rudolph Schadow (1786-1822), Philipp Veit (1793-1877) og Peter von Cornelius (1783-1867). Det var en av de tyske nyhumanister, Friedrich Immanuel Niethammer (1766–1848), som skulle skape ordet "«Humanismus»". Han brukte ordet for å beskrive en filosofi for sitt arbeid med pedagogikk innen kirken, som tok avstand både fra konservativ autoritær kirketradisjon og fra den radikale strømningen etter den franske revolusjonen. Mennesket måtte oppdras til å bli menneskelig og human. Nyere norsk kristen humanisme. I 1800- og 1900-tallets norske kulturliv har verdikonservativ kristen humanistisk tenkning preget personer som Johan Nordahl Brun (1745-1816, luthersk biskop), Niels Treschow (1751–1833), A. H. Winsnes (1889–1972) og Eiliv Skard. Idehistorikeren Winsnes tok kraftig oppgjør med «det naturalistiske og materialistiske livssyn». De to fremste filosofiske skikkelser i samme retning etter Winsnes er Egil A. Wyller og Asbjørn Aarnes. Også Ronald Fangen (1895–1946) hører hjemme i den kristne humanistiske tradisjon. De to stifterne av Nansenskolen; Norsk Humanistisk Akademi; Kristian Schjelderup (senere biskop) og Anders Wyller hadde et kristent livssyn, men valgte agnostikeren Fridtjof Nansens navn på skolen for å vise at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer. Karl Marx' bruk av humanismebegrepet. I sitt manuskript "Privateiendom og kommunisme" (1844) fremholdt Karl Marx (1818–1883) at Videre vurderer han det slik at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevissthen i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet, fremholder han i manuskriptet. Disse tankene kunne imidlertid ikke utvikles eller gripes fatt i av samtiden, ettersom de var uttrykt i håndskrevne manuskripter fra hans Paris-opphold og som ikke ble utgitt før nesten hundre år senere. Det er også vanskelig å se begrepet humanisme eller tanker i denne retning videreutviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale fra ham. Moderne humanismer. Mens den egentlige humanisme entydig må knyttes til overgangen mellom middelalder og nytid, er begrepet senere blitt tatt i bruk, ofte nærmest som et honnørord, i nye sammenhenger. I forhold til den moderne tid er det i tillegg til humanismen fra renessansen og med sine nyere utfoldelser tilkommet former for humanisme som er, eller kan være, ateistisk, religiøs, eller sekulær i sin selvforståelse. Humanismebegrepet benyttes også om noen politiske bevegelser. Noen av disse humanismer anser seg som stående i en særlig relasjon til den opprinnelige humanisme, eller som særlig ektefødte arvtakere. Andre har et mer sammensatt bilde av sin kulturelle og filosofiske proveniens, eller oppfatter seg selv som bare en av mange moderne uttrykk av de historiske humanistiske idealer. Blant ledende humanistiske tenkere i den engelsktalende verden på 1900-tallet kan fremheves Bertrand Russell, Edward Morgan Forster og Julian Huxley (sønn av Thomas Huxley, mannen som utviklet begrepet "agnostisisme"). I 1929 stiftet Charles Francis Potter organisasjonen First Humanist Society of New York, støttet av John Dewey, Helen Keller, Will Durant, Albert Einstein, Thomas Mann og andre fra tidens anerkjente åndselite. Organisasjonen proklamerte et positivt livssyn og i 1933 kom «Humanist Manifesto» fra den samme krets. Potter var prest i den unitaristiske tradisjonen og på 1930-tallet utgav han sammen med sin kone Clara Cook Potter boken '. På 1930-tallet var Potter en velkjent forkjemper for kvinners rettigheter, abortrettigheter og avskaffelse av dødsstraffen. Potter mente at «humanisme er ikke noen avskaffelse av religionen, men en begynnelse på en virkelig religion» og forestilte seg humanisme som "«a religion of common sense»". I 1957 laget Julian Huxley det nye begrepet «transhumanisme» for å beskrive det synet at mennesket skulle bedre deg selv gjennom forskning og teknologi, muligens inkludert eugenikk, men viktigere forbedring av det sosiale miljø. Transhumanismen, som har gjennomgått forandringer etter Huxleys tid, er i løpet særlig av tiden etter 1990 blitt en eget samfunnsyn, livssyn og etisk system. Sekulær humanisme. Sekulær humanisme er den strømning av humanismen som avviser teistisk religiøs tro, eller enhver religiøs tro, og derfor også eksistensen av noe overnaturlig. Den assosieres ofte med akademikere og vitenskapsfolk (ikke alltid med rette, fordi postulering av naturlige forklaringer rett og slett er en allmenn vitenskapelig metode som ikke nødvendigvis reflekterer forskerens livssyn). Men den er også vel utbredt utenfor disse grupper. Sekulære humanister er ofte av den oppfatning at humanistiske prinsipper naturlig leder til sekularisme, på grunn av sin overbevisning om at religiøse tilnærminger ikke kan underbygges rasjonelt. Denne humanisme, som også er blitt forsøkt karakterisert med begrepet «scientific humanism», har særlig appell overfor ateister, agnostikere, fritenkere, empirikere, materialister og i noe mindre grad overfor mange buddhister og konfucianere. Det opprør mot religionen som ligger i denne forståelse av humanismen, betyr ikke at humanisme som livssyn bare er blitt oppfattet som en antireligiøs bevegelse. Da UNESCO i 1965 utgav en bok om verdens ledende religioner og livssyn, kom humanismen med som det eneste livssyn i tillegg til verdensreligionene. Etter hvert er det blitt etablert organiserte sekulære humanist-grupper i mange land, og det er arrangert 15 humanistiske verdenskongresser, to av dem i Norge (1962 og 1986), i regi av International Humanist and Ethical Union, som ble stiftet i 1952 med støtte av flere av lederne i FN-systemets organisasjoner. UNESCOs første direktør, Julian Huxley, var stiftelsesmøtets president. Sartres humanistiske eksistensialisme. I 1945 holdt den franske ateistiske og marxistiske filosof Jean-Paul Sartre et foredrag med tittel «Eksistentialisme er en humanisme» på "Club Maintenant" i Paris. Det ble utviklet til en bok som kom ut det påfølgende år: "«L'existentialisme est un humanisme»". Denne boken ble snart ansett for retningsgivende for den nye franske eksistensialistiske bevegelse. Sartre beskriver sitt anliggende som humanistisk, men skjelner mellom to svært forskjellige betydninger av ordet humanisme. Primært taler han om en betydning som handler om at mennesket er av ypperste verdi, en betydning som Sartre avviser. Han fremhever så en betydning som går ut på at mennesket er sin egen lovgiver og må fatte sine egne beslutninger. Denne går han inn for, og sier at den innebærer ateisme. I hans filosofiske system kommer menneskets "eksistens" kronologisk før dets "essens". Det betyr at selv om mennesket eksisterer så finnes det intet som kan diktere dette menneskes karakter, livsinnretning eller lignende; kun mennesket kan definere sin essens. Som han sier i boken: "«Det første er at mennesket eksisterer, så møter det seg selv, det bruser opp i verden – og definerer seg selv etterpå»". Sartre avviser det han kaller «deterministiske unnskyldninger» og hevder at alle mennesker må ta ansvar for sine handlinger "(fri vilje)". Han taler også om en forlatthet som er en ensomhet noen ateister kan føle når det går opp for dem at det er ingen gud som våker over dem. Dette knyttes til fortvilelse og angst ("eksistensiell angst"). Som kommunist var det viktig for Sartre å forsone sine tanker om menneskets fri vilje med marxismens lære om sosioøkonomiske krefter utenfor menneskets umiddelbare kontroll og som skulle spille en kritisk rolle for utformingen av dets liv. I sitt viktige verk "Critique de la raison dialectique" (kritikk av den dialektiske fornuft) av 1960 pekte Sartre på «humanistiske verdier» i Marx' tidlige verker. Han dro til Cuba for å møte Fidel Castro and Ernesto «Che» Guevara. Etter Guevaras død sa han at Guevara var sin tids mest fullstendige menneske. Human-etikk. I Norge og Skandinavia har begrepet sekulær humanisme vært brukt tildels sammenfallende med human-etikk, et etisk system og senere et livssyn utviklet av Kristian Horn fra 1950-tallet og formidlet av organisasjonen Human-Etisk Forbund (grunnlagt 1956) i Norge og av Human-Etiska Förbundet i Sverige (grunnlagt 1979) i Sverige. Kristian Horn brukte ikke selv begrepet humanisme, men human-etikken knyttet an til viktige elementer fra den humanistiske tradisjonen i europeisk idéhistorie. Horn hentet begrepet human-etikk fra Harald Høffdings hovedverk "Etik" fra 1887. Høffding var inspirert av empirismen og utilitarismen (David Hume og John Stuart Mill), og vektla det såkalte «verferdsprinsippet» som grunnverdi. Den organisasjon Horn grunnla for å formidle human-etikken som etisk system og livssyn, begynte fra 1990-tallet med Levi Fragell som pådriver å bruke begrepet humanisme overlappende med begrepet human-etikk, men forslag om å endre navn på forbundet til Humanistisk forbund har ikke fått gjennomslag. I Sverige har Human-Etiska Förbundet i Sverige skiftet navn til Humanisterna. Den norske human-etikken kan innordnes enten som former for ateistisk, agnostisk eller sekulær humanisme, og har alltid sett seg selv som et alternativ til de religiøse livssyn og spesielt kristendommen. En samlende fremstilling av det norske human-etiske livssyn foreligger ikke i strikt forstand, men det vises gjerne til Corliss Lamonts bok "The Philosophy of Humanism" (1949) som etter initiativ fra Human-Etisk Forbund ble utgitt på norsk 1988 ("Det humanistiske livssyn"). Der heter det sammenfatningsvis at «humanisme er en overnasjonal filosofi for alle mennesker og med universell gyldighet.» Human-Etisk Forbund har i mange sammenhenger vektlagt at de ikke ønsket noen endelig autoritativ fremstilling av sitt livssyn, fordi dette ville innebære etablering av en ny autoritet. Dette begrunnes med ønsket om at individene skal gjøre selvstendige vurderinger av de moralske utfordringer de står overfor. I 2006 vedtok imidlertid Human-Etisk Forbund «Norsk humanistmanifest 2006». Der heter det at «humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet. I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk.» Levi Fragell har argumentert for at det er unødvendig å bruke betegnelsen sekulær humanisme, og at Human-Etisk Forbunds livssyn er primærbetydningen av "humanisme". Ikke alle innen det human-etiske miljø mener at en begrepsmessig likestilling med humanetisk livssyn og det «nakne» ordet humanisme er mulig. I en bok utgitt med støtte fra HEF på forbundets eget forlag i 2007 (Richard Norman: Humanisme) foretar forfatteren en gjennomgang over nær og fjern forhistorie og fastslår at det ikke finnes noe som definitivt kan kalles humanisme, fordi det finnes mange former for humanisme. Forlagsredaktøren Arnfinn Pettersen fremholder at «"Det" humanistiske livssyn finnes ikke». Kjartan Selnes, spesialrådgiver i Human-Etisk Forbunds ideologi- og livssynsavdeling, mener at «humanisme er først og fremst et idéhistorisk og sosialfilosofisk begrep man bør vokte seg vel for å overforenkle og entydiggjøre, enn si prøve å monopolisere». Også Dag Hareide mener det er problematisk å bruke begrepet humanisme om Human-Etisk Forbunds livssyn. Han uttaler at «jeg vet at Human-Etisk Forbund ser på humanisme som et livssyn, men jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Tanken er forvirrende. Det som er interessant er om du er ateist eller troende, eller om du for eksempel har tro på nyttefilosofi eller pliktetikk. Humanismen gir ikke svar på dette, og da skjønner derfor ikke hvordan humanismen kan fungere som et livssyn». Andre sekulære livssynshumanismer. En mindre livssynsorganisasjon som bruker begrepet humanisme er Sosialhumanistene, etablert i 1997. Organisasjonen legger vekt på menneskerettighetene som fundament for et nytt livssyn. Sosialhumanistene har dessuten en tydelig miljøprofil som del av livssynsplattformen. Organisasjonen har ingen tilknytning til Human-Etisk Forbund. Marxistisk humanisme. Som påvist ovenfor, brukte Karl Marx selv humanismebegrepet i dokumenter som ikke ble videreutviklet av ham selv eller andre i hans samtid. I Marx' senere og mest kjente arbeider vektlegges kollektive sosiale størrelser som klasser og klassekamp. Gjennom sin vektlegging av de ofte deterministisk forståtte «naturlovene» for samfunnsutviklingen (se Kapitalen (1867)), skyves også det individuelle menneskets handlingspotensial og ansvar i bakgrunnen. Det er også den kollektivistiske forståelsen av Marx' tenkning som har dominert den marxistiske tradisjonen. Marxistisk humanisme som moderne begrep vokste frem lenge etter Marx' død, og var tildels en følge av skuffelsen over de inhumane trekkene ved regimene i Øst-Europa som kalte seg «sosialistiske» og «kommunistiske». Marxistiske humanister påberoper seg gjerne Marx' tidlige humanistiske skrifter, særlig de økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844, som var blitt oversatt og gjort kjent av Raja Dunajevskaja på 1930-tallet. Marxististisk humanisme står i opposisjon mot de «objektivistiske» tendenser i sosialteorien, særlig slik som Marx' utlegges innenfor den ortodokse kommunistbevegelsen (se den historiske materialisme). Den marxistiske humanismen ville (gjen)etablere et rom for individene i marxistisk teori og praksis. Prahavåren i Tsjekkoslovakia i 1968 bragte ytterligere eksempler på marxistisk humanisme, likeså Edward Giereks mer liberale regime i Polen. Blant de mest kjente marxistiske humanister er den tysk-amerikanske psykologen og filosofen Erich Fromm (1900–1980). Antroposofi. Den filosofiske retningen antroposofi (av gresk «menneskevisdom») ser seg selv i en humanistisk tradisjon. Mer spesifikt betjener antroposofien seg i særlig grad av tankegods hentet fra nyhumanismen. Ikke-kristen religiøst forankret humanisme. På samme måte som innenfor den kristne tradisjonen, finnes det humanistiske tendenser og tradisjoner innenfor de andre verdensreligionene også. Humanistisk jødedom. Den jødiske humanisme (eller humanistiske judaisme, jødedom) er en bevegelse innen jødedommen som legger vekt på jødisk kultur og historie istedet for troen på en overnaturlig gud, som kildene til den jødiske identitet. Dens filosofiske utsyn har dermed endel til felles med den sekulære humanisme, selv om dens tilhengere også anser at dens røtter går tilbake til ca det annet århundre, til Elisha ben Abuyah. Sekularisme og ikke-teisme fikk ikke særlig utbredelse blant jøder før på 1800-tallet, under Haskalah, hvis ledere for det meste forkastet enhver tradisjonell religiøs praksis til fordel for fornuft og vitenskapelig metodikk. Blant dem som rundt århundreskiftet til 1900-tallet bidro mest til humanistisk judaisme var Ahad Ha’am (fra Ukraina), hviterusseren Simon Dubnow (fra Hviterussland) og Chaim Zhitlovsky (fra Russland). Den fikk sin nyeste form da den ble grunnlagt som «Humanistic Judaism» i 1963 av den amerikanske rabbi Sherwin Wine. Flere menigheter kom seg til, og i 1969 ble de sammenknyttet under paraplyorganisasjonen "«Society for Humanistic Judaism»" (SHJ). i 1986 oppstod også en internasjonal struktur med medlemsorganisasjoner i 13 land: "«The International Federation of Secular Humanistic Jews»". Buddhistisk humanisme. Buddhismen og den sekulære humanismen har endel møtepunkter idet buddhismen ikke har et personlig gudsbegrep, selv om den i høy grad har tro trancendentale krefter både i og utenfor mennesket og dets evner. Det finnes også strømninger som betegnes som buddhistisk humanisme. Buddha, den sentrale personen og grunnleggeren av buddhismen, regnes av mange som en slags humanist. Humanisme i islamsk perspektiv. Islam betrakter mennesket som Guds høyeste skapning, noe som fremgår av skapelsesberetningen i Koranen (2/20-38) der Gud befaler engleskaren om å kaste seg ned foran Adam, som Gud hadde skapt og innblåst med sin ånd. Mennesket er videre den eneste av Guds skapninger som er fullstendig fri til å handle som det vil på jorden; det kan handle i samsvar med Guds vilje, eller imot Gud. Idealet er naturligvis det menneske som lever i pakt med Guds bud. At mennesket settes i en slik særstilling i skaperverket og en slik autonomi, gir islam et humanistisk perspektiv. Alt på jorden er skapt for menneskets skyld, alle Guds lover er til for menneskets beste. Moderne konfuciansk humanisme. Siden slutten av 1900-tallet har interessen for konfucianismes blomstret opp både i Det fjerne Østen og i Vesten, og under inspirasjon av religiøs pluralisme og tanker om det liberale demokrati har man beynt å tale om en tredje epoke for den konfucianske humanisme (de to første epoker regnes da for å være i Kina etter Qin-dynastiet og så under Song-dynastiet). Mario Rodriguez Cobos' nyhumanisme. "New Humanism", eller "Universal Humanism" er navn på en filosofisk retning utviklet fra 1969 av argentineren Mario Rodríguez Cobos (pennenavn "Silo"). Denne filosofi henter inspirasjon fra Martin Luther Kings og Mahatma Gandhis ikkevoldsbevegelser. Prabhat Rainjan Sarkars neohumanisme. Den indiske tenker Prabhat Rainjan Sarkar presenterte i 1982 de teorier han hadde utviklet om den menneskelige natur og hvordan individer og samfunn kan oppnå sine fulle potensial. Han kalte dette for "Neo-Humanism". Grunnlaget for denne «nyhumanismen» er ifølge Sarkar den universelle kjærlighet. Det er en holistisk filosofi som tar for seg meningen med livet, samfunnets rolle, hvordan man klarer å forvise dogmer og begrensninger fra sitt sinn, og mange andre aspekter ved menneskelivet. Psykologi, pedagogikk, litteratur. Det finnes også moderne skoleretninger innen både psykologi, pedagogikk og litteratur som betegner seg som humanistiske. I humanistisk psykologi er menneskelige evner og egenskaper som kjærlighet, selvbevissthet, selvråderett, personlig frihet, ondskap, grådighet og andre menneskelige tendenser og tilstander, moral, kunst, filosofi, litteratur, vitenskap, liv og død, alle aktuelle og sentrale i humanistisk psykologi. Abraham Maslow, Carl Rogers og Rollo May var blant foregangsskikkelsene for utviklingen av den såkalt humanistiske psykologi i USA og Europa i etterkrigsårene. Som retning innen pedagogikken kan man si at en humanistisk pedagogikk begynte å dominere flere skolestystemer på 1600-tallet. Uttrykket "utdannelseshumanisme" kan spores tilbake til 1800-tallet, og i USA var utdannelseskommisjonæren W.R. Harris av særlig betydning. For den generelle utvikling av elevenes evner fremholdt han det han kalte "de fem vinduer til sjelen" som verdt å satse på (matematikk, geografi, historie, grammatikk og litteratur/kunst). Utdannelseshumanister mener at «de beste studier for de beste barna» er de beste studiene for "alle" barn. Selv om humanismen som skoleretning innen pedagogikken ble ansett som mindreverdig ut gjennom 1900-tallet som bragte en rekke pedagogiske nyvinninger, har den fremdeles noe gjennomslagskraft, særlig på enkelte eliteskoler og da særlig hva gjelder litteratur. Humanisme som verdigrunnlag i Norge. Gjennom flere lovendringer i perioden 2009–2012 har humanisme blitt beskrevet som en del av den norske statens verdigrunnlag. I 2012 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens § 2, slik at paragrafen inneholder formuleringen «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Den offentlige skolens og barnehagens formålsparagrafer ble i 2009 og 2010 endret til at henholdsvis opplæringen og barnehagen «skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.» Også før 2009 var begrepet humanisme brukt i læreplaner, slik som Mønsterplan for grunnskolen. NOU 1995: 9 understreker at det ikke er noe motsetningsforhold mellom «kristen» og «humanistisk». Utredningen siterer Innst. S.nr.96 1986-87, hvor det heter at «skolen skal i sin undervisning og virksomhet bygge på grunnleggende kristne og humanistiske verdier. Det er den vide, klassiske humanisme-tradisjon det her er tale om, ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom. I forbindelse med forarbeidene og debatten om M-87 sier Kirke- og undervisningskomitéen (med unntak av SVs representant) at denne forståinga av humanismen, med vekt på den breie kulturtradisjonen som humanismen representerer, vert lagt til grunn når humanismebegrepet vert omtala i andre deler av planen.» "Hva er humanisme" – forsøk på en samlende definisjon. Dag Hareide, som har vært sentral i arbeidet med å formulere både den nye grunnlovsparagrafen og skolens og barnehagens formålsparagrafer, utgav i 2011 boken "Hva er humanisme", i Universitetsforlagets «Hva er»-serie. Boken er et forsøk på å definere hva humanisme er i Norge i dag, slik begrepet er brukt i Grunnloven og skolens og barnehagens formålsparagrafer. Boken gir også en oversikt over humanismens historiske og filosofiske røtter. Hareide tar utgangspunkt i menneskeverdet og utleder en etikk fra det, for å komme frem til en samlende definisjon av humanismen. Han mener humanisme kan bygges på seks søyler: Menneskeverdet, den gylne regel, dannelse, demokrati, den frie kritiske tanke og dialogen. Med dette utgangspunktet kan humanismen knyttes til ulike religioner, livssyn, ideologier og retninger. I innledningen nevner Hareide at det finnes tre innfallsvinkler til å definere humanismen. I tillegg til innfallsvinkelen som tar utgangspunkt i menneskeverdet trekker han frem humanisme som avviser religion, som Hareide mener er en problematisk og lite samlende definisjon, samt synet om at mennesket skal være alle tings mål, som Hareide også mener er problematisk, ettersom natur og dyreliv da mister sin egenverdi. Kritikk av humanisme. Humanismen, dvs. den filosofiske tradisjon som går på tvers av religioner og livssyn og som vil hegne om menneskets iboende verdighet, har ikke vært uten kritikere. Særlig på sosialistisk og kommunistisk hold ble humanismen på 18- og 1900-tallet kritisert for å være borgerlig og reaksjonær. F.eks. angrep kommunisten Nordahl Grieg Nansenskolens humanisme på dette grunnlaget. En vanlig kritikk fra sosialistisk/kommunistisk hold var at humanismen var juridisk og moralsk i sin analyse av samfunnet, men ikke hadde noen sosiologisk analyse, og derfor var en «borgerlig tilsløring av de faktiske forhold» i verden». Hinnstein. Hinnstein (560 moh) er et fjell i Harstad. Det tar deg opp blant vierkratt, fjellbjørk, blåbær og dvergfuru. Toppen gir utsikt over Holtet, Medkila og Breivika, og den er kanskje en av områdets mest besøkte topper. Realkonjunkturteori. Realkonjunkturteori (ofte forkortet til «RBC») er det aller enkleste moderne rammeverket for å redegjøre for konjunkturfluktuasjoner. Målet på velferd er vanligvis en såkalt additiv-separabel nyttefunksjon. Dette er det vanligste og minst kontroversielle velferdsmålet i økonomi. Det interessante spørsmålet er hva total faktorproduktivitet er og hvorfor det endrer seg. Dette spørsmålet forener moderne makro- og mikroøkonomer som forsøker å forstå og tilnærmer seg dette spørsmålet fra hver sin side: Moderne makroøkonomer fra det aggregerte, men stadig mer disaggregerte data. Moderne mikroøkonomer fra det partikulære, men med stadig mer aggregerte konklusjoner. Albrecht av Brandenburg. Erkebiskop Albrecht II av Brandenburg (født 28. juni 1490, død 24. september 1545 i Aschaffenburg) var erkebiskop av Magdeburg og av Mainz, kardinal, kurfyrste av det tysk-romerske rike, tysk rikserkekansler og markgreve av Brandenburg. Tidlig liv. Han var annen sønn av kurfyrst Johann Cicero av Brandenburg og studerte i Frankfurt an der Oder. I 1506 trådte han inn i den klerikale stand. Albrecht av Brandenburg ble allerede i 1509 prebendar ved domkirken i Mainz. I 1513 ble han erkebiskop av Magdeburg og administrator av bispedømmet Halberstadt, og i 1514 i tillegg erkebiskop og kurfyrste av Mainz. Albrecht innfører St.Peters-avlaten i sine områder. Gravmæle for kardinal Albrecht av Brandenburg i Mainz-domen Da pave Leo X hadde utskrevet avlaten for byggingen av ny Peterskirke i Roma året før, var erkebiskop Albrecht gitt i oppgave å sørge for at den ble proklamert i Sachsen og i Brandenburg. Albrecht hadde allerede betalt paven 10 000 dukanter for palliet knyttet til utnevnelsen til Mainz, men hadde lånt pengene fra Fugger. Han var i akutt pengenød og trengte inntekter for å tilbakebetale lånet, og som motydelse for å åpne for avlatshandelen i sine områder gav Roma ham tillatelse til å beholde halvparten av inntektene. Tidligere var det antatt at det var Albrecht selv som tok initiativet til denne avtalen, men senere historisk forskning er kommet til at det istedet var den romerske kurie. Albrecht engasjerte dominikanerpresten Johann Tetzel å preke avlaten, og utstyrte ham med instruksjonsboken " "Instructio summaria ad Subcommissarios Poenitentiarum et Confessores". Avlatsstriden bryter ut. I oktober 1517 sendte Martin Luther sine berømte 95 teser mot avlatshandelen og et ledsagende brev til erkebiskopen der han protesterte mot Tetzels framferd, og kritiserte instruksjonsboken. Luthers kritikk av boken ble avvist, etter at Albrecht hadde forelagt dem for sine rådgivere i Aschaffenburg og for professorene ved universitetet i Mainz. Den enstemmige oppfatning var at instruksene i instruksjonsboken var både kloke og oppbyggelige, og at tesene var av kjettersk karakter, og at man burde iverksette en læreprosess mot Luther. Erkebiskopen verdiget ikke Luther noen tilbakemelding, men innklaget Luther til Roma, der det i juni 1518 ble innledet en teologisk granskning rettet mot ham. Selv om mange av anklagene mot moralen i Albrechts instruksjoner sikkert var uberettigede, hadde Luther nok rett i at erkebiskopen var for partisk i dette anliggende. Den unge biskopen var et noe verdslig orientert renessansemenneske, interessert i kunst, ekstravagant, og bedre utdannet i humanistiske disipliner enn i teologi, og for opptatt av å støtte opp om kunstnere og humanistiske lærde. Særlig at han i 1515 hadde kalt Ulrich von Hutten til sitt hoff ble ansett som særlig belastende. Albrecht avventende til lutherdommen. Selv om erkebiskopen ikke hadde noe til overs for Luther, inntok han etter råd fra Erasmus av Rotterdam, Ulrich von Hutten og dompredikanten Wolfgang Capito likevel en avslappet holdning til den lutherinspirerte reformbevegelsen. Dermed ble den nokså utbredt i erkebispedømmet Mainz. Det samme var enda mer tilfelle i erkebispedømmet Magdeburg, som han også forestod. Pave Leo X sendte ved en anledning en formaning til Albrecht fordi man mente at alt for mange kirkekritiske skrifter ble utgitt under hans øyne. Den 24. mars 1518 ble han utnevnt til kardinal av pave Leo X. Så sent som under riksdagen i Augsburg i 1530 var Albrecht fremdeles innstilt på å dempe motsetningene, og anstrengte seg også for å få istand "Nürnbergerfreden" i 1532. Albrecht bekjemper lutherdommen. Senere endret Albrecht sin holdning, og ble en bitter motstander av reformasjonen. I 1540 forlot han sin yndlingsresidens Halle for godt. Det er ikke korrekt at han gjorde dette for å få ettergitt gjeld. Året etter ankom Justus Jonas til Halle og innførte reformasjonen under kursaksisk beskyttelse. Albrecht engasjerte forsvarere av katolisismen i sine bispedømmer. I 1541 oppfordret Albrecht keiser Karl V til å gripe til våpen mot protestantene. I Speyer og Regensburg møtte han den fremstående jesuitten Peter Faber og innbød ham i 1542 til å virke i Mainz. Fra da av var han en venn av den nye ordenen (jesuittordenen ble opprettet i 1540). Reformer av undervisning, rettspleie, handelsvesen. Albrecht arbeidet for et bedre opplegg for trosundervisning og tok dette opp under Riksdagen i Nürnberg. Som verdslig fyrste styrte han vel, og innførte forbedringer innen rettspleien, politivesenet og i handelsvesenet. Han ble begravet i domkirken i Mainz. Brandenburg, Albrecht von Brandenburg, Albrecht von Brandenburg, Albrecht von Brandenburg, Albrecht von Wittenberg. Lutherstadt Wittenberg, er en by i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, beliggende ved Elben. Wittenberg har en rekke bygninger fra 1400- og 1500-tallet. Byen ble ett av de viktigste sentra for tysk politikk, kunst og kultur i det 16. århundret. Reformasjonen startet her i 1517 da Luther slo opp sine 95 teser på døren til slottskirken. Martin Luther, Philipp Melanchthon og Lucas Cranach den eldre arbeidet her og Luther, Melanchton og Fredrik den vise er gravlagt i byen. Husene til Luther og Melanchton, bykirken og slottskirken er fra 1996 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv som minnesmerker over Luther. Wittenberg var hovedstad i den saksiske Kurkreisen og residens for hertugene, senere kurfyrstene av Sachsen-Wittenberg. Senere ble byen også sentrum for kjemisk industri og et viktig jernbaneknutepunkt på strekningene Berlin-Leipzig og Magdeburg-Dresden. Overborgermester er fra 1994 Eckhard Naumann (SPD). Historie. Statue av Luther på Marktplatz, rådhuset i bakgrunnen Den eldste skriftlige dokumentasjon hvor Wittenberg nevnes er fra omkring 1180; byen skal ha blitt anlagt av flamske kolonister ved siden av en borg. Kultur og severdigheter. Del av Lutherhaus i Wittenberg Slottskirken ble bygget mellom 1490 og 1509, og den indre utsmykningen er utført av Lucas Cranach den eldre og Albrecht Dürer. Etter at Martin Luther hadde slått opp sine teser her, varte det inntil 1524 før det ble holdt evangeliske gudstjenester. Under syvårskrigen ble slottskirken ødelagt og deretter gjenoppbygget. Andre severdigheter er kirken, markedsplassen, Melanchthonhaus, Cranachuset, Hundertwasserskolen og Lutherhuset. Sigurd Pettersen. Kongsberg kommune Rollag & Veggli Sigurd Ørjan Pettersen (født 28. februar 1980 i Kongsberg) er en norsk skihopper. Han representerer Rollag & Veggli. Hans største prestasjoner er sammenlagtseieren i hoppuka 2003/2004 der han vant tre av de fire rennene, og seieren i laghopping under VM i skiflyging i 2004. Pettersen debuterte relativt sent i verdenscupen. Under ledelse av den nye hopptreneren, Mika Kojonkoski fra Finland, fikk Sigurd Pettersen sitt endelige gjennombrudd i og med verdenscupseieren på Granåsen skisenter i Trondheim vinteren 2002. Et av karrierens høydepunkt, hoppukeseieren i 2003/04, var etterlengtet for hopp-Norge – med unntak av Espen Bredesens seier i 1993/94 måtte man over 30 år tilbake for å finne forrige norske vinner. Ved kommunevalget 2007 var Pettersen kandidat for Arbeiderpartiet i Rollag kommune. St. Carolus Borromeussøstrene. St. Carolus Borromeussøstrene er en katolsk, kvinnelig kongregasjon. Den fulle navn er Kongregasjonen av søstrene av nestekjærlighet av St. Carolus Borromeus, som forkortes C.B.. I Nederland er de kjent som "Zusters Onder de Bogen", et kallenavn som kommer fra den arkitektoniske buen mellom deres moderhus og kirken ved siden av. Kongregasjonen ble grunnlagt av Elisabeth Gruyters i Maastricht i 1837. Hun valgte St Karl Borromeus som vernehelgen, og tok hans navn med i kongregasjonens. Det er i underkant av 800 medlemmer, fordelt på ni land. Den er størst i Nederland og Indonesia; i begge land er det mer enn 300 medlemmer. I Norge. St. Carolus Borrmeussøstrene kom til Norge i 1923, på invitasjon fra biskop Johannes Olav Smit. Han hadde grunnlagt en katolsk misjonsstasjon i Molde, og ønsket søstre dit for å øke aktiviteten. Fire søstre fra Nederland, ledet av moder Fulgentia, ankom Molde i juli 1923. Sykehusdrift. Søstrene startet raskt etter ankomsten et provisorisk hospital i andre etasje i kommunitetens hus.I 1924 ble moder Fulgentia sendt til Hamar for å opprette en kommunitet der. Med hjelp fra tre andre søstre opprettet hun St. Torfinns klinikk, en liten klinikk som blant annet hadde fødestue. Den ble godt mottatt blant byens befolkning, og i 1931 kunne de åpne en større klinikk med samme navn, ved siden av tomten hvor St. Torfinn katolske kirke (innviet 1939 ble bygget. De som var tilbake i Molde klarte også å bygge et nytt sykehus, St. Carolus hospital, som ble åpnet i 1934. Samme år åpnet kongregasjonen også sykehuset "Stella Maris" i Kristiansund. Journalene fra dette sykehuset viser at over 5 000 barn ble født der mellom 1934 og 1971, da det ble overtatt av det offentlige helsevesen. Mellom 1967 og 1980 ble alle de katolske sykehusene overtatt av det offentlige. På den ene side betydde dette at kongregasjonene som drev dem fikk penger som kunne finansiere annen virksomhet, men på den annen side betød det at det ikke lenger var behov for så mange søstre som var utdannet til arbeid i omsorgsyrker. Nye aktiviteter. I 1967 ble Norge en vise-provins, underlagt Nederland men med større grad av selvstyre. Etter at sykehusdriften falt bort hadde de derfor en mulighet til å selv bestemme en del over hva de skulle gjøre i Norge. Mange av søstrene jobbet videre på sykehusene i en periode, slik det også skjedde på andre katolske sykehus. Søstrene var også engasjert i de katolske menighetenes arbeid. I 1980 fikk de en ny oppgave, da to søstre ble sendt til Moss for å grunnlegge en kommunitet der med tanke på å hjelpe innvandrere i området. Den katolske kirke hadde de siste årene gjennomgått en forandring, fra å være en liten kirke med flertall av nordmenn til å bli den største kirken utenfor statskirken, med et flertall av innvandrere. I 1990 forlot de Molde, etter 67 år i byen. Huset de hadde bodd i ble overtatt av Misjonærsøstrene av Treenigheten, en filippinsk kongregasjon. De la også ned kommuniteten i Bærum, som ble tatt over av Helligkorssøstrene. Kommuniteten i Hamar ble nedlagt i 2000, og Moss, med tre søstre, er dermed den eneste kommunitet som er igjen. Wiener Staatsoper. thumb thumb Wiener Staatsoper (kort bare Staatsoper, tidligere "Kaiserliche und Königliche Hofoper", Den keiserlige og kongelige hoffopera) er det viktigste operahuset i Wien og et av de mest kjente i hele verden. Bygningen ble oppført som en av de første monumentalbygningene i Wiens Ringstraße, av August Sicard von Sicardsburg og Eduard van der Nüll i nyromantisk stil. Den ble åpnet i 1869. Åpningspremièren var "Don Giovanni" av Mozart. I 1920 skiftet operaen navn fra Hofoper til Staatsoper, som følge av at Østerrike hadde blitt republikk. Etter store skader påført av de allierte under annen verdenskrig ble operaen gjenåpnet i 1955. Staatsoper. Staatsoper (tysk "statsoperaen") kan referere til Matti Nykänen. Matti Nykänen i svevet avbildet på et frimerke utgitt i anledning vinter-OL i Calgary i 1988 Matti Nykänen (født 17. juli 1963) er tidenes mestvinnende skihopper. I 1980-årene dominerte Nykänen internasjonal hoppsport som ingen andre har gjort, verken før eller senere. Nykänen var bare 18 år gammel da han i VM i Holmenkollen i 1982 kunne feire sin første store triumf. Han tok også en tittel i de tre påfølgende verdensmesterskapene, i 1985, 1987 og 1989. Etter den første hoppukeseieren i 1983 vant Nykänen sesongen etter gull i storbakken i OL i Sarajevo. I 1985 ble han verdensmester i skiflygning i Planica, og hadde dermed gått til topps i alle de viktigste konkurransene. I 1987 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Nykänens kanskje aller beste sesong var i 1988, da han etter hoppukeseieren dominerte fullstendig, og tok alle tre gullmedaljene i OL i Calgary. Nykänen tok sin siste internasjonale medalje under VM i skiflygning i Vikersund i 1990 med sølv. Da han la opp i 1991, hadde han vunnet 46 verdenscuprenn. Etter hoppkarrieren. Han fikk stadig større alkoholproblemer utover i karrieren sin, og etter at den tok slutt har hans liv og levnet vært som en eneste lang tragikomedie, der rusmisbruk og vold har vært hyppige ingredienser. Høsten 2005 ble Nykänen satt i fengsel for å ha slått og mishandlet kona. Da hadde det kun gått fire dager siden han slapp ut fra fengsel, hvor han sonet en dom for å ha knivstukket en mann. I den biografiske filmen "Matti" som kom i januar 2006, dokumenteres Nykänens tragiske liv etter hoppkarrieren. I filmen tegnes et bilde av en naiv ung Nykänen, som påvirkes av uheldig omgangskrets i mange av hans katastrofale veivalg. Jasper Pääkönen spiller Matti Nykänen i filmen. Den har aldersgrense på 18 år, men Nykänen sier selv at livet hans ikke har høy nok grense. I 2006 dukket Nykänen opp på norske TV-skjermer, i en reklame for djuice Telenor. I reklamen brukes slagordet «Nå kan du også få kontroll», etter at det vises at Nykänen takker nei til en invitasjon til en fest. Johannes Olav Smit. Biskop Johannes Olav Smit, dr. philos. og dr. theol. (født 19. februar 1883 i Deventer, erkebispedømmet Utrecht, død 22. juni 1972 i Roma) var apostolisk vikar for Norge 1922–1928. Etter å ha blitt ordinert til prest i 1906 utførte han videre studier i bibelvitenskap i Roma. Han virket deretter som prest i Nederland i noen år, inntil han ble professor ved presteseminaret i Rijsenburg (1913–1922). 23. mars 1922 ble han utnevnt til apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Norge. Han ble bispeviet i Deventer 29. juni samme år, med tittelen titularbiskop av Paralus. Biskop Smit kom til Norge 4. oktober 1922, og ble høytidelig innsatt i embetet i St. Olav kirke i Oslo fire dager senere. Han tok da navnet Olav etter Norges vernehelgen Olav den hellige. Under hans tid som apostolisk vikar kom han i konflikt med ordenssøstrene som drev sykehus. Det var pålagt en skatt på sykehusene, noen øre for hvert døgn en seng ble benyttet. Biskop Smit ønsket å øke denne skatten, og pådro seg dermed søstrenes vrede. Deretter oppsto en skandale rundt ham, som han selv ikke var skyld i. En svensk konvertitt ble forelsket i ham, og på et tidspunkt kom hun seg inn i St. Olav kirke mens biskopen var der og begynte å kle av seg. Biskopen måtte hoppe ut av et vindu for å unngå henne, men han unngikk ikke at historien ble kjent på byen. Einar Rose skrev kort tid etter en kjent revyvise om tildragelsen. 11. oktober 1928 fratrådte biskop Smit sitt embete i Norge, og reiste til Roma, der han ble kannik i Peterskirken. Dette er et embete som gir en viss status, men som først og fremst er av seremoniell art. I Roma skulle det etter noen få måneder skje en ny skandale omkring ham – den forsmådde konvertitten reiste dit, og i Peterskirkens forhall rettet hun en pistol mot ham. Hun ble raskt overmannet, men episoden utløste en rettskrise for den rett før opprettede Vatikanstaten, da man ikke ønsket å overlevere henne til de fascistiske myndighetene i Italia. Det viste seg at pistolen var uladd, og de kirkelige myndigheter valgte derfor å avskrive hele saken med henvisning til at hun var i psykisk ubalanse. Biskop Smit er gravlagt på den tyske kirkegård "(Campo Santo Teutonico)" i Vatikanstaten. Montréal. Montreal (fransk: Montréal, uttales // på fransk i // på engelsk) er den største byen i provinsen Québec i Canada. Den er også Canadas nest mest folkerike by, etter Toronto, og verdens nest største franskspråklige by etter Paris. Montréal ligger sørvest i Québec, omtrent 200 km sørvest for provinsens hovedstad Québec by og 150 km øst for Ottawa, Canadas hovedstad. Byen ligger på den fluviale øya Île de Montréal («Montréal-øya») ved samløpet av elvene Ottawa og St. Lawrence. Totalt 3 635 571 innbyggere (2006) bor i «Stor-Montréal», som blant annet omfatter byene Laval og Longueuil. 52,4 % av innbyggerne har fransk som morsmål, 32,4 % har ulike innvandrerspråk som morsmål, mens 12,5 % har engelsk som morsmål. Det er dog ca 70% av befolkningen som bruker fransk i dagliglivet. Montréal arrangerte Verdensutstillingen i 1967 (Expo '67), og var vertsby for Sommer-OL 1976. Det finnes to franskspråklige universitet i Montréal. Université de Montréal er byens største franskspråklige universitet, som også etter Sorbonne i Paris er det nest største franskspråklige universitetet. Universitetet ligger i området Côte des Neiges, og dekker de fleste fagretninger. Université du Québec à Montréal er et offentlig universitet og del av universitetsnettverket Université du Québec. To engelskspråklige universitet holder til i byen, Concordia University og det meget anerkjente McGill University. Stern-gjengen. Stern-gjengen var en jødisk organisasjon, oppkalt etter grunnleggeren Avraham Stern. Den kalte seg selv Lehi, hebraisk akronym for "Lohamei Herut Israel" (krigere for Israels frihet). Gjengen ble grunnlagt av Stern i 1940 som en utbrytergruppe fra en annen organisasjon, Irgun. Den ble først kalt "Irgun Zvai Leumi be-Yisrael". Da Stern døde i 1942 og mange av medlemmene ble arrestert, lå gruppen nede frem til den ble reformert som "Lehi" under Israel Eldad, Natan Yellin-Mor og Yitzhak Shamir. Shamir ble Israels statsminister førti år senere. Stern-gjengen anså seg selv som antiimperialistisk, og betraktet det britiske styret av Palestina som en illegal okkupasjon. Den konsentrerte derfor sine angrep mot britiske mål (i motsetning til andre jødiske grupper, som også angrep arabere). Stern-medlemmer som ble arrestert av britene nektet å forsvare seg, og hevdet bare at retten, som representerte en okkupasjonsmakt, ikke hadde noen jurisdiksjon over dem og var illegal. Av samme grunn unnlot de å søke britene om benådning, selv i tilfeller der de fikk dødsstraff. I to tilfeller begikk Stern-medlemmer selvmord i fengselet for å forhindre at britene hengte dem. Sent i 1940 ble Stern-medlemmet Naftali Lubenchik sendt til Beirut hvor han møtte den tyske diplomaten Werner Otto von Hentig og leverte et brev fra ledelsen i Stern som tilbød at Stern "tok aktiv del i krigen på Tysklands side" mot at Tyskland støttet "etableringen av den historiske jødiske staten på nasjonal og totalitær basis, alliert med det tyske rike". Werner Otto von Hentig videreformidlet tilbudet til den tyske ambassaden i Ankara, men det er ikke kjent noe offisielt svar. Stern-gjengen forsøkte å etablere kontakt med Tyskland igjen i desember 1941 uten å lykkes. Bortsett fra et antall høyprofilerte aksjoner, utførte Stern-gjengen stort sett mindre angrep, som likvidering av britiske soldater og politimenn, og av og til også jødiske kollaboratører. I 1947 sendte de brevbomber til mange britiske politikere. De saboterte også infrastruktur som broer, jernbaner og oljeraffinerier. De finansierte sine aksjoner ved donasjoner fra private (ikke alltid frivillig) og bankran. Stern-gjengen opphørte formelt å eksistere da Israel ble opprettet, men fortsatte å operere særlig i Jerusalem, inntil den ble knust etter drapet på Folke Bernadotte. Berømte angrep. I 1980 opprettet Israel Lehiordenen, som tildeles tidligere medlemmer av Stern-gjengen. Klaus von Dohnanyi. Klaus von Dohnanyi (født 23. juni 1928 i Hamburg) er en tysk politiker (SPD). Han var utdannelses- og vitenskapsminister i den føderale regjeringen fra 1972 til 1974 og fra 1981 til 1988 førsteborgermester (regjeringssjef) i bystaten Hamburg. Utdannelse og karrière. Etter nød-Abitur i 1944 var han utskrevet soldat i annen verdenskrig. I 1946 begynte han å studere jus, og avla 1949 den første og 1957 den andre juridiske statseksamenen. I 1959 ble han dr.juris. Fra 1951 arbeidet han i et amerikansk advokatkontor, og deretter ved Max-Planck-Institut für Internationales Privatrecht. I 1954 tok han også en amerikansk grad, LL.M. ("Master of Law"), ved Yale University. Fra 1954 arbeidet han ved Ford-verket i Köln, fra 1956 som leder av planlegningsavdelingen. Fra 1960 til 1967 var han "Geschäftsführender Gesellschafter" ved markedsforskningsinstituttet Infratest. Klaus von Dohnanyi ble medlem av SPD i 1957. Fra 1969 til 1981 var han medlem av det tyske parlamentet. I 1979 ble han partiformann i Nordrhein-Westfalen. Fra 1982 til 1988 var han medlem av Hamburgs borgerskap. I 1968 ble han statssekretær i næringsministeriet. Året etter ble han parlamentarisk statssekretær for utdannelses- og vitenskapsministeren. Da Hans Leussink trakk seg fra denne stillingen i januar 1972, ble han etterfulgt av Dohnanyi. Da Willy Brandt gikk av som kansler den 7. mai 1974, forlot Dohnanyi regjeringen. Mellom 1976 og 1981 var han statsminister i utenriksdepartementet. Den 24. juni 1981 ble Klaus von Dohnanyi valgt til Hans-Ulrich Kloses etterfølger som Hamburgs førsteborgermester. Denne stillingen hadde han frem til 8. juni 1988. Familie. Klaus von Dohnanyi er sønn av Hans von Dohnanyi og hans kone Christine Bonhoeffer, søster av Dietrich Bonhoeffer. Han er barnebarn av den ungarske komponisten Ernst von Dohnányi, og er gift med forfatteren Ulla Hahn. Hans bror er dirigenten Christoph von Dohnányi. Jedi. Jediene er en slags spesialsoldater i George Lucas' fantasiunivers Star Wars. De kjennetegnes ved stor sensitivitet for "Kraften" («the Force») og av sitt hovedvåpen, lyssverdet eller lyssabelen. Deres fremste fiender er sithene. Jediene har gjennomgått trening i kraften og innehar således spesielle egenskaper. Utdanningssystemet er hierarkisk oppbygd, der man starter som «padawan» og (kan) ender opp som jedimester. De mest kjente jedimesterene er antakelig Yoda, som har trent opp mange av jediene i jedirådet og de fleste andre jediene og Luke Skywalker som bygde opp igjen jediordenen etter imperiets ødeleggelser. Det fantes ca 9000 jedier i universet under klonekrigen. Jediordenen. Jediordenen er en organisasjon hvor de fleste jedier er medlem og hvor padawaner blir trent opp. Mosby. Mosby er en tettbebyggelse i Kristiansand kommune med 2 054 innbyggere, og er en del av Torridal. Den ligger ca. 10 km nord for bysentrum. Mosby ligger ved Setesdalsveien og riksvei 405. Sørlandsbanen og elva Otra går også gjennom Mosby. Mosby utgjør ifølge SSB den sørlige delen av tettstedet Vennesla. Bydelen er delt i rodene Øvre Mosby, Nedre Mosby, Hagen/Haus, Høietun/Høiekleivane/Mestad. Området ligger under Torridal menighet, som består av Mosby, Augland og Strai. Torridal menighet ligger igjen under Oddernes prestegjeld. Mosby hørte tidligere til Oddernes kommune, men er nå en del av Kristiansand. Det nederste løpet av Otra fra Mosby til Kristiansand ble tidligere kalt Torridalselva. Mosby stasjon lå opprinnelig til Setesdalsbanen og ble åpnet 18. november 1895, men er i dag nedlagt. Den ligger 355,5 km fra Oslo. Mosby har en egen barneskole. Ungdomsskolen ble flyttet til Hommeren på Augland i 2007. Mosby har servicefunksjoner som kommunal barnehage, privat barnehage, dagligvarebutikk, bensinstasjon, baker, vaskehjelp, tannlege, frisør og fysikalsk institutt, i tillegg til Mosby bedehus. Mosby hadde tidligere også ungdomshus på Torheim (eller gamle Torheim skole som det også kalles), men dette bygget er nå privat eid. Mosby hadde tidligere også kafé (på motsatt side av postkontoret, brant rundt 1978-79), postkontor (mellom Mosby stasjon og gamle Mosby skole)) og slakter (på Trekanten, rett nord for der rundkjøringen er i dag). Høie Fabrikker, som produserer sengetøy, var den største arbeidsplassen. Fabrikken ble etablert i 1850. Snøgg AS, som produserer førstehjelps-, akuttmedisinsk og medisinsk forbruksmateriell, ligger også på Mosby. Vekselstrøm. Vekselstrøm er en elektrisk strøm som periodisk skifter retning slik at summen av øyeblikksverdiene over tid er null. I dagligtale er vekselstrøm et synonym for elektrisk strømforsyning. Uttrykket brukes ofte for å poengtere forskjellen fra likestrøm, uavhengig om det egentlig dreier seg om en spenning. I folkelig bruk er "strøm" brukt for elektrisitet generelt (strøm og spenning); i fagbruk brukes begrepene "strøm" og "spenning" strikt adskilt. Apparater og maskiner som bruker elektrisk energi trenger et annet spenningsnivå enn overføringsstrekninger, disse har mindre tap desto høyere spenningen er. Fordi vekselstrøm etter behov lett kan transformeres mellom forskjellige spenningsnivåer har den derfor blitt standard i strømforsyningsnettet. I fordelingsnett for strømforsyning følger vekselstrømmen en sinusfunksjon og karakteriseres av frekvensen og amplituden, maksimal strøm i sinuskurven. Signal. Vekselstrøm kan være en signalstrøm i elektroniske kretser. Sinusformen er ofte i bruk, men alle tenkelige bølgeformer er i bruk. Noen sensorer gir fra seg signalet som en strøm, men de fleste gir fra seg spenninger. Dog brukes heller andre uttrykk enn "vekselstrøm" her. Kraft. Vekselstrøm (her er slangformen brukt, det blir alltid produsert spenninger og strøm-mengden er gitt av lasten) produseres i kraftverk og spenningen transformeres opp slik at energien kan overføres over lange strekninger med reduserte tap. Mengden av energi som transporteres er gitt av spenningen ganger strømmen, formula_1. Siden det kun er mengden av strøm som fører til tapene (sogar i annen potens) (tap er formula_2, hvor formula_3 er linjens motstand), over transportveien, gjøres den lav ved at spenningen gjøres høy. På grunn av at likespenning ikke kan transformeres er det idag vanlig i hele verden å bruke vekselstrøm i den elektriske energiforsyningen. Den internasjonale betegnelsen for vekselstrøm og -spenning er AC (av engelsk "Alternating Current"). Frekvenser. For forskjellige land og for forskjellige formål er forskjellige frekvenser til kraftforsyning i bruk. Antall faser. For en liten lokal forsyning er to ledere brukt for energitransport. Eksempler er veggkontakter i hus og tilhørende nettkabler til apparater og lampettledninger. Slik forsyning kalles enfaset. For transport av større mengder energi blir tapene mindre når systemet gjøres mer komplisert, som ved bruk av trefase. For trefase er prinsipielt fire ledere i bruk, der en av dem er en felles jordledning og de andre tre er for de tre fasene. I praksis brukes ikke jordlederen fordi strømmen der er null når faselederne hver leder like mye strøm. Man sier at fasene da er balanserte. Litt ubalanse øker tapene en smule, men er kalkulert som billigere enn å legge en fjerde felles leder. Til hvert hus leveres trefase. Fasene fordeles over forskjellige rom eller leiligheter og husstanden har bare sjelden et trefaset uttak satt opp. I motsetning til enfase fører trefase til et dreiende magnetfelt i motorer. Magnetfeltet får gitt dreieretning og kommutatorer for motorer blir overflødige. Seksfase er også i bruk, men meget sjeldent. Fordelen er å oppnå en svært lite pulserende likespenning (uten bruk av kondensatorer) ved likeretting. Nepbatt. Nepbatt var den nepalske FN-bataljonen i Libanon. Hovedområdet for Nepbatt var en teig sør-øst for Fijibatt og vest for Irishbatt, og med Enklaven i sør. Hovedkvarteret lå i Al Hinniya. I begynnelsen av UNIFILs historie var nepalske styrker også lokalisert nordvest for Norbatt med hovedkvarter i Blate. Dette området ble senere overtatt av de norske styrkene. Enklaven. Enklaven (også kalt "Det frie Libanon") var et område erklært av den kristne israelskvennlige libanesiske major Saad Haddad i 1979 etter Israels invasjon av Libanon. Det strakte seg fra Middelhavet i vest til de israelskokkuperte Golanhøydene i øst, og var under kontroll av Haddads Sørlibanesiske hær (kalt "De facto forces, South Lebanese Army"). Hovedkvarteret lå i byen Marjayoun. FN oppfattet dette som en de facto israelsk sikkerhetssone, og ga det betegnelsen «Enklaven». Området var 3-10 km dypt og 73 km langt beliggende nord for den israelske grensen, og grenset mot UNIFILs teiger i nord. Da Israel trakk seg tilbake fra Libanon i 1983, forble Enklaven et de facto israelskkontrollert (også kalt ICA – Israeli Controlled Area) område under kontroll av Haddads styrker. Etter Haddads død i januar 1984 overtok general Antoine Lahad kommandoen. Ved den fullstendige israelske tilbaketrekkingen fra Libanon i mai 2000 gikk Enklaven i oppløsning, og SLA-ledelsen søkte asyl i Israel. Bruno Simma. Prof. dr. jur. Bruno Simma (født 29. mars 1941 i Quierschied i Saarland) er en tysk folkerettsjurist. Han er siden 1973 professor i folkerett ved Ludwig-Maximilians-Universität i München og siden 6. februar 2003 en av de femten dommerne ved den internasjonale domstolen i Haag. Casimir Johannes Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg. Casimir Johannes Ludwig Otto Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg ("hans høyhet prins Casimir av Sayn-Wittgenstein") (f. 22. januar 1917 i Frankfurt am Main, død 21. februar 2010 i Hamburg) var en tysk konservativ politiker (CDU). Fra 1976 til 1998 var han "Landesschatzmeister" (kasserer) for det hessiske CDU, og var svært dyktig til å skaffe penger til partiet. Han spilte imidlertid en rolle i finansskandalen rundt CDU i Hessen. Fra 1979 til 1984 var han medlem av det europeiske parlamentet. Casimir Johannes Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg var medlem av fyrstehuset Sayn-Wittgenstein-Berleburg Saad Haddad. Saad Haddad (høyre) i samtale med den norske feltpresten major Ole Askvig Øgaard (1930–2006) og øvrig norsk Norbatt IV-personell. Saad Haddad (født ca. 1936, død 16. januar 1984 i Marjayoun, Libanon) var en kristen libanesisk hæroffiser og militsleder som i 1979 grunnla den såkalte «Enklaven», en israelsk sikkerhetssone i Sør-Libanon, også kalt «Det frie Libanon». Haddads styrke, som ble kalt den Sørlibanesiske hær, sto under israelsk beskyttelse og kontroll. Da major Haddad døde av kreft, overtok general Antoine Lahad kommandoen over styrken. Haddad ble, på grunn av sitt samarbeide med Israel, ansett som en foræder av mange i Libanon. Da Israel trakk seg ut i år 2000 ble en statue av ham revet ned og slept rundt i gatene. Europaparlamentet. Europaparlamentet (EP; el. Det europeiske parlament) er den lovgivende institusjon i Den europeiske union (EU) som er direkte valgt av Unionens innbyggere. Parlamentet vedtar lover sammen med Rådet gjennom den alminnelige lovgivningsprosedyre, tidligere kalt medbestemmelsesprosessen. Denne gjaldt tidligere bare visse saker i EUs 1. søyle, men omfatter etter 1. desember 2009 over 90% av lovsakene. I andre saker har Parlamentet en rådgivende funksjon. Parlamentet er også med å vedta budsjettet, og har en kontrollfunksjon overfor Europakommisjonen som innebærer at det kan avsette Kommisjonen. Historie. EP ble opprettet i Paristraktaten i 1952, og velges siden 1979 hvert femte år i allmenne, frie og hemmelige valg i alle EU-land. Det er imidlertid stor forskjell i valgdeltakelsen, som ved valget i 2009 varierte mellom 19 % i Slovakia og 91 % i Luxembourg. Før 1979 ble medlemmene utpekt av sine hjemlands egne parlamenter. Europaparlamentet har sitt sete i Louise Weiss- og Winston Churchill-bygningene i Strasbourg. Selv om det bare finnes ett offisielt sete, har Europaparlamentet flere arbeidssteder: Strasbourg, Brussel og Luxembourg. Årlig har Europaparlamentet tolv plenumssesjoner – en per måned unntatt august (ingen plenumssesjon) og i september (to plenumssesjoner) – som varer i tre og en halv dag hver. I Brussel finnes arbeidskomiteene – nærheten til Rådet tillater parlamentarikerne å utføre et svært viktig arbeid med denne andre institusjonen – og det finnes også seks «minisesjoner» per år som varer i to dager hver. Generalsekretariatet i Luxembourg tar hånd om administrasjon og oversettelsestjenestene. Denne situasjoner er en konsekvens av Europaparlamentets egen historie. I 1952 var Strasbourg, grensebyen, sterkt merket av konsekvensene av den annen verdenskrig og ble hovedsetet til kull- og stålunionens hovedforsamling. Dette symboliserte den tysk-franske forsoningen. I 1965 fusjonerte kull- og stålunionen, det økonomiske fellesskapet og Euratom. Forsamlingen av denne nye institusjonen fikk sitt sete i Strasbourg, mens Rådet og Kommisjonen ble plassert i Brussel. Europaparlamentets generalsekretariat ble etablert, og de to europeiske domstolene returnerte til Luxembourg. I etterkant ser det ut til at Europaparlamentarikerne foretrekker å være i Brussel og de har redusert sin uke i Strasbourg fra fem dager til tre og en halv. Noen folkevalgte kjemper for en total forflytning av Europaparlamentet fra Strasbourg til Brussel. I 2006 lanserte den svenske Europaparlamentarikeren Cecilia Malmström en underskriftskampanje i samarbeid med OneSeat.eu. I følge Malmström var prisen å betale for Strasbourg på over 200 millioner euro for direkte (bygninger) og indirekte (transport) kostnader. Men det offisielle tallet fra Europaparlamentets sider er på 155 000 000 euro for alle tre arbeidsstedene samlet. Det eksisterer også flere kampanjer for Strasbourg, slik som OneCity eller assosiasjonen for europeisk demokrati, “Pour la Démocratie Européenne”. I følge denne assosiasjonen, er tall som OneSeats kampanje bygger på, basert på feil grunnlag. Europaparlamentet representerer rundt 492 millioner mennesker og det har 751 representanter. Parlamentsmedlemmene jobber ikke i nasjonale eller geografiske grupper, men deles inn etter hvilket parti de tilhører, og jobber i store europeiske partier. Ben Gurion internasjonale lufthavn. David Ben-Gurion Internasjonale Lufthavn (hebraisk: נמל תעופה בן גוריון‎, "namel te'ufa Ben Guryon", arabisk: مطار بن غوريون الدولي, "maṭār Ben Ghuryon ad-dawlī"); IATA: TLV, ICAO: LLBG) ligger ved Lod og het tidligere Lod lufthavn. Den ligger 15 km sørøst for Tel Aviv, og er Israels største lufthavn. Lufthavnen som er oppkalt etter den israelske statsministeren David Ben-Gurion, er også hjemmehavn for El Al Israel Airlines. Flyplassen i dag. I 2006 hadde flyplassen over 8,8 millioner internasjonale (en økning med ca fire prosent fra året før), og 405 000 innenrikspassasjerer. Det største selskapet på internasjonale ruter var: El Al (40,6% av flyvningene), Lufthansa (4,16%), Continental Airlines (3.96%), Israir (3.85%) og Arkia (3.83%). 2000 var rekordåret for antall passasjerer på Ben Gurion internasjonale lufthavn, da over 9,3 millioner internasjonale og 577 000 innenriks passasjerer reiste via flyplassen. I en undersøkelse fra Airports Council International i desember 2006, ble Ben Gurion internasjonale lufthavn rangert først blant 40 europeiske flyplasser, og kom på 8. plass av 77 flyplasser verden over. Den kom også på første plass blant flyplasser på denne størrelsen. Undersøkelsen inneholdt 34 spørsmål. 350 tilfeldige passasjerer ble spurt om hvor fornøyd se var av service, infrastruktur og fasiliteter ved gaten. Ben Gurion fikk 3,94 av 5 mulig poeng, tett fulgt av Wien, München, Amsterdam, Brussel, Zürich, København og Helsingfors. Ruter og selskaper. a> på lufthavnen som er oppkalt etter ham Alle innenriksfly går fra terminal 1, mens alle internasjonale flyvninger går fra terminal 3. UNEF II. UNEF II-soldater fra Canada og Panama fotografert i 1974 United Nations Emergency Force II (UNEF II) var en FN-styrke, som ble opprettet i oktober 1973 og som hadde som oppgave å overvåke tilbaketrekkingen av styrker fra Sinai etter krigen mellom Egypt, Syria og Israel. Operasjonen opphørte i juli 1979. På det meste hadde UNEF II 6973 soldater, støttet av en administrasjon av internasjonale og lokale sivile. Stryken hadde bl.a. svensk, militær deltakelse. Ulla Hahn. Ulla Hahn (født 30. april 1946 i Brachthausen, Sauerland) er en tysk forfatter. Hun skriver lyrikk og romaner. Hahn bor i Hamburg og er gift med politikeren Klaus von Dohnanyi. 1987/88 fikk hun litteraturprisen Stadtschreiber von Bergen. Verdun. Verdun (også kalt "Verdun-sur-Meuse", tysk "Wirten") er en kommune i departementet Meuse i regionen Lorraine øst i Frankrike. Verdun er underprefektur i departementet, og ligger ved elva Maas på grensen mellom Frankrike og Tyskland. Verdun var siden det 4. århundre bispesete. I 843 ble gjennom traktaten i Verdun grunnlaget for delingen av Frankerriket besluttet, som ble begynnelsen på dagens Tyskland og Frankrike. Frem til høymiddelalderen var Verdun en tysk fjernhandelsby, og bebodd av rike handelsmenn. I det tidlige 11. århundre opplevet byen stor økonomisk oppgang, men i det 13. århundre mistet den betydning. Klosteret og stiftet, en gang motor for urbanisering, var nå bare redusert til krefter som sikret byens overlevelse. Verdun tilhørte Østfrankerriket og senere det tysk-romerske rike frem til 1553, da den ved traktaten i Chamborg falt til Frankrike. I det 17. århundre ble byen sterkt befestet. Den ble berømt under første verdenskrig som åstedet for det blodigste slaget på vestfronten (ved siden av slaget ved Somme), mellom Frankrike og Tyskland. Slaget ved Verdun varte fra februar 1916 til desember 1916 og førte ikke til noe for noen av de stridende partene. Det kostet 162 000 franske og 100 000 tyske soldater livet, mens nesten 500 000 ble skadet. Idag lever byen særlig av sin tjenestesektor: turisme, forvaltning, bispedømme. Viktige severdigheter er ved siden av krigskirkegården, omgivelsene og skuesplassen for slaget også det nylig renoverte bysentret med yachthavn ved Maas og katedralen med verdensfredssentret i bispepaleet. Konstitusjon. En konstitusjon er et sett med regler som definerer grunnleggende prinsipper for en organisasjon. En konstitusjon er ofte kodifisert i form av en grunnlov eller et stiftelsesdokument. Norge har en konstitusjon i form av grunnleggende rettsprinsipper, Kongeriget Norges Grundlov, konstitusjonell sedvane og Stormaktsgarantiene. EU har en konstitusjon i form av Nice-traktaten, men har (foreløpig) ingen grunnlov. Storbritannia har en konstitusjon i form av skreven og uskreven lov og sedvanerett, men har ingen grunnlov. Croix de Feu. Croix de Feu var en fransk nasjonalistgruppe i mellomkrigstiden, senere kjent som "Parti Social Français". Den europeiske unions domstol. Den europeiske unions domstol er Den europeiske unions dømmende makt innen fellesskapsrettens rettsområde. Innenfor institusjonen Den europeiske unions domstol finnes tre selvstendige domstoler, nemlig Domstolen, Retten og Personalretten. Organisering av Domstolen. Domstolen har én dommer pr. medlemsstat, pr. 1. januar 2007 var det 27 dommere. Dommere og generaladvokater utpekes av medlemsstatenes regjeringer for en periode på seks år med mulighet for gjenvalg, og dommerne velger en president blant sine medlemmer for en treårig periode. Domstolen ble opprettet i 1952 og het tidligere EF-domstolen, da dens kompetanseområde var det felles markedet i EF. Da Lisboa-traktaten trådte i kraft 1. desember 2009, endret domstolen navn (og funksjon) til Den Europeiske Unions Domstol. Domstolen ligger i byen Luxembourg. De europeiske fellesskap. Det europeiske fellesskap (EF) er den sentrale og økonomiske del (første søyle) av EU-samarbeidet. De to traktatene som dannet grunnlaget for de tre fellesskapene, ble erstattet av Brussel-traktaten den 1. juli 1967. Kull- og stålfellesskapet ble oppløst, etter at dets bestemte 50 år lange levetid utløp i 2002. Valentinian III. Valentinian III (født 2. juli 419 i Ravenna, død 16. mars 455 i Roma) var vestromersk keiser 424 til 455. Han var eneste sønn av Konstantius III og Placidia, og dermed dattersønn av Theodosius den store. Han ble utropt til keiser av lavere rang ("Cæsar") 23. oktober 424 i Konstantinopel, og innsatt som keiser ("Augustus") over vestriket 23. oktober 425. Han var da bare seks år gammel, og riket ble først styrt av hans mor, og fra 433 av Flavius Aetius. Hans tid som keiser kjennetegnes av oppløsningen av det vestromerske riket. Vandalene tok provinsen Africa i 439, og Britannia ble oppgitt i 446. Store deler av Spania og Gallia gikk også tapt, og Geiseriks styrker kunne herje nokså uhindret på Sicilia og langs Middelhavskysten. Samtidig lyktes Valentinian med noen felttog; spesielt viktig er Aetius' seier over hunneren Attila nær Chalons i 451, og felttogene mot visigoterne i det sørlige Gallia (426, 429 og 436) og mot forskjellige fiender lands Rhinen og Donau 428-431. Det oppsto store problemer med styret av provinsene, da skattepresset ble stadig vanskeligere å godta etterhvert som Roma ble stadig svakere. Valentinian bodde selv stort sett i Ravenna, men omkring 451 flyttet han til Roma da Attilas styrker nærmet seg. I 454 ble Aetius – hvis sønn var gift med en av keiserens døtre – myrdet av Valentinian. 16. mars 455 ble keiseren selv myrdet av to ikke-romerske tilhengere av Aetius. Khardala-broen. Khardala-broen går over Litanielven i Sør-Libanon og er særlig kjent fra Israels invasjon av Libanon i 1978. Khardala-broen i desember 1988, sett fra UNIFILs posisjon 4-18 Tilbaketrekkingen av de israelske styrkene fra Sør-Libanon foregikk i fire trinn. Det første trinnet foregikk i Marjayoun-distriktet den 11. april 1978. Denne tilbaketrekkingen omfattet også Khardala bru og landsbyene Kaoukaba og Ebel es-Saqi, men ikke byene Marjayoun og El Khiam. Det neste trinnet fant sted tre dager senere. I 1982, under Israels neste invasjon, var det også en hendelse ved broen mens Nepbatt bevoktet området. En liten nepalsk styrke nektet israelerne å passere broen med over 100 stridsvogner. Hendelsen førte til en viss forsinkelse i den israelske forflytningen, men da stridsvognene siktet inn kanonløpene mot de nepalesiske FN-soldatene, ble de nødt å la dem passere. Norbatts kompani A hadde observasjonsposten 4-18 ved Khardela bro, samt posisjonen 4-15 som ser utover Metullah. Dette var de eneste posisjonene som lå utenfor Norbatts teig. Europarådet. Flyfoto av Palais de l'Europe, Europarådets hovedkvarter, i Strasbourg. Europarådet er en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon med 47 hovedsakelig europeiske medlemsstater, som har tilsammen 800 millioner innbyggere. Denne organisasjon ble opprettet den 5. mai 1949, og er dermed blant de tidligste tiltak for europeisk integrasjon som fulgte i kjølvannet av den annen verdenskrig. I likhet med Den europeiske unions (EU) parlament, er det i Strasbourg (Frankrike) Europarådets organer holder til. Organisasjonen arbeider hovedsakelig med å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling i sine medlemsland. Europarådet var opphavet til Den europeiske menneskerettskonvensjon, som danner grunnlaget for Den europeiske menneskerettsdomstol. Domstolens rettspraksis har vært betydningsfull for utviklingen av menneskerettighetenes stilling i Europa, og den har tjent som modell for menneskerettsdomstoler i andre deler av verden. Europarådet vedtar både konvensjoner, anbefalinger (rekommandasjoner) og resolusjoner. Organisasjonens to offisielle språk er engelsk og fransk. Europarådets sekretariat har om lag 1 800 ansatte. Institusjoner. Europarådet har i tillegg en rekke informasjonskontorer i medlemsstatene. Europarådet har også en egen utviklingsbank (Council of Europe Development Bank) med sete i Paris. Banken har 40 medlemmer. Symboler. Europarådets logo på et tysk frimerke. Europarådet fikk i 1955 laget Det europeiske flagget og bruker dette som sitt offisielle symbol. Flagget har tolv gyldne stjerner, som skal symbolisere perfeksjon, dandert i en sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble i 1986 tillatt brukt som symbol også for Den europeiske union. Europarådet har også brukt den europeiske hymne, basert på «Ode til gleden» i siste sats i Beethovens niende symfoni, siden 1972. For å unngå sammenblanding med EU bruker Europarådet i dag en logo der en «e» er plassert i midten av sirkelen med stjerner. I forbindelse med Europarådets 15-årsjubileum 5. mai 1964 ble 5. mai offisielt gjort til Europadagen. Medlemsstater. Da Europarådet ble grunnlagt 5. mai 1949 var det ti medlemsstater, mens organisasjonen i dag har 47. Dermed er alle FN-anerkjente europeiske (og fem asiatiske) stater medlem av Europarådet, med unntak av Hviterussland (diktatur) og Vatikanstaten (teokrati). Sistnevnte land har imidlertid observatørstatus. Observatørstater. Vatikanet, USA, Canada, Japan og Mexico har observatørstatus i Europarådet og kan delta i Ministerkomiteen og i alle mellomstatlige komiteer. De kan også yte økonomiske bidrag til organisasjonens aktiviteter på frivillig basis. Det at USA og Japan har observatørstatus er blitt møtt med kritikk, ettersom disse landene fremdeles praktiserer dødsstraff, og avskaffelse av dødsstraff er et av vilkårene for medlemskap i Europarådet. Canada, Israel, Mexico og Marokko har observatørstatus til Parlamentarikerforsamlingen og kan delta i dennes sesjoner og komitémøter. Representanter fra Palestinas lovgivende forsamling kan delta i debatter som angår Midtøsten, og representanter fra Nord-Kypros kan delta når øya står på dagsordenen. Den europeiske menneskerettsdomstol. Den europeiske menneskerettsdomstol (forkortet EMD) er en internasjonal domstol som behandler klager fra enkeltmennesker i Europarådets medlemsland for å på svar på om det har skjedd brudd på en av rettighetene deres i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Domstolen ble opprettet i 1959 og ligger i Strasbourg. Domstolen består av én dommer fra hvert av Europarådets medlemsland. Dommerne er ikke oppnevnt som representant for egen stat. Norsk dommer er Erik Møse. Domstolens nye president er Sir Nicholas Bratza fra Storbritannia. Registrar er svenske Erik Fribergh. Domstolen har som uttalt mål at konvensjonen skal tolkes dynamisk og endres i tråd med samfunnsendringene. Dette har medført at konvensjonen i mange tilfeller har fått et videre anvendelsesområde enn konvensjonens ordlyd isolert sett skulle tilsi. Den europeiske menneskerettsdomstol er høyeste ankeinstans for innbyggerne i de land domstolen dekker og i en rekke tilfeller har den overprøvd nasjonale domstoler, som Høyesterett i Norge. Eksterne lenker. Europeiske menneskerettsdomstol Europeiske menneskerettsdomstol Europakommisjonen. Europakommisjonen (også kalt "EU-kommisjonen") er det utøvende organ innen Den europeiske union (EU). Kommisjonen er satt sammen av et kollegium av 27 "kommissærer", en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonspresidenten velges av Det europeiske råd, men skal gjenspeile resultatet av Europaparlamentsvalget hva gjelder politisk tilhørighet. José Manuel Durão Barroso har hatt denne posisjonen siden 2004. Administrativt består Europakommisjonen av 36 generaldirektorater og tjenesteavdelinger. Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner og sette dem ut i livet. Kommisjonen skal uavhengig fremme det beste for Unionen som en helhet, og får således ikke motta instruksjoner fra medlemslandene. Kommissærer. Europakommisjonen består av 27 kommissærer. Hver kommissær har ansvar for et bestemt politisk område. Presidenten velges av Det europeiske råd, og godkjennes av Europaparlamentet. De øvrige kommissærer utpekes av de enkelte medlemsstater i forståelse med presidenten. Hele kommisjonen må godkjennes av parlamentet. Europaparlamentet kan avsette Kommisjonen ved å vedta et mistillitsforslag med to tredjedels flertall. Den har aldri brukt denne makten, men truet med det overfor Santer-kommisjonen i 1999, som da gikk av frivillig. a> i Brussel, sete for kommisjonen Det europeiske råd. Det europeiske råd (DER) er Den europeiske unions forsamling av nasjonale stats- og regjeringssjefer, samt Europakommisjonens president. Møtet avholdes minst fire ganger i året, og ledes av president Herman Van Rompuy. Rådets hovedoppgave er å utforme Unionens overordnede politiske strategier. Det europeiske råd må ikke forveksles med Den europeiske unions råd, som er en annen av Unionens institusjoner, eller Europarådet, som er en internasjonal organisasjon utenfor EUs institusjonelle system. Scrophulariaceae. I så godt som all botanisk litteratur og alle floraer på norsk fram til rundt 2010 er det den første betydningen som gjelder, men den andre betydningen vil trolig gradvis overta. Marjayoun. Marjayoun er en by i Sør-Libanon som ligger i guvernementet Nabatiyeh. Distriktet Marjayoun, der Marjayoun er administrasjonssenter, grenser til distriktet Jezzine i nord, distriktet Hasbaya i øst, distriktet Beintjbeil i vest og distriktet Nabatiye i vest. Befolkning i fylket: 41 269 og i byen: 16 130 personer. Marjayoun ligger majestetisk på en bakke med Hermonfjellet (arabisk: "Jabal El Sheikh") i øst, og med den 1000 år gamle korsfarerborgen Beufort (arabisk: "Sh'ief Arnoun") over Litanielva som ser utover Amelfjellet (arabisk: "Jabal Amel") i vest. Fjellkjedene Rihan, Niha og Libanonfjellene ligger i nord og de fruktbare Sahil Marjayounslettene fortsetter inn i dagens Israel mellom den galileiske finger og slettene under Golanhøydene. To km mot øst ligger Ebel es-Saqi som var norsk hovedkvarter for UNIFIL-bataljonen Norbatt. Marjayoun var også hovedkvarter for major Saad Haddads «Det frie Libanon». Stedet har i tusener av år stått sentralt i kultur og handel mellom Libanon, Syria og Palestina. Derfor er byens historie rik og full av hendelser, og står sentralt i historien til Det hellige land. Strømsgodset. "For idrettslaget, se Strømsgodset" Strømsgodset er en tidligere kommune i Buskerud som i 1843 ble slått sammen med Skoger. I 1964 ble Skoger og Drammen kommuner slått sammen. Strømsgodset kommune eksisterte bare fra 1838 til 1843. Før 1838 var Strømsgodset en del av Bragernes. I dag utgjør Strømsgodset den østlige delen av bydelen Gulskogen i Drammen og er et prestegjeld i Drammen prosti. Stedet er mest kjent for Strømsgodset Idrettsforening. På Sundland ligger det gamle jernbaneverkstedet, hvor Inkubator Sundland AS (senter for næringsutvikling) holder til i dag. Strømsgodset har virksomheter innen trevare, grafisk, handel og service, miljø og mekanisk industri. Strømsgodset kirke er en rektangulær kirke bygget i 1843 i tømmer. Arkitekten var Christian H. Grosch som er en av Norges fremste arkitekter gjennom tidene. Strømsgodset kirkes nye orgel i tidlig 1800-tallet romantisk stil ble innviet 28. august 2005. Dikteren Per Sivle ligger gravlagt på Strømsgodset kirkegård, hvor det også er et minnesmerke over falne under 2. verdenskrig. Traktaten i Verdun. Delingen av Karl den Stores rike Traktaten i Verdun fra 843 delte de tre overlevende sønnene av den tysk-romerske keiseren og frankiske kongen Ludvig den fromme hans karolingiske rike i tre kongedømmer. Alle brødrene var allerede etablert i hvert sitt kongedømme, Lothar i Italia, Ludwig i Bayern og Karl i Aquitaine. Lothar fikk den sentrale delen, Lavlandene (det nåværende Benelux), Lorraine, Alsace, Burgund, Provence og Italia, og som romersk keiser også overherredømme over brødrenes kongeriker. Ludvig fikk den østlige delen, som utviklet seg til dagens Tyskland, og Karl fikk den vestlige delen, som kom til å utvikle seg til dagens Frankrike. Selv om traktaten ofte ansees som begynnelsen på slutten av Karl den Stores rike, reflekterte den i virkeligheten bare fortsettelsen av den frankiske idéen om delelig arv fremfor primogenitur. FNs sikkerhetsråd. a> leder et møte i FNs sikkerhetsråd 24. september 2009. De forente nasjoners sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utsende fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. Stormaktene Amerikas forente stater, Frankrike, Folkerepublikken Kina, Russland og Storbritannia (som er faste medlemmer) har vetorett og kan forhindre foreslåtte vedtak. Norge har vært medlem av Sikkerhetsrådet fire ganger, i periodene 1949–50, 1963–64, 1979 – 80 og 2001–02. Dessuten har Norge i en årrekke stilt militære styrker til rådighet for FNs fredsbevarende styrker som er underlagt Sikkerhetsrådet. Formannsskapet i Sikkerhetsrådet rullerer hver måned mellom rådets medlemmer. Norge hadde sist formannsskapet i Sikkerhetsrådet i mars 2002, og arbeidet ble ledet av ambassadør Ole Peter Kolby. Forløper. Folkeforbundet hadde et tilsvarende råd, som tok de fleste beslutningene. Dette rådet besto av fem permanente medlemmer (Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og Tyskland) og et varierende antall (først fire, siden seks og ni) valgte medlemmer. Utvidelse. Det har i den senere tid vært diskutert å utvide antallet permanente medlemmer. De landene som har markert seg med de sterkeste kravene om fast sete, Japan og Tyskland, er FNs andre og tredje største netto bidragsytere. Tyskland er også den nest største bidragsyteren av tropper til FN-operasjoner etter USA. Kansler Gerhard Schröder sa i august 2004 rett og slett: «Tyskland har rett til et sete». Tidligere generalsekretær Kofi Annan ba sine rådgivere om å fremme forslag til hvordan FNs struktur kan reformeres. En foreslått løsning er å utvide antallet faste medlemmer av sikkerhetsrådet med fem, som inkluderer Japan, Tyskland, India, Brasil og et afrikansk land. I september 2004 undertegnet disse fire landene en felles uttalelse hvor de gjensidig støtter hverandres krav om fast plass. Storbritannia og Frankrike erklærte at de støtter dette kravet. Noen land, bl.a. Italia og Nederland, ønsker et felles europeisk sete. Men siden det er lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ønsker å gi opp sine egne seter, bør Tyskland, som er et mye større land, også få et sete, ifølge den tyske utenriksministeren. Karl II av Det tysk-romerske rike. Karl II eller Karl den skallede (født 13. juni 823 i Frankfurt am Main, død 6. oktober 877 i Avrieux ved Modane) var vestfrankisk konge 843-877 og tysk-romersk keiser fra 875-877. Han var yngste sønn av Ludvig den fromme fra dennes ekteskap med Judith og fikk i 829 hertugdømmet Schwaben. Ved traktaten i Verdun i 843 ble han konge over den vestlige delen av Karl den stores rike, fra Pyreneene til Schelde. Etter Lothar IIs død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lotharingien, men måtte 870 overlate den østlige delen av Lothringen til Ludvig II av Østfrankerrike. I 875 ble han konge av Italia og ble i Roma kronet til romersk keiser. Karl 02 Karl 02 Norair. Norair er navnet den norske helikoptervingen som er stilt til rådighet for internasjonale oppdrag for bl.a. Nato og FN. Norair var stilt til rådighet for FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) (1978–79). Den 3. februar 1979 krasjer et norsk helikopter i et luftspenn i Sør-Libanon og seks mennesker omkommer, derav fire nordmenn. Den 26. juli samme år reiser Norair hjem fra Libanon, og overlater oppgaven til italienske Italair. Den norske helikoptervingen på fire helikoptre ble etablert som del av UNPROFOR sommeren 1993 og opererte ut fra Blue Factory i Bosnia-Hercegovina til høsten 1995. Under navnet LIS/Helikopter var vingen i Kosovo (2001). H er en av Luftforsvarets innsatsstyrker for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Johannes Eck. Johannes Eck, Johannes Eckius, egentlig "Johannes (eller Johann) Mayr" eller "Maier" men kalt etter fødestedet Eck (født 13. november 1486 i Eck (i dag "Egg") i Allgäu, Bayern – død 13. februar 1543 i Ingolstadt, Bayern) var en katolsk teolog og skolastiker, humanist, motstander av Martin Luthers og de øvrige reformatorers lære. Oppvekst, studier. Johannes Mayr var sønn av bymagistrat Michael Mayr i Eck. Onkelen Martin, sogneprest i Rottenburg am Neckar, tok Johannes inn i sitt hjem 1495 og underviste ham. Johannes studerte deretter ved universitetet i Heidelberg (1498, da han var tolv år), men kom ett år etter til Tübingen, der han var i tre år (1499–1501. I Tübingen studerte han teologi under Johann Jakob Lempp, og hebraisk samt politisk økonomi under Konrad Summerhart. Et utbrudd av pesten drev ham til Köln (1501, men senere fortsatte han studiene med teologi og jus i Freiburg im Breisgau (1502). Deretter fortsatte han med studier i jus, fysikk, matematikk, geografi; han sluttet seg til den humanistiske bevegelse og lærte seg i tillegg til latin også gresk og hebraisk. I 1505 tok han fødebyen som etternavn og latiniserte det til "Eckius" eller "Eccius". Fra samme år begynte han å undervise i teologi i Freiburg. Han ble presteviet i 1508 og oppnådde i 1510 doktorgraden i teologi. Professorat i Ingolstadt. Kort tid etter samme år ble han professor i teologi ved universitetet i Ingolstadt. I 1512 ble han prokansler for universitetet, og i løpet av sine 32 år i Ingolstadt etterhvert bekledte han en rekke stillinger der, deriblant som rektor; han ble også sogneprest og ble utnevnt til kannik i Eichstätt. Hans litterære virke helt fra årene i Freiburg var fremstående, og var ikke avgrenset til teologi. Han arbeidet også innenfor en rekke andre disipliner. Han deltok i geografisk forskning og utgav en serie filosofiske verker. Hans teologiske hovedverk i disse tidlige årene bar navnet "Chrysopassus" (Augsburg, 1514) og befattet seg med spørsmålet om predestinasjon særlig i lys av dogmene om nåden og om den fri vilje. Dette var emner som ble gjenstand for skarp diskusjon etter fremveksten av den lutherske bevegelse. Verket var skrevet da Eck var 28 år. Han oppnådde også en viss prominens med sine kommentarer til Peter av Spanias "Summulae" og Aristoteles' "De caelo" og "De anima". Som politisk økonom forsvarte han renter, trass i motstand fra biskopen av Eichstätt. Første befatning med Luther. Våren 1517 etablerte Eck kontakt med Martin Luther som trodde at de to var på bølgelengde. Men denne misforståelsen hadde ikke lang levetid. Eck var den første teolog på den katolske side som så mer teologisk grunnleggende problemer med Luthers lære enn det som hadde med avlatsmisbruk å gjøre, og møtet med Luthers teologi gav hans virke en ny innretning. Resten av livet var han hele tiden aktiv i kontrovers med reformatorene i Tyskland og i Sveits. Det begynte med at han i sitt traktat "Obelisci" angrep Luthers teser og anklaget ham for å fremme de bøhmiske brødres heresi og for å nøre opp om kirkelig anarki. Luther svarte med skriftet "Asterisci adversus obeliseos Eccii". Også Luthers kampfelle Andreas Bodenstein (kalt "Karlstadt") kom med et flengende svar. Etterhvert ble man enige om å møtes til offentlig debatt i Leipzig. Disputasen i Leipzig 1519. Ved disputasen i Leipzig mot Karlstadt og Martin Luther (27. juni – 16. juli 1519) forsvarte han den katolske lære, og ble betraktet som en av Reformasjonens skarpeste motstandere. Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket, på Luthers side bidro antagelig Ecks argumenter til å fremskynde en skarpere avvisning av mer grunnleggende deler av katolsk lære. Men Eck klarte i alle fall å bringe Sachsens hertug Georg entydig inn i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser og sendte ham på hans vei med gaver. Angrep på Luther 1519. Kort tid etter at han kom hjem til Ingolstadt forsøkte Eck å få kurfyrst Fredrik av Sachen til å få Luthers verker offentlig brent. I løpet av det som var igjen av 1519 utgav han ikke mindre enn åtte skrifter mot Luther-bevegelsen. Men lyktes imidlertid ikke i å få de universitetene som var utsett til å fastslå utfallet av Leipzig-disputasene til å felle en fordømmende avgjørelse. Universitetet i Erfurt returnerte protokollene fra disputasen til hertugen av Sachsen uten å avgi noen uttalelse; Paris kom med et tvetydig svar avgrenset til "Luthers lære så langt den er gransket". De eneste som fulgte Eck var generalinkvisitor Hoogstraten i Köln og Emser av Leipzig, sammen med universitetene i Köln og Leuven. Exurge Domine. I januar 1520 reiste Eck til Roma på pavens invitasjon og fremla for ham sitt siste verk "De primate Petri adversus Ludderum" (Ingolstadt, 1520). I Roma prøvde han å få den romerske kurie til å gjenoppta den kirkelige læreprosess mot Luther. Det førte til at pave Leo X den 15. juni 1520 undertegnet bullen "Exurge Domine" som fordømte 41 setninger fra Luthers skrifter og truet med ekskommunikasjon dersom ikke Luther tilbakekalte dem. Sammen med Girolamo Aleandro hadde Eck selv vært med på å utforme bullen. Paven utnevnte Eck til en av tre (de andre to var Aleandro and Caracciolo) som skulle proklamere bullen i Tyskland. Dette var nok et uklokt valg ettersom Luther hadde en sterk personlig uvilje mot Eck, og fordi Eck også var mislikt i mange kretser i Tyskland. Han klarte likevel å få bullen forkynt i Meissen (21. september), Merseburg (25. september) og Brandenburg (29. september), men i Leipzig ble Eck så heftig avvist og latterliggjort av studentene at han måtte flykte over natten til Freiberg, der han igjen ble forhindret i å lese opp bullen. I Erfurt rev studentene fra ham bullen og kastet den i vannet, og til og med i Wien var det vanskelig for ham å proklamere bullen. Bullen hadde ingen virkning på Luther, som til slutt markerte sitt brudd med å brenne den i Wittenberg den 10. desember 1520. Kort tid etter, den 3. januar 1521, ble Luther bannlyst av paven. Etter hjemkomsten fra Roma til Ingolstadt sendte Eck den 21. februar 1521 et brev til keiser Karl V "("Epistola ad Carolum V")", for å bevege ham til å iverksette bannet. Keiseren var da på Riksdagen i Worms, men brevet synes ikke ha ha noen særlig innflytelse. Kamp mot flere reformatoriske strømninger. Hvert år fremover utgav Eck nye skrifter mot de forskjellige reformatorenes teser, for eksempel mot "svermernes" billedstorm (ikonoklasme), og til forsvar for katolsk teologi om messen, skjærsilden og skriftemålet. Hans "Enchiridion locorum communium adversus Lutherum et alios hostes ecclesiae" (Landshut, 1525) kom ut i 46 utgaver frem til 1576. Verket tok utgangspunkt i Melanchthon's "Loci" som forsvarte den lutherske lære, men befattet seg også i noen grad med Huldrych Zwinglis lære. Eck og zwinglianerne. Eck ville tilbød seg (23. august 1524) å disputere mot Zwinglis lære. Men da den offentlige disputasen gikk av stabelen i Baden (like ved Zürich) var ikke Zwingli selv tilstede. Det var derimot innbitte tilhengere fra begge sider. Disputasen varte fra 21. mai til 18. juni 1526. Utfallet gikk klart i Ecks favør, som fulgte opp med å oppfordre de verdslige myndigheter til en aktiv undertrykkelse av zwinglianismen (konferansen i Baden). Men virkningen av Ecks seier ble likevel ikke så stor. Senere var den en ny disputas, i Bern (i januar 1528, og der var ikke Eck tilstede. Denne gangen (og tilsvarende i Basel noe senere) kom de reformere best fra det. Også på Riksdagen i Augsburg (1530), og ved disputasene i Worms og i Regensburg (begge i 1541) kjempet Eck mot reformasjonen. Litteratur. Eck, Johannes Eck, Johannes Eck, Johannes Eck, Johannes Patent. Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. I denne perioden kan andre hindres i å produsere, importere eller selge oppfinnelsen som er patentbeskyttet. En innehaver av et gyldig patent kan la andre benytte patentet ved å leie ut en lisens, for eksempel ved at den andre betaler et beløp for hver produsert enhet. Patenter ble innført for å fremme samfunnets utvikling ved å gi innehaveren av patenter enerett til å utnytte oppfinnelsen sin i en begrenset tid, mot at patentsøkeren beskrev teknologien i detalj. Teknologien blir tilgjengelig kunnskap for enhver, enten etter en stund etter inngivelse av søknad, eller ved meddelelse (godkjennelse) av patent. Etter den begrensede perioden med vern faller oppfinnelsen i det fri og alle kan utnytte teknologien. For å få patent må oppfinnelsen oppfylle visse krav. Søknad om patent må sendes på fastsatt skjema til patentstyret med et fastsatt gebyr. Oppfinnelsen må utgjøre en praktisk løsning av et problem, der løsningen har teknisk karakter, teknisk effekt og er reproduserbar. Det gis ikke patent på en idé uten å forklare eller vise hvordan den kan gjennomføres i praksis. Fremgangsmåter, produkter, medikamenter, apparater og anvendelser kan patenteres. For eksempel glidelåser, datamaskinteknologi og blodanalyser. Oppfinnelsen må ikke være offentlig kjent for andre før den dagen en patentsøknaden leveres inn. Alt vedrørende oppfinnelsen som enten er omtalt i tidligere patenter, tidsskrifter eller annen litteratur (gjelder hele verden), vil være til hinder for å få patent. Det samme gjelder dersom oppfinnelsen er vist frem på en utstilling eller under et foredrag, eller det er blitt omtalt i en avis eller lagt ut for salg. Oppfinnelsen må skille seg vesentlig (oppfinnelseshøyde) fra tidligere kjent teknikk på området. Den kan ikke bare være en logisk videreføring av tidligere kjent teknikk. Hvorfor patentere? Et patent kan gi innehaveren et viktig konkurransefortrinn fordi innehaveren får eneretten til å utnytte oppfinnelsen kommersielt. Ved å kunne dokumentere retten til en oppfinnelse, har innehaveren også et godt utgangspunkt for å forhandle om finansiering av utviklingskostnader, og for å inngå salgs- og lisensavtaler. På denne måten gir patentbeskyttelse innehaveren større mulighet til å sikre sine investeringer og dekke de kostnadene som nyskaping og produktutvikling representerer. Hvor og hvordan skal en søke patent? For å søke om beskyttelse for en oppfinnelsen i Norge, levereres en søknad om patent til Patentstyret. Et norsk patent gjelder bare for Norge. Det vil ofte være hensiktsmessig å få hjelp til patentsøknaden av et patentkontor, med en patentingeniør. 1. januar 2008 tiltrådte Norge den europeiske patentkonvensjonen, European Patent Convention (EPC). Dette innebærer at det europeiske patentverket, European Patent Office (EPO), kan innvilge patenter også i Norge, i tillegg til alle andre land som har ratifisert EPC (herunder samtlige EU-land). I tillegg har Norge allerede ratifisert Patent Co-operation Treaty (PCT), som gjør det enklere å videreføre patentsøknader i andre land. Slik videreføring innebærer at man beholder prioritetsdato fra den norsk søknaden også i etterfølgende internasjonale søknader. Det er opprettet et Nordisk Patentinstitutt under PCT som vil gjøre PCT til et enda bedre verktøy for norske søkere. Pr. 3. juli 2008 omfatter PCT-systemet 140 land. Hvis en ønsker å søke patent i andre land, har en flere valgmuligheter. Man kan levere inn en patentsøknad til den nasjonale myndigheten i det enkelte land en ønsker patentbeskyttelse i, eller benytte seg av internasjonale eller regionale ordninger som gjør det enklere å søke patent i flere land samtidig. Den europeiske unions råd. Rådet for Den europeiske union (noen ganger bare kalt Rådet, tidligere også kjent som "Unionsrådet" eller "Ministerrådet") utgjør, sammen med Europaparlamentet, EUs lovgivende myndighet. Rådet består av 27 regjeringsministre, én fra hvert av EUs 27 medlemsland, men hvilken minister som representerer hvert land på et gitt møte avhenger av møtets dagsorden. Ettersom ministrene ofte er svært opptatt med sine respektive innenriks-saker, blir mye av arbeidet før ministermøtene forberedt og klargjort av Coreper ('). Formannskapet for Rådet rulleres for seks måneder av gangen. Danmark hadde formannskapet første halvdel av 2012, mens Kypros har formannskapet siste halvdel. Sammensetninger. Juridisk sett er Rådet én enkelt institusjon, men i praksis er det delt inn i ulike sammensetninger eller konstellasjoner, der hver konstellasjon arbeider med hvert sitt politikkområde, for eksempel jordbruk og fiskeri. Hver konstellasjon består av ministre med ansvar for det gitte politikkområdet, for eksempel jordbruks- og fiskeriministre. Av disse er det GAC, FAC, ECOFIN og AGRIFISH som møtes oftest, typisk en til to ganger hver måned. De andre ulike sammensetningene møtes typisk tre til fire ganger i året. Francesco Petrarca. Francesco Petrarca - Magnus poeta et historicus Francesco Petrarca (20. juli 1304 i Arezzo i Italia – 19. juli 1374 i Arquà Petrarca, Padova), italiensk lærd, dikter og tidlig humanist, best kjent for verket "Canzoniere". Biografi. Petrarca ble født i Arezzo. Familien hadde bodd i Firenze, men hans far, Ser Petracco, ble forvist fra byen i 1302 og reiste til Arezzo. Petrarcas første år ble tilbragt i Valdarno, hvor familien hadde sitt opphav. I 1310 flyttet de til Pisa, og deretter til Avignon, hvor paven hadde tilhold i denne perioden. Hans far ønsket en karriere innen jus, og sendte ham til Montpellier og Bologna for å studere. Petrarca mislikte faget, og etter farens død i 1323 vendte han tilbake til Avignon. Han mottok der de mindre ordinasjoner, noe som gjorde at han kunne ha kirkelige embeter uten at han ble bundet av for mange plikter. Han nøt derfor livet i Avignon, og traff blant annet Laura, en kvinne som skulle inspirere flere av hans verker. Forholdet mellom dem var platonisk, men det er tydelig at det var en sterk pasjon. Omkring 1330 begynte Petrarca å reise, og i 1333 dro han gjennom Nord-Frankrike og Tyskland. I januar 1337 kom han, etter et kort opphold i Avignon, til Roma for første gang. Han reiste sammen med noen medlemmer av Colonnafamilien, som han en tid hadde vært nært knyttet til. Påskesøndag 1341 ble han hyllet som poet og historiker i Roma, og ble kronet i en offentlig seremoni på Kapitol. Han møtte på denne tiden Cola di Rienzo, og de to ble nære venner. I 1347 skrev Petrarca et dikt som hyllet statsmannen som gjenopprettet av den romerske republikk. Da pavehoffet flyttet tilbake til Roma i 1367 var Petrarca henrykt over at byen igjen var kirkens sentrum. Et annet viktig vennskap som oppsto på denne tiden var med Giovanni Boccaccio. De to studerte en tid sammen under Leo Pilatus i Venezia, med fokus på antikkens greske litteratur og kultur. De to hadde begge et sterkt ønske om å spre sine humanistiske idéer. Prosa på latin. Han skrev også en latinsk komedie, "Philologia", som har gått tapt. Forfatterskap på italiensk. I tillegg er det svært mange andre brev og småskrifter. Giovanni Boccaccio. Giovanni Boccaccio (født 16. juni 1313, død 21. desember 1375) var en dikter, forfatter og fremstående humanist i Firenze. Han var født i Firenze som sønn av en kjøpmann, men i stedet for å gå i sin fars fotspor studerte han klassisk litteratur og sin egen samtids litteratur. Boccaccio skrev blant annet en biografi over Dante og han holdt forelesninger om "Den guddommelige komedie". Boccaccio huskes trolig mest som forfatteren av Dekameronen, 101 fortellinger av tildels erotisk tilsnitt. Den kom ut på norsk første gang i 1934, oversatt av Henrik Rytter og kunstnerisk utsmykket av Arent Christensen Wartburg. Wartburg er en borg i Thüringen i Tyskland, tett ved byen Eisenach. Den ble bygget omkring 1067. Borgen har også gitt navn til bilmerket Wartburg. Erasmus. Desiderius Erasmus Roterodamus (Erasmus, eller Desiderius Erasmus av Rotterdam, opprinnelig Geert Geertsen) (født 27. oktober 1466 (eller i 1469) i Gouda nær Rotterdam, død 11. juli 1536 i Basel) var en nederlandsk augustinerkorherre, teolog, 1500-tallets mest betydningsfulle humanist, og en glitrende latinist. Barndom og ungdom. Erasmus var uekte sønn av Rother Gerard, som senere ble katolsk prest, og Margaretha Rogers, en legedatter. Sammen med sin eldre bror ble han oppdratt av moren i Gouda og fikk sin første skolegang der og i Deventer. I Deventer ble han undervist av den kjente humanist Alexander Hegius, og fikk dermed sin første smak på denne åndsretningen allerede i tiårsalderen. Da han var tretten år mistet han sin mor, og året etter døde også faren. Da ble Erasmus sendt i skole til "Brødrene av det felles liv" ved universitetet i ’s-Hertogenbosch. Augustinerkorherre. Etter sterkt påtrykk fra sine foresatte trådte han mellom 1484 og 1486 inn i augustinerkorherrestiftet Emmaus i Steyn ved Gouda. Han følte intet ekte kall til et slikt liv, og i senere år karakteriserte han dette som hans største ulykke i livet. Hans senere religiøse likegyldighet kan ha sin spore i en gledesløs barndom og de årene han uten indre tilslutning levde i kloster. Han ble da også senere løst fra klosterløftene. I korherrestiftet gav de ham full anledning til å studere, og han hengav seg særlig til studier i klassisk antikk og i patristikk (kirkefedrenes skrifter). Biskoplig sekretær. I 1491 ville omstendighetene at han ble fridd fra klosterlivet. Biskopen av Cambrai planla en reise til Italia, og tiltrukket av Erasmus' språkkunnskaper valgte han ham som sin sekretær og reiseledsager. Han presteviet Erasmus i 1492. Det ble likevel ingenting av italiareisen, men Erasmus forble i biskopens tjeneste. Videre studier. I 1495 sendte biskopen ham til universitetet i Paris for videre studier. Der studerte han filosofi, senskolastisk teologi, gresk og hebraisk. I 1499–1500 var han reiseledsageren til en lord i England, og ble kjent med John Colet, Thomas More og William Latimer. Etterpå oppholdt han seg flere steder på det europeiske kontinent og fortsatte i 1504 sine teologistudier i Paris. I 1505 var han igjen i England, og brøt opp som reiseledsager for kong Henrik VIIIs livlege til et tre år langt opphold i Italia. Han tok den teologiske doktorgrad i Torino i 1506, og innledet deretter et vennskap med boktrykkeren Aldo Manuzio, som skulle hjelpe ham i forbindelse med vitenskapelige utgivelser. Fra 1514 oppholdt Erasmus med en del avbrudd i Basel resten av sitt liv. Erasmus' greske og latinske bibelutgave. Initiativet til Erasmusbibelen, "Textus Receptus", kom ikke fra humanisten selv, men fra boktrykkeren Johann Froben i Basel, som ivret etter å få ut et slikt verk i all hast, for å komme et tilsvarende spansk arbeide i forkjøpet på markedet. Det dreide seg om Det nye testamente-delen av "complutenserteksten" (Biblia Polyglota Complutensis), utarbeidet på oppdrag av kardinal Ximenes de Cisneros siden 1502, som etter et møysommelig arbeid ble ferdig og trykket den 10. januar 1514. Man ventet på pavelig godkjennelse før offentliggjøring, eventuelt også på at resten, det vil si Det gamle testamente, skulle bli ferdig (som den ble i 1517). Froben visste at tiden var knapp. Han engasjerte humanisten Beatus Rhenanus, som den 17. april 1515 kontaktet Erasmus, som da befant seg i England. Han ilte til Basel og begynte arbeidet nokså umiddelbart. Hastigheten gikk utvilsomt ut over kvaliteten, og nyoppdagede manuskripter fikk et gjennomslag som viser at det ikke var mye tid til å vekte dem i forhold til andre kilder. Avslutningen av Åpenbaringsboken "(Åp 22,16b-21)" oversatte Erasmus tilbake fra latinsk (Vulgata), fordi han ikke hadde for hånden noe gresk kildeunderlag. Trykkingen begynte i september 1515, og hele arbeidet var ferdigstilt i mars 1516. Erasmusbibelen ble en kritisk utgave av det greske nytestament "Novum Instrumentum omne, diligenter ab Erasmo Rot. Recognitum et Emendatum", med en oversettelse til latin (som Erasmus mente var egnet til å erstatte Vulgata), og med anmerkninger. I anmerkningsdelen var det ikke bare faglige kommentarer om tekstforståelsen, men også sarkastiske bemerkninger til de kirkelige forhold i samtiden. Han dediserte verket til pave Leo X. Erasmus utgav etterhvert tre omarbeidede utgaver, i 1522, 1527 og 1535. Fra annenutgaven av ble "«Instrumentum»" endret til det mer gjengse "«Testamentum»". Erasmusbibelen var grunnlaget for det meste av den bibelgranskning som fant sted i det sentrale og nordlige Europa i tiden som fulgte. Den var det viktigste og altoverveiende utgangspunktet for Martin Luthers oversettelse til tysk i 1521. Også den engelske "«King James Version»" var influert av Erasmusbibelen. Erasmus og Luther. I 1516 ble Erasmus rådgiver ved den senere keiser Karl Vs hoff og oppholdt seg i denne egenskap først i Brussel og senere i Leuven. Samme år løste paven ham fra hans ordensløfter som augustinerkorherre. Martin Luthers bevegelse begynte i 1517, året etter at Erasmus hadde offentliggjort sitt greske Nytestamente. Dette satte Erasmus på prøve. Berømt som han var i de lærdes verden ble han utfordret fra mange kanter til å ta stilling, men det var imot hans temperament. Vel hadde han ofte kritisert dumhet og misbruk fra geistligheten, men han understreket alltid at han ikke stilte spørsmålstegn ved kirken selv, og la seg ikke ut med kirkens menn. Han hadde stor respekt for Luthers person og lærdom, og var enig i det som i denne tidlige fase av reformasjonen var Luthers viktigste ankepunkter mot kirken. Likevel fortsatte Luther å påvirke Erasmus til å slutte seg til den nye bevegelse. Men Erasmus ville ikke innlate seg på det, og skrev at det var bedre i pakt med hans posisjon å holde seg utenfor; bare som uavhengig ville han kunne påvirke religionens reform. Luther oppfattet dette som unnfallenhet. Erasmus på sin side var imot læremessige forandringer, og mente at det måtte være rom for de reformer som var nødvendige uten å rokke ved læresetninger. Med sin innstilling fikk Erasmus motstandere både på katolsk og luthersk side. Ulrich von Hutten, en humanist som hadde valgt den lutherske side, sa at det var uærlig av Erasmus ikke å gjøre det samme. Erasmus tilbakeviste dette i svarskrivet "Spongia adversus aspergines Hutteni" (1523). Strid med Luther om viljens frihet. Selv om Erasmus ønsket å beholde sin nøytralitet, satt han ikke på gjerdet i alt. Han lot seg engasjere i et sentralt læremessig spørsmål, og forsvarte katolsk lære mot Luthers oppfatninger. Punktet gjaldt den menneskelige viljes frihet. I sitt verk "De libero arbitrio diatribe sive collatio" (1524 – om den frie vilje), analyserer han det han oppfattet som åpenbare lutherske overdrivelser hva gjelder den menneskelige frihets begrensninger. Luther tok dette meget ille opp og svarte med skriftet "De Servo Arbitrio" (1525 – om den trellbundne vilje), der han ikke bare angrep Erasmus' verk, men også Erasmus personlig, og hevdet at Erasmus ikke var kristen. Den katolske side ville gjerne hatt et klarere motreformatorisk engasjement fra Erasmus' side, men han hadde sitt eget opplegg, en «erasmisk reform» som skulle benytte humanistisk lærdom for å få bukt med misbruk. Men han brukte ikke sine krefter på å utvikle metoder for å få satt dette program ut i verden. Da Erasmus senere ble anklaget for å ha «lagt det egget som Luther ruget ut», gav han sine kritikere halvveis rett i det, men sa at han hadde forestilt seg en helt annen fugl. Øvrig forfatterskap. I tillegg til det forfatterskap som allerede er nevnt, må Erasmus' allsidighet eksemplifiseres. Mange av hans skrifter henvendte seg til de bredere lag og omhandlet emner med bred appell. Hans mer alvorlige forfatterskap begynte tidlig, med "Enchiridion Militis Christiani" (1503). Her skisserer Erasmus idealene for det normale kristelige levned som han skulle bruke resten av sitt liv til å utdype. Tidens største onde var etter hans mening en formalisme – en ensidig respekt for tradisjoner uten referanse til Kristi sanne lære. I denne gjennomgangen av formalisme anførte Erasmus eksempler fra klosterlivet, helgendyrkelsen, krig, klassebevissthet. Et verk med samme innretning er "Institutio Principis Christiani" (Basel, 1516), som var skrevet som et råd til den unge kong Karl av Spania, som senere skulle bli den tysk-romerske keiser Karl V. Erasmus' mest kjente arbeid, satiren "«Moriae Encomium»" (norsk: "Dårskapens pris", engelsk: "Praise of Folly", nederlandsk: "Lof der Zotheid"), var tilegnet vennen Thomas More i England og ble skrevet i 1509. Blant hans øvrige forfatterskap må også nevnes "Colloquia", "Apophthegmatum opus" og "Adagia". I 1536 skrev han "De puritate ecclesiae christianae" der han tok sikte på kirkelig forsoning. Hans senere liv. I den siste fasen av sitt liv holdt han seg på enda større personlig avstand fra tidens religiøse stridigheter enn tidligere (selv om han ivret for forsoning). Han hengav seg mest til humanistiske studier og en engere krets venner som Bonifacius Amerbach, Beatus Rhenanus og Glareanus. Imens fikk den zwinglianske reformasjon innpass i Basel, og ble ledsaget av utstrakt ødeleggelse av religiøse bilder og statuer. Erasmus følte seg på ingen måte tilpass med det, og flyttet i 1529 til det katolske Freiburg im Breisgau, ikke langt fra Basel. Men i 1535 flyttet han tilbake til Basel. Han takket ja til en invitasjon fra Maria, regent av Nederlandene, til å slå seg ned i Brabant, men før han fikk reist avsted, fikk han tyfus. Kort før sin død mottok han melding fra England om at to av hans engelske venner, Thomas More og biskop John Fisher, var blitt henrettet. Han døde den 11. juli 1536 i Basel. Schindler (firma). Schindlergruppens testetårn for heiser i Luzern Schindler eller Schindlergruppen (tysk: "Schindler Aufzüge AG") er et internasjonalt selskap som produserer rulletrapper og heiser. Firmaet ble grunnlagt i Luzern i Sveits i 1874 av ingeniøren Robert Schindler. Det har 43 320 ansatte, og omsetter for over 43 milliarder kroner i året (13 835 mill. CHF i 2007). Schindlergruppen er aktiv i mer enn 130 land. Produksjonsanleggene ligger i Brasil, Frankrike, Kina, Slovakia, Spania, USA og Østerrike. I Norge drives virksomheten gjennom selskapet Reber Schindler Heis A/S som er eid 100% av Schindlergruppen. KONE. KONE er et heis- og rulletrappselskap som ble etablert i Finland i 1910. Selskapet har aktivitet i mer enn 40 land, og driver 520 000 heiser og rulletrapper, og 210 000 automatiske bygningsdører. I 1996 lanserte KONE verdens første maskinromsløse heis. Det er ranket blant de 50 mest innovative selskapene i verden av Forbes. I Norge har selskapet KONE AS i underkant av 230 ansatte fordelt på 21 avdelinger. Hovedkontoret ligger i Oslo. Thyssen. Thyssen er navnet på en tysk industrifamilie og flere selskaper Leo X. Leo X, født Giovanni di Lorenzo de' Medici (født 11. desember 1475, død 1. desember 1521), var pave fra 1513 til sin død. Tidlig liv. Han var andre sønn av Lorenzo de' Medici, som var "de facto" hersker i Firenze, og Clarice Orsini. Det ble tidlig bestemt at han skulle i kirkelig tjeneste, og bare syv år gammel fikk han tonsuren. I 1483, 8 år gammel, ble han abbed for klosteret Font Douce i bispedømmet Saintes i Frankrike; flere slike titler fulgte i de neste årene. Pave Sixtus V utnevnte ham til apostolisk protonotar. Da han var tolv begynte forhandlinger med pave Innocent VIII om å utnevne ham til kardinal. Paven hadde et nært forhold til Lorenzo, og gikk med på dette under forutsetning at det ikke ble offentliggjort før tre år senere. I ventetiden studerte Giovanni teologi og kirkerett. Han trivdes dårligere med dette enn med litteraturstudiene han hadde vært gjennom tidligere under humanistene Bibbiena, Marsilio Ficino og Angelo Poliziano. Kardinal. 11. mars 1492 ble hans kardinaltittel offentliggjort (promulgert), og han bosatte seg senere samme måned i Roma. Brevet hans far sendte med ham har blitt berømt; i dette anmoder han Giovanni om å vise seg som ærbar, dydig og eksemplarisk. Bare få måneder senere døde både hans far og Innocent VIII. Å miste både sin mektige far og sin største velgjører var at hardt slag for Giovannis karriere. Lorenzos død betydde også slutten på en fredelig periode i Italia, som nå ble rammet av både invasjoner og indre strid. Han flyttet til Ravenna, som var en tryggere by for ham enn Roma. En følge av den franske invasjonen som fulgte var at Medicifamilien ble sendt bort fra Firenze i november 1494. Giovanni var selv i Firenze da dette skjedde, og måtte flykte fra byen forkledd som fransiskanermunk. Giovanni forsøkte å gjøre motstand mot utviklingen, men måtte søke tilflukt i Bologna. Han hadde mistet all sin politiske innflytelse, og hadde et dårlig forhold til Innocents etterfølger, Alexander VI. Han reiste i en periode i utlandet sammen med venner, og bosatte seg deretter igjen i Roma, hvor han levde tilbaketrukket. Da pave Julius II ble syk i 1511 så Giovanni muligheten til å fremme seg selv som mulig etterfølger. Han fikk viktige oppdrag som pavelig legat til Bologna og Romagna. Han så også at det var muligheter for at Medicifamilien igjen kunne få makten i Firenze. De styrende kretser der hadde tatt side for Pisa i en konflikt med paven, og paven så at det å få en Medici til makten i byen kunne bringe den tilbake på hans side. Planen fikk et tilbakeslag da den pavelige hæren tapte et slag mot franskmennene ved Ravenna, og Giovanni ble tatt til fange. Det viste seg dog raskt at franskmennene ikke klarte å utnytte seieren, og de mistet alle sine områder i Italia. Giovanni klarte å flykte fra fangenskapet. I september 1512 kom Medicifamilien igjen til makten i Firenze. Pontifikat. Julius II døde 21. februar 1513. 9. mars samme år ble Giovanni valgt til pave, og tok navnet Leo X. Han var da 38 år gammel; svært ung til et slikt embete. I den første opptellingen fikk han bare én stemme, men dette ser ut til å ha vært planlagt. Det finnes flere eksempler på at en sterk kandidat har blitt fremmet først et stykke ut i den langvarige valgprosessen, slik at han kan fungere som kompromisskandidat. Det fortelles at han skal ha sagt til sin bror Guiliano at «siden Gud har gitt oss pontifikatet, la oss nyte det». Det er usikkert om dette er sant, men han ble raskt kjent for en overdådig livsstil med parader gjennom Roma og middager med 65 retter. Den pavelige husholdning brukte mer enn dobbelt så mye penger pr. år som det Julius II hadde gjort. Paradene og annen underholdning gjorde ham elsket blant folket i Roma, men noen kardinaler ble svært misfornøyd, og skal ha planlagt å drepe ham med gift. Planen ble aldri utført. Samtidig var Leo svært gavmild overfor veldedige formål, blant annet overfor fattige, arbeidsløse soldater, pilegrimmer, funksjonshemmede og andre vanskeligstilte. Mer enn 6 000 dukater skal ha blitt delt ut hvert år til veldedige formål. Han oppfylte også sine religiøse plikter, da han feiret messe og ba tidebønnene daglig, men hans fromhet strakk seg sjelden utover minimumskravet. Hans interesse for litteratur førte til at han la stor vekt på å styrke Vatikanbiblioteket. Blant de som virket som sjefsbibliotekarer der i hans tid var Inghirami og humanisten Beroaldo. Han fikk også det romerske universitetet på bena igjen, etter at det i lengre tid hadde forfalt. Dessverre førte hans manglende økonomiske sans til at tiltakene ikke ble langvarige. Leo markerte seg også som kunstelsker, og han satte særlig malerkunsten høyt. Blant de malerne han bestilte verker fra var Rafael, som hadde kommet til Roma under Julius II. Rafaels stanzer ble fullført under Leos pontifikat, og i det tredje rommet er det en referanse til Leo i form av bilder av pavene Leo III og Leo IV. Skulptur ble derimot ikke satt så høyt av ham, og Michelangelo hadde få oppdrag i denne perioden. Byggingen av den nye Peterskirken pågikk fortsatt, og Leos hovedarkitekt for arbeidet var Bramante. Den Hellige Stols kasser var langt fra bunnløse, og etter bare to år var pengene som Julius II hadde etterlatt seg brukt opp. I løpet av sin tid på pavestolen skal han ha brukt omkring 4,5 millioner dukater, og han etterlot seg en gjeld på 400 000 dukater. Femte Laterankonsil, som hadde begynt i 1512, ble avsluttet av Leo i 1520. Blant dekretene fra konsilet var en instruksjon om at bare verdige personer skulle utnevnes som abbeder; Leo var selv et eksempel på uskikken med å utnevne personer fra mektige familier til slike embeter uten hensyn til deres skikkethet. Det ble også vedtatt en rekke reformer for den romerske kurie. Pave Leo og reformasjonen. Leo skal ha gått sammen med dominikaneren Johann Tetzel, som solgte avlatsbrev. Om dette er riktig er usikkert, da mye av de samtidige tekster har preg av propaganda. Men det står klart av paven i det minste ikke gjorde noe for å stoppe uskikken med å selge avlatsbrev. Dette var en av tingene som fikk augustinermunken Martin Luther til å forfatte sine 95 teser om avlatshandelen, et sentralt punkt i utviklingen av reformasjonen. Leo ekskommuniserte Luther 3. januar 1521 i bullen "Decet Romanum Pontificem". Pave Leo og Norge. I 1521 ble den religiøse kult rundt norskekongen Håkon V Magnusson (1299–1319) approbert av paven. Denne rettsakten var riktignok noe annet en en regulær helligkåring, men i sin effekt var den det samme. Dette skjedde på bakgrunn av en søknad fra den daværende dansk-norske kongen Christian II. Ved slike stadfestelser gies det vanligvis tillatelse til alt det som tilkommer en helgen, bortsett fra at kulten rundt vedkommende er begrenset til den kirken hvor han er gravlagt. Det ble faktisk gitt tillatelse fra paven til å foreta skrinlegging av hellig Håkon på et eget alter i Mariakirken i Oslo. Presteskapet fikk også tillatelse til å holde messe for ham, helligholde hans dødsdag (8. mai) og ellers utføre det meste av det som knyttes til en regulær helgenkult. Eksterne lenker. Medici Medici Revisjonsretten (Den europeiske union). Revisjonsretten er Den europeiske unions (EU) organ for kontroll av innsamlingen og anvendelsen av unionens midler. Revisjonsretten er en av EUs syv institusjoner. Det politi- og strafferettslige samarbeide. Politi- og strafferettslig samarbeid er 3. søyle i EU. Det er opprettet to organer – Europol og Eurojust – for å bistå EUs medlemsstater i samarbeidet om bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet. Europol begynte sin virksomhet i 1999 mens Eurojust ble opprettet i 2002. Begge organene har hovedkvarter i Haag, Nederland. Regionkomitéen (Den europeiske union). Regionskomitéen er et rådgivende organ i Den europeiske union bestående av representanter for medlemsstatenes regionale og lokale myndigheder. Komitéen kontrollerer at regionale og lokale interesser og myndigheter respekteres. Komitéen skal alltid høres i spørsmål om bl.a. regionalpolitikk, miljø og utdannelse. Den europeiske ombudsmann. Den europeiske ombudsmannen er et embete i Den europeiske union som beskytter medlemsstatenes borgere og virksomheter mot feil og forsømmelser i unionens institusjoner og organer. Siden 2003 har Nikiforos Diamandouros hatt stillingen. Historie. Ombudsmannsordningen i EU ble etablert i Maastricht-traktaten. Den første ombudsmannen, Jacob Söderman fra Finland ble utnevnt av Europaparlamentet i 1995. Nikiforos Diamandouros fra Hellas ble valgt i 2003 og sist gjenoppnevnt i 2010. Utnevnelse. Den europeiske ombudsmannen utnevnes av Europaparlamentet for en periode som tilsvarer perioden mellom to valg til Europaparlamentet og utnevningen kan fornyes. Ombudsmannen kan avsettes av på oppfordring fra Europaparlamentet avsettes av Den europeiske unions domstol ved grov uforstand i utførelsen av embetet eller vedkommende av andre grunner ikke lenger er skikket til å inneha embetet. Alsace-Lorraine. Alsace-Lorraine (tysk Elsass-Lothringen'") er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km². Provinsene har vært tyske og franske om hverandre iløpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940-45 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket. I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland ("Reichsland") eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike. I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn. Olav Tryggvason. Olav Tryggvason ("Óláfr Tryggvason") var konge i Norge 995-1000, og regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere. Han var sønn av Trygve Olavsson, småkonge i Viken (Østlandet). Olav var sentral i kristningen av Norge og bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997. Ifølge historien ble Trondheim grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997. Olav falt i slaget ved Svolder, som sannsynligvis var i nærheten av Øresund, i år 1000. En statue av Olav Tryggvason står på torget i Trondheim. Minnestein er satt opp ved Frøylandsvatnet. Fødsel og tidlig liv. Det er noe uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs herkomst, som oldebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen. Snorre skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid Eiriksdatter, datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavsson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann – det blir ikke angitt hvilket vann – og gjemte seg på en holme. Der ble Olav født. Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på "Oprekstad", som muligens er identisk med Obrestad i Hå, Jæren, og var der over vinteren. Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod. Etter to år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med tre år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor. En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd. Fødestedet. Som nevnt sier sagaene svært lite om hvor Olav Trygvason ble født. Et av de stedene som er foreslått er Lalandsholmen i Frøylandsvatnet. Dersom det er riktig at morfaren bodde på Obrestad i Hå, er det selvsagt en sjanse for at dette er korrekt, men man skal huske at det var mange større vann på Jæren den gang, og mange av dem hadde holmer og små øyer. Bildet kompliseres av at etter at Snorres kongesagaer ble folkelesning har mange gjettet mer eller mindre vilt. Og selvsagt ville mange eie en del av en stor konge. Derfor mangler det ikke på andre holmer i norske vann som tradisjonen angir som Olavs fødested. På denne måten er bl.a. Kongeøya i Randsfjorden, Ramsholmen i Storsjøen i Nord-Odal og Holmen i Sirdalsvatnet utpekt til Olav Trygvasons «fødested». Både på Lalandsholmen og Kongeøya er det også reist minnestein over begivenheten. I Holmgard. Olav Tryggvason og Sigrid Storråde Sigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard. Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre; «Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen...» Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var ni år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere ni år. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl. Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge. I viking. Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte. Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De to likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Han plyndret også både i Skåne og på Gotland. I tjeneste hos keiser Otto i Saksland. Keiser Otto I av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed drog Keiser Otto sammen en stor hær. Han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt. Otto seilte da rundt Danmark og jaget Harald danekonge ut på Morsø i Limfjorden hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn. Geiras død. «Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke: Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe» Det gikk som eneboeren hadde profetert, Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager, ble han frisk. Etter dette ble Olav så nysgjerrig at han vendte tilbake til den gamle, og ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham. Gift med Gyda. Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin på Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg «Åle», et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav «Jeg sier ikke nei til det». Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland. Tilbake til Norge. I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Olav seilte øst over havet, og kom seilende inn til land ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted. Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl, som kom med tre skip. Erlend fryktet at skipene som kom mot ham bragte ufred mot ham, og han hoppet overbord og la på svøm. Olav tok styrvolen (styreåren) og kastet etter ham, og den traff Erlend i hodet så han døde. Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark drepte Håkon jarl ved å kjøre kniven i halsen på ham. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon Jarls hode. Etter dette var Olav konge over Norge. Konge av Norge. Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplanda og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet. Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland. Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der. Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei. Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin, til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han visste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn, men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Olav lyste ut firefylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket. Hovet på Lade. Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen. Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gull-ring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråd, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund» og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid «Dette kunne vel bli din bane». Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde. Trønderne kristnes. Kong Olav dro med sin hær om sommeren til Trondheimen, og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre. Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære. Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo i stykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen. Trondheim blir grunnlagt. I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok. Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der. For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk. Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen. Olav sender Tangbrand til Island. Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men i følge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha ham hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var to år på Island, og drepte tre menn før han drog bort. Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han at de skulle bli drept, alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe. Hålogaland blir kristnet. Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett. Raud den ramme og Tore Hjort var to hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde tretti rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de to flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk. Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge. Olavs død og ettermæle. Kong Olav døde ifølge kildene i slaget ved Svolder ca. år 1000. Han var på vei hjem fra et tokt til Vendland da han gikk i et bakhold arrangert av sine største politiske motstandere, Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag. Kildene forteller at Olavs menn var tallmessig underlegne, og at han selv hoppet i sjøen etter at det ble klart at slaget var tapt. Olav Trygvason holdes i norsk historietradisjon for å være en av de viktigste skikkelsene i norgeshistorien. Dette kan delvis være på grunn av hans innsats for å få innført kristendommen, men det kan også være motstanden han ytte mot utenlandske konger. Slik motstand kan ha blitt tolket positivt, og derfor fremhevet, under nasjonsbyggingsprosessen. Eksterne lenker. Olav 01 Evaristus. Evaristus var pave fra omkring 97 til omkring 105. Han kalles Aristus i "Den liberianske katalog". Ifølge Liber Pontificalis var han av gresk opprinnelse, og hans far var en jøde fra Betlehem; intet annet er kjent om hans bakgrunn. Han ble valgt til pave i keiser Domitians tid, mens den andre store kristenforfølgelsen foregikk. Hans forgjenger, Klemens I, døde som martyr. Evaristus skal ha lagt grunnlaget for opprettelsen av kardinalkollegiet. På grunn av det økende antall kristne i Roma delte han byen inn i syv menigheter, og han grunnla syv diakonater. Disse ble betrodd til erfarne geistlige, og det er i Romas første sogneprester og diakoner man finner opphavet til kardinalembetet. Opplysningen i "Liber Pontificalis" om at det var Evaristus som sto bak dette er skrevet ned langt senere og er derfor usikker. Det er mulig at han sto bak inndelingen i menigheter, men utviklingen av kardinalembetet og -kollegiet er antagelig av senere dato. To brev og to fragmenter av dekretaler er bevart, men disse ser ikke ut til å være ekte. Tradisjonen hevder at han døde som martyr, men det finnes ikke bevis for dette. Han skal ha blitt gravlagt på Vatikanhøyden, nær St. Peters grav. Hans minnedag er 26. oktober. Den liberianske katalog. "Den liberianske katalog" er en liste over paver som ble redigert omkring 354 av Furius Dionysius Philocalus. Katalogen består av en oversikt over paver fra St. Peter til Liberius; den har sitt navn fra den siste paven som er med. Katalogen angir for hver pave hvor lenge de regjerte, datering med konsulære årstall, navnet på sittende keiser og i mange tilfeller noen biografiske data. Det er god grunn til å mene at den eldste delen av katalogen, fram til pave Pontian (230-235) er sammensatt av Hippolyt av Portus. Listen skal ha inngått i Hippolyts verk "Chronica", som har gått tapt. Hippolyt ble sammen med pave Pontian dømt til tvangsarbeid i gruvene på Sardinia, hvilket forklarer hvorfor hans liste stoppet der. Katalogen stemmer med Ireneus av Lyons liste, bortsett fra at Kletus opptrer to ganger, som Kletus og Anakletus, og at Klemens I kommer før disse to navnene. Rekkefølgen mellom Pius I og Anicetus har også blitt byttet om. Det er grunn til å tro at dette er avskrivningsfeil, og ikke feil i den opprinnelige katalogen. Alsace-Moselle. Alsace-Moselle er det nåværende navnet på det historiske Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen). Det består av tre departementer, Haut-Rhin og Bas-Rhin i Alsace samt Moselle i Lorraine. Området har i historiens løp vært under skiftende tysk og fransk styre. En stor del av befolkningen taler tysk som morsmål, og det eksisterer et eget blandingsspråk basert på tysk, men påvirket av fransk. Selv om Alsace-Moselle er en integrert del av Frankrike, har provinsen av historiske grunner annerledes lover og praksis på enkelte områder, særlig der hvor Frankrike vedtok standarder eller prinsipper i perioden 1871-1919, da dette området var tysk. Et av de viktigste skillene er fraværet av skille mellom kirke og stat, i et land som mer hårdnakket enn noe annet insisterer på en sekulær stat. Et annet er at de fleste tog kjører på høyre side, som i Tyskland, mens de i Frankrike normalt kjører på venstre. Maas. Maas (tysk, nederlandsk og skandinavisk navn), fransk Meuse, er en 925 km lang elv i Frankrike, Belgia og Nederland. Den springer ut ved Pouilly-en-Bassigny og flyter gjennom Nord-Frankrike, de belgiske Ardennene (Namur, Liège), Nederland (Maastricht) og munner ut i Nordsjøen ved Rotterdam via Bergsche Maas, Amer, Hollandsch Diep. Selv om verken nasjonalstaten Tyskland eller noen tysk småstat noensinne har grenset mot denne elven, har Maas i patriotisk tysk diktning markert den tradisjonelle vestgrensen for Tyskland (ved Limburg). Dette kommer til uttrykk i strofen «von der Maas bis an die Memel» i det verset av den tyske nasjonalsangen som idag sjelden synges. Hertugdømmet Limburg var dog en del av Det tyske forbund, og et historisk territorium i det tysk-romerske rike. Reber Schindler Heis. Reber Schindler Heis A/S er den norske delen av Schindler-konsernet, verdens største produsent av rulletrapper og nest størst på heiser. Det norske selskapet har ca 300 ansatte og er det største i denne bransjen i Norge. Hovedkontoret ligger i Vennesla kommune i Vest-Agder. Selskapet ble etablert av brødrene Emil og Alfred Reber i 1945. Selskapet har vært eid 100% av Schindlergruppen fra 1977. Rettsbelæring. En rettsbelæring er et foredrag som en dommer holder for en jury mot slutten av en rettssak. I rettsbelæringen gjennomgår dommeren i korte trekk saken og dens bevisligheter og forklarer de rettssetninger som juryen skal legge til grunn for sin avgjørelse. I Norge holder lagmannen i en lagmannsrettssak rettsbelæring for lagretten (juryen) før lagretten trekker seg tilbake og drøfter skyldspørsmålet. Royal Navy. Royal Navy (forkortet "RN"; norsk: "Den kongelige marine") er Storbritannias marine, og landets eldste forsvarsgren. Den opererer et stort antall hangarskip, jagere og fregatter, 15 atomubåter og diverse andre fartøyer, samt luftfartøyer og Storbritannias amfibiske infanteri, Royal Marines. Fra sent på 1600-tallet fram til andre verdenskrig var RN den mest slagkraftige marine i verden, og hjalp til med å etablere det britiske imperiet som en dominerende maktfaktor fra 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet. Under den kalde krigen ble RN omorganisert for å stå i mot Warszawapakten, men etter Sovjetunionens fall ble de igjen organisert for globale operasjoner. Den britiske marinen er verdens nest største i tonnasje (etter den amerikanske marinen) og nest størst i Vest-Europa i antall personell (etter den franske marinen). Historie. Den britiske marinens fødselstime var sannsynligvis slaget mot den spanske armada i 1588. Armadaen var en invasjonsflåte som skulle ødelegge Storbritannias støtte til De forente Nederlandene og føre landet tilbake til katolisismen. Frykten for en invasjon vært en sterk drivkraft for å holde en slagkraftig marine. I flere hundre år ble RN ansett som verdens mektigste og var avgjørende i etablering av Storbritannias kolonialrike. Under napoleonskrigene nådde Royal Navy sitt foreløpige toppnivå med nærmere tusen skip og 140 000 mann. I krigstid var minst en tredjedel og oftest halvparten av alle sjømenn i marinen vervet ved tvang. Enkelte anslag er vesentlig høyere. Tvangsrekruttering. Siden 1600-tallet hadde Royal Navy benyttet seg av "pressgangs" (= pressgjenger, dvs tvangsververe) for å skaffe mannskap. Bevæpnede matroser streifet gjennom britiske havnebyer og tauet inn de egnede mennene de fikk øye på. Handelsskip på vei opp Themsen kunne bli stanset, og det sjødyktige mannskapet tvunget om bord i marinefartøy, mens handelsskipet så vidt klarte seg frem til London ved hjelp av eldre og vanføre sjøfolk. En avisnotis fra 1770-tallet beretter at hundrevis av menn flyktet nordover langs veiene ut fra London, av frykt for "pressgangs". En vanlig borger kunne stelle i hagen eller være på hjemvei til kone og barn etter dagens arbeid, og før dagen var omme være slept i fangenskap på en skute med flere år på fjerne hav, med pisking, skjørbuk og malaria foran seg, uten mulighet til å sende beskjed hjem til familien om hvor han var. Tvangsverving var noe man kunne betale seg ut av om man hadde midlene; og en bestikkelse til den rette offiseren kunne skaffe av veien en mann man ønsket vekk. Menn fra de høyere klasser fikk utdelt «leidebrev», men i tider med mange deserteringer, beordret admiralitetet «intensiv tvangsverving», og da ble det ikke tatt hensyn til leidebrev. Mellom 1740 og 1805 forekom mer enn fem hundre slåsskamper mellom tvangsververe og menn som satte seg til motverge, og mørketallene var store. Etter å ha operert noen måneder i Bristol i 1759, var alle medlemmene i en "pressgang" skadet, og den ene var drept. Da tvangsververe i London slepte tre sjømenn med seg, kom flere hundre menn løpende til, befridde fangene og slo tvangsververne nærmest helseløse. Under den amerikanske revolusjon kidnappet tvangsververne over 80 000 menn, noe som resulterte i opprør i minst 22 havnebyer. Kvinner angrep "pressgangs" med koster for å redde sine menn. Tvungen innkalling er kjent fra alle kriger, men det Royal Navy praktiserte, var regelrette overfall og kidnappinger. I perioder ville verken dommere eller overborgermesteren i London samarbeide med marinen. Likevel ble ikke tvangsvervingen avskaffet før langt innpå 1800-tallet. Organisasjon. RN hører under det britiske forsvarsministeriet. Her administreres RN av Admiralitetsnemnden ("Admiralty Board"), bestående av toppledelsen i RN og forsvarsministeriet. RN forvaltes internt av Marinestyret ("Navy Board") bestående av marinens øverste offiserer. Tjenestens øverste offiser kalles "First Sea Lord" og er en firestjerners admiral. Den nåværende sjef er admiral Jonathon Band Royal Navy inngår i "Naval Service" sammen med Royal Marines (Marineinfanteriet), "Royal Fleet Auxiliary" (paramilitært rederi) og "Royal Naval Reserve" (hjemsendte sjømenn). Eksterne lenker. * Rabbanittisk jødedom. Rabbanittisk jødedom er den hovedretningen av jødedommen som regner Misjná og Talmúd som religiøst autoritative skrifter ved siden av Tanákh. Rabbanittene blir regnet som arvtagere etter fariseerne. I motsetning til rabbanittisk jødedom står "karaittisk jødedom" — en retning som mener at Tanákh (som de gjerne kaller Mikrá) alene er religiøst bindende, og at Misjná og Talmúd ikke har noen kanonisk autoritet. Karaittene selv regner seg som arvtagere etter sadukkeerne. Rabbanittisk jødedom er videreført hovedsakelig gjennom mizrahisk, sefardisk, italiensk, jemenittisk og askenasisk jødedom. Grupper som ikke kjente til den talmudiske litteraturen, og som dermed faller utenfor skismaet mellom rabbanismen og karaismen inkluderer Beta Israel fra Etiopia og bené Israel fra India. Disse gruppene er i nyere tid i økende grad blitt integrert i rabbanittisk jødedom. Pim Fortuyn. Wilhelmus Simon Petrus ("Pim") Fortuyn (født 9. februar 1948 i Driehuis i Velsen, død 6. mai 2002 i Hilversum) var en nederlandsk politiker, forfatter, kolumnist og grunnlegger av Lijst Pim Fortuyn. Offisielt var etternavnet hans "Fortuijn", men han stavet det "Fortuyn". Han ble myrdet under valgkampen i Nederland i 2002 av Volkert van der Graaf. Han var utdannet sosiolog og var professor ("buitengewoon hoogleraar") i sosiologi ved Universitetet i Groningen en kort periode. Ved siden av hans syn blant annet på islam og hvordan regjeringen burde omgås med asylsøkere og immigranter, sørget måten han opptrådte på innen politikken for at i første rekke hans motstandere ga ham stempelet høyrepopulistisk. Han hadde en svært fargerik personlighet, noe som kom til uttrykk blant annet i en uvanlig debatt-teknikk. En del av hans uttalelser understreket dette også. Takket være dette og temaene han valgte var han under en periode på et halvt år meget dominant tilstede på den politiske scenen. Hans opptreden under debatter sørget ofte for at andre debattanter ikke visste hvordan de burde reagere. Etter hans død har andre politikere tatt opp ulike punkter av hans agenda, Geert Wilders er en av disse, så man kan si at hans tankegang fremdeles er tilstede innen nederlandsk politikk. United States Navy. United States Navy (USN; norsk: "De forente staters marine") er USAs marine. USN består per september 2011 av 284 stridsklare skip, over 3 700 luftfartøyer og 327 000 mannskaper, hvorav 102 000 er reservister. Organisasjon. USN er én av to separate forsvarsgrener i Marinedepartementet ("Department of the Navy"), som hører under det amerikanske Forsvarsdepartementet ("Department of Defense") – den andre er United States Marine Corps. Administrativt styres USN av en Stabssjef, en firestjerners admiral som er tjenestens høyeste offiser. Stabssjefen er underlagt Marineministeren, en sivil embetsmann som styrer Marinedepartementet og som igjen rapporterer til Forsvarsministeren. Operativt styres USN av to separate flåter – en i Atlanterhavet og en i Stillehavet. De operative ressursene forvaltes av 9 felleskommandoer som operativt rapporterer direkte til USAs president. Totalt sett har US Navy rundt 500 000 personell med 4 ganger flere som reserve. Baser. USN har et stort antall baser for å støtte opp om opersjoner over hele verden. De fleste basene ligger langs vest- og østkysten av USA, men de har også baser på flere av de oversjøiske territoriene og i andre land, som Italia og Japan. Fartøyer i tjeneste. Skip som er i aktiv tjeneste i US Navy har navn som begynner med USS, United States Ship. Skip som ikke er satt i aktiv tjeneste eller er bemannet med sivilt personell har navn som begynner med USNS, United States Naval Ship. Hangarskip. USAs hangarskip opererer med jagerfly av typen Boeing D og den nyere Boeing F/A-18E/F/G Super Hornet – som er en videreutviklet og større versjon. Jagerfly av typen Grumman F-14 Tomcat er nå blitt faset ut av marinens tjeneste. Dette skjedde høsten 2006, da de siste ble erstattet av en leveranse med Super Hornet. Hangarskipet USS «George Washington» var det siste skipet i USAs marine som opererte med denne flytypen. USAs hangarskip opererer i "Carrier Strike Group" med et hangarskip i hver hangarskipgrupppe. USA opererer idag med 11 hangarskipgrupper. Gerald R. Ford-klassen (fremtidig) Kryssere. US Navy opererer i 2009 en klasse kryssere. Destroyere. US Navy opererer i 2009 en klasse destroyere. Undervannsbåter. US Navy opererer med følgene type ubåter. Bispestav. Bispestav er en stav som brukes som et verdighetstegn av en biskop. Forskjellige slike staver brukes i flere kirker. I Den katolske kirke og visse andre kirker brukes den spesielle krumstaven. Den er et av kjennetegnene til den katolske biskop, sammen med bispeluen, bisperingen og brystkorset. Staven har tradisjonelt ofte en nærmest spiralformet utsmykning, men mange nye staver er svært enkelt utsmykket. Den skal ligne på en gjeterstav og være et symbol på biskopens hyrdegjerning. I den katolske kirke kan også abbeder bære bispestav (den kalles da heller 'hyrdestav'), men de skal bære den med kroken bakover, og hodet skal være tildekket når en biskop er tilstede. Enkelte erkebiskoper bruker en stav med et kors på toppen i stedet for kroken. Symbolikk. Bispestaven er et symbol på autoritet og jurisdiksjon – det er sagt at bispestaven er for biskopene hva scepteret er for kongene. Den bæres som et symbol på retten til å korrigere det som er galt og stimulere til det som er godt. Som en hyrde skal biskopen styre mildt når alt går godt, og strengt når det er behov for det. Det har blitt sagt at den nedre enden er skarp så man kan dytte igang de late, midten er rett og viser til det rettferdige styre, og enden er bøyd så man kan trekke folk til Gud. I våpenskjold for prelater innenfor den katolske kirken, er det ofte bispestaver eller rene hyrdestaver. Disse kan være figurer i skjoldets felter eller stilt utenfor og inntil skjoldet som verdighetstegn. Historie. Bispestaven slik den fikk sin vanligste form i den katolske kirke Opprinnelsen til bispestaven spores ofte tilbake til hyrdenes staver, spesielt hvis en legger vekt på den religiøse sammenhengen, der Jesus er omtalt som hyrde. Men det er hevdet at det er svært tvilsomt om det er noen direkte forbindelse, spesielt med tanke på at de eldste stavene ikke hadde form som hyrdestaver. Dette kan hevdes dersom en velger å ikke legge vekt på at hyrdestaver med en krok ytterst, er til å fange inn sauer; slik er formen bl.a. til den staven som er holdt av abbedisse Helga i hennes middelaldersegl fra Gimsøy kloster ved Skien. Tilsvarende form kjennes fra andre geistlige segl og våpenskjold, bl.a. tegnet av den katolske erkebiskop Bruno Heim i vår tid. Forbindelsen til hyrdestav blir svakere dersom en legger vekt på at kroken ytterst ofte har form av en spiral. En annen teori er at den stammer fra de romerske augurenes stav, dvs. et rent maktsymbol, mens den som kanskje har mest støtte er at den er utviklet fra vandrestaven som ble brukt under reiser og som støtte i kirkene før man innførte kirkebenker Staven ble tidlig et av biskopenes verdighetstegn, på linje med andre tilsvarende symboler for fyrster og andre verdslige makthavere. I liturgisk sammenheng er bispestaven kjent fra det 5. århundre, og den hadde da allerede vært i bruk i andre sammenhenger i lang tid. I katakombene har man funnet bispestaver datert til 4. århundre, dvs. dengang da kristendommen ble offisielt godtatt i det romerske keiserdømmet. Utvikling av formen. Den tidligste kjente formen hadde bøyd hode og spiss nedre ende. Den gikk under navnet "pedum", hvilket antyder at det dreier seg om en vandrestav. Neste stadium var en stav med en kule som hode; det kunne også være et kors eller krusifiks på toppen av denne. En slik stav ble kalt "ferula" eller "cambuta". Den tredje formen hadde et T-formet kors på toppen, og ble kalt "crocia". Den ble særlig utbredt i øst. Armene på korset kunne være snodd, slik at det ofte så ut som om det var to slanger som lå mot hverandre. Det opprinnelige materiale for stavene var helst sypresstre, gjerne innlagt med gull eller sølv. Man kan ved hjelp av de gamle stavene som er bevart, og ikke minst fra malerier i kirker, se at det foregikk en stadig utvikling i utsmykningen, særlig ved at det ble lagt til mer edle metaller og edelstener. Staven til St. Malo (6. århundre) er bevart i katedralen i Brugge, og denne er lagt at elfenben satt sammen med kobberstriper. I 11. og 12. århundre nådde utsmykningen et høydepunkt, med svært foreseggjorte hoder. Kroken endte ofte i en drage spiddet av et kors, eller en annen symbolsk figur. Det ble også vanlig å fylle kroken med blomsterdekorasjon, og fra 13. århundre med religiøse scener eller helgenbilder. Pavens stav. Paven bruker tradisjonelt ikke en vanlig bispestav, men har i stedet en stav med et krusifiks på toppen. Andre kirker. Bispestav brukt i den russisk-ortodokse kirke I Den ortodokse kirke bruker biskopene staver som kan ha flere forskjellige former. En vanlig type er en stav som er formet som en T, ofte med et kors på toppen. Stavene kan i tillegg ha flere forskjellige ornamenter. I lutherske kirker bruker gestlige noen ganger en enklere, kort stav ved visse anledninger. I Den anglikanske kirke og noen andre kirker bæres en krumstav som ligner på den som brukes av i den katolske kirke. Norske Samers Riksforbund. Norske Samers Riksforbund (fork. NSR, "sam." Norgga Sámiid Riikasearvi) er den største samiske organisasjonen i Norge. NSR driver aktivt kultur-, samfunns- og opplysningsarbeid gjennom sine lokallag/sameforeninger, og stiller til valg til Sametinget. Tjuefire sameforeninger i hele landet er tilknyttet NSR. NSR ble stiftet i 1968 og har vært en klar stemme i oppbyggingen og utviklingen av samisk samfunnsliv og kultur fra lenge før Sametinget ble opprettet. NSR har som mål å forene det samiske folket på tvers av forskjellige særinteresser. Derfor er NSR en partipolitisk og religiøst uavhengig organisasjon. NSR har hatt lederskapet i Sametinget siden etableringen i 1989, og har hatt Sametingets presidenter siden etableringen, men ble avløst av Egil Olli (Arbeiderpartiet) i 2007. De har vært Ole Henrik Magga fra Kautokeino (1989–1997), Sven-Roald Nystø fra Tysfjord (1997–2005) og Aili Keskitalo fra Kautokeino fra 2005-2007. Dress. Dress er forskjellige typer klesdrakt som dekker hele kroppen, for eksempel joggedress, treningsdress, parkdress, kjeledress, daffedress og så videre, eller antrekk der buksa og jakka, eller et annet plagg til overkroppen, hører sammen, altså beinklær og overplagg som opprinnelig ble sydd av samme stoff. Når ordet brukes alene, tenker man oftest på en type herreantrekk til finere bruk som er vanlig i den vestlige verden. En dress består av en dressjakke og en bukse, som er laget av samme stykke stoff. Man bruker skjorte, vanligvis sammen med slips eller sløyfe, under jakken. Fram til 1960-tallet var vest fast tilbehør – noe som ikke lenger er så vanlig – vesten var da som nå sydd av samme stykke stoff som jakken og buksene. Snitt, farger og tekstiler skifter med klesmoten. Historikk. Dressen stammer fra forskjellige typer klesdrakt som er kjent siden renessansen, hvor menn bar en spesiell jakke. Dressen fikk stort sett den formen den har i dag i løpet av 1800-tallet, men ble ikke dominerende antrekk for menn før i mellomkrigstiden. Typer og snitt. En dressjakke har slag av varierende størrelse og vinkel. Ellers kan de variere i utforming: Den har i de fleste tilfeller to sidelommer foran, samt en brystlomme. De kan for eksempel ha en eller flere splitter bak, en eller flere innerlommer, to eller tre knapper og eventuelt et blomsterhull i venstre slag. Formell og uformell bruk. Man skiller mellom formelle og uformelle dresser, og dette skillet er det fargen som avgjør. Formelle dresser er mørke, det vil si sorte, mørkblå eller koksgrå, mens lysere dresser brukes i mindre formelle sammenhenger. I tillegg finnes dresser i tykkere stoff, som tweed, med mange forskjellige farger og mønstre. Dress er noe som man forbinder med en rekke formelle anledninger, som kontorjobber, finere selskaper og møter av forskjellig slag. På mange arbeidsplasser tilsier kleskoden at det er påkrevd å ha på seg dress. Noen menn bruker også dressjakker til mindre formelle anledninger, og da er det for eksempel ikke uvanlig å ha på seg genser under og ikke skjorte. Ved mange anledninger er mørk dress korrekt også til selskap og så vdiere, men ved mer formelle anledninger vil innbydelsen spesifisere enten smoking eller kjole og hvitt. Dresser for kvinner. En kvinnes jakkebluse er ofte utformet på en måte som ligner en manns dressjakke. Hele antrekk med jakke og skjørt i samme stoff for kvinner kalles ofte drakt. De fins også helhetlige buksedresser og dresser for kvinner med jakke og bukser tilpasset kvinnelige former. Solidaritet (fagforbund). a>»)nr. 18, juli 1981, det siste legale nummeret før «krigstilstanden» med de kommunistiske myndighetene i Polen. Solidaritet (polsk: "Solidarność", offisielt Det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet», "Niezależny Samorządny Związek Zawodowy «Solidarność»") er et polsk fagforbund, grunnlagt i september 1980, opprinnelig ledet av Lech Wałęsa. På 1980-tallet samlet det en bred antikommunistisk sosial grasrotbevegelse med medlemmer fra Den romersk-katolske kirke på den ene siden til sosialister på den andre siden. Forbundet ble støttet av organisasjonen for intellektuelle dissidenter (KOR), og var basert på ikke-voldelig motstand. I april 1989 fikk Solidaritet tillatelse til å delta i det kommende valget. I dette begrensede valget vant forbundets kandidater en knusende seier, og som oppglødet den videre utviklingen for antikommunistiske motrevolusjoner i Sentral- og Øst-Europa fra og med 4. juni. I slutten av august tok en Solidaritetsledet koalisjonsregjering av høyre-partier over, og i desember ble Lech Wałęsa valgt til Polens president. Samtidig trådte han tilbake fra sitt verv i Solidaritet. Solidaritet spilte en viktig rolle for de kommunistiske regimenes sammenbrudd i Sentral- og Øst-Europa. Johann Cochlaeus. Johann Cochlaeus "(Cochlæus, egentlig Johann Dobeneck)" (født 1479 i Wendelstein ved Schwabach – død 11. januar 1552 i Breslau) var en tysk katolsk humanist og kontroversteolog, en av reformasjonens bitreste motstandere. Oppvekst og studier. Bondesønnen Johann Dobeneck fra Wendelstein fikk sin første utdannelse i sin onkel Hirspecks hus. Omkring 1500 påbegynte han sine humanistiske studier under humanisten Heinrich Grieninger i Nürnberg, og fra 1504 fortsatte han studiene i Köln der han knyttet kontakter med flere ledende humanister. I 1510 ble han rektor for latinskolen St. Lorenz i Nürnberg, og utgav der "Quadrivium Grammatices" (1511 og flere senere utgaver) og "Tetrachordum Musices". I Nürnberg ble han en nær venn av humanisten Willibald Pirkheimer. Som studiementor for hans tre nevøer reiste han til Bologna, der han også selv fortsatte sine humanistiske og juridiske studier. Men hans hovedtyngde lå innen teologi, og i 1517 tok han den teologiske doktorgrad i Ferrara. På Pirkheimers råd reiste han så til Roma. Der kom han under innflytelse av Oratoriet av Den guddommelige kjærlighet "(Oratorio del Divino Amore)" og begynte å fordype sitt religiøse liv. Han ble presteviet i Roma og reiste tilbake til Frankfurt am Main der han ble dekan ved "Liebfrauenkirche". Motstander av Luther. Etter noe nøling trådte han frem som motstander av den lutherske bevegelse. Hans første skrifter mot Luther kom i 1520, blant dem "De utroque sacerdotio". I 1521 traff han den pavelige utsending Aleander under riksdagen i Worms, og de samarbeidet for å bringe Luther tilbake inn i den katolske "fold". Da Luther kom til Riksdagen i april, deltok Cochlaeus i erkebiskop Richard von Greiffenklau av Triers private forhandlinger med Luther i Den tyske Ordens hus den 24. april 1521, og senere oppsøkte han Luther alene for å forsøke å få ham til å trekke tilbake sine lærestandpunkter. Under de påfølgende år forfattet han teologiske traktater mot Luthers lære om rettferdiggjørelsen, og forsvarte den frie vilje og kirkens lære generelt (særlig i arbeidene "De Gratia Sacramentorum" (1522), "De Baptismo parvulorum" (1523), "En kommentar til 154 artikler". Han forfattet også smedeskrifter mot Luther. Luther forfattet bare ett svarskrift, "Adversus Armatum Virum Cocleum". Etter et kort opphold i Roma ledsaget Cochlaeus kardinal Lorenzo Campeggio til religionsforhandlingene i Nürnberg og Regensburg. Den lutherske bevegelse og Bondekrigen drev ham til Köln i 1525. Der skrev han mot bondeopprører og mot dets inspirator Luther. I 1526 ble han kanikk i Mainz og ledsaget erkebiskop Albrecht til Riksdagen i Speyer. Hoffkapellan for hertugen av Sachsen. Etter Hieronymus Emsers død overtok Cochlaeus hans stilling som hoffkapellan og rådgiver for hertug Georg av Sachsen, som han forsvarte mot et angrep fra Luther på grunnlag av en falsk anklage om en allianse med de katolske fyrster i Breslau (Otto von Pack-affæren). I 1530 arbeidet han sammen hertug Georg for å tilbakevise Confessio Augustana, og rettet senere det bitre skrivet "Philippicae" mot dette bekjennelsesskriftets forfatter, Melanchthon. På grunn av en pamflett mot Henrik VIII av England ble han i 1535 overført til domkapittelet i Meissen. Fortsatt kamp mot reformasjonen. Etter hertug Georgs død den 14. april 1539 innførte hans bror Heinrich og etterfølger reformasjonen. Dermed ble det umulig for Cochlaeus å fortsette å bo i Sachsen, og han tok tilflukt først i Breslau og deretter i Eichstätt. Han deltok i religionssamtalene i Hagenau, Worms og Regensburg i 1540 og 1541, og i 1546 i den andre runden religionssamtaler i Regensburg. Cochlaeus fortsatte å publisere pamflett etter pamflett mot Luther og Melanchthon, og mot andre protestanter som Zwingli, Butzer, Bullinger, Cordatus og Ossiander. Men nesten alle disse publikasjonene var forfattet i all hast og i stor affekt, og uten den nødvendige teologiske reefleksjon og korrekturgjennomgang, og hadde ingen virkning blant folk. Hans fremste verk mot Luther er det historiske "Commentaria de Actis et Scriptis M. Luther", som han oppdaterte frem til Luthers død. Men verket mangler den ekte historikers lidenskapsløshet og pålitelighet, og viser hvor innbitt Cochlaeus hadde lagt Luther for hat. Dette verket ble et rustkammer for den grovere katolske polemikk mot Luther i lang tid fremover. I 1548 måtte han gi fra seg sitt kannikbenefisium i Eichstätt, og etter et kort opphold i Mainz flyttet han til Breslau, der han døde kort tid etter. Cochlaeus var i utgangspunktet heller en stille forskerpersonlighet, men dette endret seg etterhvert som han ble involvert i reformasjonstidens teologiske kontroverser. Da utviklet han en iver og produktivitet uten sidestykke på katolsk side, men hadde likevel ikke de evner som skulle til for å lukkes i samme utstrekning. Blant hans 202 publikasjoner var det ikke bare traktater vedrørende tidens stridsspørsmål, men også historiske publikasjoner. Blant dem fremheves gjerne "Historiae Hussitarum XII Libri" (1549) som særlig verdifull. Cochlaeus, Johann Cochlaeus, Johann Cochlaeus, Johann Cochlaeus, Johann Ponniekspressen. Ponniekspressen (engelsk: "Pony Express") var den første ekspresspostruten over det nordamerikanske kontinentet, fra Missourielva til Stillehavskysten. Posten ble fraktet på hesteryggen over sletter og ørkener og over fjellene i vest. Den reduserte transporttiden mellom Atlanterhavskysten og Stillehavskysten til ti dager. Den første vellykkede Ponniekspress-ruten gikk fra Saint Joseph i Missouri til Sacramento i California den 3. april 1860 og var fremme den 13. april. Da den første transkontinentale telegraflinjen var ferdig i 1861, førte dette til at Ponniekspressen ble nedlagt i november samme år. Ekspressen fikk altså en kort levetid. Peter. Peter er et mannsnavn som kommer fra gresk "Πέτρος" «Petros» gjennom latin "Petrus", en oversetning av arameisk Kefa, som betyr «stein» eller «klippe», «fjellknaus». Det ble gitt som tilnavn på apostelen Simon. I Norge har det vært kjent siden ca. 1120, da vanligvis skrevet Pétr. Den latinske formen Petrus er også brukt. Andre norske (eller danske) former er Petter, Peder, og Per. Andre språk har former som f.eks. Pierre (fransk), Piotr/Pjotr (russisk), Pekka (finsk, Pieter (lavtysk), Pietro (italiensk og Pedro (spansk og portugisisk). Kjente kvinneformer som har vært brukt i Norge er Petra, Petrea, Petrikke og Petrine. Navnedager er 29. juni for Peter Petter Per (Festen for Peter og Paul, i Norge kalt persok eller petersmesse), og 1. august for Peder og Petra (Festen for Peter i fengsel, Peder Vindfell) Utbredelse. Peter er et svært vanlig navn i Tyskland, Danmark, Sveits, Slovakia, Østerrike, Grønland, Storbritannia, Sverige og Slovenia. Variantene "Per" i Norge og Sverige, "Petr" i Tsjekkia, "Pēteris" i Latvia, "Péter" i Ungarn, "Pierre" i Frankrike, "Pedro" i Chile, "Piotr" i Polen og "Petras" i Litauen er svært vanlige navn i de respektive landene. I Norge ble "Peter" mest brukt på 1800-tallet. St. Peter. St. Peter kan vise til en rekke helgener. Det kan også vise til en rekke saligkårede som til tider ved feiltagelse omtales som St. Peter i stedet for den salige Peter. Liste over norske landslagstrenere i fotball. Norges landslagstrenere i fotball. Normedcoy. Normedcoy eller Det norske sanitetskompaniet som kan settes inn i utenlandsoppdrag for bl.a. Nato eller FN, deltok i UNIFIL fra 26. april 1978 til august 1980 da det overlot oppgaven til svenskenes Swedmedcoy. Major Saad Haddads styrker fyrte i 1980 løs på UNIFIL HQ i Naqoura med ca. 90 granater. I Normedcoy tett ved falt åtte av disse. Forlegninger og bensinlager fikk treff. Det siste eksploderte. Normedcoy deltok fra januar til april i 1991 under Gulfkrigen i Saudi-Arabia. Normedcoy deltok også med det norske feltsykehuset i Tuzla, Bosnia-Hercegovina høsten 1993 og ble trukket tilbake høsten 1998. Det var underlagt SFORs Nato-styrker. Sykehuset var forlagt i en tidligere lastebilstasjon i landlige omgivelser, senere kalt «Blue Factory», noen kilometer utenfor Tuzla sentrum. Sykehuset var et 3. linjes feltsykehus. Allmennlegen drev poliklinikk for FN-personell, sivilt FN-ansatte og i noen grad øvrige sivile. Fordi dette var en logistikkenhet var det ikke kompaniets primære oppgave å betjene sivilbefolkningen i sin alminnelighet. Sjefer for Normedcoy. Saudi-Arabia 19 januar – 10 april 1991 Zacharias Backer. Zacharias Backer (født 26. februar 1930, død 2003) var en norsk hæroffiser. Som oberstløytnant ble han sjef for Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge (BSIN) 1975-1979. Senere var han sjef for Norbatts kontingent III (1979) med graden oberst. Backer var også sjef for Den norske FN-styrken i Libanon (Norcontico) med graden oberst II, og deltok i utallige FN-oppdrag. Han var også deltaker i Koreakrigen. Zacharias «Zachen» Backer ble i 2002 tildelt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner m/laurbærgren for tjeneste i Tysklandsbrigaden, NORMASH, UNEF, UNMOGIP og UNIFIL. Han representerte Røde Kors/Røde Halvmåne ved flere anledninger i internasjonale fora/delegasjoner, bl.a. som sjefsdelegat i Libanon i 1993. I 1997-98 ledet ham Røde Kors-føderasjonens arbeide i Afghanistan. Backer var, sammen med oberst Reidar Vangen, en av pionerene og grunnleggerne av fallskjermtjenesten ved daværende Hærens Fallskjermjegerskole HFJS. Backer var også grunnlegger av og første formann i fallskjermseksjonen i Norsk Aero Klubb fra desember 1960. Han ble tildelt NAKs sølvmedalje i 1973. UNEF I. UNEF I (United Nations Emergency Force) var en fredsbevarende FN-styrke som ble etablert i Rafah på Gazastripen etter Suezkrisen i 1956. Norge deltok (sammen med Danmark) med mannskaper i DANOR-bataljonen fra november 1956 til juni 1967. I tillegg hadde Norge stilt til disposisjon et sanitetskompani med feltsykehus som den første tiden opererte i telt utenfor Gaza by. Om lag 11 000 mann gjorde tjeneste i UNEF (DANOR I-XXI og NORMEDCOY). 9 norske mistet livet i denne tjenesten. UNPROFOR. United Nations Protection Force (UNPROFOR) sto i Kroatia og Bosnia-Hercegovina i årene 1992–1995. 4400 nordmenn deltok i styrken i løpet av disse årene. Det norske styrkebidraget var et feltsykehus (NORMEDCOY), deployert fra 1.oktober 1993, en logistikkbataljon (NORLOGBAT) deployert april 1994, transportkontrolltropp (NORMOVCON), deployert i 1992 og en helikopteravdeling (NORAIR), deployert 1. oktober 1993 i tillegg til ubevæpnede observatører, United Nations Military Observers (UNMO). NORMOVCON deployerte først til Sarajevo, men da krigen i Bosnia brøt ut flyttet styrken til Zagreb, men hadde avdelinger spredt i Sarajevo, Beograd, Split og Skopje. Nordic Battallion. Den nordiske bataljonens avdelingmerke, Makedonia 1993 Fra januar 1993 deltok Norge også i den nordiske bataljonen som ble opprettet i Republikken Makedonia med et mekanisert, pansret infanterikompani, en sanitetstropp, en tropp mekanikere samt enkelte elementer av stabskompaniet og stabsmedarbeidere i bataljonstaben i NORDIC Batalion eller NORDBATT som den het til daglig, samt personell i FYROM COMMAND som var ledelses elementet for operasjonen i Makedonia. (FYROM er Former Yugoslav Republic of Macedonia). Sjef for FYROM Command var den danske generalen Finn Særmark-Thomsen. Dette var en sammensatt skandinavisk enhet med ett svensk, ett finsk og ett norsk mekanisert geværkompani. En norsk Mek- og Sanitetstropp, i hovedsak svensk stabskomani og en finsk vakttropp til bataljonshovedkvareret. Oppdraget for NORDBATT var å monitorere og rapportere all virksomhet i makedonske grenseområder som kunne destabilisere og true Makedonias eksistens. Den 12. juli 1993 ankom 250 amerikanske soldater som ble undelagt FN-kommando Deployering. Det svenske kompaniets ansvarsområde var fra bulgarsk grense, nord for byen Kriva Palanka, langs grensen mellom Serbia og Makedonia til straks nord om byen Kumanovo. Nordmennene overtok så på grensen mellom Kosovo og Makedonia til nord om byen Tetovo, hvorfra finnene ovetok og monitorerte langs makedonsk-albansk grense til byen Debar. Bataljonen var ferdig deployert langs dette ca 400 km lange grenseområdet i slutten av februar 1993. Bataljonens hovedkvarter lå ved landsbyen Petrovac nær ved flylassen i Skopje. Her lå et bataljonens stabskompani som besto av soldater fra alle tre nasjonene. En MP tropp med soldater fra alle tre nasjonene, en norsk sanitetstropp, en finsk vakttropp samt bataljonstaben. Kompanienes hovedkvarter lå: Svenskene i Kumanovo sammen med en norsk bilteknisk tropp, nordmennene i bydelen Gjorge Petrov i Skopje og finnene i Tetovo. Utførelse. Bataljonen deployerte sine styrker i observasjonsposter ved grenseoverganger og i områder det var viktig å ha kontroll med. Mellom observasjonspostene ble det gått og kjørt patruljer. Det var kontakt med makedonske grensemyndigheter og med serbiske grensevakter. Utvidelse av styrkene. Bataljonen ble i løpet av sommeren 1993 forsterket med en redusert infanteribataljon fra Berlin-brigaden i US Army. De første FN-styrker USA noen gang hadde satt opp og som ikke sto under amerikansk kommando. NORDBATT fikk ansvar for å lære opp amerikanerne til å tenke og handle som FN-soldater og i august 1993 fikk de sin første selvstendige oppgave på grensen mot Serbia i området Ogut nord for Kriva Palanka. De amerikanske soldatene var forlagt til det militære området ved flyplassen i Skopje og med den amerikanske bataljonens ankomst ble styrken i Makedonia til en redusert brigade. Overgang til UNPREDEP og uttrekking av styrken. Styrken i Makedonia gikk da UNPROFOR opphørte 20. desember 1995 og IFOR overtok som en følge av Dayton-avtalen i øvrige deler av tidligere Jugoslavia, over til å hete UNPREDEP, United Nations Preventive Deployment. UNPREDEP var virksom i Makedonia til makedonske politikere anerkjente Taiwan diplomatisk, hvorved Kina som et av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet nedla veto mot å forlenge UNPREDEPs mandat og styrken ble trukket ut. UNPREDEP var virksom fra mars 1995 til 28. februar 1999. Like etter brøt det ut borgerkrig i Makedonia, mellom albanere og makedonere. Se Nasjonal frigjøringshær (Makedonia) Oscar Borg. Oscar Borg (døpt Alfred Oscar Johannessen'", født 11. juni 1851 i Halden, død 29. desember 1930) var en norsk komponist. Han er mest kjent for sine marsjer for korps. Hans far var fra gården Borg, Hof i Solør, og var musikksersjant i 1. Brigades Musikkorps på Fredriksten festning i Halden. I 1870 tar Alfred Oscar gårdsnavnet Borg som etternavn og skriver A. Oscar Borg. Som 5-6-åring slo han stortromme i farens danseorkester. Som 11-åring spilte han både fiolin, fløyte og kornett. Han hadde sitt eget «orkester» på 6-7 gutter som han arrangerte musikkstykker for, også egne. «Tistedalsgaloppen» er et av hans første komposisjonsforsøk. 13 år gammel ble han opptatt som musikkelev i 1. Brigades Musikkorps under dirigent Friedrich August Reissiger, men gjorde fra første stund full tjeneste som 1. fløytist. Kronprins Oscar, som var preses for Musikaliska Akademien i Stockholm, fikk høre om guttens musikalske begavelse, og i 1869 ble Oscar Borg opptatt ved akademiet. I 1872 tok han musikkdirektøreksamen ved Musikaliska Akademien som bestemann i sitt kull. Han vendte tilbake som musiker i Brigademusikken i Halden. Da Reissiger i 1881 gikk av som dirigent og instruktør for 1. Brigades Musikkorps på grunn av «høy alder og dårlig helbred», var Oscar Borg selvskreven til å overta. Et av de siste arrangementene Reissiger og Borg hadde sammen var i Halden da kong Oscar II. åpnet "Smaalensbanen" og "Dalslandsbanen" i 1879. Reissiger dirigerte og Borg spilte i korpset. Det var til denne åpningen Borg komponerte sin kjente og humoristiske "Jernbane-Galop". Fra 1872 var Borg instruktør for Saugbrugets Hornsekstett, som utviklet seg til "Saugbrugssekstetten" og Tistedalens Musikkforening under hans ledelse. Borg overtok også ledelsen av Fredrikshalds Sangforening etter Reissiger. Med dette koret oppførte han sitt hovedverk «Leif Eriksson», et dramatisk kvad for mannskor og orkester som handler om Leif Erikssons oppdagelse av Amerika, med tekst av pastor Hans Woll. Borg var også sanglærer ved "Fredrikshalds offentlige høiere Almenskole" 1887 – 1915. Han komponerte melodi til mange kjente sanger, blant dem " Gud signe Noregs Land ", tekst Arne Garborg. I 1882 overtok han stillingen etter Reissiger som organist i Immanuels kirke, en stilling han hadde i 45 år. Oscar Borg er ofte benevnt som "Norges marsjkonge" og hadde mange æresbevisninger både i Norge, Sverige og Amerika. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og var ridder av 1. klasse av den svenske Vasaordenen. Han hadde Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet i gull, keiser Wilhelms Kriegs Verdienstmedalje og var æresmedlem av Sangerforbundet. Oscar Borg etterlot seg ca 275 komposisjoner og ca 170 arrangementer. 1. brigades musikkorps er ført videre som sivilt ensemble fra januar 2003, og har fått navnet Det Norske Blåseensemble. Ensemblet har som en av sine oppgaver å samle Borgs musikk på CDer i original besetning og på gamle instrumenter. Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) var den annen av Den europeiske unions (EU) "tre søyler", også kalt "pillarstrukturen". I likhet med den tredje søyle omfattet FUSP et mellomstatlig politikkområder om kreved enstemmighet ved politikkutformingen. Det ble opprettet to organer som skal utføre tekniske, vitenskapelige og forvaltningsmessige oppgaver innenfor rammene av FUSP: i Frankrike og i Spania. De tilhørte tidligere Den vesteuropeiske union, men er siden overtatt av EU. Den vesteuropeiske union. Den vesteuropeiske union var en delvis uvirksom forsvars- og sikkerhetsorganisasjon bestående av 10 stater som er medlemmer av både NATO og EU. Flere av organisasjonens funksjoner er i ferd med å overføres til EUs Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. VEU ble oppløst 30. juni 2011 og dens funksjoner ble overtatt av EU. Den vesteuropeiske union, medlemmer i rødt Deltakende stater. Den vesteuropeiske union hadde ti medlemsstater, seks assosierte medlemsstater, fem stater med observatørstatus og syv assosierte partnerstater. Eksterne lenker. Vesteuropeiske union Fornorsking av samer. Fornorsking av samene må i videste forstand forstås som det press den samiske kulturen og levesettet har vært utsatt for fra den norske. Mer snevert brukes begrepet oftest om det press den norske staten, ofte i en grad av samarbeid med kristne miljøer og/eller den norske kirken, har øvet mot den samiske kulturen. Motivene bak fornorskingen har variert fra de geopolitiske til de religiøse. I nyere tid har assimilasjon den samiske minoriteten i det norske storsamfunnet vært den mest brukte uttalte begrunnelsen. Fornorskningen av samene har lang tradisjon. Den har innebåret omfattende tiltak både for å tvangsassimilere samene i norsk kultur og for å utrydde den samiske kulturen, inkludert det samiske språket. I moderne tid har den norske staten offisielt anerkjent at fornorskingsprosessen mot samene har vært brutal. Resultatet av fornorskningen er at en stor del av de personene som har (helt eller delvis) etnisk samisk bakgrunn i dag har norsk som morsmål og i mange tilfeller identifiserer seg som nordmenn og ikke som samer. Fornorskningen blir også sett som en forklaring på at mange personer som selv har etnisk samisk bakgrunn har negative holdninger til samisk språk og kultur. Fornorskningspolitikken. Fra slutten av 1800-tallet ble ønsket om fornorskning av samene i Norge sterkere. Parallelt med den politiske striden for norsk selvstendighet fra Sverige fremmet politikerne tiltak for intern konsolidering, for å gjøre også samer og kvener norskspråklige. Fra 1880 sa "språkinstruksen" for skolen at all undervisning skulle forgå på norsk, og ikke på kvensk eller samisk. Det gikk til og med så langt at lærerne fikk lønnstillegg for fremgangen i fornorskning av samiske og kvenske barn. På internatskoler var det ikke lov å snakke samisk eller kvensk. En mer koordinert og systematisk fornorskning ble satt inn fra begynnelsen av 1900-tallet, samtidig som Norge ble en selvstendig nasjon. I denne perioden ble det forbudt å undervise på samisk, gudstjenester på samisk ble også forbudt og samisk ble aldri brukt av øvrighetspersoner som lensmenn, ordførere osv. På 1930-tallet nådde fornorskningsiveren en topp, og ønsket man å bli tildelt grunn for nyrydding, måtte man demonstrere at man hadde gode norskkunnskaper. På den annen side førte nasjonalbevisstheten også til forståelse for den pressede situasjonen samene som kulturelt fellesskap stod i. I målreisingstidsskriftet Norsk Aarbok tok Per Fokstad og andre i 1923 til motmæle mot «måltyningi» av samene. I 1924 foreslo også en samisk lærer begynner-opplæring på samisk, men myndighetene var negative. Samisk kultur var «noget der ikke fantes» svarte de. Og de få advarslene hadde liten virkning. Barna ble samlet i internatskoler, hvor det kun var tillatt å snakke norsk, og myndighetene gav ikke mulighet for bruk av samisk i det offentlige. Resultatene lot heller ikke vente på seg; i folketellingen av 1930 oppgir over halvparten av befolkninga i Kvænangen enten samisk eller finsk som hjemmespråk, i 1950 oppgav én person å snakke samisk og én å snakke finsk. Samisk språk forsvant fra store områder, for eksempel er den særpregede dialekten som ble snakket på Kvaløya og Ringvassøya i Troms forsvunnet for alltid. Følgene av fornorskingen. Hele fornorskingsprosessen har gjort stor skade på den gamle samiske urbefolkningen. Samene har opplevd diskriminering og undertrykkelse. Fremstående vitenskapsfolk sa for ca hundre år siden at «den nordiske rase» hørte til «de mest verdifulle på jorden». Samene hørte naturligvis ikke til den gruppen. De ble sett på som barnslige og dumme av natur, noe som gjerne ble summert opp i det negativt beskrivende "en lapp". Samene var en nokså ukjent kultur for den norske befolkningen og det var derfor lett å ta avstand fra det ukjente. Som et resultat av den brutale fornorskningspolitikken og rasismen samene ble utsatt for fra nordmenns side har store deler av den samiskættede befolkningen intet forhold til den samiske kulturen og behersker ikke det samiske språket. Dette gjelder særlig sjøsamene. Mange tar avstand fra og skammer seg over sine samiske røtter. Det europeiske kull- og stålfellesskap. Det europeiske kull- og stålfellesskaps flagg fra 1986 til 2002 De land som grunnla EKSF Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) eller Kull- og Stålunionen var ett av de tre "fellesskap" som inngikk i De europeiske fellesskap (EF), som var Den europeiske unions (EU) første søyle fra 1993 til 2009. EKSF regnes ofte for Unionens egentlige forløper. Denne organisasjon fikk sitt opphav den 9. mai 1950 (nå kjent som Europadagen), da den franske utenriksminister Robert Schuman fremsatte et forslag – utarbeidet av statsmannen Jean Monnet – om å sette kull- og stålindustriene i Tyskland og Frankrike under en felles organisasjon, med sterke og uavhengige organer. Kull og stål var de viktigste innsatsfaktorer i den tids krigsindustri, og ved å skape en felles infrastruktur håpet man å gjøre krig mellom Frankrike og Tyskland ikke bare utenkelig, men også praktisk umulig. Et revolusjonerende trekk ved Schumann-planen var det institusjonelle rammeverket, som hadde klare trekk av overnasjonalitet, og som skulle bli en modell for de senere EF-organene. På bakgrunn av Schumann-planen ble EKSF-traktaten i 1951 undertegnet av seks land: Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. EKSF-traktaten ble endelig terminert den 23. juli 2002. Således ble det som hadde vært EKSFs virkeområde gjort om til en del av Det europeiske fellesskap: ett av "fellesskapene" som samlet sett utgjorde den første av EUs søyler. Det europeiske atomenergifellesskap. Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) er ett av de tre fellesskapene som inngår i De europeiske fellesskap (EF), EUs første søyle. Traktaten om EURATOM ble undertegnet 25. mars 1957. Heinrich Grieninger. Heinrich Grieninger var en bayersk humanist fra München som virket i Nürnberg omkring år 1500. Grieninger studerte i Italia og ble der vel bevandret i latinsk litteratur, og likeledes i gresk og hebraisk. I mars 1496 kalte byrådet i Nürnberg ham til byen for at han skulle bygge opp og lede en «poetskole» der. Byen hadde allerede fire latinskoler; opprettelsen av en dikterskole reflekterer byrådets ønske om en skole bygd på humanistiske prinsipper og ikke underlagt kirkelig tilsyn. Skolen viste seg ikke å være levedyktig, og opphørte allerede i 1509 på grunn av manglende elevsøkning. Det europeiske fellesskap. Det europeiske fellesskap var et av de tre fellesskapene som inngikk i De europeiske fellesskap (EF), nå EUs første søyle. Det europeiske fellesskap (tidligere kjent som Det europeiske økonomiske fellesskap, Fellesmarkedet eller EØF) inkluderte den økonomiske og monetære union og andre nye eller utvidede samarbeidsområder som utdanningsprogrammer, forbrukervern, og utviklingssamarbeid. Etter hvert ønsket landene i EF et tettere samarbeid på flere områder. Fra 1991 ønsket de også å samarbeide om utenriks- og forsvarpolitikk. I 1993 fikk EF navnet Den europeiske unionen – EU. Clint Eastwood. Clinton «Clint» Eastwood jr. (født 31. mai 1930 i San Francisco i California) er en amerikansk skuespiller, regissør og produsent. Har vunnet flere Oscar for blant annet beste regissør. Tidlige år. Clint debuterte som skuespiller i "Tarantula" (1955). I syv år var han en halvkjent TV-skuespiller, i rollen som Rowdy Yates i westernserien "Rawhide". Før han fikk sitt store gjennombrudd som "Mannen uten navn i Sergio Leones western-filmer på 1960-tallet (Dollar-trilogien), som "For en neve dollar" (1964), "For en neve dollar mer" (1965), og "Den gode, den onde og den grusomme" (1966). 1960- og 70-tallet. Etter (Dollar-trilogien) kom Clint tilbake i USA og nøyet seg ikke å spille i en film, men hele tre.Alistair MacLeans "Ørneredet" (1968), "Hang'em High" og "Med alle midler" (Coogan's Bluff). Han debuterte som regissør med filmen "Misty - mørkets melodi" (1971). Og ble superstjerne for rollen som den hardkokte betjenten Harry Callahan i Dirty Harry(1971, som fikk fire oppfølgere 1973, 1976, 1983, og 1988). Eastwoods læremester – Don Siegel. Når Eastwood på 1960-tallet kom tilbake til USA etter spaghettiwesternfilmene ble han introdusert for Don Siegel. Siegel regissert "Coogan's Bluff" (1968) som Eastwood spilte i. Dette skulle vise seg å bli et langt samarbeid mellom de to. Siegel ble Eastwoods læremester. Noe av det Siegel var mest kjent for var å evnen å kunne skape veldig mye ut av forferdelig lite, og deres samarbeid førte til fire filmer til "Two Mules for Sister Sara" (1970), "The Beguiled" (1971), "Dirty Harry" (1971), "Flukten fra Alcatraz" (1979). Mest populære filmer. Andre filmer Eastwood huskes for er, "Dirty Harry"-filmene "The Outlaw Josey Wales" (1976), "Flukten fra Alcatraz" (1979), "Pale Rider" (1985), "Nådeløse menn" (1992), "In the Line of fire" (1993), "Space Cowboys" (2000) "Mystic River" (2003), "Million Dollar Baby" (2004) og Gran Torino (2008). På 1990-tallet vant Clint Eastwood Oscar for beste regi og film med "Nådeløse menn" (1992), der han selv spilte hovedrollen (filmen er en hyllest til Eastwoods læremestre Don Siegel og Sergio Leone). Filmen "Mystic River" (2003), med blant andre Sean Penn i hovedrollen, filmen mottok også flere Oscar priser. Eastwood fikk også en Oscar i 2004 for beste film og regissør, med filmen "Million Dollar Baby" med Hilary Swank i hovedrollen. Nyere tid. Etter "Million Dollar Baby" tok Eastwood på seg oppgaven med å fortelle historien om slaget ved Iwo Jima. Den første er"Flags of Our Fathers", som fikk blandede kritikker i julen 2006. Filmen skildret slaget om Iwo Jima fra amerikansk side og ble nominert til to Oscar for «beste lydklipp» og «beste lydmiks». Den andre filmen "Brev fra Iwo Jima" sett fra Japans side som skildret det samme slaget ble nominert til fire Oscar under den 79. Oscar-utdelingen for «beste film», «beste regi» og «beste originalmanus», i tillegg til «beste lydklipp» som filmen vant prisen for. I tillegg til filmkarrieren har Clint Eastwood utgitt musikk, og i 1986 ble han valgt til borgermester i Carmel-by-the-Sea, California, som republikaner, et verv han hadde i to år. Privatliv. Eastwood har 7 barn med fem forskjellige kvinner. Han har siden 1996 vært gift med Dina Eastwood (Diana Ruiz). De har ett barn sammen (født 1996). Sergio Leone. Sergio Leone (født 3. januar 1929 i Roma, død 30. april 1989 i Roma) var en italiensk filmregissør og manusforfatter som ble mest kjent for sine mesterverk innen Spaghetti-western-sjangeren. Han har blant annet regissert den kjente "Dollar"-trilogien, med Clint Eastwood i hovedrollen. Leone regisserte også andre western-filmer: "Ondt blod i Vesten", "Mitt navn er Nobody", og andre komedier med den slagkraftige duoen Terence Hill og Bud Spencer. En annen film "A Fistful of Dynamite" som handlet om den mexikanske revolusjon. Om man ser bort fra western-filmene, så er mafiaeposet "Ondt blod i Amerika" regnet blant hans største verk. Han var ikke bare for regissør å regne, men også som produsent hvor hans varemerke med lange, uklipte scener og nære kamerautsnitt. Som siden er blitt adoptert av blant annet regissørene Brian de Palma og Oliver Stone. Dette banet vei for dagens måte å tenke regi, lys og scenografi på, og skapte også det som idag kjennetegner forskjellen mellom europeisk og amerikansk dramaturgi. Sergio Leone ble født i Italia, men de fleste western-filmene, selv om de ble hetende «spaghetti-western», ble innspilt i Spania og Portugal. Han var så perfeksjonist at han en gang fikk fløyet inn en pose med rød ørkensand fra Tenerife bare for at en av scenene skulle virke autentisk. Hans mesterverk "Ondt blod i Amerika", med Robert De Niro, James Woods og andre, gjorde ham kjent i Hollywood som «dramaturgiens mester». Filmen er basert på boka "The hood". Tennessee. Tennessee er en av USAs delstater. Hovedstaden heter Nashville og er kjent for sin countrymusikk. Tennessee grenser til åtte andre delstater – i nord til Kentucky og Virginia, i øst til Nord-Carolina, i sør til Georgia, Alabama og Mississippi og i vest til Arkansas og Missouri. Den største byen er Memphis. Tennessee er den syttende største staten etter befolkning og den trettisjette etter areal. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Demografi. Bureau of the Census anslo at innbyggerantallet den 1. juli 2011 i Tennessee var, noe som tilsvarte en økning på 0,9 % fra folketellingen i 2010. Richard von Greiffenklau. Richard von Greiffenklau zu Vollrads (født 1467, Burg Vollrads ved Winkel (Rheingau), Tyskland, død 3. mars 1531, Schloß Ottenstein, Wittlich) var erkebiskop av Trier fra 1511. Richard von Greiffenklau ble kanikk i domkirken i Trier i 1487, og studerte i mange år i Paris. Senest 1503 ble han domkantor i Trier. Dessuten innehadde han også et kanonikat ved domkirken i Mainz. Den 15. mai 1511 ble han valgt til erkebiskop av Trier, og etter at pave Julius IIs stadfestelsesbulle og palliet var bragt fra Roma, ble han konsekrert den 30. mai 1512. Erkebiskop Richard var særdeles aktiv i det tysk-romerske keiserdømmets affærer, og deltok personlig og regelmessig på riksdagene. Ved keiservalget i Frankfurt i 1519 arbeidet han forgjeves for at Frans I skulle bli den nye keiser, men da flertallet istedet valgte Karl V, klarte han å etablere et brukbart forhold til ham. I 1512 lot han de jødene som tidligere var blitt fordrevet fra erkestiftet vende tilbake. I 1515 reformerte han erkestiftets rettsvesen og gav nye lover. Han engasjerte seg også i reformen av benediktinernes klostre. Under Riksdagen i Worms gjorde erkebiskop Richard gjentatte forsøk på å få Martin Luther til å underkaste seg og være villig til et kompromiss. Ifølge en rapport fra den pavelige nuntius Aleander tilbød han Luther at "dersom det var slik at han fryktet for drapstrusler fra sine tilhengere dersom han tilbakekalte (sine standpunkter), skulle han få et behagelig priorat ved en av hans borger og deretter en plass ved hans bord og i hans råd, og således nyte godt også av keiserens beskyttelse og pavens gunst". Men Luther avviste tilbudet. Hans eget erkestift var stort sett uberørt av Luthers bevegelse, men etter hjemkomsten fra Worms kom han under angrep fra Franz von Sickingen, en av områdets "røverriddere", som misbilliget Richards holdning under keiservalget, og hans opposisjon mot Luther under riksdagen. Franz von Sickingen brente ned en rekke borger og landsbyer, og beleiret Trier uten å lykkes i å innta byen (1522). Etter feilslaget måtte han flykte, og døde året etter. I 1527 ble Richard medlem av keiserens råd. Han deltok på Riksdagen i Speyer i 1529, og lot seg representere ved sin domprost og senere etterfølger Johann von Metzenhausen ved Riksdagen i Augsburg i 1530. Greiffenklau, Richard von Greiffenklau, Richard von Greiffenklau, Richard von ONUC. ONUC (Operation des Nations Unies au Congo) var en fredsbevarende FN-styrke som ble iverksatt på grunnlag av FNs sikkerhetsråds resolusjon 143 av 14. juli 1960. Bakgrunn. Opprinnelig var hensikten å sikre tilbaketrekningen av de belgiske styrkene, å hjelpe myndighetene med å opprettholde alminnelig ro og orden samt å gi teknisk bistand. Etterhvert ble mandatet utvidet til også å sikre Kongo territorial integritet og politisk uavhengighet og forhindre borgerkrig. FN-styrken. Norske enheter deltok i blant annet en luftvernbataljon (LVBN). De norske styrkene tjenestegjorde blant annet i Katanga-provinsen i daværende Kongo, med helikoptere, medisinsk enhet og militærpoliti stasjonert på den tidligere belgiske basen i Kamina. Hovedkvarteret lå i Leopoldville. Alt i alt deltok mer enn 19 000 militære og sivile, tekniske eksperter fra et tredvetalls land i operasjonen fra 1960 til 1964. Av disse var 1173 nordmenn. Ett norsk liv gikk tapt under operasjonene fra 1960 til 1964 FNs daværende generalsekretær, Dag Hammarskjöld, omkom i en flyulykke ved Ndola i Zambia, under en inspeksjonsreise i Kongo i dagene etter 17. september 1961. Påstander om krigsforbrytelser. I Dagsrevyen den 18. februar 2007 ble det hevdet at norske soldater begikk krigsforbrytelser i løpet av tjenestetiden i Kongo. Flere veteraner uttalte at de hadde hørt om kritikkverdige forhold. De opplyste at de ikke hadde fått noen form for oppfølging fra Forsvaret etter endt tjeneste. Dag Hammarskjöld. Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (født 29. juli 1905 i Sverige, død 18. september 1961) var mest kjent internasjonalt som generalsekretær i FN. Han døde i en flyulykke den 18. september 1961 i Ndola (Nord-Rhodesia), nå Zambia. Flyet kom fra Leopoldville i Kongo da det styrtet nær Ndola i Nord-Rhodesia. Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær i 1953. Han etterfulgte nordmannen Trygve Lie, den første som innehadde stillingen. Lie mente Hammarskjöld overtok «verdens mest umulige jobb». På denne posten fikk Hammarskjöld gjennom kritiske år anledning til å bruke sine diplomatiske evner. Han forhandlet frem løslatelse av 15 amerikanske soldater som var tatt til fange av Kina under Koreakrigen. Han løste en rekke konflikter i Kongo, Palestina, Israel og i Kambodsja. For sin innsats ble Hammarskjöld tildelt Nobels fredspris post mortem i 1961. Det er den eneste gangen at prisen er blitt tildelt noen etter vedkommendes død. Reglene er siden blitt endret, slik at dette ikke lenger er mulig. Hammarskjöld hadde sin utdannelse i jus og økonomi fra Uppsala universitet og Stockholms universitet i årene fra 1926 til 1935. Han tok en doktorgrad i økonomisk politikk. Hammarskjöld ble etterfulgt i stillingen som generalsekretær av U Thant fra Burma. Tidlige år. Dag Hammarskjöld ble født i Jönköping 1905, som sønn til daværende ecklesiastikminister Hjalmar Hammarskjöld og Agnes (f. Almquist), som var datter til sjefen for den kongelige fengselsledelsen Gustaf Fridolf Almquist, som var halvbror til forfatteren Carl Jonas Love Almqvist). Dag var brorsønn til Carl Gustaf Hammarskjöld. Far Hjalmar Hammarskjöld ble utnevnt like etter Dags fødsel til diplomat i København, og var fra 1907 landshøvding i Uppsala län. Dag vokste hovedsakelig opp på Uppsala slott og så det som sitt barndomshjem. Faren ble senere landets statsminister, 1914–1917. Allerede som barn viste Dag en intellektuell legning, og samlet pressede blomster, sommerfugler og utstoppede dyr. På privatskolen Tomtebo, Villavägen 3 i Uppsala, begynte han skolen 1911 med Hildur Akselsson som lærer. Hun skrev i et brev til hans mamma at det var en glede å undervise ham og at han hadde lett for å lære. I 1916 ble han innskrevet på Uppsala høyere læreverk som var forlagt i Katedralskolan. Han tok studenten 1923 med åtte A og to a, og påbegynte deretter sin utdanning ved Uppsala universitet; først litteraturhistorie og poetikk, filosofi og fransk, som inngikk i hans fil.kand, og siden nasjonaløkonomi og deretter samfunnsvitenskapelige emner og juridiske studier. Dag Hammarskjöld ble fil.lic. ved Uppsala universitet 1928, jur.kand. samme sted i 1930, docent 1933 og fil.dr. 1934 ved Stockholms högskola i nasjonaløkonomi. Da han i 1933 forsvarte sin avhandling "Konjunkturspridningen: en teoretisk och historisk undersökning" på Socialinsitutet, brøt han, som den første svenske økonom, tradisjonen med å kle seg i kjole og hvitt. Karriere i Sverige. I 1930 ble Dag Hammarskjöld sekretær i arbeidsløshetsutredningen. I årene 1935-1941 var han sekretær i Riksbanken og 1936-45 sekretær i Finansdepartementet. I 1941 var han styreleder for riksbankes styre. Han hadde tidlig internasjonale oppdrag. I perioden 1948-53 inngikk han i hoveddelegasjonen i OEEC og ble da for et år viseordfører for eksekutivkommisjonen. Fra 1950 til 1953 var han leder for den svenske delegasjonen i Uniscansamarbetet. I 1947 og 1948 var han med i delegasjonen til Pariskonferansen. Hammarskjöld var også en lærd nasjonaløkonom som inngikk i Stockholmsskolen med Gunnar Myrdal og Bertil Ohlin, og var i en tid sakkyndig i finansielle spørsmål i det svenske utenriksdepartementet. I egenskap av økonom var han leder av nemnden for Konjunkturinstitutet fra 1937 og elleve år framover. Han anses å ha vært den som myntet uttrykket planøkonomi. Han spilte en stor rolle i utformingen av den svenske økonomiske politikken. Hammarskjöld var kabinettssekretær fra 1949 til 1951, og siden konsultativ statsråd 1951–1953. Tross at Hammarskjöld inngikk i flere sosialdemokratiske regjeringer gikk han aldri med i partiet. Ideologisk mener Ernst Wigforss at han først var moderne tory-demokrat. Hammarskjöld sympatiserte med den sosialdemokratiske fordelingspolitikken og planhusholdningen, var konservativt preget i synet på det statlige byråkratiet som skulle beskytte mennesker mot særintresser og sikre felles verdier, og menneskesynet, ifølge Wigforss, ikke ulikt hans eget. Denne ideologiske blandingen kunne ifølge Wigfors også gjenfinnes i partiet. Han holdt såvel i politikken som kulturen en balanse mellom gammelt og nytt, og "just det balanserade omdömet, jämvikten mellan ulike sider hos en stor naturlig begåvning" var Wigforss sterkeste minne av Hammarskjöld fra hans tid i regjeringen. I et brev til Wigforss i 1950 i anledning av dennes memoarer, beskrev Hammarskjöld i stedet forskjellen dem imellom som et generasjonsspørsmål: "Det som kanske slår mig starkast och som jag sett så klarast i våra diskusjoner, er verdens katastrofale forfall under det kvartssekel som skiller oss. Uten at forfalle til dramatisering skulle jeg vilja vid jämförelsen mellan den idédebatt jag upplevat och den du skildrar, likna den värdemiljö där den förra utspelats vid en bombad stad, där invånarna få vara glada att av ruinsplitter foga samman ett tillfälligt skydd utan tanke på sammanhang, plan eller permanens". Da faren døde i 1954 ble Dag Hammarskjöld valgt til hans etterfølger i stol 17 i Svenska akademien. At skjønnlitteraturen var en viktig kilde for Hammarskjöld var åpenbart, da han gjerne siterte favorittpoeter ved offentlige tilstelninger. Han kunne like gjerne analysere klassisk musikk, fransk impresjonister og diskutere kristen teologi. Han hadde også en sterkt interesse for naturliv, og var formann i Svenska Fjällklubben 1946-51. Hammarskjöld, tross at han vært Axel Hägerströms student, hadde vanskelig for å akseptere den ateisme som utbredde seg i hans samtid, og var dypt interessert i William James, Ernest Renan, Rudolf Otto, Carl Gustaf Jung og Martin Buber. Til denne side av hans personlighet hørte det at han lot innrede et meditasjonsrom i FN-huset. Generalsekretær i FN. Dag Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær 31. mars 1953 og ble gjenvalgt i 1957. Han hadde ved tiltredelsen vunnet anseelse gjennom sitt arbeid for OEEC, og posten hadde blitt ledig da Sovjetunionen boikottet forgjengeren Trygve Lie. Faktum er at Dag Hammaskjöld var kandidat nummer fem til stillingen, da Sovjetunione ikke ville godkjenne de fire tidligere kandidatene. Anthony Eden foreslo da Hammarskjöld. Det var en overraskelse for de fleste at Hammarskjöld fikk posten, ettersom han var en lavmælt person som ikke virket å gjøre noen forsøk på å fremme egen karrière. Forgjengeren hilste Hammarskjöld velkommen med ordene: "Dag Hammarskjöld, ni övertar världens omöjligaste jobb." Han innledet sin tid som generalsekretær med å få satt fri amerikanske piloter som siden Koreakrigen hadde sittet som fanger i Kina. Han sa selv at han hadde fått løslatelsen i fødseldagspresang av Kina i 1955. Dette skjedde etter at Hammarskjöld gjennomførte en større omorganisering innen FN-kanselliet, da han fikk slutt på tendensene til McCarthyisme som preget forgjengeren Lies embetstid, med USA-ledete granskningskommisjoner og oppsigelser av personale. Han ble tidlig forbundet med "den tysta diplomatiens strategi", om hvilken han redegjorde for i sin årsrapport for 1955. Blant de mer merkelige oppdragene han hadde, var da han i 1960 lykkes i å overtale Fidel Castro til å ta inn på hotell i stedet for å overnatte med sine menn i FNs hage i New York. Hammarskjölds tid som generalsekretær var preget av dyptgående konflikter i verdenspolitikken. I bunnen lå den kalde krigen med motsetningen mellom østblokken og vestblokken. Dette påvirket utviklingen i Suezkrisen, Laos, Algerie, og spilte en enda mer avgjørende rolle i Tyskland hvor de militære forhold var i endring, i revolusjonen i Irak da kong Faisal II av Irak ble myrdet ved utropelsen av republikk i 1958, at Fidel Castro tok makten i Cuba i 1959, Kongokrisen, og den blodige undertrykkelsen av opprøret i Ungarn i 1956. Han var framgangsrik i Suezkrisen, da han under stort tidspress lykkes bygge en særskilt fredsstyrke med tropper fra nøytrale land, men i Ungarn fikk han erkjenne et nederlag. Da Kofi Annan holdt sin berømte Dag Hammarskjöld-tale i Uppsala i september 2001 konstaterte han at den politiske konteksten visselig var forandret, men at det FN som Hammarskjöld vært med og utformet ennå hadde like vanskelige spørsmål å hanskes med. Ved Kongokrisen spilte den kalde krigen en avgjørende rolle: Patrice Lumumba søkte Sovjets støtte, og utbryterstaten Katanga under Moise Tshombe søkte vestblokkens. Da Lumumba ble myrdet i januar 1961 holdt Sovjet Hammarskjöld ansvarlig for udåden, men senere har det vist seg at det egentlig var Tshombe som var ansvarlig. Sovjet erklærte offisielt posten som generalsekretær som vakant. Ved flere tilfeller etter 1957, da Hammarskjöld ble enstemmig gjenvalgt, forsøkte Sovjet å få Hammarskjöld avsatt for påståtte sympatier med vestblokken. Høsten 1960 tiltok kritikken og Nikita Krutsjov krevde i generalforsamlingen at generalsekretæren skulle byttes ut mot en troika, dette da han mente at Hammarskjöld hadde "misbrukt rettslige prinsipper" i Kongo. Hammarskjölds svar anses som et høydepunktet i hans karrière, da han forklarte at det ikke var stormakter som Sovjet han representerte, men at FNs organisasjon framfor alt fantes for de andre statene. Hammarskjöld fortsatte: "Det är mycket lätt att avgå; det är inte lika lätt att stanna. Det är mycket lätt att böja sig för stormakternas önskemål; det är en annan sak att göra motstånd" och fick stående ovationer av alla i generalförsamlingen, utom den sovjetiska delegationen. Høsten derpå gikk det så langt som til en tillitsvotering der Hammarskjöld fikk ett stor støtte, med 83 stater bak seg. Noen land i vestblokken stemte blankt, da de anså at Hammarskjöld sviktet dem, og noen land i østblokken stemte imot ham. Dermed hadde dog samtidig Krutsjov lykkes å splitte FN, ettersom Hammarskjölds støtte minsket etter omvalget. En av Hammarskjölds innsatser var å arrangere to konferanser i Genève for nedrustning av atomvåpen. Gjennom en nytolkning av FN-paktens artikkel 99, kom han til å styrke generalsekretærens stilling og øke sine muligheter. Dermed kunne han selv gripe inn når situasjonen var fastlåst på grunn av at stormaktene la inn sine veto i Sikkerhetsrådet, og ta initiativ med egne møter med ulike lands respektive statssjefer ved konflikter. Hammarskjölds død. Det har hersket uenighet om Hammarskjölds død skyldtes en ulykke eller om han ble drept. Kontroversene om omstendighetene rundt Hammarskjölds død gjelder flere sider ved det som skjedde 17.-18. september 1961. Et kjernepunkt har vært striden om det var en ulykke, om flyet ble skutt ned eller brakt ned av en sprengladning om bord. I forbindelse med teoriene om at det ikke var en flyulykke som medførte Hammerskjölds død foreligger det også flere oppfatningene av hvem som sto bak og hva motivet for ugjerningen i så fall skal ha vært. Et annet sentralt punkt har vært spørsmålet om Hammarskjöld døde i det flyet styrtet eller om han overlevde og ble drept på bakken i timene før flyvraket ble funnet. Omstendighetene rundt flygningen og styrten. Natten mellom den 17. og 18. september 1961, på dagen 13 år etter mordet på Folke Bernadotte, var Dag Hammarskjöld på vei til et møte med Tshombe i Ndola i Nord-Rhodesia (nåværende Zambia). Flyet, med navnet "Albertina" og registreringsnummeret SE-BDY, var en firemotors Douglas DC-6 med svensk besetning fra Malmö. Hammarskjöld hadde selskap med 15 personer fra FN, hvorav åtte var svensker. Med på flyet fantes også opprinnelig Sture Linnér, Hammarskjölds nærmeste mann og FNs representant i Kongo, men før flyet startet sa Hammarskjöld at det ville være galt om begge reiste sammen, så Linnér forlot flyet. Flyet tok av fra flyplassen i Leopoldville, nå Kinshasa, i Kongo om ettermiddagen den 17. september med retning Ndola i det britisk-kontrollerte Nord-Rhodesia. DC-6-maskinen tok en omtur rundt Katanga for å unngå angrep derfra. Etter planen skulle flyet lande i Ndola like etter midnatt. Flyet hadde kontakt med flykontrollen og ba om landingstillatelse. Siste kommunikasjon med tårnet i Ndola fant sted ti minutter over midnatt. En mil fra rullebanen styrtet flyet i skogen. Bare en person overlevde, den amerikanske sersjanten Harold Julian, medlem av FNs sikkerhetstjeneste. Han døde av skadene han pådro seg fire dager etter ulykken og befant seg i disse dagene for det meste i koma. Vraket ble funnet utbrent like etter daggry 18. september. Julian ble da brakt til sykehus, mens likene av de øvrige ble brakt til likhuset i Ndola. Teorier om styrten. Den 16. oktober 1961 nedsatte FN en undersøkelseskommisjon for å utrede årsaken til ulykken. De teorier kommisjonen undersøkte var blant andre sabotasje, flyangrep, tekniske feil på flyet og den menneskelige faktoren. Rapporten ble lagt fram 2. mai 1962, og den fastslo at de ikke kunne finne bevis for noen teori men at de heller ikke kunne avfeie noen av dem. Ifølge en undersøkelse som det svenske Utrikesdepartementet gjorde på begynnelsen av 1990-tallet, virker det meste å tyde på at piloten feilbedømte høyden og krasjet inn i skogen. Opplysningene om eksplosjon om bord tilskrives sersjant Julian. Han overlevde styrten og ble brakt sterkt forbrent og skadet til sykehus i Ndola der han døde fire dager etter. Før han døde fortalte sersjant Julian rhodesisk politi at Hammarskjöld kort tid før landing hadde gitt ordre til at flyet skulle snu og sette kursen mot en annen flyplass. Kort tid etter skjedde det en først en større eksplosjon om bord, så flere mindre. Opplysningene ble avvist av et rhodesisk politi, mest interessert i å få styrten bekreftet som en ulykke, og tilskrevet Julians store skader. I 1998 framla Desmond Tutu opplysninger om at den sørafrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen hadde fått seg forelagt dokumenter som kunne tyde på at det britiske MI5, USAs CIA og den sørafrikanske etterretningstjenesten var involvert i flystyrten. Motivet skal ha vært å beskytte landenes økonomiske interesser i en tid da kolonimaktene var i ferd med å miste grepet på Afrika. Det dreide seg da om angivelig korrespondanse mellom sørafrikanske etterretningsoffiserer som ikke selv var involvert i aksjonen, men som beskriver planer for hvordan Hammarskjölds fly skulle angripes. Etter korrespondansen å dømme skal det ha vært plassert en bombe ved hjulene på DC-6-maskinen. Bomben var ordnet slik at den skulle utløses når flyet gikk inn for landing. Etter Tutus vurdering hefter det usikkerhet ved ektheten av disse dokumentene. Kort etter styrten ble DC-6-flyet i svenske nyheter oppgitt å ha blitt nedskutt av et katangesisk fly. I 1992 forklarte diplomatene Conor Cruise O'Brien og George Ivan Smith, som begge var i Kongo tidlig på 1960-tallet, til den britiske avisen «The Guardian» at flystyrten var resultatet av et mislykket bortføringsforsøk knyttet til europeiske gruveinteresser i Kongo og støttet av de europeiske makthaverne i Rhodesia. Denne teorien har fått stor oppmerksomhet ettersom O’Brien var FNs representant i Elisabethville og Smith var FNs talsmann og en nær medarbeider av Hammarskjöld. Bakgrunnen for teorien ble videre dokumentert av militærhistorikeren Matthew Hughes i tidsskriftet «London Review of Books» i august 2001. Hughes bringer her videre materiale som viser at en gruppe europeere bestående av forretningsfolk med interesser i gruvedrift, settlere og leiesoldater, hadde planer om bortføre Hammarskjöld. Gruppen var basert i Kolwezi i Katanga og støttet Tshombe, men opererte i bortføringsforsøket uavhengig av ham i et forsøk på å hindre at han skulle avtale med FN ting som ville gå mot deres interesser. En belgisk pilot ved navn Beukels ble sammen med en annen beordret til å fly to treningsfly av typen Fouga Magister, utstyrt med maskingevær, for å tvinge Hammarskjölds DC-6 til å endre kurs og bringe det ned på katangesisk side. Myndighetene i Nord-Rhdodesia, som fryktet at FNs rolle i området ville svekke de hvite settlernes makt, skal ha støttet pilotene ved at flykontrollen i Ndola ga opplysninger om DC-6-maskinens posisjon og kurs. Beukels skal ha avfyrt varselskudd mot DC-6-maskinen, uten at dette med sannsynlighet ville brakt flyet ned. Det kan likevel ha bidratt til å forstyrre DC-6-flyets innflyging mot flyplassen i Ndola en på en slik måte at det bidro til at det styrtet. Opplysningene Hughes kommer med er sammenfallende med dem som ble framsatt av den amerikanske statsviteren David Gibbs i en artikkel i «The Journal of Modern African Studies» i 1993. Gibbs benytter samme bakgrunnsmateriale som Hughes, opplysningene samlet av Smith og O'Brien. Gibbs legger imidlertid til ytterligere et motiv europeiske, og da spesifikt belgiske, interesser kan ha hatt for å ta Hammarskjöld av dage. Gibbs går langt i å knytte Union Minière du Haut-Katanga til dette. Blant belgiske industri- og gruvefolk, både i Kongo og i selve Belgia, hersket en utbredt oppfatning av at FNs engasjement i Kongo var et forsøk på å fravriste belgiske selskaper kontroll over rikdommene i Katanga, da særlig forekomstene av kobber, uran og diamanter. Svenske og amerikanske gruveselskaper skal, i følge oppfatningen, ha stått bak dette og Hammarskjöld ble mistenkt for å ha personlige økonomiske interesser i svenske gruveselskaper som ville inn i Katanga. Dette skal ha ledet til ikke bare motvilje, men direkte hat, mot FN generelt og Hammarskjöld spesielt, særlig etter at FN i september 1960 gjorde slutt på den offisielle ikke-innblandingslinjen i forhold til utbryterprovinsen og begynte direkte militær bekjempelse av Katanga. Teorier om hva som hendte på bakken. Den norske offiseren Bjørn Egge har i avisintervjuer med norsk og svensk presse kommet med opplysninger angående omstendighetene rundt Hammarskjölds død. Egge var i 1961 etterretningsoffiser i FN og befant seg i Elisabethville da Hammarskjölds fly styrtet. Han ble sendt til Ndola for å sikre Hammarskjölds krypteringsmaskin og dokumentmappe og ble ved ankomst på sykehuset i Ndola den første FN-offiseren som fikk se Hammarskjölds legeme. Egges oppfatning var at Hammarskjöld overlevde flystyrten og ble slynget ut av flykroppen da den traff en termittue. Egge forklarte at, i motsetning til de øvrige passasjerene på flyet, var ikke Hammarskjölds legeme forbrent. Derimot hadde han et rundt hull i pannen. Hullet er i avisene framstilt som et kulehull, men Egge var påpasselig med å ikke karakterisere det slik. Til «VG» forklarte Egge at Hammarskjöld "hadde et rundt sår i pannen, men vet ikke om det gikk inn i kraniet." Teorien om at det var et skuddhull ble langt på veg avvist av Egge i «Dagens Nyheter» 24. mars 2007: "Varför skulle man skjuta Hammarskjöld i pannan där kraniet är som tjockast, det hade varit enklare att skjuta i mun eller öra. Men jag kan inte vara säker." Egge viste i presseintervjuer videre til at de to britiske legene på sykehuset der Hammarskjölds lik befant seg var lite samarbeidsvillige. Videre påpekte han det mistenkelige ved at hullet i pannen er retusjert fra fotografier av liket. I «Aftenposten» 29. juli 2005 knyttet Egge konflikten i Kongo til belgiske og britiske interesser, da særlig til britiske Tanganyika Concessions og belgiske Union Minière de Haut-Katanga, uten å forbinde disse direkte til Hammarskjölds død. Opplysningene om hullet i Hammarskjölds panne knyttes av andre sammen med opplysninger om at det skal ha befunnet seg europeere på stedet der flyet styrtet før vraket ble funnet av myndighetene. I en dokumentarfilm vist på NRK 24. mars 2007 framkommer det opplysninger fra en tidligere britisk leiesoldat som hevdet å ha kjempet i Kongo på 1960-tallet og at han der kom i kontakt med en sørafrikansk leiesoldat som hevdet å være den som skjøt Hammarskjöld samt en av hans livvakter. Motivet for dette ble ikke videre klarlagt. Den sørafrikanske leiesoldaten skal ha dødd en gang på 1990-tallet. Kritikk mot spekulasjoner. Den svenske ambassadøren Bengt Rösiö er den som har stilt seg mest kritisk til de ulike teoriene som verserer om at Hammarskjöld skal ha blitt tatt av dage. Rösiö var i årene 1961-1962 konsul i Leopoldville og sjef for Sveriges utenriksstasjon der, fra 1962 til 1964 var han den første direktør for Dag Hammarskjöld Foundation og senere Sveriges ambassadør til en rekke land. Han forfattet i 1961 den svenske granskningsrapporten om Hammarskjölds død og gjorde en ny granskning for det svenske utenriksdepartementet i 1993. Rösiö har svart på teoriene som framsettes av O’Brien og Smith, samt øvrige forfattere som bygger på deres framstilling, i en artikkel i «The Journal of Modern African Studies» fra 1993 og i leserbrev til «The London Review of Books» i 2001. Rösiö påpeker motsigelser og brister i teorier som verserer og avviser dem som spekulasjoner som savner dokumentasjon. Rösiö viser til at det foreligger utallige påstander fra mange forskjellige leiesoldater om at de var de som tok livet av Hammarskjöld. Den første av disse ble framsatt av leiesoldaten Roger Trinquier i boken "Notre guerre au Katanga" i 1963, da i form av en påstand om at de europeiske leiesoldatene i Katanga skal ha fått plassert en agent om bord i flyet, fordekt som en av FNs sikkerhetsoffiserer, og at denne var ansvarlig for at flyet krasjet. Identiteten til alle ombord er imidlertid kjent og likene redegjort for. Rösiö kritiserer bruken av uverifiserte opplysninger fra leiesoldater og påpeker at teorier om Hammarskjölds død konstrueres uten engang å gjøre forsøk på å sjekke leiesoldatenes identitet og sannhetsgehalten i historiene de kommer med. Teorien om at to katangeisike fly av typen Fouga skal ha forsøkt å avskjære Hammarskjölds fly kritiseres av Rösiö med henvisning til at leiesoldatene i Kolwezi kun hadde en slik maskin operativ, ikke to. Av de øvrige to Fouga-maskinene, som opprinnelig var en del av Katangas luftvåpen, hadde den ene krasjet, mens den andre var beslaglagt av FN. Ingen av flymaskinene var utrustet for nattflygning. Rekkevidden var videre knapt lang nok til å rekke til Ndola. Etter Rösiös opplysninger, basert på kjennskap til 21 piloter i katangesisk tjeneste, befant de to pilotene blant leiesoldatene i Kolwezi som mestret nattflygning seg ikke på stedet på det angjeldende tidspunkt. Det er heller ikke spor av noen ved navn Beukels blant leiesoldatene. Teorien om at fly fra Katanga skal ha skutt varselskudd mot Hammarskjölds fly og truffet det slik at det styrtet svekkes videre ved at det ikke ble funnet kulehull i vraket av DC-6-maskinen som kan tyde på at det ble forsøkt avskåret med ild. Alle skader på flyet ble påført under krasjet i skogen, ikke før. Rösiö avviser også opplysningene fra Sør-Afrika og viser til at det ble bestemt å skifte flymaskin bare et par timer før avgang fra Leopoldville og at dette har gjort at det neppe var tid for utenforstående til å plassere en bombe på en maskin som da var under utrustning for flygningen til Ndola og dessuten var bevoktet. Ambassadør Rösiö heller til den konklusjonen at Hammarskjöld døde som følge av en flyulykke forårsaket av at flyet kom inn for landing i for lav høyde. Hans undersøkelser tyder på at flyet ikke skiftet kurs like før landing, slik det noen steder hevdes, men fulgte den normale innflygningsplanen, bare 1000 fot for lavt. Hvorfor det skjedde, er et av flere ubesvarte spørsmål. Et annet ubesvart spørsmål er hvorfor det ikke ble satt i verk leting etter flyet før 15 timer etter at tårnet i Ndola mistet radiokontakt med DC-6-maskinen. Det er ubesvarte spørsmål som disse som legger grunnlag for ytterligere spekulasjoner i saken om Hammarskjölds død. Gravferd. Hammarskjölds kiste ble fløyet til Sverige, og han fikk en TV-sendt statsbegravelse i Uppsala domkirke. Han ble gravlagt i familiegraven på Gamla kyrkogården i Uppsala. Etter Dag Hammarskjölds bortgang. Ved Dag Hammarskjölds død fant man et brev til kabinettsekretær Leif Belfrage, en løsbladsperm med tittelen "Vägmärken". Det var en samling maksimer og frie vers, som Hammarskjöld selv kalte en dagbok, eller hvitbok, "rörande mina förhandlingar med mig själv – och Gud". "Vägmärken" har blitt utgitt flere ganger. Testene handler tross hans egen beskrivelse ikke om hverdagslige hendelser, men er små notiser om ukjente mennesker, om Gud, moral og livsinnsikter. Nettopp de teologiske aspektene har vært et bærende tema i den senere tids interesse for Hammarskjöld, blant annet av Mats Svegfors, som i sin bok "Dag Hammarskjöld – den förste moderne svensken" utreder begrepene omkring den middelalderske tyske religionsmystisisme som var en viktig inspirasjonskilde for Hammarskjöld. Hammarskjölds oversettelse av Martin Buber er et annet tegn på samme karaktertrekk. Hammarskjöld, som forble ugift og manglet arvinger, testamenterte sin gård Backåkra i Skåne til Svenska Turistföreningen. Gården hadde han kjøpt 1955, og latt ruste opp i henhold til egne detaljerte beskrivelser. Hammarskjöld ble i 1961 posthumt tilelt Nobels fredspris. Året deretter etablertes. Dag Hammarskjöldsstiftelsen ble etablert 1982 for å virke for globale fredsspørsmål. 2005 ble av den svenske regjeringen og Svenska FN-förbundet utropt til Dag Hammarskjölds år for å skape oppmerksomhet omkring 100-årsminnet for hans fødsel. Etter hans død ble boken "Vägmärken" gitt ut på Bonniers (1963), på norsk Veimerker (Cappelen, 1964 og 1990) gitt ut. Den foreløbig siste utgaven på norsk kom på Lunde forlag i 2003, for å markere at det da var 50 år siden han ble utnevnt til FNs generalsekretær. I denne boka står Dag Hammarskiöld fram som en kristen mystiker. Bibliografi. Ut over dette har han utgitt flere rapporter fra FN. Riksdagen i Worms. Luther står frem for riksdagen (kolorert tresnitt, 1557) Med Riksdagen i Worms "(tysk: Wormser Reichstag)" forstår man vanligvis Riksdagen i 1521, som endte med at Martin Luther ble erklært fredløs. Men det har også vært avholdt riksdager i samme by i 829, 926, 961, 1076, 1122, 1495 og i 1540. Riksdagen i 1521 varte fra den 29. januar til den 25. mai 1521. Riksdagen innkalles. Riksdagen ble innkalt av den tysk-romerske keiser Karl V, som kort tid før hadde reist fra Spania til Tyskland og mottatt keiserkronen i Aachen 23. oktober 1520. Foranledningen var urolighetene rundt Martin Luther, og ikke minst den pavelige utsending ved keiserens hoff, Girolamo Aleandro, hadde ivret for en rikdag med dette for øye. Selv om også en rekke andre spørsmål ble drøftet under riksdagen, er det behandlingen av Martin Luthers lære som har varig historisk interesse. Luther hadde hilst valget av Karl V velkommen med stor entusiasme, særlig fordi de øvrighetspersoner som stod Luther mest imot, som pave Leo X, hadde arbeidet for andre kandidater og agitert mot Karl. Luther hadde til og med tilegnet sitt skarpeste kampskrift så langt "("Til den tyske nasjons kristne adel", august 1520) til keiser Karl. Men keiseren hadde fra første stund ikke etterlatt noen tvil om at han i Luther-spørsmålet ville stå på den gamle kirkes standpunkt. I Leuven og Köln hadde han deltatt i brenningen av de lutherske skrifter. Han hadde til hensikt å reise en riksakt mot ham så snart han offisielt var blitt bannlyst av kirken. At en slik bannlysning var nært forestående, lå i luften: I bullen "Exurge Domine" hadde paven truet med det dersom Luther ikke avsverget visse teser innen en viss frist. Høsten 1520 utløp fristen, og den 3. januar 1521 fulgte bannlysningen. Spørsmålet om Luther skulle innkalles eller ikke. Riksdagen diskuterte først om Luther skulle innkalles eller ikke. I sin berømte askeonsdagstale krevde den pavelige utsending Aleander den 13. februar at bannlysningen skulle følges opp av den verdslige myndighet uten noe forutgående avhør av Luther. Fra Ingolstadt sendte Eck den 21. februar et brev med samme oppfordring til keiseren. Men dette vant ikke tilslutning; etter påtrykk fra Fredrik den Vise av Sachsen gikk keiseren med på at Luther først skulle bli utspurt. Luther innkalles til Worms. Den 6. mars 1521 hadde keiseren undertegnet det skriv som sikret ham fritt leide til og fra Worms. Til tross for ekskommunikasjonen hadde hele reisen fra Wittenberg til Worms vært et triumftog, og Luthers inntog i Worms den 16. april 1521, høytidelig fulgt av den keiserlige herold, gav ikke inntrykk at det var en slagen mann som begav seg inn i sine fienders vold. Høy og lav trengte seg rundt herberget hans for å få et glimt av den berømte mannen, han var blitt riksdagens midtpunkt. Luther står frem for forsamlingen. "Hvis jeg ikke blir beseiret ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter – for jeg tror verken på paven eller på konsilene alene ettersom det står fast at de flere ganger har tatt feil eller har motsagt hverandre – så forblir jeg beseiret ved de skriftsteder jeg har anført, og min samvittighet forblir fanget i Guds Ord. Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen." De berømte ordene "Her står jeg og kan ikke annet" stammer ikke fra Luther. Keiserens tale. Talen gjorde stort inntrykk på riksstendene. Men også keiseren holdt den følgende dag en tale. Den var ikke mindre storartet, og utgjorde den første bekjennelse som han personlig avga i offentligheten. Her sa han blant annet: "Det er sikkert at en enkelt broder tar feil når han setter seg opp mot hele kristenhetens mening, for ellers må kristenheten ha tatt feil i tusen år eller mer.... Det ville være en skam for oss og for dere, dere lemmer på den edle tyske nasjon, hvis det på grunn av vår forsømmelse i vår tid skulle snike seg inn bare et skjær av heresi i menneskenes hjerter, til skade for den kristne religion. Etter at vi i går hørte Luthers tale, sier jeg dere at jeg beklager at jeg så lenge har nølt med å ta forholdsregler mot ham. Han har sitt frie leide! Men heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter, og håper at dere som gode kristne vil gjøre det samme"." Siste forsøk på å overtale Luther til å avsverge. I dagene som fulgte ble det gjort flere forsøk på å få Luther til å ombestemme seg og gå med på et kompromiss. Erkebiskop Richard von Greiffenklau av Trier førte private forhandlinger med Luther i Den tyske Ordens hus den 24. april. Ifølge en rapport fra Aleander til Roma tilbød han Luther at "dersom det var slik at han fryktet for drapstrusler fra sine tilhengere dersom han tilbakekalte (sine standpunkter), skulle han få et behagelig priorat ved en av hans borger og deretter en plass ved hans bord og i hans råd, og således nyte godt også av keiserens beskyttelse og pavens gunst". Bakgrunnen for dette fremstøtet var at Luther så tydelig var blitt båret frem av lavadelens hyldest, og at en retrett nok ville utløst forferdelse i disse kretsene. Men Luther avviste tilbudet. Deretter oppsøkte også Johann Cochlaeus, som også hadde deltatt på Greiffenklaus forsøk, Luther alene for å forsøke å få ham til å trekke tilbake sine lærestandpunkter. Luther forlater Worms. Deretter ble en rekke møter avholdt for å finne ut av hva man skulle gjøre. Men før riksdagen rakk å fatte noen beslutning, forlot Luther Worms (25. eller 26. april). På hjemreisen mot Wittenberg ble han underveis "bortført" av sine tilhengere og brakt i sikkerhet til borgen Wartburg i begynnelsen av mai. Få dager etter ble "Wormser-ediktet" utferdiget, men keiseren lot det ikke offentliggjøre før den 25. mai. Ediktet erklærte at Luther var en kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Han ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser. Kinshasa. Kinshasa "(tidligere Leopoldville)" er hovedstaden og den største byen i det afrikanske landet Den demokratiske republikken Kongo. Byen ligger på den sørlige bredden av elven Kongo, 515 km nordøst for elvens munning. Kinshasa er den tredje største byen i Afrika. Med sine 9,5 millioner innbyggere er Kinshasa det nest største storbyområdet etter Lagos i Afrika sør for Sahara og etter Paris det største storbyområdet i et franskspråklig land. Byen utgjør en egen provins i landet. Historie. Léopoldville handelsstasjon og havn (1884) Byen ble grunnlagt i 1881 av Henry Morton Stanley som handelsstasjon. Under den belgiske kolonitiden het byen Léopoldville, etter den belgiske kong Léopold II. Den vokste fram av to byer på sørsiden av Kongo, Kinshasa og Kintabo. I 1898 ble en jernbanelinje til kystbyen Matadi ferdigstilt, og dette førte til at byen vokste raskt. Byens utvikling økte kraftig etter at den i 1923 ble hovedstad for Belgisk Kongo. Tidligere var Boma territoriets hovedstad. I 1965 tok Joseph-Désiré Mobutu makten i Kongo i sitt andre kupp og innledet en politikk med "afrikanisering" av navn på personer og steder i landet. I 1966 ble Leopoldville omdøpt Kinshasa etter en landsby kalt Kinchassa som en gang lå i nærheten av stedet. Byen vokste raskt under Mobutu, folk fra hele landet kom hit på leting etter lykken eller for å flykte fra etnisk strid andre steder. Dette førte til en endring av byens etniske og språklige komposisjon også. Selv om byen ligger i området som tradisjonelt hører til Bateke- og Bahumbufolket, er "lingua franca" blant de afrikanske språkene i Kinshasa i dag lingala. Kinshasa led sterkt på grunn av Mobutus utskeielser, korrupsjon, nepotisme og borgerkrigen som førte til hans undergang. Likevel er det fortsatt et stort kulturelt og intellektuelt sentrum for Sentral-Afrika, med blomstrende samfunn av musikere og kunstnere. Det er også landets største industrielle sentrum. Byen har nylig måttet avverge opptøyer av soldater som protesterte mot regjeringens manglende lønnsutbetalinger. I september 1996 begynte Laurent-Désiré Kabila et opprør i landets østre deler som fikk militær støtte av Rwanda og Uganda. Kabilas inntog i Kinshasa skjedde den 16. mai 1997, og den syke og internasjonalt isolerte Mobutu hadde ikke mye å sette imot. Den 29. mai samme år erklærte Kabila seg som landets president. Demografi. På midten av 1930-tallet hadde Léopoldville cirka innbyggere, deriblant omtrent europeere. I 1945 ble befolkningen anslått til personer. Fram til begynnelsen av 1950-tallet økte innbyggertallet til, deriblant europeere. På den tiden ble også byens første universitet innviet. Før landets selvstendighet var Léopoldville delt i en seksjon for afrikanere og en for europeere. Etter klokka 9 om kvelden måtte man ha myndighetenes tillatelse for å bevege seg inn i den andre delen. I 1960 var Léopoldville med cirka innbyggere den største byen i Sentralafrika. Religion. Den viktigste religionen i Kinshasa er det katolisisme, brakt inn i landet under Belgias kolonisering av landet. I Belgisk Kongo var også den flamske innflytelsen stor, og protestantismen var absolutt til stede. Den vallonske innflytelsen var likevel større, og den romersk-katolske religionen ble den dominante. Det har også vært praktisert animisme i regionen i mange århundrer. Byen er hovedsete for det katolske erkebispedømmet Kinshasa (" Archidioecesis Kinshasanus" på latin). Erkebispedømmet dekker et område på 8500 km² og har en befolkning på innbyggere (2006), hvorav 50% er katolikker. Erkebiskop her er Laurent Monsengwo Pasinya, viet 6. desember av 2007 etter at hans forgjenger, Frédéric Etsou-Nzabi-Bamungwabi, døde. Sistnevnte var også kardinal. Erkebispedømmet hadde 125 menigheter i 2006, og det hadde 8 bispedømmer. Erkebispedømmet er delt inn i tre apostoliske regioner (sentral, øst og vest). Språk. Det offisielle språket i Den demokratiske republikken Kongo, hvor Kinshasa er hovedstad, er fransk. Kinshasa er den nest største franskspråklige byen i verden selv om lingala er mye brukt som talespråk. Fransk er språket på gateskilt, plakater, aviser, offentlige dokumenter, skoler, TV og presse, og det er brukt i relasjoner mellom mennesker av ulik rang; folk av lik rang snakker kongolesiske språk (Kikongo, lingala, Tshiluba eller swahili) seg imellom. Så mens kulturen er dominert av fransk er det en kompleks flerspråklighet i Kinshasa. Geografi. På satellittbildet ses Kinshasa sør for Kongo og Brazzaville på den nordlige bredden Kinshasa er en by som kjennetegnes av store kontraster. Luksuriøse boligområder, shoppingdistrikter og flere universiteter ligger ikke langt unna store slumområder. Byen ligger ved bredden av Kongo, og på andre siden ligger Brazzaville, hovedstad i Republikken Kongo. Dette er det eneste stedet i verden der to nasjonale hovedsteder ligger overfor hverandre og i synet av hverandre på hver sin bredde av en elv. Kongoelva er den nest lengste elva i Afrika etter Nilen, og er den største i forhold til vannføring. Det gjør den til en viktig transportåre for mye av Kongo-bassenget, som er farbar for store elvelektere mellom Kinshasa og Kisangani. Mange av dens sideelver er også farbare. Kinshasa har en stor elvehavn med ferger til Brazzaville og Bangui. Elva er også en viktig kilde til vannkraft, og nedstrøms fra Kinshasa har den potensial til å generere kraft tilsvarende bruken av omtrent halvparten av Afrikas befolkning. Nær Kinshasa fins også et kjernekraftverk bygget på 1960-tallet. Større bydeler er "Cité de l'OUA", tilholdsstedet for Kongo-Kinshasas regjering, "Zone de Matonge", internasjonalt kjent for sitt natteliv og boligområdet "Gombe". Byen har jernbaneforbindelse med Matadi og flyplassen N'Djili. Administrativ inndeling. Byen er delt inn i 24 bykommuner ("communes") Klima. Kinshasa har ifølge Köppens klimaklassifisering et tropisk savanneklima. Den årlige middeltemperaturen er 25,3° Celsius og gjennomsnittlig nedbør 1 378 millimeter. De varmeste månedene er mars og april med genomsnittlig 26,7° C, den kjøligste måneden er juli med en middeltemperatur på 22,0° C. Regntiden inntreffer mellom oktober og mai, og den største nedbørsmengden faller i november med gjennomsnittlig 236 millimeter. Mellom juni og august faller bare en til fem millimeter nedbør i snitt. Næringsliv. Byens industri bearbeider hovedsaklig landets råvarer. Viktige industrier er for eksempel oljeraffinerier og fremstilling av sement og svovelsyre. Andre viktige produkter er blant andre papir, bildekk, sko, klær, sigaretter, øl og ulike matvarer. Utviklingen dempes av den høye inflasjonen som begynte på 1990-tallet. Dessuten mangler i stor grad utenlandsk valuta til innkjøp av materialer og verktøy. Kommunikasjon. Kinshasa har to flyplasser. Byens internasjonale flyplass er Aéroport international de Ndjili, som også er base for tre nasjonale flyselskap. I 2004 reiste passasjerer via denne flyplassen. En del av flyplassen er utleid til FN. Den andre flyplassen betjener kun innenriksflygninger. Ettersom mange og store fosser hindrer videre ferd ned til havet er Kinshasa endestasjon for båttrafikken på Kongo. Last og passasjerer transporteres derfor med tog, buss eller bil til havnen i Matadi ved Atlanterhavet. Kinshasas innenrikstransport er sterkt underutviklet. All lokaltrafikk skjer med overfylte busser eller private biler, men veinettet er i dårlig forfatning. Byen har ikke tunnelbane eller trikk, men et sporvognsnett etter modell av det i Brussel er prosjektert og vil kanskje være klart i 2015. Helse. Kinshasa har et tjuetalls sykehus samt flere mindre medisinske klinikker. Basketspilleren Dikembe Mutombo fra Kinshasa har fått bygget et sykehus med 300 senger ("Biamba Marie Mutombo Hospital") i nærheten av sitt hjem. Kinshasa hadde det første dokumenterte tilfellet av HIV-1. Det var i 1959 og ble oppdaget i blodprøvene til en lokal mann. Kriminalitet. I 2004 ble Kinshasa rangert som en av Afrikas farligste byer med hensyn til kriminalitet. Siden den andre krigen i Kongo har byen strevd for å komme seg fra kaoset, og mange gjenger har oppstått i slummen. Overfall, ran, voldtekt, kidnapping og gjengvold er vanlig. Kinshasas drapsrate er beregnet å være så høyt som 112 drap per innbyggere. Gatebarn. Gatebarn, ofte foreldreløse, er utsatt for overgrep av politiet og militæret. Av de anslagsvis barna - opp til en alder av atten - som bor i Kinshasas gater, er nesten en fjerdedel tiggere, noen er gateselgere og om lag en tredel har en eller annen form form for arbeid Noen er der som resultat av krigen, andre er anklaget for hekseri og har blitt utstøtte. Politiet samler regelmessig opp gatebarn, til en usikker skjebne, og det er registrert tilfeller av barn som blir skutt og drept av politiet for mindre forseelser. Alkalimetall. Alkalimetall er grunnstoffene som ligger i gruppe 1 i periodesystemet; litium, natrium, kalium, rubidium, cesium og francium. Alkalimetallene har kun ett elektron i det ytterste elektronskallet, er svært reaktive og reagerer blant annet kraftig med vann. Reaksjonen mellom alkalimetall og vann gir en basisk vannløsning, derav navnet alkali-. «Alkali» er opprinnelig et arabisk ord for «basisk». Alkalimetallene er sterke Lewis-baser som lett avgir elektroner. Alkalimetallene reagerer svært lett med andre stoffer. Derfor finnes de ikke i ren form i naturen, men bare i kjemiske forbindelser. Også hydrogenatomet har ett ytterelektron, men hydrogen skiller seg så mye fra alkalimetallene at det er vanlig å sette hydrogen for seg selv helt øverst. Alkalimetallene er så myke at de kan skjæres med kniv. Spyttkjertel. Spyttkjertlene er mange små kjertler i munnhulen som produserer spytt. Det er imidlertid i de tre store parene med spyttkjertler som produserer mest sekret, normalt ca. 1-2 liter i døgnet hos mennesker. Spytt inneholder slimliknende stoff, mucin, et såkalt glukoprotein som virker smørende, samt det basiske enzymet amylase, som spalter stivelse (et polysakkarid) til disakkarider. Spyttet hjelper også til med oppdelingen av mat i munnhulen, gjennom å bløte den opp. Julius II. Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona, død 21. februar 1513 i Roma), var pave fra 1503 til 1513. Tidlig liv. Giuliano var sønn av en av pave Sixtus IVs brødre, Raffaelo della Rovere. Hans mor var Theodora Manerola, som var av gresk avstamning. Hans onkel, som før han ble valgt til pave i 1471 hadde en høy posisjon hos fransiskanerne, tok ham under sine vinger, og sørget for at Giuliano fikk en god utdannelse i sin orden. Grunnutdanningen ble etterfulgt av et studieopphold i et fransiskanerkloster i La Pérouse. Giuliano trådte dog antagelig ikke inn i fransiskanerordenen som sin onkel, men ble sekularprest. Han fikk tre døtre; det er noe uklart når de ble født, men det ser ut til å være etter at han ble presteviet, og kanskje også etter han ble biskop. Biskop og kardinal. I 1471, rett etter at Sixtus IV hadde blitt valgt til pave, ble han utnevnt til biskop av Carpentras i Frankrike. Allerede samme år ble han også utnevnt til kardinal. Hans spesielle posisjon ble markert ved at han ble tildelt den titularkirken hans onkel hadde hatt, "San Pietro ad Vincula". Han fikk i de følgende årene stadig tildelt nye bispedømmer, og hadde var til tider biskop av flere steder på en gang: Først Carpentras (1471–72); deretter Lausanne (1472–76), Catania (1473–74), Coutances (1476-77), Mende (1478–83), Viviers (1477-79), Sabina (1479–83), Bologna (1483–1502), Ostia (1483-1503), Lodève (1488–89), Savona (1499-1502), Vercelli (1502–03), og sist men absolutt ikke minst ble han i 1474 erkebiskop av Avignon, en tittel han hadde inntil han ble valgt til pave. Han var også abbed for flere klostre. Han ble sendt som pavelig legat til Frankrike i 1480, og ble der i fire år. Han gjorde en svært god jobb der, og fikk dermed stor innflytelse i kardinalkollegiet. Under pave Innocent VIIIs pontifikat økte denne innflytelsen; det er tydelig at han var i stand til å stå på egne ben etter onkelens død. Men han oppnådde antagelig dette blant annet ved hjelp av å betale ut bestikkelser for å få Innocent valgt, slik at den nye paven sto i takknemlighetsgjeld til ham. Det hadde bygd seg opp en uoverensstemmelse mellom Giuliano og Rodrigo Borgia, og da Borgia ble valgt til pave under navnet Alexander VI i 1492 valgte Giuliano å søke tilflukt i Ostia. Noen måneder etter reiste han til Genova, hvor han oppfordret Karl VIII til å erobre Napoli. Giuliano ble med kongen på felttoget, og de ankom sammen til Roma. Giuliano prøvde der å samle et konsil for å etterforske Alexander VI med tanke på å avsette ham. Ved å alliere seg med kongens minister Briçonnet, som fikk tilbud om et kardinalsembete, klarte paven seg unna. Etter Alexanders død i 1503 støttet Giuliano kardinal Piccolomini fra Milano, som ble valgt og tok navnet Pius III. Det ble et svært kortvarig pontifikat; paven var alvorlig syk da han ble valgt, og døde bare omkring 10 dager senere. Pontifikat. Ved hjelp av dyktig manøvrering klarte Giuliano å få støtte fra Cesare Borgia, og ble enstemmig valgt til pave 26. november 1503. Han skal også i dette valget ha benyttet seg av bestikkelser. Konklaven som valgte ham var den korteste kjente i pavedømmets historie. Hans første tiltak som pave var å kvitte seg med de verdslige maktpersoner som kontrollerte pavestolen. Ved hjelp av en komplisert strategi klarte han å gjøre det umulig for Cesare Borgia å fortsette å oppholde seg i Pavestatene. Selv om det var Borgia som fikk ham valgt, hadde han nemlig en godt begrunnet mistro til ham og resten av Borgia-familien. Han brukte deretter sin innflytelse for å skape fred mellom de to mektige familiene Orsini og Colonna – blant annet ble hans datter Felice giftet bort til Giovanni Giordano Orsini -, og han klarte å knytte resten av den romerske adel til seg ved å gi dem fordeler som de higet etter. Alle de kirkelige verv han hadde hatt før han ble valgt til pave hadde vært svært innbringende. Han hadde, i motsetning til mange samtidige kirkelige maktpersoner, ikke sløst bort pengene, og som pave brukte han mye midler på kunst. 18. april 1506 la han grunnstenen til den nye Peterskirken. Han ga også Michelangelo i oppdrag å dekorere det sixtinske kapell, som stod ferdig bare noen måneder etter Julius' død, og han inviterte Rafael til Roma. Han var også beskytter for Bramante. Da Michelangelo hadde fått i oppdrag å bygge Julius IIs gravmonument av Julius II selv, dro han til Carrara for å finne de riktige marmorblokkene, men betaling fikk han ikke. Forbitret returnerte han til Firenze, men paven formildet ham ved å bestille en bronseskulptur av seg selv til domkirken i Bologna. Michelangelo foreslo at figuren kunne ha en bok i hånden, men Julius avslo: «Hva bryr jeg meg om litteratur? Et sverd skal jeg ha!» Skulpturen ble senere meget passende støpt om til en kanon. Etter å ha sikret sin posisjon i Roma satte Julius igang med å kaste ut venetianerne fra Faenza, Rimini og andre byer i Italia som de hadde okkupert. Dogen i Venezia lot seg ikke bevege, og paven allierte seg med Frankrike og Tyskland for å undertvinge Venezia. I 1506 lyktes de i å ta Perugia og Bologna. To år senere var han i stand til å danne Cambrailigaen mot Venezia sammen med Ludvig XII av Frankrike, keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike og Ferdinand II av Aragon. Venezia ble satt under interdikt 27. april 1509. I slaget ved Agnadello mistet Venezia nesten all makt i Italia. Den franske kongen og den tysk-romerske keiseren var interessert i å sikre seg selv områder i Italia, og paven måtte snu seg rundt og alliere seg med venetianerne for å sikre sine egne interesser. Interdiktet ble opphevet 24. februar 1510, og i stedet ble Frankrike satt under interdikt. Paven forsøkte også å skape splid mellom Frankrike og England, for å minske presset mot Italia, men dette lyktes ikke. På en synode i september 1510 trakk de franske biskopene seg fra sine løfter om lydighet overfor Julius II, og de besluttet å forsøke å få paven avsatt. I november 1511 ble et konsil samlet i Pisa for å vurdere avsettelse av paven. Julius klarte seg, og gikk inn i en ny allianse, den såkalte Hellige liga, med Ferdinand II av Aragon og venetianerne mot Frankrike. Etter en tid sluttet også keiseren deg til alliansen Julius II innkalte til et konsil i Roma, som åpnet i 1512 og ble erklært for å være et økumenisk konsil, det Femte Laterankonsil. Han erklærte at dette var noe han hadde lovet å gjøre da han ble valgt, men at fiendtlig aktivitet i Italia hadde forsinket konsilet. Franskmennene ble tvunget tilbake over Alpene i 1512, men dette betydde at andre igjen fikk innflytelse i Italia. Selv om Julius II nå hadde sikret Pavestatene, var hans drøm om et uavhengig italiensk kongedømme knust. Han døde i Roma av feber 21. februar 1513, og ble gravlagt i "San Pietro in Vincoli". Hans gravmonument av Michelangelo inkluderer den berømte statuen av Moses. Henvisninger. Della Rovere Della Rovere Tor-Arne Hetland. Tor-Arne Hetland (født 12. januar 1974 i Stavanger) er en norsk langrennstrener og tidligere langrennsløper. Han kommer fra Eigersund kommune i Rogaland, som er en av de mest snøfattige i Norge. Han vokste opp på et lite sted helt nord i kommunen som heter Helleland, men representerte som aktiv Byåsen IL i Trondheim. Han er gift med Guri Knotten Hetland. Karriere. Hetland tilhørte i flere år den absolutte verdenstoppen i langrennsprint. Han ble tidenes første verdensmester i langrennsprint (1,5 km) i Lahtis i Ski-VM 2001, og var med på laget som vant 4 x 10 km stafett. Sprintøvelsen kom også med på det olympiske programmet i OL i Salt Lake City 2002, og igjen gikk Hetland til topps. I VM 2003 i Val di Fiemme ble det bronsemedalje. I VM i 2005 i Oberstdorf ble det sølv. I sesongen 2004/2005 vant han verdenscupen i sprint, og kom på tredje plass i verdenscupen sammenlagt. I desember 2005 ledet han verdenscupen 2005/2006 foran tyskeren Tobias Angerer, men endte til slutt på 3. plass. Under OL i Torino 2006 tok han sølv i sprintstafetten sammen med Jens Arne Svartedal. Hetland vant NRKs "Mesternes Mester 2012". 5. januar 2007 ble han den første vinneren av sprinttrøya i Tour de Ski. Han vant en sprintetappe i Asiago 5. januar 2007, og ble nummer 5 i touren sammenlagt. 15. desember 2007, ved starten av en ny sesong tok han en ny verdenscupseier, denne gang på 30 km friteknikk fellesstart i russiske Rybinsk. Under 08 vant han sprinttrøya sammen med Petter Northug. Også denne gangen ble han nummer 5 sammenlagt. Han kom på sjetteplass i verdenscupen denne sesongen. Hetland vant sprinten i Praha under 09, og etter andreplassen i Nové Město tok han en solid ledelse i sprintkonkurransen. Han avgjorde kampen ved å vinne den første poengspurten på 20 km fellesstart, men han fikk ikke noen god sammenlagtplassering totalt. Hetland la opp som aktiv langrennsløper i 2009. I sesongen 2009/10 var han trener for Tysklands landslag i sprintlangrenn. Før sesongen 2010/11 ble det inngått et samarbeid mellom de sveitsiske og tyske skiforbundene om en felles sprintgruppe med Hetland som trener. Liberius. Liberius (død 24. september 366 i Roma) var pave fra 352 til sin død. Selv om han til tider har blitt æret som helgen, er han aldri formelt akseptert som det; han er den første pave som ikke oppnådde helgenstatus. Ingenting er kjent om hans liv før han ble valgt bortsatt fra at hans far muligens het Augustus, at han muligens var født i Roma, og at han antagelig var diakon i Roma. Liberius ble valgt til pave 17. mai 352, og skal ha blitt innsatt i embetet 22. mai. Den første handlingen som er kjent fra hans pontifikat er at han skrev til keiser Konstantius II, som i 353 og 354 holdt til i Arles. Paven ønsket å samle et konsil i Aquileia for å vurdere tiltakene mot Athanasius av Alexandria, som hadde falt i unåde etter striden med arianerne. Keiseren, som selv hadde sterke arianske sympatier, ønsket å forene alle kristne i riket, og krevde da at hans form for kristendom skulle ligge til grunn for dette. Pavens sendebud, Vincent av Capua, ble av keiseren tvunget til å akseptere fordømmelsen av patriarken av Jerusalem. I 355 nektet Liberius, sammen med blant andre Eusebius av Vercelli, Dionysius av Milano, Hilarius av Poitiers og Lucifer av Cagliari, å skrive under på fordømmelsen av Athanasius etter et konsil i Milano hvor keiseren tvang gjennom sin vilje. Keiseren forviste Liberius til Thrakia, og erkediakonen Felix II ble valgt til ny pave. Det var lenge tvil rundt hvilken status de hadde, men man kom med tiden til at Liberius var ulovlig avsatt, og at Felix dermed var ulovlig valgt og må regnes som motpave. Felix fikk ingen støtte fra folket i Roma, hvilket gjorde hans oppgave vanskelig. Etter to år i eksil gikk Liberius med på å skrive under på en erklæring hvor han oppga ordet 'homoousius' ('av samme vesen') i den nikenske trosbekjennelse, han sluttet å støtte Athanasius og han aksepterte kommunion med arianerne. Dette var klart i strid med vedtakene fra konsilet i Nikea, og Liberius ble i ettertid sterkt klandret for dette. Erklæringen er den viktigste grunnen til at han ikke regnes som helgen. Det er ingen tvil om at det må ha skjedd under sterkt press, men kirken stilte på denne tiden svært strenge krav til sine hyrder. Han ble tilbakekalt til Roma, men kom ikke dit før et år senere av hensyn til Felix II. Keiserens intensjon var at de to skulle styre kirken sammen, men da Liberius kom tilbake ble Felix jaget ut til en av Romas forstader av folket. Liberius og Felix klarte å komme fram til en avtale som gjorde det mulig å få kirkens styre til å fungere. I 359 ble det avholdt et konsil i Rimini, der verken Liberius eller Felix var tilstede. Etter Konstantius IIs død i 361 annullerte Liberius dekretene som var gitt av dette konsilet. Det var nå ikke lenger noen innblanding fra keiseren i teologiske spørsmål – den nye keiseren, Julian den frafalne var ikke kristen. De biskopene som hadde signert men senere trukket tilbake sin støtte til dekretene fikk beholde sine embeter. Han valgte også å modifisere kommunionen med arianerne, slik at bare de mer moderate fikk adgang. Liberius sto bak byggingen av "Santa Maria Maggiore", en av de fire patriarkalbasilikaene i Roma. Den ble opprinnelig kalt "Basilica Liberiana" etter ham. En legende forteller at kirken ble bygget etter et overraskende snøfall 15. august (i den varmeste måneden i Roma), da snøen tegnet opp grunnplanen til en kirke på en åpen tomt i byen. Hendelsen, enten den er sann eller ikke, feires fortsatt som festen for "Vår Frue av Snøen" og som vigselsfest for basilikaen. Liberius' navn er også knyttet til den liberianske katalog, en liste over paver som begynner med Peter og slutter med Liberius. Han døde av naturlige årsaker 24. september 366. Etter hans død brøt det ut opptøyer i Roma, og skylden for dette er i stor grad lagt på Liberius, som var for svak til å holde den romerske menighet samlet. Philipp Melanchthon. Philipp Melanchthon, egentlig Philipp Schwarzerd (gresk μέλας = "svart" dvs. på tysk "schwarz", og χθών = "jord" dvs. "Erde"), (født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, død 19. april 1560 i Wittenberg) var en tysk reformatorisk teolog og forfatter. Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede 19 år gammel gav han ut en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers gode venn og støttespiller. Melanchthon, Philipp Melanchthon, Philipp Melanchthon, Philipp Venture Cup. Venture Cup er en forretningsplankonkurranse startet av McKinsey & Co. Konseptet har blitt benyttet i flere land i Europa, og arrangeres nå i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Venture Cup har vært i Norge siden 1999 og arrangeres i dag av Start Norge. Om Venture Cup. Venture Cup var opprinnelig en konkurranse for studenter i å lage den beste forretningsplanen. Konseptet ble først utarbeidet av McKinsey & Co og har vært i Norge siden 1999. Konkurransen arrangeres også i resten av Norden. I 2003 ønsket ikke McKinsey å fortsette med konkurransen og Start Norge tok over konseptet. Start Norge har hatt ansvaret for konkurransen siden 2004. Venture Cup har utviklet seg til å bli Norges største forretningsplankonkurranse for studenter. Nordisk sett er det verdens største, og er nå et kompetansehevingsprogram som har som formål å motiere, stimulere og gi kompetanse i entreprenørskap og det å starte egen Målsetningen for Venture Cup. Målsetningen for Venture Cup er å bidra til at nye virksomheter etableres i Norge. Venture Cup skal være hovedarenaen for forretningsplaner, og skal være den En del læresteder har fått Venture Cup som eget fag (7,5 sp.) og Start Norge jobber aktivt for at flere skoler skal få dette tilbudet. Oppbygging. Konkurransen er bygd opp i tre faser. Arrangeres ved de lokale utdanningsinstutisjonene. De to beste ideene går videre til regional finale. De lokale vinnerne møtes for å konkurrere om de to plassene (fra hver region) til den nasjonale finalen, i tillegg til å konkurrere om et større pengebeløp. Et storslått arrangement, som arrangeres samtidig med Start Norge sin Høstsamling. Det betyr at alle lokallagene er samlet denne helgen og følger begivenheten der flere hundre tusen kroner deles ut til de gruppene med de beste forretningsplanene. Regionene. Det er lokallagene som har ansvar for å gjennomføre lokale og regionale finaler. Venture Cup koordinator i Start Norge har ansvar for at den nasjonale konkurransen blir gjennomført og vil sørge for å holde alle lokale og regionale koordinatorer - Nord – UiT og UiN - Midt – HiNT, HiST, NTNU, BI-Trondheim og HiAls - Sør-Vest – UiB, HiB, NHH, UiS og UiA - Øst – HiT, UMB, UiO, HiO, CK, BI-Oslo og HiL Hver region må hvert år finne en regional koordinator i ett av lokallagene som er ansvarlig for å koordinere gjennomføringen av den regionale delen av Venture Cup. Vinter-OL 1976. Vinter-OL 1976 ble arrangert i Innsbruck i Østerrike. Opprinnelig var lekene blitt tildelt Denver i Colorado, USA, men bekymringer omkring kostnadsøkninger og miljøproblemer fikk innbyggerne til å stemme mot OL-planene. Dermed bad den internasjonale olympiske komité vertsbyen for Vinter-OL 1964 om å ta over lekene. Sovjetunionen ble beste nasjon med hele tretten gullmedaljer. Norge tok tre gullmedaljer. Sten Stensen og Jan Egil Storholt vant henholdsvis 5000 og 1500 meter på skøytebanen, og Ivar Formo vant femmila i langrenn. Metulla. Metulla er en nordisraelsk grenselandsby på grensen mot Libanon med 1600 innbyggere. Mellom Metullah og Kfar Kila på libanesisk side lå den israelske grensestasjonen Fatimah, og grenseområdet med kallenavnet på israelsk side «Det gode gjerdet» "(The Good Fence)". Metulla har for tiden mange fremmedarbeidere fra Thailand, selv om stedet tradisjonelt har hatt mange ansatte fra libanesisk side av grensen. Norske UNIFIL-soldater, særlig fra Norbatt og forlagt i Ebel es-Saqi, 10 km lengre nord, bodde ofte hos nå avdøde «Mamma Norbatt», fru Alana Belsky, på Hotell Arazim i Metullah. Alana Belsky. Alana Belsky og mannen Bialik Belsky drev Hotell Arazim i den israelske småbyen Metullah på grensen til Libanon. Etter at Israel invaderte Libanon i mars 1978 ble FN-soldatene trakasert av de fleste partene i konflikten, men ekteparet Belsky gav dem særbehandling. Da grenseovergangen ble stengt i flere dager og det midt i turistsesongen hopet seg opp med norske soldater, særlig fra Norbatt, som skulle inn i Libanon, fant vertskapet ingen annen råd enn å flytte ut israelske gjester og skaffe dem rom på andre hoteller, slik at nordmennene kunne flytte inn. I den norske leiravisen Blue Beret for januar 1986 (s. 16) står det at som takk for omtanken de hadde vist har ekteparet mottatt så mange gaver at resepsjonen ligner en middelstor norsk suvinirbutikk med gjenstander fra hele Norge. Justus Jonas. Justus Jonas (født 5. juni 1493 i Nordhausen, død 9. oktober 1555 i Eisfeld; egentlig "Jodocus Koch") var en tysk reformator og teolog, nær medarbeider til Martin Luther. Liv. Justus Jonas studerte jus og teologi i Erfurt og ble der professor i teologi og universitetsrektor. I 1521 ble han professor og prost ved slottskirken i Wittenberg. Han fulgte Luther til Worms i 1521 og på visitasjonene i Sachsen i 1529. Han var også med på religionssamtalene i Marburg og ved riksdagen i Augsburg. Fra 1541 levde han i Halle (Saale) som prest. Han ble utvist derfra i 1546. Han ledsaget Luther ved hans siste reise til Eisleben. Jonas var for tiden predikant i Coburg og senere superintendent i Eisfeld. Verker. Justus Jonas assisterte Martin Luther da han oversatte Bibelen fra gresk til tysk. Han oversatte flere skrifter av Luther og Philipp Melanchthon, og skrev dessuten kommentarer til apostelhistorien. Blant hans øvrige verker er "Discussio pro conjugio sacerdotali" ("argumenter for presteekteskap", 1523). Han oversatte også apologien til Confessio Augustana, som ble en del av konkordieboken i 1580. Mosel. Mosel (fransk Moselle) er en elv i Vest-Europa, som flyter gjennom Frankrike, storhertugdømmet Luxembourg og Tyskland (delstatene Saarland og Rheinland-Pfalz). Den springer ut ved Col de Bussang ovenfor Rupt-sur-Moselle 735 moh. og munner ut i Rhinen etter 544 km ved Deutsches Eck i Koblenz. Mosel har fått navn etter det keltiske ordet for «myr». På dansk heter «myr» "mose". Spesielt den tyske del av elven, fra Trier til Koblenz, er særpreget. Her har elven, med en rekke svinger og sløyfer, gravd seg ned i slettelandet og formet et karakteristisk dalføre, Moseldalen. Dalsidene er bratte, og her blir temperaturen høy. Vindruer er det viktigste jordbruksproduktet, og Moseldistriktet er et viktig hvitvinsområde. Vinen produseres dels av vinbøndene, men også i stadig økende grad av større produsenter. Elven Mosel er en viktig vannvei for godstransport med lektere. Det er derfor bygd en rekke sluser i elven. Tidligere var denne trafikken enda viktigere. Avignon. Avignon (provençalsk Avignoun) er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør-øst i Frankrike. Selve byen har omkring 88.300 innbyggere (2004), mens Stor-Avignon har omkring 155.500. Det ligger på østre bredd av Rhône, omkring 640 km sør-sørøst for Paris og 80 km nord-nordvest for Marseille. Byen er mest kjent for sin historiske rolle som sete for flere paver i det 14. århundre. Politisk status. Avignon er hovedstad i departementet Vaucluse. Byen utgjør kjernen i et område som kalles Stor-Avignon, som består av tolv kommuner fordelt på begge sider av Rhône: Les Angles, Rochefort-du-Gard, Saze et Villeneuve-lès-Avignon i departementet Gard og Avignon, Caumont-sur-Durance, Jonquerettes, Morières-lès-Avignon, Le Pontet, Saint-Saturnin-lès-Avignon, Vedène et Velleron i departementet Vaucluse. Tidlig historie. En høyde ved nordenden av byen, Rocher les Doms, har spor etter en festning eller befestet landsby som er datert til keltisk tid. I romersk tid var byen et viktig senter i Gallia Narbonensis, men med unntak av noen få rester av et "forum" ved Rue Molière er det lite spor etter denne tiden. Under invasjonene i det 5. århundre ble byen sterkt skadet, og i 737 ble den ødelagt av frankerne under Karl Martell etter at borgerne hadde tatt araberne side. Etter dette hørte byen først til kongedømmet Burgund og siden til kongedømmet Arles. Mot slutten av 12. århundre erklærte byen seg som selvstendig republikk. Denne perioden tok slutt i 1226,da Ludvig VIII av Frankrike tok byen og ødela festningsverkene som straff for at de hadde støttet katarene. Avignon ble først gitt til greven av Provence, og så videre til greven av Toulouse. Gamlebyen - et verdensarvsted. Gamlebyen i Avignon ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005. Den historiske bykjernen inneholder pavepalasset i Avignon, den gotiske katedralen Notre-Dame des Doms d'Avignon og den gamle broen Pont d’Avignon fra 1100-tallet, kjent fra sangen "Sur le pont d’Avignon". Pavepalasset er en av de største bygningene fra europeisk middelalder. I sin største utstrekning omfattet det 11 000 m². Det ble bygget i to faser, fra 1335–1364, har vegger som er mer enn 5 meter tykke, og ligger på en naturlig klippe som gjør den vanskelig å angripe. Murene som ble bygget av pavene i årene før 1348 er godt bevart. De utgjør ikke spesielt sterke festningsverker, da pavene i stedet satte sin lit til å befeste selve pavepalasset. Etter revolusjonen ble palasset i mange år brukt som militærforlegning, og er nå et museum. Kirkelig historie. Avignon ble bispesete svært tidlig, ifølge enkelte kilder så tidlig som år 70. Mer sikre belegg for et bispesete i byen finnes først fra 4. eller 5. århundre. I 1475 ble dette oppgradert til metropolitterkebispedømme. Fra 1801 var det igjen et vanlig bispedømme, men i 1822 ble det igjen opphøyet til metropolitterkebispedømme. Siste endring så langt var i 2002, da det ble erkebispedømme uten suffraganer. I 1303 opprettet pave Bonifatius VIII et universitet i byen, som ble berømt for sine jusstudier. Universitetet var blant Frankrikes beste i dette faget fram til den franske revolusjon. Klemens V valgte i 1309 å bosette seg i Avignon. I 1348 solgte grevinne Jeanne av Provence byen til pave Klemens VI for 80 000 gullgylden. Selv om byen etter at Gregor XI flyttet til Roma i 1377 var sete for flere motpaver tilhørte den Den Hellige Stol fram til 1791, da den ble innlemmet i Frankrike. Da Kirkestaten og de tilhørende pavelige biland ble restituert under Wienerkongressen i 1815, var Avignon blant unntakene – sammen med det omliggende Venaissin forble områder på franske hender. Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til 1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annet Francesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienske humanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å på pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemlig Katarina av Siena og den svenske Birgitta av Vadstena. Pavens avreise til Roma i 1377 utløste det store vestlige skisma. To motpaver, Klemens (VII) og Benedikt (XIII) hadde tilhold i byen inntil 1408, da Benedikt flyktet til Aragon. Etter at skismaet hadde endt ble Avignon styrt av pavelige legater som en del av Pavestatene. Byen var hele tiden truet av franske styrker, som holdt til en en stor garnison i Villeneuve-les-Avignon på den andre siden av elven. Religionssamtalene i Marburg. Religionssamtalene i Marburg, kolorert tresnitt, 1557 Religionssamtalene i Marburg (tysk: "Marburger Religionsgespräche") fant sted fra 1. oktober til 4. oktober 1529 på Marburger Schloss etter invitasjon fra landgreve Philipp. De var de første av en rekke luthersk-reformerte nattverdssamtaler. Philipp av Hessen inviterte til religionssamtalene etter at "Worms-ediktet" pånytt var blitt bekreftet på riksdagen i Speyer i 1529. Det var nå nødvendig med en felles linje mot «de gammel-troende» ("Die Altgläubigen"), dvs. katolikkene, og Habsburgerne. Marburgerartikkelen stilte opp en enighet på 14 punkter. Det 15. punktet omhandlet nattverden, men her så ingen av partene mulighet til å komme til enighet. Kun fellesskapet mot den gamle kirken kunne bekreftes. Stridspunktet var det forskjellige synet Martin Luther og Ulrich Zwingli hadde på nattverden: Luther holdt fast ved Kristi reelle nærvær ("realpresens", "«hoc est corpus meum»"), mens Zwingli bare ville forstå "«est»" som signifikativt (= det «betyr»). Ved siden av Luther og Zwingli, deltok også Martin Bucer, Philipp Melanchthon, Justus Jonas og Johannes Brenz. Melanchthon stod sammen med Luther i nattverdsspørsmålet og betegnet zwinglianernes syn som «ufrom lære», Bucer stod på Zwinglis side. Reformatorenes inntog kan fremdeles beskues på maleriene i den gamle aulaen til Philipps-Universität Marburg. Philipps-Universität Marburg. Studenter «i couleur» er et vanlig syn i Marburg Philipps-Universität Marburg ("Alma Mater Philippina") er universitetet i Marburg, og ble grunnlagt i 1527 av landgreve Philipp av Hessen. Det er verdens eldste protestantiske universitet, og har omkring 19 000 studerende. Historie. Universitetet ble grunnlagt av landgreve Philipp den 1. juli 1527, og hadde fra begynnelsen elleve professorer og 84 studenter. Universitetet holdt til i forskjellige klostre som tidligere hadde tilhørt de katolske dominikanerne, fransiskanerne og Brødrene av Felleslivet. To år senere fant religionssamtalene i Marburg mellom Luther, Zwingli og Melanchthon sted i Marburg. Landgreve Philipp fikk universitetsprivilegier av keiser Karl V i 1541. I tiden fra 1580 til 1628 var den dengang svært kjente Rudolf Goclenius den eldre professor i filosofi, logikk og etikk ved Philipps-Universität. Han forsøkte å knytte Melanchthons filosofi sammen med Petrus Ramus' tenkning. I 1609 fikk Johannes Hartmann den første lærestolen i verden i farmasøytisk-medisinsk orientert kjemi. Da landgreve Moritz gikk over til kalvinismen ble også universitetets bekjennelse endret, noe som førte til at mange lutherske professorer dro til det nye lutherske universitetet i Giessen. Da Marburg i 1624 for et kortere tidsrom falt til det lutherske Hessen-Darmstadt ble universitetet mellom 1625 og 1649 slått sammen med universitetet i Giessen og deretter stengt. 24. juni 1653 ble universitetet gjenåpnet av Vilhelm VI av Hessen-Kassel. Universitetet opplevet på grunn av konfesjonaliseringen og finansielle problemer vanskelige år. I 1866 ble universitetet etter den prøyssiske anneksjonen av Hessen et kongelig prøyssisk universitet, og universitetets konfesjonelle innretning tok slutt. Det hadde i 1866 264 studenter og 51 professorer. I tiden etter den prøyssiske anneksjonen ble universitetet betydelig utbygget, og samtidig spredt over større deler av Marburg. I 1880 var det 500 innskrevne studenter, og i 1887 passerte studenttallet første gang 1 000. Frem til 1909 fordoblet antallet seg igjen, og i 1908 ble de første kvinnene tillatt å studere. I jubileumsåret 1927 var det 3 000 immatrikulerte. I løpet av universitetets historie har en rekke berømte personer virket der. Marburg har en sterk tradisjon for såkalt "Couleurstudententum", altså uniformerte studentforeninger («i couleur», fransk for farve). Årlig arrangerer foreningsstudentene feiringen Marktfrühschoppen, som også fører til konflikter i byen og store politioppbud. Mange av disse gruppene, men ikke alle, er forholdsvis høyreorienterte og konservative, og flere er også kristelig orientert. Etter 1960 har universitetet opplevet sterk vekst og blitt betydelig utbygget. Det har også overtatt bygninger fra andre institusjoner, bl.a. måtte den gamle Elisabethschule Marburg overlate sitt Savignyhaus til det juridiske fakultet. På 1970- og 1980-tallet ble universitetet, og spesielt de samfunnsvitenskapelige og filosofiske fakultetene, regnet som venstreradikale høyborger. Den marxistiske samfunnsviteren Wolfgang Abendroth virket her fra 1950-tallet. Philipps-Universität kjennetegnes idag spesielt av sitt rike forskningsmiljø og studietilbud innen humaniora. Det naturvitenskapelige forskningsmiljøet, spesielt kjemi og biologi, oppnår også gode plasseringer på internasjonale rangeringer, og det samme gjør psykologi. 12 % av studentene er utlendinger, og kommer fra 120 nasjoner. Over halvparten av studentene er kvinner. Eksterne lenker. Marburg, Universität Marburger Schloss. Marburger Schloss er et slott i Marburg i Hessen. Det ble anlagt som en borg i det 11. århundre og er ved siden av sin historiske betydning som den første residensen for landgrevene av Hessen av stor kunst- og arkitekturhistorisk interesse. Marburger Religionsgespräche mellom Luther og Zwingli fant sted her i 1529. Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff. Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (født 22. desember 1848 i Markowitz, død 25. september 1931 i Berlin) var en tysk klassisk filolog. Wilamowitz ble ansett som en av sin tids fremste klassiske filologer og særskilt som en av de fineste, dypeste og mest mangesidige kjennere av gresk språk og litteratur, i særdeleshet poesi. I det akademiske året 1915–1916 var han rektor ved Humboldt-universitetet. Familie. Familien Wilamowitz-Moellendorff stammet fra generalfeltmarskalk Wichard von Möllendorff (1724–1816), som selv var barnløs og i høy alder adopterte de tre sønnene til den prøyssiske majoren Theodor von Wilamowitz. Hugo, Ottokar og Arnold bar fra 1815 dobbeltnavnet Wilamowitz-Moellendorf. Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff var andre sønn av godseieren Arnold von Wilamowitz-Moellendorf (1813–1888) og Ulrike von Calbo (1820–1874). Han var bror av den senere overpresident i Posen-provinsen, Hugo von Wilamowitz-Moellendorf (1840–1905) og den senere major Georg Wichard von Wilamowitz-Moelledorf (1852–1910). Han var gift med Maria Mommsen, datter av den store kjenner av romersk historie og nobelprisvinner Theodor Mommsen. Studier. Etter å ha tatt sin Abitur på den renommerte kostskolen Schulpforta i 1867, studerte Wilamowitz klassisk filologi ved universitetet i Bonn. I 1869 flyttet han til Berlin, der han tok doktorgraden i 1870. Etter krigstjeneste i den fransk-prøyssiske krig dro han på studiereise til Italia og Hellas. Akademisk karrière. I 1876 ble han utnevnt til professor i klassisk filologi ved universitetet i Greifswald. I 1883 fulgte utnevnelsen til professor ved Georg-August-Universität i Göttingen. I det akademiske året 1891–1892 var han prorektor ved universitetet. Han ble også utnevnt til medlem av det kongelige vitenskapsakademiet i Göttingen. I 1897 ble han professor ved Humboldt-universitetet i Berlin. Wilamowitz var gjesteprofessor ved University of Oxford (1908) og Uppsala universitet (1912), og var bl.a. korresponderende medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (1909). I 1911 ble han utnevnt til æresdoktor ved Det Kgl. Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo). Arbeider. Av Wilamowitz' viktigste arbeider må nevnes Alle utgitt i verket "Philologische Untersuchungen", som han utgav sammen med A. Kiessling. Med forkjærlighet har Wilamowitz behandlet det attiske drama, som i sin utgave av Euripides' "Herakles", med utførlig innledning og kommentarer (1889; 2. opplag 1895), og i "Einleitung in die griechische Tragödie" (1910), der opprinnelse og utvikling av det greske dramaet settes i et nytt lys. Han utga en kritisk utgave av Aischylos' tragedier 1914, og i tilknytning til den, "Aischylos. Interpretationen" (samme år). "Callimachi hymni et epigrammata" (1882, andre upplag 1897) samt behandlet "Die Textgeschichte der griechischen Lyriker" (1900). "Sappho und Simonides. Untersuchungen über griechische Lyriker" utkom 1913. Paul von Hase. Paul von Hase, januar 1941 Paul von Hase (født 24. juli 1885, død 8. august 1944) var en tysk offiser. Han var generalløytnant og kommandant i Berlin, og ble henrettet i fengselet i Plötzensee i Berlin av SS for delaktighet i 20. juli-attentatet mot Hitler. Emil du Bois-Reymond. Emil du Bois-Reymond (født 7. november 1818, død 26. desember 1896) var en tysk fysiolog; han forsket på elektriske fenomener i dyrevev og betraktes som "elektrofysiologiens" opphavsmann. Bois-Reymond, Emil du Bois-Reymond, Emil du Bois-Reymond, Emil du Otto Wilhelm Hermann von Abich. Otto Wilhelm Hermann von Abich Otto Wilhelm Hermann von Abich (født 1806 i Berlin, død 1886 i Graz) var en tysk geolog, professor ved Dorpats universitet 1842 og medlem av det russiske vitenskapsakademi 1853. Abich foretok særlig undersøkelser av de italienske vulkaner, og tilbrakte ellers mye tid i Kaukasus, hvor han grunnla den kaukasiske geologi. Bibliografi. Abich, Otto Wilhelm Hermann von Tovdalselva. Tovdalselvas utløp i Topdalsfjorden (til høyre), med Kjevik lufthavn til venstre. I bakgrunnen ses elvedalen som løper nesten snorrett mot venstre bildekant. Tovdalselva, også kjent under navnet "Topdalselva", er ei 143 km lang elv, og den lengste elva på Sørlandet som fortsatt renner fritt i hele sitt løp. Tovdalselva har sitt utspring i Telemark, renner bl.a. gjennom bygda Tovdal i Åmli kommune i Aust-Agder og møter havet i Vest-Agder. I Topdalsfjorden mellom Hamresanden og Kristiansand lufthavn, Kjevik har elva på høyre bredd bygget opp en veldig sandbanke som flyplassen ligger på. Gjennomsnittlig vannføring ved utløpet er 65 m³/sek. Elva har et østlig og et vestlig utspring som løper sammen i Herefossfjorden. Den østlige delen, "Tovdalsgreina", er smal og langstrakt og har sitt utspring i fjelltraktene mellom Valle i Aust-Agder og Fyresdal i Telemark. Øvre deler av vassdraget har mange innsjøer, med Straumsfjorden (757 moh.) som den største. Den vestlige greina, "Uldalsgreina", har tre tilførselselver: Skjeggedalsåna, Vatnedalsåna og Hovlandsåna. Her er det også en kraftstasjon, Hanefoss kraftverk. (Det er også et mindre elvekraftverk i elvas nedre del. Tovdalselva får også tilførsel fra et tredje, noe mindre sidevassdrag, med innsjøen Ogge i sentrum. Ogge har to utløp. Det største av disse er Rettåna, som går nordover til Uldalsgreina. Dikeelva renner ut i Flakksvann i Birkenes langt nede i vassdraget. Nedbørsfeltet er ca. 1.800 km² og høyeste punkt ligger på 1101 moh. Følgende kommuner har deler av dette feltet: Fyresdal, Valle, Bygland, Evje og Hornnes, Åmli, Froland, Grimstad, Birkenes, Iveland, Lillesand og Kristiansand. Kulturminner langs vassdraget. Ved Tovdalsvassdraget er det registrert en rekke fornminner, bl.a. steinalderboplasser og jernvinneplasser. Ved Straumsfjorden er det registrert hele 32 boplasser og ved Topsæ 10. Tovdalsvassdraget går gjennom store skogsområdet og var viktig for tømmerfløting. En rekke kulturminner knyttet til denne virksomheten finnes fortsatt langs hovedelva og sideelvene. Kraftutbygging eller vern. På 1970-tallet ble det vurdert om deler av Tovdalsvassdraget skulle bygges ut for vannkraftproduksjon. Det ble den gangen fremhevet at Sørlandet er en av de hardest belastede landsdeler når det gjelder vassdragsutbygging, og at i vernemessig henseende var landsdelen en hvit flekk på kartet. Elva er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag mot kraftutbygging fra Rjukanfossen (ikke samme foss som på Rjukan) i Åmli kommune og nordover. Laksefiske. Tovdalselva var lenge ei av de beste lakseelvene i landet. I årene 1880-83 var den nummer tre i landet, regnet både etter vekt og verdi. Sur nedbør begynte å få betydning for Tovdalselva allerede ved inngangen til 1900-tallet. Omkring 1970 var laksebestanden i Tovdalselva tapt. Det ble startet kalking i 1997, og dette ga resultater for fiskebestanden. I 2003 ble det tatt ca. 300 kg laks. Dette er likevel svært beskjedent i forhold til toppårene på 1880-tallet da fangsten var over 12 tonn. Laksen kan i dag vandre opp til Herefossfjorden, en strekning på ca 45 km. Tidligere gikk den noe høyere, til Storefoss ovenfor Gauslåfjorden. Nå (2012) er laksen på full fart tilbake i vassdraget. De senere år har fangstene økt, takket være rognutsetning, laksetrapper og kalking. Elva leverer meget gode resultater på lakseyngel og utvandrende smolt til havet. Gleden over å få laksen tilbake i elva er stor og ikke minst betydningsfull for næringslivet. Litteratur. Tovdalsvassdraget. Et nasjonalt ansvar å bevare det uberørt. Redaktør Torbjørn Torkildsen. Utgitt av Tovdal-Ogge-utvalget. Arendal 1977. Anton Friedrich Justus Thibaut. Anton Friedrich Justus Thibaut (født 4. januar 1772 i Hameln, død 28. mars 1840 i Heidelberg) var en tysk jurist. Han tok i 1796 den juridiske doktorgrad, ble i 1798 ekstraordinær og 1801 ordinær professor i Kiel. I 1802 ble han kalt til professor i Jena, og 1806 i Heidelberg, hvor han virket til sin død. Hans viktigste vitenskapelige verk var "System des Pandektenrechts" (I-II, 1803). Han var også redaktør for tidsskriftet "Archiv für die civilistische Praxis", og en ivrig forkjemper for en felles sivil lovbok for Tyskland. Denne tanken argumenterte han blant annet for i "Über die Nothwendigkeit eines allgemeinen bürgerlichen Rechts für Deutschland" (1814) og kom dermed også til å stå som representant for den filosofiske skole innen rettsvitenskapen, i motsetning til Gustav Hugo og Friedrich Karl von Savigny som representerte den historiske skolen. Han var også en fremragende kjenner av klassisk musikk, noe som fremgår av hans arbeide "Über Reinheit der Tonkunst". Thibaut, Anton Friedrich Justus Herbert Marcuse. Herbert Marcuse (født 1898, død 1979) var en tysk filosof og sosiolog, som tilhørte den såkalte Frankfurterskolen. Hans bok "Der eindimensionale Mensch" (norsk tittel, "Det endimensjonale menneske") fra 1964 hadde en betydelig innflytelse i både Europa som i USA i studentopprørene på slutten av 1960-tallet. Marcuse, Herbert Marcuse, Herbert Marcuse, Herbert Mandalselva. Mandalselva ved Buøy, i bakgrunnen til venstre Mandal Castings industrilokaler. Mandalselva har sitt utspring i fjellene mellom Ose i Setesdal og Øvre Sirdal og har sitt løp gjennom fylkene Aust-Agder og Vest-Agder og renner ut i havet ved Mandal. Mandalsvassdraget er 115 km langt og renner gjennom kommunene Åseral, Audnedal, Marnardal og Mandal. De største tilløpselvene er Monn, Logna, Skjerka, Kosåni, Logåna og Røyselandsbekken. Skjerka, Monn og Logna renner alle ut i vannet Øre i Åseral, og fra Øres utløp er navnet Mandalselva. Kraftutbygging. Kraftutbygging i vassdraget i større målestokk startet i 1930. Per i dag er det seks kraftstasjoner i vassdraget: Logna, Smeland, Skjerka, Håverstad, Bjelland og Laudal. Nedbørfeltet er 1880 km² stort. Middelvannføringen i elva er 85 m³/s. I flomperiodene vår og høst kan vannføringen være langt større. Høyeste vannføring i nyere tid ble målt i oktober 1987, da det gikk ca. 675 m³/s forbi målestasjonen på Kjølemo i Holum. Nasjonalt laksevassdrag. Den opprinnelige laksestammen er utryddet som følge av forsuring. Men utstrakt kalking har ført til et bedre miljø i elva, og en ny laksebestand er blitt etablert. Laks og sjø-ørret kan gå helt opp til Kavfossen nord for Bjelland, en strekning på om lag 48 km. Laks kan også vandre et stykke opp i Kosåni. Det ble fanget 11,9 tonn laks og 675 kg sjøørret i Mandalselva i 2006. Dette er ny fangstrekord i moderne tid. Største laks var på 13,9 kg. Elva ble det 6. beste laksevassdraget i Norge i 2006 og har med dette vist en fantastisk utvikling etter at kalkingen startet i 1997. Også en annen rekord er satt i denne elva. Den største bekkerøya tatt på sporstfiskeredskap veide 2,268 kg og ble tatt her 19.8.2001. Bekkerøya er imidlertid ansett som fremmed i norsk fauna, og står på den norske svartelista. 15. desember 2006 besluttet miljøvernminister Helen Bjørnøy å gi Mandalselva status som nasjonalt laksevassdrag. Det betyr bl.a. at vassdraget får et spesielt vern mot inngrep. I vedtaket er det også inkludert å gjøre havområdet utenfor Mandal til nasjonal laksefjord. Av hensyn til villaksen vil det bli forbud mot å etablere oppdrettsanlegg i Mannefjorden, som er havområdet mellom Søgne og Lindesnes kommune. Georgius Agricola. Georgius Agricola (latinisering av Georg Bauer(dvs «bonde») eller Georg Pawer) (født 24. mars 1494 i Glauchau, død 21. november 1555 i Chemnitz), tysk humanist, den første tyske mineralog og metallurg. Utdannelse og forskning. Georg Agricola studerte i Leipzig og foretok deretter en dannelsereise til Italia. Fra 1527 var han lege i Joachimstal (Erzgebirge) i Sachsen. Han hadde også stor interesse for gruvedrift, og var den som først utforsket fossiliseringens natur. Han fant også nye veier i legevitenskapen, drev historiegranskning og utgav skrifter om myntvesenet. Lærebok i bergverksdrift. Verket "De Re Metallica" er Agricola's mest kjente utgivelse. Dette er en systematisk gjennomgang av bergverksdrift og metallurgi slik den ble praktisert på 1500-tallet. Praksisen han hadde var midt i bergverksområdet Joachimsthal, som har gitt opphav til mynt-betegnelsene dollar og daler. Agricola beskrev i detalj bergverksdrift fra utstikking av aktuelle områder, administrasjon, bruk av vannkraft, og hvordan malm blir transportert for foredling. Han er også den første til å beskrive hvordan salpetersyre og salpeter ble brukt for fremstilling av krutt for bruk i bergverksdrift. Det tok ham 25 år å skrive boken. Her forteller han hvordan malmforekomstene i Rammelsberg i Goslar i Harz ble oppdaget for tusen år siden av hesten Ramelus, som sparket i jorden så en åre av blyglans kom til syne. Han forteller også hvilke sorter tre som er best skikket som ønskekvist for å finne metaller: Hassel for å finne sølv, helst fra en hasselbusk som vokser over en malmåre. Ask for å finne kobber, furu for bly og tinn, og ønskekvister av jern og stål for å finne gull. Selv hadde Agricola liten tro på ønskekvister, og skriver at en klok bergmann forstår «at en gaffelgrenet kjepp ikke er til noen nytte for ham». Derimot tror han at malmleteren kan smake seg frem til forekomster ut fra salter oppløst i vannet fra nærliggende mineralforekomster. Boken nevner en rekke bergverk i Oslofeltet; "Akersberg gruver" på Aker og kobberforekomstene i Telemark. Han beskriver 20 nye mineraler i tillegg til de 60 som var kjent fra før, og han var den første som beskriver antimon og vismut som egne grunnstoffer. Videre forklarer han hvordan mineralforekomster dannes av oppløste salter som sirkulerer i varme løsninger inne i berget. Som doktor hadde Agricola førstehåndskjennskap til hvordan drivingen av tunneler foregikk, og dermed også hva effekter dette hadde på gruvearbeidernes helse. Boken er illustrert med 292 store tresnitt som illustrerer bergverksdriften. Boken ble trykt opp i nye opplag flere ganger, og ble et klassisk oppslagsverk for de neste 100 år. Embeteder. I 1531 ble Agricola utnevnt til bylege i Chemnitz. Hertug Moritz av Sachsen sørget for at han ble byens borgermester. Dette embete hadde Agricola i årene 1546, 1547, 1551 og 1553. Eksterne lenker. Agricola, Georgius Agricola, Georgius Agricola, Georgius Georg Cantor. Georg Ferdinand Ludwig Philipp Cantor (født i St. Petersburg, død 6. januar 1918 i Halle) var en tysk matematiker; professor i Halle. Hans far var født i Danmark, og moren var østerriksk. Han er grunnleggeren av mengdelæren og er kjent for Cantors teorem som sier at "uansett hvilken mengde vi betrakter, finnes det en mengde som er større." Dette er trivielt hvis vi tenker på endelige mengder, men ikke hvis vi tenker på uendelige mengder. Cantor ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902. Priser (utvalg). Cantor, Georg Cantor, Georg Cantor, Georg Adam Opel. Adam Opel (født 9. mai 1837 i Rüsselsheim, død 8. september 1895 i Rüsselsheim) var en tysk industrimann. Opel startet sin karriere hos en låsesmed, før han reiste ut i Europa som tenåring. Han ble raskt fascinert av symaskiner, og i 1863 åpnet han en fabrikk i Rüsselsheim for å masseprodusere slike maskiner. I 1868 giftet Opel seg med Sophie Marie Scheller. De fikk fem sønner: Carl, Wilhelm, Heinrich, Friedrich og Ludwig. Alle fem ble senere involvert i familiebedriften. I 1885 utvidet Opel til produksjon av sykler. Han døde i 1895, da selskapet var Europas ledende innen produksjon av symaskiner, og hadde en produksjon på over 2 000 sykler årlig. Opel, Adam Opel, Adam David Hilbert. David Hilbert (født 23. januar 1862 i Königsberg, Øst-Preussen, død 14. februar 1943) var en tysk matematiker; professor i Göttingen 1895–1930. Han skrev sin doktoravhandling, "Über invariante Eigenschaften specieller binärer Formen, insbesondere der Kugelfunctionen" i Königsberg i 1885. På den internasjonale matematikkongressen i Paris i 1900 presenterte han en liste på 23 uløste problemer. Hilbert ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902. Johann Wolfgang Döbereiner. Johann Wolfgang Döbereiner (født 1780, død 1849) var en tysk kjemiker. Döbereiner var fra 1810 professor i Jena. Otra. Otra er den største elva på Sørlandet. Den har sitt løp fra Setesdalsheiene i Bykle kommune i Aust-Agder i nord til Kristiansand i Vest-Agder i sør. Elva renner ut i Østre havn i Kristiansand mellom Galgeberg og Tangen. Elva er lakseførende opp til Vigeland i Vennesla. I tillegg finns den spesielle relikte laksen bleke i Byglandsfjorden. Norges åttende lengste elv. "Se også" Liste over elver i Norge. Otra er 245 kilometer lang og er dermed Norges åttende lengste elv. Middelvannføringen er 150 m³/s. Høyeste vannføring er målt i oktober 1987 med ca. 1000 m³/s. Nedbørfeltet er 3 740 km² stort. Det er to store innsjøer i vassdraget, Åraksfjorden og Byglandsfjorden. Laks. I Otra er det produksjon av lakseyngel og laksesmolt. Vannkvaliteten de siste årene har vært så god at det ikke er registrert forsuringsskader på smolten. Laksen klarer seg godt i Otra fordi elvevannet ikke er så surt. Det er kalkrik berggrunn i nedbørfeltet øverst i Setesdal som gir elvevannet en viss bufferevne mot forsuring. Ved Vigeland ender ferden til laksen da dette er nederste demning for kraftstasjon tilhørende fabrikken Vigeland Metall Refiney. Den totale lakseførende strekning er på ca 15 km, fordelt på 6 soner. Se også www.otralax.no Bleke. Bleke er en laksefisk som bare finnes i Otravassdraget. Ørekyte. Også karpefisken ørekyte har fått innpass i Otravassdraget. Frem til 2008 var det bare funnet ørekyte i hele vassdraget ovenfor Hekni. Denne fisken er uønsket i vassdraget, og det foregikk et arbeid for å hindre videre spredning. Dette arbeidet var mislykket og sommeren 2008 ble det først funnet ørekyte på Frøysnes og senere andre steder i Åraks- og Byglandsfjorden. Den vil trulig også gå videre ned vassdraget. Nasjonalliberalisme. Nasjonalliberalisme er en politisk ideologi som forener nasjonalisme og liberalisme. Nasjonalliberalismens store epoke var fra 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, da den spilte en stor rolle i mange europeiske land. Røttene til nasjonalliberalismen finnes i 1800-tallet, da nasjonalliberalisme (også kalt konservativ liberalisme) var blitt den politiske elitens fremherskende ideologi i mange europeiske land, en liberalisme i europeiske monarkier. Den nasjonalliberale politikken ville med dagens øyne oppfattes som konservativ. Nasjonalliberalismen stod sterkest i Tyskland. Ledere eksponenter for ideologien var Rudolf von Bennigsen, Johannes von Miquel, Ludwig Bamberger, Eduard Lasker, Friedrich Hammacher, Gustav Haarmann og Arthur Johnson Hobrecht på 1800-tallet, og Ernst Bassermann, Robert Friedberg, Gustav Stresemann og Alexander von Stahl på 1900-tallet. Karl Braun. Karl Braun (født 20. mars 1822 i Hadamar, Nassau, død 1893 i Freiburg im Breisgau) var en tysk politiker, advokat og forfatter. Han tilhørte 1848–1866 Nassaus andrekammer, 1858-1863 som dets president, og 1867-1887 den nordtyske forbundsdagen og tyske riksdagen, der han en tid var en av lederne av det nasjonalliberale partiet, men sluttet seg senere til de tyskfrisinnade. Braun var en ivrig tilhenger av frihandel, deltok i stiftelsen av den nasjonaløkonomiske kongressen og var siden 1859 dens president. Blant hans mange arbeider må nevnes "Bilder aus der deutschen Kleinstaaterei" (2 bd 1869; 3. oppl. i 5 bd 1881) og "Die Wisbyfahrt" (1882). Siden 1888 utgav han "Vierteljahrsschrift für Volkswirthschaft." Braun, Karl Braun, Karl Braun, Karl Braun, Karl United States Marine Corps. United States Marine Corps (forkortet USMC; norsk: De forente staters marinekorps'") er den nest minste av USAs fem forsvarsgrener, med 194 000 i aktiv tjeneste og 40 000 i reservetjeneste (pr 2009). Korpsets opprinnelige oppgaver besto i å tjenestegjøre som marineinfanteri på krigsskip og å gjennomføre amfibiske operasjoner fra havet opp på land. I dag er imidlertid USMC en allsidig styrke med både land-, luft- og sjøkomponenter. Organisasjon. USMC er én av to separate forsvarsgrener i Marinedepartementet ("Department of the Navy"), som hører under det amerikanske Forsvarsdepartementet ("Department of Defense") – den andre er United States Navy. Administrativt styres USMC av en kommandant, en firestjerners general som er korpsets øverste offiser. Kommandanten er underlagt Marineministeren ("Secretary of the Navy"), en sivil embetsmann som leder Marinedepartementet og som igjen rapporterer til Forsvarsministeren. Operativt er USMC organisert i "maritime luft-land-operasjonsgrupper" ("Marine air-ground task forces") av varierende størrelse. De operative ressursene forvaltes av 9 felleskommandoer som operativt rapporterer direkte til USAs president. Avdelinger. USMC er organisert i tre ekspedisjonsstyrker, og fire divisjoner. Tre av divisjonene er en del av ekspedisjonsstyrkene, mens den fjerde divisjonen er i reserve. Infanterivåpen. Marineinfanterister på patrulje i Afghanistan i 2005 Eksterne lenker. Marine Corps Georg Simmel. Georg Simmel (født 1. mars 1858, død 28. september 1918) var en tysk filosof og sosiolog. Han underviste ved Humboldt-universitetet i Berlin fra 1885 til 1914, da han ble professor i filosofi i Strassburg, der han virket til sin død. Han så seg først og fremst som filosof, men sine viktigste bidrag har han gitt innen sosiologien. Hans mest kjente verker er "Philosophie des Geldes" (1900) og "Soziologie" (1908). Som sosiolog stod Simmel for en slags sosiologisk nominalisme: han mente – utvilsomt inspirert av Immanuel Kant, som han skrev sin doktoravhandling om – at overordnede (eller allmenne) størrelser som ”samfunnet” bare kommer i stand som noe vi bringer til, eller pådytter, en atomær virkelighet (som vi ikke kan kjenne). Således er da samfunnet kun en subjektiv abstraksjon, ikke noe objektivt gitt ”der ute.” Dette epistemologiske utgangspunktet får avgjørende betydning for hans forsøk på å finne et objekt for sosiologien som vitenskap. For hvis man, som ”sosiologiens far” Auguste Comte (og andre med ham), tar utgangspunkt i samfunnet som en faktisk foreliggende helhet (eller som et konkret foreliggende innhold), blir sosiologien nødvendigvis en rent generell samfunnsvitenskap, og som da ikke lar seg atskille fra alle andre disipliner som også angår samfunnet, nemlig historie, historiefilosofi, kulturfilosofi, etikk, etc. I stedet ville Simmel grunnlegge sosiologien som en vitenskap om sosialiseringens ulike former, som han kaller sosiale vekselvirkninger. Simmel la ikke for dagen noe metodologisk grunnlag for undersøkelsen av sosiale vekselvirkninger (hans ”usystematiske fremgangsmåter” var et hovedankepunkt for slike som Emile Durkheim), men hans undersøkelser gikk alltid ut på å avdekke ”usynlige” prinsipper for gjensidige toveisforhold. Et eksempel på dette er hans behandling av pengekulturen og hvordan den skaper og opprettholder den personlige friheten mellom mennesker. For ved at pengene relativiserer de kulturelle verdier (eg. gjør kvalitative menneskelige forhold til noe kvantitativt omsettelig) muliggjør de (som prinsipp) en inderliggjørelse og beskyttelse av ens egen personlighet som er særegen for den moderne tidsalders pengevelde. I stor grad dreier Simmels modernitetsanalyser seg om nye former for personlig frihet og inderlighet, muliggjort av nye (moderne) sosiale omgangsformer. Her står hans analyser – som han selv tilkjennegir i begynnelsen av sitt berømte essay om storbyene og åndslivet (”Die Grosstädte und das Geistesleben,” 1903) – i en direkte forlengelse av den problematikken som Jean-Jacques Rousseau reiste på 1700-tallet, nemlig hvordan det siviliserte mennesket skal kunne unngå å ”miste seg selv” i møtet med sivilisasjonens overmektige krefter. Simmel har ikke oppnådd den samme berømmelsen som Karl Marx, Emile Durkheim eller Max Weber (hvilket kan bero på han aldri skapte noe stort system). Hans innflytelse innen sosiologien (og andre fagdisipliner) har trolig også vært mer indirekte enn direkte, ved at hans samfunnskritiske essays ble stående som eksemplariske forbilder. Bernt Notke. Bernt Notkes altertavle i Århus Domkirke (født ca. 1440, død 1509) var en nordtysk maler og billedhugger. Den første gang Bernt Notke omtales i noe dokument er i Lübeck 14. april 1467, hvor han klaget til byrådet over at malerlauget sjikanerte hans svenner, fordi han ikke var medlem av lauget. I den forbindelse fremviste Notke et fødselsbrev (ikke en fødselsattest), utstedt av byrådet i Lassan i Pommern. Dette betyr ikke nødvendigvis at Notke var født i Lassan, men kun at han kjente folk i Lassan som kunne gå god for ham. Det er mere sannsynligt at han er født i Tallinn, da navnet Notke ikke er uvanlig der. Dessuten antyder et brev fra 23. august 1468 at Notke var i familie med presten i Tallinn, Diderik Notken. Fra 1483 tilbrakte han noen år i Sverige og var en tid myntmester i Stockholm. I 1505 ble han uynevnt til kirkeverge for St. Petri i Lübeck, en stilling som bl.a. innebar å lede kirkens teglverk, som solgte murstein til hele Norden. I 1509 omtales han som død. Gesandt. En gesandt (fra tysk) er et eldre uttrykk for en diplomatisk utsending med rang under ambassadør, det som idag kalles ministerråd. Gesandtskap. Et gesandtskap (fra tysk) er en stats offisielle representasjon i en annen stat med henblikk på ivaretagelse av hjemlandets politiske og økonomiske interesser. Ferdinand von Zeppelin. Ferdinand greve von Zeppelin (født 8. juli 1838, død 8. mars 1917) var en tysk offiser og luftskipskonstruktør. Zeppelin var elev på militærskolen i Ludwigsburg og ble i 1858 utnevnt til løytnant. I 1859 ble han kalt til ingeniørkorpset og han deltok fra 1863 som observatør i Den amerikanske borgerkrig og senere – i 1866 – som generalstabsoffiser i Den tyske krig og i Den fransk-tyske krig 1870–1871. Fra 1882 til 1885 var Zeppelin kommandør for ulanregimentet Ulmanschliessend og Württembergs gesandt i Berlin. I 1891 tok han som generalløytnant sin avskjed, men ble i 1906 utnevnt til general av kavaleriet. Fra 1880-årene beskjeftiget Zeppelin seg med problemene i forbindelse med styrbare ballonger og begynte i 1899 byggingen av sin første styrbare ballong, som i 1900 foretok tre flyvninger over Bodensjøen. De stadig bedre resultatene førte til at det ble gjennomført en nasjonal innsamling hvor halvdelen av de innbetalte over 6 millioner mark ble satt i Luftschiffbaugesellschaft Zeppelin G.mb.H. I 1908 kjøpte militæret det fullt funksjonsdyktige luftskipet Z3. Inntil 1914 befordret Deutsche Luftschiffahrgesellschaft (Delag) på mer enn 1 500 flyvninger henved 35 000 personer uten uhell. Under 1. verdenskrig ble det klart at zeppelinere ikke var egnede i krigøyemed, da de utgjorde en alt for stor angrepsflate. Zeppelinfjellet ved Ny-Ålesund på Spitsbergen er oppkalt etter ham. Zeppelin, Ferdinand von Zeppelin, Ferdinand von Zeppelin, Ferdinand von Hans-Gert Pöttering. Hans-Gert Pöttering (født 15. september 1945 i Bersenbrück, Niedersachsen i Tyskland) er en tysk konservativ politiker (CDU), som fra januar 2007 har vært Europaparlamentets president. Utdannelse og yrke. Pöttering studerte jus, statsvitenskap og historie ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn, ved Institut des Hautes Études Internationales i Genève og ved Columbia University i New York. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1973, ble dr. phil. i statsvitenskap/historie i 1974 med en avhandling om den tyske regjeringens forsvarspolitikk mellom 1955 og 1963 med et særlig blikk på USAs militærstrategi, og tok sin andre juridiske statseksamen i 1976. Fra 1976 til 1979 var han vitenskapelig medarbeider ved universitetet i Osnabrück. Han ble utnevnt til honorarprofessor ved dette universitetet i 1995. Politisk karriere. Han ble innvalgt i Europaparlamentet i 1979, og er en av bare 14 parlamentarikere som har sittet sammenhengende i parlamentet siden det første valget. Fra 1984 til 1994 var han formann for sikkerhets- og forsvarskomitéen, og fra 1994 til 1996 ledet han EPP og EPP-EDs arbeidsgruppe som forberedte konferansen som vedtok EPPs holdning til Amsterdam-traktaten. Mellom 1994 og 1999 var han nestleder for den konservative fraksjonen, og mellom 1999 og 2007 var han EPP-EDs fraksjonsleder. Han ble innvalgt som toppkandidat for CDU i Europavalget i 2004. Pöttering er medlem av sentralstyret i CDU. President for Europaparlamentet. Etter Europavalget i 2004 avtalte Det Europeiske Sosialdemokratiske Partiet og EPP-ED å dele vervet som parlamentspresident, slik at den spanske sosialisten Josep Borrell Fontelles var president i første halvdel av valgperioden og EPP-ED fikk vervet i andre halvdel. Den 16. januar 2007 ble Pöttering valgt til president med 450 av 689 gyldige stemmer. Hans motkandidater var den italienske grønne politikeren Monica Frassoni, den danske euroskeptikeren Jens-Peter Bonde og den franske kommunisten Francis Wurtz. Politisk plattform. Hans-Gert Pöttering regnes som en ivrig europeisk føderalist, og som en alliert av Angela Merkel. Ved sin tiltredelse som president for det europeiske parlamentet gikk han inn for en mer intensiv kulturell dialog særlig med den islamske og arabiske verden. Dessuten fremholdt han at USAs fangeleir på Guantanamobasen ikke var forenlig med «vår europeiske rettsordning». Pöttering har videre gjort kjent at gjenopplivningen av Traktaten om en forfatning for Europa vil være et hovedanliggende for ham i tiden fremover. På det sosiale område gjelder han som en sterk motstander av «homo-ekteskap», eutanasi, embryoforskning og omdefinering av den biologiske familie. Han mener også at Europa må bygge på kristne verdier og ha en referanse til dette i forfatningstraktaten. Foran utvidelsen av EU med en rekke mellom- og østeuropeiske stater hadde Pöttering stemt imot og istedet gått inn for en fordypning av EU. Privatliv. Han bor i Bad Iburg ved Osnabrück, er katolikk og har to sønner. Johann Gottfried Galle. Johann Gottfried Galle (født 9. juni 1812, død 10. juli 1910 i Potsdam) var en tysk astronom, mest kjent for oppdagelsen av planeten Neptun 23. september 1846. Grunnen til at han oppdaget Neptun var at Uranus' bane ikke stemte overens med Newtons lover, det var noe som påvirket den. Og det beviste han jo at medførte riktighet. Galle, Johann Gottfried Galle, Johann Gottfried Galle, Johann Gottfried Wilhelm Furtwängler. Gustav Heinrich Ernst Martin Wilhelm Furtwängler (født 25. januar 1886 i Schöneberg nær Berlin i Tyskland, død 30. november 1954 i Ebersteinburg ved Baden-Baden) var en tysk dirigent og komponist; han anses av mange som den viktigste dirigenten i det tyvende århundre. Furtwängler var sjefsdirigent for flere av Tysklands og Østerrikes førende symfoniorkestre. Levned. Wilhelm Furtwängler var sønn av den kjente arkeologiprofessor Adolf Furtwängler og hans kone Adelheid (født Wendt), som var malerinne. Han vokste opp i omgivelser med utpreget tysk nasjonalstolthet. Under sine tidigere yrkesår hadde han ansettelser i Breslau, Zürich, München (1907–09), Strassburg (1910–11), Lübeck (1911–15) og Mannheim (1915–20). Fra 1922 samarbeidet han med Wienerfilharmonikerne, Leipzigs Gewandhausorchester og Berliner Philharmoniker der han i 1952 ble sjefsdirigent på livstid. Han dirigerte også ved Richard-Wagner-festspillene i Bayreuth (1931, 1936-37), i Covent Garden (1937–38) og New York Philharmonic (1925–27). Musikalsk ble Furtwängler kjent for sine frie tempovalg og hans tolkninger av verk fremfor alt Beethoven, Brahms og Wagner. Nasjonalsosialistene benyttet Furtwängler som en slags kulturell reklameplakat. De utnevnte ham i 1933 til leder for Staatsoper Berlin og til visepresident for sitt "Reichsmusikkammer." Selv oppfattet han seg selv som en apolitisk kunstner. I 1933 hadde han i et åpent brev til Joseph Goebbels protestert mot diskrimineringen av jødiske musikere I 1936 gav han opp alle sine oppdrag i Tyskland i protest mot at naziregimet bannlyste Paul Hindemiths "Mathis der Mahler". Arturo Toscanini ville at Furtwängler skulle etterfølge ham ved New York Philharmonic Orchestra, men etter at dette ble sabotert av andre interessenter valgte han å gjenoppta arbeidet i Tyskland (Berlinerfilharmonikerne, og senere samtidig Wienerfilharmonikerne). Dette bidro til å skade hans etterkrigskarrière, og han fikk trekkes med et naziststempel. Etter krigen ble Furtwängler i 1945 ilagt yrkesforbud som dirigent av de amerikanske okkupasjonsmyndigheter. Han ble "entnazifiziert" (erklært som ikke-nazi eller avnazifisert) i 1946 etter påtrykk fra den jødiske fiolinist Yehudi Menuhin i Berlin og Wien. Det skulle ta fem år før Furtwängler i 1950 igjen kunne offisielt overta ledelsen for Berlinerfilharmonikerne. I 1952 ble han deres sjefsdirigent på livstid. Furtwänglers tidligere venner hadde problemer med å tilgi ham hans prominens under Det tredje rike. Men Paul Hindemith, Yehudi Menuhin, Szymon Goldberg og dessuten hans tidligere sekretær, som var jødisk, gikk i bresjen for ham. Dette til tross for at han i det minste passivt hadde latt seg bruke av Joseph Goebbels som kultureksponent for det stortyske rike. Det er likevel klart at Furtwängler hadde engasjert seg for jøder og senere ikke-jøder i sitt orkester som var kommet i Gestapos søkelys. Furtwängler var gift to ganger. I 1923 giftet han seg med den danske Zitla Lund. På det tidspunkt hadde han allerede fire barn utenfor ekteskap. Selve ekteskapet var barnløst. I 1931 ble paret separert, men skilsmisse ble det ikke før i 1943. Samme år giftet han seg med Elisabeth Ackermann, født Albert, som var blitt enke etter at mannen Hans Ackermann var falt i krigen. Sammen fikk de sønnen Andreas E. Furtwängler i 1944, som ble en kjent arkeolog. Furtwängler er stefar til skuespillerinnen Kathrin Ackermann, hvis datter Maria Furtwängler også er skuespillerinne. Film. Stellan Skarsgård fremstilte ham i filmen "Dirigentens valg" ("Taking Sides", 2001), som dreide seg om oppgjøret etter krigen. Friedrich von Wrangel. Friedrich Heinrich Ernst greve von Wrangel (født 1784, død 1877) var en prøyssisk generalfeltmarskalk, født i Stettin. 12 år gammel ble han innrullert i et prøyssisk dragonregiment. Allerede som 14-årig ble han utnevnt han til sekondløytnant. Han deltok i Napoleonskrigene sammen med bl.a. nordmennene Olaf Rye, Hans Helgesen og Schleppegrell. Senere kom de til å kjempe mot hverandre, da Wrangel førte de tyske forbundstropper mot Danmark under Treårskrigen 1848–50. Han ble utnevnt til generalfeltmarskalk i 1856 og ble øverstkommanderende for den prøyssisk-østerrikske hær under Andre slesvigske krig mot Danmark inntil februar 1864. Han var på det tidspunkt 80 år gammel, og ble tilsidesatt av sjefen for den tyske generalstaben, Helmuth von Moltke som den reelle øverstkommanderende, etter at Wrangel hadde He ignorert Moltkes direktiver og oversett rådene fra egne stabsoffiserer. Friderich Adolph Schleppegrell. Friderich Adolph Schleppegrell (født 28. juni 1792 på Brunla ved Larvik, død 26. juli 1850) var en dansk-norsk offiser som særlig er kjent fra den første slesvigske krig. Biografi. Han var sønn av den westfalske lavadelsmannen, generalmajor Otto Heinrich von Schleppegrell og dennes hustru Cathrine Abigael Zimmer, og ble 25. juli 1828 gift med Johanne, baronesse Juel, datter av major Christian Frederik, baron Juel av Rysensteen. Han ble offiser i 1807, og deltok i kanonbåtkrigen for Danmark-Norge. I forbindelse med inngåelsen av unionen med Sverige i november 1814, gikk Schleppegrell over i dansk tjeneste. Han er især kjent for sin innsats i Første slesvigske krig da han ved krigsutbruddet i 1848 som oberst fikk kommandoen over det danske venstre flankekorps. Han ble utnevnt til generalmajor i 1848. Schleppegrell var kommandant for 2. armedivisjon, som innledet angrepet ved Isted 25. juli 1850. Han ble hardt såret av angrep ved Øvre Stolk, og døde dagen etter av sine sår i Flensborg. Christian de Meza overtok da kommandoen. Oslo, Larvik og København har oppkalt gater etter generalmajor Friderich Adolph Schleppegrell. Olaf Rye. Olaf Rye (Ole) (født 16. november 1791, død 6. juli 1849) var en dansk-norsk offiser og generalmajor, født i Bø i Telemark. Han deltok blant annet i Napoleonskrigene og Treårskrigen. Han falt i Slaget ved Fredericia. Han er i senere tid også anerkjent for å ha satt det første offisielle verdensrekordhoppet på ski. Rekordhoppet ble satt ved Lekum gård, rett ved Eidsberg kirke i Eidsberg og ble målt til 9,50 m. Han var bror av Johan Henrik Rye og sønn av oberstløytnant Mathias Andreas Rye. Ludwig Beck. Ludwig August Theodor Beck (født 29. juni 1880 i Wiesbaden-Biebrich, død 20. juli 1944 i Berlin) var en tysk general. Han var generalstabssjef for fra 1933 til 1938, og var en del av den militære motstandsbevegelsen mot Adolf Hitler. Bakgrunn. Beck kom fra en gammel hessisk offisersfamilie, og var sønn av industriherre. Etter abitur i Wiesbaden i 1898, gikk han 12. mars samme år inn i som fahnenjunker i et feltartilleriregiment i Strassburg i det prøyssiske hær. De følgende to årene gikk han på krigsskole i Neisse, og ble 18. august 1899 utnevnt til løytnant. I årene 1902-1903 gikk han på en artilleri- og ingeniørskole i Berlin-Charlottenburg, og årene 1908 til 1911 gikk han på Preußische Kriegsakademie i Berlin. Mellom disse skoleoppholdene, og etter 1912 var han ved regimentet i Strassburg fram til han ble overført til generalstaben som hauptmann fra 1. oktober 1913, og tjenestegjorde her ved utbruddet av første verdenskrig. Første verdenskrig. Under første verdenskrig tjenestegjorde Beck i ulike generalstabsfunksjoner på Vestfronten. 16. mai 1916 giftet han seg med Amelie Pagenstecher, men hun døde rett etter at hun hadde født datteren Gertud 30. januar 1917. Ved krigens slutt var Beck major. Mellomkrigstiden. Beck som generalløytnant tidlig på 1930-tallet Weimarrepublikken. Da første verdenkrig sluttet, tjenestegjorde Beck i generalstabens utviklingsavdeling, og ble i 1919 som følge av bestemmelsene i Versaillestraktaten overført til det sterkt reduserte Reichswehr. Mellom 1919 og 1922 hadde han troppekommando og var også på egne oppdrag for sjefen for generalstaben, general Hans von Seeckt. 1. oktober 1922 ble han sjef for et artilleriregiment i Münster i Westfalen. Et år senere, og for de følgende to årene var han sjef for "lederutdannelsen", som den tidligere krigsskolen i Münster ble kalt. Deretter var han i fire år sjef for staben for "Wehrkreiskommando IV" («distriktskommandoen») i Dresden. Etter at han ble utnevnt til oberst 1. februar 1929, ble han i de kommende to årene sjef for 5. artilleriregiment i Fulda. Under nasjonalsosialistene. I 1934 erstattet han Wilhelm Adam som sjef for "Truppenamt" som i realiteten var generalstaben, men måtte kamufleres siden Versaillestraktaten eksplisitt forbød dette. Etter skandalene med Werner von Blomberg og Werner Freiherr von Fritsch i 1938 søkte Beck å organisere en motstand mot Hitlers krigsplaner, og måtte derfor ta sin avskjed. Etter dette engasjerte han seg sterkt i den konservative motstanden. Høsten 1939 var han i kontakt med flere andre offiserer og embedsmenn, blant dem general Franz Halder, Hjalmar Schacht, Carl Friedrich Goerdeler, Wilhelm Canaris og Hans Oster for å diskutere muligheten for et kupp mot det nasjonalsosialistiske regimet. Andre verdenskrig. I begynnelsen av 1940 ble det enighet om at Beck i tilfelle et vellykket kupp skulle overta som midlertidig statsoverhode med tittelen riksforstander, frem til monarkiet kunne gjenopprettes. Beck brukte mye tid på å diskutere med Goerdeler, Hassell og Witzleben hvem av Hohenzollern-prinsene som burde plasseres på tronen. I 1943 planla Beck to forsøk på å drepe Hitler med en bombe, men ingen av forsøkene kunne fullføres. I mai 1944 skrev generalfeltmarskalk Erwin Rommel i et memorandum at hans deltagelse i kuppet forutsatte at Beck ville bli statsoverhode etter kuppet. Beck var en av de sentrale personene bak 20. juli-attentatet, sammen med Goerdeler og Claus von Stauffenberg. Kuppforsøket mislyktes imidlertid. Han ble arrestert av hjemmehærens sjef, general Friedrich Fromm (som også deltok i kuppforsøket, men forsøkte å redde sitt eget skinn), og ble gitt muligheten til å begå selvmord (en mer ærefull måte å dø på enn å bli henrettet). Beck, som var ute av balanse, klart å skade seg selv betydelig, men etter to selvmordsforsøk måtte en sersjant gå inn og skyte ham. I populærkulturen. I filmen "Valkyrie" fra 2009 spilles Beck av Terence Stamp. I filmen var Beck en viktig del av 20. juli-attentatet. Etter avsløringene ønsker Beck en pistol for sin personlige sikkerhet. Like etter at han har fått overlevert den, begår han selvmord. Justus von Liebig. Justus friherre von Liebig (født 12. mai 1803, død 18. april 1873) var en tysk kjemiker. Liv. Justus von Liebig ble født i Darmstadt som sønn av en urtekremmer og fargehandler. Allerede som barn eksperimenterte han med stoffer som han fant i sin fars verksted, og på den måten oppstod hans interesse for kjemi. Hans interesse ble også vekket av kjemiske eksperimenter som markedsklovner viste frem. Det var der han opplevde fyrverkeri og fikk kjennskap til knallkvikksølv (kvikksølv(II)fulminat). Han avsluttet gymnasiet i 2. klasse, og han avbrøt også sin apotekerlære før han var ferdig fordi han var utilfreds. Han vendte i stedet hjem til Darmstadt og hjalp sin far i verkstedet. I fritiden gikk han på storhertugens bibliotek for å videreutdanne seg som autodidakt innenfor kjemien ved hjelp av bøker og egne undersøkelser. I 1819 ble Liebig med sin fars hjelp tatt opp på kjemistudiet ved universitetet i Bonn hos professor Karl Wilhelm Gottlob Kastner. Professoren oppdaget raskt den unge mannens talent og brukte ham som assistent i sitt laboratorium. Da Kastner i 1821 fikk ansettelse ved universitetet i Erlangen, fulgte Liebig med og innledet der arbeidet på sin doktoravhandling, "Angående forholdet mellom mineralenes og plantenes kjemi". I 1822 deltok Liebig sammen med andre studenter i demonstrasjoner mot makthaverne. Han ble ettersøkt av politiet og måtte flykte hjem. Hans lærer, professor Kastner, fikk dog kort etter rosende omtale hos Ludwig 1. av Hessen-Darmstadt ordnet det slik at storhertugen ga Liebig et stipend til studier ved Sorbonne i Paris, som den gang var sentrum for kjemisk forskning. Her mottok han datidens mest moderne kjemiundervisning hos professorene Joseph Louis Gay-Lussac, Thénard und Vauquelin. Kort etter offentliggjorde han egne undersøkelser over knallkvikksølv, og det gjorde den berømte naturforskeren Alexander von Humboldt oppmerksom på ham. På bakgrunn av Humboldts anbefalinger hos storhertugen av Hessen fikk den kun 21-årige Liebig i 1824 en midlertidig stilling som professor i kjemi og farmakologi ved universitetet i Giessen, og allerede året etter ble han fast ansatt som professor. Arbeidsvilkårene var kummerlige i begynnelsen. Lønnen var dårlig, og han fikk kun minimale tilskudd til utstyr, kjemikalier, oppvarming osv. Derfor måtte han betale mange absolutt nødvendige apparater og materialer selv for overhodet å kunne undervise. Allikevel oppnådde han stor interesse og suksess hos studentene på grunn av sine undervisningsmetoder. For å skaffe penger drev han mellom 1827 og 1833 ved siden av professoratet et privat institutt for farmakologi og tekniske erhverv. Der utdannet han sammen med professorene Umpfenbach, Wernekink og Schmidt apotekerlærlinger og fremtidige ledere i de tekniske erhverv. Hans undervisningsmetoder, hans opdagelser og hans skrifter gjorde ham snart kjent og berømt over hele Europa. Tallrike utlendinger kom til Giessen, blant dem 84 engelskmenn og 18 amerikanere, som ville høre hans forelesninger i kjemi og farmakologi. I 1845 ble han adlet på grunn av sine fortjenester og fikk tittelen friherre. Han avviste tilbud om ansettelse ved universiteterne i Reval 1827, Göttingen 1835, St. Petersburg 1839, Wien 1841, London 1845 og Heidelberg 1851, men kunne hver gang forbedre sin finansielle og ansettelsesmessige situasjon ved nye lønnsforhandlinger. Men da universitetet i München forhørte seg hos Liebig gjennom professor Max von Pettenkofer vedrørende en ansettelse, og da kong Maximilian 1. av Bayern inviterte ham personlig og tilbød seg å bygge et nytt kjemisk institutt med tilhørende embetsbolig, og da kongen ytterligere lovet ham stor frihet til undervisning og forskning, kunne han ikke stå imot: Han aksepterte ansettelsen og underviste i München fra 1852. Her ble han utnevnt til æresmedlem eller korresponderende medlem av mange vitenskapelige foreninger i inn- og utland, og han mottok tallrike æresbevisninger og ordener fra regjerende herskere i hele verden. Den 15. desember 1859 ble han utnevnt til president for det bayerske vitenskapsakademi. Dette embetet beholdt han til sin død. I 1870 ble han gjort til æresborger i byen München. Liebig døde den 18. april 1873 i München etter en lungebetennelse og ble begravet den 21. april under stor deltakelse fra befolkningen på Münchens skogkirkegård. I de følgende år reiste man minnesmerker for ham i mange tyske byer, bl.a. i München og Giessen. Universitetet i Giessen ble senere kalt «Justus-Liebig-Universitet». Erich Ludendorff. Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. desember 1937 i Tutzing i Bayern) var en tysk offiser. Han var sønn av godseieren Wilhelm Ludendorff og giftet seg 1908 med Margarete Schmidt. Fra 1877 til 1882 var han kadett i Plön og deretter ved Gross-Lichterfelde i Berlin. Fra 1882 til 1904 ble han utdannet som stabsoffiser ved generalstaben. Han utmerket seg som general under første verdenskrig. Fra 1916 hadde han sammen med Paul von Hindenburg den faktiske makten i landet. Etter krigen flyktet han til Sverige, hvor han publiserte en rekke politiske skrifter. I 1920 vendte han tilbake til Tyskland. Han var en av Adolf Hitlers sammensvorne under det mislykkede ølkjellerkuppet i München i 1923, men ble frikjent under den påfølgende rettssaken fordi han lyktes i å fremstille sin rolle som ubetydelig. Året etter ble han valgt til Riksdagen som representant for Deutschvölkische Freiheitspartei. Han var på denne tiden en ivrig talsmann for dolkestøtlegenden. Ved presidentvalget i Tyskland 1925 stilte han som presidentkandidat, men fikk bare 285 793 stemmer og ble slått ut i første runde. Hans tidligere overordnede Paul von Hindenburg vant valget. Senere ble hans forhold til Hitler kjøligere, og hans organisasjon "Tannenbergbund" ble forbudt i 1933 etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse. Ludendorff var tilknyttet den tyske "Völkisch-bevegelsen", og utviklet i tråd med denne en konspirasjonsteori som forklaring på Tysklands nederlag i 1918, hvor nederlaget tilskrives jødenes, frimureriets, de katolske prestenes og okkultistenes renkespill, publisert i hans bok "Frimureriets avsløring" (utgitt på norsk i 1928 av antisemitten Eugen Nielsens mikroforlag Antiforlag). Hans andre kone, nervelegen Mathilde von Kremnitz (1877–1966), utgav i 1921 boken "Triumph des Unsterblichkeitswillens", hvor hun hevdet at alle mennesker av germansk rase har mulighet for «selvfrelse». Hun benektet en personlig gud, men mente det fantes en guddomskraft som først når selvbevissthet i nordiske mennesker. Hun inndelte menneskeheten i lys- og skyggeraser, hvor særlig jødene er onde og hele tiden prøver å holde den germanske lysrasen nede i uvitenhet. Kristendommen ses på som et bevisst jødisk forsøk på å hindre germanernes selvforståelse. Bøker. Der Totale Krieg, 1935 Carl von Linde. Prof. dr. Carl von Linde (født 11. juni 1842 i Berndorf (Oberfranken), i dag Thurnau; død 16. november 1934 i München) var en tysk ingeniør som oppfant mekaniske kjøling (1876). Oppfinnelsen av mekanisk kjøling ble først utprøvet på et bryggeri i München, hvoretter øl ikke lenger var en sesongvare. I 1879 grunnla han selskapet "Gesellschaft für Lindes Eismaschinen Aktiengesellschaf" (konsernet Linde AG). Lindeprosessen. Carl von Linde utviklet i 1895 en metode for fremstilling av flytende luft, også kalt "Lindeprosessen". "Lindes kuldemaskin" utnyttet Joule–Thomson-effekten, oppdaget av James Prescott Joule i 1853. For å komme ned i lave temperaturer anvendte Linde en trinnvis og syklisk avkjøling. Luften ble satt under høytrykk (4 MPa) og deretter lot man den ekspandere hurtig slik at kjølingen oppsto. Eksempelvis blir luft på 20 °C som ekspander fra et trykk på 50 atm til 1 atm, avkjølt til 9 °C. Denne effekten ble kombinert med en varmeveksler som brukte den kalde luften fra ekspansjonen til å kjøle ny luft som gikk inn i kuldemaskinen. Ved gjentatte sykluser ble luften etterhvert flytende ved ca. -190 °C. Linde utviklet i 1902 teknologi for kommersiell produksjon av nitrogen og oksygen fra luft. Dette ble gjort ved at luften først ble gjort flytende, og deretter ble oksygen og nitrogen skilt fra hverandre med sakte oppvarming. Dette er en destillasjonsprosess som utnytter at gassene kondenserer ved forskjellig temperaturer (fraksjonell destillasjon). Oksygenproduksjon ble tidlig på 1900-tallet først og fremst brukt i forbindelse med oksygenskjæring og acetylensveising. I 1901 hadde det første kommersielle acetylensveiseapparatet blitt utviklet i Frankrike. Når acetylen brennes med oksygen i stedet for luft kunne flammetemperaturen økes fra 1900 til 3000 grader celsius. Nitrogengass ble brukt i produksjon av kunstgjødsel framstilt etter Frank-Caro-prosessen. Lindeanlegget ved kalsiumcyanamidfabrikken i Odda (senere Odda Smelteverk) var i sin tid verdens største. I 1915 ble det daglig produsert 100 tonn flytende luft som ble destillert til 77 tonn nitrogen. I 1910 hadde kollegaer, inkludert Carls sønn Friedrich, utviklet en dobbelkolonneprosess, som fremdeles er i bruk i dag. Linde, Carl von Linde, Carl von Linde, Carl von Nikolaus August Otto. Η "Gaskraftmaschine" του 1876thumb thumb Nikolaus August Otto (født 1832, død 1891) var en tysk ingeniør som oppfant 4-takts forbrenningsmotoren, det første alternativ til dampmaskinen. Ottos motor muliggjorde konstruksjonen av automobiler, motorbåter, motorsykler og fly. Otto, Nikolaus August Otto, Nikolaus August Otto, Nikolaus August Carl Benz. Karl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør, som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant annet Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878. I 1885 bygget Benz "Motorwagen", verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren. I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche. Benz stiftet "Benz & Cie.", forgjengeren til "Daimler Benz", "Mercedes-Benz" og "DaimlerChrysler". Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser. Unge Benz. Karl Benz, eller Karl Friedrich Michael Vaillant som han egentlig heter, ble født i Karlsruhe, Tyskland. Faren var Johann George Benz, lokomotivfører, og morens navn var Josephine Vaillant. Paret var ugifte ved fødselen, men giftet seg tidlig i 1845. Da Karl var to år gammel ble faren drept i en togulykke, og moren endret navnet hans til Karl Friedrich Benz til minne om faren. Familien levde på fattigdomsgrensen, men moren slet for å gi Benz en god utdannelse. Han gikk på den lokale barneskolen i Karlsruhe, og viste seg som en lovende student. I 1853, i en alder av ni år, startet han på den vitenskapelig orienterte skolen Lyzeum. Deretter studerte han ved Universitetet i Karlsruhe under Ferdinand Redtenbacher. Benz ville først bli låsesmed, men fulgte etterhvert i farens fotspor, og begynte å studere lokomotivutvikling. Den 30. september 1860, i en alder av femten år, sto han på den innledende eksamen som ingeniør ved Universitet i Karlsruhe, hvor han studerte. Han tok avgangseksamen den 9. juli 1864. På universitetet kom de første tankene om en hesteløs vogn, mens Benz satt på sykkelen sin. Etter sin formelle utdannelse hadde Benz praksis i syv år hos forskjellige selskaper, men passet ikke inn hos noen av dem. Praksisen startet i Karlsruhe, med to år i forskjellige stillinger hos et ingeniørfirma. Deretter flyttet han til Mannheim for å jobbe som designer hos en vektfabrikk, før han i 1868 dro til Pforzheim for å jobbe for et brobyggerselskap, "Gebrüder Benckiser Eisenwerke und Maschinenfabrik". Til slutt dro han til Wien i en kort periode for å jobbe i et jernfirma. Benz' fabrikk, og hans første oppfinnelser (1871–1882). I 1871, i en alder av 27 år, slo Karl Benz seg sammen med August Ritter for å starte et mekanisk verksted i Mannheim, "Iron Foundry and Mechanical Workshop", senere "Factory for Machines for Sheetmetal Working". Selskapets første år var en komplett katastrofe. Ritter viste seg å være svært upålitelig, og lokale myndigheter konfiskerte alle eiendelene. Deretter kjøpte Benz ut Ritters andel i selskapet ved hjelp av penger han fikk låne av faren til sin forlovede, Bertha Ringer. Den 20. juli 1872 ble Benz og Ringer gift, og fikk senere fem barn: Eugen (1873), Richard (1874), Clara (1877), Thilde (1882) og Ellen (1890). Til tross for sine første problemer i forretningslivet fortsatte Karl Benz å utvikle nye idéer. For å øke inntektene startet han arbeidet med nye patenter i 1878. Først konsentrerte han seg om å bygge en pålitelig totakters gassmotor, basert på Nikolaus Ottos design av firetakts-motoren. Et patent på dette designet, innsendt av Otto, hadde blitt erklært ugyldig. Benz fullførte motoren på nyttårsaften 1878, og fikk patent i 1879. Det var først med patentene på de forskjellige komponentene som senere ble den moderne forbrenningsmotoren at Benz viste sitt geni. Han tok patent på blant annet tenningssystemet som brukte gnister ved hjelp av batterier og tennplugger, tennpluggen selv, forgasseren, clutchen og den vannkjølte radiatoren. Benz' Gasmotoren-Fabrik Mannheim (1882–1883). Nye problemer dukket opp da bankene i Mannheim forlangte at Benz' "Gas Factory" ble gjort om til et aksjeselskap på grunn av de høye produksjonskostnadene. Benz ble tvunget til å gå inn i et samarbeid med fotografen Emil Bühler og hans bror, en ostehandler, for å få nye lån av bankene. Selskapet fikk navnet "Gasmotoren Fabrik Mannheim", og ble stiftet i 1882. Benz var svært lite fornøyd, da han satt igjen med kun 5% av aksjene og den beskjedne tittelen direktør. Det verste av alt var at idéene hans ikke ble tatt med i betraktningen når nye produkter skulle utvikles, og dette førte til at han trakk seg fra selskapet kun et år senere, i 1883. Benz & Cie. og Motorwagen. Benz' livslange hobby brakte ham til en sykkelreparatør i Mannheim, som var eid av Max Rose og Friedrich WIlhelm Eßlinger. I 1883 stiftet de tre et nytt selskap som produserte maskiner for industrien: "Benz & Company Rheinische Gasmotoren-Fabrik", vanligvis kalt "Benz & Cie.". Selskapet vokste raskt til 25 ansatte, og startet produksjonen av gassdrevne motorer. Selskapet ga Benz muligheten til å fortsette sin gamle idé om en hesteløs vogn. Basert på sine erfaringer med sykler brukte han liknende teknologi da han bygget en bil med en firetaktsmotor av eget design mellom bakhjulene. Kreftene ble overført via to kjeder til bakakselen. Benz fullførte bygget i 1885, og kalte den "Benz Patent Motorwagen". Dette var det første kjøretøyet designet fra bunnen av som en bil, og ikke simpelthen en ombygget vogn, og derfor ansees Karl Benz av mange som bilens oppfinner. Starten for "Motorwagen" i 1885 var skuffende. Testene tiltrakk ofte mange tilskuere, som lo hånlig når Benz kjørte inn i vegger fordi bilen til å begynne med var svært vanskelig å styre. "Motorwagen" ble patentert den 29. januar 1886 som "DRP-37435: automobil drevet av gass". De første vellykkede prøveturene ble kjørt sommeren 1886 på offentlige veier, og året etter bygde Karl Benz "Motorwagen Model 2", som var oppgradert på en rekke områder, og i 1887 ble den ferdige "Model 3" med trehjul bygget. Benz startet salg av kjøretøyet, markedsført under navnet "Benz Patent Motorwagen", noe som gjorde det til den første bilen tilgjengelig for allmennheten noen sinne. Den første kunden, sent sommeren 1888, hevdes å ha bli innlagt på galehus senere. Kunde nummer to, Emile Roger fra Paris, som kjøpte en 1888 Benz, hadde stor innvirkning på Benz' suksess. Roger hadde bygget Benz-motorer på lisens fra Karl Benz i flere år, og bestemte seg i 1888 for å legge til Benz' nye bil i modellprogrammet sitt. Mange av de tidlige Benz-bilene ble bygget i Frankrike og solgt av Roger. Tidlige kunder hadde mange utfordringer. Bensin måtte kjøpes på apotek, som solgte det som rensemiddel, og apotekene tok ikke inn bensin i store kvanta. "Motorwagen" produsert tidlig i 1888 måtte dyttes når den skulle opp bratte bakker, og denne begrensningen forsvant etter at Berta Benz kjørte en av bilene over en lengre avstand, og senere foreslo for ektemannen at han ga bilen to gir. Historien vil ha det til at Berta Benz tok bilen uten at mannen kjente til det om morgenen den 5. august 1888, og la ut på en 106 kilometer lang kjøretur fra Mannheim til Pforzheim for å besøke moren, sammen med sønnene Eugen og Richard. I tillegg til at det var mangel på bensin hos apotekene langs veien måtte hun også løse en rekke tekniske problemer før hun omsider kom frem sent på kvelden, og sendte et telegram til Karl Benz for å fortelle om turen. I dag feires dagen i Tyskland med et billøp for antikke biler. Benz' "Model 3" fikk sin store verdensdebut på verdensutstillingen i Paris i 1889, og omkring 25 eksemplarer ble bygget mellom 1886 og 1893. Utvidelser hos Benz & Cie.. Benz "Velo" i London 1898 Den store etterspørselen etter stasjonære forbrenningsmotorer tvang Karl Benz til å utvide fabrikken, og i 1886 sto en ny bygning ferdig på fabrikkområdet. "Benz & Cie." hadde vokst fra 50 ansatte i 1890 til 430 i 1899, og mot slutten av det 19. århundre var Benz & Cie. verdens største bilprodusent, med 572 produserte eksemplarer i 1899. På grunn av størrelsen ble Benz & Cie. et aksjeselskap i 1899, og Friedrich Von Fischer og Julius Ganß fikk plasser i styret. Ganß jobbet med markedsføring og kommersialisering. De nye styremedlemmene anbefalte Karl Benz å lage en billigere bil, som passet til masseproduksjon. I 1893 utviklet Benz "Victoria", en toseters bil med en motor på tre hestekrefter, som kunne nå en toppfart på 15 km/t. Modellen ble en suksess, med 45 solgte eksemplarer i 1893. I 1894 forbedret Benz sin nye modell "Velo". Denne bilen var produsert i et voldsomt høyt antall for sin tid – 1200 enheter mellom 1894 og 1901 – at den blir ansett som verdens første masseproduserte bil. Benz "Velo" deltok også i verdens første billøp, fra Paris til Rouen i 1894. I 1895 designet Benz verdens første lastebil, og noen av disse ble senere bygget om av det første busselskapet, som bygget "Netphener", verdens første buss. I 1896 fikk Karl Benz patent på sin boksermotor med horisontalt plasserte stempler. Han bygget en motor hvor stemplene nådde sitt høyeste dødpunkt samtidig, og dermed balanserte hverandre og sørget for mindre vibrasjoner. Boksermotorer med fire eller færre sylindre er de mest vanlige. Dette prinsippet blir fortsatt brukt av bilprodusenter som Subaru og Porsche. Selv om Gottlieb Daimler døde i mars 1900 – og det ikke finnes noe bevis for at Karl Benz og Daimler kjente hverandre eller kjente til hverandres arbeid – ble konkurransen med Daimler Motors i Stuttgart en utfordring for Benz & Cie. I oktober 1900 bygget sjefsdesigneren hos DMG, Wilhelm Maybach, modellen Mercedes 35hp etter spesifikasjoner fra Emil Jellinek, etter at en kontrakt ble inngått mellom DMG og Jellinek om produksjon av 36 slike modeller mot at Jellinek skulle være forhandler for dem. Maybach forlot DMG i 1907, men designet denne modellen og flere viktige forbedringer før han forlot selskapet. Etter testing ble den første bilen levert til Jellinek den 22. desember 1900. Jellinek fortsatte å komme med forslag til forbedringer av modellen, og oppnådde gode resultater i billøp med bilen de neste årene, noe som oppmuntret DMG til å øke produksjonen av biler. Benz møtte konkurransen med sin "Parsifili"-modell, som ble introdusert i 1903, med to vertikale sylindre og en toppfart på 55 km/t. Resten av styret ansatte noen franske designere uten å avtale med Benz på forhånd. Frankrike var et land med stor bilindustri basert på Maybachs oppfinnelser, og på grunn av avgjørelsen om å ansette franskmennene sa Benz fra seg utviklingsansvaret den 24. januar 1903, men ble sittende som styreleder frem til sin død i 1929. Benz' sønner Eugen og Richard forlot også selskapet, men Richard returnerte i 1904 som bildesigner. Innen 1904 hadde Benz & Cie. solgt 3 480 eksemplarer av bilene sine, og selskapet var fortsatt ledende på bilproduksjon. I tillegg til at han fortsatte som styreleder i Benz & Cie. stiftet Karl Benz snart et nytt selskap sammen med sønnen Eugen, som ble holdt innen familien, og som bygget biler under et annet merkenavn. I 1909 ble "Blitzen Benz" bygget av Benz & Cie., og racerbilen satte en fartsrekord på 228.1 km/t. Den ble sagt å være "raskere enn noe fly, tog eller bil". Racerbilen ble sendt rundt til forskjellige land, til og med til USA, for å sette en rekke rekorder. Motoren hadde et sylindervolum på 21.5 liter, og leverte 200 hestekrefter. Fartsrekorden til Blitzen Benz ble stående i ti år. Benz-Söhne (1906 til 1923). Karl Benz, Bertha Benz og sønnen Eugen flyttet til Ladenburg, en by i nærheten, og stiftet selskapet Benz & Sønn ("Benz-Söhne") i 1906 med sin egen kapital. Selskapet skulle produsere biler og gassdrevne motorer. Motorene ble raskt erstattet av bensinmotorer på grunn av mangel på etterspørsel. Selskapet solgte aldri aksjer offentlig, og bygget sine egne bilmodeller helt uavhengig av Benz & Cie. Benz-Söhne-bilene var av god kvalitet, og ble raskt populære som taxier i London. I 1912 ga Karl Benz alle sine aksjer i Benz-Söhne til Eugen og Richard, men ble sittende som styreleder i Benz & Cie. Den 25. november 1914 fikk den 70 år gamle Karl Benz en Doktortittel av Universitetet i Karlsruhe. Nesten allerede fra begynnelsen av bilproduksjonens tid ble deltakelse i racing og billøp en viktig markedsføringsmetode for produsentene. Først ble produksjonsmodellene kjørt, og Benz "Velo" deltok i verdens første billøp fra Paris til Rouen i 1894. Senere ga investeringer i utvikling av egne racerbiler ekstrainntekter gjennom salg av modeller assosiert til vinnerbilen. Unike racerbiler ble bygget på denne tiden, for eksempel Benz' "Tropfenwagen", verdens første bil med midtmontert motor. I Benz-Söhnes siste år, 1923, ble 350 eksemplarer bygget. I det etterfølgende år, 1924, bygget Karl Benz to ekstra 8/25 hp-modeller til personlig bruk, som han aldri solgte – og disse eksisterer fortsatt. Mot "Daimler-Benz" og "Mercedes-Benz". Under 1. verdenskrig økte både "Benz & Cie." og "Daimler Motors" produksjonen betraktelig for å produsere krigsmateriell. Etter krigen fortsatte begge med sitt normale nivå, men den tyske økonomien var kaotisk. Biler ble sett på som et luksusgode, og ble derfor ilagt 15 % ekstra skatt. På samme tid var det bensinmangel i landet, og for å overleve denne vanskelige situasjonen foreslo "Benz & Cie." i 1919 et samarbeid med Karl Benz gjennom en representant, Karl Jahn. DMG takket nei til tilbudet i desember samme år. Den økonomiske krisen i Tyskland ble stadig verre. I 1923 produserte "Benz & Cie." kun 1 382 eksemplarer i Mannheim, og DMG produserte kun 1 020 eksemplarer i Stuttgart. Den gjennomsnittlige prisen for en bil var 25 millioner såkalte «papirmark», på grunn av en voldsom inflasjon. Forhandlinger ble satt i gang mellom de to selskapene, som i 1924 signerte en intensjonsavtale som var gyldig frem til år 2000. Begge selskapene standardiserte design, produksjon, innkjøp, salg og markedsføring – og markedsførte produktene sine i fellesskap – men beholdt sine respektive merkenavn. Den 28. juni 1926 slo Benz & Cie. og DMG seg offisielt sammen i selskapet Daimler-Benz, og døpte alle sine biler Mercedes-Benz for å ære DMG-fabrikkens aller viktigste modell, Mercedes 35hp. Navnet var hentet fra den 10 år gamle Mercedes Jellinek, datteren til en av partnerne i DMG, Emil Jellinek, som hadde bestemt spesifikasjonene for den nye modellen. En ny logo ble designet – bestående av en trearmet stjerne (som representerte Daimlers motto: "motorer for land, luft og vann"), omgitt av de tradisjonelle laurbærbladene fra Benz' logo – og merket Mercedes-Benz. Året etter, i 1927, ble antallet biler solgt tredoblet, til 7 918 eksemplarer, og dieselmotorer ble lansert for bruk i lastebiler. I 1928 ble "Mercedes-Benz SS" presentert. Den 4. april 1929 døde Karl Benz i sitt hjem i Ladenburg i en alder av 84 år. Han døde av bronkitt. Frem til sin død den 5. mai 1944 fortsatte Bertha Benz å bo i deres felles hjem. Benz-huset har blitt erklært historisk, og blir i dag brukt som møtefasiliteter for en non-profit-organisasjon som ærer både Bertha og Karl Benz for deres roller i bilens historie. Se også. Liste over oppfinnere Eksterne lenker. Benz, Carl Benz, Carl Benz, Carl Holger Meins. Holger Klaus Meins (født 26. oktober 1941 i Hamburg, død 9. november 1974 i Wittlich) var medlem av «den første generasjonen» terrorister i den vesttyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Han døde i 1974 etter en ukelang sultestreik i fengselet i Wittlich i Rheinland-Pfalz. Studier, tidlig politisk aktivitet, radikalisering. Holger Meins var fra Hamburg, og var sønn av forretningsmannen Wilhelm Julius Meins (1907–1986). Fra 1962 studerte Meins ved Hochschule für bildende Künste Hamburg (HfbK). I 1964 jobbet han med scenografi ved "Theater im Zimmer" i Hamburg. Samme høst ble han praktikant ved RIVA-Fernsehstudios og kameraassistent ved ARPA-Film i München. Han avbrøt sitt kunststudium i 1966, og ble innskrevet ved det nygrunnlagte Deutsche Film- und Fernsehakademie i Berlin. Her spilte han inn en dokumentarfilm i "Direct cinema"-stil, "Oskar Langenfeld", som fikk mye ros. Meins fulgte i dokumentarfilmen overlevelsesstrategiene i hverdagen til en tuberkulosesyk uteligger. Samme år deltok Meins for første gang på en demonstrasjon arrangert av Sozialistischer Deutscher Studentenbund mot Vietnamkrigen. 2. juni 1967 deltok han på demonstrasjonen mot den iranske sjahens besøk i Berlin, da Benno Ohnesorg ble skutt av politiet. I tiden etter kom det til en radikalisering av den venstreorienterte studentbevegelsen, en radikalisering som også preget Holger Meins. 1. februar 1968 deltok han på et protestarrangement ved Technische Universität Berlin som ble kalt «Springertribunalet» (etter Axel Springer), og viste en dokumentarfilm på tre minutter kalt «Wie baue ich einen Molotow-Cocktail?» («Hvordan lager jeg en molotovcocktail?»). Filmen ble opprinnelig vist anonymt, men det er idag ingen tvil om at Meins var opphavsmannen. På slutten av filmen ser man et klipp med bilde av forlagshuset Axel Springer AG, slik at det ikke skal herske tvil om målet. Fordi Meins ventet seg en etterforskning av denne filmen, reiste han sammen med medstudenten Günther Peter Straschek i begynnelsen av 1968 til München, hvor Hochschule für Fernsehen und Film München nettopp hadde åpnet. Han prøvde å få en av lærerne ved høyskolen til å gå god for at filmen var et abstrakt kunstverk som ikke oppfordret til voldsbruk, men ingen var villige til å gjøre dette. Etter at Rudi Dutschke ble angrepet av en ufaglært arbeider kom det til virkelige attentater mot Springerpressen. I mai samme år deltok Meins i okkupasjonen av lokalene til Deutsche Film- und Fernsehakademie Berlin. Han ble derfor 27. november 1968 utestengt fra studiet, sammen med Hartmut Bitomsky, Harun Farocki og 15 andre. Utestengelsen ble overprøvet av en domstol 11. november 1969. Aktivitet i RAF. I september 1969 flyttet Meins inn i Kommune 1 i Berlin. Han jobbet for Peter-Paul Zahls undergrunnsavis "883". 14. mai 1970 ble Andreas Baader befridd fra fengsel av Ulrike Meinhof, og en terrororganisasjon, Rote Armee Fraktion, ble født. Holger Meins laget en plakat med tittelen «Freiheit für alle Gefangenen» («frihet for alle fanger») og fikk trykket RAFs grunnleggelsesopprop i "883". På dette tidspunktet hadde han allerede avbrutt sitt filmstudium. 14. august 1970 ble han arrestert, mistenkt for deltagelse i et bombeangrep mot en politibil, men etter en måneds varetekt i Berlin-Moabit ble han igjen løslatt. I oktober sluttet Meins seg til RAF og gikk under jorden. Han tok dekknavnet «Rolf». Han ble i tiden som fulgte mistenkt for å ha deltatt i attentater mot amerikanske installasjoner i Frankfurt am Main og Heidelberg. 1. juli 1972 ble Meins, Andreas Baader og Jan-Carl Raspe oppdaget av politiet i Frankfurt, hvor de tre ble arrestert etter en lengre skuddveksling. Etter arrestasjonen skal de ha blitt brutalt behandlet av politiet, ifølge Stefan Austs bok "Der Baader-Meinhof Komplex". Meins satt først i fengselet i Bochum, senere i Koblenz og til slutt i Wittlich. Sultestreik og død. I januar 1973 startet Meins sammen med noen av sine medfanger sin første sultestreik, i protest mot soningsforholdene. RAF-fangene krevde å få sitte i samme fengsel og ville ha status som krigsfanger. I mai startet fangene en ny sultestreik. Meins ble da for første gang tvangsernært. Etter syv uker avbrøt fangene sultestreiken. Den tredje sultestreiken startet Meins 13. september 1974. Til tross for at han ble tvangsernært døde han 9. november 1974 i Justizvollzugsanstalt Wittlich etter 58 dagers sultestreik. Ved sin død veide den 186 cm. høye Meins bare 39 kg. Holger Meins var etter Petra Schelm, som døde under en skuddveksling med politiet 15. juli 1971 da hun motsatte seg arrestasjon, den andre RAF-terroristen som mistet livet. Meins ble begravet i familiegraven i Hamburg-Stellingen. Ved begravelsen den 18. november 1974 deltok over 5 000 mennesker, blant dem Rudi Dutschke, som foran åpne kameraer ropte «Holger, kampen fortsetter». Om dette var en solidarisering med RAF er omstridt. Hans kone har bestridt dette, og Dutschke kom siden til å ta sterk avstand fra «RAF-skitten». Meins' død førte til en polarisering av den vesttyske befolkningen. På den ene siden kom det trusler om å grave opp liket og henge det opp til skrekk og advarsel, på den andre siden snakket venstreorienterte grupper om et «mord». I flere byer var det demonstrasjoner med inntil 10 000 deltagere til støtte for Meins. I 1975 okkuperte en gruppe i RAF som kalte seg «Kommando Holger Meins» den vesttyske ambassaden i Stockholm. To diplomater og to terrorister omkom under gisselaksjonen. Matthias Platzeck. Matthias Platzeck (født 29. desember 1953 i Potsdam) er en tysk politiker (SPD) som siden 26. juni 2002 er ministerpresident i den tyske delstaten Brandenburg som leder for en koalisjon bestående av SPD og CDU. Fra 15. november 2005 til 10. april 2006 var han formann for det sosialdemokratiske partiet SPD. Bakgrunn og utdannelse. Legesønnen Platzeck tok Abitur (artium) i 1972, og studerte fra 1974 ved den den tekniske høyskolen i Ilmenau, hvor han i 1979 ble ferdig utdannet som sivilingeniør i biomedisinsk kybernetikk. Han var gift mellom 1978 og 1984, og har fra dette ekteskapet tre døtre. Yrke. Matthias Platzeck var fra 1979 til 1980 vitenskapelig medarbeider ved Institut für Lufthygiene i Chemnitz og ble deretter direktør for økonomi og teknikk ved sykehuset i Bad Freienwalde. Fra 1982 til 1990 var han avdelingsleder for miljøhygiene ved hygieneinspeksjonen i Potsdam. Mellom 1982 og 1987 videreutdannet han seg dessuten i miljøhygiene ved Akademie für Ärztliche Fortbildung i Berlin. Politisk karrière. Platzeck var i april 1988 en av grunnleggerne av det potsdamske borgerinitiativet "Arbeitsgemeinschaft für Umweltschutz und Stadtgestaltung" (ARGUS) og i november 1989 også av "Grüne Liga", som han ble talsmann for. Fra desember 1989 til februar 1990 representerte han "Grüne Liga" ved de sentrale rundebordsforhandlingene i Berlin. Fra februar til april 1990 var han minister uten portefølje i Hans Modrows regjering i DDR. I mars 1990 ble han medlem av det første, siste og eneste demokratisk valgte Folkekammeret (parlamentet i DDR) for "Grüne Partei der DDR", som han ikke selv var medlem av. Han ble parlamentarisk forretningsfører for fraksjonen Bündnis 90/Die Grünen. Mellom den tyske gjenforeningen 3. oktober 1990 og frem til det første valget var avholdt var han "delegert representant" i det tyske parlamentet. Fra oktober 1990 til september 1992 var han medlem av landdagen i Brandenburg for Bündnis 90. Etter at Bündnis 90 ble omdannet fra liste til parti i 1991 var han en av deres nasjonale talsmenn frem til 1993. Han meldte seg ut av partiet da det fusjonerte med Die Grünen. 22. november 1990 ble han miljøvernminister i Manfred Stolpes kabinett i Brandenburg, i en koalisjon bestående av SPD, FDP og Bündnis 90. Også etter å ha trådt ut av partiet beholdt han sin ministerpost. Han ble som partiløs også medlem av den rene SPD-regjeringen i Brandenburg i 1994. I denne stillingen oppnådde han stor popularitet som realistisk og pragmatisk krisehåndterer under Oder-flommen sommeren 1997. Som representant for Brandenburg var han fra 27. november 1991 til 12. oktober 1994 medlem og deretter frem til 4. november 1998 stedfortredende medlem av Forbundsrådet. Den 6. juni 1995 ble Platzeck medlem av SPD og fra juni 1998 medlem av styret i SPD i Brandenburg. Siden 8. desember 1999 er han medlem av SPDs nasjonale styre. 8. juli 2000 ble han valgt til formann for SPD i Brandenburg. I 1998 avviste han et tilbud om å få plass i Gerhard Schröders føderale regjering. Men allerede 3. november samme år måtte han, ikke helt frivillig, gå av som miljøvernminister i Brandenburg. For å spare SPD fra å lide nederlag for det venstreekstreme PDS ved overborgermestervalget i Potsdam, stilte Platzeck til valg for denne stillingen og vant valget med 63,5 % av stemmene. Etter Manfred Stolpes avgang som statsminister ble Platzeck 27. juni 2002 valgt til ny statsminister i Brandenburg. Hans håndtering av flomkrisen sommeren 2002 bidro til å øke hans popularitet ytterligere. Ved landdagsvalget 19. september 2004 vant han direktemandatet i sin valgkrets og ble dermed igjen medlem av landdagen i Brandenburg. Ved dette valget klarte SPD å beholde stillingen som største parti i Brandenburg til tross for den negative nasjonale trenden. Siden 9. juli 2002 er Platzeck igjen medlem av Forbundsrådet. Fra 1. november 2003 var han 2. visepresident for Forbundsrådet, og mellom 1. november 2004 og 31. oktober 2005 president for Forbundsrådet. Etter at Franz Müntefering varslet sin avgang som SPD-formann etter å ha tapt en intern maktkamp, ble det klart at Platzeck ville etterfølge ham som formann. Valget fant sted på partikongressen 13.-15. november i Karlsruhe. På grunn av helseproblemer overlot han vervet som partiformann den 10. april 2006 til nestformannen Kurt Beck. Platzeck mottok Brandenburgs fortjenstorden i embedet som ministerpresident i delstaten Brandenburg. Martin Bucer. Martin Bucer (født 1491 i Schlettstadt – 1551, også "Martin Butzer") var en av de mest betydningsfulle tyske teologer under reformasjonen. Bucer, Martin Bucer, Martin Bucer, Martin Ludwig Scotty. Ludwig Derangadage Scotty (født 20. juni 1948 i Anabar) var republikken Naurus president fra 29. mai 2003 til 8. august 2003, og fra 22. juni 2004 til 19. desember 2007. Scotty ble i desember 2007 anklaget for korrupsjon, og et mistillitsvotum mot ham førte til at han ble avsatt som president, og tidligere vektløfter Marcus Stephen ble satt inn i embedet. Janosch. Den tyske barnebokforfatteren og tegneren Janosch i 2005 Janosch (kunstnernavn for Horst Eckert) (født 11. mars 1931 i Hindenburg i Øvre Schlesien i Tyskland) er en av de mest kjente tyske barnebokforfatterne. Janosch har skrevet over 150 bøker som er oversatt til 30 språk. Til norsk er Janosch oversatt av blant andre Halldis Moren Vesaas. Mest kjent er trolig en rekke fortellinger om «den vesle tigeren og den vesle bjørnen». Flere av bøkene er filmatisert som tegnefilmer for fjernsyn. Westdeutscher Rundfunk produserte i 1985 og 1989 animasjonsserien "Eventyrstund med Janosch", som også bl.a. ble sendt på Barne-TV på NRK. Eksterne lenker. Busskur i Tyskland dekorert med figurer fra Janosch' populære barnebøker Kjartan Fløgstad. Kjartan Fløgstad (født 7. juni 1944 i industribyen Sauda i Rogaland) er en norsk forfatter som skriver på nynorsk. Fløgstad studerte litteratur- og språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Deretter arbeidet han i en periode som industriarbeider og sjømann før han debuterte som lyriker med diktsamlinga "Valfart" i 1968. Han er far til forfatteren og journalisten Aslak Nore, født 1978. Forfatterskapet. Fløgstad debuterte som prosaforfatter i 1970 med "Den hemmelege jubel". I 1972 kom novellesamlinga "Fangliner", der han lar sjøfolk og skiftarbeidere i tungindustrien komme til orde på deres eget språk, og forfatterens marxistiske grunnsyn blir tydelig. Gjennombruddet kom i 1977 med romanen "Dalen Portland". Her følger han utviklinga av det norske industrisamfunnet gjennom to generasjoner i etterkrigstida. I "Fyr og flamme" er det snarere avviklinga av industrisamfunnet som skildres, der siste generasjon mister klassetilhørigheten sin og ender i rastløshet og indre tomhet. I romanen "Kniven på strupen" fra 1992 er hele handlinga lagt til samtida, og romanen er en stram satire over jappetid, urbanisme og postmodernisme. Flere av bøkene hans handler om personer som beveger seg i lovens gråsone eller på andre sida av loven, som «terroristromanen» "Fimbul". I tillegg har han skrevet to rene kriminalromaner under pseudonymene K. Villun og K. Villum. Fløgstad har vært en aktiv kulturdebattant og essayist. På samme vis som romanene demonstrerer essayistikken et tvetydig forhold til norsk industrikultur på den ene sida og internasjonal kulturindustri på den andre. Han har skrevet en biografi om dikteren Claes Gill, reiseskildringer fra Latin-Amerika, om norske utvandrere til Sør-Amerika, og har dessuten gjendikta latinamerikanske lyrikere. "Arbeidets lys" er en analyse av tungindustrien i Sauda, og "Osloprosessen" tar for seg spriket mellom hovedstadens sjølforståelse og byens minkende betydning for landets verdiskaping. Med "Brennbart" kasta han seg inn i debatten om forholdet mellom riksmålsbevegelsen og Nasjonal Samling. I "Brennbart" viste han at målrørsla ikke samarbeida med Quisling-styret, som mange har trodd. Det gjorde derimot riksmålsbevegelsen, som få har visst. Han angrep historikerene Hans Fredrik Dahl og Lars Roar Langslet for å forfalske språkhistorien. Med romanen "Grand Manila" grep Fløgstad tilbake til temaer i bøker som "Dalen Portland" og "Fyr og flamme". En av hans siste utgivelser er den essayistiske reisboka "Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi", om en nedlagt sovjetisk gruveby på Svalbard. Fløgstad dyrker en særprega stil i romanene så vel som i sakprosaen; han blander språk fra ulike stilnivåer, leker med ordspill og alluderer til andre tekster og til filmer. Han er en av de fremste representantene for magisk realisme på norsk, og realistiske handlingsløp slår plutselig over i det fantastiske. Tove Nilsen. Tove Nilsen (født 25. oktober 1952 i Oslo) er en norsk forfatter. Hun var også i en årrekke litteraturkritiker i Dagbladet. Nilsen debuterte i 1974 med romanen "Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken". Hun har mottatt en rekke litterære priser for sitt forfatterskap, og ble i 1995 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Øyets sult". 1970-tallets kvinneopprør dannet rammen om hennes første bøker. Flere av Nilsens bøker har også handling lagt til oppveksten hennes på Bøler i Oslo på 1960-tallet. Eyvind Johnson. Eyvind Johnson (født 29. juli 1900, død 25. august 1976) var en svensk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1974 sammen med Harry Martinson. Han fikk prisen «for a narrative art, far-seeing in lands and ages, in the service of freedom». Under den andre verdenskrig jobbet han i redaksjonen til publikasjonen "Håndslag", som ble smuglet over grensen og spredt som illegal avis i Norge. Både Johnson og Martinson tilhørte de svenske proletardikterne. I firebindsverket "Romanen om Olof" (1934–1937) skildrer Johnson hvordan det var å vokse opp som ung mann i Norrland på 1900-tallet. Eyvind Johnson vokste selv opp i Björkelund utenfor Boden i Norrbotten, der barndomshjemmet hans er blitt bevart. I 1962 mottok han Nordisk Råds Litteraturpris for "Hans nådes tid". Kjell Inge Røkke. Kjell Inge Røkke (født 25. oktober 1958 i Molde) er en norsk forretningsmann og industrieier. Han eier holdingselskapet TRG Holding, som er største aksjonær i det børsnoterte industrikonsernet Aker ASA med 66,6 prosent av aksjene. TRG Holding har en total årsomsetning på mer enn seksti milliarder norske kroner. Gjennom eierandelen i Aker ASA har Røkke avgjørende kontroll i Aker Solutions ASA (tidligere Aker Kværner), Aker Seafoods, Aker American Shipping, Aker Material Handling og Aker Capital. Aker ASA har også en minoritetsinteresse i Aker Drilling. Røkke ble i 2007 rangert som den fjerde rikeste personen i Norge med en formue på 19,8 milliarder kroner av "Kapital" Røkke har dysleksi, men mener selv at det har hjulpet ham til å komme dit han er. Kjell Inge bor på Konglungen i Asker. Røkke-slekten. Ola Pedersen Røkke (1811–95) på gården Røkke nedre på Skatval var Kjell Inge Røkkes tippoldefar. Faren Normann Røkke (f. 1926) flyttet til Molde og stiftet familie der. Han er far til næringslivslederen Kristian Monsen Røkke. Forretningsliv. Røkke er opprinnelig fisker, og startet sin yrkeskarriere som maskinsmører ombord på en fisketråler i Alaska. Hans forretningskarriere begynte med kjøpet av en 69-fots tråler i 1982 i USA. Med dette som utgangspunkt bygget han opp en global virksomhet innen fiske som startet med American Seafoods Company i Seattle. I 1994 samlet Røkke sine bedrifter i det norsk-amerikanske konsernet Resource Group International, Inc. (RGI) lokalisert i Seattle. I 1996 kjøpte RGI aksjer i Aker og ble største aksjonær og fusjonerte senere Aker og RGI til Aker RGI ASA. Aker RGI kjøpte i 2000 gjennom sitt datterselskap Aker Maritime store aksjeposter i Kværner. Han var 2000–2004 eneaksjonær i Aker RGI ASA, men etter økonomiske problemer gjennomførte han en større reorganisering av sine interesser i 2004. Aker ble re-etablert som nytt morselskap med virksomheter fra det tidligere Aker RGI og Kværner som datterselskap. Det «nye» Aker ASA ble børsnotert i september 2004. Kjell Inge Røkke eier gjennom sine privateide TRG-selskaper til sammen 67,8 % av aksjene i Aker ASA. Han har dessuten store eierinteresser i Molde Fotballklubb og har frem til 2010 støttet klubben med rundt 500 millioner kroner. Tønne-saken. Dagbladet dokumenterte i 2002 at Kjell Inge Røkke betalte tidligere helseminister Tore Tønne et «suksesshonorar» på 1,5 million kroner for rådgivningsvirksomhet som Tønne i en seks ukers periode utførte for Røkke under oppkjøpet av Kværner, mens Tønne hadde etterlønn etter ministerposten (se Tønne-saken). Honoraret ble forsøkt kamuflert ved at et av landets fremste advokatfirma, BA-HR, laget en falsk faktura. Direktør Kari Breirem i BA-HR nektet å underskrive utbetalingen på 1,5 million kroner til Tønne. Økokrim tok ut tiltale mot Tønne, og etter den omfattende medieomtalen som fulgte tok Tore Tønne sitt eget liv 21. desember 2002. Tiltalen mot Tønne ble henlagt etter selvmordet, og Røkke ble spart for en rettssak. Breirem ble avskjediget fra advokatfirmaet BA-HR for sin varsling i saken og i den etterfølgende saken ble det inngått forlik. Advokat Øyvind Eriksen (nå konsernsjef i Aker ASA) i advokatfirmaet BA-HR ble senere ilagt en bot på 50 000 kroner for forsøket på å skjule forholdet mellom Røkke og det øverste nivået i norsk politikk. Boten ble godtatt. Det har vært argumentert for og underbygget – bl.a. av Kari Breirem – at saken egentlig burde hatt navnet «Røkke-saken», da det var han som hadde regien i saken. Korrupsjonsdommen. 1. juli 2005 ble Kjell Inge Røkke kjent skyldig i å ha bestukket den svenske skipsinspektøren Claes Erik Pallin, for å få mulighet til å føre stor lystbåt (Fritidsbåtskippersertifikat (D5L)). Avisen Dagens Næringsliv var sentral i avsløringen av saken. Røkke meddelte 21. april 2007 via sin advokat Ellen Holager Andenæs at han trakk anken av dommen. Han ble dømt for korrupsjon, falske opplysninger og for føring av sertifikatpliktig fartøy uten påkrevet sertifikat. Dommen ble 120 dager fengsel, av de 30 dager ubetinget. Han sonet dommen i Hof fengsel høsten 2007. Aksjesalg til staten. I juni 2007 kjøpte staten, representert ved næringsminister Dag Terje Andersen 30 prosent av Aker Holding for 4,8 mrd kroner. Aker Holding eier 40 prosent av daværende Aker Kværner. Handelen ble kritisert for dårlig timing, mangelfulle prosedyrer og uklare motiver. Aker Solutions-saken. I april 2009 kjøpte Aker Solutions seg helt eller delvis opp i fem selskaper som var kontrollert av Røkke gjennom Aker ASA. Salget skjedde til et datterselskap av Aker Solutions ASA, Aker Solutions AS. Aksjonæravtalen mellom partene i Aker Holding AS sikrer ikke uttrykkelig aksjonærene kontrollen med datterselskaper til Aker Solutions ASA, og saken kom derfor aldri til reell behandling i styret i Aker Holding AS. Kritikken mot transaksjonen har vært at prisen Aker Solutions betaler er for høy i forhold til de underliggende verdiene i selskapene de kjøper. I forkant av transaksjonene hentet Aker ASA og Aker Solutions inn tre ulike juridiske vurderinger som blant annet drøftet hvorvidt saken måtte behandles på generalforsamling i Aker Solutions ASA. Disse vurderingene, og senere uttalelser fra uavhengige jurister, har konkludert med at så ikke var tilfelle. Allikevel levner det faktum at man innhentet hele tre separate vurderinger i forkant, og valgte å la transaksjonen gå via et datterselskap, et inntrykk av at Røkke skjønte at saken kom til å bli kontroversiell. Årets toppsjef 2005. Av totalt 8 000 stemmer gikk nesten en tredjedel til Kjell Inge Røkke i Dagens Næringslivs kåring av årets toppsjef 2005. Norges domstoler. Norges domstoler utgjør landets dømmende makt. To domstoler er særskilt omtalt i Grunnloven – Riksretten og Høyesterett – mens lavere domstoler er opprettet ved formell lov. Uavhengighet. Det er en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil si blant annet si at verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge og andre land i vår kulturkrets. I Norge er den dømmende makt instituert i Grunnloven. Domstolene. Domstoladministrasjonen er et norsk forvaltningsorgan med ansvar for administrativ støtte for alle landets domstoler samt jordskiftedomstolene (jordskifterettene og jordskifteoverrettene). Tingrettene er det første nivået i domstolssystemet i Norge og er lokalisert svært mange steder i Norge og dekker som regel flere kommuner hver. Lederen i tingretten er sorenskriver. Tingretten dømmer både i straffesaker og i sivile saker. I straffesaker settes retten med én juridisk dommer (fagdommer) og to lekdommere. I sivile saker settes retten normalt med én juridisk dommer, eventuelt to lekdommere og eventuelle fagkyndige dommere. De fleste saker starter for tingretten. I sivile saker er det en fagdommer som avgjør saken, mens i straffesaker er det en fagdommer og to legdommere. Lekdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare. Lagmannsrettene er andre nivå det norske domstolssystemet og ankedomstol i så vel sivile saker som straffesaker og finnes seks steder i Norge (Agder, Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating og Hålogaland). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke. Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser, og er eneste domstol i Norge med jury. I den enkelte sak settes retten med tre juridiske dommere (lagdommere). Ved ankebehandling av straffesaker hvor strafferammen er mer enn seks år, settes retten med en lagrette – en jury – bestående av ti medlemmer, fem av hvert kjønn. Denne juryen avgjør skyldspørsmålet, men det kreves at syv eller flere av juryens medlemmer er kommet til samme standpunkt. Høyesteretts ankeutvalg, innført i 1887, regnes som en egen domstol og består av tre høyesterettsdommere i den enkelte sak. Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling og i ankeutvalget. Høyesterett. Høyesterett er landets øverste domstol, dømmer i siste instans og har hele landet som sitt virkeområde. Høyesterett består av 20 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et ankeutvalget. Høyesterett har lokaler ved regjeringskvartalet i Oslo. Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815 etter hjemmel i Grunnlovens § 88, som sier at «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Nåværende høyesterettsjustitiarius er Tore Schei. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en høyesterettsjustitiarius og har i tillegg 18 dommere. I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Konvensjonene om menneskerettigheter. Om en persons rettigheter i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er krenket, kan man saksøke den norske stat for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dette kan man gjøre selv om Høyesterett har avsagt dom om spørsmålet. Menneskerettighetserklæringen ble gjort til norsk lov ved lov av 21. mai 1999. Særdomstoler i Norge. Organer som Trygderetten og Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er ikke domstoler, men domstolslignende forvaltningsorganer. Domstoladministrasjonen har det administrative ansvaret for alle landets domstoler. Realisme (kunst). Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». Innen flere perioder kan en se utvikling der kunsten blir mer eller mindre realistisk. Kunsthistorisk periode. Realismen som en kunsthistorisk periode vokste frem på midten av 1800-tallet. I kunsthistorien regnes den fra ca. 1850–1870 og i litteraturhistorien er realismen en betegnelsen for tiåret 1875–1885. Den beskrives som en motreaksjon til romantikken, hvor mennesket og samfunnet ble presentert på en urealistisk (romantisk) måte. Bakgrunn. I 1840-årene begynte den industrielle revolusjonen å slå fart i Norge. Den førte med seg mange forandringer, som for eksempel endringer i næringslivet, folkevandring til Amerika, voksende industri, og nye sosiale grupper. De nye sosiale gruppene krevde sine rettigheter, og mange flere mennesker enn før ble engasjert i politiske debatter. Det var ikke lenger en liten elite som diskuterte samfunnsspørsmål, debatten var åpen for alle som fulgte med. Politiske og litterære meninger kunne brytes, og skjønnlitteraturen ble for mange forfattere en måte å spre sitt budskap på. Gjennombruddet. Frem mot 1870-årene kom derfor også det moderne gjennombruddet innen litteraturen for fullt. Det var stort sett forandringene i samfunnet som var avgjørende for at realismen overtok, men det var også enkeltpersoner som påvirket det som skjedde. Mer enn noen annen var det dansken Georg Brandes (1842–1927) som påvirket det som skjedde, som betegnet perioden som «det moderne gjennombrudd». Han hadde stor tro på utviklingslæren og positivismen. Brandes angrep alt som kunne legge hindringer i veien for fri forskning og tenkning, særlig statskirken og universitetet. Romantikkens virkelighetsfjerne dikting var han også svært kritisk til, hans mål var en dikting som var realistisk, virkelighetsnær, og som kunne forbedre samfunnet. Nye teorier som Charles Darwins verk "Artenes opprinnelse" stred også mot romantikkens konservative syn på mennesket. I tillegg førte også de store omveltningene i samfunnet til at mange forfattere gikk over til realistisk skriving. Den store innflyttingen til byene førte til urbanisering, og som resultat av det økte fattigdommen, slumkvarterer vokste frem, og det ble stadig flere sosiale problemer. Dette førte til en voksende avstand mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Et av realismens kjennetegn er valget av emne. Forfatterne skrev om problemer som fantes rundt dem, og prøvde å sette problemene under debatt. Vanlige temaer var fattig-rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke og tvangsekteskap. Nå ble også enkeltmenneskets skjebne fortalt, og de ble fremstilt som mennesker med sjel, tanker og personlighet, og ikke lenger som stereotypiske rollefigurer. Realismen i Norge ble stort sett preget av de «fire store»: Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie, men da kanskje spesielt de to sistnevnte. I billedkunsten regnes Gustave Courbet, Jean-Francois Millet og norske Christian Krohg som fremstående realister. Egil Storbekken. Egil Storbekken (født 24. mai 1911, død 19. mars 2002) fra Tolga i Nord-Østerdal i Hedmark var en norsk musiker, instrumentmaker og komponist, ansett som en sentral formidler av norske folkemusikktradisjoner. Arbeid. Storbekkens komponistgjerning startet på 1930-tallet, da han utviklet en interesse for gamle norske folkemusikkinstrumenter, bl.a. bukkehorn, lur, munnharpe, seljefløyte og tussefløyte. I mange år reiste han rundt med Rikskonsertene for å presentere disse instrumentene for skoleelever over hele landet. Egil Storbekken er mest kjent for musikken han skrev og fremførte på tussefløyte. Kjente og kjære melodier som «Fjelltrall» og «Tusselåt» er fremdeles å høre på radioen iblant. Egil Storbekken har også arrangert verker for orkestre og kor. I 1999 fikk han Gammleng-prisen i klassen veteran. Egil Storbekken spilte den aller første norske skolekonserten for Rikskonsertene, 23. september 1968 i Sandnes (I dag får alle norske skoler to konsertbesøk i året). Egil Storbekken bodde på Tolga i Østerdalen, der han drev butikk med salg av instrumenter, noter og husflidsprodukter. Han er far til folkemusikeren Eli Storbekken. Egil Storbekkens musikkpris. Tolga kommune, Norsk Lur- og bukkehornlag, Tolga-Os Sparebank og NOPA opprettet i 2006 Egil Storbekkens musikkpris for å fremme bruken av de eldre folkemusikkinstrumentene i norsk folkemusikk og Egil Storbekkens musikk. Den hellige stol. Den hellige stol eller Apostoliske stol er betegnelsen for bispedømmet Roma og dermed pavens embete og hans tjenesteapparat. Den hellige stol er forskjellig fra Vatikanstaten, som er en suveren stat med et territorium. Paven er imidlertid også statsoverhode for Vatikanstaten, og Den hellige stol tar hånd om forvaltningen av staten. Således akkrediteres utenlandske ambassadører til Den hellige stol istedenfor Vatikanstaten, og Den hellige stol inngår diplomatiske avtaler (konkordater) på vegne av både seg selv og Vatikanstaten. Som hovedregel er Den hellige stol part på egne vegne i avtaler om kirkelige anliggender, mens den er part på Vatikanstatens vegne i avtaler av mer praktisk art (f.eks. om samarbeid med Italia om postvesen, telefoni, myntenhet og vakthold rundt Vatikanet). Den hellige stol, eller pavens embede, betraktes i folkeretten ofte som et suverent, ikke-statlig rettssubjekt. I folkeretten er dette det eneste tilfellet der en naturlig person i kraft av sitt embede, og så lenge han innehar dette, regnes som et folkerettssubjekt. Dermed skiller paven seg fra andre statsoverhoder, som handler "for" et folkerettssubjekt uten selv å være det. Som sådan er Den hellige stol medlem eller observatør av forskjellige internasjonale organisasjoner; ved FN er Den hellige stol innvilget status som permanent observatør. Dette er ikke uomstridt, siden andre ikke-regjeringsorganisasjoner, særlig andre kirke- og trossamfunn, ikke har noen lignende status. Imidlertid er kritikken ikke lenger så sterk, siden de fleste stater anerkjenner pavens innsats for fred. Med FN-reformen fra 2004 har FNs generalforsamling innvilget Den hellige stol ytterligere rettigheter. Den hellige stol får delta i debattene på de årlige møtene, uten å måtte vente på tillatelse fra andre stater, og har også fått rett til å svare på forhold som angår Den hellige stol. Det må også understrekes at Den hellige stol ikke er identisk med Den katolske kirke, som utgjør et eget rettssubjekt. Den katolske kirke er ikke noe eget folkerettssubjekt; men paven eller Den hellige stol representerer imidlertid, som overhode for Den romersk-katolske kirke, denne utad og dermed også dennes interesser. Den hellige stol har som følge av Lateranoverenskomsten adoptert italiensk lovgivning, men meddelte at den fra 1. januar 2009 ikke lenger automatisk vil gjøre dette, men vil vurdere hver lov for seg. Det er en åpning i avtalen for at Vatikanet kan reserve seg mot lover som er på kant med kirkens lære, men kirken går i slike tilfeller noe lengre enn dette. Som eneste bispedømme i verden, ved siden av bispedømmet Roma, har bispedømmet Mainz i Tyskland også betegnelsen «den hellige stol». Internasjonale forbindelser. Diplomatiske kontakter med Den hellige stol Den hellige stol sender en delegat til Den arabiske liga i Kairo og er æresgjest ved den parlamentariske forsamlingen til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Eksterne lenker. Hellige stol Det glagolittiske alfabetet. Det eldste slaviske alfabet er det glagolittiske alfabet, som ble brukt fra omkring år 800 til år 1200 e.kr. Det ble brukt side om side med det kyrilliske. Det glagolittiske og det kyrilliske alfabet kommer begge fra eldre kirke-slavisk, hvor alfabetet bestod av 44 tegn. Eiendommelig nok sies det at det var Kyrillos som laget det glagolittiske alfabetet, mens en av hans elever laget det kyrilliske for deretter å oppkalle det etter sin læremester. Navnet kommer av det gammelslaviske ordet "glagol", som betyder «ord». St. Franciskus Xavierussøstrene. St. Franciskus Xavierussøstrene (formelt navn Den Norske Søsterkongregasjon av Den Hellige Franciskus Xaverius, forkortes S.F.X) er en kvinnelig katolsk kongregasjon. Den er unik i den forstand at den ble stiftet i Norge, i 1901. Bakgrunn. Bakgrunnen for opprettelsen av kongregasjonen var arbeidet som Frankrike ordenssøstre fra kongregasjonen "Les Religieuses Zelatrices de la Ste Eucharistie" utførte i Bergen fra 1888. De bodde i prestegården til St Paul katolske menighet, og drev hjemmesykepleie og undervisning i menighetsskolen. I 1891 vendte de tilbake til Paris, og ble erstattet av 5 fransiskanersøstre fra Luxemburg. I 1896 opprettet de St. Antonius' hospital i Stavanger, og i 1898 et provisorisk hospital i Bergen. I 1899 ble et nytt hospitalbygg ferdig ved siden av St Paul kirke, og fikk navnet St. Franciskus hospital, etter jesuittpateren Frans Xavier. Det hele så ut til å falle sammen da biskopen av Luxemburg i 1899 kalte søstrene tilbake til sitt hjemland. Den norske biskopen, Johannes Olav Fallize, satte igang med å få opprettet en egen norsk kongregasjon, slik at man ikke lenger var avhengig av godvilje fra utlandet. Opprettelsen. 19. mars 1901 opprettet biskop Fallize kongregasjonen, med moder Bonaventura som superior, og to andre søstre. De overtok raskt arbeidet på skolen, og fra 1902 drev de hospitalet i Stavanger, som ble omdøpt til St Franciskus' hospital. Arendal. I 1910 hadde biskop Fallize planer om å opprette en katolsk menighet i Arendal, og han kjøpte et hus på Tyholmen som kunne bygges om til hospital. Flere av søstrene reiste dit, og i 1911 ble hospitalet innviet, også det under navnet St. Franciskus hospital. Dette var det første fullt utstyrte sykehus i Arendal. Det ble også opprettet en katolsk skole, St. Franciskus skole, som ble drevet av søstrene. Bergen. I 1913 døde den katolske presten Erik Wang. Han hadde for en gave fra fru Talborg Cady de Navacelle kjøpt en eiendom i Ytre Sandviken ved Bergen, og testamenterte denne til kongregasjonen for at de skulle kunne bygge et hvilehjem der. Det skulle ta lang tid å fullføre arbeidet, men i 1956 sto deres nye moderhus, «Marias Minde», ferdig. Haugesund. Et nytt hospital, også dette kalt St. Franciskus' hospital, ble åpnet i Haugesund i 1926. Det viste seg at det ikke var lett å drive det, da mange var svært skeptiske til den katolske kirke. Men ettersom folk ble kjent med søstrene ble hospitalet mye brukt, og ved moder Bonaventuras begravelse i mai 1940 var det stort oppmøte fra byens borgere. Utlandet. Den neste katolske biskopen i Norge, Johannes Olav Smit, brukte sine forbindelser i Nederland til å opprette et postulatshus der, det vil si en utdanningsinstitusjon for nye søstre. Det fikk navnet St. Olavshuis etter Olav den hellige. De opprettet senere to hus i Tyskland og et i Irland. Hønefoss. På Hønefoss ble det i 1935 åpnet enda et hospital, som var det eneste i Hønefoss og omegn. Overtakelse av sykehusene. Fra slutten av 1960-tallet og utover i neste tiår ble alle de private sykehusene tatt over av det offentlige helsevesen. Dette betydde en enorm omstilling både for St. Franciskus Xavierussøstrene og for andre kvinnelige kongregasjoner som virket i Norge. Idag. Det er i 2004 23 søstre i Norge, de fleste i Bergen men også noen på Voss. Der fikk søstrene testamentert en tomt fra Lars Eskeland før han døde i 1942. Ingrid Kristiansen. Ingrid Kristiansen (f. Christensen) (født 21. mars 1956 i Trondheim) er en tidligere norsk friidrettsutøver, langdistanseløper, som i andre halvdel av 1980-årene var blant verdens fremste. Hun ble verdensmester på 10 000 meter i 1987, og satte i løpet av karrieren fem verdensrekorder på bane. Hun løp for IL i BUL. Enda bedre kjent er hun som maratonløper, med seire i en rekke prestisjetunge løp, som New York Marathon og tilsvarende i Chicago, Boston og London. I mange år innehadde hun også verdens beste tid på maratondistansen (2.21.06). Ingrid var også en meget god langrennsløper. Hun ble europamester i stafett for junior i 1974, og vant åtte NM-titler i stafett. I 1978 deltok hun i ski-VM i Lahtis, der hun ble nr 21 på 5 km. Hun er styremedlem i Antidoping Norge. Meritter i utvalg. Hun ble tildelt Morgenbladets Gullmedalje og fikk Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i 1986 og 1987. I 1981 ble hun tildelt Olavstatuetten, og i 1984 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris, samt at hun i 1992 fikk Egebergs Ærespris for sin kombinasjon av langrenn og friidrett. Vildanden. "Vildanden" er et skuespill av Henrik Ibsen fra 1884. Stykket hadde verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen. Oppsetningen ble en suksess, mye takket være Gunnar Heibergs regi. Stykket ble skrevet i realistisk stil, men flere litteraturforskere (deriblant Francis Bull) har påpekt stykkets slektskap med symbolismen. Det er totalt 5 akter i stykket. De første planene Henrik Ibsen hadde til "Vildanden", stammer fra vinteren 1882–1883. Et førsteutkast til stykket ble imidlertid ikke påbegynt før 20. april 1884, og 11. november 1884 kom "Vildanden" ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København og Kristiania i et opplag på 8 000 eksemplarer. Bakgrunn. Robert Ferguson skriver at "Vildanden" ikke kom lett for Ibsen. Underveis i skriveprosessen var Norge preget av politisk uro, og fra sitt frivillige eksil i Roma var Ibsen bekymret for at «styrken i et intimt, personlig stykke som "Vildanden" kunne komme til å drukne i den politiske debatten om innføringen av parlamentarisme i Norge». Etter et besøk fra en ung slektning, Christopher Paus, som han var ivrig etter å høre nytt fra om familien i Skien, erklærte Ibsen våren 1884 at skrivesperren var overvunnet og at han «skriver med fuld kraft». Sommeren 1884 fullførte han dramaet i Gossensass. Som i mange andre av Ibsens dramaer er figurer basert på eller oppkalt etter hans familiemedlemmer i større og mindre grad. Figuren Gamle Ekdal anses å være basert på Henrik Ibsens far, Knud Ibsen. Ibsen hadde tidligere portrettert faren i skikkelsene «Jon Gynt» og «Daniel Hejre», hvor sønnens dom over farens ødselhet var både streng og bitter. I gamle Ekdals skikkelse ser dikteren derimot på sin far, «den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk». Vildanden ble, ulikt de to andre skuespillene, skrevet etter Knud Ibsens død. Figuren Hedvig har navn fra Ibsens søster Hedvig Ibsen og deres mormor Hedevig Christine Paus. Ibsen hentet inspirasjon til Hedvig fra en tysk småjente han møtte i Gossensass mens han fullførte verket. Handlingen. Stykket begynner med at Hjalmar Ekdal er invitert i et middagsselskap hos den rike og aldrende forretningsmannen grosserer Werle, i anledning at grossererens sønn, Gregers Werle, nylig er kommet hjem til byen. Hjalmar er en tidligere ungdomsvenn med Gregers Werle. Ifølge Gregers selv er Hjalmar hans eneste og beste venn. Men Hjalmar føler seg utilpass i selskapet. Han opplever at grosserer Werle ser på ham som en uønsket gjest og at han ikke klarer å leve opp til den overklassestandarden som de andre gjestene i selskapet representerer. Bedre blir det ikke av at Hjalmars alkoholiserte far, gamle Ekdal, dukker opp i huset midt i selskapet. Hjalmar later som han ikke kjenner faren sin, og forlater selskapet like etterpå, før det er ferdig. Gregers krangler med sin far og forlater huset for å flytte inn hos Hjalmar og hans familie. Gregers har fått én oppgave å leve for. Han mener selv at alle løgnene som Hjalmar ikke kjenner til, er noe han burde vite om. Derfor er det hans oppgave å sørge for at Hjalmar får vite om alt han ikke vet. Når Hjalmar får vite at Hedvig muligens ikke er hans datter, avskyr han henne og vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun tror at dersom hun ofrer det kjæreste hun har, vil han bli glad i henne. Hjalmar ombestemmer seg endelig etter en prat med Gregers, men når han kommer tilbake, har datteren rukket å ta sitt eget liv. Mottakelse. Ibsen antok på forhånd at stykket skulle volde kritikere og tilskuere hodebry, og han fikk på lang vei rett i dette. Skuespillet er preget av en flertydighet som gir et stort rom for ulike tolkninger – kanskje større enn noe annet Ibsenstykke. Dette gjorde meningene svært delte, både i kritikerstanden og hos de teaterinteresserte. Et annet kjennetegn ved stykket som bidro til å skape splittelse i mottakelsen, var den særegne blandingen av komedie og tragedie. Stykket innehar klare komiske elementer, med tanke på presentasjonen av usympatiske karakterer med store svakheter, som på død og liv vil realisere sine tvilsomme mål. Men tragedien tar over etterhvert som Hedvig fremstilles som uskyldig offer. Dødsfallet mot slutten definerer i høyeste grad stykkets tragiske natur. Denne hittil uutforskede blandingen av to etablerte teatersjangere førte til at en del publikummere og kritikere karakteriserte stykket som "sjangerforvirret". Tematikk. Hovedtemaet i stykket dreier seg om dette spørsmålet: Vil mennesker få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram? Forfatteren lar ulike personer i stykket ha ulike oppfatninger om dette. Doktor Relling er en talsmann for at mennesker har det best om de blir skånet fra sannheten. Han snakker om «livsløgnen» som en medisin. Relling sier mot slutten: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.» Darwinistisk kritikk. De fire dyreartene som holdes fanget inne på mørkeloftet er som i husdyrforsøket som Charles Darwin omtaler i "Artenes opprinnelse" nettopp villand, kaniner, høns og duer. Charles Darwins verk ble utgitt i 1859, og utkom i dansk oversettelse av Georg Brandes i 1871. Temaet arv og miljø ble på 1880-tallet behandlet av flere skjønnlitterære forfattere, og spiller inn også i flere av Henrik Ibsens foregående dramatiske verker, "Et dukkehjem" (1879) og "Gengangere" (1881). I "Vildanden" ser en hvorledes dyrenes overlevelsesevne forløper inne på mørkeloftet. Dyrene er ikke frie, men skadeskutte, fanget og temmet. Blant kaninene som spises til søndagsmiddag er det grunn til å tro at de feteste og fineste, som vanligvis får anledning til å føre sine gener videre, var de som først ble tatt livet av. Selv menneskets balanserte streben mellom arv og miljø blir et aktuelt tema. Samtidig som det såes tvil om lille Hedvigs egentlige opphav, foregår det nemlig en strid mellom ulike strategier: Gregers Werle krever den "ideale fordring", og at en må leve i "full sannhet", mens doktor Relling deler ut "livsløgner" i megadoser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en "illusjon". Forhenværende teolog Molvik, med en sterk tilbøyelighet til alkoholholdige drikker, har han innbildt at bærer noe demonisk i seg, som må få utløp, mens den pompøse fotografen Hjalmar Ekdal, med hang til utflykter og dovenskap, får høre at han er en stor oppfinner. Det er bare å slappe og ta livet med ro så vil oppfinnelsen komme ganske av seg selv. Visningshistorie. a> i Berlin der en oppsetning ble vist i 2006 Det kyrilliske alfabetet. Det kyrilliske alfabetet er et alfabet som brukes i Russland og blant russiske minoriteter i mange andre land, i det tidligere Sovjetunionen, Israel og Amerikas forente stater. Flere forskjellige utgaver av alfabetet brukes i deler av Øst-Europa. Varianter av kyrillisk brukes for å skrive russisk, ukrainsk, hviterussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven av alfabetet består av 33 bokstaver. Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble oppfunnet av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos. Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter. Glittertinden. Glittertinden, også kalt Glittertind, er Norges nest høyeste fjell. Uten breen på toppen er høyden 2452 moh. og med breen regnes for tiden (2004) høyden å være 2464 moh. Glittertinden ligger nordøst i Jotunheimen i Lom kommune i Oppland fylke. Fjellet kan nås via merket sti fra både Glitterheim og Spiterstulen. Breen på Glittertinden har smeltet mye de siste tiårene, og var tidligere Norges høyeste fjell. I 1940 var toppen av breen regnet å ligge 2487 moh. Johannes Olav Fallize. Biskop Johannes Olav Fallize, dr. theol., (født 9. november 1844 i Bettlingen/Harlingen i Luxembourg, død 23. oktober 1933 i St. Zita, Luxembourg) var overhode for Den katolske kirke i Norge 1887–1922. Fallize utførte sine prestestudier ved seminaret "Germanicum" i Roma 1866–1872, og ble presteviet i Laterankirken 8. april 1871. Hans første oppdrag var som viserektor ved seminaret i Luxembourg, og i 1876 ble han sogneprest i Pintsch. Han var politisk engasjert, og var redaktør for "Luxemburger Sonntagsblatt" fra 1874 og "Luxemburger Volksblatt" fra 1876. I 1881 ble han valgt inn i Luxembourgs riksdag, og flyttet til hovedstaden. Av hensyn til hans politiske embete ble han "economus" (ansvarlig for økonomi og logistikk) i bispedømmet Luxembourg i 1884. Året etter grunnla han St. Pauls trykkeri. 6. februar 1887 utnevnte pave Leo XIII ham til apostolisk prefekt for Norge, og han ankom Oslo 18. mai samme år for å ta prefekturet i besittelse. 22. april 1891 ble han norsk statsborger. Norge ble oppgradert til apostolisk vikariat 11. mars 1892, og Fallize ble dermed forfremmet til apostolisk vikar. Mens en prefekt normalt ikke er biskop, skal en vikar være det, og han ble derfor konsekrert som titulærbiskop av Elusa den 19. mars 1892. Konsekrasjonen ble foretatt i Roma av kardinal Melchers. 18. mai 1912 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og den 31. i samme måned ble han pavelig tronassistent og romersk greve. Den 21. juni 1922 fikk han innvilget avskjed på grunn av alder og sykdom. Han ble 9. oktober utnevnt til titulærerkebiskop av Khalkis, og bosatte seg i Bergen fram til april 1923, da han vendte hjem til Luxembourg. Han døde i St. Zita 23. oktober 1933, og ble begravet fra katedralen i Luxembourg. Gunn-Rita Dahle Flesjå. Gunn-Rita Dahle Flesjå (født 10. februar 1973 i Stavanger) er en norsk terrengsyklist innen grenen rundbane (cross country). Hun har deltatt i verdenscupen i terrengsykling siden 1995 og har vunnet verdenscupen sammenlagt fire ganger; 2003, 2004, 2005 og 2006. I 2004-sesongen vant hun alle ritt hun stilte opp i og skaffet idretten sin stor publisitet i Norge da hun vant OL-gull i Athen. Hun var tidligere ranket som verdens beste terrengsyklist av Det internasjonale sykkelforbundet (UCI). I 2000 fikk Dahle-Flesjå og andre utøvere, deriblant Håkon Austad beskjed av Olympiatoppens leger at de hadde for lavt jerninnhold i blodet. De ble oppfordret til å sette sprøyter med høyt jerninnhold på seg selv. Både Dahle-Flesjå og Austad ble jernforgiftet. Dette satte en stopper for Austads karriere. Hun mottok Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 2002. I 2004 ble hun tildelt Aftenpostens Gullmedalje og hun ble kåret til «Årets kvinnelige idrettsutøver» for 2006 under Idrettsgallaen 2007 i Hamar OL-amfi. Flesjå konkurrerer for Multivan Merida Biking Team/Sola Cykleklubb. Hun har utdannelse i journalistikk ved Høgskolen i Stavanger. Gunn-Rita Dahle Flesjå er gift med trener Kenneth Flesjå. Hun fikk en sønn 23. mars 2009. Hun kommer fra Bjørheimsbygd utenfor Stavanger, men er i dag bosatt i Smeaheia utenfor Sandnes. Fjellsjøkampen. Fjellsjøkampen (812,29 moh.) ligger i Hurdal kommune, og er det høyeste fjellet i Akershus. Toppen ligger i Fjellsjøkampen naturreservat, som også strekker seg inn i Østre Toten kommune, Oppland. På toppen er bygget et utkikkstårn. Herfra kan en i klarvær se til Gaustadtoppen, Rondane og Jotunheimen. En kan komme til Fjellsjøkampen fra flere kanter. Nærmest er fra Gjødningsætra med ca. 1 times gange. Et lengre alternativ er fra Rognlisaga i Nord-Hurdal. Fjellsjøkampen er det høyeste av fjellene i Akershus med en primærfaktor på minst 50 meter. Det er kun 13 cm høyere enn nummer to på listen, Lushaugen. Gaustatoppen. Gaustatoppen eller Gausta (1883 moh.) ligger ovenfor Rjukan i Tinn kommune og delvis i Tuddal i Hjartdal kommune i Telemark og er fylkets høyeste fjell. Det er ca. 1600 meter fra dalbunnen og opp til toppen. Tårnet på toppen er 55 meter høyt. Fra Gaustatoppen har man Norges største utsikt, målt etter areal. Under ideelle forhold har en utsikt over et område på 60 000 km², noe som tilsvarer nesten en sjettedel av fastlands-Norges areal. Til sammenligning dekker Danmark ca. 43 000 km². Ser man Gaustatoppen fra nord ser man en nesten 1000 meters kjegle ruve over Hardangervidda. Nær toppen ligger Gaustatoppen turisthytte, populært kalt Gaustahytta. Hytta har enkel servering hver dag i sommersesongen samt noen helger på høsten. Toppen besøkes av rundt 30 000 mennesker i året. 17. mai 2010 var det TV-sending fra NRK på toppen. Det er adkomst til toppen ved å kjøre fra Rjukan mot Gaustablikk og Gaustablikk Høyfjellshotell, og man kan parkere ved veibom til vinterstengt vei til Tuddal på ca 1200 moh. Inne i fjellet går Gaustabanen, en sesongåpen kabelbane som frakter folk fra Langefonn ved foten av fjellet og opp til toppen. Nedre del mot sør av Gaustatoppen tilhører Hjartdal kommune, mens resten av den øvre delen mot nord tilhører Tinn kommune som tilsvarer toppen av Gaustatoppen. Gaustatoppen er også en av landets høyeste topper, hvis man regner med primærfaktoren på 950 m. Sekundærfaktoren er på 93 kilometer. Gaustatoppen har Norges største utsikt målt etter areal på 58 677 kvadratkilometer og Norges lengste siktlinje på 199,3 km. Det sies at i 119 av landets kommuner kan komme seg opp på en topp og få øye på Gaustatoppen. Navnet. "Gausta" kan være avledet av gammelnorsk "Gausstod" til "gaus", framstrømmende vatn, og "stod", stø, båtstø. Navnet skal ha sammenheng med en gard hvor vatnet fra Månelva ofte svømte over. Førstebestigning. Under en vitenskapelig ekspedisjon til Telemark i august 1810 ble Gaustatoppen besteget for første gang av av geolog Jens Esmark og botaniker Christen Smith. Det var på den tiden spørsmål om Gausta var Norges høyeste fjell, så et viktig formål var å få høyden oppmålt. Esmark fant ut at Gaustatoppen var lavere enn Snøhetta (dette var før fjellene i Jotunheimen var oppmålt), og derved ikke Norges høyeste fjell. Det som imidlertid skulle bli viktig for Norge var Esmarks måling av høyden av Rjukanfossens frie vertikale fall. Han skriver: "Dette Fossefald er det høieste af alle bekjendte Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele Verden." Geologi. Gaustatoppen består av omdannet sandstein (kvartsitt) fra prekambriumtiden. Kjerkeberget. Kjerkeberget (631 moh.), er en ås som ligger i Nordmarka, på grensen mellom Oslo og Lunner kommune. Åsen ligger nord for vannet Store Sandungen og sør for åsene Branntjernhøgda og Revshammeren. Kjerkeberget er det høyeste punktet i Oslo fylke. På toppen ligger det en rød og hvit brannvakthytte som er synlig på langt hold. Nordøst på Kjerkeberget lå slipplassen «Bittern» hvor det ble gjort fallskjermslipp den 3. oktober 1942. Slavasshøgda. Slavasshøgda (336 moh.) ligger i Rømskog kommune i Østfold og er det høyeste punktet i dette fylket. Det er svært begrenset utsikt fra toppen siden Slavasshøgda er dekket av skog og det ikke finnes noen utsiktstårn på toppen. Liliedugg. Historie. Liliedugg hadde sin første konsert 18. desember 1980 etter et par timers iherdig øving. I 1981 ga de ut en 7" EP, og to år etter en LP for så å forsvinne ut av offentligheten i 1984. Post-utgivelser inkluderer en delt LP med Wannskrækk og en delt 7" EP med Helter Skelter, samt flere låter på samleskiver. Steinar Vikan ble senere manager for DumDum Boys. Torgeir Vikan og Gunnar Mo spilte senere i Død ved Ankomst/Jihaad og Morten Jørgensen og Spekkhoggerne. Torgeir Vikan spiller også i Pauls Formula. 10. november 2006 spilte Liliedugg og Wannskrækk gjenforeningskonsert på UFFA. Liliedugg har siden spilt sporadiske gjenforeningskonserter. Marienthron. Klosteret NimbschenMarienthron "(norsk: Marias trone)" også kalt kloster Nimbschen, var det kloster i Nimbschen sør for Leipzig hvor Katharina von Bora, Martin Luthers hustru, hadde vært nonne. Da dette cistercienserinneklosteret ble opprettet av markgreve Heinrich der Erlauchte i juli 1243, lå det i Torgau. Men nonnene forlot dette stedet allerede i 1250 og begav seg til småbyen Grimma. I 1258 kjøpte de noen eiendommer i det nærliggende Nimbschen, og i 1270-årene bygde de et nonnekloster der. Nonnene levde av inntekter fra åtte omliggende landsbyer og av det landbruk de drev på eget gods. Innenfor klostermurene hadde de i tillegg til de vanlige klausurbygninger (med kirke, sakristi, kapittelsal, korsgang, kjøkken og spise- og soverom) også mølle, bekeri, bryggeri, slakteri, smie, høylover, krøtterstaller, urte- og frukthaver, teglmakeri, dike for fiskeoppdrett, dukmakeri og gravplass. Det var også hus for de to skriftefedrene fra mannsklosteret Pforta, og hus for nonnenes ansatte. Abbedissen bodde i abbedihuset, som også tjente som gjestehus. Abbediet utøvet grunn- og rettsmyndighet i det omliggende området. I 1509 vet man at nonnekonventet omfattet 44 kornonner som for det meste kom fra den lavadelige stand. Derutover bodde fem legsøstre og 39 lønnsarbeidere i klosteret. Det var dette året at Katharina von Bora i en alder av ni eller ti år ble bragt av sin far, enkemannen Hans von Bora, til klosteret. Abbedissen var Katharinas tante. I 1516 avla hun sine klosterløfter. Etter at den lutherske bevegelse hadde tiltatt i styrke begynte nonner å forlate klosteret. Om natten den 7. april 1523 ble tolv nonner hemmelig ført bort fra klosteret. Ni av dem, som ikke kunne vende tilbake til slektninger, rømte til Wittenberg. Der hjalp Luther dem med å finne ektemenn. Men den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Denne gangen var det Katarina som nektet. Dersom hun ikke fikk gifte seg enten med en Nikolas von Amsdorf (46 år) eller Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet. Luther giftet seg da med henne den 27. juni 1525. I 1529 ble gudstjenesten i Marienthron reformert etter evangelisk (luthersk) mønster. Abbedissen og de 17 gjenværende nonner ble fristilt til å forlate klosteret dersom de ønsket det. Etter abbedissens død i 1536 ble klosteret oppløst og forpaktet. I 1550 overdro kurfyrst Moritz av Sachsen de tidligere klostereiendommer til den den nettopp opprettede landskolen for Grimma. Frem til 1800-tallet ble materialer fra klausurbygningene, også kirken, benyttet til byggearbeider i omegnen. Men det stod da igjen en god del ruiner, som er blitt bevart. Pitcairnøyene. Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. Øyene er mest kjent for å være hjemmet til etterkommerne av deltakerne i mytteriet på Bounty og tahitierne som fulgte dem, en hendelse som er beskrevet i flere bøker og filmer. Denne historien reflekteres fortsatt i etternavna til flere av innbyggerne. Med rundt femti innbyggere (fra ni familier) er Pitcairn også kjent som det minst folkerike landet i verden (selv om det ikke er et selvstendig land). Historie. Pitcairn var opprinnelig bebodd av polynesiere som bodde der i flere hundre år, fram til rundt 1500-tallet. Øya var imidlertid ubebodd da Pitcairn ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Fernandes de Queirós i 1606. Den ble gjenoppdaget av britene i 1767 og oppkalt etter mannen som først fikk øye på øya. I januar 1790 bosatte 8 av mytteristene fra HMAV «Bounty» seg på øya med deres anfører Fletcher Christian i spissen, sammen med tahitierne de hadde med seg; 7 tahitiske menn og 12 kvinner, og satte deretter fyr på skipet. Vraket kan i dag ses under vann i Bounty Bay. Selv om de klarte seg godt ved å dyrke jorda og fiske, var den første perioden prega av konflikter mellom innbyggerne, spesielt mellom mytteristene og de tahitiske mennene, som ble behandlet som annenrangs. Noen år etter gjorde tahitierne opprør, og 4 av mytteristene ble drept, deriblant Fletcher Christian, før alle opprørerne selv ble drept. Alkoholisme blant de fire gjenværende mytteristene og konflikter med kvinnene førte til fortsatt tragiske tilstander på øya. Men alkoholismen førte til at to av mytteristene døde (drap og fallulykke). Rundt 1800 var bare John Adams og Ned Young igjen av mennene. De bestemte seg for å bruke Bibelen som rettesnor til å skape et fredelig samfunn. Allerede etter et års tid døde Ned Young av astma, og John Adams var alene igjen med 10 kvinner og 20 barn. Som øyas patriark ledet han samfunnet etter Bibelens lover og skapte et dypt kristent samfunn. Da et britisk skip igjen fant Pitcairn i 1814 ble mannskapet imponert over det velfungerende samfunnet og Adams' lederskap, så de britiske myndigheterbestemte seg for ikke å straffe ham for mytteri. Ryktet om det idylliske "ur-kristne" samfunnet på Pitcairn vakte begeistring og romantiske forestillinger blant både unge og gamle i den kristne verden. John Adams døde i 1829, og lederskapet av samfunnet ble overtatt av George Nobbs, som ankom øya året før og allerede da etter Adams' ønske hadde overtatt både undervisning av barna og den religiøse veiledning. I 1830 hadde kapteinen på et besøkende britisk skip registrert at det var trange kår på øya, og anbefalte de britiske myndigheter å flytte hele befolkningen til et mer egnet sted. I 1831 ankom et skip som tilbød de som ville å bli med til å flytte til Tahiti, der alt var gjort istand til dem. Hele befolkningen fulgte med, og de ble tatt vel imot av sine slektninger med mat og dans. Møtet med opprinnelsesøya ble imidlertid et sjokk for de dypt kristne Pitcairnerne, som opplevde den erotiske dansen og befolkningens promiskuitet som støtende. De to kvinnene som fortsatt levde av de som hadde forlatt Tahiti 42 år tidligere kjente ikke samfunnet igjen, og alle ba om å få reise tilbake til Pitcairn. Før de rakk å vende tilbake ble Tahiti rammet av en pest-epidemi, der og pitcairnerne ble rammet, og 17 av dem døde. Innen året var omme, var de tilbake til trygge Pitcairn. I 1833 ankom en mann ved navn Josua Hill, som påsto at han var sendt som representant for de britiske myndigheter til å administrere øya. Han innførte et øyråd av respekterte menn, men skapte raskt splittelse i samfunnet da han forsøkte å isolere og mistenkeliggjøre John Nobbs og de to andre hvite innvandrerne som bodde på øya, Buffett og Evans. Han lyktes i å få øyrådet med på å utvise alle 3 med deres familier, men skyldfølelsen blant befolkningen ble så stor at de fikk vende tilbake til øya etter et års tid. Klagebrev til de britiske myndighetene om splittelse og dårlig stemning på øya førte til at et britisk skip ble sendt til øya i 1836 for å undersøke forholdene. Det ble da avslørt at Josua Hill var en svindler; han representerte ingen andre enn seg selv. Han ble fjernet fra øya, men frykten for at lignende hendelser skulle oppstå førte til at øya ble erklært som britisk koloni. I 1838 ble Union Jack plantet på øya til befolkningens store glede, og de fikk en egen guvernør. I 1845 ble Pitcairn rammet av en orkan som førte til at deler av øya raste i havet, mange av frukttrærne ble revet over ende, og mye av den fruktbare jorda rant vekk. Dette skapte alvorlige tilstander på øya. Enda greide befolkningen å holde stand, men en sterk befolkningsøkning førte til stadig trangere kår, og i 1850-årene var det direkte hungersnød. Stadige bønner om hjelp førte til at de britiske myndigheter donerte Norfolk Island til øyboerne. I 1856 ble hele befolkningen på 193 fraktet til Norfolk. Men halvannet år etter dro sytten av dem tilbake til Pitcairn, etterfulgt av tjuesju andre fem år senere. De hjemvendte fant øya overgrodd av matplanter, hvileperioden hadde gjort øya fruktbar igjen. I 1886 ankom en mann ved navn John Tay øya. Han var adventist-predikant, og etter noen ukers opphold på øya overbeviste hans utlegninger slik at hele befolkningen på kort tid konverterte fra den anglikanske kirke til å bli adventister. I 1893 ble det etablert et adventist-"seminar" (skole) for unge fra hele Sydhavet, og over 40 unge, 3 misjonærer, en lege og en lærer slo seg ned på øya. Samme år rammet en tyfus-epidemi som tok mange liv blant både elever og innbyggere. Men etablering av skole førte til krav om bedre levestandard; det ble etablert et eget sagbruk drevet av en mølle, nye hus ble bygget med høyere standard og vannforsyningen ble bedret med vannverk og vanningsanlegg til hageanleggene. 1890-årene var et tiår med store fremskritt for øyas befolkning. I forbindelse med byggingen av Panamakanalen ble det etablert linjefart mellom Panama og Australia i 1910. Linjeskipene hadde fast anløp på Pitcairn, noe som førte til økonomisk oppblomstring med salg av hjemmeproduserte suvenirer og frukt. Befolkningen fikk en relativt god levestandard. Under 2. verdenskrig ble det opprettet en militær radiostasjon på øya. Men manglende samarbeidsvilje fra adventistkirkens ledelse og misjonærene på øya førte til at adventist-skolen ble stengt og misjonærene utvist av de britiske myndigheter i 1945. Det ble istedet opprettet en statlig skole for øyas unge. Etter den tid har den religiøse gløden på øya vært synkende. Øya nådde en befolkningstopp på 233 innbyggere i 1937, men deretter var det mye utvandring, først og fremst til Ny-Zealand, og i dag bor det bare rundt 50 mennesker på øya. Kontakten mellom Pitcairn-befolkningen og de flere hundre etterkommerne etter utvandrerne fra Pitcairn som bor på Norfolk Island, er tett. Øyas idylliske image ble på 2000-tallet sterkt skadet av anklager om voksne menns seksuelle misbruk av jenter ned i 7-årsalderen. I 2004 ble syv menn som bodde på Pitcairn, og seks som hadde bodd der, siktet for sex-relaterte forbrytelser, blant annet voldtekt. 25. oktober 2004 ble seks av mennene dømt, blant dem Steve Christian, øyas borgermester. Politikk. Pitcairnøyene er Storbritannias minste oversjøiske territorium, og blir styrt av Storbritannias høykommissær til New Zealand, som også fungerer som Pitcairnøyenes guvernør, med kontorer i Wellington. På Pitcairn er det Pitcairns øyråd som leder, med øyas ordfører i spissen. Under ideelle forhold har øyrådet fullt ansvar for å styre øya. De siste par åra har imidlertid øya fått en rekke pålegg fra guvernøren uten at denne har konsultert dem først, hvilket har resultert i en økende spenning mellom pitkairnerne og myndighetene, fordi pitkairnerne føler at nye lover må vurderes opp mot deres kultur og forholdene på den ødeliggende øya. Pitcairn står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder. For å få stemmerett til lokale valg må man være over 18 år og ha bodd på Pitcairn i mer enn tre år. Valg holdes årlig i løpet av de to første ukene i desember. Pitcairn anses for å ha kommet under Den britiske høykommisjon for det vestre Stillehavets jurisdiksjon i 1898, og da høykommissæren og guvernøren skilte kontor i 1952, ble styret overført til Fijis guvernør. Da Fiji ble selvstendig i 1971 ble styret overført til Storbritannias høykommissær til Ny-Zealand, som også fungerer som Pitcairns guvernør. Geografi. Pitcairnøyene utgjør den sørøstlige delen av den geologiske forlengelsen av Tuamotuøyene i Fransk Polynesia, og består av fem øyer; Pitcairn, Sandy Island, Oeno Island, Henderson Island og Ducie Island. Pitcairn er av vulkansk opprinnelse. Den eneste permanent bosatte øya, Pitcairn, har et areal på 4,6 km² og en befolkningstetthet på 9,4/km². Det er kun mulig å gå i land på øya ved Bounty Bay. Det høyeste punktet er 340 moh. Landskapet er kupert, men har et rikt jordsmonn hvor det dyrkes blant annet søtpoteter, bønner, tomater, kål, meloner, sitroner, bananer og mer. Bortsett fra fjørfe og noen ville geiter er det ingen gårdsdyr på øya. Henderson Island dekker to tredeler av territoriets totale landmasse, men er ubebodd. Øya er en hevet tektonisk heva koralløy, har et overgrodd landskap over skarpe korallsteiner; professor Harold St. John, som har utforska øya, fortalte at ett eneste uoppmerksomt steg kunne føre til at man falt ned i en sprekk og døde. Det er ingen ferskvannskilder på øya, noe som vanskeliggjør beboelse av den. Øya har en rektangulær form, og er 8 km lang og 3,2 km bred. Oeno Island er en atoll med en størrelse på 5 km², og er dekka av busker og små trær. Øya har hvite sandstrender rundt hele, og er hjem for flere fuglearter. Sandy Island er sandbanke, og del av samme atoll som Oeno. Ducie Island er den av territoriets øyer som ligger lengst fra Pitcairn, og blir sjelden besøkt av pitkairnerne. Den er en atoll formet som en C. Inne i C-en er en dyp lagune med giftig fisk og farlige haier. Økonomi. Pitcairn har fruktbart jordsmonn, og det dyrkes blant annet sitroner, sukkerrør, vannmeloner, bananer og bønner. De største næringene er fisking, jordbruk og håndverk, og byttehandel er en viktig del av økonomien. De største inntektskildene er salg av frimerker til samlere, og salg av håndverk til passerende skip, hvorav de fleste er britiske skip som skal til eller fra Ny-Zealand via Panamakanalen. Handel blir begrensa av at øya har et kupert landskap uten landingsstriper, slik at alle besøk til øya må gjøres med lange skipsreiser. Det er også birøkting på Pitcairn, og 100 % sykdomsfrie bier. Av og til kommer «ekspedisjons-cruiseskip» innom øya, og går i land om været tillater det. Øya hadde per 2004 en arbeidskraft på 15 menn og et ukjent antall kvinner. Turisme har ikke vært noen inntektskilde på Pitcairn, og det finnes ingen hoteller eller moteller på øya. Det har vært vanlig at besøkende har overnattet hos beboerne. Fra 2000 har imidlertid Pitcairn fått økende turisttrafikk, og noen beboere har laga selvforsynte bungalower for besøkende som ønsker litt mer privatliv enn det de ellers får. Demografi. De fleste pitkairnere er etterkommere av Bounty-mytteristene, noe deres etternavn viser. De fleste er også syvendedagsadventister. Pitkairnsk er et kreolspråk som er 1700-talls engelsk med elementer av tahitisk. Det er ikke lenger morsmål for noen (engelsk er det), men læres av alle pitkairnere for å bevare deres kultur. Kultur. Pitcairns kultur er, som språket, en blanding av engelske og tahitiske påvirkninger. En suksessfull adventistmisjon i 1890-åra var viktig i forminga av Pitcairns samfunn. De siste åra har imidlertid kirken mista sin status, og i dag er det kun rundt åtte av beboerne som er aktivt kristne. De fleste går imidlertid i kirken på merkedager. Pitcairn hadde tidligere strenge moralkoder, og dansing, offentlige kjærtegn og inntak av alkohol var strengt forbud. Disse reglene er i dag blitt myknet opp, og pitkairnerne kan nå kjøpe seksmåneders lisenser på å kjøpe alkohol. En lisens koster $ 10 for pitkairnere og $ 25 for turister. Transport. Pitcairn har ingen flyplass eller havn, og er avhengig av storbåter for å frakte passasjerer og gods fra skip og til Bounty Bay. For å komme til Pitcairn må man fly til Tahiti, og videre til Mangareva, og så ta en 30 timer lang båttur til Pitcairn. Det går ofte flere måneder mellom hvert skip som skal til Pitcairn. En annen måte er å være med på lastebåter fra Ny-Zealand, en reise som tar rundt sju dager. 8. februar 2006 ble det undertegna en avtale mellom Pitcairn og Fransk Polynesia om handel mellom de to koloniene; slik handel vil være momsfri. Pitcairn har 6,4 km asfaltert vei, og ingen jernbaner. Historisk sett har gange vært den tradisjonelle fremkomstmåten, men i det siste har ATV-er blitt vanlig. Folgefonna. Folgefonna er Norges tredje største isbre og ligger på Folgefonnhalvøya i Hardanger og dekker områder i Jondal, Ullensvang, Odda, Etne og Kvinnherad kommuner. Folgefonna er en av de sørligste i Norge. Breen hadde i 2006 et samlet areal på 207 km². Breområdet er tredelt med Nordre Folgefonna (26 km²), Midtre Folgefonna (11 km²) og Søndre Folgefonna (167 km²). Breen har flere utløpere ned mot omliggende dalfører. De mest kjente er Bondhusbreen, Buerbreen og Blomstølskardsbreen. Høyeste punkt var 1651 moh i 2007. Istykkelsen er målt opptil 375 m. Folgefonna nasjonalpark ble opprettet i 2005, og omfatter et område på 720 km². Fem elver med nedbørsfelt er allerede varig vernet: Æneselva, Furebergselva, Hattebergselva, Mosneselva og Opo. Folgefonna er ikke en rest etter istiden. Etter slutten av forrige istid trakk isen seg raskt tilbake, og den isen som lå i området smeltet til slutt helt vekk. Først for omkring 5000 år siden ble Nordre Folgefonna nydannet under en periode med temperaturfall og samtidig økt nedbør. Med periodiske variasjoner har den hatt den omtrentlige utstrekning som den har i dag. De øvrige delene av breen har en parallell historie. Siden 1960-tallet er det utført målinger ved flere av Folgefonnas utløpere. Blomstølskardbreen helt i sør er stabil og har endret seg lite sammenliknet med utløperne lenger nord. Buerbreen og Bondhusbreen hadde en periode med vekst på 1990-tallet, men har begge trukket seg raskt tilbake etter årtusenskiftet. På Jorfjellbreen som er en utløpet fra Nordre Folgefonna, ligger Folgefonna Sommarskisenter med skitrekk fra 1200 til 1450 moh. Adkomst på bilveg fra Jondal. Folgefonna er også tema i Geirr Tveitts småstykke for orkester; «Folgafoldne fortél ingjenting», fra "Hundrade hardongtonar frao Hardanger". Folgefonntunnelen. Folgefonntunnelen er 11 137 meter lang og er Norges tredje lengste veitunnel. Den går gjennom fjellet under Folgefonna og forbinder Eitrheim i Odda kommune med Mauranger i Kvinnherad kommune, og er en del av riksvei 551. Planleggingen av tunnelen startet på 1970-tallet. Folgefonntunnelen AS ble stiftet 25. juni 1987 og startet arbeidet med å få med seg kommunene og staten på et spleiselag. Byggingen av tunnelen startet i juni 1998 og arbeidet tok tre år. Tunnelen ble åpnet 15. juni 2001. En reise som tidligere tok fire timer, tar nå ti minutter. Tunnelprosjektet er bompengefinansiert og det koster 72 kroner for en liten bil. Betalingen skjer automatisk ved hjelp av Autopass. Med dagens trafikkmengde ligger det an til at tunnelen er nedbetalt ved utløpet av 2012. Likevel vil innkrevingen av bompenger fortsette frem til 2016 og overskuddet skal gå til tilbakebetaling til de tre kommunene, Kvinnherad, Odda og Jondal, som bidro økonomisk til prosjektet. Dick Cheney. Richard «Dick» Bruce Cheney (født 30. januar 1941) er en amerikansk forretningsmann og politiker fra Det republikanske parti. Han var USAs 46. visepresident under George W. Bush i perioden 2001–2009. I tillegg var han kongressrepresentant fra 1979–89 og forsvarsminister fra 1989–93. Cheneys hjemstat er Wyoming. Cheney har også bakgrunn som administrerende direktør i konsernet Halliburton. Hans fortid i Halliburton og hans nærhet til «Big Business» er omstridt, og ble brukt imot ham under presidentvalgkampen. Dick Cheney har gjort seg bemerket som en kompromissløs konservativ. Hvor mye innflytelse den amerikanske visepresident har hatt på politikken varierer fra administrasjon til administrasjon, men de fleste politiske kommentatorer er enige om at Dick Cheney har hatt et nært samarbeid med presidenten. I 1991 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H.W. Bush. Defenestrasjon. Defenestrasjon betyr det å kaste noe eller noen ut av et vindu. Order kommer av latin "de-", «fra, ut av» og "fenestra", «vindu». Historisk har defenestrasjoner vært brukt som en måte å demonstrere politisk forakt, især ved Defenestrasjonene i Praha. VIdere ble Gabriele D'Annunzio utsatt for en defenestrasjon i 1922. I dag brukes ordet også om å betegne noen som raskt blir fjernet fra en embete eller politisk parti, eller en annen attraktiv posisjon. Innen data har ordet vært brukt en del i forbindelse med forskjellige aksjoner knyttet til vindu i vindussystemer, blant annet å kjøre applikasjoner i full-skjerm-modus og å dra noe ut av et vindu. Også det å slette unødig rusk fra harddisker har vært omfattet av dette ordet. Mer nylig er det også blitt tatt i bruk om å fjerne Microsoft Windows fra en PC. Vestlandet. Vestlandet er den vestlige landsdelen i Sør-Norge som omfatter de fire fylkene Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. De fire fylkene samarbeider i Vestlandsrådet. Vestlandet har pr. 1. juli 2012 til sammen 1 307 941 innbyggere og et areal på 58 552 km². Landsdelen er dermed på andreplass i Norge ut ifra folketall (26,1 %) og på tredjeplass ut ifra areal (18,1 %). Befolkningstettheten er 22 innbyggere pr kvadratkilometer. Hordaland har 37,8 % av befolkningen, Rogaland 34,2 %, Møre og Romsdal 19,7 % og Sogn og Fjordane 8,3 %. Vestlandet har 22 byer og består av 121 kommuner fordelt på 15 distrikter. De andre landsdelene i Norge er Sørlandet, Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Geografi. a> (2405 moh.) er Vestlandets høyeste fjell. Vestlandet har en svært varierende natur, fra høyfjellsområdene som hever seg mot øst, og senker seg mot fjorder og øyer langs kysten. Elvene har ofte bratte, korte løp med høye fosser, men på fjellvidda er elvene lange, slake og meandrerende. Ytterst ved kysten har elvene korte, slake løp med grunne fjordsjøer. Det er spredt jordbruk i hele regionen, spesielt i den sørlige delen med Jæren, som er et av Norges viktigste jordbruksområder. Nesten alle byene ligger langs kysten. Her bor også de fleste menneskene. Fjellkjeden som kjennetegner landskapet, startet sin historie for 425 millioner år siden, da Norge kolliderte med Grønland. Deler av Vestlandet ble presset ned mot 100 kilometers dyp under Grønland, samtidig som andre bergarter ble skjøvet inn over Norge. Fjellkjeden som ble presset til værs, må ha minnet om Himalaya, men er siden slitt ned til det vi ser i dag. Norske kommuners sentralforbund har foreslått at en av landets nye regioner fra 2010 skal bestå av fylkene Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland, under navnet Vestlandet. Dette blir da en av landets største regioner. Nordligste pukt: N 63.312943 grader (Smøla kommune) Østligste punkt: E 9.350025 grader (Rindal kommune) Sørligste punkt: N 58.27650 grader (Sokndal kommune) Vestligste pukt: E 4.340721 grader (Solund kommune) Historie. a> i Hordaland. Det er ikke uten grunn Stavanger i dag er Norges oljehovedstad. Første bosetning. Norges historie begynner på Vestlandet, spesielt i Rogaland. Utgravinger og helleristninger forteller oss at det var i Rogaland de første menneskene i Norge bosatte seg da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. Det finnes en rekke spor fra steinalderen i Rogaland. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg. I begynnelsen har det nok vært korttidsbesøk av folk sørfra som jaktet langs kysten. Man antar at menneskene kom fra Nordsjølandet, eller Doggerland, et landområde mellom Danmark og England som forsvant da isen trakk seg tilbake og havnivået steg. Folket som holdt til her måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land. Vikingtid og maktsenter. Landsdelen omfatter størstedelen av virkeområdet for det gamle Gulatinget, som ble etablert rundt 900. Gulatingsloven delte Vestlandet inn i fylker, som bestod av de tidligere småkongedømmene som eksisterte i området før rikssamlingen på 800-tallet og som deretter ble omgjort til jarledømmer. Disse var "Sunnmørafylke" (Sunnmøre), "Firdafylke" (Fjordane), "Sygnafylke" (Sogn), "Hordafylke" (Hordaland), "Rygjafylke" (Rogaland) og "Egdafylke" (Agder). Tidligere Vestlandet. En gang var definisjonen på Vestlandet alle fylkene vest for østlandsfylkene, men i dag er denne landsdelen adskilig mindre. Distriktene Dalane og Nordmøre regnes enkelte ganger ikke med i landsdelen Vestlandet. Tvers gjennom Møre og Romsdal går Norges mest markante kulturgrense, en grense som er skillelinje mellom det trønderske og det vestlandske i folkelig kultur. Grensa går tvers over øya Midøy. Denne grensa manifesterer seg på mange måter, som en dialektgrense og som et skille i byggeskikk og matskikker. Historisk var denne grensa bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer helt opp til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete. Agder med de to fylkene Aust-Agder og Vest-Agder var en del av Vestlandet frem til 1902, da forfatterene Vilhelm Krag og Gabriel Scott lanserte begrepet Sørlandet for dette området som en egen landsdel. Vilhelm Krag foreslo i en artikkel i "Morgenbladet" 17. mars 1902 at området fra Grenland til Boknafjorden skulle kalles "Sørlandet" – et område som omfatter atskillig mer enn dagens Agder-fylker. På den tiden var Sørlandet ingen egen landsdel; området hørte til Vestlandet. Avisen "Vestlandske Tidende" kom ut i Arendal, og jernbanen som skulle gå fra Oslo via Kristiansand til Stavanger skulle hete "Vestlandsbanen". Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet. Valdres og Hallingdal var også lenge en del av Vestlandet og var fra ca. 1125 til 1632 en del av Stavanger bispedømme, men regnes i dag til Oppland og Buskerud på Østlandet. Vestlandet er kjent for sine vakre og særpregede byer og sin storslåtte natur med ville fosser og tindrende breer, høye fjell og dype fjorder, og et idyllisk og malerisk kulturlandskap som ofte forbindes med nasjonalromantikken. Dette skildres i den kjente hyllestsangen Å Vestland, Vestland. Nyere tid. Vestlandet er en veldig viktig region i Norge. Regionen produserer 70 % av verdiskapningen i Norge. Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet har Vestlandet stadig blitt en rikere region, men mange vestlendinger mener i dag at de får for lite i forhold til verdiskapningen som skjer på Vestlandet. Derfor ble et parti, med navn Vestlandspartiet grunnlagt våren 2008. Dette partiet har faktisk utlyst tanker om Vestlandet som et eget land. Et land som kan komme til å omfatte både dagens Vestland, i tillegg til mange andre områder i Norge. Landsdelshovedstaden. Landsdelshovedstaden Bergen var hele Norgesveldets hovedstad til 1314, fast samlingsplass for Gulatinget fra 1300, største by i Norden på 15- og 1600-tallet og i Norge frem til 1830-tallet, og er i dag Norges nest største by etter Oslo. Bergen var også eksporthavn for Vestlandet og Nord-Norge i mange hundre år og samtidig administrasjonsby for disse landsdelene, og inngikk i perioden 1350-1750 i det mektige Hansaforbundet. Bergen var et eget fylke fra 1831 til 1972, da byen ble innlemmet i Hordaland. Infrastruktur. a>. Dette er et typisk eksempel på vestlandsk veibygging. er den viktigste veien på Vestlandet og den strekker seg tvers gjennom alle de fire fylkene på Vestlandet. og er de to andre viktige samveiene på Vestlandet - etterfulgt av,, og. Rundt storbyområdene i Hordaland og Rogaland er det motorveier som dominerer de store veiene. Det er også i de siste årene blitt planlagt en god del med nye veier, tunneler og broer som også skal erstatte fergesamband. Bergensbanen går mellom Bergen og Oslo og er den mest trafikkerte jernbanestrekningen i Norge. Lenger sør ligger Sørlandsbanen, som går mellom Oslo og Stavanger. Den største flyplassen på Vestlandet er Bergen lufthavn, Flesland – som har blitt kåret til Europas beste flyplass. De andre flyplassene i regionen er Stavanger lufthavn, Sola, Ålesund lufthavn, Vigra, Haugesund lufthavn, Karmøy, Molde lufthavn, Årø, Kristiansund lufthavn, Kvernberget, Florø lufthamn, Sogndal lufthamn, Haukåsen, Førde lufthamn, Bringeland, Volda lufthamn, Hovden, Sandane lufthamn, Anda og Stord lufthavn, Sørstokken. Demografi. Vestlandet har 1 289 991 innbyggere 1. juli 2011, noe som tilsvarer 26,0 % av befolkningen i Norge. I 1769 var andelen høyest med 26,7 %, i 1930 lavest med 24,6 %. Befolkningsutvikling. Vestlandet hadde 27,2 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009. Tabellen under viser befolkningsutviklingen i landsdelen i perioden 1769-2001, prognose for anslått folketall i 2030 og prosentandel av Norges befolkning. Innvandring. 8,2 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 102 477 mennesker. Disse utgjør 20,2 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 26,6 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen. Blant innvandrerene på Vestlandet kom 9 169 fra Norden, 15 344 fra Vest-Europa ellers, 29 674 fra Øst-Europa, 9 883 fra Afrika, 30 677 fra Asia med Tyrkia, 2 524 fra Nord-Amerika, 4 752 fra Sør-Amerika og 454 fra Oseania. Fylker. Vestlandet består av fire av landets nitten fylker. Tabellen under angir fakta om hvert av disse fylkene. Distrikter. a>. Men på Vestlandet som helhet produseres rundt 80 % av eplene og pærene og 90 % av kirsebærene. Se også: Distrikter i Norge. Byer på Vestlandet. Se også: Liste over norske byer. «Vestlandsvalsen». «Vestlandsvalsen» ble innspilt av Henry Haagenruds trekkspillkvartett i Oslo i august 1953. Melodien ble utgitt på 78-platen "His Master's Voice A.L. 3350". Folarskardnuten. Folarskardnuten (1933 moh.) er en del av Hallingskarvet og ligger i Hol kommune i Buskerud fylke. Folarskardnuten er det høyeste fjellet i Buskerud, og det høyeste fjellet i Norge sør for Jotunheimen. Kielland. Kielland er et etternavn, gårdsnavn og et slektsnavn. Slekten Kielland var på 1700- og 1800-tallet en av de ledende slektene i Stavanger-området. Slektens opphavet er en gård med navnet Kjelland i Rogaland fylke, Sokndal kommune. Navnet kommer av en jettegryte ved gården som tidligere var fylt med vann. Det finnes også 10 andre norske gårder som har gitt opphav til etternavn med lignende uttale, skrevet som "Kielland", "Kjelland" eller "Tjelland". Slektsvåpen. Det er brukt to forskjellige slektsvåpen fra 1700-tallet i to grener av slekten. Det ene våpenet er en differensiering av slekten Kirseboms våpen, og det ble tatt i bruk av "Gabriel Kirsebom Kielland" (død 1780). Våpenet har i et sølv skjold et kirsebærtre med røtter som trenger gjennom et rødt timeglass på et svart dødninghode over to krysslagte knokler, samt på hver side en rød rose. Som hjelmtegn oppe på hjelmen er det en naturfarget Fortuna-skikkelse med lendeklede som svinger et skipsseil over hodet og står på en jordklode. Dette våpenet skiller seg fra Kirseboms slektsvåpen ved de to rosene og timeglasset i skjoldet, samt ved hjelmtegnet som hos Kirsebom er et kirsebærtre mellom to vinger. Det andre slektsvåpenet Kielland er en kombinasjon av flere våpen, et såkalt unionsvåpen, og tatt i bruk av Gabriel Schanche Kielland (død 1821). Skjoldet er kvadrert i blått og rødt med i 1. og 4. felt et rustningskledt, sølv ben med spore, og i 2. og 3. felt et sølv oksehode. Midt på skjoldet er det et mindre gull hjerteskjold med en sølv trane som holder en stein i en hevet fot. Hjelmtegn er en rustningskledt arm som holder et sverd. Av disse figurene er oksehodet fra Gabriels ektefelle Johanne M. Bull (død 1818), mens benet og tranen går tilbake på Gabriels formødre i slektene Schanche (Skanke) og Thrane. Storskrymten. Storskrymten (1985 moh) er det høyeste fjellet i Sør-Trøndelag fylke. Selve toppen markerer grensen mellom de tre kommunene og fylkene Oppdal i Sør-Trøndelag, Sunndal i Møre og Romsdal og Lesja i Oppland. Fjellet ligger i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. De fire store. "De fire store" er et uttrykk som ble etablert av Gyldendal forlag til markedsføringen av dets fire forfattere Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen, som i noen grad tilhørte samme generasjon og var toneangivende innen den realistiske litteraturen i 1860-1890-årene. Begrepet har imidlertid festet seg og fått en videre bruk som en kanonisering av en påstått litterær gullalder. Brukt slik både var og er uttrykket omstridt, og en kan med rette peke på at det utelater vel så vesentlige forfattere endog fra samme generasjon, især Amalie Skram. Trekant. En trekant er en geometrisk figur bestående av tre linjestykker – trekantens "sider" – som parvis er koblet sammen i endene, som da utgjør trekantens "hjørner". Summen av de indre vinklene i en trekant er alltid 180° eller π radianer. Grunnleggende fakta. Trekanten ble beskrevet av Euklid i omkring år 300 f.Kr., og er et tilfelle av et polygon og 2-simpleks. To trekanter ligner dersom alle deres vinkler er parvis like. Lengden på sidene er da proporsjonale. Ved hjelp av en rettvinklet trekant kan man definere de trigonometriske funksjonene sinus og cosinus. Et kjent teorem angående trekanter er Pythagoras læresetning, som definerer sammenhengen mellom lengdene til sidene i rette trekanter. Gitt sidene "a", "b" og "c" i en rettvinklet trekant, der "c" er en hypotenus er Dette er også gyldig for rettvinklede trekanter fordi formula_4. Arealet av en trekant. Det er flere måter å beregne arealet av en trekant. Den vanligste er å bruke den geometriske formelen, formula_5, altså at arealet er lik grunnlinjen – bredden – ganger halve "høyden", korteste avstand fra grunnlinjen til motstående hjørne. Arealet er altså halve arealet av parallellogrammet man får om man kopierer trekanten, og speiler kopien om en av de to sidene som ikke er grunnlinjen. Dersom vektorene AC og AB definerer en trekant, er arealet lik halvparten av kryssproduktet mellom disse to vektorene, eller formula_6. Dersom et hjørne av trekanten er definert i origo (0, 0), og de to andre er (formula_7) og (formula_8), er arealet av trekanten halvparten av absoluttverdien til determinanten til matrisen eller S = ½ |formula_10| Jetnamsklumpen. Jetnamsklumpen (sørsamisk: "Jitnemensnuhkie") er et fjell i Børgefjell nasjonalpark, på kommune- og fylkesgrensen mellom Røyrvik i Nord-Trøndelag og Hattfjelldal i Nordland. Toppen ligger på 1513 moh, som også er det høyeste punktet i Nord-Trøndelag fylke. Ulrich Zwingli. Ulrich Zwingli (også "Huldrych Zwingli") (født 1. januar 1484 i Wildhaus, Sveits, død 11. oktober 1531 i Kappel am Albis) var en teolog som regnes som grunnlegger av den reformerte kirke. Zwingli studerte i Wien og Basel og tjenestegjorde som prest i Grossmünster i Zürich fra 1519. Han var fra begynnelsen av tilhenger av Erasmus av Rotterdam, men utviklet etter 1519 en reformatorisk oppfatning i forbindelse med sine studier av Paulus og Augustinus. Etter noen disputter med katolikkene anerkjente magistraten Zwinglis standpunkt som det rette, og reformasjonen ble gjennomført i Zürich. I 1530 hadde Zwinglis reformasjon spredt seg til Bern, Basel, Bodensjø-området og Strassburg. Derimot mislyktes forsøket i å utbre den til de katolske kantonene i Sveits med makt. Zwingli falt i slaget ved Kappeln, der han deltok som feltprest. Forsøket på å nå et felles standpunkt med Martin Luther ved religionssamtalene i Marburg (Marburger Religionsgespräche) i 1529 mislyktes på grunn av uenighet om nattverden. Zwingli så på nattverden som en symbolsk handling, mens Luther mente at Jesus Kristus var til stede i kjøtt og blod. Gjennom Heinrich Bullinger, Zwinglis etterfølger som leder for kirken i Zürich, virket Zwinglis lære videre og influerte den reformerte teologien, dog i mindre omfang enn Jean Calvin. Eksterne lenker. Zwingli Ceres Bryggerierne. Ceres Bryggerierne er et bryggeri i Århus, Danmark. Det ble grunnlagt av kjøpmannen M. C. Lottrup, sammen med A. S. Aagard og Knud Redelien, i 1856. De ga det navn etter den romerske gudinnen Ceres, som var gudinne for markens grøde. Lottrup lyktes, og var i stand til å utvide bryggeriet betraktelig etter ti år. Hans svigersønn, L. Christian Meulengracht, tok over etter ham, og utvidet ytterligere, før han solgte virksomheten til Østjyske Bryggerier. Ceres er i dag en selvstendig enhet innenfor Bryggerigruppen. I 1914 ble Ceres leverandør til det danske hoff. Ceres er i dag en del av S Den unge Werthers lidelser. "Den unge Werthers lidelser" (tysk originaltittel: "Die Leiden des jungen Werthers") er en løst selvbiografisk brevroman av Johann Wolfgang von Goethe, først publisert i 1774. Den var hans første store suksess, og gjorde Goethe til en berømt og feiret forfatter over natten. Romanen fikk voldsom betydning i samtiden, og regnes som det viktigste verk innen den litterære bevegelsen Sturm und Drang. På den andre siden var romanen også svært kontroversiell fordi den handler om selvmord, og det ble hevdet at mange lesere identifiserte seg med romanens helt i en slik grad at de tok sitt eget liv. Ingen av Goethes senere verker oppnådde samme popularitet i samtida, selv ikke mesterverket "Faust". Bakgrunnshistorie. I 1772, etter fullførte jusstudier, ble Goethe dommerfullmektig i byen Wetzlar. Her møtte han Charlotte Buff, som med sin personlige utstråling (akkurat som Lotte) gjorde et sterkt inntrykk på han. Som Lotte var hun forlovet med en annen, for øvrig en god venn av Goethe. Dette førte ham etter hvert inn i en dyp krise. Om nettene sov han ved siden av en dolk, og han vurderte å ta sitt eget liv. Men han valgte livet, forlot byen og dro hjem til sin mor i Frankfurt am Main. Samtidig hadde en annen venn av Goethe, Jerusalem, lidd den samme skjebnen som ham. Men for Jerusalem endte det med selvmord. Dermed skrev Goethe romanen "Den unge Werthers lidelser" på noen få uker. Gjennom skrivingen fikk Goethe bearbeidet sin egen depresjon, og tanken var at også andre menn i samme situasjon skulle klare det samme gjennom å lese romanen. Men etter at boken ble gitt ut, skapte det en selvmordsbølge blant unge menn som var i Goethes, Jerusalems og Werthers situasjon. Neppe noe verk i europeisk litteratur har hatt en voldsommere virkning på leserne. Dette førte til at romanen ble forbudt i mange land, deriblant i Danmark-Norge. I Norge ble ikke romanen utgitt før i 1820. I den andre utgaven av romanen skrev Goethe følgende advarsel på tittelbladet: «Vis deg som en mann, og ikke følg meg etter». Komposisjon. Romanen innledes med et ord fra «utgiveren», som angivelig har satt seg fore å samle alt tilgjengelig materiale om den avdøde Werther for å legge det fram for leseren til trøst og hjelp. Romanens hoveddel består av en serie med daterte brev fra Werther til vennen Wilhelm over en periode på halvannet år. Mellom brevene er innskutt kortere avsnitt som må være Werthers dagboksnotater. Det er også et par brev til Lotte. Første bok dekker perioden 4. mai til 10. september 1771, og forteller om hvordan han møter Lotte, og hvordan han til slutt tar beslutningen om å reise til en annen by for å komme bort fra henne og glemme. Andre bok dekker perioden fra 20. oktober 1771 til 6. desember 1772, og forteller om hvordan han vansmekter i sin nye livssituasjon – atskilt fra den tilbedte – og hvordan han oppsøker henne på nytt, bare for å erfare at lidelsen forsterkes gjennom de håpløse møtene med Lotte etter at hun er gift. Siste del av romanen har tittelen «Utgiveren til leseren». Her rekonstruerer fortelleren Werthers siste uker og dager ut fra tilgjengelige brev og dagboksnotater, og ut fra samtaler med personer i hans nærhet. Til tider går utgiveren ut av rollen som medfølende etterforsker, og nærmer seg en allvitende forteller som kjenner både Werthers og Lottes tanker og følelser. Handling. Romanen begynner med at Werther forteller sin venn Wilhelm om en barndomsvenninne, som var dypt forelsket i ham, har tatt sitt eget liv og at han sitter med en dårlig selvfølelse etter hendelsen. Men etter som ukene går, vender livet tilbake og han sysler med sine vanlige ting som å tegne og lese Homer og tilbringer tid i landsbyen Wahlheim. Så en dag under et ball i byen henter han og hans dansepartner en kvinne ved navn Lotte som også skulle dit. På tross av advarsler mot å bli forelsket i henne, siden hun er forlovet med en annen, faller Werther for Lotte. De to føler en sterk sjelelig samhørighet, og møtes nesten daglig til lange samtaler. Forloveden Albert kommer tilbake, og de blir tre. Albert gir et behagelig og fordelaktig inntrykk på Werther, til tross for at han representerer de borgerlige fornuftsmenneskene som Werther ellers ikke har mye til overs for. Werther mener at menneskene i det store og hele gjør livet mindre enn det burde være ved at de stenger av for sine egne følelser og for inntrykk fra naturen rundt seg, lever etter regler og konvensjoner og ikke vet å leve i øyeblikket. Werther prøver også å ta til fornuft når han søker en stilling ved et fyrstelig kanselli langt fra Wahlheim og la Lotte og Albert være i fred. Han holder imidlertid ikke ut lenge i byråkratiet, og søker avskjed fra stillingen. Han besøker landsbyen der han vokste opp og gjenopplever inntrykk fra barndommen, men har ellers ingen planer for framtida. Uvegerlig trekkes han mot Wahlheim og Lotte; han kan ikke hjelpe for at han gjenopptar kontakten, enda han vet at stillingen er håpløs. Underveis møter han to eksempler på hvilke ulykker kjærligheten kan avstedkomme. En ung, sympatisk gutt ender som rivalens drapsmann. Ingen annen skal eie den han elsker, enda han vet at han sjøl ikke kan få henne. En annen har gått fra forstanden etter å ha blitt håpløst forelsket i en kvinne han ikke kunne få. Og denne kvinnen viser seg til alt overmål å være Lotte. Til tross for advarslene drives han mot sine stadig mer ødeleggende møter med Lotte, som nå er gift og ikke et øyeblikk viker fra sitt ekteskapsløfte. Til slutt forgår han seg og overøser Lotte med hete kyss. Hun vakler et øyeblikk, men samler seg og forbyr han å møte henne oftere. Tanken på selvmord modnes i han, og etter det siste, fatale møtet med Lotte skrider han til verket med kald besluttsomhet. Han ordner sine økonomiske forpliktelser, skriver avskjedsbrev til Lotte og Wilhelm, og sender deretter tjeneren ut til Albert for å låne pistolene hans til en jakttur. Lotte og Albert aner hva som skal skje, men klarer ikke å nekte pistolene utlevert. Kl. 12 midnatt skyter han seg ei kule for pannen på rommet sitt. Skuddet er ikke øyeblikkelig dødelig; Werther blir liggende til klokka tolv neste dag før han endelig utånder. Han blir begravet under et lindetre, et tre han ofte nevner i sine brev. Hverken Albert eller hans elskede Lotte er tilstede under begravelsen. I Norge. I Norge ble romanen utgitt første gang i 1820 i H.L. Bernhofts oversettelse under tittelen "Den unge Verthers Lidelser". Romanen har siden blitt nyoversatt tre ganger: "Den unge Werthers Lidelser" i Ingeborg v.d. Lippe Konows oversettelse fra 1896, "Den unge Werthers lidelser" i Nils Lies oversettelse fra 1956 (Gyldendal Norsk Forlags utgave) og "Unge Werther" i Lotte Holmboes oversettelse fra 1973 (J. W. Cappelens Forlags utgave). Sistnevnte utgave er utgitt som «Månedens bok» i Den norske bokklubben i 1999 under tittelen "Unge Werthers lidelser", med etterord av Åse-Marie Nesse og tegninger av Arne Nøst i forbindelse med 250-årsjubileet for Goethes fødsel. Hardanger. Hardanger er landskapet langs og omkring Hardangerfjorden i Hordaland. Området starter i Kvam og Jondal i vest og følger fjorden helt inn til tettstedet Eidfjord i øst og sørover langs Sørfjorden. Distriktet omfatter de syv kommunene Kvam, Jondal, Granvin, Ulvik, Eidfjord, Ullensvang og Odda, med et samlet areal på 6 266 km² og 22 927 innbyggere (1. januar 2012). 94 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. Den eneste byen i området er Odda, de andre større tettstedene er Norheimsund, Øystese, Ålvik, Granvin, Ulvik, Agatunet, Eidfjord, Kinsarvik, Lofthus, Tyssedal og Jondal. Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området. Folk fra Hardanger kalles for "hardinger" (uttales uten d) og snakker "hardangermål". Hardangerbunaden og hardingfela kommer fra distriktet. Hardanger er ett av de fem distriktene som til sammen utgjør fylket Hordaland. Kommunehistorikk. I 1838 ble Hardanger inndelt i kommunene Ullensvang, Ulvik, Vikør, Strandebarm og Røldal. I 1864 ble Jondal kommune utskilt fra Strandebarm. I 1891 ble Eidfjord og Granvin kommuner utskilt fra Ulvik. I 1901 ble Varaldsøy kommune utskilt fra Strandebarm. I 1911 endret Vikør kommune navn til Kvam. I 1913 ble Odda og Kinsarvik kommuner utskilt fra Ullensvang. I 1964 ble Granvin utvidet med en liten del av Kinsarvik, mens resten av Kinsarvik, Eidfjord og en liten del av Kvam ble innlemmet i Ullensvang kommune. Strandebarm og deler av Varaldsøy kommuner ble innlemmet i Kvam. Resten av Varaldsøy kommune ble innlemmet i Kvinnherad kommune, og Røldal ble innlemmet i Odda kommune. I 1977 ble Eidfjord utskilt fra Ullensvang kommune. Befolkningsutvikling. Tabellen viser befolkningsutviklingen i Hardanger i perioden 1966-2006 og prognose for anslått folketall i 2030. Blomstring i Hardanger. Blomstringen i Hardanger har tiltrukket turister fra hele Verden i over hundre år. Mange turistskip, turistbusser og turister på egen hånd har besøkt Hardanger i mange år for å oppleve tusenvis av frukttrær som blomstrer mens snøen ennå ligger på fjellene. Tusenårssted. Hardanger ble av Hordaland fylkeskommune valgt til fylkets tusenårssted. I Øystese er det nå bygget et kunst- og kultursenter som uttrykk for dette. Senteret har fått navnet Kabuso. Fylket har tidligere ikke hatt et senter av dette formatet for kunst, forutenom i Bergen. Kommunikasjon. Riksvei 13 går fra sør til nord gjennom Hardanger med ferjeforbindelse over Eidfjorden fra Brimnes til Bruravik. Riksvei 7 over Hardangervidda følger Sysendalen ned til de imponerende veianleggene i Måbødalen med Vøringsfossen og kommer så ned til tettstedet Eidfjord. I 50 år gikk det også an å reise med tog til Hardanger. Hardangerbana var en 27,5 km lang elektrisk jernbane som gikk fra Voss til Granvin stasjon ved Granvinfjorden. Banen ble åpnet 1934. Persontrafikken ble nedlagt i 1985, godstrafikken i 1989. Friedrich Maximilian von Klinger. Friedrich Maximilian von Klinger (født 17. februar 1752 i Frankfurt am Main, død 25. februar 1831 i Tartu) var en tysk dikter og forfatter. Han hører til de mest betydningsfulle dramatikere under "Sturm und Drang"-perioden. Eksterne lenker. Tyskspråklige forfattere Achim von Arnim. Ludwig Achim von Arnim (født 26. januar 1781 i Berlin, død 21. januar 1831 i Wiepersdorf, Jüterbog) var en tysk dikter, ved siden av Clemens von Brentano en av de viktigste representanter for den heidelbergske romantikk. Han var gift med Bettina von Arnim, søster av vennen Clemens von Brentano, og var far til Gisela von Arnim. Achim von Arnim tilhørte en prøyssisk adelsfamilie. Han tilbrakte sin barndom og ungdom i Berlin og Zernikow, studerte fra 1798-1801 jus og naturvitenskaper i Halle og Göttingen, skrev tallrike viktige bidrag for naturvitenskapelige tidsskrifter, foretok fra 1801 til 1804 en dannelsesreise gjennom Europa og utga fra 1806 til 1808 sammen med Clemens von Brentano folkesangsamlingen "Des Knaben Wunderhorn" i fire bind, samt i 1808 den viktige romantiske "Zeitung for Einsiedler" i Heidelberg. Fra 1809 levde Arnim i Berlin, arbeidet blant annet ved Heinrich von Kleists "Berliner Abendblätter" og grunnla i 1811 en politisk forening kalt "Deutsche Tischgesellschaft". Fra oktober 1813 til februar 1814 var han utgiver av dagsavisen Der Preußische Correspondent i Berlin. Fra 1814 til sin død levet Arnmin hovedsakelig på sitt gods Wiepersdorf og deltok gjennom tallrike artikler og fortellinger i aviser, tidsskrifter og almanakker foruten egne publikasjoner i Berlins litterære liv. Arnim etterlot en stor mengde dramaer, noveller, fortellinger, romaner, dikt og journalistiske arbeider. Han hører til de viktigste representanter for den tyske romantikk. Opera Software. Opera-standen ved GSMA Barcelona 2008. Opera Software ASA () er et børsnotert selskap som utvikler nettleseren Opera for PC-er, håndholdte maskiner (som f.eks. mobiltelefoner) og flere andre plattformer. Opera Software ASA ble børsnotert på Oslo Børs den 11. mars 2004. Nettleseren er verdens femte mest populære. Den er kjent for å være liten og rask, og for å følge industristandardene. Opera Software samarbeider med blant annet IBM, Nokia, Motorola, Macromedia, Canal+ Technologies og Ericsson. Selskapets hovedkvarter ligger i Oslo, men det er også kontorer i Sverige, Kina, Japan, Polen og USA. Opera jobber nå i samarbeid med Nintendo for å skape en integrert nettleser til Nintendos spillkonsoll Wii. En versjon av nettleseren har allerede blitt gitt ut. Historie. Selskapet ble startet 30. august 1995 av Geir Ivarsøy og Jon Stephenson von Tetzchner. Ivarsøy og von Tetzchner var en del av Telenors utviklingsavdeling på Kjeller hvor de utviklet en nettleser kalt "MultiTorg Opera". Prosjektet ble skrinlagt av Telenor, men i 1995 fikk de rettighetene til programvaren og startet sitt eget firma for å videreutvikle den. Opera Software ASA ble børsnotert ved Oslo Børs med tickeren OPERA 11. mars 2004. Tegningskursen ved børsintroduksjon var 10,- NOK. 20. september 2005 annonserte Opera at de ville fjerne reklamen fra nettleseren og gjøre den gratis. Opera var gratis å laste ned og bruke også før dette, men det ble da vist reklame øverst i nettleseren hvis ikke brukerne kjøpte en lisens. Gerhard Schröder (CDU). Gerhard Schröder (født 11. september 1910 i Saarbrücken, død 31. desember 1989 i Kampen på Sylt) var en tysk politiker (CDU). Han var innenriksminister fra 1953 til 1961, og utenriksminister fra 1961 til 1966 under Konrad Adenauer og Ludwig Erhard. Fra 1966 til 1969 var han forsvarsminister under kansler Kurt Georg Kiesinger. Utdannelse og yrke. Etter Abitur ved Ludwigsgymnasium Saarbrücken i 1929 studerte han jus, og tok den første juridiske statseksamen i 1932 og den annen i 1936. Allerede i 1933 ble han dr. jur. Fra 1933 var han vitenskapelig assistent ved det juridiske fakultet ved universitetet i Bonn, og i 1934 ble han sekretær ved Kaiser-Wilhelm-Institut for utenlandsk og internasjonal privatrett i Berlin. I 1936 ble han så advokatassessor. Fra 1939 fulgte krigstjeneste og til slutt krigsfangenskap frem til krigens slutt. Etter krigen ble han ansatt i innenriksministeriet i Nordrhein-Westfalen, og fra 1947 arbeidet han som advokat og som avdelingsleder ved den nordtyske jern- og stålkontrollen. Familie. Gerhard Schröder ble gift i 1941. Hans kone Brigitte Schröder, født Landsberg, var fra Schlesien og var halvt jødisk, men praktiserende kristen. Han måtte derfor få spesiell tillatelse til ekteskapet. Parti. Schröder ble medlem av NSDAP i 1933. Presset av presidenten for delstatens høyesterett ble han sammen med andre nyutdannede jurister også medlem av SA. Etter at han flyttet til Berlin fornyet han imidlertid ikke sitt medlemskap i denne organisasjonen. Etter å ha blitt kjent med medlemmer av den antinazistiske bekjennende kirke meldte han seg ut av NSDAP i mai 1941. I 1945 hørte han til grunnleggerne av CDU. Han var partiets nestleder fra 1967 til 1973, og ledet den protestantiske arbeidskretsen innen unionspartiene fra 1955 til 1978. Schröder tilhørte beslutningsorganene i unionspartiene som i 1959 tilbød presidentvervet til Ludwig Erhard, skjønt denne takket nei. I 1972 hørte Schröder sammen med Franz Josef Strauß og Hans Katzer til CDU-kanslerkandidat Rainer Barzels «kjernemannskap». Parlamentsmedlem. Fra 1949 til 1980 var Schröder medlem av Forbundsdagen. Han var formann for utenrikskomitéen fra 1969 til 1980. Offentlige verv. 20. oktober 1953 ble Schröder utnevnt til innenriksminister av Konrad Adenauer. Han fikk raskt ry som en «law and order»-politiker og en kompromissløs antikommunist. Han fikk igjennom forbudet mot kommunistpartiet, KPD. Hans forsøk på å forby Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes mislyktes. Hans utkast til unntakslover fikk heller ikke noe parlamentarisk flertall og ble først vedtatt etter hans tid. Etter at Heinrich von Brentano di Tremezzo gikk ut av regjeringen ble Schröder den 14. november 1961 utnevnt til hans etterfølger som utenriksminister. Denne ministerposten beholdt han også i Ludwig Erhards regjering. Schröder ble som utenriksminister regnet som atlantisk orientert og gikk inn for tett samarbeid med USA. I motsetning til dette stod Adenauers orientering i retning Frankrike. Det har blitt antatt at Adenauer tidvis anså Schröder som en mulig etterfølger, men trakk sin støtte på grunn av disse meningsforskjellene. Da Kurt Georg Kiesinger dannet den store koalisjonen med SPD, gjorde sosialdemokratene krav på utenriksministerposten, og Schröder ble isteden 1. desember 1966 utnevnt til forsvarsminister. I en intern avstemning i CDU/CSU-fraksjonen hadde Kiesinger fått 137 stemmer og Schröder 81 stemmer som partienes kanslerkandiat. Ved valget til tysk president i 1969 var Schröder CDU/CSUs kandidat, men tapte med 506 stemmer mot SPD-kandidaten Gustav Heinemanns 512 stemmer. Da den store koalisjonen ble oppløst gikk Schröder ut av regjeringen den 21. oktober 1969. Zygote. En zygote (fra gresk ζυγωτός "zygōtos" "satt sammen"), eller zygocyte, er den første cellen som dannes når en organisme formerer seg ved kjønnet formering. En zygote dannes vanligvis gjennom befruktning der to haploide celler - en eggcelle og en spermie smelter sammen og danner en enkel diploid cell. I denne sammensmeltningen vil normalt bare cellekjernen til spermien bli med i sammensmeltningen, mens cytoplasma med mitokondrier, spermiehalen og eventuell cellevegg (hos sopp og planter) vil bli igjen utenfor. Den nye cellen inneholder DNA fra begge foreldrecellene og har all den genetiske informasjonen som behøves for å danne et nytt individ. Zygoten vil ganske snart etter befruktningen begynne å gjennomgå celledeling, og danne en liten klump med celler, en morula. Heinrich von Brentano. Heinrich von Brentano di Tremezzo (født 6. juni 1904 i Offenbach, død 14. november 1964 i Darmstadt) var en tysk advokat og politiker (CDU). Bakgrunn og utdannelse. Heinrich von Brentano var yngste barn av den katolske sentrumspolitikeren, riksdagsmannen og hessiske justis- og innenriksministeren Otto von Brentano di Tremezzo. Han tilhørte en familie av italiensk opprinnelse som slo seg ned i Hessen i det 17. århundre og ble anerkjent som hessisk adel. Familien omfattet bl.a. dikteren Clemens von Brentano og var knyttet til en krets under den tyske romantikken som omfattet personer som Goethe, Achim von Arnim og Friedrich Karl von Savigny. Etter "Abitur" (artium) i 1922 studerte han jus, og tok 1925 den første og 1929 den annen juridiske statseksamen. I 1930 tok han den juridiske doktorgrad ved universitetet i Giessen med avhandlingen "Die Rechtsstellung des Parlamentspräsidenten nach Deutschem Verfassungs- und Geschäftsordnungsrecht". Fra 1932 virket han som advokat i Darmstadt, før han i 1943 ble utnevnt til statsadvokat i Hanau. Fra 1945 arbeidet han som advokat og notar i Darmstadt. Politisk karrière. Han var en av grunnleggerne av CDU i Hessen og var medlem av den hessiske landdagen fra 1946 til 1949 og formann for CDU-fraksjonen fra 1947. Han var medlem av det parlamentariske råd som vedtok den tyske Grundgesetz og fra 1949 var han medlem av Forbundsdagen. Han var fraksjonsleder for CSU-fraksjonen fra 1949 til 1955 og igjen fra 1961 til sin død. Han var også medlem av Europarådets parlamentariske forsamling, hvor han ble valgt til visepresident, og av det europeiske parlamentet fra grunnleggelsen av. Fra 1955 til 1961 var han tysk utenriksminister. Heinrich von Brentano spilte en stor rolle i grunnleggelsen av det europeiske økonomiske fellesskap, forløperen til EU. Senere liv. Heinrich von Brentano levde som ugift katolikk sammen med moren, som han tok seg av frem til hennes død i 1949. I sine sene år bodde han overveiende i Roma, hos broren Clemens, hos journalisten Max von Brück og hos ekteparet Johannes og Karin Schauff. Han døde av kreft i 1964, og er begravet på Waldfriedhof Darmstadt. Norges Høyesterett. Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnlovens § 88 at «Høiesteret dømmer i sidste Instans» og Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en høyesterettsjustitiarius og har i tillegg 20 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Tore Schei. I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger, en ordning som ble innført i 1927. Samtidig ble det innført en ordning med at særlig viktige saker skal behandles av Høyesterett i plenum, dvs. at alle dommerne deltar i avgjørelsen. Fordi dette er meget ressurskrevende, er det fra 2008 åpnet adgang til å behandle viktige saker i storkammer og da settes retten med elleve dommere. Men i særdeles viktige saker kan Høyesterett fremdeles settes i plenum, noe som f.eks. skjedde da det i 2010 var spørsmål om juryordningen i Norge var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett og alle saker som ankes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. Ankeutvalget er en silingsinstans ved anke over dommer, dvs. at ingen anke blir fremmet for Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. I tillegg avgjør ankeutvalget anker over kjennelser og beslutninger, det som tidligere ble kalt kjæremål. I ankeutvalget er de tre høyesterettsdommere og behandlingen er skriftlig, mens saker som behandles i en avdeling nesten uten unntak prosederes muntlig. Alle dommerne deltar både i avdeling og i ankeutvalget etter en skiftordning. Alle Høyesteretts avgjørelser publiseres av Lovdata og de aller fleste trykkes i Norsk Retstidende som har vært utgitt siden 1836. Høyesterett har 63 ansatte (i 2011) Saksområder. Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I Norge har vi ingen egen forfatningsdomstol og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av. Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Det er likevel slik at i straffesaker tar Høyesterett ikke stilling til skyldspørsmålet. I sivile saker kan Høyesterett prøve alle sider ved saken – også bevisbedømmelsen. Men det skjer ingen direkte bevisførsel (vitneforklaring m.m.) under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett – her møter bare prosessfullmektigene som må være advokater med møterett for Høyesterett. Høyesterettsdommere. For å kunne bli dommer i Høyesterett må man være fylt 30 år (Grunnloven § 91), oppfylle krav om statsborgerrett (i likhet med andre embedsmenn) og ha juridisk embedseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap (domstolloven § 54). I praksis kreves det både førsteklasses juridiske kunnskaper og en lengre yrkeserfaring for å bli utnevnt som høyesterettsdommer. Det er Kongen i statsråd som utnevner dommerne og som embetsmenn er de uavsettelige. Begynnelsen i 1815. Etter § 89 i Grunnloven av 17. mai 1814 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år. Muntlighet. I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte. Skriftlighet og kjæremålsutvalg. 15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol. Annen verdenskrig. Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av annen verdenskrig. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig rolle ved å opprette Administrasjonsrådet 15. april 1940, og så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger i strid med nevnte folkerettslige regler og Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige hyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av Jacob Andreas Mohr som inntil da hadde vært dommer i Oslo byrett. Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres aldersgrense blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. Stortingets presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende. Kvinnelige dommere. I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinnelige høyesterettsdommer. Dette medførte at man måtte endre på måten man tiltalte Høyesterett når man åpnet forhandlingene i en sak. Tidligere ville prosessfullmektigen åpne med: «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble endret til den kjønnsnøytrale tiltaleformen man har i dag: «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.» Høyesterett har i dag syv kvinnelige dommere. I september 2004 ble en sak i Høyesterett for første gang satt med fem kvinnelige dommere. Storkammer. For å forhindre de utilfredsstillende 3–2-dissenser som undertiden hadde vært resultatet i Høyesteretts avdelinger, innførte man ved den nye tvisteloven, som trådte i kraft 1. januar 2008, det såkalte storkammer, som består av elleve dommere. Storkammeret skulle behandle viktige saker som tidligere var blitt behandlet i avdeling, og som ikke hadde vært tilstrekkelig viktige til å behandles i plenum. Tanken er at det bak avgjørelser i storkammer ville ligge betydelig større autoritet enn bak avgjørelser i avdeling, da særlig dommer avsagt med dissens. Rettsendrende virksomhet. Høyesterett har gjennom sine avgjørelser bidratt til å endre lovfestet og ulovfestet rett (prejudikater). Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden "à jour" med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsendrende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt det til domstolene å tolke innholdet av for eksempel en rimelighetsstandard. Høyesteretts medlemmer. Pr. 1. juli 2011 har Norges Høyesterett 20 faste dommere. Radio Norge. Radio Norge, tidligere Kanal 24 og Kanal 4, er en norsk kommersiell, det vil si reklamefinansiert, radiokanal, som startet sine sendinger 1. januar 2004 under navnet Kanal 24. Hovedkontoret ligger i Fredrikstad, med distrikskontor i Oslo, Kristiansand og Tromsø. Radio Norge har utenrikskorrespondenter i New York, London, Paris, Berlin og Rio de Janeiro. Radio Norge sender på FM4-nettet, det fjerde riksdekkende sendenettet for FM-radio (de tre første tilhører NRK P1, P2 og P3), etter at P4 hadde hatt denne konsesjonen i ti år. Kanalen har helt siden fødselen vært omgitt av mye turbulens, og måtte blant annet skifte navn fra det opprinnelige "Kanal 4" til Kanal 24, like før sendestart. 21. april 2008 skiftet kanalen igjen navn, denne gang til Radio Norge. Radio Norge gjennomførte en profilforandring og satser i dag på variert musikk fra de fire siste tiår samt Norgesnyhetene hver hele time, og hver halvtime på morgen og ettermiddag. Om kvelden går radiokanalen mer i dybden på dagens nyhetsbilde med ett kvarters nyhetssendinger fra. 21.00 til og med midnatt. Radio Norge eies 100 % av SBS Radio Norge, som kjøpte radiokanalen av TV 2 i desember 2007. Etter at nye målemetoder for radiolytting, Portable People Meter, ble innført i mai 2006 har kanalen opplevd et oppsving i lyttertallene. Kanalen har i dag mellom og daglige lyttere. Konsesjonen til Radio Norge varer i 10 år, og går frem til 1. januar 2014. Ansvarlig redaktør er Bente Klemetsdal. Nyhetsredaktør er Arne Sandvik. Se også. Norges største radiokanaler Johann Gottfried von Herder. Johann Gottfried von Herder (født 25. august 1744 i Mohrungen, død 18. desember 1803 i Weimar) var en tysk dikter, filosof og teolog under den tyske Weimarklassisismen. Han var på sin tid en av de mest innflytelsesrike forfattere og tenkere i Tyskland, og regnes til den klassiske «firstjernen» (sammen med Christoph Martin Wieland, Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller). Hans ideer dannet grunnlaget for utviklingen av skole og utdanning til langt utover på 1800-tallet. Han må derfor også regnes som en betydningsfull pedagog. Biografi. Herder ble født i Mohrungen i Østpreussen, som sønn av presten Gottfried Herder og skomakerdatteren Elizabeth Pelz. Han vokste opp sammen med to søstre. Oppveksten var svært gudfryktig, og det ble lest flittig i Bibelen. Herder utmerket seg tidlig, og skolelæreren ga ham derfor privatundervisning i gresk og hebraisk. Foruten interessen for språk, viste gutten også musikalske evner, og utmerket seg i musikk og sang. Han var en grublende og rastløs natur, og umettelig etter nye kunnskaper, men foreldrene var ikke villige til å sende ham på universitetet. Han ble i stedet kopist for byens diakon, og studerte i dennes private bibliotek. I 1762 flyttet Herder til Königsberg, der han begynte sitt teologiske studium. For å finansiere studiene ble han inspisient på gymnaset i byen, og snart underviste han her i en rekke fag. I Königsberg fulgte han forelesningene til Immanuel Kant, som også introduserte Herder for verkene til Rousseau. På denne tiden møtte han også Johann Georg Hamann, som var en del av Sturm und Drang-bevegelsen, og representerte et opprør mot opplysningstidens fornuftsbaserte tenkning. Gjennom Hamann ble Herder innført i diktningen og engelsk litteratur. Herder ble kjent som en dyktig pedagog og ble snart etterspurt. I 1764 flyttet han til Riga for å undervise på katedralskolen der. Det var i Riga Herder utviklet sin tanke om "Volkstum", som kom til å stå sentralt i filosofien hans. Siden Riga var underlagt Russland, oppdaget Herder snart at den tyske identiteten ble ekstra vernet om blant tyskerne i byen. For Herder ga dette støtet til tanken om en egen tysk kultur. Her ga han også ut sitt første verk, "Fragmente über die neuere deutsche Literatur", et innlegg til forsvar for en egen tysk nasjonal litteratur. Santidig bruker han tid på å argumentere for "morsmålet", og oppfordrer til å samle inn folkeviser. I sin tenkning foregriper han dermed nasjonalromantikken og en folkeopplysningsidé vi senere finner hos Grundtvig. Boka "Kritische Wälder", som kom ut 1768-69, argumenterer Herder for at dikterne skal gå vekk fra de klassisistiske idealene og søke inspirasjon i den nasjonale kulturen og folkediktningen. På denne tida begynner han for alvor å argumentere mot rasjonalismen, og krever mer "erfaring og natur", følsomhet og innlevelse. Med dette legger Herder langt på vei premissene for romantikken. Fra 1769 til 1771 foretok han en rekke studiereiser, blant annet til Frankrike. Mens han var ute, skrev han en kjent "dagbok", der han for alvor tar et oppgjør med fornuften til fordel for følelsene. Han tar til orde for en ny historieskrivning, en "kulturhistorisk" innfallsvinkel. I 1770 møtte han dikteren Goethe, som kom til å ta sterkt farge av møtet. Herder inspirerte Goethe til originalitet, og anbefalte ham å sette seg inn i folkevisene og Shakespeare. Sturm und Drang-epoken begynte for alvor etter dette møtet. I 1771 kom han til Bückeburg, der han bodde til 1776. Her giftet han seg i 1772, med Karoline Flachsland fra Darmstadt. De fikk seks barn sammen. Herder trivdes ikke godt i denne byen, men fikk forfattet noen bøker som skulle få betydning for historiefaget. Herders holdning er at menneskeheten går framover mot større og større humanitet. Utviklingstroen er tydelig til stede hos ham. Han begynte nå å drøfte kulturers vekst og fall, og sammenlignet deres tidsløp med menneskelivet. Herder er dermed opphavet til en organisk historieforståelse. Men verkene hans ble ikke godt mottatt, og i 1776 flyttet han til Weimar, der han bodde til sin død. I Weimar ble han hoffprest for fyrsten i byen. Fra 1783 til 1792 arbeidet han på sitt største filosofiske verk, som i grunnen kan kalles "historisk-filosofisk". Verket ble sterkt kritisert av Kant. I årenes løp skulle disse to komme til å stå sterkt mot hverandre, og dermed representere brytningen mellom opplysningstid og gryende romantikk. Herder var de siste årene en bitter og skuffet mann. Han døde 18. desember 1803. Han ligger begravet ved Peter og Pauluskirken i Weimar. Filosofi. Johann Gottfried von Herder ønsker å formulere en filosofi som ivaretok alt det unike ved kulturer. Han ble forløper for den såkalte Historisismen. Det innebar at man ikke kunne se historien når man selv var midt i den. Det vil si hans ideer var en forløper til at alt måtte settes inn i en kontekst for at å se den samlede sannheten. Individet er ikke noen ensom øy, men en del av en større helhet. Med dette mener han at mennesket er hva det uttrykker seg. Bettina von Arnim. Bettina von Arnim før 1810 Bettina von Arnim (født 4. april 1785 i Frankfurt am Main, død 20. januar 1859 i Berlin), født som "Elisabeth Catharina Ludovica Magdalena von Brentano" var en tysk sosialkritisk forfatter. Bettina von Arnim var søster av dikteren Clemens von Brentano; hennes søster Kunigunde var gift med den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny. I 1811 giftet Bettina seg med Achim von Arnim; de fikk datteren Gisela von Arnim. PhpBB. phpBB er et populært diskusjonsforumprogram. Det er gratis, og er basert på «åpen kildekode-prinsippet», så alle og enhver kan forandre på det, redistribuere det, og tilpasse det akkurat slik de selv ønsker. Fordi all kildekode ligger åpen og klar for forandring, har det dukket opp en rekke modifikasjoner og design som gjør at phpBB kan utvikles til omtrent hva man vil. Ikke to phpBB-forum behøver å være like, siden hver enkelt administrator selv kan bestemme hva de trenger og legge dette inn selv. Historie. phpBB ble påbegynt som et lite forumsystem av James Atkinson, som trengte dette til sin egen hjemmeside. Kodingen startet 17. juni 2000. Senere, da han innså at dette kom til å bli større enn han hadde regnet med, bestemte han seg for at andre også skulle få ta del i dette. Han brakte da inn Nathan Codding og John Abela, og sammen arbeidet de for å få ferdig phpBB 1.0.0. 1. juli 2000 var en beta-utgave av phpBB 1.0.0 ferdig, men først 16. desember 2000 ble den endelige versjonen sluppet. Senere fulgte phpBB 1.2.0 (sluppet 16. februar 2001) og phpBB 1.4.0 (sluppet 25. april 2001). Den aller siste utgaven av 1.x-serien var phpBB 1.4.4 (sluppet 6. november 2001). Gjennom denne perioden hadde mange flere blitt med i utviklingen: Bart van Bragt, Paul S. Owen (nå «sjefsutvikler»), Johnathan Haase og Frank Feingold. Utviklingen av phpBB 2.0 ble påbegynt 17. februar 2001. Fordi phpBB ble mye mer populært enn utviklerene først hadde antatt, og ble brukt av mennesker med et svært høyt behov for sikkerhet og pålitelighet, ble denne utgaven skrevet fra bunnen av. Doug Kelly ble brakt inn for å hjelpe til med utviklingen. Etter et år med massiv testing og feilfiksing ble phpBB 2.0.0 sluppet 4. april 2002 (tre dager senere enn beregnet). Nye versjoner av 2.0-serien inneholder nå kun tettinger av sikkerhetshull, samt fiksing av feil. Utviklerne Paul S. Owen, Ludovic Arnaud og Meik Sievertsen skulle i utgangspunktet legge til noen nye funksjoner i neste versjon, 2.2. Men etter hvert som tiden gikk, ble omtrent hele programmet programmert på nytt, og derfor ble 2.2 omdøpt til 3.0 Olympus. "Olympus" er et kodenavn som skal byttes ved hver nye versjon fremover. Den 17. juni 2006 ble første betaversjon lansert, og etter fem betaversjoner ble første lanseringskandidat (RC1) lansert den 20. mai 2007. Da ble full support for phpBB 3.0 introdusert. Den 13. desember 2007 ble den endelige versjonen lansert, etter åtte lanseringskandidater. Denne er funksjonsfrosset, hvilket vil si at det ikke vil bli lagt til flere funksjoner enn de som allerede er laget. Arbeidet dreier seg da hovedsakelig om å teste funksjonene for å se til at de fungerer feilfritt. Gisela von Arnim. Gisela von Arnim (født 30. august 1827, død 4. april 1889) var en tysk forfatterinne. Hun er datter av Achim og Bettina von Arnim. 1859 giftet hun seg med Herman Grimm, sønn av Wilhelm Grimm. Hun skrev hovedsakelig eventyr. DeLillos'85. deLillos'85 er en norsk rockegruppe som ble dannet i Oslo i 2005. Bandet består av det som var originalbesetningen i deLillos da denne gruppen ble dannet i 1984. Før deLillos fikk utgitt et album sluttet Rune Lindstrøm for å bli munk i Hare Krishna-bevegelsen. Han hadde sin siste konsert på Villa Casba med de øvrige medlemmene romjulen 1985. deLillos'85 ble dannet høsten 2005 for å markere at det var 20 år siden det originale deLillos ble startet. Bandet hadde en konsert på Elm Street klubben i Oslo i november 2005 for å feire gjenforeningen under navnet «deLillos'85». De har etter dette hatt en rekke konserter i hele Norge. Repertoaret består dels av gamle deLillos låter som «Suser avgårde» og «Tøff i pyjamas», men også en god del nytt materiale. Høsten 2006 gav bandet ut sitt første album. Dette albumet består utelukkende av nye låter. I 2008 ble navnet endret til deLillos, og i 2009 ga trioen ut albumet "Huskeglemme" under det navnet. Kjerringvikdemoen. Kjerringvikdemoen ble utgitt i to deler i 2005: den første delen på "Suser avgårde (deluxe edition)" og den andre delen på "Før var det morsomt med sne (deluxe edition)". Kjerringvikdemoen var de første opptakene som ble foretatt i Lars Lillo-Stenbergs familiehytte på Kjerringvik. På Kjerringvikdemoen ble kjente sanger som «Tøff i pysjamas» samt «Suser av gårde» innspilt for første gang. Augustin av Hippo. St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus, født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere. Tidlig liv. Augustin ble født i byen Tagaste i Numidia, i det romerske Nord-Afrika; byen heter i dag Souk-Arrhas og ligger i Algerie. Han ble født etter keiser Konstantins omvendelse, i en tid hvor Nord-Afrika fikk et stadig sterkere innslag av gresk kristen kultur, mens den latinske kulturen ble svekket. Kirken i området var preget av splittelser. Hans far, Patricius, var romersk borger og tjenestemann med godt rykte. Moren, Monika, var kristen, mens faren var hedning – han lot seg dog døpe kort tid før sin død. Hun fikk ikke døpt den lille gutten, men sørget fra tidlig av for at han fikk undervisning om kristendommen. Da Augustin som ung gutt ble alvorlig syk ba han om å bli døpt, men han frisknet til før det ble gjort og utsatte det derfor. Dette var ikke uvanlig på den tiden, da man ønsket å vente så lenge som mulig med å la seg døpe i frykt for å begå synder etter dåpen. Faren var streng, og han var aldri virkelig fortrolig verken med Monika eller Augustin. Men han bidro til å forme gutten, da han lærte ham å beundre de latinske klassikerne, noe som senere skulle bli til stor nytte i hans forfatterskap. Hans kjennskap til gresk ble dog begrenset. Monika, som i katolsk tradisjon sees som et bilde på en perfekt mor, betydde svært mye for Augustin og hans søsken – vi er kjent med en bror, Navigius, og en søster som døde som vigslet jomfru, en tidlig form for ordensliv. Augustin fikk sin utdannelse først i Tagaste og deretter i Madaura. I 370 ble han så sendt til Kartago for å fullføre utdannelsen, og tok raskt en ledende rolle på retorikkskolen. Med et ønske om å bli jurist studerte han retorikk fra 372 til 375, men ved slutten av studiet valgte han i stedet å vie seg til undervisning. Han underviste i retorikk fra 375, og drev sine egne skoler i retorikk og grammatikk i ni år. Etter å ha lest boka «Hortensis» av den romerske advokat, politiker, taler og forfatter Cicero (106—43 f.Kr.) ble han interessert i filosofi (boka er senere gått tapt). Han studerte blant annet Platons verker, og fra 373 og flere år framover var han og vennen Honoratus tiltrukket av manikeismen, en kristen sekt som mente at den åndelige verden var skapt av Gud mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet det meste av den tro hans mor hadde lært ham om, men fant heller ikke fred i manikeismen. I sin "Confessiones" skriver Augustin: «I de årene hadde jeg en kvinne som jeg levde sammen med, men ikke i det en kaller lovlig ekteskap. Hun var blitt bytte for min ustadige og uoverlagte lidenskap. Men jeg hadde da bare den ene, og mot henne var jeg trofast som mot en ektefelle. I samlivet med henne skulle jeg så menn få lære ved egen erfaring hva det er for en forskjell på et ekteskap som er stiftet med tanke på å få barn, og en kjærlighetsforbindelse som bare skal tilfredsstille ens egen lyst, slik at de barna som fødes ikke er etter eget ønske, selv om en er nødt til å elske dem når de først er kommet.» Virke i Italia. I 383 dro Augustin mot sin mors vilje til Roma for å åpne en retorikkskole. Monika fulgte etter ham og bosatte seg i Roma hun også. Augustin ble nedslått av sine elever, som hadde en tendens til å stadig skifte lærere for å snyte dem for honoraret. I 384 aksepterte han derfor et tilbud om å bli professor i retorikk i Mediolanum; Monika ble med ham dit også. Han ble der sterkt påvirket av nyplatonismen, og dette ble for ham en vei tilbake til morens kristendom. Hele hans virke som teolog er preget av kombinasjonen av kristen og nyplatonsk tankegang, og det er i stor grad takket være Augustin at Platons tanker ble med inn i middelalderen, mens andre filosofer ble glemt. Under en samtale med den manikeiske biskopen Faustus, fikk Augustins tiltrekning til den retningen innen kristendommen nådestøtet. Han ble i stedet sterkt påvirket av preknene til Ambrosius av Milano, som var en forsvarer av den nikenske ortodoksi. Ambrosius, som hadde svært god kjennskap til gresk språk, ble for Augustin også en kilde til kunnskap om østlig teologi. Han ble slitt mellom det å gifte seg og det å vie sitt liv til Gud. Etter morens ønske valgte han å gifte seg, og gikk derfor fra kvinnen han hadde levd sammen med; selv om samboerforholdet var akseptert av mange, kunne man ikke gifte seg etter et slikt forhold. Sønnen ble hos faren, mens hun vendte tilbake til Nord-Afrika. Men ting gikk ikke etter planen, da Augustin i stedet for å finne en kone innledet et forhold til en annen kvinne. Det gjorde et dypt inntrykk på ham da den nyplatonske professoren Viktorinus konverterte til kristendommen. Kort tid etter dette, i september 386, kom nordafrikaneren Pontitian for å besøke Augustin, og da han så at en utgave av Paulus' brev lå på bordet benyttet han anledningen til å fortelle om Antonius Abbeds liv. Augustin ble igjen tiltrukket av tanken på et liv viet til Gud, og gikk ut i hagen. Han forteller selv i et av sine verker at han tigget og ba om veiledning fra Gud, og at det var som om han hørte et barn rope "«Tolle lege! Tolle lege!»" ('Plukk opp og les'). Han gikk inn igjen og slo opp på et tilfeldig sted i Paulus' brev, og fant da Romerbrevet 13, 12-14: «Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». Hans venn Alypsius, som også var der under Pontitians besøk, leste videre i vers 15: «Gi plass også for dem som ikke har troens fulle kraft, og uten å gi dere av med å diskutere deres meninger.» Dette følte han passet på ham selv, og begge tok en avgjørelse om å bli prester. De fortalte det til Monika, og selv om hun hadde ønsket at sønnen skulle gifte seg, ble hun henrykt. Vigslet liv. Augustin avsluttet forholdet med sin nye konkubine, og brøt forlovelsen med en kvinne han hadde tenkt på å gifte seg med. Han la også ned sitt arbeid som lærer, og trakk seg tilbake på landet utenfor Milano for å forberede seg på dåpen. Der bodde han sammen med Monika, broren Navigius, den nå 15-årige sønnen Adeodatus, Alypsius og andre venner. De dannet et kristent fellesskap, og drev felles studier. Det var samtalene i de syv månedene de bodde i dette fellesskapet som ble grunnlaget for Augustins tre dialoger "Mot akademikerne", "Om det lykkelige liv" og "Om orden". Han ble forberedt for dåpen av Simplician av Milano, og sammen med Alypsius og Adeodatus ble han døpt påskenatten (25. april) 387, 32 år gammel. Han ville deretter vende tilbake til Nord-Afrika, og på veien møtte han sin mor i Ostia utenfor Roma. De hadde en samtale som han siden kalte «Visjonen i Ostia», om de saliges evige liv. Fem dager etter dette ble Monika plutselig syk, og hun døde i Ostia i november 387. Hun ble gravlagt i Ostia, men er siden flyttet til kirken som bærer sønnens navn, "Sant'Agostino", i Roma. I stedet for å dra til Nord-Afrika vendte Augustin tilbake til Roma, og først i september 388 dro han sammen med Alypsius og Adeodatus til Tagaste. Sønnen døde året etter, bare 17 år gammel. Augustin solgte da sin farsarv, og ga pengene til de fattige. Han hadde også en gård han hadde arvet etter sin mor, og der grunnla han et slags klostersamfunn, med tanke på å tilbringe resten av livet der. Prest. Augustin ville vie sitt liv til Gud, men ønsket ikke å bli prest. Men hans visdom og fromhet ble kjent, og mange kom til ham for å få råd. Han hadde også markert seg som en dyktig teolog gjennom sine mange religiøse og filosofiske skrifter. En av dem som hørte om ham var biskop Valerius av Hippo (egentlig Hippo Regius, i dag Annaba i Algerie). Han sørget for å få presteviet Augustin i 391, og gjorde ham til sin assistent. Augustin måtte dermed flytte fra Tagaste, og etablerte i tilknytning til kirken i Hippo et klostersamfunn av samme type som i fødebyen. Fra 392 virket han som predikant, og han gikk blant annet hardt ut mot manikeismen og en ny kjettersk bevegelse, donatismen. I desember 393 deltok han på et viktig regionalt konsil, og han fikk gjennomført flere lokale forandringer som styrket den kirkelige disiplin. Biskop. I 395 ble han bispeviet, og utnevnt til hjelpebiskop for Valerius. Etter dennes død i 396 ble han så valgt til etterfølger som biskop av Hippo. Han grunnla et slags ordenssamfunn i bisperesidensen, og skrev en klosterregel, som er grunnlag for Augustins regel slik den kjennes i dag. Ved siden av Benedikts regel utgjør den mye av grunnlaget for det vestlige klostervesen. Augustin virket som biskop i 34 år, og regnes som en av de mest betydelige biskoper i Nord-Afrikas historie. Blant annet forsvarte han kirken mot en lang rekke angivelige kjetterske bevegelser, han holdt en rekke synoder og deltok på minst seks regionale konsiler, og han fortsatte sitt svært omfattende virke som forfatter. Da keiser Honorius innførte strenge straffer mot donatistene gikk Augustin mot dette; han aksepterte etter hvert at keiseren grep inn, men gikk ikke med på dødsstraff, og i 411 bidro han sterkt til å samle de to partene gjennom en konferanse i Kartago. I mai 430 ble området rundt Hippo invadert av vandalene under Geiserik. De beleiret byen i 14 måneder; Augustin selv levde ikke lenge nok til å oppleve slutten på beleiringen, som var en stor sorg for ham. 28. august 430 sovnet han stille inn etter å ha ligget med feber i noen dager. Helgen. Augustin ble regnet som helgen straks etter sin død. I 496 brakte kristne flyktninger fra Hippo hans relikvier til Sardinia. I 723 ble de fraktet videre til Pavia av langobardkongen Liutprand. De ble bisatt i kirken "San Pietro in Ciel d'Oro", og i det 14. århundre ble det reist et vakkert gravmonument i hvit marmor der. En del av hans relikiver ble brakt til Hippo i 1842. Hans helgenkult spredde seg raskt. I det 8. århundre ble hans fest feiret i Roma. Sammen med Ambrosius, Gregor I den store og Hieronymus regnes han som en av de vestlige kirkelærere, og har tilnavnet "Nådens lærer" ("Doctor gratiae"). Minnedagen er i vestkirken 28. august, hans dødsdag. I østkirken har han ikke kommet med i helgenkalenderen, selv om han levde lenge før det store skisma; hans verker og hans teologi hører klart hjemme i den vestlige tradisjon, og hans gjennomslagskraft i øst har aldri vært stor. Regelen han skrev for et kloster i Hippo har blitt brukt av mange ordener og kongregasjoner. Det er to ordener som regnes som augustinere i egentlig forstand: Augustinerkorherrene og Augustinereremittene. Augustins skrifter og teologi. 113 bøker, 218 brev og mer enn 500 prekener av ham er bevart til vår tid. Hans skrifter hentet materiale både fra kristen teologi og fra nyplatonismen. Hans sentrale tema er blant de mest komplekse: Menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden. I 413 begynte han på det selvbiografiske verket "Bekjennelser" ("Confessiones") om sitt åndelige liv og om Guds nåde og tilgivelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Denne boken var ferdig i 426. Dette er et av hans hovedverk. Et annet hovedverk,"Gudsstaten" eller "Guds by", ("De civitate Dei"), begynte han å skrive etter at han i 410 hørte at barbaren Alarik hadde plyndret Roma. Her hevdet Augustin at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Augustin ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme. Samtidig mente Augustin at det var skadelig å ta feil om den katolske tro, og at staten om nødvendig måtte bruke harde midler for å stanse dem som på ulike måter ledet folk bort fra Guds by. Dette påvirket tenkesettet da man utvidet kjetterbegrepet på 1200-tallet. Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene "Om Kristi nåde og arvesynden" ("De gratia Christi et de peccato originali") og "Om den frie vilje" ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd. Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter syndefallet av naturen er ute av stand til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt. Blant Augustins samtidige og etterfølgere syntes flere at Augustin ble like ekstrem andre veien, og i middelalderen forsøkte de fleste teologer å velge en kurs mellom de to ytterpunktene. Under reformasjonen fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning. Reformatorene (i Confessio Augustana) og Den katolske kirke (i Confutatio pontificia) fremla divergerende syn på arvesynden i Augsburg (1530). Dette la grunnlag for hard strid også om rettferdiggjørelsen, og man kom ikke til enighet. Også Augustins lære om predestinasjon var det enkelte reformatorer som tok til seg, spesielt Jean Calvin. Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten. En konsekvens av Augustins syn på alt begjær som synd, var at eneste lovlige hensikt med seksuelle relasjoner var å skape barn, dette har siden Augustin vært sentralt i katolsk tanke. I "De doctrina christiana" ("Om kristen opplæring") tar Augustin utgangspunkt i den klassiske latinske retorikken og utvikler en ny, særpreget form for kristen retorikk. I verket utvikler og integrerer han en egen teori om "tegn" i språkteorien, noe som har gitt ham ny aktualitet for moderne språkfilosofer. Hans siste store verk, "Tilbakekallinger" ("Retractiones"), ble skrevet i 425, da han var 72 år gammel. Det er et verk der han, med den gamle manns innsikt, går gjennom sine tidligere verker og korrigerer feil i dem. Oslo katedralskole. Oslo katedralskole – Schola Osloensis, populært kalt «Katta», er en videregående skole som ligger i Ullevålsveien på Meyerløkka ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Oslo katedralskole er regnet som en av Norges beste videregående skoler, og skårer høyest i landet (historisk sett) med henblikk på uteksamineringsresultater fra VGS. Skolen er én av tre norske skoler som kan føre sin historie uavbrutt tilbake til middelalderen. Navnet er knyttet til Oslos eldste domkirke, Hallvardskatedralen, som ligger i ruin ved Oslo torg i Gamlebyen. Oslo katedralskole holdt hus i Gamlebyen til et godt stykke inn på 1600-tallet. De nåværende lokalene har skolen benyttet siden 1902. Historie. Man regner normalt med at Oslo katedralskole ble etablert om lag 1152/1153, da den pavelige utsendingen kardinal Nicolaus Breakspeare (senere pave Hadrian IV) proklamerte at det skulle være skoler ved bispesetene Oslo, Bergen og Hamar, i tillegg til erkebispesetet i Nidaros. Historiker og tidligere lektor ved skolen, Oskar Garstein, har ført argumenter for at skolen er eldre. Det er mulig Breakespeare stadfestet en skole som var etablert allerede i forbindelse med kanoniseringen av St. Hallvard. I reformasjonsårhundret var skolen sentrum for den såkalte Østlandshumanismen, der biskop og forfatter Jens Nilssøn, teolog og forfatter Jacob Jacobsen Wolf og teolog og forfatter Hallvard Gunnarsøn var sentrale. Nilssøn og Wolf var også rektorer ved skolen. 1600-tallet regnes som det lærde århundre. Flere av dem som var tilknyttet katedralskolen var av de mest velutdannede for sin tid. I 1636 ble det i tilknytning til skolen opprettet et gymnasium, "Cathedralcollegiet". Gymnasiet fikk lokaler sammen med katedralskolen. Flere av katedralskolens fremste menn underviste ved Cathedralcollegiet. Fra annet skoleår fikk ikke katedralskolens elever snakke annet enn latin med hverandre, heller ikke på fritiden. I Kirkeordinansen av 1607 het det at "icke skal der heller andit læris udi dem [skolene] end Latine". Man vet ikke sikkert når skolen flyttet fra det gamle Oslo til det nye Christiania. Det man imidlertid vet er at skolen fortsatte i Gamlebyen noen år etter at kong Christian IV bestemte at byen skulle gjenoppbygges vest for Bjørvika, etter den skjebnesvangre brannen i 1624. Man vet også at Katedralskolen i 1637 kjøpte nye lokaler ved Christiania torv – ved hovedstadens andre domkirke, "Hellig Trefoldighed", reist i perioden 1632-39. Gymnasiet som fikk eget auditorium i katedralskolens nye lokaliteter, kunne blitt det første tilløpet til et norsk universitet, hadde det ikke vært for at gymnasiet, av økonomiske årsaker, ble nedlagt på 1660-tallet. I 1719 flyttet skolen fra Christiania torv til nye lokaler i Dronningens gate, der det gamle hovedpostkontoret lå. Frem til slutten av 1700-tallet var katedralskolen først og fremst en skole for utdanning av prester. Skolereformen av 1775 ble slutten for den rene latinske presteskole; den innførte undervisning i norsk og realfag. Da det nyopprettede Stortinget trengte forsamlingslokaler i 1814, ble Katedralskolens festsal i Dronningens gate leid. I 1823 overtok Stortinget hele lokalet og skolen flyttet til Treschowgården i Fred Olsens gate. I 1869 fikk skolen nye lokaler i Akersgata 73a. I 1902 flyttet skolen til dagens lokaler i Ullevålsveien, og bygget i Akersgata ble senere Hammersborg skole. Samme år begynte de første jentene på skolen. Under andre verdenskrig ble deler av skolen benyttet av okkupasjonsmakten, men undervisningen fortsatte. I dag eier "Stiftelsen Oslo katedralskole" skolebygningen og biblioteket, mens selve skoledriften er overtatt av kommunen. Biblioteket har en betydelig bredde og er Norges eldste. I 2005 ble Holmboeprisen etablert, navngitt etter Katedralskolens tidligere elev og lærer, matematikeren Bernt Michael Holmboe ((1795–1850). Prisen tildeles årlig fra Oslo katedralskole av Det Norske Videnskaps-Akademi. Elevliv. Elevene ved Oslo katedralskole er kjent for å være svært aktive utenfor skolen. Skolen har flere elevsamfunn og elevlag. Skolens eldste elevsamfunn er Gymnassamfunnet Kattuglen, bedre kjent som Ugla. Kattuglen ble stiftet i 1846 og har spilt en viktig rolle i elevenes skoleliv. Flere kjente elever har både vært medlemmer og ledere i elevsamfunnet i løpet av disse årene. Skoleavisen heter "Kort sagt". Elevene har lange tradisjoner for å sette opp årlige teaterforestillinger, og Kattateateret drives frivillig av over 150 elever ved skolen. Diskusjonsforum. Diskusjonsforum er betegnelsen på et sted på Internett der mennesker kan diskutere sammen. Det finnes mange ulike typer diskusjonsforum, basert på forskjellig teknologi. Diskusjonsforumenes historie stammer helt tilbake til Internetts spede begynnelse, da de gjerne ble kalt oppslagstavler. Spillforum. Spillforum er online diskusjonsforum som handler om spill og spilling, hvor man kan ytre egne meninger, lære om andre sine, samt diskutere rundt dette. Disse kan være spesialisert rundt visse typer spill, som for eksempel kun rollespill, kun dataspill, kun brettspill eller lignende. Norsk Arbeidsgiverforening. Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) ble stiftet i år 1900. Den gikk i 1989 sammen med Norges Industriforbund og Håndverkernes Arbeidsgiverforening inn i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). N.F.S. Grundtvig. Nikolai Frederik Severin Grundtvig (født 8. september 1783, død 2. september 1872) (best kjent som "N.F.S. Grundtvig") var en dansk prest, forfatter, filosof, historiker, salmedikter, folkeopplyser og politiker. Han er en av de mest betydningsfulle personer i dansk historie, og for utviklingen av dansk identitet og nasjonalfølelse på 1800-tallet. I Norge er han kjent som salmedikter og som mannen bak folkehøgskolen. Folkehøgskolebevegelsen. Folkehøgskolen er på mange måter Skandinavias bidrag til verdenspedagogikken. Grundtvig selv kalles ofte for «Folkehøgskolens far» (særlig i folkehøgskolebevegelsen), selv om han selv ikke grunnla noen skoler. Men han stod bak det tankegods som skolene ble etablert med som grunnlag. Den første folkehøgskolen ble etablert i Danmark i 1844, 20 år senere i Norge. I dag er det 80 folkehøgskoler i Danmark, like mange i Norge og 150 i Sverige. Grundtvigs idé var en skole for livet, annerledes fra datidens latinskole. Han mente at menneskene skulle opplyses og var motstander av samtidens kirkefilosofi om at mennesket skulle ledes inn i lyset. Han mente at opplysning i seg selv var noe annet enn oppdragelse. Han mente at den nye skolen ikke skulle påtvinge folk flest de ledende klassers kultur og synspunkter. Han mente at samtaler var det viktigste, at kommunikasjonen "mellom" lærer og elev skulle være levende. Læreren "vet" mer enn eleven, men når det gjelder viten om det som er viktig for et menneskeliv, er elev og lærer likestilte. Grundtvig utarbeidet en plan for opprettelse av et skolesystem som skulle bestå av to adskilte institusjoner: Folkehøgskole og universitet. Bærebjelken for de to institusjonene skulle være henholdsvis "Folket" og "Mænneskeslægten". Folkehøgskolen skulle ha Høyskolen i Sorø som modell, mens Universitetet i Göteborg skulle være modell for universitetene. Grundtvigbevegelsen i Norge. Enkelte norske lærere og folkeopplysere gikk på seminar i Danmark og tok med seg Grundtvigs ideer til Norge. Ole Vig kom i kontakt med Grundtvigbevegelsen i Trøndelag. Sommeren 1851 fikk Ole Vig mulighet til å komme til Sorø Akademi i Danmark, hvor han møtte Grundtvig. Senere reiste han rundt i norske bygder og talte om hans ideer, og han var med på å starte folkehøgskolebevegelsen. Grundtvigs tanker preget åndslivet i Norge i annen halvdel av 1800-tallet. Spesielt var Venstre pådriver for disse frilynte og folkelige ideene. Kulturkanonen. «De levendes Land» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi. Mikronesia. Mikronesia er en etnografisk region i vestre del av Stillehavet. Filippinene ligger i vest, Indonesia i sørvest, Papua Ny-Guinea og Melanesia i sør og Polynesia i sørøst og øst. Område er på ca 2,7 mill km² og har ca 400 000 innbyggere(1991) fordelt på hundredevis av øyer. Området bebos hovedsakelig av mikronesiere, dvs personer som ikke snakker polynesisk eller melanesiske språk. Mikronesia betyr "de små øyene" (gresk "mikros" – små og "nesos" – øyer. Navnet Mikronesia ble først brukt av den franske oppdagelsesreisende Jules Dumont d'Urville i 1831 for å skille regionen fra Melanesia og Polynesia. Historie. Etter den første verdenskrigen mistet Tyskland sine besittelser og disse ble mandatområde under Folkeforbundet. Australia overtok kontrollen over Naru og de andre områdene ble gitt til Japan. Etter Japans kapitulasjon etter den andre verdenskrigen ble regionen tilsynsområde under FN, og området ble styrt av USA som Trust Territory of the Pacific Islands. I dag er de fleste av øyene med i selvstendige stater, mens Nord-Marianene er i samvelde med USA, Guam er et amerikansk territorium og Wake Island er en del av USAs ytre småøyer Språk. De native språkene til de ulike Mikronesiske folkegruppene tilhører den Austronesiske språk-familien. Anne-Cath. Vestly. Anne-Catharina Vestly (født 15. februar 1920 på Rena i Åmot, død 15. desember 2008 i Mjøndalen i Nedre Eiker) var en norsk barnebokforfatter og skuespiller. Biografi. Anne-Catharina Vestly bodde flere steder gjennom barndommen, blant annet tre år i Ringsaker, der også Alf Prøysen vokste opp (uten at det var noe kontakt). Familien flyttet til slutt til Oslo. Hennes foreldre var Mentz Schulerud (1877 – 1931) og Aagot Schulerud (1875 – 1957). Hun var gift med Johan Vestly (1923 – 1993), og de fikk to sønner sammen – Jo og Håkon. Hun var søster av Mentz Schulerud (jr.). Anne-Cath ble aller mest kjent for å skrive barnebøker om blant andre "Ole Aleksander Filibom-bom-bom", "Mormor og de åtte ungene", "Lillebror og Knerten", "Aurora og Guro". Til sammen skrev hun godt over femti bøker, elsket like mye av store som små. I Norge er hun sett på som den aller største forfatteren blant barneklassikerne, sammen med svenskenes Astrid Lindgren. Hun var også kjent fra "Barnetimen for de minste", særlig fra 1950-tallet. Da hun flyttet til Oslo som ung satset hun på en skuespillerkarriere, og hun spilte i Barne-tv-serien "Kanutten og Romeo Clive" mot Alf Prøysen. I en rekke filmer gav hun også liv til Mormor i skikkelsen fra sine egne bøker om "Mormor og de åtte ungene." Hun var den første som brakte storbyen inn i barnebøkene, og vakte skandale mer enn én gang. Særlig på 1950-tallet da hun fortalte barna gjennom radioen at barna kom fra mammaens mage, og ikke fra «storken». Det førte til drapstrusler og protester, fordi små barn ikke skulle få vite noe så «skittent». Neste serie var om "Mormor og de åtte ungene", der drabantbyen også innførtes i barnelitteraturen. Så kom fortellingen om "Lillebror og Knerten". På 1960-tallet var hun igjen i kritikernes søkelys, fordi faren til Aurora ble hjemmeværende far. Dette førte til massiv kritikk fra menn, men aller mest fra kvinner som syntes synd på den stakkars mannen som trillet barnevogn. Vestly var kjent for sin «snille» stemme og varme fortellerstil. Likevel evnet hun å ta opp emner som brakte nåtiden og dagliglivet i byen inn i barneboklitteraturen. Samtidig sto hun for å snu opp-ned på vante forestillinger og var ikke redd for å utfordre barnas, og ikke minst voksnes, fordommer. Anne-Caths bøker er oversatt til en rekke språk, og hennes verk kan sammenfattes som en stor kjærlighet til barna og barnedommen. Ikke før i en alder av 83 år kom Anne-Cath med sin første voksenbok. Hun var klar med satiriske tekster om samfunnet. Filmen om Knerten hadde kinopremiere høsten 2009, og fikk jevnt over gode kritikker i mediene. Filmen har fått to oppfølgere, Knerten gifter seg (2010) og Knerten i knipe (2011). I november 2008 gikk Anne-Cath. Vestlys sønn, Jo Vestly ut i media og fortalte at hun led av demens (Alzheimers sykdom), og at hun derfor hadde flyttet inn på et sykehjem i Mjøndalen. Hun døde 15. desember samme år. Inger Hagerup. Inger Hagerup (født 14. april 1905 i Bergen, død 6. februar 1985 i Fredrikstad) var en norsk lyriker. Hun ble født Inger Johanne Halsør og giftet seg med lektor Anders Hagerup i Bergen i 1931, og ble kjent under dette etternavn. Begge hadde røtter til Sogn og Fjordane. Begge flyktet til Stockholm da andre verdenskrig brøt ut. Inger Hagerup er mest kjent som lyriker, men har også utgitt skuespill og hørespill. Hun utgav sin første diktsamling, "Jeg gikk meg vill i skogene", i 1939. Hun bodde i Fredrikstad i en vesentlig del av sitt liv. Hun var en overbevist ateist og sosialist. På den annen side skrev hun dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet "Kvinnen og Tiden". Med diktsamlingene "Så rart!" (1950) "Lille Persille" (1961) skrev hun seg inn i en tradisjon av nonsensdikt for barn, som også André Bjerke arbeidet i i den samme perioden. Hagerup har oversatt romanen Fluenes herre fra engelsk til norsk. Hennes friskt fortalte selvbiografi i 3 deler, "Det kommer en pike gående", "Hva skal du her nede?" og "Ut og søke tjeneste" kom i årene 1965, 1966 og 1968. Den behandler barndommen og oppveksten fram til 1931, dvs. det året hun giftet seg. Den gir mange nøkler til forståelse av forfatterskapet. Som voksen bodde hun på Haugerud i Oslo. Hun var mor til forfatterne Klaus Hagerup og Helge Hagerup. Peter Abelard. Peter Abelard (født 1079 i nærheten av La Pallet, Bretagne – død 21. april 1142) var fransk filosof, teolog, musiker og poet. Han er i dag mest kjent for sitt tragiske kjærlighetsforhold til Heloise («Abelard og Heloise»). Biografi. Abelard ble født inn i en lavadel familie. Han studerte de klassiske filosofer tidlig og oppgav etterhvert sitt krav på arv og ridderskap for å studere filosofi. Han begynte å reise og studerte etterhvert hos Roscelin, den første skolastiker, og realisten Wilhelm av Champeux. Med Wilhelm førte han en diskusjon om universalieproblemet og tvang ham på den måten å modifisere sitt syn. Senere ble Abelard lærer ved Katedralskolen i Paris. Han ble svært populær som lærer, og det var på denne tiden at han møtte Heloise.De fikk sønnen Astrolabe sammen og giftet seg. Affæren førte til at hennes onkel, domprosten Fulbert, lot Abelard kastrere. Etter dette trakk Abelard seg tilbake til klosteret St. Denis, men hadde suksess som lærer selv i sitt selvvalgte eksil. Senere ble han beskyldt for kjetteri, og Bernhard av Clairveux ble hans fiende for livet. Teologi. Abelard er en representant for den alexandrinske skole innen teologien i vest. Han fant kartagoskolens premisser for rigide, derfor begynte han å hente elementer fra den alexandrinske tradisjon – som er mer forankret i akadamiske metaforer (kunnskap og erkjennelse). Han reagerte på syndesoningslæren til Anselm (den som er mest utbredt i dette landet, kan en si), og foreslo den subjektive forsoningslære som du kan lese om. Den er typisk alexandrinsk i det at Kristi handling på korset blir et eksempel til inspirasjon og oppbyggelse. «Ved å se på Kristus endres vårt sinn og holdning.» Jesus som læreren. Jesus var «en ny Sokrates». Kristi kors blir middel til å erkjenne Guds vilje og vesen. Likesom Sokrates bare ved å spørre sine medmennesker kunne utløse en innsikt og erkjennelse i den han spurte; likeledes utløser Kristi døds bilde hos oss en erkjennelse og innsikt som gjør at vi kommer i det rette forhold til Gud. Det falske forhold til Gud fra menneskets side består da i at det ikke erkjenner (subjektivt) sannheten, og menneskets forening med Gud består i at det utløses en riktig religiøs erkjennelse (subjektiv) av Guds godhet og kjærlighet. Denne utløsning av erkjennelsen er det bare Kristi kors som kan gi. Det kan derfor finnes elementer fra alle skolene innenfor en teologisk tradisjon, de er ikke utelukkende begrenset til et enkelt kirkesamfunn. Problemet til Abelards forsoningslære er at den er subjektiv, Kristi frelsesgjerning har ingen objektiv virkning i forhold til frelseshistorien. Allikevel i en del protestantiske miljøer er en variant av Abelards teori gjeldende. Det er i møte med den korsfestede at man røres til anger og omvendelse. I virkeligheten setter man ikke frelsens ontologiske betydning høyt nok. Korset har nesten fått en motsatt betydning av det den opprinnelig hadde. Korset betød jo opphavlig at døden var overvunnet, at dødens makt var blitt til intet, livets triumf. Det var derfor at de tidlige kristne plasserte kors på sine graver. I dag, derimot, er korset for de fleste synonymt med døden, sammen med kirkegårdene tegnet på intetheten. På samme måte ble Jesus som opprinnelig var heroisk og triumferende forvandlet til det lidende og henvisnede bilde av en feilet idealist, offeret. Sønnen korsfestet ved den sadistiske Faders vrede. Man gjør Gud fader til en sten, en sadist og tillegger ham sosiomorfe karakteristikker. Guds rettferdighet blir en menneskelig rettferdighet, og dette med en merkelig dragning mot hevnen, menneskets stadige synd krever en tilsvarende uendelig ofring som bare korsfestelsen av sønnen kan tilfredsstille. Sønnen ble pint og drept for å tilfredsstille Faderen, for å demme opp for en Guddommelig vrede. Abelard lyktes kanskje ikke helt men vi må gjøre et forsøk. Vi må huske på den virkelige forsoningen. Vi må huske på Kristi seier over dødsriket, tilbudt alle mennesker, ikke som en despot, men som fullendelsen av væren og personlig fellesskap i det treenige liv som mennesket er kallet til å ta del i gjennom helliggjørelsen allerede i dette liv. Eksterne lenker. En kan finne kjærlighetsbrevene ("Historia calamitatum") mellom dem oversatt til norsk, blant annet * og *. Gerda Ring. Gerda Ring (født 11. mai 1891 i Oslo, død 12. januar 1999) var en norsk skuespiller, instruktør og teatersjef. Hun debuterte i 1911 i København, og var knyttet til Nationaltheatret i Oslo fra 1912 til 1961. Hun var en av grunnleggerne og medlemmene av Det Norske Akademi. Ring debuterte ved Nationaltheatret i 1912 i rollen som Hedvig i "Vildanden". På 1930-tallet gikk hun gradvis over til instruktør ved teatret og fra 1939 utelukkende som instruktør. Hun ble pensjonist i 1961, men instruerte fire stykker ved teatret etter det, der det siste oppdraget var i "Kjære løgnhals" i 1981. Hun hadde også enkelte regioppgaver ved teatre i Danmark og Island. Hun var gift med skuespiller og teaterinstruktør Halfdan Christensen (1873–1950) og mor til Pelle Christensen (1923–1995) og Bab Christensen (1928–) (gift med Lasse Kolstad). Gerda var datter av Thorvald Kirsebom (1856–1911) og forfatterinnen Barbra Ring (1870–1955). Ring filmdebuterte i 1914 i stumfilmen "I dødens brudeslør". Hun spilte i perioden 1914-15 inn fire stumfilmer. Under andre verdenskrig hadde hun en ledende rolle blant skuespillerne som protesterte mot nazi-styret, og var den som formulerte parolen for teaterstreiken. I 1942 måtte hun sammen med sin ektemann flykte til Sverige. Under oppholdet i Sverige var hun teatersjef for Fri Norsk Scene. Hun ble i 1981 tildelt Per Aabels Ærespris. Ring døde den 12. januar 1999, 107 år gammel. Søkemotoroptimalisering. Søkemotoroptimalisering er å benytte metoder som gjør slik at en nettside eller flere oppnår en bedre synlighet eller «ranking» på søkemotorens resultatsider. Bakgrunn. Nettsider er ikke lette å finne ut av for en søkemotor. For at sider skal bli tilgjengelige må de kunne finnes av søkemotoren, de må ha en slik struktur at søkemotoren klarer å tolke dem, motoren må kunne mellomlagre resultatet slik at det kan presenteres for brukeren og brukeren av søkemotoren må kunne forstå hva siden formidler etter at søkemotoren har lagd sitt resultat. De første søkemotorene som ble lagd tidlig i 1990-årene var motorer som brukte treff på enkeltord. Dette var en grei metode da webben var liten og utfallsrommet for et søk tilsvarende lite. Dette hadde også den gunstige effekten at indekser ble moderate i størrelse og at en derfor kunne bruke maskiner som var lett tilgjengelige. Etter som webben økte i omfang ble det gjort flere forsøk på å lage modeller for å rangere sider, indeksene ble dermed mer komplekse og generering av søkeresultater tyngre. Dette medfører at søkemotorenes resultater er en avveining mellom hva som er teknisk mulig opp mot hva som er praktisk gjennomførbart med tilgjengelig regnekraft. Søkemotoroptimalisering er et knippe metoder for å gjøre websider mer tilgjengelige for «indekseringsboten» til søkemotorene, for derved å få bedre rangering. For å få dette til bruker en kunnskap om hvordan søkemotorene arbeider og i noen grad kjente problemer og svakheter ved enkelte av søkemotorene. Indekseringsboten kalles også ofte for en «spider» eller en «webcrawler» og er et automatisk program som henter sider og systematiserer dem. Avanserte søkemotorer kan ofte bestå av flere slike automatiske programmer som utveksler informasjon seg imellom og lagrer resultater i store databaser. Metoder. Noen av metodene for søkemotoroptimalisering er knyttet til nettstedet mens andre metoder går på manipulering av forhold som ligger utenfor nettstedet. Hver enkelt søkemotor har sine egne særheter og det som slår ut positivt for en søkemotor kan være negativt for en annen. Forhold utenfor nettstedet kan være at andre lenker til nettstedet, i noen tilfeller på grunn av gjensidige avtaler eller som betalte oppføringer. Ofte er dette såkalte lenkefarmer, ofte av liten interesse for normale webbrukere, men også oppføring i ordinære firmakataloger havner i denne gruppen av metoder. En vanlig måte som er høyst upopulær for å få en bedre ranking er å bruke boter som dumper «linkspam», tekst som inneholder lenker til nettsteder i gjestebøker, blogger, og andre nettsteder hvor besøkende kan redigere innhold. Noen søkemotorer vektlegger linker til et nettsted og slik linkspam vil da kunne slå positivt ut. En slik form for markedsføring blir også kalt gerilja-markedsføring. Forhold knyttet til nettstedet selv er hvordan de forskjellige HTML-elementene er brukt, hvor søkebegrepet er nevnt i teksten, hvordan ord står i forhold til teksten og om andre nettsteder bruker de samme begrepene. I noen grad prøver enkelte søkemotorer også å indeksere nettadresser og påvise ord i disse. Motsatt av optimalisering er metoder som reduserer sidens tilgjengelighet under indeksering. Generelt er de som har søkemotorer forsiktige med å evaluere Javascript. Noen nettsteder forsøker å hindre kopiering ved å pakke inn sidens innhold i Javascript. Dette gjør at siden ikke er tilgjengelig for normal indeksering. For å bøte på dette bruker slike nettsteder omfattende lister av nøkkelord på siden i et eget såkalt meta-element. De samme problemene står en ofte overfor på sider med omfattende flash-animasjoner. Det finnes også metoder som er i moralsk grenseland, slik som å bruke en versjon av en nettside for en ordinær bruker mens en viser frem en annen versjon for indekseringsroboten til en søkemotor. Hvis innholdet på de to sidene er likt vil det være en fordel for boten mens det generelt er oppfattet som galt å endre innholdet når vanlige besøkende kommer til nettstedet. Moralske problemstillinger. Enkelte firmaer leverer tjenester for å utnytte kjente feil og svakheter i søkemotorer for å gi sine kunder en ranking som er vesentlig over det de ellers kunne få. Dette ses på som moralsk forkastelig av mange, mens andre mener man ikke skal blande etikk og butikk. Enkelte søkemotorer tar også betalt for å gi de samme nettsider en høy ranking, noe som ofte ikke i samme grad oppfattes som moralsk forkastelig. Resultatet for sluttbrukeren er som oftest det samme, og muligheten til å se hvorfor siden fikk en høy ranking er begrenset. Blogger. Søkemotoroptimalisering for å oppnå en ufordelaktig høy eller lav ranking blir ofte utført av bloggere som av politiske, personlige eller økonomiske motiver ønsker å manipulere søkeresultater. Det har i noen grad blitt brukt et spesielt HTML-attributt, "rel="nofollow" for å hindre at et nettsted benyttes til søkemotoroptimalisering. Dette attributtet angir at den aktuelle lenken ikke skal tillegges vekt av søkemotorene, og brukes oftest i sammenheng med brukergenerert innhold. En vanlig teknikk som er kuriøs men like fullt brukt fra tid til annen av bloggere er Google-bombing. En gruppe bloggere omtaler og lenker til en side med et bestemt ord. Et velkjent eksempel er søk i Google etter «miserable failure» som gir hjemmesiden til George W. Bush. Søkemotoroptimalisering i denne form ble først omtalt av bloggeren Adam Mathes. Bedrifter er lite motstandsdyktige mot slik manipulering av søkeresultater. Dette gjør at misfornøyde bloggere har fått en viss samfunnsmakt. En norsk blogger klarte å skape nok oppmerksomhet rundt nedleggingen av Telenors news-tjener slik at selskapet ble tvunget til å ombestemme seg. Dette skjedde fordi flere store nettaviser lenket til hans blogg, noe som ga ham en ranking som konkurrerte med Telenors egen ranking. Skibergfjellet. Skibergfjellet (632 moh.) ligger i Hof kommune i Vestfold fylke og er det høyeste fjellet i dette fylket. På denne toppen finner man en åttekantet granittstein som ble oppført allerede i 1877 som trigonometrisk punkt. Det har senere fått selskap av en bygning og et antenneanlegg som i dag styrer ulike funksjoner i kraftproduksjonen. Fra denne toppen har man en flott utsikt over Oslofjorden helt til Færder fyr i sør, svenskekysten i sørøst, samt Tryvannstårnet, Norefjell og Jonsknuten. Maynard James Keenan. Maynard James Keenan (født 17. april 1964) er vokalist i rockebandene Tool og A Perfect Circle. Keenan gikk som 18-åring til United States Military Academy. Deretter begynte Keenan på en kunstskole, fordi han var opptatt av symbolsk og abstrakt materiale. På 1980-tallet spilte han i et band ved navn "Children of the Anachronistic Dynasty (C.A.D.)". "TexAns" var navnet på et annet bandprosjekt før han var med å starte "Tool". Keenan skriver alle tekstene til bandet. Viktige temaer er filosofi, drømmer, okkultisme og personlig utvikling. Tools tekster har fått mye omtale og det ligger mange tolkninger ute på nettet. Når Keenan skriver og gitarist (Adam) Jones illustrerer, jobber de ofte sammen og inspirerer hverandres arbeid. Eirik Verås Larsen. Eirik Verås Larsen (født 26. mars 1976 i Flekkefjord) er en norsk kajakkpadler bosatt i Sandvika. Han er gift med Mira Verås Larsen, som også er kajakkpadler. Han representerer Flekkefjord Kajakklubb. Den 28. august 2004 tok han OL-gull på 1 000 meter K-1 og bronse på 500 meter K-2 (sammen med Nils Olav Fjeldheim) i løpet av en drøy time. Under Sommer-OL 2012 i London tok han på nytt OL-gull på 1 000 meter K-1. Verås Larsen var flaggbærer under avslutningsseremonien for London-lekene. 7. juni 2008 kom han på tredjeplass i finalen på 500 meter under verdenscupstevnet i padling. Det var hans første pallplassering siden 2004. Han vant også sølvmedaljen på K-1 1000 meter padling under Sommer-OL 2008. Eirik Verås Larsen ble tildelt Aftenpostens Gullmedalje i 2002 og Fearnleys olympiske ærespris etter OL-gullet i 2004. Primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye en fjelltopp hever seg i forhold til terrenget omkring. En topp kan defineres som et punkt som er slik at terrenget – i alle retninger fra toppen – går enten bortover eller nedover, og en fjelltopps primærfaktor er den minste vertikale avstanden (høydeforskjellen) en først må gå ned for å kunne gå opp til et høyere punkt enn den fjelltoppen man startet fra. Primærfaktoren spiller en sentral rolle i utarbeidelsen av lister over fjelltopper. Normalt defineres fjelltopper som toppunkter med en primærfaktor på 50 meter eller mer. Det finnes 194 2 000-metre etter dette kriteriet i Norge, mens det er 230 om man reduserer kravet til 30 meter og mer, og snaut 400 på 10 meter og mer. En sport i Norge er å «samle» på 2 000-metere – det vil si bestige flest mulig topper med høyde 2 000 meter eller mer, og da går man gjerne etter slike lister. Et eksempel er en av Norges høyeste fjelltopper, Keilhaus topp (2 355 moh), som sjelden er å se på lister over Norges høyeste fjell ettersom toppen har en primærfaktor på bare ca. 20 meter mot Galdhøpiggen. Bestemmelse av primærfaktor. For å komme fra fjelltoppen til en høyereliggende topp og samtidig gå minst mulig ned, følger man vannskillet (fjellkammen, ryggen) fra fjelltoppen mot den høyereliggende toppen. Minimumspunktet langs vannskillet vil være et sadelpunkt. Normalt vil man kunne gå langs ulike vannskiller for å komme til ulike høyereliggende topper. Det høyeste minimumspunktet langs alle mulige vannskiller som forbinder fjelltoppen med høyereliggende topper, betegnes "referansesadelen" for fjelltoppen. Primærfaktoren er høyden over referansesadelen. Referansesadelen for den høyeste toppen på en øy eller et kontinent defineres til å være havoverflaten. For alle andre topper finnes det bare én referansesadel for hver topp, og en sadel kan kun være referansesadel for én topp. Referansesadelen er ofte et pass eller et skar, for lavereliggende sadler gjerne et myrdrag. Topografiske kart oppgir vanligvis ikke høyden på sadelpunkter langs vannskiller. Referansesadelens høyde vil derfor ofte måtte bestemmes ut fra kartets høydekurver. Primærfaktoren har derfor typisk en usikkerhet på 2 til 10 m, avhengig av kartets høydeangivelser. For fjelltopper med høyereliggende topper i nærheten vil det som regel være enkelt å bestemme referansesadelen og dermed primærfaktoren. Når de høyereliggende toppene ligger langt unna, kan det imidlertid være nokså omstendelig å bestemme Oslo Sporveier. AS Oslo Sporveier (eller Sporveien) var et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som var kommunens bestillerenhet for all kollektivtrafikk i Oslo. Selskapets virksomhet ble 1. januar 2008 overført til det nye selskapet Ruter. Bakgrunn. Fra 1925 var Sporveien Oslo kommunes driftsselskap for trikk og bybuss – og fra 1966 også T-bane – med 2-3000 ansatte. Etter omorganiseringen i 2006 skiftet AS Oslo Sporveier navn til Kollektivtransportproduksjon AS (KTPAS), mens det ble opprettet et nytt administrasjonsselskap for kollektivtrafikken, med ca. 50 ansatte, som overtok navnet AS Oslo Sporveier. Oslo Sporveier bedrev innkjøp av kollektivtransporttjenester på vegne av Oslo kommune, herunder buss, trikk, tunnelbane og ferge, samt servicefunksjoner som stoppestedsvedlikehold mv. Selskapet hadde også ansvar for organiseringen av kollektivtrafikkens omfang og for billettinntektene fra trafikantene. Etter avtale med Stor-Oslo Lokaltrafikk og NSB hadde kundene overgangsrett og kompensasjon for bruk av Sporveiens kort og billetter. Sporveiens trafikk ble utført av driftsselskapene Oslo T-banedrift, Oslo Sporvognsdrift (nå Oslotrikken) og diverse buss- og fergeselskaper gjennom kontrakter med Sporveien. AS Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk AS fusjonete i 2008 for å bli et felles administrasjonsselskap for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus, og tok det nye navnet Ruter. Siden da har navnet «AS Oslo Sporveier» ikke vært i bruk. Historie. Betegnelsen Sporvei har eksistert siden den første hestesporveien så dagens lys i 1875. Det kommunale "A/S Kristiania Sporveier" ble opprettet i 1924 da konsesjonen for Blå- og Grøntrikken opphørte. Selskapet endret navn til A/S Oslo Sporveier fra 1. januar 1925 da hovedstaden tok tilbake sitt gamle navn. Privat sporveisdrift fra 1875. Hestesporveien (senere kalt Grøntrikken) mellom Stortorvet og Homansbyen ble etablert i 1875 av "Kristiania Sporveisselskab", med Jens P. Vogt som foregangsmann. I 1894 åpnet "Kristiania Elektriske Sporvei" (Blåtrikken) rute fra Jernbanetorget over Briskeby til Majorstuen med sidelinje til Skarpsno. Dette var den første elektriske sporvei i Skandinavia. "A/S Holmenkolbanen" åpnet driften på Skandinavias første forstadsbane mellom Majorstuen og Holmenkollen i 1898. I 1912 ble det åpnet sidelinje fra Majorstuen til Smestad, og i 1916 ble linja mellom Majorstuen og Holmenkollen forlenget til Frognerseteren. Kommunalt sporveisselskap mellom 1899 og 1905. Kommunen hadde sporveisselskap mellom 1899 og 1905, og anla et rutenett knyttet til Grøntrikken straks etter at denne gikk over til elektrisk drift. Dette selskapet gikk inn/ble overtatt av før nevnte Kristiania Sporveisselskab i 1905, som fortsatte kraftig utviding av linjenettene til "Grøntrikken" og "Blåtrikken" frem til 1924. Krisitiania/Oslo sporveier fra 1924. Sporveiene av 1924 fortsatte utviding av linjenettet Grønntrikken og Blåtrikken – om enn noe langsommere en tidligere – frem til 1940; deretter ble det ikke anlagt nye trikkelinjer i bygatene før åpningen av Vikatrikken i 1995 (riktignok i samme område som en tidligere nedlagt linje), og forlengelsen til Rikshospitalet i 1999. I 1927 startet den første bybussdriften med linje mellom Loelvdalen og Alexander Kiellands plass. I 1928 ble Skandinavias første undergrunnsbane mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. Forstadsbanen mellom Majorstua og Smestad ble forlenget til Røa i 1935 og til Østerås i 1972, og en annen sidelinje til Sognsvann i 1934. I årene 1940 til 1967 ble enkelte busslinjer trafikkert med elektriske busser, såkalte trolleybusser. Idag er det bussdriften som har flest passasjerer i Oslotrafikken. I 1966 åpnet T-banen, og dermed fikk Oslo – som verdens minste by – «full metro». I 1987 ble det østlige T-banenettet koblet sammen med Holmenkolbanens vestlige linjer på Stortinget stasjon, og fra 1995 har alle linjene vært gjennomgående gjennom sentrum. I 2006 åpnet T-baneringen med linje 4 og 6 som knytter sammen Sognsvannbanen og Grorudbanen over Storo. Sporveien inngikk i 2003 kontrakt med Siemens om levering av 99 nye T-banevogner, senere øket til 189. Lokaltrafikkhistorisk forening. I 1966 ble Lokaltrafikkhistorisk forening dannet for å ta vare på utrangert materiell blant annet fra Oslo Sporveier. Foreningen driver idag Sporveismuseet i en bevart vognhall ved Majorstuen. Omorganiseringer. 1. juli 2006 skiftet AS Oslo Sporveier navn til Kollektivtransportproduksjon AS (KTPAS) mens det samtidig ble opprettet et administrasjonsselskap som overtok det gamle navnet AS Oslo Sporveier. I forbindelse med omorganiseringen ble sporveiens nye slagord «Sporveien – binder byen sammen» lansert. 1. januar 2008 ble arbeidsoppgavene til AS Oslo Sporveier overført til det nye selskapet Ruter, som skal administrere all kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Ruter har blant annet ansvar for det nye elektroniske billettsystemet Flexus. Oslo kommune eier 60 prosent av det nye selskapet. Food First Information and Action Network. FoodFirst Information and Action Network (FIAN) er en uavhengig, internasjonal menneskerettighetorganisasjon som arbeider for å opplyse om og sikre enkeltindividets rett til fullgod mat. FIAN består av et internasjonalt sekretariat (FIAN IS) og nasjonale underavdelinger i 20 land, deriblant FIAN Norge, med egne lokale grupper. FIAN Norge samarbeider blant annet med FIAN Uttar Pradesh. FIAN bygger sitt arbeid på pilarer som Treriksrøys. Treriksrøysa ved grensepunktet Norge, Sverige og Finland er verdens nordligste. Treriksrøys er en varde av stein som markerer punktet der grensene for tre land møtes. Det eneste som skiller grenserøysen ved en treriksgrense fra en ordinær grenserøys er at tre lands grenser møtes her, og at denne grenserøysen derfor tilhører tre land i stedet for to, og derfor vil bære tre lands symboler. Norden. Denne typen grenserøyser finnes i grensepunktet mellom Norge, Sverige og Finland (sørøst for Skibotn i Troms), og mellom Norge, Finland og Russland (vest for Grensefoss i Pasvikdalen i Finnmark). Ved treriksrøysen Norge/Finland/Russland er det forbudt å bevege seg rundt røysen da kryssing både av Russlands grense og Schengenområdets ytre grense kun er tillatt ved en grensekontroll. Det finnes norske og russiske vakter som overvåker grensen. Det er videre forbudt å fotografere russisk personell eller militært utstyr, eller med teleobjektiver med brennvidde på mer enn 200 mm over grensen. På norsk side blir fotturister som regel fulgt til røysen av grensejegere, for å forhindre ulovlig kryssing av grensen til Russland. Treriksrøysen ved Skibotn ligger på, og ligger følgelig 600 meter lenger mot nord enn treriksrøysen ved Grensefoss. Andre land. De fleste andre land markerer treriksgrenser på land med grensestener, ofte midtmerker, men noen ganger også med spesiallagete monumenter. Det er ikke kjent at det finnes grenserøyser av en type som ligner på den norske ved andre lands grenser. Fisk. Fisk er primært vannlevende virveldyr med finner i stedet for bein. Avkommet kalles yngel. Det fins nærmere 30 000 fiskearter, med noen flere representanter for havlevende arter enn for ferskvannsarter. De oppstod trolig i ordovicium for drøye 450 millioner år siden. Fisk fordeler seg på de følgende gruppene: bruskfisker, kvastfinnefisker, lungefisker, niøyer, slimåler og strålefinnede fisker. Bygning og levevis. Fiskene var de første dyrene med virvelsøyle, og oppsto for mer enn 500 millioner år siden. De fleste fiskene har sanser som syn, luktesans, følesans og smakssans i likhet med landdyr. Fisk har i utgangspunktet fargesyn. I tillegg har fiskene et sidelinjeorgan som oppfatter vibrasjoner og endringer i vanntrykk. Sidelinjeorganet er tett forbundet med hørselen hos fisk. Trykk og vibrasjoner oppfanges av forskjellen i tetthet mellom fiskens kroppsvev og øresteinene. Hos noen arter bidrar også svømmeblæren til å bedre hørselen. Hos labyrintfisk har labyrinten, som også brukes til oksygenopptak, en lignende sekundær funksjon. Fisker er vekselvarme, slik at kroppstemperaturen stort sett er lik temperaturen til vannet den svømmer i. Noen fiskearter prøver å påvirke kroppstemperaturen for eksempel ved å oppsøke varmere eller kaldere vann. Andre arter kan påvirke temperaturen ved å skifte farge (mørke/lyse) ved hjelp av pigmenter. Enkelte arter utnytter også varmen som produseres av musklene når de er aktive til å øke kroppstemperaturen. Et tynt lag av slim dekker fiskehuden og gjellene på alle fisker. Mens fisken lever er slimlaget tynt og blankt og har en aktiv bakteriehemmende virkning som beskytter mot sopp, bakterier og parasitter. Når fisken dør blir slimlaget tykkere, og det blir gråere. Det bakteriehemmende stoffet brytes etter hvert ned. Det skjer selv om fisken fryses ned. Men når fisken fryses ned vil temperaturen holde seg lav slik at bakteriene ikke trives så godt. Slimet vil etter hvert gi gode vekstvilkår for bakterier. Formell systematisk inndeling. Disse tre gruppene utgjør utviklingstrinn (grader) i fiskenes historie mer enn systematiske enheter (klader), men er likevel den vanligste formen for inndeling man finner i litteratur som ikke er systematikere. Innenfor fylogenetikk har man gått bort ifra å sammenfatte fiskene i de over nevnte klassene, fordi hver av dem representerer en grad av utvikling: Kjeveløse fisker har gitt opphav til bruskfisker, som igjen har gitt opphav til beinfisker, som selv har gitt opphav til landlevende virveldyr. Inndelingen av fisker kan variere noe fra verk til verk, blant annet deler noen beinfiskene i to klasser, strålefinnefisker og kjøttfinnefisker, der i alle fall den første av dem representerer en monofyletisk gruppe, mens kjøttfinnefiskene har gitt opphav til panserpaddene i devon, og derved fortsatt er parafyletiske. Av samme grunn regner man ikke lenger fisker som sådan som noen egen gruppe i systematikken. Fylogenetikk. Stamtre over fiskenes evolusjon. De fleste gruppene er utdødde (markert med et lite kors). Stamtreet er hentet fra "Tree of Life Web Project". Art. Arten (av latin "species" = "å se på") er en av de mest grunnleggende enhetene i biologien. Ifølge moderne forskning finnes det cirka 8,7 millioner (± 1,3 millioner) arter på Jorden. Historie. Gjennom tiden har man hatt ulike krav på hvor store forskjellene måtte være mellom populasjonene for at de skulle regnes som en art. I løpet av opplysningstiden begynte forskere å samle inn store mengder biologisk materiale fra hele verden, noe som gradvis utviklet seg til en jakt på nye arter. Dette resulterte i at små avvik i størrelse, mønster og farge førte til at individet ble erklært å være en del av en egen art. Senere har mange av disse artene mistet sin artsstatus, og sees idag i stedet på som eksempler på naturlige forskjeller innen populasjonen, ofte å klassifisert som en underart eller variant. Tidligere ble antallet arter på Jorden anslått å være mellom 3 og 100 millioner, men i 2011 anslo en gruppe forskere antallet til å være cirka 8,74 millioner (±1,3 millioner), hvorav cirka 2,21 millioner (±0,18 millioner) marine arter. Av disse er kun cirka 1,2 millioner skikkelig vitenskaplig beskrevet og katalogisert i en sentral database. Forskerne regner med at cirka 86 prosent av alle landbaserte dyr og 91 prosent av artene i havet fortsatt mangler en vitenskaplig beskrivelse. Kun ~14% av de terrestriske og ~9% av de marine artene er beskrevet til nå. Forskere har estimert at det vil ta 303 000 taksonister 1 200 år å beskrive de resterende artene, forutsatt samme progresjon som i dag (cirka 6 200 arter per år). Og, det koster i snitt (2011) cirka US$48 000 å beskrive en art. Definisjon. Mer presist kan man, med få unntak, si at en art er en gruppe individer som kan få "fertilt" (fruktbart) avkom med hverandre. Ofte kan ulike arter få felles avkom, men dette avkommet vil i sin tur normalt ikke selv være fertilt. I systematikken er arten den basale kategorien, det vil si at enhver organisme hører til en, og bare én, art. Arten er dessuten den eneste kategorien som ikke er vilkårlig: Kategorier over artsnivået (som slekt eller familie) og kategorier under artsnivået (som underart eller rase) avgrenses i tråd med det biologiske skjønn hos en systematiker. Arter derimot, er ifølge det biologiske artsbegrepet «selvdefinerende» enheter. Det vil si at spørsmålet om to organismer hører til samme art er av vitenskapelig karakter, det kan ikke avgjøres ved skjønn. Dersom genflyt mellom to populasjoner er mulig, hører de til samme art. Om genflyt er umulig, hører populasjonene til forskjellige arter. Det er her viktig å presisere under hvilke omstendigheter genflyten skjer. Bare hvis genflyten mellom to tilsynelatende forskjellige arter skjer i naturlige omgivelser og uten noen som helst menneskelig innblanding, tilrettelegging eller annen manipulering, så har man samme art eller to underarter. Det er organismen selv som i frihet avgjør om den er en selvstendig art eller ikke. Og vitenskapens rolle er her bare å passivt registrere dette. Skjer derimot genflyten mellom to arter manipulert, som å flytte dem nærmere hverandre eller holde dem i fangenskap, drivhus, kastrere alle hanner av den ene art ol., så er ikke det tilstrekkelig til å klassifisere dem som av samme art eller som underarter. Det skal da klassifiseres som raser. I praksis bruker man derimot også en del andre artsbegreper som definerer arter på grunnlag av likheter i ytre eller indre kroppsbygning eller lignende. Slike avgjørelser er i større eller mindre grad basert på skjønn, og angivelser som for eksempel at man kjenner til én million insektarter, eller at det er 260 000 arter av blomsterplanter og 15 000 arter av bregner, er derfor nødvendigvis omtrentlige. Artsdannelse. Artsdannelse er en prosess som fører til av dannelse av nye arter. Ifølge evolusjonsteorien kan nye arter oppstå ved at eksisterende arter deler seg i to. Dette kan skje på to måter, enten ved allopatrisk artsdannelse eller ved sympatrisk artsdannelse. Allopatrisk artsdannelse. Allopatrisk artsdannelse kan oppstå når ulike geografiske populasjoner har vært isolert fra hverandre i så lang tid at de evolusjonære endringene (naturlig utvalg) som har oppstått mellom dem gjør det umulig å opprettholde genflyt som gjør avkommet tilpasset til de lokale miljøforholdene. Når parring mellom individer fra ulike populasjoner ikke lenger gi fertilt avkom, har det oppstått en såkalt forplantningsbarriere, og det har oppstått to arter der det før var to populasjoner av samme art. Denne formen for artsdannelse regnes å være den mest vanlige. Sympatrisk artsdannelse. Sympatrisk artsdannelse kan oppstå når forplantningsbarrierer skapes ved naturlig mutasjon, som i større grad påvirker fenotypen, eller andre faktorer, for eksempel endringer i kromosomene, vanskeliggjør reproduksjon mellom individer hvis forfedre tilhørte samme art. Hybridisering. Når to arter danner fertilt eller ikke-fertilt avkom, vil avkommet ofte bære egenskaper og morfologiske karaktertrekk fra begge foreldreartene. Da dannes en hybrid, og dette er svært vanlig innenfor botanikken. Hybrider er vanligvis ikke selv forplantningsdyktige, men man vil ha en «stabil» hybridtype dersom to arter stadig danner felles avkom, for eksempel at to plantearter danner hybrider i hver vekstsesong. Artsbegrepet. Man skiller mellom flere ulike artsbegrep. Det morfologiske artbegrepet. Det morfologiske artbegrepet ble skapt av Carl von Linné og ble benyttet frem til begynnelsen på 1900-tallet. Linné så på arten som noe uforanderlig og skapt av Gud (et såkalt "typologisk artsbegrep"). Det morfologiske artsbegrepet har sin opprinnelse i det typologiske artsbegrepet og definerer en art som individer med ytre likheter som en art, uavhengig om de har en felles evolusjonær historie. Altså en gruppe individer som ligner hverandre, og som vil være forskjellige fra andre grupper av individer. Dette artsbegrepet mangler teoretisk forankring, men er en praktisk måte å avgrense arter på, selv om det ikke forteller noe om hvor stor variasjon man kan tillate. Det biologiske artbegrepet. Det biologiske artbegrepet ble definert av zoologen Ernst Mayr i 1942, og sier at en art er en gruppe av individer som under naturlige omstendigheter kan forplante seg med hverandre, og få et fertilt (fruktbart) avkom. Etter dette artsbegrepet klassifiseres individer som teoretisk kunne ha fått fruktbart avkom som ulike arter, dersom dette for eksempel er geografisk eller fysiologisk umulig. Definisjonen kan imidlertid ikke skille arter som utelukkende formerer seg ukjønnet (celledeling, knoppskyting, jomfrufødsel m.m.), eller hvordan en fossil art skal klassifiseres. Man kan også hevde at en art en linje tilbake til tidligere foreldrepopulasjoner av organismer. Den biologiske definisjonen er fremdeles den vanligste artsdefinisjonen. Det fylogenetiske artbegrepet. Det fylogenetiske artbegrepet (også kalt "det evolusjonære artsbegrepet") ble innført på 1960-tallet og er idag det vanligste begrepet innenfor deler av den biologiske vitenskapen. Det innebærer at man går ut fra en fylogenetisk analyse, hvor en art defineres som en gruppe individer bestående av færrest mulig individer med felles genetisk opphav. Betingelsen er at individene skal ha én eller flere nedarvede karakterer som de ikke deler med noen andre grupper. I tillegg må gruppa være mulig å diagnostisere, reproduktivt skilt fra andre grupper (slik at ingen, eller bare et minimum av hybrider forekommer), det er trolig at disse gruppene i fremtiden kommer til å beholde sin genetiske og fenotypiske integritet, samt at ("innen zoologi") videreføringen av arten baseres på at populasjonen har utviklet spesielle paringssignaler og ikke reagerer på paringssignaler fra individer fra andre grupper. Det økologiske artbegrepet. Det økologiske artsbegrepet ble introdusert i midten av 1970-tallet og definisjonen av det tar utgangspunkt i de nisjene som individene utnytter. En art er således en gruppe individer som okkuperer en bestemt økologisk nisje. Felles økologi med påfølgende likt seleksjonspress holder medlemmene av hver art sammen. Denne teorien er interessant, men vanskelig å anvende i praksis. Organisme. En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr en plante, en sopp eller mikroorganisme. Kjennetegn. Alle organismer er i en eller annen form i stand til å reagere på stimuli, reprodusere seg, vokse og utvikle seg, og opprettholde homeostase. En organisme kan være encellet eller bestå av mange milliarder celler gruppert i spesialiserte vev og organer (flercellete organismer). I spesielle tilfeller kan det være problematisk å avgrense den enkelte levende organismen, eksempler er korallrev,lav og ulike planter som formerer seg ved rotskudd og andre former for egenkloning. For oversikt over inndeling og utvikling av organismer, se liv. Etymologi. Begrepet «organisme» kommer via gresk ὀργανισμός – organismos, fra gammelgresk ὄργανον – organon «organ, instrument, verktøy». Jotunheimen. Jotunheimen er fjellområde i det sentrale Sør-Norge mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest. Området har et areal på rundt 3500 kvadratkilometer. Her ligger de høyeste fjellene i Nord-Europa, Galdhøpiggen (2 469 m) og Glittertinden (2 464 m). Også de atten andre høyeste toppene på fastlands-Norge ligger i dette landskapet, med Vestre Tverråtind på 2 309m som den "laveste". Deretter følger Snøhetta (Dovremassivet, 2 286 m) og Beerenberg (Jan Mayen, 2 277 m). Jotunheimen nasjonalpark ble opprettet i desember 1980 med 1151 kvadratkilometer verna areal. Jotunheimen er et populært turområde, og har et godt utbygd hyttenett og mange merkede stier. Den mest populære ruten i Jotunheimen er turen over Besseggen, som går mellom Gjende og Bessvatnet. Det er mulig å gå helt fra Oslo sentrum til Gjende i Jotunheimen langs Jotunheimstien, en tursti som Den Norske Turistforening åpnet i 2006. Geografi, geologi, landskap. Jotunheimen avgrenses av Valdresflya og Sjoa i øst, Bygdin, Tyin i sør, Sognefjellet og Bøverdalen i vest og Kvittingskjølen i nord. Jotunheimen består av flere fjellområder atskilt av breskapte U-daler, flere av dem med innsjøer. Fjellområdene ligger i 1800–2400 meters høyde, mens de fleste dalene ligger over skoggrensen i en høyde på 1000–1400 meter over havet. De viktigste fjellområdene er Galdhøpiggmassivet (også kalt Ymisfjell) og Smørstabbtindan i vest og Hurrungane i sørvest, tindene mellom Gjende og Bygdin, også kalt Gjendealpene, i sør, Memurutindmassivet i øst og Glittertindmassivet i nord. I tillegg til disse områdene er det mer frittstående fjell, spesielt sentralt og sør i Jotunheimen. Fjellområdene skiller seg i hovedtrekk fra øst til vest ved at toppene i vest er spissere og mer tæret av isbreer, enn de i øst. Hurrungane i sørvest har mange av de spisseste toppene i Norge. Den største og mest spesielle dalen i Jotunheimen er Utladalen, der elven Utla har skapt en kløft dypt inn fra Årdal i syd med en rekke hengende daler til begge sider. Andre større daler i Jotunheimen er Leirdalen, Visdalen, Veodalen og Gjende med Memurudalen. Bergartene i Jotunheimen ble i hovedsak dannet i periodene Silur og Devon for ca 400 millioner år siden, som en del av den kaledonske fjellkjeden. Disse bergartene som tilhører "Jotundekket", ble skjøvet over grunnfjellet som bare finnes flekkvis og langs kanten av fjellheimen. Den dominerende bergarten i Jotunheimen er gabbro. Landskapsformene er dannet ved breerosjon under og etter siste istid med u-daler, raviner og morener. Flora og fauna. De rikeste plantefjellene ligger i de nordlige og østlige delene av Jotunheimen, der berggrunnen er løse, kalkrike skifer og kalkstein. Også i områder med gabbro er det et rikt planteliv. Planten Issoleie er blitt funnet 2370 meters høyde på Galdhøpiggen, noe som er høyderekord i Norge for planter. Historie. Spor etter mennesker finnes fra 2000 f. Kr. ved vannene Tesse, Tyin og Vinstervann. Blestergroper for utvinning av jern fra 400 e. Kr. er funnet i Visdalen, ved Sjodalsvann, Tesse og Randsverk. Navnet "Jotunheimen" ble først tatt i bruk av Aasmund Olavsson Vinje, som gikk mye i området i 1860-årene. Det var vitenskapsfolk (som Keilhau), kunstnere som Flintoe og Carpelan, studenter, og velståande engelskmenn og nordmenn som utover mot 1900-tallet gjorde Jotunheimen kjent for noe mer enn bare å være en stor hvit og ukjent flekk på kartet. Carpelans akvarell "Utsikt fra Murklopphøgda på Filefjell mot nord" er trolig den første kunstneriske avbildningen av Hurrungene og Jotunheimen. Kjøreveien mellom Christiania og Bergen gikk over Murklopphøgda (åpnet 1793) og ga utsyn mot disse «Kjempefjellene» som inntil da var ukjent for byborgerne. Senere laget både Carpelan og Flintoe tegninger eller maleri etter Keilhaus skisser fra omkring 1820. Før dette var området kjent som "Jotunfjeldene", et navn som ble gitt til området i 1820 av pionerene Christian Peder Bianco Boeck og Baltazar Mathias Keilhau etter mønster av Karkonosze-Krkonoše (tysk: "Riesengebirge") («kjempefjellene») mellom Schlesien og Böhmen. Disse menneskene la turene til ukjente topper, daler og tinder – noe som bygdefolket på den tiden ikke fant særlig mening i. Navnet "Jotunheimen" stammer fra norrøn mytologi, hvor "Jotun" betyr kjempe, som derfor betyr "Kjempenes Hjem". Området markedsføres, sammen med tilstøtende nasjonalparkområder, som Nasjonalparkriket. Bygdefolket. Fra gammelt av har fjellet i Jotunheimen blitt utnyttet av bygdefolket til setring og beite for husdyrene, til jakt, fangst og fiske. Fjellet var også brukt som ferdselsvei mellom øst- og vestlandet. Det var ofte lettere for folk å ferdes til fots eller på hest langs fjellene – enn å kroke seg fram etter dalene. Spor etter forfedrene sin bruk av fjellet finnes i form av jakt- og fiskebuer bygd i stein, stier som følger de gamle ferdselsveiene, og m.a. som rester etter kull- og tjærebrenning. Oslofjorden. Oslofjorden strekker seg fra Rådhuskaia i Oslo og ned til Langesund i Bamble kommune. Langesund ligger på høyde omtrent med Færder fyr og mange definerer Oslofjordens begynnelse ved de to stedene. Fjorden er 118 km lang fra Færder til Bunnefjorden, og er Norges største trafikkåre for skipstrafikk. Området er også et viktig rekreasjonsområde, med båtliv, hytteliv og fiske. Det bor cirka 2,1 millioner mennesker (2010) rundt Oslofjorden. Fra Langesundsfjorden i vest til svenskegrensen i øst er det tilsammen 11 byer og mange tettsteder. Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter. Det er blant annet flere utenlandsferger og bilfergeforbindelse mellom Moss i Østfold og Horten i Vestfold. Kystverkets sjøtrafikksentral som overvåker skipstrafikken i Oslofjorden ligger i Horten. Oslofjorden går langs fylkene Oslo, Østfold, Akershus, Buskerud, Vestfold og deler av Telemark. Skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord går ved Drøbaksundet, sundet der "fjorden" smalner mellom Drøbak og Hurum. Oslofjorden har Norges høyeste helårs temperatur, 7,5 grader. Februar er kaldest med minus 1,3 grader, mens juli normalt har 17,2 grader. Øyene midtfjords er blant Norges varmeste med høye sommertemperaturer og milde vintre – dette medfører at sørlige arter som misteltein og bittergrønn kun vokser lands Oslofjorden. Indre Oslofjorden er i nyere geovitenskapelig forstand ikke en fjord. Den er en graben som er kommet i kontakt med havet og dermed blitt en del av det. Denne graben dannet oslofeltet ved at hele landmassen fra midtre Mjøsa til Langesund sank ned for flere hundre millioner år siden og la store deler av det sentrale Østlandet under vann. Bruddsonen gikk langs østsiden av dagens Oslofjord slik at bare landet vest for dette sank ned. Tilsig av døde skalldyr og sedimenter gjennom millioner av år skapte tykke lag av kalkstein og skifer på bunnen av Oslofjorden, og da landet siden hevet seg fikk også de vestre strandsonene rundt fjorden et kalkrikt, fruktbart øvre lag. Ellers går "Oslofjordtunnelen" ("Oslofjordforbindelsen") mellom Drøbak i Frogn og Storsand i Hurum. Den ble åpnet i 2000. Side- og delfjorder. Oslofjorden deler seg i Drammensfjorden og indre Oslofjord ved Hurumlandet, hvor det brede havstykket hvor disse fjordene møtes kalles Breiangen. Los Angeles County. Los Angeles County er et fylke sør i delstaten California i USA. Det grenser mot Ventura County i vest, Kern County i nord, San Bernardino County i øst, Orange County i sør og mot Stillehavet i sørøst. Los Angeles Countys totale areal er 12 308 km² hvorav 1 791 km² er vann. Fylket er det mest folkerike av alle USAs fylker med nesten 10 millioner innbyggere. Grensemerke. Grenserøys 272 mellom Norge og Sverige, i Troms. Grensemerke 299 mellom Norge og Russland, i Finnmark. Et grensemerke er et merke som angir en grense. Det finnes flere typer grensemerker. Grensestein er en større stein, ofte med et innrisset merke, symboler eller tekst som gjenkjennes av brukeren. Grensesteiner brukes for å angi grensene til landeiendommer, kommuner, fylker og land. Grenserøys er en varde av stein i varierende høyde, og gjerne med en grensestein på toppen som angir en landegrense. En grenserøys kan også være en treriksrøys. Grenserøyser kan også stå i vatn eller i skjærgården, og har da som oftest et betongfundament. En moderne skandinavisk grensestolpe er gjerne en cirka to meter høy stolpe av tre eller plast, ofte malt i nasjonale farger. Grensestolper kan være delt mellom to land eller stå overfor en grensestolpe fra nabolandet. En grensestolpe kan også angi en trelandsgrense. Norske grensemerker. Treriksrøyser finnes i grensepunktet mellom Norge, Sverige og Finland (sørøst for Skibotn i Troms), og mellom Norge, Finland og Russland (vest for Grensefoss i Finnmark). Treriksgrensen ved Skibotn ligger på 69°03'36"N 20°33'10"E og er verdens nordligste, og ligger 600 meter lenger mot nord enn treriksgrensen ved Grensefoss. Ved grensepasseringer inn til Norge er det ofte metallskilt med malt riksvåpen. Slike skilt kan imidlertid også bare være ment for å vise landets tollmyndighet. Grensesteiner ved veier mellom fylker har ofte Norges riksvåpen hogd ut og i heraldiske farger. Ved veier som passerer kommunegrenser er det ofte metallskilt med kommunevåpen og kommunenavn. Noen gamle grensemerker mellom eiendommer på steiner og fjell, forekommer som innhogde og opprinnelig malte streker som kan minne om bumerker. Grensesteiner mellom eiendommer kalles markstein eller marstein. I landsloven av 1274 beskrives det hvordan et jordskifte skal foregå. De utskilte teigene skulle markeres med en grensestein støttes av to vitnesteiner. Den mitre steinen viser retningen på eindomsgrensen. Frem til 1980 var det lovlig å sette opp grensesteiner som grensemarkører i nyetablerte grenser. Helligkåring. Helligkåring eller kanonisering er en erklæring om at en avdød person er en kristen helgen, slik at personen blir gjenstand for helgenkult. Helligkåring har røtter tilbake til oldkirken, men prosessen har siden gått gjennom mange endringer. De kirker som praktiserer helgenkåring i den tradisjonelle forstand er Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker. Den anglikanske kirke har også en form for helligkåring, som avviker fra tradisjonen ved at også personer som ikke er medlemmer av kirken kan helligkåres, og ved at det ikke medfører noen helgenkult. Historie. Bakgrunnen for helligkåring er tanken om at kirken består av tre deler: Den stridende kirke (de levende på jorden), den lidende kirke (sjelene i skjærsilden) og den seirende kirke (de hellige i himmelen). Disse tre gruppene utgjør en helhet, som går utover grensene for den synlige kirke. Allerede i oldkirken oppsto idéen om at de forskjellige grupper kan gå i forbønn for hverandre, og det er da naturlig å tenke seg at de som er i best posisjon til å hjelpe andre er de som er nærmest Gud. Helgenkult er således ikke dyrkelse av helgener på linje med dyrkelsen av Gud, men æresbevisninger mot de man tror har nådd de kristnes mål, frelse og inntreden i Guds rike. Den eldste formen for helligkåring var rettet mot martyrene. Når en person ga sitt liv for troen var man sikker på at hun eller han kom direkte til himmelen, og helgenkult oppsto gjerne nesten umiddelbart. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å avgjøre om en person døde for troen eller om det var andre årsaker som var avgjørende, og det ble tidlig fastslått at det var stedets biskop som skulle avgjøre dette spørsmålet. Biskopen foretok, dersom han ikke allerede var kjent med saken, noen undersøkelser, og erklærte deretter om personen var en helgen eller ikke. Dersom personen ble helligkåret, sendte man gjerne bud til andre bispedømmer for å fremme kulten også der, slik at den etterhvert kunne bli regional, nasjonal eller til og med universell. Det neste skrittet var at man i 4. århundre begynte å helligkåre bekjennere, det vil si personer som ikke led martyrdøden, men som i sine liv hadde vist «heroiske dyder», det vil si en sterk fromhet og selvoppofrelse. Opprinnelsen til uttrykket er de som bekjente sin tro når de ble konfrontert av kristendommens fiender, men som av en eller annen grunn ikke ble henrettet – en del keisere og lokale embetsmenn valgte å straffe kristne først og fremst med eksil, inndragelse av eiendom eller lignende. Etterhvert ble begrepet utvidet til også å gjelde andre som på en spesielle måte hadde bekjent sin tro, for eksempel de fremste teologer og biskoper. For at en helgenkult skal regnes som universell – gjeldende for hele kirken – må den godkjennes av kirkens overhode. I Den katolske kirke vil dette si paven, mens det i de ortodokse kirker er patriarkene. Ettersom man så at lokale avgjørelser ikke alltid var tatt på spesielt godt grunnlag – det å ha en lokal helgen kunne gi stor prestisje, og dette ble enkelte ganger tellende – begynte en gradvis sentralisering av helligkåringer. Spesielt tydelig er dette i Den katolske kirke, der pave Alexander III (1159–1181) innskrenket retten til å helligkåre til paven. Man så dog ofte litt stort på det, og det finnes eksempler på lokale helligkåringer også etter dette. Men i 1634 utstedte pave Urban VII en bulle som formelt la alle helligkåringer og saligkåringer til Den hellige stol. Praksis i ulike kirker. Som i mange andre spørsmål er det et typisk skille mellom øst og vest. Den katolske kirke har en juridisk prosess, mens man i øst har en mer uformell tilnærming. Den katolske kirke. Den katolske kirkes nåværende prosess er til dels styrt av Kirkelovsamlingen fra 1983, og dels av andre dokumenter som har lovs kraft. Prosessen har blitt standardisert, slik at det er et klart regelverk å forholde seg til. Det er allikevel slik at paven når som helst kan fravike dette regelverket, fordi det er et prinsipp i den katolske kirke at paven står over kirkens lover. Prosessen begynner på bispedømmenivå, ved at biskopen (eller evt. en abbed) tillater at det startes en undersøkelse. For at dette skal kunne skje må Vatikanet akseptere biskopens avgjørelse, og undersøkelsen kan ikke starte før tidligst fem år etter personens død. Her finnes det et eksempel fra senere år på at paven har fraveket reglene, da Johannes Paul II ga tillatelse til å starte undersøkelsen av Moder Teresa av Calcutta kort tid etter hennes død. Dersom undersøkelsen viser at det er grunn til å tro at det dreier seg om en helgen, får personen tittelen «Guds tjener». Saken overføres så til den romerske kurie, nærmere bestemt til Kongregasjonen for helligkåringer. Der blir det utnevnt en "postulator", som får ansvaret for å føre saken. Etter å ha samlet nok informasjon legges saken fram for paven, som dersom han er enig gir personen tittelen «Ærverdig» ("Venerabile"). Når dette har skjedd kan en begrenset offentlig kult begynne på stedet hvor personen er gravlagt, og eventuelt på andre steder hun eller han har en spesiell tilknytning til. De troende blir oppfordret til å be om et mirakel på personens forbønn, noe som er nødvendig før neste skritt såfremt personen ikke er en martyr. At kulten er begrenset geografisk gjelder kun for offentlige kirkelige handlinger; i privat bønneliv er det ingen slik begrensning. Dersom det dreier seg om en martyr er resten av prosessen forholdsvis enkelt. Paven erklærer at det dreier seg om en martyr, hvilket åpner for det neste skritt, saligkåring, som gir tittelen «Den salige» ("Beatus/Beata"). Ved saligkåringen fastsettes det en festdag, og denne gjøres obligatorisk for personens eget bispedømme og i enkelte tilfeller også andre steder. Dersom det er en bekjenner må det bevises at et mirakel har skjedd på personens forbønn. Dette gjøres ved hjelp av en kommisjon som gransker mirakler som er innrapportert til Kongregasjonen for helligkåringer. I de fleste tilfeller dreier det seg om mirakuløs helbredelse, og kommisjonen består da først og fremst av leger. Kriteriet for godkjennelse av dette er at pasienten hadde en uhelbredelig sykdom, at bønner ble rettet til den ærverdige, at pasienten ble frisk og at dette ikke kan forklares medisinsk. Det siste skrittet krever også et mirakel, og dette gjelder også for martyrer såfremt det ikke er helt spesielle omstendigheter som får paven til å fravike reglene. Etter at dette er fastslått blir personen helligkåret, og får tittelen «Den hellige» ("Santus/Sancta"). En helligkåring regnes som en ufeilbarlig uttalelse, mens de lavere trinn ikke kommer i denne kategorien. Helgenens festdag, som normalt er den som ble bestemt ved saligkåringen, blir universell. Det betyr ikke nødvendigvis at den opptrer i den generelle kalenderen, men det er åpent for hele Den katolske kirke å feire festdagen. Helgenen kan også erklæres som vernehelgen for en spesiell gruppe i samfunnet, for et spesielt formål, mot en medisinsk lidelse eller lignende, men dette kan også skje senere. Det er vanlig at dette utvikler seg ut fra hvilken vending kulten tar, og ut fra spesielle forhold i helgenens liv (f.eks. blir en helgen som døde av kreft gjerne gjenstand fra forbønn fra kreftsyke, ut fra den enkle tankegang at man regner med at personen kjenner hvor skoen trykker). Det finnes en alternativ prosess, som gjelder de som allment har vært regnet som hellige «i uminnelige tider». I praksis betyr dette at dersom en person har vært regnet som helgen siden før omkring 1500, kan paven formelt helligkåre personen etter at det er fastslått at det har vært en vedvarende kult, og at det er en rimelig sannsynlighet for at personen er en helgen. Dette omtales gjerne som «bekreftelse av kult». Slik kult kan ha oppstått på svært uformelt grunnlag ved at privatpersoner har spredd tanken om at personen er en helgen. De ortodokse kirker. Den østlige helligkåringsprosessen ligger mye nærmere den opprinnelige prosess. Det er ingen formell prosedyre, og helligkåringen utføres av en biskop. For at kulten skal spre seg må hver enkelt biskop godkjenne den for sitt bispedømme; dette kan gjerne gjøres av flere samtidig på en synode. For at den skal bli universell må den godkjennes av patriarken. Selve helligkåringen foregår ganske enkelt ved at helgenen føres opp på en liste over helgener som æres gjennom kirkeåret. Det er normalt ikke noen spesiell seremoni rundt dette, i motsetning til i vest der salig- og helligkåringer foregår på store pavemesser. Dette skjer gjerne ved at en helgenkult oppstår lokalt, gjerne på personlig nivå. Dette kan bli akseptert av den lokale presten, som siden går til sin biskop. Mens man i vest har en juridisk prosess er altså den østlige mer å sammenligne med ringer som sprer seg i vann. Norske helgenkåringsprosesser. Det pågår i 2004 en katolsk prosess for en nordmann, barnabittpateren Karl Maria Schilling (1835–1907), som er erklært ærverdig og nå granskes med tanke på saligkåring. Kripos. Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) er en nasjonal politietat under Justis- og politidepartementet. Historikk. Navnet «Kripos» var opprinnelig et akronym hentet fra ordet KRIminalPOlitiSentralen, som ble opprettet i 1959 da kriminallaboratoriet, identifiseringssentralen, kriminalregisteret og Polititidende ble skilt ut fra Oslo politikammer. I 1960 overtok Kripos også ansvaret for det norske Interpolkontoret. På denne tiden var Kripos lokalisert til Victoria terrasse. E-avdelingen (etterforskningsavdelingen), også kalt «Mordkommisjonen» ble opprettet i 1967. Ved opprettelsen hadde sentralen 34 stillinger. I 2011 hadde Kripos 470 ansatte. Omkring halvparten av de ansatte er ikke politiutdannet og arbeider som ingeniører, laboranter, fotografer, oversettere, IT-spesialister eller skriftgranskere. 1. januar 2005 ble Kriminalpolitisentralen erstattet av et nytt organ, Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet, som ble tilført politiets datakrimsenter (tidligere underlagt Økokrim) og det særskilte etterforskingsprosjektet «Catch» (tidligere underlagt Politidirektoratet). I tillegg til dette fikk enheten egen påtalekompetanse. Det medfører at enheten selv kan åpne etterforskning i saker. Tidligere var Kripos et rent bistandsorgan for norsk politi. Ved nedleggelsen av Kriminalpolitisentralen 1. januar 2005, ble forkortelsen for Kriminalpolitisentralen – Kripos – besluttet videreført. Men navnet ble tilført Nye, slik at enheten i dagligtale ble kalt «Nye Kripos». 20. januar 2006 ble forkortelsen Nye Kripos endret tilbake til Kripos – slik at det formelle navnet ble «Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos)» Vemundvik. Vemundvik, som i dag er en del av Namsos kommune i Nord-Trøndelag fylke, var egen kommune fra 1891 til 1963. Historikk. Fra 1861, inngikk soknene Vemundvik, Namsos og Sævik i Namsos Thinglags Landdistrikt, som oftest kalt Namsos herred. Men i 1891 ble Vemundvik og Klinga utskilt som egne herreder. Vemundvik kommune eksisterte dermed som egen kommune fra 1891 til 1963. De tidligere kommunene Vemundvik, Namsos og Klinga samt deler av Otterøy og Fosnes kommuner, ble i 1964 slått sammen til Namsos kommune. Kommuneadministrasjon. Kommunen hadde ni forskjellige ordførere i løpet av de 72 årene Vemundvik var selvstendig kommune. Den første var Anton Ganæs og den siste Peder Myrvold. Fram til 1913 ble kommunestyremøtene som regel holdt på Alhusstrand i leide lokaler. Det var et sentralt sted i bygda med landhandel, skysstasjon og poststed. I 1913 fikk kommunen bygd eget hus i nærheten av Vemundvik kirke. Her ble kommunale møter holdt og ellers ble huset leid ut til lag og foreninger. Av praktiske grunner ble flere og flere kommunale funksjoner og kontorer flyttet til Namsos, og behovet for huset avtok. I 1952 ble det vederlagsfritt overdratt til Vemundvik Indremisjonsforening. I 1941 kjøpte kommunen eget hus på Tiendeholmen. Her ble det innredet herredskassererkontor i 2. etasje og leilighet for herredskassereren i 1. etasje. På grunn av lite plass og usentral beliggenhet, ble kontoret snart flyttet til byen. Vemundvik kommunes administrasjon var altså stadig på flyttefot, men de kommunale kontorene lå det meste av tiden i Namsos eller i umiddelbar nærhet. Demografi. Da Vemundvik kommune ble utskilt i 1891, hadde kommunen 931 innbyggere. Folketallet var hele tiden i vekst, og i 1960 var det økt til 1.863 personer. Veksten kom i hovedsak i nærområdene til Namsos, men da kommunen i 1922 avsto mye areal til byutvidelse for Namsos og mange av kommunens innbyggere ble byborgere, kom et lite tilbakeslag. Ved folketellingen i 1960 var de fleste sysselsatt i jordbruk og industri. Dernest kom bygg og anlegg, men det var også mange som var sysselsatt i varehandel og transport. Bare to personer drev med fiske. Kommunikasjon. I 1891 hadde kommunen vegforbindelse med Overhalla over Engan. Til Namsos gikk det veg gjennom Havika, og i løpet av 1890-årene kom det veg til Namsos over Toddum og Guldvika. Etter krigen kom det veg fra Lavika til ferjeleiet Varpnesset med ferjeforbindelse over Lokkaren til Otterøya. Veganlegget fra Sørenget til Løding ble fullført i 1928. Forbindelsen sørover til Klinga kommune gikk over Namsen fra ferjeleiet på Høknesnes til ferjeleiet Strømhylden på Spillum. Da Namsenbrua var ferdig i 1922 var dette av stor betydning for vegforbindelsen sørover. Skoler. I Vemundvik ble det i 1891 opprettet fire skolekretser: Hals, Sørenget, Nordsundet og Bergum. «Storskolen» skulle samles i en eller to av kretsene. I 1892 ble det holdt «småskole» på Høknes, Hals, Sørenget, Landfallvik og Bergum. Nye skolehus ble bygget: Røbergvik skole i 1897 og Hals skole på Guldvik i 1898. I 1902 kom Sørenget skole og i 1926 fulgte Høknes skole. Fra skoleåret 1948–1949 ble det holdt framhaldsskole hvert år. Dette varte til 1952. Så var det opphold noen år, men fra 1958-59 ble det holdt felles framhaldsskole med Namsos. Namdals folkehøgskole ble satt i gang på Hylla ved Namsos høsten 1884 av Marius Hægstad. Siden flyttet skolen fra bygd til bygd i flere år. Fra 1911 fikk skolen fast tilhold i Havika. I 1935 brant skolebygningen ned og skolen ble deretter flyttet til Grong. Kysteskadren. Kysteskadren (ofte kalt Marinen for å skille fra Kystvakten) er én av tre hovedavdelinger i det norske Sjøforsvaret. Kysteskadrens oppdrag og ansvarsområde kan i hovedsak deles i fire: styrkeproduksjon; mobilisering; planlegging; ledelse av Sjø og Norwegian Task Group. Magnus den gode. Magnus Olavsson, (Norrønt: Magnús góði Ólafsson) også kjent som Magnus den gode (1024 – 25. oktober 1047), var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av både Norge og Danmark da Magnus døde. Bakgrunn. Etter at Erling Skjalgsson, rygenes høvding, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild. Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd Olofsdatter (Astrids halvsøster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus. Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029-1030, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29. juli 1030 ble Magnus igjen hos den russiske fyrsten. Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og innførte en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene. De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere. Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret. Året etter slaget på Stiklestad åpnet den ellers så forsiktige politikeren Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag. Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus. I Gardariket sverget de tolv manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, "perpetuus rex Novegjæ – Norges evige konge". Magnus' første år. Enkedronning Astrid taler til svenskene om å støtte stesønnen Magnus Olavsson. Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år. Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det. Fødselen var vanskelig og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn. Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden: «Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv?» Sigvat svarte at han heller ville gi to mann til Gud enn én til djevelen. Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter "Karlamagnus", det vil si den franske kongen Karl den store, «for han var den beste mann jeg visste i verden». Da ble kongen blidgjort. Snorre starter "Magnus den godes saga" med Magnus’ reise fra Gardariket til Sverige hvor hans stemor, enkedronning Astrid Olofsdatter, kalte til ting utenfor Sigtuna for å be svenskene hjelpe Olav Haraldssons sønn å vinne farsarven sin. En annen Magnus-saga, som står i "Morkinskinna", er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var fem til han var elleve år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av "Morkinskinna" er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene. Det hadde seg slik, forteller "Morkinskinna", at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt og de jagde ham ned. Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk. Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid: Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem. Guttekongen. Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter. Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040 og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun seks år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig. Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet. Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering: Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten, bygdearistokratiet fant sin plass og helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham hadde hatt. Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig "einvaldskonungr" som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen og som ble landets reelle styrer i de første årene. Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet. Magnus får tilnavnet sitt. a>. Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. I følge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da «Ta heller mi øks!» og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden. Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser i steden for seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham: «Kongen blir rød som blod», skriver Snorre og lar ham si «Da kunne nok di øks nå ham!» Kalv nektet for dette, «Ikke nådde mi øks ham!», hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart. Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt: «somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen». Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans. Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som «Magnus den gode»! Ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond. Kongsmøte ved Gøtaelva. a>". Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det holdt et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037. Guttekongene «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.» For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen «det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike». Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende; «det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i de samtidige kildene», annet enn i sagaene. En forbindelse mellom de to nasjonene "må" det likevel ha vært, for da Hardeknut døde ugift og barnløs 8. juni 1042 var Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn "kan" ha vært en tidligere overenskomst. Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark, ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En "annen" grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet. I krig som Danmarks konge. Da Hardeknut døde i 1042 hadde Magnus allerede vinteren 1041-1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med sytti skip for å minne «de menn som har bundet seg til ham med ed» om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så «selv falle med hæren sin i striden». Han holdt ting i Viborg, danskene «tok vel imot ham» og valgte ham til konge. Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at «For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!» Det skulle vise seg sannspådd. Våren 1043 var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende, de slaviske venderne. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen Jomsborg, vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann. Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som dansk motkonge med svensk hjelp fra kong Anund Jakob. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over Jylland. Magnus’ måg i "Brunsvik i Saksland", det vil si i Braunschweig i dagens Tyskland, var hertug Ordulf av Sachsen (som Snorre kaller for «Otta»); han var gift med Magnus' søster Ulvhild Olavsdatter. Ordulf sto med sin hær i Hedeby, og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – "Hlyrskogheiđi" – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig. Magnus den godes hær jager venderne på Lyrskoghede. Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i Nidaros. Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger og således er Magnus kamp også en fortsettelse av kong Olavs kristning. De som ble såret etterpå ble helbredet da kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem. Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige, i følge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe. «Ved denne lykkelige seier», skrev Saxo Grammaticus senere, «vant Magnus i høy grad folks gunst». De siste årene. Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042-1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sveket Olav Haraldsson og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik. I tiden 1042-1045 utkjempet Magnus flere slag mot den opprørske danske jarlen Svein og vant dem alle. I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag. Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke Harald Sigurdsson, halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer. I årene 1035 til 1043 hadde han vært i bysantinsk tjeneste som væring. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En skald, Bolverk Arnorsson, forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus. Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter. Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge og ble gravlagt i Nidaros. Graven befinner seg i dag i Nidaros domkirke, og selv om den ikke er markert, er graven den eneste norske kongegraven fra middelalderen som fortsatt er helt intakt. Magnus styrte Norge i tolv år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt tyve år. Magnus var ugift, men hadde datteren Ragnhild utenfor ekteskap. Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom to store norske konger: faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde. Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige. Både "Heimskringla" og "Morkinskinna" siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen Edvard. Brevet er, som Claus Krag slår fast, mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok. Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen. Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i 1066 etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tambarskjelve. Eksterne lenker. Magnus 01 Forsvarets innsatsstyrke/Sjø. Forsvarets innsatsstyrke/Sjø (FIST/Sjø) er en avdeling i det norske Sjøforsvaret underlagt Sjefen for Kysteskadren. FIST/Sjø er Sjøforsvarets styrkebidrag til Forsvarets innsatsstyrker. Kystjegerkommandoen er under utvikling og skal innmeldes i FIST/Sjø innen 2010. Åge Storhaug. Åge Storhaug (født 5. april 1938 på Klepp på Jæren, død 18. april 2012) var en norsk turner som representerte Klepp Turnforening. Han deltok i to OL, var nordisk mester seks ganger og vant fjorten NM-gull og kongepokaler. Bakgrunn. Åge Storhaug ble født på Klepp på Jæren og vokste opp på gården Storhaug. Da krigen kom i 1940 var faren Lars Storhaug formann i idrettslaget. De tyske okkupasjonsmaktene beslagla den lokale turnhallen, og turnapparatene ble da flyttet til låven på Storhaug. Åge trente her som barn og ungdom, med sin far som trener. Meritter. Faren mente at allsidig trening var viktig, og Åge ble norsk militær mester i høyde, med 1,87. Åge vant sin første NM-tittel ved junior-NM i 1956. Sin første seniortittel fikk han i 1958, da han vant NM i Kristiansand og fikk kongepokalen. Han vant alle NM-gull sammenlagt fram til 1972, bortsett fra NM i 1965, da han ble skadet under mesterskapet. Til sammen vant han 14 NM-gull og kongepokaler, samt ca. 100 NM-titler i enkeltapparater. I perioden 1961–1971 vant han samtlige seks nordiske mesterskap i turn. Han deltok i sitt første EM i 1957, og ved EM i 1965 fikk han sølvmedalje i sprang, og 5. plass i mangekampen. Han deltok i flere landskamper og internasjonale stevner i disse årene, og han deltok ved OL i 1960 og OL i 1964. I 1960 kom han på 42. plass sammenlagt, med 53,95 poeng i de obligatoriske øvelsene og 55,65 i de selvvalgte øvelsene. I 1964 kom han på 32. plass, med hhv. 55,45 og 55,75 poeng. Hans beste plassering i OL var i bøylehest, der han kom på 14. plass i 1964 med 9,45 i den obligatoriske øvelsen og 9,30 i selvvalgt. Landsmannen Harald Wigaard kom på femteplass i bøylehest i samme OL. Etter handelsgymnas i Stavanger studerte Storhaug økonomi i Köln fra 1962 til 1967. Her møtte han også Gloria fra Stockholm, som han senere giftet seg med. I Köln trente han med gode turnere fra Japan og Tyskland, og han er tysk mester både i lag og individuelt. I perioden 1974–1983 var han trener for det norske herrelandslaget i turn. Han var trener også i Vest-Tyskland, og han har vært gjestelandslagstrener i Spania, Brasil, Hellas, Sør-Afrika og USA. I 1966 gav han ut boka "Med helskru". Åge var svært interessert i språk og snakket ni europeiske språk. John Colet. John Colet (født ca. 1466, død 10. september 1519) var en engelsk geistlig, lærd og humanist. John Colet var den eldste sønn av Sir Henry Colet, Lord Mayor of London i 1486 og 1495, og født i London i januar 1467. Han fikk utdannelsen sin på St Anthony's School og ved Magdalen College i Oxford hvor han tok sin M.A. i 1490. Han var allerede rektor ved Dennington i Suffolk og sogneprest ved St Dunstan's i Stepney før han ble prest for Thurning i Hunts. I 1493 dro han til Paris og deretter til Firenze og til Roma hvor han studerte kirkelov og sivil jus, skriftene til de første kristne og gresk. I løpet av sin tid i utlandet ble han kjent med Budaeus (Guillaume Budé) og Erasmus av Rotterdam. Han studerte også skriftene til Girolamo Savonarola, og korresponderte med «renessansens far» Marcilio Ficino. Han kom tilbake til Oxford i 1496, og hans forelesninger der over Paulus-brevene, særlig Romerbrevet og Korinterbrevene var nybrottsarbeid for humanistisk eksegese (bibeltolkning). Han var en sentral skikkelse i «Platonist-kretsen» i Oxford, som også omfattet William Grocyn, Thomas Linacre, som begge var hans studiekamerater under Marcilio Ficino i Firenze, Thomas More, William Latimer og nederlenderen Erasmus av Rotterdam. Erasmus var kommet til Oxford for videre studier av gresk. Han har sagt at «Når jeg lytter til Colet er det som å lytte til Platon selv». Colets metode for å trenge inn i bibeltekster, inkluderte forberedelse med faste og bønn, var lesning av teksten og deretter mediterte han lenge over den. Likesom kretsens øvrige medlemmer flyttet Colet tidlig på 1500-tallet til London, der ble han dekan ved St. Paul-katedralen. Farsarven gjorde ham velstående, og satte ham i stand til å grunnlegge St. Pauls skole. Som overlærer valgte han en annen platonist og gresklærd, William Lily. Selv forfattet han en forenklet latinsk grammatikk som, med tillegg av Erasmus og Lily, ble standard i det engelske skolevesen i noen hundre år. Colet ble senere Henrik VIII av Englands personlige kapellan, og i 1512 holdt han en berømt preken mot misforholdene i kirken. Han døde i 1519. Hans samtidige skattet han som en fremstående lærd, og mente som Thomas More at det i flere generasjoner ikke hadde vært i deres midte «en mann som var mer lærd og hellig». Saligkåring. Saligkåring, eller beatifikasjon er i Den katolske kirke en erklæring om at en avdød person er i himmelen og der kan gå i forbønn for de troende. Personen omtales etter dette som «den salige N.N.» (latin "beatus/beata N.N."). Saligkåringen er det siste skritt før helligkåring, og skiller seg fra den først og fremst ved at en saligkåring ikke er en ufeilbarlig uttalelse, mens en helligkåring er det. Andre kristne kirker har ikke denne distinksjonen. Det tidligste kjente eksempel på bruken at tittel 'salig' som noe distinkt fra 'hellig' er fra kirken i Kartago i det 4. århundre, men det ser ut til at tankegangen bak det er eldre. Prosessen for å erklære noen salig var opprinnelig lokal, men er siden 12. århundre forbeholdt paven. Den er en del av helligkåringsprosessen, som er beskrevet i mer detalj under helligkåring. Selv om salig- og helligkåring henger nøye sammen er det mange eksempler på salige som ikke er helligkåret. En av de mest kjente er Karl den store, som ble saligkåret av en hoffbiskop kort tid etter sin død, men aldri har blitt helligkåret. Hans kult er derfor nesten fullstendig borte, men i Aachen og Osnabrück er det tillatt å feire messe til hans ære, dog uten å omtale ham som «den salige». Det er også mange eksempler på helligkåringssaker som blir stående i stampe i mange år, fordi det ikke kan bevises noe mirakel på den saliges forbønn og kriteriene for helligkåring dermed ikke er tilstede. De saligkårede får en festdag, men saligkåringen gir ikke tillatelse til universell kult. Den er begrenset til steder som er knyttet spesielt til personen; dog kan privatpersoner fritt regne personen som likeverdig med en helgen. Det er også vanlig at dersom personen var knyttet til et ordenssamfunn, vil dette ordenssamfunnet ha tillatelse til å feire ham eller henne offentlig. Pave Johannes Paul II saligkåret tilsammen 1 345 personer, noe som er mer enn alle tidligere paver tilsammen. Det må tas med i betraktningen at i kirkens første 1100 år ble så godt som alle saligkåringer foretatt lokalt, og mange av de som gjøres nå er for personer som døde for lang tid siden. Alexander Hegius. Alexander Hegius (født omkring 1433 i Heeck i Westfalen i Tyskland – død 7. desember 1548 i Deventer), nedertysk humanist. Intet er kjent om hans tidlige liv og studier, men han må ha vært i moden alder da han ble presteviet. Han hevdet selv å være elev av Rudolf Agricola, en av den tidlige tyske humanismes ledende skikkelser, men dette synes usikkert, av aldersgrunner. I alle fall har Agricola hatt innflytelse på Hegius. I 1469 ble Hegius rektor for en skole i Wesel, og kort tid etter leder for klosterskolen i Emmerich. I 1474 begynte hans virke som leder for skolen i Deventer, en skole som allerede var velkjent for sin humanistiske lærdom. Som humanist var Hegius en stor beundrer av den gamle klassiske era, og talte og skrev ren ciceronsk latin. Han behersket gresk like godt. Hegius er mest anerkjent for sin pedagogiske innsats. Han forenklet og forbedret undervisningsmetodene, og fjernet uegnede gamle bøker som hadde vært i bruk i århundrer. Skolen i Deventer økte i ry under hans ledelse, og inspirerte store mengder til innsats som lærere og oppdragere. Skoleplasser for fattige elever ble finansiert av inntektene fra de rikere. Hegius' personlighet gjorde sterkt inntrykk ved dype fromhet, høye moral, ydmykhet og enkelhet. Kort før sin død fordelte han all sin eiendom blant Deventers fattige. Blant Hegius' elever var Erasmus, Murmellius og Mutianus. Hegius ble ikke kjent som forfatter, men noen små traktater, brev og dikt ble utgitt av Jakob Fabri i 1503 i Deventer. Numedalsbanen. Numedalsbanen er den 92,8 km lange jernbanestrekningen fra Kongsberg (i Kongsberg kommune) til Rødberg (i Nore og Uvdal kommune). Hele strekningen ligger i Buskerud fylke. Allerede i 1873 ble planleggingen av Numedalsbanen startet, men den sto likevel først klar nesten 50 år senere. Banen ble offisielt åpnet 19. november 1927 med kong Haakon VII og kronprins Olav til stede. Persontrafikk på banen ble nedlagt 31. desember 1988. All trafikk mellom Rollag og Rødberg ble nedlagt ved stortingsvedtak i 1989. Det kjøres fortsatt enkelte godstog på den nedre delen av banen. Bakgrunnen for byggingen av banen var transportbehov til Noreverkene. Opprinnelig var det tenkt at banen skulle bli en del av Bergensbanen. Det var damplokomotiv på Numedalsbanen fram til 1970. Siden har det gått dieseldrevne tog på banen. Etter at persontrafikken ble nedlagt kjøres det av og til dampdrevne veterantog på banen. Det var beskjeden turisttrafikk her i noen år etter nedleggelsen i regi «Numedalsbanens venner». Store deler av banen er i dag, i mangel på vedlikehold, i så dårlig befatning at det er umulig med noen form for togdrift. Det er imidlertid noe aktivitet i form av dresinutleie på deler av banen. Strekningen Flesberg–Rødberg er foreslått vernet ved bruk av Plan- og bygningsloven. En arbeidsgruppe bestående av berørte kommuner og aktuelle statlige etater skal i første halvdel av 2007 legge fram et forslag om hvilke deler av banen som bør fredes og hva de fredede strekningene kan brukes til. Gruppen skal også vurdere tekniske installasjoner, stasjonsbygninger og stasjonsområder. Rudolf Agricola. Rudolf Agricola, egentlig Rudolf Huysmann (født i 1442 eller 1443 i Bafflo ved Groningen – død 28. oktober1485 i Heidelberg i Tyskland) var en ledende skikkelse blant de tidlige nedertyske humanister. Blefjell. Blefjell er et fjellområde på grensen mellom Buskerud og Telemark fylker. Blefjell omfatter deler av de fem kommunene Rollag, Flesberg og Kongsberg i Buskerud og Notodden og Tinn i Telemark. Store Ble. Store Ble (også skrevet Store-Ble og Storeble) er det høyestliggende området på Blefjell. Dette området ligger som en rygg i nord-sør retning og strekker seg fra Blenuten (1213 moh.) (også kalt Viermyrnuten og Sørkjenuten) i nord til Sigridsfjell (1194 moh.) i sør og inkluderer alle de høyeste toppene på Blefjell. Den høyeste toppen er Bletoppen (1342 moh.). Det går merkede T-stier mellom Nordstul og Numedalen Kro på Store Ble, og turistforeningen har to turisthytter beliggende der som heter Sigridsbu og Eriksbu. Det går stilinker mellom Blefjell og Vegglifjell fra Åkliskardet. Området ligger stort sett over tregrensen og er hjem for Blefjells reinstamme. Vesle Ble. Landskapet rundt Vesleble, Store Blefjell i høyre hjørne.Vesle Ble (også skrevet Vesle-Ble og Vesleble) er området rundt Krøkla og østover. De lavereliggende områdene av Vesle Ble er populære hytteområder som Blestølen, Fagerfjell, Blestua og Liatoppen. Vesle Ble er vinterstid populært blant skigåere og er mer tilgjengelig og mindre værhardt enn Store Ble. Enkelte regner Vesle Ble som en del av Store Ble, men det er ikke i tråd med den lokale tradisjonen. William Grocyn. William Grocyn (født 1446? i Colerne, Wiltshire, England – død 1519 i Maidstone, Kent) var en engelsk humanist. William Grocyn studerte først i Winchester, men kom snart til Oxford, der han tok doktorgraden og ble en skattet foreleser. Det var Grocyn som introduserte undervisning i gresk der. Blant hans elever i Oxford var William Warham, som ble erkebiskop av Canterbury. Omkring 1488 reiste Grocyn til Italia, der han før sin hjemkomst i 1491 hadde gjestet Firenze, Roma og Padova, og studert gresk under Demetrius Chalchondyles og Politian. William Grocyn tilhørte samme humanistiske krets som John Colet, William Lilye og Thomas Linacre i Oxford, og var venn av Erasmus. I 1506 ble han på erkebiskop Warhams anbefaling utnevnt til "master" eller "warden" for All Hallows College i Maidstone i Kent, en stilling til han hadde inntil sin død der i 1519. WAP. Wireless Application Protocol (WAP) er en åpen internasjonal standard for trådløs overføring av data, til f.eks. mobiltelefoner og Internett. WAP ble utviklet av Ericsson, Nokia, Motorola og Openwave (da Phone.com, tidligere Unwired Planet). De første WAP telefonene ble lansert i november 1999. Språkene som blir brukt til å programmere WAP-sider er WML – Wireless Markup Language – og XHTML. For å benytte seg av WAP, må man ha et mobilabonnement eller kontantkort – i tillegg til å ha en WAP-kompatibel mobiltelefon. Samtlige nyere mobiltelefoner har slik kompatibilitet. Man belastes som regel for sitt WAP-bruk basert på antall nedlastede kilobyte. Eksempler på WAP-sider. Merk: Enkelte av linkene er kun tilgjengelig på en mobiltelefon. Damian de Veuster. Pater Damian de Veuster, også kjent som Damian av Molokai (født Josef de Veuster 3. januar 1840 i Tremelo, Belgia, død 15. april 1889 på Molokai, Hawaii) var picpuspater og drev et leprasykehus på Molokai. Han kom fra en stor familie, med en far som var landbruker og kjøpmann. Det var meningen at han skulle ta over familiens gård og forretning, da den eldste broren trådte inn Picpuskongregasjonen. Men i 1859 fulgte han i brorens fotspor, og trådte inn i kongregasjonens novisiat i Leuven. Han tok da ordensnavnet Damian. Da broren i 1863 skulle reise til Hawaii, ble han brått syk. Damian ba om å få reise i hans sted, og fikk lov til dette av ordensgeneralen. Han kom til Hawaii 19. mars 1864, og ble presteviet der 21. mai samme år. Han ble så med en gang sendt til øya Oahu for å virke som prest for flere menigheter der. På Hawaii, da kalt Sandwichøyene, slet man på den tiden med spredning av lepra, en sykdom som det enda ikke fantes noen kur mot. Myndighetene bestemte seg for å løse problemet ved å isolere de smittede, og deporterte dem til Molokai, hvor de ble plassert på Kalaupapa-halvøya. Den katolske misjonen var bekymret for dem, og biskop Louis Maigret, som også var picpuspater, tok det opp med prestene. I henhold til ordensprestenes lydighetsløfte kunne han beordre noen til å reise dit, men ettersom han anså det for å innebære den sikre død ba han om frivillige. Pater Damian meldte seg, og dro 10. mai 1873 – tilfeldigvis samme år som Gerhard Armauer Hansen oppdaget "Mycobacterium leprae", bakterien som forårsaker lepra, en oppdagelse som etterhvert skulle lede til en kur mot sykdommen og til en drastisk reduksjon av smitten. Pater Damian valgte å bli på øya, og arbeidet blant de spedalske i 16 år. Han virket ikke bare som prest, men også som lege, selv om han ikke var utdannet til dette. Mye av det arbeidet besto i stell av de mange sår spedalske får, noe som økte faren for å bli smittet. Han merket i 1884 at han var smittet, da han skulle bade føttene og merket av han ikke hadde følelse i dem. Han klarte allikevel å arbeide i fem år til før han døde av sykdommen den 15. april 1889, 49 år gammel. I 1936 ble hans legeme overført fra Hawaii til Leuven, og lagt i krypten under picpuspatrenes kirke. Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 4. juni 1995, og kulten er blant annet godkjent i Amerikas forente stater. Han regnes av mange som vernehelgen for spedalske, hiv/aids-smittede og delstaten Hawaii. Hans minnedag var tidligere dødsdagen, 15. april, men ble etter saligkåringen flyttet til 10. mai. Den 11. oktober 2009 ble pater Damian helligkåret av pave Benedikt XVI. I tillegg til Marianne Cope er han den eneste saligkårede med tilknytning til Hawaii. Sagbruk i Namsos. Det har vært en rekke Sagbruk i Namsos og omegn i mange år. Distriktet har basert seg på den næringen. I dag er bare ett av de gamle sagbrukene igjen. Før grunnleggelsen av Namsos. Det var et titalls sagbruk i Namdalen før ladestedet Namsos ble anlagt. Dette var mindre sagmøller anlagt av skogeierne på gunstige steder i forhold til tømmerskog og fossefall. Trelasten som ble saget, ble ført til ladestedet Braaholmen. Derfra ble trelasten skipet med jekter til Trondheim eller nordover. Namdalen lå under Trondhjems handelsdistrikt og var underlagt de trondhjemske handelsprivilegier. Trelast som skulle eksporteres måtte derfor gå om mellommenn i Trondheim og fortolles der. Et av de viktigste poengene med å anlegge ladestedet Namsos var derfor å få eget tollkontor, slik at eksport av trelast kunne skje direkte til utlandet. Etter at Namsos ble anlagt i 1845 var det flere som startet trelasthandel på stedet, men fortsatt var det sagbruk utenfor byen som ble benyttet. En av de viktigste sagbrukene var "Sæviksagen" kjent helt fra begynnelsen av 1700-tallet. I 1853 ble "Statlandbruket" startet med O. G. Olsen som interessent. Samme år ble norges første dampsag bygget på Spillum av Erik. O. Wullum. "Wullumsagen" gikk dårlig og ble nedlagt etter noen år. Van Severen. Namsos første dampsag ble anlagt i 1862 på Verftstangen av Juell & Gulbranson. Carl Gulbranson ble senere eneeier. Nederlandske interesser kom inn i namdalske skogeiendommer og trelasthandel etter at O. G. Olsens forretninger gikk konkurs. Dette er opprinnelsen til navnet "Van Severen". Det var to brødre ved navn Van Severen som ble bestyrere av J.F. & C.A. Van Severen i 1869. I 1882 kjøpte Kjøpmann Johs. Havig virksomheten og fortsatte under navnet "Van Severen & Co". Havig døde i 1893 og hans enke fortsatte driften av firmaet til 1901. Da ble firmaet solgt til et aksjeselskap som i 1902 også kjøpte Gulbransons eiendommer og dampsag. Aksjeselskapet fortsatte driften under navnet "Van Severen & Co". Med på kjøpet fra Gulbranson fulgte også "Statlandbruket". I dag eies bruket av Moelven under navnet "Moelven Van Severen AS", og er det eneste gjenværende av de gamle sagbrukene i Namsos. Aksjeselskaper. "Namsos Aktiedampsag & Høvleri" ble grunnlagt i 1895 i Laviken. Brukets disponent var Th. Sommerschield. I 1897 ble han eneeier og fortsatte driften til 1911. Da solgte han bruket til Namsen Trælastforening. "Namdalens Aktiedampsag & Høvleri" ble grunnlagt i 1895. Aksjonærene var i hovedsak eierne av Bjøra bruk i Overhalla som ville starte et nytt sagbruk i Namsos. I 1913 ble det startet en mindre trevarefabrikk i tilknytning til bruket. Brukets disponent var Joh. Eliassen. I 1920 ble bruket overtatt av AS Namdalsbruket. "Namsen Trælastforening" ble startet i 1899 som et aksjeselskap som besto av om lag 100 aksjonærer i Namdalen. Bruket besto av sagbruk og høvleri. I 1906 ble det også startet et lite snekkerverksted. Brukets første disponent var P. C. Anziøn. I 1928 overtok Van Severen & Co ledelsen av bruket og i 1932 ble det nedlagt som egen bedrift. Van Severen drev bruket videre til 1940 da anlegget brant ned kort tid etter bombingen av byen. Det ble ikke gjenoppbygd. Andre bruk. "Lavikens Dampsag og Høvleri" ble anlagt i 1897 av Andreas Bjerkhoel. I dagligtale ble bruket kalt Bjerkhoelbruket. I 1913 ble bruket utvidet med et snekkerverksted. I begynnelsen av 1920-tallet var det krisetid som endte med at bruket måtte innstille driften. Det kunne ikke skaffes kapital til ny drift og bruket ble nedlagt. Bygningene og bommen ble kjøpt av kommunen. Bygningene ble senere overdratt til Namsen-Fjord Canning. "Bjørumsbruket" ble bygd av et aksjeselskap i 1898. Bruket besto av sagbruk og høvleri, men ble ingen god forretning. I 1905 ble selskapet avviklet og bruket solgt til Van Severen & Co som benyttet høvleriet videre. "AS Namdalsbruket" ble etablert i 1920. Selskapet overtok da Namdalens Aktiedampsag og Høvleri. I 1921 ble bruket nesten totalskadet i en brann, men ble straks bygget opp igjen. Omkring midten av 1960-tallet ble bruket fusjonert med (Norske Skog) Van Severen og deretter nedlagt. Mathias Mørkved var disponent i en årrekke. Senere overtok hans sønn, Eirik Mørkved. Mathias Mørkved var bror av Ole Mørkved, se nedenfor, av Salomon Mørkved (eier av Spillumbruket AS), og av Martin Mørkved som drev sagbruk i Lierne og på Høyladet. Ole Mørkved startet sagbruk og høvleri ved siden av Namdalsbrukets branntomter i 1921. Dette sagbruket var det nest siste sagbruket som ble nedlagt Det skjedde like etter tusenårsskiftet. De siste 10-15 årene drev "Mørkvedbruket" virksomheten på ny tomt i Vestre Havn. Konrad Duden. Konrad Duden (født 3. januar 1829 på Gut Bossigt i Lackhausen som nå er del av Wesel, død 1. august 1911 i Sonnenberg ved Wiesbaden) var en tysk filolog og leksikograf. Konrad Duden studerte historie, germanistikk og klassisk filologi i Bonn. Siden 1858 arbeidet han som lektor og senere prorektor i Soest. I 1876 ble han direktør for gymnasiet i Bad Hersfeld i Tyskland. Han pensjonerte seg i 1905. Gjennom et langt liv gikk han inn for en enhetlig tysk rettskrivning. I 1880 utkom hans "Vollständiges Orthographisches Wörterbuch der deutschen Sprache", som fikk stor betydning for fastleggingen av tysk ortografi og ble lagt til grunn i myndighetenes rettskrivning. Duden-ordboken er Tysklands viktigste ordbok. I Bad Hersfeld finnes et Konrad-Duden-Museum og det deles ut en Konrad Duden-pris til germanister som har utført viktig original forskning. Den norske germanisten professor Cathrine Fabricius-Hansen ved Universitetet i Oslo fikk Konrad Duden-prisen for 2003. Eksterne lenker. Duden, Konrad Duden, Konrad Duden, Konrad Cathrine Fabricius-Hansen. Cathrine Fabricius-Hansen (født 1942 i Holstebro i Danmark) er en danskfødt norsk germanist. Hun er professor i germanistikk ved Universitetet i Oslo, opprinnelig ved daværende Germanistisk institutt, senere ved det sammenslåtte Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk. Fabricius-Hansen ble mag. art. i almen språkvitenskap i København i 1969 og arbeidet som amanuensis og stipendiat ved Institut for Germansk Filologi ved Københavns universitet 1969-1975. I 1975 ble hun ansatt ved Germanistisk institutt ved Universitetet i Oslo, fra 1986 som professor. Hun ble dr. phil. i 1987. Hun har blant annet vært instituttbestyrer ved Germanistisk institutt, prodekan ved Det historisk-filosofiske fakultet, medlem av Det akademiske kollegium, og er dessuten medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Hun har videre en rekke andre nasjonale og internasjonale verv. Fabricius-Hansen fikk Københavns universitets gullmedalje i 1966. I 2000 fikk hun den norske Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, i 2002 fikk hun den tyske Jacob og Wilhelm Grimm-prisen og i 2003 fikk hun Konrad Duden-prisen. Hun er blant annet involvert i arbeidet med å revidere det fjerde bindet av den prestisjetunge Dudens tyske grammatikk. Trond Nordby. Trond Nordby (født 6. juli 1943) er en norsk historiker og statsvitenskapsprofessor. Han er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo siden 1995. Han overtok professoratet til Thomas Christian Wyller. Nordby er også professor II i samfunnsfag ved lærerutdanningen på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han er kjent som en sterk forkjemper for at Norge skal bli republikk. Han har også argumentert for at parlamentarismen ikke ble innført i Norge i 1884, slik det normalt hevdes fra historikere og jurister, men snarere var en politisk prosess som strakte seg fra ca. 1870 til ca. 1930, og endelig bekreftet med grunnlovsendring i 2007. Lypsyl. Varemerket Lypsyl er navnet på en leppefettstift produsert av firmaet Lornamead, som skal bidra til å gi fett til leppene slik at disse ikke tørker ut. Lypsyl har etterhvert blitt en vanlig betegnelse på leppefettstifter blant folk, uavhengig av fabrikant. En vanlig lypsyl veier 4,2 g, er 17 mm bred og 61 mm høy med tropp. Sparebanken Hedmark. Sparebanken Hedmark er en sparebank i Hedmark. Banken dekker nesten hele Hedmark, og er fylkets dominerende bank. De andre sparebankene i fylket er Tolga-Os Sparebank, Grue Sparebank og Odal Sparebank. Sparebanken Hedmark har en forvaltningskapital på 41 milliarder kroner, mens de tre andre bankene til sammen har 8 milliarder. Banken har 27 kontorer og ca 510 ansatte. Sparebanken Hedmark eier datterselskapene Hedmark Eiendom as og SpareBank 1 Finans Østlandet (tidligere Hedmark Finans as). Banken er en fusjon mellom i alt 22 tidligere, lokale sparebanker, hvorav "Hof sparebank" fra 1845 var den eldste, og samtidig sist innfusjonerte, i 1993. Den store, avgjørende fusjonen fant sted i 1988, mellom "Østerdalen sparebank", "Vinger sparebank" og "Sparebanken Hedmark". Denne første Sparebanken Hedmark var dannet i 1982 ved en fusjon mellom "Hedemarken Sparebank" og "Nord-Østerdal sparebank". I juni 2006 kjøpte banken seg opp i SpareBank1-gruppen as, og overtok begge SpareBank1s kontorer i fylket. Oscar Peterson. Oscar Peterson (født 15. august, død 23. desember) var en canadisk jazzpianist. Peterson ble født i Montreal, Quebec, Canada. I sine yngre år var han en av de mest tekniske virtuose pianister som jazzen har hatt. I de senere år tappet imidlertid sykdom ham for en del av det tekniske overskuddet. Oscar Peterson var i noen tiår en av de kommersielt mest suksessrike jazzmusikerne, både som solist og med sin trio, som i noen år hadde Niels-Henning Ørsted Pedersen som medlem. Petersons "Hymn to Freedom" er kjent og kjær langt utenfor kretsen av jazzinteresserte. Han spilte ofte sammen med Charlie Parker, Duke Ellington, Count Basie, Louis Armstrong og Ella Fitzgerald. Peterson ble i 1972 utnevnt til offiser av Canadaordenen. I 1984 ble han forfremmet til følgesvenn, ordenens høyeste grad. Peterson mottok også Ontario-ordenen og ble utnevnt til ridder av Québecs nasjonalorden. Han var offiser av den franske Ordenen for kunst og litteratur. Hymn to Freedom. 16. desember satt han i studioet med sin daværende trio, som utover ham selv bestod av Ray Brown på bass og Ed Thigpen på trommer. De skulle til å avslutte innspillingen av LP-en "Night Train", og produceren Norman Granz hadde bedt dem om å spille en blues. Musikerne avtalte, at Peterson skulle spille det første verset alene. Han kunne ha valgt å spille en av de mange blues-melodier fra jazzens standardrepertoar; men han bestemte seg for å spille noe nytt, som han skapte på stedet. Han forsøkte å gjøre melodien og harmoniene ganske enkle og fylle dem med den samme stemningen som i de negro spirituals, som han hadde vokst opp med, og som i årtier hadde blitt sunget i den fargede befolkningens kirker i USA og Canada. Da han hadde kommet gjennom melodien, satte han med et nikk de andre musikerne i gang med akkompagnementet og begynte selv å spille variasjoner over temaet. Mot slutten stiger innspillingen til sitt høydepunkt: en virtuos «tonevirvel» på klaveret, som strekker seg over atskillige takter uten på noe tidspunkt å bryte melodiens hymniske karakter. Og Peterson lander bløtt og sikkert i den stillferdige stemningen fra innledningen. Da innspillingen var ferdig, skulle melodien ha et navn. Peterson valgte å kalle den «Hymn to Freedom» til ære for Martin Luther King og hans kamp for frihet og rasemessig likhet. Oscar Peterson har senere innspilt melodien flere ganger. En del andre jazzmusikere har også tatt «Hymn to Freedom» på repertoaret og i visse tilfeller innspilt den, selv om det kanskje er et dristig foretagende på den måten å stille seg opp til direkte sammenligning med Peterson selv. Noen måneder etter den første innspillingen diktet Harriette Hamilton en tekst til melodien, som i løpet av få år fikk status som en moderne spiritual og stadig synges over hele verden. Spesielt ungdomskor synger den mye. Den romerske kurie. Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. "Curia" betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff. I tillegg til å administrere Den katolske kirke fungerer kurien også som Vatikanstatens statsforvaltning. Den har vokst gjennom årene, på samme måte som den offentlige forvaltning i andre stater har det. Dette skyldes både de økende kravene til statsforvaltninger, og det at Den katolske kirke har vokst. Kuriens innflytelse har også endret seg, med et høydepunkt mot slutten av tiden da paven hadde verdslig makt i Pavestatene og Roma. Dette endte i 1870 med foreningen av Italia, og situasjonen ble avklart med Laterantraktaten av 1929, som regulerte forholdet mellom Vatikanstaten og Italia. Kurien hadde lenge administrert store deler av det sentrale Italia, og da dette forsvant gikk den over til først og fremst å være et støtteapparat for paven. Struktur. De som leder de forskjellige enhetene er oppnevnt av paven. Når en pave dør blir de automatisk avsatt fra sine stillinger, men fortsetter å fungere i dem inntil en ny pave er valgt. Denne ordningen er til for at pavene fritt skal kunne sette sammen sin administrasjon ved sin tiltredelse. Normalt vil de fleste allikevel fortsette i sine stillinger, men det er ikke uvanlig med en del utskiftinger ved pavevalg. Statssekretariatet. Statssekretariatet ble grunnlagt i det 15. århundre som pavens kanselli. Dets hovedoppgave er å utføre regjeringsfunksjoner for Vatikanstaten. Det består av to avdelinger: "Avdelingen for alminnelige anliggender", som arbeider med de indre anliggender, og "Avdelingen for relasjoner med statene", som fungerer som utenriksdepartement. Vatikanet diplomatiske tjeneste er underlagt sistnevnte avdeling. Lederen for sekretariatet er statssekretæren, som har tilnærmet samme posisjon som en regjeringssjef i andre land. Den nåværende statssekretæren er kardinal Tarcisio Bertone som overtok etter Angelo Sodano 15. september 2006. Styringsorganer utenfor kurien. Enkelte styringsorganer står formelt sett utenfor kurien, men er allikevel del av samme kirkens og Vatikanstatens øverste styringsorganer, og er svært nært knyttet til kurien både praktisk og personalmessig. Bispesynoden. Bispesynoden består av lederne for de nasjonale bispekonferanser, kuriens kardinaler og enkelte andre personer som er utnevnt av paven. Synoden sammentrer hvert tredje år, eller oftere ved behov. Eksterne lenker. Romerske kurie, den Kongregasjonen for helligkåringer. Kongregasjonen for helligkåringer er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon. Den nåværende pro-prefekt for kongregasjonen er erkebiskop Angelo Amato, som ble utnevnt i 2008. Staben består av sekretær og undersekretær samt 23 andre ansatte. Selve kongregasjonen har, pr. oktober 2004, 34 medlemmer, som er kardinaler, erkebiskoper og biskoper, samt en "Promotor Fidei" ('Fremmer av troen') som er teolog, 5 relatorer med ansvar for sakenes framdrift og 83 fast tilknyttede konsulenter. Historie. Kongregasjonen ble opprettet av pave Sixtus V 22. januar 1588 i bullen "Immensa Aeterni Dei". Den hadde første navnet "Kongregasjonen for ritene", og hadde ansvar både for regulering av gudstjenesteordningen og for helligkåringssaker. 8. mai 1969 besluttet pave Paul VI i den apostoliske konstitusjonen "Sacra Rituum Congregatio" å dele den i to, slik at "Kongregasjonen for gudstjeneste og sakramentsordningen" ble utskilt som en egen enhet. Med den nye kirkelovsamlingen som kom i 1983, og flere apostoliske konstitusjoner som regulerte lovverket, ble prosessen for helligkåring drastisk lagt om. Dette betydde også en indre omstrukturering i kongregasjonen. Arbeidsfelt. Kongregasjonen har ansvaret for helligkåringsprosesser. Dette er en komplisert og ofte svært langvarig prosess, som er beskrevet under helligkåring. Arbeidet går ut på å sørge for at alle sider ved en helligkåringssak blir belyst, at de nødvendige fagfolk blir oppnevnt til kommisjoner som skal granske påståtte mirakler, og å forberede dokumentasjon som presenteres til paven, som tar den endelige avgjørelse i saken. Den er også ansvarlig for å forberede informasjonsmateriale til selve salig- eller helligkåringsseremonien. Avdelinger. I tillegg er en studieavdeling knyttet til kongregasjonen. Denne har som oppgave å forberede de som skal være postulanter (saksframleggere) i helligkåringssakene, og å oppdatere indeksen over saker. Dag Otto Lauritzen. Dag Otto Lauritzen (født 12. september 1956 i Grimstad) er en tidligere norsk syklist. Under OL i Los Angeles i 1984 tok han bronsemedalje på fellesstarten. Han syklet i flere år profesjonelt, og deltok blant annet åtte ganger i Tour de France. Kronen på verket satte han ved å vinne en fjelletappe opp til Luz Ardiden den 14. juli 1987. 23 år gammel var Dag Otto Lauritzen ferdig utdannet politimann og fallskjermjeger i militæret. Under en repetisjonsøvelse ble han stygt skadet i det høyre beinet på et rutinemessig dropp. Legene mente at han mest sannsynlig ikke ville kunne gå skikkelig igjen, men Lauritzen ønsket ikke å gi opp. Han startet å trene sykkel som en alternativ trening og merket etter hvert at han hadde talent for denne sporten. I 1984 fikk han kontrakt med det profesjonelle sykkellaget Peugeot. Som amatør tok han to NM-titler og vant nordisk mesterskap i 1983 og 1984. Han var medlem av Glåmdal SK. Lauritzen er sykkelkommentator for TV 2. Han var også ambassadør for Tromsø 2018 sitt arbeid med å få vinter-OL til Norge. I februar 2009 vant han NRKs tv-serie "Mesternes Mester", hvor han slo Stian Grimseth i finalen. Våren 2010 var Lauritzen aktuell med TV2-programmet "På hjul med Dag Otto", hvor han og Kristian Ødegård syklet rundt i Europa sammen med utvalgte gjester. Påsken 2011 hadde det nye treningsprogrammet "TV 2 Sporty" premiere på TV 2 hvor Dag Otto Lauritzen er programleder. Programmets hensikt er å gi tips, motivasjon og inspirasjon til å trene og holde et sunt kosthold. Telemarkskanalen. Telemarkskanalen er et nyere navn på to av Telemarks tre kanaler med sluseanlegg. Betegnelsen ble tatt i bruk i turismesammenheng rundt 1990. Norsjø–Skienkanalen, med slusene i Skien og ved Løveid ble bygget i perioden 1854–1861, og er den eldste av de to kanalene. Denne kanalen forbinder Norsjø med Bryggevannet i Skien, og med Frierfjorden i Bamble. Elvestrekningene mellom Norsjø og Frierfjorden heter Farelva (en sidegrein av denne ved Skotfoss, der kanalløpet går, heter Meierelva) og Skienselva. Porgrunnsfolk insisterer på navnet «Porsgrunnselva». Bandak-Norsjøkanalen er den andre opprinnelige kanalen og ble åpnet i 1892. I Europa ble denne kanalen i europeiske reisehåndbøker betegnet som et «verdens åttende underverk» da den var ferdig. De naturlige, men regulerte innsjøene og elvestrekningene langs Bandakkanalen heter Bandak, Strauman, Sundkilen, Kviteseidvatn, Fjågesund, Flåvatn, Straumen, Apalnesfjorden, Eidselva og Norsjø. De store innsjøene langs Bandakkanalen (Bandak, Kviteseidvatn og Flåvatn) kalles Vestvannene. Tradisjonelt har man også omtalt vannveien fra Heddalsvatnet ned Sauarelva til Norsjø ved Ulefoss som «Østkanalen». «Kanal» er i denne sammenheng objektivt en feil betegnelse, ettersom en kanal er gravd ut av mennesker, enten mellom eller langs vassdrag. Betegnelsen er likevel funksjonell, og altså et historisk faktum. Søndag 26. august 2012 sendte NRK programmet "Telemarkskanalen minutt for minutt". Fløtningskanal. Bandakkanalen ble bygget hovedsakelig for transport av varer og passasjerer, tømmerfløting og for å motvirke flom. Dette siste ved at man slapp de store tømmervasene av stokker som samlet seg i de trange delene av elveløpene, f.eks. i Steinfoss og Vrangfoss, og som demte opp vannet, slik at det satte betydelige innmarksarealer i Lunde under vann. Tømmerstokkene ble tradisjonelt merket med merkeøks med skogeierens merke, og ble så sendt nedover vassdraget på egen hånd (som «løstømmer»), for så å bli samlet opp ved sagbrukene på Ulefoss og i Skien. Her ble tømmermerkene registrert og stokkenes volum målt, og kvantumet ble ført inn i protokollen på skogeierens navn, for senere oppgjør. Etter kanaliseringen ble tømmeret samlet i flåter, som kunne sluses ned kontrollert. Dette var et stort fremskritt. Den gammeldagse fløtingen av drivende enkeltstokker påførte nemlig skogeierne store økonomiske tap, både fordi stokker forsvant (sank eller ble ødelagt i vasene) og fordi stokkene kunne bruke flere år på turen ned til sagbrukene, noe som førte til pengemessige tap, ved at skogeierne ikke fikk inn tømmeroppgjør før lang tid i etterkant. Ferdselsåre. Telemarkskanalen består av 18 slusekammer, er 105 km lang og har en høydeforskjell (løftehøyde) på 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m. Passasjerbåtene MS «Henrik Ibsen» og MS «Victoria» går i turisttrafikk fra Skien til Dalen (og Dalen Hotell) i Tokke kommune. Båtene tar på sine daglige turer opp og ned kanalen avstikkeren inn Sundkilen til Kviteseidbyen. MS «Victoria» har trafikkert Telemarkskanalen siden 1882. Storstraum-Småstraumkanalen. Den tredje av kanalene i Telemark ligger i Vrådal i Kviteseid kommune, og forbinder Vråvatn og Nisser i Arendalsvassdraget. Denne kanalen har to sluser, Storstraum sluse og Småstraum sluse, og gir mulighet for båtturer helt fra Treungen syd i Nissedal, til Vråliosen vest i Vråvatn. Denne forbindelsen regnes vanligvis ikke inn i Telemarkskanalen, siden det dreier seg om et helt annet vassdrag. Vinter-OL 1928. Vinter-OL 1928 ble arrangert i St. Moritz i Sveits. Dette var de første virkelige vinterlekene, i og med at de ble arrangert separat, og ikke i tilknytning til sommerlekene. Lekene i Chamonix i 1924 ble først i ettertid gitt status som Vinter-OL. Disse vinterlekene erstattet også de nordiske vinterlekene, som hadde blitt arrangert hvert fjerde år siden tidlig på 1900-tallet. Program. Det ble ikke utøvd konkurranser 15. februar på grunn av for høy temperatur. Statens havarikommisjon for transport. Statens havarikommisjon for transport (SHT), ofte bare kalt Havarikommisjonen, er et statlig utredningsorgan som har til oppgave å undersøke ulykker og hendelser innen luftfart, jernbane, herunder sporveier og T‑bane, veitrafikk, og sjøfart i Norge. Organet har en direktør, og er organisert i fire seksjoner (luft, jernbane, vei og sjø) som ledes av hver sin avdelingsdirektør. Regnskapet for 2007 viste litt over 34 millioner kroner i sum. Organet hadde samme år 35 ansatte, hvorav ti kvinner. Instruks. I instruksen for SHT, fastsatt av Samferdselsdepartementet 21. juni 1999, med senere endringer, heter det at: «SHT skal undersøke ulykker og hendelser innenfor luftfarts-, jernbane-, veg- og sjøfartssektoren. Formålet med SHTs undersøkelser er å utrede forhold som antas å ha betydning for forebyggelsen av transportulykker. SHT skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. SHT avgjør selv omfanget av de undersøkelser som skal foretas, herunder vurderes undersøkelsens forventede sikkerhetsmessige verdi i forhold til nødvendige ressurser.» Historie. Fram til 1989 ble det oppnevnt ad-hoc kommisjoner under ledelse av en fast administrasjon (Flyhavarikommisjonen) etter militær modell med representant fra politiet. I 1989 ble Havarikommisjonen for sivil luftfart (HSL) etablert som fast kommisjon og politi og påtalemyndighet ble ikke lenger representert. I 2002 ble undersøkelse av baneulykker inkludert og navnet endret til Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane (HSLB). I 2005 ble undersøkelse ulykker på vei inkludert og navnet endret til Statens Havarikommisjon for Transport (SHT). I 2008 ble undersøkelse av ulykker til sjøs inkludert. Pavelig bulle. En bulle er et pavelig skriv som er utstedt i en spesiell anledning. Opprinnelse. Navnet kommer fra latin "bulla", som opprinnelig var en rund plate av metall, som i sin tur hadde fått navnet fra latin "bullire" ('å koke') fordi den kunne minne om en boble som flyter på vann. Ordet ble i middelalderen tatt i bruk om de store blyseglene som pavelige og kongelige dokumenter ble utstyrt med, og derfra ble det omkring det 13. århundre overført til selve dokumentet. Navnet bulle ble fra 13. til 15. århundre brukt om de fleste dokumenter som ble utstedt av pavene, uansett hvilken form de hadde. Men fra 15. århundre begynte man å skille skarpere mellom forskjellige typer dokumenter, og en bulle ble da definert som "et apostolisk brev med blysegl". Det kjennetegnes også ved at paven alltid skriver under som «"episcopus, servus servorum Dei» («biskop, Guds tjeneres tjener»). I noen få tilfeller er blyseglet erstattet med et forgylt segl; det mest kjente eksemplet er bullen hvor pave Leo X ga Henrik VIII av England tittel "Defensor Fidei" ('Troens forsvarer'), en tittel de britiske monarker fortsatt bruker til tross for at reformasjonen førte til brudd med pavestolen. Utover seglet er det ingen forskjell mellom en bulle og et apostolisk brev, og det er ingen klare retningslinjer for når man skal bruke det ene eller det andre, med ett unntak: Proklamasjonen av et jubelår utstedes alltid som en bulle. Dette er i dag så godt som det eneste bruksområde for buller. Bannbulle. Ordet bannbulle brukes ofte om en bulle som inneholder en ekskommunikasjon. Dette er ikke noe egentlig begrep innenfor den pavelige administrasjon, men er velkjent blant annet fra omtalen av bullen "Decet Romanum Pontificem", i hvilken Martin Luther ble bannlyst av pave Leo X den 3. januar 1521. Se også. Bulle Vinter-OL 1932. Også på arrangørsiden var Norge godt representert. Av de tre tekniske delegater hadde Norge en representant; oberst og merittert skiløper Ingvald Smith-Kielland. Han satt også i både hovedjuryen og klagejuryen. I tillegg var Olaf Helset dommer i skihopp, mens Herman Kaier og C. Matheson var lengdedommere i skihopp. Vinter-OL 1936. Vinter-OL 1936 ble arrangert i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Krossobanen. a> sentrum og opp på den nordre dalsida av byen, nesten 500 meter høyere. Krossobanen er Nord-Europas første taubane. Navnet har den fått etter gårdsnavnet Krosso. Den ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro til innbyggerne på Rjukan, slik at de skulle kunne komme seg opp i sola i vinterhalvåret. Nedre stasjon har stor parkeringsplass. Herfra frakter kabinvognene passasjerene opp i 886 moh. Der er det utsikt over Rjukan, Gaustatoppen, Vemork og området for tungtvannssabotasjen. Fra øvre stasjon Gvepseborg reiser tusenvis på sykkeltur inn over Hardangervidda og frem til Kalhovd Turisthytte. Strekningen på 30 km er skiltet, og egner seg for syklister i alle aldre. På Kalhovd kan en fortsette videre på en rundtur tilbake til Rjukan. Om vinteren går det merkede skiløyper fra toppstasjonen og inn til DNTs løypenett på Hardangervidda. Agatunet. Agatunet i Ullensvang kommune Hordaland er i dag et friluftsmuseum med 30 fredede hus. Stedet ligger nord for Odda og sør for Utne på vestsiden av Sørfjorden i indre Hardanger. Agatunet er et godt eksempel på et vestlandsk klyngetun. Historie. Agatunet i Sørfjorden, Ullensvang kommune. Aga var i gammel tid et høvdingsete, og flere gamle gravhauger tyder på svært tidlig bebyggelse. Gården var en av de største i Hardanger gjennom middelalderen, og har hatt tett tilknytning til flere vestlandske adelsætter. På slutten av 1200-tallet var hele Aga en stormannsgård. Senere ble den delt opp mellom etterkommerne. Frem til 1940 bodde det ni selveiende bønder i tunet. Totalt var det 80 – 90 bygninger i tunet. Gården har tidligere vært delt i «Øvstatun» og «Nedstatun». Forskjellig eiendomsrett til disse to delene antydes tilbake til 1300-tallet, hvor Øvstatunet ble pantsatt til ridder Gaute Eiriksson Galtung av Greip Ivarsson av Melsætta, og senere gikk inn i Losnagodset. Dokumenter knyttet til Aga er blant de eldste norske skriftlige dokumenter i offentlig eie. Gårdsnavnet er tidligst dokumentert i et diplom fra ca 1220. Flere teorier om navnets betydning er fremmet, deriblant «stikke seg frem (agge)». Andre teorier går på at 'Aga' kommer av ordet 'age', som betyr respekt. Det er trolig at førsteleddet "Aga" peker på en annen landskapsenhet enn dagens tun. Det eldste gjenværende bygget er Lagmannsstova fra om lag 1250, et unikt tømmerhus på høye kjellermurer. Det er bygget av tømmer fra Varaldsøy (Kvinnherad) av lagmann, ridder og riksråd Sigurd Brynjolfsson – en av rådgiverne til kong Eirik Magnusson. Dette er den eldste middelalderbygning i landet der det opprinnelige fremdeles står. Storstova på Øvstatunet ble revet i 1811, den skulle i følge samtidige betegnelser ha vært på samme alder og hatt langt bredere tømmer enn Lagmannstova. Agatunet er også særskilt fordi det er et originalt klyngetun, ikke tilflyttede hus. Agatunet ligger til under det høye Tveitaberget som verner tunet mot skred. Fremtiden. Daglig leder Guttorm Rogdaberg ble i 2005 utnevnt til statsstipendiat, blant annet for å arbeide videre med planene om et "Jordskiftesenter" ved Agatunet. Arvid Mörne. Arvid Mörne (født i Kuopio i 1876, døde i Helsingfors 1946) var en finlandssvensk lyriker, romanforfatter og litteraturhistoriker. Ble dr. phil. i 1910. Dosent i innenlandsk litteratur ved Helsingfors universitet 1913–1943. Mörne er først og fremst kjent for sin ordknappe og avmålte lyrikk. Hovedmotiv: Patriotisme, finlandssvensk identitet, sosial rettferdighet og kjærlighet til finsk natur. Hadde stor innflytelse på sin generasjons finlandssvenske radikale intellektuelle. Skrev teksten til den i Norden velkjente visen "Båklandets vackra Maja", som ble tonsatt av Hanna Hagbom. (Visen "Bakklandets vakre Maja" med tekst og melodi av Hans Rotmo kan være inspirert av Mörne.) Oksetunge. Oksetunge (latin: "Anchusa officinalis") er en plante av oksetungeslekten i rubladfamilien. Det er en gammel medisinplante som blant annet er benyttet som middel mot hoste og brystlidelser. Opprinnelig fra Europa og Lilleasia, er introdusert i Nord-Amerika og på New Zealand. I Norge er planten er vanligst på Sørlandet og Østlandet. Den foretrekker kalk- og skiferjord. Pharrell Williams. Pharrell Williams (født 5. april 1973 i Virginia, USA) er en amerikansk rapper, sanger, produsent og låtskriver. Han er også den ene halvdelen av produksjonsselskapet og låtskriverduetten The Neptunes (partneren hans er Chad Hugo). Pharrell har produsert flere hits for større stjerner som f.eks. Mystikal, Jay-Z, *NSYNC, Britney Spears, Ludacris og Nelly. Pharrell er den 9. rikeste rapperen etter han tjente omtrent 17 millioner dollar i 2006. For Nelly produserte han sangen "Hot in Herre" som ble en stor hit i USA. Pharrell har også lagd sanger hvor han selv er med som på for eksempel "Drop It Like it's Hot" med Snoop Dogg, "Can i Have it Like That" med Gwen Stefani. Pharrell har som sagt produsert flere store hits i USA og har utmerket seg som en stor produsent. Han var også med på å lage Justin Timberlake sin sang «Senoritá». I tillegg til å gjøre det stort som musikkprodusent, har han også gjort vellykkede designprosjekter (klær/sko) sammen med Nigo, mannen bak det japanske kultmerket A BATHING APE. De har startet klesmerket BBC (Billionaire Boys Club) og designet sko for Reebok under navnet Ice Cream. Pharrells debut som soloartist var med albumet In My Mind, 24. juli 2006. Her i Norge var albumet lite suksessfult med bare tre uker på VG-lista Topp 40, der den beste plasseringen var #9. Fra dette albumet har det hittil kommet ut tre singler, «Can I Have It Like That», en duet med Gwen Stefani, «Angel» og «Number 1» som er enda en duet, denne gangen med Kanye West. Albumet har også mange andre gjeste opptredener med andre kjente artister. Norsjø. Norsjø er en innsjø i Telemark. Navnet kommer av gammelnorsk "nór", som betyr «trang» eller «smal». Dybden ligger for en stor del på ca. 170 m. Regulert ved dam ved Skotfoss til en høyde over havet på 15,3 m. Lengde ca. 30 km, største bredde ca. 3 km (ved Ulefoss). Norsjø er drikkevannskilde for kommunene Skien og Nome. De fleste elver som tilhører Skiensvassdraget samles i Norsjø før vassdraget munner ut i Skienselva. De største av disse er Eidselva fra Bandakkanalen, Bøelva (Gvarvelva) fra Seljordsvatn og Sauarelva fra Heddalsvatnet. Norsjø utgjør en sentral del av Telemarkskanalen, ved at den binder sammen Bandak-Norsjøkanalen, også kalt Bandakkanalen, med Norsjø-Skienkanalen. Fra Norsjø kan man seile med båt opp til Heddalsvatnet og Notodden. Strekningen Notodden-Skien var den siste med kommersiell tømmerfløting i Norge. Fløtingen opphørte i 2005. Man finner en del reiselivsvirksomhet ved Norsjø, i hovedsak fra Ulefoss og nordover. Her finner man, foruten overnattingssteder og campingplasser, både skulpturpark, golfbane og museer. Sluseanleggene til begge nevnte kanaler er populære turistmål, for eksempel Løveid ved Skotfoss (Norsjø-Skienkanalen), og Ulefoss og Vrangfoss (Bandakkanalen). Ulefos Hovedgaard ligger også ved Norsjø, og er en del av Telemark Museum. Seljordsvatn. Seljordsvatn (eller Seljordsvannet) er en innsjø i Seljord kommune i Telemark. Innsjøen er ca 15 km lang og ca 1,8 km bred. Seljordsvannet er mest kjent for Seljordsormen, som senere år har fått navnet "Selma". Beretninger om denne skapningen finnes i skriftlige kilder fra midt på 1700-tallet, og forskjellige ekspedisjoner har gjentatte ganger besøkt innsjøen i forsøk på å bevise at Selma eksisterer. Innsjøen er en del av Skiensvassdraget. Viktigste tilløp er Vallaråi, og utløpet er via Bøelva til Norsjø. Filippinsk. Filippinsk (filippinsk "Filipino", tidligere "Pilipino") er sammen med engelsk offisielt språk på Filippinene. Det er et austronesisk språk, basert primært på tagalog. Det er "de facto" en standardisert versjon av tagalog, men "de jure" et separat språk. Historie. Den første filippinske nasjonalforsamlingen opprettet 13. november 1937 det Nasjonale språkinstitutt, som hadde som oppgave å finne fram til et nasjonalspråk. De valgte å basere dette på det dominerende språket i landet, tagalog. Faktisk var (og er) det flere filippinere som har cebuano som førstespråk, men tagalog har alltid stått sterkere som fellesspråk særlig fordi det tales i hovedstadsområdet. I 1961 fikk språket navnet Pilipino, som senere ble endret til Filipino. I 1973 ble det formelt introdusert for befolkningen. I den filippinske grunnloven av 1987 ble språket anerkjent som nasjonalspråk og definert som offentlig språk sammen med engelsk. Alfabet. Filippinsk bruker et modifisert latinsk alfabet. Da språket ble utviklet introduserte Lope K. Santos abakada, et alfabet bestående av 20 bokstaver hvor ingen lyder blir duplisert og hver bokstaver representerer én og bare én lyd. De 20 bokstavene er a b k d e g h i l m n ng o p r s t u w y. Svakheten med abakada er at det bare dekket lydene i tagalog, og ettersom det nye språket også skulle inneholde elementer fra andre filippinske språk måtte alfabetet utvides. Det ble dermed innført et utvidet alfabet i 1976, som består av 31 bokstaver. Dette er de 26 bokstavene i det engelske alfabet, de 4 spanske bokstavene ñ, ll, rr og ch, og bokstaven ng som representerer en nasal lyd fra tagalog – denne var dekket av abakada, men man ønsket å regne det som én bokstav. Før filippinsk ble offisielt språk i 1987 fjernet man de spanske bokstavene rr, ll og ch, slik at alfabetet som brukes nå har 28 bokstaver. Oppfatninger av språket. De fleste anser filippinsk for å i bunn og grunn være det samme som tagalog. Fra andre blir det påpekt at det er mange ord som ikke kommer fra tagalog, men man blir ikke enige om hvorvidt disse skal defineres som innlånsord i tagalog, eller om det virkelig er skapt et nytt språk. Den reelle situasjonen på Filippinene er at mange bruker en kombinasjon av tagalog og engelsk, som på folkemunne kalles "taglish", som lingua franca, mens i andre sammenhenger bruker tagalog i en renere form. En høyform av tagalog omtales gjerne som "deep tagalog", der innlånsord fra andre språk er forsøkt erstattet med "ekte" ord av malayisk rot. Til og med for enkelte filippinere med tagalog som morsmål kan denne målformen fortone seg tung. Blant filippinske innvandrere i Norge utvikler det seg en særlig norsk form for "taglish", med utstrakt bruk ord innlånt fra norsk. Bjørn Dæhlie. Bjørn Erlend Dæhlie (født 19. juni 1967 i Elverum), bosatt i Nannestad, er en norsk forretningsmann og tidligere langrennsløper som hadde sin storhetstid på 1990-tallet. Med sine åtte gull er han tidenes mestvinnende vinterolympier. Han har utover dette tatt ni VM-gull og vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger. Han representerte Bjerke Idrettslag og deretter Nannestad Skiklubb fra 1990. Dæhlie driver forretningsvirksomhet innen hytteutleie og er hovedaksjonær i Bj Sport AS. Firmaet utvikler, produserer og markedsfører sportsklær med det registrerte varemerket Bjørn Dæhlie Technical Wear, merket med logoen "Bj". Dæhlie var også en sentral aktør i TV-programmet "Gutta på tur". Han er kåret til århundrets vinteridrettsutøver i nordiske skidisipliner av mellom-europeiske sportsjournalister. I 1999 ble han nominert til Århundrets vintersportsmann, men ble slått av alpinisten Jean-Claude Killy. Dæhlie og Sonja Henie var de eneste fra Norge som ble nominert. Det var det Internasjonale sportsjournalistforbundet AIPS som stod bak kåringen. Prisen ble utdelt av Juan Antonio Samaranch. Karriere. Dæhlie hadde sitt internasjonale gjennombrudd under VM i Val di Fiemme i 1991 hvor han tok gullmedaljen på 15 kilometer og på 4 x 10 km stafett. Året etter fulgte han opp med tre titler under OL i Albertville, på 50 km fristil, 15 km jaktstart og 4 x 10 km stafett. For disse prestasjonene mottok han Fearnleys olympiske ærespris. Dæhlie var norsk flaggbærer i vinter-OL 1994 i Lillehammer. I 1997 ble han tildelt Aftenpostens Gullmedalje og samme året fikk han Holmenkollmedaljen sammen med Stefania Belmondo og Bjarte Engen Vik. Han ble kåret til årtets idrettsnavn og mottok Sportsjournalistenes statuett i 1995 og i 1998. På sitt beste hadde Dæhlie et oksygenopptak på 96. Han la opp i mars 2001, etter å ha slitt med en ryggskade han pådro seg etter et fall på rulleski i 1999. Til tross for operasjoner, behandling og opptrening klarte han ikke å komme tilbake. Han hadde opprinnelig planlagt å avslutte karrieren etter De Olympiske Leker i Salt Lake City i 2002. Etter idrettskarrieren. I 1995 ble Dæhlie med i TV-serien "Gutta på tur" på TV 2, sammen med Arne Hjeltnes, Vegard Ulvang og Arne Brimi. Dæhlie har siden han la opp som skiløper i 2001 utviklet forretningsvirksomhet innen eiendom og klesproduksjon. Han hadde en inntekt på drøyt 3,3 millioner kroner og en formue på ca 278,8 millioner kroner i 2008. Hans sportsklærsproduksjon, Bjørn Dæhlie Technical Wear, utvikles, produseres og selges av "Bj Sport AS" der Dæhlie eier 51%. Bjørn Dæhlie bor på Nannestad og er gift med Vilde Falck-Ytter. De har to sønner. Vegard Ulvang. Vegard Ulvang (født 10. oktober 1963 i Kirkenes i Sør-Varanger kommune) er en tidligere norsk langrennsløper som var aktiv på internasjonalt nivå i perioden 1985-1997. Karriere. Han deltok i OL i Calgary, Albertville og på Lillehammer og fikk tre gull, to sølv og en bronsemedalje. I perioden 1989–1997 vant han 9 renn i verdenscupen og i 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen og han fikk Finnmark fylkes kulturpris 1992. Etter OL i Albertville fikk Ulvang Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Han vant verdenscupen sammenlagt i 1990 og kom på andreplass i 1989 og 1992. Det var Ulvang, som på vegne av deltakerne, avla den olympiske eden foran Vinterlekene på Lillehammer 1994. Ulvang ble kalt "The Terminator" av amerikansk TV under lekene i Albertville i 1992. Ulvangs rykk på 2.etappen i OL-stafetten dette året er en klassiker, der han parkerer Majbäck og Kirvesnemi. Ulvang vakte også stor oppsikt i internasjonal media etter han i forkant av Lillehammer-OL i 1994 gikk til angrep på IOC-president Juan Antonio Samaranch. Ulvang uttalte at Samaranch var en uverdig representant for den olympiske bevegelse på grunn av hans bakgrunn fra det fascistiske Franco-regimet i Spania. Etter skikarrieren. Etter at Ulvang la opp som skiløper, har han etablert sin egen kleskolleksjon, og er ellers ofte å se på TV2 sammen med Arne Hjeltnes, Arne Brimi og Bjørn Dæhlie i programmet "Gutta på tur". Vegard Ulvang ble i mai 2006 valgt til ny leder av langrennskomiteen i FIS. Sist Norge hadde lederen, var da Odd Martinsen var sjef. Han er ekspedisjonsdeltaker til Sørpolen fra oktober 2011 sammen med Stein P. Aasheim, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. Ekspedisjonen skal følge samme rute som Roald Amundsens ekspedisjon fulgte i 1911-12 og har som mål å komme fram til polpunktet 100 år etter Amundsen. Han er gift med tidligere langrennsløper Grete Ingeborg Nykkelmo. Krakatau. Krakatau (engelsk: "Krakatoa" eller "Krakatau") er en vulkansk øy som ligger i Sundasundet mellom de indonesiske øyene Java og Sumatra. Krakatau er også navnet på vulkanen som dominerer store deler av øya. Vulkanen er kjent for å ha hatt en mengde større utbrudd gjennom historien, som har ført til noen av de mest katastrofale av sitt slag i moderne tid. Vulkanens mest kjente utbrudd fant sted mellom den 26. og 27. august 1883, et utbrudd som går for å være et av de kraftigste noensinne. Utbruddet nådde kategori 6 på VEI-skalaen, noe som tilsvarer 200 megatonn TNT. For å sammenligne var utbruddet 13 000 ganger kraftigere enn Little Boy-bomben som eksploderte over Hiroshima i 1945. Utbruddet i 1883 førte til at 21 kubikkilometer med stein og aske ble sendt ut i atmosfæren, noe som genererte den høyeste lyden som noensinne har blitt rapportert. Eksplosjonen skal ha blitt hørt så langt unna som i Perth og på Mauritius, henholdsvis 3100 og 5000 km unna. I områdene i nærheten av vulkanen skal totalt 165 bebyggelser ha blitt totalutryddet, mens ytterligere 132 ble delvis skadet. 36 417 mennesker omkom som et resultat av utbruddet, i tillegg til mange tusen som ble hardt skadet. Før 26. august. Den 20. mai 1883 var den vulkanske aktiviteten høy på Krakatau. Jordskjelv kunne føles fra tid til annen i områdene rundt vulkanen. Damp, røyk og aske veltet til stadighet ut fra vulkanen, og ofte var øya innhyllet i skyer av vulkansk materiale. Utover sommeren 1883 intensiverte aktiviteten seg, og folk kunne med jevne mellomrom høre høye smell etterfulgt av askesøyler som steg opp fra vulkanen. Hovedutbruddet. Omtrent kl. 13:00 om ettermiddagen den 26. august gikk vulkanen over i fullt utbrudd. En mektig eksplosjon ble etterfulgt av en askesøyle som steg 27 kilometer opp i atmosfæren. I området rundt vulkanen lynte og tordnet det på grunn av friksjonen mellom askepartiklene i askeskyen. Aske begynte å regne ned fra skyen, og truet med å senke skip som befant seg i faresonen. Rett etter eksplosjonen kollapset en del av øyas nordside og utløste en tsunami. Kl. 14.30 nådde tsunamien Sumatra hvor den ødela flere kystlandsbyer og drepte flere tusen mennesker. Gjennom hele dagen fortsatte vulkanen å spy ut store mengder aske og pimpstein, og askeskyen dekket i løpet av neste dag hele Sundastredet. Stadig vekk kunne folk høre eksplosjoner fra vulkanen. Om morgenen den 27. august, gikk vulkanen over i en ny fase i utbruddet. Magmakammeret var på dette tidspunktet tomt, og det medførte at fjellet ble ustabilt. Rundt kl. 10:00 om morgenen kollapset magmakammeret fullstendig, og det resulterte i en kjempemessig eksplosjon som kunne høres helt til Australia, og sjokkbølgen var så kraftig at den gikk rundt Jorden syv ganger. Eksplosjonen kastet aske 80 kilometer opp i atmosfæren. Mange mennesker ble midlertidig døve som en følge av den høye lyden. Da fjellet raste sammen utløste det enda en tsunami som forplantet seg gjennom Sundastredet. Da tsunamien nådde land på Java og Sumatra, var den mange steder 30 til 40 meter høy. Etter tsunamien kom en gigantisk pyroklastisk strøm med kurs for Sumatra. Den krysset hele Sundastredet på en pute av damp, og da den nådde fram til Sumatra gikk den langt opp i fjellene. I Trondheimsfjorden ble det observert seicher som et fjernt resultat av rystelsene. Etter denne siste kraftanstrengelsen fra Krakatau, roet fjellet seg fort ned. Da røyken og asken hadde klarnet, så var det nesten ingenting igjen av øya. Bare noen klipper markerte kanten på kalderaen. Den 28. august var vulkanen helt rolig igjen. Verdensomfattende optiske effekter. Vulkanutbruddet medførte verdensomfattende iøynefallende solnedganger i flere måneder etter utbruddet. Den britiske kunstneren William Ashcroft lagde tusener av farveskisser av den røde solnedgangen på halvveien omkring jordkloden fra Krakatau i årene etter utbruddet. I 2004 la forskere frem antagelsen at den blodrøde himmelen som er fremstilt i Edvard Munchs berømte maleri "Skrik" fra 1893 også er en nøyaktig fremstilling av himmelen over Norge etter utbruddet. Munch sa::"«Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen». Russisk. Russisk (;) er det mest brukte og utbredte av de slaviske språkene. Som slavisk språk tilhører russisk språkfamilien indoeuropeiske språk, og er derfor beslektet med språk som engelsk, fransk, persisk og hindi. Mens det har bevart mye av sin gammelmodige syntetisk-infleksjonelle struktur og et slavisk ordforråd, bruker moderne russisk mange internasjonale lånord innen politikk, vitenskap og teknologi. Siden det var et viktig språk i andre halvdel av 1900-tallet som følge av Stalins okkupasjon av mange europeiske land, ble russisk et av de offisielle språkene i FN. Etter 1990 og frigjøringen av landene som tidligere var okkupert av Sovjetunionen har russisk mistet det meste av sin betydning utenfor Russland. Klassifikasjon. Russisk er et slavisk språk i den indoeuropeiske familien. I forhold til talespråk er det nærmest beslektet med hviterussisk og ukrainsk, som er de to andre nasjonalspråkene i den østslaviske språkgruppen. Grunnvokabularet, prinsippene for orddannelse, og i noen grad bøyninger og litterær stil i russisk er blitt påvirket av kirkeslavisk, som er en tilpasset variant av det sørslaviske, gamle kirkeslaviske språket som ble brukt av den russisk-ortodokse kirke. Mange ord i moderne russisk litteratur er nærmere i formen til bulgarsk enn til ukrainsk eller hviterussisk. De østslaviske formene er stort sett blitt bevart i de ulike dialektene. I noen tilfeller brukes både østslaviske og kirkeslaviske former, bare med litt ulik betydning. For detaljer, se historiske lydendringer og russisk språkhistorie. Det er blitt argumentert med at hele det litterære språket er fundamentalt basert på kirkeslavisk. Andre har tatt dette argumentet et skritt videre og (kontroversielt) foreslått at bulgarsk bør være det språket som blir ansett som nærmest russisk. Uansett meritter og posisjon er forholdet mellom russisk og kirkeslavisk blitt hovedpunktet i den vitenskapelige debatten innen russisk filologi, som gjennom det 20. århundre (helt siden før Sovjetperioden) har hatt tendenser til å tegne en skarp distinksjon mellom de to. Uten tvil har alle de tre språkene i den østslaviske gruppen påvirket hverandre. Vurderingen av denne påvirkningen har forandret seg i takt med den politiske utviklingen, og russiske, ukrainske og hviterussiske kommentatorer tenderer til å fremheve sine synspunkter dette på. Selv om russisk er det overlegent største slaviske språket, skiller det seg fra de øvrige slaviske språk gjennom sentrale historiske påvirkninger fra uralske og altaiske språk. Dette gir seg f.eks uttrykk i måten en uttrykker «å ha» på russisk. En setning som «jeg har en bok» uttrykkes som ' «hos meg er bok». Denne utrykksformen er helt tilsvarende den som brukes på tyrkisk, " «min bok er». En tilsvarende uttrykksmåte brukes i finsk. Det finnes ingen tilsvarende uttrykksmåte i andre slaviske språk. Det slaviske verbet ' «å ha», er i russisk relativt lite utbredt og benyttes overveiende i stilistisk mer formelt språk. Et annet eksempel på uttrykksmåter der russisk ligner tyrkisk, men adskiller seg fra andre slaviske språk er den såkalte nullkopula – at man normalt dropper verbformen «er». På russisk vil man f.eks si ', tilsvarende tyrkisk ' «han liten» – uten verbet «er», mens en på polsk vil si ' «han er liten». Utenom slavisk er vokabularet og russisk litteratur blitt sterkt påvirket av gresk, latin, fransk, tysk og engelsk. Geografisk forflytning. Russisk blir i hovedsak snakket i Russland og i tillegg i varierende omfang i de landene som tidligere var en del av Sovjetunionen. På den ene siden har russisk status som offisielt språk ved siden av det lokale språket i Hviterussland, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. I landene Ukraina, Estland og Latvia finnes det betydelige russiske minoriteter som opprettholder russisk som et betydelig minoritetsspråk. I alle tre land er den russiske befolkningen ujevnt regionalt fordelt, slik at de i noen byer og regioner er i flertall. I Turkmenistan søker det sittende regimet aktivt å redusere utbredelsen av russisk, og i Georgia har engelsk erstattet russisk som fremmedspråket for den oppvoksende generasjon. Ikke desto mindre er russisk det klart mest utbredte fremmedspråket i de de tidligere sovjetrepublikkene og en vil sjelden eller aldri oppleve noen negative holdninger som resultat av bruk av russisk som en praktisk måte å kommunisere på. Frem til 1917 var russisk det eneste offisielle språket i det russiske riket. Gjennom sovjettiden har holdningene mot de forskjellige etniske gruppenes språk variert stort. Selv om hver av republikkene hadde sine egne offisielle språk, var enhetsrollen og den overlegne status forbeholdt russisk. Det er viktig å være klar over den sammensatte bakgrunnen for dette. På den ene siden undertrykket Sovjetregimet bl.a. i stalinperioden minoritetsspråkene i Sovjetunionen. På den annen side var de språklige minoritetsgruppene i varierende grad i stand til å snakke og skrive sitt eget språk. Dette er for eksempel erfaringen fra sovjetregimet i leninperioden, da offisiell politikk innebar å oppmuntre ukrainere og hvitrussere til å snakke sitt eget språk. For det tredje forekom en utstrakt geografisk mobilitet på tvers av språkregionene i Sovjetunionens befolkning, som resultat av delvis frivillig og delvis pålagt flytting i forbindelse med arbeid, utdanning og militærtjeneste. Etter oppløsningen i 1991 har flere av de nylig uavhengige statene oppfordret til å bruke sine egne språk, noe som i sterk grad har reversert den privilegerte statusen som russisk hadde. Selv om russisk fortsatt har rollen som det post-sovjetiske språket, vil nok dette avta etterhvert. I Latvia har bruk av russisk i undervisningen vært tema i en stor debatt, i et land med en stor russisktalende "minoritet". Gjennom hele det 20. århundre ble russisk i stor utstrekning brukt på skoler i hele Sovjetunionen og andre kommunistland under påvirkning av Sovjetunionen. Russisk blir også talt i Israel av  etnisk jødiske immigranter fra det tidligere Sovjetunionen (folketelling i 1999). Israelsk presse publiserer jevnlig russisk materiale i aviser og på internett. Store russisktalende grupper (totalt over hundre tusen) finnes også i Nord-Amerika, og i mindre grad i Vest-Europa. Det har kommet flere bølger med russiske utvandrere til Nord-Amerika siden begynnelsen av det 20. århundre, hver med sin variant av språket. Etterkommere av russiske emigranter har ofte hatt en tendens til å miste sitt russiske morsmål i tredje generasjon. Offisiell status. Russisk er det eneste offisielle språket på føderalt nivå i Russland, og er offisielt i Hviterussland (med hviterussisk), Kasakhstan (med kasakhisk) og Kirgisistan (med kirgisisk). Det er ett av seks offisielle språk i FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner. Dialekter. Til tross for en standardisering etter 1900 finnes det i dag mange dialekter i Russland. Noen språkforskere deler dialektene i to hovedregioner, nordlig og sørlig, med Moskva liggende i overgangen mellom disse to. Andre deler inn i tre grupper, nordlig, sentral og sørlig, med Moskva i sentralregionen. Dialektforskere i Russland deler imidlertid dialektene i mange flere varianter. Dialektene viser ofte klare ikke-standardiserte egenskaper i uttale og intonasjon, vokabular og grammatikk. Mange av dem bygger på gamle ord og uttrykk som er fjernt fra standard russisk. De nordlige dialektene beholder den trykksvake // (fenomenet kalles ', det motsatte er '); i sør palataliseres // på slutten av ordet og // går mot //. Dialektforskjellene i russisk er meget små sammenlignet med norsk. En utlending som forstår standard-russisk (såkalt "ikone") vil uten videre forstå en hvilken som helst russisk dialekt. En skal videre være godt skolert mht. hva en skal lytte etter, dersom en skal kunne gjenkjenne en russisk dialekt og plassere den geografisk. Blant de første som studerte russiske dialekter, var Mikhail Lomonosov (1800-tallet). Vladimir Dahl ferdigstilte den første ordboken som også inneholdt en dialektdel. Detaljert kartlegging av russiske dialekter begynte tidlig på 1900-tallet. "Dialektatlas for russisk" ('), ble publisert tre ganger fra 1986–89, etter fire tiår med forberedelser. «Standard russisk» er basert på Moskva-dialekten. Alfabet. Det russiske alfabetet er den mest utbredte versjonen av det kyrilliske alfabetet, og består av 33 bokstaver. Følgende tabell (gjengitt med store bokstaver) viser IPA-transkripsjonen for uttale. Gamle bokstaver er blitt opphevet en eller annen gang, slik som // eller //; og som begge gikk over til //; som ble slått sammen med //; som ble slått sammen med //; som ble slått sammen med // og / som endra form til //. Tegnene og ble opprinnelig uttalt som veldig korte //, //. Ortografi. Russisk rettskrivning er relativt morfologisk oppbygget (det vil si at hovedprinsippet er at hvert enkelt morfem skal skrives på samme sett uansett posisjonen i ordet). Som i de fleste levende språk har russisk også en del inkonsekvente og kontroversielle punkter. Dagens stavemåte følger stort sett den store reformen i 1918, med den endelige fastsettelsen i 1956. En oppdatering gjort i 1990-årene er blitt negativt mottatt, og er ikke formelt blitt godkjent. Tegnsettingen, opprinnelig basert på bysantinsk, ble gjennom 1600- og 1700-tallet omformulert og basert på modeller for fransk og tysk. Fonetikk. Det russiske fonetiske systemet stammer fra samslavisk, men har gjennomgått en omfattende modernisering fram mot 1400-tallet da det fikk sin nåværende form. Språket har fem vokaler som blir skrevet med forskjellige bokstaver avhengig av om den forutgående konsonanten er palatalisert eller ikke. Konsonantene kommer i hard og myk variant også avhengig av palataliseringen. Standard russisk, basert på Moskva-dialekten, har en trykksterk aksent og en moderat variasjon i tonehøyde. Konsonanter. Russisk utmerker seg gjennom sin distinksjon etter palatalisering for de fleste konsonantene. Mens /k/, /g/, /x/ har palataliserte allofoner kan bare ses som et mulig fonem, men dette er marginalt og det anses vanligvis ikke som distinktivt. Palatalisering betyr at midten av tungen heves under og etter konsonantens artikulering. I tilfellet heves tungen tilstrekkelig til å forårsake en svak frikasjon (affrikater). er dentale. Det bør bemerkes at de palataliserte postalveolare frikativene ɕ og ʑ alltid uttales som lange konsonantlyder. Mange har derfor villet betrakte hver og en av dem som en fonetisk realisasjon av to andra, «sammensmeltede» fonemer, dette til tross for at lyden ɕ ofte representeres av "en" bokstav – щ. Med en slik analyse blir antallet konsonantfonemer i russisk 32. Grammatikk. Russisk har opprettholdt en indo-europeisk syntetisk bøyningsstruktur, selv om det har foregått en betydelig tilpasning. Talespråket er sterkt påvirket av det litterære, men visse karakteristiske muntlige former har overlevd. Russiske substantiv, adjektiv og pronomen bøyes i 6 kasus: nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis og lokativ. Det russiske verbsystemet inkluderer valg av aspekt: perfektiv og imperfektiv. Tabell for de fleste standardendinger på russiske substantiv Vokabular. Side fra en abc trykket i Moskva 1694, som viser bokstaven П. Den totale mengden ord i russisk er vanskelig å beregne pga. muligheten for og tendensen til å avlede og skape et mangfold av sammensetningsord, forminskelsesord osv. Her følger en oversikt over mengden oppslagsord i noen av de viktigste offisielle ordbøkene de siste århundrene, samt Pusjkins totale ordforråd. Filologer har beregnet at dagens språk kan bestå av så mange som 350 000 til 500 000 ord. Banning og fornærmelser. Tydeligvis har det å banne effektivt alltid vært godtatt som en kunstform, i hvertfall enkelte steder, og enda mer av de liberal-tenkende litterære. For eksempel, så langt tilbake som på 1800-tallets sjøfarne år av Stanjukovitsjs, «artistisk fornærmelse» (') kommer stadig ut av seilernes munner, selv om det aldri er skrevet. Ferdigheten å sette sammen ord på denne måten har blitt kalt «trippel-dekkers banning» ('). Det er interessant at de moderne obskøniteter ser ut til å ha fått mening på 1700-tallet, som erstatning for glemte ord. For eksempel, ordet ' («hore»), er nå sett på som veldig støtende. Ordet betydde tidligere «feil, synd», som et konsept på et høyere plan, forekommer i litterære verk, og kan muligens høres i liturgi. Ordtak og andre uttrykk. (') og ordspråk ('). Disse var allerede systematisert på 1600-tallet, samlet og studert på 1800 og 1900-tallet, spesielt med folke-historier som en fruktbar kilde. Historie og eksempler. Etter historiske opptegnelser å dømme, var den østlige grenen av slaverne den fremherskende etniske gruppen over store deler av det nåværende europeiske Russland, Ukraina og Hviterussland rundt 1000 e.Kr., og de snakket en nært beslektet dialektgruppe. Den politiske samlingen av denne regionen resulterte i Kievriket, som dagens Russland og Ukrainas opphav kan spores tilbake til, ble raskt fulgt av innføring av kristendom i 988–989, og etableringen av gammelkirkeslavisk som det liturgiske og litterære språket. Låneord fra bysantinsk gresk tredde inn i talemålet på denne tiden, og samtidig beveget skriftspråket seg mot østslavisk. Litteratur. Mange flere referanser er henvist til i bøkene ovenfor. PaxLeksikon. PaxLeksikon eller Pax Leksikon er et norsk oppslagsverk i seks bind, utgitt av Pax forlag 1976–1982. I norsk sammenheng er oppslagsverket unikt, selv om det har likhetstrekk med Arbeidernes Leksikon fra 1932. Verket er ikke en konversasjonsleksikon med definisjonspregede artikler om alle emner, men et tematisk leksikon av samme karakter som Familieboka, med grundigere artikler om utvalgte, vesentlige emner. Verket ble redigert av Hans Fredrik Dahl, Irene Iversen, Tor Inge Romøren, Mariken Vaa, Jon Elster, Siri Nørve og Rune Slagstad. Oppslagsverket ble redigert med et uttalt venstreorientert ståsted, og det ble lagt særlig stor vekt på kvinnesak, miljøvern, arbeiderbevegelsen og på å reflektere 1970-tallets motkultur. Karakteristisk i så henseende er artikkelen om "Busserull", mens artikkelen om "Plassen, Anne" (som leseren fant fram til via en se-henvisning fra oppslagsordet "husmannskone") er et velskrevet uttrykk for verkets vilje til å skildre underklassens kår og historie, og til å utfordre den gjengse oppfatning av hvem som var verdig omtale i leksika. Et frittstående bind 7 "Fakta om krig og fred" utkom i 1983. Verket fikk et frittstående supplementsbind i "Norsk samfunnsleksikon", utgitt i 1987, og i ny utgave i 1993. Gjennom prosjektet "Norgeslexi" er Pax Leksikon nå gratis tilgjengelig på Internett. Danske "Leksikon for det 21. århundrede" er også laget med utgangspunkt i Pax leksikon. Simple Mail Transfer Protocol. Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) er en standardisert protokoll som beskriver hvordan e-post skal sendes fra en datamaskin til en annen, som regel over et nettverk. SMTP er en relativt enkel tekstbasert protokoll hvor først en eller flere mottakere (recipients) er tekstlig spesifisert (dvs. i ASCII-format) og overført til smtp-serveren. Deretter overføres avsenderens adresse og selve meldingen. SMTP benytter normalt TCP port 25. Den første versjonen av "Arpanet Mail" er beskrevet i RFC 196 fra juli 1971; den første versjonen av "vår" SMTP kom med RFC 733 i november 1977. SMTP har vært i utstrakt brukt siden tidlig på 1980-tallet, og siden den opprinnelig kun var ASCII-basert taklet den ikke filer som vedlegg. Det var heller ingen sikkerhetsfunksjoner implementert i protokollen, som kryptering og verifisering av avsender (for å unngå spammere). Protokollen ble derfor videreutviklet slik at binære filer kunne overføres, ved å tillate MIME-standarden som definerte en metode man kunne kode binære filer på. Det finnes også sikkerhetsfunksjoner for SMTP, f.eks. sikring med TLS, spesifisert i RFC 3207, men disse er ikke i utstrakt bruk da det er vanskelig å bruke dem til å sikre seg mot meldinger en ikke ønsker samtidig som man skal kunne motta post uten å ha gjort noen avtaler på forhånd med avsender. SMTP er en såkalt "push"-protokoll, dvs. at den har kun overføring én vei og kan ikke ta imot data fra server. For at et epostprogram skal kunne hente inn de meldingene som venter på en epost-tjener må man bruke andre protokoller som POP3 eller IMAP. Ved å benytte telnet kan man enkelt følge med på en tenkt transaksjon med SMTP. Her er et eksempel på en slik oppkobling som oppfyller protokollkravene. S er respons fra serveren, altså maskinen som ditt epost program f.eks. kobler seg opp til. C er klienten, dvs. data sent fra «din» PC. S: 354 End data with . S: 250 Ok: queued as 12345 Asti (Piemonte). "Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti." Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500. Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen. Asti (vin). "Denne artikkelen omhandler den musserende vinen Asti. For andre betydninger, se Asti." Asti er en musserende vin produsert i provinsen Asti i Piemonte, Italia. Den var tidligere kjent som "Asti Spumante" («sprudlende Asti»), men fordi mange vinmerker av dårlig kvalitet har tatt i bruk ordet "spumante" brukes nå kun det beskyttede stedsnavnet. Vinen er søt, musserende og har lavt alkoholinnhold, gjerne under 8%. Muskatdruen er normalt en ingrediens, og Asti laget med kun muskatdruer kan kalles "Moscato d'Asti". Vinen egner seg utmerket til friske jordbær. Jakob van Hoogstraten. Jakob van Hoogstraten (også kalt Hochstraten) (født ca. 1460) i Hoogstraten (i dag i Belgia) – død 24. januar 1527 i Köln, flamsk dominikaner, teolog, inkvisitor. Studier. Jakob van Hoogstraten studerte klassiske fag og teologi hos dominikanerne i Leuven, og trådte inn i dominikanerordenen der. Etter sin prestevielse i 1496 fortsatte han sine teologiske studier ved universitetet i Köln. Dominikanerordenens generalkapittel avholdt i Ferrara i Italia i 1498 utnevnte ham til professor i teologi ved ordenens kollegium i Köln. I 1500 ble han valgt til prior for dominikanerkonventet i Antwerpen, og etter at valgperioden hadde utløpt vendte han tilbake til Köln der han i februar 1504 ble doktor i teologi. Ved generalkapittelet i Pavia i 1505 ble han regens (studierektor) og dermed også professor ved universitetet. Tidlige kontroverser. Hoogstraten begynte sin kontroversfylte karriere med å publisere et forsvarsskrift for tiggerordenene som da var blitt beskyldt for å ha misbrukt sine privilegier: "Defensorium fratrum mendicantium contra curatos illos qui privilegia fratrum injuste impugnat" (Köln, 1507). Ett år senere publiserte han flere skrifter mot en kjent italiensk jurist, Peter av Ravenna, som på den tiden underviste ved en rekke tyske universiteter, fra 1506 til 1508 i Köln. Peter hevdet at de tyske myndigheter som forordnet at likene til henrettede forbrytere skulle bli hengende i galgen til skrekk og advarsel, handlet mot naturlig og guddommelig rett og dermed begikk dødssynd. Hoogstraten forsvarte de tyske myndigheter mot denne tesen i flere skrifter. Mens han stod midt oppe i denne striden ble han valgt til prior for dominikanerkonventet i Köln, en stilling som samtidig innebar at han ble generalinkvisitor for kirkeprovinsene Köln, Mainz og Trier. Rijswijk-affæren. I 1502 var den nederlandske humanist Hermann van Rijswijk blitt dømt til livsvarig fengsel på grunn av kjettersk vantro. Etter at han kom ut av fengselet begynte han igjen å forkynne sine oppfatninger i ord og skrift. Han ble dømt som "haereticus relapsus" (tilbakefallen til kjetteriet) og brent den 14. desember i Haag. Reuchlin-affæren. Hoogstraten er imidlertid mest kjent for sin kontrovers med Johann Reuchlin om konfiskasjonen av jødiske bøker. Den konverterte og døpte jøden Johann Pfefferkorn, som var en fanatisk motstander av jødedommen, søkte sammen med dominikanerne i Köln den tysk-romerske keiser Maximilian I om å få brenne den rabbinske litteratur, som de mente var full av spott av kristendommen. Keiseren bad om en uttalelse fra Johannes Reuchlin, som anbefalte tilintetgjørelsen av jødiske antikristne smedeskrifter, men gikk inn for at den jødiske filosofiske og religiøse litteratur måtte spares. Kölns dominikanere stod på Pfefferkorns side; humanistene på Reuchlins. I kampens hete ble Reuchlins motstandere satirisk uthengt i kampskriftet "Epistolæ obscurorum virorum"." Hoogstraten hadde ikke tatt del i kontroversens innledende fase, men at hans sympati i saken var med Reuchlins motstandere kan avleses av hans vennskap med Pfefferkorn. Hoogstraten var utvilsomt til en viss grad også under innflytelse av universitetenes avvisende holdning til jødiske bøker. I sin egenskap som inkvisitor innkalte Hoogstraten den 15. september 1513 Reuchlin til å innfinne seg innen seks dager for den kirkelige domstol i Mainz, for å svare på anklagen om at han favoriserte jødisk anti-kristen litteratur. Men Reuchlin kom ikke, og appellerte i stedet til Roma. Pave Leo X bemyndiget biskopen av Speyer til å felle avgjørelse i saken. Imens sørget Hoogstraten for at Reuchlins "Augenspiegel" (som han hadde forfattet som svar på Pfefferkorns "Handspiegel") ble offentlig brent i Köln. Den 29. mars 1514 kunngjorde biskopen av Speyer at "Augenspiegel" ikke inneholdt noe som krenket den katolske tro, felte dom i Reuchlins favør og dømte Hoogstraten til å betale saksutgiftene. Nå var det Hoogstraten som appellerte til Roma, men paven utsatte og utsatte ankebehandlingen. Striden fortsatte i årevis, og Reuchlins parti vant i styrke. Under inntrykk fra gjentatte trusler fra Franz von Sickingen og andre venner av Reuchlin, løste dominikanerne Hoogstraten fra embedet som prior og inkvisitor, men i juni 1520 annullerte paven biskopen av Speyers kjennelse, reverserte den og fordømte "Augenspiegel", gjeninnsatte Hoogstraten og påla Reuchlin saksomkostningene. Kamp mot den lutherske bevegelse. Hoogstraten var en av de første som skrev mot Martin Luther, og han støttet i 1519 Johann Ecks oppfordring etter disputasen i Leipzig om å fordømme Luthers lære. Han engasjerte seg også under rettssaken mot augustinermunkene Johann Esch og Heinrich Voes, som ble brent på markedsplassen i Brussel den 1. juli 1523. I juli 1525 ledet Hoogstraten saken mot Willem Dircksz fra Utrecht, som ble brent den 10. juli 1525. De tre nevnte var reformasjonens første martyrer i Nederlandene. Asti bispedømme. Asti bispedømme er et katolsk bispedømme med sete i Asti i Piemonte i Italia. Det ble opprettet mellom 400 og 451. Den første kjente biskop, i 451, het Pastor. Bare fire av biskopene før 800 er kjent ved navn: Pastor, Majoranus i 465, Benenatus i 680 og St. Evasius i 730. Bispedømmet er suffragan av metropolitanerkebispedømmet Torino. Det har 128 menigheter (2006). Kardinal Angelo Sodano studerte ved bispedømmets presteseminar, og ble ordinert i katedralen. Thomas Alsgaard. Thomas Alsgaard (født 10. januar 1972 i Lørenskog) er en norsk langrennsløper som representerer Eidsvold Værks Skiklub. Han la opp etter 2003-sesongen, men gjorde comeback i 2007 og satser nå primært på langdistanserenn. Han er også langrennstrener og ekspertkommentator for langrenn på NRK TV. Alsgaard har fem OL-gull, seks VM-gull og sju norske mesterskap. Karriere. Hele sin barndom bodde Alsgaard på Flateby i Enebakk. Han markerte seg allerede som junior, med tre gull i junior-VM 1991 og ett sølv i 1992. Han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd under OL 1994 på Lillehammer, da han vant tremila med suveren margin. Avstanden til Bjørn Dæhlie på sølvplass var 47 sekunder. Alsgaard var en mesterskapsløper og vant totalt fem OL-gull (derav tre individuelle gull i tre påfølgende leker) og seks VM-gull (to individuelle). Fra 1995 var han nærmest fast ankermann på det norske stafettlaget, og med Alsgaard på siste etappe tapte Norge bare ett internasjonalt stafettgull – da Alsgaard ble slått i spurten av Østerrikes Christian Hoffmann under VM i Ramsau 1999. Kun i VM 2001 i Lahtis ble han tildelt en annen etappe (3.etappen som i 1994-OL). I 2001 var det Tor Arne Hetland som gikk sisteetappen. Alsgaard vant verdenscupen sammenlagt i 1998. I 2001 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Adam Malysz og Bente Skari. Etter sesongen 2003 bestemte han seg for å legge opp. Etter at han la opp har Alsgaard så vidt vært innom en karriere som rallykjører og vært langrennstrener for landslaget i skiskyting. Han har vært assistenttrener for det svenske langrennslandslaget, under Inge Bråten. I januar 2007 ble imidlertid dette samarbeidet brått avsluttet, noe som fikk bred omtale i norske og svenske medier. Foran sesongen 2007/08 bestemte Alsgaard seg for å komme i form igjen og gå langdistanserenn. Han ble med på langdistanselaget Team Fast og overrasket alle ved å bli nummer fem i Vasaloppet. Alsgaard deltok på NM 15 kilometer i Stokke i januar 2010. Alsgaard satset på en plass blant topp 25, men imponerte stort og endte på en 14. plass. Under Norgesmesterskapet 2011 i Steinkjer overrasket Alsgaard alle med å ta bronsemedalje på 15 km klassisk. Han ble slått av Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby. Også året etter i NM på Voss i 2012 overrasket Alsgaard og tok en bronsemedalje på 15km fristil, bak Martin Johnsrud Sundby, Andrew Musgrave og Ronny Fredrik Ansnes. Musgrave fikk ikke sølvet fordi han er skotsk statsborger, derfor gikk bronsen til Alsgaard, som for øvrig bare var 0,8 sekunder bak Ansnes og sølvmedaljen. Erkebispedømme. Et erkebispedømme er et bispedømme som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur. Det ledes av en erkebiskop. Erkebispedømmer finnes i blant annet Den katolske kirke, Den anglikanske kirke og enkelte protestantiske kirker, som Svenska kyrkan. Et erkebispedømme er i utgangspunktet ikke en egen kirkelig provins, men i vestkirken er mange av dem metropolitanerkebispedømmer. Disse har en overordnet posisjon i en gruppe av bispedømmer; sistnevnte kalles suffraganer. I østkirken er det langt vanligere at erkebispedømmer ikke har metropolitanstatus. Norge fikk sitt første og eneste erkebispedømme i 1154, med sete i Nidaros. Embetet som erkebiskop ble lagt ned ved reformasjonen i 1536, og Den norske kirke bruker ikke tittelen erkebiskop. Enkelte andre protestantiske kirker, som Den svenske kirke, beholdt tittelen etter reformasjonen. Henning Solberg. Bilen til Henning Solberg i 2003. Henning Solberg (født 8. januar 1973 i Askim) fra Spydeberg er en av Norges fremste rallyførere. Han er storebror til Petter Solberg (1974). Han vant sin første fartsprøve i rally-VM delt med sin bror Petter i Rally Argentina 29. april i 2006. På den 16. fartsprøven, "Las Bajadas", kjørte begge brødrene inn til samme tid (8.50.50). Under Rally Norway i 2007 tok Solberg sin andre fartsprøveseier på etappen «Ringsaker 2». Solberg har to 3.-plasser som beste plasseringer i en VM-runde. Første gang var 15. oktober 2006 da han kjørte inn til karrierens første pallplass i en VM-runde da han endte på 3.-plass i Rally Tyrkia (bak Marcus Grönholm og Mikko Hirvonen). I Rally Norway 2007 endte han bak de samme to, (men da med Hirvonen på 1. og Grönholm på 2. plass). 14. desember 2006 ble det klart at Solberg skal kjøre samtlige VM-runder gjennom to sesonger for Fords annetlag (M2). Satsingen er den dyreste i norsk idrettsmålestokk noen gang for en enkeltutøver med 50 millioner sponsorkroner over to år. Expert er hovedsponsor for satsingen. Solberg kjørte i 2006 12 VM-runder for OMV Peugeot Norway Rally Team (Bozian). I 2005 kjørte han sju runder for Ford, og året før fikk han sju runder for Bozian Racing. Solbergs kartleser er Eyvind Brynildsen. Våren 2010 var Solberg deltaker i innslaget Camp Senkveld i TV 2-programmet Senkveld med Thomas og Harald. Titan (måne). Titan (eller Saturn VI) er planeten Saturns største måne. Den er den eneste naturlige satellitten kjent å ha en atmosfære, og den er det eneste objektet utenom jorden hvor stabile legemer av væsker har blitt funnet på overflaten. Titan er den sjette ellipsoidiske månen fra Saturn. Titan, som ofte beskrives som en planetlignende måne, har en diameter som er omtrent 50 % større enn jordens måne og er omtrent 80 % mer massiv. Etter diameter er den nest størst i solsystemet, etter jupitermånen Ganymedes, og i volum er den større enn den minste planeten, Merkur, selv om den bare er halvparten så massiv. Titan var den første kjente månen til Saturn da den ble oppdaget av den nederlandske astronomen Christiaan Huygens i 1655. Totalt var den den femte månen til en planet utenom jorden som ble oppdaget. Titan består primært av vannis og bergarter. På samme måte som med Venus gjorde den tette, ugjennomsiktige amtosfæren før romalderen det vanskelig å forstå Titans overflate. Dette endret seg da "Cassini-Huygens" ankom i 2004 og samlet inn nye data og oppdaget flytende sjøer av hydrokarboner ved satellittens polregioner. Overflaten er geologisk ung; selv om fjell og flere mulige kryovulkaner har blitt oppdaget, er overflaten glatt og få nedslagskratre har blitt funnet. Titans atmosfære består i stor grad av nitrogen – mindre komponenter fører til dannelsen av metan- og etanskyer og nitrogenrik organisk smog. Klimaet – inkludert vind og regn – danner overflateformasjoner som ligner de vi finner på jorden, deriblant sanddyner, elver, innsjøer og hav (sannsynligvis av flytende metan og etan) og deltaer. Disse styres av sesongmessige værmønstre akkurat som på jorden. Væskene (både på og under overflaten) og den robuste nitrogenatmosfæren gjør at Titans metansyklus anses som en analog til jordens vannsyklus, men med en mye lavere temperatur. Satellitten antas å kunne inneholde mikrobialt liv eller, i det minste, et prebiotisk miljø rikt på kompleks organisk kjemi med et mulig underjordisk hav som fungerer som et biotisk miljø. Oppdagelse og navn. Titan ble oppdaget 25. mars 1655 av den nederlandske astronomen og fysikeren Christiaan Huygens. Huygens ble inspireret av Galileis oppdagelse av Jupiters fire største måner i 1610 og hans forbedringer av teleskopteknologien. Ved hjelp av broren Constantijn begynte Christiaan Huygens å bygge teleskoper rundt 1650. Den første månen Christiaan Huygens oppdaget i bane rundt Saturn var med det første teleskopet det bygde. Han kalte månen bare for "Saturni Luna" (eller "Luna Saturni", latinsk for «Saturns måne») og publiserte oppdagelsen i verket "De Saturni Luna Observatio Nova". Etter at Giovanni Cassini publiserte oppdagelsen av ytterligere fire saturnmåner mellom 1673 og 1686, begynte astronomer å henvise til disse og Titan som Saturn I til V (med Titan som nummer fire). Andre tidlige kallenavn for Titan inkluderer «Saturns ordinære satellitt». Titan har det offisielle nummeret "Saturn VI" siden numrene ble fryst etter oppdagelsene i 1789 for å unngå flere forvirringer – Titan har tidligere også hatt numrene II, IV og VI). En rekke mindre måner har blitt oppdaget nærmere Saturn siden da. Navnet "Titan", og navnet på alle de syv satellittene til Saturn som var kjent da, kom fra John Herschel (sønn av William Herschel), oppdageren av Mimas og Enceladus, i hans publikasjon "Results of Astronomical Observations Made at the Cape of Good Hope" i 1847. Han foreslo å bruke navnene til de mytologiske Titanerne (), søstre og brøde av Kronos, den greske Saturn. I den greske mytologien var Titanerne en rase av mektige guddomer, etterkommere av Gaia og Uranos, som styrte under den legendariske gullalderen. Omløp og rotasjon. Titans bane (uthevet i rødt) sammen med de andre store indre månene til Saturn. Månene utenfor banen er (fra utsiden til innsiden) Iapetus og Hyperion; de innenfor er Rhea, Dione, Tethys, Enceladus og Mimas. Titan går i bane rundt Saturn på 15 dager og 22 timer. Som mange andre satellitter til gasskjempene og jordens måne, er rotasjonsperioden identisk med omløpsperioden; det vil dermed si at Titan er tidevannslåst i en bundet rotasjon med Saturn, og at den samme siden av Titan alltid vender mot planeten. På grunn av dette finnes det et subsaturnsk punkt på overflaten, hvorfra planeten synes å henge direkte over. Lengdegrader på Titan måles vestover fra meridianen gjennom dette punktet. Baneeksentrisiteten er 0,0288 og baneplanet er inklinert 0,348 grader i forhold til Saturns ekvator. Sett fra jorden når månen en vinkelavstand på ca. 20 ganger Saturns radius (litt over 1,2 millioner km) fra Saturn og danner en skive 0,8 buesekunder i diameter. Den lille og uregelmessige formede satellitten Hyperion er låst i en 3:4-baneresonans med Titan. En «sakte og sikker» utvikling av resonansen – hvor Hyperion skal ha vandret fra en kaotisk bane – anses usannsynlig basert på modeller. Hyperion ble sannsynligvis dannet på en stabil øy, mens den massive Titan absorberte eller støtte ut legemer som nærmet seg. Hovedegenskaper. Titan er  km på tvers, sammenlignet med  km for planeten Merkur,  km for månen og  km for jorden. Før "Voyager 1" kom frem i 1980 var Titan antatt å være noe større enn Ganymedes ( km i diameter) og med det den største månen i solsystemet. Dette var et overestimat på grunn av Titans tette, ugjennomsiktige atmosfære som strekker seg mange kilometer over overflaten og dermed øker den tilsynelatende diameteren. Diameteren og massen – og dermed tettheten – til Titan er lignende de til de jovianske månene Ganymedes og Callisto. Basert på hovedtettheten på 1,8 g/cm³ er Titans hovedsammensetning halvparten vannis og halvparten bergarter. Selv om den er lignende Dione og Enceladus i sammensetning, har den en høyere tetthet på grunn av tyngdekreftene. Titan er sannsynligvis differensiert inn i flere lag, med en steinete kjerne på  km omgitt av flere lag sammensatt av ulike krystallformer av is. Det indre kan fremdeles være varmt og det kan være flytende lag av «magma» bestående av vann og ammoniakk mellom skorpen av is Ih og dypere islag bestående av høytrykksformer av is. Tilstedeværelsen av ammoniakk gjør det mulig for vann å forbli flytende selv ved temperaturer ned mot −97 °C (for eutektiske blandinger med vann). Beviser for slike hav har nylig blitt avdekket av "Cassini"-sonden i formen av naturlige radiobølger med ekstremt lav frekvens (ELF) i Titans atmosfære. Overflaten av Titan antas å være en dårlig reflektor for ELF-bølger, så de kan istedet reflekteres av grensen mellom væske og is i et underjordisk hav. "Cassini"-sonden observerte også at overflateformasjonene systematisk endret seg opp til 30 km mellom oktober 2005 og mai 2007. Dette antyder at skorpen er frikoblet fra det indre, og det gir også beviser for et indre flytende lag. En studie av DLR-instituttet for planetologi tidlig i 2000 plasserte Titan i en gruppe med hovedsakelig is-satellitter, sammen med de gallileiske månene Callisto og Ganymedes. Atmosfære. Et bilde av lag av dis i sanne farger i Titans atmosfære Titan er den eneste kjente månen med mer enn spor av en atmosfære, og den er den enste tette, nitrogenrike atmosfæren i solsystemet i tillegg til jordens. Observasjoner av atmosfæren som "Cassini" gjorde i 2004, antyder at Titan er en «superrotator», som Venus, med en atmosfære som roterer mye raskere enn overflaten. Observasjoner fra "Voyager"-sondene har vist at Titans atmosfære er tettere enn jordens, med et overflatetrykk som tilsvarer ca. 1,45 ganger det vi har på jorden. Atmosfæren er også 1,19 ganger så massiv som jordens totalt sett, eller 7,3 ganger så massiv per areal overflate. Titans lavere gravitasjon betyr at atmosfren er langt mer utstrakt enn jordens. Atmosfæren til Titan er ugjennomsiktig for mange bølgelengder og et komplett spektrum av refleksjonen er umulig å fremskaffe fra bane. Ikke før "Cassini-Huygens"-oppdraget kom frem i 2004 ble de første direkte bildene av Titans overflate tatt. Den atmosfæriske sammensetningen i stratosfæren er 98,4 % nitrogen, 1,4 % metan og 0,1–0,2 % hydrogen. Det finnes også spor av andre hydrokarboner som etan, diacetylen, metylacetylen, acetylen og propan i tillegg til andre gaser som cyanoacetylen, hydrogencyanid, karbondioksid, karbonmonoksid, cyanogen, argon og helium. Hydrokarbonene antas å dannes i Titans øvre atmosfære i reaksjoner som følge av at metan brytes ned av solens ultrafiolette lys, og at dette danner en tykk oransje smog. Klima. Titan har en permanent orkan på sørpolen Titans overflatetemperatur er ca. 94 K (-179 °C). Ved denne temperaturen har vannis et ekstremt lavt damptrykk, slik at atmosfæren er nesten helt fri for vanndamp. Tørrdisen i atmosfæren bidrar til månens antidrivhuseffekt ved at den reflekterer sollyset tilbake i rommet, og med det gjør overflaten betydelig kaldere enn den øvre atmosfæren. Månen mottar bare litt over 1 % av sollyset sammenlignet med jorden. Titans skyer – som sannsynligvis består av metan, etan eller andre enkle organiske forbindelser – er spredt og variable gjennom hele tørrdisen. Dette atmosfæriske metanet danner en omvendt drivhuseffekt på Titans overflate, og uten denne ville Titan ha vært langt kaldere. Funnene til "Huygens"-sonden indikerer at Titans atmosfære i perioder regner flytende metan og andre organiske forbindelser ned på overflaten av månen. Skyer dekker typisk 1 % av Titans skive, selv om utbruddshendelser har blitt observert hvor skyende raskt utvider seg til så mye som 8 %. En hypotese hevder at de sørlige skyene dannes når forhøyede nivåer av sollys i løpet av den titanske sommeren genererer en oppløfting i atmosfæren, noe som resulterer i en konveksjon. Denne forklaringen er komplisert av det faktum at skydannelse har blitt observert ikke bare etter sommersolverv, men også midt på våren. En økende metanfuktighet på sørpolen bridrar muligvis til en rask økning i skystørrelsen. Det hadde vært sommer på Titans sørlige halvkule frem til 2010 da Saturns bane – som styrer månens bevegelse – vippet den nordlige halvkulen mot solen. Når årstidene endres slik, forventes det at etan vil begynne å kondensere over sørpolen. Overflateformasjoner. Kart over Titans overflate fra april 2011. Overflaten til Tian har blitt beskrevet som «kompleks, væskeprosessert, [og] geologisk ung». Det antas både at Titan har eksistert siden solsystemets dannelse og at en nylig hendelse har formet Titans overflate. Titans atmosfære er dobbelt så tykk som jordens, noe som gjør det vanskelig for astronomiske instrumenter å kartlegge overflaten i spekteret til synlig lys. "Cassini"-sonden bruker infrarøde instrumenter, radarhøydemåler og syntetisk apertur-radar (SAR) for å kartlegge deler av Titan i løpet av nærpasseringer av månen. De første bildene avslørte en variert geologi, med både grove og jevne områder. Der finnes formasjoner som synes å være av vulkansk opprinnelse som sannsynligvis spyr ut vann blandet med ammoniakk. Der finnes også stripete formasjoner, noen av dem flere hundre kilometer i lengde, som synes å være forårsaket av vindblåste partikler. Undersøkelser viser også at overflaten er relativt jevn; de få objektene som synes å være nedslagskratre har tilsynelatende blitt fylt igjen, muligvis av hydrokarbonregn eller vulkaner. Høydemålinger med radar antyder at høydevariasjonene er små, typisk under 150 m. Sporadiske høydeendringer på 500 m har blitt observert og Titan har fjell som noen ganger når flere hundre meter og i noen tilfeller også over  m i høyde. Overflaten er markert av brede regioner med lyst og mørkt terreng. Disse inkluderer Xanadu, et stort, reflektivt ekvatorialt område omtrent på størrelse med Australia. Disse ble først identifisert i infrarøde bilder fra Hubble-teleskopet i 1994, og senere observert av "Cassini"-sonden. Denne overlappende regionen er fylt med åser og avskjærende daler og kløfter. På kryss og tvers av denne går det mørke lineamenter – slyngete topografiske formasjoner som ligner rygger eller sprekker. Disse kan representere tektonisk aktivitet som kan indikere at Xanadu er geologisk ung. Alternativt kan lineamentene være væskeformede kanaler som antyder et eldre terreng som har blitt gjennomskåret av strømsystemer. Det finnes også mørke områder med lignende størrelse andre steder på månen, observert fra bakken og av "Cassini"; det ble spekulert i at disse er metan- eller etansjøer, men "Cassini"-observasjoner synes å indikere annerledes (se under). Væsker. Muligheten for hav av hydrokarboner på Titan ble først foreslått basert på data fra "Voyager 1" og "2" som viste at Titan hadde en tykk atmosfære med omtrent riktig temperatur og sammensetning for å støtte det, men direkte beviser ble ikke hentet før i 1995 da data fra "Hubble" og andre observasjoner antydet tilstedeværelsen av flytende metan, enten i frikoblede lommer eller på skala med satellittbrede hav tilsvarende til vann på jorden. "Cassini"-oppdraget bekreftet den tidligere hypotesen, dog ikke umiddelbart. Da sonden ankom Saturn-systemet i 2004, ble det håpet at sjøer eller hav av hydrokarboner kunne oppdages av reflekterende sollys fra overflaten av ethvert væskelegeme, men ingen speilrefleksjoner ble opprinnelig observert. Nær Titans sørpol ble en gåtefull, mørk formasjon kalt Ontario Lacus identifisert – og senere bekreftet å være en innsjø. En mulig kystlinje ble også identifisert nær polen fra radarbilder. Under en følgende forbiflyvning 22. juli 2006 hvor "Cassini"-sonden kartla de nordlige breddegrader – hvor det da var vinter – ble det oppdaget en rekke store, jevne (og dermed mørke for radar) flekker på overflaten nær polen. Basert på disse observasjonene annonserte forskere i januar 2007 om «definitive beviser for sjøer fylt med metan på Saturns måne Titan». "Cassini-Huygens"-laget konkluderte med at de avbildede formasjonene nesten med sikkerhet er de lenge ettersøkte sjøene av hydrokarboner – de første stabile legemene av overflatevæske funnet utenfor jorden. Noen synes å ha kanaler forbundet med væsken og ligger i topografiske forsenkninger. Formasjoner fra væskeerosjon ser ut til å være relativt nye: kanaler i noen regioner har dannet overraskende lite erosjon, noe som antyder at erosjonen på Titan er ekstremt langsom eller at et annet nylig fenomen har visket ut eldre elveleier og landformer. Totalt viser observasjoner av "Cassini" at sjøene bare dekker et par prosent av den totale overflaten, og Titan er med det mye tørrere enn jorden. Selv om det meste av sjøer er konsentrert nær polene – hvor den relative mangelen på sollys forhindrer fordampning – har det også blitt oppdaget en rekke langvarige innsjøer av hydrokarboner i de ekvatoriale ørkenregionene, blant annet nær "Huygens landingssted i Shangri-La-regionen som er omtrent halvparten av størrelsen til Store Saltsjø i Utah. De ekvatoriale innsjøene er trolig «oaser», det vil si den sannsynlige forsyningen kommer fra underjordiske akvifer. I juni 2008 bekreftet Visual and Infrared Mapping Spectrometer på "Cassini" at det utvilsomt fantes etan i væskeform i Ontario Lacus. 21. desember samme år passerte "Cassini" rett over Ontario Lacus og observerte spektakulære refleksjoner med radaren. Styrken på refleksjonen mettet sondens mottaker, noe som indikerte at nivået på innsjøen ikke varierte mer enn 3 mm. Dette betyr at enten var overflatevindene minimale, eller så er sjøene av hydrokarboner viskøse. Speilende refleksjoner indikerer en glatt, speilblank overflate, slik at observasjonen bekreftet slutningen om tilstedeværelsen av et stort flytende legeme som ble trukket fra radarbilder. Observasjonen ble gjort kort tid etter at nordpolområdet dukket opp fra 15 års vintermørket. 8. juli 2009 observerte "Cassini"s VIMS en speilende refleksjon som indikerte en glatt, speilblank overflate av det som i dag kalles Jingpo Lacus, en innsjø i den nordlige polregionen, kort tid etter at området kom ut fra 15 år med vintermørke. Radarmålinger utført i juli 2009 og januar 2010 indikerte at Ontario Lacus er ekstremt grunn, med en gjennomsnittlig dybde på 0,4–3,2 m og en maksimal dybde på 2,9–7,4 m. I motsetning har Ligeia Mare på den nordlige halvkule dyp som overstiger den maksimale dybden radaren kan måle på 8 m. I løpet av seks forbiflyvninger av Titan i perioden 2006–2010 samlet "Cassini" radiometriske sporinger og optiske navigasjonsdata som omtrent kunne antyde en endring i formen av månen. Tettheten til Titan er konsistent med et legeme som består av omtrent 60 % bergarter og 40 % vann. Analyser som forskerne utførte antyder at overflaten på månen kan heve og senke seg opp til 10 m i løpet av hvert omløp. Graden av vridning antyder at Titans indre er relativt deformerbar, og at den mest sannsynlige modellen av Titan er den hvor et skall av is med flere kilometer tykkelse flyter på toppen av et globalt hav. Forskernes funn, sammen med resultater av tidligere studier, gir hint om at Titans hav ikke ligger mer enn 100 km under overflaten. Nedslagskratre. Radarbilde av et nedslagskrater på 139 km i diameter på Titans overflate som viser en jevn bunn, en robust kant og muligens en sentral topp. Radar-, SAR- og bildedata fra "Cassini" har avslørt få nedslagskratre på overflaten av Titan, og de som finnes synes å være relativt unge sammenlignet med månens alder. De få nedslagskratrene som er oppdaget inkluderer et 440 km bredt basseng kalt Menrva med to ringer. Dette ble oppdaget av "Cassini"s ISS som et lyst-mørkt konsentrisk mønster. Et mindre krater kalt Sinlap, med diameter på 60 km og flat bunn, og et annet kalt Ksa, med en diameter på 30 km og en mørk bunn med en sentral topp, har også blitt oppdaget. Bilder tatt med radar og kartlegging utført av "Cassini" har også avdekket en rekke «kraterformer», sirkulære formasjoner på overflaten som kan være relatert til nedslag, men som mangler visse egenskaper for å kunne identifiseres med sikkerhet. For eksempel ble en 90 km bred ring med lyst, grovt materiale – kjent som Guabonito observert av "Cassini". Denne formasjonen antas å være et nedslagskrater fylt med mørke, vindblåste sedimenter. Flere andre lignende formasjoner har blitt observert i de mørke Shangri-La og Aaru-regionene. Radarobservasjoner avslørte også flere sirkulære formasjoner som kan være kratre i den lyse regionen Xanadu under "Cassini"s forbiflyvning 30. april 2006. Mange av Titans kratre, eller sannsynlige kratre, viser beviser for ekstensiv erosjon, og alle viser noen indikasjoner på endringer. De fleste av de store kratrene har brutte eller ufullstendige kanter, til tross for det faktum at noen kratre på Titan har relativt mer massive kanter enn de ellers i solsystemet. Det finnes imidlertid lite bevis for dannelsen av palimpsester gjennom viskoelastisk spenningsfrigjøring i skorpen, i motsetning til på andre store ismåner. De fleste kratrene mangler sentrale topper og har jevne bunner, muligens på grunn av nedslagsproduksjonen eller senere utbrudd av kryovulkansk lava. Mens fyllingen fra ulike geologiske prosesser er en grunn til Titans relative mangel på kratre, spiller den atmosfæriske beskyttelsen også en rolle. Det anslås at Titans atmosfære reduserer antall kratre på månen med en faktor på to. Den begrensede høyoppløselige radardekningen av Titan som ble oppnådde i løpet av 2007 (22 %) antydet eksistensen av en rekke ikke-uniformiteter i fordelingen av kratre. Xanadu har 2–9 ganger flere kratre enn andre steder. Den førende halvkulen har en 30 % høyere tetthet enn den bakre halvkulen. Det er også lavere tetthet i områder med ekvatoriale sanddyner og i den nordlige polregionen – der hvor innsjøer og hav av hydrokarboner er mest vanlig. Modeller av nedslagsbaner og vinkler før "Cassini" antyder at der hvor nedslagsobjektet treffer skorpen av vannholdig is, forblir en liten mengde av oppvirvlet materiale værende igjen i krateret som flytende vann. Det kan vedvare som væske i århundrer eller lengre, tilstrekkelig lenge for «syntesen av enkle forløpermolekyler til livets opprinnelse» Kryovulkanisme og fjell. Nær-infrarødt bilde av Tortola Facula, antatt å være en mulig kryovulkan a>, kombinert med et 3D-kart basert på radardata som viser  høye topper og et  m dypt krater. Forskere har lenge spekulert i om forholdene på Titan ligner de som var på jorden tidlig i dens historie, dog med en mye lavere temperatur. Oppdagelsen av argon 40 i atmosfæren i 2004 indikerte at vulkaner hadde spydd ut søyler av «lava» bestående av vann og ammoniakk. Globale kart over fordelingen av innsjøer på Titans overflate avslørte at der ikke er tilstrekkelig overflatemetan for å kunne redegjøre for den kontinuerlige tilstedeværelsen i atmosfæren, og dermed må en betydelig andel komme fra vulkanske prosesser. Likevel er det en mangel på overflateformasjoner som entydig kan tolkes som kryovulkaner. En av de første av slike formasjoner som ble avslørt av radarobservasjoner av "Cassini", kalt "Ganesa Macula", ligner de geografiske formasjonene som kalles «pannekakekupler» funnet på Venus, og ble dermed i utgangspunktet tenkt å være av kryovulkansk opphav. American Geophysical Union avslo imidlertid denne hypotesen i desember 2008. Formasjonen ble funnet å ikke være en kuppel i det hele, men fremstod som et resultat av en uheldig kombinasjon av lys og mørke flekker. Også i 2004 oppdaget "Cassini" en uvanlig lys formasjon – kalt Tortola Facula – som ble tolket å være en kryovulkansk kuppel. Ingen lignende formasjoner har blitt identifiesert per 2010. I desember 2008 annonserte astronomer oppdagelsen av to forbigående, men uvanlige langlevde «lyse flekker» i Titans atmosfære som fremstod for vedvarende til å kunne forklares med bare værmønstre. Dette antydet at de var et resultat av omfattende kryovulkanske hendelser. I mars 2009 ble det annonsert om oppdagelsen av strukturer som lignet lavastrømmer i den regionen av Titan som kalles Hotei Orcus. Disse syntes å svinge i lysstyrke over flere måneder. Selv om mange fenomener ble foreslått for å forklare disse svingningene, ble lavastrømmer funnet å stige 200 m over Titans overflate, i samsvar med at det hadde brutt ut fra under overflaten. Et fjell med en lengde på 150 km, en bredde på 30 km og en høyde på 1,5 km ble også oppdaget av "Cassini" i 2006. Denne fjellkjeden ligger på den sørlige halvkulen og antas å være sammensatt av isete materialer dekket med snø av metan. Bevegelsen til de tektoniske platene, muligvis påvirket av et nærliggende nedslagsbasseng, kan ha åpnet opp et gap hvor fjellets materialer har kommet opp. Før "Cassini" antok forskere at det meste av Titans topografi ville være nedslagskratre, men disse funnene avslørte at fjellene ble dannet gjennom geologiske prosesser slik som på jorden. I desember 2010 annonserte laget bak "Cassini"-oppdraget den mest overbevisende mulige kryovulkanen funnet så langt – Sotra Facula. Den er én i en kjede av minst tre fjell, alle  m høye, hvorav flere er toppet av store kratre. Grunnen rundt basene synes å være dekket av frosne lavastrømmer. Hvis det virkelig eksisterer vulkanisme på Titan, er hypotesen at den er drevet av energi frigjort fra henfallet av radioaktive grunnstoffer i mantelen, slik den er på jorden. Magmaen på jorden består av flytende bergarter som har en mindre tetthet enn den faste skorpen av bergarter som den trenger gjennom. Siden is har mindre tetthet enn vann, vil Titans magma av vann være tettere enn den faste skorpen av is. Dette betyr at kryovulkanisme på Titan krever store mengder ekstra energi for og kunne drives, muligens via tidevannsfleksingen fra nærliggende Saturn. Alternativt kan det nødvendige trykket for å drive kryovulkaner forårsakes av Is Ih som presser fra undersiden av Titans ytre skall. Lavtrykksisen som ligger over et flytende lag av ammoniumsulfat flyter oppover, og det ustabile systemet kan produsere dramatiske vannsøyler. Overflaten på Titan fornyes gjennom prosessen med aske av ammoniumsulfat og is på størrelse med korn som bidrar til å produsere et vindformet landskap og sanddyneformasjoner. I 2008 foreslo Jeffrey Moore (planetolog ved Ames Research Center) en alternativt synsvinkel for Titans geologi. Han merket seg at ingen vulkanske formasjoner hadde blitt entydig identifisert på Titan så langt, og han hevdet at Titan er en geologisk død verden hvis overflate er formet av nedslagskratre, fluvial og eloisk erosjon, massebevegelse og andre eksogene prosesser. I følge denne hypotesen slippes ikke metan ut av vulkaner, men diffuserer sakte ut av Titans kalde og stive indre. Ganesa Macula kan være et erodert nedslagskrater med en mørk dyne i midten. De fjellrike ryggene observert i noen regioner kan forklares som svært degraderte kanter rundt store multiringede nedslagsformasjoner eller som et resultat av den globale sammentrekningen på grunn av den sakte avkjølingen av det indre. Selv i dette tilfellet kan Titan ha indre hav av den eutektiske blandingen av ammoniakk og vann med temperaturer på 176 K (-97 °C). Dette er tilstrekkelig lavt til å forklares av henfallet av radioaktive grunnstoffer i kjernen. Det lyse terrenget i Xanadu kan være et degradert tungt kratret terreng tilsvarende det som er observert på overflaten av Callisto. Faktisk, hvis det ikke var for mangelen på en atmosfære, kunne Callisto vært en modell for Titans geologi i dette tilfellet. Jeffrey Moore kalte til og med Titan for "Callisto med vær". Mørkt terreng. a> på jorden (øverst) sammenlignet med dyner i Belet på Titan. På de første bildene av Titans overflate tatt av jordbaserte teleskoper tidlig på 2000-tallet, ble det avslørt store regioner av mørkt terreng som strekker seg over Titans ekvator. Før "Cassini"s ankomst var det antatt at disse regionene var hav av orgnaiske materialer som tjære eller hydrokarboner. Radarbilder tatt av "Cassini"-sonden har istedet avslørt at noen av disse regionene har omfattende sletter dekket med sanddyner, opp til 330 m høye, ca. en kilometer brede og flere titalls til hundretalls av kilometer lange. De lineære dynene antas å ha blitt dannet av moderate variable vinder som enten fulgte en hovedretning eller vekslet mellom to ulike retninger. Sanddyner av denne typen er alltid i linje med den gjennomsnittlige vindretningen. I tilfellet med Titan kombineres jevne sonale (østlige) vinder med varierte tidevannsvinder (omtrent 0,5 m/s). Tidevannsvindene er resultatet av tidevannskrefter fra Saturn på Titans atmosfære – som er 400 ganger sterkere enn tidevannskreftene til månen på jorden – og har en tendens til å drive vinden mot ekvator. Dette vindmønsteret fører til at sanddyner bygges opp i lange parallelle øst-vest-gående linjer. Dynene brytes opp rundt fjell hvor vindretningen endres. Sanden på Titan kan ha blitt dannet når flytende metan regnet og eroderte grunnfjellet av is, eventuelt i form av flommer. Alternativt kunne sanden også ha kommet fra organiske stoffer produsert av fotokjemiske reaksjoner i Titans atmosfære. Studier av dynenes sammensetning i mai 2008 avslørte at de inneholdt mindre vann enn resten av Titan, og at de mest sannsynlig er utledet fra organiske materialer som klumpet seg sammen etter regn mot overflaten. Observasjon og utforskning. Titan er aldri synlig med det blotte øye, men kan observeres gjennom små teleskoper eller sterke kikkerter. Amatørobservasjoner er vanskelig på grunn av månens nærhet til Saturn og dens ringsystem; en okkulterende stang som dekker deler av øyet og blokkerer den lyse planeten forbedrer muligheten til å se månen. Titan har en maksimal tilsynelatende størrelsesklasse på +8,2, og gjennomsnittlig opposisjonsstørrelsesklasse på 8.4.Til sammenligning har Ganymedes – som er omtrent på samme størrelse – i det jovianske systemet +4,6. Observasjoner av Titan før romalderen var begrenset. I 1907 antydet den spanske astronomen Josep Comas Solà at han hadde observert en formørkelse nær kanten av Titans skive og to runde, hvite flekker i midten. Kuipers utledning av en atmosfære på 1940-tallet var den neste store observasjonshendelsen. Den første sonden til å besøke Saturn-systemet var "Pioneer 11" i 1979. Denne fastslo da at Titan sannsynligvis var for kald til å kunne støtte liv. Sonden tok de første bildene av månen (inkludert noen av månen og Saturn sammen), men disse var av for dårlig kvalitet. De første nærbildene av Titan ble tatt 2. september 1979. Titan ble utforsket av både "Voyager 1" og "2" i henholdsvis 1980 og 1981. "Voyager 1"s kurs ble endret spesifikt for å utføre en nærmere passering av Titan. Dessverre hadde ikke fartøyet noen instrumenter som kunne trenge gjennom disen – en uforutsett faktor. Mange år senere avslørte en intensiv digital prosessering av bilder tatt gjennom "Voyager 1"s oransje filter hint av de lyse og mørke formasjonene som nå er kjent som Xanadu og Shangri-la. De hadde imidlertid da allerede blitt observert i det infrarøde av Hubble-teleskopet. "Voyager 2" tok bare en overfladisk kikk på Titan. Laget bak "Voyager 2" hadde valget mellom å styre romsonden for å ta en detaljert kikk på Titan, eller å bruke en annen bane som ville gjøre det mulig å besøke Uranus og Neptun. Gitt mangelen på overflateformasjoner sett av "Voyager 1" ble det siste alternativet valgt. "Cassini-Huygens". Selv med data fra "Voyager"-sondene forble Titan et mystisk legeme – en planetlignende satellitt innhyllet i en atmosfære som gjorde detaljerte observasjoner vanskelig. Intrigene som hadde omgitt Titan siden observasjonene av Christiaan Huygens og Giovanni Cassini på 1600-tallet endte med et romfartøy oppkalt etter dem. "Cassini-Huygens" kom frem til Saturn 1. juli 2004 og begynte prosessen med å kartlegge Titans overflate med radar. Som et fellesprosjekt mellom Den europeiske romfartsorganisasjon (ESA) og NASA har "Cassini-Huygens" vist seg å være et vellykket oppdrag. "Cassini"-sonden fløy forbi Titan 26. oktober 2004 og tok da bildene med den høyeste oppløsningen av månen noen sinne, i en høyde av bare  km. Den avslørte da også lyse og mørke flekker som ville vært usynlige for det menneskelige øye fra jorden. "Huygens" landet på Titan 14. januar 2005, og oppdaget at mange av månens overflateformasjoner synes å ha blitt formet av strømmende væsker på et tidspunkt i fortiden. 22. juli 2006 gjennomførte "Cassini" sin første målrettede nærpassering 950 km fra Titan, mens den laveste forbiflyvningen var på 880 km 21. juni 2010. Væsken på overflaten har blitt funnet av "Cassini" i forekomster i den nordlige polregionen. Titan er det fjerneste legemet fra jorden og den andre månen i solsystemet som har hatt en romsonde på overflaten. "Huygens landingssted. 14. januar 2005 landet "Huygens"-sonden på Titans overflate, litt utenfor den østligste kanten av en lys region som nå kalles Adiri. Sonden fotograferte bleke åser med mørke «elver» rennende ned til en mørk slette. Nåværende forståelser er at åsene (også omtalt som høyland) består hovedsakelig av vannholdig is. Mørke organiske sammensetninger, dannet av solens ultrafiolette stråling i den øvre atmosfæren, kan regne fra atmosfæren og ned på overflaten. De vaskes nedover åsene med metanregnet og blir over geologiske tidsskalaer avleiringer på slettene. Etter landingen fotograferte "Huygens" mørke sletter dekket av små steiner og grus, sammensatt av vannholdig is. De to steinene like under midten av bildet til høyre er mindre enn de ser ut til: den til venstre er 15 cm og den i midten er 4 cm på tvers. Bildet er tatt med en avstand på ca. 85 cm. Det finnes beviser for erosjon ved foten av steinene, noe som indikerer en mulig fluvial aktivitet. Overflaten er mørkere enn først antatt, og den består av en blanding av vann og hydrokarbonis. Antagelsen er at «jorden» som er synlig på bildene er nedbør fra disen av hydrokarboner over. I mars 2007 bestemte NASA, ESA og COSPAR at landingsstedet til "Huygens" skylle hete "Hubert Curien Memorial Station" til minne om den tidligere presidenten i ESA. Fremtidige oppdrag. Ballongen som er foreslått for Titan Saturn System Mission Titan Saturn System Mission (TSSM) er et foreslått fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av Saturns måner. Oppdraget ser for seg en varmluftballong som svever i månens atmosfære i seks måneder. Oppdraget konkurrerte mot Europa Jupiter System Mission (EJSM) om finansieringen, og i februar 2009 ble det klart at ESA og NASA hadde gitt EJSM prioritet foran TSSM, og at man ville forsøke å finne et senere tidspunkt for TSSM. Det har også blitt foreslått en Titan Mare Explorer (TiME) som vil være et rimeligere landingsfartøy som vil lande i en av innsjøene nær Titans nordpol og flyte på overflaten av innsjøen i 3–6 måneder. Dette prosjektet var antatt å kunne starte så tidlig som 2016 og ankomme Titan i 2023. Et annet landingsprosjekt ble foreslått i Europa sent i 2012. Konseptsonden kalles Titan Lake In-situ Sampling Propelled Explorer (TALISE). Hovedforskjellen med TiME-sonden vil være et fremdriftssystem. Prebiotiske forhold og muligheter for liv. Selv om "Cassini-Huygens"-oppdaget ikke var utstyrt for å skaffe beviser for biosignaturer eller komplekse organiske forbindelser, viste det et miljø på Titan som ligner – på noen måter – det teoretiserte miljøet for den tidlige jorden. Forskere antar at atmosfære til den tidlige jorden lignet dagens atmosfære på Titan i sammensetning, men med viktige unntak som mangelen på vanndamp på Titan. Satellitten er av noen forskere antatt å inneholde mikrobielt utenomjordisk liv eller, i det minste, et prebiotisk miljø som er rikt på komplekse organiske forbindelser. Dannelsen av komplekse molekyler. Miller-Urey-eksperimentet og flere følgende eksperimenter har vist at med en atmosfære lik den som finnes på Titan, og med ultrafiolett stråling i tillegg, kan komplekse molekyler og polymersubstanser som tholiner genereres. Reaksjonen starter med dissosiasjon av nitrogen og metan, som danner hydrogencanid og acetylen. Videre reaksjoner har blitt omfattende studert. I oktober 2010 rapporterte Sarah Horst ved University of Arizona om funn av fem nukleotidbaser – byggesteiner i DNA og RNA – blant de mange forbindelsene som ble produsert når energi ble brukt til en kombinasjon av gasser som de i Titans atmosfære. Horst fant også aminosyrer, byggesteinene i proteiner. Hun uttalte at det var første gang nukleotidbaser og aminosyrer hadde blitt funnet i et slikt eksperiment, uten at flytende vann var til stede. Mulige habitater under overflaten. Simuleringer i laboratorium har ført til forslag om at det eksisterer tilstrekkelig med organiske materialer på Titan til å starte en kjemisk evolusjon til det som antas å ha startet liv på jorden. Mens analogien forutsetter tilstedeværelsen av flytende vann over lengre perioder enn det som til nå er observerbart, foreslår flere teorier at flytende vann fra et nedslag kan bli bevart under et frossent isolasjonslag. Det er også blitt observert at flytende hav av ammoniakk kan eksistere dypt under overflaten; en modell antyder en løsning av ammoniakk og vann så dypt som 200 m under skorpen av vannholdig is, under forhold som etter «terrestrisk standard er ekstreme, men slik at liv faktisk kan overleve». Varmetransport mellom det indre og de øvre lagene vil være avgjørende for å opprettholde liv i et underjordisk hav. Oppdagelsen av mikrobialt liv på Titan vil avhenge av de biogene effektene. For eksempel har det at atmosfærisk metan og nitrogen kan være av biologisk opprinnelse blitt utforsket. Metan og liv på overflaten. Det har blitt antydet at liv kan eksistere i sjøene av flytende metan på Titan, akkurat som organismer på jorden lever i vann. Slike skapninger ville inhalere i stedet for, metablisere det med acetylen i stedet for glukose, og puste det ut som metan i stedet for karbondioksid. Selv om levende ting på jorden (inkludert metanogener) bruker flytende vann som løsningsmiddel, spekuleres det i om liv på Titan kanskje i stedet bruker en flytende hydrokarbon, slik som metan eller etan. Vann er mer løselig enn metan. Vann er imidlertid også mer kjemisk reaktiv og kan bryte ned store organiske molekyler gjennom hydrolyse. En livsform hvis løsningmiddel var en hydrokarbon ville ikke stå ovenfor risikoen for at biomolekylene ødelegges på denne måten. I 2005 argumenterte astrobiologen Christopher McKay for at hvis metanogent liv faktisk eksisterte på overflaten av Titan, vil det sannsynligvis ha en målbar effekt på blandingsforholdet i Titans troposfære; nivåer av hydrogen og acetylen ville vært målbart lavere enn ellers forventet. I 2010 identifiserte Darrell Strobel ved Johns Hopkins University en større mengde molekylært hydrogen i de øvre atmosfæriske lagene på Titan sammenlignet med de lavere lagene, og argumenterte for en nedadgående strøm med en hastighet på omtrent 1025 molekyler per sekund og forsvinningen av hydrogen nær overflaten. Som Strobel noterte, var hans funn på linje med effektene Chris McKay hadde forutsagt hvis metanogene livsformer fantes der. Samme år viste en annen studie at nivåene av acetylen på Titans overflate ble tolket av Chris McKay som forenlig med hypotesen om at organismer forbruker hydrokarboner. Mens den biologiske hypotesen ble omarbeidet, advarte McKay mot at andre forklaringer for funnet av hydrogen og acetylen er mer sannsynlig; mulighetene for en foreløpig ukjent fysisk eller kjemisk prosess (for eksempel en katalysator på overflaten som går på hydrokarboner eller hydrogen) eller mangler i dagens modeller for materialstrømmer. Data om sammensetninger og transportmodeller må være dokumentert, og, i følge Ockhams barberkniv, er en fysisk eller kjemisk forklaring en foretrukket prioritet fremfor en biologisk (gitt enkelheten av kjemiske katalysatorer versus kompleksiteten av en biologisk form). McKay bemerker likevel at oppdagelsen av noen av de, inkludert bare en katalysator som er effektiv ved 95 K (−180 °C), vil være en viktig oppdagelse. NASA skriver i nyhetsartikkelen om funnene i juni 2010: «Til dato er metanbaserte livsformer kun hypotetiske. Forskere har enda ikke oppdaget denne formen for liv noen steder». Videre skriver NASA også: «noen forskere mener disse kjemiske signaturene styrker argumentet for en primitiv, eksotisk form for liv eller forløpere til liv på Titans overflate.» Hindringer. Til tross for disse biologiske mulighetene, er det formidable hindringer for liv på Titan, og noen analogi til jorden er unøyaktig. Den store avstanden fra solen gjør at Titan er iskald (et faktum forverret av antidrivhuseffekten fra skydekket) og atmosfæren mangler Karbondioksid. På grunn av disse problemene har forskere som Jonathan Lunine ansett det som mindre sannsynlig at det finnes liv på Titan og heller sett på det som et eksperiment for undersøkende teorier om forholdene som rådet før liv oppstod på jorden. Selv om liv i seg selv kanskje ikke eksisterer, er de prebiotiske forholdene i Titans miljø og den tilhørende organiske kjemien fortsatt av stor interesse for å forstå den tidlige historien til den terrestriske biosfæren. Å bruke Titan som et prebiotisk eksperiment innebærer ikke bare observasjon gjennom romfartøyer, men også laboratorieeksperimenter og kjemiske og fotokjemiske modelleringer på jorden. Panspermi-hypotesen. En alternativ forklaring for livets hypotetiske eksistens på Titan har blitt foreslått: Dersom det blir funnet livsformer på Titan, er det statistisk mer sannsynlig at det stammer fra jorden enn at det har oppstått uavhengig, en prosess kjent som panspermi. Det antas at nedslag fra store asteroider og kometer på jordens overflate har forårsaket at flere hundre milloner fragmenter av mirobe-laden-stein har unnsluppet jordens gravitasjon. Beregninger tyder på at en del av disse vil møte mange av legemene i solsystemet, inkludert Titan. På den andre siden, har Jonathan Lunine argumentert for at envher levende organsime i Titans kryogeniske sjøer av hydrokarboner må være så kjemisk fjorskjellig fra livet på jorden at det ikke ville være mulig for den ene å være stamfar for den andre. Fremtidige forhold. Forholdene på Titan kan bli langt mer levelige i fremtiden. Om ca. seks milliarder år vil solen bli en rød kjempe og overflatetemperaturen på Titan vil stige til ~200 K (−70 °C) – høyt nok til at stabile hav med en blanding av vann og ammoniakk kan eksistere på overflaten. Etterhvert som solens ultrafiolette utstråling øker, vil disen i Titans øvre atmosfære forsvinne og antidrivhuseffekten vil avta på overflaten. Dette vil igjen føre til at drivhuseffekten dannet av atmosfærisk metan spiller en langt større rolle. Sammen danner disse forholdene et miljø som kan danne liv og som vil vedvare i flere hundre millioner av år. Dette var tilstrekkelig med tid for enkelt liv å utvikle seg på jorden, selv om tilstedeværelsen av ammoniakk på Titan vil medføre at de samme kjemiske reaksjonene går saktere. Seminar (kirkelig). Et seminar (ofte kalt presteseminar) er en høyere utdanningsinstitusjon som tilbyr en religiøs utdanning. Begrepet hører hjemme i den kristne sfære, men brukes til tider også om tilsvarende institusjoner innen andre religioner. Seminarer finnes innen mange forskjellige kirkesamfunn, og har som hovedoppgave å utdanne personer til tjeneste som prest. Det er også mulig for andre å studere ved et seminar, f.eks. for personer som er engasjert i kirkelig arbeid og ønsker å bedre sine kvalifikasjoner. Katolske seminarer tilbyr gjerne universitetsgrader, noe de har mulighet til ved at de er knyttet til et universitet. De fleste er knyttet til et av de pavelige universiteter. På 1800-tallet var det et katolsk presteseminar i Trondheim, men dette ble nedlagt etter få år. Et nytt seminar, St. Eystein seminar, ble opprettet av Oslo katolske bispedømme i 2006. Den formelle datoen for grunnleggelsen er 1. mars, men seminaret vil ikke være i drift før lokaler er ferdigstilt. Juniorseminar. Et juniorseminar er en skole på nivå med ungdomsskole eller videregående skole, som forbereder til studier ved et presteseminar. Det er dog ingen forpliktelse til å fortsette på presteseminar etter endt utdannelse ved et juniorseminar. Mange steder i verden er juniorseminarene de eneste skoler som gir utdannelse av godt nok nivå til å kvalifisere til universitetsstudier. Liste over norske geografiske ytterpunkter. Oversikt over norske geografiske ytterpunkter er en liste over norske geografiske rekorder. Oversikten omfatter kun punkter på land. Avstander. Ved Elvenes i Finnmark er Norge på sitt smaleste. Norges geografiske midtpunkt. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. () Eksterne lenker. Norske geografiske ytterpunkter Ytterpunkter Suffraganbispedømme. Suffraganbispedømme, ofte omtalt bare som suffragan, er et bispedømme som er underlagt et metropolitanerkebispedømme og som således er del av en kirkeprovins. Ordet kommer fra latin "suffragare", «å støtte med en stemme»; med dette menes at suffraganbiskopene forventes å støtte sin erkebiskop. Begrepet brukes særlig i Den katolske kirke, men prinsippet finnes i de fleste kirker som har et erkebispeembete. Mellom 1154 og 1536 var Nidaros erkebispesete med de andre norske, islandske og skotske bispedømmene som suffraganer. Dagens katolske stift i Norge er ikke suffraganbispedømmer, men direkte underlagt Den hellige stol (dvs. immediate) og dermed ikke del av noen kirkeprovins. I Den anglikanske kirke brukes uttrykket suffragan eller suffraganbiskop om en hjelpebiskop som virker under den stedlige biskop. Han har da tittel etter byen hvor han har tilhold, ikke etter bispesetet. Denne ordningen ble opprettet under reformasjonen gjennom "Suffragan Bishops Act 1534". Antirasistisk Senter. Antirasistisk Senter (nordsamisk: "Nállevealaheami vuostásaš guovddáš") er en stiftelse som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Senteret ble etablert i 1983 av medlemmer av Immigrantenkollektivet, med Khalid Salimi som leder. Bakgrunnen for etableringen var rasistiske trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai-feiringen samme år. Antirasistisk Senters visjon er et kulturelt mangfoldig og sosialt rettferdig samfunn. Senteret arbeider med å dokumentere og motarbeide rasisme, bevisstgjøre og informere om rasistisk diskriminering og med å mobilisere personer med minoritetsbakgrunn. Organisasjon. Antirasistisk Senters ledelse er aktive deltakere i den offentlige debatten. Ledelsen administrerer hele Senteret, driver holdningsskapende arbeid, utfører dokumentasjons- og informasjonsarbeid, holder foredrag og produserer informasjonsmateriell til myndigheter, skoler og andre. Ledelsen har et bredt kontaktnettverk blant organisasjoner og offentlige myndigheter – lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Senterets ungdomsavdeling er et ressurssenter for flerkulturell ungdom. Agenda X jobber for at ungdom skal ha innflytelse på egne liv, og det er ungdommen som planlegger og bestemmer aktivitetene. Agenda X har bl.a. jente- og guttegrupper, arrangerer sommerleir, har et lydstudio og holder skriveverksteder. Et gratis jobbsøkerkurs for flerkulturell ungdom mellom 16 og 26 år. På Jobb X lærer ungdom å finne ledige jobber, skrive gode søknader og CV'er og å bli trygg på intervjusituasjonen. Tar imot henvendelser fra enkeltpersoner med minoritetsbakgrunn som trenger hjelp mot diskriminering på rasistisk grunnlag. Historie. Antirasistisk Senter har bakgrunn i Immigrantenkollektivet, en redaksjon startet i 1978 for å gi ut avisen "Immigranten" (i dag "SAMORA"). Tidsskriftet kom ut første gang i mai 1979, med Kari-Anne Selvik og Khalid Salimi som ansvarlige redaktører, og omkring 20 bidragsytere. I den første lederartikkelen ble det presentert at tidsskriftet ikke bare ville handle om innvandrerspørsmål, men også problemstillinger for andre undertrykte grupper, som samer, kvinner og barn. I 1982 startet Immigrantenkollektivet lokalradiokanalen Radio Immigranten, som holdt det gående til 1. januar 2008. Redaksjonen opplevde en rekke henvendelser fra folk som ønsket informasjon, trengte hjelp på andre måter eller ville drive med arbeid mot rasisme. I 1983 ble det endelig besluttet å skaffe større lokaler og opprette «Senter for Antirasistiske Aktiviteter». Etableringen kom som en følge av at nazister i Nasjonalt Folkeparti samme år hadde sendt en rekke trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai, som gjorde at skolen avlyste 17. mai-feiringen i frykt for at skolen skulle bli sprengt i luften. I juni 1984 arrangerte senteret sitt første større arrangement: antirasistisk uke i Oslo. Inviterte gjester var blant annet den sør-afrikanske kvinnegruppen Shikisha, tyrkiske Cem Karaca og palestinske Kofia. Toothing. Toothing ("eng.") var opprinnelig en mediebløff om bruk av blåtann på mobiltelefoner eller PDAer til å elektronisk signalisere overfor andre at man er tilgjengelig for seksuelt samkvem, ofte offentlig og med ukjente mennesker. Konseptet toothing ble iscenesatt som en avart av det virkelige fenomenet dogging, der tilfeldig sex på offentlig sted med fremmede er hovedkonseptet, men altså ikke ved hjelp av blåtannteknologien som kommunikasjonsmiddel. Funksjonen man angivelig nyttiggjorde seg av er muligheten til å søke etter andre mobile enheter i nærheten som har blåtann (rekkevidden er rundt 10 meter), for eksempel mobiltelefoner eller lommedatamaskiner. Dersom man ønsker å gjøre apparatet tilgjengelig for søk, må man navngi enheten. Det er dette navnet eller referansen som blir brukt til å signalisere at man er tilgjengelig for toothing. Man kan dermed søke etter apparater med blåtann og således finne ut om det er andre med interesse for toothing i nærheten (eksempel: «toothing?»). Videre kan modifisering av navnet på samme måte fungere som en kommunikasjonsmedium for nærmere avtale, omtrent som ved SMS over mobilnettet. Den tekniske funksjonen er fortsatt reell, det som derimot ble avslørt som usant var bruken av teknologien i forbindelse med seksuelle aktiviteter. Den store bløffen. Det kan se ut som toothing begynte i mars 2004 i form av et falskt forum opprettet av Ste Curran, sjefredaktør for spillmagasinet "Edge" og eks-journalist Simon Byron. Etter de første medieoppslagene kom det frem påstander om at fenomenet "toothing" aldri hadde eksistert. Etter en kritisk artikkel på Slashdot innrømmet grunnleggerne av forumet 4. april 2005 at hele saken var oppdiktet. Kameratgjengen hadde overtalt sine venner til å delta i fiktive fora på nettet og således skapt et inntrykk av at toothing virkelig foregikk. Toothing likevel. Selv om idéen om "toothing" ble opprettet som en bløff koblet den sammen de svært reelle konseptene trådløse nettverksforbindelser over korte avstander og ønsket om seksuelle partnere. Nyere informasjon fra mer troverdige kilder viser imidlertid at fenomenet virkelig eksisterer, men grunnet Blåtanns innskrenkede funksjonalitet og brukervennlighet er det ikke uventet at toothing først og fremst forekommer i ekstreme datingsituasjoner. Populærkulturelle referanser. I en episode av refereres det til toothing når en av personene mister sitt politiskilt i forbindelse med en toothing-kontakt. Jan Johansson. Jan Johansson (født 16. september 1931, død 9. november 1968) var en svensk jazzpianist, komponist og arrangør. I begynnelsen av 1960-årene markerte han seg som en av Europas mest fremtredende jazzpianister. Han er særlig kjent for sine jazzversjoner av svenske og andre folkemelodier. Liv og arbeid. Jan begynte å spille piano i 1942. Han studerte elektronikk ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg på begynnelsen av 1950-tallet, men avbrøt studiene for å hengi seg til musikken på heltid. I perioden 1958–1960 spilte han sammen med Stan Getz og andre amerikanske musikere. Jan Johansson var det første europeiske medlemmet i "Jazz at the philharmonic". I 1961 begynte Jan Johansson samarbeidet med svenske musikere som Arne Domnérus, Georg Riedel og andre. Albumet "Jazz på svenska", som opprinnelig ble utgitt i 1963, har blitt en moderne klassiker med sin blanding av jazz og svenske folkemelodier. Johansson utgav siden jazzversjoner av russisk og ungarsk folkemusikk på LP-platene "Jazz på ryska" (1967) og "Jazz på ungerska" (1968). Også på "Musik genom fyra sekler" (1968) presenterer han sine tolkninger av iørefallende og folkelige melodier. Disse samlingene har kommet i flere opplag. Som komponist er Jan Johansson best kjent for kjenningsmelodien til den populære svenske fjernsynsserien om barnebokfiguren Pippi Langstrømpe som ble sendt første gang i 1969. I 1957 giftet han seg med Else Bergström. De fikk to sønner, heavy metal-musikerne Jens Johansson (født 1963) og Anders Johansson (født 1962). I 1968 døde Jan Johansson i en bilulykke på vei til en kirkekonsert. Landrø. Navnet Landrø kommer fra bygda Lensvika i Sør-Trøndelag og gir der navn til både steder, gårder og folk. I Norge er det drøyt 260 personer som har Landrø som etternavn. Disse stammer sannsynligvis fra samme slekt. Gangnihessou. Gangnihessou var den første av de tradisjonelle «tolv kongene av Dahomey». Gangnihessou kan ha styrt Dahomey rundt 1620. Hans symboler var gangihessoufuglen, en tromme og noen kaste- og jaktkjepper. Det er ikke helt avklart om han faktisk var konge, eller om han bare var en innflytelsesrik leder som rådgav sin yngre bror, Dakodonou, som ble sett på som kongelig i samtiden. Kees Verkerk. Cornelis Arie «Kees» Verkerk (født i Maasdam 28. oktober 1942) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Han ble olympisk mester på 1500 meter i 1968 i Grenoble. Han har i tillegg tre OL-sølv, tatt i tre forskjellige olympiske leker, på tre forskjellige distanser. Han ble verdensmester i 1966 og 1967, og mottok Oscarstatuetten begge disse årene. I løpet av karrieren satte han åtte verdensrekorder. Sammen med Ard Schenk og et dusin andre skøyteløpere, var han profesjonell skøyteløper i to sesonger fra 1973. Etter at han la opp som aktiv skøyteløper, var han en tid trener for det svenske landslaget. Han møtte sin norske kone i 1972, og etter skøytekarrieren flyttet han til Hamresanden i Norge. Johann Esch og Heinrich Voes. Johann Esch og Heinrich Voes var to augustinermunker som i 1523 ble henrettet ved brenning for sin lutherske tro. De var de første to Luther-tilhengere som ble henrettet. Johann Esch og Heinrich Voes var to unge munker fra et augustinerkloster i Antwerpen (i dag i Belgia) der alle munkene i 1522 bekjente seg offentlig til den lutherske lære. Biskopen av Cambrai fikk alle munkene arrestert, og de satt fengslet i Vilvorden nær Brussel. Her ble de forhørt av generalinkvisitoren Jakob van Hoogstraten i Köln og av noen professorer fra universitetet. Da munkene forstod at de risikerte kjetterbålet dersom de ikke avsverget, trakk alle unntatt tre av dem tilbake sin bekjennelse. De ble frigitt, men ble ikke sendt tilbake til klosteret, fordi det ble erklært for vanhelliget og snart revet. De tre, Johann Esch, Heinrich Voes og Lampertus Thorn ble så avhørt på nytt av den kirkelige inkvisisjonsdomstol, men de nektet å avsverge. De ble deretter overlatt til den verdslige domstol og dømt til døden. De ble ført til Brussel og holdt fengslet frem til dagen for henrettelsen den 1. juli 1523. Først ble nye forsøkt gjort for å få dem til å avsverge. Heinrich Voes ble ført frem først, men han avslo å avsverge. Så spurte Hoogstraten de siste to: Johann Esch nektet også å avsverge mens Lampertus Thorn bad om fire dagers betenkningstid. Deretter ble Johann Esch og Heinrich Voes overlatt til bøddelen og ført til markedsplassen i Brussel og brent. Martin Luthers salme "Ein neues Lied wir heben an" er en skildring av de to munkenes bekjennelse og henrettelse. Esch, Johann og Heinrich Voes Esch, Johann og Heinrich Voes Esch, Johann Arbeidsmarkedsetaten. Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) var et statlig organ underlagt det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Etaten hjalp arbeidssøkere med å komme i jobb og arbeidsgivere med å finne arbeidskraft. Den var regjeringens viktigste virkemiddel i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Aetat utga månedlig statistikk og analyser om arbeidsmarkedet. Etaten hadde også ansvaret for utbetaling av dagpenger, ventelønn og attføringsytelser. Fungerende arbeidsdirektør ved nedleggelsen 1. juli 2006 var Yngvar Åsholt, som overtok etter at den utnevnte arbeidsdirektøren Inger Johanne Stokke ble ansatt som assisterende direktør i NAV-interim. I mai 2005 fattet Stortinget vedtak om å legge ned Aetat og trygdeetaten, samtidig som det opprettes en ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) med virkning fra 1. juli 2006. Petroleumstilsynet. Petroleumstilsynet (Ptil) er et norsk, statlig tilsynsorgan underlagt Arbeidsdepartementet. Petroleumstilsynet har myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten i Norge. Petroleumstilsynet ble 1. januar 2004 etablert som et selvstendig, statlig tilsynsorgan. Tilsynet holder til i Stavanger. Petroleumstilsynets myndighetsansvar inkludert petroleumsanlegg og tilknyttede rørledningssystemer på Melkøya, Tjeldbergodden, Nyhamna, Kollsnes, Mongstad, Sture, Kårstø, Slagentangen og eventuelle framtidige, integrerte petroleumsanlegg. Myndighetsansvaret dekker alle faser av virksomheten; som ved planlegging, prosjektering, bygging, bruk og ved eventuell senere fjerning. Hovedprioriteringer. Med bakgrunn i kunnskap og erfaring om virksomheten har Petroleumstilsynet i 2012 blinket ut noen områder som de viktigste av de viktige. Disse danner grunnlag for prioriteringer. Tekniske og operasjonelle barrierer. Tekniske og operasjonelle barrierer skal ivaretas på en helhetlig og konsistent måte slik at risiko for storulykker reduseres så langt som mulig. Ledelse og storulykkesrisiko. Ledelsen på alle nivå i næringen skal arbeide for å redusere storulykkesrisiko, og sørge for at dette arbeidet gjøres på en helhetlig måte. Initiativene og beslutningene ledelsen står bak, definerer og påvirker rammebetingelser som har betydning for storulykkesrisiko. Risikoutsatte grupper. Risikoen for å få arbeidsbetinget sykdom og skade er ulikt fordelt blant yrkesgrupper i petroleumsindustrien. Petroleumstilsynet utfordrer næringens evne til å identifisere og følge dem opp. Forebygging av skader på ytre miljø. Ptils rolle i innsatsen for å beskytte natur og miljø mot skader, er først og fremst rettet mot den preventive siden – altså ved å bidra til å hindre at ulykker skjer. Statens arbeidsmiljøinstitutt. Statens arbeidsmiljøinstitutt, forkortet STAMI, er et statlig forskningsinstitutt organisert under Arbeidsdepartementet. Instituttet utgjør et tverrfaglig kunnskapsmiljø med kompetanse innen medisin, fysiologi, kjemi, biologi, psykologi og andre fag. Instituttet retter seg mot alle deler av norsk arbeidsliv, og kartlegger miljø- og helseforhold, vurderer faremomenter og foreslår forebyggende tiltak på arbeidsplassene. Instituttet har en arbeidsmedisinsk klinikk som utreder pasienter med mulige arbeidsrelaterte sykdommer. Dessuten gis opplæring til verne- og helsepersonale og andre fagfolk. Statens arbeidsmiljøinstitutt er en videreføring av Yrkeshygienisk institutt (etablert 1963), Arbeidsfysiologisk institutt (etablert 1964) og Muskelfysiologisk institutt (etablert 1981), som fra 1964 til 1987 inngikk i Arbeidsforskningsinstituttene. I 1986 ble Arbeidspsykologisk institutt, som hovedsakelig drev med samfunnsvitenskapelig forskning, skilt ut under navnet Arbeidsforskningsinstituttet, og de andre instituttene skiftet navn til Statens senter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene og deretter til Statens arbeidsmiljøinstitutt i 1989. Gazastripen. Gazastripen (arabisk: قطاع غزة‎ transkripsjon: "Qiṭɑʿ Ġazza"/"Qita' Ghazzah", hebraisk: רצועת עזה‎ "Retzu‘at Aza") er en smal landstripe på øst-kysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km², og innbyggertallet er Gazastripen bebos av palestinere og ble tidligere styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten. Nå er det imidlertid Hamas som sitter med kontrollen over Gazastripen. Flertallet av innbyggerne er flyktninger fra den arabisk-israelske krig i 1948 og deres etterkommere. Israel, som okkuperte og styrte Gazastripen fra 1967 til 2005, kontrollerer fremdeles stripens luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner. Denne kontrollen har gjort at Israel kan styre innførsel og utførsel av essensielle ressurser. Egypt styrte Gazastripen fra 1948 til 1967. Den eneste grenseovergangen til Egypt (ved Rafah), er fortsatt stengt, pr. mai 2010. Ottomansk og britisk kontroll (1517–1948). I 1517 ble Gaza en del av Det osmanske rike og forble det frem til den første verdenskrig. På begynnelsen av 1800-tallet var Gaza kulturelt dominert av nabolandet Egypt. Selv om det var en del av Det osmanske rike, var en stor del av innbyggerne egyptere som hadde flyktet fra politisk uro. Regionen var åsted for kamper under den første verdenskrig mellom Storbritannia og Det osmanske rike. Gaza, som kontrollerte kystruter, ble tatt av britene i det tredje slaget om Gaza 7. november 1917. Den britiske regjering har støttet finansielt vedlikeholdet av graver for britiske soldater som falt der. Etter den første verdenskrig ble Gaza en del av Storbritannias mandatområde under ledelse av Nasjonenes Forbund. Det var jøder bosatt i Gaza inntil de palestinske opprørene i 1929, da de ble tvunget til å forlate Gaza. Etter dette forbød britene jøder å leve i området, men allikevel vendte noen av dem tilbake, og disse etablerte kibbutzen Kfar Darom nær den egyptiske grensen. Britisk styre av Palestina endte med den arabisk-israelske krig i 1948. Egyptisk kontroll (1948–1967). I henhold til termene nedlagt i FNs delingsplan (FN-resolusjon 181) i 1947 skulle Gaza-området bli en del av en ny palestinsk stat. Etter at det britiske mandatområdet var oppløst og etter borgerkrigen i Palestina 1947–48, erklærte Israel sin uavhengighet i mai 1948. Den egyptiske hæren invaderte området fra syd og startet slik den den arabisk-israelske krig i 1948. Gazastripen slik den er kjent i dag, er et produkt av den påfølgende våpenhvilen mellom Egypt og Israel og er ofte referert til som den Grønne linjen. Egypt okkuperte stripen fra 1949 (kun avbrutt av fire måneders okkupasjon av Israel under Suez-krisen i 1956) til 1967. Stripens befolkning fikk tilsig av palestinske arabere som flyktet fra Israel under kampene. På slutten av krigen ble en All-Palestinsk regjering (Arabisk: حكومة عموم فلسطين "hukumat 'umum Filastin") proklamert i Gaza by 22. september 1948 av den Arabiske Liga. Dette ble oppfattet som et forsøk fra Ligaen på å begrense den transjordanske innflytelse på det palestinske problemet. Regjeringen ble ikke akseptert av transjordanske myndigheter og heller ikke av noe ikke-arabisk land. Regjeringen var lite annet enn en egyptisk-kontrollert marionettregjering og flyttet snart til Kairo. Palestinere som bodde i Gazastripen eller i Egypt fikk All-Palestinske pass inntil 1959, da Gamal Abdel Nasser avsatte regjeringen. Egypt annekterte aldri Gazastripen, men administrerte det gjennom en militærguvernør. Flyktningene fikk aldri egyptisk statsborgerskap. Under Sinaikampanjen i november 1956 ble Gazastripen og Sinaihalvøya tatt av israelske tropper. Internasjonalt press tvang snart Israel til å trekke seg tilbake. Israelsk kontroll (1967–1994). Israel okkuperte Gazastripen igjen fra juni 1967 under seksdagerskrigen. Den militære okkupasjonen varte i frem til 1994. Etter 1994, i henhold til Oslo-avtalen, skulle Israel fortsatt beholde luftkontroll, kontroll over territoriale vannforsyninger, kontroll over adgang til havner, kontroll over folketellinger, kontroll over utlendingers adgang til stedet, import/eksport samt skattessytemet. Under den israelske okkupasjonen skapte Israel en bosettersone, Gush Katif, i det sydvestlige hjørnet av stripen nær Fafah og den egyptiske grensen. Tilsammen ble 21 områder med settlere opprettet i Gazastripen. Disse utgjorde rundt 20 % av det totale territoriet. Foruten å ha ideologiske årsaker til å være der, hjalp bosettersonene også Israel med sikkerheten i området. Gazastripen var under israelsk militær administrasjon inntil 1994. I løpet av den perioden hadde den militære administrasjonen også ansvaret for vedlikehold av sivile fasiliteter og tjenester. I mars 1979 undertegnet Israel og Egypt den egyptisk-israelske fredsavtalen. Avtalen medførte blant annet at Israels hær og israelske sivile trakk seg ut av Sinaihalvøya, som Israel hadde erobret i seksdagerskrigen. Gazas endelige status ble ikke tatt hånd om av avtalen. Avtalen medførte ingen løsning når det gjaldt uenighet om de internasjonale grensene mellom Gazastripen og Egypt. Egypt gav avkall på alle territorielle krav på regionen utenom de internasjonale grensene. I mai 1994, etter den palestinsk-israelske overenskomsten kjent som Oslo-avtalen, fant det sted en gradvis overføring av makt fra Israel til de palestinske myndigheter. Mye av stripen (unntakene var nybyggerområdene og de militære områdene) kom under palestinsk kontroll. De israelske styrkene forlot Gaza By og andre byområder. De palestinske myndigheter, ledet av Yasser Arafat, valgte Gaza By som sitt første hovedkvarter. I september 1995 undertegnet Israel og PLO avtalene om Vestbredden og Gazastripen, noe som utvidet de palestinske myndigheters kontroll til de fleste byene på vestbredden. Avtalen etablerte også et valgt palestinske nasjonalt råd med 88 medlemmer som holdt sin første samling i Gaza i mars 1996. Det palestinske styret av Gazastripen og Vestbredden under ledelse av Arafat led under alvorlig vanstyre og korrupsjon. Bestikkelser ble brukt for å bringe varer ut og inn av Gazastripen, mens ledere i sikkerhetsstyrkene tjente godt på investeringer i byggebransjen. Eksempler er Great Arab Company for Investment and Development, al-Motawaset Company og al-Sheik Zayid byggeprosjektet. Den andre intifada brøt ut i september 2000. I februar 2005]stemte den israelske regjering for å implementere Israels unilaterale uttrekking fra Gazastripen. Planen ble implementert 15. august 2005 (dagen etter Tisha B'av) og var fullført 12. september 2005. I henhold til planen skulle alle israelske nybyggerområder i Gazastripen, fire områder på vestbredden og Erez-området fjernes. Dette medførte flytting av israelske settlere. Dessuten skulle alle israelske baser fjernes. 12. september annonserte den israelske regjering at israelsk militært styre i Gazastripen var over. For å unngå beskyldninger om at landet fortsatt okkuperte deler av Gazastripen, trakk Israel seg også vekk fra Philadelphiruten, som er en smal stripe som ligger ved Gazastripens grense mot Egypt. I henhold til Osloavtalen skulle Philadelphiruten fortsatt ha ligget under Israel for å forhindre smugling av varer (som ammunisjon) og mennesker over grensen. Egypt hadde gått med på å patruljere sin side av grensen, og det var således håp om at målet skulle nås. Imidlertid beholdt Israel kontrollen over grenseoverganger inn og ut av Gaza. Også Rafah-overgangen mellom Egypt og Gaza ble overvåket av israelske styrker ved hjelp av overvåkingskameraer. Offisielle dokumenter som pass, ID-kort, eksport/importpapirer og mye annet må først godkjennes av den israelske hær. Den palestinske selvstyremyndighetens kontroll (1994–2007). I henhold til Oslo-avtalen tok de palestinske myndigheter administrativ kontroll over Gazastripen (utenom nybyggerområder og militære områder) i 1994. Etter den totale israelske uttrekningen 12. september 2005 av militære styrker og nybyggere hadde de palestinske myndigheter total administrativ kontroll på Gazastripen fra denne dato. Etter den israelske tilbaketrekkingen har grenseovergangen i Rafah blitt kontrollert av EU Border Assistance Mission Rafah med mandat i en avtale som ble endelig ratifisert i november 2005. Israel hadde fortsatt kontroll over aktiviteter som involverte transport gjennom Israel; dette gjaldt også luftrom og adgang til havner i Gaza. Israelske myndigheter tar seg også av immigrasjon og emigrasjon fra Gaza via Israel såvel som utlendingers innreise via Israel og import og eksport via Israel. Vold i etterkant av valget i 2006. I valget av representanter til de palestinske selvstyremyndighetene 25. januar 2006 fikk Hamas et flertall på 42,9 % av stemmene og 74 av 132 seter i forsamlingen (56 %). Da Hamas tok over makten den etterfølgende måneden, nektet organisasjonen å anerkjenne internasjonale krav om at vold skulle opphøre og at Israel skulle anerkjennes. I april reagerte flere nasjoner, deriblant USA, ved å kutte av direkte støtte til den palestinske regjeringen, selv om noe av pengene ble omdirigert til humanitære organisasjoner som ikke hadde noen kontakt med Hamas-regjeringen. Den påfølgende politiske uorden og økonomiske stagnasjonen ledet til at mange palestinere emigrerte fra Gazastripen. I januar 2007 brøt det ut kamper mellom Hamas og Fatah. De voldsomste kampene utspilte seg i den nordlige Gazastripen, der general Muhammed Gharib, en mangeårig offiser i den Fatah-dominerte Sikkerhetsstyrken, døde da en rakett fra Hamas traff hans hus. Gharibs to døtre og to av hans sikkerhetsvakter døde også i angrepet. I slutten av januar 2007 ble det forhandlet frem en våpenhvile mellom Fatah og Hamas. Imidlertid, etter noen få dager, brøt det ut nye kamper. Fatah-krigere stormet et Hamas-tilknyttet universitet på Gazastripen. Offiserer fra Abbas presidentgarde sloss mot Hamas-soldater som voktet Innenriksministeriet. I mai 2007 var det også nye kamper mellom Hamas og Fatah. Innenriksminister Hani Qawasmi, som hadde blitt betraktet som en moderat byråkrat som begge organisasjoner kunne akseptere, trakk seg fra stillingen på grunn av det han betegnet som skadelig oppførsel fra begge sider. Juni 2007. En militær konflikt mellom Hamas og Fatah, tilspisset seg mellom 7. og 15. juni 2007. Hamas seiret. Minst 118 mennesker ble drept og 550 skadet, ifølge organisasjonen ICRC. Israels bombing 2008-2009. I slutten av 2008 innledet Israel en storstilt bombing av Gazastripen og etterhvert en bakkeinvasjon. Krigshandlingene tok slutt den 18. januar. Rundt palestiner ble drept i kampene, svært mange av dem sivile og barn. Infrastrukturen på Gaza fikk store skader. De norske legene Mads Gilbert, Erik Fosse, Snorre Hol og Tobias Fjellbakk var også tilstede under krigen. Administrasjon. Statsminister Ismail Haniyeh ble avskjediget 14.juni 2007, uten at dette har blitt bekreftet av parlamentet til den palestinske selvstyremyndigheten. Han har fortsatt å utøve regjeringsmakten, pr. mai 2010. Rikslønnsnemnda. Rikslønnsnemnda er en permanent lønnsnemnd som behandler interessetvister som partene i arbeidslivet frivillig bringer inn til avgjørelse, og tvister som Stortinget vedtar skal løses ved tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda oppnevnes av regjeringen for tre år av gangen og er sammensatt av nøytrale medlemmer og representanter fra partene i arbeidslivet. Følgelig møter 7 representanter ved konflikter etter tjenestetvistloven og 9 representanter ved konflikter etter arbeidstvistloven, mens i alle tilfeller har kun 5 av de møtende har stemmerett. Nemnda er hjemlet i Lønnsnemndloven av 1952. Morten Øverbye. Morten Øverbye (født 27. mai 1972) er en norsk journalist. Han var nyhetsredaktør og stedfortredende sjefredaktør i Dagbladet under Anne Aasheim, og senere under Lars Helle, og har vært redaktør for Dagbladet.no. Som redaktør for Dagbladets nettutgave var Øverbye en av arkitektene bak avisens fornyede satsing på nyheter, sport og underholdning. Han la ned forbrukeravdelingen og flyttet journalistene over til nyhetsavdelingen. Dagbladet.no hadde under hans ledelse en årlig vekst på 41 prosent på sin forside. Morten Øverbye sluttet i Dagbladet i august 2010. Lars Helle ga senere gitt Øverbye mye av æren for at opplagsutviklingen i Dagbladets papirutgave snudde første halvår 2010. Etter at Øverbye sluttet i Dagbladet økte antallet forbrukersaker på førstesiden igjen. Før han begynte i Dagbladet arbeidet han som frilanser i Romerikes Blad og Eidsvoll Ullensaker Blad, som frilansreporter i Bosnia (1995–1996) og som journalist i digi.no (1996–1998), VG (1998), CNN Norge (1998–2001) og VG Nett (2001 – 2006). Han har utdanning fra Journalistutdanningen i Stavanger. Newzealandsk dollar. Newzealandsk dollar er valutaen i New Zealand. Valutakoden er NZD. Dollaren ble tatt i bruk 10. juli 1967 og erstattet den ikke-desimale Newzealandsk pund. Pitcairnøyene, Cookøyene, Niue og Tokelau benytter også newzealandsk dollar. Amerikansk dollar. Amerikansk dollar er valutaen i USA. Valutakoden er USD. Den har også et eget symbol, $, og skrives ofte US$. Den kalles ofte i amerikansk dagligtale for bucks. I 1995 var over 380 milliarder amerikanske dollar i omløp, og i april 2004 hadde dette økt til nesten 700 milliarder. Amerikansk dollar er også i utstrakt bruk som alternativ valuta utenfor USA, spesielt i land der den lokale valutaen er ustabil på grunn av høy inflasjon., og opp mot to tredjedeler av valutaen er i sirkulasjon utenfor landet. I enkelte stater har bruken av amerikanske dollar blitt så utbredt at den har blitt landets "de facto" valuta. USA er kun én av mange stater som har en valuta kalt dollar. En dollar er delt i 100 "cent" (¢). Det finnes også en annen oppdeling, der dollaren deles i tusen "mills". Denne enheten brukes i forbindelse med utskrivning av skatter, men det har aldri vært utstedt mynt pålydende et antall mills. Sedler og mynter. Mynter blir slått av United States Mint, mens dollarsedler har blitt trykket av "Bureau of Engraving and Printing for the Federal Reserve" siden 1914. De var den første tiden i stort format, men størrelsen ble redusert i 1928. Dette var tidligere enn i mange andre land, og det er ikke kjent hvorfor man begynte med mindre størrelser; en logisk gjetning er at det er knyttet til kostnader for papir og trykking. I 1946 sluttet man å trykke sedler pålydende mer enn 100 dollar. Gjennom tiden har det vært trykket sedler pålydende 500, 1000, 5000, 10 000 og 100 000 dollar. Disse ble for det meste brukt i transaksjoner mellom banker og i organisert kriminalitet. Det var sistnevnte bruksområde som fikk Richard Nixon til å trekke inn alle sedler pålydende mer enn 100 dollar i 1969. Verdier som nå er i sirkulasjon er, i tillegg til 100 dollar, 50, 20, 10, 5 og 1 dollar. Det finnes også 2 dollar-sedler, men disse er svært lite brukt. Av mynter i normal sirkulasjon finner man 1¢ ("penny"), 5¢ ("nickel"), 10¢ ("dime") og 25¢ ("quarter"). Det finnes også mer sjeldne 50¢ ("half dollar") og 1 dollar-mynter. Myntene har ikke verdien preget med tall, men med ord. Kurs. Norges Bank oppgir daglig, deriblant USD. En amerikansk dollar koster pr. 2. september 2011 5.3851 NOK. I juni 2001 var kursen på hele 9,30 NOK, og har etter det vært stabilt synkende frem til 2008. Se også. Dollar Ard Schenk. Adrianus «Ard» Schenk (født i Anna Paulowna 16. september 1944) er en nederlandsk tidligere skøyteløper. I begynnelsen av 1970-årene dominerte Schenk internasjonal skøytesport fullstendig, og fikk tildelt Oscarstatuetten hele tre år på rad. Høydepunktet kom i 1972, da han i tillegg til tre gull i OL i Sapporo også vant europamesterskapet og verdensmesterskapet. I løpet av karrieren satte han i alt 18 verdensrekorder. Han var den første som gikk under 15 minutter på 10 000 meter, og den første som gikk 1500 meter under 2 minutter. Løsemiddel. Et løsemiddel er en væske som brukes for å løse opp faste stoffer, gasser eller andre væsker, og for å holde stoffene i oppløsning. Løsemidler brukes for å gjøre påføring av for eksempel maling og lakk lettere ved at viskositeten senkes. Løsemidler brukes også til ulik rengjøring. Likt løser likt. Effekten av løsemidler oppsummeres ofte i huskeregelen «likt løser likt», det vil si at et løsemiddel kan løse opp stoffer som er ganske like molekylene som løsemidlet består av. Likheten består dels i molekylvekt og dels i molekylenes polaritet / ioniskhet. Polare løsemidler som vann løser gjerne små, polare eller ioniske molekyler som sukker og salt, mens ikke-polare, lipofile løsemidler som white spirit løser oljer, fett, maling, lakk osv. De fleste løsemidler er flyktige og de fordamper med ulik hastighet. Fordampningshastigheten er temperaturavhengig. Disse forholdene utnyttes for å gi hurtig eller sen tørking av for eksempel maling og lakk. Løsemiddelskade. Løsemidlenes flyktighet og deres generelt fettløselige egenskaper kan medføre alvorlige helseskader da de absorberes og gjør skade blant annet i sentralnervesystemet. Molekylene fra løsemidlene tas opp gjennom lungene og huden. Dette kan føre til forgiftninger og allergiske reaksjoner. Løsemidlene løser opp stoffene i cellene våre, for eksempel fett, og cellene blir ødelagt. Organiske løsemidler kan gi skader på hjernen og nervesystemet, blodsystemet, hjertet, leveren, hud, øyne, slimhinner og nyrer. Noen løsemidler regnes også for å være kreftfremkallende. Den viktigste grunnen til at man kan få varige løsemiddelskader er at løsemidlene løser opp fettvev i nervesystemet. Gjennom nervetrådene i hjernen, og resten av nervesystemet går det hele tiden elektriske signaler. De enkelte nervetrådene er isolert fra hverandre med et tynt fettlag. Blir man da utsatt for løsemidler over lang tid, og dette fettlaget brytes ned og forsvinner, blir signalene fra hjernen forstyrret. Faren for løsemiddelskader blir større etter hvert som konsentrasjonen av stoffene i kroppen øker. Mennesker som jobber med slike stoffer daglig er derfor mest utsatt. Dette gjelder for eksempel folk som jobber i malingsindustrien, på lakkeringsverksteder, i renholdsbransjen, i visse typer plastproduksjon og på laboratorier. Hukommelsessvikt og nedsatt konsentrasjonsevne er typiske tegn på skader. En utredning ved mistanke om løsemiddelskade omfatter grundig yrkeshygienisk kartlegging, eksponeringshistorie, nevrologisk undersøkelse i tillegg til andre medisinske undersøkelser. Som oftest utføres også en nevropsykologisk undersøkelse. Dette er en omfattende undersøkelsesprosedyre der en psykolog i løpet av fire til fem timer tester hjernens funksjon med et større antall psykologiske enkelttester. Sikkerhetstiltak. Tidligere visste man ikke, eller tok ikke advarselen på alvor, at de organiske løsemidlene var så helsefarlige som de senere har vist seg å være. Mange stod hele dagen på jobben og arbeidet med slike stoffer uten noen form for beskyttelse. Mange mennesker har fått varige skader på grunn av dette. I dag er det strenge sikkerhetsregler i bedrifter der det brukes mye løsemidler. Det stilles store krav til avsug, skjerming og utlufting der arbeidet med løsemidlene foregår, og det er vanlig å bruke maske for munn og nese i forbindelse med lakkeringsarbeid, gjerne med frisklufttilførsel i masken. Men, det er viktig for alle å følge visse regler når vi omgår, og bruker organiske løsemidler. Stoffene er tydelig merket med opplysninger om produktet, om det er brannfarlig, giftig og sterkt irriterende og så videre, og hvilke hensyn du bør ta når du arbeider med dem. Noen løsemidler misbrukes for deres ruseffekt. Mange løsemidler gir en øyeblikkelig ruseffekt når de når hjernen. Sniffing, inhalering av gasser fra forskjellige stoffer, er et kjent fenomen i enkelte ungdomsmiljøer, men gir også alvorlige og varige løsemiddelskader. De cellene som blir ødelagt i hjernen kan aldri bygges opp igjen. En regel som man aldri bør glemme: "Løsemiddelskader kan ikke helbredes, bare unngås." Vann som løsemiddel. Etter hvert som man er blitt mer klar over de helseskadene som løsemidler kan føre med seg, har det vært forsket mye på å utvikle andre stoffer som løses i vann. Det har vært vanskelig å erstatte de organiske løsemidlene, men til maling og lakk har de tildels blitt erstattet med vann. Det selges nå omtrent like mye vanntynnet, som whitespirit-tynnet maling. White spirit. White spirit er en væske som er fargeløs og klar i utseende, og har en karakteristisk, stram lukt. Den er uløselig i vann, men er blandbar med mange andre organiske løsemidler. White spirit er en blanding av hydrokarboner og blir benyttet som løsemiddel i maling, rengjøring av pensler, fjerning av asfalt, fett, stearin, skismøring osv. White spirit er kanskje det organiske løsemidlet som brukes mest i dag. White spirit er også kjent under navnene «nafta» (petroleum), «white spirit type 1», «white spirit type 2», «white spirit type 3», «mineralsk terpentin», «laknnafta», white-sprit eller «essence de petrole». Fakta om «White spirit type 1». White spirit skal ikke tømmes ut i vasken eller i naturen. Det skal leveres inn til en søppelfylling eller miljøstasjon, som spesialavfall. Rødsprit. Rødsprit er 95% denaturert etylalkohol, etanol (C2H5OH). Rødspriten er tilsatt et denatureringsmiddel som gjør den ubrukelig til mat og drikke, samt ofte fargestoffet fuksin som gir en rødaktig farge. Rødsprit er et rense- og løsemiddel beregnet til teknisk bruk. Bruk og egenskaper. Rødsprit benyttes som avfettingsvæske for tre og metall før lakkering eller maling, og som antifrostmiddel i vannlåser og vannpumper. Den brukes også som løsemiddel for farge, beis, lakk og lim, og brukes som brennvæske i spritapparater som for eksempel stormkjøkken, Primus og Fondue-brenner. Rødspriten fordamper hurtig og er raskt nedbrytbar. Alkoholen er svært brannfarlig, og har et flammepunkt på 13 grader celsius. Rødsprit kalles vanligvis "teknisk sprit" på svensk og "husholdningssprit" på dansk. Glyserol. Glyserol (også kjent som glycerin, propantriol eller propan-1,2,3-triol (IUPAC-nomenklatur)) er en hygroskopisk væske, det betyr at den absorberer vann fra lufta. Den har en sterk søt smak og er en fargeløs tyktflytende væske. Det brukes som løsningsmiddel i kosmetikkproduksjon, søtningsmidler, såper, sukkertøy, antifrys, antibiotika og i medisin. Glyserol er 0,6 ganger så søtt som sukker. Glyserol er blandbar med alkohol og vann, så den er egentlig en sukkeralkohol. Den er veldig effektiv på kaffe-, te- og vinflekker. Brukes også til tørking av blomster, og myking av gummilister og brukes ofte i røykvæske (blandet med vann). Når glyserol bindes sammen med tre fettsyrer dannes det fett (triglyserider), som blant annet finnes i vegetabilske og animalske oljer. Glyserol kan også lages syntetisk. Den er utrolig holdbar og gjærer ikke. Historie. Den er oppdaget av svensken Carl Wilhelm Scheele i 1779. Han kalte det glycerol, etter det greske ordet "glukos" ("γλυκός"), som betyr "søt". I 1847 ble glyserol først brukt i industri, da Ascanio Sobrero lagde glyserolnitrat (nitroglyserin) med dette stoffet. Struktur. Den kjemiske formelen for glyserol er (CH2OH.CHOH.CH2OH) eller (C3H5(OH)3). Det vil si at Glyserol er en alkohol med 3 hydroksylgrupper, en såkalt treverdig alkohol. Terpentin. Terpentin er en gjennomsiktig, tregtflytende og sterkt luktende væske som fåes ved å destillere harpiks fra furutrær. Den består av terpener, da spesielt som bisykliske monoterpener. Terpentin blir benyttet som et løsningsmiddel for oljemaling og lakk, og som råmateriale i kjemisk industri. Stoffet er også løsningsmiddel for voks i polisher, vannfast sement, rengjøringsmiddel, desinfeksjonsmiddel, gummi, tekstiler og mer. Historie. Ordet "terpentin" kommer fra Gresk "terebinthine" (via Tysk og Latin) og var navnet på treet som terpentinet opprinnelig kom fra ved destillasjon av harpiks. Terpentin har blitt anvendt medisinsk i uminnelige tider. Tidlig på 1900-tallet ble terpentin brukt som lampeolje som en billig erstatning for hvalolje.. Mest brukt utendørs på grunn av den sterke lukten. Produksjon. Postkort fra 1912 med harpiksinnsamling for terpentinproduksjon En av de tidligste kilder til terpenin var terpentintreet "Pistacia terebinthus", et tre som vokser i Middelhavsregionen. Terpentin fås ved destillasjon av harpiks fra diverse furutræ: Strandfuru (Pinus pinaster), Aleppofuru (Pinus halepensis), Sumpfuru (Pinus palustris), Virakfuru (Pinus taeda), Gullfuru (Pinus ponderosa), med fler. Ved bruk av furutrær i produksjon av kjemisk papirmasse med sulfatprosessen får man terpentin som biprodukt. Dette blir ofte brent på bruket for energiproduksjon. Anvendelser. Det er to industrielle hovedanvendelser av terpentin: løsemiddel og kilde til råvarer for organisk syntese. Som løsemiddel har det blitt erstattet av billigere mineraloljebaserte løsemidler. Medisinsk eliksir. Terpentin har blitt anvendt som sårbehandling, behandling av lus, som inhaleringsmiddel mot nese- og halsproblemer og mye mer. Terpentin finnes fortsatt i diverse produkter som anvendes i naturmedisin. Selv om innvortes bruk er uvanlig idag ble terpentin tidligere (smaksatt med søtstoffer) anvendt mot parasitter som f. eks. bendelorm og på grunn av sin antatt antiseptiske og vanndrivende egenskaper som en generell vidunderkur. Farer. Terpentin er et organisk løsemiddel og gir mange av de samme skader som andre løsemidler. Dampen kan irritere hud og øyne, skade lungene og åndedrettsystemet i tillegg til sentralnervesystemet. Det kan forårsake nyresvikt ved inntak. Terpentin er også ekstremt brannfarlig. Knut Jørgen Røed Ødegaard. Knut Jørgen Røed Ødegaard (født 6. mai 1966) er en norsk astrofysiker fra Jevnaker og formidler av populærvitenskap. Han har tidligere operert som formidlingsansvarlig ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo og har vært daglig leder for virksomheten ved Solobservatoriet på Harestua. Ødegaard har stått sentralt i planleggingen og gjennomføringen av en rekke astronomirelaterte arrangementer de senere årene, slik som arrangementene i forbindelse med Venuspassasjen i 2004 og solformørkelsen i 2003. Han hjalp også til med prosjektledelsen for Astrofestivalen i 2001. Ødegaard har vært en viktig medvirkende i barne- og ungdomsprogrammet Newton på NRK1. Med sitt engasjement og brede kunnskapsfelt har han vært med på å øke interessen for astronomi og realfag i Norge. Han virker også som forfatter og oversetter, og ledet en periode radioprogrammet "Hurum og Ødegaard" i Kanal 24 sammen med paleontologen Jørn Hurum. I 2004 mottok han prisen "Årets kommunikator" av Norsk kommunikasjonsforening for sin omfattende innsats for formidling av vitenskap i massemediene. Fra 2003 – 2008 var han leder av Norsk Astronomisk Selskap. Ødegaard har også hatt en gjesteopptreden i en sketsj som seg selv med komikergruppen Tre brødre som ikke er brødre i 2006 for NRK. Ødegaard er gift med forfatter og meteorittleter Anne Mette Sannes. Sammen holder de astroshow og jobber aktivt med meteorittleting og krysspeiling av observerte meteorittfall. De ledet også utenlandssendingen under Venus-passasjen i Tromsø i 2012. Han har uttalt at han tidlig interesserte seg for en rekke vitenskaper før han til slutt endte med å studere astronomi. Han er en tilhenger av hytteliv og samler på spøkelsesinsekter. Ødegaard tror det eksisterer intelligent utenomjordisk liv, og at vi innen år 2025 sannsynligvis får kontakt. Knivskjelodden. Selve Knivskjelodden slik den stikker ut nordover Turistforeningens varde på Knivskjelodden, med Nordkapp i bakgrunnen i øst Knivskjelodden (N 71° 11’ 08”) er en halvøy like vestnordvest for Nordkapplatået på Magerøya i Nordkapp kommune. Odden er Norges nordligste fastlandspunkt når man regner med alle tilhørende skjær og øyer, og ligger 1 450,7 meter lenger nord enn det langt mer kjente Nordkapplatået (N 71° 10’ 21”). Det går en merket tursti fra Nordkappveien (E69, 7 km sør for Nordkapplatået) til Knivskjelodden. Stien er merket med røde T'er i 8 km og turen tar ca. 2 ½ time. Jernporten. Kart over Donau med markering av Jernporten (Eisernes Tor) Jernporten (serbisk: Đerdap, Ђердaп; rumensk: Porțile de Fier) er en dal og et juv hvor Donau bryter igjennom fjellmassivet på grensen mellom Romania og Serbia. På nordsiden av elven ligger De transilvanske alpene og på sørsiden Balkanfjellene. Jernporten regnes som en av de mest imponerende gjennombruddsdaler eller juv i Europa. Begrepet Jernporten. Jernporten brukes om en kortere og en lengre del av Donau. Jernporten i den snevreste forstand er en tre kilometer lang strekning mellom byene Orșova og Drobeta Turnu Severin i Romania. Tradisjonelt er begrepet også brukt om den ca 130 kilometer lange strekningen mellom Ram og Novi Sip, som også omfatter den mindre elvestrekningen. Videre inngår Jernporten i navnet på de to kraftverkene Jernporten I og Jernporten II som er anlagt ved henholdsvis Novi Sip og landsbyen Prahovo i Kladovo kommune. Strekningen ved Sip. Inntil kraftverkutbyggingen var ferdig i 1972 ble den ca tre kilometer lange strekningen nord for Sip ansett som den farligste delen av elven. Blant annet måtte man passere den beryktede fjellutstikkeren i Donau kalt Prigrada og det kunne ikke skje uten los. Fartøyer som gikk oppstrøms ble etter 1916 trukket av lokomotiv gjennom en kanal anlagt på serbisk side. Vannspeilet på strekningen ble i forbindelse med kraftutbyggingen hevet med 35 meter. Strekningen mellom Ram og Negotin. Historisk og geografisk viktige steder og byer på serbisk side er fergestedet Ram og byene Veliko Gradiste, Golubac, Donji Milanovac, Kladovo og Negotin. Tilsvarende på rumensk side er Moldova Noua, Orșova og Drobeta Turnu Severin. Veien på serbisk side har på strekningen 21 tunneler mellom 65 og 370 meter lange. Et av de vakreste stedene på strekningen er ved inngangen til Kazan-juvet, mellom byene Donji Milanovac og Orșova. Elven er på dette punktet 150 meter bred og dermed på sitt smaleste gjennom hele Jernporten, mens dybden er 90 meter. To store nasjonalparker er knyttet til Jernporten, henholdsvis nasjonalparken Đerdap i Serbia og Parcul Natural Porțile de Fier i Romania. Kraftverkene. To vannkraftverk som utnytter energien i Donau bærer navnet Jernporten. Jernporten I ved byen Novi Sip stod ferdig installert i 1970. Installert vannkrafteffekt er 2 280 MW, med en årsproduksjon av elektrisk kraft på 11,3 TWh. Anlegget har også større sluser som muliggjør elvetrafikk med større frakteskip. Jernporten II ved Prahovo som geografisk ligger utenfor det som tradisjonelt blir kalt Jernporten, ble påbegynt i 1979 og fullført i 1984. Det har en effekt på 537 MW. På rumensk side produseres ca 1,3 TWh per år. Romerske ruiner. Et kjent romersk funn er Tabula Traiana som er montert fast i fjellet på serbisk side av Donau. Det dreier seg om en tavle som keiser Trajan angivelig laget til minne om byggingen av veien langs elven. I forbindelse med byggingen av kraftverkene og den derav følgende heving av vannspeilet ble tavlen flyttet det stedet den nå befinner seg. Tabula Traiana er kun synlig fra sjøen. I årene fra 102 til 105 reiste arkitekten Apollodor av Damaskus den såkalte Trajanbroen ved Drobeta Turnu Severin og forlenget dermed den strategisk viktige veien over Donau som da var grenseelv mellom Romerriket og Dacia. Regulering i 1890-årene. I 1890-årene foretok Ungarn de første sprengningsarbeidene for å forbedre skipstrafikken på elven. Ved Berlinerkongressen i 1878 ble Østerrike-Ungarn gitt i oppdrag å regulere Jernporten. Den ungarske regjeringen ga oppdraget videre til Ernst von Wallandts. Arbeidet bød på store tekniske utfordringer og var dessuten meget kostbart. Den regulerte donaustrekningen ved Jernporten ble åpnet 27. september 1896 av keiser Franz Josef I av Østerrike. Tilstede var også kongen av Serbia og kongen av Romania. Reguleringen besto av en tilsammen 8 kilometer lang kanalstrekning på serbisk side. Kanalen ble laget i to deler. En del var på 6 kilometer formet som en renne under vann markert med bøyer og som gikk fra Kazan-juvet og nedover elven. En kortere del på 1700 meter var synlig i dagen og anlagt på serbisk side ved Sip, idag Novi Sip. Den sterke strømmen i kanalen medførte problemer for dampskipene og det ble derfor stasjonert to slepebåter i området. Jernbane. Til 1960-årene var det også i virksomhet en jernbane langs elven ved Sip. Jernbanen som ikke hadde forbindelse med noe annet europeisk jernbanenett, hadde som eneste oppgave å trekke skip gjennom kanalen oppover elven. Arkeologiske utgravninger. Ved Lepenski Vir, vest for Donji Milanovac er det gjort funn fra mesolitikum. Johann Pfefferkorn. Johann Pfefferkorn (født 1469 sannsynligvis i Nürnberg – død 1521/22 i Köln), tysk eller mährisk konvertert jøde som kjempet mot jødedommen i Tyskland. Tidlig liv. Johannes Pfefferkorn var jøde fra Mähren (Morava), skjønt han sannsynligvis var født i Nürnberg i Tyskland. Han fikk undervisning i talmudkunnskap i det jødiske miljø i Prag. Etter mange års omflakkende tilværelse slo han seg ned med sin familie i Köln omkring år 1500. Der kom han i kontakt med Kölns dominikanere, og i 1504 konverterte han til kristendommen og ble døpt sammen med sin hustru og sine barn. Dermed begynte hans samarbeid med dominikanerne i kampen mot jødedommen. Kamp mot jødedommen. Pfefferkorn begynte snart å forfatte kampskrifter mot jødene. En granskning av disse skriftene tyder på at Pfefferkorn i virkeligheten ikke hadde noe særlig inngående kjennskap til jødisk levned og litteratur. I "Der Judenspiegel" (Köln, 1507) krevde han at jødene skulle slutte med åger (rente på pengeutlån), måtte ta vanlig arbeid, overvære kristne prekener, og kvitte seg med Talmud fordi disse bøkene angivelig nøret opp om deres kristenhat. På den annen side fordømte han jødeforfølgelser, fordi de hindret deres ekte omvendelse, og forsvarte dem mot anklagene om at de begikk ritualmord av kristnes barn. Etter at jødene tok kraftig til motmæle, fulgte han opp med nye heftige angrep i kampskriftene "Wie die blinden Jüden ihr Ostern halten" (1508), "Judenbeicht" (1508) og "Judenfeind" (1509). Beslagleggelsen av jødiske bøker. Pamflettene hadde stort nedslagsfelt. Han fikk flere dominikanerklostre til å anbefale ham overfor keiserens søster Kunigunde, og på den måten vant han også den tysk-romerske keiser Maximilian Is gunst. Den 19. august 1509 beordret keiseren jødene til å overlevere til Pfefferkorn alle bøker som stred mot kristendommen. Pfefferkorn begynte med beslagleggelsene i Frankfurt, Mainz, Bingen, Lorch, Lahnstein, Worms og Deutz. Dette utløste mange steder uro i den kristne befolkning i store deler av Rhinlandet. Både erkebiskopen av Mainz, Uriel von Gemmingen, og byrådet i Frankfurt protesterte mot Pfefferkorns kampanje. Pfefferkorn bad dersom om keiserens beskyttelse, men keiseren, etter påtrykk fra sin fromme søster Kunigunde, valgte å nedsette den 10. november 1509 en undersøkelseskommisjon og utnevnte erkebiskop Uriel von Gemmingen til dens leder. Motsetningene ble skjerpet ettersom det samtidig var en oppblomstring av gamle rykter om jødiske ritualmord av kristnes barn og jødisk vanhelligelse av den hellige hostie. Ryktene bidro til å forgifte relasjonene mellom kristne og jøder. Pfefferkorn møter motstand. Den nevnte undersøkelseskommisjon hadde som mandat å innhente uttalelser fra universitetene i Mainz, Köln, Erfurt og Heidelberg, fra inkvisitoren Jakob Hoogstraten i Köln, fra presten Victor von Carben, og fra Johann Reuchlin. Pfefferkorn prøvde på sin side å sikre seg keiserens fortsatte velvilje med skriftet "In Lob und Eer dem allerdurchleuchtigsten grossmechtigsten Fürsten und Herrn Maximilian" (Köln, 1510). I april var han igjen tilbake i Frankfurt og foretok nye beslagleggelser av jødiske bøker. Hoogstraten og universitetene i Mainz og Köln tok i oktober 1510 stilling mot de jødiske skrifter. Reuchlin erklærte at kun de bøker som åpenbart krenket kristendommen kunne ødelegges (som "Nizachon" og "Toldoth Jeschu"), men de øvrige måtte man la i fred. Han tok resolutt avstand fra Pfefferkorns og de kølneriske dominikaneres antijudaisme, og Reuchlin målbar den holdning at man burde studere det jødiske levned og de jødiske skrifter med lærevillighet og tålmod, og ikke feste noen lit til de antijødiske løgner som var i omløp. Reuchlin ble meget oppbragt over Reuchlins votum, og gikk løs på ham i skriftet "Handspiegel" (Mainz, 1511). Reuchlin klaget til keiser Maximilian, og samtidig besvarte han angrepet med skriftet "Augenspiegel". Hvorpå Pfefferkorn slo tilbake med "Brandspiegel". I den litterære feide som utviklet seg fant Reuchlin støtte blant humanistiske venner, mens Pfefferkorn hadde ryggdekning hos dominikanerne. Striden ble kjent i hele landet og ble så skarp at keiser Maximilian i juni 1513 påbød alle parter å tie. Derpå kom det et votum fra paven i Roma i mars 1514, og det harmonerte med Reuchlins standpunkter. Men til tross for dette utgav Pfefferkorn nye kampskrifter mot Reuchlin og mot jødene ("Sturmglock", 1514). Heller ikke motparten forble taus, og angrep Pfefferkorn med "Beschirmung", "Defensio J. Pepericorni contra famosas et criminales obscurorum virorum epistolas" (Köln, 1516), og "Streitbüchlein" (1517). Striden hadde gått over sine bredder og fjernet seg blant annet med de såkalte Mørkemannsbrevene "("Die Dunkelmännerbriefe")" nokså meget fra utgangspunktet. På samme tid ble det utgitt en ny utgave av Talmud (utgitt av David Bomberg i Venezia). Fra slutten av 1517 stjal spredningen Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen meget av den folkelige oppmerksomhet, og striden rundt Pfefferkorn avtok betraktelig. Da Roma i 1520 fordømte "Augenspiegel", forfattet Pfefferkorn sitt triumferende "Ein mitleidliche Klag" (Köln 1521). Lek. a>n og er avgjørende for å lære om seg selv, om andre mennesker og om verden. a> viser et mylder av barn som leker og spiller. Lek er aktivitet tilsynelatende uten et umiddelbart formål utover leken i seg selv. Vanligvis menes barnelek, men begrepet har også en videre betydning. Leker kan utføres alene eller sammen med andre og spiller en viktig rolle i læring og utvikling. Lek hos barn. Alle barn vil på en eller annen måte leke, fordi leken er nødvendig for å vokse og utvikle seg. Gjennom leken møter barnet verden og seg selv og lærer en rekke ferdigheter. Lek gir rom for stimulering av språksansen og intellektet, trening av kroppen og motorikken og gir nødvendig sosial trening. Barneleken gir nyttig erfaring og er avgjørende for all slags læring. Leken hos barn tjener derfor ytterst sett som trening både til å mestre hverdagen og voksenlivet. Lek hos voksne. En stor mengde fenomener og aktiviteter i samfunnet som ikke er direkte produktive eller matnyttige, men som utføres først og fremst for fornøyelsens skyld, kan i videste forstand kalles lek. Dette gjelder også voksne. De voksnes lek kan omfatte sport, spill og konkurranser, men også hobbyer, sosialt samvær og kulturelle uttrykk i alt fra rollespill og dans til drikkeleker der en skal drikke alkohol fortere eller mer enn andre (se også selskapslek). Erik Lerdahl, forfatter av boka, fremhever at lek hos voksne også godt kan ha et bevisst formål med tanke på å skape ny forståelse og nye ideer. Man kan bevisst leke med en rolle for å få økt forståelse av den rollen eller man kan leke med et tema for å få økt forståelse for temaet og utvikle nye ideer. Leken krever samtidig at man hengir seg full og helt til aktiviteten, og for mye fokus underveis på at leken skal være produktiv eller matnyttig vil fort hemme leken i sin natur. Lek hos dyr. Lek forekommer også hos dyr, særlig hos unger av høyerestående virveldyr, der den i hovedsak har samme funksjon som hos menneskene, nemlig å trene og utvikle kroppen og hjernen samt å lære ferdigheter, bli kjent med omgivelsene og erfare verden. Eksempelvis kan både løver og ulver sees i sosiale leker eller jaktleker. Lek er et begrep som brukes om seksuell aktivitet blant fisk. Rettsstat. En rettsstat er en stat med et velutviklet og sivilisert rettssystem. Her står prinsipper om legalitet, rettssikkerhet og maktfordeling sentralt, fundert på det grunnleggende prinsipp om folkets suverenitet. Rettsstatens idé og grunnprinsipper. En rettsstat er en stat som både er bundet og begrenset av rettsregler; en rettsstat kan ikke handle slik den selv finner for godt eller på alle områder de synes den kunne handle. Det var den franske opplysningstidsfilosofen Charles Montesquieu som unnfanget maktfordelingsprinsippet, en samfunnsmodell som deler statsmakten i tre uavhengige grener: den lovgivende makt, den utøvende makt og den dømmende makt. Grenenes oppgaver skulle blant annet bestå i å føre kontroll med hverandre, slik at én gren ikke skulle kunne overskride sin myndighet uten å bli stilt ansvarlig av en av de andre grener. Gjennom dette mente Montesquieu at man ville oppnå balanse mellom statsmakten Rettsstaten bygger også på John Lockes folkesuverenitetsprinsipp. I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell. I tillegg er ytrings-, religions- og forsamlingsfrihet fundamentale forutsetninger for rettsstatens eksistens. Legalitetsprinsippet. Et av de viktigste prinsipper i rettssystemet er det om legalitet. Det sier at den utøvende makt aldri kan gripe inn overfor eller dømme landets borgere uten å ha hjemmel til dette i de gjeldende rettsregler. Dette kalles «negativ avgrensning». Folket nyter derimot «positiv avgrensning», det vil si at det kan gjøre alt hva det måtte ønske, så lenge det ikke bryter med de gjeldende rettsregler. Rettssikkerhet. Det viktigste vernet den enkelte borger har, er rettssikkerheten. Denne skal ikke bare beskytte borgeren, men også sikre han/ henne de rettigheter han/ hun har krav på etter loven. Legalitetsprinsippet er med på å sikre borgeren en stor grad av forutsigbarhet, idet borgeren aldri behøver å være på vakt mot overgrep eller avgjørelser som hun, ettersom det ikke finnes grunnlag for dem i rettsreglene, ikke forventer. Viktig er det også at borgeren føler en generell trygghet, sikres sin rett til eiendom og at hun kan være trygg på å «høste der hun har sådd». Dersom noen urettmessig skulle komme til å forgripe seg på henne, ta fra henne noe hun eier eller stjele fortjenesten av hennes arbeid, kan hun være trygg på at rettshåndheveren vil gripe inn og gjenopprette orden, hele tiden i henhold til rettsreglene. Samtidig skal den kriminelles rettssikkerhet ivaretas. Vedkommende skal sikres et anstendig avhør (jf. Grunnloven § 96), rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess, og en rettferdig rettergang. Dette kalles også for prosessuell rettssikkerhet. Ved dom beskyttes vedkommende også av den materielle rettssikkerhet, som sier at de beslutninger som retten treffer, ikke kan stride mot Grunnloven, andre lover, eventuelle internasjonale konvensjoner som landet er forpliktet av, eller andre ulovfestede prinsipper. Dessuten skal den tiltalte være sikret likhet for loven. Vedkommendes rase, etnisitet, kjønn og sosiale stilling skal aldri være faktorer som på usaklig vis tillegges betydning ved dommerens avgjørelse. Domstolskontroll med forvaltningsavgjørelser. I tilfellet ovenfor var det borgeren som ble beskyttet mot domstolen. Når det gjelder forvaltningen, derimot, som sorterer under den utøvende makt, er det domstolenes oppgave å beskytte borgeren. Skulle en borger føle seg urettferdig behandlet av forvaltningen, har borgeren rett til å be domstolene vurdere om vedtaket skal overprøves eller om noen i forvaltningen bør stilles til ansvar. Rettslig legitimitet. For at rettssystemet skal kunne fungere best mulig, er det nødvendig at det opprettholder sin rettslige legitimitet blant borgerne. Det vil si at rettssystemet må være noe som er allment akseptert og respektert, og som nyter tillit hos befolkningen. Dets avgjørelser må oppfattes som rettmessige, og de må alltid kunne rettferdiggjøres med hensyn til rettsreglene. Derfor kan det lett bli et problem dersom domstolene etter folkets oppfatning treffer urettferdige beslutninger, uten annen begrunnelse enn at «dette er gjeldende rett». Slike avgjørelser har vanskelig for å møte forståelse hos borgerne. Derfor er det viktig at rettsstaten viser at den er i stand til å tilpasse seg den allmene rettsoppfatning. Dette skal i prinsippet skje ved av den lovgivende makt endrer loven slik at den igjen korresponderer med den allmene rettsoppfatning. Men det kan være foranlediget av domstolsavgjørelser som har vært i strid med loven, fordi domstolen har funnet at loven ikke lenger er slik den burde være. Rettssikkerhet. Rettssikkerhet er et begrep innenfor Rettsstaten som innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk. Et viktig prinsipp er at ingen kan fengsles uten lovlig grunn og at ingen heller kan straffes uten først ha fått prøvd saken sin for en domstol. Ingen lover kan gis tilbakevirkende kraft. Rettssikkerhet er en del av det mer omfattende "rettsvern" som tilkommer alle borgere i en stat hvor lovgivningen også beskytter den enkeltes rettigheter mot inngrep fra andre borgere og staten. Mens "rettsvern" viser til den allmenne beskyttelsen lovverket gir borgerne i forskjellige sammenhenger, handler "rettssikkerhet" mer spesifikt om de garantier borgeren har for en lovregulert, rimelig og rettferdig prosess – inkludert etterforskning og rettergang – i tilfelle det rettes anklager mot ham/henne for en forbrytelse. I folkeretten er bestemmelser som skal vareta rettssikkerheten nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, og i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966. Bestemmelser i den nasjonale lovgivning er gjerne basert på, eller søkt bragt i overensstemmelse med, bestemmelsene i disse og andre menneskerettskonvensjoner. P4 Radio Hele Norge. P4 Radio Hele Norge er Norges største kommersielle riksdekkende radiostasjon. Kanalen sender i det femte riksnettet, det såkalte FM5-nettet, på konsesjon fra Kulturdepartementet. Kanalen har sitt hovedkontor på Lillehammer, med regionkontorer i Oslo, Bergen, Kristiansand og Tromsø. P4 eies 100 % av MTG. Historikk. Etter å ha sendt i det største kommersielle radionettet i Norge, FM4, i ti år, fikk ikke P4 fornyet denne konsesjonen ved utløpet i 2003. I stedet fikk P4 konsesjon til å sende på det noe mindre FM5-nettet. Kanalen hadde i denne forbindelse en rekke rettstvister gående med kanalen som skulle overta FM4-nettet fra 1. januar 2004, daværende Kanal 4. Ett av resultatene av disse tvistene var at Kanal 4 måtte endre navn til Kanal 24, senere Radio Norge. På tross av overgangen til et nett med noe lavere dekningsgrad har P4 klart å holde posisjonen som den klart største kommersielle radiokanalen i Norge. P4 beholdt sin posisjon med en markedsandel på om lag 23 prosent. Blant kanalens mest populære programmer er "Midt i trafikken", "P4s Radiofrokost", "Poplunsj", "Ett-to-tre", "Misjonen", "Oss megger i mellom", "Sytten Tretti" og "Kveldsshowet". I 2008 fikk Antonsen og Golden fast jobb i P4, hvor de har skapt programmet "Misjonen" som er godt likt. For uten om P4, har kanalen i tillegg fem nettkanaler P4 Bandit, P4 Hits, P4 Ballade, P4 Jukebox og P4 Radio Retro. I hele desember finner du også en julekanal med kun julemusikk. P4 har også fått plass i DAB-nettet, noe konkurrenten Radio Norge ikke fikk. Tidligere var også kanalen P4 Bandit å finne på DAB-nettet. P4 ble tildelt lokalradiokonsesjoner i alle de store byene i Norge den 16 mars. Kanalene vil få navnet P5, og starter sine lokalesendinger 1. januar 2010. Det var Medietilsynet som tildelte P4 lokalradiokonsesjonene for byene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger fra januar neste år. Den store taperen i tildelingsrunden ble SBS Radio som eier The Voice, Radio 1 og Radio Norge. Selskapet blir helt ute i Oslo og Trondheim, da med radiokanalen Radio 1. Kanaler. P4 Jukebox var en nettradiokanal fra P4. Kanalen spilte mye av norske artister, i tillegg til skandinavisk populærmusikk og amerikansk country. P4 Jukebox ble lansert som en erstatning til P4 Oldies sommeren 2002, men ble senere erstattet av Radio Country høsten 2009. P4 Oldies var tidligere en nettradiokanal P4 distribuerte over nett. Kanalen spilte musikk fra 1960-, 1970- og 1980-tallet. Kanalen ble lansert 1. juni 2001, men etter et år ble kanalen erstattet med P4 Jukebox. Prix Radio. P4 har gjennom årene stukket av med 23 Prix Radio i flere kategorier. Se også. Norges største radiokanaler Døden i Venedig. Andreutgaven av "Døden i Venedig" i det tyske llitteraturmagasinet "Neue Rundschau" hefte 10 og 11 1912. "Døden i Venedig" (originaltittel på tysk "Der Tod in Venedig") er en novelle av den tyske forfatteren Thomas Mann, først publisert i 1912. Et sentralt tema er konflikten mellom det dionysiske og det apollinske, mellom lidenskap og selvbeherskelse, og til slutt mellom liv og død. Historien foregår i Venezia (også kalt Venedig). Handling. I novellen reiser den aldrende Gustav von Aschenbach, som er klar over at han har bare kort tid igjen å leve, til Venedig, hvor han blir bergtatt av den androgyne skjønnheten til en ung polsk gutt kalt Tadzio. En koleraepidemi har nettopp brutt ut, og Aschenbach planlegger å forlate byen igjen, men blir værende på grunn av Tadzio, selv om han aldri får muligheten til å snakke med ham. Til slutt dør Gustav på Lidostranden. Bakgrunn. Beskrivelsene av Aschenbachs ytre bygget Mann på Gustav Mahler. Filmatisering. Verket ble filmet av Luchino Visconti i 1971, med Dirk Bogarde som Gustav von Aschenbach og Björn Andresen som Tadzio, og filmen har fått kultstatus. Dialogen i filmen er sparsom og musikken er stort sett begrenset til adagiettoen i Gustav Mahlers 5. symfoni. Benjamin Britten skrev en opera til en libretto av Myfanwy Piper som hadde première i 1973. I filmen er Gustav von Aschenbach komponist, i boken er han forfatter. Knut Holmann. Knut Holmann (født 31. juli 1968 i Oslo) er en tidligere norsk padler, og en av Norges mestvinnende olympiautøvere gjennom tidene. Han padlet for Oslo Kajakklubb. Knut Holmann var i den absolutte verdenstoppen gjennom hele 1990-tallet, med VM-gull på K1 1000 meter i både 1990, 1991, 1993 og 1995. Etter VM-gullet i København i 1993 ble han tildelt Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje sammen med skihopperen Espen Bredesen, samt Fearnleys olympiske ærespris. Han satte kronen på verket i OL 2000 i Sydney med gull i K1 på både 500 og 1000 meter. Av Tom A. Schanke er Holmann beskrevet som «Norges største sommer-olympier». Holmann er samboer med TV 2-programlederen Vår Staude. Martin Schulz. Martin Schulz (født 20. desember 1955 i Helrath i Eschweiler, Nordrhein-Westfalen) er en tysk SPD-politiker som fra 2012 er president i Europaparlamentet. Etter Europavalget i 2004 er han formann for den sosialdemokratiske fraksjonen i det europeiske parlamentet. Schulz var borgermester i byen Würselen fra 1987 til 1998. Berlusconi-hendelsen. Selv om Berlusconi påsto at dette bare hadde vært ironi, førte hans kommentarer til vanskelige diplomatiske relasjoner mellom Tyskland og Italia. Trine Hattestad. Trine Hattestad, egentlig Elsa Katrine Hattestad, (født Elsa Katrine Solberg 18. april 1966 i Lørenskog) er en tidligere norsk spydkaster som tok OL-gull i 2000. Hun kastet for klubbene Ski IL og Minerva. Hun var også en dyktig håndballspiller for Oppegård IL. Hun mottok Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 1993. I 2000 ble hun tildelt Aftenpostens Gullmedalje, Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» etter å ha vunnet gull under OL i Sydney. Hun er gift med den tidligere fotballtreneren for Kolbotn fotball, Anders Hattestad. De har fire barn sammen. Hun kom også på 2.plass i andre sesong av mesternes mester. 1989: Feilaktig positiv prøve. I august 1989 testet Hattestad (da Solberg) positivt på stoffet "19-Nortestosteron" etter en feilaktig analyse ved et nederlandsk laboratorium i Utrecht. Både A-prøven og B-prøve kom ut positive. B-prøven ble analysert uten tilstedeværelse av norske representanter, noe Norges Fri-idrettsforbund ble kritisert for i ettertid. Hattestad var utesteng fra internasjonale konkurranser under saksbehandlingen, men på grunn av uklarheter i denne saksbehandlingen var hun på et tidspunkt ikke anmeldt av antidoping Norge. I januar 1990 ble hun frikjent, mye på grunn av innsatsen til professor Nils Normann ved laboratoriet ved Aker sykehus. Saken endte med et forlik på 30 000 kroner til Hattestad, mens laboratoriet i Utrecht ble fratatt alle internasjonale akkrediteringer for å analysere dopingprøver. Gammelprøyssisk. Gammelprøyssisk (også kalt prøyssisk) er et forlengst utdødt baltisk språk. Det ble talt av gammelprøysserne, et baltisk folk som assimilerte seg seg med de omliggende folkene, særlig litauerne og tyskerne. Gammelprøyssisk er nært beslektet med de andre utdødde vestbaltiske språkene galindisk (tidligere talt sørfor gammelprøysserne) og sudovisk eller jotvingisk (tidligere talt østfor gammelprøysserne). Det er mer fjernt beslektet med de overlevende østbaltiske språkene, litauisk og enda større grad med latvisk Gammelprøysserne bodde i samme område som tidligere Øst-Preussen, omkring dagens Kaliningrad og nordøstre del av Polen. Språket tok til å ble nedskrevet på 1300-tallet. Man antar at språket opphørte å bli talt på slutten av 1600-tallet, og den siste bruker av gammelprøyssisk døde på 1700-tallet. Det kalles gammelprøyssisk for å skille det fra adjektivet «prøyssisk», som relaterer seg til den senere tyske staten Preussen. Eksempler på gammelprøyssisk. Eksemplene under er av ord som alle begynner med k-lyd. Franka Potente. Franka Potente (født 22. juli 1974 i Dülmen i Nordrhein-Westfalen) er en tysk skuespillerinne. Hennes italienske etternavn stammer fra hennes sicilianske tippoldefar. Hun opptrådte første gang i "Nach Fünf im Urwald" (1995), en tysk romantisk komedie, og fikk særlig kritisk anerkjennelse for sin hesblesende framføring i den svært innovative filmen "Løp, Lola, løp!" (originaltittel "Lola rennt", 1998) hvor et heftig skinnende rødt hår ble filmens varemerke. Potente mottok Tysklands høyeste film- og fjernsynsutmerkelse for denne filmen og for fjernsynsfilmen "Opernball" (1995) av Urs Egger basert på en roman fra samme år av den østerrikske forfatteren Josef Haslinger. Etter et halvt tiår med flere meget roste tyske filmer fikk hun oppmerksomhet fra Hollywood ved framstillingen av rollen som Barbara Buckley i "Blow" (2001) og den kvinnelige hovedrollen sammen med Matt Damon i "Hvem var Jason Bourne" (originaltittel "The Bourne Identity", 2002). Hun har også hatt en rekke ledende roller i lavbudsjettfilmer som store internasjonale populærfilmer, fra romantiske komedier til thrillere. Eksterne lenker. Potente, Franka Potente, Franka Klagenfurt. Klagenfurt også Klagenfurt am Wörthersee (slovensk "Celovec ob Vrbskem jezeru") er hovedstaden i den østerrikske delstaten Kärnten. Klagenfurt blir nevnt første gang i skriftlige kilder fra 1192. Området for dagens by var ganske ubetydelig inntil Maximilian I i 1518 sjenket det til stenderne i Kärnten. Overdragelsen og den senere protestantiske reformasjonsbevegelse på 1 500-tallet førte til en oppblomstring for byen. Klagenfurt ble hovedstad i Känten og en rekke byggverk som Landhaus og domkirken ble bygget. Byen er sete for delstatsregjeningen og for delstatsparlamentet. Geografi. Byen ligger ved elven Glan og er omgitt av de østerrikske alper. Den ligger ved Wörtersees østlige bredd. Byen ligger i Klagenfurtbekkenet og strekker seg ca 15 kilometer i såvel nord-sørlig som øst-vestlig retning. Utdannelse. I byen ligger et universitet med ca 10 000 studenter og det finnes også et slovensk gymnasium her. Severdigheter og turisme. Severdigheter er bl.a. Wörthersee og det historiske sentrum, "Innere Stadt". Klagenfurt har tallrike parker og det finnes 23 slott i omegnen. Den er et populært skisted og sentrum for turismen i der sørlige Østerrike. Byen har lufthavn. Om sommeren arrangeres festivalen Altstadtzauber, og Ingeborg Bachmann Preis, en tysk litteraturpris, deles ut her. Berømte personer. Berømte personer fra Klagenfurt er 382;ef Stefan, Robert Musil og Ingeborg Bachmann. Joachim Król. Joachim Król (født 17. juni 1957 i Herne) er en tysk skuespiller. Król studerte fra 1981–1984 skuespill ved Otto-Falckenberg-Schule i München. Han er særlig kjent som film- og TV-skuespiller. Men til tross for stor suksess på lerretet gikk han tilbake til scenen. Han har bl.a. spilt ved Schauspielhaus Bochum og Schauspielhaus Köln. Katja Riemann. Katja Hannchen Leni Riemann (født 1. november 1963 i Bremen) er en tysk skuespiller. Suzanne von Borsody. Suzanne von BorsodySuzanne von Borsody (født 23. september 1957 i München) er en tysk skuespillerinne. Hun er datter av Hans von Borsody og Rosemarie Fendel. I 1999 fikk hun Bayerischer Fernsehpreis. Hun spilte rollen som Gesine i litteraturadapsjonen av Uwe Johnsons "Jahrestage" (Årsdager). Borsody ble i 2010 utnevnt til medlem av Den bayerske fortjenstorden. Hans Paetsch. Hans Paetsch (født 7. desember 1909 i Montreux-Vieux i Elsass, død 3. februar 2002 i Hamburg) var en tysk skuespiller og regissør. Han studerte filologi, men bestemte seg for å bli skuespiller, og fikk engasjementer ved forskjellige tyske scener, bl.a. i Lübeck. I 1947 ble han knyttet til Thalia-Theater i Hamburg, hvor han arbeidet som skuespiller og regissør frem til 1975. Han gjorde også innspillinger som forteller i en rekke filmer, og medvirket ved musikkproduksjoner. Han døde 92 år gammel i Hamburg. Pythagoras. Pythagoras (gresk: Πυθαγόρας) (født ca. 580 f.Kr. på Samos, død ca. 500 f.Kr. i Kroton, Calabria) var en gresk filosof, mystiker og matematiker. Bakgrunn. Han skal ha reist til Egypt, Babylon og India. Han tok med seg kunnskap fra disse samfunnene tilbake til Hellas der han grunnla en mysterieskole i Kroton, en av de greske byene i Calabria, Italia. Her fant han en beskytter og velgjører, Milo, stedets rikeste mann. Milos datter Theano ble Pythagoras' yndlingselev; senere giftet de seg. Ifølge Jamblikos, den siste lederen for den syriske nyplatoniske skolen i Evboia, arbeidet Theano med det gylne snitt. Datteren Damo skal ha fått ansvaret for Pythagoras' etterlatte skrifter. De to andre døtrene, Arignote og Miyia, var også pythagoréere. Det er vanskelig å avgjøre hvilke av de oppdagelsene som krediteres ham som virkelig er hans egne, hvilke som bør tilskrives andre medlemmer av skolen, og hvilke han selv hadde lært under sine langvarige reiser. Pythagoras trodde på reinkarnasjon, og mente at menneskets sjel også kan bli gjenfødt i et dyr. Hans disipler i de høyeste gradene fikk ikke spise noen form for kjøtt eller fisk. Pythagoras var selv vegetarianer. Pythagoras anbefalte ofring av mat til gudene, men avviste bestemt blodoffer. Han mente at slakting bringer fram de laveste drifter og begjær i mennesket, og derved også øker sannsynligheten for krig og annen voldsbruk mennesker imellom. For ham var sjelen en fallen guddom, forurenset av denne verden og innesperret i legemet som i en grav, dømt til et evig kretsløp av gjenfødsler, men med mulighet til å utfris gjennom rituelle renselser som ville bringe harmoni mellom sjelen og verden rundt den. Han satte ord på den allmennmenneskelige erfaringen av å være en fremmed i en verden som ikke er vårt rette element. Matematikk og musikk. Han kjente til at jorda er rund. Han gjorde den observasjonen at nordstjernen står høgere på himmelen etter hvert som en forflytter seg mot nord. At et skip forsvinner i havet med økende avstand fra observatøren, tok han som nok et bevis for teorien. Pythagoras hevdet at jorda er omgitt av et antall roterende krystallsfærer som bærer himmellegemene. Senere kom skolen hans fram til at det måtte være jorda som roterte – det var enklere å forklare ei jord i bevegelse enn at hele himmelen skulle være i bevegelse. Pythagoras mente at alle tings innerste vesen er tall. Han lot seg fascinere av sammenhengen mellom tonehøyde og lengden på en vibrerende streng, og han utvida denne sammenhengen til å gjelde astronomiske forhold. Han mente at planetene ikke er tilfeldig plassert; avstanden og hastigheten svarer til harmoniske tallproporsjoner. Pythagoras' læresetning sier at i en rettvinklet trekant er summen av kvadratene av katetenes lengder lik kvadratet av hypotenusens lengde: a2 + b2 = c2, hvor katetene kalles 'a' og 'b' og hypotenusen 'c'. Dette teoremet var kjent av babylonerne minst 1000 år før Pythagoras' tid, mens andre greske matematikere påstod at det kom fra Egypt. Læresetningen hadde for Pythagoras en esoterisk betydning. I den ideelle trekanten der sidene har forholdet 3: 4: 5, representerer tre den trefoldige sjel og fire den firfoldige materien, mens femtallet representerer mennesket. Når disse tallene opphøyes ved å multipliseres med seg selv, oppstår det fullkomne menneske som er likeverdig med summen av den fullkomne sjel og det fullkomne legeme. Det esoteriske systemet til Pythagoras var basert på slike sammenhenger eller korrespondanser. Han underviste i de matematiske sammenhengene mellom de sju tonene i skalaen, og lærte at de psykiske virkningene av tonene henger sammen med frekvensene til de sju fargene i regnbuen og med de sju astrologiske planetene. Hvert himmellegeme skaper sin egen lyd, og summen av disse lydene er sfærenes musikk, som mennesket kan lære seg til å oppfatte og samstemme seg med. Han lærte sine tilhengere hvordan de kunne helbrede både fysiske og psykiske lidelser ved hjelp av musikk. De filosofiske og metafysiske lærdommene til Pythagoras fikk stor betydning for senere greske filosofer, ikke minst for Sokrates og Platon. En disippel, Hippasos fra Metapontum, prøvde å komme frem til kvadratroten av 2. Han fant ingen slik brøk, derimot det som kalles et irrasjonalt tall. Pythagoras hadde forklart verden ved hjelp av hele tall og så på Hippasos' påstand som et kjetteri. Disippelen ble derfor kastet i havet av andre pythagoréere og druknet. Carola Braunbock. Carola Braunbock (født 9. januar 1924 i Wscherau, Bøhmen, død 4. juli 1978 i Berlin) var en tysk skuespillerinne. Hun var først og fremst aktiv som teaterskuepillerinne, blant annet ved Deutsches Theater Berlin, Berliner Ensemble og Volksbühne. Hun spilte også i en rekke filmer. Hennes mest kjente rolle var som stemoren i filmen "Tre nøtter til Askepott" fra 1973. Braunbock stammet fra Bøhmen og snakket også flytende tsjekkisk. Som sudettyskere ble hennes familie fordrevet i 1945, da hun var 21 år gammel. Hovedrolleinnehaveren i "Tre nøtter til Askepott", den da 20 år gamle Libuše Šafránková, fortalte senere at Braunbock først under slutten av innspillingen hadde begynt å snakke tsjekkisk på settet. De andre som jobbet med filmen hadde ikke vært klar over hennes bøhmiske bakgrunn. Selisk. Selisk var et språk som tilhørte de baltiske språkgruppe i de Indoeuropeiske språkfamilie. Dette språket ble talt av selerne som levde inntil 1400-tallet i det som i dag er østre del av Latvia og nordøstlige Litauen. De utgjorde en liten baltisk stamme. Etter at Storhertugdømmet Litauen var etablert underla det seg alle mindre stammer, også selerne, som ble assimilert og i løpet av det påfølgende århundre også mistet språket sitt, som dermed døde ut. Sporene av selisk språk kan fremdeles sees i de områdene selerne befolket, særlig i aksent og fonetikk. Selere. Selere sett i sammenheng med andre baltiske stammer, ca 1200 e.Kr. Østbaltere er vist i brun farge mens vestbaltere er vist i grønn. Grensene er antatte og tilnærmede. Selere (latvisk: "Sēļi") var en stamme av baltiske folk. Selerne levde fram til 1400-tallet i Selonia, lokalisert i sørøstlige Latvia og nordøstlige Litauen. De ble slått sammen med og gikk opp i nabostammene og bedro til etnogenes av latviere og litauere. De språket de snakket var selisk som tilhørte de baltiske språkgruppe i de Indoeuropeiske språkfamilie. Da de selv forsvant som folkegruppe, forsvant også språket. Selerne var østbaltere, men svært lite er kjent om dem. Knappe arkeologiske og historiske data i denne regionen er ofte karakterisert som «spredt befolket landområde». Arkeologiske undersøkelser mener å spore selerne løselig tilbake til 100-tallet e.Kr. da de levde da de levde på begge sider av elven Daugava. Men siden 500- og 600-tallet kan deres bosetninger bli sporet kun på den venstre siden av elven. Deres kultur viser en sterk innflytelse fra lettgallere, og de to folkegruppenes gravtradisjoner viser liten forskjell. En del forskere har spekulert i om selerne fra sen jernalder allerede var delvis assimilert med lettgallerne. I de skriftlige kildene er kun nevnt noen få ganger. I "Livlandske krønike" nevnes selerne i begynnelsen av 1200-tallet da de ble beseiret, erobret og tvangskristnet. Forfatteren av krøniken kaller dem for «litauiske allierte». Deres land var underlagt fyrstedømmene Jersika og Koknese. De sørlige landområdene var derimot underlagt litauiske hertuger. I 1207 kom den tyske sverdbroderordenen sammen med deres litauiske og lettgalliske allierte og beleiret selernes hovedsete, festningen Sēlpils. Grunnen for angrepet var tyske krav om at festningen ble benyttet som en hovedbase for litauisk støtte for angrep på Livland. Etter en lang beleiring gikk selerne med på å overgi seg, underlegge seg tysk styre og å bli døpt og kristnet. Den siste gangen selerne nevnes i skriftlige kilder er på 1400-tallet. Uriel von Gemmingen. Uriel von Gemmingen (født 1468 – død 9. februar 1514) var kurfyrste og erkebiskop av Mainz i Tyskland fra 27. september 1508 til 9. februar 1514. Han engasjerte seg mot beslagleggelsen av jødiske bøker som dominikanerne i Köln og deres allierte Johann Pfefferkorn hadde fått i stand i 1509. Omkring 1509 ble Matthias Grünewald engasjert som hoffmaler for erkebiskop von Gemmingen i Aschaffenburg, og fortsatte i erkebiskopelig tjeneste også etter hans død i 1514. Gemmingen, Uriel Gemmingen, Uriel Gemmingen, Uriel Thomas Linacre. Thomas Linacre (eller Lynaker) (ca. 1460 antagelig i Canterbury, England – 20. desember 1524 i London), engelsk humanist, lege og prest. Han var en av de første engelskmenn som studerte gresk i Italia. Linacre fikk sin første utdannelse ved katedralskolen i Canterbury under William Tilly av Selling, og dro i 1480 til Oxford. Kort etter fulgte han med til Italia da Selling ble sendt av kong Henrik VII til det pavelige hoff. I Bologna ble han en av Angelo Polizianos studenter, og var med da Poliziano underviste Lorenzo de Medicis sønner i Firenze. Den yngre av sønnene ble senere pave Leo X. Blant hans øvrige lærere og venner i Italia var Politian, Demetrius Chalchondyles, Hermolaus Barbarus, Aldo Manuzio (boktrykkeren i Venezia) og Nicolaus Leonicenus i Vicenza. Linacre ble doktor i medisin i Padova, og vendte tilbake til Oxford. Der dannet han en krets av humanister som bestod blant annet av John Colet, William Grocyn, William Lilye og William Latimer. I en periode av Erasmus av Rotterdam hans elev. Linacre synes ikke å ha praktisert eller undervist i medisin i Oxford. Omkring 1501 ble han lærer for unge Arthur, prinsen av Wales. For prins Arthur hadde han allerede oversatt et astronomisk traktat av Proclus, "De sphaera", som ble trykket i Venezia av Aldus i 1499. Ved Henrik VIII tronbestibelse i 1509 ble han utnevnt til kongelig livlege. Dette var en innflytelsesrik stilling. Blant hans pasienter var en rekke av landets fremste, som kardinal Wolsey av York, erkebiskop William Warham av Canterbury og biskop Richard Fox av Winchester. Han ble også god venn med Thomas More. I 1520 mottok Linaker prestevielsens sakrament. Dette må ses i sammenheng med at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv. Under resten av livet arbeidet han som litterat og med den stiftelsen som han i vesentlig grad stod bak, "Royal College of Physicians". Linacre, Thomas Linacre, Thomas Linacre, Thomas Reiulf Steen. Reiulf Hjalmar Steen (født 16. august 1933 i Hurum, Buskerud) er en norsk politiker (Ap). Han har vært bosatt på Nesodden utenfor Oslo i en årrekke, men flyttet i 2009 til Oslo. Han var formann i Det norske Arbeiderparti fra 1975 til 1981 og medlem av partiets sentralstyre i tre perioder på til sammen 25 år fra 1961 til 1990. Steen begynte sitt yrkesliv 17 år gammel som fabrikkarbeider i Nitroglycerin Compagniet (Engene, Sætre). Etter fire år ble han journalist i avisen Fremtiden i Drammen. Så ble det politikk på heltid fra 1958 til han ble ambassadør i Chile, Peru og Ecuador i 1992 og deretter forsker ved FAFO (Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon). Han har fire sønner fra sitt første ekteskap, og er nå gift med Inés Vargas, som var visejustisminister i Chile da Salvador Allendes regjering ble styrtet ved et militærkupp i 1973. Han er svigerfar til Raymond Johansen. Politisk karriere. Den politiske løpebanen startet med at Steen bare 14 år gammel ble valgt til nestleder i Hurum Arbeiderparti. I 1950 ble han formann i AUF i Buskerud. I 1958 ble han valgt til sekretær og deretter formann i AUF. I 1965, da Trygve Bratteli ble formann i Arbeiderpartiet, ble Steen valgt til nestformann. På landsmøtet i 1975 ble Reiulf Steen valgt til Arbeiderpartiets formann, mens Gro Harlem Brundtland ble nestformann. Denne posisjonen hadde han fram til 1981 da Brundtland overtok. Fra 1965 ledet han Steen-komiteen, som utredet utdanningen for aldersgruppa 16-19 år. Forslagene som komiteen la fram, åpnet for adgangen til å kombinere praktisk og teoretisk utdanning, og at det skulle bli større valgfrihet for den enkelte. Forslagene ble lagt til grunn for den nye loven om videregående skoler som ble vedtatt i 1974. Han var også formann i komiteen for prinsipprogrammet som ble vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1969, og formann i komiteen for handlingsprogrammet «Demokrati i hverdagen». Før valgene i 1973, 1977 og 1981, ledet han arbeidet med partiets stortingsvalgprogram. Fra 1973 til 1976 var Steen formann i Likestillingsrådet. Gjennom 1980-årene var han leder av den norske Helsingforskomiteen, og gjennomførte mange besøk til daværende Sovjetunionen for å konfrontere sovjetlederne med brudd på menneskerettighetene i landet. I den samme perioden var han president for Den norske UNICEF-komiteen. Han var stortingsrepresentant for Oslo fra 1977 til 1985 og deretter for Akershus fram til 1992. I Stortinget har han vært leder for Utenrikskomiteen og Kirke- og undervisningskomiteen. Han var Stortingets visepresident fra 1985 til 1989. Fra 17. mars 1971 til 18. oktober 1972 var han samferdselsminister, og fra 8. oktober 1979 til 4. februar 1981 handelsminister. Han var Norges ambassadør i Chile, Peru og Ecuador 1992-96. Han har også vært leder for Europabevegelsen. Fra 1967 til 1985 var han visepresident i Sosialistisk Internasjonale mens Willy Brandt var president. Fra 2005 til 2006 var Steen 1. nestleder i Attac Norge mens Magnus Marsdal var leder. Han var blant stifterne av Humanistiske sosialdemokrater 13. mars 2006. Steen har i alle år vært en svært aktiv deltaker i samfunnsdebatten, og han har særlig vært engasjert i Norges forhold til EU. Han er tilhenger av norsk medlemskap, men er samtidig motstander av den foreslåtte grunnloven for unionen. Reiulf Steen har utgitt en rekke bøker. Blant dem er "Der hjertet banker" (1986), "Inés – og det elskede landet" (1988), "Maktkamp" (1989),"Ideene lever" (1992), "Underveis" (1999) og "Jordskjelv" (2000). Steen lånte Jens Arup Seips betegnelse om Arbeiderpartiet, ørnen, da han ga ut sin foreløpig siste bok, "Ørnen har landet" (2003). Dette er et historisk dokument over Arbeiderpartiets utvikling helt fra Marcus Thranes tid og opp til 1990-åras fløykamper i Ap. Nydalen. Nydalen (opprinnelig "Nygårdsdalen") er et område langs Akerselva i Oslo, midt imellom øst og vest og ligger i Bydel Nordre Aker. Nydalen grenser til strøkene Grefsen, Tåsen, Bjølsen, Sandaker og Storo. Mange vil også forbinde Nydalen med Nydalens Skiklub og orienterings-idretten. Byutvikling i 1990-årene og på 2000-tallet. Nydalen har i løpet av de siste 20 årene gjennomgått en total transformasjon. Fra å være et typisk industriområde er det blitt et levende bydelssenter i bydel Nordre Aker. Det er omtrent 4000 mennesker som nå bor og ca 18000 som jobber og studerer i Nydalen. Stadig flere servicetilbud etableres for å møte etterspørselen fra brukerne av området, og stadig flere benytter Nydalen til rekreasjon og hygge. Da det var fabrikkindustri i Nydalen ble Akerselva dekket av produksjonslokaler som benyttet elvas energi, idag er Akerselva åpnet, renset og den benyttes igjen til bading og fisking. Avgrensning. Området avgrenses i nordøst mot Grefsen av Ring 3. En del av Nydalen går under Ring 3 og ligger nord for denne, men dette avgrenses av Nydalsdammen i Nord og Gjøvikbanen i øst. Maridalsveien er grensen mot Korsvoll i nordvest og Tåsen i vest. Veien Badebakken er grensen mellom Nydalen i nord og Bjølsen i sør, vest for Akerselva, og følger dermed bydelsgrensen. Øst for elva går Nydalen et kvartal lenger sør for Kristoffer Aamots gate, og er dermed faktisk inne i bydel Sagene. Skillet her i sør mot Sandaker, kan anses som grøntområdet/gangstien som ligger rett øst-vest mellom Akerselva og krysset Sandakerveien x Birch-Reichenwalds gate. Skillet mellom Nydalen og de nordlige delene av Storo er på sin side nærmest umulig å definere (se diskusjonssiden). Infrastruktur. Riksteatret, etablert i bygningen som tidligere var Christiania Spigerverks jernlager. Hovedgaten i strøket er Nydalsveien som går på tvers over området, men denne har ingen gjennomgangstrafikk. Sandakerveien (Oslo) er mest trafikkert av veiene. Parkering. Mange innbyggere syns det er problematisk at det er så få parkeringsplasser i området og at det koster penger 24 timer i døgnet. Bjølsen og Tåsen lider under dette og det er utstrakt jobb- og gjesteparkering der fra folk som besøker Nydalen. Bebyggelse. Nydalen har en blanding av næringsliv, offentlige kontorer, studentboliger og privatboliger. I følge Avantor jobber 8 000 og studerer 10 000 i Nydalen. En rekke IT-bedrifter og mediebedrifter er plassert her, samt kulturinstutisjonene Rikskonsertene og Riksteateret. Med ekspansjonen i området er det også kommet til en rekke spisesteder og butikker. Tilsammen er det rundt 200 bedrifter i Nydalen. Navn. Nydalen, opprinnelig Nygårdsdalen, har sitt navn fra den opprinnelige plassen Nygård under Lillo. Nygård lå vest for elva, og ligger i det som i dag er strøket Tåsen. Midt på 1800-tallet ble betegnelsen Nydalen bare benyttet om den øvre delen av dalen, mens nedre del ble kalt Ellendalen. I middelalderen ble for øvrig dalen kalt Fallanda-dalen, det vil si dalen med fossefallene. Kun de siste ti årene med sin nye bebyggelse er Nydalen blitt vanlig som strøksnavn. Før dette ble Nydalen kun ansett som nettopp en dal, hvor strøket på østsiden av elven var kjent som Lillo. Lillo (oppkalt etter gården Lille-O) strakk seg fra Sandaker / Akerselva nederst i Nydalen (som dal) til Grefsenlia. Etter Nydalen har blitt kjent som strøk har dette tatt fullstendig over for Lillo, siden nesten hele Lillo tilhører det som i dag kalles strøket Nydalen. Den delen av Lillo som ligger øst for Gjøviksbanen, deriblant Lillo Terrasse med sine fire kjente blokker, regnes i dag ofte som en del av Grefsen. Utvikling. Gammelt kart over Nydalen som viser bygningsmassen slik den var rundt 1860 - 1870 Den første virksomheten som ble etablert i Nydalen var gårdssager og møller, siden man kunne bruke elvekraften. Den mest kjente av disse var Bakke Mølle, i sin tid anlagt av Hans Nielsen Hauge. Men midt på 1800-tallet vokste først tekstilindustrien, senere jernindustrien fram. Vi fikk «øvre og nedre Nydalens og Ellendalens Spinderier» og «Christiania Spiger- og Valtse Værk». På slutten av 1800-tallet var den store tekstilfabrikken Nydalens Compagnie og Christiania Spigerverk dominerende: Nydalens Compagnie sysselsatte mest kvinner. Etter deres overtakelse av Ellendalens Spinderi i 1895 var det Norges største bedrift. I 1909 hadde bedriften om lag 1050 ansatte. Spigerverket var en mannsarbeidsplass i sterk vekst. Verket sysselsatte 200 mann i 1888, 350 rundt år 1900 og om lag 500 ved utbruddet av første verdenskrig. På 1800-tallet var Nydalen relativt isolert fra Kristiania. Det var en tid da man måtte ferdes til fots eller med hest og kjerre, og Nydalen lå langt ute på landet. Dermed vokste Nydalen fram som et særegent industri-lokalsamfunn, der folk og institusjoner var sterkt knyttet til fabrikkene: Fra 1857 til 1905 hadde dalen egen bruksskole for arbeiderungene, drevet i fellesskap av Nydalens Compagnie, Spigerverket og en tid også Bakke Mølle. Den lå i 5. tverrvei i Skolebakken. Fra 1876 finansierte bedriftene egen jordmor. Spiselokalet «Dampen» var sentralt for mange. Dalen hadde eget likhus – og bedehus. Det siste var bygget med støtte fra Spigerverkets direksjon, i håp om å demme opp for «den radikale Socialismes Vildfarelser» blant arbeiderne. Nydalen hadde eget arrestlokale, og en lokal baker var ansatt som politibetjent på deltid. Mange bodde i verkets boliger, i Nydalen og seinere på Bjølsen, Sagene og på Sandakerjordene. Etter hvert ble avstanden til hovedstaden kortere. I 1902 kom det sporvogn til Grefsen. Spikerverket vokste mer eller mindre kontinuerlig fram til rundt 1980, og la etter hvert beslag på store arealer i Nydalen. I 1989 ble Spikerverkets virksomhet omstrukturert, man beholdt en av bygningene, mens mye annet areal ble frigjort. Man valgte deretter å regulere området til ny næring og boliger. Eiendomsselskapet Avantor kjøpte deretter opp store deler av området for å utvikle og videreselge det, og kalte dagens næringspark for "Nydalsbyen". Siden enkelte delområder ikke er ferdig utbygd eier fremdeles Avantor deler av det, Avantor har også solgt noen ferdigbygde tomter, men sikter mest på leie ut. Det er også solgt mange nye og moderne leilighetskompleks i strøket. Rubel. Rubel er en myntenhet som vanligvis inndeles i 100 kopek. Rubelen brukes i østeuropeiske land og var også myntenheten i Sovjetunionen. I Russland ble sovjetisk rubel skiftet ut med russisk rubel den 24. juli 1993. Galindisk. Galindisk er et svakt bekreftet utdødt språk, vanligvis antatt å tilhøre den baltiske språkfamilie. Galindisk var meget likt gammelprøyssisk. Det finnes ingen bevarte galindiske skrifter. Den vestbaltiske språkgruppen som galindisk tilhører, er idag utdødd fordi gammelprøysserne og galinderne ble assimilert etter den tyske korsridderinvasjonen, tilsvarende sudoverne ble assimilert av litauerne. (Det sudoviske kongedømme tilsvarte dagens litauiske del av Suvalkia.) Oslo-avtalen. a> under møtet i Washington den 13. september 1993. Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne. Norge, under Arbeiderparti-regjeringen og utenriksminister Johan Jørgen Holst (Ap) var så brennende engasjert i Israels videreutvikling at de førte den både Palestina og USA bak lyset, fastslås det i en rapport signert Institutt for fredsforskning (PRIO). Utenriksminister Holst høstet stor anerkjennelse for utarbeidelsen av den hemmelige Oslo-avtalen, mens det nå viser seg at han mottok regelrette instrukser fra utenriksministeren i det israelske Arbeiderpartiet, Shimon Peres. Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i Washington, lyktes tilsynelatende det utradisjonelle norske initiativet. Terje Rød-Larsen og Mona Juul var også fremtredende i prosessen. 13. mars 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. For første gang erklærte en amerikansk president at dette er målet – et mål det såkalte veikartet for fred også slår fast. Dette får den israelske høyresiden til å bruke skjellsordet «Oslo-forbryterne» om menneskene bak avtalen. Og det får deler av den palestinske befolkningen, ikke minst blant de hundretusener som lever i en miserabel flyktningstilværelse i andre land, til å se på enhver to-statsavtale som forræderi. Disse tiltakene er imidlertid flere ganger blitt utsatt. Albedo. Albedo er et mål på refleksjonen til en flate eller et legeme. Det er forholdet mellom reflektert elektromagnetisk stråling og den innkommende stråling. Forholdet representeres vanligvis fra 0% til 100%, eller fra 0 til 1, og er viktig i klimatologi og astronomi. Forholdet avhenger av frekvensen på strålingen: uforbeholdent viser det til gjennomsnittet over et spektrum av synlig lys. Albedo avhenger også av innfallsvinkelen til strålingen: uforbeholdent normal innfallsvinkel. Nysnø har høy albedo: opp til 90%. Havoverflaten har lav albedo. Jorda har en gjennomsnittlig albedo på 37-39%, mens Månen har albedo på omtrent 12%. I astronomi kan albedo til satellitter og asteroider brukes til å antyde sammensetningen av overflaten. Menneskelig aktivitet har endret albedoen ved avskoging og jordbruk på ulike areal på kloden. Det er vanskelig å beregne effekten av dette på global skala, og det er ikke klart om disse endringene har bidratt til å øke eller minke den globale oppvarmingen. Belgias riksvåpen. Belgias riksvåpen har i et svart skjold en opprett gull løve med rød tunge og røde klør. Skjoldet regnes som Belgias nasjonalsymbol og finnes i to utgaver; det «store» og det «lille» riksvåpenet. I det store riksvåpenet er det en kongekronet våpenkappe og skjoldet har to løver som skjoldholdere. På skjoldet er det en hjelm med kongekrone, rundt skjoldet er det ordenskjeder og under er det et bånd med nasjonens valgspråk på fransk og nederlandsk: "L'union fait la force" / "Eendracht maakt macht", som betyr "samhold gir styrke". Skjoldholderne holder i stenger med Belgias flagg, mens stenger med flaggene til hvert av de ni opprinnelige provinsene i 1837 er plassert øverst. Fra heraldisk høyre: Antwerpen, Vest-Flandern, Øst-Flandern, Liège, Brabant, Hainaut, Limburg, Luxembourg og Namur. Løven er opprinnelig fra våpenskjoldet til hertugdømmet Brabant. Løven finnes første gang brukt i 1106. I riksvåpenet skal våpenet minne om Brabant-revolusjonen i 1789. Regioner. Belgia er delt etter språktilhørighet, og språksamfunnene har egne kjennetegn eller emblemer siden tidlig på 1990-tallet. Flandern har den brabantske løven i omvendte farger. Vallonia har en rød hane. Hanen er et latinsk ordspill mellom "gallus" som betyr hane og regionen Gallia. Det tyske språkfellesskapet innførte 1990 en rød løve omgitt av ni blå blomster. Den røde løven kommer fra våpenet til hertugdømmet Limburg, første gang kjent i 1208. Av blomstene er det en for hver av kommunene med tysktalende flertallsbefolkning. Brussel har i blått en gull sverdlilje med sølv kanter. Blomsten er noe inspirert av liljesepteret til den første hertugen av Nedre Lothringen. Louis Ferdinand av Preussen. Prins Louis Ferdinand Victor Eduard Adalbert Michael Hubertus av Preussen (født 9. november 1907 i Potsdam, død 25. september 1994 i Bremen) var nest eldste sønn av kronprins Wilhelm av Preussen og Tyskland og hans gemalinne Cecilie, født hertuginne av Mecklenburg-Schwerin. Han var en markert motstander av det nasjonalsosialistiske NSDAP, arbeidet som forretningsmann og var en ivrig støtte av kunstlivet. Han giftet seg, først i en russisk-ortodoks seremoni 2. mai 1938 i Potsdam, deretter i en evangelisk-luthersk seremoni på familieeiendommen Huis Doorn i Nederland med Kira Kirillovna, storfyrstinne av Russland (født 9. mai 1909 i Paris, død 8. september 1967 i St. Briac-sur-mer). Etter sin fars død i 1951 ble han overhode for huset Hohenzollern og dermed tysk og prøyssisk tronpretendent. Kaspar Maria von Sternberg. Kaspar Maria greve von Sternberg (også "Caspar Maria") (født 1761, død 1838) var en bøhmisk teolog, mineralog og botaniker. Han etablerte det Bøhmiske Nasjonalmuseet i Prag og regnes som grunnlegger av moderne paleobotanikk. Han var også en venn av Goethe. Sommer-OL 1896. Sommer-OL 1896 ble avholdt i Athen, Hellas. Dette var de første olympiske leker som ble avholdt i den moderne tid, etter at Den internasjonale olympiske komité (IOK) var blitt stiftet i 1894. Sommer-OL 1900. Sommer-OL 1900 ble avholdt i Paris, Frankrike. Selv om Hellas ønsket å ha OL i sitt land hvert år, bestemte Den internasjonale olympiske komité at OL skulle holdes forskjellige steder hvert år. OL ble arrangert som en del av verdensutstillingen som fant sted i Paris fra 15. april til 12. november. Deltakerland. Deltakerland - grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer første gangs deltakere Sommertid. Sommertid er en ordning som går ut på å stille alle klokker frem én time i forhold til normaltid. Flere land har innført dette for å utnytte de lyse delene av døgnet. Med sommertid menes også den perioden av året da klokkene er stilt 60 minutter frem sammenliknet med resten av året. I gjeldende forskrift om sommertid fastsettes den som normal tid for kongeriket Norge i tiden mellom kl. 0200 siste søndag i mars og kl. 0300 siste søndag i oktober. Sommertid i Norge. I Norge har man hatt sommertid i 1916, 1943–45 og 1959–65. Dessuten hadde man sommertid også om vinteren fra og med 11. august 1940 til og med 2. november 1942. Siden har Norge hatt sommertiden hvert år siden 1980. I 1996 ble Norge og alle EU-land enige om at sommertiden starter siste søndag i mars og slutter siste søndag i oktober. Ved sommertidens start, blir klokken skrudd én time frem kl. 02:00, og ved sommertidens slutt blir tiden skrudd én time tilbake kl. 03:00. Sommertid i Norge vil si UTC+2, mens normaltid/vintertid vil si UTC+1. For å slippe forvirring for dem som reiser mellom tidssoner, skjer overgangen samtidig i alle deltagende land i Europa (0100 UTC ("GMT")). Huskeregler for riktig retning. En huskeregel for hvilken vei man stiller klokken, er å stille viserne mot sommeren, altså "fremover" (mot sommeren) om våren, og "bakover" (mot sommeren) om høsten. En annen regel er å gjøre som med utemøblene: Sett dem frem om våren, sett dem tilbake om høsten. I USA har man et uttrykk som sier "Spring Forward, Fall Back". Ordspillet henspiller på å løpe fremover og å trekke seg tilbake. Helse. Sommertid ble innført i en tid da man visste lite om døgnrytmene til mennesket. Man regnet da med at helseeffekten helst ville være positiv med en tilleggstime med dagslys om ettermiddagen. Det er nå klart at kroppens synkronisering med soloppgangen er presis, og studier viser at de aller fleste tåler overgangen til sommertid dårlig. Planøkonomi. Planøkonomi er et økonomisk system der staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester, i hvilken mengde, og hvordan disse skal distribueres mellom innbyggerne. Staten fastsetter de statseide bedriftenes produksjonsmål, og tildeler kvoter av råmaterialer. De fleste land som har praktisert planøkonomi skapte også insentivsystemer der oppnåelse av produksjonsmålene ble belønnet med økte rasjoner eller heder (for eksempel gjennom utpeking av «modellarbeidere»). Planøkonomi som system forbindes nå med sosialistiske land som Cuba og Nord-Korea, og de tidligere østblokklandene inntil de politiske omveltningene i 1989–91. Men også i vestlige land som Norge og USA ble en utstrakt grad av planøkonomi benyttet under 2. verdenskrig på grunn av vareknapphet. Land som benytter seg av planøkonomi, lager ofte planer for tre til fem år frem i tid. Denne tradisjonen går tilbake til den første sovjetiske femårsplanen som hadde virkningstid 1928–32. Planøkonomi er det motsatte av markedsøkonomi. Alle land fører i praksis en blanding av de to økonomiske modellene, vanligvis med en hovedvekt på en av delene. Dette kalles «blandingsøkonomi». Dikotomien planøkonomi/markedsøkonomi oppfattes som idealtyper som en kan bruke for å sammenligne økonomiske systemer. Fordeler og ulemper. Planøkonomi har vist seg som et effektivt økonomisk virkemiddel i alvorlige krisetider preget av vareknapphet, som for eksempel under verdenskrigene. Ved å underlegge økonomien politisk detaljkontroll kunne nesten all økonomisk virksomhet kanaliseres til krigsinnsats. Derfor ble planøkonomisk politikk benyttet av alle krigførende sider under 2. verdenskrig, også land med markedsøkonomi i fredstid. Siden knapphetsøkonomien var sentrert om å maksimere produksjonen av et lite knippe varer, var det mulig for planøkonomene å ha tilstrekkelig oversikt. Planøkonomiens tilhengere hevder at man ikke kan ha et demokratisk samfunn uten at økonomien er under kontroll. Markedsøkonomien anses av disse som udemokratisk av natur, fordi forskjellige aktører har varierende grad av innflytelse avhengig av kjøpekraft. Dersom befolkningen kontrollerer økonomien, slik intensjonen med planøkonomi er, vil alles stemmer i teorien telle likt, og innbyggerne kan føre økonomien, som resten av samfunnet, i den retningen de ønsker. Motstanderne hevder at planøkonomi er et særdeles ineffektivt økonomisk system. For å få nytte av det en økonomi produserer, er det nødvendig å forutse hva folks behov vil være i fremtiden. At én aktør har kontroll over økonomien, kan i denne sammenheng sammenliknes med å legge alle eggene i samme kurv, hevder kritikerne. Når det kun er en enkelt aktør som tar alle avgjørelser, vil man ikke få den typen diversifisering av risiko som man får i en markedsøkonomi der forskjellige aktører gjør forskjellige valg. Til dette innvender tilhengerne av planøkonomi at denne diversifiseringen også reduserer den potensielle gevinsten. Dersom staten som eneste aktør gjør de riktige valgene, vil resultatet kunne bli bedre enn om forskjellige aktører i en markedsøkonomi gjør forskjellige – noen gode, andre dårlige – valg. Kritikerne vil imidlertid hevde at planøkonomien i praksis har vist seg å fungere dårlig. I land som Sovjetunionen under kommunismen, var det ikke uvanlig at innbyggerne måtte stå i lange køer for å få tak i grunnleggende velferdsgoder. På et mer overordnet nivå, hevder mange at den makten staten har i en planøkonomi, gjør at faren er meget stor for maktmisbruk fra enkeltpersoner. Videre kritiseres planøkonomier for at drift krever et stort byråkrati for å fatte beslutninger om produksjon og distribusjon, beslutninger som vil fattes av innbyggerne selv i en markedsøkonomi. Historie. Sovjetunionens økonomi ble styrt i henhold til femårsplaner fra den første i 1928 til den 13. i 1991. Men som nevnt ovenfor, var dette en særs ineffektiv praktisering, som resulterte i stort overskuddl av varer på noen områder, mens det samtidig ble stor etterspørsel av varer som ikkje hadde blitt tilstrekkelig produsert. Markedsøkonomiens hovedidè om et kostnadsoptimumbasert økonomi, der tilbud møter etterspørsel, hadde her sine komparative fordeler. I Norge lanserte arbeiderpartiøkonomene Colbjørnsen og Sømme et forslag om innføring av 5-årsplaner på 1930-tallet for å få bukt med den økonomiske krisen. Planøkonomi i Norge. Under og etter den annen verdenskrig var det stor interesse for planøkonomi, og i de første tiår etter krigen ble norsk økonomisk politikk preget av slike tanker. Viktige dokumenter var det årlige nasjonalbudsjettet og de fireårige langtidsprogrammene. Annet. Planøkonomi har i enkelte tilfeller også blitt kalt «kommandoøkonomi». Vare. En vare eller handelsvare er byttemiddel i handelsrelasjoner, inklusive de som handles på en råvarebørs. Det kan være et produkt du kjøper, slik som et brød, en liter melk, klær, biler etc. Varen har normalt en pris, som du må betale for å få kjøpt den. Det er knyttet en lang rekke rettsregler til produksjon, behandling av – samt kjøp og salg av – forskjellige slag varer, bl.a. for matvarer, medisiner og miljøskadelige produkter. Forbrukere har rettsbeskyttelse overfor profesjonelle leverandører av varer, bl.a. i forbrukerkjøpsloven, angrefristloven. Disse lovene har bestemmelser som ikke kan bli fraveket på den måten at forbrukeren stilles dårligere enn etter lovbestemmelsene. For offentlige anskaffelser av varer er det lovbestemmelser og forskrifter som skal ivareta kravene til bl.a. konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet og etterprøvbarhet. Mens varer er fysiske gjenstander, så er tjenester normalt ytelser som ikke går ut på å levere en vare. Tjenester kan imidlertid være arbeid på fysiske ting, med konstruksjonstegninger og andre dokumenter og dataprogrammer, på bil, båt, bygg og fast eiendom m.v. En sekk mel kan byttes mot en annen sekk mel, men handelsvarer som handles på en råvarebørs, må innfri standardiserte krav. Elektronikk og andre varer som ikke er homogene, kan ikke handles på en råvarebørs slik som f. eks. råvarer som korn, gull, kjøtt, olje og naturgass. Handel med råvarer gjennomføres hovedsakelig med futures-kontrakt på børser der varens kvalitet og kvantitet er standardisert. Tjeneste. I økonomiske og markedsmessige betegnelser, er en tjeneste den ikke-fysiske ytelsen som tilsvarer en vare. En tjeneste er for eksempel et telefonabonnement, en undervisning eller en bilreparasjon. Profesjonelle leverandører av spesielle faglige tjenester, er håndverkere, installatører, verkstedpersonell, advokater, arkitekter, rådgivende ingeniører og andre konsulenter. Profesjonelle leverandørers tjenesteytelser skjer mot betaling bl.a. kalt vederlag, honorar, salær. Andre typer tjenester forutsetter også ofte betaling i penger. «Å gjøre noen en tjeneste» kan bety at du utfører noe positivt for en annen uten å forvente noe i gjengjeld, men fordi du synes at du bør eller må gjøre det. Å gjøre en tjeneste kan også være å gjøre noe ene og alene for å være vennlig, hyggelig, hjelpsom, imøtekommende eller positiv på annen måte. Service. Service, engelsk for "tjeneste", er et mye brukt ord i Norge, men med en utvidet betydning. Service kan være den positive måten du forventer å bli behandlet på, eller service kan være en enda mer positiv måte å bli behandlet på enn det du ventet deg. Service i sistnevnte forstand kan sies å være differansen mellom opplevelse og forventning. Ergo: Dårlig service = Negativ differanse mellom forventet service og opplevd service. Ergo: God service = positiv differanse mellom forventet service og opplevd service. Hvorfor yte service? Fordi service betyr å oppnå et salg i stedet for å tape et salg. Service kan dessuten bety «mersalg», dvs. å få kjøper til å kjøpe mer enn vedkommende først hadde tenkt å kjøpe. Publikum. Publikum refererer til en gruppe mennesker, slik som fysiske tilskuere ved en konsert, et teater, idrettsarrangement eller en TV-innspilling, men også grupper som igjennom massemedier hører på radio, ser på TV, eller leser en avis. Man skiller mellom aktiv og passiv publikum, der forskjellen er at det aktive publikumet er med for eksempel å stemmer i konkurranser, eller deltar i TV- eller radioprogrammer, mens det passive publikum er kun seere/lyttere. Aktiv publikum blir stadig mer vanlig, og massemeidene bruker dette for å tjene penger ved programmer som for eksempel X Factor eller Idol, der publikum ringer inn å stemmer på deltakerne, hvor de betaler for å kunne stemme. Etter utviklingen av personlige datamaskiner er det blitt et stadig større publikum via Internett, som leser blogger, hører/ser på podcaster, og ser på vlogging og Web-TV. Nettradio har også blitt et eget fenomen med stor publikumsmasse. Melk. Melk eller mjølk er den hvite eller gulhvite, næringsrike væsken som hunn-pattedyr produserer for å ernære de nyfødte ungene sine. Melken fra hver art har ulik sammensetning, men har også mange fellestrekk. Ettersom drikken skal tilføre alle de næringsstoffene som trenges for at barnet skal vokse, er den svært næringsrik. Melk inneholder særlig protein, fett, sukker (laktose) og kalk og i tillegg andre mineraler som jern og selen, og vitamin B. Mennesker drikker morsmelk som barn, og de som ikke lider av laktoseintoleranse, kan drikke melk fra dyr i voksen alder. Egentlig burde vi ikke være i stand til å drikke melk fra andre arter, men i alle kulturer der husdyrhold og gårdsdrift er vanlig, har vi utviklet toleranse for å drikke melk fra buskapen. I tillegg til drikke brukes melk ofte i matlaging, f.eks. som ingrediens i grøt eller bakverk, og som råstoff for produksjon av smør, ost og myseprodukter. Verdens melkedag er 1. juni. Andre typer «melk». Begrepet melk brukes også om hvitfargede drikker eller væskesubstitutter som ikke kommer fra dyr, som f.eks. soyamelk, rismelk, mandelmelk og kokosmelk. Melk fra dyr. Den mest brukte melken er kumelk fra tamfe, men i bestemte regioner av verden drikkes også melk fra geit, hest, rein, vannbøfler, kameler og jak. I Norden er det bare geitemelk som har betydning ved siden av kumelk, mens man i Frankrike produserer atskillig sauemelk. Melk fra disse dyrene har en naturlig fettprosent som varierer etter art og type, men vanligvis mellom 2,5 og 6 %. Andre dyrearter kan ha betydelig fetere melk, særlig sjøpattedyr som hval og sel. Klappmyssen er trolig det pattedyr som har den feteste melken, opp imot 70 % fett. Meieri og melkeprodukter. I dag er det vanlig å behandle melk på meieri før salg. Den separeres til skummet melk og fløte, pasteuriseres og homogeniseres og standardiseres til ønsket fettgehalt. På meieriene foredles også melk til ulike melkeprodukter som rømme, kulturmelk, kefir, yoghurt, smør og ost. Tidligere skjedde foredlingen på gårdene der melken ble laget, men nå skjer ikke dette annet enn til privat bruk. Mange typer melk for konsum blir også beriket med vitamin D. Opplysningskontoret for meieriprodukter er et kompetansesenter innen norsk melk og meieriprodukter. Kontoret er finansiert via en omsetningsavgift som betales av bøndene i Norge, på lik linje med andre opplysningskontor i landbruket. Melkeomsetningens historie. Meieriets distribusjon av melk til kundene. Berlin 1900. Søt melk må oppbevares kjølig for ikke å bli sur. Uten kjøleteknologi var det umulig å transportere melk lang vei, enten det var fra gård til kunde, fra gård til meieri eller fra meieri til butikk. Markedet for melkeproduksjon lå først og fremst i byene. Produksjon av konsummelk var derfor lenge en nisje for bynært jordbruk eller for gårder som lå i utkanten av byene. Bønder som holdt til lenger unna byene, produserte melk som kunne foredles til mer holdbare og lettere transportable melkeprodukter som smør eller ost, ved siden av konsummelk for det lokale marked. Kjøleteknikk har fått en stadig større betydning fra midt på 1900-tallet. Inntil midt på 1900-tallet ble melk i Norge solgt på spann. Meieriene transporterte store melkespann ut til melkebutikkene. Kundene brakte med seg egne melkespann til butikken hvor betjeningen øste melk fra det store meierispannet. Kundene hadde også egne små fløtespann. Det kom i 1930-årene bestemmelser om at all melk som ble solgt i butikker skulle være pasteurisert. Melkeflasker ble tatt i bruk i mellomkrigstiden, først i de store byene. Omkring 1960 ble melkeflaskene av klart glass skiftet ut med brune flasker som bedre beskyttet melken mot lys. Melkeflaskene ble av kundene returnert til butikkene. I 1960-årene kom melkekartongene i bruk, og med dette ble engangsemballasje introdusert. Før 1980 hadde alle norske meierier erstattet flasker med melkekartonger. Fra 1970-årene har utvalget melkeprodukter i norsk dagligvarehandel blitt mangedoblet. Yoghurt ble introdusert omkring 1970, etterhvert også yoghurt smakssatt med frukt og bær. Omkring 1960 kom skummet melk på markedet. Lettmelk var ikke i salg før i 1984, og på 2000-tallet ble ekstra lett melk introdusert på markedet. Lettmelk har siden 1980-årene stått for en stadig større del av konsummelkvolumet. Markedsøkonomi. Markedsøkonomi er en samfunnsøkonomisk koordineringsform der markedet og fri konkurranse bestemmer priser på og fordeling av knappe ressurser og goder ved hjelp av markedskrefter som tilbud og etterspørsel. Privat sektor er eier av bedriftene, som konkurrerer om å levere de varer og tjenester forbrukerne vil ha (etterspør). Myndighetene griper sjelden direkte inn for å påvirke markedsutviklingen i en bestemt retning. Markedsøkonomi blir ofte asossiert med liberalistiske eller kapitalistiske stater. Markedsøkonomi er det «motsatte» av planøkonomi. Ingen av disse organiseringsformene eksisterer imidlertid i ren form i noe samfunn. Staten vil normalt forsøke å regulere de største utslagene av konjunktursvingninger ved lovgivning og skatter for at økonomien skal holde seg stabil og forutsigbar på lang sikt. Adam Smith. Ifølge den britiske økonomen Adam Smith på 1700-tallet representerte markedets frie krefter "«den usynlige hånd»" som en selvregulerende mekanisme som koordinerte økonomien til alles beste. Mange ser på USA i dag som et samfunn der markedsøkonomien er den dominerende økonomiske koordineringsform. Men det kan pekes på at på 1930-tallet, ble mange amerikanske bedrifter slått sammen til så store enheter at de nærmest ble monopolister i sine markeder, også i verdensmålestokk og altså stikk motsatt av fri konkurranse. Denne kartellvirskomheten ble dermed, som en parallell til den usynlige hånd, kalt «den synlige hånd» der ledelseshierarki og overordnede, koordinerte planer var styrende prinsipper som tilsvarer tankegang i kommunistiske regimer i planøkonomier. Nyklassisme. Sentralt i markedsøkonomien er den nyklassiske visjonen som ble formet på slutten av 1800-tallet. Visjonen går ut på at samtidig med nyskapning innenfor industrien skulle økonomien vokse i harmonisk likevekt mellom knapphet og individuelle valg. Sentral for disse ideene var Alfred Marshall og hans bok Principles of Economics. Nyklassisk økonomi tar utgangspunkt i individet som søker lykke og unngår smerte. Videre defineres verdien til en vare som en dynamisk størrelse tilsvarende bruksverdien og som bestemmende for markedsverdien. Nyklassikerne brøt dermed både med klassikerne og marxismen. I naturvitenskapens ånd ble det utarbeidet teoretiske modeller for nytteverdi og grenseverdi ved knapphet. Markedet ville regulere tilbud og etterspørsel ved at prisene varierte. Joseph Schumpeter. Markedsøkonomiens suksesshistorie fikk en alvorlig knekk i mellomkrigstiden da hverken keynesianisme eller nyklassisk økonomisk teori kunne hindre deflasjon og depresjon. Tvert imot ble muligens krisen forsterket ved å øke pengemengden. Joseph Schumpeter kritiserte klassiske og nyklassiske økonomer for å være for statiske og kun var opptatt av hvordan lønn, pris og arbeidsledighet tilpasset seg markedet. Han reviderte disse teoriene for å forklare hva som gav grunnlaget for økonomisk vekst, og han rettet da oppmerksomheten mot innovasjon av varer og produksjonsmetoder. Etterspørsel. Etterspørsel innen økonomi er ønsket eller behovet et individ, gruppe eller bedrifter har for for å kjøpe en bestemt vare eller tjeneste i et visst tidsrom. Etterspørselsfunksjonen for en vare eller tjeneste som tilbys viser hvor mye av som etterspørres til ulik pris når alle andre priser holdes konstante, og kan illustreres grafisk som en etterspørselskurve i markedskrysset. Etterspørselen er nesten alltid priselastisk, hvor høyere pris gir lavere etterspørsel, og omvendt. tjenesten, er illustreres ved at etterspørselskurven skifter utover fra D1 til D2. Etterspurt mengde øker (Q2), og produsentene kan ta høyere pris (P2). Markedskrysset når tilbudet får et skift utover, og det tilbys flere varer til samme pris. Dette kan f.eks skyldes bedre teknologi som gir større produksjon. Prisen faller (P1), og etterspurt mengde øker (Q2). Etterspørselskurven for en fullstendig elastisk vare. Etterspørselskurven for en fullstendig uelastisk vare. a>. Når prisen er P1, vil de produsentene som hadde lavere produksjonskostnader enn markedsprisen gå med overskudd, tilsvarende det gule arealet. Tilsvarende vil de konsumentene som egentlig kunne ha etterspurt varen selv ved en høyere pris, oppleve et nytteoverskudd tilsvarende det grønne arealet. Figuren viser reduksjonen i produsent- og konsumentoverskudd når varen beskattes. Da øker prisen til P2 og etterspørselen faller til Q2. Produsentene får bare solgt mengden Q2, og noe av prisen P1 er nå skatteinntekter som tilsvarer arealet av det grå feltet. Både produsentoverskuddet og konsumentoverskuddet har da falt, staten har beslaglagt noe av begge deler i form av skatteinntekter. Etterspørselsfunsjonen er individuell, og styrt av hver konsuments preferanser for ulike varer, som igjen styres av slike psykologiske forhold som fysiologisk smak, fargesmak, motetrender, og ulik påvirkning. Forholdet mellom preferansen for ulike varer kan vært komplisert. Tilbudsfunksjonen derimot, er sjelden individuell og unik for én bedrift (med mindre bedriften har monopol). Tilbudet dimensjoneres normalt etter den "samlede" etterspørselen og markedsprisen, og bedriften tilpasser sin produksjon til etetrspørselen og markedsprisen ut fra hvilke tekniske rammer, produksjonskostnader og marginale kostnader bedriften har (bedriften er en prisfast kvantumstilpasser). Etterspørselskurven. Etterspørselskurven er en marginal nyttekurve – hvor mye er én eller annen konsument villig til å betale dersom én eller annen produsent tilbyr étt til eksemplar av varen eller tjenesten? Tilsvarende er tilbudskurven en marginal kostnadskurve – hvor mye er én eller annen produsent villig til å selge étt nytt eksemplar av varen eller tjenesten for, slik at produsenten får dekket sine kostnader. Normalt heller tilbudskurven oppover og etterspørselskurven nedover, etterspørselen er da "priselastisk". Om etterspørselen er loddrett, etterspørres samme mengde uansett pris, og varen eller tjenesten er da helt "uelastisk". Det finnes to grupper av paradokser med stigende etterspørselskurve, såkalte Giffenvarer og Veblenvarer. Hvis det for eksempel er «stor etterspørsel etter brød», betyr det at mange mennesker ønsker å skaffe seg brød. Dersom dette ønsket er så sterkt at behovet (etterspørselen) overskrider tilbudet av brød, vil normalt prisen på brød stige (hvis den ikke er regulert), og etterspørselen vil avta slik at det blir balanse mellom tilbud og etterspørsel. Om prisen på brød er regulert, vil det ikke lønne seg for produsentene å tilby mer brød, og det vil oppleves mangel på brød. Men om etterspørselen øker og produsentene fritt kan dreie mer produksjon over til brød, vil prisen gå tilbake til utgangspunktet (likevekt), og det vil bli konsumert mer brød i samfunnet. Etterspørsel og preferanser. Forutsatt at tilbydernes pris kan fastsettes fritt i en markedsøkonomi, vil de ta betalt så mye at prisen tilsvarer etterspørselen for det volumet som er til salgs. Men selve etterspørselen kan også endre seg – etterspørselskurven kan skifte. Om den skifter innover vil det etterspørres mindre til samme pris, og skifter den utover vil det etterspørres mer til samme pris. Om etterspørselen øker, kan produsentene grovt sett velge mellom å øke tilbudet eller øke prisene. Økt inntekt (budsjettbetingelse) blant konsumentene medfører at de etterspør mer av varen til enhver pris, og at prisene på kort sikt øker. Etterspørselskurven skifter mot høyre, og den nye likevekten mellom tilbud og etterspørsel etableres ved en høyere pris. På lengre sikt vil ofte produsentene forsøke å øke produksjonen av varen, fordi det har blitt mer lønnsomt å produsere denne varen enn andre varer. Da vil tilbudskurven skifte mot høyre, og ny likevekt etableres ved et større forbruk av varer eller tjenester. Årsaker til at vi får skift i etterspørselskurven for brød, kan for eksempel være at folk får større inntekt og etterspør mer brød, at rundstykker blir dyrere og folk bytter rundstykker ut med brød, eller at folk frykter en prisøkning og hamstrer brød. Hvordan folk verdsetter og foretrekker ulike varer og tjenester i forhold til hverandre, og for eksempel foretrekker rundstykker framfor brød, vil være individuelt og avhenger av hver enkelt konsuments preferansekart. Kjøp, salg og produksjon. Den samelde etterspørselen etter én vare eller tjeneste tilsvarer arealet av den firkanten som avgrenses av Px og Qx – når prisen f.eks er P1 vil samlet etterspørsel (kjøp) tilsvare arealet av firkanten P1Q1. Etterspørselen (konsumentenes kjøp) vil tilsvare produsentenes salg, eventuelt inklusive importsalg dersom det er import av varen. Dette er ikke nødvendigvis det samme som produksjonen, den kan være lavere eller høyere enn etterspørselen. Hvis produksjonen er høyere blir noe produsert for lager, og hvis den er lavere blir det importert eller tæret på de innenlandske lagerbeholdningene. Når en vare tilbys i markedet til en viss pris, vil denne prisen være lite forskjellig fra det ene salgsstedet til det andre. Noe ulikheter vil det være, enkelte tilbydere kan «prøve seg» med høyere priser i håp om at konsumentene ikke reduserer sin etterspørsel av varen, for eksempel i boligstrøk med velhavende innbyggere. Omvendt kan enkelte salgssteder legge ut varver med et lavere pristilbud i håp om å lokke til seg økt salg, for eksempel dersom varelageret av varen er for stort og kostbart å opprettholde. Konsumentoverskudd. Tilsvarende vil konsumentene ha ulik etterspørsel, enten utfra ulikt inntektsnivå eller ut fra ulik preferanse for varen. Etterspørselskurven er strengt tatt summen av alle enkeltkonsumentenes etterspørsel, hvert individ plasserer seg et bestemt sted på kurven. Hvis prisen på en vare eller tjeneste blir veldig høy, ville etterspørselen være liten, og vi vil avlese den høyt oppe på etterspørselskurven. Men siden prisen normalt er P1, vil alle de konsumentene som har høyere etterspørsel etter varen enn P1Q1, oppleve at de får varen billigere enn de kan strekke sin betalingsvilje. Dette nytteoverskuddet kalles "konsumentoverskudd", og kan måles i samlet pengeverdi som det grønne arealet i figuren. Samlet konsumentoverskudd er her lik "(Pn-p1) X (Q1-Q0)". Tilbydere som har lavere kostnader enn konkurrentene kan enten velge å selge til lavere pris (og vinne markedsandeler), eller følge markedsprisen og selge mer større fortjeneste. De produsentene som har lavere kostnader enn prisnivået, oppnår et produsentoverskudd tilsvarende det gule arealet i figuren til høyre. Konsumentenes mål vil rasjonelt sett være å øke konsumentoverskuddet på bekostning av produsentoverskuddet, og det kan de oppnå ved å utøve forbrukermakt gjennom aksjonisme, forbrukersammenslutninger eller starte egne salgssamvirker. Dersom myndighetene velger å beskatte varen, vil prisen øke og etterspørselen reduseres. En del av de konsumentene som tidligere hadde råd til varen til den gamle prisen, vil nå ikke lenger ha råd til den og disse konsumentene har mistet sitt konsumentoverskudd. Tilsvarende vil noen av tilbyderne måtte slutte å produsere varen selv om prisen dekket deres kostnader, fordi den samlede etterspørselen eter varen nå er redusert som følge av prisøkningen. Beskatningen reduserer både konsumentenes og produsentenes overskudd, og inndrar dette til fordel for staten tilsvarende det grå arealet i figuren til høyre. Motiver for slike grep kan være at man trenegr skatteinntekter til velferdsproduksjonen, eller at man ønsker å begrense etterspørselen og tilbudet (dvs konsumet) av en vare av miljøhensyn. Samlet etterspørsel. I en økonomi eller et marked vil den samlede etterspørselen utgjøre alle konsumenters og myndigheters totale etterspørsel etter alle varer og tjenester som produseres, i et gitt tidsrom og med et visst prisnivå. Den samlede etterspørselsfunksjonen vil gi den totale etterspørselen avhengig av prisnivå, og tilsvare bruttonasjonalproduktet når lagerholdet er konstant. På engelsk kalles samlet etterspørsel for "Aggregate demand", forkortet "AD". I det aggregerte markedskrysset for hele økonomien eller markedet vil den aggregerte etterspørselskurven være fallende mot høyre – varene og tjenestene er i sum priselastiske fordi konsumentenes samlede inntekt (budsjettbetingelse) er gitt i et gitt tidsrom. Den samlede etterspørselsfunksjonen er summen av alle de individuelle etterspørselskurvene for alle vare- og tjenestemarkedene i økonomien. Fra produsentsynspunkt kan man si at varene og tjenestene enten blir solgt til private (C), eller investert i ny produksjon (I), eller solgt til offentlige kunder (G), eller solgt til utlandet for å dekke etterspørsel der (X-M). Entitet. Entitet (fra latin "ens", «det som er», avledet av "esse", «være») er i filosofien et begrep for noe som har en eksistens. En entitet kan være et menneske, en stat, en gjenstand, en tanke eller et annet subjekt som eksisterer. En antakelse kan også være en entitet. En entitet kan være sammensatt av subjekter som selv er entiteter. Betaling. Når du betaler for en vare eller tjeneste, overfører du en viss mengde monetære enheter (penger) i bytte mot denne. Uttrykket «å betale for» kan også bety at man må gjøre opp for noe, ofte hvis man har gjort noe negativt. Se også avlønning for lønn i arbeidsforhold. Vinter-OL 1948. Vinter-OL 1948 ble arrangert i St. Moritz i Sveits. Norge og Sverige delte topplasseringen på medaljestatistikken med fire gull, tre sølv og tre bronse. Tre av de norske gullmedaljene kom på skøytebanen, ved Finn Helgesen (500 m), Sverre Farstad (1500 m) og Reidar Liaklev (5000 m). Den fjerde kom i hoppbakken ved Petter Hugsted. 28 nasjoner deltok i St. Moritz – samme antall som forrige Vinter-OL i 1936. Chile, Danmark, Island, Korea og Libanon fikk sin Vinter-OL-debut i disse lekene. Tyskland og Japan var ikke invitert på grunn av deres engasjement under andre verdenskrig. Vinter-OL 2010. Vinter-OL 2010 eller de 21. olympiske vinterleker var en internasjonal multisportkonkurranse som ble arrangert i Vancouver i Canada fra 12. til 28. februar 2010. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC ("Vancouver Organizing Committee"). Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montreal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean. Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionene i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse. Utvelgelsesprosess. Vancouver ble tildelt lekene under den 115. IOK-kongressen den 2. juli 2003 i Praha i Tsjekkia. Resultatet ble annonsert av IOK-president Jacques Rogge. Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing. Operative kostnader. I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene. Sikkerhet. Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom "Integrated Security Unit", hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene. Inntekter. De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar. Arenaer. Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8°C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng. Andre fasiliteter. Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler. Markedsføring. En statue av Ilanaaq i Whistler Mountain. Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen. Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt "Ilanaaq", det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver. Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007. Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene. Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene. Mediedekning. Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene. Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports. I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler. I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet. Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene. Fakkelstafetten. Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadion som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010. For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner. Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerene Sidney Crosby og Wayne Gretzky. Grener. Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010. Deltagerland. 82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert. Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene. Land representert under Vinter-OL 2010 farget i grønt Medaljer. Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse. Medaljeoversikt. "Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser", alle vinterlekenes øvelser. Norske medaljer. Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer. Dødsfall. Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet. Doping. Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene. Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer. Hieronymus Schultz. Hieronymus Schultz (latinisert: Scultetus), biskop av Brandenburg i Tyskland fra 1507. Bispedømmet Brandenburg omfattet også byen Wittenberg, og således var han Martin Luthers kirkelige foresatte. Det finnes bevart en brevveksling mellom Scultetus og Luther, der Luther ber om tillatelse til å offentliggjøre noen skrifter som skulle forsvare de 95 teser mot avlatshandelen som han tidligere (den 31. oktober 1517) hadde sendt blant annet til biskopen av Brandenburg. Scultetus svarte med å be Luther om ikke å utbre sin avlatskritikk, noe Luther i en kort tid synes å ha rettet seg etter. Schultz, Hieronymus Vinter-OL 1952. Vinter-OL 1952 ble arrangert i Oslo i Norge i tidsrommet 15. februar–25. februar 1952. Lekenes store helt ble skøyteløperen Hjalmar Andersen («Hjallis»), som på Bislett tok gull på tre distanser. Resultater. Bandy var demonstrasjonsgren under lekene i Oslo. Medaljene ble fordelt gull til Sverige, sølv til Norge og bronse til Finland. «Vinterleksmarsjen 1952». «Vinterleksmarsjen 1952» ble skrevet av Kjell Rian. Den ble spilt inn av Musica Populærorkester Dir.: Egil Monn-Iversen (19 mann) i Oslo 10. august 1951. Utgitt på 78-platen Musica A-8554. Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei. Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (ofte forkortet NSDAP, norsk: «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti»), var det nasjonalsosialistiske partiet som regjerte i Tyskland mellom 1933 og 1945. Opprinnelse 1918 – 1925. NSDAP ble dannet den 24. februar 1920 og gikk ut fra det tidligere Deutsche Arbeiterpartei(DAP, Det tyske Arbeiderparti), grunnlagt av Anton Drexler, som var formann til 29. juli 1921. Partiformann fra og med 1921 var Adolf Hitler. Hans partinummer var 555, ikke 7 slik han selv påstod. Allerede fra starten av bestod symbolet for partiet av et hakekors. Da partiet ble stiftet, bestod organisasjonen av et styre valgt av medlemmene. Styrets leder ble valgt av styret. Etter en intern maktkamp i partiet klarte Hitler å fjerne denne ordningen og innføre førerprinsippet med seg selv som enerådende fører. Hitler så på NSDAP som et revolusjonært parti med hovedoppgave å fjerne Weimarrepublikken, som han mente var styrt av sosialister, jøder og de som Hitler mente sviktet de tyske soldatene i 1918 ved å kapitulere under den 1. verdenskrig. Det var på denne tiden at SA/«brunskjortene» ble stiftet som en paramilitær enhet som beskyttet partiets møter og angrep andre partier. Hitler hevdet selv at han meldte seg ut av partiet i juli 1921 for å bremse for «villmennene» som ville overta. I et sekssiders brev til partiledelsen forklarte han hvorfor han ikke kunne fortsette, men dette var rent spill fra hans side, da han godt visste at hans talegaver var uunnværlige for NSDAP. Han hevdet seg å være hevet over politisk strid, men satte likevel seks betingelser for å vende tilbake til NSDAP – den ene var at han ble «formann med diktatorisk makt». Drexler og de andre bøyde av, og Hitler fikk det som han ville. På begynnelsen av 1920-tallet økte partiet sin oppslutning. Medlemstallet i januar 1920 var 190. I august 1921 var det 3 300 medlemmer i partiet. Organisasjonen ble styrket og tiltrakk seg nye medlemmer. Hitlers talegaver, SAs tiltrekningskraft på unge arbeidsledige og Tysklands økonomiske problemer er noe av grunnen til at organisasjonen vokste. Partiet fikk også grupper utenfor Bayern. Julius Streicher i Nürnberg, Ernst Röhm, Heinrich Himmler og Herman Göring ble også medlemmer på denne tiden. I desember 1920 startet partiet opp avisen "Völkischer Beobachter" som kom ut som dagsavis fra 1923 og ble partiets hovedorgan. I 1922 kom fascistene til makten i Italia, noe som inspirerte Hitler. I januar 1923 okkuperte Frankrike industriregionen Ruhr fordi Tyskland ikke klarte å betale krigsskadeerstatningen. Dette og den vanskelige økonomiske situasjonen og påfølgende hyperinflasjon førte til at regjeringen senere måtte gå av. I januar 1923 samlet Hitler troppene til de første Rikspartidagene. Arrangementet samlet hele 7 000 mennesker i München. Johan Scharffenberg, norsk psykiater, skrev i 1933 en artikkelserie kalt «"Hitler – frelser eller narr?»" i "Arbeiderbladet", der han reiste spørsmål om det var de mektige kreftene bak Hitler som styrte Hitler, eller omvendt. Med utgangspunkt i "Mein Kampf" og biografier om Hitler konkluderte han med at Hitlers symptomer samsvarte med paranoid psykopati, mer presist en profet-psykopati grensende til sinnssykdom. D.W.Swanson og medarbeidere påpeker i sin bok "The Paranoid" fra 1970 at Hitler i "Mein Kampf" følger tankebaner «man vanligvis ser ved velorganiserte paranoide tankeforstyrrelser». NSDAPs øvrige ledelse hadde tilsvarende behov for å projisere skyld og uttrykke patologisk hat og fiendtlighet. Himmler, Göring, Streicher, Röhm, Reinhard Heydrich, Alfred Rosenberg, Martin Bormann, Hans Frank, Robert Ley og Joseph Goebbels var alle fanatiske antisemitter, utpreget mistenksomme mot sine medmennesker generelt og med uttalte storhetsforestillinger. Hitlers nestkommanderende, Rudolf Hess, fløy til Storbritannia velutstyrt med homøopatiske preparater og fikk diagnosen schizoid personlighet med paranoide trekk. Dermed bestod NSDAPs ledelse etterhvert utelukkende av mennesker med alvorlige personlighetsavvik, i en paranoisk tilstand som, ifølge Swanson, «såvisst ikke utelukker personen fra å oppnå lederskap». Ølkjellerkuppet. 30. september 1923 gikk flere høyreorienterte paramilitære grupperinger sammen i et kampforbund (kampfbund). NSDAP var da blitt Bayerns største politiske kraft med 70 000 medlemmer og 15 000 i SA-gruppene. I det politisk turbulente Bayern var den konservative Gustav Ritter von Kahr innsatt som statskommisær ("Staatskomissar") for Bayern av statsministeren i Bayern. Hitler og kampforbundets medlemmer prøvde å overtale Kahr til å marsjere mot Berlin, etter modell av «marsjen mot Roma». Kahr hadde et mer ambivalent forhold til nasjonalsosialistene. Under hans ledelse var den nasjonalsosialistiske avisen "Völkischer Beobachter" forbudt i 10 dager, og han hadde også iverksatt unntakstilstand da Hitler annonserte 14 massemøter i München fra 27. september 1933. Hva som var årsaken til Hitlers endelige brudd med Kahr er ikke kjent, men 8. november omringet kampforbundet med 600 soldater Bürgerbräukeller hvor Kahr holdt et møte. 16 nasjonalsosialister og fire politifolk mistet livet under kuppforsøket, og Hitler ble dømt til fem års fengsel 1. april 1924, men slapp ut i desember samme år. Mein Kampf. Under fengselsoppholdet i Landsberg fengsel skrev Hitler 1. bind av "Mein Kampf". Bindet ble diktert til Rudolf Hess, som Hitler sonet sammen med. Han skrev andre del etter løslatelsen i desember 1924. I juli 1925 ble første bind offentliggjort, og i desember 1926 det andre. Boken fikk store salgstall, blant annet fordi det offentlige bidro til utbredelsen. F.eks fikk alle som giftet seg borgerlig, "Mein Kampf" i gave. I 1943 var den trykket i 10,24 millioner eksemplarer. Mens Hitler satt i fengsel, ble partiet kraftig svekket, noe han ikke gjorde noe for å forhindre. Reorganisering av partiet. Da Hitler kom ut av fengselet, startet han med å reorganisere partiet. Økonomien i Tyskland hadde bedret seg, og behovet for et revolusjonært parti var ikke lenger til stede i samme grad. Hitlers taleforbud ble opprettholdt i to år, frem til 5.mars 1927, men han kunne tale ved «private» møter. Partiet ble delt inn i ett «lederskapskorps» og ett for generelt medlemskap. Partiet og SA ble delt, og SS opprettet som livvakter for Hitler, ledet av Himmler. Partiet ble mer strømlinjeformet med 98 Gauleitere som ledet hver sitt "Gau" (gammeltysk for «region»). Under disse igjen var det "Kreisleiter" (kretsledere), "Zellenleiter" (celleledere) og "Blockleiter" (blokkledere). Alle var med i et hierarkisk system hvor ordrer ble gitt ovenfra og nedover og med lojalitetsplikt den andre veien. Kun SA beholdt en viss form for egenråderett. Joseph Goebbels startet sin karriere i partiet som Gauleiter i Berlin i 1926. Det var på denne tiden at Hitlerhilsen ble innført i organisasjonen. Det tok imidlertid tid før partiet fikk oppslutning gjennom valg. Partiet hadde stilt lister til Riksdagsvalget i 1924, mens Hitler satt fengslet, men fikk kun 6,5 % oppslutning. Partiet deltok på en nasjonalsosialistisk fellesliste (den nasjonalsosialistiske frihetsbevegelse) i desember 1924, men listen fikk bare 3 % oppslutning. Oppslutningen dalte ytterligere til 2,6 % ved valget i 1928. Men den organisasjonsmessige styrken vokste. På Rikspartidagene i 1926 i Weimar deltok 30 000 mennesker. På møtet ble Hitler-Jugend reetablert. Året etter deltok 100 000 på partiets rikspartidager i det som senere skulle bli den offisielle rikspartibyen Nürnberg. Innen 1929 hadde partiet vokst til 130 000 medlemmer. Samme året vant partiet oppmerksomhet i en aksjon med DNVP og Stahlhelm mot Young-planen. NSDAP ble deretter støttet av industrimannen August Thyssen. 26.januar 1932 var Hitler invitert av Thyssen til å holde tale for 7-800 fremmøtte medlemmer av Düsseldorfs industriklubb, for å overbevise dem om at han hadde sterk tiltro til den private eiendomsrett, og ikke hadde til hensikt å nasjonalisere industrien. Han skrøt videre av hvordan SA og SS betalte sine faner og uniformer av sin egen lomme. Allerede i 1930 ble NSDAP medlem av regjeringene i delstatene Thüringen og Braunschweig. I 1932 ble dessuten den sosialdemokratiske regjeringen i Preussen avsatt og erstattet med en kommissarisk NSDAP-regjering. Partiet vant også makten i Bayern og Württemberg. Parlamentarisk gjennombrudd. NSDAPs oppslutning i de ulike regionene ved valget 5. mars 1933 Det var først da den økonomiske krisen satte inn på begynnelsen av 30-tallet, at partiet vokste i velgeroppslutning. NSDAP fremstod som et klart alternativ til sosialdemokratene som hadde sittet i regjering i to år frem til mars 1930. Partiet vant oppslutning på bekostning av de øvrige ytre-høyrepartiene, og begynte også å få fotfeste blant konservative. Ved valget i september 1930 fikk partiet 18.3 % oppslutning. Hitler fremstod nå som lederen for den nasjonalistiske bevegelsen i Tyskland og de andre nasjonalistiske partiene mistet oppslutning eller ble absorbert. På denne tiden var Rudolf Hess offisielt viseformann i partiet. Den reelle lederkvartetten bestod imidlertid av Hitler, Himmler, Göring og Goebbels. I 1931 og 1932 forsterket den økonomiske krisen seg i Tyskland. I mars 1932 stilte Hitler som motkandidat til Hindenburg i presidentvalget og fikk henholdsvis 30,1 % i første runde og 36,8 % i andre valgomgang. Samtidig som SA representerte en paramilitær styrke på over 400 000 mann som sloss mot paramilitære sosialdemokratiske og kommunistiske grupper i tyske byer, var lov og orden en av Hitlers hovedsaker. Orden på tysk økonomi og gjenreising av tysk storhet etter Versailles-traktatene var andre viktige saker som bidro til oppslutningen. Den åpenbare antisemittismen var nå tonet ned. Ved riksdagsvalget i juli 1932 fikk partiet 37,2 % av stemmene og var nå landets klart største politiske parti. På venstresiden oppnådde kommunistpartiet 14,3 %. Partiene som støttet parlamentarismen var kommet i mindretall i Riksdagen. Dette gjorde det umulig å danne en flertallskoalisjon. Derfor skrev Rikskansler Franz von Papen ut nyvalg i november samme året. Selv om partiet fikk en tilbakegang, ble det parlamentariske resultatet det samme. Ingen konstellasjon hadde flertall i Riksdagen. NSDAP hadde imidlertid fått et skudd for baugen, økonomien i landet hadde bedret seg, og partiet mistet protestvelgere. Flere i partiet mente at partiet burde sikre seg makt før storhetstiden tok slutt. I desember 1932 og januar 1933 prøvde Papens etterfølger Kurt von Schleicher og nasjonalistpolitikeren Alfred Hugenberg å overtale Hindenburg til å la Hitler og NSDAP delta i en regjeringskoalisjon med hans parti i mindretall, men med Hitler som Rikskansler. Dette lyktes de med. Etablering av ettpartistaten og diktatur. Med Hitler som Rikskansler og Göring som president for Riksdagen startet et systematisk arbeid for å omgjøre den demokratiske Weimarrepublikken til en ettpartistat med Hitler som øverste leder. Nasjonalsosialistene brukte ordet «Gleichschaltung» som betyr "synkronisering" eller "koordinering" om denne perioden. Perioden strekker seg fra tiden etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933 til Hindenburgs død i august 1934, hvor all makt samles i ett verv: «Führer und Reichskanzler». Allerede 2. februar forbød Göring kommunistiske demonstrasjoner og møter. Dagen etter ble den sosialdemokratiske avisen "Vorwärts" stengt i to dager. Senere ble avisen totalforbudt, og siste utgave kom ut 4. mars. Natten mellom 27. og 28. februar 1933 ble den tyske Riksdagsbygningen satt i brann. Brannen førte til at rikspresident Paul von Hindenburg utstedte Riksdagsbrannforordningen den 28. februar. De grunnleggende borgerrettighetene som var garantert av Weimarrepublikkens forfatning, ble dermed satt ut av kraft, slik at veien ble klar for forfølgelse og arrestasjon av nasjonalsosialistenes motstandere. Kommunistpartiet ble forbudt, og den 3. mars ble kommunistpartiets leder Ernst Thälmann arrestert. I Riksdagsvalget to dager senere fikk NSDAP 43,9 % av stemmene. Den 21. mars ble den første konsentrasjonsleiren opprettet i Dachau. 23. mars ble fullmaktsloven vedtatt i Riksdagen. Loven satte regjeringen i stand til å vedta lover uten å gå veien om Riksdagen. Sammen med Riksdagsbrannforordningen ga den Adolf Hitler diktatoriske fullmakter. 1. april arrangerte nasjonalsosialistene boikott av jødiske forretninger. Senere ble det innført forbud mot jøder i statsadministrasjonen og begrensninger for jøder til å utøve enkelte yrker. 26. april tok NSDAP kontrollen over de lokale styresmaktene og politiet. Lærere og universitetsprofessorer som var negative til nasjonalsosialistene, ble fjernet fra sine stillinger. Gestapo ble opprettet av Göring. 2. mai ble fagbevegelsen forbudt og deres eiendeler konfiskert. 10. mai arrangerte den nasjonalsosialistisk-ledede tyske studentorganisasjonen, "Deutsche Studentenschaft", bokbrenning i mange tyske byer. Bøker av jødiske forfattere som Stefan Zweig, opposisjonelle forfattere og forfattere med et annet politisk ståsted ble brent under planlagte arrangementer med rituelt innhold. 19. mai ble sangen "Horst Wessel Lied" gjort til nasjonalsymbol ved lov. Sangen ble etterhvert Tysklands andre nasjonalsang, sammen med "Das Lied der Deutschen". 22. juni ble det sosialdemokratiske partiet SPD forbudt. Dagen før hadde over 500 medlemmer av det sosialdemokratiske og det kommunistiske partiet blitt kidnappet og mishandlet. 23. juni fikk det konservative partiet ordre om å oppløse seg. 27. juni bestemte det tysknasjonale folkepartiet (Deutschnationale Volkspartei) for oppløsning. Mange av medlemmene hadde allerede gitt opp eller blitt medlem av NSDAP. 24. juni ble det vedtatt en lov mot overbefolkning av tyske skoler og studiesteder. Loven begrenset jøders muligheter til å ta utdanning. 14. juli ble det vedtatt en lov som slår fast at NSDAP er det eneste lovlige partiet i Tyskland og som forbød opprettelse av nye partier. 30. august – 3. september ble de tradisjonelle Rikspartidagene i Nürnberg holdt. Foran hundretusener av tilreisende sympatisører erklærte Adolf Hitler: «Det nasjonalpolitiske partiet har blitt staten». Høsten 1933 og våren 1934 ble det gjennomført en rekke begrensninger i jøders rettigheter. Jødene ble ekskludert fra kulturlivet, fikk forbud mot å eie land, nektet å være avisredaktører, nektet deltakelse i den tyske arbeidsfronten (konstruksjonen som bl.a. skulle erstatte fagbevegelsen), og nektet nasjonal helseforsikring. Natt til 30. juni 1934 gikk Hitler løs på den indre opposisjon innen NSDAP ved å likvidere ledelsen for stormtroppene under «de lange knivers natt». Minst 77 av høyere rang ble henrettet, og i tillegg minst 100 andre. Hitler blir Führer. Sommeren 1934 lå president Paul von Hindenburg for døden i sin ferieleilighet i Øst-Preussen. Han hadde vært syk lenge, noe som ga Hitler friere spillerom til å utøve sin politikk. Hitler planla å bruke Hindenburgs død til å sikre seg total makt i Tyskland. 2. august 1934 døde den 87 år gamle Hindenburg. Hitler annonserte umiddelbart en lov som slo fast at president-embetet skulle kombineres med embetet som rikskansler. Myndigheten skulle overføres til Fører og Rikskansler, Adolf Hitler. Han ville selv velge sin stedfortreder. Loven skulle tre i kraft ved president Hindenburgs død. Etter innføringen av loven måtte alle medlemmer av den tyske hær sverge en personlig ed til Hitler. Deretter ble det holdt en folkeavstemning for å gi det tyske folk muligheten til å godkjenne Hitlers nye makt. I mellomtiden kom Hindenburgs testamente. Han ønsket at Tyskland skulle gå tilbake til å være et konstitusjonelt demokrati. Dette ble ignorert av Hitler. 19. august stemte 95 % av de registrerte velgerne ja konsentrasjonen av makten på Hitlers hender. Partiet og dets organisasjoner opphørte å eksistere i september 1945. Partiets organisasjon. Det ordinære medlemskapet i NSDAP, kjent som partimedlemmer (tysk: Parteimitglieder) bestod hovedsakelig av den lavere middelklasse i byer og distrikter. 7 % tilhørte overklassen, 7 % var bønder, 35 % var industriarbeidere og 51 % tilhørte middelklassen. Den største gruppen var leger. Kilde: Michael H. Kater, The Nazi Party (Oxford 1983) side 12,250 Da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933, hadde partiet over 2 millioner medlemmer. Med en gang partiet fikk makt, tiltrakk det seg nye medlemmer. Da det ble oppløst i 1945, hadde NSDAP 8,5 millioner medlemmer. Medlemmer av NSDAP med militære ambisjoner ble oppmuntret til å melde seg til tjeneste i den militære grenen av partiet, Waffen SS. Til tross for dette var det mange som meldte seg inn i det ordinære tyske forsvaret Wehrmacht. Tidligere regler for Wehrmacht krevde at man ikke kunne være medlem av noe politisk parti når man var med i Wehrmacht, og mange måtte da forlate partiet. Mange valgte imidlertid å se bort fra denne bestemmelsen, særlig etter utbruddet av andre verdenskrig. I 1926 opprettet NSDAP en spesiell avdeling som skulle engasjere studentene. Organisasjonen fikk navnet Den Nasjonalsosialistiske Tyske Studentorganisasjonen (tysk: "Nationalsozialistischer Deutscher Studentenbund"). Flere paramilitære grupper tjenestegjorde for partiet. Alle medlemmer av slike grupper ble bedt om å bli NSDAP medlemmer først og så bli medlem av den gruppen man ønsket. Hitlerungdommen "(Hitlerjugend)" var en paramilitær gruppe inndelt i et voksent lederskapskorps og et ordinært medlemskap åpent for gutter mellom 14 og 18. Organisasjonshiarki. 1. Der Führer (Adolf Hitler) Fra 2. august 1934 ble Rikskansler og Presidentembete slått sammen til ett verv, "Führer und Reichskanzler". Fra dette tidspunktet hadde førerembetet all makt, både reelt og formelt. Reichsleiter («riksleder») var et av de høyeste embeter i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP fra 1922 til 1945. Embetsinnehaverne rapporterte direkte til Adolf Hitler og hans nærmeste medarbeidere, og utførte sitt arbeid etter ordre fra disse. Gauleiter var en embetstittel i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. En gauleiter var partiets øverste embetsmann innenfor et gau, en region. Det var på det meste 42 slike regioner i Tyskland, og regioner for utlandet. Gauleitere ble utnevnt av Hitler. Kreisleiter (kretsleder) var øverste leder for en krets i et gau. Kretslederne ble oppnevnt av og rapporterte til gauleiteren i sitt gau. Ortsgruppenleiter (Lokalgruppeleder) var den politiske lederen for en underavdeling i en krets og bestod av flere byer eller tettsteder, eller en del av en større by. Den inkluderte fra 1500 til 3000 husstander. Ortsgruppelederen ble oppnevnt av og rapporterte til kreisleiteren i sin krets. Den politiske lederen av en gruppe fra 4 – 8 byblokker eller tilsvarende gruppe husstander på landsbygda. Blockleiter (blokkleder) var representant på lavest nivå i parti-hierarkiet. Blokklederen var ansvarlig for den politiske oversikten over nabolaget eller byblokken, og var bindeleddet mellom partiet og befolkningen. En gjennomsnittlig blokkleder hadde ansvaret for 40 – 60 husstander. I tillegg til å distribuere informasjon fra partiet skulle blokklederen overvåke nabolaget og rapportere om antinasjonalsosialistiske aktiviteter og ble ofte mislikt av befolkningen. Det er anslått at det var om lag en halv million blokkledere i det tredje rike. I dag er den opprinnelige tittelen «blockwart» et vanlig skjellsord for en angiver, noe som dels også stammer fra Stasis aktiviteter i det senere Øst-Tyskland. Gradmerker på uniformskragene. (11) Einsatzleiter (12) Obereinsatzleiter (13) Haupteinsatzleiter (14) Gemeinschaftsleiter (15) Obergemeinschaftsleiter (16) Hauptgemeinschaftsleiter (17) Abschnittsleiter (18) Oberabschnittsleiter (19) Hauptabschnittsleiter (20) Bereichsleiter (21) Oberbereichsleiter (22) Hauptbereichsleiter (23) Dienstleiter (24) Oberdienstleiter (25) Hauptdienstleiter (26) Oberbefehlsleiter (27) Hauptbefehlsleiter (28) Befehlsleiter (29) Gauleiter (30)Reichsleiter Medlemsutvikling. Medlemsutvikling i NSDAP (DAP) fra 1919 til 1933. Normaltid. Normaltid er offisiell klokketid i et område, i dagligtale iblant kalt vintertid, i den delen av året det ikke er sommertid. Norges offisielle normaltid tilsvarer mellomeuropeisk tid, det vil si UTC+1. Ved sommertid stilles klokken 1 time frem, det vil si UTC+2. Tidligere var det forskjellig lokal soltid på forskjellige steder avhengig av hvor sola stod på himmelen. Bedre kommunikasjoner med telegraf og jernbane på 1800-tallet førte til behov for å synkronisere klokketida i såkalt "jernbanetid" på steder som lå langt fra hverandre i østlig og vestlig retning. Britiske jernbaneselskaper tok i bruk Greenwich Mean Time, det vil si felles standardtid for hele Storbritannia med utgangspunkt i Greenwich i London, fra 1847. Greenwich Mean Time (GMT) ble innført som referansetid over hele verden i 1884. GMT ble for øvrig erstattet av begrepet UTC (Coordinated Universal Time/Temps Universel Coordonné) i 1972. I 1879 kom forslaget om å dele hele jorda inn i områder med samme normaltid, det vil si i tidssoner. Japan var først ute og tok systemet i bruk i 1888, mens sonetid ble innført i Norge i 1895. Man brukte i Norge Greenwichtid pluss en time, tilsvarende tiden ved 15°-meridianen, som ligger nær Örebro og Bodø. Soltiden i Vardø er 63 minutter før normaltiden, og i Bergen er soltiden 39 minutter bak normaltiden. Klokken stilles frem én time siste søndag i mars og tilbake én time siste søndag i oktober. Thorleif Haug. Thorleif Haug (født 28. september 1894 i Lier, død 12. desember 1934 samme sted) ble regnet som verdens beste skiløper i 1920-årene. Han tok tre gull i de første olympiske vinterleker. Han representerte først "Lier Skiløberforening", deretter "Drammens Skiklub" og fra 1916 Drafn i Drammen. Biografi. Thorleif Haug vant femmila i Holmenkollrennene hele seks ganger av sju mulige fra 1918 til 1924, i 1922 kom Haug på niendeplass da finske Anton Collin vant. Haug vant 17 km i Holmenkollen fire år på rad fra 1918 til 1921 og kombinert i 1919, 1920 og 1921, og han ble tildelt Holmenkollmedaljen i 1919. I mai-juni 1922 deltok Haug på en ca. 20 dagers skiferd på Svalbard sammen med Tryggve Gran og Jacob Tullin Thams. De gikk fra Kongsfjorden over breen til Wijdefjorden og tilbake igjen. Dette skulle være forberedelse til en flyferd i regi av Gran mot Nordpolen, men det lyktes ikke Gran å finansiere denne. I de første olympiske vinterlekene i 1924 tok Haug tre gullmedaljer (18 km, 50 km og kombinert). Haug ble også tildelt bronsen i hopprennet, men denne ble 50 år senere omgjort til fjerdeplass. Haug var gift med Edith, og de fikk to døtre sammen. Haug jobbet som rørlegger i Drammen kommune. Han døde av lungebetennelse like før jul i 1934, bare 40 år gammel. I 1946 ble det i Drammen reist en statue av Haug, laget av billedhuggeren Per Palle Storm. Statuen ble avduket av kronprins Olav. Haugs klubb Drafn startet i 1966 turrennet «Thorleif Haugs Minneløp», som går fra Kanada i Lier til Spiralen i Drammen. Rennet har siden 2003 vært en del av Thorleif Haug Skifestival. I 1974, 50 år etter lekene, greide Thoralf Strømstad, en lagkamerat Haug hadde slått på 5-mila, å bevise for IOC at det var gjort en regnefeil i hoppkonkurransen. Da feilen ble rettet, viste det seg at Haug var blitt nummer fire. Haug ble dermed fradømt bronsemedaljen sin, og hans datter overrakte den til norsk-amerikaneren Anders Haugen, som da var 83 år gammel. Auschwitz. a>. Bildet er tatt i 2002 og viser inngangen til hovedleiren Auschwitz II (Birkenau). Togtransporten av fanger gikk fram til hovedporten, gjennom huset under tårnet og rett inn på området hvor fangene ble jaget ut av vognene. a> stod mottoet "Arbeit macht frei" («arbeid gjør (deg) fri»). Bildet viser ellers unge turister på området som i dag er museum. Auschwitz (uttales /aosj-vits/) er det tyske navnet på den polske byen Oświęcim. Navnet er tett knyttet til konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz, den største tyske, nasjonalsosialistiske utryddelsesleir under andre verdenskrig og selve symbolet for nasjonalsosialistenes holocaust. De enorme anleggene som til sammen utgjorde Auschwitz-leirene, hadde altså to ulike funksjoner. Størstedelen var en rekke tvangsarbeidsleire, mens Birkenau-leiren i tillegg altså inneholdt et stort anlegg for massedrap. Lik alle andre tyske leire var Auschwitz styrt av SS. Kommandantene i leiren var: SS-Obersturmbannführer Rudolf Höß frem til sommeren 1943, og senere SS-Obersturmbannführer Arthur Liebehenschel og SS-Obersturmbannführer Richard Baer. Höß gav en detaljert beskrivelse av leiren i løpet av forhørene som ble foretatt av ham etter krigen, og i sin selvbiografi. Han ble hengt i 1947 rett foran inngangen til krematoriene i Auschwitz I. Kommandoen over kvinneleiren, som ble skilt fra mannsområdet av de inngående jernbaneskinnene, ble holdt av Johanna Langefeld, Maria Mandel og Elisabeth Volkenrath. 1940: Tilblivelse. Byen Oświęcim ble okkupert av Tyskland i 1939 etter at den polske hær var nedkjempet. Navnet Oświęcim ble endret til det tyske Auschwitz. I 1939 begynte man i SS-hovedkvarteret i Breslau drøftinger om å bygge en fangeleir. Den offisielle begrunnelsen var at fengslet i Schlesien var overfylt, og at det var nødvendig å foreta en massearrestasjon av polakker. Tyskerne nedsatte en komité som skulle bestemme hvor leiren skulle ligge. Komitéen bestemte seg for Oświęcim, fordi man der kunne bygge leiren med en viss avstand til nærmeste tettbebyggelse. Det ville også være lett å bygge ut leiren og isolere den fra omverdenen. Dessuten var Oświęcim et jernbaneknutepunkt. I januar 1940 opprettet nasjonalsosialistiske fangeleiren, som fikk navnet Auschwitz. Den opprinnelige plan for leiren var at den skulle ta imot polske politiske fanger. Rudolf Höss ble utnevnt til øverstkommanderende for leiren 1. mai 1940. Den 14. juni ble de første politiske fangene ført inn i leiren av Gestapo. Det var 728 polakker fra byen Tarnów. Leiren bestod av 20 bygninger, 14 én-etasjes og 6 toetasjes bygninger. Alle de én-etasjes bygningene ble i 1941–42 omgjort til toetasjes bygninger, samtidig ble det reist åtte nye bygninger, også disse toetasjes. Fangene ble brukt som billig arbeidskraft. Leiren hadde 10 900 fanger pr. 1. mars 1941. Etter hvert begynte nasjonalsosialene å sende folk fra hele Europa til Auschwitz, for det meste jøder, men også sovjetiske krigsfanger, sigøynere, tsjekkere, jugoslaver, østerrikere og folk fra andre nasjoner. Bygningene i deler av Auschwitz-leirene er restaurert og fungerer i dag som museum over nasjonalsosialistenes massedrap på blant annet jøder. Bildet er tatt i 2001. 1941: Auschwitz II-Birkenau blir bygd. Heinrich Himmler besøkte Auschwitz 1. mars 1941 og gav Rudolf Höss ordre om massiv utbygging av en ny leir. Denne leiren ble bygget i landsbyen Brzezinka som hadde det tyske navnet Birkenau, det samme navnet fikk leiren. Leiren var på 1 750 mål, og rommet over 300 bygninger. Denne delen utgjorde storparten av Auschwitz-komplekset, og inneholdt også en avdeling med gasskamre og krematorier, som ble bygget med sikte på massedrap. På grunn av drapsanleggene i Birkenau fikk Auschwitz en dobbelt funksjon som både ordinær tvangsarbeidsleir og utryddelsesleir. Heinrich Himmler gjorde det sommeren 1941 klart for Rudolf Höss at Auschwitz var tiltenkt en hovedrolle i «den endelige løsning» – den totale utryddelse av alle jøder. De første forsøkene med gass ble utført i Auschwitz den 3. september. Ofrene var sovjetiske krigsfanger. 1942: Massiv økning i antall deportasjoner. I januar 1942 ble de første massedrapene med Zyklon B utført i Auschwitz II-Birkenau. Disse drapene ble utført i Bunker I. I mars ble slovakiske og franske jøder sendt til Auschwitz. Rudolf Höss ble forfremmet. Et nytt gasskammer, Bunker II, stod ferdigbygget 30. juni. Den 17. og 18. juli besøkte Heinrich Himmler Auschwitz igjen for inspeksjon. Han beordret ytterligere fire gasskamre med dertil hørende krematorier bygget. Han observerte fra begynnelse til slutt tilintetgjørelsen av nederlandske jøder som akkurat var ankommet med to godstog. Han sanksjonerte også at det ble satt i gang eksperimenter med sterilisering med fanger som forsøkskaniner. Sommeren 1942 kom også belgiske jøder til Auschwitz. I august ble kroatiske jøder deportert dit. November 1942: ca 750 norske jøder sendt til Auschwitz, de fleste ble umiddelbart drept i gasskammer. Rundt 15 overlevde og kom tilbake til Norge. Antall døde begynte å bli et hygieneproblem i Auschwitz. I september 1942 brente man lik i store utendørs groper i stedet for å grave dem ned. 107 000 lik (drept de to foregående år) ble gravd opp igjen for brenning. I oktober startet deportasjon av norske jøder til Auschwitz. Ved juletider begynte også tyske jøder å bli sendt til Auschwitz. 1943: Fire nye gasskamre. I mars 1943 ble greske jøder deportert til Auschwitz. Gasskammer/krematorium IV ble tatt i bruk den 22. mars 1943, gasskammer/krematorium II 31. mars, og gasskammer/krematorium V 4. april. I mai ankom Josef Mengele Auschwitz. Han skulle utføre medisinske eksperimenter på fangene, mange av dem av særdeles smertefull og grusom art. Det var på bakgrunn av disse forsøkene at han etter hvert fikk det klingende kallenavnet «dødsengelen». Gasskammer/krematorium III ble tatt i bruk 25. juni 1943. Med dette siste gasskammeret fikk Auschwitz II-Birkenau en daglig drapskapasitet på mennesker. Den 11. november 1943 blir Rudolf Höss forfremmet til sjefsinspektør for konsentrasjonsleirene. Hans etterfølger som kommandant i Auschwitz, Arthur Liebehenschel, delte Auschwitz-komplekset med over 30 underleire inn i tre hoveddeler. Jøder fra Roma og Wien ankom Auschwitz høsten 1943. 1944: Drapspotensialet går mot ubegrenset. I februar 1944 besøkte Adolf Eichmann leiren. Våren 1944 ble athenske jøder sendt til Auschwitz. Den 8. mai tok Rudolf Höss over stillingen som kommandant igjen, spesielt beordret av Heinrich Himmler for å ha oversikt over tilintetgjørelsen av de ungarske jødene, som begynte å komme til leiren samme måned. Adolf Eichmann kom for personlig å inspisere disse drapene. Mot slutten av mai var rundt 100 000 av dem gasset ihjel. Før utgangen av juni var 381 661 ungarske jøder, over halvparten av den opprinnelige jødiske befolkningen i Ungarn, ankommet Auschwitz. Sommeren 1944 lå de daglige drapstallene og kremasjonene på over 9 000. Seks store likbål ble brukt til brenningen, da antall lik oversteg krematorienes kapasitet. I august 1944 avviklet nazistene den siste jødiske ghetto i Polen, Łódź. De 60 000 innbyggerne ble sendt til Auschwitz. I oktober gjorde en "Sonderkommando" opprør i Auschwitz. Revolten ble ikke slått før sonderkommandoen hadde klart å ødelegge gasskammer/krematorium IV. Den 28. oktober ankom 2 000 jøder fra Theresienstadt konsentrasjonsleir. Dette var den siste transporten av jøder som ankom Auschwitz. Den 30. oktober ble gasskamrene brukt for siste gang i Auschwitz II-Birkenau. Den 25. november 1944 gav Heinrich Himmler ordre om at gasskamrene i Auschwitz skulle tilintetgjøres. Sonderkommandos opprør. I 1943 hadde det blitt dannet motstandsorganisasjoner i leiren. Disse organisasjonene hjalp noen få fanger med å unnslippe; disse flyktningene tok med seg bevis for utryddelsen i leiren, slik som drapet på hundretusenvis av jøder transportert fra Ungarn mellom mai og juli 1944. 7. oktober 1944 gjorde Sonderkommando i Birkenau Kommando III opprør. De angrep SS med improviserte våpen: steiner, økser, hammere, annet verktøy og hjemmelagde granater. Vaktene ble overrasket og overmannet. Sonderkommandoen sprengte Krematorium IV med sprengstoff smuglet inn fra våpenfabrikken av kvinnelige fanger. Opprørerne fikk støtte av Birkenau Kommando I fra Krematorium II, som også overmannet sine voktere og brøt ut av anlegget. Hundrevis av fanger unnslapp, men alle ble snart fanget og henrettet sammen med andre som deltok i opprøret. De ødelagte krematoriene ble aldri gjenoppbygd. Det var også internasjonale planer om et generelt opprør i Auschwitz koordinert med et alliert luftangrep og angrep fra den polske motstandsbevegelsen. Mannen bak denne planen var Witold Pilecki, som i Auschwitz organiserte en undergrunnsbevegelse, det såkalte ZOW ("Związek Organizacji Wojskowych"). Pilecki håpet at de allierte enten ville slippe våpen eller tropper ved leiren, eller at den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade (med base i England) ville gjøre det. I 1943 forstod han imidlertid at dette ikke ville skje. I mellomtiden økte Gestapo sine anstrengelser i å få tak medlemmer av ZOW, og lyktes i å drepe flere av dem. Pilecki bestemte seg for å flykte fra leiren og personlig overbevise lederne for motstandsbevegelsen om at et redningsforsøk var verdt å prøve. Han unnslapp natten mellom 26. og 27. april 1943, men planen ble ikke godkjent av motstandsbevegelsen og de allierte. De allierte trodde ikke på hans rapport om holocaust. 1945: Slutten. Den 18. januar 1945 evakuerte tyskerne 66 000 fanger fra Auschwitz. Den 27. januar ble leiren frigjort av sovjetiske styrker. Drapsprosessen i Auschwitz. Når ofrene kom til Auschwitz II-Birkenau med godstogene, ble de på en jernbaneperrong ("Rampe") utsatt for en «seleksjon». SS-offiserer og SS-leger avgjorde om ofrene var arbeidsdyktige eller ikke. De fleste ble vurdert som uskikket til arbeid og sendt til gasskamrene. Når fangene skulle avlives, ble de fortalt at de skulle dusje, så de ble bedt om å kle av seg og legge fra seg alle verdigjenstander. I gasskammeret ble det tømt Zyklon B gjennom ulike luker eller spesialbygde ventilsystemer. Zyklon B var impregnert med hydrogencyanid (blåsyre], som fordamper raskt i kontakt med luft. Gassen, som i store doser er svært hurtigvirkende, dreper ved å hindre blodet i å ta opp oksygen. Etter ca. 30 minutter var alle døde. Umiddelbart etterpå ble spesielle grupper blant fangene (såkalte Sonderkommandoer) satt til å tømme gasskammeret for døde, og flytte likene til krematorieanleggene, der de ble brent. Drapstall i Auschwitz 1940-1945. Det er svært vanskelig å fastslå antall drepte. Historikere har kommet frem til at mellom 1.2 og 1.6 millioner menn, kvinner og barn døde i Auschwitz-komplekset. Brorparten var jøder. Av de som ble registrert, overlevde ca. 65 000. Av 16 000 internerte sovjetiske krigsfanger overlevde 96. I tillegg mistet 146 000 ikke-jødiske polakker og ca. 20 000 sigøynere livet der. Zyklon B. a> fra ofrene er i dag utstilt i Auschwitz-museet. Zyklon B var en insektgift som opprinnelig ble markedsført til skadedyrbekjempelse. Den var laget av små kuler av trefibre eller annet porøst materiale som var impregnert med flytende hydrogencyanid (HCN), også kalt blåsyre. Når disse kulene ble tatt ut av hermetisk lukkede beholdere, begynte blåsyregassen umiddelbart å fordampe. Zyklon B ble laget av et firma delvis eid av IG Farben, firmaet Degesch (Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung), som fra 1941 til 1944 tjente mer enn 300 000 riksmark. Bare i Auschwitz ble det brukt over 20 tonn Zyklon B fra 1942 til 1943. Ifølge leirkommandant Rudolf Höss ble det brukt 5-7 kilo Zyklon B for å drepe 1 500 mennesker. Sonderkommandoen. Shlomo Venezia var 20 år gammel da han ankom Auschwitz 11. april 1944 med en transport fra Saloniki. Jødedeportasjonene fra Hellas var de eneste som Reichsbahn (= tyske jernbaner) tapte penger på, siden Reichsbahn bare godtok betaling i Reichsmark, mens greske drakmer ikke lot seg veksle i annen valuta dengang. Hans mor og to yngre søstre ble straks ført til gassing. Selv ble han satt i arbeid i en "Sonderkommando" (= spesialkommando) av jøder som skulle føre sine trosfeller til gasskammeret og etterpå dra likene derfra til krematoriet i etasjen over. Sommeren 1944 var det reist en barrikade av trestammer for å skjule krematoriene II og III, som var forsynt med en 20 meter høy skorstein og omgitt av et elektrisk piggtrådgjerde. Underetasjen inneholdt et 50 meter langt avkledningsrom med nummererte knagger til å henge klærne fra seg på, og et gasskammer på 30 x 7 meter, beregnet på mer enn personer. De eneste åpningene var den pansrede døren med en liten glassglugge med gitter, og fire luker i taket som Zyklon B ble kastet ned gjennom. Venezia forteller i sine memoarer at gassdøden var grusom: «Vi fant dem klamret til hverandre, alle hadde desperat forsøkt å få litt luft(...)selv om det innebar at de måtte klatre over hverandre helt til den siste døde.» Det letteste var å dra likene etter seg med en spaserstokk rundt nakken på dem. Med så mange gamle sendt i døden, var det ingen mangel på stokker. Tyskeren som overvåket gassingen, hadde moro av å få de dødsdømte til å lide enda mer. Mens han ventet på SS-offiseren som skulle kaste Zyklon B ned på gruppen, moret han seg med å slå av og på lyset for å skremme folk enda mer: «Når han slukket lyset, kunne man høre en særegen lyd fra gasskammeret, som om folk var i ferd med å kveles av angst – de forstod at de skulle dø. Så tente han lyset igjen, og man kunne høre liksom et sukk av lettelse, som om de trodde at operasjonen var avblåst.» Lokket over åpningen ned til gasskammeret var av sement og svært tungt, og to arbeidsjøder måtte løfte det, så tyskeren kunne kaste Zyklon B ned. Deretter ble lokket lagt på igjen. En gang gikk to arbeidsdager tapt fordi den ene skorsteinen fra krematoriet tettet seg. En ung polsk jøde, surret i sekkestrie for ikke å brenne seg på de glovarme mursteinene, åpnet skorsteinssokkelen og fjernet mursteinene som var blanke av fett fra mennesker, slik at det ble avtrekk igjen. På grunn av forsinkelsen begynte 300 ukremerte lik å gå i oppløsning i sommervarmen. De ble ikke harde, som folk som dør en naturlig død, men huden smuldret og klebet seg til arbeidsjødenes hender: «Det var grufullt.» Sonderkommandoen sov på loftet, rett over likbrenningsrommet. Det var skråtak, men man kunne stå oppreist. Alle hadde sin egen seng, i motsetning til de andre fangene, som måtte sove fem og fem i skitne køyer. De to rekkene med senger var atskilt av en lang reol, hvor nesten 200 urner med nummerskilt stod side om side. I urnene lå aske etter kristne som hadde dødd i leiren. Deres pårørende kunne hente urnen for en pris av 200 Mark, men Venezia forteller at asken var en blanding av aske fra flere, og at urnene trolig ikke engang inneholdt aske fra den personen som nummeret viste til. Han overlevde sonderkommandoens opprør og dødsmarsjen til Mauthausen og derfra videre til Ebensee i Østerrike, der Wehrmacht voktet fangene inntil amerikanske styrker satte dem fri. En annen overlevende fra sonderkommandoen var kunstmaleren David Olère, født 19. januar 1902 i Warszawa, fransk borger fra 1937 og deportert fra oppsamlingsleiren Drancy 2. mars 1943. Også han overlevde dødsmarsjen og ble befridd av amerikanerne i Ebensee 6. mai 1945. Til sin død 2. august 1985 i Paris-regionen bar han vitnesbyrd om sitt opphold i Auschwitz gjennom tegninger fra hverdagen i krematorienes helvete. Vestbaltiske språk. De vestbaltiske språk døde ut på 1700-tallet med gammelprøyssisk. Man kjenner dessuten to andre språk som tilhører denne språkgruppen, nemlig jotvingisk og galindisk. Vinter-OL 1956. Vinter-OL 1956 ble arrangert i Cortina d'Ampezzo i Italia. Beste nasjon ble Sovjetunionen med syv gullmedaljer. Norge gjorde den svakeste prestasjonen i noe vinter-OL hittil, og hadde bare med seg to gullmedaljer hjem. Hallgeir Brenden forsvarte sitt gull på 15 km langrenn fra 1952, og Sverre Stenersen vant kombinert. Skienselva. Under bruene i Porsgrunn har Skiensvassdraget sitt utløp til havet Skienselva utgjør den nederste delen av Skiensvassdraget i Telemark. Elva starter i Skien by, ved Telemarkskanalens første sluse, og renner gjennom Porsgrunn før den munner ut i Frierfjorden ved Herøya. Gjennomsnittlig årlig vannføring til Skienselva ved utløpet av Norsjø er på 263 m³/s. Gjennom Porsgrunn kommune blir elva kalt Porsgrunnselva. Navnet på elva, som renner gjennom de to byene, fører til stadige opphetede diskusjoner om hva som er elvas korrekte navn. Kjell Bondevik. Kjell Olsson Bondevik (født 11. mars 1901 i Leikanger i Sogn og Fjordane, død 22. desember 1983) var en norsk politiker (KrF) og folklorist. Han var stortingsmann for Rogaland 1950–65, Kristelig Folkepartis nestformann 1955–61 og parlamentarisk leder 1961–1965. Videre var han sosialminister i John Lyngs regjering i 1963, og kirke- og undervisningsminister i Per Bortens regjering 1965–71. Etter at Bortens regjering gikk av den 2. mars 1971 på grunn av «lekkasjesaken» om EF, og Høyres John Lyng ble uaktuell som statsministerkandidat, fikk Bondevik den 6. mars i oppdrag å danne en ny firepartiregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Forhandlingene tok til mandag den 8. mars. I ettertid har «djupt såra og vonbroten» blitt et populært uttrykk om en stor skuffelse, også blant dem som ikke bruker nynorsk til vanlig. Et annet uttrykk som lever videre etter Kjell Bondevik, er det optimistiske "Det er von i hangande snøre". Kjell Bondevik var onkel til senere statsminister Kjell Magne Bondevik og far til senere biskop Odd Bondevik. Folkloristen. Som den første nordmann i historien tok Kjell Bondevik magistergraden i folkloristikk ved Universitetet i Oslo i 1927, som språklig-historisk embetseksamen med tysk og historie som sidefag. Avhandlingen han skrev til magistergraden i folkeminnevitskap het "Kornavlen i norsk folketru". Han fikk et dosentur i faget, knyttet til Universitetet i Bergen. Han var også formann i Norsk Folkeminnelag, og i mange år sensor i folkloristikk ved Universitetet i Oslo. Som pensjonist arbeidet Kjell Bondevik med en kartlegging av sjutallet i norsk tradisjon. Bigbang. Bigbang er et norsk rockeband startet i 1992. Originalbesetningen bestod av Øystein Greni på gitar og vokal, Christer Engen på trommer og Erik Tresselt på bass. Siden starten har det vært flere utskiftninger av medlemmer, og totalt har fire bassister og fem trommeslagere vært medlem i kortere eller lengre tid. Dagens besetning består av Greni, Olaf Olsen på trommer og Nikolai Hængsle Eilertsen på bass. Gjennom årene har de produsert åtte CDer: "Waxed" (1995), "Electric Psalmbook" (1999), "Clouds Rolling By" (2000), "Frontside Rock'n'Roll" (2002), den kjente dobbel live plata "Radio Radio TV Sleep" (2004) (dobbelt-album med en akustisk og en elektrisk del), "Poetic Terrorism" (2005), "Too Much Yang" (2007), "Edendale" (2009) og "Epic Scrap Metal" (2011). De har også gitt ut en DVD med navnet "Radio Radio TV Sleep". Desember 2007 ga de ut samleplaten "Something Special – The Best of Bigbang". Historie. Bigbang ble startet i 1992 av Øystein Greni, Christer Engen og Erik Tresselt. Den første plata, "Waxed" ble gitt ut i 1995 på Grenis eget plateselskap, Grandsport Records. I 1997 ble singelen «How Do You Do» gitt ut på 7" vinyl, også denne på Grandsport. Singelen ble gitt ut i fire ulike farger: Sort, gul, grønn og rød. I 1998 solgte Greni Vespaen sin for å finansiere innspillingen av plata "Electric Psalmbook". Også dette ble gitt ut på eget plateselskap, ettersom ingen andre plateselskaper var interessert. På denne tiden var det mye turbulens innad i bandet, og de var i praksis oppløst da de spilte på vinteren 1999. Til deres store overraskelse ble de svært godt mottatt, og flere plateselskaper meldte sin interesse. De endte med å signere en platekontrakt med Warner, og "Electric Psalmbook" ble gitt ut på nytt samme høst. 14. februar 2000 ble EPen "Girl in Oslo" gitt ut, og kun fem dager senere ble en internasjonal utgave sluppet i Tyskland, Sveits og Østerrike. Denne hadde en annen sangliste, med en blanding av spor fra EPene "Girl in Oslo" og "New Glow", som ble utgitt i juni 2000. I august samme år utkom langspilleren "Clouds Rolling By" i august. Albumet ble gitt ut både på CD og LP, hvorav LP-utgaven ble presset i kun 500 eksemplarer. I juni 2001 ble EPen Smiling For gitt ut, den første innspillingen de gjorde i sitt eget studio. Deres fjerde album, "Frontside Rock'n'Roll", ble gitt ut i mai 2002. Tittelkuttet er skrevet til to av Grenis venner som begge døde under tragiske omstendigheter ikke lenge før plata ble gitt ut. I juni 2002 ble albumet "Waxed" re-utgitt på Warner. Vinteren 2003 turnerte Bigbang i Norge. De holdt to konserter de fleste stedene de spilte: en akustisk og en elektrisk. Alle konsertene ble tatt opp, og de beste sangene ble gitt ut på det doble livealbumet "Radio Radio TV Sleep" i august 2003. Senere samme år ga de ut en DVD hvor hoveddelen bestod av opptak fra turneen. Etter utgivelsen av "Radio Radio TV Sleep" var bandet ferdig med sin kontrakt hos Warner, og Øystein Greni valgte å fortsette på sitt eget Grandsport Records i stedet. Plata "Poetic Terrorism" ble gitt ut 14. april 2005, og tok Bigbangs suksess til nye høyder. To år senere var bandet tilbake hos Warner med albumet "Too Much Yang". Albumet ble spilt inn i blant annet det legendariske platestudioet Capitol. Diskografi. Etter årstall står høyeste plassering på VG-lista. Günter Guillaume. Günter Guillaume (født 1. februar 1927 i Berlin, død 10. april 1995 i Eggersdorf som "Günter Bröhl") var en partifunksjonær i SPD, som samtidig var spion for DDR. Han ble sendt av Stasi til Vest-Tyskland på 1950-tallet for å infiltrere det politiske systemet der. Han steg i gradene innen det sosialdemokratiske partiet og ble en av Willy Brandts nærmeste rådgivere. I 1974 ble hans spionasjevirksomhet avdekket av tysk etterretning. Den såkalte "Guillaume-skandalen" førte til at Brandt måtte gå av som kansler. Guillaume ble dømt til 13 års fengsel for landsforræderi og spionasje, og hans kone fikk åtte års fengsel. Etter 7 års soning ble han utvekslet i 1981 i bytte mot vestlige agenter fanget i DDR. Liv. I 1950 ble Guillaume redaktør for forlaget "Volk und Welt" i Øst-Berlin. I tiden mellom 1950 og 1956 lot han seg verve av Hauptverwaltung Aufklärung og ble utdannet for sin fremtidige konspirative oppgave i Vest-Tyskland. I 1951 giftet han seg med sekretæren Christel Boom, som også var vervet av Stasi. Ekteparet fikk en sønn, Pierre Guillaume (senere Pierre Boom). Günter Guillaume ble medlem av SED i 1952. I 1956 flyttet han på oppdrag fra Stasi til Frankfurt i Vest-Tyskland, og drev kaféen "Boom am Dom". Han ble medlem av SPD i 1957. Christel Guillaume ble sekretær i SPDs partikontor i Syd-Hessen. Siden 1964 var Guillaume hovedsakelig virksom som partifunksjonær, først som forretningsfører for SPD-laget i Frankfurt og fra 1968 for SPDs fraksjon i bystyret i Frankfurt. Samme år ble han innvalgt i bystyret. I 1969 ledet han valgkampen for den føderale transportministeren Georg Leber i hans valgkrets i Frankfurt, og viste her sitt omfattende organisasjonstalent, som innbragte ministeren et svært høyt antall førstestemmer. Takket være ministeren ble Guillaume etter valget utnevnt til sekretær i avdelingen for næringsliv-, finans- og sosialpolitikk ved kanslerkontoret, og fikk der sine overordnedes tillit. I 1972 ble han takket være sin store arbeidsinnsats og sitt organisasjonstalent forfremmet til personlig sekretær for forbundskansler Willy Brandt. Her fikk han tilgang til hemmelige dokumenter og samtaler i kanslerens engere krets. I tillegg hadde Guillaume innblikk i Brandts privatliv, et liv preget av alkohol og besøk hos prostituerte. Selv om vesttysk etterretningstjeneste allerede fra midten av 1973 hadde indisier for ekteparet Guillaumes agentvirksomhet, gikk det nesten et år før de ble arrestert. Den 24. april 1974 ble Guillames leilighet i Bonn stormet og ekteparet arrestert. Han tilstod å være DDR-agent og offiser i DDRs «nasjonale folkearmé». Arrestasjonen førte til Guillaume-affæren, den største politiske skandale i tysk etterkrigshistorie, som førte til at Willy Brandt den 7. mai samme år måtte gå av som kansler. 6. juni besluttet det tyske parlamentet å nedsette et parlamentarisk undersøkelsesutvalg, som avdekket store mangler i sikkerhetstjenestens overvåkningsvirksomhet. I desember 1975 ble Günter Guillaume dømt for landsforræderi til en fengselsstraff på 13 år. Hans kone fikk 8 år. I 1981 ble ekteparet utvekslet i bytte mot vestlige agenter fra DDR. I DDR ble han æret som "fredsbudbringer", og utnevnt til general. Kort etter ankomsten til DDR lot ekteparet Guillaume seg skille den 16. desember 1981. I 1986 giftet Guillaume seg med den omkring 15 år yngre sykesøsteren Elke Bröhl, hvis etternavn han brukte i sine siste leveår. I 1986 og 1988 offentliggjorde han sine memoarer, "Die Aussage". 10. april 1995 døde han av kreft i Berlin under navnet Günter Bröhl. Hans tidligere kone Christel Boom døde 20. mars 2004 av en hjertelidelse. Deres felles sønn Pierre Guillaume reiste etter at foreldrene kom i fengsel 18 år gammel i 1975 til DDR, hvor han utdannet seg til fotojournalist. I 1987 fikk han tillatelse til å reise tilbake til Vest-Tyskland, og tok morens pikenavn, Boom. I 2004 offentliggjorde han sine erindringer under tittelen "Der fremde Vater". Vinter-OL 1960. Vinter-OL 1960 ble arrangert i Squaw Valley i USA. Beste nasjon ble Sovjetunionen med 7 gullmedaljer. Norge fikk seks medaljer, tre av dem gull. De norske gullmedaljene ble vunnet av skøyteløperne Roald Aas (1500 meter) og Knut Johannesen (10 000 meter), og av Håkon Brusveen på 15 km langrenn. Ostpolitik. De nye Tysk-Polske grensene etter 1945 - Oder-Neisse-linjen Ostpolitik (norsk: østpolitikk) var Willy Brandts sterkt kontroversielle politikk på begynnelsen av 1970-tallet som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa. Den innebar en anerkjennelse av statene Polen og DDR, og av de daværende "de facto"-grensene (Curzonlinjen i øst og Oder-Neisse-linjen) som "faktiske" (riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer), noe som var et brudd med tidligere tysk politikk. Mange konservative så på Brandts Ostpolitik som landssvik og mente det var i strid med den tyske grunnloven, som krevet gjenforening av Tyskland (i grensene fra 1937), at tyske flyktninger skulle få returnere til sine hjem i Øst-Tyskland: Schlesien, Pommern, Øst-Brandenburg, Vest- og Øst-Preussen foruten Sudetenland. Opposisjonen forsøkte i 1972 å fremme et mistillitsforslag for å kaste Brandt som kansler på grunn av denne politikken, og regnet med å vinne avstemningen. Men til deres overraskelse tapte de den; senere viste det seg at to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi, etterretningsorganisasjonen til det sovjetiske marionettregimet i DDR. De fordrevnes organisasjoner, for eksempel Bund der Vertriebenen som med flere millioner medlemmer er en viktig maktfaktor i tysk politikk, avviser til dags dato Brandts østpolitikk. John Locke. John Locke (Født 29. august 1632 i Wrington ved Bristol i England, død 28. oktober 1704 i Oates i Essex.) var en engelsk filosof og lege. Innenfor epistemologien er Locke ansett som den første av de britiske empiristene. I forhold til samfunnskontraktteorien utviklet han et alternativ til Thomas Hobbes' naturtilstand og hevdet at staten bare var legitim om den erkjente folkets samtykke, og beskyttet universelle rettigheter som liv, frihet og eiendom. Locke trodde at samtykke formet statens sosialkontrakt. Hvis staten ikke levde opp til dette, mente Locke at folket hadde rett til opprør. Lockes idéer hadde enorm innflytelse på utviklingen av den politiske filosofien, og er viden betraktet som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkere og bidragsytere til liberalismen. Hans forfatterskap påvirket Voltaire og Rousseau, mange tenkere fra den skotske opplysningstiden, og amerikanske revolusjonære. Denne påvirkningen er gjenspeilet i den amerikanske uavhengighetserklæringen. Oppvekst og studier. John Locke ble født i Wrington i Somerset som eldste sønn av John Locke – en jurist som kjempet sammen med tilhengerne av parlamentet mot kongen i den engelske borgerkrigen – og Agnes Keene. Locke ble sendt til Westminster School, som den gang var kanskje den beste skolen i England. Her lærte han seg ikke bare de klassiske språkene, men også hebraisk og arabisk. Deretter kom han inn på University of Oxford, hvor han oppdaget den nye filosofien og den nye vitenskapen. Her ble Locke god venn med Robert Boyle, som ble en av sin tids mest innflytelsesrike vitenskapsmenn. Locke studerte ved Oxford til han hadde fullført sin medisinske utdannelse. Lege og rådgiver. Locke begynte å engasjere seg i det offentlige liv som sekretær og rådgiver. I 1667 ble han livlege og politisk rådgiver for den den engelske statsmannen og den første jarlen av Shaftesbury, Anthony Ashley Cooper. Cooper var en av lederene av den parlamentariske opposisjonen mot kong Karl IIs regime. Denne bevegelsen søkte å utelukke den romersk-katolske hertugen av York, den fremtidige Jacob II fra tronen. Utvikling som filosof. Locke reiste i Frankrike mellom 1675 og 1679. Det meste av tiden oppholdt han seg i Paris og Montpellier. Han fikk kontakt med vitenskapsmenn og filosofer som var tilhengere av den franske vitenskapsmannen og filosofen Pierre Gassendi. Gassendi ville fremme den eksperimentelle vitenskapen og forsøkte å forene atomteorien – basert på Epikurs modell – med den kristne lære. I 1681 ble Cooper anklaget for forræderi, men frikjent. og valgte av hensyn til sin sikkerhet å flykte til Amsterdam. I England skulle det ettertiden vise seg å bli farlig også for hans støttespillere, og dermed flyktet også Locke til Nederland i 1683. Under landsflyktigheten i Nederland skrev Locke størstedelen av sitt mesterverk "Om menneskets erkjennelse", som han riktignok hadde arbeidet med siden 1671. Boken kom ut i 1689 og er en systematisk undersøkelse av menneskets fornuft, dets vesen og muligheter. a>s løsslupne fremstilling av William og Marys triumf I Nederland ble Locke en del av et miljø av engelskmenn i politisk landsflyktighet. Locke ble her, som en del av en sammensvergelse som gikk ut på å sette hollenderen William av Oranien på den engelske tronen, en av Williams rådgivere. Dette komplottet lyktes, og etter kong Jacob IIs flukt fra England etter revolusjonen i 1688, fulgte Locke personlig prinsessen av Oranien til England, der hun ble kong William IIIs dronning Mary. Samme år offentliggjorde Locke det første av sine viktigste politiske arbeider, "Et brev om toleranse". I 1690 utgis "To avhandlinger om styresettet" og i 1693 utkommer "Noen tanker om utdannelse". Skjønt Locke levde til han var 72 år og skrev mange andre tekster, kom alle de mest innflytelsesrike skriftene hans ut i løpet av denne femårsperioden. Locke hadde stor glede av både det praktiske livet og filosofien og var usedvanlig dyktig på begge områder. Han giftet seg aldri, men var godt likt og hadde mange venner. Han ble beskrevet av sine samtidige som varm, sjarmerende, vittig og vis, men også beskjeden. Enten det dreide seg om personlige forhold, politikk eller filosofi, var han først og fremst forpliktet av en sympatisk sunn fornuft, selv om dette førte til selvmotsigelser: Han ville heller innrømme en selvmotsigelse enn å benekte det han syntes var en innlysende direkte sannhet, det han ofte refererte til som sakens rene fakta. I dette var han typisk engelsk, svært lite fransk og slett ikke cartesisk. Locke mente særlig at mennesket kan distansere seg fra virkeligheten dersom det gjør sine oppfatninger av tingene mer konsekvente. Et moderne perspektivs grunnlegger. Locke er karakterisert som den første moderne tenker. Årsaken er at han forente noen av de grunnleggende problemstillingene i tenkningen etter middelalderen i et sammenfattende perspektiv. Sentrale deler av hans budskap kan uttrykkes på denne måten: «Ikke stol blindt på autoriteter, hverken intellektuelle, politiske eller religiøse. Følg ikke ureflekterte tradisjoner eller sosiale konvensjoner. Tenk selv. Ta utgangspunkt i fakta og baser dine oppfatninger og din adferd på hvordan tingene faktisk er». Idag er det vanskelig å forstå hvor nytt dette budskapet var dengang. Men det hadde revolusjonerende konsekvenser for utdannelse, vitenskap, politikk og filosofi. Denne holdningen var helt i overensstemmelse med vitenskapens nye krav til observasjon og eksperiment. Locke og Isaac Newton påvirket hverandre gjensidig. Lockes pedagogiske idealer stod i motsetning til tidens pugging og til et dødt pensum som tradisjonen hadde gjort hellig og ukrenkelig. Locke mente at språk ikke skulle læres gjennom grammatikken, men gjennom praksis og eksempler. Videre mente Locke at man skulle legge mindre vekt på klassiske emner og større vekt på moderne. Han mente at alle mennesker hadde utviklingsmuligheter, og at den eneste begrunnelsen for staten var at den bevarte menneskenes frihet og rettigheter. Dette perspektivet innebar en motstand mot alle former for styresett som ikke innfridde disse kriteriene. Selv om Lockes filosofi stod i motsetning til vilkårlig autoritet på ethvert område i liv og tenkning, var grunnholdningen på ingen måte militant eller aggressiv, men tvert imot velvillig, moderat og jordnær. Han insisterte alltid på sunn fornuft, på moderasjon og på sakens fakta. Disse sidene ved Lockes filosofi utgjorde en enhet som la grunnlaget for den filosofiske tenkningen i de engelsktalende land de neste to hundre år. De ble utgangspunkt for en karakteristisk angelsaksisk måte å betrakte tingene på, men hadde også stor innflytelse på strømninger i den fransk- og tysktalende verden. Både François Voltaire i Frankrike og Immanuel Kant i Tyskland betraktet Locke som den som hadde innledet den tenkningen de ønsket å fremme. Menneskets begrensninger. Når det gjelder kunnskapteori, lanserte han det som mange fremdeles betrakter som dens fremste prosjekt, det vil si en undersøkelse av grensene for menneskets erkjennelse. Før Locke hadde man antatt grensene for det som er – at vi i det minste i prinsippet kunne finne ut mer og mer om virkeligheten til det ikke var noe mer å oppdage. Det hadde alltid eksistert filosofer som forsto at det også kunne finnes forskjellige grenser, det vil si grenser for hva det er mulig for mennesker å erkjenne, hvilket forstås som at det kunne være sider ved virkeligheten som mennesket aldri kan erkjenne eller forstå. Dette var en oppfatning som ble delt av nesten alle filosofene i middelalderen. Men Locke sekulariserte den, og brakte den et viktig skritt videre. Hvis man kunne analysere bevissthetens evner, og finne ut hva den er i stand til å utføre og hva den ikke er i stand til å utføre, ville man oppdage grensene for det man kan erkjenne, uansett hva som måtte eksistere utenfor oss selv. Det spiller ingen rolle hvor mye eller lite som eksisterer over og utenfor det som er begripelig for oss, det er ikke noen måte det kan nå oss på. Dette er grunnen til at Locke kalte sitt mesterverk "Om menneskets erkjennelse", og til at han i begynnelsen av boken sier at han fant det «nødvendig å undersøke våre egne evner og se hvilke gjenstander vår forståelse er eller ikke er egnet til å beskjeftige seg med». Med dette lanserte Locke en forskning som senere ble videreført av noen av de fremste skikkelsene i filosofien; David Hume og Immanuel Kant i det attende århundre, Arthur Schopenhauer i det nittende og Bertrand Russell, Ludwig Wittgenstein og Karl Popper i det tyvende århundre. Hver enkelt av disse følte at de stod i en særlig gjeld til andre som hadde gått foran dem, og man ser at de danner det man kan kalle en tradisjon. Hvordan mennesket lærer. Det vi erfarer direkte, sa Locke, er det som finnes i vår egen bevissthet – hele mangfoldet av sansebilder, tanker, følelser, erindringer og så videre. Han ga dette bevissthetsinnholdet navnet «ideer» uansett om de stammet fra intellektet, sansene, følelsene eller hva det måtte være. Det Locke forstår med en idé er ganske enkelt alt det som er umiddelbart nærværende for bevisstheten. Når det gjelder kunnskap om den ytre verden, insisterer han på at råmaterialet, den grunnleggende informasjon, kommer til oss gjennom sansene. Etterhvert som man blir eldre får man mer differensierte inntrykk av lys og mørke, rødt, gult eller blått, varmt eller kaldt, hardt og mykt og så videre. Dette er inntrykk som man på de tidligere stadier av vårt bevisste liv ikke er istand til å gi navn. Men man registrerer dem, og husker noen av dem, og begynner å assosiere dem med andre inntrykk til man etterhvert begynner å danne allmenne forestillinger og forventninger om dem. Vi begynner å tilegne oss en generell forestilling om «ting», objekter utenfor oss selv som vi får disse inntrykkene fra. Deretter lærer vi etterhvert å skille tingene fra hverandre. Vi begynner for eksempel å skjelne en hårete gjenstand som alltid er i nærheten, som beveger seg rundt på fire ben, og som lager en spesiell lyd. Til slutt lærer vi å kalle den en hund. På denne måten bygger menneskene opp stadig mer komplekse og sofistikerte ideer på grunnlag av sanseinntrykk, og etterhvert får vi et forståelig bilde av verden, og vi utvikler også evnen til å tenke over den. Locke legger vekt på at våre sanser er den eneste direkte forbindelsen mellom oss selv og virkeligheten utenfor oss selv. Vi utvikler evnen til å gjøre alle slags fantastiske og kompliserte handlinger med de data som når oss gjennom sansene. Men hvis vi gjør det samme med det materiale som ikke kommer fra våre – eller noens – sanseinntrykk, så har man ifølge Locke mistet bevissthetens eneste forbindelse med den ytre virkeligheten. I slike tilfelle har ikke bevisstheten forbindelse med det som eksisterer i den ytre verden uansett hva den måtte foreta seg eller ikke. Men utfra sine egne ressurser kan bevisstheten selvfølgelig produsere drømmer og alle slags fantasier som ikke korresponderer med den ytre verden i det hele tatt, og man har mange eksempler på dette. Locke konkluderte med at våre begreper om det som faktisk eksisterer – og derfor vår forståelse av virkeligheten, av verden – i siste instans må utledes fra det vi har erfart gjennom sansene eller konstrueres på grunnlag av elementer som i siste instans stammer fra slike erfaringer. Dette er kjernen i empirismen. Men slik det pleier å være med filosofiske retninger, ligger en vesentlig del av poenget i det man avviser. Empirismen benekter for eksempel forestillingen – forøvrig akseptert av Platon – om at mennesket er født med en del kunnskap om verden som det har fått i en tidligere eksistens. Mer aktuell var Lockes avvisning av Descartes lære om at mennesket kan komme frem til et gyldig begrep om den ytre verden utelukkende på grunnlag av innholdet i vår egen bevissthet. Locke var motstander av en hver forestilling om medfødte ideer. Han mente at det ikke fantes noe slikt. Han trodde at vi blir født med en bevissthet som er som et blankt ark – «tabula rasa» – som erfaringen begynner å skrive på, og at hele den kunnskapen og forståelsen vi etterhvert får om den ytre virkeligheten, utvikler seg på denne måten. Lockes nyorientering. Lockes standpunkt spredte seg gradvis over hele den vestlige verden. I dag er det så vanlig at mange mennesker finner det innlysende, de oppfatter det hele som sunn fornuft. Men da Locke fremsatte det, var det nytt og ikke innlysende i det hele tatt. Noen av dets sosiale implikasjoner var i virkeligheten revolusjonerende. Dersom alle kommer til verden med bevissthet som et blankt ark – tabula rasa – er det ingen som er bedre enn andre i dette henseendet: Alt avhenger av utdannelse. Lockes ideer førte direkte, særlig i Frankrike, til troen på at folket kunne frigjøres fra sosial undertrykkelse ved samme rett til utdannelse. Lockes nyorientering ble utviklet parallelt med den nye vitenskapen, og begge la vekt på sanseiaktagelse og prøving av allmenne forestillinger mot erfaringen. Locke formaliserte selv et skille mellom de sider ved materielle objekter som kunne bli gjenstand for vitenskapelig behandling – herunder naturligvis hans samtids vitenskap, og de som ikke kunne det – en distinksjon som var blitt introdusert av Galileo. De sidene ved objektene som vitenskapen kan hanskes med, sa Locke, var de som var uavhengige av enhver individuell iakttager; deres lengde, bredde, høyde, vekt, posisjon i rommet, bevegelseshastighet og så videre – deres målbare for ikke å si mekaniske egenskaper. Fordi de var uavhengige av observasjon, kunne disse egenskapene betraktes som en objektiv bestemmelse av et objekt. Locke kalte dem derfor «primære kvaliteter». De kvalitetene som vitenskapen ikke kunne forholde seg til, var de som oppstod av den gjensidige påvirkningen mellom gjenstanden og et erkjennende subjekt, og derfor inneholdt et subjektivt element som lett kunne variere fra iakttager til iakttager. Dette var bestemmelser som smak, lukt, farve og så videre. Disse bestemmelsene tilhørte gjenstandene på en tvetydig måte og var avhengig av at de ble erfart av et subjekt. Locke kalte dem derfor en gjenstands eller et subjekts «sekundære kvaliteter». Dette skillet finner man fremdeles i filosofisk tenkning. Et avgjørende element i Lockes kunnskapsteori, er det syn at fordi vi bare er i stand til å observere et objekts observerbare egenskaper og adferd, kan vi ikke erkjenne objektet uavhengig av disse egenskapene. Vi kan med andre ord ikke få noen kunnskap om hva den gjenstanden er, som har disse egenskapene og oppfører seg på denne måten, det vil si tingen slik den er i seg selv. Gjenstanden er et usynlig, metafysisk noe – et «noe, jeg vet ikke hva» som Locke sa. Han karakteriserte den som materie, materiell substans, men insisterte på at vi bare kunne erkjenne dens karakteristika eller egenskaper, vi kunne aldri erkjenne «den». Noe tilsvarende gjelder for subjektet. Det eneste vi som erkjennende og erfarende subjekter noensinne finner i oss selv, er vårt bevissthetsinnhold, våre ulike erfaringer. Hva det er som har disse erfaringene, selvet eller sjelen eller hva det måtte være, unndrar seg vår erkjennelse. Ifølge Locke er derfor både erkjennelsens subjekt og objekt hinsides vår erkjennelse. Området for mulig kunnskap består helt og holdent av transaksjoner eller mulige transaksjoner mellom disse mysteriøse enhetene. Den liberale revolusjonen. Locke trodde ikke som Descartes at vår vitenskapelige kunnskap om verden er utledet av sikre premisser ved en deduktiv logikk, derfor trodde han heller ikke at den hadde samme sikkerhet som matematikken. Lockes oppfatning av at vi sakte bygger opp kunnskapen på det grunnlaget som sanseinntrykkene gir oss, åpner også for at feil kan oppstå. Mennesket generaliserer ifølge Locke fra erfaring – en prosess kjent som induksjon – men av og til er dets generaliseringer feilaktige, og dette må man ta hensyn til. Av og til viser en direkte observasjon seg å være feilaktig selv etter man har prøvet den. Selv den grundigste observasjonskunnskap er ikke absolutt sikker, den er bare sannsynlig. Av og til er den feilaktig. Dermed er det slik at om man ønsker å opprettholde prinsippet om at våre oppfatninger om tingene må baseres på det som beviser dem, må man være villig til å forandre oppfatning når bevisene endrer seg. Dette fordrer en «common sense»-holdning ovenfor oppfatningene våre. En fordring som er en viktig del av Lockes filosofi. Den er, som vi skal se, nært knyttet til hans politiske teorier. Locke sier at mennesket har sin opprinnelse i en naturtilstand. Som en skapning skapt av Gud i hans bilde var ikke mennesket, selv i naturtilstanden, et vilt dyr. For Gud hadde gitt det fornuft og samvittighet. Derfor er Lockes syn på naturtilstanden svært forskjellig fra Hobbes syn. Men til tross for det, var fravær av slike elementer som styresett eller borgerlig orden til så stor skade for mennesket at Locke trodde individene sluttet seg sammen frivillig for å danne samfunn. Som hos Hobbes ble den sosiale kontrakten ikke oppfattet som en kontrakt mellom styrer og den som ble styrt, men mellom frie individer. Men til forskjell fra Hobbes mente Locke at de styrte beholdt sine individuelle rettigheter selv etter at et styre var etablert. Suverentiteten forblir i siste instans hos folket. Sikringen av dets rettigheter – beskyttelse av liv, frihet og alles eiendom – er statens eneste legitime hensikt. Dersom en stat undergraver disse rettighetene, det vil si blir tyrannisk, har den styrte en moralsk rett – etter først å ha forsøkt å få hjelp på vanlig måte – til å felle statsstyret, for deretter å erstatte det med et annet som gjør en skikkelig jobb. Dette synet forklarer forøvrig Lockes rolle i sammensvergelsen forut for revolusjonen i 1688. Locke mente at privat eiendomsrett først og fremst er begrunnet utfra arbeidet som er nedlagt i denne eiendommen. En følge av dette er at man har frihet til å gjøre hva man vil med sin egen eiendom. Dersom man arbeider for å fremstille noe, og gjør det uten å skade andre, har man rett til fruktene av sitt arbeid. Dersom noen tar det fra en, stjeler denne praktisk talt arbeidet ens. Gitt at man har denne retten til noe man har fremstilt, kan man bruke det som man vil, man kan gi det bort dersom man har lyst til det eller selge det. Slik ser Locke for seg hvordan det utvikles et samfunn som er basert på frivillige transaksjoner uavhengig av staten. Dette synet er fundamentalt for kapitalismen, og svært sentralt i liberalismen. Toleranse. Lockes politiske filosofi er forbundet med hans kunnskapsteori på flere måter. En av dem legger grunnlaget for troen på toleranse. Ovenfor er det beskrevet at Locke mente det ikke var mulig å oppnå sikker kunnskap om den empiriske verden. Det eneste som var mulig, var en slags praktisk sannsynlighet. Denne gjengivelsen kan peke i retning av frihet for alle trosformer og livsyn. Locke hevder imidlertid ikke ubetinget toleranse. Han hevder blant annet at ingen oppfatninger som er i strid med menneskesamfunnet, eller de moralregler som er nødvendige for opprettholdelsen av samfunnet, skal tolereres av de verdslige myndigheter. Vedrørende oppfatninger som er i strid med menneskesamfunnet, er det interessant å merke seg Lockes utsagn om ateister: «De som benekter at det eksisterer en Gud, skal overhodet ikke tolereres. Løfter, kontrakter og eder, hvilket binder samfunnet sammen, kan ikke ha grep på en ateist». De som ved sin ateisme underminerer all religion, kan forøvrig ikke påberope seg retten til toleranse på grunnlag av en religion. Parallelt forfekter Locke at de som mener man ikke behøver å holde løfter avgitt til kjettere, og dered tilkjennegir at de er villige til å bruke alle midler for å få makt over mennesker med en annen tro enn deres egen, ikke har krav på toleranse. Locke hevder også at de verdslige myndigheter ikke har plikt til å tolerere et trosamfunn som er konstituert slik at dens medlemmer i kraft av å være medlemmer underlegger seg en annen stat. Spørsmålet som melder seg vedrørende Lockes karakteristikk av ateister og hans avvisning av deres krav på toleranse, er om Locke her gir uttrykk for sin innerste overbevisning, eller om han har gitt en «nødvendig» konsesjon til datidens rådende oppfatning. Svaret på dette spørsmålet ligger ikke åpent til undersøkelse, men det er klart at hans «A Letter Concerning Toleration» ikke bare straks ble oppfattet med interesse i samtiden, men utvilsomt også ble en kraftkilde som virket til fordel for større åndsfrihet. Innflytelse. Locke gjorde mer enn noen annen enkelt tenker for å legge det teoretiske grunnlaget for det liberale demokratiet. De menn amerikanerene kaller nasjonens fedre, mennene som laget De forente staters konstitusjon, var inspirert av Locke og henviste til ham i korrespondansen seg imellom. En lignende innflytelse hadde han på fransk tenkning under hele syttenhundretallet. François Voltaire, Charles Montesquieu og de franske encyklopedistene, med Denis Diderot i spissen, var avgjørende influert av Locke, ikke bare politisk, men også i sin etikk og sin pedagogiske og filosofiske tenkning. Locke hadde derfor en avgjørende innflytelse på den amerikanske og franske revolusjonen. Det er tvilsomt om det finnes noen filosof mellom Aristoteles og Karl Marx som har hatt større innflytelse på det praktiske liv. Eksterne lenker. Locke, John Locke, John Locke, John Locke, John Universitetet i Wittenberg. Universitetet i Wittenberg ble grunnlagt av Fredrik den Vise og ble åpnet den 18. oktober 1502. Martin Polich var første rektor. Det ble finansiert ved benefisier som tilhørte Alle Helgens kollegialkapittel tilknyttet Slottskirken. Kanikkenes antall ble øket til 80, og de skulle undervise ved universitetet. Universitetet hadde fire fakultetet, hvorav teologifakultetet var det som utmerket seg mest. Martin Luder (som senere tok navnet "Luther") var tilknyttet universitetet først som filosofidosent og fra 1509 som professor i bibelteologi. Da hans teser av 31. oktober 1517 ble kjent i universitetskretsene fikk de, og senere reformasjonen, rask spredning ikke minst fordi studentmassen kom fra hele det nordlige Tyskland. Wittenberg var en av de første byer som sluttet seg til den lutherske reformasjon. Så tidlig som den 25. oktober 1521 avskaffet augustiner-eremittene, den munkeorden Luther tilhørte, privatmesser. Fra nyttår 1522 feiret man gudstjenesten etter Luthers ordning i bykirken, og utdelte nattverden under begge skikkelser. I 1523 ble Johannes Bugenhagen den første lutherske sokneprest i Wittenberg. Under Luthers opphold på Wartburg instigerte hans mangeårige medarbeider Karlstadt en radikal billedstorm. Men Luther hastet tilbake til byen og gjenopprettet orden. Blant Luthers medarbeidere i Wittenberg var Melanchthon, som samarbeidet med Luther om å reorganisere universitetet i humanistisk retning på bekostning av skolastikken, Johannes Bugenhagen, Justus Jonas, Kaspar Cruciger, Georg Major og Matthias Flacius Illyricus. Disse professorene underviste muntlig og skriftlig, og deres verker fikk vid spredning takket være boktrykkerne Johann Grünenberg, Melchior Lotter og Hans Lufft. Dessuten dro de rundt til forskjellige byer for å organisere protestantisk menighets- og skolestruktur. Bugenhagen dro til Braunschweig, Hamburg, Hildesheim – og til København i 1537, Amsdorft til Magdeburg, Jonas til Halle og Regensburg. På den måten ble universitetet i Wittenberg det viktigste referansepunkt for utviklingen av luthersk teologi. Det teologiske fakultet i Wittenberg beholdt sin sentrale stilling i lengre tid. Blant det senere ledende teologer kan nevnes Johannes Forster (død 1556), Paul Eber (død 1569), Ægidius Bunnius (død 1603), Polycarp Leyser (død 1610), Leonhard Hutter (død 1616) og Abraham Calov (død 1686). De andre fakultetene lå i skyggen av teologifakultetet i berømmelse, men i det juridiske fakultet underviste den siste katolske prosten ved Slottskirken Henning Goden (død 1521), og Hieronymus Schurff (død 1554). Det medisinske fakultet hadde Salomon Alberti (død 1600), Daniel Sennert (død 1637) og Konrad Viktor Schneider (død 1680). Fra begynnelsen av 1700-tallet begynte universitetets ry å falme. Teologene der fulgte ikke med tiden og ble ansett som gammeldagse, de tok ikke del i den nye pietistiske retning innen protestantismen. Universitetet ble stengt i 1813, og med den territorielle nyordning etter napoleonstiden fikk det i 1817 et nytt liv i forening med et annet og ble kalt Universitetet i Halle-Wittenberg, i dag Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg. De amerikanske jomfruøyene. De amerikanske jomfruøyene ("eng:" US Virgin Islands) er en øygruppe i Det karibiske hav. Øygruppen er et territorium underlagt USA, og består av de tre øyene Saint Croix, Saint John og Saint Thomas. De amerikanske jomfruøyene het Dansk Vestindia fra 1691 til 1917. I 1917 kjøpte USA den strategisk beliggende øygruppen fra Danmark for 25 millioner dollar. USA ville sikre seg mot at den falt i tyske hender. Turisme er den viktigste næringen ved siden av jordbruk og industri. Det er venstrekjøring på De amerikanske jomfruøyene. De amerikanske jomfruøyene er en del av den større øygruppen Jomfruøyene. Den andre delen kalles De britiske jomfruøyene. Vest for De amerikanske jomfruøyene ligger Puerto Rico. Det har vært en del debatt om hvorvidt De amerikanske jomfruøyene vil slå seg sammen med Puerto Rico, dersom Puerto Rico en gang i fremtiden skulle bli en amerikansk delstat. Øygruppen velger en representant uten stemmerett til Representantenes Hus. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 555-587. Se også. Amerikanske jomfruøyene De britiske jomfruøyene. De britiske jomfruøyene ("eng:" British Virgin Islands) er en øygruppe i Det karibiske hav. Øygruppen er et britisk oversjøisk territorium. Den består av Tortola, Virgin Gorda, Anegada, Jost Van Dyke, Peter Island, Salt Island, Beef Island, Cooper Island, Ginger Island, Norman Island og mange andre mindre øyer. Hovedstaden Road Town ligger på Tortola. De britiske jomfruøyene utgjør en del av den større øygruppen Jomfruøyene. Den andre delen kalles De amerikanske jomfruøyene. Jomfruøyene. Jomfruøyene er en øygruppe i Det karibiske hav. Den består av De amerikanske jomfruøyene og De britiske jomfruøyene. Christofer Columbus oppkalte øygruppen etter St. Ursula og de 11 000 jomfruer, et navn som på spansk ble forkortet til «Las Virgines» – «Jomfruene». Urfolket ble utryddet etter at Spania annekterte øyene. De ble befolket av afrikanske slaver som bemannet sukkerplantasjene. Deres etterkommere har nå turisme som viktigste næring. Dansk Vestindien. Tre av øyene – St. Croix, St. Thomas og St. Jan – var fra slutten av 1600-årene til 1917 danske kolonier. Det danske Vestindiske kompani koloniserte St.Thomas i 1672 og St. Jan i 1718. I 1733 ble St. Croix kjøpt fra det franske vestindiske kompani. De tre øyene ble i 1754 solgt til kongen av Danmark-Norge. Hensikten med koloniseringen var å utnytte den lønnsomme «trekanthandelen», som gikk ut på å eksportere skytevåpen og andre industrivarer til Afrika i bytte mot slaver, som deretter ble fraktet til øyene i Karibia for å bemanne sukkerplantasjene. Sluttetappen i trekanten var frakten av sukker til hjemlandet i Europa. Økonomien i Dansk Vestindien var fullstendig basert på slaveri, og slaveriet ble først avskaffet i 1848. På 1700-tallet deltok mange norske kjøpmenn aktivt i den vestindiske handelen. I 1754 besto øyenes befolkning av omkring 14 000 slaver og bare 1 750 av europeisk avstamning. Øyene ble beholdt som danske kolonier etter at Danmark og Norge skilte lag i 1814 og etter britisk okkupasjon under Napoleonskrigene. I 1916 ble øyene solgt for 25 millioner dollars til USA, som overtok administrasjonen 31. mars 1917 og ga dem navnet U.S. Virgin Islands. Mange stedsnavn på øyene er minner om den danske kolonitiden, som byene Charlotte Amalie, Christiansted og Frederiksted. Adskillige bygninger fra «dansketiden» finnes fremdeles i byene og på plantasjene. Det karibiske hav. Det karibiske hav eller Karibhavet (engelsk: "Caribbean Sea", fransk: "Mer des Caraïbes" eller "Mer des Antilles", spansk: "Mar Caribe") er et randhav til Atlanterhavet mellom Sør- og Mellom-Amerika og Antillene. I nordvest har Det karibiske hav forbindelse til Mexicogolfen gjennom Yucatánkanalen. Havet dekker omkring 2 754 000 km². Det dypeste punktet er Cayman-rennen mellom Cuba og Jamaica, 7 500 m under havnivået. Hele området, spesielt de mange øyene, er kjent som Karibia. Karibiske hav Vinter-OL 1972. Vinter-OL 1972 ble arrangert i Sapporo i Japan. Sovjetunionen ble beste nasjon med åtte gullmedaljer. Norge tok til sammen tolv medaljer, derav to gull. Magnar Solberg forsvarte gullmedaljen på 20 km skiskyting fra OL i Grenoble, og Pål Tyldum vant 50 kilometer langrenn. Den nederlandske skøyteløperen Ard Schenk tok gullmedalje på de tre lengste distansene. Harald Are Lund. Harald Are Lund (født 8. oktober 1946) er en norsk programleder og radio-DJ, tidligere også musiker og plateprodusent. Fra radioen er han er kjent for å spille nye, forholdsvis ukjente band. Han var tidlig ute med å presentere punkmusikk i norsk radio. Han står bak en rekke radioprogrammer, og for tiden har han programmet «Harald Are Lund» i NRK P3. I november 2008 ble det kjent at NRKs ledelse ønsker å fokusere på målgruppen 15-30 og kutter ned ukentlige sendetimer for programmet fra to sendinger i uka til én sending i uka. Som plateprodusent har han blant annet jobbet for Vømmøl Spellmannslag, Junipher Greene, Jonas Fjeld Band og Can Can. I sin ungdomstid deltok han i ml-bevegelsen, der han var med i det sentrale SUF-laget på Bryn/Hellerud i Oslo sammen med blant andre Pål Steigan og Tron Øgrim. Liste over antall nordmenn bosatt i utlandet. Liste over antall nordmenn bosatt i utlandet er en liste over omtrentlig antall nordmenn eller norske statsborgere, som permanent er bosatt utenfor Norges grenser, der man ikke regner de mange som pendler mellom bolig i Norge og utlandet. I denne listen regner man de norske statsborgere som bor mesteparten av året utenriks. I likhet med mange andre mindre europeiske folk er nordmenn spredt utover hele verden. Det antas at de fleste norske statsborgere som bor i utlandet, er bosatt i USA, Storbritannia og i de andre skandinaviske land. Det er ingen plikt for nordmenn å registrere seg ved sin ambassade i det landet de er fast eller midlertidig bosatt. Derfor er tallene under kun et anslag. Hvis ingenting spesielt er anført er de basert på informasjon fra norske utenriksstasjoner og foreninger i utlandet. Denne oversikten regner ikke med etniske nordmenn som ikke er norske statsborgere, da disse ofte har mistet både norsk språk og kultur, og har kun det til felles med de fleste norske statsborgere at de også har norske forfedre. Se også. Nordmenn bosatt i utlandet,antall Alpene. Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Om Alpene med sine opptil 4808 meter over havet (Mont Blanc) også stiller Europas høyeste fjelltopp, kommer derimot an på om Kaukasus (5642 moh. i Elbrus) regnes til Europa. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen. Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt. Avgrensning og geografi. Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter. Tilstøtende landskap. I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene. Stater i Alpene. I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen. Statsgrenser i Alpene. I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største. Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene. Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia. Byer i Alpene. De største byene som ligger "i" Alpene, er Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet. Elver, innsjøer og vannskiller. De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene. Felles for elvene i Alpene er at de har store sesonale forskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech). Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass, i grunnmorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann. Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter. Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann. Isbreer. Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000. Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet. Fjellkjeder og inndeling. Fjellkjedene i de franske Alpene (Sydvest-Alpene) Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål. Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.). En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet. Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alpene, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alpene. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer. Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene. «Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genfersjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes "sydalpin" om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige Kalk-Alpene (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene). Fininndelingen i fjellkjeder. Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig. Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer. Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene). Dannelse og geologi. Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold. Alpenes orogenese. a>, men er bare én av flere fjellkjeder som oppstod under den a>). Deler av Alpene har allerede blitt hevet over havoverflaten. Alpenes fjelldannelse ("orogenese") var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: "helvetikum", "penninikum", "østalpin" og "sydalpin"). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt). For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate. For 20 millioner år (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker. De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene. Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser). De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa. Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene. Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier. Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig. Geologisk inndeling. a>). Grensen er klart synlig. Et stykke under overskyvningen er det et 17 m høyt hull i fjellveggen ("Martinsloch"). Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum. Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer. Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning. Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene ("Tauern-vinduet", "Unterengadin-vinduet", tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige Kalk-Alpene, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene. For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn. Noen steder har magmatiske bergarter ("plutonitter") trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor. De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geo"logiske" grensene til både Apenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geo"grafiske" grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno. Istidene. Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her "Biber"- (for rundt to millioner år siden), "Donau"- (770–680 tusen år siden), "Günz"- (640–540 tusen år siden), "Haslach"- (500–400 tusen år siden), "Mindel"- (480–370 tusen år siden), "Riß"- (230–130 tusen år siden) og "Würm"-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden. Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn. Holocen. Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene. Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene. a>). For 8700 år siden raste en fjellside ut, som hadde blitt ustabil etter at dalens isbre hadde smeltet bort. Tre km³ stein stengte dalen, og dalens elv ("Ötztaler Ache") skar etter hvert ut et gjel gjennom raset. I dag fremstår raset som skogkledd bakkelandskap, som fremdeles ikke tillater noen former for bruk. Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark. Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen. Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen. Jordsmonn. a> som forekommer i Alpene fra den subalpine sonen og nedover. Spesielt under barskog er den sluttstadiet i jordutviklingen. Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket. Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter "jordpyramider". Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol). Geomorfologisk inndeling. Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon. Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige Kalk-Alpene og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige Kalk-Alpene (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige Kalk-Alpene viser en blanding av de ulike kalksteinsformene. Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence. De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener. Naturkatastrofer. Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer. Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli. Klima og værforhold. De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder. I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket. Plante- og dyreliv. a> ("Leontopodium alpinum") er selveste symbolet på Alpene Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet. Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere. Biologisk mangfold. Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter. Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene. a> kan igjen påtreffes i Alpene a> ("Pyrrhocorax pyrrhocorax") har blitt svært sjelden i Alpene, delvis fordi den blir fortrengt av en nær slektning... Den kolline regionen. Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under). Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik ("Quercus cerris") lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene. En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis ("Geronticus eremita"). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen. Den mediterrane regionen. Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik ("Quercus ilex") og oliventrær. Regionen over dette, som heter "supramediterran" og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik ("Quercus pubescens") i (syd)vest og europahumlebøk ("Ostrya carpinifolia") i (syd)øst. Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp. Den montane regionen. Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk. Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk. Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter. Den supalpine regionen. a>n "Rhododendron hirsutum" bare vokser i Kalk-Alpene... ... finner man "Rhododendron ferrugineum" i de silikatrike delene av Sentral-Alpene. a>r er flokkdyr og benådete klatrere De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer. Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og cembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru ("Pinus mugo" ssp. "uncinata") vest for Gotthard-massivet og buskfuru ("Pinus mugo" ssp. "mugo") øst for dette. I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus ("Sorex alpinus"), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik ("Carduelis cabaret") og sitronirisk ("Serinus citrinella"). a> har igjen blitt et litt mer vanlig syn i Alpene Den alpine regionen. Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500–2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen. Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser ("Rhododendron ferrugineum" på gneis- og granittbunn; "Rhododendron hirsutum" på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus ("Chionomys nivalis"). Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka ("Pyrrhocorax pyrrhocorax", nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie ("Pyrrhocorax graculus"), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv ("Montifringilla nivalis"). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen. Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, "Salamandra atra") eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, "Vipera aspis"; sandviper, "Vipera ammodytes"). Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge ("Pontia callidice"), den gule "Colias phicomone", svalestjerten "Parnassius phoebus" og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger. a>, er et av få dyr som man kan finne i den nivale regionens evige is Den nivale regionen. Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora). Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, "Isotoma saltans", og snøloppe, "Isotoma nivalis") og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.). Store rovdyr. For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa. Befolkning og kulturhistorie. Selv om Alpene ofte oppfattes som et "naturlandskap", er det mer korrekt å betegne dem som et "kulturlandskap". Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato. De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor. Historie. Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede "neandertalmenneskene" tok Alpene i bruk under varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; "steinalderen") har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter. Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i "bronsealderen", siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk under denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet Med "jernalderen" sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene ("Gallia Cisalpina") og så langt øst som Niederösterreich ("Noricum"). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav. Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i "Romerriket". For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene. a> høytliggende områder i Alpene (her en gård i typisk walserarkitektur) I "middelalderens varmeperiode" opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank. Befolkningen hadde i mange alpestater større "friheter" enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket. Under "napoleonskrigene" ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter "første verdenskrig" kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh. Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis ("montes horribiles" – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som "belle epoque" («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse. Språk i Alpene. I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene. Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater). Bosetning. a>, er en av Øst-Alpenes høyeste permanente bosetninger a> viser den spredte bosetningen som er typisk for germanske områder De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en "befolkningsnedgang", mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning. De tradisjonelle "bosetningsformene" har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer. Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje "for" stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder. Næringsliv i Alpene. a>). Turisme er derfor en viktig næring. Landbruk. Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år. Turisme. Alpene er ett av jordens mest besøkte områder overhode: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som tilsammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt. a>, bygget i 1896, er et eksempel på palasthotellene som ble bygget i alpeturismens første blomstringstid ("belle epoque") Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod denne gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene ("Belle Epoque"-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28. Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder. Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet. Transport. a>) er den mest trafikkerte i Alpene Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset. Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene). Kultur og tradisjoner. Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning. Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.). Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene. Trusler mot Alpene. At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig. Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for "økologisk reproduksjon" (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene. Alpepolitikk. Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetning er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer. Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene "Arge Alp" (rundt Brenneraksen), "Arge Alp-Adria" (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen. Navnet. Alpenes navn (slovensk "Alpe"; tysk "Alpen"; fransk, ladinsk og latin "Alpes"; italiensk "Alpi"; friulisk, oksitansk og retoromansk "Alps"; frankoprovençalsk "Arpes"; bairisk "Oipm") går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *"alp", som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet "Alpen" fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene. Teorien om at "Alpene" er beslektet med den indoeuropeiske roten *"albhos" = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold. Tussefløyte. Tussefløyte eller tysfløyte (antagelig avledet av ordet «tyskerfløyte») er en norsk blokkfløyte (sopranfløyte) som er beslektet med sjøfløyte. Tussefløyten har svært konisk boring, med den største åpningen mot munnstykket. Denne boringen, sammen med at fløyten lages av myke treslag, gir den en rundere klang enn det som er vanlig for andre blokkfløytetyper. Et annet særtrekk ved tussefløyten er at den har en skala der visse trinn er litt høyere eller lavere enn på den tempererte skalaen, for eksempel lys kvart og halvhøy sekst. Tussefløyten ble særlig ble gjort kjent av folkemusikeren Egil Storbekken (1911–2002) fra Tolga. Hardingfele. Hardingfela er en norsk variant av fiolinen. I tillegg til 4 overstrenger, har den 4–5 underliggende resonansstrenger. Disse gir den spesielle klangen i en hardingfele. Det er også lett å kjenne igjen ei hardingfele på dekorasjonene, som tildels er stedegne. Ei hardingfele kan også kjennes igjen på stolen som er flatere enn på en vanlig fiolin. Isak Nilssen Botnen (1669–1759) regnes som «oppfinner» eller konstruktør av den moderne hardingfela. Han var født på gården Skaar i Hardanger. Han lagde feler med varierende antall understrenger, oftest 2, men også opp til 6. Det finnes fortsatt ca 15 hardingfeler han har bygd. Sønnen, Trond Isaksen Botnen (Flatabø) lagde omkring 1 000 hardingfeler. 30–40 av disse er bevart. Han bygde også den eldste norskbygde fiolinen som fortsatt er bevart. Den er datert til 1764 og er plassert i Hardanger Folkemuseum i Utne. Den eldste, bevarte hardingfela, Jaastadfela, kan ha vært laget i 1651 av lensmann Ole Jonsen Jaastad (1621–1694) i Ullensvang. Fela har bare to understrenger, noe som er vanlig for de eldre felene. En annen velkjent fele er den såkalte «Gullhardingfela» som ble laget av Magne Kvamme. Denne hardingfela ble laget samme år som den fikk gull i Landskappleiken. Konstruksjon. En flott laget hardingfele kan også være kunst og ikke bare et instrument. Det er vanlig at kroppen på hardingfela er dekorert, og det kan være flere som dekorer en fele. Ofte er hodet på fela formet som et slags dragehode. Hardingfeler deles i to grunntyper, den eldre typen og den yngre typen, og det som skiller disse fra en vanlig 20. århundres fiolin er I boken om Gunnar Røstad står det at han brukte svartor i bunnen, gran i lokket, svartor eller selje i sargene og bjørk eller lønn i halsen. Bruk. De områdene hvor hardingfeler er vanlig er Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres, Setesdal, Hardanger og videre langs Vestlandet til og med Sunnmøre. En hardingfele brukes gjerne til lausdans, slik som halling, springar, gangar, vosserull, pols og brudemarsj. Det finnes også mange gode eksempler på kjente "lyarlåter" hvor hardingfela ble brukt til spill uten tilhørende dans, slik som Fanitullen, Førnesbrunen, Kivlemøyene, Røtnamsknut, Sankt Thomasklokkene på Filefjell, Sevlien, Siklebekken, Skuldalsbruri og Bessleiken. I det 20. århundre har hardingfela blitt brukt i, og inspirert, samtidsmusikken. Spesielt komponisten Geirr Tveitt lot seg inspirere av instrumentet, og skrev to konserter for hardingfele og orkester, i henholdsvis 1955 og 1965. Begge konsertene er spilt inn med Arve Moen Bergset som solist. Spilleteknikk og stemming. Hardingfela stemmes ofte høyere enn en vanlig fiolin. Snitt-tonen er som oftest H, men fela kan unntaksvis stemmes helt opp til Ciss. I så fall snakker vi om «høgstilte» feler. Strengene på hardingfela er oftest tynnere enn på en fiolin. De har til felles med barokkfiolinstrengene i fransk senbarokk at a-strengen/kvarten er av uomspunnet tarm, g-strengen/basen er av omspunnet tarm, og d-strengen/tersen er av tarm med åpen (glissen) metallomspinning. I våre dager brukes oftest rene metallstrenger til e-strengen/kvinten, men inntil tidlig på 1900-tallet var strenger av uomspunnet lammetarm i utstrakt bruk. Hardingfela har også til felles med franske barokkfioliner fra tiden rundt 1700 at strengene er forholdsvis tynne og har lavt spenn. Dette står i sterk motsetning til både italienske barokkfioliner og tidlig romantiske fioliner, som begge hadde svært tykke strenger og høyt spenn. Den moderne fiolinen står mellom disse ytterpunktene, men noe nærmere den italienske tradisjonen. Resultatet av dette er at en spelemann på hardingfele gjerne bruker et lettere strøk enn en fiolinist. Klangen i fela er grannere, og instrumentet blir lett overdøvet av den mer høyrøstede klassiske fiolinen. Spelemannen pleier tradisjonelt å sitte under framføring. Grunnen er den at musikken er ment å danses til, og spelemannen markere takt med føttene. Som oftest vil spelemannen holde fela mer ned mot brystet enn fiolinisten, og utnytte håndleddet under strøkskiftet, mens fiolinister ofte bruker hele armen. Eldre spelemenn, som Myllarguten kunne ofte ha fela helt nede på brystkassa. Som oftest vil spelemannen bruke en svært kort del av buen under framføring. Dette gir utøveren anledning til å gjøre krappe tak, rullinger og kast med buen, noe som gir spillet en egen spenst. Noen steder er dette en viktig tradisjonsmarkør, som i Hallingdal. Lengre bue ble favorisert i bygder der tradisjonen lå nærmere den fiolinistiske teknikken, som i Hardanger. Buene var fra starten av kortere og lettere enn de er i dag. Buene, som felene, har vokst med det skiftende bruksområdet for spelemannen og slåttemusikken. Spelemennene holder seg tradisjonelt til førsteposisjon. Fraværet av posisjonsspill på hardingfela gjør at mange lar fela hvile i håndleddet på venstre hånd. Posisjonsspill dukket da heller ikke opp før sent på 1800-tallet, da de yngre spelemennene ønsket å vise større briljans i teknikken sin. Grepstrukturen varierer noe fra bygd til bygd, men spelemennene griper oftest over to strenger om gangen, i dobbeltgrep eller «tvigrep». Dette er lettere på hardingfela enn på en fiolin, fordi strengene ofte ligger nærere hverandre. Fela er konstruert for flerstrengt spill. I noen tradisjoner utnyttes også spill på løs streng for effektens skyld. Andre steder, som Valdres eller Vestlandet favoriseres spell på én streng av samme grunn. Felene var fra begynnelsen av mindre enn de er i dag. Felene til Jon Helland er et godt eksempel på dette. Det var ikke påkrevd at hardingfela skulle låte utover i konsertlokaler – det ble helst spilt i mindre stuer, eller på låvetrevet. Kroppen på fela vokste i takt med spelemennenes behov for større lokaler. Felene har vokst seg nærmere fiolinene i denne prosessen. Fraværet av posisjonsspill tradisjonelt blir kompensert med en lang rekke ulike stemminger eller felestiller (klassisk: scordatura). Disse stillene finnes både i og utenfor hardingfeleområdet. Alt i alt vil antallet felestiller som er registrert, ligge rundt førti, mer eller mindre. Med tanke på at felene skal stemme om både under- og overstrenger, er selve prosessen med stemming en møysommelig jobb for en spelemann. Derfor går den vitsen spelemenn imellom at det mest brukte felestillet av dem alle er «ustilt». Hardingfele som symbol. Hardingfela inngår i kommunevåpenet til Granvin herad i Hardanger, og Bø kommune i Telemark. Begge kommuner har rike tradisjoner for hardingefelemusikk. Isak Nilsson Skår og sonen Trond Isakson produsertet musikkinstrument lenge før omgrepet Hardingfele eksisterte. På midten av 1800 tallet var det ei nasjonal vekking som leita etter dei norske røtene, og når ein leita etter opphavet for norske feleproduksjon, enda ein i Hardanger. Isak og Trond laga altså "Hardingfeler" 100 år før omgrepet eksisterte. Namnet Hardingfele oppstod faktisk på eit tidspunkt då dei fleste "Hardingfelene" vart produsert i Telemark. Seljefløyte. Seljefløyte er et norsk folkeinstrument, laget av selje- eller vier-bark. Det er også mulig å bruke andre tresorter, men disse er mest vanlig i Norge. Seljefløyta har vært ganske utbredt i Norge, og synes å ha spilt en betydelig rolle i norsk folkemusikk. Tilvirking. Gode fløyteemner finnes gjerne på fuktige steder, f.eks. langs bekker eller i utkanten av dyrket land. Seljefløyta kan lages korte med bare en tone, eller i lengde fra 40 til 80 centimeter. De kan og være lenger dersom man finner et høvelig emne. Jo lengre fløyte, jo dypere grunntone. Seljefløyta har stor likhet med en orgelpipe. Blåseprinsippet er det samme som for blokkfløyta. Man blåser inn fra siden ved enden av fløyta der det er satt inn en liten trepropp med en kanal som leder luftstrømmen fram til kjernespalten hvor tonen blir dannet. Fløyta kan bare lages om våren når sevja stiger og barken «slipper». Da er det mulig ved et par enkle knep å trekke barken hel av trekjernen. Emnet bør være mest mulig slett, uten store knupper. Det halvmåneformede lydhullet må lages i den tjukkeste enden før barken trekkes av. Seljefløyta kan holde seg et par uker om den oppbevares i vann, men dersom man tar ut treproppen i enden, kan fløyta tørkes og bløtes opp igjen til senere bruk. Dette kan gjøres mange ganger. Spilleteknikk. Den lange fløytetypen som det går an å spille melodier på, har ikke fingerhull, men blåses både som åpent og lukket rør, idet den åpne enden av fløyta kan lukkes med en finger. Ved å lukke åpningen halvveis kan man senke tersen og heve septimen, noe som fører til endring i tonaliten. Ved å kombinere åpent og lukket rør får man to ulike tonerekker. Dette er en naturtonerekke opp til 16. partialtone. Både septimen og seksten blir lave og kvarten høy. Tonehøyden bestemmes av blåsestyrken. Musikere. Eivind Groven, som hadde seljefløyta i tradisjon fra Vest-Telemark, har betydd mye for den renessansen vi ser for instrumentet i dag. Han brukte alltid «ekte» fløyter av bark, og kunne ha de beste fløytene sine i mange år. Han brukte seljefløyta i flere sammenhenger og til ulike årstider, av og til i samspel med Ola Brenno som hadde langleik med skala som høvde. Det finnes opptak med ham alene og sammen med Brenno i NRK og på plater. Groven var også opptatt av å finne fram til andre tradisjonsbærere som hadde instrumentet i levende tradisjon, og lanserte Østerdølen Marius Nytrøen i folkemusikkprogram i radio. I 1927 ga Eivind Groven ut avhandlingen "Naturskalaen", der bl.a. seljefløytas tonalitet, spilleteknikk og formelbruk er undersøkt og beskrevet. Gjennom radio og TV forklarte han hvordan man selv kunne lage seljefløyte. I dag er det mange som behersker kunsten. Likevel finner utøverne nå for tida det praktisk å bruke fløyter av kunststoff for det meste. Egil Storbekken gjennom sin virksomhet som fløytespiller og fløytemaker bidro til å popularisere instrumentet. Musikeren Steinar Ofsdal har fra ung alder brukt instrumentet på innspillinger og konserter, og har bidratt til å skape fornyet interesse for instrumentet. Nå finnes det gode utøvere som bruker seljefløyta i kappleiksammenhenger og i samspill med andre folkeinstrumenter. Det er og utgitt separat CD med seljefløyte. En musiker som Jan Garbarek pleier som regel å spille et nummer på seljefløyte på sine konserter. I malerier. På Skredsvigs maleri, "Seljefløyten", som er malt ved Dælivannet ved Bærums verk, er seljefløyta interessant dokumentert. Seljefløyte på Trollhaugen. En gang på 1950-tallet, før seljefløyta var så kjent som den er blitt i senere tid, fant det sted et større arrangement på Griegs eiendom Trollhaugen. Eivind Groven var også til stede, og ble helt overraskende bedt om å legge krans på Griegs grav. Det var i seljefløytetida, og han så seg rundt og oppdaget et seljekratt. Han spurte om noen av de tilstedeværende tilfeldigvis skulle ha en kniv på seg og fikk låne en foldekniv. Han lagde seg fløyte der og da, gikk stillferdig fram til graven og spilte. Eiendommelige melodivendinger sildret klart og mykt fra den nyskårne fløyta. Så la han på kransen. Knapt noen av de mange tilstedeværende hadde opplevd noe liknende før, og ble dypt grepet. Hendelsen ble etterpå omtalt i Bergens Tidende, som hadde journalist på stedet. Bukkehorn. Bukkehorn er et norsk folkeinstrument, og er rett og slett et bukkehorn med et hull i den spisse enden, hvilket blir brukt som blåseåpning. De fleste horn har også fingerhull. Antallet kan variere, men det vanligste ser ut til å ha vært fra 3 – 5 hull. I Norge har vi hatt to måter å få tone i bukkehornet: "Trompethornet" der leppene vibrerer og setter lufta i svingninger, og flishornet (eller tungehornet) der det er påsatt en flis (oftest av einer) for å produsere tonen. Bukkehorn har mennesket brukt som skremmeredskap og signalinstrument i flere tusen år. I Norge har instrumentet overlevd helt frem til vår egen tid i setermiljøet. Gjeterne brukte dette for å skremme rovdyr fra buskapen, og til å spille enkle melodier. I 1996 ble Norsk lur- og bukkehornlag stiftet, en forening som arbeider for å fremme bruken av instrumentene bukkehorn og lur. http://www.lurogbukkehorn.org Lur. To av lurene fra Brudevælte Lur er et av Norges eldste musikkinstrumenter, og kan føres tilbake til bronsealderen. Man skiller i dag mellom to ulike hovedtyper av dette blåseinstrumentet. Den ene luren er av metall, og ble benyttet i bronsealderen. Lengden kunne være opptil 2,5 meter, og lurene ser ut til å ha blitt lagd parvis – den ene vridd mot høyre, den andre mot venstre. Når de er funnet i myrer og andre offersteder, er de alltid blitt ofret parvis, noe som også gjelder bronsealderens ofringer av sverd og smykker. Den andre typen er den såkalte "neverluren", som var et gjeterinstrument tvunnet av never eller laget av to eller fire sammenlimte trerenner omviklet med never, bast eller lignende. Historikk. Hver bronsealder-lur krevde støping av opp til tretten presist formede og tilpassede deler. Dagens kopier er lagd av plater som loddes sammen. I bronsealderen brukte man derimot den kompliserte "cire perdue"-teknikken (= tapt voks) med bruk av bivoks. Ved moderne forsøk på rekonstruksjon har man ikke fått til et instrument like perfekt som de 3 000 år gamle originalene, f.eks paret som ble funnet i Tellerup på Fyn, som det også er gjort innspillinger med. I Danmark er det funnet ikke mindre enn 39 lurer, det mest kjente funnet er Lurene fra Brudevælte. Noen av dem kan fortsatt spilles på, og i 1890-årene begynte Nationalmuséet i København å markere sankthans med å spille bronsealder-lur fra muséets tak. Denne skikken tok slutt med andre verdenskrig og nazistenes interesse for de eldgamle instrumentene. I Sverige finnes det fragmenter fra tretten lurer, og noen instrumenter er funnet i Tyskland og Estland. Ett av mest fullkomne parene, Lurene fra Revheim, er funnet i Norge. De ble funnet i en myr på gården Revheim i Rogaland. To fragmenter er også funnet på Hadeland. Helleristninger i Østfold og Bohuslän viser luren i bruk, selv om ingen rester etter instrumentene er funnet i området. Lur er uten tvil det instrumentet som oftest blir nevnt i sagalitteraturen. Norrøne menn brukte lur som signal- og varslingsinstrument både på sjø og land. Olav Tryggvason, Olav den Hellige og andre konger og stormenn ga ordre om lurblåsing når de skulle samle mennene til ting, samle skipene, gå i land, gå i strid og i andre viktige sammenhenger. Knapt noe annet instrument har spilt en så viktig rolle i norsk historie som luren i vikingtiden og langt inn i middelalderen. I Osebergskipet (datert til ca. år 850) er det funnet et trerør som av de fleste forskere tolkes som en lur. Dette instrumentet er sammensatt av to halvdeler, med fem ringformede bånd skåret inn med ujevne mellomrom, trolig for å kunne gi feste for det materialet som holder delene sammen. Fra gammelt av var lur brukt innen samisk folkemusikk. Carl von Linné rapporterte i fra sin reise i 1732 fra norsk, finsk og svensk Lappland at fjellsamene brukte «lur» (en slags trompet) som musikkinstrument. I motsetning til messingluren ble neverluren først og fremst benyttet som et praktisk arbeidsredskap knyttet opp til den tradisjonelle stølsdriften. Her har instrumentet spilt en avgjørende rolle i kommunikasjonen mellom mennesker og mellom mennesker og dyr. Den har kraftig lyd, og folkene på stølene brukte luren for å komme i kontakt med hverandre. Det fantes flere signaler i lokalmiljøet som hadde sin spesielle betydning. Gjennom blåsing på luren kunne budeia og gjeteren også signalisere til dyrene og kalle dem tilbake til stølen. Luren har hatt funksjon som skremmeredskap mot ulv og bjørn som tidligere var en stor trussel mot folk og dyr. Luren blåses på samme måte som et messingblåseinstrument (trompet), og den tynneste enden er formet som et ganske lite munnstykke som leppene presses mot. Ved hjelp av overblåsningsteknikken kan en få fram et utvalg av toner fra naturtoneskalaen. Og jo lenger røret er, jo flere toner kan en få fram. De fleste lurer er fra ca. 150 til 200 centimeter lange, og kalles derfor ofte for "langlur". Det finnes også en type som kalles "stuttlur" (galdrelur), og som egentlig er en slags ropert brukt til å forsterke stemmen. Disse instrumentene ble av naturlige årsaker kun benyttet som signal- og skremmeinstrumenter. De forekom en god del på setra, men var kanskje vel så vanlige blant fiskerne på kysten. Her benyttet de stuttluren til å signalisere eller å holde kontakten med andre båter. Det var særlig i tåke og dårlig vær at stuttluren var et viktig redskap. Vi kjenner en slik tradisjon langs kysten vår fra Nordland til Rogaland. Langeleik. Langeleik er et norsk folkeinstrument. Det er et strengeinstrument som har en lang, smal resonanskasse, med eller uten bunn, og antallet strenger kan variere. Vanligvis dreier det seg om én melodistreng med tverrbånd under og sju akkompagnementsstrenger. Dette instrumentet ble i utgangspunktet kalt langspill. Det er funnet en langeleik som er datert så tidlig som 1524. Dette instrumentet er utbredt over det meste av landet, faktisk så langt nord som i Finnmark. Blant beslektete instrumenter kan nevnes nederlandsk "Hommel", svensk "Hummel", fransk "Épinette des Vosges", og amerikansk Appalachian dulcimer, også kjent som "«mountain dulcimer», Michael Schumacher. Michael Schumacher (født 3. januar 1969 i Hürth-Hermülheim, Tyskland) er en tysk Formel 1-fører som kjører for Mercedes Grand Prix. Han kunngjorde den 10. desember 2006, etter 16 år i sporten, at han skulle legge opp etter 2006-sesongen. Tre år senere, den 23. desember 2009, ble det derimot klart at Schumacher skulle kjøre for Mercedes GP, tidligere Brawn GP, i 2010. Han dominerte -sporten i flere sesonger, og har siden sin debut i Formel 1 i 1991 vunnet verdensmesterskapet syv ganger. Han vant sitt første løp på Spa Francorchamps i Belgia 30. august 1992 foran Nigel Mansell og Riccardo Patrese. Arne Fjellbu. Arne Fjellbu (født 19. desember 1890 i Iowa i USA, død 7. oktober 1962) var luthersk domprost i Nidaros, avsatt og forvist av Vidkun Quisling og konstituert biskop for Den norske kirke i de frigjorte områdene i Nord-Norge i 1944. Han var født i USA, men kom til Norge ti år gammel. Han ble cand.theol. i 1914. I en årrekke var han så sekretær i Norges Kristelige Studenterbevegelse, avbrutt av ett års opphold som luthersk prest i Berlin. Etter to år som prest i Borge i Østfold ble han i 1921 student- og hjelpeprest i Nidarosdomen, fra 1937 domprost i Nidaros. Fjellbu tok aktivt del i kirkekampen også før 1. februar 1942. I forbindelse med at Quisling skulle innsettes som ministerpresident hadde Kirkedepartementet gitt ordre om at det skulle holdes en spesiell festgudstjeneste i Nidarosdomen. Fjellbu kunngjorde da at den vanlige høymesse ble utsatt til kl. 14. Mens festgudstjenesten stort sett bare hadde samlet NS-medlemmer, strømmet folk til domkirken for å høre Fjellbu. Men en halvtime før gudstjenesten skulle begynne, grep politiet inn, stengte alle innganger til kirken og jagde vekk dem som var på vei inn. Gudstjenesten gikk likevel sin gang, og på plassen utenfor samlet det seg etter hvert flere tusen mennesker, som spontant begynte å synge salmer. Den 19. februar 1942 ble Fjellbu avsatt fra sitt embete, og fra 1. mai 1942 fikk han forbud mot å oppholde seg i Nidaros bispedømme. Under forvisningen var han blant annet i Hvitsten, og fra juni 1943 på Andøya. Høsten 1944 flyktet han til Sverige. Den 15. desember 1944 ble han utnevnt til konstituert biskop for de befridde deler av Norge. I november 1945 ble han utnevnt til biskop i Nidaros og ble vigslet i Nidarosdomen den 13. januar 1946. Han var biskop av Nidaros frem til 1960. Det var Fjellbu som sto for signingen av Olav V i Nidarosdomen den 22. juni 1958. Biskop Fjellbu var frimurer. Fjellbu i ettertid. På Nardo (Vestlia/Steinan) i Trondheim finnes det en vei oppkalt etter ham, Arne Fjellbus vei. Olav Hindahl. Olav Svendsen Hindahl (født 17. oktober 1892 i Stavanger, død 14. juni 1963 i Oslo) var en norsk politiker og fagforeningsleder. Han var fra 1934 til 1939 formann i LO. I perioden 2. oktober 1939 til 25. juni 1945 var han minister for Arbeidsdepartementet, i perioden 1. oktober 1942 til 9. mars 1945 også Departementet for handel, sjøfart, industri, handverk og fiskeri, i Johan Nygaardsvolds regjering. Han giftet seg den 10. oktober 1914 med Gudrun Årstensen. Som utdannet typograf flyttet han til Oslo i 1926 sammen med familien og begynte som sekretær i Norsk Typografforbund. Før dette hadde han jobbet i Høyres avis "Stavangeren" hjemme i Stavanger. Senere ble han formann for Norsk Typografforbund før han gikk inn i LO. Efter krigen ble han utnevnt til direktør for Arbeidstilsynet, en stilling han fratrådte på nyåret 1963. Boken «Olav Å. Hindahl forteller» (hans sønn) utkom i mai 1997. Peder Holt. Peder Holt (født 25. januar 1899 i Vardø, død 24. mars 1963) var en Arbeiderparti-politiker, fylkesmann i Finnmark før og mot slutten av andre verdenskrig (først fra Sør-Varanger senhøstes 1944, etter at Øst-Finnmark ble befridd av russerne). Han var konsultativ statsråd i Einar Gerhardsens 2. regjering fra 5. november 1945 til 30. juni 1948, og fiskeriminister i Oscar Torps regjering (19. november 1951 – 22. januar 1955). Han var ordfører i Vardø på 1930-tallet. Tobias Øgrim. Tobias Immanuel Øgrim (født 1886 i Sicklaö, Stockholms län, Sverige, død 11. november 1962 i Oslo) var kommandør i Frelsesarmeen. Han var sønn av Johan Ögrim, og kom til Norge første gang i 1895, der hans far var sjefssekretær i Frelsesarmeen. I 1905 dro han til Frelsesarmeens internasjonale krigsskole i London. Etter dette ble han sendt som frelsesoffiser til England, Japan og flere europeiske land. Etter at hans far Johan ble landsleder i Frelsesarmeen i Norge i 1906, tok Tobias norsk statsborgerskap i 1908. Han hadde en rekke nøkkelstillinger som frelsesoffiser i Norge, blant annet som krigsskolesjef (rektor for offisersutdanningen) og sjefssekretær (nestkommanderende). En periode var han og hans kone misjonærer i Japan. Han var leder av Frelsesarmeen i Norge fra 1945 til 1948, der han gjorde en betydelig innsats i hjelpearbeidet i det krigsherjede Nord-Norge. Fra 1948 til 1951 var han internasjonal sekretær for Europa ved hovedkontoret i London. Han ledet Frelsesarmeen i Sverige fra 1951 til 1956. Fra denne stillingen ble han pensjonert. Han døde i 1962, under et besøk til en svensk menighet. T. I. Øgrim hadde fem barn. Han er far til fysikeren Otto Øgrim og Kristian Øgrim som blant annet var programdirektør i NRK Fjernsynet. T. I. Øgrim er stamfar til alle med Øgrim-navnet i Norge. Forfatteren Tron Øgrim var således ett av hans barnebarn. Hans datter Ruth var gift med Oslos mangeårige ordfører Brynjulf Bull. Kommandør T. I. Øgrims plass utenfor Frelsesarmeens hovedkvarter i Bernhard Getz' gate i Oslo er oppkalt etter ham. Biografi. Holm, Henry: "”T.I.Øgrim: Han glemte ingen”" – Salvata Kristelige forlag – Oslo 1964 Leif Hveem. 7. oktober 1917 23. juli 1964 Norsk Motor Klubb Leif O. «Basse» Hveem (født 29. mars 1920 i Oslo, død 23. juli 1964) var en motorsyklist som drev speedway og langbanekjøring. Han ble europamester på langbane i 1957. I løpet av karrieren ble han nordisk mester tolv ganger (åtte på langbane, fire i speedway), og vant 21 NM (tolv på langbane og ni i speedway). Han ble sammen med skytteren Hans Åsnes tildelt Morgenbladets Gullmedalje i 1947 for sin seier i det nordiske mesterskapet med ny banerekord i Solvalla. Hveem kjørte for NMK Oslo. Hveems motorsykkel, baneraceren "NTM 13813" fra 1955, er i dag en del av Teknisk museums samlinger. I 1950 utgav han boken "På to hjul". Kongregasjonen for Østkirkene. Kongregasjonen for østkirkene (latin "Congregatio pro Ecclesiis Orientalibus") er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon. Den ledes (oktober 2004) av kardinal Ignace Moussa Daoud fra Syria, som ble utnevnt i 2000. Dens kontorer ligger i Roma, i "Palazzo dei Coonvertendi" som ble tegnet av Donato Bramante, og var hjem for kunstneren Rafael fra 1517 til hans død i 1520. Kongregasjonen holder hus i Via della Conciliazione 34 i Palazzo dei Convertendi, bygd av Bramante ved den gamle Piazza S. Giacomo (forsvant da Via della Conciliazione ble anlagt), også kalt Scossacavalli, der også Raffaello Sanzio bodde de siste årene av sitt liv fra 1517 til 1520. Historie. Kongregasjonen var først en del av Kongregasjonen for folkenes evangelisering, kalt «"pro negotiis ritus orientalis"» («for samtaler med de orientalske riter»). Den ble etablert av pave Pius IX den 6. januar 1862 ved den apostoliske konstitusjon "Romani Pontifices. Pave Benedikt XV opprettet den som selvstendig kongregasjon 1. mai 1917, ved sin "motu proprio" "Dei Providentis", og ga den da navnet Kongregasjonen for østkirken. Det nåværende navnet ble gitt av Paul VI den 15. august 1967 i den apostoliske konstitusjonen "Regimini Ecclesiae Universae". Arbeidsfelt. Paven har gitt kongregasjonen ansvaret for kontakten mellom Den hellige stol og de orientalske katolske kirker. I dette ansvaret ligger det å arbeide for utvikling av de østlige kirkene og bevaring av deres særegenheter, samt å bidra til at de østlige og vestlige tradisjoner kan leve side ved side i Den katolske kirke. Arbeidsmengden ble drastisk økt da pave Pius XI den 25. mars 1938 sendte ut sin "motu proprio" "Proprio Sancta Dei Ecclesia". Denne og senere pavelige instruksjoner har gjort kongregasjonen ansvarlig for eparkiene, biskopene, kleresiet, ordensvesenet og legfolket i østkirkene – dette er oppgaver som i den latinske del av kirken er fordelt på en rekke kongregasjoner (se den romerske kurie). I tillegg har den tilsynsmyndighet over kirken i Egypt (og Sinaihalvøya), Eritrea, Nord-Etiopia, Sør-Albania, Bulgaria, Kypros, Hellas, Iran, Irak, Libanon, Palestina, Syria, Jordan og Tyrkia. Sammensetning. Kongregasjonen ledes av en kardinalprefekt med en sekretær og undersekretær. Medlemmene av kongregasjonen er 27 kardinaler, en erkebiskop og fire biskoper, som utnevnes for fem år av gangen. Patriarkene og de høyere erkebiskoper fra østkirkene er selvskrevne medlemmer; det samme gjelder presidenten for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Det er også en stab på 29 personer, og et kollegium med omkring 50 konsulenter som tiltrer ut fra hvilken spesialkompetanse man trenger i de enkelte saker. Fakultet (matematikk). Fakultet eller n-fakultet er i matematikk en funksjon som beregner produktet av de naturlige tallene fra 1 til "n". Funksjonen betegnes med symbolet "n!", som leses som n-fakultet. Definisjon. Formelt kan en definere n-fakultet som Funksjonsverdiene definerer en uendelig tallfølge som begynner med 1, 1, 2, 6, 24, 120, 720, 5040, 40320, 362880, 3628800... Bruk. Fakultet opptrer naturlig i mange problemer i kombinatorikk: Antall måter man kan ordne "n" objekter i rekkefølge er lik "n!". Antall måter er kan velge ut "k" objekter fra en samling på "n" objekter er gitt ved binomialkoeffisienten, definert ved Bruken av fakultet forenkler også notasjonen i arbeid med følger og rekker. Den matematiske konstanten e kan for eksempel defineres som Vekstrate. Plott av den naturlige logaritmen til "n!" Når "n" øker vil n-fakultet vokse fortere enn et vilkårlig polynom "p(n)" og også fortere enn eksponensialfunksjonen med argument "n". En asymptotisk tilnærming av "n!" er gitt ved "Stirlings formel", Fra Stirlings formel kan en også utlede en enkel tilnærming for den naturlige logaritmen til "n!", Fra dette kan en se at "log n!" er av orden "n log n", et resultat som er viktig for analyse av sorteringsalgoritmer. Gammafunksjonen. Gammafunksjonen er en generalisering av fakultet, der definisjonsområdet er utvidet fra de naturlige tallene til å omfatte alle relle tall. Funksjonen er definert ved For hele, positive tall og null formula_10 gjelder det at Historie. Notasjonen "n!" ble innført av den franske matematikeren Christian Kramp i 1808, i verket "Éléments d'arithmétique universelle". Motu proprio. "Motu proprio" er en betegnelse på en spesiell type pavelig dokument. Det kjennetegnes ved at formuleringen "motu proprio" (latin, «av seg selv», «av egen vilje») brukes; dette signaliserer at det er paven selv som har forberedt dokumentet, og ikke andre i den pavelige administrasjon. En "motu proprio" er gyldig selv om den tilsynelatende er i strid med kirkelig lovgivning eller tidligere pavelige instruksjoner. Den har normalt form av et dekret, og minner om et pavelig brev bortsett fra at den ikke er forseglet og ikke har kontrasignatur. Det begynner med å angi grunnene til at det er skrevet, fulgt av en forklaring av hvilke godkjenninger som er gitt, forandringer som er beordret osv. Paven signerer personlig, med navn og dato på latin. Det blir så utsendt fra "Dataria Apostolica", normalt med originaltekst på italiensk eller latin. Den første kjente "motu proprio" ble sendt ut av pave Innocent VIII i 1484. Dokumenttypen brukes spesielt når paven opprettet eller godkjenner kirkelige institusjoner, gjør mindre forandringer i lov eller prosedyre og når han gir spesielle privilegier til personer eller institusjoner. Karl Ludwig von Haller. Karl Ludwig von Haller (født 1. august 1768 i Bern i Sveits, død 20. mai 1854 i Solothurn) var en sveitsisk jurist. Han er særlig kjent for sitt verk "Restauration der Staatswissenschaften". Her argumenterer han etter Wienerkongressen 1815 for gjenopprettelsen og styrking av fyrstenes makt og legitimitet (politisk restaurasjon). I 1806 ble han professor i statsrett i Bern. Etter publiseringen av boken og konverteringen til katolisismen, ble han forvist fra Sveits i 1822, og reiste til Wien. Mot slutten av sitt liv kunne han vende hjem. Madame Tussauds. Madame Tussauds er et vokskabinett i London, England, med filialer i Amsterdam, Berlin, Hongkong, Las Vegas, New York, Shanghai og Washington, DC. Siste skudd på stammen er den nye filialen i Hollywood som åpnet 21. juli 2009. Grunnleggeren, "Madame Tussaud", het Marie Tussaud, og var født den 1. desember 1761 i en tyskspråklig familie i Strasbourg. Hun var datter av soldaten Joseph Grosholtz. I København finnes Louis Tussaud's Wax Museum, som til tross for navnet ikke er tilknyttet Madame Tussauds. Henrik Pontoppidan. Henrik Pontoppidan (latinisering av "Broby") (født 24. juli 1857 i Fredericia, død 21. august 1943 i Charlottenlund) var en dansk forfatter, som delte Nobelprisen i litteratur med Karl Adolph Gjellerup i 1917 for «hans autentiske beskrivelser av dagligliv i Danmark». Pontoppidans romaner og noveller gir et usedvanlig omfattende bilde av hans land og tidsalder. Romanserien "Lykke-Per" er tatt opp i den danske kulturkanonen. Eksterne lenker. Pontoppidan, Henrik Pontoppidan, Henrik Pontoppidan, Henrik Kongsberg kirke. Kongsberg kirke er en korskirke fra 1761 i Kongsberg kommune, Buskerud fylke. Kirken er en særpreget og rikt utstyrt rokokko-kirke, innviet i 1761. Kirken bærer i stor grad preg av at det var to tyske fagfolk, med hver sin helt ulike stil, som stod ansvarlig for kirkebygget de 21 årene byggetiden varte. Kongsberg kirke har et enkelt ytre, men svært rikt indre, og er den største barokk-kirken i Norge. Kongsberg kirke er i tegl og er den kirken i Norge med flest sitteplasser, med sine 2400 sitteplasser. Historisk sett er det hevdet at 4.000 kirkegjengere kunne få plass i kirken samtidig. I dag er tillatt publikumsantall begrenset til 1.100. Adkomst til stedet er via Fv90 og E134/Rv40. Forhistorien. Etter at man fant sølv i området som nå er Kongsberg i 1623, bestemte daværende monark, Kristian IV, at det skulle bygges en kongebolig som også skulle ha et «rom til kirkelige handlinger». Dette rommet ble siden erstattet med en skikkelig kirke i 1631. Kirken lå omtrent der Kongsberg Rådhus ligger i dag, altså noen meter lenger sør-vest. Samme år, natt til 2. oktober 1631, gikk imidlertid kirken tapt i en bybrann sammen med kongeboligen. Bygningene ble ikke gjenreist. Etter bybrannen ble planer om en ny kirke raskt lagt frem. Man plasserte den i nordre del av kirkegården, og lå øst-vest som en korskirke. Materialet var tømmer. Den hadde også et tårn mot vest med tre klokker. Den «nye» kirken. Den gamle kirken var nokså raskt i forfall grunnet store vedlikeholdskostnader. I 1721 bevilget kong Fredrik IV 12 000 riksdaler fra Sølvverkets kasse til en ny kirke. Pengesummen var stor, men ikke nok, og forfallet fortsatte. Da påfølgende kong Kristian VI så forfallet ved et besøk i 1733, ble det endelig fortgang på plaleggingsarbeider med en ny kirke. Treverk og inventar fra den gamle kirken ble solgt, og mye av det endte blant annet opp i Lyngdal kirke i Flesberg. Jobben med å tegne kirken falt på arkitekt Joachim Andreas von Stukenbrock, som var en nøktern pietist som sørget for et meget enkelt ytre. Etter hans død overtok Michael Heltzen som med utpreget sans for dekorasjoner og utsmykning sørget for et rikt utstyrt interiør. Stukenbrock la frem tegningene til den nye kirken 29. april 1739. De ble godkjent av kongen bare én måned senere, og 3. juli 1739 besluttet man å starte arbeidene. 21. april 1740 ble grunnsteinen nedlagt av Stukenbrock. Det ble løst av 17 skuddsalver i anledningen. I 1745 stor murene ferdig, men grunnet pengemangel fikk arbeidet en foreløpig stopp frem til 1749. Da kom også taket på plass. I 1756 dør Stukenbrock plutselig. Han ligger gravlagt utenfor kirkens hovedinngang, etter eget ønske. Stukenbrocks etterfølger, både som Berghauptmann og arkitekt, var Michael Heltzen (1712–1770). Etter utdannelse fra Universitet i København studerte Heltzen bergvitenskap i Tyskland i flere år. Under sitt studieopphold i Tyskland har han fått med seg siste nytt innen kunst og arkitektur; rokokkoen, som han tar med seg inn i Kongsberg kirke. Sammen med billedhugger Henrik Bech og malerne Eric Gustav Tunmarck og Niels Thaaning skaper de det som regnes som hovedverket innen norsk rokokko. Kirkeklokkene. Kirkens storklokke har en diameter på 157 cm og veier ca 2,5 tonn. Den lille klokken har en diameter på 77 cm og veier ca. 250 kg. Klokkespill. 18. september 2011 ble et nytt klokkespill innviet i forbindelse med kirkens 250 års jubileum. Innvielsen skjedde under en folkefest på torget foran kirken. Klokkespillet er støpt hos Olsen Nauen Klokkestøperi og består av består av 24 klokker hvorav den største er på hele 1 400 Kg stemt i tonen D#1. Klokkene er finansiert av det lokale næringslivet og privatpersoner som har fått sine navn preget inn i de enkelte klokkene. Innredning. Alterparti med orgel og lysekrone Byggmester Brede Rantzau sto for det meste av den mer praktiske innredningen i kirkerommet. Rantzau var først og fremst snekker, men sto også for uthugging blant annet av to alterfigurer. De har nå fått plassering ved orgelet. Så å si alt inventar i kirken er av tre, men søyler og flater har blitt malt for å etterligne marmor (marmorert). Hele kirken har en kjølig blåfarge som en følge av dette. Lysekronene. I kirken henger også noen fantastiske lysekroner i krystall. De ble laget ved Nøstetangen glassverk ved Hokksund (tidl. "Haugsund"). Kronene ble påbegynt i 1759, men ble ikke hengt opp før i 1771. Det var den kjente kunstneren og gravøren Heinrich Gottlieb Köhler som designet lysekronene, der den største er hele tre meter høy. Lysarmene er av glass med vridde rifler og de er behengt med spir og pendelokker i klart, magnanrødt og koboltblått glass. Under andre verdenskrig ble lysekronene tatt ned pakket bort og gjemt i en av de mange sølvgruvene i området. Kongestolveggen. Nærmest inngangen, rett overfor prekestolen som befinner seg midt på motstående vegg, finner vi «Kongestolveggen». Her er kongelosjen øverst med det danske-norske riksvåpen voktet av skulpturer av de to tradisjonelle, danske «villmenn» med klubber, som er våpenets skjoldholdere. Under kongelosjen er Overberghauptmannens losje, symbolisert med arbeidere, og nederst brudelosjen. Orgelet. Kirken er i dag bl.a. kjent for sitt historiske barokkorgel fra 1765, laget av orgelbyggeren Gottfried Heinrich Gloger. Kontrakten ble undertegnet 19. juli 1760, i forbindelse med innvielse av kirken. Byggingen av orgelet tok flere år og medførte store økonomiske overskridelser. På slutten av 1880-tallet fikk orgelet vannskader etter en brann på kirkeloftet. Menigheten ønsket å sette det i spillbar stand igjen, men det manglet økonomiske midler. Amerikafareren Tinius Olsen, et av Kongsbergs mer vellykkede bysbarn, ga i 1928 en større pengegave til restaureringen. I virkeligheten ble ikke orgelet restaurert, men det ble bygget inn et nytt orgel bak barokkfasaden. De originale vindlader og mekanikk ble lagt på kirkeloftet, og en elektrisk spillepult ble installert på galleriet. Det restaurerte orgelet ble stengt av menighetsrådet før jul i 1994. Grunnene var mangler ved instrumentet og generell brannfare. En lengre innsamlingsaksjon ble iverksatt, og 18-21. mai 1999 ble orgelet demontert og sendt til omfattende restaureringsarbeider av tyske Jürgen Ahrend. Orgelet gjeninnviet i januar 2001, og ga da inspirasjon til Glogerfestspillene, en kammermusikkfestival der orgelet har en sentral plass. Siden restaureringen har både nasjonale og internasjonale organister utgitt CD-plater med opptak av Glogerorgelet, blant annet spilte kirkens organist Reidar Hauge inn platen "Gloger" i 2005. Døpefont. Selv om det meste av innredningen er av «imitert marmor», det vil si malt treverk, er bare døpefonten i kirken av ekte marmor, nærmere bestemt fra Kommersøya ved Holmestrand. Fonten er hugget av Johan Christoffer Hægemann. Filosofisk fotball. Filosofisk fotball (engelsk "Philosopher's football" eller "Phutball") er et spill som ble oppfunnet av matematikeren John Conway. Det spilles med én hvit brikke og et ubegrenset antall svarte brikker på et rektangulært rutenett med femten vertikale linjer og nitten horisontale linjer. Man kan for eksempel bruke gostener på et gobrett. En vanlig åpning Den hvite brikken er "ballen" og plasseres i begynnelsen av spillet på midten av brettet. Målet er å flytte ballen til motstanderens mållinje, som er den andre siden av brettet sett fra der man selv sitter. Et trekk består i enten å plassere en svart brikke (en "spiller") på et hvilket som helst tomt punkt på brettet, eller å hoppe med ballen. Ballen kan bare hoppe over punkter som inneholder svarte brikker. Et hopp må være i en rett linje, horisontalt, vertikalt eller diagonalt. Etter at en spiller hopper med ballen, fjerner han alle de svarte brikkene som ble hoppet over. Deretter kan han enten avslutte trekket, eller, hvis han ønsker det og det er mulig, fortsette å hoppe med ballen. Hvis spilleren avslutter trekket med å plassere ballen på motstanderens mållinje, vinner han spillet. Ballen kan ikke gå over sidelinjen til høyre eller til venstre, men den kan gå over motstanderens mållinje. I det tilfellet regnes det som et mål. I tillegg er det tillatt å la ballen lande på sin egen mållinje uten at det regnes som et selvmål, forutsatt at man fortsetter trekket og flytter ballen vekk fra mållinjen før trekket avsluttes. Glückel von Hameln. Glückel von Hameln (født 1646 i Hamburg, død 17. september 1724 i Metz) var en fremgangsrik tysk-jødisk juveler og forretningskvinne. Hun er den første kvinne i Tyskland som skrev en selvbiografi. Aftenlandet. Aftenlandet (tysk "Abendland"), landet hvor solen går ned, er et begrep som betegner (særlig i Tyskland) Europa eller i en bredere betydning i dag, hele den vestlige (eller kristne) verden, i motsetning til Morgenlandet, Orienten, som i dag omfatter det nære østen eller den arabiske verden, tidligere også det fjerne østen (India, Kina og Japan). Der Untergang des Abendlandes. "Der Untergang des Abendlandes. Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte" er den tyske filosofen Oswald Spenglers kulturfilosofiske hovedverk, som sterkt har preget det moderne synet på historie. Det første bindet ("Gestalt und Wirklichkeit") ble første gang utgitt i 1918 i Wien, det andre bindet ("Welthistorische Perspektiven") 1922 i München. Spengler anså det for åbenbart at den vestlige kultur var på retur, men verket omhandler en underliggende tendens i alle kulturer. Det fikk stor betydning i vestlig filosofi og historietenkning på 1920-tallet, ikke minst på bakgrunn av det kulturelle sjokket som 1. verdenskrig medførte. Tommaso de Vio Cajetan. Tommaso de Vio Cajetan, også kjent som Tommaso de Vio Gaetani, Thomas Cajetanus og Thomas Cajetan (født Giacomo de Vio Cajetan) 20. februar 1469 i Gaeta, død 9. august 1534 i Roma var kardinal, ordensgeneral, filosof og ekseget. I 1518 fikk han ansvaret for å ta imot Martin Luthers forklaring i Augsburg. Tidlig liv. Kardinal Cajetan var fra en adelig familie, og fikk derfor gode muligheter til å studere. Han trivdes med dette og var flittig. Da han var 16 år gammel trådte han mot sine foreldres vilje inn i dominikanerordenen. Han studerte deretter i Napoli, Bologna og Padova, og utmerket seg alle tre steder. 19. mars 1492 ble han baccaleureat i teologi. 26 år gammel ble han professor i metafysikk ved Universitetet i Padova. I sine videre studier fokuserte han særlig på humanisme og filosofisme, to dominerende tenkeretninger på den tiden. Han markerte seg som en sterk opponent mot forskjellige avvikende syn innen Den katolske kirke, og rettet blant annet sitt mest kjente verk, "De Ente et Essentiâ" mot averoistiske tendenser. På dominikanernes generalkapittel i Ferrara i 1494 ble han valgt til å forsvare utvalgte teser foran forsamlingen, med blant annet Pico della Mirandola som motstander, og han imponerte så sterkt at han straks ble utnevnt til magister i teologi. De neste to årene tilbrakte han blant annet med å utdype Thomas Aquinas' "Summa Theologica", spesielt ved universitetene i Brescia og Padova. Ludovico Sforza, hertug av Milano, sørget for at han fikk en stilling som professor i teologi i Padova. Etter to år der sa han fra seg stillingen, og i 1500 kom han med hjelp fra kardinal Oliverio Carafa til Roma. Ordensgeneral. I 1501 ble han utnevnt til prokuratorgeneral for dominikanerne, og han ble professor i filosofi og eksegese ved Universitetet Sapienza. Da ordenens general døde i 1507 ble han utnevnt til vikargeneral, og i 1508 ble han ordenens nye generalmester. Han viet seg til videre studier, og til fremme av studier blant sine medbrødre. Han krevde blant annet at dominikanerne skulle vie minst fire timer hver dag til studier, i tillegg til alle andre plikter de hadde. I dette gikk han foran med et godt eksempel, og det ble sagt at han kunne sitere nesten hele "Summa Theologica" fra hukommelsen. I 1511 ble det avholdt et uautorisert konsil i Pisa, og Cajetan reiste dit og skjelte regelrett ut kardinalene og biskopene som deltok for deres ulydighet mot Den hellige stol. Han overveldet deltagerne i så stor grad at det som så ut til å bli en skismatisk bevegelse – som var startet av Ludvig XII av Frankrike – straks falt sammen. Cajetan var en av de første som anbefalte pave Julius II å innkalle til et økumenisk konsil, det Femte Laterankonsil. Han møtte der som representant for flere ordener for å forsvare deres interesser. Han var også med på å sikre at Ferdinand av Spania fikk hjelp fra dominikanerprester som startet organisert misjonsvirksomhet i Amerika. Kardinal. 1. juli 1517 ble han kreert til kardinal av pave Leo X, og utnevnt til erkebiskop av Palermo. På grunn av motstand fra det sicilianske senatet kunne han ikke ta sitt erkebispedømme i besittelse, og han sa fra seg tittelen 8. februar 1518. I 1518 ble han sendt som pavelig legat til Tyskland, hvor han blant annet overleverte tegnene på kardinalsverdighet til Albrecht av Brandenburg, og et sverd velsignet av paven til keiser Maximilian. Cajetan hadde fullmakter til å forhandle med kongen av Danmark og keiseren om en allianse mot tyrkerne. Samme år ble det avgjort at Martin Luther ikke skulle avhøres i Roma, men at han i stedet skulle svare for seg i Augsburg foran Cajetan. De møttes første gang 11. oktober 1518. Luther nektet å tilbakekalle noe, og flyktet fra Augsburg og tilbake til Wittenberg. Han klaget på kardinalen til paven, og snart etter, den 28. november 1518 til et allment konsil. Dermed var konflikten mellom Luther og Den hellige stol for alvor i gang. Fra protestantisk side har det hele tiden blitt framholdt at Cajetan under møtet viste sterk moderasjon, og forsøkte å finne fram til en minnelig løsning. I 1523 ble han av pave Hadrian VI sendt til kong Ludvig av Ungarn for å styrke motstanden mot tyrkerne. Året etter ble han kalt tilbake til Roma av Klemens VII, som tok ham som en av sine nærmeste rådgivere. Under plyndringen av Roma 1527 ble han i likhet med mange andre kirkelige ledere tatt til fange. Han betalte 5 000 gullmynter i løsepenger, en sum han måtte låne. Han var blitt utnevnt til biskop av Gaeta, og styrte sitt bispedømmes økonomi så godt at han klarte å betale tilbake den store summen. Den 23. mars 1534 var han en av de 19 kardinaler som på et konsistorium innkalt av Klemens VII fastslo at ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon var gyldig. Han døde 9. august 1534, og ble gravlagt under et beskjedent monument i kirken "Santa Maria sopra Minerva", en av dominikanernes kirker i Roma. Blant hans samtidige var det stor enighet om at han ville etterfulgt Klemens VII dersom han hadde overlevd ham. Cajetan, Tommaso Cajetan, Tommaso Cajetan, Tommaso Cajetan, Tommaso Cajetan, Tommaso Vinter-OL 1980. Vinter-OL 1980 ble arrangert i Lake Placid i USA. Dette var andre gang lekene ble arrangert her, første gang var i 1932. Sovjetunionen ble for tredje gang på rad beste nasjon, denne gang med 10 gullmedaljer. Norge tok én gull-, tre sølv- og seks bronsemedaljer. Den norske gullmedaljen ble besørget av Bjørg Eva Jensen på 3000 meter skøyter. Lekenes ubestridte forgrunnsfigur ble Eric Heiden med utrolige fem gull av fem mulige på skøyter. Anarchy Online. "Anarchy Online" ("AO") er et norsk, nettbasert, flerspiller rollespill, et såkalt "MMORPG", utviklet av Funcom og lansert sommeren 2001 til Windows. Spillet finner sted i et sciencefictionunivers, på planeten «Rubi-Ka» fra året 29475. Plottet konsentrerer seg om konflikten mellom et monopolistisk og grådig selskap ved navn «Omni-Tek» og opprørerne, som i et samlebegrep blir kalt «Clans». I tillegg finnes det en nøytral gruppering, «Neutrals», for de som ikke ønsker å ta noen side i konflikten. Etter utgivelsen av Anarchy Online i har spillet blitt utvidet flere ganger. Av disse er "The Shadowlands" den absolutt største utvidelsen og mer enn dobler spillarealet. Gaute Godager var «Game Director» i begynnelsen. Marius Enge ga ut "Alien Invasion" og tok over som «Game Director» rett etter "Shadowlands"-utvidelsen. Morten Byom tok over ved utgivelsen av "Lost Eden". Nåværende prosjektleder for Anarchy Online er Fia "Lindelu" Tjernberg som tok over for Colin "Means" Cragg i desember 2011. Det har også kommet en bok om handlingen før selve spillet, samt en egen CD med spillmusikk. Utmerkelser. MMORPG-et har så langt mottatt 20 internasjonale priser (blant annet Best Persistent World Expansion Pack (RPGVault, 2003), Outstanding Achievment in Art Direction (RPGVault, 2003) og Best Online Game (ECTS, 2001)). Jörg Haider. Jörg Haider (født 26. januar 1950 i Bad Goisern i Oberösterreich, død 11. oktober 2008 i Klagenfurt) var en østerriksk politiker. Han var guvernør i delstaten Kärnten fra 1989 til 1991 og igjen fra 1999 til sin død. Haider var leder av, og en av de viktigste figurene innen, det høyreorienterte østerrikske Frihetspartiet (FPÖ). Han var sammen med andre utbrytere fra FPÖ med på å stifte partiet Bündnis Zukunft Österreich (BZÖ) («Alliansen for Østerrikes framtid») 3. april 2005 og ble fra 30. august 2008 igjen leder av dette etter å ha ledet partiet det første året. Også dette partiet har plass på ytterste høyreside i Østerrike. Haider ble oppfattet som en karismatisk politiker som var flink til å kommunisere med vanlige folk, og var svært populær i sin egen delstat. Haider kom fra et tysknasjonalt preget hjem, og foreldrene var entusiastiske nasjonalsosialister. Faren kom fra arbeiderklassen, mens moren var datter av en rik lege. Haider studerte juss og statsvitenskap, og tok den juridiske doktorgraden i 1973. Under studietiden var han aktiv i sangkoret Silvania Wien, og arbeidet senere som universitetsassistent ved Institut für Staats- und Verwaltungsrecht ved Universität Wien. Jörg Haider under karnevalet i 2006 Den første offentlige oppmerksomhet fikk han da han deltok i en talekonkurranse i regi av det tysknasjonalt innstilte Turnerbund Innsbruck. Han vant med bidraget «Sind wir Österreicher Deutsche?» («Er vi østerrikere tyskere?»). Hans politiske karrière begynte da han ble leder av det østerrikske Frihetspartiets ungdomsorganisasjon i 1970. Han ble partiets leder i 1986. FPÖ fikk 27% av stemmene ved valget i 1999, og dannet året etter regjering sammen med det konservative Folkepartiet ÖVP under kansler Wolfgang Schüssel. Han trakk seg som partiformann i februar 2000 til fordel for partifellen Susanne Riess-Passer, som var Østerrikes visekansler. Det er imidlertid blitt hevdet at han fortsatte å styre partiet bak kulissene. Riess-Passer trakk seg i 2002 til fordel for Karl-Heinz Grasser og Peter Westenthaler. Ved valgene samme år fikk partiet 10,16 %. 7. mars 2004 vant Haiders parti 42,5 % av stemmene i valget i Kärnten. 31. mars samme år ble Haider gjenvalgt som guvernør av FPÖs og ÖVPs representanter i delstatsparlamentet. Haider ble rik da han arvet et gods i Kärnten fra sin onkel. Han var Østerrikes rikeste politiker. Haider uttalte ved en del anledninger støtte til enkelte av ideene fra den nasjonalsosialistiske tiden, som for eksempel at Østerrike ikke skulle være egen stat (august 1988) og sysselsettingspolitikken (juni 1991). I februar 1995 omtalte han konsentrasjonsleirene som «fangeleire». Han har også uttalt at deportasjonen av jøderne under krigen ikke var verre enn fordrivningen av tyskere fra Sudetenland etter andre verdenskrig. Han har også gjort et poeng av å hedre Waffen SS-veteraner som kjempet for sitt fedreland, eksempelvis på et møte for krigsveteraner i september 1995 hvor et videoklipp fra møtet viste Haider som (feilaktig) uttalte at Waffen SS var en del av Wehrmachts hær og av den grunn fortjente anerkjennelse. Død. Jörg Haider døde i en bilulykke i Lambichl i Kärnten der han selv var guvernør. Ifølge politiet kjørte Jörg Haider av veien hvorpå bilen, en Volkswagen Phaeton, veltet og rullet rundt flere ganger. Haider var alene i bilen og pådro seg alvorlige bryst- og hodeskader som han senere døde av på vei til sykehuset i Klagenfurt. Haider var på vei til feiringen av sin mors 90-årsdag da ulykken inntraff. I ettertid ble det kjent at Haider var kraftig beruset da han forulykket, med 1,8 i promille, nesten fire ganger høyere enn den lovlige grensen på 0,5 promille. Han hadde også meget høy fart, 142 km/t i 70-sone. Det ble også kjent at han like før den fatale ulykken hadde drukket flere glass vodka sammen med sin nære medarbeider Stefan Petzner på homobaren «Zum Stadtkrämer». De to skal ha kranglet høylydt før Haider forlot stedet. Petzner har senere erklært at han følte seg "magnetisk tiltrukket av Haider" og at Haider var "mannen i hans liv". Han sa at Haider "elsket sin kone som en mann gjør og hun elsket sin mann som en kvinne gjør", men at forholdet mellom ham selv og Haider var "langt mer enn vennskap", og at han "elsket Haider på en helt annerledes og personlig måte." Petzner, som var nestleder, overtok som leder for BZÖ etter Haiders død. Haider ble 58 år gammel, og etterlot seg kone og to barn. Han ble etterfulgt som guvernør av sin viseguvernør Gerhard Dörfler. Susanne Riess-Passer. Susanne Riess-Passer (født 3. januar 1961 i Braunau am Inn) er en østerriksk politiker (det østerrikske frihetspartiet, FPÖ). Hun studerte juss ved Universität Innsbruck mellom 1979 og 1984, og avsluttet med den juridiske doktorgrad, og arbeidet deretter som advokatfullmektig. Hun var pressemedarbeider ved nordisk ski-VM 1985-1986 og arbeidet som organisasjonssekretær for Bruderschaft St. Christoph. Siden 1987 arbeidet hun som pressemedarbeider i FPÖ. Hun ble viseformann i partiet i 1995, og var fra 1996 dessuten generalsekretær. Som sådan fikk hun rykte for å være strikt lojal mot partileder Jörg Haider og gjennomføringen av hans vilje i partiet. Derfor fikk hun kallenavnet "Königskobra". Hun ble innvalgt i Tirols landdag i 1999. I 2000 etterfulgte hun Jörg Haider som partileder i FPÖ, men mange anså henne som en marionett for Haider. Hun var statsråd og dessuten Østerrikes visekansler i koalisjonsregjeringen mellom de konservative (ÖVP) og frihetspartiet under Wolfgang Schüssel fra 2000 til 2003. Siden 2004 er Riess-Passer administrerende direktør for Wüstenrot-Bausparkasse. Pål Tyldum. Pål Bjarne Tyldum (født 28. mars 1942 på Høylandet i Nord-Trøndelag) er en tidligere norsk langrennsløper. Tyldum var spesialist på de lengste distansene, kjent for sin evne til å disponere kreftene. Han ble olympisk mester på femmila i Sapporo i 1972, og var med på stafettlaget som tok gull i Grenoble i 1968. I tillegg har han tre OL-sølv og sju individuelle norgesmesterskap. Tyldum var norsk flaggbærer i vinter-OL 1976 i Innsbruck. Han representerte Hållingen IL, Høylandet. I 1970 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. I 1972 ble han tildelt Olavstatuetten og Fearnleys olympiske ærespris for seieren på 50 km i Sapporo. Tom Sandberg (kombinertløper). Tom Sandberg (født 6. august 1955 i Mo i Rana) er en tidligere norsk kombinertløper. Han ble regnet som verdens beste kombinertløper på begynnelsen av 1980-tallet. Han representerte Mo skilag. Sandberg ble europamester for junior i 1975, etter å tatt sølv året før. I sin OL-debut ble Sandberg nummer åtte i Innsbruck 1976. Fire år senere ble han nummer fire under OL i Lake Placid. Under VM i Oslo i 1982 vant han den individuelle konkurransen etter en spennende sluttspurt, der han kom i mål bare 0,2 sekunder foran Konrad Winkler, og 0,9 sekunder foran Uwe Dotzauer, begge fra Øst-Tyskland. Det store jubelåret hans var 1984 da han ble olympisk mester i Sarajevo. Han vant også VM-gull i lagkonkurranse sammen med Geir Andersen og Hallstein Bøgseth (øvelsen stod ikke på det olympiske program i Sarajevo). Den samme sesongen vant han også verdenscupen sammenlagt – dette var første sesong verdenscupen ble arrangert. Han ble også tildelt Nordland fylkes kulturpris og Morgenbladets Gullmedalje i 1984. Sandberg har vunnet ni norgesmesterskap (1975-1980 og 1982-1984), seks kongepokaler og ble tildelt Olavstatuetten i 1982 og Holmenkollmedaljen i 1983. Tropp. Slik markeres en infanteritropp på feltkartet Tropp er den nest minste militære avdelingen, og er i Norge normalt inndelt i fire til seks lag bestående av lagfører og tre til ni soldater. Troppen ledes av en troppssjef, normalt en offiser med løytnants grad, og en nestkommanderende, vanligvis med fenriks grad. Til sammen består dermed en tropp av 30–50 soldater og befal. Uttrykket tropper brukt i flertall, er et synonym for militære styrker. Sigurd Islandsmoen. Sigurd Islandsmoen (født 27. august 1881, død 1. juli 1964) var en norsk komponist. Utover sin komponistgjerning virket han det meste av sitt liv som organist i Moss kirke. Hans kanskje mest kjente verk er sangen «Det lysnet i skogen» med tekst av Jørgen Moe. Dette er kanskje 50-årenes mest spilte kjenningsmelodi da den ble brukt på NRKs "Ønskekonserten". Ellers inkluderer hans produksjon dødsmessen «Requiem» (1935–36, uroppført i 1943), én opera - «Gudrun Laugar», to symfonier, oratorier, «Israel i fangenskap» (uroppført i 1931) og «Heimat frå Babel» (uroppført i 1934), korverket «Missa solemnis» (uroppført i 1954), to symfonier, «Norsk ouverture» og andre orkesterverk, kammermusikk, klaver- og orgelverk samt en rekke korsanger. Biografi. Islandsmoen vokste opp på gården Islandsmoen i Sør-Aurdal som den yngste av ni søsken, i et hjem preget av musikk og sang. Da han var liten og var med på seteren hadde han en planke med orgeltangentene påtegnet, når han «spilte» så hørte han tonene inni seg. Sitt første virkelige «orgel» fikk Islandsmoen som ni-åring, et harmonium laget av en farbror. Helt siden guttedagene var han levende opptatt av å samle og notere ned folketoner. Og det var under en reise for å samle inn slike at han i 1934 fikk tanken om å skape det som skulle bli ett av hans storverk, et requiem. Han tok lærereksamen ved Elverum lærerskole i 1904, og jobbet som lærer fra 1904–16. Først jobbet han som lærer og organist noen år i hjembygda Bagn, og senere virket han de siste seks årene som musikklærer i Gjøvik. Hjemme i Bagn ble en stor del av bygdas øvrige musikkliv drevet av to av hans brødre. I Gjøvik etablerte han et musikkdramatisk selskap. Både før og etter lærerstudiene studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo, og senere også i Leipzig i Tyskland under Max Reger. Han utdannet seg til organist, og gjennom sin posisjon som organist i Moss (1916–61) gjorde han en stor innsats for byens musikkliv. Etter prøveoppføringer i 1919 av Haydns Årstidene og seinere Mendelssohns Elias, tok Islandsmoen initiativet til å danne Moss korforening i 1920. Senere tok han initiativet til dannelsen av Moss orkesterforening i 1924 etter en meget vellykket oppføring av Händels Judas Maccabæus. Samarbeidet mellom disse førte til oppføring av en rekke store verk for kor og orkester. Han ledet hele 49 oratoriefremføringer med Moss korforening og er regnet som selve drivkraften i musikklivet i byen fra denne tiden. Tiden i Leipzig er antatt å ha hatt stor innflytelse på hans musikalske utvikling, og spesielt organisten Karl Straube (1873–1950) og dirigenten Arthur Nikisch (1855–1922) som ledet Gewanhausorkesteret trekkes frem som personligheter som påvirket han. De sene romantiske strømningene og kromatisk harminikk påvirket han kraftig. Han ble siden aldri helt familiær med resten av samtidsmusikken, og det er sagt om Islandsmoen at han ble født et hundreår for sent til å bli regnet blant de store klassiske komponistene. Islandsmoen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og fikk fra 1952 Statens kunstnerlønn. Han var aktiv i musikklivet helt til det siste og ledet samme året som han døde uroppførelsen av sin historiske opera «Gudrun Laugar». «Requiem». Etter reisen sommeren 1934 som var opptakten til arbeidet med «Requiem», skrev Islandsmoen «Da det meste av det som ble funnet var religiøse toner med tildels dårlig tekst, lå tanken ganske nær at disse motivene muligens var anvendelige til tematisk behandling i et større kirkelig korverk». Samtidig fant han en melodi til Petter Dass sin salme "Herre Gud, ditt dyre navn og ære". Om dette funnet skrev Islandsmoen «Da det aller meste av det som ble funnet var religiøse toner med tildels dårlig tekst, lå tanken ganske nær, at disse motivene muligens var anvendelige til tematisk behamdling i et større kirkelig korverk. Da de fleste bibelske sujetter er benyttet før, og da det blant annet fantes en meget god folketone til Petter Dass' salme "Herre Gud, ditt dyre navn og ære", som på mange måter slekter inn på den veldige tekst "Dias Irae", lå det nær å tro at den gamle requiemtekst muligens kunne benyttes. Anvendelsen av norsk folkemusikk i dette verket er imidlertid ikke et vanlig potpurriarrangement. Teknisk sett ville det være en umulighet, og kunstnerisk sett ville det være en forbrytelse å benytte kjente norske folketoner – også verdslig – til denne veldige og alvorsfulle tekst på en så primitiv måte. Det er motiver, som ikke er benyttet før, og de aller fleste av dyp religiøs natur. Det er selvsagt at nesten ingen av dem passet inn i latinens metrikk, men måtte underkastes omformingens prosess ved en symfonisk behandling av motivene». Hans tanker om et requiem ender med uroppførelsen av han tredje store korverk «Requiem, Opus 42» i Vår Frelsers kirke den 14. januar 1943. Verket ble fremført av Cæciliaforeningens kor, og med Oslo-Filharmonien, den gang "Filharmonisk Selskaps Orkester". Organist var Rolf Karlsen og solistene var Gunvor Mjelva (sopran), Svanhild Richvoldsen (alt), Sigurd Hoff (tenor), Øystein Sinding-Larsen (bass), og Arild Sandvold var dirigent. Et requiem er en katolsk sunget dødsmesse og har ingen plass i luthersk liturgi, for ikke snakke om innen norsk kirkelig praksis. Ute i Europa har flere av de store klassiske komponistene lagd slike verk, og spesielt berømte er vel verkene til Mozart, Verdi og Cherubini. Islandsmoen har selv fremført Cherubinis "Requiem" i 1927 og har ganske sikkert latt seg påvirke av dette, selv om de er forskjellig i form. Tekstmessig følger han imidlertid tett på Mozarts bruk av tekstene, som igjen følger en tradisjon fra 1700-tallet om å forenkle disse. Også i Introitus og Kyrie har han fulgt etablert praksis, mens han bryter med Mozart og Verdi i Graduale hvor han bruker en gjentagelse fra Introitus. Han velger å behandle "Dies irae"annerledes enn Cherubini og Bruckner, og deler den opp og reorganiserer. Totalt tar Islandsmoen for seg 15 av de i alt 19 versene. Gjennom hele verket er det en varierende satsstruktur og det veksles mellom homofone og polyfone partier. I flere av partiene trer det nære slektskapet til norske folketoner frem, og melodien "Herre Gud ditt dyre navn og ære" setter preg på "Dias irae, Kyrie eleison og Agnus Dei. Urfremførelsen var midt under den andre verdenskrig og domorganist Rolf Karlsen var på vei til konserten da flyalarmen plutselig gikk. Han forteller at han klarte å komme seg ned på «konsen» uten å bli jaget ned, og at han der hadde det hyggeligere enn i en fremmed kjeller. Etter en halv time kom "faren over" og alt vendte tilbake til det normale. Klokken 21 startet konserten og han forteller at «&hellipdet var en eiendommelig steming i kirken med disse norske tonene». Da Cæciliaforeningen planla urfremføringen støtte de på vanskeligheter. Alt ble den gangen godkjent av Statens Teaterdirektorat og ikke alle hadde underskrevet på de nødvendige erklæringer. Etter mye korrespondanse får de til slutt tillatelse til å holde konsert. I et brev datert 17. desember 1942 blir de gjort kjent med at verket har passert sensuren. Etter fremføringen i Oslo ble verket senere fremført i Stavanger, Moss, Drammen, Lillestrøm, Hønefoss, Bergen og Trondheim. Verket er også fremført i København og i Brussel som en del av kulturutvekslingen mellom Belgia og Norge. Oppføringen i Bergen ble direkteoverført av Norsk rikskringkasting. Etter krigen forsvant verket, og det siste som er kjent er at det ble fremført i Brussel i 1953. Etter denne fremføringen forsvant notematerialet. Hvorfor og hvordan er ukjent men det ser ut som om materialet aldri ble returnert. Direktesendingen i radio ble tatt opp, og det ble overført til NRK. Opptaket er senere forsvunnet. En versjon av "Agnus Dei"-satsen for orgel og kor overlevde og ble brukt i begravelsen til Kong Haakon 7. Ingen viste hvor det var før det ble etterlyst i 1991 og Nasjonalbiblioteket kunne fortelle at alt arkivert materiale var på plass med unntak av nettopp Requiem. På Bagn Bygdesamling har det imidlertid blitt oppbevart en enslig microfilm i mange år av den opprinnelige versjonen slik den var før uroppføringen. De kunne derfor fortelle Nasjonalbiblioteket at Requiem ikke var tapt, de hadde en kopi. Kopien ble lagd under krigen av Islandsmoen for å sikre verket for ettertiden, og kopien var blitt lagt i magasinene på Bagn Bygdesamling. Det er antatt at noe av bakgrunnen var frykt for at verket kunne bli destruert på grunn av det sterke nasjonale preget det hadde, og den tyske motstanden mot å markere slikt. Denne kopien er siden blitt oppfotografert og utgitt av Norsk Musikkforlag. Disse hadde allerede i 1945 kjøpt rettighetene til verket og hadde den gang utgitt et klaveruttog til hjelp ved innstudering. Verket er siden blitt oppført ved Kirkemusikkdagene i Bergen 10. november 2002, og er nyutgitt av musikkforlaget 2L med støtte av Norsk Kulturråd. På denne utgivelsen medvirker Det norske solistkor og Kristiansand symfoniorkester med Terje Boye Hansen som dirigent. 1. og 2. november 2008 vil verket bli satt opp i Moss kirke under ledelse av kantor Kjetil Ertresvåg. Moss kammerkor og solister fra plateinnspillingen medvirker. Utstillinger. Det er en permanent utstilling om Islandsmoens virke ved Bagn Bygdesamling. Dette er et mindre museum i Sør-Aurdal som ble opprettet av hans bror Olaus Islandsmoen på hjemgården Islandsmoen. Axel Kielland. Axel Kielland (født 14. februar 1907, død 25. november 1963) var forfatter og journalist. Fra 1927 var Kielland ansatt i Dagbladet som journalist. Han var en av avisens klareste og skarpeste penner. Han utgav 1938 kriminalkomedien "Mannen som alle ville myrde", som ble en stor suksess på Det Nye Teater i Oslo. Kielland skrev også skuespillet "Tante Annas penger" (1940). Under andre verdenskrig levde han som flyktning i Sverige. Der kom skuespillet "Hvis et folk vil leve" (1943), som handlet om motstandsbevegelsen i Norge. På grunn av dets sterke antityske tendens ble det etter to oppførelser forbudt av den svenske regjering, etter at den tyske ambassade hadde nedlagt protest. Regjeringens inngripen ble voldsomt kritisert, og foranlediget en livlig debatt i Riksdagen. Mens han var i Sverige under krigen kom også hans to underholdningsromaner "Lev farlig" og "Farlige hvetebrødsdager" med emner fra motstandsbevegelsen. Farlige hvetebrødsdager ble fremført hørespill i NRK etter krigen og er blitt utgitt som lydbok i 2007: ISBN 9788242118882 Skuespillet "Herren og hans tjenere" (1955) ble oppført på Nationalteateret og også fremført av Radioteateret og senere, i 1959 filmatisert. Stykket var inspirert dels av den svenske Helandersaken, dels av indignasjon over Indremisjonen med dens lære om evige helvetesstraffer. I 1958 utgav han "La oss se på saken", der han gjennomgår og vurderer fem berømte rettssaker fra 1900-tallet. I skuespillet "Han som sa nei" (1959) er handlingen er henlagt til Suez-krisen 1956, et lidenskapelig innlegg for menneskets rett og plikt til ikke å adlyde en umenneskelig ordre. Han utga også lystspillet "Hennes høyhet min kone", (1962). Han var barnebarn av Alexander Kielland. Lars Moen. Lars Magnus Moen (født 29. november 1885 på Lesja, død 22. april 1964) var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet. Han var stortingsrepresentant sammenhengende fra 1928 til 1957. Han var statsråd i Kirke- og utdanningsdepartementet i Einar Gerhardsens 2. regjering fra 28. juni 1945 til 19. november 1951, og deretter i Oscar Torps regjering fra 19. november 1951 til 9. desember 1953. Gunnar Reiss-Andersen. Gunnar Reiss-Andersen (født 21. august 1896 i Larvik, død 30. juli 1964 i Arendal) var forfatter, hovedsakelig av lyrikk. Reiss-Andersen gikk til sjøs 17 år gammel, og seilte i ett år med en brigg der onkelen Knut Knutsen var skipper. Etter examen artium i 1916 gikk han inn i det militære og utdannet seg til underoffiser. Han studerte kunstmaling i København og Paris. I flere år virket han som kunstmaler, illustratør, og kunstanmelder i Arbeiderbladet. I 1921 debuterte han som lyriker med diktsamlingen "Indvielsens aar". Han deltok i motstandskampen under Andre verdenskrig og flyktet til Sverige. Under oppholdet i Sverige kom han i kontakt med den modernistiske svenske lyrikken, og ble sterkt påvirket av denne. Reiss-Andersen fikk Statens kunstnerlønn fra 1945. I 1962 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Fra 1963 mottok han også en æreslønn fra Gyldendal. Gunnar Reiss-Andersen var gift første gang 1921 med Elisabeth "Lizzie" Waage (1898–1962), skilt. De var foreldre til journalisten Gry Waage. Reiss-Andersen ble gjengift 1925 med Tordis Anker Castberg (1899–1967), datter av fiolinist Torgrim Castberg. Deres sønn Helge er far til høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen. Gunnar Reiss-Andersen var dessuten far til journalisten Dag Halvorsen. Trivia. Hans kanskje mest kjente dikt «Til hjertene», er brukt som ledemotiv i Gunnar Staalesens krimnovelle "Gunnar Reiss-Andersen, sa han". Svart Metall bandet Vreid har basert alle tekstene fra "I krig" på "Dikt fra Krigstiden". Gustav Sjaastad. Gustav Adolf Sjaastad (født 6. april 1902 på Skogn, død 7. mai 1964) var en norsk jurist, Appolitiker og fylkesmann. Han var statsråd i to ulike departement 1954-59: justisminister og industriminister. Sjaastad var bondesønn, ble cand.jur. i 1926, og drev egen advokatpraksis i Namsos 1927-35 og i Oslo 1935-1945, og var advokat i LO 1945-54. Han var statsråd i Justisdepartementet i Oscar Torps regjering (1954–1955), statsråd i Industridepartementet i Gerhardsen 3 fra 1955 til 1959, og var stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag 1958-61. Sjaastad ble arrestert to ganger under andre verdenskrig. Han satt på Møllergata 19 fra desember 1940 til mai 1941, og igjen fra februar til mai 1944, hvoretter han satt på Grini til freden i mai 1945. Han var fylkesmann i Nord-Trøndelag fra 1959 til 1964. Han ble kommandør av Nordstjerneordenen i 1960. Lauritz Bergendahl. Lauritz Bergendahl fotografert omkring 1910. Fotografi i Oslo Museum (Karl) Lauritz Bergendahl (født 30. januar 1887 i Sørkedalen i Oslo, død 15. april 1965) var en norsk langrennsløper, skihopper og kombinertløper. Han representerte Sørkedalens Skiklub. I 1909 vant han 30 km i det første hovedlandsrennet (senere NM) på Lillehammer. I årene fra 1909 til 1915 dominerte Lauritz Bergendahl norsk, og dermed internasjonal skisport fullstendig, og tok 10 seire i Holmenkollen. I 1911 måtte han avstå fra deltakelse på grunn av militærtjeneste. Han behersket langrenn og hopp like godt og ble omtalt som «skikongen» Lauritz Bergendahl. Hardest konkurranse fikk han som oftest fra Johan Kristoffersen, en klubbkamerat fra Sørkedalen. Seiersmarginene var mange ganger store, Bergendahl vant for eksempel femmila i Holmenkollen med hele 22 minutter i 1914 (foran Elling Rønes). Bergendahl ble senere leder og administrator i Norges Skiforbund. Han bar fakkelen med OL-ilden inn på Bislett stadion og overleverte den til Eigil Nansen ved åpningen av OL i Oslo i 1952. Hans nevø, Lars Bergendahl (1909–1997) tok opp arven som skiløper fra Sørkedalen. Årlig arrangerer Sørkedalens Idrettsforening Lauritz Bergendahls minneløp. I 1977 avduket Kong Olav et monument over Lauritz Bergendahl plassert ved Sørkedalen skole. C.J. Hambro. Carl Joachim Hambro (født 5. januar 1885 i Bergen, død 15. desember 1964 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker (H). Han virket hovedsakelig som journalist og redaktør i "Morgenbladet" gjennom sin yrkeskarrière. C.J. Hambro var kjent som en stor taler og retoriker og regnes som Norges fremste parlamentariker på 1900-tallet. Han var innvalgt på Stortinget 1919–1957, stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, parlamentarisk leder 1926–1958 samt partiformann 1926–1934 og 1950–1954. Hambro organiserte evakueringen av stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av Oslo da Tyskland invaderte landet den 9. april 1940, og han var videre den som utformet Elverumsfullmakten. Han markerte seg som en kunnskapsrik politiker, men ytret også kontroversielle meninger, og hadde ikke vanskeligheter for å tale personer i og utenfor partiet midt imot. Han var hele livet en sterk motstander av ekstreme ideologier og deres anførere. Familie. Slekten Hambro stammer fra Danmark, og har jødisk opprinnelse. Slekten konverterte til kristendom på begynnelsen av 1800-tallet. Carl Joachim Hambro d.e. ble født i Bergen i 1885, som sønn av skolebestyrer Edvard Isak Hambro (1847–1909) og Nicoline Christine Harbitz (1861–1926). C.J. Hambro var gift to ganger. Med sin første kone, Gudrun «Dudu» Grieg, fikk han fem barn: Edvard Hambro, Vilhelm Cato Hambro, Carl Joachim Hambro d.y., Johan Hambro og en datter. «Dudu» døde i USA i 1943, mens ekteparet var i eksil på grunn av den tyske okkupasjonen av Norge. I 1946 giftet han seg med teatersjef Gyda Christensen (1872–1964), som han i mange år hadde hatt et utenomekteskaplig forhold til. Dette var vel kjent i samtiden, men ble aldri gjenstand for noen offentlig omtale. Studier og journalistikk. Hambro avla i 1902 studenteksamen ved Hambros skole i Bergen og begynte deretter universitetsstudier. Cand. mag. etter eksamen i 1907. Allerede i studietiden ble Hambro journalist i Morgenbladet, der han virket fra 1903 til 1907. I 1907 ble han lærer ved Kristiania handelsgymnasium, året etter ved Vestheim skole der han ble til 1912. I 1913 ble han sjefredaktør i Morgenbladet og i 1921 redaktør av Ukens revy, et blad han redigerte til 1929. I hans senere liv bistod han Lars Roar Langslet i opprettelsen av Minervas Kvartalsskrift. Politisk virke. C.J. Hambro hadde store evner som taler og er en av Norges fremste parlamentarikere i moderne tid. Hambro var stortingsrepresentant fra 1919 til 1957 og stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, samt visepresident i 1934, president i Odelstinget 1945–1958. Han var Høyres parlamentariske leder 1926–1958. Hambro var også president i Folkeforbundets delegertforsamling i 1939 og 1946. Hambro organiserte togtransport for stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av Oslo da tyskerne invaderte den 9. april 1940. Hambro var videre den som utformet Elverumsfullmakten som gav regjeringen konstitusjonell dekning for å styre inntil stortinget igjen kunne samles. Under andre verdenskrig bodde Hambro i Amerikas forente stater og Storbritannia. I eksil i USA fikk han vite at Arthur Schjelderup var død i Norge, men tolket det som om dødsfallet gjaldt Ferdinand Schjelderup, som var sentral i motstandsarbeidet i Norge. I Nordmannsforbundets tidsskrift, første nummer i 1944, skrev Hambro en nekrolog over den høyst levende Ferdinand Schjelderup, og navngav ham som en av hjemmefrontens ledende menn. Tidsskriftet var tilgjengelig for tyske lesere, og Schjelderup hadde ikke annet valg enn å gå i dekning før han kunne rømme til Sverige. I april 1944 ble Hambro innkalt til et møte i London, der både statsminister Nygaardsvold og en representant for hjemmefronten skarpt kritiserte den betydelige risiko han helt unødvendig hadde utsatt Schjelderup for. Til gjengjeld skrev Hambro etter møtet et brev til Nygaardsvold, der han sa sin mening om det «overfall på sakesløs person» han mente seg utsatt for. I flere nordmenns påhør karakteriserte Winston Churchill overfor Anthony Eden Hambro som «"definitely an" "enemy" "of Great Britain"» («avgjort en "fiende" av Storbritannia»). Hambro var medlem av Nobelkomiteen i perioden 1. januar 1940–31. desember 1963. Dets viseformann 1945–1948 og fungerende formann juni 1945–november 1945. Hambro som litteraturkritiker. C. J. Hambro virket som litteraturkritiker gjennom en årrekke, og hadde gode forutsetninger for dette arbeidet på grunn av sine utstrakte kunnskaper om ny og eldre litteratur. På den annen side kunne anmeldelsene hans ofte preges av tidsnød, og han var ikke fri for å la politikken - eller personlige antipatier - komme i veien for en rettferdig anmeldelse. Philip Houm mener at han «gjerne slaktet verdifulle bøker, dersom idéen – «tendensen» – var ham usympatisk» Spesielt viste dette seg i 1930-årenes kulturkamp. Han skrev svært kritisk om bøker av Rolf Stenersen, Paul Gjesdahl, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. På grunn av tonen i anmeldelsen av Sandemoses "Vi pynter oss med horn" (1936) meldte Sandemose ham til politiet, men Hambro ble frifunnet. Samtidig var han alltid begeistret for den radikale dikteren Arnulf Øverland, på tross av hans kommunistiske overbevisninger. Han var også en flittig oversetter, selv om også i denne virksomheten kunne tidsnøden spille inn. Hans sønn forteller at når det kom en bok i huset som det hastet å få oversatt, ble boka delt opp i både tre og fire, og så vel kone som sønner ble satt til å oversette. Det ble også vitset i samtiden med at han satt på Stortingets presidentplass og oversatte kriminalromaner, samtidig som han ledet debatten. Utmerkelser. Hambro mottok en rekke utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1937 utnevnt til av storkors av St. Olavs Orden. I 1952 mottok han Borgerdådsmedaljen i gull. Han mottok også Haakon VIIs jubileumsmedalje og St. Olavsmedaljen. Hambro bar storkors av Finlands hvite roses orden. Per Krohg. Per Lasson Krohg (født 18. juni 1889 i Åsgårdstrand, død 3. mars 1965) var en norsk maler og tegner. Per Krohg var sønn av malerne Oda og Christian Krohg. Han var far til Even Krohg og billedkunstnerne Guy Krohg, Morten Krohg og Veronica Krohg. Familien bodde i Paris da Per Krohg vokste opp. Han viste tidlig store kunstneriske talenter, og var elev først hos faren fra 1903 til 1907, og hos Henri Matisse fra 1909 til 1910. Han ble påvirket av kunststrømningene i Paris, og særlig kubismen ble viktig i utviklingen av uttrykksformen hans. Et av Per Kroghs viktigste bilder er «Les Remailleuses», utstilt i elitedivisjonen på Salon de Tuileries i Paris 1924. Per Krohg har utsmykket flere offentlige bygg med store freskomalerier, blant annet Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York, Fysikkbygningens vestibyle ved Universitetet i Oslo og Rådhuset i Oslo. Han er representert på Statens Museum for Kunst og Skagens Museum. I unge år arbeidet han som avistegner og lærte tango i Paris. I 1913 innførte Krohg og hans første kone, Lucy Vidil, tangoen i Norge. Oppvisningen foregikk på revyscenen Chat Noir. Imidlertid danset Per Krohg aldri tango offentlig etter den første verdenskrig. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i familiens grav, sammen med blant annet sin oldefar, politikeren Christian Krohg. Hans foreldre hviler i æreslunden på samme gravlund. Giovanni Pico della Mirandola. a>.Giovanni Pico della Mirandola (24. februar 1463 – 17. november 1494 i Firenze), italiensk humanist. Den italienske greve Giovanni Pico della Mirandola var filosof, nyplatonist og humanist og arbeidet med forholdet mellom filosofi og teologi. For å vie seg fullt og helt til studiene, overlot han sin del av farsarven (en del av fyrstedømmet Mirandola i hertugdømmet Modena i Nord-Italia) til sine to brødre, og i en alder av 14 år dro han til Bologna for å studere kirkerett ved universitetet der og forberede seg på en kirkelig karriere. Men snart vekslet han over til filosofi og teologi, foretok dannelsesreiser rundt om til andre universiteter i Italia og Frankrike og studerte også gresk, latin, hebraisk, syrisk og arabisk. Han studerte bokstavlig talt alt som det lot seg gjøre å studere av renessansetidens universitetskurser. En sjarlatan solgte seksti hebraiske manuskripter til ham og hevdet at de var forfattet på oppdrag av Esdras og inneholdt naturens og religionens innerste hemmeligheter. I mange år trodde Pico på Kabbala og vevde inn kabbalistiske besynderligheter i sine filosofiske funderinger. Pico var først og fremst en eklektiker, og representerer derfor også en viss reaksjon mot den rene humanisme. Likesom sin læremester Marsilio Ficino forsøkte han å lage en syntese av senmiddelaldersk tenkning i harmoni med renessansens idealer, og befattet seg med nyplatonismen, Aristoteles, Averroës, Talmud, og mystisisme. Omkring 1480 utgav han verket "«Heptaplus»" i Firenze, en mystisk-allegorisk skapelsesforklaring. På samme tid kom hans "«De ente et uno»", med forklaringer til en rekke passasjer hos Moses, Platon og Aristoteles. Men hans største prestasjon var "«Hyllest til menneskets verdighet»", som regnes som den italienske renessanses «manifest». «Menneskets Verdighet» var ment å være forordet til et massivt kompendium med menneskehetens samlede intellektuelle prestasjoner, men han rakk ikke å komme særlig langt på dette prosjektet. Men begynnelsen av det ble utgitt i Roma i 1486: "«Conclusiones philosophicae, cabalasticae et theologicae»", med 900 teser om alt mellom himmel og jord. Han tilbød seg å betale reiseutgiftene for alle dem som kom til ham (i Roma, der han bodde fra 1486) for å disputere offentlig mot ham. Pave Innocens VIII ble forledet til å mene at i det minste tretten av de 900 tesene han hadde fremsatt i "«Conclusiones...»" var heretiske, men i virkeligheten representerte de bare overflatiskheter. Disputasen Pico hadde lagt opp til ble forbudt, og "«Conclusiones»" satt på index. Forfatteren forsvarte seg i "«Apologia J. Pici Mirandolani, Concordiae comitis»" (1489). Det endte med at Picos verk ble fordømt. Pico la da ut på nye reiser. Tilbake i Firenze ødela han sine poetiske verker, oppgav studiet av de verdslige vitenskaper, og viet resten av sitt liv til forsvar av kristendommen mot jødedommen, muhammedanismen og astrologien. En del av dette arbeidet ble utgitt i Bologna i 1495 "(«Disputationes adversus astrologiam divinatricem»)". Han døde i Firenze, og Savonarola holdt gravtalen over ham. Pico della Mirandola, Giovanni Gustav Natvig-Pedersen. Gustav Natvig-Pedersen (født 18. august 1893 i Stavanger, død 27. juli 1965) var en lærer og politiker (Ap). Han var stortingsrepresentant fra 1937 til 1954, stortingspresident og medlem av Den norske nobelkomite. Biografi. Natvig-Pedersen var sønn av seilmaker Johan Pedersen (1857–1941) og Johanne Christine Natvig (1863–1940). Han tok studenteksamen i 1911 og fullførte deretter Krigsskolens første avdeling. Natvig-Pedersen ble i 1913 vernepliktig offiser og i 1920 premierløytnant. I 1919 avla han cand.philol.-graden. Under og etter universitetsstudiene foretok Natvig-Pedersen studiereiser i Storbritannia (1916, 1919 og 1928), Tyskland (1920), Frankrike (1928) og USA (1932). I 1928 studerte han ved London School of Economics. Under oppholdet i USA i 1932 studerte han ved Brookwood Labor College i New York. Natvig-Pedersens yrkeskarriere som lærer startet i 1916 da han ble vikar ved Platous skole i Stavanger. I 1919 ble han overlærer ved Stavanger katedralskole, der han senere ble lektor. I 1946 ble han rektor ved St. Svithuns skole i Stavanger, en stilling han satt i til 1962. Under den andre verdenskrig satt Natvig-Pedersen i fangenskap i Norge og Tyskland. Politisk virke. Natvig-Pedersen var først aktiv i Arbeiderpartiet i Stavanger. Han ble i 1922 innvalgt i Stavanger formannskap og var medlem av Stavanger bystyre i ti perioder mellom 1925 og 1964. I 1925 ble han valgt til formann leder for Stavanger Arbeiderparti. Han var også lagets formann 1935–1936. Natvig-Pedersen var medlem av Arbeiderpartiets landsstyre 1936–1939. Han var stortingsrepresentant for Vest-Agder og Rogaland 1936–45 og 1945–53. Stortingets visepresident 1945-49 og stortingspresident 49 – 54. Som representant var Natvig-Pedersen medlem av Stortingets valgkomité, den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité og militærkomitéen. Han var også medlem i Stortingets gruppe av Den interparlamentariske union (IPU) og del av Stortingets delegasjon til Nordisk Råd. Han var medlem av Nobelkomiteen 1. januar 1949 og frem til sin død. Dets viseformann hele perioden. Utmerkelser. Natvig-Pedersen ble av kongen i 1962 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han ble i 1950 av fyrsten av Monaco utnevnt til ridder av Den Hellige Carls Orden. Hjalmar Riiser-Larsen. Hjalmar Riiser-Larsen (født 7. juni 1890, død 3. juni 1965) var en norsk offiser (kontreadmiral) og flypionér. __TOC__ Han ble uteksaminert fra øverste klasse på Sjøkrigsskolen i Horten i 1915. Riiser-Larsen var sterkt flyinteressert og ble elev i det første kullet ved nyopprettede Marinens Flyveskole i 1915. Under en flyoppvisning i Danmark i 1919, ble han av danske aviser kalt «Ursus Major – Store Bjørn». I 1920 ledet han Marinens postflyrute Kristiania–Arendal–Kristiansand og var driftssjef i Det Norske Luftfartsrederi. I 1921 ble han utdannet luftskipfører, og i 1922 fløy han fra Horten til Kirkenes, 2600 km på 21½ timer. Norges første flyvende legetransport skjedde på vei tilbake. Han var nestkommanderende på Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ekspedisjon i 1925 med flybåtene N-24 og N-25. Han var navigatør med Amundsens, Umberto Nobiles og Ellsworths ekspedisjon med luftskipet «Norge» over Nordpolen, og han deltok i søket etter Nobiles luftskip «Italia» og den forsvunne Amundsen. Etter å ha deltatt i Norvegia-ekspedisjonene til Antarktis 1929–1931, søkte han i 1932 om å komme inn i Marinen igjen, men fikk til svar: «Stillingene i Marinene er forbeholdt dem som trofast har utført sin daglige tjeneste i våpenet.» Med økonomisk støtte fra Fred Olsen, dro han i gang Det Norske Luftfartsselskap (DNL) og var sjef der 1933–1940. I begynnelsen av andre verdenskrig, kom han seg over til Sverige, og reiste – selvfølgelig med fly – via Paris og London videre til Washington D.C.. Her ble han utnevnt til marineattaché, før han ble kommandørkaptein og utnevnt til sjef for Marinens flygevåpen. Han dro straks til Toronto i Canada, for oppbyggingen av treningsleiren for norske flymannskaper, Little Norway. Der avløste han major Bjarne Øen, sjef for Hærens flyvåpen. Hjalmar Riiser-Larsen ble utnevnt til kontreadmiral i Flyvåpnenes Felleskommando (FFK), med Bjarne Øen, som stabsjef. Regjeringen ville samle flyavdelingene permanent og 10. november 1944 ble Luftforsvaret opprettet som egen våpengren. Riiser-Larsen ble utnevnt til generalmajor, og ble Luftforsvarets første øverste sjef, fram til 1946 da han sluttet for å fortsette en sivil karriere. Han var direktør i den norske regionen i Scandinavian Airlines Systems (SAS) 1950–55. Han døde i 1965, og etter eget ønske fant bisettelsen sted i stillhet. For som han sa: «Jeg har søkt blest, men det var kun for å få oppmerksomhet for den saken som engasjerte meg». Utmerkelser. Riiser-Larsen ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Riiser-Larsen var også storoffiser av Italias kroneorden, kommandør med stjerne av tsjekkiske Den hvite løves orden, ridderkommandør av Den britiske imperieordenen, kommandør av den svenske Vasaordenen, kommandør av Legion of Merit (USA) og ridder av den franske Æreslegionen. Han mottok det tsjekkoslovakiske militære flyvemerke i gull, den tsjekkiske krigsmedalje, USAs Bronze Star Medal og Italias tapperhetsmedalje for flyvere. Riiser-Larsen hedret med den norske Gunnerusmedaljen og ble i 1930 tildelt med Livingston-medaljen. Han mottok Kgl. Svenska Aeroklubbs gullplakett og Det kgl. danske Aeronautiske Selskabs sølvplakett, samt var æresmedlem i Norsk Geografisk Selskab og Norsk Aero Klubb. Til minne om Hjalmar Riiser-Larsen. P3-N Orion som har fått navnet Hjalmar Riiser-Larsen Carlo Aretino. Carlo Aretinos minnesmerke, av Desiderio da Settignagno Carlo Aretino (også kalt Carlo Marsuppini) (født 1399 i Arezzo i Italia, død 1453 i Firenze) var en tidlig italiensk humanist. Carlo Marsuppini var med i de tidlige humanistkretser i Firenze. Han ble høyt beundret for sine ferdigheter i det greske språk, og hans venner sikret ham byens lærestol i gresk i 1431. Senere var han i en periode pavelig sekretær, og mot slutten av sitt liv Firenzes kansler. Han var under mistanke for hedendom. Han høstet ros fra pave Nikolas V for sin oversettelse av Bok I av "Iliaden" til latin. Aretino Marsuppini, Carlo Franz von Sickingen. Franz von SickingenFranz von Sickingen (født 2. mars 1481, død 7. mai 1523), tysk ridder, aktør under reformasjonens tidligste fase i Tyskland. Han ble født i Ebernburg i nærheten av Worms. I 1508 kjempet han for keiser Maximilian I mot Venezia, og etter dette arvet han store eiendommer ved Rhinen. Ved hjelp av til dels ufine metoder økte han sin rikdom og styrket sitt rykte. I 1513 tok han side for Balthasar Schlör, en borger av Worms som hadde blitt drevet ut av byen. Han angrep Worms med 7 000 mann, forårsaket store ødeleggelser i området rundt byen og forstyrret handelen. Keiseren lyste ham i bann for dette. Først da hans krav ble innvilget trakk han styrkene tilbake. Han fikk så til krig mot hertug Anton av Lorraine, og tvang landgreve Philipp av Hessen til å betale 35 000 gylden. I 1518 blandet han seg inn i en indre konflikt i Metz, øyensynlig på borgernes side mot det styrende oligarkiet. Han førte en hær på 20 000 mann mot byen, og tvang magistratene til å betale 20 000 gullgylden til ham personlig, og en månedslønn til soldatene hans. Samme år opphevet keiseren bannlysningen, og han tok del i krigen mot hertug Ulrik I av Württemberg. Da Maximilian døde i 1519, tok von Sickingen bestikkelser fra Frans I av Frankrike for å påvirke valget av ny keiser. Men da valget skulle finne sted, ledet han styrkene til troppene sine til Frankfurt, hvor han sikret valget av Karl V mot den franske kongens vilje. Som takk for dette ble han keiserlig kammerherre og rådgiver. I 1521 ledet han en militær ekspedisjon inn i Frankrike, og herjet Picardie. Han ble slått tilbake ved Mezières, og måtte trekke seg ut av landet. Omkring 1517 hadde han blitt kjent med Ulrich von Hutten, og støttet dennes planer. I 1519 ble Johann Reuchlin satt fri av dominikanerne etter at von Sickingen hadde kommet med trusler. Han tilbød fristeder for flere av reformatorene i sine slott; blant annet fikk Martin Luther tilbud om å bo hos ham. Etter den mislykkede ekspedisjonen i Frankrike planla han sammen med Hutten å styrte de åndelige fyrstene, og sette ridderne i en viktigere maktposisjon. Han håpet å oppnå dette ved hjelp av borgere og bønder, og samlet raskt en stor styrke. Flere adelige sluttet seg til, og i august 1522 ble han i Landau formelt valgt til kommandant. Han erklærte krig mot erkebiskop Richard av Greiffenklau av Trier, og marsjerte mot Trier. Byens borgere var lojale mot erkebiskopen, og landgreven av Hessen og pfalzgreven Ludvig V kom til hjelp. Von Sickingen klarte dermed ikke å ta byen, og måtte trekke seg tilbake til slottet Landstuhl ved Kaiserslautern. Regentrådet lyste ham i bann, og våren 1523 svarte han med å plyndre Kaiserslautern. Herskerne i Trier, Hessen og Pfalz gikk mot ham, med hjelp fra den swabiske liga. Under beleiringen av Landstuhl nektet von Sickingen å forhandle, og ble alvorlig såret. Ved hjelp av artilleri ble det slått bresjer i murene, og 6. mai 1523 måtte slottet kapitulere. Von Sickingen selv døde av sine skader dagen etter. Han ble gravlagt på slottet I 1889 ble det reist et monument til minne om von Sickingen og Hutten i Ebernburg. Sønnen, Franz Conrad, ble utnevnt til baron av keiserriket ("Reichsfreiherr) av Maximilian II, og en etterkommer ble i 1773 greve ("Reichsgraf"). En gren av familien bor i dag i Sickingen, Franz von Sickingen, Franz vonØsterrike og Schlesien. Emil Stang d.y.. Emil Stang (d.y.) (født 22. september 1882 i Kristiania, død 21. desember 1964 i Oslo) var en norsk jurist og politiker (Ap, NKP). Stang var medlem av Arbeiderpartiet fra 1911, og satt i Kristiania kommunestyre fra 1916 til 1928. Han var vararepresentant på Stortinget i perioden 1922–1924. Han ble nestleder i Arbeiderpartiet i 1918, og ble etter Kyrre Grepps død i 1922 leder. I 1923 brøt han med Arbeiderpartiet og var en av stifterne av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Fem år senere meldte han seg ut av NKP, og forble deretter partiløs. Stang representerte Norge i den første kongressen i Komintern i 1919. Han satt under andre verdenskrig internert både i Norge og Tyskland. Stang tok cand.jur.-graden i 1905, og arbeider deretter som advokat. Han ble høyesterettsadvokat i 1911. I perioden 1946 til 1952 var han høyesterettsjustitiarius. Emil Stang d.y. var sønn av Emil Stang d.e., sønnesønn av Frederik Stang og bror til Fredrik Stang d.y.. Rossøya (Svalbard). Rossøya ligger i øygruppa Sjuøyane på Svalbard. Norges nordligste punkt ligger på øya ligger med 80°49′42″ N. Rossøya er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat. Øya er oppkalt etter Sir James Clark Ross som var en tidlig arktisk oppdagelsesreisende, men må ikke forveksles med Rossøya og James Ross Island som begge ligger i Antarktis. Nykvåg. Havna i Nykvåg med fuglefjellet i bakgrunnen Nykvåg er et fiskevær i Bø i Vesterålen. Stedet ligger på vestsiden av Langøya. Nykvåg er blant annet kjent for fuglefjellet som ligger like ved bebyggelsen på stedet. Fuglefjellet er vernet som en del av Nykan naturreservat. Johannes Murmellius. Johannes Murmellius (eller Jan Murmelius eller Murmel) (født 1480 i Roermond i Nederland, død 1517 i Deventer) var en nederlandsk (nedertysk) humanist og dikter. Han studerte i Deventer og Keulen og underviste senere i Münster (1500–13), der han virket som stedfortredende rektor for katedralskolen og leder for stiftsskolene St. Marini og St. Ludgeri. I 1513 ble han rektor i Alkmaar (1513–17). Deretter dro han til Deventer, der han døde samme år. Murmelius skrev en rekke lærebøker på forskjellige språk. Kjent er også hans latinsk-tysk-ungarske ordbok. William Warham. William Warham, av Hans Holbein den yngre William Warham (født ca. 1450 i Church Oakley, Hampshire, England – død 22. august 1532 i Hackington ved Canterbury) var en av de siste katolske erkebiskoper av Canterbury (fra 1504), rikskansler i England og den engelske katolske kirkes primas. William Warham studerte først ved latinskolen i Winchester og fortsatte deretter med teologi ved New College i Oxford (1475). Etter at han tatt den teologiske doktorgrad, holdt han forelesninger i teologi samtidig som han selv studerte jus. I 1488 ble han advokat ved den kirkelige domstol i London, i 1490 rektor for "School of Civil Law" i Oxford; etter prestevielsen ble han tilknyttet en menighet. På anbefaling av erkebiskop Morton av Canterbury ble han engasjert i statlig tjeneste: I 1493 ble han erkediakon av Huntingdon og leder for riksarkivet ("Master of the Rolls"). I 1501 ble han valgt til biskop av London (den pavelige approbasjon fulgte den 25. oktober samme år). Den 29. november 1503 ble han utnevnt av pave Julius II til erkebiskop av Canterbury, og ble intronisert (høytidelig innført i embedet) den 9. mars 1504. Kort tid etter, den 21. januar 1504, utnevnte kong Henrik VIII ham til "Lord Chancellor". I 1506 ble han kansler for universitetet i Oxford, et embede han hadde inntil sin død. Fra Henrik VIII besteg tronen i 1509 og giftet seg med sin brors enke, Katarina av Aragon (juni 1509), begynte Warhams politiske innflytelse å dale. Paven hadde gitt kongen dispens fra affinitetsimpedimentet («slektskapet» gjennom broren), noe Warham hadde forsøkt å forhindre. I desember 1515 fratrådte han som Lord Chancellor, og trakk seg tilbake til sitt landsted. Nå viet han seg helt til sine geistlige oppgaver, men han var ikke i besittelse av den nødvendige handlekraft til å sette igjennom de sårt tiltrengte kirkelige reformer. Hans etterfølger som Lord Chancellor, Yorks ærgjerrige erkebiskop og pavens legat kardinal Thomas Wolsey overtok også som primas av den engelske kirke. Men også Wolseys innflytelse tok slutt; han hadde ikke klart å innhente pavelig nullitetserklæring for Henrik VIII fra Katarina av Aragon, og stod i fare for å bli stilt for retten. Etter Wolseys avsettelse (oktober 1529) og død (november 1530), tilbød kongen igjen Warham stillingen som Lord Chancellor, men han avslo. Warham hadde også spilt en tvilsom rolle i nullitetsprosessen. I 1527 hadde han deltatt under den skinnprosessen Wolsey hadde iscenesatt i den hensikt å påvise syndig ekteskapsførsel. I 1530 oppfordret Warham universitetet i Oxford, og angivelig også andre universiteter, til å erklære kong Henriks ekteskap ugyldig. Kleresiets "Convocation" i februar 1531 innvilget under press kongen tittelen «den engelske kirkes og det engelske kleresis overhode», ennskjønt med innskrenkelsen «så langt Kristi lov tillater det». Ved konvokasjonen i mai 1532, ledet av Warham, avstod kirken seg sine uavhengige lovgivningsrettigheter. Fra nå skulle kongens samtykke være nødvendig. Disse vedtakene banet veien for at kongemakten tok full kontroll med kirken og løsrev den engelske kirke fra Roma i 1534 ("Act of Supremacy"). Denne utviklingen hadde Warham ikke kunnet forutse, og ikke hadde han ønsket den heller. Hans tilbakekallelse av vedtakene fra 1531/32 fra sitt dødsleie, fikk ingen virkning. I sitt personlige levned var Warham uten taddel, og understøttet også forskning og vitenskap. For eksempel hadde han vært med på å finansiere Erasmus' greske og latinske bibelutgave (1516). Han ble spart for Wolseys skjebne og døde en naturlig død, uten penger og uten gjeld. Pysen. Pysen er et skjær i Mandal kommune i Vest-Agder. Øya ligger på 57°57′33″ nordlig bredde. Det var Jostein Andreassen som i juli 1987 oppdaget at skjæret Pysen er Norges sydligste punkt. Søgne-læreren med naturhistorie og kystkultur som spesialområder oppnådde å få utvidet landets grense med 150–200 meter mot sør. Tidligere hadde Statens Kartverk oppgitt øya Vestre Kråga (3,4 km lenger vest) som Norges sørligste punkt. Navnet: Pysen er trolig bestemt form av pys m 'liten gutt'. UTM-koordinater for skjæret er 32 415057E 6425003N (WGS84). Finnmarkslaget. Finnmarkslaget i Trøndelag. Finnmarkslaget i Trøndelag har som visjon å samle alle utflyttere fra Finnmark og finnmarkinger som måtte oppholde seg i Trøndelag og omegn om felles interesser. Laget skal søke å høyne interessen for Finnmark, og gjennom sitt virke skape og opprettholde forbindelsen mellom finnmarkingene i Trøndelag, og vedlikeholde kontakten mellom disse og hjemstedet. Finnmarkslaget i Oslo. Finnmarkslaget i Oslo (FiO) har til formål er å samle alle utflyttere fra Finnmark og finnmarkinger som måtte oppholde seg i Oslo og omegn om felles interesser. Laget skal søke å høyne interessen for Finnmark, og gjennom sitt virke skape og opprettholde forbindelsen mellom finnmarkingene i Oslo, og vedlikeholde kontakten mellom disse og hjemstedet. Finnmarkslaget i Tromsø. Finnmarkslaget i Tromsø er en interesseorganisasjon for Finnmarkinger i Tromsø. 1. Har etter har hatt tilhørighet til Finnmark. 2. Er eller har vært gift, forlovet, samboer eller er beslektet i rett opp- eller nedadstigende linje med noen som fyller vilkårene i punkt 1. Styret kan etter skriftlig søknad dispensere fra disse regler. Formålet med dette er primært sosiale aktiviteter; å ha det gøy i lag. Treffe gamle kjente og bli kjent med nye mennesker. Puddel. Puddel (FCI# 172) ble opprinnelig regnet som en apporterende fuglehund, men FCI klassifiserer nå denne hunderasen som en selskapshund under seksjon 2 i gruppe 9. Det indikerer hvor dramatisk denne hundens karakter har endret seg siden 1800-tallet. Puddel tilhører verdens mest populære hunderaser og finnes i flere størrelsesvarianter, men ikke alle aksepteres som egne varianter. Den regnes som Frankrikes nasjonalhund og kalles også caniche, som betyr "and" og understreker rasens opprinnelse som apporterende vannhund. Opprinnelse og alder. Puddellignende hunder har eksistert i flere hundre år og ble tradisjonelt benyttet som jakthunder på andefugler og vadefugler. Slike hunder ble tidligere også benyttet som hjelpere ombord på fiskebåter, der de hadde som oppgave å apporterte ting som var falt over bord. Det finnes tallrike kunstverk som viser puddellignende hunder fra 1400-tallet og framover. Den helt nøyaktige opprinnelsen til puddel er ukjent, men de fleste er enige om at barbet er den mest dominate progenitoren i stamtreet. Mange mener også at også portugisisk vannhund inngår som et viktig element, men graden er uklar. Av fargemessige årsaker mener noen også at andre kjente vannapporterende hunderaser kan ha inngått. Begge de to nevnte rasene er betydelig eldre enn puddel som typer, men minner ganske mye om storpuddel, som derfor regnes som den mest opprinnelige av puddelvariantene. Storpuddel ble i 1743 kalt "caniche", noe som på fransk betyr "tispe av barbet" og sterkt understreker rasens opphav. Første gang "puddel" nevnes var i 1711. Benevnelsen er tysk og stammer fra det lavtyske verbet "pudeln", som betyr "plaske" og henleder til denne hundens opprinnelig funksjon som vannhund. Fram mot 1800-tallet ble så brabet og puddel gradvis skilt som separate som typer. Brabets karakter var mer utpreget brukshund, men puddelen ble populær på grunn av sine sosiale egenskaper. Den dag i dag finnes det fortsatt to grunnleggende avllinjer av storpuddel, ei såkalt utstillingslinje, og ei brukshundlinje (arbeidspuddel). De mindre variantene nedstammer fra småvokste storpudler og krysninger med andre små hunder med lignende eksteriør og egenskaper, uten at det i særlig grad er kjent hvilke hunder som inngår. Det er imidlertid klart at bichon frisé har spilt en viktig rolle. Utseende, anatomi og fysikk. Puddel har voksende pels som ikke røyter, men må klippes. Pelsen er vannavstøtende, tett og krøllete, og kommer i fargene svart, hvit, grå, brun, rød og aprikos. Rød ble godkjent av FCI fra 18. april 2007. Det fødes imidlertid også pudler med andre farger, som kremfarget, sølv, blå, men disse blir ikke lenger akseptert av FCI til utstilling. Tidligere ble alle rene farger akseptert. Praktisk eller ikke, det har blitt stadig mer vanlig å gi pudler ekstreme frisyrer, spesielt utstillingshunder. Disse må tåle timevis med pelsstell i forkant av hver utstilling (og gjerne ellers også). Om man besøker en hundeutstilling kan man få inntrykk av at puddelringen er opprettet midt inne i en travel frisørsalong. Det fortelles at slike frisyrer opprinnelig ble utviklet ut fra funksjonelle krav i tidligere tider. Imidlertid viser tidlige avbildninger av en puddel ofte en relativt jevnt klippet hund. Såkalt "løveklipp" stammer fra den portugisiske vannhunden og var ganske vanlig på 1800-tallet. Første gang løveklipp beskrives var i 1553, i verket "Historia Animalium" av den sveitsiske zoologen Conrad Gesner (1516–1565). Dette var en funksjonell frisyre, men også denne har blitt mer ekstrem med årene. Den er i dag direkte ufunksjonell i utstillingsform, men praktisk i moderat form (spesielt for hunder som bader mye). Også såkalt "lammefrisyre" og "bart-bukse-frisyre" er greie og forholdsvis moderate frisyrer. Om man velger en jevn klipp over hele kroppen holder det å klippe pudler 4-5 ganger i året. Med litt trening og veiledning klarer man dette selv. Det er i såfall prtaktisk å gå til anskaffelse av en elektrisk klippemaskin, der skjærehodet kan utstyres med avstandsstykker med ulik avstand til huden. Til en hund med så kraftig pels som puddel bør man gjerne velge et kvalitetsprodukt. Varianter. Puddel eksisterer i fire internasjonalt anerkjente varianter, pluss en motevariant kalt "tekopp puddel". Denne «superminiatyren» oppsto i USA for litt over tjue år siden og er et resultat folks ønsker om stadig mer ekstreme hunder. Den anatomiske utformingen er ellers lik de andre variantene. Såkalte tekoppunder har også blit svært populære i Europa de siste ti årene, godt hjulpet av internasjonale celebriteter som Paris Hilton, Britney Spears og Jessica Simpson med flere. Snorpuddel kalles en puddel med pels som danner filt-aktige «snorer» istedenfor de vanlige krøllene en gjerne forbinder med pudler. Bruksområde. Pudler er i dag først og fremst populære familiehunder, men de er også glimrende brukshunder på en rekke områder. Som sådan kan puddel brukes som terapihund, narkotikahund og redningshund med mer. Den har også en rekke flotte egenskaper innen mange former for hundesport og er ofte å se i bl.a. agilityringen og dressurringen. Større pudler kan også gjøre seg godt som kløvhund eller trekkhund, og rene puddelspann ble kjørt i Iditarod mellom 1988 og 1991. Pudler er også brukt til forestillinger på sirkus. Visse linjer av storpudddel har også gode egnskaper som jakthund, spesielt innen jakt på andefugler og vadefugler, og trøffelhund. Pudler er glimrende svømmere og elsker gjerne å bade og apportere ting fra vannet. Man kan godt hevde at dette er en egenskap som ligger nedarvet i genene hos pudler, selv om det naturligvis er forskjeller. Lynne og væremåte. Pudler er vanligvis oppmerksomme, rolige og tillitsfulle ovenfor mennesker, og passer derfor godt som familiehunder. De blir gjerne nært knyttet til sine eiere og er svært sosiale, selv om de kan være litt reservert overfor fremmede. Pudler er normalt ganske aktive, selv om de ikke krever mer mosjon enn andre raser. En må imidlertid regne med endel pelsstell. Klinga. Klinga, som i dag er en del av Namsos kommune i Nord-Trøndelag fylke, var egen kommune fra 1891 til 1963. Historikk. Fra 1861 inngikk soknene Vemundvik, Namsos og Sævik i Namsos Thinglags Landdistrikt, som oftest kalt "Namsos herred" (Sævik sokn er det som senere ble Klinga kommune). I 1891 ble Vemundvik og Klinga utskilt som egne herreder. Kommunenavnet var først "Klingen", men ble endret til Klinga i 1917. Klinga kommune eksisterte dermed som egen kommune fra 1891 til 1963. De tidligere kommunene Klinga, Vemundvik, Namsos og deler av Otterøy og Fosnes kommuner, ble fom. 1964 slått sammen til Namsos kommune. Administrasjon. Sitt første møte holdt Klinga herredsstyre på skolestedet Klingenberg. I 1896 ble den nye kirkestua ved Klinga kirke tatt i bruk som møtested. Kommunale kontorer var ofte hjemme hos de enkelte tillits- og tjenestemenn, og derfor spredt over hele bygda. I 1920 blir det innredet et par kontorer i kommunens brygge på Bangsund. Den ble solgt i 1949, og pengene gikk til ny aldersheim. En ominnredet offisers- og kjøkkenbrakke som tyskerne hadde etterlatt seg på Bangsund, ble tatt i bruk som nytt kontorlokale. Denne var i bruk resten av kommunens levetid. Kommunen hadde i sin 72-årige historie 10 ordførere. Den første var Halvdan Romstad. Den siste var Alf Derås. Demografi. I 1891 var det 1 099 innbyggere i Klinga. Ved tellingen i 1946 hadde folkemengden økt til 2 143, og ved siste telling (1960) før sammenslutningen til storkommunen Namsos, var folketallet på 2 143. I 1960 var de dominerende næringer industri, jordbruk og skogbruk. Mange hadde fortsatt sitt arbeid i trelastindustrien på Bangdalsbruket, Spillumsbruket og sagbrukene i Namsos. Men selv om Klinga i hovedsak var en jord- og skogbrukskommune, var det mange ansatte også i bygg- og anlegg, varehandel og transport. Mange hadde sitt arbeid i nabokommunen Namsos. Kommunikasjon. I 1891 var forbindelsen til nabokommunene meget dårlig. Sørover til Namdalseid manglet vegforbindelse. Det samme gjaldt forbindelsen til Namsos. Båtforbindelse var eneste mulighet. I Lyngenfjorden var det mulig båtforbindelse mellom Rødhammer i Namdalseid, Bangsund og Namsos. Til Overhalla var det også elendig vegforbindelse. Utbyggingen av hovedveier gjennom bygda gikk tregt, og først i 1908 ble det bygget bruer over ferjestedene på Bangsund over Bogna og Bangsundstrømmen. I 1922 kom så den viktige Namsenbrua slik at trafikken mellom Namsos og Klinga kunne skje uavhengig av den usikre ferjeforbindelsen ved Strømhylla. I 1928 tok staten over vegvedlikeholdet på hovedvegene og etter hvert ble vegforbindelsen sørover til Namdalseid og østover til Overhalla bedre. Det måtte forøvrig konsesjon til for å kjøre bil på kommunale veger. I 1919 hadde bare Bangdalsbruket og Marius Arntsen slik tillatelse. Først i 1933 ble det gitt alminnelig tillatelse til rutebiltrafikk på sørsiden av Namsen. Skolestellet. Det var 6 skolekretser i Klinga for småskolen. Det var Spillum, Klingen, Bangdalen, Selnes, Bangsund og Fjær. Småskolen var i den første tiden omgangsskole. Storskolen besto av en krets for hele kommunen med fast skolested på Klingenberg. Etter hvert ble det også faste skolesteder i småskolen. Spillum krets fikk sitt skolehus omkring 1900. Det var Spillumsbrukets gamle forsamlingslokale som ble kjøpt og flyttet. Bangsund fikk sitt skolehus i 1902. Fjær fikk eget skolehus like etter. Bangdalen fulgte i 1917. Bedre kommunikasjonsmuligheter og endrede elevtall førte etter hvert til sentralisering. I 1924 var det to skolekretser for storskolen, Klingenberg og Bangsund. Før og etter andre verdenskrig var det stor strid om det fortsatt skulle være to skolekretser og to sentrale skolesteder. Aktuelle steder var Spillum og Bangsund. Striden gikk fram til 1953 da departementet bestemte at alle kretser i Klinga skulle sammenslås til en krets. Spørsmålet om skolested sto fortsatt åpent. Stedsvalget var det også stor strid om og ble først avgjort i 1954. Bangsund ble valgt. Ny sentralskole ble bygget og den ble innviet i 1959. Bangsund er fortsatt sentralskole for Klinga etter sammenslåingen til storkommunen Namsos. Antarktika. Antarktika, også kalt Sydpolfastlandet eller Det antarktiske kontinent, er jordens sydligste kontinent. Det er plassert på den sydlige halvkulen, nesten helt syd for den sydlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Med en størrelse på 14,4 millioner km² er Antarktika det femte største kontinentet i areal etter Eurasia, Afrika, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Omtrent 98 % av Antarktika er dekket av is, med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer. Antarktika er en del av verdensdelen Antarktis, som også omfatter havområdet rundt kontinentet. Et sammensatt bilde av Antarktika tatt av satellitt a> er representativ for mesteparten av kontinentets overflate. Gjennomsnittlig er Antarktika det kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinentet, og har den høyeste geografiske gjennomsnittshøyden av alle kontinentene. Siden området har lite nedbør, bortsett fra ved kysten, er kontinentets innland teknisk sett den største ørkenen i verden. Det er ingen faste bosetninger og det er ingen bevis på eksisterende eller forhistoriske urfolk. Kun planter og dyr som er tilpasset kulde overlever her, blant annet pingviner, pelsseler, bladmoser, lav og mange forskjellige typer alger. Historie. Troen på eksistensen av et "Terra Australis" – et enormt kontinent langt syd på kloden som «balanserer» de nordlige landene i Europa, samt Asia og Nord-Afrika – har eksistert siden Ptolemaios' tid (1. århundre e.Kr.), som fremla idéen om å bevare symmetrien til alle kjente landområder i verden. Fremstillinger av et stort sydlig landområde var vanlig på kart som Piri Reis-kartet fra Tyrkia tidlig i det 16. århundre. Selv sent i det 17. århundre, etter at oppdagere fant ut at Sør-Amerika og Australia ikke var en del av myten om «Antarktis», trodde geografer at kontinentet var mye større enn sin faktiske størrelse. Det er generelt akseptert at den russiske ekspedisjonen i 1820 ledet av Michail Lazarev og Fabian Gottlieb von Bellingshausen var de første som bekreftet kontinentets eksistens. Imidlertid forble kontinentet for det meste forsømt gjennom rest–en av det 19. århundre på grunn av stedets ugjestmilde miljø, isolasjon og mangel på ressurser. Antarktis-traktaten ble signert i 1959 av tolv land; per dags dato er det 45 land som har signert traktaten. Denne traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift etter mineraler og støtter vitenskapelig forskning, og beskytter kontinentets økologiske sone. Pågående eksperimenter blir utført av over 4000 forskere av forskjellige nasjonaliteter og innen forskjellige forskningsområder. Klima. Gjennomsnittstemperaturen på Antarktika om vinteren (v) og sommeren (h). Antarktika er det kaldeste kontinentet på jorden og er også kaldere enn Arktis. Den laveste lufttemperaturen målte noensinne på jorden er −89,2 °C på den russiske stasjonen Vostok. Innlandstemperaturen når under −80 °C om vinteren og mellom 5 og 15 °C ved kysten om sommeren. På nesten hele det antarktiske kontinent har den varmeste måneden en gjennomsnittstemperatur under frysepunktet. Selv om sommeren er temperaturen ofte lavere enn −30 °C i innlandet, hvor gjennomsnittstemperaturen om vinteren er mellom −50 og −60 °C. Det enorme Antarktisplatået er en snødekt ørken; den gjennomsnittlige årlige nedbørsmengden på Sydpolen er mindre enn 100 mm. Antarktishalvøya er det våteste området med ca 1 m årsnedbør. Ved kysten blåser det ofte katabatiske vinder av storm styrke, men i innlandet er vinden vanligvis mer moderat. Geologi. For 200 millioner år siden var Antarktika en del av superkontinentet Gondwanaland, som også inkluderte Afrika, Australia, New Zealand, India og Sør-Amerika. Indre spenninger gjorde at Gondwanaland delte seg, og kontinentene kom i drift. Antarktika fikk sin nåværende form og plassering for ca. 30 millioner år siden. Fossiler av bregner, ferskvannsfisk, amfibier og krypdyr viser at Antarktika ikke alltid har vært dekket av is. I dag er nær 99 % av Antarktika dekket av en permanent iskappe som i gjennomsnitt er ca. 2000 m tykk. Flere steder stikker fjelltopper (nunataker) opp gjennom isen. Større isfrie områder, såkalte oaser, har oppstått der isen har trukket seg tilbake, og der smeltingen skjer raskere enn akkumuleringen av snø. Såkalte tørre daler er isfrie fordi det faller ekstremt lite nedbør der. Norges forskning på geologi på Antarktis ledes av Norges geologiske undersøkelse. Georg Spalatin. Georg Spalatin (også Georg Burckhardt, Georgus Burkardus de Spalt) (født 17. januar 1484 i Spalt nær Nürnberg i Tyskland – død 16. januar 1545 i Altenburg i Thüringen), tysk humanist, jurist, luthersk teolog og reformator, medarbeider med Luther. Oppvekst og utdannelse (1484-1508). Georg Burckhardt begynte sin skolegang ved stiftskolen i Spalt og fortsatte i 1497 på St. Sebald-skolen i Nürnberg. Til sommersemesteret 1498 begynte han ved universitetet i Erfurt og ble året etter "baccalaureus". I 1501 utgav han "Laus Musarum", en kompilasjon av eldre diktning og dikt av sin lærer Nikolaus Marschalk. Sammen med denne læreren dro han i 1502 til det nye universitetet i Wittenberg. Der var han med i det første kullet som ble promovert til den akademiske grad "magister", den 2. februar 1503. Han hadde nå antatt det latiniserte navnet "Georg Spalatin", etter fødestedet. Under vintersemesteret 1503/04 studerte han videre i Erfurt, for det meste jus. Der ble han i 1505 huslærer. Samtidig tilsluttet han seg humanistkretsen rundt Konrad Mutianus Rufus. Samme år ble han også lærer for novisene i klosteret Georgenthal ved Gotha, og i 1508 ble han presteviet av Mainzer-hjelpebiskopen Johann Bonemilch von Laasphe, som residerte i Erfurt. Det var den samme biskopen som hadde presteviet Martin Luther. I kurfyrst Fredrik den vises tjeneste (1508-1525). I 1508 ble han kalt til Torgau av kurfyrst Fredrik den vise som prinseoppdrager, og fikk også andre oppgaver (som f.eks. arkivar og kronikør). I 1511 flyttet han til Wittenberg samtidig som han ble kannik ved St. Georgenstift i Altenburg. Spalatin vant i økende grad kurfyrstens tillit, og som fyrstens geheimsekretær, åndelige rådgiver og hoffkapellan kom han i en enestående posisjon for å oppnå kurfyrstens beskyttelse av Luther. I 1512 ga kurfyrsten ham også i oppdrag å bygge ut universitetsbiblioteket i Wittenberg. Etter at Spalatin hadde tatt kontakt med Luther for å høre hva han mente om Reuchlin-feiden i 1514 utviklet det seg et vennskap mellom de to. Det er bevart 303 brev fra Luther til Spalatin under kurfyrst Fredriks levetid; svarbrevene er ikke bevart. Selv om det ikke var noen personlig kontakt mellom Luther og kurfyrsten, var det på denne måten likevel en løpende forbindelse. Men ved siden av Luther spilte også Spalatin en viktig rolle for kurfyrst Fredriks religiøse belæring. Spalatin spilte en viktig rolle for kurfyrstens interesse for og anskaffelse av avlater og relikvier, og bevarte således fyrstens tillit samtidig som han lot Luther holde på med sitt. Luthers innflytelse på Spalatin gjorde at han etterhvert utviklet seg bort fra sin humanistisk pregede fromhet. Da kurfyrst Fredrik vendte hjem til Torgau etter keiservalget i Frankfurt am Main, ble han svært syk. Spalatin bad da Luther om å forfatte et "trøsteskriv" for fyrsten. Slik tilkom Luthers sjelesørgeriske skrift "Tessaradecas consolatoria pro laborantibus et oneratis", som Spalatin oversatte til tysk. Som kurfyrstens nærmeste betrodde deltok Spalatin på alle de avgjørende riksdagene og fyrstemøtene. Fra 1516 hadde han i det kyrfyrstelige kanselli ansvaret for alle kirke- og universitetssaker. I samarbeid med Luther og Melanchthon fikk han inn for universitetsreformen i Wittenberg. Som humanist formidlet han mellom Erasmus og Luther, og oversatte tre av Erasmus' skrifter i 1520. Han oversatte også Luther og Melanchthon, og forfattet også selv skrifter for å fremme reformasjonens sak. Men hans forsøk på å vinne Fredrik den vise for reformasjonens sak og (i mai 1525) få ham til å innføre den definitivt i Sachsen, slo imidlertid feil. Etter kurfyrstens død (1525-1545). Etter kurfyrstens død den 13. august 1525 ble Spalatin sogneprest i Altenburg. Den 19. november 1525 giftet han seg med Katharina Heidenreich (eller Streubel). (De fikk to døtre i hhv. 1532 og 1533). Han oppgav ikke sin politiske og kirkepolitiske virksomhet. Han var også rådgiver for kurfyrstene Johann og Johann Fredrik. I Altenburg ble han i 1528 superintendent og fikk mangfoldige visitasjonsoppgaver i den hensikt å bygge opp den nye saksiske "Landeskirche". I sitt siste leveår ble Spalatin tungsindig, og døde den 16. januar 1545. Han ble begravet i St. Bartolomeuskirken i Altenburg. Spalatin, Georg Spalatin, Georg Jacobus Latomus. Jacobus Latomus eller Jacques Masson eller Steinmetz (født ca. 1475 i Cambron (i dagens Frankrike) – død 29. mai 1544 i Leuven), prest, professor i teologi. Latomus studerte i Paris ved "Collège Montaigu" og ved det katolske universitetet i Leuven, der han i 1519 promoverte til doktor i teologi. Samme år begynte han å undervise der, fra 1535 som ordinær professor. Han var i flere omganger dekan for det teologiske fakultet, og ble i 1537 universitetets rektor. Latomus' første verk vokste i 1519 ut av hans kritikk av de bibelske språchstudienne ved "Collegium trilingue" i Leuven, og av Erasmus av Rotterdam og hans filologisk-teologiske metode. Verket het "De trium linguarum et studii theologici ratione dialogus" var riktignok i det ytre en kritikk av Petrus Mosellanus i Leipzig, men indirekte rettet mot Erasmus. Det utviklet seg en feide med stridsskrifter mellom Erasmus og Latomus, som viste at Latomus ikke hadde forstått Erasmus anliggende. Erasmus beklaget seg over at Latomus fikk hans standpunkter til å virke som om de tenderte mot Martin Luthers, noe han ville ha seg frabedt. Men Latomus forble mistroisk overfor Erasmus. I 1521 begynte Latomus å komme i inn i kontroverser mot Luther, noe som var utløst ved at han forsvarte den fordømmelse av Luthers skrifter som kom fra universitetet i Leuven. Latomus fulgte opp med skrifter som skulle begrunne det pavelige primat (1526), om tro, gjerninger og munkeløftene (1530), og senere om ekteskapet, skriftemålet, og om kontroversartikler. Han utvekslet også stridsskrifter mot de protestantiske teologene Johannes Oekolampad og Philipp Melanchthon. Latomus var teologisk rådgiver for inkvisisjonen, og hadde i den egenskap hatt samtaler med den fengslede William Tyndale og skrevet en "confutatio" (tilbakevisning) av hans lære. Latomus, Jacobus Latomus, Jacobus Latomus, Jacobus Hieronymus Emser. Hieronymus Emser (født 26. mars 1478 i Weidenstetten nær Ulm i Tyskland – død 8. november 1527 i Dresden), humanist, katolsk kontroversteolog. Studier og tidlig karriere. Hieronymus Emser studerte i Tübingen fra 1493 (gresk og latin) og i Basel fra 1497 (jus og teologi), og tok i 1499 graden "magister artium". Takket være inngripen fra Christopher, senere biskop av Utenheim, lykkedes ham så vidt å unngå fengselsstraff i Basel for å ha skrevet inn noen satiriske verk av sin landsmann Bebel i et bokhåndskrift som sirkulerte blant studentene. Legaten kardinal Raimund Peraudi av Gurk, som synes å ha vært dommeren inder rettssaken, engasjerte ham kort tid etter som sin sekretær. I 1500 offentliggjorde han et verk om noen undergjørende kors som man mente hadde falt ned fra himmelen. Emser ble presteviet en gang før 1502, og ledsaget kardinal Peraudi som personlig kapellan da kardinalen reiste som pavelig legat rundt i Tyskland og forkynte jubelavlaten og oppfordret til kamp mot tyrkerne. I 1504 holdt Emser humanistiske forelesninger ved universitetet i Erfurt over Reuchlins "Sergius vel Caput Capitis", og hadde også Luther blant sine studenter. Han ble ansett som en glitrende foreleser i Erfurt og blir betraktet som en av den klassiske humanismes pionerer i Tyskland. Men senere i Leipzig ble hans klassiske forelesninger møtt med mer likegyldighet. Emser slo dermed inn på en nytt spor. Tidlig i 1505 promoverte han i Leipzig til "bakkalaureus" i teologi, senere tok han også lisensiat i jus. I hertug Georg av Sachsens tjeneste. I 1509 ble Emser sekretær og kapellan for hertug Georg av Sachsen i Dresden, og engasjerte seg iherdig i helligkåringsprosessen for biskop Benno av Meissen; i den anledning reiste han til Roma i 1512 og offentliggjorde der sin legendariske "Vita Bennonis". Kontakt med Martin Luther. Mens han preket på oppdrag av hertugen, ble han bedre kjent med Luther. Emser beundret den ildfulle augustinermunken, og Luther gjengjeldte beundringen. Men i 1519 ble det slutt. Sammen med hertug Georg var han tilstede under disputasen i Leipzig der Johannes Eck disputerte mot Luther i juli. Til hertugens og Emsers uttrykte mishag fremla Luther der radikale hussittiske oppfatninger om pavedømmet. Litterær kamp mot lutherdommen. Emser ble snart den mest utrettelige skribenten blant de tidligere motstandere av reformasjonen. Da han hørte at det var folk i Böhmen som hyllet Luther som en "annen Hus", skrev han til Johannes Zack ved erkebispedømmet Prag at bøhmerne burde endre sin holdning til paven og holde fast på at hans primat var nødvendig for å forhindre splittelse. Emser kom også med en forklaring av pavens primat på grunnlag av Bibelen. I lidenskapelige og grove skrifter gikk "bukken i Leipzig" (Emser hadde en bukk i slektsvåpenet) og "tyren i Wittenberg" (Luther) løs på hverandre. Da Luther fikk høre om dette brevet, så han det som et forsøk på å undergrave hans troverdighet i Bøhmen. Han svarte med kampskriftet "Ad ægocerotem Emseranum M. Luther additio" som gikk kraftig løs på kirken. Emser svarte med et like kraftig skrift mot Luther: "A venatione lutheriana ægocerotis assertio", der han beskrev Luthers ord og fremferd som skandaløs. Da Luther brente bullen "Exurge Domine" og hele den kirkerettslige lovsamlingen "Corpus juris canonici" på bål i Wittenberg den 10. desember 1520, brente han også dette Emsers siste skrift. I alt forfattet Emser åtte kampskrifter mot Luther i årene 1520 og 1521. Selv om Luther fra 1522 sluttet å besvare Emsers skrifter, fortsatte Emser med nye kampskrifter i takt med nye skrifter og utspill fra Wittenberg, han oversatte andres skrifter mot Luther eller fikk dem utgitt på nytt (som den talen engelskmannen John Clark holdt da han overleverte til pave Leo X den boken Henrik VIII hadde skrevet mot Luther), han polemiserte mot Andreas Bodenstein (kalt "Karlstadt") og mot Huldrych Zwingli. Emsers oversettelse av Det nye Testamente. Emsers oversettelse av Det nye testamente er også kjent. Dan den forelå, inndro hertug Georg Luthers Nytestamente fra bruk i Sachsen. Emser forsvarte dette tiltaket med en skarp kritikk av Luthers oversettelse, og ikke minst Luthers forord og kommentarer til tekstene, han forsøkte å påvise 1400 "kjetterske feil og løgner" i Lutherbibelen. På oppdrag av hertugen satte så Emser i gang med å prøve å fortrenge Luthers oversettelse av Nytestamentet med sin egen. Han reviderte Luthers oversettelse i lys av Vulgata (den latinske oversettelse) som han betegnet som "den kristne kirkes troverdige tekst", og benyttet også de middelalderske oversettelser til tysk i dette arbeidet. Emsers Nytestamente ble utgitt i 1527 med forord av hertug Georg, og illustrert av Lukas Cranach med motiver fra Åpenbaringsboken. Emser døde senere i 1527, og hans etterfølger som hoffkapellan og rådgiver for hertug Georg av Sachsen ble Johann Cochlaeus, en av Luthers sterkeste motstandere. Emser, Hieronymus Emser, Hieronymus Emser, Hieronymus Oświęcim. Oświęcim (utt. /åsj-vjæng-tsjim/, tysk navn: "Auschwitz", tsjekkisk "Osvětim") er en by 50 km. vest for Kraków i det sørlige Polen, som ligger ved elven Soła. Den har (per 2003) 42 000 innbyggere. Historie. Byen er kjent siden 1179 og fikk byrettigheter i 1272. I løpet av historien bodde tyskere og polakker fredelig sammen i byen. Hertugdømmene Auschwitz og Zator, som lå i det vestlige Galicia, kom i 1327 under hertug Johann av Auschwitz i et vasallforhold til Kongeriket Böhmen. Senere kom området under hertugene av Teschen og Grossglogau. På 1300-tallet sank folketallet fordi innbyggerne slo seg ned andre steder. Spesielt tyskernes interesse for området sank, og i 1457 kjøpte kong Kasimir IV av Polen rettighetene til stedet og innlemmet det i voivodskapet Kraków. I 1655 ble byen herjet og ødelagt av svenske tropper, og i den følgende tiden ble stedet redusert til en betydningsløs landsby. Fra 1773 lå byen i Østerrike, og keiseren av Østerrike førte også tittelen "hertug av Auschwitz". Byen lå rett ved grensen til Preussen og Russland. I 1818 ble byen med Østerrike tysk forbundsområde. Under den østerriksk-prøyssiske krig angrep prøysserne den østerrikske byen 27. juni 1866, men angrepet ble slått tilbake. Etter første verdenskrig ble byen polsk. Under andre verdenskrig, da byen ble okkupert av Tyskland, ble den kjent for forskjellige konsentrasjonsleirer som de tyske nazistene opprettet. Familie (matematikk). Familie betegner i matematikken en gruppe av relaterte funksjoner og numre; for eksempel en familie av antiderivater. Slekt (biologi). Slekt er en kategori brukt i den biologiske systematikken; en slekt kan omfatte én eller flere beslektede arter, og én eller flere beslektede slekter sammenfattes som familie. Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle slekt. Dagens systematikk er derfor mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier. To slekter kan ha samme navn dersom den ene er en dyreslekt og den andre en planteslekt. For eksempel er "Aotus" navnet på en slekt aper og på en slekt i erteblomstfamilien, og "Prunella" er navnet på både en slekt i leppeblomstfamilien og en slekt av spurvefugler. Slektsnavn skrives som regel i "kursiv", og har alltid stor forbokstav. Gruppe (biologi). En gruppe i den biologiske systematikken består av én eller flere biologiske arter. Eksempler på grupper er pattedyr, krypdyr, virveldyr, frøplanter osv. Også en enkelt art – f.eks. mennesket – kan betegnes som gruppe. Noen systematikere betegner også enheter som er mindre enn arter (underarter eller raser), som grupper. Naturlige, unaturlige og kunstige grupper. Ukomplette og kunstige grupper dukker av og til opp i systematikken der arter og grupper av arter som ikke passer inn i det øvrige systemet har blitt samlet i oppsamlingstaxa. En del systematisk arbeide går ut på å identifisere slike grupper og sortere artene i naturlige grupper. Se for øvrig systematikk, klade og grade. Overordnede og delgrupper. a> i 1866. Moderne stamtrær er mye mer detaljerte Alle grupper – bortsett fra helheten av alt liv på jorden – er del av større grupper. Tilsvarende består alle grupper – bortsett fra enkelte arter – av flere mindre grupper. De større gruppene som et gitt takson hører til, kalles for overordnede (eller "superordinerte") grupper. Gruppene dyr, ryggstrengdyr og virveldyr er f.eks. overordnet pattedyr; og gruppene blomsterplanter, dekkfrøede planter og enfrøbladede planter er overordnet orkideer. Det ligger i dette at f.eks. virveldyr inkluderer samtlige pattedyr, men samtidig er mer omfattende enn disse. Motsatt er pattedyr underordnet (eller "subordinert") bl.a. virveldyr, ryggstrengdyr og dyr. Naturlige grupper er hierarkisk organisert. Dette er en av grunnene til at slektskapsforhold mellom arter kan illustreres som et tre. Vanligvis angis grupper med en kategori etter et system grunnlagt av Carl von Linné. Disse kategoriene er et redskap for å skape overikt, men gir i seg selv ikke noen informasjon ut over på hvilket nivå innenfor dette systemet man befinner seg. De formelle kategoriene er slekt, familie, orden, klasse og henholdsvis divisjon og rekke i botanikk og zoologi. Disse nivåene vil ofte være kjente og lett identifiserbare grupper, slik som pattedyr og fugler. Mange mulige grupper faller mellom disse kategoriene, og det er derfor en laget en del ekstra kategorier med forstavelser som super-, over-, under- og infra-. Mange grupper får ingen kategori i det hele tatt, og i forskere som jobber med fylogenetikk og kjenner stamteet de jobber med godt, bruker gjerne ikke kategorier i det hele tatt. Antallet grupper et gitt taxson er en delgruppe av, kommer an på antall grener stamtreet har «under» det respektive taksonet. Ved hver forgrening i stamtreet oppstår en ny gruppe. Bare et fåtall av disse gruppene har norske navn, og heller ikke alle har fått vitenskapelige navn. Pattedyr er f.eks. ikke bare medlem av gruppene virveldyr og dyr, men også av amniondyr, landlevende virveldyr, Choanata, Sarcopterygii, Osteognathostomata, kjevemunner (mellom pattedyr og virveldyr), Notochordata, ryggstrengdyr, deuterostomier, Eutriploblastica, bilaterier, Acrosomata, Eumetazoa, Epitheliozoa (mellom virveldyr og dyr), og enda flere mer omfattende grupper. Antallet grupper som er delgrupper av et gitt takson, kommer helt an på detaljnivået man velger. Det er f.eks. akkurat like korrekt å si at pattedyr består av kloakkdyr og egentlige pattedyr (to grupper) som å si at pattedyr består av nebbdyret, maurpinnsvin, pungdyr, gomlere, flaggermus, primater, rovdyr m.fl. (la oss si 30 grupper). I det andre tilfellet ble det ramset opp delgruppene av (delgruppene av) delgruppene, noe som nødvendigvis resulterer i et større tall. Se også stamtre (evolusjon). Gruppe. En gruppe er en samling av personer eller ting. Progressiv rock. Progressiv rock (ofte forkortet til progrock eller bare prog) er en stilart som kombinerer grunnsjangrene rock, klassisk, psykedelisk og litterær musikk, i noen tilfeller også antikkens musikk og middelaldermusikk. Det lyriske kan gjerne være inspirert av klassiske verk innenfor litteratur eller filosofi, og konseptalbum er ikke uvanlig. I sin snevreste betydning er progressiv rock synonymt med symfonisk rock eller kanskje kunstrock, men begrepet forstås ofte å omfatte noe mer enn dette. Stilarten var særlig populær i første halvdel av 1970-tallet. Bakgrunn. Ideene om å skape mer utfordrende rock kom tidlig på 1960-tallet i Storbritannia. De innovative utøverne begynte å skape kunst- eller lyttemusikk. Man kunne ta elementer fra andre – ofte totalt fremmede – sjangre i rocksammenheng. Undersjangre av rock, som blues-rock og folk-rock ble med god hjelp fra konkret musikk – et konsept basert på opptak av naturlige lyder, bearbeidet elektronisk og satt i en musikalsk sammenheng – inspirasjon til utviklingen av nye typer søkende musikk. I tråd med det pågående ungdomsopprøret mot mye av det etablerte tankegodset og motstanden mot Vietnamkrigen, var det på 1970-tallet på moten å tenke nytt, og alle ville gjøre sin egen greie. Dette resulterte i en rekke forgreninger av rock, og den nytenkende musikkgenerasjonen fikk en felles betegnelse, progressiv rock. Dette dannet grunnlag for mange typer musikk vi kjenner i dag. Sjangeren psykedelisk rock ble utøvd på midten av 1960-tallet, og var på mange måter en forløper til den progressive rocken. Garagerockere og folkrockere både i USA og Storbritannia utøvde det som skulle vise seg å være en forløper til progressiv rock, kunstrock, eksperimentell rock, hard rock og heavy metal. Andre, som King Crimsons Robert Fripp, mener progressiv rock startet med The Beatles' systematiske, radikale og intelligente tilnærming til å forbedre rock heller enn fra den mer utflytende hippie-filosofien som var forbundet med psykedeliaen. Uttrykket progressiv folkemusikk viser tilbake på en musikalsk bevegelse som allerede ved Woodie Guthrie på 1930-tallet starta å spore innpå noe progressivt, gjerne lada med politiske budskap. Noen tiår etter fikk verden lytte til og høre på musikeren og aktivisten Bob Dylan, som ble en politisk aktør med sine radikale tekster. Han kan også sies å ha tatt folk-sjangeren til et nytt nivå musikalsk sett. Denne folkrocken ble også til inspirasjon for utøvere av progressiv rock. Musikalske kjennetegn. Noe av det viktige i utviklinga av progrocken var eksperimentering med form og struktur. Man kunne gjerne bruke klassiske former. Også sonatesatsformen blir brukt i mange stykker. Noen band eksperimenterte også med å lage rene suiter. Stykkene eller låtene gav mer rom for forseggjorte instrumentaldeler. Solistiske løp fikk større plass da også låtene kunne vare lenger enn den tidligere «grensa» for pop/rock-låter på rundt 3-4 minutt. Pink Floyds sang «Let There Be More Light» fra musikkalbumet "A Saucerful of Secrets" gir oss en tominutters gitarsolo på slutten, med vreng og ekkoeffekter. Også i albumet "In the Court of the Crimson King" finner man instrumentaldeler som er ganske utfyllende. Den progressive rocken bød på mange forandringer i bandbesetninger. Den tradisjonelle bandbesetningen med trommer, bassgitar og gitar ble riktignok beholdt, men nye instrumenter kom på banen. Strykere, treblåsere, ofte tverrfløyte, messingblås, synthesizere og el-orgler. Beatles hadde allerede brukt orkester i sangen «All You Need is Love», strykegruppe i balladen «Yesterday» og piccolotrompet med tema fra en av Bachs brandenburgkonserter i «Penny Lane». Bandet Yes vekte oppsikt da de spilte inn sitt andre album, "Time and a Word" i 1970, og hadde med et trettimanns strykeorkester på de fleste av sangene. Slike prosjekter gjorde begrepet symfonisk rock mer aktuelt, en sjanger som sprang ut fra progrocken i 70-tallets England. Bruken av gitaren opplevde en liten renessanse med utviklinga av tappeteknikken. Gitaristen Steve Hackett fra Genesis var blant de første rockegitaristene som utøvde denne teknikken, som man kan høre på sangene «The Return of the Giant Hogweed» (1971) og «Dancing With the Moonlit Knight» (1973). Trommeslagerne i progrock-band kunne gjøre trommesettet til en melodisk aktør, og ofte vil man kunne høre dobling av melodier på tammene. Sangteknikken som brukes i progrock er selvsagt varierende, men vokalistene hadde en tendens til å synge på en balansert måte uten veldig mye fylde og vibrato. Dette var spesielt på balladene, da de mer harde sangene kunne ha en mer rå stemmebruk. Det blei brukt vrengeffekter, også på synginga. Bruken av skalaer og akkorder begrensa seg ikke bare til de mer vanlige, som hadde vært i bruk tidligere. Det blei brukt modale skalaer, noe som ofte ble tatt fra folkemusikk eller jazz, istedet for den pentatoniske. Melodiløpene i låtene utvikla seg dynamisk over lengre tid. Dissonanser og atonalitet ble også tatt i bruk. Det typiske for disse gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over 10 minutter, med mange og svært variende partier. Progrocken har et bredt musikalsk spekter med flere instrumenter enn det grunnleggende man finner i vanlig rock. I tillegg til hovedgitar, bassgitar og perkusjoner er lydbildet spekket med effekter fra andre instrumenter. For eksempel fløyte, orgel, mellotron og diverse strengeinstrumenter. Storhetstid: 1969-1975. Progrockens storhetstid finner man på begynnelsen og midten av 1970-tallet. På denne tida var progrocken blitt så stor at progrockband toppet lister i både USA og Storbritannia. I 1974 opplevde fire av progrockens store band, Yes, Emerson, Lake & Palmer, Genesis og King Crimson, store forandringer i besetningen og mindre aktivitet. Medlemmer av Yes og ELP forlot sine band for å prøve seg på en solokarriere. Også vokalisten i Genesis Peter Gabriel forlot sitt band (Phil Collins overtok som bandets vokalist), og Robert Fripp kunngjorde at King Crimson skulle oppløses etter utgivelsen av albumet Red (King Crimson fortsatte etterpå, med en helt annen besetning). I 1977 starta Yes og ELP på nytt, med en viss suksess, men klarte aldri å gjenopprette sin tidligere så innflytelsesrike stilling. Kommersialisering: 1976-1980. Mot slutten av 1970-tallet kom punkrocken og discoen på banen, og disse sjangrene overtok mye av den allmenne populariteten progrocken tidligere hadde hatt. Godt etablerte progressive band som Rush, Genesis, ELP, Yes og Pink Floyd klarte å holde på sin popularitet, men det musikalske til disse gruppene bevegde seg i denne perioden vekk fra progrockens kjerneuttrykk og mot kommersiell musikk. De serverte uansett album som toppa lister over hele verden. Progressiv rock kunne på denne tiden bli sett på som elitistisk og pompøst av musikkjournalister, i motsetning til de nyere, enklere musikkstilene. Den progressive rocken levde imidlertid videre som stilart, og oppnådde ved enkelte anledninger fremdeles stor popularitet. Et eksempel på det er Pink Floyds konseptalbum "The Wall" fra 1979. I en periode der interessen for idéene bak prog dabbet av i Vesten, og delvis gikk under jorden under banneret Rock In Opposition, var prog på frammarsj i Øst-Europa. Det østtyske bandet City hadde en stor hit både i Øst-Tyskland og Vest-Tyskland med den 17 minutter lange låten "Am Fenster" i 1978; i Jugoslavia dukket bandet Igra Staklenih Perli opp med en psykedelia-kraut-plate i 1979. Også i Sør-Amerika var dette og begynnelsen av 1980-tallet en kreativ periode for progrock, der band som argentinske Bubu, Bacamarte og chilenske Los Jaivas komponerte musikk som også i dag er vel ansett. Neo-prog: 1980-tallet. På begynnelsen av 1980-tallet oppsto flere nye grupper innenfor progrock-stilen, som fra da av og helt fram til i dag til dels har vært kalt «neo-prog», for å skille dem fra den «klassiske» progrocken på 1970-tallet. Ei av de første og mest kjente av disse gruppene er Marillion, som platedebuterte i 1982, men som mistet noe av særpreget etter at vokalisten Fish ga seg på slutten av 1980-tallet. Bandet IQ har imidlertid holdt seg til neoprog-stilen fra de oppstod i 1981 til i dag. En lang rekke Marillion-kloner oppstod på 1980- og 1990-tallet, men kanskje uten å bringe så mye nytt til torgs musikalsk sett. Nordisk renessanse: 1990-tallet. På begynnelsen av 1990-tallet, samtidig som Skandinavia markerte seg med black metal, dukket en rekke skandinaviske band opp med idéer som ikke var resirkulert fra Marillion eller storhetstiden på 1970-tallet, men som likevel kan klassifiseres som prog. Fra Sverige kom Änglagård og Anekdoten, og også i Norge dukket det opp band som bevegde seg langt vekk fra vanlig, oppskriftsmessig pop, som White Willow og Motorpsycho. Ny popularitet: 2005-. Først rundt 2005 oppnådde progrocken å bli vel ansett igjen blant musikkjournalister, og stilen gjorde seg bemerket på salgslistene ved band som Radiohead og The Mars Volta. Andre retninger. Fra 1960-tallet og frem til i dag har en mengde dyktige musikere og grupper entret og forlatt scenen. Disse har inspirert mange band til å gjenoppta musikkstilen i nyere tid. Eksempler på slike nyere band band er Arena, Asphyxsis, The Flower Kings, Glass Hammer, Porcupine Tree, RPWL og Spock's Beard. Noen startet med sterk innflytelse fra 1970-tallet, men har også i senere tid utviklet sine egne lydbilder og retninger. Fra progrocken utviklet progressiv metal seg ifra begynnelsen av 1980-tallet, med band som Queensrÿche, Fates Warning og Dream Theater, alle med musikere og musikk som er sterkt inspirert av progrock. Progressiv rock i Norge. Det som foregikk i utlandet dannet også grunnlaget for et aktivt musikkmiljø i Norge. Men det negative for progrock var at det norske publikum heller var interessert i danseband og pop fra Sverige og omegn. Det var rett og slett ikke rom for eksperimentell musikk i et land med så svake kulturelle tradisjoner, og mange av bandene begynte å slite økonomisk rundt 1970. Likevel gjenopptok bølgen seg noe utover 1970-tallet, og norsk progressiv rock har ekspandert betraktelig det siste tiåret. Band som Aunt Mary, Junipher Greene, Ruphus og Popol Vuh (Popol Ace) var noen av de som klarte å gjøre seg kjent via progrock på 70-tallet. Ruphus var mer populære i utlandet enn i Norge. Et kjennetegn ved progrock i andre europeiske land var at musikken antok nasjonale særtrekk, gjerne med sang på eget språk. Mens de ovennevnte bandene ikke skilte seg nevneverdig fra anglosaksiske band, dukket det i grenselandet mot folkrock opp kompetente band som Folque og Kong Lavring. Fusion. Fusion (fusjon) kan ha flere betydninger Jazz. Jazz er en musikksjanger som vokste ut av bluesen ved begynnelsen av 1900-tallet. Jazz har en hel rekke undersjangere som er til dels svært ulike, men felles for det meste av hva som kalles jazz er at musikernes improvisasjon står sentralt. Overblikk. Jazz har røtter i blues, musikken som de afrikanske slavene utviklet da de ble bortført til Amerika. De vanligste instrumentene brukt i jazz er de samme som ble brukt av korps og danseband på begynnelsen av det 19. århundret. Det er uklart hvordan ordet «jazz» har oppstått. Noen mener at det kommer fra kreolsk "chasse" (jakt), andre tror det kommer fra "chasse-beau" som er en dansefigur i cakewalk. Det sies også at de hvite amerikanerne skal ha kalt slavenes musikk «... and all that jazz», som ble slang for noe i retningen av «... og alt det latterlige nonsens». Helt i begynnelsen var jazz ren dansemusikk, og rytmen var det vesentlige. Musikken kom fra brassbandene på slutten av 1800-tallet, og det var ofte ragtime-musikk, eller marsjer man gjorde dansbare ved å synkopere dem. Historie. Jazzen oppsto i Sørstatene i USA på begynnelsen av 1900-tallet, der afrikanske og europeiske musikktradisjoner møtte hverandre. Jazzens røtter ligger på den ene side i afroamerikanske musikktradisjoner som blues, ragtime, spiritual og work song, og på den annen side i forskjellig slags musikk som europeiske innvandrere hadde tatt med seg hjemmefra, slik som regional folkemusikk og militærmusikk. Ut av dette oppsto det en rekke nye musikalske uttrykksformer, først i New Orleans, senere i Chicago og andre storbyer i USA der det fantes en stor andel av afroamerikanere. Jazzen kan sies å ha blitt født i 1917, da grammofonplaten ble oppfunnet. Den første ble produsert i New York med Original Dixieland Jass Band. Siden ble også skrivemåten «jazz» brukt om denne nye musikken. a> ga ut jazzens første plate (1917). Kronologien som følger er ikke å forstå som epoker som har avløst hverandre. Man sluttet ikke å produsere musikk i én sjanger selv om den neste kom. Årstallene er bare til grov orientering, eksemplifisert ved musikere og artister. 1900. På begynnelsen av 1900-tallet hadde man musikksjangere som blues, ragtime, spiritual og work song. Ingen av disse er jazz, men musikkretninger som dannet grunnlaget for at jazzen skulle oppstå. 1910. Da improvisasjon ble innført som et element i musikken til marsj-, salong- og ragtimebandene i New Orleans, oppsto uttrykket New Orleans-jazz, med kjente navn som Buddy Bolden, senere King Oliver, Louis Armstrong og Jelly Roll Morton. Dixieland, som blant annet Eddie Condon er kjent fra, er musikalsk sett det samme som New Orleans-jazz, men med hvite musikere. Det amerikanske Original Dixieland Jass Band utga den første jazzplate (1917), og bandets plater ble etter turne til England (1919) de første distribuert til Skandinavia. 1920. Louis Armstrong var et musikalsk ideal for mange, og Chicago Jazz betegner musikk av hvite musikere i Chicago med Armstrong som forbilde. George Gershwin hadde premiere i 1924 med «symfonisk jazz» i sin "Rhapsody in Blue", fremført av Paul Whitmans orkester, som ledd i hans «An Experiment in Modern Music» (Aeolian Hall, New York). Stride piano er virtuos pianojazz med sterke ragtime-elementer. Som kjente navn i denne sjangeren kan nevnes Fats Waller, James P. Johnson og Earl Hines. Boogie-woogie er bluesorientert pianojazz med typiske drivende bassfigurer, spilt av bl.a. Meade Lux Lewis, Albert Ammons og Pete Johnson. En av de absolutt første norske jazzgrupper var Sixpence Jazzband (Kristiania, 1923), og det lengstspillende, Bodega Band ble etablert i Trondheim (1929). 1930. På 1930-tallet utviklet den kjente swingen seg, og store instrumentalister, komponister og orkesterledere som Count Basie, Duke Ellington, Glenn Miller og Artie Shaw blir kjent. Swing er en arrangert combojazz, eller big band jazz, med en ekstremt tett samspilt rytmeseksjon. Dette oppstår ved at de enkelte musikere spiller med en viss grad av rytmisk frihet i forhold til hverandre og til den felles grunnrytmen ("beat"). String swing er et begrep som blir brukt i flere sammenhenger. En av dem betegner den første egne europeiske jazz-stilen, egentlig "Hot club jazz", som fikk innflytelse fra sintienes musikk, blant annet ved å innføre fiolin som instrument. Denne stilen er kjent i Norge gjennom Hot Club de Norvége (1980–). De franske Django Reinhardt og Stéphane Grappelli er gode eksempler på denne sjangeren. I Sverige etableres tidsskriftet Orkesterjournalen i 1933, og blir verdens mest langvarige jazz-tidsskrift, tett etterfulgt av Down Beat (1934). 1940. En videreutvikling av swingen er bebop, og navn som forbindes med denne sjangeren er Dizzy Gillespie, Charlie Parker og Bud Powell. Bebop har fokus på solistisk improvisasjon, som regel spilt i en kvintett, og kjennetegnes ved kompleks harmonikk og høyt tempo. "Blue notes" er karakteristisk for denne stilen. En nordmann som bør nevnes i denne sammenheng er Egil «Bop» Johansen. 1950. Cool jazz (Miles Davis, John Lewis, Chet Baker, Stan Kenton) er jazz med mer strukturert komposisjon og improvisasjon enn bebop, med innflytelse fra europeisk komposisjonsteknikk. Stilen er mer introvert enn bebop, og anser seg for å være mer lyttemusikk (kunstmusikk) enn underholdningsmusikk. I Norge dannes Norsk jazzforbund i 1953 og etablerer Buddyprisen året etter. Hard bop (med navn som Art Blakey, John Coltrane, Miles Davis og Horace Silver) er en videreutvikling av bebop, med blikk tilbake på jazzens røtter i blues, soul og afrikansk musikk. I Third Stream (eksempelvis John Lewis og Modern Jazz Quartet) åpnes jazzbegrepet for alle mulige musikktradisjoner, blant annet europeisk kunstmusikk.Samtidig oppstår en sjanger, New Orleans jazz revival,(1938–)eller bare 'revival'(I noen diskursive sammenhenger går både New Orleans og Dixielandrevival under begrepet 'revival'. som ser tilbake på den tradisjonelle stilen 'New Orleans' men musikerne som utvikler stilen tar gjerne med elementer fra de samtidige stilene, swing og bebop. 1960. Norges første jazzfestivaler etableres: Moldejazz (1961) og Kongsberg Jazzfestival (1965). Orkestral jazz (Gunther Schuller og Gil Evans) er "Third stream" i stort format, ofte som større komposisjoner. I frijazz (Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Sun Ra) begynner jazzen å løse seg fra tradisjonell rytme og harmoni – "energy play" istedenfor "swing", der uvante harmonier og støy blir benyttet som elementer. Cecil Taylors opptreden på Metropol Jazz Club i Oslo var en milepæl i denne sammenheng, sett med norske øyne. Free bop (Miles Davis, Charles Lloyd, Wayne Shorter) er en videreutvikling av Ornette Colemans og John Coltranes modal jazz. 1970. Fusion (Rock-Jazz) (Miles Davis, Herbie Hancock, John McLaughlin, Joseph Zavinul, Chick Corea og Al DiMeola) har elementer fra den samtidige "rock"-musikken, særlig elektroniske og elektronisk forsterkete instrumenter. Lydstyrken blir høyere, og "jazz" og "rock" begynner å påvirke hverandre gjensidig. Akustisk jazz (Keith Jarrett, Chick Corea, Gary Burton) derimot, er en romantisk orientert stil uten elektroniske virkemidler. Sjangeren oppsto som en motvekt til rock-jazz. Musikkteoretisk var den basert på Ornette Colemans teorier. Mainstream (Oscar Peterson, J. J. Johnson, Phil Woods) er en stil avledet av en blanding av swing, tidlig bebop og Kansas City bop. Det er den eneste av de tradisjonelle jazzstilene som fremdeles er i utvikling. I Norge etableres Vossajazz (1973) og den toneangivende jazzlinja (NTNU) (1979). 1980. Loft (Sam Rivers, Anthony Braxton, Marion Brown, Roscoe Mitchell) er frijazz med enklere strukturer og mer melodisk utforming, med den hensikt å gjøre musikken lettere tilgjengelig for lytteren. Neo-hardbop (Wynton Marsalis, Roy Hargrove, Terri Lyne Carrington) er hardbop som på 50-tallet, med mye blues og intensitet og lite eksperimentering. Oslo Jazzfestival starter opp i 1986. 2000. Hip-hop jazz (Matthew Shipp, DJ Spooky, Us3, Guru's Jazzmatazz, Roy Hargrove & The RH Factor) er en sammenføring av forskjellige musikkretninger fra 90-tallet, ført sammen av fargede kunstnere. Nu jazz (Bugge Wesseltoft) er tradisjonell jazz med innflytelse fra forskjellige former av elektronisk musikk. Koreakrigen. Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale. Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. Norge deltok fra 1951 med et mobilt militærsykehus (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital – "NORMASH") som en del av FN-styrken. Norge bidro også med penger til de allierte. Militær spenning. I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiske Folkets Frigjøringshær. Politisk spenning fram til nye krigshandlinger. Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte. Krigsutbrudd. 25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 65 000 soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt. Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene. FNs intervensjon. Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea. De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen Pusan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett. Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalen Douglas MacArthur, krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold. MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan. Kinas inngripen. I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord. De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at endel arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke. Spørsmål om atomvåpen. MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende. Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest. Konrad Mutianus Rufus. Konrad Mutianus Rufus (eller Konrad Muth, Konrad Mutian) (født 15. oktober 1470 i Homberg/Efze, Tyskland, død 30. mars 1526 i Gotha) var en tysk humanist og filosof. Ved sin stil og sine store kunnskaper innen antikk og filosofi regnes han for å være en betydelig skikkelse innen den tyske høyrenessanse. Konrad Mutianus fikk sin første utdannelse ved Alexander Hegius' skole i Deventer, der en av hans medelever var Erasmus av Rotterdam. Fra sommeren 1486 studerte han i Erfurt blant annet under Conrad Celtis, og ble "baccalaureus" i 1488 og "magister" i 1492. Under en dannelsesreise på vei til Italia traff han i i Mainz i 1496 Gresemund, Wimpheling og Trithemius, og dette utløste en stor kjærlighet til bøker hos ham. Dette ble sporen til oppbyggelsen av Mutianus' store bibliotek. Under jusstudiet i Italia studerte han under glossatorene Philipp Beroald og Urceus Codrus i Bologna. I Ferrara promoverte han i 1498 som "Doctor decretorum" (en juridisk disiplin) og fortsatte deretter med studier i Padova, Firenze, Venezia og Roma. Inspirert av Marsilius Ficinus og Pico della Mirandola utviklet Mutianus sin egen filosofi, med røtter i nyplatonismen. Da han vendte tilbake til Tyskland i 1502 var det i den intensjon å fremme et nytt åndsaristokrati i hans ånd. Først virket han i den hessiske landgreves kanselli, men snart åpnet det seg en kanikkstilling i Gotha, og den tok han fordi den gav ham full uavhengighet. Riktignok ble han selv prest i 1504, men det avholdt ham ikke fra fortsatte angrep på kirken og dens institusjoner og embedsbærere. I 1505 kom noen unge humanister til ham – Herbord von der Marthen, Georg Spalatin, Heinrich Urban -, og sammen dannet de en litterær krets. Snart fikk også Helius Eobanus Hessus og Johann Crotus Rubianus kontakt med kretsen. Mutianus hadde også stor innflytelse ved sin utstrakte brevveksling med mange lærde. Han hadde som mål å leve fritt og rettskaffent, og å strebe etter egen og andres økte erkjennelse og visdom. Etter 1516 ble det roligere rundt Mutianus, kanskje også fordi han distanserte seg både fra Luther og Erasmus. Mutianus, Konrad Mutianus, Konrad Mutianus, Konrad Mutianus, Konrad Hans von Aachen. Detalj fra «Allegorie des Friedens und des Überflusses» Hans von Aachen (født 1552 i Köln, død 4. mars 1615 i Prag) var en tysk maler. Hans von Aachen ble født 1552 i Köln i en familie som stammet fra Aachen. Han begynte å male i Köln som student av en ukjent flamsk maler. Fra 1574 fortsatte han sine studier i Italia, i Firenze og Roma, kanskje også Venezia. Her utviklet han sin manieristiske stil. Han vendte tilbake til Tyskland i 1588 og ble portrettmaler for fornemme kunder i Köln, ved det hertugelige hoff i München og hos den rike familien Fugger i Augsburg. I 1592 malte han det offisielle portrettet av den tysk-romerske keiser Rudolf II i Prag. Her ble han til sin død i 1615. Hans von Aachen står som en typisk representant for manierismen. Til hans verker hører særlig allegoriske, mytologiske og religiøse motiver, også håndtegninger. Hans bilder henger idag bl.a. på Eremitagen i St. Petersburg, J. Paul Getty Museum i Los Angeles, Londons nasjonalgalleri, Alte Pinakothek i München, kunsthallen i Bremen, Los Angeles County Museum of Art (USA), Staatsgalerie Stuttgart og Prahas nasjonalgalleri. Adelheid av Det tysk-romerske rike. Adelheid (født ca. 931 i Burgund; død 16. desember 999 i Kloster Selz i Elsass) var en tysk keiserinne og helgen. Liv. Adelheid var datter av Rudolf II av Burgund og Berta av Schwaben. Hun ble alt som barn forlovet med kong Lothar II av Italia. De giftet seg da hun var 16, og fikk datteren Emma, som senere ble gift med kong Lothar V av Frankrike. Lothar II døde alt i 950, vissnok forgiftet av Berengar av Ivrea som overtok tronen. Berengar ønsket at Adelheid skulle ekte hans sønn Adalbert. Adelheid nektet dette og ble sammen med sin datter fengslet i en borg ved Gardasjøen. De greide å flykte og søkte tilflukt hos hertugen i Canossa. Derfra søkte Adelheid hjelp fra kong Otto I av Tyskland, som ledet en invasjon, beseiret Berengar, tok over den italienske tronen og ektet Adelheid i 951. Adelheid var belest og snakket en rekke språk. Hun øvet stor innflytelse både i Italia og Tyskland. I 962 ble hennes ektemann Otto I kronet til tysk-romersk keiser og hun selv til keiserinne. Etter Otto I døde i 973 fortsatte hun å øve stor innflytelse over sønnen Otto II, men hun kom etter hvert i konflikt med sin svigerdatter Theophanu av Bysans. Etter Otto IIs død i 983 ble Adelheid regent for sin mindreårige sønnesønn Otto III i Italia, mens Theophanu var regent i Tyskland. Etter Theophanus død i 991 ble hun regent også i Tyskland fram til Otto ble myndig i 993. Sine siste år viet hun til grunnleggelser av klostre. I 995 trakk hun seg tilbake til klosteret hun hadde grunnlagt i Selz i Alsace, hvor hun døde i 999. Adelheid ble kanonisert av pave Urban II i 1097. Anna Amalie av Preussen. Prinsesse Anna Amalie av Preussen (født 9. november 1723 i Berlin; død 30. september 1787 i Berlin) var en tysk komponist og yngre søster av kong Fredrik den store av Preussen. Hennes far, soldatkongen (Fredrik Wilhelm I), var ingen musikkvenn, så Amalie fikk først musikkundervisning fra da hun var 17 år. Hun lærte å spille cembalo og klaver, og da hun var 21 år fikk hun også undervisning i komposisjon. Hun lærte også orgel og fiolin. Av en av Johann Sebastian Bachs studenter, Johann Philipp Kirnberger, lærte hun videre komposisjonsteknikker. Anna Amalie skal ha hatt en kjærlighetsaffære med baron Friedrich von der Trenck, som var av østprøyssisk avstamning og en tidligere venn, yndling og adjutant av hennes eldre bror Fredrik. De var kortvarig forent før og under den annen schlesiske krig, men Trenck ble arrestert i 1745 og mistenkt for spionasje for østerrikerne. Trenck ble senere løslatt på kong Fredriks ordre, etter Amalies bønn, og flyktet til Østerrike. Han ble til slutt henrettet under den revolusjonære terroren i Paris i 1794 som angivelig aristokratisk spion. Amalie ble, ettersom hun vegret seg for å gifte seg, gjort til abbedisse av Quedlinburg i 1755, etter press fra broren. Når hun var i Berlin bodde hun om sommeren i det Vernezobreiske palé i Berliner Wilhelmstraße, og om vinteren i sitt palé i Unter den Linden 7. Da hun ble gammel ble Anna Amalie blind. Hun døde etter lengre tids sykdom. Hun var tante av komponisten Anna Amalie, hertuginne av Sachsen-Weimar-Eisenach. Verker. Anna Amalie ligger musikalsk mellom barokkmusikk og tidlig klassisisme. Under innflytelse fra den konservative Kirnberger befattet hun seg med de gamle komponistene. Selv likte hun imidlertid den «edle enkelheten» til den tidligklassiske musikken bedre enn den gamle barokkmusikken. Hennes store forbilde var Johann Sebastian Bach, og hun samlet manuskripter av ham. Idag er hun særlig berømt for denne samlingen, som eies av Staatsbibliothek zu Berlin (Stiftung Preußischer Kulturbesitz). Selv komponerte hun kantater, koraler, lieder, kammermusikk og marsjer. Auguste Viktoria av Tyskland. thumb Auguste Viktoria Friederike Luise Feodora Jenny von Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg (født 22. oktober 1858 i Dolzig, Sorau, død 11. april 1921 i Huis Doorn i Doorn ved Utrecht i Nederland) var dronning av Preussen og keiserinne av Tyskland. Hun var gift med Wilhelm II. Auguste Victoria var eldste datter av hertug Friedrich VIII av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg og hans kone Adelheid von Hohenlohe-Langenburg. Hun tilhørte samme slekt som det danske og norske kongehuset, og tilbragte sin barndom i Dolzig, senere i Kiel, hvor faren regjerte 1864-1866. Hun er særlig husket for å ha støttet oppførelse av kirker. Barn. Auguste Viktoria er begravet i Antikentempel foran Neues Palais i parken ved Sanssouci i kongebyen Potsdam utenfor Berlin. Ralf Isau. Ralf Isau (født 2. mars 1956 i Berlin) er en tysk forfatter. Han bor med kone og en datter i nærheten av Stuttgart. Etter å ha arbeidet som programvarespesialist i en årrekke, begynte han i 1988 å skrive bøker. Han har gjort seg bemerket med bl.a. de fantastiske romanene "Museet for stjålne minner" ("Das Museum der gestohlenen Erinnerungen") og "Skyggespillet" ("Das Netz der Schattenspiele"), som er oversatt til norsk, og har vunnet en rekke priser, bl.a. den kjente Buxtehuder Bulle for beste ungdomsbok i 1997. Sulpiz Boisserée. Johann Sulpiz Melchior Dominikus Boisserée (født 2. august 1783 i Köln, død 2. mai 1854 i Bonn) var en tysk arkitekt som spilte en stor rolle under restaureringen av domen i Köln. Eksterne lenker. Boisserée, Sulpiz Boisserée, Sulpiz Boisserée, Sulpiz Max Born. Max Born (født 11. desember 1882 i Breslau, død 5. januar 1970 i Göttingen) var en tysk matematiker og fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1954. Max Born studerte matematikk under David Hilbert og tok doktorgraden i 1906 i Göttingen. Han ble ekstraordinær professor i teoretisk fysikk i Berlin, hvor han samarbeidet med Max Planck, Albert Einstein og Walther Nernst. Fra 1921 til 1933 var han professor i Göttingen. Her utviklet han sammen med Wolfgang Pauli, Werner Heisenberg og Pascual Jordan store deler av den moderne kvantemekanikk. Til de viktigste resultater hører den såkalte "Born-Oppenheimer-Approksimeringen", som i 1928 førte til orbitalmodellen. I 1933 ble Max Born på grunn av sin og sin kones delvis jødiske herkomst fratatt sitt professorat og emigrerte til Edinburgh hvor han arbeidet som dosent, frem til han i 1954, samme år som han fikk Nobelprisen, vendte tilbake til hjemlandet hvor han virket til sin død. Ved siden av sitt vitenskapelige arbeide beskjeftiget han seg med filosofiske og politiske temaer. Han argumenterte bl.a. mot atomopprustning. To gymnasier er oppkalt etter ham, i Germering ved München og i Backnang ved Stuttgart. Det samme er Max-Born-Institut i Berlin. Hans barnebarn er sangerinnen Olivia Newton-John. August Heinrich Hoffmann von Fallersleben. August Heinrich Hoffmann von Fallersleben August Heinrich Hoffmann von Fallersleben (født som "August Heinrich Hoffmann " 2. april 1798 i Fallersleben, død 19. januar 1874 i Corvey) var en tysk dikter. Han var sønn av en kjøpmann, og studerte i Göttingen teologi og filologi. I 1823 ble han bibliotekar i Breslau, fra 1830 professor i germanistikk. 1841 forfattet han på den dengang britiske øya Helgoland (nå en del av Schleswig-Holstein) sangen Das Lied der Deutschen, som ble Tysklands nasjonalsang i 1922. På grunn av sin nasjonalliberale holdning ble han fratatt sitt professorat. I 1848 ble han rehabilitert. Ved siden av sin politiske lyrikk samlet han tallrike folkesanger Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889. Kunngjøring om folkemøte under Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889 var en streik i oktober 1889 blant kvinnelige arbeidere ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker i Kristiania. Streikens bakgrunn var lav lønn, helseskadelige arbeidsforhold som medførte fosfornekrose i kjeven, og økonomiske represalier overfor de ansatte. Den utløsende årsaken var et lønnskutt på 20%. Den 28. oktober 1889 dannet de kvinnelige fyrstikkarbeiderne ved disse fabrikkene sin egen fagforening, De kvindelige Fyrstikarbeideres Forening. Stiftelsesmøtet fant sted i Lakkegata 3, og det var Social-demokratens unge kulturmedarbeider, Fernanda Nissen som ble valgt til foreningens første leder. Forut for møtet hadde fyrstikk-pakkerskene spontant lagt ned arbeidet. Arbeidsnedleggelsen kom spontant, da arbeiderskene selv ikke hadde konkrete planer utover det å demonstrere sin misnøye. Arbeiderpartiet, og i særlig grad Social-Demokratens redaktør Carl Jeppesen, bidro til å få streiken inn i organiserte former. Det ble framsatt krav om fast arbeidstid fra 7 til 21. Kvinnene krevde garantert lønn (7 øre pr. gross for ramme og 6 1/2 øre for skuffpakning) og de krevde mulktsystemet avskaffet. For å stramme inn på disiplinen og øke kontrollen hadde mange av fabrikkeierne innført arbeidsreglementer og strenge straffebestemmelser. Fyrstikkarbeiderskene i Kristiania fikk hele ukelønna redusert med 10 % dersom de kom for sent på jobb mandag morgen. På verkstedene i byen ble det vanlig å stenge portene presis klokka 7. De som kom for sent slapp ikke inn før kl. 12.30 og mistet dermed en halv daglønn. Den 31. oktober 1889 ble det arrangert et stormøte i Kristiania Arbeidersamfund der lege Oscar Nissen beskrev forholdene arbeiderskene arbeidet og levde under. Støttespilleren Bjørnstjerne Bjørnson deltok også på møtet, og mange andre kunstnere ga inntekter fra sine opptredener til de streikende og flere innsamlinger ble startet. Til og med en aksjonær i en av fabrikkene sendte streikebidrag. Den 24. november gikk over 10 000 mennesker i demonstrasjonstog, og enda flere samlet seg på Etterstadsletta samme dag der det ble vedtatt en resolusjon til regjeringen om å ta større hensyn til arbeidernes krav om beskyttelse mot sunnhetsnedbrytende industriell virksomhet. Til tross for streikebidrag som til slutt kom opp i nesten 14 000 kroner, til tross for en nesten overveldende støtte og sympati fra vide kretser, måtte kvinnene til slutt kapitulere og vende tilbake til arbeidet uten særlig større resultater enn løfte om bedre lønn fra årsskiftet. Men streikekassa hadde 1500 kroner tilbake da streiken var over. Streiken var forut for sin tid. Den tok moderne virkemidler som faglig organisering og skikkelig streikeledelse i bruk. Konflikten resulterte i en kongelig resolusjon året etter med forskrifter for fyrstikkfabrikkene som inneholdt forbud mot matspising i produksjonslokalene, bedre hygiene blant de ansatte og bedre ventilasjon i fabrikklokalene. Filmregissøren Olav Dalgard (1898—1980) var en foregangsmann innen arbeiderfilmen med bl.a. filmen «Gryr i Norden» (1939, om fyrstikkarbeiderstreiken i 1889). Streik. Streik (i Norge juridisk definert som arbeidsnedleggelse gjennom arbeidstvistloven), også kalt sitt-ned-streik, sittestreik. Selve uttrykket «streik» er opprinnelig amerikansk og skal tidligst ha blitt brukt i 1936 i Oklahoma, USA, om den situasjon at de streikende ikke forlater arbeidsstedet, men nekter å utføre noe arbeid. Streik er i sin opprinnelige form et arbeidslivsbegrep, men har senere også fått utvidet betydning, eksempelvis i form av elevstreik, politisk streik o.l. Streik i Norge opptrer som oftest i forbindelse med opprettelse eller revisjon av en tariffavtale. Se tariffoppgjør for framdrift for lovlig streik. Om streik. Streik er et virkemiddel når ansatte går til felles arbeidsnedleggelse for å bedre arbeidsvilkårene. Det umiddelbare målet med å iverksette en streik er å oppnå helt eller delvis arbeidsstans. Gjennom at arbeidstakere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter arbeidsstans rammer de arbeidsgiverens mulighet for å drifte virksomheten og dermed å tjene penger. På dette vis oppnår de det primære målet: å tvinge arbeidsgiveren til å imøtekomme de ansatte i en tvist mellom organiserte arbeidere og den enkelte arbeidsgiver eller arbeidsgiverforeningen. De ansatte vil ved iverksettelse av en streik vanligvis ha til hensikt å oppnå bedrede lønns- og arbeidsvilkår. En streik blir oftest organisert av arbeidernes fagforening. Historie. Streik ble først utbredt under den industrielle revolusjon, da fabrikkene og gruvene var avhengige av store mengder arbeidskraft. I de fleste land ble streik raskt gjort ulovlig, ettersom fabrikkeierne hadde langt mer politisk makt enn arbeiderne. De fleste vestlige land legaliserte delvis streik sent i det 19. århundre eller tidlig i det 20. århundre. Streik har også blitt brukt for å tvinge myndighetene til å endre politikken, og til å med til å styrte dem. Et kjent eksempel er streiken på verftet i Gdansk ledet av Lech Walesa. Streiken var viktig i kampen for politisk endring i Polen, og var et viktig steg mot kommunistpartistyrenes fall i Øst-Europa. Streik i Norge. I Norge er den juridiske betegnelsen på streik arbeidsnedleggelse, mens lockout omtales som arbeidsstenging. I fellesskap blir de to begrepene omtalt som både arbeidskonflikt og arbeidskamp (samme betydning). Arbeidskamp kan altså iverksettes enten fra arbeidstakers side (streik), eller fra arbeidsgivers side (lockout). Lovhjemmel. Lover, forskrifter og avtaler mellom partene regulerer hvilke streiker som er lovlige og hvilke som er ulovlige. I Norge er det ikke generell adgang til å iverksette arbeidskonflikt (streik/lockout). Muligheten til å benytte seg av streik eller lockout som middel i arbeidskamp er i privat sektor hjemlet gjennom arbeidstvistloven og i offentlig sektor tjenestetvistloven. I tillegg kommer de avtaler partene i arbeidslivet har inngått, da særskilt hovedavtalen. Se tariffoppgjør for framdrift. Ulovlig streik. Dersom de ansatte i fellesskap på en arbeidsplass, uten å følge de regler som gjelder i loven, nedlegger sitt arbeid, vil de ansatte i realiteten ha brutt sin arbeidskontrakt. Dette gjelder uansett om det er spontanaksjoner eller om det er organisert fra et fagforbunds side. En slik aksjon beneves ofte som «ulovlig streik» eller «vill streik». Ansettelsesforholdet vil da kunne bli gjenstand for avskjedigelse eller oppsigelse fra arbeidsgivers side. Lovlig streik. Det er viktig å merke seg at en tariffavtale i Norge normalt består av to deler: Tariffavtalens del 1 er Hovedavtalen og tariffavtalens del 2 er overenskomsten. Dersom partene har fulgt de prosedyrer som lov- og avtaleverk setter til å fremforhandle en tariffavtale (tariffoppgjør), kan lovlig streik iverksettes. Streik ved opprettelse av tariffavtale. Ved siden av reforhandling av eksisterende overenskomst (se under), er streik ved opprettelse av ny tariffavtale det hyppigste streikegrunnlaget i Norge. Dersom arbeidsgiveren fra før ikke er omfattet av tariffavtale, kan de ansatte gå sammen og organisere seg i et fagforbund. Deres formål med dette vil normalt være å sammen kreve at bedriften blir omfattet av en tariffavtale. Dersom bedriften motsetter seg dette vil de ansatte etter mekling ha adgang til å iverksette lovlig streik. Slike streiker kan naturlig nok dermed oppstå på alle tider av året. Streik ved revisjon av eksisterende overenskomst. På arbeidsplasser hvor de ansatte allerede er omfattet av overenskomst gjelder fredsplikten. Fredsplikten forplikter partene til i avtaleperioden ikke å gå til streik eller lockout for å fremtvinge endringer i de lønns- og arbeidsforhold som allerede er avtalt i den gjeldende overenskomsten. I forkant av avtaleperiodens utløp (I Norge er dette vanligvis på våren, 1. april eller 1. mai) vil arbeidstakernes organisasjoner rutinemessig si opp den eksisterende overenskomsten. Dette fremtvinger nye lønnsforhandlinger og mekling, og øker dermed faren for arbeidskamp. Siden avtaleperiodens utløp er på våren, oppstår faren for konflikt i Norge dermed på denne tiden av året. Framdriften for opprettelse av ny overenskomst hos arbeidsgiver, eller revisjon av eksisterende overenskomst (tariffoppgjør), er lik hva forholdet til Riksmeklingsmannen gjelder. For skisse på slik framdrift, se skisse i artikkelen tariffoppgjør. Rikskonflikter. Riksmeklingsmannen fører oversikt over hva meklingsinstitusjonen definerer som «rikskonflikter». Dette dreier seg i det vesentligste om konflikter som følge av revisjon av eksisterende overenskomst. Oversikten er ført fra 2005 og finnes på. Dagsing / arbeidsnedsettelse. Mens streik normalt iverksettes for bedrifter omfattet av en overenskomst, åpner enkelte overenskomster også for såkalt dagsing eller arbeidsnedsettelse lokalt. Dette er et arbeidskampmiddel som tradisjonelt benyttes i industrien og innebærer at de ansatte helt eller delvis reduserer mengden utført arbeid, eksempelvis reduseres produksjonen til halvparten av et normalt dagsverk for virksomheten. Dagsing har vært et mektig kampmiddel i industrien, siden dagsing kan gjennomføres på den enkelte bedrift i lokale lønnsforhandlinger. Streik ved revisjon av en eksisterende overenskomst gjennomføres derimot landsdekkende og vil dermed omfatte flere bedrifter. Dagsing kan dermed fremtvinge ytterligere forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår i den enkelte bedrift lokalt, ut over hva som allerede er fastsatt i den landsdekkende overenskomsten. Politisk streik. Retten til politisk streik (mellom partene omtalt som politiske demonstrasjonsaksjoner) er hjemlet i Hovedavtalens bestemmelser, hvor det i eksempelvis NHO/LOs hovedavtale åpnes for streik av kortere varighet. Man kan således streike mot politiske myndigheters beslutning eller for å påvirke myndighetene til å ta et bestemt standpunkt i en sak. Politisk streik kan også være rettet direkte mot ledelsen i en bedrift. Viktig her er at formålet med aksjonen ikke er å fremtvinge forandringer i de forhold som allerede er regulert i tariffavtalen. Politisk streik må altså rette seg mot noe annet enn lønns-og arbeidsvilkår som allerede er regulert mellom partene. Politisk streik blir ansett for lovlige siden formålet ikke er å endre tariffavtalen. Politisk streik er normalt kortvarig. Politisk lockout fra arbeidsgivers side er en teoretisk mulighet, men vil sjeldent opptre, så sant ikke hovedsammenslutningene på både arbeidsgiver- og arbeidstakersidene går sammen, eksempelvis mot foreslåtte endringer i regelverk fra myndighetenes side. Mens en politisk streik fra arbeidstakerorganisasjonens side vil bety at kun de organiserte nedlegger arbeidet, vil en politisk lockout ramme både organiserte og uorganiserte arbeidstakere i det virksomheten stenges helt eller delvis. Lønn under konflikt. Ved iverksettelse av en streik sier i realiteten de ansatte i fellesskap (kollektivt) opp sin arbeidsavtale. I det arbeidet nedlegges opphører dermed arbeidsgivers plikt til å betale lønn. De ansattes fagforbund vil imidlertid gjerne ha bygget opp egne streikefond gjennom innbetalt kontingent. Og det utbetales etter egne regler streikestøtte fra en streikekasse. Uorganiserte arbeidstakere som rammes av lockout fra arbeidsgivers side, har i utgangspunktet ikke krav på støtte. Det ytes ikke offentlig støtte (arbeidsledighetstrygd) under arbeidskamp i Norge. Streiketaktikk. Streiketaktikk har en lang historie. Det første kjente arbeidsopprøret fant sted mot slutten av det 20. egyptiske dynasti da arbeiderne organiserte streik i den kongelige byen Nekropolis. Grunnen var mangel på hvitløk, som arbeiderene brukte for å øke sin utholdenhet og generelle helse. Hendelsen ble nedskrevet i detalj på papyrus, som er bevart og nå befinner seg i Torino. I Norge har i de senere årene særlig opptrappingsstreiker vært kutymen, da de ansattes fagforeninger gjerne innledningsvis starter med bare å ta ut et mindre antall bedrifter i konflikt, for deretter å trappe opp eksempelvis ukentlig med stadig flere og flere bedrifter i streik. Dette øker oppmerksomheten om de ansattes krav, virker splittende på arbeidsgiverne, og rammer innledningsvis heller ikke en uskyldig tredjepart i samme grad som en total konflikt. Frykten for myndighetenes bruk av tvungen lønnsnemnd har også vært en medvirkende årsak til økt bruk av en slik opptrappingstaktikk. Avslutning av streik. Streik avsluttes enten ved at arbeidsgiver kommer de ansatte i møte og skriver under på ny overenskomst eller motsatt at de ansatte gir opp og tilbyr seg å igjen møte på jobb. Effekten av streik i form av uttelling i kroner og øre har ofte vært diskutert. En streik kan ha større uttelling i form av økt følelse av samhørighet hos de ansatte samt politisk slagkraft, snarere enn uttelling i materiell vekst. Eksempelvis vil en streik av et par ukers varighet i form av tapt lønnsinntekt for den ansatte, kunne spise opp en gitt lønnsøkning (men heller politisk seier) på noen få kroner. Streik kan også avsluttes med tvungen lønnsnemnd i form av lov fra Stortinget. Betingelsen loven stiller her er særskilt «fare for liv og helse»". Sist dette virkemiddelet ble tatt i bruk, var den 7. juni 2006, da Bjarne Håkon Hanssen avsluttet streiken Akademikerne hadde ført i 15 dager. Dette ble sterkt kritisert, da statsrådens eneste begrunnelse var hensynet til dyrehelse, noe det er tvilsomt om ligger innenfor det rettslig akseptable området for lønnsnemnd. Bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge har også vært kritisert av FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO. Dugnad. Dugnad er et felles utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, (f.eks. vårrydding i et borettslag, oppføring av en låve, ei båtstø, ei kai eller en lekeplass), som nabohjelp i forskjellige situasjoner, men noen ganger også på regionalt eller nasjonalt plan. Wikipedia regnes også som et dugnadsprosjekt. Dugnadsbegrepet er utpreget norsk. Våren 2004 ble ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord. NRK viste en serie språkprogram (Typisk norsk), og seerne ble invitert til å foreslå og deretter stemme frem et norsk nasjonalord. «Dugnad» vant knepent foran «jah» (på innpust), «matpakke», «hæ» og «koselig». At dugnad er noe særegent, typisk norsk, er nok likevel en uriktig forestilling. På finsk finnes begrepet «talkoot» med samme betydning som norsk «dugnad». I finlandssvenske miljø benyttes «talko», "(ett talko, talkot, flera talkon" alternativt "talko, talkon, flera talkor"), men uttrykket er ukjent for de fleste svensker. Engelsk har også hentet inn det finsk-svenske ordet «talkot», mens begrepet «barn raising» benyttes om en spesifikk dugnad for låvereising. På tagalog har ordet bayanihan samme betydning. Viktoria Luise av Preussen. Viktoria Luise av Preussen, hertuginne av Braunschweig-Lüneburg (født 13. september 1892; død 11. desember 1980) var syvende barn og eneste datter av keiser Wilhelm II og Auguste Viktoria. Hennes ekteskap i 1913 med den yngre sønnen av hertugen av Cumberland og Thyra av Danmark, Ernst August III av Hannover, betød enden på konflikten mellom de hannoverske Welfer og huset Hohenzollern, som hadde bestått siden 1866. Parets bejublede inntog i Braunschweig fant sted i 1913. Regjeringen var kort og endte med ektemannens abdikasjon den 8. november 1918, da hertugdømmet Braunschweig i likhet med resten av Tyskland ble republikk. De levet så i eksil i Oberösterreich, vendte tilbake til Blankenburg i Tyskland, og bosatte seg senere på sitt Schloss Marienburg. Etter ektemannens død i 1954 kom det til konflikt mellom prinsessen og hennes sønn Ernst August IV. Hun forlot Schloss Marienburg og bosatte seg i Riddagshausen. Her var hun inntil høy alder aktiv i tallrike initiativer for å ta vare på hjemlig kulturarv og tradisjoner. 1965-1974 utga hun syv bøker om sitt liv, og kom igjen i rampelyset i Tyskland. Da hun døde ble hun bisatt i Hannover-Herrenhausen. Av fem barn var prinsesse Friederike Luise von Braunschweig (senere Friederike av Hellas, 1917-1981) den eneste datteren. 9. januar 1938 giftet hun seg i Athen med den greske kronprinsen Paul av Hellas. Viktoria-Luise-Platz i Berlin er oppkalt etter henne. Rocco Buttiglione. Prof. Rocco Buttiglione (født 6. juni 1948 i Gallipoli) er en italiensk konservativ politiker. Høsten 2004 var han Silvio Berlusconis kandidat til posten som EUs justiskommisær, men på grunn av massiv kritikk etter nedsettende uttalelser om homofile og kvinner måtte han trekke seg, etter at hele forslaget til ny Europakommisjon var blitt trukket av påtroppende president Barroso. Ny justiskommisær ble heller Franco Frattini. Buttiglione er gift og har fire barn. Han snakker tysk, engelsk, fransk og spansk, foruten italiensk. Hans politiske forbilde er Helmut Kohl. Marsilio Ficino. Marsilio Ficino (født 19. oktober 1433 i Firenze i Italia, død 1. oktober 1499 i Correggio) var en italiensk filosof, filolog, lege og humanist. Marsilio Ficino var leder for Platon-akademiet i Firenze. På oppdrag av Cosimo de Medici oversatte han Platon fra gresk til latin (publisert i 1482), likeså " Hermetica " og en rekke av nyplatonistenes skrifter, som for eksempel Iamblichus og Plotin. Gjennom disse oversettelsene fikk samtida tilgang til tanker som gjennom middelalderen hadde vært oversett eller lite kjent; Ficino regnes derfor med blant dem som la grunnlaget for renessansens sterke interesse for antikken. Marsilio Ficinos hovedverk var hans traktat om sjelens udødelighet ("Theologia Platonica de immortalitate animae"). Hans entusiasme for astrologi gjorde at han kom på kant med kirken, og måtte forsvare seg mot mistanker om magi. Eksterne lenker. Ficino, Marsilio Ficino, Marsilio Ficino, Marsilio Mount Rushmore. Mount Rushmore National Memorial, i dagligtale Mount Rushmore, er et nasjonalt minnesmerke som ligger i Keystone, Sør-Dakota, Amerikas forente stater. Minnesmerket omfatter en park på 5 km². Mellom 1927 og 31. oktober 1941 laget skulptøren Gutzon Borglum og 400 andre arbeidere den 18 meter høye bysten av presidentene George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln for å markere landets 150-årsjubileum. Besøkende til parken kommer først og fremst dit for å se granittskulpturene, men det er også mulig å besøke studioet som ble brukt under arbeidene, og som ble bygd i 1939 under anvisning av kunstneren selv, Gutzon Burglum. Her finnes unike gipsmodeller og instrumenter utstilt og som har tilknytning til arbeidene. Nylig ble nye fasiliteter for besøkende ferdigstilt etter en ti år lang byggeprosess. Disse inneholder et nytt besøksenter og et museum, samt en tursti (The Presidential Trail) som gir en bedre utsikt til fjellskulpturen. Rushmorefjellet er hjem for mange dyr og planter som hører til i Black Hills i South Dakota. De geologiske formasjonene i hjertet av Black Hills regionen er også tydelig i Rushmore fjellet, og inkluderer store samlinger av granitt. Observasjonspost. OP er en militær forkortelse for «observasjonspost», og brukes ofte på kart i forbindelse der posisjonen angis først, for eksempel «4-2 OP». En OP blir brukt til å observere mål eller innhente informasjon. Kontrollpost. CP er en militær forkortelse for «kontrollpost» (eng. "checkpoint"), og brukes ofte på kart i forbindelse der posisjonen angis først, for eksempel «4-2B CP». Hargeisa. Hargeisa er Somalilands hovedstad, og Hargeisa-regionens hovedstad. Hargeisa er den største byen i Somaliland. Dagens innbyggertall er antatt å være mer enn 600 000. Byen har blitt gjenoppbygget etter at den ble lagt i ruiner av Somalias diktator Mohammed Siad Barre og hans svigersønn Mohamed Said Hirsi (Morgan), også kjent som «Slakteren fra Hargeisa». I byen ligger Universitetet i Hargeisa. Carl Gustav RFK. Rekylfri kanon 84 mm Karl Gustav med forskjellige våpentyper Carl Gustav RFK (forkortelse for rekylfri kanon) er en rekylfri kanon som ble produsert av den svenske forsvarsprodusenten Bofors fra 1946. Våpenet brukes i Forsvaret i 84 mm kaliber. Våpenet er det eneste av sin type i tjeneste i Forsvaret. Det brukes også i det britiske forsvaret (under kallenavnet "Charlie G") og i det kanadiske ("Carl G"). I hjemlandet Sverige kalles våpnet "Grg m/48" (granatgevär model 48), og det ble tatt i bruk i 1948 i det svenske forsvaret. I infanteriet vil et lag oppsatt med rekylfri kanon gå under betegnelsen kanonlag. 84mm rekylfri kanon er et rekylfritt panservernhåndvåpen som nytter enhetspatroner. Foruten hulladningspansergranater kan en skyte røyk-, lys- og sprenggranater. Det gir tyngre ildstøtte til mobile styrker og kan bæres over en viss avstand av et kanonlag uten ekstra transportstøtte. Det ble brukt som tyngre avdelingsvåpen av den norske UNIFIL-styrken i Libanon, som avskrekking overfor lokale og israelske styrker. RFK kan avfyre 7 forskjellige granater: pansergranat, betegnet FFV551 (FFV står for "Förenade Fabriksverken"); sprenggranat betegnet FFV441; røykgranat FFV469,- lysgranat FFV545; øvingsgranat FFV552 (helt lik FFV551 uten sprengstoff i stridshodet); bunker-/fortifikasjonsgranat FFV502; pansergranat med forlenget rekkevidde FFV651. Våpenet kan også brukes med indregevær som avfyrer 7,62 mm sporlyspatroner, til skyteøvelser. Det finnes også øvelsesammunisjon (løs ammunisjon) populært kalt "hvitfis". "RFK" veier 16,2 kilo uladet, og rundt 20 kilo ladet med granat. M72. M72 eller M72 LAW er en panservernrakett i 66 mm kaliber. Det er et engangsvåpen som ble utviklet i USA av Frank Spinale og andre mens de jobbet for Hesse-Eastern Division av Norris Thermadore. Våpenet er videreutviklet mange ganger, og produseres i dag av Nammo Raufoss AS i Norge. M72 ble den amerikanske hærens og det amerikanske marinekorpsets viktigste individuelle panservernvåpen etter 1963, når den ble tatt i bruk som i stedet for M31 HEAT og M20A1 «Super Bazooka». Den skulle egentlig senere erstattes, sammen med FGM-77 Dragon, av FGR-17 Viper, men ble erstattet av M136 AT4 i stedet for. I det norske Forsvaret erstattet våpenet Energa geværgranat som individuelt panservernvåpen på 1960-tallet. Stridshodene for panserbruk virker etter hulladningsprinsippet. Et piezoelektrisk brannrør sørger for å detonere hovedladningen når prosjektilet treffer målet. M72 har effekt mot lettpansrede mål, bunkere og lignende. M72 er et av de mest eksporterte våpen fra Norge. M72 lages i to øvingsversjoner, en med innebygget løp for 9 mm pistolammunisjon, og en med innebygget løp for 21 mm øvingsgranat. Teknisk. Våpenet består av en rakett inne i en utskytningsenhet som består av to rør. Det ene røret er pakket inn i det andre. Et lokk i hver ende gjør hele våpenet vanntett i transportmodus. Det ytre røret inneholder avtrekker, ladearm, for- og baksikte. Innerrøret inneholder sporet som rommer avtrekkermekanismen og en sikringssplint. Når de to rørene trekkes fra hverandre holdes de to delrørene i stilling av sporet, og sikringssplinten beveges under avtrekkermekanismen og både låser våpenet i uttrukket stilling og spenner avtrekkermekanismen. Etter at våpenet har blitt armert, er det ikke lenger vanntett, selv om det skulle klappes sammen igjen til transportstilling. Under avfyring blir drivstoffet i rakettmotoren fullstendig forbrent før det forlater løpet. Drivgassene har en temperatur på rundt 760 °C. Raketten driver det 66 mm store stridshodet uten vesentlig rekyl. Idet prosjektilet kommer ut av løpet, spretter seks finner ut og stabiliserer prosjektilets flukt. Etter avfyring er ikke lenger avfyringsenheten brukbar og kan kastes. På grunn av våpenets engangsnatur behandlet i alle fall den amerikanske og kanadiske hæren det som en enkelt runde ammunisjon. Frekvens. a>r med varierende frekvens; jo lengre avstand mellom bølgene (bølgetoppene), jo lavere frekvens. Frekvens er et mål på antallet ganger en hendelse gjentar seg i løpet av en enhetstid. For å beregne frekvens, setter man et fast tidsintervall, teller antall ganger en hendelse inntreffer og dividerer på tidsintervallets lengde. Beregning. der "T" er tiden mellom de to hendelsene (perioden) i sekunder. For uregelmessige hendelser brukes definisjonen under hvor n er antall hendelser og t er tidsrommet for observasjonen, uttrykt i enhetstiden. Enhet og symbol. Vanlige symboler for frekvens er "f" og formula_3, og for vinkelfrekvens formula_4. SI-enheten for frekvens er i hertz (Hz), oppkalt etter den tyske fysikeren Heinrich Rudolf Hertz. Med en 1 Hz menes at en hendelse gjentar seg en gang pr. sekund. Hertz er dermed lik invers sekund, dvs. Hz=s-1. Andre enheter har vært brukt til å måle frekvens som: rotasjoner pr. sekund, omdreininger pr. minutt (rpm). Hjerteslag måles i slag pr. minutt. Bølger og frekvens. For en bølge som forplanter seg gjennom rommet er frekvens proporsjonal med forplantningshastigheten "v" og omvendt proporsjonal med bølgelengden formula_5, dvs. I overgangen mellom to medier er frekvensen uendret, mens bølgelengde og forplantningshastighet endres. Pansret personellkjøretøy. Et pansret personellkjøretøy (PPK) er et pansret kjøretøy som brukes for å transportere infanteri i krigssoner. Kjøretøytypen finnes med både hjul- og beltedrift. Forsvaret bruker forskjellige finske Sisu PPKer som er treakslet og med sekshjulsdrift, nærmere bestemt XA-180, XA-185, XA-186 og XA-203. I tillegg har de og amerikanske M113 som har beltedrift. Alle har 12,7 mm maskingevær. Historie. En Mark V stridsvogn med mannskapsrom Under første verdenskrig ble de første stridsvognene utviklet for å kunne angripe fiendtlige maskingeværstillinger og passere piggtrådsperringer. Samtidig ble den britiske Mark V utstyrt med et lite mannskapsrom for å bære infanteri. Erfaringene fra dette ble ikke fulgt opp, og feltmarskalk Douglas Haig uttalte på slutten av krigen at seieren hadde kommet «ved geværet og bajonetten til infanteristen». Franskmennene tolket krigserfaringen i den retningen at infanteriet trengte mer støtte, ikke mer beskyttelse, og satte opp styrkene sine med mer artilleri, stridsvogner og fly. I 1928 følte militærtenkeren J.F.C. Fuller at det var påkrevet å påminne den årlige generalstabskonferansen om at pansring av krigsskip hadde gjort ramming umoderne, mens hæren hadde ikke tatt konsekvensen av dette og sluttet å angripe med menn. Fuller insisterte på at svaret var «en halv tomme stål». Britenes daværende stridsvogn, Vickers Medium Mark III, var med sin 47 mm kanon en stor forbedring fra tidligere vogner, men det eksisterte ikke noe kjøretøy som kunne la infanteriet følge stridsvognene i angrep. Mens britene var opptatt med sine stridsvogner og lette, pansrede kjøretøyer som bren-gun carrier, jobbet tyskerne med å mekanisere sine styrker. Under andre verdenskrig ble infanterister satt opp med halvbeltevogner, spesielt på tysk og amerikansk side. Tyskernes vogner var mer sofistikerte enn andre land sine. De hadde blant annet bremsing på beltene for å avhjelpe styringen, bedre belter og bedre hjuloppheng. Et stort antall slike kjøretøyer kom i tjeneste fra 1938. Det mest kjente var Hanomags SdKfz 251 I 1944 støtte britisk og kanadisk infanteri på sterk motstand på vestfronten. Deres oppgave var å holde nede de tyske styrkene, mens amerikanske styrker brøt ut av brohodet og angrep vestover. I denne situasjonen hadde de mange tyske styrker konsentrert mot seg. Kommandøren for "2nd Canadian Corps", general Guy Simonds, sørget for å få konvertert 72 amerikansk-produserte M7 Priest selvgående felthaubitser til PPKer ved å fjerne haubitseren og plate over hullet i frontpanseret med vrakstål. Kjøretøyene ble kalt "Kenguruer", etter kodenavnet for verkstedet som konverterte dem. Hver vogn fikk tildelt en vognfører og lastet med 10 infanterister hver gikk de i kamp under operasjon Totalize natt til 7. august 1944. Kjøretøyene ble en suksess, og var i tjeneste under resten av felttoget i Frankrike. 28. august 1944 ble avdelingen som brukte dem omdøpt til "1st Canadian Armoured Personnel Carrier Squadron". I løpet av felttoget var M7ene utslitt, og de ble senere erstattet av australskbygde Ram-stridsvogner som ble konvertert. I etterkrigstiden forsvant halvbeltevognene, og PPKer ble enten hjulgående eller beltegående. I USA ble det hovedsakelig fokus på beltegående vogner. M39 og M44, som kom på slutten av krigen, var M18 Hellcat panserjagere som var konvertert. De ble faset ut av M75 og M59 først på 1950-tallet. De hadde da allerede den kjente «boks-på-belter»-profilen til M113. Ford og Kaiser Aluminium and Chemical Co. brukte M59 og M75 som basis for neste generasjon vogner. I 1960 kom de så med M113, den mest brukte og mest kjente beltegående PPK. Den er produsert i over 80 000 eksemplarer, noe som gjør det til det mest utbredte amerikanske kampkjøretøyet noensinne. En rekke forbedrede versjoner kom i tiårene etter, også fra andre land enn USA. M113 er fremdeles i bruk verden over, og har mange etterligninger, for eksempel britiske FV432 Trojan, franske AMX VTP og nederlandske DAF-YP 308. På samme tid konsentrerte Sovjetunionen seg om hjulgående PPKer. BTR-serien (60, 70 og 80) ble utviklet kontinuerlig gjennom den kalde krigen. Disse hadde åtte hjul og et lite tårn til maskingevær. De tok over etter BTR-40, som nærmest var en pansret lastebil. Sovjeterne hadde også ett ess i ermet: Tidlig på 1960-tallet kom de med verdens første stormpanservogn, kalt BMP-1. I motsetning til PPKer hadde denne nye klassen kraftigere bevæpning, og skulle ta opp kampen sammen med infanteristene den transporterte. Utviklingen av beltegående PPKer stagnerte, da alle industrialiserte land konsentrerte seg om en blanding av hjulgående PPKer og stormpanservogner. I senere tid har Israel tatt opp den gamle praksisen med konverterte stridsvogner, da de har bygget om gamle T-55 stridsvogner til PPKer kalt IDF Achzarit. USA har også begynt å bruke hjulgående PPKer i større utstrekning, basert på sveitsiske MOWAG Piranha. Teknisk. Førerplassen på en VAB hjulgående PPK. De fleste pansrede kjøretøyer er malt i lyse farger innvendig. En PPK består av drivverk, enten med hjul eller belter og en motor som omtrent tilsvarer motoren i en buss. Hjulgående PPKer med flere enn to aksler har som regel styring på flere av akslene. Mange vogner er også amfibiske. For å svømme må mannskapet som regel sjekke at dreneringshull i skroget er tettet og brette ned en skjerm foran på kjøretøyet. Skjermen beskytter mot at små bølger ødelegger sikten for vognføreren. Framdrift i vannet er noen ganger med belter, og noen ganger med propell eller vannjet. Uansett er ikke et PPK en båt, og det er avhengig av at det er stille vann og ikke for bratte bredder. Opprinnelig hadde mange PPKer utgang for infanteriet over taket på kjøretøyet. Dette gjorde infanteristene sårbare for beskytning under avstigning, og to hovedløsninger gjorde seg gjeldende i etterkrigstiden: De fleste valgte å lage dører eller en rampe bak, men den sovjetiske BTR-serien hadde en luke på sidene, mellom andre og tredje aksel. De fleste PPKer er pansret med stål eller aluminium. De har som regel motstandskraft mot våpen opp til tyngre maskingevær. Vogner som er konverterte stridsvogner har som regel beskyttelse også mot lettere panservernvåpen. PPKer er som oftest bevæpnet med et maskingevær, enten 12,7 mm eller 14,5 mm i kaliber. Noen har maskingevær montert helt åpent, mens andre har et skjold eller tårn til beskyttelse for skytteren. PPKen i aksjon. a>», produsert av Kongsberg Defence & Aerospace. Vognene blir som regel brukt til å frakte infanteriet fram til like før de venter kontakt med fienden. Infanteristene sitter da av (går av) kjøretøyet og rykker videre fram til fots. En PPK er nemlig ganske lett pansret, og er sårbar for alle mulige panservernvåpen, inkludert tunge maskingevær og splinter fra nære artillerinedslag. Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy. Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy, baron Ogilvy de Muirtown (født ca. 1650, død 8. oktober 1710 i Danzig) var en kursachsisk generalfeltmarskalk av skotsk avstamning. Ogilvy var sønn av George Jacob Ogilvy, kommandant over Brünns Festung Spielberg (tsjekkisk "Špilberk"). Han begynte sin militære løpebane i den russiske armeen, hvor han ble general i 1702. Den 3. desember 1706 trådte han inn i den kursachsiske tjenesten som feltmarskalk og president for det indre krigsrådskollegiet. De skotske etterkommerne av familien Ogilvy er idag beslektet med den britiske kongefamilien, idet "The Honorable Sir" Angus Ogilvy er gift med prinsesse Alexandra av Kent, en kusine av den britiske dronningen og av hertugen av Edinburgh. Ogilvy, Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy, Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy, Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy, Georg Benedikt Freiherr von Otto zu Stolberg-Wernigerode. Fyrst Otto zu Stolberg-Wernigerode (født 30. oktober 1837 i Gedern, død 19. november 1896 i Wernigerode) var en tysk politiker. Han var visekansler under Otto von Bismarck. Liv. Grev Otto zu Stolberg-Wernigerode ble født 30. oktober 1837 som sønn av arvegreven Hermann og grevinne Emma zu Erbach-Fürstenau på et slott i hessiske Gedern. Hans far døde, kun 39 år gammel, kort før hans fireårsdag. Han gikk på gymnasiet i Duisburg, studerte jus og forvaltningsvitenskap ved universitetene i Göttingen og Heidelberg og tjenestegjorde fra 1859 til 1861 som offiser i kavaleriet i den prøyssiske armé. To år senere giftet han seg med den 26-årige prinsesse Anna Reuss, som skjenket ham fire sønner og to døtre. Hans politiske karrière lot ikke vente lenge på seg. Fra 1867 til 1873 ledet han med stor suksess Hannover som provinsens overpresident, en stilling han fikk på forslag fra Bismarck. Han lyktes i å integrere den nylig ervervede provinsen i den prøyssiske stat. I 1867 fikk han et sete i den nordtyske forbundsdagen, og ble fire år senere som medlem av det konservative partiet innvalgt i den tyske Riksdagen (frem til 1878) og 1872 også president for Overhuset i den prøyssiske landdagen (til 1877). I mars 1876 ble han takket være Bismarcks innflytelse Det tyske rikes ambassadør i Wien. 1. juni 1878 ble han utnevnt til tysk visekansler og visepresident for det prøyssiske statsministerium. Dermed var Stolberg-Wernigerode både i Preussen og Tyskland nr. 2 etter Bismarck. Sin egnethet for denne posisjonen beviste han ved å klare å overbevise keiser Wilhelm I, som opprinnelig var en motstander av planen, til å inngå forbund med Østerrike. I april 1880 la han frem Samoaforslaget i Riksdagen på vegne av Bismarck, som var forhindret av sykdom. Forslaget ble imidlertid nedstemt med 128 til 112 stemmer, noe som betød av tysk kolonipolitikk fikk et tilbakeslag. På grunn av meningsforskjeller med «Jernkansleren» la grev Stolberg-Wernigerode ned sitt embede som visekansler den 20. juni 1881. Den keisertro prøysseren ble 1884 utnevnt til overkammerherre (til 1894) og 1885 også stedfortredende minister for kongehuset (til 1888). I 1890 ble han av keiser Wilhelm II opphøyet i fyrstestanden. Han døde 59 år gammel i Wernigerode. Den høye anseelse han nøt i sin livsstid viser seg bl.a. i det store antall æresposisjoner han hadde utenfor politikken: Kansler av Johannitterordenen (1872–1876) og den Sorte Ørns Orden, formann for den ekstraordinære generalsynoden (1875), sentralkomitéen av tyske foreninger og det prøyssiske foreningen Røde Kors. Cem Özdemir. Cem Özdemir (født 21. desember 1965 i Bad Urach) er en tysk politiker fra partiet Die Grünen. Fra november 2008 er han leder av partiet sammen med Claudia Roth. Bakgrunn og utdannelse. Cem Özdemirs foreldre er Çerkez (tsjerkessere) fra Tyrkia, og faren hans var immigrant i Tyskland. Tyrkere i Tyskland hevder at han er tyrker, men han foretrekker selv å kalle sine foreldre Çerkez. Forbundsdagen. Han var medlem av den tyske forbundsdagen fra 1994 til 2002, og var innenrikspolitisk talsmann for de grønnes fraksjon. På grunn av uryddige økonomiske forhold, bl.a. mottak av gunstige privatkreditter fra en PR-rådgiver, trakk han sitt kandidatur i til forbundsvalget i 2002. Da stemmene allerede var talt opp kunne han ikke lenger trekke seg, men han stilte ikke opp i forbundsdagen etter gjenvalget. Europaparlamentet. Fra 2004 til 2009 var han medlem av det europeiske parlamentet for De grønne i Tyskland, hvor han satt i parlamentets utvalg for utenrikssaker. Paul Wilhelm av Württemberg. Hertug Paul Wilhelm av Württemberg (født 25. juni 1797 i Carlsruhe, Schlesien, død 25. november 1860 i Bad Mergentheim) var en betydningsfull tysk naturforsker og oppdager, som i det tidligere 19. århundre foretok tallrike forskningsreiser til Nordamerika, Nordafrika og Australia. I 1829 oppdaget han floden Missouri. Han var sønn av hertug Eugen Friedrich Heinrich av Württemberg og hertuginne Luise, født prinsesse av Stolberg-Gedern. Han var nevø av Württembergs konge Friedrich. Bedriftshelsetjeneste. Bedriftshelsetjenesten, avtalefestet i 1946, skal bistå bedrifter med å forebygge helseplager,forebygge yrkesskader og – sykdommer, andre uheldige fysiske og psykiske påkjenninger, samt medvirke til å fremme helse og trivsel blant de ansatte i bedriften. Bedriftshelsetjenesten er bransjepålagt. Lovgrunnlaget for bedriftshelsetjenesten er arbeidsmiljøloven. Utgifter til bedriftshelsetjeneste dekkes av bedriften, men personalet i bedriftshelsetjenesten skal ha en fri og uavhengig stilling i arbeidsmiljøspørsmål og har taushetsplikt i forhold til individuelle helseopplysninger. Spørsmålet om hvilke bedrifter og bransjer som skal ha tjenesten, er regulert ved forskrift (se eksterne lenker). Ved siden av det forebyggende arbeidet skal bedriftshelsetjenesten ved helseovervåking avdekke mulige helseskader på et så tidlig stadium som mulig. Bedriftshelsetjenesten skiller seg fra «Personallegeordninger». En personallege/fastlege behandler «egen» sykdom. Bedriftshelsetjenesten kartlegger derimot arbeidsrelevante problemer hos de ansatte, samt er aktiv i bedriftenes arbeidsmiljø. En personallegeordning er m.a.o. ikke tilstrekkelig dersom bedriften er bransjepålagt å ha bedriftshelsetjeneste. En bedriftshelsetjeneste er et faglig sammensatt team, ofte bestående av vernepersonale og helsepersonale. Vernepersonale er eksempelvis ergonom, verneingeniør og yrkeshygieniker. Helsepersonale er eksempelvis bedriftslege, bedriftssykepleier og bedriftsfysioterapeut. En bedriftslege har gjerne spesialitet i arbeidsmedisin. Hva verne- og helsepersonalet skal bidra med er regulert i en egen forskrift (se eksterne lenker). Det ble fra 2010 innført en sertifiseringsordning i Norge slik at seriøse aktører kan skille seg fra useriøse. Virksomheter med plikt til å ha BHT må benytte seg av en godkjent ordning. August Pauly. August Friedrich Pauly (født 9. mai 1796 i Benningen am Neckar ved Ludwigsburg, død 2. mai 1845 i Stuttgart) var en tysk klassisk filolog. Hans hovedverk er "Real-Encyclopädie der classischen Alterthumswissenschaft in alphabetischer Ordnung", som han utga fra 1837 og som senere ble oppkalt etter ham. Pauly døde 1845, før arbeidet var fullført; dette ble derfor overtatt av Christian Waltz og Wilhelm Siegmund Teuffel i de følgende syv år. Den første utgaven besto av seks bind. En ny utgave ble forberedt mellom 1861 og 1866, men aldri ferdigstilt. En nyutgave av verket ble besørget av Georg Wissowa, hvoretter det ble kjent som "Pauly-Wissowa". Etter hundre års arbeid utkom dette leksikonet over den klassiske verden i hundre bind. En mer kortfattet versjon er "Der kleine Pauly", som mellom 1964 og 1975 utkom i fem bind, og ny bearbeidelse, "Der neue Pauly" i 19 bind mellom 1996 og 2003. Friederike Caroline Luise av Hessen-Darmstadt. Som følge av den siste fødslen døde hertuginne Friederike i Hannover. Hessen-Darmstadt, Friederike Caroline Luise von Hessen-Darmstadt, Friederike Caroline Luise von Hessen-Darmstadt, Friederike Caroline Luise von AIM-120 AMRAAM. AIM-120 AMRAAM – Advanced Medium Range Air to Air Missile, norsk: Avansert luft-til-luft missil for vanlig rekkevidde, er et amerikanskprodusert luft-til-luft-våpensystem som også benyttes som bakke-til-luftmissil av det norske NASAMS-luftvernsystemet. Historie. På slutten av 70-tallet bestemte det amerikanske forsvaret at de trengte en erstatter for AIM-7 Sparrow missilet. I 1979 ble Hughes og Raytheon valgt som finalister i konkurransen om å få produsere missilet og i desember 1981 ble Hughes erklært som vinner. Første testmissil ble avfyrt fra en F-16 i 1984, men missilet ble ikke klart for bruk før i september 1991. AMRAAM ble brukt i en operasjon første gang 27. desember 1992 da en amerikansk F-16C skjøt ned en irakisk MiG-25. Engelbert Humperdinck. Engelbert Humperdinck (født 1. september 1854 i Siegburg, død 27. september 1921 i Neustrelitz) var en tysk senromantisk komponist. Humperdinck studerte fra 1872 ved Kölns musikkonservatorium, og fra 1876 i München. I 1879 fikk han en førstepris av Felix-Mendelsohn-Stiftung, og fra 1880 til 1882 var han Richard Wagners medarbeider i Bayreuth. Hans opera "Hänsel und Gretel" ("Hans og Grete"), oppført første gang 23. desember 1893 i Weimar, ble en verdenssuksess. Premièren ble ledet av Richard Strauss. Flere av dens melodier («Brüderchen, komm tanz mit mir» eller «Ein Männlein steht im Walde») ble folkesanger. Hans øvrige verker er også inspirert av folkesang. Humperdinck skrev seks operaer. Den 9. september 2004 æret Deutsche Post ham med et eget frimerke i forbindelse med hans 150. fødselsdag. Han er gravlagt på Südwestkirchhof Stahnsdorf. Magnus II. Magnus Haraldsson eller Magnus II (født 1048, død 1069) var konge av Norge 1066 til 1069, det meste av tiden var han samkonge med broren Olav Kyrre (Olav III Haraldsson Kyrre). Magnus II Haraldsson var sønn av kong Harald Hardråde, og skal ifølge sagaene ha vært med på hærferd mens han ennå var barn. Det antas, men virker likevel påfallende, at han var den Magnus som nevnes i en angelsaksisk krønike fra 1058; da han skal ha ledet en flåte fra Norge til Wales og hjulpet kongen der til å jage bort en engelsk jarl. Derimot er det rimelig sikkert at han fulgte faren mot Danmark i 1062, en ferd som endte med seier i Slaget ved Niså i Halland. Magnus ble kronet til konge da faren i 1066 dro mot England. Dette innebar at Magnus var enekonge i Norge fra sommeren 1066 til våren 1067. Broren Olav, som hadde fulgt faren til England vendte hjem våren 1067 og de to delte riksstyret i vennskap. Selv om de i prinsippet rådde likt over hele riket, tyder mye på at Magnus hadde ansvaret for Vest-Norge, Trøndelag, Opplandene og Nord-Norge, mens Olav rådde over Viken. Magnus ble tidligere ikke regnet med til kongerekken; delvis fordi han døde ung og bare hadde kort tid som enekonge; og delvis fordi broren som regjerte i mer enn 25 år var den som i realiteten rakk å prege tiden og riket etter kong Haralds død. Magnus døde 20/21 år gammel. Dødsårsaken var i følge sagaen ringorm, men det er mer trolig at det var meldrøyeforgiftning ("ergotisme"). Magnus' sønn Håkon var i en drøyt år samkonge med fetteren Magnus Berrføtt før han – som sin far – døde ung. Referanser. Magnus 02 Estcoy. Estcoy var et estisk kompani som midlertidig overtok kompani B i Norbatt for perioden desember 1996 til mai 1997. Årsaken var personellmangel i den norske FN-styrken i Libanon. Bakgrunn. Norge hadde fra starten i 1994 deltatt i det såkalte Baltbat-prosjektet ("Baltic Peacekeeping Battalion"). Dette var et samarbeid mellom flere vestlige land og de tre baltiske stater om etableringen av en fellesbaltisk fredsbevarende bataljon. Norge hadde hatt et særlig ansvar for opplæringen av det estiske kompaniet, Estcoy, og for sanitetsfunksjonen generelt. Høsten 1996 trente Estcoy i Norge. Baltbat. I tillegg hadde støttelandene, sammen med de baltiske land, besluttet å oppgradere Baltbat til en infanteribataljon med fredsopprettende kapasitet. Denne oppgraderingen skulle inngå som en del av virksomheten i 1998. Dette innebar at bataljonen måtte tilføres ytterligere opplæring, trening og materiell. Norge ville i denne fasen, sammen med Danmark, blant annet bidra med opplæring knyttet til bombekaster-enheten i bataljonen. Norge hadde også besluttet å gi ti bombekastere, samt annet relevant utstyr til denne enheten. Norge hadde tidligere bidratt med et betydelig antall nærpanservernvåpen, M72, i forbindelse med etableringen av Baltbat som fredsbevarende bataljon. Siden 1995 hadde Norge bidratt med totalt 44,2 millioner kr. til Baltbat, inklusive verdien av materielldonasjoner. Magnus Berrføtt. Magnus Berrføtt (eller Magnus III Olavsson, født 1073, falt i strid 1103) var Norges konge fra 1093 til 1103. Han stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk, og sørget blant annet for at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet. Bakgrunn. Det finnes ingen kjente portretter av Magnus Olavsson, men dette ukjente steinhodet som arkeologene fant ved Peel Castle, en festning grunnlagt av Magnus, kan representere en mann fra perioden.Olav Kyrre, den fredelige kongen, og sannsynligvis den første norske kongen som kunne lese og skrive, døde fredsommelig av sykdom 22. september 1093 på gården Haukbø (nå Håkeby) i Tanum (Båhuslen) etter 26 år langt styre, men likevel bare i midten av 40-årene. Han ble ført til Nidaros og begravd i Kristkirken. Kong Olav var strategisk gift med Ingrid, datter av kong Svein Estridsson av Danmark, men ekteskapet var barnløst. Derimot fikk han sin eneste sønn Magnus med sin frille, Tora Jonsdatter (ca 1045–ca 1070), og gutten ble satt ut til fostring som skikken var. Beskrivelse. Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra "berfættr" eller "berleggr", er noe uklart. Snorre Sturlasson mener at de kom fra at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko. Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, "Styrjaldar-Magnus", med andre ord "Krigs-Magnus". Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den franske kongen Karl den Stores latinske navn "Carolus Magnus". Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlasson synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i "Magnus Berrføtts saga". At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene. Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og "mest rask" ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til. Kongevåpenet. Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull ("gulli leo")». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven. Norges konge. Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde. Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn. Lokalt opprør. Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlasson. Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde. Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre. Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn». Krig mot Danmark og Sverige. Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre. Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken. Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna. Fred og bryllup. Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margaret (Margareta) Frithpoll. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie. Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090. Erobringen av Irskesjøen. Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene. Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga det danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øynene hvor det allerede var en stor norsk befolkning. På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området "Lothlend" ("Laithlinn" og senere kalt for "Lochlainn") som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn. Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle. Konge av Man. Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England. Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen. Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.I henhold til den lokale "Krøniken om kongene av Mann og Øyene" seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...» Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River. Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. "Krønikene til kongene av Mann og Øyene" gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet. Wales. Fra Man dro han mot Bretland (England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge. Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp. Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre. Skottland. Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk. Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet. Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103. I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, "Dublinskir". Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet». Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.» Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen. Ettermæle. Ulster-annalene noterer kort for året 1103: "Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib" – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster». Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet "Lochlainn" mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge. Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv». Gatenavn. Magnus Barfot har fått gater oppkalt etter seg i Oslo, Drammen, Sem, Kristiansand, Bergen og Hundhamaren, mens varianten Magnus Berrføtt finnes i Haugesund og Trondheim. Eksterne lenker. Magnus 03 GPRS. General Packet Radio Service (GPRS) er en standard for trådløs dataoverføring med mobilkommunikasjon over GSM mobiltelefonnettet. Den ble tatt i bruk kommersielt i 2000. Mens GSM har en maksimal dataoverføringshastighet på 9,6 kbps med datakommunikasjon som en oppkoblet mobiltelefonsamtale, og (inntil 38,4 kbps. med HSCSD), er makshastigheten til GPRS på 171,2 kbps. Dette er imidlertid en teoretisk øvre hastighet, den praktiske begrensingen er på ca 40 kbps på grunn av begrensing i mobiltelefonene. GPRS ble introdusert i Norge i begynnelsen av 2001. GSM er en pakkesvitsjet teknologi der en pågående samtale bruker hver 20.del av basestasjonens kapasitet til sending og mottak av digitaliserte, komprimerte og krypterte lydfil-pakker. GPRS benytter de 20.delene av basestasjonens kapasitet som ikke brukes til telefonsamtaler, men når det ikke overføres data brukes ingen av 20.delene. Dette gir en forbindelse som alltid er på, dvs. at man kan motta e-post, surfe på Veven, e.l. uten å måtte koble seg opp først. I stedet for tellerskritt betaler man enten en fast månedsavgift, en dagsavgift eller for de datamengdene som blir overført. Mobiltelefoner som støtter GPRS kalles gjerne GPRS-terminaler, og støtter et visst antall såkalte tidsluker opp og ned. I GPRS-alternativet som tilbys av bl.a. Netcom er en tidsluke på 13,4 kbps. Hvis en telefon da støtter f.eks. 2+1 tidsluker, betyr dette at den gir en hastighet på 26,8 kbps. for mottak, og 13,4 kbps. for sending av data. Brukerne i GSM-nettet deler på kapasiteten for GPRS som er tilgjengelig, slik at ytelsen i praksis kan variere i den tiden man er oppkoblet. Dersom all kapasitet på basestasjonen er oppbrukt, vil taletrafikk ha prioritet fremfor data og dataoverføringshastigheten vil synke. GPRS er en såkalt 2,5G teknologi, mens UMTS er 3G eller tredje generasjon. Tyngdekraft. Tyngdekraft eller gravitasjonskraft, ofte bare kalt tyngde i klassisk fysikk, er tiltrekningskraft som virker mellom alle partikler med masse i universet. Tyngde og treghet er viktige egenskaper som kjennetegner masse. Isaac Newtons tyngdelov sier at tyngdekraften som virker mellom to legemer, er proporsjonal med produktet av deres masse, og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem. Loven kan uttrykkes slik: formula_1, der Historie. Isaac Newton var den som først formulerte loven om tyngdekraft. Det var et stort vitenskapelig gjennombrudd da han kunne forklare at himmellegemene holdt seg i banene sine ved hjelp av den samme kraften som får et eple til å falle mot bakken. Han beskrev månens bane rundt jorda som et endeløst fall, og forklarte at det var mulig å kaste ting i bane rundt jorda med stor fart. Newton formulerte sin lov (avsnittet ovenfor) på grunnlag av Johannes Keplers tre lover om planetbevegelser, som igjen var basert på den danske astronomen Tycho Brahes observasjoner. Tyngdekraften er en av de grunnleggende faktorene i klassisk fysikk. Det første laboratorieeksperimentet (Cavendish-eksperimentet) som kunne måle massens tyngdekraft, ble utført i 1797–98 av den britiske vitenskapsmannen Henry Cavendish. Bruk. Newtons tyngdelov er en viktig del av klassisk fysikk, den fysikken som brukes om hverdagslige mekaniske systemer. I moderne tid brukes den til å regne ut masser, baner og avstander til objekter i universet. formula_3, der m er massen til objektet som tyngdekraften virker på. Tyngdeakselerasjonen varierer rundt om i verden siden jorden ikke er helt rund, nærmere svakt oval. 9,81 er et utarbeidet gjennomsnitt, anerkjent som et god tilnærming til en universal konstant. Unnslippingsfart. Forskjellige baner en gjenstand kan få basert på farten "v". D viser "v" = unnslippingsfarten. I moderne fysikk. Tyngdekraft er den suverent svakeste av de fire fundamentale naturkreftene, men dominerer likevel i store systemer som planeter og galakser, fordi den kun virker tiltrekkende. Elektriske krefter som kan virke både tiltrekkende og frastøtende vil utligne seg selv i det store og hele. Svak og sterk kjernekraft virker over så korte avstander at de bare gir seg til kjenne innenfor atomkjerner. Ulriken. Ulriken er det høyeste av de syv fjell rundt Bergen sentrum. Høyden er 643 meter over havnivået. På Ulriken er det bygd mast for kringkasting og telekommunikasjon. Det er også en kafé og restaurant på toppen. Gondolbanen Ulriksbanen gjør det enkelt å komme seg til toppen av fjellet. Ellers går det turstier opp mot fjellet og innover i et flatere turterreng, Vidden. En av de første fotturene til Ulriken skal ha blitt gjort i 1853 av en gruppe bergensere. Med i gruppen var blant annet teaterinstruktør Henrik Ibsen. Ved denne anledningen skrev han sangen «Vi vandrer med freidig mot». Ulriken har navnet sitt fra det norrøne Alrek, som betyr «Det ruvende». Ulriken er kjent fra Bergens bysang, som offisielt heter «Sang til Bergen», men som har undertittelen «Udsigter fra Ulriken». Etter første strofen går den på folkemunne under navnet «Jeg tok min nystemte», eller «Nystemten». Sangen ble skrevet av biskop Johan Nordahl Brun til en festlig sammenkomst i 1791. Det er uvisst om Brun noen gang var på Ulriken, men han skal ha gått på ski i Byfjellene og til toppen av Lyderhorn. Hans datter Ingeborg giftet seg med kjøpmann Michael Wallem, som kjøpte et landsted ved Ulrikens fot – et område som var åpnet for gående og kjørende trafikk etter at stiftamtmann Bull i 1808 anla Fjæreveien fra Fløen til Damsgård. Ingeborg og mannen feiret kjøpet på sin bryllupsdag med avstemning om hva landstedet skulle hete. Noen forslo «Kalosjen», andre «Familiesetet», men flest stemmer fikk «Ulrikstå», da eiendommen lå som en tåspiss på Ulrikens fot. Men vertinnen syntes ikke noe om navnet, og for å redde stemningen foreslo man at også vertsparet avgav sin stemme. Siden vertinnen var eneste dame (i de tider ble bare menn bedt i selskap), fikk hun den avgjørende stemmen, og landstedet ble i stedet hetende «Nordahlsætt» til ære for hennes far, biskopen. Pavels beretter at stemningen likevel var ødelagt for kvelden. Naqoura. Naqoura er et lite tettsted i Libanon. Det ligger ved Middelhavet, like nord for grensen til Israel og like sør for havnebyen Tyr. Det finnes ingen ordentlig havn her, og strendene er til dels ganske steinete. Siden 1978 har Naqoura vært hovedkvarter for FNs midlertidige styrke i Libanon, noe som gjorde at tettstedet fikk et voldsomt økonomisk oppsving med mange butikker og restauranter. Karl Friedrich von Savigny. Karl Friedrich von Savigny (født 19. september 1814 i Berlin, død 11. februar 1875 i Frankfurt am Main) var en prøyssisk diplomat og katolsk politiker. Savigny var sønn av den betydningsfulle prøyssiske juristen og statsmannen Friedrich Karl von Savigny og hans kone, Kunigunde von Brentano, en søster av dikteren Clemens von Brentano. Gustave Eiffel. Alexandre Gustave Eiffel (født 15. desember 1832 i Dijon, død 27. desember 1923 i Paris) var en fransk ingeniør og entreprenør, som spesialiserte seg på metallkonstruksjoner. Eiffel er mest kjent for Eiffeltårnet i Paris, som ble reist 1887–1889 i forbindelse med Verdensutstillingen i byen i 1889. I 1867 var han ansvarlig for byggingen av viaduktene i Rouzat sur la Sioule og Neuvial og for byggingen av jernbanelinjen Commentry-Gannat. Fra 1872 til 1874 virket Eiffel i Chile, Bolivia og Peru. I 1875 hadde han ansvar for byggingen av Vestbanegården i Budapest. I 1880 fikk han tilslaget for Garabit-viadukten, som vakte oppsikt for sin form og for sin høyde på 122 meter. Fra 1881 til 1882 bygde Eiffel broen i Szeged i Ungarn. Han står også bak bærekonstruksjonen i Frihetsstatuen i New York. I 1890 tegnet han «La Ruche» («Bikuben») i Paris. Huset ble opprinnelig reist som en midlertidig struktur i forbindelse med en utstilling det året, men etter å ha blitt demontert valgte man å reise det på et annet sted og bruke det til billige atelierer for kunstnere. Han ble innblandet i en økonomisk skandale i forbindelse med det feilslåtte franske Panamakanalprosjektet, og ble i første omgang dømt for dette. Det viste seg at han ikke hadde hatt noe med den økonomiske siden av prosjektet, og dommen ble senere omstøtt. Han døde i sitt hjem på Rue Rabelais i Paris, og ble gravlagt på Levallois-Perret-kirkegården i byen. Botho Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein. Botho Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein ("hans høyhet prins Botho til Sayn-Wittgenstein-Hohenstein") (født 16. februar 1927 i Eisenach, død 27. januar 2008 i Salzburg) var en tysk konservativ politiker. Botho zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein var fra 1958 til 1968 viseborgermester i Bad Laasphe. Han var medlem av det tyske parlamentet fra 1965 til 1980, hvor han var viseformann for utvalget for barn, familie og helse, og dessuten helsepolitisk talsmann for CDU/CSU-fraksjonen. Fra 1982 til 1994 var han president for Tysk Røde Kors. Wilhelm von Bode. Wilhelm von Bode (født 10. desember 1845 i Calvörde, død 1. mars 1929 i Berlin; født "Arnold Wilhelm Bode", adlet 1914) var en betydelig tysk kunsthistoriker og museumsmann. Han regnes som en av grunnleggerne av det moderne museumsvesen. I 1904 grunnla han Kaiser-Friedrich-Museum (idag Bodemuseum) på Museumsinsel i Berlin, og var der generaldirektør for de statlige kunstsamlingene, og forfattet grunnleggende arbeider om utviklingen av tysk, nederlandsk og italiensk billedkunst og skulpturkunst (plastisk kunst). På grunn av sin banebrytende betydning for utviklingen av Berlins kunstsamlinger ble han også kalt «kunstens Bismarck» og «museumscondottieren». Bode var opprinnelig utdannet jurist, men viste allerede som jusstudent interesse for kunsthistorie, og under sin tid som fullmektig i Braunschweig arbeidet han med å systematisere de hertugelige kunstsamlingene. Samtidig foretok han flere reiser til Nederland, Belgia og Italia for å besøke museer og privatsamlinger. Etter fullmektigtiden studerte han kunsthistorie og arkeologi i Berlin og Wien, og tok doktorgraden i 1870. Eksterne lenker. Bode, Wilhelm von Bode, Wilhelm von Bode, Wilhelm von Wilhelm von Schadow. Friedrich Wilhelm von Schadow (født 6. september 1788 i Berlin, død 19. mars 1862 i Düsseldorf) var en tysk maler, sønn av Johann Gottfried Schadow. Schadow studerte fra 1808 til 1811 ved Berliner Kunstakademie, derettet sluttet han seg i 1811 i Roma til kretsen av nazarener, og malte mest religiøse monumentalbilleder i akademisk-klassisistisk stil. Etter å ha vært professor ved Berliner Kunstakademie fra 1819 til 1826 var han direktør for Kunstakademie Düsseldorf frem til 1859. Innkjøpspassasjen i Düsseldorf, "Schadow-Arkaden", er oppkalt etter ham. Den tyske bondekrigen. Oversiktskart - klikk kartet for lesbar størrelse Den tyske bondekrigen (eller «Bondeopprøret») (1524–1525) var en blodig oppstand blant bøndene i det sydlige og midtre Tyskland, med sin bakgrunn i både sosiale og religiøse forhold. I samtiden mente man at 100 000 liv gikk tapt, senere historieforskning mener at dødstallene var noe lavere og ikke oversteg 75 000. Krigen endte med tap for bøndene. Krigens bakgrunn. Til tross for at den knyttes så nært til reformasjonshistorien, var de dypereliggende årsaker til bondekrigen sikkert av økonomisk art. Frem til slutten av 1300-tallet var den tyske bonde i det store og hele i en fordelaktig posisjon, også de som ikke eide sitt eget jordbruksland hadde relativt gode kår. Men forholdene ble gradvis verre. Samtidig som den alminnelige velstand økte, steg også befolkningen, og dette sammenfalt i tid med at pengeøkonomien ble utviklet og ble mer dominerende. Befolkningsveksten førte til at byene overskygget landsbyene, og byene utøvde også til tider herredømmet over store omliggende landområder. De internasjonale økonomiske forhold virket også negativt inn på landbefolkningens kår. Nå kom det store mengder edle metaller fra gruvene i Mexico, Peru og Tyskland, slik at myntverdien på kort tid ble halvert samtidig som prisene steg. I Thüringen ble prisen på markedsvarer som ull fordoblet, men handelsvarenes pris ble femdoblet. Men jordleien ble ikke billigere, og lønningene ble ikke øket. Fyrster og landherrer tapte penger og prøvde å bøte på det med hardere skattlegging. De utvidet sin myndighet, økte leilendingenes arbeidsplikt, prøvde å avskaffe markedsforeningene og bøndenes nedarvede landrettigheter, og begynte å ta seg høyt betalt for bruk av skog, vann og beitemark. De klasser som på sett og vis levde av bøndenes arbeidskraft, ble også mer omfattende: Fyrster, adel, embedsmenn, patrisiere (byborgere) og klerus fikk en vesentlig grad av sin inntekt fra bøndene ved tiender, skatter, toll, renter, leie og arbeidsplikt. Rettsvesenet kunne ikke stanse denne utpressingen. Økte utgifter til det militære og til lokale styringsorganer presset også skattene i været. Dette førte til sterk forbitrelse, særlig i Württemberg og Bayern. I tillegg kom nye keiserlige skatter. Bøndene hadde det verst særlig i de mindre småstatene, der landherren også var statsoverhode og ønsket å leve fyrstelig. Ikke bare bønder men også byboere og lavadel tok del i det store opprøret som kalles «bondekrigen». Det var bare de mindre byene som delte bøndenes kår, og dermed må man søke tildels andre forklaringer på at større byer som Frankfurt, Würzburg og Mainz også sluttet seg til oppstanden. Økonomiske forhold strekker ikke til som forklaring. Det må antas at byene og adelen hadde sine egne grunner, og at årsakene til misnøyen varierte fra tilfelle til tilfelle. Fra slutten av 1500-tallet hadde store politiske reformbevegelser vokst frem, men på grunn av landsherrenes selviskhet slo alle forsøk på å styrke sentralmakten feil. Riksdagen i Nürnberg hadde fullstendig paralysert den keiserlige administrasjon. Noen av opprørerne ønsket å reformere keiserdømmet. Den politiske uro ble forsterket av den religiøse. I syv år hadde Luthers bevegelse skaket folkets religiøse overbevisninger i deres grunnvoller. Hans tale om kristenmenneskets frihet hadde bidratt til gjæringen, selv om Luther hadde ment noe annet med ordene. Motstanderne av den nye lære betraktet Luther som den som instigerte opprøret, og bøndene selv vendte seg til ham i den overbevisning at de bare fulgte hans lære. Det er ikke overraskende at opprøret brøt ut rett før utgangen av 1524. Håpet om en nasjonal forsoning og kirkelig reform hadde fått en knekk, keiseren hadde avlyst riksrådet som var blitt innkalt til møte i Speyer den 1. september 1524. Allerede mellom 1492 og 1500 hadde det vært sporadiske opprør i Allgäu, Elsass og i bispedømmet Speyer, men de var blitt forrådt og slått ned. «Fattig-Konrads» opprør mot hertug Ulrich av Württembergs brutale skattlegging av bøndene, og konføderasjonen av vendiske bønder i Kärnten, Krain og Steiermark var også blitt knust av herskerne der. a> femmarkseddelen. Han ble av kommunistene ansett som en stor revolusjonær. «De tolv artikler». Den store bondeoppstanden ble innledet i den sydlige delen av Schwarzwald. Det var den klarsynte Hans Müller av Bulgenbach som ledet det, og som opprøret spredte seg til Schwaben, Franken og Elsass ble opprørerne sterkere og sterkere. De ansporet til uroen ved å vise til løfter gitt i de såkalte «tolv artikler». Hvor disse artiklene kom fra, er uklart. Man har foreslått at forfatteren var enten pastor Schappler i Memmingen (se kart), i så fall den 20. mars 1525, eller Sebastian Lotzer, eller sognepresten i Waldshut, Balthasar Hubmaier, som var under Thomas Müntzers innflytelse. I disse artiklene ble bøndenes krav for første gang enhetlig formulert. Kravene var økonomiske, sosiale og religiøse. Rentesatsene, pliktarbeidet for landherren og rettsbøtene måtte mildnes, gamle tyske økonomiske ordninger gjeninnføres (som fri rett til beitemark, fiske og jakt). Ettersom Kristus hadde skapt alle mennesker frie måtte livegenskap avskaffes, men lydighet til myndighet innsatt av Gud måtte respekteres. På religionens område krevde artiklene at folket måtte ha rett til å velge sine egne hyrder og at prestene skulle forkynne det rene og sanne evangelium. Artiklene hadde altså en viss moderasjon, man søkte ikke å omkalfatre alle sosiale forhold. Men som i så mange andre store opprør ble ikke den moderasjon som var uttrykt i teori gjennomført i praksis. Det første store slaget i bondekrigen stod ved Leipheim (se kart) den 4. april, hvor bøndene led nederlag. Etterhvert skulle imidlertid krigslykken snu seg til bøndenes fordel. Overgrep griper om seg. De opprørere som ble anført av vertshusverten Georg Metzler, ridderen Florian Geyer, Wendel Hipler, Jäcklein Rohrbach eller ridderen Götz von Berlichingen hengav seg ofte til mord og ødeleggelser. Blant overgrepene var det grufulle drapet av greven av Helfenstein den 16. april 1525. Fyrstene på defensiven. Tidlig i mai seiret bøndene overalt hvor det kom til sammenstøt med adelen. Biskopene av Bamberg og Speyer, abbedene av Hersfeld og Fulda, kurfyrsten av Pfalz og andre kom alle sammen med alle mulige slags konsesjoner. Men opprøret var på høyden, og lederne beruset av fremgangen. Flere byer sluttet seg til, og et felles kanselli med dyktige og velorganiserte bønder ble etablert i Heilbronn. De planla å styrte sine politiske motstandere fyrstene, og ville reorganisere hele riket. Planen var å styrke keisermakten og svekke fyrstenes makt. Kirkens eiendommer skulle sekulariseres og benyttes for å kompensere føydalherrene. Reformene skulle gjennomførs under keiserens myndighet, man skulle få fellesnormer for vekt og mynt, avskaffelse av toll, gjeninnføring av tysk rett i domstolene, og så videre. Luther oppildner fyrstene. Men småfyrstene forente nå sine krefter og Luther oppmuntret dem i deres forehavende å slå ned opprøret. I april hadde han gått inn for fred og skjelnet mellom berettigede og uberettigede krav. Nå forandret han mening. Thomas Münzers og Heinrich Pfeifers fanatiske horder spredte ødeleggelse i Thüringen med ild og sverd, og la øde klostrene i Harz-området og i Thüringer Wald (Michaelstein, Ilsenburg, Walkenried, Kelbra, Donndorf, Rossleben, Memleben, og Reinhardsbrunn). Luther så for seg at stat, kirke, eiendom og familie stod i fare, og den 6. mai oppfordret han fyrstene i skriftet "«Mot bøndenes myrdende og røvende bander»" til å gjøre sin plikt og slå opprørerne ned som gale hunder. "«Stikk, slå, drep.. Dør du, så vel deg! En saligere død kan du aldri få, for du dør i lydighet mot Guds ord og befaling (Rom 13,1) og i kjærlighetens tjeneste for å redde din neste ut av helvetes og djevelens bånd.»" Opprøret nedkjempes. Müntzers horder ble beseiret den 15. mai nær Frankenhausen (se kartet) av en konføderasjon av fyrstene av Sachsen, Braunschweig, Hessen og Mansfeld. Müntzer ble henrettet. Omtrent samtidig ble oppstanden sør i Tyskland nedkjempet. I Elsass ble bøndene beseiret den 17. mai i slaget ved Zabern (se kart) av hertug Anton av Lothringen. Opprørerne fra Odenwald og Rothenburg ble knust den 2. og 4. juni ved Ingolstadt), og den 7. juni måtte Würzburg kapitulere. I Württemberg ble nedkjempet i slagene ved Sindelfingen og Böblingen (se kart) den 12. juni av den schwabiske liga. Ved Rhinen tok det lenger tid; det siste slaget under bondekrigen stod ved Pfeddersheim (se kart) den 24. juni 1525. Etter nederlaget ble bøndenes situasjon til å begynne med vesentlig dårligere, fordi det ble innført krigsrett og mange ble henrettet (60 i Würzburg, og 211 til i det øvrige Franken). Men på lengre sikt ble forholdene stabilisert. Men opprøret hadde gitt seierherrene noe å tenke på. Bøndenes kår ble ikke forverret, men de ble heller ikke vesentlig bedre. Bare unntaksvis ble det innført noen av de reformene som bøndene hadde kjempet for, som i Baden og i Tirol. Johann Adam Schall von Bell. Johann Adam Schall von Bell Johann Adam Schall von Bell, kinesisk: 湯若望 / 湯若望, Tāng Ruòwàng (født sannsynligvis 1. mai 1592 i Köln – død 15. august 1666 i Beijing i Kina), var en tysk misjonær tilhørende jesuittordenen, som siden 1622 var virksom i Kina og ble en av de mest innflytelsesrike personene ved hoffet i Beijing. Han ble også direktør for det keiserlige kinesiske "Qintianjian" (欽天監, astronomibyrået). Etter pater Matteo Ricci (død 1610) var han sannsynligvis den jesuittpater som oppnådde høyest prestisje ved keiserhoffet på 1600-tallet. Han ble en av de mest betrodde av Shunzhi-keiserens rådgivere. Denne keiseren var den første av Qing-dynastiets keisere. Hans nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår. Da keiseren døde endret dette seg: Pater Schall ble stilt for retten og dømt til døden. Dommen ble imidlertid ikke eksekvert, og han døde kort tid etter sin løslatelse. Kangxi-keiseren, som var umyndig da kampanjen mot Schall pågikk, sørget for at han ble rehabilitert og gitt posthume æresbevisninger. Biografi. Schall von Bell stammet fra en gammel adelsfamilie fra Rhinlandet. Etter skolegang ved det jesuittledede Dreikönigsgymnasium "(Tricoronatum)" i Köln dro han i 1608 til Roma, der han skulle studere blant annet matematikk og astronomi ved Collegium Germanicum, blant annet under Christoph Grienberger. Om dette studiesporet var bestemt av jesuittene på bakgrunn av pater Matteo Riccis henvendelse fra Kina i 1605 om å få tilsendt misjonærer med astronomisk utdannelse, er ikke usannsynlig. I Roma trådte Schall i 1611 inn i "Societas Jesu", dvs. jesuittordenen. Han fortsatte studiene med teologi ved Collegio Romano i 1603. I 1616 bad han jesuittergeneralen om tillatelse til å dra til Kina som misjonær. Omtrent samtidig reiste kinamisjonæren Niklaas Trigault rundt i Europa for å rekruttere flere prester til misjonen. Hans utdannelse ble videreført med mer matematikk, fysikk og astronomi, og ble godt kjent med Galileo Galilei metoder og oppdagelser, og med de oppdagelser som var blitt gjort av jesuittordenens dyktige astronomer. I 1617 ble han presteviet og offisielt bestemt for Kinamisjonene. Til Macao. Som del av en gruppe misjonærer under ledelse av prokuratoren pater Niklaas Trigault S.J., la han i midten av april 1618 ut fra Lisboa på reisen til Kina, via Goa. I juli 1619 ankom gruppen Kina og den portugisiske kolonien Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Dette var en forfølgelsestid for de kristne i Kina, og noen reise inn i landet kunne det ikke bli tale om med det første. Dette gav misjonærene rikelig med tid til å konsentrerer seg om det kinesiske språk. Helt uventet ble han og de andre jesuittene kastet ut i kamphandlinger mens de oppholdt seg i Macao: Byen ble i 1522 blokkert og så utsatt for et militært angrep fra nederlandske kalvinister, som kom med en styrke på 13 skip under ledelse av kaptein Cornelis Reijersen. Macaos havn var godt forsvart, men et flankeangrep mot Macaohalvøyas lettere forsvarte østside av nederlandske styrker (med noen japanere, bandanesere og malayer) viste seg å være en nesten vellykket taktikk. Pater Schall og andre jesuitter hjalp de portugisiske styrker med å slå tilbake angrepet. De bemannet kanoner på toppen av citadellet Fortaleza da Guia og avfyrte kanonsalver mot angriperne. Et skudd, avfyrt fra et annet fort i byen ved St. Paulskirken, traff et nederlandsk ammunisjonsdepot og den påfølgende eksplosjon stanset deres angrep. Da de forsøkte seg litt senere på en annen høyde, ble de slått tilbake av macanesiske og afrikanske (muligens fra Madagaskar) rekrutter i portugisisk tjeneste. Nederlenderne måtte trekke seg tilbake med store tap – flere hundre døde – og uten sin kaptein, som var tatt til fange av pater Schall. Inn i Kina. Den kinesiske keiser fikk høre om dette, og ettersom forfølgelsene var for det meste stilnet og de antivestlige ministre var avsatt gjorde han det klart at han ønsket portugisisk hjelp mot de truende tartarer i nord; han bad samtidig spesielt om at det ble sendt jesuitter. Da kunne pater Schall reise inn. Veien gikk først til Beijing, dit han ankom i 1523 og forble i fire år. Da det gikk opp for ham at keiseren ønsket ham som militær rådgiver, protesterte han heftig: Han var misjonær, ikke militær. Men til slutt gikk han med på assistere. Han forestod poduksjonen av endel små kanoner, fremstilte bedre krutt for dem og testet kanonene med stort hell. Så fikk han lov til å konsentrere seg om apostolisk arbeide. Til syvende og sist kom kanonene aldri til anvendelse. Etter noen år, fra 1627 til 1630 var Schall sjelesorger i Singanfu (Xi'an) i provinsen Shaanxi. Ledende astronom ved hoffet. Men i 1630 ble han kalt tilbake til Beijing. Han rakk samme år å oversette Galileo Galileis "Telescopio" til kinesisk, men mer viktig ble hans kalenderarbeid. Han ble etterfølger etter den nettopp avdøde jesuittpater og astronom Johann Schreck S.J "(pater Terrentius)" som hadde fått i oppdrag å reformere og modifisere den kinesiske kalender. Sammen med milaneseren Giacomo Rho S.J. ble det nå pater Schall som fullførte prosjektet. Resultatet ble den såkalte "Chongzhenkalenderen", oppkalt etter Chongzhen-keiseren, som skulle bli den siste av keiserne under Ming-dynastiet. Denne kalenderen var langt mer nøyaktig enn sine forløpere hva gjaldt beregningen av fremtidige solformørkelser og måneformørkelser. Det var svært viktig for de kinesiske keisere å kunne forutsi slikt. De offisielle astronomer som utførte arbeidet for keiseren, utgjorde "astronomidirektoratet". det var 200 medlemmer av dette direktoratet, som var inndelt i en rekke seksjoner, hver av dem med en høyere mandarin som leder. Ved siden av sol- og måneformørkelser gjaldt det å sette opp datoene for nymåne og fullmåne (noe som definerte månedenes gang og når det måtte komme en skuddmåned), tiden for overgangene mellom de 28 konstellasjoner som utgjorde de kinesiske astrologisk viktige stjernetegn, tidene for jevndøgn og solhverv, de mange årstiders og underårstiders begynnelse, og planetenes posisjon og innbyrdes konstellasjon. Pater Matteo Ricci hadde på sin tid innsett betydningen av dette arbeide og hvilke muligheter det utgjorde for misjonen. På hans tid var astronomiarbeidet utført av muslimske astronomer, en tradisjon siden Yuan-dynastiets dager, men deres fagkunnskaper var ikke lenger på høyden. Europas astronomer hadde utviklet langt bedre metoder. Pater Ricci gikk derfor inn for at astronomer skulle være sterkt representert blant de velskolerte misjonærer hans orden skulle sende til kinamisjonene. Allerede i 1606 hadde så skjedd, med pater Sabbatino de Ursis. Når pater Schall ble sendt til Kina, var dette ledd i den samme misjonsstrategi. I 1611, få år før de Ursis ankomst, hadde en keiserlig beslutning fra Wanli-keiseren overdratt ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium til jesuittene, og bød dem også å oversette europeiske verker om astronomi til kinesisk. Som hoffastronom avanserte Schall snart til lederskapet for en matematisk læreanstalt. I 1640 oversatte han Georgius Agricolas "De re metallica" til kinesisk og presenterte verket for det keiserlige hoff. Hans egenproduksjon av astronomiske og naturvitenskapelige verker var enorm, som det fremgår av bibliografien nedenfor. For å få et riktigere bilde av produksjonen må det vites at den kinesiske boktrykkerkunst og utgivelsesmåte tilsier at et kinesisk bind er mindre enn et europeisk. Etter at mandsjuene i mai 1644 rykket inn i Beijing og etablerte sitt nye Qing-dynasti, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskapelige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen. Ikke bare fikk han være i fred, han ble kort etter samme år som første europeer president for Det keiserlige matematiske direktorat (ofte kalt det astronomiske direktorat, ettersom dette var dets primære beskjeftigelse). Dette instituttet ble deretter (med det korte avbrudd som straks nevnes) under jesuittisk ledelse helt til 1744. Mellom 1651 og 1661 var han i tillegg en av de viktigste av mandsjukeiseren Shunzhis rådgivere. Shunzhi-keiseren var meget opptatt av lærdom, og også for impulser fra utlandet. Pater Johann Adam Schall von Bell fikk etterhvert ikke bare gi ham råd innenfor astronomi og teknologi, men også om hvordan han burde styre sitt rike. Shunzhi gjorde Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Den unge keiseren kalte ham sin «bestefar». I 1658 forfremmet han til og med Schall til "mandarin av 1. klasse". Keiseren tillot i 1650 byggingen av en stor katolsk kirke i Beijing (Nantang-kirken), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av pinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk; om det ville ha gått slik om hadde han levd lenger, er ikke lett å vite. Men mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot Chán-buddhismen. Rettssaken mot Schall. I 1661 døde keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter dersom han selv skulle dø ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister, og reduserte jesuittenes innpass. Under kristenforfølgelsen i 1664–1665, som var iscenesatt av fremmedfiendtlige konfucianere, anført av Yang Guangxian, og tillatt av riksregenten Oboi som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den da alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel. Yang hadde siden 1659 ført en personlig kampanje mot de vestlige misjonærer. Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Pater Schalls var på den tiden helsemessig sterkt svekket; han hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater Ferdinand Verbiest S.J., forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke behersket kinesisk så godt. Uansett – det strakk ikke til; her lå det sterke og målrettede intriger bak, som hadde brygget helt siden århundrets første tiår da de vestlige astronomer ved sine overlegne metoder uvegerlig hadde begynt å svekke de muslimske hoffastronomenes stilling. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden av straffestyret – angivelig til døden ved levende oppstykking –, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Beijing, skulle piskes og forvises. Men den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens motstand mot de urettmessige dommene. Det fortelles også at enkekeiserinne Xiaozhuang, som var blitt pleiet og kurert for en sykdom av Schall, hadde talt hans sak. Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem av dem – alle kinesiske konvertitter til katolisismen – som ble henrettet for valget av en uheldig begravelsesdag for den unge prinsen. Selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embede nå var lukket for jesuittene og deres astronomer. Rehabilitering. Men i 1669 klarte Verbiest å bevise for Kangxi-keiseren (født 1654), som etterhvert var kommet i en alder som satte ham i stand til å engasjere seg mer personlig i styringsverket, at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Den fremdeles svært unge Kangxi lot seg overbevise, og benyttet affæren som en viktig foranledning til å få fjernet den stadig mer egenrådige regenten Oboi og gripe makten selv, noe før han egentlig var blitt gammel nok. Pater Schall ble fullt rehabilitert, skjønt "post mortem". Etter Kulturrevolusjonen er hans gravmæle på gravfeltet Zhalan, likesom patrene Riccis og Verbiests graver, satt i stand. Andre beskyldninger. Også andre beskyldninger ble rettet mot pater Schall. I 1758 ble det publisert en påstand om ay keiseren gav ham en hustru og at hun gav ham to sønner. Det fremgikk ikke hva beskyldningen bygget på. Men ettersom den opprinnelig skal ha oppstått tidlig på 1700+tallet, passer den godt med en pågående svertekampanje mot jesuittene i forbindelse med ritestriden. Verken offisielle kinesiske dokumenter eller noen rapporter sendt til jesuittee sentralt nevner noe slikt. Imidlertid var pater Schall blitt untnevnt til mandarin, og det ble dermed forventet at han skulle ha barn. Det var vanlig at jesuitter i Kina som ble mandariner, adopterne barn for å imøtekomme denne kulturelleforventning, og pater Schall hadde adoptert sønnen til en kinesisk tidligere tjener. Verker. En samling av hans manuskripter er deponert i Vatikanbiblioteket. Litteratur. Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Schall von Bell, Adam Deutsche Adelsgenossenschaft. Deutsche Adelsgenossenschaft (DAG) var en tysk adelsforening som spilte en store sosial rolle i Tyskland i det senere 1800-tall og første del av det tyvende århundre. Den ble grunnlagt 26. februar 1874 i Berlin av tredve grunnbesittende prøyssiske adelsmenn som en reaksjon på de liberalistiske tendenser i det nye tyske rike. Olav. Olav er et mannsnavn av urnordisk opprinnelse. Andre former av navnet er Olaf, Olof, Oluf, Olavus og Olaus. Navnet er dannet av de urnordiske navneleddene "anu", «stamfar», og "laibaR", «etterkommer». Den norrøne formen av navnet er "Óláfr", med variantene "Óláfr", "Óleifr", "Aleifr" og "Anleifr". "Ólọv" er et avledet norrønt kvinnenavn. Flere norske konger, blant annet Olav den hellige, har hatt dette navnet. Navneformene er relativt standardisert. På norsk blir "Olav" benyttet mest. Svensk benytter oftest "Olaf" eller "Olof". Irske og skotske varianter av Olav er blant annet "Amhlaoibh", "Auley" ("Aulay") og "Auliffe". På latin blir Olav og Olaf vanligvis til "Olaus" (med eller uten trema over "u"), i genitiv "Olai". Et eksempel på dette er Olaf Petersson (en tilhenger av Martin Luther). På latin er han kjent som Olaus Petri. Andre latiniserte former er "Olavius" og "Olaves". "Olav" har norsk navnedag 29. juli, som er Olsok. Utbredelse. Olav er et vanlig navn i Norge. Formene "Olavi" og "Ólafur" er svært vanlige i henholdsvis Finland og Island. Andre utbredte former er "Olof" i Sverige og Finland, "Ólavur" på Færøyene, "Uolevi" i Finland, "Olaf" i Tyskland og på Færøyene, og "Olov" i Sverige. "ÓlafR" og "ÓlæifR" er blant de ti vanligste mannsnavnene funnet i nordiske runeinskripsjoner fra vikingtiden, og navnet var derfor sannsynligvis svært vanlig i Norden i vikingtiden. De vanligste skrivemåtene for navnet var "olafr" og "ulafR". I Norge var Olav det tredje mest brukte mannsnavnet på begynnelsen av 1300-tallet. I tiden etter reformasjonen var variantene "Ola" og "Ole" mer populære. Men "Olav" var igjen blant de mest brukte navnene på guttebarn i perioden ca 1880–1950, med en topp i 1906, muligens forårsaket av at kronprins Olav fikk det navnet i 1905 da hans far Haakon VII ble norsk konge. Varianten "Olaf" hadde tidligere vært den mest populære varianten av de to, men ble etter 1905 mindre vanlig enn Olav. "Olav" var per 1998 det femte vanligste andrenavnet i dobbeltnavn på menn i Norge. De vanligste kombinasjonene var: "Per Olav", "Jan Olav" og "Svein Olav". Friedrich von Schelling. Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling (født 27. januar 1775 i Leonberg ved Stuttgart, død 20. august 1854 i Bad Ragaz, Sveits) var en tysk filosof og en av de fremste representantene for tysk idealisme og romantikk. Sicilia. Sicilia er en autonom region i Italia, og Middelhavets største øy. Den har et areal på 25.700 km², og 5,1 millioner innbyggere. Regionshovedstaden er Palermo, og provinshovedstedene er Catania, Messina, Siracusa, Trapani, Enna, Caltanissetta, Agrigento og Ragusa. Regionsflagget er diagonalt delt med rød over gul, med trinacriasymbolet i midten. Symbolet blir også kallt triskelion og figurerer også i flaggene til øya Man og Bretagne. I eldre tider kallte man i Norden Sicilia for Sikiløy. Geografi. Sicilia er skilt fra fastlandet ved det 3 km brede Messinastredet. Den smale delen av Middelhavet som skiller Sicilia og Tunisia kalles Siciliastredet, og havområdet nord for øya kalles Tyrrenhavet. Mot nord ligger De eoliske øyer, mot vest Egadiøyene, mot nord-vest Ustica og mot sørvest De pelagiske øyer; alle disse er administrativt underlagt Sicilia. Nordkysten er mer forreven enn sørkysten, som preges av halvmåneforma strender. Den nordøstre delen av øya er fjellrik, med Peloritani-, Nebrodi- og Madoniefjellene. Vulkanen Etna i nærheten av Catania er Sicilias høyeste (3263 m); nest høyest er Pizzo Carbonera (1979 m). Sicilia er nesten fri for innsjøer og elver med helårs vannføring. Klima. Klimaet er typisk middelhavsklima med varme, tørre somre og milde og noe fuktigere vintre. Næringsliv. Sicilia har i to årtusener vært regnet som en av Italias viktigste kornprodusenter. Andre viktige jordbruksprodukter er oliven og vin. Svovelgruver rundt Caltanissetta brakte gode inntekter i det 18. århundre, men gruveindustrien har vært i nedgang siden 1950-tallet. Infrastruktur. Øya har et nettverk av motorveier, og et jernbanenett drevet av det statlige selskapet Trenitalia. Det er to internasjonale flyplasser: Palermo internasjonale flyplass og Catania-Fontanarossa flyplass. Det finnes mindre flyplasser i Trapani og på øyene Pantelleria og Lampedusa. Siciliansk språk. Selv om italiensk er det offisielle språket, snakker de fleste sicilianere sin egen dialekt som kalles "Sicilianu". Det er et romansk språk med noen ord fra arabisk, høytysk, katalansk, fransk og spansk. Varianter snakkes i Reggio di Calabria og det sørlige Puglia på det italienske fastlandet. Historie. "Hovedartikkel: Sicilias historie De tidligste kjente mennesker på Sicilia var stammer som av greske forfattere ble kalt elymerne, sikanerne og sikeliene. Den sistnevnte var den siste gruppen som kom til øya, og hører til samme folkegruppe som flere stammer i det sørlige Italia. Gresk kolonisering. Sicilia ble kolonisert av fønikere, punere fra Kartago og grekere fra 8. århundre f.Kr. Den viktigste greske kolonien var Syrakus (dagens Siracusa) i 734 f.Kr.; andre greske kolonier var Gela, Akragas (dagens Agrigento), Selinunt, Himera, Megara Hyblaea, Zankle, Leontini, Helorus og Messene. De ble opprettet som selvstendige bystater, og utgjørde en viktig del av Magna Graecia, det greske området som også innbefattet Sør-Italia. Selv om byene var selvstendige, beholdt de bånd til moderbyen, noe som ledet blant annet til athenernes sicilianske ekspedisjon under andre peloponneserkrig. Dagens Palermo var opprinnelig en kartagensk by med navnet Zis - grekerne kalte den "Panormos", som har blitt forvansket til det moderne navnet. Omkring byen er det funnet flere hundre fønikiske og kartagenske gravsteder. Det var strid mellom grekerne og kartagenerne om kontrollen over området, som aldri ble fullt ut hellenisert. Romerne. I 3. århundre f.Kr. kom romerne inn som aktør på Sicilia, i forbindelse med den såkalte messanske krise. Dette førte til første punerkrig mellom Roma og Kartago. Da krigen endte i 242 f.Kr. var hele Sicilia underlagt romersk kontroll. Under andre punerkrig gjorde flere sicilianske byer opprør mot romerne da de så kartagenerne framganger tidlig i krigen. Roma sendte nye styrker til øya, og det var ved denne anledning at Arkimedes ble drept under beleiringen av Syrakus. Kartago kontrollerte en kort periode deler av Sicilia, men ble til slutt drevet vekk. I 210 f.Kr. rapporterte den romerske konsulen M. Valerian at det ikke var igjen noen kartagenere på Sicilia. Øyas status som romersk provins var dermed klar, en situasjon som vedvarte i seks århundrer. Dens viktigste rolle i Romerriket var å forsyne hovedstaden med korn. Det ble ikke gjort noen stor innsats for å romanisere befolkningen, som i stor grad holdt på sin greske kultur og det greske språket. Bysantinsk. I 440 ble Sicilia erobret av vandalkongen Geiserik. Noen årtier senere tok ostrogoterne over, og beholdt kontrollen til 535, da den byzantinske generalen Belisarius erobret øya. Ostrogoterne under Totila tok den tilbake allerede i 550, men dette varte ikke lenge; i 552 tok den bysantinske generalen Narses øya, og den var en del av det bysantinske riket inntil araberne gradvis tok over i årene 827–965. Kongedømmet Sicilia. De neste som erobret Sicilia var Robert Guiscard og broren Roger som var normanniske grever av Huset Hauteville, som tok over i årene 1060–1090. I 1130 ble Sicilia et eget normannerkongedømme. Fra 1194 ble Sicilia styrt av det tyske Hohenstaufendynastiet. De gjorde i 1220 Palermo til sitt hovedsete. I 1266 førte en konflikt mellom Hohestaufenhuset og Den hellige stol til at Karl I av Napoli invaderte øya. Det franske styret ble ikke populært, og i 1282 gjorde sicilianerne opprør (den sicilianske vesper), etterfulgt av Peter III av Aragons invasjon. Fra 1479 ble øya styrt av de spanske kongene. To store katastrofer rammet Sicilia i denne perioden: En svært dødelig pestepidemi i 1656 og et kraftig jordskjelv i 1693. 1713–1720 ble Sicilia styrt fra Savoia, og deretter av de østerrikske habsburgerne. I 1734 ble øya innlemmet i en union med kongedømmet Napoli. Italias samling. I det 19. århundre var det flere opprør mot kongen, med revolusjonsforsøkene i 1820 og 1848 som de viktigste i første halvdel av århundret. I 1860 ble Sicilia innlemmet i Italia etter at Giuseppe Garibaldi hadde ledet en militær ekspedisjon på øya. Mot slutten av 1800-tallet begynte de gamle forbundene som er grunnlaget for mafiaen å vokse seg sterkere, og ble sterkt involvert i kriminalitet. Den store utvandringen til Amerikas forente stater førte fenomenet dit. Under fasciststyret fra 1920-tallet ble mafiaen sterkt svekket, men etter den allierte invasjonen under andre verdenskrig blomstret den opp. Siden 1990-tallet har en rekke arrestasjoner ført til en svekkelse av mafiaen, men det har også vært tilbakeslag for rettsvesenet, som drapene på dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino i 1992. I 1946 ble Sicilia en autonom region, og i etterkrigstiden har det kommet store overføringer fra "Cassa per il Mezzogiorno", et fond for utvikling av det sørlige Italia. Personsøker. En personsøker er et mobilt apparat som kan motta enkle meldinger i form av radiosignaler sendt fra en basisenhet, f.eks. en telefon. Personsøkeren fungerer bare én vei, slik at den kun kan motta meldinger (ikke sende og kvittere for meldinger). Personsøkeren var det første mobile teleutstyret som fikk volum i markedet. Personsøkeren var et svært nyttig hjelpemiddel før mobiltelefonen ble allemannseie, da den gjorde det mulig å nå folk på farten på en enkel måte. De kunne motta et telefonnummer og så gå til nærmeste fasttelefon og ringe tilbake. Som offentlig tjeneste har mobiltelefonen og meldings- og teksttjenestene knyttet til denne overtatt helt. Enkelte virksomheter som f.eks. sykehus har fortsatt interne personsøkertjenester med «beepere» eller «summere» som varsler medarbeidere om at det er nødvendig å ta kontakt. Televerket tilbød offentlig personsøkertjeneste fra 1984. I 1986 bodde 70% av befolkningen i de områdene som var dekket av tjenesten. Tjenesten ble nedlagt 1. september 2003 etter mindre enn 20 års drift. De tidligste personsøkerene benyttet 27 MHz båndet. Flere brannvesen og kommunale tjenester har benyttet personsøkere på VHF båndet omkring 150 MHz. Ofte benyttet de samme frekvens som etatens lukkede VHF-nett og det lukkede nettets sendeutstyr. Giovanni Falcone. Giovanni Falcone (født 18. mai 1939 i Palermo, død 23. mai 1992 i Capaci nær Palermo) var en italiensk dommer som på 1980- og 1990-tallet fikk en hovedrolle i kampen mot mafiaen, og ble myrdet på grunn av dette. Minnesmerket på flyplassen «Aeroporto Falcone e Borsellino» i Palermo. Etter at en kampanje mot mafiaen på Sicilia oppnådde viktige resultater, slo mafiaen tilbake med drapene på Falcone og hans kollega Paolo Borsellino (som døde kort tid senere, den 19. juli 1992). Falcone ble drept da han sammen med sin kone Francesca Morvillo – som også var dommer – og sine livvakter kjørte på motorveien mellom Palermo og Palermo internasjonale flyplass, som dengang het Punta Raisi. En bombe under veien ble detonert da de passerte i en fart som ble beregnet til omkring 160 km/t. Alle i bilen omkom momentant. Etterforskere mener at mordet ble bestilt av Salvatore Riina, som senere er fengslet for livstid for andre forbrytelser. Flyplassen i Palermo fikk etter drapene navnet «Aeroporto Falcone e Borsellino», og et minnesmerke av kunstneren Tommaso Geraci med inskripsjonen «"Falcone - Borsellino - De Andre - Det Nye Sicilias Stolthet"» er reist der. Melitta Schenk von Stauffenberg. Melitta Schenk grevinne von Stauffenberg, i flyverkretser bedre kjent som Melitta Schiller (født 9. januar 1903 i Krotoschin, Posen, død 8. april 1945 (skutt ned ved Straßkirchen)) var en kvinnelig tysk pilot under annen verdenskrig. Melitta Schiller var datter av en prøyssisk embedsmann og bygningsråd som stammet fra en jødisk pelshandlerfamilie, Michael Schiller. Hennes mor stammet fra Bromberg. Hun hadde fire søsken: Marie-Luise, Otto, Jutta og Klara. Under første verdenskrig levet hun med bestemoren i Schlesien, da faren tjenestegjorde ved fronten, og moren og de eldre søsknene var i sanitetstjeneste. Etter krigen tok Polen provinsen Posen, og familien måtte flytte til Hirschberg i Schlesien, hvor Melitta 1922 gjorde ferdig sin Abitur. Deretter studerte hun matematikk, fysikk og flymekanikk ved Technische Universität München. 1927 avsluttet hun studiet med utmerkelse. Da faren som krigsskadet ikke kunne finansiere hennes utdannelse, tjente hun penger ved privatundervisning. Fra 1928 arbeidet hun som ingeniør ved Deutsche Versuchsanstalt für Luftfahrt (DVL) i Berlin-Adlershof. Gjennom åtte år gjennomførte Melitta Schiller teoretiske og eksperimentelle undersøkelser her, og lot seg utdanne til pilot, slik at hun selv kunne teste sine vitenskapelige arbeider. I løpet av denne tiden ble hun også kjent med historikeren grev Alexander Schenk von Stauffenberg, som hun giftet seg med i 1937. I 1936 ble hun på grunn av sin jødiske avstamning fritatt for tjenesten ved Luftwaffe. Hun ble deretter ingeniør ved Askania-Werke i Berlin-Friedenau. Her utviklet hun bl.a. navigasjons- og kontrollsystemer for flybåten Dornier Do 18 og Blohm & Voss BV 139 fra Blohm & Voss. Hun deltok også i utviklingen av kontrollsystemer for Askania-3. Melitta Schiller fløy alle klasser motorfly og seilfly. Den 28. oktober 1937 ble hun – som Tysklands andre kvinne etter Hanna Reitsch – utnevnt til flykaptein. Grevinne Melitta Schenk von Stauffenberg ønsket etter utbruddet av annen verdenskrig å stille seg til tjeneste for Tysk Røde Kors, men ble isteden utskrevet til å teste målvisere for styrtflyvisirer ved utprøvingsfeltet til Luftwaffe i Rechlin am Müritzsee (Mecklenburg). Under dette arbeidet foretok hun selv mer enn 2 500 turer med Stuka-flyet, Junkers Ju 87 og Junkers Ju 88. Da lot hun seg falle 1000 meter fra 4000 meters høyde, mens hun noterte omhyggelig. Fra 1942 ble hun tilknyttet Luftwaffes Technische Akademie i Berlin-Gatow. Den 22. januar 1943 mottok hun Jernkorset 2. klasse for sitt arbeide (EK2), og kort etter "Goldene Flugzeugführerabzeichen mit Brillanten". I begynnelsen av 1944 tok hun doktorgraden med bedømmelsen "sehr gut". Fra 1. mai 1944 ble Melitta Gräfin Schenk von Stauffenberg teknisk leder for "Versuchsstelle für Flugsondergeräte". I mai og juni 1944 ble hun flere ganger bedt av sin svoger grev Claus von Stauffenberg om hun kunne fly ham til Hitlers hovedkvarter og tilbake. Han innviet henne i sine kupplaner, og hun sa seg beredt til å hjelpe ham. Da hun imidlertid ikke kunne skaffe et passende luftfartøy, fant 20. juli-attentatet til slutt sted uten hennes hjelp. Etter det mislykte attentatet ble hun og hennes mann tatt i forvaring. Melitta ble på grunn av sin virksomhet i krigsviktig arbeide allerede løslatt etter seks uker, og fortsatte snart sin forskningsaktivitet. Hun ble nå offisielt bare omtalt som «grevinne Schenk» uten «von Stauffenberg». Hennes mann og svigerinne forble fengslet og senere sendt til konsentrasjonsleir. Melitta brukte sin posisjon til å hjelpe dem så godt hun kunne. Da hennes tjenestested i april 1945 ble forlagt fra Berlin-Gatow til Syd-Tyskland, ble Melitta Schenk von Stauffenberg under overføringen av en Bücker Bü 181 skutt ned av et amerikansk jagerfly ved Straßkirchen. Som sin mann og to brødre var Melitta Schenk von Stauffenberg en glødende patriot. Hun følte seg først og fremst forpliktet overfor Tyskland, ikke nasjonalsosialistene. Hun ønsket å beskytte hjemlandet, dets byer og kulturelle minnesmerker, og avviste enhver form for landsforræderi; derfor støttet hun krigføringen med full kraft. Av hennes dagbøker fremgår hvilke samvittighetskonflikter hun led under krigen. Margrete. Daisy, Erita, Ghita, Gredel, Greta, Gretar, Gretchen, Grete, Gretel, Gretha, Grethe, Grethel, Grietje, Grith, Kreetta, Madge, Magali, Magaly, Magan, Magel, Magga, Maggi, Maggie, Magrete, Magrethe, Magrit, Magritt, Maija, Majorie, Majt, Małgorzata, Maret, Marga, Margaret, Margarete, Margareth, Margaretha, Margarethe, Margarida, Margarita, Marge, Margery, Margherita, Margido, Margit, Margita, Margith, Margitt, Margitta, Margodt, Margot, Margoth, Margret, Margreta, Magrete, Margreth, Margretha, Margrethe, Margrit, Margrith, Margritt, Marguerite, Margy, Marharyta, Marhata, Marit, Marita, Marite, Marites, Maritess, Marith, Maritha, Maritta, Maritza, Marjorie, Marjory, Marjut, Marketa, Markéta, Marketta, Markha, Marte, Marthe, Mata, Megan, Meghan, Merete, Merethe, Merit, Merita, Meta, Metta, Mette, Mossa, Mosse, Märta, Märtha, Peggy, Pergot, Reeta, Reetta, Riitta, Rita, Ritha, Ritika, Ritt, Ritta, Katya, Kaya, Ket, Keth, Kethlin, Ketty, Kine, Kit, Kith, Kitt, Kitti, Kitty, Käte, Käthe, Riina, Thrine, Trina, Trine. Utbredelse. "Margrethe" var et populært navn på jentebarn i Norge på 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet. I Danmark var "Margrethe" et svært populært navn på jentebarn født i første halvdel av 1900-tallet. Kjente personer med navnet. Margrethe Munthe (1860 – 1931) forfatter (barnesanger) Margrete I. Dronning Margrete I (eller Margrete Valdemarsdotter, Margrete Valdemarsdatter) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. Hun var datter av Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig. Gjennom sitt ekteskap med Håkon VI Magnusson var hun ikke-regjerende dronning av Norge fra 1363 til 1380, regjerende dronning av Norge fra 1388 til 1412 og regjerende dronning av Danmark fra 1375 til 1412. Margrete ble sett på som dronning av Danmark, selv om hun ikke offisielt titulerte seg slik, men benyttet tittelen «fuldmægtig frue og husbond og Danmarks riges formynder». Dronning. Det var seks barn i Valdemar Atterdags og Helvigs ekteskap, tre døde tidlig, mens Christoffer, Ingeborg og Margrete nådde voksen alder. Av disse overlevde bare Margrete sin far. Da hun var seks år gammel søkte den svenske kong Magnus Eriksson å inngå forbund med Valdemar. Vennskapet ble beseglet med en forlovelse mellom seksåringen og Magnus' sønn Håkon VI Magnusson, som var konge av Norge. Men kort etter kom det til åpen strid mellom Magnus og Valdemar og som Håkons brud ble i stedet Elisabeth av Rendsburg aktuell. Rendsburg hørte imidlertid til blant Valdemars fiender og hans mottrekk mot bryllupsplanene var å okkupere Skåne. På slutten av mars 1362 tok erkebiskopen i Lund rett og slett Elisabeth til fange da hun var på vei for å feire sin forlovelse med Håkon. Erkebiskopen forklarte henne ved den anledning at en trolovelse var like bindende som et ekteskap. Deretter ble Magnus og Valdemar forsonet. 8. april 1363 –bare ti år gammel – ble Margrete viet til Håkon som pant på den nye, skrøpelige freden mellom Danmark og Norge. Bryllupet sto i Vor Frue kirke i København, men feiringen bar preg av at barnebrudens 21-årige bror Christoffer, Valdemars eneste mannlige arving, lå hardt såret i et siderom etter å ha deltatt i slaget ved Øresund og blitt truffet av en kule fra en av datidens kastemaskiner. Christoffer døde før bryllupet var over og det var en trist brud som reiste til Oslo med sin mann. Hennes mor var neppe til stede i bryllupet, hun nevnes iallfall ikke. Valdemar hadde satt inn en klausul i bryllupskontrakten om at ektefellenes samliv først skulle ta til etter Margretes første menstruasjon. Hennes 23 år gamle brudgom leverte henne på Akershus slott, der han overlot hennes oppdragelse og utdannelse til den svenske adelsdamen Märtha Ulfsdatter. Dette var et overraskende valg, for Märtha var datter av Birgitta av Vadstena, (helgenkåret i 1391), som hadde skrevet så mye stygt om Håkons egen far, Magnus Eriksson og hengt ham ut som homofil i håp om at hennes egen sønnesønn, Karl Karlsson, skulle få overta den svenske tronen. Märtha Ulfsdatters ekteskap med ridderen Knut Algotsson, som var Magnus Erikssons trofaste følgesvenn, må ha vært utslagsgivende for valget og Margrete vokste opp med Märthas egen datter Ingegerd som fostersøster og medelev. Hun var altså en dansk prinsesse som vokste opp i Norge med en svensk kvinne som fostermor. Da Margrete var femten begynte hun og Håkon å leve sammen som ektefolk og hun var gravid da pesten for tredje gang på tyve år hjemsøkte Oslo. Statskassen var tom og det finnes bevart et brev der Margrete forklarer sin fraværende ektemann at hun og hennes tjenerskap ikke lenger kan spise seg mette, med bønn om at kongen sørger for at hun får innvilget kreditt hos Hansa-kjøpmannen Westfal. Hun bad ham også benåde to landsforviste menn, slik hun hadde lovet dem. Julen 1370 ble hennes eneste barn født, sønnen Olav (dansk Oluf). På dette tidspunkt hadde Margretes far tapt en to år lang krig mot Øst-Sverige og de hanseatiske statene Holstein og Mecklenburg. I de neste femten årene skulle Skåne tilhøre Hansaen og langt på vei var både Danmark og Øst-Sverige under tysk styre. Nå snudde Hansaen seg mot Norge og Vest-Sverige, men det lyktes kong Håkon å få i stand en fredsavtale i august 1371. Mot 12 000 mark sølv i løsepenger fikk han sin far Magnus satt fri etter seks år og fem måneder i svensk fangenskap. Sommeren 1374 besøkte kongeparet med vesle Olav kong Valdemar i Danmark. Han hadde nå utpekt en tronarving, sin avdøde datter Ingeborgs eldste sønn med Henrik III av Mecklenburg, og gutten, Albrekt, var allerede kronet til dansk konge av sin overivrige farfar. I 1374 døde også Margretes mor i Esrum kloster, der hun skal ha blitt gravlagt nær hovedalteret angitt som et grått felt i Klostergade i Esrum. Margrete betalte munkene for å holde dødsmesse for moren til evig tid. Julen skulle Margrete og hennes familie feire i Tønsberg. Kong Magnus var på vei dit da skipet hans kom ut for en storm i Bømlafjorden 1. desember. Både kongen og besetningen omkom i forliset. 24. oktober 1375 døde Valdemar Atterdag på sin yndlingsslott, Gurre slott ved Helsingør. Margrete dro til Danmark da hun hørte om sin fars sykdom. Hun må ha kjent til at Albrecht av Mecklenburg allerede var kronet til dansk konge, men 10. november underskrev hun et brev på slottet i Kalundborg der hun titulerte seg «Danmarks, Norges og Sveriges drottning». Hun fikk valgt sin fem år gamle sønn til konge av Danmark under navnet Oluf III av Danmark. I 1380 døde også Håkon VI Magnusson, og sønnen overtok tronen, under navnet Olav Håkonsson. Enkedronning. Ettersom sønnen fremdeles var mindreårig, var Margrete regent på hans vegne. Da Olav døde 3.august 1387, ble Margrete valgt til regent av det danske riksrådet. Olav var bare seksten år da han brått ble syk mens han var alene på Falsterbohus - moren var i Ystad for å forhandle med kong Albrecht. Hun skyndte seg til sønnens båre, han ble balsamert og siden gravlagt i Sorø, der morfaren, kong Valdemar, lå. Der finnes fremdeles Olavs gravstein. I Københavnerforliket fra 1376 sto det at Margretes nevø Albrecht av Mecklenburg skulle arve Danmark om Olav falt fra. Juridisk opphørte Margretes styre i samme øyeblikk som Olav døde; hennes styre var basert på hennes posisjon som mor til den umyndige kongen. Følgelig erklærte Albrecht seg straks som Danmarks rettmessige konge. Men i løpet av en uke ble det innkalt til landsting i Skåne, der det ble utstedt et hyllingsbrev som slo fast at Margretes «gode vilje og gunst» hadde tjent borgerne vel og at hun var «deres frue og husbond» inntil «den dag, da hun og de ble enige om å velge en konge». Med dette som fullmakt kunne Margrete nå styre i sitt eget navn. Hun måtte imidlertid løse spørsmålet om tronarving. Albrecht var uaktuell i Norge på grunn av de stadige stridighetene med farsslekten, som gjorde at Riksrådet anså ham som en fiende av Norge. Margrete tok nå sin søster Ingeborgs dattersønn til fostersønn. Han het Bogislaw og var sønn av Vartislav VII av Pommern og Albrechts søster Maria av Mecklenburg. Han fikk det mer dansk-klingende navnet Erik, og er kjent som Erik av Pommern. I 1388 ble Margrete også valgt til regent i Norge. I Sverige var det på denne tiden nærmest borgerkrigstilstander mellom stormennene og kong Albrecht. Ved Dalaborgsavtalen i 1388 ble Margrete valgt til regent over den delen av Sverige som stormennene kontrollerte og disse lovet Margrete hjelp med å erobre resten av landet. Stockholm by, som var under kontroll av tyske kjøpmenn, ble omringet. Mecklenburg kom disse til hjelp og begynte å herje langs kysten av Danmark. Etter et forlik endte det med at Margrete ble valgt til regent i Sverige. Hele Norden var da samlet under henne, siden Island, Shetland, Orknøyene, Færøyene og Grønland lå under Norge, og Finland under Sverige. Kong Albrecht hadde vært hjemme i Mecklenburg og reist en hær av leiesoldater. De ankom Sverige til nyttår 1388 og satte kursen mot byen Axvall, som var beleiret av Margretes styrker. I februar 1389 støtte de to hærene sammen i slaget ved Åsle, og der ble Albrecht tatt til fange. Tyskerne stusset på at Margrete ikke ba om løsepenger, noe som ble ansett som den kristelige måten å gjøre opp på. Men Albrecht hadde latt hennes svigerfar Magnus sitte i fangenskap i seks og et halvt år. Til gjengjeld lot hun ham nå sitte to måneder lenger fengslet enn Magnus, før hun i 1395 satte ham fri mot en løsesum på 60 000 mark i sølv. Han fikk tre år fra frigivelsen til å skaffe pengene til veie, noe han ikke lyktes med. Kalmarunionen. Etter dette begynte Margrete å styrke sin stilling. Hun overtok selv de danske embetene marsk og drost, og sørget for å minske riksrådets makt. Stormennene fikk ikke lov til å bygge egne borger, og byer måtte ikke forskanses. I 1396 fikk Margrete hyllet Erik som konge av Danmark, Norge og senere også Sverige. Det ble så kalt inn til unionsmøte i Kalmar, og den 17. juni 1397 ble Erik kronet til konge av Norden (Kalmarunionen). Den 13. juli 1397 forseglet 67 geistlige og riksråder kroningsbrevet, der de lovet troskapsed til kongen. Margrete trakk seg formelt som formynder i 1401, men hadde sett seg ut en passende brud til Erik, nemlig Filippa av England, datter av Henrik IV, samtidig som hun håpet på et bryllup mellom Eriks søster og prinsen av Wales. Det siste ble det ikke noe av, men etter lange forhandlinger vedrørende nordisk hjelp til engelsk krigføring i Frankrike, ble den tolv år gamle Filippa 26.november 1405 viet til Erik ved stedfortreder. Utpå sensommeren året etter reiste hun med sitt følge til Danmark, og 26.oktober 1406 sto bryllupet mellom Filippa og den riktige brudgommen, som var dobbelt så gammel, i erkebiskopsgården Lundagård i Lund. I denne forbindelse ble Filippa kronet til dronning over de tre nordiske rikene. Hun var da nettopp fylt tretten år. Oppgaven med å oppdra og utdanne Filippa ble overlatt til Margretes fostersøster Ingegerd Knutsdatter, St. Birgittas datterdatter. Hun døde imidlertid året etter. Ingenting er kjent om Margretes utseende. De britene som hørte til Filippas brudefølge, nøyde seg med å beskrive henne som «den gamle amasonen». I England trodde man feilaktig at hun i sine unge dager hadde gått i krigen som en mann. I Anders Fryxells "Berättelser ur svenska historien" sies det direkte at Margrete ikke var noen skjønnhet, men «mørklett i ansiktet, samt mannhaftig og sterk både av sjel og kropp, slik at hennes far pleide å si at naturen hadde gjort en feil da den skapte henne til kvinne». Noe samtidig portrett av henne finnes ikke. Margrete døde i 1412, mens skulpturen av henne på gravmonumentet ikke var ferdig før i 1423. Fra 1421 finnes et brev fra Kalundborg som lister opp gjenstander som har tilhørt Margrete, deriblant et belte i tyve deler med 52 sølvklokker etter tysk mote. På gravmonumentet er hun iført et belte med slike påhengte bjeller, noe man tidligere syntes stemte dårlig med dronningverdigheten, men som altså var en helt korrekt detalj. Margrete var fremdeles aktiv i bakgrunnen og trakk i trådene, frem til hun ble akutt syk om kvelden 27. oktober 1412 på et skip i Flensburgfjorden. Hun døde samme natt, trolig av pest. Først ble hun ført til Sorø, der hun hadde gravlagt både sin far og sin sønn, slik at man antok at hun selv ønsket å gravlegges der. Men året etter sørget kong Erik for en staselig kirkefest i forbindelse med at hun ble flyttet til Roskilde domkirke, der hun fremdeles ligger. Det var hennes begravelse her som har gitt domkirken en særstilling blant Danmarks øvrige kirker. Heretter ble Roskilde domkirke stedet for kongekroninger og kongelige begravelser, men unntak av Filippa og Erik, som ble gravlagt andre steder. Relikviene etter Margrete. Margretes grav ble viet stor interesse, og domkirken stilte ut tre gjenstander som ble knyttet til henne - en slipestein, en fane og en kjole sydd av gyllen brokade fra Italia, som ble påstått å være hennes brudekjole. Kjolen er testet med karbondatering ved Svedberg-laboratoriet og tidfestet til perioden 1400–1440. Den kan altså ha tilhørt Margrete, men hennes brudekjole var den ikke. Hvordan den havnet i Roskilde katedral vet vi ikke, og den er først omtalt i 1593, av en engelsk reisende, Fynes Moryson, som skriver om slipesteinen at Albrecht hadde sendt henne den, for at hun skulle slipe sine sverd med den. Grev Christian av Anhalt besøkte domkirken i 1623, og beskrev plagget som Margretes brudekjole, men nevner verken fanen eller slipesteinen. Arent Berntsen nevner i "Danmarckis oc Norgis fructbar Herlighed" kjortelen, fanen og slipesteinen, som han mener Albrecht sendte henne til å slipe sine spyd og sverd på. I august 1658, et halvt år etter freden i Roskilde, brøt Karl X Gustav fredsavtalen og beleiret København. Han og dronning Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp holdt tidvis hoff på Frederiksborg slott. Dit førte man sommeren 1659 Margrete-«relikviene» fra Roskilde domkirke. Etter Karl Xs død besluttet det sittende råd å føre de tre gjenstandene til Uppsala for oppbevaring i kirken der. Dit kom de først i 1665, i nærvær av den ni år gamle Karl XI og riksmarskalk Gabriel Oxenstierna. Johannes Schefferus utgav året etter en beskrivelse av Uppsala domkirke. Han opplyser at slipesteinen lå i dronning Katarina Jagellonicas kapell. Kjolen beskriver han også, men om fanen forteller Schefferus helt feilaktig at den ble båret av «Kristian Tyrann» (= Christian II) ved Stockholms blodbad, «förts til spott och spe framför rikets främsta män, vilka han senare lät avrätta». I starten av 1730-tallet skrev C.C. Frediani at slipesteinen var sendt fra Albrecht til Margrete, mens dronningen hadde sendt fanen til ham, og helt feilaktig hevder Frediani at dette var samme fane som Erik XIV lot bære foran de høye herrer i Stockholm som en hån, «dem han här sedan uppå Slåttet mörda lät». Like feilaktig hevder han at Margrete-kjolen var hennes kroningsantrekk. I "Sveas Rikes Historia, del II" fra 1765 nevner Dalin slipesteinen og fanen, og dessuten «"en råck"» (= et skjørt), som han mener dronningen også kan ha fått av Albrecht. Da Joh.B.Busser i 1773 skrev om Uppsala domkirke, nevner han en rokk. Det er trolig ordet "råck" han har misforstått, og trodd det dreide seg om en rokk, uten engang å undersøke saken. På vei mot glemselen blir gjenstandene beskrevet mer og mer forvansket. Sommeren 1837 besøkte H.C. Andersen Uppsala domkirke og noterte i sin dagbok: «Her er Slibestenen Margrethe fik fra Albrect og den Fane af en Serk hun sendte ham.» Kjolen omtaler han ikke, og en C.J.Bergman skriver i 1842 at mens slipesteinen og fanen er opphengt på veggen, oppbevares «ett stycke Gyllenduk» som har tilhørt dronning Margrete, i et skap. Trolig har man bekymret seg over souvenir-jegere, for biter av kjolens nederste kant er tydelig klippet eller revet vekk. En bit ble senere innlevert til Örebro läns museum som gave, og er siden sydd på plass i kjolen igjen. Men etter at kjolen ble gjemt vekk i et skap, er det tydelig at den raskt er blitt glemt. 23.desember 1881 ble fanen og slipesteinen overført til Statens historiska museum, men kjolen nevnes ikke. Tydeligvis var den i ferd med å forsvinne blant domkirkens liturgiske stasplagg, og omtales i inventarielisten fra 1891 som «"En kåpa; rödt siden; på utsiden gulltråd, utsliten"». Først i 1906 ble den gjenoppdaget og identifisert av Agnes Branting. I dag oppbevares den i Uppsala domkirkes «skattkammer». Referanser. Olav IV Betalingskort. Betalingskort er et plastkort som kan brukes ved betaling av kjøp av varer og tjenester i stedet for kontanter. Det finnes to hovedtyper betalingskort: Debetkort og kredittkort. Virksomheter som aksepterer betalingskort som betalingsform kalles gjerne brukersteder. I Norge er Bankkort og Visakort de mest kjente og utbredte betalingskortene. Bankkort er rene debetkort, og 9 av 10 norske Visakort er debetkort. Enkelte banker selger bankkort som også kan brukes som kredittkort. I Norge skjer de fleste korttransaksjonene og det meste av pengeflyten i varehandelen via systemet med BankAxept-kort via Bankenes BetalingsSentral (BBS). En del debettransaksjoner skjer også med Visa-kort. Bruken av kredittkort er relativt liten. Historikk i Norge. American Express var det første kredittkortet i Norge. Det ble introdusert på markedet på begynnelsen av 1970-tallet. VISA ble lansert i Norge i 1977. VISA Norge AS opererte på lisens fra det amerikanske selskapet. Etter noen år var det over 500 000 VISA debet- og kredittkort i omløp. Styret i Visa Norge mente da at markedet var mettet. I dag er det over 4,5 millioner VISA-kort på det norske markedet. De fleste er debetkort utstedt av norske banker. I Norge finnes 2,4 millioner kredittkort i omløp. 1,9 millioner er VISA eller MasterCard som utstedes av selskapet Teller AS. Diners Club har ca 200 000 kort i omløp, American Express om lag 90 000. 10 % av de utstede Visa-kortene i Norge er kredittkort, mens 90 % er debetkort. Kortbruk i Norge. Norge og Island er på verdenstoppen med hensyn til kortbruk. I 2007 ble det brukt kort til å kjøpe verdier for sammenlagt 345 milliarder kroner, og det ble foretatt 850 millioner betalingstransaksjoner. I 2008 forventer Bankenes Betalingssentral opp mot 935 millioner korttransaksjoner. Syv av ti mellom atten og tredve år bruker kort uavhengig av betalingsbeløp. Blant tredve- og førtiåringene er det seks av ti som bestandig trekker kortet ved kjøp av varer. Kortsvindelen utgjør én promille av den totale kortbruken. Debetkort. Et debetkort er et betalingskort hvor avregningen skjer fortløpende mot saldo på innehaverens konto. I Norge er BankAxept-bankkort (som står for 90 % av alle transaksjoner) og Visa-kort de mest utbredte debetkort. Sistnevnte kommer som et tillegg til BankAxept på mange norske debetkort. Dermed blir Visa-delen av kortet i hovedsak kun brukt når man ikke benytter norske betalingsterminaler som all hovedsak er knyttet til BBS' BankAxept-løsning. Enkelte Visa-kort kan også fungere som kredittkort. Kredittkort. Kredittkort er et betalingskort der kortutsteder låner ut penger (eller gir kreditt) til kortbrukeren som bruker kredittkortet i stedet for kontanter for å betale for varer og tjenester. Bruk av kredittkort gjør at kortbrukeren kan kjøpe varer og tjenester uten å ha tilgang på kontanter eller å belaste sin bankkonto umiddelbart. Normalt gjøres fakturaen fra kredittkortselskapet opp én gang hver måned. Kredittkort kan brukes til kjøp på avbetaling, noe som betyr at kortbrukeren fordeler tilbakebetalingen over flere måneder eller år. Selskapet som har utstedt kortet står ansvarlig for oppgjøret med brukerstedet (selgere av varer og tjenester), mens kortbrukeren i sin tur gjør opp med kortutsteder. Dette betyr at kortselskapet er ansvarlig for kortbrukers tapte utgifter hvis brukerstedet ikke leverer varen som avtalt. (Jmf. kredittkjøpslovens paragraf 8.) Kortbrukeren inngår en avtale med kortutsteder der tilbakebetalingsbetingelser, maksimal kredittramme og andre vilkår er fastsatt. Avtalen fastsetter også hvilken rente og avdrag brukeren må betale til kortutsteder til enhver tid. Noen banker krever et kundeforhold for å utstede kredittkort, mens andre banker ikke har slike krav. Kredittkort må ikke forveksles med debetkort. Fordeler. En del kredittkort har reiseforsikring inkludert. Kravet er at man betaler mer enn 50% av reisens totale kostnad med kredittkortet. Noen kort gir cashback på ulike varer eller produktgrupper. Oppgitt cashback blir da trukket fra din neste kredittkortfaktura eller tilbakeført til din konto. Gebyrer. Kredittkortselskaper tjener i hovedsak penger på gebyrer og renteinntekter fra personer som benytter kortet til kjøp på avbetaling. Uttak av kontanter fra minibanker eller skranke er i de aller fleste tilfeller gebyrbelagt. Historikk i Norge. American Express var det første kredittkortet i Norge. Det ble introdusert på markedet på begynnelsen av 70-tallet. Andre aktører er VISA, MasterCard og Diners Club. Samlet er det i Norge ca. 2,4 millioner kredittkort i omløp. Austronesiske språk. Austronesiske språk (fra gresk for 'sørlig øy') er en språkfamilie med kjerneområde på øyene i Sørøst-Asia og Stillehavet, og enkelte brukere på det kontinentale Asia. Gassisk, som tales på Madagaskar, er det eneste eksemplet utenfor dette området. Austronesisk har ti primærundergrupper. Av disse finnes ni på Taiwan og omkringliggende øyer; de kalles de formosiske språk, og er ikke i slekt med kinesisk). Den siste gruppen er stamspråk for alle de andre språkene i familien, de malayopolynesisiske språkene. Disse deles inn i to grupper, de vestlige og sentral-østlige malayopolynesiske språkene. De vestlige tales av omkring 300 millioner mennesker, og de sentral-østlige av omkring én million. Med 1244 språk (registrert hos "Ethnologue"), og en utbredning fra Madagaskar til Påskeøya er det en av de største språkfamiliene i verden både i utbredning og antall språk. Språkforskning og arkeologi har vist at språkene opprinnelig oppsto i det sør-østlige Kina, og så spredde seg til Taiwan. Det er uenighet blant lingvister om thai-språkene skal plasseres i en utvidet definisjon av den austronesiske familie, eller om de bør innlemmes i de sinotibetanske språkene. Andre har forsøkt å vise et slektskap mellom austronesiske og de austroasiatiske språkene. Ingen av teoriene har oppnådd bred anerkjennelse. De malayopolynesiske språkene uttrykker normalt flertallsform ved gjentagelse av hele eller deler av et ord (reduplikasjon). Alle de austronesiske språkene har sterk tendens til gjentagelse av lyder. De fleste har ikke sammensetninger av tre eller flere påfølgende konsonanter. Antall vokaler er normalt lavt; de fleste har fem vokallyder. Brukersted. Et brukersted er en virksomhet som aksepterer bruk av betalingskort eller andre elektroniske betalingsmidler som supplement til eller i stedet for kontant betaling (eller mot regning/faktura). Sentrale avtaler. Brukersteder er knyttet til sentrale finansielle institusjoner både teknisk og avtalemessig. De fleste transaksjonsformer er basert på bruk av en terminal (f.esk. kortleser) i butikken. Sluttbruker betaler ved å identifisere seg med et betalingskort. Transaksjonen valideres elektronisk og brukerstedet mottar oppgjør jf. avtale fra kortutstederens oppgjørsbank. Det norske markedet. I Norge er den mest kjente aktøren knyttet til brukerstedsavtaler selskapet Teller. Teller er teknisk og avtalemessig motpart for Visa, MasterCard og American Express i Norge. Selskapet tilbyr en rekke brukerstedsavtaler. Med en brukerstedsavtale med Teller kan butikkene ta i mot betaling med de nevnte kortene. Storstockholms Lokaltrafik. AB Storstockholms Lokaltrafik (SL) har ansvaret for kollektivtrafikken i Stockholms län. SL finansieres 50 % av offentlige skattemidler og 50 % av billettinntekter. Newcastle Brown Ale. En flaske Newcastle Brown Ale. Newcastle Brown Ale er et populært mørkebrunt øl. Ølsorten har blitt brygget i Newcastle upon Tyne nord i England siden 1927. Bryggeriet har vært Newcastle Breweries, som nå er en del av bryggerikonsernet Scottish and Newcastle. Ølmerket er gitt «Protected Geographical Indication» (PGI) av EU. «Protected Geographical Indication» vil blant annet si at et produkt bare kan produseres innenfor et visst område. I april 2004 ble det meldt at bryggeriet ved Tyne skulle flyttes til Dunston Federation Brewery i Gateshead. Hvis ikke PGI-statusen blir opphevet, må bryggeriet enten bli værende i Newcastle, eller så må navnet endres. I motsetning til mange britiske øltyper blir Newcastle Brown Ale alltid servert kaldt. Ideelt skal skjenkingen skje fra flaske, og skal drikkes fra et half-pint eller Wellington-glass for å redusere oppvarmingen. Det var stort sett umulig å få tak i ølet i sør- og midt-England frem til en vellykket kampanje på slutten av 1980-årene. Etter hvert har det blitt et av de ledende ølmerkene på flaske. På samme måte som det mer kjente Guinness-merket har Newcastle Brown Ale blitt markedsført med suksess i USA. Ølmerket er relativt godt tilgjengelig der, både på flaske og fat. Byte. En byte (uttales "bait") er en enhet for mengde av elektronisk informasjon. Betegnelsen er brukt om en gruppe av binærsifre (bit), og vanligvis om en gruppe på 8. I de fleste datamaskiner er en byte den minste mengden minne som kan adresseres. Ordet ble først tatt i bruk av maskinvareprodusenten IBM en gang i datamaskinenes barndom. Det ble da brukt om grupper på 5, 6 og 7 binærsifre før også de endte opp på 8. For å unngå misforståelser kalles ofte en gruppe på 8 binærsifre for en "oktett", mens en bestående av syv bit kalles "septett". En byte benevnes "B", mens en bit har benevning "b". En byte er ofte sammenfallende i størrelse med et tegn, selv om man i dag har innført tegnsett hvor et tegn blir representert ved hjelp av flere byte (se Unicode eller UTF-8). Enhet for datamengde. Av og til brukes begrepet kbyte/s eller kB/s for å angi hastighet over nettverk, men dette er ingen standardisert måleenhet og bør unngås grunnet overhengende fare for sammenblanding med bit/s, bit per sekund. Prefiksene kilo (k), mega (M), giga (G) med flere, blir ofte brukt til å angi hvor mange byte en datamengde opptar. Disse prefiksene er tierpotenser, men siden datamaskiner opererer med totallsystemet, er det ofte mer hensiktsmessig å oppgi tallene i toerpotenser, slik som kibibyte (KiB), mebibyte (MiB), gibibyte (GiB), og så videre. Når man snakker om overføringshastihet, bety liten k vanligvis 1000, men dersom man snakker om lagringskapasitet betyr k 1024. Noen benytter derfor en stor K hvis det er snakk om 1024. Likevel hender det at tierpotensprefiksene brukes i betydning av toerpotensprefiksene. Bit. En bit (forkortet b, og uttalt "bitt") er den grunnleggende enheten for diskrét informasjon. Den kan ha én av to mulige verdier, vanligvis representert ved «0» og «1», «sann» og «usann», «av» og «på» eller en hvilken som helst annen kombinasjon av to gjensidig utelukkende tilstander. Begrepet ble først benyttet av Claude E. Shannon i en artikkel fra 1948. Ordet er en sammentrekning av "binary digit" (eventuelt "binary digit"). I elektroniske systemer brukes ofte "byte" om en samling av biter, opprinnelig av varierende størrelse. I dag er den i praksis alltid åtte. Åtte-bit byte er også kjent som "oktetter", mens fire-bit varianten er kjent som en "nibble". I noen maskinvare-arkitekturer utgjør 16 biter et "word", mens 32 biter et "double word" ("dword"). Større mengder av biter kan omtales ved å benytte de vanlige SI-prefiksene. F.eks. "kilobit" ("kb" eller "kbit"), "megabit" ("Mb" eller "Mbit") og "gigabit" ("Gb" eller "Gbit"). Det forekommer en del forvirring vedrørende disse begrepene og deres forkortelser. I noen sammenhenger benyttes "bit" for bit og "b" for byte, men en vel så vanlig løsning er "b" for bit og "B" for byte. Den siste er litt uheldig fordi "B" er SI-betegnelsen for bel. I EDB-sammenheng er det heller ikke gitt at et kilobit representerer 1000 biter. På grunn av binær adressering vil det være mer naturlig å velge en verdi som lett kan representeres ved hjelp av potenser av to. Dermed er "kilo" ofte en betegnelse for 1024, som er to i tiende potens. Slike enheter skal helst benevnes "kibibit", men her brukes gjerne kilobit. I tele- og datakommunikasjon oppgis overføringshastigheter gjerne i "s" (bit per sekund). Roald «Kniksen» Jensen. Roald «Kniksen» Jensen (født 13. januar 1943 i Bergen, død 6. oktober 1987) blir regnet som en av tidenes beste norske fotballspillere. Han startet sin karriere i Brann. På seniorlaget debuterte han i 1960, på et tidspunkt da det allerede gikk gjeteord om dette usedvanlige talentet. Ganske raskt ble han noe av en sensasjon i norsk toppfotball. Roald Jensen debuterte på i en kamp mot Østerrike 22. juni 1960, bare 17 år og 161 dager gammel – og er med det Norges tredje yngste debutant noensinne, bak Tormod Kjellsen og Tom Blohm. Tilnavnet fikk han på grunn av sine dribleferdigheter. «Han é god til å knikse», ble det sagt av bergenserne. Og «Kniksen» ble raskt et begrep. Betydningen han fikk for Brann kan ikke overvurderes. «Kniksen» førte Brann til topps i Hovedserien 1961-62, og gjentok bragden i 1963. Hearts. Etter 1964-sesongen forlot han Brann for å bli profesjonell fotballspiller i skotske Hearts. Håpet var at dette skulle bli inngangsbilletten til klubber i engelsk 1. divisjon. Slik skulle det ikke gå. Han ble værende i Hearts, og opplevde både opp- og nedturer der. I «Kniksens» fravær hadde Brann opplevd nedgangstider. Da han vendte tilbake i løpet av 1971, ble laget tilført en ny dimensjon, for han leverte fotballspill på høyde med tidligere storhet. Branns prestasjoner ble deretter. I 1972 ble laget Norgesmester etter å ha slått Rosenborg 1–0. Jaget. «Kniksen» fikk stadig lide for sitt talent. Motstandernes forsvarsspillere fant som regel at han ikke kunne nøytraliseres med lovlige metoder. «Ta mannen, ikke ballen», så ofte ut til å være et motto hos motstanderne. Skadene ble følgelig mange. Det kom uventet da «Kniksen» etter 1973-sesongen meldte at han ville gi seg som fotballspiller. Senere gjesteopptreder som fotballspiller avslørte at han fortsatt kunne fått uvurderlig betydning for Brann-laget i flere sesonger etter 30-årsalderen. Men selv mente han at 13 års iherdig satsing fikk holde. Landskamper. Roald «Kniksen» Jensen ble tidenes tredje yngste spiller på da han debuterte som 17-åring i 1960, og ble Norges yngste målscorer noensinne da han scoret i sin andre landskamp, mot Finland 28. august 1960 (17 år og 227 dager gammel). Han er også den yngste spilleren som har fått Gullklokka for 25 spilte A-landskamper, hvilket han fikk som 20-åring etter en landskamp mot Skottland 7. november 1963. Totalt fikk «Kniksen» 31 landskamper for Norge. Frem til 1969 hadde Norges Fotballforbund som bestemmelse at utenlandsproffer ikke skulle ha adgang til å spille landskamper for Norge. Uten dette forbudet ville antallet landskamper blitt atskillig høyere. Sivilt. I det sivile liv var Roald Jensen bosatt på Eidsvågneset i Åsane. Han arbeidet som kasserer i Fiskernes Bank på Bryggen i Bergen. I alle årene var han levende opptatt av det som rørte seg i Brann. Den 6. oktober 1987 spilte «Kniksen» kamp for Branns veteranlag på Brann Stadion da han plutselig segnet om som følge av hjertesvikt. Han døde med støvlene på, kledd i sin gamle landslagsdrakt. Meldingen om «Kniksens» tidlige død ble mottatt med sjokk og sorg i Bergen, hvor han regnes som en fotballegende. I 1995 fikk Kniksen plass på sokkel utenfor Brann Stadion. Bronsestatuen var laget av skulptøren Per Ung. I 2008 ble adressen til Brann Stadion forandret. Det nye navnet lyder Kniksens plass 1. Titler. Seriemester med Brann 1962 og 1963 Cupmester med Brann i 1972 Kniksenprisen. Den norske fotballprisen, Kniksenprisen, er oppkalt etter Roald «Kniksen» Jensen. Kniksenprisen. a> har vært «årets forsvarer» seks år på rad. Kniksenprisen er en pris til norske fotballspillere, trenere og dommere som hvert år deles ut av interesseforeningen Norsk Toppfotball etter en avstemning blant norske eliteseriespillere. Vinnerne mottar Per Ungs kniksenstatuett. Kniksenprisen har vært delt ut hvert år siden 1990, og er oppkalt etter Roald «Kniksen» Jensen. Åtte priser. De seks første prisene tildeles beste kandidat i norsk toppserie. Vinnere kan være norske eller utenlandske statsborgere, men de må spille i norsk serie. Juryen for disse prisene er spillere, trenere, ledere og dommere i Tippeligaen og i 1. divisjon herrer. Årets Kniksen tildeles Norges beste fotballspiller. Det vil si at prisen også kan tildeles norsk spiller i utenlandsk klubb, men spilleren må være norsk statsborger. Juryen kan i helt spesielle tilfeller gi prisen til en trener, dommer eller leder. Fra 2010 deles det ut en pris til beste mannlige spiller og en pris til beste kvinnelige spiller. Kniksens Hederspris tildeles en person eller et lag som i ett enkelt år har gjort en helt spesiell prestasjon eller som over tid har gjort en særlig fortjenestefull innsats i eller for norsk toppfotball Prisene deles vanligvis ut på et eget fotballarrangement helga før cupfinalen. Tidligere ble "Årets Kniksen" og Hedersprisen delt ut i forbindelse med Idrettsgallaen. Nye kategorier. I 2006 ble det også delt ut priser til I 2007 ble det delt ut en pris for Fra 2010 deles det ut en pris for Beste spiller i Toppserien Girolamo Savonarola. Giròlamo Savonaròla (eller Hieronymus Savonarola) (født 21. september 1452 i Ferrara i Italia – død 23. mai 1498 i Firenze) var en italiensk dominikanerpater, ordensreformator og botspredikant. Han ble brent som kjetter, men er i vår tid gjenstand for en katolsk helligkåringsundersøkelse. Savonarola representerte en reaksjon mot renessansen, en motvilje mot vitenskap og kunst, og førte ham til den reelle makten over Firenze i et slags demokratisk teokrati i perioden 1494–97. 7. februar 1497 organiserte Savonarola «forfengelighetenes bål», hvor kunstverk, luksusartikler, vitenskapelige arbeider og instrumenter ble brent på ved Palazzo Vecchio i Firenze. Dette var høydepunktet for hans makt i byen, og reaksjonen på hans pietisme endte med at han selv ble brent på samme sted året etter. Ola Røtvei. Ola Røtvei (født 4. november 1953 i Oppdal) er en norsk gårdbruker og politiker (Ap). Han var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1993–2001. Han var dessuten 1. vararepresentant 1989–1993 og 2001–2005, og møtte fast for Gunhild Øyangen 1990–1993. Røtvei er ordfører i Oppdal fra 2003, og var også ordfører 1988–1991. Bjarte Engen Vik. Bjarte Engen Vik (født 3. mars 1971 i Tromsø) er en av Norges mestvinnende kombinertløpere noensinne. I OL 1998 vant han den individuelle konkurransen, og var med på å vinne lagkonkurransen. Han har fem VM-gull, hvorav tre individuelle. I 1997 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Stefania Belmondo og Bjørn Dæhlie. Han representerte Bardufoss og Omegn IF. Geir Karlstad. Geir Karlstad (født 7. juli 1963 i Skedsmo) er en norsk tidligere skøyteløper og skøytetrener. Han representerte først Sportsklubben Ceres, seinere Ask Skøyteklubb og Lillestrøm Sportsklubb. Han var blant verdens fremste langdistanseløpere på 1980-tallet. Etter å ha blitt juniorverdensmester i 1982 deltok han for Norge i femten EM og VM, og oppnådde sammenlagtplassering i alle så nær som ett. I EM har han en tredjeplass, to fjerdeplasser og to sjetteplasser. I VM har han en tredjeplass, to sjetteplasser, en sjuendeplass og en åttendeplass. To ganger vant han verdenscupen på 5 000 m/10 000 m – i 1987 og 1992. Etter å ha tatt en 4. plass på 10 000 m under OL i Sarajevo i 1984 var forventningene store foran OL i Calgary i 1988 – særlig etter at han i desember året før hadde satt verdensrekord på både 5000 og 10 000 m i den nye olympiahallen. Her oppnådde han imidlertid bare en 8. plass på 5 000 m, og falt på 10 000 m. Han revansjerte seg grundig under OL i Albertville fire år seinere, med gull på 5 000 m, bronse på 10 000 m og 8. plass på 1500 m. I åra 1986 til 1987 satte han verdensrekord på 10 000 m tre ganger, senka i alt rekorden med over et halvt minutt, og ble 4. desember 1987 i Calgary den første som gikk 10 000 m på under 14 minutter (13.48,51). På 5000 m satte han i det samme tidsrommet verdensrekord to ganger. Han ble tildelt Oscarstatuetten i 1986. I 1992 ble Karlstad tildelt æresmedlemsskap i Lillestrøm Sportsklubb. Styret i klubben begrunnet tildelingen med Karlstads sportslige prestasjoner, at han skal ha vært en fremragende ambassadør for LSK og stedet Lillestrøm og at han var et godt eksempel for andre idrettsutøvere. Karlstad var norsk landslagssjef for skøyter fra 1998 til våren 2002. Viktor I. Den hellige Viktor I (født ukjent dato, død ca. 199) var pave fra ca. 189 til sin død. Han var født i den romerske provinsen Africa. Faren het ifølge "Liber Pontificalis"; noe annet er ikke kjent om hans liv før han ble pave. I hans tid på pavestolen var det en pause i forfølgelsene, noe som skal ha vært en følge av at Marcia, keiser Commodus' elskerinne, var kristen og klarte å overtale keiseren til å la de kristne være i fred. Viktor skal ha gitt henne en liste over kristne som var dømt til tvangsarbeid i gruvene på Sardinia, og hun fikk dem frigitt. Blant disse var den senere pave Callistus. Da han ble valgt var ikke spørsmålet om datoen for påsken avklart, og det var derfor forskjell mellom øst og vest. I vest feiret man påske søndagen etter 14. nisán, mens man i øst feiret den på den 14. uansett hvilken dag den falt på. Spørsmålet ble tatt opp under en rekke paver, og stort sett ble det tolerert at man hadde forskjellige syn. Viktor aksepterte ikke dette, og truet med å ekskommunisere østlige biskoper som ikke fulgte den romerske ordningen, de såkalte "quartodecimanes" (fra latin "quartodecimus", 14). De østlige biskopene nektet å vike, ettersom de hadde sin tradisjon fra apostlene Johannes og Filip. Viktor ble av Ireneus av Lyon overtalt til ikke å ekskommunisere biskopene; resultatet ble at man ikke fikk en stor splittelse, og at skikken med å feire påske på søndagen sakte men sikkert spredde seg i øst. I Roma oppsto et mindre skisma da en prest ved navn Blastus brøt ut og dannet sin egen kirke, men dette fikk ikke noe stort omfang og skismaet endte etter kort tid. Han ekskommuniserte også Theodotos av Byzants for dennes avvikende lære om Kristus. Theodotos, som var garver av yrke, tilhørte monarkianerne (også kalt adoptianerne), som mente at Kristus var et vanlig menneske som først ved sin dåp ble fylt av guddommelige kraft; han var dermed blitt adoptert av Gud. Viktor utelukket også Florinus, en prest som virket som gnostisk skribent, fra prestestanden. Det skal ha vært Viktor som innførte feiring av messen på latin i Roma; tidligere hadde man feiret den på gresk i byen. Dette var en praksis han hadde tatt med fra Nord-Afrika. Han skal også, ifølge Hieronymus, ha vært den første som skrev teologiske verker på latin. Latinen skal ha vært av moderat kvalitet. Hans verker er ikke bevart, men man mener at et av dem skal ha omhandlet terningspillere. Han besluttet at man i nødsfall kan bruke all slags vann til dåp, enten det var rent, rennende vann, sumpvann eller sjøvann. Dette fikk stor betydning for de mange som var døpt under uregelmessige omstendigheter, f.eks. under flukt fra forfølgelser. Det ble fastslått at disse skulle regnes som fullverdige kristne. Det står i "Liber Pontificalis" at han døde som martyr, men det er ingen grunn til å feste lit til dette. Han har minnedag sammen med pave Innocent I den 28. juli. Theodotos av Bysants. Theodotos av Bysants (også kjent som Theodotos Garveren, siste halvdel av 2. århundre), var en kristen teolog fra Bysants. Han sluttet seg til monarkianismen, nærmere bestemt den såkalte «dynamiske monarkianismen» eller «adopsjonismen», som hevdet at Jesus Kristus var født som et vanlig menneske, og at han ble adoptert av Gud ved dåpen og først da fikk guddommelig kraft. Monarkianismen ble erklært som kjettersk av pave Viktor I, og Theodotos ble ekskommunisert av samme pave. Han fortsatte å drive en liten kirke i Byzants. Han fikk utnevnt en egen pave, Natalius. Natalius trakk seg etter kort tid, og etter å angivelig ha hatt visjoner hvor han ble fortalt at han skulle underkaste seg paven ba han om tilgivelse fra Zefyrinus og ble tatt inn i kirken igjen. Hva som skjedde med Theodotos i den forbindelse er uklart. Porsgrunds Porselænsfabrik. Porsgrunds Porselænsfabrik er en produsent av porselen i Porsgrunn i Telemark. Fabrikken ble grunnlagt i 1885 av skipsreder Johan Jeremiassen. Tyskeren Carl Maria Bauer ledet oppbygningen av fabrikken. I 1887 kunne den første brenningen finne sted. I fabrikkens lokaler finnes både et stort fabrikk-utsalg og det er anledning til å se produksjon og dekorering av porselen. PP, som fabrikken også blir kalt, er Porsgrunns største turistattraksjon. Fabrikken ligger helt nede ved elva, ved Porsgrunnsbruas vestre brohode, i innløpet til Telemarksvassdraget. Det har, for Porsgrunds Porselænsfabrik, som for de aller fleste porselensfabrikker i Europa, vært store forandringer de siste årene. Hoveddelen av produksjonen er flyttet til Tyskland. 17. november 2011 ble det nye Porsgrunn Porselens-senteret åpnet. De gamle, flotte bygningene er restaurert og modernisert, og huser nå et mangfold av nye virksomheter. Ved Porsgrunds Porselænsfabrik blir det produsert feltspatporselen som blir brent på 1400 grader. Arbeidsstokken er nok bare en brøkdel av hva den har vært i de forutgående nesten 125 år, men det blir satset på fremtiden, med produksjon av krus og gaver og med blant annet produksjon av det tidløse Bogstad-serviset. Det blir som alltid (helt fra starten i 1887), med alle sine deler, (tallerkner, kopper, fat, lysestaker osv) dreid, støpt, glasert, brent og dekorert i Porsgrunn. Det er anledning til å bivåne disse prosessene. Dekorering foregår i våre dager stort sett på to måter, ved silketrykk eller med pensel. På Porsgrund Porselæn er penselen ennå i flittig bruk. Gaveartikler, fat, boller og vaser blir håndmalt. Det tradisjonsrike stråmønsteret blir også malt på frihånd. Linjer og render på krus likeså. Dekorer og logoer på krus blir stort sett laget ved silketrykk. Zefyrinus. Den hellige Zefyrinus (født ukjent dato, død før 20. desember 217 i Roma) var pave fra 199 til sin død. Han var ifølge "Liber Pontificalis" fra Roma, og hans far het Habundius. Motstanderen Hippolyt beskrev ham som en mann med liten utdannelse, liten erfaring med kirkelig styre og i tillegg som grisk. Som pave ser det ut til at han var helt avhengig av sin erkediakon Callistus, som etterfulgte ham som pave. Under hans pontifikat pågikk alvorlige teologiske strider om Treenigheten og Jeus Kristi guddommelige natur. En av hans viktigste motstandere var Tertullian, som var en av oldkirkens fremste teologer. I 205 sluttet han seg til montanismen, og angrep presteskapet i Roma fordi han mente de var for slappe i sine holdninger og sitt virke. I 213 var det endelige bruddet mellom pavestolen og montanistene et faktum, og Tertullian ble ekskommunisert. Det foregikk også en strid med monarkianerne, som mente at Jesus var et vanlig menneske fram til sin dåp, da han ble adoptert av Gud og fikk guddommelig kraft. Selv om Theodotos av Byzants hadde blitt ekskommunisert av pave Viktor I fortsatte han sin virksomhet, og drev en egen kirke i Byzants. De utnevnte sin egen pave, Natalius, som ikke regnes med blant motpaver fordi det hele skjedde utenfor kirkens struktur. Natalius trakk seg snart, og Zefyrinus lot ham komme tilbake til kirken. Mens Zefyrinus var pave fikk han besøk av Origines, som ble regnet som den største av samtidens kristne intellektuelle. Zefyrinus skal ha innført bruke av patena (nattverdsskål) og kalk av slepet glass, gitt nye regler for vigsling og vigslingsdager og bestemt at ungdom over 14 år skulle motta nattverden i påsken. Det er sannsynlig at den apostoliske trosbekjennelse fikk sin endelige form under Zefyrinus' pontifikat. Under Viktor I hadde det vært en pause i forfølgelsene, men under Zefyrinus kom nye bølger av forfølgelser under keiser Septimius Severus. Det var i denne tiden at keiseren sendte ut et dekret som gjorde det forbudt å bli kristen. Tradisjonen hevder at Zefyrinus døde som martyr, men det er ikke belegg for dette i tidlige kilder. Han ble antagelig gravlagt på en kirkegård ved Via Appia utenfor Roma. Hans minnedag er 26. august. Willem Dircksz. Willem Dircksz (død 1525) fra Utrecht var en nedertysk tilhenger av den lutherske bevegelse som ble stilt for inkvisisjonsdomstolen av generalinkvisitoren Jakob van Hoogstraten og dømt for å spre antipavelig og antisakramental lære. Han ble brent på kjetterbål den 10. juli 1525. Benjamin Creme. Benjamin Creme (født 5. desember 1922 i Glasgow) er en britisk kunstner og forfatter som siden 1974 har forutsagt, blant annet gjennom helsides annonser i store aviser i mange land, at Maitreya, den nye verdenslæreren snart skal stå fram. Benjamin Creme ser Maitreya som oppfyllelslen av alle religioners forventninger. Han er Kristus, den femte Buddha, den skjulte Mahdi, en ny inkarnasjon av Krishna osv. Ifølge Creme er «alle disse ulike navn for samme vesen». Det å sidestille Kristus med andre religioners sentrale skikkelser er et velkjent tema i New Age bevegelsens forløper teosofien. Teosofien bygger på skriftene til Helena Petrovna Blavatsky, som ble utviklet videre av Alice A. Bailey. Det var hun som framfor noen lanserte begrepet «den nye tid» – New Age eller vannmannens tidsalder. Benjamin Cremes «Kristus» og hans gjenkomst har støtt på problemer. I likhet med Jehovas Vitner sine profetier om verdens undergang, ble Maitreyas «Åpenbaringsdag» en ikke-begivenhet i 1982. Skuffelsen, som tydelig kom frem i Cremes nyhetsbrev samme år, har siden blitt erstattet av rasjonalisering. Den 21.-22. april 1990 i London hevdet Creme at Maitreya organiserte et toppmøte med journalister, religiøse og politiske ledere fra hele verden. Her skal Maitreya ha kommet til syne og forsvunnet igjen etter å ha talt om sitt arbeid og sin lære. Creme sier at denne begivenheten ble referert i et amerikansk sensasjonsblad som skal ha sitert en biskop fra Vatikanet si: «Det er overveldende bevis på at Kristi tilbakevendelse allerede har funnet sted». Enda engang er «Åpenbaringsdagen» en nært forestående begivenhet, hvor forberedelsene til «Verdenslærerens» tilsynekomst for oss beskrives som «fullbrakte». Benjamin Cremes lære er en variant av teosofien. Han bygger særlig på skriftene til Alice Bailey, men folk som godtar Alice Baileys framstilling av «Verdenslærerens» tilsynekomst, avviser Benjamin Cremes versjon. De hevder at han har misforstått viktige elementer av budskapet. De teosofiske impulser kan spores i Cremes/Maitreyas lære: ens sanne jeg er guddommelig, kristendommens tradisjonelle lære er feilaktig, og Bibelen kan ikke forstås bokstavelig. Kristi legemliggjørelse blir omtolket i overensstemmelse med den okkulte (esoteriske) lære. Creme erklærer, at Maitreya overskygget Jesus i Palestina. Jesus som dengang var en Maitreya-disippel, er nå «Herren Jesus». På samme måte blir Kristi gjenkomst omtolket, slik at Jesus ikke vender tilbake som Kristus, men som Maitreya. Creme presenterer en særskilt meditasjonsteknikk som skal stamme fra Maitreya. Den bygger på velkjente meditasjonsteknikker som fokusering på et spesielt chakra (i dette tilfelle «ajna» chakra) og bruken av mantra. Men hans «Overføringsmeditasjon» er ikke bare en individuell åndelig disiplin. I Cremes system er gruppemeditasjon et viktig middel til å overføre energi fra det «Åndelige Hierarki». Menneskeheten framstilles som en kanal for energier som «Hierarkiet» sender ut i verden. Dette finner vi også i andre grupper som bygger på Alice Baileys skrifter. Et fast innslag i Maitreyas lære er forutsigelser om kommende verdensbegivenheter som jordskjelv, orkaner, oversvømmelser m.m. Maitreya har meddelt at jordens omdreiningshastighet er redusert. Dette ble opplyst i en artikkel i Creme-bevegelsens tidsskrift «Share International» der det også heter: «Denne veldige begivenhet fant sted i slutten av juli 1988 og vil helt sikkert resultere i forandringer både på lang og kort sikt i jordens atmosfære, i luften, på land og i havene». I samme utgave av bladet heter det at Maitreya har bragt jorda og sola tettere sammen, slik at temperaturen på jorda stiger og matproduksjonen kan økes. Dessverre er det ikke lett å bekrefte disse data og de forklaringer, som følger med. Impresjonisme. Claude Monet, "Impression, soleil levant", 1872 Alfred Sisley, "Broen i Moret i morgensol", 1888. Impresjonismen var en retning innen kunsten på 1800-tallet, og startet som en løs samling av Paris-baserte malere som stilte ut sammen fra 1860-årene. Bevegelsen fikk sitt navn etter Claude Monets maleri "Impression, soleil levant" fra 1872, etter at kritikeren Louis Leroy i en satirisk kritikk av blant annet dette maleriet brukte betegnelsen «impresjonisme» i en nedlatende betydning. I utgangspunktet var de impresjonistiske malerne i sterk opposisjon til den dominerende og akademiske salongkunsten, som var underlagt strenge regler og definerte motiver. Karakteristisk for de impresjonistiske malerne er tydelige penselstrøk, lyse farger, løse og åpne komposisjoner, hverdagslige motiver, gjerne sett fra uvanlige vinkler, og fremfor alt en ambisjon om å fange det skiftende lyset i alle dets ulike fasetter. For impresjonistene ble det en ideologisk føring å gå ut av atelierene og arbeide i friluft, for å konfrontere naturen mest mulig impulsivt og direkte. Impresjonismen i billedkunsten spredte seg raskt til litteraturen og musikken. Særlig komponistene Claude Debussy, Eric Satie og Maurice Ravel blir sett som fremstående impresjonister. «Impresjonistisk» betegner også annen kunst som er utført i denne stilen, men utenfor perioden rundt siste halvdel av 1800-tallet. Inspirert av malerkunsten er impresjonisme er også brukt om en stilretning innen dikterkunsten. Man kan f.eks. studere impresjonistiske stiltrekk hos den danske dikter Herman Bang og andre, eller hos norske diktere som Jonas Lie eller Hans E. Kinck. Musée d'Orsay i Paris har i dag den største samlingen av malerkunst fra impresjonismen og postimpresjonismen. Naturlegemiddel. Et naturlegemiddel er et medisinsk preparat som er godkjent av Statens Legemiddelverk i hht. reglene for naturlegemidler. Et naturlegemiddel skiller seg fra et legemiddel ved at kravene til dokumentasjon av sikkerhet og effekt er mindre omfattende enn for legemidler. Kravene til innholdsdeklarasjon og produksjonskvalitet er de samme for både legemidler og naturlegemidler. Kravene til effektdokumentasjon er basert kun på tradisjonell bruk i folkemedisin. Det er ingen krav til publiserte, vitenskapelige studier vedrørende effekt for naturlegemidler med dobbelblind metode etc. og statistisk prosedyre som det er for legemidler. For å få godkjent et naturlegemiddel må produsenten eller importøren i Norge dokumentere at middelet er kjent brukt med akseptabel effekt og sikkerhet i Europa eller Nord-Amerika gjennom minst 30 år. Det kan gjøres unntak fra 30-årsregelen dersom forskning støtter tradisjonell bruk. Naturlegemidlene kan bare brukes mot «lettere» sykdomstilstandersom ikke krever legekontakt og er først og fremst tenkt brukt i egenpleie. Helseprodukter som verken er legemidler eller naturlegemidler kalles gjerne naturmidler eller kosttilskudd. Det er kun 28 godkjente naturlegemidler med 9 forskjellige virkestoffer på markedet i Norge. Produkter basert på Johannesurt kan bare selges via apotek, mens de øvrige også selges i helsekostforretninger. Naturlegemidlene har hittil (2007) hatt en svært svak utvikling på det norske markedet. Produktgrupper og virkestoffer (Norge). Tradisjonelt brukt i folkemedisinen, søvnfremmende, beroligende, avstressende, avslappende. Tradisjonelt brukt i folkemedisinen for å bedre blodsirkulasjon ved kalde hender og føtter. Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ved lett uro, forbigående innsovningsbesvær og lett nedstemthet. Blant naturlegemidlene er det preparater med Johannesurt som vi vet mest om og som har flest interaksjoner. Johannesurt-preparater bør derfor ikke brukes i samme tidsrom som du bruker andre legemidler. Tradisjonelt brukt i folkemedisinen for å forebygge og lindre forkjølelse og irritasjon i øvre luftveier. Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ve forbigående hoste og katarr i øvre luftveier. Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ved forbigående, overdreven svette. Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ved mildt urinveisbesvær. Tradisjonelt brukt i folkemedisinen som mildt vanndrivende. Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ved hevelse og uro i bena. Naturlegemidler i Sverige og Danmark. I Sverige har markedsutviklingen vært annerledes og her er til sammenlikning hele 129 forskjellige preparater godkjent som naturlegemidler (2008). De fleste av disse finnes også i salg i Norge, men er her naturmidler. I Danmark er 116 legemidler godkjent under denne ordningen. Nytt regelverk. Statens Legemiddelverk regner med å implementere et nytt regelverk og en ny klassifikasjon kalt Plantebaserte legemidler i løpet av 2009. I følge den opprinnelige planen var gjennomføringsdatoen satt til 1. november 2005. Plantelegemidler eller plantebaserte legemidler er en type legemidler definert i direktiv 2004/24/EC for å sikre en harmonisering av reglene i hele EU-området. Ved å etablere faste, internasjonale prosedyrer får brukere, leger, apotek, industri og myndigheter ett, forenklet regelverk å forholde seg til. Tidligere har disse produktene vært underlagt nasjonale regler som har vært svært forskjellige fra land til land og klassifiseringen har ikke vært ensartet. De nye reglene er utformet for å gi forbrukerne trygge, plantebaserte legemidler og sikre at godkjente legemidler basert på planter er underlagt de samme reglene i alle land innenfor hele EU-området. På samme måte som andre, europeiske direktiver vedrørende legemidler er det antatt at gjennomføringen av dette direktivet vil få konsekvenser for regelverk og markedstilgang blant annet i USA og Japan. HMPC (Committee on Herbal Medicinal Products) som er en komité underlagt Det europeiske byrå for legemiddelvurdering (EMEA), utarbeider monografier og lister som vil gjelde hele EU-området. Blant annet innarbeides monografier fra den europeiske farmakopéen. Komitéen regner med at dokumentasjon med om lag 300 planter fra Europa, India og Kina vil dekke de fleste produktene som er aktuelle (flere tusen), men at flere urter/droger og kombinasjoner vil komme til etter hvert. I Norge må bl.a Lov om legemidler endres siden dagens norske definisjon på et legemiddel ikke er dekkende for alle de produktene som nå aksepteres som fullgode legemidler. Vedtak om dette var planlagt i Stortinget i løpet av våresesjonen 2008. Det er i dag (mars 2009) ukjent nårdet norske regelverket vil våre på plass, men når dette er implementert, vil plantelegemidler omfattes av den ordinære legemiddellovgivningen med krav om forhåndsgodkjenning, tilvirkningstillatelse, importtillatelse, grossisttillatelse samt reklamebestemmelser og med detaljsalg fra apotek. For f.eks. de særskandinaviske naturlegemidlene vil de bli etablert en overgangsperiode frem til 2011. Plantebaserte produkter som ikke blir klassifisert som legemidler etter det nye direktivet og etter den nye, EU-tilpassede legemiddelloven, vil fortsatt være å betrakte som naturmidler og være forvaltningsmessig tillagt Mattilsynet. Distribusjon. Naturlegemidler distribueres via apotek, helsekost- og dagligvareforretninger, dvs alle utsalgssteder som har lov til å selge matvarer. Disse kan også selge enkelte, reseptfrie legemidler. I Norge kan naturlegemidler også selges via postordre og nettbutikker. Lorenzo Campeggio. Lorenzo Campeggio (født 1472 (eller 1474) i Bologna i Italia, død den 25. juli 1539 i Roma). Kardinal, pavelig diplomat, fremstående kanoniker og kirkelig reformator. Utdannelse, ekteskap, inntreden i den klerikale stand. Lorenzo Campeggio, sønn av den fremstående juristen Giovanni Campeggio, ble undervist av sin far i jus i Padova og Bologna, og giftet seg etterhvert og fikk fem barn. En av disse var Alessandro Campeggi, som også ble kardinal. Etter at han ble enkemann i 1509 trådte hen inn i den klerikale stand. I 1512 ble han utnevnt til biskop av Feltre av pave Julius II, og samtidig til auditor ved den hellige romerske rota, som den gang var kirkens «høyesterett». Fra da og frem til sin død var Campeggio stadig involvert i begivenheter knyttet til reformasjonen, særlig i Tyskland og England. Pavelig utsending til den tysk-romerske keiser (1513). I 1513 sendte pave Leo X ham som nuntius til den tysk-romerske keiser Maximilian i den hensikt å arbeide for fred mellom de tyske fyrstene og samle dem til et korstog mot tyrkerne. Mens han oppholdt seg i Tyskland ble han utnevnt til kardinal (1. juli 1517). Pavelig legat i England (1518). Etter en periode i Roma ble han så sendt som kardinallegat til England i den hensikt å få kong Henrik VIII med på korstoget. Han reiste av sted i april 1518 men fikk ikke lov til å komme inn i landet før i slutten av juli. Forsinkelsen skyldtes at Henrik VIII motsatte seg at en utenlandsk prelat skulle være pavelig legat i landet. Paven gikk da med på at Campeggio skulle dele sin legatsmyndighet med kardinal Wolsey, som var hans senior i kardinalskollegiet. Slik ble det at de to kardinalene skulle samarbeide, skjønt Wolsey hadde sikret seg presedens. Hovedhensikten med Campeggios reise til England ble ikke oppnådd; istedet for et internasjonalt forbund mot tyrkerne tilskyndet Wolsey en allianse mellom Frankrike og England. Han sørget også for å få sin egen legatsmyndighet forlenget, først for tre år og deretter på livstid. Campeggio gjorde et godt inntrykk på kong Henrik, som tildelte ham bispestolen i Salisbury (som han beholdt frem til 1534) og dessuten den romerske residens som senere ble kjent som Palazzo Giraud-Torlonia, da nettopp bygget etter Bramantes tegninger. Toppstilling i den romerske kurie (1519). På vei tilbake til Roma ble Campeggio (den 28. november 1519) utnevnt til Signaturaen, en meget høy post i den romerske kurie. Etter at Hadrian VI ble valgt til pave i januar 1522, ble mange planer for reformer for å bekjempe misbrukene i kirken fremlagt for ham. En av de beste analysene og handlingsplanene var utarbeidet av Campeggio. Han fastslo rett ut at en av ondets viktigste røtter var den romerske kurie selv – som han altså selv var blitt et innflytelsesrikt medlem av. Campeggios reformforslag (1522). Campeggio anbefalte at myndighetsområdet til kuriens "«Dataria»" (hvis embedsmenn han karakteriserte som «blodsugere») ble kraftig innskrenket, at benefisier ikke skulle kombineres, reserveres eller holdt "«in commendam»", og at bare dyktige og rettskafne menn skulle utnevnes til dem. Han beklaget det forhold at Den Hellige Stol ved noen konkordater hadde overført kirkelig myndighet til verdslige myndigheter. Han gikk kraftig i rette med de utøylede innvilgninger av nye avlater, særlig dem til fransiskanerordenens gunst og dem knyttet til pengegaver til byggingen av Peterskirken. På bakgrunn av sin diplomatiske erfaring la han stor vekt på at Pavestolen måtte arbeide for en forsoning mellom keiser Karl V og kong Frans av Frankrike, slik at de to kunne forene sine krefter i kampen mot det kristne Europas felles fiende, tyrkerne. Han gikk også iherdig inn for at de lutherske læreavvik skulle rykkes opp ved roten ved at Wormser-ediktet ble satt ut i livet. Hadrian VIs pontifikat ble så kortvarig at ingen av de foreslåtte reformene kunne settes ut i livet. For annen gang til Tyskland (1523). Den nye paven Klemens VII utnevnte Campeggio til erkebiskop av Bologna og sendte ham til Tyskland som kardinallegat. Campeggio fikk raskt et overblikk over de store forandringer som var inntrådt i Tyskland siden hans forrige besøk der. I Augsburg ble han utsatt for grove fornærmelser fra folkemengden, i Nürnberg ble han nødt til å dispensere fra seremoniellet rundt sitt offisiell inntog. Han inntok en forsonlig holdning ved den nye riksdagen der, men insisterte på at fyrstene endelig gjennomførte Worms-ediktets forordninger. Riksdagens medlemmer krevde at det skulle avholdes et nasjonalkonsil i Speyer, men Campeggio fikk keiseren til å nedlegge veto mot det – mot løfte om at allment konsil skulle innkalles i Trient (Trento). Han utvirket også et løfte fra keiseren om at Wormser-ediktet skulle håndheves. Campeggio innså imidlertid at spredningen av den lutherske bevegelse kun kunne inndemmes ved gjennomgripende reformer av den tyske geistlighet. Med dette for øye fikk han i stand et møte med tolv biskoper, erkehertug Ferdinand og de bayerske hertugene. Utbruddet av bondeopprøret i november 1524 ødela alt håp om en fredelig løsning på problemene med reformatorene. "«Sacco di Roma»". Campeggio ble tilbakekalt av paven til Roma fordi hans bestrebelser ikke hadd førte frem, men også fordi det ble sagt om han at han var på alt for god fot med keiseren. Han kom tilbake til Roma den 20. oktober 1525, og utnevnt som medlem av en pavelig kommisjon for anliggender vedrørende Den tyske Orden. Da keiserens styrker plyndret Roma i 1527 "(«Sacco di Roma»)" var han sammen med Klemens VII i Castel Sant'Angelo, og etter at paven flyktet derfra, ble han igjen som legat. Henrik VIIIs ekteskapssak. Neste år (1528) ble han på Wolseys anmodning sendt tilbake til England for i samarbeid med ham lede en kirkelig domstol for å granske kong Henrik VIIIs nullitetssak. Campeggio gjorde sitt beste for å unndra seg det ansvar paven hadde eslet ham med, for han visste hvor komplisert saken ville være både hva gjaldt fakta og jus. Og han skjønte at uansett hvilken vei kjennelsen ville gå, ville England bli tapt for den katolske kirke. Hans instruksjoner gikk ut på å føre prosessen med forsiktighet og med sneglefart, i håp om at den tiden man vant på den måte ville kunne nyttes til å få forsonet kongen og Katarina med hverandre. Under enhver omstendighet gjaldt det å unngå en domfellelse. Til tross for alle Wolseys påfunn og kongens bestikkelsesforsøk, nektet han å uttrykke noen mening om sakens meritter og holdt seg strengt til sine instruksjoner. Under domssesjonen (juni–juli 1529) unnlot Campeggio å behandle Wolsey som en dommer, men snarer som en kongens advokat. Den siste dagen (23. juli), da alle forventet en kjennelse, hevet han rett og slett retten. Få dager etter kom meldingen at Katarina hadde vendt seg til paven, og at paven hadde reservert saken til Pavestolen. På vei hjem fra England ble Campeggio holdt tilbake i Dover mens kongens menn gikk gjennom bagasjen hans i håp om å finne en pavelig bulle som definerte de juridiske sider ved saken. Men Campeggio hadde forsiktigvis allerede tilintetgjort dokumentet, og ransakingen kunne bare etablere at han forlot England fattigere enn da han ankom. Tilbake til Tyskland (1530–). Den 24. februar 1530 finner vi Campeggio i sitt erkebispedømme Bologna, tilstede da paven kronet keiser Karl V. Deretter fulgte han keiseren som pavelig legat til riksdagen i Augsburg. Hans innflytelse var nå større enn noensinne. Han skrev optimistisk til pave Klemens at nå skulle snart alt bli bra i Tyskland. Han motsatte seg et konsil fordi han ikke stolte på protestantenes gode vilje, og satte sin lit til keiserens myndighet og evne til å ta knekken på protestantismen, om nødvendig med makt. Kardinalbiskop av Palestrina. Etter pave Klemens' død den 25. september 1534 vendte Campeggio tilbake til Roma og deltok på konklavet som valgte pave Paul III. Den nye paven utnevnte ham til kardinalbiskop og suburbikarbiskop av Praeneste (Palestrina), og ble sendt til Vicenza i forbindelse med konsilets åpning. Han døde den 25. juli 1539 i Roma og ble begravet i Bologna. Campeggio, Lorenzo Campeggio, Lorenzo Campeggio, Lorenzo Campeggio, Lorenzo Campeggio, Lorenzo Francesco Chieregati. Francesco Chieregati (eller Chieregato) (født 1479 i Vicenza i Italia, død 6. desember 1539 i Bologna). Biskop, pavelig diplomat. Lite er kjent om denne pavelige diplomatens tidlige karriere. I årene 1515–1517 var han pave Leo Xs nuntius til England, og han bekledte også et lignende embede i Portugal og Spania (1519). I Spania ble han kjent med kardinal Adrian Florensz, biskop av Tortosa, Karl Vs nederlandske privatlærer. I januar 1522 ble kardinal Florensz valgt til pave og tok navnet Hadrian VI. En av pave Hadrians første embedshandlinger var å utnevne Chieregati til biskop av Teramo i kongedømmet Napoli. Han sendte ham deretter, høsten 1522, til riksdagen i Nürnberg. Hans oppdrag der var for det første å bevege de tyske fyrster til en mer energisk krigsinnsats mot tyrkerne i Ungarn, og for det andre en mer håndfast inngripen mot Martin Luthers bevegelse og håndhevelse av Wormser-ediktet (av 25. mai 1521) mot Luther. I to taler (19. november og 10. desember) oppfordret han dermed de tyske territorielle fyrster til å samarbeide om å trenge tyrkerne tilbake fra det kristne Ungarn; på den siste datoen krevde han at Wormser-ediktet skulle håndheves. Grunnen til at ediktet ikke hadde noen virkning var at kurfyrst Fredrik den Vise av Sachsen holdt sin beskyttende hånd over Luther og at endel andre fyrster støttet ham i denne politikken. Den 3. februar 1523 leste Chieregati opp to viktige dokumenter som var blitt ettersendt fra paven. Det første appellerte til katolsk fromhet, uminnelige religiøse tradisjoner og fyrstenes omsorg for det tyske folks beste, og bad om at riksdagen skride inn mot Luther. Men det andre dokumentet, om behovet for kirkelig selvransakelse og reform, Chieregati leste var langt mer oppsiktsvekkende: Her bekjente pave Hadrian uten omsvøp at de kirkelige embedsbæreres egne synder kunne være hovedårsaken til de alvorlige prøvelser som kirken gjennomlevde, og at den romerske kurie selv – både hode og lemmer, paver og prelater – var skyldige i skandaløse misbruk. Riksdagens reaksjon var skuffende: Fyrstene unngikk å svare skikkelig på pavens ønsker, foreslo at det skulle innkalles til et konsil i en tysk by, gjentok "«Centum gravamina teutonicae nationis»" – et skriv der tyskerne fremførte antipavelige klager. Den katolske kirkehistorikeren Ludwig Pastor mener at Chieregatis manglende suksess i stor grad skyldtes de tyske kirkefyrsters engstelighet og selvopptatthet. De var på ingen måte beredt til å tilslutte seg pavens «syndsbekjennelse». Chieregati, Francesco Chieregati, Francesco Chieregati, Francesco Alexandra av Hessen-Darmstadt. Alexandra («Alix») av Hessen-Darmstadt, senere Alexandra Feodorovna Romanova, russisk: Императрица Александра Фёдоровна Романова, (født 6. juni 1872 i Darmstadt, Tyskland, død 17. juli 1918 i Jekaterinburg) var gift med tsar Nikolai II av Russland av huset Holstein-Gottorp og siste keiserinne av Russland. Hun ble henrettet sammen med familien i juli 1918. Alexandra er i tillegg kjent for å ha vært en av de mest prominente kongelige som var bærer av den arvelige blødersykdommen hemofili som sønnen Aleksej var født med. Hun var også en klar tilhenger av eneveldet i Russland. Hennes bekjentskap med Rasputin er også en del av hennes ettermæle. Alexandra vokste opp som prinsesse "av Hessen og ved Rhinen". Hennes far var storhertug Ludvig IV av Hessen-Darmstadt, hennes mor storhertuginne Alice av Hessen-Darmstadt, datter av den britiske dronning Victoria (av huset Hannover). Hennes fetter var Tysklands keiser og Preussens konge Wilhelm II. Alexandra møtte Nikolai i en alder av 12 og giftet seg som 22-åring den 26. november 1894 i Vinterpalasset i St. Petersburg. Dette kjærlighetsekteskapet ble inngått til tross for betenkeligheter fra familien, inkludert bestemoren Victoria av Storbritannia. Under første verdenskrig reiste Nikolai til fronten og overlot styringen av landet til Alexandra. Selv om Nikolai abdiserte i 1917, ble hele familien henrettet av bolsjevikene natten til den 17. juli 1918. Datteren Anastasia skal ifølge en vandrehistorie ha overlevd, men det er lite trolig. Carl von Alten. Statue av Carl von Alten "Sir" Carl von Alten, senere greve von Alten (født 1764, død 1846) var en hannoversk-britisk general og statsmann. Han var den eneste hannoverske offiseren som i koalisjonskrigene ledet en ekte britisk legion, og ikke kun kongens tyske legion (King's German Legion). Alten var fra 1783 offiser i den hannoverske armé og trådte 1803 inn i den tyske legionen i England (det tyske fyrstedømmet Hannover og Storbritannia var i personalunion). Han deltok under Napoleonskrigene i slagene ved Hannover (1805), ved København (1807), i Sverige og på Pyreneehalvøya. I 1812 overdro hertug Wellington ham kommandoen over den engelske lette divisjonen. I slaget ved Waterloo i Belgia (1815) kommanderte han 3. divisjon, og hans soldater forsvarte engelskmennenes hovedhøyde mot Napoleons hovedstyrke. Alten måtte vente på «at det ble natt eller prøysserne kom». Slaget var på det tidspunktet egentlig tapt, men heldigvis dukket engelskmennenes prøyssiske allierte opp. Carl von Alten ble under slaget sterkt skadet. For sine tjenester ble han forfremmet til general og gitt en grevetittel. Da kongeriket Hannovers armé ble gjenopprettet ble han feltmarskalk. Fra 1832 var han Hannovers krigsminister og ble i 1833 utenriksminister, generalinspektør for arméen og president for krigsretten. Familien von Alten lever stadig i Hannover og omegn. Familiens gamle hovedsete på Lindener Berg er nå park. Det står et minnesmerke over Carl von Alten ved siden av den store minnesøylen på Waterloo-Platz i sentrum av Hannover. Ferdinand av Preussen. August Ferdinand av Preussen (født 23. mai 1730 på Stadtschloss i Berlin, død 2. mai 1813 i Berlin) var en prøyssisk prins og general. Liv. August Ferdinand var yngste sønn av kong Friedrich Wilhelm I og dronning Sophia Dorothea. Han forlovet seg 27. september 1755 med prinsesse Anna Elisabeth Luise av Brandenburg-Schwedt og ble befordret til generalmajor. I oktober 1756 ledsaget han kongen til Sachsen og Böhmen og deltok i 1757 i felttoget i Böhmen og Schlesien. Der kjempet han bl.a. i Breslau og ved Leuthen. I 1758 så han seg nødt til å trekke seg som general i infanteriet på grunn av dårlig helse. Den 12. september 1763 ble han hærmester i Brandenburg for Johannitterordenen, en posisjon han hadde frem til 1811. Da Friedrich Wilhelm III den 23. mai 1812 stiftet den prøyssiske Johannitterorden, ble prins Ferdinand utnevnt til dens stormester. Friedrich von Ingenohl. Admiral Gustav Heinrich Ernst Friedrich von Ingenohl (født 30. juni 1857 i Neuwied, død 19. desember 1933 i Berlin) var ved begynnelsen av første verdenskrig sjef for den tyske "Hochseeflotte". Viktige kommandoer. Ingenohl, Friedrich von Ingenhol, Friedrich von Ingenhol, Friedrich von Angelo Poliziano. Angelo Poliziano (også kjent som Politian, egentlig Angelo Ambrogini) (født 14. juli 1454 i Montepulciano i Italia – død 28. september 1494 i Firenze), italiensk humanist og dikter. Angelo Poliziano var venn og protegé av Lorenzo de' Medici, og en at de fremste klassisk lærde under renessansen Han behersket gresk og latin like godt som sitt italienske morsmål, og var en ledende dikter, filosof og filolog. Blant hans tidlige verker er en latinsk oversettelse av "Iliaden" (ferdig i 1475). Hans dikteriske mesterstykke er verket "Stanze cominciate per la giostra del Magnifico Giuliano de' Medici" (ferdig i 1478), som er et av den italienske litteraturs mest lysende arbeider. Gunilla von Bismarck. Gunilla grevinne von Bismarck-Schönhausen (født 23. november 1949) er en tysk adelig og kjent person innen den tyske og spanske absolutte overklasse. Hun er for tiden Bismarck-familiens overhode. Hun er oldebarn av fyrst Otto von Bismarck, barnebarn av Herbert von Bismarck og datter av sistnevntes sønn Otto von Bismarck. Fra sitt ekteskap med Luis Ortiz y Moreno (1978–1989) har hun sønnen Francisco José (f. 1980). Hun kalles noen ganger den «ukronede dronning av Marbella», hvor hun med tallrike fester samler penger til syke barn. Også ved familiesetet i Friedrichsruh ved Hamburg er hun aktiv i veldedig arbeide. For det meste gjennom vel iscenesatte fester for høyadelen. I tysk offentlighet sammenlignes hun ofte med fyrstinne Gloria von Thurn und Taxis. Densitet. Densitet, også benevnt massetetthet eller egenvekt, er masse per volum. Den avledede SI-enhet for densitet er formula_1 Hvis et stoffs densitet er mindre end en væskes densitet, kan stoffet flyte på væskeoverflaten. Hvis stoffet har en større densitet, synker det ned i bunnen av væsken. Det sees bort fra væskens overflatespenning. Denne oppdriften kalles Arkimedes lov etter den greske matematiker og fysiker Arkimedes. Densiteten er temperaturavhengig, da de fleste stoffer utvider seg ved oppvarming og trekker seg sammen ved avkjøling, uten at massen endres. For gassers vedkommende er densiteten også trykkavhengig, idet gassers volum bestemmes av kombinasjonen av trykk og temperatur. Når man oppgir densiteten, bør man derfor også alltid angi ved hvilken temperatur, og for gassers vedkommende også ved hvilket trykk, densiteten er målt. Olav Jordet. Olav Jordet (født 27. desember 1939 i Vingelen i Tolga) er en tidligere norsk skiskytter. Han representerte Vingelen Skytterlag. Karriere. Jordet ble Norges første individuelle verdensmester i skiskyting i 1965. Han har også VM-gull i stafett fra 1966 og 1967. Han tok bronse på 20 kilometer i OL i 1964, og var med på stafettlaget som tok OL-sølv i Grenoble i 1968. Han har flere NM-titler i skiskyting og skifeltskyting. Som en av få skyttere har Jordet to napp i Officerspokalen (1961 og 1966). Han ble tildelt Morgenbladets Gullmedalje i 1965 for sin VM-seier. Oddvar Brå. Oddvar Brå (født 16. mars 1951 på Hølonda i Melhus kommune) er en tidligere norsk langrennsløper og verdensmester. Han representerte Leik Idrettslag, Hølonda i Sør-Trøndelag. Han var i en årrekke den dominerende løperen i Norge, og verdens ledende løper men traff sjelden toppformen under de store mesterskapene. Derimot har han vunnet tre ganger verdenscupen. Dette var 1972–73 (kalt Verdensranking), 1974–1975 og 1978–1979. Han var 3,5 sekunder fra sin fjerde tittel i 1980-81 da han tapte tittelen mot sin kjente rival Aleksandr Zavjalov. Han har fem seire i Holmenkollen: 15km i 1980 og 1982 pluss 50km i 1975, 1979 og 1981. I 1975 vant han storeslem da han vant i alle de fire mest prestisjetunge skimetropolene samme sesong: Oslo, Falun, Lahtis og Leningrad. Han var i den norske representasjonstroppen fra og med OL i 1972, men lyktes ikke med å gå helt til topps før under VM i Oslo i 1982, da han vant 15 km 23. februar på tiden 38.52,5 (datidens raskeste 15 km). Han fikk delt gull med Sovjetunionen på den dramatiske stafetten 25. februar, hvor han i duell med Aleksandr Zavjalov brakk staven på siste etappe. I etterkant oppsto det kjente spørsmålet «Hvor var du da Brå brakk staven?», opprinnelig gjennom en spalte i Dagbladet, som en refleksjon av folks følelser etter TV-opplevelsen. Ellers har Brå to OL-sølv og to VM-bronser fra stafetter. Brås beste individuelle plassering i et OL er 4. plass på 15 km i Calgary 1988. Han var norsk flaggbærer i samme vinter-OL. Oddvar Brå har i alt 16 individuelle NM-titler i langrenn, flere enn noen annen løper. Brås siste internasjonale mesterskap var VM i Lahtis 1989. Storheten til Brå ser en i at han i en alder av 36 år vant NM på ski i fristil i 1987. Han var også en god friidrettsutøver og vant NM i terrengløp (20 km) i 1984. Hans siste internasjonale løp var da han i ren «æresrunde» feiret sin 40-årsdag med stormede jubel og plakater langs hele løypa under 50 km i Holmenkollen i 1991. Han ble her nr. 19. Brå ble tildelt Morgenbladets Gullmedalje i 1973, Holmenkollmedaljen og Olavstatuetten i 1975 og i Egebergs Ærespris i 1987. Brå spilte seg selv i episoden «Allværsjakka» i humorserien "Uti vår hage 2" på NRK 1 28. februar 2008. Gjermund Eggen. Gjermund Eggen under Ski-VM 1966 i Oslo. Gjermund Eggen (født 5. juni 1941 i Engerdal) er en tidligere langrennsløper og verdensmester. Han gikk for Engerdal SK. Eggen ble det store midtpunktet under VM på ski i Oslo i 1966, med gull på 15 km, 50 km og på stafetten. Han ble kalt «Engerdalsprinsen», men etter VM på hjemmebane ble han skikongen. Hans tvillingbror Jo Eggen var også en habil skiløper, men oppnådde aldri samme status som Gjermund. Han har tre individuelle NM-titler, og stafettgull fra NM 1966. Eggen deltok under vinter-OL for Norge i 1968 i Grenoble med 34. plass på 30 kilometer. I 1966 ble Gjermund Eggen tildelt Sportsjournalistenes statuett som Årets idrettsnavn, Morgenbladets Gullmedalje og Olavstatuetten, og i 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. I hjemkommunen er han hedret med egen statue, som ble avduket 5. august 2006 ved siden av skimuseet. Han kom også med flere plateinnspillinger. Etter endt karriere startet han skiproduksjon i hjembygda si. Skiene ble kalt Eggen-ski. Hadrian VI. Hadrian VI (født 2. mars 1459 i Utrecht, død 14. september 1523 i Roma) var pave fra 9. januar 1522 til sin død. Han var den siste ikke-italienske pave før Johannes Paul II (1979- 2005), og den eneste nederlandske pave og den siste tyske før Benedikt XVI ble pave i 2005. Adriaan Florenszoon Dedel van Utrecht, som han het frem til sitt valg til pave, ble født i det nedertyskspråklige Utrecht, som ble styrt av sin biskop og var en del av det tysk-romerske rike, og som senere ble del av Nederlandene. Hans forfedre kom fra det som idag er kjent som Tyskland, og med dagens nasjonalitetsbetegnelser anses han både som tysk og nederlandsk – noe skille mellom dette fantes ikke i hans levetid. Han studerte først i Zwolle eller Deventer, og deretter i Louvain hvor han i 1491 tok doktorgraden i teologi. I 1507 ble han utnevnt til lærer for den senere Karl V, som da var syv år gammel. Karl sikret ham embetet som biskop av Tortosa, og 14. november 1516 ble han generalinkvisitor av Aragon. I 1517 ble han kreert til kardinal av pave Leo X, med tittelen kardinalprest av "Santi Giovanni e Paolo". Mens Karl V var mindreårig styrte kardinal Jimenes Spania, og Hadrian var nært knyttet til ham. 14. mars 1518, etter kardinalens død, ble Hadrian utnevnt til generalinkvisitor for den gjenforente inkvisisjonen for Castilla og Aragon. Han virket i dette embetet inntil han reiste til Roma 4. august 1522. Han var en reformator som var opptatt av å stoppe uskikker som hadde oppstått i kirken, men det viste det seg at han ikke var like sterk som Jimenes, og derfor ikke klarte å utføre embetet på like godt. Fra 1520, mens Karl V var i Nederland, var Hadrian også regent i Spania og måtte blant annet hanskes med et alvorlig opprør. 9. januar 1522 ble han med overveldende flertall valgt til pave. Ettersom han befant seg i Spania ble han ikke kronet før 31. august samme år, 63 år gammel. Han fortsatte forsøkene på å reformere Den katolske kirke. Han støtte på motstand fra kardinalene, fordi mange av dem under Leo X var blitt vant til gode inntekter fra blant annet ekteskapsdispensasjoner. Forsøket på å skape et bedre regelverk for avlat ble også bremset opp av kardinalene. Italienerne omtalte ham som en pedantisk, utenlandsk professor. Hans motvilje mot å bruke penger på kunst falt ikke i god jord, etter flere paver som hadde lagt vekt på forskjønnelse av Romas kirker. De minst fintfølende kalte ham en "pontifice barbaro", en barbarpave. Hadrian lyktes ikke i å forene kristne fyrster mot tyrkerne. I august 1523 ble han tvunget til å alliere seg med det Tysk-romerske rike, England, Venezia og andre mot Frankrike, mens Suleiman I nesten uhindret erobret Rhodos. Reformasjonen som hadde brutt ut i Tyskland var alvorligere enn Hadrian innså. På riksdagen i Nürnberg, som begynte i desember 1522, lot han seg representere av den pavelige diplomat biskop Francesco Chieregati. Han hadde fått instruksjoner om å innrømme at problemene i kirken muligens stammet fra den romerske kurie, og at det var der reformen måtte begynne. Men Hadrian sto hardt på at endringer av kirkens lære ikke kunne aksepteres, og at Wormser-ediktet av 1521 måtte håndheves slik at Luther ble straffet for heresi (kjetteri). I et av sine verker skrev Hadrian at paven kan ta feil i spørsmål som berører tro. Dette har skapt oppsikt i forhold til det senere vedtatte dogmet om pavelig ufeilbarlighet. Katolske apologeter forklarer det med at uttalelsen kom som en privat meningsytring, og dermed faller utenfor de tilfeller hvor en pave uttaler seg ufeilbarlig; kritikere av Den katolske kirke mener det illustrerer at konseptet ble oppfunnet i det 19. århundre. De fleste av hans offentlige dokumenter har gått tapt. Han døde 14. september 1523, bare 18 måneder etter valget og et drøyt år etter kroningen. Han ble gravlagt i den tyske kirken i Roma, "Santa Maria dell'Anima". Florensz Florensz Florensz Florensz Naturmiddel. Naturmiddel er et produkt som ikke er klassifisert som legemiddel eller naturlegemiddel og som heller ikke er et rent kosttilskudd, slik som vitaminer og mineraler. Eksempler på naturmidler kan være ekstrakter eller konsentrater av ginseng, hvitløk, solhatt og forskjellige urter i flytende eller kapselform. Juridisk er disse produktene i Norge definert som mat og tilsynet med slike produkter er tillagt Mattilsynet. Historie. Tradisjonelt er naturmidler, spesielt planter og plantedeler, brukt både i matlaging og til forebygging og behandling av forskjellige sykdommer. En kinesisk legebok, Bencao gangmu (Pen-tsào), skrevet 3000 f. Kr. omtaler 1 000 legeplanter. I Papyrus Ebers fra 1600 f. Kr. omtales nesten 700 legeplanter, bl.a. hvitløk, enerbær og karve. Rundt 400 år f. Kr. omtaler Hippokrates over 300 medisinplanter. 100 år e. Kr. behandler Galen for første gang plantenes muligheter som medisin mer systematisk, et arbeid som bl.a er videreført av Paracelsus på 1500-tallet og flere kjente vitenskapsmenn på 1800- og 1900-tallet. I Japan godkjennes og refunderes plantemedisin fra det offentlige og i Tyskland er visse former for planteterapi godkjent av legemiddelmyndighetene («Commision E»). EU-området og Norge har egne, strenge regelverk for fremstilling og godkjennelse av legemidler fra planter. Derfor blir de fleste, plantebaserte produktene her markedsført som naturmidler. I dagens medisin blir legemidler i stigende grad fremstilt av syntetiske råvarer, men planter og plantestoffer er fremdeles viktige også innen vestlig medisin. Naturmiddel ved medisinresistens. «LA» kalles et nytt og effektivt naturmiddel mot malaria som ble tilgjengelig for almen bruk i Malawi i 2008, og som WHO anbefaler brukt også i bl.a Kambodsja, Fransk Guyana og Senegal. «LA» er en variant av en ny terapi basert på det kinesiske anti-parasittmidlet artemisinin hentet fra planten søtmalurt (Artemisia annua). Dette naturmidlet har vist seg langt mer effektivt enn tidligere medisiner som for eksempel klorokin i områder der parasittene etter hvert utviklet resistens mot de gamle medisinene, kininderivater og nyere behandlingsformer. Et problem med den nye terapien er at den er ekstremt kostbar, sammenlignet med sine forgjengere. En behandling med artemisinin-kombinasjonsterapi koster 20-30 ganger mer enn en behandling med klorokin. Det betyr en markedspris på mellom 40 og 70 kroner. For mennesker på landsbygda i Afrika er det enormt mye penger. Men heldigvis finnes det nå internasjonale ordninger som muliggjør gratis utdeling. Et annet problem er tilgang og knapphet. Ettersom artemisinin er et plantestoff kan det ikke patenteres, og siden ekstraheringsmetoden av virkestoffet fra søtmalurten er så enkel, kan heller ikke den patenteres. - Det kan bety at å lage malariamidler fra den kinesiske urten ikke er så spennende for de farmasøytiske selskapene, sier Dr. Allan Schapira fra WHO til The New York Times. Grunnen er at profitten synker, siden de ikke får patentmonopol. Imidlertid er alle andre glade for dette, legger Schapira til. Status. Urter og andre naturmidler kan dempe en rekke allmenne besvær uten å gi store bivirkninger. Blant annet har internett bidratt til å gjøre kunnskap om naturmidler og legemidler (begge deler på godt og ondt) lett tilgjengelig for folk flest. Konsekvensen er at stadig flere ser naturmidler som et alternativ til moderne legemidler. Norsk, skolemedisinsk tradisjon har en svært restriktiv holdning til urtemedisin, naturmidler og alternative behandlingsformer. Kosttilskudd. Kosttilskudd betegner primært produkter som i flytende eller fast form (ofte tabletter/kapsler) kan tilføre kroppen, som oftest "vitaminer" og "mineraler". Vitaminer er organiske forbindelser som kroppen trenger i stoffskifteprosessene. Vitaminene må i hovedsak tilføres utenfra fordi kroppen bare produsere et fåtall selv. Blant dem som kroppen kan produsere selv er B3 (Niacin), D og K. Kroppen kan ikke nyttiggjøre seg vitaminene uten mineraler. Kroppen produserer ikke ett eneste mineral selv. Vi er derfor helt avhengige av å få tilført alle mineralene vi trenger utenfra – enten via mat eller tilskudd. Et variert kosthold har vært den primære kilden til vitaminer og mineraler. I våre dager er det svært utbredt å kompensere et kosthold som ikke er variert nok eller har høy nok råvarekvalitet med kosttilskudd. Det finnes bare fire kosttilskudd som norske helsemyndigheter anbefaler. Disse er: Tran, folat (for gravide), samt vitamin D og kalsium (for å forebygge benskjørhet). Vitamin- og enkelte mineraltilskudd klassifiseres som legemidler i Norge. De kan likevel omsettes som næringsmidler i bestemte doser i følge Forskrift om kosttilskudd. Forvaltningsansvaret for disse er tillagt Mattilsynet. Det finnes også flere andre former for kosttilskudd, slik som planteekstrakter, helsebringende bakterier (probiotika), droger og diverse fettsyrer. Disse betegnes gjerne naturmidler. Kosttilskudd omsettes primært gjennom samme utsalgssteder som helsekost, det vil si apotek, helsekostbutikker, netthandel og postordre. Villedende markedsføring og farlige substanser i kosttilskudd er blitt et økende problem, særlig grunnet fremvekst av netthandel. Kosttilskudd omsettes også utstrakt gjennom pyramidelignende konsepter og konspiratoriske miljøer. Prøyssiske dyder. Med prøyssiske dyder betegner man de dyder preget av protestantisk moral, som angivelig skal ha muliggjort Preussens oppstigning til stormakt. Utbredelsen går tilbake til kong Fredrik Wilhelm I og særlig Fredrik den Store, som så seg selv som moralsk forbilde for sitt folk og også ble betraktet som dette av folket. De prøyssiske dydene har spilt en stor historisk rolle i Preussen og Tyskland. Orden (biologi). Orden er en kategori brukt i den biologiske systematikken; en orden kan omfatte én eller flere beslektede familier, og én eller flere beslektede ordener sammenfattes som klasse. Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle orden, og kategoriene for å oppnå ordensstatus variere fra klasse til klasse. Dagens systematikk er derfor mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av hvorvidt en gruppe har status som orden eller ikke. Vitenskapelige navn for planteordener dannes ved at roten på typusslektens navn får endelsen -ales, underordener har endelsen -ineae. I zoologien fins det ikke tilsvarende regler, selv om mange insektordener slutter på -ptera (gr. "vinge") og mange virveldyrordener på -formes (gr. "formet som"). Klasse. En klasse er en gruppe av organismer, ting eller egenskaper med felles kjennetgen. Klasse (biologi). Klasse er en kategori brukt i den biologiske systematikken; en klasse kan omfatte én eller flere beslektede ordener, og én eller flere beslektede klasser sammenfattes som rekke i Dyreriket eller divisjon i Planteriket. Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle klasse, og kriteriene for hva som er en klasse varierer fra fra rekke til rekke hos dyr og fra divisjon til divisjon hos planter. Dagens systematikk er derfor mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier, men formelle enheter som klasse brukes gjerne i floraer, allmenlitteratur og lærebøker hvor hvor oversikt er viktigere enn detaljene i stamtreet. I Dyreriket slutter det vitenskapelige navnet for en klasse vanligvis på -a, for eksempel Mammalia (pattedyr), Insecta (insekter) og Asterozoa (sjøstjerner og slangestjerner). I botanikken dannes det vitenskapelige navnet for en klasse ved at roten på typusslektens navn får endelsen -phyceae (for alger), -opsida (for landplanter) eller -mycetes (for sopper). De tilsvarende endelsene for underklasser er -phycidae, -idae og -mycetidae. Rekke (biologi). Rekke, innen zoologisk systematikk – divisjon, innen botanisk systematikk, er en kategori brukt i den biologiske systematikken; en rekke/divisjon kan omfatte én eller flere beslektede klasser, og én eller flere beslektede rekker/divisjoner sammenfattes som rike. Latinsk (og engelsk) betegnelse er "phylum". Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle rekke. Dagens systematikk er derfor mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier. I botanikken dannes det vitenskapelige navnet for en divisjon ved at roten på typusslektens navn får endelsen -phyta (for alger og landplanter) eller -mycota (for sopper). De tilsvarende endelsene for underrekker er -phytina og -mycotina. Rike. Rike (av norrønt "ríki", «herredømme», opprinnelig fra gammelgermansk (sml. gammelhøytysk "richi") innlånt fra keltisk) er et ord som finnes på tyske (inkludert nederlandsk) og skandinaviske språk (jfr. tysk "Reich", dansk "rige", nederlandsk "rijk", svensk "rike") og brukes som betegnelse for en stat, historisk også om en konge- eller keisermakt i seg selv. Løsere brukes det også i poetiske sammenhenger om et landområde, eller religiøst («Guds rike» etc.). Kjente riker inkluderer romerriket, det osmanske riket, det tysk-romerske riket, det tyske riket eller kongeriket Norge. Ordet forekommer ofte i sammensetninger som riksforstander, riksadvokat eller rikskringkasting. Rike (biologi). a> tegnet på grunnlag av DNA-studier. Rike har lenge vært den høyeste kategorien som brukes i den formelle biologiske systematikken. Et rike omfatter én eller flere beslektede rekker. Blant de obligatoriske kategoriene er riket den høyeste, men noen systematikere sammenfatter ett eller flere beslektede riker som domene. Rikene var i utgangspunktet dyre- og planteriket samt det abiotiske mineralriket, men med framveskten av mikrobiologi og stadig bedre forståelse av biologien, har grupper blitt fjernet fra de tradisjonelle to rikene og nye riker er oppretta. Systematikk. Den enkle hierarkiske skrivemåten som er satt opp her er en forenkling. De eukaryote rikene er ikke direkte etterkommere av arkebakterier, men komposittorgansimer som består av både arkebakterier (også kalt erkebakterier) og ekte bakterier. Organellene mitokondrier og kloroplaster har eget DNA som er bygget slik som bakterie-DNA, mens ribosomer og cellekjernens DNA likner det man finner hos akrebakteriene. I dag regner man med at de eukaryote organismene har blitt til ved endosymbiose mellom en arkebakterie og flere typer ekte bakterier. En del nyere forskning godkjenner ikke splitten mellom archebakterier og ekte bakterier, og foretrekker å operere med en enkelt bakterierike: Monera. Riket protista ble foreslått delt inn i egentlige protister og erkedyr (Archezoa), hvor sistnevnte mente å representere de gruppene av eukarioter som skilte seg ut før protister med mitokondrier utviklet seg. Men senere undersøkelser har vist at alle kjente nålevende eukarioter uten mitokondrier har oppstått sedkundært. Protistene utgjør uansett ikke en komplett systematisk gruppe, men er en samlebetegnelse på de eucaryotene som ikke er sopp, dyr eller planter. De kjennetegnes ved å være encellede (eller koloniorganismer), og utgjør et primitivt stadium av eucaryotenes utvikling. Historie. Svaret på spørsmålet om hvor mange riker av organismer som fins har variert gjennom historien og er fortsatt avhengig av hvem man spør. Ulike systematikere opererer med ulike systemer, med stort sett mellom tre og tolv riker. Legg merke til at sammenlikningene i tabellen ikke er perfekt, for eksempel plasserte Haeckel rødalger og blågrønnbakterier i planteriket. Fem- og seksrikesystemer er nokså vanlig i lærebokfremstillinger, men alle disse systemer er akkurat like rette eller gale, nettopp fordi utdelingen av kategorien «rike» er et skjønnsspørsmål. I samtlige systemer er dessuten minst ett av rikene en parafyletisk gruppe. Domene. Domene betyr opprinnelig "krongods" (via fransk "domaine" fra latin "dominus" = herre). Domene (biologi). Domene er en kategori som brukes av enkelte systematikere; et domene omfatter ett eller flere beslektede riker. Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle domene. Derfor er også svaret på spørsmålet om hvor mange domener av organismer som fins, og om man i det hele tatt bør bruke domener, vilkårlig. Ulike systematikere opererer med ulike systemer, og hos mange brukes ingen kategori over riket. De som bruker domener, bruker denne kategorien for de aller største organismegruppene, slik som bakterier, eukaryote organismer og urbakterier. Dagens systematikk er imidlertid mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier. Neontologi. Neontologi er den delen av biologien som – i motsetning til paleontologien – omhandler de nålevende ("resente") organismene. Gloria von Thurn und Taxis. Gloria von Thurn und Taxis Gloria von Thurn und Taxis (født 23. februar 1960 i Stuttgart) er en tysk adelig og forretningskvinne; også kjent for veldedighet. I henhold til tradisjonen bruker hun tittelen fyrstinne av Thurn und Taxis (og blir også omtalt som det i offentlige sammenhenger), selv om hennes juridiske navn er "Gloria Prinzessin von Thurn und Taxis". Hun ble født som "Gloria Gräfin von Schönburg zu Glauchau und Waldenburg", i en grevelig familie, og giftet seg som 20-åring med den 34 år eldre Johannes Baptista de Jesus Maria Louis Miguel Friedrich Bonifazius Lamoral von Thurn und Taxis. Før hun giftet seg var hun uten formue, og hadde arbeidet som servitrise. Etter ektemannens død i 1990 var Gloria de facto familieoverhode, som formynder for sin sønn, fyrst Albert II (f. 1983). Med sine barn bor hun i familien Thurn und Taxis' slott i Regensburg i Bayern, Schloss Thurn und Taxis, et av Europas største bebodde slott. Thurn und Taxis-familien eier Europas største skogbesittelse (28 000 hektar), 50 mellomstore industriforetak som f.eks. billeverandøren Doduco, bryggerier og sagbruk. Fra sin myndighetsdato leder hennes sønn Albert disse foretakene. På 1980-tallet var hun kjent som «punk-prinsessen», på grunn av sin punkfrisyre og virvelvind-sosiale liv. Hun hadde kontakter til popstjerner, viste seg ofte på fester og brukte store summer. Også hennes ektemann var kjent for eksentrisk oppførsel. Etter mannens død endret hun både utseende, oppførsel og holdninger i markant konservativ retning, og ble også mer sparsom etter at hun måtte betale millioner i arveavgift. Hun har bl.a. skrevet bøker om barneoppdragelse, og vært hyppig å se i tyske fjernsynsprogrammer. I 2005 betegnet hun pave Johannes Paul II som en forkjemper for kvinners rettigheter, fordi han gikk imot abort og kvinnelige prester, og da pave Benedikt XVI ble valgt, sa hun at hennes årelange bønner hadde blitt hørt. Siden århundreskiftet er Gloria von Thurn und Taxis likevel sjeldnere på TV og konsentrerer seg om sin rolle som fyrstinne av Thurn und Taxis. Under Thurn und Taxis-festspillene i 2004 medvirket hun i en iscenesettelse av Hugo von Hofmannsthals "Jedermann". I tillegg til Albert har hun døtrene prinsesse Maria Theresia (født 1980) og prinsesse Elisabeth (født 1982). Eksterne lenker. Thurn und Taxis, Gloria Thurn und Taxis, Gloria Thurn und Taxis, Gloria Dyr. Dyr (Animalia eller Metazoa) slik begrepet brukes innen moderne biologi, betegner flercellete, heterotrofe organismer som i utgangspunktet har indre fordøyelse, minst ett fritt bevegelig livsstadium, som besitter Hox-gener og ikke produserer cellevegg. Dyr sammenfattes i riket Animalia eller Metazoa, på norsk også kalt dyreriket. Hvilke organismer er dyr? Fram til utpå 1900-tallet regnet man også encellede organismer uten klorofyll (proteozoer) med i dyreriket. Ettersom metodene forbedret seg ble det klart at skillet mellom encellede dyr og planter delvis går tvers gjennom nært beslektede grupper. I dag regnes de encellede eukaryotene til sitt eget rike: Rike Protista, og dyreriket utgjøres av de flercellede dyrene. Det er gjort flere forsøk på å regne ut eller anslå det totale antall arter på jorden. Et antall som ofte er nevnt er mellom 30 og 50 millioner arter. Tallet er basert på Terry L. Erwin studie fra 1988 og 1997, med tellingen av antall tropiske insekter, i et avgrenset område, med videre anslag av artstallet. Et annet anslag ble gjort av Nigel E. Stork og Kevin J. Gaston i Storbritannia. De antok at dersom det er 67 britiske arter av dagsommerfugler, og mellom 15 og 22 000 arter totalt i Storbritannia, vil det anslagsvis måtte være mellom 4,9 og 6,6 millioner arter på jorden. I 2011 anslo imidlertid en gruppe forskere antallet arter til å være cirka 8,74 millioner (±1,3 millioner), hvorav cirka 2,2 millioner (±0,18 millioner) skal befinne seg i havet. Antallet dyr (Animalia) ble estimert til å bestå av cirka 7,77 millioner arter. Av disse er kun cirka 1,2 millioner skikkelig vitenskaplig beskrevet og katalogisert i en sentral database. Forskerne regner med at cirka 86 prosent av alle landbaserte dyr og 91 prosent av artene i havet fortsatt mangler en vitenskaplig beskrivelse. «Dyr» kan også betraktes som et levevis uten noen taksonomisk mening: en organisme som spiser andre organismer og som har indre fordøyelse. (Heterotrofe organismer med indre fordøyelse). Dermed kan det gi mening å snakke om dyrelignende protister, dvs. encella, heterotrofe organismer som sluker maten før fordøyelse (eks. ulike amøber, sporedyr). Slik kan "sopp" og "plante" også brukes om hhv. heterotrofe organismer med ytre fordøyelse og fotoautotrofe organismer. Dyrerikets nærmeste slektninger. Dyrerikets nærmeste slektninger er krageflagellater, en gruppe som består av encellede protister som ser ut som enkeltceller fra svamper. De danner av og til små kolonier, og danner på mange måter en overgangsgruppe mellom dyreriket og protistene. Krageflagellatene er igjen beslektet med en gruppe som har svært like celler, men som har cellevegg. Denne gruppen omfatter blant annet soppene, slik at sopp er nærmere beslektet med dyr enn dyreliknende protister som tøffeldyr og amøber. Det fins i dag omtrent 1,2 millioner kjente arter av flercellede dyr, som varierer i størrelse mellom 10 μm og 30 m. Den første stamformen for alle flercellede dyr levde for ca. én milliard år siden. Vi vet ikke nøyaktig hvordan den så ut, men den må ha vært marin (dvs. havlevende), ganske liten (Trichoplax adhaerens", nermest en slags flercellet amøbe, gir muligens en viss pekepinn på hvordan det første dyret kan ha sett ut. Dyrenes egenskaper. Felles for alle flercellede dyr er bl.a. at det fins såkalte "desmosomer", dvs. cellestrukturer av proteiner hvis funksjon er å binde sammen cellene rent fysisk og som dermed gir vevet økt stabilitet og motstand mot mekaniske påkjenninger; at cellene skiller ut et proteinlag ("ekstracellulær matrise") ved sin basis; og at minst ett sett med "Hox"-gener er tilstede. De mer kjente egenskapene (stor bevegelighet, nervesystem, epiteler, kroppshule, sirkulasjons- og andre organer) oppstod derimot senere i dyrenes evolusjon. Flercellete dyr er videre de eneste flercellete organismer som mangler cellevegg. Dyrenes plassering og systematikk. Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske "Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna" opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper. Kategori. Kategori (gresk κατηγορία, egenskap eller utsagn) er en betegnelse som primært brukes om en gruppe, der medlemmene i gruppen har fellestrekk, på en eller annen måte er like. Man bruker også beskrivelsen kategorisk, for å uttrykke absolutt væremåte, en adferd der man betingelsesløs og utvetydig markerer standpunkt. I kategorisk adferd utnyttes grupperinger: Har man først gruppert, er det lettere å skille og derpå foreta klare valg. Det å være kategorisk, forutsetter altså at man på forhånd har utviklet kategorier. Kategorisering er fundamanetalt for menneskets dagligliv, såvel som systematiske arbeid Hugo von Hofmannsthal. Hugo von Hofmannsthal (født 1. februar 1874 i Wien, død 15. juli 1929 i Rodaun) var en østerriksk dikter og medgrunnlegger av festspillene i Salzburg. Hofmannsthal ble født 1874 i Wien og studerte fra 1892 jus, fra 1895 romanistikk ved Universität Wien. Allerede som 16-åring offentliggjorde han under pseudonymet "Loris" sine første dikt og sin «dramatiske studie» "Gestern" (1901). I de følgende årene oppsto lyriske dramaer som "Der Tod des Tizian" (1892) eller "Der Thor und der Tod" (1893). Under innflytelse fra Nietzsche og Sigmund Freuds psykoanalyse vendte han seg mot den antikke og kristlig-"abendländische" tradisjon; det oppsto verker som operaen "Elektra", "Jedermann" (1911), "Der Schwierige" (1921), "Der Unbestechliche" (1923). I samarbeide med den tyske komponisten Richard Strauss og støttet av grev Harry Kessler oppsto i 1910 operaen "Der Rosenkavalier". Hofmannsthal døde den 15. juli 1929 i Rodaun. Eksterne lenker. Hofmannsthal, Hugo von Hofmannsthal, Hugo von Hofmannsthal, Hugo von Kategori (biologi). En kategori er i den biologiske systematikken en slags «huskelapp» som blir festet ved en organisme-gruppe. Kategoriene er organisert slik at hver kategori kan ha flere underkategorier, og flere kategorier hører sammen i en overkategori, et slags «skuff i skuff»-system. Deres funksjon er å organisere verdens mangfoldige livsformer i et enhetlig system slik at det skal være mulig å holde rede på de nesten 2 millioner enkeltartene som er beskrevet til nå. Obligatoriske kategorier. Den opprinnelige meningen med kategorier var å gi en formening av hvor omfattende en gruppe er, dvs. på hvilket nivå i systematikken den respektive gruppen befinner seg. Til dette formål har man blitt enig om sju obligatoriske kategorier. «Obligatorisk kategori» betyr at systematikkens regelverk krever at hver enkelt art skal være del av en større gruppe som bærer en slik kategori. For å ta mennesket som eksempel, er arten mennesket ("Homo sapiens") vanligvis systematisert i slekten "Homo", i familien menneskeaper, i ordenen primater, i klassen pattedyr, i rekken ryggstrengdyr og i riket dyr. Valgfrie kategorier. I tillegg brukes det delvis flere kategorier som er valgfrie, dvs. at de kan brukes der en finere inndeling virker formålstjenlig. Disse er bl.a. "domene" over rike, "tribus" mellom familie og slekt, og dessuten kategorier som dannes med forstavelsene over-, under-, hyper-, infra- m.fl. Mennesket systematiseres f.eks. ofte i underklassen placentale pattedyr og underrekken virveldyr. Kategorienes overflødighet. Av disse grunnene er systematikere i dag mer opptatt av organisme-gruppenes innbyrdes slektskapsforhold og livets stamtre, enn av gruppenes kategorier. Ikke alle systematikere har sluttet å bruke kategorier. Årsakene er delvis vane og tradisjon, delvis at kategoriene forteller på hvilket nivå man er i systemet. Det ikke er feil å bruke dem, selv om det er unødvendig og kanskje også forvirrende. Kategorienes historie. At man i det hele tatt har tatt i bruk kategorier i den biologiske systematikken, skyldes at systematikken stammer fra en tid da biologer ikke kjente til evolusjon. Dermed var det ikke mulig for den tids systematikere å systematisere organismer i et stamtre etter slektskap. Istedenfor brukte de kategorier for å skape et hierarkisk system (se systematikk). Dagens systematikk bygger på det systemet Carl von Linné utviklet på 1700-tallet. Linné innførte kategoriene rike, klasse, orden, slekt og art. De andre kategoriene kom til på senere tidspunkt. Fra en rent systematisk synsvinkel er ikke kategoriene nødvendige så lenge man kjenner stamtreets oppbygning. I løpet av de siste tiårene har da også flere systematikere tatt til ordet for å avskaffe kategoriene helt. Likevel brukes kategoriene fortsatt fordi de er hensiktsmessige i forhold til grupper det stamtreet ikke er skikkelig klarlagt, og i bøker og artikler av mer allmenn art der oversikt er viktigere enn detaljer i stamtreet. Hadde man oppfunnet en helt ny systematikk i dag, hadde den sannsynligvis vært kategorifri. Det er imidlertid viktig å huske på at en avskaffelse av kategoriene kun innebærer en avskaffelse av begrep som «klasse» eller «underrekke», "ikke" av begrep som «pattedyr» eller «virveldyr». Selv om "kategoriene" er valgt vilkårlige, gjelder ikke dette nødvendigvis for "gruppene" som har blitt tildelt en slik kategori. Canterbury (Kent). Canterbury er en by i Kent, i det sørøstlige England. Byen er sete for erkebiskopen av Canterbury, som er primas for Den engelske kirke. Byen ligger i, og er administrasjonssenter for, distriktet City of Canterbury. Byen har et befolkningstall på 42.258 (2001), fordelt på et areal på 23,54 km². Dette gir en folketetthet på 1 795 pr km². Historie. Navnet Canterbury kommer fra angelsaksisk "Cantwarebyrig", som betyr «Kentmennenes festning». Det har bodd mennesker i området siden prehistorisk tid. I romersk tid ble byen et administrativt sentrum under navnet Durovernum. Rester av romerske bymurer og byporter er bevart. I 597 bygde St. Augustin av Canterbury et kloster i nærheten av stedet hvor Canterburykatedralen senere ble reist. Augustin hadde blitt sendt til England som misjonær, med instruksjon om å opprette et erkebispesete i London. Det viste seg at det ikke var mulig, og han valgte derfor Canterbury, som var det nærmeste stedet han kunne finne hvor det var en rimelig mulighet for å lykkes med opprettelsen. Klosteret ble revet under oppløsningen av klostervesenet i England under Henrik VIII; bare ruiner er igjen. Katedralen er ble i middelalderen gravsted for Henrik IV og Edward, the Black Prince. I 1170 ble erkebiskop Thomas Becket myrdet i katedralen. Hans grav ble raskt et viktig pilegrimsmål, og hendelsen ga inspirasjon til Geoffrey Chaucers "Canterbury Tales" (1387). Thomas Mores familie hadde eiendommer i Canterbury, og Christopher Marlowe var født der. Under andre verdenskrig førte bombing til store ødeleggelser i byen, etter at den ble utvalgt som en av byene Luftwaffe skulle rette sine angrep mot under Baedekerblitzen. Byen er i dag et viktig turistmål, og i 2001 besøkte 1,2 millioner mennesker katedralen. I sentrum er mye av middelalderbebyggelsen godt bevart, og det er strenge reguleringer av byggeaktivitet for å bevare gamle bygninger. Politikk. Distriktet "City of Canterbury" dekker et området som er 13 ganger større enn selve byen, og inkluderer Herne Bay og Whitstable. Selve byen er delt inn i bydelene Barton, Northgate, St Stephens, Westgate og Wincheap, samt at deler av Universitetet i Kent ligger innenfor bygrensen. Bare en del av byen, "Thanington without" har et sogn som politisk enhet; resten er ikke delt inn i sogn. Canterbury og Whitstable utgjør en valgkrets til det britiske parlamentet. Canterbury er vennskapsby med Reims i Frankrike, og har vennskapsbånd med Bloomington-Normal i Illinois, Amerikas forente stater, og Vladimir i Russland. Infrastruktur. Det er to jernbanestasjoner i selve byen, Canterbury East og Canterbury West. Den østlige stasjonen ligger på linjen mellom London (Victoria) og Dover, mens den vestlige er på linjen mellom London (Charing Cross) og Ramsgate og Margate. Togreisen til London (Victoria) tar omkring 88 minutter. Motorveien A2 fra London til Dover går som ringvei rundt byen; avstanden til London er ca. 98 km. Den andre hovedveien gjennom byen er A28 mellom Ashford og Ramsgate og Margate. Bussforbindelsen til London (Victoria) tar omkring 110 minutter. Utdanningsinstitusjoner. Canterbury har tre høyere utdanningsinstitusjoner. Universitetet i Kent ligger på et høydedrag omkring 3 km fra sentrum. Chaucer College er en uavhengig høyskole for japanske studenter, med beliggenhet innenfor Universitetet i Kents område. Canterbury Christ Church University Canterbury Christ Church University ligger i bysentrum, og er mest anerkjent for sin utdanning innen film, radio og tv- hvor bl.a. Thelma Schoonmaker gjesteunderviser. I tillegg finnes det en institusjon for videreutdanning, Canterbury College. Festspillene i Salzburg. Festspillene i Salzburg ("Salzburger Festspiele") er en kulturfestival som har blitt arrangert om sommeren i den østerrikske byen Salzburg, Mozarts fødeby, siden 1920. Uroppføringen av Hugo von Hofmannsthals "Jedermann" på Domplatz den 22. august 1920 markerte grunneleggelsen av festspillene, og operaen står fast på programmet. Ved siden av de egentlige festspillene arrangeres det samtidig en rekke andre festspill, særlig viet barokkmusikk. Mindanao. Satellittfoto av Filippinene. Mindanao er den store øya i sør. Mindanao er Filippinenes nest største øy, og den sørligste av landets tre geografiske hovedområder (den nordligste er Luzon, den midtre er øygruppen Visayas). Navnet Mindanao. Øya ble gitt tre forskjellige navn av utenlandske kartografer før det til slutt ble Mindanao. En tidlig veneziansk geografisk forfatter ved navn Giambattista Ramusio kalte omkring 1550 øya for "Vedanao", og de tre som fulgte etter ham skrev "Medanao". Senere skrev japanerne "Mitanao" på sine portolanske kart. Øyas geografi. Mindanaos landområde er på 94 630 km², og omfatter således 34 % av Filippinenes samlede landmasse. Øya har fem større fjellkjeder. Øyas største innsjø, "Lake Lanao", er den nest største innsjøen på Filippinene. Sommer-OL 1936. Luftfoto av Olympiastadion i Berlin under Sommer-OL 1936 Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin, Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer. Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme olympiaden. Filmen "Olympia", som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Riefenstahl introduserte også den olympiske ild. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Munnharpe. Munnharpe er et av verdens eldste musikkinstrumenter. Meget tyder på at instrumentet stammer fra Asia, og at de eldste versjonene var av tre (bambus). Det eldste historiske belegg synes å være på en kinesisk tegning fra det 4. århundre f.Kr. som viser en musiker som synes å spille på munnharpe. I Europa er de eldste funnene fra Frankrike. I 1868 fant man fem munnharper av bronse nær Rouen, antagelig stammer de fra gallisk-romersk tid (5. til 7. århundre). Munnharpen består av en fleksibel tunge av metall eller bambus som er festet til en ramme. Musikeren holder instrumentet slik at den fleksible tungen befinner seg i munnåpningen, rammen blir ofte støttet mot tennene. Slik bruker man munnhulen som ressonansrom. Metall(bambus-)tungen blir kneppet med en finger for å få frem en tone. Denne kan ikke varieres, men ved å forme munnen på forskjellig måte, kan musikeren imidlertid fremheve bestemte overtoner og dermed spille melodier. Disse kan på grunn av munnharpens funksjon bare bestå av naturtoner. Bjørgulv Straume, Ånon Egeland, Hallgrim Berg, Jon Elling Buen Garnås og Sigurd Brokke. Verdens største munnharpe er tusenårsmonumentet i Valle kommune. Norsk Helsenett. Norsk Helsenett SF er et norsk statsforetak som har som formål å øke kvaliteten og effektiviteten i helse- og sosialsektoren i Norge ved å legge til rette for elektronisk samhandling. Selskapet ble opprinnelig opprettet som Norsk Helsenett AS eid av de fire regionale helseforetakene, Helse Sør-Øst, Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord. Sosial- og helsedirektoratet medvirket til å stifte selskapet. Fra 1. juli 2009 ble Norsk Helsenett SF opprettet. Eierskapet til statsforetaket forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet. Virksomheten i i Norsk Helsenett AS overdras til statsforetaket fra 1. november 2009. «Hovedformålet for det nye statsforetaket blir å videreutvikle et sikkert nett for forvaltning og kommunikasjon av informasjon i helse- og omsorgssektoren. Statsforetaket vil få et presisert og utvidet, helhetlig nasjonalt ansvar for utvikling og drift av IKT- infrastruktur på helse- og omsorgsområdet. Virksomheten skal utvikles i samsvar med overordnede helsepolitiske mål. Ved at et standardisert helsenett med felles tjenester blir gjort tilgjengelig på nasjonalt plan, medvirker dette til å oppnå helsepolitiske mål om kvalitet, lik tilgjengelighet til helsetjenester, effektivisering og informasjonssikkerhet. Baltazar Mathias Keilhau. Baltazar Mathias Keilhau (født 1797 i Biri, død 1858) var en norsk geolog og fjellklatrer, kjent som en av «Jotunheimens oppdagere» og for sine utførte banebrytende arbeid over Norges geologi. Liv. Keilhau var sønn til sognepresten i Biri. Etter examen artium 1816 fra Christiania Katedralskole, ble han i 1821 den første i Norge som avla mineraleksamen ved Universitetet i Oslo. I studietiden etablerte han en litterær studiekrets med kjente vitenskapsmenn som matematikeren Niels Henrik Abel og medisineren Christian Peder Bianco Boeck, samt medisineren Christen Heiberg, Bernt Wilhelm Schenck og legen Jens Johan Hjort (1798–1873). Den litt eldre Christopher Hansteen fungerte som Keilhaus mentor. Sammen med studiekameraten Christian Peder Bianco Boeck og reinjegeren Ole Urdi, var Keilhau med på «Jotunheimens oppdagelse» i 1820. De foretok førstebestigning av Kalvehøgdi den 12. juli 1820, Falketind den 14. juli 1820 og Nordre Skagastølstind i juli 1820. Området ga de navnet Jotunfjeldene, etter "Risengebirge" (Karkonosze-Krkonoše), et fjellområde i det nåværende Tsjekkia og Polen, men Aasmund Olavsson Vinje ga det senere navnet Jotunheimen. Under reisen gjorde Keilhau og Boeck flittige nedtegnelser og publikasjoner av sine oppdagelser. Dette vakte stor interesse for området, som fra før riktignok var kjent for lokale bønder og fangstfolk, men som aldri hadde blitt ordentlig beskrevet eller kartlagt. Keilhau malte en serie akvareller som han kalte "Erindringer af Fjeldreisen i 1820". Både Johannes Flintoe og Wilhelm Maximilian Carpelan laget bilder basert på Keilhaus skisser og tegninger, og Keilhau hadde selv originaltegninger av Carpelan. Kombinasjonen av vitenskapelig utforskning og kunstnerisk avbildning bidro til å gjøre Jotunheimen og høyfjellet kjent. Resultatene fra disse undersøkelsene publiserte han i Nyt magazin for naturvidenskaperne. I 1823 tok han initiativ til det som i 1828 ble Norsk Physiografisk Forening. I 1824 guidet han naturviteren Henrik Steffens på turer oppi Valdres, og fikk via hans innflytelse, et stipendium til utenlandsopphold. Den brakte Keilhau til Berlin, Freiburg, Wien, Tyrol og Nord-Italia. Også Niels Henrik Abel var med på dannelsesreisen. Vel tilbake ble Keilhau tilsatt som lektor 1826 og året efter innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondheim. Han ga i 1831 ut en skildring av sin reise til Finnmark, Bjørnøya og Svalbard. Hensikten med denne reisen var geologiske undersøkelser, men i dag har denne boken også stor topografisk og historisk verdi. I 1834 etterfulgte han Jens Esmark, som var landets første professor i geologi. I dette satt han til 1857, året før han døde. I denne perioden som professor ble han slått til ridder av Vasaorden 1838, av Nordstjärneorden 1843 og av St. Olavs Orden 1848. Han utviklet en transmutasjonsteori som ikke fikk skikkelig gehør. Hans etterfølger var Theodor Kjerulf som ble professor 1866. Eneste retur til Jotunheimen var i 1844 da han førstebesteg Keilhaus topp, men mislyktes i å nå Galdhøpiggen. Keilhau huskes i ettertid som "grunnleggeren av norsk geologi" og har gitt navnet til Keilhauitt, også kjent som "yttrotitanitt", først beskrevet fra et funn på en pegmatitt i Arendal (1844). Han giftet seg i 1830 med Christine Kemp (1804–62). Hun var før det forlovet med Niels Henrik Abel fra 1824 til hans død i 1829. Sekundærlitteratur. Ernst Sars: «Keilhaus opdagelse af Jotunhejmen», i "Den norske turistforenings årbog for 1872". Eirik Kvalfoss. Eirik Kvalfoss (født 25. desember 1959 på Voss) er en tidligere skiskytter. __NOTOC__ Karriere. Kvalfoss markerte seg allerede som junior. Under junior-VM 1979 ble han nr 4 på 10 km sprint. Samme år ble han nordisk juniormester på 10 km og i 1980 ble han nordisk juniormester på 15 km. Året etter vant han sin første verdenscupseier da han vant 20 km i Antholz. Han gikk flere gode løp i verdenscupen og ble nr 4 sammenlagt i sin første sesong som senior. Under VM i Minsk 1982 vant Kvalfoss sitt første VM-gull, i tillegg til to sølv. Seieren på 10 km sprint var overraskende, og kom etter en sterk avslutning. Øst-tyskeren Frank Ullrich hadde vunnet 4 VM og OL-gull på rad på distansen, og han ledet etter siste skyting. Kvalfoss fikk en strafferunde mer enn Ullrich og lå 14 sekunder bak. Men på sistesløyfa var det ingen som kunne matche Kvalfoss, og i mål var han 6 sekunder foran Ullrich. Han forsvarte VM-tittelen i Antholz-83 foran jevngamle Peter Angerer, og han var naturlig nok favoritt på sprinten under OL 1984 i Sarajevo. Kvalfoss innfridde forventningene og tok tre medaljer; gull på 10 kilometer, sølv på stafetten og bronse på 20 kilometer. Etter at skøytingen ble innført permanent i skiskyting fra 1985 ble det noe vanskeligere for Kvalfoss å hevde seg, men han knep sprintsølvet i VM-85 på rutinen. Midt på 80-tallet var det fem år yngre Frank-Peter Roetsch som taklet overgangen best, og han hadde hegemoniet t.o.m OL i Calgary-88. Hjemmebane-VM 1986 var ingen fullklaff for Eirik, til det var skytingen for svak. Svak var også 87-sesongen, men året etter var han tilbake med andreplass i verdenscupen sammenlagt. I Calgary-OL 1988 måtte han likevel ta til takke med en sjetteplass som best på 20-kilometeren. I VM i Feistritz-89 vant han igjen VM-gull, denne gang på 20 km. I samme mesterskap tok han sølvet på sprinten, fem sekunder bak Frank Luck, samt bronse på stafetten for Norge. På den utsatte sprinten (fra Minsk) i Holmenkollen 1990 ble det nok et sølv, og også Lahtis-VM -91 ble en suksess med tre bronsemedaljer. Mark Kirchner vant alt, og var den dominerende skiskytter en periode. Kvalfoss deltok i OL-92, men de norske hadde bommet på formen. VM-93 ga to fjerdeplasser, men han ble ikke tatt ut til OL på Lillehammer 1994. Han la opp sin lange karriere (14 seniorsesonger) samme år. I 1989 vant «Eirik'n» endelig verdenscupen sammenlagt, som første ikke-tysker. Kvalfoss fikk i alt 11 individuelle OL- og VM-medaljer i perioden 1982–91 (4-4-3), i tillegg til fem stafettmedaljer (0-2-3). Han var norsk flaggbærer i OL 1992 i Albertville. Kvalfoss har vunnet 9 individuelle NM-titler, i tillegg til 9 NM-titler i stafett og lagkonkurranse, i perioden 1982-94. Han ble tildelt Morgenbladets Gullmedalje etter VM-tittelen i 1983. Han fikk Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» etter OL-gullet i 1984, samt Fearnleys olympiske ærespris. Havøysund. Havøysund (nordsamisk: "Ávanuorri") er et tettsted, et fiskevær og administrasjonssenteret i Måsøy kommune i Finnmark. Tettstedet ligger på kysten av Vest-Finnmark, og har innbyggere per 1. januar. Fiskerinæringa er viktigste næringsvei med en rekke fiskefartøy, to store fiskeindustribedrifter samt landets nordligste klippfisktørkeri. Stedet ligger på Havøya og har hatt bruforbindelse med riksvei 889 på fastlandet siden 18. august 1988, da Havøysundbrua ble offisielt åpnet av Kong Olav V. Norsk Hydro har bygget en vindmøllepark på øya, noe som har blitt et landemerke for alle sjøfarende. Vindmøllene ligger på Gavlen, hvor utkikkspunktet Arctic View gir utsikt ut i Barentshavet og til det arktiske øyriket omkring. Stedet har sør- og nordgående hurtigruteforbindelse om morgenen hver dag. Hydrofoil. a>, en canadisk hydrofoil bygget som eksperimentfartøy. Hydrofoilene er det selve fartøyet svever på i vann – det ser ut som vinger som er festet under skroget. En hydrofoil er en «vinge» montert under skroget på en hydrofoilbåt. Hver båt har gjerne to vinger, en noe foran midtskips og en akter. Under fart løftes skroget opp av vannet vha. disse vingene. Når skroget er ute av vannet reduseres motstanden fra vannet og båten kan oppnå større hastigheter. Utover på 1960-tallet, da folk langs kysten ble dus med hydrofoilbåten, refererte man etter hvert også til selve båten som «hydrofoil» eller «hydrofoilen». I Mandal, hvor det var norsk lisensproduksjon av hydrofoilbåter, brukte man ordet «hydrofoilen» om selve verkstedet som laget båtene. Biri. Biri er et sogn og et tettsted i Gjøvik i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Mjøsbrua på vestsiden av Mjøsa, midt mellom Lillehammer og Gjøvik. Siden kommunesammenslåingen i 1964 har Biri vært en del av Gjøvik kommune. Stedet er tradisjonelt ei jordbruks- og skogbruksbygd, men mange av innbyggerne arbeider i de nærliggende mjøsbyene, noe som lett lar seg gjøre med stedets sentrale plassering. I Biri ligger også Biristrand og Redalen. Fra 1910 til 1964 var navnet på kommunen Biri. Geografi. Bygda består av flere «dalstrøk». De ulike bygdene i Biri kalles, i tillegg til selve sentrum, Biri Øverbygd, Udahlsroa og Klomsteinroa. Det finnes flere gamle seter-områder her, blant annet Dempa, Biri-sætra, Grindlia, Bratberg-setra (Biristrand) og flere små og store ansamlinger av små seter-lykkjer. Elva Vismunda har vært en sentral livsnerve. Vismunda går fra Storlondammen på Vingromsåsen og ned til Mjøsa. Vismunda brukes til å bade i for de som bor nær, men det er også endel fisking og isbading. Geologi. På Biri finnes sedimentære bergarter som tilhører Biriformasjonen i Hedmarkgruppen fra Sparagmittområdet i Sør-Norge. Sedimentene ble avsatt fra neoproterozoikum til tidlig kambriumtiden (750 542 mill. år siden). Biriformasjonen består av en 50 til 200 meter tykk lagpakke av leirskifer og kalkstein. Næringsliv. Skiprodusenten Madshus ble opprinnelig grunnlagt i gamle Vardal kommune, men holder i 2012 til på Biri. Andre kjente bedrifter er Moelven Mjøsbruket, Biri Tapet, Biri Buss, Honne kurs- og konferansesenter, Skogbrukets Kursinstitutt og Biri Planteskole. Store deler av Biri planteskole brant ned til grunnen 23. april 2008. Videre har man også Biri-Garasjen. Enkelte nyheter fra Biri-bygda legges med jevne mellomrom ut på en egen nettside. Kultur og idrett. Biri kirke er en korskirke fra 1777 i Gjøvik kommune. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Korskirken ble reist etter at den opprinnelige kirken brant ned. 13. september 1890 var det en ny storbrann, denne gang i Biri prestegård og kirkebøkene for Snertingdalen for 1789–1814 og 1854–1877 ble totalt ødelagt. I april 2007 ble det avdekket store råteskader i kirken, noe som førte til en omfattende rehabilitering til om lag to millioner kroner. På Biri ligger Biri Travbane. Biri Idrettslag er blant de største idrettslagene i Gjøvik kommune med rundt 900 medlemmer. Idrettslaget har to fotballavdelinger, skigruppe, gym- og turn, friidrett, basketballklubb, trim- og tennis og barneidrettsskole. I tillegg til idrettsparken har også idrettslaget retten til å bruke småbruket Myrvang som har flere gressbaner, basketballbane og håndballbane som brukes av de minste. Den siste store investeringen som idrettslaget har foretatt er den nye kunstgressbanen, med en kostnad på vel 6,3 millioner kroner. En meget stor dugnadsinnsats, både innsatsmessig og pengemessig, førte til at banen kunne tas i bruk i juli 2008. Den offisielle åpningen skjedde 23. august 2008. Andre foreninger som er svært aktive i bygda er Biri bygdekvinnelag, Biri sanitetsforening, Lions Club Biri, Biri-Treffen (historielaget, en avdeling av Gjøvik historielag), Biri Pjall og Pedal, ulike misjonsorganisasjoner og forskjellige interesseorganisasjoner. Folketall. De første manntallene ble samlet inn på 1660-tallet, og da telte Biri og Snertingdal ca. 930 personer over 12 år. Folketallet vokste etter dette jevnt og trutt. Folketellingen for 1801 – som omfatter Birie og Snertingsdahlen – viser at det bor 2619 personer i de to bygdene, og folketellingen for 1865 – som omfatter Birid og Snertingdalen – angir at det da bodde 5465 personer her. I 1900-tellingen ble det registrert 4990 personer på 792 forskjellige gårder. (Kilde: Digitalarkivet) Historie. Elva Vismunda sørget for tilførsel av tømmer til ulike virksomheter. I forbindelse med driften av Biri glassverk ga tømmerfløtingen arbeid til mange personer i Biri. Biri Glassverk laget glass, vinduer og flasker og «Verket» var tidligere en del av gården Svennes. Produksjonen kom i gang i 1764 etter at det ble opprettet av "Det kongelige oktroajerede Norske Kompagni" i 1761. Driften gikk konkurs i 1843, men gjenoppstod i 1855. I 1880-årene var det definitivt slutt. På slutten hadde man samme eiere av Biri glassverk som Hadeland glassverk og Hurdal glassverk. Birid Glasværk, Biri Glasfabrique og Biri Glasværk er blant navnene som har blitt brukt i virksomheten. I 1951 til 1954 ble det gitt ut tre bind av "Biri-Snertingdal bygdebok". Det første bindet forteller om bygdenes eldre historie, blant annet gardsnavn, oldfunn, eldre historie, jordbruk, skogbruk, industri, håndverkere og så videre. Det andre bindet inneholder informasjon om kirkene, skolene, om ulike lensmenn, de to kommunene, om utvandring og andre folkeminner. Det tredje og siste bindet er ei ættebok. Bøkene ble gitt ut av en komitè som var ledet av T. Laudal. 9. november 1860 ble Even Gloppenstuen henrettet på Biri for å ha myrdet sin kone, Gunhild Gloppenstuen. Samson Isberg var bøddel, også kalt skarpretter. Den vanligste henrettelsesmetoden på den tiden var halshugging med øks. Han var en av 44 mennesker som ble henrettet i Norge etter den vanlige straffeloven. Luzon. Satellittfoto av Filippinene. Luzon er den store øya i nord. Luzon er Filippinenes største øy, og den nordligste av landets tre geografiske hovedområder (det midtre er øygruppen Visayas, den sørligste er Mindanao). Navnet Luzon. Øya var opprinnelig kjent av kineserne som "Liusung". Dette er avledet fra ordet "lusong" på tagalog, et ord som betyr den tremørtelen som ble benyttet til å knuse ris med. Øya ble kalt Liusung inntil europeiske kartografer latiniserte det til "Luconia". Senere stavet den franske kartografen Sanson d'Abbeville ordet med cédille (ç) og slik ble den harde c-lyden myknet i henhold til den opprinnelige uttalen. Den alternative stavemåten "Luzon" slo igjennom senere. Øyas geografi. Luzons landområde er på 104 688 km². Det er tre større fjellkjeder på Luzon. Innsjøen Laguna de Bay er Filippinenes største. Innsjøen "Lake Taal" har det særtegn at den er i et stort vulkankrater, og midt i innsjøen stikker det opp nok en vulkantopp med en innsjø i sitt krater. Landsdelens politiske inndeling. Filippinene er inndelt i 17 regioner, inkludert noen områder med særskilt politisk-rettslig status. Åtte av regionene ligger i landsdelen Luzon, og består av (pr. november 2004) 38 provinser og hovedstadsområdet. Se boksen nedenfor. Mjøsbyene. Mjøsbyene er en fellesbetegnelse på de tre byene Hamar, Gjøvik og Lillehammer, som sammen med de nye "småbyene" Brumunddal og Moelv, samt tettsteder som (alfabetisk rekkefølge) Biri, Furnes, Fåberg, Kapp, Løten, Ottestad, Raufoss, Skreia, Stange og Øyer utgjør Mjøsregionen. Etter at området ble bundet sammen ved hjelp av Mjøsbrua, vokste begrepet "Mjøsbyen" fram, men Mjøsregionen og Innlandet er i dag en mer vanlig fellesbenevnelser på områdene rundt Mjøsa. Byregion. I "storbymeldingen" til Stortinget (2002–2003) ble Norge delt inn i èn storbyregion og 15 byregioner, åtte på Østlandet og åtte utenfor Østlandet. De åtte på Østlandet danner en geografisk sammenhengende helhet. De åtte byregionene utenfor Østlandet er alle geografisk frittstående. Alle byregionene er definert ved en bykommune som senter og med et utvalg omlandskommuner rundt. Drammens- og Mosseregionen er en del av Oslo-regionen, mens de andre byregionene langs Oslofjorden pluss Mjøsbyene i utgangspunktet ikke har en slik relasjon. Innovasjon Norge. Innovasjon Norge er et statlig norsk særlovselskap stiftet 19. desember 2003 med formål å bidra til å utvikle distriktene, øke innovasjon i næringslivet over hele landet og profilere norsk næringsliv og Norge som reisemål. I 2010 arbeidet Innovasjon Norge med 9.000 kundeprosjekter og tildelte næringslivet ca 5,3 mrd kroner i form av forskjellige tilskudds-, låne-, og garantiordninger, samt rådgivnings-, nettverks- og profileringstjenester, ned fra ca 10 mrd kroner i 2009. Fra januar 2010 ble fylkeskommunene deleiere av Innovasjon Norge. Administrerende direktør for selskapet er Gunn Ovesen og styreleder er Reidar Sandal. Innovasjon Norges virksomhet har siden etableringen vært gjenstand for debatt og kritikk fra eksperter, næringsliv, organisasjoner, politiske partier og riksrevisjonen. Historikk. Innovasjon Norge ble stiftet som særlovselskap 19. desember 2003 ved fusjon av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Norges Eksportråd, Norges Turistråd og "Statens veiledningskontor for oppfinnere" (SVO). Fra 2004 til 2009 var Nærings- og handelsdepartementet 100 % eier av Innovasjon Norge AS. Våren 2008 vedtok Stortinget, som en del av forvaltningsreformen, at fylkeskommunene blir deleiere av Innovasjon Norge fra 1. januar 2010, med hensikt å styrke regionenes innflytelse i innovasjons- og næringspolitikken og sørge for økt koordinering mellom regional og nasjonal politikk og operativ gjennomføring av denne. Innovasjon Norge eies pr 1. januar 2010 av staten v/Nærings- og handelsdepartementet (51 %) og fylkeskommunene (49 %). Selskapets økonomiske rammer fastsettes i de årlige statsbudsjetter. Medieomtale. Innovasjon Norges virksomhet har siden etableringen vært gjenstand for debatt og kritikk fra eksperter, næringsliv, organisasjoner, politiske partier og riksrevisjonen. Karen Helene Ulltveit-Moe, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, fremla i 2006 en studie som viste liten sammenheng mellom tilskuddene de forskjellige fylkene fikk fra Innovasjon Norge og antallet nyetableringer og gasellebedrifter. I 2008 uttalte NHO at Innovasjon Norges instrukser fra staten er feilslåtte; «Innovasjon Norge er instruert til å bruke mye mindre ressurser på de virkemidler som fungerer, enn på virkemidler som er motivert ut ifra sektor- og distriktshensyn». Professor i økonomi ved Møreforskning Arild Hervik hevdet i 2007 at Innovasjon Norge har et for bredt nedslagsfelt hva næringer og sektorer angår og at distriktspolitiske hensyn har forrang fremfor hensynet til å fremme innovasjon. Han argumenterte for at fokuset burde snevres inn til å hjelpe frem små, nyskapende bedrifter. Peder Inge Furseth, en professor innen innovasjon og forsker på Handelshøyskolen BI, leverte tilsvarende argumentasjon og foreslo at Innovasjon Norge nedlegges da det meste av pengene går til distriktsutvikling uten nytenkning, ikke til reell innovasjon. Regjeringen avviste da all kritikk, begrunnet med at store deler av pengene fra Innovasjon Norge går til innovasjon. Samtidig kom det frem at tidligere olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra Senterpartiet i 2007 fikk 500 000 kroner i ren støtte fra Innovasjon Norge for å pusse opp et fjøs. I november 2008 konkluderte Riksrevisjonen med at rundt halvparten av alle prosjektene organisasjonen har støttet, ikke er nyskapende eller innovative. Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte at: «En for liten del av Innovasjon Norges midler går til innovasjon, og for mye går til å opprettholde eksisterende virksomhet, spesielt innenfor skog, landbruk og maritim sektor»." Høsten 2008 publiserte Oxford Research rapporten ”Stadig viktigere” - Etterundersøkelse av bedrifter som fikk tilsagn fra Innovasjon Norge i 2004. Undersøkelsen viste en positiv utvikling i addisjonaliteten og at Innovasjon Norge var stadig mer utløsende for innovasjonsprosjekter. Fra 2003- til 2004-årgangen har summen av middels og høy addisjonalitet økt med femten prosentpoeng, fra 71 til 86 prosent. Addisjonaliteten sier noe om offentlige intervensjoner stimulerer mottakerbedriftene til å realisere vellykkede prosjekter som uten støtte ikke ville blitt realisert. Partiet Venstres nestleder Ola Elvestuen foreslo i 2008 at Innovasjon Norge deles i to, slik at det får anledning til å jobbe rendyrket med både distriktsutvikling og med rene innovasjonsprosjekter. Tenketanken Abelia og Paul Chaffey presenterte sommeren 2008 resultater av en undersøkelse av hvilke næringer og hvilke virkemidler som nyter godt av de fire milliardene Innovasjon Norge hvert år deler ut. I årene 2005-07 gikk 70 prosent til jordbruk, fiske og industri, og det er de minst kunnskapsintensive virkemidlene som får mest penger fra Innovasjon Norge, lavrisikolån og bygdeutviklingsmidler dominerer, mens mer kunnskapsintensive virkemidler som IFU/OFU-kontrakter og støtte til innovasjonsprosjekter får langt mindre penger. Høsten 2008 kom NIFU Step med rapporten ”Innovasjon Norge - noen utfordringer”. Med referanse til Riksrevisjonens rapport og ABELIAs utspill ble det konkludert med at de ut fra deres vurdering er det liten grunn til å laste Innovasjon Norge for situasjonen. Midlene forvaltes innenfor relativt stramme føringer gitt av oppdragsgivere. Det kan selvsagt være et potensial for i større grad å vektlegge innovative prosjekter, men gitt strukturen på de føringene som gis, spesielt fra Landbruksdepartementet, er det relativt sterke begrensninger i hvilket handlingsrom Innovasjon Norge har. Ønskes en sterkere prioritering av innovasjon, kan dette først og fremst påvirkes gjennom den overordnede politikken. Det ble vist til at Riksrevisjonen i noen grad kunne oppfattes å se bort fra politiske realiteter om at Innovasjon Norge opererer i et skjæringsfelt mellom ulike politikkområder der mange andre forhold enn innovasjon er sentrale mål, og at en sterkere prioritering av en tydeligere innovasjonspolitikk vil få konsekvenser for de andre politikkområdene, både nærings- og regionalpolitikken, og sektor-politikken spesielt, særlig landbrukspolitikken. Hovedføringene til Innovasjon Norge er forankret i nærings- og regionalpolitikken, som har mye bredere mål enn innovasjon. Innovasjonspolitikken inngår riktignok som en viktig del av dette, men er altså ikke det primære formålet. I 2009 ble det offentliggjort en pressemelding fra Nærings- og handelsdepartementetat at Miljø Innovasjon AS fikk lån på 60 millioner kroner for elbilproduksjon i Norge.. Senere på året kom det frem at byråkratiske prosesser hindret fremdriften. Bildelsprodusenten Raufoss Technology ettersøkte mer risikovillighet hos Innovasjon Norge, og representanter for Elkem uttrykte at begrensede rammer og den interne strukturen i Innovasjon Norge vanskeliggjør innovasjon i Norge.. Høsten 2009 publiserte Oxford Research to nye rapporter i serien Innovasjon Norges Kundeeffektundersøkelser – (1) Etterundersøkelser blant bedrifter som fikk tilskudd fra Innovasjon Norge i 2005; (Rapport «Stabilt på høyt nivå») og (2) Førundersøkelser blant bedrifter som fikk tilskudd fra Innovasjon Norge i 2008; (Rapport «Innsikt om utsikt»), som viser at 87 % av innovasjonsprosjektene ikke ville blitt gjennomført uten Innovasjon Norges bidrag av risikofinansiering og andre tjenester inn i prosjektene. Denne addisjonaliteten har over tid vist en positiv utvikling, noe som tyder på at Innovasjon Norges tjenester og programmer er stadig mer utløsende.. I 2009 fikk selskapet i forbindelse med den globale finanskrisen betydelig økte rammer fra næringsdepartementet til lån og tilskudd. En studie gjort av Menon Business Economics i samarbeid med Econ Pöyry og Innovasjon Norge på oppdrag av Næringsdepartementet, som ble overrakt næringsministeren i juni 2010, konkluderte med at Innovasjon Norge taklet den økte aktiviteten godt. Både med hensyn til risikoprofil og innovasjonsfokus klarte organisasjonen å treffe mål.. Formål og interne retningslinjer. Organisasjonens formål er å fremme lønnsom bedrifts- og samfunnsøkonomisk næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering. Hovedføringene til Innovasjon Norge er forankret i nærings- og regionalpolitikken, som inkluderer men ikke er begrenset til innovasjon. Sektorfokus. Innovasjon Norge fokuserer i 2011 i hovedsak på seks utvalgte sektorer. Organisering og styreoppbygning. Innovasjon Norge har om lag 700 ansatte (ned fra ca 800 i 2009), og kontorer i alle landets fylker og i mer enn tredve land. Der Innovasjon Norge ikke er representert med kontor, er det etablert internasjonale nettverk gjennom Norges ambassader. Innovasjon Norge har et «hovedstyre» som har ansvaret for selskapets samlede virksomhet og fatter vedtak i henhold til lovens § 17 og i forskrift gitt i medhold av loven. Hovedstyret kan gi selskapets administrasjon og regionale styrer fullmakt til å treffe beslutninger på styrets vegne. Hovedstyret skal maksimalt ha ni – 9 – medlemmer, ekskl. de ansattes representanter. Det er etablert 15 «regionale styrer», ett for hvert distriktskontor. Hovedstyret oppnevner de regionale styrene. Et regionstyre kan maksimalt ha åtte medlemmer. To representanter til de regionale styrene velges direkte av de respektive fylkeskommunene. Dersom det regionale styret dekker flere fylkeskommuner, velges en representant fra hver fylkeskommune, men slik at fylkeskommunene ikke kan velge mer enn to styremedlemmer direkte. De øvrige representantene velges av hovedstyret basert på forslag fra de regionale valgkomiteene. De regionale styrene rapporterer til selskapets hovedstyre, som også fastsetter nærmere regler for deres virksomhet. «Foretaksmøtet» behandler saker i henhold til lov om Innovasjon Norge. Forvaltning. Selskapet forvalter midler for Kommunal- og regionaldepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, fylkeskommunene og fylkesmennene. Resultatmåling. Om lag hvert fjerde år er Innovasjon Norge gjenstand for en samlet evaluering av virksomheten og som gjerne inngår i en Stortingsmelding om Innovasjon Norge. Et slik arbeid er igangsatt med avslutning i løpet av 2010. Uavhengige evaluatorer (Oxford research, Nordlandsforskning og Møreforskning) gjennomfører årlige «kundeeffektundersøkelser» for å dokumentere «de innsatser, effekter og resultater som skapes» av selskapets aktiviteter. Disse gjennomføres i to faser: én i året etter virksomhetsåret («førundersøkelsen») og én fire år etter virksomhetsåret («etterundersøkelsen»). Rapportene er offentlige og tilgjengelige fra evaluator eller Innovasjon Norge Tjenesteområder. Innovasjon Norge tilbyr tjenester innenfor forskjellige "tjenesteområder"; Finansieringstjenester. I 2010 tildelte Innovasjon Norge norsk næringsliv ca. 5,3 mrd kroner i form av forskjellige tilskudds-, låne-, garanti-, og egenkapitalordninger, ned fra ca 10 mrd kroner i 2009. Etablerertilskudd. Formålet med etablerertilskudd er å stimulere til økt etableringsvirksomhet for å skape lønnsomme arbeidsplasser. Etablerertilskuddsordningen gjelder for hele landet og for alle næringer, unntatt offentlig virksomhet. Etablerertilskudd er støtte til utvalgte personer for utvikling og etablering av egen bedrift. Stipendet gis hovedsakelig til enkeltpersoner, men kan også gis til foretak i etableringsfasen. Stipendmidlene bevilges til både Idéutviklingsfasen og Etableringsfasen. Prioritert er etableringer som har høyt kunnskaps- og/eller teknologinivå, som vurderes å ha et stort verdiskapingspotensial, eller som har tjenester/produkter som kan være aktuelle for et internasjonalt marked. Etablerertilskudd tildeles etter vurdering av prosjekters "potensial". Kriteriene knyttes blant annet til "innovasjonsgrad" (nyhetsgrad), "potensial for kommersialisering og verdiskaping", "internasjonaliseringsgrad" og "bærekraft". Temaene beskrives i den formelle søknaden som sendes til Innovasjon Norge av en søker, og vurderes fra sak til sak av en saksbehandler, i fellesskap med andre saksbehandlere og overordnede. Det ble i 2010 bevilget 171 mill kroner fordelt på 50 mill. kroner gjennom en landsdekkende etablerertilskudd-ordning og 121 mill kroner gjennom en distriktsrettet ordning. I 2009 var tallene 266 mill kroner fordelt på 150 mill. kroner gjennom den landsdekkende og 116 mill kroner gjennom den distriktsrettete etablererstipend-ordningen. FOU-kontrakter. Forsknings- og utviklingskontrakter som omfatter både Industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU) og Offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU). Forsknings- og utviklingskontrakter skal stimulere til økt innovasjon i norsk næringsliv. De baserer seg på et forpliktende samarbeid om produkt- eller tjenesteutvikling mellom en leverandør og en krevende kunde, som enten kan være en offentlig etat (OFU) eller en norsk eller utenlandsk bedrift (IFU). Ambisjonene er økt internasjonal suksessgrad for de prosjekter som finansieres over ordningen. Innsatsen skal konsentreres gjennom både en spissatsing og breddesatsning. Et mål er bedre prekvalifisering gjennom tettere og mer krevende dialog med INs kunder. Som regel er det den norske leverandøren som tar initiativet til prosjektet. Leverandør og kunde inngår en kontrakt om forpliktende samarbeid og rettigheter til prosjektresultater. Den detaljerte organiseringen er opp til partene. Innovasjon Norge gjør en samlet og kvalitativ vurdering av FOU-prosjektet, samarbeidspartnerne og samarbeidsforholdet. I 2010 ble det bevilget tilskudd til 220 nye forsknings- og utviklingskontrakter for et samlet beløp på 319 mill. kroner. Dette fordelte seg på 56 OFU-kontrakter med tilsagn på til sammen 67,2 mill. kroner og 164 IFU-kontrakter med tilsagn på i alt 224,7 mill. kroner. Dette utløste et totalt prosjektomfang på 1,6 mrd. kroner. Tilskuddet har en effekt for utløsning av andre midler på nærmere 70 % av prosjektene. Teknologisk suksessrate er 75–95 %. 44 % av bedriftene rapporterer kommersiell suksess. I 2009 ble det bevilget tilskudd til 276 nye forsknings- og utviklingskontrakter for et samlet beløp på 368,9 mill. kroner i 2009. Dette fordelte seg på 62 OFU-kontrakter med tilsagn på til sammen 86,2 mill. kroner og 214 IFU-kontrakter med tilsagn på i alt 282,7 mill. kroner. Dette utløste et totalt prosjektomfang på 1 540,4 mill. kroner. Innovasjonslån og risikolån. Innovasjon Norge har mulighet til å tildele innovasjons- og risikolån til norsk næringsliv. Dette er finansiering av prosjekter med høy risiko og lønnsomhetspotensial, som kan være krevende å finansiere med privat kapital. Hensikten med risikolån er å utløse ytterligere finansiering for eksempel risikokapital) for prosjekter som private finansiører ikke ønsker finansiere opp på egenhånd. Midlene behøver ikke være øremerket til bestemte formål. Normalt kan Innovasjon Norge dekke inntil 50 prosent av kapitalbehovet i et prosjekt. Risikolånet kan ikke finansiere løpende driftsutgifter, men kan finansiere kapitalstyrking. Lånerammen ble i revidert budsjett for 2010 økt med 200 til 700 mill. kroner, og i salderingsproposisjonen redusert til 650 mill. kroner igjen, hvorav en låneramme på 150 mill. kroner var øremerket maritim sektor. Den økte rammen i revidert budsjett hadde til hensikt å bidra til økt tilgang på kapital for skips- og offshoreverft og utstyrs- og tjenesteleverandører i Norge. Eksempel: Høsten 2009 fikk legemiddelfirmaet Clavis Pharma tilsagn på et risikolån på 20 millioner til kreftforskning og utvikling av fase III-programmet for blodkreftmedisinen elacytarabine. Til tross for at selskapet inngikk en milliardavtale med det amerikanske konsernet Clovis Oncology var risikoen så stor at selskspet ikke fikk finansiering fra det private. ". Lavrisikolån. Lavrisikolån er et markedslån. Målgruppen for dette virkemiddelet er bedrifter med et langsiktig finansieringsbehov. Lavrisikolån finansierer normalt anleggsmidler, men kan også benyttes til andre formål – kapitalstyrking, internasjonalisering og utviklingsaktiviteter. Lånet gis på konkurransedyktige markedsmessige betingelser til bedrifter med tilfredsstillende økonomi og betryggende sikkerheter gjerne i form av pant, garantier og kausjon. Virkemiddlet benyttes over hele Norge og i alle bransjer. For 2010 var rammene for lavrisikolån 2.5 mrd kroner. Garantier. Garantier gis til små og mellomstore bedrifter som har problemer med å skaffe seg lånefinansiering i bankene på grunn av for stor antatt risiko eller manglende pantesikkerhet. Garantien fra Innovasjon Norge er intendert å medvirke til at en lokal bank vil innvilge driftskreditt eller investeringslån, og garantien kan således være utløsende for realiseringen av de forbigående utviklingsplaner en bedrift har. Garantier gis som regel med maksimalt 50% dekning. Rådgivnings- og kompetansetjenester. Innovasjon Norge har landsdekkende kompetansetilbud innen områder som er strategisk viktig kompetanse for virksomhetenes innovasjons- og utviklingsarbeid. Tilbudene omfatter blant annet fagområder som bedriftsutvikling, ledelse, strategi, internasjonalisering, handelstekniske forhold, immaterielle rettigheter, Corporate Social Responsibility (samfunnsansvar) og design. Det ble i 2009 levert rådgivningstjenester for ca 235 mill. Internasjonal rådgivning. Innovasjon Norge tilbyr rådgivning til norske smb bedrifter i deres arbeid med å styrke sin internasjonale konkurranseeve i utlandet eller på hjemmemarkedet, samt tilgang til våre norske og utenlandske nettverk, og profileringsmuligheter i utlandet. Gjennom sine kontorer i mer enn 30 land tilbys internasjonal rådgivning innen de mest aktuelle markedene for norsk næringsliv. Internasjonale rådgivningstjenester er normalt en betalt tjeneste. Etter en uforpliktende samtale om bedriftens situasjon og muligheter, mottar bedriften skriftlig tilbud om et skreddersydd rådgivningsoppdrag fra det aktuelle kontoret i utlandet. Små og mellomstore bedrifter betaler en egenandel på 50% – resten dekkes av offentlige programmidler. EU-rådgivning. Innovasjon Norge yter EU-rådgivning gjennom sitt nettverk av EU rådgivere tilknyttet Enterprise Europe Network. Målet er å informere og veilede bedrifter i det indre marked og bidra til bedrifts- og teknologisamarbeid og -overføring, samt arbeide for å hjelpe bedrifter inn i EUs store rammeprogram for forskning og utvikling. Nettverket av rådgivere ved distriktskontorene har ulik spesialkompetanse innenfor emnet EU, teknologi og næringsliv. Våre tjenester er knyttet til veiledning om bedrifters rettigheter og plikter i det indre marked, EU-programmer (særlig forskningsprogrammet), teknologioverføring og kontakt med europeiske teknologinettverk, europeiske bedriftsmøteplasser, mv. Handelsteknisk rådgivning. Gjennom handelsteknisk avdeling gis råd og veiledning om forskjellige regler og rammebetingelser rundt eksport. Det kan enten være i form av direkte dialog mellom våre rådgivere og deres kontaktperson i bedriften, gjennom bedriftsinterne kurs eller gjennom prosjektet Risikosjekken. Områder for rådgivning er Eksport- og importrestriksjoner, Frihandelsavtaler, Opprinnelsesregler, Toll og avgifter, Eksportdokumenter, Betalings- og sikringsformer, Leveringsbetingelser, Produkt- og miljøkrav, Kontraktsrett, Pantent, varemerke og design. IPR-rådgivning (immaterielle rettigheter). Innovasjon Norge tilbyr gratis og nøytral rådgivning i utvikling av strategier for beskyttelse av immaterielle verdier (varemerke, design, patenter og åndsverk), samt bistå i lisensieringsprosesser og forhandlinger. Designrådgiving. For å få flere bedrifter til å bruke profesjonell design i sin forretningsstrategi tilbyr Innovasjon Norge rådgivning og formidling av fagkompetanse på ulike områder innenfor design. I samarbeidet med Norsk Designråd har Innovasjon Norge tilgang til et nettverk av profesjonelle designere, med kompetanse innenfor industri- og produktdesign, emballasjedesign og kommunikasjonsdesign/visuell identitet. Designerne gir faglige råd tilpasset behovene i hver enkelt bedrift. Nettverkstjenester. Innovasjon Norge yter bistand til initiering og gjennomføring av utviklingsprosesser og –prosjekter i avtalebaserte grupperinger av aktører. Formålet er å stimulere til innovasjon og internasjonalisering utover det enkeltbedriftene alene kan oppnå. Bedriftsnettverk. Gjennom tjenesten Bedriftsnettverk hjelper Innovasjon Norge små og mellomstore bedrifter til å etablere forpliktende kommersielt strategisk samarbeid med andre bedrifter. Tjenesten skal stimulere til utvikling av forpliktende samarbeidsrelasjoner gjennom konkrete forretningsmessige prosjekter. Tjenesten omfatter fasene forstudie, forprosjekt og hovedprosjekt. Det er gjennom samarbeid med andre bedrifter at potensialet for økt verdiskaping skal tas ut. Der det er viktig vil det være naturlig å samarbeide med andre aktører i innovasjonssystemet, som kunnskapsaktører og offentlig sektor. Et generelt fokus er internasjonalt engasjement og vekstpotensial. Norwegian Centres of Expertise (NCE-programmet). NCE programmet retter seg mot næringsklynger («world class clusters») som har behov for bistand til videreutvikling og ytterligere forsterkning av relasjonene mellom aktørene i klyngen, det strategiske fundamentet for langsiktig utvikling av klyngen, det konkrete samarbeidet mellom aktørene om innovasjons- og internasjonaliseringsaktiviteter, samt merkevarebygging og kommunikasjon. NCE-programmet tilbyr finansiell og faglig støtte til gjennomføring av langsiktige og målrettede utviklingsprosesser i næringsklynger. Støtten fra programmet skal bidra til å redusere hindringer for samarbeid mellom aktørene, akselerere gjennomføringen av viktige utviklingsprosesser og –prosjekter, samt koordinere og målrette private og offentlige innsatser for å utvikle klyngen. NCE-programmet velger ut og tilbyr bistand til de regionale næringsklyngene i Norge som har best forutsetninger for videre vekst, og som har klare ambisjoner om et langsiktig og forpliktende samarbeid (”world class clusters”). Programmet har et langsiktig perspektiv (10 år) på sin støtte til disse initiativene, og skal satse på et begrenset antall prosjekter. Ved utgangen av 2010 er det tolv næringsklynger som har fått tildelt status som Norwegian Centres of Expertise. NCE-programmet er et nasjonalt program som eies av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet. ARENA programmet. Arena-programmet retter seg inn mot bedriftsmiljøer som har karakter av næringsklynger, eller kan representere mer umodne relasjoner mellom bedrifter og relaterte kunnskaps- og utviklingsaktører. Arena programmet styrker regionale næringsmiljøers evne til innovasjon og verdiskaping gjennom økt samspill mellom næringsaktører, kunnskapsmiljøer og det offentlige. Arenaprogrammet tilbyr faglig og finansiell støtte til langsiktig utvikling av regionale næringsmiljøer. Formålet med utviklingsprosessene er å forsterke miljøenes evne til innovasjon, dette gjennom å etablere et sterkere og mer dynamisk samspill mellom næringsaktører, FoU og utdanningsaktører og offentlige aktører. Arenaprogrammet støtter ordinært hovedprosjekter i en 3-årsperiode, men kan forlenge perioden med ytterligere 2 år når det er særskilte behov for det. Programmet godkjenner nye prosjekter med grunnlag i årlige utlysninger og faste utvelgelseskriterier og -prosedyrer. Arena programmet er et nasjonalt program eid av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet. Marint verdiskapingsprogram. Innovasjon Norge tilbyr et markedsorienteringsprogram for å bedre konkurranseevnen og lønnsomheten i norsk sjømatnæring gjennom mobilisering av kommersielle bedriftsnettverk mot marked. Alle deler av sjømatnæringen er aktuelle. Primærkravet til å bli tatt inn i ordningen, er vilje til forpliktende, langsiktig samarbeid innen nettverket. I tillegg tilbyr programmet kompetansetjenester og felles internasjonaliseringstiltak for å støtte nettverkenes og enkeltbedrifters verdikjeder for sjømat Profileringstjenester. Innovasjon Norge arbeider for at norsk næringsliv utvikler strategiske omdømmeposisjoner i viktige markeder og derigjennom oppnår en sterkere internasjonal konkurranseevne.Arbeidet gjennomføres ved at Innovasjon Norge er pådriver for næringslivets interesser i nasjonale omdømmeprosjekter, i klynger og på tvers av bransjer og enkeltbedrifter og hos enkeltkunder. I 2010 arbeidet med å profilere norsk næringsliv vært konsentrert om: Maritim sektor – utviklingen av en overordnet nasjonal posisjon for det maritime Norge, Marin sektor forstudie for leverandører til oppdrettsnæringen, Marin sektor – forstudie for omdømmebygging i torskenæringen. Kultur og Opplevelsessektoren – forstudie/omdømmeanalyse av posisjonen til norsk design / norsk møbelindustri i internasjonale markeder, Olje og Gass sektoren forstudie i regi av bransjeorienterte klynger og nettverk, samt Profilering av norsk mat. Innovasjon Norges arbeid innen for økt lønnsomhet i reiselivsnæringen og økte markedsandeler i utlandet utgjør fortsatt tyngdepunktet innenfor arbeidet med omdømmebygging og profilering. Ressursinnsatsen på reiselivsprofilering har økt i tråd med den økte oppmerksomhet reiseliv har vært gitt i de siste års statsbudsjetter. Det ble i 2009 levert profileringstjenester for ca 240 mill kroner, og samlet brukt 407 mill. kroner, med en offentlig andel på 72 % (291 mill. kroner), mot hhv 350 mill. kroner og 68 % (nær 238 mill. kroner) i 2008. Saksbehandlingsprosedyrer. Vurderingen av hvorvidt et prosjekt oppfyller kriteriene gjøres av Innovasjon Norges saksbehandlere gjennom en saksbehandlingsprosess, basert på fremlagt dokumentasjon fra søker. For eksempel: ved vurdering av innovasjonsgrad vil saksbehandlere se på prosjektets «innovasjonshøyde». I denne sammenheng er en "høy" innovasjonhøyde bedre enn en "lav" innovasjonshøyde. Tilsvarende vil de andre kriteriene vurderes av saksbehandleren og andre kompetanseorganer i Innovasjon Norge. På større prosjekter benyttes paneler med representanter fra akademika og næringsliv. Konfidensialitet, taushetsplikt og diskresjon. I saksbehandlingensprosessen kan prosjektets materiale bli prosessert av forskjellige avdelinger dersom det anses hensiktsmessig for prosjektet. Søkeren vil ikke nødvendigvis informeres om hvem eller hvor mange som gjøres kjent med materialet som gjøres tilgjengelig for organisasjonen. Innovasjon Norge signerer ikke konfidensialitetsavtaler. Samtidig har medarbeidere i Innovasjon Norge taushetsplikt om andres forretningsmessige eller private forhold som de blir kjent med i sitt arbeid. Denne forpliktelsen gjelder også etter at vedkommende har sluttet å arbeide for Innovasjon Norge. Taushetsplikten gjelder ikke bare utad, men også overfor medarbeidere som ikke har behov for opplysningene i sitt arbeid, dog slik at taushetsplikten ikke må hindre utviklingen av bransjekunnskap, godt samarbeid og et aktivt fagmiljø i Innovasjon Norge. Taushetsplikten skal ikke hindre medarbeidere i å informere overordnede om forhold som antas å være i strid med gjeldende lover og forskrifter. Helvete (Oppland). Helvete er et gjel ved sørenden av Espedalsvatnet i Gausdal kommune. Her finner man Norges største samling av store jettegryter. De største er opptil 50 meter dype og 20–30 meter brede. Navnet "Helvete" kommer av at gjelet var vanskelig å passere med hest og slede på den tiden det var gruvedrift i Espedalen. Soling. Soling er en seilbåt som ble tegnet av en av Norges mest kjente båtkonstruktører, Jan Herman Linge, i 1965. De første fire båtene ble bygd for 1966-sesongen. På IYRU møtet i 1968 ble Soling valgt til å benyttes under Sommer-OL 1972. Det første verdensmesterskapet i Soling ble arrangert i København i 1969. Det var med 97 båter fra 17 land. Paul Elvstrøm fra Danmark ble den første verdensmester i klassen. Buddy Melges og Paul Elvstrøm som dominerte klassen i de første årene møttes i Kiel i OL i 1972. Melges vant og ble dermed den første olympiske mester i klassen. Soling var på det olympiske programmet til og med Sommer-OL 2000 i Australia. Linge tegnet også en mindre båt, Yngling, som er beslektet. Sommer-OL 1932. Sommer-OL 1932 ble avholdt i Los Angeles i USA. USA ble beste nasjon. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Kjærlighet. Kjærlighetsforholdets utvikling. Lenge var det slik at i det ble sett på som tabu å sove på samme rom, bo sammen, eller ha seksuell kontakt før man faktisk har giftet seg, mens det i det moderne samfunn er blitt mer og mer vanlig at man blir godt kjent med hverandre før man gifter seg, samt å ende et forhold gjennom skilsmisse. I noen kulturer er det ikke uvanlig at ekteskapsforhold er noe som planlegges og avtales av foresatte snarere enn partene selv. I tidligere tider har det også vært slik i norsk kultur. I Norge i dag er det derimot ikke ualminnelig at partene aldri inngår ekteskap eller partnerskap. Tradisjonelt innebærer en forlovelse oftest at dato for bryllupet er fastsatt. Nordmenn i dag er generelt eldre ved inngåelse av ekteskap/partnerskap og stiftelse av familie enn i tidligere tider og andre kulturer. Kjærligheten i filosofien. Begrepet kjærlighet har naturlig nok vært et yndet tema i litteratur og filosofi siden den greske antikken. Begrepet er filosofisk spesielt knyttet til Platon og hans åndelære, og tankegangen hans har hatt stor virkning for synet på kjærligheten i kristendommen og europeisk litteratur, spesielt i middelalderen og romantikken. Platon utvikler tanken om den ideelle kjærligheten, frigjort fra materielle bånd. Gresk tankeverden, og dernest latin, deler kjærligheten i tre grunnleggende deler. På gresk skilles det derfor mellom "Eros" (med avledningen erotikk), "filia" eller vennskap, og agape, den oppofrende kjærlighet, å bli elsket uavhengig av ens handlinger, som fikk mye å si for kristen tenkning. Språkhistorie. De skandinaviske landene er unike fordi de skiller mellom kjærlighet på den ene siden, og elskov på den andre. Det har vært framlagt, blant annet av filosofen Tore Frost, at dette skriver seg fra kristen påvirkning. I flere europeiske språk skilles det ikke mellom verbet og substantivet, slik at vi får ordparene "love" og "make love" på engelsk, "liebe" og "lieben" på tysk, "amour" og "aimer" på fransk. Vårt tilsvarende verb er «å elske» (som i dag stort sett er fortrengt av det noe mer vulgære «å ha sex»). Kjærlighetsbegrepet er tradisjonelt ikke synonymt med elskovsbegrepet, fordi det rent begrepsmessig favner videre enn ren «elsk-hug». Det er grunner til å tro at det skriver seg fra det latinske "Caritas", som er en oversettelse av gresk agape, altså den oppofrende kjærligheten. Norges Informasjonsteknologiske Høgskole. Norges Informasjonsteknologiske Høgskole, forkortet NITH, er en privat høyskole i Oslo som tilbyr bachelor- og mastergradsutdannelse innen informasjonsteknologi (IT). NITH eies av Anthon B Nilsen AS. Bachelorstudier. Skolen har ca. 600 studenter fordelt på hel- og deltidsstudier. NITH tilbyr bachelorutdanning i informasjonsteknologi med fordypning innen Programmering, Spillprogrammering, Spilldesign, E-business, Interaktivt Design, Digital markedsføring, 3D Grafikk og Mobil Apputvikling. Masterstudier. NITH samarbeider med Brunel University i London for å levere masterutdanning på et internasjonalt nivå. Masterstudiene går over to år på hel- eller deltid og gir gradene Master of Technology eller Master of Science. Høsten 2011 er det siste året NITH starter opp master i samarbeid med Brunel, fra og med høsten 2012 vil NITH tilby egenutviklede masterutdanninger. Høyskolen tilbyr også deltidsstudier, forkurs, matematikkurs R1 og enkeltemner. Historie. NITH skiftet navn fra Den Polytekniske Høgskolen (DPH) i januar 2002. "Den Polytekniske Høgskolen" ble etablert i 1995 etter en sammenslåing av de to høgskolene NHI Datahøgskolen og NKI Ingeniørhøgskolen. NKI Ingeniørhøgskolen ble etablert i 1964 og har utdannet mer enn 9 000 ingeniører. NHI Datahøgskolen oppsto som resultat av en sammenslåing av Norges Høgskole for Informasjonsteknologi (NHI) og Datahøgskolen i 1993. NITH hadde inntil 2007 utdanningstilbud også i Stavanger og Bergen. Visayas. Visayas («Bisaya» på tagalog og andre filippinske språk) er en av de tre geografiske hovedområder på Filippinene. (Den nordlige er Luzon, den sørligste er Mindanao). Navnet Visayas. Det er uklart hva ordet "Visayas" kommer fra. Én populær forklaring er at ordet kommer fra "«Sri Vishaya»", navnet på et indisk rike som en gang skal ha kontrollert det sentrale og sørlige Filippinene. Andre mener at det skal være en videreutvikling av en kinesisk ord som betyr "De tre øyene". Landsdelens politiske inndeling. Filippinene er inndelt i 17 regioner, inkludert hovedstadsområdet og noen områder med særskilt politisk-rettslig status. Tre av regionene ligger i landsdelen Visayas, og består av (pr. november 2004) 16 provinser. Se boksen nedenfor, men regionene Keilhaus topp. Keilhaus topp (2 355 moh) er blant Norges høyeste topper, men regnes likevel ikke alltid med blant de høyeste ettersom den har en primærfaktor på bare 20 m. Toppen ligger omtrent 750 m øst for Galdhøpiggen. Den er oppkalt etter Baltazar Mathias Keilhau. Sommer-OL 1948. Sommer-OL 1948 ble avholdt i London i Storbritannia. USA ble beste nasjon, mens Norge tok 1 gullmedalje. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Tvillingprimtall. Spredning av de første tvillingprimtall Tvillingprimtall er to påfølgende oddetall som begge er primtall. De første 10 parene med tvillingprimtall er 3 og 5, 5 og 7, 11 og 13, 17 og 19, 29 og 31, 41 og 43, 59 og 61, 71 og 73, 101 og 103, 107 og 109. Silvestro Mazzolini. Silvestro Mazzolini (eller Silvestro Mazzolini da Prierio, også kalt Prierias) (født 1456 i Priero i Piemonte i Italia – død tidlig 1523 i Roma), katolsk prest og kontroversteolog. Prierias (navnet er avledet av fødebyen Priero) trådte inn i dominikanerklosteret i Genova i 1471 og fikk sin teologiske grunnutdannlse og presteordinasjon der. Mellom 1491 og 1501 virket han som professor i dialektikk i Bologna og som professor i metafysikk i Padova. I 1508 ble han valgt til generalvikar for dominikanernes lombardiske ordensprovins for en toårsperiode. Fra sin tid som prior i Bologna (1510-1514) var han medlem av inkvisisjonstribunalet for Brescia og Milano. I 1514 ble Prierias professor i thomistisk filosofi i Roma, og allerede året etter utnevnte pave Leo X ham til pavelig hoffteolog og boksensor for byen Roma. I mars 1518, da den romerske kurie innledet forundersøkelse mot Martin Luther, ble Prierias (som så langt kun hadde forfattet lærde kompendier om thomistisk filosofi som f.eks. "«Summa silvestrina»", prekensamlinger og en forklaring av messen) gjort til undersøkelselskommisjonens leder, og fikk i oppdrag å avfatte en teologisk vurdering av Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen. Resultatet ble et skrift ved tittelen "Dialogus", og ble basis for den romerske kuries stort sett enveiskontakt med Luther. Luthers avfeiende tilsvar til "Dialogus" kom i august. Det foranlediget et nytt skriv fra Prierias, "«Replica»" (november 1518), holdt i en forsonlig tone. Dette ble bare møtt av spott fra Luthers side. I 1519 fremla Prierias et ytterligere og mer omfattende skriv, "«Errata et argumenta» ", om pavens myndighet og avlaten. Men dette skrivet verdiget ikke Luther noe svar. Fra 1520 befattet ikke lenger Prierias seg med kontroversen med Luther. Prierias var nok ikke blant de mest lysende teologer i sin samtid, men Luthers spottende karakteristikk av ham som en amatør "(«Feld- und Wiesensophist»)" var nok heller ikke treffende. Bibliografi. Mazzolini, Silvestro Mazzolini, Silvestro Mazzolini, Silvestro Mazzolini, Silvestro Degnepoll. Degnepoll er en bygd i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane fylke. Navnet kommer av degn, et eldre ord for klokker, og poll, en liten fjordarm. Navnet blir ofte uttalt "Deknepoll" og Postens variant av navnet har tatt konsekvensen av det. Dette kan tyde på at navnet har røtter fra før dansketiden da ordet degn var "ðjakn". Den ligger på fastlandssiden av Ulvesund. Bygden har gitt navn til poststedet Deknepollen (6718). Postkontoret er nå lagt ned, men adressen blir fremdeles brukt. Området Deknepollen ble sammen med bygden Holvik på Vågsøya bydeler i forbindelse med opprettingen av byen Måløy. Fiskeforedling har lenge vært hovednæring i bygden. Brorparten av foredlingen i kommunen går nå for seg her. I de senere årene har det vokst fram flere byggevareforretninger og andre handelsforretninger. Bygdene Kulen, Degnepoll, Skavøypoll, Tennebø, Blålid og Nygård har nærmest vokst sammen på grunn av økning i bosetning. Post. Det ble opprettet som poststed den 11. januar 1957. Postkontoret i Deknepollen ble lagt ned 11. mai 1998, men det er opprettet Post i butikk på Kiwi i området. Poststedet omfatter i tillegg til bygda Degnepoll alle bygdene på fastlandet av kommunen inn til Almenningen. Abidjan. Abidjan er Elfenbenskystens største by, og var frem til 1984 landets hovedstad. Byen ligger ved Ebrié-lagunen ut mot Atlanterhavet og har med forsteder et samlet innbyggertall på rundt 5 millioner mennesker. Byen var lenge et ubetydelig sted, men utbyggingen av havnen har de senere tiår fremskyndet veksten av folk som bor i Abidjan. Byen ble grunnlagt i 1903 og var hovedstad i den franske koloni Elfenbenskysten i perioden fra 1934 til 1960, og fortsatte å inneha denne oppgaven frem til 1984, da Yamoussoukro overtok den rollen. Abidjan er det finansielle og kulturelle senter for det fransktalende Vest-Afrika, og blir ofte omtalt som "Vest-Afrikas Paris". Historie. Frem til franskmennene i 1951 gravde en kanal mellom Atlanterhavet og lagunen Èbriè, var Abidjan en liten by med 60 000 innbyggere. Via kanalen som ble kalt "Vridi kanalen", fikk man inngang til en rolig havn for store skip. Guinea-bukta har store brenninger og få naturlige havner. Det ble laget jernbane fra kaia gjennom byen og nordover gjennom landet til nabolandet Burkina Faso (Øvre Volta) og hovedstaden der som heter Ouagadougou. Området omkring havnen Treichville, blomstret opp til et aktivt industriområde og en effektiv havn for utskipning og ilandføring av varer. Med dette var grunnlaget lagt for utviklingen av byen, som rask økte folketallet. I dag er det mellom 4 og 5 millioner innbyggere i denne byen. Byen ble landets hovedstad i 1934 og var det frem til 1984, hvor presidenten besluttet å la sin hjemby bli den nye hovedstaden. Før dette var Grand Bassam og deretter Bretteville hovedsteder i Elfenbenskysten, eller i den kolonien som franskmennene hadde her. Bylandskap. Profesjonelle vaskere må følge strenge regler om plassdisponering for vaskehjulet og tørking av plagg for ikke å bli utestengt av forbundet sitt Byen ligger i en svak skråning ned mot lagunen. Midt i lagunen ligger en stor øy hvor bydelene Marcory, Koumassi, Bietry og Treichville ligger. På utsiden av lagunen ligger landtungen Port-Bouët og skjermer lagunen fra bølgene fra Atlanterhavet. Selve øya er meget flat, mens resten av byen er bakkete. Øya bindes til fastlandet i øst med et dike, som kun er litt bredere enn veien, med litt butikker og beplantning på hver side. Le Plateau er byens sentrum, ofte kalt Petit (Little) Manhattan, pga av alle sine skyskrapere. Området reiser seg som et platå opp fra lagunen og som har fjordearmer på hver side, så 70 % er omringet av vann. På dette platået finner man alle departementer, selv om hovedstaden er Yamoussoukro, så ligger alle departementene i Abidjan, blant annet egne departement for funksjonshemmede og egne for krigsskadde. Det siste ligger på Cocody. På platået finnes de fleste banker, eksklusive restauranter, alle mediaselskaper, den norske ambassaden og de fleste andre ambassader. I vest forbindes øya med fastlandet ved 2 bruer, de ligger med 400 meters mellomrom og heter henholdsvis Pont de Felix Houghouët-Boigny og Pont du General du Gaulle (fra sør til nord). Mellom broene er en liten park langs med vannkanten på fastlandssiden. Fra den har man utsikt over til kulturhuset som ligger på øya rett over lagunen for parken. Kulturhuset har en spesiell arkitektur. Det er et landemerke og et bygg man straks legger merke til. I øst på fastlandet ligger også den internasjonale flyplassen Airport Felix Houghouët-Boigny. Flyplassen er oppkalt etter landets første president som styrte landet fra frigjøringen i 1960 og frem til sin død i 1993. Turisme. Det er ulike brygger for rutebåttrafikk i lagunen og det finnes også turistbåter for sightseeing. Turistbåtene går onsdager og lørdager og har da ulik rute. Kun en båt hver dag, så den blir rask fullbooket. Lagunen minner mye om en norsk fjord, der den med sine lange fjordarmer går langt inn i landet. Taxisystemet i byen er bra. Busser er det også en del av, rutebussene har ofte 3+2 seter i bredden så det er trangere enn i Norge. Nord i byen er det mye 16-seters minibusser, mens østover går det gamle Peugeot 505 (feilaktig kalt 504) som tar opptil ni passasjerer. På øya er det typiske boder og småbutikker som i småbyer ellers i området, det samme gjelder flyplassområdet og strandtungen Port Bouët, mens resten av byen er mer typisk europeisk. Når det gjelder overnatting er byen preget av at det de siste årene har vært borgerkrig og lite turisme. Det er likevel en del overnattingssteder og det er ikke vanskelig å få plass på hotell, i alle fall ikke på hverdager. Turistattraksjoner. På Le Plateau, synlig fra den norske ambassaden ligger katedralen St. Paul. Den er tegnet av den italienske arkitekten Aldo Spiritom. Tårnet er en moderne skulptur av Paulus. Paulus står o strekker armene mot nord og ut av skuldrene går en rekke tykke stålvirer. Disse dekkes av et blått dekke, så det ser ut som han har en blå kappe. Inne i kirken finner man mange glassmalerier. Kirken er meget stor, selv om den blir liten sammenlignet med verdens største kirke i hovedstaden Yamoussoukro. En km nord for Le Plateau finnes Det Nasjonale Museum ("Musée National") med over 20 000 gjenstander, på Cocody finner du Mussée Munchipal d’Art Contemporain med mange kunstutstillinger. Nord i byen finnes også en liten zoologisk hage. Hardangerjøkulen. Hardangerjøkulen er den sjette største isbreen på Norges fastland, og ligger i Eidfjord og Ulvik kommuner i Hordaland. Arealet er cirka 73 km² og det høyeste punktet på breen er 1 863 moh. Hardangerjøkulen er en typisk platåbre på vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet. Breen har flere brearmer, der Blåisen og Midtdalsbreen øst mot Finse og Rembesdalskåka vest mot Simadalen, er mest kjent. Ved Rembesdalskåka ligger DNT Fjellsport Oslos hytte Demmevasshytta. Hardangerjøkulen inngår i Hardangerjøkulen landskapsvernområde, som ble opprettet den 10. april 1981 og dekker et areal på 553,747 km². Midtdalen ble brukt til innspillingen av som isplaneten Hoth. Westminster Abbey. Westminster Abbey (egentlig St. Peterskirken i Westminster'") i London er Storbritannias tradisjonelle kroningskirke og siste hvilested for landets monarker. Den er hovedsakelig bygd i gotikk. Den har en størrelse og prakt som normalt forbindes med katedraler, men var opprinnelig en klosterkirke og har nå status som kongelig kapell. Historie. Ifølge legenden skal en fisker på Themsen sett St. Peter i et syn, og på det sted der fiskeren mente helgenen hadde stått, som på den tid ble kalt Thorney Island, Torneøya, ble det i 616 bygget en kirke til St. Peters ære. Dagen før kirken skulle innvies av Londons første biskop, Mellitus, skal St. Peter i henhold til en versjon nedskrevet på 1100-tallet, ha kommet Mellitus i forkjøpet ved å vise seg dagen før og selv forestå innvielsen. Om denne kirken noensinne har eksistert, får vi kanskje aldri vite, men vi vet med sikkerhet at det var en kirke der på 700-tallet, og at en stor kirke på den nåværende kirkens plass ble bygget under Edvard Bekjenneren, den siste angelsaksiske konge i England, påbegynt ca. 1045 og innviet 28 desember 1065, bare få dager før Edvard Bekjennerens død. Kirken ble reist som bot for at Edvard ikke maktet å holde løftet om en pilegrimsreise. Paven forslo at han isteden kunne innfri løftet ved å bygge en klosterkirke, eller "Minster" – navnet Westminster henspiller på "den store klosterkirken i vest", d.v.s. vest for City of London. Denne klosterkirken ble bygget for benediktinermunkene i en romansk stil som blir betegnet som ‘Norman’ i England. Ingenting eksisterer over bakken av denne kirken idag – den siste rest ble revet i 1388 i forbindelse med fullføringen av den nåværende kirken. Denne ble påbegynt i gotikk i 1245, og kor, tverrskip og fire buefag av skipet var ferdig da byggearbeidene ble innstilt i 1269. Arkitektonisk var inspirasjonen hentet fra den franske "Style Rayonnant", som var den kongelige gotikk i Frankrike under Ludvig IX, "den hellige". Den første byggefasen ble organisert av Henrik III som en helligdom til ære for Edvard Bekjenneren og som et egnet sted for kongens eget gravkammer under det som da var den høyeste gotiske kirkeskipet i England. Etter et opphold på mer enn 100 år ble byggearbeidet gjenopptatt i 1375. Richard II presset på for å få kirken fullført, men arbeidene dro i langdrag, og først i 1506 ble de siste hvelvene i midtskipet reist. Det er interessant at arkitekten Henry Yevele (død 1400) ikke som ved sitt andre store oppdrag på denne tiden, Canterburykatedralens skip, anvendte den på det tidspunkt moderne engelske sen-gotikk, men arbeidet videre i 1250-årenes stil. Kong Henrik VII erstattet det tidligere Lady Chapel fra 1220 i kirkens østende med et nytt kapell i engelsk sen-gotikk ("Perpendicular", karakterisert med dominerende vinkelrette linjer) viet til Jomfru Maria i årene 1503-1519, også kjent som «Henry VII Chapel». Kirken ble annektert av Henrik VIII ved oppløsningen av klostrene i 1534. For å spare kirken for de ødeleggelser som skjedde med de fleste andre engelske klosterkirkene, opprettet Henrik VIII i 1540 et eget bispesete i Westminster, og kirken var dermed en katedral fram til dette bispedømmet ble nedlagt i 1550. Uttrykket «stjele fra Peter for å gi til Paulus» kan ha oppstått ved den anledning, da penger ment for kirken dedikert til Sankt Peter i stedet ble overført til St. Paul’s Cathedral ("Sankt Paulus’ katedral"). Kirken fikk store skader i de turbulente 1640-årene da den ble angrepet av puritanske ikonoklaster ("billedstormere"), men ble igjen beskyttet av dens tette bånd til staten under samveldeperioden. Oliver Cromwell fikk en strålende begravelse her i 1658, kun for å bli gravd opp igjen i januar 1661 for å bli posthumt hengt fra galge nær ved. Kirken ble restaurert for benediktinerordenen under dronning Maria I (Mary Tudor), men ordenen ble igjen kastet ut av Marias etterfølger, dronning Elizabeth I i 1559. Elizabeth I reetablerte kirken i 1579 som direkte ansvarlig overfor den regjerende monark (og ikke som vanlig til en biskop) under navnet «Collegiate Church of St. Peter» (dvs en kirke med et domkapittel med kanniker, ledet av en domprost). Kirkens to vesttårn ble bygget mellom 1736 og 1745 av John James etter tegninger av Nicholas Hawksmoor 1734, konstruert med stein fra Portland, som et tidlig eksempel på en gotisk stilfornyelse. Andre ombygginger og restaureringer skjedde på 1800-tallet under James Wyatt, Sir George Gilbert Scott og J. L. Pearson. Inntil 1800-tallet var Westminster det tredje høyere læresete i England, etter Oxford og Cambridge. Det var her hvor første tredjedel av Det gamle testamentet ("King James Bible Old Testament") og den siste halvdel av Det nye testamentet ("King James Bible New Testament") ble oversatt. Den nye engelske bibelen ("New English Bible") ble også satt sammen her på 1900-tallet. Kroninger. Siden kroningen av Vilhelm Erobreren i desember 1066 har alle kroninger av engelske monarker funnet sted i Westminster Abbey. Unntakene er Jane Grey, Edvard V og Edvard VIII, som ikke ble kronet. Erkebiskopen av Canterbury er den geistlige som tradisjonelt forretter i kroningsseremonien. Sankt Edvards stol, den trone som alle britiske overhoder har sete på ved begivenheten, blir oppbevart inne i kirken. Frem til 1996 lå en hvit sten under setet på stolen, «Stone of Scone», "«skjebnestenen»". Stenen kom opprinnelig som krigsbytte fra Skottland, og ble altså returnert i 1996. Alle britiske monarker har siden 1296 blitt kronet med stenen til stede. Stenen befinner seg i dag på Edinburgh Castle i Skottland, men vil bli fraktet til Westminster Abbey ved behov, dvs ved fremtidige kroningsseremonier. Begravelser og minnemerker. Henrik III ombygget kirken til ære for den kongelige helgen Edvard Bekjenneren og hans mennemerke og relikvier er plassert i sanktuariumet. Henrik III er begravet rett ved og det er også all konger av Huset Plantagenet, deres koner og slektninger. Følgelig er de fleste konger og dronninger av England begravet her, selv om Henrik VIII og Charles I er begravd i Sankt Georges kapell i Windsor Castle, og det er også alle monarker og kongelige siden George II. Aristokrater er begravet i sidekapellene og munker og de som tilhørte kirken er begravet i klostergangen og andre steder. En av disse var Geoffrey Chaucer som ble begravet her ettersom han hadde leilighet på kirkens område og var ansatt som leder for bibeloversettelsene. Rundt Chaucer er poeter blitt gravlagt i det som er blitt kjent som ‘Poet’s Corner’. Kirkens musikere som Henry Purcell er også blitt gravlagt her på det sted hvor de tjente sin kunst. Følgelig er det blitt ærefullt å bli gravlagt eller minnet her. Den praksisen har spredd seg fra aristokrater og poeter til generaler, admiraler, politikere, vitenskapsmenn, leger og andre. Blant de mer spesielle som minnes her er Frelsesarmeens grunnlegger William Booth. Det er satt opp en byste til minne om ham her, han er altså ikke begravet i kirken. Det spesielle er at han jo grunlla en 'ny' kirke og således ikke var medlem av den engelske kirke, men allikevel så har de valgt å minnes ham. Gabriel Biel. Gabriel Biel (født rundt 1410 i Speyer i Tyskland, død 1495 i Einsiedel ved Tübingen) var en ledende nominalistisk teolog og katolsk prest. Biel studerte i Heidelberg, Erfurt og Köln og ble i 1460 dompredikant i Mainz. Han trådte inn hos Brødrene av det felles liv i deres stift Marienthal ved Geisenheim (Rheingau), og ble i 1468 prost ved brødrenes hus St. Markus i Butzbach (Hessen). Grev Eberhard im Bart tilkalte ham i 1476 for å være med på den kirkelige reform i Württemberg. Biel grunnla på oppdrag av greven et nytt broderhus i Urach, og ble dets prost i 1479. Fra 1484 underviste han ved universitetet i Tübingen som professor i teologi og filosofi. Biel var den siste tyske skolastiker av format, og en innflytelsesrik representant for nominalismen i annen halvdel av 1400-tallet. I sin kommentar til Petrus Lombardus' «Sentenser» fremholdt William av Ockhams lære i detalj. Kommentaren ble svært utbredt i undervisningen i nominalistisk teologi. Biels teologiske arbeid hadde stor innflytelse på Martin Luther. I 1492 trakk Biel seg tilbake til brødrenes hus St. Peter i Einsiedel. Biel, Gabriel Biel, Gabriel Biel, Gabriel Biel, Gabriel Gottfried von der Goltz. Grev Gottfried von der Goltz (født 1. juni 1964 i Würzburg) er en tysk-norsk fiolinist. Etter utdannelse i Hannover, New York og Freiburg ble han medlem av den nordtyske kringkastingens symfoniorkester i Hamburg. Han er nå musikalsk leder og konsertmester for det kjente Freiburger Barockorchester, og er en av de internasjonalt mest fremtredende virtuoser på barokkviolin. Siden 1997 er han dessuten professor i barokkviolin ved Würzburgs musikkhøyskole. Både hans mor, pianisten Kirsti Hjort og hans fars mor er norske, så Gottfried von der Goltz er dermed tre fjerdedeler norsk. Cebu. Cebu er en øy i Filippinene i landsdelen Visayas. Cebu er samtidig en provins; provinshovedstaden er Cebu City. Cebu er en av Filippinenes best utviklede provinser. Cebu City med forsteder, "«Metro Cebu»", (som dessuten omfatter Mandaue City, Lapu-Lapu City, Talisay City, Compostela, Liloan, Consolacion og Minglanilla), er Filippinenes nest største byområde, etter "«Metro Manila»". Cebu er Filippinenes tettest befolkede provins. Provinsen Cebu, opprettet den 10. mars 1917, består av øya Cebu (4.422 km²) og noen omliggende øyer. Foruten Cebu er de største øyene Bantayan, Poro, Pacijan, Mactan og Ponson. Cebu ligger mellom øyene Negros i vest, Leyte i vest og Bohol i sør. Cebus flyplass er Mactan-Cebu International Airport, som ligger i Lapu-Lapu City på øya Mactan. Folk og kultur. Cebu City er Filippinenes første og eldste by. Lenge før Manila ble erobret av spanjolene på 1500-tallet var Cebu en handelsplass, og ble et tidlig militært støttepunkt for Spania. Det var her at kristendommen først slo rot i Øst-Asia. Språklig er Cebu hjemstedet til Filippinenes største språkgruppe, cebuano. Det er flere som fra barnsben taler cebuano eller dialekter av cebuano, enn tagalog. Tagalog er likevel det mest utbredte språk fordi det undervises (i varianten "filipino") på skolene. Cebuano tales i provinsen Cebu, Bohol (dialekten boholano), det østlige Negros, det vestlige og sørlige Leyte og i mange deler av Mindanao. Politisk inndeling. Cebu er delt i 9 "«cities»" (bykommuner) og 44 "«municipalities»" (landkommuner). Befolkning. Cebu har en befolkning på ca 3 500 000 innbyggere (2004), hvorav ca 750 000 bor i Cebu City. Historie. Før spanjolene kom til Cebu, den gang kjent som "Zebu" eller "Zubu", var stedet en viktig fiskerlandsby og et travelt handelssted med handelsruter til Kina, Siam, Arabia og til de malayiske øyer. Den 7. april 1521, ankom Ferdinand Magellan fra Limasawa til Cebu og omvendte Rajah Humabon av Cebu til katolisismen. Nå alliert med Humabon forsøkte Magellan å beseire kalif Lapu-Lapu av Mactan, men falt i slaget ved Mactan. 44 år senere, i april 1565 lyktes det Miguel López de Legazpi og Fray Andres de Urdaneta å kolonisere øyene for Spania. Legazpi bombarderte Rajah Tupas' palisader rundt Zebu og ødela landsbyen. Da den ble gjenreist på samme sted, kalte han den Villa San Miguel. Den ble den første spanske by på Filippinene etablert av det spanske Cortes i 1571. Allerede den 14. august 1565 var Cebu / Santisimo Nombre de Jesus blitt utskilt fra det katolske bispedømmet Manila og blitt etablert som et eget bispedømme – som omfattet hele det midtre og sørlige Filippinene, og og øst i Stillehavet dessuten Guam og Marianene. Tre hundre år senere, startet den filippinske revolusjon i Cebu, da Pantaleon Villegas, på folkemunne kalt "Leon Kidlat", den 3. april 1898 gikk til angrep på den spanske garnisonen på hjørnet av dagens "Calamba" og "Tres de Abril"-gater. Dette var under den spansk-amerikanske krig, som USA vant. Amerikanerne mente seg berettiget til å overta den spanske koloni Filippinene, og invaderte. Amerikanske styrker okkuperte Cebu i februar 1899 og etablerte militærregime. På grunn av lokale oppstander var det ikke før tre år senere, dem 1. januar 1901, at et sivilt styre ble etablert på Cebu. Samtidig gav amerikanerne byen Cebu status "municipality". Byen fikk bystatus etter amerikansk modell ("«chartered city»") den 24. februar 1937. Under annen verdenskrig ble øya okkupert av japanerne, som begynte landsettingen av styrker i april 1942. I mars 1945 inntok amerikanske styrker Cebu og fordrev japanerne. Beothuk (språk). Beothuk er et språk som ble talt av indianerstammen beothukene i Newfoundland. Språket har vært utdødd siden 1829 og det er få skriftlige levninger av det og svært lite som er kjent om det. Det har vært foreslått om at det var beslektet med det langt mer utbredte nabospråket algonkinsk, men det finnes ikke nok bevis for å trekke noen konklusjoner. En DNA-studie fra 2007 viste genetiske forbindelser mellom beothukene og de algonkinsktalende mi'kmaqfolket. Beothuk er kjent fra kun fire ordlister som ble skrevet ned på 1700- og 1800-tallet. De har over 400 ord, men ingen eksempler på sammenhengende tale. Hypotesen om beothuks forbindelse med algonkinsk er datert tilbake til minst Robert Latham i 1862. Fra 1968 og framover har John Hewson fremmet bevis på lydoverenstemmelse og delt morfologi med ur-algonkinsk. I mangelen på enhver systematisk eller konsistent representasjon av språkomfanget i ordlistene, gjør det tvilsomt å fastslå hvilket lydsystem som beothuk hadde, og ord listet hver for seg på listene kan være det samme ordet transkribert på ulikt vis. Det er også kjent at det eksisterer feil i de nevnte listene. Dette, sammen med mangelen på sammenhengende tale betyr at det er svært lite å bygge en form for rekonstruksjon av beothukspråket. Med mangelen på bevis har språkforskere som Ives Goddard og Lyle Campbell uttalt at enhver forbindelse mellom beothuk og algonkinsk er ukjent og vil forbli det. I 1910 innspilte den amerikanske antropologen Frank Speck inn en 75 år gammel beothukkvinne ved navn Santu Toney som sang en sang på beothukspråket. Innspillingen skjedde på begynnelsen av århundret, og en del kilder har oppgitt året 1929, men datoen 1910 har blitt bekreftet av Specks bok "Beothuk and Micmac". Ordene er vanskelig å høre og ikke lett å forstå. Santu fortalte at hun hadde lært sangen av sin far (noe som kan være bevis på at minst en beothuk var i live etter at Shanawdithit, den siste kjente levende av stemmen, var død i 1829, gitt at Santu Toney var født en gang rundt 1835). Samtidige forskere har forsøkt å gjøre en transkripsjon av sangen med håpet at lydinnspillingen kan bli renset med moderne metoder. En del indianergrupper har forsøkt å lære seg sangen. De trettini artikler. De Trettini artikler er et sett doktrinære formuleringer innført i Den engelske kirke i det 16. århundre for å definere kirkens syn på tidens religiøse kontroverser. Artiklene utgjør en viktig del av grunnlaget for Den anglikanske kirkes troslære. Historie. De~ første forsøkene på å definere den anglikanske troslære var "De ti artikler" i 1536, "The Institution of the Christian Man" i 1537, "De seks artikler" i 1539, "Kongens bok" i 1543 og "De førtito artikler" i 1553. I 1563 bestemte et kirkemøte å samle deler av dette i den første utgaven av de "Trettini artikler". Nr. 29, om de som ikke praktiserte nattverd ble fjernet før publikasjon, antagelig for ikke å utelukke samtaler med lutherske fyrster i Tyskland. En innledning til nr. 20, om kirkens rett til å bestemme over ritualer og seremonier, ble også lagt til. Det ser ut til at begge endringene kan skyldes intervensjon fra dronning Elisabeth I personlig. Innhold. Artiklene er ikke en formulering av den kristne tro i form av en trosbekjennelse, men en oppsummering av dogmatiske definisjoner som berører stridsspørsmål i reformasjonstiden. De er ikke direkte vage, men er heller ikke på noen måte stramme formuleringer, og er derfor åpne for tolkning. Dette ser ut til å ha vært gjort med vilje, for å finne fram til en formulering av troslæren som kunne aksepteres av alle fløyer i Den engelske kirke. Formuleringene retter seg spesielt inn mot å avgrense det anglikanske standpunkt i forhold til katolsk, kalvinistisk og anabaptistisk lære. Et typiske eksempel er nr. 28, som avviser både den katolske transsubstansiasjonslæren og Zwinglis nattverdsdoktrine, og samtidig er åpen både for realpresens og resepsjonisme. Monarkens og sivile myndigheters rolle i kirken blir definert i artiklene. Artiklenes rolle i kirken. Det har aldri vært påkrevet av legfolk at de bekjenner seg til artiklene, men for kleresiet er de bindende. Inntil 19. århundre måtte også akademikere ved universitetene i Oxford og Cambridge bekjenne seg til artiklene. Siden 1975 har det bare blitt krevd at klerikerne anerkjenner artiklene som et av de historiske formularer som definerer Den anglikanske kirkes forståelse av Bibelen og andre trosbekjennelser. Forskjellige særkirker i den anglikanske kommunion har innført reviderte versjoner av artiklene. Trettini artikler Ultralyd. Ultralyd er lyd med en frekvens som er høyere enn menneskets øre kan oppfatte, vanligvis om lag 20 kilohertz hos unge. Noen dyr, for eksempel hunder, delfiner og flaggermus kan høre høyere frevenser enn mennesket, disse kan altså høre ultralyd. Ultralyd brukes innen tekniske fag og innen medisin. Diagnostikk. Ultralyd ble først brukt diagnostisk for å se på hjertet; ekkokardiografi. Ultralyd brukes også for å se annet vev, indre organer, ledd, de store blodkar, innen nevrologien og for å se på foster under graviditet. Ultralyd for diagnostikk er er basert på lydbølger i området 1 til 15 Mega-Hertz som sendes og mottas av en transducer, signalene gjøres deretter fortløpende om til bilder, kurver eller lydsignaler. Ultralyddiagnostikk skiller seg fra de fleste andre former for bildedannende diagnostiske undersøkelser ved at kvaliteten er sterkt avhengig av vedkommende som innhenter dataene, undersøkelsen er operatøravhengig. I Norge utføres ultralydundersøkelser som oftest av leger, unntatt er undersøkelser av foster som også foretas av jordmødre. Ved noen større norske sykehus utføres det også ekkokardiografi av spesielt opplært personale. Leger får sin opplæring i ultralyddiagnostikk som en del av sin spesialisering, jordmødre har et videreutdanningstilbud i ultralyd ved NTNU i samarbeid med Nasjonalt Senter for Fostermedisin. Normisjon. Normisjon er en evangelisk luthersk misjonsorganisasjon som organiserer over 70 tusen personer over hele Norge, inkludert medlemmene i Acta – barn og unge i Normisjon. I de fleste storbyene har Normisjon egne menighetsfellesskap. Normisjon driver også en utstrakt virksomhet på bedehus og i husfellesskap. Normisjon ble grunnlagt 1. januar 2001 etter at Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Langesundsfjordens indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon fusjonerte. Organisasjonen er en selvstendig bevegelse med tett samarbeid med Den norske Kirke og andre lutherske kirkesamfunn. Normisjon har virksomhet over hele Norge gjennom 13 regioner samt i India, Bangladesh, Kambodsja, Ecuador, Mali, Aserbajdsjan, Bhutan, Nepal, Uganda, Cuba og Kambodsja. Historie. Santalmisjonen ble stiftet 1867 av misjonær Lars Olsen Skrefsrud (1840–1910) og Hans Peter Børresen (1825–1901). Det norske lutherske Indremisjonsselskap ble stiftet 1868. De to organisasjonene slo seg sammen i 2001. Agenda 3:16. er Norges største kristne månedsmagasin. Bladet utgis av Normisjon og har som mål å formidle tro og kristne verdier. Bladet er normalt på 60 sider, trykket på glanset papir, stiftet og gjennomgående fire-farger. Opplag i 2012: ca. 11 000. Organisasjonen utgir også 13 regionale blad med fokus på hva som skjer i Normisjon lokalt. Eksterne lenker. Normisjon Normisjon Dødehavet. Dødehavet (hebraisk "Yam Hamelaḥ" -) er en innsjø ved Jordanelvens utløp som ligger med om lag like store deler i Israel og Jordan. Dødehavet er kjent for sitt saltholdige vann, ca. 30%, og som det laveste punkt på kloden. Den høye saltgehalten gjør at det nesten ikke finnes liv i Dødehavet. Overflaten ligger i dag ca. 410 muh, mens den historiske normalen er 395 muh. Miljøtrussel. Etter at vannstanden de siste årene har sunket sterkt består Dødehavet nå av to helt separate deler. Tidligere var det en halvøy ved Al-Lisan. Nå er det tørt land hele veien. Bare et lite bekkeløp er igjen og sørger for et lite tilsig til den sørlige delen. I den nordlige delen er dybden opptil 400 m, mens det i den sørlige bare er 4 meter. Israel og Jordan søker internasjonal støtte til et prosjekt for å redde området fra total uttørking ved å føre inn havvann ved hjelp av en rørledning fra Rødehavet (Akababukten). Rørledningen vil bli 200 km lang og er kostnadsberegnet til 800 millioner USD. En turist leser avisen mens han flyter på Dødehavet. Turistmål. Dødehavsområdets egenartede karakter har gjort det til et reisemål for vanlige turister, men også for helsereiser. Det salte vannet kombinert med høy luftfuktighet, lufttemperatur og solstrålingens spesielle påvirkning 400 meter under havoverflaten gir spesielle forutsetninger for behandling av blant annet psoriasis og andre hudlidelser, selv om dokumentasjonen for effekten av en slik behandling er dårlig. Også norske pasienter sendes på kuropphold til Dødehavet. Geologi. Geologer mener Jordandalen med Jordanelva, Genesaretsjøen (Galileasjøen/Tiberiasjøen) og Dødehavet ble dannet for 8 millioner år siden som følge av forskyvninger i litosfæren mellom den afrıkanske plate og den indoaustralske plate. Forkastningen som er 6 000 km lang strekker seg fra Syria i nord, gjennom Rødehavet, Eritrea, Djibouti, Etiopia, Uganda, Kenya, Rwanda, Burundi, Tanzania, Malawi og til Mosambik i sør. Sommer-OL 1952. Sommer-OL 1952 ble avholdt i Helsingfors i Finland. USA ble beste nasjon, mens Norge tok tre gullmedaljer. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Litosfære. Litosfære (Lito: gresk for "steinete" sfære) er det faste, ytterste laget på en steinete planet. På Jorden inkluderer litosfæren jordskorpen og det øvre laget av mantelen som er forbundet tvers over Mohorovicics diskontinuitetsflate. Den såkalte Moho-linjen deler litosfæren i to: Jordskorpe og øverste del av øvre mantel. Ved overgangen til den dypereliggende astenosfæren øker litosfærens temperatur på 1 250°C brått til 1 450°C i astenosfæren. Astenosfæren som er det svakere, varmere og dypere laget av den øvre mantelen. Litosfærens tykkelse er variabel på ulike steder, og øker over tid, noe som er forårsaket av at jordens konveksjonssystem kjøler jordskorpen, og at dette da ledes nedover. Litosfæren er også oppdelt i tektoniske plater, som beveger seg uavhengig av og langs hverandre. Disse bevegelsene av litosfæriske plater kalles platetektonikk. Historie. Modellen om litosfæren som jordens sterke, ytre lag, ble utviklet av Barrell, som skrev en rekke artikler som introduserte modellen. Modellen var basert på tilstedeværelsen av betydelige mengder gravitasjonsavvik over kontinentalskorpen, hvorav han avledet at det måtte finnes et sterkt øvre lag (som han kalte litosfæren) over et svakere lag som var flytende (som han kalte astenosfæren). Disse idéene ble bygget videre på av Daly (1940) og har hatt bred aksept blant geologer og geofysikere. På tross av at disse idéene om litosfæren og astenosfæren ble utviklet lenge før platetektonisk teori ble lansert på 1960-tallet, er modellen om en sterk litosfære som hviler på en svakre astenosfære, av vesentlig betydning for den teorien. Kontinental- og oseanisk litosfære. De tektoniske platene som er en del av jordens litosfære. Oppdelingen av jordens ytre lag i litosfære og astenosfære må ikke forveksles med den kjemiske fordelingen av jordens ytre del i mantel og jordskorpe. Hele jordskorpen er en del av litosfæren, men litosfæren rommer generelt sett mer mantel enn jordskorpe. Den oseaniske litosfæren er typisk 50–100 km tykk (men under den midt-oseaniske rygg er den ikke noe tykkere enn den oseaniske jordskorpen), mens den kontinentale litosfæren er rundt 150 km i tykkelse, og består av rundt 50 km med jordskorpe og 100 km eller mer av den øverste mantelen. Oseanisk litosfære består i hovedsak av mafisk skorpe og ultramafisk mantel, og har høyere tetthet enn den kontinentale litosfæren, der mantelen i hovedsak er forbundet med en skorpe av felsiske bergarter. Skorpen skiller seg fra den øvre mantelen gjennom endringen i den kjemiske sammensetningen som skjer i moho diskontinuitetsflaten. Den oseaniske skorpen tykner over tid og beveger seg bort fra den midt-oseaniske rygg. Denne fortykningen skjer gjennom «ledende kjøling», som omgjør varm astenosfære til litosfærisk mantel, og forårsaker fortykningen av litosfæren over tid. Oseanisk litosfære har en lavere tetthet enn astenosfæren i noen få titalls millioner år, men tettheten i litosfæren blir etter hvert høyere enn for astenosfæren. Gravitasjonsustabiliteten til moden oseanisk litosfære har den effekten ved subduksjonssonen at den oseaniske litosfæren alltid synker ned under den dominerende litosfæren, som kan være både oseanisk og kontinental. Ny oseanisk litosfære blir stadig skapt ved midt-oseaniske rygger, og blir resirkulert tilbake til mantelen ved subduksjonssonene. Som et resultat av dette er oseanisk litosfære mye yngre enn kontinental litosfære. Den eldste oseaniske litosfæren er rundt 170 million år gammel, mens deler av den kontinentale litosfæren er flere milliarder år gammel. En annen karakteristisk egenskap ved litosfæren er dens flyteegenskaper. Under innflytelsen av lavintensitets-, langtidsspenningen som driver platetektoniske bevegelser, reagerer litosfæren i all vesentlighet som et rigid skall, og på det viset omformes den hovedsakelig gjennom skjørhetsbrudd. Til motsetning så omformes astenosfæren gjennom varmepåvirkning og og tilpasser seg til spenninger ved hjelp av plastisk deformasjon. Geofysikere kan studere den subkontinentale mantelens karakter ved å undersøke mantelxenolitt som har blitt brakt opp i kimberlitt og andre vulkanske lederør. Fredrik III av Sachsen. Fredrik III av Sachsen var en kurfyrste av Sachsen i nåværende Tyskland, også kalt for Fredrik den vise (tysk "Friedrich der Weise"), født 17. januar 1463 i Torgau i Tyskland, død 5. mai 1525 i Lochau). Fredrik III huskes blant annet for at han holdt en beskyttende hånd over Martin Luther. Da hans far kurfyrst Ernst døde i 1486, overtok Fredrik kurverdigheten for valgkretsen Obersachsen, og regjerte de øvrige ernestinske arvelandene sammen med sin bror Johann den Bestandige. Fredrik fikk sin første skolegang ved fyrsteskolen i Grimma og fikk allerede der en særlig forkjærlighet for augustinereremittenes orden. Det var et blomstrende augustinerkloster nettopp i Grimma. Fredrik gikk hver dag i kirken og deltok i messen, og reiste som from katolikk på pilegrimsferd til Palestina i 1493. Han var ivrig opptatt av å utøke sin relikviesamling, som mellom 1509 og 1520 økte fra 5 005 til 19 013 partikler. I 1502 opprettet Fredrik universitetet i Wittenberg, og gikk i 1512 med på Johann von Staupitz' bønn om å dekke kostnadene knyttet til augustinereremitten Martin Luthers promosjon til doktor i teologi. Von Staupitz måtte til gjengjeld love at «Martinus» skulle overta på livstid ansvaret for undervisningen i «Biblia» ("bibelteologi") ved det teologiske fakultetet i Wittenberg. Et yngre portrett av Fredrik ved Albrecht Dürer, ca. 1500Fredrik, som aldri noensinne vekslet ett ord med Luther, formidlet ikke desto mindre mellom ham og pave Leo X etter at avlatsstriden var brutt ut høsten 1517. Da paven den 23. august 1518 krevde at Fredrik skulle sende Luther til Roma for å svare for seg, fikk Fredrik ved personlig kontakt med kardinal Thomas Cajetan i fuggernes hus i Augsburg utvirket at Luther skulle svare for seg i Augsburg i stedet for å reise til Roma. Møtet mellom Cajetan og Luther fant sted i Augsburg i perioden 12. til 14. oktober 1518, i forbindelse med riksdagens møte i Augsburg. Deretter flyktet Luther fra Augsburg. Da Cajetan den 25. oktober bad kurfyrsten om å utlevere Luther til Roma, avslo Fredrik. I januar 1519 overbragte den pavelige utsending Karl von Miltitz den pavelige gyldne rose til kurfyrst Fredrik, og forsøkte å få ham til å overlevere Luther. Rosen var i og for seg ikke ment som en bestikkelse med dette for øye, den var en pavelig æresbevisning som Fredrik selv i en tid hadde arbeidet for å få. Men von Miltitz, som ved samme anledning opphevet de kanoniske rettighetsinnskrenkelsene som lå over Fredriks to uekte døtre med Anna von Molsdorf, forsøkte likevel å innhente utleveringen av Luther som en gjenytelse. Etter keiser Maximilian Is død i 1519 ble kurfyrst Fredrik riksvikar. Han var selv en sterk kandidat til å bli valgt til ny tysk-romersk keiser, men var selv med på å avstyre det og tilrettelegge for at man istedet valgte Karl V til ny keiser. Hans innflytelse i den kurfyrstelige og keiserlige kurie var hovedgrunnen til at den nye keiser ved riksdagen i Worms i 1521 ikke umiddelbart fulgte opp pave Leo Xs bannlysning den 3. januar 1521 av Martin Luther, men innkalte Luther til Worms for at han der skulle bli avhørt av sakkyndige. Etter at Luther la ut på hjemreisen fra Worms, fingerte kurfyrsten et overfall i Thüringen, og fikk Luther "bortført" til en av sine borger der, Wartburg. Fredrik den Vise var dermed med på å tilrettelegge for den lutherske reformasjon. Meningene er noe delte om Fredriks motiver for sin handlemåte. Den lutherske historikeren Theodor Kolde mener at Fredrik egentlig bare ønsket å hegne om sitt universitet i Wittenberg og om dets mest berømte professor. Men den lutherske historiker Paul Kalkoff hevder at Fredrik ble en overbevist tilhenger av den lutherske lære. Den som formidlet kontakten mellom Luther og kurfyrsten, var Fredriks hoffkapellan Georg Spalatin. Det heter at Fredrik på dødsleiet lot Spalatin gi ham nattverden under begge skikkelser, og at dette innebar en åpen bekjennelse av og tilslutning til den nye trosretningen. Krimkrigen. Krimkrigen, 1853–1856, var en krig mellom Russland på den ene siden og Det osmanske rike med deres forbundsfeller Frankrike, Storbritannia, Sardinia på den andre. Krigen startet som den tiende russisk-tyrkiske krig, men den økende russiske innflytelsen på Balkan og Russlands ønske om tilgang til Middelhavet via Dardanellene på bekostning av det vaklende osmanske riket, førte til at de allierte grep inn i konflikten. Også religiøse motiver spilte inn siden tsar Nikolaj I av Russland mente at den ortodokse kirke var blitt ydmyket ved at osmanene hadde gitt den katolske kirke adgang til Det hellige land. Hoveddelen av krigen utspilte seg på Krimhalvøya, andre krigsteatre var Azovhavet, (beleiring av Taganrog), Østersjøen (beleiring av Sveaborg og Bomarsund) og britene foretok også raid mot Finland (som lå under den russiske kronen). Unionsrikene Sverige og Norge erklærte seg nøytrale den 15. desember 1853 og nøytralitetsvern ble opprettet, blant annet på den nye festningen på Kaholmene ved Drøbak. Kamphandlingene var preget av nyvinninger innen våpenteknologi, og nye hjelpemidler for hæren, blant annet telegraf og jernbane. Som den første moderne stillingskrigen hadde Krimkrigen svært høye tapstall, men de fleste tapene kom som følge av epidemier (kolera, dysenteri og «krimsjuke», en form for influensa), kulde og feilaktig sårbehandling. Den slette omsorgen ble åpenbar for samtiden, og erfaringene under Krimkrigen førte til en reform av det britiske militære sanitetsvesenet. Krigens mest intense fase var over etter at franske styrker erobret Fort Malakov ved Sevastopol 8. september 1855. I fredstraktaten som ble underskrevet ved Paris-kongressen 30. mars 1856 måtte Russland som tapende part godta tunge betingelser, men de ble ikke varige. De fleste territorier begge parter hadde okkupert ble tilbakeført til opprinnelig overherredømme. Strid over Det hellige land. Den kjede av hendelser som førte til at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Russland den 27. mars og 28. mars 1854 kan bli sporet tilbake til det franske statskuppet i 1851. Napoleon III av Frankrike sendte sin ambassadør til Det osmanske rike (Tyrkia), «Europas syke mann», som det ble kalt, i et forsøk på tvinge de muslimske osmanerne til å anerkjenne Frankrike som «suveren autoritet» i Det hellige land. Sultan Abdülmecid av Det osmanske rike. Russland motsatte seg denne nyeste endringen av «autoritet» i Det hellige land. Med henvisning til to tidligere avtaler, en i 1757 og en annen 1774, omgjorde osmanerne sine tidligere beslutninger, fornektet den franske avtalen og insisterte på at Russland var beskytteren av ortodokse kristne i det osmanske rike. Det russiske keiserdømmet interesserte seg for landvinninger på bekostning av Det osmanske rike, og var villig til å dele det svakelig landet med England, men hverken England eller Frankrike ønsket noen utvidelse av Russlands makt ned mot Middelhavet. Både England og Frankrike hadde derfor interesser i støtte osmanerne mot det russiske presset. Napoleon III svarte med å styrkedemonstrasjon ved å sende krigsskipet «Charlemagne» til Svartehavet, noe som i seg var en overtredelse av London-konvensjonen av 1841, som hadde stengt de tyrkiske stredene ved Bosporos og Dardanellene for alle krigsskip. Den franske maktdemonstrasjonen, kombinert med aggressivt diplomati og penger, fikk sultan Abdülmecid til akseptere en ny avtale som bekreftet at Frankrike og Den romersk-katolske kirke var øverste kristne autoritet i Det hellige land med kontroll over kristne hellige steder og besittelse av nøklene til Fødselskirken, tidligere holdt av Den ortodokse kirke i Jerusalem. Etterhvert som konflikten tårnet opp over spørsmålet om de hellige stedene begynte Nikolaj I og Nesselrode en diplomatisk offensiv som de håpet skulle forhindre at både Storbritannia eller Frankrike ikke blandet seg inn i konflikter mellom Russland og Det osmanske riket, foruten også å forhindre at Frankrike og Storbritannia, de gamle arvefiender, allierte seg. Tsar Nikolaj begynte å fri til Storbritannia gjennom Seymour. Tsaren insisterte at han ikke lenger ønsket å utvide Det russiske keiserdømmet, men at han hadde forpliktelser til kristne samfunn i det osmanske riket. Tsaren sendte deretter en diplomat, prins Aleksandr Mensjikov, på spesiell misjon til osmanske Høyporten. Ved tidligere avtaler var sultanen forpliktet til «å beskytte den kristne religion og dens kirker». Mensjikov forsøkte å forhandle fram en ny avtale, en formell konvensjon med bemyndigelse av en internasjonal avtale, hvor osmanerne ville tillate Russland de samme rettigheter til innblanding i sakene til den ortodokse religion slik nylig Frankrike hadde fått i henhold til den katolske kirke. En slik avtale ville gjøre det mulig for Russland å kontrollere den ortodokse kirkes hierarki i Det osmanske rike. Mensjikov kom til Konstantinopel den 16. februar 1853 på det dampdrevne krigsskipet «Gromovnik». Mensjikov brøt protokoll ved Høyporten da han ved sitt første møte med sultanen fordømte osmanernes innrømmelser overfor franskmennene. Han krevde også bytte av høytstående osmanske tjenestemenn. Den britiske ambassaden ved Konstantinopel på denne tiden var ledet av Hugh Rose, britenes chargé d'affaires. Ved å benytte seg av sine betydelige ressurser innenfor det osmanske rike skaffet Rose etterretning om de russiske troppebevegelsene langs grensen av Donau, og ble bekymret for omfanget av Mensjikovs besøk ved Høyporten. Ved å benytte sin autoritet som britisk representant hos osmanerne beordret en britisk skvadron av krigsskip til forlate havn tidlig og seile gjennom det østlige Middelhavet med Konstantinopel som endemål. Imidlertid var Roses handlinger ikke støttet av Whitley Dundas, den britiske admiral som var kommandant av flåten, og som mente seg krenket av diplomaten ved at denne blandet seg inn admiralitets gjøremål. Innenfor en uke var Roses ordrer kansellert, og kun franskmennene sendte en marinestyrke for å støtte osmanerne. Første fiendtligheter. Det samme året sendte imidlertid den britiske regjeringen, ved statsminister lord Aberdeen, lord Stratford østover og han overtalte sultanen til avslå avtalen som svekket tyrkernes uavhengighet. Benjamin Disraeli klandret Aberdeen og Stratfords handlinger for å gjøre krig uunngåelig, og således startet prosessen hvor Aberdeen ble tvunget til å gå av for sin rolle i at krigen kom i gang. Kort etter ble han informert om Mensjikovs feilslåtte diplomati, tsaren marsjerte sine hærer inn i Moldavia og Valakia (fyrstedømmer langs Donau under osmansk herredømme og hvor Russland var akseptert som spesiell vokter av den ortodokse kirke), benyttet seg av sultanens fiasko i å løse saken med de hellige steder som begrunnelse. Tsar Nikolaj trodde at de europeiske maktene, særlig Østerrike, ikke ville motsette seg for kraftig annektering av noen få osmanske provinser i nabolaget, særlig siden Russland hadde støttet Østerrikes anstrengelser i å slå ned revolusjonene i 1848. Da tsaren den 2. juli 1853 sendte tropper inn i de «donauske fyrstedømmer» håpet Storbritannia å beholde Det osmanske rike som en bolverk og skanse mot den russiske utvidelsen i Asia, og sendte en militærflåte til Dardanellene hvor den gikk sammen med en annen flåte sendt av Frankrike. På den samme tiden hadde de europeiske stormaktene fortsatt håp om et diplomatisk kompromiss. Representantene fra de fire nøytrale stormaktene – Storbritannia, Frankrike, Østerrike og Preussen – møttes i Wien hvor gjorde utkast til et skriv som de håpet ville bli akseptert både hos russerne som hos tyrkerne. Notatet ble møtt med tsar Nikolajs godkjennelse, men ble avvist av sultan Abdülmecid som mente at dokumentets svake fraseringer etterlot for mange forskjellige fortolkninger. Storbritannia, Frankrike og Østerrike var forent i å foreslå forbedringer som ville stagge sultanen, men deres forslag ble ignorert av det russiske hoffet i St. Petersburg. Storbritannia og Frankrike la til side håpet om fortsatte forhandlinger, men Østerrike og Preussen mente at avslaget av de framsatte endringene ikke rettferdiggjorde å oppgi den diplomatiske prosessen. Sultanen erklærte formelt krig den 23. oktober 1853 og fortsatte med å gå til angrip. Hans hærstyrker flyttet seg mot den russiske hæren i nærheten av Donau senere den samme måneden. Både Russland og Det osmanske rike stablet mengder av soldater opp på to hovedfronter, Kaukasus og langs Donau. Den osmanske lederen Omar Pasha greide å få noen seirer ved Donau og i Kaukasus var osmanerne i stand til holde på posisjonene ved hjelp av tsjetsjenske muslimer ledet av Imam Shamel. Tsar Nikolaj svarte med å sende krigsskip som i sjøslaget ved Sinope den 30. november 1853 ødela en patruljeskvadron av osmanske fregatter og korvetter mens de lå angrepet opp ved havn i Sinope i nordlige Tyrkia. Ødeleggelsen av de tyrkiske skipene var det som ga Storbritannia og Frankrike påskudd noe få måneder senere til å erklære krig mot Russland og stille seg på osmanernes side. Den 28. mars 1854, etter at Russland hadde ignorert det britisk-franske ultimatum om å trekke seg ut av de donauske fyrstedømmene, erklærte Storbritannia og Frankrike formelt krig. Fredsforsøk. Nikolaj mente at på grunn av Russland bidro til å slå ned det ungarske opprør i 1848 burde Østerrike stå på tsarens side, eller i det minste holde seg nøytral. Østerrike følte seg derimot truet av de russiske troppene. Da Storbritannia og Frankrike krevde tilbaketrekning av russiske styrker fra fyrstedømmene ga Østerrike sin støtte til dette, og selv om landet ikke med en gang erklærte krig mot Russland, avslo østerrikerne å garantere sin nøytralitet. Da tsar Nikolaj nektet å gå med på disse fire kravene fortsatte Krimkrigen. Beleiringen av Sevastopol. Selv om russerne hadde fjernet de mest tungtveiende årsakene til å gå til krig mot dem, gikk allierte tropper i land på Krim og beleiret byen Sevastopol, hvor basen for tsarens svartehavsflåte lå og utgjorde en potensiell trussel om russisk inntrenging i Middelhavet. Russerne gikk først til det skritt å bore i senk egne krigsskip og brukte skipskanonene som ekstra artilleri og skipsmannskapet som ekstra soldater. I løpet av beleiringen tapte russerne fire linjeskip med 110 eller 120 kanoner med tre dekk, tolv fregatter med 84 kanoner, to dekk og 4 fregatter med 60 kanoner i Svartehavet. I tillegg et større antall mindre fartøyer. Admiral Pavel Nakhimov fikk et dødelig skuddsår i hodet og døde den 30. juni 1855. Byen ble erobret den 9. september 1855. Beleiring hadde tatt et helt år. Azovkampanjen. a> fra en britisk flåte under det første beleiringsforsøket. Våren 1855 besluttet de allierte britisk-franske kommandantene å sende en felles marineskvadron inn Azovhavet for å svekke eller helst ødelegge russiske kommunikasjoner og forsyninger til den beleirede byen Sevastopol. Den 12. mai 1855 gikk britisk-franske skip inn Kertsjstredet og ødela kystbatteriet i Kamishevayabukta. Den 21 mai 1855 angrep kanonbåter og armerte dampskip havna i Taganrog, den viktigste byen i nærheten av Rostov-na-Donu. Store mengder med mat, særlig brød, hvete, bygg og rug var oppsamlet i byen etter at krigen brøt i påvente av å bli eksportert. Guvernøren av Taganrog, Jegor Tolstoj og generalløytnant Ivan Krasnov nektet å overgi seg og svarte med at «russere overgir aldri sine byer!» De allierte krigsskipene bombarderte byen i 6 og en halv time og landsatte 300 tropper i nærheten av Den gamle trappen i sentrum av byen. Invasjonen ble slått tilbake av donkosakker og et korps av frivillige. I juli 1855 forsøkte allierte soldater å gå forbi Taganrog til Rostov-na-Donu og inn i elven Don via elven Mius. Den 12. juli 1855 «H.M.S. Jasper» på grunn i nærheten av Taganrog takket være en fisker som hadde endret på posisjonene på flytebøyene og flyttet dem inn på grunt vann. Kosakkene erobret kanonbåten med alle dens kanoner og sprengte den i luften. Et tredje beleiringsforsøk ble gjort mellom den 19. og 31. august 1855, men byen var allerede befestet og skvadronen kunne ikke komme nær nok til å sette i land soldater. De allierte forlot bukten ved Taganrog den 2. september 1855 med kun mindre militære angrep langs kysten av Azovhavet fram til senhøsten samme år. Krigshandlingene i Kaukasus. Det var kamphandlinger mellom russere og tyrkere i Kaukasus, blant annet slaget ved Kurekdere i 1854, og beleiringen av Kars (en tyrkisk festning) av russerne i 1855. Østersjøen. a> under Krimkrigen, illustrasjon av William Simpson, 1854. Østersjøen og Baltikum var den glemte krigsskueplassen i Krimkrigen. Ettersom hendelsene ved Svartehavet er så kjent har de overskygget betydningen av hva som skjedde ved Østersjøen og nær St. Petersburg, den russiske hovedstad. Fra begynnelsen var krigen i Østersjøen et dødpunkt. Den russiske flåten i Østersjøen, underlegen i antall, måtte begrense sine bevegelser til områder rundt festningsverker. På den samme tid betraktet den franske og britiske kommandantene Alexandre Ferdinand Parseval-Deschenes og Charles Napier de russiske kystbefestningene, særlig Sveaborg, for godt forsvart til å bekjempes. Til tross for at de ledet den største flåten samlet siden Napoleonskrigene begrenset de allierte sine handlinger til å blokkere den russiske handelen og gjøre utfall mot mindre befestede seksjoner langs kysten av Finland. Russland var avhengig av import for både innlandsøkonomien og for å skaffe forsyninger til de militære styrkene. Blokaden underminerte i alvorlig grad den russiske økonomien. Angrep fra franske og britiske flåtestyrker angrep festninger langs den finske kysten, inkludert Bomarsunds festning på Åland og den sirkelformede sjøfestningen Fort Slava ved Kotka. Andre tilsvarende angrep var mindre heldige og dårlig planlagte forsøk på å erobre Hangö, Ekenäs, Karleby og Åbo ble slått tilbake. Brenningen av lagerhus med tjære og skip i Uleåborg og Brahestad førte til internasjonal kritikk og i Storbritannia forlangte parlamentsmedlem Thomas Milner Gibson i Underhuset at admiralitetet forklarte «et system som utførte en stor krig ved plyndring og ødeleggelser av eiendommen til forsvarsløse landsbyboere». I 1855 forsøkte de alliertes flåte i Østersjøen å ødelegge tungt bevæpnet russiske skipsverft ved Sveaborg utenfor Helsingfors. Mer enn 1 000 fiendtlige kanoner testet styrken til festningen i to dager. Til tross for avskalling forsvarte sjøfolkene på det russiske krigsskipet med 120 kanoner, ledet av kaptein Viktor Poplonsky, inngangen til havnen. De allierte fyrte av over 20 000 skudd, men klarte ikke å beseire de russiske batteriene. En ny stor flåte på mer enn 350 kanonbåter og fartøyer med mørsere ble forberedt, men før angrepet ble igangsatt, ble krigen avsluttet. Deler av den russiske motstanden har blitt kreditert anvendelsen av nylig opprettede blokademiner. Kanskje den viktigste innflytelsesrike bidrag til utviklingen sjøminer var oppfinneren og sivilingeniøren Immanuel Nobel, far til Alfred Nobel. Han bidro til den russiske krigsinnsatsen ved sin kunnskap om industrielle eksplosiver som glyserolnitrat (nitroglyserin) og krutt. Moderne sjøminer er sagt å være datert fra Krimkrigen: «Torpedominer», et navn som Robert Fulton ga for selvutløsende undervannsminer, var blant de nyskapningene som ble forsøkt av russerne i deres forsvar av Kronsjtadt og Sevastopol. Kvitsjøen. Høsten 1854 forlot en skvadron av tre britiske krigsskip, ledet av "HMS Miranda", Østersjøen for Kvitsjøen hvor de bombarderte byen Kola som ble hardt ødelagt og Solovkiøyene. Et forsøk på å storme Arkhangelsk var derimot feilslått. Stillehavet. Det skjedde mindre sammenstøt til sjøs i Det fjerne Østen hvor en sterk britisk og fransk alliert skvadron (inkludert "HMS Pique" under kontreadmiralene David Price og Auguste Febvrier Despointes beleiret en mindre russisk styrke under kontreadmiral Yevfimy Putyatin ved Petropavlovsk på Kamtsjatkahalvøya. En alliert landsgangstyrke ble slått tilbake med store tap i september 1854 og de allierte ga opp og trakk seg tilbake. Russerne slapp unna under dekke av snøvær tidlig i 1855 etter at allierte forsterkninger kom til området. De allierte fra Frankrike og Storbritannia gjorde også flere mindre landganger på Sakhalin og Urup (en av Kurilene). Italiensk involvering. Camillo di Cavour, under ordre fra Viktor Emmanuel II av Kongedømmet Sardinia (også kjent som "Piedmont"), sendte soldater for å støtte Frankrike og Storbritannia i løpet av krigen. Dette var et forsøk på å komme på god fot med særlig Frankrike da saken om et forent Italia under den sardinske tronen ville bli en viktig politisk sak snart. Anvendelsen av sardinske soldater i Krim gjorde det mulig for kongedømmet å være representert ved fredskonferansen mot slutten av krigen. Her ble saken om "Risorgimento" adressert til de andre europeiske maktene. Mot slutten av krigen. Et fargetonet litografi av William Simpson illustrerte forholdene for syke og skadede i Balaklava under Krimkrigen. Fredsforhandlinger kom i gang i 1856 under tsar Nikolajs sønn og etterfølger Aleksander II ved Fredskongressen i Paris. Tsaren og sultanen ble enig om at begge partier ikke skulle ha marinebaser eller militært arsenal langs kysten av Svartehavet. Dette var en stor ulempe for Russland da det fjernet alle marinetrusler mot tyrkerne. I tillegg forpliktet stormaktene seg om å respektere landområdene og uavhengigheten til det osmanske rike. Paristrakten sto fast fram til 1871 da Frankrike ble beseiret av Preussen i Den fransk-prøyssiske krig i 1870–1871. Mens Prøyssen og flere andre tyske stater gikk sammen for å danne et sterkt tysk rike ble den franske keiseren Napoleon III avsatt for å danne Den tredje franske republikk. I løpet av sitt regime hadde Napoleon III, ivrig etter støtte fra Storbritannia, motsatt seg Russland i det østlige spørsmålet. Russisk innblanding i det osmanske rike innebar ingen betydelig trussel mot Frankrikes interesser. Således oppga Frankrike sin opposisjon til Russland etter etableringen av republikken. Oppmuntret av franskmennenes beslutning, og støttet av den tyske ministeren Otto von Bismarck, fordømte Russland klausulene i Paristraktaten av 1856. Da Storbritannia alene ikke kunne håndheve at Russland opprettholdt vilkårene i traktaten kunne Russland igjen etablere en marineflåte i Svartehavet. Etter å ha gått bort fra sin allianse med Russland var Østerrike diplomatisk isolert etter Krimkrigen. Dette bidro til landets nederlag i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og tapte innflytelse i de fleste tysktalende land. Kort etter gikk Østerrike inn i en allianse med Preussen og ble den nye staten Tyskland. Med Frankrike, nå fiendtlig mot Tyskland, alliert med Russland, og Russland som konkurrerte med det nyopprettede riket Østerrike-Ungarn for en økende rolle på Balkan på bekostning av tyrkerne, var grunnlaget skapt for de diplomatiske alliansene som til sist førte fram til den første verdenskrig. Ved ikke å opprettholde garantiene som bevarte de osmanske landområdene som var spesifisert i Paristraktaten begynte nasjonal uro i de osmanske statene på Balkan å komme i bevegelse som Russland dro fordel av. Den 24. april 1877 erklærte Russland igjen krig mot det osmanske rike. I denne senere den russisk-tyrkiske krigen oppnådde statene Romania, Serbia og Montenegro uavhengighet og Bulgaria selvstyre. Politisk betydning. Militærhistorisk og politisk fikk Krimkrigen stor betydning for maktfordelingen mellom de europeiske statene; krigen og fredsslutningen i Paris markerer det andre maktpolitiske tidsskillet på 1800-tallet – det første var Wienerkongressen i 1815. Betydning for Det tyske forbund. Krimkrigen førte til slutten på Den hellige allianse mellom Østerrike, Russland og det (under Krimkrigen) nøytrale Kongeriket Preussen. Forholdet mellom Preussen og Russland ble bedre, mellom Østerrike og Preussen ble det mer anspent, og mellom Østerrike og Russland falt forholdet nærmest sammen. Østerrike sto i fare for bli isolert etterhvert som Storbritannia og Frankrike nærmet seg Russland. Dermed endret de europeiske maktkonstellasjonene seg til det verre for Østerrike; tross mye indre uro i Europas stater hadde de mellomstatlige forholdene vært relativt stabile siden Wienerkongressen. Kostnadene ved å mobilisere troppene som ble sendt for demonstrere makt overfor Russland brakte Østerrike på randen av finansiell ruin, og førte til varige innsparinger i armeen. Østerrike hadde tidligere vært den dominerende makten innen det tyske forbund, men ble nå stadig mer presset av den økonomiske og politiske utviklingen i det prøyssiske monarkiet, særlig fra 1862, da keiser Vilhelm I av Tyskland satte inn Otto von Bismarck som ministerpresident. Utviklingen endte med utbruddet av Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 som førte til seier for Preussen (og Italia), og oppløsning av Det tyske forbund. Betydning for Italia. Med svekkelsen av Østerrike ble Sardinia-Piemontes stilling styrket. Etter Borgerrevolusjonen i 1848 spilte Sardinia en ledende rolle i arbeidet med å forene Italia ("Risorgimento"). Kong Viktor Emanuel II av Sardinia betraktet Frankrike som en nødvendig forbundsfelle i kampen mot Østerrike, og ved å delta i Krimkrigen lyktes det ham å bringe det italienske spørsmål opp på Frankrikes politiske agenda. I juli 1858 inngikk den sardinske premierminister Cavour en hemmelig pakt med Napoleon III som gjorde det mulig for Sardinia-Piemonte å lede de italienske småstatene fram til Italias samling i 1861, etter den andre italienske frigjøringskrig. Betydning for Russland. Krimkrigen gjorde slutt på den dominerende rollen Russland hadde spilt i Europa etter Napoleonskrigene. Krigen avslørte at Russland lå tilbake strukturelt og teknologisk, blant annet fordi livegenskapet førte til mangel på den arbeidskraften som trengtes for å få til en omfattende industrialisering. Tsar Aleksander II innførte derfor omfattende reformer i forvaltning, utdanning og i den keiserlige russiske armé. De viktigste reformene, opphevelse av livegenskapet (1861) og en ny militær organisasjon, gjennomførte tsaren tross kraftig motstand fra det russiske aristokratiet. Reformene fikk også betydning for den delen av Polen som inngikk i en personalunion med Russland. For den polske befolkningen betød det en periode med liberalisering, og de ble innrømmet omfattende rettigheter på konservativt grunnlag (adelsprivilegier). Kostnadene ved Krimkrigen og de påfølgende reformene, samt en ny følelse av sårbarhet var årsakene til at Russland solgte Alaska til USA i 1867. Betydning for Det osmanske riket. Parisfreden i 1856 garanterte det osmanske riket territoriell uavhengighet og ukrenkelighet. Fredsfordraget formulerte at "«enhver handling og enhver hendelse som involverer det osmanske rikets integritet, er også et spørsmål om Europas interesser.»" Erobringene som var blitt gjort under krigen ble gjensidig oppgitt, men under betegnelsen «grensejustering» måtte Russland gå med på at en del av Bessarabia med festningen Ismail ble gjenforent med fyrstedømmet Moldavia. Traktatmaktene garanterte også for at donaufyrstedømmene Moldavia og Valakia fikk gjenopprettet sine gamle privilegier og sikret sin immunitet. Betydning for Frankrike. Fredsforhandlingene som den franske keiser Napoléon III ledet i Paris hjalp Frankrike fram til en ny lederrolle blant de europeiske stormaktene etter at Russland hadde tapt sin stilling etter nederlaget. I perioden fra Wienerkongressen i 1815 til Krimkrigen holdt herskerne av Frankrikes mektige østlige naboer en viss diplomatisk avstand til Frankrike; etter Julirevolusjonen i 1830 og Februarrevolusjonen i 1848 regnet de europeiske statene Frankrike som et politisk urosenter, men etter Krimkrigen trådte landet ut av sin diplomatiske isolasjon. Fredsslutningen i Paris fikk i det hele en stor symbolsk betydning for Napoléon III, og gav ham en ny utenrikspolitiske tyngde. Betydning for Storbritannia. Storbritannias elendige håndtering av Krimkrigen førte til at Aberdeens regjering ble tvunget til å gå av i februar 1855. Lord Palmerston dannet et nytt kabinett som gikk i gang med å reorganisere British Army, særlig opplæring og trening, og det militære sanitetsvesenet. Den senere britiske statsministeren Benjamin Disraeli kalte Krimkrigen en «indisk krig» fordi den var et ledd i Storbritannias strid med Russland om hegemoniet i Asia. Som Det osmanske rikets viktigste handelspartner var Storbritannia en «vennligsinnet makt», og hadde derfor anledning til å føre sine krigsskip gjennom Dardanellene. Dersom Det osmanske riket falt sto Svartehavet i fare for å bli et russisk innhav, noe som ville gi tsaren en stor fordel i «Det store spillet» om Asia. Fredsbetingelsene overfor den tapende part Russland ga imidlertid Storbritannia tilgang til Svartehavet også etter krigen. Militær betydning. Etter 25 år med Wellington som militær overbefalshaver var utdanningen av den britiske armeen stagnert, noe som ble svært tydelig under Krimkrigen. Prins Albert ga den nye overbefalshaveren Henry Hardinge i oppdrag å forbedre den britiske armeen. Et tiltak var byggingen av leiren i Aldershot, «The Home of the British Army»; navnet «Aldershot» var i viktoriansk tid synonymt med utdanning av den britiske armeen. Det gamle britiske systemet med salg av militære offiserutnevnelser («sale of commissions») ble nøye gransket i løpet av Krimkrigen. Under slaget ved Balaklava ble den lette brigades fatale angrep dråpen som førte til at hele systemet med salg av utnevnelser ble avskaffet. Slike salg av militære offisersgrader til rikmanns- og adelsønner uten militær bakgrunn eller utdannelse hadde vært vanlig praksis i de fleste europeiske hærer, og den britiske hæren var den siste som avskaffet dette systemet. a>, til høyre et moderne prosjektil for blinkskyting Krigen førte til moderne former for militær taktikk som skyttergraver og indirekte artilleriild. Minié-projektilet ble introdusert på 1840-tallet. Det var innhult bak og ekspanderte når kruttladningen gikk av i kammeret. Denne formen for prosjektil tillot at kulen kunne være noe mindre enn løpsdiameteren uten at det gikk ut over presisjon og rekkevidde, samtidig som prosjektilet hurtig kunne puttes ned i løpet. Tidligere hadde dette kun vært mulig med glattborede musketter. Den britiske hæren var akkurat i ferd med å gå over til Modell 1853 Enfield, en ny og langtrekkende rifle som var effektiv på 800 meter, mens russerne fortsatt brukte glattborede musketter med en rekkevidde på 200 meter. Samtidig bygget taktikken og troppeformasjonene i stor grad fortsatt på Napoleonskrigenes erfaringer, og resultatet ble flere blodbad, særlig i begynnelsen. Britiske rapporter bemerket at minié-prosjektilene kunne slå gjennom både tre og fire mann når russerne rykket fram med sine utskrevne soldater i tette formasjoner. Det britiske Enfield-geværets effektivitet førte til at Preussen og andre større europeiske militærmakter utrustet hele infanteriet med rifler, noe som tidligere bare var forbeholdt de såkalte jegertroppene. De nye riflene var så imponerende at det kort etter krigen ble vurdert å droppe artilleriet i framtida – den diskusjonen døde riktignok fort bort. Krigsskip med pansrede stålplater ble for første gang satt inn under Krimkrigen. Dampdriften ga skipene høyere hastighet og gjorde dem uavhengige av vind. Nytt var også moderne artilleri med eksploderende granater. Under beleiringen av Sevastopol lå britenes hovedbase i havnebyen Balaklava, og i 1855 bygde de jernbanehistoriens første strategiske strekning for transport av forsyninger; den gikk mellom havna og den britisk-franske beleiringsarmeen ved Sevastopol. Krimkrigen var samtidig historiens første skyttergravs- og stillingskrig. Videre stilte tragedien med "den lette brigade" spørsmål ved det klassiske kavaleri-angrepet, som viste seg å være ineffektivt stilt overfor moderne hurtigskytende våpen. Den elektromagnetiske telegrafen ble for første gang brukt i storstilte strategiske og taktiske operasjoner. På russisk side fantes det allerede før krigen flere optisk-mekaniske telegraflinjer (Chappe-systemet) fra Moskva til St. Petersburg og videre til Warszawa, og en linje fra Moskva til Sevastopol. Med optisk telegraf kunne en enkel nyhet formidles på ca to dager. I 1854 begynte Russland å bygge betydelig hurtigere elektromagnetiske telegraflinjer fra Moskva, også de gikk til St. Petersburg og Warszawa, samt i sydlig retning mot Odessa og Sevastopol. Disse linjene ble ferdigstilt i 1855 og gjorde det mulig for russerne å koordinere forflytning av tropper og utstyr, og hurtig få kontakt med Berlin for bestilling av krigsutstyr. De allierte forlenget den elektromagnetiske telegraflinjen fra London over Paris og til Bucuresti fram til Varna ved Svartehavet. I april 1855 ble en 550 km lang undersjøiske kabel av jerntråd isolert med guttaperka lagt fra Varna til Balaklava på bare 18 dager. Dermed kunne tiden en melding brukte mellom Paris og Krim forkortes fra tidligere mellom 12 og 20 dager til nå bare 24 timer. Britene og franskmennene tok dessuten i bruk felttelegraf for første gang; kabelen ble lagt ned ved hjelp av en vogn utstyrt med plog eller i grøfter i jorda. Men både den undersjøisk kabelen og felttelegrafen ble kortlivet. Felttelegrafenes linjer ble ofte brutt, og den undersjøiske kabelen ble brutt i desember 1855, kort etter Sevastopols fall, uten at man fikk reparert den. Det er forsket lite på de nye kommunikasjonsmidlenes betydning for krigsforløpet, men for de allierte blir to aspekter trukket fram: for første gang nådde nyheter fra fronten fram til offentligheten i Storbritannia og Frankrike på kort tid, noe som trakk krigføringen inn på den politiske arena. Dessuten forlenget den militære kommandokjeden seg helt inn i hovedkvarterene i Paris og London. Befalshaverne i felten hadde et ambivalent forhold til dette, fordi de mente at effektiviteten sank når statsoverhodene blandet seg inn i de taktiske avgjørelsene som tidligere ble tatt ute i felten. Den britiske general Simpson skal ha sagt: "«Telegrafen har ødelagt alt!»" Den franske general Canrobert la ned sin kommando blant annet på grunn av Napoléon IIIs telegrafiske innblanding i ledelsen av felttoget. Alt i alt førte Krimkrigen til høyere militærutgifter for alle stater. Russland skaffet seg sine første kanoner med riflede løp og bakladnings-geværer, blant annet Remington M1867, som også det norske og svenske forsvaret tok i bruk sin egen variant av (1867). Østerrike-Ungarn pådro seg så stor statsgjeld på grunn av opprustning etter Krimkrigen at spareprogrammet førte til at hele enheter ble oppløst, noe som i større grad bidro til nederlaget i slaget ved Königgrätz enn det overvurderte "Zündnadelgewehr" («nålegeværet»). Journalistisk betydning. Avissillustrasjon fra slaget ved Inkerman, 1855 Ved hjelp av telegrafen sendte krigskorrespondentene beretninger som avisene kunne trykke få timer etter hendelsene. Et eksempel er den berømte korrespondenten William Howard Russells reportasje om "den lette brigades" dødsritt ved Balaklava: avisen "The Times" trykte reportasjen hans allerede samme kveld. Russell var ikke redd for å fortelle om inkompetanse og unødig blodspille, og reportasjene hans førte til en intens kritikk mot regjeringen Aberdeen. Russells dekning av krigen var tidvis så presis at tsaren mente han ikke trengte spioner så lenge han hadde "The Times". 25. februar 1856 innførte øverstkommanderende Codrington militærsensur som et resultat av Russells reportasjer. Allerede i 1854 publiserte Alfred Tennyson diktet "The Charge of the Light Brigade". Angrepet ble senere omhandlet i flere filmer, musikkstykker og bøker. Overlevende etter den lette brigadens angrep Dette var første gang det ble laget fotoreportasjer fra en krig og dermed kunne elendigheten og ikke bare den heroiske siden vises. På grunn av datidens fototeknikk med lange eksponeringstider er Roger Fentons fotografier stort sett arrangerte. Det var ikke teknisk mulig å fotografere kamphandlingene, men Fentons bilder ga likevel den britiske befolkningen en følelse av soldatenes levekår. Fenton forlot Krim før kamphandlingene var avsluttet, men arbeidet hans ble videreført av James Robertson og Felice Beato som med over 60 fotografiske plater viste blant annet de franske skyttergravene ved Savastopol, de russiske generalenes bomberom og det ubeskrivelige kaoset etter russernes tilbaketrekning. Krigsofre, reform av det britiske lasarett. Tapstallene under Krimkrigen er usikre, og har vært gjenstand for debatt. Historikeren German Werth sier: "«Etter krigen fikk historikerne og statistikerne ordet. Som alltid ble tallet på ofre enormt overdrevet. Det ble snakket om 100 000, 500 000, ja selv 600 000 døde. Det viste seg å være 165 000 ofre, av dem døde 104 000 av epidemier og sykdommer: 50 000 franskmenn (av 70 000 døde), 17 000 briter (av 22 000 døde), 37 500 russere (av 73 000 døde).»" Mange soldater omkom av sult, mangelsykdommer eller elendig hygiene i de utilstrekkelig utstyrte lasarettene. Russiske historikere har i tidens løp redusert estimatene over tapstall betydelig. Den russiske encyclopedien "Brockhaus-Efron" fra 1906 oppga egne tap til en halv million. I "Geschichte Russlands" (Russlands historie) av den sveitsiske historikeren Gitermann (1944 til 1949), som overveiende var basert på russiske kilder, ble det oppgitt 300 000 døde bare for Russland. En russisk webside om Krimkrigen som legger russiske forskingsresultater til grunn, oppgir Russlands tap til omtrent 256 000 mann, Frankrikes 100 000, Storbritannias 22 700 og Tyrkias 30 000. Av disse falt 128 700 russere i kamphandlinger, på motstandernes side var tallet 70 000. De øvrige omkom hovedsakelig av kolera eller frøs ihjel. I flere moderne kilder oppgis det "totale" tapstallet til rundt 500 000. Tross de ulike estimatene er historikerne enige på to punkter: Russerne led de største tapene av alle, og de fleste døde av sult, kulde og mangler ved den medisinske pleien (epidemier og sårskader). Den britiske pressen kunne i 1853 berette om katastrofale forhold for sårede britiske soldater, og offentligheten reagerte med avsky på opplysninger om at de ble behandlet av utrente mannlige sanitetssoldater, mens de franske fikk pleie av katolske barmhjertighetssøstre. Den engelske sykepleieren Florence Nightingale tilbød sin hjelp, og det britiske krigsministeriet sendte henne til Selimiye-kasernens lasarett i bydelen Üsküdar i Istanbul, Tyrkia med 38 sykepleiersker, medisinsk utstyr og medikamenter. Forholdene var katastrofalt dårlige, de sårede og syke lå i rottebefengte rom uten luftemuligheter og stedet var nesten blottet for hygieniske fasiliteter. Siden ingen følte seg ansvarlig for de sårede soldatene hadde de ofte ikke tilgang til det aller nødvendigste. En militær forordning sa blant annet at soldatene var forpliktet til å bringe med seg sitt feltbestikk til lasarettet, og sårede soldater som kom uten hadde vanligvis ingen muligheter til å skaffe seg nytt. Forholdene fikk Florence Nightingale til å engasjere seg for en reform av forsynings- og lasarettvesenet, et arbeid som den britiske regjeringen omsider ga henne i oppdrag å drive. Bare ved å innføre enkle hygieniske tiltak falt dødeligheten i de britiske lasarettene betydelig. Etter Krimkrigen emigrerte stadig flere krim-tatarer til Det osmanske riket, fra 1860 strømmet det russiske og ukrainske nybyggere inn i landet deres. Dermed sank den muslimske befolkningsandelen på Krim, og i 1885 var det av omtrent en million innbyggere på Krim ca 100 000 tatarer. Norge-Sverige under Krimkrigen. a> av Norge og Sverige ca. 1855. Det var klart at Norge og Sverige, som nabostater til Russland, ville bli påvirket av Krimkrigens utbrudd. Situasjonen hadde en parallell i begivenhetene i 1833, da forholdet mellom Russland og Vestmaktene hadde vært spent (på grunn av krigen mellom Mahmud II og Muhammad Ali). Dengang hadde kong Carl Johan utstedt en felles nøytralitetserklæring med Danmark. De skandinaviske statenes havner skulle stå åpne for krigsskip fra begge parter. Tsar Nikolaj I hadde vært svært oppbragt over denne erklæringen, siden han mente den var til fordel for Storbritannia. Ved utbruddet av Krimkrigen ivret den svenske kongen for svensk-norsk deltakelse i krigen mot Russland og det var den 80 år gamle Severin Løvenskiold som i en rekke skarpe brev gikk i rette med monarken hvor han argumenterte for en nøytral linje.Nå, i 1854, gjentok kong Oscar I nøytralitetserklæringen for Norges og Sveriges vedkommende. Tsar Nikolai protesterte og krevde forgjeves at Norge-Sverige skulle stenge sine havner for alle krigsskip. Han skrev også personlig til kong Oscar og ba ham om at Norge-Sverige ikke måtte gå til krig mot Russland, men Oscar ville ikke binde seg til noen avtale. Samtidig gikk en britisk flåte inn i Østersjøen, og det var britiske flåteaktiviteter i Christianiafjorden og i Ishavet. Pomorhandelen ble stanset for en tid. De allierte ønsket at kong Oscar skulle komme med i krigen mot Russland, og tilbød ham Finland som belønning. Men kong Oscar stilte som betingelse at Østerrike også skulle bli med. Imidlertid hevdet britene at Russland planla å ekspandere inn i Finnmark. Forhandlinger med en garantipakt for Finnmark som utgangspunkt ledet frem til Novembertraktaten av 21. november 1855, som gjaldt helt frem til unionsoppløsningen i 1905. Kongen av Norge og Sverige forpliktet seg her til ikke å avstå noe landområde til Russland, mens de allierte Storbritannia og Frankrike på sin side forpliktet seg til å hjelpe Norge-Sverige i tilfelle et russisk angrep. Det ble ventet at Sverige etter dette ville slutte seg til de allierte i krigen mot Russland, men i mellomtiden ble det sluttet fred i Paris våren 1856. Kong Oscars forhandlinger om Novembertraktaten var stort sett blitt drevet utenom de to rikenes ansvarlige statsråd, og nyheten om traktaten kom derfor som en overraskelse. Den var likevel populær blant folket, særlig i Sverige. Novembertraktaten representerte et brudd med Carl Johans russiskvennlige politikk. I Norge førte Krimkrigen til at skipsfarten fikk gode inntekter. Skipsfarten hadde en blomstringsperiode i 1850-årene, og Krimkrigen førte til at fraktene steg ytterligere. Mangt et norsk skip ble brukt som militærtransport fra Frankrike og England til Svartehavet. Imidlertid falt fraktene igjen da krigen var slutt i 1856, og året etter ble forholdene forverret ved Finanskrisen i 1857. Elbrus. Elbrus i Kaukasus i Russland (ikke langt fra Georgia) er en tidligere vulkan som har to topper, Øst-Elbrus (5 621 moh) og Vest-Elbrus (5 642 moh). Det finnes forskjellige konvensjoner om hvor grensen mellom Europa og Asia går. Elbrus blir derfor tilordnet Europa eller Asia avhengig av hvilken konvensjon som blir lagt til grunn. Ingen av disse konvensjonene er offisielle. Dersom Elbrus blir sett som europeisk, er det Europas høyeste fjell, og går dermed inn blant The Seven Summits. Jennifer L. D. Hauge besteg toppen tirsdag morgen 7 aug 2012 Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg. Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg (MLU) er oppstått fra to universiteter. Det ene ble grunnlagt i 1502 i Wittenberg, se universitetet i Wittenberg. Det andre ble grunnlagt i 1694 i Halle. Universitetene ble forent i 1817, og fikk sitt nåværende navn 10. november 1933. Guadeloupe. Guadeloupe er en fransk region i Karibia. Regionen består av en øygruppe mellom Atlanterhavet og Det karibiske hav, og den er en del av De små antiller. Guadeloupe ligger mellom Dominica i sør og Montserrat, Antigua og Barbuda i nord. Øygruppen består av øyene Basse-Terre, Grande-Terre, Marie-Galante, La Desirade og de svært små øyene Les Saintes i sørvest. Sett ovenfra minner de to største øyene om vingene på en sommerfugl, og øyene blir derfor også kalt "«Le Papillon»". Øygruppen Guadeloupe har totalt et areal på 1.628 km². Guadeloupe er et oversjøisk departement i Republikken Frankrike, og en av Frankrikes 26 regioner. Guadaloupe er dermed også medlem av EU, og valutaen er euro. Landet er derimot ikke med i Schengen-avtalen. Øya Saint-Barthélemy og den franske delen av Saint-Martin var deler av departementet Guadeloupe inntil de ble skilt ut i 2007. Guadeloupe hadde 411 224 innbyggere i 2006 ("CIA Factbook" – korrigert for Saint-Martin og Saint-Barthélemy), og befolkningen øker med ca 1,5 % årlig. Hovedstaden er Basse-Terre, som ikke må forveksles med øya Basse-Terre eller Basseterre på St. Kitts. Øygruppen har vært under fransk styre siden 1674, med korte avbrudd. En kort periode fra 1813 til 1814 var øya Guadeloupe svensk. Geografi. På dette kartet over De små Antiller er de rødeste øyene de som inngår i det franske oversjøiske departementet Guadeloupe. Guadeloupe (Basse Terre), sett fra syd (Les Saintes). Vulkanen La Soufriere til høyre i bildet, med Trois Riviere foran. Historie. Cristoffer Columbus var den første europeer som gikk i land på Guadeloupe, da han på sin andre sjøreise i november 1493 landet like syd for Capesterre på østsiden av Basse-Terre for å lete etter ferskvann. Han reiste imidlertid videre uten å la noen bli igjen på øya. Han ga øya navnet "Santa Maria de Guadelupe de Extremadura". I 1635 etablerte et fransk selskap seg på øya, og i 1674 ble øygruppen annektert av det franske kongedømmet. I løpet av det neste hundreåret ble øygruppen angrepet og delvis hærtatt flere ganger av britiske styrker, som hadde kontrollen fra 1759 til 1763, men det franske herredømmet fortsatte. I forbindelse med den franske revolusjonen gjorde overklassen på Guadeloupe opprør i 1790 og krevde uavhengighet fra Frankrike. Det brøt ut kamper mellom rojalister og republikanere, og en tredjedel av byen Pointe-à-Pitre ble ødelagt av brann. Rojalistene seiret og proklamerte øygruppen uavhengig i 1791. I 1793 begynte et slaveopprør som førte til at overklassen ba britene om å okkupere øygruppen. Britene hadde kontroll over øygruppen fra 21. april til 2. juni 1794. Da tok Frankrike tilbake kontrollen under ledelse av Victor Hugues, som var den første til å forby slaveri ved en proklamasjon senere samme år. Hugues fungerte som kommissær fra 1794 til 1798. Arbeiderne gjorde imidlertid opprør mot sukkerplantasjeeierne, og dette førte til at Napoleon sendte tropper til øygruppen for å bekjempe opprøret og gjeninnføre slaveriet. Den 20. mai 1802 ble slaveriet gjeninnført. En gruppe på 300 opprørere under ledelse av Louis Delgrès begikk selvmord ved Matouba i dalsidene syd for vulkanen La Soufrière da de innså at slaget var tapt. Det er anslått at ca. mennesker mistet livet i forbindelse med opprøret og gjeninnføringen av slaveriet. 4. februar 1810 erobret britene øygruppen under Napoleonskrigen, og ved den anglo-svenske alliansen av 3. mars 1813 ble den overlatt til Sverige, som fra 1784 hadde annektert øya Saint-Barthélemy i området. Ved Paris-avtalen den 30. mai 1814 ble øygruppen solgt til Frankrike for 24 millioner franc, et beløp som umiddelbart ble brukt til betaling av den svenske statsgjelden, mens de forventede rentene av beløpet ble avsatt til et eget fond (Guadeloupefondet). Svenskene beholdt imidlertid øya Saint-Barthélemy fram til 1878. Slaveriet fortsatte etter 1814, men det var stadig mindre opprør, og slaveriet ble avskaffet for alle franske kolonier ved "«Décret d'abolition de l'esclavage»" av 27. April 1848 og erstattet av arbeidskontrakter. Mange av de opprinnelige slavene på Guadeloupe ville imidlertid ikke fortsette som arbeidere for plantasjeeierne, men etablerte seg ute i distriktene. Dette førte til innvandring, og mellom 1854 og 1889 kom ca. personer fra India til Guadeloupe. Ved lov av 19 mars 1946 fikk Guadeloupe status endret fra fransk koloni til fransk departement (DOM). Demografi. Øygruppen har hatt en årlig befolkningsvekst de senere årene på 1,5%. Veksten har vesentlig funnet sted på øya Grande-Terre. Sommer-OL 1956. Sommer-OL 1956 ble avholdt i Melbourne i Australia. Sovjetunionen ble beste nasjon, mens Norge tok én gullmedalje ved spydkasteren Egil Danielsen og to bronsemedaljer ved Audun Boysen på 800 meter og Ernst Larsen på 3000 meter hinder. På grunn av Australias strenge karantenebestemmelser ble hestesporten flyttet fra Melbourne til Stockholm. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Sommer-OL 1960. Sommer-OL 1960 ble avholdt i Roma i Italia. Fire år etter landets første OL i Cortina d'Ampezzo skulle nå Italia arrangere sitt første sommer-OL. Roma var egentlig tildelt lekene i 1908, men pga av et vulkanutbrudd fra Vesuvio i 1906 ble lekene flyttet til London. I 1955 ble byen tildelt lekene etter å ha slått ut Lausanne, Detroit, Budapest, Brussel, Mexico by og Tokyo i konkurransen om å få arrangere lekene. Dette OL var det første med direktesendte sendinger til hele verden. Alle deltagerne, utenom de fra Sovjetunionen, ble velsignet av Paven på Petersplassen. Åpningsseremonien. De 17 olympiske sommerlekene sin åpningsseremoni ble holdt den 25. august kl 16.30 på den Olympiske Stadion. Utøverne møtte opp i deltakerlandsbyen hvor de marsjerte til Stadio dei Marmi, en strekning på 1,65km. Deretter marsjerte de inn på stadion nasjonvis med Hellas som første nasjon og de andre i rekkefølge etter deres italienske navn. Det italienske teamet avsluttet paraden. Åpningstalen ble holdt av presidenten i organisasjonskomitéen, Andreotti, etterfulgt av presidenten i IOC, Avery Brundage, mens den italienske presidenten, Giovannia Gronchi erklærte lekene for åpnet. Deretter fulgte seremonielle hendelser som heising av det olympiske flagget, fremføring av den olympiske hymne og overrekkelse av Antwerpen-flagget fra borgermesteren i Melbourne til presidenten av IOC som igjen overrekket det til borgermestern av Roma. Friidrettsutøveren Giancarlo Peris fikk æren av å tenne den olympiske ilden, mens den olympiske ed holdt av Adolfo Consolini, friidrettsutøver. Peterskirken. Peterskirken (italiensk "Basilica di San Pietro in Vaticano", «St. Peters basilika i Vatikanet») i Vatikanet er en av Den katolske kirkes patriarkalbasilikaer. Kirken er ikke en katedral; Romas katedral er Laterankirken, da det er dette som er biskopens kirke. Peterskirken er formelt sett et pavelig kapell, og omtales i offisielle kunngjøringer fra Den hellige stol ofte som simpelthen "Capella Papale". Tidligere var Peterskirken kristenhetens største kirke; men i 1990 innviet paven en enda større kirke i Yamoussoukro, hovedstad i Elfenbenskysten. Historie. Kirken er bygget over Caligula og Neros sirkus på Vatikanhøyden. Det var på den arenaen apostelen Peter ifølge tradisjonen ble korsfestet i 64 eller 67, og den første kristne bygningen på stedet skal ha vært et monument reist over graven i 2. århundre. Rester av en struktur som regnes for å være dette monumentet, er funnet i krypten under kirken. Konstantins basilika. Tegning av Peterskirken år 1450 Den første kirken på stedet ble påbegynt i 324 på ordre fra keiser Konstantin den store. Den ble innviet av pave Sylvester i 326, men byggearbeidene varte til omkring 349. Den var bygget som en romersk basilika, en bygningstype som normalt var brukt til rettsbygninger, men som de kristne raskt tok i bruk til kirker. Den hadde fem skip, og var omkring 91 meter lang. Sentrum i kirken var monumentet til St. Peter, som sto midt i kirken. Over monumentet var en baldakin båret av fire snodde bronsesøyler. Disse er bevart på de store søylene under kuppelen, og er også inspirasjonskilden til baldakinen over høyalteret. Foran basilikaen var et atrium. Fasaden var dekorert med en mosaikk som viste symboler for Kristus og apostlene. "Korbuen" hadde en mosaikk som viste Konstantin som donerte basilikaen, mens apsis hadde en mosaikk som fremstilte Kristus med St. Peter og Paulus. På veggene var det fresker som viste scener fra Bibelen og portretter av pavene. Både interiør og eksteriør ble endret av en rekke paver gjennom årene. Går man inn hovedportalen, møter man få meter oppe i midtskipet en stor, rød porfyrstein i gulvet akkurat der Karl V skal ha stått da pave Leo III plutselig kronet ham til keiser under julemessen 1.juledag i år 800. Dette ble Karls siste besøk i Roma. Han hadde ønsket selv å sette kronen på sitt hode, og mislikte at paven hadde kommet ham i forkjøpet da han deltok i messen. Tidlige planer. I 1377 vendte paven tilbake til Roma fra Avignon. Før Avignon-perioden hadde pavene bodd i Lateranpalasset, men nå ble Vatikanet offisiell residens for pavene. Under pave Nikolas V ble det klart at kirken var i dårlig forfatning, og paven ba Bernardo Rosselini om å tegne en ny kirke. Arbeidet med å bygge denne startet i 1452, men da Nikolas V døde i 1455 ble arbeidet stoppet i nesten et halvt århundre. Grunnstensnedleggelsen. Da Julius II ble valgt i 1503 var arbeidet ikke kommet lenger enn at man hadde revet den gamle kirken, og det ble han som la grunnstenen til den nye. Det skjedde den 2. påskesøndag, 18. april 1506. Paven skred i høytidelig prosesjon, ledsaget av kardinaler og prelater, til den 25 fot dype sjakten der fundamentet skulle legges. Sammen med to kardinaldiakoner, en medaljør, og noen murere klatret han ned, med murerspade og mitra. Medaljøren rakte ham 12 nypregede skuemynter; to store av gull av en verdi av 50 dukater, de øvrige av jern. De var preget med pavens hode, og på reversen av den nye basilika slik den var tenkt. Grunnstenen var av hvit marmor, omkring fire håndflater bred, to lang, og tre fingre tykk, med innskriften Mengden trengte seg på oppe ved kanten av slukten, og paven, som var redd for at dette ville utløse et jordras, velsignet stenen, og satte den på plass – men i hastverket skjevt. Murerne anbragte samtidig etuiet med myntene samme sted. Derpå gav han velsignelsen og et fullkomment avlat, som kardinal Colonna forkynte på latin. Så skred prosesjonen under bønn tilbake til Vatikanet. Stedet for grunnsteinsnedleggelsen er under pilaren med loggiaen som inneholder Sankt Andreas' hode. Arkitektene. Paven ga jobben som sjefsarkitekt til Donato Bramante. Under atten senere paver fortsatte arbeidet. Da Bramante døde i 1511, fikk Rafael, Giocondo da Verona og Antonio da Sangallo jobben. De så at man trengte mer plass, og forlenget kirken. Mens Bramante hadde tenkt seg en form som et gresk kors (+), valgte etterfølgerne form som et latinsk kors (†). Korset var ellers utformet/dekorert av Petersplassen og sidebygningene på den måten at det også umiskjennelig symboliserer en nøkkel eller et nøkkelhull (N-S) sett ovenfra. En nøkkel er St. Peters attributt (han holder nøkkelen til himmelporten) og Vatikanets emblem/segl. Nøkkelen er også et symbol for svar. Alle veier fører til Roma (hvor det finnes svar på alt/det endelige svar). Den siste av de tre nye arkitektene, da Sangallo, døde i 1546, og Michelangelo tok over. Han gikk til dels tilbake til Bramantes design, selv om han beholdt det lange skipet. Han tegnet også kuppelen, men døde før den ble fullført. Etter ham fulgte Jacopo Vignola, og så i 1573 Giacomo della Porta. Kuppelen ble fullført av Domenico Fontana i 1589. Fasaden var den siste store delen som ble fullført, av Carlo Maderno i 1614. Den siste arkitekten under byggeperioden var Gian Lorenzo Bernini, som ble utnevnt i 1629 og fikk ansvaret for fullføringen av interiøret, og Petersplassen. Hans fremste bidrag inne i kirken er baldakinen over høyalteret. Den hedenske gravplassen under. Under gravingen som ble igangsatt 29.juni 1626 for å skape et fundament for nettopp denne baldakinen, kom det en del sarkofager til syne. Man hadde gravd seg ned til en hedensk gravplass, og spesiell oppsikt vakte en sarkofag med et relieff på lokket som viste en mann liggende på en sofa med et beger i hånden. På kistens forside stod et epigram, der den avdøde, Flavius Agricola fra bydelen Tibur (Tivoli), bekjente seg til Epikurs lære. I dette skilte han seg sterkt fra sin fromme kone, som var død en stund før ham, og bekjente seg til Isis-troen fra Egypt. Agricolas bramfrie vers forskrekket romerne slik at man i 1626 ikke så annen utvei enn å slenge hele sarkofagen i Tiberen. De sørget for å skrive av epigrammet, slik at det er bevart, men funnet hadde satt en slik støkk i samtiden at utgravningene raskt ble avsluttet. Vel var man særdeles nysgjerrig på hva som kunne befinne seg under Peterskirken, men større makt hadde redselen for hva man eventuelt kunne finne, som kanskje slett ikke ville bygge opp under den vedtatte tradisjonen rundt kirkebyggets fortid. Gaten som i antikken førte fra Tiberen og opp til "Montes vaticani", var trolig "Via Cornelia". Gateløpet fulgte nåtidens "Via della Conciliazione" forbi Petersplassen. På venstre side lå Neros og Gaius' arena, mens det på høyre side hadde ligget gravplasser siden første århundre e.Kr. I løpet av annet århundre e.Kr begynte store og forseggjorte gravsteiner å innta området. Det var disse man hadde funnet, syv meter under kirkebygget. Konstantin 1.s ønske om å reise en kirke til ære for apostlene på stedet, gjorde det nødvendig å planere den gamle gravplassen med jord ca år 322. Det gikk mange år før man våget seg på en ny kikk under Peterskirken. Pave Pius XI ønsket imidlertid å bli gravlagt like ved Pius X. Mellom 10. og 20.februar 1939 igangsatte Pius XII en utgravning langs sørveggen av Vatikan-krypten for å skaffe plass til forgjengerens kiste. Atter en gang kom man i kontakt med den hedenske gravplassen, og denne gang sørget Pius XII for at utgravningene fikk pågå i en tiårsperiode som kulminerte i det hellige år 1950. I 1953 ble det iverksatt nye utgravninger som fremdeles pågår. Gravplassen under Peterskirken skiller seg vesentlig fra gravplassen på Ostias hellige øy, ved å romme kristne og hedenske graver fra samme tidsrom. For perioden fra 130 til 300 finner man små mausoléer i murstein. Greske fornavn i kombinasjon med romerske familienavn som "Valerii", "Caetennii" og "Popilii" viser at dette må være tidligere slaver som, da de ble satt fri, tok sin tidligere eiers familienavn. Ett eksempel er graven til Ostoria Chelidon, der Ostoria er romersk, mens "chelidon" er gresk for «svale» og kvinnens fornavn. Hennes far, Ostorius Euhodianus, er ført opp som konsul. Den døde kvinnen selv var fint balsamert, kledd i purpur og et svøp innvevd med gull. Noen var som henne gravlagt i kister; andre var kremert og asken oppbevart i en urne. I Valerii-familiens gravkammer er ordene "tibi sit" skåret inn i gips. Tydeligvis har en slektning ønsket å hedre avdøde med den gjengse romerske velsignelse av de døde, "tibi sit terra levis" (= Måtte jorden hvile lett på deg). Så har vedkommende kommet i tanker om at dette ikke gir mening for den det bare er aske igjen av, plassert i en urne. Valerii-familien hadde også lagd dødsmasker som lå ved urnene, slik at avdødes ansiktstrekk ble bevart før de forsvant for alltid i kremasjonsilden. For å lette den dødes tilværelse, var noen gravkamre prydet med malerier av yndefulle ånder med valmuer - valmuefrø skulle sikre dem en rolig søvn i graven. Av spesiell interesse er en inskripsjon i veggen over inngangen til en grav, der det står at avdøde Popilius Heracla ønsket at arvingene skulle bygge hans gravkammer ved "Vaticano ad circum" - Vatikanet ved Neros sirkus. Mål og tall. Peterskirken er en av verdens største kirker, med et gulvareal på 21 477 m². Den ytre omkretsen er 1 778 m, og den er 186,35 m lang og 97,5 m bred. Midtskipet er 40 m høyt, og kuppelen 132,5 m. Det er 44 altere (mot den konstantinske kirkens 120), elleve kupler (inkludert hovedkuppelen), 778 søyler, 395 statuer og 135 mosaikkpaneler. Bare to kvinner er gravlagt i Peterskirken: Carlotta av Savoia-Lusignano og dronning Christina av Sverige som konverterte til katolisismen og flyttet til Roma, hvor hun døde i 1689. Eksteriør. Fasaden ble bygget 1606–1614 av Carlo Maderno. Trinnene foran den er tegnet av Bernini som en del av Petersplassen. Klokketårnene er en del av den opprinnelige designen, men ble lagt til senere fordi man først hadde problemer med styrken i fundamentene. På midten er "Velsignelsesloggiaen", hvor paven står ved spesielle anledninger. Presentasjonen av en ny pave foregår også fra dette stedet. Buegangen til venstre for fasaden kalles "Klokkebuen" (dersom man ser opp kan man se klokkespillet) og leder inn i Vatikanstaten. Rett innenfor ligger den tyske kirkegården, "Campo Santo teutonico", der blant annet biskop Johannes Olav Smit ligger begravet. Før jubelåret 2000 ble fasaden totalrenovert og nymalt. Mange har reagert negativt på fargene; man har vært vant til den skittenhvite stenen, og Madernos fargeplan vakte derfor forundring da den ble restaurert. En revolver i Peterskirken. Den svenske konvertitten Gudrun Ramstad hadde en tilbøyelighet til å forelske seg i katolske prester. Etterhvert ble hun beryktet over hele Norden for dette. Ovennevnte J. O. Smit som var biskop i Oslo syntes likevel synd i henne og tilbød sjelesorg, som imidlertid også han måtte avbryte av frykt for skandale. I 1928 gikk han av som biskop og flyttet til Roma for å bli domherre i Peterskirken med ansvar for de pavelige seremoniene. Men frøken Ramstad fulgte etter, og etter avsluttet vesper i Peterskirken 24.november 1929 rettet hun en revolver mot Smit. Våpenet var uladd, og Vatikanets eget politi sørget for å få frøken Ramstad hjemsendt. Men et rykte hevder at et skudd virkelig ble avfyrt. Etter våpenbruk i en kirke må kirken innvies på nytt, og dette skal da ha skjedd med Peterskirken – i all hemmelighet. Sommer-OL 1964. Sommer-OL 1964 ble avholdt i Tokyo i Japan. USA ble beste nasjon. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Sommer-OL 1972. Sommer-OL 1972 ble avholdt i München i Bayern, Vest-Tyskland. Sovjetunionen ble beste nasjon, mens Norge tok to gullmedaljer. München-massakren. Under de olympiske lekene ble elleve israelske idrettsutøvere og en tysk politimann drept av den palestinske terrorgruppen Sort September, og denne hendelsen er blitt kjent som München-massakren. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Osama bin Laden. Osama bin Laden eller Usāmah bin Muhammad bin 'Awad bin Lādin (født 10. mars 1957 i Riyadh i Saudi-Arabia, død 2. mai 2011 i Abbottabad i Pakistan) (Arabisk: أسامة بن محمد بن عود بن لادن) var den fremste lederen for den sunnimuslimske organisasjonen al-Qaida, og på 2000-tallet etterlyst av Interpol og FBI-etaten. Under bin Ladens lederskap angrep al-Qaida mål i flere land, deriblant Kenya og USA, noe som resulterte i flere tusen dødsfall. Under angrepene ble det benyttet bomber eller kaprede fly som bevisst ble styrtet i mål på land. Bin Laden kritiserte muslimske regimer som ikke oppfylte hans krav til rettroenhet, deriblant fødelandet sitt, Saudi-Arabia – blant annet fordi landet hadde (og fortsatt har) tillatt utstasjonering av militære styrker tilhørende USA siden 1990, noe han omtalte som en okkupasjon av hellig jord. 2. mai 2011 (1. mai amerikansk tid) bekreftet USAs president Barack Obama at bin Laden var skutt og drept av amerikanske spesialstyrker i Pakistan tidligere samme dag. Senere har også al-Qaida bekreftet Bin Ladens død. Navn. Navnet transkriberes blant annet som "Osama bin Laden" på engelsk, "Oussama ben Laden" på fransk. Andre former er, "Bin Ladin" eller "Binladin". Familie og utdanning. Osama bin Laden var sønn av forretningsmannen Mohammed bin Awad bin Laden, og han studerte økonomi og foretningsadministrasjon ved kong Abdulaziz-universitetet i Saudi-Arabia. Han var det syttende av de femtito barna til faren. Han deltok på 1980-tallet som geriljasoldat under den afghansk-sovjetiske krigen. Der ledet han Maktab al-Khadamat, som han senere brøt ut av da han etablerte nettverket al-Qaida. Familien tok i 1994 offentlig avstand fra ham, og seinere tok myndighetene i Saudi-Arabia fra ham statsborgerskapet. I 1974, i en alder av 17, giftet han seg med sin første kone, Najwa Ghanem. Senere giftet han seg med fire andre kvinner og skilte seg fra en av dem. Han var far til minst 24 barn, hvorav hans første kone har født elleve av disse barna, syv gutter og fire jenter. al-Qaida. Han grunnla al-Qaida, en organisasjon som søker å opprette et muslimsk kalifat. Et religiøst syn som kalles salafisme er blant ideologiene som ligger bak – et syn som mener at den muslimske verden skal renses og finne tilbake til sine røtter. Det opprinnelige formålet var å kjempe mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, og de mottok støtte fra Inter-Services Intelligence og senere også fra CIA-etaten. Angrepet på World Trade Center. Osama bin Laden ledet organisasjonen som tok ansvaret for terrorangrepene i New York og Washington 11. september 2001. Bin Laden påtok seg ansvaret for disse angrepene, hvor 2973 personer døde, i en video publisert 29. oktober 2004 der han sa at det var Israels angrep på Beirut som ga ham idéen: «Mens jeg så på de ødelagte tårnene i Libanon, slo det meg at jeg kunne straffe angriperen ved å ødelegge tårn i Amerika...» Han ble aldri formelt siktet av FBI for angrepet på Verdenshandel-senteret i New York. I oktober 2004 ble det publisert et 18 minutter langt videoklipp der Osama bin Laden snakket ut om terrorangrepet. Han ble etterlyst av Interpol og FBI-etaten. USA utlovet en belønning på 27 millioner dollar for opplysninger som eventuelt ville føre til at han kunne bli tatt. Det var antatt at bin Laden holdt seg skjult i Pakistan eller Kina. Oppfordringer til motstand, og trusler. I juli 2007 ble det publisert en video der Osama Bin Laden kommenterer den pakistanske hærens erobring av den røde moské i Islamabad og oppfordrer til motstand mot president Pervez Musharraf. I mars 2008 kom det også fram via media at nok et lyd/videoopptak av bin Laden er gjort. Denne gangen advarer al-Qaidas leder Europa, for trykking av Muhammed-karikaturene. Han skal i dette opptaket ha nevnt både paven og EU ellers. I følge en melding sendt fra nyhetsbyrået Reuters 19. mars er uttalelsene rettet til «de vise ledere» i Europa, og meldingen er formulert slik at det kan se ut som om det er «de vise» som har tatt initiativ til publisering av tegningene. I januar 2009 ble et lydopptak publisert, der Bin Laden oppfordrer den muslimske verden til hellig krig mot Israel. Om opptaket er ekte, er ikke bekreftet. Beskjeden som fremkom var følgende: «- Muslimske nasjoner. Vi er i stand til å slå sionistene med våre evner og skjulte styrke, til tross for at vi ikke har støtte fra arabiske ledere. Er dere ikke er overbevist nok til å slåss, må dere slippe frem de som er overbevist». Død og begravelse. Den 1. mai 2011, amerikansk tid (GMT-5), bekreftet USAs president Barack Obama at bin Laden var skutt i hodet og drept av amerikanske spesialstyrker i Pakistan. Blant andre personer som ble drept, var en av hans sønner og en kvinne. Bin Laden befant seg på en bevoktet eiendom (omgitt av murvegger) lokalisert på, ca. 100 km nord for den pakistanske hovedstaden Islamabad. Hans identitet skal ha blitt bekreftet ved ansiktsgjenkjenning og DNA-testing. Han ble begravet til sjøs, under en seremoni fra hangarskipet «Carl Vinson» tilhørende USA. Begravelsen ble utført i «strengt samsvar med islamske forskrifter og religiøs praksis» i følge en av rådgiverne (J.Brennan) til USAs president. Reaksjoner. Fire dager etter dødsfallet la al-Qaida ut en melding på sine nettsider hvor de bekrefter drapet på Osama bin Laden og kaller han en martyr. Her forteller de også at de vil hevne seg på USA og deres allierte. Annet. Bin Laden ble vurdert kåret til «årets mann» av tidsskriftet "Time" etter terrorangrepet i USA i 2001, noe som vakte kritikk i USA. Begrunnelsen fra Time sin side var primært at Bin Laden var personen som hadde hatt størst påvirkning på verdenshistorien, slik Khomeini (1979), Adolf Hitler (1938) og Josef Stalin (1939) hadde hatt da de ble kåret. Time valgte likevel New York-ordfører Rudy Giuliani som årets mann. Spekulasjoner før 2011. Siden desember 2001 har flere personer trodd at bin Laden allerede var død, påfulgt av nye lydopptak eller videoer der han kommenterer aktuelle hendelser. Pakistans tidligere statsminister Benazir Bhutto sa at Osama Bin Laden var drept i områdene ved den pakistansk-afghanske grensen, i et avis-intervju. Den franske avisen L'Est républicain trykket 22. september 2006 en rapport som sa at den saudiarabiske etterretningstjenesten nå var overbevist om at al-Qaidas leder Osama bin Laden var død. Dødsårsaken skulle visstnok være av tyfoidfeber. I ettertid avkreftet flere, blant annet Frankrikes tidligere utenriksminister Philippe Douste-Blazy, USAs utenriksminister Condoleezza Rice og representanter fra Saudi-Arabia at det fantes slike beviser. Sommer-OL 1968. Sommer-OL 1968 ble avholdt i Mexico by i Mexico. USA ble beste nasjon, mens Norge tok gull ved gullfireren i kajakk. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Sommer-OL 1940. Sommer-OL 1940, de 12. olympiske sommerlekene, skulle opprinnelig vært avholdt i Tokyo, Japan, men ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. Før den endelige avgjørelsen om avlysning ble truffet, ble lekenes planlagte arrangementssted flyttet til Helsingfors, Finland, men ble altså heller ikke avholdt her. Dermed ble det aldri arrangert sommer-OL i 1940. Sommer-OL 1944. Sommer-OL 1944, de 13. olympiske sommerleker, skulle avholdes i London, Storbritannia. 1944-lekene ble, liksom 1940-lekene, avlyst på grunn av andre verdenskrig. Freiburger Barockorchester. Freiburger Barockorchester er et kjent barokkorkester i den sydtyske byen Freiburg i Schwarzwald. Det ble grunnlagt i 1986 av studenter og ga sin første konsert året etter. Orkestret er bl.a. kjent for å bruke autentiske (tidsriktige) instrumenter. Kunstnerisk leder er Gottfried von der Goltz. En fjerdedel av konsertene ledes av gjestedirigenter, som har inkludert René Jacobs, Ivor Bolton, Philippe Herreweghe og Trevor Pinnock. Metanet. Metanet er et desentralisert nettverk, med paralleller til Freenet mht. intensjon, men med en annen tilnærming av utformingen. Metanet gjør det vanskelig å gjenkjenne identitetene til de som er koblet til nettverket, og muliggjør anonym publisering av innhold og IPv4-tjenester. Trevor Pinnock. Trevor Pinnock (Bach's Brandenburg Concertos, Sheffield, desember 2006) Trevor David Pinnock (født 16. desember 1946) er en engelsk dirigent og cembalist. Han er særlig kjent for sin oppføring av barokkmusikk. Pinnock ble født i Canterbury hvor han gikk på Cathedral Choir School og studerte orgel og cembalo ved Royal College of Music. Han fikk sin debut i London ved Royal Festival Hall med Galliard Enemble i 1966. I 1973 grunnla han English Concert, et ensemble som spesialiserte seg på framføringer av barokkmusikk med historiske instrumenter. Han dirigerte selv ensemblet fram til 2003 hvor lederskapet gikk videre til fiolinist Andrew Manze. Med English Concert spilte han inn alle harpsikord-konsertene til Johann Sebastian Bach, hvor han selv var solist, og de fleste av de mest betydningsfulle barokk-repertoarene for orkester, foruten alle symfoniene til Mozart og noen av de større korarbeidene med Choir of the English Concert. Som solist har han gjort en del innspillinger av Bachs seks "partitas" som er høyt ansett, Goldbergs "Varisasjoner", "Italian Concerto" og "French Overture", og noen av Scarlattis sonater, og annet arbeid. Han har også innspilt Bachs sonatas for fiolin og harpsikord, og fiolin og continuo med Rachel Podger. Pinnock gjorde sin New York-debut i 1988 hvor han dirigerte Händels opera "Giulio Cesare". Fra 1991 til 1996 var han kunstnerisk leder for National Arts Centre Orchestra i Ottawa, Canada, ble kunstnerisk rådgiver deretter. Han ble hedret med kommandørgraden av Order of the British Empire i 1992. René Jacobs. René Jacobs (født 30. oktober 1946) er en flamsk musiker og dirigent. Han ble berømt som kontratenor, men er i senere år først og fremst aktiv som dirigent innen barokkmusikk og tidlig klassisk opera. I 1992 ble han invitert av Berlins Staatsoper unter den Linden til å dirigere "Cleopatra e Cesare" av Graun i forbindelse med feiringen av både verkets og Berlin-operaens 250-årsdag. Som dirigent arbeider han også regelmessig med orkestre og ensembler som Conserto Köln, Akademie für alte Musik Berlin, Nederlands Kamerkoor og Berlins RIAS-Kammerchor, særlig innen sakral musikk og oratorier, både for konserter og opptak. I 1991 ble Jacobs også kunstnerisk leder for operaprogrammet ved Festwochen der Alten Musik i Innsbruck. Han underviser også i bl.a. barokk sangstil ved Schola Cantorum Basiliensis. Philippe Herreweghe. Philippe Herreweghe (født 2. mai 1947 i Gent) er en belgisk dirigent. Siden 1970 leder han Collegium Vocale Gent, som både har gjort innspillinger av tidligmusikk såvel som Bach-kantater. Ranma ½. «Ranma 1/2» er en manga (japansk for tegneserie) skrevet og tegnet av Rumiko Takahashi. Et spesielt aspekt ved «Ranma 1/2» er at den inneholder mange fortellertrekk fra Shoujo Manga («jentetegneserier»), men også mye om kampsport og sprø humor, og derfor har serien en stor leserskare hos både blant gutter og jenter. Serien ble først trykt i bladet «Shonen Sunday», hvor den gikk i over 407 ukentlige avsnitt fra september 1987 til februar 1996. «Ranma 1/2» har også krysset over i andre medier, blant annet ble det laget en animeserie på 161 episoder og tre helaftens animefilmer. Selve mangaen, i bokform var på 38 nummer. Forfatteren selv sa at denne Manga serien var beregnet for gutter fra 15 år og oppover, men det ble ikke akkurat som hun hadde trodd. Istedenfor trakk denne manga serien en stor menge jenter som lesergruppe, og guttene gav rett og slett blaffen i serien, før en god stund senere da Romantiske komedier ble mer populært. Da begynte guttene også å legge merke til Ranma. Handling. Hovedpersonen i «Ranma 1/2» er den 16 år gamle gutten Ranma Saotome som under en treningreise i Kina faller i en forbannet kilde. Ofrene for denne kilden blir ved kaldt vann forvandlet til ei jente og ved varmt vann tilbake til sin rette form og kjønn. Etter dette drar Ranma med faren, Genma, tilbake til Japan for å besøke en gammel venn av faren, Suon Tendo. Denne har tre døtre: Kasumi (19), Nabiki (17) og Akane (16). Helt siden barna var små var det bestemt at Ranma skal gifte seg med en av døtrene og overta Tendo Treningssenter. Ettersom det er kun Akane som er interessert i kampsport og ved at hun er like gammel som Ranma faller valget naturlig nok på henne. Dog vil ingen av dem gifte seg. Ranma vil finne en måte å bli kvitt forbannelsen sin på og støter på en rekke skikkelser. Han ender snart opp med 3-4 forloveder, ettersom som både gutt og som jente har en rekke med beundrere. Dette skaper naturlig nok en masse rare og finurlige situasjoner. Han må slåss mot flere rivaler som alle skaper store og rare problemer. Etter masse krangling og pinlige situasjoner må Akane og Ranma bare innrømme for seg selv at de liker hverandre. Men de tør fortsatt ikke innrømme det til den andre. Feltpost. Feltpost er det samme som militærpost, og brukes når militære avdelinger er i felten. Det opprettes da feltpostkontor, og post til militære mannskaper sendes til en feltpostadresse som er den samme uansett hvor avdelingen måtte befinne seg. Mange land benytter feltpostsystemet. Norske feltpostadresser. Eksempler på poststempler fra feltpost FN-bataljonenFeltpost har vært brukt i Norge siden slutten på 1800-tallet. Feltpostnummer ble brukt på Østlandet siden forrige århundreskifte. Senere ble standplassen også benyttet som feltpostkontor, f.eks. Heistadmoen feltpostkontor og Gardermoen feltpostkontor. Både britiske og tyske styrker i Norge under og like etter Andre verdenskrig hadde sine feltposttjenester i Norge. NN, 1. TR/KP 3/NORBATT, Den norske FN-styrke i Libanon, OSLO – AVGANG UTLAND. Feltpostnummer gitt Norbatt fra og med kontingent II. Norske feltpostnummeradresser etter 1975. Feltpostnummer Operation Unified Protector Sommer-OL 1976. Sommer-OL 1976 ble avholdt i Montreal i Canada. Sovjetunionen ble største nasjon. Norge fikk en gullmedalje, det var Frank Hansen og Alf Hansen som sørget for gullet i roing dobbeltsculler. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Sommer-OL 1980. Sommer-OL 1980 ble avholdt i Moskva i Sovjetunionen. Sovjetunionen ble største nasjon. Norge deltok ikke i lekene, men ble med på en internasjonal boikott i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Deltakerland. Deltagerland i 1980 - blå land er nye deltakere. Til sammen 81 land deltok i Moskva-OL. Utøverne fra Liberia trakk seg etter å ha marsjert inn under åpningsseremonien, så 80 land konkurrerte. På tross av den store boikotten gjorde seks land sin OL-debut i 1980: Angola, Botswana, Jordan, Laos, Mosambik og Seychellene. Kypros var med for første gang i Sommer-OL, men hadde vært med tidligere i Vinter-OL i Lake Placid. Sri Lanka deltok for første gang under nytt navn (tidligere som "Ceylon"). USA og sekstifire andre nasjoner boikottet lekene i Moskva på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. I tillegg var det utøvere fra femten nasjoner, blant andre fra Storbritannia, Frankrike og Italia som konkurrerte under OL-flagget. Sommer-OL 1984. Sommer-OL 1984 ble avholdt i Los Angeles i USA. USA ble største nasjon, mens Norge fikk én sølv- og to bronsemedaljer. Som en reaksjon på den amerikanskledede boikotten av 1980-lekene holder bl.a Sovjetunionen, DDR og Cuba, i tillegg til mange andre land, seg borte fra Los Angeles, noe som påvirker lekene i stor grad. Lekene er også husket for at arrangørene i all hovedsak brukte eksisterende idrettsanlegg. Med unntak av et nybygd svømmestadion, reist med private midler, ble olympiaden avholdt innenfor nøkterne økonomiske rammer. Olympiaden i Los Angeles er således ett av få OL som har latt seg gjennomføre uten bruk av skattebetalernes penger. Deltakerland. Deltakerland. Grønt viser tidligere deltakernasjoner, mens blå viser at nasjonen deltar for første gang Sommer-OL 1988. Sommer-OL 1988 ble avholdt i Seoul i Sør-Korea i perioden 17. september til 2. oktober. Sovjetunionen ble mestvinnende nasjon med 55 gullmedaljer. Norge fikk to gullmedaljer ved Tor Heiestad og Jon Rønningen. Hodori var OLs offisielle maskot, mens OL-låta dette året var «Hand in Hand». Til lekene ble det bygd en egen olympiapark i Seoul. 159 nasjoner var representert av 8391 deltakere, 6197 menn og 2194 kvinner. De deltok i tilsammen 237 øvelser. 27221 frivillige hjalp til, mens det hele ble formidlet av 11331 akkrediterte mediaansatte (4978 skrivende og 6353 innenfor kringkasting). Dette var også siste gang de store medaljenasjonene Sovjetunionen og Øst-Tyskland deltok i Sommer-OL. Lekene unngikk de store boikottene som de tidligere to lekene hadde blitt utsatt for. Men Nord-Korea, som teknisk sett fremdeles var i krig med Sør-Korea, oppfordret til det og fikk følge av noen få av sine allierte; Albania, Cuba, Madagaskar og Seychelles. Av ulike årsaker deltok verken Etiopia eller Nicaragua. Deltakerland. Deltakerland. Grønt viser tidligere deltakernasjoner, mens blå viser at nasjonen deltar for første gang Basilika. En basilika (fra gresk "stoa basilike", «kongelig søylehall») er både en bygningsform kjent fra gresk, romersk og kristen arkitektur og en spesiell status enkelte katolske kirker er innvilget. Begge betydninger behandles i denne artikkelen, da de er nært knyttet til hverandre. Greske og romerske basilikaer. Maxentius basilika på Forum Romanum Begrepet basilika er gresk, men det viser først og fremst til bruken av bygningen, og ikke til en helt spesifikk bygningsform. Det viktigste eksemplet er "Kongestoaen" på Athens agora, som var en normal søylehall (stoa), men som var knyttet til kongeembetet. Det var i Roma at bygningsformen utviklet seg til en særegen type. Mellom 184 og 121 f.Kr. ble det bygget flere på Forum Romanum, og etter 46 f.Kr. ble Cæsars og Augustus' basilikaer reist. De ble først og fremt brukt til handel og som rettsbygninger. Etterhvert var det bruken som rettsbygning som ble dominerende. Normalbasilikaen har en rektangulær plan, der bredden ikke er større enn halvparten, og ikke mindre enn en tredjedel av lengden. Interiøret er delt i tre eller fem skip av to eller fire søylerader. I den ene enden ligger hovedinngangen, og i den andre normalt et forhøyet platå. Midtskipet har gjerne en forlengelse av veggene i høyden, slik at det blir høyere under taket enn i sideskipene. Langs sideveggene er det en arkaderekke. Det kan også være et galleri, triforiet. Det er gjerne vinduer i veggene, klerestoriet og i de forhøyede veggene over midtskipet, slik at det blir en lys bygning. En basilika hadde også gjerne en eller flere apsider. Kristen arkitektur. Santa Sabina i Roma, en av de eldste kristne basilikaene Baslikiaformen ble tatt direkte inn i den kristne arkitektur på et tidlig tidspunkt, antagelig i løpet av 2. århundre. Den romerske og greske tempelarkitekturen passet dårlig for kirker, fordi templene var mørke og trange – det foregikk lite inne i selve tempelet, da alteret var plassert utenfor. Man beholdt navnet basilika, men tenkte da på Kristus som kongen hallen var bygd for. Som regel er den vendt vest – øst, med inngangen i vest og koret i øst. Koret kan være rett avsluttet eller buet, ha en apside. Katolske basilikaer. Siden antikken eller tidlig middelalder har enkelte kirker fått den kirkerettslige tittelen basilika. Dette angir at kirken har en spesiell status, knyttet til dens historie eller dens tilknytning til det kirkelige hierarki. Det er to kategorier: Patriarkalbasilikaer og mindre basilikaer. Patriarkalbasilikaer. Patriarkalbasilikaene, eller de større basilikaer, er de fire største kirkene i Roma: Peterskirken, Laterankirken, Santa Maria Maggiore og St. Paul utenfor murene. I tillegg har St. Laurentius utenfor murene status som patriarkalbasilika fordi den har en spesiell tilknytning til patriarken av Jerusalem. Av disse er det bare Laterankirken som er katedral. Høyalteret i disse kirkene er forbeholdt paven, eller eventuelt den han gir spesiell tillatelse til å feire messe der. De har hver en hellig dør, som åpnes under jubelår. Pilegrimmer som går gjennom døren etter å ha skriftet og utført andre religiøse handlinger får avlat. Noen få kirker utenfor Roma har også fått slik status, f.eks. hovedkirken i Assisi. Mindre basilikaer. De mindre basilikaer finnes mange steder i verden, inkludert et titalls kirker i Roma, en rekke domkirker i forskjellige land (f.eks. katdralen i Reykjavik), St Pius X-basilikaen, den øvre basilika og Rosenkransbasilikaen, alle tre i Lourdes m.fl. Basilikastatusen gir en viss forrang framfor andre kirker i området, dog ikke i forhold til katedralen dersom det er en annen kirke enn denne som opphøyes. Tidligere førte dette blant annet til at prestene som hadde sitt virke i kirken kunne bære mer staselige klær under liturgiske handlinger; selv om dette ikke er helt avskaffet har det i stor grad falt ut av bruk. De får også gjerne tillatelse til å installere en hellig dør. Basilika som bygningstype. Den vanligste formen på antikke basilikaer, med tre skip adskilt av arkader, og med forhøyet midtskip, ble videreført i Vest-Europeisk arkitektur i middelalderen. Større romanske og gotiske kirker ble oppført med basilikal form. De fleste katedraler fulgte dette mønsteret. I Norge ble Nidarosdomen og katedralene i Oslo, Hamar, Stavanger og på Orknøyene reist som basilikaer. Flere fylkeskirker på Østlandet har eller hadde også basilikaform: Gamle Aker kirke, Hoff kirke på Toten, Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Gran. Mariakirken i Bergen er også en basilika. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historistiske kirker. Sommer-OL 1992. Sommer-OL 1992 ble avholdt i Barcelona i Spania. SUS ble største nasjon. Linda Andersen ble første norske kvinne som vant gull i et sommer-OL. Det skjedde i seiling, i klassen europajolle. Jon Rønningen vant også gull i bryting. Norge tok fire sølv og en bronsemedalje. Deltakerland. Deltakerland. Grønt viser tidligere deltakernasjoner, mens blå viser at nasjonen deltar for første gang Bataljon. Slik markeres en bataljon på feltkartet Bataljon (av fransk: batalje) er en taktisk militær enhet. I Norge er den normalt delt opp i tre til fem kompanier. En norsk infanteribataljon består av ca. 500–800 personer. Bataljonssjefen er normalt en offiser med oberstløytnants grad. Sommer-OL 2008. Sommer-OL 2008, de 29. olympiske sommerleker, ble avholdt i Beijing, Kina fra 8. til 24. august 2008. Totalt 11 028 utøvere fra 204 nasjoner deltok i 302 øvelser i 31 idrettsgrener. Kina ble den 22. nasjonen som arrangerte et OL, og den 18. til å holde et sommer-OL. Det ble det tredje OL som ble holdt i Asia, etter Tokyo, Japan i 1964 og Seoul, Sør-Korea i 1988. Dette OL ble det tredje gjennom tidene der det er blitt konkurrert i to stater, da hestesportkonkurransene ble holdt i Hongkong. Beijing ble tildelt lekene på IOK-kongressen 13. juli 2001, etter å fått absolutt flertall i andre stemmerunde. Kinas regjering promoterte lekene, og investerte store penger i nye arenaer og transportsystem. Totalt ble 37 arenaer brukt til å arrangere lekene, inkludert tolv helt nye arenaer for bruk kun til OL. Den offisielle logoen ble kalt «Dancing Beijing», den kalligrafiske karakteren "jīng" (京, som betyr "hovedstad"), med referanse til vertsbyen. Medier rapporterte om en enestående publikumsinteresse for lekene, og dette OL hadde det største TV-publikum i OL-historien. Det ble satt tilsammen 43 nye verdensrekorder, og 132 nye olympiske rekorder under lekene, og 86 forskjellige nasjoner vant medaljer. Kina vant flest gullmedaljer med 51 og tilsammen 100 medaljer, mens USA vant flest medaljer med 110. Michael Phelps satte ny rekord for flest gull i ett og samme OL, da han vant åtte gull i svømmeøvelsene. Usain Bolt sikret seg den tradisjonelle tittelen som «verdens raskeste mann», da han satte ny verdensrekord i både 100 meter og 200 meter. Valget av Kina som vertsnasjon ble sterkt kritisert fra flere politikere og ikke-statlige organisasjoner, da de var bekymret for Kinas brudd på menneskerettighetene. Kina og andre sa på sin side at man ikke skal blande politikk og de olympiske leker. Under avslutningsseremonien uttalte IOK-president Jacques Rogge at det hadde vært «virkelig eksepsjonelle leker», etter tidligere å ha sagt at IOK ikke hadde noen anger på å ha valgt Kina som vertsnasjon. Norge deltok i et Sommer-OL for 23. gang, med 85 utøvere. De norske utøverne tok tilsammen ni medaljer, tre gull, ett sølv og fem bronsemedaljer. Andreas Thorkildsen utmerket seg da han satte ny olympisk rekord i spydkastkonkurransen med et kast på 90,57 meter, og forsvarte gullet fra OL 2004. Søknadsprosess. Beijing ble valgt som vertsby 13. juli 2001, under den 112. IOK-konferansen som ble holdt i Moskva. Tilsammen ti byer søkte om lekene, men Bangkok i Thailand, Kairo i Egypt, Havanna på Cuba, Kuala Lumpur i Malaysia og Sevilla i Spania møtte ikke IOKs krav. Til slutt stod Beijing, Toronto, Paris, Istanbul og Osaka igjen. Osaka fikk bare seks stemmer i første valgrunde og ble derfor eliminert. Beijing, som vant første valgrunde klart, fikk 56 av 105 stemmer i andre valgrunde og absolutt flertall. Det ble derfor ikke behov for flere stemmerunder. Selv om medlemmene av IOK ikke kan røpe hva de stemmer, ble det spekulert i at det var den brede internasjonale støtten til Kina som førte til at Beijing vant, spesielt støtten fra utviklingsland som hadde fått hjelp av Kina til å bygge nye stadioner og idrettsplasser. Kinas størrelse, dets økte fokus på doping, og tapet for Sydney i 2000 var også viktige faktorer i beslutningen. Organisering. Terminal 3, Beijings flyplass, bygget for de olympiske lekene Kostnader. Den 6. mars 2009 uttalte Beijings organisasjonskomité for OL at de totale utgifter til lekene var «generelt like store som i Athen-OL i 2004», som var ca. 15 milliarder US dollar (ca. 86 milliarder norske kroner), og at inntektene fra lekene ville overstige det opprinnelige målet på 16 milliarder dollar. Andre kilder beregnet imidlertid at ca. 40 milliarder dollar hadde blitt brukt på lekene, noe som i så fall gjorde 2008-lekene til de dyreste noensinne med god margin. Transport. For å forberede byen på den store turiststrømmen under OL, ble Beijings infrastruktur forbedret betydelig. Beijing internasjonale lufthavn gjennomgikk en omfattende oppussing, og en ny terminal, terminal 3, designet av arkitekten Norman Foster, ble åpnet som verdens største flyplassterminal. Beijings metro doblet sin kapasitet og størrelse, og det ble bygget tre nye linjer med tilsammen 31 nye stasjoner, blant annet en ny linje til lufthavnen. Det ble også anskaffet en flåte på tusenvis av busser, minibusser og biler for å transportere tilskuere, funksjonærer og utøvere mellom arenaene. For å bedre luftkvaliteten satte byen begrensninger på byggeplasser og bensinstasjoner og på bruk av personbiler. Fra 20. juni til 20. september ble det satt restriksjoner på personbilbruken: Avhengig av sifrene i bilens registreringsskilt ble private personbiler nektet å kjøre bestemte dager. Det var forventet at dette tiltaket ville fjerne 45 % av Beijings 3,3 millioner biler fra trafikkbildet. Markedsføring. Logoen til Sommer-OL 2008 er kjent som «Dancing Beijing». Logoen kombinerer en tradisjonell kinesisk rød sel og en representasjon av det kinesiske tegnet "jing" (京, som også er det kinesiske navnet på Beijing). IOK-president Jacques Rogge var veldig fornøyd med logoen da den ble presentert i august 2003, og uttalte: «Den nye logoen formidler en fortreffelig skjønnhet og makt i Kina som er nedfelt i arven og folket.» Slagordet til lekene var «One World, One Dream» ("en verden, en drøm") Slagordet oppfordret hele verden til å delta i den olympiske ånd og bygge en bedre fremtid for menneskeheten. Det ble valgt fra over 210 000 forslag som var innsendt fra hele verden. I 2006 slapp organisasjonskomiteen piktogrammer av de 35 OL-disiplinene som var med i lekene. Dette settet med piktogrammer ble kalt «skjønnheten av tegn», på grunn av at hvert piktogram er lik et kinesisk tegn. Maskoter. Figuren Beibei i San Francisco ved fakkelstafetten Maskotene for lekene ble de fem Fuwa, som hver representerte både en farge på de olympiske ringene og et symbol i kinesisk kultur. Setter man sammen navnene deres får man "Bei Jing Huan Ying Ni", som betyr «Velkommen til Beijing». Arenaer. Kart over arenaer under lekene. I løpet av mai 2007 hadde byggingen av alle de 31 OL-baserte arenaene startet. I tillegg til disse arenaene investerte Kina i en totalrenovering av seks arenaer utenfor Beijing, samt 59 treningssentre. De største anleggene som ble bygd for lekene, var Beijings nasjonalstadion, Beijing nasjonale innendørsstadion, Beijing nasjonale vannsportsenter, Olympiaparken konferansesenter og Olympiaparken. Noen øvelser ble holdt utenfor Beijing, som fotball i Qinhuangdao, Shanghai, Shenyang og Tianjin, seiling i Qingdao, og hestesport i Hongkong, grunnet enklere veterinærkrav. Den største arenaen i Sommer-OL 2008 var Beijings nasjonalstadion, også kalt «Fugleredet» på grunn av sin rede-lignende struktur. Stadion ble brukt til både åpnings- og avslutningsseremonien i tillegg til friidrettskonkurransen, og byggingen av arenaen startet den 24. desember 2003. Guangdong olympiastadion var opprinnelig planlagt å være hovedstadion, og ble bygget og ferdigstilt i 2001, men det ble deretter bestemt å bygge en ny og større stadion i Beijing. I 2001 hadde byen en anbudsprosess for å velge det beste designet. Flere kriterier ble stilt, inkludert muligheten for et uttrekkbart tak, lave vedlikeholdskostnader og muligheter for bruk etter OL. Senere er det også blitt klart at Beijing og Beijing nasjonale stadion skal arrangere VM i friidrett 2015. Fugleredemodellen ble presentert av arkitektene Jacques Herzog og Pierre de Meuron i samarbeid med Li Xinggang fra Kina Architecture Design og Research Group (CADG) og modellen ble valgt som det endelige designet, av både et profesjonelt panel og av et bredere publikum under en offentlig utstilling. Valget av designet ble offisielt i april 2003. Fakkelstafetten. Designet på den olympiske fakkelen var basert på tradisjonelle skriftruller og brukte et tradisjonelt kinesisk design kjent som «gunstige skyer» (祥云). Fakkelen ble laget for å forbli tent i 65 km/t vind, i så lave temperaturer som i minus 40° C og i regn på opp til 50 mm per time. Stafetten, med temaet «Journey of Harmony», varte i 130 dager og bar fakkelen 137 000 km, noe som var den lengste distansen på noen olympisk fakkelstafett siden tradisjonen startet i sommer-OL 1936 i Berlin. Fakkelstafetten ble kalt en «PR-katastrofe» for Kina av "USA Today", på grunn av alle protestene mot Kinas forhold til menneskerettigheter, særlig med fokusering på Tibet. På grunn av disse protestene besluttet IOK at fremtidige fakkelstafetter kun skal gå innenfor arrangørlandet. Stafetten startet 24. mars 2008, i Olympia, Hellas. Derfra ble den brakt til Panathinaikos stadion i Athen, og deretter til Beijing den 31. mars. Fra Beijing fulgte fakkelen en rute som gikk gjennom alle kontinentene unntatt Antarktis, og fakkelen besøkte blant annet byene på silkeveien som symboliserer de gamle forretningsforbindelsene mellom Kina og resten av verden. I alt 21 880 fakkelbærere ble valgt ut fra hele verden av ulike organisasjoner. Den internasjonale delen av stafetten var problematisk, og den månedslange verdensruten ble møtt med store protester. Etter problemer i London der demonstranter gjorde flere forsøk på å slukke flammen, ble fakkelen slukket i Paris dagen etter. Den amerikanske delen av stafetten fant sted i San Francisco den 9. april, og ble endret uten forvarsel for å unngå lignende scener, men det var fortsatt store demonstrasjoner langs den opprinnelige ruten. Stafetten ble ytterligere forsinket og forenklet etter at jordskjelvet i Wenchuan rammet det vestlige Kina. Flammen ble også fraktet til toppen av Mount Everest på en 108 km lang reise på den tibetanske siden av fjellet, en rute som var spesielt bygget for stafetten. I mars 2008 forbød Kina fjellklatrere å klatre på Kinas side av Mount Everest, og senere overtalte Kina også den nepalske regjeringen til å stenge deres side. Den opprinnelig foreslåtte ruten ville ha tatt fakkelen gjennom Taipei underveis fra Vietnam til Hongkong. Regjeringen i Taiwan protesterte på dette forslaget, og hevdet at ved denne ruten ville Taiwan være en del av den innenlandske fakkelstafetten, i stedet for den internasjonale. Denne konflikten, så vel som krav om at flagget for Republikken Kina og nasjonalsangen til Republikken Kina skulle skjules langs ruten, gjorde at regjeringen i Taiwan avviste forslaget om at Taiwan skulle være en del av stafetten. Kalender. I kalenderen representerer hver blå boks en dag med kvalifisering eller innledende runder, hver gul boks en dag med finaler. Åpningsseremoni. Åpningsseremonien startet offisielt den 8. august 2008 klokken 8 på Beijing National Stadium. Tallet 8 er forbundet med velstand og trygghet i kinesisk kultur, og dette tidspunktet inneholdt en trippel åtte i datoen (08:08:08). Seremonien var regissert av den kinesiske filmskaperen Zhang Yimou og koreografen Zhang Jigang, og inneholdt en rolleliste på over 15 000 utøvere. Seremonien varte i over fire timer og ble rapportert å ha kostet over 100 millioner dollar å produsere (ca. 570 millioner norske kroner). En rik samling av gammel kinesisk kunst og kultur dominerte seremonien som åpnet med tromming med fou-trommer som nedtellingen til starttidspunktet. Deretter ble en gigantisk skriftrull avduket, noe som ble seremoniens midtpunkt. Den offisielle sangen for OL 2008, med tittelen «You and Me», ble fremført av storbritannias Sarah Brightman og kinas Liu Huan. Den siste fakkelbæreren i den olympiske fakkelstafetten var den tidligere turneren Li Ning, som tente den olympiske ild fra luften. Åpningsseremonien ble hyllet av publikum og ulike internasjonale presser som spektakulær og trollbindende, og Hein Verbruggen, leder av IOK-kommisjonen for olympiaden, kalte seremonien «en storslått, enestående suksess». Grener og øvelser. Det ble konkurrert i tilsammen 302 øvelser i 31 forskjellige idrettsgrener, én øvelse mer enn i OL 2004 i Athen. To skyteøvelser, 10 m viltmål for menn og dobbeltrap for kvinner, var fjernet fra programmet. Ni øvelser var nye: 10 kilometer svømming for kvinner og menn, 3000 meter hinder for kvinner, BMX-øvelser for kvinner og menn i sykling erstattet temporitt på bane for kvinner og menn, lagkonkurranse for kvinner og menn i bordtennis erstattet double, og sabel lag og florett lag for kvinner var nye øvelser i fekting som erstatning for kårde lag for kvinner og florett lag for menn. To grener var kun åpen for menn (baseball og boksing), mens to grener var kun åpen for kvinner (softball og synkronsvømming). Hestesport og mixed badminton var de eneste grenene der både kvinner og menn konkurrerte sammen. I alt var det 165 øvelser for menn, 127 for kvinner mens ti var felles. Det ble også holdt en internasjonal wushu-konkurranse samtidig som lekene pågikk, men denne var ikke en del av den offisielle delen av programmet. Avslutningsseremoni. Avslutningsseremonien begynte klokken 8 kinesisk standardtid (UTC+8) 24. august 2008 og fant sted på Beijing National Stadium. Seremonien inneholdt den tradisjonelle overleveringen av lekene fra Beijing til London. Guo Jinlong, ordfører i Beijing, overleverte OL-flagget til borgermesteren i London, Boris Johnson, etterfulgt av en seremoni arrangert av Londons organisasjonskomité for OL (LOCOG). Denne presentasjonen inkluderte opptredener av gitaristen Jimmy Page og plateartisten Leona Lewis. Fotballspilleren David Beckham var også en del av Londons presentasjon. Deltakelse. Samtlige av IOKs 205 medlemsland, med unntak av Brunei, deltok i lekene 2008. Tre nasjoner deltok i OL for første gang, Marshalløyene, Montenegro og Tuvalu. Marshalløyene og Tuvalu fikk olympisk status i 2006 og 2007, og sommer-OL 2008 var derfor de første lekene de kunne delta i. Statene Serbia og Montenegro deltok sammen i sommer-OL 2004, og OL 2008 var første OL disse statene deltok i som egne land. Vertsnasjonen Kina og USA hadde de største OL-troppene, med 639 fra Kina og 596 fra USA. Deltagerland. Som i alle OL siden 1984, deltok utøvere fra Republikken Kina (Taiwan) som Kinesisk Taipei (TPE), og under det olympiske flagget til landet. Taiwans deltakelse var en stund usikker på grunn av de politiske spenningene mellom landet og vertsnasjonen Kina. En av grunnene var også at innmarsjen til åpningsseremonien opprinnelig skulle gå alfabetisk, og da ville Taiwan gå rett etter Hongkong. Etter et kompromiss ble Den sentralafrikanske republikk plassert imellom de to landene, og Taiwan deltok dermed i lekene. I 2005 startet diskusjonene mellom Nord-Korea og Sør-Korea om å sende et samlet lag i til OL. Diskusjonene førte derimot ikke frem, da det ikke ble enighet om hvordan utøverne skulle velges, og heller ikke diskusjonen om å gå inn sammen på åpningsseremonien førte frem, selv om dette ble gjort både i 2000 og 2004. Den 24. juli 2008 annonserte den internasjonale olympiske komite (IOK) at Irak ble utestengt fra å konkurrere under lekene på grunn av «politisk innblanding i sport». Fem dager senere, den 29. juli trakk IOK tilbake utestengingen og Irak fikk delta likevel. Georgia annonserte den 9. august at de vurderte å trekke seg på grunn av den militære konflikten i Sør-Ossetia, men bestemte seg likevel for å delta. Den sørafrikanske svømmeren Natalie du Toit, som måtte amputere venstre legg etter en scooter-ulykke, kvalifiserte seg til OL. Den femdoble gullmedaljevinneren fra de paralympiske sommerlekene 2004 i Athen ble historisk da hun ble første amputerte utøver som kvalifiserte seg til et OL siden Olivér Halassy i 1936. Den polske utøveren Natalia Partyka, som ble født uten høyrearm, deltok i bordtennis både i sommer-OL og i de paralympiske leker Medaljetabell. Utøvere fra tilsammen 86 nasjoner vant medaljer, 54 av de gull, noe som var ny rekord for et OL. Utøvere fra Kina med 51 gullmedaljer vant flest gull av alle nasjoner. For første gang siden sommer-OL 1936 vant utøvere fra et annet land enn USA og Russland flest gull. Utøvere fra USA vant flest medaljer med 110. Afghanistan, Mauritius, Sudan, Tadsjikistan og Togo vant sin nasjons første olympiske medalje, mens utøvere fra Mongolia og Panama vant sin nasjons første olympiske gull. Serbia vant sin første medalje under navnet, da de før var en del av Jugoslavia og Serbia og Montenegro. Norske medaljer. Norge tok tilsammen ni medaljer under lekene, tre gull, fem sølv og en bronsemedalje. Det norske laget i sprangridning tok også en bronse, men ble diskvalifisert etter at Tony André Hansens hest ble tatt for doping. Media. OL 2008 var de første lekene som i sin helhet ble produsert og kringkastet i high definition (HD). Til sammenligning sendte den amerikanske kringkasteren NBC bare halvparten av vinter-OL 2006 i Torino i HD. I sitt bud på OL i 2001, uttalte BOCOG til evalueringskommisjonen «at det ikke ville være noen restriksjoner på medias rapportering og flytting av journalister til og fra de olympiske leker», selv om noen medier skrev at arrangørene til slutt ikke klarte å leve opp til denne forpliktelsen. Ifølge "Nielsen Media Research", ville 4,7 milliarder TV-seere verden over få med seg hele eller deler av OL, en femtedel flere enn de 3.9 milliarder som så OL i 2004 i Athen. Den amerikanske TV-stasjonen NBC produserte bare to timer med streaming for vinter-OL 2006, men produserte ca. 2200 timer dekning for dette OL. For første gang var online-streamingen forhandlet separat, og ikke en del av de ordinære kringkastingsrettighetene. Den olympiske komiteen satt også opp en separat YouTube-kanal på. Hendelser. Demonstrasjoner mot Kinas brudd på menneskerettighetene Bekymringer. Det var en rekke av bekymringer knyttet til valget av Kina som vertsnasjon, deriblant påstander om at Kina skulle bryte sitt løfte om fri tilgang for medienes rapportering, ulike påståtte menneskerettighetsbrudd, dens løpende støtte til undertrykkende regimer (som Zimbabwe, Burma, Sudan og Nord-Korea), luftforurensning både i Beijing og dens nærområder, foreslått boikott av lekene, advarsler om mesterskapet kunne bli mål for terrorgrupper, potensielt voldelige demonstrasjoner fra pro-tibetanske demonstranter, og religiøse forfølgelser. Turn. I løpet av lekene, ble det påstått at enkelte kvinnelige turnere på Kinas lag var for unge til å konkurrere under det internasjonale turnforbundets (FIDE) aldersregler. Den 21. august krevde IOK bekreftelse på alderen for den doble gullvinneren He Kexin og hennes lagvenninner. Etter en fem ukers lang etterforskning, ble de kinesiske turnerne ansett til å være kvalifisert til å konkurrere, og de opprinnelige resultatene bestod. Demonstrasjoner. I innledningen til OL, hadde den kinesiske regjeringen angivelig gitt veiledning til lokale medier for sin rapportering under lekene. De fleste politiske problemer som ikke var direkte relatert til OL skulle bli tonet ned, blant annet temaer som tibetansk uavhengighet og bevegelsene til Øst-Turkestanske demonstranter. Da den kinesiske melkeskandalen brøt ut i september 2008, var det omfattende spekulasjoner om at Kinas ønske om et perfekt OL var en grunn til at tilbakekallingene av de forurensete morsmelkerstatningene ble forsinket. Doping. Det norske laget tok bronsemedalje i sprangridning for lag i Hongkong den 18. august. Noen dager senere, rett før finalen i individuell sprangridning, ble Tony André Hansen og hesten hans Camiro utestengt på grunn av en positiv dopingprøve avlagt etter lagkonkurransen. A-prøven viste spor av stoffet capsaicin, et stoff som finnes naturlig i chilipepper. Stoffet var trolig smurt på hestens ben for både å stille smerte og å gjøre dem mer sensitive. Det var lenge usikkert om det norske laget ville miste medaljen i lagkonkurransen på grunn av dette. Men 22. desember ble det klart at laget var fradømt bronsemedaljen, og at Tony André Hansen var utestengt fra konkurranser i fire og en halv måned, og at han måtte betale en bot på kr. 19 500 og saksomkostninger på kr. 50 000. Tilsammen fem medaljevinnerne ble tatt for doping under lekene. I tillegg til nevnte Hansen ble Kim Jong-su i skyting, Ljudmila Blonska i sjukamp, Rashid Ramzi på 1500 meter, Davide Rebellin i sykling tatt for doping og fratatt medaljene. I tillegg ble bryteren Ara Abrahamian fratatt sin bronsemedalje etter å ha protestert mot dommerne ved medaljeseremonien. Etterspill. Sommer-OL 2008 har blitt allment akseptert av verdens medier som en logistisk suksess, til tross for den tunge politiseringen av lekene på forhånd. I motsetning til frykten for terror før mesterskapet, var det ingen terrorangrep eller forsøk på terror under OL. Heller ingen utøvere protesterte på medaljepodiet. Selv om luftkvaliteten var den dårligste i noe OL, var den på grunn av gunstige værforhold ikke så dårlig som ventet før lekene. For den kinesiske regjeringen ble både selve OL og alle medaljene tatt av kinesiske utøvere en stor kilde til nasjonal stolthet og et symbol på Kinas plass i verden, mens protester mot fakkelstafetten i utlandet ble presentert i kinesiske medier som et forsøk fra utlendinger å nekte det kinesiske folket denne plass. Lekene så også ut til å ha styrket den hjemlige støtten til den kinesiske regjeringen, og støtten til politikken til kommunistpartiet i Kina, som ga opphav til bekymring for at Kina muligens ville få mer innflytelse til å spre dissens, i det minste midlertidig. Det er også antatt at antall gullmedaljer vunnet i mesterskapet hjalp partiet "DAB" med seier i parlamentsvalget i Hongkong i 2008, der DAB forble det største partiet. De langsiktige økonomiske konsekvensene av OL for Kina og Beijing er ennå ikke klare. Noen sektorer av økonomien kan ha hatt godt av tilstrømningen av turister, og andre sektorer som industrien tapte inntekter fordi fabrikker måtte stenge for å bedre luftkvaliteten. Økonomer forventer ingen varige effekter på byens økonomi fra OL. Kompani. Slik markeres ett kompani på feltkartet Kompani (fra latin: "kompanium", «brødreselskap») er en militær underavdeling, i Norge bestående av 50–300 soldater og befal, normalt inndelt i tre til fem tropper. Kompanisjefen er normalt en offiser med kaptein eller majors grad. Historisk ble et kompani ledet av en kaptein. Catherine Booth. Catherine Booth (født Catherine Mumford 17. januar 1829, død 4. oktober 1890), opprettet sammen med sin mann William Booth Frelsesarmeen. 16. juni 1855 ble hun gift med William. Catherine hadde sine meningers mot. Hun var av den oppfatning at kvinner både kunne og burde forkynne, og at kvinnen slett ikke var mannen underlegen – bortsett fra i fysisk styrke og mot, som hun skrev. I 1860 holdt hun sin første offentlige tale. Frelsesarmeen hadde kvinnelige offiserer som både talte og ledet menigheter, dette før kvinner hadde fått stemmerett. Datteren Evangeline Booth ble også frelsesarmeens fjerde general (verdensleder). Den 4. oktober 1890 døde Catherine Booth av kreft, etter lang tids sykeleie. Booth, Catherine Booth, Catherine Sommer-OL 1996. Sommer-OL 1996 ble avholdt i Atlanta i USA. USA ble mestvinnende nasjon. Norge fikk to gullmedaljer. Olympiaden i Atlanta er det andre i historien som har latt seg arrangere uten statsstøtte. I likhet med lekene i Los Angeles i 1984, gjorde Atlanta stor bruk av eksisterende idrettsanlegg. Deltakerland. Deltakerland. Grønt viser tidligere deltakernasjoner, mens blå viser at nasjonen deltar for første gang Cesena. Cesena (i antikken Caesena) er en by i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Den ligger sør for Ravenna og vest for Rimini, ved elven Savio ved foten av Apenninene, omkring 15 km fra Adriaterhavet. Befolkningstallet er 93.100 (juli 2004). Byen kaller seg «De tre pavers by», fordi Pius VI og Pius VII ble født der, og Pius VIII var biskop der før han ble valgt til pave. Cesena var opprinnelig en umbrisk by, og ble i 3. århundre f.Kr. tatt av romerne. Den ble en viktig garnisonsby. Under krigene mellom Marius og Sulla ble den ødelagt. Plinius den eldre nevner vin fra Cesena som en av de beste. I middelalderen lå Cesena på grensen mellom eksarkatet Ravenna og langobarderriket. Den ble gitt til pavestolen av den frankiske guvernøren i 754, og i lang tid ble den kastet fram og tilbake mellom pavene og erkebiskopene av Ravenna. Fra 1183 til 1198 var Cesena en selvstendig republikk, for så å bli trukket inn i maktspillet mellom paven og den tysk-romerske keiser. Den ble til tider styrt av Malatestafamilien, og til tider av pavestolen. I 1357 ble byen beleiret av pavelige styrker, og borgerne satte seg kraftig til motverge uten å lykkes. De gjorde opprør i 1377, og byen ble tatt av John Hawkwood, en engelsk leiesoldat som tjente under kardinal Robert av Genève, den senere motpave Klemens (VII). Flere tusen sivile ble massakrert i det som fikk tilnavnet «Blodbadet i Cesena», og kardinalen fikk tilnavnet «Slakteren fra Cesena». I perioden 1379–1495 vokste byen igjen, under Malatestafamiliens styre. De bygde opp igjen slottet, som fikk det nye navnet "Rocco Malatestiana". Malatestiana biblioteket i nærheten av slottet er et fremragende eksempel på et renessansebibliotek, og har mange verdifulle håndkskrifter. Hovednæringene i byen er jordbruk, kunsthåndverk og turisme. Sommer-OL 2000. Sommer-OL 2000, offisielt omtalt som de 27. olympiske sommerleker, var en internasjonal multisportkonkurranse som ble avholdt i Sydney i Australia fra 15. september til 1. oktober 2000. Dette var andre gang Australia arrangerte de olympiske leker, samt andre gang lekene ble avholdt på den sørlige halvkule. Første gang var i Melbourne i 1956. Åpnings- og avslutningsseremoniene ble avholdt på Stadium Australia, hvor også friidrettskonkurransene og fotballfinalene ble arrangert. USA ble beste nasjon, mens vertslandet Australia endte på fjerdeplass på medaljestatistikken. Norge fikk totalt ti medaljer: fire gull, tre sølv og tre bronse. Budprosess. Sydney ble tildelt lekene under den 101. IOK-kongressen i Monte Carlo i Monaco 23. september 1993. De andre byene som søkte om å bli tildelt lekene var Beijing (Kina), Manchester (Storbritannia), Berlin (Tyskland) og Istanbul (Tyrkia). I tillegg søkte Brasilia i Brasil og Milano i Italia om å få lekene, men trakk seg i budprosessen. Tasjkent, hovedstaden i Usbekistan, viste også interesse for arrangementet, men trakk seg veldig tidlig i prosessen. Medaljer. Den olympiske ed, holdt av Rechelle Hawkes, hadde for første gang et tillegg om holdninger til doping og dopingmidler. Deltakerland. Deltakerland. Grønt viser tidligere deltakernasjoner, mens blå viser at nasjonen deltar for første gang Australia Stadium var hovedarena for lekene Sommer-OL 1928. Sommer-OL 1928 ble avholdt i Amsterdam i Nederland. USA ble beste nasjon. Norge kom på delt nittende plass med en gull-, to sølv- og en bronsemedalje. Gullmedaljen ble vunnet av Kronprins Olav i seiling i 6-meter-klassen med Johan Anker som rormann. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner,mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Sommer-OL 1924. Sommer-OL 1924 ble avholdt i Paris i Frankrike. USA ble beste nasjon. Norge vant fem gullmedaljer. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Sommer-OL 1916. Sommer-OL 1916, de 6. olympiske sommerleker, skulle ha blitt arrangert i Berlin i Tyskland. Lekene måtte imidlertid avlyses på grunn av første verdenskrig. I forbindelse med lekene ble Deutsches Stadion Berlin bygget i Grunewald i den da selvstendige byen Charlottenburg. Deutsches Stadion ble senere erstattet av Olympiastadion. Vålerenga. Vålerenga er et strøk i Oslo. Det utgjør en del av bydel Gamle Oslo. Vålerenga ligger mellom Gamlebyen, Jordal, Ensjø, Etterstad og Lodalen. Vålerenga er avgrensa av Enebakkveien, Hovedbanen, Gjøvikbanen, Strømsveien, Østerdalsgata, Numedalsgata, Opplandgata og Strømsveien. Skjæringa til Gjøvikbanen ble overbygget tidlig på 2000-tallet og er ikke synlig, men den lå umiddelbart øst for Etterstad kolonihager. Vålerenga er spesielt kjent for sin eldre trehusbebyggelse og sitt fotball- og ishockeylag. Historie. Kart over Vålerenga, ca. 1900 Bydelen Vålerenga oppsto rundt Vålerenga gård i siste halvdel av 1800-tallet. Hovedbygninga på gården sees i 2012 ved siden av Vålerenga kirke, midt i den 32 mål store Vålerenga park. Huset var en periode prestegård, og den eldste delen er fra 1700-tallet. I 1855 lå området fortsatt utafor bygrensa da de første tomtene blei skilt ut. Husbygginga var derfor ikke begrensa av murtvangen som hadde blitt innført i Christiania i 1624 i forbindelse med at Christian IV flyttet bykjerne innunder murene på Akershus festning. Det blei bygd små trehus i den stilen folk kjente fra bygdene de kom fra. Tomtene blei festa bort, og tomte-eieren kunne bestemme reguleringsplanen. Husene fra denne perioden ligger tett side om side, med fasadene ut mot fortauet. De er i en til to etasjer, lafta og med stående panel. Enkelte av husene var antakelig eldre hus fra innflytternes hjemsteder. De fleste som bosatte seg på Vålerenga i denne perioden, var håndverkere, vognmenn, dreiv med småindustri eller levde av dyrehold. Det er typisk at de er innflyttere som selv står som byggherrer for sine hus. Fram mot byutvidelsen i 1878 endra bygningsmønsteret seg noe, det kom flere leiegårder i tre og øverst på Vålerenga kom det også større privatboliger med hager. Etter byutvidelsen gjaldt murtvangen, og det var de klassiske leiegårdene i pussa tegl som ble bygd. Det var nå flere industriarbeidere som slo seg ned i bydelen. Vålerenga beholdt imidlertid sitt førindustrielle preg lenge. En opptelling av yrkessammensetninga hos menn i den øvre delen av Vålerenggata viser at selv om andelen håndverkere synker, er de fortsatt den største gruppa i 1930, med sysselsatte i industrien tett etter. Bemerkelsesverdig er det også at antall ansatte i transport er stabilt høyt. Dette kan kanskje skyldes nærhet til jernbanen og Oslo Sporveiers trikkestall på Kampen (nåværende Kampen Hageby). En annen mulighet er at byens vognmenn kan ha hatt en tendens til å bosette seg på Vålerenga. Kommunikasjon. Vålerenga var lenge et trafikk-knutepunkt. Ved Galgeberg ender St. Halvardsgate, som i middelalderen var kjent som Gatene, og i dag er begynnelsen på Pilegrimsleden til Trondheim. Enebakkveien og Strømsveien, som begge tar av fra Galgeberg, var de gamle hovedferdselsårene mot nettopp Enebakk og Strømmen/Romerike. På 1970-tallet var dette blitt svært merkbart. I rush-tida sto køene stille gjennom Vålerenga, resten av døgnet var trafikken tett. Beboeraksjonene for å få trafikken ut av bydelen begynte, sammen med kampen for å bevare de gjenværende trehusene. Begge deler blei krona med hell, i dag er begge veier stengt for gjennomkjøring av annet enn buss og Vålerengatunnelen sto ferdig i 1989 og bringer Rv 190 under Vålerenga. Vålerengatrikken kom på 1920-tallet og hadde nummer 16, og ble lagt ned i 1968. Den hadde omstigning til Østensjøbanen på Etterstad. Trikketraseen (som kjørte opp Strømsveien og ned Vålerengata) kjøres i dag delvis av buss nummer 37 Helsfyr-Nydalen. Nærmeste T-banestasjon er Ensjø. Paul VI. Paul VI (født Giovanni Battista Enrico Antonio Maria Montini 26. september 1897 i Sarezzo, Italia, død 6. august 1978 i Castel Gandolfo) var pave fra 21. juni 1963 til sin død. Han ledet Den katolske kirke gjennom størstedelen av Andre Vatikankonsil, og var ansvarlig for implementeringen av mange av avgjørelsene fra konsilet. Tidlig liv. Giovanni Montini ble født i Sarezzo i provinsen Brescia, i en lokal adelsfamilie. I 1916 begynte han på presteseminaret, og han ble presteviet i 1920. Deretter studerte han ved det pavelige universitet Gregoriana, Universitetet i Roma og andre institusjoner. I 1937 begynte hans karriere i den romerske kurie. Han ble da utnevnt til vikar for ordinære saker i statssekretariatet under kardinal Eugenio Pacelli. Da Pacelli ble valgt til pave under navnet Pius XII i 1939 fikk Montini opprykk til sekretær for den nye statssekretæren. I 1944 døde statssekretæren, og på grunn av krigstilstanden tok paven personlig over ansvaret som tilligger stillingen, med Montini som sekretær for disse anliggender. Mye av det som skjedde i statssekretariatet under andre verdenskrig er uklart, og Montini ble senere kritisert for kontakten med den italienske fascistiske utenriksministeren Galeazzo Ciano og med tyske, nazistiske myndigheter. Han skal ifølge kritikere har skaffet Vatikanstaten fordeler gjennom ettergivelser for italienske og tyske krav. Dette ble avvist av ham selv, og seriøse historikere har i liten grad implisert ham i eventuelle hestehandler som måtte ha funnet sted. Han skal ha skaffet store summer som ble brukt til å hjelpe europeiske jøder å flykte, men er samtidig beskyldt for å ha hjulpet høytstående nazister å flykte etter krigen. Som en nær medarbeider til Pius XII regnes han som en av de mest innflytelsesrike politiske figurer under krigen. Han skal blant annet ha vært involvert i et forsøk på å oppnå en separatfred mellom Italia og Amerikas forente stater, men den italienske kronprinsessen Maria José var ikke i stand til å komme fram til Vatikanet for å møte den amerikanske utsendingen Myron Taylor. Erkebiskop. I 1953 ble Montini utnevnt til erkebiskop av Milano, som er et av de viktigste kirkelige embetene i Italia. Dette følges normalt av at man blir kreert til kardinal ved neste konsistorium, men det skjedde ikke med Montini. Det skulle senere vise seg at ved et hemmelig konsistorium i 1952 hadde han sagt nei til å motta kardinalsverdigheten. Da Pius XII døde i 1958 var det mange som mente at Montini var den som kom til å etterfølge ham. Det var ikke noe formelt i veien for dette, da alle ugifte, konfirmerte katolske menn kan velges til pave, men det er samtidig ikke vanlig at man velger utenfor kardinalkollegiet. Kardinal Angelo Roncalli ble valgt og tok navnet Johannes XXIII, og han kreerte Montini til kardinal kort tid etter valget. Pave. Montini ble sett som den åpenbare etterfølger til Johannes XXIII. Paven sa selv dette, selv om han også kunne erte Montini ved å kalle ham «vår Hamlet», fordi han skal ha vært usikker og hale ut tiden når han skulle ta avgjørelser. Montini var en viktig støttespiller da paven innkalte til Andre Vatikankonsil. Da Johannes XXIII døde av kreft 3. juni 1963, betydde også dette at Montini var en sterk kandidat, fordi man var sikker på at han ville følge samme linje. Han ble valgt 21. juni, og formelt innsatt 30. juni 1963. Kroningsseremonien for en ny pave hadde allerede blitt kraftig innskrenket. Paul VI var den (hittil) siste pave som ble kronet; Johannes Paul I avskaffet hele seremonien. I 1965 etablerte han Bispesynoden, et av Den katolske kirkes styringsorganer, som sikrer kommunikasjon mellom biskopene. Han unndro to saker fra dens arbeidsfelt: Det prestelige sølibat og prevensjon. Begge deler omtalte han senere i encyklikaer. Humanae Vitae. Paul VIs encyklika "Humanae Vitae" ("Det menneskelige liv") regnes som en av hans mest kontroversielle handlinger som pave. En kommisjon hadde blitt opprettet under Johannes XXIII for å drøfte spørsmålet om kunstig prevensjon, og konklusjonen var at kirke burde revurdere sitt standpunkt til dette. Paul VI var ikke enig i dette, og det vakte oppsikt hos mange at han bekreftet kirkens motstand mot bruk av prevensjonsmidler. Samtidig omhandler "Humanae Vitae" mye annet enn spørsmålet om prevensjon, og mange ser det som et viktig innlegg i debatten om den menneskelige seksualitet og den kristne seksualmoral. Johannes Paul I antydet at han kunne komme til å modifisere konklusjonene noe, men rakk ikke dette i sitt korte pontifikat; Johannes Paul II har støttet Paul VIs konklusjoner fullt ut. «Vår Hamlet». Som nevnt hadde Johannes XXIII omtalt Paul VI som «vår Hamlet» da han var kardinal, og også som pave hadde han til tider problemer med å ta avgjørelser. Det mest kjente tilfellet av dette er den amerikanske kardinalen John Patrick Cody, som ble anklaget for økonomiske og seksuelle forseelser. Paven klarte ikke å bestemme seg for hva han skulle gjøre, og ved et tilfelle tilbakekalte han sin utsending som hadde kommet til Romas flyplass på vei til USA for å avsette Cody. Kardinalen ble sittende til sin død. Han var også svært usikker på hvordan han skulle håndtere spørsmålet om erkebiskop Marcel Lefebvre, som utfordret paven da han nektet å akseptere endringene som var vedtatt av Andre Vatikankonsil, spesielt liturgireformen. Saken ble i stor grad stående uten noen pavelig avgjørelse til etter Paul VIs død; det var Johannes Paul II som ekskommuniserte ham. Reiser. Land besøkt av pave Paul VI Paul VI var den første pave som besøkte alle fem kontinenter, og inntil Johannes Paul II overgikk ham var han historiens mest bereiste pave. Han fikk derfor tilnavnet "Pilegrimspaven". Under et besøk på Filippinene i 1970 ble han utsatt for et attentat. Den offisielle uttalelsen fra Vatikanet fortalte at han kom uskadd fra det, men uoffisielle kilder hevdet at han fikk et knivstikk uten å bli påført alvorlig skade. Økumenikk. En av forandringene Andre Vatikankonsil førte til var et nytt syn på økumenikk i Den katolske kirke. Paul VI ble den første pave som møtte en anglikansk erkebiskop av Erkebispedømmet Canterbury, og den første pave på flere århundrer som møtte ortodokse overhoder. Slutten av pontifikatet. Mot slutten av sitt pontifikat kjente Paul VI at alderen presset på, og han vurderte åpent å abdisere. Igjen viste det seg at hans ubesluttsomhet tok avgjørelsen for ham, da han ble sittende til sin død uten å ha bestemt seg. Noen få måneder før sin død forrettet han i begravelsen til den italienske statsministeren Aldo Moro, som hadde blitt myrdet av de Røde brigader. Paven og Moro kjente hverandre fra den katolske studentorganisasjonen FUCI, der de mange år tidligere hadde vært aktive. ' Han døde i Castel Gandolfo, den pavelige sommerresidensen, og ble gravlagt i krypten i Peterskirken. The Great Rock 'n' Roll Swindle. "The Great Rock 'n' Roll Swindle" er en dokumentarfilm om bandet Sex Pistols. Filmen ble regissert av Julien Temple. Filmen omhandler toppen av Sex Pistols karriere, da de av enkelte ble betraktet som verdens farligste band. Den ble spilt inn i 1980, etter at bandet ble oppløst, og fortelles fra perspektivet til Malcolm McLaren McLaren var bandets manager, og han kommer med negativ kritikk av vokalisten Johnny Rotten. Sommer-OL 1920. Sommer-OL 1920 ble avholdt i Antwerpen i Belgia. USA ble beste nasjon. Norge fikk tretten gullmedaljer. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Sommer-OL 1912. Sommer-OL 1912 ble avholdt i Stockholm i Sverige. USA ble beste nasjon. Norge fikk fire gullmedaljer. Deltakerland. Deltakerland i Sommer-OL 1912. Grønt markerer tidligere deltakernasjoner, mens blått markerer at nasjonen deltar for første gang Bilder. a> ble første nordmann med OL-gull PlayStation. PlayStation (PS プレイステーション "Pureisutēshon") er et registrert varemerke for en spillkonsoll fra Sony. Den ble lansert i Japan 3. desember 1994, 1. september 1995 i USA og 29. september 1995 i Europa. Begynnelsen. Den første ideen om Playstation er datert allerede i 1986. Nintendo hadde da allerede brukt ressurser på å lage en spillkonsoll med CD-teknologi, men uten suksess. For det første var innholdet i CD-platen for enkelt utsatt for magnetisering av konsollens komponenter og patenten på CD-plater stod i veien. Det var ikke før XA kom ut (utvidelse av CD-ROM med komprimert audio, visuell data og mulighet til å gå inn på all informasjon samtidig.) Ironisk nok kontaktet Nintendo Sony i 1988 for å utvikle ny teknologi til å kunne spille av CD-plater. Resultatet var at Nintendo og Sony i Juni 1991 annonserte at de utviklet et felles underholdningssystem som kunne spille både kassettene til Nintendo og et nytt CD-format som Sony utviklet. Samarbeidet sluttet brått da Nintendos direktør, Hiroshi Yamauchi leste kontrakten som ble inngått i 1988. Han oppdaget at ut ifra kontrakten ville Sony ha full kontroll over alle Nintendospill som ville bli utviklet på CD-formatet. Dette var uakseptabelt for Nintendos del og samarbeidet ble brutt. Istedenfor inngikk Nintendo et samarbeid med Phillips og forlot alle prosjektene fra deres tidligere samarbeid med Sony. Etter at samarbeidet ble brutt, bestemte Sony seg for å bruke resultatene av samarbeidet og utvikle en egen konsoll. Dette førte til at Nintendo gikk til retten og prøvde å stoppe produksjonen av denne konsollen, på det grunnlag at Nintendo eide mye av teknologien og navnet Playstation. Retten avviste alle krav fra Nintendo. I oktober 1991 ble den første versjonen av Playstation laget. Dette var riktignok kun for utviklingen av en bedre maskin og ble kun brukt av utviklerne. Ifølge rykter ble det bare produsert 200 maskiner. Dagens Playstation. I slutten av 1992 inngikk Sony og Nintendo en avtale hvor "Sony Playstation" fremdeles ville kunne brukes til Nintendospill, men Nintendo ville ha alle rettigheter og fortjeneste av spillene. Kun kort tid etter droppet Sony alle planer om en Playstation med Nintendo og begynte med å designe en ny konsoll rettet mot et helt annet publikum og bruke annen maskinvare. Lansering. Sony Playstation ble lansert i slutten av 1994 i Japan mens resten av verden måtte vente et år. Utsalgsprisen var på USD299$ og ble svært godt mottatt med spillene som fulgte lanseringen. Tekken, Ridge Racer, og Twisted Metal var spill som ble solgt ved lanseringen og skapte et titalls etterfølgere. I tillegg skapte Playstation en unik serie av reklamekampanjer som skapte en generell interesse hos forskjellige kundegrupper. Produksjon. Sony Playstation ble produsert i hele 11 år før Sony la ned produksjonen 23. mars 2006. Det siste spillet ble lansert 29. september 2006. Varianter av Playstation. Playstation gikk gjennom mange forskjellige versjoner i sin produksjonstid, og flere ganger ble deler av innholdet byttet for effektiviteten. I de første versjonene av konsollen var det mange problemer som ble rapportert. Blant annet lagde den en tikkelyd når kuttscener ble spilt. I tillegg rapporterte de om problemer med å lese av data på CD-platen til konsollen, fordi lokket ikke var skikkelig på plass. I tillegg mistet konsollen ofte kontakten med håndkontrollen, noe Sony rettet på da de lanserte den nye "Dual Shock"-kontrollen. Installasjon av såkalte mod chips ga Playstationeiere uante muligheter til å modifisere dem. Blant annet sørget det for at konsollene kunne kjøre spill med både PAL og NTSC formatene. I tillegg var det mulig å spille piratkopierte spill. PS one. En mindre og mer effektiv versjon av Playstation ble lansert den 7. juli 2000. Denne versjonen overtok raskt markedet fra den gamle konsollen som var dobbelt så stor. Betydning. Sukessen til Playstation er blitt sett som hovedgrunnen til at markedet gikk vekk fra kassettspill og over til CD'er. Selv om det ikke var den første konsollen som prøvde å bruke CD'er til spill, var det den store sukessen som gjorde at Nintendo stoppet med kassetter etter Nintendo 64. Nintendo la aldri skjul på at de var skeptiske til CD'er og pekte på at de krevde innlasting før man kunne spille. De mente også at de var skjøre i forhold til kassettene. Spekulasjonene, derimot, gikk på at Nintendo ville miste mye av profitten hvis de gikk over til CD siden de, i motsetning til kassettformatet, ikke eide patentet. Likevel krevde utviklingen av spill (når det gjelder innhold, grafikk og lyd) mer og mer plass, og snart ble kassettene presset til grensen. Andre spillutviklere som Konami og Namco gikk over til CD fordi de hadde lavere produksjonskostnader og bød på større fleksibilitet. Playstation lanserte også videospillformatet som et mektig medium på linje med film, og bidro til at andre medieformater utelukkende distruberes på CD-ROM. Ignatius av Antiokia. Ignatius av Antiokia (født ca. 37 i Lilleasia, død ca. 107 i Roma) var biskop av Antiokia og led martyrdøden. På grunn av sine brev til kristne menigheter regnes han med blant de apostoliske fedre. Han var sannsynligvis av syrisk opprinnelse. Ifølge legenden var han identisk med det barn som i Evangeliet etter Matteus kap. 18 ble fremstilt for displene av Jesus Kristus, men det er ikke holdepunkter for at dette er riktig. Det man har bedre holdepunkter for er at han var disippel av enten apostlene Peter og Paulus, eller apostelen Johannes. I ca. 69 skal han ha blitt ordinert til biskop av Antiokia. Det var i Antiokia at begrepet «kristne» første gang ble brukt. Han virket som biskop i omkring 40 år, og overlevde Domitians kristenforfølgelse. Under Trajan ble han sammen med andre kristne arrestert og sendt med skip til Roma. Dette kan tyde på at han var romersk borger. De satte ut fra Seleukia, og reiste langs kysten. Under et opphold i Smyrna skal han ha møtt den hellige Polykarp av Smyrna, som da var en ung mann. Ignatius skrev under oppholdet de fire første av de syv brev vi kjenner fra ham, til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Roma. På veien videre mot Roma ble det et nytt opphold, denne gang i Troas. Der skrev Ignatius de siste tre brevene, til menighetene i Filadelfia og Smyrna, samt et avskjedsbrev til Polykarp. Brevene er av stor verdi for kirkehistorikere, fordi de kaster lys over tro og praksis mindre enn et århundre etter at Kristus levde. Et av hovedpoengene hans er at menighetene må bevare enheten med sin biskop, og at dette må få uttrykk i felles nattverdsfeiring. I brevet til menigheten i Roma ba han om at de ikke måtte forsøke å få ham benådet, fordi han var villig til å lide for sin tro. Han er den første som bruker begrepet «den katolske kirke» om fellesskapet av kristne, og han skriver at biskopen av Roma har forrang framfor de andre biskopene. Dette regnes av Den katolske kirke som et bevis på at pavens særstilling var anerkjent allerede i oldkirken. Reisen til Roma tok mellom seks og tolv uker, og da de kom fram ble de møtt av kristne fra byen. Han gjentok da det han hadde skrevet om at han var rede til å lide martyrdøden. Keiser Trajan ledet selv forhøret, og dømte ham til å kastes til villdyrene. Dette ble gjort i Colosseum, antagelig i år 107; noen forskere tidfester det til forskjellige år mellom 110 og 117. Han er den eneste navngitte martyr man kjenner til som døde i Colosseum; de andre som er kjent døde i Circus Maximus. Kristne fra Roma skal ha samlet opp det som var igjen av jordiske levninger, og sendte dette som relikvier til Antiokia. De ble oppbevart ved byporten, ifølge Hieronymus og Johannes Krysostomos. Da Antiokia ble angrepet av sarasenere ble deler av relikviene sendt tilbake til Roma, hvor de ble plassert i kirken "San Clemente". Helgen. Man feiret 17. oktober, Ignatius' angivelige dødsdag, som helgenfest i Syria allerede fra det 4. århundre. Den er merket av på kalenderen fra Nikomedia, datert til 360. Fram til 1969 ble han feiret 1. februar i vest, noe som stemmer med legendens påstand om at han ankom Roma 20. desember. Alle opplysninger om datoer er fullstendig usikre, og man valgte i 1969, ved revisjonen av den romerske helgenkalenderen, å flytte minnedagen til 17. oktober. Han har også en annen fest, translasjonsfesten som feires 17. desember i vest og 20. i øst; denne er til minne om flyttingen av relikviene fra Roma til Antiokia. I katolsk liturgi nevnes han i den romerske kanon (Eukaristisk bønn I). Han regnes som vernehelgen mot halsonde, fordi han ifølge legenden under sine lidelser aldri sluttet å rope navnet Jesus. Medi 3 Molde. Medi 3 Molde var et privat somatisk sykehus i Molde som ble etablert i 2000 gjennom oppkjøp av et eksisterende medisinsk senter. Medi 3-konseptet ble etablert i 1987 i Ålesund, og Medi 3 Molde AS ble organisert som et datterselskap av Medi 3 Ålesund. Virksomheten bestod av bedriftshelsetjeneste, allmennhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, og en sykehusavdeling med sengepost. Medi 3 drev også med undervisning og utdanning av helsepersonell, i tillegg til en del forskningsaktivitet. Medi 3 Molde ble slått konkurs i april 2006 etter å ha fått økonomiske problemer som følge av at en avtale med Helse Midt-Norge om behandling av deres pasienter ikke ble fornyet etter anbudsutlysning året før. Virksomheten ble delvis overtatt av andre aktører i det private helsemarkedet. Tove Tandberg Krafft. Tove Tandberg Krafft (født 6. november 1942 i Oslo) er en norsk kunstner. Hun er datter av August Tandberg og Brita Tollefsdatter Fanebust. Hun er gift med arkitekt og designer Tore Krafft. Hun er bosatt i Furnes i Ringsaker. Tandberg Krafft begynte å arbeide med batik i 1964, men har senere også arbeidet med serigrafi, akvarell, glass, tusj, olje og installasjon. Hun skriver også egne lyriske tekster. Medi 3 Ålesund. Medi 3 Ålesund er et norsk somatisk privat sykehus. Medi 3 AS ble etablert i 1987 i Ålesund. Senere ble Medi 3 Molde AS stiftet og organisert som et datterselskap av Medi 3 AS i Ålesund. Medi 3 har som visjon å "Gi liv til årene". Dette skal nås gjennom de felles bedriftsverdiene pålitelighet, vennighet, oppmerkomhet og høy faglig kompetanse. Det fokuseres på tverrfaglighet og høy kompetanse samt korte ventetider. Virksomheten består av bedriftshelsetjeneste, allmennhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, og selskapet driver også en sykehusavdeling. Medi 3 driver også med undervisning og utdanning av helsepersonell i tillegg til endel forskningsaktivitet. Helsevesen. Helsevesen er alle offentlige og private tilgjengelige helsetjenester til innbyggerne, som sykehus, helsesenter, sykehjem, ambulanser, leger, polikliniske helsetilbud, helsesøster, helsevern for psykisk utviklingshemmede og lignende som har til oppgave å forebygge, diagnostisere og behandle sykdom og yte omsorg overfor syke mennesker. Det største helsevesenet i Europa er den britiske National Health Service med 1,3 millioner ansatte. Helsevesenet i Norge. Helsevesenet deles inn i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er kommunene som har ansvaret for primærhelsetjenesten i sitt geografiske område. Utgiftene til helsevesenet har over lang tid steget mere enn andre offentlige utgifter. Små enheter, høyt lønnsnivå og høy tilgjengelighet til helsetjeneser er kostbart. Det er omtrent 300.000 ansatte i det norske helsevesenet. Kvaliteten på det norske helsevesenet regnes som god, men det er vanskelig å finne målemetoder som viser den totale kvaliteten på et lands helsevesen. En indikator er spedbarnsdødelighet her skårer Norge godt. Historisk utvikling. Det offentlig helsevesenet i Norge har røtter tilbake til 1600-tallet, da Kongen Christian IV startet å utnevne embetsleger (offentlige leger). I 1750 fantes det 5 slike, og i 1834 det dobbelte. Sommer-OL 1908. Sommer-OL 1908 ble avholdt i London i Storbritannia. 22 nasjoner deltok og det ble konkurrert i 24 ulike idrettsgrener. Vertsnasjonen Storbritannia ble beste nasjon med 56 gull foran USA med 23. Norge fikk to gullmedaljer. Lekene var opprinnelig lagt til Roma, men etter vulkanutbruddet til Vesuv i 1907, som la Napoli i ruiner, måtte italienerne bruke alle ressurser på gjenoppbygging. OL ble flyttet til London, og White City Stadium ble bygd på rekordtid. Lekene i 1908 var de første som inneholdt vintergrener, med fire kunstløpsøvelser. Disse øvelsene kunne selvsagt ikke arrangeres om sommeren, men ble avholdt noen måneder før de andre øvelsene. Kunstløp var med i OL for første gang Nasjonalisme. a> boikottet innmarsjen, men deltok senere i stup. Dette var de første offisielle lekene der alle deltakerne var inndelt i nasjonslag, noe som først ble gjort under jubileumslekene i Hellas i 1906. Under åpningsseremonien skulle de også marsjere bak flaggene til sine respektive nasjoner. Dette skapte en del problemer. Siden Finland var underlagt Russland, var det ventet at finnene ville gå bak det russiske flagget i stedet for sitt eget. De valgte i stedet å gå uten flagg. Deltakere fra Irland ble en del av det britiske laget, og mange av dem valgte derfor å ikke delta i lekene. Det svenske flagget ble ikke heist over stadion,og svenskene nektet derfor å delta i åpningsseremonien. USAs flagg ble også utelatt, og på grunn av dette nektet flaggbæreren å senke det for den britiske kongefamilien. Etterpå forklarte en lagkamerat denne hendelsen med at «flagget bøyer seg ikke for noen konge på jorda», noe som førte til at det senere ble forventet at den amerikanske flaggbæreren skulle fornærme statsoverhoder ved ikke å senke flagget for dem. Maraton. Maratonløpets lengde ble fastsatt for første gang til 42,195 km. Startlinjen ble flyttet slik at kongefamilien skulle få bedre oversikt. I dette løpet kom italiereren Dorando Pietri først inn på stadion, men han kollapset flere ganger og løp deretter feil vei. Ikke langt fra mållinjen grep to funksjonærer ham i armene og hjalp ham over. På grunn av dette ble Pietri diskvalifisert, og amerikaneren John Hayes ble tildelt gullmedaljen. Pietri ble likevel av britene oppfattet som den moralske vinneren, og ble dagen etter overrakt en gullpokal. I britisk media og opinion var det et sentralt poeng at Pietri ikke var amerikaner. Britene oppfattet nemlig det amerikanske OL-laget som for profesjonalisert og at de dermed opptrådte i strid med ideen og reglene om at de olympiske lekene skulle være for amatører. Dømming. Olympiaden førte også til innføring av en del standardregler, og at man begynte å bruke dommere fra forskjellige land, ikke bare fra vertslandet. En grunn til dette var 400-meteren, der den amerikanske vinneren ble beskyldt for å ha hindret den britiske deltakeren, Wyndham Halswelle. Løpet ble avviklet på nytt, men de tre amerikanske deltakerne nektet å stille til start, og Halswelle vant ved å løpe rundt banen i ensom majestet. Medaljer. De to norske gullmedaljene kom begge i skyting. Albert Helgerud tok gull både i lagskyting og individuelt i frigevær. Ole Sæther tok gullmedalje i lag, frigevær, og bronse individuelt 300 m frigevær. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Legemiddel. I apotekenes selvvalg finnes reseptfrie legemidler og handelsvarer Et legemiddel eller medikament er et farmasøytisk produkt som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte hos mennesker og dyr. Mens legemidler tidligere i alt vesentlig ble fremstilt i apotekene, er flertallet i dag såkalte "farmasøytiske spesialpreparater". Det vil si at de masseproduseres på "farmasøytiske fabrikker" og selges i standardiserte pakninger med navn gitt av produsenten. Noen legemidler kan i begrensede mengder selges uten resept, men de fleste krever en resept fra lege, tannlege eller veterinær. Legemidler selges for det meste i apotek, men det finnes andre utsalgsteder som er godkjent av myndighetene i de enkelte land. De fleste land har sin egen lovgivning og det finnes også regler og bestemmelser for EU og EU-området. En oversikt over hva som er regnet som legemidler i Norge finnes i forskrift om legemiddelklassifisering. Reglene gjelder for det enkelte preparat og "legemiddelform", "legemiddelstandarder" og for klassifisering og distribusjon av legemidler. En del av disse reglene finnes i "farmakopéer" som er apotekenes oppskriftsbøker. For tiden brukes en felles farmakopé for Europa, "Den europeiske farmakopé", men det var tidligere vanlig med bøker for det enkelte land. Det finnes også slike oppslagsverk for andre verdensdeler og områder. Klassifisering. Apotekglass fra Løveapoteket i Bergen a> er det eldste kjente bilde av norske apotek Det finnes flere måter å klassifisere legemidler på. Én metode er norsk-utviklet, og er senere overtatt av Verdens Helseorganisasjon ved dens underorganisasjon, "WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology". Dette klassifiseringssystemet kalles "Anatomical Therapeutic Chemical classification" (ATC), eller på norsk Anatomisk terapeutisk kjemisk legemiddelregister som er en inndeling basert på hvilket organ eller system det medisinske preparatet virker på, samt de kjemiske, farmakologiske og terapeutiske karakteristika. Et eksempel på ATC-kode er Penicillin med «J01C E01». Hovedgrupper. Alle legemidler er ordnet under disse hovedgruppene. "Utdypende artikkel: Anatomisk terapeutisk kjemisk klassifikasjon" Legemiddelformer. Fil:Utensilier.jpg|thumb|Utensilier til fremstilling av forskjellige legemiddelformer. Fra utstillingen "Extractum" 1995 Legemidler kan bli gitt i en rekke forskjellige legemiddelformer som tabletter, kapsler, stikkpiller, injeksjoner, inhalasjoner (til innpusting), miksturer, sprayer, og plaster. Det er vanlig å klassifisere legemiddelformene etter måten preparatene gis på. Rektale legemiddelformer. Laboratoriumet på Svaneapoteket I Bergen på 1970-tallet Denne gruppen blir gitt i endetarmen (rektum). Legemidlenes historie. Fra De Materia Medica av Dioskurides Frimerke med bilde av Alexander Fleming Det finnes mange skrifter fra de gamle kulturer i Kina, India, Sør-Amerika og Middelhavslandene hvor det fortelles om bruk av planter og andre naturprodukter ved ulike sykdommer. Den vitenskapelig interesserte keiser "Shen Nung" beskrev omkring 2500 f.Kr. urtemedisiner i Kina, bl.a. planter som seinere har vist seg virksomme mot malaria. Opium, hasj, digitalis, blader fra coca-treet og planter inneholdene efedrin og reserpin har vært brukt i flere tusen år, dels som universalmidler, men også på mer spesifikke indikasjoner som er anerkjente også i moderne medisin. Hippokrates (født 460 f.Kr., død 377 f.Kr.) formulerte en rekke viktige terapeutiske prinsipper og innførte metallsalter i den medisinske behandling. Galen (født ca. 130, død ca. 200), en gresk lege som arbeidet i Roma, tok i bruk en mengde nye urtemedisiner. Han definerte legemidler som alt som virker på kroppen og gir forandring, til forskjell fra føde som får kroppen til å bli større. Videre begynte han systematisk framstilling av legemidler, bl.a. opiumstinktur, og han innførte prinsippet om kvalitetskontroll. Ved siden av Hippokrates og Galen er også andre grekere som Aristoteles, Theofrastos og Dioscorides anerkjente, tidlige bidragsytere til viten om plante- og folkemedisin. Perserne Rhazes (født.ca. 850) og Ali ibn Sina (født 980) introduserte bruk av opiumspiller for hoste og Colchium autumnale (inneholdende kolchicin) for urinsyregikt. Legene ved den medisinske skole i Salerno er særlig kjente for sine oversettelser av arabiske, legevitenskapelige tekster og for systematiske oversikter over motgifter, "Antidotus magnus seu universalis" fra 1100-tallet. Sveitseren Philippus Theophrastus Bombastus von Hohenheim, oftest kalt Paracelsus (født 11. november eller 17. desember 1493, død 24. september 1541), fremhevet kjemiens betydning og regnes som en reformator av datidens medisin. Etter Paracelsus’ mening fantes det et spesifikt legemiddel mot enhver sykdom. Han tok i bruk metallsalter i behandlingen av en rekke sykdommer, bl.a. "syfilis". Kinatreets bark (Cinchona), som ble brukt av indianerne i Sør-Amerika mot feber, ble brakt til Europa på 1600-tallet av jesuittmisjonærer. Midlet ble tatt i bruk ved febertilstander, bl.a. "malaria", hvor det også i dag brukes i behandlingen. Ipecacuanha-rot ble på slutten av 1600-tallet importert til Europa fra Brasil hvor dette middel fra gammelt av hadde ord på seg for å helbrede dysenteri. Senere ble det vist at denne planten inneholder alkaloidet "emetin" som har drepende virkning på amøber, og som fortsatt brukes i behandlingen av amøbedysenteri. Selv om digitalis var et kjent legemiddel i mange kulturer, kan man si at dets storhetstid begynte for vel 200 år siden. Den beskrivelsen som "William Witheering" gav av virkningen ved hjertesvikt og ødem i 1785, er blitt stående som en klassiker i den medisinske litteratur. Hans beskrivelse av digitalisintoksikasjon er så detaljert og presis at den kunne forsvare sin plass i en moderne lærebok. Forholdet mellom legemiddeldose og respons ble utredet av "Daries" i en elegant doktoravhandling fra 1776. Den eksperimentelle farmakologiens æra begynte samtidig med de store gjennombrudd i fysiologien i første halvdel av 1800-årene av bl.a. "Claude Bernard". Syntesen av urea fra uorganiske salter fra "Wohler" i 1828 bidro til å fjerne «mystikken» omkring de organiske forbindelser. Fra midten av 1800-tallet har syntetisk fremstilte legemidler dominert innen medisinen. Nye legemidler. Etter «legemiddeleksplosjonen» i årene etter den andre verdenskrig, har utviklingen i 1970- og 1980-årene vært preget av mindre modifikasjoner av allerede eksisterende legemidler. Imidlertid har kunnskapen om legemidlene økt betydelig, og dette har lagt grunnlaget for mer rasjonell bruk. Legemidlene kom tidligere fra naturen og var gjerne brukt i folkemedisinen før de fikk medisinsk anerkjennelse. Nå er oppdagelsen av nye legemidler oftest resultatet av en målrettet forskning og utvikling. Det er vesentlig den farmasøytiske industri som har økonomiske ressurser til å finne, utvikle og utprøve nye legemidler. Medregnet de langsiktige investeringer i forskning, koster det ca. 300 – 1 000 millioner kroner å finne, utvikle og markedsføre et helt nytt legemiddel. Bare en av anslagsvis 5 000 syntetiserte substanser er interessante, sikker og god nok til at legemidlet blir markedsført og kommer i klinisk bruk. Substanser som finnes i planter varierer sterkt i konsentrasjon etter varierende vekstforhold og modningsgrad for planten. Når stoffet skilles ut fra planten vil det ofte forekomme sammen med et stort antall andre substanser som kan gi andre virkninger og interaksjoner (virkninger som to stoffer gir sammen). Sopper som har blitt brukt som narkotiske midler er det vanskelig å gjette styrken på, så bruken kan enten gi for liten dose eller overdose og forgiftning. Da cyclosporin ble oppdaget, var det en sveitsisk medarbeider ved et farmasøytisk forskningslaboratorium som hadde tatt med en sopp fra Hardangervidda. Bestemmelser i Norge. Det er for tiden (november 2004) 1.354 godkjente legemidler på markedet i Norge. De fleste legemidler, både reseptfrie og reseptpliktige legemidler selges gjennom apotek. Tidligere hadde apotekene monopol på alt salg av legemidler, men fra 1. november 2003 ble det tillatt å selge noen få, reseptfrie legemidler utenom apotek. Utsalgssteder som har tillatelse til å selge næringsmidler kan søke om å selge disse. I tillegg kan de selge naturlegemidler. For å bli godkjent i Norge, må et legemiddel være dokumentert effektivt og det må være dokumentert at det ikke har skadelige virkninger som står i misforhold til forventet effekt. Før et legemiddel kan selges i Norge, må det også ha markedsføringstillatelse. Før et legemiddel har fått godkjennelse/registrering kan det være mulig å få kjøpt medisinen på såkalt registreringsfritakelse, som er en slags utvidet resept med forklaring og begrunnelse for bruk av medisinen, og med et spesielt ansvar for forskrivende lege. Juridiske aspekter. Rammeverket for norske legemidler ligger i «Lov om legemidler m.v.» av 4. desember 1992, også kalt "Legemiddelloven" og forskriften til denne, "Legemiddelforskriften". I forskriften finnes det en liste, «Legemiddellisten», over legemidler som er nevnes individuelt eller som klasse, som på grunn av sine egenskaper er klassifisert som legemiddel. Den andre listen som er nevnt i forskriften er «Urtelisten», og den inneholder en rekke urter og naturmidler som på grunn av sine egenskaper er å regne som legemiddel. Disse klassifiseres videre som handelsvarer, som legemidler (L) og som reseptpliktige legemidler (LR). "i reklame eller lignende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at en vare som ikke er legemiddel anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr" Loven omhandler således både faktiske legemidler, og varer som markedsføres som om de var legemidler. Legemiddelverket har lister over markedsføringspåstander som fører til at produktet omfattes av loven. Produkter som egentlig er legemidler kan, dersom det dokumenteres at de ikke markedsføres som et legemiddel og i den form det selges ikke er helseskadelig, omklassifiseres til handelsvare. Et eksempel er kaffe, som inneholder legemiddelet koffein. I ' (2004) reguleres matvarer og produktformer som ikke er legemidler. Mattilsynet fører kontroll med dette og med kosmetikk. Medisiner. I "legemiddelforskriften" brukes betegnelsen "farmasøytisk spesialpreparat" om det vi alminnelig forstår som pakninger med medisiner. For å få markedsføringstillatelse stilles det en rekke krav, og hver enkelt pakning (design/tekst) og dosering godkjennes separat. Det stilles bl.a. krav til dokumentasjon av toksikologiske forhold, farmakologiske forhold, til kjemisk sammensetning, klinisk dokumentasjon, godkjenninger i andre land, og utformingen av pakning og pakningsvedlegg. Naturlegemidler. Vurdering av naturlegemidler for godkjenning for utstedelse av markedsføringstillatelse foregår etter en forenklet søknad. Kravene til dokumentasjon av et naturlegemiddels kvalitet tilsvarer kravene for andre spesialpreparater, mens kravene til dokumentasjon av sikkerhet og effekt er mindre omfattende og baserer seg på dokumentasjon av tradisjonell bruk i folkemedisin i Europa og Nord-Amerika. Det arbeides med et nytt lovverk for godkjenning. Forvaltningsorganet for legemidler og naturlegemidler er Statens legemiddelverk (SLV) som ble opprettet 1. januar 2001. Preparater og virkestoffer. I omtale av legemidler er det vanlig å blande sammen "preparatnavn" og "virkestoff". Virkestoffet er den kjemiske substansen som utøver den medisinske virkningen av legemiddelet, mens et preparat er et legemiddel"produkt" med et markedsføringsnavn, pakning, og registrering hos Statens Legemiddelverk. Så lenge en legemiddelprodusent har patent på et virkestoff, er det bare denne produsenten som kan produsere preparater med dette virkestoffet. Det har ført til at en del virkestoffer har blitt synonyme med et spesifikt preparatnavn, for eksempel acetylsalisylsyre og "Aspirin" i den engelsktalende verden. Dette er mest vanlig for reseptfrie preparater, og kan i norsk sammenheng eksemplifiseres ved paracetamol og "Paracet" og ibuprofen og "Ibux", hvor begge preparatnavnene brukes nesten konsekvent om alle preparater som inneholder de respektive virkestoffene. For helsepersonell som håndterer legemidler kan forvirringen være enda større, siden de fleste leger foreskriver legemidler etter preparatnavn de er kjent med (ofte den opprinnelige produsentens preparat), mens apotekene er pliktige å dele ut det billigste "synonympreparatet"også kalt kopipreparater eller generiske preparater der slike finnes, spesielt når medisinen er på "blå resept" når det offentlige dekker store deler av medisinkostnaden. Det har vært fremmet forslag om at alle resepter skrives med virkestoff i stedet for preparatnavn, men dette har foreløpig ikke slått gjennom. Sommer-OL 1904. Sommer-OL 1904 ble tildelt Chicago, men avholdt i St. Louis, USA. St. Louis som skulle arrangere verdensutstilling i 1904 truet med å arrangere et rivaliserende sportsevenement. IOC ba da den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt om å avgjøre tvisten om hvilken by som skulle arrangere lekene. Presidenten gikk inn for St. Louis som dermed ble valgt. Det viste seg også denne gang at det var en dårlig idé å gjennomføre de olympiske lekene i forbindelse med en verdensutstilling. På lik linje med lekene under OL 1900 i Paris var interessen laber og ble overskygget av verdensutstillingen. Det var få som hadde lyst å følge med på et OL som strakte seg i tid over fire og en halv måned. Ikke engang grunnleggeren av de moderne olympiske lekene – Pierre de Coubertin – var med i St. Louis. På grunn av den store avstanden fra Europa, som medførte høye reisekostnader for deltakerne, valgte mange å ikke delta. Antallet deltakere ble lavt, og mange konkurranser ble gjennomført kun med amerikanske utøvere. Sportslige skandaler forekom også. Maratonløperen Fred Lorz la seg sist i løpet og bak en sving på en rolig strekning ventet en bil på ham. Som passasjer passerte han samtlige deltakere, hoppet ut 10 kilometer fra mål og løp enkelt inn som førstemann. Jukset ble avslørt og Lorz ble diskvalifisert. En senere forklaring på hendelsen er at han egentlig hadde brutt løpet, og skulle kjøres til målområdet av sin manager for å hente klærne sine. Bilen brøt sammen omtrent 10 km før mål, og Lorz måtte ta beina fatt. Da han nådde mållinjen ble han hyllet som vinner, men Lorz sa ikke i fra at han hadde brutt løpet før etter medaljeseremonien. Han ble deretter fratatt medaljen og utestengt fra idrett i et år. I 1905 vant han Boston Marathon. Boksing var med som olympisk sport for første gang, alle deltakerne kom fra USA. Andre nye olympiske sportsgrener var golf, lacrosse og roque.Landhockey og basketball var med som demonstrasjonsgrener. Vertsnasjonen USA ble beste nasjon. Av 651 utøvere var 523 fra USA. Etter OL i St. Louis var det ikke mye håp og optimisme for OLs fremtid. Det var en publikumsfiasko, kun 2000 tilskuere hadde møtt opp. Etter lekene ble det besluttet av Coubertin, at OL skulle gjennomføres uavhengig av andre begivenheter og at lekene skulle gjennomføres over kortere tidsrom. Øvelser. a> var en av øvelsene under OL 1904. Deltakerland. Deltakerland. Grønt indikerer tidligere deltakernasjoner, mens blå indikerer at nasjonen deltar for første gang Det var utøvere fra tolv nasjoner som deltok i St. Louis. Blodsukker. Blodsukker er et begrep som brukes om blodets innhold av glukose (druesukker), blodsukkernivå. Vanligvis er andelen av sukker i blodet forholdsvis konstant, men stiger i en periode etter inntak av mat. Når blodsukkernivået synker, føler man sult. Personer som har sykdommen diabetes har et unormalt høyt blodsukkernivå. Dette skyldes at de har for lite av hormonet insulin som er viktig for blodsukkerregulering. Når en diabetiker har lavt blodsukker, oppstår såkalt føling. Det innebærer sterk sultfølelse og gir også skjelvinger. Ved inntak av mat vil blodsukkeret igjen stige. Hvis blodsukkeret er alt for høyt, kan det dannes syre i kroppen. Blodsukkernivået hos fastende mennesker er normalt ca. 4 til 7,5 mmol/liter (ca. 70 til 125 mg/dl). Etter et karbohydratrikt måltid kan nivået gå opp mot 10 mmol/liter (180 mg/dl). Diabetes diagnostiseres ved to tilfeller av fastende blodsukker over 7, eller ett tilfelle av blodsukker over 11 sammen med andre symptomer på diabetes. Den russisk-ortodokse kirke. Den russisk-ortodokse kirke eller Moskvapatriarkatet er i dag den største av de ortodokse kirker. Den har mer enn 80 millioner medlemmer, men noe eksakt medlemstall er umulig å angi. Frem til 1917 var den ortodokse kirke statskirke, og den har på en helt spesiell måte vært identifisert med russisk kultur og historie. Kristne forkynnere i Russland er kjent allerede meget tidlig. Den russiske kirken var i begynnelsen en datterkirke av den bysantinske. Man regner ofte kirkens tilblivelse til år 988, da fyrst Vladimir ble kristnet. Den hadde sitt senter i Kiev frem til mongolerinvasjonen i 1240. Kirken fikk en ny blomstringstid med senter i området rundt Moskva. Noen betydningsfulle skikkelser på denne tiden var den hellige Sergej av Radonesj (død 1392) og ikonmaleren Andrej Rubljov. Kirken ble reelt selvstendig fra Det økumeniske patriarkatet i 1448. Den ble anerkjent som et eget patriarkat i 1589 gjennom en tomos av Den økumeniske patriark Jeremias II. Kirken ble etterhvert nært knyttet til tsarveldet. Patriarken ble erstattet med en regjerende synode ledet av en legmann fra Peter den stores tid til patriarkatets gjenopprettelse i 1917, og fra 1925–1943 var det patriarkale setet vakant. Etter revolusjonen ble stat og kirke adskilt. Fra 1922–23 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne, og tusener av prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleirer. Kirken ble fratatt all eiendom og alle rettigheter, og en marxistisk begrunnet ateisme ble statens offisielle ideologi. Under annen verdenskrig fikk kirken igjen en viss frihet, men en ny form for antireligiøs politikk på slutten av 50-tallet førte til at kirken ble pålagt nye restriksjoner. Fra og med i 1980-årene og omsider Sovjetunionens oppløsning har kirken igjen fått omfattende innflytelse i Russland. Gudstjenester i russisk-ortodokse kirker er bemerkelsesverdige på flere måter, blant annet på grunn av lengden. Liturgien i gudstjenesten har blitt endret over tid, men tradisjonen er å ikke fjerne noe, selv om nye ting blir lagt til. Dette har ført til at Den Guddommelig Liturgi kan vare i mange timer. Patriarken bærer tittelen "Patriark av Moskva og hele Russland". Se også. Russisk-ortodokse kirke Russisk-ortodokse kirke Sveton. Gaius Suetonius Tranquillus (født 75, død 160), vanligvis kjent kun som Sveton, var en romersk historiker, språkforsker, oldtidsforsker og embetsmann. Han var av ridderstanden og hadde ulike sekretærstillinger i de øverste sjikt i den keiserlige administrasjon og var blant annet en del av Plinius den yngres stab da han var prokonsul i Pontus. Han er best kjent for sitt verk "Om Cæsarernes liv" ("De vita Caesarum"), som er en av de fremste kildene for det tidlige romerske keiserdømmet. Han regnes blant de mer objektive av antikkens historikere, men hans sym- og antipatier kommer ofte frem i tekstene. Bortsett fra få fragmenter fra hans omfangsrike forfatterskap er det kun biografien om de tolv keiserne fra Julius Cæsar til Domitian som er bevart i dag. Forfatterskap. Hver av Svetons biografier over de tolv keiserne er oppdelt tematisk, det vil si at de består av avsnitt som beskriver henholdsvis keiserens dyder og laser, hans spise- og seksualvaner, han humor og videre, men i motsetningen til andre antikke forfattere, som eksempelvis Plutark, utleder ikke Sveton noen form for moraliserende konklusjon om sitt portrett. Beskrivelsene følger heller ikke et kronologisk mønster og de politiske aspekter i keiserens liv er nesten helt fraværende i Svetons skildring. Det betyr at dette er en ytterst problematisk kilde til den tidlige keisertidens politiske historie, men er omvendt en god mentalitetshistorisk kilde til den romerske overklasse. Verket, "De vita Caesarum", er nesten bevart i sin helhet, kun de første delene som omhandler Julius Cæsars opprinnelse og barndom mangler. I et avsnitt i biografien om Claudius nevner han at noen som følger «Chresto» er involvert i bråk i det jødiske samfunnet i Roma, og at dette førte til at keiseren forviste dem. Dette kan bli tolket som den tidligste henvisningen til en kristenforfølgelse eller jødeforfølgelse, avhengig av om det det er Kristus eller en annen han egentlig viser til. Eksterne lenker. Sveton Jørn Lier Horst. Jørn Lier Horst (født 27. februar 1970 i Bamble) er en norsk kriminalforfatter og dramatiker bosatt i Stavern. Han arbeider som etterforskningsleder i Vestfold politidistrikt og har i tillegg til spesialistutdannelsen i politiet studert kriminologi, filosofi og psykologi. Debutboken "Nøkkelvitnet" fra 2004 (Gyldendal Norsk Forlag) er basert på det uoppklarte drapet på pensjonisten Ronald Ramm i Larvik i 1995. Boken er den første i en serie om politimannen William Wisting. Horsts bøker er oversatt til tysk (to bøker), engelsk (en bok), nederlandsk (to bøker), dansk (en bok) og islandsk.. Som dramatiker har han skrevet flere familieforetillinger for Teater Ibsen. I 2012 debuterte han med sin første krimbok for ungdom i spenningsserien CLUE, utgitt på Kagge forlag. Philipp av Hessen. Landgreve Philipp av Hessen ("Philippus Magnanimus") (født 14. november 1504 i Marburg i Hessen (Tyskland), død 31. mars 1567 i Kassel), tysk territorialfyrste og reformator som innførte den lutherske reformasjon i sitt fyrstedømme i 1526, og som i 1540 inngikk et bigamøst ekteskap, med Martin Luthers påfølgende billigelse. Han kalles «Den politiske protestantismes far». Barndom og ungdom. Philipp ble født i Marburg an der Lahn i Hessen som sønn av landgreve Wilhelm II av Hessen (død 11. juli 1509) og Anna av Mecklenburg (født 14. september 1484, gift 20. oktober 1500, død 15. april 1549). Etter farens død i 1509 brøt det ut en tvist mellom landstenderne og moren landgrevinne Anna om formynderansvaret. Etter at Ludwig von Boyneburg var styrtet i 1514 gikk Anna seirende ut av striden, og fikk keiser Maximilian I til å erklære Philipp for myndig i mars 1518. Gutten var da 13½ år gammel. Men det var først etter at Philipp hadde nedkjempet Franz von Sickingen i 1523 at de hessiske ridderes revolt, som hadde putret helt siden 1508, var endegyldig over. Ekteskap. I 1523 giftet Philipp seg med Christine, datteren til hertug Georg av Sachsen. Da hun døde den 14. april 1549) hadde hun gitt ham sønnene Wilhelm IV av Hessen-Kassel (død 1592), Ludwig IV av Hessen-Marburg (død 1604), Philipp II av Hessen-Rheinfels (død 1583) og Georg I av Hessen-Darmstadt (død 1596). Philipp blir lutheraner. Sannsynligvis under innflytelse fra Melanchthon ble Philipp tiltrukket av den lutherske reformasjon omkring 1524. Sommeren det året forordnet han at Evangeliet skulle forkynnes «rent». Det har vært stilt spørsmålstegn om det stod om en religiøs overbevisning eller han snarere så i reformasjonen muligheten til å få makt også over den kirkelige sfære. Hans territorium var på mange måter innbundet av fyrsterkebispedømmet Mainz, Tysklands mektigste og største erkebispedømme. I alle fall hadde Philipps beslutning fra første stund av også politisk betydning. På den annen side finnes det også vitnesbyrd om Philipps personlige fromhet. Under bondekrigen slo Philipp i 1525 raskt ned opprørerne i Fulda og Hersfeld. Samtidig begynte den åpne politiseringen av reformasjonen. I 1525 dannet Georg av Sachsen og erkebiskop Albrecht av Mainz-Magdeburg "«Dessau-forbundet»", til beskyttelse mot nye opprør og mot «den lutherske sekt», mens Hessen og Kursachsen inngikk "«Gotha-Torgau-alliansen»" den 27. februar 1526. Etter riksdagen i Speyer i 1526 fremmet Philipp resolutt innføringen av reformasjonen, og foretok visitaser av klostrene og innhentet opplysninger om deres formue. Ved synoden i Homburg i oktober 1526 vedtok de hessiske stender riktignok en katolsk reformeringsplan ført i pennen av fransiskaneren Franz Lambert av Avignon "(«Reformatio ecclesiarum Hassiae»)", men etter råd fra Martin Luther lot Philipp være å gjennomføre den. Den hessiske kirke vokste dermed helt ut av Luthers saksiske reformasjon, noe som viste seg å bli av stor politisk betydning. Philipp betraktet kirkens fornyelse som et «fremme av almengodet». Den formue som han inndro fra klostrene, benyttet han til å grunnlegge Philipps-universitetet i Marburg (30. mai 1527). Han opprettet også en «felleskasse» for de fattige og grunnla fire landshospitaler i Merxhausen, Haina, Gronau og Hofheim. Ved avtalen i Hitzkirchen i 1528 sikret han seg fra erkebiskopen i Mainz den kirkelige domsmyndighet i Hessen. Arbeid for protestantisk enhet. Det var Philipp som tok initiativet til religionssamtalene i Marburg i oktober 1529 mellom Luther og Zwingli. Disse samtalene forberedte også grunnen for det schmalkaldiske forbund av den 27. februar 1531. I 1534/35 kom han med våpenhjelp til unnsetning da radikale gjendøpere fordrev biskop Franz von Waldeck fra Münster. Det var også politiske grunner til at Philipp var interessert i protestantisk enhet (Wittenberg-konkordien 1536). En av fruktene av omgangen med gjendøperne ble den såkalte «Ziegenhainer Zuchtordnung» av 1539 med innføringen av konfirmasjonen og av seniorembedet i den hessiske kirke, som siden 1531 var under ledelse av seks superintendenter (i Kassel, Marburg, Rotenburg, Alsfeld, Darmstadt og St.Goar). Philipps «dobbeltekteskap». I 1540 inngikk Philipp sitt såkalte «dobbeltekteskap» "(«Nebenehe»)". Ekteskapet ble forrettet av Dionysius Melander den 4. mars 1540 på slottet Rotenburg a.d. Fulda. Hans «ekstrahustru» var Margarete von der Saale (død 31. mars 1567 i Kassel), og hun skjenket ham syv sønner som fikk titler som grever av Diez. Seks av dem døde mellom 1568 og 1575; grev Christoph døde i fengsel i 1603 i Ziegenhain. Etter bryllupet kom Philipp i stor trengsel. Men Luther og Melanchthon gav – om enn motstrebende – tillatelse til dette «dobbeltekteskapet». Dette var til stor skade for reformasjonen, både moralsk og politisk. Som bigamist kom han i en vanskelig situasjon i forhold til keiserdømmet og var avhengig av keiser Karl Vs nåde. I den hemmelige Regensburg-avtalen av 1541 kom Philipp med en rekke konsesjoner overfor keiseren. Vel prisgav han ikke sin protestantisme, men måtte love å sette seg i mot at Frankrike, England og Kleve ble opptatt i det schmalkaldiske forbund, og påta seg tiltak som i noen grad svekket reformasjonens sak – han skulle erobre Geldern for keiseren, og forhindre Kölner-erkebiskopen Hermann von Wieds reformasjonsforsøk. Den schmalkaldiske krig. Under den schmalkaldiske krig 1546/47 måtte Filipp underkaste seg keiserens nåde; keiseren holdt ham så fengslet frem til 1552 (Passau-avtalen). Forsøk på å reversere reformasjonen i Hessen slo feil på grunn av sogneprestenes og menighetenes motstand. Etter Philipps død i 1567 ble Hessen delt. Norema. Norema er en norsk varemerke for kjøkken- og innredningsmoduler med hovedkontor og fabrikk på Jevnaker som eies av det svenske konsernet Nobia AB. Norema er markedsleder og den mest kjente merkevaren innen kjøkken i Norge (jfr. Prognosesenteret AS). Norema er en landsdekkende kjede, med 20 egeneide kjøkkensentra, hvor man markedsfører og selger både via det profesjonelle nybyggmarkedet og direkte til forbrukermarkedet. Norema har 300 ansatte, fordelt på produksjon og salg. Fabrikken og hovedkontor er lokalisert på Jevnaker, ca. 70 km utenfor Oslo. Norema er heleid av svenske Nobia AB, som med sine over 20 varemerker er Europas største konsern innen kjøkken, bad og garderobe. Trestandard AS. Selskapet het tidligere Trestandard AS, og firmaet stammer tilbake fra andre verdenskrig da selskapet ble stiftet av Alf Bakken og Gregers Kure. De produserte i starten innredningsenheter for oppvaskbenker og stålbeslag. Quintus Caecilius Metellus Pius. Quintus Caecilius Metellus Pius (død 63 f.Kr.) var en romersk embetsmann og strateg. Han var eneste sønn av Quintus Caecilius Metellus Numidicus. Han startet sin militærkarriere som legat for Lucius Cornelius Sulla i forbundsfellekrigen. Etter at Sulla hadde blitt lyst fredløs flyktet han til provinsen Africa, men forble lojal overfor Sulla. I 83 f.Kr. møttes de igjen, og han var sentral i Sullas vei mot seiere i borgerkrigen. Som belønning ble han utnevnt til pontifex maximus, yppersteprest i Roma. I 80 f.Kr. ble han valgt til konsul, og året etter ble han sendt som prokonsul til Hispania. Han ble på den iberiske halvøy i åtte år, og kjempet mot opprøreren Sertorius. Da han kom tilbake til Roma ble han belønnet med et triumftog. Felttoget ble nevnt med stor respekt av romerske militærhistorikere, spesielt Frontinus. Siffer. Et siffer er et symbol som brukes i posisjonssystemer til angivelse av tall. I det desimale tallsystemet brukes sifrene 0–9, i det binære tallsystemet brukes sifrene 0 og 1, i det oktale tallsystemet brukes sifrene 0–7, og i det heksadesimale tallsystemet brukes sifrene Romersk konsul. "Denne artikkelen handler om det romerske konsulembetet. For informasjon om ordet konsul i diplomatiet, se Konsul (diplomati)." En konsul (latin consul, fork. cos.) var den høyeste valgte embetsmann i antikkens Roma under republikken. I keisertiden ble konsulene utpekt av keiseren, og keiseren var som oftest konsul selv. Det var to konsuler som gjorde tjeneste hvert år – flertallsformen er "consules", «de som går sammen». Viktigheten av embetet understrekes av at romerne viste til de enkelte år ved å nevne konsulene som satt det året. For eksempel ville de omtale året 59 f.Kr. som «Cæsars og Bibulus' konsulat», ettersom de to konsulene det året var Julius Cæsar og Marcus Calpurnius Bibulus. Fordi konsullistene er bevart er det derfor mulig å datere mange hendelser i romersk historie med betraktelig større sikkerhet enn for andre oldtidsriker. Under republikken var minimumsalderen for å bli valgt til konsul 40 år for patrisiere og 42 for plebeiere. De ble valgt mot slutten av året, og begynte sin embetsperiode 1. januar. De to som var valgt hadde vetorett overfor hverandres avgjørelser. Dersom en døde i løpet av embetsåret – noe som ikke var uvanlig i de perioder hvor konsuler ofte ledet felttog – ble det valgt en erstatter for resten av perioden; han fikk tittelen "consul suffectus" ("cos.suff."). Embetet skal ha blitt innstiftet samtidig med opprettelsen av republikken i 509 f.Kr., men de tidligste kildene er uklare. Fra 5. århundre f.Kr. finnes det kontinuerlige konsullister. I utgangspunktet kunne bare patrisiere velges, men etterhvert fikk plebeiere også rett til å besitte embetet. Den første plebeier som ble valgt var Lucius Sextius, i 366 f.Kr.. De hadde både politiske, religiøse og militære funksjoner. I perioder med krig ble de gjerne valgt ut fra sine militære egenskaper, men valgene var alltid politisk ladet. Konsulatet ble høydepunktet i "cursus honorum", sekvensen av embeter som en ambisiøs romer skulle sikte etter. Med innføringen av keiserdømmet endret keiser Augustus embetet. Han fratok konsulen det meste av makt, slik at det først og fremst ble en ærestittel. Det ble til og med vanlig at konsulene måtte gå av underveis i året slik at andre kunne ha "suffectus"-tittelen i samme år, for at flest mulig skulle oppnå embetet. De som først ble utnevnt og tiltrådte 1. januar var fortsatt de viktigste, slik at året ble nevnt ved deres navn. Ordningen med at konsuler gikk av nådde sitt høydepunkt under Commodus, da det i året 190 var 25 konsuler i løpet av året. Keiserne utnevnte ofte seg selv, familiemedlemmer eller venner til konsuler. Keiser Honorius fikk endog embetet i fødselsgave. Mens det tidligere ikke hadde vært tillatt å ha embetet to år på rad – man fikk det normalt ikke flere ganger, og måtte i det minste vente flere år mellom – ble det i keisertiden ikke uvanlig at keiseren eller hans familiemedlemmer hadde det flere år på rad. Man ser ofte på romerske mynter at de er datert ut fra hvilken gang keiseren var konsul. Konstantin den store innførte embetet i Konstantinopel, slik at det var en konsul der og en i Roma. Da riket ble delt etter Theodosius den stores død fikk keiseren i hver halvdel rett til å utnevne en av konsulene. Etter den siste vestlige keiserens død ble det derfor flere år hvor det var bare én konsul. Embetet ble avskaffet under Justinian I, med Decimus Theodorius Paulinus som siste konsul i Roma (534), og Flavius Basilius Junior som den siste i Konstantinopel (541). Galliske konsuler. Det galliske keiserrike hadde tilsvarende embete de årene det eksisterte, 264–270. Listen er ikke komplett, men deler av den er kjent fra innskrifter og mynter. Franske konsuler. I 1799 innførte Frankrike konsulembetet. Det var tre embetsmenn som bar tittelen, men staten var "de facto" under førstekonsulens kontroll. Napoleon Bonaparte ble utnevnt til førstekonsul. De skulle opprinnelig ha embetet i ti år, men i 1802 ble Napoleon utnevnt til konsul for livstid. Embetet ble avskaffet i 1804, da Napoleon ble keiser av Frankrike. Langvassbukt. Langvassbukt er et sted i Kvæfjord kommune i Troms som ligger i krysset mellom fylkesvei 83 og riksvei 85, hvor veiene går mot Lødingen og Sverige (riksvei 85/europavei 10), Vesterålen/Lofoten (riksvei 85/europavei 10) og Flesnes/Harstad (fylkesvei 83). I Langvassbukt finner man Langvassbukt kapell og Hinnøysenteret. Inne i Langvassdalen, hvor riksvei 85 går over mot Sortland og Vesterålen, finnes det et godt terreng hvor man kan finne multer i august. Langvassvatnet ligger idyllisk til langs veien. Våtvoll. Bekkenesset sett nordover fra Kvalshausen - Nakketinden over fjorden til høyre. Det hvite huset til høyre ble totalskadet i brann i juli 2006 Våtvoll er en bygd ca. 5 km fra Langvassbukt i Kvæfjord kommune i Sør-Troms. Bygda har flere kjennemerker - blant annet Kvalshausen, Arleif-brygga, ungdomshuset og Elvebukta ved utløpet av Våtvollelva. Bygda ligger på den vestre siden av Gullesfjorden, en fjordarm som sammen med Kanstadfjorden på sørsiden av øya deler Hinnøya nesten i to. På motsatt side av fjorden fra Våtvoll finner man bygdene Gullholm, Moelv og Eidet. går gjennom bygda. Bygda hadde posthus og også anløp av lokalbåt fra Harstad før det ble fast veiforbindelse med både Vesterålen og Lødingen. På brygga på Halvardsneset fantes det også en lokal landhandel et stykke ut på 1970-tallet – bygget og brygga står ennå og vitner om tidligere tider. Hovednæring var inntil andre verdenskrig en kombinasjon av jordbruk og fiske. De fleste som bor i bygda nå jobber enten i Vesterålen (Sigerfjord, Sortland) eller i Lødingen. I utkanten, nord for bygda, ligger Våtvoll grendehus – et fest- og forsamlingslokale som har vært i flittig bruk i flere tiår. Midt i bygda renner Våtvollelva ned fra Våtvolldalen. Fra sør til nord heter nesene og buktene i bygda Våtvollnessan, Davidnesset, Kattebukta, Elvebukta, Halvardsneset med landhandelen, Kvalshausen, Bekkenesset, Bekkenesbukta, Skjellnesset med ungdomshuset og Bergli, Steinnesset, Støttingsnesset, Liljegrasnesset, Grasnesset og Revnesset før man kommer til Stornessan. Gullholm. Gullholm er ei bygd i Kvæfjord kommune i Troms. Stedet ligger i Gullesfjord, idyllisk til ved enden av en 9 km lang vei som starter i Gullesfjordbotn. Gullholm er navnet på ei halvøy som stikker ut fra de stupbratte fjellene som blant annet inkluderer Nakketinden. Fra gammelt av har Gullholm vært ei jordbruksbygd hvor man livnærte seg på det gården og fjorden gav. Tidligere var nærmeste matbutikk på Våtvoll på andre siden av fjorden, mens man nå må til Langvassbukt eller Lødingen for å finne dette. Fra Gullholm kan man av og til se havørn stupe ned og hente småfisk i havoverflaten. Det er en drøy tur å gå opp på fjellet herfra, men hvis man er god til beins og vil prøve seg er Ingeborgvatnet en opplevelse. Utsikten fra toppen av Hinnøya er god. Gullesfjordbotn. Gullesfjordbotn er ei grend innerst i Gullesfjorden i Kvæfjord kommune. Det er også betegnelsen på fjordbotnen i Gullesfjorden. Stedet ble et trafikknutepunkt fra 1. desember 2007, da Lofast åpnet. I Gullesfjordbotn ligger rundkjøringa som binder europavei 10 fra Lødingen mot Lofoten sammen med riksvei 85 mot Vesterålen. Fylkesvei 103 går fra rundkjøringa og langs østsida av fjorden, til Gullholm. Det ligger en campingplass her, og det forventes ytterligere næringsutvikling i forbindelse med den nye veien. Naturvern. En del av Gullesfjordbotn er vernet som naturreservat, på grunn av at det er et av de best utviklede strandengkompleksene i Sør-Troms, og for å verne stedets fugleliv. Verneområdet har et areal på ca. 315 dekar, hvorav ca. 135 dekar er landareal og ca. 180 dekar er ferskvann/sjøareal. Verneforskriften ble vedtatt i 1995. Murmansk. Murmansk havn, sett fra Aljosjamonumentet Murmansk (russisk: Мурманск, nordsamisk: Murmánska, skoltesamisk: Muurman) er en by på Kolahalvøya lengst nordvest i Russland, litt over 100 kilometer fra grensen til Norge. Murmansk er den største byen nord for polarsirkelen, og administrasjonssenter for Murmansk oblast. Byen hadde i 2006 rundt 320 000 innbyggere. Byens betydning er knyttet til den isfrie havnen, som er viktig for Russlands frie adgang til Atlanterhavet, både sivilt og militært. Den russiske marinen opprettholder en større flåte med atomubåter i nabobyen Severomorsk. I selve Murmansk finnes det ingen krigsskip. Byen ble grunnlagt i 1916 og fikk navnet "Romanov-na-Murman", men ble omdøpt til "Murmansk" etter oktoberrevolusjonen i 1917. "Murman" er det gamle navnet på nordmenn. Russere oppfattet ordet «nordmann» som "urman", senere "murman", og Barentshavet ble kalt "Murmanskoje morje" (= Nordmannshavet). I dag er Murmansk en moderne by, men fortsatt preget av kontrastene mellom Sovjettiden og vår tid. Murmansk ligger ut mot Barentshavet som har rike ressurser særlig innen fiskeri. På 2000-tallet er det store planer for utbygging av naturgassfelt i området. Byen er delt inn i tre hoveddistrikter; "Leninskij, Oktjabrskij" og "Pervomajskij". Eldre tider. Ingen vet når de første menneskene kom til Kolahalvøya, men vi kjenner til flere folkegrupper som har innvandret til området senere. Fra 500- til 200-tallet f.Kr kom det stammer som etnisk var beslektet med Volga-stammene. Rundt 100 f.Kr. kom stammer som hørte til finsk-ugriske grupper. De gamle og de nye innbyggerne blandet seg, og et oldtidssamefolk oppsto. Nordmenn kalte dem «terfinner» etter deres navn på Kolahalvøya, som var «Ter». Ottar fra Hålogaland brukte dette navnet på samefolket her på 800-tallet: "«Hele dette landet er tomt, og bare på noen få plasser bor det «terfinner» som jakter og fisker»". Kolalandet skal i en periode ha vært hålogalandsk «skattland», der høvdinger dro inn finneskatt fra samene. Mellom 1100-tallet og 1300-tallet kom folk fra Novgorod-området nordover. Novgorod startet skattlegging av den samiske befolkningen, og en periode ble de dobbelt skattlagt, men i 1251 ble myndighetene enige om skattene. Midt på 1400-tallet ble de første russiske bosetningene etablert på "Terskkysten"; "Umba" og "Varzuga". De ble kalt pomorer (kystboere) etter det russiske ordet for «hav», "mor", som også er opphav til navnet på Pommern. Kommunikasjonen mellom samene og pomorene påvirket samenes levemåte. Del av Moskvastaten. I 1478 ble Kola sammen med resten av Novgorod-områdene underlagt Moskvastaten, med sentrum i Kandalaksja. Kristendommen ble innført, og befolkningen økte i området. Om sommeren samlet opp til to tusen fiskere seg på halvøya, for sommersesongfisket. Norske, danske og hollandske oppkjøpsfartøy besøkte området på 1500-tallet. Fiskernes bosetningssted ble på midten av 1500-tallet kalt «Kola», og denne bebyggelsen utviklet seg til en by, i 1582 var det 71 gårder og mer enn 400 mennesker som bodde her. Byen var sentrum for internasjonal handel i området, ellers levde folk av fiske, lagerutleie og båtbygging og -reparasjoner. På slutten av 1500-tallet ble Kolahalvøya angrepet av Danmark, som ville hindre handelen med murmanerne. Området ble også angrepet av svensker, som blant annet plyndret og brente flere klostre. I 1585 ble sentrum for den internasjonale handelen flyttet til Arkhangelsk. Myndighetene i Moskva stasjonerte en forsvarsavdeling i Kola, i 1625 omfattet det 500 menn og ni kanoner. I tillegg til festningsby, ble Kola administrasjonssenter for området, som besto av Kolahalvøya (utenom Umba og Varzuga) i tillegg til nordre del av Karelia. Del av det russiske imperiet. På 1700-tallet ble det nedgangstider for Kolahalvøya, handelen ble monopolisert og begrenset til få handelshus og grupper. En annen årsak var at klostrene i området ble tildelt store landområder, for eksempel hadde "Petsjengaklosteret" rundt en fjerdedel av halvøya. I 1760-årene ble dette klosteret nedlagt, og handelsmonopolet oppløst. I 1809 ble Kolahalvøya angrepet av engelskmenn, de tok flere handelsfartøy, krutt, mat og andre varer. Området ble også angrepet under Krimkrigen. I 1854 ble Kolahalvøya angrepet på nytt, denne gangen av engelskmenn og franskmenn. Byen ble sterkt skadet, "Oppstandelseskirken" og mange andre bygninger ble brent. I 1858 ble Kolahalvøya innlemmet i distriktet Kemsk og all administrasjon på halvøya ble nedlagt. På 1860-tallet ble den første fabrikken etablert, og flere kom etter hvert, blant annet noen sagbruk. På 1870-tallet ble en skipsrute ble etablert rundt halvøya, noe som ble viktig for videre utvikling av området. Folk fra Kolahalvøya deltok også i pomorhandelen mellom folk fra Kvitsjøområdet og kysten av Nord-Norge med fisk og korn som (bytte)handelsvarer. Denne handelen pågikk fram til revolusjonen. Murmansk blir grunnlagt. Under første verdenskrig måtte Russland skaffe våpen og ammunisjon fra Storbritannia, Frankrike og USA, og Murmansk ble valgt som havn for denne handelsflåten. Dette førte til en forlengelse av jernbanen fra Petrozavodsk til Murmansk, som startet i 1915 og ble ferdig året etter. Samme år ble "Nordishavsflåten", som besto av trålere, torpedobåter og kryssere, etablert på stedet. Ved utbyggingen av jernbanestasjonen og marinebasen, dukket det også opp en del boliger, og byen ble kalt "Romanov-na-Murman" etter fyrstehuset Romanov (det russiske tsar-dynastiet) og tsar Nikolai II. Den ble offisielt grunnlagt den 21. september 1916 (4. oktober ifølge den nye kalenderen). 3. april 1917 ble byen omdøpt til "Murmansk". Da var byens befolkning på 10 000 mennesker. Revolusjon, borgerkrig og verdenskriger. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 tok sovjetmakten over, og de vestlige nasjonalitetene som var i Murmansk på denne tiden, valgte å handle med lokale autoriteter. Fra 1918 til 1920 var byen okkupert av blant andre vestmaktene som hadde vært allierte under første verdenskrig. Fiendtlige finske og tyske ubåter i Barentshavet og styrker i Nord-Finland truet. I 1918 inngikk sovjetmakten en fredsavtale med Tyskland. Murmansk ble skilt fra Sovjetrussland og ble en del av den antibolsjevikske nordregionen med støtte fra vestmaktene og senter i Arkhangelsk. De allierte forlot Nord-Russland i 1919, og i 1920 ble sovjetmakten også etablert i Murmansk. Fram til andre verdenskrig ble det anlagt marinebaser og utviklet industri i Murmansk, hovedsakelig innen fiske, gruvedrift, metallurgisk og kjemisk industri. Befolkningstallet økte. Under det sovjetiske overfallet på Finland i 1939, hadde russernes 14. armé avsett tre divisjoner til Murmanskområdet. Deres oppgave var å sikre hele kyststrekningen, og innta den finske havnen Petsamo (mellom Sovjetunionen og Norge), som var Finlands havn mot Barentshavet. Slik skulle man forhindre at stater som eventuelt ville komme finnene til unnsetning, kunne sende tropper og utstyr inn i Finland fra nord. Finnene bet meget kraftig fra seg under Vinterkrigen, og selv om Petsamo ble inntatt, ble ikke finnene drevet lengre vestover enn til Inarisjøen. Etter at Sovjetunionen i 1941 kom med i den andre verdenskrig, ble Murmansk sentral i den sovjetiske krigsorganisasjonen, ettersom den var hovedhavn for forsyninger fra vestmaktene Storbritannia og USA. Det seilte sammenlagt ikke mindre enn 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945 (skjønt med to avbrudd). Mange av konvoiene gikk til Murmansk og havnene omkring, enkelte andre gikk videre til Kvitsjøen. Tyske styrker angrep retning Murmansk i 1941, men møtte sterk motstand. Av grunner som man i ettertid har vanskelig for å forstå, mente den tyske overkommando at det ikke ville være mulig å angripe med større styrker enn de gjorde; de antok at de ikke ville klare å sikre forsyningslinjene. Dette bidro til at den tyske offensiven ble stanset før den nådde Murmansk, i Litsadalen. Selv da tyskerne kuttet den vitale karelske jernbanelinjen mellom Kolahalvøya og det øvrige Russland, greide de ikke å erobre byen. Tyskerne bombet Murmansk, og store deler av byen ble ødelagt. Avhengig av værforholdene kunne bombeangrepene finne sted nesten daglig, særlig i de periodene da allierte forsyningsskip lå til kai. Den murmanske motstanden ble hedret av Sovjetunionen i 1985, og byen Murmansk fikk ærestittelen «Helteby». Til tross for de store personlige oppofrelser de allierte sjøfolkene kom med under denne konvoifarten, var Stalins paranoide årvåkenhet mot vestlig innflytelse allstedsnærværende. Den ene restauranten og den ene lille klubben som sjøfolkene kunne besøke under sine opphold i havnen, var forbudt område for den russiske bybefolkning. De russiske servitrisene ble hele tiden holdt nøye øye med av uniformerte menn. Etterkrigstid. Etter krigen startet gjenoppbyggingen av Murmansk, og industrien ble utviklet videre. I slutten av 1940-årene ble det etablert jernverk og aluminiumsverk i området. Nye fabrikktrålere ble tatt i bruk innen fiskeindustrien. Vannkraftverk og siden atomkraftverk ble etablert på 50- og 60-tallet, boligbyggingen tok seg også opp. På slutten av 70-tallet ble tidene mer pessimistiske, fisket ble regulert på grunn av overfiske, og laksen forsvant fra elvene. Det ble mangel på råvarer, og belastningen på miljøet var stort. Fra 1985 utviklet det seg en ny industri basert på olje og gass, og i 1991 ble Murmanskregionen igjen en av de viktigste industrielle sentrene i Russland. I tillegg er Kolahalvøya et viktig område for forsvaret av den russiske føderasjonen. Under den kalde krigen var Murmansk sentrum for Sovjetunionens ubåtaktivitet, og etter unionsoppløsningen er byen fremdeles hovedkvarter for den russiske nordflåten, i tillegg til flåten av atomdrevne isbrytere. Krisen etter Sovjetunionens oppløsning har likevel rammet Murmansk hardt, og byen har siden 1989 mistet ca. en tredjedel av sin befolkning. Havnen. Murmansk er en maritim by, og den eneste nordrussiske havnen som er isfri hele året. Her er en handelshavn som ble grunnlagt i 1915, en fiskehavn grunnlagt i 1934, den første russiske trålerflåten 1920, isbryterflåten og mange bedrifter tilknyttet den marine bransjen, som for eksempel "Murmansk Shipping Company". Hovedindustrien omfatter fiske, fiskeforedling og næringsmiddelindustri, skipsreparasjoner, transport og geologi. Turisme. Turistnæringen tilbyr aktiviteter som laksefiske, skisport, arktiske turer med isbrytere til Nordpolen og økologiske fisketurer. Det er mer enn ti hoteller i Murmansk. Området betjenes av Murmansk lufthavn ved Murmashi. Utdanning og forskning. De viktigste utdanningsinstitusjonene er "Murmansk Statlige Tekniske Universitet (MSTU) og Murmansk Statlige Pedagogiske Universitet (MSPU)". Av forskningsinstitusjoner nevner vi "Det polarvitenskapelige forskningsinstitutt for fiskeindustri og oseanografi (PINRO), "Murmansk Marinbiologiske institutt av det russiske vitenskapsakademi (MMBI), Polar geofysiske institutt" og "Kola vitenskapelige senter av det russiske vitenskapsakademi". I tillegg finnes det andre akademiske institusjoner; "Murmansk maritime fiskerihøyskole, Kooperativ teknisk skole, Murmansk høyskole for økonomi, statistikk og informatikk, Murmansk musikkhøyskole, Murmansk lærerhøyskole" og "Murmansk medisinske høyskole". Kultur. Lenin Prospekt, hovedgaten i Murmansk Av nasjonal og internasjonal betydning er helleristningene fra andre til fjerde årtusen f.Kr. ved elven "Ponoj" og ved bredden av innsjøen "Kanozero", som viser at det har bodd mennesker lenge på Kolahalvøya. I de gamle pomorlandsbyene "Varzuga" og "Kovda" finnes det trearkitektur og gravsteder fra 1600-tallet. I tillegg er Kolasamenes og pomorenes folketradisjoner originale og av stor betydning. Det er tre teatere i Murmansk; "Det regionale dramateateret, Nordflåtens teater" og "Det regionale dukketeatershow". Det er mer enn 80 museer i Murmanskområdet. "Murmansk regionale museum for lokalkunnskap" forteller om områdets mineraler, nordlig taiga og tundra, havene omkring og områdets historie. "Murmansk regionale kunstmuseum" er et av Russlands yngste, grunnlagt i 1989. Museets oppmerksomhet er hovedsakelig rettet mot nordrussiske tema og verk av nord- og vestrussiske kunstnere. "Nordflåtens marinemuseum" forteller om etableringen av den russiske flåten i nord, om "Nordflåten", krigsdeltakelse og utviklingen av flåten i etterkrigstiden. I tillegg fins det flere kommunale museer, blant annet i "Kirovsk" (det eldste) og i "Poljarnij". Nordflåten har flere kulturtilbud enn teateret (som er det eldste på Kolahalvøya) og museet. I dag består tilbudet av 50 kulturinstitusjoner, 130 bibliotek, flere museer, militærkorps og musikkgrupper. Murmansk er også sete for bispedømmet Murmansk og Montsjegorsk i den russisk-ortodokse kirke. Flesnes. Flesnes er et sted på vestsiden av Gullesfjorden i Kvæfjord kommune i Troms. Stedet er fergested på fylkesvei 83. Flesnes ligger godt beskyttet av en rekke holmer noen hundre meter fra land og har fra gammelt av vært betraktet som en meget god havn. Flesnesdalen med Flesneselva ender i nordre del av bygda og går ca 1 mil i retning nordvest. Fra gammelt av har det vært en del laks i elva, men i dag er det knapt noen fast bestand der. Deler av bygda er meget bra jordbruksland. I dag er det kun et gårdsbruk i full drift, men en del jorder høstes av bruk i nabobygdene. Det dyrkes mest gress, men også en del grønnsaker og jordbær. Fergeleiet på Flesnes trafikkeres av bilferge ca en gang i timen hele dagen, og er et av de mest trafikkerte fergestrekningene i Troms fylke. Bilferga gjør kommunikasjonen til Refsnes, kommunesenteret Borkenes og bykommunen Harstad enkel. Ved fergekaia finnes det en småbåthavn med gjestebrygge. På stedet finner man også Flesnes kirkegård. Flesnes har også barneskole og ungdomsskole som dekker området fra Holand til Våtvoll på vestsiden av Gullesfjorden. Fra Flesnes går det vei til Holand, litt lenger ut i fjorden. Refsnes (Kvæfjord). Refsnes, også kalt Revsnes, er et sted på østsiden av Gullesfjorden i Kvæfjord kommune i Troms. Stedet er fergested på fylkesvei 83. Fergeleiet på Refsnes trafikkeres flere ganger i døgnet av bilferge til Flesnes på vestsiden av fjorden. Fra Refsnes går riksvei 83 mot kommunesenteret Borkenes og til Harstad. Det går også vei fra Refsnes rundt fjordarmen Austerfjorden til Kjengsnes. Hemmestad. Hemmestad var den gamle «hovedstaden» i Kvæfjord – med Hemmestad brygge som naturlig midtpunkt. Stedet ligger på østsiden av Gullesfjorden, ca. 7 kilometer nord for Refanes fergested. Europavei 10 (Norge). Europavei 10 (Norge) (E10, tidligere kalt Kong Olav Vs vei'"), er en norsk riksvei som går mellom Å i Lofoten og riksgrensen på Bjørnfjell rett nord for Narvik. Veiens lengde er 382 km. Den er en del av den internasjonale Europavei 10. Veien går gjennom Å i Lofoten, Sørvågen, Reine, Ramberg, Leknes, Svolvær, Fiskebøl, Gullesfjordbotn, Tjeldsund bru, Bogen og Bjerkvik til Bjørnfjell. Veien gikk tidligere om Melbu, Stokmarknes og Sortland. Slik var traséen da Kong Olav V i 1984 åpnet den nye forbindelsen til Sverige. Ny Europavei 10 mellom Fiskebøl og Gullesfjordbotn («Lofast») åpnet 1. desember 2007. Delstrekningen mellom Fiskebøl og Raftsundet ble åpnet i 1998. Nasjonal turistvei. Strekningen mellom Å og Melbu fikk status som Nasjonal turistvei Lofoten 6. september 2007. Også veiene til Nusfjord (fylkesvei 807), Vikten (fylkesvei 811), Unstad (fylkesvei 992), Eggum (fylkesvei 994) og Henningsvær (fylkesvei 816) inngår i turistveien. Fylkesvei 888 inngår som alternativ strekning for syklister. Veiens historie. Veien som i dag heter europavei 10 i Norge het fram til 1992 riksvei 19. Før det het veien mellom Bjerkvik og Troms grense ved Evenes riksvei 795. En plan for Lofotveien Å-Fiskebøl med ferge til Melbu ble godkjent av Stortinget i 1949. Men alt på slutten av 1930-tallet definerte Nordland fylkes veikomité Lofotveien som strekningen Å-Lødingen. I 1963 var veiforbindelsen ferdig, med fergeforbindelser over fjorder og sund. Kong Olav V åpnet Lofotveien Å-Svolvær offisielt den 1. august 1963. Ei minneplate med navnetrekket hans står i fjellet ved Akkarvik på Moskenesøya. Senere ble det bygd bruer og tunneler for å erstatte fergeforbindelser og dårlige veipartier. Blant annet ble Tjeldsundbrua åpnet i 1967, Vesterålsbruene ble åpnet på 1970-tallet, og Nappstraumtunnelen erstattet den siste fergestrekninga på veien i Lofoten i 1990. Veiforbindelsen over Bjørnfjell til Sverige åpnet i 1984. En milepæl ble nådd da Lofotens fastlandsforbindelse (Lofast) mellom Fiskebøl og Gullesfjordbotn ble åpnet 1. desember 2007. Den nye veien ble åpnet av dronning Sonja. Dermed kan man endelig kjøre fergefritt mellom Lofoten og resten av verden. Veien fra E6 til den svenske grensen (Bjørnfjellvegen) ble åpnet i 1984. På svensk side åpnet veien fra Kiruna til grensen i 1983. Veien mellom Luleå og Kiruna er mye eldre. I likhet med mange andre veier i Norge er det i dag (2008) dårlig standard på veidekket på deler av europavei 10. NRK Nordland meldte 10. mars 2008 at Statens vegvesen ville vurdere å høvle en strekning i Tjeldsund og Lødingen kommuner ned til grusvei hvis vegvesenet ikke fikk penger til å forsterke og nyasfaltere strekningen. Marcus Calpurnius Bibulus. Marcus Calpurnius Bibulus (død 48 f.Kr.) var en romersk politiker. Han var svigersønn av Cato den yngre. Bibulus var gift to ganger. Fra første ekteskap hadde han tre sønner; en av dem var den senere politikeren Lucius Calpurnius Bibulus. Hans andre kone var Catos datter Porcia Catones. I 59 f.Kr. ble han valgt til konsul av optimatene, hans medkonsul Julius Cæsars fiender. Cæsar hadde forsøkt å få sin allierte Lucius Lucceius valgt og da dette mislyktes dannet han det første triumvirat for å omgå Bibulus' vetorett. Den eneste større maktutøvelse fra Bibulus i løpet av året var et veto mot Cæsars forslag om å gi land i Campania til Pompeius' soldater, og å erklære resten av dagene det året hvor centurieforsamlingen kunne møtes som religiøse helligdager, slik at forsamlingen ble satt ut av spill. Til tross for vetoet la Cæsar fram forslaget for forsamlingen, og da Bibulus prøvde å stoppe dette gikk folkemengden løs på ham. De knakk hans fasces, konsulens verdighetstegn, og kastet avføring på ham. Etter denne ydmykelsen nektet han å sitte ut perioden og ga dermed Cæsar fullstendig kontroll over konsulembetet resten av året. Romerne navnga hvert år etter hvem som var konsuler, og året 59 f.Kr. kaltes derfor «Cæsars og Bibulus' konsulat». Men på grunn av Cæsars kontroll ble året av popularene kalt «Julius' og Cæsars konsulat». I 52 f.Kr. støttet han Pompeius, som nå var politisk fiende av Cæsar, i senatet. Bibulus og hans svigerfar Cato den yngre lot Pompeius sitte alene i konsulembetet dette året, etter at medkonsulen Publius Clodius Pulcher var blitt myrdet. Bibulus ble utnevnt til guvernør i Syria i 51 f.Kr., men klarte straks å fornærme hæren der ved å ta æren for en seier som ble vunnet før han ankom. I 48 f.Kr. allierte han seg med Pompeius mot Cæsar og fikk kommandoen over Pompeius' styrker i Adriaterhavet. Han tok Cæsars flåte, og Cæsar satt dermed strandet i Epiros. Denne seieren betydde lite, da Cæsar slo Pompeius fullstendig i slaget ved Pharsalus. Bibulus døde senere samme år. Bibulus, Marcus Calpurnius Porcia Catones. Porcia Catones (død 42 f.Kr.) var datter av den romerske statsmannen Cato den yngre og hans første kone, Atilia. Hun giftet seg med Marcus Calpurnius Bibulus, som hans andre kone, for å sementere en allianse mellom faren og Bibulus. Etter Bibulus' død i 48 f.Kr. giftet hun seg med Marcus Junius Brutus, som var hennes fetter. Etter hans død i slaget ved Filippi begikk hun selvmord, angivelig ved å svelge glødende kull. William Shakespeare tok henne med i "Julius Caesar", da med skrivemåten "Portia". Tjeldsundbrua. Tjeldsundbrua er ei veibru som knytter Hinnøya til fastlandet. Den strekker seg over Steinslandsstraumen fra Leikvikhamn på Hinnøysiden til Steinsland på fastlandet. Hengebrua er en del av europavei 10/Kong Olavs veg. Den er 1007 meter lang, med hovedspenn på 290 meter. Seilingshøyden er 41 meter, og brua har i alt 32 spenn. Brua ble åpnet av kong Olav V den 22. oktober 1967. Historie. Den første regelmessige skyssforbindelsen over Steinslandsstraumen tok til i 1911, da Ole Arntsen på Steinsland startet båtforbindelse mellom Steinsland og Lilleng og Leikvik på Hinnøya. I 1930 ble det etablert bilfergeselskap, og båten «Prillarguri» fra Harstad ble innkjøpt og omdøpt til «Tjeldsundfergen 1». Denne ferga var i drift til 1938, og etter den kom «Tjeldsundfergen 2» og «Tjeldsundfergen 3». Fergekaiene på Lilleng og Steinsland ble bygd i 1937-38 og modernisert på 1950-tallet. En komité for bru over Tjeldsundet ble stiftet 23. februar 1953. Planleggingen av brua tok imidlertid lang tid, ikke minst fordi det var strid om hvor stor seilingshøyde brua måtte ha. I 1958 godkjente havnedirektøren at brua kunne bygges med 40 meters seilingshøyde, men den etterfølgende havnedirektøren krevde i 1963 at bruhøyden måtte være 50 meter. Tidlig året etter gikk havnedirektøren så med på 41 meters høyde. Byggearbeidet begynte i april 1965. Opprinnelig ble det beregnet at brua skulle stå ferdig høsten 1968, men arbeidet ble forsert slik at brua kunne åpnes 22. oktober 1967. Tjeldsundbrua ble betalt med bompenger, og bompengeinnkrevingen opphørte 30. juni 1981. De siste årene var bruavgiften for en personbil 7 kroner. Fergekaiene på Lilleng og Steinsland, noen hundre meter sør for Tjeldsundbrua, eksisterer fremdeles. Fergekaiene er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Ei av fergene, Tjeldsundfergen 3, er i dag restaurantbåt på Oslo Havn. I perioder med sterk vind kan brua bli stengt. Noen vintre har det vært nødvendig med kolonnekjøring over brua. Det finnes vindmålere på hver side av brua. I Statens vegvesens "Samferdselsutredning for nordre Nordland/Sør-Troms" som ble fremlagt den 3. november 2006 foreslås det å legge ei fremtidig bru over Tjeldsundet fra Sandtorg til Fjelldal, 10 km lenger sør. Popularene. Popularene (latin "populares", «de folkelige») var en løst sammenknyttet politiske allianse i den sene romerske republikken. De fikk sitt navn fordi de pleide å bruke folkeforsamlingene for å oppveie optimatenes og andres politiske makt. Blant deres fremste planer var omfordeling av land til bøner for veteraner, flytting av romerske borgere til provinsene, utvidelse av romersk borgerskap til grupper utenfor Italia, justering av kornutdelingene og justering av pengeverdien. De hadde sitt høydepunkt under Julius Cæsars diktatur, da Cæsar gjennom sin karriere var en av de sterkeste popularlederne. Etter dannelsen av det andre triumvirat (43 f.Kr.–33 f.Kr.) mistet de sin innflytelse. I tillegg til Cæsar inkluderte popularene blant annet Graccherne, Gaius Marius, Publius Clodius Pulcher og under det første triumviratet også Marcus Licinius Crassus og Gnaeus Pompeius Magnus. Optimatene. Optimatene («De gode menn») var en aristokratisk, politisk fraksjon i den sene romerske republikken. De ønsket å innskrenke folkeforsamlingenes makt, og tilsvarende utvide senatets fullmakter. Optimatene favoriserte "nobiles" – de adelige familiene – og gikk mot at de «nye menn», normalt plebeiere som ofte var fra provinsene, fikk innpass i politiske embeter. Ironisk nok var en av de fremste optimatene, Marcus Tullius Cicero, selv fra denne kategorien. De gikk også imot utvidelse av romersk borgerskap til å gjelde også personer utenfor Italia; mange optimater ville også begrense borgerskap til selve Roma og personer som hadde direkte tilknytning til byen. Videre var de for høye renter, mot den hellenistiske innflytelsen på det romerske samfunnet og for tildeling av land til veteraner. Den sistnevnte saken var de enige med popularene om, men begrunnelsen var annerledes. Mens popularene brukte omfordeling av land for å sikre støtte fra vanlige borgere, så optimatene på det som en forsikring mot opprør, ut fra tankegangen om at den som har et lite jordstykke å passe ikke uten videre risikerer alt i et opprør. Optimatene hadde sitt høydepunkt da Lucius Cornelius Sulla var diktator i 81–79 f.Kr.. Folkeforsamlingene mistet da nesten all makt, antall senatorer økte fra 300 til 600, flere tusen veteraner fikk jord i Nord-Italia og et stort antall popularer ble henrettet. Etter at Sulla gikk av ble mange av deres avgjørelser reversert. Blant de fremste optimatene i tillegg til Cicero og Sulla var Cato den eldre, Cato den yngre, Titus Annius Milo, Marcus Junius Brutus og Gnaeus Pompeius Magnus (sistnevnte med unntak av perioden han var del av det første trimvurat. Slaget ved Hatfield Chase. Slaget ved Hatfield Chase ble utkjempet 12. oktober 633 i England mellom northumbrierne under Edwin av Northumbria på den ene siden og waliserne under Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd og mercierne under Penda av Mercia på den andre. Slaget var en avgjørende seier for waliserne og mercierne. Noen få år før slaget hadde Edwin erobret Gwynedd i Wales og drevet Cadwallon i eksil. Da Cadwallon kom tilbake til de britiske øyer inngikk han en allianse med Penda, som på det tidspunkt beleiret Exeter. De gjenerobret Gwynedd sammen og invaderte deretter Northumbria. De to hærene møttes ved Hatfield Chase nord for Doncaster. Både Edwin og hans sønn Osfrith falt i slaget, og hans andre sønn ble tatt til fange av Penda og senere henrettet. Som en følge av dette smuldret kongedømmet Northumbria opp. Eanfrith, sønn av den tidligere kongen Æthelfrith av Northumbria, kom hjem fra eksil og tok makten i et av Northumbrias underkongedømmer, Bernicia, mens Edwins fetter Osric tok over det andre underkongedømmet, Deira. Cadwallon fortsatte krigen mot northumbrierne, som sluttet da han led nederlag i slaget ved Heavenfield i 634. Hatfield Chase, slaget ved Hatfield Chase, slaget ved Hatfield Chase, slaget ved Preikestolen. Preikestolen (eller Prekestolen) er et fjellplatå på nordsiden av Lysefjorden i Forsand. Preikestolen er et kjent turistmål i Ryfylke-regionen i Rogaland. Beskrivelse. Platået er tilnærmet flatt, ca. 25 × 25 m og rager 604 moh. Fra gammelt av hadde platået navnet Hyvlatonnå (høveltanna). Rundt 138.000 personer besøkte Preikestolen i løpet av sommeren 2010. Det er god utsikt over Lysefjorden og heiene rundt fra platået. Det var trolig en frostsprengning for 10 000 år siden som gjorde det slik at Preikestolen ble dannet. Kanten av isbreen lå da like ovenfor fjellet. Preikestolen har en flere meters dyp sprekk tvers over platået som trolig også er et resultat av frostsprengninger. Geologer har konkludert med at Preikestolen er trygg selv om mange ugrunnet tror at fjellplatået vil dette ned når de ser sprekken. Normal gangtid tur/retur P-plass ved Preikestolhytta på sti (uegnet for rullestol/barnevogn) er 1–2 timer hver vei. Turen fra Preikestolen Fjellstue er 3,8 km med en høydeforskjell på 330 meter. Stien er utbedret med blant annet gamle jernbanesviller over en myr, men det anbefales å bruke godt fottøy. Det er ikke anbefalt å gå turen vinterstid med snø og isføre. Beste sesong er april til oktober. Sommer-OL 1906. Sommer-OL 1906 ble avholdt i Athen i Hellas. Lekene var et 10-års jubileum for de moderne olympiske leker. 877 mannlige og 7 kvinnelige utøvere fra 21 land deltok. Disse olympiske lekene er ikke lenger offisielt anerkjent av IOK, men mange OL-historikere mener disse lekene bør likestilles med andre. Lekene er også kalt "Ekstralekene", og fungerte som en kompensasjon til Hellas, ettersom grekerne fortsatt holdt fast ved at alle olympiske leker skulle arrangeres i Hellas. En annen grunn var at særlig Sommer-OL i Paris hadde vært et fullstendig kaos, og både utøvere og publikum hadde sviktet. Det var planen at det skulle avholdes mellomleker i Athen hvert fjerde år (midt mellom de ordinære olympiske leker), men slik gikk det ikke. Av flere politiske grunner ble Sommer-OL i 1906 den første og siste gangen "Ekstralekene" ble arrangert. Lekene i Athen i 1906 viste seg å ha en viktig funksjon. I etterkant kan det se ut som om de reddet den olympiske ånd og sikret OLs fremtid. Noen av elementene som i dag er selvsagte innslag i OL, så man for første gang under lekene i 1906. Det var første gang landene stilte ordentlige landslag. Arrangementet gikk over 10 dager og nasjonalflagg ble for første gang heist ved medaljeseremonien. Utøverne bodde sammen i den første olympiske deltagerlandsbyen og de marsjerte inn til åpningsseremonien med en flaggbærer i spissen for troppen. For første gang ble det også delt ut gull-, sølv- og bronsemedaljer til de tre beste i hver øvelse. Frankrike ble i følge den uoffisielle medaljestatistikken beste nasjon, mens det norske laget tok 7 medaljer, hvorav 4 i gull. Øvelser. Det ble også konkurrert i tauklatring, denne øvelsen ble ansett som en turnøvelse. Sommer-OL 2012. Sommer-OL 2012, de 30. olympiske sommerleker, ble arrangert i London i Storbritannia fra 27. juli til 12. august 2012. Londons kandidatur ble ledet an av den tidligere friidrettsutøveren Sebastian Coe samt Londons borgermester Ken Livingstone, og London ble valgt som vertsby den 6. juli 2005 under IOK-konferansen i Singapore. De slo Moskva, New York, Madrid og Paris i finalen.London ble den første byen til å arrangere de moderne olympiske leker tre ganger, etter tidligere å ha arrangert lekene i 1908 og i 1948. Mens budsjettmessige hensyn for lekene har generert en del kritikk, har de blitt hyllet av andre som er glade for at mange områder i London har blitt kraftig utbygget. Lekene fant hovedsakelig sted i en ny olympisk park på 200 hektar, ved Stratford i Øst-London, i tillegg til mange allerede eksisterende arenaer. Søknadsprosess. Ved innleveringsfristen for søknadene, 15. juli 2003, hadde ni byer sendt bud for å arrangere OL i 2012. Disse byene var Havanna, Istanbul, Leipzig, London, Madrid, Moskva, New York, Paris og Rio de Janeiro. Ordføreren i London, Ken Livingstone sa at hans indre motivasjon for å initiere og drive lobbyvirksomhet for byens bud, var å utvikle den østre delen av London, som var blitt forsømt i over tretti år. Den 18. mai 2004, reduserte Den internasjonale olympiske komité (IOK), antall byer til fem, etter en teknisk vurdering, og London, Madrid, Moskva, New York og Paris stod igjen. Alle de fem byene leverte kandidatsøknad den 19. november 2004, og ble besøkt av IOC inspeksjonsgruppe i løpet av februar og mars 2005. Paris-budet led flere tilbakeslag under IOCs besøk: en rekke streiker og demonstrasjoner, samt en rapport som kom frem til at Guy Drut, en av de viktigste medlemmene i Paris sitt team, ville bli anklaget for korrupsjon. Den 6. juni 2005 utga IOC sine evalueringsrapporter for de fem søkerbyene. Selv om disse rapportene ikke inneholdt noen poeng eller rangeringer, ble evalueringsrapporten for Paris betraktet som den mest positive, tett fulgt av London, men også New York og Madrid fikk veldig positive evalueringsrapporter. Gjennom hele prosessen ble Paris allment sett på som favoritt til å vinne nominasjonen, spesielt siden dette var byens tredje bud i nyere historie. Opprinnelig ble London sett på som langt bak Paris med betydelig margin, men dette gapet ble mindre med utnevnelsen av Sebastian Coe som ny sjef for LOGOC i mai 2004, og i slutten av august 2004 begynte noen rapporter å spå en tett kamp mellom de to byene. I den siste oppkjøringen til den 117. IOC-konferansen i Singapore, ble det en tøff innspurtskamp mellom Paris og London, og den 1. juli 2005, sa Jacques Rogge på spørsmål om hvem vinneren ville bli, at: «Jeg kan ikke forutsi det, siden jeg ikke vet hvordan IOC-medlemmer vil stemme, men min magefølelse sier meg at det vil bli svært tett. Kanskje det vil bli en forskjell i stemmegivingen på under ti stemmer, eller kanskje mindre». Den 6. juli 2005, ble det endelige valget annonsert. Moskva var den første byen til å bli eliminert, fulgt av New York og Madrid. Ved utgangen av fjerde runde av avstemningen, vant London retten til å være vertskap for Sommer-OL 2012 med 54 stemmer og slo Paris med fire stemmer. Feiringen i London ble kortvarig, og ble overskygget av terrorangrepet på Londons transportsystem mindre enn 24 timer etter kunngjøringen. Nedtelling til lekenes begynnelse. En digital klokke som ble montert på Trafalgar Square 14. mars 2011 viste antall dager, timer og minutter til åpningsseremonien. Klokken ble utsatt for teknisk svikt allerede under ett døgn etter at den ble satt opp, slik at den «sto stille» og viste «500 (dager) 7 (timer) 06 (minutter) 56 (sekunder)». Klokken ble imidlertid raskt reparert. Budsjett. Budsjettet ligger på om lag 88 milliarder norske kroner, omtrent halvparten av Beijing-OLs budsjett. Styreleder er den forhenværende friidrettsutøveren Sebastian Coe. Til tross for at London 2012 har et budsjett som er omtrent halvparten av budsjettet til Beijing, har bruken av skattepenger skapt reaksjoner. Omtrent 60 % av budsjettet, ca 60 milliarder kroner skal finansieres av skattebetalerne. Som motsats vises det til lekene i Los Angeles 1984 og Atlanta 1996. Disse lekene ble arrangert uten bruk av skattebetalernes penger. Arenaer. Den store OL-parken, hvor halvparten av øvelsene ble arrangert, ble oppført i Lea Valley øst i London, en av de mest underutviklede delene av byen. Olympiastadion med plass til 80 000 personer var sentrum i den olympiske parken. Svømmehallen med plass til 17 500 tilskuere er lokalisert i nærheten av olympiastadion. Samtlige seter med unntak av 2 500 ble fjernet og ble til et idrettsanlegg for området. Deltaker- og medielandsbyen ble lagt ut for salg etter lekenes slutt. Kritikere påpekte at London allerede hadde mange fullgode idrettsanlegg som kunne brukes fremfor å bygge nytt. Maskoter. De to maskotene til OL og Paralympics ble presentert samtidig den 19. mai 2010 og heter Mandeville og Wenlock. De enøyde maskotene er skapt med utgangspunkt i formen til ståldråper og er oppkalt etter et sted i Shropshire der man på 1800-tallet begynte å arrangere et olympisk sportsarrangement og Stoke Mandeville Hospital i Buckinghamshire, der "World Wheelchair and Amputee Games" første gang ble arrangert. Musikalsk profil. Et musikalsk gjennomgangstema under sommerlekene var verket «Titles», kjent fra filmen "Ildvognene", (engelsk: "Chariots of Fire") fra 1981. Det er den greske komponisten og elektro-musikkutøveren Evangelos Odysseas Papathanasiou, bedre kjent som Vangelis, som sto bak denne. Under åpningsseremonien ble også dette verket fremført, da med et humoristisk innslag av Mr. Bean på scenen. Regissøren bak åpnings- og avslutningsseremoniene, Danny Boyle, lagde en spilleliste på 86 lydspor, et utvalg musikalske innslag som på en eller annen måte gjenspeilte temaer eller slagord for lekene. Blant de innslagene som ofte ble spilt, særlig i sammenheng med deltakerpresentasjoner, var Eurythmics' hit fra 1983, «Sweet Dreams (Are Made of This)». Lekenes offisielle sang, "Survival", er av rockegruppen Muse. Åpningsseremoni. Åpningsseremonien for Sommer-OL 2012 fant sted på Olympiastadion i London 27. juli 2012. Seremonien markerte starten på de 30. olympiske sommerleker. Arrangementet bar tittelen "Isles of Wonder" og hadde et typisk britisk kulturlandskap som tema i sceneutformingen på stadion. Torbjørn Færøvik. Torbjørn Færøvik (født 8. juni 1948 i Leka i Nord-Trøndelag) er en norsk forfatter, historiker og tidligere journalist. Færøvik har arbeidet som utenriksmedarbeider i NTB (1977–79), "Arbeiderbladet" (1979–91) og NRK (1991–99). Han var NRKs verdensreporter i 1996–97. Færøvik er utdannet cand. philol. med hovedfag i historie med en avhandling om norsk misjon i Kina. Priser. For sine bøker om India og Kina ble han tildelt Abisko. Abisko (nordsamisk: "Ábeskovvu") er ei lita grend i Kiruna kommune i Sverige med vintersportanlegg og kjent nasjonalpark. Stedet er i Norge kjent som handelssted for norske matvarekunder fra nordlige deler av Nordland og sørlige deler av Troms. E10 passerer Abisko, som også har jernbanestasjon på Malmbanan. Stedet ligger ved innsjøen Torneträsk, knapt 4 mil fra riksgrensa til Norge. Turstien Kungsleden har sitt nordlige endepunkt ved Abisko Turiststasjon og strekker seg gjennom 425 kilometer med fjell og villmark sørover til Hemavan i Västerbottens län. Kongedømmet Gwynedd. Middelalderens kongedømmer i Wales. Gwynedd var i middelalderen et kongedømme i Wales, i samme område som det moderne grevskapet Gwynedd. Det omfattet et område i den nord-vestlige delen av landet, omkring Snowdonia, mellom elvene Dyfi og Dee, inkludert øya Anglesey. Terrenget i området gjorde det vanskelig for engelske konger å ta kontroll over det. Landets konger — som Maelgwn Hir, Owain Gwynedd, Llywelyn den store og Llywelyn den siste — klarte vanligvis å holde et overtak over sine rivaler. Til ære for kongedømmets grunnlegger er dets kongelige familie noen ganger kalt for Huset Cunedda. Den eldste historien. De tidligste kjente innbyggere var ordovikene. Grunnleggelsen av kongedømmet Gwynedd regnes tilbake til Cunedda, ca. år 450. Cunedda kom sammen med sine sønner og følgesvenner fra det som i dag er det nordlige Skottland. Navnet på riket ser ut til å opprinnelig å ha kommet fra latin, Venedotia, men dette ble i løpet av omkring to århundrer forvansket til Gwynedd. En gravstein fra slutten av 400-tallet som nå er i kirken Penmachno synes å være den tidligste opptegnelsen av navnet. Den er reist til minne om en mann ved navn Cantiorix og dens latinske inskripsjon er: "«Cantiorix hic iacit/Venedotis cives fuit/consobrinos Magli magistrati»" (= "«Cantiorix ligger her. Han var en borger av Gwynedd og en fetter av dommeren Maglos»"). Referansene til «borger» og «dommer» antyder at romerske institusjoner kan ha overlevd i Gwynedd selv etter at romerske legioner hadde forlatt området. Gravsteinen til Cadfan ap Iago, konge av Gwynedd ca 615-625Man kan ikke snakke om en egentlig hovedstad i riket, men kjerneområdet var først Deganwy hvor Maelgwn Gwynedd (død 547) hadde sin besfestning, men ble senere flyttet til Aberffraw på Anglesey. Kongene av Gwynedd ble ofte beskrevet som «Prins av Aberffraw» eller «Herre av Aberffraw». Under normannernes erobring av Wales mellom 1066 og 1282 var Gwynedd et sentrum for walisisk motstand, og området ble det siste som sto imot de engelske kongene. De første kjente kongene. Blant de mer betydningsfulle tidlige kongene av Gwynedd var Cadwallon ap Cadfan som invaderte Northumbria og for en kortere tid kontrollerte det, og Rhodri den store (844 – 878) som klarte å legge Powys og deler av det sørlige Wales under sin kontroll, og han ble således den første hersker som kontrollerte større deler av Wales. Rhodris eldste sønn Anarawd ap Rhodri skulle etablere prinsehuset av Aberffraw som skulle komme til styre Gwynedd fram til 1200-tallet. Hywel Dda av Deheubarth klarte å legge Gwynedd inn under sitt eget kongedømme mellom 942 og 950, men det tidligere dynastiet overtok makten straks han døde. Kystområdene, spesielt Anglesey, kom mellom 950 og 1000 under økende angrep fra danske vikinger slik irske sjøfarere hadde gjort århundrene tidligere. Det sies at Godred Haraldsson fraktet vekk to tusen fanger fra Anglesay i 987, og at kongen av Gwynedd, Maredudd ab Owain, betalte en større løsesum for å frigjøre sine landsmenn fra slaveri. Gruffudd ap Llywelyn, opprinnelig konge av Gwynedd, klarte å gjøre seg til konge over det meste av Wales rund år 1055, og han holdt også deler av England i nærheten av grensen etter flere seire over engelske hærer. Imidlertid, i 1063 ble han beseiret av Harold Godwinsson og deretter drept av sine egne menn. Bleddyn ap Cynfy og hans bror Rhiwallon kom til enighet med kong Harold og overtok styret av Gwynedd og Powys. Normannisk tidsalder. Kort tid etter at normannerne erobret England i 1066 begynte de å legge press på den østlige grensen av Gwynedd. De dro nytte av en intern strid. Etter at Bleddyn ap Cynfyn ble drept i Deheubarth i 1075 overtok hans fetter Trahaearn ap Caradog tronen, men ble øyeblikkelig utfordret av Gruffydd ap Cynan som hadde vært i eksil på Irland. Gruffydd klarte for en kort periode å overta kontrollen over Gwynedd, men ble igjen tvunget til å flykte tilbake til Irland. Trahaearn styrte så inntil 1081 da Gruffydd igjen forsøkte å invadere landet. Trahaearn ble beseiret og drept i slaget ved Mynydd Carn. Gruffydd kunne igjen styre Gwynedd, men igjen kortvarig. Han ble lurt til et møte med jarlen av Chester, tatt til fange og holdt i fangenskap i Chester i mange år. Rundt 1086 hadde normanneren Robert av Rhuddlan tatt kontroll over det meste av Gwynedd, men til slutt greide Gruffydd ap Cynan å flykte og hjalp til å lede et walisisk opprør mot normannerne i 1094 hvor de vant tilbake mange av de okkuperte territoriene. Likevel ble Gruffydd ap Cynan igjen tvunget til å flykte til Irland i 1098 da jarlen av Chester og jarlen av Shrewsbury invaderte Gwynedd og tok makten over Anglesey. Uventet hadde den norske kongen Magnus Berrføtt kommet med en større flåte til Irskesjøen for å hevde norsk kontroll over norrøne områder, som Orknøyene, Hebridene, de skotske øyene lengst øst og Man. Kong Magnus inngikk dessuten allianser med småkonger på Irland og fikk en avtale med skottekongen. Magnus Berrføtts flåte angrep normannerne i nærheten av den østlige enden av Menai Straits. I slaget ble jarlen av Shrewsbury drept og nordmennene seiret. Normannerne flyktet fra Anglesey. I henhold til Snorre Sturlasson ble Anglesey lagt inn under den norske tronen, men mer sannsynligvis involverte nordmennene seg mot normannerne på walisisk side for å danne en allianse. Gruffydd var i stand til med norsk hjelp å komme tilbake og inngikk en fredsavtale med jarlen av Chester. Kort senere ble norskekongen drept på Irland og da måtte Gruffydd støtte seg på egne krefter. Gruffydd styrte som konge inntil han døde i 1137, og selv om han var blitt for gammel til å lede Gwynedds hær rundt 1120 var hans sønner Cadwallon, Owain Gwynedd og Cadwaladr ap Gruffydd i stand til å utvide Gwynedds grenser østover både på bekostning av normannerne og Powys. I 1136 hadde de beseiret normannerne i slaget ved Crug Mawr i nærheten av Cardigan. Ceredigion, tradisjonelt en del av Deheubarth, ble innlemmet i Gwynedd. Ved Gruffydds død overtok hans sønn Owain Gwynedd tronen og fortsatte å bygge ut kongedømmets makt og utvide dets grenser. Selv om både Deheubarth og Powys ble ledet av meget handlekraftige herskere på denne tiden, ble Gwynedd den dominerende makten i Wales og Owain var den udiskutable leder i en sammenslutning av alle herskerne i Wales som motsatte seg Henrik II av Englands invasjon i 1165. Invasjonen ble mislykket, og Owains posisjon ble ikke utfordret for resten av hans regime. Da Owain døde i 1170 brøt det ut strid mellom hans sønner. Hans utpekte arving, Hywel ab Owain Gwynedd, ble drept i et slag det samme året, og kongedømmet ble delt mellom tre av Owains øvrige sønner. For en tid mistet Gwynedd sin posisjon som den mest betydningsfulle av kongedømmene i Wales til Deheubarth under Rhys ap Gruffydd. I løpet av 1188 begynte en av Owain Gwynedds sønnesønner, Llywelyn ap Iorwerth, å utfordre sine onkler og i løpet av slutten av 1100-tallet hadde han greid å få kontroll over Gwynedd. Llywelyn, som senere ble kjent som Llywelyn den store, fortsatte inntil han ble herskeren over det meste av hele Wales. Da han døde i 1240 ble kongedømmet overført til hans sønn Dafydd ap Llywelyn som døde uten en arving i 1246, og kongedømmet ble igjen delt mellom sønnene til en annen sønn av Llywelyn den store, Gruffydd ap Llywelyn Fawr. En av disse, Llywelyn ap Gruffydd, klarte til slutt å beseire sine brødre og ble konge over Gwynedd og senere også over andre deler av Wales. Omfanget av kongedømmet varierte med styrken til den regjerende kongen. Gwynedd var tradisjonelt delt inn i «Gwynedd Uwch Conwy», «Gwynedd Is Conwy» (med elven Conwy som delelinje mellom de to) og «Môn». Kongedømmet var administrert under walisisk skikk via 13 Cantrefi som hver hadde, i teorien, et hundre bosetninger eller "Trefi". Perfeddwlad (også kjent som Gwynedd-Is-Conwy) Slutt på uavhengigheten. Da Llywelyn ap Gruffydd døde i 1282 og hans bror Dafydd ap Gruffydd ble henrettet det påfølgende året, hadde åtte århundrer med uavhengig styre ved Huset Gwynedd kommet til sin slutt. Kongedømmet, som hadde vært ett av de siste til å holde ut mot total engelsk dominans over Wales, ble innlemmet i England. Med traktaten av Rhuddlan i 1284 ble kongedømmet oppløst og reorganisert i henhold til den engelsk county-modellen som dannet de tradisjonelle countyene Anglesey, Carnarvonshire, Merionethshire, Denbighshire og Flintshire. Denne administrasjonmodellen skulle vare fram til reorganiseringen i 1974. Det var flere opprør i Gwynedd etter 1284 med varierende grad av suksess. De fleste ble ledet av ulike medlemmer av det gamle kongehuset. Nevnes kan opprørene til prins Madoc i 1294, Owain Lawgoch (en grandnevø av Llywelyn ap Gruffydd) mellom 1372–1378 og Owain Glyndŵr i 1400. På grunn av dette var det gamle kongelige huset rensket ut og enhver overlevende slektning gikk i dekning. Wynn-familien av Gwydir beviste sin nedstamming fra den kongelige familie, noen sier det ble gjort ved å manipulere gamle stamtavler for konsolidere deres krav, på 1500-tallet. Sir John Wynn, 1. baronett og hans etterkommere ble anerkjent over nordlige Wales som "de jure" (latin = "basert på lov") prinser av Gwynedd inntil den mannlige slektslinjen døde ut, antagelig en gang på slutten av 1700-tallet. Et annet krav kunne komme fra enhver overlevende mannlig etterkommer av Dafydd Gochs påståtte illegitime sønn, Dafydd ap Gruffudd. Referanser. Gwynedd, kongedømmet Johann von Staupitz. Stikk av Johann von Staupitz, 1889 Johann von Staupitz (født ca. 1468 i Motterwitz bei Leisning i Tyskland, død 28. desember 1529 i Salzburg). Staupitz var av saksisk adelsslekt. I 1490 inntrådte han i tiggermunkordenen augustinereremittene i München, og ble i 1497 prior for deres kloster i Tübingen. I 1500 ble han doktor i "biblia" (bibelteologi) i München. Da kurfyrst Fredrik den vise opprettet universitetet i Wittenberg i 1502, rekrutterte han Staupitz for å hjelpe med å bygge det opp etter mønster fra universitetet i Tübingen. Mellom 1502 og 1512 var Staupitz professor i bibelteologi og det teologiske fakultetets første dekanus, og i 1512 lot han Luther overta lærestolen i bibelteologi. Siden 1503 hadde Staupitz vært generalvikar for augustinereremittenes observantkongregasjon (OESA), et verv han beholdt til 1520. I Nürnberg (25. mai 1503) sørget han for at kongregasjonen fikk nye konstitusjoner), og sørget for at den ble uavhengig av augustinereremittenes ordensgeneral ved å få den tilsluttet til den lombardiske observantkongregasjon (Vercelli-unionen 20. april 1505). Men paven annullerte dette året etter (22. mars 1506). Staupitz forsøkte da en tid å få i stand en union mellom den tyske observantkongregasjon og den saksiske OESA-provinsen, men lot dette falle da motstanden viste seg å bli for stor. Martin Luthers reise til Roma gjaldt dette ordensinterne anliggende. Selv om Staupitz var Luthers sjelesørger i Wittenberg, og hadde støttet ham da han ble kalt til å svare for seg for de romerske kirkelige myndigheter (for eksempel i forbindelse med avhøret hos kardinal Cajetan i Augsburg i 1518), hadde han knapt forstått rekkevidden av Luthers lære eller fremmet den i vesentlig grad. De mistanker om oppstod om at han selv var blitt "heretiker", var sikkert uten hold. Fra høsten 1512 var Staupitz for det meste sør i riket (München, Nürnberg, Salzburg) og arbeidet sjeleørgerisk i patrisierkretser og i nonneklostre. I 1520 ble han dompredikant i Salzburg. I 1522 tilsluttet han seg med pavelig tillatelse benediktinerordenen (OSB) og ble abbed i St. Peter-klosteret i Salzburg. Som abbed distanserte han seg fullstendig fra den lutherske bevegelse. Staupitz, Johann von Staupitz, Johann von Staupitz, Johann von Staupitz, Johann von Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd. Cadwallon ap Cadfan (født ca. 591, død 634) var konge av Gwynedd. Han var sønn av Cadfan ap Iago. Cadwallon ble konge ved sin fars død, ca. 625. Gwynedd hadde allerede en tid vært under press fra Edwin av Northumbria, og det var antagelig kort tid etter at Cadwallon hadde kommet til makten at han startet en større offensiv. Northumbrierne invaderte Anglesey. Cadwallon led nederlag og måtte flykte til Priestholm, en liten øy øst for Anglesey. Han ble der beleiret av Edwin, men klarte å flykte først til Irland og så videre til Bretagne. Omkring år 630 førte Cadwallon en hær inn i Dumnonia, hvor han møtte mercierne, som beleiret Exeter. Han inngikk en allianse med deres konge, Penda, og beseglet denne ved å gifte seg med Pendas søster. Cadwallon lyktes i å gjenerobre Gwynedd, og de to kongene gikk sammen mot Northumbria. Krigen som fulgte endte i Edwins død i slaget ved Hatfield Chase i 633. Hans sønn Osfrith falt også i slaget, og sønnen Eadfrith ble tatt til fange og senere henrettet. Dette førte til at kongedømmet Northumbria ble delt i to, Deira og Bernicia. Cadwallon utnyttet situasjonen ved å fortsette med plyndringstokt inn i Northumbria, men nå uten Pendas hjelp. Han erobret York, og Osric av Deira falt da han forsøkte å beleire byen. Cadwallons styrker brøt ut og kom seg i sikkerhet. Kong Eanfrith av Bernicia ble også drept av Cadwallon, etter mislykkede fredssamtaler. I 634 møtte Cadwallons hær, som var utslitt og dårlig utstyrt etter tapet av York, Oswald av Bernicia. I slaget ved Heavenfield flyktet Cadwallons styrker, og han ble selv drept. Slaget ved Heavenfield. Slaget ved Heavenfield ble utkjempet i 634 mellom en northumbrisk hær under Oswald av Bernicia og en walisisk hær under Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd. Slaget endte i en avgjørende seier for Oswald. Etter slaget ved Hatfield Chase i 633, da Cadwallon hadde slått northumbrierne, hadde kongedømmet Northumbria raknet. De to underkongedømmene, Bernicia og Deira, ble delt etter at Edwin av Northumbria og en av hans sønner døde i slaget, mens den andre sønnen ble tatt til fange og senere henrettet. Cadwallon fortsatte med plyndringstokter i Northumbria og erobret blant annet York. Kong Oscric av Deira ble drept ved York, mens Eanfrith av Bernicia ble drept etter mislykkede fredssamtaler. Eanfriths bror Oswald vendte tilbake fra eksil i Dalriada og marsjerte mot Cadwallon. Med seg hadde han en skotsk styrke. Hærene møttes ved Hexham, i nærheten av Hadrians mur. Legenden forteller at Eanfrith før slaget reiste et kors og ba sammen med sine styrker, og slagmarken fikk av den grunn navnet Heavenfield («Himmelengen»). Waliserne hadde antagelig et større antall soldater, men de var slitne og ved dårlig mot etter å ha måttet flykte fra York, og hadde dårlig utstyr. De ble raskt drevet på flukt og ble forfulgt flere kilometer av northumbrierne. Cadwallon selv ble drept. Etter slaget gjenforente Oswald Deira og Bernicia og ble konge over hele Northumbria. Heavenfield, slaget ved Heavenfield, slaget ved Heavenfield, slaget ved Mariakirken i Bergen. Mariakirken er en langkirke fra 1180 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Kirken er den eldste bevarte bygningen i Bergen. Den ligger bak den nordligste delen av Bryggen som brant ned til grunnen i 1955. Kirken var i lange tider bedre kjent under navnet Tyskekirken. Kirken er hovedsakelig bygd av kleberstein. Det er identifisert fem ulike typer kleberstein i Mariakirkens originale murverk. Klebersteinsbruddet Urda på Bømlo har levert to typer kleber. Lyse klebersteinsbrudd har levert mye stein og noe fra Hana i Vaksdal. Basilika med to vesttårn, bygd 1140-80, romansk stil med gotisk kortilbygg Arkitektur. Mariakirken i Bergen, interiør med alterskap Kirken er antatt å være bygget en gang på 1100-tallet, sannsynligvis mellom 1130 og 1170. Den har brent ved bybrannene i 1198 og 1248. Etter 1248 ble koret forlenget. Det opprinnelige koret er den delen som ligger vest i koret. Den tilhører den bygningstradisjonen som var dominerende i Bergen på 1100-tallet hvilket var klassisk romansk. Denne typen ble utviklet i Nord-Italia på 1000-tallet og spredt nordover via Tyskland og Lund og finnes bl.a. i Lund domkirke som var Norges erkebiskopkirke (1104–1152) da Mariakirken ble bygget. Kirken er en basilika. Den har et langhus med et høyt midtskip og to lavere sideskip. Midtskipsmurene har arkaderekker med pilarer forbundet med buer og triforieganger inne i murverket med todelte åpninger inn mot kirkerommet. Det er ikke klerestorievinduer over triforiegangene slik det vanligvis er i en basilika. Kirken har fire portaler. Den vakreste er sørportalen som er senromansk. Den har bevart store deler av dekoren, og er den rikeste romanske portalen i Norge. I kapitelene finner to små løver med felles hode. Portalbuen har tannsnittbord og innenfor den en romans rankefrise. Alterskap. Mariakirken har – i likhet med Ringsaker kirke – et av de vakreste alterskapene som finnes i noen norsk kirke. Det er antakelig laget i Lübeck på slutten av 1400-tallet. Det er tredelt, og når det er åpent, ser vi inn i en fremstilling av himmelen. Dette ser vi fordi der er gullgrunn bak figurene som omgir dem med et himmelsk lys. I midten finner vi Maria med barnet. Rundt henne er Olav den Hellige, under ham Antonius. På den andre siden finner vi de hellige Katarina av Alexandria og under henne Dorotea av Cesarea i Kappadokia. På fløyene finner vi alle apostlene unntatt Judas som er erstattet med Paulus. Når skapet er lukket finner vi malerier på baksiden med Jesu fødsel, De vise menns tilbedelse av Jesusbarnet, Birgittas visjon slik hun fikk den på er pilegrimsreise til Betlehem i 1372 og den såkalte Gregormessen. Korsfestelsesscenen over er en senere tilføyelse. Kirken var sognekirke for de tyske kjøpmennene i Bergen mellom 1408 og 1766. Da ble den overdradd kongen etter at de siste bryggegårdene var blitt solgt. Etter den tid var den kirke for den tyske menigheten i Bergen til den i 1874 ble ordinær sognekirke. Prekestolen i Mariakirken. Mariakirken fikk i 1676 en meget særpreget prekestol fra noen av byens hanseatiske kjøpmenn. Prekestolen er laget i til dels eksotiske materialer, bl.a. skilpaddeskinn, og det regnes med at den er av hollandsk opprinnelse. I taket på prekestolen er det en gullkule som skal representere jorden og en himmelhvelving med bl.a. stjernetegnene inntegnet. Selve prekestolen er dekorert med de kristne dyder i form av kvinneskikkelser. Edwin av Northumbria. Edwin av Northumbria, også stavet Eadwine (gammelengelsk «velstående venn») og latinisert Æduini (født 584, død 12. oktober 633) var konge av Northumbria i England fra 616 til 633. Han var sønn av Aella av Deira og bror av Aethelric av Deira. Omkring år 604 erobret Edwins svoger Aethelfrith av Bernicia Deira. Edwin måtte dermed gå i eksil hos kongen av Gwynedd, Cadfan ap Iago. I slaget ved Chester beseiret Aethelfrith waliserne, og Edwin flyktet videre til Raedwald av Øst-Anglia. Aethelfrith prøvde å bestikke Raedwald for å få ham til å drepe Edwin, men dette slo tilbake mot ham da Raedwald nektet. Omkring 616 slo Raedwald Aethelfrith i slaget ved Idle; sistnevnte falt i slaget, og Edwin ble innsatt som konge over Northumbria. Aethelfriths sønner, inkludert Eanfrith, ble drevet ut. Det finnes få kilder til Edwins aktivitet utenfor Northumbria før 625, men det er sannsynlig at erobringen av det keltiske kongedømme Elmet, i nærheten av dagens Leeds, skjedde i det tidsrommet. Det kan ha vært dette som utløste konflikten med Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd, Cadfan ap Iagos sønn. Det ser også ut til at han annekterte Lindsey før 625. Det året gikk han i forhandlinger med Eadbald av Kent om ekteskap med Eadbalds søster Ethelburga. Edwin giftet seg tidlig med Cwenburg av Mercia, og de fikk to sønner, men det ser ut til at hun var død på dette tidspunkt. Et krav fra kongen av Kent var at kristendommen skulle tolereres i Northumbria, og derfor ble Paulinus bispeviet og sendt til Northumbria med Aethelberg. Ifølge kirkehistorikeren Beda var Edwin velvillig innstilt mot kristendommen, og i 626 lot han sin datter Eanfled bli døpt. 20. april 626, dagen datteren ble født, forsøkte Eomer, en utsending fra kong Cwichelm av Wessex å ta livet av Edewin. Edwin ble reddet av en av sine undersåtter, og etter drapsforsøket sverget han å bli kristen dersom han beseiret sine fiender. Hans felttog var vellykket, og han sluttet derfor å dyrke de gamle gudene. Han fikk i forbindelse med sin omvendelse et brev fra pave Bonifatius V, og dette hjalp ham å ta den endelige avgjørelsen. Han ble døpt sammen med flere fra hoffet i York påskedag (11. april) 627. Han lot biskop Paulinus opprette et erkebispesete i byen, fikk bygget en midlertidig trekirke og begynte på en katedral i stein. Edwin fikk også Eorpwald av Øst-Anglia til å konvertere til kristendommen. Beda forteller at det rådet fred i Britannia i en periode, og at Edwin innførte et felttegn av den typen de romerske keiserne brukte. Han skal ha erobret Man, og invaderte Anglesey i Gwynedd. Cadwallon av Gwynedd ble fordrevet, først til Priestholm utenfor Anglesey, og deretter til Irland og Bretagne. Han ble etter dette anerkjent som bretwalda, overherre over alle de angelsaksiske kongene; bare Eadbald av Kent nektet å akseptere dette. Omkring 630 kom Cadwallon tilbake fra eksil, og allierte seg med Penda av Mercia. Etter av Cadwallon hadde gjenerobret Gwynedd gikk de sammen inn i Northumbria, slo Edwin i slaget ved Hatfield Chase 12. oktober 633. Edwin og hans sønn Osfrith falt i slaget, mens sønnen Eadfrith ble tatt til fange og senere henrettet. Edwins lik ble skjult i kirken i Edwinstowe. Etter Edwins død ble de to underkongedømmene i Northumbria, Deira og Bernicia splittet. Førstnevnte ble styrt av Osric, en slektning av Edwin, mens Bernicia ble styrt av Eanfrith, sønn av Edwins svoger Aethelfrith. Fordi Penda var hedning og Cadwallon ble regnet som bare nominelt kristen, ble Edwin regnet som martyr og dermed som helgen. Hans hode ble sendt til katedralen han hadde latt bygge i York, mens resten av legemet ble lagt i kirken i Whitby. Pave Gregor XIII tillot av det ble satt opp et bilde av ham i kirken til det engelske college (presteseminar) i Roma. Dette betydde en implisitt pavelig anerkjennelse av helgenkulten. Hans minnedag er 12. oktober. Antisemittisme. a> spiller på forestillinga om at jødene var et folk uten eget land. Bildet er fra ca. 1850 og viser en karikert jøde med krokenese og langt hår og skjegg. Antisemittisme er en vanlig betegnelse for rasemessig begrunnet hat mot jøder. Begrepet oppstod i 1879 da tyskeren Wilhelm Marr definerte jødene som en egen rase. Marr innførte benevnelsen antisemittisme som en eufemisme for det tyske "Judenhass", det vil si «jødehat». I normal språkbruk benyttes derfor begrepet antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk opprinnelse. I arabiske land som motarbeider staten Israel har man imidlertid argumentert for å utvide begrepet til også å gjelde mennesker av arabisk herkomst. Begrunnelsen deres er at både hebraisk og arabisk tilhører den semittiske språkfamilien. Kritikerne av denne omdefineringen mener at den representerer en sammenblanding av et lingvistisk begrep med et politisk begrep. Antijudaisme, som er en religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedommen, er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og i første rekke rasemessig motivert. Historikk. Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i kristendommen, særlig i Europa og Russland. I første rekke ble selve jødedommen fordømt, men også jødene som folk ble beskyldt, blant annet for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene skyldes jødenes utlendighet i mange land, og at de derfor over mange hundre år dannet minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom jødene i disse landene sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og selgere, og ble derfor lett utpekt som syndebukker i nedgangstider. Jøder, kristne og muslimer. Antisemittismen har i utgangspunktet alltid vært religiøst begrunnet, idet den kristne kirken har fordømt jødene som Jesu drapsmenn, mens islam har fordømt alle ikketroende muslimer. Det er likevel mange eksempler på fredelig sameksistens og handel mellom jøder, muslimer og kristne i Europa og Midtøsten, blant annet hos maurerne i Nord-Afrika og Spania fra 700- til 1400-tallet og i Istanbul. Antisemittisme i middelalderen. Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett konkret eksempel er den katolske kirkes påbud om at jødene måtte merkes og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller "Judenflecken", «jødeflekker», runde tøymerker som måtte sys på kappene. Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også magikere, utenfor ghettoene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule Davidstjernen som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945. Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau-motivet eller «jødesvin», det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre "urene" dyr. Motivet er kjent både fra karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til forrige århundreskifte. Russiske jødeforfølgelser. I Russland og Øst-Europa fikk antisemittismen et særlig voldsomt uttrykk på slutten av 1800-tallet, der flere blodige pogromer blant annet var inspirert av "Sions vises protokoller", et falskt dokument fra 1897 som angivelig skal bevise jødenes hemmelige sammensvergelse mot resten av verden. Diskriminering i USA. På første halvdel av 1900-tallet ble jøder omfattet for omfattende diskriminering i USA. Mange organisasjoner nektet jøder medlemskap, samtidig som jødene ble forsøkt holdt utenfor i utdanningssystemet. I denne perioden ble organisasjonen Anti-Defamation League stiftet for å hjelpe jøder i å unngå diskriminering. I mellomkrigstiden nådde diskrimineringen sitt høydepunkt, blant annet med de antijødiske ideene til Henry Ford. Enkelte politikere stemplet også Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk som «jødisk». Lederen for Representantenes hus' bankkomité, Louis T. McFadden, mente for eksempel at Roosevelts beslutning om å gå bort fra gullstandarden var et triks fra jødenes side for å avspise «ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og 'de ekte pengene'». Holocaust. I moderne historie er særlig de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig kjent. I perioden 1938 til 1945 ble rundt seks millioner jøder drept som en del av en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, ofte kalt holocaust. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser. I kjølvannet av Nürnberglovene ble det forbudt for jøder å bruke ordet «blond» både skriftlig og muntlig. Likeledes var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som Adolf Hitler. Miriam Wattenberg, som under pseudonymet "Mary Berg" utgav sin dagbok fra tiden i Warszawagettoen, var født i Lódz i Polen 20. april 1924, men i dagboken endret hun sin fødselsdag til 10. oktober, i tilfelle dagboken skulle bli funnet. I tidsskriftet "Deutsche Justiz" (= Tysk rettsvesen) utgitt 21. oktober 1938, skriver Walter Buch, leder for NSDAPs øverste domstol: «Jøden er intet menneske. Han er legemliggjørelsen av forråtnelse. På samme måten som sopp ikke kan gjennomtrenge treverket før det begynner å råtne, var det først etter at den tyske nasjon, svekket av blodtapet under tredveårskrigen, hadde begynt å råtne fra innsiden, at jøden klarte å kravle seg inn i det tyske folk og bringe ulykke over det.» I barneboken "Der Giftpilz" (= Giftsoppen) av Ernst Hiemer, utgitt i Nürnberg i 1938, står det: «Ohne Lösung der Judenfrage - kein' Erlösung der Menschheit» (= Uten en løsning på jødespørsmålet - ingen frelse for menneskeheten). En tekst i frontkjempersangboken fra 1943 er slik: «Vi svarte da vår Fører: Vi reiser alle mann til kamp mot bolsjevismen og jødisk verdensbrann.» Harald Wibe, fylkesleder i Oslo Unghird, skrev 9. august 1941 i kampbladet "Baunen" under overskriften «Mennesker og jøder», at jødene «kaller oss dyr, men er det ikke de som er dyr? Kunne kanskje et menneske ellers gå frem på den måten de daglig gjør det i Russland? Nei, bare dyr, og da i første rekke jødiske dyr, kan gå frem på denne måten, og derfor, kamerater i Unghirden, la oss derfor behandle jødene som dyr.» Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa, kjennetegnet ved blandingsspråket jiddisch, den karakteristiske klezmer-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten Israel i 1948 ville neppe vært så bred hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen. Avvisningen av jøder i Norge. Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte jødeparagrafen i den selvstendige, norske grunnloven av 1814, der også jesuitter og munkeordener var utestengt fra riket. Til tross for ordet "fremdeles", innebar bestemmelsen den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i Bergen. Folketellingen av 1801 avdekker at det i Christiania var bosatt tre personer med fornavnet "Baruch", som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene. Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren Henrik Wergeland. Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk. Antisemittisme i dag. Flere steder, blant annet i Russland, den arabiske verden og de siste årene i Europa, er fremdeles hets mot jøder utbredt i store deler av befolkningen, tidvis også fra myndighetenes side. I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys. De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk og er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om Palestina. Også EU og OSSE mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes. En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske Anti-Defamation League (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor Israel enn overfor det landet de var bosatt i. Antisionisme og Israel-kritikk. Motstandere av staten Israel omtaler ofte seg selv som antisionister. Antisionisme trenger i seg selv ikke å være antisemittisk, for eksempel vil en generell avvisning av nasjonalisme og nasjonalstater også innebære en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Det finnes likevel eksempler på antisemittisk bruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være antisionisme. Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen. Her blandet marxistisk antisionisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder. På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier. Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «sionister» og «femtekolonister» og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet. I 1975 vedtok FNs generalforsamling etter sovjetisk og arabisk initiativ at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme antisionistiske kampanjen som ble ført i Øst-Europa med antisemittiske understrømninger. Bergen lufthavn, Flesland. Bergen lufthavn, Flesland (IATA: BGO, ICAO: ENBR) ligger på Flesland, to mil sør for Bergen sentrum og stod ferdig i 1955. Den betjener mesteparten av Hordaland fylke, i tillegg fungerer den som vestre nav for regionale flyvninger i Sogn og Fjordane og deler av Møre og Romsdal. Flyplassen er eid og drevet av Avinor. Den gamle terminalen er konvertert til helikopterterminal, som hovedsakelig betjener oljeplattformer i Nordsjøen. Flesland er Norges nest største flyplass, og hadde 103 183 sivile flybevegelser og 5 601 394 passasjerer i 2011. 30. desember 2008 passerte lufthavnen 5 millioner passasjerer. Den viktigste destinasjonen er Oslo som har 25 daglige ruteforbindelser t/r med Boeing 737-fly. Det er Europas fjerde mest trafikkerte linje etter antall avganger. Det var 3 021 983 innlands rutepassasjer i 2008, mesteparten til/fra Oslo. Bergen lufthavn, Flesland er blitt kåret til Europas beste flyplass og verdens 6. beste flyplass av det britiske reisemagasinet Wanderlust Travel Awards. Seks flyselskaper tilbyr innenriksflyvninger til 20 destinasjoner mens 25 flyselskaper tilbyr 61 internasjonale destinasjoner (inkludert charter, hver sommer og vinter), inkludert daglige avganger til Aberdeen, Amsterdam, Frankfurt, Helsingfors, København og London. Noe av innenlandstrafikken kommer fra Fleslands rolle som regionalt nav for Sogn og Fjordane, med mange flyvninger med Dash 8-fly operert av Widerøe og ATR 42-fly operert av Danish Air Transport. I mai 2009 startet også Finnair flyvninger mellom Helsingfors og Bergen, som andre flyplass i Norge som får denne destinasjonen. Historie. De første skrittene mot en flyplass på Flesland ble tatt i 1937, da deler av gården Flesland ble ekspropriert av kommunen. I 1952 vedtok myndighetene at en flyplass skulle bygges på Flesland. Terminalbygget fra 1955 ble tegnet av arkitekt Halfdan B. Grieg og den nye flyplassen hadde en rullebane på 2990 meter. Den opprinnelige flyplassen ble hovedsakelig finansiert av NATO. Den nåværende terminalen, som åpnet i 1988, ble også tegnet av Halfdan B. Grieg. Terminalen har 11 gater med embarkeringsbroer, nummerert 21–32. I 1991 stod dagens tårn ferdig. To dager før åpningen skrev Bergens Arbeiderblad: «Området utenfor ekspedisjonslokalene fortoner seg som en sammenhengende steinrøys, som aller minst er egnet til å faseres av nylonbeslåtte dameben i høyhælte pumps...» Men rullebanen var flott, slik at tittelen på reportasjen var like fullt: «Prakftfull flyplass, men påvre lokaliteter.» I boken "Da Bergen tok av" kan man lese at rullebanen hadde vært flott så lenge at den ble tatt i bruk av småbarnsfamilier på søndagstur med barnevogn. Like fullt var trafikken et år etter åpningen rimelig god. Plutselig fikk Bergen tre daglige turer til Oslo og like mange tilbake. I tillegg fantes det en daglig rute til Stavanger, Kristiansand og til Ålborg, med to korrespondanser videre til København. To dager i uken korresponderte flyet til Stavanger også med videre fly til London og Amsterdam. Nordover fortsatte Vestlandske Luftfartsselskap å fly til mørebyene og til Trondheim. SAS hadde mesteparten av trafikken og tilbød tur til Trondheim, via Oslo for samme pris. Braathens første oppgave på Flesland var å håndtere passasjerer og bagasje som kom med Amerika-flyene to ganger i uken. Det islandske flyselskapet Loftleiðir hadde søkt konsesjon på ruten Bergen-Reykjavik-New York og fått det. Planer framover. Avinor har vedtatt å bruke en ramme på 461 millioner kroner på å oppgradere flyplassen, med blant annet utbygging av utenlandsterminalen, forbedring av flyoppstillingsplasser, endring av taksebaner, nye driftbygninger, avisningsplattformer, bakketrafikkrader, sekundærradar og rullebanesenterlys. Transportøkonomisk institutt (TØI) har utarbeidet nye prognoser som viser sterk trafikkvekst de neste 2-3 årene. Selv om det forventes nedgang i flytrafikken på kort sikt, er det av største viktighet at det kommer en utvidelse av publikumsarealene på Bergen lufthavn, innen kort tid. Kundetilfredsheten, servicegraden og optimale driftsforhold er meget vanskelig å opprettholde i flyterminalen, en terminal som ikke er bygget for dagens store trafikkvolum og som krever stadig flere og mer omfattende kompenserende tiltak. Tidligere utvidelser er tenkt gjennomført ved å henge kasser på dagens bygingskropp. Kostnytte forholdet ble ikke så uventet dårlig for de arealene som kunne realiseres ved dette. Avinors fokus er derfor nå rettet inn mot å bygge et tilbygg til flyterminalen mot vest. Sammen med alle aktørene på lufthavnen og dermed de viktigste premissgiverne, utarbeides nå forslag til design, utforming og kostnader ved et slikt tilbygg. Masterplanen poengterer også nødvendigheten av at en ny rullebane er operativ noe etter år 2020. Flyselskaper og destinasjoner. Et militær-fly er parkert ved flyplassen. Transport til flyplassen. a> skal gå fram til Bergen lufthavn, Flesland. Hvis alt går etter planen kan bybanen allerede være ferdig til Flesland i 2015. Maud Angelica Behn. Maud Angelica Behn (født 29. april 2003 på Rikshospitalet i Oslo) er det eldste barnet til prinsesse Märtha Louise av Norge og Ari Behn, og det eldste barnebarnet til kong Harald V av Norge og dronning Sonja av Norge. Maud Angelica Behn er nummer fem i arverekken til Norges trone, etter sin mor. Hun ble døpt den 2. juli 2003 i Slottskapellet, nøyaktig 100 år etter at hennes oldefar, kong Olav V, ble født. Hun ble båret til dåpen av sin morfar, kong Harald V. De øvrige fadderne var kronprins Haakon, prinsesse Alexandra zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg, Marianne Ulrichsen, Kåre Conradi, Anja Sabrina Bjørshol og Trond Giske. Maud Angelica Behn bodde sitt første leveår i Lommedalen i Bærum, før familien flyttet til New York høsten 2004. Familien flyttet tilbake til Norge før hennes lillesøster Leah Isadora ble født i april 2005. Hun fikk enda en lillesøster i september 2008, Emma Tallulah. Høsten 2009 begynte hun på Steinerskolen i Bærum. Behn, Maud Angelica Behn, Maud Angelica Lasse Virén. Lasse Virén (født 22. juli 1949) er en tidligere finsk langdistanseløper. Lasse Virén vant OL-gull på både 5000 og 10000 meter i München i 1972 og i Montreal i 1976. Under 10000-meterløpet i 1972 falt han halvveis, men reiste seg og kom til mål som vinner på ny verdensrekord. Samme år ble han kåret til verdens fremste friidrettsutøver. Han deltok også i Sommer-OL 1980 og ble nummer fem på 10000 meter, en plassering han også fikk i maratonløpet i Montreal i 1976. I europamesterskapet i 1974 tok han bronse på 5000 meter. Siden 1999 har Lasse Virén vært representant i den finske riksdagen. Carolina Klüft. Carolina Evelyn Klüft (født 2. februar 1983 i Borås) er en svensk friidrettsutøver som først og fremst konkurrerer i sjukamp. De siste årene har hun dominert denne grenen i internasjonale mesterskap, og har vunnet både EM, VM og OL. Under VM 2007 satte hun ny europarekord i sjukamp med 7032 poeng, med følgende serie; 13,15 (100 m hekk), 1,95 (høyde), 14,81 (kule), 23,38 (200 m), 6,85 (lengde), 47,98 (spyd) og 2.12,56 (800 m). Klüft har også konkurrert internasjonalt i lengdehopp, og fikk bronsemedalje under innendørs-VM i 2004. I 2002 ble hun tildelt Radiosportens Jerringpris og i 2003 Svenska Dagbladets gullmedalje. I mars 2008 bestemte Klüft seg for å gi seg med sjukamp fordi hun hadde mistet motivasjonen, og istedenfor satse på lengde og tresteg. Doncaster. Doncaster er en by i South Yorkshire, England. Innbyggerne kaller den gjerne bare Donny. Byen ligger på 53°31' nord, 1°8' vest. Den første kjente bebyggelse på stedet var at romersk fort bygget i 1. århundre ved et overgangssted ved elven Don. Fortet fikk navnet "Danum", og det nåværende stedet er sammensatt av forvanskninger av "Danum" og "castrum" (latin, «fort»). I angelsaksisk tid var Doncaster antagelig bosted for kongene av Northumbria. Etter at Vilhelm Erobreren hadde tatt makten i 1066 ble byen, som hadde forfalt kraftig, gjenoppbygd av normannerne. De bygde også en festning ved Conisbrough. Omkring det 16. århundre begynte byen å tjene godt på hesteoppdrett, og dette førte videre til at man begynte å avholde hesteveddeløp. De første veddeløpene i byen skal ha vært avholdt tidlig i det 17. århundre, men det som ga Doncaster berømmelse var løpene "St. Leger Stakes", som først ble avholdt i 1770-årene. Etter den industrielle revolusjon kom jernbanen til Doncaster. Great Northern Railways lokomotiv- og vognbyggeri ble lagt dit, og på dette verkstedet ble både Mallard og Flying Scotsman bygget. Byen ligger i dag ved den østlige hovedlinjen mellom London og Skottland. Under første og andre verdenskrig ble jernbaneindustrien omstilt til ammunisjonsproduksjon. Etter 1945 ble Doncaster en av de viktigste kullgruvebyene i England, og gruvene ble langt den største arbeidsplass i området. Mange av jobbene gikk tapt ved nedtrappingen av gruveindustrien i 1980-årene, og det er i dag nesten ingen utvinning av kull rundt Doncaster. Ettersom det som gjennom etterkrigstiden har vært hovednæring forsvant har byen forsøkt å etablere seg som et sentrum for handel og fritidsaktiviteter. Hesteveddeløpene er fortsatt svært populære, og trekker mange besøkende. Doncaster har en av de mest framgangsrike kvinnefotballklubber i England, Doncaster Belles LFC, samt herrefotballklubben Doncaster Rovers FC. Conisbrough. Conisbrough (ofte feilstavet "Conisborough") er en liten by omtrent midt mellom Doncaster og Rotherham i South Yorkshire, England. Den ligger ved elven Don. Byen har det som regnes som hva som er den eldste bevarte bygningen i South Yorkshire, den angelsaksiske St. Peters kirke (Den engelske kirke), datert til 7. eller 8. århundre. Det meste av kirken slik den står nå er fra det 12. århundre. Opprinnelig var den en del mindre, og den ble utvidet i normannisk tid. En del av glassmaleriene fra det 15. århundre er bevart. Conisbrough slott er en av de mest populære turistattraksjonene i området. Den ligger på samme sted som en tidligere saksisk bosetning. Det første slottet var i tre, og ble bygget av normanneren William de Darenne i 1070. Det ble raskt erstattet med et i stein, som mot slutten av det 12. århundre ble overdratt til Hamelin Plantagenet gjennom ekteskap. I det 14. århundre døde eieren John de Warennes uten arvinger, og slottet tilfalt derfor Kronen, som ga det videre til Hertugen av York. Det var i dårlig forfatning, og kunne ikke brukes som forsvarverk. Derfor unngikk det å bli ødelagt under borgerkrigen. Staten tok over ruinen i 1949, og den har blitt satt i bedre stand slik at den kan være åpen for publikum. Det er usikkert når byen ble etablert, men det er mulig at den er identisk med "Kaerconan", en by som ble befestet av Aurelianus av Britannia etter hans seier over Hengest av Kent. I 12. århundre er byen nevnt som "Cununugeburc". Ælla av Deira. Aella (Ælla, Ella, Ille) (død 588) er den første kjente kongen av Deira. Ifølge den Angelsaksiske krønike ble han konge samme år som Ceawlin av Wessex, det vil si 560, og hersket i 30 år. Samtidig står det i krøniken at han døde i 588, så kilden er ikke helt konsekvent. Florence av Worcester, som skrev i det 12. århundre, mente at han hadde tiltrådt i 559, hvilket betyr at han i 588 var i sitt 30. år som konge. Han ble etterfulgt av sønnen Aethelric, mens en annen sønn, Edwin, ble konge over hele Northumbria, det vil si Deira og Bernicia. Ifølge "Parkermanuskriptet" var han sønn av Yffe, som var sønn av Uxfrea, sønn av Wilgisl, sønn av Westerfalca, sønn av Sæfugl, sønn av Sæbald, sønn av Segegeat, sønn av Swebdæg, sønn av Sigegar, sønn av Wædæg, sønn av Odin. Denne slektshistorien er åpenbart mytisk. En av hans sønner var Edwin av Northumbria. Aethelric av Deira. Aethelric (død ca. 604) var konge av Deira ca. 589 til ca. 604. Han var sønn av Aella av Deira, og bror av Edwin av Northumbria. Deira ble invadert av Aethelfrith av Bernicia ca. år 604. Aethelric led nederlag, og ble antagelig drept, enten i kamp eller ved henrettelse senere. Aethelfrith hersket deretter over Deira og Bernicia sammen, under navnet Northumbria. Broren Edwin ble konge i Northumbria etter at Aethelfrith hadde falt i slaget ved Idle ca. 616. Deira. Deira (fra brytonisk "Deifr", «vann») var et angelsaksisk kongedømme i England fra 6. til 7. århundre. Ifølge Simeon av Durham lå det mellom elvene Humber og Tyne, men nord for elven Tees lå landet øde. Kongenes sete var i York. Det er usikkert når området først ble bebodd, men den første kongen som er kjent er Aella, som antagelig tok makten i 559 eller 560, og døde ca. 588. Etter hans død ble Deira underlagt Æthelfrith av Bernicia, som forente de to kongedømmene under navnet Northumbria. Den neste kongen, Aellas sønn Edwin, hersket også over begge kongedømmer. Etter Edwins død i slaget ved Hatfield Chase i 633, ble hans nevø Osric konge, og Northumbria løste seg igjen opp i to kongedømmer. Osric falt ved York allerede året etter, og sønnen Oswine tok over. I 651 ble Oswine drept, og Aethelwald, sønn av Oswald av Northumbria kom til makten. Den siste kongen av Deira var Aelfwine (670 til 679), men mye tyder på at tittelen på det tidspunkt bare var en tittel som ble tildelt arvingen til kongedømmet Northumbria. Paavo Nurmi. Paavo Nurmi (født 13. juni 1897, død 2. oktober 1973) var en finsk mellom- og langdistanseløper. I 1920-årene var han verdens sterkeste løper på alle distanser fra 1500 meter og oppover. I karrieren vant han 9 OL-gull og satte 22 offisielle verdensrekorder. Verdensrekorder. I tillegg satte Nurmi 29 verdensrekorder innendørs, men IAAF godkjente ikke slike rekorder før i 1987. Æthelfrith av Northumbria. Æthelfrith eller Aethelfrith (død ca. 616) var konge av Bernicia ca. 593 til ca. 616, og konge av hele Northumbria fra ca. 604 til ca. 616. Han var sønn av Aethelric av Bernicia, og var den første konge som forente de to kongedømmene Deira og Bernicia. Hans forgjenger på tronen var Hussa av Bernicia. Omkring 598 sto han antagelig bak seieren mot de nordlige britene i slaget ved Catraeth. Dette åpnet veien for angelsaksisk ekspansjon. I 603 slo han tilbake Aedan av Dalriada i slaget ved Daegsastan. Æthelfriths styrker led selv store tap i slaget. Han invaderte Deira i 604, erobret kongedømmet, og drepte kong Aethelric. Han giftet seg deretter med Acha, datter av Aella, tidligere konge av Deira. Aellas sønn Edwin flyktet til Gwynedd i Wales, og Aethelfrith så på ham som en betydelig trussel. Senere, antagelig i 616, angrep Æthelfrith waliserne, og slo dem i slaget ved Chester. Han massakrerte også munkene fra Bangor, som hadde samlet seg for å be for en walisisk seier. Krigen skyldtes nok delvis ønsket om å få tak i Edwin, men det hadde også en strategisk betydning å hindre kontakt mellom waliserne og britene fra Strathclyde. Edwin flyktet til Øst-Anglia, hvor han ble beskyttet av kong Raedwald. Et forsøk på å bestikke Raedwald slo feil, og det brøt ut krig mellom ham og Aethelfrith. Omkring år 616 ble Æthelfriths styrker slått i slaget ved Idle av en hær ledet av Raedwald. Æthelfrith selv falt i slaget, og Raedwald innsatte Edwin som konge i Northumbria. Lene Marlin. Lene Marlin Pedersen, kjent under kunstnernavnet "Lene Marlin" (født 17. august 1980), er en norsk popmusiker og låtskriver. Pedersen ble født i Tromsø, og flyttet dit med foreldrene fra den lille bygda Stordalstrand ved Ullsfjorden i en alder av 3 år. Hun ble oppdaget i hjembyen av NRK Troms sommeren 1997, og etter å ha spilt inn noen låter i studio hos NRK Troms ble hun oppdaget av Virgin Records. Den første singelen ble utgitt i 1998 og het «Unforgivable Sinner». Den ble kåret til årets låt under Spellemannprisen 1998. I 1999 vant hun MTV-Europes pris som beste nordiske artist. Under Spellemannprisen 1999 ble hun kveldens store vinner med hele fire priser for albumet "Playing My Game" og singelen «Sitting Down Here». Hun vant da klassene årets artist, årets nykommer, popsolist og årets låt. I 2007 fikk hun Gammleng-prisen i åpen klasse. Hun har til sammen solgt over 2,2 millioner album (2005-estimat), og har også samarbeidet med andre artister, blant andre sveitsiske Lovebugs på deres låt «Avalon». I tillegg har hun bidratt som låtskriver på den barbadiske artisten Rihannas "Good Girl Gone Bad". Lene Marlin flyttet til London sommeren 2008 etter å ha bodd en tid i Oslo, og bekreftet i et intervju med Dagbladet i august 2008 at hun og Kåre Conradi var samboere. Eksterne lenker. Pedersen, Lene Marlin Bertine Zetlitz. Bertine Axeliane Robberstad Zetlitz (født 9. april 1975) er en norsk popartist, komponist og forfatter. Hun vokste opp på Frogner i Oslo. Tretten år gammel var hun med i NRKs lørdagsprogram for barn og unge, "Midt i smørøyet". Hun gikk på musikklinja ved Foss videregående skole. I februar 1997 platedebuterte hun med singelen «Getting Out». Hun har fått Spellemannprisen fire ganger. For debutalbumet "Morbid Latenight Show", som kom i mars 1998, fikk hun Spellemannprisen 1998 som årets nykommer og popartist. Hun fikk også Spellemannprisen 2000 i klassen popsolist for albumet "Beautiful So Far" og Spellemannprisen 2003 i klassen kvinnelig popsolist for albumet "Sweet Injections". Dette albumet ble det store gjennombruddet for Zetlitz i Norge, og solgte i ca. 75 000 eksemplarer. Albumet "Rollerskating" fulgte opp suksessen med over 80 000 solgte album på fire måneder. Dette førte til at hun ble Norges mestselgende kvinnelige artist i 2004. Brandenburg bispedømme. Det katolske bispedømmet Brandenburg ble opprettet den 1. oktober 948 av Otto den store, og omfattet området mellom elvene Oder (i øst), Elbe og Schwarze Elster (i vest og sør) og landskapet Uckermark (i nord). Den første biskopen var "Thietmar" (eller "Ditmar") (død før 968). Hans etterfølger, biskop "Dodilo", ble myrdet i 980. De neste biskopene kunne ikke lenger bo i Brandenburg fordi de hedenske venderne klarte å gjenerobre området i 983; de var for det meste koadjutorer til andre prelater annetsteds i Tyskland. Biskop "Wigger" (1138–60), den 15. i rekken, var den første som var i stand til å vende tilbake til sitt bispedømme. Likesom sine etterfølgere helt frem langt inn på 1400-tallet var han medlem av premonstratenserordenen, og domkapittelet han opprettet ble rekruttert av korherrer fra denne ordenen. Biskop "Stephan Bodeker" (1421–59) utmerket seg med et usedvanlig aktivt undervisnings- og reformarbeid. Biskop "Matthias von Jagow" (1527–44), den 44. biskop, var en ivrig tilhenger av den protestantiske reformasjon, til tross for at han i 1528 under ed hadde lovet paven og kurfyrst Joachim I å stå i mot Luther-inspirerte innovasjoner. Han innsatte samme år en luthersk predikant i byen Brandenburg, løste i 1535 alle prester fra sølibatsløftet og innførte nattverdutdeling under begge skikkelser. Etter at Joachim Is etterfølger hertug Joachim II trådte tilbake, ble kurfyrst Johann Georg utnevnt til bispedømmets administrator, noe som i praksis innebar at det ble sekularisert. Domkapittelet ble bevart i navnet. Bernicia. Bernicia (brytonisk "Brynaich") var et angelsaksisk kongedømme i 6. og 7. århundre. Det ble senere slått sammen med Deira i kongedømmet Northumbria. Riket skal ha ligget nordover fra Tyne til Firth of Forth, med en vestgrense som stadig krøp innover i de cumbrisk-talende områdene mot vest. Kongens sete var i Bamburgh, nær øya Lindisfarne som ble bispesete og hadde et stort kloster. Den første kjente konge er Ida av Bernicia, som skal ha tatt makten ca. 547. Riket ble forent med Deira omkring 604 av Aethelfrith, som hersket over det forente Northumbria inntil han ble drept av Edwin, sønn av Aella av Deira, ca. 616. Edwin ble selv drept i slaget ved Hatfield Chase i 633, der Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd og Penda av Mercia var seierherrene. Northumbria ble delt i to riker igjen, og Bernicia ble en kort tid styrt av Eanfrith. Etter et års tid oppsøkte han Cadwallon for å forhandle om fred, men samtalene var mislykket og han ble drept. Eanfriths bror Oswald samlet en hær og beseiret waliserne i slaget ved Heavenfield i 634; Cadwallon var blant de falne. Etter seieren forente han Deira og Bernicia. Deira hadde i perioder, fram til 679, fortsatt egne konger, men det ser ut til at disse ikke hadde reell makt. Bamburgh. Bamburgh er en liten by ved kysten i Northumberland, England. Bamburgh slott var sete for kongene av Northumbria. Byen var også hovedstad for det angelsaksiske kongedømmet Bernicia i 6. og 7. århundre. Det ble bygget av Ida av Bernicia (ca. 547 559). Det opprinnelige navnet på stedet skal ha vært "Bebbanburgh", etter Bebba, som var gift med Idas sønnesønn Adda av Bernicia. i 1704 ble slottet kjøpt av Lord Crewe, biskop av Durham. Han opprettet en veldedig pikeskole der. Fondet som skulle finansiere skolen dekket ikke driften over tid, og i 1894 kjøpte William, 1. Lord Armstrong slottet og gjorde det til familiens bolig. De bor fortsatt der. Den første kirken i Bamburgh ble reist av Oswald av Northumbria i 635. En av de mest kjente personer fra Bamburgh er Grace Darling (1815–1842). I 1838 rodde hun sammen med sin far ut til et skip som hadde gått på grunn, og de lyktes i å redde ni passasjerer. Hun er gravlagt på kirkegården, og rett ved siden av ligger et museum til hennes ære. Joachim II av Brandenburg. Joachim II av Brandenburg med tilnavnet "Hector" (født 13. januar 1505 i Cölln i Tyskland, død 3. januar 1571 i Köpenick), kurfyrste av Brandenburg fra 1535 til sin død. Joachim IIs regjeringstid innledet en ny epoke i Brandenburg. Dette gjaldt fremfor alt innføringen av reformasjonen i 1539. Joachim hadde opplevd kirkesplittelsen som en realitet innen sin egen slekt. Fra sin fars og sin onkels side ble han trukket i katolsk retning. Faren var Joachim I, og hadde ikke sluttet seg til reformasjonen; farens bror var kardinal Albrecht III av Brandenburg, erkebiskop av Mainz og av Magdeburg. Men gjennom hans mor Elisabeth av Danmark, Norge og Sverige, trakk det mot det lutherske. En annen onkel Albrecht var hertugen av Preussen, og han hadde innført reformasjonen i Preussen allerede i 1526. Denne spenningen kan kanskje forklare hvorfor Joachim II etter sin egen konversjon var blant de mer moderate lutheranere og f.eks. ikke sluttet seg til det schmalkaldiske forbund. Joachim II førte et overdådig hoff og bedrev en aktiv byggevirksomhet, slik at Brandenburg ble nedtynget av gjeld under hans regjeringstid. Johann Lang. Johann Lang (født ca. 1487 i Erfurt i Tyskland, død 2. april 1548 i Erfurt), luthersk teolog. Johann Lang studerte fra 1500 ved universitetet i Erfurt og inntrådte i 1506 (kort tid etter Martin Luther i augustinerkorherrenes kloster i byen. I 1511 kom han til universitetet i Wittenberg og fikk der de akademiske grader "Magister artium" (1512) og "baccalaureus biblicus" (1515). I 1516 fikk Luther innsatt ham som prior i augustinereremittklosteret i Erfurt. Johannes Lang ledsaget Luther til disputasjonene i Heidelberg (1518) og Leipzig (1519). I 1521 utgav han en oversettelse (fra gresk, på grunnlag av Erasmus av Rotterdams greske tekst fra 1516) av Matteusevangeliet som høstet ros fra Luther. Men han avstod fra å fortsette sitt oversettelsesarbeide etter at Luther selv satte i gang med sin bibeloversettelse. Da han i 1522 forlot augustinerordenen, ble han overdratt ansvaret for nyordningen av de kirkelige forhold i Erfurt. Som "Erfurts reformator" innførte han en enhetlig reformatorisk gudstjenesteordning i 1525. Tour de France. Tour de France (også kjent som "Frankrike rundt") er verdens største sykkelritt. Det kjøres hver sommer i Frankrike i juli. Rittet starter på en lørdag og varer i tre uker. Tour de France ble arrangert første gang i 1903, og er siden den gang blitt arrangert hvert år, bare avbrutt av verdenskrigene. Sammenlagtlederen i Tour de France bærer til enhver tid den gule ledertrøyen, "Maillot jaune". Vinneren av rittet mottar 450 000 euro av arrangøren. I Europa arrangeres det årlig ytterligere to 3-ukers etapperitt på sykkel: Giro d'Italia (Italia rundt) og Vuelta a España (Spania rundt). Alle disse tre rittene betegnes som en Grand Tour. Nordmenn har vunnet fjorten etapper i Tour de France – Dag Otto Lauritzen i 1987, Thor Hushovd i 2002, 2004, 2006 (2), 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011 (2), Kurt Asle Arvesen i 2008, og Edvald Boasson Hagen i 2011 (2). Historie. Tour de France ble startet som et PR-stunt av Henri Desgrange som ville skape blest rundt avisen L'Auto som han jobbet for. Det første rittet ble gjennomført i 1903 og ble en stor suksess. Opplaget til avisen ble doblet, noe som gikk utover den største konkurrent, Le Velo, som etter hvert ble nedlagt. Det første rittet var på 2 428 kilometer fordelt på seks etapper. Den lengste etappen gikk fra Paris til Lyon og var 467 kilometer, og man måtte derfor også sykle om natta. Rittet ble vunnet av franskmannen Maurice Garin to timer og 49 minutter foran nummer to, Lucien Pothier. I 1904 begynte skandalene. Syklistene kjørte både bil og tog for å komme seg fram på strekningene uten kontroll og publikum kastet spiker på veien for å ødelegge for sine favoritters rivaler. Franskmannen Maurice Garin vant dette året også, men seieren ble fratatt ham da det ble kjent at han hadde tatt tog på deler av strekningen. Til slutt ble rittets femtemann, Henri Cornet, kåret til vinner etter at de fire foranliggende ble diskvalifisert. Arrangøren så på rittet som ferdig, men allerede året etter var det tilbake. Rittet er blitt arrangert årlig siden 1903, med unntak av opphold under første og andre verdenskrig. I dag er Touren organisert av "Société du Tour de France", et underselskap av Amaury Sport Organisation (ASO), som er del av mediegruppen som eier sportsavisen L'Équipe. Beskrivelse. Tour de France er et sykkelritt delt inn i flere etapper, hvor hver etappe blir gjennomført på én dag. De fleste etappene er fellesstart, men det er også vanligvis to individuelle tempoetapper i tillegg til prologen. Det har også vært vanlig med en lagtempo-etappe, men den var ikke på programmet i 2006–2008. I 2009 og 2011 var lagtempoen tilbake. Tiden hver rytter bruker på etappene blir registrert og lagt sammen. Rytteren som har minst sammenlagttid leder touren og får bære den gule trøya kalt "Maillot jaune". Den som ved målgang i Paris har minst sammenlagttid er vinneren av Tour de France. Det er mulig å vinne sammenlagt uten å vinne en eneste etappe, som Greg LeMond gjorde i 1990. Å vinne en etappe er sett på som en stor prestasjon, ofte større enn å vinne et en-dagsritt. Selv om antall etapper har variert, har det i moderne tider vært rundt 20 etapper og en totallengde på mellom 3000 og 4000 kilometer. Etappene. Tour de France starter vanligvis den første lørdagen i juli (i 2012 startet rittet den siste lørdagen i juni pga. de olympiske sommerleker senere på sommeren). De siste årene har Touren startet med en kort individuell tempoetappe kalt prolog. Denne er vanligvis på mellom 1 og 15 kilometer. I 2008 og 2011 ble prologen erstattet med en vanlig fellesstart. Deretter fortsetter man vekselvis med og mot klokka gjennom Frankrike. De mest avgjørende etappene foregår i Pyreneene og Alpene, der kjente stigninger som Col du Tourmalet, Mont Ventoux, Col du Galibier og Alpe d'Huez er gjengangere fra år til år. Etappene før, etter og mellom Alpene og Pyreneene er vekselvis flate eller mer kuperte. De tre ukene rittet varer, inneholder vanligvis to hviledager, som noen ganger blir brukt til å frakte rytterne lange avstander mellom etappene. Det har også vært vanlig de siste årene at rittet avgjøres med en tempoetappe den nest siste dagen. I 2009 var den nest siste etappen en klatreetappe. Før 1975 ble rittet avsluttet i Parc des Princes stadion, vest i Paris, men siden 1975 har Tour de France hatt målgang på Champs-Élysées i Paris. Rittet er i praksis avgjort før den siste etappen, vinneren skåler i champagne med sportsdirektøren, og det er enighet om at man ikke angriper før man kommer til Paris. For spurterne er dette den mest prestisjefylte etappen å vinne. De fleste etappene foregår i Frankrike, men det er vanlig å ha et par etapper i nærliggende land som Italia, Spania, Sveits, Belgia, Luxembourg, Nederland. Det har også vært etapper i Irland og Storbritannia. Det er svært prestisjefylt å ha start eller målgang i byen, og de som ønsker å være arrangørby er villige til å betale store summer for det. Beregning av sammenlagtid. I tillegg til tiden rytterne får ved målgang, ble det tidligere delt ut tidsbonuser underveis og ved målgang. Bonus-sekunder var viktige for å avgjøre Tour de France. De senere år har man fått bonus-sekunder på de innlagte spurtene (6, 4 og 2), samt at de tre beste i mål har fått 20, 12 og 8 sekunder i fratrekk på totaltiden. Fra og med 2008 er det ikke delt ut noen bonus-sekunder. For å unngå at sammenlagt-konkurrentene hindres av velt som kan oppstå på slutten av flate etapper der spurtlagene kjører høyt tempo for å hindre noen i å stikke fra, har man innført regler som sier at de som er involvert i krasj på de siste tre kilometerne på flate etapper får samme tid som hovedfeltet i mål. Tidsgrense. Rytterne blir ekskludert fra resten av rittet hvis de ikke kommer i mål på hver etappe innen en viss tidsfrist. Denne henger sammen med hvor mye stigninger det er, og hvor fort etappen går. På en flat etappe som går seint (under 34 km/t), må man være i mål innen vinnertiden + 4 %. Prosenten stiger frem til 12 % hvis hastigheten er 48 km/t. På fjelletapper kan prosenten være helt oppe i 18 %. På tempoetapper er grensen 25 %. Disse reglene er ikke absolutte, så arrangørene kan velge å la være å ta regelen i bruk hvis det f.eks er et brudd med stort forsprang der hovedfeltet kommer inn etter tidsgrensen. Tidsgrensen er sjelden et problem på flate etapper. På fjelletapper vil ofte sprintere og andre som har problemer i stigningene samles i en "gruppetto", også kalt "buss", der de jobber sammen for å komme seg i mål innen tidsfristen. Trøyer og konkurranser i Tour de France. I Tour de France konkurreres det i tillegg til etappeseire om fire trøyer som representerer fire konkurranser. Den som leder konkurransen får kjøre i den tilhørende trøya. Tour de France-trøyene har forrang over de nasjonale mestertrøyene og verdensmestertrøya. Dersom en rytter leder flere konkurranser, bærer han den mest prestisjefylte trøya (gul-grønn-klatre-hvit), og de(n) som er nummer to i de(n) andre konkurransen(e) bærer de(n) andre. De som gir seg underveis, strykes fra alle konkurransene, og man må derfor fullføre rittet for å vinne konkurransene. Det deles ut pengepremier som vanligvis deles mellom rytterne på laget (pr. 2010). Etappeseire. Det vil for de fleste ryttere være viktigere å vinne en etappe i Tour de France enn de fleste andre en-dagsritt. Eddy Merckx har hele 34 etappeseire fra sin karriere. Han kunne vinne både massespurter og klatreetapper. Gul trøye Sammenlagt - gul trøye. Det er den gule trøya som er hovedsaken i Tour de France. Det er et mål å vinne den til slutt, samtidig som den som til enhver tid leder sammenlagt, får kjøre i den. Derfor vil også ryttere som er sjanseløse i sammendraget ha mulighet til å kjøre i den tidlig i rittet (slik Thor Hushovd gjorde i 2011). Det eer Eddy Merckx som har hatt trøya på flest etapper, med 111 dager i gult. Grønn trøye Spurtpoeng - grønn trøye. Konkurransen om den grønne trøya avgjøres ved at man samler poeng på innlagte spurter og ved målgang. Poenggivningen varierer etter hvor krevende etappen er. Det er vanligvis spurterne som vinner denne trøya. Erik Zabel har vunnet seks ganger. Rødprikket trøye Klatrepoeng - rødprikket klatretrøye. Konkurransen om klatretrøya avgjøres ved at man samler poeng på de kategoriserte stigningene underveis i løpet. Richard Virenque har vunnet hele syv ganger. Hvit trøye Beste rytter under 25 år - hvit trøye/ungdomstrøye. Den hvite trøya (ungdomstrøya) går til den av de yngste rytterne som gjør den best sammenlagt. I denne konkurransen deltar kun de rytterne som ikke har fylt 25 år 1. januar det året rittet går. Konkurransen ble innført i 1975, men var uten trøye i perioden 1989–1999. Trøye med røde tall Mest offensive rytter. På hver etappe kårer en jury den mest offensive rytteren. Det er vanligvis en rytter som har vært lenge i brudd. Vedkommende kjører med rødt startnummer på neste etappe. Når rittet er over deles det ut en "super-combativity"-pris til Tourens mest offensive rytter totalt. Trøye med gule tall Lagkonkurransen. Lagkonkurransen avgjøres av lagets tre første ryttere i mål. For hver etappe legges tidene til lagets tre beste ryttere på hver etappe sammen. Det ledende laget har siden 2006 kjørt med med gule startnummer. I 2012-utgaven ble det også innført gule hjelmer for det ledende laget. Rød trøye Rød trøye og Kombinasjonstrøye kombinasjonstrøye (utgått). Frem til 1989 var det også to andre trøyer. Den "røde trøya" ble avgjort av poeng samlet på de innlagte mellomspurtene. Konkurransen ble innført i 1971, men trøya kom først i 1984. "Kombinasjonstrøya" gikk til den som hadde best plassering i konkurransen om gul, grønn og klatretrøya tilsammen. Konkurransen eksisterte i perioden 1968–74, 1980–82 og 1985–89, trøya var hvit i den første perioden. Deltakere. Det nederlandske laget i 1960. a> (i gul trøye og med startnummer 1) i 2005. Antall lag og ryttere pr. lag har variert opp gjennom historien. I 2008 var det 180 ryttere fordelt på 20 lag som stilte til start. I dag består Touren av sykkellag med store sponsorer bak seg, men det begynte som et ritt mellom individuelle ryttere, og har i perioder også bestått av nasjons- og regionlag. Arrangøren av Tour de France (ASO) velger hvilke lag som skal inviteres. Etter at ProTouren ble innført i 2005 har alle ProTour-lagene hatt rett og plikt til å stille. ASO valgte likevel å ikke invitere ProTour-lagene Unibet.com i 2007 og Astana i 2008. I tillegg er det vanlig å invitere 2–3 profesjonelle kontinentallag. Rytterne stiller med ulike ambisjoner og oppgaver. Noen har som mål å konkurrere om sammenlagtseieren, spurterne har mål om å vinne massespurter og grønn trøye, andre er med som hjelperyttere og har i oppgave å passe på lagets sammenlagtkandidat eller bidra til å hente inn brudd og organisere opptrekk slik at lagets spurter(e) kan vinne, og på en god dag kan de selv gå i brudd og kanskje være med å kjempe om en etappeseier. Fjorårets vinner har startnummer 1, og lagkapteinene har vanligvis nr. X1. Deretter er de resterende åtte rytterne nummerert i stigende orden alfabetisk. Flest deltakelser (etter 1947). George Hincapie fra USA har stilt til start i Tour de France hele 17 ganger, noe som er rekord. Han fullførte alle utenom én utgave. Estlenderen Jaan Kirsipuu har deltatt 12 ganger, men aldri fullført. Norske deltagere. Thor Hushovd er den nordmannen som har deltatt flest ganger med elleve deltagelser, deretter følger Dag Otto Lauritzen med åtte deltagelser. Thor Hushovd har flest etappeseirer (10), mens Jostein Wilmann står for den beste sammenlagtplasseringen med en 14. plass. "Lanterne rouge". "Lanterne rouge" («rød lykt») kalles den rytteren som ligger sist i sammendraget. Wim Vansevenant har «vunnet» den konkurransen flest ganger (2006, 2007 og 2008). Karavanen. Et viktig innslag for publikum langs løypa er reklamekaravanen. Den har vært med siden 1930. Dette er en rekke med biler som kjører gjennom løypa noen timer før rytterne kommer. En viktig del er utdeling av diverse smågaver og annet reklamemateriell. Sykkelhjelm. De første 100 årene av rittets historie ble det ikke brukt sykkelhjelm. I 2003 ble det innført obligatorisk hjelmbruk, men på egen risiko kunne syklistene ta av seg hjelmen på den siste stigningen til målgang hvis stigningen var minst fem kilometer. Fra 2005 ble dette unntaket fjernet, og man kan få bot for å kjøre uten hjelm. Eksterne lenker. 0 Hertz. Hertz er en avledet SI-enhet for måling av frekvens. Enheten har fått sitt navn etter den tyske fysikeren Heinrich Rudolf Hertz, som ga viktige bidrag til vitenskapen om elektromagnetisme. En hertz er definert som «en svingning (eller hendelse) per sekund». Tilsvarende er 100 Hz «hundre svingninger (hendelser) per sekund», og så videre. Enheten kan anvendes for enhver periodisk hendelse. Man kan for eksempel si at en klokke tikker med frekvensen 1 Hz. Den inverse størrelsen av frekvens er tid (periode), så en frekvens på 1 Hz svarer til en periode på ett sekund. En frekvens på 1 MHz svarer til en periode på ett mikrosekund. For å unngå forvirring betegnes periodisk varierende vinkler vanligvis ikke i Hz, men i radianer pr. sekund (rad/s) eller runder pr. minutt (rpm). Da blir; 1 Hz ≈ 6.283 rad/s (formula_1 rad/s) og 1 Hz = 60 rpm. For å regne mellom rad/s og Hz benyttes formelene formula_2 og formula_3, hvor formula_4 er frekvensen i Hz og formula_5 er antall rad/s. Vibrasjoner. Lyd er oscillerende lufttrykk (mellom høyt og lavt trykk). Mennesker oppfatter lydbølger som toner. Hver tone korresponderer til en bestemt frekvens, som kan måles i hertz. Et spedbarn kan oppfatte lyd i frekvensene mellom 16 Hz til 20000 Hz; mens en gjennomsnittlig voksen bare kan høre frekvenser mellom 20 Hz til 16000 Hz. Ultralyd og andre fysiske vibrasjoner på molekylært nivå kan ha frekvenser på langt over megahertz-nivå. Elektromagnetisk stråling. Elektromagnetisk stråling er ofte beskrevet ved frekvensen til dets oscillerende elektriske og magnetiske felt per sekund i hertz. Radiofrekvenser er vanligvis uttrykt ved kilo-, mega-, og gigaherz. Lys er elektromagnetisk stråling ved enda høyere frekvenser. Elektromagnetisk stråling i frekvenser på de nedre terahertz (mellom de høyeste vanlige radiofrekvenser og infrarødt lys), er ofte kalt terahertz-stråling. Høye frekvenser slik som gammastråling blir målt i exahertz. Datamaskiner. I datamaskiner måles mikroprosessorens (CPU) klokkefrekvens i megahertz eller gigahertz. Klokkefrekvensen er en elektrisk spenning som skifter mellom høy og lav spenning ved faste intervaller. Hertz har da blitt til hovedenheten for å beregning av arbeidshastigheten for forbrukerne. Mange eksperter kritiserer denne måten å måle CPU-hastighet, ettersom det er en lett manipulerbar målemetode. Diverse datamaskinkomponenter, slik som primærminnet, behandler informasjon i klokkefrekvenser målt i hertz. Elektrisitet. Hastigheten vekselstrøm oscillerer i et strømnett blir målt i Hz. Frekvensen har blant annet mye å si for elektriske vekselstrømmaskiners omdreiningstall og motstand i elektriske kretser som inneholder induktans og kapasitans. Frekvensen i strømnettet for vanlige forbrukere er vanligvis i området 50 til 60 Hz. Elektromagnetisme. Elektromagnetisme (Elektrodynamikk) er den delen av fysikken som beskriver alle elektriske og magnetiske fenomen i en og samme teori. Teorien er svært omfattende og beskriver elektrisk ladning, elektrisk strøm, elektriske og magnetiske krefter, lys og annen elektromagnetisk stråling, samt mye mer. Elektromagnetismen utnyttes i voldsom utstrekning i dagliglivet, f.eks. ved navigasjon, elektronikk, belysning, transport, oppvarming, osv. Klassisk elektromagnetisme beskrives av Maxwells likninger som ble samlet på 1860-tallet. Alle andre elektromagnetiske lover kan i teorien utledes fra disse. I partikkelfysikk er elektromagnetisme en av de fire fundamentalkreftene og elektromagnetiske krefter forklares som utveksling av virtuell fotoner. Som konsekvens av dette er alle fysiske fenomen, utenom gravitasjon, fra atomskala og oppover, egentlig forkledd elektromagnetisme, i hvertfall i teorien. I praksis er dog mange fenomen ikke omtalt som elektromagnetisme, blant dem er kontaktkrefter, friksjon og viskositet. Teori. For systemer i ro kan elektrisitet og magnetisme beskrives hver for seg, men ved bevegelse må de beskrives sammen. Derfor er det vanlig å omtale elektromagnetisme som elektrodynamikk. Det er to lover som binder elektrisitet og magnetisme sammen Den viktigste oppdagelsen ved forening av elektrisitet og magnetisme var at lys er elektromagnetiske bølger, dvs. koordinerte svinginger i elektriske og magnetiske felter. Disse feltene står normalt på retningen til lysstrålen og også normalt på hverandre. Retningen på det elektromagnetiske feltet kalles strålens polarisering (elektromagnetisme). Historisk utvikling. Statisk elektrisitet har vært kjent siden antikken. Ordet «elektro» kommer fra det greske navnet på rav, siden rav kan bli elektrisk ladd og tiltrekke lette gjenstander som hårstrå. Magnetisme har i vesten vært kjent siden 1600-tallet hvor det først ble brukt i skipskompass. En gradvis bedre forståelse kom på 1700-tallet hvor det ble gjort grunnleggende eksperimenter og teorier av fysikere som Benjamin Franklin (1706–1770), Charles Augustin de Coulomb (1736–1806), Luigi Galvani (1737–1798), Alessandro Volta (1745–1827), André-Marie Ampère (1775–1836), Hans Christian Ørsted (1777–1851), Carl Friedrich Gauss (1777–1855), Georg Simon Ohm (1789–1854), Michael Faraday (1791–1867). Alt dette arbeidet ble sammenfattet (og revidert) av James Clerk Maxwell på 1860-tallet. Først da kan snakke om elektromagnetisme som en enhetlig teori. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort voldsomme framskitt innen anvendelser, av folk som Nikola Tesla, Samuel Morse, Antonio Meucci, Thomas Edison, George Westinghouse, Werner von Siemens, Charles Steinmetz, og Alexander Graham Bell. På 1900-tallet kom to store nye fundamentale teorier, relativitetsteorien og kvantemekanikken og begge disse fikk konsekvenser for elektromagnetismen. Det var en uoverensstemmelse mellom Maxwells likninger og Newtons lover som inspirerte Albert Einstein til å formulere spesiell relativitetsteori. Den mikroskopiske teorien for elektromagnetisme er kvanteelektrodynamikk (QED). Først kom en kvantemekanisk beskrivelse av elektroner av Paul Dirac rundt 1930. Den fulle teorien ble utviklet av Richard Feynman, Freeman Dyson, Julian Schwinger, og Sin-Itiro Tomonaga på 1940-tallet. Elektrisk ladning. Elektrisk ladning er opphav til elektriske felter og elektriske krefter. Disse kreftene beskrives av Coulombs lov. Ladninger kan være positive eller negative, hvor ladninger med samme fortegn frastøter hverandre og ulike fortegn tiltrekker hverandre. Vanlig symbol for elektrisk ladning er "Q" og SI-enhet er C. Protonets og elektronets ladning kalles elementærladning med henholdsvis positivt og negativt fortegn. Elektrisk strøm. Elektrisk strøm er elektrisk ladning i bevegelse. Vanlig symbol er "I" og SI-enhet er A, som også er en grunnenhet. Elektrisk spenning. Spenning er forskjell i elektrisk potensial mellom to punkter, dvs. et mål på hvor mye energi som trengs å flytte en ladning mellom punktene per ladning. Vanlig symbol er "U" og SI-enhet er V. Elektrisk felt. Er den egenskapen ved rommet rundt elektriske ladninger som gjør at ladninger tiltrekker og frastøter hverandre. Elektrisk felt er elektrisk kraft per ladning. Vanlig symbol er "E" og SI-enhet er N/C som også er lik V/m. Magnetisk felt. Magnetfelt (også magnetisk felt, magnetisk feltstyrke) betegner kraftfeltene rundt en magnet, magnetisert gjenstand, eller en strømførende elektrisk leder. Magnetiske felter er altså ansvarlig for at magneter og strømførende ledninger dras mot hverandre eller frastøter hverandre. Vanlig symbol er "H" og SI-enhet er A/m. Magnetisk felt er også nær knytte til magnetisk flukstetthet. Magnetisk felt og magnetisk flukstetthet er ekvivalente i vakuum, men er forskjellige i magnetiserbare materialer. Enhet for magnetisk flukstetthet er T. Elektromagnetisk stråling. Elektromagnetisk stråling er bølger som beveger seg med lysets hastighet i vakuum. Stråling med ulike bølgelengder har ulike navn og opphav. Synlig lys har bølgelengde på 400 nm til 700 nm. Andre typer er radiobølger, mikrobølger, røntgenstråling og gammastråling. Kvantisert elektromagnetisk stråling kalles fotoner og beskrives av kvanteelektrodynamikk Kvanteelektrodynamikk. Kvanteelektrodynamikk er den kvantemekaniske artikkelen for elektromagnetisme. Der beskrives kreftene mellom ladningene som utveksling av virtuelle fotoner. Enheter. Elektromagnetisme beskrives av SI-systemet, og dette begynner nå å bli dominerende. Fram til i dag har dog CGS-enheter vært mest vanlige og disse enhetene er fortsatt i utstrakt bruk. Gyldendal Norsk Forlag. a> og ble tatt i bruk 2007. Gyldendal Norsk Forlag AS er et norsk allmennaksjeselskap som har til formål å utgi bøker. Det er idag et av Norges største forlagshus med omfattende utgivelser av norsk og utenlandsk skjønnlitteratur, fagbøker, skolebøker, verker, barne- og ungdomsbøker. Omsetningen er på rundt 1450 millioner kroner årlig. Forlaget ble etablert i 1925 og er oppkalt etter det danske forlaget Gyldendal, som frem til da var både Danmarks og Norges største forlag. Gyldendal N.F. har imidlertid ikke noen direkte tilknytning til Gyldendal, utover å låne navnet. I bibliografisk sammenheng skrives forlagsnavnet enten Gyldendal Norsk Forlag eller Gyldendal N.F., for å skille det fra det danske forlaget. I dagligtale brukes ofte bare Gyldendal. Eierskap. Gyldendals største eiere er Erik Must AS (opprinnelig 37,3%) som nå (2009) eier 85% av aksjene etter at først Kjell Chr. Ulriksen og siden Periscopus AS (Trygve Hegnar) solgte store aksjeposter (15,2% og 30,2%) i desember 2008 og januar 2009. De resterende aksjene er fordelt på 600–700 mindre aksjonærer. Historisk har Knut Hamsun og Hamsunfamilien vært store aksjonærer. Historie. Gyldendal ble stiftet i 1925 etter at norske interesser hadde klart å fremskaffe norsk aksjekapital for å kjøpe norske forfatterrettigheter fra det danske forlaget Gyldendal i København. Denne hendelsen omtales ofte som «hjemkjøpet». Det nye forlaget ble oppkalt etter det danske forlaget, som siden tidlig på 1800-tallet hadde vært både Danmarks og Norges ledende forlag. I 1991 ble Tiden et datterforetak av Gyldendal, der Gyldendal hadde 91 % av aksjene. 1. januar 2004 overtok Gyldendal alle aksjer og Tiden ble organisert som en avdeling i Gyldendal-konsernet. Tidens og Gyldendals barne- og ungdomsbokavdelinger ble slått sammen til Gyldendal Tiden ANS i 1996. Barnebokavdelinga het fra 2004 Gyldendal Barn & Ungdom. Forlaget i dag. Gyldendal Norsk Forlag AS består av forlagsenhetene Gyldendal Akademisk, Gyldendal Undervisning, Gyldendal Litteratur og Gyldendal Rettsdata, i tillegg til imprintforlagene Tiden Norsk Forlag, Kolon Forlag og Versal Forlag. Gyldendal eier sammen med Aschehoug hele eller dominerende del av De norske Bokklubbene, distribusjonssentralen Forlagssentralen, Lydbokforlaget og Kunnskapsforlaget. Gyldendal eier også bokhandelkjeden Ark Forlagets administrasjon og redaksjon flyttet inn i nye lokaler bak den gamle fasaden på Sehesteds plass i Oslo i november 2007. Nybygget er tegnet av Sverre Fehn og inneholder blant annet Ibsenhallen, Danskehuset og Hamsunsalen. Konge (sjakk). Kongen i sjakk er den viktigste brikken i spillet. Hvis motstanderen står i posisjon til å slå kongen i sitt neste trekk, er kongen i sjakk, og spilleren er tvunget til å oppheve sjakken hvis mulig. Hvis man ikke kan forhindre at kongen blir slått, sier man at den er sjakkmatt, og spillet er tapt. En spiller kan ikke flytte kongen slik at motstanderen kan slå den, det vil si sette sin egen konge i sjakk. Hvis kongen ikke er i sjakk, men spilleren ikke kan gjøre noen trekk uten å sette den i sjakk, sier man at kongen er satt "patt", og partiet ender remis (uavgjort). Den hvite kongen starter på feltet e1, mens den sorte starter på e8. Kongen kan flytte ett felt i gangen i alle retninger (fremover, bakover, høyre, venstre og diagonalt). Unntaket er rokade der kongen flyttes to felter til høyre eller venstre. Rokade kan bare utføres én gang per spiller i hvert parti, og hverken kongen eller tårnet det rokeres med, kan være flyttet tidligere. Kongen kan heller ikke rokeres gjennom et felt som er truet av motstanderen. Elvis Presley. Elvis Aaron Presley (født 8. januar 1935 i Tupelo i Mississippi, død 16. august 1977 i Memphis i Tennessee) var en amerikansk sanger og skuespiller. Han regnes som den første underholdningsartisten som i kommersiell skala kombinerte vestlig ungdomsopprør med populærkultur. Med tilnavnet «King of rock and roll» anses han som arketypen på en popstjerne. Elvis Presley har solgt over 1,5 milliard plater verden over. Elvis har blitt innvotert i fire æresgallerier; rockens (1986), countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007). Elvis' karriere var på topp mellom 1955 og 1964 da plate- og filminnspillingene var betydelige kassasuksesser. Dalende publikumsinteresse for filmene ble på slutten av 1960-tallet avløst av omfattende turnévirksomhet som viste Elvis som en karismatisk sceneartist. Stort arbeidspress og høyt forbruk av sterke legemidler, resulterte etterhvert i skrantende helse. Om ettermiddagen 16. august 1977, bare timer før han skulle i gang med en ny turné, ble han funnet bevisstløs i sitt hjem Graceland. Etter iherdige gjenopplivningsforsøk ble han erklært død som følge av hjertestans. Tross varierende suksess i sine leveår, har ettertiden vist en vedvarende interesse for Elvis Presleys liv og musikk. Hans hjem i Memphis er i dag museum og besøkes årlig av over 500 000. Familie. Presley ble født inn i en fattig sørstatsfamile som sønn av den 18 år gamle Vernon Presley og 22 år gamle Gladys Presley. Elvis var den ene av et enegget tvillingpar, men broren "Jessie Garon Presley" som ble født 35 minutter før Elvis, var dødfødt; Elvis vokste derfor opp som enebarn. Elvis fikk mellomnavnet Aaron, til ære for tvillingbroren, som han savnet hele livet. Elvis hadde et spesielt nært forhold til moren. Det er og generelt akseptert at han aldri helt kom over sorgen ved morens død. Familien Presley bodde i Old Saltillo Road i småbyen Tupelo, Mississippi fram til 1948 da dårlig økonomi fikk dem til å flytte til Memphis. 1. mai 1967 giftet Elvis seg med Priscilla Ann Beaulieu, som han hadde møtt i Gothestrasse 14 i Vest-Tyskland på en fest mens han var i militæret på slutten av femtitallet. Nøyaktig ni måneder senere fikk de sitt eneste barn, datteren Lisa Marie Presley. I oktober 1973 ble Elvis og Priscilla skilt. Lisa Marie ble boende hos sin mor, mens Elvis fikk besøksrett. De første årene. Elvis var svært sky som barn og sterkt knyttet til sin mor. Tenårene var vanskelige. Han hadde få venner på skolen, ble mobbet for sin spesielle klesstil og ble av mange jevnaldrende ansett som litt sær. Bare på ett område utmerket han seg: han viste tidlig talent for sang og musikk. Foreldrene sparte sammen penger og gav ham en gitar, og han lærte å spille piano i menigheten der Presley-familien vanket. Da han var 10 år kom han på andreplass i talentkonkurransen Mississippi-Alabama Fair and Dairy Show. Han sang «Old Shep» – en sørgmodig ballade om en gutt og hunden hans. Elvis var en ivrig radiolytter og ble påvirket av rhythm and blues, men også av country og gospelmusikk. Da han var rundt 18 år gammel livnærte han seg ved å kjøre lastebil for Crown Electrics mens han studerte til å bli elektriker. Ved et tilfelle kjørte han i 1953 forbi et skilt utenfor Sun Records hvor det sto «Innspilling av plate $4». Han besluttet å gjøre et forsøk. Platen hadde to sanger: «My Happiness» og «That's When Your Heartaches Begin». I følge myten skulle denne platen være en gave til moren, men siden den ble innspilt tidlig høsten 1953 og hun hadde bursdag i april, var det nok mest fordi Elvis ville høre seg selv på plate. Myten om at låta som ble innspilt var «That's All Right» er også svært seig å avlive, men den låta ble altså ikke innspilt før 5. juli 1954 og har absolutt ingenting med noen gave til moren å gjøre. Prøveplata med My Happiness ble dessuten så langt man vet aldri spilt for moren, men den ble tatt med til kameraten Ed Leeks bestemor som hadde platespiller. Den ble spilt der, og den ble lagt igjen der da Elvis gikk. Den ble funnet i dødsboet etter bestemoren til Leek på 80-tallet, og endelig utgitt i 1990 på The Great Performances. Sun. Den 4. januar 1954 kom han tilbake til Sun Studios for å spille inn enda en plate. På den la han I'll Never Stand In Your Way og It Wouldn't Be The Same Without You. En ansatt i Sun Records, Marion Keisker, hørte ham synge og hun forsto at gutten hadde en stemme som var utenom det vanlige. Han ble senere karakterisert som «Den hvite mannen med den svarte stemmen». Hun mente at platedirektøren Sam Phillips burde høre ham; Phillips likte det han hørte og sommeren 1954 satte han Elvis sammen med et par musikere han hadde i stallen – Scotty Moore (gitar) og Bill Black (bass). I månedsskiftet juni/juli møttes de første gang og 5. juli gikk de i studio. Etter en lang stund med mer eller mindre mislykkede forsøk på ballader, tok de pause. I løpet av pausen startet Elvis på Arthur Big Boy Crudups «That's All Right (Mama)» med både sang og hardtslående gitarspill. Bill Black slengte seg etter hvert på sin kontrabass og Scotty Moore måtte bare bli med han også. Sam Phillips kom løpende inn i studio og lurte på hva de holdt på med; «Vet ikke» svarte Scotty Moore. «Fortsett med det!» lød beskjeden fra Phillips som løp tilbake til kontrollrommet og satte i gang båndopptakeren. Noen minutter senere var låta i boks. Dagen etter spilte de inn «Blue Moon of Kentucky». Ergo hadde Elvis countryfisert en blues-låt og bluesifisert en bluesgrass/countrylåt – en nøkkel til suksessen var klar. Den 19. juli 1954 ble singelen "«That's All Right»/«Blue Moon of Kentucky»" sendt ut på markedet. Dette var ikke den første innspillingen av det som senere ble kalt Rockabilly, men det har i etterkant (senest i 2005) blitt karakterisert som den viktigste rockeplata som er innspilt. Elvis Presley & The Blue Moon Boys ble etter hvert svært populære, og fikk i oktober 1954 være med i radioshowet "Louisiana Hayride". Det var i forbindelse med dette programmet, Elvis traff «oberst» Tom Parker som senere ble hans manager. Samarbeidet med Parker skulle vare livet ut. Samtidig og i etterkant med Elvis, hadde Sun artister som Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Carl Perkins i studioet. Denne gjengen ble forøvrig kalt «The Million Dollar Quartet» da de fire var samlet i Sun Studio. 4. desember 1956, gjorde de en del uformelle innspillinger som heldigvis er utgitt på plate. Gjennombrudd. I november 1955 var Elvis blitt for stor for lille Sun, og Sam Phillips gikk med på å selge Elvis og alle sangene hans til RCA Victor for 35 000 dollar. Selv fikk han 5 000 dollar for å skifte selskap. Avtalen gjorde at Elvis ble den mest betalte artisten noensinne. Elvis´ studioband i RCA besto hovedsakelig av de opprinnelige musikerne: Scotty Moore, Bill Black og D. J. Fontana på trommer. D. J. Fontana hadde begynt å spille for Elvis på liveopptredener i Sun-tiden, men ble først fast fra RCA-tiden. Etter hvert ble The Jordanaires fast backinggruppe på vokalsiden. I studio var det blant annet Chet Atkins som styrte spakene ved innspillingen. Flere kjente musikere var innom studio og bidro til å skape den såkalte «Elvis-sounden». Eksempelvis kan nevnes Floyd Cramer (piano) og Boots Randolph (saksofon). Overgangen til RCA sammenfalt med Elvis' virkelige internasjonale gjennombrudd. Med lanseringen av kjempehiten «Heartbreak Hotel» ble Elvis en verdenssensasjon nærmest over natten. Men suksessen var delt. I en del konservative kretser ble han ansett som en trussel mot god moral og musikksmak. Hans utfordrende tv-opptredener var kontroversielle i samtiden. Han ble betegnet som en opprører; idolisert av ungdommen, uglesett av foreldregenerasjonen. Fra mars 1958 til mars 1960, mens han stod på høyden av karrieren, tjenestegjorde Elvis i militæret, og han måtte klippe håret. Frisøren som klippet ham, kastet rett og slett håret ut av vinduet. Det han ikke visste, var at håret til Elvis i senere år ble solgt for flere hundre tusen dollar. Det meste av tjenesten ble utført i Vest-Tyskland. Det ble sendt inn flere tusen brev hvor fans, venner og slekt ba om at han skulle få slippe militærtjeneste. Mens Elvis var i hæren, tok han vaksine mot polio. Det ble sendt på TV på de tre største kanalene i USA, og de 2% av befolkningen som hadde tatt poliovaksine fra før, ble til 85%! Det var under militærtjenesten i Tyskland Elvis ble kjent med den 14 år gamle offisersdatteren Priscilla Ann Beaulieu, som senere skulle bli hans kone. Mens han var i militæret ble moren alvorlig syk og havnet på sykehus. Elvis fikk permisjon og besøkte da moren, men han måtte tilbake til militæret. Den 14. august 1958 døde moren. Elvis kom aldri over tapet av moren. Han ble helt knust og gråt som et barn ved hennes kiste. Hans popularitet fortsatte da han dimitterte i 1960. Han beveget seg nå gradvis bort fra imaget som rebelsk ungdomsopprører, hans musikk og fremtoning i filmene ble mer avslepet og rettet inn på et bredere publikum. Med filmer som "Blue Hawaii" og "G.I. Blues" var publikum stadig entusiastisk og platene solgte i milliontall. Men interessen begynte å dale fra og med 1963 da det da det kom lite seriøst materiale fra ham på plate og på film. Tross enkelte lysglimt, virket mye av musikken og filmene uinspirert. Nedgangen ble ytterligere forsterket med The Beatles' gjennombrudd. Verst var årene 1966 og 1967. Men likevel - i 1966 vendte han tilbake til en sentral del av sin musikalske sjel; gospelmusikken. Han spilte inn albumet som skulle gi ham hans første Grammypris - "How Great Thou Art". Han skulle forøvrig få to Grammy-priser til - hvor den ene for albumet "He Touched Me" og den andre for live-versjonen av «How Great Thou Art» i 1974 - hentet fra showet i Midsouth Coliseum i Memphis. Etter flere middelmådige år fikk karrieren et oppsving fra og med 1968. Det som i utgangspunktet var ment som et TV-program der Elvis bare skulle synge julesanger, ble omgjort til et legendarisk comeback-show der Elvis sang både gamle og nye hits. Showet skapte fornyet interesse for Elvis som nå i større grad ble profilert som en scene-artist. Musikken fikk tilbake mye av sin gamle glød i samarbeid med en rekke dyktige musikere. Det var den gamle vokalgruppen til Aretha Franklin, The Sweet Inspirations, foruten Larry Muhoberac, Jerry Scheff, James Burton, Ronnie Tutt og John Wilkinson som utgjorde «The TCB Band». Disse spilte for Elvis første gang ved comebacket på scenen 31. juli 1969 og spilte stort sett alle sammen med Elvis helt til hans død (unntatt Larry Muhoberac som ble byttet med Glen D. Hardin i 1970). Film. Fra 1956 og utover spilte Elvis hovedrollen i 31 filmer, de fleste av dem lette musikalkomedier utelukkende produsert for å markedsføre Elvis' nyeste låter. "Jailhouse Rock", "King Creole" (1958) og "Flaming Star" (1960) regnes blant hans bedre filmer. Med unntak av noen sangnummere er de fleste sekstitallsfilmene av middels kvalitet, kanskje med unntak av "Viva Las Vegas" der han spilte mot Ann-Margret. Denne musikalkomedien er en favoritt både blant Elvis- og Ann-Margret-fans. Kjemien stemte godt mellom de to stjernene. Hans siste spillefilm, "Change of Habit", kom i 1969. I tillegg til de 31 spillefilmene kom to dokumentarfilmer fra 1970 (That's The Way It Is) og 1972 (Elvis On Tour) som viser Elvis på scenen og på turne. Årsaken til at mange mener at filmene på 60-tallet var av middels eller dårlig kvalitet, er at man sammenligner med vanlige spillefilmer. Men det mange ikke tar høyde for er at elvisfilmene faktisk ikke er spillefilmer, men musikalkomedier. Dette gjør dem ikke bedre slik sett, men de stiger noe i gradene innen nettopp denne sjangeren. Senere karriere. Etter comebackshowet i 1968 var han igjen plassert på tronen som «Kongen». Selv sa Elvis alltid at det bare fantes én konge: Jesus. Elvis vokste opp i en pinsemenighet preget av mye sang og musikk og predikanter som beveget seg til dels heftig. Det er blitt hevdet at predikantenes utagering på møtene gjenspeilte seg i Elvis' kroppsbevegelser på scenen på 1950-tallet. Elvis fikk tre Grammy-priser, alle for kristne innspillinger. Først ut var tittelsporet fra et kristent album; "How Great Thou Art" (1967). Hans andre kristne album, "He Touched Me" (1972), fikk også Grammy, og den tredje og siste prisen kom i 1974 for en konsertinnspilling av "How Great Thou Art" fra Mid-South Coliseum i Memphis. Da han ble votert inn i gospelmusikkens Hall of Fame, uttalte hans datter at hun trodde denne utmerkelsen ville betydd svært mye for hennes far. De siste årene. 1970-tallet ble preget av omfattende konsertvirksomhet, – nøyaktig 1 128 fra 31. juli 1969 til 26. juni 1977. Manageren Tom Parker forhandlet frem lukrative, og svært tettpakkede konsertkontrakter for Elvis. Mange konserter ble avviklet i Las Vegas, og det ble laget to filmer fra rekken av konserter. Den første i 1970, "That's the Way It Is" (Las Vegas), og senere "Elvis on Tour" (1972). Den mest kjente enkeltkonserten er "Elvis – Aloha from Hawaii" (14. januar 1973), verdens første satellittoverførte konsert med en soloartist. Konserten ble sett av mellom 1 og 1,5 milliarder mennesker, hvilket tilsvarte en fjerdedel av jordens befolkning. Etter Pricillas ønske om skilsmisse i 1973, lot det til at Elvis gradvis mistet livsgnisten. Han ble i økende grad avhengig av sterke vanedannende medisiner og det krevende turnélivet begynte å sette sine spor. De siste innspillingene, med sanger som «Way Down» og «Moody Blue», ble gjort i hans hjem Graceland. Deler av den siste turnéen i 1977 ble filmet av CBS og først vist etter hans død. "Elvis In Concert" viser en fysisk medtatt Elvis som enkelte ganger glemmer teksten til sine gamle hits, men ennå begeistrer publikum med sin personlighet og stemmeprakt. Død. På formiddagen (lokal tid) den 16. august 1977 fant kjæresten, Ginger Alden, Elvis livløs på badet med over 10-14 narkotiske stoffer i kroppen. Han ble kjørt til Baptist Memorial Hospital, der han ble erklært død 15.30. Elvis veide 104,42 kg da han døde. I likhet med sitt sensasjonelle gjennombrudd i 1956, var nyheten om hans død førstesidestoff verden over. Umiddelbart samlet det seg store mengder med sørgende utenfor Graceland. I en offentlig uttalelse sa USAs president Jimmy Carter at "Elvis Presleys død berøver vårt land en del av seg selv. Han var unik og uerstattelig. For mer enn 20 år siden, slo han igjennom på scenen med en påvirkning som var så betydelig at den trolig aldri vil kunne overgås. Med sin musikk og sin personlighet, og ved å sammensmelte den hvite manns countrymusikk og den svarte manns rhythm and blues, forandret han for all tid amerikansk populærkultur. Hans popularitet var enorm, for mennesker verden over ble han et symbol på sitt lands vitalitet, opprørstrang og gode humor." Ettertiden. Totalt sang Elvis inn over 800 sanger, (derav 745 forskjellige sanger, som er utgitt offisielt per 2005 av RCA/BMGs hovedselskap), hele og deler av låter, alternative opptak av kjente sanger eller «nye» innspillinger som har kommet ut på litt mindre plateselskap innen RCA/BMG-familien – samt alle bootleg-plater som siden 1970-årene har florert. (Her presenteres dårlige eller gode opptak av konserter eller studiomateriale som privatpersoner på en eller annen måte har sikret seg). Salget av plater var i 1977 på rundt 500 millioner verden over, men dødsfallet i august 1977 fikk platepressene til å gå varme. I løpet av få måneder var det solgt rundt 200 millioner til. I dag har platesalget forlengst passert 1,5 milliarder. Elvis kalles "«Kongen av rock'n'roll»", eller ganske enkelt "«The King»". Filmografi. Titler står med produksjonsår (ikke utgivelsesår som ofte var året etter), og i den rekkefølge de ble laget. Dronning (sjakk). Dronningen er den sterkeste brikken i sjakk. Den kan flytte både som et tårn og som en løper, det vil si at den kan flytte loddrett, vannrett eller diagonalt så mange felt man ønsker. Dronningen kan imidlertid ikke hoppe over andre brikker. Den hvite dronningen starter på d1, den sorte på d8. Dronningen starter altså alltid på et felt med samme farge som brikken. På grunn av brikkens høye verdi venter man ofte til midtspillet før dronningen tas i bruk, fordi dronningen er for sårbar i åpningsfasen. Avbytte av dronningene markerer ofte starten på sluttspillet. Dronningen kan komme i spill igjen når en bonde når frem til forvandlingsfeltet. Spilleren kan da forvandle bonden til hvilken offiser han vil. I praksis velger spillerene at bonden skal forvandles til en dronning 99% av tilfellene, i den resterende 1% velges annen brikke for å unngå patt. Gyldendal (dansk forlag). Gyldendal er Danmarks eldste og største forlag. Det ble grunnlagt i 1770 av Søren Gyldendal. Hans svigersønn Jacob Deichmann overtok forlaget i 1809 og gjorde Gyldendal til det ledende forlag i Danmark. I 1850 solgte Deichmann Gyldendal til bokhandler Frederik Hegel, hvis slekt eide det i tre generasjoner. I 1947 ble Gyldendal solgt til ostegrosserer Knud W. Jensen, som senere grunnla kunstmuseet Louisiana. Gyldendal var lenge det ledende forlag ikke bare i Danmark, men også i Norge, som frem til 1920-tallet i store trekk hadde samme skriftspråk som Danmark. Gyldendal utgav bl.a. alle Henrik Ibsens verker. Det norske forlaget Gyldendal Norsk Forlag ble stiftet i 1925, etter at norske interesser hadde klart å skaffe kapital til å kjøpe norske forfatterrettigheter fra det danske forlaget. Gyldendal Norsk Forlag har ingen direkte tilknytning til det danske forlaget, men lånte navnet. Løper (sjakk). En løper er en brikke i sjakk. Hver spiller starter sjakkpartiet med to løpere. I startoppstillingen står de hvite løperne på feltene c1 og f1, og de sorte på c8 og f8. Løperne omtales gjerne med navn som henspiller på hvilke felt de kan gå på, "sortfeltsløperen" og "hvitfeltsløperen". Det er ingen begrensninger for hvor mange felt en løper kan flyttes i et trekk, men den kan ikke hoppe over andre brikker. Siden løperens bevegelsesfrihet er begrenset til 32 av brettes 64 felt, regnes den som svakere enn tårnet, som har tilgang til samtlige felt. På et tomt brett behersker et tårn alltid fjorten felt, mens en løper bare behersker sju til tretten, avhengig av hvor nær sentrum den står. Man regner at et tårn er verdt omtrent to bønder mer enn en løper. Løperne har omtrent samme styrke som springere. Gotthold Ephraim Lessing. Gotthold Ephraim Lessing (født 22. januar 1729 i Kamenz (Sachsen), død 15. februar 1781 i Braunschweig) var den viktigste tyske dikter under opplysningstiden. Med sine dramaer og teoretiske skrifter har han hatt stor betydning for den senere utvikling av tysk litteratur. Eksterne lenker. Lessing, Gotthold Ephraim Lessing, Gotthold Ephraim Lessing, Gotthold Ephraim Lessing, Gotthold Ephraim Lessing, Gotthold Ephraim Lessing, Gotthold Ephraim Lessing, Gotthold Ephraim Tårn (sjakk). Et tårn er en brikke i sjakk. Hver spiller starter med to tårn, ett i hvert av hjørnene som er nærmest spillerens egen side. De hvite tårnene starter på a1 og h1, de svarte på a8 og h8. Tårnene flytter vannrett eller loddrett, forover eller bakover, så mange felt man ønsker, som vist på diagrammet til venstre. Tårnet kan ikke hoppe over andre brikker, men det kan slå en fiendtlig brikke ved å innta feltet den står på. Tårnet deltar også, sammen med kongen, i spesialtrekket rokade. Vanligvis er tårnet sterkere enn springeren og løperen, og regnes for å være to bønder mer verdt. To tårn regnes vanligvis som litt mer verdt enn en dronning. Tårn og dronninger kalles ofte "tunge offiserer", i motsetning til løpere og springere, som kalles "lette offiserer". Indira Gandhi. Indira Gandhi (født 19. november 1917, død 31. oktober 1984) var politiker og statsminister i India i periodene 1966–1977 og 1980–1984, da hun ble myrdet av sikh-nasjonalister, fordi hun hadde ødelagt sikhenes helligste tempel, Det gylne tempel i Amritsar. Hun var datter av Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, og mor til senere statsminister Rajiv Gandhi. Under den annen verdenskrig ble hun fengslet i 13 måneder på grunn av anti-britisk agitasjon. I 1947 arbeidet hun sammen med Mahatma Gandhi, selv om de to ikke var i slektskap. I perioden 1964-66 arbeidet hun som minister for informasjon og kringkasting. Hennes egentlige navn var Indira Priyadarshini Gandhi. Politisk karrière. Indira Gandhi ble valgt til statsminister i 1966, da hennes fars etterfølger døde. Hun fortsatte som leder for en mindretallsregjering etter oppløsningen av Kongresspartiet i 1969. Ved parlamentvalget i 1971 vant hun en stor seier med slagordet «Avskaff fattigdommen». Senere ble hun anklaget og dømt for misligheter under valgkampen. Som partileder og regjeringssjef lanserte Gandhi et omfattende sosialt reformprogram, som i liten grad ble realisert. Viktige reformer var nasjonalisering av bankene og avskaffelse av maharajaenes privilegier. Etter fire års prosess ble hun i 1975 kjent skyldig i maktmisbruk under sin personlige valgkamp i 1971, og fradømt statsministerembetet og retten til alle andre offentlige verv i seks år. Før ankesaken var behandlet av Indias høyesterett, innførte Gandhi unntakstilstand, og titusenvis av mennesker ble arrestert. Etter 21 måneders strengt autoritært styre utskrev hun nyvalg i mars 1977. Det endte med stort nederlag for Kongresspartiet; hun mistet selv sitt mandat. I 1978 brøt hun med Kongresspartiet og dannet et nytt parti, India National Congress (I)- I for Indira. Etter partiets seier i 1980 ble hun på ny statsminister. Hun ble valgt til leder for bevegelsen alliansefrie land i 1983. I sin siste regjeringstid var hun særlig opptatt av å verne Indias enhet mot regional oppsplitting. I juni 1984 gav hun hæren ordre om å storme helligdommen Det gylde tempel i Amritsar, som var besatt av militante sikher. Ved en hevnaksjon 31. oktober 1984 ble hun skutt ned og drept av to sikher fra sin egen livvakt. Hun ga ut bøkene "Eternal India" (1980), "My Truth" (1981) og "Peoples and Problems" (1982). Det spesielle med at hun ble statsminister er at hun var kvinne og hun var den første statsministeren i det uavhengige India. Dette har styrket kvinnenes situasjon i India og i hinduismen. Rajiv Gandhi. Rajiv Gandhi (født 20. august 1944, død 21. mai 1991) var en indisk politiker. Han var statsminister fra 1984–1989. Rajiv Gandhi er sønn av Indira Gandhi, og var gift med Sonia Gandhi. Han ble myrdet av tamilske separatister fra Sri Lanka. Lutherbibelen. Lutherbibelen er en oversettelse av Det gamle testamente og Det nye testamente fra gresk og hebraisk til tysk, gjort av Martin Luther. Han foretok revisjoner av oversettelsen helt frem til sin død. Etter hans død våget de lutherske kirker ikke å foreta noen endringer i oversettelsen før i annen halvdel av 1800-tallet. Siden da er imidlertid teksten revidert en rekke ganger. Luther hadde ingen høye tanker om Hebreerbrevet, Jakobs brev, Judas' brev og Åpenbaringsboken, og rettet kritikk mot disse nytestamentlige tekster. Han kalte Jakobsbrevet for en «epistel av strå», og kunne ikke forene brevet med sin lære om rettferdiggjørelse ved troen alene ("sola fide"). Han hadde også sterke ord om Åpenbaringsboken; han sa at han kunne «ikke på noen måte se at Den hellige Ånd har frembragt den.» Luther valgte å utelate deler av GT som fantes i den greske Septuaginta men ikke i den hebraiske masoretiske tekst. De var riktignok med i hans tidligste oversettelser, men ble senere fjernet, likesom de nytestamentlige skriftene Jakobs brev, Judas' brev og Åpenbaringsboken, som Luther mislikte fordi de syntes å stride mot læren om troen alene. De nytestamentlige utelatelsene ble raskt tatt inn igjen. Utelatelsene som gjaldt Det gamle testamente skulle etterhvert slå gjennom i nær sagt alle protestantiske trossamfunn. De delene det dreier seg om, utgjør mesteparten av det som på protestantisk hold kalles "apokryfene". Sonia Gandhi. Sonia Gandhi (født 9. desember 1946 i Lusiana,Vicenza, i Italia som Sonia Maino) er en italienskfødt indisk politiker. Fødestedet Orbassano er en liten by 20 km fra Torino i Piemonte. Gandhi var gift med tidligere statsminister Rajiv Gandhi og etter hans død overtok hun som leder for landets største politiske parti, Kongresspartiet. Etter at hennes parti vant de indiske valgene i 2004 var det antatt at hun ville bli statsminister, men hun valgte å avstå fra dette til fordel for Manmohan Singh. Springer (sjakk). En springer (også kalt "hest") er en brikke i sjakk. Hver spiller starter med to springere hver, som plasseres ved siden av tårnene. De hvite springerne starter på feltene b1 og g1, de svarte på b8 og g8. Springernes bevegelsesmønster skiller seg fra de andre brikkene. Springeren går på vekselvis hvite og svarte felt, i en bevegelse som kan beskrives som at den går ett felt forover eller til siden, og deretter to felt vinkelrett i forhold til den første delen av trekket. Diagrammet til høyre viser de åtte mulige trekkene for en sentralt plassert springer. I motsetning til andre sjakkbrikker kan springeren hoppe over brikker som måtte stå mellom springeren og feltet den flytter til. Som de fleste andre brikkene, slår den motstanderbrikker som befinner seg på feltet den kommer til. De fleste brikker er sterkest når de står sentralt plassert på sjakkbrettet, og dette gjelder i særlig grad for springere. En springer på siden av brettet angriper bare fire felt, og fra et hjørnefelt bare to. Springeren er den eneste offiseren som kan flyttes før det er gjort noen bondetrekk. Vanligvis kommer springeren i spill litt før løperen, og lenge før tårnene og dronningen. Springeren er den eneste brikken som kan angripe dronningen uten selv å være truet av dronningen. Den angripes heller ikke av en konge, løper eller tårn den angriper, og egner seg derfor godt til å utføre en gaffel. En springer regnes for å være omtrent like sterk som en løper. Løperens rekkevidde er lengre, men løperen er begrenset til de 32 hvite/svarte feltene på brettet. Siden springeren har muligheten til å hoppe over andre brikker, regnes den som mer verdifull tidlig i spillet, når det er flere brikker på brettet. New York. New York City, offisielt kalt City of New York, er den største byen i USA. Byen ligger i delstaten New York og har 8,5 millioner innbyggere. Storbyområdet New York (New York metropolitan area, eller Greater New York) er et av de mest folkerike byområdene i verden, med rundt 20 millioner innbyggere. New York består av fem bydeler (boroughs): Bronx, Brooklyn, Manhattan, Queens og Staten Island. New York er et av verdens viktigste økonomiske og kulturelle knutepunkter, og byen har lang rekke kjente museer, teatere, gallerier, mediahus, internasjonale selskaper og børsinstitusjoner. New York huser alle internasjonale ambassader til De forente nasjoner, og organisasjonens hovedkvarter ligger også her. Historie. I 1524 seilte den første europeer, florentineren Giovanni da Verrazano, opp til Manhattan, som på 1500-tallet var delt mellom en rekke indianerstammer, alle sammen av lenapegruppen. Verrazano seilte i den franske krones tjeneste, og gav stedet det franske navnet "Nouvelle Angoulême" (Ny-Angoulême), etter kong Frans I, som var konge av Frankrike og greve av Angoulême. Hundre år senere dro engelskmannen Henry Hudson opp elven som skiller Manhattan og New Jersey, derav navnet Hudson River. Europeisk bosetning skjedde ikke før nederlandske pelshandlere slo seg ned der i 1614. I 1624, ti år etter at de først var kommet, etablerte nederlenderne kolonien Nieuw Amsterdam lengst sør på Manhattan. Den nederlandske koloniale generaldirektør Peter Minuit kjøpte øya Manhattan fra lenapeindianerne i 1626 (at kjøpssummen var på glassperler til en verdi av 24 dollar er senere blitt påvist å være en legende). Indianernes antall, som tidligere kan ha vært oppe i 5 000, sank frem til år 1700 til ca 200 på Manhattan. Senere oppsto koloniene Brooklyn, Queens og Bronx på grunn av den økende innvandringen til byen. Bronx har navnet etter svensken Jonas Bronck som var den første européer som slo seg ned i området i 1664. Engelskmennene overtok Nieuw Amsterdam i 1664 og døpte om byen til New York. Det skjedde ved et makeskifte ved at nederlendene fikk overta kontrollen over øya Run, som på den tid var av mye større verdi enn Ny Amsterdam. a>, ca. 1900. Dette området var ved forrige århundreskifte verdens tettest befolkede, og var kjent for slumpreget bebyggelse For mange immigranter var New York det første stoppestedet i USA ettersom de ble sluset gjennom mottaksapparatet på Ellis Island sør for Manhattan, og en del av de 20 millioner som kom til landet her slo seg ned nettopp i New York. Blant annet fantes det en betydelig mengde norsk-amerikanere i Brooklyn. New York forøvrig består av verdens kanskje mest heterogene befolkning, med de fleste nasjonaliteter representert blant sine innbyggere. Dette synes også svært godt i byens gater, noe som er med på å bidra til den hektiske og levende atmosfæren i New York. I 1898 ble New York slått sammen med nabobyen Brooklyn, folketallet var da 3,5 millioner. På 1920-tallet ble byen sentrum for afroamerikanere som forlot Sørstatene for å jobbe i det mer industrialiserte nord. Harlem gikk fra å være en hvit middelklassebydel til å bli sentrum for det svarte USA, og med Harlem-renessansen blomstret afroamerikansk kunst og kulturliv. I 1970-årene var byen sterkt preget av økonomiske problemer, rasemotsetninger, fattigdom og kriminalitet. Dette har senere bedret seg, og i dag har New York den laveste kriminaliteten av de amerikanske storbyene. New York ble utsatt for et terrorangrep i 2001, da tvillingtårnene i World Trade Center ble angrepet og ødelagt av terrorister med tilknytning til Al-Qaida. Stedet der bygningene sto blir i dag kalt Ground Zero og har blitt en av New Yorks mest besøkte turistattraksjoner. Arkitektur. a>, oppført 1902, var en av sin tids høyeste bygninger. Symbolet på New York er skyskraperen, selv om denne egentlig oppstod i Chicago. De første skyskraperne ble bygget på slutten av attenhundretallet, da ny byggeteknologi gjorde det mulig å konstruere bygninger rundt kraftige stålskjeletter. Denne byggeteknikken erstattet de tidligere bygårdene i europeisk stil, bygget i stein. Det var New Yorks enorme innbyggertall og tilhørende tomtepriser som gjorde at man måtte begynne å bygge i høyden. New York har en lang rekke verdensberømte bygg. En av de eldste gjenværende skyskraperne er Woolworth Building, som ble bygget etter inspirasjon av middelalderens kirker. Art Deco-bygget Chrysler Building var i sin tid verdens høyeste bygning, og har en skinnende topp i rustfritt stål. Dette bygget regnes av mange som byens fineste. Året etter Chrysler-bygget stod Empire State Building klar, byens nåværende høyeste bygg. Andre banebrytende skyskrapere er Seagram Building og Condé Nast Building. Mesteparten av boligstrøkene i New York domineres av rekkehus og bygårder bygget i perioden 1870 til 1930, da byen var i stor vekst. Mange av disse er bygget i brownstone, etter at man gikk bort fra trehusbebyggelse etter bybrannen i 1835. Et distinkt trekk ved bygårder i New York er vanntårnene i tre på mange tak, da slike tidligere var et krav fra kommunens side. På 1920-tallet var også hagebyer populære, blant annet med Jackson Heights i Queens. Bydeler. New York er inndelt i fem bydeler (kalt "boroughs"), disse har også status som egne fylker. Disse bydelene er igjen delt inn i hundrevis av distinkte nabolag, alle med sin egen historie og sitt særpreg. Turisme. a> er et av New Yorks mest trafikkerte veikryss, og stedets enorme neonreklamer har gjort det ikonisk 40 millioner turister besøker New York hvert år. Blant de viktigste attraksjonene er Empire State Building, Ellis Island, Frihetsgudinnen, Times Square og museer som blant annet Metropolitan Museum of Art. Andre viktige årsaker til det høye antallet besøkende er shoppingmulighetene langs Fifth Avenue og teaterstrøket Broadway. New York har også flere populære friområder, der Central Park er det mest kjente. Flushing Meadows Park i Queens er en annen stor park, og var stedet der verdensutstillingene i 1939 og 1954 ble avholdt. Byens mange kulturer trekker også turister. Tradisjonelt sett har New York vært kjent for jøder og italienere, og disse gruppenes matretter som bagels, ostekaker og pizza har blitt symboler på byen. En av de mest populære ostekakevariantene i USA kommer opprinnelig fra New York, og heter New York Cheesecake. New Yorks kontinuerlige innvandring gjør at matbildet stadig er i endring, og de senere årene er matretter med opprinnelse i Midtøsten (som falafel og kebab) blitt svært populære. New York er også kjent for sine mange haute cuisine-restauranter. Kjente artister og band. Kjente artister og band som er lokalisert eller kommer fra staten New York Bonde (sjakk). Bonden er den svakeste og mest tallrike brikken i sjakk. Hver spiller starter partiet med åtte bønder, en på hvert felt i den andre raden, sett fra spilleren. I algebraisk notasjon starter de hvite bøndene på a2, b2, c2..., h2, mens de svarte bøndene starter på feltene a7, b7, c7..., h7. Bøndene gis ofte navn etter linjen de står i, man snakker for eksempel om "den hvite f-bonden". I motsetning til alle de andre brikkene kan ikke bønder flyttes bakover. En bonde går normalt ett felt forover, men den første gangen bonden flyttes fra utgangsposisjonen, kan den flyttes to felt forover. I diagrammet til venstre kan den hvite bonden på f4 flytte til f5, mens bonden på d2 kan gå til enten d3 eller d4. Bonden slår ikke brikker på samme måte som den flytter mellom felt. Bonden slår på skrå, ett felt forover og ett til siden. I diagrammet til høyre kan den hvite bonden slå det svarte tårnet eller den svarte løperen. Brikker som står like foran en bonde, enten de er egne eller motstanderens, stenger veien for bonden. Derfor kan ikke bonden slå den svarte springeren. Et enda mer uvanlig trekk er "en passant"-slaget. Dette skjer når en bonde flytter to felt frem fra utgangspunktet, og idet den gjør det, passerer et felt som angripes av en av motstanderens bønder. Denne fiendtlige bonden, som hadde kunnet slå bonden dersom den bare hatt gått ett felt forover, har lov til å slå bonden "som om" den bare hadde flyttet ett felt frem. Bonden som slår, plasseres på det tomme feltet som motstanderens bonde flyttet over, og sistnevnte fjernes fra brettet. I diagrammet til høyre har den svarte bonden nettopp flyttet fra c7 til c5, så den hvite bonden kan slå den ved å flytte fra d5 til c6. Muligheten til å slå "en passant" må benyttes i trekket etter at bonden har flyttet to trekk frem, ellers forsvinner muligheten. En bonde som kommer helt frem til motsatt ende av brettet (motstanderens førsterad), blir "forvandlet" til en annen brikke etter spillerens eget valg. Bonden blir øyeblikkelig (før motstanderens neste trekk) erstattet med en dronning, et tårn, en løper eller en springer av samme farge. I de aller fleste situasjoner er det mest fornuftig å velge en dronning, siden dette er den sterkeste brikken. Strategisk betydning. Det at bønder er relativt svake brikker betyr ikke at de er av liten betydning i spillet. Faktisk sa François Philidor at «Bønder er sjelen av sjakk». Bønder kan ikke flytte bakover, så det er ofte svært vanskelig å få dem til bedre felt hvis de først står dårlig. Bønder som kommer i veien for egne brikker og bønder som er vanskelige å forsvare kan skape en posisjonell underlegenhet. Dobbeltbønder, isolerte bønder og etterhengende bønder er ofte, men ikke alltid svake. Bondens lave verdi gjør at et felt som den angriper som regel er tatt fra motstanderens offiserer. Hvis en bonde slår en offiser vil ikke å slå igjen bonden gjenopprette materiell balanse. Derfor er bønder ofte godt egnet til å legge krav på terreng. Når bønder blir kilt fast i hverandre et sted på brettet blir stillingen der fastlåst og spill svært vanskelig å oppnå. Hvis dette skjer i sentrum av brettet blir ofte strategien å komme rundt på kantene og å gå til angrep mot de fastkilte bøndene til motstanderen. William Heinesen. Heinesen på frimerke fra 1988 Andreas William Heinesen (født 15. januar 1900 i Tórshavn, død 12. mars 1991 i Tórshavn) var en færøysk forfatter, komponist og billedkunstner. Heinesen var en av sin tids betydeligste danskspråklige forfattere, og utgav både romaner, noveller og dikt. Han skrev på dansk ettersom morsmålet færøysk ikke var undervisningsspråk i hans barndom, men i senere tid har flere av hans bøker blitt oversatt til færøysk. Han omtales som en Færøyenes «fire store» i sin generasjon sammen med Heðin Brú, Christian Matras og Jørgen-Frantz Jacobsen. Sistnevnte var Heinesens fetter og nære venn. Hans mest kjente bok er romanen "De fortapte spillemenn", en varm skildring av hjembyen, og en kunster- og oppvekstroman om vindharpebyggeren Kornelius og hans sønner. Heinesen har blitt oversatt til ialt 19 språk, hvilket gjør ham til den (etter Karen Blixen) mest oversatte danske forfatter med debut i perioden 1900–1940. Hans viktigste påvirkning kom fra oppveksten i et travelt handelshus i Tórshavn, samt møtet med Otto Gelsted og 1920-årenes krets av venstreorienterte kunstnere. Under andre verdenskrig var Heinesen redaktør av et radikalt ukeblad, og han ble kjent som sosialist, kommunist, tilhenger av færøysk selvstyre og motstander av militarismen og NATO-basen på Færøyene. Magna Carta. Magna Carta var en avtale som ble sluttet mellom den engelske kongen Johan uten land, adelen og geistligheten i 1215. Den gav adel og prester fordeler bl.a. i skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Slagordet "«no taxation without representation»" var svært essensielt, hvilket også gjorde seg gjeldende i den amerikanske frigjøringskampen. Magna Carta sees på som grunnlaget for Englands parlament, og som begynnelsen på konstitusjonelt styre. Det viktigste i Magna Carta er bestemmelsen om at ingen frie menn skal arresteres, gjøres fredløs eller straffes på annen måte uten å bli dømt av sine likemenn i henhold til landets lover. Bakgrunn. Etter normannernes erobring av England i 1066 og Englands fremganger i det 12. århundre var den engelske monarken ved århundrets slutt den mektigste i Europa. Dette gikk tilbake til en rekke faktorer, deriblant den avanserte sentraliserte styreformen som hadde oppstått gjennom kombinasjonen av normannernes og angelsaksernes styresett. Men da Johan kom på tronen på begynnelsen av det 13. århundre begikk han en del oppsiktsvekkende feilgrep, og fikk baronene mot seg. De gjorde opprør, og la begrensninger på monarkens makt. Det var tre viktige feil som ble begått av kongen. Den første skyldtes måten han tok makten på, som førte til en generell mangel på respekt. Da Rikard Løvehjerte døde i 1199 var det to kandidater til tronen: Johan, og hans nevø Arthur av Bretagne, som befant seg i Normandie. Johan tok Arthur til fange, og han ble ikke sett igjen. Det ble aldri bevist at han ble myrdet, men det var den generelle oppfatning at Johan hadde tatt ham av dage, og mange så det som en svart plett på hans rykte at han var villig til å myrde en slektning for å komme til makten. Den andre feilen var at han mislyktes i krigføring i Frankrike. Filip Augustus av Frankrike tok det meste av de engelske besittelsene i landet, og de engelske baronene krevde at Johan måtte ta dem tilbake. Etter åtte år forsøkte han å gjøre det, men led et avgjørende nederlag i slaget ved Bouvines i 1214. Den tredje store feilen var å bli innblandet i en disputt med kirken om utnevnelsen av ny erkebiskop av Canterbury. Johan ville utnevne en av sine egne menn, mens kirken ville utnevne Stephen Langton. Striden pågikk i flere år, og paven satte hele landet under interdikt. I 1213 måtte kongen gi etter. Runnymede og den etterfølgende tid. I 1215 hadde baronene fått nok, og 10. juni 1215 tok de kontroll over London med makt. De tvang kongen til å signere et dokument kjent som "Baronenes artikler". Kongens store segl ble festet på det på en eng ved Runnymede den 15. juni. Til gjengjeld fornyet de sine troskapseder til kongen den 19. juni. Den 15. juli ble det hele nedtegnet i et formelt dokument utstedet av det kongelige kanselli; dette var det originale "Magna Carta". Et ukjent antall kopier ble sendt ut til embetsmenn, som sheriffer og biskoper. Den klausulen som hadde størst betydning for kongen på det tidspunktet var nr. 61, kjent som «sikkerhetsklausulen». Den var dokumentets lengste del, og etablerte en komité på 25 baroner som til enhver tid kunne møtes og overprøve kongens avgjørelser. De fikk rett til å håndheve dette ved å ta kongens slott og eiendommer dersom de mente det var nødvendig, uten at de kunne anklages for høyforræderi. Dette var basert på et middelaldersk rettsprinsipp, inndragning, som tidligere hadde blitt brukt mot personer som ikke betalte sin gjeld eller ikke etterkom vedtak rettet mot dem. Med "Magna Carta" ble prinsippet for første gang brukt til å begrense en konges makt. I tillegg måtte kongen avlegge en troskapsed til komitéen. Johan hadde ingen planer om å være tro mot dokumentet, ettersom det ble beseglet under trussel om maktbruk. Klausul 61 innskrenket hans makt som monark, slik at han etter datidens prinsippet bare nominelt var konge. Så snart baronene hadde forlatt London gikk han tilbake på alle løfter, noe som umiddelbart utløste en borgerkrig, kjent som Baronenes første krig. Kongen, som tidligere hadde vært i konflikt med paven, fikk nå støtte fra Innocent III, som annullerte "Magna Carta" og kalte det en «skamfull og nedverdigende avtale, som var tvunget på kongen gjennom vold og frykt». Paven avviste ethvert krav om slike rettigheter, og sa at det svekket Johans verdighet. Mens borgerkrigen ble utkjempet døde Johan av dysenteri den 18. oktober 1216. Dette endret raskt krigens natur. Hans ni år gamle sønn Henry var tronarving, og rojalistene mente at de opprørske baronene nok ville finne det enklere å sverge troskap til en barnekonge. De fikk han derfor raskt kronet som Henrik III, i slutten av oktober 1216. Krigen endte straks etter, og 12. november 1216 ble "Magna Carta" utstedt påny av kongens regenter. Enkelte deler, inkludert klausul 61, ble da utelatt. Året etter ble det igjen utstedt av regentene. I 1225, da Henrik III fylte atten, utstedte han del selv i en kortere versjon med bare 37 artikler. Denne er kjent som tredje versjon; de to ustedt av regentene var praktisk talt likelydende og regnes som to utgaver av andre versjon. Henrik III styrte landet i 56 år, den lengste periode noen engelsk monark satt på tronen i middelalderen. Da han døde i 1272 hadde "Magna Carta" blitt en integrert del av det engelske rettsstystemet, og det ville dermed bli svært vanskelig for en fremtidig monark å annullere det. Henriks sønn Edvard I utstedte den fjerde og siste versjonen den 12. oktober 1297, som en del av statutten "Confirmatio cartarum". Selve "Magna Carta" var i samme form som den korte versjonen Henrik hadde utstedt i 1225, men den ble nå inkorporert i en større sammenheng. Kopier. Hver gang dokumentet ble utstedt ble det laget en rekke kopier, slik at alle som var direkte involvert fikk en. Flere av disse er bevart, og noen er permanent utstilt. Den opprinnelige versjonen som ble signert av Johan uten land i 1215 har gått tapt. Fire kopier fra 1215 finnes, alle i Storbritannia: To i British Library, en i Lincoln Castle og en i Salisburykatedralen. Det finnes tretten kopier av senere versjoner, hvorav fire er fra 1297 og de andre er tidligere. Den australske regjeringen kjøpte i 1952 en av kopiene fra 1297 for 12 500 pund. En annen kopi ble kjøpt i 1984 av Perot Foundation, og denne ble utlånt til National Archives and Records Administration i Washington D.C. inntil den i desember 2007 ble lagt ut for salg. Edvard Bekjenneren. Edvard Bekjenneren (engelsk Edward the Confessor'") (født ca. 1004 i Islip, død 5. januar 1066 i London) var den nestsiste angelsaksiske konge av England. Edvard var sønn av kong Ethelred II den rådville, som hadde kommet til makten da hans halvbror Edvard Martyren ble myrdet i 978. Hans mor var Emma, datter av hertug Richard I av Normandie og søster av Richard II av Normandie; Edvard var således halvt normannisk. Utdannelse og eksil. Han fikk først utdannelse i Ely. Etter den danske invasjonen i 1013 ble han sendt til Normandie sammen med moren og broren Alfred, og han fullførte utdannelsen der. Etter farens død i 1014 dro moren tilbake til England, og giftet seg med Knut den mektige, som hadde blitt konge i England etter Svein Tjugeskjegg. Edvards bror reiste også tilbake, og ble tatt til fange og lemlestet av jarl Godwin av Wessex. Han døde kort tid senere av skadene. Edvard valgte derfor å bli i Normandie, og reiste ikke tilbake før hans halvbror, Knuts og Emmas sønn Hardeknut ("Harthacnut", "Hardicanute"), som var konge 1040–1042 kalte ham tilbake til England i 1041 og utnevnte ham til tronfølger. Konge. Hardeknut døde i 1042, og Edvard ble kronet til konge av England. Han giftet seg med Edith, datter av jarl Godwin, 23. januar 1045. Godwin var en av rikets mektigste menn, og hadde ikke vegret seg for å ta Edvards bror av dage, og ekteskapet betydde derfor at en viktig allianse var inngått. Det betydde dog ikke slutten på maktspillet mellom kongen og den ambisiøse jarlen. Da Edvard kom tilbake til England hadde han med seg den normanniske baronen Robert av Jumièges, som han i 1051 utnevnte til erkebiskop av Canterbury; dette falt ikke i god jord hos jarlen, og det skulle bli flere slike problemer. Stort sett er Edvards tid på tronen preget av fredelige forhold, og hovedinntrykket historikerne gir av ham er at han var saktmodig. Men samtidig ser man at han kunne være svært besluttsom når det var nødvendig; det var ingen enkel oppgave å sitte ved makten i over 20 år mens dansker og normannere sloss om å ta over den angelsaksiske tronen. Striden med Godwin. Godwin hadde hatt forhåpninger om at den fromme Edvard ville være så opptatt av sine bønner at han ville overlate styret til jarlen. I 1051 besøkte Vilhelm av Normandie det engelske hoffet, og alt tyder på at Edvard ba ham om å akseptere å bli tronfølger. Situasjonen mellom Edvard og Godwin tilspisset seg, og Edvard valgte å sende Godwin i eksil sammen med sin familie. Til og med dronningen, jarlens datter, måtte tilbringe en periode i et kloster. I 1065 forviste han også Tostig, en av Godwins sønner, etter et opprør i hans jarledømme Northumbria. Noen måneder senere vendte Godwin tilbake fra Flandern med en flåte. Kongen valgte å møte ham personlig for å forhandle, og de nådde enighet slik at borgerkrig kunne unngås. Godwin ble rehabilitert, og alle franskmenn ble lyst fredløse i England. Dette førte til at erkebiskop Richard av Canterbury og en annen normannisk biskop måtte flykte, og Stigand ble ny erkebiskop. Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker. Religion. Edvard styrket forbindelsene mellom den katolske kirke i England og Den hellige stol, blant annet ved å sende biskoper til pave Leo IXs konsiler i 1049–50. I 1061 mottok han pavelige legater. Han fikk også utnevnt sekularprester, noen av dem utenlandske, til biskoper, og reduserte dermed det tilnærmede monopol ordensprestene hadde hatt i bispestanden. Samtidig var han opptatt av å ha et sterkt klostervesen. Da han var i Normandie som ung avla han løfte om at han skulle dra på pilegrimsferd til apostelen Peters grav i Roma dersom han fikk komme tilbake til England. Etter kroningen gjorde han dette kjent, men han ble på det sterkeste frarådet å reise fra landet på grunn av spenningen mellom angelsaksere og normannere. Han ba derfor Leo IX om dispensasjon fra løftet, noe han fikk mot at han ga et beløp tilsvarende det reisen ville kostet til de fattige, og bygde eller restaurerte et kloster viet til St. Peter. Han valgte et lite kloster på stedet Thorney, som dengang var rett utenfor London, og utvidet dette i den grad at han regnes som klosterets grunnlegger. Pave Nikolas II ble imponert, og ga klosteret flere privilegier. I en periode skal kongen ha brukt en tiendedel av sine inntekter på dette klosteret, og ga det en rekke eiendommer for å sikre framtidige inntekter. Klosterkirken ble i første omgang gitt 300 fot land, og fikk tilnavnet "West Minster" («klosteret i vest») for å skille den fra St. Pauls katedral øst i byen. Kirken, som nå er kjent som Westminster Abbey, ble senere kroningskirke for engelske monarker, og rommer også gravene til landets konger og dronninger. Like ved ble det etterhvert reist bygninger for den verdslige administrasjon, Westminster Hall og Parlamentet. Kirken sto ferdig rett før Edvards død, og han var selv for syk til å delta da den ble konsekrert 28. desember 1065. Død. Det er usikkerhet rundt hva han gjorde på dødsleiet i forhold til utnevnelsen av tronfølger. Selv om man mener at han diskuterte dette med Vilhelm av Normandie i 1051, var det ikke formelt annonsert noe. Enkelte samtidige kilder hevder at han bekreftet at Vilhelm skulle etterfølge ham, mens andre forteller at han utnevnte Harold Godwinsson, jarl Godwins andre sønn, til tronfølger. Det ble aldri klarhet i hva han hadde ment, og saken ble avgjort da Vilhelm beseiret og drepte Harold i slaget ved Hastings i 1066. Edvard døde 5. januar 1066, og ble gravlagt i Westminster Abbey. Han fikk raskt tilnavnet «Bekjenneren», det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus, for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard Martyren. Helgen. Allerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; han skal blant annet ha helbredet skrofulose ved håndspåleggelse. Dette førte til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen. Politisk ble hans kult viktig for England, fordi han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de to gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle engelske kongelinje. I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav. I 1138 forsøkte kong Stefan å få istand en formell helligkåring. Innocent II utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon. I 1160 tok Henrik II opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige Margrete av Skottland, i slekt med Edvard. Ved å støtte Alexander III mot en motpave i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret. 13. oktober 1163 ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Prekenen ved anledningen ble holdt av Ailred av Rievaulx, som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13. oktober ble gjort til minnedag for ham. Ved reformasjonen ble Westminster Abbey plyndret, og mange relikvier ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi Henrik VIII så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter Maria Tudor, som var katolikk, ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet. Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra Henrik VII, og det er muligens laget av Torrigiano. Edvard ble utropt til Englands vernehelgen sammen med Edmund av East Anglia. De ble senere fortrengt av St. Georg. Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5. januar. Denne dagen sto gamle norske kalendere som «Edvard Konge», mens translasjonsdagen 13. oktober sto som «Edvardi translatio». I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen. Han er avbildet på Bayeux-teppet, så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer. Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimmer en mann i Det hellige land (eller i India ifølge en versjon av legenden), som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringen som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere. Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham. Translasjon (kristendom). Translasjon betyr i kristen, og særlig katolsk og ortodoks språkbruk, flytting av relikvier fra et sted til et annet. En translasjon skjer normalt enten i forbindelse med den første skrinleggingen av en helgens jordiske levninger, flytting av relikiver til et sted med spesiell tilknytning til helgenen, eller flytting av relikvier til et sted av høyere rang, f.eks. fra en sognekirke til en katedral. Et kjent eksempel fra norsk historie er flyttingen av Olav den helliges legeme fra graven ved Stiklestad til Kristkirken i Nidaros. Når det dreier seg om en spesielt viktig helgen, er det vanlig at translasjonen blir feiret årlig, og i mange tilfeller kan den få høyere rang enn andre festdager for samme helgen, for eksempel dødsdagen (i kristen forståelse den dagen helgenen ble født inn i det nye liv). Et eksempel på dette er Edvard Bekjenneren, som opprinnelig ble feiret på dødsdagen 5. januar, som så fikk translasjonsfesten 13. oktober i tillegg, og som nå normalt kun feires på translasjonsdagen. Peer Hultberg. Peer Hultberg (født 8. november 1935 i Vangede, Danmark, død 20. desember 2007 i Hamburg, Tyskland) var en dansk forfatter og psykoanalytiker. Hultberg studerte fransk, musikk og slavistikk ved Universitetet i København og University of London. Han tok doktorgraden i polsk språk i 1967. Fortsatte studier ved C. G. Jung Instituttet i Zürich i 1973–1978. I perioden 1963–68 arbeidet han som lektor i polsk språk og litteratur ved University of London. I 1968–73 lektor med samme fagområde ved Universitetet i København. Han har vært læreranalytiker ved C.G. Jung Instituttet og ved Deutsche Gesellschaft für Psykoanalyse und Tiefenpsykologie. Fra 1993 mottok han livsvarig kunstnerlønn fra det danske Statens Kunstfond. Han debuterte i 1966 med romanen "Mytologisk landskab med Daphnes forvandling". Sentralt i forfatterskapet står, foruten romanen "Præludier" (1990) (om Chopin), de fortettede historiene i verkene "Requiem" (1985) og "Byen og Verden" (1992). I 1993 ble Peer Hultberg tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Byen og Verden". Penda av Mercia. thumb Penda (død 15. november 655) var konge av Mercia ca. 626 til sin død. Han regnes som en av de mektigste av de tidlige angelsaksiske kongene. Han var sønn av Pybba av Mercia. Det er uklart hvor gammel Penda var da han arvet tronen omkring 626. Den Angelsaksiske krønike forteller at han var 80 år gammel da han døde, hvilket betyr at han var omkring 50 da han kom til makten. Samtidig finnes det kilder som omtaler hans barn og andre slektninger, som ikke stemmer overens med krønikens opplysninger. I den første fasen av hans tid som konge skal han ha styrt sammen med sin bror Eowa. Krøniken nevner et slag mellom Penda og vestsakserne ved Cirencester i 628. Under sitt styre dro Penda stor nytte av sine allianser med waliserne fra Powys og Gwynedd. Mens han beleiret Exeter i Dumnonia ca. 630 møtte han Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd, som var drevet i eksil av Edwin av Northumbria. De inngikk en allianse, og Cadwallon giftet seg med Pendas søster. De drev først northumbrierne ut av Gwynedd, og invaderte deretter selve Northumbria. 12. oktober 633 møtte de Edwin i slaget ved Hatfield Chase, og vant en avgjørende seier. Edwin selv falt i slaget, sammen med en av sine sønner. Den andre sønnen ble tatt til fange av Penda, og ble kort tid senere henrettet. 5. august 642 slo Penda igjen northumbrierne, i slaget ved Maserfield. Oswald av Northumbria falt i slaget. Penda, som var hedning, skjendet liket av den kristne Oswald, som dermed oppnådde martyrstatus. Stedet hvor slaget sto ble senere kjent som Oswestry («Oswalds tre»), fordi Oswalds levninger ble hengt opp i et tre. Pendas bror Eowa falt også i slaget; det er uklart om han kjempet med eller mot Penda. Pendas tid på tronen var preget av ufred, da han viet det meste av den til å angripe andre angelsaksiske konger. Mellom 635 og 640 beseiret han øst-anglerne og drepte kongene Sigebert og Egric. I 645 angrep han Wessex, og kong Cenwealh måtte gå i eksil. I 648 var han istand til å komme tilbake til makten igjen. Omkring 650 angrep Penda igjen East Anglia, og fordrev kong Anna. Da Anna prøvde å ta tilbake sitt rike i 653 eller 654 invaderte Penda på ny, og drepte Anna i et slag. Mercia vokste merkbart under Penda; det var antagelig i denne perioden at områdene som tilsvarer de moderne Cheshire, Shropshire og Herefordshire ble innlemmet i Mercia. Penda innsatte en konge i disse områdene, Merewald, som ifølge senere legender var hans sønn. Det finnes ikke holdbare belegg for at det stemmer. En sønn av Penda, Peada, ble innsatt som vasallfyrste i Middle Anglia. Som sin far var han hedning, men han lot sin datter Cynefrith gifte seg med den kristne Ecgfrith, sønn av kong Oswiu av Northumbria. Dermed ble kristendommen innført i Middle Anglia. Til tross for en rekke seiere mot de andre angelsaksiske rikene, var Penda aldri i stand til å ta fullstendig kontroll. Det nærmeste han kom å ta over et av rikene var da han angrep Bamburgh, sete for kongene av Northumbria. Ifølge Beda satte han byen i brann, men måtte trekke seg tilbake da vinden snudde. Beda omtaler dette som et mirakel som reddet den kristne kongen av Northumbria. I 655 foretok Penda sin siste invasjon av Northumbria. Han hadde med seg en svært sterk hær, angivelig 30 legioner. Flere av hans allierte skal ha deltatt, blant annet Cadfael ap Cynfeddw av Gwynedd og Aethelhere av East Anglia. Han hadde også støtte fra kong Aethelwald av Deira, et underkongedømme i Northumbria. Oswiu så at oddsene var på Pendas side, og forsøkte å forhandle om fred. En midertidig avtale ble inngått etter at Oswius sønn Ecgfrith – som var gift med Pendas barnebarn Cynefrith – ble tatt som gissel for å garantere at Oswiu holdt avtalen. Kildene avviker så fra hverandre i spørsmålet om Penda aksepterte en betaling fra Oswiu. Uansett varte ikke fredsavtalen, og 15. november 655 møttes Penda og Oswiu i slaget ved Winwaed. Penda hadde et tallmessig overtak, men Cadfael og Aethelwald forlot ham under slaget, og Oswiu vant derfor en avgjørende seier. Penda selv falt i slaget. Pybba av Mercia. Pybba (født ca. 570, død 606 eller 615) var konge av Mercia i England. Han var sønn av Creoda. Tidlige kilder er uklare når det gjelder datoer. Han skal ifølge en kilde ha blitt innsatt som konge i 593, men det finnes ikke noen klare holdepunkter for dette årstallet. I den Angelsaksiske krønike er han bare nevnt for faren til Penda, uten ytterligere detaljer. Ifølge en kilde ble han etterfulgt av Cearl, som hersket inntil sønnen Penda tok makten i 626. Cearl av Mercia. Cearl skal ha vært den tredje kongen av Mercia i England, fra 606 eller 615 til 626. Han ble innsatt etter Pybba, men det er uklart hvilket, om noe, slektskapsforhold det var mellom de to. Han ble etterfulgt av Pybbas sønn Penda. Eowa av Mercia. Eowa (født ?, død 5. august 642) var bror av Penda av Mercia, og medkonge av Mercia fra ca. 626. Det er uklart om han satt som medkonge helt til sin død, eller om han brøt med sin bror tidligere. Han falt i slaget ved Maserfield mellom Penda og Oswald av Northumbria, men man vet ikke om han kjempet med eller mot sin bror. Slaget ved Maserfield. Slaget ved Maserfield (eller Maserfeld) ble utkjempet 5. august 642 mellom de angelsaksiske kongene Oswald av Northumbria og Penda av Mercia. Slaget endte i seier for Penda, mens Oswald falt. Etter at Oswalds onkel Edwin av Northumbria falt i slaget ved Hatfield Chase i 633, hadde Mercia vært det dominerende riket i Nord-England. Oswald hadde hevnet sin onkels død i slaget ved Heavenfield i 634, der Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd falt. I 642 var han klar for å møte den andre hovedpersonen fra Hatfield Chase, Penda. Hærene møttes ved Maserfield, som nå heter Oswestry («Oswalds tre») i det dagens Shropshire. Penda hadde med seg walisiske allierte fra kongedømmene Powys, Gwynedd og Pengwern. Ingenting er kjent om slagets gang utover utfallet. Penda seiret, og Oswald falt. Penda skjendet Oswalds lik, som ble skåret i stykker. Hodet og armene ble satt på stokker, mens kroppen ble hengt opp i et tre, derav det senere navnet på stedet. Fordi Penda var hedning og Oswald kristen, ble Oswald regnet som martyr og helgen. Beda nevner flere mirakler som skal ha skjedd ved hans relikvier. Seieren ved Maserfield befestet Pendas overtak over northumbrierne, som han beholdt inntil sin død i slaget ved Winwaed i 655. Maserfield, slaget ved Maserfield, slaget ved Liv Ullmann. Liv Ullmann i Sandnes i 2010 Liv Johanne Ullmann (født 16. desember 1938, er en norsk skuespiller, forfatter og filmregissør. Liv Ullmann ble født i Tokyo som datter av Janna (née Lund) og Viggo Ullmann, en flyingeniør som dengang arbeidet i Tokyo. Da hun var to år, flyttet familien til Toronto, Canada der faren arbeidet på Little Norway i Toronto Island. Fire år senere døde faren av hjernesvulst. Familien flyttet til Trondheim, der Liv vokste opp. Hun har vært bosatt i Florida og Boston, Massachusetts. Karriere. Ullmann debuterte som skuespiller på Rogaland Teater i 1957, i rollen som Anne Frank. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1966 med filmen "Persona", regissert av Ingmar Bergman. Ullmann har hatt ledende roller i ni filmer av Bergman, som hun har en datter med. Nominert til Oscar to ganger, for rollene i "Utvandrarna" (1971) og "Ansikte mot ansikte" (1976). Hun ble også nominert til en Tony Award for hennes tolkning i en amerikansk oppsettelse av "Et dukkehjem" på Broadway. Hun spilte senere hovedrollen i Richard Rodgers siste musikal "I Remember Mama" i 1979. Tidligere hadde hun spilt i Burt Bacharachs musikal film-versjon av "Lost Horizon", hvor hun ble dubbet. I senere år har Ullmann fått en ny karriere som filmregissør. Hun er også kjent som forfatter av flere selvbiografiske bøker, skrevet på 1970-tallet, som vakte internasjonal oppmerksomhet. Utmerkelser. Ullmann er offiser av den franske Ordenen for kunst og litteratur. Liv Ullmann var gift med Hans Jakob Stang fra 1960 til 1965, og ble gift med Donald Saunders i 1985. Hun var sammen med Ingmar Bergman på 60-tallet og har en datter, forfatteren Linn Ullmann, født 1966. Hun er tante til Kjell Erik Øie. Filmografi. Liv Ullmann i Cannes i 2000 Oswald av Northumbria. Oswald (født ca. 604, død 5. august 642) var angelsaksisk konge av Northumbria fra 634 til sin død. Han var sønn av Æthelfrith av Northumbria. Etter farens død i slaget ved elven Idle i 616 flyktet Oswald til Dalriada, hvor han konverterte til kristendommen hos munkene på Iona. I 629 kjempet han under Connad av Dalriada i slaget ved Fid Eoin på Irland. Etter at Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd og Penda av Mercia hadde slått Edwin av Northumbria i slaget ved Hatfield Chase i 633, ble Northumbria delt i to. Oswalds halvbror Eanfrith ble konge i Bernicia, mens Osric ble konge i Deira. Begge falt i 634; Osric under en beleiring av Cadwallon i York og Eanfrith etter mislykkede fredssamtaler med Cadwallon. Oswald vendte tilbake fra eksil, og førte sin hær mot Cadwallon. Han hadde i tillegg til egne styrker med seg skotter sendt av kong Domnal av Dalriada. Dagen før hærene møttes i slaget ved Heavenfield fikk Oswald sine soldater til å lage et stort trekors, som han reiste ved slagmarken. Hæren ba om seier foran dette korset, og det er av den grunn slagmarken fikk sitt navn, «Himmelengen». I slaget ble waliserne, som var tallmessig overlegne men svært slitne og dårlig utstyrt, drevet på flukt. Cadwallon selv ble drept. Etter seieren ved Heavenfield gjenforente Oswald Northumbria. Han regnes som bretwalda, angelsaksisk overherre, i årene 634 til 642, men det ser ut til at hans reelle makt over de andre angelsaksiske kongedømmene var begrenset. Han inngikk en allianse med Cynegils av Wessex, som konverterte til kristendommen. For å besegle alliansen giftet Oswald seg med Cynegils datter Cyneburga. De fikk en sønn, Aethelwald. Selv om Edwin hadde konvertert til kristendommen i 627, var det Oswald som sterkest bidro til å spre den nye troen i Northumbria. Han ga blant annet øya Lindisfarne til biskop Aidan, som grunnla et kloster der. Han var også kjent for sine mildhet mot fattige, som ga ham tilnavnet «Den åpne hånden». I sine private gemakker skal han ha hatt en klokke som bare trengende fattige fikk ringe på ham med. Oswald hadde noen framganger mot britene i nord, men den største utfordringen var Mercias økende makt under Penda. Oswald og Penda møtte hverandre i slaget ved Maserfield den 5. august 642. Penda seiret, og Oswald falt i slaget. Hans fetter Oswiu av Northumbria overtok tronen. Helgen. Oswalds lik ble skjendet; det ble kuttet i stykker, hender og hode ble satt på staker og kroppen ble hengt på et tre. Ifølge en versjon av legenden ble ikke kroppen hengt opp, men en ravn tok en arm og slapp den på et tre. Uansett hvilken versjon man heller til: Dette ga opphav til slagstedets senere navn, Oswestry («Oswalds tre»). Fordi Penda var hedning og Oswald kristen, ble han regnet som martyr og helgen. En hellig kilde skal ifølge legenden ha sprunget fram ved stedet, og Beda nevner flere mirakler som skal ha skjedd ved hans relikvier. Hodet skal ha blitt sendt til Lindisfarne, men det forsvant derfra i 875 sammen med St. Cuthberts legeme. Da graven hans i Durhamkatedralen ble åpnet i 1827 fant man et hode som muligens er hans. Men det er også tradisjon for at hodet var i Echternach i Luxembourg, dit St. Willibrord, som var født i Northumbria, skal ha brakt det. Skrinet fra Echternach er antagelig identisk med det som er bevart i katedralen i Hildesheim, et åttekantet tysk skrin fra ca. 1180, hvor innskriften forteller at den inneholder Oswalds hode. Hendene ble bevart i Bamburgh, inntil en av dem ble stjålet av en munk fra Peterborough og senere overført til Ely. Både Durham og Gloucester hevdet å ha den andre hånden. Torsoen ble bevart i Oswestry, men senere overført til klosterkirken i Bardey, Lincolnshire av dronning Ostryd av Mercia, Oswalds niese. Hans minnedag er dødsdagen, 5. august. Den er nevnt i kalendere fra slutten av det 7. århundre. En translasjonsfest ble feiret 8. oktober i Evesham og Gloucester. Oslo lufthavn, Gardermoen. Oslo Lufthavn, Gardermoen (IATA: OSL, ICAO: ENGM) ligger på Gardermoen, på grensen mellom Nannestad og Ullensaker kommuner i Akershus, 50 km. nord for Oslo. Den er Norges største flyplass og overtok 8. oktober 1998 etter den gamle Oslo lufthavn, Fornebu som lå på Fornebu i Bærum. Flyplassen fungerer som en hovedflyplass og base for Norwegian Air Shuttle og SAS, og er et viktig knutepunkt for Widerøe. Lufthavnen har et relativt stort rutenett i Europa, og det finnes også direkteruter fra lufthavnen til enkelte destinasjoner på andre kontinent, som Nord-Amerika og Asia. Flyplassen ble i 2011 trafikkert av over 21 millioner passasjerer, noe som gjør Oslo lufthavn, Gardermoen til Nordens nest største lufthavn, etter København lufthavn. Før 1998. Opprinnelig var området som flyplassen ligger på i dag ekserserplass for kavaleriet. Men under den annen verdenskrig bygget det tyske forsvaret ut området til militær flyplass med hangarer og to rullebaner. Etter krigens slutt fortsatte flyplassen å være en base for det norske luftforsvaret. 335 skvadron har i lang tid vært stasjonert der med Forsvarets transportfly. Utbyggingen av Norges nye hovedflyplass kom som et resultat av at man begynte å se tendenser til kapasitetsproblemer på den daværende hovedlufthavnen på Fornebu, og på slutten av 1980-tallet begynte Gardermoen mer og mer å avlaste gamle Fornebu ved at chartertrafikken ble flyttet dit, samt enkelte av SAS' langdistanseruter. Dette ble også gjort på grunn av at rullebanen ved Fornebu lufthavn var relativt kort sammenliknet med den på Gardermoen. Hovedflyplass. På grunn av økende kapasitetsproblemer ved den daværende hovedflyplassen på Fornebu, som på grunn av sin beliggenhet ikke kunne utvides, ble det på 80-tallet klart at det måtte bygges en ny hovedflyplass. Etter å ha vurdert en rekke forskjellige alternativer til hvor den nye flyplassen kunne ligge – navnlig Hurum, Hobøl, Kroer, Askim, Nesodden, Ås og Gardermoen – vedtok Stortinget i 1988 at flyplassen skulle bygges på Hurum. Etter en til dels kontroversiell prosess kom myndighetene etter hvert frem til at problemene med tåken på Hurum var for store, og den vedtatte planleggingsprosessen ble stanset. Den endelige beslutningen om å anlegge den nye hovedflyplassen for Østlandet på Gardermoen ble fattet av Stortinget 8. oktober 1992. Byggearbeidene begynte 13. august 1993. Ettersom Gardermoen ligger 50 km fra Oslo sentrum ble det besluttet å utvide E6 mellom Oslo og Gardermoen, og å bygge dobbeltsporet hurtigtogtrasé fra Oslo S til flyplassen. På grunn av store problemer og forsinkelser underveis, særlig lekkasjer ved den nye tunnelen Romeriksporten, åpnet ikke Gardermobanen før 22. august 1999. I mellomtiden kjørte Flytoget på Hovedbanens eksisterende toglinjer til Lillestrøm. Om lag 300 husstander måtte flytte for å gjøre plass til flyplassutbyggingen. Av andre berørte huseiere ble det anlagt flere erstatningssøksmål på grunn av støyplagen den økede trafikkmengden medførte. Den nye flyplassen ble offisielt åpnet 8. oktober 1998, dog med begrenset trafikkmengde i en midlertidig innkjøringsperiode. Samtidig ble Oslo lufthavn, Fornebu nedlagt. Fasiliteter. Oslo lufthavn dekker et område på totalt 13 kvadratkilometer, og ble bygget i tråd med Atlanta lufthavn, med to parallelle rullebaner og én terminal mellom de to, som igjen har to pirer. Den tidligere flyterminalen som ble brukt frem til 1998 brukes i dag som GA-terminal, selv om det meste av GA-operasjonene i hovedstadsområdet i dag blir lagt til enten Kjeller lufthavn eller Tønsberg lufthavn, Jarlsberg. Terminalen. Terminalen er på 148 000 kvadratmeter og er 819 meter lang. Den har kapasitet til å håndtere 52 fly samtidig, hvorav 34 kan nås med jetbroer mens de resterende 18 parkeres på fjernparkering. Av de 34 jetbro-gatene ligger 17 i innenrikspiren, og resten i utenrikspiren. Lufthavnen er en «stille lufthavn», hvilket betyr at opprop over høytaleranlegget kun skjer ved spesielle anledninger, som for eksempel oppkalling av passasjerer og lignende. Det finns både lekeområder for barn, og et stille rom i innenrikspiren. Omtrent halvparten av lufthavnens inntekter kommer fra detaljhandel. Det er rundt 20 spisesteder spredt rundt om i terminalen, i tillegg til enkelte butikker som fører blant annet elektronikkvarer, bøker, kioskvarer, suvernirer og merkeklær. Europas største tax free er på Gardermoen. Kunst og arkitektur. Arkitektfirmaet bak terminalen var Aviaplan, et samarbeidskonsept mellom arkitektfirmaene Narud Stokke Wiig, Niels Torp, Skaarup & Jespersen og Hjellnes Cowi, hvor hovedarkitekten var Gudmund Stokke. Terminalen har et enkelt design, hvor hovedelementene brukt i konstruksjonen var betong, tre og glass. Lufthavnen er kjent for sine «lyddusjer» som står spredt rundt i terminalen, innretninger som spiller av naturlyder dersom en står under dem. Man finner også flere skulpturer rundt om i terminalbygningen. Ved innkjøringen til lufthavnen står det også en 14 meter høy skulptur av en Keplerstjerne designet av Vebjørn Sand. Rullebaner og flytrafikkontroll. Lufthavnen har to parallelle rullebaner, med retningene 01/19. Den vestre rullebanen måler 3 600 meter, mens den østre måler 2 950 meter. Lufthavnen er utstyrt med taksebaner til å håndtere opptil 80 flybevegelser i timen. Rullebanene er begge utstyrt med ILS, kategori 3A. Kontrolltårnet er 91 meter høyt, og står ved terminalen. Det er det nest høyeste i Europa etter tårnet på Wien internasjonale lufthavn. Handlingsagenter. Det er tre bakkehandlingagenter ved Oslo lufthavn: Menzies Aviation, SAS Ground Services og Røros Flyservice OSL. Antall reisende. a> under klargjøring for neste avgang Transport til og fra. Flyplassen ligger 47 kilometer fra Oslo sentrum og har omfattende kollektivtransportsystemer for å dekke passasjerenes behov. Det er egen jernbanestasjon under terminalbygningen (Gardermoen stasjon) hvor både Flytoget og NSBs vanlige lokaltog og intercitytog stopper. Flyplassen betjenes ellers av flybusser og drosjer og har parkeringskapasitet for tusenvis av personbiler. Framtidsplaner. Ettersom flyplassen i år 2006 nådde sin prosjekterte maksimale årlige kapasitet på 17 millioner passasjerer per år, er det behov for utbygging av flyplassen. Styret i Avinor vedtok i mars 2008 et pirkonsept for terminal 2 ved Oslo lufthavn, Gardermoen. Den nye pirløsningen innebærer en ny nord–syd-orientert pir som tar utgangspunkt i nåværende pirløsning og er integrert med dagens sentralbygning. Endelig vedtak om utvidelse av Terminalen ble fattet 19. januar 2011. Pr. i dag har terminalen blitt utvidet mot øst med 6453 kvadratmeter, noe som ifølge OSL har gitt bedre kapasitet på bagasjebånd og innsjekkingsområder Det skal bygges ny ankomst- og avgangshall mot vest, og dette tilbygget blir på 52 000 kvadratmeter og gir 34 nye innsjekkingsskranker. Den nye terminalbygningen vil ligge i tilknytning til jernbanestasjonen og være integrert med denne, noe som vil gi kort gangavstand for togpassasjerer. Sikkerhetskontrollen blir også utvidet med 12 nye sluser. Byggestart her er satt til våren 2010. Den nye piren blir utvidet mot nord, og får et areal på 63 000 kvadratmeter. Det blir 11 nye brotilknyttede oppstillingsplasser for fly, i tillegg til 6 nye fjernoppstillingsplasser. Bygget vil bli påbegynt på våren i 2013. Når terminalen står ferdig vil flyplassen etter planen få en kapasitet på opp mot 28 millioner passasjerer per år. Byggestart er satt til april 2011, og skal være ferdigstilt våren 2017, og kostnadsrammen er satt til 12,5 milliarder kroner. Rullebaner. 01L/19R – 3600 meter (11811 fot) × 45 meter (148 fot) – 16/196° 01R/19L – 2950 meter (9678 fot) × 45 meter (148 fot) – 16/196° Eiffeltårnet. Eiffeltårnet i solnedgang, tatt fra Place du Trocadero. Eiffeltårnet er med sin høyde på 324,8 (med antennen) meter det mest kjente landemerket i Paris, og er internasjonalt kjent som et symbol for Frankrike. Eiffeltårnet er oppkalt etter sin konstruktør, ingeniøren Alexandre Gustave Eiffel. Tårnet befinner seg i 7. arrondissement og er en kjent attraksjon for turisme, med over 5,5 millioner besøkende hvert år. Den 28. november 2002 hadde tårnet hatt 200 millioner gjester. Bakgrunn. Eiffeltårnet sett fra nordlige Avenue de New York i augist 2010. Eiffeltårnet ble bygget mellom 1887 og 1889, og stod ferdig til Verdensutstillingen i 1889 som en hyllest til hundreårsdagen for den franske revolusjonen. 300 stålarbeidere satte sammen 18 038 stykker av stål ved bruk av 2,5 millioner bolter. I alt ble det brukt ca. 7 000 tonn stål. Totalvekten er 9000 tonn. Høyeste utsving i sterk vind er tolv centimeter, mens tårnet utvider seg maksimalt 15 centimeter i sterk varme. De fire fundamentene er gravd 9-14 meter ned i jorden og har hver en flate på 625 kvadratmeter. Tårnet har 1 665 trappetrinn til toppen og kostet i 1889 7,8 millioner franske franc (ca. 20 millioner norske kroner) å bygge. Med bakgrunn i den generelle sikkerhetstilstand for den tiden, er det bemerkelsesverdig at kun én arbeider døde under konstruksjonen Tårnet ble møtt med en del motstand fra offentligheten, da man mente at tårnet ville være en torn i øyet. I dag er tårnet anerkjent som et av de vakreste stykker arkitektur i verden. Den 25. februar 1889 kunne ingeniør Eiffel heise Trikoloren (det franske flagg) på toppen. Den første besøkende var den daværende prinsen av Wales (Edward VII), som besteg tårnet 10. juni 1889. Eiffeltårnet hadde opprinnelig kun tillatelse til å stå i 20 år, men da tårnet viste seg å være verdifullt for telekommunikasjon, ble det stående. Den 12. januar 1908 ble den første langdistanseradiomelding sendt fra tårnet. Eiffeltårnet var verdens høyeste byggverk frem til 1930, da det ble overgått av den 319 meter høye Chrysler-bygningen i New York. Tårnet har også blitt solgt til en mann ved et bondefangerknep av Victor Lustig. I dag. Tårnet er 300,65 meter høyt, uten å medregne tv-antennen på toppen som har en høyde på 21 meter. Vedlikeholdet av tårnet inkluderer 50 tonn mørk brun maling hvert syvende år. I 2000 ble det installert blitslys og projektører. Disse lysene har etterhvert blitt del av det nattlige Paris. Projektørene har blitt et fyr i Paris nattehimmel. Tårnet har også i en rekke praktiske formål, da det huser radio- og tv-antenner, en meteorologisk stasjon og er et luftfyr. I første og annen etasje finnes restauranter og på toppen en snackbar. Når det er pent vær og god sikt kan man se opptil 67 km utover Paris. Northumbria. Nordlige og midte England rundt år 802.Dansk-angelsaksiske jarldømmer rundt år 1025. Northumbria er markert i gult.Northumbria var i middelalderen et av de angelsaksiske kongedømmene i England. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som i 10. århundre slo seg sammen og dannet England. I dag brukes navnet om den engelske regionen som formelt heter Nordøst-England, f.eks. om " Northumbria Police" og "Northumbria University". Det britiske turistbyrået (VisitBritain) har tatt i bruk det gamle navnet i sitt informasjonsmateriell. Historie. Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige. Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent). Nedgangstid. Etter vikingenes invasjon i 866 mistet northumbrierne byen York, og bare det gamle Bernicia sto igjen. I det 10. århundre begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland. Northumbria ble etter samlingen av England og Skottland et jarledømme, der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland. Dette ble ikke avklart før i 1157, da Vilhelm I av Skottland frasa seg kravet på jarledømmet. Normannerne. I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet. Det brøt allikevel ut anti-normanniske opprør. Vilhelm prøvde å innsette en av sine egne menn, Robert Comine, som ny jarl. Men før han kunne ta over møtte Comine, med en styrke på 700 mann, en overlegen styrke i Durham. Comine og hele hans styrke ble massakrert. Vilhelm kunne ikke la dette gå ustraffet hen, og ledet sin hær på et blodig tokt inn i Northumbria. Biskop Aethelwine av Durham prøvde å flykte med northumbriske skatter, men ble tatt til fange og døde i fangenskap. Bispesetet Durham ble stående ubesatt. Under Vilhelm Rufus ble Northumbria delt. En ny biskop av Durham ble utnevnt, og han fikk jarleautoritet for regionen sør for elvene Tyne og Derwent, som fikk navnet Palatinatet Durham. Nord for elvene ble jarledømmet Northumberland opprettet. Normannerne grunnla også byen Newcastle i 1080, for å kontrollere regionen ved å holde det strategisk viktige krysningsstedet over elven Tyne. Reformasjonen. Under Reformasjonen var regionen igjen et sentrum for opprør mot kongemakten. Både Nådens pilegrimstog og opprøret kjent som "Rising of the North" oppsto der i Tudortiden. En årsak til dette var at katolisismen fortsatte å stå sterkt i Northumbria etter bruddet med Pavestolen. Senere førte dette også til sterke jakobittiske strømninger etter gjeninnføringen av kongedømmet i 1660. Regionen ble et utemt land, hvor mange fredløse og smuglere gjemte seg for kongens menn; dette var enklere enn i andre deler av England både fordi det var antikongelige strømninger i folket og fordi regionen var tynt befolket. Etter at Skottland og England inngikk personalunion under Jakob I av England og VI av Skottland endret dette seg, og Northumbria ble et fredelig område. Den industrielle revolusjon. Northumbria spilte en sentral rolle i den industrielle revolusjon. Kullgruvene i området ga drivstoff til industrien som vokste opp i andre deler av landet, og behovet for å transportere kullet førte til utbygging av jernbanen inn i Northumbria. I tillegg ble skipsbygning og våpenindustri viktige inntektskilder. Flagg. Kongedømmet Northumbrias flagg var et banner i gull (gult) og rødt (purpurrødt) med vertikale striper. En moderne versjon av dette flagget brukes mange steder i regionen i dag. Språk. Northumbria har flere nært beslektede, men allikevel distinkte engelske dialekter. De har sitt særpreg fra arven fra angelsaksernes tidlige germanske språk. Tidlig northumbrisk regnes som en forløper for skotsk. De tre største dialektene er geordie, mackem og pitmatisk. Gammelengelsk og norrønt var såpass like at man kunne forstå hverandre, og det blandede språket som ble talt i Danelagen spredde seg og førte til at norrøne ord ble tatt inn i det engelske språket, noe det fortsatt er mange spor etter i moderne engelsk, spesielt i de nordøstlige dialektene. Morderne engelsk språk utviklet seg først og fremst fra det talespråket som var dominerende i London fra 1100-tallet og framover ved at det var språket brukt for administrasjon av nasjonen. Minnesegmentsfeil. En minnesegmentsfeil (engelsk: segmentation fault, ofte forkortet til segfault) er en bestemt feilsituasjon som kan oppstå under kjøring av programvare. En minnesegmentsfeil oppstår når en prosess forsøker å aksessere en minneposisjon utenfor sitt tillatte område, eller forsøker å aksessere dette minnet på en måte den ikke har tillatelse til (f.eks. å prøve å skrive til et skrivebeskyttet område). Segmentering er en tilnærming til minnestyring og beskyttelse i et operativsystem. Denne metoden har for det meste blitt erstattet av minneveksling, men mye av terminologien fra segmentering brukes fremdeles, som nettopp «minnesegmentsfeil». Noen operativsystemer har fremdeles segmentering på et logisk nivå, selv om minneveksling brukes som hovedpolisen for minnestyring. UNIX-programmerere bruker ofte begrepet synonymt med «segmentation violation» og det tilknyttede signalet, SIGSEGV. På Microsoft Windows brukes begrepet «General protection fault». Eksempel. Program received signal SIGSEGV, Segmentation fault. 0x40089357 in memset () from /lib/libc.so.6 Domnal Brecc av Dalriada. Domnal Brecc, med tilnavnet «den fregnete» (død ca. 642 var konge av Dalriada i Skottland fra ca. 629 til sin død. I 634 deltok han i slaget ved Heavenfield på Oswald av Northumbrias side. Han ble etterfulgt av sin sønn Ferchar. Emanuel Lasker. Emanuel Lasker (født 24. desember 1868 født i Berlinchen i Brandenburg i Tyskland – nå Barlinek i Polen, død 11. januar 1941 i New York City, USA) var en tysk sjakkspiller og matematiker. I 1894 ble han den andre verdensmesteren i sjakk ved å slå Wilhelm Steinitz med 10 seire, 4 remiser og 5 tap. Han forsvarte tittelen sin i 27 år, lenger enn noen annen mester gjennom tidene. I 1921 mistet han tittelen til José Raúl Capablanca. Han hadde bedt om å få trekke seg tilbake et år tidligere, men Capablanca ønsket å slå Lasker i en tittelkamp. I 1933 ble Lasker, som var jøde, og hans kone Martha Kohn tvunget til å forlate Tyskland på grunn av nazistene. De dro til England, og etter et senere kort opphold i Sovjetunionen, bosatte de seg i New York. Lasker er kjent for sin «psykologiske» spillemetode. Iblant valgte han et annet trekk enn det objektivt sterkeste, dersom han mente at det ville få motstanderen til å føle seg usikker. Cadfan ap Iago av Gwynedd. Cadfan ap Iago (ca 580 – ca 625) var konge av Gwynedd i Wales og styrte i tiden rundt 616 – 625. Han var en av de siste av de mytiske britiske kongene som Geoffrey av Monmouth skrev om, selv om Cadfan synes å ha historisk berettigelse. Svært lite er kjent om historien til Gwynedd på denne tiden, og informasjonen om Cadfan og hans styre er minimalt. Han ble etterfulgt av sin sønn, Cadwallon. Den historiske personen. Den historiske personen er kun kjent ved at han er nevnt i walisiske lister over kongsslekter, fra hans bevilgning til sankt Beuno for klosteret ved Clynnog Fawr, og fra inskripsjoner på hans gravstein. Cadfan var sønn av og etterfølger til kong Iago ap Beli og er listet i de kongelige genealogier i Harleiangenealogiene som oppbevares ved British Library og i forskningsbiblioteket Bodleian Library i Jesus College ved Universitet i Oxford. Cadfan ble konge på tiden rundt slaget ved Chester (walisisk: "Gwaith Caerlleon") i år 616 hvor northumbrierne (angelsakserne) under Æthelfrith beseiret det walisiske nabokongedømmet Powys og deretter massakrerte munkene ved Bangor Is Coed. Imidlertid er det ingen bevis for at Gwynedd var deltagere ved dette slaget, slik at Cadfans tiltredelse som konge kan synes å ha vært tilfeldig i forbindelse med dette slaget. Cadfans gravstein ligger ved Llangadwaladr (norsk: Cadwaladrs kirke) på Anglesey, et kort stykke fra oldtidens "llys" (det kongelige hoff) til kongene av Gwynedd, og hevdes å ha vært deres kongelige gravsted. Inskripsjonen referer til ham som "sapientisimus" («meget klok»), og ettersom denne betegnelse historisk sett ble benyttet for kirkens menn kan det antyde at ved et tidspunkt hadde Cadfan abdisert som konge for å leve sine gjenværende år som munk. Sankt Beuno. Kart over kongedømmet Gwynedd i nordlige Wales. Sankt Beuno og klosteret ved Clynnog Fawr er ofte sitert i sammenheng med Cadfan. I en artikkel fra 1828 av P. B. Williams i "Cymmrodorion" siteres et manuskript som hevdet at en lokal fyrste ved navn 'Gwytheint' ga Clynnog Fawr til Gud og sankt Beuno som da var abbed ved klosteret i Clynnog, og at donasjonen var fri fra skatter og plikter for evig. Det går videre ved å si at Beuno grunnla et nonnekloster ved Clynnog i år 616 og at Cadfan var Beunos personlige beskytter og lovte ham omfattende land. Løftet ble utført av Cadfans sønn, kong Cadwallon, og at Cadwallon ble et gyllent septer verd 60 kuer som tegn på anerkjennelse. En overensstemmende versjon er gitt i W. J. Rees' helgensamling "Lives of the Cambro-British Saints" (1853). Rees var for øvrig redaktør av den utgaven av "Cymmrodorion" som trykte Williams' redegjørelse. Det er en del mindre variasjoner mellom disse to tekstene, tidvis er en del detaljer annerledes, slik som i Rice Rees' "Essay on the Welsh Saints" (1836) hvor han sier at det var Cadfan (framfor hans sønn Cadwallon) som ble gitt det gylne septeret av Beuno. Geoffrey av Monmouth. De hovedsakelige fiktive fortellingene om oldtidens Britannia som ble skrevet av Geoffrey av Monmouth benytter seg av navnene til mange historiske personligheter som sine figurer, og benyttet seg av disse navnene i en litterær, pseudohistorisk sammenheng som passet seg for hans fortellinger. En av disse fortellingene benyttet seg av navnene til Cadfan og andre samtidige figurer og forteller hvordan en viss Edwin tilbrakte sin ungdom i forvisning ved hoffet til kong Cadan, og vokste opp sammen med Cadfans sønn, den framtidige kong Cadwallon. Det er intet historisk grunnlag for denne fortellingen, noe som er anerkjent i forordet til verker om subjektet. Uansett har en «tradisjonell» fortelling oppstått som blander Geoffreys fiksjon med faktisk historie, som hevder at den framtidige kong Edwin av Northumbria faktisk tilbrakte sin ungdom ved hoffet til kong Cadfan og vokste opp sammen med Cadfans sønn, den framtidige kong Cadwallon. Det som historikerne kan slå fast er at Cadwallon og Edwin var det motsatte av barndomsvenner, de var faktisk fiender. Kong Edwin invaderte Gwynedd og drev Cadwallon i landflyktighet. Det kom dessuten til å være Cadwallon som i allianse med Penda av Mercia som beseiret og drepte Edwin i 633 i slaget ved Hatfield Chase (walisisk: "Gwaith Meigen"). Fortellingen om at de hadde tilbrakt en idyllisk barndom sammen kan ha blitt populær fordi den hadde en romantisk appell. Hva som er kjent fra historien er at i 588 døde kong Ælla av Deira og Æthelfrith av Northumbria grep anledningen til å invadere og erobre Deira, og drev Ællas 3 år gamle sønn, den framtidige Edwin av Northumbria i landflyktighet. Edwin kom til sist til å alliere seg med Rædwald av East Anglia i 616, beseiret og drepte Æthelfrith og ble således en av Northumbrias mest suksessfulle konger. Edwins liv i landflyktighet er derimot ukjent og det er intet historisk grunnlag som plasserer ham ved hoffet til kong Cadfan. Brigaden i Skottland. Den norske brigaden i Skottland utgjorde hoveddelen av den norske hæren under andre verdenskrig. Den var på brigades størrelse og var for det meste forlagt til Dumfries i Skottland. 1940: Norwegian Army Camp Dumfries. I august 1940 overtok Hærens Overkommando kommandoen over "Norwegian Army Camp, Dumfries", i Dumfries, Skottland. Leiren hadde startet i juni som "Norwegian Reception Camp, Dumfries" bestående av omkring 500 menn og kvinner, hovedsakelig utenlandsk-norske som hadde meldt seg frivillig til krigstjeneste i Norge under kampene våren 1940. Da Hærens Overkommando overtok var det 70 befal og omkring 760 menige i leiren. Utover sommeren økte antallet til omkring 1500 ettersom flere nordmenn strandet i utlandet kom til. Noen stor tilvekst ble det imidlertid ikke, siden mange søkte seg over eller ble overført til norsk og britisk marine, handelsmarine, flyvåpen eller SOE. Mannskapet i Dumfries var uniformert og hadde noe tyngre utstyr brakt over fra Norge, deriblant mitraljøser og artilleri. Bevæpning av den norske hæravdelingen hadde imidlertid på dette tidspunktet liten prioritet hos britene. Utover høsten ble avdelingen tilført noe utstyr av vekslende kvalitet, for en stor del overskuddsmateriell fra første verdenskrig. Organisasjon. I tillegg fantes det et befalskurs, en forsyningsavdeling og et norsk sykehus – Newlands Hospital. Deltakere ved befalskurset fikk adgang til alle kurs ved British Army Schools, War Gas School unntatt. Det norske kompani, Island. Samtidig med at Hærens Overkommando overtok i Dumfries, mottok man melding om at norske frivillige på Island hadde organisert seg under ledelse av løytnant Karl Hjelvik. I samråd med britiske myndigheter ble det bestemt at denne avdelingen skulle forsterkes med personell fra Dumfries, og settes opp som et skiløperkompani i den norske hæren under navnet Det norske kompani, Island. Den norske hæren i skotsk lokalforsvar. I desember 1940 godkjente War Office den norske styrken som stridsklar. Utover høsten hadde Glasgow blitt utsatt for voldsomme luftangrep, og det var allmenn frykt for en tysk invasjon. Alle militære avdelinger i området var i alarmberedskap. To kompanier fra Den norske brigaden ble forlagt i Coatbridge, mens et kompani ble satt opp som nærforsvar på Heath Hall flyplass. Verneplikt for nordmenn i Storbritannia. General Carl Gustav Fleischer hadde helt siden han 19. juni 1940 ble utnevnt til sjef for Hærens Overkommando presset på eksil-regjeringen for å få iverksatt utskrivning av alle nordmenn i vernepliktig alder på de britiske øyer. Den 22. august 1940 vedtok så Storbritannia Allied Forces Act, som ga allierte stater myndighet til å utøve militær makt på britisk territorium. Etter lang tids nøling vedtok eksil-regjeringen den 13. desember en provisorisk forordning om utskriving av alle mannlige norske borgere fra 18 til 55 år til tjeneste i de væpnede styrkene. Den 31. januar 1941 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt å innkalle de årsklassene som ville fylle 19 år i 1941 og 1942. Den norske brigade. Den 3. mars beordret Hærens Overkommando at den norske hærstyrken i Skottland skulle organiseres som en brigade. Den 15. mars ble så Den norske Brigade opprettet, med oberst Sigvald Strugstad som sjef. Jan Mayen-garnisonen. I mars 1941 ble en garnison bestående av 11 mann fra kompaniet på Island landsatt på Jan Mayen, hvor en meteorologisk stasjon og en radiostasjon ble opprettet. Værtjenesten på Jan Mayen var gjennom krigen av stor betyding for de allierte konvoiene og flåteoperasjonene. Garnisonen ble regelmessig utsatt for luftangrep, men led ingen tap. En tysk operasjon for å okkupere Jan Mayen var planlagt, men ble skrinlagt i 1942. Et fjerde geværkompani opprettes. Våren 1941 ble et fjerde geværkompani satt opp, hovedsakelig med frivillige som hadde kommet over til Storbritannia sammen med styrkene som returnerte fra Lofoten-raidet. Feltbatteriet var nå plassert i 127. Field Regiment, Royal Artillery i Insch, nordvest for Aberdeen. De fire geværkompaniene roterte for trening og innføring i britiske systemer hos et skotsk infanteriregiment, The Cameronians. Militæravtalen med Storbritannia. Den 28. mai 1941 undertegnet den norske eksil-regjeringen en omfattende militæravtale, Armed Forces Agreement, med britene. Avtalen definerte nordmennenes plass i den allierte kommandostrukturen og anerkjente deres status som suverene nasjonale enheter «tilhørende Kongeriket Norge i allianse med det Forente Kongerike (United Kingdom)». Angående landstridskreftene ble det fastslått at «Norske avdelinger og formasjoner skal kommanderes av norske offiserer. Britisk organisasjon skal anvendes, men norske regimentsfarger og alle den norske hærs gradsdistinksjoner og merker kan beholdes.» Brigadens arbeidsoppgaver ble nå uttrykkelig spesifisert som forsvar av Storbritannia og frigjøring av Norge. Den 12. juni undertegnet eksil-regjeringen Inter-Allied Declaration. Dermed var «nøytralitetslinjen», som særlig utenriksminister Koht hadde forsøkt å føre selv i eksil, gravlagt for godt. Brigaden i invasjonsforsvar. Den 10. juli 1941 ble de fire geværkompaniene, mitraljøsekompaniet og pionertroppen flyttet til Tain i Ross & Cromarty, hvor de fikk ansvaret for invasjonsforsvar av et større område. I oktober ble den operative delen av brigaden forflyttet fra Tain til Banffshire og Aberdeenshire, og fikk ansvaret for invasjonsforsvar av Aberdeenhalvøya. Området ble ansett som særlig utsatt for landsetting av luftbårne styrker, og en stor del av troppenes oppgaver ble dermed bygging av forsvarsverker. Evakueringen av Svalbard. Høsten 1941 ble Svalbard evakuert etter avtale mellom Storbritannia, Sovjetunionen og Norge. En tropp fra 2. kompani deltok ved evakueringen, som imidlertid forløp uten noen kontakt med fienden. 349 av de evakuerte nordmennene ble innrullert i brigaden. Garnisonen på Sør-Georgia. Samme måned seilte 14 mann fra feltbatteriet til Sør-Georgia, hvor nordmennene etter anmoding fra War Office avløste en britisk vaktstyrke. Britene fryktet på dette tidspunktet at tyskerne ville okkupere øya for å etablere en flåtebase. Mannskapene var håndplukket, en stor del av dem var tidligere kystartillerister og/eller hvalfangere som kjente området fra tidligere. Instruksjon av allierte ved Islands-kompaniet. Også i oktober ble det ved Islands-kompaniet startet instruksjon i skiløping og vinterkrigføring for allierte tropper. Mellom 1941 og 1944 fikk omkring 1000 britiske og 3000 amerikanske soldater opplæring ved kompaniet. Forsvarets Overkommando opprettes. 6. februar 1942 ble Forsvarets Overkommando opprettet. Generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen ble forsvarssjef, mens generalmajor Johan Beichmann ble sjef for Hærens Overkommando. General Fleischer ble beordret som sjef for de norske styrkene i Canada, hvor han begikk selvmord den 19. desember 1942. Brigaden omorganiseres. De fire geværkompaniene ble omorganisert som bergkompanier, bemanningen øket til 260 mann og ildkraften betydelig øket. Hensikten var å gjøre kompaniene bedre egnet til å støtte allierte styrker under kamp i Norge, samt å sette dem istand til å operere på egenhånd. Det ble også opprettet et fallskjermkompani: I underkant av 100 frivillige var allerede opplært og kvalifisert ved British Army Parachute School. Brigadens formål var heretter 1) å assistere allierte styrker ved en militær frigjøring av Norge, 2) å etablere militær administrasjon i frigjorte områder. I april overtok brigaden igjen ansvaret for Ross & Cromarty. Brigaden begynte nå trening med Scottish 52nd Mountain (Lowland) Division, som på dette tidspunktet var øremerket for innsats i Norge. Norske liaisonoffiserer ble permanent utplassert til divisjonen. Svalbardgarnisonen. I slutten av april avga brigaden personell, de fleste av dem tidligere evakuerte fra Svalbard, til Sjøforsvarets overkommando. Disse soldatene ble grunnstammen i operasjon Firtham, en 82 mann stor styrke under oberstløytnant Einar Sverdrup som skulle ta kontroll over gruvene på Svalbard. Den 30. april seilte de fra Greenock ombord DS «Selis» og «Isbjørn». Den 14. mai ble fartøyene angrepet av tyske fly i isen utenfor Barentsburg. Begge skipene ble senket og 12 mann omkom, inkludert Sverdrup. De overlevende greide med flere sårede å ta seg over isen til Barentsburg, hvor de overlevde isolert og under stadige luftangrep inntil de ble unnsatt av operasjon Gearbox den 2. juli. Svaldbardgarnisonen talte etterhvert inntil 172 mann, og ble forsterket med luftvern og kystartilleri for å kunne stå i mot de stadige angrepene fra tyske fly og ubåter. Norske kystartillerister i Skottland. I juni 1942 avga brigaden 27 mann til Sjøforsvarets overkommando for trening som kystartillerister. Det ble på dette tidspunktet antatt at det kunne bli behov for kystartilleri til forsvar av befridde områder av Norge. Styrken i kystartilleriet ble fram til våren 1945 bygd opp til over 600 mann, og bemannet etterhvert to stridsklare kystartillerifort, Fort Nigg og Fort South Sutor, på nord- og sør-siden av Cromarty Firth. De to fortene sorterte under 501 Coast Regiment i den britiske hæren. I 1944 ble kystartilleristene tilbakeført til hæren for å bedre koordineringen med det britiske kystartilleriet, som sorterte under hæren. I 1945 ble kystartilleristene konvertert til to luftvernbatterier, med oppdrag å beskytte den norske marinen under eventuelle operasjoner i Norge. Norsk kvinnekorps, hæren. I juli 1942 ble mobiliseringsordren utvidet til også å omfatte kvinner. Både hæren, marinen og flyvåpnene opprettet egne kvinnekorps. Kvinner innrullert i hæren ble organisert i Norsk kvinnekorps, hæren. På det meste tjenestegjorde det her 466 kvinner, inkludert autoriserte sykepleiere. De fleste av disse var i tjeneste ved brigaden i Skottland. No. 5 Troop 10 Interallied Commando. Høsten 1942 ble det besluttet å la mannskaper fra 4. bergkompani, sammen med frivillige fra de øvrige kompaniene, danne basis for en tropp i 10 Interallied Commando. 4. bergkompani ble etter dette oppløst. No. 5 Troop 10 Interallied Commando stod under Britisk kommando, men troppen var fremdeles en del av den norske hæren og anvendte norsk uniform. Troppen kom i kamp både ved deltagelse i raid på Norskekysten og fra november 1944 på kontinentet, hvor den blant annet deltok i angrepet på Walcheren. Den ble tilbakekalt i februar 1945. Brigadens endelige organisasjon. Carriertroppen var en mindre oppklaringsenhet, satt opp med åpne, beltedrevne kjøretøy bevæpnet med brenguns. Etter innsats på Svalbard i 1943 ble troppen nedlagt. Fra høsten 1944 ble det opprettet en motorisert oppklaringseskadron, satt opp med lette og tunge panservogner og 6-punds kanoner. 1943: Svalbard-garnisonen i kamp og invasjonsforberedelser. 8. september 1943 ble Svalbard raidet av «Scharnhorst» og «Tirpitz» med eskortefartøyer. En langangsstyrke på omkring 600 mann ødela bygninger og utstyr i Longyearbyen og Barentsburg, og den norske garnisonen ble midlertidig tvunget til å trekke seg tilbake opp i fjellene. Garnisonen hadde 7 falne og 41 tilfangetakne. Omkring 45 tyskere omkom i kampene. I november 1943 ble brigaden forflyttet til Stirling-området. Treningen ble ytterligere intensivert, og de fleste mannskapene ble kjørt gjennom svært realistiske Shock Assault Courses der det ble brukt skarp ammunisjon. I januar 1944 overtok oberst Gunnar Just som brigadesjef. 1944: Strid om brigadens rolle ved frigjøringen. Brigaden var nå for første gang fulltallig som "redusert brigade" med omkring 2500 mann.Den 16. mai 1944 undertegnet regjeringen separate avtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen angående frigjøringen av Norge. Avtalene stadfestet at frigjorte områder øyeblikkelig skulle komme under direkte kontroll og administrasjon av den norske regjeringen, med unntak for situasjoner under militære operasjoner mot fienden. Brigadens betydning som instrument for å administrere frigjorte norske områder ble dermed bekreftet. Sommeren 1944 deltok brigaden i realistiske landgangsøvelser sammen med 52nd Division. Men da divisjonen i august ble forflyttet til et oppmarsjområde i Sør-England, ble den norske brigaden de-attachert. Dette førte til mye forbitrelse blant mannskapene. Det ble sendt flere henvendelser til regjeringen med krav om at brigaden måtte settes inn i kamp i Frankrike. En valgt representant for mannskapene ble sendt for å snakke direkte med kong Haakon. Sjefen for Hærens Overkommando, general Beichmann, henvendte seg til Forsvarsdepartementet med sterke argumenter for å sende brigaden i kamp sammen med 52nd Division. Regjeringen var imidlertid fast bestemt på at brigaden måtte holdes i reserve for eventuell innsats i Norge. Liaison-offiserene forble imidlertid i sine poster i de britiske avdelingene. Disse tjenestegjorde som britisk befal under stridshandlingene på kontinentet. Andre bergkompani i Finnmark. I oktober 1944 ble 208 mann fra 2. bergkompani sendt til Murmansk for attachering til 114. divisjon av det Sovjetiske infanteriet. Forsvarets overkommando hadde ønsket å sende en større styrke, men transport av de norske soldatene og deres utstyr ble ikke prioritert av de allierte. Etter en del diplomatiske forviklinger ble det enighet om å sende en "symbolsk styrke" på 230, som pga kapasitetsproblemer senere ble redusert til 208 og ankom Murmansk uten kjøretøy og hester. Mellom den 9 til 11 november krysset de norske soldatene grensen inn i Sør-Varanger og ble forlagt i Kirkenes. Den 24. november ble bergkompaniet sendt til fronten. Deres oppdrag var å rekognosere mot de retrettende tyske styrkene, ta og og forhøre fanger og angripe den tyske baktroppen. Kompaniet opererte i tiden november – februar uavhengig og spredt over et stort område, under arktiske forhold og i stadig kontakt med fienden. De mistet fire mann. Den 6. februar ble 2. bergkompani i Finnmark de-attachert fra de Sovjetiske styrkene og overført til Distrikstkommando Finnmark under oberst Arne Dagfin Dahl. De ble nå forsterket med 1300 mann fra de norske politistyrkene i Sverige og norske kompanier som var satt opp i de befridde områdene. En ny bataljon ble satt opp, bestående av mannskaper fra 2. bergkompani, 1. og 2. rikspolitikompani, 2. kompani av Varanger bataljon og frivillige fra Alta bataljon. Fallskjermkompaniet i Nord-Trøndelag. Den 24. mars 1945 ble 12 mann fra fallskjermkompaniet sluppet over Nord-Trøndelag for å utføre sabotasje mot Nordlandsbanen, for å forsinke overføringen av tyske styrker nordfra til kontinentet. Operasjonen var planlagt som fortropp for innsetting av en hel tropp fallskjermsoldater, men den andre gruppen kom aldri avgårde fordi krigen på kontinentet på dette tidspunktet slukte all luftransportkapasitet. 1945: Tilbake til Norge og demobilisering. Den første enheten fra brigaden som vendte tilbake til Norge etter frigjøringen var Fallskjermkompaniet, som ankom Oslo 10. mai. Deretter fulgte den motoriserte oppklaringseskadronen 17. mai. Resten av brigaden fulgte ved månedsskiftet, og ble stasjonert i Bardufoss, Bodø, Drag, Fauske, Lødingen, Mosjøen, Skibotn, Svolvær og Tromsø. Oppgavene var hovedsakelig avvæpning av tyske stryker, forpleining og hjemsending av eks-tyske krigsfanger, minerydding og diverse sivile oppgaver ifm. gjenoppbygging av den ødelagte infrastrukturen. Brigaden ble demobilisert i oktober 1945. Cadwaladr av Gwynedd. Cadwaladr (også Cadwallader, med tilnavnet Fendigaid, «den velsignede») (død ca. 682) var konge i Gwynedd i Wales. Han nevnes i Geoffrey av Monmouths "Historia Regum Britanniae" og i den walisiske krøniken "Brut y Tywysogion" ("Prinsenes krønike"). Han skal ha vært sønn av Cadwallon ap Cadfan. Etter farens død i slaget ved Heavenfield i 634 tok en usurpator, Cadafael ap Cunfeddw makten i Gwynedd, og styrte riket til ca. 655, da Cadwaladr slo ham og tok makten. Hans banner hadde en rød drage, og dette ble senere tatt i bruk av Henrik VII av England, som hevdet at han nedstammet fra Cadwaladr. Historia Regum Britanniae. "Historia Regum Britanniae" ("Historien om kongene av Britannia") er en latinsk krønike og pseudohistorie skrevet av Geoffrey av Monmouth ca 1136. Verket består av biografier over kongene i Storbritannia over en periode på to årtusener. Det begynner i mytisk tid med trojanerne og fortsetter fram til de angelsaksiske kongene på 600-tallet. Som historieskrivning er teksten etter moderne standard uferdig og av tvilsom troverdighet, men samtidig er det en av de viktigste kilder til fragmenter av tidlig engelsk historie. Det er også opphavet til en rekke britiske legender som er spunnet omkring herskerne. De fleste historikere ser på verket nærmest som en historisk roman med en del fakta blandet inn. Geoffreys krønike oppnådde en enorm popularitet i samtida, og en kjenner til et par hundre avskrifter av verket. Oversettelsen av " Historia Regum Britanniae " til fransk i åttetakters parrima vers ga opphav til en hel sjanger som holdt seg populær gjennom store deler av middelalderen – rimkrøniken. Geoffrey ser ut til å forherlige de keltiske britene som levde på øyene før angelsakserne kom. "Historia Regum Britanniae " ble da også brukt politisk for å rettferdiggjøre normannernes erobring av det landet som angelsakserne en gang hadde «rana» til seg. Hans Lufft. Hans Lufft (født 1495 i Tyskland, død september 1584) var en tysk boktrykker som trykket "Lutherbibelen". Det er ikke kjent hvor Hans Lufft ble født eller hva han gjorde før han trådte inn på den historiske arena som en av den nye universitetsbyen Wittenbergs ledende boktrykkere. Men man vet at hans trykkeri fra 1523 trykket en rekke av Martin Luthers kortere skrifter. Den første utgaven av Luthers fullstendige bibeloversettelse, den såkalte «Lutherbibelen», kom fra Hans Luffts boktrykkeri i 1535. Trykkeriet var veldig travelt, for i tillegg til å holde tritt med den store etterspørselen etter denne bibeloversettelsen som kom i en rekke opplag, klarte det samtidig å betjene universitetet i Wittenbergs generelle boktrykkingsbehov. Blant de mange andre utgivelser fra Luffts trykkeri er «Daniels Drømmekart» fra 1530. Lufft, Hans Lufft, Hans Sverre Fehn. a>s park. «Fehn considers light another material of construction. And nowhere is this more evident that in the Venice Biennale Nordic Pavilion.» a>s Castelvecchio i Verona – som selve lærestykket på hvordan ny arkitektur kan møte fortidens spor.» Olav Sverre Fehn (født 14. august 1924 på Kongsberg, død 23. februar 2009 i Oslo) var en av Norges internasjonalt best kjente arkitekter. Fehn drev arkitektpraksis i Oslo og var professor ved Arkitekthøgskolen fra 1971 til han gikk av med pensjon i 1995. Hans stil har blitt karakterisert som «poetisk modernisme», og blant hans viktigste arbeider regnes Villa Schreiner (1959-63) i Oslo, Hedmarksmuseet (1967-69) på Hamar, Villa Busk (1987-90) i Bamble og Norsk Bremuseum (1992-95) i Fjærland. Oppvekst og tidlig karriere. Hans foreldre var politifullmektig og farmasøyt, og Sverre Fehn, vokste opp på Kongsberg og fra 1936 i Tønsberg, hvor faren ble politimester. Han ble utdannet arkitekt ved Statens arkitektkurs i Oslo 1946-49 og ble tidlig preget av læreren sin, Arne Korsmo. I 1952-53 oppholdt han seg i Marokko, og året etter studerte han hos den franske arkitekten Jean Prouvé i Paris. Der ble han også kjent med Le Corbusiers arbeid. I 1952 dannet han og Arne Korsmo sammen med syv andre unge arkitekter gruppen PAGON, som gikk inn for ny, modernistisk arkitektur. Gjennombruddet sitt fikk Fehn sammen med Geir Grung i 1955 med det modernistiske Økern aldershjem. Karriere 1960-2009. Hans første internasjonale bidrag var den norske paviljongen til Verdensutstillingen i Brussel 1958. Fehn tegnet senere den nordiske paviljongen i Veneziabiennalens utstillingsområde, som stod ferdig i 1962. «Fehn var bare 34 år gammel da han vant konkurransen om å tegne den nordiske paviljongen i Venezia. Resultatet ble et bygg som satte Fehns navn på det internasjonale kartet. 'Fehn ble umiddelbart internasjonalt anerkjent gjennom denne paviljongen. Og den har alltid vært viktig referanse også for Fehns selv', sier professor Per Olaf Fjeld, 'Det er ingenting å legge til eller trekke fra i denne bygningen, den har en arkitektonisk presisjon gjennom sin enkelthet. Samtidig er bygningen ladet med energi. Det føler man på kroppen, og den må også de objektene som stilles ut der prøve seg mot'» Arbeidet med "Storhamarlåven" på Hedmarksmuseet, som strakte seg fra 1967 til 1979, regnes som Fehns hovedverk. Her restaurerte han en gammel låve, og innredet den til utstillingslokaler for museet, dels ved å eksponere ruinene av en bispeborg fra middelalderen, og dels ved å skape rom til nyere museumsutstillinger. Arbeidet karakterises ved hvordan Fehn har forent fortiden med den moderne uttrykket: «For å kunne gripe fortiden og videre komme i dialog med den er det nødvendig å ha klar forankring i moderne arkitektur, hevder Fehn. Fortid og nåtid må spille mot hverandre. Arkitektonisk uttrykker Fehn dette ståstedet ved at han hele tiden legger til og ikke forsøker å kopiere det gamle eller lage en fortidsfiksjon. En slik tilnærmingsmåte understreker fortidsminnets autentisitet.» Fehn var professor ved Arkitekthøgskolen 1971-94, og en periode også rektor. Her utførte han «en fremragende pedagogisk innsats, og han har på denne måte bidratt kanskje mer enn noen annen til den faglige utvikling hos unge norske arkitekter de seneste 20-30 år.» I løpet av sin modne karriere tegnet Fehn bare 13 boliger: Fra Villa Schreiner (1959-1963) til Villa Kiese og Villa Busk, som begge ble ferdigstilt i 1990. «Til tross for det relativt beskjedne antallet er Fehns eneboliger klassiske. Den kanskje mest berømte av dem, Villa Busk på Bamble, er allerede fredet.» Fehn har selv karakterisert Villa Schreiner som en "Hommage au Japon": «Alle var opptatt av Japan og Østen på den tiden. Jeg tegnet Villa Schreiner i en tid som var preget av en mer beskjeden holdning. Den japanske arkitekturen var preget av tomme rom, enkelhet og fleksibilitet. Samspillet mellom ute og inne, måten "naturrommet" dannet hovedtema for både bolig og bysamfunn på, er en holdning som har virket ansporende i mitt arbeid - ikke minst i forhold til Villa Schreiner.» Villa Busk (1990), som Fehn tegnet for platedirektøren Terje Welle Busk, ble fredet allerede i 1993 for å bevare et viktig eksempel på samtidens akitektur. Bygningen har blitt karakterisert som en «ridderborg». I arbeidene med Aukrustsenteret og Norsk Bremuseum viste Fehn en «regional orientering med fokus på materialer og overflater.»: på bremuseet skifertaket, på Aukustsenteret bruken av spontekking og rekken av furustammer. «Sverre Fehn er en universell arkitekt med regionale røtter, en poetisk modernist som bestandig utgår fra stedet - det lokale landskap og bebyggelse - når han får en byggeoppgave» Fehns siste større arbeider ble samtidig de første han utførte i Oslo sentrum: restaureringen av Gyldendalhuset i Universitetsgaten, og et tilbygg til Arkitekturmuseet på Bankplassen. Ved arktekturmuseet skapte Fehn et moderne tilbygg til Christian Heinrich Grosch' bankbygning fra 1830, og museet blir derved i kraft av sine lokaler et minnesmerke over to store norske arkitekter. Arbeider. Som Fehns hovedverker regnes blant annet hans viktigste arbeider nevnes Villa Schreiner (1959-63) i Oslo, Hedmarksmuseet (1967-69) på Hamar, Villa Busk (1987-90) i Bamble og Norsk Bremuseum (1992-95) i Fjærland; og også Aukrustsenteret (1996) i Alvdal og Ivar Aasen-tunet (2000) i Ørsta. Melchior Lotter. Melchior Lotter (den yngre) "(eller Lotther)" (død 1536), tysk boktrykker i Wittenberg og Leipzig; trykket de første utgaver av Luthers begynnende oversettelser av Bibelen, fra 1521. Lotter hadde også tidligere befattet seg med bibeltrykk. I 1516 produserte hans trykkeri Psalteren (Salmenes bok): "«Psalterium Davidis cum hymnis ex originali haud modica diligentia emendatum.»" «Lutherbibelen». Det var Melchior Lotter som trykket den første utgaven av Martin Luthers tyske oversettelse av Det nye testamente (begynnelsen til "«Lutherbibelen»") i september 1521. Han utgav også de første av de mange senere opplag som raskt ble nødvendige, inntil Hans Luffts trykkeri overtok denne store ordren. Lotter trykket også lenge de forskjellige oversettelser av Det gamle testamente etterhvert som han ble ferdig med dem. Den første trykte bibel på et skandinavisk språk. Det nye testamente på dansk, 1524 Han utgav også bibeltrykk for andre land. I 1524 kom Det nye testamente på dansk, oversatt fra latin: "«Thette ere thet Nøye testamenth paa danske ret effter latinen vdsatthe.»" Dette illustrerte nytestamente var det første som ble trykket på dansk, og det første på et skandinavisk språk overhodet. (Sveriges første nytestamente utkom i 1526.) Selv om kolofonen sier at boken ble trykket i Leipzig, hadde boktrykkeren i årene 1519–25 flyttet trykkeriet fra Leipzig til Wittenberg for å kunne samarbeide tettere med Luther. Utgivelsen skjedde på oppdrag av kong Christian II av Danmark (1481–59), som hadde gått over til den lutherske bevegelse og nå var i utenlandseksil. Oversettelsen av det danske nytestamente var foretatt av Christiern Vinter, Hans Mikkelsen (kongens sekretær og tidligere borgermester i Malmø) og Henrik Smith. Evangeliene og Apostlenes Gjerninger var foretatt fra Erasmus av Rotterdams latinske bibeloversettelse av 1516, mens utgangspunktet for det øvrige var Luthers tyske Nytestamente. Utgivelsen gjør bruk av den samme tittelsideillustrasjonen og de samme tresnittene av evangelistene og apostlene som Georg Lemberger (ca. 1495-ca. 1540) hadde illustrert Luthers tyske "octavo"-versjon trykket av Lotter i Wittenberg tidligere i 1524. Men den danske utgaven hadde også tresnitt av Christian IIs portrett og våpen, utført av Lucas Cranach d.e. Utgivelsen inneholdt også et opprop mot den katolske kirke i Danmark, noe som førte til at verket ble forbudt i Danmark. Lutheranerne hadde store vanskeligheter med å smugle oversettelsen inn i Danmark, og da kongen fant det politisk tjenlig å konvertere tilbake til katolisismen, passet det heller ikke ham å arbeide for dens utbredelse. Idag (2004) kjenner man kun til 41 eksemplarer av dette nytestamentet. Den første fullstendige danske bibel kom ikke før i 1550, da en «luthersk» oversettelse ved Christiern Pedersen (ca. 1480–54) ved kong Christian IIIs dekret ble fastlagt som alle undersåtter, både i Danmark og i Norge. Men denne utgaven ble trykket i København. Havøya. Havøya (nordsamisk: "Ávvá") ligger i Måsøy kommune på kysten av Vest-Finnmark. Havøya ligger nøyaktig 71 grader nord. Kommunesenteret Havøysund ligger her og har ca. 1150 innbyggere. Havøysund har hurtigruteanløp og er et fiskevær, og har en av verdens aller nordligste bensinstasjoner. Øya er knyttet til fastlandet med Havøysundbrua. Eva Perón. María Eva Duarte de Perón (alias María Eva Ibarguren, men best kjent som Evita (Lille Eva); født 7. mai 1919 i Los Toldos i Argentina, død 26. juli 1952 i Buenos Aires) var en argentinsk skuespiller, sanger og presidentfrue. Hun var gift med general Juan Perón. Eva Perón fikk stor betydning for den politiske utviklingen i Argentina. Hun var datter av en fattig bonde, kom 15 år gammel til Buenos Aires, fast besluttet på å bli filmstjerne. Selv om hun hurtig ble kjent, rakk ikke hennes talent til stjernestatus før etter at hun hadde giftet seg med Perón. Da han ble utnevnt til president i 1946, fikk Eva Perón en overveldende mottagelse blant folket i landet, som så henne som en helgen. I sin kamp for de fattige ble hun landets mektigste og mest omtalte og populære kvinne. Kort tid før sin død ble hun tildelt tittelen «Spirituell leder av nasjonen Argentina». Hun døde av kreft i 1952. Andrew Lloyd Webber har laget musikken til musikalen Evita basert på hennes livshistorie. I filmversjonen spiller Madonna tittelrollen. Det ble foreslått for Evita at hun kunne la seg balsamere etter sin død, og Pedro Ara, som var en respektert spansk patolog, ankom mens hun ennå var i live, slik at han kunne ta fatt på oppgaven straks hun døde. Etter balsamering lå hun på utstilling i arbeidsministeriet i tretten dager, mens folk stod i kø for å se henne. Til en anslått pris på 100 000 dollar tok Pedro Ara nå fatt på andre runde i balsameringen. Gjennom et helt år fylte han vevet hennes med konserveringsmidler. Voks ble brukt på den døde både innvendig og som et utvendig lag. I 1955 da general Aramburu tok makten med et kupp, fant kuppmakerne den døde Evita, ikke i sin kiste eller i kapellet som var bygget for henne, men på et alter i et kontor. Rykter gikk om at kuppmakerne hadde kastet den døde på sjøen eller gravd henne ned, men i 1957 ble hun sendt til Italia. Med på skipet var en argentinsk kvinne som hevdet at avdøde var en italiensk enke ved navn Maria Maggi, og under dette navnet ble Evita gravlagt på Musocco-kirkegården i Milano. I 1971 ble kisten fraktet til Spania, der Peron hadde søkt tilflukt med sin nye kone, Isabelita Peron, og fått tillatelse fra Franco til å gravlegge sin første kone. Det ble hevdet at da kisten ble åpnet, var avdøde ødelagt av hammerslag og knivstikk, og dekket med kalk. I 1973 ble Peron bedt om å vende tilbake til Argentina og overta som president, men han levde bare ni måneder. En kult hadde dannet seg rundt Evitas minne. Fire år tidligere var general Amburu blitt kidnappet og drept av venstreorienterte terrorister, "los montoneros". Nå kidnappet denne gruppen generalen enda en gang – de stjal liket hans, og nektet å levere det fra seg før Evita kom hjem til Argentina. Isabelita Peron ordnet med hjemsendelse fra Spania, men dette ble holdt hemmelig inntil det renoverte liket ble lagt til hvile ved siden av Perons i presidentboligens kapell. En junta tok like fullt makten fra Isabelita, og i dag ligger Peron på familiegravstedet, mens Evita er gravlagt på den kjente Recoleta-kirkegården i Buenos Aires. Fem meter nede i jorden ligger hun gjemt i et stålhvelv, med en alarm tilkoblet politiets hovedkvarter. Marquee Moon. "Marquee Moon" er debutalbumet til Television. "Marquee Moon" ble hyllet som et mesterverk da den kom ut, og er fortsatt å regne som en særdeles imponerende affære. "Marquee Moon" preges av poetiske tekster, en vegg av duellerende og avanserte gitarpartier, minimalistisk produksjon og lange sanger. Albumet etablerte Television som et av de ledende new wave-bandene. Sporliste. ¹ Kun med på nyutgivelsen av albumet fra 2003. Josep Borrell Fontelles. Josep Borrell Fontelles (født 24. april 1947) er en spansk politiker. Han er medlem av det europeiske parlament i den sosialistiske gruppen. Han ble født i de katalanske Pyreneene. Han ble valgt til president for Europaparlamentet den 20. juli 2004, og etterfulgte da Pat Cox. Det skjedde etter en avtale mellom sosialister og konservative om å dele presidentposten i valgperioden 2004–2009. I den siste halvdel av perioden skal den tyske konservative politikeren Hans-Gert Pöttering være president ifølge avtalen. Geoffrey av Monmouth. a> fra Geoffreys "Prophetiae Merlini", ca 1250-1270 Geoffrey av Monmouth (latin: "Galfridus Monemutensis", "Galfridus Arturus", "Galfridus Artur", walisisk: "Gruffudd ap Arthur", "Sieffre o Fynwy") (ca. 1100 – ca. 1155) var kronikør, skribent og katolsk biskop og er en av de fremste i utviklingen av britisk historiografi og popularisering av myten om kong Arthur. Han er best kjent for "Historia Regum Britanniae" («Historien om kongene i Britannia»), som ble meget lest i sin tid og sitert ukritisk fra til langt inn på 1500-tallet før den ble avvist som pseudohistorie, Den innflytelsesrike boken, som blant annet William Shakespeare hentet inspirasjon fra, ble skrevet på latin, men ble oversatt til en rekke språk, også engelsk. Etter å ha studert ved Universitetet i Oxford ble han erkediakon i Landaff og/eller i Monmouth. I 1152 ble han biskop av St Asaph bispedømme. Den første av hans bøker var "Prophetia Merlini" («Merlins profetier»), som ble skrevet før 1135. Boken er en serie apokalyptiske visjoner tilskrevet Merlin. Dette er første gang formen «Merlin» brukes. Det neste verket, som for ettertiden står som hans viktigste og mest kjente, var "Historia Regum Britanniae" ("De britiske kongenes historie"), skrevet omkring 1136. Det er en krønike over de tidligste britiske konger fram til de angelsaksiske konger i 600-tallet. Det er ingen tvil om at verket ikke er et historieverk i moderne forstand, men en fantasifull pseudohistorie; Geoffrey starter med trojanerne som grunnleggere at de britiske kongehusene. Krøniken har vært en viktig inspirasjonskilde for engelske nasjonallegender, ettersom den er den eldste bevarte tekst som nevner kong Arthur og "Kong Lear". Det siste kjente verket er "Vita Merlini" ("Merlins liv"), skrevet mellom 1149 og 1151. I verket gjenforteller Geoffrey de tidligere Merlinlegende fra den walisiske tradisjon. Som de andre bøkene av Geoffrey ble den skrevet på latin. Biografi. Geoffrey var antagelig født en gang mellom 1100 og 1110 i Wales eller Welsh Marches (grenseområdene mellom Wales og England). Han må ha kommet i myndig alder ved 1129 da han er nedtegnet som vitne til et charter. I hans "Historia" referer Geoffrey til seg selv som "Galfridus Monumetensis", «Geoffrey av Monmouth», hvilket indikerer en betydningsfull forbindelse til Monmouth i Wales, og som kan være en referanse til hans fødested. For sine samtidige var Geoffrey kjent som "Galfridus Artur(us)" eller varianter av dette. «Arthur» i disse versjonene av navnet kan muligens indikere navnet på hans far, eller et tilnavn grunnet Geoffreys lærde interesser. Tidligere forskere antok at Geoffrey var waliser eller i det minste snakket walisisk. Imidlertid synes det som om hans kunnskap i walisisk har vært begrenset, og det er i dag anerkjent at det ikke finnes noen virkelig bevis for at Geoffrey var waliser eller av cambro-normannisk avstamning, i motsetning til eksempelvis Gerald av Wales. Det er sannsynlig at hans bakgrunn er fra den samme fransktalende eliten ved den walisiske grensen som andre skribenter i samtiden som Gerald av Wales og Walter Map, og Robert, 1. jarl av Gloucester, som Geoffrey dedikerte versjoner av hans "Historia Regum Britanniae" til. Det har blitt argumentert, blant annet av historikeren Frank Stenton, at Geoffreys foreldre kan ha tilhørt de mange bretonere som deltok i Vilhelm Is erobring av England i 1066 og deretter bosatte seg i den sørøstlige delen av Wales. Monmouth ble kontrollert av bretonske herrer siden 1075 eller 1086 og navnene Galfridus og Arthur (om tolket som patronymisk var mer vanlige blant bretonere enn walisere. Han kan ha tjenestegjort en tid i et benediktinerkloster i Monmouth. Imidlertid synes det som om han tilbrakte det meste av sitt liv utenfor Wales. Mellom 1129 og 1151 opptrer hans navn på seks chartere i området Oxford, tidvis titulert som magister («lærer»). Han var antagelig andre kannik ved St. George's college, også kannik ved kirken der. Alle de chartere som er signert av Geoffrey ble også signert av Walter, erkediakon ved Oxford, også en kannik ved kirken der. Andre som også hyppig signerte de samme chartere var Ralph av Monmouth, en kannik av Lincoln. Den 21. februar 1152 vigslet erkebiskop Theobald av Bec Geoffrey som biskop av St Asaph i Wales etter at han hadde blitt ordinert som prest kun ti dager i forvegen. «Det er ingen bevis for at han noen gang besøkte sitt sete,» skrev Lewis Thorpe, «og faktisk gjorde krigføringen til Owain Gwynedd det meget usannsynlig.» Han synes å ha dødd en gang mellom 25. desember 1154 og 24. desember 1155. I henhold til walisiske krøniker overtok hans tilsynelatende etterfølger i St Asaph posisjonen i 1165. "Historia Regum Britanniae". Geoffrey skrev flere interessante tekster, alle på latin, samtidens språk for lærdom og litteratur i Europa. Hans fremste verk var "Historia Regum Britanniae" («Historien til kongene av Britannia»), og det verket som best kjent for dagens lesere. Det er den påståtte historien til Britannia, fra den første bosetningen til Brutus, en etterkommer av den trojanske helt Aineias, og fram til kong Cadwallader dør på 600-tallet. I fortellingen finnes Julius Cæsars to faktiske invasjoner av Britannia vevd inn, to konger Leir og Cymbeline, som senere ble udødeliggjort av William Shakespeare, og en av de første utviklede fortellinger om kong Arthur. Geoffrey hevder i sin dedikasjon at boken egentlig er oversettelse av en «gammel bok i det britiske språk som fortalte på velordnet vis dådene til alle kongene i Britannia», og som ble gitt til ham Walter, erkediakon av Oxford. Moderne historikere har avvist denne påstanden. Det er imidlertid mulig eller sannsynlig at erkediakonen Walter skaffet Geoffrey en del materiale på walisisk som bidro til å inspirere boken da Geoffreys posisjon og bekjentskap med erkediakonen ikke ville ha gjort det mulig for ham å fabrikkere denne påstanden rett ut. Det meste av boken er basert på "Historia Britonum", en walisisk historisk samling på latin fra 800-tallet, Bedas "Historia ecclesiastica gentis Anglorum" og Gildas' polemiske "De Excidio et Conquestu Britanniae", utvidet med materiale fra den muntlige bardiske tradisjonen, slektslister og til sist bearbeidet og utvidet av Geoffreys egen fantasi. I bytte for skriftmateriale for deres egne historier ga Robert av Torigni til Henry av Huntingdon en kopi av "Historia Regum Britanniae" og som både Robert som Henry benyttet ukritisk som autentisk historiske kilder for deres egne historieverker, og på det viset ble en del av Geoffreys fiksjoner og pseudohistorie bygget inn i populære forestillinger om britisk historie. "Historia Regum Britanniae" er i dag akseptert "ikke" som et historisk verk, men som et litterært verk om nasjonale myter som inneholder svært lite pålitelig historie. Det har siden ført til at mange moderne forskere til å si seg enig med William av Newburgh som skrev en gang rundt 1190 at «det er ganske klart at alt som denne mannen skrev om Arthur og hans etterfølgere, eller faktisk om hans etterfølgere fra Vortigern og framover, ble diktet opp, delvis av ham selv og delvis av andre.» Andre på Geoffreys samtid var tilsvarende lite overbevist av hans «historie». Eksempelvis minnes Gerald av Wales erfaringen av en mann besatt av demoner: «Om onde ånder beklemte ham for mye, ble "Johannesevangeliet" plassert på hans bryst og da, som fugler, forsvant de øyeblikkelig, men når boken ble fjernet, "Historien til britene" av «Geoffrey Arthur» (som Geoffrey kalte seg selv) ble erstattet i dens sted, kom de tilbake i større antall, og forble i løpet av lengre tid enn vanlig i hans legeme og på boken.» Imidlertid ble hans bok i omfattende grad spredt over hele Vest-Europa i middelalderen. Acton Griscom har listet 186 bevarte manuskripter av boken i 1929, og andre har blitt identifisert siden, hvilket gjør Geoffreys bok til en bestselger i middelalderen. Boken fikk også et betydelig etterliv i en rekke former, blant annet som oversettelser eller omforminger som i den anglo-normanniske "Roman de Brut" av Wace, den mellomengelske tekstsamlingen "Layamons Brut" og flere andre anonyme mellomwalisiske versjoner kjent som "Brut y Brenhinedd" («Kongenes Brut»). hvor den generelt ble antatt å være en faktisk historie framfor en oppdiktet fiksjon. Andre skrifter. Det tidligste av Geoffreys skrifter som kom var antagelig "Prophetiae Merlini" («Merlins profetier») som han skrev en gang før 1135 og som synes både å være uavhengig og bli benyttet i "Historia Regum Britanniae". Det består av rekke uklare profetiske ytringer tilskrevet Merlin og som Geoffrey hevdet at han kun hadde oversatt fra uspesifisert språk. I dette verket bearbeidet Geoffrey den allerede etablerte walisiske tradisjonen med spådomsskrifter tilskrevet vismannen Myrddin, skjønt hans egen kunnskap om Myrddins fortelling på dette tidspunkt i hans skribentkarriere synes å ha vært svak. Mange av spådommen referer til historiske og politiske hendelser som ledet fram til Geoffreys egen tid kan bli identifisert – eksempelvis at Det hvite skip som sank i 1120, middelalderens Titanic, og hvor William Adelin, sønn og arveprins til kong Henrik I av England, døde. Geoffrey introduserte stavingen «Merlin», avledet fra walisiske «Myrddin». Den walisiske forskeren Rachel Bromwich observerte at denne «endringen fra midtre «dd» til «l» er underlig. Det ble forklart av Gaston Paris som i en årsak fra en uønsket assosiasjon til det franske ordet "merde"». Det første verket om denne legendariske profeten i et annet språk enn walisisk ble lest — og trodd — i vide kretser, tilsvarende som spådommene til Nostradamus ble det noen århundrer senere. Forskerne John Jay Parry og Robert Caldwell har merket seg at "Prophetiae Merlini" «ble tatt meget seriøst, selv av lærde og kloke mennesker i mange nasjoner», og lister eksempler på denne godtroenheten så sent som 1445. Enn videre førte Geoffreys struktur og omforming av mytene om Merlin og Arthur til den store populariteten for disse mytene i senere litteratur, en popularitet som eksisterer den dag i dag. Geoffrey er anerkjente av forskere som den som hovedsakelig har etablert de litterære forestillingene om Arthur. "Historias" effekt på legenden om kong Arthur er så stor at man kan katalogisere denne litteraturen som "før" og "etter" Geoffrey avhengig om de har vært påvirket eller ikke av hans tekster. Det tredje verket som er tilskrevet Geoffrey er et dikt i heksameter, "Vita Merlini" («Merlins liv»). Denne er basert langt tettere til det tradisjonelle materialet om Merlin enn hans andre verker. Her er han kjent som «Merlin av skogene» (latin: "Merlinus Sylvestris", engelsk: "Merlin of the Woods") eller «den skotske Merlin» ("Merlinus Caledonius"), og er framstilt som en gammel mann som lever som en manisk og sorgtung utstøtt mann i skogen. Fortellingen er plassert i tid etter den tidsramme som Merlin er plassert i "Historia", men forfatteren har forsøkt å synkronisere verkene med referanser til den gale profetens tidligere handlinger med Vortigern og Arthur. "Vita Merlini" ble ikke sirkulert i større grad, og tilskrivelsen til Geoffrey som forfatter opptrådte kun i ett manusskrift fra sent på 1200-tallet, men det inneholder gjenkjennbare elementer hos Geoffrey i henhold til struktur og innhold, og de fleste forskere anerkjenner teksten som tilhørende ham. Albrecht av Preussen. Hertug Albrecht von Preussen "(eller Albrecht von Brandenburg-Ansbach)" (født 17. mai 1490 i Ansbach, Tyskland – død 20. mars 1568 i Tapiau am Pregel) var Den tyske ordens siste høymester med territorialmyndighet, og Preussens første hertug. Han innførte reformasjonen i Preussen, og grunnla den prøyssiske "Landeskirche". Han grunnla også Albertina-universitetet i Königsberg. Stormester for Den tyske orden. Albrecht var sønn av markgreve Fredrik von Ansbach. Den 13. februar 1511 ble han opptatt i ridderordenen "Den tyske orden" i Zschillen i Sachsen, og valgt til ordenens stormester (eller "høymester", tysk "Hochmeister"). Siden "Freden i Thorn" (1466) var Den tyske Ordens resterende prøyssiske områder kommet under den polske krones lensoverhøyhet. Men Albrecht nektet å avlegge troskapseden overfor den polske konge, og førte krig mot polakkene fra 1519. Krigen kom til en foreløpig avslutning i 1521, da det ble inngått en fireårig våpenstillstandsavtale. Albrecht brukte tiden til å skaffe seg allierte i Tyskland, på riksdagen i Nürnberg 1522/23. Hemmelig lutheraner, hemmelige planer. Mens han var i Nürnberg ble han vunnet over til den lutherske reformasjons sak ved Andreas Osianders prekener. I all hemmelighet kontaktet han Martin Luther i juni 1523 og bad om råd om ordenens reformasjon. Han avla i denne hensikt også Luther et hemmelig besøk i Wittenberg, i september 1523, og i det følgende fulgte han de rådene han hadde fått. Albrecht støttet reformasjonsprosjektet ved å innsette den tidligere fransiskanerpater Johannes Briessmann som dompredikant i Königsberg (1523), og likeledes Paul Speratus til hoffpredikant (1524), og Johann Poliander (Gramann) til sogneprest ved "Altständische Kirche" i Königsberg (1525). Under beskyttelse av de reformasjonsvennlige ordensbiskopene Georg von Polentz av Samland og Erhard von Queis av Pomesania utøvet de tre og deres medhjelpere en hektisk reformatorisk aktivitet. Den 9. april 1525 sluttet så Albrecht fred med Polen, oppløste Den tyske orden i Preussen, omdannet ordensområdene til et stort hertugdømme som len under Polen, og avla lenseden for kong Sigismund I. Albrecht bekjenner seg til den lutherske reformasjon. Den 6. juli 1525 bekjente han seg åpent til den lutherske reformasjon, og fortsatte med å hjelpe den til fullt gjennomslag. Fra 1542 til 1543 foretok han kirkevisitas i hele hertugdømmet, og grunnla i 1544 universitetet i Königsberg. I den osiandriske strid stod han helt under innflytelse av Osiander, som han i 1549 hadde gjort til sogneprest i "Altständische Kirche" og til professor ved universitetet. Albrecht var gift med Dorothea, kong Frederik I av Danmark og Norges datter av første ekteskap. Eksterne lenker. Albrecht von Sachsen Vergil. Den romerske forfatteren Publius Vergilius Maro eller Vergil (på engelsk i alminnelighet kjent som Virgil) ble født 15. oktober 70 f.Kr. i Andes nær Mantua i Gallia Cisalpina, som tilsvarer dagens Nord-Italia. Han døde 21. september 19 f.Kr. i havnebyen Brundisium (i dag Brindisi). Han er en av den latinske litteraturens aller viktigste forfattere. Forfatterskap. Vergils berømmelse skyldes tre verker: Den tidlige diktsamlingen "Bucolica", lærediktet "Georgica" og eposet "Æneiden". De er alle skrevet på versemålet heksameter.I tillegg har han en sentral rolle i "Den guddommelige komedie" som Dantes veiviser gjennom Helvete og Skjærsilden Tidlige verker. Vergil startet sin utdannelse allerede som 5-åring. Han dro senere til Roma for å studere retorikk, medisin og astronomi, men viet snart all sin tid til filosofi. I denne perioden begynte Vergil å skrive dikt. Det finnes ingen dikt som vi i dag med sikkerhet kan si at stammer fra Vergils tidlige litterære produksjon. En del dikt, som gjerne går under betegnelsen «Appendix Vergiliana», har tradisjonelt blitt holdt for å være skrevet av Vergil i denne perioden. I dag blir det imidlertid sett på som sannsynlig at mange av disse har annet opphav. "Bucolica". a> av Vergil som ble avdekket i en romersk villa i Tunis fra 200-tallet e.Kr.. Bucolica er en samling på ti dikt, utgitt rundt 40 f.Kr. Diktene er delvis skrevet som dialoger, og flere av dem handler om gjetere, derav tittelen: Boukolos er gresk og betyr gjeter eller hyrde. Disse "hyrdediktene" etterligner den greske dikteren Theokrit, og som hos ham er ikke diktene ment å være realistiske, de er kun delvis knyttet til tid og sted. Diktene vakte interesse hos den romerske rikmannen Maecenas. Han var en venn av Octavian, som senere skulle bli keiser Augustus. Gjennom dette vennskapet sikret Vergil seg både økonomisk og politisk trygghet. Siden middelalderen er Bucolica også kjent under navnet Eclogae (Ekloger, eng. Eclogues), dvs. "utvalgte dikt". Fra renessansen av er diktene blitt etterlignet både på latin og på en rekke europeiske språk, bl.a. av Milton. Denne diktningen kalles vanligvis pastorale, fra det latinske "pastor", som betyr hyrde/gjeter. "Georgica". I årene 37 f.Kr. til 30 f.Kr. skrev Vergil "Georgica", et læredikt i jordbruk, til ære for Maecenas. Dette diktverket i fire bind kan ikke bare sees på som en instruksjon i dyrking av jord, produksjon av vin og biavl. I "Georgica" finnes også politiske undertoner til støtte for Augustus' politikk. "Æneiden". Kort tid etter at han var ferdig med "Georgica", begynte Vergil å skrive på sitt viktigste verk, et mystisk-heroisk epos som skulle konkurrere med "Iliaden" og "Odysseen" og som skulle være en hyllest til det romerske folk og dets keiser Augustus. Verket strekker seg over tolv bøker, og forteller om hvordan den trojanske helten Aeneas (på gresk Aineias) klarer å flykte fra det falne Troja, om hans begivenhetsrike reiser på havet, og hvordan han ledes av gudene til Italia hvor han etter hvert slår seg til sammen med sine trojanske landsmenn. Romerne likte å tro at de var disse trojanernes etterkommere. Vergil døde før han fikk fullført "Æneiden", og ba derfor på sitt dødsleie sine venner om å brenne verkets manuskripter. Heldigvis fulgte de ikke hans befaling. Flere av verselinjene i "Æneiden" er ikke skrevet ferdig. At ingen falt for fristelsen til å fullføre disse linjene, viser hvor stor autoritet Vergil hadde allerede i sin samtid. Vergils ettermæle. Vergil er den skyggen som leder Dante gjennom de første to dødsrikene i "Den Guddommelige Komedien" på hans reise mot Empyrium. På Dantes tid var Vergil et forbilde fremfor noen, og i fjerde sang av "Helvete" fremviser han hjemmet sitt i den første kretsen, "Limbo", hvor udøpte barn og edle hedninger oppholder seg etter døden. I sangen hedres Homer som «den ypperste blant skalder, den neste er Horats, satirens dikter, og den tredje er Ovid, og sist Lucanus». En fjerde dikter, Statius, hvis epos "Thebaiden" var like populært som "Æneiden" og Lucanus' "Pharsalia", møter vi i 21. og 22.sang av "Skjærsilden", noe Dante forklarer med at Statius hemmelig var blitt kristen på keiser Domitians tid, og nå lutres for sin feighet ettersom han fortiet sin omvendelse. Da Dante-figuren spør Statius hva som fikk ham til å omvende seg, røper Statius overraskende at det var Vergil selv. Først inspirerte han Statius til å bli dikter; siden ledet hans "Fjerde ekloge" om et nytt sekel Statius til å erkjenne kristendommens sannhet. Nåtidens lesere kan forbauses over at Dante satte Vergil så høyt, mens Dantes samtidige ble forbauset over hvor ubeskjedent Dante lot seg kanonisere av Vergil-figuren i diktet sitt. Også tidligere hadde det vært en kult rundt Vergil. Ca 1190 skrev cisterciensermunken Joannes de Alta Silva en roman på latin kalt "Dolopathos" etter en sagnkonge, som skulle ha styrt på Sicilia som keiser Augustus' forbundsfelle. Han var den perfekte konge og fred hersket på Jorden. Dolopathos var gift med Augustus' svigerinne, men de fikk ingen barn, selv om de hedenske astrologene profeterte at paret en dag ville få en sønn som ville komme til å dyrke den sanne gud. Endelig kom så sønnen til verden, og fikk navnet Lucinius (= den lysende). Som syvåring ble han sendt til Roma for å få tidens beste utdannelse, nemlig som elev av Vergil. Som fjortenåring dro han tilbake til Sicilia ettersom moren var død. Vergil tvang ham før avreisen til å avlegge et taushetsløfte, begrunnet med at båndet til den åndelige faren, Vergil, burde være sterkere enn båndet til den biologiske faren. Lucinius skulle derfor spille stum til han så igjen Vergil, også overfor sin far og dennes nye dronning i Palermo. Som i historiene om Potifars hustru og om "Fædra", prøver dronningen å lokke stesønnen sin. Hun blir avvist og anklager ham deretter overfor mannen sin. Kongen tolker sin sønns taushet som innrømmelse av skyld, og dømmer ham til døden. Etter en del kvinnefiendtlige utsagn når forfatteren frem til dagen for henrettelsen da en gammel mann dukker opp og forlanger å høre nærmere om dommen. Han er en av Romas syv vise, og får henrettelsen utsatt. De andre vismennene kommer også og forteller sine historier. På den åttende dagen kommer Vergil, flygende på ryggen av en fugl. Dermed har Lucinius lov å snakke igjen, og den onde stemoren får sin straff. Som forutsagt blir Lucinius også kristen, men etter sin fars og Vergils død. Liksom senere hos Dante er Vergil her en brobygger mellom hedensk og kristen visdom. "Dolopathos" avspeiler også den tiltrekninen som Augustus' epoke utøvde på 1100- og 1200-tallets humanister, som Romerrikets glanstid og som skjæringspunktet mellom hedenskap og kristendom, som hadde frembrakt verdens største dikter. Gervasius av Tilbury utga i 1215 en encyklopedi kalt "Otia imperialia" (= "Keiserlig tidsfordriv"), og den var da også tilegnet keiser Otto IV av Det tysk-romerske rike, en personlig venn av ham. 1100-tallets encyklopedier hadde vært kommentarer til Bibelen, og den oppskriften fulgte også Gervasius, men i tredje bok viet han seg til verdens forunderlige, og dermed underholdende, aspekt. Her er anekdoter og øyenvitneskildringer av merkelige hendelser, som i kapittel 112 fra kong Roberts dager. Han regjerte Sicilia fra 1130 til 1154, og en dag kom en engelsk lærd til ham og bad om å få utlevert Vergils knokler. Kong Robert gav sitt samtykke, og den lærde dro til Napoli, medbringende et kongelig brev om saken, men i Napoli visste ingen hvor Vergil lå gravlagt. Den lærde påviste like fullt knoklene midt inne i et fjell. Med stort besvær ble graven åpnet. Ved Vergils hode lå en bok, der magiens kunst stod nedskrevet, og den lærde tok med seg boken. Byens befolkning samlet derimot knoklene opp og førte dem til en borg i havet ved Napolis utkant, der besøkende, ifølge Gervasius, kan få se dem bak et jerngitter. Den lærde ville prøve ved hjelp av besvergelser å få Vergils knokler til å avsløre hele hans visdom i løpet av førti dager. Det fikk han ikke innvilget, men Gervasius hevdet at han selv, takket være kardinal Johannes av Napoli, hadde fått se utdrag av boken, og underkastet den «den mest ufeilbarlige prøve». Han nevner ikke hva den prøven bestod i, men interessen for Vergils knokler får den romerske dikteren til å fremstå nærmest som en helgen for ettertiden. Eanfrith av Bernicia. Eanfrith (død 634) var angelsaksisk konge av Bernicia i England fra 633 til 634. Han var sønn av Æthelfrith av Northumbria. Omkring 616 falt Aethelfrith i slaget ved elven Idle. Seierherren, Raedwald av East Anglia, innsatte Edwin som konge i Northumbria. Eanfrith flyktet nordover, og søkte tilflukt hos pikterne i Skottland. Han giftet seg inn i den piktiske kongeslekten, og fikk en sønn, Talorcan, som senere ble konge av pikterne fra (653–657). Eanfrith forble hedning gjennom hele livet, i motsetning til Edwin, som konverterte til kristendommen i 627. Edwin falt i slaget ved Hatfield Chase 12. oktober 633. Hans død, Cadwallon av Gwynedds fortsatte plyndringstokt inn i Northumbria i tiden som fulgte, førte til at Northumbria ble splittet opp. Eanfrith grep sjansen, og ble innsatt som konge i et av underkongedømmene, Bernicia. I 634 forsøkte Eanfrith å forhandle om fred med Cadwallon, men da samtalene slo feil fikk Cadwallon ham myrdet. Slaget ved Idle. Slaget ved Idle ble utkjempet ca. 616 mellom Raedwald av East Anglia og Æthelfrith av Northumbria. Raedwald gikk seirende ut av slaget, og Aethelfrith falt. Slagmarken lå ved elven Idle i Nottinghamshire i England. Idle, slaget ved Idle, slaget ved Liste over politiske partier i Russland. "Se også: Valg i Russland" Russland Duisburg. Duisburg er en by med ca. 500 000 innbyggere (2007) i Ruhr-området i det vestlige Tyskland, i delstaten Nordrhein-Westfalen. Den ligger i utkanten av Bergisches Land, der hvor elvene Rhinen og Ruhr flyter sammen. Byens havn er den største innlandshavn i verden. Den har et universitet grunnlagt i 1655 av kurfyrst Friedrich Wilhelm, som i 2003 ble slått sammen med universitetet i Essen. Duisburg er særlig kjent for kullgruver og stålindustri. Stålproduksjonsområdet er med 230 km² det største i verden. Heinrich Rudolf Hertz. Heinrich Rudolf Hertz (født 22. februar 1857, død 1. januar 1894) var en tysk fysiker. SI-enheten Hertz for frekvens har fått navn etter ham. I 1888 var han den første som beviste eksistensen av elektromagnetisk stråling ved å bygge et apparat som kunne sende ut radiobølger. Hertz var født i Hamburg i Tyskland, i en jødisk familie som konverterte til kristendommen. Hans far var advokat i Hamburg, og hans mor var datter av en lege. På skolen viste han interesse for både naturvitenskap og språk, og lærte blant annet arabisk og sanskrit. Han studerte senere naturvitenskap i Dresden, München og Berlin. Han var student hos Gustav R. Kirchhoff og Hermann von Helmholtz. Han tok doktorgraden i 1880 og var hos Helmholtz inntil han i 1883 fikk en undervisningsstilling i teoretisk fysikk ved Universitetet i Kiel. I 1885 ble han professor ved Universitetet i Karlsruhe der han oppdaget elektromagnetiske bølger. Han døde i Bonn, 36 år gammel, av blodforgiftning. Hans nevø Gustav Ludwig Hertz fikk Nobelprisen i fysikk i 1926, og Gustavs sønn Carl Hellmuth Hertz oppdaget medisinsk ultrasonografi. Hertz, Heinrich Rudolf Hertz, Heinrich Rudolf Hertz, Heinrich Rudolf Barna i Uhlenbusch. "Neues aus Uhlenbusch" er en tysk barnefjernsynsserie, som handler om livet til barna i en bondelandsby i Nord-Tyskland. Det fiktive stedet Uhlenbusch er basert på flere nordtyske landsbyer. Flere av skuespillerne som deltok er fremdeles kjente, f.eks. Moritz Bleibtreu. Neues aus Uhlenbusch ble først sendt av ZDF, og ble også sendt av NRK på barne-TV på 1970- og 80-tallet. Episoder. Episoder med * etter, ble også laget som film Googol. En googol er et svært høyt tall; 1 etterfulgt av 100 nuller – mer matematisk korrekt skrevet som 10100. Uttrykket googol ble funnet opp i 1938 av Milton Sirotta, den ni år gamle nevøen til matematikeren Edward Kasner. Googolen har liten matematisk betydning, da den er praktisk ubrukelig, men den har blitt et slags «kulttall» – blant annet er nettsøkemotoren Google oppkalt etter googolen. Det kan også kalles ti seksdesilliard. En googol med siffer. 10 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 Bangor (Wales). Bangor er en liten by i Gwynedd, i det nordlige Wales. Den er en av de minste byene med status som "city" i Storbritannia. Av de ca. 20 000 innbyggerne er omkring en tredjedel studenter ved University of Wales. Byen vokste opp omkring en katedral som ble grunnlagt av St. Deiniol tidlig i det 6. århundre. Navnet Bangor kommer fra et walisisk ord for et inngjerdet område; antagelig viser det til området katedralen lå på. Den nåværende katedralen er bygget langt senere, og har blitt endret en rekke ganger. Bangor bispedømme er et av de eldste bispeseter i Storbritannia. Gwynedd. Gwynedd er et administrativt og bevart grevskap i det nordlige Wales. Det har sitt navn etter middelalderkongedømmet Gwynedd, og ble grunnlagt i 1974 som et av åtte administrative grevskaper i Wales. I areal er det et av de største, men det er tynt befolket. En stor del av befolkningen er walisisktalende, og Gwynedd er derfor igjen blitt et sentrum for walisisk nasjonalisme. Partiet "Plaid Cymru" fikk sitt gjennombrudd her. 1. april 1996, i forbindelse med en revidering av grensene mellom de forskjellige grevskap i Wales, mistet Gwynedd Anglesey, som ble en uavhengig enhet, og Aberconwy, som gikk til Conwy. Anglesey er med i det bevarte grevskapet. Det nye Gwynedd dekker det meste av de gamle grevskapene Caernarfonshire og Merionethshire; da det først ble opprettet hadde det da også navnet "Caernarfonshire and Merionethshire". De lokale politikerne ga det navnet Gwynedd neste dag. Aedan av Dalriada. Aedan mac Gabhran (født ca. 532 – 17. april 608 (trad.)) var konge av Dalriada i Skottland fra ca. 574 til 606 eller 608. Han var sønn av Gabhran. Etter farens død ble en slektning, Conall, innsatt som konge, og ved hans død kom Aedan til makten. Han ble kronet på Iona av St. Columba. Aedan nektet å fortsette å la riket være knyttet til de irske "Dál Riata". Omkring 603 ledet han en stor styrke sørover mot Æthelfrith av Northumbria, men ble beseiret i slaget ved Daegsastane. Noen mener at Aedan er den historiske basis for legenden om kong Arthur. Salt Lake City. Salt Lake City er hovedstad i den amerikanske delstaten Utah. Den hadde i 2001 181 743 innbyggere (2 000 000 metro). Byen ligger i en dal i Rocky Mountains, i en høyde av mellom 1319 og 1584 meter over havet. Nordvest for byen ligger Great Salt Lake. Byen ble grunnlagt i 1847 av medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som kom dit under ledelse av Brigham Young. Hovedsetet for kirken ligger i byen. I 2002 arrangerte Salt Lake City vinter-OL. Dette var tredje gang USA arrangerte vinter-OL. Sport. Basketlaget Utah Jazz spiller i National Basketball Association (NBA) og er byens eneste lag i USAs fire store ligaer. Laget ble etablert i 1979, etter at de flyttet fra New Orleans. Fotballklubben Real Salt Lake ble startet i 2005, og spiller i Major League Soccer. Dalriada. 250px Dalriada (på irsk kalt Dál Riata) var i middelalderen et kongedømme i dagens Skottland. De kom opprinnelig fra Antrim i Ulster på Irland, og migrerte antagelig helt mot slutten av 5. århundre til Argyll i Skottland. Den første kjente konge av Dalriada er Fergus I, som hersket ca. 500–501. Under de første kongene av Dalriada var de fortsatt i et avhengighetsforhold til sine irske frender, men under Aedan mac Gabráin (ca. 574–ca. 608) ble det skotske riket dominerende. Han bygde opp en sterk flåte, førte krig mot naborikene, og utførte plyndringstokter så langt unna som Man og Orknøyene. På land gjorde han det ikke like bra, og i 603 ble han beseiret av Æthelfrith av Northumbria i slaget ved Daegsastane. Kongedømmets innflytelse i Ulster dalte kraftig i 637, da de irske dalriadaene ble beseiret av O'Neill-klanen i slaget ved Mag Rath. Fra da av fokuserte de på sine områder i Skottland. Hovedrivalene var pikterne i nord og angelsakserne i Bernicia mot øst. Dunadd i Argyll ser ut til å ha vært kongenes sete. Utgravninger der har vist at det er flere befestninger på stedet, og man har også funnet mange former til produksjon av smykker. En bolig- og folketelling, "Senchus fer n'Alba" som muligens er fra 7. århundre er bevart i en kopi fra 10. århundre. Dalriada ble erobret av pikterne, men endte med å selv bli kulturelt dominerende. Den første kongen av de forente piktere og skotter var Kenneth mac Alpin (840–857), som var sønn av den siste kongen av Dalriada, Alpin II. Med vikingtoktene i det 10. århundre endte kontakten med de irske dalriadaene helt; helt mot slutten ble "Stone of Scone", stenen som de skotske konger ble kronet på, brakt over til Skottland. Slaget ved Daegsastane. Slaget ved Daegsastane (eller Degsasstan) ble utkjempet i 603 mellom Æthelfrith av Northumbria og Aedan av Dalriada. Slaget endte i en kostbar seier for Æthelfrith. Svært lite er kjent om slaget, bortsatt fra utfallet og at Aedan overlevde og vendte tilbake til Dalriada, hvor han var konge til 606 eller 608. Det er uklart hvor slaget sto, men flere har konkludert med at det var i Liddesdale. For Æthelfrith betydde seieren at han fikk flere år uten angrep nordfra, noe som ga ham mulighet til å styrke sin posisjon overfor andre angelsaksiske kongedømmer. Daegsastane, slaget ved Daegsastane, slaget ved Daegsastane, slaget ved Christoph Scheurl. Christoph II Scheurl (født 11. november 1481 i Nürnberg i Tyskland, død 14. juni 1542 samme sted) var en jurist og humanist som spilte en birolle i reformasjonens historie. Han hadde først forståelse for Martin Luthers synspunkter, men tok senere avstand fra lutherdommen. Scheurl, Christoph Scheurl, Christoph Konfucius. Konfucius (kinesisk: 孔夫子, pinyin: "Kǒng Fūzǐ", Wade-Giles: "K'ung Fu-tzu", eller "Kon Fu-tze", egentlig 孔丘, pinyin: "Kǒng Qiū", angivelig født i år 551 f.Kr. nær Qufu i staten Lu, i dag i provinsen Shandong, i Kina, død 479 f.Kr. nær hjembyen) var en kinesisk samfunnsaktivist og filosof. Det finnes få pålitelige biografier om Konfutse, og de fleste historiene om ham stammer fra legender. Boka "Samtaler" som ble utgitt ca. 100 år etter hans død blir av mange ansett som den eneste troverdige kilden til Konfucius' liv og lærdom. Andre kilder til Konfucius' liv stammer tekster fra etterfølgeren Mencius, teksten "Zuozhuan", og Konfucius' biografi i "Shiji", som ble skrevet av den kjente sagaforfatteren Sima Qian. Sima Qians biografi skal være mindre troverdig, og inneholde en rekke åpenbare myter. Filosofien som er basert på hans liv kalles konfucianismen. Konfucius' prinsipper hadde et fundament i elementer som allerede lå latent i kinesisk tradisjon og folketro. Han gikk inn for sterk slektslojalitet, forfedredyrkelse, respekt for foresatte og ektemenn og foreldre, og familien som et idealbilde for lydigheten i samfunnet for øvrigheten. Biografi. Konfucius vokste opp i den kinesiske oldtidsstaten Lu, som i dag er en del av Shandong-provinsen. Som barn skal han ha vært usedvanlig pliktoppfyllende, og brukte mye tid på plikter som å stelle familiens forfedrealter og utføre offerhandlingene på riktig vis. Etter at moren hans døde gjennomførte han en tradisjonell treårig sørgeperiode. Konfucius hadde som ambisjon å bli høy embedsmann. Han oppnådde aldri stor suksess med dette, men ble etter hvert utnevnt til minister for lover i hjemstaten Lu. Ifølge biografien om Konfucius i "Shiji" fikk Konfucius også stilling som fungerende statsminister i Lu. Etter at Ji Huanzi, overhodet for en av Lus mektigste familier, forlot pliktene sine i tre dager for å tilbringe tid med dansere fra nabostaten Qi, forlot Konfucius Lu i protest rundt år 497 f.Kr. Å utføre sine plikter er ifølge Konfucius en av de viktigste dydene. Han begynte å reise rundt i Kina med følgesvennene sine på søken etter arbeid som rådgiver for mektige familier. I perioden fram til han returnerte til Lu rundt år 484 f.Kr., var han visdomslærer for sine unge følgesvenner. Til tross for at han fikk lite gjennomslag i sin levetid har tenkningen hans i ettertid vært viktig for Kinas samfunn, og under Han-dynastiet ble konfutsianismen opphøyd til statslære. Denne posisjonen beholdt konfutsianismen helt fram til 1900-tallet. Konfucius døde i 479 f.Kr., ca. 73 år gammel. I tekstsamlingen "Samtaler" nevnes det omlag 30 følgesvenner, og de to mest nevnte, Zilu og Zigong, er nevnt ca. 40 ganger hver. Nyere tradisjoner hevder at Konfucius hadde 72 viktige følgesvenner og over 3 000 skal ha samlet seg for å høre på ham prate. De sistnevnte påstandene skal visstnok være lite troverdige. Konfucius' nære forhold til følgesvennene sine blir skildret i "Samtaler". Det finnes i dag flere konfuciustempler, hvor det største befinner seg i hjemstedet hans Qufu. Under kulturrevolusjonen på 1960- og 1970-tallet ble mange statuer og andre kulturminner knyttet til konfucianisme ødelagt. Filosofi. Konfutses ønske var å gjenopprette lov og orden i de kinesiske statene som var preget av borgerkriger. Han ønsket å endre lederes holdninger til slik de hadde vært tidligere under Zhou-dynastiet, og styre landområdene ved hjelp av moral, istedenfor voldsmakt. I tillegg mente han at lederne burde peke ut etterfølgere som de mente var skikket til å styre landet, og ikke bare sin egen slekt. Det er ledernes plikt å styre best mulig, mens det er folkets plikt å følge lederne. Konfucius ønsket å gjenopprette folkets gamle normer og idealer, og meningene hans bare preg av at mennesker egentlig var gode. De to viktigste dydene var ifølge Konfucius "ren" (medmenneskelighet) og "li" (følge skikker, ritualer og tradisjoner). Etter hvert ble "yi" (det moralsk riktige), "zhi" (klokskap) og "xin" (pålitelighet) tilføyd. Disse fem ble kjent som De fem dyder. Konfucius skrev aldri noen skrifter selv, men hans tilhengere førte tankene hans videre. Det mest kjente verket er "Samtaler", en samling av ca. 500 korte dialoger og aforismer som ble skrevet ned omlag 100 år etter hans død, mest sannsynlig av elevene til følgesvennene hans. De fem klassikere. Konfucius har også fått æren for å ha samlet og redigert «de fem klassikere», selv om tekstene mest sannsynlig ble redigert av flere enn ham. Ifølge Mencius skal "Vår- og høstannalene" ha blitt skrevet av Konfutse, men dette skal være lite trolig. Navn. Konfucius regnes som konfutsianismens grunnlegger, og er kjent under en rekke navn. I Vesten er han mest kjent under det latinske navnet Confucius, som er en romanisering foretatt av jesuitten Matteo Ricci. På kinesisk er navnet 孔夫子 (pinyin: "Kǒng Fūzǐ", Wade-Giles: "K'ung Fu-tzu", eller Kon "Fu-tze"), som betyr «Mester Kong». Hans opprinnelige navn på kinesisk er 孔丘 (pinyin: "Kǒng Qiū"). Populærkultur. I 2010 ble den biografiske dramafilmen "Confucius" utgitt, med Chow Yun-Fat i rollen som Konfutse. En tidligere film eksisterer også, "Confucius" ("Kong Fuzi") fra 1940. Sitting Bull. Sitting Bull (egentlig Tȟatȟáŋka Íyotake, født ca. 1831, død 15. desember 1890) var høvding og åndelig leder for det nordamerikanske indianske folket hunkpapa-siouxene. Han var også en kjent høvding og medisinmann blant lakota-indianerne, en undergruppe av hunkpapa. Den 25. juni 1876 ledet han 3 500 sioux- og cheyenne-krigere mot deler av USAs syvende kavaleri i slaget ved Little Bighorn. Opptakt. Sitting Bull ble født i 1831 på den nordamerikanske prærien. Som ung var han kjent som en snarrådig og modig kriger, og etter hvert ble han leder for krigergruppen «Sterke hjerter». Han ble valgt til overhode for hunkpapafolket i begynnelsen av 1860-årene. Han var stadig i sammenstøt med regjeringssoldater, men likevel var det som fredsstifter og megler han øvet innflytelse blant sine egne. Ikke lenge etter den amerikanske borgerkrigen ble han åndelig leder. Hvite innvandrere tok stadig mer av jorda som urfolket levde, dyrket og jaktet på. Dette godtok ikke indianerne, de mente at jorda var deres, siden de hadde kommet dit først og levde der. Etter en rekke sammenstøt, ledet av høvding Red Cloud, kom det i stand forhandlinger mellom grupper av urbefolkningen og regjeringen. Det ble så inngått en avtale som ble kalt Fort Laramie-traktaten i 1868. Den innebar at lakota, cheyenne og arapaho skulle få beholde et forholdsvis stort reservatområde i det vestlige Sør-Dakota. Dette reservatet inkluderte Black Hills, et fjellområde som var hellig for indianerne. Slaget ved Little Bighorn. Avtalen ble ikke overholdt av regjeringen. På begynnelsen av 1870-tallet ble det oppdaget gull i Black Hills, og regjeringen beordret lakotafolket til å forlate Black Hills på et par måneders varsel. Dette var i desember 1875. Dakotafolket gikk ikke med på å bli deportert midt på vinteren, og nektet å etterkomme kravene. USAs myndigheter svarte med å sende inn tropper for å fordrive dem. Det lyktes dem ikke. Sommeren 1876 var Sitting Bull og et stort antall sioux-, cheyenne- og arapaho-indianere samlet ved Little Bighorn-elven i det som i dag er en del av Montana i det eneste vellykkede forsøket på en samlet motstand mot de hvite. Der ble de angrepet av generalløytnant George Armstrong Custer og hans soldater. Regjeringssoldatene ble utradert av indianerne. Da Custers nederlag ble kjent, førte det til et folkekrav fra de hvite om at indianerne måtte knuses en gang for alle. Flere tropper ble sendt ut for å overvinne indianerne. Det endte med at Sitting Bull og stammen hans flyktet til Canada. Ettertiden. I Canada ble de ikke forfulgt, men de var lite velkomne. De ble bedt om å holde seg i ro, og nabostammene i Canada var fiendtlige. Stammen hans flyttet gradvis tilbake til indianerreservatet i Sør-Dakota, og Sitting Bull vendte tilbake til USA i 1881 og overgav seg til myndighetene. Dette medførte at han måtte sitte i fengsel i to år, før han ble gjenforent med folket sitt i 1883. I 1885 dro Sitting Bull på turné sammen med William F. Cody, (Buffalo Bill) og en gruppe indianere. De viste fram sitt «Ville Vesten – show». Det ble sagt at han i dette showet ofte bannet på sitt eget språk, til stor begeistring og applaus fra tilhørerne. I 1887 dro han tilbake til folket sitt, før han i 1889 dro til Washington for å forhandle om bedre betingelser for salg av indiansk jord til regjeringen. Selv var Sitting Bull ikke enig i jordsalget, men å selge var hva folket hans ville. Sitting Bulls død. I 1890 nådde Paiute-profeten Wowokas "Åndedans" indianer-reservatene i Sør-Dakota. Åndedansen var en religiøs bevegelse, som skal ha forkynt at det var mulig å returnere til en verden uten hvite ved å danse åndedansen. Dette oppfattet den amerikanske regjeringen som en trussel. Åndedans ble forbudt,men den fortsatte i hemmelighet på bortgjemte steder utenfor reservatene. En tropp soldater ble sendt ut for å drive ansamlinger av åndedansere tilbake til reservatene. Åndedansernes hester ble drept for å hindre framtidig unnasniking, og indianerne ble drevet "hjem" til fots. Sitting Bull var selv skeptisk til Åndedansen, og advarte om at de hvite kunne slå tilbake. Men de hvite myndighetene hadde selv sørget for at han ikke lenger skulle ha noen myndighet over indianerne. For å splitte indianerne og hindre at de skulle bli noen samlet kraft, hadde indianerne blitt introdusert for slagordet "You are your own Chief". Likevel ble han mistenkt for å ha en medvirkning i Åndedans-bevegelsen, som de hvite så på som forberedelsen til et indianeropprør. Myndighetene sendte ut reservatets indianske politimenn for å arrestere Sitting Bull i hans hjem. Under arrestasjonen ble det en sammenstimling av opprørte indianere, som fortsatt så på Sitting Bull som en respektert mann, og i tumultene som oppsto ble Sitting Bull skutt og drept av en av politimennene (15. desember 1890). Emmeline Pankhurst. Emmeline Pankhurst (født 14. juli 1858, død 1928) var en britisk suffragette, en av grunnleggerne av kvinnebevegelsen i Storbritannia. I perioden før første verdenskrig kjempet hun for kvinners stemmerett. Hun ble født "Emmeline Goulden" i Manchester i England, og giftet seg med advokaten Richard Marsden Pankhurst i 1879. Fru Pankhurst var allerede en tilhenger av kvinnestemmerettsbevegelsen, og hadde skrevet "Married Women's Property Act" (1870 og 1882). I 1889 grunnla hun Women's Franchise League. Hennes kamp fortsatte etter at hun ble enke i 1898. I 1903 grunnla hun den bedre kjente Women's Social and Political Union, en militant bevegelse hvis øvrige medlemmer omfattet Annie Kenney, suffragette-«martyren» Emily Davison og komponisten Ethel Smyth. Emmelines døtre Christabel og Sylvia sluttet seg også til bevegelsen, og skulle senere få stor betydning for den. Pankhursts oppførsel førte flere ganger til at hun ble arrestert og fengslet, men på grunn av sin høye profil opplevet hun ikke like sterke sanksjoner som andre suffragetter. Hennes strategier begeistret ikke alle, og det ble flere splittelser i stemmerettsbevegelsen som følge av dem. Hennes selvbiografi, "My Own Story", ble publisert i 1914. Da hun døde hadde hun oppnådd sitt viktigste mål: Retten for kvinner til å stemme i Storbritannia. Georg von Polentz. Georg von Polentz (født ca. 1478, død 28. april 1550 i Balga i Øst-Prøyssen), tysk katolsk biskop av Samland, sluttet seg til lutheranerne og fremmet reformasjonen i Preussen. Etter studier i Bologna ble Polentz, som nedstammet fra gammel saksisk adel, geheimnotar i den romerske kurie under pave Julius II. Kort etter trådte han inn i den tysk-romerske keiser Maximilian Is tjeneste. Markgreve Albrecht von Brandenburg-Ansbach, Den tyske ordens høymester, utnevnte ham til huskomtur i Königsberg og i 1518 til biskop av Samland. Den pavelige approbasjon av utnevnelsen fulgte den 29. juli 1519. Under høymesterens fravær 1522–25 var det Polentz som var regent for Preussen. Med Albrechts tillatelse begynte biskop Georg å innføre reformasjonen skritt for skritt. Til jul 1523 holdt han en «evangelisk» preken i Königsberg, og året dette ble den spredt som trykksak. I januar 1524 sendte han ut sitt reformasjonsmandat "In ecclesia nostra Sambiensi" der han forordnet at gudstjenestene i bispedømmet skulle forrettes på tysk, og anbefalte geistligheten å lese Martin Luthers skrifter. Da Albrecht på Luthers anbefaling i 1525 forvandlet ordensstaten til verdslig hertugdømme, ble Preussen også "de jure" et lutherskreformert land. Polentz innsatte et stort antall lutherske geistlige, foranlediget kirkevisitasjoner og innførte den første prøyssiske kirkeordning. I 1525 giftet han seg med Katharina von Wetzhausen (som døde i 1526), og i 1527 med Anna von Heideck. Polentz, Georg von Polentz, Georg von Rachel Carson. Rachel Louise Carson (født 27. mai 1907 i Springdale, Pennsylvania, død 14. april 1964) var en amerikansk zoolog og biolog. Hennes mest kjente verk er "Den tause våren" ("The Silent Spring") (1962), som fikk stor betydning for grunnleggelsen av en bred amerikansk miljøbevegelse. Hun fikk i 1980 Presidentens frihetsmedalje posthumt av president Jimmy Carter. Siden 1991 har den internasjonale Rachel Carson-prisen blitt delt ut i Stavanger. Eleanor Roosevelt. Eleanor Roosevelt (født 11. oktober 1884, død 7. november 1962) var gift med USAs president Franklin D. Roosevelt (1882–1945) fra 1905. Hun var niesen til den tidligere presidenten Theodore Roosevelt, som var hennes ektemanns seksmenning. Eleanor Roosevelt gjorde en viktig innsats som blant annet sosial reformator og forfatter, og var en markert feminist. Hun er den lengst tjenestegjørende førstedame i USAs historie. Etter hennes ektefelles død i 1945 fortsatte Roosevelt med å være en internasjonal forfatter, foredragsholder, politiker, og aktivist for New Deal-koalisjonen, og var aktiv i politikken resten av livet. Hun arbeidet særlig med å øke statusen til arbeidende kvinner, selv om hun motsatte seg lovtillegget om like rettigheter ("Equal Rights Amendment") ettersom hun mente at det ville ha en fiendtlig effekt for kvinner. På 1940-tallet var hun en av de som grunnla stiftelsen Freedom House og støttet dannelsen av Forente nasjoner. Hun var utsending til FNs generalforsamling fra 1945 til 1952, en posisjon som hun ble utpekt til av president Harry S. Truman og bekreftet av USAs senat. I løpet av sin tid i FN ledet hun komiteen som skrev utkastet til og i 1948 fikk godkjent den universale Menneskerettighetserklæringen. Roosevelt ledet komiteen utpekt av John F. Kennedys presidentkommisjon om kvinners status, som bidro til å få i gang feministbevegelsen. I 1999 ble hun vurdert på en ti-på-topp-liste til over de mest aktede eller beundrede mennesker på 1900-tallet. Columba av Iona. Columba (også kalt Columcille, «Kirkens due») (født ca. 521 i Gartan i Donegal, Irland, død 9. juni 597 på Iona, Hebridene) var en katolsk misjonær og klostergrunnlegger. Tidlig liv. Columba var av kongelig slekt, i O'Neill-klanen. Hans opprinnelige navn var enten "Colum" (= due) eller "Chrimthann" (= rødrev). Hans mor Ethne skal ha nedstammet fra kong Cathoair Mór i Leinster. Hans far Fedilmidh var oldebarn av helten Niall Noígiallch (= Njål av de ni gisler). Det ble tidlig bestemt at Columba skulle bli prest, og han ble derfor sendt til en prest for å få en passende oppdragelse. Etter utdannelse i Moville ble han ordinert til diakon, og fortsatte så utdannelsen i Leinster. Prest. Han studerte så videre under Finnian av Moville og Finnian av Clonard, to av tiden fremste lærere. Columba ble antagelig ordinert til prest i Clonard før han reiste til klosteret i Glasnevin for å bosette seg der. I 543 ble klosteret rammet av pest, og munkene ble derfor spredd. Det ser ut til at Columba tilbragte omkring 15 år med å preke og undervise rundt omkring i Irland. Han grunnla i denne perioden klostre i Derry (546), Durrow (ca. 556) og antagelig i Kells. Columba forlot Irland i 563. Senere ble det hevdet at dette var en botshandling for hans ansvar i et blodig slag to år tidligere. Det hadde oppstått en krangel med Finnian av Moville om eiendomsretten til en avskrift Columba hadde gjort av Finnians kopi av Hieronymus' psalter uten å ha innhentet tillatelse til dette. Kong Díarmait mac Cerbaill av Tara tok parti for Finnian, og i etterkant krenket han Columba videre ved å beordre en av munkens følgesvenner henrettet, attpåtil en prins. Columba skal da ha egget O'Neill-klanen til strid. I slaget ved Cúl Dreimne vant O'Neill-klanen; 3 000 falt i slaget. Historien oppsto en tid etter at Columba var død, og andre kilder oppgir at han egentlig forlot Irland enten fordi han ville være en «pilegrim for Kristus», eller fordi han ville hjelpe irer i utlandet. Hans sjelesørger, Molaise fra Devenish, påla ham den vanlige boten for å ha forårsaket kamp, nemlig eksil. Molaise skal ha bedt Columba om å forlate Irland for å omvende like mange sjeler som var omkommet ved Cúl Dreimne. Iona. I dagens Skottland var pikterne på dette tidspunkt fortsatt hedninger. I Argyll fantes det dog en del irske innvandrere som var kristne, og Columba dro til øya Hy utenfor sørvestkysten av Skottland. Hy ble gitt til ham av kong Conall mac Comgail av Dalriada som også var Columbas fetter, og Columba grunnla et kloster der. (Ifølge Beda var det derimot pikterkongen Brude som skjenket ham Hy, ikke fetteren.) Hy fikk også nytt navn etter Columba; navnet betyr «due» på latin, og øya fikk navnet Iona, som betyr det samme på hebraisk. Klosteret utviklet seg til et sentrum for keltisk misjon og kultur, og spilte en viktig rolle i kristningen av angelsakserne i det nordlige England. Columba skal ha vært en dyktig seiler, og han reiste langs kysten for å misjonere. Han grunnla også flere klostre i området for å huse de mange nye munkene som sluttet seg til ham. Et av dem var på en øy kalt Hinba, som ikke er identifisert. Dit trakk Columba seg ofte tilbake for å leve en periode i stillhet. I 574 ble han tilkalt fra Hinba for å krone Aedan av Dalriada, som var av irsk avstamning. Han vigslet ved anledningen to kirker i Inverness, men hans innsats i Skottland har blitt betydelig overdrevet i ettertiden. Hans fremste arbeidsområde var Nord-England. Det er bevart tre dikt på latin som kan være skrevet av ham. Et av dem er "Altus Prosator", som omhandler det kristne syn på det framtidige liv, med en vakker beskrivelse av dommedag, et ellers nokså dystert tema. Dikt på irsk som har vært attribuert til ham, ser ut til å være skrevet av andre. Han var en dyktig kopist, og det beste eksempelet på hans håndskrift kan sees i Det irske akademi. Det kalles "Cathach", og er et psalter fra sent 500-tall, som inneholder det eldste eksemplet på irsk majuskelskrift. Det er innbundet i tre, som så er dekket med sølv og bronse. Mer enn halvparten av psalteret er gått tapt, og da det i 1813 ble tatt ut av treskrinet det lå i, var sidene klistret sammen. Navnet "Cathach" viser til kamp, og har sitt opphav i middelalderen, da høvdinger bar psalteret tre ganger rundt hæren sin før kamp, for å sikre seg seier. De monastiske tradisjonene han innførte på Iona og andre steder, ble tatt imot med respekt ellers i Europa, og var en dominerende form for klosterliv inntil benediktinerordenens regel fikk forrang. Loch Ness. Columba var involvert i det som er den første kjente referansen til Loch Ness-monsteret. Ifølge legenden møtte han ved Loch Ness i 565 en gruppe piktere som gravla en mann som hadde blitt drept av et monster, og vekket mannen til live igjen. I en annen versjon av legenden reddet han mannen da han ble angrepet, idet han drev vekk monsteret ved å gjøre korsets tegn. Kilder. Den viktigste kilden er en biografi av Adomnán, som ble skrevet nesten et århundre etter Columbas død. Som historisk dokument har det liten verdi, men det gir et visst innblikk i hans personlighet, og sammenholdt med andre kilder gir det et grunnlag for å sette opp en kronologi over deler av Columbas liv. Der er også en beskrivelse av hans fysiske fremtoning: Han skal ha vært en kraftig mann med imponerende stemme som kunne høres en "mile" unna. Død. I 593 sviktet helsen, og han viet seg de siste årene mest til å renskrive bøker. Ifølge legenden satt han 8. juni 597 og kopierte salmene, og da kan kom til verset «De som søker Herren, mangler aldri noe godt» i salme 34 stoppet han og ba sin fetter Baithin om å gjøre det ferdig. Han døde neste dag, i klosterkirken. Helgen. a> er en liten utsmykket kiste med relikviene til Den hellige Columba. Columba ble straks etter sin død regnet som helgen, og hans relikvier ble oppbevart på Iona. Etter fire vikingangrep på øya besluttet man seg i 849 for å overføre dem til Dunkeld i Skottland, hvor mange pilegrimer kom for å se dem. Hans helgenkult spredde seg først og fremst på de britiske øyer, men kom også til Bjørgvin i Norge og til Island. På grunn av sin bakgrunn fra en krigerslekt ble han ofte påkalt av soldater før og under slag. Han er sammen med St. Patrick og St. Birgitta av Irland vernehelgen for Irland. På grunn av sin rolle i klostervesenet blir han ofte framstilt i benediktinerdrakt, men han tilhørte aldri denne ordenen. Hans minnedag er dødsdagen 9. juni, og denne sto avmerket med en laks på den norske primstaven, og dagen ble i norsk folketradisjon kalt Kolbjørn med laksen. Kolbjørn er en fornorskning av helgenens navn. Habib Bourguiba. Habib Bourguiba (født 3. august 1903 i Monastir, Tunisia, død 6. april 2000 i Monastir) var sosialistisk president i Tunisia fra 1957 til 1987. Han har blitt kalt en tunisisk Kemal Atatürk på grunn av sine vestligorienterte reformer. Bourguiba ble innsatt som president i 1957 etter at Tunisias konstitusjonelle monark hadde blitt styrtet. Han ble sett som en moderat politiker, som støttet sekularisering og kvinners rettigheter. I 1975 utnevnte det tunisiske parlamentet ham til president for livstid. Hans tid som statsoverhode skulle allikevel ende før hans død. 7. november 1987 utførte statsminister Zine El Abidine Ben Ali et statskupp. Bourguiba ble avsatt, og ble deretter holdt i husarrest i Monastir inntil sin død i 2000. Bourguiba ble i 1963 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Andre polske republikk. Den andre polske republikk ble opprettet 6. november 1918. Polen ble dermed en selvstendig nasjon. Grensene ble fastsatt i 1921, og landet hadde da et areal på 388,6 km², og 27,2 millioner innbyggere (folketelling 1921). I 1939, rett før utbruddet av andre verdenskrig hadde folketallet økt til ca. 35,1 millioner. En tredjedel av disse var minoritetsgrupper: Jøder (10%), ukrainere og hviterussere (17%), tyskere (5%) og litauere, russere og tsjekkere (1%). Etter å ha blitt okkupert av tyske og østerriksk-ungarske styrker sommeren 1915 ble de tidligere russiskstyrte delene av Polen proklamert som et uavhengig kongedømme 5. november 1916. Et regjerende statsråd ble opprettet, og fra 15. oktober 1917 fantes det også et regentråd ("Rada Regencyjna"). Deres mandat var å administrere landet under tysk overoppsyn inntil en konge kunne velges. Bare en drøy måned før første verdenskrig sluttet, den 7. oktober 1918, ble statsrådet oppløst av regentrådet, som gjorde det klart at dens mål var å gjenetablere polsk uavhengighet. De fleste partier, med unntak av det "Marxistiske sosialdemokratiske parti i kongedømmet Polen og Litauen", støttet dette trekket. 23. oktober ble en ny regjering under Józef Świerzyński innsatt. Świerzyński startet straks utskrivning av mannskap til den polske hæren. 5. november 1918 ble det første delegatsovjetet opprettet, og 6. november proklamerte kommunistene opprettelse av Republikken Tarnobrzeg. Samme dag proklamerte den midlertidige folkeregjeringen at den Andre polske republikk var opprettet, med Ignacy Daszyński som statsoverhode. 10. november kom Józef Piłsudski tilbake til Warszawa, etter å ha blitt sluppet fri av tyske myndigheter i Magdeburg. På grunn av hans popularitet, og fordi de fleste politiske partier støttet ham, ble han 11. november av regentrådet utnevnt til øverstkommanderende for den polske hær. Dette var samme dag som våpenhvile ble inngått mellom de stridende parter i første verdenskrig. Rådet oppløste seg selv 14. november, og overførte da all sin makt til Piłsudski. Flere regionale styringsorganer ble opprettet, og det brøt ut konflikter med ukrainerne i Lviv. Etter konsultasjon med Piłsudski ble Daszyńskis regjering oppløst, og en ny ble opprettet under Jędrzej Moraczewski. I Versaillestraktaten av 1919 ble Polens uavhengighet bekreftet av de europeiske stormaktene. Traktaten fastslo også at noen tyske og østerrikske områder skulle tildeles Polen. Den andre polske republikk endte i september 1939, da både tyske og sovjetiske styrker rykket inn i landet. Folkerepublikken Polen, ble opprettet etter andre verdenskrigs slutt i 1945. John Carroll. John Carrol, malt Rembrandt Peale i 1811 John Carroll (født 8. januar 1735 i Upper Marlboro, Maryland, død 3. desember 1815 i Baltimore, Maryland) var den første katolske biskop i Amerikas forente stater. Carroll trådte inn hos jesuittene i 1753, og ble ordinert til prest i 1761. I 1776 var han aktiv i den amerikanske revolusjon, og ble sendt sammen med sin fetter Charles Carroll, Samuel Chase og Benjamin Franklin for å forsøke å få fransk-canadierne i Quebec til å slutte seg til revolusjonen. De lyktes ikke i dette, men Carroll fikk gode kontakter i den nye republikkens regjering. I 1784 ble han utnevnt til "superior" for misjonene i USA, og etablerte dermed et kirkelig hierarki i landet. Den katolske kirke i USA kunne dermed bli uavhengig av den apostoliske vikar i London, som de inntil da hadde vært underlagt. 6. november 1789 ble han utnevnt til biskop av Baltimore av pave Pius VI, og han ble dermed den første katolske biskop i USA. I 1808 ble han også den første katolske erkebiskop i landet, da Baltimore ble elevert til erkebispedømme. Carroll grunnla Georgetown University, et katolsk universitet drevet av jesuitter i Georgetown, Washington, D.C.. Dette er det første katolske universitetet i USA. Den formelle grunneleggelsesdagen er 23. januar 1789, men byggearbeidene startet allerede året før; i 1791 ble den første studenten skrevet inn, og i 1792 begynte undervisningen. 23. januar 1789 er datoen da jesuittene fikk skjøtet på eiendommen universitetet ligger på. I dag ("2004") er det en av 28 utdanningsinstitusjoner som er medlem av "Association of Jesuit Colleges and Universities". John Carroll University er oppkalt etter ham. Anna Lindh. Ylva Anna Maria Lindh (født 19. juni 1957, død 11. september 2003) var en svensk sosialdemokratisk politiker. Hun var miljøvernsminister mellom 1994 og 1998, og utenriksminister fra 1998 til sin død. Hun ble født i Enskede i Stockholm, og flyttet til Enköping og startet med politikk i en alder av 12 år. Hennes toppsak den gangen var Vietnamkrigen. Anna Lindh studerte ved Uppsala universitet og ble jur. kand. (cand. jur.) i 1982. Samme året ble hun innvalgt i den svenske riksdagen. I 1984 ble hun den første kvinnelige lederen i Socialdemokraternas ungdomsorganisasjon (SSU), en stilling hun beholdt i 6 år. Hun var således SSU-leder samtidig som Jens Stoltenberg var leder for AUF, og de to utviklet nære politiske bånd etter å ha treffes på en miljøkonferanse allerede i 1985. Død. Anna Lindh var sommeren og sensommeren 2003 sterkt engasjert i valgkampanjen foran den svenske folkeavstemningen om innføring av euro som valuta i Sverige, som skulle holdes søndag 14. september 2003. Hun var en av de ledende talskvinnene på ja-siden i folkevalget. Sammen med en venninne gikk Lindh ettermiddagen onsdag 10. september ut i sentrale Stockholm for å handle klær som hun skulle ha på seg i en sluttdebatt på TV4 den 12. september. Under et besøk på varehuset Nordiska Kompaniet ble hun overfalt og alvorlig knivstukket av Mijailo Mijailović (da ukjent) straks etter klokken 16. Etter at massive blodoverføringer under operasjonen slo ut lungene hennes, omkom hun på operasjonsbordet kl. 5:29 på morgenen, torsdag 11. september. Knivoverfallet førte til at både ja- og nei-siden avbrøt sine valgkampanjer. Derimot ble folkeavstemningen holdt som planlagt den 14. september. Tross spekulasjoner om sympatistemmer for ja-siden, vant nei-siden med 55,9 % av de avgitte stemmene, mot 42,0 % ja-stemmer og 2,1 % blanke stemmer. Bistands- og migrasjonsminister Jan O. Karlsson ble ny utenriksminister, han ble etterfulgt av Laila Freivalds som bistandsminister. Lindh var en folkekjær politiker, og var samme år som hun døde den fjerde mest beundrede kvinnen i Sverige. Hun var også tippet av mange som den fremtidige «utenriksministeren» i EU. Sosialdemokratene arrangerte ved Anna Lindhs bortgang en minneshøytid i Blå hallen, Stockholms stadshus, den 19. september 2003 for spesielt inviterte gjester. Familien og de nærmeste vennene tok farvel med Anna Lindh ved en privat begravelsesseremoni ved Ersta kyrka i Stockholm den 20. september. For å hedre minnet av den svenske utenriksministeren innstiftet det sosialdemokratiske partiet stiftelsen Anna Lindhs Minnesfond den 16. september 2003, fem dager etter hennes bortgang. Minnefondet deler årlig ut et Anna Lindh-stipend til personer, organisasjoner eller prosjekter som arbeider i Anna Lindhs ånd i Sverige eller i utlandet, samt et par utviklingsstipend som skal oppmuntre til fortsatt engasjement. På årsdagen av knivoverfallet ble det 10. september 2004 reist en minnesten i glass på Medborgarplatsen i Stockholm, stedet der Anna Lindh holdt sin siste tale. Torget ved veikrysset Götgatan-Vartoftagatan på Södermalm i Stockholm fikk i juni 2007 navnet «Anna Lindhs plats». Katastrofe. En katastrofe (av gresk "κατά" ("kata"), om, mot, ved + "στροφή" ("strofi"), omdreining) er en stor omveltning, ulykke eller ødeleggelse som medfører mange drepte eller store skader på mennesker, dyr og planteliv. Ordet brukes også om enhver ulykke hvor det er flere skadde enn det hjelpeapparatet har kapasitet til å ta seg av. Ski- og Fotballklubben Lyn. Frem til konkursen i juni 2010 var FK Lyn klubbens elitefotballsatsing. Eksterne lenker. Lyn Lyn Conrad Schumann. Gaten hvor det berømte bildet av Schumann ble tatt Hans Conrad Schumann (født 28. mars 1942, død 20. juni 1998) var en av de mest berømte flyktninger fra det sovjetinnsatte kommunistregimet i DDR. Han var blitt tvangsrekruttert til dets «Nationale Volksarmee». Etter tre måneders trening i Dresden ble han kommandert til underoffisersskolen i Potsdam; etter denne meldte han seg til tjeneste i Berlin. Den 15. august 1961, da han var 19 år gammel, var han vakt ved Berlinmuren, som kommunistregimet nettopp hadde startet byggingen av. Han sto på hjørnet mellom Ruppinerstraße og Bernauerstraße. På dette tidspunktet besto muren bare av et lavt piggtrådgjerde. Da han fikk muligheten, løp han av full kraft og hoppet over gjerdet inn i Vest-Berlin, hvor han i stor fart ble kjørt bort av en politibil. Hans flukt ble fotografert av fotografen Peter Leibing, og bildet ble et av de mest berømte bilder under den kalde krigen. Han slo seg senere ned i Bayern, hvor han møtte sin kone Kunigunde i Günzburg. Etter at Berlinmuren falt, sa han: «bare etter 9. november 1989 har jeg følt meg virkelig fri». Etter en tids depresjon hengte han seg selv i Kipfenberg i Oberbayern den 20. juni 1998. Albert Viljam Hagelin. Albert Viljam Hagelin (født 24. april 1881 i Bergen, henrettet 25. mai 1946 i Oslo) var en forretningsmann, og norsk politiker (NS). Bakgrunn, oppvekst og unge år. Albert Viljam Hagelin far, Harald Joachim Hagelin (1852–89), var gullsmed av opprinnelig svensk slekt som hadde innvandret til Norge tidlig på 1700-tallet, men døde da gutten var 8 år gammel. Hans mor, Gerd Anna Hedvig Eleonore Meyer (1857–1926), var av dansk herkomst. Han var svoger til Kjeld Stub Irgens (1879–1963). «Om denne mann, som spilte en så fatal rolle i norsk historie i årene 1940–45, vet vi ikke mye. Da han dukket opp i Oslo ved årsskiftet 1939/40 etter å ha bodd 40 år i utlandet, var det praktisk talt ingen som kjente ham. Likevel trådte han, som Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, rett inn i rikspolitikken. Men bakgrunnen og motivene, og mange av de konkrete omstendighetene rundt denne delen av hans virksomhet, er hemmeligheter han tok med seg i graven.» Våren 1939 forsøkte Hagelin ved initiativ helt til topps i Det tredje rike å skaffe tyske penger til NS. Forsøkene, som ble foretatt gjennom Hermann Görings nevø Herbert Göring, mislyktes, men brakte ham i forbindelse med mektige menn som storadmiral Erich Raeder og NSDAPs sjefsideolog Alfred Rosenberg. Overfor disse to promoverte Hagelin Quisling med iherdighet. Han fikk gjennomslag i desember 1939 og assisterte Quisling ved audiens hos Hitler 14. og 18. desember. NS-minister. Hagelin spilte også en sentral rolle Quislings kupp 9. april 1940, og han fikk selv plass i den kortvarige kuppregjeringen, som handels- og forsyningsminister i 9. april 1940-regjering. Den 15. april gikk Hagelin av sammen med de øvrige regjeringsmedlemmene. Fra 25. september 1940 bestyrte Hagelin det nye Innenriksdepartementet i Quislings nasjonale regjering, og fikk hånd om nazifiseringen både av kommunene, organisasjonene og den indre og ytre forvaltning. Han viste seg forbausende effektiv, dertil overraskende steil i forsvaret av norske interesser vis-à-vis tyskerne, og han tok stadige konfrontasjoner med Terboven og hans stab. Med særlig hell trenerte han den skattereformen tyskerne anså nødvendig for å sikre sitt utbytte av okkupasjonen. Hagelin var også den i NS som gikk hardest på Quisling for å få ham til å forlange en fredsavtale med Tyskland, slik at okkupasjonen kunne bli hevet. Han penneførte all Quislings korrespondanse med Berlin i den anledning, mens han hustru skrev ut brevene og notatene på maskin. I november 1944 ble Hagelin tvunget til å ta avskjed som minister, da han motsatte seg å reise til Finnmark for å lede tvangsevakueringen. Landssvikoppgjøret. Under landssviketterforskningen og enda mer under rettssaken, som åpnet i Oslo november 1945, tok Hagelin tilflukt i påstått hukommelsessvikt. Resultatet ble en ynkelig opptreden. Dødsdommen var enstemmig i begge instanser. Hans hustru forsøkte forgjeves å påta seg skylden ved å si at det var hun som opprinnelig var nasjonalsosialisten av de to. Henrettelsen var den fjerde av i alt 25 dødsdommer som ble eksekvert over nordmenn i rettsoppgjøret. Dommen. «Albert Viljam Hagelin ble for forbrytelser mot straffelovens §§ 83, 84, 86 og 98 og den prov. anordning av 3. oktober 1941, jf. lov av 6. juli 1945 sammenholdt med straffelovens § 62 dømt til døden. Videre ble han idømt inndragning av kr. 181 977,69, og erstatningsansvar på kr. 1 000 000. Til dekning av saksomkostninger for behandling ved lagmannsrett og Høyesterett ble han idømt kr. 2500.» Johannes Luther. Johannes Luther "(eller Hans Luther)" (født 7. juni 1526 i Wittenberg, død 28. oktober 1575 i Königsberg), Martin Luthers eldste sønn. Den tyske reformatoren Martin Luther og Katharina von Bora fikk seks barn. En datter døde i sitt første leveår, en annen datter døde 13 år gammel. Seks av barna overlevde sin far, som døde i 1546. Johannes Luther var eldst. Han virket først for kurfyrst Johann Friedrich som råd for hans sønner, og senere for hertug Albrecht av Preussen i Königsberg. Martin Luther d.y.. Martin Luther den yngre (9. november 1531 i Wittenberg i Tyskland – 3. mai 1565), luthersk teolog. Den tyske reformatoren Martin Luther og Katharina von Bora fikk seks barn. En datter døde i sitt første leveår, en annen datter døde 13 år gammel. Seks av barna overlevde sin far, som døde i 1546. En av sønnene fikk samme navn som faren, og ble teolog. Paul Luther. Paul Luther (født 28. januar 1533 i Wittenberg i Tyskland, død 8. mars 1593 i Leipzig), lege, sønn av Martin Luther. Den tyske reformatoren Martin Luther og Katharina von Bora fikk seks barn. En datter døde i sitt første leveår, en annen datter døde 13 år gammel. Seks av barna overlevde sin far, som døde i 1546. Paul ble den saksiske kurfyrstens livlege. Newton (enhet). Newton (symbol N) er SI-enheten for måling av kraft. Enheten har fått navn etter Sir Isaac Newton på grunn av hans viktige bidrag til klassisk mekanikk. Den ble tatt opp av "Conférence Générale des Poids et Mesures (CGPM)" i 1960. Definisjon. formula_1 En kraft på 1 N er med andre ord den kraften som trengs for å akselerere en masse på ett kilogram en meter per kvadratsekund (endre massens bevegelseshastighet med 1 m/s i løpet av ett sekund). Eksempel. En person med masse 70 kg har en tyngde på 70kg * 9,81 m/s2 = 686,7 N ≈ 0,70 kN. På månen vil samme person ha en tyngde på 70kg * 1,62 m/s2 = 113,4 ≈ 0,11 kN fordi månen har mindre masse, og derfor lavere tyngdeakselerasjon (tyngdekraft). Kraften som trekker et legeme med masse 1 kg nedover vil være på ca 9,81 Newton fordi tyngdens akselerasjon ved fritt fall på jorden er ca 9,81 m/s2. John Edwards. John Edwards (født 10. juni 1953 i Seneca i North Carolina i USA) er en amerikansk politiker. Han representerte delstaten North Carolina i det amerikanske Senatet fra 1998 til 2004, men takket nei til gjenvalg for å stille som presidentkandidat samme år. Edwards tapte nominasjonskampen om å bli demokratenes presidentkandidat i 2004, men ble likevel valgt av partiets endelige kandidat, senator John Kerry fra delstaten Massachusetts, som hans visepresidentkandidat. Ved valget led John Kerry og John Edwards nederlag mot den sittende presidenten, republikaneren George W. Bush og hans visepresident Dick Cheney. Den 27. desember 2006 kunngjorde Edwards sitt kandidatur til Demokratenes presidentnominasjon i 2008. Kunngjøringen fant sted i byen New Orleans, Louisiana, og var ment å sette fokus på fattigdomsbekjempelse, et av Edwards' sentrale valgkamptemaer. Bakgrunn og familie. John Edwards er metodist, og sønn av Wallace R. Edwards og Catharine Juanita Wade. Familien flyttet mye rundt, men slo seg etterhvert til i Robbins i North Carolina, der faren arbeidet ved en tekstilfabrikk og moren i postverket. Som erklært talsmann for den interessene til amerikansk arbeiderklasse referer Edwards ofte til sin egen og sine foreldres enkle bakgrunn. Edwards utmerket seg som fotballspiller på College, og var den første i slekten som gikk på college. Han studerte så ved Clemson University og senere ved North Carolina State University, der han tok grad i tekstilteknologi i 1974 og senere juridisk doktorgrad. I 1977 giftet han seg med Elizabeth Anania; de fikk fire barn. I 1996 ble deres 16-årige sønn drept i en bilulykke. I 2007 opplyste hans kone at hun hadde brystkreft med spredning, og hun døde av kreft 7. desember 2010. Hans praksis som advokat har også dannet grunnlaget for hvordan han presenterer seg selv som politiker. Edwards' spesialfelt som forsvarer var å ta saker på vegne av familier som lå i konflikt med forsikringsselskaper. I politiske sammenhenger trekker han gjerne frem denne erfaringen som et bevis på at han er en uredd person, som tar den vanlige mannens parti mot storselskapene. Denne retorikken har særlig blitt tydelig i hans andre presidentkampanje, og har gitt ham rykte som det demokratiske partiets liberale populistkandidat. Irak-krigen og årene som senator. Under sine år som senator satt John Edwards i senatets etteretningskomite, og i justiskomiteen. Men den enkeltavstemningen som trolig har hatt mest å si for hans videre politiske karriere, er resolusjonen fra høsten 2002 som gav president George W. Bush rett til å ty til alle nødvendige midler mot Irak, og som senere ble brukt som grunnlag for å erklære Irak krig, den 20. mars 2003. Edwards var en av dem som argumenterte sterkt for forslaget i Senatet, men han var i ettertid beklaget sin offentlige holdning i denne saken. Edwards skrev en kronikk i den liberale avisen The Washington Post i 2005, der han beklaget sin stemmegivning. Kampen om å bli Demokratenes presidentkandidat i 2008 har hittil handlet mye om hva de forskjellige kandidatene har ment og mener om situasjonen i Irak, og Edwards har, i forlengelsen av den offentlige beklagelsen, krevet at Demokratene i Kongressen vedtar å stoppe finansieringen av krigføringen. For dette har han mottatt mye kritikk, fra både republikanere og demokrater. Den republikanske kritikken går ut på at dette ville sende et signal til irakiske opprørere og til al-Qa'ida om at USA lar seg presse til nederlag, mens kritikken fra egne rekker i hovedsak har handlet om at det er uansvarlig av Edwards å kritisere sine tidligere kolleger i Kongressen for handlingslammelse, når han selv av erfaring vet hvor vanskelig det er å nå bindende enighet (i Senatet trengs 60 stemmer, mens Demokratene i dag sitter med 51 representanter, inkludert to uavhengige). Edwards kritiseres også for å komme med forslag som han ikke selv trenger å ta ansvaret for i Senatet. Kamp om det demokratiske partis presidentskandidatur. Den 27. desember 2006 kunngjorde Edwards sitt kandidatur til Demokratenes presidentnominasjon i 2008. Kunngjøringen fant sted i byen New Orleans, Louisiana, og var ment å sette fokus på fattigdomsbekjempelse, et av Edwards' sentrale valgkamptemaer. Etter annenplass ved nominasjonsvalget i Iowa 3. januar 2008 (etter Barack Obama men foran Hillary Clinton), der de tre fikk nesten like stor oppslutning, lå han i lederskiftet i kappestriden om å bli det demokratiske partis presidentkandidat. Zine El Abidine Ben Ali. Zine El Abidine Ben Ali Zine El Abidine Ben Ali (født 3. september 1936 i Hammam-Sousse, Tunisia) var president i Tunisia fra 7. november 1987 til 14. januar 2011. Han var landets andre president siden det ble uavhengig fra Frankrike i 1956. Som ung mann ble han sendt til Frankrike for å få militær utdanning. Han tok denne ved "École spéciale militaire de Saint-Cyr" og artilleriskolen i Châlons-sur-Marne. Deretter fortsatte han sin militærkarriere i Amerikas forente stater. Etter å ha kommet tilbake til Tunisia ble han i 1964 utpekt til å opprette et militært sikkerhetsdepartement; han ledet dette til 1974. I 1977 ble han generaldirektør for nasjonal sikkerhet etter en periode som militærattache i Marokko. Det neste oppdraget var som ambassadør til Polen, etterfulgt av embetet som sjef for den nasjonale sikkerhetstjenesten og statssekretær. Han fikk denne jobben på et tidspunkt hvor radikale islamister økte sin aktivitet. Hans suksess i håndteringen av dette problemet førte til at han ble innenriksminister, en stilling han hadde inntil president Habib Bourguiba utnevnte ham til statsminister i oktober 1987. 7. november 1987 avsatte Ben Ali i et statskupp president Bourguiba, som siden 1975 hadde hatt embetet på livstid. Han fikk noe støtte fra folket, fordi det var bekymringer rundt Bourguibas helse, spesielt mistanke om tiltagende senilitet. Syv leger signerte før kuppet en erklæring om at Bourguiba var uegnet til å styre landet. Ben Ali fortsatte sin forgjengers uavhengige utenrikspolitikk og de økonomiske programmer som hadde ført til økonomisk vekst siden tidlig på 1990-tallet. En rekke større offentlige prosjekter har blitt satt i gang under hans styre, men arbeidsledighet er fortsatt det største økonomiske problem i landet. En annen side ved presidentembetet som ble ført videre er en autoritær tilnærming til politikken, og en personkult. Det meste av nyhetene i tunisiske aviser er på en eller annen måte knyttet til presidenten på en positiv måte. I 1992 innførte han et flerpartisystem, men hans parti, "Demokratisk konstitusjonell reisning", dominerer fortsatt politikken fullstendig. Opposisjonens aktiviteter er sterkt begrenset av sikkerhetslovene, og pressefrihet eksisterer i realiteten ikke. Ben Ali er selv ikke utnevnt for livstid, og i 1999 ble to ukjente alternative kandidater gitt tillatelse til å stille i presidentvalget. Resultatet ble 99,6% av stemmene for Ben Ali. Han ble gjenvalgt igjen 24. oktober 2004, med 94,68% av stemmene. Etter en kontroversiell folkeavstemning i 2002 har embetsperioden blitt forlenget til 10 år, slik at han nå er valgt fram til 2014. Som en følge av opprøret i Tunisia i 2010–2011 måtte Ben Ali gå av den 14. januar 2011 etter 23 år som sittende president. Presidenten flyktet til Saudi-Arabia og statsminister Mohamed Ghannouchi overtok makten. Ben Ali er gift med Leila Trabesi. Nøkkelvitnet. "Nøkkelvitnet" er en kriminalroman av Jørn Lier Horst. Utgitt på Gyldendal i 2004. Boka er basert på det uoppklarte drapet på Ronald Ramm i Larvik i 1995. Hillary Clinton. Hillary Diane Rodham Clinton (født 26. oktober 1947 i Chicago i Illinois i USA) er en amerikansk demokratisk politiker og utenriksminister i Barack Obamas regjering. Hun var tidligere senator for delstaten New York. Hun ble første gang valgt som senator den 7. november 2000. Hun er gift med tidligere president Bill Clinton, og var USAs førstedame i hans presidentperiode fra 1993 til 2001. Hillary Rodham studerte juss ved Yale University og etter avlagt eksamen arbeidet hun som advokat. I 1974 flyttet hun til Arkansas og giftet seg året etter med William Jefferson Clinton. Hillary fortsatte sin praksis hos advokatfirmaet Rose Law Firm og ble regnet som en av de mest innflytelsesrike advokater i USA. Som USAs førstedame hadde hun betydelig mer innflytelse enn vanlig og bidro blant annet sterkt til et forslag om en offentlig helseforsikring, Clinton Health Care Plan, som imidlertid ikke ble vedtatt. Hun kom sterkt i medienes søkelys i forbindelse med hennes manns utroskap, den såkalte Lewinsky-skandalen i 1998. Hun var en del av den amerikanske delegasjonen til Norge under vinter-OL på Lillehammer i 1994. Hillary Rodham Clinton er den første forhenværende førstedame som har stilt til valg og ble i år 2000 valgt som senator for New York State, en posisjon hun ble gjenvalgt til med stor margin i 2006. Hillary Rodham Clinton erklærte seg i 2007 som kandidat til nominasjonen som demokratenes presidentkandidat i 2008. Etter en lang nominasjonsvalgkamp måtte hun gi tapt for Barack Obama, som hun så gav sin støtte. 1. desember 2008 ble hun utpekt av Obama til hans fremtidige utenriksminister. Hun ble innsatt 21. januar 2009. Oppvekst og utdanning. Hillary Rodham ble oppdratt av sine metodistiske foreldre i Park Ridge i Illinois. Faren, Hugh Rodham sr., sønn av engelske innvandrere, var forretningsmann i tekstilindustrien i Scranton i Pennsylvania, og moren, Dorothy Emma Howell Rodham, var hjemmeværende. Hillary har to yngre brødre, Hugh og Tony Rodham. I tenårene støttet Hillary Rodham republikanerne, ved presidentvalget i 1964 arbeidet hun som frivillig for den republikanske kandidaten Barry Goldwater. Hennes historielærer oppmuntret henne til å lese Goldwaters bok "The Conscience of a Conservative" og mens hennes far var anti-kommunist var hennes mor opptatt av sosiale spørsmål. Hillary Rodham tok en lavere grad i historie ved Wellesley College i Massachusetts og var samtidig aktiv i studentorganisasjoner, men som en moderat og bidro til at Wellesley ikke ble dratt inn i studentdemonstrasjonene som var vanlig ved andre college mot slutten av 1960-årenes USA. Hun deltok ved det republikanske partiets konvent i Miami i 1968 men bestemte seg da for å forlate partiet, delvis grunnet Nixon og dels av det hun oppfattet som fordekt rasisme. Hun tok avgangseksamen ved Wellesley i 1969 og holdt da som første student avslutningstalen, noe som vakte stor oppsikt og medieomtale. Hun utdannet seg til jurist ved Yale University i New Haven i Connecticut, og ved siden av studiene engasjerte hun seg i minoritetsspørsmål og barns rettigheter, hun fikk blant annet kontakt med Marian Wright Edelman som ble en viktig mentor for Hillary Rodham. Sent våren 1971 begynte hun å gå ut med William Clinton som også studerte juss ved Yale. Samme sommer var Hillary Rodham sommervikar ved et advokatkontor i Oakland, California, kontoret var vel kjent for å støtte borgerretter og hun arbeidet med barnefordelingssaker. William Clinton reiste med henne og samme høst flyttet de sammen da de returnerte til studiene. Sommeren 1972 deltok Rodham sammen med Clinton i valgkampen i Texas for den demokratiske presidentkandidaten George McGovern. Rodham tok et ekstra år ved Yale for å være sammen med Clinton og avla eksamen i 1973. Tidlig yrkeskarriere. Hillary Rodham var lenge advokat i advokatfirmaet Rose i Little Rock og samtidig professor ved rettsfakultetet ved University of Arkansas i Fayetteville. Hun fikk sine første erfaringer med hovedstadspolitikk i Washington da hun i 1974 var juridisk rådgiver for justiskomiteen i det amerikanske Representantenes hus. Hun var da med i en krets som sammenstilte materiale for en riksrettssak mot president Richard Nixon på grunn av Watergateaffæren. Hillary Rodham og Bill Clinton giftet seg i 1975 i Fayetteville i Arkansas. Hun beholdt sitt etternavn til 1982. Ekteparet har datteren Chelsea sammen, født 1980. Da hennes mann ble valgt til guvernør for Arkansas i 1979, sluttet Hillary som jusprofessor. Hun fortsatte imidlertid som partner i Rose Law Firm utover hele 1980-talet, selv om hun ikke lenger praktiserte som advokat i samme omfang som før. Hun satt også som styrerepresentant i store selskap som Wal-Mart. Hun kom sterkt i søkelyset da hun av ektemannen ble satt til å lede komiteen ansvarlig for å reformere Arkansas' utdanningsystem – med stort hell. Førstedame. Etter at Bill Clinton i 1992 ble valgt til USAs president, flyttet familien i januar 1993 inn i Det hvite hus. Samme år ble Hillary Clinton leder av en "Task Force of National Health Care Reform", som hadde som oppgave å planlegge en gjennomgripende helsereform. Forslagene ble imidlertid avvist til slutt. Hillary Clinton reiste under sin tid som førstedame til 79 land, og brøt dermed Pat Nixons rekord. Under en tale i september 1995 under FNs fjerde kvinnekonferanse i Beijing kritiserte hun forhold og overgrep som rammet kvinner både i Kina og i verden forøvrig, og stod imot kinesiske forsøk på å få henne til å dempe uttalelsene. Hun var blant de første internasjonale skikkelser som tok til orde mot Talibans behandling av afghanske kvinner. Hun var med på å stifte "Vital Voices", et internasjonalt initiativ støttet av USA for å fremme kvinners deltagelse i de politiske prosesser i deres hjemland. Hillary Rodham Clinton engasjerte seg også for kvinners rettigheter og for menneskerettighetene. Hun ble tidlig engasjert i arbeide for å beskytte barn; i 1996 holdt hun en tale om dette som vakte stor oppmerksomhet for generalkonferansen for Metodistkirken. Whitewater-saken var en alvorlig klamp om foten for henne helt siden New York Times tok den opp under 1992-valgkampen og under det hele av hennes tid som førstedame. Saken var innfløkt, og dreide seg om det advokatfirmaet Hillary Clinton var med i hadde opptrådt lovstridig eventuelt i strid med god yrkesetikk i forbindelse med en eiendomsspekulasjon som gikk dårlig. Saken ble pågående ettergått av føderale etterforskere, som innkrevde dokumenter som burde være i Clintons besittelse men som hun sa at hun ikke fant. Så dukket de allikevel opp etter noen år, i Det hvite hus. Det gikk så langt at hun ble innstevnet for en føderal storjury. En annen etterforskning som pågikk under Hillary Clintons tid som førstedame gjaldt avskjedigelsene i mai 1993 av de ansatte ved "White House Travel Office", en sak som ble kjent som «Travelgate». Noen hevdet at man hadde benyttet seg av anklager om angivelige uregelmessigheter til å rydde vei for å gi reisebyråoppdragene fra Det hvite hus til venner av Clintonparet hjemme fra Arkansas. Etterhvert dreide etterforskningen seg mest om Hillary Clinton hadde iscenesatt oppsigelsene, og om hva hun hadde fortalt etterforskerne om sin rolle i saken var sant. Etter at en rekke uavhengige statsadvokater hadde vært inne i bildet og etterforsket de forskjellige sakene, ble det i 2000 utarbeidet en rapport der det het at det ikke var fremkommet tilstrekkelig med beviser på at Bill og/eller Hillary Clinton hadde gjort noe kriminelt, selv om det forelå noen bemerkelsesverdige indisier. I 1993 utpekte Bill Clinton sin kone til leder av en arbeidsgruppe som skulle utvikle en helsepolitisk reform. Det endte med et fremlegg som ble kjent som Clinton health care plan, et forslag som i vesentlig grad ville utvide helseforsikringsdekningsgraden i befolkningen ved å pålegge arbeidsgivere å sørge for at deres arbeidstakere fikk forsikringsdekning. Planen ble raskt gitt økenavnet «Hillarycare» av sine motstandere. Debatten gikk i høye bølger, og hadde sine giftige innslag. I 1994 ble Hillary ved noen anledninger tvunget til å gå med skuddsikker vest. Planen fikk ikke nok støtte til å komme opp til avstamning verken i senatet eller i representantenes hus, selv om det demokratiske parti hadde flertall i begge kamre. Planen ble dermed oppgitt i september 1994. Clinton skrev senere i sin bok "Living History" at hennes egen manglende politiske erfaring var en av grunnene til at det endte med et nederlag, men hun påpekte også en rekke andre faktorer. I sin manns annen presidentperiode dominerte Lewinsky-affæren i massemediene. Dette var et utenomekteskapelig forhold som på grunn av Clintons svar under edelige avhør utløste en riksrettssak, som imidlertid endte med at presidenten ikke ble felt. Da beskyldningene først ble kjent, ytret Hillary Clinton at de var et resultat av «en svær høyreorientert sammensvergelse», og karakteriserte Lewinsky-påstandene som siste ledd i en lang og organisert serie av anklager fra Clintons politiske motstandere, og ikke som følge av noe galt hennes mann hadde gjort. Senere sa hun at hun var litt villedet av ektemannens første forsikringer om at det ikke hadde vært noe forhold. Etter at bevisene på president Clintons møter med Lewinsky ble ubestridelige og han innrømte det hele for henne, gikk hun offentlig ut med sin vilje til å stå ved deres ekteskap, men på det private plan skal hun ha vært rasende på ham og usikker på om hun ønsket å forbli gift med ham. Reaksjonene var delte: Noen kvinner beundret hennes styrke og holdning da slike private ting ble allemannseie, andre hadde medfølelse med henne som et offer for ektemannens oppførsel, andre igjen mente at hun selv hadde utløst mannens oppførsel ved ikke å ha skilt seg fra ham for lenge siden, atter andre beskyldte henne for kynisk å holde på ekteskapet fordi det betød at hun beholdt eller kanskje styrket hennes politiske innflytelse. Generelt steg hennes anseelse i meningsmålingene etter at sannheten om mannens oppførsel kom for en dag til en støtte på 71 prosent, høyere enn noensinne. I sine memoarer "Living history" skrev hun i 2003 at hun anså at beslutningen om å forbli i ekteskapet grunnet i kjærligheten: "«No one understands me better and no one can make me laugh the way Bill does. Even after all these years, he is still the most interesting, energizing and fully alive person I have ever met.»" Senator 2001–2009. I november 2000 ble hun kandidat til embedet som senator for delstaten New York, etter at den demokratiske senatoren Daniel Patrick Moynihan kunngjorde at han ikke ville søke gjenvalg. Først lå det an til en kamp mellom henne og New York Citys populære borgermester, republikaneren Rudolph Giuliani. Men da Giuliani etter en kreftdiagnose sa at han ikke kunne drive valgkamp, nominerte det republikanske parti i stedet kongressmannen Rick Lazio. Clinton vant over ham med stemmeandelen 55 mot 43 prosent. Til å begynne med holdt hun en lav profil i senatet, noe som hang sammen med at hun nylig hadde vært landets førstedame. Men hun kom inn i en rekke fagkomiteer, som for eksempel forsvarskomiteen. Etter terrorangrepene 11. september 2001 engasjerte Clinton seg for å sikre finansiering av tiltak etter angrepet i New York City. I samarbeid med New Yorks seniorsenator Charles Schumer var hun med på å sikre 21,4 milliarder dollar for gjenutvikling av World Trade Center-tomten. Hun inntok en ledende rolle i undersøkelsen av redningsmannskapenes påfølgende helseproblemer. I oktober 2001 var hun med på det nesten enstemmige vedtaket om USA Patriot Act og da loven var oppe til fornyet behandling for forlenget virketid i 2005 arbeidet hun med noen sider ved den som flere anså som problematiske av borgerrettslige grunner. Hun var med på å vedta et kompromissforslag for forlengelsen i mars 2006. Som medlem av forsvarskomiteen støttet hun sterkt et militært engasjement i Afghanistan, og mente at det ville bidra til å bedre levekårene for afghanske kvinner som hadde lidd under Talibans styre. Clinton stemte i oktober 2002 for "Iraq War Resolution", som bemyndiget president George W. Bush til å ta i bruk militærmakt mot Irak dersom dette skulle bli nødvendig for å gjennomtvinge en FN-resolusjon etter at diplomatiske virkemidler var blitt ytterligere forsøkt. Clinton stemte i 2005 mot å bekrefte John Roberts som justitiarius for USAs føderale høyesterett, og året etter mot nominasjonen av Samuel Alito som høyesterettsdommer. Begge utnevnelser ble imidlertid bekreftet. Ved senatsvalgene den 7. november 2006 ble hun gjenvalgt med 67 % av stemmene. Den republikanske motkandidaten John Spencer fikk 31 %. Clinton var motstander av styrkeoppbyggingen i Irak i 2007 og støttet i februar 2007 en ikke-bindende resolusjon mot dette. I mars 2007 stemte hun for en lov om krigsutgifter som ville ha innebåret at president Bush hadde begynt å trekke tilbake styrker fra Irak etter en gitt deadline. Den ble vedtatt etter en avstemning som nesten nøyaktig fulgte partigrensene, men president Bush nedla veto mot den. I mai 2007 ble det, mot Hillary Clintons og 13 andres senatorers stemmer, vedtatt et kompromiss. Clinton sa til general David Petraeus da han som øverstkommanderende i Irak avla rapport for senatet i september 2007: «Jeg tror at de rapporter du fremlegger for oss krever en villig suspensjon av vantro». I september 2007 stemte hun for en resolusjon som krevde at det amerikanske utenriksdepartement karakteriserte Irans revolusjonsgardekorps for «en utenlandsk terroristorganisasjon». Den ble vedtatt med stemmetallene 76-22. I mars 2007 krevde Clinton at statsadvokat Alberto Gonzales trakk seg eller ble oppsagt, og lanserte en internettkampanje for å samle underskrifter med dette mål for øye. I mai og juni 2007 støttet Clinton ved en rekke avstemninger et sterkt omdiskutert lovforslag kalt "Secure Borders, Economic Opportunity and Immigration Reform Act". Men den gikk ikke gjennom. Presidentvalget 2008. Hillary Clinton ble nevnt som en potensiell presidentkandidat allerede i oktober 2002. I juli 2005 publiserte tidsskriftet "Washington Monthly" to artikler som drøftet fordelene og ulempene ved Clintons potensielle kandidatur, og i februar 2006 ble hun navngitt på hjemmesiden "The White House Project" som en av 8 mulige nominerte kvinnelige presidentkandidater i 2008. Den 13. februar 2006 fikk hun støtte fra tidligere forbundskansler Gerhard Schröder, som uttalte at «jeg ville ha blitt svært glad dersom Hillary Clinton kunne bli den neste Amerikanske president». I 2006 og 2007 ble Clinton rangert som nr 18 og nr 34 blant verdens 100 mektigste kvinner av henholdsvis Forbes og Time magazine. Clinton var en av de fremste kandidatene til å bli Det demokratiske partis kandidat til presidentvalget i 2008. Hun kunngjorde sitt kandidatur den 20. januar 2007 da hun offentliggjorde at hun dannet en utredningskomité med presidentkandidatur for øye. I sin kunngjøring erklærte hun at «Jeg er med. Og jeg er med for å vinne». Ingen kvinne har noensinne blitt nominert som presidentkandidat for de to største partiene i USA, og Clinton ble raskt utpekt som den første kvinne som ifølge meningsmålingene hadde gode muligheter til å vinne en nominasjon. Hennes eneste reelle utfordrer under nominasjonsprosessen som demokratenes kandidat ble Barack Obama, som hadde erklært sitt kandidatur den 10. februar 2007. Valgkampfinansiering. Den 1. april 2007 hadde Clinton samlet inn $26 millioner på 3 måneder, i tillegg til $10 millioner fra hennes konto for Senator valgkampen. Dermed slo hun den forrige rekorden fra det tilsvarende kvartal, som var $9 millioner av Al Gore i 1999. Den 31. mars 2008 var Clintons innsamlede beløp kommet opp i $194,807,440, mens Barack Obama hadde samlet inn totalt $240,175,067. Nominasjonsprosessen. Før nominasjonsprosessen var 9 kandidater registrerte hos de Føderale valgmyndighetene (FEC) i kampen om å nomineres som demokratenes presidentkandidat. Grunnet manglende ressurser, trakk Tom Vilsack seg den 23. februar 2007. Den 23. mars 2007 anbefalte han velgerne å stemme på Clinton. Hillary Clinton holder tale ved Virginia University den 8. februar 2008. Under det første nominasjonsvalget i Iowa den 3. januar 2008, havnet Clinton på 3. plass med 15 delegater og 29.47% av stemmene. Barack Obama vant delstaten (37.58% og 16 delegater), mens John Edwards havnet på 3. plass (29.75% og 14 delegater). (Se diskusjonssiden.) Samme dag kunngjorde Joe Biden (0.93% og 0 delegater) og Christopher Dodd (0.02% og 0 delegater), at de hadde trukket seg fra nominasjonen. Det andre nominasjonsvalget fant sted i New Hampshire den 8. januar 2008. På tross av at syv forskjellige meningsmåler spådde en seier til Barack Obama med en ledelse på mellom 5 og 13%, vant Clinton nominasjonsvalget med 39.52% av stemmene og 9 delegater. Obama kom på 2. plass med 36.88% og 9 delegater, mens John Edwards kom på tredjeplass med 17.13% og 4 delegater. Bill Richardson trakk sitt kandidatur den 10. januar 2008. Clinton vant deretter nominasjonsvalgene i Michigan (55.36%) den 15. januar, Nevada (50.77%) den 19. januar 2008 og Florida (50%) den 29. januar 2008. Barack Obama på sin side vant primærvalget i South Carolina den 25. januar, med Clinton på 2. plass og John Edwards på 3. plass. Dennis Kucinich trakk seg fra nominasjonen den 25. januar 2008. Den 30. januar trakk deretter John Edwards seg fra nominasjonen, med totalt 26 delegater (redusert til 18 delegater etter parti-konventet i Iowa den 15. mars, og deretter til 9 delegater den 13. mai). Av de 9 kandidatene som var registrert hos de føderale valgmyndighetene, var det tre igjen før «super-tirsdagen»: Clinton, Obama og Mike Gravel. Under «super-tirsdagen» den 5. februar, ble det avholdt nominasjonsvalg i 22 delstater samt Amerikansk Samoa. Utfallet ble en knapp ledelse til Clinton. Etter nominasjonsvalgene 9. februar (Louisiana, Nebraska, Washington, de amerikanske jomfruøyene), 10. februar (Maine) og 12. februar (District of Columbia, Maryland, Virginia), hadde Obama en knapp ledelse på 1 262 delegater mot Clinton's 1 213 delegater. Etter nominasjonsvalgene den 19. februar (Wisconsin, Hawaii), 4. mars (Ohio, Rhode Island, Texas, Vermont), 8. mars (Wyoming) og 11. mars (Mississippi), partikonventet i Iowa den 15. mars, og primærvalget i Pennsylvania den 22. april, hadde Obama økt ledelsen til 1 724 delegater, mot Clintons 1 589 delegater. Mike Gravel trakk seg den 26. mars 2008, og John Edwards, med sine 18 delegater, hadde ennå ikke signalisert støtte til noen av de to gjenværende kandidatene. Etter nominasjonsvalgene den 3. mai (Guam), 6. mai (Indiana og North Carolina) og 13. mai (West Virginia) var Obamas ledelse økt til 1 909 delegater mot Clintons 1 718 delegater. I tillegg ga John Edwards (9 delegater) sin støtte til Obama den 14. mai. Da de siste nominasjonsvalgene var avsluttet den 3. juni, hadde Barack Obama 2,158 delegater (1,763 delstatsdelegater og 395 superdelegater), og hadde dermed sikret seg det nødvendige flertall på 2,118 delegater, selv om superdelegatene i teorien kunne skifte side. Hillary Clinton hadde sikret seg 1,926 delegater (1,640 delstatsdelegater og 286 superdelegater), mens John Edwards satt igjen med 6 delegater. Den 7. juni 2008 trakk Clinton sitt kandidatur, og anbefalte velgerne å stemme på Barack Obama, som dermed vant nominasjonen og deretter presidentvalget i november 2008. Hillary Clinton var aktiv i hans valgkamp. Utenriksminister fra 2009. Clinton tas i ed som utenriksminister. Den 21. november 2008 ble det offentlig at hun var Obamas valg til utenriksminister, og at hun hadde takket ja. Obama-administrasjonen overtok etter Bush-administrasjonen den 20. januar 2009. Clinton ble formelt nominert av Obama som utenriksminister 20. januar 2009 og ble godkjent av Senatet, og tatt i ed, dagen etter. Ulrik Christian Gyldenløve. Ulrik Christian Gyldenløve (født 7. april 1630 på Ibstrup, død 11. desember 1658) var én av tre «uekte» sønner av kong Christian IV fikk med tre forskjellige elskerinner. Ulrik Christians mor var kammerpike Vibeke Kruse. Ulrik Christian Gyldenløve ble general og hadde delvis kommando over Danmarks hær under Karl Gustav-krigene, sammen med blant andre riksmarskalk Anders Bille. Da svenskene stormet Kallebodstrand i København lå han til sengs, hvor han døde av malaria. Han ble begravet i Vor Frue Kirke i København. Han er omtalt i J.P. Jacobsens bok "Fru Marie Grubbe". Gyldenløvesgade i København og Odense er oppkalt etter ham. Kong Christian V hadde en sønn med samme navn. Hans Ulrik Gyldenløve. Hans Ulrik Gyldenløve (født 10. mars 1615, død 31. januar 1645) var sønn av Christian IV og Karen Andersdatter. Han var gift med Regitze Grubbe som var en slektning av Erik Grubbe på Tjele, Marie Grubbes far. I 1640 var Hans Ulrik i en periode underadmiral på orlogsfartøyet Norske løve, og samme år dro han med Hannibal Sehested til Spania som gesandt. Fra 1641 og frem til sin død var han kommandant på Kronborg slott, og fra 1642 var han også lensherre over Hven. Han døde 31. januar 1645 på Kronborg, som følge av umåteholdent alkoholforbruk. Ramallah. Ramallah (arabisk. رام الله) er en palestinsk by på vestbredden med ca. 57 000 innbyggere. Byen ligger ca. 10 kilometer nord for Jerusalem og er hovedkvarter for de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Historie. På 1100-tallet bygde franske korsfarere en borg her. Den forfalt etter hvert, men deler av den er fremdeles synlig i Ramallahs gamleby. Ramallah ble først skapt/kjøpt/bebodd i 1550, av en Rashed Haddad og hans barn og den var fra starten av et landområde som ble kjøpt av byen El-Bireh. Den ble en jordbruksby med gresk-ortodoks tro og flere og flere folk og familier flyttet til området rundt 1750. Ramallah var under jordansk kontroll fra Den arabisk-israelske krig i 1948 til Seksdagerskrigen i 1967. Etter denne krigen ble byen okkupert av israelske tropper, som holdt byen besatt i 27 år. I 1994 ble byen overdratt til de palestinske selvstyremyndighetene som følge av Osloavtalen. Den ble erklært som «Territorium A», hvilket vil si land under nesten full palestinsk kontroll. Byen ble midlertidig hjemsted for det palestinske selvstyre, da Israel nektet styret å ha hovedkvarter i Øst-Jerusalem. I øyeblikket fungerer hovedkvarteret ikke normalt som følge av israelernes omfattende angrep og ødeleggelser. Det demokratiske parti. Det demokratiske parti (engelsk: "Democratic Party") er et amerikansk politisk parti, og ett av landets to dominerende politiske partier sammen med Det republikanske parti. Partiets medlemmer kalles ofte «demokrater». Det demokratiske parti er fundert på amerikansk liberalisme, og partiets sosialliberale og progressive politikk plasserer det til venstre i det amerikanske politiske spekteret. Partiet er det eldste vedvarende i USA, og er ett av verdens eldste partier som sådan. Barack Obama er den 15. demokraten som innehar embedet som USAs president. Etter mellomvalget i 2010 er Det demokratiske parti i mindretall i Representantenes hus med 192 av 435 representanter, men i flertall i Senatet med 51 av 100 senatorer. Partiet er også i mindretall – samlet sett – i delstatenes forsamlinger og med 20 av 50 guvernører. Historie og idéutvikling. Partiet røtter kan spores tilbake til antiføderalistene, deriblant Thomas Jefferson og hans meningsfeller, i 1790-årene. Etter Den amerikanske revolusjon ville antiføderalistene begrense den føderale makten og verne om delstatenes selvstyre, især gjennom motstand mot en sentralbank, hvilket var en av Whigpartiets hovedsaker. Jefferson var i 1792 en av grunnleggerne av Det demokratisk-republikanske parti. Etter fraksjoneringer og splittelser ble de samme kreftene i stor grad forent som Det demokratiske parti, slik det finnes i dag, etter Andrew Jacksons valgseier i 1828, og han regnes derfor som partiets første president. Jacksons motstandere kalte ham i 1828 en "jackass", som har to betydninger, «kronidiot» eller «esel». For å nøytralisere motstanderne ble eselet gjort til symbol for hans valgkamp, og det er fremdeles partiets uoffisielle maskot. Fra og med Den amerikanske borgerkrigen kom demokratene til å bli forbundet med sin dominans i Sørstatene og støtte til slaveriet, skjønt partiet var splittet i spørsmålet, hvilket bidro til at republikanerne ble det største partiet frem til Den store depresjonen. Demokratene tenderte også til å være mer frihandelsvennlige enn republikanerne. President Jefferson Davis i Amerikas konfødererte stater var demokrat, og under borgerkrigen fantes det også i Nordstatene såkalte "copperheads", som ønsket å slutte umiddelbar fred med konføderasjonen. Grover Cleveland og «bourbondemokratene» motsatte seg statlig inngripen i sosiale og økonomiske spørsmål, en epoke som imidlertid døde ut ved innlemmelsen av det sosialreformistiske Populistpartiet under William Jennings Bryan. Bryan, som kombinerte en populistisk sosialreformisme med konservatisme i kulturspørsmål, var tapende presidentkandidat i 1896, 1900 og 1908. Etter splittelsen i Det republikanske parti i 1912 orienterte Det demokratiske parti seg mot venstresiden i forhold til republikanerne i amerikansk politikk, særlig i økonomisk politikk, og libertarianisme i sosiale spørsmål. Demokratene talte for en mer aktiv utenrikspolitikk under Woodrow Wilson, som støttet USAs deltagelse i første verdenskrig og innførte den for republikanerne forhatte rasesegregeringen på føderalt nivå. John W. Davis i 1924 kom til å bli demokratenes siste konservative presidentkandidat fra Sørstatene. Den sosialreformistiske profilen ble forsterket med Franklin D. Roosevelt og «New Deal» i 1930-årene. Myndighetenes aktive rolle i økonomien har ligget til grunn for mye av den senere demokratiske politikken. Med Roosevelt tok Det demokratiske parti tilbake rollen som USAs største parti, og denne epoken nådde ikke sin slutt før Ronald Reagan ble valgt til president i 1980. I mellomtiden rådet sterk uenighet i spørsmålene om rasesegregering og føderalisme, hvilket førte til at demokrater i Sørstatene dannet Dixiekratene og American Independent Party i henholdsvis 1948 og 1968, da de også stilte med egne presidentkandidater. Mange av de konservative demokratene i Sørstatene gikk etterhvert over til Det republikanske parti, mens de liberale demokratene i nord gjorde seg stadig mer gjeldende, og partiets tyngdepunkt flyttet seg til New England. Derfor søkte også mange progressive republikanere i nord og i California til Det demokratiske parti. Lyndon B. Johnsons program «Great Society» førte til at rasesegregeringen ble opphevet i 1964. Med Bill Clinton ble republikanernes tolvårige dominans i Reagan-æraen avsluttet. Clinton nøt stor popularitet, i det minste før Lewinsky-skandalen i 1998, mye på grunn av den økonomiske oppgangen i hans presidentperiode. Etter åtte år med George W. Bush som president ble demokraten Barack Obama i 2008 valgt til USAs første afroamerikanske president. Det demokratiske parti har de senere årene hatt en sterk stilling blant akademikere, arbeiderklassen, ungdom og de etniske minoritetene. Demokrater i Det hvite hus. Barack Obama er USAs sittende og første afroamerikanske president Finansiering. Antallet amerikanske velgere som var registrert som «demokrater», «republikanere» og «uavhengige» i 2007 Center of Public Integrity rapporterte i 2005 at lobbyister i USA hadde brukt nesten 13 milliarder dollar siden 1998 på å påvirke medlemmer av Kongressen. Partiene i USA henter betydelig finansiering fra private selskaper, utover den finansieringen som tilfaller kandidater i valgkampsammenheng. Bjerke Travbane. Bjerke Travbane er hovedarena for travsport i Norge. Den ble åpnet 24. juni 1928 og ligger i Bjerke Bydel i Oslo. Banen er 1000 m lang, målt 1 m fra innerrail. Tribunekapasitet er vel 4000, hvorav 1200 plasser i en innendørs restaurant med utsikt mot banen. Travbanen var den første som kunne tilby totalisatorspill på hest i Norge. Etter at Stortinget åpnet for denne muligheten i 1927 gjennom Totalisatorloven, fikk travsporten inntekter som kunne holde sporten i live. Travbanen eies av Det Norske Travselskap (grunnlagt 1875) gjennom eiendomselskapet Bjerke Travbane Eiendom AS. På det meste hadde travbanen en tomt på vel 500 mål. I dag er det 220 mål som brukes til travformål. Antall travhester oppstallet på banen varierer, men det kan stå opptil 250 hester på banen. Det er dermed det største treningsanlegg for hest i Norge. Fast løpsdag på Bjerke er onsdag, lunsjtrav på torsdager og i tillegg flere søndager og lørdager. Store løpsdager er Oslo Grand Prix andre helg i mai, Norsk Travderby den første helg i september og Norsk Travkriterium siste helg i september. Antall løpsdager er ca. 85 pr. år. På Bjerkebanen finnes også Hestesportens Hus, som ble åpnet av kong Harald V 25. juni 2003. Torghatten. Torghatten (258 moh.) er et fjell på øya Torget sørvest i Brønnøy kommune. Fjellet er kjent for sitt karakteristiske hull, som går tvers gjennom fjellet. Dette hullet, som er 160 meter langt, 35 meter høyt, og 20 meter bredt, ble skapt under istiden. Is og vann gravde møysommelig i de løse bergartene, mens de hardere bergartene i fjellets topp stod imot. Gangturen opp til hullet skjer på en godt opparbeidet sti, og tar rundt 20 minutter. Fjellet har fått sitt navn etter sin beliggenhet på øya Torget (Torg-) og at det kan minne om en fasong som en hatt(-hatten), altså Torghatten. Torghatten er med i sagnet om De syv søstre. 6. mai 1988 skjedde den såkalte «Torghatten-ulykken», da et Dash 7-fly fra Widerøe styrtet i fjellet på vei fra Namsos til Brønnøysund. Alle de 36 i flyet omkom, noe som gjør dette til en av de verste ulykkene i norsk sivil luftfart (2004). Inne i hullet sett mot åpningen i sørvest Torghatten i mai 2007 sett fra sørvest langs gangstien Torghatten i februar 2005 sett fra båtleia i sørvest Pontian. Pontian (Pontianus'") var pave fra 230 til 235. Ifølge Liber Pontificalis var han romer, og sønn av en Calpurnius. Svært lite er kjent om ham og hans pontifikat. Han må ha ledet den romerske synoden som ratifiserte dommen som biskop Demetrios av Alexandria hadde felt over teologen Origines, som ble fjernet fra prestestanden og utvist fra Egypt. Pontian skal ha innført den liturgiske hilse «"Dominus vobiscum»" («Herren være med dere»), som fortsatt er en del av liturgien i mange kirkesamfunn. I det meste av hans tid som pave var det et opphold i kristenforfølgelsene, et resultat av at keiser Alexander Severus (222–235) hadde en tolerant innstilling til kristendommen. Internt i kirken var det fortsatt problemer på grunn av skismaet startet av motpave Hippolyt under Callistus I. I mars 235 ble keiseren myrdet, og Maximinus Thrax ble utropt til ny keiser, den første av soldatkeiserne. Han brydde seg i utgangspunktet lite om religiøse spørsmål, men det er et gjennomgangstema i hans første tid som keiser at han snudde opp ned på forgjengerens avgjørelser. Når Alexander Severus hadde vært tolerant mot de kristne, startet han dermed nye forfølgelser. Pontian og Hippolyt var blant de første som ble ofre for dette. De ble arrestert og deportert til gruvene på Sardinia. Slike deportasjoner var normalt for livstid, og fangene kunne heller ikke regne med å leve særlig lenge. Pontian valgte derfor den 28. september 235 å abdisere for at en ny pave skulle kunne velges. Han var den første pave som gjorde dette. Det er også første gang man har en sikker dato i forbindelse med en pave, datoer nevnt før dette er basert på senere gjetninger, men denne er knyttet til en religiøs fest og dermed klart fastslått. Det er forøvrig vanlig å omtale det som at han ble avsatt av keiseren; keiseren hadde ingen slik rett, ettersom det er et indrekirkelig spørsmål, men realiteten er like fullt at abdikasjonen var framtvunget av keiserens handling, og at han dermed kan sies å ha blitt avsatt. Både Pontian og Hippolyt døde etter kort tid i gruvene. Det ble i ettertiden antatt at de ble forsont, enten i fengslet i Roma eller på Sardinia, noe som har ført til at Hippolyt til tross for skismaet ble helligkåret. Hippolyts skjebne er noe uklar, men Pontian skal ha blitt slått ihjel i november 235. Hans andre etterfølger, Fabian, førte begges lik tilbake til Roma, hvor de ble gravlagt som martyrer 13. august 236 eller 237. Pontian ble lagt i den nye pavekrypten i Callistus' katekomber. Hans gravplate med gresk innskrift ble funnet i 1909. De to martyrene ble først feiret sammen på begravelsesdagen 13. oktober, men på 700-tallet ble Pontians fest flyttet til 19. november, på eller nær hans dødsdag. Siden 1969 blir de igjen feiret sammen 13. august. Den ortodokse kirke i Hellas. Den ortodokse kirke i Hellas er en av de femten selvstendige ortodokse kirker (se den ortodokse kirke). Den har over 10 000 000 medlemmer. Kirken har hatt stor betydning for kulturen i Hellas og har siden 1864 vært landets statsreligion. Kirken var frem til 1800-tallet underlagt patriarkatet i Konstantinopel. Den erklærte seg som selvstendig i 1833, og ble offisielt anerkjent som det i 1850. Kirken ledes av erkebiskopen av Athen. Kirken er delt inn i 81 bispedømmer. 20 bispedømmer i Nordhellas står formelt under den økumeniske patriark av Konstantinopel med sete i Istanbul, men er reelt administrert fra Athen. Kirkens øverste myndighet er synoden, som består av alle biskoper under ledelse av erkebiskopen av Athen. En mindre synode består av 12 av biskopene, som bare sitter et år om gangen og tar seg av detaljer i administrasjonen. Kirken er på denne måten bygd opp på samme måte som statskirkeordningen i Russland etter Peter den store. Det er teologiske fakulteter ved universitetene i Athen og Thessaloniki. Få av prestene har noen virkelig høyere utdannelse. Eksterne lenker. Gresk-ortodokse kirke Brønnøy kirke. Brønnøy kirke er en korskirke i nygotisk stil, bygget i naturstein og tre, innviet 1870. Den første kirken på samme sted skal være fra slutten av 1100-tallet. Korveggen og inngangspartiet har en kjerne fra middelalderen. Kirken ligger rett sør for Brønnøysund sentrum, ved foten av Kirkehaugen. Det er gravlund i tilknytning til kirken (i øst og nordøst). Brønnøy kirke har hatt brann to ganger; første gang i 1772, andre gang i 1866. Etter den siste brannen ble kirken modernisert basert på den tids byggeskikker. Kirken ble i 2008 åpnet for bruk igjen etter ti års restaurering. I første fase var det bare utvendige arbeider. I siste fase, fra 1. juni 2006, ble det først og fremst utført innvendig ombygging, og da ble kirken holdt stengt. Kirken har nå to orgler: det gamle Claus Jensen-orgelet fra 1879 i nordveggen og et nytt (2008), bygget i Danmark og plassert i sørveggen. Kirken hører til Brønnøy prestegjeld som ligger under Sør-Helgeland prosti med sete i Brønnøysund. Tusenårssted. Kirken er sammen med Brønnøysund gamle kirkested Brønnøy kommunes tusenårssted. Maximinus Thrax. Gaius Julius Verus Maximinus, kalt Maximinus Thrax (Trakeren Maximinus (født 172 eller 173, død april 238) var romersk keiser fra februar eller mars 235 til sin død. Hans opphøyelse til keisertittelen brakte flere nye elementer med seg: Han var den første «barbar» som ble innsatt som romersk keiser, den første keiser som aldri var i Roma, og den første av soldatkeiserne i det 3. århundre. Tidlig liv. Maximinus ble født Thrakia, i den delen som lå innenfor den romerske provinsen Moesia. Hans far var gotisk og hans mor alanisk. Ifølge samtidige kilder var han hele åtte fot høy, det vil si 2,40 m; man kan gå ut fra at dette er overdrevet, men han skal i hvert fall ha vært en høy og meget sterk mann. I ungdommen skal han ha vært en god bryter. Keiser. Under keiser Septimius Severus gikk han inn i hæren. Han steg ikke nevneverdig i gradene før under Alexander Severus, da han ble forfremmet. Som kommandant for rekrutter fra Pannonia opplevde han at soldatene ble sterkt opprørt over at Alexander betalte alemannerne for å slippe krig mot dem. Troppene drepte den unge keiser Alexander og hans mor i Mainz i februar eller mars 235 og utropte Maximinus til keiser. Dette ble støttet av Pretorianergarden, og senatet gikk motvillig med på å anerkjenne ham, selv om de var svært misfornøyd med å få en bondesønn til keiser. Komplotter mot Maximinus. Maximinus hatet adelen og var svært hensynsløs mot de han mente la komplott mot ham. En av hans første handlinger var å eliminere Alexanders nærmeste rådgivere. Dette var nok ikke bare et utslag av paranoia; minst to virkelige komplott ble stoppet. Det første fant sted under et felttog over Rhinen, da en gruppe offiserer planla å rive ned en bro slik at keiseren ble stående igjen på feil side av elven, for så å utnevne senatoren Magnus til keiser. Planen ble oppdaget, og de som sto bak den ble henrettet. Det andre involverte bueskyttere fra Mesopotamia som var lojale mot Alexander og ville utnevne Quartinus til keiser. Lederen, Macedo, skiftet side i siste øyeblikk og myrdet Quartinus. Dette var ikke nok for Maximinus, som fikk Macedo henrettet. Kristenforfølgelse. Alexander Severus hadde vært tolerant overfor de kristne, og Maximinus reverserte denne politikken fullstendig. Blant de første som ble rammet av kristenforfølgelsen var pave Pontian og motpave Hippolyt. Begge ble sendt til gruvene på Sardinia, der de døde etter kort tid. Pontians etterfølger, Anterus, skal også ha lidd martyrdøden under Maximinus. Felttog. Hans første felttog ble ført mot alemannerne. Maximinus slo dem, men romerne led selv store tap i et slag nær dagens Baden-Württemberg. Etter seieren tok han tittelen "Germanicus Maximus", opphøyet sin sønn Maximus til "caesar" og erklærte sin avdøde kone, Caecilia Paulina for guddommelig. Etter å ha sikret den germanske grensen for en tid satte han opp vinterleir i Sirmium i Pannonia (nå i det nordvestlige Serbia), og derfra kjempet han mot dakere og sarmatere vinteren 235/236. Opprør mot Maximinus. Maximinus doblet soldatenes lønn, noe som kombinert med nesten kontinuerlig krigføring førte til behov for høyere skatter. Skatteinnkreverne begynte å ta i bruk voldelige metoder og foretok ulovlige konfiskeringer. Dette førte til at overklassen ble drevet enda lenger vekk fra keiseren. Tidlig i 238 førte myndighetenes regelrette utpressing av jordeierne i provinsen Africa, en politikk som ble støttet av korrupte domstoler, til at det brøt ut åpent opprør i provinsen. Embetsmenn ble myrdet, og den mer konservative guvernøren Gordian og hans sønn som også het Gordian, ble utropt til medkeisere. I Roma byttet senatet side, men opprøret i Africa kollapset etter kort tid. Senatet valgte derfor to av sine egne, Pupienus og Balbinus, som medkeisere. En annen fraksjon i Roma støttet Gordian Is sønnesønn Gordian III, og omfattende gatekamper brøt ut. Maximinus begynte å bevege seg mot Roma med sine styrker, men da de ble rammet av matmangel og sykdom måtte de stoppe ved Aquileia. Der ble de sittende fast da byen ble beleiret. Medlemmer av Pretorianergarden myrdet da keiseren sammen med hans sønn og hans viktigste rådgivere. Deres avkuttede hoder ble satt på staker og tatt med til Roma av ryttersoldater. Dermed var det åpent for at senatet kunne velge en keiser uten innblanding, og valget falt på Gordian III. I keiserlister regner man likevel Gordian I og Gordian II som Maximinus' etterfølgere, selv om de døde før Maximinus. Ragnar Skancke. Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890 på Ås, henrettet 28. august 1948 i Oslo) var en norsk ingeniør, professor i svakstrømsteknikk ved NTH og politiker (NS). Han var også medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Han er den siste som er henrettet ved dom i Norge. Liv og arbeid. Skancke var født på Ås, og markerte seg som en pioner i radarforskningen. Han meldte seg inn i NS allerede i 1933. Ved Universitetet i Göttingens 200-årsjubileum i 1937, hvor Skancke representerte Universitetet i Oslo sammen med professor Birger Meidell, og rektor ved Universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip, var den tradisjonelle akademiske prosesjon dominert av marsjerende studenter i SS-uniform og hakekorsfaner. Dette var et viktig nazistisk propagandashow hvor akademikere fra hele Europa deltok. Universitetene Oxford og Cambridge nektet imidlertid å være med. Politisk virksomhet under krigen. Skancke var utnevnt til arbeidsminister i Vidkun Quislings 9. april 1940-regjering, kommissarisk statsråd og kirke- og undervisningsminister i Quislings nasjonale regjering (1942–45) under Andre verdenskrig. Et vendepunkt er den 11. september 1941 da statsråd Skancke innkalte alle ansatte og studenter til et tvungent møte. Han ville gi «friheten og sannheten» ved universitetet bedre vilkår, og understreket sitt budskap ved hjelp av væpnede tyske soldater. På dette møtet ble rektor og Kollegiet avsatt. Ikke lenge etter ble også studentenes representanter kastet. Han var blant Quislings mest trofaste støttespillere, og gikk meget langt for å ensrette statskirken og undervisningsvesenet. Men det var ikke Skancke som tok initiativet til å deportere lærerne til Finnmark. Han var dessuten også uenig i deportasjonen. Landssviksoppgjøret og dom. Skancke ble overraskende den 21. mai 1946 enstemmig dømt til døden for landssvik. Etter at Høyesterett den 27. mars 1947 opprettholdt dødsdommen forsøkte Skancke å få saken gjenopptatt. Det ble fremlagt mange nye bevis, og nye vitneforklaringer ble opptatt. Under dette arbeidet ble en avskrift av kapitulasjonsavtalen 1940 for første gang dokumentert i det norske rettsoppgjøret. Mens dette pågikk, endret klimaet i rettsoppgjøret seg betraktelig og det ble reist sterke benådningskrav, bl.a. i opprop undertegnet av mange prester og lærere. Men alle søknader om benådning ble avslått. Av de ledende NS-medlemmene var det ved siden av Skancke bare Vidkun Quisling og en annen NS-leder, Albert Viljam Hagelin, som ble dømt og henrettet ved skyting. I ettertid ble disse dommene kontroversielle, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen mot slutten av krigen for å kunne håndtere etterkrigsrettssakene. Skancke ble, som den siste i det norske rettsoppgjøret, henrettet på Akershus festning 28. august 1948, 58 år gammel. Da vi skiltes idag,så trodde vel ingen av oss at dette skulle skje. Og allikevel har jeg lenge vært forberedt på at det "kunne" skje. Jeg tror på en styrelse i alt og også dette har en mening. Alt hva vi i denne lange tiden har snakket om og drømt om, vil nok komme til å skje. Jeg har vært tro mot min overbevisning – jeg kunne ikke svikte den, og jeg håper og tror at mit liv ikke har vært forgjeves. Historiens dom er ikke alltid samtidens dom." Så sender jeg deg og Sundlo og Dahlen og alle de andre gode venner en siste hjertelig hilsen med takk for alt. Dahlen må hilse alle venner i Trøndelag på det hjerteligste. I mine siste timer er dere alle sammen i mine tanker og jeg ber Gud velsigne dere. En særlig takk til deg kjære A... for ditt gode vennskap og hjertelag." Og så ønsker jeg dere – kjære venner – alt godt i framtiden. En siste hjertelig hilsen fra R. Skancke (sign.) Gabhran av Dalriada. Gabhran mac Domangart (død ca. 558) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 538 til sin død. Han var sønn av Domangart I. Ved farens død ble Comgall mac Domangart, antagelig Gabhrans bror, innsatt som konge, og Gabhran tok over ved hans død. Han ble etterfulgt av Conall I, som i sin tur ble etterfulgt av Gabhrans sønn Aedan. Conall I av Dalriada. Conall mac Comgall (død ca. 574 var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 558 til sin død. Han var sønn av Comgall, som var konge til ca. 538, og ble etterfulgt av sin bror Gabhran. Conall I etterfulgte sin onkel ved dennes død, og ble selv etterfulgt av sin fetter Aedan. Comgall av Dalriada. Comgall mac Domangart (død ca. 538) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 507 til sin død. Han var sønn av Domangart I, som han etterfulgte. Han ble selv etterfulgt av sin bror Gabhran. Liste over Dalriadas konger. Listen over Dalriadas konger omhandler konger av Dalriada i dagens Skottland. Dette kongedømmet ble grunnlagt av emigranter fra Irland, og det er grunn til at anta at det dreier seg om en fortsettelse av en eldre kongelinje. Etter den siste kongens død ble hans arving konge av hele Skottland under navnet Kenneth I. De fleste årstall i listen er omtrentlige, da det ikke finnes sikre kilder. Dalriadas konger Dalriadas konger Max Brod. Max Brod (født 27. mai 1884, død 20. desember 1968) var en tyskspråklig bøhmisk forfatter og komponist. Han ble født i en jødisk tyskspråklig familie i Prag i den østerrikske provinsen Böhmen (nå i Tsjekkia, hvor han studerte jus. Han fullførte studiet i 1907 og trådte inn i statstjenesten. Fra 1924 arbeidet han som kritiker for Prager Tagblatt. Han er mest kjent for sitt vennskap med Franz Kafka, som han møtte første gang i 1902. Da Kafka døde administrerte han hans eiendom og tok vare på hans upubliserte arbeider. Dette skjedde til tross for Kafkas ønske om at de skulle ødelegges. Han redigerte og publiserte senere Kafkas skrifter, og i 1937 skrev han den første biografien om vennen: "Franz Kafka, eine Biograpie". Han var ellers en meget fruktbar skribent og forfatter. Andre verker av Brod inkluderer "Tycho Brahes Weg zu Gott" (1916), "Heidentum, Christentum und Judentum" (1922), "Reubeni, Fürst der Juden" (1925), "Biografie von Heinrich Heine" (1934), "Rassentheorie und Judentum" (1936), "Franz Kafkas Glauben und Lehre" (1948) og "Verzweiflung und Erlösung im Werke Franz Kafkas" (1959). Max Brod var også zionist, og ble i 1918 medlem av Jüdische Nationalrat. Han emigrerte med sin kone til Palestina i 1939, og døde i Tel Aviv. Hans musikalske komposisjoner er lite kjent. De inkluderte sanger, arbeider for klaver og musikk for hans skuespill. Han oversatte noen av Leoš Janáčeks operaer, skrev en biografi om ham i 1924, og dessuten en studie av Gustav Mahler, "Beispiel einer Deutsch-Jüdischen Symbiose" (1961). Se også. Brod, Max Brod, Max Brod, Max Brod, Max Akevitt. Akevitt er et skandinavisk brennevin («det nordiske nasjonalbrennevinet») med rundt 40 volumprosent alkohol, som kan være klar eller ha en gyllen farge. I Norge er akevitten basert på potetsprit, mens nabolandene produserer akevitt basert på kornsprit. Poteter blir most og gjæret, og blir så destillert. Råspriten blir deretter rektifisert før den settes sammen med krydderdestillat og vann. Deretter venter fatmodningen, som er spesiell for de fleste norske akevittene. Betegnelsen akevitt stammer fra det latinske "aqua vitae" som fritt oversatt betyr «livets vann». Brennevin kommer fra det tyske "Branntwein". Krydderier og produksjon. Akevitten får sin karakteristiske smak fra krydderne som destilleres sammen med sprit og vann for å bli blandet med rektifisert potetsprit. Karve er det viktigste krydderet, og skal i følge EUs regelverk være hovedkrydder. Andre krydder kan også blandes inn for å sette smak, for eksempel anis, dill, fennikel, kardemomme, vanilje, koriander, sitronskall og pors. I følge samme regelverk skal spriten være basert på landbruksprodukter som korn eller potet, og det ferdige produktet skal ha en alkoholstyrke på minst 37,5 volumprosent. I Norge benyttes utelukkende poteter i spritproduksjonen, og lovverket krever minimum 95 prosent norske poteter for å kunne kalle produktet «Norsk akevitt». Det andre kravet til denne betegnelsen er fatmodning i minst seks måneder. Historie. Akevitten Engelbrektsson fikk var ikke den samme som den som drikkes i dag – den var basert på korn og ikke potetsprit som nå, og var urenset, det vil si med en stor andel fusel. Avholdsmannen Christopher Hammer skrev sent på 1700-tallet flere bøker der han beskrev for den norske bonde hvordan man skal sikre selvberging av potet, og også besørge egen produksjon av brennevin, til fordel for importerte drikkevarer. Han er derav benevnt «akevittens far». Akevittkategorier. Lys akevitt eller "Taffelakevitt", er akevitt som enten er ulagret eller lagret på gamle eikefat i en relativt kort periode, typisk 3–6 måneder. Akevitten har derfor ikke fått farge fra treverket og er lys eller klar. Taffelakevitt har gjerne utpreget kryddersmak, fortrinnsvis av karve. "Brun akevitt" har fått farge etter å ha blitt lagret på nyere eikefat – eller vært lagret i flere år, noe som trekker farge ut av eikestavene. Smaken er ofte noe rundere enn taffelakevittens. Det finnes også brun akevitt som ikke er fatmodnet. Denne er tilsatt sukkerkulør for å få ønsket farge, og de fleste kommersielle akevitter fargejusteres med sukkerkulør. Unntaket er blant andre «single cask». De fleste brune akevitter som er fatmodnet, produseres i Norge, og ifølge regelverket som trådte i kraft våren 2011 må all akevitt som skal betegnes «Norsk akevitt» modnes i minst seks måneder. "Linjeakevitt" er ingen egen akevittype, men har fått navnet «linje» etter tradisjonen med å sende eikefat med akevitt med skip til Australia og tilbake igjen. Akevitten har dermed passert ekvatorlinjen to ganger. Kontinuerlig bevegelse, høy luftfuktighet og vekslende temperaturforhold bidrar til akselerert modning, noe som ikke oppnås når akevitten lagres på et fatlager. I 1805 dro «Throndhjems Prøve» til Batavia (Indonesia) med norske handelsvarer. I lasten var det også noen fat med norsk potetsprit. Brennevinet ble ikke solgt, og fatene ble med tilbake. Da skipet kom hjem før jul i 1807, oppdaget en at det brennevinet hadde endret karakter. Markedsføringen av «Linie Aquavit» begynte ikke før rundt 1830. Dagens linjeakevitt, Løiten Linie og Lysholm Linie, sendes fortsatt tur–retur Australia med skip fra Wilh. Wilhelmsen som transportør, og Lysholm Linie er Arcus' fremst eksportprodukt. Servering. Akevitt serveres gjerne bar eller sammen med øl, men den kan også brukes som en ingrediens i miksede drinker. Drikkes den bar, serveres den ofte til tradisjonsmat som er røkt, saltet, speket eller gravet, som ved julemiddagen. Akevitt bør serveres i tilpassede glass eller små tulipanformede glass. Noen foretrekker å drikke akevitt godt avkjølt, noe som gjør at den mister noe av smaken. Korrekt serveringstemperatur er etter smak og behag, men i Danmark og Tyskland foretrekker de fleste å drikke akevitten til dels sterkt avkjølt. Dette fjerner de «rå» elementene i akevitt som ikke er fatmodnet. I dag. Det finnes i dag svært mange akevittyper som blir produsert i Norge – nærmere 80 i tallet. De fleste bruker forskjellige oppskrifter (resepturer), forskjellig lagringstid, og forskjellige krydderblandinger. Løiten Linie, Gammel Opland, Lysholm Linie og Simers Taffel regnesav hvem som de fire klassiske, mens Gilde Non Plus Ultra ligner mer på konjakk enn akevitt på grunn av tolv års fatlagring. Norsk akevitt har sin egen venneforening, Norske Akevitters Venner, som gir ut et eget medlemsblad. Mange nordmenn feirer den 13. april som «Akevittens dag». Guam. Guam (chamorro: "Guåhån") er en øy i den vestlige delen av Stillehavet. Øya tilhører offisielt USA og blir anerkjent som et territorium. Guam velger en representant uten stemmerett til Representantenes Hus. USA har en flybase på øya, Andersen Air Force Base. Hovedstaden er Hagåtña, tidligere "Agana". De innfødte øyboerne er chamorroene som først kom til øya for cirka 3 500 år siden. Øya ligger nær den internasjonale datolinjen. Guam har kanskje verdens største tetthet av slanger, hele 2 000 slanger pr. km². Dette på grunn av utilsiktet innføring av Boiga irregularis fra Filippinene. Denne slangen har drept mesteparten av de lokale fuglene. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 555-587. Loch Lomond. Loch Lomond er en innsjø i Skottland. Den har et overflateareal på omkring 71 millioner m² og et volum på 2,6 km³ dette gjør den til Storbritannias største innsjø. Den største innsjøen på de britiske øyer er imidlertid Lough Neagh i Nord-Irland. Loch Lomond-whisky destilleriet henter vann fra Loch Lomond. Harry Potter og de vises stein. "Harry Potter og de vises stein" (originaltittel: "Harry Potter and The Philosopher's Stone") er den første boka i Harry Potter-serien, skrevet av J.K. Rowling. Boka ble gitt ut i England i 1997, og forelå i norsk utgave i 1999. Oversetteren var Torstein Bugge Høverstad. Boka har senere blitt filmatisert, samt at det har blitt laget videospill inspirert av boka. Boka handler om Harry Potter, som har vokst opp hos tanten og onkelen sin. Han starter på skolen Galtvort, ettersom han er trollmann. Handlingen er lagt til skoleåret 1992. Handling. Harry har vokst opp sammen med tanta og onkelen sin, herr og fru Dumling. Disse har holdt det skjult for Harry at foreldrene hans hadde magiske evner, og at de ble drept av Voldemort, et angrep som den da ett år gamle Harry på mystisk vis overlevde. I stedet slo trolldommen tilbake på Voldemort, som så forsvant. I tillegg fremgår det at Harry har en lite god oppvekst hos dem. Den sommeren Harry Potter fyller elleve år, får han vite at han ikke er noen vanlig gutt. Han er en trollmann, og dermed skal han begynne på "Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom", der han skal gå i sju år sammen andre trollmenn og hekser. Harry blir hentet fra familien Dumling av Gygrid, som jobber på Galtvort, og han forteller Harry om bakgrunnen hans. Harry reiser til Galtvort med Galtvortekspressen fra London, hvor han stifter bekjentskap med mange av medelevene sine. Han blir raskt venner med Ronny Wiltersen, som kommer fra en trollmannsfamilie, Familien Wiltersen. På skolen blir han også etter en tid venner med Hermine Grang, som er den flinkeste jenta i klassen og som kommer fra en såkalt "gompefamilie", altså en familie som ikke er hekser eller trollmenn. Alle tre tilhører huset Griffing på skolen. I tillegg skaffer Harry seg en ekte erkefiende, Draco Malfang, som tilhører huset Smygard. Rektoren på skolen er en karismatisk, eldre herre ved navn Albus Humlesnurr, som også regnes for å være verdens største, nålevende trollmann. Harry begynner å finne seg til rette i det nye livet sitt. Imidlertid kommer han, sammen Ronny og Hermine, borti en strengt bevoktet gjenstand som er plassert på skolen. De mistenker eliksirlæreren, Severus Slur, for å være ute etter denne. Gjenstanden viser seg å være "de vises stein". Til slutt i boka tar Harry, Ronny og Hermine gjennom alle hindringene som er satt opp for å beskytte Steinen, og det viser seg at Voldemort har kommet tilbake i redusert utgave, og at han nå delte kropp med Professor Krengle, læreren i Forsvar mot svartekunster. Voldemort ønsket å få tak i de vises stein, men mislykkes på grunn av Harry. Ved bokas slutt er også skoleåret slutt, og Harry tar toget tilbake til Dumlingene. Domangart I av Dalriada. Domangart mac Fergus (død ca. 507) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 501 til sin død. Han var sønn av Dalriadas første konge, Fergus I. Domangart ble etterfulgt av sin sønn Comgall. Liste over Storbritannias innsjøer. Største vannreservar i Storbritannia. Storbritannias innsjøer Fergus I av Dalriada. Fergus I av Dalriada eller skotsk gælisk Fergus Mór mac Eirc var en legendarisk konge av Dalriada. Fergus Mór (= "Fergus den store"), død ca. 501, var den første konge av Dalriada i dagens Skottland, fra ca. 500 til sin død. Han var sønn av Erc. Bakgrunn. Fergus Mór hørte antagelig til den gruppe fra de irske "Dál Riata" som emigrerte til Skottland helt på slutten av 5. århundre. Det er mulig at han kom fra en eldre kongeslekt. Han ble etterfulgt av sin sønn Domangart. Om han er en reell historisk skikkelse er omdiskutert, men han har posthum betydning som grunnleggeren av Skottland eller som «Skottlands far» i de nasjonale skotske myteforestillingene i middelalderen og i renessansen. Skotske konger fra Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) og fram til nåværende tid krever en avstamming fra Fergus Mór. Selv om Dalriada bare dekket en del av Skottland, var det dette riket som ga det samlede Skottland dets første konge, Cináed mac Ailpín, som var arveprins til Dalriada. Fergus Mór i de tidligste kilder. De historiske opptegnelsene i "Tigernach-annalene" for året 501 slår fast: "Feargus Mor mac Earca cum gente Dal Riada partem Britaniae tenuit, et ibi mortuus est", hvilket betyr «Fergus Mór mac Eirc, med folket i Dalriada, holdt deler av Britannia, og han døde der.» Imidlertid er formene Fergus, Erc og Dál Riata senere betegnelser, skrevet ned lenge etter 500-tallet. Opptegnelsen i annalene har vært grunnlag for teorier om invasjoner av Argyll fra Irland, men disse er ikke lenger antatt å være gyldige. Fergus er funnet i en kongeliste for Dalriada og senere også for Skottland hvor Senchus Fer n-Alban og Duan Albanach kan bli tatt som eksempler. Senchus uttaler at Fergus Mór også var kjent som «Mac Nisse Mór». Disse kildene daterer antagelig tilbake til henholdsvis 900-tallet og 1000-tallet, mellom 30 og 40 generasjoner etter at Fergus skal ha levd. Senchus og Duan navngir Fergus’ far som Erc, sønn av Eochaid Muinremuir. En middelirsk slektsliste for kongene av Alba gir en utvidet slektsliste for Fergus: "[Fergus] m. h-Eircc m. Echdach Muinremuir m. Óengusa Fir m. Feideilmid m. Óengusa m. Feideilmid m. Cormaicc," og en videre førtiseks generasjoner her utelatt. Disse kilder, selv om de gir bevis på Fergus Mórs betydning i middelalderen er likevel ikke bevis på hans reelle historiske eksistens. Selv om kun én konge fra 500-tallet i Skottland er kjent fra samtidige bevis, Ceretic av Alt Clut, og selv denne identifikasjonen hviler på en senere margkommentar i Sankt Patrick av Irlands "Brev til Coroticus". De første konger av Dalriada som betegnes som rimelig sannsynlige er Fergus’ sønnesønner Gabrán mac Domangairt og Comgall, og kanskje hans senere etterkommer Áedán mac Gabráin. Fergus Mór i senere kilder. Andrew av Wyntouns "Orygynale Cronykil om Skottland" fra tidlig på 1400-tallet sier at Fergus var den første skotten som hersket i Skottland, og at Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) var en etterkommer av ham. I tillegg skriver han at Fergus brakte Scone-steinen, den såkalte Skjebnesteinen, med seg fra Irland, og at han ble etterfulgt av en sønn ved navn Dúngal. En liste av konger følger som er fragmentert og delvis ødelagt, men som bærer en viss sammenheng med de som er funnet i tidligere kilder. Andrew av Wyntouns opptegnelse legger lite til de tidligere skriftene, men på slutten av 1500-tallet legger George Buchanan i hans "Rerum Scoticarum Historia" svært mye, og følger generelt John av Fordun. I denne versjonen er skottene blitt utvist fra Skottland da romerne under en Maximus erobrer hele Britannia. Hans far Eugenius hadde blitt drept av romerne, og Fergus – Fergusius II i henhold til Buchanan – ble oppdratt i Norden. Han kjempet senere med frankerne før han til slutt kommer tilbake til Skottland og gjenerobrer de skotske områdene. Han ble så drept i et slag mot Durstus, konge av pikterne, og ble etterfulgt av sin sønn Eugenius. Buchanans konge, Jakob VI av Skottland og I av England, delte dennes syn på hans slekts opprinnelse, og beskrev seg selv i et av mange vers skrevet til hans hustru Anne av Danmark som den «happie Monarch sprung of Ferguse race», som kan oversettes til «den lykkelige monark som har sprunget ut av Fergus’ rase». Kong Jakob var ikke den siste konge som delte dette synet. Det store galleriet i palasset Holyroodhouse i Edinburgh var dekorert med åttini av Jacob de Wets portretter av skotske monarker, fra Fergus til Karl II av England og Skottland, skapt på ordre av Jakobs sønnesønn. Eksterne lenker. Fergus 1 Eochaid I av Dalriada. Eochaid Buide (død 629) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra 608 til sin død. Tilnavnet "Buide", «den gule», viser til hårfargen hans. Han var sønn av Aedan, og overtok tronen etter ham. Eochaid ble etterfulgt av Connad; det er usikkert hvilket, om noe, slektsforhold det er mellom dem. Eochaid 1 Lough Neagh. Lough Neagh (irsk: "Loch Neathach") er den største innsjøen på de britiske øyer. Den er omtrent 30 km lang og 15 km bred, og har et areal på 388 km². Dette gjør den til den tredje største innsjøen i Vest-Europa, etter Genfersjøen og Bodensjøen. Den er veldig grunn med gjennomsnittlig dybde på 9 m, på det dypeste 25 m. Den ligger i Nord-Irland, 30 km vest for Belfast. Fem av de seks grevskapene i Nord-Irland har kystlinje mot sjøen; Antrim, Armagh, Down, Londonderry og Tyrone. Av byer og landsbyer ved Lough Neagh kan nevnes Antrim, Crumlin, Toomebridge, Ballyronan, Ballinderry, Moortown, Ardboe, Maghery, Lurgan og Magherafelt. Den viktigste vanntilførselen er fra elven Bann, som også fortsetter ut fra Lough Neagh. Innsjøen blir mye brukt til båtliv og fritidsaktiviteter, selv om sjøen kan bli relativt grov i urolig vær. Den blir også brukt som ferskvannskilde av "North Ireland Water Ltd." Fiske etter ål har vært en viktig næringsvei på Lough Neagh i flere hundre år. I følge en gammel irsk legende ble innsjøen dannet ved at kjempen Fionn mac Cumhaill ("Finn McCool") tok en stor neve jord og kastet den etter en skotsk rival. Han bommet, jordklumpen landet i Irskesjøen og ble til øya Man. Lough Neagh oppsto da vann fra Bann fylte gropen etterpå. Mälaren. Mälaren er den tredje største innsjøen i Sverige, etter innsjøene Vänern og Vättern. Mälaren ligger i landskapene Västmanland, Uppland og Södermanland, og har sitt utløp i Østersjøen. Mälaren har, med sine øyer og strandområder, blitt klassifisert som et område av nasjonal interesse. Navnet Mälaren kommer fra det fornsvenske ordet "mælir", som betyr «grov grus». Tidligste skriftlige formen av navnet er fra 1320-årene. Tidlige navn var "Lögaren", som betyr «den som vanner». Innsjøens overflateareal er på 1140 km², noe som er bare en femtedel av Vänerns, men til tross for dette har begge innsjøene omtrent like lange strandlinjer. Fra øst til vest strekker Mälaren seg omtrent 120 kilometer, og den er beregnet å inneholde 14,3 millioner kubikkmeter vann. Mälaren er vannforsyning for 1,3 millioner mennesker, blant annet tar Stockholm Vatten og Norrvatten sitt råvann fra innsjøen. Det skjer via tre vannverk; Norsborgs vattenverk, Lovö vattenverk og Görvälns vattenverk. For å verne om vannforsyningen, ble Östra Mälaren beskyttet som vernet område fra 2008. Mälarens opprinnelse. a> 8 200 f.Kr. De siste restene av innlandsisen vises i hvitt. Weichselistiden, som omfattet nesten hele Skandinavia og store deler av Nord-Tyskland så langt sør som til Berlin, varte i omlag 100 000 år, og isens tykkelse fra denne perioden er oppgitt til opp til tre kilometers tykkelse. På grunn av klimaendringer begynte ismassene å smelte for omlag 20 000 år siden, og Østersjøens forgjenger Ancylussjøen (også kalt Baltiske issjøen) ble dannet. Denne innsjøen var et oppdemmet ferskvann, som ifølge tidligere oppfatninger ble tømt for omkring 10 000 år siden gjennom Mellom-Sverige via Mälardalen og Vänern gjennom en passasje som ble kalt «Svea älv». For tiden er den dominerende teorien at tømmingen av issjøen foregikk i flere steg over en lengre periode, og at utløpet mot vest gikk via dagens Göta älv. Under den siste fasen av dannelsen av Østersjøen, ble Limneahavet dannet for ca 4000 år siden. Mälaren er som Vänern en rest av tidligere forbindelser mellom dagens Østersjøen og Nordsjøen. Under steinalderen var Mälaren fortsatt en dyp vik av Østersjøen. Omkring 1000-tallet ble Mälaren gradvis separert fra Østersjøen gjennom en Postglasial landheving. Da vikingtiden endte, lå vannstanden ca fem meter over dagens nivå. Mälaren ligger i dag gjennomsnittlig ca 0,7 meter over havet. Innsjøens overflate har steget 0,4 meter sammenlignet med havoverflaten gjennom 1900-tallet på grunn av landhevingen. Ved Mälarens nordlige del skjer det fortsatt en langsom landheving, og landhevingen er større der enn ved innsjøens utløp. Mälaren er for tiden regulert med sluser ved Riksbron for å forhindre at brakkvann strømmer inn i Mälaren ved høyvann i Saltsjön. Slusene blir kun lukket ved de tilfeller hvor havoverflaten er høyere enn Mälarens overflatenivå. Geografi. Mälaren består av viker, sund og skjærgårder. Innsjøen har også mange øyer, hvor de største er Selaön og Färingsö (også kalt "Svartsjölandet"). Antall holmer og skjær med areal inntil ett hektar, er ca 7800 stykker. Av disse er ca 6500 mindre enn 100 m². Innsjøens gjennomsnittsdybde er beregnet til å være ca ti meter, og den største oppmålte dybden, Lambarfjärden utenfor Hässelby, er drøyt 70 meter. Innsjøens form har opprinnelse i forkastninger, åser og daler. De naturlige av Mälarens utløp er Norrström og Söderström, nord og sør for Stadsholmen i Stockholm. Tapping i Söderström foregår for tiden ved Slussen under Karl Johans torg, men det meste av vannet går via Norrström. Ved høyvann foretas også tapping gjennom Södertälje kanal og Hammarbyslussen. Uttaket er i dag for lite, og oversvømmelser kan forekomme, noe som blant annet truer undergrunnsbanen i Stockholm. Det er planlagt ombygginger blant annet ved Slussen i Stockholm og av Södertälje kanal med tanke på å øke avlastingskapasiteten. Mälaren drenerer et 22 650 km² stort område. Større tilførselselver innbefatter (regnet mot klokken fra Stockholm) Fyrisån, Örsundaån, Sagån, Svartån, Kolbäcksån, Köpingsån, Hedströmmen, Arbogaån, Eskilstunaån, og Råckstaån. Mälaren har størst vanntilførsel og høyeste vannstand om våren, i forbindelse med snøsmeltingen. På sommeren er ofte vanntilførselen mindre enn fordamping fra overflaten. Historisk kartografering. Allerede fra 1650-tallet ble det utført ekspedisjoner rundt Mälaren med tanke på oppmåling. Innsjøen ble ansett å være viktig av strategiske og økonomiske årsaker. På den tiden manglet det fortsatt et pålitelig kart over området, og oppmåling av alle viker, øyer og holmer gjorde oppgaven komplisert og utfordrende. I 1689 ble Gripenhielms Mälarkarta, som er et kartverk over Mälaren og omgivelser, framstilt av kartografen og Statens lantmäteriverks første direktør Carl Gripenhielm, på oppdrag av Karl XI. Det som gjør kartverket så spesielt, er at det innrammes av 96 realistiske gouachemalerier av byer, slott, herregårder og vannveier rundt Mälaren. Kartene er håndtegnet på regalpapir understøttet med tøystykker av lin (svensk "lärft") og måler 3,46 x 2,14 meter. Kartverket er siden 1884 oppbevart i Kungliga biblioteket. Gripenhielms Mälarkarta var aktuelle fram til 1739, da et nytt, nøyaktig kart over Mälaren ble ferdigstilt av Statens lantmäteriverks direktør Jacob Nordencreutz. Fisk og kreps. Mälaren har 33 naturlig forekommende fiskearter, noe som gjør den til Sveriges mest artike innsjø når det gjelder fisk. Utover disse finnes det arter som er satt ut i innsjøen, som kanadarøye, vätternrøye, laks og sjøørret. Av artene i Mälaren er åtte såkalte rødlistede arter, blant andre asp, hornulke og karpefisker. De vanligste fiskene i innsjøen er gjedde, abbor, mort, sørv, flire, brasme, laue, krøkle, gjørs, lake, suter og karuss. Mälaren ble allerede i 1907 den første innsjøen i Sverige som ble rammet av krepsepest. Båter som trafikkerte Mälaren med kreps i lasten, spredte pesten lengre inn i innsjøen. Mälarens godt holdte bestand av elvekreps døde ut på kort tid. Signalkreps er senere satt ut i innsjøen. Bever. De senere år har det vært flere beverkolonier rundt Mälaren og på dens øyer. Man kan for eksempel på Kärsön observere trær gnagd av bevere, og også felte trær. Fugler. De fuglearter som vanligvis hekker på Mälarens skjær, er også de som er vanligst i Østersjøen. De ti mest tallrike artene var i 2005 makrellterne, gråmåke, hettemåke, fiskemåke, stokkand, toppand, kanadagås, kvinand, sildemåke og strandsnipe. I og rundt Mälaren hekker det også fugler som er mindre vanlige, som havørn, grågås, hvitkinngås, storlom, siland og snadderand, hvorav enkelte er sterkt truet i Mälaren. Siden 1994 har det også hekket storskarv ved innsjøen. En av Mälarens mest karaketristiske arter er fiskeørn, som har et av sine sterkest befestede tilholdssteder i verden akkurat her. Det hekker fiskeørn stort sett over hele innsjøen. Sjøfart og handel. Gjennom sin strategsike beliggenhet mellom Sveriges innland og Østersjøen har Mälaren alltid vært viktig for sjøfarten. Under vikingtiden var det viktige bo- og handelssteder her, som Helgö og Birka. Under middelalderen ble Stockholm Sveriges og Mälarens viktigste handelssted. Mot vest hadde man Kornhamn for sjøtrafikk til og fra Mälaren, og mot øst hadde man Kogghamn, som var den internasjonale havnen, hvor koggene la til under Hansaepoken. Eksporten besto hovedsakelig av kobber og jern fra Bergslagen, samt huder, pelsverk, tørket og saltet fisk og smør. Nesten ingen av varene ble produsert i selve Stockholm. Med oppfinnelsen av dampmaskinen tok Mälaren de første stegene inn i den industrielle revolusjon. I august 1818 startet damptrafikken på Drottningholm. I 1821 fikk Stockholm ordinær rutetrafikk til flere steder rundt Mälaren, og i 1828 ble det åpnet en dampbåtshavn i Riddarholmen, som lenge var Sveriges største. I tillegg til passasjertrafikk var innførsel av landbruksprodukter en viktig del av virksomheten. Fram til 1820-tallet og anleggingen av Södertälje kanal var Slussen i Stockholm eneste forbindelse mellom Mälaren og Østersjøen. Hovedmengden av sjøtrafikk går fortsatt via Södertälje kanal, men Hammarbyleden, som ble åpnet 1930 for å avlaste Slussen, er et viktig knutepunkt mellom Mälaren og Østersjøen. Under mellomkrigstiden ble sjøtrafikken tilknyttet Mälaren rammet av krise i forbindelse med biltrafikkens gjennombrudd. Andre verdenskrig innebar en siste blomstringstid for sjøtrafikken her. I de senere tiår har imidlertid den gamle passasjer- og godstrafikken blitt erstattet av turisttrafikk. Allerede i 1903 begynte dampskipet S Mariefred å gå uavbrutt i rute mellom Stockholm og Mariefred. Ruten Stockholms stadshus - Drottningholm slott trafikkeres av S Drottningholm sammen med søsterfartøyet S Angantyr. Foruten i Stockholm er det havner i blant annet Västerås og Köping. Delbassenger. Galten, Blacken, Långtarmen, Freden, Västeråsfjärden, Granfjärden, Oknöfjärden, Gripsholmsfjärden, Prästfjärden, Björkfjärden, Ekoln, Gorran & Skarven samt Östra Mälaren. Utvalgte øyer. Adelsö, Björkö, Arnö, Ekerö, Färingsö (også kjent som «Svartsjölandet»), Helgö, Kungsholmen, Kärsön, Essingeöarna, Lindholmen, Lovön, Ridön (Södermanland), Ridön (Västmanland) og Rotholmen. Ingmar Bergman. Ernst Ingmar Bergman (født 14. juli 1918, død 30. juli 2007 på Fårö) var en svensk teater- og filmregissør. Han regnes som en av de viktigste filmskaperne i annen halvdel av det tyvende århundre. Biografi. Hans mor, Karin Bergman (født Åkerblom), var sykepleier og kom fra en ansett overklassefamilie, mens hans far, Erik Bergman, var vikarprest, og hadde en betydelig enklere bakgrunn. Han begynte som adjunkt og sykehusprest i 1918 og ble i 1934 sogneprest i Hedvig Eleonora sogn på Östermalm i Stockholm. Bergman var det midterste av tre barn, han hadde en fire år eldre bror og en fire år yngre søster. Flere av Bergmans verk omhandler hans egen oppvekst og det tidvis vanskelige forholdet mellom foreldrene. I mai 2011 ble det kjent at en DNA-analyse sannsynliggjorde at Ingmar ikke var biologisk sønn av Karin Bergman, noe som setter oppvekstskildringene i nytt lys. Ingmar Bergman vokste opp i et miljø med religiøse bilder og tanker. Frem til annen verdenskrigs slutt og oppdagelsen av Holocaust var Bergman, påvirket av familiens politiske innstilling, nazistsympatisør – i likhet med flere av kollegene i teatermiljøet på den tiden. Arbeide og medarbeidere. Ingmar Bergman begynte sin teaterbane i 1937 som leder av Mäster Olofsgårdens teatervirksomhet i Gamla stan i Stockholm, men ble i 1940 regiassistent ved Operaen. Samme år ble han tilknyttet Svensk Filmindustri, først som manusforfatter, blant annet til filmen "Hets" (1944), som han også var regiassistent for. Snart virket han også som regissør. Fra denne tiden kom filmer som "Kris" og "Det regnar på vår kärlek". Etter noen år som regissør i Helsingborg, Göteborg og Malmö ble Bergman stadig mer innstilt på å jobbe med film. Bergman samlet et eget skuespillerlag som ofte medvirket i hans filmer. Noen av disse er Max von Sydow, Bibi Andersson, Harriet Andersson, Gunnar Björnstrand, Erland Josephson og Ingrid Thulin. Liv Ullmann ble med på laget sist av alle, men arbeidet lenge og nært med Bergman. Bergman begynte allerede i 1953 å arbeide sammen med filmfotografen Sven Nykvist med filmen "Gycklarnas afton", men først 1960 i filmen "Jungfrukällan" erstattet Nykvist helt Bergmans hovedfotograf fram til da Gunnar Fischer. Samarbeidet med Nykvist varte svært lenge og de hadde en nær relasjon. Forståelsen mellom dem var så god at de ofte trengte liten felles forberedelsestid før filminnspillingene. Bergman foretrakk intuisjonen framfor intellektet i sitt regiarbeide og var aldri aggressiv i sin håndtering av skuespillerne. Han skal ha sagt at han tar et stort ansvar som regissør og at han må støtte sine skuespillere. Ingmar Bergman beholdt en distanse og kritikk til sitt arbeide under prosessen og sa at man må holde seg nøytral og profesjonell når man bedømmer en dags filming. Bergman hadde aldri problemer med finansieringen av sine filmer; han sa at han verken brydde seg om popularitet eller store budsjetter for filmer. Hans filmer hadde ofte små budsjett sammenlignet med de akselererende budsjetter som de mest populære filmene ofte har. Bergman brukte egne filmmanuskript for de fleste av filmene han regisserte; ofte tok det måneder eller år fra idé til han begynte å skrive. Noen av hans tidigere filmer var basert på teaterstykker eller andre tekster, fordi det var enklest å gjøre det på den måten. I løpet av sin karriere lot han manuskriptene bli stadig friere; fra til å begynne med å ha vært konstruert ned til minste detalj lot Bergman ofte skuespillerne improvisere dialogen i sine senere filmer. "Persona" er en av Bergmans mest kjente filmer og kjennetegnes av at den er både eksistensiell og avantgardistisk. Den og "Viskningar och rop" anså Bergman selv for å være sine beste filmer, da de til det ytterste tøyer filmkunstens grenser. Viskningar och rop er for øvrig unik i sin kromatistiske komposisjon; farge og musikk samspiller her uovertruffent. Parallelt med filmarbeidet jobbet Bergman også innen teateret. I noen år på 1960-tallet var han også sjef for Kungl. Dramatiska teatern i Stockholm. Det var for øvrig der at han under en teaterøvelse i 1976ble pågrepet av politiet mistenkt for skattesvindel. Hendelsen vakte en enorm oppmerksomhet, også internasjonalt. Bergman ble frifunnet i domstolen, men valgte frivillig å setta seg selv i eksil i München, Tyskland, der han bodde frem til 1982, da han sammen med kona Ingrid vendte tilbake til Sverige etter seks år. I daværende Vest-Tyskland laget han filmer som "Ormens ägg" (1977), det lovpriste kammerspillet "Höstsonaten" (1978) og "Ur marionetternas liv" (1980). I München arbeidet Bergman på Residenztheater. Ekteskap og barn. Ingmar Bergman var gift fem ganger. Bergman levde sammen med skuespilleren Liv Ullmann i perioden 1965-1970; sammen fikk de datteren Linn Ullmann. Forhold. Foruten forholdet til Liv Ullmann, hadde Bergman forhold over lengre tid med skuespillerne Harriet Andersson (1952–55) og Bibi Andersson (1955–59). Han falt endelig til ro med sin tidligere elsker Ingrid von Rosen og giftet seg i 1971. Ingrid von Rosen lignet på Bergmans mor og dro han ut av en svært lang pubertet. Hun døde av magekreft i 1995 og forlot Bergman med en tro på et liv etter døden. Den indiske regissøren Dheeraj Akolkar laget dokumentarfilmen "Liv & Ingmar" om Liv Ullmann og Ingmar Bergmans 5 årige ekteskap. Død. Bergman døde i hjemmet sitt på Fårö, 30. juli 2007, 89 år gammel. Han døde samme dag som den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni, som sammen med Bergman regnes som en av Europas største filmskapere noensinne. Karriere. Bergman studerte på Stockholms högskola 1937-40 og interesserte seg for teater, senere film. Bergmans filmer handler oftest om eksistensielle spørsmål, dødelighet og tro. Bergman skrev som regel manuskriptene selv. I perioden 1960–84 var Sven Nykvist hans faste sjeffotograf. Franz Werfel. Franz Werfel, fotografert av Carl van Vechten, 1940 Franz Werfel (født 10. september 1890, død 26. august 1945) var en østerriksk ekspresjonistisk forfatter og dikter. Levned. Han ble født i Prag og var en samtidig og venn av Franz Kafka, Max Brod, Martin Buber og andre tyskjødiske intellektuelle. Han tjenestegjorde i den østerrikske hæren både ved den russiske fronten og ved pressekontoret, men ble anklaget for forræderi på grunn av sin høylytte pasifisme. I 1929 giftet han seg med Alma (Schindler) Mahler, som skilte seg fra arkitekten Walter Gropius, og før det hadde vært gift med Gustav Mahler. Han var allerede en etablert forfatter, men virkelig verdensberømmelse oppnådde han i 1933 da han publiserte "Die vierzig Tage des Musa Dagh", som rettet verdens oppmerksomhet mot det tyrkiske folkemordet på armenerne. Etter at Østerrike ble en del av Tyskland i 1938 flyktet Werfel til Frankrike, og senere til USA, hvor han slo seg ned i California. Her skrev han sitt siste skuespill, "Jacobowsky und der Oberst". Franz Werfel døde i Los Angeles i 1945. Han er begravet i Zentralfriedhof i Wien. Den tyske organisasjonen Zentrum gegen Vertreibungen har opprettet en menneskerettighetspris i Werfels navn. Connad av Dalriada. Connad Cerr (død 629) var konge av Dalriada i dagens Skottland. Connad befant seg ca. 627 på Irland der han kjempet sammen med "Dál Riata", de skotske dalriadenes frender, mot Fichna mac Deman. Han vant over dem i slaget ved Ard Corann. Da kong Eochaid av Dalriada døde i 629 fikk Connad makten i Dalriada; det er ikke klart hva slags, om noe, slektskap det var mellom de to. Han forble i Irland en stund til, og kjempet i slaget ved Fid Eoin, sammen med blant annet Oswald, sønn av Æthelfrith av Northumbria, som levde i eksil. Etter bare omkring tre måneder som konge ble han beseiret og drept. Han ble etterfulgt av Domnal Brecc. Real Madrid CF. Real Madrid Club de Fútbol er en spansk fotballklubb som spiller i La Liga. Den ble stiftet 6. mars 1902 under navnet "Madrid Club de Fútbol". De holder til i Madrid, Spania. Det er det mest suksessfulle laget i spansk fotball, og ble kåret av FIFA som den mest suksessrike klubben i det 20. århundre, etter å ha vunnet 32 La Liga-titler (rekord), 17 spanske "Copa del Rey" cuper, 9 UEFA Champions Leagues (rekord), 2 UEFA Cup, en UEFA Supercup, og 3 Intercontinental Cup. Ordet «Real» i klubbens navn er det spanske ordet for «kongelig», og ble gitt av kong Alfonso XIII i 1920 sammen med den kongelige krone i emblemet. Flere andre spanske klubber har også mottatt den kongelige tittelen: Real Sociedad, Real Unión de Irún, Real Betis, og Real Zaragoza. Real Madrid har aldri rykket ned fra La Liga, som er den øverste ligaen i spansk fotball. Klubben etablerte seg som en betydelig kraft i både spansk og europeisk fotball på 1950-tallet. På 1980-tallet hadde klubben et av de beste lagene i Spania og Europa, og vant to UEFA Cup, fem sammenhengende spanske mesterskap, ett spansk cupmesterskap og tre spanske Super Cup. Lagets tradisjonelle hjemmedrakter er hvit, selv om det i utgangspunktet vedtatt en blå skrå stripe på skjorten. Real Madrids hjemmebane er Santiago Bernabéu fotballstadion i sentrum av Madrid, der den har spilt siden 1947. I 2010 Bernabéu holdt finalen i UEFA Champions League. Real Madrid har langvarig rivalisering med andre fotballklubber, spesielt FC Barcelona, med kamper mellom de to lagene referert til som «El Clásico». I motsetning til de fleste europeiske fotballklubber, har Real Madrid medlemmer som har eid og drevet klubben siden starten. Klubben er verdens rikeste fotballklubb (€ 401m) målt i omsetning. Historie. Real Madrids opprinnelse går tilbake til da fotball ble introdusert til Madrid fra akademikere og studenter i Institución Libre de enseñanza, som inkluderte flere Oxbridge kandidater. De grunnla Football Club Sky i 1897, spiller på søndag morgen på Moncloa. Den delt i to klubber i 1900: New Foot-Ball Club de Madrid og Español de Madrid. Den siste klubben delt igjen i 1902, resulterte i dannelsen av Real Madrid Football Club den 6 mars 1902. Tre år etter grunnleggelsen, i 1905, vant Madrid FC sin første tittel etter å ha slått Athletic Bilbao i den spanske cupfinalen. Klubben ble en av de grunnleggerne av Det kongelige spanske fotballforbundet 4. januar 1909, da klubbens president Adolfo Melendez undertegnet en avtale med den spanske FA. Etter å ha flyttet mellom forskjellige fotballbaner så flyttet de til Campo de O'Donnell i 1912. I 1920 ble klubbens navn endret til Real Madrid etter at kong Alfonso XIII tildelt tittelen Real (kongelig) til klubben. I 1929 ble den første spanske fotballligaen grunnlagt. Real Madrid ledet den første sesongen før den siste kampen, et tap for Athletic Bilbao, gjorde at de endte på andreplass for Barcelona. Real Madrid vant sin første ligatittel i 1931-1932 sesongen. Real vant ligaen igjen året etter, de ble den første siden som har vunnet mesterskapet to ganger. Logo og farger. Den første logoen hadde et enkelt design som består av en dekorativ interlacing av de tre initialer av klubben, "MCF" for Madrid Club de Fútbol, i mørk blå på en hvit skjorte. Den første endringen i toppen skjedde i 1908 da bokstavene vedtatt en mer strømlinjeformet form og dukket opp i en sirkel. Det neste endringen i konfigurasjonen av toppen skjedde ikke før formannskapet Pedro Parages i 1920. På den tiden, kong Alfonso XIII gitt klubben sin kongelige beskyttelse som kom i form av tittelen "Real Madrid", grovt oversettes som "Kongelig". Med oppløsningen av monarkiet i 1931, var alle de kongelige symboler eliminert. Kronen ble erstattet av et mørkt bånd som ble plassert bak initialene ilogoen. I 1941, to år etter slutten av borgerkrigen fikk de tilbake kronen på toppen av logoen, men de beholdt likevel båndet. I tillegg ble kronen farget i gull, og klubben ble igjen kalt Real Madrid Club de Fútbol. Den siste endringen til logoen skjedde i 2001 da klubben ønsket å bedre plassere seg selv for det tjueførste århundre, og ytterligere standardisere sin logo. En av endringene de gjorde var å endre det mørket båndet til et mer blålig skygge. Real Madrids tradisjonelle hjemmefarger er hvitt, derav kallenavnet Los Blancos, som betyr «De hvite». I utgangspunktet ble det brukt en blå stripe på drakten, i tillegg blå sokker. Senere ble den stripete drakten erstattet av en helt hvit versjon. På 1940-tallet endret man draktsettet igjen, ved å legge til knapper i skjorta og klubbens logo på venstre bryst (som har holdt seg siden den gang). Den 23. november 1947, i en kamp mot Atlético Madrid på Metropolitano Stadium, ble Real Madrid den første spanske laget som tok i bruk nummererte drakter. Reals tradisjonelle bortedrakter er helt sort eller lilla, men det er også blitt tatt i bruk blå. Klubbens draktsett er produsert av Adidas (fra 1998). Real Madrids første draktsponsor var Zanussi, avtalen varte i 1982-83, 1983-84 og 1984-1985 sesongene. Etter dette var klubben sponset av Parmalat og Otaysa før en langsiktig avtale ble inngått med Teka i 1992. I 2001, avsluttet Real Madrid sin kontrakt med Teka og for en sesong brukte Realmadrid.com logo å fremme klubbens hjemmeside. Så, i 2002, ble en avtale signert med Siemens Mobile og i 2006. dukket BenQ Siemens-logoen opp på klubbens drakter. Real Madrids nåværende draktsponsor er bwin.com. Stadion. Etter å ha flyttet mellom baner, flyttet laget til "Campo de O'Donnell" i 1912, som ble deres hjemmebane i elleve år. Etter denne perioden, flyttet klubben til"Campo de Ciudad Lineal", en liten bane med en kapasitet på 8.000 tilskuere, de ble der i ett år. Etter det flyttet Real Madrid sine hjemmekamper til "Estadio Chamartín", som ble innviet 17. mai 1923 med en kamp mot Newcastle United. På denne stadion, som rommet 22 500 tilskuere, feiret Real Madrid sin første spanske seriemesterskap. Etter noen år med suksess, bestemte klubb presidenten Santiago Bernabéu Yeste som ble valgt i 1943 at banen ikke var stor nok for ambisjonene han hadde til klubben. En ny stadion ble bygget og ble innviet 14 desember 1947. Dette var den Santiago Bernabéu Stadion som den er kjent i dag, selv om den ikke skaffe seg det navnet før 1955. Den første kampen som ble holdt på Bernabéu ble spilt mellom Real Madrid og den portugisiske klubben Belenenses. Real vant kampen 3-1, det første målet ble scoret av Sabino Barinaga. Kapasiteten har endret seg ofte, med en topp på 120 000 tilskuere etter en utvidelse i 1953. Siden det har det vært en rekke reduksjoner som følge av moderniseringer. De siste ståplassene gikk bort i 1998-99 sesongen fordi UEFA lagde nye regler som forbyr å stå på kamper. Den siste endringen var en økning på om lag fem tusen som gjorde at kapasiteten ble 80354 i kun sitteplasser. Den ble inngått i 2003. En ny endring er annonsert som går ut på og lage et uttrekkbart tak. Ferchar I av Dalriada. Ferchar mac Connad (død ca. 650) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 642 til sin død. Han var sønn av Domnal Brecc, som han etterfulgte. Han ble selv etterfulgt av Dunchad og Conall II, som styrte landet sammen. Apotek. Interiør fra arabisk apotek på 1200-tallet Et apotek er en forretning som i første rekke selger – og i enkelte tilfeller også lager – legemidler. Apotek selger også naturlegemidler, naturmidler, i tillegg til blant annet sykepleieartikler, medisinsk utstyr og hudpleie- og tannpleieprodukter. Apotekene har monopol på salg av reseptpliktige legemidler i Norge. De fleste apotek i verden har vært i privat eie, men utviklingen går mot at storparten er tilsluttet eller eid av kjeder. "Sykehusapotek" er ofte offentlig eid gjennom de forskjellige helseforetakene. Ordet "apotek". Ordet "apotek" stammer fra gresk αποθήκη (apothēkē), og betegner et lagerrom eller oppbevaringssted. I de katolske klostre ble ordet (latinisert til "apotheca") og etter hvert benyttet om det rom der man oppbevarte medisinske urter. Historie. a> hvor det er hengt opp en utstoppet fisk i taket. Prospektet av Løveapoteket i Bergen er det eldste bilde av et norsk apotek vi kjenner til og viser et godt utstyrt apotekoffisin på 1700-tallet. Ved flytting av apoteket i 1966 ble interiøret revet ned og «senket på Vågens bunn». Det første offentlige apotek ble opprettet i Bagdad i det 8. århundre. Det var vanskelig å livnære seg bare på salg av medisiner, så vareutvalget besto også av parfymeartikler som f.eks. sandeltre. Her var mye av «vestens visdom» samlet, og antikke skrifter ble kopiert og oversatt med den største nøyaktighet. Kunnskapen om medisin og farmasi vandret tilbake til Europa gjennom Spania og via Sicilia. Grunnlaget for institusjonen apotek ble lagt i Palermo på Sicilia og i det universitetsmiljø som var bl.a. i Salerno på 1200-tallet der en fikk både lovverk og utdanning. Den lov som skapte den egentlig europeiske farmasi stammer fra Salernoediktet, en bestanddel av en lovsamling keiser Fredrik II (1194–1250) lot sette sammen mellom 1231 og 1243, og som gjaldt for Kongeriket Sicilia (Sør-Italia og Sicilia). Konstitusjonene fastslo apotekervesenets funksjoner, og brukte betegnelsen apotek for forretninger hvor droger og bruksferdige legemidler ble solgt og oppbevart. Edsvorne embetsmenn skulle visitere apotekene som ikke måtte eies eller ledes av leger. Ved ed måtte apotekeren (kalt "confectionariis" i lovteksten) forplikte seg til å fremstille legemidler nøyaktig etter de anvisninger som var gitt av Salernoskolen. Det ble fastsatt offentlig medisinaltakster som apotekene måtte følge. Apotek måtte bare opprettes i de større byene. Disse forordningene virket som forbilde for medisinallovgivningen i de sydlige og tysktalende landene og senere i de nordiske. Etter dette spredte apoteket seg nordover og nådde Norge i det 16. århundre. I de fleste land var antall apotekutsalg relativt lite i begynnelsen. Antall apotek økte i takt med at byene vokste i størrelse. Apotekene var en av de institusjonene som ble først opprettet når byen vokste. Apotekutsalg. Selvvalg fra Askøy apotek etter ombygging 1994 Apotekene var i middelalderens første tid meget primitivt utstyrt og holdt i alminnelighet til i utilfredstillende lokaler som f. eks. i boder ved torv, beferdede gater og broer. Forholdene bedret seg etter hvert og alle legemiddelutsalg eksempelvis i Basel fra 1250 hadde lokaler i hus. I løpet av tidsrommet 1500 - 1800 utviklet apotekene seg til institusjoner som har stor likhet med våre dagers apotek. Overalt hørte apotekene til de fornemste og best vedlikeholdte utsalgslokaler på et sted. I det 16.århundre ble det alminnelig i blant annet Tyskland å anlegge apotek i dertil egnede bygninger. Det 16. århundrets tallrike «Destillierbücher» m.m. var ofte forsynt med utmerkete illustrasjoner (tresnitt), som gjør det mulig til en viss grad å rekonstruere datidens apoteklokaler, utstyr og innredning. Apotektakster, visitasjonsprotokoller og takstdokumenter fra den samme periode bidrar til å gjøre bildet mer fullstendig. De første interiørbilder av apotek viser et rom med en mengde hyller og med apotekbord med vekter og andre instrumenter for tilberedning av legemiddler. Ekspedering til publikum foregikk gjennom vinduet eller gjennom en luke. Lokalet var ofte utstyrt med utstoppede krokodiller og andre eksotiske dyr som var hengt opp i taket. Etterhvert ble det påbud om å skille mellom produksjon, varer og publikum og en fikk utviklet apotekskranken. Ett av verdens eldste apotekutsalg, Officina Profumo Farmaceutica, ble etablert av medlemmer av dominikanerordenen i 1221 i Firenze i Italia. Norges eldste apotek, Svaneapoteket i Bergen i 1595 med en forløper fra 1588. Deretter fulgte Svaneapoteket i Oslo (1628), Hygiea i Stavanger 1650, Elefantapoteket i Kristiansand 1651 og "Løveapoteket" i Trondheim (1661). Det første apoteket fikk kongelig bevilling da det ble etablert. Fem år senere ble det så ved Kongebrev bestemt at all handel med «Speceri, Urter og Medikamenta som hos et Apothek bør at være» skulle være regulert, dessuten var det bare privatpersoner som kunne drive apotek. Reguleringen gikk i hovedsak ut på etableringskontroll og krav om at eieren skulle være farmasøyt. Reguleringen bestod i i 400 år frem til vi fikk dagens lov om apotek (apotekloven) 1. mars 2001. Den første dispensasjon ble innvilget etter vel 250 år, da Rikshospitalet fikk opprette eget apotek eid av Staten i 1856. I 1950 ble det gitt generell adgang for stat og kommune til å etablere sykehusapotek etter behovsprøving. Personell i apotek. Fra Apoteket Hjorten i Bergen på 1800-tallet. Apoteket ble ødelagt under andre verdenskrig og ikke åpnet igjen etter krigen Apotekene er ressurssentra for kunnskap om legemidler og riktig bruk av dem. Fagpersonalet i apotek består i all hovedsak av farmasøyter og apotekteknikere. Begge disse gruppene er autorisert helsepersonell. Gjennom helsepersonelloven er de underlagt samme grunnleggende lovverk som andre grupper helsepersonell. Helsepersonelloven gir en rekke plikter som står i forhold til de rettigheter pasientene har etter pasientrettighetsloven. Dette lovverket gir i kombinasjon med autorisasjonsordningen en offentlig kvalitetssikring av yrkesutøvelsen i apotek og bidrar til å styrke pasientsikkerheten. Sentralt i lovgivningen står krav til forsvarlig yrkesutøvelse, vedlikehold av kompetanse, regler for taushetsplikt og dokumentasjon av helsehjelp som ytes av helsepersonell. I tillegg til farmasøyter og apotekteknikere finnes det også ansatt andre grupper i apotek, for eksempel sykepleiere. Endring i krav til eierskap og etablering. Med endringen av apotekloven fra 1. mars 2001 er den norske eierskaps- og etableringspolitikken for apotek blant de minst regulerte i Europa. Mens det tidligere var kun farmasøyter (cand. pharm) som kunne eie apotek (med unntak av offentlig eide sykehusapotek) og etableringsadgangen var sterkt begrenset gjennom offentlige planer, er det nå fritt frem for alle som ønsker å etablere et apotek. Eneste begrensningen er at verken leger eller legemiddelindustrien kan eie apotek. Faglige krav til apotekdrift håndteres bl.a. gjennom at hvert apotek må ha ansatt en farmasøyt (cand. pharm. eller master i farmasi-grad) med driftskonsesjon. Driftskonsesjon gis av Statens legemiddelverk basert på faglige krav. Antall apotek fordelt etter kjedetilknytning. Kjedetilknytningen følger enten av eierskap eller av avtale mellom apotekeieren og kjeden. Ditt Apotek er det avtalebaserte kjedetilbudet (innkjøps- og sortimentssamarbeid) som NMD Grossisthandel tilbyr sykehusapotekenes kanal til publikum (publikumsekspedisjonene) samt apotekere som helt eller delvis eier og driver sitt eget apotek. Ditt Apotek har per 1. november 2008 73 medlemmer. Et fåtall apotek (20 apotek) er ikke tilknyttet noen kjede på annen måte enn gjennom en leveringsavtale med en grossist. De fleste av disse har et forretningsmessig samarbeid på innkjøpssiden gjennom medlemskap i Apotekgruppen. Apotekøkonomi. I likhet med de fleste europeiske land regulerer også norske myndigheter prisene på reseptpliktige legemidler. Den viktigste begrunnelsen for dette er å skjerme samfunnet og befolkningen mot urimelig høye legemiddelutgifter som følge av at vilkårene for priskonkurranse er dårligere i legemiddelmarkedet enn i de fleste andre markeder. Det er Statens legemiddelverk som fastsetter priser og avanse for reseptpliktige legemidler i Norge. Apotekene kan selv sette sine utsalgspriser på reseptfrie legemidler og handelsvarer. Sverige. Apoteket Lejonet i Malmø skal være Sveriges eldste apotek. Dette offisinet er fra 1898 En vet at der var apotekere fra Nederland og Tyskland på 1400-tallet i Sverige. I det svenske slottsarkivet finnes en oversikt over legemidler og utensilier som var i Gustav Vasas hoffapotek i årene 1555-1559. men dette apoteket var ikke tilgjengelig for vanlige folk. Det eldste svenske apoteket er Apoteket Lejonet i Malmø som ble grunnlagt i 1571. Sverige har en rekke godt bevarte apotekinteriør som fortsatt er i drift. Ved begynnelsen av 190-tallet hadde en i Sverige 322 apotekutsalg. I 1995 var tallet steget til 894. I tillegg hadde en en rekke sykehusapotek. På 1970-tallet ble det åpnet 50 til 60 nye apotek hvert år og dette økte utover 1980-tallet, for på 1990-tallet å komme opp i 90 til 100 hvert år. Viktige årstall. Apoteket AB er et svensk statseid selskap som eier og driver apotek og har monopol på detaljsalg av medisiner (både reseptpliktige og reseptfrie) i Sverige "Se utfyllende artikkel Apoteket AB" Opphevelse av monopolet. I februar 2006 uttalte Sveriges daværende sosialminister (pleie- og eldreomsorgsminister/vård- och äldreomsorgsminister) "Ylva Johansson" at det ikke var aktuelt å oppheve monopolet, men samarbeidsformer mellom apoteket og detaljhandelen skulle utredes. Oppheving av det svenske apotekmonopolet ble vedtatt i Riksdagen i 2009, og fra 1. januar 2010 ble det åpnet for private apotekeiere. En rekke apotekkjeder er nå representert i Sverige. Dunchad av Dalriada. Dunchad mac Conaing (død 654) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 650 til sin død. Han styrte kongedømmet sammen med Conall II. Dunchad ble beseiret og drept av Talorcan mac Enfrith, pikternes konge, i slaget ved Strath Ethairt. Conall II hersker deretter alene fram til sin død i 660. Conall II av Dalriada. Conall Crandomma (død 660) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 650 til sin død. Han hersket fram til 654 sammen med Dunchad, men det året falt hans medkonge i slaget ved Strath Ethairt. Han ble etterfulgt av Domangart II. Domangart II av Dalriada. Domangart mac Domnal (død 673) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 660 til sin død. Det er sannsynlig at han var sønn av Domnal Brecc av Dalriada, som var konge fra 629 til 642. Han etterfulgte Conall II. Han ble selv etterfulgt av Maelduin. Maelduin av Dalriada. Maelduin mac Conall (død 688) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 673 til sin død. Det er sannsynlig at han var sønn av Conall II. Han etterfulgte Domangart II, og ble selv etterfulgt av Domnall. Domnall av Dalriada. Domnall Don (død 695) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 688 til sin død. Han etterfulgte Maelduin, og ble selv etterfulgt av Ferchar II. Ferchar II av Dalriada. Ferchar Fota (død 697) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 695 til sin død. Han etterfulgte Domnall, og ble selv etterfulgt av Eochaid II. Personlig datanett. Et personlig datanettverk (engelsk "personal area network", forkortet PAN) er et datanettverk for kommunikasjon mellom datamaskiner (inkludert mobiltelefoner, elektroniske kalendere, o.l.) som er nært inntil en person. Et PAN kan være sammenkoblet, med databusser som USB eller FireWire, eller trådløst, ved bruk av teknologier som Bluetooth (Blåtann), IrDA eller ZigBee. Eochaid II av Dalriada. Eochaid II, med tilnavnet «Kroknese» (død ca. 697) var konge av Dalriada i dagens Skottland i 697. Han etterfulgte Ferchar II, og ble selv etterfulgt av Ainbcellach. Eochaid 2 Christian Schweigaard. Christian Homann Schweigaard (født 14. oktober 1838 i Christiania, død 24. mars 1899) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Han var statsminister i det såkalte Aprilministeriet i 1884. Schweigaard bekledte en rekke sentrale verv, blant annet som Høyres formann 1889–1891 og 1893–1896 samt parlamentarisk leder 1889–1891 og 1894–1895, og var Emil Stangs nære venn og uunnværlige partner i ledelsen av Høyres politikk og organisasjonsbygging i 1880- og 1890-årene. Schweigaard beskrives hverken som en kampens mann eller noen lederskikkelse, men med sin begavelse og evne til å lytte og utjevne motsetninger ble han en tillitsskaper og samlende figur i et parti som hadde tapt i mange saker. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Schweigaard ble født i Christiania i 1838, som sønn av Anton Martin Schweigaard og Caroline Magnine Homan. Han var dermed nevø av Peder Jacob Homan og Henrik Homan. Han ble gift den 23. mai 1867 med Thea Meyer, datter av Thorvald Meyer, og ble svoger til Axel Heiberg, svigerfar til Fredrik Stang samt morfar til Erling Christophersen og Christian Schweigaard Stang. Han tok examen artium i 1855 som preseterist, og studerte deretter rettsvitenskap og ble cand.jur. i 1860. Han var fullmektig i onkelen Peder Jacob Homans advokatforretning, studerte deretter ett år i London og Paris, og ble overrettssakfører i 1863. I 1864 ble han høyesterettsadvokat og opparbeidet raskt en stor og velrenommert advokatforretning. Ved siden av dette og politikken innehadde Schweigaard en rekke offentlige verv, blant annet som direksjonsmedlem i Hovedbanen, medlem av den kongelige kommisjon om utvidelse av Christiania i 1873, samt medlem av den parlamentariske skattekommisjon i 1877. Politisk arbeid. Ved en regjeringsomdannelse i 1880 ble Schweigaard revisjonsminister fra 22. desember. Han bestyrte Revisjonsdepartementet inntil 31. august 1882, i tillegg til Justisdepartementet fra 26. september til 31. oktober 1881, og var ved statsrådsavdelingen i Stockholm fra 1. september 1882 til 31. august 1883. Han var finansminister fra 1. september 1883 til 2. april 1884, og gikk av sammen med Christian Selmers ministerium som følge av Statsrådssaken. Emil Stang fikk i oppdrag å danne ny regjering, men man innså etterhvert at Høyres stortingsgruppe ikke kunne avse Stangs parlamentariske talent, og det ble derfor Schweigaards oppgave å lede Aprilministeriet. Regjeringen, hvor Schweigaard dessuten var sjef for Revisjonsdepartementet, tiltrådte 3. april 1884, til Venstres store forargelse, idet Venstre utgjorde flertallet på Stortinget. Regjeringens marinebudsjett ble så avvist, med Jacob Lerche Johansens avgang som resultat. Trusler om en ny riksrettssak, et splittet Høyre, en motstridende svensk opinion og en usikker kong Oscar II førte til slutt til at Schweigaard søkte avskjed den 31. mai, hvilket senere ble innvilget den 26. juli. Schweigaard var innvalgt på Stortinget fra Holmestrand 1886–1897, i henhold til Grunnlovens unntak fra bostedsbåndet for tidligere statsråder. Han var odelstingspresident 1889–1891 og parlamentarisk leder mens Emil Stang var statsminister 1889–1891 og 1894–1895. Schweigaard var innvalgt i Christiania bystyre 1873–1880 og 1885–1894, og var ordfører 1879–1880 og 1885–1888. Han var formann i Høyre 1889–1891 og 1893–1896, og i Christiania Høire var han viseformann fra stiftelsen i 1884 og formann 1889–1891. Utmerkelser. Schweigaard ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1880 og til kommandør av 1. klasse i 1890, og han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen. Ainbcellach av Dalriada. Ainbcellach mac Ferchar (død 698) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 697 til sin død. Han var sannsynligvis sønn av Ferchar II. Ainbcellach etterfulgte Eochaid II, og ble selv etterfulgt av Fiannamail. Fiannamail av Dalriada. Fiannamail mac Conall (død 700) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 698 til sin død. Han etterfulgte Ainbcellach, og ble selv etterfulgt av Selbach. Selbach av Dalriada. Selbach mac Ferchar (død 723) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 700 til sin død. Han etterfulgte Fiannamail, og ble selv etterfulgt av sin sønn Dungal. Dungal av Dalriada. Dungal mac Selbach (død 726) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 723 til sin død. Han etterfulgte sin far, Selbach, og ble selv etterfulgt av Eochaid III. Eochaid III av Dalriada. Eochaid mac Eochaid (død 733) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 726 til sin død. Han etterfulgte Dungal, og ble selv etterfulgt av sin sønn Alpin. Eochaid 3 Christian Selmer. Christian August Selmer (født 16. november 1816 i Fredrikshald, død 1889) var norsk statsminister, jurist og konservativ politiker. Selmer var Stortingsrepresentant fra 1871 til 1874 og medlem av regjeringen fra 1874 til 1880. Under den bitre kampen om statsrådenes adgang til Stortinget ble tatt ut riksrettstiltale mot regjeringen Selmer, som i 1884 ble dømt til å ha sitt «embete forbrutt», først og fremst for å ha frarådet sanksjon i statsrådssaken. Kongen, Oscar 2. så seg til slutt nødt til å avskjedige regjeringen Selmer. Deretter ble Selmer fradømt sitt embete og kort tid etter utnevnt til generalauditør for hær og marine. Han ble tildelt den svenske Serafimerordenen ca en måned etter dommen i riksretten. Hans våpenplate henger fortsatt i Riddarholmskyrkan, Stockholm, og viser en variant av hans slektsvåpen sammenføyd med morsslekten Vibes våpen. Alpin I av Dalriada. Alpin mac Eochaid (død ca. 733) var konge av Dalriada i dagens Skottland. Han ble innsatt som konge samme år som han døde. Han etterfulgte sin far, Eochaid III, og ble selv etterfulgt av Muiredach. Alpin 1 ZigBee. ZigBee er en kommunikasjonsprotokoll for trådløse personlige datanettverk (WPAN). Denne protokollen er enklere og billigere enn andre WPAN protokoller, som f.eks. Bluetooth. En av de store fordelene med denne protokollen er at den trekker lite strøm. Det gjør den egnet for batteridrevne apparater eller apparater som sender data kontinuerlig. Eksempler kan være fjernkontroller, alamer, diverse sensorer, adgangskontrollere, automatisering i bygninger osv. Dette er enheter som krever små datapakkeoverføringer og ofte rapporterer inn til et sentralt system. ZigBee er blant annet brukt i fjernkontroller til XBox og Playstation. Zigbee er også mye benyttet som kommunikasjonsprotokoll trådløse sensornettverk. ZigBee er basert på IEEE 802.15.4-standarden og har en rekkevidde på opp til 100 m. I spesifikasjonen er hastigheten ved 78 m spesifisert til maksimalt 250 kbps. Det kan opprettes nettverk mellom ZigBee-noder, og det kan være så mange som 65000 noder i nettet. I Europa bruker ZigBee 16 kanaler i ISM frekvensbåndet 2.4GHz, og 1 kanal på 20kbps på 868MHz. I USA brukes 915MHz i tillegg til 2.4GHz. Tilkoblingen mellom ZigBee-noder tar bare 30 ms, iforhold til 3 s med Bluetooth. En vanlig Zigbee-node skal angivelig klare seg med bare 10 % av programvaren som en Bluetooth-node bruker, mens de enkleste klarer seg med bare 2 %. Men i virkeligheten ligger programstørrelsen på ca 50 % av Bluetooth-programmet. Bluetooth og ZigBee har derfor forskjellige bruksområder. Brigade. Slik markeres en brigade på feltkartet En brigade er en større militæravdeling (forband), ofte bestående av flere bataljoner eller regimenter. Brigadene er ikke fastsatt i størrelse. Ordet kommer ifra det italienske ordet "brigata" (strid). Man skiller mellom selvstendige og uselvstendige brigader. En selvstendig brigade har underlagt de støttefunksjoner den trenger selv av logistikk, artilleri og annen støtte. En uselvstendig brigade trenger en (divisjon) overbygning som kan bidra med støtte. Den amerikanske Norway Air-Landed Marine Ground Task Force (NALMAGTF) er et forhåndslagret utstyrslager på brigadenivå. Hvert tredje år holdes øvelsen Battle Griffin for å øve dette utstyret. Iona. Ruiner av nonnekloster på Iona Iona (skotsk gælisk: Ì Chaluim Chille) er en liten øy i de indre Hebridene, som tilhører Skottland. Øya eies av National Trust for Scotland, men også andre står for aktiviteter der. Etymologi. På moderne skotsk gælisk kalles Iona enten bare "Ì" (av en gammel gælisk form for «øy», "Ì Chaluim Chille" («Sankt Columbas øy») eller "Eilean Idhe" («Øya Ì»). Øya har også vært kjent som "Ì nam ban bòidheach", som betyr «Øya til de vakre kvinnene». En innbygger på Iona kalles på gælisk "Idheach". Det gæliske korte navnet Ì skapte rimelig nok litt forvirring når den skulle transkriberes og bøyes på latin og engelsk. Bede kalte øya "Hy" og "Hii" i Historia ecclesiastica gentis Anglorum og navnet Hii vises til i litteraturen også i dag. Navnet «Iona» kommer av en forvanskning av Adomnáns "Ioua Insulae", hvor «Ioua» enten har vært et forsøk på å gi en latinsk genitivsform av Ì eller en variant av "Ivova" (= barlindstedet). Geografi. Øya Iona er rundt 1,6 km bred og 5,6 km lang med en fast befolkningsmengde på rundt 125 mennesker. Øyas grunnstein er dekket av et lag av basaltisk lava, og som andre steder som blir forblåst av sjøbris og vinder med saltvann, er det svært få trær. Ionas høyeste punkt er Dùn Ì på 101 meter, som består av et festningsanlegg fra jernalderen som dateres til fra rundt 100 f.Kr. til 200 e.Kr. Øyas geografi består også av Camas Cuil an t-Saimh ("Bay at the Back of the Ocean" = «Bukta bakenfor havet») og Càrn Cùl ri Éirinn («Åsen med baken mot Irland»), som sies å være stranden hvor sankt Columba av Iona første gang gikk i land på Iona. Historie. 12.mai 563 grunnla St. Columba det som ble Iona-klosteret på øya, etter å ha forlatt sitt hjemland Irland. Han drev aktiv misjonsvirksomhet fra Iona, og spredde kristendommen blant piktere i deler av Skottland, men kanskje fremfor alt til angelsakserne i det nordlige England. Iona lå ikke dengang isolert til. Tvert om lå den midt i skipsleden for handel og trafikk med Frankrike og andre land rundt Middelhavet. Iona lå langt nord i Dalriada-kongedømmet som ble styrt av Columbas fetter Conall mac Comgail, men Beda hevder at det var pikterkongen Brude som overlot Iona til Columba og ikke hans fetter. Klosteret drev også utstrakt kopiering av bøker, og enkelte forskere mener at den eksepsjonelt vakre illuminerte Kellsboken ble laget på Iona, og så gitt til klosteret i Kells som også ble stiftet av St. Columba. Relikviene av Columba ble flyttet til Kells på begynnelsen av 800-talet for å være bedre beskyttet mot vikingenes herjinger. Klosteret ble nedlagt ved Reformasjonen. Iona ble også gravsted for kongene av Dalriada, et kongedømme i dagens Skottland. St. Columba kronet selv Aedan av Dalriada i 574. Nåværende aktiviteter. I 1938 grunnla George MacLeod Iona-kommuniteten, som er et økumenisk kristent fellesskap for menn og kvinner. Formålet er å samle menn og kvinner fra forskjellige kristne tradisjoner for å finne nye måter å leve som kristne i dagens verden. Kommuniteten er en drivkraft i bevegelsen som søker å fremme åndeligheten fra den keltiske kristendom. Iona klosterkirke tiltrekker seg både historisk interesserte turister og pilegrimer. Det er også ruiner av nonneklosteret ved siden av, fra det 13. århundre, med en vakker klosterhage. IrDA. IrDA er en fellesbetegnelse på en gruppe protokoller for dataoverføring via infrarødt lys, til bruk i for eksempel personlige datanettverk. Protokollene er utarbeidet av diverse arbeidsgrupper i organisasjonen "Infrared Data Association". Bodensjøen. Bodensjøen (tysk: "Bodensee", fransk "Lac de Constance" (herav også engelsk: "Lake Constance")) er en innsjø på grensen mellom Tyskland, Østerrike og Sveits. Den er fordelt over de sveitsiske kantonene Thurgau og St. Gallen, den østerrikske delstaten Vorarlberg og de tyske delstatene Baden-Württemberg og Bayern. Navnet. Sjøens navn stammer fra en av de eldste landsbyene ved dens bredd, Bodman som ligger i den vestlige enden av Überlingersjøen. Tidligere navn på sjøen var Bodman- og Bodansjøen; navnet blir brukt for første gang i år 830. Høydedraget som skiller Überlingersjøen fra Untersee, heter frem til i dag Bodanryggen. I romertiden ble sjøen kalt "Lacus Brigantia" eller "Lacus Brigantinus" etter byen Bregenz eller som for "Pomponius Mela" Lacus Venetus i motsetning til "Untersee" Lacus Acronius. I andre europeiske språk ble sjøen oppkalt etter den største byen ved dens bredder, Konstanz. På fransk ble navnet da "Lac de Constance", på engelsk "Lake Constance", på italiensk "Lago di Costanza", på portugisisk "Lago de Constança" og på spansk "Lago de Constanza". På schwabisk kalles sjøen også "Schwäbisches Meer" (Den schwabiske sjø). Navnet er ikke i vanlig bruk på grunn av sjøens beliggenhet og posisjon som grensesjø. Radio Norbatt. Radio Norbatt var en norsk nærradiostasjon i den norske FN-bataljonen i Libanon. Stasjonen var bemannet med frivillig mannskap under ledelse av bataljonens presse- og informasjonsoffiser som ansvarlig redaktør. Normal sendetid var fra ca. kl. 06.30 til ca. kl. 24.00. Mesteparten av tiden sendte den på 102 MHz i FM-båndet. Senderen var en ombygget mellombølgesender fra NRK Sameradio i Karasjok. Radio Norbatt var i drift fra ca. 1980 til 1998 da nordmennene trakk seg ut. Radio Scorpio var den andre norske nærradiostasjonen i Libanon. Norway Place. Norway Place "(tidligere Norbatt plass)" er en plass i den libanesiske småbyen Ebel es-Saqi som er opprettet av de lokale myndighetene til ære for Norge og den norske FN-bataljonen som sørget for fred og stabilitet i det krigsherjede området. Midt på plassen er det mellom to bueganger en liten park med en fontene. Justisdepartement. Et justisdepartement eller justisministerium har ansvar for rettslige anliggender i et land. Banana Airlines. Banana Airlines er en norsk popgruppe fra Stokmarknes. Gruppen ble dannet av frontfiguren Kai Kiil og flere tidligere medlemmer fra popbandet ZOO i 1982. De hadde sin storhetstid på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet med ville og humoristiske partylåter som blant annet storselgerne «En glad calypso om våren» og «Nordmenn er gale». Gruppen var med i den norske filmen "Kill Buljo" fra 2007 hvor de blant annet fremfører sangen «Jompalaya». __NOTOC__ 3 Busserulls. 3 Busserulls, også kjent som Busserulls, er en visesangtrio som består av Gunnar Andersen, Jostein Hveding og Kurt Johansen fra revymiljøet i Nord-Rogaland. Trioen så første gang sitt lys 2. juledag 1962 under et juleshow for Åkra Idrettslag på Åkrehamn, Karmøy. Karl Magnus Sjøen entret scenen og sang Chat Noir-viser sammen med Oddvar Andreassen og Sverre Jensen. Da Sverre Jensen (16. august 1944 – 3. juli 1968) døde hørte man ikke mer fra Busserulls før 1975, da de startet på nytt, denne gang med Lasse Pedersen som tredjemann. Pedersen måtte gi seg i 1977, og trioen fikk da Gunnar Andersen med på laget. Gruppen gikk da over til mer revyaktige sceneshow med masser av kostymeskift. I 1985 valgte Oddvar Andreassen å trekke seg og Reidar Brendeland ble opptatt som ny Busserull. Brendeland var med i to år før han gikk tilbake til sin tidligere gruppe, Vestlandsfanden. Gruppen fortsatte da som duo, med det forkortede navnet «Busserulls» frem til Karl Magnus Sjøen (14. november 1944 – 30. mars 2002) ble alvorlig syk i 1990. Midt på 90-tallet gjenoppstod gruppen i noen år med Eigil Fagerland som nytt medlem sammen med Sjøen. Duoen ga ut "Bill. mrk. «krisehjelp»" i 1997, men måtte trappe ned like etter på grunn av Sjøens sykdom. I 2000 kom samlealbumet "Kan du huska 3 Busserulls, 47 beste". I den forbindelse gjennopplivet Gunnar Andersen "3 Busserulls" sammen med Tore Handeland og Geir Halleland. Med denne besetningen ga gruppen ut "Gudsord fra landet" i 2004. Siden dette er Handeland og Halleland blitt byttet ut med Jostein Hveding og Kurt Johansen som sammen med Andersen utgjør dagens besetning i gruppen. Eksterne lenker. 3 Busserulls K.M. Myrland. Knut Magne Myrland (født 23. mars 1948 i Harstad) er en nordnorsk country/rootsinspirert vokalist, gitarist, komponist og tekstforfatter. Myrland var opprinnelig sjømann, men ble invalidisert etter en eksplosjonsulykke i Houston i USA på begynnelsen av 1970-tallet. I 1976 slo han igjennom som kultvisesanger med sine samfunnsengasjerende tekster og karakteristiske dype stemme på debutalbumet "Isbål". Blant høydepunktene var låtene «Sånn som skyan fær», «Elisabeth» og «78° nord». I årene fram til og med 1983 ga Myrland ut åtte album til. Deretter ble det stille fra Myrland på platefronten fram til 1997, da samlealbumet "Vante folk - K.M. Myrlands beste" ble gitt ut. Det inneholdt 21 av Myrlands mest populære låter. Så kom det 10 nye år uten utgivelser, men i 2007 ga han ut to nye album: "Nattmårra" og "Fartstid - Live fra Tromsø". I 2010 kom så "Sjelespor". Myrland bor i dag på Mørkved i Bodø. Han er kjent som en turnerende artist med stor popularitet, spesielt i Nord-Norge. Myrland akkompagneres gjerne av gruppa Vante Folk, som i dag består av musikerene Øyvind Nilsen (bass), Steinar Krokstad (trommer), Roy Stenersen (gitarer), Sverri Dahl (tangenter, trekkspill) og Tore Morten Andreassen (gitarer). Gruppa, som var med på innspillingene av albumene "Nattmårra", "Fartstid" og "Sjelespor", har vært Myrlands faste backingband siden 2006. Wenche Myhre. Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en sangerinne som siden 1960-tallet har slått igjennom med en rekke sanger på norsk, dansk, tysk og svensk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. Hennes første platekontrakt fikk hun av komponistene og produsentene Arne Bendiksen og Egil Monn-Iversen på sin 13-årsdag, da hun i 1960 vant en talentkonkurranse i Oslo. Hun debuterte med sangen "Å, det er søndag", en norsk utgave av Don Gibsons "Oh, Lonesome Me" med norsk tekst av faren, Kjell Myhre. Platen ble utgitt av selskapet S, under etiketten "Triola". Baksiden var "Si meg hvorfor". I 1963 hadde hun sin filmdebut i "Elskere" i rollen som Grethe. Siden da var hun fast deltaker på Norsktoppen. For låten "Gi meg en Cowboy til mann" (tysk "Ich will 'nen Cowboy als Mann") fikk hun sin første gullplate. I 1964 startet man en innsamlingsaksjon med Wenche Myhre som frontfigur. De innsamlede pengene gikk til bygging av et barnesykehus i Gaza. Det var under innvielsen av dette sykehuset hun ble kjent med han som senere ble hennes første ektemann, Torben Friis-Møller. Hun byttet plateselskap, og spilte inn for "Polydor" fra 1965. Hennes første single for "Polydor" var "Å-å-å sheriff"/"En 17-åring drømmer". Myhre sang den offisielle VM-sangen "Vinter og sne" ved ski-VM 1966. 1967 ga hun ut to singler som en del av trioen Oslo Harmonikvartett, som i tillegg til Myhre besto av Sølvi Wang og Kari Diesen. I 1973 fikk hun en stor slager i Norge med "Du og jeg og vi to". Fra 1974 hadde hun sitt første egne fjernsynsshow på den tyske kanalen ZDF. Showet ble kalt "Das ist meine Welt" og var en musikalsk reise med Wenche som guide i forskjellige land. På 1980-tallet hadde hun slagere i Norge som "Vi lever" og "Når jeg blir 66". Myhre var programleder for de tolv første utgavene av Reisesjekken på TVNorge. Hun var gift andre gang fra 1980 til 1991 med filmregissøren Michael Pfleghar. Hun har fire barn. Mellom tallrike konserter og opptredener, spesielt i Tyskland, bor hun i sitt hjem på Nesøya i Asker. Myhre er samboer med den berømte svenske dirigenten Anders Eljas. I 2011 ble Myhre innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne og Alf Prøysen. Hun kom ut på frimerke 16. september 2011 da Posten utga en serie med fire frimerker med tema «Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister». Wenche Myhre som deltaker i Melodi Grand Prix. I 2009 slo hun Jahn Teigen sin aldersrekord (55 år i MGP 2005): Eldste norske artist i norsk MGP; med sine 62 år. Vidar Sandbeck. Vidar Sandbeck (født 21. juli 1918 på Åsta i Åmot kommune, død 10. november 2005) var en norsk visesanger, visedikter og forfatter. Sandbeck hadde en trang barndom og et omskiftelig liv i yngre år. Han skal ha hatt 12 ulike jobber før han fant lykken med tekst og toner. Han debuterte i 1954 med visesamlingen "I døragløtten", og fikk sitt gjennombrudd som visesanger med "Pengegaloppen" i 1959. Han var en del av «generasjonen etter Prøysen» i NRK Radios Barnetimen. De fleste radiofortellingene er utgitt i bokform. Litterært nådde han høyest i årene rundt 1980, med to serie sorgmuntre barndomserindringer; åtte bind barnebøker og seks bind romaner for voksne. Han ble tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1992 for et livslangt bidrag til norsk visekunst. Han vant også klassen visesang for albumet "Legende". Ettermæle. En byste laget av billedhuggeren Skule Waksvik, ble avduket i Rena park 17. mai 1995, og på ny etter flytting til kulturhuset 29. oktober 2005. Sandbeckstiftelsen på Rena opprettet i 2008, i anledning at det var nitti år siden Vidar Sandbeck ble født, opprettet "Vidar Sandbecks kulturpris, Regnbågåbrua" Den første prismottageren, 30. mai 2008, var Märtha Louise den nyopprettede, fordi hun «har utøvd og utøver et faglig kunstnerisk virke som er sammenfallende med Vidar Sandbecks kunstneriske produksjon og hans verdier». Hedmark Teater har produsert barneteaterforestillingen "Klomp og Kloss" i 2006, basert på viser og tekster av Vidar Sandbeck. John Nyutstumo var regissør og manusforfatter. Harry Potter og mysteriekammeret. "Harry Potter og Mysteriekammeret" er den andre boka i serien om Harry Potter. Bøkene er skrevet av den engelske forfatteren J.K. Rowling, og "Mysteriekammeret" ble gitt ut i England i 1998 ("Harry Potter and the Chamber of Secrets"). Til Norge kom den i 2000, oversatt av Torstein Bugge Høverstad. Handling. Harry Potter er klar for sitt andre år på "Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom".De sliter med å komme seg inn på skolen fordi den magiske døren deres er låst, derfor tar de ibruk Ronny wiltersens far sin blå bil. Det er ikke lov, men de må komme seg inn på skolen- På skolen har de fått en ny lærer i "forsvar mot svartekunster", en selvgod, selvskrytende fyr ved navn Gyldeprinz Gulmedal. Harry og Ronny hater ham fra første stund, han behansler dem dårlig og virker svært mystisk. Kort tid etter at skoleåret har startet, hører Harry en stemme i veggen, en stemme som sier at den «lukter blod». Like etterpå oppdager Harry, Ronny og Hermine en Setning på veggen ("Mysteriekammeret er åpnet. La arvingens fiender vokte seg."), Det henger en katt det også. Mysteriekammeret viser seg å være et sagnomsust hemmelig rom i Galtvort-borgen, der Salazar Smygard gjemte et et uhyre som skulle «rense skolen for alle som var uverdige til å lære magi», eller i dette tilfellet, alle som er gompefødte. Harry, Ronny og Hermine tror det er en medelev som står bak overfallene, men det viser seg å være et feilspor. Hermine er på sporet av sannheten da hun plutselig blir overfalt og forsteinet.Harry og Ronny må ordne opp i saken selv sammen med læreren Gulmedal. Imidlertid viste han seg å være en tåpelig svindler, som uskadeliggjør seg selv med Ronnys tryllestav). Beklageligvis for Harry tror elevene på skolen at det er "han" som er Smygards arving og har åpnet Mysteriekammeret. Elever blir overfalt og forsteinet med jevne mellomrom, uten at noen kan si hva uhyret er, eller hvor det kommer fra. Mistankene mot Harry øker når det viser seg at Harry er en ormtunge, dvs. at han kan snakke med slanger. Salazar Smygard var også kjent for denne uvanlige egenskapen... Smygards Arving viser seg å være ingen ringere enn en ung utgave av Voldemort, som eksisterer som et "dagbok-minne" slik han var da han var 16 og fortsatt het "Tom Venster". Ved hjelp av den magiske dagboken har han narret Gulla, og det er hun som i hypnotisert tilstand har åpnet kammeret og sluppet ut uhyret der inne på diverse elever. Uhyret viser seg å være en basilisk, en enorm slange med dødelig blikk og dødelig gift i hoggtennene. Harry ødelegger dagboken (slik at Tom Venster forsvinner) og dreper basilisken. Gulla blir reddet. Til slutt forteller Humlesnurr Harry at Harry overhodet ikke kan være Smygards arving, fordi ingen annen enn en ekte Griffing kan trekke det sverdet opp av Valghatten. Boka foregår i skoleåret 1993 Vestlandsfanden. Vestlandsfanden er en norsk folk-rock-gruppe som ble dannet i Haugesund i 1979 og som hadde sin første offisielle spillejobb i 1980. Reidar Brendeland er frontfigur i gruppen, Gruppen startet som et akustisk band med irsk, skotsk, amerikansk og nordisk folkemusikk og med tekster av blant andre Kjartan Fløgstad, Ingvar Moe, Gunnar Roalkvam og andre kjente vestnorske forfattere samt melodier og tekster av Reidar Brendeland. Vestlandsfanden har vært nominert til Spellemannprisen, gitt ut 15 plater, hatt en rekke radio- og fjernsynsopptredener og mange topplasseringer på Norsktoppen. De har også vært høyt oppe på spillelister for radio i Sverige. Bandet har spilt på flere festivaler i Danmark og gjorde opptredener i Hongkong sentrum i 2001. Vestlandsfanden ses på som et meget hardtarbeidende folk-rock-band og har vært på en «evigvarende» turné siden starten. Melodiene «Plukka plommer i Hardanger» og «For livets glade gutter går solen aldri ned» er de mest kjente av flere hundre sanger skrevet av Reidar Brendeland. Kvitbjørn-ulykken. «Kvitbjørn»-ulykken inntraff den 28. august 1947 da Det Norske Luftfartsselskaps sjøfly «Kvitbjørn» i tett tåke traff fjellveggen rett ovenfor Urklubben i Lødingsfjellet ved Lødingen, lengst sør i Tjeldsundet. Flyet var av typen Short Sandringham (reg. LN-IAV), levert 24. april 1947 som det første av en serie på 5 tilsvarende fly til DNL. Flybåten var, da den havarerte, på vei fra Tromsø, via Harstad, Bodø, Hommelvik (ved Trondheim) til Oslo. Samtlige 35 ombord omkom i dette som til da var Norges største flyulykke. Ombord var det 28 passasjerer (derav en amerikansk og to tsjekkiske statsborgere), samt et mannskap på sju. Et øyenvitne fortalte til NTB at de hadde sett flyet komme i lav høyde over Tjeldsundet der det var tåke og lite oversiktlig vær. Plutselig begynte maskinen å svinge, samtidig som den steg og forsvant inn i tåka som omga den om lag 400 meter høye Kvammetind (del av Lødingsfjellet). Umiddelbart etterpå hørte man braket da maskinen traff fjellveggen i 290 m høyde. Ulykken inntraff klokken 09.05. Årsaken til ulykken klar. Rapporten fra Havarikommisjonen ble frigitt i 2007. Styrten i fjellveggen skyldes sannsynligvis feilnavigering under vanskelige værforhold ved at flyverne i tett tåke tok feil av to holmer benyttet som navigasjonspunkt, henholdsvis Strandsholmen og Hjertholmen (se Lødingen fyr). Den siste holmen ligger i forbindelse med tettstedet Lødingen, og var et navigasjonsmerke for å endre kursen på ferden ut Vestfjorden. Det antas at man forvekslet de to holmene og endret til en fatal kurs. Minnestund. Om kvelden, samme dag som ulykken skjedde, holdt biskop Berggrav en minnetale over ulykken og de etterlatte på NRK Radio. . 28. august 2007, på dagen 60 år etter ulykken, deltok 80 personer (mange av dem pårørende) på en minnestund arrangert av Lødingen kommune for å minnes de 35 som omkom. Ulykkesstedet i fjellet er markert med et hvitt merke. Det er satt opp en minnetavle nord for Kåringskrysset v/ Storvollvannet, langs E10, hvor fra man også kan se ulykkesstedet. Et minnesmerke (del av flyets motor satt på en stensokkel) over ulykken, ble på årsdagen for ulykken, 28. august 2009, avduket av daværende direktør for SAS Norge Ola Strand. Minnesmerket er plassert i forbindelse med ovennevnte minnetavle. Mange pårørende etter de omkomne deltok også ved denne seremonien. Initiativet til minnesmerket ble tatt av lokale krefter på Lødingen. Eksterne lenker. Kvitbjørn-ulykken Kvitbjørn-ulykken Muiredach av Dalriada. Muiredach mac Ainbcellach (død ca. 736 var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 733 til sin død. Han etterfulgte Alpin I; det er uklart hvilket, om noe, slektsforhold det var mellom de to. Han ble selv etterfulgt av sin sønn Eogan. Eogan av Dalriada. Eógan mac Muiredaig (død ca. 739) nevnes i en del skotske kilder som konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 736 frem til sin død. Man antar at han var sønn av Muiredach mac Ainbcellaig, og dermed en konge av Cenél Loairn. Eógan mac Muiredaig nevnes hverken i irske håndskrifter eller Duan Albanach som nevner kongene fra Muiredach frem til Áed Find. Skrifter som angir at Eógan mac Muiredaig ble konge etter Muiredach er "Chronicle of the Kings of Dál Riata" og listen over konger i Chronicle of Melrose. Senere genealogiske oversikter for kongene av Moray fører anene deres tilbake til slekten Cenél Loairn via Ruadrí, som man antok var bror av Eógans far. Eógans styre fant sted i perioden da pikterne under ledelse av Óengus mac Fergusa invaderte og overvant kongeriket Dál Riata. Den neste kongen av Dalriada var Áed Find av slekten Cenél nGabráin. Aed av Dalriada. Aed Find, med tilnavnet «den hvite» (død ca. 778) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 739 til sin død. Han etterfulgte Eogan; det er uklart hva slags, om noe, slektskap det var mellom dem. Han ble selv etterfulgt av Fergus II. Fergus II av Dalriada. Fergus mac Echdach (død ca. 781) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 778 til sin død. Han etterfulgte Aed; det er uklart hva slags, om noe, slektskap det var mellom dem. Han ble selv etterfulgt av Eochaid IV. Fergus 2 Eochaid IV av Dalriada. Eochaid IV, med tilnavnet «den giftige» (død 781), var konge av Dalriada i dagens Skottland i 781. Han etterfulgte Fergus II; det er uklart hva slags, om noe, slektsforhold det var mellom dem. Eochaids hustru skal ha vært søsteren og arvingen til Caustantín, pikternes konge. Han regnes som far til Alpin, som var Dalriadas siste konge før Skottlands samling i 841. Ifølge noen kilder var Eochaid konge av Skottland, men Skottland ble ikke samlet før mer enn 60 år etter hans død. Det er mulig at han hadde en slik tittel, men den var i tilfelle symbolsk. Eochaid ble etterfulgt av Konstantin, som ikke må forveksles med hans svoger Caustantín av pikterne. Caustantín av pikterne. a>, og en inskripsjon minnes Konstantin som "Custantin filius Fircussa". Caustantín mac Fergusa (sønn av Fergus) (født før 775 – død 820) var konge av pikterne (eller av Fortriu), et område i dagens Skottland, fra år 789 og fram til 820. Han ble fram til viktoriatiden ofte regnet som «Konstantin I av Skottland», men uten grunnlag i historiske realiteter. Denne tittelen har siden blitt gitt til Konstantin, sønn av Kenneth MacAlpin. Denne Caustantín, sønn av Fergus, er kreditert med å ha grunnlagt kirken i Dunkeld som senere mottok relikviene til sankt Columba fra Iona. Det har blitt foreslått at Caustantín og hans bror Óengus var sønner av Fergus mac Echdach, konge av Dalriada, men dette har ikke lenger noen omfattende aksept hos forskerne. Isteden er det antatt de var i slekt med den første kongen Óengus mac Fergus, kanskje barnebarn eller tilsvarende. Denne familien kan ha hatt sin opprinnelse i Circinn (antatt tilsvarende med dagens område Mearns), og hadde således bånd til Eóganachta av Munster i Irland. Caustantíns regime er i den periode hvor irske annaler eller krøniker har relativt få opptegnelser av hendelser i Skottland, muligens på grunn av at annalene ble antatt å ha blitt oppbevart i Skottland ved Iona eller Applecross. Kanskje også av samme grunn er det kun to nedtegnelser som nevner ham. Andre nedtegnelser gjør det klart at norrøne menn fra antagelig Norge var aktive i Irland og på vestkysten av Skottland på denne tiden, noe som også kan ha vært grunnen til mangelen på nedtegnelser om Skottland. Iona var et mål for herjinger og det kan ha skjedde at abbed Noah av Kingarth på øya Bute ble drept av vikinger. Den første rapporten i 789 er en opptegnelse av et slag i Piktland mellom Caustantín og Conall mac Taidg som Caustantín gikk seirende ut fra. Conall synes senere å dukke opp i Kintyre hvor han ble drept i 807. Det er ikke kjent om Caustantín var konge før han beseiret Conall. Kongelistene gir varierende lengder for hans kongedømme, fra 35 til 45 år, og kan ikke betraktes som sikker viten uten uavhengig bekreftelse. Den andre nedtegnelsen er av Konstantins død i 820. "Dupplin-korset" var lenge antatt å feire Cináed mac Ailpíns (Kenneth I av Skottland) endelige seier over pikterne, tilsvarende med "Suenos stein". Nyere analyser har avslørt at en liten del av en inskripsjon på korset blir Konstantins navn nevnt. Følgelig er det antatt at dette monumentet ble bestilt av ham, eller som et minne etter ham. Han opptrer der som "Custantin filius Fircus[sa]", en latinifisering avledet fra en gammelirsk versjon av navnet hans heller enn det antatte piktiske formen "Castantin filius Uurguist" som er funnet i "Poppelton-manuskriptene", og tilsvarende piktiske kongelister. Det har blitt foreslått at sarkofagen "St Andrews Sarcophagus" ble gjort for Caustantín, men det er ikke mange som deler dette synet, tilsvarende med forslaget at relikviene til Columbia, kanskje også inkludert "Monymusk Reliquary", kan ha blitt overført fra Iona til Dunkeld i løpet av Caustantíns kongedømme. Ideen at Columbias relikvier kan ha kommet til Dunkeld på Caustantíns tid enn tretti år senere under Cináed mac Ailpíns tid er basert på en anførsel i "Chronicon Scotorum" for 818. At Caustantín etablerte Dunkeld er uttrykt av senere krøniker som John av Fordun som fulgte noen varianter av de piktiske kongelister eller annet materialer som nå har gått tapt. Andrew av Wyntoun daterer grunnleggelsen til år 815, skjønt han slår fast at dette var etter Karl den store og pave Leo III var døde, noe som vil datere det til 816 eller senere. Det har blitt foreslått at Caustantín er blitt minnet i den irske "Tallaghts martyrhistorie", et produkt fra en av de mest betydningsfulle klostrene «céli dé» («guds undersåtter») på den tiden. Som en beskytter av disse, og kanskje en medarbeider av abbed Diarmait av Iona, er det tenkt at Caustantín kan ha vært en kirkereformator på linje med idealene til ordenen céli dé. Caustantín synes også ha vært en patron av klostrene i Northumbria ettersom han er minnet, sammen med sin nevø Eogán mac Óengusa, i "Liber Vitae Dunelmensis" som inneholder en liste over de som det ble sagt bønner over, datert fra rundt 840. Caustantín ble etterfulgt av sin bror Óengus. Hans sønn Drest ble senere konge. Caustantíns sønn Domnall mac Caustantín er antatt å ha vært konge av Dalriada fra rundt 811 og fram til 835. Caustantíns omdømme blant de konger som etterfulgte ham kan, kanskje, ha blitt demonstrert i bruken av hans navn for tre konger i et og halvt århundre som fulgte etter hans død da det ikke er attestert noe kongenavn i Skottland før hans kongedømme. Óengus II av pikterne. a> og blir tradisjonelt knyttet til Óengus mac Fergusa. Óengus mac Fergusa (varianter "Onuist", "Hungus" eller "Angus") var konge av pikterne (eller av kongedømmet Fortriu), et område i dagens Skottland fra omtrent år 820 til 834. Tradisjonen har assosiert ham med kulten knyttet til Sankt Andreas og Skottlands flagg. Óengus etterfulgte sin bror Caustantín til tronen. Tidligere har det vært antatt at de var fra kongedømmet Dalriada og etterkommere fra Fergus mac Echdach, men deres slekt er nå antatt å ha vært av den første konge Óengus mac Fergusa, kanskje med opprinnelse i Circinn, et område som kanskje tilsvarer dagens Mearns, en piktisk familie med bånd til Eóganachta i Munster i Irland. Óengus, sammen med sin bror, sønn Eógan eller Eóganan mac Óengusa, og nevø Domnall mac Caustantín, er nevnt i "Duan Albanach", et prisningsdikt fra regimet til kong Máel Coluim III mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) som lister Máel Coluims forgjengere som konger av skottene, av Alba og av Dalriada fra Fergus Mór og hans brødre og framover. At piktiske konger fra Konstantin til Eóganan i "Duan Albanach" førte til antagelsen at Dalriada ble styrt av piktiske konger, eller heller at konger fra Dalriada styrte Piktland. Det førte til antagelsen at opprinnelsen til kongedømmet Alba lå i en gælisk erobring av Piktland. Imidlertid er det nå antatt at grunnen til at disse navnene er lagt til skyldes deres betydning for de religiøse samfunn i Dunkeld og St Andrews hvor de ble sett på som grunnleggere og tidlige beskyttere. En moderne rekonstruksjon av de senere lister av konger fra Dalriada antar at Óengus’ nevø Domnall mac Caustantín var en konge av Dalriada i løpet av denne tiden, anslagsvis 811-835. Óengus' forbindelse til «Saltire», Skottlands flagg, gitt betydning av senere kronikører som John av Fordun og Andrew av Wyntoun, kommer fra en tidligere kilde, den eldre legenden om grunnleggen av St Andrews, som synes stamme fra 1100-tallet eller tidligere. Den enkleste versjonen, uten de livlige og sannsynligvis misledende detaljene lagt til av senere kronikører, lar «kong Hungus» og hans hær vinne en seier støttet av sankt Andreas, og i takknemlighet for dette beslutter pikterne å holden helgenen i ære. Navnet på deres fiender kan, eller kan ikke, være Athelstan, men det er bortimot helt usannsynlig at disse kan knyttes til historiske figurer. De tre kongene som legenden har knyttet til er Adalstein av England og Æthelstan av East Anglia, foruten også den danske kongen Guthrum den gamle, hvis dåpsnavn som konvertert kristen også var Æthelstan. Det religiøse setet ved St Andrews, opprinnelig kalt for Cennrígmonaid, går forut denne Óengus. Túathalán, den første kjente abbed av Cennrígmonaid, døde i 747, og det er antatt at etableringen av et religiøst senter ble gjort av en annen og tidligere konge fra rundt 729 og død 761 som også het Óengus, eller til Nechtan mac Der-Ilei (konge 706–724 og ?728–729; død 732). St Andrews Sarcophagus, en sarkofag ved St Andrews, er antatt gjort for levningene til Nechtan eller den første Óengus. Den senere tradisjonen ved St Andrews forteller om den antatte ankomsten til sankt Regulus (eller Rule) ved St Andrews som etter sigende skal ha kommet med relikviene til sankt Andreas. Regulus skal ha blitt møtt av tre sønner av Óengus: Eogán, Nechtan og Finguine. Óengus døde i 834, den eneste hendelse i hans regime som ble notert ned i irske annaler, og han ble etterfulgt av sin nevø Drest mac Caustantín. Óengus' sønn Eogán ble senere konge og deretter drept sammen med sin bror Bran i et slag med norrøne vikinger i 839. Drest IX av piktere. Drest mac Caustantín var konge av pikterne (i dagens Skottland) fra omkring 834 og fram til 836 eller 837. Han var sønn av kong Caustantín og etterfulgte sin onkel, Óengus, til tronen. Lengden av hans regime er basert på ulike piktiske kongelister hvor han er assosiert med «Talorgan, sønn av Uuthoil». Noen kilder, som John av Fordun, slår sammen de to kongene til «Durstolorger», kanskje påvirket av tidligere «Dubthalorc». Det var en tid ment at piktiske konger i denne perioden også var konger av Dalriada, men denne oppfattelsen blir ikke lenger støttet av historikerne. Eogán mac Óengusa. Eogán mac Óengusa (stundom referert til som "Eóganán") var konge av pikterne eller av Fortriu, et oldtidskongedømme i dagens Skottland. Eogán var en sønn av Óengus II mac Fergusa (død 834) og etterfulgte sin fetter Drest mac Caustantín som konge av pikterne i 836 eller 837. Den eneste nedtegnelse av Eogán i irske annaler er hendelsen om hans død som skjedde sammen med hans Bran og «Áed mac Boanta, og andre bortimot tallrike» i et slag som ble utkjempet av menn fra Fortriu mot vikinger. Dette nederlaget synes å ha avsluttet et århundrelang dominans av Piktland av etterkommerne til Óengus I av pikterne Om årbøkene om Eogán er kortfattete er det andre tradisjoner knyttet til Eogán. Han er navngitt i fortellinger om grunnleggelse av det religiøse stedet St Andrews som en av sønnene til Óengus som møtte sankt Regulus ved Forteviot da helgenen brakte med seg de påståtte relikviene til sankt Andreas til Skottland. Sammen med sin onkel Caustantín synes Eogán å ha opptrådt som en patron av klostre i Northumbria hvor han er navngitt i "Liber Vitae Dunelmensis" som inneholder en liste over de som det ble lest bønner for, datert til en gang rundt 849. Eogán, hans far og hans fetter Domnall opptrer i "Duan Albanach", et hyldningsdikt fra regimet til Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) som lister Máel Coluims forløpere som kongene av skottene, av Alba og av Dalriata fra Fergus Mór og hans brødre og framover. Deres inkludering i denne kilden er antatt å være for deres betydning i grunnleggen av Dunkeld og St Andrews. Ved Eogáns død har "Den piktiske krønike"s kongeliste latt ham bli fulgt av de korte regimene til Uurad og Ferats sønner Bridei,Cináed og Drust, av Brideis, sønn av Fochel og, sluttelig, seierherre og grunnleggelsen av en ny herskende familie, ved Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland). Alpin II av Dalriada. Alpin mac Eochaid (død ca. 841) var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca. 839 til sin død. Hans far skal ha vært Eochaid IV, som i noen kilder ble kalt konge av Skottland. Dette var antagelig en seremoniell tittel, dersom den i det hele tatt var i bruk. Alpins eldste sønn Kenneth ble den første kongen av det forente Skottland, og han ble i sin tur etterfulgt av Alpins yngre sønn Donald. Hans kone skal ha vært en skotsk prinsesse; hennes navn er ikke kjent. Hans navn ble gitt til dynastiet som startet med Kenneth I, huset Alpin. Oskar Schlemmer. Oskar Schlemmer (født 1888, død 1943) var en tysk maler, skulptør og designer som var tilknyttet Bauhausskolen. I 1923 ble Oskar Schlemmer ansatt som lærermester ved Bauhaus teaterverksted, etter en tid ved skulpturverkstedet. Hans mest kjente verk er "Der Triadische Ballett", der "skuespillerne" blir omformet fra det "normale" til geometriske utrykksformer. Han ble erklært som entartet og arbeidene hans ble vist til skrekk og advarsel i München i 1937. Portugisisk vannhund. Portugisisk vannhund (FCI #37) er en mellomstor hunderase med opphav i Algarve-området i Portugal. Den regnes som progenitor for flere apporterende vannhunder. Opprinnelse og alder. Det eksisterer en rekke sagn og myter om rasens opphav, men de lar seg vanskelig dokumetere. Noen mener at typen nedstammer fra barbet og andre lokale hundetyper, mens andre tror den kan være en progenitor for alle vannhunder. Mange drar også linjene tilbake til Asia, der typen tillegges å ha hatt forskjellige oppgaver. Ingen kan imidlertid føre konkrete bevis for et slikt opphav. Et sagn forteller om en munk som i 1297 skal ha beskrevet en hund som minner sterkt om portugisisk vannhund, i det hunden i enkle ordelag beskrives å ha en pels med såkalt "løveklipp". Hunden skal ha reddet en døende seiler opp fra sjøen. Det er imidlertid svært vanskelig å dokumentere primærkilden til denne konkrete hendelsen, som gjerne refereres når rasen beskrives på internett og i andre medier. Når typen oppsto er det derfor vanskelig å føre konkrete bevis for. Hunder av en lignende type er imidlertid beskrevet langt tilbake i tid i flere portugisiske kilder. Rundt 1930 var rasen nærmest utdødd som følge av endringer i fiskerinæringen, men interessen tok seg gradvis opp igjen. På 1970-tallet – i kjølvannet av den portugisiske revolusjonen – var rasen på nytt truet av desimering. Det fantes bare 17 registrerte hunder i Portugal og USA. FCI anerkjente rasen i 1966. Eksteriøret har ikke forandret seg vesentlig på mange år, men noen nye fargekombinasjoner har dukket opp. For eksempel hvit med sorte/brune avtegninger, en kombinasjon den portugisiske kennelklubben har reagert negativt på. Fra mars 2009 foreligger det derfor en ny rasestandard som begrenser mengden av hvitt. Portugisisk vannhund kom til Norge i 1979, da to hunder ble importert hit. Ved inngangen til 2010 besto den norske populasjonen av omkring 400 individer, og interessen for rasen var økende. Mellom 1980 og 2009 registrerte NKK 786 individer. Av disse ble hele 420 registrert i perioden 2008-2010. Raseklubben for Portugisisk Vannhund ble registert i Brønnøysundregisteret den 13. desember i 2003 og samarbeider med NKK. I tillegg er Norsk Portugisisk Vannhund Klubb etablert her. Utseende, anatomi og fysikk. Portugisisk vannhund er en mellomstor hunderase som eksisterer i to hårlagsvarianter; langhåret med bølget, glinsende pels, og krøllet med noe kortere og mattere pels. Kroppen er nesten kvadratisk og har en svakt konveks profil. Den er harmonisk, robust og meget muskuløs. Pelsen er voksende, og røyter derfor ikke, vannavstøtende og mangler underull. Den skal være ensfarget hvit, svart eller brun, eller ha en kombinasjon av svart eller brunt med innslag av hvitt. Hanhundene er 50-57 cm. i mankehøyde med en idealhøyde på 54 cm. Vekten skal ligge på mellom 19 og 25 kg. Tispene har en idealhøyde på 46 cm, og ligger mellom 43 og 52 cm i mankehøyde. Tispene veier mellom 16 og 22 kg. For å kunne svømme godt, klippet fiskerne hundene sine i en funksjonell frisyre, kalt løveklipp. Pelsen på framparten skulle være lang, slik at hunden kunne holde på varmen i kaldt vann og ha beskyttende «krave» mot bitt fra fisken. Frisyren skulle videre også hjelpe hunden med å stabilisere kroppen da den hoppet ombord i båten. Bakparten ble klippet kort, slik at pelsen ikke skulle hindre hunden da den svømte. To tredeler av halen ble også klippet, mens den resterende tredjedelen (i form av en dusk) skulle virke som et ror da hunden svømte. Det er også vanlig å barbere snuten på hundene. Det hevdes at løveklipp av hund kan ha eksistert i mer enn 700 år. Løveklipp er fortsatt obligatorisk for rasen når en hund skal stilles ut. I USA brukes også en klipp som kalles "retrieverklipp", i tillegg til modifiserte former av løveklipp. Under retrieverklipp klippes hunden jevnt over hele kroppen, slik at kun cirka 2,5 cm av pelsen står igjen. Denne klippingen blir i Portugal betraktet som en overgangform mellom ikke-arbeidende hunder og arbeidsdyktige hunder. Siden portugisisk vannhund mangler underpels, er pelsen godt tilpasset saltvann. Når en hund har badet i saltvann og pelsen tørker, samles salt og urenheter ytterst mot hårtuppene. Før i tiden var det ikke vanlig å skylle pelsen med ferskvann, men i dag kan dette anbefales. Bruksområder. Portugisisk vannhund er en energisk og aktiv apporterende vannhund med en rekke gode egenskaper som generell brukshund. Fra gammelt av ble disse hundene brukt som en hjelpende hånd ombord på fiskebåter. De er meget dyktige svømmere som fiskerne brukte som apportører og vakthunder. Rasen har imidlertid også egenskaper som vannapporterende jakthund på sjøfugl. I dag regnes hunderasen som en allsidig familiehund og brukshund. Den høyt utviklede luktesansen kan også gjøre den til en ypperlig trøffelhund, ettersøkshund, narkotikahund eller lignende. Portugisisk vannhund egner seg dessuten godt til ulike former for hundesport, som for eksempel agility, lydighet og freestyle. Lynne og væremåte. Portugisisk vannhund er energisk, impulsiv, intelligent og tøff hunderase. Den regnes som en god og stødig familiehund, herunder flink med egne barn, med et noe reservert vesen. Rasen passer best for aktive friluftsmennesker som liker å ferdes mye ute. Den fordrer godt med mosjon og psykiske utfordringer for å trives maksimalt, ikke minst muligheten til å bade og leke i vann. Annet. Pelsen krever regelmessig børsting og klipp, hver 6.-8. uke om utstillingskvalitet skal vedlikeholdes. Pelsstellet er krevende sammenlignet med mange andre hunderaser. Riktig redskap og regelmessighet i stellet er derfor viktig. Portugisisk vannhund og andre hunderaser med voksende pels blir av og til framstilt som mer allergivennlige enn andre hunderaser, men en slik påstand savner vitenskaplig støtte. Det er derimot påvist, at hunder (pelsdyr) som bader ofte avsonder færre allergener og derfor i en viss utstrekning og i et svært begrenset tidsrom, kan være mindre allergifremkallende enn andre hunder (pelsdyr). Hvor allergipåvirkende en hund er, er imidlertid høyst individuelt, både fra hund (pelsdyr) til hund (pelsdyr) og person til person. USAs president, Barack Obama, har en portugisisk vannhund. Den heter Amigo's New Hope, men lyder til daglig navnet "Bo". Hunden var en gave fra senator Edward Kennedy, som hadde tre portugisiske vannhunder selv. Bo var kullsøsken med en av senatorens anskaffelser, "Cappy". Oppdrettere var "Art" og "Martha Stern" fra Dallas-traktene. Margaret Thatcher. Margaret Hilda Thatcher, baronesse Thatcher (født "Margaret Hilda Roberts" 13. oktober 1925 i Grantham i Lincolnshire i England) er en britisk politiker. Hun var den første kvinnelige leder for det britiske konservative partiet (Toryene) og Storbritannias første kvinnelige statsminister (1979–1990). Thatcher er utdannet kjemiker (Oxford University, 1947). Senere ble hun også advokat. Thatcher satt som representant i Underhuset fra 1959 og frem til 1992. I Edward Heaths regjering var hun utdanningsminister fra 1970 til 1974. Thatcher reformerte partiets politiske ideologi fra tradisjonell konservativisme til en radikal økonomisk liberalisme, basert på monetarisme og tilbud og etterspørsel i et fritt marked. Inspirert av blant annet økonomene Friedrich Hayek og Milton Friedman, gjennomførte hun omfattende privatiseringer av statseide bedrifter, omfattende skattelettelser og store nedskjærelser av den britiske velferdsstaten som hun oppfattet som sosialisme. Dette skapte tildels sterke reaksjoner blant egne partifeller. Blant annet ble tidligere statsminister Edward Heath en bitter fiende av Thatcher resten av sitt liv. At dette ikke var tomme ord, ble bekreftet i budsjettet i 1981, da merverdiavgiften ble økt midt i en nedgangs-konjunktur, på tross av advarsler i et åpent brev av 364 ledende økonomer. I januar 1982 var inflasjonen under kontroll og styringsrenten ble senket igjen, mens arbeidsledigheten fortsatte å øke til den nådde 3,6 millioner i 1983. Fra 1986 til 1990 raste arbeidsledigheten nedover, og i 1999 var den lavere enn da Margareth Thatcher overtok som statsminister (Pissarides, s. 33). Det britiske Arbeiderpartiet anklaget regjeringen for å ha «skapt» massiv arbeidsledighet i perioden 1979–1983. Thatcher på sin side svarte med at hun ikke hadde «skapt», men synliggjort "skjult" arbeidsledighet ved å oppheve ulønnsomme tiltaksjobber som hadde vokst frem under tidligere regjeringer. Thatcher huskes spesielt for sin harde linje i gruvearbeider-streiken mellom 1984 og 1985. Denne streiken ble utløst av regjeringens forslag om nedleggelse av et stort antall gruver, og å privatisere de resterende 15 gruvene. Det sistnevnte ble da også gjort i 1994, under den etterfølgende regjeringen til John Major. Thatcher huskes også for Falklandskrigen (1982). I 1984 prøvde IRA å drepe henne under de konservatives kongress i Brighton. Hun var med å avslutte Den kalde krigen sammen med Mikhail Gorbatsjov og George Bush, blant annet ved at de tre var enige om å gi den vest-tyske kansleren Helmut Kohl tillatelse til å gjenforene Tyskland. Hun ble kalt «The Iron Lady». I 1991 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H.W. Bush. Høsten 2008 ble det kjent at Thatcher er blitt dement. ? and the Mysterians. ? and the Mysterians er et rockeband fra 1962 etablert i Detroit, USA. De huskes best i forbindelse med garasjerock-bølgen i USA rundt midten av 60-tallet. Biografi. De meksikanskfødte medlemmene av bandet hadde en delt interesse for science fiction og rock and roll. Det tok dem noen år å komme sammen – fetterne Bobby Balderama og Larry Borjas (som spilte bass) hadde sammen trommeslageren Robert Martinez startet The Mysterians (oppkalt etter en japansk science fiction-film fra 1957, "The Mysterians") i 1962. ? – en sann eksentriker, som holder fast på å høre stemmer fra framtiden og å ha levd blant dinosaurene – ble med litt senere, sammen med Frank Rodriguez. De begynte å holde konserter i 1964. Etter en stund måtte Borjas og Robert Martinez i militæret, og bandet måtte få med seg en ny rytmeseksjon. Valget falt på Frank Lygo og Eddie Serato. ? skrev tidlig i bandets karriere en sang han kalte «Too Many Teardrops», før han døpte den om til «69 Tears» og deretter til «96 Tears». Bandet fikk spilt inn sangen i 1966, der ? og Rodriguez stod for maks innsats med henholdsvis bitende vokal og et enkelt, men fengende orgelriff. Den kom ut på single på et lite plateselskap og slo an i Detroit og i Flint, og den ble en nasjonal nummer en-singel i USA høsten samme år. De fulgte opp med singlene "I Need Somebody" (1966) og "Can't Get Enough Of You Baby" (1967), og albumene "96 Tears" og "Action" (begge 1966), til en viss suksess. "96 Tears" har fått status som en av garasjerockens klassikere, og den har blitt spilt inn av blant andre The Stranglers, Primal Scream, Aretha Franklin, Suicide og Iggy Pop. Dessverre har Allen Klein, eieren av plateselskapet den kom ut på, Cameo Parkway, nektet nyutgivelser av "96 Tears" – derfor er den ikke å finne på lovlige CDer. ? and the Mysterians gjennomgikk flere skifter i besetningen (en av de som var innom var Mel Schacher, senere i Grand Funk Railroad) før de oppløste seg i 1969, men det gikk bare noen få år før ? dukket opp med en ny utgave av bandet. Suksessen uteble, og bandet gikk i oppløsning igjen, men de var tilbake i 1978 og spilte inn noen demoer. I 1984 spilte de en gjenforeningkonsert i Dallas, Texas, den dukket senere opp på plate. 13 år senere, i 1997, kunne ? opplyse om at stemmene fra framtiden hadde bedt ham gjenforene bandet nok en gang. Han fikk med seg flere av 1966-medlemmene – Bobby Balderrama, Frank Rodriguez og Frank Lugo – og tok også med broren Robert Martinez, som hadde spilt trommer i den opprinnelige utgaven av The Mysterians. De har spilt inn et album med nyversjoner av sangene fra 60-tallet og holdt en rekke konserter siden. Kaldea. Kaldea (assyrisk "Kaldu", hebraisk "Kasdim", latin "Chaldæa") var betegnelsen på et område i det sørlige Mesopotamia. Kaldeerne var semitter og sto trolig arameerne nær. Stammer av bosettere som kom til regionen i tiden 625-539 f.Kr. ble kjent som kaldeere. Kaldea er nevnt som patriarken Abrahams hjemland. "Kasdim" nevnt i Det gamle testamente var et hebraisk uttrykk for kaldeer eller babyloner. Kaldea omfattet egentlig fra begynnelsen sørlige Babylonia, dagens sumpete, myrlendte område lokalisert i sørlige Irak og Kuwait, men ble etter hvert synonymt med hele Babylonia. Det 11. dynasti av Babylonias konger (500-tallet f.Kr.) er av tradisjon blitt kjent av historikerne som «det kaldenske dynasti». Deres kongedømme i sørlige Babylonia lå hovedsakelig på høyresiden av Eufrat. Selv om navnet etter hvert ble brukt om hele Babylonia, var det egentlige Kaldea den store sletten eller deltaet i sør som var blitt dannet av avsetninger fra Eufrat og Tigris, og strakte seg rundt 640 km langs disse elvene og rundt 160 km i gjennomsnittlig bredde. Landet ble kalt på deres eget språk for "mat Kaldi", det vil si «Kaldeas land» men det ble også benyttet, tilsynelatende synonymt, uttrykket "mât Bit Yakin". I 652 f.Kr. brøt det ut en rekke kriger i Assyria over hvem som skulle herske. Disse store krigene svekket riket. Da kaldeerne merket denne svakheten førte de mederne med seg på et angrep på assyrerne. I år 612 f.Kr. ødela de byen Ninive. Det assyriske riket gikk i oppløsningen da de siste restene av assyrerne ble beseiret i Harran i år 609 f.Kr. og Assyrias besittelser i Syria og Palestina tilfalt kaldeerne som bygde opp sitt eget rike på ruinene av Assyria. I "Habakkuks bok 1:6" i Det gamle testamente beskrives kaldeerne som «det harde og voldsomme folket som farer vidt omkring på jorden og tar andres boliger i eie.» I antikkens Roma ble navnet "kaldé" ("chaldæus") likestilt med astrologer, stjernetydere, spåmenn, såkalte «klarsynte» og andre bløffmakere ettersom astrologien hadde sitt hjemland i Babylonia og de som drev på med dette i Roma var som regel menn fra Asia. Harald Hardråde. Harald Hardråde (1015 – 25. september 1066) var norsk konge fra 1046 først sammen med Magnus den gode, siden enekonge fra 1047 til 1066 da han falt i slaget ved Stamford Bridge og ble senere begravet i Mariakirken i Trondheim. Da denne kirken ble revet ble han begravet på nytt i Helgeseter kloster på den andre siden av Nidelva. Han var sønn av Sigurd Syr på Ringerike og halvbror til Olav den hellige. Han var den tredje norske konge ved navn Harald. Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants. Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væringgarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for væringene. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i, det skal være i alt 18 større slag rundt om i Middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han hadde vært med og erobret hele 80 byer. Sagaene forteller at han fikk vite om at nevøen, Magnus Olavsson, var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem. Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme. I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe. Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Kaupang og Skien må ha vært ganske innbringende. Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i Væringgarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde». Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo oppstod på grunn av handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempe en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest brutale metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter – hvis de overlever – har de ingen trekkdyr til å pløye jordene. Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For tettstedet eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig. Harald Hardråde og mynter. En norsk penning-standard på ca. 0,90 gram ble etablert under Harald Hardråde. Penningstandarden tok utgangspunkt i den gammelnorske markvekten på ca. 214 gram, og det gikk 240 penninger på en mark. Gjennom hele sin kongetid utmyntet Harald penninger av én hovedtype, med trikvetra-tegnet på adversen. Kong Haralds myntsteder var Nidarnes og Hamar. Ved å følge utviklingen av denne utmyntningen via stempelkoblinger og kjeder av slike koblinger, ser vi at det skjedde en planmessig forringelse av sølvinnholdet i myntene. At innblanding av kobber i myntmetallet støtte på motstand, viser en episode i Morkinnskinnas versjon av Harald Hardrådes saga. Der blir det fortalt at den islandske hirdmannen Halldor Snorresson kastet myntene av denne «Haraldsslåtten» fra seg i forakt. Myntfunn viser nå likevel at disse myntene ble brukt og spart på rundt omkring i landet. Utenlandske mynter – særlig angelsaksiske og tyske penninger – som inntil kong Haralds første regjeringstid dominerte norske skattefunn, forsvinner nå fra pengesirkulasjonen i Norge. Det er norskekongens egen mynt som rår. Eksterne lenker. Harald 03 Aleksandr Borodin. Aleksandr Porfirjevitsj Borodin (Александр Порфирьевич Бородин) (født, død) var en russisk komponist, lege og kjemiker. Borodin var først lektor og siden professor ved Universitetet i St. Petersburg, og komponerte i sin fritid. Hans produksjon er sparsom og omfatter symfonier og andre orkesterverker, litt kammermusikk og klavermusikk og en ufullendt opera, "Fyrst Igor". Hans strykekvartett nr. 2 er særlig kjent. Eksterne lenker. Borodin, Aleksandr Borodin, Aleksandr Borodin, Aleksandr Borodin, Aleksandr Borodin, Aleksandr Forventning. Forventning eller forventningsverdi er en størrelse innen sannsynlighetsregning. Forventningen til en stokastisk variabel er en verdi, slik at hvis man gjentar eksperimentet som ligger til grunn for variabelen mange ganger, vil gjennomsnittet av utfallene nærme seg forventningen. I det diskrete tilfellet er forventningen lik summen av sannsynligheten for hvert utfall, multiplisert med verdien av dette utfallet. For en stokastisk variabel "X", skriver man "E"["X"] for forventningsverdien til "X". Forventningsverdien til en diskret stokastisk variabel. Hvis "X" er en diskret stokastisk variabel, og antar verdiene "x"1, "x"2... med sannsynlighet henholdsvis "p"1, "p"2... så er forventningsverdien "E(X)" gitt ved Hvis "X" kan anta tellbart uendelig mange forskjellige verdier, er denne summen en uendelig rekke. I dette tilfellet eksisterer forventningsverdien "E"["X"] bare hvis denne rekken konvergerer absolutt. Forventningsverdien til en stokastisk variabel med tetthetsfunksjon. Hvis en stokastisk variabel "X" har tetthetsfunksjon "f"("x"), er forventningsverdien gitt ved Forventningsverdien eksisterer bare hvis integralet formula_3 konvergerer. Generell definisjon. Generelt blir forventningsverdien definert som følger: Hvis "X" er en "P"-integrerbar stokastisk variabel fra et sannsynlighetsrom "(Ω, Σ, P)" til formula_4, der "B" er den borelske σ-algebra over formula_5 så defineres Empirisk forventning. Den empiriske motsatsen til forventning er gjennomsnittet. Forventning estimeres ofte ved gjennomsnitt og trimmet gjennomsnitt og for symmetriske fordelinger også ved medianen. Egenskaper. Forventning er en lineær operator, så for vilkårlige konstanter formula_7 og formula_8 og en stokastisk variabel formula_9 gjelder Eksempler. Et eksempel på en "diskret stokastisk variabel" er gjennomsnittsresultatet av en lang serie med kast (100 eller flere) med en terning med 1-6 «øyne» på sidene. Er terningen rett, dvs. riktig balansert, har hver av sidene sannsynligheten 1/6 for å vises. Forventet antall øyne blir da 1/6 x 1 + 1/6 x 2 + 1/6 x 3 + 1/6 x 4 + 1/6 x 5 + 1/6 x 6 = 3,5. Saladin. En kunstnerisk framstilling av Saladin Salahadin Ayyubi (kurdisk: "Selahedînê Eyûbî; tyrkisk: Selahaddin Eyyubi; صلاه الدين يوسف ابن ايوب"), mest kjent som Saladin i Europa (født 1137/1138 i Tikrit i dagens Irak, død 4. mars 1193 i Damaskus i Syria) var en kurdisk muslimsk politisk og militær leder. Han var sultan i Egypt og Syria, og grunnla Ayyubide-dynastiet som på sitt største hadde kontroll over Egypt, Syria, Irak, Hijaz, Jemen og Kurdistan. Saladin er i både den kristne og muslimske verden kjent som en dyktig hærfører under det tredje korstog, hvor han gjenerobret Kongeriket Jerusalem fra korstogfarerne. Han er en av de muslimske hærførerne som blir husket med respekt i den kristne verden fordi han behandlet kristne fanger skånsomt og med respekt. Saladin i litteraturen. Saladin inngår som en romantisert ridderfigur i Walter Scotts roman "Talismanen" (1825). Ridderlighet er også figurens viktigste egenskap i bøkene om "Arn" av Jan Guillou og "Kamelskyer" av Thorvald Steen. Saladins heltemot og lederskap har gjort ham ideell som kultfigur ved framveksten av Kurdisk nasjonalisme i det 20. århundre. Thorvald Steen og Tariq Ali skrev teaterstykket "Ørkenstormene" som hadde utpremiere på Litteraturhuset i Oslo 5. mars 2010. Stykket handler om kampen mellom korsfareren Richard Løvehjerte og Saladin. Det blir et møte mellom to kulturer med klare paralleller til dagens krig mot terror, til striden om Jerusalem og Palestina og til troens problem. Men først og fremst er det et stykke om mennesker som rives mellom fundamentalistisk tro og menneskelig tvil. Trådløst personlig datanett. Et trådløst personlig datanett (engelsk "wireless personal area network", forkortet WPAN) er et personlig datanett der komponentene er koblet sammen ved hjelp av trådløs teknologi i stedet for ledninger, for eksempel med ZigBee, Bluetooth (Blåtann) eller IrDA. Datanett. Et datanett, datanettverk eller bare nettverk er et system for kommunikasjon mellom to eller flere datamaskiner. Definisjon. I tradisjonell forstand består et datanettverk av datamaskiner knyttet sammen ved hjelp av kabel eller ved hjelp av trådløs teknologi. I de senere år har teknologien gjort at det er kommet flere ting på markedet som kan knyttes opp til et nettverk i tillegg til tradisjonelle datamaskiner. Dette er alt fra nettverksskrivere og mobiltelefoner til toaletter og kjøleskap. Opprinnelig ble nettverk satt sammen innad i bedrifter, forskningsinstitusjoner og i det militæret. Tanken var at sammenkoblinger av datamaskiner skulle gjøre utvekslingen av forskningsdata og annen informasjon lettere. Etterhvert har bruken av datanettverk blitt mer og mer utbredt. Typer nettverk. Datanettverk kan klassifiseres ut fra flere faktorer, som utstrekning, teknologi og bruksområde. Personlig datanettverk. Det er derfor blitt vanlig at maskiner knyttes sammen i mindre nettverk som har rekkevidde på et par meter. Denne typen nettverk kalles personlig datanettverk ("Personal Area Network", "PAN") og kobles vanligvis sammen ved hjelp av Bluetooth. Lokalt datanettverk. For å koble sammen flere datamaskiner innenfor et begrenset geografisk område, som på et kontor eller hjemme, brukes et lokalt datanettverk ("Local Area Network", "LAN"). Ethernet er den mest brukte typen lokalt datanettverk. Bydatanettverk. Et bydatanettverk (MAN) er et datanettverk som kobler sammen mindre datanettverk i en by. De dekker typisk mellom 5 og 50 km diameter. WAN. Hvis en bedrift, skole eller lignende har kontorer flere steder er det vanlig å koble disse lokale nettverkene sammen. Slike nettverk som spenner over store avstander heter "Wide Area Network" (WAN). Det mest kjente eksempelet på et slikt datanettverk er Internett. Nettverksstandarder. Det er utviklet en rekke standarder som definerer hvordan trafikkflyten på et datanettverk skal være. Dette for at ting skal gå for seg mest mulig sømløst og i ordnede former. Mange av disse standardene er fra de dager da internett var i sin barndom men har siden blitt revidert flere ganger. For at de forskjellige delene av et nettverk skal kunne snakke sammen og vite hvem de snakker med er det innført flere standarder eller protokoller. Det er flere forskjellige protokoller som brukes i nettverk men når det gjelder kommunikasjon heter denne protokollen Internet Protocol (IP). Denne protokollen sørger for at hver maskin har en unikt nummer (ip-adresse) på samme måte som hver husstand har et telefonnummer. Når data sendes over et nettverk er kommunikasjonen delt opp i forskjellige mindre datapakker. I tillegg til selve dataen inneholder datapakkene blant annet informasjon om avsender og mottager. Når for eksempel en switch mottar en datapakke ser den på hvem som skal motta pakken og sender den direkte til den maskinen. Ip-protokollen brukes ofte sammen med en annen protokoll som heter Transmission Control Protocol (TCP). Denne protokollen sørger for trafikkflyten og integriteten på dataene. Hvis det er noen datapakker som ikke kommer frem til mottageren eller er skadet sørger denne protokollen for å be om en ny datapakke slik at all informasjon kommer frem. Sammen kalles disse IP og er på mange måter kjernen i et nettverk. Disse protokollene (eller stack med protokoller som det også heter) brukes i tilfeller hvor det er viktig å sørge for at all kommunikasjon kommer frem. I andre tilfeller hvor det ikke er så viktig å sjekke om alle datapakkene kommer frem brukes en protokoll som heter User Datagram Protocol (UDP). Når denne brukes sammen med IP-protokollen heter stakken IP. De vanligste protokollene på internett. Hvilken av de forskjellige internett-standardene, eller -protokollene, som tas i bruk, avhenger av hvilke tjenester eller oppgaver som skal utføres. Den kanskje aller mest brukte per i dag er HyperText Markup Language (HTML). HTTP-protokollen ble utviklet for å publisere informasjon på internett med et grafisk brukergrensesnitt integrert i filen. Etter hvert som internett ble mer vanlig, har teknologien som laget det grafiske brukergrensesnittet endret seg dramatisk. HTTP ble laget for å vise informasjon, men er ikke like velegnet til å publisere informasjon, altså overføre data fra en terminal til en internett-server. Til dette ble protokollen File Transfer Protocol (FTP) utviklet. Trivial File Transfer Protocol (TFTP) er en forenklet utgave av FTP, og benyttes i mindre utstrekning enn FTP. Til å formidle e-post brukes Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) for å sende meldinger, og POP (Post Office Protocol) eller IMAP (Internet Message Access Protocol) for å motta (laste ned) meldinger. OSI-modellen. Man kan ikke snakke om datanettverk uten å ta opp OSI-modellen. Dette er på mange måter hjertet i informasjonsflyten som definerer hvordan datapakkene som sendes over et nettverk skal settes sammen eller bygges i den ene enden for så å pakkes opp igjen i motsatt rekkefølge hos mottageren. Hvordan er nettverk satt sammen. Som tidligere nevnt består et nettverk av flere datamaskiner som er koblet sammen. I et kablet nettverk er maskinene er knyttet sammen ved hjelp av én eller flere kabler. Disse kablene kan enten koble datamaskinene direkte til hverandre eller til en hub. Alternativt kan man koble datamaskinene, eller grupper av datamaskiner, til en switch. Oppgaven til switcher er å dirigere trafikk mellom de forskjellige datamaskinene i et nettverk. For å koble sammen flere nettverk trenger man en router. Routere er den delen som binder sammen nettverk og sender datapakker til andre routere før de kommer frem til mottagernettverket og til slutt maskinen som skal ha informasjonen. Både routere og switcher bruker den tidligere nevnte IP-protokollen for å finne ut hvor datapakkene skal. I mange hjem finnes det routere og switcher som er innebygget i samme enhet. Disse kalles noe feilaktig kun for routere. Det er router-delen som kobler hjemmenettverket til Internett, mens det er switch-delen som kobler sammen maskiner i huset til et eget nettverk. Dette er gjort for å gjøre det enklere for vanlige hjemmebrukere å sette opp å bruke nettverk. Johann Tetzel. Johann Tetzel (eller Tezel, Diez, Diezel, Tietzel) (født ca. 1465 i Pirna ved Dresden i Tyskland – død 11. august 1519 i Leipzig), tysk dominikaner, inkvisitor, avlatspredikant, motstander av Martin Luther. Johann Tetzel var sønn av en gullsmed, formodentlig ved navn Ziegler. Det er litt uklart når og hvor han trådte inn i dominikanerordenen. Kanskje var det allerede i 1480 før teologistudiene (teologi (1482/83 i Leipzig, 1487 "Baccalaureus artium"), kanskje var det etterpå, i 1489. Om han inntrådte i Pirna eller i Leipzig er også uvisst. I alle fall finner vi ham etterhvert i dominikanerklosteret St. Pauli i Leipzig. Der må det ha oppstått friksjoner, og i 1497 dro Tetzel til Roma for å få tillatelse fra ordensgeneralen (Joachim Turrianus) til å finne seg et annet kloster. Selv om tillatelsen ble tilbakekalt, må han ha oppnådd noe. I 1502 ble han prior i Glogau, som tilhørte dominikanernes polske provins, og han ble også inkvisitor for den saksiske provins, predikant i Leipzig og teologidosent for ordenskandidatene der. Avlatspredikant. I 1503 dukker han for første gang opp i kildene som avlatspredikant. I 1504 til 1510 var han avlatspredikant i Livland, etter at Den tyske orden hadde fått tillatelse fra pave Alexander VI om å ha en treårs jubileumsavlat i kirkeprovinsene Magdeburg, Bremen og Riga. Etter et opphold på tre år utskrev den nye pave Julius II den 22. november 1506 en ny treårs avlat for kirkeprovinsene Köln, Mainz and Trier. Ved slutten av 1509 var han avlatskommissær i bispedømmet Strassburg, og derfra dro han i 1510 til Nürnberg, Würzburg og Bamberg. Fra 1509 var han blitt inkvisitor for både Polen (etter anbefaling fra den polske provinsial Johannes Advocati) og for Sachsen. Historikerne har ikke klart å finne ut hva Tetzel gjorde i perioden juli 1510 til april 1516. Men i 1516 ble han subkommissær i bispedømmet Meissen (Meißen) for avlaten som var blitt utskrevet til støtte for byggingen av Peterskirken i Roma. Kritisert av Martin Luther. Fra 1517 var Johann Tetzel generalsubkommissær på oppdrag av erkebiskop Albrecht av Mainz i bispedømmene Halberstadt og Magdeburg. Hans avlatsreiser i denne egenskap lar seg ikke rekonstruere fullstendig, men det kan påvises at han i 1517 prekte avlaten i byene Eisleben, Halle, Zerbst, Jüterbog, Magdeburg og Berlin. Han prekte aldri i Wittenberg, som det lå i bispedømmet Brandenburg. Tetzel hadde ikke adgang til å virke i Wittenberg. Men byen Jüterbog ligger ikke langt fra Wittenberg, og ifølge Luther var det "«mange folk i Wittenberg som flokket til Jüterbog for å vinne avlat»" («Wider Hans Wurst»). Men at avlatsforkynnelsen i Jüterbog var det som utløste Luthers engasjement, kan ikke være riktig. Tetzel hadde preket i Jüterbog i april 1517, lenge før tesene ble skrevet, og i sitt brev til erkebiskop Albrecht skriver Luther at han hadde overveiet å gå ut mot avlatsmisbrukene i lengre tid. Tetzels avlatsforkynnelse var altså kun en medvirkende årsak til Martin Luthers 95 teser av 31. oktober 1517 mot avlatshandelen. Luther kom også med et omfattende kritisk tilbakeblikk på Tetzel i av sine mest voldsomme kampskrifter, "«Wider Hans Wurst»". (Det kom i 1541, lenge etter Tetzels død.) Etter at striden om avlaten var blusset opp, offentliggjorde Luther skrivet "«Sermon von Ablaß und Gnade»", som kritiserte avlatsmisbrukene og Tetzel. Tetzel svarte i april 1518 med skrivet "«Vorlegung»" der han på sitt vis påpekte at Luthers kritikk skulle bære i seg kimen til en undergraving av selve troen og av kirkens myndighet. Like etterpå, i mai, fulgte Tetzel opp med 50 teser som bare går lett inn på avlaten men som mest konsentrerte seg om kirkens myndighet. På dette tidspunkt hadde Tetzel bare et bakkalaureat i teologi. Senere i 1518 ble han promovert til doktor i teologi i Oder. Om det var hans egen orden eller universitetet i Frankfurt som forestod dette, vet man ikke. Tetzel disputerte i Frankfurt over avlaten, for å forsvare seg mot Luthers anklager. St. Petersavlaten var egentlig utskrevet for en åtteårsperiode, men Luthers angrep på den gjorde at det fra da av gikk meget trått med avlatsprekenen. Tetzel, nå forlatt og en brukket mann både psykisk og fysisk, trakk seg tilbake til St. Pauls-klosteret i Leipzig. Her ble han i januar 1519 utsatt for voldsomme beskyldninger fra den pavelige kammerjunker Karl von Miltitz. Da kom Luther med et skriv der han prøvde å trøste med å erklære at "«avlatsforkynnelsen ikke var noe som kom fra ham (Tetzel), men at dette barn hadde en helt annen far»". Tetzel døde kort tid etter, den 11. august 1519. Hans død sammenfalt med et pestutbrudd i Leipzig. Tetzel, Johann Tetzel, Johann Tetzel, Johann Brønnøysundregistrene. Brønnøysundregistrene, formelt Registerenheten i Brønnøysund, er en norsk forvaltningsetat som utvikler og driver mange av det norske samfunnets viktigste registre og elektroniske løsninger. Forvaltning av Altinn, samordning av data i offentlig sektor, og veiledningstjenester er sentrale oppgaver. Brønnøysundregistrene har 560 ansatte (2011). Brønnøysundregistrene ligger i Brønnøy kommune i Nordland fylke, med kontorlokaler i Havnegata sentralt i Brønnøysund. Etaten har også eget postnummer, 8910 Brønnøysund. Elektroniske løsninger. Brønnøysundregistrene har forvaltningsansvaret for Altinn, semantikkregisteret SERES og skjemastandarden ELMER. Andre tjenester. Brønnøysundregistrenes opplysningsavdeling har en seksjon i Narvik, Bedriftsveiledning, som driver Narviktelefonene. Gebyrsentralen er ansvarlig for registrering av bilag og fakturering i forbindelse med tvangsforretninger utført av lensmenn og byfogder. Gebyrsentralen administrerer også Jegerregisteret for Direktoratet for naturforvaltning. European Business Register er et europeisk nettverk for utveksling av foretaksopplysninger. Olje. Smøreolje fylles på en motor Olje er en væske, (organisk væske) som ikke er oppløselig i vann. Ordet "olje" er et ikke-vitenskapelig ord for alle væsker med omtrentlig samme viskositet, uten å ta hensyn til væskens kjemiske innhold. I vitenskapen brukes ofte væskens alkaniske egenskaper i navnet, for å presisere hva man snakker om. Olje har ingen eller liten elektrisk polarisering, som gjør at den ikke enkelt kan blandes med eller løses i polariserte væsker (som vann). Men derimot er det lett oppløselig i andre upolariserte væsker. I likhet med andre væsker har olje ingen elastisitet, som gjør det anvendelig i hydrauliske systemer. Det norske landssvikoppgjøret. Det norske landssvikoppgjøret var et rettslig oppgjør med medlemmer av det nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling (NS) og tyskernes medhjelpere i Norge etter andre verdenskrig. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot siktede hvorav rundt ble straffet, 30 fikk dødsstraff, fikk fengselstraffer, og de resterende fikk forelegg eller annen straff. At man fikk forelegg og stemplet som landssviker for å være passivt medlem i NS har også vakt oppsikt. Bakgrunn. Over hele Europa hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat i deler av befolkningen mot nasjonalsosialistene og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen. I Tyskland arrangerte de allierte et særskilt tribunal, Nürnbergprosessen, som skulle dømme tyske krigsforbrytere. I Frankrike regner man med at minst antatte kollaboratører ble henrettet uten rettergang. Et fellestrekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmålingene i løpet av prosessen ble mildere; man hevder idag at grunnen til dette var at sinnstemningen i landene dempet seg med tiden. Samarbeid med okkupantene. Da Norge ble okkupert måtte befolkningen og de forskjellige samfunnsstrukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel på tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var svik ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sårbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidsplasser. Fra sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa, og konge og regjering hadde flyktet til Storbritannia. Under disse omstendigheter var det noen som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor Stortingets presidentskap i Riksrådsforhandlingene gikk med på å be Kong Haakon abdisere. Gjennomføring. De første forberedelser til et rettsoppgjør ble foretatt av London-regjeringen. Senere skjedde det meste på initiativ av hjemmefrontledelsen. Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som hjemmefronten og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble personer arrestert, og allerede i juli 1945 var fengslet, fordelt på 200 leirer. Den første dommen ble avsagt 15. juli 1945. Resultat. I tillegg til dette rettsoppgjøret var det et tildels kraftig, uformelt oppgjør som gikk utover mange som hadde hatt samkvem eller samarbeidet med tyskerne. Hovedpersonene bak landssvikoppgjøret. Terje Wold var justisminister i regjeringen Nygaardsvold. I september 1939 nedsatte han en hemmelig komité med mandat å skulle komme med forslag til utvidede lovgivningsfullmakter for Kongen i krigstid eller når krig truet. Hovedtyngden av komitémedlemmene var jurister, men Einar Gerhardsen var også medlem. I april 1940 fremla Wold for Stortinget et lovforslag basert på komitéens innstilling. I statsministerens fravær refererte han i regjeringskonferanse 12. desember 1944 fem provisoriske anordninger, hvorav landssvikanordningen var én. I juni 1945 var han faglig ansvarlig for et brev fra statsministeren til Stortinget med en katalog over provisoriske anordninger der det påstås at disse anordningene er gjeldende rett. I 1945 ble Terje Wold høyesterettsdommer og i 1958 høyesterettsjustitiarius. Jens Christian Hauge ledet i 1944-1945 en juristkomité som samarbeidet med britiske eksperter om det lovmessige grunnlaget for en nyordning av Norge etter den tyske okkupasjonen. I mai 1945 grunnla han Erstatningsdirektoratet og sendte instrukser til politi, påtalemyndigheter og namsmyndigheter om gjennomføringen av landssvikoppgjøret. Han utpekte også lokale forvaltere som fikk fullmakt til å omsette mistenktes realverdier i penger. Jens Christian Hauge var sekretær for regjeringen Gerhardsen og Gerhardsens juridiske rådgiver. Fra 5. november 1945 til 6. januar 1952 var han forsvarsminister. Erik Solem ble utnevnt til høyesterettdommer i 1938 og fikk i 1945 i oppdrag som konstituert lagmann ved Eidsivating lagmannsretts landssvikavdeling å lede landssvikoppgjøret. Han skrev i 1945 kommentarer til landssvikanordningen og i 1947 Landssvikloven som la føringer for landssvikoppgjøret ved domstolene. Formann i Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 og straffelovskommisjonen av 1947. Johannes Andenæs etablerte seg som Norges fremste ekspert på landssvikoppgjøret. Ettertid. Avisene Nationen og Morgenbladet og enkeltpersoner som juristen Johs Andenæs mente at straffene var for harde, mens de som ønsket harde reaksjoner hadde stor støtte i arbeiderbevegelsen og dennes aviser. Den offentlige oppmerksomheten omkring landsvikoppgjøret la seg ganske fort. Kritikken som ble reist var hovedsakelig fra de dømte selv. Organisasjoner som "Forbundet for Sosial Oppreisning" ble stiftet for å ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet Folk og Land ble et talerør for de dømte. Mange gav også ut sin versjon av saken på «eget forlag». NS-siden hevdet at den hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne. Kongelig resolusjon om fullbyrdelse av dødsstraff. "Regler om fullbyrdelse av dødsstraff som idømmes i borgerlige saker" Harry Potter og fangen fra Azkaban. "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" er den tredje boken i J.K. Rowlings serie om Harry Potter. Boka ble gitt ut i England (som "Harry Potter and the Prisoner of Azkaban") i 1999, og den norske oversettelsen (ved Torstein Bugge Høverstad) kom året etter. Handling. Boken starter sommeren før Harry skal begynne sitt tredje år på "Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom". Hjemme hos Dumlingene kommer han i skade for å blåse opp tanta si, og dermed tror han at han er utvist fra skolen, fordi det ikke er lov å bruke magi utenfor skolen. Fortvilet forsøker han å stikke hjemmefra, men like ved der han bor, blir han skremt av en stor, svart hund. Så blir han plukket opp av Fnattbussen, som kjører ham til "Diagonallmenningen", det magiske området i London. Der treffer han selveste magiministeren, Kornelius Bloeuf, som forteller at det lille regelbruddet Harry gjorde ikke spiller noen rolle. Han treffer også vennene sine, Ronny Wiltersen og Hermine Grang. I "Fangen fra Azkaban" innser leseren at fortiden er viktig for det som skal skje videre i serien. I Diagonallmenningen blir det avslørt hvem «Fangen fra Azkaban» er. Det er Sirius Svaart som har rømt fra trollmannsfengselet Azkaban, og det sies at han er ute etter noen på Galtvort. Sirius satt i fengsel for å ha drept mange mennesker, og i tillegg var det han som anga Harrys foreldre til den onde Voldemort. For å beskytte elevene på Galtvort, og særlig Harry, blir det utplassert desperanter fra Azkaban der. Desperantene livnærer seg på andre menneskers glede, og kan i verste fall suge ut sjelen på folk. Harry viser seg å være spesielt følsom overfor Desperantene, fordi de får ham til å gjenoppleve da foreldrene hans ble myrdet. På skolen har de igjen fått en ny lærer i "Forsvar mot svartekunster", nemlig Remus Lupus. Han lærer Harry å forsvare seg mot desperanter. Siden Harry og vennene hans har begynt i tredje klasse, kan de velge fag. Harry og Ronny ender opp med "clairvoyance", spådomskunst, med den veldig snedige Rakel Rummelfiold som lærer. Det blir også action på skolen, fordi Sirius Svaart har brutt seg inn, uten å finne det han lette etter. Harry får et spesielt kart, Ukruttkartet, av de rampete tvillingbrødrene til Ronny, Fred og Frank. På kartet kan man se hele Galtvort-borgen med alle de hemmelige gangene, og enda bedre, alle personene som befinner seg inne i borgen. Ikke så lenge etter får Harry en fin sopelime av en ukjent person, men siden husstyreren i Griffing, Minerva McSnurp, mistenker den for å være en felle sendt av Sirius, får han ikke beholde den.Men han får den igjen før den andre kampen. Mot slutten av året, under eksamen i clairvoyance, kommer professor Rummelfiold med en spådom: "Mørkets herre ligger alene og venneløs, forlatt av sine drabanter. Hans tjener har vært lenket i tolv år. I natt, før midnatt, vil tjeneren bryte lenkene og igjen prøve å slutte seg til sin herre. Ved sin tjeners hjelp skal Mørkets herre reise seg på ny, større og frykteligere enn noen gang..." Og ganske riktig, den natta skjer det svært mye. Den store hunden som skremte Harry sist sommer, viser seg igjen og drar med seg Ronny under et stort tre som heter Prylepilen (fordi den pryler alle som kommer innen rekkevidde). Harry og Hermine må redde vennen sin, og følger etter. Hunden viser seg å være Sirius Svaart, som er en "animagus" (kan gjøre seg om til et dyr). Han sier at det er ikke Harry han vil ha tak i, men kjælerotta til Ronny. Lupus har fulgt etter dem inn i treet og blir overrasket når han får høre Sirius' fortelling. Severus Slur kommer også, men Harry, Ronny og Hermine avvæpner ham. Rotta til Ronny er også en animagus, til Ronnys store forskrekkelse. Lupus og Sirius tvinger den til å ta sin egentlige form, som trolmannen Petter Pittelpytt. Det er han som egentlig var ansvarlig for at Harrys foreldre døde. Sirius er Harrys gudfar, og det var ganske riktig han som sendte sopelimen, men ikke som en felle. Alt ser ut til å ordne seg. Men da de er på vei ut av treet igjen, med Pittelpytt bundet og Slur fortsatt besvimt, kommer fullmånen opp. Lupus er dessverre en varulv, og han blir omvandlet til et livsfarlig uhyre. I forviklingene stikker Pittelpytt av igjen, og Rummelfiolds spådom går i oppfyllelse. Slur våkner opp og leverer Sirius til magiministeren. Ronny er skadet etter å ha blitt overfalt av Sirius i hundeskikkelse tidligere på kvelden, så Harry og Hermine må redde Sirius, som altså er uskyldig. Ved hjelp av "tidsvenderen" som Hermine har, reiser de tilbake i tid, redder Gygrids dødsdømte hippogriff i farta, Harry redder fortids-seg selv og Sirius fra en mengde desperanter, og til slutt får de Sirius til å fly av sted på hippogriffen slik at begge overlever. Skal man tro spådommen til Rummelfiold, er Voldemort i ferd med å reise seg igjen, og Sirius, som kunne vært som en far for Harry, er fortsatt ettersøkt. Men om ikke annet vet Harry mye om ting som skjedde før han ble født (og like etter), som også vil spille/allerede har spilt en stor rolle i livet hans. Faren hans, Jakob Potter, var på Galtvort bestevenner med Remus Lupus, Sirius Svaart og Petter Pittelpytt, som senere skulle svike ham. Sirius, Petter og Jakob var animaguser for å holde varulv-Remus med selskap. Faren til Harry kunne gjøre seg om til en hjort. Det er også disse fire som i sin tid lagde Ukruttkartet. Handlingen i boka er lagt til skoleåret 1994. Jul. a>s maleri «Jesu fødsel» fra 1503. Jul (fra norrønt "jól " eller "jólablót") er den tidligere, hedenske feiringen av midtvinterdagen i Norden, og nå på den kristne høytiden og festen til minne om Jesu Kristi fødsel. Den kristne juledagen er 25. desember. Når Den gresk-ortodokse kirke feirer jul den 6. januar, er det ikke fordi de regner at Jesus ble født en annen dato, men fordi de fremdeles bruker den julianske kalender som har hatt flere skuddår enn i vår gregorianske og derfor ligger 13 datoer bak vår. Når vi har sløyfet skuddårsdagen i 2100, vil forskjellen øke ytterligere, og den gresk-ortodokse jul vil da falle på 7. januar. I Norge er høydepunktet for julefeiringen lagt til julaften, det vil si kvelden 24. desember. Selve navnet jul stammer fra norrønt "jól " eller "jólablót", fra den opprinnelige, hedenske offerfeiringen av midtvinterdagen i Norden, som var lagt til 12. januar. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med den når kristne høytiden ble feiret over hele europa, og søkte å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge. Derfor fikk den kristne høytiden overta det gamle navnet «jul». I storparten av Europa har feiringen fått et kristent navn: På engelsk brukes navnet "Christmas" eller «kristmesse», tysk "Weihnachten" eller «vienatt», fransk "noël" i betydningen fødsel, men i Skandinavia har høytiden fått beholde sitt gamle germanske navn "jul". Engelsk har bevart "Yuletide" som en arkaisk form. Typiske elementer i julefeiringer over hele verden er levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gi gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber, og en rekke ulike tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen. Særkristne element som kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften skjer også mange steder i Norge, tidvis også av de som ellers ikke praktiserer kristne ritualer. Julen slik som den ble feiret i Norge og eller i Norden i dag er en synkretistisk høytid som hovedsakelig inkluderer trekk fra den kristne kristenmessen, den romerske saturnaliafesten og den norrøne julen, i tillegg til enkelte trekk fra blant annet den jødiske lysfesten hanukká. Praktisk bakgrunn. I Nord-Europa, der vinteren kan være streng, er det mengden av vinterfôr som avgjør hvor stor buskapen kan være. På senhøsten er det nødvendig å redusere flokken til et antall som man kan fø over vinteren. Som avslutning på slakteperioden er det naturlig å ha en fest. I Norge, der solen blir borte under horisonten eller bak høye fjell, har det vært en enkel sak å regne ut når solen snur. Allerede i jordbrukssteinalderen kan det ha vært en fest eller en rituell markering på denne tiden. Det germanske ordet jul synes å indikere at det dreier seg om en svært gammel høytid. Juleblot. I Norden har man drukket jol i uminnelige tider. I norrøn tid samlet man seg til en midtvinterfest som varte i omtrent tre dager. Her skulle man blote for gudene, drikke øl og leve godt. Det er uklart hva som nøyaktig ble feiret under juleblotet. Det kan ha vært en blot for god grøde, for de døde, eller en sol- eller lysfest som motsvar til den mørke vinteren. Juletiden var preget av kontrasten mellom fest og uhygge. Mens man drakk jol og koste seg måtte man samtidig passe seg for de mørke kreftene som var løse. Oskoreia, eller bare Reia, var inntil nyere tid navnet på et skremmende følge av døde, trollpakk og ugjerningsmenn som dro rundt og skremte folk og fe. Det er uklart om denne skikken går tilbake til førkristen tid, eller om det er en omformet eller nyskapt skikk i tidlig kristen tid. I kristen tid var det særlig lussinatta den 13. desember man særlig skulle akte seg slike. Julebukk. Geitebukken er et gammelt julesymbol som man i dag finner igjen i skikken med å gå julebukk og å pynte med halmbukker. De ulike skikkene bygger antagelig på dyrkingen av den norrøne guden Tor, dels ved å slakte en geitebukk til jul for å få et godt nytt år, dels ved å spille ulike julespill, eksempelvis hvor alle ble utstyrt med bukkehode og -pels og døde og kom til liv igjen. Videre utvikling. Da Norge ble kristnet ble det lagt vekt på å erobre gamle tradisjoner og gi dem kristent innhold. Julefeiringen holdt fram under det samme navnet, men med delvis nytt innhold. Man erstattet midtvintersblotet med feiringen av fødselen til Kvitekrist. Hvor man tidligere brygget øl og blotet til de norrøne gudene, ble det nå pålagt å brygge øl og signe det i Jesu og Jomfru Marias navn. Julebukken ble endret til en skapning som truet i førjulstiden og som kunne dukke opp på festen. Mange av dagens juleskikker har utviklet seg fra den gamle "jola", Mellom annet kan det å sette ut grøt til nissen i vår tid ha hatt sin bakgrunn i ofringene til forfedrene i gravhaugen, og holde seg inne med alle vesener som eksisterte. Romerske midtvintersfester. Romerne feiret den livlige høytiden "saturnalia" til ære for Saturn ved å gi hverandre gaver og ved å spise og drikke godt og mye. At den kristne julefeiringen oppsto på den samme tiden hvor saturnaliafeiringen ble praktisert, bidro antagelig til at den nye religionen spredte seg, og har nok også satt sitt preg på innholdet i julefeiringen. Romerne feiret også "dies natalis Solis invicti", dagen for fødselen til den uovervinnelige solguden, ved vintersolverv som i den julianske kalenderen falt på den 25. desember. Tidlige kristne sammenlignet gjerne solens gjenfødsel på fødselen til den lysende gudefrelseren Jesus. Jødiske element. I jødedommen er det skikk å tenne levende lys i økende antall gjennom høytiden hanukká. I høymiddelalderen var det særlig stort samkvem mellom jøder og kristne i området rundt Rhinen i det sørvestlige Tyskland, og mange jødiske, kulturelle trekk ble opptatt i den lokale kristendommen. Dette er antagelig opphavet til den firearmede adventslysestaken hvor man tenner et økende antall lys på de fire søndagene før juledagen. Den syvarmede lysestaken, som ligger noe nærmere den jødiske hanukkijáen i form, se Menorá, har vært benyttet i sammenheng med advent og jul i Tyskland — og denne lysestaken kom trolig til Skandinavia som et kulturelt lån derfra på 1800-tallet. I dag er syvarmede, elektriske lysestaker vanlig som vinduspryd i mange hus i Norge, Sverige og Island gjennom hele desember. Kristmesse i kristendommen. Lammingen skjer om våren, her sau med nyfødte trillinger. Hva man feirer i sammenheng med fødselen til Jesus, og hvilken tid man feirer denne, varierer mellom de ulike kristne tradisjonene. Plasseringen av Jesu fødsel til julen er en usikker datering ettersom det er få spor i "Bibelen" som antyder at Jesus ble født midtvinters. I "Evangeliet etter Lukas" er hyrdene ute på markene om natten og vokter over sauene, noe som tyder på at fødselen fant sted under lammingen om våren. I de første kristne menighetene ble Jesu fødsel ikke feiret; feiringen ble isteden knyttet til den dagen da Jesus sto opp igjen. De første historiske kildene som nevner en feiring av fødselen til Jesus i desember kommer fra midten av 300-tallet. Man kan ha valgt datoen 25. desember ettersom den ligger ni måneder etter Maria Budskapsdag den 25. mars, da Jesus ble unnfanget. Flere andre hendelser er tradisjonelt knyttet til 25. desember, viktigst er korsfestelsen av Jesus, og det var en vanlig oppfatning at han ble kroppsliggjort og døde på den samme dagen. I Roma falt fødselsfesten da sammen med Saturnaliafesten, en høytid som var egnet å kombinere med det kristne julebudskapet. Andre tidlige kristne feiret hovedsakelig de tre vise menn som kom med rike gaver til den nyfødte fredsfyrsten. Datoen for dette ble satt til 6. januar. Fødselsfeiringen på juledagen var mindre viktig, og fikk en egen liturgi først på 800-tallet. I løpet av middelalderen ble fødselsdagen til jesusbarnet viktigere. De førti dagene fram til juledagen, som begynte med martinsdag (eller mortensmesse), ble en fastetid, mens juletiden i kirkeåret tok til med juledagen og varte i de førti dagene fram til kyndelsmesse. Juleevangeliet fikk nå en sentral rolle. Det ble vanlig å framføre et spill eller framstille det i en julekrybbe, skikker som har holdt seg fram til våre dager. Sanger som gjenfortalte historien eller priset fødselen ble skrevet og framført. Opp mot vår tid har det utviklet seg en rekke skikker med symbolsk, kristent innhold, med eller uten annet opphav, eksempelvis juletre, adventskalender, adventskrans og adventsstjerne. Tradisjonen med å gå i kirken på julekvelden har holdt seg ved lag også mot slutten av 1900-tallet da kristen utøvelse generelt gikk ned i Norge. I 2005 gikk det eksempelvis 591 690, rundt 1/8, til gudstjeneste denne dagen i Norge. Etymologi. a> i Nationalmuseets trappehall i Stockholm. Etter at kristendommen ble innført benyttet germanerne samme begrepet for feiringen av Jesu fødsel som man tidligere hadde anvendt på den hedenske feiringen, slik man også gjorde med navnene på ukedagene. På 1000-tallets England og 1100-tallets Tyskland begynte man dog å kalle den kristne feiringen for «Cristes Mæsse» (Kristi messe), respektive «wîhe nah», "Weihnachten" eller «vienatt»; og på engelsk «christmas». I England beholdt man dog begrepet «Yule-tide» (juletid), men mer som tilleggsord. Yule kommer fra angelsaksiske "ġeól" eller" ġeóhol" og "ġeóla" eller "ġeóli", hvor det førstnevnte indikerer «(12-dagers festen til) jul», senere «Christmastide»; og sistnevnte indikerer «(måneden til) jul», hvorved "ǽrra ġeóla" referer til perioden for julefesten (desember) og "æftera ġeóla" referer til perioden etter jul (januar). Gjennom å sammenligne ulike språk har filologene rekonstruert at det urgermanske ordet var "*jehwla" eller "*jxwla" (x uttales her som i tysk «ach»). Ordet ble tidlig lånt inn i finsk hvor uttalene i sammenligning med de germanske språkene ble endret lite i de siste 2 000 årene, "juhla" betyr på finsk «høytid». Senere har finnene lånt ordet en gang til, "joulu" med betydningen «jul». Norrøne og i dagens islandske "jól", som dansk, svensk og norsk "jul" som ble feiret i måneden "ýlir"; og angelsaksiske "yule", er antatt å å være avledet fra det nevnte urgermanske begrepet. Den etymologiske stamtavlen til ordet har forblitt usikker, skjønt det har vært fremmet tallrike spekulative forsøk på å finne indoeuropeiske slektskap utenfor den germanske språkgruppe. En populær oppfatning er at det kommer fra ordet «hjul», fra det antatte indoeuropeiske opphavsordet "*qwelo-" (gå rundt), i tolkningen av at året vender, men de fleste språkforskere mener det er ikke relatert og en myte som har oppstått i to uavhengige ords ytre likhet med hverandre. Norrønt perspektiv. Finsk drikkehorn fra senmiddelalderen. Å «drikke jul» var en del av den opprinnelige tradisjonen fra førkristen tid. I «Skaldskaparmål», kapittel 55 av "Den yngre Edda", er det gitt ulike navn på de norrøne gudene. En av navnene som er gitt er «Julevesen». Et verk av skalden Øyvind Skaldespiller som benyttet begrepet er sitert. Påbudet er et interessant eksempel på synkretisme, det vil si religionsblanding, eller muligens akkulturasjon, det vil si kulturtilpasning. Her nevnes de kristne gudene, ølbryggingen som var så viktig i den hedenske religion, og den gamle kultformelen «til godt år og fred» levde videre i den nye tid. Juleblotet besto av et stort, felles måltid som besto av innviet kjøtt fra offerdyrene og hellig drikke i form av signet øl. De gamle nordmenn hadde behov for feit mat og samvær den mørke vintertiden. Grisen var Frøys hellige dyr og grisestek sto på bordet, og fremdeles serveres det svinestek som julemat i store deler av Norden. Denne skikken kan altså ha holdt seg tusen år. Mange juleskikker har blitt forklart med at de døde skulle komme tilbake julenatten. Skikken med at julematen skulle stå på bordet julenatten og huslyden skulle ligge i julehalmen på golvet, ble begrunnet med at de døde skulle ligge i sengene og spise av maten om natten. Utviklingen av julefeiringen på 1800-tallet. De sentrale juleskikkene, juletre, julenissen og julegavene fikk sin form på 1800-tallet. Julegaver kjennes også fra tidligere tider, men da var det husbonden som gav mat til husmenn og fattige, og klær til tjenestefolkene. Alle skulle ha et nytt plagg til jul. Julemåltidet er den skikken som har forandret seg minst. Fremdeles spiser de fleste fet mat og drikker juleøl som i førkristen tid. Lutefisken som julekveldsmåltid går tilbake til katolsk tid da man fastet før de store høytidene og ikke kunne spise kjøtt eller smør før på første juledag. Julenissen. Det moderne bildet av julenissen er ofte sett på ham som lytter til ønskene til de aller minste i familien. Dagens julenisse slik vi kjenner den i internasjonale media er bygd over gamle europeiske tradisjoner og gjenskapt av tegneren Haddon Sundblom på oppdrag for Coca-Cola. De historiske tradisjoner som opprettholder en sentral «pater familias» i julefeiringen forekommer over hele den arktiske Europa. På Nordkalotten er han beskrevet allerede på 1700-tallet, der han spenner åtte bukker for sleden og utstyrt med bjelle, sekk og stav besøker sine barn og barnebarn. På slutten av 1800-tallet kom også skikken med en utkledd gaveutdeler til Norge, men her ble de to nissetradisjonene blandet sammen. Importen av tyske nissemasker til Norge startet i 1890-årene og økte framover mot den første verdenskrig. Salget gikk snart like bra i byene som på landsbygda. Senere års forskning gjør det klart at legendene og feiringen av en julenisse bygger på den gamle, snille bestefar som også kommer fram i fedredyrkelsen man kjenner fra den norrøne, før-kristne kultur. Gjennom eksempelvis Walt Disneys barnevennlige filmer har en kombinasjon av hollandske, engelske og finske tradisjoner smeltet sammen til den «Santa Claus» (og «Saint Nicholas», «Father Christmas», «Kris Kringle», eller kun «Santa») som nå har blitt et internasjonalt symbol for julen. Julenissens viktigste rolle er å dele ut julegaver til snille barn. Juletreet. De eldste kildene som kan fortelle om juletrær skriver seg fra sørvestlige Tyskland og er fra begynnelsen av 1500-tallet. Fra byen Schlettstadt finnes det et dokument fra 1521 om at de måtte sette ut vakter for å passe på trærne i byskogen før jul. Byen Freiburg har et forbud mot å hogge juletrær fra 1554. I begynnelsen tyder det på at juletrærne ble pyntet i lokalene til håndverkslaug og forskjellige selskaper. Trærne sto til helligtrekongersdagen og da fikk laugsmedlemmenes barn lov til å høste trærne. På 1600- og 1700-tallet spredde skikken seg fra by til by. Det var hoffene, høyere embetsmenn og andre folk som reiste mye som antagelig spredte skikken. Til Sverige skal juletreet ha kommet allerede på 1700-tallet. Det første juletreet i Danmark skal ha blitt pyntet i 1811. Det første vitnesbyrd om et juletre i Christiania er det fengselsdirektør Richard Petersen har fortalt om fra sin ungdom på 1820-tallet. Han sier at det var en tysk skikk som var innført av «en frøken Weinschenck». Etter hvert spredde juletreskikken seg også utover bygdene. Ut på 1900-tallet var juletre blitt vanlige i alle hjem med barn. Julefeiring. Jul blir forberedt og feiret i en periode som er noe ulik på forskjellige steder. Hvilken tidsrom som gjelder har sitt grunnlag i ofte strenge tradisjoner. De fleste land ferier jul rundt den 25. desember, men noen steder er Nilsmesse (eller Nikolasdagen) den 6. desember langt viktigere, andre steder legger man vekt på feiringen av helligtrekongersdag (eller trettendedagen) den 6. januar. I følge den julianske kalenderen, som noen ortodokse kirker følger, svarer 25. desember til 7. januar i den gregorianske. Førjulstid. Forberedelsene til jul kommer i gang i god tid før selve feiringen. «Julestria» er begrep som viser til grundig husvask og tilberedelse av mat til høytiden, som julebakst og tidlig juleslakting. I moderne tid er matlaging, kakebaking, innkjøp av julegaver og sende julekort blitt en arbeidskrevende og til tider stressende del av førjulstiden for enkelte. Tradisjonelt begynner den norske førjulstiden den 1. desember eller første søndagen i advent, men handelsstanden kan begynne med juledekorasjon og sette fram julevarer flere uker i forveien. Advent. Advent er begynnelsen på kirkeåret og markerer ventetiden til Jesu fødsel og juledagen hvor man feirer at han kom til jorden. Mens advent begynner den fjerde søndagen før jul i vestlige kirker, varer den i hele førti dager i den ortodokse kirke. I kirker med liturgiske farger er lilla den vanligste fargen, men blått og rosa blir også noe brukt. I de katolske og ortodokse kirkene innebærer adventstiden en fasteperiode som et motsvar til fastetiden før påske. Tiden kan også markeres med å tenne adventslys hjemme og i kirke, både med levende lys i adventskranser og elektrisk lyspynt som adventsstjerner, juletrelys og adventslysestaker. Man utfører mange handlinger som medvirker til å bygge opp en forventning, som julekalender, gradvis lage julekrybbe, eller tenne et nytt adventslys hver søndag. Lucia. Luciadagen blir feiret den 13. desember og er i dag særlig viktig i Sverige. Dagen blir markert med luciasang, barn kledde i hvitt, gjerne pyntet med luciakroner eller glitter, og bærer på levende lys og lussekatter. Dagen har røtter både i den katolske dyrkelsen av den hellige Lucia fra Siracusa, og i norrøn feiring av vintersolvervet. Samtidig er dagen en relativ ny tradisjon; den ble innført på nytt i Sverige på slutten av 1800-tallet og har fra 1950-tallet spredt seg til resten av Skandinavia. Lille julaften. Dagen før julaften, 23. desember, blir i Norge kalt for lille julaften. Tradisjonelt blir dagen kalt for Tollesmesse eller Sjursmesse og er til ære for den islandske biskop Þórlákr Þórhalsson (1133–1193), som ble gjort til helgen i 1198. På denne dagen blir det gjort rent i huset, byttet sengehalm og la rent sengetøy i sengene. For mange er det tradisjon å pynte juletre på denne dagen og gjøre de siste forberedelsene før selve julaften. De siste årene har det vært den dagen da butikkene har hatt størst omsetning i julehandelen. Julekvelden. Julekvelden den 24. desember blir regnet som den første og viktigste dagen i julen i flere land, selv om den kirkelige høytiden og fødselsdagfeiringen for Jesus først skjer den 25. Man mener at dette har sin årsak av at midnattsmessen, som virkeligheten skal være klokken 12 natt til juledagen, ble flyttet fram i tid til ettermiddagen på julekvelden. Julaften er selve juledagen i Norden, Polen, Portugal, Quebec, Russland, visse deler av Tyskland, Sveits og Østerrike, hvor man åpner julegaver om kvelden, og i Italia, hvor de åpner julepresangene om morgenen. I Norge går mange i kirken på denne dagen, og det er ofte vanlig å tenne lykter på gravene til nære slektninger. Klokken 1700 kimer alle kirkeklokkene, og slik ringes julen inn og julehelgen begynner. Til middag julekvelden spiser man som regel tradisjonell mat, og de fleste har det samme til julemiddag år etter år. I Norge er ribbe og pinnekjøtt de vanligste hovedrettene og med julepølse og medisterkake som de viktigste tilleggsrettene. Det er vanlig å spise til man blir mer enn mett, og det blir senere servert dessert. Risengrynsgrøt eller riskrem med mandel i kan serveres på julaften eller tidligere i førjulstiden. På kvelden sitter man hjemme sammen med familien og åpner julegaver. Som regel går man rundt juletreet, særlig i husstander med små barn, og synger julesanger før pakkene kan bli åpnet. Mange steder må man vente på julenissen, – som regel en utkledd person fra selskapet, eller en venn av familien fra nabolaget – som kommer innom og begynner gaveutdelingen. Noen steder, som i deler av Tyskland og i Øst-Europa, er det ikke en gammel mann, men kristusbarnet selv som deler ut gaver. Mens hele juletiden er preget av åpenhet og gjestmildhet er selve julaften som regel knyttet utelukkende til familien. Det betraktes som uhøflig å gå på besøk til andre på selve julaften. I de land som feirer jul hovedsakelig på juledagen er dette den siste store klargjøringsdagen. Om kvelden møtes man til et stort måltid, eller går ut og feirer dagen sammen med andre. Juledagen. Juledagen, eller første juledag, er også som regel betraktet som en privat dag for familien, og blir i Norge som regel feiret med juledagsmiddag — et måltid som er noe mindre tradisjonsbundet enn julemiddagen på julekvelden. Mange familier står sent opp og hopper over frokosten og spiser julemiddagen tidlig. Juledagsmiddagen er et utpreget familiemåltid, og det er sjelden man går på besøk i nabolaget på juledagen. Om man bryter denne skikken kan man enkelte steder bli kalt for «juledagspetter» eller med lignende navn. Mange familier har gjennom tid opprettet egne faste tradisjoner for første juledag om hva som forventes servert og hva man gjør. Således kan nygifte ektepar som feirer jul selvstendig oppleve at den ene parten ikke føler at «det er riktig». Enten er det den ene parten som får prege tradisjonen i den nystartede familien, eller de møtes i et kompromiss og starter således en egen familietradisjon. Andre juledag. Andre juledag endres opplevelsen av julen, fra det private og det har tradisjonelt vært dagen for de store nabo-, venne- og familiesammenkomstene i Norge. På bygdene er det ofte offentlig fest om kvelden. I byene er det en stor premieredag for kinofilmer. Mens andre juledag er helligdag i Norge er det en arbeidsdag i mange land, og romjulssalget i butikkene begynner denne dagen. Romjulen. a>; bestefar kommer på på julebesøk. Dagene mellom julehelgen og nyttårsaften kalles for romjul (eller sjeldnere romhelg eller mellomjul). Selve ordet «romjul» kommer fra norrønt «rúmheilagr», fra (dagr) halv hellig (dag), altså dagen som man «ikke trenger å holde strengt hellig». Romjul er ikke kjent i andre kristne kulturer enn den nordiske, men har en parallell i "hol hammo‘éd" i jødedommen. I denne tiden er det vanlig å holde juletrefester og gå julebukk. I noen europeiske land var også stjernespill vanlige. I takt med at mange juleelement er flyttet framover i tid har romjula mistet mye av sin opprinnelige betydning, og mange går på arbeid som vanlig etter at julehelgen slutter. Slutten på julen. Når julen slutter varierer i de ulike kulturer. I dag er det ofte nyttårsfeiringen og nyttårsdagen den 1. januar som avslutter julen. Juletrefester ble gjerne holdt fram til helligtrekongersdag. I Skandinavia varer høytiden helt fram til 13. januar eller tyvende dag jul (også kalt for Knuts dag). I deler av Norge blir julefeiringen avsluttet med «kjerringjuldagen» ved kyndelsmesse den 2. februar. Da var mannfolkene reist på fiske, og kvinnfolkene kom sammen og spiste opp det som måtte være igjen av julematen. Fra gammelt av ble det regnet at det var tolv juledager. Helligtrekongersdag (den 6. januar) skulle julen være slutt og juleølet skulle være drukket. 6. januar er egentlig tolvte juledag, men ble kalt «Trettendedagen gamle juledagen». Årsaken til dette var innføringen av den gregorianske kalender i 1700. Da ble tolv dager fjernet i kalenderen, slik at gamle 1. juledag falt på den 6. januar. Tjuendedagen ble omtalt allerede i midten på 1200-tallet som «gisladag». I en runekalender fra 1328 blir dagen omtalt som "atundi dagr". På noen steder ble julen jaget ut med bjørkeris. Man gikk da fra rom til rom og det ble slått med riset i hver krok og julen ble til slutt jaget ut gjennom døren. Tyvende dag jul var den absolutt siste dagen for et etterjulsgilde med de siste restene av julemat og -drikke. På primstaven er merket med blant annet en feiekost og et drikkehorn som var snudd på hodet for denne dagen. Feiekosten var til å feie ut julen og det oppnedvendte drikkehornet viser at juleølet skulle være drukket opp. Økonomi. Julehandelen har stor økonomisk betydning for enkelte butikker. Her fra julehandelen i Budapest, Ungarn. Julen er vanligvis den største årlige økonomiske stimulans for mange nasjoner. Salget øker dramatisk i bortimot all handel og detaljsalg. Butikkene selger tradisjonelle og introduserer nye produkter til kundene, som kjøper gaver, dekorasjoner og forbruksartikler. Juleprodukter av alle slag selges alltid i store mengder, som flagg, kurver, engler, glitter og julelys. I 2007 ble det importert over 4 000 tonn julepynt og juletrelys til Norge, nesten en kilo til hver av oss. Siden 1999 har julepyntimporten økt med nesten 70 prosent. Kina er det landet som eksporterer mest av disse varene til Norge, mer en 3/4-deler, men også Sverige og Danmark eksporterer mye julepynt til Norge. I USA alene har det blitt beregnet at en fjerdedel av all personlig forbruk skjer i løpet av julehandelen. Tall fra det amerikanske byrået for statistikk og folketelling, "Bureau of the Census", har oppgitt tall som forteller at butikksalget steg fra 20,8 milliarder i november 2004 til 31,9 milliarder dollar i desember 2004, en økning på 54 prosent. For en del butikkvarer er økningen enda større, i bokhandelen stiger salget med 100 prosent og til 170 prosent i gullsmedbutikker. I det samme året økte sysselsettingen i butikkene fra 1,6 millioner til 1,8 millioner i de to månedene fram til jul. Til sammenligning er tendensen den samme i Norge. Bokhandlene omsetter for rundt 950 millioner kroner i desember, det vil si 150 prosent av vanlig omsetning. Sportsbutikkene har omsetning for 2,2 milliarder i desember, noe som er rundt 1 milliard, eller over 90 prosent, mer enn gjennomsnittet for tiden fra januar til november. Salg av gull- og sølvvarer utgjør i Norge rundt 700 millioner kroner i julemåneden. Dette er over tre ganger så mye som gjennomsnittet for årets andre måneder. Elektriske husholdningsapparater, TV, stereo, mobiltelefoner og lignende, omsettes for nesten dobbelt så mye i desember som resten av året. I desember i alene vil salget av slike produkter være på 2,8 milliarder kroner. I desember 2010 avslørte avisen "VG" at prisene på enkelte elektriske produkter fra de store kjedene faktisk ble satte opp fram mot jul, for noen varer ble prisen nær fordoblet, noe Forbrukerrådet reagerte svært negativt på, og karakteriserte det som «reell utnyttelse av forbrukerne» og «direkte umoralsk». Julefeiringens negative sider. Det er knyttet mange gode følelser til julehøytiden, men den har også sine problemer, og det er rettet en del kritikk mot ulike trekk ved feiringen. Kontraster. Idealet i julefeiringen legger vekt på familiebånd, vennskap, god tid, overflod av mat, drikke og materielle goder. For de som mangler noe av dette kan høytiden før til stress, savn og depresjon. Å feire jul etter et dødsfall i familien er ofte hardt på grunn av tomrommet i familiesamlingen. I familier som er splittet etter samlivsbrudd kan valget av hvor barna skal feire de viktigste høytidene være vanskelig. For de som har fjerne eller ingen slektninger fører det til en ensom jul. For familier med alkoholproblem i familien kan julen være en av de verste tidene på året. Et konfliktfylt samvær med familien er en belastning for mange. Kontrasten mellom julaften for de rike og den samme høytiden for de som har lite er blitt skildret i litterære verk som "Karens jul" av Amalie Skram. Charles Dickens kritiserte mangelen på omtanke for andre i sin skildring av gnieren Scrooge i "Et juleeventyr" ("A Christmas Carol"), utgitt i 1843 og filmatisert en rekke ganger. Noen har den juletradisjon hvor man forsøker å bøte på forskjellen mellom rik og fattig ved å gi almisser, mat og gaver til trengende, eller økonomiske bidrag til veldedige organisasjoner. Disse organisasjonene har ulike opplegg for julen som felles julesamlinger for enslige, og holde åpne kontakttelefon for dem som har behov for kontakt. Motstand mot julefeiringen. Julen har utviklet seg til en høytid til tross for at noen tidlige teologer, som Origenes, var imot feiring av alle fødselsdager og spesielt den til Jesus. Etter reformasjonen ble feiringen sett på som en katolsk høytid og noe steder forbudt, eksempelvis i England (1647–1660) og i Boston i USA (1659–1681). En del kristne bevegelser, som Jehovas vitner, ser ikke på julen som en kristen høytid og feirer den derfor ikke. Også de kristne som feirer jul kan kritisere kommersialiseringen og sekulariseringen av høytiden og prøver å legge mer vekt på den egentlige meningen som Jesu fødsel. Derfor har det vært startet aksjoner som å «ta julen tilbake». Både kristne og folk innenfor miljøbevegelsen hevder med stor styrke at verden ikke trenger en kjøpefest. For å markere dette har de forsøkt å organisere en kjøpefri dag før jul. De som ikke regner seg som kristne reagerer ofte på den kristne markeringen av julen. De som tilhører andre religioner enn den kristne eller ikke er religiøse reagerer ofte mot det overdøvende nærværet av julen og Jesusdyrkelsen som blir markert i mange vestlige land. For å imøtekomme en slik kritikk finnes det blant annet julekort med «nøytrale» hilsninger som eksempelvis «Happy Holidays» ('gledelig høytid'), eller «Season's Greetings» ('høytidsønske'). «God jul» regnes dog av de fleste som en nøytral hilsen. Alternative julesanger finnes blant annet i Hans Rotmos: «Vårres jul». Karl von Miltitz. Karl von Miltitz (eller Miltiz) (født ca 1490 i Rabenau ved Dresden i Sachsen (Tyskland) – død 20. november 1529 ved Gross-Steinheim am Main), pavelig kammerjunker, pavelig utsending til Sachsen. Karl von Miltitz var sønn av Sigismund von Miltiz, "Landvogt" av Meissen, og var av saksisk lavadel. Etter ikke alt for grundige studier i Köln 1508–10 og Bologna (1510-?) kom han rundt 1513/14 til Roma. Pavelig utsending til Sachsen (1518-1519). I midten av november 1518 gav pave Leo X ham i oppdrag å reise til Sachsens kurfyrst Fredrik den vise for å overbringe ham den gyldne rose, en høy pavelig utmerkelse som bestod av en rose laget av rent gull og med fargelagte rosenblader. Kurfyrsten hadde i tre år latt Roma forstå at denne gaven ville være en kjærkommen ærebevisning. Da Miltitz kom til Sachsen overleverte han rosen og noen nye avlatsprivilegier, og gav seg til å forhandle med kurfyrsten på slottet Altenburg om utlevering av Martin Luther (28. desember 1518), som var kommet i fokus på grunn av sine angrep på avlatshandelen. Men Fredrik ønsket ikke å utlevere Luther. Blant andre ting han utrettet ved sitt Sachsenbesøk at hertug Georg fikk oppfylt sitt ønske om et jordlass fra den tyske kirkegård "Campo Santo" i Roma bragt til gravfeltet i Annaberg i Sachsen. Dette var jord som opprinnelig var blitt bragt fra Jerusalem til Roma. Det var i forbindelse med dette at Miltitz møtte Luther for første gang. I januar 1519 førte Miltitz på eget initiativ samtaler med Luther i Annaberg for å nå frem til en slags bileggelse av konflikten mellom ham og kirken. Han fikk utvirket at så henge Luthers motstandrere holdt munn, skulle også Luther tie. Dessuten ville Miltitz prøve å ordne det slik at paven utpekte den lærde tysk erkebiskop Richard av Trier til å ta seg av saken. Luther lovet til og med å skrive et ydmykt brev til paven. Men opplegget fungerte ikke i lengden: Luther tiet riktignok en stund, men den romerske kurie holdt ikke "sin" del av avtalen (faktisk hadde ikke Miltitz handlet med ryggdekning i kurien). Og Johannes Eck hadde allerede i desember 1518 offentliggjort noen teser mot Luther, og det presset på. Sommeren 1519 kom det til disputasen i Leipzig mellom Luther og Eck. Miltitz' senere samtaler med Luther, i Liebenwerda (oktober 1519) og i Lichtenburg ved Wittenberg (også i oktober) førte ikke til noe. Når Miltitz var i stand til å opptre så egenmektig som formidler mellom Luther og Roma, skyldtes det at den romerske læreprosessen mot Luther stod stille etter keiser Maximilians død. Kurien tolererte hans virksomhet i høyden frem til keiservalget juli 1519, da Maximilians etterfølger ble valgt. Miltitz engasjerte seg nokså uheldig i forhold til Johann Tetzel, og kom med skarpe anklager mot ham tidlig i 1519. Selv om Tetzel nok kan ha stått for en teologi hva gjelder avlatens virkninger som var tvilsom sett fra andre katolske teologers synsvinkel, var nok anklagene som bl.a. Miltitz målbar vedrørende Tetzels personlige moral temmelig urettferdige. Miltitz' innflytelse under den såkalte "Miltitziade" (dvs. hans virke i Luther-saken) var stort sett nokså ubetydelig, men i perioden etter kardinal Cajetans samtale med Luther i Augsburg høsten 1518, var han "de facto" den eneste formidler mellom den romerske kurie og Sachsen. Domkanikk (1523-). Etter et kort opphold i Roma vendte Miltitz tilbake til Tyskland i 1522. Fra 1523 levde han som domherre i domkapitlene i Mainz og i Meissen (Meißen), men aktet knapt på å oppfylle sine forpliktelser som kanikk (f.eks. residensplikten). Moderne historikere er nokså samstemte i vurderingen av Miltitz' person: "pratsom viktigmaker"(geschwätziger Wichtigtuer", iflg. Iserloh), av "krypende vesen" (Creutzberg), "et mønstereksempel på en prebendejeger" (Lau). I 1529 druknet han i elven Main, muligens i beruset tilstand, ved Steinheim. Stamford Bridge (Yorkshire). Stamford Bridge er en landsby og et verdslig sogn i East Riding of Yorkshire i England. Stedet er kjent for slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066, hvor den norske kongen Harald Hardråde måtte gi tapt overfor Englands konge Harold Godwinson. Landsbyen ligger på begge sider av et krysningssted i elven Derwent. Romerne bygde et fort der omkring år 70, og det utviklet seg etterhvert en bosetning rundt dette. "Iter I" i "Det antoninske itinerarium" forteller at «Derventio» lå syv romerske mil fra Eboracum (York), hvilket stemmer med avstanden mellom Stamford Bridge og York. Tidligere ble Malton identifisert med Derventio, fordi man der kjente romerske etterlevninger, men det ble i det 20. århundre funnet spor etter romerne også ved Stamford Bridge. Man antar derfor nå at dette var det gamle Derventio. Etter slaget i 1066 kalte normannerne stedet for "Pons Belli", «Krigsbroen». Landsbyen vokste gjennom det 20. århundre. I 1882 var det bare 449 innbyggere, mens det ved folketellingen i 2001 var 3394. Disputasen i Leipzig. a> framstilt i et maleri fra 1860-tallet Disputasen i Leipzig var en teologisk diskusjon om Martin Luthers reformatoriske idéer fra den 27. juni til den 16. juli 1519. Det fant sted på Pleissenburg (Pleißenburg) i Leipzig i Tyskland, som var en del av universitetsområdet. Først var det bare en disputasjon mellom Johann Tetzel og Andreas Karlstadt, men den tredje dagen tok også Luther del. Luthers «feil» var denne gang at han ikke dømte de hussitiske idéene. Final Fantasy VII. er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1997. Det er det sjuende spillet i "Final Fantasy"-serien, og er det første spillet i serien som ble gitt ut til Sonys spillkonsoll PlayStation og Microsofts Windows-baserte datamaskiner. Det er også det første "Final Fantasy"-spillet med 3D-grafikk. Figurene ble tegnet i 3D i sanntid, mens bakgrunnene er statiske bilder. Spillet foregår på planeten Gaia, hvor en gjeng opprørere kjemper mot Shinra, et mektig selskap som dreper planeten ved å bruke planetens livsstrøm som energikilde. I løpet av historien vokser konflikten, og verdens sikkerhet blir satt på spill. "Final Fantasy VII" ble en suksess. Det blir omtalt som kanskje det mest populære spillet i serien, og blir ofte regnet som det spillet som gjorde konsollrollespill populært utenfor Japan. Tittelens popularitet førte til at Square Enix produserte en rekke relaterte produkter som foregår i det samme universet med samletittelen "Compilation of Final Fantasy VII". Det har blitt solgt over 9,5 millioner eksemplarer av "Final Fantasy VII" på verdensbasis og det er det bestselgende spillet i serien. Spillmekanismer. I likhet med tidligere spill i serien, består "Final Fantasy VII" av tre spillmoduser: et verdenskart, byer og huler og kamper. Verdenskartet er i 3D og representerer en nedskalert og forenklet versjon av spillets fiktive verden, som man kan navigere rundt i for å reise fra sted til sted. Man kan besøke steder på verdenskartet ved å gå bort til dem. Som i forløperne kan man reise til fots, ri på chocobo (en stor fugl) fly med luftskip eller reise med andre transportmidler. I byer, huler og andre steder utenom verdenskartet, er figurene tegnet i 3D på statiske bakgrunnsbilder. Man kan styre figurene rundt på denne bakgrunnen. Videre blir figuren mindre eller større ettersom hvor langt unna man er kameraet. Kampene utkjempes på et område tegnet i 3D, slik som inne i en bygning eller i en skog. Man styrer figurene i kampene ved å velge kommandoer fra menyer. I kampene er også figurene større og mer detaljerte enn i resten av spillet. I begynnelsen av spillet kan man bare reise innen en by, men etter hvert som historien utvikler seg, blir flere områder tilgjengelige og man får mer frihet til å utforske. Spillets historie går stort sett fremover med skriptede sekvenser som ikke kan hoppes over og som trenger interaksjon fra spilleren for å fortsette. Noen ganger brukes også filmsnutter. Kamper. I de turbaserte kampene bruker spillet Active Time Battle-systemet (ATB), som ble designet av Hiroyuki Ito og ble først brukt i "Final Fantasy IV". Til forskjell fra de tidligere spillene i serien, som lot deg styre fire eller fem figurer i kampene, lar "Final Fantasy VII" deg kun styre tre figurer. "Final Fantasy VII"s ferdighetssystem er bygd opp rundt bruken av materia, som er magiske kuler man kan plassere i våpen og rustninger. Materia lar blant annet figurene bruke magi og tilkalle monstre som kan slåss for dem. Forskjellig materia kan også brukes sammen på visse måter for å forbedre effektene eller skape nye ferdigheter. En modifisert versjon av "Final Fantasy VI"s «Desperation Attack» brukes i "Final Fantasy VII" under navnet «Limit Break». Det er et spesielt angrep som generelt sett er sterkere enn de vanlige. De spillbare figurene har hver sin bar som gradvis blir fylt opp når de blir skadet i kamper. Når denne baren er fylt opp, kan figuren bruke sin Limit Break. Figurdesigner og kampregissør Tetsuya Nomura la til denne avanserte formen for Desperation Attack på grunn av den lave sannsynligheten for at man får bruke det i "Final Fantasy VI". Der blir Desperation Attack noen ganger tilgjengelig når figurene er nære døden. Nomura bestemte seg også for å legge til detaljerte påkallingstrolldommer, som varer lengre enn et minutt. Disse trolldommene lar figurene påkalle monstre som utfører et angrep før de forsvinner igjen. Dette ble populært blant "Final Fantasy"-fans og det ble derfor også lagt til i senere spill i serien. Kritikere har dog beskrevet disse animasjonene som langtekkelige. Miljø. "Final Fantasy VII" følger i "Final Fantasy VI"s fotspor ved å ha en verden med mye mer avansert teknologi enn de fem første spillene i serien. Generelt er teknologien en blanding av moderne teknologi og science fiction. Verdenen heter Gaia og den består av tre landområder. På kontinentet i øst ligger den største byen, Midgar. Den er også hovedkvarteret til Shinra Electric Power Company, et digert konsern som opptrer som verdens de facto styresmakt. Shinras hovedmilitærbase, Junon, er også på dette kontinentet sammen med en chocobo-gård og en liten by kalt Kalm. På kontinentet i vest ligger en fornøyelsespark, et badested og en bebyggelse på et platå kalt Cosmo Canyon. Stammen som bor i Cosmo Canyon legger vekt på å leve i harmoni med naturen. I denne bebyggelsen finnes det et observatorium som også blir brukt til forskning for de som studerer filosofien «Planet Life», som handler om at planeten er levende og at man skal ta hensyn til naturen. Det nordre kontinentet er et isdekt ødeland med noen få utgravnings- og utforskningsstasjoner. Det har også et vintersportssted. I sjøen rundt kontinentene finnes det undersjøiske steder man kan utforske med ubåt. Shinra begynte som et lite selskap som utviklet våpen. Etter en generasjon, oppnådde selskapet global dominasjon på grunn av at «makoenergi» ble oppdaget. Makoenergi er en kraftkilde som blir utvunnet fra livsstrømmen, et grønt stoff som finnes i planetens kjerne. Shinra bruker makoreaktorer for å få tak i stoffet, og de fant raskt ut at det kunne brukes til å lage elektrisitet og små kuler kalt materia som kan gi mennesker magiske egenskaper. De fant også ut at ved å injisere det i sterke og friske individer, vil energien gi dem overmenneskelige evner. Shinra monopoliserte utvinningen av makoenergi og produksjonen av materia og de utviklet en organisasjon med en rekke overmenneskelige krigere kalt SOLDIER. De brukte denne hæren til å stoppe en konflikt som hadde pågått i flere år. Etter krigen tok de raskt verdensherredømme på grunn av folks avhengighet av mako og materia. Åtte byer rundt selskapets hovedkvarter ble deretter forent og den nye byen ble kalt Midgar. Shinra brydde seg ikke om de fattige innbyggerne, og de bygget gigantiske metallplater over byen som de rike kunne bo på. De bygde også en 70 etasjer høy skyskraper som brukes som hovedkvarter. Den nedre delen av byen under metallplatene ble kjent som slummen. Der kunne ingen se himmelen og luften var forurenset. Mange i slummen ble underernærte og syke, men Shinra gjorde lite for å hjelpe dem. Shinra fikk motstand fra de som mente at utvinnelsen av makoenergi tømmer planeten for den sjelelige essensen, som Planet Life kaller livsstrømmen. Tilhengere av filosofien mener at den ikke bare er livskraften til planeten, men også til alle som bor på den. De kaller også makoenergi for sjelsenergi, en betegnelse som ble upopulær etter hvert som innbyggerne ble mer og mer avhengig av mako. Planet Life sier at når en livsform blir født får den en liten del av planetens sjel. Når denne livsformen vokser og opplever ting vokser også sjelsenergien. Når livsformen så dør, returnerer sjelsenergien, beriket av livet, tilbake til planeten og livsstrømmen vokser. Tilhengerne mente derfor at Shinras aktiviteter bidrar til å suge livskraften ut av planeten og at resultatet vil være at planeten og alle på den dør. En dedikert tilhenger av Planet Life mente at den eneste måten å hindre Shinra på var med voldelige metoder. Han startet en terroristgruppe kalt AVALANCHE, som begynte en lang geriljakrig mot Shinra. De fokuserte på å stoppe reaktorene og å drepe presidenten. Den opprinnelige inkarnasjonen av AVALANCHE ble tilslutt stoppet av Shinras spion- og snikmordsgruppe, Turks, men en mindre gruppe med det samme navnet og målet ble senere opprettet av Barret Wallace, en av figurene i spillet. Hovedfigurer. De ni spillbare figurene i "Final Fantasy VII" er Cloud Strife, en leiesoldat som påstår han er et tidligere medlem av SOLDIER av første klasse; Aeris Gainsborough (kalt Aerith i senere "Final Fantasy VII"-titler og "Kingdom Hearts"-serien), en blomsterselger i slummen i Midgar som har blitt forfulgt av Shinra siden hun var barn; Tifa Lockhart, en utøver av kampsport og barndomsvenn av Cloud; Barret Wallace, den utålmodige lederen av AVALANCHE som hater Shinra fordi det ødela hans hjemby og drepte familien og vennene hans; Red XIII, en vis, løveaktig skapning som ble eksperimentert på av Shinras forskere; Yuffie Kisaragi, den unge, bitre prinsessen av Wutai, en nasjon bestående av ninjaer som ble slått av Shinra i en krig flere år før hendelsene i "Final Fantasy VII"; Cid Highwind, en pilot hvis drøm om å bli den første mann i rommet ble knust da han måtte stoppe utskytningen for å redde en av sine assistenter, noe som førte til at Shinra la ned romfartsprogrammet; Cait Sith, en katt som kan spå i fremtiden og som rir på en magisk, utstoppet moogledukke; Vincent Valentine, et tidligere medlem av Turks som ble drept og gjenopplivet i et eksperiment med anatomisk rekonstruksjon. Alle har hatt forbindelser til Shinra i fortiden og alle misliker eller hater selskapet for dets aktiviteter. Motstanderne i den første delen av spillet er fra Shinra, men en mystisk mann kalt Sephiroth, som ble tidligere hyllet som den beste i SOLDIER, dukker opp flere år etter at alle trodde han ble drept i en kamp. Det blir raskt avslørt at han er den største trusselen til planeten og både AVALANCHE og Shinra velger å forsvare den. Metodene deres er dog vidt forskjellige. Spillets figurdesigner, Tetsuya Nomura, har sagt at "Final Fantasy VII" ble hemmet av begrensninger i grafikken og at hans design derfor er veldig enkel i forhold til hans vanlige stil. Han fant dog andre måter å få frem sine ideer på. Cloud hadde opprinnelig sleik uten pigger, som en kontrast til Sephiroths lange sølvfargete hår. Nomura forandret håret på Cloud til den nåværende lyseblonde hårfrisyren med pigger for å fremheve at han er hovedpersonen. Når det gjaldt Tifa hadde han vansker med å bestemme seg for om hun skulle gå med miniskjørt eller bukser. Etter forslag fra andre som jobbet på spillet, valgte han et mørkt miniskjørt som en kontrast til Aeris' lange, rosa kjole. Vincent gikk fra å være forsker til detektiv, så til kjemiker og til slutt et tidligere medlem av Turks med en tragisk fortid. Hans røde kappe ble lagt til for å symbolisere at han bærer på en tung bør assosiert med døden. Nomura har tidligere sagt at Cid Highwinds slåssestil likner en dragons. Denne stilen ble valgt fordi etternavnet hans er det samme som dragonene i to tidligere "Final Fantasy"-spill. De het Richard Highwind ("Final Fantasy II") og Kain Highwind ("Final Fantasy IV"). Flere av figurene har dukket opp i senere spill fra Square Enix på grunn av at de ble populære. Mest nevneverdige er slåssespillet "Ehrgeiz" og "Kingdom Hearts"-serien. Sephiroth er en av de mest populære skurkene i videospillenes historie. Han ble enstemmig valgt som den beste skurken av staben i "Electronic Gaming Monthly" i oktober 2005. Våren samme år ble han også stemt frem som den beste skurken på nettsiden GameFAQs. Handling. "Final Fantasy VII" begynner med at Cloud blir med AVALANCHE på et angrep på en makoreaktor i Midgar. De sprenger reaktoren og drar hjem. De bestemmer seg for å sprenge en til, men etter at de har plantet eksplosivene, blir de angrepet av en robothund eid av president Shinra. De kommer seg ikke bort tidsnok og eksplosjonen gjør at Cloud faller ned i slummen. Han faller gjennom taket på en kirke i sektor fem og lander uskadet i et blomsterbed. Der møter han Aeris. Cloud går med på å være livvakten hennes etter at Shinras Turks dukker opp for å kidnappe henne. Cloud forsvarer henne og hun viser ham veien tilbake til AVALANCHEs hovedkvarter i sektor sju. På veien ser de Tifa som går inn i Wall Market, et område i sektor seks som er beryktet for kriminelle aktiviteter. Cloud og Aerith følger etter Tifa. De kler seg ut og sniker seg inn i Don Corneos villa. Der finner alle tre ut at Shinra vet hvor AVALANCHE holder til og at selskapet har bestemt seg for å slippe ned platen over hele sektor sju. AVALANCHE klarer ikke å stoppe dette og de dreper alle innbyggerne i sektor sju, inkludert tre medlemmer av AVALANCHE. Turks kidnapper Aeris og spilleren finner ut at hun er den siste av rasen cetra. Det blir forklart at cetra lever i en spesiell harmoni med planeten og president Shinra tror at Aeris kan lede ham til et land kalt Promised Land, hvor han forventer å finne mye makoenergi. Tifa, Barret og Cloud infiltrerer Shinras hovedkvarter. De redder Aeris og Red XIII, som velger å bli med. De klarer å rømme etter at de fleste, inkludert presidenten, blir drept. Cloud tror det er Sephiroth som har kommet tilbake. Dette blir bekreftet av et vitne som sier at Sephiroth sa han aldri ville la Shinra finne Promised Land. Presidentens sønn, Rufus Shinra, dukker opp. Cloud slåss mot Rufus mens de andre rømmer og stjeler en bil. Cloud stjeler en motorsykkel og sammen drar de ut av byen. De bestemmer seg for å finne Sephiroth og den hodeløse kroppen til Jenova, Sephiroths mor. Mens Rufus tar over Shinra, drar Cloud, Tifa, Barret, Red XIII og Aeris etter Sephiroth. De treffer på Yuffie, Cait Sith, Vincent og Cid som også blir med. På veien må hver av dem slutte fred med sin fortid og Sephiroths plan blir til slutt avslørt for spilleren. Han planlegger å bruke trolldommen Meteor på planeten for å skade den nok til at livsstrømmen vil samle seg rundt skaden for å helbrede den. På grunn av at Sephiroth har cetra-blod vil han da bli en del av planeten og få makt over den. I et gammelt tempel bygget av cetra, klarer de å ta materiaen som trengs for å kaste trolldommen. Sephiroth viser seg dog å ha en makt over Cloud som tvinger ham til å gi fra seg materiaen. Aeris bestemmer seg for å dra alene for å stoppe ham. Resten er redd for at hun vil skade seg og følger etter til det nordre kontinentet. Inne i cetraenes gamle by, finner de Aeris som ber om hjelp til planeten. Sephiroth er der også og prøver å få Cloud til å drepe henne. Når ikke det går gjør han det selv. De bestemmer seg for å drepe Sephiroth og hevne henne. Sephiroth begynner å få Cloud til å tvile på sine egne minner. Han påstår at Cloud ikke er et ekte menneske, men skapt av Jenovas genetiske materiale av professor Hojo. Jenova kom til planeten 2000 år tidligere i et meteorkrasj. Krasjet laget et stort krater som skadet planeten. Hun infiserte alle livsformer på planeten med et virus som forårsaket sinnssykdom og skapte uhyrlige mutasjoner. Blant ofrene var flesteparten av cetra. Planeten laget gigantiske monstre, kalt våpen (engelsk: WEAPON), som forsvar. Sammen med resten av cetra klarte de å slå Jenova og de drev henne tilbake til kløften laget av meteoren hun kom med. Alle våpnene gikk deretter i dvale for å vente på eventuelle fremtidige trusler. De mumifiserte levningene etter Jenova ble funnet av professor Gast. Han trodde det var en cetra og prøvde å skape en klone ved å kombinere celler fra Jenova med et foster. Fem år før nåtiden i spillet, fant Sephiroth ut at han var resultatet av dette eksperimentet mens han var på oppdrag i Nibelheim, Cloud og Tifas hjemby. Han konkluderte feilaktig med at han var en cetra og i raseri brente ned byen. Han ville drepe alle etterkommerne av dem han trodde forlot hans forfedre mens de beskyttet planeten. Cloud påstår han konfronterte Sephiroth under massakren i Nibelheim og Sephiroth forsvant. De trodde derfor at han døde. Gruppen når krateret og der møter de Sephiroth som forteller Cloud at han ikke var i Nibelheim og viser ham bilder av en SOLDIER med mørkt hår som okkuperer Clouds plass i Clouds egne minner. Tifa er ute av stand til å motsi Sephiroth. Cloud bryter sammen og lar Sephiroth kaste Meteor, som resulterer i at våpnene våkner. I det etterfølgende jordskjelvet faller Cloud ned i en kløft og inn i livsstrømmen. Mens meteoren som Meteor påkalte nærmer seg planeten, fokuserer Shinra på å stoppe våpnene som har begynt med å ødelegge alt de tror er en trussel for planeten. Imens leter de andre etter Cloud og de finner ham i en katatonisk tilstand på en tropisk øy. Våpnene får øya til å dele seg og både Cloud og Tifa faller i livsstrømmen. Der rekonstruerer hun Clouds minner og han finner ut sannheten. Det viser seg at Cloud aldri klarte å bli en del av SOLDIER og at Aeris' kjæreste Zack okkuperte Clouds plass. Tifa, Zack og Cloud kjempet alle mot Sephiroth i reaktoren i Nibelheim. Tifa og Zack ble slått, men Sephiroth og Cloud skadet hverandre. Etter å ha kuttet av hodet til Jenova, som var bevart i reaktoren, blir Sephiroth kastet i livsstrømmen av Cloud. Istedenfor å dø, ble han preservert i mako i Jenovas krater. I et forsøk på å skjule hva som skjedde, utsetter professor Hojo de overlevende for det samme som medlemmene av SOLDIER må gå gjennom for å bli supersoldater. Det viser seg at dette innebærer både makodusj og injeksjoner av celler fra Jenova. Sistnevnte gjorde at Cloud fikk falske minner og trodde han var Zack. Cellene var også grunnen til at Sephiroth kunne styre ham. På grunn av eksperimentene falt alle i koma unntatt Zack. Rundt fem år senere brøt han seg ut av fangenskapet og tok med seg Cloud. Cloud våkner mens de er på flukt fra Shinra. Utenfor Midgar ble Zack skutt og drept av Shinras soldater. Litt etter fant Tifa Cloud, som hadde på seg Zacks uniform, og tok ham med seg hjem. Dette skjedde rett før spillets begynnelse. Cloud våkner igjen og de må stoppe Sephiroth for å la Holy, Aeris' forsvarstrolldom, stoppe meteoren. Hun kastet trolldommen rett før hun døde, men Sephiroth stopper den fra å virke. Samtidig nærmer våpnene seg Midgar og de må også stoppes. Cloud og de andre klarer å stoppe våpnene, men mange av lederne av Shinra dør. Professor Hojo overlever og de konfronterer og dreper ham etter at han prøver å hjelpe Sephiroth. Til slutt drar hele gruppen til krateret hvor de slåss mot Sephiroth. De vinner og Holy utløses. På grunn av meteorens nærhet til planeten klarer ikke Holy å stoppe den alene. Midgar var meteorens mål og den blir derfor nesten helt knust. Livsstrømmen, som sendes av Aeris' ånd, kommer ut av planeten og hjelper Holy med å ødelegge meteoren. Spillet slutter med en epilog som viser ruinene av Midgar 500 år senere. Landskapet som var øde på grunn av Shinra er nå fullt av dyr og planter. Utvikling. Utviklingen av "Final Fantasy VII" begynte i slutten av 1995, og over 100 personer jobbet på det. Programvaren som ble brukt var blant annet PowerAnimator og Softimage 3D, og budsjettet var på rundt 45 millioner amerikanske dollar. Yoshinori Kitase jobbet tidligere som medregissør og forfatter av "Final Fantasy VI" og han jobbet også som regissør og medforfatter av "Final Fantasy VII". Han var bekymret for at spillserien kom til å henge etter hvis den ikke gikk over til å bruke 3D-grafikk. Utviklingen av spillet begynte etter utviklingen av en kort, eksperimentell teknologidemo for Silicon Graphics' Onyx-maskiner. Den het "Final Fantasy SGI" og brukte polygon-basert 3D-grafikk basert på figurer fra "Final Fantasy VI" tegnet i sanntid. Den hadde også interaktive elementer. Dette eksperimentet førte til at utviklingsgruppen bestemte seg for å integrere den samme mekanikken i "Final Fantasy VI". På grunn av den store mengden lagringsplass som behøves for å lagre 3D-modeller og grafikk, ble det bestemt at spillet skulle gis ut på CD-ROM. Nintendo, hvis konsoller Square tidligere hadde gitt ut sine spill på, hadde bestemt seg for å fortsette å bruke spillkassetter for sin nye konsoll, Nintendo 64. Dette førte til at Square bestemte seg for å gi ut "Final Fantasy VII" på Sonys PlayStation. Square kunngjorde dette 12. januar 1996. Overgangen fra 2D-grafikk til 3D-grafikk tegnet på statiske bakgrunner, ble fulgt av et fokus på en mer realistisk presentasjon, som utfordret utviklingsgruppen. Ifølge Kitase, lagde han og spillprodusent Hironobu Sakaguchi en regel for gruppen som sa at hvis spilleren legger merke til innlastingstiden, har de feilet. Dette førte til at det ble lagt til flere animasjoner som blir aktivert mens spillet laster data. Mens den ekstra lagringsplassen ga dem mulighet til å lage over 40 minutter med film, måtte de passe på at kvaliteten på spillgrafikken ikke krasjet for mye med den høyere kvaliteten på grafikken i filmene. Kitase har beskrevet jobben med å lage områdene i spillet så detaljert som mulig en skremmende stor oppgave. Blant vanskelighetene de møtte på var den potensielle umuligheten å tegne 3D-baserte modeller basert på Yoshitaka Amanos tegninger. Han jobbet som figurdesigner på tidligere spill i serien. Siden hans stil ble sett på som for utsøkt til å passe inn i spillets grafikk, ble det bestemt at Tetsuya Nomura skulle ta over som designer. Amano hjalp dog til med utformingen av verdenskartet. Nomura hadde tidligere jobbet som monsterdesinger på "Final Fantasy V", og hans stil er mer lik manga, noe som ble sett på som enklere å overføre til 3D-grafikk. Et annet problem de møtte på var en for kort utviklingsperiode. Komponist Nobuo Uematsu skrev i heftet inkludert med spillets lydspor at alle "Final Fantasy"-spillene har en ting felles: Ingen av dem er komplette. Til tross for at utgivelsesdatoen ble utsatt fra desember 1996 til januar 1997, måtte flere ting forandres før den nordamerikanske og europeiske utgivelsen. Denne versjonen ble senere samme år utgitt også i Japan med tittelen "Final Fantasy VII International". Yusuke Naora har kalt spillets atmosfære for sterk og mørk. Denne atmosfæren ble laget med effekter han sier er «darkest of darkest». Historien vektlegger realisme mens den også er bygget på myter, legender, religion og filosofi. Disse konseptene kan sees i spillet, slik som navnet Sephiroth, Clouds personlige konflikter, Aeris' død og livsstrømmen. Tetsuya Nomura har forklart at i begynnelsen av utviklingen var det meningen at bare Cloud, Barret og Aeris skulle være i spillet. En av dem skulle også dø. Han følte at Cloud ikke kunne dø på grunn av at historien sentrerte rundt ham og å la Barret dø ble en for stor klisjé. Han var frustrert over at døden ofte ble presentert i fiksjon som en flott og ofte romantisk idé sentrert rundt offer og gjenoppstandelse. Han foreslo derfor at Aeris skulle dø og ikke returnere siden han ikke trodde at spillerne ville forutsi en slik utvikling i historien og at det ville presentere døden som brå, tøff og uomstøtelig. Sakaguchi baserte livsstrømmen på ideer fra kulturer som tror på en usynlig energi som er i alle planeter og livsformer. Kitase ga livsstrømmen sin fremtoning i spillet. Medlemmer av utviklingsgruppen har avslørt at de hadde til hensikt å la noen aspekter av handlingen være åpen for tolkning. Forfatter Kazushige Nojima har sagt at han ville at spillerne skulle spekulere i hva Cloud tenkte i forskjellige situasjoner istedenfor at det ble eksplisitt sagt. Spillets slutt viste ikke hva som skjedde med hovedfigurene frem til utgivelsen av "Final Fantasy VII Advent Children" i 2005. Selv etter filmen er menneskehetens skjebne uklar. Etter utgivelsen av filmen foreslo Kitase at spillets epilog kan indikere at menneskeheten er utdødd. Nomura har dog senere sagt at spillets epilog symboliserer at menneskene lever i harmoni med naturen og Square har kommet med forklaringer på andre detaljer i handlingen i boken "Final Fantasy VII Ultimania Omega". "Final Fantasy VII" ble utgitt i Nord-Amerika etter en tre måneder lang reklamekampanje som Sony brukte 100 millioner dollar på. Den bestod av tre 30 sekunder lange reklamefilmer på TV, reklamer med Pepsi og annonser i utgivelser som "Rolling Stone", "Details", "Spin", "Playboy" og tegneserier gitt ut av Marvel Comics og DC Comics. I 1998 ble Windows-versjonen gitt ut. Denne utgivelsen har bedre grafikk og en del av oversettelsen og andre feil er rettet. Den har dog noen egne feil, slik som feil under avspilling av filmsnuttene. Musikk. a>-filer avspilt med PlayStations interne lydbrikke istedenfor innspilt musikk og lydeffekter. Musikken i "Final Fantasy VII" ble komponert av Nobuo Uematsu. Istedenfor innspilt musikk og lydeffekter, valgte Uematsu å bruke MIDI-filer som blir avspilt med PlayStations interne lydbrikke. Han har sagt at han valgte denne løsningen på grunn av lavere lastetider og fordi det lot konsollens CPU prosessere lyden raskere slik at den kunne fokusere på å kjøre spillets 3D-motor. Det var opprinnelig planlagt at spillet skulle ha en sang med tekst, men dette ble forkastet. Melodien «One-Winged Angel» har dog et kor. Spillets lydspor ble gitt ut på fire CD-er. Et album kalt "Final Fantasy VII: Reunion Tracks" bestående av en CD med utvalgte spor fra spillet og tre spor spilt av et orkester, ble utgitt separat. Et album med utvalgte spor arrangert for piano ble også utgitt og musikken fra spillet har dukket opp i flere former i andre produksjoner fra Square, slik som "Final Fantasy VII Advent Children" og "Kingdom Hearts". Mottakelse. "Final Fantasy VII" var en kommersiell suksess og det ble også godt mottatt av kritikerne. Det satte flere salgsrekorder og tre dager etter utgivelsen i Japan i januar 1997 hadde det solgt 2,3 millioner eksemplarer. September samme år ble spillet utgitt i Nord-Amerika og på grunn av dets popularitet, solgte tusenvis av butikker i Nord-Amerika spillet før offisiell utgivelsesdato for å dekke etterspørselen. Den første helgen ble det solgt 330 000 eksemplarer i Nord-Amerika og på under tre uker ble over en halv million eksemplarer solgt. I begynnelsen av desember 1997 kunngjorde Sony at de hadde solgt over én million eksemplarer i Nord-Amerika. Det har til sammen blitt solgt over 9,5 millioner eksemplarer av spillet, noe som gjør det til det mestselgende i "Final Fantasy"-serien. Selv om det ble misnøye blant fans etter at Square kunngjorde at "Final Fantasy VII" ville bli laget for Sony istedenfor Nintendo og at det ikke ville bli basert på "Final Fantasy SGI"-demoen, har det likevel mange tilhengere. Det kom på andreplass i "Famitsu"s liste over 100 beste spill i mars 2006 og brukere av nettsiden GameFAQs stemte det frem som det beste spillet noensinne i både 2004 og 2005. Omtaler. "Final Fantasy VII" fikk mange positive omtaler av flere velkjente utgivelser. GameFan kalte det det kanskje beste spillet noen gang laget, og GameSpot sa at aldri før har teknologi, spillbarhet og historie blitt kombinert så bra som i "Final Fantasy VII". De var mest imponert over spillets grafikk, lyd og historie. Bladet "Edge" i Storbritannia ga spillet 9 av 10 poeng, og "Electronic Gaming Monthly" ga spillet 9,5 av 10 poeng. IGN insisterte på at "Final Fantasy VII"s grafikk er lysår foran noe annet sett på PlayStation og at handlingen er dyp og episk. De så på kampsystemet som spillets sterkeste side. En anmelder hos RPGamer roste spillets lydspor og sa at det er kanskje Uematsus beste arbeid. "Final Fantasy VII" har også fått negative omtaler. GameSpy hadde det på sjuende plass i sin liste over de 25 mest overvurderte spillene i september 2003 og de sa at de fleste tilhengerne av serien vil si at spillet var bra, men neppe det beste i serien. To av anmelderne sa at både "Final Fantasy VIII" og "Final Fantasy X" er bedre. "Official U.S. PlayStation Magazine" ga spillet 9,5 av 10 poeng, men likte ikke den lineære historien. "OPM" synes også at spillets oversettelse er dårlig og at den forårsaker unødvendige forvirring. En anmelder hos RPGamer var enig og la til at spillet er langt fra perfekt og at oversettelsen er full av skrivefeil som gjør en allerede vanskelig historie verre å forstå. "GamePro" synes også at oversettelsen er en betydelig svakhet med spillet. En anmeldelse hos IGN sa at det faktumet at du bare kan styre tre figurer om gangen er spillets eneste svakhet. Totalt har spillet en karakter på 92 % hos Metacritic og 93 % hos Game Rankings. Spillet har også mottatt negativ kritikk fra foreldregrupper angående vold i videospill, spesielt etter Columbine-massakren i 1999. Flere foreldre av unger drept i massakren saksøkte selskaper som utvikler og utgir videospill for fem milliarder dollar. Blant de saksøkte var Eidos Interactive, som ga ut PC-versjonen av spillet. "Final Fantasy VII" ble nevnt som et av spillene Eidos ble saksøkt for. a> produksjonen av den første "Final Fantasy"-filmen, '. Arv. "Final Fantasy VII" er sett på som et av de mest innflytelsesrike titlene i videospillenes historie. Det blir kalt det spillet som fant konsollrollespill en plass utenfor Japan og det blir sett på som kanskje det mest populære spillet i "Final Fantasy"-serien. I januar 2005 ble det stemt frem av "Electronic Gaming Monthly" som det sjette mest viktige spillet som hjalp til med å definere spillindustriens utvikling siden 1989. De sa at mellomsekvensene og den introspektive historien gjorde at "Final Fantasy VII" ble det første rollespillet som overgikk, istedenfor å kopiere, filmaktig fortellermåte. Spillets popularitet og åpne slutt førte til at regissøren og forfatteren skapte handlingsrelaterte forbindelser mellom "Final Fantasy VII" og "Final Fantasy X", et annet populært "Final Fantasy"-spill. "Final Fantasy VII" gjorde at filmsekvenser ble akseptert som en del av rollespill. Dette og utviklingen innen datagrafikk førte til at skaperen Hironobu Sakaguchi begynte produksjonen av den første "Final Fantasy"-filmen, '. Spillet introduserte også et scenario oversvømmet med moderne teknologi, noe som ble videreført i "Final Fantasy VIII" og "The Spirits Within". Gjenutgivelser av Squares spill i Japan med bonusmateriale forekom ofte etter utgivelsen av "Final Fantasy VII International". Blant senere spill som også ble gjenutgitt finner man "Final Fantasy I-III", "Final Fantasy X", "Final Fantasy X-2", "Kingdom Hearts" (som "Final Mix") og "Kingdom Hearts II" (som "Final Mix+"). "Compilation of Final Fantasy VII". "Compilation of Final Fantasy VII" er den formelle tittelen på en serie spill og animerte filmer laget av Square Enix, som er basert på "Final Fantasy VII"s verden. Den ble startet av Tetsuya Nomura og Yoshinori Kitase, og består av flere titler på forskjellige plattformer, som alle er en utvidelse av "Final Fantasy VII"s historie. Square Enix har kalt dette prosjektet «selskapets første skritt mot... polymorfisk innhold», en salgsstrategi som går ut på å tilby produktserien på flere plattformer for å nå flest mulig kunder. Produsent Yoshinori Kitase har sagt at da han fikk muligheten til å velge en "Final Fantasy"-tittel for selskapets eksperiment med polymorfisk innhold, så valgte han "Final Fantasy VII" fordi han syntes at slutten på spillet ga mange muligheter for nye historier i den samme verdenen. Nomura har også avslørt at da han ble bragt ombord på prosjektet så trodde han at de bare skulle utvikle "Final Fantasy VII Advent Children" og ', men Kitase hadde større planer. Presidenten av Square Enix, Yōichi Wada, kunngjorde at "Compilation" vil være en aktiv serie frem til 20-årsjubileet til "Final Fantasy VII"s utgivelse. På Tokyo Game Show i september 2003, ble det gjort offentlig kjent at den første tittelen vil være "Advent Children". 2. september 2005 ble den for første gang vist i sin helhet. Dette fant sted under den 62. filmfestivalen i Venezia. Filmen er en oppfølger til "Final Fantasy VII" og den foregår to år etter spillets slutt. Den ble utgitt på DVD og UMD for Sonys PlayStation Portable i Japan 14. september 2005. I Europa og Nord-Amerika ble den utgitt 25. april 2006. Andre oppfølgere i "Compilation" er ' og ', som begge er førstepersons- og tredjepersonsskytespill. Førstnevnte ble utviklet for PlayStation 2 og satt til tre år etter slutten av "Final Fantasy VII". Det ble utgitt i Japan 26. januar 2006, og i Nord-Amerika 15. august 2006. "Lost Episode" ble utgitt på Amp'd mobiltelefoner tre dager senere den 18. august 2006. "Before Crisis" er et annet mobiltelefonspill i "Compilation". Det handler om gruppen Turks fra "Final Fantasy VII" og foregår seks år før "VII". Dette spillet ble utgitt i 24 kapitler i Japan fra og med 24. september 2004. Det er to andre titler i "Compilation" som foregår før "Final Fantasy VII". Den første er ', en animert kortfilm produsert av Madhouse, som handler om ødeleggelsen av Nibelheim. Den andre er ', et actionrollespill for PSP som handler om Zack. Noen spekulerer i at "Compilation" vil inneholde en forbedret versjon av det originale "Final Fantasy VII" for PlayStation 3. Denne spekulasjonen flammet opp på 2005 Electronic Entertainment Expo da en teknologidemonstrasjon av PlayStation 3 brukte en forbedret versjon av åpningssekvensen til "Final Fantasy VII". Yōichi Wada forklarte at presentasjonen bare var en demonstrasjon, og Yoshinor Kitase sa det samme i et intervju i "Final Fantasy VII Ultimania Omega". Utgaven av "Electronic Gaming Monthly" i juni 2006 påstår dog at videoen var en forsmak på en ny versjon av "Final Fantasy VII". En offentlig uttalelse fra Square Enix motsa dette og gjentok at selskapet ikke har annonsert et slikt prosjekt. Annet. Det har også blitt skrevet to noveller som er plassert i "Final Fantasy VII"s verden. De er ikke en del av "Compilation". Den første, "Maiden Who Travels the Planet", følger Aeris' reise gjennom livstrømmen etter at Sephiroth dreper henne, og foregår derfor samtidig som andre halvdel av "Final Fantasy VII". Den andre novellen, "On the Way to a Smile", er en historie i tre deler som foregår rett etter slutten på "Final Fantasy VII". En del fortelles fra Tifas perspektiv, den andre fra Barrets perspektiv og den tredje fra en gutt kalt Denzel, som ble foreldreløs etter at Shinra knuste Sector 7. Det har også blitt laget et mobilspill som heter "Final Fantasy VII Snowboarding". Det ble utgitt i Nord-Amerika i 2005 og er heller ikke en del av "Compilation". Det er en ny versjon av snowboardminispillet fra "Final Fantasy VII" laget for mobiltelefoner. Spillet er spillbart på LG VX8000, LG VX8100, Audiovox 8940 og Samsung A890. Det inneholder andre løyper enn det originale minispillet. Suntory annonserte en drikk kalt «"Final Fantasy VII" Potion» på Square Enix Party i mai 2007. Den ble laget i et begrenset antall for å feire tiårsjubileet til "Final Fantasy VII". Limburg bispedømme. Bispedømmet Limburg er et katolsk bispedømme i Tyskland med setet i Limburg an der Lahn. Det strekker seg i dag over de tyske delstatene Rheinland-Pfalz og Hessen. Det bor omkring 700 000 katolikker i bispedømmet (2004), og de er fordelt på 329 menigheter (det totale innbyggertallet er 2,3 millioner). Bispedømmet er underlagt erkebispedømmet Köln. Historie. Bispedømmet ble opprettet i 1827 for det daværende hertugdømmet Nassau ved at et område ble utskilt fra Trier bispedømme. Sennere ble området til det nye bispedømmet utvidet med landgrevskapet Hessen-Homburg, den frie riksbyen Frankfurt am Main og det prøyssiske distriktet "Kreis Wetzlar". Deler av området hørte i praksis ikke til noen katolsk jurisdiksjon, fordi de ved freden i Westfalen ble protestantiske. Domkirken. Katedralen, viet St. Georg, ligger i byen Limburg, og ble konsekrert i 1235. Kirken ble grunnlagt som stift. Etter grunnleggelsen til bispedømmet og oppnevnelsen av byen Limburg til bispesete ble kirken reist til katedral i det nye bispedømmet. Utenfor domkirken i Limburg finnes det i Limburg bispedømmet tre ytterlige domkirker, og det i Frankfurt (St. Bartholomäus), i Wetzlar (Marienstift) og i Geisenheim (Rheingauer Dom). Nimbschen. Nimbschen er en landsby ved Grimma i Landkreis Leipzig. Landsbyen er mest kjent for sitt kloster Marienthron, der Luthers kone Katharina von Bora var nonne frem til 1523. Hun giftet seg med den Luther i 1525. Nimbschen ble grunnlagt i 1243. Under reformasjonen og de forskjellige saksiske visitasjoner ble klosteret der oppløst mellom 1536 og 1543. Trier bispedømme. Trier bispedømme er et katolsk bispedømme i Tyskland, med sete i byen Trier. Det er en suffragan av erkebispedømmet Köln. Det er usikkert når bispedømmet ble opprettet, men den første omtalen av en biskop av Trier var i 314. Trier var en viktig by i Romerriket, under navnet "Augusta Trevorum", og det var derfor naturlig at det tidlig ble opprettet et bispedømme der. Omkring år 800 ble Trier opphøyet til metropolitanerkebispedømme. Dette ble reversert i 1801, da det gikk tilbake til vanlig bispedømmestatus. I 1821 ble Limburg bispedømme etablert med territorium tatt fra Trier. Boutique. Boutique (fra fransk) er en liten, men eksklusiv, forretning som selger klær (og gjerne tilbehør) til kvinner. Rena. Rena er et tettsted og administrasjonssenteret i Åmot kommune i Østerdalen i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 30 kilometer nord for Elverum. Rena ble grunnlagt i 1871 og var opprinnelig en stasjonsby i forbindelse med Rørosbanen. Åmot kirke fra 1902 ligger i sentrum og er stedets fremste turistattraksjon. Kirken er i tømmer, tegnet av arkitekt Henrik Bull. Historie. Mot slutten av 1800-tallet ble kommunikasjonen utbedret i området. Veier og flere broer over Glåma stod ferdig i 1890 – alle beregnet på biltrafikk, takket være visjonæren Tollef Kilde. Siden, som ordfører i bygda, setter han også i gang planleggingen av en kirke på stedet. Under andre verdenskrig ble stedet kraftig bombet i 1940 av tyskerne, da man trodde Kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen skjulte seg her. Bombingen rammet blant annet Rena kartonfabrikk, stasjonsbygningen og områdene omkring. Forsvarssjef general Otto Ruge etablert sin kommandoplass i Gamle Trudvang Hotell i aprildagene 1940. Hærens flyveskole overførte sine flymaskiner fra Kjeller/Oslo til syd av Rena 9. april 1940, hvor de landet på Glåmmaelven på Åsta. De ble her i to dager i påvente av Forsvarssjefens videre ordre. Den 10. april ble de «etterlatt» av Forsvarssjefen hvorpå skolesjefen beordret halve flåten å flykte til Sverige, deretter fortsatte han nordover for å bidra med sin avdeling til innsats. En flyene som flyktet til Sverige nødlandet i område Osen, og flyverens fallskjerm ble gitt til en lokal med melding om å ta vare på denne til etter krigen. Denne fallskjermen kan i dag sees ved det lille museet ved Æra camping. Forsvaret etablerte seg på Rena i 1997 som en konsekvens av relokalisering av Trandum leir i Ullensaker. Denne måtte flyttes grunnet bygging av Gardermoen hovedflyplass. Rena leir utgjør i dag den største virksomheten i lokalsamfunnet. Transport. Rena stasjon er jernbanestasjonen på Rena og et stoppested på Rørosbanen. Rena flyplass, Landsørkje ligger 4 km nord for Rena leir. Næringsliv. I 1913 ble hjørnestensbedriften Rena kartonfabrikk grunnlagt av Tollef Kilde. Fabrikken ble nedlagt i 1998. Rena kartonfabrikk ble revet 2007. Nå står bare kontorbygget, fabrikkpipa og verkstedet igjen. På Rena ligger også Rena leir med befalskole for hæren. Utdanning. Rena har vært lærested for høyere utdanning siden 1978, med plasseringen av daværende Hedmark distriktshøgskole. Skolen ble i 1994 til Høgskolen i Hedmark, avdeling Rena (ØSIR). Rena skole og Åmot ungdomsskole ligger også på stedet. Kultur og idrett. Hvert år arrangeres Birkebeinerrennet og rittet som går fra Rena til Lillehammer. Radio Midt-Østerdal sender fra Åmot kulturhus på Rena. Rena er også kjent for sine solide røtter innen rock og beslektede musikksjangere. Fra 60-tallet og frem til i dag har stedet hatt et stort antall band og artister. I dag blir disse ivaretatt gjennom sin egen frivillige organisasjon Rena-Rock. Rena-Rock holder gratis rockeskole for barn, arr. av konserter, felles øvingslokaler etc. Rikssenteret for fallskjermidrett ligger på Østre Æra flyplass, mellom Rena og Osen langs Fylkesvei 215, og drives av Oslo Fallskjermklubb. Fallskjermhoppingen foregår vanligvis mellom soloppgang og solnedgang, alle dager været tillater det fra mai til september. Johan Nordahl Brun. Johan Nordahl Brun (født 21. mars 1745 på gården Høyem på Byneset, død 26. juli 1816) var en norsk prest, biskop og dikter. I studietiden i København var han en av hovedpersonene i Det Norske Selskab. Han arbeidet som prest fra 1774 og i 1803 ble han biskop i Bergen. Brun var en av de viktigste norske salmedikterne i sin samtid. Han har skrevet flere kjente salmer og sanger, blant annet påskesalmen «Jesus lever, Graven brast», «For Norge, Kiempers Fødeland» og «Udsigter fra Ulriken»; bysang til Bergen. Familie, utdanning og tidlig liv. Hans far var Svend Busch Brun, som var født på Røros. Han var en tid kjøpmann i Trondheim, før han slo seg ned som bonde på gården Høyem på Byneset, siden på Lilleuglen i Klæbu. Moren het Mette Catharine Nordahl, datter av løytnant-vaktmester Jon (eller Johan) Nordahl, som var bondesønn fra Norddal på Sunnmøre. Jon Nordahl var i følge ættebok for Norddal født i 1657 som Jon Kuntsson Linge, da han reiste ut tok han etternavnet "Nordahl" etter prestegjeldet han kom fra. Sammen med Anna Catharina Svendsdtr. Busch fikk Jon Nordahl datteren Mette Catharina (1721–1791), de hadde da et lite selveierbruk under gården Lingås like ved Linge. Ættebok for Norddal beskriver Johan Nordahl Bruns mor slik (uten kjelde): «Mette Catharina har vel ogsaa hat litt av utfærdslysten i sig, siden hun ikke kunde slaa sig til ro i de smaa forhold hjemme. Men hvad vi ellers vet om hende, vidner om en stille, arbeidssom, religiøst anlagt kvinne.» Mette Catharina giftet seg i 1744 med søskenbarnet Svend Busch Brun. I følge ætteboka sto hennes to eldre brødre Johan og Svend fadder for Johan Nordahl Brun. Johan Nordahl var først bestemt til å bli bonde, men da han heller ville bli offiser, ble han 12 år gammel innskrevet som underoffiser ved det nordenfjelske skiløperkorps. Etter tilskyndelse av en slektning besluttet imidlertid foreldrene snart å la ham studere, og han ble deretter undervist noen år av sin halvbror, daværende cand. theol. Johannes Brun, senere sogneprest til Fjeldberg. Av halvbroren ble han innsatt i Trondheim latinskoles mesterlektie. Etter tre år ble han så i 1763 dimittert av rektor Gerhard Schøning til Københavns universitet. 1764 tok han ex. phil. med haud, hvorpå han bega seg til Trondheim og var huslærer hos kammerråd Meincke inntil 1767, da han vendte tilbake til København. Her tok han i oktober samme år teologisk embetseksamen med karakteren non contemnendus, og førte dimisspreken 31. oktober med karakteren haud. Han ble gift 2. september 1773 med Ingeborg Lind (1746–1827), og hadde 8 barn. Yrkesliv. Han vendte igjen tilbake til Trondheim, hvor han tilbragte tre år med å informere og preke. 1769 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og fremtrådte året etter for første gang offentlig som dikter. Blant hans første arbeider var et lykkønskningsdikt til biskop Gunnerus. Da han 1771 ble kalt til København av Struensee, ble Brun antatt som hans amanuensis og fulgte med til hovedstaden, hvor han bare en kort tid beholdt posten. Her skrev han sørgespillet "Zarine", som ble mottatt med uvanlig bifall, og sørgespillet "Einar Thambeskjælver". I København var han en av frontfigurene som startet Det Norske Selskab. Det Norske Selskab ble stiftet 30. april 1774. Kort etter, 29. oktober 1772, ble han utnevnt til residerende kapellan til Byneset, og innviet 12. februar 1773. 14. april 1774 ble han sogneprest i Korskirken i Bergen, 1793 stiftsprost i Bergen og prost i Nordhordland. 18. februar 1803 fikk han tittel og rang som biskop, og ved Ole Irgens' død ble han virkelig biskop over Bergens stift 6. januar 1804. Han ble ordinert i København 10. mai samme år. Utmerkelser. 28. januar 1810 ble Johan Nordahl Brun ridder av Dannebrog, 28. januar 1812 kommandør av samme orden, 28. januar 1813 Dannebrogsmann, 7. januar 1815 medlem av Nordstjerneordenen og 27. juli 1816 kommandør av samme orden. Dikteren. Da Johan Nordahl Brun døde 71 år gammel, etterlot han seg et berømt navn som dikter, taler og prest. Kong Carl Johan lot på egen bekostning reise et marmormonument over hans grav. Brun var en av de viktigste norske salmediktere på den tiden og skrev bl.a. Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, «For Norge, Kiempers Fødeland», og «Udsigter fra Ulriken», Bergens bysang. Paul McCartney. James Paul McCartney (født 18. juni 1942 i Liverpool i England) er en britisk multi-instrumentalist, komponist og låtskriver. Han var medlem av The Beatles (1957–70) og Wings (1971–80). Han startet som gitarist i The Quarrymen (som senere endret navn til The Silver Beatles og The Beatles), men overtok bassen da Stuart Sutcliffe sluttet i bandet. I tillegg til å spille bass i The Beatles (og ved ulike anledninger også gitar, piano, synthesizer og slagverk) sto McCartney, sammen med John Lennon for det meste av vokalinnslagene og låtskrivingen i gruppen. Paul McCartney står oppført i "Guinness rekordbok" som den mest fremgangsrike komponist innenfor moderne populærmusikk. Slår man sammen hans arbeid med og utenfor The Beatles har McCartney skrevet over 50 «top ten»-låter. Det er langt mer enn hva noen annen komponist kan vise til. Han ble, sammen med de andre medlemmene i The Beatles, utnevnt til medlem av Order of the British Empire, av dronning Elizabeth II i 1965. Universell sangbok. Paul McCartney under Live 8-konserten. 2. juli 2005. Paul McCartney og John Lennon skrev ikke bare det meste av musikken for The Beatles, men skapte også en hel sangbok, som umiddelbart kan tjene til å forene folk, uansett hvor en befinner seg i verden, i allsang. Ikke en gang kravet om å kjenne det engelske språket synes å hemme folk i å tilegne seg melodienes tekstfølge. Sangene fremføres gjerne med ulike fonetiske merkverdigheter av såvel små barn («slåss ju je-je-je») som av analfabeter uten minste kunnskaper om det indo-europeiske språkområdet. Sangene som Lennon og McCartney skrev for The Beatles bar alltid begges navn, selv om den ene skulle ha vært alene om komposisjonen. Noen ganger satt de seg ned sammen og kreerte nye sanger, andre ganger kom de sammen og hadde noen brokker av sanger hver som de satte sammen til fullstendige sanger. Mange av McCartneys komposisjoner fra denne perioden, inkludert «Hey Jude», «Yesterday» og «Let It Be», tilhører populærmusikkens standardrepertoar, og brukes ofte dersom ulike artister med ulik bakgrunn og vidt forskjellige musikalske uttrykk skal samles på scenen for fremføre et felles avslutningsnummer. Disse sangene har dermed fått en helt spesiell plass i nyere musikkhistorie. Banebrytende og kreativ. Beatles-musikken var til å begynne med en slags blanding av amerikansk rock, britisk folkemusikkbasert skiffle, moderne jazz og blues, men utkrystalliserte seg til noe som fikk betegnelsen merseybeat, etter distriktet hvor Liverpool ligger. Det som likevel kjennetegner gruppas karriere, er at musikken hele tiden endret seg drastisk fra album til album og var hele tiden i front og viste vei for andre. De var åpne for impulser både fra visesangeren Bob Dylan og folkrockerne The Byrds, men var også selv eksperimentelle og nyskapende. Paul McCartneys «Helter Skelter» fra det hvite dobbeltabumet "The Beatles", blir gjerne omtalt som den aller første tungmetall-sang. Dessverre fikk den også en trist slagside i det den amerikanske massemorder og satanist Charles Manson og hans tilhengere fortolket innholdet og mente teksten bar budskap om rasekrig og religiøs stid, og oppfordret til bestialske drap. En rystende nyhet for Paul McCartney selv, som bedyret at noe slikt ikke hadde den fjerneste sammenheng med innholdet i låten. Solokarriere. I perioden etter The Beatles har McCartney kanskje ikke skapt så mange udødelige sanger til «verdensarv»-listen, men karrieren har ikke vært mindre suksessrik. Som soloartist og med sin gruppe fra 1970-årene ved navn Wings maktet han 30 «top ten»-singler i England og USA, inkludert sanger som «Maybe I'm Amazed», «Live and Let Die», «Band on the Run», «Silly Love Songs», «Pipes of Peace» og en duett med amerikaneren Stevie Wonder, «Ebony and Ivory». På sine konserter har McCartney også inkludert stadig flere av sine Beatlesklassikere fra 1960-tallet. I engelsk presse er McCartney ofte blitt anklaget for å være utdatert, men den samme «musikkjournalistikk» har også over decennier påstått at gitarmusikk var «out», noe The Beatles også fikk høre av Deccas produsent da de søkte platekontrakt i 1962. Den stakkars produsenten er i ettertid kjent som «The Man Who Turned The Beatles Down», og ga avslag på musikkhistoriens største entetainere og plateindustriens fremste flaggskip. Også som soloartist har Paul McCartney gjentatte ganger vist at han fortsatt har appell i det han jevnlig har levert listetopper gjennom over tredve år. Han er valgt inn i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame) både som medlem av The Beatles (1988) og som soloartist (1999). Ved siden av sitt musikalske arbeid, som også inkluderer klassisk musikk, er McCartney lyriker og kunstmaler (skjønt han lenge holdt sitt arbeid privat). Det var hans makker John Lennon som først ble kjent som lyriker, kunstmaler og tegner, og så ble det en naturlig følge at Paul holdt tilbake med å vise sitt talent innenfor det samme feltet. Paul McCartney har også, sammen med sin første kone, Linda McCartney, opptrådt som internasjonal talsmann for dyrevern, mot hvalfangst, og en innbitt forkjemper for vegetarianisme. Barne- og ungdomsår (MacLineage). a>. Fotografiet er tatt i 2007. Paul McCartney ble født på Walton Hospital i den nordlige del av Liverpool – ikke langt fra stedet hvor han bodde som tenåring. På dette hospitalet var det også hans irske katolske mor, Mary Mohin McCartney (1909–1956), jobbet som sykepleier. Her ble også hans yngre bror Michael McCartney født ett år senere. Også han ble musiker og en fremragende melodiskaper (med hitsingler som «Lily the Pink» og «Thank U Very Much») under artistnavnet Mike McGear, komiker og fotograf. Brødrene ble begge døpt katolsk, men oppdratt interkonfesjonelt, ettersom foreldrene kom fra ulike trossamfunn. Hans far, Jim McCartney (1902–1976), hadde også katolske røtter, men var oppvokst som anglikaner. Han arbeidet som bomullsselger, men var også engasjert som pianist og trompetist i jazzband, og gav sønnene deres første grunnleggende kunnskaper om musikk. Hele slekta var svært musikalsk, og broren Michael har senere forklart at det ved familiesammenkomster ble sunget og musisert, og at det var mye om å gjøre å finne en flottere harmonisk tone å slutte allsangene på enn hva onkel Jack til enhver tid kom opp med. Moren døde tidlig av brystkreft. Paul var den gang bare 14 år og hendelsen satte dype spor i ham. At Liverpool-kameraten John Lennon, også hadde opplevd å miste sin mor da han var 17 år, (påkjørt av en full politimann), la noe grunnlaget for de tette båndene mellom dem. Paul McCartney har irske røtter på både mors- og farssiden. Hans oldefar, James McCartney, og muligens også Pauls bestefar, James McCartney II, ble født i Irland ca. 1845. Hans bestefar på morsiden, Owen Mohin, ble født i Tullynamalrow, Monaghan fylke i Ulster i 1880. Rollen i The Beatles. Paul McCartneys Höfner bass og George Harrisons Gretsch sologitar. Paul McCartney ble berømt som bassist, vokalist og komponist for gruppen The Beatles. Han ble først invitert til å bli medlem av John Lennons gruppe (som da het The Quarrymen) som gitarist i 1957, men overtok bassen da Stu Sutcliffe valgte å slutte i gruppa for å vie seg til malerkunsten og sin kjæreste Astrid Kirchherr. Ettersom Paul var kjeivhendt ble bassen strenget om, og avgjørelsen var endelig. Stu døde allerede i 10. april 1962 av hjerneslag. McCartney dannet et tett arbeidsfellesskap med Lennon og de skrev etter hvert sanger sammen. Blant alle sangene som ble signert «Lennon/McCartney» er det blitt påstått at kun 27 av dem helt og holdent skyldtes samarbeid, med lik tyngde fra dem begge. Mer typisk var det at en av dem skrev mesteparten av en sang og den andre fullførte den, bygde den inn i en annen sang hvor den passet, eller kom med forslag om hendige endringer. Fra ca. 1968 skrev de overhode ikke sammen lenger, men på grunn av sin tidligere overensstemmelse skulle alle Beatles-sanger skrevet av den ene alltid være kreditert av dem begge. John Lennon likte ideen om «Lennon & McCartney», som kunne lyde som et ekko av «Leiber & Stoller», to komponister som sto bak mange av rockeplatene de eide i slutten av 1950-årene. Selv på sanger som «Step Inside Love», som Paul ga til Cilla Black og «Give Peace A Chance», som John spilte inn med The Plastic Ono Band er begge navnene oppført med felles komponistmerke (Lennon-McCartney). Da Paul så sent som i 2002 ønsket å benevne de sangene han selv hadde hovedansvar for fra Beatlesperioden ved å snu rundt på rekkefølgen og skrive (McCartney-Lennon) protesterte Yoko Ono, som mente (Lennon-McCartney) var hevdvunnen. Paul ga etter for dette argumentet og ønsket ikke starte noen konflikt på det området. Komponist. En av McCartneys største sanger, spilt inn av andre artister flere ganger enn noen annen låt, er «Yesterday». McCartney har sagt at melodien kom til ham i en drøm. Han ble usikker på om melodien var original ettersom den virket så ferdig og naturlig – han trodde noen allerede måtte ha skrevet den. I boken "Paul McCartney: Many Years from Now" fra 1998 avslørte han at den første arbeidsteksten til sangen var "Scrambled eggs / Oh my baby how I love your legs". I løpet av de første årene av Beatles' platekarriere utviklet McCartney seg raskt både som musiker, sanger og ikke minst komponist. Han var tungt influert av Buddy Holly og Little Richard, og innarbeidet Little Richards varemerke med «wooo» i høyt toneleie – ofte benyttet som musikalsk tegnsetting på tidlige sanger som «From Me To You». Venstrehåndsbass. Den venstrehendte McCartney ble også en av de mest kreative og mest innflytelsesrike bassister i sin tid, og utviklet den elektriske bassen fra bakgateobskuritet til eksellent utøvelse, noe som inspirerte mange unge håpefulle til å velge dette instrumentet. I 1965 ble McCartney presset av plateselskapet EMIs lydteknikere til å fremskaffe en bedre basslyd på The Beatles' innspillinger, frustrert over den relativ svake basslyden på de første platene. Hans bass-spill og skriving i løpet av The Beatles' mest kreative periode, 1965–67, var influert av arbeidet til den amerikanske produsenten og komponisten Brian Wilson, lederen av The Beach Boys. Deres klassiske album "Pet Sounds" satte ny standard for plateinnspillinger og hadde basspartier som var av ukjent kompleksitet i populærmusikk. Som et resultat av å høre Wilsons verk fikk McCartney større interesse for både lyden og arrangementet av sine basslinjer. Han tok fordel av Abbey Road Studios nye flerspors båndopptaker for å spille inn mer komplekse basspartier etter at de første grunnleggende sporene var blitt tatt opp. Damenes venn, men gift med Linda. I løpet av de første årene av The Beatles' utrolige popularitet ble McCartney generelt sett på som den av gruppens medlemmer som hadde det beste utseendet og tiltrakk seg størst oppmerksomhet fra det kvinnelige publikum. Ironisk nok (eller kanskje ikke) var han den siste til å bli gift, og samtidig den eneste som aldri ble skilt i løpet av beatles-karrieren. På slutten av hans forhold til skuespillerinnen Jane Asher møtte han Linda Eastman, en amerikansk fotograf. Deres første møte var 1. juni 1967 på et lunsjmøte for å promotere utgivelsen av albumet "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" og forholdet blomstret over de neste to årene. De giftet seg i et lite, borgerlig bryllup i rådhuset i Marylebone i 1969. Da var han fortsatt medlem av The Beatles. Paul og Linda forble gift og trofaste mot hverandre inntil Linda døde av brystkreft i 1998. Paret var aldri atskilt mer enn én uke i løpet av hele deres ekteskap – og den ene uken var da Paul var varetektsfengslet i Japan på grunn av besittelse av marihuana. Drivkraften i The Beatles. I den siste delen av The Beatles' herredømme over populærmusikken sank Lennons interesse for gruppen, mens McCartneys øre og hjerne for musikk aldri hadde vært mer finstemt. Han skrev popklassikere som «Hey Jude», «Let It Be» og «The Long and Winding Road». Det er nå generelt akseptert at det var McCartney som var motivatoren og drivkraften for det arbeidet som The Beatles gjorde i sin siste periode. Etter at de sluttet å turnere i midten av 1966 trakk Lennon og Harrison seg tilbake til hver sin beskyttede eiendom på landet i det såkalte børsbelteområdet, langt utenfor London. McCartney, på den annen side, fortsatte å bo i byen, først i et hus i sentrum, deretter på en større eiendom i St John's Wood, et kort stykke fra Abbey Road Studios. McCartney var ofte å se ved større kulturelle begivenheter, som International Times' lunsjselskap på Roundhouse (han deltok visstnok med avsky). Han var også aktivt interessert i malerkunst og ble nær venn av ledende kunsthandlere og gallerieiere, utforsket eksperimentell film, og oppsøkte film- og teaterverdenen og konserter med klassisk musikk. – Ja, jeg tar LSD. Selv om McCartney ikke var den første i The Beatles som tok LSD var han den første britiske popstjerne som åpent innrømmet at han hadde benyttet stoffet. Hans nesten dumdristige innrømmelse i et avisintervju tidlig på sommeren i 1967 skapte store overskrifter over hele verden. Til tross for hans uttalelser den gang, og hans senere innrømmelser om at han også benyttet kokain på denne tiden, var McCartney en av få ledende britiske popstjerner som aldri ble lurt i noen felle av narkotikapolitiet – noe som derimot skjedde med Lennon & Ono, Harrison, og mange av hans venner, inkludert The Rolling Stones og visesangeren Donovan. Annen aktivitet. På den musikalske side var McCartney det første Beatles-medlem som spilte inn et prosjekt på utsiden av gruppen. Han komponerte sammen med George Martin et stykke for filmen "The Family Way" (1966), som vant Ivor Novello-prisen for «Beste instrumentale tema». Han skrev også og produserte flere fremgangsrike innspillinger for andre artister, og for noen av disse produksjonene benyttet han psevdonym, en refleksjon av hans fascinasjon for aliaser og forkledninger (se nedenfor). En av dem han hjalp var den unge sangeren Mary Hopkin, som sang singlen «Those Were the Days», produsert av Paul McCartney og utgitt av Apple Records, og som faktisk dyttet The Beatles' egen singel «Hey Jude» ned fra hitlistene. Slutten på The Beatles. McCartney ledet mange av Beatles' prosjekter på slutten av 1960-tallet, inkludert konseptet "Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band", filmen og plateinnspillingen av "Magical Mystery Tour", og en felles samling av sanger som avsluttet albumet "Abbey Road". I 1969, til tross for åpenbare signaler på at The Beatles holdt på å falle fra hverandre, forsøkte McCartney å overbevise de andre medlemmene om at de burde begynne å turnere og spille live igjen. Han foreslo et prosjekt som ble kalt "Get Back" og som utviklet seg til filmen og albumet "Let It Be". Selv om McCartney håpet at filmen vil vitalisere de andre, gjorde den det opplagt at The Beatles var ferdig som kreativ kraft og at all kjeftingen, sjalusien og presset med å være The Beatles hadde drevet de fire musikerne fra hverandre. Til tross for den interne knivingen beholdt gruppen sin enorme popularitet, og publikums interesse for dem ble bare mer intens da det på slutten av 1969 startet en urban myte med den utrolige påstanden at Paul McCartney var død og var blitt hemmelig erstattet allerede i 1966! Selv om Ringo Starr hadde sluttet for en kort stund i 1968, og Harrison hadde gjort det samme i 1969, var Lennon den første til å forlate The Beatles «for godt» – for å returnere i august – september 1969. McCartney gikk offisielt ut den 10. april 1970, en uke før hans første soloplate kom ut, og annonserte at The Beatles var slutt og at de hadde gått fra hverandre. Gruppen var legalt oppløst etter han gikk til retten med en sak 31. desember 1970. På denne tiden var vennskapet mellom Lennon og McCartney rustet etter år med friksjoner og rivalisering. De ble først forlikte kort tid før Lennons tragiske død 8. desember 1980, ti år etter at The Beatles ble oppløst. Tidlig solokarriere. Da The Beatles gikk fra hverandre i 1970, startet McCartney sin solokarriere med albumet med det beskjedne navnet "McCartney", hvor han spilte alle instrumentene og sang alle sangene alene, med unntak av noe koring fra kona Linda. Mange fant denne platen lite imponerende, inkludert Lennon i et intervju, men den hadde sanger som «Maybe I'm Amazed» (som har vært et fast innslag i de fleste av hans konserter siden) og den stille melodien «Junk», som også kom med på The Beatles-samlingen "Anthology 3". En annen sang verd å nevne var «Every Night», som sangeren Phoebe Snow senere hadde en hit med. «Krig» mot John Lennon. McCartney fulgte opp i 1971 med singelen «Another Day/Oh Woman, Oh Why», hvor den siste ga gjenklang av hans observerende øye fra den mellomste periode med The Beatles. Albumet "Ram", som kom senere i 1971, var kreditert både Paul og Linda McCartney, og hadde støtte fra studiomusikere. Platen er i retrospektiv en av hans beste med flere sterke melodier, og både singelen og albumet ble kommersielt populære. Albumets illustrasjoner viste blant annet to biller (engelsk: "beetles") som kopulerte – et mulig hint om McCartneys følelser for sitt forrige band. Albumet hadde mulige referanser til Lennon, spesielt sangen «Too Many People»: "Too many people preaching practices, don't let 'em tell you what you wanna be …" Senere samme år kom Lennons respons med den beryktede og tilsynelatende ondskapsfulle sangen «How Do You Sleep?» på albumet "Imagine", som har et bilde av Lennon som holder en gris i ørene – en åpenbar parallell til at McCartney holder en bukk på omslaget av "Ram". McCartney kom med sangen «Dear Friend» på albumet "Wild Life", hans første med hans nye gruppe kalt Wings. McCartney ble berømt, til og med beryktet, for at han insisterte på at hans kone skulle være involvert i hans musikk. Pussig nok var det en underlig parallell av den samme holdningen som publikum hadde til Yoko Onos innblanding i Lennons musikk. McCartney ville også at Linda skulle turnere som et fast medlem av bandet, til tross for hennes egne protester om at hun ikke hadde nok talent til det. Etter å ha hørt Linda synge var det flere som delte hennes mening, men McCartneys beslutning var opplagt en bevisst handling; å bryte ned Beatles-mystikken og bevise at «hvem som helst kunne gjøre det». Til tross for stadige angrep på hennes evner, inkludert en beryktet pirattape fra 1990-årene hvor hennes falske stemme ble bevisst mikset fremst i musikken, ble Linda et viktig medlem av McCartneys ulike bandsammensetninger. Wings. I en kort periode, etter en noe ujevn begynnelse og til tross for mange utskiftninger av gruppens medlemmer, ble Wings et av de mer suksessfulle rockeband i 1970-årene. Det fant sitt kunstneriske høydepunkt i det som ironisk må betraktes mer som et soloprosjekt med albumet "Band on the Run" i 1973, da kun musikeren Danny Laine (og Linda) var igjen av bandet. Det kommersielle klimakset endte i 1976 med en svært populær verdensturne, hvor de i løpet av året ble sett av 2 millioner fans. Senere solokarriere. En av Paul McCartneys akustiske gitarer fra tiden han spilte med The Wings. I 1980, da Wings var kommet til veis ende, ble det internasjonale overskrifter da McCartney ble arrestert i Japan for besittelse av marihuana. Han satt ni dager i fengsel før han ble utvist. Siden da har han etter sigende sluttet med alt stoffbruk, selv om han i 2000-årene er sitert på at han først nylig ga helt opp å bruke marihuana av ønske fra sin annen kone. Til tross for det knusende slaget da Lennon ble myrdet sent i 1980 kunne McCartney nyte fortsatt suksess tidlig i 1980-årene. Hans 1982-album "Tug of War" fremviste en vital McCartney og ble en stor suksess. Samme år fikk han også to store singletopper med duetter: «Ebony and Ivory», innspilt med soul-legenden Stevie Wonder; og «The Girl Is Mine», innspilt med den stigende stjernen i popmusikk Michael Jackson. En annen suksessfull duett fra McCartney-Jackson var «Say Say Say», som kom året etter. McCartney skrev også og spilte i filmen "Give My Regards to Broad Street" fra 1984. Filmen og musikken fra den hadde singelen «No More Lonely Nights», som toppet listene i England og USA. McCartneys vennskap med Jackson kjølnet fort. Ikke lenge etter betalte Jackson en enorm sum for Northern Songs' katalog med de fleste Beatles-sangene. Selv om McCartney stadig nærmet seg Jackson i håp om å forhandle seg til økning i honorarutbetalingene, ble han avvist. Skole for kunstnere. I midten av 1980-årene, mens han lagde en hjemmevideo som minnet om hans dager som skolegutt, oppdaget han en gammel bygning fra 1825 som nå sto tom. Det var hans egen gamle skole. McCartney kjøpte den for å forfølge en gammel drøm om å gi noe tilbake til sin gamle hjemby Liverpool. I januar 1996 åpnet Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA), hvor Paul McCartney er øverste beskytter. Den 7. juni samme år åpnet Dronningen offisielt bygningen. Mange norske kunstnere og artister av ulike slag har gått her siden, blant andre Lisa Stokke og Gaute Grøtta Grav. Mot slutten av 1980-årene begynte McCartney å samarbeide med tekst og komposisjon med Elvis Costello, som resulterte i sanger som har kommet ut på album for begge. Best kjent er hiten fra 1989; «Veronica» fra Costellos album "Spike", og «My Brave Face», en beskjeden hit fra McCartneys album "Flowers in the Dirt". Verdensturné. I løpet av 1989–90 var McCartney på en ettårs verdensturné, hvor han for første gang hadde med et betydelig antall Beatles-sanger på scenen. Turnéen begynte den 26. september i Drammen, og det var hans første verdensturné på 13 år. Den var en stor suksess; McCartney fylte arenaer og stadioner på hvert spillested. En tilsvarende turné fant sted i 1993. Aktivist. Paul og Linda McCartney i anledning av Academy Awards 1973. McCartney og hans kone Linda ble talspersoner for vegetarianisme og aktivister for dyrevern. Paul har fortalt hvordan deres vegetarianerinstinkter ble vekket da de kom til å se lam på en åker utenfor vinduet mens de selv spiste lammestek. I 1991 introduserte Linda sin egen rekke av vegetarmåltider på markedet. Etter hennes død i 1998 har McCartney fortsatt hennes matlinje og holdt den fri for genetisk modifiserte produkter. Klassisk musikk. I 1991 ga McCartney seg inn på en annen arena enn populærmusikk ved å samarbeide med Carl Davis for å komponere det kvasibiografiske klassiske stykket "Liverpool Oratorio". Det ble godt mottatt generelt, selv om en del mente at det ikke hadde den kompleksitet som man normalt assosierer med genren, men det kan være ufortjent. Stykket manglet kanskje heller den folkelige musikalitet som tidligere komponister av klassisk musikk ikke var redd for å bevege seg inn i, men som paradoksalt var en umulighet for McCartney med hans solide bakgrunn i populærmusikk. "Liverpool Oratorio" hadde USA-premiere i Carnegie Hall i New York 18. november 1991 med Davis som dirigent og med ekteparet McCartney til stede. Tilbake til The Beatles. I 1994 kom McCartney, George Harrison og Ringo Starr sammen for første gang siden bruddet for å utgi det første av The Beatles' "Anthology"-album, bestående av alternative opptak og konsertopptak av Beatles-sanger. Utgivelse nr. 2 og 3 ble ferdige året etter. De lagde også to nye Beatles-sanger ved å legge ny musikk på to uferdige lydopptak som Lennon hadde gjort før sin død fjorten år tidligere. I slutten av 1990-årene var McCartney i strid med John Lennons enke, Yoko Ono. Deres uenighet var sentrert rundt forfatterkrediteringen for en rekke Beatles-sanger. McCartney ønsket å endre krediteringen fra det tradisjonelle «Lennon-McCartney» til «Paul McCartney and John Lennon» for de sanger som McCartney hadde vært enten alene- eller hovedkomponist for. Ono var såret over forslaget, som hun mente brøt med avtalen som de to musikerne var blitt enige om mens Lennon var i live – at sangene alltid skulle være kreditert et team. McCartney bestred denne avtalen, men de andre to Beatles-medlemmene var enige om at krediteringen burde være som den alltid hadde vært. McCartney trakk da tilbake sin begjæring. Videre karriere. Den 11. mars 1997 ble McCartney slått til ridder ("Knight Bachelor") av dronning Elizabeth II. Samme år gjorde han sitt annet eventyr med klassisk musikk, "Standing Stone", som fikk blandet mottagelse. To år etter utga han "Working Classical", et verk som består av en samling kortere stykker og populærmusikk omgjort for strykekvartett eller orkester. Albumet "Run Devil Run" ble utgitt i 1999 og fikk positiv kritikk. Samme år ble han valgt inn i «Rock and Roll Hall of Fame» som soloartist. Han var tidligere blitt valgt inn som medlem av The Beatles i 1988. McCartney har siden midten av 1980-årene vært en ivrig maler, noe som ikke er uvanlig for musikere. McCartneys malerier var av privat art inntil han i april 1999 stilte ut sitt arbeid for første gang i Siegen, Tyskland, hvor de vakte begeistring, og da lot han arbeidet bli stilt ut også i flere gallerier i England. I 2002 ga han seg inn på ytterligere en ny genre og utga "Blackbird Singing", en bok med poesi. En del av lyrikken var tidligere sangtekster mens andre var nyskrevne som poesi. Han leste fra disse arbeidene i Liverpool og New York. Arbeidet var både av alvorlig art som «Here Today», som omhandlet John Lennon, og humoristisk som «Maxwell's Silver Hammer». Samme år deltok han på et album kalt ', som inkluderte en versjon av Elvis Presleys gamle slager «That's All Right Mama» hvor McCartney spilte sammen med Presley-musikerne Scotty Moore og D.J. Fontana. 20. oktober 2001 tok McCartney en ledende rolle i å organisere «Concert for New York City», en hyllest til motstanden og stoltheten til New York og USA i respons til terroristangrepet 11. september. Konserten ble holdt ved Madison Square Garden og hadde opptredener fra The Who, Mick Jagger og Keith Richards, David Bowie, Billy Joel, Destiny's Child, Eric Clapton, Adam Sandler, Bon Jovi, Elton John, James Taylor og andre. McCartney var selv avsluttende utøver og urfremførte den sentimentale sangen «Freedom». Han er fan av tegnefilm og utga i 2004 "Tropic Island Hum", en samling av ulik animert musikk han hadde skapt gjennom flere år. Livet etter Linda. Linda, en e-moll akkord og Paul McCartney, 1977. I 1998 døde McCartneys kone Linda av brystkreft, etter å ha vært syk i en lengre periode. Den samme sykdommen hadde drøyt 40 år tidligere krevd hans mors liv. I juni 2002 giftet McCartney seg med Heather Mills, en tidligere modell og talskvinne mot landminer, i en svært storslått seremoni på Castle Leslie i Glaslough, Monaghan fylke i Irland. De fikk en datter sammen i 2004, men i mai 2006 ble det kjent av paret skulle skilles. Paul har tatt del i hennes engasjement mot landminer og dessuten bevilget et større beløp penger til kampanjen. Tidlig i 2003 holdt han en personlig konsert for kona til bankmannen Ralph Whitworth og donerte 1 million dollar til «Adopt-a-Landmine». Han fortsatte å utgi nye album med populærmusikk: "Run Devil Run" og "Driving Rain", samtidig som han aktiverte seg for politiske grupper som Greenpeace, Ethical Treatment of Animals («Folk for etisk behandling av dyr») og andre. Familie. McCartney og Heather Mills fikk sitt første barn sammen, Beatrice Milly, den 28. oktober 2003. McCartney hadde tre barn med Linda: Mary (oppkalt etter Pauls avdøde mor), Stella og James (oppkalt etter Pauls far som døde i 1976). Han adopterte Heather, Lindas datter fra et tidligere ekteskap. James (født 1977) spiller gitar på en sang på farens album "Flaming Pie". Mary er babyen som McCartney bærer på innsiden av ytterjakken på baksidefotografiet på hans første soloalbum. Heather er formgiver, og kan også bli sett som liten pike i filmen "Let It Be". Stella har gjort et navn for seg selv som storslått motedesigner. Hun er også dyrevernsaktivist. På turné igjen. Billett fra Paul McCartneys turné, "Back in the World", 2003. I 2002 satte McCartney igang ytterligere en større turné i USA og fikk oppmerksomhet for en energisk og tett støttegruppe av musikere. De ga et variert show som hadde appell til fans gjennom flere generasjoner. Turnéen var den største det året og innbragte 126 millioner dollar. Den fortsatte gjennom den øvrige verden i 2003 og 2004. McCartney har også spilt på forsermonien i forbindelse med NFLs Super Bowl XXXVI den 3. februar 2002 og var halvtidsunderholder ved Super Bowl XXXIX 6. februar 2005. Ulikt tidligere halvtidsshow var han eneste underholder. Hans sett bestod av «Drive My Car», «Get Back», «Live and Let Die» og «Hey Jude». McCartney var også deltager på hovedkonserten for "Live 8", hvor han spilte «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» sammen med U2 for å åpne begivenhetene i Hyde Park. Valget av sang reflekterte at det var tyve år siden "Live Aid". Han kom tilbake nesten ti timer senere for å avslutte showet med «Get Back», «Drive My Car» (hvor han delte vokal med George Michael), «Helter Skelter», «The Long And Winding Road» og avslutningsvis med alle utøverne samlet i refrenget på «Hey Jude». Akkurat nå. Paul McCartney med band fotografert under konserten på Olympia i Paris den 22. oktober 2007. McCartneys nest nyeste album har tittelen Chaos and Creation in the Backyard og ble utgitt 13. september 2005, samtidig med hans USA-turné. Nigel Godrich, som har arbeidet med Radiohead, ble foreslått av George Martin til å produsere albumet, innspilt i London og Los Angeles i løpet av de siste to årene. McCartney hadde ment å bruke band i studioet, men endte opp med å spille alle instrumentene selv; trommer, gitar, bass, tangentinstrumenter, blokkfløyte, harmonium-orgel og flygelhorn. Albumet består av 13 selvkomponerte sanger. Han utga i 2005 en barnebok med tittelen "High in the Clouds: An Urban Furry Tail", som forteller historien om en frosk og et ekorn som (ikke overraskende) redder livet til de andre dyrene i skogen. Boka ble skrevet sammen med barnebokforfatteren Philip Ardagh, mens kunstneren Geoff Dunbar sto for illustrasjonene. Billedboka hadde et førsteopplag på 500 000 eksemplarer. I 2006 var han på plass i Abbey Road Studios i London for å starte innspillingen av sitt foreløpig siste album Memory Almost Full. Den ble fullført året etter i Squared Studios i New York og Black Island Studios i London. Også her trakterer Paul alle instrumentene selv og han har kun hjelp av medlemmer av sitt eget faste band på sju av de 16 sangene på albumet. På 1990-album kom det ut to album av the Fireman, et samarbeidsprosjekt med Youth fra Killing Joke, og i 2008 utkom the Fireman sitt tredje album, Electric Arguments. Med tanke på sin 64 års dag uttalte Paul McCartney med referanse til Beatles-sangen «When I'm Sixty-Four», at han håpet på å kunne fortsette å spille selv etter at han nådde den magiske alder. Stemmen låter fortsatt frisk både på konsert og på plate, spesielt sammenlignet med andre utøvere fra 1960-årene. Pseudonymer. I årenes løp har Paul McCartney utgitt verk under et utall av "alter ego"-er. Det har som regel dreid seg om arbeider av mer eksperimentell art og av mindre kommersiell verdi. Etter å ha gitt duoen Peter & Gordon flere hitsingler valgte Paul McCartney i 1966 å gi dem sangen «Woman» under pseudonymet «Bernard Webb», for å se om suksessen bare skyldtes komponistmerket Lennon-McCartney eller om det virkelig var kvaliteter ved sangene. Til tross for sin ukjente komponist raste singelen inn på hitlistene, men da det likevel snart ble kjent hvem den virkelige låtskriveren var gjorde det selvfølgelig ingen skade for fortsatt listeklatring og salg. I 1967 produserte han sangen «I'm the Urban Spaceman» for The Bonzo Dog Band, hvor han kaller seg «Apollo C. Vermouth». I 1977 utga han en orkesterversjon av albumet "Ram" under navnet Percy «Thrills» Thrillington. I 1990-årene samarbeidet han med Youth of Killing Joke under navnet «The Fireman» og ga ut to album: "Strawberries Oceans Ships Forest" i 1994 og "Rushes" i 1998. I 2000 utga han albumet "Liverpool Sound Collage" med Super Furry Animals og Youth, og senest i 2005 arbeidet han med et prosjekt med bootleg-produsent og remikser Freelance Hellraiser under aliaset «Twin Freaks». Før gjennombruddet med The Beatles brukte McCartney noen ganger scenenavnet «Paul Ramon(e)». Triva. Paul McCartney fotografert i BBCs fjernsynsstudio, 25. oktober 2007. Bretwalda. "Bretwalda" var en tittel som ble brukt av noen av de angelsaksiske kongene i England mellom 6. og 9. århundre. En "bretwalda" ble ansett som overherre over flere av de angelsaksiske kongedømmene. Som det framgår av listen nedenfor var det ikke til enhver tid en "bretwalda". Det var ikke en arvelig tittel, og den ble heller ikke gitt til kongen i et spesielt kongedømme; den ble oppnådd ved å markere seg som den dominerende av kongene, spesielt militært. Posisjonen ble også styrket gjennom ekteskap mellom kongehusene. Ordet kommer fra angelsaksisk "bretanwealda", som betyr enten «Britannias herre» eller «vidtherskende». En av de viktigste kilder til perioden, Beda den ærverdiges kirkehistorie, bruker ikke ordet; dette skyldes helst at han skrev på latin og ikke følte at det passet inn, for han nevner de som er kjent som "bretwalda" og sier at de hadde "imperium". Den Angelsaksiske krønike bruker Beda som kilde for de syv første "bretwaldaer", og legger til senere konger av Wessex. Dette kan skyldes at krøniken er av vestsaksisk opprinnelige. I tillegg har man lagt til Ethelbald av Mercia og Offa av Mercia. Førstnevnte var samtidig med Beda, og Offa levde etter ham; andre kilder viser at de hadde en posisjon som tilsier en plass på listen. En typisk former for maktutøvelse som tillå en "bretwalda" var utdeling av jord i andre kongedømmer. Hva han eller kunne gjøre varierte sterkt; han var helt avhengig av å kunne støtte sine handlinger med militær makt for å sikre sin posisjon. Angelsaksere. Angelsaksere var en gruppe av germanske stammer, anglerne og sakserne fra Angeln (idag Syd-Slesvig) og Sachsen (tilsvarer det nåværende Niedersachsen), hovedsakelig fra nordlige Tyskland, sørlige Danmark og Nederland. Det er fra angelsakserne at den moderne engelske nasjon utviklet seg, blant annet kommer ordet «England» fra «Anglernes land», og angelsakserne tok med seg sitt gammelsaksiske og gammelnedertyske språk, som utviklet seg til dagens engelsk. Med angelsakserne ble det England som i dag eksisterer grunnlagt; monarkiet, språket, lovene og de viktigste institusjonene. Angelsaksernes historie strekker seg over mer enn 600 år. Med angelsakserne ble det England som i dag eksisterer grunnlagt; monarkiet, språket, lovene og de viktigste institusjonene. Den begynner med Romerrikets sammenbrudd på de britiske øyer og ankomsten av angelsaksiske bosettere fra over Nordsjøen på begynnelsen av 400-tallet, og kommer til sin ende med den normanniske erobringen i 1066. Nykommerne, som aldri hadde vært underkastet Romerriket, kom som hedninger med sitt eget språk, sine egne skikker og seremonier, sin byggestil og klesdrakt, sin dikterkunst, og de kremerte eller gravla sine døde med gravgods. Gradvis ble angelsaksisk språk og kultur dominerende, unntatt i utkanten hvor keltisk ble bevart. Legendene som ble nedskrevet senere snakker om en storstilt invasjon og krig, men arkeologi og DNA-analyser støtter ikke oppfattelsen av en form for etnisk utrenskning. Isteden synes det som om flertallet av de innfødte frivillig tilpasset seg et levevis bedre egnet en forlatt romersk utpost. Alfred av England, den eneste engelske konge som er blitt karakterisert som «Den store» av engelske historikere, var den som forente de angelsaksiske kongedømmene mot den felles fiende vikingene, og således la grunnlaget for et forent England som en nasjon. Han fremmet engelsk (angelsaksisk) som et lærd språk og var også den første engelske monark som skrev en bok. Den andre var Henrik VIII rundt seks århundrer senere. Den første engelske konge som ble kronet som «konge av England» var Edgar med tilnavnet «Den fredsommelige», selv om kroningen ble utsatt i fjorten år før det faktisk skjedde. Etymologi. Begrepet «angelsakser» i henhold til ulike skriftlige kilder går i hovedsak tilbake til kong Alfred den stores tid som synes å ha hyppig benyttet tittelen "rex Anglorum Saxonum" eller "rex Angul-Saxonum" («konge av de engelske saksere»). Opphavet til dette er ikke klart, men man mener at det kan stamme fra sammenslåingen av forskjellige kongedømmer i England under Alfred i 886. Det synes som den germanske innvandringen først ble kalt for saksere og senere til anglere, og i året 601 refererte paven til Æthelbert av Kent som "Rex Anglorum" («konge av anglerne»). Etter hvert som tiden gikk ble de ulike germanske stammene gradvis forent inntil de sluttet å referere hverandre og seg selv ved deres individuelle opprinnelse og ble enten angelsaksere eller engelske. Begrepet angelsaksere ble ikke vanlig før på 700-tallet, allerede et århundre før Alfred den store, da folk på kontinentet begynte å bruke det for å skille mellom befolkningen i Britannia fra sakserne som fortsatte bodde i nordlige Tyskland. Paul diakonen brukte begrepet angelsaksere i et av sine skrifter. Det synes klart at han der ikke tenkte på angelsaksere som én forent gruppe, men på sakserne i England i motsetning til sakserne på kontinentet. Det angelsaksiske begrepene "ænglisc" og "Angelcynn" (engelsk «Angle-kin», norsk «angel-ætt») da de først ble dokumentert hadde de allerede tapt deres opprinnelige mening i å referere til anglerne ved å utelate sakserne, og i deres eldste nedtegnede mening referer til nasjonen av germanske folk som bosatte seg i England og i sørlige Skottland i og etter 400-tallet. De innfødte britiske folkene, som skrev både på latin og walisisk (brytonisk) refererte til disse nye folkene som "Saxones" eller "Saeson" – det sistnevnte er fortsatt i bruk den dag i dag i det walisiske ordet for det engelsk folk, og i det tilsvarende skotsk-gæliske ordet det engelske folk, "saesonach". Den historiske konteksten. Da den romerske okkupasjonen av England gikk mot slutten, trakk motkeiseren Konstantin III ut de siste romerske troppene fra England for å sette disse opp mot barbarinvasjonene på kontinentet. Tradisjonelt har den endelige avskjeden vært betraktet som fullført ved år 410. Det er indikasjoner på at det romano-britiske samfunnet allerede var i vanskeligheter uten den tryggheten som den romerske hæren ga. Fra sjøsiden, særlig fra piktere fra det som i dag er Skottland, kom det stadig angrep langs østkysten av England. Arkeologi har vist at det var totalt sammenbrudd i samfunnsstrukturen i overgangen fra 300- til 400-tallet. Det skjedde tilsynelatende brått en dramatisk mangel på nye bygninger, og på nye produserte varer. Mot slutten av 300-tallet hadde det vært en blomstrende keramikkproduksjon med verksteder over hele England med omfattende produksjon og distribusjon. Hele denne industrien synes å ha fått et sammenbrudd i løpet av noen få år. Keramikk er bare én indikasjon på et samfunn tilsynelatende kastet ut i kaos. Britene sendte bud om hjelp til Flavius Aëtius, den romerske hærføreren av det vestlige delen av Romerriket, selv om keiser Honorius allerede hadde sendt brev til de britiske "civitas" i eller rundt 410 hvor han fortalte at de selv måtte sørge for eget forsvar. Opprinnelsen til angelsakserne. Etter at romerne avslo å sende hjelp, ansatte de romano-britiske lederne germanere fra kontinentet som leiesoldater, men en gang rundt 442 gjorde disse opprør etter sigende for at de ikke var blitt betalt eller betalt godt nok. De påfølgende årene i Krøniken forteller om at Horsa ble drept, men Hengist vant flere slag, og til sist et kongedømme. Ebsfleet er antagelig et sted ved Sandwich i østlige Kent, og kongedømmet antagelig Kent. Deretter forteller Krøniken om Aelles ankomst og suksess i Sussex og om Cerdic i Wessex. Det er alt; ingenting om stridigheter i andre deler av England. a> gikk i land i 597 for å gjeninnføre kristendommen i England. Beda forteller dessuten at folkene i de nordlige kongedømmene (East Anglia, Mercia, Northumbria med flere) var anglere, de i Essex, Sussex og Wessex var nedstammet fra saksere og de i Kent og det sørlige Hampshire var nedstammet fra jyder. Andre tidlige forfattere har ikke et slikt skille, og verken i språk eller skikker er det nevneverdige forskjeller mellom anglere og saksere, mens jydenes etterkommere i Kent sto i kontrast til dem. Videre skrev forfattere fra Wessex regelmessig om sin nasjon som en del av "Angelcyn", og omtalte sitt språk som "Englisc", og kongefamilien i Wessex hevdet å være av samme avstamning som den i Bernicia i Northumbria. Det er mulig at Bedas skille bare er trukket ut fra navnene på rikene (Essex – østsaksere, Wessex – vestsaksere og videre), men opprinnelig har de utvilsomt tilhørt forskjellige stammer og folkegrupper. På et tidlig tidspunkt, hadde de to gruppene vokst sammen til en. Selv om det er liten grunn til å tvile på Bedas tradisjonelle utlegning, er den nok samtidig en forenkling. Den germanske komposisjonen var langt mindre entydig, og utgjorde også frankere og frisere. De første bosetterne holdt seg til egne stammer, dannet kongedømmer og småkongedømmer. De mindre underkastet seg etterhvert de større og mektigere. Ved 800-tallet var landet delt opp i fire kongedømmer: Northumbria, Mercia, East Anglia og Wessex. Deres språk, som ble angelsaksisk, er hovedsakelig avledet fra vestgermanske dialekter, og i England ble det etter hvert delt inn i fire hoveddialekter: vestsaksisk (Wessex), mercisk (Mercia), nordhumbrisk (Northumbria) og kentisk (Kent). Hva som kulturelt skilte de germanske folkeslagene i England var dog mindre enn hva som forente dem. Forskjellene i den ene dialekten fra den andre var neppe trekk som gikk tilbake til før innvandringens tid. Forskjellene i sosial struktur, sedvane, jordbrukspraksis og språk kan like gjerne ha vært en utvikling som hadde sin årsak i senere samspill mellom region og deres forhold til kontinentet. Invasjon og bosetning. Folkeslag i Storbritannia ca. 600 e.Kr. Den tidligste utviklingen kjennes bare gjennom legender, som blant annet Beda har gjenfortalt. Vortigern, leder for britene som i romernes fravær hadde blitt selvstyrte, skal ha gitt jyden Hengest området Thanet i Kent til odel og eie. Til gjengjeld skulle han støtte britene mot kelterne og andre germanere. Historiene er litt uklare i forhold til hvordan anglerne og sakserne kom med i denne alliansen, men de må ha gjort det på et nokså tidlig tidspunkt. Motstanden skal først ha blitt ledet av Ambrosius Aurelianus, og deretter av kong Arthur. I slaget ved Mons Badonicus skal han ha klart å stoppe invasjonene. I omkring 590, på et tidspunkt hvor kildene er bedre, var britenes skjebne fortsatt uviss. Den keltiske kongen Urien av Rheged beleiret Lindisfarne, kongeriket Bernicias best befestede sted. Andre keltere hadde seiret i slaget ved Fethanleag (nord for Banbury i Oxfordshire). Urien ble myrdet av en rival, og dermed falt den keltiske offensiven sammen. Angelsakserne, som nå framstår som en mer enhetlig gruppe språklig og kulturelt sett, sikret dermed kontroll over dagens England. Det walisiske navnet på England er "Lloegyr", «de tapte landene», noe en del forskere mener kan ha sammenheng med dette keltiske nederlaget. Erobringsprosessen er gjerne kjent som "den saksiske erobring", men dette er et upresist uttrykk. Andre stammer, som anglerne, jydene, frisere og muligens frankere tok del i erobringen. De forskjellige stammene opprettet selvstendige kongedømmer i ulike deler av landet. Den romersk-britiske befolkningens skjebne er uviss. Gildas den vise skrev at de ble myrdet omtrent til siste mann, kvinne og barn. Moderne historikere mener at de stort sett overlevde, men at svært mange havnet i slaveri eller ble leilendinger under anglere og saksere. På det tidspunkt hvor man får noenlunde sikre kilder står det klart at de opprinnelige britene bare fantes i Cornwall og Wales, og i Strathclyde i dagens Skottland. Nye teorier om invasjonene. I nyere tid har enkelte historikere påpekt at det ikke finnes arkeologiske bevis som støtter teorien om en eller flere større invasjoner. De mener derfor at det er snakk om en mer gradvis migrasjon, at anglere, saksere og andre innvandrere gradvis ble blandet med den lokale befolkningen. Studier av språk og genetisk oppbygning har ikke ført til noe gjennombrudd i forskningen, men stadig flere heller mot en gradvis absorbering av innvandrede stammer. Heptarkiet. Kristningen av angelsakserne begynte i 597 og var i det minste formelt fullført i 686. Gjennom 600- og 700-tallet vekslet makten mellom de store kongedømmene. Beda nedtegnet at Æthelbert av Kent var dominerende ved slutten av 500-tallet, men makten synes deretter å ha skiftet nordover til kongedømmene Mercia og Northumbria. a>", ca 930. Opprinnelig fra Corpus Christi College, Cambridge. Æthelbert og en del av de senere kongene ble anerkjent av de andre kongene som "Bretwalda" («hersker av Britannia»). Det såkalte «overhøyheten til Mercia» dominerte 700-tallet, skjønt det var ikke konstant. Æthelbald og Offa, de to mektigste kongene, oppnådde denne høye statusen. Denne perioden har siden blitt beskrevet som heptarkiet (gresk for «syv» + «hersker»), de syv kongedømmene: Northumbria, Mercia, Kent, East Anglia, Essex, Sussex og Wessex som de viktigste rikene. Senere forskning har vist at teoriene om heptarkiet ikke var så entydig som tidligere historikere tolket det som. Begrepet er derfor ikke lenger benyttet i akademisk forskning. Det er mer sannsynlig at makten bølget mellom flere «kongedømmer». Andre politiske betydningsfulle riker i større eller mindre grad var Hwicce, Magonsæte, kongedømmet Lindsey og mellomanglere. På 700-tallet oppnådde Mercia overherredømme over de andre kongedømmene, men så sent som regimene til Edwy av England og Edgar av England (955–975), var det fortsatt mulig å snakke om adskilte kongedømmer innenfor den engelske befolkningen. Slutten på heptarkiet var en gradvis prosess. Vikingtokt og til sist invasjoner og bosetning fra og med 800-tallet førte til først etableringen av en norrøn enklave i og rundt York, og til sist bosetning over hele nordlige England i hva som kalles Danelagen. De norrøne, dansker fra øst og nordmenn fra vest som oppnådde betydelig fordel fra rivaliseringen mellom de gamle kongedømmene. Behovet for å bli forent mot en felles fiende ble til sist anerkjent, og på den tid da Alfred av Wessex bygde opp en motstand mot de norrøne på slutten av 800-tallet var han også i all vesentlighet lederen for en angelsaksisk nasjon. Påfølgende konger i Wessex, og særlig Adalstein av England, forsterket den engelske forente nasjon inntil de gamle konstituerende kongedømmene ikke lenger var relevante. Språk. Angelsaksisk, som også kalles gammelengelsk fordi det er en forløper for moderne engelsk, er språket som ble snakket under Alfred den store og som fortsatte å være fellesspråk i England inntil normannerne tok makten i 1066. Språket finnes også langt før dette. Språket var Bedas morsmål, og han skrev på angelsaksisk og oversatte forskjellige verker til det. Det angelsaksiske språket var utviklet fra gammelsaksisk og nært beslektet med nedertysk. Språket ligger nærmere tidlige germanske språk enn mellomengelsk; den største forskjellen er at sistnevnte er betraktelig mer latinisert. Litteratur. Den angelsaksiske litteraturhistorien dekker perioden fra midten av det 5. århundre til 1066. Man har eksempler på episk diktning, hagiografi, prekener, Bibeloversettelser, lovsamlinger, krøniker, gåter og annet. Omkring 400 manuskripter fra perioden er bevart. Blant de mest kjente verkene er det episke diktet "Beowulf", som har blitt et nasjonalepos i Storbritannia, og "Den angelsaksiske krønike" som er et meget viktig historisk dokument. Sistnevnte eksisterer i flere manuskripter med innbyrdes forskjeller, noe som er verdifullt i arbeidet med å eliminere feil begått av avskrivere. Den eldste skrevne tekst som er bevart er et dikt med navnet "Hymn", fra det 7. århundre; eldre tekster er bare bevart i senere kopier. Arkitektur. Det finnes få bevarte eksempler på angelsaksisk arkitektur. Minst femti kirker er av angelsaksisk opprinnelse, og mange flere kan være det, men i de fleste tilfeller har senere ombygginger fjernet det meste av den opprinnelige arkitekturen. Ingen sekulære byggverk er bevart, men det er funnet mange hustufter som gjør det mulig å rekonstruere en del. Distinkte trekk i angelsaksisk arkitektur er bruk av ujevne tegl og ekstremt tykke vegger. Vinduene var normalt buet øverst, men kunne også være firkantet eller triangulære. I de tidligste kirkene finner man mye gjenbrukt romersk materiale. Langt de fleste bygningene var av tre, men bare i ett enkelt tilfelle, sognekirken i Greensted-juxta-Ongar, St. Andrew's Church, er de opprinnelige treveggene bevart. Materialet er eikeplanker laget ved at stammen er splittet med øks. Også denne kirken er omgjort; midtpartiet er den opprinnelige angelsaksiske kirken, koret er fra normannisk tid og tårnet i vestenden er av moderne dato, men man får likevel et godt inntrykk av hvordan den opprinnelig var. Kunst. Angelsaksisk kunst er i liten grad kjent fra perioden før Alfred den store (871–899). Den overlevde en tid etter normannernes invasjon, frem til begynnelsen av det 12. århundre da romansk stil tok over som den rådende stilart. Før Alfreds tid finner man en blandingsstil, kalt hiberno-saksisk kunst, som blander angelsaksiske og keltiske elementer. De fremste eksemplene på angelsaksisk kunst som er bevart finnes i illuminerte manuskripter. Blant de viktigste er St. Æthelwolds "Benedictionale", Leofric-missalet og Harley-psalteret. St. Æthelwolds manuskript blander hiberno-saksisk, karolingisk og byzantinsk stil, mens Harley-psalteret er en etterligning av det karolingiske Utrecht-psalteriet. Harley-psalteret er i en «renere» angelsaksisk stil, kjent som "Winchesterstilen". Et annet svært godt kjent eksempel er Bayeux-teppet. Dette forbindes mest med normannerne, ettersom det viser Wilhelms erobring av England, men kunstnerne var angelsaksere som arbeidet i sin egen tradisjonelle stil. Dette reflekterer også stilen man finner innen malerkunst. Det finnes også noen få bevarte eksempler på fresker, arbeider i elfenben og stein, metallarbeider og emalje. Religion. Kristendommen ble etablert i England allerede i romersk tid, og angelsakserne kom raskt i kontakt med både romersk og keltisk kristendom. Den første angelsakser som ble erkebiskop av Canterbury var Bertwald, som ble utnevnt i 693. Mange lot seg etter hvert omvende, og i løpet av 8. og 9. århundre ble kristendommen den dominerende og etter hvert den eneste religion blant angelsakserne. Ettersom de skrivekyndige først og fremst var å finne blant munker, ble lite bevart av den gamle religionen, slik at det i dag ikke finnes noe helhetlig bilde av den. Blant de klareste referansene man finner er lover hvor forskjellige hedenske skikker forbys; de beskrives da såpass godt at man kan danne seg et bilde av dem. Stuart Sutcliffe. Stuart Sutcliffe (født 23. juni 1940 i Edinburgh, død 10. april 1962 i Hamburg) var en ung britisk kunstmaler som ble musiker en kort tid. Under påvirkning fra kompisen John Lennon fungerte han som bassist i The Beatles fra julen 1959 til 1961, selv om han aldri bidro på noen av gruppens innspillinger. Han ble overtalt av de øvrige Beatlesmedlemmene til å kjøpe bassgitar etter at han hadde solgt et bilde for 75 pund. Siden det etter hvert ble klart for alle, ikke minst ham selv, at han aldri ville bli noen god bassist, forlot han gruppen i Hamburg i 1961 for å vie seg til videre studier i malekunst og forloveden, Astrid Kircherr. På de fleste fotografier fra denne tiden står han med ryggen til publikum. Stuart Sutcliffes historie blir fortalt i filmen Backbeat med Stephen Dorff,Sherilyn Fenn og Ian Hart som kom i 1994. London Calling. "London Calling" er et dobbelt musikkalbum av The Clash. Det ble gitt ut i desember 1979 og var en stor kunstnerisk og kommersiell suksess. Dette var bandets tredje album. Albumet ble kåret til 1970-tallets beste album i England, og siden det kom ut i januar 1980 i USA, ble det kåret som 1980-tallets beste album i USA. Albumet regnes som en "klassiker" av musikkavisen Panorama. I 2003 kom "London Calling" på 8. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». Sporliste. Alle skrevet av Mick Jones og Joe Strummer unntatt hvor annet er oppgitt. Beda den ærverdige. Beda den ærverdige (eng. Venerable Bede) (født ca. 672, død 25. mai 735) var en angelsaksisk munk og forfatter. Beda bodde og virket først i et kloster viet Apostelen Peter i Wearmouth i Northumbria (i dag i Sunderland i England), og deretter i datterklosteret viet Apostelen Paulus i dagens Jarrow. Nesten alt man vet om ham kommer fra et avsnitt han la inn i sin kirkehistorie. Han forteller at han ble plassert i klosteret da han var syv år gammel, ble diakon da han var 19 og prest da han var 30. Han studerte under Benedict Biscop og Ceolfrid av Wearmouth, og reiste antagelig til Jarrow sammen med sistnevnte i 682, da han var omkring ti år gammel. Der viet han sitt liv til studier, forelesninger og skrivearbeid. Hans viktigste verk er "Historia ecclesiastica gentis Anglorum" ("Det engelske folks kirkehistorie"). Han skrev også om en rekke andre temaer, som musikk, metrikk og kommentarer til Bibelen. Han skal også ha vært svært opptatt av sine religiøse plikter. Bedas verker viser at han hadde svært god kjennskap til tidligere forfatteres verker. Han siterer blant annet Plinius den yngre, Vergil, Ovid, Horats og andre klassiske forfattere. I tillegg til latin, som var språket han selv skrev mest på og som han behersket svært godt, kunne han gresk og noe hebraisk. Han skrev også på sitt morsmål, angelsaksisk (gammelengelsk), og er den tidligste kjente forfatter som brukte dette språket. Bedas verker. Hans verker kan deles i tre kategorier: Vitenskapelige, historiske og teologiske. De vitenskapelige verkene inkluderer en grammatikkbok han skrev for sine elever, et verk om naturfenomener ("De rerum natura") og to om kronologi ("De temporibus" og "De temporum ratione"). Det er interessant å merke seg at Beda skrev at jorden er rund «som en ball til å leke med», og ikke rund «som et skjold» slik andre hevdet. En av hans konklusjoner rundt kronologi var at tidsregningen burde begynne med Kristi fødsel, og et av hans verker har det tidligste kjente eksempel på bruk av uttrykket "Anno Domini" («Herrens år», dvs. «etter Kristus»). Den tallmessig mest omfangsrike delen av hans produksjon er det teologiske skriftene. De inkluderer kommentarer til bøkene i Bibelen, prekener og avhandlinger over utvalgte avsnitt i Bibelen. Hans siste verk, som ble fullført på dødsleiet, var en oversettelse av Evangeliet etter Johannes til angelsaksisk. Han kopierte også verker, og en kopi av Apostlenes gjerninger på latin og gresk som oppbevares i Bodleian Library i Oxford regnes som et av hans verker. De historiske verkene er, foruten kirkehistorien, biografier over abbedene av Wearmouth og Jarrow, og en biografi over St. Cuthbert av Lindisfarne. Bedas hovedverk, "Historia ecclesiastica gentis Anglorum", som er i fem bind og var ferdig i 731, kalles av ham selv for kirkehistorie, men det dekker langt mer enn tittelen skulle tilsi. Fordi historien om kirken i England fram til hans tid i stor grad dreide seg om misjonsvirksomhet, der kongene ble helt sentrale, skriver han mye om politikk, krigføring og annet, og er derfor en av de viktigste kildene til kunnskap om de angelsaksiske kongedømmene. Død. Beda var aktiv inntil det siste. På dødsleiet fullførte han sin oversettelse av Johannesevangeliet, og arbeidet også med en oversettelse av Isidor av Sevillas verker til angelsaksisk. Ifølge St. Cuthbert rakk han akkurat å bli ferdig med å diktere siste setning i det han arbeidet med før han døde, sittende på gulvet i sin munkecelle. Datoen for hans død, 25. mai, er kjent fordi det ble notert at han døde dagen før Kristi himmelfartsdag, som det året falt på 26. mai. Helgen. Etter at han ble presteviet fikk han tittelen «den ærverdige». Dette er i Den katolske kirke normalt en tittel som forbindes med helligkåringsprosessen, men i hans tilfelle ble den altså gitt mens han levde. Det ser ut til at dette ble gjort fordi han ble presteviet, noe som ikke var så vanlig for munker på den tiden. Innen fem år etter hans død hadde en helgenkult oppstått. Alkuin av Tours skrev at det skjedde undere ved hans relikvier. Det finnes relikvier bevart i både Fulda og York, og hovedparten av hans jordiske levninger hviler sannsynligvis i katedralen i Durham. Ved et konsil i Aachen i 836 ble tittelen «den ærverdige» offisielt gitt til ham, og han har hele tiden vært regnet som helgen. Men det var først 13. november 1899 at det kom en formell helligkåring, da pave Leo XIII utnevnte ham til kirkelærer. Etter dette har flere kirker og skoler i England blitt viet til ham. Han er forøvrig den eneste engelskmann Dante nevner i "Paradiset". Festen for Beda ble opprinnelig feiret 26. mai, men dette kolliderte med festen for Augustin av Canterbury, og den ble derfor flyttet til 27. mai. I 1969 ble den flyttet til 25. mai. Apostelen Peter. Peter (født omkring Kristi fødsel, død 64 eller 67) var en av Jesu tolv disipler i Det nye testamente, sammen med Jakob og Johannes den som stod Jesus nærmest. Han het opprinnelig Symeon (gresk: "Simon") Bar-Jona (sønn av Jonas), men Jesus ga ham kallenavnet Peter (som betyr «Klippen», på arameisk Kefas). Han skal ha vært gift, og ifølge Klemens av Alexandria skal han også ha hatt barn. Virke. Simon var opprinnelig fisker. En dag han fisket i Genesaretsjøen, kalte Jesus ham og hans bror, apostelen Andreas, til å følge seg (Matt 4,18-22, Mark 1,16-20, Luk 5,1-10 og Joh 1,40-42). Peter regnes for å være en av de mest sentrale personer i det tidlige kristne samfunnet, sammen med Paulus. Peter var den første kristne misjonæren som besøker hedninger (ikke-jøder) for å forkynne "Evangeliet om Jesus Kristus". Det hevdes at Peter skrev to brev som er med i Det nye testamentet, Peters første brev og Peters andre brev. Teksten i Peters første brev (1 Peter 5:13) tilsier at forfatteren var i "Babylon". Babylon var en viktig by i Egypt, nord for Kairo. Sammen med hilsenen fra Markus (1 Peter 5:13), som var grunnlegger av kirken i Aleksandria gjør at mange mener at brevet er skrevet i Egypt. Flere mener at brevet er autorisert av Peter, men det er neppe skrevet av ham selv. Om det andre Petersbrevet er det en betydelig debatt om hvem som er forfatteren. Hans navn er også knyttet til flere apokryfe verk utenom Det nye testamente, deriblant "Petersevangeliet" (som bare er bevart i fragment), "Peters apokalypse", "Den gnostiske Peters apokalypse" og "Petersaktene". Tilknytningen til Roma. Den katolske kirke anser Peter som den første biskopen over Roma og den første pave. Pavens posisjon som leder av den katolske kirken er også bygget på at Peter var biskop i Roma, og at pavene er Peters etterfølgere. Pavetittelen kom ikke i bruk før på 200-tallet, men Peter regnes likevel av Den katolske kirke som den første paven, ettersom han skal ha vært leder for menigheten i Roma. Peter ble etter sagntradisjonen korsfestet i Roma, og Peterskirken er ifølge tradisjonen bygget over hans grav. Pave Pius XII fikk foretatt utgravninger under Peterskirken, der man fant en grav som antas å være Peters. Det har vært hevdet at han ble gravlagt på Vatikanhøyden nær Neros hage og idrettsanlegg. Det ble etterhvert reist en mur rundt Peters grav, og en liten rest av denne er senere funnet. Etterhvert ble gravfeltet delt i to av en rød mur, like over det som kan ha vært Peters grav. Her fant man knokler etter en kraftig, eldre mann uten hodeskalle. Et hode som sies å være Peters hode oppbevares i kirken San Giovanni in Laterano. Kirken San Sebastiano fra 1600-tallet er bygd over katakomber der murene er dekket av graffiti som påkaller Peter og Paulus. Det har vært spekulert i at levningene deres kan være flyttet hit, til utkanten av Roma, under forfølgelsene. Plasseringen av Peter til Roma er omdiskutert. Det hevdes at det ikke finnes noe skriftsted som kan bevise at Peter noen gang var i Roma eller at han var biskop (leder av menigheten) i Roma. Apostelen Paulus' brev til romerne fra omlag år 58, støtter at det da var en kristent samfunn i Roma, men uten å nevne Peter. Peters 1. brev sier at "Menigheten i dette Babylon, den som er utvalgt sammen med dere, sender sin hilsen". Babylon var en by i Egypt. Noen mener at Babylon også var en alminnelig betegnelse på Roma. I tillegg til Roma gjorde byen Antiokia nær Antakya i sør-øst-Tyrkia, på 200-tallet krav på at Peter hadde vært biskop der. Biskop Klements første brev til korinterne plasserer Peter i Roma, ved å nevne at han døde der. Det er tvilsomt om brevet er ekte. En liste over romerske biskoper som tillegges Irenaeus, støtter plasseringen i Roma og gravplassen Vatikanhøyden. Denne er tradisjonelt datert til årene 105–110, men er mer trolig fra perioden 190-200. Tertullian knyttet omlag år 170 Peter i Roma. Også pave Klemens I (død år 97), som regnes som den fjerde i paverekken, men levde i Peters samtid og kjente ham personlig, nevner Peter som leder av menigheten i Roma. Flere historikere har utfordret det tradisjonelle synet på Peters plassering i Roma. Et kritisk studie i 2009 av Otto Zwierlein konkluderte at det ikke var snev av pålitelige skriftlige eller arkeologiske indisier for at Peter noen gang var i Roma. Den katolske kirke anser at Peters grav er funnet i Roma. Etter at pave Pius XII satte igang omfattende arkeologiske utgravninger under Peterskirken mellom 1939 og 1949, fortsatte professor Margherita Guarducci, ekspert i latinsk og gresk epigrafikk, undersøkelsene, og fant blant annet en inskripsjon som hun tydet som: «Peter er her inne». Som en følge av professor Guarduccis undersøkelser og konklusjon meddelte pave Paul VI i juni 1968 offisielt: «St. Peters jordiske rester er blitt identifisert på en måte som vi anser for overbevisende». Martyren. Peters lenker i kirken San Pietro in Vincoli i Roma Nyere sagnlitteratur skriver at Peter led martyrdøden under keiser Nero, trolig i år 64 (tradisjonen sier år 67). Han hevdes å ha sittet innesperret i fengselet Tullianum, som lå i en gammel cisterne med forbindelse til Cloaca Maxima, Romas hovedkloakk. Den nederste del av cellen ble brukt til henrettelser, og likene slengt i kloakken. Vercingetorix var blant de som ble drept der. Peter sies å ha fått en kilde til å springe i cellen, og vannet derfra brukte han til å døpe sine to voktere. I dag er 1500-tallskirken San Giuseppe dei Falegnami (snekkernes skytshelgen) reist over fangehullet. Sagntradisjonen hevder at lenkene han var festet med, siden ble ført til Konstantinopel, men keiserinne Eudokia sendte på slutten av 430-årene den ene til sin datter Eudoxia i Roma. Hun i sin tur forærte lenken til pave Leo I, som reiste kirken San Pietro in Vincoli (= Sankt Peter i lenker) til lenkens ære. Noen år senere ble også den andre lenken brakt til Roma, hvor den ifølge sagnet mirakuløst føyde seg sammen med den første. I dag er lenkene utstilt under høyalteret. Ellers er kirken mest kjent for Michelangelos statue av Moses. Hos Origenes og i "Petersaktene" fortelles en historie om hans martyrium. Han skal etter eget ønske ha blitt korsfestet med hodet ned, for på den måten å vise respekt for Jesus. Et omvendt kors brukes av satanister som en avvisning av kristendommen, men det er samtidig også et Peterskors, som er et kristent symbol. Peters minnedager er 29. juni (sammen med Paulus) og 22. februar (apostelen Peters stol). Referanser. Peter Peter Peter Espen Bredesen. Espen Odd Bredesen (født 2. februar 1968 i Oslo) er en tidligere norsk skihopper. Han hoppet for Oppsal IF / Kollenhopp. I VM i Falun i 1993 vant han gull i storbakken og i laghopp. I sesongen 1993/1994 vant han den tysk-østerrikske hoppuka, tok to medaljer under OL på Lillehammer (gull i K90 og sølv i K120), og tok sølvmedalje i VM i skiflyging. To ganger forbedret han verdensrekorden i skihopping, til 209 og 210 meter, i henholdsvis 1994 og 1997. I 1993 ble han tildelt Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje (Aftenpostens Gullmedalje) og i 1994 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Ljubov Jegorova og Vladimir Smirnov. Bredesen var norsk flaggbærer i vinter-OL 1998 i Nagano. Bredesen la opp samme år grunnet en nakkeskade han hadde pådratt seg under trening fire år før. Han er i dag engasjert av NRK som ekspertkommentator i skihopping. Mark Hoppus. Mark Allan Hoppus (født 15. mars 1972 Ridgecrest i California, USA) er amerikansk musiker, produsent og en av grunnleggerne av bandet Blink 182. Han er mest kjent som bassist og vokalist i punkbandet Blink 182. I Februar 2005 dannet han og Travis Barker fra Blink 182 bandet +44. På gitar er også tidligere Transplants medlem Craig Fairbaugh og også på gitar Shane Gallagher, som spilte i bandet The Nervous Return. De ga ut Debutalbum i Oktober 2006. Blink 182 startet i 1992 med Mark Hoppus, Tom DeLonge og daværende trommis Scott Raynor. Men Scott Raynor sluttet i 1998 pga. alkoholproblem. Travis Barker, som da spilte i The Aquabats, fikk da ny jobb. i 2005 ga Blink 182 ut Greatest Hits, men bandet sluttet i februar 2005, den offisielle grunnen er at de ønsket mer tid til familien. Men mye tyder på at Tom DeLonge ville ha sitt eget band der han bestemte ene og alene. Februar 2009 ble de venner igjen, og bandet holder på å lage et nytt album. Mark giftet seg med Skye Everly i 2000. I 2002 fikk de sammen en sønn, Jack Hoppus. Alle tre bor idag i Los Angeles. Hoppus, Mark Hoppus, Mark Hoppus, Mark Berit Berthelsen. Berit Berthelsen (født Berit Tøien, 25. april 1944 i Oslo) er en tidligere norsk friidrettsutøver. Hun representerte klubbene Hakadal IL og IL Tyrving. Hun dominerte sprint- og hoppøvelsene i Norden på 1960-tallet. Under Nordisk mesterskap i 1965 vant hun hele fem gullmedaljer (100 m, 200 m, 400 m, lengde og stafett). Hun vant innendørs-EM i lengde i 1967 og 1968, og tok bronse under utendørs-EM 1969 i Athen. Berthelsen satte 33 norske rekorder. Lengderekorden fra 1968 på 6,56 m var norgesrekord frem til august 2009 da Margrethe Renstrøm hoppet 6,64 m. I løpet av karrieren vant hun fire kongepokaler, fra 1963, 64, 66 og 68. Videre har hun 35 individuelle norgesmesterskap fordelt på fem på 100 meter, ni på 200 meter, fire på 400 meter, én på 100 m hekk, elleve i lengde, én i femkamp samt fire i terrengløp. I 1964 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Året etter 1965 ble Berit Berthelsen tildelt Morgenbladets Gullmedalje. Hun var gift med avdøde Roar Berthelsen, også han en norsk lengdehopper. Berthelsen var norsk flaggbærer i sommer-OL 1968 i Mexico by. I disse lekene kom hun på syvendeplass i lengde og 18. plass i femkamp. Hun deltok også under sommer-OL 1964 i Tokyo, hvor hun fikk en niendeplass i lengde. Pete Best. Pete Best (Randolph Peter Best) (født 24. november 1941 i Madras, India) er en britisk musiker. Han var en venn av George Harrison som overtalte ham om å slutte skolen og bli med da Beatles skulle spille i Hamburg. Honoraret på GBP 15 per uke ble for fristende. Han spilte slagverk i The Beatles fra 16. august 1960 til 16. august 1962. Brian Epstein ble manager i november 1961 og etter en audition med George Martin i Parlophone 6. juni 1962 var de begge enige om at Best ikke var best. Dermed var det klart for en ny trommis, og Ringo Starr var den som ble valgt. Før dette var imidlertid Pete med da Beatles akkompagnerte Tony Sheridan på "My Bonnie" og "When the Saints Go Marching In" i Hamburg. I 2008, ga The Pete Best Band ut albumet, Haymans Green Singler. OBS. en "Peter Best" singel "Carousel Of Love"/"Want You" (Capitol 2092) er ikke spilt inn av ham, men av en australsk artist ved samme navn. Thomas Müntzer. Thomas Müntzer på en gravur fra 1700-tallet a> femmarkseddelen. Han ble av kommunistene ansett som revolusjonær. Thomas Müntzer (født 1490 i Stolberg am Harz, død 1525 i Mühlhausen) var en tysk teolog og leder under bondekrigen. Liv. Han var oppvokst i Stolberg i den østlige delen av Harz, og studerte teologi i Leipzig og Frankfurt an der Oder. Sin første stilling som prest fikk han i Zwickau. Der hadde han kontakt med de såkalte "Zwickauer Propheten" (Nikolaus Storch - også "Storchianer") som beveget ham til en mer radikal posisjon. Han ble så en motstander av Luther. Müntzer reiste til Prag hvor han prøvde å reaktivere husittene. Der skrev han sitt "Prager Manifest", en revolusjonær teologi. I 1524 grunnla han Bund der Auserwählten i Allstedt, et revolusjonært forbund med Gud mot alle som var «gudløse». Under bondekrigen deltok han i slaget ved Frankenhausen den 15. mai 1525. Etter at kampene endte med bondehærens fullstendige nederlaget, ble han tatt til fange, torturert og henrettet. Sonja (navn). Sonja er en opprinnelig russisk kjæleform av det greske kvinnenavn Sophia, som er dannet av det greske ordet "sopheia", «visdom». Sonja har navnedag 29. november i Norge og 15. mai i Sverige og Finland. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Sonja i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Peer Gynt. "Peer Gynt" er et dramatisk dikt av Henrik Ibsen, skrevet i 1867 og uroppført som skuespill på Christiania Theater i Christiania 24. februar 1876 med musikk av Edvard Grieg. "Peer Gynt" er det mest kjente norske teaterstykket gjennom tidene, og blir fremdeles spilt over hele verden, både i klassisk nasjonalromantiske og i kunstnerisk eksperimentelle oppsetninger. Dikteposet er språklig mesterlig, inneholder komplisert psykologi og rik symbolikk, men har likevel en lett tilgjengelig ytre handling. I det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske». Både fortellingen, som delvis foregår i et norsk bondemiljø på 1800-tallet, og beskrivelsen av hovedpersonen, storløgneren Peer Gynt, har vært med på å forme bildet av tradisjonell norsk kultur og nordmenns oppfatning av seg selv og det typisk norske, enten det er sneversyn eller utferdstrang. Bakgrunn. Hovedpersonen er basert på sagnfiguren Per Gynt, og Ibsen kunne trekke veksler på mange inspirasjonskilder. Spesielt stor innflytelse hadde vennen Paul Botten-Hansens fortellinger, Ibsens egne erfaringer fra stipendreisen gjennom Gudbrandsdalen i 1862 og sist, men ikke minst Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Ibsen brukte også sin egen familie som bakgrunn for figurer i dette og andre skuespill; hovedpersonens far, Jon Gynt, anses å være basert på hans egen far Knud Ibsen – «sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter» – mens den respekterte Rasmus Gynt låner navn fra Ibsen-slektens egen stamfar, Rasmus Ibsen. I et brev til Georg Brandes bekreftet Ibsen at han hadde brukt sin egen familie og barndomserindringer «som en slags modell ved skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus», mens han i et brev til Peter Hansen avslørte at hans egen mor, Marichen Altenburg, «med fornødne overdrivelser har afgivet modellen til Mor Åse». I portrettet av moren som Mor Åse bekrefter han søsteren Hedvigs «beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne». En nærliggende tolkning av at Jon Gynt og Mor Åse er basert på hans foreldre, er at Peer Gynt er Ibsen selv; figuren har da også visse likhetstrekk med Ibsen i hans selvvalgte og årelange eksil, og dikteriske skaperkraft. Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og i Sorrento og ble utgitt 14. november 1867 i København. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksessen skuespillet Brand hadde oppnådd. Peer Gynt var det siste av Ibsens skuespill som var skrevet på rim. Ibsen ga det selv undertittelen "et dramatisk dikt", og de fem aktene kalles handlinger. Det er skrevet som et lesedrama, og var i første omgang ikke beregnet til oppføring på scenen. Stykket har fantastiske elementer – i motsetning til de senere realistiske skuespillene til Ibsen. Det har blitt hevdet at først med fremveksten av moderne filmkunst vil det være mulig å yte dramaet rettferdighet på en måte som ikke kan oppnås på en teaterscene. Stykket tok et oppgjør med en mentalitet Ibsen mente å kjenne igjen i den typiske nordmann. Slutten regnes som problematisk, men det har vært fremholdt at Solveig representerer verdier i den norske mentaliteten det kan være verdt å ta vare på, framfor de verdiene Peer viser når han er seg selv nok. Stykkets posisjon i Ibsens forfatterskap, og hvordan det representerer hans holdning til nasjonalromantikken, debatteres fortløpende. Første handling. Peer, en tjue år gammel gardmannssønn, blir tuktet av moren sin, Åse, fordi han har kommet tilbake fra reinsdyrjakt etter seks uker «uten børse, uten vilt». Peer kvitterer med å gi en sprudlende skildring av «bukkerittet» han har utført på fjellet. Åse er bare måtelig begeistret. Hun vet Peer er flink til å dikte ihop, men lite tess til annet enn å «ligge i gruen, rote rundt i kull og emmer». Han er en typisk askeladd-figur med dikterisk begavelse. Faren, Jon Gynt, satte formuen over styr, og endte på landeveien som kramkar. Åses ønske er at Peer skal løfte arven etter faren, noe han ikke er særlig interessert i. Åse minner ham på at Ingrid på Hægstad gård gjerne ville hatt ham, om han hadde villet det, og Peer slår til, selv om bryllupet med Mads Moen skal stå dagen etter. Han reiser til Hægstad med Åse i hælene. Hun vil hindre ham i å skjemme seg helt ut. På Hægstad viser det seg at Ingrid har stengt seg inne på stabburet, og Mads, Brudgommen, klynker og klager over det. Til gårds er det også kommet en innflytterfamilie fra Hedalen, Haugianere, med to døtre, Solveig og lille Helga. Peer blir oppmerksom på Solveig og byr henne opp, men da hun forstår hvem han er, trekker hun seg skremt. Ryktet har gått foran ham. Peer har aldri sett ei jente som Solveig, og vil gjerne snakke mer med henne, men da hun trekker seg, tar han til takke med brennevin i steden, og da Solveig kommer igjen er han full. Brudgommen kommer tilbake og spør Peer om hjelp med Ingrid, og Peer svarer med å røve bruden til fjells, mens bonden sverger hevn. Annen handling. Peer vraker Ingrid etter en natt med henne, og nå er det hun som sverger hevn. Peer vil ikke ha henne, og sammenligner henne med Solveig – til slutt er det bare hun som holder mål: «Djevlen stå i alle kvinner, uten én!» Solveig, mor Åse og Solveigs foreldre leter etter ham, mens Peer ser at han er jaget av hele bygda. Mens han er der oppe får han selskap av tre seterjenter som lokker ham med seg til en vill natt i selet, og dagen etter er han i tung bakrus. Han hallusinerer, og slår seg i svime mot et fjellstykke. Resten av akten er en drøm Peer har. Han møter en grønnkledd kvinne (huldra), som sier hun er datter av Dovregubben. Peer slår frampå med at han er kongssønn, og sammen rir de inn i Dovregubbens hall. Her krever Dovregubben at han skal bli som en av dem, et troll, og Peer går med på mange av kravene trollkongen stiller. Et av dem er at han skal være seg selv – nok! Dette er trollenes slagord og våpenmerke. Peer trekker seg imidlertid i siste liten da han skjønner han må gjøre et endelig valg (å la seg snitte i øyet slik at han ikke lenger kan skjelne rett fra galt). Da krever Dovregubben at han skal ta ansvar for det barnet datteren hans bærer på – skapt av begjær (Peer har ikke rørt henne). Peer nekter og avslører seg som den han er, og blir nærpå drept av småtrollene, inntil klokkene kimer etter ham. Trollene rømmer, og han våkner i stummende mørke, og i kamp med et vesen som kaller seg «meg selv» eller «den store bøygen». Peer finner ikke form på det, og blir stadig tvunget til å «gå utenom», noe han gjentar for seg selv gjennom resten av stykket. Til slutt roper han på Solveig, og klokkene ringer etter ham. Bøygen forsvinner, og Peer våkner utenfor en seterbø. Lille Helga er kommet med mat til ham, og Solveig har sendt henne. Peer gir henne en sølvknapp til minne om seg. Tredje handling. Peer er fredløs på fjellet. Han bygger en hytte han kan bo i, og mens han arbeider med det, kommer Solveig til ham, og sier at hun har brutt med sin familie og valgt å være hos ham resten av livet. Peer blir jublende glad for dette, og ber henne gå inn i hytta. Med det samme hun er innenfor, kommer en «gammelaktig kvinne» til ham med en stygg guttunge i hånda. Hun presenterer seg som den grønnkledte, og sier Peer skal ta ansvar for ungen, som har vokst ganske raskt. Hun truer ham og sier hun kommer til å være der hver gang han er sammen med Solveig. Dette kan Peer ikke fri seg fra, og han minnes de andre jentene han har hatt. Han velger straks å «gå utenom», det vil si å rømme. Når Solveig spør, svarer han at han har noe tungt å hente. Men han ber henne vente på ham, og det sier hun seg villig til. Peer rekker såvidt ned igjen til Åses dødsleie, og dikter en visjon av noe han tror er Paradiset, før han reiser ut av landet. Fjerde handling. Peer er blitt en holden forretningsmann med et kobbel av internasjonale venner. Han har slått seg opp fra ingenting, og har drevet med slavehandel, misjonering, salg av gudebilder, etc. Han lever etter regelen om at «den som ei gjør ondt, gjør godt», og holder alltid med den som ser ut til å vinne. Han er opportunistisk og kynisk, og vennene svikter ham til slutt, og lar ham stå igjen på stranda uten skip. Han ser imidlertid skipet gå i lufta og forsvinne i havet. Peer finner de stjålne klærne etter en beduinhøvding, og blir mottatt som den gjenkomne profet når han viser seg for de lokale stammene. Han prøver å forføre Anitra, høvdingens datter, men lykkes bare måtelig, før han blir ranet igjen, og står der som den han var. Da bestemmer han seg for å bli historiker i stedet, og reiser til Egypt, mens han postulerer at «kvinnene, de er en skrøpelig slekt» (rett etter denne replikken kommer Solveigs sang). I Egypt hører han Memnon-støtten synge, og møter Sfinksen i Giza. Han spør sfinksen som han spurte Bøygen, «hvem er du», og straks møter han Begriffenfeldt, forstanderen for dårekisten i Kairo. Her, får han vite, skal han utropes til keiser på «selvets fundament» fordi han har løst sfinksens gåte. Han bryter sammen til slutt, og roper etter «alle dårers formynder», dvs. Gud. Femte handling. Peer er på vei hjem til Norge etter mange års utlendighet. Han er blitt en gjerrig og gretten gammel knark, med lite annet enn menneskeforakt i seg. På båten møter han den fremmede Passasjer, som ønsker å låne liket hans når han er død. Det blåser opp til storm og skipet forliser. Peer redder seg i land på bekostning av livet til skipskokken: Den hvelvede livbåten bærer bare en. Vel hjemme kommer Peer først til en begravelse hvor presten beretter om en mann som sviktet nasjonen ved å unndra seg krigen, men som på den andre siden gjorde en livsinnsats for å berge sin familie. Så kommer Peer til Hægstad hvor det er auksjon. Ingrid er død, og han møter igjen Mads Moen og smeden Aslak, som giftet seg med Ingrid etter at hun kom ned fra fjellet. Peer auksjonerer bort fantasielementer fra sitt eget liv. Han får høre ryktene om at Peer Gynt er hengt i utlandet. Ingen kjenner ham igjen. Oppe på heia blir han plaget av røster som minner ham på det han ikke gjorde med livet sitt: Sanger han ikke sang, verker han ikke øvde, tårer han aldri felte, spørsmål han aldri stilte. Han møter også mor Åse igjen, som anklager ham fordi hans paradisvisjon var lite annet enn en gal vei til himmelen. Deretter møter han Knappestøperen, som forteller ham at han har forspilt livet sitt, og må smeltes om, fordi «Mester», altså Gud, ikke vil la åndelig materiale («metallverdi») gå til spille. Han har verken vært dydig eller syndig nok til å få et hensidig liv i henholdsvis himmelen eller helvete. Peer ber om henstand, han vil dokumentere, gjennom vitners attester, at han har vært seg selv. Han møter Dovregubben på pengejakt, og ber ham om en slik attest, men Dovregubben mener bestemt at Peer har levd livet som et bergtroll, en egoist. Han blir skrytt opp i været av trollenes aviser, som snakker om «det trollelig-nasjonale»: «Vårt "nok" gir trollets stempel til mannen, og så nevner han deg som eksempel». Peer går tilbake på det med å være seg selv, og når Knappestøperen møter han igjen «på en korsvei», ber han om lov til å finne en prest, slik at han kan bekjenne sine synder. Han møter en presteskikkelse som imidlertid viser seg å være djevelen. Djevelen forteller ham at han er «halvt utvisket», og ikke skikket til å komme til Helvete. Peer lurer ham, og kommer gradvis nærmere Solveigs hytte, som han selv har bygd. Han finner en løk, og skreller den for å finne kjernen, men den er ikke å finne – han skjønner han selv er uten kjerne, og begynner å erkjenne at livet hans er bortkastet. Han har ikke gjort noe alvorlig, alt var halvveis. Til slutt forstår han at det bare er Solveig som kan gi ham «synderegistret». Han går endelig tvers igjennom, til henne, og krever at hun skal tilgi ham det gale han har gjort. Men Solveig har tatt vare på bildet av den han skulle ha vært, og det er det hun forholder seg til. «Intet har du syndet, min kjæreste gutt». Peer forstår ikke og tror han er fortapt. Til slutt stiller han endelig gåten: «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg med anelsens stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet». Peer synker til slutt sammen i armene hennes, mens hun synger over ham. Bak veggen står fremdeles knappestøperen og venter på ham ved den siste korsveien. «Og så får vi se om – jeg sier ikke mer». Peer Gynt på scenen. Peer Gynt hadde urpremiere på Christiania Theater 24. februar 1876, med Henrik Klausen som Peer. Seinere er stykket oversatt til en lang rekke språk og er blitt oppført på scener over hele verden. Det er fortsatt et av verdens mest spilte teaterstykker. Peer Gynt har også vist seg egnet til utendørs oppførelse. Den mest kjente friluftsversjonen av Peer Gynt er de årlige oppførelsene under Peer Gynt-stemnet ved Gålåvatnet i Gudbrandsdalen, i regi av Svein Sturla Hungnes. Det har også flere ganger vært oppført av Agder Teater i et steinbrudd i Fjæreheia ved Grimstad, i regi av Bentein Baardson. Peer Gynt ble sist satt på scenen i 2006 i Egypt foran den ekte sfinxen. Musikk. Da Peer Gynt ble uroppført på teater i 1876, var det til Edvard Griegs velkjente musikk. Grieg var likevel ikke den første til å sette musikk til Ibsens drama. Allerede i slutten av 1860-årene skrev svenske August Söderman en rekke stykker for sang og klaver til verket. Harald Sæverud skrev i 1947 ny musikk til diktet. Peer Gynt-parken. Peer Gynt-parken er en skulpturpark på Løren i Oslo, anlagt for å hedre Henrik Ibsen. Peer Gynt-parken er en monumental presentasjon et en av Henrik Ibsens mest kjente skuespill, Peer Gynt, akt for akt. Peer Gynt-parken ble etablert i Ibsenåret 2006 av Selvaag, selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området. Enkelte av skulpturene i parken er bestillingsverk, mens de fleste er et resultat av en internasjonal skulpturkonkurranse. Vinstra og Peer Gynt. Peder Olsen Hågå fra Vinstra var modell for Ibsens Peer Gynt-skikkelse. På Sødorp gamle kirkegård står en minnestein over Peer Gynt. Det første Peer Gynt-stemnet fant sted i 1928, og siden 1967 har stemnet vært arrangert årlig, som en feiring av den lokale Per Gynt i møte med Ibsens Peer Gynt. Under stevnet vises blant annet en friluftsoppsetning av skuespillet og Årets Peer Gynt bli delt ut. Peer Gynt-gården, Hågå, er i dag åpen for publikum. Gården, som består av 15 gamle hus. Fra Vinstra starter dessuten «Peer Gyntveien» over Gålå til Lillehammer og «Peer Gynts setervei» via Rondablikk til Kvam. Peer Gynt-skolen i Oslo. Byrådet i Oslo vedtok 14. desember 2006 at en ny kombinert ungdoms- og videregående skole på Bjørndal i Oslo skulle hete «Peer Gynt-skolen». Navnevalget var kontroversielt, da elever, det lokale bydelsutvalget, navnerådet, ungdomsrådet og eldrerådet ønsket et navn med lokal tilhørighet. Etter lang tids diskusjon gikk Bystyret den 28. mars 2007 imot dette navnevalget, og ba byrådet gjøre om avgjørelsen. Nå heter skolen Bjørnholt skole. Korrelasjon. Korrelasjon, eller samvariasjon, er i statistikk og sannsynlighetsregning et mål på styrken og retningen på den lineære avhengigheten mellom to variabler. Empirisk observert samvariasjon en nødvendig men ikke tilstrekkelig forutsetning for å avdekke om det er kausalitet (dvs. at en variabel forårsaker en annen). Fire datasett som alle har korrelasjonen 0,81. (Eksempel hentet fra Francis Anscombe) Pearsons produkt-moment korrelasjonskoeffisient. Pearsons produkt-moment korrelasjonskoeffisient (ofte referert til som "korrelasjonskoeffisienten" eller bare "korrelasjonen") er et mål på den underliggende linære avhengigheten mellom to stokastiske variabler. Korrelasjonen mellom formula_1 og formula_2 noteres ofte som formula_3. For to stokastiske variabler formula_1 og formula_2 er korrelasjonen definert som der formula_7 er kovarians og formula_8 er varians. En korrelasjonskoeffisient nær null betyr at det ikke ekstisterer noen slik lineær sammenheng mellom de to variablene. Korrelasjon i en investeringsportfølje. En investor som ønsker 2 aksjer som er uavhengige av hverandre vil søke å kjøpe 2 aksjer med lav korrelasjon. Da vil ikke porteføljen stige/falle like raskt som hvis aksjene hadde positiv korrelasjon. Nationaltheatret. Nationaltheatret i Oslo er, ved siden av Den Nationale Scene og Det norske teatret, en av Norges tre hovedscener for teaterkunst. Nationaltheatrets første sjef var Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Nåværende teatersjef er Hanne Tømta. Den administrative delen av Torshovteatret ligger under Nationaltheatret. Beliggenhet og bygningen. Nationaltheatret ligger i Studenterlunden, avgrenset av Karl Johans gate i nord, Johanne Dybwads plass med Nationaltheatret T-banestasjon og Nationaltheatret jernbanestasjon i vest, Stortingsgata i syd og Universitetsgata i øst. Før Nationaltheatret ble reist, var beliggenheten gjenstand for diskusjon gjennom flere tiår. Teaterforkjemperne hadde blinket seg ut den nåværende beliggenheten ved Studenterlunden, men det måtte oppgis etter hard motstand fra universitetet, som ligger i samme området. I 1880 skrev universitetskollegiet at et slott, et storting, et universitet og et teater ikke hører naturlig sammen, da teatrets «"karakter i det hele og den virksomhed, som udgaar derfra, i selve sit Væsen saa forskjellig fra den, hvortil de trende andre er viede, at de til sammen ikke vil kunne udgjøre nogen harmonisk forbindelse"». Men i de påfølgende år oppnådde norske forfattere som Ibsen og Bjørnson en internasjonal prestisje som satte universitetet helt i skyggen, og da søknad om et teater ved Studenterlunden atter blev fremmet i 1888, med støtte fra nettopp Ibsen og Bjørnson, gikk saken raskt igjennom. Universitetet protesterte forgjeves, men fikk medhold i at Nationaltheatrets inngang ikke skulle peke mot universitetet, og at teaterets tak ikke skulle være vesentlig høyere enn universitetets. Bygningen, med fasader hovedsakelig i gul maskintegl og granitt, ble tegnet av arkitekt Henrik Bull, som vant en arkitektkonkurranse om oppdraget i 1891. Den opprinnelige teatersalen (Hovedscenen) er innredet i nyrokokkostil. I tillegg er det i ettertid innredet tre andre scener i bygningen: Amfiscenen, Malersalen og Bakscenen. Teatret åpnet den 1. september 1899. Bygningen ble fredet etter lov om kulturminner i 1983. Opprinnelig var det 1268 sitteplasser i teateret, men etter diverse ombygginger – blant annet i forbindelse med at Amfiscenen ble etablert – er det nå redusert til 741. Bygningen er i et betydelig forfall, og det vurderes i 2010 ulike eierformer for bygningen og kostnader med hensyn til istandsettelse, hvor Statsbygg skal utarbeide et forprosjekt for oppgradering. Kulturminne. Nationaltheatret er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Vietnamkrigen. Vietnamkrigen (fra siste halvdel av 1950-tallet–1975), også kalt andre indokinesiske krig'", startet da FNL-geriljaen støttet av Nord-Vietnam gikk til opprør mot det sør-vietnamesiske styret for å forene Vietnam under kommunistisk ledelse. USA fryktet gjennom dominoteorien at dette ville kunne føre til en spredning av kommunismen over hele Sørøstasia, særlig på bakgrunn av den politiske uro i blant annet Indonesia på denne tiden, hvor kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etterhvert sterkt på sørvietnamesisk side. I løpet av krigen vokste konflikten, og spredte seg til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til Laos og Kambodsja hvor kommunistiske opprør støttet av Nord-Vietnam fant sted, og hvor sørvietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nordvietnamesiske forsyningslinjene. Til tross for massiv amerikansk støtte til Sør-Vietnam, så ikke konflikten ut til å ta slutt, og i 1973 trakk USA seg ut av landet. I 1975 ble den sør-vietnamesiske hovedstaden Saigon inntatt av nord-vietnamesiske styrker, noe som markerte slutten på krigen. Som følge av krigen havnet etterhvert hele det tidligere Fransk Indokina under sovjetisk innflytelse, noe som dannet en ny frontlinje i den sino-sovjetiske splittelsen som nylig var oppstått. Krigen førte til anslagsvis 5 millioner døde og skadede, hvorav 3 millioner sivile. Andre verdenskrig og tiden etter. Før andre verdenskrig var Vietnam en del av kolonien Fransk Indokina og ble okkupert av japanerne under krigen. Da japanerne trakk seg ut oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart. Etter andre verdenskrig ble den franske handlingslammelsen utnyttet Việt Minh, ledet av Hồ Chí Minh, og erklærte Vietnam uavhengighet fra Frankrike 2. september 1945. Da Frankrike noe senere fikk sendt tropper til Fransk Indokina, klarte de bare å ta kontroll over deler av området, særlig i det nordlige Vietnam, i tillegg til den kontrollen de hadde i Cochinkina og Saigon-området. I 1949 ble en ikke-kommunistisk rivaliserende regjering satt opp i Saigon under navnet Staten Vietnam, ledet av tidligere den tidligere keiseren av Nguyen-dynastiet Bảo Đại. Frigjøringskampene i Den første indokinesiske krig pågikk frem til 1954, da Frankrike led et endelig nederlag ved slaget ved Dien Bien Phu. Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet Den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone. Etter Genève-konferansen oppnådde Staten Vietnam full uavhengighet og forlot Den franske union, men ble også avgrenset territorielt til den delen av Vietnam som lå sør for den demilitariserte sonen, senere ble kjent som Sør-Vietnam. Opptakt til ny krig. Til tross for Genéve-avtalen, sluttet ikke de militære urolighetene i sør. Det var forventet at den sørlige sonen skulle fortsatt være knyttet til Frankrike fram til de avtalte valgene, men Bảo Đại ble imidlertid avsatt av den USA-orienterte statsministeren Ngô Đình Diệm i 1955, som utnevnte seg selv til president i det selvstendige Republikken Vietnam, og fikk denne uavhengigheten legitimert i en folkeavstemning som ble gjennomført under noe tvilsomme forhold. Den sørvietnamesiske regjeringen under Diệm nektet å gjennomføre de planlagte valgene under henvisning til den militære uroen. USA støttet opprusting av en sørvietnamesisk hær i et forsøk på å stabilisere situasjonen, uten særlig suksess. Den sørvietnamesiske regjeringen slet også med lav folkelig støtte og stadig mer utstrakt korrupsjon. De siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956. I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi. I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under Den kalde krigen. Det var i denne perioden en langsom oppbygging av militær motstand bestående av ulike politiske grupperinger mot det sørvietnamesiske styret til Diệm, men først i 1959 besluttet det nordvietnamesiske politbyrået en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars. I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år. Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja. Ny krig. I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter. og ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen». en rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre. President John F. Kennedy sendte de første amerikanske mannskapene i 1961, først som rådgivere og instruktører, men senere fikk disse en stadig mer aktiv rolle i selve kampene. I tillegg hadde andre land en mer symbolsk militært tilstedeværelse, uten at de av den grunn slapp unna kamphandlinger og tap. Amerikanerne mente etterhvert at de hadde satset på feil person gjennom Diệm og et CIA-organisert militærkupp fjernet ham. Mordet på Diệm førte til økt politisk og militær ubalanse i Sør-Vietnam. Samtidig økte kamphandlingene stadig i styrke, noe som førte til en økende flyktningstrøm inn til de store byene. Amerikansk opptrapping. Barn ser med skrekk på tre drepte FNL-soldater, mai 1968 I årene 1964–1966 skjedde det en voldsom amerikansk militær opptrapping med regulære militære enheter som engasjerte seg direkte i kampene. Amerikanerne ble trukket inn i en utmattelses- og geriljakrig mot den nordvietnamesiske hæren og geriljabevegelsen FNL som i følge den øverstkommanderende for FNL, Trần Văn Trà, var en enhetlig militær styrke som tok sine ordre fra politbyrået i Hanoi. Et omfattende nettverk av stier og veier gjennom særlig Laos, men også Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien sikret forsyningslinjene til de nordvietnamesiske styrkene og FNL i sør. Et foreløpig klimaks kom ved Tết-offensiven under den vietnamesiske nyttårsfeiringen Tết i februar 1968 og Slaget om Huế som var til begynnelsen av mars og slaget ved Khe Sanh ikke endte før i april samme år. Selv om de nordvietnamesiske styrkene til slutt ble slått tilbake, og nok ikke oppnådde de militære målene, ble dette allikevel en stor politisk seier for Nord-Vietnam. Tết-offensiven hadde flyttet krigen inn i byer og i områder som amerikanerne hadde erklært som sikre og det ble nå klart, særlig for den amerikanske opinionen, at krigen ikke ville la seg vinne innenfor de økonomiske, menneskelige og militære midler de var villige til å ofre. I tillegg ble Vietnamkrigen den første krigen med en intens mediedekning, særlig via TV, og krigens redsler kom hjem i de amerikanske stuene. My Lai-massakren, som i et krigshistorisk perspektiv dessverre ikke er så spesiell og ble overskygget av Huế-massakren i antall drepte, ble allikevel for alle krigsmotstandere i Vesten en symbolsak for meningsløs nedslakting av mennesker i en unødvendig krig. Den politiske belastningen, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk ble for stor. I 1969 ble en av kuppmakerne mot Diệm, Nguyen Van Thieu president og det ble satset på å vinne folkelig støtte, men uten særlig hell. Amerikansk tilbaketrekking. President Lyndon Johnson, som nettopp hadde startet primærvalgene som en del av nominasjonsprosessen for det kommende presidentvalget i USA 1968, erklærte at han trakk seg fra presidentvalget, noe som ble forklart med de manglende utsiktene til løsning i Vietnam. Republikanernes Richard M. Nixon vant valget i 1968, og da han gikk til gjenvalg i presidentvalget i USA 1972 mot demokratenes George McGovern, hadde Nixon tatt slagordet "Peace With Honor" og vant en overveldende seier. Slagordet indikerte at tanken om militær seier var gitt opp og at det gjaldt å komme seg ut med æren i behold. Da Nixon tiltrådte som president, sto det hele 536 100 amerikanske soldater i Vietnam. Oppfatningen om at militær seier ikke var mulig festet seg da det stadig ble tydelig at Nord-Vietnam, etterhvert sterkt økonomisk og militært støttet av særlig Sovjetunionen, hadde krefter og vilje til å fortsette kampen i uforminsket styrke. Krigen hadde etterhvert endret karakter fra geriljakrig til en mer klassisk konvensjonell krigføring med regulere nordvietnamesiske enheter. I denne situasjonen var FNLs rolle mer som en politisk overbygning. Etter at general William Westmorelands strategi med utmattelseskrig mot Nord-Vietnam viste seg mislykket etter Tết-offensiven i 1968, endret den nye amerikanske øverstkommanderende Creighton Abrams den amerikanske taktikken til beskyttelsen av den sørvietnamesiske befolkningen ved å drive fiendene ut av befolkede områder og å ødelegge fiendens politiske apparater. Videre førte kritikken etter disposisjonene under slaget om Hamburger Hill til behov for at styrkene ble disponert på en annen måte. «Vietnamisering». Den amerikanske strategien ble videre lagt om til at ansvaret for særlig bakkekampene skulle ivaretas av Sør-Vietnams hær (ARVN), etter hvert alene. De amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp og overlot disse til ARVN, noe som særlig ble en realitet under den nordvietnamesiske påskeoffensiven i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam 29. mars 1973. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts. Nixon startet tilbaketrekking av soldater, men bombingen av nordvietnamesisk infrastruktur og forsyningslinjer via Ho Chi Minh-stien gjennom Laos og Kambodsja fortsatte med uforminsket styrke. Under Abrams ble det amerikanske militære engasjementet redusert fra 535 000 soldater i desember 1968 til 30 000 soldater mot slutten av 1972. Nixon gjorde store politiske poeng av reduksjonen av den amerikanske militære tilstedeværelsen. Fredsavtale 1973 – amerikanerne ut. Allerede i 1968 var det gjort forsøk med fredsforhandler i Paris, etter at amerikanerne hadde slått tilbake Tet-offensiven. Men disse forhandlingene strandet blant annet på grunn av de nordvietnamesiske kravene om full bombestans og de amerikanske kravene om nordvietnamesiske tilbaketrekking fra sør. Videre ble disse forhandlingene en sak i den amerikanske presidentvalgkampen, hvor Richard M. Nixon fryktet at om fredsforhandlingene ble vellykket, ville det styrke hans motkandidat, demokratenes Hubert H. Humphrey. Nixon overbeviste den sørvietnamesiske presidenten van Thieu at de ville få en bedre avtale med ham som president. Slik gikk det imidlertid ikke og krigen fortsatte. Men parallelt med kampene foregikk det langdryge og vanskelige fredsforhandlinger i Paris. Forhandlingene ble ledet av Henry Kissinger fra USA og Lê Ðức Thọ fra Nord-Vietnam. Nguyen van Thieu var i utgangspunktet sterkt imot denne fredsavtalen, blant annet fordi den ikke omhandlet tilbaketrekking av de tusener av nordvietnamesiske styrker som sto i Sør-Vietnam. Han mistenkte at kommunistene ikke ville holde avtalen, men bare ønsket en tilbaketrekking av amerikanske styrker. Nixon gav Thieu både trusler og løfter. Nixon truet med at Thieus protest ville føre til "en uunngåelig og umiddelbar slutt på USAs økonomiske og militære assistanse" og at USA ville forhandle uten Sør-Vietnam. Samtidg lovet Nixon at hvis Thieu gikk med på avtalen ville USA slå tilbake mot kommunistene hvis de brøt avtalen. Løftet var tomt tatt i betraktning den amerikanske kongressens motstand mot fortsatt krig. Thieu hadde ikke noe valg og gikk derfor med på avtalen . Kissinger og Thọ ble begge tildelt Nobels fredspris for 1973 etter dette arbeidet, men sistnevnte takket nei til prisen, fordi han mente at det ikke eksisterte fred i landet. Etter at Nord-Vietnam hadde forbedret sine militære posisjoner, og også forhandlingsposisjoner etter påskeoffensiven i 1972, ble det 27. januar 1973 ble oppnådd fredsavtale og våpenhvile trakk amerikanerne ut deres siste operative militære enheter. De første amerikanske krigsfangene ble løslatt av Nord-Vietnam 11. februar og alle amerikanske styrker var ute av landet 29. mars. Fredsavtalen regulerte ikke den militære situasjonen, men «frøs» denne. Dette medførte at tusenvis av nordvietnamesiske styrker ble stående i Sør-Vietnam, sammen med den væpnede FNL. Det var heller ikke i avtalen definert hvem som konrollerte hvilke områder. Dette gjorde at våpenhvilen og fredsavtalen var svært skjør. Krigens fortsettelse – til 1975. Evakuerte vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip Paris-fredsavtalen ble imidlertid ikke respektert, og med de siste amerikanske soldatene ute startet Nord-Vietnam etter en oppbyggingsperiode en storstilt offensiv med tunge våpen, herunder stridsvogner. Den sørvietnamesiske hæren (ARVN) hadde ikke mulighet til å stå imot og var svekket av dårlig moral, korrupsjon og lav lojalitet overfor en regjering med begrenset folkelig støtte. Amerikanerne var lei av krigen, og ønsket mindre og mindre innblanding. Selv om Nixon hadde lovet Thieu amerikanske represalier dersom kommunistene brøt fredsavtalen, kom ikke denne hjelpen. Nixon var på dette tidspunktet rammet av Watergate-skandalen og måtte gå av som president i august 1974. Den påtroppende amerikanske presidenten Gerald Ford ønsket ikke å bli assosiert med krigen og holdt ikke Nixons løfter. Samtidig kuttet Ford også mer og mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten 1974 ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet fra 1 milliard dollar til 700 millioner dollar. ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts. Parallelt med krigen, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte Paraceløyene i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1954. Utover vinteren 1974/75 og våren 1975 rykket de nordvietnamesiske styrkene på bred front mot den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon. Den sørvietnamesiske generalen Duong Van Minh hadde fortsatt en del styrker i Mekongdeltaet intakt, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte 30. april. Dette resulterte i en ganske uorganisert og improvisert evakuering av amerikansk ambassadepersonell, vaktstyrker og andre utenlandske statsborgere, blant annet ved de kjente helikopterflyvningene fra ambassadens tak til hangarskip som ble dirigert til kystområdene utenfor Saigon. Andre lands involvering. I utgangspunktet var det nordvietnamesiske kommunistregimets inntreden i konflikten sett på som det mest sentrale fra amerikansk side: USA støttet Sør-Vietnam i krigen for å demme opp for kommunismen. At andre kommunistmakter støttet Nord-Vietnam bygget også opp under oppfatningen av at det var nødvendig å støtte regimet i sør. I senere tid har det imidlertid kommet frem at nordvietnameserne så kampen mot amerikanerne mer som en fortsettelse av sin kamp for uavhengighet fra kolonimaktene enn en kamp for kommunistiske prinsipper. Denne misforståelsen mellom partene kan ha bidratt til at konflikten trakk ut i tid, siden USAs politiske rådgivere helt klart så konflikten som en del av den kalde krigen. Folkerepublikken Kina. I 1950 utvidet Kina sin diplomatiske anerkjennelse av det Viet Minh-kontrollerte Nord-Vietnam, og sendte våpen og militære rådgivere som støtte i kampen mot Frankrike. Imidlertid fryktet kineserne for en amerikansk intervensjon, og oppfordret derfor Viet Minh om å godta en deling ved den 17. breddegrad. Kinas mulighet til å støtte Viet Minh minket når sovjetisk støtte til kineserne minket ettersom Koreakrigen tok slutt i 1953. Imidlertid økte kinesisk støtte ved begynnelsen av 60-tallet, først gjennom matforsyninger som tillot de vietnamesiske styrkene å ikke bruke menneskelige ressurser på jordbruk. Sommeren 1962 gikk Mao Zedong med på å forsyne Hanoi med geværer og rifler uten betaling, og i 1965 ble kinesiske enheter sendt til Nord-Vietnam for å reparere skadene forårsaket av den amerikanske bombingen, reparere veier og jernbanelinjer, og utføre andre former for byggearbeid. Dette gjorde at nord-vietnameserne kunne bruke flere tropper på selve krigføringen og ferre på reparasjoner. Forholdet mellom Kina og Sovjetunionen surnet til når Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia i august 1968. I oktober krevde kineserne at Nord-Vietnam kuttet båndene med Sovjet, men Ho Chi Minh nektet. Den kinesiske tilbaketrekningen begynte i november, ettersom kineserne forberedte seg på en trefning med Sovjetunionen (som fant sted i mars 1969). Kineserne begynte også å støtte Røde Khmer som en motvekt mot Vietnam, noe som til slutt skulle føre til krigsutbrudd mellom de tidligere allierte. Den kinesiske tilbaketrekningen var ferdig i juli 1970. Sør-Korea. Sør-Korea hadde den nest største kontingenten av utenlandske tropper stasjonert i Sør-Vietnam. De første sørkoreanske troppene ankom i 1964, og større kampbataljoner ankom året etterpå. De sørkoreanske troppene fikk et godt rykte blant allierte tropper, og amerikanske kommandanter skal visstnok ha ansett de koreanske sonene som tryggest. Omtrent sørkoreanske tropper ble sendt til Vietnam, hvor enhver tjenestegjorde ett år om gangen. På det høyeste var det sørkoreanske tropper i Sør-Vietnam i 1968, men i 1973 ble alle troppene trukket ut. Omtrent sørkoreanere ble drept og skadd i løpet av krigen. Australia og New Zealand. En australsk soldat i Vietnam Australia og New Zealand var begge nære allierte av USA, og medlemmer av ANZUS-alliansen. Begge respektive landene sendte bakketropper til Vietnam, og begge lands tropper hadde erfaringer fra Malayakrisa og Andre verdenskrig. Begge landenes regjeringer trodde på domino-teorien. Australia begynte å sende rådgivere til Vietnam i 1962, og kamptropper ankom i 1965. New Zealand sendte ingeniører og artilleristøtte, og etterhvert også spesialstyrker og regulære infanterienheter som bidrog side om side med australierne. Australia hadde på det meste 5,672 tropper i Vietnam, og New Zealand hadde 552. Mer enn 60,000 australiere var i løpet av krigen involvert, hvorav 521 ble drept og over 3,000 skadd. Omtrent 3,000 newzealandere tjenestegjorde i Vietnam i løpet av krigen, hvorav 37 ble drept og 187 skadet. Filippinene og Thailand. Totalt 10,450 filippinske tropper tjenestegjorde i Sør-Vietnam. De var for det meste aktiv innenfor det medisinske og andre sivile prosjekter. Den kongelige thailandske hær var involvert i krigen mellom 1965 og 1971, for det meste i Laos. Regulære styrker utgjorde et mindretall, mens de fleste troppene var såkalte «frivillige». Sovjetunionen. a> var Sovjetunionens leder under Vietnamkrigen. Sovjetiske skip i Sørkinahavet gav tidlige advarsler til FNL ettersom amerikanske fly var innkommende. Dette var svært betydelig, ettersom det gav geriljaene mulighet til å evakuere i god tid og ta med eventuellt utstyr. Dette førte til at amerikanske bombeangrep ofte ødela hele baser uten å ta livet av en eneste militærpersonell. Sovjetunionen supplerte Nord-Vietnam med medisiner, våpen, stridsvogner, fly, helikoptre, artilleri, antiluftskyttsmissiler og annet militært utstyr. Sovjetiske tropper bemannet flere missilbatterier og fly, og totalt 3,000 sovjetiske tropper var delaktig i krigen. Nord-Korea. I 1967 sendte Nord-Korea en kampflyskvadron til Nord-Vietnam for å støtte det nordvietnamesiske flyvåpenet. Totalt 200 nordkoreanske piloter skal angivelig ha vært delaktig i luftkrigen over Vietnam i løpet av 1968. Ved siden av dette ble to antiluftartilleri-enheter sendt til Vietnam, i tillegg til våpen, ammunisjon og to millioner uniformsett. Kim Il-sung skal angivelig ha bedt pilotene om å «kjempe i krigen som om de vietnamesiske skyene var deres egne». Cuba. Omfanget av den cubanske involveringen er fremdeles et omdiskutert tema, ettersom regjeringene i både Vietnam og Cuba ikke har gitt ut noe offisiell informasjon om dette. Det er imidlertid blitt rapportert en rekke ganger av amerikanske soldater at cubanske personell var tilstede i nord-vietnamesiske fangeleirer og deltok i blant annet tortur av amerikanske soldater. Et vitne på dette var blant annet John McCain. Det er uomstridt at i det minste en liten cubansk kontingent deltok i krigen, men enkelte har også hevdet å ha bevis på at cubansk militær og ikke-militær involvering utgjorde tusenvis av personell. Rokade. Rokade er et spesialtrekk i sjakk. Man flytter to brikker i ett trekk, kongen og ett av tårnene. Man rokerer ved å flytte kongen to felt mot et tårn, og deretter flytte tårnet til det feltet som kongen passerte. Se diagrammene til høyre. Rokaden er et viktig trekk i åpningsfasen av et sjakkparti. Man oppnår to fordeler: Kongen flyttes til en sikrere posisjon, og tårnet får en mer aktiv posisjon på midten av brettet. Rokade skal utføres ved først å ta opp kongen og flytte den to felt, og deretter flytte tårnet over kongen. Tidligere regler. Før var det tillatt å rokere langs e-linjen hvis man forvandlet bonden til tårn på e8 og kongen sto urørt på e1, så man kunne ta en såkalt superlang rokade 0-0-0-0-0-0 flytte kongen til e3 og tårnet til e2. Se Tim Krabbé, 1972-oppgaven. Løsning: 1. E7 Kxf3 (kd3 blir det samme, bare på dronningfløyen) 2. E8=T Kg2 3.0-0-0-0-0-0 matt. Jarrow. Jarrow er en by ved elven Tyne i England. Byen tilhører distriktet South Tyneside i Tyne and Wear. Historie. Den eldste kjente bebyggelse er et romersk fort grunnlagt i 1. århundre. Stedet ble så bebodd av angelsakserne i 5. århundre, og dagens stedsnavn er en forvanskning av deres navn, "Gyrwe", som betyr «hei» eller «myr». En kloster viet Apostelen Paulus ble opprettet i andre halvdel av det 6. århundre, som et datterkloster til klosteret viet Apostelen Peter i Wearmouth. Beda den ærverdige kom fra Wearmouth til Jarrow ca. 682, da han var ti år gammel, og tilbrakte resten av sitt liv i klosteret. Det ble regnet som et av de viktigste læresentre i Europa nord for Roma. I 794 ble klosteret det andre stedet i England som ble plyndret av vikinger, etter raidet på Lindisfarne året før. Det ble oppløst av Henrik VIII. Jarrow forble en liten landsby i flere århundre, men vokste så raskt i de siste to-tre århundrer etter at tungindustri som gruvedrift og skipsbygging ble etablert. Inntil begynnelsen på 1930-tallet var opptil 80 % av befolkningen ansatt hos "Palmer's Shipyard"; da den stengte etter å ha bygget omkring 1 000 skip utløste det en økonomisk krise i byen. I 1936 ble byen berømt etter den såkalte Jarrowmarsjen til London, en protest mot arbeidsløshet i England. Severdigheter. Ruinene av klosteret er til dels bygget inn i den moderne kirken, som også er viet Paulus. I en av kirkeveggene sitter verdens eldste kjente glassmaleri, fra ca. 600. Ikke langt unna klosteret er museet «Bede's World», dedikert til Bedas liv og virke. Alkuin av Tours. Alkuin (født 735 i York i England, død 19. mai 804 i Tours i Frankrike) var fra en angelsaksisk adelsfamilie. Lite er kjent om ham før 781, da han reiste til Roma og underveis traff Karl den store i Parma. Han hadde på et tidligere tidspunkt blitt ordinert til diakon. Karl den store fikk overtalt Alkuin til å bli med til hoffet i Aachen, hvor han satte sitt preg på det åndelige liv. Han underviste hele kongefamilien, og personer som Rabanus Maurus og Einhard. I 796 ble han utnevnt til abbed for benediktinernes abbedi i Tours, og i 801 trakk han seg helt tilbake der. Han døde i klosteret 19. mai 804, og ble også gravlagt der. Kort tid etter sin død ble han regnet for å være en helgen. Minnedagen er hans dødsdag, 19. mai. Den Nationale Scene. Kveldsbelysning av Den Nationale Scene Den Nationale Scene i Bergen er en av Norges tre nasjonale teaterinstitusjoner. Teatret ble startet i 1876 i det samme Komediehuset på Engen hvor Ole Bull sin tid hadde drevet Det norske Theater. a> hvor Den Nationale Scene holdt til fra startet i 1876 til de flyttet inn i nåverende teaterbygning i 1909. Av økonomiske grunner ligger det et brudd i Bergens faste teatervirksomhet på mer enn 12 år, men det skulle på nytt vise seg at det ble utdannet skuespillere i Bergen som senere skulle få nasjonal stjernestatus. Blant disse var Fredrikke Nielsen, Fredrik Garmann og Johanne Dybwad, som trolig er den som rager høyest av dem alle i anseelse. Teateret opplevde en glanstid under Hans Jacob Nilsens dynamiske ledelse. Spesielt bør nevnes premieren på Nordahl Griegs skuespill "Vår ære og vår makt" (1935). Siden 1993 har Den Nationale Scene hatt status som nasjonalt teater. Dagens teatersjef er Agnete Haaland. Teaterbygningen. I 1909 flyttet "Den Nationale Scene" inn i teaterbygningen på Engen. Den nåværende teaterbygningen er tegnet av Einar Oscar Schou, og åpnet 19. februar 1909 med forestillingen Erasmus Montanus av Ludvig Holberg. Kong Haakon var blant publikum. I dag blir teatret regnes som Norges viktigste bygning i jugendstil. Gjennom årene har bygningen gjennomgått store forandringer, påbygging, ombygging, restaurering og sceneteknisk modernisering. Teaterhuset ble i 1993 fredet av Riksantikvaren. I 2001 ble salongen til hovedscenen tilbakeført til samme stil som da teatret sto ferdig. Federal Bureau of Investigation. Logoen til Federal Bureau of Investigation Federal Bureau of Investigation (forkortet FBI; tidligere "Bureau of Investigation") er en føderal etat for etterforskning av kriminalitet underlagt det amerikanske justisdepartementet. Etaten har 28 576 ansatte (2004) inkludert 12 156 etterforskere. Organisering. FBI er organisert med et hovedkvarter i Washington, DC, 56 lokalkontorer, 400 satellittkontorer og 23 utenlandskontorer. Hovedkvarteret, lokalisert i J. Edgar Hoover-bygningen, er inndelt i et antall stabskontorer og 5 direktorater: Etterretning, Kontraterrorisme–Kontraetterretning, Kriminaletterforskning, Politibistand og Administrasjon. Ansatte. Pr. 31. mars 2006 har FBI 30 430 ansatte. Dette inkluderer 12 515 spesialagenter og 17 915 stabsansatte, slik som etterretningsanalytikere, språkspesialister, vitenskapelig ansatte og IT-eksperter. De fleste spesialagentene er jurister, mens revisorer utgjør en annen stor gruppe. For å kunne søke om opptak til FBI-akademiet må man være amerikansk statsborger, mellom 23 og 37 år gammel, og ha en fireårig grad fra et universitet. Der er fem ansettelsesprogrammer: Regnskap/Finans, Informasjonsteknologi, Juss, Språk, og Variert (inkludert arbeidserfaring). Budsjett. I 2005 var etatens budsjett 5,9 milliarder dollar. Historie. FBI kan føres tilbake til en etterforskningsgruppe opprettet i justisdepartementet i 1908. Gruppen fikk navnet "Bureau of Investigation". I 1933 ble gruppen slått sammen med "Bureau of Prohibition" og den nye etaten fikk navnet "Division of Investigation". I 1935 fikk etaten sitt gjeldende navn, "Federal Bureau of Investigation". J. Edgar Hoover er FBIs mest kjente, og beryktede, direktør. Han ledet etaten fra 1924 til han døde i 1972. I 1870 ble det vedtatt en lov om handel mellom delstatene ("Interstate Commerce Act"). Med denne loven tok de føderale myndighetene i USA over rettshåndhevelsen på en del områder som tidligere ligget under delstatene eller på lokalt nivå. Justisdepartementet løste oppgaven ved uformelt å hyre inn etterforskere. Denne praksisen ble forbudt ved lov i 1908. Justisminister Charles Joseph Bonaparte foreslo da å opprette et eget kontor for etterforskning, Bureau of Investigation (BOI). Det var dette kontoret som seinere skulle bli FBI. BOI ble opprettet 26. juli 1908 av president Theodore Roosevelt. I 1932 ble navnet endret til United States Bureau of Investigation. Året etter ble det slått sammen med Bureau of Prohibition og omdøpt til Division of Investigation (DOI), før det endelig ble til FBI i 1935. Direktøren for BOI, J. Edgar Hoover, ble også FBIs første direktør, en stilling han hadde i nesten 48 år. Etter at Hoover døde ble det bestemt at sjefsperioden i fremtiden skulle være høyst ti år. FBI åpnet sitt eget laboratorium, The Scientific Crime Detection Laboratory, i 1932. På 1930-tallet gjennomførte FBI stadige aksjoner mot organisert kriminalitet. Et stort antall kjente kriminelle blei arrestert eller drept av FBI-agenter på denne tiden, for eksempel John Dillinger, "Baby Face" Nelson, Kate "Ma" Barker, Alvin "Creepy" Karpis og George "Machine Gun" Kelly. Det er ikke tvil om at disse og andre hadde begått alvorlige forbrytelser. Likevel mener mange historikere nå at påstandene om en «forbryterbølge» i depresjonstida var sterkt overdrevet, og at de kanskje ble brukt for å kunne bygge opp FBI. I de første årene spilte byrået også en stor rolle i å redusere innflytelsen til Ku Klux Klan. I en affære på 1920-tallet skal også FBI-agenten Edwin Atherton ha arrestert en meksikansk opprørshær på grensa til California. Fra 1940-åra og heilt opp til 70-tallet etterforsket FBI spionasje mot USA og landets allierte. Blant annet ble åtte nazi-agenter arrestert (og seks av dem henretta), etter at de hadde planlagt sabotasje mot amerikanske mål ("Ex parte Quirin"). FBI var også tungt inne i Venona-prosjektet, der de sammen med Storbritannia lyktes å knekke kommunikasjonskodene til sovjetisk diplomati og etterretning. Gjennom dette fikk de stadfestet at det var amerikanere som jobbet for sovjetisk etterretning. Hoover var leder for dette prosjektet, men unnlot å varsle Central Intelligence Agency (CIA) før i 1952. En annen kjent sak var arrestasjonen av den sovjetiske spionen Rudolf Abel i 1957. Disse spionfunnene gjorde det mulig for Hoover å forfølge en tanke han lenge hadde vært besatt av, nemlig trusselen fra venstresiden, enten det gjaldt fagforeningsorganisatorer som var medlemmer av USAs kommunistparti eller liberalere uten noen som helst revolusjonære ideer. På 1950- og 60-tallet ble FBI mer og mer opptatt av borgerrettsbevegelsen. I 1956 skrev for eksempel Hoover et åpent brev der han fordømte T.R.M. Howard, en velstående borgerrettsleder og lege i Mississippi, som hadde kritisert FBI for ikke å ha gjort nok for å oppklare drapene på George W. Lee, Emmett Till og andre afro-amerikanere. Byrået satte også i gang et kontroversielt overvåkingsprogram, COINTELPRO. Målet var å undersøke og forstyrre aktiviteten til organisasjoner med avvikende politiske synspunkter, både militante og ikkevoldelige. En av disse var den kristne borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference. Martin Luther King jr. var et hyppig mål for overvåking fra FBI. Det ble ikke funnet noen tegn på lovbrudd, men byrået forsøkte å benytte opptak de hadde gjort av Kings seksualliv til utpressing. Journalisten Carl Rowan hevder i sine memoarer at FBI sendte King minst et anonymt brev der de oppmuntret ham til sjølmord. Etterforskninga av drapet på president John F. Kennedy var i utgangspunktet et lokalt anliggende, men ble overført til FBI på ordre fra etterfølgeren Lyndon B. Johnson. I etterkant vedtok Kongressen at FBI alltid skal ha ansvaret for etterforskningen av drap på føderale tjenestepersoner. I 1970 ble loven til bekjempelse av organisert svindel og bestikkelser (Racketeer Influenced and Corrupt Organizations Act – RICO-loven) vedtatt. Loven gjorde det mulig å forfølge organiserte grupper som hadde vært i virksomhet helt tilbake til forbudstida. Seinere ble også større nettverk, f.eks mafiafamiliene til Sam Giancana og John Gotti, etterforsket ved hjelp av denne loven. I 1984 opprettet FBI elitestyrken Hostage Rescue Team (HRT; gisselredningsstyrke) til bruk ved eventuelle aksjoner mot sommer-OL i Los Angeles. Bakgrunnen var blant annet angrepet på den israelske delegasjonen ved OL i 1972 i München. Styrken har ansvaret for såkalte SWAT-operasjoner og andre tiltak mot terrorisme. Tidlig på 1990-tallet, da den kalde krigen var over, trakk FBI flere hundre agenter tilbake fra etterretningsvirksomhet i utlandet. En periode la byrået nå større vekt på å assistere lokalt politi f.eks i forbindelse med kriminelle som hadde rømt over delstatsgrensene. Samtidig arbeidde FBI-laboratoriet med å utvikle metoder for avansert DNA-testing. Arbeidet mot terrorisme økte igjen etter attentatet mot World Trade Center i New York i 1993 og eksplosjonen i Oklahoma City i 1995 og Unabomber-saken i 1996. Disse sakene ble i stor grad løst gjennom dyktig analysearbeid i FBI-laboratoriet. Samtidig ble det klart at byrået lå langt etter i teknologisk utvikling, noe det nå ble tatt grep for å forbedre. Blant opprettet en to enheter for å bekjempe datakriminalitet, "Computer Investigations and Infrastructure Threat Assessment Center" (CITAC) and the "National Infrastructure Protection Center" (NIPC). 11. september-angrepene i 2001 førte til ytterligere omstrukturering av FBI. Erhard von Queis. Erhard von Queis (født ca. 1490i Storkow/Niederlausitz i Tyskland, død 10. september 1529 i Preussisch Holland), katolsk biskop av Pomesania som gikk over til reformasjonen og var en drivkraft bak innførelsen av reformasjonen i Preussen. På grunn av sin tidlige død står Queis i skyggen av sin mer kjente embedsbror biskop Georg von Polentz av Samland. Eberhard von Queis' bakgrunn og ungdom er ukjent. Han fikk en humanistisk preget utdannelse ved universitetene i Oder (det er påvist at han var immatrikulert der i 1506) og Bologna (i 1515 ble han juridisk doktor der). Biskop av Pomesania. Deretter trådte han inn i hertugen av Liegnitz' tjeneste som kansler. Der ble svogeren til hertugen, Albrecht von Brandenburg-Ansbach, oppmerksom på ham. Albrecht var da høymester av Den tyske orden, og han fikk domkapittelet for bispedømmet Pomesania (som var et ordensbispedømme i Den tyske ordens område i Preussen) til å velge Queis til ny biskop den 10. september 1523. (Forgjengeren, biskop Hiob von Dobeneck, var avgått med døden 25. mai 1521.) På den måten ønsket Albrecht å styrke ledelsen av dette bispedømmet i Den tyske ordens hånd; bispedømmet hadde indirekte kommet under den polske krones innflytelse gjennom romerske kardinaler som stod polakkene nær. Pomesania (tysk "Pomesanien") omfattet området øst og vest for elven Wislas nedre løp. Imidlertid mottok Queis aldri noen pavelig approbasjon som biskop av Pomesania. Pave Klemens III ville nemlig hatt sin nevø kardinal Nicolò Ridofi i dette embedet. Likevel overtok Queis i oktober 1523 den geistlige og verdslige ledelse av det prøyssiske bispedømmet. Tilslutning til Luthers reformasjon. Hans embedsperiode kom akkurat i den reformatoriske brytningstid, og allerede i 1524 sympatiserte Queis i all åpenhet med Luthers lære ved å holde en programmatisk evangelisk preken i Graudenz. Etter at Albrecht von Brandenburg sekulariserte ordensstaten Preussen den 10. april 1525 og tok det i len fra Polen som et verdslig hertugdømme, hyllet Queis sammen med nabobiskop Georg von Polentz av Samland landsherren, og bekjente seg samtidig til den reformatoriske lære. Den 1. januar 1525 gav han et mandat til fremme av reformasjonen i bispedømmet Pomesania. I de "22 themata" som han oppstilte, orienterte han seg etter Luthers skrift "Von der babylonischen Gefangenschaft der Kirche", skjønt han på noen felter inntok enda mer radikale standpunkter enn Luther. For eksempel forkastet han skriftemålet helt og holdent. To år etter overdro han sine herrskapsrettigheter og -innkomster til hertugen, for bedre å kunne vie seg fullstendig til sine geistlige oppgaver som den første reformatoriske biskop av Pomesania (23. oktober 1527). Hertug Albrecht sikret ham økonomisk ved å overdra til ham amtet Marienwerder på livstid og dessuten Schönberg, og dessuten en årlig livrente på 500 mark (26. oktober 1527). Også i 1527 giftet han seg med Apollonia von Münsterberg und Oels, datteren til den slesiske hertug Viktorin von Troppau-Münsterberg. De fikk en datter sammen. Hertugens medarbeider og rådgiver. Albrecht von Brandenburg dro gjentatte ganger Queis inn i politiske anliggender. Slik var han en leder ved fredsforhandlingene i Budapest og Krakow i 1525, som fikk slutt på ridderkrigen og forberedte at Albrecht fikk Preussen som polsk lensområde. Ved nyttår 1526 var han med til Flensburg og Kiel der ekteskapskontrakten mellom hertug Albrecht og Dorothea av Danmark ble utarbeidet. Litt senere ledsaget han Albrecht til et møte med kong Sigismund av Polen i Danzig. I 1527 representerte han Preussen på landdagen for det kongelige Preussen i Elbing. I juli 1526 utnevnte hertugen ham til medlem av sitt geheimråd. Også i teologiske spørsmål gav Quardt sin lensherre råd. Blant annet var han med på å utarbeide den første prøyssiske kirkeordningen som ble vedtatt på landdagen i Königsberg den 10. desember 1525. Hans virke fikk en brå slutt. Den 10. september 1529 døde han på sotteseng i Preussisch Holland, av den såkalte "engelske svette". Han døde seks måneder etter sin ektemake Apollonia, som døde i barsel. Queis' båre ble bragt til katedralen i Marienwerder, og der fant begravelsen sted. Queis, Erhard von Queis, Erhard von Queis, Erhard von Kristi himmelfartsdag. Kristi himmelfartsdag (latin: "ascensio Domini") er en kristen bevegelig høytidsdag som feires 39 dager etter første påskedag (altså førtiende påskedag), det vil si torsdag mellom sjette og sjuende søndag i påsketiden eller, sagt på en annen måte, torsdagen ti dager før første pinsedag. Kristi himmelfartsdag faller som regel i mai, men kan også falle på en av de tre første dagene i juni. Dette skjedde sist i 1943, 2000 og 2011, og skjer neste gang i 2038. Den kan også falle på den siste dagen i april, men dét skjedde sist i 1818 og vil ikke skje igjen før i 2285. Kristi himmelfartsdag feires til minne om at Jesus Kristus ifølge Evangeliet etter Lukas skal ha fart opp til himmelen 39 dager etter sin oppstandelse. Festen ble antagelig innført på 300-tallet, da enkelte kristne kirker begynte å feire den som egen fest. Det første kjente eksempel på at denne finnes i en liturgisk kalender, er fra begynnelsen av 300-tallet, da synoden i Elvira avviste en skikk med å begynne en ny fasteperiode etter den førtiende dag. Begrunnelsen for en slik faste ser ut til å ha vært at man ville markere at Kristus var tatt bort fra jorden. Feiringen nevnes også i prekener av St. Johannes Krysostomos og andre. I Norge er Kristi himmelfartsdag en helligdag som ofte kalles bare «Kristi himmelfart», eller spøkefullt «himmelspretten». City of London. City of London ("London by", ofte simpelthen kalt "City", men ikke å forveksle med metropolen London) er en selvstendig by i England. Byen ble grunnlagt av romerne i det 1. århundre e.Kr. City regnes som Storbritannias finanssenter. Byen har bare rundt 8 000 innbyggere, og etter kontortid er det ikke mye som foregår der, men i arbeidstiden er det mer enn 300 000 som oppholder seg på det lille området. Byen har en unik politisk status med grunnlag i en rekke privilegier tildelt av den britiske monarken gjennom århundrer. Den har stor grad av frihet fra andre myndigheter fordi den har status som et grevskap. City styres av City of London Corporation, anført av en overborgermester, "Lord Mayor of London" (i motsetning til London som ledes av "Mayor of London"). Valgsystemet er enestående: forretningsmenn har stemmerett, og fordelingen av stemmer per valgdistrikt er svært ujevn. Byen driver fem skoler og har sin egen politistyrke, City of London Police. City har to selvstendige enklaver – Inner Temple og Middle Temple. Den har også et antall eksklaver utenfor sine grenser: 8 friarealer (parker, skoger og allmenninger) i og rundt London. Historie. "Hovedartikkel Londons historie." "Londinium" ble grunnlagt av romerne i 1. århundre e. Kr. på to lave høyder på hver side av bekken Walbrook mellom Themsen i sør og Fleet i vest. På 200-tallet ble det reist murer omkring byen (London Wall) med porter ved Ludgate, Newgate, Aldersgate, Cripplegate, Bishopsgate og Aldgate. En del av muren ble avdekket i Tower of London i 1979. City har blitt administrert som en selvstendig by helt siden 886, da Alfred den store utnevnte sin svigersønn Æthelred, ealdorman av Mercia til guvernør for London. Kongen sørget for at det ble fremskaffet passende botilbud for handelsmenn fra nordvest-Europa, og senere også for handelsmenn fra Baltikum og Italia. Området utviklet etterhvert sine egne lover for handelsmenn. Folkloristen sir Laurence Gomme mente den utviklet en slik grad av autonomi at City nærmest var et selvstendig kongedømme. Byen var delt inn i kretser, "wards", som ble styrt av "ealdormenn" som ledet "wardmotes". Det ble også holdt et "folkmoot" der alle kunne delta. I det 10. århundre godkjente Adalstein åtte myntslagerier; hans egen hovedstad Winchester hadde bare seks, hvilket er en god indikasjon på hvor mye rikdom som var samlet i City. Etter slaget ved Hastings i 1066 marsjerte Vilhelm Erobreren til London. Han kom til Southwark, men klarte ikke å krysse London Bridge eller å undertvinge londonborgerne. Han krysset i stedet Themsen ved Wallingford, og plyndret områdene han gikk gjennom. Edgar Ætheling, Edwin av Mercia og Morcar av Northumbria valgte tilslutt å overgi seg ved Berkhamsted. Vilhelm belønnet London ved å gi borgerne et charter i 1075, og City of London ble dermed et av de få stedene hvor angelsakserne beholdt en betydelig autoritet. Kongen valgte allikevel å sikre seg mot angrep ved å bygge tre befestede slott: Tower of London, Baynard's Castle og Montfichet's Castle. I 1132 gav Henrik I City of London status som grevskap, og innen 1141 var borgermassen definert som en klar enhet. Dette var opphavet til City of London Corporation. a> brøt ut i City of London, og la det meste av området i aske Området har blitt rammet av to storbranner, først i 1212 og så i 1666. Begge omtales som "the Great Fire", «den store brannen». City of London valgte tidligere fire medlemmer til Underhuset. Dette fortsatte selv etter "Reform Act 1832", men i det 20. århundre ble byen i forhold til valg innlemmet i valgkretsen Cities of London and Westminster. City of London vokser i høyden, og det er alltid intens byggeaktivitet Befolkningstallet sank kraftig i det 19. århundre, og i det 20. ble mange boliger revet for å gi mer kontorplass. I 1970-årene begynte man å bygge i høyden, og det 42 etasjer høye NatWest Tower ble Storbritannias første skyskraper. Denne trenden begynte å snu seg mot slutten av det 20. århundre, blant annet ved at man begynte å gjøre om en del kontorbygninger til leilighetskomplekser. Man regner allikevel ikke med at befolkningstallet vil stige til mye over 10 000. Det viktigste boligkomplekset i City er Barbican Estate. Et glimt av "Bank of England" fra smuget Tokenhouse Yard Også på andre områder har City beveget seg bort fra å være et rent kontorområde siden 1990-årene. Det første kjøpesenteret har blitt åpnet, og det har kommet flere hoteller. Disse er lite brukt i helgene, og mange puber og kaféer velger faktisk å holde stengt i helgene. Det er planlagt flere skyskrapere, blant annet Bishopsgate Tower på 63 etasjer, Leadenhall Building på 48 etasjer og Heron Tower på 46 etasjer. Kollektivtransport. Kollektivtransporten i City of London blir drevet av Transport for London, og er fullt ut integrert i Stor-Londons kollektivsystem. De følgende stasjoner ligger i eller rett utenfor City. Josef Hymneskriveren. Josef Hymneskriveren (816 i Syrakus, Sicilia – 3. april 886 i Konstantinopel) var en siciliansk prest og basilianermunk. Sammen med sin venn Gregor Dekapolites var han blant de fremste motstanderne av ikonoklasmen (billedstormen) i østkirken på 900-tallet. Under en reise til Roma en gang før 850 ble han tatt til fange av sjørøvere. Etter å ha blitt satt fri vendte han tilbake til Konstantinopel, hvor han i nærheten av graven til St. Johannes Krysostomos grunnla et kloster. Han diktet der en rekke hymner, noe som ga ham tilnavnet «Hymneskriveren». I den byzantinske kirken regnes han som en av de fremste liturgiske poetene. Mellom 858 og 867 var han forvist fra Konstantinopel av patriark Ignatius av Konstantinopel, antagelig på grunn av sitt standpunkt i billedstriden. Etter å ha kommet tilbake ble han administrator i Hagia Sofia, et embete han hadde til sin død. Hans helgenkult bredde seg mest i østkirken, men han regnes også som helgen av Den katolske kirke. Minnedagen er dødsdagen, 3. april, men den har tidligere også vært feiret 14. juni. Kletus. Kletus (eg. Anakletus, men på norsk tradisjonelt kjent under kortformen) (død ca. 88) var pave fra ca. 76 til sin død. Han var den tredje pave. Navnet hans, på gresk "Anenkletos", betyr «ulastelig», og var et navn som stort sett ble brukt av slaver. Det er derfor regnet som mulig at han var en frigitt slave, eller at hans far hadde vært slave. Opplysningene som finnes om ham er sparsomme og usikre. Han skal ha ordinert en del prester, delt inn Roma i 25 kirkesogn, satt opp regler for vigsling av biskoper og for presteskapets klesdrakt, og bygget et oratorium ved apostelen Peters grav på Vatikanhøyden. Noen eldre pavelister regner ham ikke som pave, men som stedfortreder for Klemens I under hans lange fravær fra Roma. I andre lister dukker han opp to ganger, både som Kletus og Anakletus. I en lang periode hadde han to minnedager i den liturgiske kalenderen: 26. april som Kletus og 13. juli som Anakletus. Sistnevnte minnedag er nå avskaffet. Ifølge tradisjonen led han martyrdøden under keiser Domitian (81–96), men det finnes ikke historisk belegg for dette. Han ble regnet som helgen umiddelbart etter sin død. I kunsten har han attributtene palme (martyrsymbol), pavekors og en mynt som han knuser. Hornindalsvatnet. Hornindalsvatnet er en innsjø i Eid og Hornindal kommuner i Sogn og Fjordane. Med sin maksimale dybde på 514 m er den Europas dypeste innsjø. Vannet har god fiskebestand, med røye, ørret, ål og laks. Laksen og ålen kommer opp fra Nordfjorden og videre opp Eidselva og opp i Hornindalsvatnet. Røya vandrer fra dypere lag av vannet og inn til sanddynene ved Grodås for å gyte. Ørreten går opp i Storeelva og andre mindre elver og bekker. I senere tid har de fleste bostedene rundt vannet blitt knyttet opp mot et moderne renseanlegg, noe som gjør at den største kilden til urenheter i vannet nå kommer fra landbruket og fra nedbør. Et sagn forteller om en prest fra Nordfjordeid som under Svartedauden rodde seg over Hornindalsvatnet for å gi folk langs vannet avlat og sikre at ikke Gamle-Erik fikk sjelene deres. Som belønning krevde han gårdsskjøtene til de som strøk med. På vei tilbake sto han opp i båten sin og sa: «Hornindalen, no e du min,» mistet balansen og forsvant så lang han var ned gjennom det blanke vannet. I senere tid har en annen prest, Jon Ytrehorn, lekt med tanken å konstruere et undervannsmuseum, som en hyllest til innsjøen. På 1970-talet ble Kjøsapollen i østenden av Hornindalsvatnet stengt av etter bygging av Kjøs Bru. Bare en liten passasje midt på brua knytter naturperlen sammen med resten av innsjøen. Dette eksemplet på brubygging har gjort at Kjøsapollen er begynt å gro til, og i sammenheng med bygging av Kvivsveien vil dette være et varmt diskusjonstema i bygda som er stolte av vannet sitt. Hornindalsvatnet maraton blir årlig arrangert i slutten av juli. Ethelbert av Wessex. Ethelbert (født ca. 835, død ca. 865) var konge av Wessex i dagens England fra 860 til sin død. Han var sønn av Ethelwulf av Wessex, og etterfulgte sin bror Ethelbald. Under hans tid som konge ble Kent og Northumbria plyndret av daner under Ragnar Lodbrok. Da han fikk makten hadde danene kommet så langt som Winchester. Ethelbert døde uten å ha fått barn, og ble etterfulgt av sin bror Ethelred. Hans grav er bevart i Sherborne Abbey i Sherborne, Dorset, som var hovedstaden i Wessex på hans tid. Wessex. Wessex var et av de syv store angelsaksiske kongedømmene (Heptarkiet) i middelalderens England. Det hadde sitt navn fra vestsakserne, og lå i det sørlige og sørvestlige England. Det eksisterte fra 6. århundre til dannelsen av den engelske nasjon i 9. århundre, og fortsatte som jarledømme til 1066. Fra omkring 829 tok Wessex over for Mercia som det dominerende angelsaksiske riket, og det er Alfred av Wessex (død 899) som regnes som den første konge av et forent England. I 927 sluttet Athelstan av England å bruke tittelen konge av Wessex, og det ble i stedet utnevnt en jarl. Det gamle kongehuset i Wessex brukte bare personnavn som begynte med bokstaven C. Den eldste kjente kongen er "Cerdic", som døde i 551, fulgt av "Cynric, Ceawlin, Ceolric, Ceolwulf" og "Cynegisl", som regjerte fra 611 til 641 og hadde datteren "Cyneberga" og sønnene "Cwichelm, Coenwealh" og "Centwine". Dette fortsatte til 802, da en ny slekt kom på tronen. De hadde tvert om navn som begynte på vokal: "Ecgbeort, Æthelwulf, Æthelbeald, Æthelbeorth", avsluttet med "Eadweard" (= Edvard bekjenneren). Denne skikken deltes av Uppsala-kongene, som alle hadde navn som startet med vokal: Erik, Olav, Anund og Emund. Jarlen av Wessex. Ulikt flere andre angelsaksiske kongedømmer, er Wessex ikke bevart som et administrativt område i dagens England. Etter at den siste jarlen i middelalderen, Harald Godwinson, døde i slaget ved Hastings, ble ikke tittelen brukt før i 1999, da prins Edward ble utnevnt til jarl av Wessex og "viscount" Severn, i forbindelse med at han giftet seg med Sophie Rhys-Jones. Garri Kasparov. Garri Kimovitsj Kasparov (Гарри Кимович Каспаров; født 13. april 1963) blir regnet som verdens sterkeste sjakkspiller. Han har høyest ELO-rating på FIDEs liste fra april 2005 (2812), og har har hatt tidenes høyeste rating på 2852 (1999). Han var verdensmester i sjakk fra 1985 til 2000. Etter å ha vært regnet som verdens klart sterkeste spiller i tjue år, kunngjorde Kasparov i mars 2005 at han ville trekke seg tilbake fra profesjonell sjakk. Han oppga grunnen som at han ikke lenger var motivert til å spille seriøse turneringer, men meddelte samtidig at han godt kunne tenke seg å møte opp, da sporadisk, på mindre turneringer. Bakgrunn og tidlig karriere. Han ble født som Garri Weinstein i Baku i Aserbajdsjan. Hans armenske mors etternavn var Kasparian, og "Kasparov" er den russifiserte versjonen av dette navnet. Kasparov studerte sjakk ved Mikhail Botvinniks sjakkskole. Man ble for alvor klar over talentet hans da han ble sovjetmester for juniorer i Tbilisi i 1976, med 7 av 9 poeng. Han var 13 år gammel. Han gjentok prestasjonen året etter, da med hele 8,5 av 9 mulige poeng. I 1980 vant han junior-VM i Dortmund i Tyskland, og fire år senere var det klart for Kasparovs første VM-match. Verdensmesterskapet 1984. VM-kampen i 1984 mellom Anatolij Karpov og Garri Kasparov ble både langvarig og begivenhetsrik. Karpov tok tidlig ledelsen 4-0 i kampen, der det gjaldt å bli først til å vinne seks partier. Flere eksperter tippet at Kasparov ville bli slått 6-0 i løpet av 18 partier. Etter sytten remispartier på rad økte Karpov ledelsen til 5-0. Deretter fulgte en ny remisserie før Kasparov noterte sin første seier i parti 32. Karpov, som var tolv år eldre enn Kasparov, virket nå utslitt, og Kasparov vant raskt ytterligere to partier, slik at stillingen var 5-3 i Karpovs favør. På denne stillingen ble matchen avbrutt av Florencio Campomanes, daværende FIDE-president, med henvisning til spillernes helse. Karpov hadde blant annet gått ned ca. 10 kg siden matchen startet. Det ble utlyst en ny match noen måneder senere. Verdensmester. I den andre matchen mellom Karpov og Kasparov i 1985 viste Kasparov seg som den sterkeste spilleren, og kunne utropes til verdensmester i en alder av 22 år. Dette var den yngste spilleren som noensinne hadde blitt verdensmester. Kasparov befestet stillingen øverst på verdensrankingen med flere turneringsseire, i tillegg til at han forsvarte tittelen tre ganger mot erkerivalen Karpov. Som verdensmester begynte Kasparov å kjempe mot FIDE. Han opprettet en organisasjon som representerte sjakkspillere, GMA (GrandMasters' Association), som skulle sørge for at sjakkspillerne fikk større innflytelse i verdenssjakkforbundet. Utkastelse fra FIDE. I 1993 hadde engelskmannen Nigel Short kvalifisert seg til å spille mot Kasparov om VM-tittelen. Kasparov og Short besluttet å spille matchen uten FIDEs medvirkning, under en annen organisasjon som Kasparov opprettet, PCA (Professional Chess Association). Kasparov og Short ble utestengt fra FIDE, og de spilte matchen sin i London. Kasparov vant klart. FIDE arrangerte sin egen VM-match mellom nederlenderen Jan Timman og tidligere verdensmester Karpov. Dermed holdt Kasparov PCA-tittelen og Karpov FIDE-tittelen. Kasparov forsvarte tittelen i 1995 mot inderen Viswanathan Anand, før PCA brøt sammen (Intel, en av hovedsponsorene, trakk seg). Kasparov forsøkte å organisere en ny VM-match, under enda en ny organisasjon WCA (World Chess Association). Dette førte til en match mellom Vladimir Kramnik og Aleksej Sjirov, som Sjirov vant. WCA brøt imidlertid snart sammen på grunn av finansieringsproblemer. Dermed sto Kasparov uten noen tittel, men enda en organisasjon, BrainGames.com, kom inn i bildet, og etter mange forviklinger kom det i stand en tittelkamp mellom Kramnik og Kasparov i annen halvdel av 2000. En godt forberedt Kramnik overrasket Kasparov og vant det andre partiet. Kramnik vant matchen, og for første gang på seksten år hadde ikke Kasparov noen VM-tittel. Kasparov beviste i 2001 at han fremdeles var verdens sterkeste turneringsspiller med et strålende resultat i Corus-turneringen i Wijk aan Zee i Nederland. Partieeksempel. Etter 23. trekk i partiet Kasparov-Topalov fra 1999, ser Kasparov (hvit) ut til å stå svakere, men et flott tårnoffer fulgt av et presist sluttspill sikrer Kasparov seieren. 1.e4 d6 2.d4 Sf6 3.Sc3 g6 4.Le3 Lg7 5.Dd2 c6 6.f3 b5 7.Sge2 Sbd7 8.Lh6 Lxh6 9.Dxh6 Lb7 10.a3 e5 11.0-0-0 De7 12.Kb1 a6 13.Sc1 0-0-0 14.Sb3 exd4 15.Sxd4 c5 16.Td1 Sb6 17.g3 Kb8 18.Sa5 La8 19.Lh3 d5 20.Df4+ Ka7 21.The1 d4 22.Sd5 Sbxd5 23.exd5 Dd6 24.Txd4!! cxd4 25.Te7+! Kb6 [25...Dxe7 26.Dxd4+ Kb8 27.Db6+ Lb7 28.Sc6+ Ka8 29.Da7#] 26.Dxd4+ Kxa5 27.b4+ Ka4 28.Dc3 Dxd5 29.Ta7 Lb7 30.Txb7 Dc4 31.Dxf6 Kxa3 32.Dxa6+ Kxb4 33.c3+! Kxc3 34.Da1+ Kd2 35.Db2+ Kd1 36.Lf1! Td2 37.Td7! Txd7 38.Lxc4 bxc4 39.Dxh8 Td3 40.Da8 c3 41.Da4+ Ke1 42.f4 f5 43.Kc1 Td2 44.Da7 1-0 Bøker. Kasparov har skrevet flere bøker om sjakk. I 2003 ble første bind i fembindsverket "Garry Kasparov on My Great Predecessors" utgitt. Dette bindet, som omhandler verdensmestrene Wilhelm Steinitz, Emanuel Lasker, Jose Raul Capablanca og Aleksandr Alekhin, og noen av deres samtidige mesterspillere, er blitt varmt mottatt av enkelte anmeldere, mens andre har kritisert det for historiske unøyaktigheter og kopiering av eldre analyser uten kildehenvisninger. Bind to, som omhandler Max Euwe, Mikhail Botvinnik, Vassilij Smyslov og Mikhail Tal, kom senere i 2003. I 2004 kom bind tre om Tigran Petrosjan og Boris Spasskij, og bind fire som omhandler Samuel Reshevsky, Miguel Najdorf og Bent Larsen, men først og fremst Bobby Fischer. Anatolij Karpov. Anatolij Jevgenjevitsj Karpov (ru. Анатолий Евгеньевич Карпов) (født 23. mai 1951) er en russisk sjakkspiller. Han var verdensmester fra 1975 til 1985. Barndom og ungdom. Karpov ble født i Zlatoust i det tidligere Sovjetunionen, og lærte å spille sjakk som fireåring. Tolv år gammel ble han tatt opp som elev på sjakkskolen til Mikhail Botvinnik. 15 år gammel ble han tidenes yngste vinner av sovjetmesterskapet i sjakk, og noen måneder senere ble han europamester for juniorer. I 1969 ble han juniorverdensmester. Verdensmester. Karpov ble verdensmester da han slo Viktor Kortsjnoj 3 – 2 over 24 kamper i finalen i kandidatmatchene i 1975. Med dette vant Karpov retten til å møte regjerende mester Bobby Fischer i tittelkamp, men Fischer nektet å gå med på betingelsene den internasjonale sjakkføderasjonen (FIDE) stilte for tvekampen. Fischers krav var at man skulle spille et ubegrenset antall partier hvor uavgjorte partier ble strøket, og førstemann til 10 seire skulle bli mester. Han hadde et tilleggskrav om at mesteren beholdt tittelen på stillingen 9 – 9, hvilket i praksis betydde at utfordreren måtte vinne 10 – 8. Et slikt forsprang kunne ikke den russiske delegasjonen gå med på, eller FIDE godta, og da Fischer ikke ville fire på kravene ble mestertittelen tildelt Karpov uten kamp. At Karpov på denne måten ble verdensmester i styrerommet, og ikke over sjakkbrettet, gjorde at han fikk et visst press på seg for å bevise at han var tittelen verdig. Det gjorde han ved å være en svært aktiv turneringsspiller, både nasjonale og internasjonale, og den dag i dag regnes han å være sjakkens mestvinnende turneringsspiller, med over 140 førsteplasser. Karpov forsvarte VM-tittelen ved tre anledninger: Mot Viktor Kortsjnoj i 1978 (Bagaio, Filippinene og 1981 (Merano, Italia), og mot Garri Kasparov i 1984 (Moskva, Sovjetunionen). Alle disse matchene er kjent også for omstendighetene utenfor brettet. Mot Kortsjnoj fordi han hadde hoppet av fra Sovjetunionen, og nå var sveitsisk statsborger, mens Karpov var god kommunist og betrodd medlem av kommunistpartiet. I kampen mot Kasparov gikk Karpov opp i ledelsen 5 – 0, og regelen var førstemann til 6. Men Karpov var ute av stand til å vinne det sjette partiet, og da Kasparov fikk inn sin tredje seier til 5 – 3 i parti nummer 47, gikk FIDE inn og avlyste matchen av hensyn til spillernes helsetilstand. Året etter mistet Karpov verdensmestertittelen til Kasparov, etter å ha tapt tittelmatchen med 11–13. Etterpå. Det fulgte en periode hvor Kasparov og Karpov totalt dominerte sjakkverdenen, og regelmessig møtte hverandre i spill om verdensmestertittelen. Karpov klarte imidlertid aldri å vinne den tilbake. Han ble offisielt FIDE mester på ny i 1993, da Kasparov trakk seg fra organisasjonen og spilte tittelkamp mot Nigel Short under deres nystartede føderasjon PCA. Karpov klarte å forsvare tittelen sin flere ganger på 90-tallet, men det var under forhold hvor han som mester fikk klare fordeler mot utfordrerne Viktor Kamsky (1996) og Viswanathan Anand (1998). I dag er Karpov fortsatt aktiv, men sier selv at han ikke lenger har de store ambisjonene som sjakkspiller og spiller helst for moro skyld. Salsvatnet. Salsvatnet er en innsjø i kommunene Fosnes og Nærøy i Nord-Trøndelag. Med sin største dybde på 464m er den Norges og Europas nest dypeste innsjø, etter Hornindalsvatnet. Elva Moselv drenerer Salsvatnet over den vel en kilometer brede moreneryggen som skiller Salsvatnet og Foldafjorden ved bygda Salsnes. Salsvatnet er meromiktisk. Det vil si at det nederste vannlaget, som i dette tilfellet består av gammelt sjøvann, er stillestående. Andre meromiktiske innsjøer med gammelt sjøvann i Norge er Kilevann, Tronstadvatn, Birkelandsvatn, Rørholtfjorden, Botnvatn, Rørhopvatn og Strandvatn. Heptarkiet. En omtrentlig plassering av folkeslag i Storbritannia omkring år 600 Heptarkiet (fra gresk επτα «syv» + αρχη «hersker») er et begrep som brukes av historikere som fellesnavn på perioden i Englands historie etter at angelsakserne hadde tatt kontroll og fram til vikingenes maktovertagelse begynte. Normalt regnes perioden for å vare fra ca. 500 til ca. 850. Ordet refererer til de syv kongedømmer man tradisjonelt har telt med blant de angelsaksiske riker som tidlig i 10. århundre ble nasjonen England. Disse er Northumbria, Mercia, East Anglia, Essex, Kent, Sussex og Wessex. Disse rikene var til tider samlet under en "bretwalda", en konge som fungerte som overherre over alle rikene. "Bretwaldaens" reelle makt utenfor sitt eget kongedømme var dog svært begrenset, og det var ikke en tittel som ble formelt tildelt eller gikk i arv, men mer en anerkjennelse av at en konge var dominerende, særlig i militær forstand. Bruken av ordet kan dateres tilbake til det 12. århundre, da det ble brukt av den engelske historikeren Henry av Huntingdon. Det har vært i allmenn bruk siden 16. århundre. Nyere forskning. Selv om begrepet fortsatt er i en viss bruk, har nyere forskning vist at det omfatter en sannhet med modifikasjoner. Dels har man forstått at noen av rikene hadde en betydelig lavere status enn de andre; dette gjelder spesielt Essex og Sussex. Samtidig har man også sett at det var kongedømmer utenom de syv som spilte en betydelig rolle, slik som Lindsey, Hwicce, Magonsaete, Wihtware, Middle Anglia, Haestingas og Gewissae (forløper for Wessex). I dag brukes begrepet først og fremst som et bekvemmelighetsord for å sette navn på en periode i engelsk historie, uten at man legger noen vekt på om det rommer syv eller flere kongedømmer. Steven Spielberg. Steven Allan Spielberg (født 18. desember 1946 i Cincinnati, Ohio, USA) er en amerikansk filmregissør. Spielberg er nær venn av den også kjente suksessrike regissøren Robert Zemeckis (Tilbake til fremtiden, Forrest Gump, Contact, Beowulf). Vennskapet begynte tidlig da Zemeckis skrev manus til filmen Unnskyld, hvor er Hollywood?, hvor Spielberg hadde regien. Senere produserte Spielberg Tilbake til fremtiden-trilogien til Zemeckis. Spielberg og Zemeckis produserte sammen science-fiction-filmen (prosjektet som regissøren Stanley Kubrick ikke fikk gjennomført) hvor Spielberg tok regien. Spielberg og Zemeckis produserte også sammen animasjonsfilmen Monsterhuset. Spielberg har også skrevet manus til flere av filmene sine som f.eks. Nærkontakt av tredje grad og. Han er den finansielt mest suksessrike filmregissør gjennom tidene. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 2001 ble han utnevnt til "Honorary Knight Commander" Order of the British Empire. Danske Lov. Danske Lov ("Christian 5s Danske Lov av 1683"), også kjent som "Den Danske Landslov af 1683", ble underskrevet av kong Christian V den 15. april 1683. Danmark fikk dermed en lov som gjaldt for hele kongeriket, og som omfattet sivilrett såvel som strafferett, prosess, kirkerett og andre deler av den offentlige rett. Hittil hadde det vært 3 forskjellige landskapslover: Jyske Lov for Fyn og Jylland, Sjællandske Lov for Sjælland, Møn, Lolland og Falster og Skånske Lov for Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. Jyske Lov var den yngste og ble derfor også brukt utenfor Jylland. Danske Lov ble utstedt på bakgrunn av enevoldsmakten (jus majestatis), som ble innført i forbindelse med Kongeloven av 1665. Danske Lov er detaljert og utførlig i sine bestemmelser, ganske i overensstemmelse med datidens kasuistiske metode. Det var tale om en sammenskrivning av en rekke samfunnsmessig viktige problemstillinger, som før enten hadde vært regulert utfra sedvane eller ved landskapslovene. Danske Lov var nyskapende på mange områder, bl.a. ble straff begrunnet utfra et forebyggelsessynspunkt. Den vakte stor oppsikt i utlandet og ble oversatt til tysk, latin, russisk og engelsk. Norge fikk i 1687 sin Norske Lov, som i form og innhold stort sett baserte seg på Danske Lov, men inneholdt en hel rekke særbestemmelser og innrømmelser overfor norske, økonomiske interesser. Det norske forarbeidet med å få revidert hadde startet med forslag fra Jens Bjelke om å revidere lovverket. Stattholderne Hannibal Sehested og Ulrik Fredrik Gyldenløve støttet også bestrebelsene, men først i 1680 kom en kommisjon igang. Tigran Petrosian. Tigran Vartanovitsj Petrosian (armensk Տիգրան Վարդանի Պետրոսյան, russisk Тигран Вартанович Петросян, født 17. juni 1929, død 13. august 1984) er tidligere verdensmester i sjakk. Petrosian var etnisk armener, født i Tbilisi, hovedstaden i Georgia, Sovjetunionen, og døde i Moskva. I 1963 slo han Mikhail Botvinnik 12,5–9,5 i kampen om VM-tittelen. Petrosian forsvarte tittelen i 1966, da han slo Boris Spasskij 12,5–11,5. I 1969 tapte han tittelen til Spasskij (10,5–12,5). Spillestilen til Petrosian var preget av dyp strategisk innsikt, og han var svært dyktig til å utnytte ørsmå posisjonelle feil fra motstanderen. Denne spillestilen gjorde at Petrosian tapte partier svært sjelden, men også til at mange partier endte remis. Partiene hans har blitt beskyldt for å være «kjedelige», men de viser ofte dyp forståelse av stillingen. Bletoppen. Bletoppen (1342 moh.), i Tinn kommune i Telemark, er en del av Store Ble og er den høyeste toppen på Blefjell. Fra Bletoppen er det utsikt til blant annet Jonsknuten og Skrimfjella i sørøst, Lifjell i sørvest, Gaustatoppen i vest og Hardangervidda i nordvest. Bletoppen nås enklest ved å følge merket sti fra parkeringsplassen ved Nordstul, 3–4 timers gange sommerstid. Flere vesentlig kortere stier begynner ved veien mot Fosskard og går opp den bratte vestsiden av Blefjell. Mikhail Botvinnik. Mikhail Moisejevitsj Botvinnik (ru. "Михаил Моисеевич Ботвинник"; født 17. august 1911 i Kuokkala, død 5. mai 1995) var en russisk sjakkspiller. Han var verdensmester i totalt cirka 16 år. Han ble en sterk spiller i Sovjetunionen, og vant det sovjetiske mesterskapet for første gang i 1931, en bedrift han gjentok i i 1933, 1939, 1941, 1945 og 1952. Takket være gode resultater i internasjonale turneringer mente man at han fortjente å møte Aleksandr Alekhin i en tittelkamp. I mellomtiden kom krigen, og først i 1948 ble han verdensmester ved å vinne en offisiell turnering om verdensmestertittelen, arrangert av verdenssjakkforbundet FIDE. Han forsvarte tittelen i offisielle tittelmatcher i 1951 mot David Bronstein og i 1954 mot Vassilij Smyslov, inntil han i 1957 tapte tittelen til selvsamme Smyslov. I den garanterte returmatchen mot Smyslov i1958 vant han tilbake tittelen med resultatet 12,5–10,5. I 1960 mistet han tittelen til Mikhail Tal, men vant den tilbake i returmatchen året etter. I 1963 tapte han igjen en tittelmatch, denne gang mot Tigran Petrosjan. Nå hadde FIDE bestemt at Botvinnik ikke kunne kreve flere returmatcher. Han fortsatte å spille internasjonal turneringssjakk til 1970. Botvinnik startet en sjakkskole som gav undervisning til spesielt begavede talenter. Flere storspillere har vært innom Botvinniks sjakkskole, blant annet Garri Kasparov, Anatolij Karpov og Vladimir Kramnik. Kyoto-avtalen. Kyoto-avtalen eller Kyoto-protokollen, er en internasjonal avtale vedtatt i desember 1997 i Kyoto, Japan. Formelt er Kyoto-avtalen en protokoll til Klimakonvensjonen som ble vedtatt under FNs konferanse om miljø og utvikling i 1992 (Rio-konferansen). Forpliktelser i de ulike land. Avtalen innebærer at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå i perioden 2008–2012. Protokollen innebærer bl.a. at EU skal senke sine utslipp med 8 %, USA med 7 %, og Japan med 6 %. For at avtalen skulle tre i kraft, krevdes at minst 55 land, med 55 % av utslippene av karbondioksid i 1990, offisielt ratifiserte den. USA. USAs senat stemte enstemmig mot Kyoto-avtalen under president Bill Clinton. I mars 2001 erklærte president George W. Bush at USA ikke skulle ratifisere protokollen, fordi det kunne skade amerikansk næringsliv. I tillegg mener USA at det er urettferdig at land med så stor utslippsvekst som India og Kina ikke omfattes av utslippsreglene. Russland. Russlands president Vladimir Putin underskrev Kyoto-protokollen i november 2004. Kyoto-avtalen trådte dermed i kraft 16. februar 2005, etter å ha blitt ratifisert av 127 land. Norge. Norge fikk som følge av forhandlingene om Kyoto-protokollen mulighet til å øke sine utslipp med 1 % fra 1990-nivå. Fra 1990 til 2010 økte drivhusgassutslippene med 8 %. Det er verdt å merke seg at omregning til CO2-ekvivalenter skjuler en betydelig reduksjon i utslipp av lystgass fra industrien. De samlede utslippene av klimagassen CO2 har i perioden økt med anslagsvis 30 %, og var høyere i 2010 enn i noe annet år siden målingene startet i 1973. Norges tildelte kvotemengde er 250,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter for femårsperioden 2008–12. Det er i gjennomsnitt 50,1 millioner tonn per år. I 2008, Kyoto-protokollens første gjeldende år, slapp Norge ut 53,8 millioner tonn CO2e. For 2009 var tallet 51,2, etter en reduksjon som en følge av den internasjonale økonomiske krisen. I 2010 økte norske utslipp igjen til 53,7 millioner tonn. Gjennomsnittet av årene 2008 – 2010 ligger dermed på 52,9. Skal Norge innfri sine forpliktelser, kreves store kutt i årene 2011 og 2012. Innenlandske utslippsreduksjoner kan etter Kyotoavtalens § 17 "suppleres" med kvotekjøp i utlandet. Utslippskuttene i utlandet vil da bestå i skogplanting, bygging av fornybar energi samt energieffektiviseringstiltak. Å "utelukkende" basere seg på kvotekjøp er dermed ikke forenlig med Kyotoavtalen. Ny klimaavtale. Klimaforskerne har uttalt at reduksjonen på 5,2 prosent som ble vedtatt i Kyoto-avtalen er på langt nær tilstrekkelig til å forhindre farlige menneskeskapte klimaendringer. På Bali-konferansen i desember 2007 oppnådde de 190 medlemslandene i FNs klimakonvensjon (UNFCCC) enighet om å begynne forhandlinger om en ny avtale for perioden etter 2012, når forpliktelsene i Kyoto-avtalen opphører. Om Kyoto-avtalen skal videreføres også etter 2012 er en del av disse forhandlingene. Forhandlingene skal også avgjøre hvor store utslippskuttene må være og hvorledes de skal bli fordelt, og lage ordninger for teknologioverføring til utviklingsland, for vern av regnskog og kompensasjonsordninger for land som blir sterkt rammet av klimaendringer, med mer. Etter planen skulle forhandlingene være fullført på FNs klimakonferanse i København i desember 2009, for å sikre at mange nok land skulle rekke å ratifisere eventuelle nye avtaler og endringer i Kyoto-protokollen i god tid før 2012. Konferansen i København førte imidlertid ikke fram til enighet, og forhandlingene ble forlenget med ett år, fram til toppmøtet i Cancún (Mexico) i desember 2010. Heller ikke på konferansen i Cancún ble det enighet om en videreføring av Kyoto-avtalen, og forhandlingene fortsatte i klimakonferansen i Durban i november-desember 2011. Randsfjorden. Randsfjorden er den fjerde største innsjøen i Norge og den nest største i Oppland fylke. Randsfjorden ligger i kommunene Jevnaker, Gran, Søndre Land og Nordre Land, alle i Oppland. I nord har innsjøen tilsig av elvene Etna og Dokka. Randsfjorden dreneres av Randselva som renner ut ved Jevnaker i sørenden av innsjøen. Randsfjorden ligger 135 moh. og har et areal på 139,2 km². Dybden varierer noe, den største dybden er mellom 131 og 134,5 meter. Randsfjordferga krysser Randsfjorden mellom Horn og Tangen. Randsfjorden er en fjordsjø som ble dannet av isen under og etter siste istid. Området utgjør en svakhetssone i jordskorpa på grunn av en forkastning, der østsiden har sklidd ned mens vestsiden er presset opp. Bergartslagene er dermed best bevart i øst der vi finner kambrosilurske skifre og i høyereliggende områder permiske lava bergarter. Disse lagene er erodert på vestsiden og vi finner prekambrisk grunnfjell. Dokkadelta naturreservat er et ramsarområde på grunn av områdets betydning som biotop for trekkfugler og overvintrende vadefugler. Randsfjorden har flere stammer med storørret. Den som blir fysisk størst av dem gyter i Dokka/Etna og kalles gjerne Dokkaaure. Nesten hvert år fanges det fisk på over 10 kg i dette vassdraget eller fjorden. Randsfjorden var en viktig årsak til bosettingsmønsteret på Hadeland. Utenfor Eidsand ligger flere øyer, blant annet Kongeøya og Sandøya. Rundt innsjøen finnes flere golfbaner. Snorre skriver at en gang kong Halvdan Svarte hadde vært på besøk på Hadeland, reiste han over Randsfjorden på vei hjem. Da gikk han gjennom isen med sin hest og slede, og druknet. Tettsteder og småsteder ved Randsfjorden. Randsfjorden er fordelt med vestsiden og østsiden. Den går fra Jevnaker i sør til Dokka i Nord. På vestsiden finner vi stedene Halvorsbøle, Tangen, Bjoneroa, Ringelia og Ligarda. På østsiden finner vi Grymyr, Brandbu, Røykenvik, Horn, Fall, Hov, Fluberg og Odnes. Østsiden har flere tettsteder/småsteder enn vestsiden. DivX. DivX, forkortelse for Digital Video Exchange er en videostandard laget av DivXNetworks Inc. DivX er en av verdens mest utbredte teknologier innen video, og har per i dag over 200 millioner brukere verden over. DivX er kjent for å kunne komprimere lange og store videoer, typisk komprimeres DVD-videoer fra 5 gigabyte til ca. 700 megabyte. Den europeiske jødiske kongressen. Den europeiske jødiske kongressen er en paraplyorganisasjon for 38 jødiske nasjonale samfunn i Europa, med rundt 2,5 millioner medlemmer. Siden 1. oktober 2003 er Jacob Benatof kongressens president. Visepresidenter er Roger Cukierman (Frankrike), Henry Grunwald (Storbritannia), Charlotte Knobloch (Tyskland) og rabbiner Jaakov Bleich (Ukraina). DDT. DDT (fork. for "diklor-difenyl-trikloretan") er et kjemisk stoff med en nervelammende virkning som ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Paul Müller i 1939. DDT er ekstremt giftig, brytes sakte ned, og har blitt forbudt i flere land – deriblant i Norge i 1970. I etterkrigsårene ble DDT lenge sett på som et vidundermiddel i mange sammenhenger. Stoffet ble brukt som insektdrepende middel (insekticid). Det førte til finere grønnsaker og frukt, fluefrie fjøs og hus. Midlene var billige, luktfrie, enkle å bruke og angivelig ufarlige. I 1947 annonserte for eksempel A/S Plantevern-Kjemi optimistisk for sine varer i "Bonde og Småbruker": «Like revolusjonerende som atombomben er de nye "Kverk" DDT-preparatene». På redaksjonell plass forsvarte bladet indignert DDT-midlene mot kritikk i andre deler av pressa. Etter hvert avdekket ny kunnskap skadevirkningene: Insektarter ble ikke utrydda, men motstandsdyktige mot DDT. Fugler som levde av insekter døde etter å ha fått i seg stoffet. DDT fulgte næringskjedene, og kunne føre til kreft hos mennesker. Sebastian Brant. Sebastian Brant, på latin "Sebastian Henricpetrus" (født 1457/58, død 10. mai 1521 i Strasbourg) var en tysk forfatter. Brant er mest kjent for sin bok "Das Narrenschiff" («Narrenes skip») som ble utgitt for første gang i Basel i Sveits i 1494. Boka er et satirisk og moraliserende diktverk som framstiller menneskenes dårskap, og den kan sammenlignes med Erasmus av Rotterdams "Encomium morae" og Dantes "Divina Commedia". Boka ble en stor suksess i Tyskland og ble oversatt til latin. Volker Braun. Volker Braun (født 7. mai 1939 i Dresden) er en tysk forfatter og dramatiker. Liv. Braun ble født i Dresden. Der arbeidet han som trykker før han begynte å studere filosofi i Leipzig. Først var han lyriker, men senere skrev han stadig mer prosa. Hans mest kjente verk er "Unvollendete Geschichte", som er inspirert av Heinrich von Kleist og Georg Büchner og har som idé at (den virkelige) sosialismen ikke er fullendt. City of London Police. City of London Police Officers City of London Politi er City of Londons politistyrke. Den er ikke del av Metropolitan Police Service, som har ansvaret for resten av Stor-London. City of London Politi har rundt 1.200 ansatte, hvorav 800 er polititjenestemenn. Det er politistasjoner ved Snow Hill, Wood Street og Bishopsgate. Den moderne politistyrken ble stiftet i 1839, da Corporation of London bestemte seg for å modernisere politiet for å unngå at den eldre styrken ble innlemmet i Metropolitan Police. Dens historie går lenger tilbake, da den er en direkte etterfølger etter City of London Watch som ble grunnlagt i det 13. århundre. Olympiske leker. Londonpolitiet har stilt lag i tautrekking under tre olympiske leker. Under OL 1908 i London ble de olympiske mestere, de beseiret Liverpoolpolitiet i finalen. Fire år senere under OL 1912 i Stockholm fikk de sølvmedalje, de tapte mot Stockholmpolitiet. Siste gangen tautrekking stod på det olympiske programmet var under OL 1920 i Antwerpen. Londonpolitet vant finalen over Nederland og de er dermed regjerende olympiske mestere i tautrekking. Eksterne lenker. Police Luthers 95 teser. Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen av 1517 utfordret den katolske kirkes nattsverdslære og markerer starten på den lutherske reformasjon. Tesene og forhistorien. Den 31. oktober 1517 sendte augustinereremitten Martin Luther, professor i bibelteologi ved universitetet i Wittenberg i Tyskland, de såkalte 95 teser om avlatshandelen til den stedlige biskop, Hieronymus Schultz av Brandenburg, og til erkebiskop Albrecht av Magdeburg. Tesene var foranlediget av at den pavelige avlat til inntekt for byggingen av ny Peterskirke i Roma ble forkynt i områder som lå nær Wittenberg, og Luther reagerte på den måten avlatsforkynnelsen og salget av avlatsbrev foregikk på. Tesene konsentrerte seg om misbruket og gikk i begrenset grad inn på dypereliggende teologiske spørsmål. Men da de 95 tesene ble kjent i hele Tyskland, ble det etterhvert klart at en konsekvent refleksjon over Luthers teser også reiste spørsmål ved avlatsteologien, pavens myndighet og kirkens sakramentalteologi i det hele tatt. Etterhvert som mer fundamentale spørsmål trengte seg på, utviklet det seg en reformasjon som skulle gå i tre hovedretninger – mot det som senere ble kjent som luthersk, reformert og anabaptistisk protestantisme. Erkebiskopen av Magdeburg hadde gitt avlatspredikanten Johann Tetzel, en dominikanerpater og erfaren avlatspredikant som hadde forkynt avlater i store deler i Tyskland i årevis, i oppdrag å forkynne den nye avlaten. Selv om territorialfyrsten for området Kursachsen som Wittenberg lå i, Fredrik den vise, og hertugen av det tilgrensende området, Georg av Sachsen, hadde forbudt salget av denne avlaten i sine områder, berørte virkomheten også Wittenberg fordi folk derfra dro den korte veien over til de naboområder der Tetzel opererte. I et følgeskriv til de nevnte biskoper bad Luther om oppklaring, og krevde at avlatspredikantene skulle pålegges tilbakeholdenhet. Publikasjonsmåten. Ifølge nyere forskning kan det ikke være tale om at Luther høytidelig protesterende slo opp disse tesene på døren til slottskirken i Wittenberg. Dette bygger på en versjon som først ble fremkastet etter Luthers død, av hans venn Philipp Melanchthon i 1546, og som senere ble ukritisk gjentatt. Ettersom slike oppslag var en metode i universitetsmiljø å føre offentlig debatt på (og slottskirken tjente som universitetskirke), kunne man ikke "a priori" avvise muligheten. Men Melanchthons versjon er ingen øyenvitneskildring; han kom ikke til Wittenberg før i 1518. Luther sendte rett og slett tesene til de nevnte biskoper og til vennene Johann Lang i Erfurt og Christoph Scheurl i Nürnberg. Det ville ha vært en provokasjon av Luther å offentliggjøre tesene før de biskoppelige adressatene mottok dem; intet tyder på at han på dette tidspunkt ønsket noen provokasjon eller offentlig konfrontasjon. Det er også bemerkelsesverdig at det aldri fant sted noen offentlig disputasjon om tesene i Wittenberg, og at det aldri (så langt, 2004) er funnet noe tidlig trykk av tesene i byen. Det var Scheurl som lot dem trykke, uten at Luther visste det eller ville det, og snart ble de kjent i hele Tyskland. Tesedøren. «Tesedøren» i Wittenberg er blitt en viktig attraksjon og et samlingspunkt i de tyske lutherske markeringer av «Reformasjonsdagen» (31. oktober). Den opprinnelige kirkedøren, som var av tre, ble riktignok oppbrent i 1760, under syvårskrigen. Men i 1857 ble det laget en ny dør, og da ble de 95 tesene like så godt støpt inn i selve døren. City of Westminster. Westminster er en bydel og by i det sentrale London. Den omfatter mesteparten av West End, Londons teaterdistrikt. Westminster er også sete for Storbritannias styresmakter, inkludert parlamentsbygningen Palace of Westminster og monarkens offisielle residens, Buckingham Palace. Metropolitan Police Service. Metropolitan Police Service (MPS), ofte kalt Scotland Yard etter navnet på hovedkvarteret, er Stor-Londons politistyrke. Den har imidlertid ikke ansvar for City of London, som har sin egen politistyrke. MPS ble etablert 29. september 1829 og har hovedkvarter i New Scotland Yard i Westminster. Styrken ledes av en kommissær, som regnes som den høyest rangerte polititjenestemann i Storbritannia. Han er ansvarlig overfor Metropolitan Police Authority. MPS hadde tidlig i 2005 30 235 polititjenestemenn, 11 966 støttepersonell, 493 trafikkbetjenter og 1392 sivile vektere. Ansvarsområdet er på 1605 km² med 7,2 millioner innbyggere. I tillegg til det lokale politiansvaret for London, har MPS en del riksdekkende oppgaver, blant annet innenfor terrorbekjempelse og beskyttelse av diplomater, ministre og kongelige. Organisasjon. Den ordinære politivirksomheten i London utføres av 33 geografiske divisjoner ("borough operational command units, BOCUs"), som hver dekker en av Londons 32 bydeler samt Heathrow lufthavn. De geografiske divisjonene har ansvaret for lokale polititjenester, inkludert etterforskning. Hver divisjon har flere politistasjoner. Utrykningsbil fra Metropolitan Police Service På sentralt nivå har MPS en rekke spesialenheter og to store spesialavdelinger som dekker hele byen. Spesialenhetene inkluderer Trafikkenheten (600 mann), Flyenheten (3 helikoptre), Enhet for offentlig orden, Rytterenheten, Hundeenheten og Båtenheten. De to store spesialavdelingene er Direktoratet for spesiell kriminalitet og Avdelingen for spesialoperasjoner. Politistasjoner. Det er i tillegg til hovedkvarteret 140 politistasjoner i London. Disse inkluderer både distriktshovedkvarterene som er store og døgnåpne, og mindre stasjoner med kortere åpningstider. Den eldste bevarte politistasjonen, som lå i Bow Street, ble åpnet i 1881. Den ble nedlagt i 1992, og i 2006 la man også ned Bow Street Magistrates Court ved siden av. Den eldste politistasjonen som er operativ er i Wapping, og ble åpnet i 1908. Den er hovedkvarter for Marine Support Unit, og huser også en bårehus og River Police Museum. De fleste politistasjoner kan gjenkjennes ved at det er en eller flere blå lamper ved inngangen. Disse ble innført i 1861. En vanlig politistasjon har en inngang for ansatte og en for publikum, et lite resepsjonsområde, glattceller, avhørsrom og kontorer. Det har blitt foreslått å revurdere måten man bygger og innreder politistasjoner på, slik at man gjennom det fysiske miljøet oppnår bedre kontakt med publikum. Double bind-hypotesen. «Double bind»-hypotesen betegner en kommunikasjonsprosess hvor de innbyrdes budskapene er selvmotsigende. «Double-bind» beskriver en kommunikasjon hvor ett av medlemmene, som oftest et barn, utsettes for to motstridende budskap som man ikke kommer unna, og som inneholder en trussel om straff. I en slik situasjon er forvirring en logisk respons.Den første artikkelen om «double-bind» het "«Mot en teori om schizofreni»" og ble skrevet av Gregory Bateson m.fl. i 1956. Artikkelen beskriver kommunikasjonen i familier med psykotiske medlemmer. Eksempler på double bind situasjoner. Kjennetegnet ved double bind-situasjonen er at det blir uttrykt beskjeder på to logiske nivåer der det ene nivået motstrider det andre. På det første nivået er det et negativt primærbudskap som fungerer som ett påbud eller forbud. I tillegg må det være til stede et sekundærbudskap som på et mer abstrakt logisk nivå kommer i konflikt med budet på det første nivået. Sekundærbudskapet blir vanligvis kommunisert med ikke-verbale midler som positur, fakter, stemmeleie. Dette budskapet oppfordrer til at man bør bryte med påbudet på det første nivået. Eksempler på slike metakommunikative budskap kan være: "”Ikke se på dette som en straff”", "”Ikke følg mine forbud”", "”Ikke tenk på hva du ikke må gjøre”". Selv om mottakeren er opptatt av å følge beskjeden vil han føle seg fastlåst i et sirkulært interaksjonsmønster der han uansett vil ”tape” samtalen. Bateson mente slike situasjoner kunne bidra til utviklingen av schizofreni hvis de ble gjentatt mange ganger. Den schizofrene vil da etter hvert gi opp å skille mellom ulike typer beskjeder. Man blir usikker på tolkningen av ethvert signal og overdrevent redd for at andre vil skade en selv. Resultatet er gjerne at man isolerer seg fra omverdenen for å unngå konfrontasjon. - He (schizofren mann) was glad to see her (moren) and impulsively put his arm around her shoulders, whereupon she stiffened. He withdrew his arm and she asked: "“Don`t you love me any more?”" He then blushed and she said: "“Dear, you must not be so easily embarrassed and afraid of your feelings.” " (Bateson 1972: 217) - (…) "Mother, it is obvious that you become uncomfortable when I put my arm around you, and that you have difficulty accepting a gesture of affection from me." (Bateson 1972: 217) Den schizofrene klarer ikke å bruke dette verbale metakommunikative nivået på grunn av den intense avhengigheten til moren. Interessant er det også at moren benytter seg av verbal metakommunikasjon til å definere og kontrollere samtalesituasjonen. Det er hun som her har definisjonsmakten ved at hun bestemmer og kommenterer situasjonen. Den schizofrene får ikke selv ta del i definisjonen av hva som skjer. Moren benytter seg aktivt av det verbale metakommunikative nivået, men det virker først og fremst å være for å få kontroll over situasjonen. Morens bruk av det metakommunikative nivået illustrerer at metakommunikasjon i seg selv ikke trenger å være bra. Hun gir klart uttrykk for hva hun mener om situasjonen, og den schizofrene kommer ikke med noen innvendinger mot dette. Moren virker å oppnå en kommunikativ fordel, men ser ut til å bruke metakommunikasjon som en hersketeknikk. Eksempelet illustrerer at det er problematisk å påstå at verbal metakommunikasjon i seg selv er bra. Bateson mener evnen til å metakommunisere er en essensiell basisforutsetning for å kunne lykkes i kommunikasjonen, men dette igjen avhenger også av hvilket innhold man legger i det å metakommunisere. Også på dette samtalenivået vil spørsmål om innflytelse og retten til å ytre seg komme inn. Den schizofrene er nødt til å kritisere morens metakommunikative ytring for å komme seg ut av den problemfylte double bind-situasjonen. Slike negative interaksjonsmønstre vil kunne oppstå i mange relasjoner. Velfungerende sosialt samvær er avhengig av at man klarer å tolke metakommunikative budskap riktig slik at man vet hvilken kontekst man befinner seg i. Samtidig må man også være i stand til å kunne verbalisere egne og andres handlinger på en meningsfylt måte. Spørsmål av typen ”hva mener du nå?” eller ”hvorfor sier du det?” er helt nødvendige for korrigering av pågående kommunikasjon. Slik verbal metakommunikasjon gir mer presis informasjon om hva folk virkelig mener. Eksempelet ovenfor illustrerer likevel at verbal metakommunikasjon i seg selv ikke gir noen garanti for velfungerende kommunikasjon. Det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning. Majuro. Kart over Marshalløyene, Majuro i midten Majuro er det politiske og økonomiske senteret på Marshalløyene, og ligger på atollet av samme navn. Det bor ca. 30 000 mennesker på Majuro, omtrent halvparten av øyenes (ca. 1225 øyer) totale befolkning. Robert Louis Stevenson besøke atollet i 1889 og kalte det "Stillehavets perle". Idag er Majuro den mest vestliggjorte av Marshalløyene. Reformasjonen i England. "Denne artikkelen omhandler kun reformasjonen i England. For informasjon om reformasjonen generelt, se Reformasjonen." a> (1489–1556) var kong Henrik VIIIs erkebiskop av Canterbury og hovedforfatteren av den første og andre "Book of Common Prayer".Reformasjonen i England var en religiøs omveltning som sammenfaller i tid med reformasjonen i andre deler av Europa, men som allikevel er svært forskjellig i sin karakter og sitt opphav. Den var først og fremst en politisk hendelse. Teologiske argumenter stod i utgangspunktet ikke i høysetet. Den ytre foranledningen var at kong Henrik VIII insisterte på at paven skulle sørge for at hans ekteskap ble erklært ugyldig. Bruddet med Roma kom motvillig, etter at andre midler for å få kongens vilje gjennom var prøvet. Først da Edvard VI kom på tronen ble det gjennomført et omfattende teologisk brudd med den katolske tro. Etter en tilbakevenden til katolisismen under Maria I ble reformasjonen gjenopptatt og styrket under Elizabeth I. Lollardene ikke «forløpere» for den engelske reformasjon. Det fantes en anti-klerikal bevegelse også i England, kjent som lollardene på 1300- og 1400-tallet. Deres bevegelse hadde inspirert husittene i Böhmen. Men omkring 1520 representerte disse ikke lenger en massebevegelse, og de hadde minimal innflytelse på reformasjonens gang. Henrik VIII og den engelske kirkesplittelse. Kongen identifiserte seg som katolikk, og skrev blant annet et kampskrift rettet mot Martin Luthers lære. Dette skriftet, som forsvarte Den katolske kirkes lære om syv sakramenter, ble godt mottatt av paven og kardinalene i Roma. Noe som gjorde bruddet med Roma lettere, var det faktum at den engelske kirke i overveiende grad var en nasjonal kirke. Så kom det til skisma under Henrik VIII. Ut fra dette utviklet det seg en engelsk statskirke med et etterhvert sterkt reformatorisk innslag, men som også bevarte tradisjonelle katolske trekk i sin hierarkiske struktur, i liturgi og i fromhetsliv. Da kongen ønsket å få oppløst sitt ekteskap med sin første kone, Katarina av Aragon, fikk han ikke med paven på dette. Dette første til en strid med Den hellige stol, som stadig tilspisset seg. I 1533 ble Henrik viet med Anne Boleyn av Thomas Cranmer, som hadde blitt erkebiskop av Canterbury i 1532. I mai 1533 etter erklærte Cranmer at ekteskapet med Katarina var ugyldig, og i juli samme år ble Henrik ekskommunisert av paven – ikke som heretiker, men som skismatiker. I 1534 ble det vedtatt en lov, "Act of Supremacy", som gjorde kongen til overhode for kirken i England. Den engelske kirke var dermed i realiteten opprettet, men skulle ikke bli klart definert før mange år senere. Den var fra kongens side tenkt å være en katolsk kirke, uten nevneverdige endringer i troslæren men uten tilknytningen til Den hellige stol. Mellom 1535 og 1540 endret situasjonen seg drastisk. Thomas Cromwell ble satt til å lede prosessen som kalles «oppløsningen av klostrene». Klostrene ble dels overtalt og dels tvunget til å legge ned og overdra all eiendom til kongen. Mye av eiendommene ble så delt ut til den lokale adelen. Etterhvert oppsto det også en reaksjon mot deler av troslæren. Inspirert av reformasjonen på kontinentet gikk mange til angrep på f.eks. helgenkult og skikken med pilegrimsferder. Flere personer som hadde vært ledende i det politiske liv, som Thomas More og biskop John Fisher, ble henrettet for sin opposisjon mot den nye kirkeordningen. Edward VI. Henrik VIII ble etterfulgt av sin sønn, Edvard VI i 1547. Den nye kongen hadde sterkere protestantiske sympatier enn sin far, og protestantiske embetsmenn fikk større makt. Nattverdsmessen ble avskaffet. Mange kirker ble angrepet, og bilder og relikvier ble ødelagt. Maria I. Under den katolske dronning Maria kom det en motreaksjon. Den katolske kirke ble igjen eneste tillatte kirke, og et antall protestanter led nå martyrdøden under den marianske forfølgelse. Elisabeth I. Elisabeth I gikk tilbake til protestantismen, og det er fra hennes tid at Den anglikanske kirke oppstår som en klart definert enhet. Hun innså raskt at kirken måtte romme svært forskjellige grupper, fra kalvinister til høykirkelige som praktisk talt var å regne som katolikker i sin troslære. Sovjetunionens romstasjoner. ISS består også av flere store, amerikanske moduler, og vil etter hver få tilkoblet en europeisk og et par japanske moduler. Alle romstasjonene har operert i omtrent 300-450 km høye baner rundt Jorden. Alle, unntatt den internasjonale romstasjonen, som er oppe fortsatt, har siden falt ned og brent opp i atmosfæren, da de ikke var konstruert for å overleve réturen. Det var aldri mer enn én Saljut-stasjon i bane om gangen. Etterfølgeren ble alltid skutt opp etter at forgjengeren hadde falt ned. Mir ble imidlertid skutt opp før Saljut 7 falt ned, og de første ISS-modulene ble skutt opp før Mir falt ned. Sojuz. Romstasjonene skytes opp ubemannet. Besetninger ble brakt til og fra i mindre Sojuz-fartøy. Til Mir og ISS er det også benyttet amerikanske romferger til dette formålet. Det tar vanligvis to døgn fra oppskyting til Sojuz er koblet til en romstasjon. Etter at fartøyet er koblet fra tar det bare noen timer før det lander. Sojuz har masser på rundt 7 tonn og skytes opp med bæreraketter som også heter Sojuz. Disse er mindre og rimeligere enn Proton-rakettene, som ble benyttet til å skyte opp de 15-20 tonn tunge Saljut-stasjonene, Mir-modulene og de russiske ISS-modulene. Sojuz er Sovjetunionens tredje generasjons bemannede romfartøy. De er nært beslektet med de kansellerte, bemannede L-1 og L-3 måneromskipene. Ingen bemannede Sojuz-fartøy har fløyet høyere enn i bane rundt Jorden. Men Zond-fartøy, som var nært beslektet med Sojuz, foretok flere ubemannede ferder rundt Månen. Zond var egentlig bare et annet navn på L-1, programmet som prøvde å bringe mennesker rundt Månen før amerikanerne. Sovjet ble imidlertid slått på målstreken i dette forsøket. Zond ble skutt opp med Proton-raketter med et ekstra øvre trinn som sendte dem ut av jordbane og mot Månen Sojuz TMA brukes i dag til og fra den internasjonale romstasjonen ISS. Siden 1980-tallet har Sojuz-fartøy vanligvis fløyet i rommet i seks måneder om gangen. Saljut. Saljut 1 ble skutt opp i april 1971, akkurat 10 år etter historiens første bemannede romferd, med Jurij Gagarin i Vostok 1. Saljut 7 ble skutt opp nøyaktig 11 år etter dette igjen, i april 1982. Alle Saljut-stasjonene fikk «besøk» av besetninger som ankom i Sojuz-romskip, med unntak av Saljut 2, som sviktet i bane før den var blitt bemannet. Det ble også forsøkt skutt opp en stasjon mellom Saljut 1 og 2, men oppskytingen mislyktes. Saljut-stasjonene var temmelig like hverandre i utseende, konstruksjon og størrelse, men de ble stadig og gradvis forbedret. Saljut 1-5 hadde én tilkoblingsluke hver. Den var plassert foran på Saljut 1 og 4 og akter på Saljut 2, 3 og 5. Her ble Sojuz-fartøyene koblet til før besetningene kunne krype gjennom lukene og inn i stasjonen. For Sojuz 10, første romskip til å besøke Saljut 1 (verdens første romstasjon), fikk man ikke åpnet luken, og en skuffet besetning måtte dra hjem igjen med uforrettet sak. For Sojuz 11 gikk det enda verre: Etter et suksessfullt, treukers opphold i Saljut 1 døde alle tre kosmonautene under tilbakevendingen fordi feil i tilbakevendingskapeselens frontluke førte til trykkfall i kapselen. På den tiden var det ikke plass til tre kosmonauter iført trykkdrakter i kapselen. Dette var den andre og siste dødsulykken under en sovjetisk, bemannet romferd. Saljut 1 falt ned før en redesignet Sojuz var flyklar. Almaz. Vestlige observatører oppdaget relativt tidlig at Saljut 3 og 5 skilte seg fra de øvrige Saljut-stasjonene. Saljut 3 og 5 kretset noe lavere enn de andre, benyttet kryptert radiosamband med bakkekontrollen, hadde alltid besetninger med militær grad, og frakoblet små ubemannede kapsler, muligens med eksponert film om bord. Dette, og andre tegn, tydet på at disse hadde militære oppgaver. Uansett fikk alle stasjonene offisielle navn i Saljut-serien. Etter Sovjetunionens fall har det, slik man mistenkte, kommet fram at Saljut 2, 3 og 5 tilhørte et annet program, kalt Almaz, men at de oppskutte Almaz-stasjonene fikk navn i Saljut-serien for å kamuflere deres oppgaver. Etter Saljut 5 ble Almaz-programmet kansellert fordi ubemannede spionsatellitter kunne gjøre de samme overvåkningsoppgavene mer økonomisk. Alle øvrige bemannede romstasjoner som har blitt skutt opp har vært rent sivile. Det vil altså si Sovjets Saljut 1, 4, 6 og 7 og Mir, USAs Skylab og «alles» ISS. På 1960-tallet hadde for øvrig amerikanerne planer om en militær, bemannet romstasjon kalt MOL (manned orbiting laboratory), men prosjektet ble kansellert før noen stasjoner ble skutt opp. Da sovjeternes militære romstasjonprogram Almaz ble kansellert etter Saljut 5 hadde sovjeterne fortsatt to nesten ferdigbygde Almaz-stasjoner på bakken. Etter mange år på lager ble en av disse skutt opp i 1991, noe ombygget, for å drive sivil, kommersiell radarfotografering av Jorden. Den fikk faktisk navnet Almaz-1. Den ble aldri bemannet, hvilket heller ikke var meningen. Russerne har ikke lenger økonomi eller interesse av å skyte opp den andre. Forsøk på å skaffe vestlig kapital til dette har ikke ført frem. Saljut 6 og 7 og Progress. Saljut 6 og 7 hadde to tilkoblingsluker hver, én i hver ende. Dermed kunne forsyninger bringes opp til besetninger på langtidsopphold med ubemannede romfartøy av typen Progress, gjennom luke nr. to. Progress er svært lik Sojuz, men er ikke designet for å kunne vende helskinnet tilbake til Jorden. Når disse er losset blir de fylt med søppel og sendt ned i atmosfæren, hvor de brenner opp. I Saljut 6 kunne langtidsbesetninger for første gang også få besøk av andre besetninger, som kom for å bytte ut Sojuz-fartøyene når holdbardhetsiden var i ferd med å gå ut. Av sikkerhetsgrunner har besetninger i Saljut, Mir eller som nå, ISS, alltid minst ett Sojuz-fartøy tilkoblet, så man er avhengige av mer enn én tilkoplingsluke når andre fartøy skal kobles til samme bemannede stasjon. I en stasjon med bare én tilkoblingsluke ville det vært fullt mulig, men meget uforsvarlig, å koble fra og midlertidig «parkere» et Sojuz-romfartøy ubemannet et stykke unna stasjonen mens man f.eks kobler til og losser et Progress-fartøy. Mens Saljut 1 og 3-5 bare fikk besøk av et par besetninger og hadde relativt kort levetid, var Saljut 6 og 7 i bruk i flere år og fikk besøk av en rekke besetninger, også fra flere land utenfor Sovjet. Alle disse ble imidlertid brakt opp som "passasjerer" på sovjetiske Sojuz-fartøy. TKS. Sovjeterne planla opprinnelig å benytte TKS-skip til å frakte besetninger og forsyninger til og fra Almaz-stasjonene. TKS-skipene var praktisk talt like store og tunge som Almaz-stasjonene, og benyttet en tilbakevendingskapsel som minnet om de amerikanske Gemini-kapslene. Man fant imidliertid ut at det ville bli for dyrt å benytte TKS-skip til transport, så man fortsatte å benytte de mindre kapable Sojuz -romskipene til å bringe besetninger til og fra både Almaz- og Saljut-stasjonene Utviklingen av TKS-designen fortsatte imidlertid, og det ble skutt opp og koblet til et TKS-fartøy hver til Saljut 6 og Saljut 7 etter at disse stasjonene var tatt ut av bruk. Mir. Mir var Sovjetunionens (nå Russland) største romstasjon. Ferdigbygget var den var satt sammen av hele syv separat oppskutte moduler. Mir kunne for såvidt godt ha blitt kalt Saljut 8, men fikk et eget navn fordi konstruksjonen var modifisert i henhold til de mer ambisiøse planene man hadde for denne stasjonen, sett i forhold til forgjengerne. Mirs kjernemodul ble skutt opp i 1986. Den første besetningen som besøkte Mir ble skutt opp litt senere. Disse stakk også innom Saljut 7 med Sojuz-fartøyet sitt, og ble den siste som besøkte denne stasjonen. Mir lignet mye på Saljut 6 og 7, som igjen var veldig like de tidligere Saljutene. Men Mir skilte seg ut ved å ha hele seks tilkoblingsluker: Én i akterenden og fem i en «klase» foran. Dermed kunne Mir bygges ut i rommet med senere oppskutte moduler som ble tilkoblet disse lukene. Til de fire radiale lukene ble det i fram til 1996 koblet til moduler av en konstruksjon basert på TKS-designen, men uten TKS´ opprinnelig planlagte tilbakevendingskapsel. TKS-designen ble i stedet altså brukt til spesilalmoduler til Mir. To litt mindre moduler, Kvant-1 og tilkoblingsmodulen, ble også montert til Mir. Alle de store modulene + Kvant-1 ble skutt opp med Proton-bæreraketter. Tilkoblingsmodulen ble brakt opp med en amerikansk romferge. Alle disse syv modulene var koblet sammen da hele romstasjonen, og et Progress-fartøy falt ned over Stillehavet mars 2001, den tyngste kunstige gjenstand som hittil har falt ned fra bane. Sent i programmet fikk Mir besøk av amerikanske romferger. Dette skjedde for å skaffe erfaringer til den senere byggingen av Den internasjonale romstasjonen ISS. Etter at de første elementene til den internasjonale romstasjonen ISS ble skutt opp, fortsatte russerne å besøke den da temmelig nedslitte Mir, og fortsatte å sende opp ubemannede Progress-romfartøy til Mir etter at ISS var permanent bemannet. Dette til amerikanernes irritasjon, som mente at alle ressurser burde konsentreres om ISS. Men siste Sojuz-fartøy fra Mir forlot iallfall stasjonen noen måneder før første Sojuz-fartøy til ISS ble skutt opp med ISS´ første permanente besetning. Ingen fartøy kunne besøke både Mir og ISS på samme ferd, da banene lå i forskjellig plan. Mir ble sendt ned i atmosfæren over Stillehavet, hvor det meste av den brant opp, den 23. mars 2001, etter å ha vært oppe i 15 år og gjennomført 83 331 omløp rundt Jorden. Mir hadde til da fått besøk av 104 romfarere. Mesteparten av tiden var minst to kosmonauter om bord i Mir. Den var permanent bemannet over en periode på 10 år. Deler som ble konstruert for Mirs planlagte, senere kansellerte etterfølger, Mir-2, har senere i stedet blitt innkorporert i den internasjonale romstasjonen ISS. Dette gjelder f.eks skroget til Mir-2, som nå utgjør ISS-modulen Zvezda. Den internasjonale romstasjonen. Konstruksjonen på de to største russiske modulene i den internasjonale romstasjonen ISS er basert på hhv. Mir (service-modulen Zvezda) og TKS (FGB-modulen Zarja). Skroget til Zvezda var faktisk reserven til Mir. Se også: Den internasjonale romstasjonen Den internasjonale romstasjonen. Den internasjonale romstasjonen (engelsk: "International Space Station", "ISS") er i dag den eneste romstasjonen i kretsløp rundt Jorden. Selv om den fortsatt er under bygging ble den tatt i bruk 2. november 2000, og har vært kontinuerlig bemannet siden da. Den kretser i en banehøyde på i underkant av 350 km. Byggingen av romstasjonen er et samarbeidsprosjekt mellom de fem romfartsorganisasjonene NASA (USA), Roskosmos (Russland), JAXA (Japan), ASC (Canada) og ESA (Europa). I tillegg er Den Brasilianske Romfartsorganisasjonen (AEB, Brasil) samarbeidspartner gjennom en direkte kontrakt med NASA. Kinas romorganisasjon (CNSA) har også ytret ønske om å være med i prosjektet, men de har foreløpig ikke blitt invitert med. Forhistorien. Allerede i 1971 sendte Sovjetunionen opp sin første Saljut-romstasjon. Det ble skutt opp totalt 7 Saljut-romstasjoner, hvor 6 ble brukt av romfarere. Saljut 2 var mislykket. Saljut 7 var i drift til 1986, men ble værende i bane til 1991. I 1973 ble USA sin romstasjon Skylab skutt opp. Denne hadde besøk av 9 astronauter frem til 1974. Den styrtet over Australia og Indiahavet 11. juli 1979. Både Saljut stasjonene og Skylab ble skutt opp i ett stykke, og bemannet etterpå. I 1986 ble den første modulen til romstasjonen Mir skutt opp. Etterhvert ble det skutt opp flere moduler som så ble koblet sammen med de eksisterende modulene. Det bodde over 100 kosmonauter og astronauter på Mir frem til den planlagte styrten i Stillehavet i 2001. På begynnelsen av 1980-tallet planla USA å bygge en ny romstasjon, romstasjonen Freedom, som et mottrekk til Sovjetunionens Saljut-romstasjoner og Mir. Slutten på Den kalde krigen og Sovjetunionens fall førte imidlertid til at denne ble kansellert. Med slutten på romkappløpet, og reduserte økonomiske rammer til romfartsorganisasjonene, startet USA på begynnelsen av 1990-tallet forhandlinger med Europa, Russland, Japan og Canada om en internasjonal romstasjon. Prosjektet ble kalt romstasjonen Alfa (engelsk:Space Station Alpha) og ble annonsert i 1993. Denne skulle kombinere de planlagte prosjektene til de forskjellige romfartsorganisasjonene: NASA med romstasjonen Freedom, Russland med Mir-2, ESA med Columbus og JAXA med sitt laboratorium. Romstasjonen som er under bygging, men allerede i drift,har nå navnet ISS (International Space Station). Planlagt ferdigstillelse er i 2010. Byggingen av ISS. I likhet med Mir består ISS av mange moduler som skytes opp hver for seg og kobles sammen i rommet. ISS er alt for stor og komplisert til å kunne skytes opp i ett stykke, slik Skylab og Saljut-stasjonene ble. Foreløpig består ISS av fire store moduler hvor det kan oppholde seg mennesker. To av disse er russiske og to er amerikanske. Hver er omtrent på størrelse med en jernbanevogn eller stor buss, og veier ca. 15–20 tonn hver. Modulene er koblet til hverandre på en rekke (omtrent som jernbanevogner) og heter (fra «bakerst») Zvezda, Zarja, Unity og Destiny. Det var russiske Zarja (også kalt FGB) som ble skutt opp først, i november 1998, med en russisk bærerakett av typen Proton. Et par uker senere ble USAs Unity (også kalt Node-1) skutt opp med romfergen Endeavour, og koblet til Zarja. Først i juli 2000 skøyt russerne opp Zvezda, før oppskytingen bedre kjent som "Service-modulen". ISS hadde fått korte besøk av romfergen tidligere, men det var først med Zvezda på plass at ISS kunne bemannes permanent. Den første langtids-besetningen i ISS ble skutt opp i et russisk Sojuz-romskip i oktober 2000. Deretter har det hele tiden vært to eller flere mennesker i ISS, alltid minst én amerikaner og minst én russer. «Langtidsbesetningene» består av to eller tre personer og er oppe noen måneder om gangen før de blir byttet ut. Nye romfarere bringes opp med Sojuz-romskip eller amerikanske romferger, som også bringer hjem den «gamle» besetningen. Romferger og Sojuz-fartøy kan også komme på «besøk» uten å bytte ut besetningen om bord. Da som regel for å bringe opp nytt utstyr eller nye elementer til ISS, eller for å bytte ut Sojuz-romskipet, som ikke kan være oppe mer enn et halvt år om gangen. (Det er alltid minst ett Sojuz-romskip koblet til ISS, som «livbåt»). Romfergene kan ikke være oppe stort mer enn to uker om gangen. Under slike «besøk» har opptil 10 personer vært om bord i ISS samtidig. Den foreløpig siste av de fire tidligere nevnte, store modulene heter Destiny, også kjent som US Lab (eller USAs laboratoriemodul). Her utføres de fleste vitenskapelige eksperimentene om bord i ISS. Den ble skutt opp med en romferge i februar 2001. I tillegg har russerne og amerikanerne skutt opp hver sin luftsluse som gjør det mulig for besetningen å gå ut av romstasjonen og jobbe på utsiden av den, uten at stasjonen blir tømt for luft. (Det er det som ville skjedd på et øyeblikk hvis man bare åpnet døra på vanlig måte) I tillegg til disse modulene, hvor det kan oppholde seg mennesker uten romdrakter, har amerikanerne skutt opp fire store såkalte bjelkesegmenter (pr. høsten 2004). Disse er nesten like store som de store modulene på romstasjonen, men det kan ikke oppholde seg mennesker i dem. I stedet er de utstyrt med forskjellig nødvendig utstyr. Det viktigste er nok de store solcellepanelene, som minner om enorme sommerfuglvinger. Disse skaffer elektrisk strøm til ISS. I tillegg finnes batterier, gyroer, antenner, en liten vogn med en stor kran, eller robotarm, montert på. Dessuten forskjellige vitenskapelige instrumenter. Nye moduler. Canadisk robotarm i bruk på amerikanske romferger ISS er omtrent halvferdig nå. Det er allerede bygget flere bjelkesegmenter og flere moduler som venter på å bli skutt opp med romfergen. Men man vil ikke la romfergene fly igjen før man er sikre på å ha rettet feilen som førte til at romfergen Columbia havarerte i februar 2003, da alle syv om bord døde. Man tar sikte på å få skutt opp neste romferge til ISS i mai 2005. (Noe som ble utsatt pga tekniske problemer med romfergen.) Romferja Endeavour ble i natt skutt opp mot den internasjonale romstasjonen ISS, hvor sju astronauter skal gjennomføre det lengste oppdraget ved en romstasjon noensinne. Dette skjedde den 11. mars 2008 så resten av artikkelen trenger en oppdatering. Mens romfergene står på bakken bringes alle romfarerne til ISS opp og ned med russiske Sojuz-romskip. Mat, vann, drivstoff og utstyr bringes opp med ubemannede Progress-romskip, også de russiske. Men både Sojuz og Progress er mindre enn romfergene, og kan derfor ikke ha så mye med seg som romfergene. Sojuz tar bare maks tre personer om gangen. Romfergen tar som regel seks eller syv, og har plass til enda flere, om nødvendig. Verken Progress eller Sojuz kan ta med store moduler, slik romfergene kan, så man har ikke bygget videre på ISS etter at Columbia havarerte. Russerne kan riktignok skyte opp store moduler med de store Proton-rakettene sine, men har foreløpig ikke råd til å bygge eller skyte opp flere enn de to russiske (Zarja og Zvezda) som allerede er skutt opp. Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, som Norge og de fleste andre vest-europeiske land er med i, har bygget sin egen ISS-modul, som heter Columbus (eller COF, for Columbus Orbiting Facility). Den ble skutt opp med Atlantis i 2007. Japanerne har også bygget en egen modul, kalt Kibo, eller JEM (Japan Experiment Module), som ble skutt opp til ISS med Discovery i mai 2008. Russerne har lovet å bygge og skyte opp noen flere moduler, men siden de har så dårlig råd vet ingen når eller om dette vil skje. Foreløpig har russerne nok med å bygge og sende opp Sojuz- og Progress-romskip. I motsetning til de amerikanske romfergene kan ikke disse brukes flere ganger. Canada har bygget en stor "robotarm" (Canadarm2), som ble skutt opp med en amerikansk romferge i april 2001. Når en romferge har koblet seg til ISS brukes denne armen til å løfte store moduler og bjelkesegmenter ut av romfergens lasterom og sette dem på plass på riktig sted på ISS. Til og med Brasil er med i ISS, men bare med noe småtteri. Høsten 2003 ble Folkerepublikken Kina det tredje landet (etter Sovjet/Russland og USA) som med egne raketter og romskip brakte et menneske opp i verdensrommet og tilbake igjen. Men Kina er ikke med i ISS-prosjektet, selv om de teknisk sett godt kunne vært det. Fra 2005 skal Europa, senere også Japan, bringe opp forsyninger (mat, vann, utstyr) til ISS i egne romfartøy, skutt opp med egne raketter. De europeiske romfartøyene heter Automated Transfer Vehicle (ATV) og skal skytes opp med Ariane-raketter. De japanske heter HTV og skal skytes opp med H-2A-raketter. Det skal ikke bringes mennesker til eller fra ISS med disse fartøyene, som er engangsfartøy uten varmeskjold. De brenner altså opp når de vender tilbake til Jordens atmosfære. Alle européere og japanere (og andre romfarere) må fortsatt bringes til og fra ISS i amerikanske eller russiske romfartøy. Fremtidig drift. Da den første ISS-modulen ble skutt opp i 1998 regnet man med at ISS skulle være stort sett ferdig bygget i omtrent 2004 og brukes i 15 år, dvs. til rundt 2013. ISS blir hele tiden dyrere enn man trodde tidligere, samtidig som det tar lenger tid å bygge den enn man hadde regnet med. For å kompensere for dette har man redusert ambisjonsnivået noe, dvs. planlegger å bygge stasjonen litt mindre enn tidligere planer. Man håper å bli ferdig med ISS satt sammen av litt færre moduler, rundt 2011. De gjenværende russiske modulene, kanskje også de japanske, vil kanskje bli skutt opp enda senere. Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap. NBDS' ferge «Smørbukk» underveis til Oslo A/S Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap (NBDS) var et rederi som i hovedsak trafikkerte strekningen Nesoddtangen–Aker Brygge. NBDS var fra 2008 eid 51 % av Fosen Trafikklag, 38 % av Nesodden kommune og for øvrig av enkeltpersoner og velforeninger. Selskapet hadde vel 50 ansatte, hvorav 45 bemannet skipene. Administrerende direktør var i 2009 Olav Brein NBDS eide i 2009 seks båter, fire konvensjonelle og to hurtigbåter bygd i 1990 og 1999. Disse var MF «Bamse Brakar», MF «Smørbukk», MF «Huldra», MF «Dronningen», MS «Prinsen» og MS «Prinsessen». I tillegg til strekningen Nesoddtangen–Aker Brygge trafikkerte selskapet også strekningen Nesoddtangen–Lysaker samt at de også trafikkerte en rushtidsrute fra Slemmestad og Vollen i Asker til Aker Brygge. I sommersesongen trafikkerte selskapet også ruten Oslo–Drøbak med anløp på flere av øyene i Indre Oslofjord samt Nesoddens vestside. Selskapet fraktet omkring 2,7 millioner passasjerer årlig. Passasjerantallet var 160 ganger større enn Nesodden kommunes innbyggertall. Etter anbudsutsettelse i 2007 ble trafikken fra 1. juli 2009 overtatt av Tide Sjø. MF «Smørbukk» og MF «Huldra» ble overtatt av det Tide Sjø, det samme ble MS «Prinsen», men den ble solgt til utlandet sommeren 2009. MS «Prinsessen» ble solgt til Bergen Nordhordland Rutelag (BNR) i Bergen i april 2010. Toralv Øksnevad. Toralv Øksnevad (født 13. januar 1891 på Høyland på Jæren, død 31. juli 1975) var en norsk radiomann og politiker (Venstre). Han er mest kjent som «Stemmen fra London» under andre verdenskrig. Mellom januar 1941 og mai 1945 var han ankermann i BBCs sendinger på norsk. Øksnevad blir regnet som grunnleggeren av den moderne nyhetstjenesten i NRK. Fra 1914 til 1916 var han leder av Unge Venstre. I årene 1927–33 var han redaktør av Romsdalsposten. 1931 til 1933 var han varamann (supleant) til Stortinget for byene i Møre og Romsdal. Han ble ansatt i NRK, som leder av nyhets- og aktualitetsavdelingen, høsten 1933. Han ledet denne avdelingen fra 1937 frem til 1961. I desember 1940 fikk han ansvaret for å ordne Regjeringen Nygaardsvolds forhold til BBC, og ble satt til å lede de norske sendingene i BBC. I 1944 fikk han tittelen «midlertidig riksprogramsjef». Han fikk mye å si for det norske folk, spesielt etter at tyskerne gjorde det ulovlig å ha radio (med unntak for NS-medlemmer). På tross av dette gjemte mange radioapparatene sine, og «Stemmen fra London» ble et alternativ til de «offisielle» tyske nyhetene. Ofte ble nyhetsendingene skrevet ned og distribuert via illegale aviser. Etter krigen ga Øksnevad ut boken «Det lå i luften» som inneholdt talene han holdt på radio under krigen. Øksnevad ble i 1948 utnevnt til offiser av Den britiske imperieordenen «for verdifulle tjenester for den felles sak under krigen.» Harald Zwart. Harald Johan Zwart (født 1. juli 1965 i Nederland) er en norsk filmregissør og -produsent, født i Nederland, men oppvokst i Fredrikstad. Han er bror av John-Anker Zwart. Zwart er utdannet fra "Nederlandse Film en Televisie Academie" (Det nederlandske film- og televisjonsakademi) i Amsterdam, og har produsert en rekke kortfilmer, reklamefilmer og musikkvideoer. Han har laget filmer i Sverige, USA og Norge. Mest kjent er han for å ha regissert filmene "Agent Cody Banks", "One Night at McCool's" og "Hamilton". Han er en av initiativtakerne og deleierne i film- og TV-produksjonselskapet Medieparken AS i Fredrikstad. Zwart driver også to egne produksjonsselskap, et for reklamefilm, Motion Blur, og et for spillefilm, Zwart Arbeid. Før Hollywood. Harald Zwart ville egentlig bli popstjerne, men fant ut at det var for vanskelig og besluttet i stedet å gå filmveien. Etter skolegang i Nederland, begynte han i reklamefilmproduksjonsselskapet Moland Film, hvor han etter hvert fikk ansvar for større produksjoner, blant annet for en kampanje for merkevaren Statoil. Zwart søkte spillefilmstøtte i Norge for prosjektet 96, en film om hjemmebrent, men fikk ingen støtte. I stedet ble svenske filmfolk interessert i ham, på grunn av en rekke gode reklamefilmer. De mente Zwart var flink til å få film til å se dyrt ut for lite penger, og de gav ham jobben som regissør for filmen (og TV-serien) Hamilton. I Hollywood. Filmen var en suksess og Hollywood fikk opp øynene for Zwart. Michael Douglas valgte å produsere hans første film, "One Night At McCools" (2001). Filmen hadde 18 millioner dollar i budsjett og et lanseringsbudsjett på rundt 13 millioner dollar. Filmen var ingen stor publikumssuksess, (tapte 17,5 millioner dollar ifølge boxofficemojo.com) tross Michael Douglas, Matt Dillon og Liv Tyler i store roller. Likevel gav det Zwart troverdighet som regissør, og han fikk tilbud om å lage ungdomsfilmen "Agent Cody Banks" (2003). Zwart takket ja, sammen med sin kone Veslemøy Zwart (som fra dette tidspunkt ble hans produsent). Filmen hadde et produksjonsbudsjett på 28 millioner dollar. "Cody Banks" tjente inn 58 millioner dollar og Zwart påbegynte oppfølgeren ' (2004). Etter et brudd forklarte Zwart på sin side norske aviser at dette var for tynt budsjett (26 millioner dollar) og at han hadde takket nei, mens produsentene av filmen uttalte at «Zwart var blitt erstattet». Tilbake i Norge. Etter dette flyttet Zwart til Fredrikstad, og har siden reigissert en rekke norske og internasjonale reklamefilmer, samt produsert to norske filmer, "Lange flate ballær" og "Lange flate ballær II". "Lange flate ballær" ble en publikumssuksess, tross sitt lave budsjett og korte innspillingsperiode. Det kan også nevnes at Zwart har laget to musikkvideoer for a-ha, blant annet Velvet som fikk mye oppmerksomhet, grunnet «nekrofilt» innhold. Zwart var den første nordmann som ble medlem av prestisjetunge Directors Guild of America. Han avsluttet samme år innspillingen av "Lange flate ballær II", hvor han selv valgte å ta regien. Filmen hadde premiere 14. mars 2008. Zwart har også regissert "The Pink Panther 2", en oppfølger til filmene om Den rosa panteren. Dette er den største Hollywood-kontrakten til en nordmann noensinne. Karate Kid. Den rosa panteren ble en fiasko, nominert til to Razzies-priser og tjente bare 75 millioner. Etter det dro Zwart og familien hans til Kina for å lage kampsportfilmen The Karate Kid. Med stjernene Jackie Chan og Jaden Smith ble filmen en kritiker- og publikumsuksess som spilte inn over 176 millioner dollar i USA. Med en så stor film har Zwart tenkt å lage en etterfølger. Filmografi. Sommeren 2004 åpnet han kaffebaren Zwart Kaffe i Gamlebyen i Fredrikstad. Nora Brockstedt. Nora Brockstedt (Offisielt navn: Nora Riis. Pikenavn: Nora Berg, født 20. januar 1923 i Oslo) er en norsk artist. Hun debuterte på Chat Noir i 1943, og i de to neste tiårene ble hun en av landets mest kjente og elskede sangerinner og underholdere. Platedebuterte 21.02.1945 da hun sammen med Oddvar Sanne, som "Harmony Duo", med Kristian Haugers orkester sang inn "Kanskje engang tilbake den kommer" / "Enn en gang skal fuglene synge". (Telefunken T-8340). På 50-tallet fikk hun en rekke store slagere gjennom intense radioopptredener. Blant disse: "En lite pike i lave sko", "Augustin" og ikke minst "Tango for to". Disse tre kan – blant flere – trygt plasseres i skattekisten blant tidlige norske singlesuksesser. Fra 1950 til 1954 var hun medlem av sangkvintetten "The Monn Keys" sammen med Arne Bendiksen, Per Asplin, Oddvar Sanne, Fredrik Conradi og Sølvi Wang. Egil Monn-Iversen hadde den musikalske ledelsen i gruppen. Hun representerte Norge i Eurovision Song Contest i 1960 og 1961. Nora spilte inn plater på merkene Musica og RCA Victor for Nera, men i 1960 skiftet hun selskap til Egil Monn-Iversen A/S og merket Karusell. Nora «debuterte» som jazzsangerinne i 2004 med albumet "As Time Goes By" på etiketten JazzAvdelingen. I 2005 fulgte hun opp med julealbumet "Christmas Songs" på samme etikett og gav i forbindelse med sin 85-års dag 20. januar 2008 ut albumet "Nora – for swingende!" på etiketten Park Grammofon. Nora Brockstedt var gift med sangtekstforfatteren Arne Riis, som døde i 2009. Arne Bendiksen. Arne Joachim Bendiksen (født 19. oktober 1926 i Bergen, død 26. mars 2009) var en norsk sanger, låtskriver og plateprodusent. Liv og karriere. Han hadde på 1950- og 1960-tallet stor innflytelse i norsk populærmusikk først som medlem av gruppen The Monn Keys, og senere som solist og låtskriver for andre artister. Sine første plater som solist spilte han inn for Philips. I tillegg til å skrive egne sanger, oversatte Arne Bendiksen mange utenlandske slagere til norsk. I tillegg har han også deltatt i Melodi Grand Prix en rekke ganger, både som artist, komponist og dirigent. Han mottok juryens hederspris under Spellemannprisen 1995 og vant Gammleng-prisen i klassen veteran i 1992. Han sørget for lanseringen av kjente artister som Hanne Krogh, Wenche Myhre og Kirsti Sparboe. I Eurovision Song Contest 1964 fremførte han Norges bidrag «Spiral». Melodien var skrevet av Sigurd Jansen og teksten var skrevet av Egil Hagen. Da avstemningen var over, hadde den fått seks poeng og havnet på en åttende plass blant seksten deltakere. Samme år overtok Arne Bendiksen majoriteten av aksjene i selskapet S, og drev det videre under det nye navnet Arne Bendiksen AS. Selskapets primæraktivitet var plateutgivelser. Utover 70-tallet ble Bendiksens repertoarutvalg mer og mer populært, og i 1981 fikk selskapet større overskudd enn noen gang tidligere. I 1982 ble han utsatt for kjempesvindel fra Electro Union, som overtok hans selskap, og lot det gå konkurs i 1983. Svindelen ble utførlig dokumentert av økonomitidsskriftet Farmand, uten å bli motsagt fra noen part. I stedet for å gå til en langvarig og kostbar prosess mot advokater som kunne alle triksene, kjøpte han både sitt studio og sin katalog tilbake fra Electro Unions bo. Selskapet navn er nå Arne Bendiksen Records AS. Bendiksen er den eneste i norsk platebransje som har tatt vare på alle masterbånd, og hans unike samling er donert til Nasjonalbiblioteket. Bendiksens hovedinteresse har alltid vært den gode melodi som er lett å synge og lett å huske, gjerne med en enkel, humoristisk tekst, og han ledet til det siste en kampanje for å få NRK til å spille mer musikk av denne typen. Rock og underliggende genre har aldri vært Bendiksens hovedinteresse, selv om han spilte bass på en plate med Per Asplin som i ettertid regnes som en av Norges første rock-relaterte utgivelser, men for eksempel «La meg være ung» fra 1964 er en teen-beat-klassiker, og hans «Afrotid» fra 1974 (sunget av Bendik Singers) er gjenutgitt flere ganger og klassifisert som funk. Bendiksen skrev melodiene til Chat Noirs famileforestilling "David Crockett" (1962) med tekst av Bjørn Sand. Bendiksen spilte tittelrollen I 2009 opprettet kulturdepartementet og GramArt en musikkpris for videreutvikling av talenter innen norsk musikk. Prisen fikk navnet Bendiksenprisen, oppkalt etter den da nylig avdøde Arne Bendiksen. Ukjent utgivelsesår. Samtlige plater ble utgitt på etiketten Triola, med unntak av platen med Bendiksen og Granneman. Den ble utgitt på Polydor. The Monn Keys. The Monn Keys var en norsk vokalgruppe med flere ensemblesammensetninger som eksisterte i perioden fra 1948 til 1964. The Monn Keys ble stiftet i 1948 av det daværende kjæresteparet, senere ekteparet, Sølvi Wang og Egil Monn-Iversen. "Monn" stammer fra den musikalske lederen, arrangøren og med-stifter Egil Monn-Iversen, mens "Keys" henspiller på det engelske ordet for toneart. Sammensatt får man det engelske ordet for apekatt, og gruppen var også en musikalsk gjøglergruppe. Sølvi Wang, Fredrik Conradi, Arne Bendiksen, Per Asplin, Oddvar Sanne og Nora Brockstedt var medlemmer av gruppen i kortere eller lengre perioder mens den eksisterte. Da Per Asplin pådro seg en nakkeskade, var Johnny Brudvik hans reserve. Gruppen ble svært populær i Norge, Sverige og Danmark, og opptrådte dessuten i Storbritannia, Nederland, Belgia, USA, Tyskland og FN-styrker i Gaza og Egypt. Da NRKs TV-sendinger startet på begynnelsen av 1960-tallet var The Monn Keys en viktig del av underholdningen. Gruppen var også aktiv på filmlerretet, og er å finne i filmer som "Operasjon Løvsprett". Historien. Grunnlaget for "The Monn Keys" ble startet på gymnaset Hegdehaugen skole i Oslo. Egil Monn-Iversen og Sølvi Wang hadde begge bred musikalsk erfaring tross sin unge alder. Monn-Iversen hadde allerede spilt en del i Den Norske Swingklubb, og Sølvi Wang, som var datter av saksofonisten Yngvar Wang, sang på Regnbuen og med Øyvind Berghs orkester, Utgangspunktet var en allerede eksisterende amatørkvintett med navnet "De fem sure". Kvintetten var startet av Sølvi Wang og hun hadde med seg skolevennene Fredrik Conradi, Arne Kjennerud, Hans Ingeberg og Kitt Hallmann. Inn kom Monn-Iversen, og ble Wangs kjæreste, og musikalske samarbeidspartner. De tok kvintettambisjonene videre, for også Monn-Iversen hadde lenge hatt ambisjoner om å etablere en norsk vokalgruppe etter amerikansk modell. Monn-Iversen ble etterhvert gruppens musikalsk leder. Gruppen sang blant annet i skolerevyer, og utviklet seg raskt videre, og skiftet navn til "The Monn Keys". Offisielt ble "The Monn-Keys" stiftet i 1948 av det daværende kjærestene, senere ektepar, Wang og Monn-Iversen. Gruppen debuterte som plateartister på "Musica" i 1951, med ensemblet Sølvi Wang, Per Asplin, Fredrik Conradi, Nora Brockstedt og Oddvar Sanne. Erik Diesen var med som fast tekstforfatter. Deres debutplate var platen "Vel møtt igjen" som ble utgitt i 1951 der de sang en norsk versjon av "Auf Wiedersehen, auf wiedersehen" (sammen med sangeren Jens Chr. Mathisen) og deres originalskrevne "En krone pr. kyss". En av de mest kjente platene gruppen har spilt inn er Hei hå nå er det jul igjen fra 1954 skrevet av Per Asplin. Denne låten ble også spilt inn av Per Asplin i ny versjon på albumet "Putti Plutti Pott" i 1969. Gruppen ble raskt kjent ved hjelp av plateutgivelser, radio og film – og i 1954 fikk de tilbud om fullt engasjement ved teatret Chat Noir i Oslo. Fredrik Conradi trakk seg fra gruppen til fordel for en jobb som reklamesjef i Esso. Nytt medlem i The Monn Keys ble Arne Bendiksen. Gruppens første revy ved Chat Noir ble en stor suksess, og Egil Monn-Iversen ble fast kapellmester ved teatret. Nora Brockstedt gjorde stor suksess i gruppen, men ønsket å satse på en solokarriere, og trakk seg sakte men sikkert ut i 1956. I 1957 opprettet gruppen firmaet S, eid av de fire medlemmene og Monn-Iversen. Under dette firmaet skapte de sin eget label Triola. De gikk samtidig over til denne labelen etter å ha foretatt drøyt førti innspillinger for Musica og RCA Victor. Gruppen ble samtidig store radiofavoritter i programmer som "Slagerparaden", "Lån oss øre" og "Det ligger i luften". I 1959 ble Egil Monn-Iversen direktør ved Chat Noir, og gruppen deltok i de fleste revyene der frem til Monn-Iversen gikk av som sjef i 1963. The Monn Keys hadde stor aktivitet på Triola, og ga ut omtrent 20 singler og 15 EP-plater i perioden fra 1958 til 1963. 1960-tallet gjorde også The Monn Keys til stjerner over hele Norden gjennom TV-versjonen av Slagerparaden (1960) og programmet Prospektkortet (1963) som begge ble vist i Nordvisjonen. De turnerte også utenfor Norden, og spilte inn en engelskspråkelig plate "Here Are The Monn Keys" (1961) som fikk svært gode anmeldelser i USA. Filmen "Operasjon Løvsprett" (1962) var en fortsettelse av suksessen i Norge, og med den filmen ble også ettertidens mest kjente slager fra gruppen lansert: «Stakkars store sterke karer». Denne låten lå ni uker på VG-lista. To år etter kom oppfølgeren "Operasjon Sjøsprøyt" (1964). The Monn Keys ble oppløst samme år, 1964, men medlemmene markerte seg i mange år etter som sterke individer i norsk kultur- og musikkliv. The Monn Keys var ikke den første vokalgruppen i norsk populærmusikk, men markerer et skille på grunn av sin enorme popularitet. Gruppen hadde en miks av sterk musikalitet, revyhumor og sterke soloartister. Den tradisjonen The Monn Keys startet, blir i moderne tid ivaretatt av eksempelvis Dizzie Tunes, Gitarkameratene, Cheezy Keys, Kvinner på randen og Ylvis. Berlinmuren. Berlinmuren (ty. "Berliner Mauer", eller bare "die Mauer", i DDR-propagandaen kalt "Antifaschistischer Schutzwall", «antifascistisk beskyttelsesmur», i vesttysk språkbruk av og til «skammens mur») var en 45,1 km lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder satt opp av de østtyske myndighetene i DDR fra 13. august 1961 som skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR. Formålet med muren var offisielt å beskytte DDRs innbyggere mot fascisme (østblokklandene mente at de kapitalistiske NATO-landene, og i særdeleshet Vest-Tyskland, var fascistiske). Den virkelige årsaken for byggingen av muren var å forhindre at befolkningen flyktet til det demokratiske Vesten. Muren falt 9. november 1989, under den demokratiske revolusjonen mot diktaturet i DDR, og det er få spor igjen etter den. En eldre kvinne vinker over muren Masseflukt fra DDR. Nikita Khrusjtsjov rettet 27. november 1958 et ultimatum til vestmaktene, og krevde at de skulle trekke seg ut av Berlin og at Øst- og Vest-Berlin skulle slås sammen til én by under DDRs kontroll. Dette skulle skje innen seks måneder, og om ikke dette skjedde, ville Sovjetunionen slutte separat fredsavtale med DDR og overlate all sovjetisk kontroll i DDR til det østtyske kommunistpartiet, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands. Dette for å hindre den massive flukten av (oftest unge og utdannede) tyskere fra DDR til Vest-Tyskland, noe som gjorde at DDR økonomisk holdt på å kollapse. 3,12 millioner tyskere hadde siden 1949 funnet veien fra DDR til Vest-Tyskland. Selv om landet hadde hatt en innvandring på ca 1 million vesttyskere var det fortsatt et nettotap for DDR. Før Berlinmuren ble bygget, var det ikke restriksjoner på reiser mellom Øst- og Vest-Berlin (i motsetning til reiser mellom DDR og Vest-Tyskland), og tyskere i DDR som ønsket seg til Vesten kunne dermed dra rett inn i Vest-Berlin, for så å fly til Vest-Tyskland. Det var dessuten ikke uvanlig at tyskere bosatt i DDR arbeidet i Vest-Berlin: Øst-Berlin slet med å fylle 45 000 arbeidsplasser, mens 53 000 østberlinere arbeidet i Vest-Berlin og fikk halvparten av lønnen sin i «hard» D-mark. Delingen. Det hadde i dagene før 12. august 1961 vært meldt om økende militær aktivitet fra DDRs side omkring Berlin, og alle DDRs militære enheter var satt i topp beredskap fra midnatt 13. august. Samtidig ble S-banetogene stoppet unormalt på sektorgrensen, og det østtyske nyhetsbyrået ADN sendte ut en pressemelding kl. 01.11 som på vegne av alle Warszawapakt-landene erklærte at det er «besluttet å sette i verk en troverdig og effektiv kontroll ved sektorgrensen i Berlin». Første melding fra RIAS (amerikansk radio i Berlin) kom kl. 03.25 og meldte kort at «store militære styrker fra DDR har i natt sperret grensen mellom Øst- og Vest-Berlin.» 69 av 81 overganger ble sperret øyeblikkelig, og all S- og U-banetrafikk stanset, bortsett fra på Friedrichstrasse, hvor overgang ble tillatt under streng kontroll (se artikkelen om spøkelsesstasjoner). Til slutt var det bare posttoget mellom Bahnhof Zoo og Bahnhof Friedrichstrasse som gikk mellom Øst- og Vest-Berlin. Kort tid etter ble ytterligere fem av de tolv åpne overgangene sperret, og DDRs oppfordring til vestberlinerne om å holde hundre meters avstand til muren førte til at amerikanerne sendte panseravdelinger til sektorgrensen. Delingen førte også til andre, mer bisarre utslag. På grunn av den plutselige delingen, ble 1 300 barn sperret inne i Øst-Berlin mens de var på besøk hos familie eller venner. De siste kom ikke hjem før tre måneder etter delingen. Likkister ble utvekslet hver onsdag ved Heinrich-Heine-Straße. Dessuten gikk det 16. august ut oppfordring blant Vest-Berlins innbyggere om ikke å bruke S-banen, som etter avtale mellom de fire seiersmaktene ble drevet av DDR. Tellingen 23. august viste at passasjerantallet gikk ned fra 500 000 til 100 000. Muren. «Den antifascistiske beskyttelsesmur 25 år» - en militærparade i Øst-Berlin i 1986. Frem til november 1961 bestod «muren» av tre to meter høye piggtrådgjerder, henholdsvis på grensen, 20 meter inn og det siste 135 meter inn fra grensen, hvor det mellom de to første gjerder lå tettpakket piggtråd, og gresset mellom det mellomste og bakerste var snauet. Her stod også de 20 meter høye lyskasterne, og vakttårnene, som ble bygget med en avstand på 550 meter. En rekke steder gikk grensen langs husveggene; her ble første etasje murt igjen, mens flyktninger den første tiden hoppet fra resten av etasjene for å forsøke å komme seg til Vest-Berlin. I Bernauer Straße gikk grensen langs husveggen på den ene siden, så DDR la sperringen midt i gaten, slik at vestberlinerne kunne komme seg ut og inn av gaten. Husene på den andre siden ble senere sprengt bort, for å gjøre plass til muren. Ved Tiergarten, Kreuzberg og sør i Vest-Berlin var muren bygget litt bak sektorgrensen, men med skilt som advarte om at arrestasjoner kunne bli foretatt. Muren ble modifisert tre ganger; den første «muren» bestod av tolv kilometer med betong, og 137 kilometer med piggtråd. En sammenhengende betongmur ble satt opp i 1965, og den «moderne grensen» kom på slutten av syttitallet. Det er denne «moderne grensen» som vanligvis forbindes med Berlinmuren. Den «moderne grensen» bestod av 106 kilometer med 3,5 m høy betongmur, 67 km med 3-5 m høy piggtråd, 116 vakttårn og 20 bunkere, 105 km med pansergraver, 127 km med gjerde og 124 km med veier for grensevaktene. I tillegg ble det brukt hunder. Berlinmuren ble det fremste symbolet på delingen av Europa i en USA-vennlig og en Sovjet-vennlig del under den kalde krigen. Mellom 1961 og 1989 flyktet over 5 000 fra øst til vest (5.-13. august 1961 registrerte 15 070 seg som flyktninger i Vest-Berlin); litt over 3 200 ble arrestert for fluktforsøk. I 2009 dokumenterte forskere ved "Zentrum für Zeithistorische Forschung Potsdam" og "Gedenkstätte Berliner Mauer" 136 dødsofre ved Berlinmuren (inkludert 8 DDR-grensesoldater). Selv om vesttyske myndigheter, blant annet Berlins overborgermester Willy Brandt, protesterte heftig mot byggingen av muren, så de allierte muren som noe som kunne kjøle ned det anspente forholdet mellom øst og vest. Murens fall. Berlinmuren falt om natten mellom torsdag 9. november og fredag 10. november 1989. Årsakene til murens fall var det sterke presset fra befolkningen om å innføre reisefrihet og den økende flukten fra DDR til Vest-Tyskland, delvis gjennom ambassader i forskjellige østeuropeiske land og delvis gjennom Ungarn, som hadde åpnet sin grense til Østerrike. Murens fall ble utløst gjennom en pressekonferanse holdt av politbyråmedlemmet Günter Schabowski, som ble overført direkte i fjernsyn. Schabowski leste på slutten av pressekonferansen ca. kl. 18:57 opp en ministerrådsbeslutning om et nytt reisereglement. Det viste seg imidlertid senere at beslutningen ennå ikke var formelt vedtatt. Sammen med Schabowski var Helga Labs, Gerhard Beil og Manfred Banaschak, alle medlemmer av SEDs sentralkomité. Beslutningen Schabowski leste opp lød: "«Privatreisen nach dem Ausland können ohne Vorliegen von Voraussetzungen – Reiseanlässe und Verwandtschaftsverhältnisse – beantragt werden. Die Genehmigungen werden kurzfristig erteilt. Die zuständigen Abteilungen Pass- und Meldewesen der VP – der Volkspolizeikreisämter – in der DDR sind angewiesen, Visa zur ständigen Ausreise unverzüglich zu erteilen, ohne dass dafür noch geltende Voraussetzungen für eine ständige Ausreise vorliegen müssen. Ständige Ausreisen können über alle Grenzübergangsstellen der DDR zur BRD erfolgen...»". På spørsmål fra en journalist, trolig Riccardo Ehrmann fra det italienske nyhetsbyrået ANSA, om når reglene trådte i kraft, svarte Schabowski «ab sofort» (med en gang). Etter at flere vesttyske radio- og fjernsynsstasjoner hadde meldt at «muren er åpen» samlet det seg flere tusen østberlinere ved grenseovergangene og forlangte at muren skulle åpnes. På dette tidspunktet var hverken grensetroppene eller Stasis passkontrollenheter informert om nye regler. Uten konkrete ordrer å forholde seg til, og under press fra folkemassene, valgte grensevaktene ved Bornholmer Straße først å åpne grenseovergangen, og senere ble flere grenseoverganger i Berlin og andre steder ved den tysk-tyske grensen åpnet. Sent om natten fulgte flere åpningen på fjernsyn og begav seg mot grenseovergangene. Men den store stormen av folkemasser fra øst til vest kom om formiddagen den 10. november. Østberlinerne ble begeistret mottatt i Vest-Berlin. De fleste kneiper serverte gratis øl, og fremmede mennesker falt hverandre om halsen. Under euforien klatret mange vestberlinere opp på muren, og Brandenburger Tor, som før hadde vært utilgjengelig, ble åpen for alle. Da nyheten om murens fall ble kjent avbrøt nasjonalforsamlingen i Bonn den pågående sesjonen og sang nasjonalhymnen. Murens fall var en fremragende begivenhet i verdenshistorien, og ble bl.a. feiret med en konsert av Leonard Bernstein julaften 1989. Roger Waters framførte Pink Floyd sitt album "The Wall" (fra 1979) på Potsdamer Platz, som tidligere hadde vært ingenmannsland ved muren, den 21. juli 1990. "The Wall" beskriver en psykologisk mur og har ikke noe med Berlinmuren å gjøre. Waters-konserten på Potsdamer Platz var en av verdenshistoriens største rockekonserter, med gjesteartister som Bon Jovi, Bryan Adams, Sinéad O'Connor og Van Morrison. Etter at kommunistregimet falt sammen ble muren i løpet av kort tid revet, og det er i dag få spor igjen etter den. Det er imidlertid markert på bakken hvor den gikk. Straffeprosesser mot DDR-ledere. Rettssakene mot de ansvarlige for muren pågikk frem til høsten 2004. De anklagede var DDRs regjeringssjefer Erich Honecker og Egon Krenz, medlemmene av det nasjonale forsvarsrådet Erich Mielke, Willi Stoph, Heinz Keßler, Fritz Streletz og Hans Albrecht, SED-lokallagslederen von Suhl, samt flere generaler, deriblant sjefen for grensetroppene (1979–90), generaloberst Klaus-Dieter Baumgarten. De anklagede vaktene tilhørte DDRs nasjonale folkearmé eller grensetroppene. Tilsammen ble 11 personer dømt til fengselsstraffer, 44 til betingede straffer og 35 ble frikjent. Blant de som ble dømt til fengselsstraffer på inntil 7,5 år var Krenz, Albrecht, Streletz, Keßler og Baumgarten. I 2004 ble de tidligere politbyråmedlemmene Hans-Joachim Böhme og Werner Lorenz dømt til betingede straffer. Den siste prosessen mot en murvakt ble avsluttet 9. november 2004, på dagen 15 år etter murens fall, og endte med domfellelse. Minnesmerker. Minnesmerket for murens ofre. Minnesmerket ble demontert i 2005 Ved siden av mindre kors eller andre minnesmerker, ofte satt opp på privat initiativ for drepte flyktninger, finnes det flere større minnesmerker og museer, deriblant et murmuseum i Haus am Checkpoint Charlie, åpnet i 1963. Foreningen som driver museet bygget også et minnesmerke, kalt Frihetsminnesmerket, som bestod av 120 originale mursegmenter og 1067 kors til minne om murofrene. Det lå ved siden av murmuseet og i umiddelbar nærhet av Checkpoint Charlie. Minnesmerket ble innviet i 2004, men allerede året etter ble det, etter omfattende offentlig diskusjon, demontert av myndighetene, fordi leiekontrakten for tomten hvor det lå var utløpt og også fordi det ikke var blitt gitt noen permanent tillatelse til oppføringen av minnesmerket. Det offentlige minnesmerket, Gedenkstätte Berliner Mauer, ligger i Bernauer Straße sammen med Dokumentationszentrum Berliner Mauer og Kapelle der Versöhnung. Konfirmasjon. a> "Catechismus" av 1679 (katolsk). Konfirmantenes unge alder er tidstypisk. Konfirmasjon (av latin "confirmare", «bestyrke, bekrefte») er ofte betraktet som et kristent ritual, men overgangsritualer fra barn til voksen finnes i de fleste kulturer verden over. Det har fått ulik vekt og utforming innen de forskjellige deler av kristendommen. Historisk sett har det ikke vært forstått som et overgangsritual mellom barndom og voksenalder; dette er et element som er tilkommet i noen trossamfunn senere. I noen trossamfunn betraktes det som et sakrament, i andre som en ikke-sakramental bekreftelse eller styrking av konfirmanten, eller som en forbønnshandling. Selve ordet "konfirmasjon" om denne kirkelige handling er første gang belagt i en nedtegnet pinsedagspreken som tillegges Faustus av Riez (ca. 450), der det benyttes for å uttrykke den teologiske grenseoppgang i forhold til dåpen: «I dåpen blir vi gjenfødt til livet, etter dåpen blir vi 'konfirmert' til kamp; i dåpen blir vi tvettet, etter dåpen blir vi styrket». Uttrykket er også tatt i bruk for noen livssynsgruppers overgangsritual, eller ungdomsfest, som markering av overgangen fra ungdom til voksen. I Den norske Kirke har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor det er Gud som bekrefter løftene som ble gitt konfirmanten i dåpen. Historisk sett har konfirmasjonen i Den norske kirke hatt en dobbel karakter, hvor ritualet ikke bare tjente som «en offentlig bekreftelse av dåpens nåde» men også «hvor konfirmantene både var objekt for Guds bekreftelse og subjekt i sin personlige bekreftelse på at de ville leve i dåpens pakt» I land der konfirmasjonen finner sted midt eller sent i tenårene, har folkelig tradisjon tillagt den en betydning som overgangsritus som strengt tatt ikke er nærværende i teologisk forstand. I Norge er en slik tolkning, nemlig at konfirmasjonen markerer overgangen fra barn til voksen, noe som har en klar sammenheng med at den i flere hundreår var knyttet til skoleavslutningen. Dessuten var konfirmasjonen i Norge en forutsetning ikke bare for ekteskapsinngåelse, men også for engasjement som lærling eller ansettelse i arbeid. I andre trossamfunn er konfirmasjonsalderen ofte langt lavere. Forståelsen av konfirmasjonen varierer mellom de forskjellige kirkesamfunn. Begrepet konfirmasjon er også tatt i bruk av ikke-kristne organisasjoner. En rekke sekulære organisasjoner, for det meste moderne human-etiske organisasjoner, arrangerer konfirmasjoner for eldre barn, som et uttrykk for deres livsvalg. I Norge har Human-Etisk Forbund siden 1951 arrangert "Humanistisk konfirmasjon" (før 2005 kalt "Borgerlig konfirmasjon") som består av en kurs som avsluttes med en høytidelige seremoni. I det tidligere DDR ble det av ideologiske grunner innført og fremmet en seremoni kalt "Jugendweihe" (ungdomsvigsel), som ble forutgått av en forberedelsestid i kommunistpartiets regi. I dette historisk overveiende protestantiske området lyktes det langt på vei gradvis å trenge tilbake den kristne konfirmasjon. Denne "Jugendweihe" har overlevd den tyske samling og har endel oppslutning i delstatene som tidligere lå i DDR. Selve uttrykket "Jugendweihe" var ikke et kommunistisk påfunn; det grep tilbake til et konsept som oppstod i Tyskland i 1852, og som stod i åpen opposisjon til katolsk og protestantisk konfirmasjon. Luthersk konfirmasjon. Ved kirkeordinansen av 1537, en omfattende lovsamling som ble utgitt som en praktisk-teologisk håndbok for kirkens virksomhet i 1539, ble den evangelisk-lutherske kirke og obligatorisk konfirmasjon innført i Danmark-Norge. I Norge ble konfirmasjon påbudt ved lov i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk. Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamen i kirken ble han «attvist» og måtte konfirmeres på nytt neste år. Grunnlaget for hva konfirmantene skulle kunne, var samlet i biskop Erik Pontoppidans bok "«Sandhed til Gudfrygtighet»". Full tittel: "«Sandhed til Gudfrygtighet, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers liden Cathechismo, indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre»". Boken presenterte 759 forklaringer på bibelske tekster, og under eksaminasjonen i kirken skulle konfirmanten være i stand til å gjengi disse ordrett. Konfirmanten skulle også høytidelig gjenta sine dåpsløfter. Konfirmasjon var tvungen fram til 1912. Da ble konfirmasjonen frivillig, og alle straffebestemmelsene rundt ordningen ble opphevet. I alterboken fra 1920 ble løfteavleggelsen utelatt og konfirmasjonen ble oppfattet som en ren velsignelseshandling. I Den norske kirke sees konfirmasjonen først og fremst som en forbønnshandling der kirken bekrefter løftene som Gud gir i dåpen. Dåpen er en forutsetning for å delta i den avsluttende forbønnsgudstjenesten. Slik understrekes dåpens grunnleggende betydning for tro og tilhørighet til Kristus og kirken. Handlingen forutgås av en opplæring i troen; tidligere var dette forbundet med strenge regler i Den norske kirke, og utspørringen i kirken på konfirmasjonsdagen kunne være svært krevende for kandidatene. I de øvrige lutherske kirker som praktiserer konfirmasjon, er meningen mye av den samme, skjønt elementet med at konfirmasjonen skal føre den enkelte frem til kristen bekjennelse og inn i sin kristne menighet er ofte mye sterkere. Vanlig konfirmasjonsalder er i Den norske kirke 14-15 år. Baptistisk konfirmasjon. Kristne samfunn som praktiserer det det baptistiske dåpssyn som baptistsamfunnene og pinsebevegelsen tror i utgangspunktet ikke på konfirmasjonen som en rituell handling i og med dåpen likevel skjer i voksen alder, og derfor ikke trenger bekreftelse. Likevel praktiserer mange av disse samfunnene en tilsvarende alternativ konfirmasjon for å bevare tradisjonen rundt ritualet og for å undervise ungdom om den kristne tro. I Norge finner vi tentro som er et samarbeid mellom frikirkelige trossamfunn der målet er å kunne tilby ungdom en alternativ konfirmasjon. Konfirmasjon i andre protestantiske trossamfunn. I Den Evangeliske Forente Brødrekirken fantes det ingen slike ritualer før unionen med Metodistkirken i 1968. Katolsk konfirmasjon. I Den katolske kirke regnes konfirmasjon som ett av syv sakramenter, nærmere bestemt som et av de tre initieringssakramenter (ved siden av dåp og nattverden når den gis for første gang). Det regnes som et "pregende sakrament", noe som innebærer at det gir et uutslettelig merke på sjelen og derfor ikke kan gjentas. Den katolske konfirmasjon forankres i en praksis som beskrives i Det nye testamente og som de første kristustroende ble gjenstand for. Selve ordet "konfirmasjon" finnes riktignok ikke i Bibelen (det dukker opp i kirkelig autoritativ sammenheng på galliske bispesynoder i 439 og 441), men det finnes beskrivelser f.eks. i Apostlenes Gjerninger 8,14-17 og 19,5-6, og i Hebreerbrevet 6,2. Her mener man å se sakramentet i beskrivelsen av "håndspåleggelsen" og dens virkning, og det fremgår at selv om den vanligvis skjedde i direkte sammenheng med og innholdsmessig tilknyttet dåpen, var det likevel en distinkt og vesentlig rite. Man bruker ofte navnet ferming (av latin "firmare", «å styrke»), men ordet konfirmasjon er også hyppig i bruk. Fermingen forstås som et tillegg til dåpen. Den foretas ved salving med hellig olje (krisma) og håndspåleggelse. Den hellige krisma som benyttes skal være velsignet av biskopen under oljevigselsmessen i forkant av den forutgående påskefeiring. Med «Den hellige ånds gaver» har man gjerne anført som «visdoms og forstands ånd, råds og styrkes ånd, kunnskaps og fromhets ånd, gudsfrykts ånd» (Jes. 11,1-2). Det er i utgangspunktet forbeholdt biskoper å foreta ferming, men en prest kan gjøre det etter tillatelse fra sin biskop. Vanlig fermingsalder i henhold til katolsk kirkerett for den latinske kirke er omkring 7 år, men i Norge har Den katolske kirke av hensyn til norske tradisjoner valgt å legge fermingen til samme alderstrinn som Den norske kirke. Denne beslutningen ble tatt på et tidspunkt da det i Norge var lovpåbudt at lutheranere skulle konfirmeres, og at den lutherske lå i en alder som gjorde at den ble oppfattet også som en uteksaminering til voksenlivet. For den katolske kirke å holde på sin generelt mye lavere fermingsalder ville da ha påført unge mennesker en ytterligere annerledeshet i forhold til storsamfunnet. Den katolske ferming forutgås av opplæring i troen, med alderstilpasset innhold. Historisk sett har fermingsalderen ligget ennå lavere enn syvårsalderen; i norsk katolsk middelalder var nok syvårsalderen å anse som i seneste laget for dette sakramentet. I de orientalske katolske kirker utføres ferming etter tilnærmet samme regler som i Den ortodokse kirke; se nedenfor. Ortodoks konfirmasjon. I Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker kalles konfirmasjonen gjerne krismering (samme ord som går igjen i Kristus = "den salvede"), ferming eller myronsalving. Krismering betyr salving. Oljen som brukes kalles "hellig myron". For tydeligere å fremheve Den Hellige Ånds gave ved konfirmasjonen føyde man meget tidlig i kirkens historie til en salving med velluktende olje (krisma). Denne salvingen peker hen på kristennavnet, for «kristen» betyr «salvet» og kommer av Kristi eget navn, Han som «Gud salvet med Hellig Ånd» (Apg 10, 38). Denne salvingsriten eksisterer ikke bare i de ortodokse kirker, men òg i Den katolske kirke. Normalt fermes ortodokse kristne i forbindelse med dåpen, så i praksis er de fleste ortodokse «konfirmert» under barnedåpen. Konfirmasjonen innebærer dermed ingen forutgående opplæring i troen, men det innebærer at ortodokse kirker anser småbarn som fullverdige kirkemedlemmer som allerede fra de er døpt kan ta fullverdig del i kirkens liv og i nattverden. Anglikansk konfirmasjon. Den tradisjonelle lære blant anglikanerne, slik det uttrykkes i "De trettini artikler", er at konfirmasjonen er et av de fem "alment betegnede sakramenter" («commonly called sacraments»). Kun en biskop kan meddele konfirmasjonen. Når konfirmasjonen gis i meget ung alder, oppfordres kandidatene til å foreta en ytterligere fornyelse av dåpsløfter når de nærmer seg attenårsalderen. Unitarisk konfirmasjon. Unitarisk konfirmasjon er en forbønnshandling, vanligvis når konfirmanten er 14 år gammel. Forut for konfirmasjonen har kandidaten gått gjennom ett år med undervisning i katekisme. Under konfirmasjonsgudstjenesten besvarer konfirmanten et spørsmål fra den unitariske katekisme. Presten vil deretter lede menigheten i forbønn for konfirmanten. I noen unitarmenigheter vil konfirmanten også for første gang motta nattverden og avlegge en spesiell unitarisk ed, der konfirmanten bekrefter sin unitariske dåp og sin tilhørighet i unitarmenigheten. Konfirmasjon hos mormonene. I De siste dagers helliges kirke regnes konfirmasjonen som en frelsesnødvendig ordinans, og meddeles vanligvis kort etter dåpen. En eller flere som har del i det melkisedekske prestedømme legger hendene på vedkommendes hode, og en av dem fremsier ordinansens formular og tilføyer eventuelt noen passende velsignelsens ord. Ved konfirmasjonen blir den konfirmerte offisielt medlem av kirken og mottar Den Hellige Ånds gave. Humanistisk (human-etisk) konfirmasjon. I Humanistisk konfirmasjon (kalt Borgerlig konfirmasjon til 2005) tar man utgangspunkt i et ikke-religiøst, sekulært verdensbilde, og har til hensikt å støtte og styrke konfirmanten (ordet "konfirmasjon" kan også bety "støtte" og "styrke"), samtidig som man foretar en symbolsk markering av overgangen fra barn til voksen. Humanistisk konfirmasjonen består av et kurs og en seremoni. På kurset tar konfirmantene opp sentrale tema som menneskerettigheter, identitet, ungdom og samliv, rus, ansvar for verden, livssyn og humanisme, verdensreligioner, med mer. Avslutningshøytideligheten finner gjerne sted i rådhus eller kulturhus, og inneholder som regel en høytidelig prosesjon, hilsningstale, kulturinnslag og utdeling av kursbevis. Humanistisk konfirmasjon arrangeres av Human-Etisk Forbund. De fleste deltagerne fyller 15 år i løpet av det året konfirmasjonen finner sted. Forbundet har siden 1997 kunnet innhente navne- og adresselister fra Det sentrale folkeregister over alle i aktuell alder, og kan derfor med brev invitere alle, både medlemmer og ikke-medlemmer til konfirmasjon. Dette har en parallell i Den norske kirkes senere massehenvendelser til alle i samme aldersgruppe. Navneskiftet fra "borgerlig" til "humanistisk" skjedde ved vedtak av Landsmøtet i Human-Etisk Forbund i september 2005, etter at det i forbundet var vokst frem en overbevisning og en politikk om at uttrykket "humanistisk" burde betraktes som et synonym for "human-etisk", og hadde tatt ordet humanistisk i denne betydning i en rekke sammenhenger for å få gjennomslag for en slik språkforståelse på norsk. Holistisk konfirmasjon. Holistisk Forbund gjennomførte første gang våren 2006 "holistisk konfirmasjon". Undervisningen er lagt til en serie ukentlige kurskvelder med faste konfirmasjonsveiledere supplert med gjestelærere. Kurset blir avsluttet med en helgesamling med visjonsvake i lavvo ute i skogen. Det legges vekt på at tilbudet skal være opplevelsesrettet og uten fasitsvar. Selve konfirmasjonen skjer så gjennom en høytidelig seremoni på tradisjonelt vis med deltakelse fra familie og venner. Holistisk konfirmasjon er et årlig tilbud i Oslo. I 2012 blir det også arrangert holistisk konfirmasjon i Stavanger. Akademisk konfirmasjon. Sosialhumanistene opprettet Akademisk konfirmasjon i Oslo i 2006. Det er en livssynsnøytral undervisning med et akademisk/vitenskapelig fokus. Arrangørene forsøker å tilpasse undervisningen, slik at ungdom som følger annen konfirmasjonsundervisning også kan følge denne. Hensikten med kurset er å introdusere konfirmantene for forskning, og å gi dem en idé om akademias betydning. Kurset har også til hensikt å være et instrument til hjelp for konfirmanten i møtet med de kommende årene. Likestilling går som rød tråd gjennom hele konfirmasjonsopplegget. Vitenskapelig ansatte og høyeregradsstudenter ved Universitetet i Oslo har ansvar for undervisning og gruppearbeid. Norges isbreer. a>, ender bare 7 meter over havet, som er det laveste punktet til en isbre på det europeiske fastlandet (i 2004). Dette er ei liste over Norges største isbreer De 18 største isbreene i Norge ligger på Svalbard, inkludert den største isbreen i Europa, Austfonna på Nordaustlandet. Totalt har Norge rundt 1600 isbreer. 900 av disse ligger i Nord-Norge, men 60 % av det totale isbrearealet befinner seg sør for Trøndelag. 1 % av Norge er dekket av isbreer. Litteratur. Norske isbreer Isbreer Says lov. Says lov er en lov utarbeidet av den franske økonomen Jean-Baptiste Say som sier at «tilbudet skaper sin egen etterspørsel». Altså en generell overproduksjon er ikke mulig på grunn av at folket selger noe fordi de ønsker å kjøpe noe annet. Ifølge denne loven bør man få økonomisk vekst ved å stimulere produksjonen og ikke etterspørselen. De to kjente økonomene David Ricardo og Thomas Malthus hadde en sterk «feide» omkring Says lov på begynnelsen av 1800-tallet. Malthus stilte spørsmålstegn ved om loven gjaldt, mens derimot Ricardo forsvarte den med stor kraft. Det var Ricardos syn som vant fram blant økonomene på 1800-tallet Den britiske økonomen John M. Keynes tok på 1900-tallet sterk avstand fra Says lov i forbindelse med sine analyser av mellomkrigstidens krise. Han hevdet at det var en ulykke at det var Ricardo som hadde gått seirende ut av striden med Malthus i dette spørsmålet, fordi dette senere hadde ført til at mange nødvendige tiltak for å rette opp den økonomiske utviklingen ikke hadde blitt satt iverk. I det senere har også enkelte nykeynesianister, bl.a Joseph Stiglitz, også satt kritisk fokus på Says lov, som mener at denne ble med Finanskrisen i 2008 motbevist. Canterbury erkebispedømme. "Denne artikkelen handler om erkebispedømmet Canterbury. For andre betydninger, se Canterbury." Canterbury er et anglikansk erkebispedømme i England, med sete i byen Canterbury. Det ble opprinnelig grunnlagt som et katolsk bispedømme. Erkebiskopen av Canterbury er øverste kirkelige leder for Den engelske kirke, og har en spesiell posisjon i hele den anglikanske kommunion. Historie. Erkebispedømmet York er det eldste i England, men det er Canterbury som har forrang. Det har en over 900 år lang historie som katolsk jurisdiksjon, før det gikk over til å bli anglikansk. Før reformasjonen. Canterbury bispedømme ble grunnlagt i 597 av St. Augustin, en misjonær som ble sendt til England av pave Gregor den store. Han skulle egentlig grunnlegge et bispedømme i London, men det viste seg at dette ikke var mulig, da kristendommen ikke hadde fått fotfeste der. Han bestemte seg derfor å finne et sted ikke for langt unna London, og valget falt på Canterbury. I 601 ble bispedømmet oppgradert til erkebispedømme. Det var det andre bispedømmet som ble opprettet i England; bare York er eldre (senest 314). Reformasjonen. I 1533, under reformasjonen, ble Thomas Cranmer erkebiskop av Canterbury. Som sine forgjengere mottok han palliet fra paven, men han regnet seg om kongens erkebiskop. Derfor viet han straks etter utnevnelsen Henrik VIII med Anne Boleyn, og i mai 1533 erklærte han kongens første ekteskap, med Katarina av Aragon, for ugyldig. Cranmers brudd med Den hellige stol ble statig mer tydelig, og i 1538 ble det bekreftet da han beordret at helgenskrinet til St. Thomas Becket skulle ødelegges. Under Edward VI avskaffet han messefeiringen. Selv om han opprinnelig ble innsatt som katolsk erkebiskop regner derfor Den katolske kirke Canterbury som vakant fra 1533 til 1556. Katolsk intermezzo. Thomas Cranmer døde i 1556, mens den katolske dronningen Maria I satt på tronen. Derfor ble det igjen utnevnt en katolsk erkebiskop, kardinal Reginald Pole. Han arbeidet hardt for å gjenopprette Den katolske kirke i England, men døde etter bare to år i embetet, 17. november 1558. Tilfeldigvis var dette samme dag som den protestantiske Elisabeth I kom til makten, og det ble derfor ikke utnevnt noen ny katolsk erkebiskop. Jurisdiksjon. Erkebispedømmet omfatter det østlige Kent. Fordi erkebiskopen er primas for Den engelske kirke finnes det også en biskop av Canterbury, som utfører de normale biskoppelige funksjoner. Normalt er biskopen av Dover også biskop av Canterbury. Det er et metropolitanerkebispedømme, med fire direkte suffraganer: Dover, Ebbsfleet, Maidstone og Richborough. I tillegg har Canterbury overoppsyn med de andre anglikanske bispedømmene i det sørlige England, totalt 30 stykker. De siste fjorten ligger under erkebispedømmet York. De fire walisiske anglikanske bispedømmene lå tidligere under Canterbury, men ble i 1920 overført til Kirken i Wales. Forholdet Canterbury / York. Det var lenge en diskusjon om hvilke erkebispedømme som skulle ha forrang i England, Canterbury eller York. Dette ble midlertidig løst i 1071 etter av erkebiskopene Lanfranc av Canterbury og Thomas av York la saken fram for pave Aleksander II. Han bestemte at erkebiskopen av Canterbury skulle ha forrang, og at framtidige erkebiskoper av York skulle innsettes av og sverge troskap til ham. Dette holdt bare til 1119, da Thurstan av York nektet å anerkjenne Canterburys forrang. Han ble derfor ikke innsatt i embetet, og klagde til Roma. Pave Callistus II innsatte ham personlig, og sendte ut en bulle der han trakk tilbake avgjørelsen om Canterburys forrang. Spørsmålet ble endelig avgjort i det 13. århundre av pave Innocent VI. Han bestemte at erkebiskopen av Canterbury skulle ha forrang, og regnes som «Primat for hele England», mens erkebiskopen av York skulle være «Primat av England». Dette ble etter reformasjonen nedfelt i lovs form av parlamentet under Henrik VIII. Preses i den anglikanske kommunion. Erkebiskopen av Canterbury er preses i den anglikanske kommunion. Han regnes som "primus inter pares", først blant likemenn. Dette betyr at han ikke har noen direkte autoritet utenfor Den engelske kirke, men at han har krav på å bli konsultert og at hans avgjørelse skal tillegges en spesiell vekt. Einar Busterud. Einar Busterud driver valgkamp i Hamar 1. september 2007. Einar Busterud (født 18. september 1953) er tidligere ordfører i Hamar kommune som representerte lokalpartiet By- og bygdelista. Han ble valgt inn i kommunestyret i 1991. I 1999 ble han valgt til ordfører, deretter ble han gjenvalgt i 2003 og 2007. Han stilte ikke til gjenvalg i 2011. Busterud var aktiv i ml-bevegelsen, og var på 1970-tallet redaktør for AKP(m-l)s avis "Sigden", en egen utgave av "Klassekampen" rettet mot folk i jordbruket. I 1987 sto Busterud øverst på Rød Valgallianses liste i Vang. Før han ble ordfører var han daglig leder i reklamebyrået Ord & Jord. Han var sentralstyremedlem i Nei til EU under folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Busterud ble i mai 2008 valgt inn i styret til Eidsiva Energi. Fra 1. januar 2012 er han ansatt som direktør for avdelingen "Kommunikasjon og Strategi" i Norsk Tipping. Dystopi. Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», først kjent brukt av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868, og beskriver et anti-eutopia (gresk "eutopia", «et godt sted»), altså et «ikke-godt» sted. Dystopi brukes som motsats til utopi, og er dermed en forestilling om eller beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell. Et dystopisk samfunn er i effekt et anti-Utopia. Litterære dystopier har oftest som motiv negative (marerittaktige, foruroligende, nedtrykkende, skremmende) samfunn som er satiriske vrengebilder på forfatterens samtid eller advarsler mot samfunnsmessige utviklinger i forfatterens samtid. Sciencefictionfilmer er ofte hensatt til et dystopisk samfunn. Populærkultur. Dystopiske settinger kan brukes som stemningsskapende kulisser uten egentlig å være verkets fokus. Philip K. Dicks dystopiske roman "Do Androids Dream of Electric Sheep?" fra 1968 ble for eksempel i 1982 filmatisert som "Blade Runner", en film noir med dystopiske kulisser. En tidlig klassiker innen sjangeren er den tyske "Metropolis" fra 1927. Bruttonasjonalprodukt. Bruttonasjonalproduktet (BNP) viser verdien av alt som produseres i et land i en viss periode, vanligvis et år, og omfatter verdiskapingen "(value added)" i all næringsvirksomhet, offentlig forvaltning og ideelle organisasjoner. Man kan komme fram til bruttonasjonalproduktet ved å summere bruttoproduktene til alle produksjonsforetakene i landet. Begrepet BNP per innbygger angir gjennomsnittlig verdiskaping per innbygger i et land, og brukes ofte som et mål på velstandsnivået selv om fordelingen mellom individene også er viktig. Begrepet økonomisk vekst er strengt tatt et mål for at bnp per innbygger øker, det vil si at verdiskapingen øker raskere enn befolkningen. Bruttonasjonalprodukt kan måles på tre hovedmåter: i løpende priser, i faste priser, eller etter kjøpekraftpariteter. Løpende priser er målet for BNP i faktiske priser (monetær verdi), hvor man ikke tar hensyn til om endringen i BNP skyldes reelle endringer, eller bare endringer i f.eks pengeverdien. BNP i faste priser er et mål på den virkelige eller reelle verdiskapingen i et land hvor man forsøker å fjerne effekten av inflasjon og endret pengeverdi, og brukes særlig når man skal studere utviklingen over tid. BNP etter kjøpekraftparitet "(Purchasing Power Parity)" er målet for hvor stor kjøpekraft den aktuelle verdiskapingen gir lokalt, altså justert for lokalt prisnivå (og i realiteten for valuta-kurs). Dette brukes for å sammenligne velstandsnivået eller veksten mellom ulike land. Norges bruttonasjonalprodukt var på 2.500 milliarder kroner i 2008 og økte med 2,0 prosent fra året før, målt i faste priser. Bruttonasjonalprodukt per innbygger var 530 000 kroner i Norge dette året. Det er bare Luxembourg som har høyere BNP per innbygger enn Norge i Europa, når man justerer for ulikheter i prisnivå mellom landene. Zimbabwe, et av verdens fattige land, har til sammenligning ca 1 000 kroner per innbygger i BNP per innbygger. Definisjon av BNP. BNP er en indikator for samlet verdiskaping i et land, og gir samtidig uttrykk for opptjent bruttoinntekt fra innenlandsk produksjon. BNP tilsvarer den engelske forkortelsen GDP (Gross Domestic Product). BNP kan defineres og bestemmes ut fra tre ulike hovedmetoder (se de tre definisjonsblokkene nedenfor): henholdsvis produksjonsmetoden (I), utgiftsmetoden (II) og inntektsmetoden (III). I første blokk kan størrelsen «korreksjon for FISIM» alternativt inngå i produktinnsats, og i driftsresultat i tredje blokk, kort sagt det landet tjener i året. Bruttonasjonalprodukt (BNP) er definert som verdien av samlet innenlandsk produksjon av ferdige varer og tjenester, verdsatt til markedspriser, i en gitt periode som et år eller et kvartal. BNP er i en enkel Keynes-modell definert som G + C + I + X – Q, hvor Eventuelt eksportoverskudd finner vi i X-Q. Norge hadde i 2008 et eksportoverskudd på 465 milliarder kroner. Dette utgjorde 18 prosent av BNP. Det vil si at Norge eksporterer mer enn vi importerer (eksport av olje, gass, fisk, maskiner osv.). Frivillig arbeid, ubetalt arbeid hjemme og svart arbeid som prostitusjon er eksempler på tall som ikke blir regnet med i BNP. Høy BNP betyr ikke nødvendigvis at landet har høyere velferd. Det viser seg likevel at land med høy BNP har høyere levestandard enn andre land, i form av høyere utdannelse, helseordninger, og høy levealder. Produksjonsmetoden (I). Bruttonasjonalproduktet kan her fremstilles for eksempel sektorvis, det vil si at man oppstiller hvor mye av bruttoproduktet (verdiskapingen) som stammer fra de ulike sektorene i økonomien som eksempelvis landbruk, industri, finansvirksomhet, forsvar, undervisning, osv. En bransjevis fremstilling er enda mer detaljert, da skiller man f.eks innen industrien mellom treforedling, metallindustri, verkstedindustri, osv. I Norge vil Statistisk sentralbyrå hvert år beregne slike sektorregnskap ved å summere bruttoproduktene til de enkelte foretakene innen hver enkelt sektor eller bransje. Dette gir viktig informasjon om hvordan verdiskapingen i de ulike delene av økonomien utvikler seg, og kan gi viktig informasjon til de som utformer den økonomiske politikken eller næringspolitikken. Utgiftsmetoden (II). I Norge fremstiller Staistisk sentralbyrå detaljerte oversikter over bruttonasjonalproduktets utgifter (formål), iog denne informasjonen danner ofte grunnlag for de som skal utforme finans- og pengepolitikken. Dersom for eksempel konsumet øker mye mens investeringene går ned, kan det være aktuelt å endre bankenes utlånspolitikk, justere momsen eller gjøre noe med investeringsavgiftene. Kent. Kent er et grevskap i England, sørøst for London. Hovedbyen er Maidstone. Kent grenser til East Sussex, Surrey, Greater London og Essex. Sistnevnte grense er fastsatt i midten av Themsens elveløp. Andre viktige byer i Kent er Canterbury, som er sete for erkebispedømmet Canterbury, og Rochester-upon-Medway. Kent regnes normalt som et vakkert og relativt uberørt område, men det finnes også et gruveområde hvor det har vært stor aktivitet tidligere. Distriktet Thanet er et av de minst utviklede områder med hensyn til infrastruktur i det sørlige England. Ved Dungeness ligger et atomkraftverk. Kanaltunnelen starter på engelsk side i Cheriton i Kent, med jernbaneforbindelse til Frankrike. Flyplasser finnes ved Headcorn, Lydd, Manston og Rochester. Blant berømte personer fra Kent finner man Charles Dickens og Charles Darwin. Historie. Området har vært bebodd siden eldre steinalder, noe som er bevist gjennom funn i steinbruddd i Swanscombe. I yngre steinalder ble det reist megalitter ved Medway. Det er også gode spor etter bebyggelse fra bronsealder, jernalder og romersk tid. Navnet Kent kommer fra brytonisk "Cantus", som betyr en «kant» eller «grense»; dette viser til områdets beliggenhet i ytterkanten av England. Julius Cæsar nevnte det som "Cantium", og kalte innbyggerne for "Cantiaci". I 5. århundre oppsto kongedømmet Kent, som ifølge legenden ble opprettet da den britiske lederen Vortigent ga området til jyden Hengest mot at han ga britene hjelp mot keltiske og germanske plyndringstokter. I 730 blir det i en kilde kalt "Cantia", og i 835 "Cent". I 597 ble bispedømmet Canterbury opprettet, og i 601 ble det opphøyet til erkebispedømme. Egentlig skulle det hatt sete i London, men den første biskopen, Augustin, fant ut at det ikke var trygt å opprette det der, og valget falt på Kent. Dermed skulle Kent med tiden bli sentrum først for Den katolske kirke i England, og senere for anglikanske kommunion. Etter normannernes invasjon i 1066 tok folket i Kent mottoet "Invicta", «ubeseiret», og hevdet at de hadde skremt vekk normannerne. Dette var usant, men ble antagelig brukt i et forsøk på å fremheve seg selv på bekostning av folket i Sussex, der Harald Godwinson falt i slaget ved Hastings. I middelalderen brøt det ut flere opprør i Kent. Spesielt viktig er Bondeopprøret ledet av Wat Tyler, Jack Cades opprør i 1450, og Thomas Wyatts hær som marsjerte mot dronning Maria Tudor i London i 1553. Etter at Thomas Becket hadde lidd martyrdøden i Canterbury, ble katedralen et viktig pilegrimsmål. Byens rolle som religiøst senter inspirerte Chaucers "Canterbury Tales", et verk som regnes som viktig ikke bare litterært sett, men også for det engelske språkets utvikling. I det 17. århundre ble det bygget opp militære styrker og befestninger i Kent som et svar på trusselen fra Nederland og Frankrike. Det ble særlig bygget mange kystfort etter at den nederlandske flåte angrep Medway i 1667. Under andre verdenskrig lå flere viktige flybaser i Kent. Disse spilte en viktig rolle, først i slaget om Storbritannia og senere i kampen om luftherredømme over Frankrike etter D-dagen. Flybasene betød dessverre også at sivilbefolkningen led under bombardement fra kontinentet og bombing fra tyske fly. Geografi. Kent er det engelske grevskap som ligger lengst sørøst i landet. Det avgrenses mot nord av Themsen og Nordsjøen, og mot sør av Doverstredet og Den engelske kanal. Det europeiske kontinentet er bare omkring 33 km unna over Doverstredet. En serie åsrygger går gjennom grevskapet fra vest til øst. Disse er rester av Wealden-kuppelen, som ble presset opp under bevegelser i jordskorpen for mellom 10 og 20 millioner år siden. Erosjon har slipt dem ned til åsrygger med daler mellom. Det mest kjente geografiske landemerke er antagelig de hvite klippene nær Dover. Elven Medway starter nær Edenbridge og renner omkring 40 km østover til den er nær Maidstone, og vender så nordover. Den går gjennom North Downs ved Rochester, og renner så inn i Themsen som dens siste sideelv nær Sheerness. Elven har tidevannsforskjell opp til slusen ved Allington; tidligere seilte fraktskip helt opp til Tonbridge. Industri. I middelalderen hadde området nasjonal betydning i produksjonen av jern og tøy. Kent kalles noen ganger «Englands hage», på grunn av omfattende jordbruk, store frukthager og humledyrking. På landet er det vanlig å se store bygninger til tørking av humle; mange av dem er ikke lenger i bruk og har blitt gjort om til boliger. I nyere tid har de tre viktigste industriene vært papirproduksjon, sementproduksjon og kullgruvedrift. Papirproduksjonen, som er avhengig av store mengder rent vann, ble først lagt langs elvene Darent og Stour, og sideelvene til Medway. Senere ble det lagt papirfabrikker ved andre vannveier, blant annet ved Themsen. Sement ble en viktig vare i det 19. århundre, da det foregikk intens byggevirksomhet i Sør-England. Det er store mengder kalk i Kent, og enorme brudd er synlige mellom Stone og Gravesend og andre steder i grevskapet. Kull ble tatt ut i det østlige Kent, med flere gruver i drift fra omkring 1900. Hele gruvedriften er nå lagt ned. Statistisk sentralbyrå. SSBs kantine og bibliotek i Oslo sentrum. Statistisk sentralbyrå (SSB) er den sentrale institusjonen for innsamling, bearbeiding og formidling av offisiell statistikk i Norge. SSB har, i henhold til statistikkloven av 1989, rett til å bestemme hva som skal være offisiell statistikk samt ansvaret for å samordne all offisiell statistikk i Norge. SSBs krav til offisiell statistikk baserer seg på krav nedfelt i Retningslinjer for europeisk statistikk (Code of Practice) og i FNs statistikkprinsipper. SSB produserer 85-90 prosent av all offisiell statistikk i Norge. Samarbeidet med øvrige produsenter skjer blant annet gjennom Statistikkrådet. Organisering og ledelse. SSB ligger administrativt under Finansdepartementet, men er faglig uavhengig og har eget styre som oppnevnes av regjeringen. Byrået har om lag 1000 medarbeidere fordelt i Kongsvinger og Oslo. SSB ble i perioden 2005-2010 ledet av administrerende direktør Øystein Olsen. Ny direktør fra 1.2.2011 er Hans Henrik Scheel Statistikkområder. SSB utarbeider statistikk på en lang rekke områder som økonomi, befolkning, levekår, arbeidsmarked og miljø. Blant de mest sentrale og betydningsfulle statistikkene finner vi Konsumprisindeksen, Arbeidskraftundersøkelsen, befolkningsstatistikkene og Nasjonalregnskapet. En av SSBs mest populære statistikker er navnestatistikken. Forskning. Som ett av få statistikkbyråer i verden har SSB en egen forskningsavdeling. Forskningsområdene inkluderer demografi og levekår, energi- og miljøøkonomi, makroøkonomi, mikroøkonomi samt statistiske metoder og standarder. Internasjonalt samarbeid. SSB rapporterer statistiske data om Norge til EU og en rekke andre internasjonale organisasjoner. På denne måten blir norsk statistikk også formidlet gjennom internasjonale databaser og publikasjoner. I tillegg driver SSB også utviklingssamarbeid i en rekke land. Målsettingen er å hjelpe søsterorganisasjoner i u-land og økonomiske overgangsland med å utvikle og forbedre offisiell statistikk. Formidling. Ssb.no er hovedkanalen for formidling i SSB. Formidlingsvirksomheten inkluderer rundt 1000 publiseringer av ny statistikk i året. I tillegg utarbeides det ca. 200 publikasjoner som også gjøres tilgjengelig på Internett. Historikk. Statistisk sentralbyrå ble opprettet som en frittstående institusjon i 1876, med i alt 15 funksjonærer. Tidligere var Tabellkontoret statens sentral for innsamling og bearbeiding av statistikk. Anders Nicolai Kiær (1838–1919) ble oppnevnt til direktør i 1877 og ledet byrået fram til 1913. Kiær hadde vært tilknyttet Tabellkontoret siden 1861. I 1907 vedtok Stortinget den første statistikkloven (”Lov om tilveiebringelse of opgaver til den officielle statistikk”). Denne loven ga hjemmel for å hente inn opplysninger for statistiske formål fra privatpersoner og næringsdrivende. Loven slo samtidig fast at opplysningene ikke kunne brukes til andre formål enn til statistikkproduksjon, og at tallene ikke skulle offentliggjøres på en slik måte at det kunne skade den enkelte oppgavegiver. I 1989 vedtok Stortinget en ny statistikklov, som blant annet fastsatte en taushetsplikt på 100 år for statistisk grunnlagsmateriale om personlige forhold og på 60 år for drifts- og forretningsforhold. Under den annen verdenskrig (1940–45) ble folketellingen 1940 sløyfet, og annen statistikk ble svært forsinket. Okkupasjonsmakten blandet seg imidlertid ikke inn i den daglige driften. Daværende direktør Gunnar Jahn (direktør 1920-45) ble arrestert og avsatt i 1944, men ingen ny direktør overtok stillingen. Lov om folkeregistrering ble vedtatt i 1946, og Det sentrale folkeregister ble opprettet i 1964, med basis i folketellingen 1960. Folkeregisteret lå i Statistisk sentralbyrå fram til 1991, da ajourføringen ble overtatt av Skattedirektoratet. Da Petter Jakob Bjerve (direktør 1949-1980) ble oppnevnt var et av kravene hans at det skulle opprettes en egen forskningsenhet i Statistisk sentralbyrå. Forskningsavdelingen ble i årene 1953-1984 ledet av Odd Aukrust, også kjent som Kjell Aukrusts ”Bror min”. 1961 ble det opprettet en punchegruppe i Kongsvinger i forbindelse med bearbeidingen av skjemaene fra folketellingen i 1960. Dette var starten på utflytting av oppgaver fra Oslo til Kongsvinger og en delt lokalisering. SSB og jødeforfølgelsene under krigen. Forfatter Espen Søbye har vist at tabeller over antall medlemmer i det mosaiske trossamfunn som ble publisert i forbindelse med folketellingen i 1930, trolig ble brukt under Wannseekonferansen i 1942, da den endelige utryddelsen av jødene ble besluttet og planlagt av styresmaktene i Tyskland. I forhold til registreringen, arrestasjonene og deportasjonen av norske jøder ble verken tall eller navnelister fra folketellingen i 1930 benyttet. Listene som ble brukt til dette formålet, var utarbeidet av det norske politiet. SSB var en av flere høringsinstanser da tyske myndigheter tok initiativ til opprettingen av et nasjonalt folkeregister februar 1942. Dette ble innført 1. mars 1943, det vil si etter deportasjonene høsten 1942, men okkupasjonsmyndighetene klarte aldri å få systemet til å fungere. The Pentagon. The Pentagon er hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet. Bygningen, som ble innviet 15. januar 1943 etter kun 16 måneders konstruksjonsarbeid, er verdens største kontorbygning og huser omkring 26 000 ansatte. Bygningen er pentagon-formet og ligger i Arlington i delstaten Virginia. Som ledd i terrorangrepet 11. september 2001, planlagt av Osama Bin Laden fløy et passasjerfly ned i bygningen. Deler av bygningen raste sammen. 125 mennesker omkom, i tillegg til de 64 passasjerene i flyet. The Rolling Stones. The Rolling Stones er en engelsk rockegruppe dannet i 1962 av Mick Jagger, Keith Richards og Brian Jones. Gruppen var i begynnelsen inspirert av amerikansk rhythm & blues, og tok navnet sitt fra en strofe i sangen «Mannish Boy» av Muddy Waters. De fremførte i hovedsak materiale skrevet av andre artister frem til 1964, da de hadde sin første Jagger/Richards-komponerte slager med «Tell Me». Det var først med sin neste singel «(I Can't Get No) Satisfaction» (1965) de fikk sin første nr. 1 og slo gjennom for fullt i De forente stater. Gruppens manager, Andrew Loog Oldham forsto tidlig at det var smartere å lage en motpol enn en kopi, og var ansvarlig for deres image som et rufsete svar på The Beatles. Han var også ansvarlig for at pianisten Ian Stewart havnet i bakgrunnen fordi han angivelig ikke skal ha passet inn i gruppens image. Stewart fortsatte likevel å spille med gruppen, både på plater og konserter, helt frem til sin død i 1985. The Rolling Stones har fra 1963 vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken, og da The Beatles ble oppløst i 1970, var det få som motsa dem når de kalte seg «The Greatest Rock and Roll Band in the World». De første årene: 1961–1967. The Rolling Stones ble startet da de gamle skolekameratene Mick Jagger og Keith Richards møttes på en togstasjon. De hadde tidligere gått på barneskole sammen, men hadde mistet kontakten. Richards ble fascinert av platene som Jagger holdt i hånden. Senere møtte de Brian Jones. Det var han som gav bandet navn etter en strofe i Muddy Waters-låten «Mannish Boy». Dette skjedde over en telefonsamtale, da han skulle sette inn en annonse om at bandet skulle opptre på en lokal klubb. Tidlig i karrieren spilte The Rolling Stones coverlåter av kjente artister som Chuck Berry, Bo Diddley, Screamin' Jay Hawkins, Muddy Waters, Larry Williams og Howlin' Wolf. De dekket sjangre som blues, rhythm and blues, country og rock. Deres første album, som ble utgitt under navnet "The Rolling Stones" i Storbritannia, men som "England's Newest Hit Makers" i De forente stater, kom ut i 1964, og inneholdt klassikere som «Route 66» (originalt en Nat King Cole-låt), «I Need You Baby (Mona)» (Bo Diddley) og «Carol» (Chuck Berry). «Tell Me (You're Coming Back)» er den eneste låten på albumet som er signert Jagger/Richards. Enkelte låter var imidlertid signert Nanker Phelge, som var pseudonymet bandet brukte når låtene var skapt av gruppen som helhet. Albumet "The Rolling Stones" ble en umiddelbar suksess i Storbritannia, og ble et av de mest solgte albumene i 1964. Førsteplassen på hitlistene beholdt det i hele 12 uker. I De forente stater nådde "England's Newest Hit Makers" 11. plass på hitlistene og solgte til gullplate. De gav ut flere album de neste årene, både i Storbritannia og De forente stater, alle med stor suksess. I 1965 kom "Out of Our Heads", som skulle bli deres siste album med flertall av coverlåter. Den amerikanske utgivelsen av albumet inneholdt også slageren «(I Can't Get No) Satisfaction», som nådde førsteplassen på hitlistene både i Storbritannia, De forente stater og Norge. I Storbritannia ble den kun utgitt som singel, fordi det på denne tiden ikke var vanlig å gi ut låter både som singel og på album. 24. juni 1965 spilte The Rolling Stones på Sjølyst i Oslo. Da albumet "Aftermath" kom ut i 1966, besto det kun av egenproduserte låter. Albumet ble en stor suksess, og ble i 2002 kåret til det 108. beste albumet noensinne av Rolling Stone. På denne tiden hadde det allerede begynt å slå sprekker i samholdet i bandet. Mens Brian Jones i starten fremsto som «leder» i gruppen, gikk det i større og større grad i retning av at Mick Jagger og Keith Richards tok over denne rollen ut over på 60-tallet, da de begynte å skrive egne låter med stor suksess. Jones følte seg tilsidesatt, og henfalt etter hvert til narkotikamisbruk. At Richards innledet et forhold til Jones' kjæreste, Anita Pallenberg, hjalp åpenbart heller ikke på. Etter hvert ble narkotikamisbruk snarere regelen enn unntaket i bandet. I 1967 ble Keith Richards tiltalt for å ha tillatt bruk av narkotika i hjemmet sitt, mens Mick Jagger ble tiltalt for besittelse av amfetamin-tabletter. De ble dømt til henholdsvis tolv og fire måneders fengsel. Dommen ble imidlertid anket, og begge Stones-medlemmene slapp å sone. Samme år gav de ut albumet "Their Satanic Majesties Request", som var et forholdsvis utypisk Rolling Stones-album. Albumet var sterkt inspirert av såkalt psykedelisk rock. Det husket kanskje spesielt for at Bill Wyman for første og eneste gang fikk med en av sine låter på et Rolling Stones-album. «In Another Land» var hans komposisjon, og han sang også låten på utgivelsen. Man kan også høre John Lennon og Paul McCartney synge i låten «Sing This All Together (See What Happens)» (som ikke må forveksles med «Sing This All Together» fra samme album). "Their Satanic Majesties Request" ble ingen stor suksess, til tross for at det nådde tredjeplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater. Mick Jagger beskrev senere albumet som «complete crap». Hyllest-singelen laget for fansen som støttet Jagger og Richards gjennom narkotikasaken, var det mer trøkk over. «We Love You» ble likevel ingen «pang-hit», og Stones måtte virkelig prestere neste gang, for å holde på sitt ry som «the world's greatest rock 'n' roll band». Storhetstiden: 1968–1972. Stones skulle imidlertid komme sterkt tilbake. Med «Jumpin' Jack Flash» satte de alle kritikere på plass, og sørget for å holde på sitt ry. Singelen er fortsatt en av Stones' mest kjente låter. I 1968 ga de også ut "Beggars Banquet", som regnes blant de ypperste av bandets utgivelser. Av de største slagerne på albumet, kan nevnes «Sympathy For The Devil» og «Street Fighting Man». "Beggars Banquet" ble Brian Jones' siste hele album. Han fikk sparken under innspillingen av "Let It Bleed" året etter, og døde kort tid etter. Mick Taylor tok over hans plass. Da "Let It Bleed" kom ut i slutten av 1969, spilte både Jones og Taylor på to låter hver. Albumet huskes også fordi det inneholdt den første låten der Keith Richards var hovedvokalist på en hel låt – «You Got The Silver». Siden har Richards sunget minst én låt på alle studiealbum med unntak av "Sticky Fingers". "Let It Bleed" ble en suksess både i Storbritannia og De forente stater, og regnes i dag som ett av Stones' aller beste album. "Sticky Fingers", som kom ut i 1971, ble Mick Taylors første hele album som gitarist. Også dette albumet fikk svært god respons både fra kritikere og publikum. Åpningssporet «Brown Sugar» er en av de mest kjente og kjære Rolling Stones-låtene, og det er også en av dem som spilles mest på konserter. Mick Taylor hadde en aktiv rolle på dette albumet, kanskje spesielt på låten «Can't You Hear Me Knocking». Han ble likevel ikke kreditert som låtskriver på noen av låtene. Bandets magnum opus kom imidlertid først året etter. Dobbeltalbumet "Exile On Main St." regnes av mange som deres aller beste, og ble i 2002 kåret til det 7. beste albumet noensinne av Rolling Stone. Albumet var på topp på hitlistene stort sett verden over. En liten nedtur: 1973–77. The Rolling Stones klarte ikke å følge opp suksessen fra "Exile On Main St." I 1973 kom albumet "Goats Head Soup", men det slo ikke helt an. Det huskes kanskje best for låten «Angie», som ble hevdet å omhandle David Bowies kone, men som var tilegnet Keith Richards' kjæreste, Anita Pallenberg. Selv om denne perioden var starten på en nedtur dersom man ser på platene bandet gav ut, var Stones på topp live. Opptak fra Brussel 17. oktober 1973 regnes av mange som det ypperste av The Rolling Stones' konsertopptak. Spesielt Mick Taylors gitarsoloer og hans samspill med Keith Richards var imponerende. Det neste albumet, "It's Only Rock 'n' Roll", kom i 1974. Det skulle vise seg å bli Mick Taylors siste album. Han trakk seg kort tid før innspillingen av "Black And Blue" startet, og ble erstattet av Ron Wood fra The Faces. Wood spilte på turneen i De forente stater i 1975, og var selvsagt også med da "Black And Blue" ble utgitt i 1976. Heller ikke dette albumet ble noen stor suksess, og selv om Stones fortsatt var populære gjennom hele 70-tallet, hevdet kritikerne at de var forbi toppen. I 1977 kom Keith Richards igjen i problemer med styresmaktene, da han ble arrestert i Toronto og tiltalt for besittelse av heroin. Saken dro ut i ett år, men Richards slapp til slutt unna med å spille en konsert til inntekt for veldedighet. Dette markerte også slutten på narkotikaproblemene for Richards, da han bestemte seg for å la seg avruse. Tilbake på topp: 1978–81. I 1978 kom albumet som tilbakeviste kritikernes påstander om at bandet var over toppen. "Some Girls" ble en enorm suksess, og fikk svært gode kritikker i pressen. Det regnes i dag av de fleste som det beste albumet siden "Exile On Main St." Det viste også at Stones hadde evnen til å fornye seg i takt med tiden. Albumet var inspirert av strømningene i musikken på denne tiden, spesielt disco (spesielt på åpningssporet «Miss You») og punkrock (spesielt «Shattered»). Samspillet mellom Ron Wood og Keith Richards imponerte spesielt på albumet. De hadde etter hvert utviklet et unikt samspill der de byttet på å spille rytme- og leadgitar. Spesielt kom dette godt til syne i balladen «Beast of Burden». Mick Jagger hadde også lært seg å spille gitar i løpet av 70-årene, noe som gav låtene en ekstra dimensjon når bandet kunne bruke tre gitarer, eksempelvis som på «Respectable». «Miss You» ble den største slageren fra "Some Girls", da den nådde henholdsvis første og andre plass i De forente stater og Storbritannia. Også «Beast of Burden», «Respectable» og «Shattered» ble utgitt som singler og fikk gode mottakelser, om enn ikke like god som «Miss You». "Some Girls" ble fulgt opp i samme stil av "Emotional Rescue" i 1980. Albumet ble en kommersiell suksess, men ble samtidig kritisert for å være et forsøk på å kopiere det foregående albumet. Til tross for kritikken, ble albumet det første av Stones siden "Goats Head Soup" til å toppe albumlisten i Storbritannia. "Tattoo You" kom ut året etter, og fikk langt bedre kritikk. Det består primært av låter som ble til overs i tidligere innspillinger, enkelte helt tilbake til "Goats Head Soup" i 1973. Åpningssporet «Start Me Up» ble utgitt som singel en uke før albumet, og fikk en svært god mottakelse. Dette bidro i stor grad til at "Tattoo You" beholdt førsteplassen på albumlisten i De forente stater i ni uker. Også «Waiting On A Friend» og «Hang Fire» kom inn på Topp 20-listen i De forente stater. «Start Me Up» er fortsatt en av de mest populære Stones-låtene. Konflikter og ny nedtur: 1982–1999. Etter "Tattoo You" kom det en ny nedtur for The Rolling Stones. Forholdet mellom Mick Jagger og Keith Richards haltet, og det gjorde ikke ting bedre at Ron Wood slet med narkotikaproblemer. Da Jagger inngikk en lukrativ avtale med plateselskapet om å gi ut soloalbum, følte Richards at Jagger var illojal, og forholdet deres forverret seg ytterligere. Bandets første utgivelse etter "Tattoo You" mottok likevel gode kritikker. Albumet "Undercover" ble utgitt i 1983, men ble ingen publikumssuksess. I ettertid regnes det som et heller svakt Stones-album, noe også Mick Jagger selv har innrømmet. Ut over på 80-tallet ble det tydelig at Jaggers solokarriere gikk ut over bandet. Da "Dirty Work" kom ut i 1986, var det Keith Richards som sto bak mye av materialet. Albumet ble på ingen måte en suksess, og det hjalp heller ikke at Jagger avviste å dra på turné i forbindelse med utgivelsen fordi han heller ville arbeide med sin andre soloplate, samt fordi Charlie Watts var til behandling for alkoholproblemene sine. Forholdet mellom Jagger og Richards ble ikke bedre av dette, og da begge to gav ut album på egen hånd, kunne det se ut til at The Rolling Stones' 25 år lange karriere i praksis var over. I 1989 samarbeidet imidlertid Jagger og Richard igjen om albumet "Steel Wheels". At Jaggers solokarriere ikke gikk på langt nær så godt som forventet, bidro nok til dette. "Steel Wheels" var ikke på høyde med albumene fra storhetstiden, men fikk jevnt over gode kritikker og nådde andre- og tredjeplass på hitlistene i henholdsvis Storbritannia og De forente stater. I Norge nådde det førsteplass på VG-listen. Oppturen fortsatte samme år da bandet ble æret med å få innpass i rockens æresgalleri. Platen ble fulgt opp med Steel Wheels/Urban Jungle-turneen i 1989 og 1990, som inkluderte to konserter på Valle Hovin i Oslo, 6. og 7. august 1990. I 1993 trakk Bill Wyman seg, men bandet valgte å fortsette som kvartett. Darryl Jones har spilt bass mer eller mindre fast siden, men har aldri fått status som fullverdig Stones-medlem. Han spilte bass på "Voodoo Lounge", som kom ut i 1994, men da "Bridges to Babylon" kom i 1997, hadde Doug Wimbish tatt over. Jones kom imidlertid tilbake til den påfølgende turneen, og er fortsatt med på den pågående turneen i 2006. Både "Voodoo Lounge" og "Bridges to Babylon" fikk god respons fra både kritikere og publikum. Begge turneene svingte innom Valle Hovin i Oslo, henholdsvis 9. juni 1995 og 2. august 1998. Den førstnevnte turneen ble imidlertid klart best mottatt. Både «You Got Me Rocking», «Out Of Tears» og «I Go Wild» ble radioslagere etter utgivelsen, og albumet vant i 1995 en Grammy-pris for beste rockealbum. Mange vil hevde at det er gruppens beste album siden "Tattoo You". "Bridges to Babylon" solgte godt i Norge, og ble det foreløpig siste av gruppens album som nådde førsteplass på VG-listen. Nytt album og verdensturné: 2000–. I 2005 – åtte år etter "Bridges to Babylon" – kom endelig den etterlengtede oppfølgeren. "A Bigger Bang" ble godt mottatt av både kritikere og publikum, og regnes av mange som det beste siden "Tattoo You" i 1981. Likevel ble det ikke noen enorm kommersiell suksess, på samme måte som alle andre album etter "Tattoo You". Albumet ble likevel nominert til Grammy for årets rockealbum. Ingen av singlene nådde høyt opp på hitlistene. I forbindelse med utgivelsen av det nye albumet, la bandet også ut på en ny verdensturné, der de blant annet kom til Bergen for første gang i 2006. Rolling Stones' offisielle nettsider meldte den 8. mai at Europa-turneen vil bli utsatt fordi Keith Richards trenger tid til å rekonvalesere etter en hjerneoperasjon. Richards ble skadet da han falt ned fra et palmetre 27. april mens han og Ron Wood plukket kokosnøtter på Fiji. Muligens skjedde ulykken i stedet i forbindelse med vannscooter-kjøring, begge årsaker har blitt oppgitt. Richards ble utskrevet fra sykehuset 11. mai, men vil oppholde seg på Fiji noe tid framover for oppfølgende kontroller. Endelige datoer er enda ikke satt, men det er klart at turneen vil starte i juni, i motsetning til den opprinnelige planen, som var at bandet skulle starte i Barcelona allerede 27. mai. I anledning den forlengede europaturneen av 2006, spilte bandet på Valle Hovin, Oslo, 8. august 2007. Bangkok. Provinsen Bangkok markert med rødt Bangkok sett fra Baiyoke Tower. Bangkok (Thai: กรุงเทพ ฯ, กรุงเทพมหานคร ฯ, eller "Krung Thep", "Krung Thep Mahanakhon") er hovedstaden og den største byen i Thailand. Krung Thep Mahanakhon er samtidig det formelle navnet på provinsen Bangkok, med 5 844 607 innbyggere i 2004 og et areal på 1.568,7 km². Provinsen grenser til naboprovinsene Samut Prakan, Samut Sakhon, Chachoengsao, Pathum Thani, Nonthaburi og Nakhon Pathom. Disse seks provinsene utgjør metropolområdet Stor-Bangkok på 7.758,1 km², med 9 815 344 innbyggere i 2004. Byen ligger på begge sider av elven Chao Phraya, Bangkok har offisielt 8,160,522 registrerte innbyggere (1. juli 2007), mens Stor-Bangkok området har ca. 10 millioner. På dagtid kan dette tallet komme opp i så mye som 15 millioner, p.g.a pendlere fra andre provinser som reiser inn i byen for å jobbe. Bangkok er en av de raskest voksende byene i verden, og har 1000 registrerte skyskrapere. Økonomien til Bangkok har de seneste årene vært på nesten lik høyde med Singapore, og er en av Sørøst Asias viktigste økonomiske byer. Bangkok er et av verdens mest populære turistmål, med ca. 15 millioner turister innom hvert år. Navn. Byens formelle navn er "Krung Thep Mahanakhon Amon Rattanakosin Mahinthara Ayuthaya Mahadilok Phop Noppharat Ratchathani Burirom Udomratchaniwet Mahasathan Amon Piman Awatan Sathit Sakkathattiya Witsanukam Prasit" (th. กรุงเทพมหานคร อมรรัตนโกสินทร์ มหินทรายุธยามหาดิลกภพ นพรัตน์ราชธานี บุรีรมย์อุดมราชนิเวศน์มหาสถาน อมรพิมานอวตารสถิต สักกะทัตติยะวิษณุกรรมประสิทธิ์), som er det lengste stedsnavn i verden. Til vanlig omtales byen som Krung Thep – englenes by. Byen ble grunnlagt på handelsstedet บางกอก ("Bang kok"), og har beholdt dette navnet på de fleste andre språk. (บาง betyr by/landsby langs elven og กอก som er en referanse til trær som produserer oliven-aktige frukter.) På thai vil ordet Bangkok være en referanse til dette stedet, eller det man kan kalle «gamlebyen» og ikke til den storbyen som vanligvis går under navnet Bangkok på andre språk Historie. Bangkok ble gjort til hovedstad i 1782 etter at den tidligere hovedstaden Ayuthaya ble rasert av hærstyker fra Burma. Hovedstaden ble grunnlagt av Rama I, som var den første kongen i Chakri dynastiet. Bangkok ligger 40 km fra munningen av Chao Praya-elven. Moderniseringen av byen ble gjort for alvor fra 1950-tallet da de fleste kanalene som gikk igjennom byen ble tettet igjen og vestlig bebyggelse ble oppført. Økonomi. Bangkok utgjør en uforholdsmessig stor andel av Thailands økonomi og verdiskaping. Med 1,5% av arealet og 10% av folketallet i Thailand, står Bangkok provins samtidig for 48,2% av bruttonasjonalproduktet. Samtidig er to av tre personbiler registrert i hovedstaden, og 30,5% av alle sykehusplasser – alle tall for 2003. Hele landet har de siste tjue årene gjennomgått en storstilet omstilling fra landbruk til industri og tjenesteyting, og sistnevnte næring er konsentrert i stor grad til Bangkok. Landets fremste banker og IKT-selskaper er alle lokalisert i Bangkok. Med nesten 50% av landets BNP står Bangkok for en verdiskaping på anslagsvis US$ 220 mrd i 2005, eller en verdiskaping tilsvarende nøyaktig 2/3 av Norges BNP samme år. I hovedstaden er inntekten (BNP) per innbygger om lag US$ 20 000, det høyeste nivået i Asia nest etter Hongkong, Singapore og småstatene i Persiagulfen. Børsen i Thailand er lokalisert i Bangkok, og har 5.jkanuar 2006 ca 400 noterte selskaper med en m,arkedsverdi omkring US$ 120 mrd. Tretten selskaper er på Forbes 2000-listen, herav landets største bank (bangkok Bank), og energiselskapet PTT. Hoteller. I Bangkok kan man finne flere av verdens beste hoteller. The Peninsula ble kåret til verdens beste hotel av magasinet Travel and Leisure. På andre plass lå The Oriental Hotel, som ligger like ved. Andre kjente hoteller er Shangri-La, Sofitel, Intercontinental, JW Marriot, Sheraton, The Landmark og Hilton. Man kan også finne mange billige hoteller med relativt bra standard. Shopping. Bangkok er kjent for å være et shoppingparadis. Uansett om man er ute etter billige klokker eller dyre design-klær, finner man det i Bangkok. Fra utendørsmarkeder som selger billige kopivarer, til enorme kjøpesentre med varer fra eksklusive merker som Louis Vuitton, Emporio Armani, Gucci, Hugo Boss, Burberry og Prada. De mest kjente kjøpesentrene er CentralWorld, Siam Paragon, Siam Discovery, Siam Center, Emporium, Gaysorn og MBK. I Bangkok finner du mer enn 250 kjøpesentre og varehus. Det bygges også et ti-tall nye. Siam Siam Ocean World (sør-øst-Asias største akvarium). Major Cineplex kino med 14 skjermer i 6. etasje. Konserthall med plass til 5 000 mennesker. Gulvareal på hele 550 000 kvadratmeter (verdens tredje største). Major Cineplex kino med 6 skjermer og en 24 baners bowlinghall i 7. og 8. etasje. SFWorld kino med 15 skjermer i 7. til 9. etasje. De fleste kjøpesentrene finner man langs Sukhumvit Road og ved Siam Square. Chatuchak helgemarked ligger litt lengre nord i Bangkok. Hit tar man Skytrain (BTS) til endestasjonen Mo Chit. Tokyu ligger i samme bygning som MBK. Tokyu har Mcdonald's og har merkebutikker som er litt dyrere enn MBK-butikkene. Når du tar skytrain fra Surasak går du av på National Stadium for å komme til MBK og Tokyu. Transport. En av de beste måtene å ta seg frem i Bangkok på, er med Skytrain (BTS) eller T-banen (MRT). BTS er et tolinjet, opphøyd togsystem, som har stasjoner ved alle de største kjøpesentrene i byen. Noen BTS-stasjoner er knyttet til MRT-stasjonene. Både BTS og MRT bygges nå ut med flere linjer som vil dekke flere steder i byen. Det finnes også mange bussruter i byen, men det kan være vanskelig å finne ut av hvor de går, for skiltene står som regel bare på Thai. Veiene i Bangkok er bra utbygd med vanlige motorveier og opphøyde motorveier på nesten alle de store veiene i sentrum. Men det er likevel lange køer i morgen- og ettermidags/kveldsrushet på hverdager. Thailand har venstrekjøring. Suvarnabhumi lufthavn (uttales "So-wanna-poom") er Bangkoks hovedflyplass og ble åpnet for trafikk 28. september 2006. Den ligger ca. 25 km øst for Bangkok. Flyplassen kan ta imot 45 millioner passasjerer i året og er verdens nest største flyplass om man regner arealmessig. Kontroll-tårnet til flyplassen er på 132 m, og er dermed verdens høyeste. Når flyplassen er fullt utbygd, vil den kunne ta imot 100 millioner passasjerer årlig. Don Muang er Bangkoks gamle hovedflyplass. Den ble stengt for passasjertrafikk samme dag som Suvarnabhumi åpnet. På det meste betjente den 38 millioner mennesker i året. 27. mars 2007 ble den igjen åpnet, men bare for innenlandstrafikk. Dette var for å lette trafikken på den nye hovedflyplassen, som allerede nesten er full. Problemer. Et stort problem for byen er at den nå synker med 10 cm i året. Det er blitt sagt at sammen med at havet stiger og at byen synker, vil byen ligge under 50 cm til én meter vann innen 2025. Årsaken til dette er at byen er bygget over sumpterreng og befolkningens forbruk av vann. Grunnvannresorvarene blir tørre og bakken blir klemt ned av vekten av alle bygningene. Andre problemer er luftforurensning og lange køer fra de over 5 millioner registrerte bilene og andre kjøretøyer som finnes i byen. Noen steder kan det ta opptil én time å forflytte seg 1 km. Administrasjon. Bangkok er en av 76 provinser i Thailand. Byen er en av to særskilte administrasjoner, hvor den andre er Pattaya. Bangkok er videre delt inn i 50 khet som kan sammenliknes med bydelsforvaltinger. Katarina av Aragon. Katarina av Aragon, (på spansk "Catalina de Aragón", på engelsk "Catherine of Aragon"), (født 16. desember 1485 – død 7. januar 1536) var kong Henrik VIII av Englands første hustru. Han ville skilles fra henne fordi han hadde blitt forelsket i en kvinne ved hoffet sitt, Anne Boleyn, og for at Katarina ikke maktet å føde ham en sønn. Henrik VIII sørget derfor for at kirken erklærte dette ekteskapet ugyldig etter at hun kun hadde født ham en datter, den senere dronning Maria I. Henrik forsøkte å få deres tjuetreårige ekteskap annullert delvis ettersom alle hans mannlige arvinger døde i spedbarnsalderen, hvor kun ett av deres seks barn, prinsesse Maria, overlevde, på en tid hvor det ikke var vanlig for en kvinne å overta tronen. Paven nektet å tillate annulleringen, noe som førte til en kjedereaksjon av hendelser som førte til at kong Henrik brøt med Den hellige stol og således innførte reformasjonen i England. Tidlig liv. Katarina ble født i Alcalá de Henares i 1485 og var det yngste overlevende barn av Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla. Prinsesse av Wales. Katarina som ung enke, malt av Henrik VIIs hoffmaler, Michel Sittow, ca 1502.Katarina ble gift med prins Arthur, den eldste sønnen til kong Henrik VII av England den 14. november 1501. Som prins av Wales ble Arthur sendt til Ludlow Castle på grensen av Wales for å ha forsete i den walisiske rådsforsamlingen, og Katarina fulgte ham. Noen få måneder senere ble de begge syke, kanskje på grunn av den engelske svettepesten som herjet området. Katarina holdt selv på å dø, men kom seg igjen og var da enke. Hun måtte vente en måned for å se om hun var gravid med Arthurs barn og ga deretter vitnemål på at ekteskapet, på grunn av parets unge alder, aldri ble fullbyrdet. Pave Julius II ga deretter en dispensasjon som tillot at Katarina kunne bli forlovet med Arthurs yngre bror, den framtidige kong Henrik VIII av England. Det var vært diskutert en del om Katarinas ekteskap med Arthur virkelig ble fullbyrdet. For mer om spørsmålet, se artikkel "Arthur, prins av Wales, spørsmålet om fullbyrdelse". Det har blitt sagt at Katarina av Aragon fikk anlagt vegen 'Aragon Road' i landsbyen Great Leighs, Chelmsford, og det ble også sagt at hun levde en tid i Windsor-huset ved vegen. Dronning av England. Bryllupet skjedde ikke før etter at Henrik overtok tronen i 1509, og de ble gift den 11. juni og fulgt av kroningen den 24. juni 1509. Både som prinsesse av Wales og som dronning av England var Katarina meget populær hos folk flest. Da Henrik invaderte Frankrike i 1513 var hun regent av England. Portrett av 18 år gamle Henrik VIII etter hans kroning i 1509. Antagelig giftet Henrik seg med Katarina ved sin døende fars ønske og var selv tilfreds med å gifte seg med henne (til tross for høylytt krangel med hennes far om betalingen av medgiften). I 18 år synes han fornøyd med ekteskapet, om enn ikke trofast, inntil han ble seriøst bekymret for at han ikke hadde en mannlig arving til sin trone da hun nådde menopause. Hans første barn, en datter, var dødfødt i 1510. Prins Henry, hertug av Cornwall, ble født i 1511, men døde etter 52 dager. Katarina fødte deretter enda et dødfødt barn, en pike, fulgt av enda en sønn som levde i kort tid. Den 18. februar 1516 på Palace of Placentia i Greenwich i London fødte hun en datter som ble døpt Maria ("Mary"), den senere Maria I av England som skulle få tilnavnet «Maria den blodige». Katarinas siste graviditet endte i enda en dødfødt pike i november 1518. En mannlig arving var særdeles viktig for Henrik. Tudordynastiet var nytt og dets legitimitet kunne fortsatt bli satt på prøve. Den siste gangen en kvinne hadde arvet den engelske tronen, Henrik I av Englands datter Maud av England hadde nasjonen havnet i en lang borgerkrig mot baroner som ville nekte en kvinne å regjere. Katastrofene som en følge av en borgerkrig satt fortsatt friskt i minnet i kjølvannet av Rosekrigene (1455 – 1485). I 1510 kom Katarinas nevø keiser Karl V av det tysk-romerske rike på statsbesøk til England og dronningen henstilte inntrengende for å få en allianse med han, i stedet for med Frankrike. Kort tid etter at keiseren forlot England fulgte dronningen kong Henrik til Frankrike på en feiret besøk til Frans I av Frankrike som husket som Camp du Drap d'Or, engelsk "Field of Cloth of Gold", det vil si «Gullbrokadeleiren», for dens prakt. Likevel ble det to årene etter erklært krig mot Frankrike og keiseren var igjen velkommen i England hvor det ble lagt planer om å forlove ham med Henrik og Katarinas datter prinsesse Maria. På den tiden var ikke Katarina lenger i fysisk stand til å bli gravid igjen. På grunn av mangelen på arving begynte Henrik å tro at ekteskapet var forbannet og søkte bekreftelse i Bibelen og i Tredje mosebok som sa at om en mann gifter seg med sin brors hustru vil de forbli barnløse. Han valgte å tro at Katarina hadde løyet da hun sa at ekteskapet med broren Arthur ikke hadde vært fullbyrdet, og at derfor var hans ekteskap feil i Guds øyne. Han sendte en forespørsel i 1527 til pave Klemens VII om at ekteskapet måtte annulleres. Paven utsatte spørsmålet i syv år uten at det ble tatt en endelig avgjørelse, delvis ettersom om man tillot en annullering betydde det at man innrømmet at Kirken hadde begått en feil for å ha gitt tillatelse til ekteskapet i utgangspunktet, og delvis ettersom han faktisk var fengslet av Katarinas nevø keiser Karl V som hadde erobret Roma. Henrik separerte seg fra Katarina i juli 1531 og i januar 1533 giftet han seg med en av Katarinas hoffdamer, Anne Boleyn, søster av hans tidligere elskerinne Mary Boleyn. Henrik fikk deretter gjort Thomas Cromwell til viseregent hos Lords Spiriuals, noe som ga ham makt som høyeste dommer i kirkelige saker, og myndighet til å annullere hans ekteskap med Katarina, noe som skjedde den 23. mai 1533. Fem dager etter erklærte Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury, at ekteskapet mellom Henrik og Anne for gyldig. For å hindre en appell til Roma sørget han for at loven om overherredømme ("Act of Supremacy") ble vedtatt i parlamentet, noe som gjorde kongen av England, og ikke Den hellige stol i Roma, til overhode av den engelske kirke. Det ble begynnelsen til den engelske reformasjon. De siste årene. Katarina nektet å anerkjenne annulleringen og tok saken for domstolen, men utfallet var gitt og hun ble tvunget til å forlate hoffet. Hun ble separert fra sin datter som ble erklært som illegitim og ble sendt av sted for å leve på slott langt unna og i beskjedne kår, i det håp om at hun ville gi hen for det uunngåelige, men hun aksepterte aldri annulleringen og signerte sitt siste brev slik hun alltid hadde gjort: «Katarina, dronning av England». På denne tiden var hun kanskje oppmerksom på at Henriks ekteskap med Anne hadde begynt å bli uforsonlig og hun hadde ikke mistet håpet om at hun en dag ville vende tilbake til sin fordums posisjon. Katarina døde av en form for kreft ved Kimbolton Castle den 7. januar 1536 og ble gravlagt i katedralen i Peterborough med en seremoni tilpasset en prinsesse av Wales, og ikke en dronning. De som balsamerte henne oppdaget at hjertet hadde en svart farge helt igjennom. Det førte til at det gikk rykter om at hun hadde blitt forgiftet og Anne Boleyn ble utpekt av hennes støttespillere som den skyldige. Moderne historikere tviler på at hun ble forgiftet og mener at hjertets farge skyldes kreften. Henrik deltok ikke i begravelsen og han tillot heller ikke sin datter Maria å delta. Katarina av Aragon var den eneste av Henrik VIIIs hustruer som levde lenge nok til å bli femti år. Besøkende ved katedralen kan se Katarinas gravstein, som blir hyppig dekorert med blomster, og hvor det står «Katarina, dronning». Peterborough er vennskapsby med Alcalá de Henares hvor hun ble født. Historiografi. Katarina har lenge hatt sine beundrere for det mot som hun viste da hun motsatte seg skilsmissen og slåss for sin datters rettigheter. Hun ble et symbol på kvinner i urett. Hun har også hatt sine kritikere. I 1860 sa den tyske historikeren G. A. Bergenroth at han mente at den gjennomgående universelle prisingen av Katarina av Aragon trengte «å bli mindre». David Starkey er en moderne historiker som har kritisert Katarina i sin bok "Six Wives", men han har insistert at det var ikke mangel på respekt og argumenterte at hennes taktikk i politiske intriger var en hyllest til hennes intelligens. På samme tid har Katarinas liv og kamp blitt portrettert i et mer upartisk eller i et mer positivt lys av mange historikere. Den amerikanske historikeren Garrett Mattingly var forfatter av en populær biografi om Katarina av Aragon i 1942. I 1967 skrev Mary M. Luke den første boken om henne i sin Tudortriologi, "Catherine the Queen", som portretterte Katarina og den kontroversielle tiden av engelsk historie som hun levde i fra en upartisk synsvinkel. I de seneste år har historikeren Alison Weir tatt et mer sympatisk standpunkt for Katarina i hennes biografi "The Six Wives of Henry VIII". Antonia Fraser har også dekket Katarina omfattende i hennes biografi fra 1992 med den samme tittelen. Moderne historikere er av den mening at verken Katarina eller Anne Boleyn kan lastes for de roller som de spilte i løpet av de urolige tider i engelsk historie. Begge reagerte ganske enkelt til de omstendigheter som de befant seg i. Den amerikanske feministen Karen Lindsey mener at den sanne synderen for Katarinas elendighet i hennes siste år var hennes ektefelle Henrik. Fremstilling i filmen og fjernsyn. Katarina ble første gang portrettert i filmen fra 1911 av Violet Vanburgh i en produksjon av William Shakespeares skuespill "Henrik VIII". Ni år senere spilte den tyske skuespilleren Hedwig Pauly-Winterstein dronningen i filmen "Anna Boleyn". Senere spilte skuespilleren Rosalie Crutchley Henrik VIIIs første dronning i "The Sword and the Rose", en fortelling som fokuserte på Maria Tudors romanse med hertugen av Suffolk i 1515. Crutchley portretterte senere Henriks sjette dronning Katarina Parr i "The Six Wives of Henry VIII". Det var ikke før i 1969 i Hal B. Wallis' kritikerroste film "Anne of the Thousand Days" at Katarina av Aragon ble fremstilt på film igjen. Denne gangen ble hun spilt av den greske skuespilleren Irene Papas. Et år senere i ett 90 minutter langt fjernsynsdrama som ble produsert av BBC fremstilte den britiske skuespilleren Annette Crosbie den meget historisk etterrettelige versjonen av Katarina av Aragon i et stykke ganske enkelt kalt "Catherine of Aragon" som en del av BBCs dramaserie "The Six Wives of Henry VIII". Dramaet begynner den natten hvor Katarina kommer til England og følger henne gjennom hennes tidlige ekteskap med Henrik VIII. Den fortsetter nær et tiår senere med Henriks manøvrer for å få ekteskapet annullert slik at han kan gifte seg med Anne Boleyn. Stykket, som hadde den australske skuespilleren Keith Michell som Henrik VIII, Dorothy Tutin som Anne Boleyn og Patrick Troughton som hertugen av Norfolk, dekket Katarinas liv fram til hennes død i januar 1536. To år senere spilte Claire Bloom henne i enda en utgave av Shakespeares skuespill. I filmen fra 1973, "Henry VIII and his Six Wives", spilte Frances Cuka dronningen og Keith Michell fremstilte enda en gang Henrik VIII. En scene var lagt inn mellom Frances Cuka og Charlotte Rampling (som fremstilte Anne Boleyn) for å viste deres stille, gjennomsiktige fiendskap. Det var ikke før 2001 at Katarina igjen dukket opp på lerretet. Denne gangen var det i David Starkeys dokumentarserie om Henrik VIIIs dronninger. Hun ble da portrettert av Annabelle Dowler, og med Julia Marsen som Anne Boleyn. I 2003 opptrådte Katarina to ganger på britisk fjernsyn. I januar hadde den spanske skuespilleren Yolanda Vasquez en kort opptreden i rollen i "The Other Boleyn Girl", og hvor Jared Harris spilte Henrik VIII og Natascha McElhone var Mary Boleyn. I oktober hadde fjernsynskanalen ITV en dramaserie i to deler hvor Henrik VIII ble spilt av Ray Winstone og hvor Assumpta Serna fremstilte dronning Katarina. Første del viste kongens liv fra fødselen av hans sønn utenfor ekteskap, Henry Fitzroy, og fram til henrettelsen av Anne Boleyn, fremstilt av Helena Bonham Carter, i 1536. David Suchet spilte kardinal Thomas Wolsey. Maria Doyle Kennedy hadde rollen som Katarina i Showtimes fjernsynsserie i 2007, "The Tudors", og hvor Jonathan Rhys Meyers spilte Henrik og Natalie Dormer spilte Anne Boleyn. Filmutgaven av romanen "The Other Boleyn" av Philippa Gregory hadde Ana Torrent som Katarina, og med Eric Bana som Henrik, Scarlett Johansson som Mary Boleyn og Natalie Portman som Anne Boleyn. Det har også vært flere fiktive utgaver av Katarinas historiske skikkelse, blant annet "Catharine of Aragon" av forfatteren Jean Plaidy som spesialiserte seg på romantisering av historien, og "The Constant Princess" av Philippa Gregory. Et yngre publikum fikk Katarinas historie gjenfortalt i "Patience, Princess Catherine" av Carolyn Meyer. Selv om Katarina av Aragon ofte er blitt fremstilt på film og på teaterscenen med ofte stereotype spanske trekk som kullsort hår og gyllenbrun hud var hun faktisk grå eller blåøyd med lys hud og en hårfagre som tenderte mot rødblondt, noe som ikke er uvanlig for nordspanjoler som i hennes fars område Aragon. Videre var Katarina selv delvis av engelsk opprinnelse via hennes oldemor, Katarina av Lancaster. Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom er en fiktiv skole fra J.K. Rowlings Harry Potter-bøker. Skolen er ikke lokalisert på en bestemt plass i bøkene, men Rowling sier at hun ser for seg at den ligger i Skottland. Skolebygningen er en gammel borg. Elevene på Galtvort deles inn i fire hus, Griffing, Håsblås, Ravnklo og Smygard, oppkalt etter de fire grunnleggerne. Alle husene har hvert sitt rumpeldunklag. Skolens motto er "Draco dormiens nunquam titillandus", som er latin og betyr "aldri kil en sovende drage". Skoleuniformene består først og fremst av kutte og hatt. J.K. Rowling har sagt at det er ca. 1000 elever ved skolen, men dette tallet virker urimelig når man antar at det er ca. 100 elever per trinn (dersom man teller selv), og 7 trinn (gir et samlet elevtall på rundt 700). Alle magiske barn i skolekretsen (som er Storbritannia) får tilbud om å begynne på Galtvort, men det er naturligvis opp til foreldrene å avgjøre om barna skal begynne eller ikke. For å begynne i første klasse må man ha fylt elleve år innen semesterstart 1. september. Historie. a>, brukt som Galtvort i filmene om Harry Potter Stiftelse. Galtvort ble stiftet for over tusen år siden, av trollmennene Gudrik Griffing og Salazar Smygard, og heksene Helga Håsblås og Rasla Ravnklo. De fire husene på Galtvort er oppkalt etter dem. Til å begynne med drev de fire stifterne skolen sammen, men snart oppstod det strid mellom Smygard og de andre, en strid som dreide seg om hvilke elever som skulle få undervisning ved skolen. Smygard mente at kun de som hadde rent trollmannsblod burde bli tatt inn(såkalt fullblods), og de som var gompefødte(født av umagiske foreldre), anså han som upålitelige. Krangelen utartet, særlig mellom Griffing og Smygard, og sistnevnte stakk til slutt av fra Galtvort. Mysteriekammeret. Mysteriekammeret skal i følge legenden ha blitt bygget av Salazar Smygard på den tiden han var lærer ved Galtvort, omtrent tusen år før handlingen i Harry Potter-bøkene. Inntil 1942, da kammeret ble åpnet av Tom Venster, ble det også regnet for å være fiktivt, da skolen var blitt undersøkt atskillige ganger gjennom årene, uten at noe kammer var blitt funnet. Legenden skulle også ha det til at kun Smygards rette arving kunne åpne kammeret igjen, og sette fri monsteret som lå gjemt der inne. Dette skjedde altså i 1942, da Tom Venster, som kunne snakke ormtunge, oppdaget kammerets hemmelighet og sendte basilisken som hadde ventet der inne, fri på elever på skolen. Etter at monsteret drepte en jente, ble det såpass mye problemer at skolen sto i ferd med å stenges. Venster, som regnet skolen som sitt sanne hjem, og ikke ønsket å vende tilbake til gompebarnehjemmet han var oppvokst på, sørget for å få kammeret stengt igjen, og la skylden for problemene på Rubeus Gygrid, som ble utvist fra skolen på grunn av dette. Siden var kammeret stengt i femti år, inntil Tom Vensters dagbok, som trollmannen hadde forhekset til å inneholde en bit av sjelen hans, vendte tilbake til skolen. Under dagbokas innflytelse ble da kammeret påny åpnet av Gulla Wiltersen, og etter at basilisken hadde forsteinet fem av borgens beboere (tre elever, en katt og et spøkelse), ble det igjen snakk om stenging av skolen. Imidlertid lyktes det Harry Potter og Ronny Wiltersen å finne åpningen til kammeret, og takket være Harrys evne til å snakke ormtunge, å komme seg inn. Harry bekjempet og drepte basilisken og ødela dagboken, noe som reddet Gullas liv (Venster ville ellers ha brukt livskraften hennes til å styrke seg selv og kanskje klart til og med å skape seg en kropp). Tretrollmannsturneringen. "Tretrollmannsturneringen" er en tradisjonsrik konkurranse mellom de tre største magiskolene i Europa, nemlig Galtvort, Beauxbaton (Frankrike) og Durmstrang (som antakeligvis ligger langt nord p.g.a. at pelskapper er en del av skoleuniformene). Den ble første gang avholdt for ca. 700 år siden, og ble senere holdt hvert femte år, lokalisert på en av de tre skolene etter tur. Hver skole plukket ut én elev som skulle representere skolen, og de tre elevene konkurrerte mot hverandre i flere magiske øvelser. Imidlertid ble tradisjonen brutt etter en tid, fordi det var så mange av de konkurrerende som døde under kampen. Turneringen ble senere forsøkt gjennoprettet, uten hell. I 1994 ble Tretrollmannsturneringen holdt på Galtvort, men beklageligvis ble forsøket spolert av Bart Kroek jr. (for anledningen forkledt som Galøye Bister), som meldte på Harry Potter som en fjerde forkjemper. Målet for det var å la Harry komme først til målet i den siste oppgaven i konkurransen, for deretter å sende ham til Fyrst Voldemort (målet var en "flyttnøkkel"). Harry overlevde, men det gjorde ikke medelev Fredrik Djervell (som var likt med Harry i mål), og dermed ble det neppe noen sannsynlighet for at turneringen skulle bli gjennopptatt. Under press fra Magidepartementet. I 1995 spredte det seg rykter om at Voldemort var gjenoppstått. Disse ryktene kom fra Harry Potter, elev ved Galtvort, og ble støttet opp av rektor Albus Humlesnurr. Magidepartementet benektet ryktene, og magiminister Kornelius Bloeuf trodde at det var Humlesnurr som hadde funnet dem på, for å selv ta magiminister-jobben. Galtvort ble antatt å være sentrum for Humlesnurrs planer, så Magidepartementet sendte Venke Dolorosa Uffert (ansatt i Departementet) dit, i første omgang for å jobbe som lærer i "Forsvar mot Svartekunster". I Ufferts timer ble det utelukkende undervist i teori, fordi Magidepartementet fryktet at Humlesnurr ville bruke elevene i kamp. Uffert benektet, i likhet med Bloef, at det Harry sa var sant, og gav ham gjensitting for å ha sagt at Fyrst Voldemort var tilbake. Etter hvert fikk Uffert status som «storinkvisitor», og hun sendte ut flere "utdanningsdirektiv" for å begrense aktiviteten på skolen. Til slutt tok hun også Humlesnurrs plass som rektor, men i 1996 kom det fram at Harry Potter og Albus Humlesnurr hele tiden hadde snakket sant, og sistnevnte fikk tilbake rektorstillingen. Undervisning. Siden skolen er en britisk kostskole, følger den mer eller mindre det britiske skolesystemet. Den tilsvarer en britisk Secondary School, altså at den er for elever i alderen 11 til 18 år (sju klassetrinn). Prefektbegrepet (se under) er også tatt fra britiske privatskoler. Galtvort har én lærer for hvert fag. De fleste fag krever sine egne klasserom, men det er også generelle klasserom ved skolen. Noen fag undervises også utendørs. Valg av hus. Husene på Galtvort fungerer som elevenes familie, og elevenes klasse. Man deler oppholdsrom sammen med de andre i sitt hus, og elevene i samme hus som er like gamle utgjør en klasse (selv om det er vanlig å undervise flere hus i gangen, og det er også valgfag på tvers av husene). Husstyreren er en lærer. Til å begynne med, da de fire stifterne selv drev skolen, var det de som bestemte hvilke elever som skulle i hvilket hus. Som et utgangspunkt kan man si at de modige elevene havner i Griffing, de kloke (skoleflinke) i Ravnklo, (et godt eksempel er den skoleflinke heksa Mari Rogne, som hittil bare har fått Strålende i alle fag. Hun begynner i femte klasse til høsten 2011) flittige i Håsblås og de som streber mot makt i Smygard. Selvfølgelig er dette bare et utgangspunkt, de fleste mennesker er såpass sammensatt at de har mer enn bare én dominerende egenskap. Etter at stifterne var døde, ble Griffings gamle hatt benyttet som utvelger. Hatten heter Valghatten og bor på rektors kontor. Alle førsteklassinger som kommer til Galtvort, blir den første kvelden plassert i et hus gjennom Valghattseremonien. Noe av grunnlegernes minner ble plassert i Valghatten slik at den kan velge hvem som kommer i hvilket hus. Sikkerhet. Galtvort regnes som en av de sikreste plassene (eller den sikreste?) i det magiske univers. Det er ikke mulig å immivere eller eksivere på skoleområdet. Skolen er også totalt skjult for gomper og skulle en gomp uheldigvis støte på borgen som skolen holder til på ville alt han eller hun sett være en ruin med et "Adgang forbudt" skilt over inngangen. Elektrisk utstyr fungerer ikke der, fordi det er for mye magi i lufta og skolen er også non-kartografisk, det vil si at den ikke lar seg nedtegne på kart. Bortsett fra på utkruttkartet der hele Galtvortområdet og Galtvang, pluss de som befinner seg der er nedtegnet. Reglement. Lokomotivet som ble brukt som "Galtvortekspressen" i Harry Potter-filmene Ankomst. "Galtvortekspressen" går fra spor 9 ¾ på King's Cross jernbanestasjon i London 1. september klokka elleve. Toget er framme på skolen om kvelden. Førsteklassingene blir fraktet i båter over sjøen foran borgen, mens de resterende elevene drar i vogner som blir dratt av "dystraler" (siden det bare er de som har sett en person dø som kan se dystralene, er det en vanlig oppfatning av vognene går av seg selv). Prefekter/Topptillitselever. "Prefektsystemet" på Galtvort er ganske uklart. I femteklasse velges det ut åtte prefekter, to fra hvert hus (en jente og en gutt). De elevene som er valgt ut som prefekter forblir dette gjennom sine siste tre år. Prefektene sine oppgaver er å dirigere førsteklassinger opp fra storsalen den første kvelden. De må også patruljere i vognene på vei bort til Galtvort. "Topptillitselevene" går i sjuende klasse, og det er to av dem, en "topptillitsmann" (engelsk: "Head Boy"), og en "topptillitskvinne" (engelsk: "Head Girl"). De kan være fra samme hus, og de har et mye større ansvar enn prefektene. Ordningen er vanlig i det engelske skolesystemet. Husnisser. Renhold og matlaging på Galtvort utføres av husnisser. Kjøkkenet ligger i kjelleren og der arbeider det over 100 husnisser. Husnissene jobber ulønnet, fordi det er slik de er,og de fleste av dem nekter å bli satt fri, eller få belønning. Noldus er et unntak, men rektor Humlesnurr godtar å lønne frigjorte husnisser, og gi dem menneskelige arbeidsvilkår dersom ønskelig. Noldus er den eneste til nå som får lønn av husnissene på Galtvort. Venninnen hans, Blunka, ble helt fra seg av sorg da hun ble satt fri, bablet om slikt som "hva skal herren gjøre uten husnissen sin?" En husnisse som nesten må være den merkligste av dem alle, er Krynkel, som jobbet for familien Svaart. Etter at fru Svaart døde, drev han stadig og gnålte om "hva hadde den stakkars frua sagt," og ettersom det gamle huset ble skjulested for Føniksordenen, ble han veldig grinete og kalte dem for grumser, halvkaster, tjuveradder og blodsvikere. Hans største drøm var å få hodet sitt hogget av og hengt opp på veggen, slik som foreldrene hans. Vi har også fått høre fra en annen husnisse, som het Hokla. Hun fikk skylden for å ha forgiftet sjefen sin, Hespetra Smutt, ettersom Hokla hadde kokt sammen kakaoen hennes. Egentlig var det Voldemort som hadde drept henne for å få tak i hennes nedarvede Håsblåsbeger, og han tuklet med Hoklas hukommelse slik at hun ville tilstå. Husspøkelser. Alle husene har også et husspøkelse, som er en slags leder for de andre spøkelsene i sitt hus. Husspøkelsene er Nesten-Hodeløse Nikk (Griffing), Blodbaronen (Smygard), Den grå damen (Ravnklo) og Den trinne munken (Håsblås). Det er også noen få andre spøkelser som blir kjent i serien; Stønne-Stina, Gnav og professor Kiste, sistnevnte er lærer i Magihistorie (se over). Ansatte. I Forsvar Mot Svartekunster har de forskjellige lærere hvert år. Dette er på grunn av en forbannelse Voldemort kastet over jobben da han ikke fikk den. De 7 årene bøkene omtaler, underviste disse 7 lærerene i faget. I tillegg til lærerne og husnissene har skolen en vaktmester (Argus Nask), en bibliotekar (Madam Knipe) og en heks som jobber på sykestua (Madam Pomfrit). Den Forbudte Skogen. Den Forbudte Skogen er en skog utenfor magikerskolen Galtvort i "Harry Potter"-bøkene. Der den er ofte omtalt i bøkene, og er forbudt område for elever på grunn av den store mengden farlige vesener som holder til inne i den. Gygrid går ofte inn i skogen av forskjellige grunner. Nødvendeligrommet. Nødvendeligrommet (også kjent som Mellomrommet) er et fiktivt sted i J.K. Rowlings Harry Potter-bøker. Rommet ligger i åttende etasje på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, men dukker bare opp når noen trenger det, og vil da innrette seg etter disse behovene. For eksempel har stedet flere ganger vært et bøttekott der vaktmester Nask finner vaskemidler når han har gått tom og Fred og Frank Wiltersen har gjemt seg for samme Nask. Humlesnurr nevner det også i en samtale med Karkaroff under Juleballet i Harrys fjerde år: «Så sent som i dag morges, for eksempel, kom jeg til å gå feil på vei til badet og kom inn i et vakkert, velproposjonert rom jeg aldri hadde sett før, utstyrt med en virkelig utsøkt samling nattpotter. Da jeg gikk tilbake senere for å se nærmere på det, var det borte. Men jeg må huske på å holde utkikk etter det. Kanskje det bare er tilgjengelig klokka halv seks om morgenen. Eller kanskje det bare dukker opp når månen er kvart – eller når den som prøver å finne det har uvanlig full blære.» (Harry Potter og Ildbegeret, kapittel 23) Inngangen til rommet, når det er der, ligger rett ved et enormt bildeteppe som forestiller Salto den skjøres fåfengte forsøk på å undervise troll i ballett. For å få det til å dukke opp, må man gå tre ganger fram og tilbake langs veggen, mens man konsentrerer seg om det man trenger. Det vil da dukke opp en dør inn til rommet. Rommet eksistens var en godt bevart hemmelighet, bare kjent av noen få (deriblant Galtvorts husnisser og professor Rummelfiold) inntil Harrys femte år på Galtvort, da Noldus fortalte ham om rommet. Det ble deretter flittig brukt av Humlesnurr-legionen til sine ulovlige møter. I disse tilfellene var rommet dekket av trehyller med bøker om svarteforsvar, golvet var dekket av store silkeputer, og rommet inneholdt også en mengde instrumenter for å oppdage fiender (snikoskoper, dølgsensorer og et fiendespeil). I Harrys sjette skoleår brukte Harry rommet til å gjemme sin kopi av Eliksirer for viderekomne, og oppdaget at rommet da ble stort som en katedral, fylt av alle slags ting folk på Galtvort hadde villet gjemme opp gjennom årene. Malfang brukte også rommet til å reparere et forsvinningsskap som senere skulle brukes til å bringe dødsetere inn på skolen. I sjuende bok finner også Harry en av Voldemorts bortgjemte malacruxer i dette rommet, nærmere bestemt Rasla Ravnklo`s diadem. Den blir senere ødelagt av Vincent Krabbe, idet han setter fyr på rommet. Pors Grenland. Pors Grenland ble stiftet 25. mai 1905 i Porsgrunn i Telemark, under navnet «Lyn». Laget byttet navn til Pors i 1914 fordi det var to andre lag som brukte Lyn-navnet; i Oslo og på Gjøvik. Siden 1995 har klubben gått under navnet "Pors Grenland". Samtidig inngikk klubben en avtale med Odd Grenland om sportslig toppsamarbeid. Dette samarbeidet gikk etterhvert over til å omhandle kun det rent markedsmessige, og i desember 2009 valgte Pors å bryte samarbeidet med Odd i Grenland Fotball. Fra 2010 skal klubben igjen skaffe sine egne sponsorinntekter. I februar 2005 ble Idrettsforeningen Pors et allianseidrettslag og fotballavdelingen ble skilt ut som et eget idrettslag, organisert under Idrettsforeningen Pors. Fotballavdelingen tok da navnet Pors Grenland Fotball. Sverre H. Amrani ble valgt til leder og ledet dermed det første styret til Pors Grenland Fotball. Pors spilte i den første utgaven av Hovedserien (1948/49), endte som nr. 7 i sin avdeling og rykket ned. Neste, og foreløpig siste, opptreden i øverste divisjon var i 1970. Pors spilte etter dette kvalifisering til toppdivisjonen fire ganger; 1972, 1979, 1981 og 1983, men lyktes aldri å ta steget opp. Man rykket ned fra 2. divisjon i 1974, men kom tilbake etter 4 år med en stamme fra laget som vant junior-NM 1973 (forøvrig etter en maratonfinale mot Brann; hele 4 omkamper!). Etter 6 sterke sesonger i 2. divisjon rykket Pors ned i 1985. Imidlertid rykket Pors opp i daværende 2. divisjon i 1988. Opprykket kronet en fantastisk sesong, som laget gikk ubeseiret gjennom. Trenere i opprykkssesongen var Lars Borgar Waage og Jan Magnussen, og på laget spilte blant andre dagens styreleder Kjell Inge Davik. Samme året rykket også Odd ned fra 2. divisjon, og Pors var igjen fylkets ledende fottballklubb. Pors ble værende i 2. divisjon i 4 sesonger, og både i 1989, 1990 og 1991 ble plassen reddet i siste serierunde; I 1989 ved å slå Eik-Tønsberg 2-0 på Pors Stadion (målskårere Tor Arne Stølan og Bent Tommy Larsen) I 1990 ved tap 1-3 borte mot Skarp (målskårer Hans Olaf Berge). Pors reddet seg med mindre enn 5-målstap. I 1991 ved å slå Mjølner Narvik 3-1 på Pors Stadion (målskårere Torstein Røisgaard 2, og Bent Tommy Larsen) I 1992 var imidlertid tiden i 2. divisjon over, og Pors rykket ned sammen med Fredrikstad og Odd. Etter dette tilbragte Pors mange år på nivå 3. Ny trener etter nedrykket i 1992 var Ronny Geson Gunnarson, som ble hentet fra Fram Larvik. Han var trener i to sesonger. Utover 90-tallet hadde Pors flere trenere; Terje Bråthen, Hans Kristian Larsen, Jan Magnussen og Knut Nilssen. Resultatene var stort sett OK, med mange plasseringer rundt midten av 2. divisjonstabellen. I 2002 ble imidlertid Dag Eilev Fagermo ansatt. Sammen med assistenttrener Tor Arne Sannerholt skapte han et godt lag, der blant andre Erik Pedersen var en sentral figur. Dette ble kronet med opprykk i 2003 – et opprykk som ble sikret 2 serierunder før slutt, da Tønsberg ble slått 3-0 på Kjølnes Stadion (målskårere Andre Bjerke Haakonsen, Torkild Lorentzen og Bård Andre Nilsen). Pors spilte så i Adeccoligaen fra 2004. Den første sesongen reddet laget plassen i siste serierunde, da Bryne ble holdt til 1-1 på Jæren (målskårer Christer Fjellstad). Etter sesongen dro Dag Eilev Fagermo til Notodden, og nye trenere i Pors ble Lars Borgar Waage og Brede Halvorsen. Deres første sesong i 2005 var formidabel, og Pors var faktisk med i kampen om opprykk til Tippeligaen helt til to serierunder før slutt. Sesongen endte tilslutt med en flott 6. plass. I 2006 var det tyngre, og sesongen endte med nedrykk, etter at allerede opprykksklare Strømsgodset IF (nå med Dag Eilev Fagermo som trener) på utrolig vis klarte å rote bort en 2-0 ledelse hjemme mot Løv-Ham i siste serierunde. Pors rykket dermed ned på målforskjell. De siste sesongene har Pors gjort det godt i 2. divisjon, og endte i 2008 på 4. plass i sin avdeling. Sesongen 2009 startet litt trått, men høsten 2009 var Pors det laget i de tre øverste divisjonene som tok flest poeng. De siste 14 kampene av sesongen endte med 13 seire og 1 uavgjort. Med det var Pors til slutt med i kampen om opprykket, men Strømmen Idrettsforening ble for sterke, og Pors endte sesongen med en flott 2. plass. Trener Brede Halvorsen valgte etter sesongslutt 2009 å skrive under for Notodden, etter fem år som trener i Pors. Nye trenere i sesongen 2010 ble John Erling Kleppe og Vetle Martini Odden. Sesongen startet tungt for Pors, og laget kjempet mesteparten av våren i bunnen av tabellen. Trener Vetle Odden, sluttet i sin stilling i slutten av august, og inn som trenere på A-laget kom Erik Skredtveit og Hans Olaf Berge. Resultatene bedret seg betraktelig, og Pors fullførte sesongen på trygg grunn. 6. januar 2011 ble Kjetil Fosse ansatt som ny hovedtrener i Pors. Som assistenter ble John-Erling Kleppe og Lars Borgar Waage ansatt, og med Terje Abrahamsen som keepertrener er dermed trenerteamet komplett foran 2011-sesongen. Arnold Johannessen og Karl Skifjeld har spilt landskamper mens de spilte for Pors. Andre profiler er Jan Halvor Halvorsen, Erik Pedersen, Einar Rossbach, Marius Solberg, Brede Halvorsen og Knut Helge Hagen. Gangsås. Gangsås (i tidligere tider kalt "Gansås") er en bydel i Harstad – mellom Vågsfjorden mot nordvest, Stangnes mot øst og Åsby og Kanebogen mot sør. På Gangsås ligger boligområdene Vollen og det nyere Øvre Gangsås, med Mercur nedenfor på den vestlige foten av åsen, og i tillegg noen mindre områder. Vollen. Til Vollen kommer man ved å ta seg opp halve Gangsåsbakken, som er en del av Gangsåsveien. Rekkehus og blokker preger miljøet, hvor man også finner fotballbane og Knerten barnehage. De første boligene stod ferdig i 1975. Fortsetter man opp bakken, kommer man til Øvre Gangsås. Øvre Gangsås. Øvre Gangsås ble etablert på 1980-tallet. Eneboliger preger miljøet, hvor man også finner fotballbane og Aurora barnehage. De fleste veiene har navn etter vårt solsystems planeter. Det går sti videre opp til Gangsåstoppen. Flere steder på Øvre Gangsås har man god utsikt over Harstad sentrum. Mercur (Nedre Gangsås). På Mercur ligger Statoils tankanlegg, hvor det har vært aktivitet i mange tiår. Mercur har noen eneboliger, men er i hovedsak et utbygd næringsområde. Gangsåstoppen. Åsryggen, som er ubebygd, består av 3 topper – Gangsåstoppen i sør, Steinhammeren i midten og Ramfløya lengst nord – men på folkemunne kalles hele området for Gangsåstoppen. Fra sørsiden av åsen går det en merket sti fra parkeringsplassen i Toppenveien (innkjøring fra Østeråsveien). Det fins også andre stier opp, for eksempel fra Øvre Gangsås og Hestvika. Fra Gangsåstoppen har man full utsikt vestover mot bykjernen i Harstad samt flere av toppene rundt, som Middagsfjellet og Hinnstein. En ser mot øst Rolla og fastlandet, mot sør Tjeldsundet og mot nord Grytøya og Senja. Det har vært planer om å etablere kafé, og til og med hotell, oppe på åsen – men disse planene er lagt på is. På Ramfløya fins det en postkasse hvor man kan skrive seg inn i gjesteboka og se hvem andre som har vært der. Keith Richards. Keith Richards (født 18. desember 1943 i Dartford i Kent i England), er en engelsk musiker best kjent som gitarist og låtskriver i The Rolling Stones. Gitarist. Richards' gitarspill regnes som blant de mest betydningsfulle og markante innen rock 'n' roll. Selv vokste han opp med å lytte til blant annet Chuck Berry, Muddy Waters og Jimmy Reed, alle kjent for sin rytmiske spillestil. Selv om han av mange kalles «Mr. Rock 'n' Roll» står han bak mange av The Rolling Stones' mer kjente ballader, som «Angie» og «Wild Horses». Richards ble av musikkmagasinet The Rolling Stones Mag kåret til den tiende beste gitaristen noensinne. I 1988 kom hans første soloplate "Talk is Cheap" ut, en plate han så seg «nødt» til gi fordi Stones var mer eller mindre oppløst. Platen blir fortsatt nevnt i musikkblader som en av de mest undervurderte plater som er utgitt siden 1980-tallet. Musikken bærer preg av Richards' mange stilretninger, fra cajun og soul til rock 'n' roll og R&B. En låt som bør nevnes i denne sammenheng, er soul-balladen «Make No Mistake», som senere ble brukt i Sopranos-serien. Mindre hodeskade i 2006. Richards ble bragt til New Zealand med luftambulanse i april 2006 etter han falt ned fra et palmetre på Fiji. 7. mai 2006 ble det kjent, ifølge, at Richards var blitt hjerneoperert, og at fallet skal ha påført ham vesentlig større skader enn først antatt. Ifølge skal operasjonen ha vært vellykket. Ulykken førte imidlertid til at Europa-turneen ble utsatt fra mai til juni. Dette førte til at konserten i Bergen som var planlagt 6. juni ble flyttet til 1. september. Pirates of the Caribbean. Keith Richards hadde også en rolle i, hvor han spilte kaptein Jack Sparrows far. Johnny Depp, som spilte Jack Sparrow, har sagt at rollefiguren hans var inspirert av Keith Richards. Keith Richards viser seg igjen i oppfølgeren i samme rolle. Mick Jagger. Michael Philip «Mick» Jagger (født 26. juli 1943) er en engelsk musiker best kjent som vokalist og låtskriver i The Rolling Stones. Solokarriere. Selv om Jagger er klart best kjent som «Rolling Stone», har han også en solokarriere på si som går helt tilbake til 1980-tallet. Keith Richards oppfattet det dit hen at han satset mer på solokarrieren enn på The Rolling Stones, noe som gjorde sitt til at forholdet mellom de to, som allerede skrantet fra før av, langt fra var det beste på 80- og 90-tallet. Jaggers første soloalbum – med tittelen "She's the Boss" – kom ut i 1985. Han fikk hjelp fra kjente skikkelser som Pete Townshend fra The Who, Jeff Beck, Carlos Alomar and Herbie Hancock, og både albumet og singelen «Just Another Night» ble slagere verden over. "She's the Boss" fikk også relativt gode kritikker straks det kom ut, men har i ettertid blitt ansett som et heller svakt album. At albumet solgte så pass mye som det gjorde, hadde mye med det å gjøre at Jagger gav ut hitsingelen «Dancing in the Street» sammen med David Bowie rett før albumet kom ut. Singelen ble svært populær, og er fortsatt den siste Jagger-låten (også som Stones-medlem) som har nådd førsteplass på hitlistene i Storbritannia. Allerede året etter gav Jagger ut albumet "Dirty Work" sammen med The Rolling Stones. At han valgte å prioritere arbeidet med sitt neste soloalbum istedenfor å dra på turné med Stones, bidro imidlertid ikke til å bedre forholdet mellom ham og Richards. Hans andre album – "Primitive Cool" – kom til slutt ut i 1987, og ble møtt med svært gode kritikker. Det ble likevel ingen kommersiell suksess, da det ikke solgte på langt nær så mye som "She's the Boss" fra to år tidligere, trass i at han hadde fått den tidligere Eurythmics-gitarist Dave Stewart med på laget. Det skulle ta seks år før det neste albumet kom ut. At Rolling Stones-albumet "Steel Wheels" kom ut i 1989 og ble godt mottatt av både kritikere og publikum, hadde nok mye av skylden for dette. Jaggers tredje album kom imidlertid ut i 1993, og ble møtt med svært gode kritikker. Albumet het "Wandering Spirit", og inkluderte blant annet en duett med Lenny Kravitz. Det ble også en kommersiell suksess, og solgte til gullplate i De forente stater. I 2001, nesten ni år etter forrige plateutgivelse, kom "Goddess in the Doorway" ut. Her samarbeidet han blant annet med personer som Bono fra U2, Lenny Kravitz, Pete Townshend, Rob Thomas fra Matchbox Twenty, Joe Perry fra Aerosmith samt Wyclef Jean. Albumet fikk svært god kritikk; blant annet fikk det fem stjerner av fem mulige av Rolling Stone. Også i Norge la imidlertid kritikerne merke til albumet, der både VG og Musikkguiden Groove gav albumet svært gode kritikker. Sistnevnte kalte albumet et av de beste rockealbumene i 2001. Likevel ble "Goddess in the Doorway" aldri noen kommersiell suksess. Singelen «God Gave Me Everything» nådde imidlertid høyt på hitlistene i enkelte land, blant annet en førsteplass i Canada. I ettertid er de fleste enige om at "Wandering Spirit" (1993) og "Goddess In The Doorway" (2001) er Jaggers to klart beste album. Jaggers siste prosjekt ved siden av The Rolling Stones, skjedde i 2004, da han sammen med Dave Stewart laget filmmusikken til "Alfie". Den ene låten fra albumet – «Old Habits Die Hard» – ble svært godt mottatt av kritikerne. Privatliv. Jagger vokste opp i en relativt velstående familie, der begge foreldrene hans var lærere. Han hadde også en yngre bror, Chris, som også er musiker, om enn noe mindre profilert enn sin bror. Det var da Jagger begynte på barneskolen i Dartford (Kent) at han traff Keith Richards, som han senere skulle starte The Rolling Stones sammen med. Som sine foreldre, var Jagger en dyktig student, noe som etter hvert førte til at han fikk stipend for å begynne på Europas fremste økonomiskole, London School of Economics. Han fullførte imidlertid aldri studiet, da The Rolling Stones slo gjennom før han hadde gått på skolen i to år. Etter hvert som The Rolling Stones' karriere skjøt fart ut over på 60-tallet, ble Jagger kjent for sitt store konsum av kvinner og dop. Selv om han nok ikke var den verste av Stones-medlemmene i sistnevnte henseende, ble han i 1967 arrestert og dømt til fire måneders fengsel for besittelse av amfetamin-tabletter. Keith Richards fikk samtidig en dom på ti måneder. Begge slapp imidlertid å sone etter å ha vunnet anken. Jagger er kjent som en notorisk skjørtejeger, og har flere ekteskap, utroskap og barn utenfor ekteskapet på samvittigheten. Hans første barn, Karis Jagger, fikk han sammen med Marsha Hunt i 1970. Allerede året etter giftet han seg med Bianca Pérez-Mora Macías (nå Bianca Jagger), og fikk datteren Jade Jagger senere samme år. Ekteskapet varte til 1979. Mest kjent er nok ekteskapet med modellen Jerry Hall, som han fikk fire barn med. Etter at en affære med den brasilianske modellen Luciana Gimenez i 1999 resulterte i at sønnen Lucas Jagger ble født, havarerte imidlertid også dette ekteskapet. I tillegg til sin musikerkarriere, har Jagger også spilt inn flere spillefilmer, men ingen av dem ble store suksesser. I 2006 ble det kjent at han kommer til å ha en cameo-rolle i situasjonskomedien «Let's Rob Mick Jagger». Falklandsøyene. Falklandsøyene (engelsk: "Falkland Islands", spansk: "Islas Malvinas") er en øygruppe i Sør-Atlanteren. Den ligger omtrent 480 km fra det søramerikanske fastlandet og km fra Antarktis. Øygruppen består av de to hovedøyene Vest-Falkland og Øst-Falkland i tillegg til 776 mindre øyer, og er et oversjøisk område tilhørende Storbritannia. Øygruppens hovedstad, Stanley, ligger på Øst-Falkland. Suvereniteten over Falklandsøyene er omstridt, og helt siden øyene ble britiske i 1833 har Argentina gjort krav på området. Denne konflikten førte til Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina i 1982. Øyene har et samlet areal på km² og har innbyggere (2009). Falklandsøyene har selvstyre på alle områder utenom utenrikspolitikk og forsvar. __TOC__ Navnet. Det engelske navnet på øyene er "(The) Falkland Islands". Navnet skriver seg tilbake til 1690, da kaptein John Strong på seilskipet «Welfare» navnga kanalen mellom de to øyene etter Anthony Cary, 5. vicomte av Falkland som var deleier i skipet. Senere ble navnet tatt i bruk på hele øygruppen. Det spanske navnet på øygruppen, "Islas Malvinas", er avledet av det franske navnet "Îles Malouines" som øyene fikk av de første kjente bosetterne – sjøfolk og fiskere fra Saint-Malo i Bretagne. ISO-betegnelsen på øygruppen er "Falkland Islands (Malvinas)". Geologi. Falklandsøyene ligger i den vestre delen av Falklandsplatået og består hovedsakelig av prekambriske til permiske bergarter. Øyene har en geologisk struktur som finnes igjen i Karooregionen i Sør-Afrika og Dronning Maud Land i Antarktis, noe som sammen med paleontologiske og stratigrafiske studier viser at Falklandsøyene har vært en del av superkontinentet Gondwanaland. Topografi. Falklandsøyene består av de to hovedøyene Øst-Falkland og Vest-Falkland, og omkring 778 mindre øyer. De to hovedøyene skilles av Falklandssundet og utgjør mesteparten av øygruppens totale flateinnhold på 12 173 km², omkring halvparten av Oppland fylke. Kystlinjen er 1 288 km lang, og avstanden til det argentinske fastlandet er om lag 500 km. Landskapet er for det meste kupert, og mindre fjellkjeder strekker seg over begge øyene. Det høyeste punktet er Mount Usborne på Øst-Falkland med 705 moh., mens Mount Adam på Vest-Falkland er nest høyest med 700 moh. Det finnes også myrlendt slettelandskap, i første rekke i Lafonia på den sørlige halvdelen av Øst-Falkland. Begge hovedøyene har en innskåret kystlinje med skjærgård, fjorder og sund. Mindre øyer omgir de to hovedøyene. Den største av disse er Weddell Island som har en liten bosetning. Mindre bosetninger finnes også på rundt ti andre øyer. Arkipelet Jason Islands nordvest for Vest-Falkland og Beauchene Island om lag 50 km sør for Øst-Falkland danner to av øygruppens ytterpunkter. Klima. Falklandsøyene er omkranset av den kalde Sør-Atlanteren som sterkt påvirker klimaet på øyene. Temperaturen varierer lite gjennom året – fra en gjennomsnittstemperatur på 11°C i januar til 2°C i juni, og temperaturen kommer sjelden over 24°C. Årsnedbøren ligger på 573 mm (Oslo har til sammenligning 763 mm). Luftfuktigheten er høy hele året, og det blåser nærmest konstant. Snøfall er sjelden, men kan forekomme hele året. Flora og fauna. Store deler av øyene er dekket av gress. Tilsammen teller floraen på Falklandsøyene 278 arter, hvorav 164 er registrert som naturlig forekommende og 13 er endemiske. Store deler av øyene er dekket med utallige gressarter – for det meste starr, rapp og kløver. Den tuedannende rapparten tussokgress ("poa flabellata") kan bli over to meter høy og vokser i opptil 300 meter brede belter langs kysten, men overbeiting og introduksjon av fremmede plante- og dyrearter har redusert forekomsten kraftig. Det subantarktiske klimaet tillater bare veksten av små, opptil en meter høye dvergbjørk. Falklandsøyenes nasjonalblomst er "Sisyrinchium filifolium" ("Pale Maiden"). Et særtrekk er den ellers bare i Sør-Amerika forekommende mykotrofe planten "arachnitis uniflora". Falklandsulv var opprinnelig den eneste landpattedyrarten på Falklandsøyene, men dette rovdyret i hundefamilien døde ut i andre halvdel av 1800-tallet. Langs kysten finnes kolonier av sjøløver og elefantseler. Det er registrert over 200 fuglearter på Falklandsøyene, hvorav over 60 arter hekker på øyene. De to artene falklandssmett og falklandsskovleand forekommer bare på Falklandsøyene, og det finnes også over ti endemiske underarter. Det hekker fem forskjellige pingvinarter her, hvorav forekomstene av magellanpingvin, klippehopperpingvin og bøylepingvin er store. Mellom 30 og 50 % av den totale populasjonen av artene klippehopperpingvin og bøylepingvin har tilhold på Falklandsøyene, med henholdsvis 210 000 og 66 000 par. Svartbrynalbatross er en sterkt truet art som har Falklandsøyene som sitt viktigste hekkeområde. Fra 1995 til 2000 sank bestanden fra 468 000 til 382 000 par, noe som antas å ha sammenheng med fiskeriaktiviteten i området.. Andre særegne fuglearter er blant annet sørkjempepetrell, svarthalssvane, sebragås, brunhodegås, brungumpkarakara, correnderapiplerke og sotbergkall. Øygruppen har forholdsvis få insektarter, men de som finnes der er gjerne unike, blant annet verdens sørligstlevende gresshoppe, "Parudenus falklandicus" (familien Rhaphidophoridae). Demografi. Om lag 45 % av befolkningen er innfødte, mens 30 % er født i Storbritannia. De innfødte innbyggerne kalles seg selv "Islanders". De fleste av disse er av britisk avstamming, hovedsakelig som resultat av innvandring fra Skottland og Wales. Noen av de innfødte er også av fransk, gibraltarsk, portugisisk og skandinavisk avstamming, hvorav enkelte er etterkommere av hvalfangere fra 18- og 1900-tallet. Det finnes en liten minoritet søramerikanere, hovedsakelig fra Chile, og i senere tid har flere hundre personer kommet fra St. Helena for å bo og arbeide på Falklandsøyene. Ved folketellingen i 2006 var øyas offisielle befolkning 2 955 personer, inkludert 477 sivile ved garnisonen ved Mount Pleasant, men ekskludert midlertidig bortreiste (84 personer) og militært ansatte og deres familiemedlemmer (ca. 1 200 personer). Dette er en økning på over 1 000 siden før Falklandskrigen i 1982. Over 70 % av befolkningen bodde i Stanley (2115 personer). Av områdene i «campen», områdene utenom Stanley og Mount Pleasant, hadde Øst-Falkland en befolkning på 194, Vest-Falkland 127, mens det var 42 personer bosatt på andre øyer. Etter en lovendring i 1983 gikk øyboerne fra å inneha britisk oversjøisk statsborgerskap til å være fullverdige britiske statsborgere. Etter argentinsk lov er de også berettiget til argentinsk statsborgerskap. Språk. Falklenderne har utviklet en aksent som ikke er ulik den i andre engelske emigrantområder. Den er dog ikke like bred som den australske aksenten. Religion. Kristendom er den dominerende religionen, i første rekke med menigheter innen den anglikanske kirke, den romersk-katolske kirke, United Free Church of Scotland og den evangelisk-lutherske kirke. Historie. Det er tegn som tyder på at indianere fra Patagonia har besøkt øyene i kanoer, men det er John Davis, kaptein på «Desire», som regnes som øyenes oppdager. Den 14. august 1592 observerte han Falklandsøyene under en britisk ekspedisjon til Sør-Atlanteren. Et portugisisk kart fra 1522 viser imidlertid at øyene kan ha vært kjent for europeere allerede da. En annen britisk kaptein, John Strong på «Welfare», gjennomførte 27. januar 1690 den første registrerte ilandstigningen på øyene og navnga Falklandssundet som senere ga øygruppen dens navn. Øyene lå imidlertid så avsides til at de forble nærmest uinteressante for europeiske stormakter inntil Louis-Antoine de Bougainville etablerte en fransk utpost ved Port Louis på Øst-Falkland i 1764. Allerede året etter utforsket John Byron Saunders Island i vest, uvitende om den franske tilstedeværelsen i øst. Han gjorde krav på øyene for Storbritannia, og året etter ble en britisk base etablert i Port Egmont på Saunders Island. I 1767 overtok spanjoler de Bougainvilles bosetning etter at Frankrike hadde akseptert Spanias krav på øygruppen året før. I 1770 ble britene fjernet ved spansk militærmakt. Storbritannia forberedte seg på krig mot Spania, som søkte fransk støtte. Frankrike var imidlertid tilbakeholdne, og spanjolene og britene ble enige om å sette spørsmålet om suverenitet til side. I 1771 fikk britene gjenopprette sin base i Port Egmont, men forlot Falklandsøyene i 1776 som et resultat av økonomisk press i forbindelse med den amerikanske uavhengighetskrigen. Spania styrte øyene fra Buenos Aires frem til 1811, da de trakk seg tilbake grunnet frykten for krig mot Storbritannia og den nyvunnede uavhengigheten for de spanske koloniene i Sør-Amerika. I 1829 utnevnte argentinerne den franske forretningsmannen Luis Vernet til guvernør på øyene for å kolonisere dem. I januar 1833 returnerte britiske styrker og informerte den argentinske kommandanten at de hadde til hensikt å sikre britisk suverenitet. Nybyggerne fikk tillatelse til å bli værende, og senere samme år stadfestet britene at Vernet kunne opprettholde sin handelsvirksomhet dersom den ikke var til hinder for britisk kontroll. Royal Navy etablerte Port Stanley, og øyene ble et strategisk punkt for skipstrafikken rundt Kapp Horn. Under første verdenskrig ble slaget ved Falklandsøyene utkjempet utenfor Stanley, der en britisk flåtestyrke overrumplet og seiret over en tysk krysserskvadron. Under andre verdenskrig fungerte Port Stanley som base for Royal Navy og støttet skip som deltok i slaget ved Río de la Plata. Suverenitetsspørsmålet blusset opp igjen i andre halvdel av 1900-tallet. Argentina så etableringen av FN som en mulighet til å fremme sin sak for resten av verden. Ved signeringen av FN-pakten i 1945, forbeholdt Argentina seg både retten til suverenitet over øygruppen og retten til å gjenerobre dem. Storbritannia besvarte dette med å stille krav om lokal folkeavstemning vedrørende eventuell britisk tilbaketrekning. Samtaler mellom britiske og argentinske utenriksdelegasjoner ble ført i 1960-årene uten særlige resultater. Et av hovedproblemene i forhandlingene var at de om lag 2 000 innbyggerne, de fleste av britisk avstamming, foretrakk at øyene skulle forbli britisk territorium. Falklandskrigen. Den 2. april 1982 invaderte argentinske styrker Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene uten forvarsel. Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Leopoldo Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. Invasjonen forklares også med at juntaen ønsket å svekke den offentlige oppmerksomheten rundt landets svake økonomiske situasjon. Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stanse alle fiendtligheter, og at partene måtte møtes for å komme frem til en diplomatisk løsning. Den internasjonale reaksjonen varierte fra støtte til Argentina fra latinamerikanske land (unntatt Chile og Colombia), til protester fra Samveldet av nasjoner, Europa unntatt Spania, og etter hvert USA. Britene sendte en stor ekspedisjonsstyrke for å gjenerobre øyene. Etter korte, men kraftige sammenstøt i sjø- og luftkamper, gikk britiske fallskjermsoldater og marineinfanterister i land ved San Carlos Water 21. mai. En stor landoffensiv fulgte, og den 14. juni overga argentinerne seg etter at Port Stanley var blitt omringet. Under kampene falt 649 argentinere, 255 briter og tre øyboere. Etter krigen har britene øket sitt militære nærvær og etablert flystasjonen RAF Mount Pleasant. Selv om Storbritannia og Argentina gjenopprettet diplomatiske forbindelser i 1992, har ingen nye forhandlinger rundt suverenitetsspørsmålet blitt ført. Landminer. Mellom 18 000 og 25 000 argentinske landminer er fremdeles utlagt etter krigen i 1982, i over 100 minefelt med et samlet areal på over 20 km² ved Stanley, Port Howard, Fox Bay og Goose Green. Informasjon om minefeltene er tilgjengelig fra EOD (Explosive Ordnance Disposal) Operation Centre i Stanley. Noen strender ble minelagt og man bekymrer seg over at tidevannet kan ha flyttet noen miner, tilsvarende bekymring gjelder minefelt ved elver. Det er også ammunisjon og andre sprenglegemer igjen etter krigen. Mellom 1997 og 2006 ble 271 antipersonellminer destruert på Falklandsøyene. I desember 2009 begynte en systematisk fjerning av landminer og det ble anslått at arbeidet ville pågå frem til sommeren 2010. Politikk og administrasjon. Øygruppen, tidligere en britisk kronkoloni, er nå et Britisk oversjøisk territorium med omfattende selvstyre. Statsoverhode er den britiske monarken, som er lokalt representert ved en guvernør. Selvstyret omfatter alle områder utenom utenrikspolitikk og forsvar. Innbyggerne har imidlertid ikke stemmerett ved det britiske parlamentet i London. I henhold til forfatningen av 2009 finnes en lovgivende forsamling, "Legislative Assembly", bestående av åtte valgte medlemmer (fireårig valgperiode) samt to "ex officio"-medlemmer – "Chief Executive" og "Financial Secretary". Valget skjer mellom uavhengige kandidater, da det ikke finnes politiske partier på Falklandsøyene. Regjeringen utgjøres av det utførende rådet, "Executive Council", som ledes av guvernøren. På grunn av den lave folkemengden er ikke territoriet inndelt i kommuner. Etter offisiell argentinsk oppfatning utgjør Falklandsøyene sammen med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Sør-Shetlandsøyene og Sør-Orknøyene departementet Islas del Atlántico Sur i provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur og medregnes i provinsens flateinnhold i offentlig statistikk. Det faktum at Argentina regner øygruppen som en del av sitt territorium gjør, i kombinasjon med den lave folkemengden, at forutsetningene for total selvstendighet er små. Ingen opinion finnes heller for en forandring av det nåværende forholdet til Storbritannia. En utvikling av det interne selvstyret har pågått i lengre tid, og en ny forfatning trådte i kraft 1. januar 2009. Næringsliv. En akkartråler og et cruiseskip i Port William representerer to nyere utviklingstrekk i økonomien. Sauehold var tidligere øygruppens største inntektskilde og spiller fremdeles en viktig rolle. Det er mer enn 500 000 sauer på øyene, og mesteparten av ulleksporten går til Storbritannia. Siden 1984 har det blitt iverksatt tiltak for å diversifisere økonomien, noe som har medvirket til at fiske har overtatt som den største bidragsyteren til Falklandsøyenes økonomi. I tillegg har det vært en stor økning i inntekter knyttet til turisme. Salg av fiskerilisenser til utenlandske interessenter har skaffet mer enn 40 millioner pund i årlige inntekter, i tillegg er lokale fiskebåter i virksomhet. Mer enn 75 % av fangsten består av akkar og Spania er den største importøren. Britene gjør krav på en territorialsone på 12 nautiske mil og en økonomisk sone på 200 nautiske mil, noe som har vært en kilde til uenighet med Argentina. Turisme har hatt en kraftig økning de siste tiårene, og i 2001 besøkte over 30 000 turister øyene. Stanley har blitt en regulær anløpshavn for det økende antarktiske cruisemarkedet. Severdigheter spenner fra natur og dyreliv, med pingviner, sjøfugl, seler og sjøløver – til krigsminner, golf, fiske og vrakdykking. Det er antatt at havområdet rundt Falklandsøyene kan inneholde store mengder olje. En overenskomst med Argentina fastslo vilkår for utnyttelse av eventuelle oljeforekomster utenfor øyene, men i 2007 trakk Argentina seg fra avtalen. Flere selskaper har fått konsesjon for å drive oljeleting i området, og Desire Petroleum startet prøveboring med «Ocean Guardian» i februar 2010. Værforholdene i området og tvisten om suverentitet medfører at oljevirksomhet vil bli en utfordrende oppgave. Argentinske myndigheter har protestert kraftig mot prøveboring, og har bedt FN gripe inn. Forsvaret av øyene besørges av Storbritannia, og britiske militærutgifter bidrar betydelig til økonomien. Med unntak av forsvaret er øyene selvforsørget, og eksportinntektene ligger på $125 millioner per år. Den største bedriften på øyene har tidligere vært Falkland Islands Company (FIC), et offentlig notert selskap på London Stock Exchange. Selskapet var ansvarlig for hovedtyngden av den økonomiske aktiviteten på øyene, men selskapets jordeiendommer ble solgt til Falkland Islands Government i 1991. Selskapet driver nå flere detaljutsalg i Stanley og er involvert i havnetjenester og rederidrift. Den lokale valutaen er falklandspund, som er jevnbyrdig med pund sterling. Sterlingsedler og mynter sirkulerer sammen med den lokale valutaen. Falklandsøyene preger sine egne mynter og utgir egne frimerker, noe som bidrar til inntekter fra samlere over hele verden. Samferdsel. FIGAS BN Islander, VP-FBD i 1994 Den internasjonale lufthavnen er RAF Mount Pleasant, 37 km vest for Stanley. Den mindre Stanley lufthavn rett utenfor Stanley benyttes for innenriksflygninger. Falkland Islands Government Air Service (FIGAS) opererer flere Britten-Norman Islander som kan benytte gressrullebanene som de fleste bosetningene har. Falkland Islands Company håndterer skipstransport mellom Storbritannia og Falklandsøyene gjennom sitt datterselskap Darwin Shipping Ltd. En fergeforbindelse mellom de to hovedøyene ble opprettet i november 2008. Veinettet er ikke særlig omfattende, og er konsentrert omkring Stanley og Mount Pleasant. Telekommunikasjon. De første telefonlinjer ble installert av Falkland Islands Company i 1880-årene. Øyenes isolasjon ble brutt i 1911 da Marconi installerte en trådløs telegrafstasjon som gjorde det mulig å sende telegram til Uruguay. Mellom 1906 og 1907 ble det lagt telefonlinje de nærmere 80 kilometerne fra Stanley til Darwin, og nettet ble ytterligere utbygget til å dekke de fleste større bosetningene på øyene. Kommunikasjon mellom bosetningene baserte seg på telefonnettet frem til 1950-årene, da radiotelefoni ble introdusert. Telekommunikasjon ble drastisk forbedret etter Falklandskrigen i 1982, da en bakkestasjon muliggjorde direkte internasjonale telefonsamtaler via satellitt. I 1997 ble en internettjeneste etablert, og i 2002 hadde nær 90 % av øyenes befolkning tilgang til Internett. Massemedia. Penguin News er den eneste papiravisen som produseres på Falklandsøyene. Den ble etablert i 1979 og utkommer hver fredag. Det Montevideo-baserte nyhetsbyrået MercoPress dekker i hovedsak nyheter innen frihandelsområdet Mercosur og Falklandsøyene. Utdanning. Skolegang er obligatorisk for barn mellom fem og seksten år. Myndighetene er ansvarlige for bemanning og utstyr, og driver en grunnskole og en videregående skole i Stanley. Det er også en barneskole ved Mount Pleasant flystasjon med et trettitalls elever, for barn av britisk militærpersonell eller sivilt ansatte ved stasjonen. I tillegg finnes det tilsammen tre små skoler ved de største bosetningene utenfor Stanley. Omreisende lærere gir hjemmeundervisning til de yngste elevene som bor for langt fra skolen, mens eldre elever bor på internat i Stanely. Skolegangen drives etter engelske undervisningsmetoder og er gratis. Elever med gode karakterer tilbys stipend for videre studier ved de engelske skolene Peter Symonds College i Winchester eller Chichester College. Myndighetene gir også støtte til høyere utdanning, fortrinnsvis i Storbritannia. Kultur. Vraket av «Lady Elizabeth» (1879) i Stanley havn. Falkland Islands Museum i Stanley har utstilt gjenstander og dokumenter fra øygruppens historie. Museet holder til i Britannia House, bygget i 1980 for det argentinske luftforsvaret som på den tiden opererte den eneste internasjonale flyruten til Falklandsøyene. Langs en natursti i Stanleys havn kan man se en rekke skipsvrak; noen har ligget der siden første halvdel av 1800-tallet. 14. juni er frigjøringsdagen fra den argentinske okkupasjonen og feires som nasjonaldag. Idrett. Øygruppens lave folketall og spredte bosetning begrenser naturlig nok omfanget av organisert idrett, men det finnes mer enn 30 idrettslag som tilbyr aktiviteter som badminton, leirdueskyting, cricket, fotball, golf, innendørshockey, karate, rugby, seiling, svømming, bordtennis og volleyball. Falklandsøyene har oppfostret én olympisk deltaker – Louis Baillon som deltok på Storbritannias lag i landhockey i sommer-OL 1908. Øyene har deltatt i Samveldelekene siden 1982 og i Øylekene siden 1993. Falklandskrigen. Monument over de argentinske falne i Buenos Aires Falklandskrigen satte verdens fokus på Falklandsøyene gjennom 74 dager i 1982. Med general Leopoldo Galtieri som øverstkommanderende invaderte en argentinsk styrke på 800 mann og 20 LVTP7 panservogner Falklandsøyene 2. april uten forvarsel. 1 800 øyboere, 57 soldater fra Royal Marines og 11 sjømenn fra Royal Navy kunne utrette lite mot overmakten. Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. I Argentina ble det britiske herredømmet oppfattet som fornærmende. Landets sårede stolthet skulle heles med denne aksjonen. Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stoppe alle fiendtligheter. Argentina nektet, og dermed valgte den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher å gå til krig. En styrke på 27 000 mann og over 100 skip ble samlet, og satte kurs mot Falklandsøyene 5. april. Hangarskipene HMS «Invincible» og HMS «Hermes» var sentrale i styrken. De første dagene ble krigen ført på havet og i luften. Argentinas foreldede og nedslitte flyvåpen og marine tapte stort mot britenes høyteknologiske krigsmaskineri. Imidlertid klarte de argentinske Dassault Super Etendards-flyene å gjøre skade på britiske marinefartøyer, blant annet HMS «Sheffield», som ble truffet midtskips og sank 4. mai. Tre uker senere, 25. mai, ble HMS «Coventry» truffet og senket, med 21 tapte. HMS «Sir Galahad» ble truffet 8. juni og minst 50 soldater ble drept. Den argentinske krysseren ARA «General Belgrano», som hadde overlevd den andre verdenskrig i amerikansk tjeneste og ble overtatt av Argentina i 1951, ble senket av en britisk atomubåt. De britiske styrkene kjempet seg stadig nærmere land. Fallskjermsoldater og marineinfanterister ble landsatt ved hjelp av landgangsfartøyer ved San Carlos Water og gikk til fots til Goose Green. Kampene mann mot mann på land begynte. Britene hadde fremgang og gikk øst mot Stanley. De argentinske troppene kjempet i mot, men britene hadde allerede i innledningsfasen skaffet seg et psykologisk overtak. Mange argentinere valgte å overgi seg. Da Stanley var omringet av britene, overga resten av de argentinske styrkene seg. 255 briter, 3 øyboere og 649 argentinere falt under Falklandskrigen. Victoriakorset. Det ble utdelt to Victoriakors til personell som deltok i falklandskrigen, begge medaljene ble tildelt posthumt. Konsekvenser. Politisk gjorde krigen Margaret Thatcher svært populær og var en vesentlig grunn til at hun ble gjenvalgt som statsminister i 1983. I Argentina trakk Leopold Galtieri seg fra sin posisjon, diktaturet brøt sammen og dermed åpnet muligheten seg for å gjeninnføre et demokratisk styresett. Medisinsk og psykologisk oppfølging av veteraner. Mange veteraner og eksperter kritiserer fortsatt de britiske myndighetene og det britiske forsvaret for manglende oppfølging av falklandsveteraner, både når det gjelder fysiske skader som følge av strid og psykologiske senskader. Full oversikt over hva som skjedde med veteraner etter endt tjeneste finnes ikke, og da falklandsveteran Robert Lawrence søkte om støtte til en utredelse om dette fra MoD ble denne avvist. Det eneste man vet sikkert er at antallet falklandsveteraner som har begått selvmord iløpet av de siste 27 årene nå er høyere enn de 255 som falt i strid. Status. Falklandsøyene er fortsatt i britiske hender, og argentinerne hevder fortsatt at øyene rettmessig tilhører dem. Statsminister Tony Blair gjennomførte i 2001 det første offisielle, britiske besøket i Argentina etter Falklandskrigen. Argentinas president Néstor Kirchner sa på 22-årsdagen for krigens start at det å gjenvinne øyene har første prioritet. Idag er Falklandsøyene beskyttet av en atomubåt, et rakettbatteri og fire Tornado F.3-jagere kalt "Faith", "Hope", "Charity" og "Despair" (oppkalt etter de fire Gladiator-fly som forsvarte Malta i 1940). Dette gjør det vanskelig for Argentina å gjøre en invasjon. Se også. Engelsk wikipedia om Robert Lawrence Pol Pot. Pol Pot (khmer:, egentlig Saloth Sar, født 19. mai 1928 i Kampong Thom, død 15. april 1998 i Anlong Veng), også kalt Bror nr. 1 og Kamerat Pol, var en kambodsjansk kommunistisk politiker. Han ledet den revolusjonære, kommunistiske bevegelsen kjent som Røde Khmer 1963–1997. Pol Pot var "de facto" statsleder i Kambodsja, som ble kalt Demokratisk Kampuchea under hans styre, fra midten av 1975. Han var dessuten statsminister i Demokratisk Kampuchea 1976–1979. Han igangsatte en radikal kollektiviseringsprosess, der store deler av befolkningen ble forvist til landsbygden for å jobbe på kollektivbruk og tvangsarbeidsleirer. Denne politikken ble av regimet presentert som en ny start på sivilisasjonen, kalt «år null», og skulle ta utgangspunkt i det tradisjonelle bondesamfunnet. Flere millioner mennesker ble drept i det påfølgende folkemordet, hvis hensikt var å utrydde fiender av revolusjonen. Spesielt ble byfolk, buddhististiske munker, vestlig utdannede intellektuelle, kapitaleiere, funksjonshemmede og etniske minoriteter utryddet. Rasisme var en viktig drivkraft for folkemordet. Mange ble drept på de såkalte dødsmarkene, og ofte ble de torturert til døde med svært primitive midler, mens andre døde av sykdom, tvangsarbeid og sult. Beregninger av antall drepte i perioden 1975–1979 varierer mellom 1,5 og 2,3 millioner, av en befolkning på 7–8 millioner, med 2 millioner ofre som det mest etablerte estimatet. Som følge av Den kambodsjansk-vietnamesiske krig ble Demokratisk Kampuchea invadert av Vietnam i 1979, og Pol Pot ble avsatt. Deretter flyktet Pol Pot og hans tilhengere inn i jungelen i den nordvestlige delen av Kambodsja. Pol Pot ble aldri stilt til ansvar for handlingene sine, men ble avsatt og fengslet etter en intern maktkamp i restene av Røde Khmer i 1997. Han døde av naturlige årsaker i 1998 imens han ble holdt i husarrest. Sojourner Truth. Sojourner Truth (født 1797?, død 26. november 1883) var en sort kvinne i USA som kjempet mot slaveriet. Hun tok dette navnet i 1843. Opprinnelig het hun Isabella Bomefree (senere endret til Baumfree). Hun ble født som slave, antagelig i 1797. I 1827 flyktet hun til Canada; etter at New York avskaffet slaveriet dro hun dit i 1829. Hun engasjerte seg både i kvinnerettsbevegelsen og anti-slaveribevegelsen, hvor hun reiste land og strand rundt og snakket om alle menneskers rett til å være frie. En av hennes mest kjente taler var "Ain't I a Woman?", som hun holdt på de amerikanske kvinnenes andre frihetskongress i 1851. Woody Allen. Woody Allen (født Allen Stewart Konigsberg 1. desember 1935 i Brooklyn i New York), formelt navn Heywood Allen, er en amerikansk filmregissør, manusforfatter, stand up-komiker, novelleforfatter og skuespiller, hvis arbeider har gjort ham til en av de mest respekterte og profilerte filmskapere i moderne tid. Han skriver manus for og regisserer sine egne filmer, og har også spilt i mange av dem. Allen henter inspirasjon fra litteratur, filosofi, psykologi, europeisk film og byen New York, hvor han ble født og har bodd hele sitt liv. På lerretet fremstår han som en intellektuell jødisk New Yorker, nevrotisk og selvopptatt, urban med manglende selvtillit og med god humor. I 1977 vant Allen to Oscar-priser med filmen "Annie og jeg (Annie Hall)": for beste regi og beste originalmanus. I 1986 vant han Oscar for beste originalmanus med filmen "Hannah og hennes søstre". Ikke mindre enn tolv av Allens øvrige filmer har oppnådd å bli nominert til én eller flere Oscar-priser; sist filmen "Match Point" fra 2005, som ble nominert til prisen for beste originalmanus. Akira Kurosawa. Akira Kurosawa (黒澤 明 "Kurosawa Akira", også 黒沢 明; født 23. mars 1910, død 6. september 1998) var en japansk filmregissør, produsent og manusforfatter. Akira Kurosawa regnes som en av tidenes viktigste og beste regissører. Han er mest kjent for sine samurai filmer og er ofte knyttet til action filmens fødsel. Blant de som ble inspirert av Kurosawa finner vi George Lucas som sier at The Hidden Fortress var hovedinspirasjonen bak Star Wars. Til tross for å være så knyttet til action/samurai film, drev han langt ifra ikke bare med dette. Hans første film, Judo Saga, var riktig nok en action film, men det var faktisk samfunnskritiske dramaer som markerte hans tidlige karriere. Disse var oftest knyttet til andre verdenskrig og viste et knust Japan etter nederlaget. Han er også et av de færreste navnene som er knyttet til flere ikke-amerikanske noir filmer. Hans mest kjente filmer er "Rashomon", "De syv samuraiene" og "Ran". Henry Morton Stanley. Henry Morton Stanley (født John Rowlands 28. januar 1841 i Denbigh i Wales, død 10. mai 1904 i London) var en walisisk-amerikansk journalist mest kjent for sine oppdagelsesreiser i Afrika og sin jakt på den forsvunne misjonæren David Livingstone. Han var den første som endelig fastslo hva som er og ikke er kildene til Nilen, og som førstemann dro han ned hovedløpet til Kongofloden. Dessuten grunnla han den senere hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo. Stanley slo seg opp fra en fattig barndom. Hans ettermæle er delt: Noen betrakter ham som en genial ekspedisjonsleder, andre som en brutal undertrykker av afrikanere. Oppvekst. Stanley hadde en kald og trist oppvekst. Han ble født utenfor ekteskap som John Rowlands i den walisiske byen Denbigh, og det er usikkert hvem faren var. Moren ville ikke vite av sønnen og satte ham bort hos bestefaren. Bestefaren var den eneste av slektningene som brydde seg om ham og årene der var relativt lykkelige, men da John var fem og et halvt år døde bestefaren. De andre slektningene ønsket ikke å ha noe med John å gjøre, og han ble først satt bort til noen naboer og deretter på et arbeidshus i St. Asaph. I arbeidshuset ble barna sett på som nærmest kriminelle og behandlet uten kjærlighet. Årene der var trøstesløse, da han var ti rømte John til noen slektninger, men ble sendt tilbake etter et døgn. og hardt straffet John forlot arbeidshuset 13. mai 1856, og flyttet deretter fra den ene uvennlige slektningen til den andre. Rett før jul 1858 tok han i Liverpool hyre på en båt til Amerika. I Amerika. John gikk i land i New Orleans i februar 1859. Ifølge ham selv traff han dagen etter Henry Hope Stanley, New Orleans' mest kjente bomullshandler, som skaffet ham jobb. Senere skal han ha adoptert ham og gitt ham navnet Henry Stanley. Moderne biografer mener dette er løgn, og at hans eneste arbeidsgiver var kjøpmannen James Speake. Mellomnavnet Morton tok han mye senere. Stanley meldte seg som soldat i sørstatenes hær under den amerikanske borgerkrigen, 1. juni 1861. I sin første trefning, i slaget ved Shiloh, ble Stanley tatt til fange av nordstatenes styrker og brakt til en fangeleir ved Chicago. Noen av fangene fikk tilbud om frihet hvis de gikk over til nordstatenes styrker, og forholdene var så ille at Stanley ga etter da det var gått seks uker, 4. juni 1862. Han var plaget av dysenteri og hatet krigen; etter et par måneder deserterte han og dro tilbake til Liverpool. Han oppsøkte på nytt moren, som med harde ord avviste ham enda en gang. Den 19. juli 1864 vervet Stanley seg i den amerikanske marine, omtrent et halvt år senere deserterte han sammen med en beundrende ung venn, Lewis Noe. I nesten ett år levde de i konflikt med loven, en periode full av svindel og løgn. I 1865 dro Stanley ned Platte-elven i en flatbunnet båt sammen med en annen yngre beundrer, William Harlow Cook. Deretter dro alle tre på en ferd til Tyrkia, der Stanley kom i krangel med noen tyrkere da han angrep en mann og stjal hesten hans. Stanley og Cook ble banket opp, mens Noe ble voldtatt av tyrkerne. Etter dette hatet Noe Stanley. På vei tilbake til Amerika oppsøkte Stanley nok en gang sin mor, denne gang i en falsk offisersuniform han hadde fått sydd. Han påsto overfor moren at han var blitt utpekt til amerikansk marineoffiser på grunn av særs tapper innsats, og serverte historien om den rike bomullshandleren Stanley som skulle ha adoptert ham (i Tyrkia hadde han påstått at han var adoptert av en rik advokat i New York.) Moren var tilstrekkelig imponert til å la ham bli en stund. Journalist. Våren 1867 fikk Stanley sin første faste jobb, som journalist i "Missouri Democrat" i St Louis. Han ble fort kjent og populær med artikler fra en av de mange indianerkrigene, der han viste betydelig sympati for indianernes sak. Etter å ha bygget opp et journalistisk renomé, tok han 16. desember kontakt med eieren for den kjente "New York Herald", James Gordon Bennett jr., og ba om fast jobb. Bennett forlangte at Stanley først måtte vise hva han var god for, og sendte ham for å dekke en britisk straffeekspedisjon til Abyssinia. Med kløkt og energi klarte han å få nyheten om den endelige britiske seieren ut før alle andre, og ble fast ansatt. 1871–72: Jakten på Livingstone. Høsten 1868 hadde den skotske oppdageren og misjonæren David Livingstone oppholdt seg to og et halvt år i området rundt Tanganyikasjøen, uten kontakt med andre hvite. Det kom da melding om at han var på vei mot østkysten av Afrika (Zanzibar), og Bennett sendte Stanley dit for å være den første som intervjuet ham. Livingstone kom dog ikke, det siste man hørte fra ham var et brev skrevet ved Tanganyikasjøen 30. mai 1869. Fra slutten av 1869 hadde den fungerende britiske konsulen i Zanzibar, Dr. John Kirk, sendte tre karavaner med forsyninger til ham, men bare en hadde kommet frem. Den 21. mars 1871 startet Stanley en ekspedisjon fra Bagamoyo på østkysten for å finne Livingstone inne i landet. Han holdt streng disiplin underveis. Afrikanske deltagere som prøvde å desertere ble fanget inn igjen og pisket, men deserteringen fortsatte. Sykdom herjet både blant transportdyr og menn. Da en av de to hvite som fulgte Stanley, William Farquhar, ble for syk til å kunne fortsette, lot Stanley ham bare bli igjen, og fem dager senere døde han. Den andre hvite, John Shaw, avfyrte en natt et skudd gjennom Stanleys telt – Shaw ble også etterlatt da han ble for syk til å følge de andre. Samtidig hadde det brutt ut krig mellom lokale stammer og arabiske kjøpmenn og slavehandlere, og for å komme videre deltok Stanleys ekspedisjon på arabisk side. Araberne ble slått og delvis spist, men Stanley og hans menn unnslapp og måtte ta en omvei for å fortsette. På veien kjøpte Stanley fri en ung slavegutt, Kalulu, som ble hans personlige tjener og etterhvert en slags adoptivsønn. Rundt den 10. november møtte endelig Stanley Livingstone i Ujiji ved Tanganyikasjøens bredd, ifølge ham selv med de berømte ordene «Dr. Livingstone, I presume?» (Dr. Livingstone, formoder jeg?). Moderne biografer mener at Stanley fant på disse ordene langt senere, både fordi han rev ut siden som beskriver møtet fra dagboken sin, og fordi Livingstone etterpå ikke kunne huske at de ble sagt. Stanley og Livingstone kom svært godt overens og fikk nærmest et sønn-far forhold; Stanley ble hos ham i fire måneder. I løpet av denne perioden foretok de en padletur til nordenden av sjøen for å finne ut om den var en kilde til Nilen, noe de oppdaget den ikke var. Da Stanley dro tilbake til østkysten, ville han ha med seg Livingstone, men han ble igjen for å fortsette å lete etter Nilens kilder. Livingstone døde 13 måneder senere. Berømmelse og problemer. Da Stanley kom tilbake til England fra Afrika, var han berømt. Han skrev boken "How I found Livingstone" som ble en bestselger, selv om mange reagerte på brutaliteten i den og oppfattet Stanley som en barbar. Midt oppe i dette møtte Stanley problemer. Han ville ikke at det skulle bli kjent at han var «en bastard fra arbeidshuset», og utga seg for en suksessrik amerikaner. Familien, som tidligere ikke hadde vært interessert i ham, presset ham for penger for ikke å avsløre sannheten. Royal Geographical Society hadde selv planlagt en ekspedisjon for å finne Livingstone, og mottok derfor Stanley med en kald skulder. Dette ble ytterligere underbygget ved at Stanley kom med skarp kritikk av konsul Kirk, som hadde gode forbindelser i selskapet. Det gikk også rykter om at Stanley hadde forfalsket Livingstones brev, og at han aldri hadde møtt ham. Disse ryktene ble gjengitt i enkelte aviser. Da Stanley kom til Amerika i november 1872 ble han møtt med den samme misunnelsen, til og med fra sin arbeidsgiver Bennett. Bennett ville bare snakke med ham i ti minutter, og lot de samme ryktene som i England sirkulere i avisen sin. Da Stanley startet en foredragsserie, fikk den svært dårlig kritikk i samme avis. 1874–77: Den store trans-afrikanske ekspedisjonen. Stanley var en av bårebærerne da det hjemsendte liket til Livingstone ble stedt til hvile i Westminster Abbey 18. april 1874. Livingstone hadde trodd at Lualabaelven (som oppstår i nåværende Zambia) var kilden til Nilen, og Stanley følte det var hans plikt å undersøke om dette stemte. Han ønsket også å avgjøre endelig om Victoriasjøen eller Tanganyikasjøen var kilder, slik det ble påstått fra ulike hold. Han klarte å få finansiert ekspedisjonen med like store summer fra engelske "The Daily Telegraph" og "New York Herald". Victoriasjøen. Som forrige gang startet Stanley fra Bagamoyo, den 17. november 1874. Han hadde hyret inn over 200 afrikanske bærere, de fleste av lederne deres hadde også vært med på Livingstoneekspedisjonen. I tillegg tok Stanley med tre hvite, og adoptivsønnen Kalulu. Ekspedisjonen bar med seg en jolle, «Lady Alice», som kunne deles opp under bæringen. Det første målet var Victoriasjøen. Det ble en hard marsj, preget av sykdom, sult, desertering og kamp med lokale stammer. Stanley brukte harde midler for å nå frem, desertører ble påsatt lenker eller pisket, og innfødte som angrep ble skutt ned. Til tross for dette led følget store tap og heller ikke de hvite ble spart, den 16. januar 1875 døde én av dem, Edward Pocock, av kopper. Etter over tre måneders marsj var de fremme ved sjøen 27. februar 1875. Stanley fikk satt sammen «Lady Alice» og dro ut med ti afrikanere, resten av den utslitte gruppen fikk hvile på land. I 57 dager seilte og rodde de rundt sjøen, og kartla bredden hele veien. Stanley stadfestet at det nordre utløpet virkelig var en av Nilens kilder, slik John Speke tidligere hadde hevdet. Han fant også et stort innløp til sjøen fra vest, Kagera-elven, som er den fjerneste kilden til Nilen. Disse viktige oppdagelsene kom dog med en bismak: Flere ganger ble de truet eller angrepet av lokale stammer, og måtte drepe for å få kontroll over situasjonen. De vendte tilbake til hovedgruppen 5. mai, der enda flere hadde omkommet av sykdom (deriblant en av de hvite, Frederick Barker). Tanganyikasjøen. Stanley og følget forlot Victoriasjøen og gjorde et mislykket forsøk på å nå Albertsjøen (men han så Edvardsjøen som den første hvite mann). Deretter gikk de til Tanganyikasjøen og nådde Ujiji 27. mai 1876. Stanley brukte nå 51 dager på å reise rundt hele sjøen, som det første mennesket. Han kunne fastslå at den er den lengste innsjøen i verden, og den nest dypeste. Enda viktigere var at han kunne bekrefte at den kun har ett utløp: Lukuga som renner ut i Lualaba. Hvis den skulle være en kilde til Nilen, måtte det være via Lualaba. Fortsatt var det mange i følget som forsvant på grunn av sykdom og desertering, Kalulu tilhørte den siste gruppen og måtte fortsette marsjen i lenker. Ned Kongofloden. Stanley nådde Lualaba den 17. oktober, følget hans var da kritisk redusert. For å kunne fortsette nedover Lualaba, betalte han sentralafrikas viktigste arabiske slavehandler, Tippu Tip, slik at han og hans menn skulle følge med det første stykket. Tippu Tip håpet at dette ville åpne nye områder for å få tak i slaver. Den 5. november startet de nedover elven, 28. desember skilte de lag med Tippu Tip og Stanley fortsatte med 143 av sine egne folk. Flere steder ble de truet eller angrepet av lokale stammer (32 ganger ifølge Stanley, selv om dette nok er en overdrivelse,) og måtte drepe for selv ikke å bli drept. Generelt mener moderne biografer at Stanley i sine bøker overdriver omfanget av disse sammenstøtene. Ekspedisjonen ble også utsatt for sykdommer, sult og farlige stryk. Den 29. mars 1877 omkom seks deltagere, deriblant Kalulu, i et stryk, og den 3. juni omkom den siste hvite følgesvennen, Frank Pocock, i et annet stryk. Stanley hadde allerede 7. februar skjønt at Lualaba endte i Kongofloden, da en innfødt kalte den Ikuta Yacongo. All tvil om dette ble lagt til side da han nådde vestkysten 10. august. Av dem som reiste med ham omkom 117, han fulgte de gjenværende sjøveien hjem til Zanzibar. Da han kom tilbake til England skrev han boken "Through the Dark Continent" om ferden. Fra flere hold ble han kritisert for brutalitet under ekspedisjonen, spesielt gjaldt dette sammenstøtene med stammefolk ved Victoriasjøen. Særlig var Stanleys gamle fiende Dr. Kirk aktiv i kritikken, og den bygde delvis på feilaktig informasjon. I den belgiske kongens tjeneste. Kong Leopold II av Belgia hadde i nesten 20 år ønsket seg en koloni i Afrika. Stanley møtte ham første gang 10. juni 1878, da ga kongen inntrykk av at han kun hadde humanitære motiver for sitt kolonieventyr. Basert på det valgte Stanley i november å undertegne en femårskontrakt med kongen, der oppgaven var å foreta utforskning av og bygge opp handelsstasjoner i Kongo. I tillegg skulle han undertegne kontrakter med de lokale høvdingene, for å regulere forholdet mellom kongens interesser og høvdingenes styringsrett. I august 1879 var han tilbake i Kongo med fire dampbarkasser, 69 av sine gamle afrikanske følgesvenner og noen hvite ansatte, og begynte ferden oppover Kongofloden. Langs elven kjøpte eller leide han grunn av de lokale høvdingene, der han bygget i alt fem stasjoner og i tillegg veier forbi strykene. En av stasjonene kaltes Leopoldville, den senere hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo. Mange av deltagerne døde underveis av tropiske sykdommer. Stanley måtte dessuten konkurrere med den franske oppdageren Pierre Savorgnan de Brazza, som grunnla Brazzaville, den nåværende Republikken Kongos hovedstad, tvers ovenfor Leopoldville. I 1882 dro Stanley tilbake til Europa på grunn av stadige alvorlige sykdomsanfall. Etter opphold i Brussel (der han møtte kongen) og Paris dro han tilbake til Kongo på slutten av året for å fortsette å anlegge handelsstasjoner oppover Kongofloden. Han oppdaget da til sin fortvilelse at hans egen utforskning av floden hadde gitt arabiske slavehandlere fra østkysten mulighet til å herje i store deler av Kongo. Sommeren 1884 forlot Stanley nok en gang Afrika, og beskrev hendelsene i Kongo med boken "The Congo and the Founding of its Free State". Han måtte godta at kongen sensurerte boken og la til egne ting. Det viste seg etterhvert at kongen hadde løyet for Stanley når det gjaldt planene for Kongo, og samarbeidet opphørte høsten 1886. Samme året døde Stanleys mor, og han fikk avslag da han fridde til en rik engelsk maler, Dorothy Tennant. 1887–89: Redningsaksjon for Emin Pasha. Emin Pasha var en lege som general Gordon hadde utpekt til guvernør for den sydlige delen av Sudan, Ekvatorialprovinsen. Han var opprinnelig tysk (Eduard Schnitzer), men utga seg for å være araber. Som en følge av den islamske oppstanden i Sudan, der general Gordon ble drept, var Emin Pasha i 1886 blitt isolert fra sine oppdragsgivere i Egypt. Det ble reist krav i England om at han måtte bli «reddet», delvis motivert av et ønske om å legge området under britisk innflytelse. En redningskomite ble etablert, og Stanley ble utpekt til å lede ekspredisjonen. Denne gangen tok han med seg ti andre engelskmenn, seks av dem var offiserer. Ekspedisjonen var svært godt utrustet, bl.a. med et stort våpenlager som delvis skulle overlates til Emin Pasha. Den besto av 805 personer da den startet oppover Kongofloden våren 1887, inkludert Tippu Tip og 96 av hans følge. Stanley fikk snart et stort problem: Det manglet båter til å frakte hele følget og forsyningene opp til Ekvatorialprovinsen raskt nok. Han bestemte derfor 22. april å splitte ekspedisjonen i to, en baktropp skulle passe mesteparten av forsyningene ved en sideelv til floden, mens en fortropp skulle bevege seg raskt mot Albertsjøen der han regnet med å treffe Emin. Tippu Tip fikk i oppdrag å skaffe bærere til baktroppen slik at den kunne følge etter til Albertsjøen. En av de engelske offiserene, major Barttelot, skulle kommandere baktroppen. Fortroppen dro i vei 28. juni. Fordi den hadde for få båter og på grunn av stryk måtte ekspedisjonen ofte kjempe seg gjennom den beryktede og ukjente Ituriskogen, der mannskapet ble angrepet av lokale stammer med giftpiler og ulike feller. Dessuten herjet sykdom og sult, og mange døde eller deserterte. Deserteringen ble noe redusert etter at Stanley hengte en av desertørene, og 10. november hadde fortroppen endelig kommet seg gjennom skogen og ut i åpent lende. Den kom frem til Albertsjøen 13. desember, men selv der måtte den slåss med de innfødte. Til slutt traff Emin Pasja og Stanley hverandre i Kavalli på vestbredden av sjøen, 29. april 1888, og begynte å diskutere hvordan han skulle «reddes». Stanley ville helst ta med seg Emin og hans menn til Victoriasjøen, der de kunne opprette et engelsk overherredømme. Stanley var urolig over at baktroppen ennå ikke hadde tatt dem igjen, og startet derfor 16. juni en retur nedover floden med en del av følget. De traff en av baktroppens engelske medlemmer 17. juni, som fortalte en fæl historie: Baktroppen var blitt stående på stedet hvil siden Tippu Tip ikke hadde skaffet bærere. De engelske offiserene i baktroppen hadde mishandlet, voldtatt og drept flere av sine afrikanske følgesvenner, som en reaksjon hadde major Barttelot blitt skutt av en av dem. En av offiserene, James Jameson, hadde kjøpt en 11 år gammel pike og gitt til lokale kannibaler, slik at han kunne betrakte og tegne at hun ble drept, delt opp, kokt og spist. Stanley overtok kommandoen og ledet baktroppen gjennom Ituriskogen og frem til fortroppen, som de nådde 20. desember. I mellomtiden hadde Emins soldater gjort opprør og tatt Emin og en av Stanleys offiserer til fange. Dermed brast Stanleys håp om å bruke dem til å opprette britisk herredømme i sentralafrika. Emin og offiseren klarte å unnslippe, og 10. april 1889 brøt redningsekspedisjonen leir og startet ferden mot østkysten, den hadde da vokst til 1330 personer. På veien så og kartla Stanley Ruwenzorifjellet som første hvite mann, og han fastslo også at Edvardsjøen er en separat innsjø (han hadde sett vannet i 1875, men trodd det var en bukt av Albertsjøen. Denne er også en av kildene til Nilen). Som på mange tidligere ekspedisjoner måtte også denne slåss med lokale innbyggere for å nå frem. Ekspedisjonen nådde østkysten 3. desember, ved Bagamoyo. Dagen etter holdt rikskommissær for Tysk Øst-Afrika, Hermann von Wissmann, en bankett for lederne av redningsekspedisjonen. Under denne klarte Emin Pasha å falle ut av et vindu han trodde var utgangen til en veranda, og ble hardt skadet og kunne ikke forlate sykehuset før slutten av januar neste år. I 1892 ble Emin halshugget av arabere i det indre av Afrika. På vei tilbake til Europa skrev Stanley boken "In Darkest Africa" om redningsekspedisjonen. Boken inneholdt forsiktig kritikk av Barttelot og Jameson, noe som førte til kraftige reaksjoner fra deres etterlatte familier. Dette utviklet seg til en offentlig diskusjon som på nytt brakte frem anklager om Stanleys brutalitet. Senere år. Da Stanley kom tilbake til England, fikk han tilbud av dronning Victoria om å bli adlet, men måtte avslå da han trengte sitt amerikanske statsborgerskap for å forsvare rettighetene til sine bøker i USA. Han fikk dog senere (1899) storkorset av Bathordenen, som ga ham rett til tiltaleformen Sir Henry. "L'Amour Blessé", et av bildene Dorothy Tennant malte (1895) Dorothy Tennant var nå svært interessert i ham og fikk ham til å fri. De ble gift i Westminster Abbey 12. juli 1890, i en nesten kongelig seremoni. De fremmøtte tilhørte det aller øverste lag av det engelske samfunn (Stanleys forlover var en greve som representerte kong Leopold), men ikke en eneste av hans egen familie var til stede. Stanley fikk tilbud fra både engelske interesser og kong Leopold om å bli øverste administrator for deres områder i Afrika, men Dorothy nektet ham å reise ut flere ganger. I steden presset hun ham til å stille til valg som representant i Underhuset; for å få lov til dette ble han i mai 1892 på nytt britisk statsborger. Han kom ikke inn i 1892, men derimot på andre forsøk i 1895. Dette var et verv Stanley hverken ønsket eller likte. Stanley og konen klarte aldri å få egne barn, derfor adopterte de en fjern slektning av Stanley – Denzil Stanley – som han ble svært glad i. På denne tiden begynte Stanley å få rapporter om grusomhetene begått av belgierne i Kongo. Han avbrøt da sitt vennskap med kong Leopold og skrev en artikkel i The Times om hva som foregikk. Stanley ble etterhvert utsatt for diverse plager forårsaket av strabasene i Afrika, først og fremst magekatarr, men også hjerneslag. Han døde 10. mai 1904 mens han hørte klokkeslagene fra Big Ben. Ettermæle. Allerede mens Stanley levde sto det strid om hans person: Noen betrakte ham som en genial ekspedisjonsleder, andre som en brutal undertrykker av afrikanere. Da han f.eks. kom hjem fra sin store trans-afrikanske ekspedisjon, ble han både hyllet som en av historiens største oppdagere og anklaget for å være en bølle. Denne dualismen har fortsatt helt frem til vår tid, og illustreres i forordet til Tomm Kristiansens biografi: «Hans legendariske reise inn i det mørke og ville Afrika tilhører gutteboklitteraturens førstedivisjon... Etter å ha bodd noen år i Afrika, opplevde jeg at historien om eventyreren fikk andre farger... Da ble fortellingen anderledes, og ikke for barn.» Et problem for biografer har vært at Stanleys familie i 1982 solgte store deler av hans etterlatte papirer til Det kongelige sentral-afrikanske museet i Brussel, der de ble innelåst uten å ha vært undersøkt. Dette endret seg i 2002 da den fremstående engelske biografen Tim Jeal fikk tilgang til samlingen. På grunnlag av dette skrev han i 2007 en apologetisk biografi om Stanley, der han angriper det dårlige ryktet Stanley har fått. Ut fra kildematerialet hevder han å kunne vise at mesteparten av det Stanley har blitt anklaget for er overdrivelser. Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler. "Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler" (utgitt 1994) er Ulvers debutalbum. Musikkstilen er metal med sterk og tydelig inspirasjon for nordisk folkemusikk. Den består både av harde Black Metal-partier med snerrende vokal, en stil som man kan finne igjen på deres senere album "Nattens Madrigal", og rolige akustiske partier, en stil de videreførte på "Kveldssanger". Folkemusikkpreget ivaretas gjennom å bruke en gammeldags skrifttype og stavemåte i coveret. Bergtatt regnes av mange som et av de beste albumene i den norske metalltradisjonen. Tekstene i Bergtatt bygger videre på de folkelige bergtagningsmytene som er et vanlig tema i den norske folkemusikken. En ung kvinne går seg vill i den mørke skogen under et uvær. Til slutt blir hun lokket inn i fjellet til trollene og ingen ser henne igjen. Komische Oper Berlin. Komische Oper Berlin er et operahus i bydelen Mitte i Berlin. Det regnes som det mest eksperimentelle av Berlins tre store operahus. Fra 2003 til 2005 var nordmannen Per Boye Hansen operaens direktør. Den ble bygget mellom 1891 og 1892 som "Theater Unter den Linden" av Ferdinand Fellner og Hermann Helmer og åpnet 24. september 1892 med Adolf Ferrons operette "Daphne" og Gaul og Haßreiters ballett "Die Welt in Bild und Tanz". Per Boye Hansen. Per Boye Hansen (født 11. oktober 1957 i Oslo) er en norsk operaregissør og fra 2012 operasjef ved Den Norske Opera & Ballett. Han har tidligere blant annet arbeidet som direktør for Festspillene i Bergen (2005–2012). I årene 1984 til 1989 var han regiassistent ved operaen i Köln. I flere år arbeidet han som regiassistent ved Festspillene i Salzburg. Fra 2001 til 2005 var han direktør for Komische Oper Berlin. Hansen er utdannet i teatervitenskap og musikkteaterregi ved Universitetet i Oslo og tok diplomeksamen fra Staatliche Hochschule für Musik, Ruhr, ved linjen for musikkteater-regi. Han grunnla Oslo Sommeropera i 1983 hvor han var kunstnerisk leder fram til 1992, og Oslo Arts Management AS i 1990 som han ledet fram til 2000. Han er fra 2011 leder av juryen for Den internasjonale Ibsenprisen. Reginald Pole. Erkebiskop Reginald Pole.Kardinal Reginald Pole (født i mars 1500 i Stourton Castle, Staffordshire, England, død 17. november 1558 i London), siste katolske erkebiskop av Canterbury, kardinal. Reginald Pole var sønn av Margaret Pole, som var datter av hertug George av Clarence. Han fikk sin utdannelse i Oxford og Padova, ble det man senere skulle kalle humanist, og siden den gang holdt han kopntakt med en rekke av samtidens humanister. Kong Henrik VIII av England tilbød ham utnevnelse til erkebispedømmet York eller bispedømmet Winchester, ville han bare støtte hans ønske om å få sitt ekteskap med spanske Katarina av Aragon kjent ugyldig. Men Pole ville ikke det, og flyktet for sikkerhets skyld i eksil til Frankrike og Italia i 1532, og fortsatte sine studier i Padova og Paris. Pave Paul III utnevnte lekmannen Pole til kardinal i ved konsistoriet desember 1536, mot hans eget ønske. I 1542 ble han utnevnt som en av de tre pavelige legater som skulle presedere ved konsilet i Trient. Etter pavens død manglet det bare én stemme på at han skulle etterfølge Paul III som ny pave. Etter Edward VIs død den 6. juli 1553 kom Maria Tudor på tronen i England. Det fremskyndte Poles hjemkomst fra eksil. Først skulle han komme som pavelig legat, men både Maria og keiser Karl V sørget for å forsinke ham helt til den 20. november 1554. Under dronning Maria Is styre ble Pole endelig presteviet den 20. mars 1557 og to dager etter konsekrert til erkebiskop av Canterbury. Dette embedet besatte han helt til sin død den 17. november 1558 på Lambeth Castle i London, bare noen timer etter dronning Marias død. Edderkopper. Edderkopper (Araneae) (av dansk "edder", «eiter», og "kopp", «noe tykt, oppsvulmet») er en gruppe edderkoppdyr, som ved hjelp av spinnekjertler på bakkroppen produserer edderkoppsilke (spindelvev). Nøkkelen til deres suksess er kombinasjonen av evnen til å lage edderkoppsilke, og at de har gift, en giftklo ytterst på «kjevene». Ikke alle arter lager fangstnett, flere jakter fritt. Nesten alle er giftige, men bare 30 arter har gift som er dødelig for mennesker. Edderkopper finnes i alle verdensdeler og nær sagt alle steder på landjorden. Læren om edderkopper kalles araknologi, selv om den ofte blir gruppert i det mer generelle området entomologi. Frykt eller redsel for edderkopper kalles araknofobi. Ingen av de norske artene er farlige på den måten at de er noen trussel mot mennesket, selv om bittet fra noen få arter kan gjøre merkbart vondt. Hos edderkopper er kroppen tydelig todelt, med en «midje». De har åtte gangbein, samt to par følebein eller «munnføtter» (pedipalper) og et par «gripetenger» (chelicerer), hver med en klo (giftklo). De har vanligvis åtte øyne, mens noen har bare seks, eller færre. Hunnene er som regel større enn hannene, iblant meget større, men hos et mindretall arter f.eks. vannedderkoppen og noen hoppeedderkopper, er hannene omtrent like store eller større enn hunnene. Edderkoppene varierer i størrelse fra under én mm til over 25 cm (beinspenn). Antall. I desember 2009 var det beskrevet (registrert) 41 253 ulike arter av edderkopper i verden, fordelt i 109 familier med tilsammen 3 777 slekter. Det totale antallet arter er anslått til det doble, kanskje enda mer. Artstallet for edderkopper har økt jevn over tid. Lite utforskede steder som tropisk regnskog kan romme en mengde ukjente arter. I overkant av 600 arter er registrert naturlig forekommende i Norge. Anatomi. a>trochanter – lårringspinnerts – spinnvortersternum – brystskjold, bukplate a>", er hannen betydelig mindre enn hunnen. Hannen sitter oppe til venstre, bak hunnen. Ytre bygning. Edderkoppene varierer i størrelse fra noen få millimeter, hos enkelte dvergedderkopper til over 25 cm (beinspenn), som hos verdens største edderkopp, fugleedderkoppen "Theraphosa blondi", som kan bli opptil 170 gram, og har en levetid på 40 år. Den aller minste som er registrert er "Patu digua" fra Colombia, som er mindre enn 0,37 mm. Hanner er vanligvis mindre enn hunnene. Hos én art i gruppen Nephilidae, er hunnen i gjennomsnitt nesten 10 ganger så lang som hannen. Kroppen er i likhet med andre edderkoppdyr, delt i to kroppsavsnitt ("tagmata"). Forkroppen ("prosoma" eller "cephalothorax") består av hodet og brystet. Det andre kroppsavsnittet er bakkroppen ("opisthosoma"). Forkroppen første segment mangler antenner, følere, slik som hos insekter. Men det er ekstremiteter (utvekster) på de etterfølgende segmentene. Ett par chelicerer («gripetenger»), med én klo hver, finnes på hver side av munnåpningen. Et særtrekk ved edderkoppene er at chelicerene inneholder giftkjertler, som brukes for å lamme byttedyr. Det finnes noen meget få arter som mangler giftkjertler, men dette er en sekundær egenskap. Like ved chelicerene finnes ett par pedipalper som brukes som følere og blir noen ganger kalt «munnføtter». Pedipalpene har seks ledd og kan være ganske lange, slik at de hos enkelte arter lett kan forveksles med gangbein. Litt lenger bak på forkroppen finnes fire par med gangbein, hvert bein har syv ledd. Bakkroppen er sekkformet og mangler bein. Det første segmentet på bakkroppen danner en tynn stilk («midje» eller "petiolus") som forbinder bak- og forkroppen. Dette er et fellestrekk med amblypyger. De fire spinnevortene er imidlertid rudimenter etter ekstremitetene, og befinner seg parvis på det fjerde og femte bakkroppssegmentet. Beina hos de fleste edderkopper, har tre klør, på det ytterste leddet. For edderkopper som spinner nett er det disse som brukes for å klatre i nettet. Klørne har små tenner (sagtannet). De artene som spinner nett produserer en slags «olje» fra både klør og huden like ved, for å unngå å sitte fast i sitt eget spinn, eller andres nett. a>. Foran sees også «munnføttene» eller palpene, i mellom og bak disse finnes «gripetengene» (chelicerene) med giftkloen Øynene er plassert både foran, på siden og oppe på hodet. De har ulik plassering hos de ulike delgruppene, måten disse er ordnet, avgjør hvor i systematikken edderkoppen er plassert. De fleste edderkopper har åtte øyne. Noen arter har bare seks øyne, eller færre, dette finnes fortrinnsvis hos haplogyne edderkopper. Det finnes også noen arter som er helt uten øyne. Hos noen kan ett eller flere par av øynene være bedre utviklet enn de andre. Tre par av øynene er såkalte "sideøyne", som består av mange "enkeltøyne" med én felles linse. De er rester etter fasettøyne slik man f.eks. finner dem hos insekter. Hos edderkopper og amblypyger, er kun tre av de opprinnelig fem parene sideøye bevart. Det fjerde øyeparet er medianøyne (punktøye), disse er mye enklere bygde, likevel er de hos noen arter større enn sideøynene. De fleste nattaktive (nettvevere) og de som baserer seg på snikangrep som krabbeedderkopper som bl.a. lever på blomster, de har vanligvis en beskjeden synssans. I stedet er disse edderkoppene ekstremt følsomme for vibrasjoner. Flere edderkopparter har et godt syn. Hoppeedderkopper skiller seg fra alle andre leddyr ved at de kan fokusere synet. De store øynene midt foran på hodet har muskler som kan flytte litt på netthinnen. Indre organer. I motsetning til de fleste andre leddyr, har edderkopper ingen «muskler» i lemmene. For bevegelse bruker de «hydraulisk trykk» og pumper væske ut og inn. Edderkopper kan generere trykk opp til åtte ganger sitt hvilenivå for å utvide (bevege) beina. På grunn av dette kan en edderkopp med punktert forkropp ikke bevege beina, og beina hos døde edderkopper vil skrumpe sammen. Hoppeedderkopper kan hoppe opptil 50 ganger sin egen lengden ved å plutselig øke væsketrykket i tredje eller fjerde beinpar. Sirkulasjonssystemet er åpent, som hos alle leddyr, med et langstrakt hjerte, en pulsåre, på ryggsiden i bakkroppen, som pumper kroppsvæsken (hemolymfen) framover i kroppen. Edderkopper har ikke et lukket blodåresystem som høyere dyr, blod og lymfevæske er ikke skilt fra hverandre slik som hos virveldyrene, men er blandet. Denne kroppsvæsken sirkulerer i hele kroppen. Åndedrett hos edderkopper er basert på boklunger og/eller et indre luftrørsystem (trakéer), et nett av tynne rør, trakérør, som forsørger alle kroppens celler direkte med atmosfærens oksygen. Hos mygalomorfe edderkopper skjer denne gassutvekslingen ved hjelp av en boklunge eller «bokgjelle». Dette er et kammer (lunge) langt fremme på bakkroppen, med en spalteformet åpning. Inne i kammeret finnes flere tynne bladformede «blodfylte» skiver. Araneomorfe edderkopper bruker spirakler i tillegg, en pore i edderkoppens eksoskjelett, som fungerer som en åndedrettsåpningen. Edderkopper har bare én spirakle litt langt bak, på undersiden av bakkroppen. Den beskytter åpningen inn til trakésystemet. Spiraklen gjør det mulig for disse edderkoppene å ha et høyere stoffskifte og bedre væskekontroll. Dette er langt mer effektivt, og gjør at edderkoppen kan bevege seg hurtigere, samtidig som den benytter seg av aerob forbrenning (celleånding). Nervesystemet består, i likhet med de andre leddyrene, av en marg nederst i buken, med nerveknuter (ganglion/ganglia). Hos edderkopper er alle nerveknutene sammenvokst i forkroppen. Dette er det mest sentraliserte nervesystemet hos leddyrene. Dette gjelder alle edderkopper, unntatt de i den mest primitive gruppen, Mesothelae. Fordøyelsen skjer både utenfor kroppen og i tarmen, som er delt i soner, og ender i endetarmsåpningen. Ekskresjonen skjer ved hjelp av det malpighiske rør. Edderkopper tar til seg kun flytende føde. Mange sprøyter fordøyelsesveske inn i byttedyret og lagre derfor byttet midlertidig. Formering. Et særtrekk ved edderkoppenes anatomi er at hannenes parringsorganer ikke står i noen forbindelse med kjønnsåpningen. Hannens kjønnsåpning (gonopore) sitter på bakkroppen, mens pedipalpene (munnføttene) er utviklet som parringsorganer. De har blærer for oppbevaring av sperm og ulike organer for å komme fram til hunnens "spermatheker" (spermbeholdere). Disse organene kan bli svært innviklede, og siden de kan variere mye fra art til art er de viktige karakterer for å skille de ulike artene. Før parringen overfører hannen sperm fra kjønnsåpningen til palpeorganene. Hunnens kjønnsåpning sitter foran på undersiden av bakkroppen. Den er hos høyere uyviklede edderkopper dekket av en plate, kalt epigyn, som også kan være ganske forskjellig mellom artene. Ettersom hunn-edderkoppene er grådige rovdyr, og gjerne betydelig større enn hannene, er det forbundet med stor risiko for hannen å nærme seg en hunn. Det er vanlig at han utfører visse ritualer for å pasifisere hunnen, for eksempel ved å vifte med de kontrastrikt fargede pedipalpene og tromme på underlaget (hoppeedderkopper, Salticidae) eller ved å sette tråder i nettet i vibrasjon i et spesielt mønster (hjulspinnere, Araneidae). Hos enkelte går hannen så langt som til å binde hunnen fast med en silketråd under parringen. Likevel er det ikke uvanlig at parringsforsøket ender med at hannen blir spist, gruppen sorte enker ("Latrodectus" spp.) har fått navn på grunn av denne vanen. Det er ikke særlig uvanlig å finne edderkopp-hunner med en løsrevet hann-pedipalp hengende fast i kjønnsorganet. Ettersom hunnen lagrer hannens sæd i et eget hulrom som står i forbindelse med den samme kanalen som eggene passerer på vei ut, blir ikke eggene befruktet før de legges, hvilket er hovedårsaken til at edderkopper aldri har utviklet seg til levendefødende. Når hunnen er befruktet, legger hun en klynge egg i en silkepose, kalt eggsekk. Dette skjer ofte ved at hun først spinner et «teppe» for eggene, senere spinner hun videre slik at det dannes en «pose» (eggsekk). Hos nettbyggende arter henges eggsekken gjerne opp i vegetasjonen, gjerne omgitt av et «telt» av silke, eller den kan gjemmes i et hulrom. Hunnen vil ofte forsvare eggsekken eller eggkokongen, selv mot så store trusler som et menneske. Jaktende edderkopper, som ulveedderkopper, bærer gjerne eggkokongen med seg festet under bakkroppen, som en lys pute. Hos disse rir gjerne ungene på morens rygg en stund etter at de er klekket. a> kan bli 30 centimeter mellom beina, og er verdens største edderkopp om man regner med beina Levevis. Edderkopper har invadert det meste av landjorda fra tropisk regnskog og subtropisk ørken til høyfjellet og steder med Arktisk klima. De langt fleste lever på land, men noen lever i den marine strandsonen, og blir til og med regelmessig oversvømmet av saltvann, mens andre tilbringer mye tid i ferskvann. Enkelte dvergedderkopper er svært tolerante ovenfor kulde og er aktive også om vinteren, selv om temperaturen er under frysepunktet. De ulike artene har sine krav til habitat, fra soleksponerte tørre sanddyner til skyggefulle og fuktige steder. De fleste er rovdyr, og spiller en viktig rolle i å regulere populasjoner av blant annet insekter. Noen svært få arter lever som «vegetarianere», slik som hoppeedderkoppen "Bagheera kiplingi", som lever i symbiose med en art maur, den får over 90 prosent av sin føde fra planter i slekten "Acacia". De norske edderkoppene spiser hovedsakelig tovinger (fluer og mygg), men også andre mindre insekter. Noen større arter kan ta større dyr, blant annet enkelte rovedderkopper (Pisauridae) som kan ta små fisk og rumpetroll. De store artene kan ta små fugler, krypdyr og andre mindre dyr. Krypdyr, fugler og enkelte vepser, særlig veivepser (Pompilidae) lever av edderkopper. Edderkoppsilke og fangsnett. Mange edderkopper jakter ved å bygge nett hvor byttet setter seg fast. Disse nettene er laget av edderkoppsilke, som består av lange, tynne og svært sterke proteintråder. Trådene produseres av spinnekjertler forbindet med to par spinnevorter under, eller bak på edderkoppens bakkropp. Alle edderkopper produserer edderkoppsilke, selv om ikke alle bruker dem til å spinne avanserte fangstfeller med. Edderkoppsilken kan bli brukt som hjelp når edderkoppen skal klatre, som ankertråd eller sikkerhetsline, til å fôre huleganger med, til å spinne eggkokonger eller eggsekker, eller å pakke inn byttedyr og til mange andre formål. Noen kjente arter og grupper. Den sorte enke ("Latrodectus mactans"), fikk navnet fordi hunnen spiser hannen etter kjønnsakten. Den finnes ikke naturlig i Norge, men det hender en sjelden gang at den blir innført sammen med importerte varer. De brasilianske vandreedderkoppene ("Phoneutria") er blant verdens giftigste, og kan medføre døden for et menneske i løpet av 12–18 timer. Taranteller er populære som kjæledyr. Disse edderkoppene har fått et ufortjent dårlig rykte, da man i tidligere tider mente at bitt fra taranteller var dødelige med mindre offeret kastet seg ut i en vill dans, "tarantella", som skulle være et botemiddel mot bittet. Det er ikke beskrevet dødsfall som følge av giften fra tarantellbitt, men bittet gjør vondt, og kan fremkalle en reaksjon, omtrent som ved et stikk av en bie. Hos summeedderkoppene (Anyphaenidae) kommer hannen i kontakt med hunnen ved å vibrere bakkroppen mot et blad. Den summende lyden den lager, er hørbar også for mennesker. "Heteropoda maxima" fra Laos er verdens største edderkopp om man regner med beina, den kan bli opptil 30 centimeter mellom beina. Trekantedderkopp ("Hyptiotes paradoxus") finnes i Norge og er en av svært få edderkopper som mangler giftkjertler. Siden de ikke kan lamme byttet med gift, pakker de det raskt og svært tett inn i eddekoppsilke før de fortærer det. Frykt - Araknofobi. Araknofobi er frykt eller redsel for edderkopper. Bare noen få av artene, og ingen av de norske, er så giftige at de utgjør en fare for mennesker, selv om bittet fra noen få arter kan gjøre merkbart vondt. Allikevel er frykt eller redsel for edderkopper ikke uvanlig. Noe av grunnen til denne redselen kan nok være at edderkopper trives på litt mørke og bortgjemte steder, og at flere arter trives i menneskeboliger. Undersøkelser har vist at nær 50 prosent av kvinner og omlag 10 prosent av menn har slik angst. Bare tohundre av de litt over 40 000 kjente artene er kjent for å ha et alvorlig potensielt dødelige bitt. Imidlertid kan edderkoppbitt forårsake infeksjoner og anafylaktiske reaksjoner (allergisk reaksjon / allergi sjokk), og dette kan medføre både sterke smerter og alvorlig sykdom. Edderkopper som mat. Kokte fugleedderkopper er regnet som en delikatesse, blant annet i Kambodsja. De fine hårene på kroppen fjernes først, disse hårene er svært irriterende om en får de på seg. De er en del av edderkoppens forsvarssystem. Edderkopper i forskning, industri og medisin. Edderkoppsilke er et av de sterkeste og elastiske stoffene man kjenner til, derfor søker forskere å kopiere dette materialet som edderkopper framstiller helt naturlig. Materialet er lettere enn bomull, like sterke som nylon, men pr. vektenhet er den sterkere enn stål. Edderkoppsilken består av lange proteinmolekyler. Edderkopper bruker flere forskjellige typer edderkoppsilke, det gir tråder med ulike egenskaper, som grad av klebrighet. Det viser seg vanskelig å framstille edderkoppsilke kunstig, den lages inni edderkoppens kropp, hvor den er flytende, straks den kommer i kontakt med luft, herder den til edderkoppsilke. Vitenskapen forstår ennå ikke prosessen fullt ut, og har ikke helt løst gåten. Målet er å utnytte dets egenskap på en rekke områder, som materiale i skuddsikre vester til festekabler for hengebro. Det er håp om at edderkopper kan bidra til å utvikle medisiner for å lindre en rekke lidelser, blant annet i forhold til Alzheimers sykdom, Arytmi, hjerneslag og Erektil dysfunksjon Edderkopper i litteratur og film. Både edderkopper og spinnet er mye brukt som effekt i tegneserier, bilder og film, blant annet i historier og filmer som "Spider-Man", "Godzilla" eller "Shelob". Ikke unaturlig er det de store artene, som fugledderkopper, som er mye brukt, særlig i filmer. Mange av disse artene er i virkeligheten svært lite aggressive, nærmest «fredelige», samtidig som størrelsen er skremmende. Edderkoppspinn gir en skummel effekt eller det forteller at noe er urørt, at noe har stått slik lenge og er gammelt og forlatt. Noen av de filmene som er regnet for å være skummel er "Arachnophobia" fra 1990 av Frank Marshall, med Jeff Daniels. I 1955 kom "Tarantula!" av Jack Arnold med John Agar og Leo G. Carroll. I 2002 kom filmene "Spider" og "Arac Attack". Fakta og myter. Edderkopper finnes i myter og overtro, særlig som folkelige fortellinger. Men også i kristen tradisjon, gresk og romersk mytologi. I ikke-vestlige kulturer er edderkopper sett på av mange mennesker som "skaperen" noe som ga opphav til verden eller som en velgjører og for å ha gitt menneskene ilden. Edderkopper er symbol for det fortærende aspekt av den "den store mor". Den står også for både "lykke og hell", men også et "varsel om en kommende ulykke". Den er også bilde på "målrettet og tålmodig arbeid", med å spinne fangstnett og senere passivt vente på et eventuelt byttedyr. Edderkoppens nett, trolig det sirkulære nettet til hjulspinneren, symboliserte hos kelterne det som holdt sammen alt liv. Mens det hos egyptere og grekere var et symbol på skjebnen, der hver tråd i hadde «sin skjebne». I kristen tradisjon er en edderkopps nett et symbol på Satans garn, på fristelser og på det som er syndig. Blant de best kjente historiene er en fra gresk mytologi, om den ypperste av veverskene, Arachne. Hennes vevarbeider var av beste kvalitet, og hun ble beundret av alle. Ryktet om henne nådde til slutt gudinnen Athene, som ble fra seg av sjalusi. Hun kledde seg ut til en gammel kone og besøkte Arachne. Arachne var selvgod og mente hun var like så god som Athene og utfordret til en vevkonkurranse. Konkurransen ble vist aldri avgjort og det endte med at Athene ødela vevene til Arachne og angrep henne. Hun ga Arachne en sterk skyldfølelse for å ha utfordret gudinnen. Arachne forsøkte å begå selvmord, men idet livet var nær ved å ebbe ut, fikk Athene samvittighetskvaler. Hun reddet henne fra å dø ved å skape Arachne om til en edderkopp. Nyttedyr. Edderkopper er predatore (rovdyr) og kan derfor regnes som nyttige i naturen. Særlig fordi de regulerer mengden av insekter, og dermed regulerer bestanden av eventuelle skadedyr på planter. Fra undersøkelser i Sveits er det beregnet at edderkopper setter til livs ca. 38 millioner smådyr hvert år, pr. hektar. Omregnet til vekt blir det ca. 150 kilo smådyr. Trusler. Noen arter er truet eller sårbare og er oppført på en "rødliste". I Norge er det oppført 95 edderkopper, som såkalte rødlistearter på Norsk rødliste for arter 2010, en liste basert på nyeste kunnskap om arter i Norge. Dette utgjør omtrent en sjettedel av de norske artene. Det er vanlige menneskelige aktiviteter som hus- og hyttebygging, anlegging av veier, industriområder og elveforbygninger som utgjør den alvorligste trusselen. I Norge er flere arter som er knyttet til gammel skog truet, enkelte har hatt en merkbar tilbakegang etter at skogbruket ble industrialisert. Området rundt Oslofjorden og kysten sørover til Sørlandet er under sterkt press, særlig mindre øyer, enkelte strandtyper, sanddynekomplekser og kystlyngheier er viktige, men sårbare habitater. Andre betydningsfulle habitater er åpne soleksponerte tørrenger, tørrbakker og lyngmark. Men rødlisteartene finnes også på enkelte særpregede myrer og våtmarker, særlig myrer i lavlandet. En annen sterkt truet habitattype er elvebredder, spesielt i Trøndelagsfylkene, hvor noen av norges mest sjeldne edderkopparter lever. Enkelte av de store fugleedderkoppene, særlig de store, fargerike eller sjeldne artene er ettertraktet. En god del av de artene som man kan få kjøpt som kjæledyr har ennå ikke blitt formelt beskrevet. For noen sjeldne arter utgjør kjæledyrhandelen en trussel, siden store mengder av de disse dyrene blir samlet inn. Den fargerike, mellom-amerikanske slekten "Brachypelma" er derfor fredet og det er ikke lovlig å handle med viltfangede eksemplarer. Evolusjon og inndeling. Edderkopper oppsto i den geologiske tidsperioden devon, og har således levd på jorda i nærmere 400 millioner år. Edderkopper finnes nær sagt i alle miljøer og noen har tilpasset seg et liv i ferskvann, mens noen lever helt i standsonen og lar seg regelmessig oversvømme av saltvann. Edderkoppenes søstergruppe er sannsynligvis amblypyger. Også svepeskorpioner er forholdsvis nært beslektet med edderkopper. Edderkopper i Norge. Blant de tidligste studier av edderkopper i Norge er arbeidet til presten Hans Strøm, som publiserte beskrivelser av fire nye arter edderkopper, allerede i 1765. Zoolog Robert Collett publiserte den første norske oversikten i 1876–77. Siden dengang har kunnskap om norske edderkopper økt betydelig, mye takket være noen ildsjeler. Men allikevel må kunnskapsnivået betegnes som ufullstendig. Våren 2010 opprettet Glenn Halvor Morka et edderkoppforum på nettet som har vist seg gi økt fokus på dyregruppen edderkopper, samt forenkle kommunikasjonen og utveksling av kunnskap. Fra mars 2010 til desember 2011 ble det, mye takket være dette forumet, registrert rundt 40 nye edderkopparter i Norge. I Norge var det i juni 2012, registrert 615 arter som fordeler seg i 31 delgrupper (familier), hvorav matteveverne er den største og utgjør nær halvparten av alle artene. I tillegg til disse, er det dokumentert 6 arter som foreløpig har status som innførte. Bildegalleri over norske grupper (familier). Denne oversikten er satt opp alfabetisk på gruppens latinske navn og følger den norske sjekklisten. Cebu City. Cebu City er hovedstad for den filippinske provins Cebu, og det nest største byområdet i landet. Byen ligger midt på østkysten av øya Cebu, og er Filippinenes eldste by, også eldre enn Manila. Byen betjenes av en internasjonal flyplass på den lille naboøya Mactan, og har en stor havn. Den er trafikk- og handelsknutepunkt for store deler av landsdelene Visayas og Mindanao. Byen har fått tilnavnet «The Queen City of the South». Cebu City er kjernen i et byområde som også omfatter Talisay City i sør, Mandaue City i nord og Lapu-Lapu City (på øya Mactan, knyttet sammen med Cebu med to broer). Også landsbyene Consolacion i nord og Minglanilla i sør er i ferd med å vokse slik at det sammenhengende bebygde området strekker seg lenger utover. Under folketellingen i 2007 kom man til et befolkningstall på 799 762 og 177 187 husstander. Byen er også et viktig kulturelt senter og har flere universiteter. Et viktig landemerke er det såkalte Magellankorset. Det er nå innebygget i en paviljong. Det skal være det korset som den portugisiske oppdagelsesreisende Ferdinand Magellan reiste da hadde krysset Stillehavet og kom til Filippinene i 1521. Utdannelsesentrum. Etter landets hovedstad er Cebu City Filippinenes nest største senter for høyere utdannelse. Metro-Cebu har ni store universiteter og mer enn et dusin andre høyskoler med spesialisering blant annet innen medisin, ingeniørutdannelse, skipsfart, sykepleie, jus, computer og IT. Filippinenes eldste skole (men ikke det eldste som universitet) er det nåværende University of San Carlos, som opprinnelig ble kalt "Colegio de San Ildefonso" og ble grunnlagt i 1595 av jesuittene. Det ledes nå av Steylermisjonærene. Det ferskeste universitetet, Cebu Doctors' University (tidligere Cebu Doctors' College) fikk sin universitetsstatus i november 2004. Det er Filippinenes første og eneste medisinske universitet, og er i gang med å bygge en ny hovedcampus i nabobyen Mandaue City. Severdigheter. Katedralmuseet i Cebu åpnet i 2006 og ligger rett ved den katolske domkirken, dets faste utstillinger viser byggeskikk og kirkelig utsmykning i bispedømmet Cebus kirker opp gjennom tidene. Hélder Câmara. Hélder Pessoa Câmara (født 7. februar 1909 i Fortaleza, Brasil, død 27. august 1999 i Recife) var en brasiliansk erkebiskop av Olinda og Recife i perioden 1964–1984. Han var kjent for sitt sterke samfunnsengasjement og sin uredde kamp mot militærdiktaturet og sosiale misforhold i hjemlandet. Câmara tok initiativ til å organisere de fattige i såkalte selvhjelpsgrupper. Fra begynnelsen av 1970-årene ble han flere ganger foreslått som kandidat til Nobels fredspris, men fikk den aldri. I stedet mottok han i 1974 den såkalte Folkets fredspris (norsk). Han mottok æresbevisninger fra en rekke land. I 1971, under Vietnamkrigen, utga han en traktat, "Spiral of Violence", hvor han påviser koblinger mellom strukturell urettferdighet (vold på 1.nivå) med det eskalerende opprøret (vold på 2.nivå) og den undertrykkende reaksjon (vold på 3.nivå). Han oppfordrer ungdom i hele verden til å bryte voldsspiralen. Câmara fratrådte embedet den 2. april 1985, 76 år gammel. Han er også omtalt som "Dom Hélder Câmara", der "Dom" er en høflighetsform som særlig benyttes for kongelige og geistlige. Lapu-Lapu City. thumb Lapu-Lapu City (før 1961: Opon) er en filippinsk by i provinsen Cebu. Den ligger på en liten øy, Mactan, rett utenfor Cebu City, og tilhører Cebu Citys storbyområde. Lapu-Lapu City er knyttet sammen med Cebu med to broer, "Mactan-Mandaue-broen" og den yngre "Marcelo Fernan-broen". Da spanjolene ankom på 1500-tallet ble det bebygde området kalt Mactan, likesom øya fremdeles heter i dag. Augustinerne grunnla landsbyen Opon i 1730, og dette var navnet helt til 1961 da den fikk bystatus. Da ble navnet endret til Lapu-Lapu City, etter den lokale høvdingen Lapu-Lapu som den 27. april 1521 beseiret den portugisiske oppdagelsesreisende Ferdinand Magellan. Magellan ble drept under denne trefningen som fant sted i strandkanten på nordsiden av Mactan. Statuen av Lapu-Lapu nær nordøstspissen av øya Mactan Mactan-Cebu International Airport ligger midt på Mactan, innenfor Lapu-Lapu Citys bygrenser. Den er Filippinenes nest travleste lufthavn, og har internasjonale ruteforbindelser til Tokyo, Kota Kinabalu, Singapore og Hongkong (november 2004). Den høye frekvensen trafikk fra Japan skyldes dels at området er populært turistmål (en rekke luksushoteller og "Beach Resorts" ligger innen bygrensene, langs Mactans østkyst), dels at en rekke japanske firmaer har etablert seg i et stort frihandelsområde nord i Lapu-Lapu City. Byen har også et viktig lokalt katolsk pilegrimsmål, en Maria-statuett ved navn "Virgen de la Regla" i sognekirken i Opon, det navn som bykjernen fremdeles går under. John Pemberton. John Stith Pemberton (født 8. januar 1831, død 16. august 1888) var oppfinneren av Coca-Cola. Han var utdannet både som lege og som farmasøyt og jobbet kontinuerlig med å utvikle nye medisiner, og hadde ved sin død i 1888 et meget stort antall nedskrevne eksperimenter. Pemberton var en apoteker som drømte om å oppfinne den perfekte medisinen og den perfekte leskedrikken samtidig. Pemberton var kavalerioffiser under den amerikanske borgerkrigen, og ble skadet under et slag i krigens siste fase, i delstaten Georgia. Drikken Coca-Cola utviklet han i løpet av vinteren 1885/1886, og selve smaken var et resultat av omfattende forbrukertesting i utsalgsstedet Jacob's Pharmacy i Atlanta. Det første glasset med Coca-Cola ble solgt den 8. mai 1886. Logoen og merkenavnet ble utviklet av Pembertons revisor Frank Robinson, som ble sentral i den senere driften av selskapet. Pemberton døde i 1888 på grunn av magekreft, ukjent og uvitende om den fremtidige suksessen til sin oppfinnelse. Referanser. Pemberton, John Pemberton, John Pemberton, John Asa G. Candler. Asa Griggs Candler (født 30. desember 1851, død 12. mars 1929) var en amerikansk forretningsmann som skapte seg en formue ved å selge Coca-Cola. Han var også borgermester i Atlanta, Georgia fra 1916 til 1919. Candler ble født Villa Rica i Georgia. I 1887 kjøpte han oppskriften på Coca-Cola fra oppfinneren John Pemberton for 2 300 USD og grunnla The Coca-Cola Company. Coca-Colas suksess skyldtes i høy grad Candles aggressive markedsføring av produktet. Candler tjente mange millioner dollar på investeringen, og ble en betydelig økonomisk bidragsyter for Metodistkirken. Han skjenket en million USD pluss en tomt til Emory University, slik at skolen kunne flytte Oxford, Georgia til Atlanta. Teologistudiet og det teologiske biblioteket ved universitetet er oppkalt etter Candler. Candler ble borgermester i Atlanta i 1916. I 1919 solgte han The Coca-Cola Company til en gruppe investorer. Candler, Asa Griggs Candler, Asa Griggs Candler, Asa Griggs Rogaland Krigshistoriske Museum. Rogaland Krigshistoriske Museum (forkortet RKM) holder til i gamle militære bygninger i den tidligere Somaleiren (Soma militærleir) i Sola kommune. Muséet dokumenterer og formidler militære og sivile hendelser fra lokalsamfunnet under andre verdenskrig. Utstillingene er bygget opp med gjenstander, tekst, bilder og diorama. Muséet har en stor samling militære kjøretøy. Samlingene er åpen for publikum søndager (12-16) i perioden mars t.o.m. oktober. Stavanger lufthavn, Sola. Stavanger lufthavn, Sola (SVG, ENZV) er Norges eldste og den tredje største flyplassen i landet (per 2011), og er en stamlufthavn med internasjonal trafikk. Sola flystasjon med 330 skvadron (Sea King redningsskvadron) holder også til her. Flyplassen ligger i Sola kommune, 15 km sørvest av Stavanger i Rogaland. Flyplassen hadde 82 071 flybevegelser og 4 131 974 passasjerer i 2011. Fem flyselskaper tilbyr innenriksflyvninger til ni destinasjoner mens ti flyselskaper tilbyr flyvninger til 17 destinasjoner med daglige avganger til Aberdeen, Amsterdam, Billund, Esbjerg, Frankfurt, København og London. Flyplassen har også betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som trafikkeres med circa 25 daglige avganger med Boeing 737 fly. Ved Stavanger Lufthavn, Sola finnes også Sola Kontrolltårn/innflygningskontroll, Stavanger Kontrollsentral og Hovedredningssentralen for Sør-Norge. De første spadetakene. Stavanger lufthavn, Sola ble åpnet allerede i 1937 Sola ble først åpnet i 1937, og var Europas andre med fast dekke på rullebanen. Dette var Norges første sivile flyplass. 9. april 1940 ble flyplassen angrepet av tyske styrker i verdens andre angrep med fallskjermsoldater. Under andre verdenskrig utvidet tyskerne flyplassen kraftig, da den var av stor strategisk viktighet for tyskerne. Opprinnelig var det meningen at Stavanger Lufthavn skulle ligge på Forus, men etter krigen bestemte Luftforsvaret seg for å ta i bruk Sola midlertidig, mens Forus ble oppgradert, noe som aldri skjedde. Sola Hovedflystasjon var av stor viktighet for Forsvaret, men mistet etterhvert flere oppgaver – den siste jagerflyskvadronen forlot flyplassen i 1983. Stavanger Lufthavn har to passasjerterminaler, en for fly og en for helikopter. Da dagens terminal ble tatt i bruk den 28. januar 1987 var det den første i Norge som hadde passasjerbroer, totalt ni stykker. Flyplassen har to kryssende rullebaner, hovedbanen for fly ligger nord-sør (18/36) og hovedbanen for helikopter ligger nordvest-sørøst (11/29). Sivile aktører. Det Norske Luftfartselskap (DNL, senere SAS) startet også flyvninger til Sola etter krigen. Det samme gjorde Braathens S·A·F·E, i 1946, med videre forbindelse til Europa og Det fjerne østen med Douglas DC-4 fly. I 1952 fikk Braathens S·A·F·E enekonsesjon for å fly rutene Oslo–Stavanger, Oslo–Kristiansand–Stavanger og kystruten Stavanger–Bergen–Ålesund–Trondheim–Bodø–Tromsø. SAS fikk på sin side enekonsesjon på Oslo–Bergen, Oslo–Nord-Norge og utenrikstrafikken. Denne fordelingen varte fram til dereguleringen av flytrafikken i 1994. Widerøe etablerte seg på Sola på slutten av 1980-tallet da de overtok Sandefjord-Torp-baserte Norsk Air Sikorsky S-92 på Stavanger lufthavn. Da oljeboringen i Nordsjøen startet i 1971 ble det et behov for helikoptertransport ut til kontinentalsokkelen. Det første selskapet var Helikopter Service (nå CHC Helikopter Service), eid av SAS og Fred. Olsen. Også Braathens S·A·F·E forsøkte seg i helikopterbransjen, men solgte senere selskapet Braathens Helikopter til Helikopter Service. Etterpå ble Norsk Helikopter etablert. Utenlandske flyselskap. British Airways sine forgjengere opererte i etterkrigstiden på Sola, men først i 1980 begynte de regelmessige flyvningene med BAC 1-11-fly til London-Heathrow. Senere ble ruten betjent av Boeing 737-200/-300/-400 og Boeing 757-200. I 1994 ble British Airways' ansatte på Sola overført til Braathens SAFE som en del av et samarbeid mellom de to selskapene. Men i 1997 kjøpte KLM 30 % av Braathens SAFE, og British Airways la ned ruten på grunn av mangel på eget apparat på flyplassen. Dan-Air London fløy ruten London-Gatwick–Newcastle–Stavanger fram til de gikk konkurs i 1990. Også Norwegian Air Shuttle og Widerøe har fløyet til Newcastle. Idag flyr Norwegian Air Shuttle til London Gatwick, mens SAS flyr til London Heathrow. Oljeutvinningen har også krevd rutetrafikk mellom Stavanger og Storbritannias oljehovedstad Aberdeen. I tillegg til SAS fløy Air Anglia (senere Air UK, KLM UK og er nå en del av Ryanair). Denne ruten flys per 2011 av både Eastern Airways, SAS og Widerøe. I mai 2008 startet Icelandair en sommerrute mellom Sola og Keflavik-flyplassen utenfor Reykjavik. KLM Royal Dutch Airlines startet i 1970-årene flyvninger til Stavanger fra Amsterdam. De har benyttet både Douglas DC-9-10, Boeing 737-200/-300, Fokker 100, Fokker F-27, Fokker 50 og var den første ruten KLM opererte med Fokker 70. Ruten ble drevet av Braathens mellom 1997 og 2002. Ruten flys per 2008 tre ganger daglig med Boeing 737-fly fra KLM. Også Air France har operert ruter til Stavanger, med Boeing 737 til sitt nav på Charles De Gaulle-flyplassen i Paris. Fra og med 2003 har Lufthansa begynt med fire daglige flyvninger til sitt knutepunkt i Frankfurt i Tyskland med Canadair RJ-700 og Boeing 737 -fly. Fremtidsplaner. Høsten 2004 vedtok Avinor å legge Kontrollsentral Sør til Stavanger lufthavn, Sola. Dette vil innebære investeringer i eksisterende kontrollsentral. Flyplassen har den siste tiden vært inne i en større utvidelsesfase. 18. desember 2008 åpnet en ny pir som forlengelse av nordre del av terminalen. Denne brukes til innenrikstrafikk og er på 2000 kvadratmeter. I 2009 åpnes enda en forlengelse. Denne vil ligge sør i terminalområdet og skal kunne ta imot større fly fra destinasjoner utenfor Schengen-området. Førstnevnte innenrikspir skal få enda en forlengelse i 2010, noe som vil fullføre utbyggingen i denne omgang. Lengden på terminalbygget vil da være mer enn doblet, og strekke seg over en lengde på 680 meter. Det er allerede kapasitetsproblemer på flyplassen, og et av tiltakene i tillegg til terminatutvidelse vil bli en større utvidelse av parkeringstilbudet i form av et nytt parkeringshus bak det som allerede ligger der. Høsten 2008 startet byggingen av en ny VIP/GA-terminal i sydområdet på flyplassen. Det er planer om å forlenge rullebane 18/36 (nord/sør) til 2700 meter innen 2016. Nytt tårn og utvidelse av taksebanesystemet planlegges også innen 2016. Ny rullebane for helikopter planlegges innen 2035 Tekniske fasiliteter. Sola huser svært mange ulike tekniske fasiliteter, og huser det største flytekniske miljøet i Norge. Blant annet hadde Braathens i sin tid sin tekniske hovedbase her. Det samme har Norwegian Air Shuttle, CHC Helikopter Service, Norsk Helikopter, Norcopter, Pratt & Whitney, Bristow Norway, Norway Engine Centre og Luftforsvarets Helikoptertekniske Hovedbase. 16. juni 2006 vedtok styret i SAS å legge ned SAS Technical Services på Sola. Dette medførte at 355 ansatte ble oppsagt ved ulike SAS-avdelinger ved flyplassen. Sola flystasjon. Sea King helikopteret operert av 330 skvadron på Sola Flystasjon brukes til redningstjenester. Forsvaret har en rekke ulike funksjoner ved flyplassen. 330 skvadron som opererer Sea King-helikoptere for søk og redning er den eneste gjenværende skvadronen på Sola. Men fortsatt kan en rekke flytyper sees på flyplassen, blant annet NATOs AWACS-fly. Hovedredningssentralen for Sør-Norge er også lokalisert på Sola, og dekker hele Sør-Norge og norsk sokkel. Til enhver tid ledes 3–4 redningsaksjoner fra sentralen. Håndfestning. Håndfestninger er det dokument som den påtenkte fyrste må underskrive før han velges til konge. Håndfestningene var vanligvis diktert av landets adel og tok i første rekke sikte på å sikre adelens rettigheter mot en for sterk kongemakt. Oppsett og underskriving av håndfestninger var altså en del av et kongevalg, og ble derfor kun brukt i nasjoner som var valgkongedømmer, som f.eks. Danmark. Der kan skikken med håndfestninger følges tilbake til tiden før Kalmarunionen. I Norge, som var et arvekongedømme, ble den første håndfestning underskrevet i forbindelse med striden om arvtaker som norsk konge etter at den barnløse Christoffer av Bayern var død i 1448. Det var da helt klart at Norge måtte inngå kongefellesskap med enten Sverige eller Danmark, og etter tur underskrev både det svenske kongsemnet (Karl Knutsson Bonde) og det danske (hertug Christian av Oldenburg) en norsk håndfestning. Det var Christian I som kom seirende ut av striden, og hans norske håndfestning fastsatte at Norge fra nå av var et valgkongedømme på linje med Danmark. Christian ble valgt til norsk konge på riksrådsmøte 2. juli i Marstrand i Båhuslen. Denne håndfestningen og alle de etterfølgende fram til selvstendighetstapet i 1536 hadde som rød tråd at Norge skulle være en selvstendig nasjon, kun bundet til Danmark ved kongefellesskapet. Videre ga den det norske riksrådet sterke fullmakter selv under kongens regjeringstid, den tok sikte på å hindre at den norske adel ble for sterkt utvannet med utlendinger og at Norges viktigste befestninger skulle stå under kommando av nordmenn. At de fleste konger etter underskrivingen og etter kongevalget mer eller mindre suverent så bort fra håndfestningenes bestemmelser, er imidlertid et faktum. Den siste håndfestning ble vedtatt av riksrådet i 1536 hvor den såkalte «Norgesartikkelen» overfører det norske riksrådets makt til det danske riksrådet og kongen. Holmenkollen. Holmenkollen er et boligstrøk i bydel Vestre Aker i Oslo. Kollens høyeste punkt ligger 371 meter over havet. Holmenkollen, og da spesielt Holmenkollbakken, er en av Norges mest kjente turistattraksjoner med over 1 million besøkende hvert år. Egennavnet Besserud er en del av området, det er her den kjente hoppbakken ligger. Historie. Boligbyggingen i Holmenkollen tok til for alvor i forbindelse med anleggelsen av Holmenkollbanen rundt år 1900. Tomter langs med banen ble solgt for å sørge for et jevnt kundegrunnlag, utover trafikken av ski- og turgåere. Den fine utsikten og korte avstanden til Marka gjorde at strøket ble svært attraktivt, og området er i dag preget av villabebygggelse. I de senere årene har det i tillegg foregått en tildels omstridt fortetting og utbyggning av boligområdene, særlig i området ovenfor Holmenkollbakken (Voksenkollen). Holmenkollbanen bidro også sterkt til at området ble tatt i bruk som rekreasjonsområde for Oslos befolkning. Området er brukt som inngangsport til Nordmarkas vestre del og sommerstid er turgåing, fiske, sykling og kanopadling populære aktiviteter. Vinterstid er området tilrettelagt med oppkjørte og tildels opplyste skiløyper til konkurransetrening og turgåing. Holmenkollbakken. Holmenkollbakken ble åpnet i 1892 med en bakkerekord på 21,5 meter, men er ombygd mange ganger siden. Bakken var arena for det olympiske hopprennet i 1952 samt VM i 1966, 1982 og i 2011 Ny bakkerekord ble satt under Ski-VM 2011 den 5. mars 2011 av Andreas Kofler. Bakkerekorden er 141 meter. Holmenkollanlegget er Norges best besøkte turistmål, med 686 857 betalende gjester i sesongen 2006. Den gamle Holmenkollbakken ble revet i 2008, for å gi plass til en ny. Skimuseet. Skimuseet i Holmenkollen er verdens eldste museum for ski og skihistorisk utstyr. Skisamlingen til slottsforvalter Hjalmar Welhaven dannet grunnstammen i samlingen. Holmenkollen kapell. Holmenkollen kapell ligger like ved Holmenkollbakken. Det ble bygget i 1903, og gjenoppbygget i 1996 etter en påsatt brann. Kapellet er ettertraktet for vielser, og Kongefamilien har som tradisjon å feire julen med et besøk her. Hovedredningssentralene. Hovedredningssentralene (HRS), engelsk «Maritime Rescue Coordination Centre» (MRCC), har det overordnede operative ansvar ved søk- og redningsaksjoner i Norge. Hovedredningssentralene er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Hovedredningssentralen i Nord-Norge ligger i Bodø; Hovedredningssentralen i Sør-Norge ligger på Sola ved Stavanger. Ansvarsområdet mellom HRS Nord-Norge og HRS Sør-Norge deles på 65 grader nord – langs grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland. Norsk redningstjeneste utøves gjennom et samvirke mellom offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper som har egnede ressurser for hjelpetjenesteformål. Den operative koordinering av aksjoner skjer enten direkte fra en av de to hovedredningssentralene eller gjennom en av de 28 lokale redningssentralene. Hovedredningssentralene har 44 ansatte (i 2011) UNICEF. UNICEF er FNs barnefond, og ble opprettet etter andre verdenskrig for å avhjelpe situasjonen for nødlidende barn som var blitt skadet under den andre verdenskrig. Siden den gang har organisasjonen arbeidet med nødhjelp, katastrofehjelp og utviklingshjelp over hele verden. Hovedsakelig driver organisasjonen med langsiktig humanitære prosjekter og utviklingsmessig hjelp til barn og mødre i utviklingsland. UNICEFs programmer legger hovedsakelig vekt på å utvikle fellesskapet på flere nivåer og samtidig fremme helse og trivsel for barn og deres mødre. UNICEF har blitt tildelt flere priser for deres arbeid, blant annet har de blitt tildelt Nobels fredspris i 1965. UNICEF ("United Nations International Children's Emergency Fund") ble opprettet av FNs generalforsamling 11. desember 1946. I 1953 ble navnet forkortet til "United Nations Children's Fund", men barnefondet er fremdeles kjent under det samme populære akronymet fra det gamle navnet. Hovedstyret av UNICEF består av statlige representanter som velges av FNs økonomiske og sosiale råd, vanligvis for tre år om gangen. UNICEF har ansatte i over 190 land og territorier. De har kontorer i over 200 land som utfører organisasjonens oppdrag gjennom et unikt program for samarbeid som blir utviklet med verdens regjeringer. Syv regionale kontorer gir sitt arbeid og teknisk assistanse til menneskene i felten der dette er nødvendig. Overordnet styring og administrasjon av hele organisasjonen foregår ved deres hovedkvarter i New York, USA. UNICEF er helt avhengig av pengebidrag fra regjeringer og private givere og UNICEFs samlede inntekter for 2006 var på 2 781 000 000 amerikanske dollar. Regjeringer over hele verden bidro med to tredjedeler av organisasjonens samlede ressurser. Private grupper og rundt 6 millioner individer bidro med resten gjennom forskjellige nasjonale komiteer. I motsetning til de fleste frivillige organisasjoner, er UNICEF en inter-statlig organisasjon og dette gir dem en unik rekkevidde og tilgang til alle landene i hele verden. Men dette kan også noen ganger hindre organisasjonens evne til å snakke ut offentlig angående problemer i enkelte land eller å åpent kritisere regjeringers handlinger. UNICEF ble tildelt Nobels fredspris i 1965. Eksterne lenker. UNICEF Zahir Shah. Mohammed Zahir Shah (født 16. oktober 1914 i Kabul i Afghanistan, død 23. juli 2007 i Kabul) var Afghanistans siste konge fra 1933 til 1973. Han var gift med Dronning Humaira Begum Shah (død juni 2002). Sammen fikk de åtte barn. Hans familie var pashtoer ("afghanere") og dominerte de afghanske etniske gruppene. Han var utdannet innen elitekulturen til den persiskspråklige minoriteten, som dermed gav ham adgang til begge folkegruppene. Konge. 8. november 1933 ble han utropt til konge bare 19 år gammel, bare timer etter at hans far, Mohammed Nadir Shah, var blitt drept foran hans egne øyne. Han var aldri en svært sterk statsleder og i begynnelsen av hans kongedømme var det mange onkler og andre nære slektninger som hadde mye makt. Han førte gjennom sine 40 år ved tronen Afghanistan nærmere å bli en moderne demokratisk stat. Han bygget også Afghanistans første universitet. Utenrikspolitisk var Zahir Shah ganske nøytral. Han klarte å holde Afghanistan nøytralt og ute av andre verdenskrig og holdte også nasjonen nøytral i den kalde krigen så lenge han satt ved tronen. Dette til tross for at Afghanistan var en grensestat til Sovjet. Han utviklet kulturelle og handelsmessige bånd til vesten, og Afghanistan ble et populært turistmål under hans regjeringstid. I 1964 innførte han en ny grunnlov som endret Afghanistan fra å være et eneveldendende kongedømme til et konstitusjonelt monarki. Den nye grunnloven var et steg mot demokrati og gjorde grunnskole obligatorisk, ga kvinner stemmerett, samt mulighet til å ta utdannelse og arbeid. Men siden han var redd for å gi fra seg for mye makt, gikk ikke reformene hans like langt på alle områder. Politiske partier ble aldri legalisert og parlamentet og statsministeren hadde lite makt. Det kan være noe av motivasjonen til at hans fetter og tidligere statsminister Mohammed Daoud Khan gjennomførte et kupp og etablerte Afghanistans første republikk, mens Mohammed Zahir Shah var i Italia. Daoud Khan var for sterkere modernisering, men den sovjetiske invasjonen og videre destabilisering av landet umuliggjorde dette. For å unngå vold etter statskuppet i 1973, abdiserte Zahir Shah i august og med det endte et 300 år gammelt dynasti. Eksil. Zahir Shah og bosatte seg i Roma der han bodde i 29 år. Han forholdte seg stort sett rolig mens han var i eksil og fikk tiden til å gå med sjakkspilling, fotografering og miniatyrmaling. Han ga sjelden intervju. Spesielt etter at han i 1991 ble utsatt for et attentatsforsøk. En Angola-født portugiser som hadde konvertert til islam ga seg ut for å være journalist og knivstakk Zahir Shah flere ganger i ansikt og hals. Fra Roma kunne han bare se på at hans Afghanistan ble ødelagt av krig. Først gjennom den Sovjetiske okkupasjonen, så gjennom borgerkrigen mellom Taliban og Nordalliansen. Som mange andre afghanere hadde han håp om at talibanstyret skulle bringe fred og stabilitet. Men han ble fort desillusjonert. Da begynte han arbeidet med å samle et loya jirga og prøve å danne en bred samlingsregjering. Planen fikk ikke noe gjennombrudd før etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. «Nasjonens far». I april 2002 reiste Zahir Shah tilbake til Afghanistan og bosatte seg i sitt gamle palass. Han frasa seg alle krav på tronen og gjentok flere ganger at han ikke var interessert i ta tilbake tronen, men bare hjelpe til med å gjenoppbygge og forene landet. Samme år åpnet han den første loya jirga. Under åpningen sa han til representantenene at «Folket er avhengig av dere og dere må ikke glemme dem». «Jeg håper dere vil gjøre deres beste for å opprettholde fred, stabilitet og samhold i det afghanske folk». Han deltok også på innsettelsen Hamid Karzai som president i 2002. I januar 2004 fikk Afghanistan ny grunnlov som gjorde monarkiet til historie. Zahir Shah fikk da den seremonielle posisjonen «Nasjonens far». Posisjonen skulle falle bort ved hans død. Zahir Shah døde 23. juli 2007, etter at helsen hans hadde vært dårlig de siste årene. Siden han returnerte til Afghanistan i 2002 har han vært flere ganger i utlandet for å motta medisinsk behandling. President Karzai har erklært tre dagers landesorg. Zahir Sahah vil ligge til hvile i en moske i Kabul, før han gravlegges ved sin kone på en gravplass i Kabul. Tornado. a> støvsky som blir virvlet opp fra overflaten av den sterke vinden skapt av tornadoen. En tornado er en kraftig roterende luftsøyle som stiger ned fra cumulonimbusskyer, eller i sjeldne tilfeller cumulusskyer, og ned til bakken. Tornadoer har mange forskjellige former, men er ofte synlige som en smal, traktformet sky, der den smale enden av «trakten» rører bakken. Ofte vil man også se en sky av rusk som sirkler rundt den nedre delen av tornadoen. De fleste tornadoer har en vindstyrke på under 50 s (180  t), er om lag 75 meter brede og beveger seg et par kilometer i løpet av noen minutter før de dør ut. De kraftigste tornadoene kan imidlertid ha en vindhastighet på over 130 m/s (480 km/t), være mer enn 1500 m brede og flytte seg over 100 km på noen timer. Tornadoer er observert på alle kontinenter bortsett fra Antarktis, og de fleste oppstår i USA på grunn av den unike topografien og værforholdene som gir gode vilkår for utvikling av tornadoer her. Andre deler av verden som jevnlig har tornadoer er Australia, sørlige Canada, Nordvest-Europa, østlige og sørlige områder av det sentrale Asia, østlige deler av det sentrale Sør-Amerika og det sørlige Afrika. Etymologi. Ordet «tornado» kommer fra det spanske ordet "tronada" som betyr «tordenvær». Dette kommer igjen av det latinske ordet "tronar" som betyr «å tordne». Dagens form kommer sannsynligvis fra de spanske ordene "tronada" og "tornar" («å snu»"rotere om"), (eng: TWISTER) men dette kan være en folkeetymologi. Andre ord for tornado er virvelvind, skypumpe og trombe (traktsky) (europeisk betegnelse på traktformen som henger ned fra skyen, regnes for tornado når den når bakken og virvler rundt støv og løse gjenstander, regnes ikke som svakere enn vanlige tornadoer, men brukes dessverre feilaktig på mindre tornadoer i Norge). Definisjoner og typer tornadoer. En traktformet sky. Slike skyer utvikler seg ofte til tornadoer, og det er mulig at skyen på bildet er en tornado der den nederste delen ikke er synlig. En tornado trenger ikke nødvendigvis være synlig, men det lave lufttrykket skapt av den kraftige vinden (se Bernoulli-prinsippet) gjør at vanndamp kondenserer til en synlig traktformet kondenssky. En traktformet sky er et roterende nedheng fra en tordensky, men uten at det oppstår kraftig vind på bakken. Dette er ikke tornadoer, men tornadoer starter ofte fra slike nedheng. På avstand kan det av og til være vanskelig å se forskjell mellom slike traktformede skyer og kileformede tornadoer. Tornadiske tordenvær produserer derimot kraftig vind på bakken et godt stykke unna selve tornadoen (inflow, downbursts). Noen tornadoer kan få to eller flere virvler med roterende luft som går rundt et felles senter. Slike tornadoer kan oppstå i nesten alle situasjoner, men observeres vanligvis i svært kraftige tornadoer (F4–F5). Når slike tornadoer rammer bebygde områder, kan de rasere et hus, men la nabohuset være tilnærmet uskadet. I en «satellittornado» eller «multippel tornado» er det også flere virvler, men uttrykket blir brukt om en svakere tornado som er dannet i nærheten av en større og kraftigere. «Satellittene» varer ofte ikke lenger enn et par minutter og sirkler rundt den større tornadoen, noe som har gitt den navnet satellitt. En trombe er den europeiske betegnelsen på en tornado/virvelvind. Trombe betyr trakt, eller traktformet, ordet stammer fra den trakten som henger ned fra skyen (traktsky, engelsk: funnel cloud). I Norge bruker vi oftest betegnelsen trombe på svakere tornadoer (F0, F1, F2, svak F3) som oppstår på våre kanter. Sterkere tornadoer enn F2 er ikke registrert i Norge. Også «svake» tornadoer (tromber) kan føre til skader. I Norge har tornadoer vært i stand til å meie milelange gater gjennom skogen, rive taket av hus osv. Også i USA er de fleste tornadoer relativt svake. I USA registreres ca. 1000 tornadoer årlig, hvorav vanligvis 3–4 er sterke F4–F5-tornadoer. I tillegg forekommer mange uregistrerte tornadoer. Tornado-lignende formasjoner. En «skypumpe» er en virvelvind over vann/sjø. Den kan oppstå fra en bygesky (Cumulonimbus) med eller uten torden, eller fra en «vanlig» cumulussky. De fleste skypumper er «svake», vanligvis F0 eller F1 på Fujitaskalaen) og lever sjelden lenger enn noen få minutter. En F1-skypumpe kan likevel rive opp trær og blåse taket av hus om den kommer innover land. Skypumper kan også være en fare for skipstrafikken, og særlig for mindre båter. De kraftigste skypumpene oppstår gjerne fra en supercelle. Disse kan føre til større ødeleggelser om de beveger seg inn på land. Omvendt kan tornadoer også bevege seg fra land til vann. En kort stund kan slike tornadoer beholde sin fulle styrke, og dermed kan de i noen tilfeller opptre som svært intense og ødeleggende skympumper. Traktskyer regnes ikke som fullt utviklede tornadoer før de når bakken. En traktsky indikerer imidlertid at en tornado kan være under utvikling. Straks den når bakken og virvler opp støv og løse gjenstander, kan den regnes som en tornado. En «støvvirvel» (engelsk: dust devil) er en roterende luftsøyle. Dette fenomenet ligner og ser ut som tornadoer, men dannes under klar himmel og er sjelden kraftigere enn selv de svakeste tornadoene. De oppstår gjerne på varme sommerdager, når varm luft stiger fra en oppvarmet bakke. Selv om støvvirvler ligner på tornadoer, blir de ikke ansett som tornadoer fordi de ikke er forbundet med noen skyer. Av og til kan de imidlertid medføre mindre ødeleggelser, spesielt i tørre områder. Form. De fleste tornadoer likner på en smal trakt, og er vanligvis et par hundre meter brede med en mindre sky av avfall nær bakken. Tornadoer kan imidlertid oppstå i mange forskjellige former og størrelser. Små og relativt svake tromber er bare synlige som en roterende sky av støv og løse gjenstander nær bakken. Selv om den traktformede skyen ikke når helt ned til bakken, blir den regnet som en tornado i sjeldne tilfeller. Dette kun hvis vindhastigheten er over 18 m/s (64 km/t). Store og kraftige tornadoer(F3–F5) har ofte en kileform og kan være så brede at de ser ut som en mørk vegg av skyer. På avstand kan det av og til være vanskelig for selv erfarne observatører å se forskjellen på lavthengende skyer og en kileformet tornado Tornadoer som er i ferd med å dø ut ligner ofte på smale rør eller tau (herav engelsk: roping out) og kan ofte svinge eller vri seg i komplekse figurer på vei opp mot skyene. I tornadoer med flere virvler (multiple tornadoer) kan man av og til se de forskjellige virvler som sirkler rundt et felles sentrum, mens det i andre tilfeller vil være skjult av kondensasjon, støv, stein, grus og løse gjenstander, slik at det ser ut som en enkelt tornado. En kileformet tornado, omtrent 1,5 km bred En tornado i ferd med å løse seg opp Intensitet og ødeleggelser. For å rangere tornadoer brukes Fujita-Pearson Tornado Intensity Scale. Denne skalaen ble utviklet av Dr. Ted Fujita i 1971, og han baserte den på hvor mye en tornado ødela. I teorien så kan tornadoen oppnå en vindhastighet på 600 km/t, en tornado som på Fujita-skalaen ville blitt klassifisert som F6. En så sterk tornado har aldri blitt observert, men F5-tornadoen som rammet Jarrell i Texas i 1997 er den som har vært nærmest til å havne i F6-kategorien. Hermetikk. a> som er trykt på metallet eller på et papir som blir limt på. Hermetikk er matvarer som er lagt i lufttett emballasje, oftest en forseglet boks av metall, og som så blir sterilisert ved oppvarming slik at bakterier dør. Metoden kalles "hermetisering". Standardbehandlingen er å varme opp den lukkede hermetikken til 121°C i tre minutter. Hermetikk merkes etter dagens regler med holdbarhetstid på fra 3 til 5 år. Historie. Opprinnelsen til navnet ligger i myten om guden Hermes Trismegistos som hadde et segl som kunne lukke hermetisk. Oppfinnelsen tilskrives den franske konditoren Nicolas Appert som vant en pris i 1809/1810 for å ha utviklet en metode for å konservere matvarer til militært bruk. Hans konserveringsmetode var et viktig framskritt i en tid da flere soldater døde av sult og matforgiftning enn i kamp. Den tidlige hermetikken ble ikke varmet opp til tilstrekkelig høy temperatur, den ble bare kokt, og den hadde derfor dårlig holdbarhet. Apperts sønn, Raymond Chevalier Appert fant opp og tok patent på autoklaven (trykkoker med overtrykk på 1 bar) rundt 1870. Dermed kunne hermetikken steriliseres. Hermetikk i Norge. Den første hermetikkfabrikk i Norge ble grunnlagt av Chr. August Thorne i 1841 i Drammen. Her ble det produsert kjøtthermetikk. Hermetikk-industrien spredte seg gjennom 1860-tallet nedover Sørlandskysten og videre til Sunnhordland. På 1870-tallet kom fiskehermetikkindustrien for alvor i gang på Vestlandet og de første esker med brisling i olivenolje ble markedsført i 1879. Dette var lenge en norsk verdensartikkel som hadde sin storhetstid fra 1900 til 1920. I 1931 ble Hermetikkindustriens Laboratorium innviet i Stavanger. Stavanger ble etter hvert et tyngdepunkt i norsk hermetikkproduksjon og fra 1890-årene til 1960 var det byens største næring. I dag har byen først og fremst minnene tilbake, Norsk Hermetikkmuseum i Stavanger, som holder til i lokalene til en gammel hermetikkfabrikk. Kjøleskapet og fryseboksen var de teknologiske nyvinningene som tok knekken på hermetikkindustrien. I 2001 ble det produsert 23 millioner hermetikkbokser i Norge. I 1970-årene lå produksjonen på 170 millioner bokser. Samling av hermetikk-etiketter. Etiketter fra hermetikkbokser, på norsk ofte kalt "iddiser", er samleobjekter. De ivrigst samlerne i Norge er organisert i iddisklubben ”Norway Brand” etablert i 1987. Det finnes et iddisarkiv som har registrert 30 419 forskjellige hermetikketiketter. Tananger. Tananger er et tettsted i Sola kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Folketallet har nesten doblet seg i perioden fra 1980, da Tananger hadde 3 020 innbyggere. Stedet har to barneskoler og en ungdomsskole. Historie. Fra første gang vi hører Tananger nevnt i kildene i 1608 og frem til dagens oljeeventyr har Tananger hatt en utrolig og spennende historie. Siden uminnelige tider har Tananger blitt brukt som en trygg havn å søke tilflukt i om været slo seg vrangt. Men det var først etter at man oppdaget hummerens verdi som eksportartikkel rundt 1650, at stedet ble bosatt. Før dette hadde man i området rundt Tananger saltet og tørket hummeren for eget bruk. I et skifte etter Laurits Rott 25/2 1684, blir «Kari i Hafnen» nevnt. Hun er den første personen bosatt i Tananger vi kjenner til. Handel over Tananger hører vi for første gang om 2. september 1623, da en hollandsk skipper ulovlig lå her og solgte salt til bøndene. Den første hummereksporten vi kjenner til fra Tananger skjedde da den hollandske skipperen Bernt Martens hentet en skipslast levende hummer her i 1672. Etter denne handelen, var først hollenderne og siden engelskmennene jevnlig på besøk i Tananger på jakt etter hummer. Rundt 1860 og 1870, kom ca. 6-10 båter fra England og hentet årlig rundt 100 000 hummer. Hollenderne var og i Tananger på jakt etter en annen og litt mer uvanlig salgsartikkel. De kjøpte nemlig på begynnelsen av 1700-tallet en mengde skipslaster med stein, fra Meling. Det fortelles at denne steinen ble brukt til å bygge Amsterdam havn. Siden har det bare gått fremover med Tananger. I begynnelsen hovedsakelig båret frem av hummerhandel, senere supplert med annen handel, fiske og til slutt oljeindustrien. På grunn av den enorme handelen over Tananger ble det i 1776 opprettet en undertollstasjon i Tananger, som igjen lå under Stavanger tollsteds-distrikt. Som den beste og dypeste havnen nord for Egersund, fikk Tananger tidlig et ry blant de sjøfarende. Det er ikke tall på alle skipene som har søkt tilflukt i og etter dårlig vær. I 1865 var det på grunn av uvær, samlet over 4000 fiskere her. Hele Håland herred (senere inndelt i Sola og Madla kommuner) hadde på den tiden kun rundt 2500 innbyggere. Samme året var det i Tananger registrert 165 innbyggere. Også større skip lå her i påvente av bedre vær, blåst hit på vei til og fra fjerne og eksotiske havner. På dette viset kom innbyggerne i Tananger, tidligere enn andre steder, i kontakt med nye handelsvarer og uvanlige produkter som tobakk, kaffe, te og liknende. En mengde skip nådde ikke engang frem til Tananger, de strandet i den farlige skjærgården utenfor. Ofte ble de da berget av stedets egne loser eller losene fra Rott. Flere av husene er bygd eller har vært bebodd av stedets egne helter, losene. Disse havets helter ble hedret av Tanangers Minne den 1. januar år 2000. Da ble det avduket en losstatue oppe på Risberghaugen, rett fremfor den gamle vakthytta i Tananger. Etter hver stranding ble det holdt sjørett i huset til Monsen som er det eldste huset i Tananger, trolig bygget i 1732. Her holdt losoldermannen selv til. Siden 1797 og frem til 1909 har Monsane innehatt denne tittelen. Denne familien har hatt stor innflytelse på Tanangers vekst, gjennom handel og skipsfart. Krig har og periodevis bidratt til en temporær befolkningsvekst. Under Napoleonskrigen var det stasjonert en avdeling rodde kanonbåter her. De var flere ganger i konflikt med engelske krigsskip, som ble jaget hver gang. På Storevarden ble det da plassert en stor mast og vakthytte som en del av en optisk telegraflinje fra svenskegrensen helt opp til Trondheim. Også under første verdenskrig var norske krigsskip stasjonert her, denne gang som nøytralitetsvakt, uten at de fikk den store befaringen med selve krigen. Da så andre verdenskrig gjorde innmarsj, var det tyske invasjonsstyrker som stod for befolkningseksplosjonen. Flere av husene var okkupert av tyskerne under krigen. I 1965 startet Aker-Norsco som forsyningsselskap i Tananger med tre ansatte. Oljeindustrien hadde gjort inntog og en ny epoke i Tanangers utvikling var begynt. I dag er flere internasjonale oljeselskaper lokalisert her, for eksempel ConocoPhillips i Tananger sentrum, A/S Norske Shell og Schlumberger i Risavika. Lyse har en terminal for naturgass i Risavika. Gassen blir ført i rør fra Kårstø (Rogass) med Risavika som endepunkt. Den nye Risavika havn er under bygging. Den skal bli både konteinerhavn og internasjonal ferjehavn. Flere opplysninger. Informasjonen er i stor grad hentet fra Tanangers Minnes hjemmesider, hvor man og kan finne mer informasjon. Det kan og fåes flere opplysninger om Tanangers historie hos foreningen Tanangers Minne eller Kystkultursamlingen i Tananger. Stenebyen. Stenebyen er et tettsted i Sola kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 7,5 kilometer sørvest for kommunesenteret Solakrossen og ca. to kilometer sørøst for Hålandsmarka. Håland herred. Håland herred, tidligere kommune i Rogaland. Opprettet i 1837 med losoldermann Gabriel Monsen som første ordfører. Kommunen ble i 1930 delt i to kommuner, Sola og Madla kommune. Eksterne lenker. Fra "Topografisk -Statistisk beskrivelse over Stavanger Amt 1888" Madla. "se også tidligere Madla kommune" Madla er en bydel i Stavanger i Rogaland, med 19 584 innbyggere (2006), en økning på 488 personer siden år 2000 (2,6 %). Geografi. Bydelen utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Det høyeste punktet i Madla er Gjerdesberget, som ligger 95 meter over havet. Nest høyest er Madlatuå (84 moh.) Navnet Madla. Navneforsker Magne Olsen mener at navnet Madla (sammen med bl.a. Tjelta, Tjora, Joa, Goa, Tasta, Haga, Risa, Sola, Gimra og Lea) representerer enestående gardsnavn i norsk språkhistorie, da disse navnene sannsynligvis har sin opprinnelse i et indoeuropeisk språk i fjern fortid i bronsealderen – perioden da gardene på Nord-Jæren (og Jæren) fikk tilnærmet de grenser de fremdeles har – og før urnordisk overtar. felles for alle de eldgamle kortnavnsformene på gardsnavnene er beliggenhet nær sjøen. Språkforskerne er usikre på tolkningen av navnet, men trolig har det med muld/mold å gjøre og kan ha sammenheng med moreneryggen som skjærer gjennom garden. Skriveformer for Madla: Mollum (1298), Mallar (1347), Malla (1355), Mollum (1450), Malle (1500), Malde (1610) Funn og fornminner. Eldre steinalder (10000-4000 f.Kr.). Jaktfolk med hovedbase i Vistehola på Randaberg bruker skog og strand i området som sitt territorium. Det er gjort funn av 1 grønnsteinøks på Sør-Sunde, 3 på Nord-Sunde. Ravklump tyder på kontakt med Danmark. I nærheten av Kvernevik er det funnet en boplass fra denne perioden. (Den ligger på Vestre Goa i Randaberg). Yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.). Jordbrukerne dyrker små åkerflekker på Sunde. De første husdyrene kommer. Fiske, fangst og jaktvirksomheten fortsetter. Funn av en sigd (Sør-Sunde) og 2 dolker (Nord-Sunde). Rester av 4 boplasser på Sør-Sunde er funnet fra denne perioden. Den største boplassen lå ved Aubeberget, to lå på Nord-Sunde, og en på Madlasandnes. Spor etter åkerdrift ved Håhammeren forteller at bønder har tatt høydedragene i bruk for dyrking av korn på denne tiden. Bronsealderen (1800-500 f.Kr.) Høvdingene bosetter seg på de beste plassene som lå ved morenehaugene og samfunnet blir bedre organisert. Gravhauger på Heislandrudlå, Mimmarudlå, Øysteinvarden og Malthaug. Helleristninger på Aubeberget og Fluberget. fra Revheim i Madla, stammer fra bronsealderen (ca. 800-700 f.Kr.) og omfatter bl.a. to praktfulle bronselurer. Ved den gamle kirkegården på Madla ble det funnet et flott bronsesverd, datert til ca. 1500 f.Kr. Det er trolig laget i Mellom-Europa, og tyder på at en mektig slekt har vært bosatt her i denne perioden. Eldre jernalder (500 f.Kr. til 100 e.Kr.) Nedgangstid, med kaldere klima og synkende jordbruksproduksjon fører til lavere folketall. De døde ble kremert og lagt i leirurner som ble gravd ned på flat mark. Romersk folkevandringstid (100-500). Den kristne skikken med å legge de døde ubrente i graven kom til Madla. På Austrheim er det funnet en kvinnegrav fra ca. år 300. 3 sølvspenner var festet til hennes drakt. Det var også en jernkam i graven. Funn av nausttufter, gardsanlegg, rydningsrøyser og gravrøyser. Det lå en bygdeborg på Risnes (et nes i Hålandsvatnet), med en 140 meter lang mur mot land. Det var siktelinjer mellom bygdeborgene på Nord-Jæren slik at folk var organisert og samarbeidet i større enheter. Det antas at hele Sør-Rogaland var organisert som ett rike, bebodd av den germanske folkestammen rygere. De kan ha innvandret fra øya Rügen i Østersjøen. Runene, de første germanske skrifttegnene ble tatt i bruk på denne tiden. Jernaldergarden på Ullandhaug er et rekonstruert gardsanlegg fra folkevandringstiden, ca 350-550 e.Kr. Garden ligger på toppen av Ullandhaug, rett ved grensen til Madla. Yngre jernalder (500-1050) Det var krisetilstander i området i perioden mellom ca. 550 til 700, og halvparten av gardene ble lagt øde. Nedgangstiden har sammenheng med Romerrikets fall. Kontakten sørover ble dårlig, og varebyttet sank. Høvdingene fikk ikke byttet til seg de varene de hadde bruk for fra Jylland, og de fikk heller ikke solgt sine overskuddsvarer. Oppsvinget kom igjen på 800-tallet, med Tananger som handelsplass for området. Funn av nausttufter. På Nord-Sunde og Sør-Sunde er det gjort flere funn av store nausttufter fra vikingtiden. Av 250 nausttufter fra vikingtiden som er registrert i Norge, befinner 50 seg i Rogaland, og av disse ligger 20 omkring Hafrsfjord. Kristne skikker gjorde seg gjeldende gjennom at man reiste bautaer, ofte med innskrift over de døde. På Stavanger Museum finnes restene etter steinkorset fra Krossberg. Rikssamlingen. Slaget i Hafrsfjord rundt år 872 (eller litt senere) står sentralt i Norges historie. Madla kirkesogn. Fra 1100-tallet utgjorde gardene Madla, Revheim, Sør-Sunde og Nord-Sunde Madla kirkesogn Håland herred 1837. Madla kirkesogn ble en del av Håland herred sammen med dagens Sola kommune. Madla herred 1930-1965. Madla var egen kommune i perioden 1930-65. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla, med sine da 6 025 innbyggere ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Historisk utvikling. Malde (57 personer), Rewem (nå Revheim) (42), Sunde Sør (47) og Sunde Nor med 37 personer bosatt. Forsvaret. Madlamoen ekserserplass, som ble etablert i 1871, i dag KNM Harald Hårfagre, er rekruttskole for Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Idrett. Madla Idrettslag er bydelens fotballklubb med 919 medlemmer i alle aldre. Dette gjør Madla til Stavangers største fotballklubb. Lagets seniorlag spiller i 4. divisjon, men det er først og fremst ungdomsavdelingen som er klubbens flaggskip. Musikkorps. I Madla bydel finner vi flere musikkorps, blant annet Madlamark Skolekorps som i 2008 kom på 3. plass i NM, 1.divisjon janitsjar. Andre skolekorps er Sunde Skolekorps, Kvernevik Skolekorps og Hafrsfjord Skolekorps. Korpsene er tilknyttet Norges Musikkorps Forbund og har medlemmer i alderen 8 – 19 år. Delområder og grunnkretser. Det er 32 grunnkretser i bydelen, hvorav 3 ligger utenfor delområdene over. De tre ligger i Tjensvoll delområde. Bydelen består av fire valgkretser: Kvernevik, Sunde, Madlamark og Hafrsfjord. Bydelsutvalg. Madla bydelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom bydelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder bydelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i bydelen. Utvalget består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. Ap 2, Sp 1, V 1, KrF 1, H 3, FrP 2, Pp 1 Litteratur. Gunnar A. Skadberg: "Madla i fortid Madla – Revheim – Sunde", Stavanger 1996 Madshus. Madshus er en ski- og skiutstyrsprodusent som holder til på Biri i Gjøvik kommune. De produserer langrennski, turski, skisko og annet ski-tilbehør. Historie. De første "Madshus"-skiene ble laget av Martin Madshus i 1906 på en låve i Vardal ved Gjøvik. Produksjonen ble flyttet til Lillehammer i 1936 og videre til dagens beliggenhet på Biri i 1972. Fabrikken ble kjøpt av amerikanske K2 Sports Inc i 1988, men skiene produseres fortsatt på Biri. Det var tidligere mange skiprodusenter i Norge, men kun Madshus, Åsnes og Rønning Treski eksisterer i dag. Jens Weißflog. Jens Weißflog (født 21. juli 1964) er en tysk skihopper, og en av tidenes mestvinnende hoppere. Det er bare finnene Matti Nykänen og Janne Ahonen og polakken Adam Małysz som kan vise til flere seire i verdenscupen. Allerede som 19-åring vant Weißflog den tysk-østerrikske hoppuka 1983/84 for DDR. Samme vinter vant han OL-gull i normalbakken i Sarajevo, og han vant verdenscupen sammenlagt. De følgende årene dominerte Weißflog, sammen med Nykänen, internasjonal hoppsport. Han vant VM-gull i 1985 og 1989, og gjentok hoppukeseieren i 1985, 1991 og 1996. I 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Vegard Ulvang, Ernst Vettori og Trond Einar Elden. Weißflog greide å holde seg på internasjonalt toppnivå i hele tolv år. Verken overgangen fra DDR til forbundsrepublikken Tyskland i 1989/1990, eller overgangen til V-stil i 1993 påvirket Weißflogs resultater negativt. I 1994 vant han, 10 år etter sin første olympiske seier, to gullmedaljer under OL på Lillehammer, i storbakken og i lagkonkurransen. I 1996 la Weißflog opp som konkurransehopper, etter å ha tatt sin fjerde seier i den tysk-østerrikske hoppuka, en bragd han var alene om inntil finske Janne Ahonen vant sin fjerde seier i 2005/2006. Han er også blitt kjent i Norge etter at han viste fingeren til publikum under OL på Lillehammer. Hermes Trismegistos. Hermes Trismegistos (gresk: Ἑρμῆς Τρισμέγιστος for «trefoldig største Hermes») er en synkretistisk sammensmeltning av den greske måneguden Hermes og den egyptiske guden Thot. Frem til inn i Nytiden trodde man i Europa at "Hermes Trismegistos" var en historisk person. Hermes og Thot er også blitt identifisert med Enok. Over tid ble han utviklet til en gud for visdom og assosiert med magi, musikk, medisin, astronomi, geometri, tegning og skriving. Det greske tilnavnet Trismegistos, «den trefoldig store», kommer av at han hadde kunnskapen om de tre domener i naturen: det mineralske, det vegetabilske og det animalske. I den egyptiske formen, Thoth, var Hermes også gud over underverdenen hvor han skrev dommene over de dødes sjeler. Hermes var populær i middelaldersk magi og alkymi. Han var gullmaker og eier av et segl som kunne lukke hermetisk. Myten om dette seglet er opphavet til ordet hermetikk/hermetisk. Tekstene. Hermes Trismegistos var angivelig opphavsmann til de såkalte hermetiske skrifter, "Hermetica", hvorav de viktigste er samlingen "Corpus Hermeticum", "Asklepios" og "Smaragdtavlen". "Corpus Hermeticum" er en senere sammenredigering av 17 tekster fra 200- og 300-tallet, den første og mest kjente av disse er "Poimandres" (latin: "Pymander"). Teksten "Diskursen om den åttende og den niende" ble funnet blant Nag Hammadi-skriftene i 1945, mens "Utdrag fra talen til Tot" og "Verdens jomfru" er kjent fra 400-tallsantologien "Stobaei Hermitica". Eiganes og Våland. Eiganes og Våland er en bydel i Stavanger med 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Folketilveksten siden år 2000 er på 796 personer eller 4,1 %. Geografi. Vålandshaugen (84 moh.) er bydelens høyeste punkt. Her finner vi Vålandstårnet, et utsiktstårn oppført i 1895, med vokterbolig for byens første trykkvannsbasseng. Tidligere stod tårnet "Vålandspibå" her. På Kampen ligger Byhaugen, 76 meter over havet. Grenser. I nordvest går grensen til Tasta bydel på Kalhammaren, sør for Fortunaveien ved Stemmen idrettsanlegg. Den går videre ved Christian Bjellands gate, langs Lyngveien og opp til Byhaugen for så å fortsette vestover til Litle Stokkavatn og Store Stokkavatn. Sørøst for Store Stokkavatn ligger grunnkretsen Madlaforen/Sandal 2 som tilhører Eiganes og Våland. Bydelsgrensen går ned til riksvei 509 (Madlaveien) i sør, følger denne til Tjensvollkrysset for så å strekke seg over Mosvatnet (den sørlige delen av vatnet tilhører Hillevåg bydel) til Vålandsskogen. På Vålandshaugen avgrenses Eiganes og Våland i sør mot Hillevåg i Folke Bernadottes vei og Arne Garborgs vei. Helt i øst går grensen sør for Solbjørgveien og nord for Frida Hansens vei. Grunnkretsen Solbjørg tilhører Eiganes og Våland bydel. En del av Stavangers sentrumskjerne ligger i Eiganes og Våland, grunnkretsen Sentrum vest 2. Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser. Det samme gjelder Kongsgårdbakken, Haakon VIIS gate (med unntak av nr. 1) og Olav Vs gate. Grensen mot Storhaug i nordøst går langs Kongsgata og riksvei 44 til Stavanger Museum. Den går så i retning Consul Sigval Bergesens gate nær Hillevågsvatnet. Delområder og grunnkretser. 1 grunnkrets ligger i Bergjeland delområde, 1 i Kvalaberg og 1 i Madlamark. Bydelen omfatter fire valgkretser: Kampen, Stokka, Eiganes og Våland. Bydelsutvalg. Eiganes og Våland bydelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom bydelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder bydelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i bydelen. Utvalget består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. Ap 3, V 1, KrF 1, H 4, FrP 2 Bystatus. Bystatus innebærer at en kommune, et tettsted, anerkjennes som «by». Det formelle innholdet som følger med bystatus varierer fra land til land, og gjennom historien. At et sted har status som by betyr historisk sett at det har oppnådd denne status gjennom en allmenn aksept (sedvane) (i de fleste land frem til renessansen), eller at det fikk det som en fyrstelig/kongelig gunstbevisning/markedsplan. Dette betyr at; status er ikke noe man gir seg selv, det må altså kongebrev (kongelig resolusjon) eller tilsvarende, eller en allmenn anerkjennelse til. Byer er knyttet til handelsvirksomhet, og retten et lokalsamfunn fikk til å kalle seg by ved å inneha såkalt bystatus var nært knyttet til retten til å drive handel, og nasjonalstatens eller statsoverhodets ønske om å regulere og skattlegge handelsvirksomhet. Norge. For middelalderbyene er bystatus ofte ukjent. I enevoldstiden fra 1660 ble bystatus gitt av Kongen til steder som åpenbart hadde mulighet til å utvikle seg som bysamfunn på grunnlag av handelsvirksomhet og håndverk, virksomhet som etter loven skulle foregå innenfor byene. Havner med utskiping av trelast og fiskeprodukter var typiske. Byer og bystatus fantes helt fram til 1900-tallet på to nivåer, ladesteder og kjøpstader. Ladestedene skulle være underordnet en kjøpstad, og borgerne i ladestedet skulle løse borgerbrev i kjøpstaden. Kjøpstadsrettigheter innebar utvidet selvstyre, med rettsvesen og forvaltning, og enerett (monopol) til å drive næringsvirksomhet i det omkringliggende området. En viktig hensikt med å regulere næringslivet på denne måten var kontroll med skatteoppkreving til staten. Fra ca. 1850 er denne reguleringen av næringslivet mer og mer opphevet, og med det fikk også kjøpstadsrettigheter og formell bystatus knyttet til dette redusert verdi. Midt på 1900-tallet tok man i Norge i bruk betegnelsen "by" for både ladesteder og kjøpsteder. I årene siden 1990-tallet har mange norske tidligere herredskommuner ønsket seg bystatus,- selv om det ikke innebærer noe formelt lenger, alle primærkommuner står på like fot. Dog har departementet sagt at tettsteder med minst 5000 innbyggere, visse sentralfunksjoner og et visst tjeneste- og varehandelstilbud gjerne må ta seg bynavn, men dette endrer ikke statusen til kommunen eller tettstedet. I Norge forteller kommunenummeret om man har med en by med bystatus å gjøre, eller en tidligere herredskommune som har tatt seg bynavn. Er tredje siffer i kommunenummeret en 0 har man med en kommune med bystatus å gjøre. Dette har for eksempel de konsekvensene at byer med bystatus (til forskjell fra de som har tatt seg bynavn) alltid har de laveste kommunenummerne i sitt fylke, og i for eksempel NRKs valgsendinger og på tekst-tv forekommer disse kommunenes navn med versaler (store bokstaver), til forskjell fra andre kommuner som har valgt å kalle seg by. Fra og med 1993 kan et kommunestyre selv vedta at hele kommunen eller ett eller flere tettsteder i kommunen skal kalles for by. Engelsktalende land. Generelt for engelsktalende land er at man har flere typer byer – "town" og "city", samt flere betegnelser for tettsteder og bygder som "township", "village" og "hamlet". Begrepene oversettes ofte som henholdsvis «småby» og «storby», samt "bygdesentrum", "landsby" og "bygd", men størrelsen er ikke alltid en indikasjon på status. Flere byer som har status som "city" er små etter dagens målestokk, og fikk sin status i en tid hvor de var store relativt sett, eller som en slags belønning. Man finner også eksempler på "towns" som er store, men som av forskjellige grunner ikke har oppnådd den høyere statusen. Dette gjelder for eksempel noen av de nye byene i England, som ble opprettet på 1960- og 1970-tallet; enkelte av disse har vokst seg store, men flere har ennå ikke fått hevet sin status. Storbritannia. Bystatus innvilges av monarken i et kongelig charter. For å oppnå status som "city" kreves det normalt noe spesielt, som for eksempel at det ligger en katedral i byen. Byer som fikk status som "city" i middelalderen kan være små; den minste er St David's i Wales, med omkring 2000 innbyggere (2004), som er "city" nettopp fordi den er en katedralby. På den annen side er det ikke et absolutt krav at man har en katedral; dette gjelder f.eks. Milton Keynes. For å oppnå status som "town", i motsetning til landsby ("village" eller "hamlet") var kriteriet normalt at det fantes et etablert marked. I Skottland brukes fortsatt betegnelsen "burgh" på enkelte historiske byer. Disse har samme status som en "town" ellers i Storbritannia. I flere engelske byer har man en spesiell situasjon hvor et distrikt har fått status som "city", mens det fortsatt eksisterer flere byer ("towns") og landsbyer innenfor denne enheten. De gamle enhetene har da gjerne et visst selvstyre, tilsvarende det bydeler kan ha andre steder, mens storbyen har et overordnet ansvar. USA. De ulike delstatene, føderale områder og autonome områder bruker bybegrepet ulikt, og ettersom de er ulike jurisdiksjoner er det også ulike juridiske innhold. Hovedsakelig finner vi i i hvert fylke (county) en (eller flere) by(-er) (town), bysammenslutning(-er) (township) [en geografisk størrelse på 100 kvadratkilometer (el. eg. 9,6 km x 9,6 km)], landsby(-er) (village) og grend(-er) (hamlet). En spesiell betydning har ordet city, opprinnelig var dette i England en stiftsby med domkirke som var city, eller byen var city etter kongelig brev. Noen av byene i USA fikk kongebrev som city (før USA ble konstituert), og disse byene, samt noen som har fått betegnelsen av sine delstater, kaller seg nå city. Det er ikke noe krav om størrelse. I New England er fylket bare en administrativ enhet med lensmann (sheriff), mens styret foretas av byen (town). Ellers er fylket (county) det man kan sammenligne med en norsk kommune. (Selv om mange countys er større enn mange norske fylker). I enkelte jurisdiksjoner har man boroughs, som nærmest er å betrakte som byer på størrelse med et fylke. Bystater. Middelalderens bystater var et godt eksempel på at byer i visse tilfeller endog erklærte seg selvstendige, uavhengige av en nasjonalstat. Dette viser at byene er opprinnelig et dynamisk verktøy i en nasjons utvikling, under merkantilismen forsøkte fyrstene å monopolisere bydannelser, og begrepet "bystatus" kom til. Nå var bybenevnelsen en fyrstegave. Det norske radiumhospital. Det nye forsknings og parkeringshuset under bygging (2007). Radiumhospitalet er et sykehus på Montebello i Oslo som er høyspesialisert på behandling av kreftsykdommer. Sykehuset er Nord-Europas største kreftsenter. Radiumhospitalet ble i 2005 slått sammen med Rikshospitalet til ett helseforetak, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, to år senere endret til Rikshospitalet HF. Sammen med Ullevål universitetssykehus og Aker universitetssykehus ble de tre tidligere helseforetakene fusjonert til Oslo universitetssykehus HF i 2009. Radiumhospitalet har spesialiserte enheter for patologi, radiologi, klinisk kjemi, anestesi og klinisk forskning, og tar i mot henvisninger fra hele landet. De kliniske enhetene har et tett forskningssamarbeid med Institutt for Kreftforskning, som finnes ved sykehuset. Radiumhospitalet samarbeider også tett med Montebello-senteret på Lillehammer. Montebello-senteret er et lansdekkende rehabiliteringssenter for de som har eller har hatt kreft og deres pårørende. Radiumhospitalet skal være en drivkraft i forebygging, behandling og rehabilitering av kreft. Sykehuset ble innviet som landets første spesialsykehus for kreft av kong Haakon VII i 1932. Forskningsinstituttet teller ca. 300 ansatte hvorav ca. 200 av stillingene er eksternt finansiert; mange av de ansatte lønnes av Kreftforeningen samt en rekke andre nasjonale og internasjonale fond og institusjoner. Bildegalleri. Fil:Radiumhospitalet03.JPG|Radiumhospitalet ligger inntil Ring 3 Dr. Ragnar Mørks forskningspris. En personlig pris gis ut årlig fra apoteker Ragnar Mørk (1908–2002) sitt legat, til forskere fra Radiumhospitalet med gode forskningsresultater. Den var i 2002 på 100 000 kroner og i 2011 på 200 000 kroner. Sykehuset Østfold. Sykehuset Østfold er et sykehus med avdelinger i Fredrikstad, Moss, Sarpsborg og Halden. Sykehuset eies av Helse Sør-Øst. Dag Fornæss. Dag Fornæss (født 30. juni 1948 i Hamar) er en tidligere norsk skøyteløper. Han hadde sitt store gjennombrudd i 1969, da han i samme sesong vant norgesmesterskapet, europamesterskapet og verdensmesterskapet sammenlagt. Han ble også europamester i 1971. Foran OL-sesongen 1972 var målsettingen Ard Schenks nivå, men han slo opp en gammel lyskestrekk under sprint-NM og fikk sesongen ødelagt. Han satset alt på å komme i form til OL i Sapporo, men ble bare nr. 13 på 1500 m og 10 000 m. Han fikk tilbud om å være med i den profesjonelle ligaen som ble startet etter sesongen, men han valgte heller å legge opp. Fornæss representerte Hamar Idrettslag. I noen år var han også aktiv fotballspiller på toppnivå (Skeid). Dag Fornæss ble tildelt Morgenbladets Gullmedalje, Oscarstatuetten og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i 1969. I 1969 ga han ut boken "NM – EM – VM" på Aschehoug forlag i Oslo. Boken er på 97 sider og rikelig illustrert med bilder. Tom Daschle. Thomas Andrew Daschle (født 9. desember 1947 i Aberdeen i Sør-Dakota i USA), kjent som Tom Daschle, er den tidligere demokratiske opposisjonslederen i det amerikanske Senatet. Han representerte South Dakota i senatet fra 1986 til 2005. Han gikk av etter at han tapte valget 2. november 2004 mot den norskættede republikanske kandidaten John Thune. Daschles farfar og farmor var innvandrede russlandstyskere. Daschle kommer fra en katolsk arbeiderklassefamilie og var den eldste av fire brødre. Han ble den første i familien som gjennomførte høyere utdannelse da han i 1969 tok en grad i politologi ved South Dakota State University. Etter tre år som etterretningsoffiser ved United States Air Force tilknyttet Strategic Air Command, var han i fem år medarbeider til Sør-Dakota-senatoren James Abourezk. Han ble innvalgt i det amerikanske Representantenes hus i 1978, hvor han satt i fire perioder. I 1986 ble han første gang innvalgt i Senatet. Han ble gjenvalgt med overveldende majoritet både i 1992 og i 1998. I 1994 etterfulgte han George Mitchell som demokratenes leder i Senatet. I 2004 drev republikanerene en voldsom valgkamp mot Tom Daschle, til tross for at det er tradisjon for at en går til forntalangrep hverandres ledere i senatet. Etter en lang og hard valgkamp tapte Daschle mot republikaneren John Thune 49% mot 51%, eller ca 3 100 stemmer. Allerede i januar 2007 gikk Daschle inn for Barack Obamas kandidatur til nominasjonen til demokratenes presidentkandidat. Daschle var også aktiv i å få gjenvalgt demokraten Tim Johnson fra samme stat i 2008. Johnson hadde vært sykemeldt etter at han fikk et hjerneslag i november 2006 og trengte dermed hjelp til å samle inn penger til valgkampen. Johnson fristnet til, og vant valget. 19. november 2008 ble det meldt at han ville bli utnevnt til helseminister i Barack Obamas regjering. I februar 2009 derimot, kunngjorde Daschle at han ikke ville takk ja til ministerposten likevel grunnet skattesnusk. KNM Harald Haarfagre. Inngangen til KNM Harald Haarfagre en maidag i 2010.KNM «Harald Haarfagre» (også kjent som Madlaleiren) er felles rekruttskole for Sjøforsvaret og Luftforsvaret i Madla bydel i Stavanger. Den er Norges største militære rekruttskole hvor alle som skal tjenestegjøre i Sjøforsvaret og de fleste (noe luftvernpersonell utdannes på Ørlandet og Bodø) som skal tjenestegjøre i Luftforsvaret har rekruttiden sin. Enkelte lærlinger som skal tjenestgjøre i Hæren har også rekruttperioden sin her. Rekruttiden er på rundt 8 uker og rekruttene blir trent i militær fremferd, stridsteknikk, sluttet orden, geværeksersis og faglige ferdigheter for våpengrenen. Som del av rekruttutdanningen er det en musikktropp og en verkstedstropp hvor rekrutter med interesse innen henholdsvis musikk og mekanikk får drive med dette i tjenestetiden i tillegg til ordinær rekruttutdanning. Valgmulighetene innen videre tjeneste er like enten man gjennomfører rekruttskole i musikk-/verkstedtropp eller en ordinær tropp. KNM Harald Haarfagre har siden 2004 hatt Regional Støttefunksjon (RSF) for personell ved Jåtta og Sola. I 2004 ble det oppført bygg for å gi den nødvendige økte sengekapasitet. Den 8. juni 2007 stod nytt messebygg oppført, med plass til 72 befal og 448 menige. Befalsskolen for Sjøforsvaret flyttet inntak og grunnutdanning fra Horten til KNM Harald Haarfagre sommeren 2005. Leiren har vert benyttet til militære formål siden 1871 og i 1934 fikk den navnet Madlaleiren. Etter 2. Verdenskrig ble leiren stående delvis ubrukt frem til 1948. Fra dette året var det spredte kontingenter fra Sjøforsvaret som holdt til i leiren. På bakgrunn av dette markerte de i 1998 50-års jubileum for rekruttopplæring. I 1952 vedtok Stortinget at Marinens rekruttskole skulle legges til leiren, og også at marinen skulle formelt overta leiren. Tre år senere tok leiren navnet KNM Harald Haarfagre. Fra 1. januar 1994 ble KNM Harald Haarfagre Sjøforsvarets sentrale rekruttskole og 1. august 2002 ble leiren også Luftforsvarets rekruttskole. John Thune. John Randolph Thune (født 7. januar 1961 i Pierre, Sør-Dakota) er en norskættet amerikansk republikansk politiker. I valget i november 2004 ble han valgt til USAs senat. Han inntok denne plassen i 2005. Etter å blant annet ha vært jernbanedirektør ble Thune innvalgt i Representantenes hus i 1996. Han ble gjenvalgt i 1998 og 2000. I 2002 utfordret han senator Tim Johnson, men tapte med 524 stemmer. Den 2. november 2004 slo han demokraten Tom Daschle med 51 % av stemmene. Han er populær i partiet, og det ble antatt at han ville stille i presidentvalget i 2012, men han gjorde det klart at han heller ville satse på senatet. Thune ble kritisert for å stemme for finanskrisepakken i 2008, en lov som særlig kritiseres av Tea Party-bevegelsen. Tasta. Tasta er en bydel i Stavanger med 13 718 innbyggere (1. januar 2007). Folketilveksten i bydelen siden år 2000 er 2,6 prosent (353 personer), som er kommunens laveste tilvekst. Til gjengjeld økte folketallet i fastlandsdelen med hele 42,0 % på 1990-tallet. Det var byens høyeste vekstrate. Folkemengden i 2009 blir ifølge framskrivingen ca. 13 900 personer. Geografi. Bydelens landareal er 10,87 km² (uten Austre Åmøy 7,19 km²). Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. I nord og vest grenser bydelen Tasta til Randaberg kommune. Grensen følger det gamle skiftet mellom gårdene Finnestad, Høie, Nedre og Øvre Tasta, gårdene Leikvoll, Håland, Goa og Rygg i Randaberg. I sør følger grensen det gamle skiftet mellom Nedre Tasta og den tidligere gården Eiganes og gården Stokka. Grenselinjen går fra Kalhammaren til Knutmannsteinen på Byhaugen og videre vestover til Store Stokkavatnet, som tidligere også ble kalt Tastavatnet. Tastaveden, ca 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.) Midt på Austre Åmøy troner to markante høydedrag. Det høyeste, Brenningstua, er 72,5 meter over havet. Historie. I høymiddelalderen finner vi fire gardsbruk på det nåværende Tasta. To gardsbruk var utskilt fra hovedgarden Tasta; nemlig Høie og Finnestad. Vi vet med sikkerhet at folketapet etter svartedauden i 1350 førte til at Høie og Finnestad ble fraflyttet. Folket konsentrerte seg om de to rikeste og største gardene, Øvre- og Nedre Tasta. I 1838 hadde Nedre Tasta 21 bruk, Øvre Tasta ti bruk i tillegg til Dusavik. På Finnestad fantes det ni bruk og på Høie ti bruk. I 1866 var tallet på bruk steget til 71 på Øvre Tasta, 55 bruk på Nedre Tasta, mens Høie og Finnestad hadde henholdsvis 12 og 21 bruk. Idrett. Bydelen har tre fotballklubber; Vardeneset B.K, Tasta IL og Pol IL. Ikke langt fra Teinå Skole finnes Tasta Skatepark som er en av landets største skateparker. Delområder og grunnkretser. én grunnkrets ligger i Kampen delområde (Kalhammaren 2) og én i Øyane (Austre Åmøy). Bydelen består av tre valgkretser: Austre Åmøy, Ytre Tasta og Indre Tasta. Bydelsutvalg. Tasta bydelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom bydelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder bydelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i bydelen. Etter valget i 2011 ble et nytt bydelsutvalg konstituert. Det nye utvalget har 2 ungdomspolitikere fra Tasta bydel. Den yngste av dem, Anders Hauge Steinbakk (16 år) er det yngste medlemmet som har blitt valgt inn i Tasta bydelsutvalg i Tastas historie! Anders representerer Arbeiderpartiet og er elev ved Stavanger Katedralskole. Utvalget består av elleve medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. Ap 3, KrF 1, V 1, H 3, FrP 2, Pp 1 Hinna. Hinna er en matrikkelgård, en menighet og en bydel sør i Stavanger. Bydelen har 20 008 innbyggere, pr 1. januar 2008. Hinna grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Grensen til Hillevåg går ved Breiflåtveien og Breidablikkveien. Geografi. Det høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh., fulgt av Hinnaberget (112 moh.). Fjellknausen Husaberget markerer det høyeste punktet på Gausel, 89 meter over havet. På Godeset når Heddeberget (eller Heddå som den også kalles) 76 meter, Ulsberget lenger sør 75 meter. Grensen til Hillevåg bydel i nordøst går langs Breidablikkveien og Breiflåtveien, mens Hinna i sør avgrenses mot Sandnes rett sør for Forus Travbane og Vassbotnen. I sørvest, mot Sola er grensepunktet vest for Næringsveien. Grensen går videre til Nesbuvegen og følger deretter Grannesveien til Professor Olav Hanssens vei, hvor Sola møter Hillevåg bydel. I nordvest ligger friområdet Sørmarka, som er delt mellom Hinna og Hillevåg langs E 39-tunnelen. Hinna møter Hillevåg ved Dalsetkroken. Gauselskogen er fredet under navnet Gausel naturreservat. Naturreservatet utgjør et 56 dekar stort område med edelløvskog og har et usedvanlig rikt fugleliv. Hinnavågen og Jåttåvågen blir av og til brukt for å betegne henholdsvis nordre og søndre del av vågen på Hinna, men de to navnene blir ofte brukt synonymt. Historie. Hinna ligger på et lavt eid mellom Gandsfjorden og Hafrsfjord, og det opphavlige navnet henspeiler antageligvis til terrengformen, avledet av et gammelt germansk ord med betydning "kløyve" eller "skjære av". I perioder med høyere havnivå har avstanden mellom de to fjordene har vært enda kortere enn i dag. Navneformene "Hinndenn" (1563) og "Hinde" (1610, 1616, 1886) har også vært brukt. Hinna er en del av et område med mange og rike arkeologiske funn, som viser spor etter mennesker og bosetninger helt tilbake til steinalderen. På Gausel er det funnet en lang rekke gravrøyser, hvorav flere kan være fra eldre jernalder, en periode med enklere gravleggingsskikker enn den senere vikingtiden. Omfattende arkeologiske undersøkelser ble gjennomført i området i 1997-2000. Både på Jåttånuten og på Ulsberget er det funnet rester etter bygdeborger fra folkevandringstid. En del av gravrøysene på Gausel kan også stamme fra denne perioden. En godt bevart skålvekt av fortinnet bronse ble funnet på Jåtten i 1891, antagelig fra yngre jernalder. Vekten var beskyttet av et bronsefutteral med forgylte ornamenter i irsk stil. Sammen med skålvekten lå to små ull-lapper til å dekke skålene. Under futteralet lå også en ringnål av bronse og en lerretspose med åtte små blylodd til vekten. Kanskje har dette vært en skatt som har vært gjemt under en ufredsperiode. På Gausel er det funnet hele 22 gravhauger, datert til merovingertid og vikingtid. Disse omfattet blant annet Båtgravene på Gausel og Gauseldronningens grav, der sistnevnte er regnet som en av de fineste kvinnegravene i Norge. Tilsammen vitner de mange funnene om at området har vært et vesentlig maktsenter i vikingtiden. Spesielt vitner mange eksempler på irsk metallkunst at Irland har vært hardt utsatt for vikingtokter fra Rogaland. Da skipreide-ordningen ble opprettet på 1000-tallet inngikk Hinna som en del av Jåtten skipreide. Etter svartedauden lå mange gårder rundt Stavanger øde, deriblant også matrikkelgården Hinna. I mot slutten av middelalderen var størsteparten av jordeiendommene rundt Stavanger tilhørende biskopen og domkapittelet i byen, deriblant også matrikkelgårdene Jåtten og Gausel. Matrikkelegården Hinna var derimot på private hender. På 1700-tallet hadde byborgerne i Stavanger enerett på all kjøp av korn innenfor en tremilsgrense omkring byen. Mange båter handlet likevel direkte med bøndene langs Gandsfjorden og ga en bedre pris enn byborgerne. Omkring 1760 forsøkte Stavngerborgerne å stramme inn på de gamle næringsprivilegiene sine. Dette førte til at gårdene Jåtten, Sola og Goa gikk til skattenekt, med krav om at kongen fjernet de gamle handelsrettighetene. I denne saken vant bøndene fram, og fra og med 7.juni 1765 kunne bøndene omkring Stavanger handle fritt med den de ville. I matrikkelen fra 1886 er Hinna matrikkelgård registrert med gårdsnummer 17 og bruksnummer 1-8, med bruksnavn Hinna (4 bruksnummer), Hindalsmyren (2 bruksnummer), Hindal (1 bruksnummer) og Tunet (1 bruksnummer). Hindal gård ble i 1825 gitt i bryllupsgave fra Helmich Gabrielsen til datteren Karen Laurentse og ektemannen Ole Helliesen. Helliesen var selv en rik skipsreder, han ble Stavangers første ordfører, og han hadde råd til å videreutvikle eiendommen. Hovedhuset ble bygget i 1845. Hindal gård er karakterisert som ett av de viktigste kulturminnene i kommunen . Hindalsskogen ble plantet av sønnen Ole Helmich Helliesen, som også startet den første planteskolen i Rogaland, på Hindal i 1855. Maleren Bernhard Hinna (1871–1951) var odelsgutt fra Hinna. Han var en tid elev hos Matisse, debuterte på Statens Kunstutstilling i 1895, og hadde siden en rekke utstillinger både i Norge og i utlandet. Bedehuset Betlehem ble bygget på Jåtten i 1875. Det er nå flyttet til Norsk Folkemuseum. Jærbanen mellom Stavanger og Egersund kom i drift i 1878. Femten stasjoner var opprettet langs banen, og en av dem lå på Hinna. Jåtten Ungdomslag ble stiftet 10.januar 1882. Ungdomshuset Idun var ferdigstilt året etter, i 1883. Laget ga ut en egen håndskreven avis "Voni". I 1908 startet arbeidet med å tømme det 4.5 km² store Stokkavatnet på Forus, for å gi mer dyrkningsjord. Vannet var svært grunt og hadde et yrende fugleliv. Foruskanalen, som ble brukt til å lede bort vannet mot Hafrsfjord, ligger stykkevis i Hinna, like ved grensen mot Sandnes kommune. I januar 1930 åpnet Hinna telefonsentral som den fjerde automatsentralen i Norge utenfor de store byene. Automatsentralen ga plass til 160 abonnenter, og sommeren 1931 var antallet abonnenter kommet opp i 143. Sentralen er i dag vernet. Norges statsbaner besluttet i mai 1938 å stille eiendommen på Vaulen til disposisjon for Stavanger Friluftsråd, som offentlig badeområde. Hele eiendommen, bortsett fra verkstedhallene, ble åpnet for publikum. Forutsetningen var at NSB ikke fikk ny bruk for området, at badeplassen ble holdt i ordentlig stand og at det ikke ble utført skade på eiendommene. Den tyske okkupasjonsmakten startet i 1943 arbeidet med å sprenge ut en kommandosentral i Jåttånuten. Denne ble i 1945 overtatt av det norske forsvaret, som fortsatte å utvide bunkersanlegget. Det ble tatt i bruk først av Luftforsvaret, senere i 1957 også av Sjøforsvaret. Forsvarskommando Sør-Norge flyttet fra Oslo i 1987 og etablerte seg da i Jåttånuten. Etter en større utbygging anla NATO sitt Joint Headquartes North på Jåtten med offisiell åpning 1.juli 1994. Det norske forsvaret endret sin kommandostruktur etter et Stortingsvedtak i 2001, og Fellesoperativ Hovedkontor FOHK ble lagt på Jåttå. Oså NATO endret i 2003 kommandostruktur, med følge at Jåtten fra og med 23.oktober 2003 ble omgjort til ett av NATOs Joint Warfare Center. Oppgaven til senteret er å trene deltakere fra medlemslandene i felles operasjoner. Hinna var tidligere en del av Hetland kommune, men etter sammenslåingen mellom kommunene Stavanger, Hetland og Madla 1.januar 1965 ble Hinna en del av den nye storkommunen Stavanger. Hinna Fotball ble stiftet i 1917 og er i dag en av de største klubbene i Stavanger. I løpet av en tyveårsperode ble det bygget 17 betongplattformer i Jåttåvågen. Arbeidet startet i 1971 med byggingen av lagertanken til Ekofiskfeltet, et arbeid som varte i to år. Norwegian Contractors utviklet i Jåttåvågen Condeep-plattformen, og den første av en lang rekke plattformer ble ferdigstilt i 1973. På det meste var nesten 3000 arbeidere sysselsatt med glidestøping i Jåttåvågen. En ulykke skjedde 23.august 1991, da betongunderstellet til Sleipner A sank til bunns i Gandsfjorden. “Det skjeve tårnet” i Jåttåvågen er fremdeles et godt synlig merke etter den aktive anleggsperioden, som ble avsluttet i 1995. Hinna kirke ble bygget i 1967. Statoils hovedkontor ble opprettet på Forus i 1979. Gausel naturreservat ble opprettet i bydelen 21.desember 1984. Utbygging. Hinna Park er navnet på det nye utbyggingsområdet i Jåttåvågen, hvor det skal oppføres flere tusen boliger. Arbeidet startet i 2004/2005 og ventes sluttført nærmere 2010, og vil gi plass for opptil 10 000 nye innbyggere i bydelen, hvilket vil gjøre den til Stavangers største. Viking Stadion ligger i Jåttåvågen. Delområder og grunnkretser. Det er 36 grunnkretser i bydelen. Hinna består av tre valgkretser: Hinna, Gausel og Vaulen. (Deler av Vaulen valgkrets ligger i Hillevåg bydel). Bydelen Hinna inneholder de to menighetene Gausel og Hinna. Bydelsutvalg. Hinna bydelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom bydelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder bydelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i bydelen. Utvalget består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. Ap 2, V 1, KrF 1, Sp 1, H 4, FrP 2 Hillevåg. Hillevåg (tidligere Hetland kommune) er en bydel i Stavanger med 18 007 innbyggere (2006), en økning med 439 personer siden år 2000 (2,5 %). Hillevåg bydel ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred, som ble sammenslått med Stavanger i 1965. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Det er to bydelshus i Hillevåg, ett på Tjensvoll og ett i Bekkefaret. Grensen til Hinna bydel i sør går langs Breidablikkveien og Breiflåtveien, mens Hillevåg i nord avgrenses mot Eiganes og Våland bydel i Folke Bernadottes vei, Arne Garborgs vei og rett nord for Frida Hansens vei. I vest strekker Hillevåg seg nesten til Madlakrossen. Grensen går i Morgedalsveien, Hemmestveitbakken, rett vest for Jernaldergården og øst for Gosen. I sørvest møter Hillevåg Sola langs Kristine Bonnevies vei og Professor Olav Hanssens vei, i Sørmarka og ved Dalsetkroken går grensen til Hinna. Mosvatnet er delt mellom Hillevåg og Eiganes og Våland bydeler. Bydelsgrensen i nordvest går langs riksvei 509 (Madlaveien) til Tjensvollkrysset. Hillevåg huser viktige institusjoner som sykehus (Stavanger Universitetssjukehus) og universitet. Bydelen er ellers preget av en del småindustri og forretningsvirksomhet. Kilden kjøpesenter ligger ca. 2 km sør for Stavanger sentrum. Landarealet er 8,08 km². Det høyeste punktet er Ullandhaug, 136 meter over havet, fulgt av Litle Ullandhaug (119 moh.) og Limahaugen (111 moh.). Hvis vi også medregner byggverk, så er masten på Ullandhaugtårnet Stavangers høyeste punkt, toppen rager 199 meter over havet. Tårnet ble bygd av daværende Televerket i 1963. Rica Forum Hotel, som åpnet 7. september 2001, er Stavangers nye kongresshotell, beliggende på Tjensvoll. Det elipseformete hotellet i glass og aluminium ruver i Stavanger. Med sine 21 etasjer 60 meter over bakken, er det Stavangers høyeste bygning. Bydelen omfatter valgkretsene Kvalaberg, Ullandhaug, Tjensvoll samt en del av Vaulen (hoveddelen av Vaulen valgkrets ligger i Hinna bydel). Delområder og grunnkretser. Det er 30 grunnkretser i bydelen, hvorav 2 ligger utenfor delområdene over. De 2 grunnkretsene ligger i Våland delområde. Bydelsutvalg. Hillevåg bydelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom bydelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder bydelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i bydelen. Utvalget består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. Ap 2, Sp 1, V 1, KrF 1, H 4, FrP 2 Leif Johan Sevland. Leif Johan Sevland (født 13. september 1961 på Avaldsnes på Karmøy) er en norsk politiker fra partiet Høyre. Sevland var ordfører i Stavanger fra 1995 til 2011, da han ikke ønsket å stille som Høyres ordførerkandidat. Som ordfører gjennom 16 år i Stavanger gjorde Leif Johan Sevland seg særlig bemerket som en aktiv talsmann for oljeindustrien. Han har engasjert seg sterkt for å styrke Stavangers fundament som Norges oljehovedstad. I løpet av hans funksjontid har det funnet sted en omfattende nyetablering av oljeselskaper og oljeserviceselskaper i Stavanger og regionen. Som styreleder i den regionale næringsutviklingsselskapet Greater Stavanger, har Sevland tatt mange initiativ som har kommet regionen og det regionale næringsliv til gode. Han har blant annet stilt seg i spissen for delegasjonsreiser, først og fremst til OTC i Houston, men også til en rekke andre byer i verden, der formålet har vært å stimulere til vekst og nyskaping. Han var blant initiativtakerne til etableringen av World Energy Cities Partnership (WECP) midt på 1990-tallet, og han har gjort tjeneste som organisasjonens president i ni år. Sevland er sterkt opptatt av kultur. Et absolutt høydepunkt i hans karriere som ordfører var da Stavanger og regionen ble utpekt som Europeisk kulturhovedstad i 2008. Han har vært en drivkraft i byggingen av Stavangers nye konserthus, som står ferdig i 2013. Også byggingen av Norsk Oljemuseum er et viktig kulturprosjekt som ble gjennomført i hans ordførerperiode. Han engasjerte seg sterkt i prosjektet, i møte med stor lokal motstand. Sevland er sterkt opptatt av det flerkulturelle fellesskap, og har vært en sterk støttespiller for den internasjonale skolen og de øvrige utenlandske skolene som er etablert i Stavanger. Leif Johan Sevland har sin utdannelse fra Rogaland distriktshøyskole, samfunnsfaglig studieretning. I årene 1988 til 1994 jobbet han ved Forus Travbane, hvor han fra 1989 var daglig leder. Fallujah. Fallujah ligger like vest for Bagdad Fallujah (arabisk: فلوجة, noen ganger skrevet Falluja, Fallouja eller Falloujah'") er en by i den irakiske provinsen Al Anbar, 65 km vest for Bagdad. Omtrent 350 000 innbyggere bor i byen. Den er kjent som «"moskeenes by"» fordi det finnes over 200 moskeer i Fallujah og området rundt. Den blir regnet som et av sentrene for Sunniislam. De siste års krigshandlinger i Fallujah har medført rapporter om ødeleggelse av opptil 60% av byens bygningsmasse, hvorav 20% er total ødeleggelse. Dette inkluderer 60 av byens moskeer. Historie. Det har bodd mennesker i området i mange tusen år og det finnes bevis for at den var befolket i den babylonske perioden. Opprinnelsen for byens navn er noe uklart, men en teori går på at det syriske navnet, Pallugtha kommer fra ordet "skille". Den moderne byen Fallujah ble grunnlagt i det 4. århundre i nærheten av en tidligere by med navn Misiche, hvor den romerske keiseren Gordian III hadde blitt drept under slaget om Misiche i 244. Det var en liten og ubetydelig by for mesteparten av sin historie. Under Det osmanske riket ble Fallujah et stopp på en av landets hovedfartsårer gjennom ørkenen vest for Bagdad. I 1947 hadde byen rundt 10 000 innbyggere. Den vokste raskt til en større by så snart Irak fikk sin uavhengighet, godt hjulpet av oljens inntog i landet. Den geografiske posisjonen langs en av hovedveiene ut fra Bagdad gav den en viktig posisjon. Saddam Hussein styrte Irak fra 1979 til 2003, og under hans styre ble Fallujah et område som ble viktig i støtte til regimet. Mange av innbyggerne i den hovedsakelig sunnimuslimske byen var ansatte i den irakiske staten og mange av de fremtredende medlemmene av Ba'athpartiet var opprinnelig oppvokst i byen. Byen ble sterkt industrialisert under perioden ved byggingen av flere store fabrikker. Etter Amerikas forente stater og Storbritannias okkupasjon av landet i 2003 ble Fallujah en base for den irakiske motstandsbevegelsen. Jåttånuten. Jåttånuten (139 moh) er det høyeste punktet i Stavanger kommune. Inne i fjellet er det sprengt ut og bygget et bunkeranlegg. Blant annet holder NATOs Joint Warfare Center til her. Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) holdt også til her frem til 1 august 2009, da FOHK ble nedlagt og et nytt hovedkvarter, FOH (Forsvarets operative hovedkvarter) ble opprettet på Reitan utenfor Bodø. Kveldssanger. "Kveldssanger" (utgitt 1995) er Ulvers andre studioalbum, gitt ut av plateselskapet Head Not Found. På denne platen bryter bandet med stilen de hadde på sitt forrige album "Bergtatt" ved å lage et rolig album basert på akustisk gitar. Likevel opprettholder de mye av den samme mystiske, myteinspirerte stemningen de hadde på "Bergtatt". Reinhard Selten. Reinhard Selten (født 5. oktober 1930) er en tysk matematiker og økonom. Reinhard Selten ble født i Breslau i Tyskland (i dag Wrocław i Polen). Etter andre verdenskrig ble familien i likhet med andre tyskere fordrevet fra Schlesien, og han studerte matematikk i Frankfurt am Main, ble kandidat i 1957 og doktor i 1961. Etter flere års arbeid med økonomiske emner ble han i 1968 utnevnt til økonom, og ble professor i økonomi i Berlin, Bielefeld og Bonn. Han gikk av med pensjon i 1996. Reinhard Selten mottok, sammen med John Harsanyi og John Forbes Nash Jr., i 1994 Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel for sitt arbeid innenfor spillteori. Han er også kjent for sitt arbeid med begrenset rasjonalitet og eksperimentell økonomi. Selten ble i 2006 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. John Forbes Nash. John Forbes Nash jr. (født 13. juni 1928 i Bluefield, West Virginia) er en amerikansk matematiker som har jobbet innenfor spillteori. Han fikk, sammen med to andre forskere, Reinhard Selten og John Harsanyi, Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 1994. I 1950 presenterte John Nash et bevis for at likevekter eksisterer i alle endelige ikke-kooperative spill. Et spill kjennetegnes av at spillernes realiserte belønninger ikke bare avhenger av deres egne handlinger, men også av handlingene til andre spillere, og at dette er åpent kjent. Denne typen interaksjon er utbredt i det politiske liv. For eksempel er stemmeoppslutningen til et parti i valg avhengig av hvilket program partiet stiller på, men også av hvilke programmer de andre partiene stiller på. Ikke-kooperative spill kjennetegnes av at endelige selvbindinger ikke kan gjøres gjeldende. Dette betyr at bare løfter og trusler som det er i spillerens interesse å gjennomføre, vil bli gjennomført når spørsmålet om dette aktualiseres. For eksempel er ikke valgløfter i seg selv bindende for partier. En Nash-likevekt kjennetegnes av at spillernes strategier (fullstendige planer for de handlinger som skal gjennomføres i spillet) er beste svar mot hverandre. I en slik likevekt har ingen spiller grunn til å angre sine handlingsvalg, gitt de øvrige spillernes handlingsvalg og det spilleren visste da han eller hun handlet. I moderne statsvitenskap utvises det stor skepsis til argumenter om at spillere vil være utenfor likevekt. Dette fordi slike hypoteser innebærer at minst en spiller har sterke incitamenter til å endre sin adferd, og at en derfor har grunn til å tro at situasjonen er ustabil i en fundamental forstand. Nash' bevis for eksistens av likevekt er meget sentral, fordi det viser at det vi leter etter (likevekt) så godt som alltid finnes. Filmen "Et vakkert sinn" (engelsk: "A Beautiful Mind") er inspirert av hans liv. Filmen er løselig basert på biografien med samme tittel – skrevet av Sylvi Nasar. Biografien gir et langt mer etterrettelig bilde av Nash' liv. Eina. Eina er ei bygd og et tettsted i Vestre Toten kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i nordenden av Einavatnet (eller Einafjorden). Fra Einavatnet løper Hunnselva nordover mot Mjøsa. I hele bygda bor det om lag 1 600 mennesker (1998). I tettstedet er det stasjon på Gjøvikbanen, mellom stoppestedene Bleiken og Reinsvoll. Eina sentrum ligger ca 12 kilometer sør for kommunesenteret Raufoss. Einas historie - jordbruk og jernbane. Det har vært fast bosetting på Eina sia høgmiddelalderen. Mesteparten av området rundt Einafjorden var rydda og bosatt før svartedauden. Men med pesten ble bygda for det meste folketom; folk bosatte seg heller i områder som var gunstigere for jordbruk, særlig lenger øst på Toten. På 1600-tallet var det igjen bosetting på de fleste gardene rundt Einavatnet, og bygda ble da kalt Einastranda. Først med jernbanen kom kortforma "Eina", som navn på stasjonen. I 1902 åpna Gjøvikbanen, og Eina fikk sin egen stasjon. Med åpningen av Valdresbanen i 1906 ble Eina et jernbaneknutepunkt, en typisk stasjonsby. På Eina greina Valdresbanen av Gjøvikbanen. I stasjonsbyen kom det flere kafeer, hoteller, butikker samt meieri. Eina som tettsted ble svekka da passasjertrafikken på Valdresbanen ble nedlagt i 1989. På Hågår, sør for Eina sentrum, var det for øvrig også stasjon. Den tidligere kommunen Eina. Eina ble skilt ut som egen kommune i 1908, samtidig med Kolbu. Tidligere hadde de to bygdene vært en del av Vestre Toten. Med egen kirke (bygd 1890) og et livlig tettsted fikk einaingene argumenter for mer lokalt sjølstyre. Men kommunen hadde et lite befolkningsgrunnlag. I 1908 hadde Eina 1 173 innbyggere, og kommunen ble en av de minste i Kristians amt. Kommunestyremøtene ble holdt i herredshuset Folkvang. I 1964 ble Eina igjen innlemma i Vestre Toten, som et ledd i Schei-komiteens arbeid med å redusere antall kommuner i Norge. Christiansholm festning. thumb Christiansholm festning var en del av Christian IVs plan for forsvar av Kristiansand (daværende Christianssand) da byen ble grunnlagt i 1641. Fredriksholm festning lenger ute i fjorden stod ferdig i 1658, men denne ga ikke tilstrekkelig beskyttelse av den nye byen som etter hvert vokste frem. Også østre havn lå ubeskyttet. Byggingen startet i 1666 og var fullført i 1672. Gjennom 200 år gjorde beliggenheten og de omfattende befestningene Kristiansand til en strategisk viktig by – både i krig og fred. Anleggene ble omtalt på linje med Akershus og Bergenhus. Bygging. Arkitekt for festningen var generalkvartermester Willhelm Coucheron. Den ble anlagt på en holme, vel 100 meter fra land. Det ble bygd en pælebro inn til fastlandet. I dag er festningen landfast. Byens innbyggere protesterte mot festningen, for det var de som måtte betale anlegget gjennom ekstraskatter og pliktarbeid. Innbyggertallet var kun 1.544 på denne tiden. Utbygging. I 1686 besluttet Christian V å flytte orlogsverftet og orlogsstasjonen fra Isegran ved Fredrikstad til Kristiansand. Verftet ble lagt i vestre havn. Ingen av de to eksisterende festningsanleggene, Fredriksholm og Christiansholm, kunne beskytte dette området. Derfor ble det lagt frem forslag om ytterlige befestninger rundt Kristiansand, denne gang batterier på Lagmannsholmen, Dybingen og Odderøya. Forslaget ble approbert i 1686 og arbeidene igangsatt året etter. Under den store nordiske krig (1709–1720) ble det bevilget penger til utbedring av batteriene på Christiansholm og de øvrige festningsanlegg i Kristiansand. Bestykningen ved festningen har som ved de andre festningsanleggene i Kristiansand variert. I 1667 var det 25 skyts, mens det var hele 62 skyts i 1695. Napoleonskrigene. Festningen har løsnet skudd mot en fiende ved en eneste anledning. Det var i 1807 under Napoleonskrigene. Engelskmennene hadde gjort krav på den dansk/norske flåten og hadde tatt det meste etter bombardementet av København i dagene fra 2. til 5. september 1807. Enkelte skip var fremdeles under dansk/norsk kommando, blant dem linjeskipet «Prinds Christian Fredrik» med 70 kanoner som befant seg i Kristiansand. Kaptein Stopford seilte mot byen med linjeskipet «Spencer» og tre andre krigsskip og meddelte i brev at han ønsket å overta skipene og truet med å åpne ild mot byen hvis skipet ikke ble utlevert. Stiftsamtmann Nicolai Emanuel de Thygeson svarte at festningen i så fall ville åpne ild. «Spencer» stevnet inn byfjorden og ble beskutt fra Christiansholm. Dette virket etter sin hensikt, og «Spencer» forsvant sammen med de andre krigsskipene. Nedleggelse. 13. juni 1872 ble det ved kongelig resolusjon fattet vedtak om en stor sanering av festningsverk over hele landet. I Kristiansandsområdet ble samtlige nedlagt, kun to, Christiansholm og Lagmannsholmen ble igjen, men ingen av dem hadde lenger militær betydning. Status. Christiansholm er en svært godt bevart tårnfestning, omgitt av en massiv gråsteinsmur i vinkler som følger holmens ytterste bredd. Innenfor murene er det et ytre, rundt tårn, en rotunde, med en diameter på 35 meter. Veggene er 5 meter tykke. På toppen av ytre tårn er det en plattform med batteri. Indre tårn har fire etasjer: kruttkammer, offisersrom, vaktrom og loft. Mellom tårnene er det en hvelvet rundgang. I dag er Christiansholm en turistattraksjon og åsted for en rekke kulturarrangementer og festligheter. Festningen er også tilholdssted for Christianssand Artillerie Compagnie som har guiding og enkelte reenactmentlignende opptredender på festningen i sommersesongen. Barry Goldwater. Barry Morris Goldwater (født 1. januar 1909 i Phoenix i Arizona i USA, død 29. mai 1998 i Paradise Valley i Arizona i USA) var en amerikansk politiker og en nøkkelperson i grunnleggelsen av den moderne konservative bevegelsen i USA. Han personifiserte skiftet i balansen i amerikansk kultur fra nordøst til vest. Goldwater var medlem av senatet i fem perioder for Arizona og var den republikanske presidentkandidaten i 1964. Bakgrunn. Goldwater var født i Phoenix, mens staten Arizona fortsatt var del av Arizona Territory. Hans far var opprinnelig jøde, men konverterte til kristendommen for å gifte seg med sin forlovede, Barry Goldwaters mor. Familien eide en forretning som gjorde dem komfortabelt rike. Ved en anledning på en golfbane i Maryland, ble senator Goldwater fortalt at «Du kan ikke spille her, dette er en begrenset bane», hvorpå han responderte «Jeg er kun halvt jøde... er det i orden om jeg bare spiller ni hull?». Haubits. En haubits (også kalt en haubitser) er en relativt kort kanon som skyter granater med middels munningshastighet, som regel i høy bane. Haubitser er spesielt egnet som feltartilleri i kupert og/eller bebygget terreng. Moderne haubitser er som regel enten selvdrevne (motoriserte) eller tauede. Av norske haubitser kan blant annet nevnes M1901. I den norske Hæren benyttes pr. i dag M109. Reinald av Stavanger. Reinald var Stavangers første biskop fra omkring 1125 til sin død i 1135. Han var fra England. Reinalds store prosjekt var byggingen av Domkirken i Stavanger. Reinald og Sigurd Jorsalfar. Morkinskinna forteller at etter en stund slapp han opp for penger, og da henvendte kong Sigurd Jorsalfare seg til ham. Kongen ville gifte seg på nytt, men biskopen av Bergen hadde nektet å annullere hans gamle ekteskap. Dersom Reinald ville gjøre det, skulle kongen gi ham penger til å fortsette byggingen av domkirken. Det var et tilbud Reinald ikke kunne takke nei til. En slik skilsmisse og et nytt ekteskap må ha vært en viktig politisk begivenhet. Det er da underlig at blant annet de islandske annalene og Heimskringla ikke omtaler dette ekteskapet. Om det har funnet sted er derfor usikkert. Dersom dette er en historisk hendelse skjedde den trolig i 1128. Stavanger domkirke og St. Svithun. Det har vært antatt at Reinald hadde med seg St. Svithuns «armlegg» (det nederste armbeinet) i St. Svithuns skrin til Stavanger, men det stemmer ikke med de tidspunktene vi vet at sankt Svithuns kiste ble åpnet (Haug, 2005). Relikviene av Svithun kan ha tilhørt den eldre kirken som sto der Stavanger domkirke står nå. Byggingen av Stavanger Domkirke ble påbegynt lenge før Reinold ble biskop (ca 1100) og avsluttet lenge etter (ca 1150), men trolig har det også i hans periode som biskop vært byggaktiviteter. Henrettelsen. Etter Magnus Blindes nederlag og arrestasjon i 1135 ble Reinald tatt til fange av Harald Gille, som mente at Reinald hadde kjennskap til hvor Magnus hadde gjemt sine rikdommer. Etter en note i margen på et eksemplar av "Heimskringla", så måtte Reinald bøte med livet i galgen i Bjørgvin 18. januar 1135. «Den normannisk benediktinermunken fra Winchester». Enkelte har omtalt Reinald som en normannisk benediktinermunk fra Winchester. Dette er bygd på hypoteser og ikke direkte på historiske kilder. Hypotesen om tilknytningen til Winchester er ut fra at han kan ha brakt dyrkingen av sankt Svithun til Stavanger. Sankt Svithuns relikvier kan likevel godt ha være fra den eldre kirken som sto der Domkirken står nå, eller kommet i en annen anledning. Hypotesen om tilknytningen til benediktinerne er ut fra at Olavsklosteret i Stavanger kanskje kan ha vært opprettet på hans tid, og at han kan ha hatt munker med seg da han kom til Stavanger. Vi har ikke så tidlige kilder om Olavklosteret, og klosteret kan godt være opprettet etter hans tid. Det ville også vært rart om en munk var blitt hentet ut fra et engelsk kloster og sendt til Norge som biskop. Hypotesen om tilknytningen til Normandie, er ut fra hans fornavn som trolig har opphav i Normandie. Det kan likevel være at det er en av hans forfedre som kom fra Normandie. I Winchester er det kjent en "Rainnaldus" omtalt som "conuersus", og er listet sammen med munkene ved Hyde Abbey i perioden til abbed Osbert (1124–1135). Etter Lapidges oppfatning var det ikke i motstrid med at han etter 1124 kan ha blitt biskop i Stavanger. Hyde Abbey var et benediktinerkloster. Moské. En moské (arabisk مسجد "masġid") er et muslimsk sakralbygg for bønn og koranstudium. Sentrale elementer i en moské er mihrab (en nisje i veggen som vender mot Mekka), minbar (en trappelignende plattform i nærheten av mihrab der den religiøse lederen leder gudstjenester og forretter prekener), dikka (en opphøyd plattform nær bakveggen der legfolk leder gudstjenester fra) og kursi (en lesepult nært dikkaen der Koranen blir lest fra). Tårnene på en moské, der imamen roper ut bønneropet, kalles en minaret. Moskéer er ofte dekorert med kalligrafi, grunnet islams forbud mot å avbilde mennesker. Mulla. Mulla (arab., "herre"), fellesbetegnelse på rettslærde i sjia-islam og i asiatisk sunni-islam. Mulla er en muslimsk prest som har studert Koranen og Hadith og er regnet som ekspert på religiøse spørsmål i islamsk religion. Mulla kommer fra ordet mulla på urdu via persisk, opprinnelig det arabiske "mawla" som betyr "mester, venn". Det arabiske mawla uttrykket opprinnelig det juridiske forholdet mellom en eier og hans frisatte slave, både eier og slave ble kalt mawla. Mawla kan også komme fra det arabiske «Ma'Allah» ("en som er med Allah"). «I land som Afghanistan utfører mullaen innflytelse over befolkningen som til tider er rivaliserende med emiren selv, og de har forårsaket mange uroligheter i Kabul». Toralf Engan. Toralf Engan (født 1. oktober 1936 i Hølonda) er en tidligere norsk skihopper og hopptrener. Han var medlem av Leik, Hølonda. I første halvdel av 1960-årene var han i verdenseliten. Engan var kjent som en fremragende stilhopper, og høstet mange internasjonale triumfer, blant annet VM-gull, OL-gull og seier i hoppuka. I 1962 ble han tildelt Morgenbladets Gullmedalje, Holmenkollmedaljen og Olavstatuetten, og norske sportsjournalister kåret ham til Årets idrettsnavn. I 1962/1963 vant han den tysk-østerrikske hoppuka sammenlagt, med tre rennseire. Nanometer. Nanometer er en avledet SI-enhet for avstand. En nanometer er lik 10−9 meter (en milliarddels meter). Nanometer brukes ofte til måling av bølgelengder av synlig lys, ultrafiolett stråling, gammastråler og annet. Picometer. Picometer er en avledet SI-enhet for avstand. En picometer er lik 10−12 meter. Picometer brukes ofte til måling av avstander på atomnivå. Atomdiametre er i området ~30 til 600 pm. Rochester (Kent). Rochester (Rochester-upon-Medway) er en liten by i Kent, England. Den ligger ved elven Medway, omkring 50 km fra London. Rochester mistet sin status som "city", og fikk dermed den lavere statusen "town" under en omorganisering av lokaladministrasjonen i 1998. Dette ble ikke oppdaget av myndighetene før i 2002, og man venter på at dronning Elisabeth II igjen skal gi den den høyere rangen. Byen har en lang historie som tilsier at den skal ha dette; 903 fikk Rochester rett til å prege mynt, et tegn på høy status, og den første borgermesteren ble valgt allerede i 1461. Fordi den mistet sin status ved et uhell omtales den fortsatt konsekvent som "city" av innbyggerne. Byen utgjør sammen med Chatham og Gillingham et sammenhengende urbant område kjent som Medwaybyene, med et befolkningstall på omkring 250.000. Områder på den andre siden av Medway har lenge vært administrert fra Rochester. Siden 1998 har dette området vært en enhetlig myndighet. Det ligger flere historiske bygninger i byen, med Rochester slott og Rochesterkatedralen som de viktigste. I sentrum er den en rekke bygninger fra mellom 14. og 18. århundre. Charles Dickens, som bodde i nærheten, var svært glad i byen, og dette markeres med en årlig Dickensfestival i juni. På 1980-tallet ble det åpnet et museum viet Dickens. Dette ble stengt i 2004, og dets framtid er uviss. Historie. Det eldste spor av befolkning i området er fra yngre steinalder. Selve byen ble først grunnlag av romerne i år 43, da de bygde et fort og en bro der. Byen, som fikk navnet "Durobrivae", har en strategisk plassering nær stedet hvor Medway renner inn i Themsen, og stedet hvor Watling Street krysser Medway. Flere av gatene i byen følger det romerske veinettet. Fra 190 ble det bygget jordvoller, og fra 225 ble disse erstattet av befestninger i stein, som det fortsatt finnes rester av. Fra 410, da romerne ga opp provinsen Britannia var byen under kelternes og jydenes kontroll, og etterhvert under angelsaksisk styre. Ifølge legenden ble Kent gitt til Hengest av den britiske lederen Vortigern; dette skal ha skjedd omkring midten av 5. århundre. I 604 sendte erkebiskop Augustin av Canterbury biskop Justus for å grunnlegge Rochesterkatedralen. Rochester ble det andre bispedømmet som ble grunnlagt etter Canterbury. Kong Alfred den store grunnla i 877 et skipsverft i Rochester. Skipene skulle brukes til å bekjempte danene, som hadde plyndret byen i 842. Dette er muligens starten på skipsbyggingsperioden som varte helt fram til etter andre verdenskrig, men det er også mulig at det var et brudd i aktiviteten etter normannernes erobring av England. Virksomheten her var sentral i oppbyggingen av den britiske flåte. Byggingen av en ny og større katedral startet i 1080, under biskop Gundulf. Han sto også bak byggingen av det normanniske slottet, som begynte i 1087. Katedralen sto ferdig i 1130. I 1215 ble byen beleiret av kong Johan uten land, og den overga seg 30. november. Den ble igjen angrepet i 1264, av Simon de Montfort. 11. juni 1667 angrep nederlenderne området. Dette var den siste vellykkede invasjon av britisk jord, selv om den ikke fikk noen varig effekt. "HMS Victory" ble sjøsatt fra Chatham i 1765, og ble Admiral Nelsons flaggskip i slaget ved Trafalgar. Rundt byen ligger en rekke festninger som ble bygget under Napoleonskrigene og i 1860-årene. Under andre verdenskrig ble det bygget sjøfly her. Etter krigen la marinen ned sin virksomhet i Rochester, og mye av den andre skipsindustrien fulgte etter. Dette betydde en vanskelig økonomisk periode, med høy arbeidsløshet. Kommunikasjon. Watling Street går gjennom Rochester, og sør for byen krysser motorveien M2 og jernbanelinjen til Kanaltunnelen Medway. Jørgen Moe. a>sk portrett ved Adolf Closs etter et fotografi av Frederik Klem a> skal ha sittet modell i anledning rekonstruksjonen av sin fars ungdomsportrett. Jørgen Engebretsen Moe (født 22. april 1813 på Mo i Hole, død 27. mars 1882 i Kristiansand) var en norsk dikter og biskop, men aller mest kjent er han som en av pionerene for innsamling av folkediktning i Norge på 1800-tallet. Fra han var ung, samlet han eventyr, folkeviser og stev. Sammen med Peter Christen Asbjørnsen skapte han de banebrytende samlingene Asbjørnsen og Moes "Norske folkeeventyr". Som utgivere av eventyr og sagn er Asbjørnsen og Moe den norske parallellen til Brødrene Grimm i Tyskland. Liv og karriere. Jørgen Moe ble født på Mo gård i Hole på Ringerike, som sønn av gårdbrukeren og politikeren Engebret Olsen Moe. Han vokste opp i gode kår i et levende og tradisjonsrikt miljø. Som ung ble han kjent med Peter Christen Asbjørnsen da begge i 1826-27 av sine respektive foreldre ble sendt til prost Størens treårige artiumsforberedende kurs på Norderhov. De ble enige om å samarbeide om å samle inn og gi ut folkediktning. Moe var mest opptatt av undereventyr og legender. Det er han som med stilistisk mesterskap har gjenfortalt den saftige fortellingen «Smeden som de ikke turde slippe inn i helvete», en slags krysning mellom legende og undereventyr. Asbjørnsen samlet også slikt, men hadde også sans for de enklere skjemteeventyrene. Moe ga også ut en samling folkelige viser i 1840 og hadde ambisjoner om å gi ut den første vitenskapelige samlingen av folkeviser. I 1849-1850 var han verdens første statsstipendiat i folkeminnevitenskap. Jørgen Moes sønn Moltke Moe fortsatte farens arbeid med eventyr og andre folkeminner. Jørgen Moe utdannet seg til prest. Etter å ha tjent som kapellan ved Olberg kirke i Krødsherad og i Sigdal og Eggedal kirker ble han i 1863 sogneprest i Bragernes kirke i Drammen. I 1870 flyttet han til Vestre Aker kirke i Christiania, før han i 1875 ble biskop i Kristiansand. Barneboka "I brønden og i tjernet" fra 1851, bygger på barndomserindringer fra Mo. En rekke kjente dikt, som «Fanitullen», «Blomster-Ole», «Det lysnet i Skogen» og «Seterjentens Søndag» er skrevet av Moe. Som dikter tilhører han den poetiske realisme. I 1881 ble Moe utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Ringerike museum. Minner etter Moe blir holdt i hevd ved Norderhov gamle prestegård i Ringerike, som nå er Ringerikes Museum. Museet mottok i 1930-åra en testamentarisk gave av Moes datter Marie, bestående av ca. 500 gjenstander fra farens private hjem. Samlingen inneholder også enkelte gjenstander som har vært i Asbjørnsens eie. Litteratur. Truls Gjefsen: "Jørgen Moe: en biografi", Dreyers forlag 2011 Watling Street. "Watling Street" var en romersk vei gjennom England, som gikk fra Dover i Kent til Wroxeter i Shropshire. Den ser ut til å opprinnelig ha fortsatt til Chester nær Liverpool, og fortsatt inn i Nord-Wales, men det finnes svært få spor etter veien i det området. Veien gikk gjennom London, Verulamium (dagens St. Albans) og det sentrale England. Den var en viktig del av det romerske veinettet som ble grunnlagt etter opprettet etter erobringen og opprettelsen av provinsen Britannia. Angelsakserne ga den navnet "Wæcelinga Stræt", som betyr «Wæcelfolkets vei». Det er uklart hvem denne Wæcel kan ha vært, men hans navn ble også gitt til Verulamian, "Wæclingacaester". Antagelig ble navnet først brukt om strekningen mellom London og Verulamium, og så senere brukt om hele veien. "Watling Street" ble brukt som grense for Danelagen etter at danene hadde blitt slått; de måtte holde seg til et område nord og øst for veien. Bevaringstilstand. Etter at romerne forlot England forfalt veien, men var i bruk gjennom middelalderen. Den var høyst sannsynlig en viktig pilegrimsrute for de som skulle til Canterbury. I det 19. århundre ble den brolagt på ny av Thomas Telford. Han forlenget den til Holyhead i Wales, og den ble særlig brukt av postvognene som brakte post til og fra Irland. Det meste av veien er fortsatt i bruk i dag, bortsett fra noen seksjoner hvor den moderne veien er ledet utenom. Strekningen mellom London og Dover heter nå A2, og strekningen mellom London og Shrewsbury (og videre til Holyhead) heter A5. Noe av veistrekningen ved London inngår i motorveien M1. I City of London finnes det en "Watling Street", men det er tvilsomt om denne inngikk i den romerske veien. I mange byer, som f.eks. Rochester, Canterbury, St. Albans og Milton Keynes går veien fortsatt under sitt opprinnelige navn. Teodolitt. En teodolitt er en siktekikkert for nøyaktig måling av vinkler i horisontal- og vertikalplan. Teodolitter anvendes i landmåling, geodesi m.m. De fleste modeller har i dag også integrert avstandsmåler, såkalte Electronic Distance Meter (EDM). Disse modellene, såkalte totalstasjoner, har også muligheten til å lagre data for videre behandling i et GIS eller CAD-program. En spesiell variant, orografen ble utviklet som kikkertsikte for kystartilleriet. Torquay. Torquay er en by på sørkysten av England i grevskapet Devon. På 1800-tallet ble det en populær badeby, berømt for sitt helsebringende klima. Den er administrasjonssenter for den enhetlige myndigheten Torbay. Torquay er fødestedet til kriminalforfatteren Agatha Christie. Fotballaget Torquay United spiller i Football League Two. Handlingen i TV-serien "Hotell i særklasse", der blant andre John Cleese medvirket, er lagt til Torquay, selv om innspillingen faktisk foregikk i Cambridge, Berkshire og Bedfordshire. Byen er populær for elever som reiser på språkskole om sommeren. Anne Boleyn. Anne Boleyn, 1. markise av Pembroke (født ca. 1507, død 19. mai 1536) var Henrik VIIIs andre hustru og mor til dronning Elizabeth I. Kong Henrik VIIIs ekteskap med Anne og hennes påfølgende henrettelse var delvis den kompliserte begynnelsen på en politisk og religiøs omveltning, reformasjonen i England, hvor Anne selv aktivt satte i gang kirkereformer. Hun hadde stor politisk påvirkning og har blitt kalt for «den mest innflytelsesrike og viktigste ektefelle en konge av England noen gang har hatt». Anne Boleyn er mest kjent for sin dramatiske død. Hun ble henrettet for utroskap, incest og forræderi den 18. mai 1536. Det er utbredt antatt at hun var uskyldig i det hun ble tiltalt for, og hun har senere blitt regnet som en martyr av de engelske protestantene, delvis grunnet verkene til John Foxe. Hennes liv har vært utgangspunkt for utallige romaner, skuespill, operaer, fjernsynsdramaer og spillefilmer. Omdiskutert fødselsår. På grunn av mangelen på kirkedokumenter fra perioden er historikerne ikke samstemte om årstallet for Anne Boleyns fødsel. Kildemateriale fra 1500-tallet er motstridende, og ulike årstall har blitt fremmet av forskjellige forfattere. En italiensk historiker (1600) antydet at hun ble født i 1499, mens Thomas Mores svigersønn antydet et så meget senere årstall som 1512. Alle de øvrige gjetningene faller innenfor disse to ytterpunktene. I våre dager har den akademiske debatten vært sentrert rundt to nøkkelår: 1501 og 1507. Det sistnevnte året ble først fremmet av en elisabethansk antikvar, William Camden, og var foretrukket inntil kunsthistorikeren Hugh Paget argumenterte mot det i 1981. To autoriteter på perioden, Eric Ives og Retha Warnicke (som har skrevet hver sin biografi om Boleyn) er uenige. Ives, en britisk historiker og juridisk ekspert, fremmer 1501, mens Warnicke, en amerikansk forsker og kvinnehistoriker, foretrekker 1507. Det viktigste kjente skriftlige vitnesbyrdet er et brev Anne skrev ca 1514. Hun skrev det på fransk, hennes andre språk, til sin far, som da levde i England, mens hun selv fullførte sin utdannelse i Nederlandene. Professor Ives har pekt på at brevets stil og dets voksne håndskrift tilsier at Anne må ha vært eldre enn 13 år da brevet ble skrevet. Dette blir støttet av en historieskriver fra slutten av 1500-tallet, som skrev at Anne var tyve da hun kom tilbake fra Frankrike. Disse argumentene blir avvist av Warnicke i flere bøker og artikler, og dette er også samme konklusjon som de fleste historikere støtter. Det nøyaktige fødselsåret vil kanskje aldri bli kjent. Fødsel og familie. Et portrett av Anne Boleyn. Tilskrevet Marcus Gheeraerts den yngre.Anne var datter av Thomas Boleyn, senere jarl av Wiltshire og Osmonde, og dennes hustru Elizabeth Boleyn (født Elizabeth Howard), datter av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk. Det er ikke kjent hvor Anne ble født, men det var antagelig enten i hennes families herskapsbolig Blickling Hall i Norfolk eller i deres foretrukne hjem Hever Castle i Kent. Det ble etter hennes død spredt rykter om at hun led av polydaktyli ved at hun skal ha hatt seks fingre på venstre hånd (noe som på denne tiden ble betraktet som et tegn på kontakt med djevelen). Selv om dette ryktet har vært populært og ofte gjentatt, er det betvilt i moderne tid ettersom det ikke finnes samtidige vitnesbyrd som støtter påstanden. Ingen av de mange vitnene som har nedtegnet møter med Anne Boleyn, ofte pinlig detaljerte, har nevnt deformasjoner, langt mindre en sjette finger. Ettersom en fysisk deformasjon altså ble betraktet som et tegn på ondskap, er det lite sannsynlig at hun hun ville få møtt Henrik VIII og tiltrukket seg hans romantiske oppmerksomhet om hun hadde hatt en slik deformasjon. På grunnlag av dette har de fleste akademikere avvist ryktet. Anne hadde to søsken. Som med henne selv er fødselsdatoene deres usikre, men det synes klart at hennes søster Mary Boleyn var eldre. Marys barn skal ha vært overbevist om at deres mor var den eldste søsteren, og det samme var Annes datter Elizabeth. Deres bror George Boleyn, vicomte av Rochford kan ha vært den eldste, avhengig av når man mener at Anne ble født, ettersom George helt klart kom til verden en gang rundt 1504. Senere i livet hadde Anne ikke et spesielt nært forhold til sin far, men i sin barndom synes hun å ha vært ivrig etter å glede ham. Forholdet til søsteren Mary var i begynnelsen varmt, men de kranglet over hennes valg av ektefelle og var absolutt ikke på talefot da hun døde. Anne hadde samlet sett et lykkeligere forhold til sin mor og bror, og var tilsynelatende svært knyttet til begge. Da Anne ble født, var Boleyn-familien ansett som en av de mest respektable familiene i det engelske aristokratiet, selv om de kun hadde hatt adelstittel i fire generasjoner. Senere ble de kritisert for å ha vært sosiale klatrere, men det var et politisk angrep på dem. Med ordene til en av hennes biografer: «Tradisjonen forteller oss også at familien Boleyn var en handelsfamilie fra London, men igjen leder tradisjonen oss på avveier: Anne Boleyn var født som en høyverdig aristokratisk dame.» Blant hennes forfedre var en borgermester av London, en hertug, to kvinner av aristokratiet og en jarl, og blant hennes slektninger på morssiden var den mektige familien Howard. Anne Boleyn var faktisk mer aristokratisk enn både Jane Seymour og Katarina Parr, to av Henrik VIIIs øvrige hustruer. Annes far var en respektert diplomat med en begavelse for språk. Han var også en som hadde kong Henrik VIIs gunst, og kongen sendte ham på mange diplomatiske reiser til utlandet. Han fortsatte sin karriere under Henrik VIII, som ble kronet i 1509. I Europa vant Thomas Boleyns sjarm og profesjonalitet ham mange beundrere, blant annet erkehertuginne Margarete av Østerrike, datteren til keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike. Hun styrte Nederlandene på vegne av sin far og var så imponert over Boleyn at hun tilbød hans yngste datter en stilling i sin husholdning. Normalt måtte en pike være 12 år for å oppnå en slik ære, men Anne kan ha vært yngre, ettersom Margarete refererte varmt til henne som «la petite Boleyn» (skjønt dette kan vise både til hennes alder og hennes høyde). Anne skal ha gjort et godt inntrykk i Nederlandene for sine manerer og sin flid til å lære. Hun bodde der fra våren 1513 og til hennes far sørget for at hun kunne studere videre i Paris fra vinteren 1514. I Frankrike ble hun hoffdame for dronning Claude av Frankrike og fungerte også som oversetter når det kom engelske besøkende av høy rang til det franske hoffet. I dronningens husholdning fortsatte hun å lære fransk språk, og hun fikk grundig kjennskap til fransk kultur og etikette. Hun utviklet også interesse for moter og for religiøs filosofi, noe som senere bidro til en reformering av den engelske kirke. Hennes europeiske utdannelse ble avsluttet i 1521, da hun ble kalt tilbake til England av sin far. Hun seilte fra Calais, som da fortsatt var underlagt England, i januar 1522. Opptreden og personlighet. Et portrett av Anne Boleyn malt noen år etter hennes død. Hennes biografer Ives har karakterisert det som svært nær «den virkelige Anne Boleyn». Folk synes hovedsakelig å ha blitt tiltrukket av Annes karisma. Hun ga et godt inntrykk med sin sikre sans for moter og inspirerte mange nye trender blant hoffdamene. I etterpåklokskapens lys kan man si at hun var det største moteikonet i England tidlig på 1500-tallet. William Forrest, forfatter av et samtidig dikt om Katarina av Aragon komplimenterte Annes evne som en danser. «Her», skrev han, «var en frisk, ung dame som kunne trippe og gå». Hun var en from kristen i den nye tradisjonen av renessansens humanisme (å kalle henne for en protestant vil være en overdrivelse). Hun ga også sjenerøst til veldedighet og ga almisser til de fattige. I sin ungdom var hun «søt og glad» og likte å spille, drikke vin og sladre. Hun var også modig og følsom, skjønt i følge hennes fiender kunne hun også sløse, være nevrotisk, ondskapsfull og snarsint. En kongelig kjærlighetshistorie. Katarina av Aragon, Henrik VIIIs første hustru. På den tiden som Anne Boleyn kom til hoffet var Henriks første dronning Katarina av Aragon populær hos mange, skjønt hun ikke var aktiv i politikken og ei heller deltok i hofflivet. Alle hennes sønner med Henrik hadde dødd i spedbarnsalderen og Henrik var utålmodig etter å skaffe seg en mannlig arving til sin trone for å opprettholde sitt dynasti og hindre borgerkrig. Anne Boleyn gjorde sin debut ved hoffet i et maskeradeball i mars 1522 hvor hun utførte en detaljrik dans sammen med kongens yngre søster, flere andre hoffdamer og kongens elskerinne – Annes egen søster Mary. I løpet av et par uker etter denne opptreden var hun kjent som den mest fasjonable og dyktige kvinnen ved hoffet og hun har blitt referert til som et «glass of fashion». I løpet av denne tiden ble hun oppvartet av Henry Percy, sønnen til jarlen av Northumberland. I hvilken grad deres forhold var seriøst er uklart. Mange skjønnlitterære fortellinger og filmatiseringer av Annes liv har romantisert denne fortellingen ved å beskrive hvordan de to unge elskede kom sammen i sin kjærlighet. Det er dog verd å nevne at det ville ha vært umulig for dem å bryte sin forlovelse om de allerede hadde vært intime og flere av de som har skrevet biografien hennes har pekt på at Anne hadde sett for mange omdømmer bli ødelagt til at hun ville risikere sitt eget. En katolsk forfatter, George Cavendish, som mislikte Anne Boleyn men var en venn av Henry Percy, slo senere kategorisk fast at de to aldri hadde vært intime elskere. Det synes derfor meget usannsynlig at deres forhold hadde vært av seksuell art. Forholdet ble brutt i 1523 da Henry Percys far nektet å støtte forlovelsen. En romantisk myte har påstått at forholdet ble brutt av kardinal Thomas Wolsey, kong Henriks førsteminister, ettersom kongen begjærte Anne selv. Det er ikke mulig å avgjøre dette, og historikerne er delt i synet på dette spørsmålet. Henrik VIII. Han overøste Anne med dusinvis av kjærlighetsbrev. I henhold til George Cavendish ble Anne for en kort tid sendt fra hoffet og til familiens eiendommer på landet, men det er ikke kjent hvor lenge oppholdet varte. Da hun kom tilbake samlet hun en gruppe med kvinnelige venner og mannlige beundrere rundt seg, men ble også kjent for sin vilje til å holde menn på behørig avstand. Poeten Thomas Wyatt, som skrev om henne i diktet "Whoso List to Hunt", beskrev henne som utilgjengelig og målbevisst til tross for at hun virket bluferdig og stille. I 1525 ble Henrik VIII forelsket i henne og begynte å gi henne oppmerksomhet. Annes søster Mary hadde tidligere vært kongens elskerinne for en kortere tid mens hun var gift med William Carey, en herre i kongens råd. Det har gått rykter om det ene eller begge barna til Mary Boleyn hadde Henrik VIII som far. Noen historikere som Alison Weir har stilt spørsmål om Marys sønn Henry Carey faktisk hadde Henrik VIII som far. Det er antatt at kongens forhold til Mary ble avsluttet lenge før han ble involvert med hennes yngre søster Anne. Anne motsatte seg hans forsøk på å forføre henne og avslo å bli hans elskerinne. Hun avviste hans innledende tilnærmelser ved å si «Jeg bønnfaller Deres høyhet helt ærlig om å avstå, og dette er for meg et svar i beste mening. Jeg ville heller miste mitt liv enn min ærlighet». Kongen ble mer tiltrukket av henne på grunn av hennes avvisning og han svermet om henne uten stans, selv etter at hun hadde forlatt hoffet for å dra tilbake til Kent. Historikerne er delt i synet på grunnene til at Anne avviste kongen. Noen mener det var av dydighet og andre mener det var kalkulert beregning grunnet hennes ambisjoner. Til slutt ga hun likevel etter da han fridde til henne, men var fortsatt bestemt på å ikke gå til sengs med ham før etter de var gift. En graviditet før ekteskap kunne bety at barnet ikke ville bli regnet som legitimt. Det er ofte hevdet at Henriks heftige forelskelse i henne ledet ham til å søke en måte å få sitt første ekteskap opphevet. Det er dog gode bevis for at Henrik tok beslutningen om å avslutte dette ekteskapet fordi dronning Katarina ikke hadde gitt ham en arving. I 1527 søkte han og hans ministere om en annullering av ekteskapet fra Vatikanet. Dette ble imidlertid ikke innvilget i første omgang. I begynnelsen ble Anne Boleyn holdt i bakgrunnen, men i løpet av 1528 var det alminnelig kjent at Henrik aktet å gifte seg med henne. Annes slektninger støttet hennes sak og de hadde mange tilhengere ved hoffet. Innledningsvis distanserte Anne seg fra politikken. Hun omga seg med luksus i sin nye livsstil og kongen betalte for hva som helst. Hun skaffet seg en stor garderobe av festkjoler, pels og juveler. Hun fikk også tildelt sin egen stab av tjenere, flere hoffdamer og nye palassværelser. Makten bak tronen. I 1529 virket det som om pave Klemens VII ikke var nærmere til å gi Henrik en annullering av ekteskapet enn han hadde vært i 1527. Annes spioner rapporterte at deler av problemet var at Katarina av Aragons nevø, Karl V av det tysk-romerske rike, hadde tatt paven til fange. Henrik innså at det var utenkelig at paven ville gi ham en annullering av ekteskapet fra keiserens tante. Henriks førsteminister Kardinal Wolsey. Han og Boleyn var fiender; senere insisterte hun på å sende ham i eksil. Etter som de politiske spenningene økte på kontinentet oppsto det forvirring i det engelske hoffet da kardinal Wolseys lojalitet til Anne Boleyn ble betvilt. Boleyn-fraksjonen var overbevist om at han var forrædersk, og opprettholdt sitt press inntil Wolsey fikk avskjed fra stillingen under kongen i 1529. Etter å ha blitt avskjediget bønnfalt kardinalen Anne Boleyn om å hjelpe ham tilbake til makten, men hun nektet. Han begynte da en hemmelig konspirasjon for å tvinge Anne i eksil ved å korrespondere med både paven og dronning Katarina. Da dette ble oppdaget ga Henrik ordre om å arrestere Wolsey og hadde det ikke vært for at han døde av en alvorlig sykdom i 1530 ville han ha blitt henrettet for forræderi. Et år senere ble dronning Katarina forvist fra hoffet og hennes gamle rom ble gitt til Anne. Med Wolsey ute av vegen ble Anne Boleyn den mektigste personen ved hoffet. Hun hadde betydelig makt over utnevnelser til regjeringen og i politiske saker. Hennes voldsomme irritasjon over at Vatikanet nektet å gjøre henne til dronning fikk henne til å foreslå et nytt alternativ for kongen. Hun antydet at han burde følge rådene til religiøse radikale som William Tyndale som bestred pavens autoritet og mente at det var monarken som burde være kirkens overhode. Da William Warham, den konservative erkebiskopen av Canterbury, døde, fikk Anne Boleyn familiens prest – Thomas Cranmer – utpekt til den ledige posisjonen. Hun støttet også at den radikale og lavadelige Thomas Cromwell skulle kunne klatre i sosial og politisk betydning, og medvirket til at han endte som kongens nye favorittrådgiver. I løpet av denne perioden spilte Anne også en stor rolle i engelsk utenrikspolitikk ved å sikre en allianse med Frankrike. Hun etablerte en utmerket kontakt med den franske ambassadøren Giles de la Pommeraye som var betatt av henne. Med dennes hjelp arrangerte hun en internasjonal konferanse i Calais vinteren 1532 hvor Henrik håpet at han kunne få den franske kongens, Frans I, støtte for sitt nye ekteskap. Før Henrik reiste til Calais utnevnte han Anne til markise av Pembroke, og gjorde henne derved til den første engelske kvinne og borger som vi kjenner til som ble adelig i egen rett enn via arv. Annes familie profitterte også på forholdet. Hennes far, allerede vicomte Rochford, ble utnevnt til jarl av Wiltshire og, med støtte fra en overenskomst med kongen og Annes irske slektninger, Butler-familien, også jarl av Ormonde. Takket være Annes innflytelse fikk hennes fraskilte søster Mary en årlig pensjon på £100, og Marys sønn, Henry Carey, fikk sin utdannelse på et prestisjefylt cistercienskloster. Ekteskap. Konferansen ved Calais var en politisk triumf ettersom den franske regjeringen til slutt ga sin støtte for Henrik VIIIs ekteskap. Rett etter at de kom tilbake til Dover i England gjennomførte Henrik og Anne en hemmelig ekteskapspakt og han kunne endelig gå til sengs med henne etter syv års avholdenhet. Hun ble gravid i løpet av noen få måneder og, som vanlig var med kongelige, ble det gjennomført et andre bryllup i London den 25. januar 1533. Hendelsene begynte nå å komme i hurtig rekkefølge. Den 23. mai 1533 nedsatte erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer, et eget råd i Dunstable oppnevnt av kongen for å bestemme gyldigheten av kongens ekteskap med Katarina av Aragon, og erklærte ekteskapet for dødt og ugyldig. Fem dager senere, den 28. mai 1533, erklærte Cranmer ekteskapet til Henrik og Anne for å være riktig og gyldig. Etter syv lange år ble Anne endelig juridisk Henriks hustru og dronning av England. Katarina ble formelt fratatt sin tittel som dronning i tide for Annes kroning den 1. juni 1533. På tross av paven erklærte Cranmer nå at den engelske kirken sto under kong Henrik VIIIs kontroll, og ikke under Den hellige stol. Dette var det berømte «bruddet med Roma» som signaliserte slutten på Englands historie som en romersk-katolsk nasjon. Få var oppmerksom på den historiske betydningen, og enda færre var forberedt på å forsvare pavens autoritet. Dronning Anne var lykkelig over utviklingen, selv om hun forble katolsk mente hun at pavedømmet hadde en korrumperende innflytelse på kristendommen. Hennes rest av katolske tanker kan bli sett i den prangende andakten for Jomfru Maria under hennes kroningsseremoni. Etter kroningen trakk hun seg tilbake i stillhet for å forberede seg for fødselen. Hun ble dypt bekymret da Henrik ble forgapet i en hoffdame og det førte til deres første sammenstøt. Kongens utroskap var kortvaring ettersom Henrik ikke ønsket på noen måte å sette dronningens graviditet i fare. Henrik og Annes barn ble født litt for tidlig den 7. september 1533 ved kongens favorittbosted, Greenwich Palace. Barnet ble døpt Elizabeth til ære for Henriks mor Elizabeth av York. Hun fikk en strålende dåpsseremoni, men Anne fryktet at Katarinas datter Maria ville true Elizabeths posisjon. Henrik døyvet dronningens frykt ved å frata Maria hennes tjenere og sende henne til Hatfield House som hoffpike for prinsesse Elizabeth som levde med sin egen storstilte tjenerstab. Den landlige luften var bedre for det nyfødte barnets helse og Anne var en hengiven mor som ofte besøkte sin datter. Hennes besøk betydde også friksjoner mellom henne og stedatteren Maria, som tidligere hadde hatt kongens hengivenhet, og som refererte til dronningen som «min fars elskerinne» mens Anne på sin side kalte Maria for «den forbannede lausungen». Livet som dronning. Anne Boleyn hadde en større stab enn Katarina med over 250 tjenere for personlige behov, alt fra prester til stallgutter. Det var også 60 hoffdamer som tjente henne og fulgte henne til sosiale begivenheter. I bytte for dette håpet deres foreldre at dronningen ville fungere som en god husfrue og sørge for gode ekteskap for dem. Hun førte streng kontroll med hoffdamenes moral og åndelige velvære, og hun tuktet Margaret Shelton da denne ble grepet i å skrive dikt i sin bønnebok. Hun ansatte flere prester som mottok hennes skriftemål. Favoritten var den religiøst moderate Matthew Parker, som kom til å bli en av hovedarkitektene til den moderne engelske kirke under hennes datter Elizabeth I. Annes omdømme som religiøs reformator spredde seg over Europa, og hun ble hyllet som heltinne for protestantiske lederskikkelser. Selv Martin Luther så på hennes kroning til dronning som et godt tegn. Hun grep inn da den franske radikale Nicholas Bourbon ble dømt til døden av den franske inkvisisjonen. Hennes appell til den franske kongefamilien reddet livet til Bourbon, som benådet ham som en gunst til den engelske dronningen. Bourbon refererte senere til Anne Boleyn som «dronningen som Gud elsker». Selv om hun selv fremmet religiøse reformer, spesielt ved å sørge for oversettelse av Bibelen til engelsk, utfordret hun ikke den hellige katolske doktrinen om forvandling av brød og vin til Kristi legeme. Hun var en sjenerøs velynder og ga store midler til hjelp for fattige og til utdanning. Thomas Howard, hennes onkel, støttet Anne Boleyn, men de ble snart fiender. Som dronning førte hun et strålende hoff. På 1500-tallet var de kongelige forventet å være ekstravagante for slik å vise monarkiets styrke. Anne brukte store summer på kostbare kjoler, smykker og hårfrisyrer, strutsefjær, rideutstyr og det fineste av møblement og møbelstoff fra hele verden, men hun satte seg i respekt overfor de som ble for gemyttlig i omgang med henne eller hoffdamene. Det er ingenting nytt i dette, for en gruppe av unge menn hadde også oppbevartet Katarina av Aragon på 1510-tallet. Hennes ekteskap var også konfliktfylt. Det var perioder med ro og ømhet, men Henriks stadige sidesprang opprørte Anne, og hun reagerte med tårer og raseri for hver ny elskerinne. Henrik på sin side fant hennes meninger om religion og politikk irriterende, og han så på hennes manglende evne til å gi ham en sønn som forræderi. Hennes andre graviditet endte i en spontanabort sommeren 1534. Ambassadøren Eustace Chapuys, kjent for sin utførlige korrespondanse om engelske forhold, rapporterte om en kjølig tone mellom de kongelige ektefellene ved en bankett i 1535. Da han nevnte dette for Anne senere på kvelden, skal hun ha sagt at hun følte seg ytterst alene og at hun kunne føle øynene fra hele hoffet spionere på henne. Dette presset økte hennes temperament, og hun hadde et sammenstøt med sin onkel Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, da hun begynte å tvile på hans lojalitet. Ved nyttår 1535 rapporterte Chapuys at en av hans kilder hadde fortalt hvordan Anne hadde «brukt et mer fornærmende språk» mot Howard «enn hva man ville ha brukt mot en hund, slik at han var nødtvunget til å forlate rommet». I sitt raseri skal Howard senere ha kalt henne for, blant annet, «en stor hore». Chapuys rapporterte også at Anne brukte «dag og natt» for å knuse sin onkel. Da hennes søster Mary i hemmelighet giftet seg med en vanlig borger, forviste Anne søsteren fra hoffet. Begge søstrene nektet å unnskylde den andre, og Mary skrev et brev hvor hun opprettholdt kjærligheten til sin nye ektemann. Da Mary kom i økonomiske vanskeligheter, sendte Anne henne likevel en kostbar presang, men hun tillot henne aldri å komme tilbake til hoffet. Anne Boleyn ble også anklaget for å være medvirkende til Henriks regjering tyranniske styre. Det ble sagt at det var hun som hadde presset Henrik til signere dødsdommen for sin gamle rådgiver Thomas More, da denne ble halshugd i 1535 for å ha nektet å bryte sin lojalitet til paven. Selv om Anne ikke likte More, er det imidlertid ingen klare indikasjoner på at hun skal ha vært involvert i hans død. Faktisk hadde han anerkjent henne som dronning framfor Katarina av Aragon. Katarina av Aragons død. Thomas Cromwell; Annes opprinnelige allierte, men som senere arrangerte konspirasjonen som førte til hennes død.I januar 1536 døde Katarina av Aragon av kreft. Da nyheten om hennes død nådde Henrik og Anne skal de ha kledd seg skinnende gule klær. Noen historikere har tolket dette som offentlig gledesytring, men andre har pekt på at gult var Spanias nasjonale sørgefarge i denne perioden og ble benyttet i respekt for de døde. Det er diskutert om de kongelige ville offentlig feire Katarinas død ettersom Henrik betraktet henne som enke etter hans bror prins Arthur. Det gikk rykter om at Katarina hadde blitt forgiftet og både Anne og Henrik ble anklaget. Ryktene oppsto etter at det under balsameringen ble oppdaget at hennes hjerte var blitt svart. Moderne medisinske eksperter er enige om at svartfargen ikke hadde sin årsak i forgiftning, men var en følge av kreften. I tiden etter Katarinas død forsøkte Anne å bedre forholdet til Katarinas datter Maria, men ble avvist. På dagen for Katarinas gravferd, den 29. januar 1536, spontanaborterte Anne en sønn. For de fleste observatører var dette personlige tapet begynnelsen på slutten for ekteskapet. Hva som skjedde etterpå er blant de mest kontroversielle periodene av engelsk historie, både som en personlig tragedie og som en indikasjon på de store politiske omveltninger som regjerte Tudormonarkiet. Mens Anne hvilte ut fra aborten erklærte kongen selv at hans ekteskap var forbannet av Gud. Jane Seymour ble flyttet inn i nye leiligheter og Annes bror ble nektet en høyt ansett ære, Hosebåndsordenen, og som betegnende ble isteden gitt til Jane Seymours bror. Ved flere anledninger i de påfølgende månedene uttrykte Anne frykt for at hun ville bli skilt. Anne Boleyns fall. I de siste dagene av april 1536 ble en flamsk musiker i Annes tjeneste, Mark Smeaton, arrestert og torturert av Thomas Cromwell. Smeaton nektet i begynnelsen for at han var dronningens elsker, men tilsto under tortur. Han oppga også navn på andre hoffmenn, Sir Henry Norreys (eller Norris), en gammel venn av både Anne og kongen. Norris ble arrestert den 1. mai, men siden han var adelig kunne han ikke bli torturert. Han nektet for all skyld og sverget at Anne også var uskyldig. Sir Francis Weston ble arrestert to dager senere med samme anklage. William Brereton, en offiser ved kongens råd, ble også arrestert under anklagen om hor, men det synes at han var kun et offer for gammelt nag fra Thomas Cromwells side. Den siste anklagende var dronning Annes egen bror, arrestert på tiltalen om incest og forræderi. Han ble anklaget for å ha hatt et seksuelt forhold til sin søster i løpet av de siste tolv månedene. The Tower of London mot «Forræderenes port». Allerede da Smeaton ble arrestert forsto Anne Boleyn alvoret i komplottet mot henne. Den samme dagen tok hun lille Elizabeth i armene og bønnfalt kong Henrik om nåde, men forgjeves. Den 2. mai 1536 ble hun arrestert mens hun spiste lunsj og fraktet til Tower of London. Hun ble forhørt av sin onkel, hertugen av Norfolk, som øyensynlig nøt at rollene var blitt snudd om. I fengselet fikk hun et mindre nervøst sammenbrudd og forlangte å vite alle detaljer om sin familie og anklagene mot henne. Fire av mennene ble tiltalt ved Westminster den 12. mai 1536. Weston, Brereton og Norris opprettholdt deres uskyld og kun under tortur sa Smeaton seg skyldig. Tre dager senere ble Anne og George Boleyn tiltalt hver for seg i Tower of London, hun først og han etterpå. Hun ble tiltalt for hor, incest, hekseri og høyforræderi. Henrik og hans elskerinne Jane Seymour ble sett ved en bankett på Thames på samme tid. Flere pamfletter sirkulerte rundt i London og gjorde narr av rettssaken og støttet dronningen. Ettersom hun var adelig ble hun tiltalt av 26 lorder, og den sermonielle lederen var hennes onkel hertugen av Norfolk. Ettersom "Earl Marshal" av England måtte være tilstede, og ettersom Norfolk hadde denne posisjonen, overtok hans sønn, Henry Howard, jarl av Surrey, denne posisjonen ved rettssaken, og tok således sete nedenfor sin far. Henry Percy var også en av de som var nødt til å bli medlem av den juryen som dømte henne. Da dommen var satt besvimte Henry og ble båret ut. Henrettelsen. George Boleyn og de andre tiltalte mennene ble henrettet den 17. mai. Bestyreren av fengselet rapporterte at Anne tilsynelatende var glad og klar til å si farvel til livet. Hun skal etter sigende ha sagt da hun fikk høre at kongen hadde dømt henne fra brenning til halshogging og ansatt en sverdmann fra Calais (for at dronningen ikke skulle bli skilt fra sitt hode med en ordinær øks): «Han skal ikke ha store vanskeligheter for jeg har en liten nakke. Jeg skal bli kjent som La Reine sans tête (den hodeløse dronning)». Hun bøyde seg deretter i stående posisjon forover ettersom i henhold til franske henrettelser med sverd var det ikke behov for en blokk. Hennes siste bønner besto av at hun gjentok «Til Jesus Kristus overgir jeg min sjel; Herre Jesus, motta min sjel!» Hennes hoffdamer fjernet hennes hodeplagg og bant et bind for øynene hennes. Henrettelsen var rask og besto av ett eneste hogg. I henhold til en fortelling var sverdmannen så merket av henne at han sa «Hvor er mitt sverd?» og deretter øyeblikklig hogde hodet av henne slik at hun skulle tro at hun hadde en kort stund til å leve og således ikke merke at sverdet kom susende mot henne. På andre siden av elven spaserte den skotske reformatoren Alexander Alesius sammen med Thomas Cranmer i hagen ved Lambeth Palace. De hørte kanonen fyre fra Tower of London og således signalisere at Anne Boleyns liv var avsluttet, og erkebiskopen skottet opp og proklamerte: «Hun som har vært dronning av England på jorden vil i dag bli en dronning i himmelen». Han skal deretter ha satt seg på en benk og grått. Regjeringen hadde glemt å skaffe en skikkelig kiste for Anne og hennes lik og hode ble lagt i en pilkiste og gravlagt i en umerket grav i kapellet i St Peter ad Vincula. Hennes lik ble senere identifisert ved en renovasjon av kapellet under dronning Victoria, og hennes siste hvilested er nå merket i marmorgulvet. Katarina Howard skulle senere også bli gravlagt her. Anne var dronning i bare 1000 dager. Omdømme. Historikere fortsetter å diskutere hvorfor Anne Boleyn falt i unåde. Det er fire hovedteorier om hennes skjebne som Oxford-historikeren Steven J. Gunn har karakterisert som en historisk «skyttergravskrig». Retterstedet på Tower Green, hvor Anne ble halshugget. I de tyve årene etter hennes død ble Anne Boleyn sjelden diskutert, skjønt i ultra-katolske kretser ble flere mørke myter om henne bevisst dyrket, spesielt til fortellinger om hennes deformasjoner som skulle bevise at hun var forbundet med djevelen. I henhold til Maria av Østerrike, søster av keiser Karl V, led Anne «ingen urett». Om hennes forbrytelser ikke passet var hennes straff passende ettersom «hun var kjent for å ha vært et verdiløst menneske». En landflyktig jesuittprest, fader Nicholas Sanders, utga sin historie om Henrik VIII i 1576 og som ble utgitt på nytt i 1988 under tittelen "The Rise and Growth of the Anglican Schism". Selv om Sander ikke nevner at Anne Boleyn var en heks, og isteden sier at hun «omfavnet Luthers kjetteri for å gjøre sitt liv og meninger sammenhengende», kommer han med påstanden om at Anne Boleyn både hadde vært kongens biologiske datter og var meget seksuelt promiskuøs. I henhold til Sander ble Anne født mens Thomas Boleyn var i Frankrike i to år og at Henrik selv hadde sørget for å holde diplomaten unna sin hustru da han kom tilbake og fant Anne, og at Thomas’ hustru skal selv ha innrømmet at det var kongen som var far til datteren. Sanders skrev også at Anne hadde vært seksuelt aktiv siden hun var 15 år gammel, gått til sengs med farens tjener og prest, og ved det franske hoffet skal hun ha vært kjent som «den engelske merra», og etter å ha blitt kjent med den franske kongen, «merra til kongen av Frankrike». Imidlertid kan dette ansees som injuriende sladder. Det var "ikke" Anne, men hennes søster Mary som var blitt kjent ved disse nedsettende navnene. Mary hadde vært en tid ved det franske hoffet sammen med Anne, men ble kalt hjem grunnet sin ukyske oppførsel. Sanders bok synes å danne grunnlaget for senere verker på 1600-tallet hvor katolske historikere som har skrevet om reformasjonen har anklaget Anne for å ha vært en promiskuøs og umoralsk kvinne, men unnlot å antyde at hun var en heks. Dette kritiske synet har vært uttrykt av flere historikere siden, skjønt de uttrykte ikke lenger deres syn basert på politisk-religiøst forutinntatthet. Den ekstreme kritikken av Anne dannet siden grunnlaget for en meget fiktiv britisk roman som solgte godt, "The Other Boleyn Girl" (2002) av Philippa Gregory. Etter 1558 ble Anne aktet som en martyr og heltinne av den engelske protestantisme, spesielt gjennom verkene til den ultrakonservative propagandisten John Foxe som argumenterte for at Anne hadde reddet England fra ondskapen til den romerske katolisismen, og at Gud hadde skaffet bevis for hennes uskyld og dyd ved å sikre at hennes datter Elizabeth senere ble dronning av England. Som et resultat av dette synet ble det vanlig av mange engelske adelige å henge opp bilder av Anne Boleyn i sine hjem for å framvise sin lojalitet til dronning Elizabeth og det protestantiske monarkiet. Selv om denne høyaktelsen av Anne svant hen på 1700- og 1800-tallet har ideen om henne som en protestantisk heltinne blitt nylig fremmet av en engelsk historiker, Joanna Denny. Et mer vanlig syn på 1700- og 1800-tallet var oppfattelsen av Anne som en romantisk martyr, en viljesterk og vakker kvinne som ble knust og ødelagt av sin ektemann som ble presentert som en brutal tyrann av de fleste populærhistorikere. En biografi om henne fra 1800-tallet av Margaret Benger var spesielt lovprisende og tilsvarende var en med tittelen "Star of the Court" ("Stjerne ved hoffet"), ved Serena Banbury. Berømte forfattere som støttet dette synet på Anne var blant annet Jane Austen, Agnes Strickland, Jean Plaidy og Maxwell Anderson. Skuespillet og den Oscarvinnende filmen "Anne of the Thousand Days" er inspirert av denne fortolkningen av Annes liv. Det samme er Gaetano Donizettis opera "Anna Bolena" (1830). Flere populære romaner har også overtatt denne sympatiske ideen om Anne Boleyn. På siste halvdel av 1900-tallet begynte akademiske historikere, som studerte Henrik VIIIs regjering og hoff som seriøse politiske og kulturelle institusjoner, å argumentere for at Anne Boleyn hadde vært en av de mest ambisiøse, intelligente og viktigste dronningene i europeisk historie noensinne. De etterforsket hennes politiske sympatier, nettverk av beskyttere og innflytelse på utenlandsk politikk og religiøse anliggender. Dette førte til flere akademiske studier av hennes liv, mest berømt er to biografier skrevet av Eric Ives. En annen historiker, David Starkey, har også fremmet denne fortolkningen av Anne Boleyn. Kombinert med den intellektuelle styrken av feminisme, som har fortolket Anne i et imøtekommende lys, har de fleste moderne historikere skrevet om henne med respekt og sympati. En amerikansk akademiker, Retha Warnicke, har fokusert på kjønnsfordommer tidlig på 1500-tallet og deres betydning for Annes klatring mot toppen og påfølgende nedgang. Det har vært flere behandlinger om hennes liv av populærhistorikere som Marie Louise Bruce, Hester W. Chapman, Norah Lofts, Carolly Erickson, Alison Weir, Antonia Fraser og Joanna Denny. I filmer, fjernsyn og teater har hun blitt portrettert av en rekke kjente skuespillere, blant annet Clara Kimball Young, Henny Porten, Merle Oberon (Oscar-nominert), Geneviève Bujold (Oscar-nominert), Dame Dorothy Tutin, Dame Joan Sutherland, Charlotte Rampling, Vanessa Redgrave, Helena Bonham Carter, Jodhi May, Natalie Portman og Natalie Dormer. Henrik VIII av England. Henrik VIII av England (engelsk "Henry VIII") (født 28. juni 1491, død 28. januar 1547) var konge av England og Lord av Irland (senere konge av Irland) fra 22. april 1509 til sin død. Han er mest kjent for å ha utløst den engelske reformasjon og for sine mange ekteskap. Han ble tronarving etter at hans eldre bror Arthur, prins av Wales døde i 1502. Henrik VIII ble beryktet på grunn av sine kvinnehistorier og han kunne visstnok til tider være tyrannisk, men han regnes også som en sterk monark som hadde folkets støtte. Han styrket utenrikspolitikken på bekostning av innenriksaffærer, og sørget for at landet ble en sjømakt. Han skal også ha vært ganske lærd. Han interesserte seg for musikk og spilte selv, og skrev også selv musikk og sangtekster. Den mest kjente av disse er «Pastime with Good Company», også kjent som «The Kynges Ballade». I yngre år var han en dyktig atlet, og drev med dysting, jakt og tennis. Senere ble han svært overvektig, og de siste årene led han av dårlig helse. Tidlig liv og første ekteskap. Henrik ble født i Palace of Placentia i Greenwich. Han var tredje barn av Henrik VII og Elizabeth av York. Bare tre av hans syv søsken – Arthur, Margaret og Maria – vokste opp. I 1493 ble han utnevnt til Lord Warden of the Cinque Ports og konstabel av Dover Castle, og året etter ble han hertug av York. Senere ble han også Earl Marshal og stattholder i Irland. Han fikk en utmerket utdannelse fra de beste privatlærere, og talte flytende latin, fransk og spansk. Man regnet opprinnelig med at han ville få en kirkelig karriere, ettersom hans eldre bror var tronarving. Den unge Katarina ca. 1502, av hoffmaler Michael Sittow. Da Arthur plutselig døde i 1502 måtte han ta over alle tronarvingens plikter, og ble hertug av Cornwall og prins av Wales. Hans far fornyet sine forsøk på å få til en allianse mellom England og Spania gjennom et ekteskap, og derfor foreslo han at Henrik skulle gifte seg med enken etter Arthur, Katarina av Aragon, yngste overlevende barn av Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla. Etter kirkeretten kunne man ikke gifte seg med sin brors enke, og Henrik måtte normalt ha fått en pavelig dispensasjon fra denne regelen. Men Katarina sverget på at ekteskapet med Arthur ikke hadde blitt fullbyrdet, og man trengte dermed bare en dispensasjon i forhold til et inngått men ikke fullbyrdet ekteskap. Dette kunne gis av den lokale kirken. Men fordi man fryktet at det senere kunne bli tvil om ekteskapets legalitet, og dermed om eventuelle barns legitimitet, mente både de engelske og spanske forhandlerne at en pavelig dispensasjon allikevel var ønskelig. Katarinas mor var svært utålmodig, og fikk paven til å utstede en bulle. Fjorten måneder etter sin første manns død giftet Katarina seg med hans bror Henrik. Henrik VIII i 1509, det året han giftet seg for første gang. I 1505 hadde Henrik VIIs interesse for en allianse med Spania bleknet, og han erklærte at forlovelsen hadde blitt arrangert uten hans samtykke. Den diplomatiske manøvreringen omkring dette fortsatte til kongens død i 1509. Den 11. juni samme år kunne Henrik VIII, sytten år gammel, gifte seg med Katarina. De ble kronet sammen den 24. juni i Westminster Abbey. Katarina fødte for første gang den 31. januar 1510, bare syv måneder etter bryllupet. Datteren var dødfødt. Men 1. januar 1511 fødte Katarina en velskapt gutt. Henrik var fra seg av glede, og arrangerte en turnering og festival for å feire fødselen. Gutten fikk navnet Henry, og det ble kunngjort at han skulle bli prins av Wales. Men mindre enn to måneder etter fødselen døde han plutselig, av ukjent årsak. I 1513 fikk hun enda en gutt, og i 1514 en tredje, men ingen av dem overlevde spedbarnsmånedene. En fjerde sønn ble dødfødt senere samme år. Først den 18. februar 1516 gikk det bra. Da ble en velskapt datter født. Kongen var ikke fornøyd, han ønsket en sønn. Man han tok det som et godt tegn; kanskje kunne Katarina allikevel produsere en mannlig arving. Piken fikk navnet Mary etter kongens yndlingssøster. Henrik avla et løfte om at han ville bekoste et korstog mot ottomanerne dersom han bare fikk en mannlig arving, men etter Marys fødsel ble ikke Katarina gravid igjen. Leger ble tilkalt fra Spania, men ingen kunne gjøre noe. Felttog i Frankrike. I 1511 brøt Cambrailigaen sammen. Dette var en allianse mellom Spania, Pavestaten og Frankrike, dannet for at de skulle kunne underlegge seg Venezia. Da det viste seg at Frankrike fikk hele fortjenesten av Venezias underkastelse, ble Henrik VIII invitert til å slutte seg til en hellig allianse mot Frankrike. Paven ønsket med dette å få en andel av rikdommene fra Venezia, mens Spania ønsket å annektere Navarra. For Englands del var dette en mulighet til å gjenvinne tapte områder i Frankrike, hvor man på dette tidspunkt kun kontrollerte Calais. Ludvig XII av Frankrike ble naturlig nok rasende og beskrev pavens snuoperasjon som «en dolk støtt gjennom hjertet». De franske kardinalene og biskopene stilte seg bak kongen og erklærte seg villige til å avsette paven. Dette gjorde det lettere for Henrik å få støtte fra kirken i England til å gå inn i Frankrike. Felttoget begynte i juni 1512, da Thomas Grey, 2. marki av Dorset, seilte ut fra Southampton med 12 000 mann. De nådde Fuentarabbia og skulle sammen med spanske styrker angripe Bayonne. Men spanjolene kom ikke. Mens franskmennene var bundet opp med å kjempe mot den engelske invasjonsstyrken valgte Ferdinand i stedet å gå inn i Navarra, ta fullstendig kontroll over regionen og erklære at felttoget var over. Henrik ble ydmyket, men valgte å ikke klandre spanjolene; i stedet skjelte han offentlig ut sine egne offiserer. For å bøte på ydmykelsen planla han et nytt felttog neste vår, som han selv skulle lede. Han klarte å overtale den tysk-romerske keiseren til å slutte seg til alliansen, og Frankrike stod derfor ovenfor et enormt angrep fra fire stater. Igjen sviktet Ferdinand, idet han bak sine alliertes rygg forhandlet frem en avtale med Ludvig XII som sikret Navarra for Spania. Henriks plan kunne allikevel gjennomføres, idet han klok av skade hadde lagt opp en strategi som ville fungere også uten spansk hjelp. Hans plan var et angrep direkte inn i det nordlige Frankrike fra det eneste engelske brohodet, Calais. Henrik ankom Calais den 30. juni 1513. Etter tre ukers feiring av kongens ankomst til enklaven begynte den engelske styrken å bevege seg innover. Det gikk først sakte, bare omkring fem kilometer om dagen. Den første natten, 21. juli, pøsregnet det, men kongen valgte å bevege seg blant soldatene for å oppmuntre dem. Dette satte de stor pris på, og moralen ble kraftig styrket. Det kom også bedre vær, og marsjen gikk raskere slik at styrkene nådde Thérouanne etter elleve dager. Beleiringen av Thérouanne begynte den 1. august. Byen var et viktig symbol, ettersom den var blitt tatt av Edvard III etter slaget ved Crécy. Keiser Maximilian ankom som avtalt, men med en mindre styrke enn beregnet. Han avledet Henriks skuffelse ved å tilby seg å kjempe som en underordnet general, med de keiserlige styrkene under engelsk flagg. Henrik var fornøyd med dette, selv om det betydde at han også måtte betale soldatene. Den 16. august fant en mindre trefning sted, der et antall franske adelsmenn ble tatt til fange etter å ha feilbedømt situasjonen. Henrik beskrev det som en større seier i slag, men egentlig dreide det seg bare om en rask, men mislykket fransk retrett da to styrker møtte hverandre. Hendelsen fikk navnet "Battle of the Spurs" («Sporeslaget»), fordi sporene var det eneste «våpen» som ble brukt. Thérouanne falt 24. august, og Henrik gav byen til Maximilian som umiddelbart rev den. Som en følge av denne kraftfulle handlingen mot en by som hadde gjort motstand gav Tournai seg måneden etter, etter bare åtte dagers beleiring. Henrik bestemte at byen skulle spares og bli et andre Calais. Etter tre ukers feiring av denne fordoblingen av Englands besittelser på kontinentet vendte kongen hjem. Skotsk offensiv. Under kongens fravær hadde mye skjedd hjemme i England. Jakob IV av Skottland hadde æret Auld-alliansen da Frankrike ble angrepet, og krysset Tweed. Thomas Howard ledet de engelske styrkene, og møtte skottene i slaget ved Flodden Field kvelden 9. september 1513. Slaget var en katastrofe for skottene; i løpet av tre timer mistet de mellom fem og åtte tusen mann, inkludert kongen selv, tre biskoper, et titalls jarler og det meste av det lavere artistokratiet. Det skulle ta et kvart århundre for Skottland å komme til hektene etter nederlaget. Henrik kunne i denne situasjonen ha tatt kontroll over sin søster Margaret og hennes sønn, barnekongen Jakob V og dermed sikret seg hele Skottland. I stedet brukte han høsten på turneringer, og på ytterligere planer for kontinentet. Paven hadde nemlig lovet å sette Frankrikes krone på Henriks hode hvis han kunne ta kontroll over landet. Kardinal Wolsey. Kardinal Thomas Wolsey var en mann som hadde mange likhetspunkter med Henrik VIII. Begge var energiske, utadvendte, ambisiøse og uten skrupler. Wolsey kom fra enkle kår, og en kirkelig karriere var for ham den eneste veien til toppen. Han tok sin bachelorgrad i Oxford da han var femten, og ble mellom 1501 og 1503 kapellan for erkebiskop Henry Deane av Canterbury. I 1507 kom han til hoffet som kapellan for Henrik VII. Da Henrik VIII tiltrådte fikk Wolsey en posisjon i Det kongelige råd, og han ble "Lord High Almoner". Innen 1514 hadde Wolsey fått full kontroll over hvem som fikk tilgang til kongen. I begynnelsen ser det ut til at dette var populært blant de andre rådsmedlemmene, som så på Wolsey som en protege, og de ser ut til å ha fått dårlig samvittighet for alle oppgaver som ble lagt på Wolseys skuldre. I realiteten var det nettopp det Wolsey ønsket, å få samlet flest mulig oppgaver i sine hender, og dermed sikre kontroll. I 1514 ble han erkebiskop av York, og året etter kardinal og rikskansler. I noe over ti år var det i praksis Wolsey som styrte riket. Dette betød for det meste å ta seg av utenrikssaker; innenrikssakene ble neglisjert. Parlamenter, som ble innkalt 1510, 1512, 1515 og 1523, var bare en måte å samle inn penger til krigføring på. Wolsey gjorde lite i forhold til sine kirkelige embeter. Han hadde til enhver tid et annet bispesete i tillegg til York, men besøkte ingen av dem. Han kontrollerte også St Albans Abbey, ikke fordi han hadde noen monastisk tilknytning, men fordi det var et rikt abbedi. Da han til tross for sitt sølibatsløfte fikk en sønn sørget han for å berike gutten kraftig. Han solgte også kirkelige embeter og forfremmelser til høystbydende. Gravert fremstilling av Gullbrokadeleiren, fra 1774 etter et maleri i Georg IIIs eie Da kongen planla sitt nye felttog i Frankrike i 1514 tok Wolsey kontroll over dette. Han var en slu forhandler, og klarte å utmanøvrere både Ferdinand og Maximilian. Wolsey gjorde helomvendig og inngikk en fredsavtale med Frankrike. Vilkårene var at England fikk beholde Tournai og fikk en betydelig sum i gull, og at kongens søster Mary Tudor giftet seg med Ludvig XII. Henrik var storfornøyd med dette, og rikskanslerembetet var en belønning for avtalen; det samme var kardinalembetet Henrik sikret ham. En av Wolseys store triumfer var Gullbrokadeleiren i juni 1520. I 1518 ble det undertegnet en traktat mellom England og Frankrike, en ikke-angrepspakt som skulle vanskeliggjøre osmansk ekspansjon i Europa. Som følge av dette ble det i 1520 arrangert et møte mellom de to monarkene Henrik og Frans I, for å styrke vennskapet mellom dem. Dette møtet ble kjent som Gullbrokadeleiren fordi så mange av teltene var dekket av nettopp gullbrokade, et verdifullt stoff vevet med silke og gulltråd. Det var Wolsey som arrangerte møtet, og han feiret også avskjedsmessen den 24. juni 1520. Helseproblemer. Hans Holbein den yngres portrett fra 1542 viser en Henrik VIII som begynte å få alvorlige helseproblemer. I mars 1524 hadde Henrik vært i en turnering hvor han og svogeren Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk agerte Hektor og Akhillevs. Kongen glemte å senke visiret, og da tilskuerne ropte for å advare ham trodde han det var heiarop. Suffolks lanse splintret, slik den skulle, og flere splinter fløy inn i den åpne hjelmen. Henrik var svært heldig som ikke ble blindet eller drept. For å vise hva slags mann han var red han seks runder til, med kraftige blåveiser. Et år etter hadde han en ny ulykke under jakt med hauker. Han løp mot en grøft for å svinge seg over med en stokk, men stokken kunne ikke bære hans store vekt. Han landet med hodet først i gjørmen, og satte seg så godt fast at han ikke kom løs og holdt på å bli kvalt. Takket være en snarrådig tjener ble han trukket ut og overlevde hendelsen. Tidlig i 1514 hadde Henrik fått kopper, men klarte seg uten store men. I 1521 ble han stukket av mygg og fikk malaria. Han fnøs av begge sykdommer, men i eller omkring 1528 fikk han et åpent sår på låret som ikke ville gro. Senere historikere har spekulert i om det dreide seg om syfilis. Ut fra samtidige kilder virker dette ikke å være tilfelle. Det fantes en kvikksølvkur mot syfilis som ikke er nevnt i forbindelse med kongen i noe dokument; på den annen side kan dette ha blitt utelatt av diskresjonsgrunner. Nyere kunnskap om sykdommen har ført til at man har identifisert symptomer på syfilis i beskrivelser av Edvard VI, Maria I og Elizabeth I, så muligens kan han ha lidd av sykdommen. Biografen Scarisbrick har ikke funnet bevis for syfilis og mener i stedet det var en komplikasjon i forbindelse med åreknuter. Såret på låret hans er også blitt forklart, av medisinhistorikeren Arthur McNalty, med nok en ulykke under en turnering. Dersom en splint ble sittende igjen i låret kunne det oppstå en betennelse som ville gi de beskrevne symptomer. I sine senere år gikk han voldsomt opp i vekt; han hadde alltid vært en kraftig mann, men livvidden nådde tilslutt 137 cm. Såret som gjorde ham ute av stand til å være like aktiv som før, spilte en stor rolle i denne vektøkningen. Det er også tydelige tegn på at han led av podagra, noe som også ville ha begrenset hans bevegelsesfrihet. Mot slutten måtte han løftes med taljer for å kunne flytte seg fra et sted til et annet. Kongens «store sak». Hoffdamen Anne Boleyn tiltrakk seg kongens oppmerksomhet. Innen 1525 var Henrik blitt svært utålmodig med sin kone, som ikke kunne gi ham en mannlig arving. Det året møtte han en ung hoffdame i dronningens følge, Anne Boleyn, som han ble tiltrukket av. Han bad i 1527 kardinal Thomas Wolsey om å begynne en formell prosedyre med Roma for å annullere ekteskapet – dette skulle bli hans "Great Matter" («store sak»). Årsaken som ble oppgitt var at hennes ekteskap med Arthur var blitt fullbyrdet, på tross av hva hun selv hadde sagt. Denne årsaken var ikke bare et påskudd. Henrik var en gudfryktig mann og lette etter en grunn til at han ikke fikk den mannlige arvingen han ønsket seg. Han kom til at det måtte være at han ikke fikk Guds nåde, og at dette skyldtes at han hadde giftet seg med sin brors enke selv om Tredje Mosebok forbyr dette. Versene forbyr ikke eksplisitt ekteskap med ens brors enke, men er forbud mot utroskap innen husholdet. Men kongen var ikke alene om å tolke det til å omfatte brorens enke; som nevnt krevde kirken en pavelig dispensasjon i slike tilfeller og dette skyldtes nettopp versene i Tredje Mosebok. Wolsey var først negativ til foretaket. Det er tvilsomt om det var moralske skrupler som fikk ham til å forsøke å holde igjen kongen; politiske hensyn er en mer sannsynlig årsak. Problemet var Katarinas forhold til den tysk-romerske keiseren Karl V, hennes nevø, og keiserens kontroll over paven. Da forespørselen kom knelte Wolsey foran kongen i rådskammeret i en time og bad ham om å ombestemme seg. Henriks ønske om en annullasjonsprosess ble nok styrket av hans iver etter å bli sammen med Anne Boleyn. Mens han tidligere hadde hatt elskerinner var ikke det en mulighet med Anne; hun krevde å bli hans hustru før hun ville gi seg til ham kropp og sjel. Kongen skrev sjelden brev, men fra 1527 gikk ryttere nærmest i skytteltrafikk med brev fra Henrik til Anne mellom hoffet og Boleynfamiliens hjem, Hever Castle i Kent. I mai 1527 opprettet Wolsey et spesialtribunal i sitt hjem i London, hvor kongen la frem sin sak. Dette ble gjort i hemmelighet; resten av hoffet og Katarina selv kjente ikke til det. Målet var å få ekteskapet annullert og så innhente pavens godkjenning etterpå. Dette skulle vise seg å bli vanskeliggjort av hendelser på kontinentet. 1. juni 1527 nådde nyheten om keiser Karl Vs plyndring av Roma London. Klemens VII var i praksis Karl Vs fange, og keiseren kontrollerte dermed hva paven kunne og ikke kunne gjøre. Wolsey fant raskt en annen mulighet. Han foreslo å innhente en fullmakt fra paven, slik at Wolsey kunne avgjøre saken med pavelig autoritet. Planen slo feil, ettersom Wolsey ikke hadde forklart for kongen at dette var helt avhengig av det dypeste hemmelighold. Den 22. juni 1527 konfronterte Henrik sin kone med sine tanker om at de hadde levd i synd i atten år. Hun var ganske sikkert kjent med ryktene, men denne bekreftelsen rett fra kongens munn må ha gjort sterkt inntrykk på henne. Hun sendte straks bud til Karl V. En spansk tjener, Felipez, bad om kongens tillatelse til å besøke sin syke mor for å kunne levere meldingen. Kongen kunne ha nektet ham dette, men valgte å la ham reise. Planen var at Felipez skulle fanges i et bakhold i Frankrike, og at meldingen skulle brukes mot Katarina senere. Men tjeneren klarte å unnslippe bakholdet, og meldingen nådde keiseren. Kongens sekretær William Knight reiste til Roma for å legge saken frem for pave Klemens VII. Paven var skeptisk til å innvilge det, både på grunn av press fra Katarinas nevø Karl V av det tysk-romerske rike og av uvilje mot å overprøve sin forgjengers dispensasjon. Wolsey drev lobbyvirksomhet, men nådde ikke frem. Wolseys stjerne var dalende hos kongen. Han hadde ikke tatt kongens forhold til Anne Boleyn på alvor, og planla å gifte bort kongen til Renée, Frans I av Frankrikes svigerinne. Han reiste rundt i Frankrike i 1527 for å samle støtte for fullmaktsplanen og mistet da kontrollen over utviklingen hjemme i England. Da han kom tilbake fant han ut at kongen ikke lenger signerte brev kardinalen hadde skrevet usett, og at han bare ville treffe Wolsey når Anne Boleyn hadde gitt sitt samtykke. Annullasjonssaken og Wolseys fall. Sommeren 1528 ble London rammet av pest. Flere tusen døde, og Henrik fikk panikk. Han forlot vanligvis London i sommermånedene nettopp for å unngå epidemiene som var vanlige der, og dette året reiste han ut av byen tidligere enn vanlig. Han brukte en rekke remedier som skulle beskytte mot pest, og gikk til daglig skrifte og messe. Han skrev også flere testamenter i løpet av sommeren. Anne Boleyn var blant de som ble syke, og kongen etterlot henne i London og trøstet henne gjennom brev der han skrev at pesten så ut til å være mildere mot kvinner enn mot menn. a> ble sendt til London for å lede annullasjonssaken. I løpet av vinteren som hadde gått hadde kongen sendt flere ambassadører til paven for å oppnå de resultater Wolsey ikke klarte å fremskaffe. Hadde han lyktes i dette ville Wolseys fremtid vært svært usikker, men Wolsey klarte med en viss skadefryd å peke på feil og svakheter i dokumentene de brakte tilbake. Samtidig klarte kardinalen gjennom sine menn, Stephen Gardiner og Edward Foxe, å få en tillatelse til å ha høring for hele saken i England. Det eneste kravet var at en pavelig legat, kardinal Lorenzo Campeggio, skulle være tilstede. Dette skulle ikke skape problemer, da Campeggio hadde tjent England så godt ved Den hellige stol at kongen hadde gitt ham bispesetet i Salisbury med tilhørende inntekter. Problemer dukket allikevel opp. Campeggio hadde podagra og var aldersstigen, og brukte fire måneder i stedet for de vanlige seks ukene på å reise fra Roma til England. Tillatelsen kom i april, men kardinalen ankom ikke før 9. oktober 1528. Årsaken til at det tok så lang tid, lenger enn hans helsetilstand skulle tilsi, var at Karl V hadde krevd at paven skulle hale ut tiden. Campeggio fortsatte med dette. Han krevde å få treffe ektefellene først for å forsøke å redde ekteskapet. Henrik var sjokkert og nektet å samarbeide. Det var dette kardinalen hadde håpet på. Kongen gikk så langt at han truet med å bryte med Roma og hengi seg til lutherdommen. Han skjelte ut Campeggio kraftig. Campeggio prøvde seg så med sin neste plan, å plassere Katarina i et kloster. Dette ble møtt med en noe mer positiv tone fra Henrik. Men Katarina avviste det forslaget. Samtidig ble kardinalen sjokkert over tonen i befolkningen. I London ble han skjøvet rundt da han skulle inn i sin vogn, og folkemengden ropte «ingen "Nan Bullen" for oss». Katarina var svært populær i folket, mens Anne generelt var mislikt. Da Campeggio gjorde det klart at han ville vente til over nyttår før han åpnet tribunalet begynte både kongen og Wolsey å legge merke til folkets misnøye, noe de ellers pleide å overse. 8. november 1528 samlet Henrik en rekke adelsmenn, dommere, aldermenn og andre notabiliteter for å legge frem sin side av saken. Han forklarte at selv om Katarina var en flott kvinne som han gjerne skulle være gift med, hadde klerikere kommet til at ekteskapet ikke kunne være gyldig. Dersom Campeggio skulle komme til at det allikevel var det, ville han bli lykkelig. Denne talen imponerte ingen, og mange sa rett ut hva de mente. Katarinas sympatisører var mer tallrike enn Henrik hadde trodd, og i løpet av vinteren slo hun tilbake mot ham. Henriks sterkeste argument var at den pavelige dispensasjonen ikke var korrekt, men Katarina kunne fremlegge en annen bulle, som var blitt sendt til Spania, hvor de feilene som ble påpekt ikke var tilstede. Hun hadde sittet på denne bullen i seks måneder før hun i et spektakulært trekk viste den til Campeggio. Kongens og Wolseys første reaksjon var å avvise dispensasjonen som et falskneri. Problemet deres var at de ikke kunne bevise det; Katarina hadde en kopi, og originalen befant seg hos Karl V i Spania. Han viste det til engelske ambassadører, men lot dem naturlig nok ikke ta den med seg. Henrik mistet tålmodigheten, og sørget for at Det kongelige råd erklærte at Katarina var en trussel mot kongens sikkerhet. Hun hisset opp folket mot ham, og måtte isoleres. Katarina ble sendt fra Hampton Court til Greenwich og fikk ikke lenger se sin datter Mary. For Campeggio gav dokumentet nok en grunn til å utsette åpningen av tribunalet. Han ventet helt til 18. juni 1529 før han startet prosessen. Tribunalet møttes i Blackfriars. Katarina gledet det pavevennlige partiet ved å møte i egen person. Hun viste følelser og kastet seg for Henriks føtter og tagg ham om å ikke støte henne og datteren fra seg. Etter dette utbruddet, som Henrik ikke reagerte på, løp hun ut. Hun kom ikke tilbake til tribunalet igjen. For Campeggio var det nok; når Katarina hadde kommet med en så klar appell foran pavens representant, var det ingen tvil om at saken allikevel måtte avgjøres i Roma. a> av Rochester forsvarte Katarina av Aragon under annullasjonshøringen. Biskop John Fisher av Rochester førte et glimrende forsvar for Katarina, selv om dette knapt var nødvendig. Mot slutten av juli erklærte Campeggio at siden det pavelige hoff hadde trukket seg tilbake for sommeren måtte også det pavelige tribunalet gjøre det. Saken skulle dermed vente til oktober. Henrik ble rasende og sendte hertugene av Norfolk og Suffolk for å insistere på at prosessen fortsatte uavbrutt. Men Campeggio sto på sitt. For Wolsey var avbruddet en katastrofe. Etter kort tid ankom pavelige sendebud som innkalte alle deltagere til Roma, og dermed var det klart at Wolsey hadde mislykkes. Da Campeggio forlot England snakket man åpent om Wolseys forestående fall. Wolsey var klar over dette og måtte be om tillatelse til å overvære Campeggios avskjedsaudiens den 19. september 1529. Da han ankom palasset var hans vanlige rom opptatt. Etter å ha skiftet i en venns rom kastet han seg for kongens føtter i audienssalen. Kongen var ikke så rasende som han hadde fryktet; hans smilte, bad kardinalen reise seg og tok ham til side for en lengre samtale. Under middagen spiste kongen med Anne Boleyn, noe som var et dårlig tegn for Wolsey. Men etterpå snakket han igjen åpent med kardinalen. De bestemte at de skulle snakke videre neste dag, og Wolsey reiste ettersom han ikke hadde noe rom. Da Wolsey kom tilbake neste dag fant han kongen i hestesalen, på vei ut på et ritt arrangert for Anne. Henrik skulle ikke komme tilbake før utpå kvelden, og da ville Wolsey være langt avsted ettersom han skulle følge Campeggio på den første delen av reisen mot Roma. Wolsey, en av sin tids slueste forhandlere, var blitt utmanøvrert av en kvinne. To dager senere kom Norfolk og Suffolk og bad med skadefryd om at Wolsey overleverte det store riksseglet – dermed ville han ikke lenger være rikskansler. Wolsey nektet og krevde å få se kongens ordre; da han fikk se kongens håndskrift brøt han sammen i gråt. Den 29. november 1530 døde Wolsey i Leicester. Han var ved sin død under arrest, på vei til en rettssak hvor han kunne være sikker på å bli dømt til døden. Nye favoritter. Da Wolsey ble avsatt som rikskansler tok Thomas More over. Dette var knapt det heldigste valg i forhold til kongens store sak. More var svært lojal mot paven, og han var en ytterst samvittighetsfull person. a> ble en sentral person i utformingen av den nye kirkeordningen i England. På samme tid som Wolsey begynte å falle ut av nåde fant Henrik flere unge menn med et helt annet temperament, og gav disse forskjellige embeter. Blant de viktigste var to talentfulle unge klerikere, Thomas Cromwell og Thomas Cranmer. Det var Cranmer som i 1529 oppfordret kongen til å konsultere de teologiske fakulteter ved universiteter på kontinentet med tanke på en bedømmelse av ekteskapets gyldighet. Hjulpet av bestikkelser og tjenester oppnådde man de ønskede resultater, og i 1530 ble en positiv rapport lagt frem for Det engelske parlamentet. Cranmers støtte til kongen ble belønnet med en posisjon som ambassadør til det keiserlige hoff, og kort tid etter ble han utpekt til å etterfølge William Warham som erkebiskop av Canterbury. Cromwell skapte seg et navn som kongens fremste rådgiver. Han foreslo den drastiske utvei å avskaffe pavens suverenitet i riket, og at kongen skulle erklære seg selv om overhode for kirken i England. Både Cromwell og Cranmer hadde Boleyn som beskytter, og delte hennes voksende sympati med den protestantiske tro som utviklet og spredde seg på kontinentet. Etter å ha forsøkt med trusler om å holde igjen tiende fra England til pavestolen uten at Klemens VII gav etter, tok Henrik saken i egne hender. Han giftet seg i hemmelighet med Boleyn i januar 1533, og kort tid etter fikk han sine allierte i parlamentet til å vedta en lov som forbød anker til Roma, "Statute in Restraint of Appeals". 9. april dro en gruppe utsendinger ledet av Norfolk til Katarina av Aragon i Ampthill, hvor hun i praksis satt i husarrest, og fortalte henne at saken var over. Erkebiskop Cranmer skyndte seg å erklære ekteskapet med Katarina ugyldig og det nye med Anne Boleyn gyldig. Dette gjorde han ikke i London, men i den lille byen Dunstable. Saken ble åpnet 10. mai 1533, og etter fire sesjoner erklærte han den 23. mai at ekteskapet hadde vært ugyldig. Han kunne så skynde seg til Lambeth Palace og erklære ekteskapet mellom kongen og Anne for gyldig. 1. juni 1533 ble Anne Boleyn kronet som Englands dronning. Hun fødte en datter, den senere Elizabeth I av England, tre måneder etter. Henrik hadde arrangert en stor folkefest, men folket var ikke i festhumør. Anne bemerket at hun så mange som ikke tok av seg hattene, og de fleste var stille. Unge lærlinger, utkommandert av laugene, gjorde narr av parets monogram med deres initialer og ropte «ha ha», og en tilskuer våget til og med å rope «Gud bevare dronning Katarina, vår egen rettmessige dronning». Brudd med Roma. Paven reagerte ved å true med å ekskommunisere Henrik i juli 1533. Historikere er uenige om datoen for den faktiske ekskommunikasjonen. Ifølge Winston Churchill var bullen fra 1533 en kladd, og den offisielle kom ikke før i 1535. Andre mener at han ikke ble ekskommunisert før i 1538, av pave Paul III. Uansett fulgte en dramatisk endring i de religiøse forholdene i England. På Cromwells tilskyndelse vedtok parlamentet flere lover som fastla et brudd med Roma i løpet av våren 1534. Den tidligere nevnte "Statute in Restraint of Appeals" forbød engelske borgere fra å anke saker til pavestolen, og samtidig hindret den kirken i å regulere forhold uten kongens samtykke. "Ecclesiastical Appointments Act 1534" fastslo at klerikerne måtte velge biskoper som var nominert av monarken. "Act of Supremacy 1534" erklærte at monarken var «det eneste overhode på jorden for kirken i England», og "Treasons Act 1534" fastslo at å fornekte denne status var høyforræderi, for hvilket straffen var døden. Paven fikk heller ikke lenger Peterspenger fra England. Parlamentet bekreftet ekteskapet mellom Henrik og Anne gjennom "First Succession Act". Katarinas datter Maria ble fjernet fra arvefølgen til tronen, og Annes barn ble tronarving. Alle borgere i riket måtte anerkjenne innholdet i loven gjennom en troskapsed, og de som nektet kunne fengsles på livstid. Den som utgav en tekst som hevdet at ekteskapet med Anne var ugyldig var automatisk skyldig i høyforræderi, og kunne ilegges dødsstraff. Loven stengte også paven ute fra kirkelige affærer i England. Katolikken Henrik VIII. Henrik anså seg selv som katolikk inntil sin død. Striden med paven så han først og fremst som et oppgjør om hvem som hadde makten i England, og ikke et religiøst opprør. Sommeren 1521 skrev han verket "Assertio septem sacramentorum", «Forsvar for de syv sakramenter». Dette var et velskrevet angrep på Martin Luthers lære, spesielt rettet mot Luthers bok "De captivitate Babylonia" fra 1520. Verket ble presentert i en stor seremoni i St. Paulskatedralen den 12. mai 1521. Under seremonien ble noen av Luthers bøker brent. Noen dager senere skrev Henrik til paven for å fortelle at han ville dedisere verket til ham, og i august ble omkring tretti eksemplarer sendt til Roma. Et av dem var prydet med vers utvalgt av Wolsey som Henrik selv hadde skrevet ned, og dette eksemplaret ble gitt til paven mens de andre var til kardinaler. Boken ble en bestselger både i England og på kontinentet, med mer enn tyve utgaver i forskjellige byer i løpet av det 16. århundre. Da verket ble utgitt hadde Henrik og Wolsey allerede i flere år forsøkt å sikre kongen en pavelig tittel. Den spanske kongen hadde tittelen «Hans katolske majestet», mens den franske var «Hans kristne majestet». Den 11. oktober 1521 lyktes de som en følge av "Assertio septem sacramentorum", da paven gav ham tittelen "Fidei Defensor", «Troens beskytter». Selv etter bruddet med Roma bar Henrik stolt denne tittelen, og den er faktisk fortsatt skrevet på kanten av britiske pundmynter ettersom også senere monarker bruker tittelen. Denne innstillingen skulle sette et spesielt preg på reformasjonen i England. Mens Henrik til slutt så seg tvunget til å bryte med Roma var han ikke interessert i noen omfattende reform av kirken. Andre, med Thomas Cromwell og Thomas Cranmer som tidlige eksempler, var drivkrefter i den religiøse reformen, mens kongen heller var en bremsende kraft. I dette var Thomas More en god alliert. Han var som nevnt svært lojal mot paven, men han hadde også sterke prinsipper som fikk ham til å kritisere verdslighet blant geistlige. Den anti-klerikale stemning som lenge hadde kokt under overflaten, men som hadde blitt holdt igjen av Wolseys makt, kunne nå komme til overflaten. More ønsket ikke en reformasjon eller et brudd med Roma, men hans frittalenhet bidro til at andre kunne gå lenger. Opposisjon og reaksjon. a> var en av de som nektet å anerkjenne Henrik VIII som kirkens overhode; for dette ble han henrettet i 1535. Opposisjon mot Henriks religionspolitikk ble raskt slått ned på. Et antall munker ble torturert og henrettet. Blant de mest kjente opposisjonelle var biskop John Fisher og sir Thomas More. Begge nektet å avlegge eden, og ble følgelig henrettet som forrædere. Fisher sendte i 1533 i hemmelighet en appell til Karl V om å bruke makt mot Henrik. Dette var et desperat trekk, som klart måtte regnes som høyforræderi. Våren 1534 ble han satt i Tower of London, og dagen etter fulgte Thomas More ham. More hadde blitt kalt til erkebiskop Cranmer den 13. april 1534. Da han forlot sitt hjem i Chelsea følte han at han aldri ville se det igjen. Han nektet å sverge eden Cranmer avkrevde. Han kunne sverge en ed om å respektere arvefølgen, det kunne selv Fisher gjøre, men å akseptere Henrik som kirkens overhode var for mye. Dermed ble det veien til Tower og skafottet også for More. Fishers og Mores endelige skjebne ble faktisk endelig beseglet av pave Paul III. Den 20. mai 1535 kunngjorde han formelt at Fisher hadde blitt utnevnt til kardinal. De to hadde sittet i Tower et års tid, uten at kongen fikk seg til å henrette dem. Men da Fisher ble utnevnt til kardinal ble Henrik så rasende at han sa at han skulle hjelpe paven ved å sende biskopens blødende hode til Roma så Paul kunne sette kardinalshatten på det. Fisher ble ført til skafottet 22. juni 1535. Han omtalte det som sin «bryllupsdag». Han slet med å gå fordi han var utsultet, men de tilstedeværende så entusiasme og iver i øynene hans. Hans hode ble satt på London Bridge, men ble fjernet av en venn så snart det ble mørkt. Thomas More ble henrettet 6. juli samme år. Dette var langt fra de eneste religionspolitisk motiverte henrettelsene i perioden. Den 4. mai 1535 ble tre karteusermunker, en birgittinermunk og sogneprest John Hale fra Isleworth hengt, trukket og kvartert ved Tyburn. Flere munker fra et karteuserkloster i London, blant den Henriks gamle venn Sebastian Newdigate, ble lenket fast utenfor klosteret sitt, hvor de døde av sult og utmattelse etter flere dager. Henrettelsen av Anne Boleyn. Egentlig var det ikke lenger behov for religiøse endringer. Katarina av Aragon døde 7. januar 1536, og Henrik var dermed ikke lenger bundet til henne i Den katolske kirkes øyne. Han kledde seg i gult for å feire hennes død. Den 27. januar 1536, den dagen Katarina ble gravlagt, hadde Anne en spontanabort. Hun forklarte dette med sjokket over å høre at Henrik hadde blitt slått av hesten under en turnering og hadde ligget bevisstløs i over to timer. Fallet hadde vært stygt, og noen historikere har hevdet at han fikk en hjerneskade. For Henriks del var det ingen unnskyldning. En spontanabort kunne være et tegn på at flere ville følge, slik han hadde opplevd med Katarina. a>; her endte Anne Boleyn sitt liv. Forholdet mellom Henrik og Anne begynte etterhvert å surne. Henriks gamle frustrasjoner fra ekteskapet med Katarina ble vekket til live igjen. Han var svært opptatt av å få en mannlig arving, og begynte å tenke på å kvitte seg med henne. Thomas Cromwell fikk ordre om å undersøke om det var mulig å få en ny annullasjon. Han hentet inn biskop John Stokesley av London, som hadde vært med under den første prosessen. Men ingen av dem kunne finne noen feil som kunne føre til annullasjon, selv med en vennlig innstilt erkebiskop som Cranmer. Det eneste måtte være at den første prosessen ikke ble sluttført før han giftet seg med henne, men Cranmer hadde etter å ha annullert det første godkjent det andre ekteskapet. Selv med Henriks fleksible innstilling til regler og moral var det for mye å forsøke å bruke den utveien. En mer dramatisk løsning måtte til. Henrik begynte å lete etter feil ved Anne. Våren 1536 ledet Cromwell og Norfolk en hemmelig kommisjon, som fant anklagepunkter. Kongen fikk Anne arrestert under anklager om at hun hadde brukt heksekunster for å få ham til å gifte seg med henne, utenomekteskapelige forhold med fem menn inkludert et incestuøst forhold med broren George Boleyn, vicomte Rochford, og å skade kongen og konspirere for å drepe ham. Hun ble også anklaget for å ha forsøkt å forgifte Henriks uektefødte sønn Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset. Hvert enkelt av anklagepunktene, som alle ser ut til å ha vært fabrikkert, kunne ført til dødsstraff. Domstolen hun ble stilt for ble presedert over av hennes onkel, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk. I mai 1536 ble hun og broren George dømt til døden, enten ved brenning på bål eller halshogging; kongen kunne velge mellom de to metodene. De andre fire mennene ble dømt til hengning, trekking og kvartering, men dette ble omgjort til halshogging. Under den siste messen hun var med i sverget Anne på sin uskyld i en prests og flere vitners nærvær. Hun ble henrettet på Tower Green den 19. mai 1536. Bøddelen var en ekspert fra St Omer, som utførte jobben med sverd i stedet for øks. Kongens reaksjon da han fikk høre at hun var død var ikke som ved Katarinas død å kle seg i festfargen gult, men han var såpass uberørt at ham prompte satte seg i en båt som førte ham til Jane Seymour. Tredje ekteskap: En prins blir født. Jane Seymour fødte en mannlig arving, og forble Henriks favoritt blant hans seks koner. Bare én dag etter henrettelsen av Anne ble Henrik forlovet med Jane Seymour, og ti dager senere giftet han seg med henne. Jane var en av Annes hoffdamer, og kongen hadde vist interesse for henne en tid. Allerede i september 1534 hadde han begynt å vie henne mye oppmerksomhet. Som med Anne var det ikke mulig å få henne som elskerinne; en pung med gull ble avvist og brev fra kongen ble returnert uåpnet. Henriks forelskelse må ha spilt en betydelig rolle i behandlingen av Anne, ved siden av spørsmålet om en mannlig arving. En ny tronfølgelov fulgte etter bryllupet. "Second Succession Act" av 1536 erklærte at Henriks barn med Jane ville være først i arverekken, og både Mary og Elizabeth ble erklært uektefødt og dermed utelukket fra rekken. Kongen ble også gitt myndighet til å komme med videre bestemmelser om arvefølgen i sitt testamente. Ekteskapet førte også til endringer ved hoffet. Cromwell ble, allerede før ekteskapet var inngått, kastet ut av sin leilighet i palasset og Janes bror Edward Seymour flyttet inn. Jane fødte en sønn i 1537, den fremtidige Edvard VI. Hun døde 24. oktober samme år i Greenwich Palace av barselfeber. Etter hennes død fulgte en lengre periode med hoffsorg. Henrik regnet Jane som sin eneste «virkelige kone». Hun gav ham den mannlige arving han så lenge hadde ønsket, og hennes tidlige bortgang sparte henne for den skjebne fire andre koner ble rammet av, at han gikk lei av dem og så seg om etter andre hustruemner. Annekteringen av Wales. Omtrent samtidig som han giftet seg med Jane godkjente Henrik "Laws in Wales Act 1535". Da han tiltrådte følte han ikke at det var noe presserende behov for å reformere styresettet, men etterhvert oppfattet han en trussel fra den walisiske adelen. Dermed ble Wales lovmessig annektert av den engelske kronen, og de to nasjonene ble et forent rike. Loven foreskrev at engelsk skulle være eneste administrasjonsspråk i Wales, noe som ikke minst med tanke på rettsvesenet var vanskelig for mange walisisktalende. Den walisiske loven ble avskaffet, og engelsk lov ble dermed gjeldende i hele riket. På den positive siden for waliserne ble det med den nye loven mulig for dem å bli valgt inn i Det engelske parlamentet. Wales hadde lenge, helt siden Rhuddlan-statuttene av 1284 i praksis vært underlagt England, uten noen representasjonsrett i parlamentet. Grensen mellom Wales og England ble også definert, noe som lenge hadde vært et stridsspørsmål. Gjenerobring av Irland. Henrik bestemte seg i 1536 for å gjenerobre Irland og legge øya under kronen. I det 15. århundre hadde jarlen av Kildare blitt øyas "de facto" hersker, og jarlene var ikke Tudormonarkenes sikreste allierte. De hadde blant annet invitert burgundiske tropper til Dublin for å krone pretendenten Lambert Simnel som konge av England i 1497. Den utløsende årsak til Henrik VIIIs beslutning om å gjenerobre øya var jarl Silken Thomas Fitzgerald av Kildares opprør mot kronen i 1536. Selv om kongen ikke ville miste mye territorium om han mistet Irland, fryktet han at øya kunne bli brukt som base for invasjoner av England dersom England ikke lenger kontrollerte noe av den. I 1541 proklamerte Henrik VIII opprettelsen av kongeriket Irland, med ham selv som monark. Dermed ble tittelen Lord av Irland erstattet med konge av Irland. Dette ble gjort under et møte i det irske parlamentet, det første der også de gæliske og hiberno-normanniske adelsmennene var invitert. Etter å ha etablert dobbeltmonarkiet begynte han gjenerobringen, som skulle ta nesten et århundre med kamper og forhandlinger. Først under Elizabeth I og Jakob I ble denne prosessen sluttført. Oppløsningen av klostrene. a>, et resultat av oppløsningen av klostrene. Thomas Cromwell ble instruert til å visitere klostrene. Den offisielle forklaringen var at han skulle kontrollere at de fulgte kongens instrukser, men i realiteten vurderte han klostrenes verdi. Klostrene var et problem for kongen, fordi munkene var vanskelige å overtale til å akseptere den nye ordningen med kongen som kirkens overhode. Samtidig var de rike, og kongen trengte penger til mer krigføring. I 1536 vedtok parlamentet en lov som lot kongen beslaglegge eiendommene til de mindre klostrene, de med en årsinntekt på 200 pund eller mindre. Dette var starten på oppløsningen av klostrene. Handlingen førte til økt motstand i folket, og i oktober begynte "Pilgrimage of Grace", et større religiøst opprør i nord. Det brøt ut opptøyer i Louth den 1. oktober 1536. Opprørerne samlet seg under et banner som viste Kristi sårmerker. De forfattet formelle krav til kongen i Pontefract i desember. Hovedkravene var at Katarinas datter Mary skulle legitimiseres, at pavens autoritet skulle gjenopprettes og at kirken skulle få tilbake den makt staten hadde overtatt. Kongen kunne ikke møte dem med makt; opprørerne var simpelthen for mange til det. Henrik lovte istedet opprørerne at han ville benåde dem, og takket dem for å ta opp viktige spørsmål. Han inviterte lederen Robert Aske til en kongelig bankett. Under banketten bad han Aske om å skrive ned hva som hadde skjedd, så han lettere kunne vite hva som måtte endres. Dette gjorde Aske, men det han skrev ble senere lagt frem som en tilståelse. Aske mente at kongen var Guds utvalgte, og kunne derfor ikke få seg til å tvile på Henriks ord. Han fortalte opprørerne at de hadde lykkes, og bad dem om å reise hjem. Men kongen mente at de var forrædere, og at hans ord derfor ikke hadde noen betydning. Han fikk også et påskudd til å bryte sitt ord da en av opprørslederne, Francis Bigod, erklærte at Askes handling var et forræderi mot opprøret. I februar 1537 ledet han mange ut i et nytt opprør. De forsøkte å ta Hull og Scarborough, og bønder fra Cumberland og Westmorland beleiret Carlisle. Men de var ikke like sterke som den første gangen, og kongen kunne slå ned opprøret. George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury og Thomas Manners, 1. jarl av Rutland kunne rykke inn med sine styrker, etter at de lenge hadde måttet nøye seg med å forsøke å forsvare steder som var under angrep. Lederne, blant dem Aske, ble arrestert og henrettet for høyforræderi. Thomas Howard, hertug av Norfolk, reiste rundt og holdt rettssaker mot opprørere, med det resultat at mer enn 150 ble henrettet. Blant dem var en kvinne som ble brent. I april 1539 fulgte en ny lov som lot kongen beslaglegge også de store klostrene. Opprøret var en viktig årsak til at dette kunne skje. Parlamentet hadde vært skeptisk til å tillate at alle klostre ble tatt, ikke minst fordi de var viktige institusjoner innen skole- og helsevesen rundt om i landet. Men samtidig var de arnesteder for opprør, og riket måtte beskyttes. Mange av kongens støttespillere beriket seg kraftig på dette, blant annet fikk Shrewsbury og Rutland flere abbedier som takk for deres rolle i å slå ned opprøret. Da det siste store klosteret, Waltham Abbey, forsvant i 1540 hadde kongens inntekter økt med femti prosent, og han eide mer jord enn noensinne. Og vel så viktig for ham var det at han hadde kunnet belønne sine trofaste støttespillere. Kongen fortsatte også forfølgelsen av religiøst motiverte opposisjonelle. Han godkjente i 1540 ødeleggelsen av alle helligdommer viet til helgener. Som belønning for sin rolle i oppløsningen av klostrene og undertrykkelsen av en del katolske skikker ble Thomas Cromwell belønnet med tittelen jarl av Essex. Abbeder og priorer mistet sine seter i House of Lords; blant geistlige var det kun biskoper og erkebiskoper som fortsatt fikk sitte der. Dette betydde at "Lords Spiritual" ble tallmessig underlegne i forhold til "Lords Temporal", de verdslige adelsmennene i overhuset. Elskerinner. Henry FitzRoy var kongens uektefødte sønn med Elizabeth Blount. Man kjenner navnet på to av kongens elskerinner: Elizabeth Blount og Mary Boleyn; sistnevnte var Anne Boleyns søster. Elizabeth fødte i 1519 kongens sønn Henry FitzRoy. Gutten ble hertug av Richmond i juni 1525, noe en del trodde var et skritt på veien mot å legitimisere ham, noe som ikke skjedde. I 1533 giftet han seg med Mary Howard, som var datter av Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk. Bare tre år senere døde han uten arvinger. Da han døde var kongen i ferd med å få gjennom en lov som ville gjort ham til tronarving uten å legitimisere hans fødsel. Det finnes også beviser som peker mot forhold til flere andre kvinner, uten at disse er like godt dokumentert. Blant dem finner man Jane Popicourt i 1510, en fransk kvinne tilknyttet hoffet; Lady Anne Stafford i 1514, søster av hertugen av Buckingham og hustru til Lord Hastings, samt Margaret Shelton i 1534–1535, en kusine av Anne og Mary Boleyn. Det skal også ha vært en kvinne som han plasserte på en herregård i et ukjent år, en ukjent kvinne i 1534 og en kvinne fra Tournai under en reise til Frankrike i 1513. Hofflivet. Henrik var et renessansemenneske, og hans hoff var et sentrum for innovativ forskning og kunst. Oppdagelsen av Amerika, «Den nye verden», bidro til en stemning hvor nyskapning stod høyt i kurs. Henrik var blant de første europeiske herskere som lærte om verdens geografi slik den faktisk er. I 1507 publiserte kartografene Martin Waldseemüller og Matthias Ringmann det første moderne verdenskartet, hvor Nord- og Sør-Amerika var tegnet inn og Atlanterhavet og Stillehavet var to adskilte hav. Anna av Kleve. a> ut fra originalen som fikk kongen til å si ja til ekteskap. Henrik ønsket etterhvert å gifte seg igjen, for å sikre at han hadde en mannlig arving. Thomas Cromwell foreslo Anna av Kleve, en søster av den protestantiske hertugen Johann III av Kleve, en viktig alliert i tilfelle et katolsk angrep på England. Hans Holbein den yngre ble sendt for å male hennes portrett slik at kongen kunne se hvordan hun så ut. Etter å ha sett Holbeins portrett, som skal ha vært smigrende og å ha hørt beskrivelser fra personer ved hoffet som hadde sett henne, gikk han med på å gifte seg med Anna. Da hun kom til England viste det seg at virkeligheten var en annen, og han skal ha funnet henne fullstendig utiltrekkende. Privat skal han ha kalt henne en «merr fra Flandern». Maleriet unnlot for eksempel å vise kopparrene som merket ansiktet hennes. Allikevel giftet han seg med henne den 6. januar 1540. Kort tid etter ønsket Henrik å avslutte ekteskapet, ikke bare på grunn av personlige følelser men også av politiske hensyn. Hertugen av Kleve hadde kommet i en disputt med den tysk-romerske keiseren, og Henrik ønsket ikke å bli dratt inn i det. Anna forsto at hun ikke måtte stå i veien for kongens ønske om annullering, og vitnet om at ekteskapet aldri hadde blitt fullbyrdet. Henrik skal ha kommet inn i hennes rom hver kveld og kysset henne på pannen før de la seg hver for seg. Ekteskapet ble så annullert, ikke på grunn av at det ikke var fullbyrdet, men fordi Anna tidligere hadde vært lovet bort til en adelsmann. Hun fikk en spesiell tittel, «The King's Sister» («Kongens søster»), og fikk Boleynfamiliens tidligere residens Hever Castle som sitt nye hjem. Thomas Cromwell falt i unåde på grunn av ekteskapet. Den 10. juni 1540 ble han arrestert i rådskammeret. Han forstod ikke hva som foregikk da Norfolk rev av ham dekorasjonene kongen hadde tildelt ham. Cromwell ble rasende, og skal ha kastet hatten i gulvet. 28. juli samme år ble han henrettet. Katarina Howard. Henriks femte kone, den unge Katarina Howard. Ekteskapet skulle ende tragisk etter mindre enn to år. Den 28. juli 1540, samme dag som Cromwell ble henrettet, giftet Henrik seg med den unge Katarina Howard, Anne Boleyns kusine. Han var svært fornøyd med sin nye dronning. I 1538 hadde såret på Henriks lår tettet seg igjen, uten å gro. Dette førte til en blodpropp som satte seg i lungene, og i en ukes tid kunne kongen ikke snakke. Men da han giftet seg på nytt kom helsen tilbake; hans overvekt og dårlige ben var glemt i forelskelsens rus. Katarina var tilsynelatende ikke like henrykt, og kort tid etter bryllupet hadde hun et forhold med hoffmannen Thomas Culpeper. Hun ansatte også Francis Dereham, som hadde vært uformelt forlovet med henne og med hvem hun hadde hatt et forhold før hun giftet seg med kongen, som sin sekretær. Hennes affærer med andre menn skyldtes nok ikke minst at Henriks helse igjen sviktet etter at den første forelskelsen hadde roet seg. I mars 1541 lukket såret seg igjen, og kongen lå i dyp depresjon og med store smerter i flere uker. Thomas Cranmer, som var en fiende av den mektige, katolske Howardfamilien, brakte bevis for hennes aktivitet til kongen. Henrik nektet først å tro på det, men lot Cranmer utføre en etterforskning. Denne resulterte i at dronningens upassende oppførsel ble dokumentert. Da hun ble spurt direkte vedgikk hun å ha hatt en tidligere avtale om ekteskap med Dereham, noe som ville ha gjort ekteskapet med kongen ugyldig. Men hun hevdet at denne avtalen ble brutt ved at Dereham tvang henne inn i et seksuelt forhold før ekteskapet. Dereham valgte på sin side å få fokus vekk fra seg selv ved å avsløre dronningen forhold til Culpeper. Katarinas ekteskap med kongen ble muligens annullert, og den 13. februar 1542 ble hun henrettet for høyforræderi i form av utroskap mot kongen. Hun var da omkring atten år gammel. Ny krig i Skottland og Frankrike. Sommeren 1542 ble engelske tropper igjen stilt opp ved grensen til Skottland. Karl V og Frans var igjen fiender, og Henriks drøm om å erobre Frankrike kunne igjen bli en realitet. Men først måtte Skottland nøytraliseres, slik at han ikke ble angrepet fra nord igjen. Jakob V ble bedt om å signere en traktat som ville ha gjort Skottland til et lydrike. Han nektet, og Norfolk ledet et seksdagers raid mot Kelso. Soldatene plyndret og brente, og etterlot seg et tydelig spor av ødeleggelse. Måneden etter slo Jakob tilbake. De skotske hæren, som var den engelske langt overlegen, marsjerte sørover. Men den ble sittende fast i myrlandet ved Solway Moss og ble slått. Det var få drepte, men flere hundre skotter ble tatt til fange, blant dem mange adelsmenn. Jakob ble svært skuffet da han fikk nyheten, og døde kort tid etter. Hans datter Maria ble dronning, bare seks dager gammel. Hadde Henrik på det tidspunkt marsjerte nordover kunne han tatt Skottland. Men krigføring var i det 16. århundre fortsatt tildels styrt av æresbegreper, og det å ta et spedbarns rike var det liten ære i. Hans hovedmål var også det nordlige Frankrike, og Skottland utgjorde ikke lenger noen trussel mot et felttog der. For å sikre Skottlands nøytralitet fullstendig ble det 1. juli 1543 inngått en avtale om ekteskap mellom Maria av Skottland og Henriks sønn Edward. Fem tusen soldater krysset kanalen for å forberede felttoget. Karl V og Henrik ble enige om å sette inn tilsammen 42 000 mann innen 20. juni 1544. Men skottene endret planene. De nektet å undertegne ekteskapsavtalen, og Henrik ble klar over at han først måtte underlegge seg Skottland. Han instruerte Edward Seymour, som var kommandant i nord, om å knuse Edinburgh, Leith og St. Andrews. Seymour svarte at dette ville, på lang sikt, hisse opp skottene mot England heller enn å nøytralisere dem. Han ble overstyrt, og i løpet av ti dager utførte Seymour det meste av det han var blitt beordret til. Kongen kunne så vie seg til felttoget i Frankrike igjen. 14. juli 1544 ble Henrik båret inn i Calais. Den 18. september ble Boulogne tatt. Men der stoppet Henrik. Han marsjerte ikke videre mot Paris slik han hadde lovet Karl V. Keiseren svarte med å slutte fred med Frankrike, og forholdet mellom keiser og konge surnet kraftig, så ille at det kunne blitt krig mellom dem. Den engelske hæren led samtidig under dårlige forhold. Norfolk og Suffolk var dyktige kommandanter, men de hadde begge begynt å trekke på årene, og denne gang var det ingen Wolsey som ordnet det praktiske ved felttoget. Soldatene var på mytteriets rand. Kongen slet også økonomisk. Felttoget var budsjettert til en kvart million pund, men han brukte nesten to millioner. Klostereiendommer ble solgt for å finansiere det, og de nesten 800 000 pund som kom inn gjennom Court of Augmentations gikk for det meste rett til militære leverandører. Kongens svar på problemet var devaluering, som førte til en kraftig prisvekst. Henrik hadde tidligere vært Europas rikeste monark, men han måtte nå gå til pengelånere for å skaffe 75 000 pund til mellom ti og fjorten prosent rente. Katarina Parr. Den rike enken Katarina Parr ble Henrik VIIIs sjette og siste kone. I 1543 giftet Henrik seg for siste gang, med den rike enken Katarina Parr. Hun kranglet med ham om religiøse spørsmål, idet hun var radikal mens han hele livet forble konservativ. Dette førte nesten til hennes fall, men hun reddet seg selv ved å vise seg som underdanig. Hun klarte å gjenforene Henrik med sine to første døtre, Mary og Elizabeth. Som følge av dette ble det i 1543 vedtatt nok en lov om arvefølgen, "Third Succession Act", som plasserte dem i rekken etter prins Edward. De ble dog fortsatt ansett som uektefødte. Nok en gang fikk kongen rett til å komme med endringer i arvefølgen i sitt testamente. I sine siste år ble Henrik mer ondsinnet og tyrannisk. Dette sammenfalt med at hans helse ble verre. Den lange serien av politisk motiverte henrettelser som begynte med Edmund de la Pole, 3. hertug av Suffolk i 1513 endte med Henry Howard, jarl av Surrey i januar 1547. Ifølge Holinshed ble 72 000 mennesker henrettet i løpet av Henrik VIIIs regjeringstid. Ekteskapene. Det er laget to regler som gjør det lett å huske hvordan det gikk med Henrik VIIIs hustruer. Den mest kjente, som gir rekkefølgen på deres skjebner, er: «Divorced, beheaded, died, divorced, beheaded, survived» («Skilt, halshogd, døde, skilt, halshogd, overlevde»). En annen versjon er «King Henry the Eighth, to six wives he was wedded: One died, one survived, two divorced, two beheaded» I forhold til ekteskapslover er dette noe villedende. Annullering av ekteskap er en erklæring om at et ekteskap aldri har funnet sted, ulikt en moderne skilsmisse som oppløser et eksisterende ekteskap. Minst tre av ekteskapene ble annullert (Katarina av Aragon, Anne Boleyn og Anna av Kleve), og muligens også et fjerde (Katarina Howard). Ifølge engelsk lov, religiøs og sivil, var han dermed gift enten to eller tre ganger. Etter katolsk lovgivning, som er av interesse fordi den definerte opposisjonelles forhold til kongen og hans hustruer og arvinger, var han gift med Katarina av Aragon inntil hennes død i 1536, ettersom annullasjonssaken ikke ble avgjort i henhold til reglene da ankemuligheten ble fjernet og Cranmers posisjon som erkebiskop i beste fall var uklar. Hans ekteskap med Jane Seymour var gyldig, da dette ble inngått etter Katarinas død. Ekteskapet med Anna av Kleve var også gyldig, mens de to siste var ugyldige ettersom Anne levde til 1557. Død og tronfølge. Henrik fikk til slutt en kraftig feber, og ble liggende i sin seng i St. James's Palace. Legene turde ikke å fortelle ham at de mente at feberen var dødelig; å si at en monark lå for døden var høyforæderi. De spurte om han ville ha en prest, og kongen svarte at da måtte det bli Cranmer, men han måtte sove litt først. Etter et par timers søvn spurte han etter erkebiskopen, som raskt kom til palasset. Kongen tok imot den siste av sine følgesvenner fra 1530-årene. Han kunne ikke lenger snakke og var nær bevisstløs, men tok erkebiskopens hånd. Henrik ble stedt til hvile ved siden av Jane Seymour i St George's Chapel på Windsor Castle. Han døde omkring klokken to om natten 28. januar 1547 i Palace of Whitehall, på det som ville vært hans fars nittiårsdag. Først tre dager senere, den 31. januar, ble nyheten om kongens død offentliggjort for parlamentet. Den 8. februar ringte alle kirkeklokker i England, og morgenen etter ble det feiret rekviemmesse for ham i alle sognekirker. Henrik ble gravlagt en uke senere i St George's Chapel på Windsor Castle, ved siden av Jane Seymour. Innen ti år hadde gått hadde alle hans tre ektefødte barn sittet på tronen, uten å etterlate seg arvinger. I henhold til den siste arvefølgeloven var det Edvard som fikk tronen. Som Edvard VI ble han Englands første protestantiske monark. Da han var bare ni år gammel ved farens død ble det i Henriks testamente utnevnt seksten verger som skulle utgjøre et regentråd. De skulle styre inntil Edvard fylte atten. Rådet valgte Jane Seymours eldre bror Edward Seymour, 1. jarl av Hertford som Lord Protector. Arvinger av kongens eldre søster, Margaret Tudor, var utelatt fra arvefølgen. Thomas Cranmer. Thomas Cranmer (født 2. juli 1489 I Aslacton/Nottinghamshire i England, henrettet 21. mars 1556 i Oxford) var erkebiskop av Canterbury under kongene Henrik VIII og Edward VI. Under Cranmers innflytelse slo den engelske reformasjon inn på en protestantisk kurs. Tidlige år (1489–1533). Cranmer foreldre Thomas og Agnes Cranmer tilhørte lavadelen og etterlot seg bare tilstrekkelig mye jord til at det kunne forsørge deres eldste sønn da de døde. På grunn av dette fikk Thomas og hans yngre bror bli virksomme i kirken. I 1510 fikk Cranmer en plass ved Jesus College i Cambridge. I 1515, mens han fortsatt var ved Cambridge, giftet han seg med Joan, noe som førte til at han ble utelukket fra colleget ettersom alle studenter der skulle være ugifte. I 1519 døde Joan Cranmer i barselseng, og derpå kunne Thomas bli gjenantatt ved colleget. Han var kjent som en flittig student og ble lagt merke til for sin interesse for uortodoks filosofi. Han ble doktor i teologi i 1523. På grunn av en pestepidemi forlot Cranmer Cambridge og flyttet til Essex. Der la kong Henrik VIII, som da bodde i nærheten, merke til ham. Kongen og hans rådgivere anså Cramer som en villig talsmann for Henriks ønskede annullering av sitt ekteskap med Katarina av Aragon. og slik ble han innblandet i prosessen som forsker. Cranmer ble medlem av sendeferden til Roma i 1530, og i 1532 ble han ambassadør hos den tysk-romerske keiser Karl V. Cranmer møtte sin andre hustru Margarete, slekting ved ekteskap til den lutherske lærde Andreas Osiander, mens han tilbragte sommeren 1532 i Nürnberg. Erkebiskop under Henrik VIII (1533–1547). I januar 1533 hadde Henrik VIII oppdaget at Anne Boleyn, kvinnen som han ville gifte seg med, var gravid. Dette gjorde saken med annulleringen av ekteskapet mer påtrengende, og de giftet seg i hemmelighet i slutten av måneden. Cranmer fant ikke ut av det før noen uker etter. Etter William Warhams død ville Henrik ha en medspiller på erkebispestolen i Canterbury, og valget falt på Cranmer, som inntil da bare hadde hatt heller lave stillinger i det kirkelige. Cranmer ble valgt fordi Henrik trodde at han skulle støtte hans politikk og finne løsninger på hans problem. Utnevnelsen viste samtidig at Henrik hadde oppgitt håpet om å få medhold fra Roma for en annullering. Henrrik finansierte personlig de pavelige buller som trengtes for Cranmers promosjon til Canterbury. Det gikk greit å få bullene, etter som den pavelige nuntius var under instruks fra Roma om å være imøtekommende mot engelskmennene i håp om å avverge et definitivt brudd. Bullene ankom rundt 26. mars. Den 30. mars 1533 ble Cranmer vigslet til erkebiskop av Canterbury. Cranmer tok med seg sin tyske fru Margarete da han ble erkebiskop men hold hennes nærvær hemmelig slik at det ikke skulle bli spredt at han brøt reglene om sølibat for prester. I mai erklærte Cranmer Henriks ekteskap med Katarina av Aragon for ugyldig og at Anne Boleyn var kongens rettelige gemal. Med dette gikk Cranmer direkte mot pavens befaling. I september fødte Anne Henriks andre datter Elisabeth. Cranmer ble hennes gudfar. Under Henriks regjering kunne Cranmer drive gjennom de reformer som gradvis ledet til en nyordning for kirken i England. I 1538 fordømte han John Lamberts læremeninger da Lambert fornektet realpresensen i nattverden. Lambert ble brent på bål. Cranmer motsatte seg også Henrik VIIIs "6 Articles", som gjentok kravet om sølibat for prester. På tiden for klosteroppløsningen ble Cranmer privat tildelt en rekke tidligere kirkelige eiendommer, som det tidligere cluniacensiske nonneklosteret ved Arthington. Thomas Cranmer etter Henrik VIIIs død Cranmer var en varm beundrer av Henrik VIII, og da kongen døde erklærte han at han aldri mer skulle rake sitt skjegg som et tegn på sorg. Erkebiskop under Edvard VI (1547–1553). Etter at Henrik hadde dødd i 1547 ble Cranmer en uunnværlig rådgiver til hans sønn og etterfølger, Edvard VI, som var blitt oppfostret med protestantiske holdninger og tankegods. Under Edvards regjering innførte Cranmer de første versjonene av "Book of Common Prayer" (som fortsatt benyttes i en modernisert versjon), en prekensamling, de 42 artikler som sammenfatter anglikansk lære, og førte i det store og hele Den engelske kirke i en mer protestantisk retning. De siste årene (1553–1556). Edvard VI døde i 1553 og ble etterfulgt av sin halvsøster Maria I. Maria var datter av Henrik VIIIs første hustru Katarina av Aragon (som var spansk) og var katolikk. I pakt med dette satte hun i gang en motreformasjon. Cranmers martyrdom, i John Foxes bok (1563) Den 14. februar 1556 ble Cranmer, som var protestant, avsatt fra sitt embede, fengslet og anklaget for både høyforræderi og kjetteri. For å unngå henrettelse avsverget han seg sin protestantiske tro. Men han ble likevel brent i og med at Cranmer ifølge John Foxe den 21. mars 1556 ble ført i prosesjon til St. Mary's Church i Oxford, der han i en offentlig uttalelse skulle gjenta og bekrefte at han avsvor seg sin protestantiske tro. Cranmer dro tilbake sin avsvergelse og fordømde den katolske lære og paven fra talerstolen, og sa videre at «hva gjelder paven tilbakeviser jeg ham, som Kristi fiende og Antikrist, med hele hans falske lære.» Etter dette ble han ført bort for å brennes på bål og holdt hånden han hadde ført pennen med da han underskrev avsvergelses dokumentet frem i flammenes kjerne slik at den ble brent til beinet mens han mumlet – den fordømte hånd som førte meg til svik. Vi ser dette tydelig på illustrasjonen til høyre. Biskopene Nicholas Ridley og Hugh Latimer var før blitt brent på dette stedet i oktober 1555. Minnet om de tre hedres med det nærliggende viktorianske minnesmerket Martyrs' Memorial i Oxford. Medway (elv). Kart over Medway og andre elver i Kent Medway er ei elv i Kent og West Sussex i England. Den har sitt utspring ved Turners Hill i West Sussex, og renner derfra i ei hovedsakelig nordøstlig retning inn i Kent, hvor den passerer gjennom byene Tonbridge, Maidstone og Medway. Elva munner ut i Themsens estuar ved Sheerness. Elva er 113 kilometer lang, og har et nedbørfelt på. De største sideelvene er Eden, Shode, Teise, Beult, Loose og Len. Både hovedelva og sideelvene renner i all hovedsak gjennom landlige områder, hvor Tonbridge, Maidstone og Medway er unntakene. Selve Medway renner mot øst til den når fram til sørsida av North Downs. Ved samløpet med sideelva Beult, snur den imidlertiid mot nord og bryter gjennom North Downs ved Medway Gap, en bratt og trang dal nær Rochester, før den vider seg ut til et bredt estuar, som ved Sheerness munner ut i det langt større estuaret til Themsen. Båttrafikk. Fra 1746 var det ikke mulig å seile lenger oppover elva enn til Tonbridge, men i 1828 ble det mudret opp slik at man kunne seile til Leigh. Med kano kan man under gunstige forhold komme helt fram til Penshurst. langs Medway finnes ii alt åtte sluser. Den nederste ble åpnet i 1792, og ligger ved Allington, som er grensa for hvor langt opp i elva tidevannet er merkbart. For å gjøre forbindelsen mellom Medway og Themsen bedre åpnet man tidlig på 1800-tallet Thames- og Medwaykanalen, som gikk mellom Strood og Gravesend. Den var ikke spesielt lønnsom, og innen 1850-årene hadde strekningen fra Strood til Higham blitt erstattet av jernbane. Strekningen fra Higham til Gravesend var i bruk inntil 1934. Historie. Raidet på Medway i 1667, samtidig maleri av Pieter Cornelisz van Soest Det er to militære slag som er kalt «slaget på/ved Medway». Det første slaget fant sted under den romerske invasjonen, og det andre under den andre engelsk-nederlandske krig. Medway har historisk delt grevskapet Kent i to. Tradisjonelt har den vestlige delen blitt adminstert fra Maidstone, og den østlige fra Canterbury. Administrasjonene ble samlet i 1814. I 1942 ble den første testen av et undersjøisk oljerør foretatt i elven. Dette skjedde i forbindelse med forberedelsene til Operasjon Pluto, en plan for å pumpe drivstoff fra Storbritannia til Frankrike etter invasjonen i Normandie. Gisle Hannemyr. Gisle Hannemyr (født 1953 i Hammerfest) er en norsk forsker, gründer og kommentator innen informatikk, især Internett. Han er utdannet B.Sc. i Computer Science fra University of Manchester. Hannemyr er ansatt ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo som forsker og lektor, der han særlig arbeider med bruk og design av Internett-baserte tjenester, og er medlem av regjeringens personvernkommisjon. Sammen med flere andre startet han Oslonett i desember 1991. Oslonett ble senere kjøpt opp av mediehuset Schibsted og ble først til Schibsted Nett, deretter – gjennom en fusjon med Telenor Online – ble det Scandinavia Online (Sol). Gjennom arbeidet i Oslonett skal han ha mye av æren for at Internett ble tilgjengelig for folk flest i Norge. Hannemyr har fått diverse priser, blant annet «10-Årets Internettperson 1993-2003», og «Rosing-akademiets Hederspris 2002». I forbindelse med tiårsjubileet til Google i 2008 ble han innbudt av Verdens Gang til å være gjesteskribent som ekspert på området. Gisle Hannemyr er bror av teatermannen Trond Hannemyr. Steffen Iversen. Steffen Iversen (født 10. november 1976 i Oslo) er en norsk fotballspiller som spiller for Rosenborg. Han er sønn av den kjente norske fotballspilleren Odd Iversen. Klubbfotball. Iversen har vist seg til tider å være en målfarlig spiss, og regnes som en svært dyktig hodespiller. Han har lang erfaring på toppnivå gjennom spill i Premier League hos Tottenham og Wolverhampton. Før 2006-sesongen var han både aktuell med henblikk på å forlenge kontrakten med Vålerenga fra 2005-sesongen, samt for en rekke andre engelske klubber, bl.a. Portsmouth og Everton. 13. februar ble det imidlertid klart at Iversen gikk tilbake til moderklubben Rosenborg, en avgjørelse som vakte oppsikt både blant Rosenborg- og Vålerenga-tilhengerne. Gjensynet med Lerkendal skulle vise seg å bli en sportslig suksess for både Iversen og Rosenborg. Etter at Iversen fikk mer tillit som spiss utover sensommeren og høsten, ble han en av de viktigste spillerne for laget, og bidro sterkt til at Rosenborg til slutt vant serien. Sommeren 2008 var flere klubber interessert i trønderen, deriblant engelske Norwich, men Rosenborg var ikke interessert i å selge. Den 31. desember 2010 ble det klart at Steffen Iversen var klar for Crystal Palace. 31. januar 2012 ble Steffen Iversen fristilt fra kontrakten sin hos Crystal Palace, og i februar 2012 skrev han på ny kontrakt med Rosenborg. Landslagspill. Iversen debuterte for 14. oktober 1998 mot. Per februar 2012 har han spilt 79 landskamper for Norge og scoret 21 mål. Han var Norges toppscorer i kvalifiseringen for EM i fotball 2008 med 7 mål. I forbindelse med en landskamp mellom og presterte Iversen å forsove seg til et spillermøte kl. 12.00 18. august 2008, hvorpå landslagstrener Hareide reagerte med å utelukke ham fra landskampen og sende ham hjem. Meritter. Rosenborg Tottenham Hotspur Vålerenga Karriere som spiller. Historien om Rosenborg Ballklub (2007, Tapir Akademisk Forlag) av Geir Svardal. (Iversen, far og sønn, er tråden i historien om klubben fra 1967 og framover. "Iversen – du blir ikke større enn det i RBK". Samfundet i Halden. Samfundet i Halden var navnet på tidligere "Halden Arbeidersamfund". Bygningen stod ferdig i 1891 og fungerte som arbeidersamfunn frem til Studentsamskipnaden i Østfold (SiØ) overtok store deler av huset i 1993. Huset er en murbygning på over 2.500 kvadratmeter fordelt på fire etasjer og ligger i Violgata 3, Halden sentrum. I 1997 overtok SiØ driften av hele Samfundet. 17.01.2008 ble det sendt ut pressemelding fra Studentsamskipnaden i Østfold der det kom frem at driften av huset avvikles fra 1. februar 2008. Centrum Scene leide huset i en periode og åpnet 2009 men gikk konkurs april 2010. Bygningen har kjellerlokalene med bar, cafe/bar i 1. etasje, storsal i 2. etasje samt kontorer og lag- og foreningsrom i 3. etasje. Tre scener og en uteservering. Halden Studentsamfund hadde tidligere tilhold i Samfundet sammen med Studentsamskipnaden og Studentorganisasjonen i Østfold. Oslonett. Oslonett var et firma som tilbød privatpersoner og småbedrifter Internett-tilgang ved hjelp av oppringt samband mot en UNIX-maskin og terminalemulering på PC på 1990-tallet. Firmaet ble stiftet 12. desember 1991 på et pizzamøte og omfattet 16 gründere fra Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Oslonett satte opp Norges første åpne webserver utenfor de akademiske miljøene. Tjenesten kjørte på en webserver, «Plexus», skrevet i Perl, og var modifisert en god del av Oslonetts Gisle Aas. Den tilbød abonnenter i Osloområdet oppringt, modembasert internett-tilknytning. Det ble også holdt kurs for næringslivet i samarbeid med Næringsakademiet, og selskapet instruerte mange bedrifter i hvordan internett-kommunikasjon basert på IP kunne erstatte mange eldre og tunge programvareprosesser. Under vinter-OL på Lillehammer i 1994 ble – for første gang i historien – resultatene fortløpende lagt ut på web av Oslonett. I 1995 unnfanget Oslonett tjenesten Kvasir, og samme år ble Oslonett kjøpt opp av Schibsted. Det kommende året bygde miljøet opp Schibsteds internettilbud "Sn Horisont", og etterhvert ble dette slått sammen med Telenors internettsatsning selskapet Scandinavia Online (SOL). Andre selskaper som har sitt opphav i gründermiljøet bak Oslonett, omfatter Basefarm, SOL, Telenor Online og TraceTracker. Lars Berger. Lars Berger (født 1. mai 1979 i Levanger) er en norsk skiskytter og langrennsløper. Han satser primært på skiskyting, men har også svært gode resultater fra fristilsløp i langrenn, blant annet NM-gull på 30 km og VM-gull på 15 km, samt OL-sølv på stafett. Han representerer Dombås IL i skiskyting og Byåsen IL i langrenn. Han er bror til skiskytteren Tora Berger. Berger er den eneste aktive skiskytteren som har vunnet en VM-tittel i langrenn. 10. mars 2007 ble han tildelt Egebergs Ærespris for sine prestasjoner i skiskyting og langrenn. Han har tilsammen seks verdenscupseire (per 14. januar 2011). Tre av dem ble tatt i sesongen 2003/04, to i 09, på sprintene i Hochfilzen og Vancouver. I Hochfilzen skjøt han to fulle hus, for første gang som seniorutøver, og vant løpet med over et halvt minutt foran Alexander Os og Dmitrij Jarosjenko. Den siste verdenscupseieren kom i 11 på 10 km sprint i Ruhpolding den 14. januar 2011. I 2010 deltok han i sitt første OL, da han deltok i Vancouver. Her var han tatt ut både i skiskyting og langrenn. I skiskytingens sprint kom han på 46. plass, og i den påfølgende jaktstarten gikk han seg opp til 23. plass. Lars Berger gikk den tredje etappen i 4 x 10 km stafett i langrenn og vant sølv med det norske laget. I tillegg til Berger bestod stafettlaget av Martin Johnsrud Sundby (1. etappe), Odd-Bjørn Hjelmeset (2. etappe) og Petter Northug jr. (4. etappe). Norwegian Mobile Army Surgical Hospital. En norsk sykepleier, kaptein Petra Drabløs, pleier en canadisk soldat, visekorporal M.R. Stevens fra North Bay i Ontario Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (forkortet NORMASH) var det norske feltsykehuset i Korea som fra 1951 til 1954 var en del av FN-kommandoens engasjement under Koreakrigen. Det norske feltsykehuset lå operasjonsmessig under USAs åttende armé. I alt 623 nordmenn tjenestegjorde i NORMASH. Historie. Den 29. desember 1950 fikk Norges Røde Kors forespørsel fra det norske Utenriksdepartementet om å sende et hospital for å bistå de stridende styrker i Korea. I løpet av de første dagene på nyåret 1951, skisserte man et opplegg med et feltsykehus etter modell av det amerikanske Mobile Army Surgical Hospital (MASH) med 60 senger og en bemanning på 83. Sykehuset var tenkt administrert av Norges Røde Kors. Stortinget godkjente opplegget for et norsk feltsykehus 2. mars 1951. Den 16. mai 1951 forlot de første mannskapene Norge. Neste gruppe fulgte 23. mai. Reisen tok tid og gikk fra Stavanger via München, Nice, Napoli, Beirut, Kairo, Karachi, Calcutta, Bangkok, Hongkong til Tokyo. Herfra til Seoul med militærfly. Feltsykehuset ble første gang opprettet ved Uijongbu et par mil nord for Seoul, 8-16 km fra frontlinjen. Det bestod av såkalte «Nissenhytter» på ca. 140 m² samt telt. Operasjonteltet hadde 4 operasjonsbord. I løpet av de første 40 dagene ble 1 048 pasienter mottatt. Av disse var 23 sivile. Feltsykehuset fikk sin neste lokalisering ved Dongducheon. I perioder med heftige kamper ble sårede fløyet inn døgnet rundt, opptil 3-400 på en natt. Alle nasjoner var representert, også fienden. Høsten 1951 ble det utarbeidet en ny oppsetningsplan som forutsatte at personalet ble økt fra 80 til 105. Den 26. oktober 1951 ble det vedtatt å forlenge det norske engasjementet i Korea. Sykehuset fikk nå regulær militær status. De norske mannskapene gikk inn som en ordinær FN-feltenhet og byttet Røde Kors-uniformene med vanlige amerikanske uniformer og distinksjoner. Det norske feltsykehuset ble flyttet siste gang 4-5 km nordover i juni 1952. Totalt tjenestegjorde 623 norske kvinner og menn ved sykehuset fordelt på i alt sju kontingenter. I tillegg kom en rekke sivilt ansatte sørkoreanere. NORMASH mottok totalt 90 000 pasienter til undersøkelse og behandling. 4 317 ble utskrevet som friske. 10 268 ble overført til andre sykehus. 150 døde på sykehuset. Enheten gjennomførte i gjennomsnitt åtte operasjoner per dag. Tap. To nordmenn ble drept i forbindelse med NORMASH-innsatsen under Koreakrigen. En sjåfør, Arne Christiansen, ble drept i en skyteulykke i 1952 og en kvinnelig laborant, Brita Reisæter, døde etter en trafikkulykke i tjeneste i 1954. Medalje og minnesmerke. Tjenestegjørende i NORMASH ble tildelt Den norske Koreamedalje, spesielt innstiftet for oppdraget. Sørkoreanere, som var sivilt ansatt ved feltsykehuset, fikk i 1972 sørget for at det ble reist et minnesmerke for NORMASH. I dag står dette utenfor fredsmuseet i Dongducheon, nord for Seoul. Kristen Nygaard. Kristen Nygaard (født 27. august 1926, død 10. august 2002) var en norsk informatiker, programmerer og politiker. Sammen med Ole-Johan Dahl fant han opp objektorientert programmering (OOP) på 1960-tallet. Denne formen for å programmere har påvirket dagens programmeringsspråk i sterk grad. Nygaard hadde stor betydning for oppbygning av et radikalt og kritisk forskningsmiljø i systemutvikling i Norden. Nygaard ble cand. real. med hovedfag i matematikk ved Universitetet i Oslo i 1956. Nygaard var kanskje mest kjent utenfor IT-miljøet som EU-motstander og var leder for Nei til EU og forløperen Opplysningsutvalget om Norge og EF fra 1988 til 1995. Han har vært medlem av både Venstre og Arbeiderpartiet, men var ikke medlem av noe parti da han døde. I 1998 mottok han Rosingakademiets hederspris sammen med Ole-Johan Dahl. De to mottok videre Turing-prisen fra ACM i 2001 og John von Neumann-medaljen i 2002. Nygaard var æresdoktor ved en rekke utenlandske universiteter, og var kommandør av Sankt Olavs Orden. Beatus Rhenanus. Beatus Rhenanus "(latinisert fra det tyske Beat Rinauer eller Rinower)" (født den 22. august 1485 i Schlettstadt i Elsass i Tyskland, død den 20. juli 1547 i Strassburg) var en tysk humanist. Han er også kjent som Beatus Bild. Han studerte i Paris fra 1503 til 1507 og gikk deretter i boktrykkerlære. Fra 1511 stod han i nær kontakt med humanisten Erasmus av Rotterdam. Som filolog redigerte Beatus Rhenanus verker av Kirkefedrene og fra antikkens klassikere. Han var også virksom som boktrykker, redaktør og historiker. Eksterne lenker. Rhenanus, Beatus Rhenanus, Beatus Francisco Ximenes de Cisneros. Kardinal Francisco Ximenes de Cisneros "Hans eminense" Francisco Ximenes de Cisneros (egentlig fornavn/døpenavn "Gonzalez") (født i 1436 i Torrelaguna, Spania, død 8. november 1517 i Roa), humanist, kirkereformator, erkebiskop av Toledo og primas for den katolske kirke i Spania. Han ble kreert til kardinal i mai 1507 av pave Julius IIs fjerde konsistorium. Trygve Hegnar. Trygve Hegnar (født 6. oktober 1943) er økonom og grunnlegger, redaktør og eier av tidsskriftene "Kapital" (grunnlagt 1971) og "Finansavisen". Han er en aktiv debattant i media om økonomiske spørsmål, og en investor. Han har også skrevet biografi om gründeren Vebjørn Tandberg. Hegnar har også spilt landskamper for Norge i håndball. Hegnar er utdannet siviløkonom fra 1968 i Mannheim i Tyskland. Han var president i utenlandsstudentenes organisasjon ANSA 1968-69. Deretter var han forsker ved Transportøkonomisk institutt og videre økonomikonsulent i Oslo Sporveier 1970-72. Hegnar er sønn av Per Hegnar, som i mange år var Fred. Olsens høyre hånd og nestkommanderende. Redaktørkarriere. Hegnar var redaktør av fagbladet "Samferdsel-Transport" 1973-75. Under studietiden i Mannheim i Tyskland så Hegnar muligheten for å starte et eget finanstidsskrift i Norge inspirert av den tøffe og pågående stilen til bl.a. "Stern" og "Der Spiegel" i Tyskland. Dette i motsetning til den noe servile og snille stilen som bl.a. "Farmand" representerte hjemme i Norge. Hegnar har imidlertid blitt kritisert for å ha syndikert (noen hever plagiert) en stor andel artikler fra Der Spiegel, Das Capital og WirtschaftsWoche uten kreditering. Hegnar arbeidet som journalist i "Farmand" og skrev under pseudonymet periscopus som Trygve Hoff tilla han. Hegnar navnga senere sitt holdingselskap "Periscopus AS". Hegners tidsskrift "Kapital" ble etterhvert en stor suksess økonomisk. Hegnar brukte mye av det oppsparte overskuddet til å grunnlegge avisen "Blikk" mot slutten av 1970-tallet. Denne ble imidlertid nedlagt kort tid senere, og Hegnar måtte fremdeles sette sin lit til "Kapital", som nå var blitt en pengemaskin. Økonomihistorikeren Einar Lie har sagt om "Kapital"s betydning: «Hegnar slo med siviløkonomisk klarhet ned på alle former for ikke-økonomisk tenkning i samfunnet. Samtidig drev han en personfokusert kritisk journalistikk overfor næringslivet. Her var ingen spor av ærefull lojalitet. Direktørene ble tvert imot raljert med i det nye bladets spalter.» Neste nyvinning var "Finansavisen" (lansert 1. oktober 1992), en dagsavis som særlig dekker nyheter fra norske børsnoterte selskaper. De første årene hadde avisen bare ukeutgivelser om sommeren, og utkom ikke mandager. Nå har avisen normal utgivelsesrytme. Også denne går hvert år med store overskudd. Hegnar skriver selv ledere hver dag i avisen. Han fikk utmerkelsen Årets modigste redaktør av Oslo Redaktørforening 6. mars 2008. Investor. Hegnar er også kjent som investor, og er blant Norges rikeste personer. I mange år eide han en større aksjepost i rederiet Norwegian Cruise Lines. Hegnar eier flere industribedrifter, blant annet båtprodusenten Windy. Han eier flere store båter for utleie, og Holmen Fjordhotell i Asker kommune, samt Vic Hotell i Porsgrunn. I april 2009 kjøpte han også opp kurs- og konferanseleverandøren Positiv Opplæring. I november 2009 kjøpte han 20 % av aksjene i Hurtigruten ASA og ble valg til ny styreformann av selskapets bedriftsforsamling. I mars 2010 kjøpte han ytterligere 6,35 % av aksjene i rederiet. De fleste investeringene sine eier han gjennom investeringsselskapet Periscopus, som han eier sammen med sine barn. Også aksjene i Hegnar Media eies gjennom Periscopus. Hegnar ble i 2007 rangert med en formue på 3,2 milliarder kr. av sitt eget tidsskrift "Kapital". Politiske holdninger. Hegnar er kjent for å være en hyppig deltaker innen samfunnsdebatten, både på økonomiske og andre områder. Hegnars politiske syn er ikke partitilknyttet og kan være vanskelig å plassere. Han forfekter vanligvis synspunkter som betegnes som liberalistiske. Selv sier han likevel at den ekstreme liberalismen ikke fungerer. Blant annet er han alltid tilhenger av å redusere skattene og å redusere statens direkte eierskap i norsk næringsliv, samt å kutte overføringene til norsk landbruk. Nils Olav Fjeldheim. Nils Olav Fjeldheim (født 18. april 1977 i Tysværvåg) er en norsk padler. Han representerer Tysvær Kano & Kajakklubb. Fjeldheim har vunnet tre VM-titler sammen med sin makker Eirik Verås Larsen, K2 1000 m i 2001 og maratonøvelsen i 2001 og 2002. Fjeldheim og Larsen vant også bronse i Sommer-OL 2004 i Athen i K2 1000 m. Ole Klemetsen. Ole «Lukkøye» Klemetsen (født 30. august 1971 i Stavanger) er en tidligere norsk proffbokser. Før han ble profesjonell vant han som amatør bronse i EM og VM i 1991. Klemetsen jobbet hele sin karriere tett sammen med faren John Klemetsen, noe som beskrives i dokumentarfilmen "Blod & ære" fra 2008. Han er nå trener på Kamsport Instituttet i Stavanger, der han trener en boksegruppe. Klemetsen har mottatt Bragdmerket fra Norges Bokseforbund for sine gode idrettslige prestasjoner i inn og utland. I 2012 sto han fram i media som en tidligere mobber som nå angret. Proffkarrieren. a>, tidligere underholdningsartist, bokser og trener Proffkarrieren til Ole Klemetsen startet 21. oktober 1992 i Las Vegas mot Armando Dragone, og vant med knock out. Han bokset to proffkamper til i 1992, begge ble vunnet med KO. I 1993 vant han tre kamper på rad før han tapte på TKO mot John McClain. Klemetsen fortsatte sesongen i London mot Nigel Rafferty deretter med kamper mot Jeff Medley, Tony Booth og Carl Jones, alle ble vunnet. I 1994 bokset han syv kamper, han vant alle. Året etter i 1995 vant han også alle kampene. Sesongen 1996 startet med WBC-tittelkamp. Han vant denne med seier mot Lenzie Morgan før han tapte mot Mohamed Siluvangi på poeng i neste kamp. Han bokset ytterligere tre kamper i 1996, hvor han vant tre kamper på KO og en på TKO. I 1997 vant han tre kamper på KO før han fikk bokse om EBU tittelen. Han vant tittelen etter å ha beseiret Crawford Ashley. I 1998 vant han den første kampen mot Kalin Stojanov, før han tapte kampen om IBF tittelen mot Reggie Johnson på poeng. Sesongen 1998 ble avsluttet med to seire og et tap. I 1999 vant han alle sine seks kamper, tre av kampene vant han på KO. 2000-sesongen startet med seier mot Thulani Malinga og IBA tittel før han tapte i EBU tittelkamp mot Clinton Woods. Den siste kampen i 2000 vant han over Derrick James. Sesongen 2001 startet med seier over Thomas Hansvoll. Han overtok da den ledige nordiske tittelen. Ole Klemetsen fortsatte med seier over Patrick Swann på KO før han tapte for Thomas Hansvoll 16. juni 2001. Dermed var en 9 år lang proffkarriere over med 45 seire og seks tap. Thomas Hansvoll. Thomas Hansvoll (født 26. juni 1974 i Oslo) er en norsk proffbokser og gitarist. Hansvoll har bokset 32 kamper – 26 seire, 4 tap og 2 uavgjort ("per 19. august 2008"). Han har titlene WBO I/C Cruiserweight og WBA Int. Light Heavyweight. Amatør recordliste 73 kamper – 65 seiere – 8 tap Thomas Hansvoll som er oppvokst på Bjerke/Årvoll (Groruddalen – Oslo) begynte å bokse allerede som 10 åring (1984) i IF ørnulf. Som 14 åring debuterte han som amatørbokser i Raufoss turneringen (1988). I 1993 ble Hansvoll junior og senior Norgesmester samme sesong (i henholdsvis lett-tungvekt og mellomvekt). Hansvoll tok NM gull også i 1994 for så debutere som profesjonell den 11. november 1994 mot Greg Scott Briggs i Randers (Danmark). Hansvoll la opp etter møtet med Damon Reed 4. oktober 2003, og er nå ("2006") hovedtrener for IF Ørnulf og hjelpetrener på juniorlandslaget. Hansvoll gjorde imidlertid comeback i kampen om tittelen som nordisk mester i cruiservekt mot Johnny Jensen 14. oktober 2006. Kampen endte uavgjort. Mange eksperter ville sagt klart at Hansvoll gikk av med seieren, men «dansken» hadde dommerne på sin side. Hansvoll er også kjent for å ha pensjonert Ole «Lukkøye» Klemetsen i en kamp som fant sted 16. juni 2001. Resultat Ko 2.runde. Hansvoll bokset om WBA-VM tittelen i lett-tungvekt mot Bruno Girard i Paris 23.mai 2002. Han tapte kampen knepent på poeng etter tolv runder. Hansvoll bokset sin hittil siste kamp den 21.juni 2008 i Brøndby (Danmark) mot Juan Manuel Garay fra Argentina og vant på poeng. Svinesund. Svinesund er et grensested nær Halden og Strömstad. Her forenes Sverige og Norge over Ringdalsfjorden som på svensk side kalles Idefjorden. Når man kommer lengre inn i fjorden, kalles den på norsk side Iddefjorden. Trafikken forbi Svinesund er stor (i 2005 passerte i snitt 16 500 biler pr. dag) og består av grensehandlere, turister og pendlere over bruene – av fritidsbåter og lastebåter under bruene. 10. juni 2005 ble den nye brua over Svinesund offisielt åpnet av Kong Harald og Kong Carl Gustaf. Bompengefinansiering tok til 1. juli 2005. Det er kun ved den gamle brua det går å stoppe for å se og fotografere, og fremdeles går en betydelig del av trafikken over denne, selv om bompenger betales på begge. Eldre tider. Svinesunds historie er omtalt i egne bøker og mange lange artikler. Moderne tider. Svinesund har fra Norge stemte nei til EU i 1994 gjennomgått en betydelig forandring. Svenske kremmere og kapitalsterke nordmenn har tatt farvel med handletelt og bygget opp kjøpesenter og store butikker, som ikke bare tiltrekker norske grensehandlere. Forretningene på Svinesund og Nordby er også blitt daglig arbeidsplass for flere hundre grensependlende nordmenn. Grunnlaget for nyetableringene: Norge har andre priser på kjøtt, tobakk og flere andre varer enn EU-landet Sverige. At nordmenn på handletur til Svinesund og Strömstad handler med seg varer som er dyrere enn i Norge, har også vært medvirkende til at uttrykket «harryhandel» ofte brukes om grensehandel. Uttrykket eksisterte før det ble brukt av Venstre-statsråd og eks-haldenser Lars Sponheim. Steffen Tangstad. Steffen Tangstad (født 22. juni 1959 i Tønsberg) er en tidligere proffbokser. Han hadde 24 seire, 2 tap og 14 knockout. Tangstad vant tittelen EBU Heavyweight før han la opp i 1986. Han er den eneste nordmann som har bokset tittelkamp i tungvektsboksing. Det skjedde 6. september 1986, da Tangstad møtte Michael Spinks til kamp om IBF-tittelen i Las Vegas. Tangstad ble slått på KO i 4. runde. I 2006 deltok Steffen Tangstad i underholdningsserien "Skal vi danse" på TV 2, der han danset med Ingrid Beate Thomson. I 2008 var han foredragsholder med motivasjonsforedraget «Tangstad vs. Tangstad», om kampen mot seg selv og om drømmen om å bli verdensmester. Johann Froben. Johann Froben "(latinisert: Johannes Frobenius)" (født ca. 1460 i Hammelburg i Franken, Tyskland – død i oktober 1527 i Basel), ledende boktrykker i Basel. Helse Øst. Helse Øst var et av den norske stats regionale helseforetak (RHF), fram til det 1. juni 2007 ble slått sammen med Helse Sør til Helse Sør-Øst. Foretaket hadde ca 31 000 medarbeidere og et årlig budsjett på ca 21 milliarder kroner. Helse Øst hadde også avtale med flere private helseleverandører. Eksterne lenker. Øst Maidstone. Maidstone er grevskapshovedstad i Kent, i det sørøstlige England. Byen ligger omkring 48 km fra London, og er det økonomiske, administrative sentrum i grevskapet og i distriktet Maidstone. Distriktet har et befolkningstall på omkring 140 000 (folketelling 2001: 138 948). Den lå opprinnelig på én side av elven Medway, men dekker nå områder på begge sider av elveleiet. Byen har navn etter steinbruddene i omegnen. De eldste går tilbake til romersk tid, og enkelte er fortsatt i drift. Bystatus ble gitt i i et charter av 1549. Maidstone var da under kirkelig administrasjon, underlagt den anglikanske erkebiskopen av Canterbury. Da befolkningen under ledelse av Thomas Wyatt gjorde opprør mot dronning Maria Tudor i 1553 ble bystatusen trukket inn, men den ble gjeninnført kort tid etter. I 1619 ble den nåværende bystatus ratifisert av Jakob I, og byen fikk sitt våpenskjold som viser en gyllen løve og en stilisert elv. I senere tid har et hvitt hestehode, symbolet for Kent, og en iguandon lagt til. Iguandonen referer til oppdagelsen av fossilet av en slik dinosaur i nærheten av byen; levningene av denne er utstilt i Naturhistorisk museum i London. Store deler av sentrum er i dag bilfritt, eller har strenge restriksjoner på biltrafikk. Byen er også kjent i England fordi byadministrasjonens kontorer ligger ved siden av fengselet i utkanten av byen; kyniske sjeler mener at naboskapet er valgt som et tidsbesparende tiltak. I lang tid var de viktigste næringsveiene i byen jordbruksmarkedene, forsikringsvirksomhet og en karamellfabrikk sør for elven. Mange av disse arbeidsplassene har forsvunnet, og en stor del av arbeidsstyrken pendler til London. Maidstone ligger i et område hvor det dyrkes mye humle, og på grunn av den gode tilgangen på vann fra Medway og andre kilder var bryggeriindustrien lenge et stort innslag i området. I 1950- og 60-årene forsvant det meste av denne industrien; byen gikk fra å ha seks store bryggerier til å i dag bare ha et lite bryggeri med fire ansatte. Papirindustrien har også vært omfattende, også denne på grunn av elven. Hayle Mill produserer papir som er kjent i mange land for sin gode kvalitet. Rett utenfor byen ligger verdens største resirkuleringsanlegg for papir. Det har i mange år vært avholdt en elvefestival siste uke i august, og i forbindelse med årtusenskiftet ble det anlagt en gangvei langs elven. Dette er gjort for å trekke oppmerksomhet mot elvens betydning i byens historie. Whoopi Goldberg. Whoopi Goldberg (født Caryn Elaine Johnson 13. november 1955 i New York City i New York) er en amerikansk skuespillerinne, sangerinne og komiker. Hun er en av de få som har vunnet både Oscar, Emmy, Grammy og Tony Award. I tillegg har hun vunnet to Golden Globe-priser og og to Saturn Award-priser. Tidlig liv og familie. Whoopi Goldberg ble født Caryn Elaine Johnson i New York, som datter av Emma Harris, en sykepleier og lærer, og Robert James Johnson, en prest. Goldbergs mor var en «streng, sterk og vis kvinne» som oppdro henne som enslig mor, etter at Goldbergs far forlot familien. Hennes artistnavn stammer fra det amerikanske uttrykket «whoopee cushion», som hun innledningsvis brukte som artistnavn. Goldberg uttalte at «Hvis du får gass, så må du slippe det ut. Folk pleide å si til meg, 'Du er som en whoopee cushion', og det er der navnet kommer fra.» Hun valgte etternavnet Goldberg etter jødiske familiemedlemmer, og har sagt at «Goldberg er en del av familien min et eller annet sted». I et intervju i 1991 fortalte Goldberg at hun ser på seg selv som en «Jødisk-katolsk jente fra New York». I en reportasje i 1993 i "Chicago Sun-Times", sa hun at hennes mor er jødisk. I et intervju med "The Fresno Bee" refererte Goldberg til seg selv om en «jødisk-amerikansk prinsesse». En DNA-test, kringkastet i en PBS-dokumentar i 2006, kalt "African American Lives", sporet mesteparten av hennes familiebakgrunn til Papel- og Bayote-folket i det nåværende Guinea-Bissau. Hennes test avslørte at hennes genetiske blanding er 92% sub-Sahara afrikansk og 8% europeisk. I en anekdote fortalt av Nichelle Nichols i dokumentarfilmen "Trekkies", satt en ung Goldberg en gang og så på "Star Trek". Da hun så Nichols' rollefigur «Uhura», utbrøt hun: «Mamma! Det er en svart dame på tv og hun er ikke en tjenestepike!». Dette førte til et livslangt kjærlighetsforhold til "Star Trek" for Goldberg, som til slutt fikk en gjesterolle i '. Tidlig karriere. Goldbergs skuespillertalent viste seg i 1981-82 i filmen "Citizen: I'm Not Losing My Mind, I'm Giving It Away", med skuespillere fra et avantgarde-ensemble av William Farley. Goldberg skapte så "The Spook Show", et en-kvinnes-show som inneholdt flere ulike figurers monologer i 1983. Direktør Mike Nichols ble interessert og tilbød seg å ta showet til Broadway. Showet gikk fra 24. oktober 1984 til 10. mars 1985 og hadde totalt 156 utsolgte forestillinger. Mens hun opptrådte på Broadway, fanget hun oppmerksomheten til regissøren og produsenten Steven Spielberg. Han skulle til å regissere den Pulitzer Prize-vinnende romanen "Purpurfargen" skrevet av Alice Walker. Etter å ha lest romanen, var hun ekstatisk over å ha fått hovedrollen i filmen. Goldbergs skuespill ble rost av Spielberg, Walker, og den musikalske konsulenten Quincy Jones. "Purpurfargen" ble sluppet sent høsten 1985 og ble en suksess, både når det gjaldt kritikerne og publikum. Filmen ble senere nominert til 11 Oscars, medregnet en til Goldberg for beste skuespillerinne. Filmen vant ingen av nominasjonene, men Goldberg vant Golden Globe for sin skuespillerprestasjon. En komisk og dramatisk balanse 1986-2007. Goldberg spilte i Penny Marshalls regissør-debut, filmen "Jumpin' Jack Flash" i 1986, og innledet et forhold til David Claessen, som arbeidet med filmen. Paret giftet seg senere samme året. Filmen var en suksess, og i løpet av de to neste årene, spilte hun inn tre andre filmer: "Tyv i knipe", "Fatal Beauty" og "The Telephone". Selv om de ikke var like suksessfulle som de første, fikk hun likevel anerkjennelser gjennom priser fra NAACP Image Awards. Claessen og Goldberg ble skilt etter at "The Telephone" ble en økonomisk fiasko, men Goldberg var allikevel under kontrakt for å spille i filmen. Hun prøvde å saksøke produsentene, men det lyktes ikke. Filmen "Clara's Heart" (1988) fikk kritikerros, og blant skuespillerne var blant annet en ung Neil Patrick Harris. Da 1980-tallet gikk mot slutten, deltok hun i flere show på fjernsyn, blant annet "Comic Relief" sammen med komikerne Robin Williams og Billy Crystal. I januar 1990 spilte Goldberg sammen med Jean Stapleton i TV-serien "Bagdad Café". Serien gikk i to sesonger på CBS. Samtidig spilte Goldberg i "The Long Walk Home", der hun var en kvinne i menneskerettighetsbevegelsen. Hun spilte så et psykisk medium i filmen "Ghost", og ble etter det den første afro-amerikanske kvinne til å vinne en Oscar for beste birolle på nesten 50 år. "Premiere" kåret rollefiguren hennes, «Oda Mae Brown», til den 95. beste filmkarakteren gjennom tidene. Goldberg spilte i "Soapdish" og hadde en gjentagende rolle i ' som «Guinan», en rolle hun gjentok i to "Star Trek"-filmer. Den 29. mai 1992 ble komedien "Sister Act" sluppet. Filmen tjente inn over 100 millioner dollar og Goldberg ble nominert til Golden Globe. Etter det spilte hun i "Sarafina!". De to neste årene ledet hun et talkshow, "The Whoopi Goldberg Show", og spilte i to nye filmer: "Made In America" og "Sister Act 2". I perioden 1994 – 1995, spilte hun i "Corrina, Corrina", "Løvenes konge" (stemme), "The Pagemaster" (stemme), "Boys on the Side", og "Moonlight and Valentino". Goldberg skrev historie da hun var den første afro-amerikanske kvinnen som ledet Oscar-utdelingen i 1984. Hun ledet showet igjen i 1996, 1999, og 2002. Goldberg var med på fire filmer i 1996: "Bogus" (sammen med Gerard Depardieu og Haley Joel Osment), "Eddie", "The Associate" og "Ghosts of Mississippi" (med Alec Baldwin og James Woods). Fra 1998 til 2001, hadde Goldberg biroller i filmer som "How Stella Got Her Groove Back" og "Kingdom Come", og spilte hun i en suksessfull ABC-versjon av "Askepott", "A Knight in Camelot", og en film av TNT, "Call Me Claus". I 1998 fikk Goldberg et nytt publikum da hun ble «Center Square» i serien "Hollywood Squares", som ble ledet av Tom Bergeron. Hun var også med på å produsere serien, og ble nominert til fire Emmy-priser. Hun forlot serien i 2002. I 2003 returnerte Goldberg til TV, og spilte i NBC-komedien "Whoopi", som ble kansellert etter en sesong. På sin 48. fødselsdsag fikk hun en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Goldberg har nylig annonsert at hun slutter med skuespill. Hun har sagt i intervjuer at hun ønsker å fokusere på programmet "The View" og sin fjernsynskarriere. "The View". 4. september 2007 tok Goldberg over rollen som moderator og programleder i showet "The View" etter Rosie O'Donnell. Goldbergs første opptreden ble kontroversiell. Hun kom med uttalelser om Michael Vicks involvering i hundekamper, at det var «en del av hans kulturelle oppvekst» og «ikke helt uvanlig» i deler av det sørlige USA». En annen kommentar som skapte kontrovers, var uttalelsen at «kinesere har et veldig annerledes forhold til katter» og at «du og jeg ville bli veldig sure, hvis noen spiste pus». Noen forsvarte Goldberg, blant disse var hennes medvert Elisabeth Hasselbeck, som sa at hennes kommentarer ble tatt ut av sammenheng av media, fordi hun gjentok flere ganger at hun ikke støttet det Vick gjorde. Etter at Goldberg overtok rollen som moderator i "The View" etter Rosie O'Donnell ble seertallene høyere enn de noen gang hadde vært for O'Donnell. Privatliv. Da hun var 18 år giftet hun seg med den 26 år gamle Alvin Martin. I 1973 fikk paret sitt første og eneste barn, datteren Alexandrea. Etter at Goldberg skilte seg fra Martin, flyttet hun til California. Der var hun med på å starte San Diego Repertory Company, der hun brukte artistnavnet «Whoopi Cushion». Før hun fikk suksess som skuespillerinne, arbeidet hun i en bank, som murer, og som makeupartist ved et likhus. Goldberg traff David Claessen under innspillingen av "Jumpin' Jack Flash", og de giftet seg senere, men de ble skilt i 1988. I 1994 giftet Goldberg seg for tredje gang, da med Lyle Trachtenberg, men paret ble skilt etter ett år. I 1993 hadde Goldberg et kortvarig forhold til Ted Danson, som da var gift. Under filmingen av "Eddie" i 1996, innledet Goldberg et forhold til motspilleren Frank Langella. Goldberg avsluttet forholdet tidlig i 2000. Goldbergs datter Alexandrea Martin er mor til tre. Det eldste, Amarah Skye, ble født på Goldbergs fødselsdag i 1989. Andre priser (utvalg). Saturn Award Frank Zappa. Frank Vincent Zappa (født 21. desember 1940, død 4. desember 1993) var en amerikansk komponist, gitarist, sanger og plateprodusent. Han har også regissert filmer. Fra sitt debutalbum med gruppen The Mothers of Invention i 1966, og frem til sin død, gav han ut 60 album. Hans musikk er ofte kjennetegnet av en satirisk undertone, og er ofte en eklektisk blanding av så forskjellige musikktyper som R&B og moderne klassisk musikk. Zappa ansees idag av mange som en av den moderne musikks kanskje største innovatører og brobyggere. Zappa var også en samfunnskritiker og debattant med et sterkt politisk engasjement, og i 1991 møtte han blant andre Tsjekkoslovakias nyutnevnte president Vaclav Havel og ble mottatt som en folkehelt etter kommunismens fall. Zappa talte også i kongressen i 1985 mot PMRC (The Parents Music Resource Center), hvor han talte mot sensurering av musikktekster. I Vilnius har lokale tilhengere reist en byste til hans ære. Dette skal så langt være den eneste i sitt slag i hele verden. Oppveksten. Da han ble født i Maryland i 1940 kunne foreldrene erklære ham siciliansk, gresk, arabisk, fransk, irsk og tysk. Han var den eldste i søskenflokken, som foruten ham bestod av to brødre og en søster. I januar 1951 flyttet familien til vestkysten av USA på grunn av Franks astmaproblemer og slo seg ned i California. De flyttet så litt hit og dit, blant annet til San Diego, men i 1955 flyttet de til Lancaster midt i Mojaveørkenen i California. I en alder av 15 hadde Frank vært innom seks forskjellige skoler, noe som kanskje bidro til hans avsmak for skolesystemet i hans senere år. Zappa var i utgangspunktet ikke musiker, men han sluttet på skolen da han ikke likte den nevneverdig og laget en rekke lavbudsjettfilmer og jobbet i et lokalt platestudio. Zappa var meget interessert i lyd og var svært tiltrukket av mer moderne komponister. Særlig komponister som Igor Stravinski og Edgard Varèse fanget hans oppmerksomhet med sin dissonerende, rytmiske og «umelodiske» stil. Varèse sa en gang at «musikk er organisert lyd», og dette kan også sies om mange av Zappas verker. Musikk. Zappa begynte sin karriere som musiker på trommer mens han gikk på "Mission Bay High School", der ble han også med i sitt første band; "The Ramblers". Selv om Zappa i hoveddelen av karrieren sin spilte gitar og sang på scenen, beholdt han alltid interessen for rytme og perkusjon som han fikk av klassiske rytmekomposisjoner i en ung alder. På grunn av dette hadde han alltid også ekstremt dyktige trommeslagere i sine band, i sangen "«The Black Page»" vises kompetansen fram med synkoperte, forvridde og ekstremt kompliserte rytmer, som er noe av det mest kompliserte både Terry Bozzio og Chad Wackerman har noen gang spilt til tross for at begge har spilt i mange andre avantgardeband i flere år. I 1956 fikk Zappa sin første gitar. En av hans tidlige inspirasjoner var Johnny "Guitar" Watson, med sangen "Three Hours Past Midnight", Watson spilte til og med på noen av Zappas sanger senere i hans karriere. Zappas stil innenfor gitarspill beskrev han som å forme luftskulpturer med gitaren sin, stilen hans innebærer både blues, R n' B, rock, etnisk-persisk/arabisk og mange andre sjangere. Noe som gjorde ham til en innovatør, og til og med i dag blir han sett på som en "gitarhelt" med sine rørforvrengte soloer. I 1958 jobbet Zappa med reklame-, film- og mediaproduksjon, dette kom senere til nytte i hans karriere innenfor musikkindustrien, der presentasjonen av ”produktet” er like viktig som kvaliteten. Zappa hentet stor inspirasjon fra surrealismen og dadaismen til sine arbeid, med bilder fra det underbevisste og spontane. 60-tallet. På 1960-tallet jobbet han i studioet som han hadde kjøpt («Studio Z», som det het), som hadde en unik 5-spors opptaker (det vil si at den kan ta opp opptil fem spor samtidig og separat) som var banebrytende for sin tid, da de fleste kommersielle studio kun hadde 2-spors monoopptakere. Mens Zappa jobbet i ”Studio Z”, ble han tilbudt 100 dollar for å lage en tape med heller tvilsomt materiale på. Zappa ville ikke lage en videotape, men han gikk med på å lage en lydtape med diverse lyder som ble bestilt sammen med bakgrunnsmusikk. Kunden viste seg å være en politibetjent som var «under cover», og med en gang Zappa leverte tapen som han hadde laget sammen med en venninne (de hadde laget erotiske lyder mens de hoppet i sengen for å simulere samleie. Det største problemet for Zappa med tapen ble å fjerne all knisingen fra tapen, men det greide han), ble han arrestert for å selge pornografi. Da Zappa spilte av den uredigerte tapen for dommeren, lo dommeren og hadde mest lyst til å avvise hele saken, men på grunn av omstendighetene ble Zappa dømt til ti dagers fengsel. Dette satte kraftig spor i unge Zappas sinn og var en av de mange grunnene til hans livsvarige anti-autoritære tankegang. Zappa ga også ut flere soloplater inkludert ”Hot Rats”, ”Lumpy Gravy”, og ”Uncle Meat”, på 60-tallet, disse platene var banebrytende med en blanding av jazz, rock og klassisk. Og de er like banebrytende i dag som da. 70-tallet. Da 70-tallet kom, oppløste Zappa ”TMOI”, og satset på solokarriere, noe som en del har båret nag mot ham på grunn av. Han hadde i løpet av hele tiåret problemer med plateselskap og penger, noe som hindret en del produksjon. Zappa var en kontrollfreak uten like med et stort behov for å kunne styre alt selv. Mange har i senere år rakket ned på Zappa, og beskrevet ham som ”en drittsekk uten like”, pga av hans kontrollbehov. I løpet av syttiårene ble Zappa mer populær enn noensinne. Han turnerte med flere forskjellige oppsett av musikere, men noen av det som bør nevnes er: Steve Vai (gitarist), Terry Bozzio (trommeslager), Patrick O’hearn (bassist), Tom Fowler (bassist), Ray White (vokalgitarist), Tommy Mars (keyboardist), Don Harris (fiolinist), Captain Beefheart (vokalist), og Napoleon Murphy Brock (vokalist/saxofonist). For albuminfo, se "Diskografi". Zappa ga ut flere album som gjorde ham svært populær, de to største var ”Sheik Yerbouti” (tittelen er en henvisning til den største hitten som var akkurat da), og ”Joe’s Garage”. Sheik Yerbouti hadde sangen «Bobby Brown (Goes Down)», som ble en stor hit i de fleste landene der engelsk ikke var primærspråket, og er kjent i til å med i dag (særlig i Norge, Zappa: "I don't think anything has outsold Sheik Yerbouti, partly because ‘Bobby Brown’ keeps becoming a hit every ten years... I think it was back on the charts again in Norway. For no apparent reason, it was back."). Mens Sheik Yerbouti gjorde det stort i Europa, ble ”Joe’s Garage” albumet populært i både Europa og USA, med Flere hit sanger som «Keep It Greasey», «Watermelon In Easterhay» og tittelsporet. Han ga også ut flere live-plater med høy kvalitet i løpet av syttitallet. Zappa hadde innen 70-tallets slutt fått fire barn: Moon Unit Zappa, Dweezil Zappa, Ahmed Zappa, og Diva Muffin Zappa. 80-tallet. På åttitallet turnerte Zappa mye, ga ut flere plater, og engasjerte seg politisk (mer enn å bare kommentere, men faktisk å delta også). Første platen han ga ut på åttitallet var "You Are What You Is", som hovedsakelig var sanger med en stødig fot innenfor rock, og var dynket i åttitalls-effekter av mange slag, uten at det ble på noen måte ”cheesy”. Hovedtemaet på albumet var politikk og samfunnskritikk, med innslag av uthengninger av forskjellige stereotyper og misfostre. Albumet hadde en også en spor som ble en hit, tittelsporet ”You Are What You Is” ble gitt ut som en singel, og fikk lagd en video til seg, der daværende president Ronald Reagan ble hengt ut med en imitator. Albumet hadde også rykende soloer fra gitarguden selv, som kunne få selv en musikkhater til å digge ”grooven”. Fra og med dette albumet brukte Zappa hyppig teknikken med å ta opp grunnsporene live, og senere i studio dubbe over med spor lagt i studio, dette ga albumene en levende ”Feel”. Noen måneder senere det året (1981) kom albumet "Tinseltown Rebellion" som var nesten bare livespor som var dubbet over, bortsett fra sangen ”Fine Girl”. ”Tinseltown Rebellion” ble et passe populært album, og er mest kjent for sporene ”Easy Meat”, og ”Fine Girl”, men ble ikke en radiosuksess. Den eldste datteren til Zappa, Moon Unit hadde spurt Zappa om de kunne lage en sang sammen, og det gjorde de. Denne sangen ble hetende ”Valley Girl”, som handlet om rikmannsjentene som bodde i Los Angeles, og Moon Unit hermet etter disse med å snakke ”Valspeak” over hele sangen. Sangen ble ekstremt populær, og ble Zappas største hit i USA (32. plass på den amerikanske listen). Selve albumet som sangen kom fra ble ikke spesielt suksessfullt, til tross den høye kvaliteten på sangene. Zappa turnerte masse i resten av åttitallet og ble mer og mer politisk. I 1986 talte han i senatet mot sensureringsforslaget mot rockemusikk, som ville ha senket artistenes ytringsfrihet i en stor grad, noe Zappa absolutt ikke ville ha noe av. Han betalte for sin egen kampanje, og ga rundt 200 intervju angående denne saken, helt uten hjelp fra de andre rockerne som jobbet mot forslaget. Zappa var den som ga mest utslag mot forslaget, og det ble ikke innført. Samme år ga Zappa ut et helt instrumentalt album kalt ”Jazz From Hell" (komponert på en ”Synclavier”). Dette albumet fikk uansett et ”Explict Content” klistermerke på seg. I 1988 samlet Zappa sammen ett band bestående av 12 musikere, og det hadde et repertoar på ca 120 sanger av Zappa og noen coverlåter. Dette bandet turnerte over store deler av verden i løpet av 1988, turneen ble veldig populær, og Zappa brukte populariteten sin til å få folk til å stemme. I løpet av turneen hadde Zappa fått flere tusen amerikanere til å stemme, han vurderte også å stille til valg, men pga omstendighetene ble ideen lagt bort. Uansett popularitet oppløste han turnebandet på grunn av at gruppen gikk dårlig overens med bassist Scott Thunes. Etter dette spilte Zappa aldri gitar igjen (bortsett fra to ganger i 91’). På slutten av åttitallet begynte Zappa å gjenutgi sin katalog, og mange samlealbum ble laget, som han tjente inn en del på. 90-tallet. I 1990 ble Zappa spurt av den Tsjekkoslovakiske presidenten (som var fan) om å være handelsrådgiver for Tsjekkoslovakia. Zappa sa ja og jobbet i en periode som rådgiver for Tsjekkoslovakia, men kort tid etter ble Bush-regjeringen i USA rasende, og krevde at de sparket Zappa øyeblikkelig, ellers ville de kutte kontakten med landet. Zappa trakk seg stille tilbake fra posisjonen sin, men han var helt fram til sin død aktiv i landet. I 1991 fikk Zappa diagnosen prostatakreft, og beskjed om at han mest sannsynlig ikke ville overleve. Fra det punktet og fram til sin død ble han stadig svakere, og i mindre stand til å jobbe. Det han konsentrerte seg om fra da av var sine klassiske verk og sine Synclavierstykker. Han ga ut masse album og samlealbum før sin død, og flere etterpå også, siden Zappa jobbet så mye han kunne etter at han fikk diagnosen. Et av verkene han ble ferdig med var «Civilization, Phaze III», som var et massivt synclavierverk han hadde begynt på i løpet av åttitallet. Dette kom ut 11 måneder etter hans død, og var det siste han jobbet på. Mange ser på dette som hans mesterverk med sangen «N-lite». Zappamusikken idag. Zappamusikken har fått en oppblomstring på 2000-tallet av flere grunner: bl. a. pga gitaristen Dweezil Zappas turnéprosjekt Zappa Plays Zappa, og Gail Zappas arbeid med nye utgivelser fra Frank Zappas omfattende lydarkiv. I Bad Doberan i Tyskland arrangeres den årlige Zappanale festivalen, med Zappa-relatert musikk og musikere. I Norge har gitaristen Jon Larsen med sitt Strange News From Mars-prosjekt involvert en rekke av Zappas gamle medmusikanter, som Tommy Mars (keyboard), Bruce Fowler (trombone), Jimmy Carl Black (vokal/perkusjon), Arthur Barrow (bass/lydtekniker), m.fl. De har også etablert labelen Zonic Entertainment, dedikert til Zappa-inspirert musikk. Kanaltunnelen. Kanaltunnelen (engelsk "the Channel Tunnel", fransk "le tunnel sous la Manche", iblant kalt "Chunnel") er en jernbanetunnel under den engelske kanal. Den går mellom Cheriton utenfor Folkestone i Kent på engelsk side og Sangatte på fransk side. Tunnelen er 50,45 km lang, hvorav 38 km går under havet. Den ligger i gjennomsnitt 40 meter under havbunnen. Kanaltunnelen er i virkeligheten tre parallelle tunneler. To av tunnelløpene trafikkeres av tog, mens det tredje er en servicetunnel som ligger mellom hovedløpene. Servicetunnelen er også den eneste evakueringsmuligheten i tilfelle ulykker i hovedløpene, og den har derfor overtrykk for å forhindre at giftig røyk fra branner skal trenge inn. Etter flere forsøk ble den fullført i 1994. Den er den nest lengste jernbanetunnel i verden etter Seikantunnelen i Japan. Selskapet Eurotunnel står for driften. Erik Fosnes Hansen. Erik Fosnes Hansen (født 6. juni 1965 i New York) er en norsk forfatter. Liv og verk. Fosnes Hansen vokste opp på Grorud i Oslo og gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo. I 1985 debuterte han, 20 år gammel, med romanen "Falketårnet", som fikk meget gode kritikker, og som ble oversatt til flere språk. Han fikk sitt gjennombrudd hos det store publikum, og er kanskje mest kjent for, sin andre roman, "Salme ved reisens slutt" (1990), som handler om (de fiktive) livsløpene til musikerne som seilte med «Titanic», og som skal ha spilt underholdningsmusikk og salmer mens skipet sank. Denne boken ble en stor kritiker- og salgssuksess i et utall land, og er oversatt til over 30 språk. Sammen med Peter Høegs og Jostein Gaarders bøker, utgjorde denne romanen den tredje del av den markante begynnelsen på den nordiske renessanse i det internasjonale litterære liv på 90-tallet. Åtte år senere (1998) kom "Beretninger om beskyttelse", del 1, som i norsk og europeisk presse igjen utløste superlativer blant kritikerne. I likhet med "Salme ved reisens slutt" ble den nominert til International IMPAC Dublin Literary Award, og dessuten shortlistet til EUs store litteraturpris, Aristeion-prisen. På bokens smussomslag ble oppfølgeren lovet allerede året etter. Den lot imidlertid vente på seg. I et intervju med NRK i forbindelse med lanseringen av "Løvekvinnen" i oktober 2006, sa Fosnes Hansen at han hadde store deler av oppfølgeren klar, men at han ikke hadde maktet å fullføre selve skriveprosessen fordi løftet om en del to hadde virket hemmende. Han utelukket imidlertid ikke at han i fremtiden ville skrive et bind 2. "Løvekvinnen", som handler om en jente med et meget stigmatiserende utseende, utkom på norsk i 2006 til begeistring blant de fleste anmelderne. Ikke minst ble forfatteren rost for sin psykologiske innsikt. Den er oversatt til en lang rekke språk. I januar 2011 utkom den på fransk på det prestisjetunge forlaget Gallimard, og fikk kritikerne i aviser som Le Figaro og Le Monde til å hente frem lovordene. Fosnes Hansen var i mange år litteraturanmelder og artikkelskribent i Aftenposten, og er aktiv som spaltist og essayist i aviser og magasiner i inn- og utland. På oppdrag skrev han også portrettboken "Underveis", om prinsesse Märtha Louise i 2002. Fra høsten 2010 er Fosnes Hansen sammen med André Blomberg-Nygård restaurantanmelder i VG. De to anmelderne har gjort seg bemerket ved å imøtekomme bransjens mangeårige ønske om anmeldelser under fullt navn, og ved å knesette en mer definert sjangerforståelse, slik at ikke utelukkende restauranter i det øvre kulinariske faglige skikt skal kunne få gode bedømmelser og terningkast. I denne forbindelse vakte Fosnes Hansens anmeldelse av den gjenåpnede restaurant Bagatelle en viss oppsikt, idet han ga restauranten en treer på terningen. Han deltar fra tid til annen også i radiospørreleken 20 spørsmål på NRK P1. "Falketårnet" dannet også grunnlag for libretto til komponisten Gisle Kverndokks første opera. Fosnes Hansen er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, og fra høsten 2009 medlem av Norsk Kulturråd, der han er leder for Faglig utvalg for litteratur, og har ansvar for bl.a. innkjøpsordningene for litteratur. Fosnes Hansen har også lest inn tre av sine egne romaner, «Løvekvinnen», «Salme ved reisens slutt» og «Falketårnet» som lydbøker for Cappelen Damm. Hans debutbok, "Falketårnet", utkom høsten 2009 i Den norske Bokklubbens "Mestermøte"-serie, illustrert av Håkon Gullvåg. Fosnes Hansen og Finn Kalvik spilte inn og utga musikkalbumet "Neste stasjon Grorud" sammen på daWorks i 2010, et musikalsk og tekstlig erindringsverk om oppvekst i felles drabantbymiljø og jernbanemiljø på Grorud gjennom to generasjoner, fra 1950-tallet og frem til 1980-tallet. For tekstene til albumet vant han Spellemannprisen 2010 i klassen tekstforfatter. Albumet ble dessuten nominert i klassen viser. Femtometer. Femtometer er en avledet SI-enhet for måling av avstand. En femtometer er lik 10−15 meter. Femtometer brukes ofte til måling av diameteren til atomkjerner. Diameteren til en atomkjerne er opptil omtrent 15 fm. Nøytroner og protoner har en diameter på omtrent 2,5 fm. I terminologien som brukes i partikkelfysikk kalles en femtometer ofte en fermi (med samme symbol), etter fysikeren Enrico Fermi. Attometer. Attometer er en avledet SI-enhet for avstand. En attometer er lik 10−18 meter. Zeptometer. Zeptometer er en avledet SI-enhet for avstand. En zeptometer er lik 10−21 meter. Yoctometer. Yoktometer er en SI-enhet for måling av avstand. En yoktometer er lik 10−24 meter. Telenor. Jeløy radio, anlagt som kortbølgesender i november 1930 for å knytte sammen global skipsfart. Telenor Svalbards hovedkontor i Longyearbyen. Telenor Group () er et norsk telekommunikasjonsselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som "Telegrafverket". Selskapet er i dag et delprivatisert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel og satellitt, og kystradio i Norge. Telenor har vært Norges klart nest største konsern siden fusjonen mellom Statoil og Norsk Hydros oljedivisjon. Telenor har i alt rundt 33 000 ansatte i 13 land utenom Russland og Ukraina, hvorav ca. 5 000 i Norge. Dette inkluderer ikke de ansatte i VimpelCom, hvor Telenor er største eier. Etter Akers salg av Aker Yards er Telenor Norges største konsern målt etter sysselsetting. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 4 % gjennom "Statens pensjonsfond – Innland" (tidligere Folketrygdfondet). Navnet «Telenor» ble innført i 1995, og avløste «Televerket» (1969–2005), tidligere «Telegrafverket» og «Telegrafvesenet». Telenor deler årlig ut den internasjonale kulturprisen Grenseløs kommunikasjon («Telenors kulturpris») til én kunstner fra inn- eller utland. Historie. Telenor ble dannet i 1855 som Telegrafvesenet, og skiftet navn en rekke ganger, endelig til Telegrafverket i 1933, Televerket i 1969 og til Telenor i 1995 – etter at virksomheten var blitt omdannet til et statlig aksjeselskap. De navn virksomheten har hatt historisk, omfatter: "Kongelige Elektriske Telegraf" (1855), "Telegrafvæsenet" (1866), "Statstelegrafen" (1906), "Den norske Rigstelegraf" (1914), "Telegraphværket" (1918–19), "Telegrafvesenet" (1919–33), "Telegrafverket" (1933–69), "Televerket" (1969-94, herav fra 1980 med kortformen "Tele"), og endelig "Telenor AS" fra 1995. Telegrafvesenet startet radiokommunikasjon i Lofoten i 1906, skipsradio fra Svalbard i 1911, og global skipsradio fra 1930. Overgangen til Televerket markerer inngangen til æraen for personlig kommunikasjon gjennom mobiltelefoni fra 1966 og satellittvirksomhet fra midten av 1970-tallet, knyttet til bosettingene på Svalbard og i Nordsjøen. Televerket var på 1980-tallet involvert i utviklingen av GSM-teknologien for mobiltelefoni ved NTH, et utviklingsarbeide som også svenske Telia og Ericsson deltok aktivt i. Omstillingen av selskapet startet i 1992, da Televerket ble fristilt fra Regjeringens styringsrett og fikk opptre stadig mer selvstendig i sine forretningsmessige valg. Under Tormod Hermansens lederperiode ble ingangsatt investeringer i selskaper utenfor Norge, og første investeringer utenlands var eierposter i Russland i 1992 og 1994. På denne tiden ble selskapet også formelt omstilt fra forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap, og fra 1. januar 1995 fikk virksomheten navnet "Telenor AS". I 1996 fikk Telenor klarsignal til å investere i Asia, med oppkjøpet av Grameen Phone i Bangladesh. Dette året ervervet Telenor også en aksjepost i Promonte i Montenegro og Cosmote i Hellas, som begge fikk sterk kundevekst. Investeringer i Irland og Tyskland samme år ble kortvarige, i 1999–2000 ble alle daværende eiendeler i fastnettvirksomhet i Vest-Europa solgt, og salgsgevinstene ble investert i mobilvirksomheter i Asia. Konkurransen i fastnettet startet med opphevelse av Televerkets monopol på fast telefon- og datatrafikk for bedriftskunder på 1980-tallet, og i mobilmarkedet da konkurrenten NetCom GSM ble etablert i 1993. I mars 1994 startet først NetCom, og en måned senere Telenor med utbygging av GSM-nett i Norge. Telenor hadde fortsatt monopol på fasttelefoni for private kunder fram til 1998. Dette året startet den endelige liberaliseringen av telemarkedet som ledet til opphevelse av de siste monopolene. Disse omfattet blant annet enerettene til å tilby sluttbrukertjenester i kobberlinjene (LLUB) og hovedlinjene (bitstrøm-aksess), samt eneretten til å montere utstyr i telefonisentralene (telelosji) og enerettene til nummeropplysning og nettfakturering av sluttbrukeren. I desember 2000 ble Telenor børsnotert på Oslo børs. Dette skjedde etter at to år lange forhandlinger med Telia om fusjon strandet samme år. Svenskene hadde krevet et bytteforhold 70:30 i verdifastsettelse av selskapene i Telias favør, mens Telenor hadde krevet bytteforhold 60:40. Telia valgte etter dette å slå seg sammen med finske Sonera. I tiden som har gått siden 2000, har Telenor forbigått Telia målt i både omsetning, overskudd, kundemengde og antall ansatte. Det ble et par år etter børsnoteringen gjort børsnotering også på Nasdaq, men i 2007 trakk Telenor seg fra Nasdaq-børsen. Jon Fredrik Baksaas overtok stillingen som konsernsjef etter Tormod Hermansen den 21. juni 2002. I 2003 la Telenor en av verdens kraftigste fiberkabler fra Tromsø til Longyearbyen på Svalbard, noe som ga grunnlag for utvidelse av teletilbudet der og bedre dataoverføring for forskning og satellittovervåking. Telenor har foretatt en sterk ekspansjon på mobilområdet etter børsnoteringen, med oppkjøp eller oppstart av egen virksomhet i Malaysia (1999, 2002), Danmark og Thailand (2000), Montenegro (2004), Ungarn (2002), Pakistan (2005) og Serbia (2006). I 2007 annonserte regjeringen i Malaysia at Telenor måtte selge seg ned fra 61 % til 45 % i selskapet DiGi. Tilsvarende forsøk fra medeierne i Grameenphone om å tvinge fram en eierskapsreduksjon, har ikke lykkes. I oktober 2005 kjøpte telenor aksjemajoriteten i mobilselskapet Vodafone Sverige (Europolitan, som tok navnet Telenor i april 2006. Et annet stort mobiloppkjøp var Mobi63 ved privatiseringen i Serbia, hvor Telenor overtok selskapet for 1,51 mrd euro 31. juli 2006. I januar 2009 gjorde Telenor sitt kanskje mest dristige oppkjøp, da det ble avtalt en 60 % aksjeovertakelse i selskapet Unitech Wireless, som har mobillisens i 22 av 23 mobilkretser i India. Per 1. april 2009 har Telenor 31 % eierskap i selskapet, og den skal øke til 60 % i løpet av året. Selskapet endret samtidig navn til "Uninor". Telenor internasjonalt. Kart som viser Telenors operasjoner i ulike land. Telenor Sveriges hovedkvarter på Slussen i det sentrale Stockholm. Telenor Serbias hovedkvarter i Novi Beograd, Serbia. Mobil- og TV-selskaper etter marked. Av disse er Telenor kun minoritetsaksjonær i to av selskapene i utlandet – russiske Vimpelcom og malaysiske DiGi – samt i norske RiksTV og NTV (33,3 % eierandel i begge). I 2005 siden kjøpte Telenor opp Vodafones virksomhet i Sverige, og i 2006 overtok selskapet mobilselskapet Sonofon og internettselskapet Cybercity i Danmark. Norden. Selskapet har fokus på å beholde den sterke posisjonen i det norske og nordisk markedet innenfor fastnett- og mobiltelefoni, samtidig som de arbeider for å optimalisere den nordiske organisasjonen. Telenor tilbyr i Norden både fastnett, GSM, UMTS og HSDPA mobilnett, WiMax trådløst bredbånd, kabel-TV-anlegg og parabol-TV, og bygger digitalt bakkenett for NTV i Norge gjennom Norkring. Per november 2007 søker Telenor også om å bygge ut digitalt bakkenett for TV i Danmark. Telenor Broadcast har utviklet Canal Digital til å bli den ledende nordiske TV-distributøren på kabel og parabol. Nett og historie i Norge. Manuell mobiltelefonitjeneste ble lansert i Norge i 1966. Telenor introduserte det automatiske NMT-systemet (1G) i Norge i 1981, og i 1993 kom det digitale systemet GSM (2G). I 2004 ble UMTS (3G), gjort tilgjengelig for kommersiell bruk i landet. Høsten 2010 startet Telenor mobil utskiftingen av hele 2G- og 3G-nettet, utbyggingen/oppgraderingen er ventet å ta halvannet år. Samtidig legger de om frekvensene for mobilt brebånd med 3G-teknologi, til en del 900-frekvenser (tidligere brukt av GSM-nettet), noe som vil gi langt bedre dekning og kapasitet i distriktene. Kundebase. Telenor er et av verdens største mobilselskaper med sine 145 millioner abonnenter (96 millioner i majoritetskontrollerte selskaper). Telenor er det største ikke-asiatiske teleselskapet i Asia, og det største vestlige teleselskap i den muslimske del av verden. I Norge er det 3 175 000 mobilkunder inkludert mobilt bredbånd. På fasttelefon er ca. 800 000 kunder. IP-telefoni. Telenor lanserte noen av verdens første kommersielle tjenester for IP-telefoni i 1998 med egen nummerserie for sine internettkunder i underselskapet Telenor Nextel. Tjenesten ble kalt Interfon og var ledet av den norske IP-telefoni-pioneren Ivar Plahte som var direktør for IP-telefoni i Telenor. På slutten av 1990-tallet kjøpte Telenor flere utenlandske selskaper i en veldig ekspansiv periode, noe som delvis førte til store underskudd i Telenor Nextel i de internasjonale enhetene som var i oppstartsfasen. I 1999 meldte Telenor at interessen for IP-telefoni var for lav, og at VoIP-marginene var for dårlige siden prisene på fasttelefoni gikk så raskt nedover. De ville derfor fokusere på inntekter fra fastlinjeabonnementer. De stoppet Interfon-tjenesten i 2002, men nummerserien og tjenesten figurerer fortsatt på prislisten deres. I 2005 var Telenor imidlertid nødt til å møte den voldsomme konkurransen fra IP-telefoni-operatører som Telio som raskt erobret store deler av markedet. Bredbånd. Telenor er Norges største leverandør av bredbåndstjenester. I 2006 er Telenors gamle NMT 450 MHz-frekvensene blitt gjenbrukt av det nye mobilselskapet Nordisk Mobiltelefon for å sikre bedre utbygging av bredbånd i Norge på geografisk vanskelige steder for kabel- eller mikrobølgekommunikasjon. I 2007 lanserte Telenor en større fiberutbygging i de største byene, og den første utrullingen av WiMAX trådløst bredbånd i Sør-Trøndelag. Telenor bruker hovedsakelig Zyxel som leverandør av sine routermodem. 5. November 2010, ble det lagt ut passord, GPS-koordinater og SSID til ca 165 000 routermodem, dette etter at det noen dager tidligere var lagt ut samme informasjon til 10 000 routermodem. Dette var et sikkerthetshull i Zyxels egne routermodem, og det er flere nettleverandører som opererer med akkurat de samme enhetene. I 2012 var det ca. 800 000 bredbåndskunder. TV og medier. Telenor eier to TV-satellitter – Thor III og Thor 5. Høsten 2009 ble selskapets tredje satellitt, Thor 6, skutt opp fra Fransk Guyana. Det var i 2009 om lag 50 slike satellitter som til sammen dekket Europa. Hver satellitt har kapasitet til om lag 200 TV-kanaler, og kapasiteten leies ut til Canal Digital og andre interessenter. Thor 5 og 6 vil utvide Telenors satsingsområde ved å åpne for belysning av landområder også i Midtøsten, og potensielt også Afrika. I 1997 startet Telenor opp en rekke små, lokale kabelselskaper og dannet Canal Digital i samarbeid med den franske premiumkanalen Canal+. Selskapet skulle drive med distribusjon av TV-signaler over satellitt. Telenor kjøpte i 2003 ut franskmennene etter at de valgte å kvitte seg med den skandinaviske delen av virksomheten, og i 2004 fusjonerte de kabel-TV-operatøren Telenor Avidi inn i Canal Digital. Canal Digital er i dag skandinavias største satellitt- og kabel-TV-operatør foran konkurrentene Viasat og Get, med anslagsvis 2,8 millioner TV-abonnenter totalt Telenor har gjennom sitt datterselskap Telenor Broadcast (som også eier Canal Digital) eierinteresser i Norges Televisjon (NTV) som har ansvaret for utbyggingen av digitalt bakkenett, og også i RiksTV som står for kanaltilbudet på det nye bakkenettet. Begge selskaper eies i samarbeid med NRK og TV 2. Telenor eier også 45 % av TV2 Zebra, som eier rettighetene til den norske Tippeligaen. I tillegg eier Telenor 48 % av A-pressen, som igjen bl.a. eier 50 % i TV2 Gruppen. Telenor har også helt siden Canal+ entret det skandinaviske markedet, hatt sterke forbindelser til dem, selv om de tross flere forsøk ikke har noen eierinteresser i selskapet. Telenor har bl.a. i likhet med samarbeidet med TV 2 rundt fotballrettigheter, også vært med å by på sportsrettigheter sammen med Canal+. Distribusjon. Telenor er eneste eier i distribusjonskjeden Telehuset, som har telebutikker i hele Norge. Butikkjeden selger utelukkende Telenor- og djuice-abonnement, NetCom og andre konkurrenter har distribusjon gjennom andre detaljvarekjeder. Telenor solgte Telehuset AS til Kjedehuset AS februar 2011. Kystradio. Telenor driver Kystradiotjenesten i Norge, på vegne av Staten (gjennom avtaler med Justis- og politidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet). Telenor Maritim Radio er en enhet i Telenor som både driver kystradiostasjonene, infrastrukturen, driver med radioinspeksjon, utsteder sertifikater, kursvirksomhet og representerer Norge i internasjonale forumer. Det er idag 5 kystradiostasjoner; Tjøme radio, Rogaland radio, Florø radio, Bodø radio og Vardø radio. Rogaland radio og Bodø radio er samlokalisert med Hovedredningssentralene i Sør-Norge og Nord-Norge. Hovedoppgaven er nød og sikkerhet. Forskning. Televerkets forskningsinstitutt (TF) ble grunnlagt av dr. Nic. Knudtzon på Kjeller i 1967 som en avdeling i daværende Teledirektoratet. Avdelingen flyttet i 2001 til Telenors hovedkontor på Fornebu utenfor Oslo og er idag en del av Telenor Corporate Development. Avdelingen har lenge bidratt til utviklingen av telekommunikasjonstjenester internasjonalt. Telenor har bl.a. patenter innen GSM, MPEG-2 og MPEG-4 og deltar jevnlig i standardiseringsmøter med ITU. Telenor har også forskningsavdelinger i Trondheim og Tromsø. I tillegg ble Telenor Corporate Development Asia i Cyberjaya, Malaysia startet i mars 2006. Konserndirektør Morten Karlsen Sørby leder Corporate Development (2011). Tidligere ledere for forskningsavdelingen i nyere tid er forskningsdirektør Hans Christian Haugli og Berit Svendsen. Selskapet Connexion ble etablert i Stockholm i 2008 for å virkeliggjøre Telenors satsing på maskin-til-maskin elektronisk kommunikasjon, også kalt «Connected Objects». Maskin-til-maskin eller "«Cloud computing»" innebærer at maskiner, apparater, biler, lyspærer osv utstyres med SIM-kort og kommuniserer sammen, eller styres av mennesker for å forbedre logistikk, energiforbruk eller andre virksomhetsfunksjoner. Ansatte. Telenor-konsernet har per 2012 om lag 30 000 medarbeidere på verdensbasis, hvorav ca. 5000 er ansatte i Telenor Norge. Markedsverdi. Telenor er notert på Oslo Børs under tickeren TEL. Sommeren 2007 gikk Telenor av Nasdaq-børsen i New York. Selskapets markedsverdi er per 16. desember 2009 kroner (136,2 milliarder kroner). Eierinteresser. Telenor har eierforhold i alle plattformer for digital-TV i Norge: Canal Digital dekker Kabel-TV og Satellitt-TV, mens NTV/RiksTV har monopol på det digitale bakkenettet. Telenor tilbyr IPTV over deres internettlinjer på Svalbard, samt for kunder tilkoblet over fiber på fastlandet. Telenor har i tillegg en rekke andre heleide datterselskaper i Norge. Benedikt II. Benedikt II (død 685) ble valgt til pave i 683 og innsatt i embetet 684. Han virket som pave til sin død året etter. Ifølge "Liber Pontificalis" var han fra Roma. Han far het Johannes og var fra Savellifamilien. Som ung gutt ble det bestemt at Benedikt skulle gå inn i kirkens tjeneste, og han studerte ved en pavelig skole. Han gikk gjennom de forskjellige ordinasjoner og var i 683 prest. Pave Leo II døde 3. juli 683, og Benedikt ble valgt til pave samme måned. Han måtte vente nesten et år på at keiseren i Konstantinopel godkjente valget, noe som var nødvendig av diplomatiske årsaker. Dermed ble han ikke bispeviet og innsatt i embetet før 26. juni 684. Forgjengerne til Benedikt var gresktalende, og valget av Benedikt er blitt sett som en indikasjon på at man i Roma begynte å få økt selvtillit i forhold til keiseren. Under pave Agatho hadde det kommet i stand en forsoning mellom keiser Konstantin IV og Den hellige stol. Benedikt ba etter innsettelsen keiseren om gå med på at framtidige paver skulle godkjennes av eksarken i Ravenna, en keiserlig embetsmann, framfor at man måtte vente til bud hadde gått fram og tilbake mellom Roma og Konstantinopel. Dette gikk keiseren med på. I perioden hvor Benedikt ventet på å bli innsatt i embetet presset han på for å få vestkirken til å anerkjenne det tredje konsil i Konstantinopel (680-81) som økumenisk konsil. Saken ble forkludret og tok lang tid og endte med at Julian av Toledo ikke gikk med på pavens tolkning av konsilets vedtak. Dermed skulle det gå ytterligere noe tid før konsilet ble formelt anerkjent i vest. Benedikt brukte mye energi på å forsøke å omvende patriark Makarios I av Antiokia, som var blitt fordømt som monoteletist av det tredje konsil i Konstantinopel og deretter innesperret i et kloster i Roma. Det lyktes ikke, og Makarios var fortsatt ekskommunisert ved sin død. Han blir i "Liber Pontificalis" beskrevet som ydmyk og vennlig, med et stort hjerte for de fattige og presteskapet. Hans siste offentlige seremoni fant sted den 26. mars 685, da han på påskedag hedret geistlige og forfremmet flere av Romas prester og diakoner. Han gjeninnførte kirkeasylet, som i noen tid ikke hadde vært respektert av stridende parter. Han døde i 685, kort tid etter påsken. 8. mai 685 ble han gravlagt i Peterskirken. Han regnes som helgen og har minnedag 7. mai. Benedikt 02 Mikrometer. Mikrometer er en avledet SI-enhet for avstand. En mikrometer er lik 10−6 meter. Symbolet µ (Unicode-tegn codice_1; HTML codice_2) er mikro-tegnet. Tegnet har vanligvis ASCII code 230. På en vanlig PC holdes "alt" inne mens 230 tastes på talltastaturet, eller Alt Gr + M. Det er avledet fra den greske bokstaven μ ("my"). Symbolet «um» er av og til brukt, når µ (SI-prefikset) og μ (den greske bokstaven) ikke er tilgjengelig, som for eksempel på en skrivemaskin. Mikrometer er en vanlig enhet for måling av bølgelengder av infrarød stråling. Mikrometer er også måleenheten på malingstykkelsen i sammenheng med overflatebehandling. Enkelte mennesker, særlig innenfor astronomi og halvlederteknologi, bruker det gamle navnet "mikron" og/eller bare symbolet µ, i stedet for µm, men slik bruk er frarådet. Millimeter. Millimeter er en avledet SI-enhet for avstand. En millimeter er lik 10−3 meter, Millimeter brukes ofte, blant annet til måling av nedbør. Centimeter. Centimeter er en avledet SI-enhet for avstand. En centimeter er lik 10−2 meter, Kapasitans blir målt i (avstanden) "cm" i CGS (Centimeter-Gram-Sekund) målesystemet. 1 cm tilsvarer 1.113 pF i SI-systemet. Centimeter er en av de mest brukte måleenhetene for avstand. Desimeter. Desimeter er en avledet SI-enhet for avstand. En desimeter er lik 1/10 meter, Desimeter er en noe brukt måleenhet, men den brukes mindre enn meter og centimeter. En kubikkdesimeter er et mål på volum som er lik en liter. Michael Dell. Michael S. Dell (født 23. februar 1965 i Houston, Texas) er en amerikansk forretningsmann og grunnlegger av Dell, Inc. Dell studerte psykologi på Texas universitet. Samtidig startet han firmaet "PC's Limited" og sluttet på universitetet som 19-åring. I 1987 byttet firmaet navn til Dell Computer Corporation og senere Dell, Inc. i 2003. Dell er rangert som den 9. rikeste personen i verden i 2004 av Forbes med en formue på 14,2 milliarder dollar. Ångstrøm. En ångstrøm er en enhet for måling av avstand. Ångstrøm er ikke en SI-enhet. En ångstrøm er lik 10−10 meter Enheten har navn etter den svenske fysikeren Anders Jonas Ångström, en av grunnleggerne av spektroskopien. Ångstrøm brukes av og til for å angi størrelsen på atomer. Radiusen til et atom er mellom 0,25 og 3 Å. 1 Å = 1 × 10−10 meter 1 Å = 0,1 nanometer 1 Å = 100 picometer Ettersom ångstrøm ikke er en SI-enhet, er bruken av den frarådet. Nanometer eller picometer kan med fordel brukes istedet for ångstrøm. På tross av at bruken er frarådet er det enkelte som fortsetter å bruke den. Enkelte hevder at enheten er en mer bekvem å bruke, ettersom den i størrelse er nær objektene som måles, for eksempel atomer, partikler av interstellart støv, optiske bølgelengder, m.m. Av historiske årsaker foretrekker astronomer å bruke ångstrøm når de arbeider med spektre av synlig lys. Unicode inkluderer et tegn for ångstrøm i posisjonen U+212B (i din nettleser ser den ut som Å). Likefullt sier standarden at den anbefalte representasjonen er 00C5. Det er, med andre ord, bedre å bruke «latin capital letter with ring above» (Å), som er en vanlig norsk Å, enn det spesielle tegnet U+212B (Å). Paul Allen. Paul Allen (født 21. januar 1953 i Seattle) er en amerikansk forretningsmann. Han grunnla sammen med Bill Gates datagiganten Microsoft, og har hatt en sentral rolle opp igjennom selskapets historie. Allen studerte i sin tid ved Washington State University, men sluttet for å skrive programvare på heltid. I 1975 var han med på å stifte Microsoft, og fra 1979 var han nestleder i selskapet. Han var sentral i Microsoft frem til 2000, da han gikk ut av styret. Senere har blant annet Allen gjort seg bemerket som eier av de amerikanske profesjonelle idrettslagene Portland Trail Blazers, Seattle Seahawks og Seattle Sounders. Operasjon Dagsverk. Operasjon Dagsverk (OD) er Norges største solidaritetsaksjon. Den arrangeres årlig av norsk ungdom og organiseres i regi av Elevorganisasjonen (EO). Aksjonen ble startet av Norges Gymnasiastsamband (NGS) i 1964, og organiserer i dag flere av ungdomsskoler og videregående skoler i Norge. Tanken bak Operasjon Dagsverk er at ungdommer i Norge skal gi en dag av sin utdanning og jobbe slik at ungdommer andre steder i verden skal få muligheten til å få en utdanning. Historie. Det var Norges Gymnasiastsamband sitt landsmøte som i 1964 vedtok å opprette Operasjon Dagsverk. Det var der en ung mann gikk opp på talerstolen og sa at det nå var på tide at norske elever så ut i verden. Det ble feil å jobbe bare for å bedre sin egen skolehverdag, når ungdom i andre land ikke engang hadde muligheten til å gå på skole. Bak initiativet stod blant annet (professor) Tore Linné Eriksen. I årene 1965 og 1966 ble det ikke arrangert OD, men siden 1967 har det vært arrangert hvert år. Fram til 1980 var OD spesielt rettet mot allmennfaglig studieretning og økonomisk studieretning i den videregående skole. Under Norges Gymnasiastsamband-leder Roy Hovdan (1980–1981) ble også de yrkesrettede studieretningene, folkehøgskolene og ungdomsskolene invitert til å delta. De yrkesrettede skolenes interesseorganisasjon, Yrkesskolenes og Lærlingenes Interesseorganisasjon (YLI) fikk for første gang medbestemmelse i valget av OD-prosjekt. Det ble også åpnet for at NGO-er (hjelpeorganisasjoner) skulle få muligheten til å fremme forslag til Operasjon Dagsverk-prosjekter. Tidligere hadde det bare vært elever på NGSs medlemsskoler som hadde forslagsrett til neste års Operasjon Dagsverk-prosjekt. Grunnprinsipp. Elevene som er med på Operasjon Dagsverk gir en dag av sin utdanning i solidaritet med ungdom i Asia, Afrika eller Latin-Amerika, og de midlene som blir jobbet inn går alltid til ulike former for prosjekter til støtte for utdanning. Beløpene, som hvert år utgjør i underkant av 30 millioner kroner, blir utbetalt litt etter litt over en periode på flere år. Elevene som deltar får gjerne jobber hos ulike firmaer eller lignende hvor de har en vanlig arbeidsdag. Andre jobber inn penger på andre måter som salg av vafler, skopussing, vask hos naboer og så videre. Et av ODs egne slagord er: «Av, med, og for ungdom». Dette betyr at det er ungdom som arrangerer OD, ungdom som jobber på OD-dagen, og ungdom som skal nyte gått av midlene som blir jobbet inn. Valg av prosjekt. Hvert år mottar Operasjon Dagsverk flere søknader fra ulike bistandsorganisasjoner som ønsker seg en OD-kampanje. I disse prosjektsøknadene står det hva organisasjonen ønsker å oppnå, hva de skal gjøre, hvem som skal gjøre det, litt økonomiske rammer og forslag til vinkling av prosjektet. Disse søknadene går videre til Operasjon Dagsverk sitt Bistandsfagelige Råd (OD-Rådet) som velger ut de prosjektene med grunnlag i om de oppfyller Operasjon Dagsverk sine Prinsipper for støtte til bistandstiltak, og at de er bistandsfagelige solide prosjekter, slik at sannsynligheten for at de klarer å oppnå målsetningene er stor. Når ODs Bistandsfagelige Råd er ferdige med sin utvelgesesprosess, blir de bistandsfagelig sterkeste prosjektene oversendt til OD-Styret. OD-Styret velger nå ut tre prosjekter, etter hvor enkelt det er å gjennomføre en informasjonskampanje i forbindelse med prosjektet. Disse tre prosjektene går videre til uravstemning på skolene. Alle skolene som har deltatt på Operasjon Dagsverk i løpet av de siste to årene for tilbud om å holde en uravstemning. På Elevtinget, som avholdes hvert år i midten av mars, får organisasjonene som har fått sin prosjektsøknad gjennom til avstemning mulighet til å presentere sitt prosjekt. Etter presentasjonene er det en debatt rund de forskjellige prosjektene, der elevene får komme med innspill, og deres tanker om prosjektene. Etter debatten er det votering, der teller hver stemmene fra uravstemningen like mye som en stemme fra en elevdelegat i salen. Det prosjektet som tilsammen har flest stemmer (fra uravstemningen og fra delegatene) vinner status som neste års OD-prosjekt. Gjennomføring av OD. Aksjonsdag har de siste årene vært den siste torsdag i oktober. I 2012 avholdes OD-dagen derimot den 1. november, da den siste torsdagen i oktober kolliderer med høstferien i noen fylker. Aksjonsdag står nedfelt i statutter for Operasjon Dagsverk i Elevorganisasjonens vedtekter. I forkant av OD-dagen skal skolene gjennomføre Internasjonal Dag, eller Internasjonal Uke. Skolekomiteene bidrar med informasjon til skolenes arrangementer. !År!!Aksjonsdag – Siste torsdag i oktober Organisasjonsstruktur. I dag har OD ca 5 000 frivillige tillitsvalgte. Alle disse er sentrale for å få gjennomført Operasjon Dagsverk på de ca 750 skolene som melder seg på hvert år. Operasjon Dagsverk er organisert inn i forskjellige komiteer, der hver av dem har viktige funksjoner og ansvarsområder. Kun 4 personer i OD får lønn; leder og tre ansatte. Dette for å være sikker på at prosjektene og alt arbeidet som blir gjort er forsvarlig og kvalitetssikret. OD-styret. OD-styret står ansvarlig for all aktivitet tilknyttet Operasjon Dagsverk. Dette innebærer bl.a. økonomisk, juridisk og organisatorisk ansvar. Styret til Operasjon Dagsverk blir valgt på Elevorganisasjonens Elevting. OD-styret jobber ut fra mandat vedtatt av Landsstyret til Elevorganisasjonen. Hovedkomiteen. Hovedkomiteen for Operasjon Dagsverk (HK) består av ti – tolv ungdommer (inkludert leder) fra hele Norge som jobber et helt år uten lønn for å organisere Operasjon Dagsverk på et nasjonalt nivå. Hovedkomiteens største oppgave er å lage kampanjen og alt informasjonsmateriellet som norske skoleelever får i forkant og under Internasjonal Uke (IU). Hovedkomiteen skolerer også de tillitsvalgte som sitter i Distriktkomiteene (DK) og følger opp alle Distriktkomiteene. Hovedkomiteen blir innstilt av forrige års Hovedkomité og valgt av OD-styret. Hovedkomiteen tropper på 15. desember hvert år. Da jobber medlemmene hjemmefra frem til 1. juli (fordi de som regel fortsatt går på videregående) og møtes jevnlig i Oslo på vårhalvparten. Den 1. juli må alle Hovedkomitémedlemmene flytte til Oslo for å jobbe med Operasjon Dagsverk på heltid. Arbeidsoppgaver. Arbeidsoppgavene i HK er organisert i ansvarsområder og ansvarsfylker, hvor hvert enkelt medlem har hovedansvaret for et arbeidsområde og 2-3 fylker som de følger opp gjennom hele året. Distriktkomiteen. Distriktkomiteene (DK) består vanligvis av en gruppe på mellom 5 og 10 personer, og har ansvaret for gjennomføringen av Operasjon Dagsverk i sin region. Disse går alle på ungdomsskolen eller videregående. Distriktkomiteen verver skoler, arrangerer seminarer for lærere og skolekomiteer, holder foredrag under "Internasjonal Uke", distribuerer billedserier og organiserer foredragsturné for internasjonale ressurspersoner fra årets prosjektsamarbeidspartnere i sør. De har også ansvaret for at Operasjon Dagsverk skal komme ut i lokal og regional media. I dag finnes det 21 distriktkomiteer: de 19 fylkene, hvor Nordland er delt i Helgeland, Salten og Nordre-Nordland. Statuttene. Dette betyr av DK-leder må velges på Elevorganisasjonens årsmøte i det fylket lederen bor i. Det er forrige års distriktkomité som skal velge neste års DK-leder og de som vil komme med innstilling til årsmøtet. Ansvar og verv. Mange distriktkomiteer velger også å ha tilleggsverv, det vil si verv som ikke er faste fra år til år, men som man har for å fordele arbeidet lettere. Et slikt verv kan for eksempel være konsert-ansvarlig, hvis man skal ha konsert og da kan det være greit at én person har hovedansvaret for den. Seminarer. Distriktkomiteene arrangerer som regel 3 seminarer i løpet av høsten. Et skolekomitéseminar som skal skolere skolekomiteene i årets prosjekt og OD, et lærerkurs hvor lærerne skal bli skolert, og til sist et evalueringseminar hvor kampanjen og årets Operasjon Dagsverk skal evalueres av skolekomiteene. Kontaktinformasjon til lederne av distriktkomiteene finnes på Operasjon Dagsverk sine hjemmesider Skolekomiteen. På hver skole som deltar på Operasjon Dagsverk skal det være en Skolekomité. Skolekomiteene har ansvaret for å arrangere Internasjonal Uke og OD-dagen på sine skoler. Prosjektoppfølging. Både Operasjon Dagsverk, deres norske samarbeidsorganisasjoner og de lokale organisasjonene som driver prosjektene, føler et stort ansvar for, og har et omfattende system på plass for å sørge for at pengene som jobbes inn blir brukt på best mulig måte. Operasjon Dagsverk følger selv prosjektene nøye hele den perioden prosjektene mottar støtte, vanligvis mellom 3-10 år. I tillegg samarbeider de med norske erfarne bistandsorganisasjoner som har ansvar med å kvalitetssikre bistanden, både faglig og administrativt. Sist, men ikke minst, spiller de lokale partnerne i prosjektlandene en viktig rolle for å sørge for høy kvalitet i planleggingen og gjennomføringen av tiltakene. Faglig kompetanse hos OD. Operasjon Dagsverk sin egen kompetanse og kapasitet på forvaltning av bistandsmidler er sikret gjennom en prosjektkoordinator i 100% stilling som jobber med å følge opp alle prosjekter. De har også et faglig prosjektråd som skal gi veiledning om gjennomføringen og oppfølgingen av prosjektene. I prosjektrådet drøftes utviklingen i de prosjektene som fortsatt får støtte og det behandler planer, rapporter, regnskap, budsjetter, utbetalinger og andre prosjektrelaterte saker. Prosjektrådet består av tidligere tillitsvalgte fra Operasjon Dagsverk og seks eksperter som har lang og bred erfaring med bistandsarbeid fra Afrika, Latin-Amerika og Asia. Lederen for hvert Operasjon Dagsverk følger «sitt» prosjekt fra det starter og til pengene er brukt opp og får etter hvert stor innsikt i både prosjektene og forhold i prosjektlandene. Samarbeid med norske bistandsorganisasjoner. Operasjon Dagsverk støtter hvert år nye prosjekter i nye land. Det ville blitt veldig omfattende for Operasjon Dagsverk å ha direkte kontakt med alle prosjektene. Pengene som blir jobbet inn i Norge blir derfor formidlet til prosjektene gjennom norske bistandsorganisasjoner. Dette er organisasjoner som har erfaring fra liknende arbeid og både høy faglig og administrativ kompetanse på forvaltning av bistandsmidler. Eksempler på organisasjoner de har samarbeidet med de siste årene er SAIH, Utviklingsfondet, Plan, Kirkenes Nødhjelp, Regnskogsfondet, Fokus, Atlas-alliansen, Redd Barna og Frelsesarmeen. Innsikt i prosjektenes utvikling. Operasjon Dagsverk får innsikt i prosjektene gjennom hele prosjektperioden. Dette skjer blant annet gjennom møter to ganger i året hvor alle prosjektene blir gjennomgått. Samarbeidsorganisasjonene har forpliktet seg gjennom en avtale til å levere skriftlige planer, budsjetter, rapporter og reviderte regnskap for bruken av pengene hvert eneste år til prosjektet er avsluttet. Disse dokumentene forteller Operasjon Dagsverk om framdrift i prosjektet det siste året, planer for det kommende året og avvik i forhold til tidligere planer og årsaker, samt konsekvenser av dette. Dersom samarbeidsorganisasjonen ikke overholder kontrakten kan Operasjon Dagsverk holde pengene tilbake og om nødvendig finne en annen samarbeidsorganisasjon for prosjektet. Så langt det er praktisk mulig, reiser Operasjon Dagsverk på prosjektbesøk til alle prosjektene vi støtter for å få førstehåndsinformasjon om utviklingen i prosjektene og øke vår forståelse for situasjonen. Det gjennomføres evalueringer av prosjektene, vanligvis midt i prosjektperioden og når prosjektet er i ferd med å avsluttes. Evalueringen vurderer om tiltakene fungerer og om man oppnår de resultater og virkninger som var planlagt. På den måten kan Operasjon Dagsverk og de andre som jobber med prosjektet få bedre innsikt i om prosjektet beveger seg i den retning som er ønskelig, og få forslag til forbedringer. Økonomi. Pengene som jobbes inn på OD-dagen vil bli satt på en egen konto hos Operasjon Dagsverk som merkes med navnet «OD 20xx». Operasjon Dagsverk vil så lenge prosjektet løper utbetale penger til prosjektet en ganger i året etter å ha mottatt og godkjent budsjett for det gjeldende året. Operasjon Dagsverk godkjenner budsjett og årsplaner i begynnelsen av hvert år, og ingen får utbetalt midler før prosjektet er godkjent. Det får de heller ikke dersom Operasjon Dagsverk ikke er fornøyd med regnskapene som de har mottatt. Tidligere prosjekter. Du kan finne en fullstendig oversikt over Operasjon Dagsverk sine tidligere prosjekter på som du finner på nettsiden. OD 2011. Gjennom OD-kampanjen 2011 skal ungdom i Rwanda få skolegang og mulighet til å lære om hvilke rettigheter de har slik at de aktivt kan delta i utviklingen i landet sitt. Prosjektet ble iverksatt i samarbeid med Plan Norge. Leder for aksjonen i 2011 heter Fredrikke Marie Trana fra Moss. OD 2010. Operasjon Dagsverk 2010 støtter utdanning og alternative aktivitetstilbud for ungdommer bosatt i slumområder i Brasil. De brasilianske slumområdene er utsatt for mye kriminalitet og narkotikaproblematikk, noe som lett gjør at ungdom faller i feil spor. Midlene fra Operasjon Dagsverk 2010 kanaliseres gjennom Kirkens Nødhjelp. Leder for aksjonen i 2010 heter Simon Oliver Ommundsen fra Bergen. OD 2009. Operasjonn Dagsverk 2009 bidro til tilrettelagt undervisning for ungdom med nedsatt funksjonsevne i Malawi, Mosambik, Sør-Afrika og Uganda. Kampanjen belyste fordommer personer har mot personer med nedsatt funksjonsevne, og den belyste utfordringer og løsninger for et tilrettelagt samfunn. Midlene fra Operasjon Dagsverk 2009 blir kanalisert gjennom Atlas-alliansen Leder for aksjonen i 2009 var Ingvild Austgulen fra Nordland. OD 2008. I 2008 samarbeider Operasjon Dagsverk med Strømmestiftelsen om prosjektet Shonglap i Bangladesh. Shonglap betyr dialog, og er et ettårig utdanningsprosjekt for ugifte jenter mellom 11 og 19 år på landsbygda. De første 6 månedene lærer jentene om rettigheter, personlig hygiene, samfunnet de lever i og lignende problemstillinger for samfunnet de lever i. De neste 3 månedene lærer jentene seg å lese og skrive. De tre siste månedene lærer jentene seg et yrke, og får et tilbud fra Strømmestiftelsen om å ta opp et rentefritt lån for å starte en egen bedrift. Noen gjør dette, andre tar mer utdanning. Leder for Operasjon Dagsverk 2008 heter Arne Andreas Opheim, fra Hamar. OD 2007. Operasjon Dagsverk 2007 «Med rett til en fremtid» var i samarbeid med Utviklingsfondet, og går til de tre landene Honduras, Nicaragua og Guatemala i Mellom-Amerika. Gjennom stipend og låneordninger får ungdom i de tre landene teoretisk utdanning eller opplæring til å bli snekkere, bønder, frisører, miljøvernere, eller noe annet det er bruk for der de bor. 30,1 millioner kroner ble samlet inn under aksjonen. Leder for aksjonen i 2007 var Eirik Gran fra Kirkenes. OD 2006. Operasjon Dagsverk 2006 støttet prosjekter i Nepal. Tittelen var «Kamp for skuddsikre skoler» og rettet seg mot barn som er rammet av borgerkrigen i landet. Samarbeidsorganisasjon for året var Redd Barna, og leder for aksjonen i 2006 var Stian Skaalbones fra Bodø. Norske skoleelever jobba inn til sammen 28,8 millioner kroner til Redd Barnas prosjekter i Nepal. OD 2004. Operasjon Dagsverk 2004 støttet blant annet en organisasjon som hjelper dømte rans- og drapsmenn i et ungdomsfengsel i Johannesburg, noe som skapte strid. Flere skoler lagde sitt eget alternativ til opplegget som følge av kontroversene. Buckinghamshire. Buckinghamshire (ofte "Bucks" i dagligtale) er et grevskap i det sørlig Midt-England. Administrativt senter er Aylesbury. Det seremonielle grevskapet er større enn det administrative. Det seremonielle grevskapet grenser mot Oxfordshire, Northamptonshire, Bedfordshire, Hertfordshire, Berkshire og Stor-London. Ved reformen av lokalstyret i 1974 ble Slough og Eton avgitt til Berkshire. Milton Keynes ble enhetlig myndighet ("unitary authority") i 1997, og regnes derfor ikke med i det administrative grevskapet. Historie. Navnet Buckinghamshire kommer fra angelsaksisk, og betyr «området ("scire") ved Buccas hjem». Buccas hjem (Buckingham) ligger nord i grevskapet, og er oppkalt etter en angelsaksisk jordeier. Grevskapet har hatt navnet siden omkring 12. århundre, men som geografisk enhet kan det spores tilbake til en underregion i kongedømmet Mercia (585–919. De tidligste bosetningene går tilbake til omkring 1500 f.Kr., som f.eks. Aylesbury. Flere steder har bevart brytoniske navn (f.eks. Penn og Wendover), eller en blanding av brytonisk og angelsaksisk (f.eks. Brill, Chetwode, Brickhill). Det finnes spor etter en rekke romerske bygninger. En av britenes tidlige konger, Cunobelin, hadde et slott i området; jordvollene er bevart. Hans navn er bevart i en gruppe landsbyer kjent som The Kimbles. Romerske veier krysser flere steder grevskapet. Watling Street og Akeman Street går fra øst til vest, og Icknield Way følger Chiltern Hills. Den folkegruppen som mest har satt sine spor i Buckinghamshire er angelsakserne. Dagens geografi er for det meste slik den var i angelsaksisk tid. Slaget ved Chearsley ble utkjempet i grevskapet, mellom Cerdic av Wessex og britene. Tre kjente helgener ble født i Quarrendon, og et angelsaksisk kongelig slott sto ved Brill. Da Domesday Book ble laget i 1086 ble det bemerket at grevskapet var svært rikt. Vilhelm Erobreren tok de fleste av godsene selv, eller delte dem ut til sin familie. Blant annet ble biskop Odo av Bayeux en av de store jordeierne i grevskapet. Plantagenetslekten fortsatte å forsyne seg av områdets rikdom da de kom til makten. Etter oppløsningen av klostrene i 1530-årene oppsto en rekke nye herregårder. Omkring en tredjedel av grevskapet ble tatt av Henrik VIII personlig. Det var Henrik VIII som gjorde Aylesbury til administrasjonssenter i Buckinghamshire; dette gjorde han for å smigre Thomas Boleyn da han ville gifte seg med hans datter Anne. Under Den engelske borgerkrig (1642–1649) støttet Buckinghamshire for det meste parlamentaristene, men det fantes også noe støtte for rojalistene. En av parlamentaristenes store helter, John Hampden var fra Buckinghamshire, og han hjalp blant annet til under forsvaret av Aylesbury i 1642. Noen av landsbyene i den vestlige delen av grevskapet, som Brill og Boarstall, var konstant i krigstilstand i disse årene; de ligger omtrent halvveis mellom parlamentaristenes Aylesbury og rojalistenes Oxford. Flere mindre steder ble i praksis slettet fra kartet i løpet av borgerkrigen, men har siden blitt gjenoppbygget. Den industrielle revolusjon og jernbanen forandret store deler av landskapet. Wolverton i nord (nå en del av Milton Keynes) ble et nasjonalt senter for produksjon av jernbanevogner, mens det i sør særlig ble produsert møbler og papir. I det midtre delen var særlig blondeproduksjon viktig. Jordbruket hadde også holdt seg sterkt i Buckinghamshire, men en stor koleraepidemi og misvekst førte til at det i viktoriansk tid kom en nedgangsperiode. Mange flyttet til nærliggende byer eller emigrerte til Amerikas forente stater eller andre land. Dette førte til lavere priser på jordeiendommer, og blant annet Rothschildfamilien bygde opp store eiendommer. I det 20. århundre kom en kraftig urbanisering i den nordligste og sørligste delen av Buckinghamshire. I sør var det særlig Slough, nå i Berkshire, som vokste, og i nord kom Milton Keynes som en helt ny by i andre halvdel av århundret. Buckinghamshire har fortsatt store områder med landlige omgivelser, og regnes for å ha idyllisk landskap. Kombinert med den nokså korte avstanden til London betyr dette at mange pendlere har bosatt seg der, både i byene og på landet. Boligprisene har dermed økt, men er fortsatt betraktelig lavere enn i London. Scotty Moore. Winfield Scott «Scotty» Moore III (født 27. desember 1931) er en amerikansk gitarist. Moore begynte musikkarieren med å danne et contryband, The Starlite Wranglers i 1954 med bassist Bill Black og de begynte å jobbe hos Sam Phillips i Sun Records. Samme år var det en ung musiker med navn Elvis Presley som skulle gjøre en låt, og Scotty og Bill ble med på det. Koenigsegg. Koenigsegg CCR (2004-modell)Koenigsegg er et svensk bilmerke. Koenigsegg ble etablert av Christian von Koenigsegg i 1993. Han drømte om å lage den perfekte sportsbilen og fikk med seg designeren David Craaford. Bilproduksjonen. I 2000 startet serieproduksjonen av modellen CC 8S. Koenigsegg mottok støtte fra Volvo, i form av adgang til deres vindtunnel, samt økonomisk støtte. Motoren til de første Koenigsegg-modellene var en V8-motor levert av Volvos eier, Ford Motor Company. I 2004 lanserte Koenigsegg modellen CCR med en egenprodusert motor. (Spesifikasjonene var de samme som Fords motor.) CCR-modellen var da verdens raskeste serieproduserte bil. Den 28. februar 2005 satte Koenigsegg CCR fartsrekorden for serieproduserte biler med 387,87 km/t (i en sving) på testbanen Nardo Prototipo i Italia. Fører av bilen under rekordkjøringen var Loris Bicocchi. Koenigsegg Group overtar SAAB. 16. juni 2009 ble det kunngjort at en investorgruppe med navn "Koenigsegg Group" (bestående av selskapet Koenigsegg, dets svenske og norske eiere, samt amerikanske investorer) hadde inngått en avtale med det konkursrammede bilkonsernet General Motors om å ta over bilmerket Saab. Avtalen var betinget av at Saab fikk et lån på 600 millioner dollar fra den Europeiske investeringsbanken, med tilknyttede lånegarantier fra den svenske regjeringen. Selve prosessen rundt overtakelsen var ventet å bli avklart i løpet av 3. kvartal 2009. 24. november 2009 ble det klart at SAAB ikke ville bli overtatt av investorgruppen. Mange fryktet da at SAAB vil bli lagt ned. 4000 ansatte i konsernet og like mange hos underleverandører og andre bedrifter risikerte å miste arbeidet. Inntil det nederlandske Spyker kom inn i bildet og kjøpte SAAB istedenfor. Koenigsegg Agera R. Den hittil heftigste Koenigsegg er Agera R. Den har mye til felles med Agera. Den er i likhet med Agera omkring 12% stivere enn CCXR-familien. Videre veier chassiset bare 70kg. Forskjellene på Agera og Agera R er først og fremst i motoren der Agera R nå yter hele 1140hk ved 7100rpm. 1200Nm/4100 er også høyere enn Agera, men 1000Nm fra 2700-7300rpm er et temmelig stort skritt opp fra Agera. Akselrasjonen er 0-100 på 2,9 sekunder, 0-200 på 7,5 sekunder og 0-300 på 14,5 sekunder. Agera R klarer hele 1,6G. Recent Records for the Agera R: 0-300 km/h in 14.53 sec, 300-0 km/h in 6.66 sec, 0-200 mph in 17.68 sec, 200-0 mph in 7.28 sec (fra Koenigseggs hjemmeside). Koenigsegg Agera. I motsetning til de foregående modellene er Agera en helt ny bil. Motoren har blitt litt tyngre, det har også selve bilen. Men selv om den har lagt på seg litt og Agera har mindre effekt enn CCXR Edition er den allikevel raskere fra 0 til 200. Den har noe mindre luftmotstand men også litt mindre downforce. Den klarer i likhet med sine heftigste forgjengere 1,5G. Motoren er nå på 5 liter men den yter 960hp/7100rpm, og 1100Nm ved 4000rpm. De oppgir også på denne modellen et dreimoment på hele 1000Nm fra 2700 til 6170rpm. Motoren er med andre ord mer fleksibel enn sine forgjengere. 0-100 går unna på 3 sekunder og 0-200 går unna så raskt som 8 sekunder. Forbruket er også 30-40% senket selv om det kanskje ikke er så viktig for dem som kjøper slike biler. Koenigsegg CCXR Special Edition. Denne bilen er igjen svært lik Trevita, men med denne modellen kom Koenigseggs første modell med gearhendler på rattet. Ytelsene forøvrig er som CCXR Edition. 2 biler ble bygget. Koenigsegg Trevita. Trevita har praktisk talt samme data som CCXR Edition. Trevita ble bygget i tre eksemplarer, "tre vita", og selv om mye av karbonfiberet er synlig er dette på denne modellen sølv-hvitt. Dette er hva Koenigsegg kaller "Diamond Weave", og er en spesiell behandling av karbonfibrene før karosseridelene blir produsert som medfører denne spesielle finishen. Trevita var også utstyrt med en spesiell dobbel hekkspoiler. Koenigsegg CCX Edition. Dette er en versjon av CCX med mer effekt, mer dreimoment og mer downforce enn den vanlige CCX. Den hadde også en del mindre justeringer som gjorde dette til en betydelig raskere bil på bane enn sin navnebror. Den har mye til felles med CCXR Edition men noe svakere motor gjør at den har marignalt svakere ytelse enn CCXR Edition. 2 biler ble bygget. Koenigsegg CCXR Edition. De to viktigste forskjellene på CCXR og CCXR Edition er dreimoment og downforce. Sistnevnte har 350kg downforce ved 250km/t mot 100kg på CCXR. Dreimomentet er nesten det samme men kommer inn ved et lavere turtall, 1080Nm/5600rpm mot 1060Nm/6100rpm. Maksimal effekt er den samme. Dette resulterte i at dette var den første modellen som brøt 3-sekunders grensen til 100km/t. CCXR Edition klarer også G på 1,5 mot 1,45 på CCXR. Utseendemessig er det hekkspoileren som først og fremst avslører forskjellen. 4 biler ble bygget. Koenigsegg CCXR. Som et forsøk på å gjeninnta tronen som verdens raskeste bil (som Bugatti Veyron Super Sport nå har), ble modellen CCXR lansert i 2008. Denne yter 1018 hestekrefter. Bilen når 100 km/t på 3,1 sek, og har en teoretisk toppfart på rundt 410 km/t. Koenigsegg CCX. CCX er forkortelse for Competition Coupe X, og i tillegg symboliserer X-en i navnet tiårsjubiléet for ferdigstillelsen og første prøvekjøring av den første Koenigsegg-modellen i 1996. CCX er den første modellen fra Koenigsegg som tilfredsstiller amerikanske krav til utslipp og sikkerhet. Modellen er utstyrt med en egenutviklet V8-motor med et sylindervolum på 4700 cm og 32 ventiler. Motoren er utstyrt med to kompressorer og utvikler 806 hk (592,8 kW) og 920 Nm på 98 oktan bensin. Bilen akselererer fra 0-100 km/t på 3,2 sekunder, og har en teoretisk toppfart på over 395 km/t. Koenigsegg CCR. Koenigsegg CCR har en V8-motor med to kompressorer, som yter 806 hestekrefter. Bilen akselererer fra 0-100 km/t på 3,2 sekunder, og har en teoretisk toppfart på over 395 km/t, selv om den offisielle fartsrekorden lyder på 387,87 km/t. Bilen veier 1180 kg. Koenigsegg CCGT. CCGT er en FIA GT1-spesifisert bil produsert spesielt for løpskjøring. Den er konstruert etter FIA GT1-spesifikasjonene som blant annet tilsier at Koenigseggs motor er selvpustende og yter 650hk. Denne er boltet sammen med en 6-trinns sekvensiell gearkasse. Bilen veier under 1100kg og må derfor balanseres med vekter for å delta i løp. Dessverre har ikke Koenigsegg mulighet til å møte kravene om minimum 350 biler pr år av den aktuelle modellen for å delta og har dermed heller ikke hittil hatt anledning til å delta i GT1-løp. Koenigsegg CC8S. Koenigsegg CC8S har en Fordbasert kompressormatet V8-motor på 655 hestekrefter. Bilen akselererer fra 0-100 km/t på 3,5 sekunder, og har en toppfart på over 390 km/t. Bilen veier 1175 kg. Koenigsegg i Norge. Per 18. februar 2007 fantes det tre eksemplarer av Koenigsegg i Norge. Flisa. Flisa er et tettsted og administrasjonssenteret i Åsnes kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Flisa er det største bygdesenteret i Solør med Kaffegata som den store handlegata. Åsnes kirke ligger omtrent en kilometer fra Flisa sentrum. Flisa var et stoppested på Solørbanen før personbefordring til/fra stasjonen ble nedlagt på midten av 1990-tallet. Av turistattraksjoner kan Flisa blant annet vise til Flisa bru, som er verdens lengste trebru konstruert for full trafikklast. Den ble åpnet sommeren 2003. Brua er 196 meter og består av tre spenn. Det lengste er på 70 meter. Fundamentene til den gamle og smale brua var i god forfatning og kunne brukes om igjen. Verdens største tannstikker står like ved, på østsiden av brua. Christian von Koenigsegg. Christian von Koenigsegg ved en av sportsbilene han har utviklet. Christian Erland Harald von Koenigsegg (født 2. juli 1972 i Stockholm) er grunnleggeren av bilmerket Koenigsegg som er verdens raskeste serieproduserte bil. Biografi. Familien stammer opprinnelig fra den schwabiske adelsslekten "Königsegg". Christian von Koenigsegg vokste opp i Stockholm og gikk ett år på videregående skole i Danderyd før han flyttet til den private og eksklusive internatskolen "Lundsbergs skola" i Värmland. Etter videregående skole studerte han økonomi ved den skandinaviske skolen i Brussel. Idéen til bilen fikk han av den norske filmen "Flåklypa Grand Prix". Han grunnla selskapet "Koenigsegg automotive AB" i 1994, i en alder av 22 år. I 2002 ble hans bil Koenigsegg CC 8S satt i serieproduksjon i Ängelholm i Skåne. Simca. Simca var en fransk bilprodusent som var i drift mellom 1934 og 1979. Navnet Simca var en akronym for "Societe Industrielle de Mechanique et Carosserie". 1934-1951. Simca ble grunnlagt i 1934 av Henri Théodore Pigozzi (1898–1964). Pigozzi overtok lokaler i Nanterre, en forstad til Paris, etter bilprodusenten Donnet. Simca bygde biler på lisens fra Fiat, blant annat Balilla (6 CV) og Ardita (11 CV). Allerede før andre verdenskrig samarbeidet Simca med Amédée Gordini, som trimmet de Fiat-baserte bilene. Etter krigen resulterte samarbeidet i en formel 1-stall med navnet Equipe Gordini. 1951-1970. Simca presenterte sin første egne konstruksjon, Aronde i 1951. Bilen ble en stor suksess og selskapet vokste snart ut av porduksjonslokalene. Problemet ble løst når Simca i 1954 kjøpte Ford sin virksomhet i Poissy, en annen forstad av Paris. Samtidig tok man over produksjonen av Vedette. Simca ekspanderte sterkt på 1950-tallet og i 1952 kjøpte de lastbilprodusenten Unic og i 1958 bilprodusenten Talbot-Lago. På slutten av 1950-tallet var Simca blitt Frankrikes nest største bilprodusent. På slutten av 1950-tallet kjøpte Chrysler Corporation seg opp i selskapet med sin strategi om å bygge en verdensomspennende virksomhet. I fra 1964 overtok Chrysler aksjemajoriteten i selskapet. Noen år senere begynte Simca også å bruke Chryslers femkantede logo på sine biler. Acura. Acura er et varemerke som brukes av den japanske bilfabrikken Honda i USA, Canada og Hongkong. Merket ble introdusert i mars 1986, for å markedsføre luksusbiler. Merket ble introdusert i Mexico i 2004, og i Kina i 2006. Det er også planer om å utvide Acura til det japanske markedet i 2008. Med Acura har Honda fått æren for å være blant de aller første som prøver seg på markedet for luksusbiler utenfor Japan. Før Acura ble lansert i USA i 1986 ble japanske biler ansett for å være økonomiske, driftssikre og ikke minst billige. Etter ti år med forskning og utvikling markerte Acuras debut i 1986 starten på en suksessfull historie for Honda: Opprettelsen av Japans aller første luksusbilmerke. Andre japanske luksusmerker (Toyotas Lexus og Nissans Infiniti) dukket opp i Nord-Amerika kort tid etter Acuras introduksjon av Acura Legend og Integra. Acura NSX. I 1989 introduserte Acura NSX, en midtmotorisert, bakhjulsdreven sportsbil utstyrt med en V6-motor. NSX, som er et akronym for «New Sports eXperimental», ble kalt den første japanske bilen noen sinne som kunne konkurrere med merker som Ferrari og Porsche. Oddernes. Oddernes er en tidligere selvstendig kommune som opprinnelig også omfattet Randesund. Kommunen ble delt 31. desember 1893, og Oddernes og Randesund var selvstendige kommuner fra 1894 til 1964. Etter delingen hadde Oddernes 1 133 innbyggere. Kommunen omkranset Kristiansand på alle kanter. Ved lov av 14. juni 1921 ble ca. 2,75 km² av Lund i Oddernes overført til Kristiansand og ble en ny bydel med 2 164 innbyggere. Fra 1. januar 1965 ble resten av Oddernes slått sammen med Kristiansand i likhet med kommunene Randesund og Tveit. På dette tidspunktet hadde Oddernes et areal på 103 km² og innbyggertallet hadde vokst til 18 668. Bydelene Flekkerøy, Voie, Møvig, Vågsbygd, Slettheia, Hellemyr, Fjellro, Lund, Sødal, Kongsgård, Gimlekollen, Stray, Mosby og Justnes tilhørte alle Oddernes. Navnet Oddernes eller Utrunes er utledet fra «neset med oter». Kommunenavnet er altså hentet fra neset mellom Otra og Topdalsfjorden. I dag finnes en rekke nyere navn i dette området. Flere av disse kom til omkring 1790, f. eks. Freyasdal, Valhalla og Lovisenlund. Gamle dokumenter forklarer hvilke områder det egentlige Oddernes omfatter på denne måten: «Gaarden Møklestue, tillagt Naboeiendommene Ellesie og Odde, omfattet hele den østlige og sydlige delen av det egentlige Oddernes, og fikk Navnet Oddernæs Kongsgaard. (Kongsgaardens Opførelse paabegyndtes i 1635 efter Anmodning fra daværende Lensherre Palle Rosenkrantz …») Spor av mennesker helt tilbake til eldre jernalder, gjennom vikingtid og frem til tidlig middelalder er funnet forskjellige steder i Oddernes. Ved Oddernes kirke, en steinkirke fra omkring 1150, finnes en runestein fra vikingtida med to innskrifter. Den eldste og «opprinnelige» står på den ene av steinens flatsider. Runene er store, men utydelige. Innskriften er denne: AYINTR KARÞI KIRKIU ÞESA Dette er tolket slik: Eyvind gjorde kirken denne. Den andre innskriften, på steinens ene kant, er yngre og lengre. Runene tyder på at arbeidet er utført omkring 1030 til 1050. Innskrifter er: KOSUNR * OLAVS * HINS * HALA * A OÞALI * SINU Tolkningen er: gudsønn Olavs den hellige på odelen sin. Oddernes kommune hadde et rådhus på Otras østside ved broa Thygesons minde som også kalles Den gamle lundsbroa. Bygget var også kjent som Filialen på Lund fordi en kjøpmann i Dronningens gate, Raw Wilson, hadde butikk også der. Oddernes kommune hadde senere et nyere rådhus i Tordenskjoldsgate i Kristiansand, et bygg som ble tatt i bruk av Kristiansand kommune ved kommunesammenslåingen i 1965. Bedfordshire. Bedfordshire er et grevskap i det østlige England. Administrasjonssenter er Bedford. Det seremonielle grevskapet er noe større enn det administrative. Bedfordshire grenser mot Cambridgeshire, Northamptonshire, Buckinghamshire og Hertfordshire. Luton var en del av det administrative grevskapet innil 1997, da byen ble en selvstyrt enhet ("unitary authority"). Den eldste kjente bruken av navnet er fra 1011, da det ble skrevet "Bedanfordscir"; «området ved Bedas elvekrysningspunkt». Sevastopol. Havnen i Sevastopol i 2007 Sevastopol (Ukrainsk: Севасто́поль), er en by i Ukraina. Den ligger på Krim-halvøya ved Svartehavet. Byen har ca. 375 000 innbyggere og var tidligere en viktig sovjetisk marinebase. I dag har både den russiske Svartehavsflåten (kontrakten utløper i 2017) og den ukrainske flåten base her. Sevastopol tilhører ikke den omkringliggende autonome republikken Krim, men utgjør en egen provins alene. Den er direkte underlagt myndighetene i Kiev. Sevastopol er også en populær turistby. Historie. Sevastopol ble grunnlagt i 1783 av Grigorij Potemkin etter at Det russiske keiserdømmet under hans ledelse samme år hadde annektert Krim-khanatet, herunder Krimhalvøya. Samme år etablerte også Potemkin Svartehavsflåten som en del av byen, og denne ble snart en viktig marinebase. Krimkrigen. Under Krimkrigen 1853–1856 ble den inntatt av britiske og franske styrker etter elleve måneders beleiring. I 1957 ble Sevastopols kommunegrenser utvidet slik at Balaklava ble inkorporert. Det var ved byen Balaklava at det berømte "Charge of the Light Brigade" (udødeliggjort gjennom Tennysons dikt) fant sted under Krimkrigen, en militær blunder som tvang britisk kavaleri inn i et selvmorderisk angrep den 25. oktober 1854. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble Sevastopol beleiret i 250 dager i 1941/42 og til slutte stormet av tyske styrker 4. juli 1942), under det såkalte slaget om Sevastopol. Beleiringen foregikk uforstyrret og de tyske styrkene kunne benytte seg av noen av de største kanonene noensinne brukt, blant annet jernbanekanoner. Den røde arme gjenerobret byen i 1944. Etter krigen. I 1954 ble hele Krimhalvøya og dermed også Sevastopol overført fra Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Leieforhold. Ukraina og Russland har inngått en avtale som gjør at Russland fremdeles kan anvende Sevastopol som marinebase. Avtalen går ut i 2017, og den nåværende presidenten har sagt at den ikke vil bli fornyet. 21. april 2010 inngikk den ukrainske presidenten Viktor Janukovytsj og den russiske presidenten Dmitrij Medvedev en avtale om at Russland skulle få leie marinebasen i ytterligere 25 år etter 2017 i bytte for naturgass til redusert pris. Avtalen må godkjennes av begge lands parlamenter før den trer i kraft. Regionalt helseforetak. Et regionalt helseforetak (RHF) er en virksomhet som er eid av den norske stat og som har ansvaret for spesialisthelsetjenesten i en region. Fram til 1. juni 2007 var det fem regionale helseforetak. Da ble Helse Sør og Helse Øst slått sammen til ett foretak: Helse Sør-Øst. Hovedoppgaver. De regionale helseforetakenes hovedoppgaver er pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende. Virksomheten omfatter sykehus, institusjoner i psykiatrien, ambulansetjenesten, nødmeldingstjenesten, sykehusapotek og laboratorier. Disse er organisert som (underliggende) helseforetak og er eid av det regionale helseforetaket alene. De er opprettet i medhold av helseforetaksloven og etter vedtak i styret for det regionale foretaket. Formål. Formålet med statens eierskap i regionale helseforetak er å oppnå gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning og undervisning. Styring. Staten som eier av de regionale helseforetakene har full styringsrett i kraft av eierskapet. Styringen blir ivaretatt av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Staten utøver styring blant annet gjennom Myndighetsvedtak. Helseforetakene er underlagt politiske føringer og rammebetingelser som i stor grad blir gitt gjennom myndighetsvedtak, dvs. lover, forskrifter og andre overordnede politiske vedtak, herunder budsjettvedtak. Spesialisthelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven, prioriteringsforskriften, nasjonal helseplan og opptrappingsplanen for psykisk helse er andre eksempler på slike vedtak. Foretaksmøtet. Foretaksmøtet er øverste myndighet i foretaket. Foretaksmøtet kan sammenlignes med generalforsamlingen i aksjeselskaper. Statsråden som øverste eier deltar i foretaksmøtene personlig eller utsteder fullmakt til en representant for embetsverket dersom han eller hun er forhindret fra å delta. Foretaksmøte mellom departement og regionalt helseforetak i januar hvert år, der styrings- og prestasjonskrav for økonomi- og organisasjonsområdet blir fastlagt. Videre avholdes foretaksmøte innen utgangen av juni måned der årsregnskap, årsberetning og årlig melding behandles. Foretaksmøter holdes ellers etter behov. Unntaksvis holdes foretaksmøte som telefonmøte. Sentrale føringer som gis av foretaksmøtet omfatter blant annet oppnevning av styret, endringer i foretakets vedtekter og fastsetting av styringskrav og rammer for virksomheten, herunder fastsetting av rammer for opplåning. Oppdragsdokument. HOD utarbeider årlig et spesifisert oppdrag til de regionale helseforetakene gjennom oppdragsdokumentet. I oppdragsdokumentet er det gitt styringskrav knyttet til innholdet i spesialisthelsetjenesten gjennom mål og rammer for bruk av tildelte midler. Finansiering. Finansieringen av de regionale helseforetakene er i hovedsak todelt: en basisbevilgning og en aktivitetsbasert finansiering. Størrelsen på basisbevilgningen er uavhengig av produksjon av tjenester, og bestemmes blant annet av antall innbyggere og aldersammensetningen i en region. Skyskraper. En skyskraper var opprinnelig navnet på en høy mast, eller et seil, på et seilskip. Uttrykket er nå nesten utelukkende brukt om spesielt høye bygninger, per definisjon høyere enn 500 fot eller ca. 152,5 meter. I Europa er det etter hvert blitt vanlig å bruke 150 m som definisjon. En bygning over 300m defineres som en superhøy skyskraper. Ofte har også bygninger som stikker opp fra resten av omgivelsene blitt kalt skyskraper. For eksempel Oslo Plaza, men etter den korrekte definisjonen av skyskraper er Oslo Plaza ikke en skyskraper. På 1800-tallet var det uvanlig med mer enn seks etasjer; det ble for slitsomt for folk å gå trappene og vanntrykket i vannrørene nådde bare 15 meter opp i bygget. Utviklingene innenfor stål, armeringsjern, heiser og vannpumper gjorde skyskraperne mulige. Den første virkelige skyskraperen kom i Chicago, Home Insurance Building, og var 10 etasjer høy. Inntil 4. januar 2010 var Taipei 101, i Taipei, som er 508 meter høy, offisielt regnet som verdens høyeste skyskraper med sine 508 meter. Denne datoen ble Burj Khalifa i Dubai offisielt innviet, og overtok ledelsen med sine 828 meter. Den høyeste bygningen i Norge, Oslo Plaza, som er 117 meter høy, er ikke egentlig en skyskraper, selv om både den og lavere bygninger av og til omtales som skyskrapere i mediene. Norge er et av de få i-landene i verden som fortsatt ikke har noen skyskrapere. I Norge har det flere ganger blitt foreslått skyskrapere, men ingen har enda fått tillatelse til å bygge en skyskraper i Norge. Dette er på begrunnelsene at det ikke ser fint ut, det ikke er gunstig og at det ikke er nødvendig. Oslo Plaza. Oslo Plaza (formelt Radisson Blu Plaza Hotel) ligger i Oslo sentrum og er med sine 117 meter Norges nest høyeste bygning. Fram til Scandic Victoria Tower åpna i Kista utenfor Stockholm i 2011 var Oslo Plaza Nordens høyeste hotell. Bygningen er mislikt i enkelte kretser – onde tunger har kalt den «Hotell Hoggjernet». Hotellet har 37 etasjer og 676 rom med til sammen 1500 senger, 140 forretningsrom, 20 suiter, 2 signatursuiter og Kongesuite. Bygget er oppført i betong og har rasterfasader i speilglass. De øverste etasjene er avfaset med bratt skråtak på én side mot et skarpt møne. Bygget har dessuten en utenpåliggende heis i glass som fører opp til bevertningssted på toppen. Ei lavblokk i tre etasjer inneholder inngangsparti, lobby, restauranter og konferansesaler. Bygget sto ferdig i 1989, og er tegnet av White arkitekter. Det ble åpnet den 14. mars 1990 av kong Olav V. Hotellet eies i dag av Wenaasgruppen, og drives av Rezidor Hotel Group, som også driver Park Inn by Radisson, Hotel Missoni, Country Inn og Regents. Kraftwerk. Kraftwerk under en konsert i Stockholm i 2004. Kraftwerk er et tysk electronica/avant-garde-band. Det ble startet i 1970. 1970-1974. Organisten Ralf Hütter og fløytisten Florian Schneider (eg. Florian Schneider-Esleben) møttes mens de studerte musikk i Düsseldorf. De slo seg i 1969 sammen med Basil Hammoudi (vokal og diverse instrumenter), Butch Hauf (bass og perkusjon) og Fred Monics (trommer og perkusjon) og startet bandet Organisation. Organisation spilte avantgarde-inspirert musikk innenfor krautrock-sjangeren. Etter å ha gitt ut albumet "Tone Float" i 1970 gikk Organisation i oppløsning. Hütter og Schneider startet et nytt band, Kraftwerk, sammen med Klaus Dinger (trommer, gitar og keyboards) og Thomas Homann. Med de tre første albumene – "Kraftwerk 1" (1970), "Kraftwerk 2" (1971) og "Ralf und Florian" (1973) – var Kraftwerk med på å definere krautrock sammen band som Can, Tangerine Dream, Neu! og Amon Düül. Albumene var eksperimentelle og i stor grad elektroniske, og har vært viktige for utviklingen av sjangere som ambient (som Brian Eno er den mest kjente eksponenten av). Kommersiell suksess uteble, og albumene er i dag vanskelige å finne. Under sin første periode var Kraftwerk gjennom en rekke skifter i besetningen – Thomas Homann sluttet i 1970, og Kraftwerk tok inn Michael Rother og Eberhart Krahnemann, men Krahnemann sluttet etter kort tid – og fikk selskap av selveste Ralf Hütter. I et halvår bestod Kraftwerk av trioen Schneider, Michael Rother og Klaus Dinger, til Hütter kom tilbake i 1971. Rother og Dinger sluttet og startet Neu!, mens Kraftwerk fortsatte som duo og ga ut sitt andre og tredje album. Det moderne Kraftwerk oppstod i 1973, etter "Ralf und Florian". Bandet bestod nå av Hütter (vokal, synthesizer og elektronikk), Schneider (fløyte, synthesizer, elektronikk og etter hvert vokal), Wolfgang Flür (elektroniske trommer) og Klaus Roeder (gitar, fiolin og synthesizer). Med hjelp av Emil Schult begynte de også å jobbe på imaget: de kledde seg i dressbukser og skjorter fra 1930-tallets Europa og begynte å bruke roboter som så ut som dem selv på konserter og fotosesjoner. De ga i 1974 ut albumet "Autobahn". Mange regner det som det beste av de tidlige albumene deres. Det var også det med mest elektronikk til da, bare Schneiders fløyte og Roeders gitar og fiolin fikk skinne gjennom i noen øyeblikk. 1975-1981. Med singelen "Autobahn" (1975), en 22 minutter lang sang som skulle fungere som det ultimate lydsporet til en lang biltur på motorveien, fikk de endelig internasjonal oppmerksomhet. Singelen hørtes ikke ut som så mye annet det store publikummet hadde hørt før, med sitt elektroniske landskap, og selv om elektroniske instrumenter ikke var noe nytt (det første gjennomelektroniske albumet, Louis og Bebe Barons "Forbidden Planet", hadde kommet så tidlig som i 1956), var de aldri kombinert med poprytmer slik før. Kraftwerk kalte musikken sin for «robotpop». Selv om albumet "Autobahn" var litt for sært for de store massene, ble det en kommersiell suksess, og det ble deres debutalbum i USA. Samtidig ble de to første albumene Klaus Roeder sluttet i 1975 og ble erstattet av Karl Bartos, som spilte elektroniske trommer. Året etter kom det femte albumet til Kraftwerk, "Radio-Activity" (utgitt i Tyskland som "Radio-Aktivität"), som var det første albumet de spilte inn på både engelsk og tysk. Det samme gjaldt for de neste albumene: "Trans-Europe Express" ("Trans-Europa Express", 1977), "The Man Machine" ("Die Mensch-Maschine", 1978) og "Computer world" ("Computerwelt", 1981). Disse albumene regnes ofte som Kraftwerks gullrekke, og inneholder litt mer tilgjengelig og dansevennlig «robotpop» enn forgjengerne. Temaene på albumene var henholdsvis hurtigtog og kommunikasjon, mennesket som maskin og urbanisering og datamaskiner som tar over verden. Også lyrisk var Kraftwerk forut for sin tid – de sang om eksplosjonen av hjemmedatamaskiner i 1981! Kommersiell suksess fulgte, og de fikk også hits med singler som "Pocket Calculator" (1981) og "The Model" (1981). Sistnevnte ble den mestselgende singelen i 1982, til tross for at den var gitt ut som albumspor fire år tidligere. 1982-. Samtidig som suksessen økte, ble Kraftwerk mer og mer tilbaketrukne. De fullførte byggingen av det futuristiske studioet sitt, Kling Klang, og holdt seg i stor grad der. De gjorde sjelden intervjuer, og kunne etter eget utsang holde konserter uten å være til stede selv. Albumet "Electric Cafe" fra 1986 slo ikke an, og Kraftwerk trakk seg helt tilbake. I 1990 annonserte trommeslager Flür at han sa takk for seg, og Bartos fulgte ham året etter. De to ble erstattet av Fritz «Yamo» Hilpert og Henning Schmitz, to herrer med lang fartstid fra Kling Klang-studioet. I 1991 slapp de et album med remikser av de gamle sangene sine, The Mix. I 1997 gjorde Kraftwerk comeback på konsertfronten, og fulgte opp med en verdensturné året etter. I 2000 kom bandets første singel på 13 år, "Expo 2000". Tre år senere kom endelig et nytt album, "Tour de France Soundtracks". Det er verdt å nevne at Hütter og Schneider er enda skyere nå enn de har vært før – de har ekstremt lav medieprofil, og lar det stort sett være opp til plateselskapet å promotere utgivelsene. De to mest kjente tidligere medlemmene, Wolfgang Flür og Karl Bartos, holder i dag en høyere profil, og stiller opp på intervjuer nå og da. Flür har også skrevet en bok om sitt liv i Krafwerk, "I Was A Robot", mens Bartos har spilt med Electronic og utgitt tre soloalbum ("Electric Music: Esperanto", 1994, "Electric Music", 1998 og "Communication", 2003). Etter hvert som årene har gått har Kraftwerks innflytelse bare blitt tydeligere og tydeligere. Så vel elektronika som techno, dance som synthpop, post-punk som hip-hop og ambient som intelligent dance music som industrial har svært mye å takke Kraftwerk for. Sannsynligvis hadde flere av disse sjangerne ikke eksistert uten dem. En rekke artister, blant dem Afrika Bambataa, R.E.M., Beck, The Chemical Brothers, The Orb, Depeche Mode, De La Soul, Fatboy Slim og Madonna, har brukt samples fra Kraftwerk-sanger. Kraftwerk har en fanskare som i tillegg til disse inneholder Gary Numan, Primal Scream, Michael Jackson, David Bowie og Human League. I Norge er det også mange Kraftwerk-inspirerte band, bl.a. 120 Days. Kraftwerk var også et av de første bandene som brukte trommemaskin. Sluttord. «Våre trommeslagere svetter ikke lengre». – Ralf Hütter Infiniti. Infiniti er et japanskprodusert bilmerke som markedsføres mot det amerikanske, kanadiske og meksikanske luksussegmentet. Merket ble lansert av Nissan i 1989 og strategien var å erobre BMW-kjøpere. Infiniti har i dag 6 hovedmodeller. Ørnes. Ørnes er et tettsted og administrasjonssenteret i Meløy kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger nord for innløpet til Glomfjorden. Fylkesvei 17 går gjennom stedet. Historie. Ørnes var opprinnelig en husmannsplass. I 1794 fikk Elling Pedersen bevilling til å drive et gjestgiveri på stedet. Dette ble begynnelsen på det som senere skulle bli Ørnes handelssted. Pedersen var av slekten Benkestok og ble selv boende på Meløy og drev handelsstedet derfra. Da han døde i 1802, flyttet enken, Karen Andrea Parelius, til Ørnes for å drive stedet selv. Senere ble det drevet av ulike personer med tilknytning til slekten. Næringsliv. Ørnes har et sterkt lokalt næringsliv, lokalisert i tre ulike senter. I løpet av 2007 vil Ørnes bli fylt ut fra sentrum 1 til sentrum 2. Per mai 2009 er utfyllingen av «Ørnes 3» godt i gang. Stedet har hotell, (Ørnes hotell), variert antall butikker, Vinmonopolet, apotek, sykehjem og legesenter. Meløy videregående skole har en avdeling for allmenne fag på stedet. Kulturliv. Ørnes idrettslag ble stiftet i 1948 og driver med fotball, håndball, barneidrett og friidrett. Ørnes menighetshus er lokale for gudstjenester og kirkelig aktivitet på stedet, som er en del av Fore og Meløy sokn i Meløy prestegjeld. Frikirken har en menighet her, et kor er knyttet til menigheten Ørnes soul children, som drives av Edel Gunn Knudsen. Ørnes blandakor er et annet kor på stedet. Jørgen Nordeng fra gruppen Tungtvann kommer fra Ørnes. Ingrid Haukland fra x-factor er også oppvokst på Ørnes. Kommunikasjon. Stedet har daglige avganger med hurtigbåt til Bodø og Sandnessjøen og daglige anløp av Hurtigruta. Flere bussavganger daglig til Bodø langs Fylkesveien.a> på vei inn til Ørnes. Seremonielt grevskap (England). De seremonielle grevskap i England (engelsk: "ceremonial counties") er områder i England som får utnevnt en stattholder ("Lord-Lieutenant"), en personlig representant for den britiske monarken. Grevskapene er definert av regjeringen, og følger i utgangspunktet grensene for administrative grevskap; i mange tilfeller er det seremonielle dog større enn det administrative, for enkelte byer er selvstyrte enheter som ikke er underlagt et grevskap. Når man omtaler et grevskap som en geografisk enhet, er det oftest det seremonielle man sikter til. Historie. Etter at det i 1888 ble etablert nye styringsorganer og enheter – grevskapsråd ("county council") og grevskapsvalgkrets ("county borough") – ble løytnantskapet reformert. Noen steder hadde lenge hatt en kongelig løytnant, som f.eks. Bristol, men andre steder brukte man de tradisjonelle grevskapene som basis for å opprettet seremonielle grevskaper. De administrative grevskapene ble satt sammen med selvstyre valgkretser; det seremonielle Leicestershire består av det administrative Leicestershire pluss grevskapsvalgkretsen Leicester. Områder som ble delt, som Suffolk (delt i East Suffolk og West Suffolk, ble beholdt som ett seremonielt grevskap. Forskjellen mellom de tradisjonelle og de nye grevskapene er i de fleste tilfeller ikke så stor, men noen byer ble flyttet, enten i 1888 eller på senere tidspunkter. Den eneste store forskjellen er at man tidligere hadde Grevskapet London; i 1965 ble Stor-London ("Greater London") opprettet, og løytnantskapet Middlesex ble avskaffet som en følge av dette. I 1974 ble grevskapsvalgkretsene avskaffet, og det ble foretatt en større reform av de administrative grevskapene. Flere grevskaper ble oppløst og fordelt på andre i 1990-årene: Avon, Cleveland, Hereford and Worcester, og Humberside. Aleksis Kivi. Aleksis Kivi, (født "Alexis Stenvall" 10. oktober 1834 i Nurmijärvi, Finland, død 31. desember 1872) var en finsk forfatter som skrev den første viktige romanen på finsk, "Syv brødre" (finsk tittel: "Seitsemän veljestä"). Selv om Kivi var blant de tidlige forfatterne av prosa og lyrikk på det finske sprog, er han betraktet å være blant de største av dem alle. Aleksis Kivi ble født i Nurmijärvi, Finland, inn i en skredderfamilie. I 1846 forlot han byen for å gå på skole i Helsingfors, og i 1859 ble han innskrevet i Helsingfors universitet, hvor han studerte litteratur, og utviklet en interesse for teater. Hans første skuespill var "Kullervo", basert på en tragisk historie fra "Kalevala". Han møtte også den berømte journalisten og statsmannen Johan Vilhelm Snellman. Fra 1863 av viet Kivi seg til å skrive. Han skrev 12 skuespill og en samling poesi. Romanen "Syv Brødre" tok ham ti år å skrive. Litteraturkritikere, spesielt den prominente August Ahlqvist, mislikte boken, i det minste formelt, på grunn av dens «grovhet» – romantikken var i sitt ess på den tiden – men kanskje også på grunn av at den var skrevet i finsk sydvestlig dialekt, mens Ahlqvist selv foretrakk nordøstlige dialekter fra sitt hjemland. Mange av de finske nasjonalistene mislikte hans uærbødige fremstilling av bondeliv som lå langt ifra deres idealiserte synspunkt. I 1865 vant Kivi Statsprisen for komedien "Bygdeskomakerne" ("Nummisuutarit"), som fremdeles spilles på finske scener. Likevel var han tynget av den negative mottagelsen bøkene hans fikk, og han drakk meget. Hans velgjører Charlotta Lönnqvist kunne ikke hjelpe ham etter 1860-årene. Psykisk nedbrytning og utviklingen av schizofreni begynte, og Kivi døde i fattigdom da han var 38 år gammel. I 1995–1996, skrev den finske komponisten Einojuhani Rautavaara en opera om Kivis liv og verk. I 2002 hadde regissøren Jari Halonens film "Aleksis Kivis Liv" (finsk tittel: "Aleksis Kiven elämä") premiere. Operasjon Archery. Operasjon Archery (på norsk Måløyraidet) var kodenavn for en aksjon som ble planlagt, ledet og gjennomført av den britiske militærenheten SOE. 16 norske militære deltok. Aksjonen ble gjennomført i romjulen 1941 (26.–28. desember). Parallelt med raidet på Vestlandet, ble Operation Anklet iverksatt mot Reine og Moskenes i Lofoten. Operasjon Anklet i Lofoten var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery-operasjonen rettet mot mål i Måløy og på Vågsøy. Disse to var de første større, kombinerte angrepene etter at Norwegian Independent Company No. 1, (populært kalt Kompani Linge) var formelt organisert. I Operasjon Archery deltok en styrke på 576 mann, av dem 51 offiserer. Blant disse var Martin Linge og 15 andre fra Kompani Linge. Fabrikker, lagerbygninger samt de tyske forlegningene i målområdet ble påført skader og 8 skip ble senket. Angrepet var militært sett vellykket, men Linge selv falt. Archery Terrorangrepet 11. september 2001. Terrorangrepet 11. september 2001 er det mest omfattende terroranslag i USAs historie, både når det gjelder materielle skader og antall drepte. Fire sivile fly ble kapret av aktivister fra Al Qaida på selvmordsoppdrag. To av dem ble med få minutters mellomrom styrtet inn i Verdens handelssenter i New York. Et tredje fly ble styrtet inn i forsvarsdepartementets hovedkvarter Pentagon i Washington DC. Det fjerde og siste flyet gikk i bakken i Pennsylvania. __TOC__ Tvillingtårnene i Verdens Handelssenter fikk skader av flykollisjonene, men skadene var ikke så store at bygningene ville kollapset på grunn av dette alene. National Institute of Standards and Technology (NIST) slår fast at hadde det brannhemmende materialet blitt sittende på sentrale bygningskomponenter, så hadde bygningene stått den dag i dag. Det var med andre ord de etterfølgende brannene som var hovedårsaken til tårnenes kollaps, ikke flykollisjonene i seg selv. Begge kollapset etter henholdsvis 56 minutter for sør-tårnet (bygning 2) og 102 minutter for nord-tårnet (bygning 1). Pentagon ble også alvorlig skadet. Sent på ettermiddagen kollapset også bygning 7 i Verdens Handelssenter, uten at årsaken er endelig klarlagt. Tapstallene var 265 fra flyene, 2 650 i Verdens Handelssenter (inklusive 343 brannmenn som gikk inn i bygningene før de raste) og 125 fra Pentagon. Tilsammen 2986 døde som direkte følge av terrorangrepet. Like etter terrorangrepet bestemte president George Bush at USA skulle angripe Afghanistan som et første trinn i krigen mot terrorisme. Denne første krigen førte til at Taliban-regimet ble fjernet. USAs neste krig i kampen mot terrorisme var krigen i Irak som ble innledet første halvår 2003. Angrepet ble utført av 19 arabiske medlemmer av nettverket Al-Qaida ledet av ingeniøren Mohammed Atta. Forberedelsene til angrepet hadde foregått i flere år; blant annet hadde et tjuetalls medlemmer av Al-Qaida studert ved amerikanske flyskoler. Angrepet. Fire jetpassasjerfly ble kapret på vei til California fra flyplasser i nordøst. Flyene var lastet med mellom 65 og 90 tonn med jetfuel (Jet A-1/Parafin). Skader. Døde – I tillegg til 19 kaprere døde 2973 personer i terrorangrepet, derav alle 246 ombord på flyene, 2602 i tårnene og på bakken i Verdens Handelssenter og 125 i Pentagon. I tillegg er 24 personer fortsatt meldt savnet. Blant de døde er 343 brannkonstabler, 23 politimenn og 37 ansatt ved New Yorks havnevesen. Materielle skader – 25 bygninger på Manhattan ble skadet i forbindelse med angrepet, deriblant en kirke og to undergrunnsbanestasjoner. Alle syv bygninger som utgjorde Verdens Handelssenter kollapset i forbindelse med angrepet eller ble så hardt skadet at de måtte rives. Senere er det bestemt at ytterligere to bygninger skal rives. Ved angrepet på Pentagon ble en fløy av bygningen sterkt brannskadet og deler av den raste sammen. Kaprerne. Det var nitten flykaprere, fem på hvert av flyene, unntatt det som styrtet i Pennsylvania som hadde fire. Blant kaprerne var det en i hver gruppe som hadde lært seg å fly nok til å styre flyet inn i en bygning. Femten av kaprerne var fra Saudi-Arabia, to fra Emiratene, en fra Egypt og en fra Libanon. I ettertid har det blitt hevdet at noen av kaprerne har blitt feilidentifisert, men så langt har disse påstandene blitt tilbakevist. Ansvar. Kaprerne ble identifisert i løpet av noen få timer, det var mulig fordi de fleste ikke hadde gjort noe forsøk på å skjule sin identitet, men den viktigste kilden til informasjon var lederen Mohammed Attas bagasje som skulle være med American Airlines Flight 11, men som ble feilsendt til en annen flyplass. Kofferten inneholdt identiteten til alle de 19 flykaprerne, og annen viktig informasjon om deres planer, motiver og bakgrunn. Ut fra kaprernes bakgrunn og annen informasjon var det naturlig å anta at islamske ekstremister sto bak angrepene, og terrornettverket Al-Qaida ble utpekt til å være ansvarlige. Nettverkets leder Osama bin Laden gikk tidlig ut og benektet at de hadde hadde hatt noen befatning med angrepene, men innrømmet senere at det var en Al-Qaida-aksjon. Høgskolen i Østfold. Høgskolen i Østfold (HiØ) er en statlig høgskole i Norge, som ble etablert 1. august 1994. Høgskolen har vel 5000 studenter og 500 ansatte. Den er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at fem statlige høgskoler i Halden, Sarpsborg og Fredrikstad ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. De fem høgskolene som fusjonerte var Østfold sykepleierskole (etabl. 1955), Halden lærerhøgskole (etabl. 1963), Østfold ingeniørhøgskole (etabl. 1965), Østfold distriktshøgskole (etabl. 1977) og Østfold vernepleierhøgskole (etabl. i 1980). Studietilbud. Høgskolen tilbyr vel 60 fag- og profesjonsstudier. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Det er også etablert samarbeid mellom Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås for å utvikle undervisningstilbudet og mulighetene for innovasjon. Nasjonalt senter for fremmedspråk i opplæringen er også plassert i høgskolens lokaler i Halden. Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. Avdeling for lærerutdanning. Avdeling for lærerutdanning tilbyr førskolelærerutdanning, grunnskolelærerutdanning, praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) og en rekke ulike fagstudier. I tillegg tilbyr avdelingen masterstudier i spesialpedagogikk og mangfold og inkludering. I tillegg tilbyr også avdelingen mange studier som betalingsstudier gjennom Senter for kompetanseutvikling (SKUT). Administrativt grevskap. Et administrativt grevskap (engelsk:"administrative county") er en administrativ enhet, tilsvarende et fylke. Denne typen enheter finnes i England og Wales; i Wales ble ordningen dog modifisert noe i 1994. Begrepet ble innført i Storbritannia i 1888, da en ny lov om lokalforvaltning ble vedtatt. Det ble opprettet grevskapsråd for forskjellige områder, i stor grad basert på de tradisjonelle inndelingene i grevskap. De tradisjonelle enhetene ble i de fleste tilfeller bevart i form av seremonielle grevskap. I England og Wales ble lovgivningen endret i 1974, slik at de gamle grevskapsrådene ble erstattet med de administrative grevskapene. I Skottland ble ordningen fjernet i 1975, og erstattet med regioner. I Nord-Irland ble ordningen aldri formelt avskaffet, men har allikevel blitt erstattet av et system med 26 distrikter. Republikken Irland behold den gamle ordningen inntil 2001, da grevskapsrådene ble erstattet av fylker (også i Irland kalt "counties", men uten den samme historiske bakgrunn som egentlige grevskaper som i England). AMC. AMC (American Motors Corporation) ble dannet i 1954 ved fusjon mellom Nash Motors og Hudson. På det tidspunktet var det den største fusjonen i amerikansk historie, verdsatt til USD 197 793 366. Selskapet ble kjøpt opp av Chrysler 2. mars 1987. Starten. Selskapenes historie går tilbake til 1897 da Thomas B. Jeffery bygget sin første prototype på en bil. I 1900 kjøpte han så en sykkelfabrikk i Kenosha, Wisconsin for å lage biler med modellbetegnelsen «Rambler». De første bilene rullet ut fra samlebåndet i mars 1902. Dermed var Rambler den andre passasjerbilen som ble masseprodusert i USA (mer enn 1 500 av samme modell og merke). Dette inntraff ett år etter Oldsmobile, men ett år før Ford. Bilens navn ble endret til «Jeffery» i 1914. Dette var en honnør til grunnleggeren som døde i 1910. Sønnen Charles T. Jeffery drev virksomheten videre. Han overlevde senkningen av S Lusitania (en britisk luksusdamper som ble torpedert av tyskerne under første verdenskrig) i 1915 og derfor besluttet han at resten av livet skulle fylles med mindre slit og mer nytelse. Charles W. Nash trakk seg fra General Motors og kjøpte Thomas B. Jeffery Company i august 1916 og endret navnet til Nash Motors. Nash overtar. Nash Motors ble drevet helt frem til fusjonen med Hudson i 1954. Den opprinnelige planen gikk ut på at Nash og Hudson skulle fusjonere først og danne AMC, mens Studebaker og Packard siden skulle fusjoneres sammen med AMC, slik at man endte opp med et enda større selskap. Styreformannen i Nash, George Mason antok at alle de uavhengige bilprodusentene i USA måtte gå sammen om de skulle klare å overleve som ”de siste uavhengige”. Mason døde imidlertid uventet. Det var han som hadde planlagt en rekke forskjellige transaksjoner og avtaler, og dermed ble den andre runden av operasjonen aldri iverksatt. AMC samarbeidet i et par års tid med sine medsammensvorne. Blant annet ble motorene kjøpt fra Packard inntil en uoverensstemmelse om deler endte med at samarbeidet ble brutt i midten av 1956. Mason hadde langt på vei rett i sin antagelse. AMC overlevde frem til 1988 mens den siste Studebaker ble laget i 1966. Men Studebaker gikk aldri til grunne, selskapet slo seg sammen med andre selskaper og kom seg på den måten ut av bilproduksjon. Rambler igjen. AMC slo sammen produkttilbudet fra Nash og Hudson. I 1956 introduserte selskapet Rambler, en modell som ble solgt både under Nash og Hudson-merket det første året. I 1957 ble så navnet AMC Rambler. Selv om det var et av AMCs mest kjente modeller, ble navnet droppet i 1969. AMC produserte en rekke muskelbiler på slutten av 1960-tallet og på 1970-tallet. I 1970 ble Gremlin introdusert, den første amerikanske bilen som etter amerikansk standard kunne kalles ”sub-compact”. Samme år kjøpte også AMC merket Jeep. AMC lanserte Pacer i 1975. Denne bilen var etter sigende designet av 4 ingeniører som satt tett sammen i gruppe og så bygd opp bilen rundt seg. Pacer – begynnelsen til slutten. Pacer som skulle være den nye bærebjelken i AMCs virksomhet, ble en skuffelse. Salget falt dramatisk etter et par år. Planen var at GM skulle levere en kompakt wankelmotor med høy effekt, men da denne produksjonen aldri kom i gang,ble en firsylindret motor fra AUDI en mellomløsning, inntil AMC brukte skohorn for å presse sin egen rekkesekser inn i Pacer, og senere også sin minste V8 på 304 cid. Pacer var helt ny med unntak av kraftoverføringen og hadde få komponenter felles med andre AMC-modeller. Den var derfor relativt kostbar i produksjon og da salget begynte å falle, ble enhetskostnadene skyhøye. Pacer-fiaskoen betød begynnelsen til slutten for AMC. Høye kostnader både til utvikling og produksjon tørket ut konsernets reserver. Pacer ble faset ut i modellåret 1980. Joint-venture med Renault. AMC trengte en ny volumbil etter feilslaget med Pacer. De øvrige modellene trakk på årene. Den eneste måten for å fremskaffe en ny modell raskt med minimale kostnader var å fri til en annen produsent. I 1979 gjorde Renault og AMC en avtale om at AMC skulle selge Renault i USA og bygge biler med felles plattform i Kenosha. Bilene ble markedsført i USA under navnet Renault Alliance. Som et ledd i avtalen kjøpte Renault 5% av AMC-aksjene og gav et lån på USD 135 mill til AMC. AMC fortsatte å slite. For å ivareta investeringen og holde AMC flytende, annonserte Renault at selskapet kjøpte flere AMC-aksjer i september 1980. Eierandelen økte til 46,4% og dermed hadde Renault en kontrollerende andel i selskapet. I 1979 introduserte AMC Eagle en personbil med firehjulstrekk. Den skulle bli en av AMCs best kjente modeller. Den var på markedet ti år tidligere enn Subaru Outback og den første modellen i ”crossover-segmentet”.AUDI fikk litt hjelp fra AMC med sin nye Quattro, og interessant nok kan det være å visuelt sammenligne dagens AUDI A6 Allroad med AMC EAGLE stasjonsvogn. Likheten er slående. AM General selges. I 1982 hadde AMC nye problemer. Siden AMC var en stor leverandør til forsvaret gjennom AM General divisjonen, måtte denne delen selges før AMC kunne selge enda flere aksjer til Renault (som var eid av den franske staten). Dette var en forutsetning for at den amerikanske regjeringen ville godkjenne Renaults aksjekjøp. AM General dukket opp igjen på det private bilmarkedet omtrent ti år senere, i 1991, da med merket Hummer. AMC kjempet videre i sitt partnerskap med Renault. Men i 1983 fikk Jeep-divisjonen suksess med en kompakt og sportslig modell kalt Jeep XJ Cherokee og Jeep XJ Wagoneer. Au revoir, Renault. Renault hadde på sin side finansielle problemer på hjemmebane i Frankrike. Franske bilarbeidere ble oppsagt mens selskapet investerte tungt i AMC og bygde en ny fabrikk i Canada i 1986. Dette førte til at styreformannen i Renault ble myrdet. Etterkommeren la ikke like mye vekt på de nordamerikanske markedene og ønsket å bli kvitt AMC og konsentrere seg om å løse de hjemlige utfordringene. Goodbye, AMC. I mars 1987 ble AMC kjøpt av Chrysler. AMC solgte sin siste bil i 1988. Chrysler gjorde AMC til en ny divisjon med navnet Jeep/Eagle. Mens Chrysler beholdt Jeep-merket og solgte et par modeller designet av Renault i fem år med Eagle-merket, ble alle AMC-merker fjernet. AMC var borte for alltid. Islands kommuner. Utviklingen i folketall fra 1996 til 2006 (rødere betyr reduksjon og grønnere økning i forhold til gjennomsnittet, sterkere farge betyr sterkere utvikling). Island er delt inn i 8 landsdeler eller regioner (landsvæði) og 76 kommuner (sveitarfélög). Her følger ei liste over kommunene sortert etter folketall pr. 1. desember 2010. Flyttestrømmer. De siste årtiene har folkeflukt fra landbygda til Höfuðborgarsvæðið (Reykjavík og nabokommunene) preget innbyggertallsendringene på Island. Dette skyldes tekniske endringer i landbruk og fiskeindustrien. Industrioppbygging på Austurland skulle vende denne utviklingen og der med gikk innbyggertallene på Austurland (spesielt kommunene Fljótsdalshérað, Fljótsdalshreppur og Fjarðabyggð) betydelig opp. Dette gikk derimot tilbake når utenlandske håndtverkere reiste hjem igjen til eget land når oppbyggingen var ferdig. Etter bankkrisa i 2008 flyttet en del av innbyggerene på Island vekk fra øya og i 2009 gikk innbyggertallet i landet ned for første gang etter 2. verdenskrig. Den steg derimot igjen i 2010, selv om endringen ikke var stor. Liste. Island Romfart. Romfart omfatter menneskers reise i rommet, det vil si blant annet planlegging, oppskytning, opphold og drift av romfartøy, satellitter og romstasjoner. Den aktive tiden i romfarten blir populært kalt Romalderen. Romalderen startet offisielt da Sovjetunionen skjøt opp verdens første satellitt, Sputnik 1, den 4. oktober 1957. Siden da er tusenvis av forskjellige typer romfartøy blitt skutt opp, som finnes i mange forskjellige typer og med vidt forskjellige oppgaver. Romfartsforetak. Et romfartsforetak er enten en organisasjon eller et selskap som driver innenfor romfartsnæringen. Det finnes flere slike foretak, dette er store nasjonale eller internasjonale, offentlig eller private organisasjoner og selskaper. Bakgrunn. Mennesket har i uminnelige tider drømt og skrevet om å reise i rommet. Det gir seg blant annet uttrykk i en blomstrende science-fiction litteratur. Konstantin Tsiolkovskij (1857–1935) fra Russland betraktes som romfartens far. I slutten av det 19. århundre beskrev han teknologien for å kunne reise i rommet, i særdeleshet rakettmotoren. I USA eksperimenterte Robert Goddard (1888–1945) i 1920-tallet og 1930-tallet med raketter med flytende drivstoff, et arbeide som gikk forholdsvis ubemerket hen. Den store praktiske utvikling fant sted i Tyskland under den 2. verdenskrig, hvor romalderen ble innledet 3. oktober 1942 med oppskytingen av en A4-rakett, forløperen for V2-raketten, fra Peenemünde under ledelse av Wernher von Braun. Utover den militære anvendelsen dannet den grunnlaget for raketten til bruk i romforskningen. Den egentlige romalder startet den 4. oktober 1957 hvor Sputnik 1, verdens første satellitt, ble skutt opp fra Bajkonur kosmodrom i Sovjetunionen. Laika ble det første levende vesen i bane rundt jorden den 3. november 1957. Laika døde av overopphetning ca. 6 timer etter oppskytingen. Hvordan Laika døde ble holdt hemmelig av russerene frem til 2002. Bemannede romferder og romfartøy. Første bemannede romferd fant sted den 12. april 1961. Det var den russiske kosmonauten Jurij A. Gagarin som ble skutt opp i det sovjetiske romfartøyet Vostok 1. Ferden varte i bare 108 minutter og gikk en gang rundt jorden. Senere kosmonauter har vært oppe i over ett år i ett strekk. Kun amerikanske romfarere (astronauter) har reist så langt som til månen. Neil Armstrong og Edwin Aldrin ble de to første av totalt 12 mennesker som foreløpig har gått på månens overflate. Ingen mennesker har reist lenger bort enn månen. Hittil har rundt 433 personer vært med på romferder som har brakt dem i bane rundt jorden. Hver av disse romfarerne har i gjennomsnitt gjennomført omtrent to romferder (fra en til syv ferder hver). Bare Sovjet/Russland, USA og Kina har skutt opp egne bemannede romfartøy. Alle andre nasjoners romfarere har «haiket» med sovjetiske/russiske eller amerikanske romskip. Følgende serier bemannede romfartøy har vært skutt opp (kronologisk rekkefølge for hver nasjon) Alle de bemannede romfartøyene, med unntak av romfergene, lander i fallskjerm, enten i havet (amerikanerne), eller på land (russerne og kineserne). Romfergene glideflyr ned til en rullebane. Apollo-programmet. Apollo-prosjektet er det største og dyreste romfartsprosjekt noen sinne. Amerikanerne satte det i gang for å «ta igjen» Sovjet i romkappløpet. Sovjet ledet etter Sputnik 1 i 1957 og i flere år videre, foran USA. Apollo-måneromskipene ble skutt opp med de 111 m høye og nesten 3000 tonn tunge Saturn 5-bærerakettene, de største raketter noen sinne. Turen fra jorden til månen tok fire døgn. Det var tre astronauter i hver Apollo. Etter at det hadde gått inn i bane rundt månen krøp to av astronautene over i Apollos månelandingsfartøy, som brakte dem ned på overflaten. Tredjemann ble igjen i moderfartøyet i bane rundt månen og ventet på at de andre skulle komme opp igjen, 1 – 3 dager senere. Turen tilbake til jorden tok to og et halvt døgn. Apollo-romskipet hadde en masse på 45 tonn. Av dette utgjorden månelandingsfartøyet 15 tonn og kommandoseksjonen, den eneste delen som vendte tilbake til jorden, 5,8 tonn. Apollo-fartøy som bare ble sendt opp i bane rundt jorden veide 13 tonn, da disse var uten måneladningsfartøy (med unntak av Apollo 9) og kun hadde små mengder drivstoff om bord. Sovjets bemannede måneprogram. Sovjet hadde to hemmelige bemannede måneprosjekter på gang på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Det ene skulle bare bringe kosmonauter rundt månen og tilbake til jorden. Romfartøyet hadde arbeidsbetegnelsen L-1 og skulle skytes opp med Proton-bæreraketter. Flere ubemannede ferder ble foretatt med disse romfartøyene, som da ble kalt Zond. Man tok i første omgang ikke sjansen på å plassere kosmonauter om bord. Den bemannede delen av prosjektet ble kansellert etter at amerikanerne kom Sovjet i forkjøpet med Apollo 8s ferd rundt månen. Et langt mer ambisiøst prosjekt gikk ut på å sende kosmonauter ned på månens overflate. Sovjets «Apollo» het L-3, deres «Saturn 5» het N-1, og ble skutt opp som test fire ganger, uten mennesker om bord, mellom februar 1969 og november 1972. Alle de enorme N-1-rakettene eksploderte eller styrtet noen få sekunder eller minutter etter start. Prosjektet ble kansellert i 1974, til tross for at ingeniørene da mente de hadde løst de tekniske problemene. Men politikerne i Moskva hadde funnet ut at siden de ikke kom før amerikanerne kunne det være det samme med hele greia, og man bestemte seg for å rette ressursene mot romstasjonsprosjektene, hvor Sovjet på de fleste områder kom til å ligge foran amerikanerne i over 20 år. Sojuz. Sojuz TMA brukes i dag til og fra den internasjonale romstasjonen ISS. Sojuz-fartøy flyr vanligvis i rommet i seks måneder om gangen. Sojuz-fartøyene har masser på drøyt 7 tonn i bane rundt jorden. De benyttes opp til bane høyder på drøyt 400 km. Romferger. De amerikanske romfergene ble utviklet på 1970-tallet fordi man ønsket et romfartøy som kunne brukes flere ganger. Første romfergeoppskyting fant sted den 12. april 1981. Senere utviklet også Sovjet romferger. Dette programmet ble senere nedlagt, men de amerikanske romfergene er fortsatt i bruk. Romstasjoner. Romstasjonene er større enn de andre romskipene (kanskje med unntak av romfergene) og skytes opp i bane rundt jorden uten mennesker om bord. De kretser rundt 350-450 km over jorden. Astronautene eller kosmonautene blir brakt til og fra romstasjonene med Sojuz-romskip eller med romfergene (Tre Apollo-skip ble brukt til og fra Skylab). Romstasjonene kan ikke vende tilbake til jorden. De brenner opp i atmosfæren når de faller ned. Romstasjoner brukes til å utføre eksperimenter i større antall og ikke minst av lengre varighet enn hva som er mulig i andre romfartøy. Romfartsulykker. Fire sovjetiske kosmonauter har omkommet under romferder: Én i Sojuz 1 i 1967 og tre i Sojuz 11 i 1971. Tre amerikanere døde under en test av Apollo 1 på bakken i januar 1967. To ganger har det gått veldig galt med de amerikanske romfergene: Med Challenger den 28. januar 1986 og med Columbia den 1. februar 2003. Begge gangene ble romfergene helt ødelagt og alle syv romfarere i hver ferge døde. Challenger eksploderte under oppskytingsfasen, 71 sekunder etter start, Columbia gikk i oppløsning under tilbakevendingsfasen på grunn av en skade på varmeskjoldet I Kina, Sovjet og Brasil har opptil flere titalls personer omkommet om gangen ved noen få ulykker hvor ubemannede raketter har eksplodert før eller like etter start Satellitter. Hovedartikkel: Kunstig satellitt De fleste oppskytinger som finner sted er med satellitter som nyttelast. Det har vært skutt opp tusenvis av satellitter siden den første, Sovjetunionens Sputnik 1, ble skutt opp den 4. oktober 1957. De fleste satellittene som blir skutt opp nå for tiden er kommunikasjons- og kringkastingssatellitter, som eies av store, private selskaper. Offentlige organisasjoner som NASA eller ESA har som regel ingen ting med slike satellitter å gjøre. NASA eller ESA tar seg heller av vitenskapelige satellitter eller satellitter som skal teste ny teknologi. Romsonder. Romsonder er ubemannede romfartøy som blir sendt ut av bane rundt jorden. De kan sendes til månen, planetene, eller bare i bane rundt solen. Hensikten er alltid å drive forskning, og alle sonder er utstyrt med flere typer vitenskapelige instrumenter. Men her, som innen mange andre områder av romvirksomhet, er også nasjonal prestisje en viktig drivkraft. Romsondeferder kan vare i flere år før det primære oppdraget er utført. Bæreraketter. Alle dagens bæreraketter består av mer enn ett trinn. Trinnene kastes av etter hvert som drivstofftankene blir tomme. Romfergen er det eneste romfartøy med elementer som brukes på flere ferder. De fleste bærerakettene veier flere hundre tonn ved start. Nyttelasten, dvs. satellitten eller romfartøyet som til slutt havnet i bane rundt jorden, har en masse i størrelsesorden 2-3 % av dette, ofte mindre (men ca. 5% for hele romfergen). Ved oppsendelse til baner som krever mye energi, som geostasjonære baner, eller baner til andre planeter, utgjør nyttelasten oftest 1 % eller mindre av bærerakettens startmasse. RMS «Lusitania». RMS «Lusitania» var et britisk skip eid og drevet av Cunard Line. Det var oppkalt etter den romerske provinsen Lusitania, som er del av dagens Portugal. Det startet sin jomfrutur 7. september 1907, og kjørte mellom Liverpool og New York med stopp ved Queenstown (nå Cobh) i Irland på vei vestover og Fishguard i Wales på vei østover. Skipet selte fra New York 1. mai 1915 med passasjerer og et mannskap på 702 ombord. På grunn av kullrasjonering under første verdenskrig hadde skipet en maksimal fart på 21 knop på denne overfarten med Liverpool som bestemmelsessted. Utenfor kysten av Irland ble skipet torpedert av den tyske ubåten U-20 den 7. mai. Lusitania sank i løpet av 18 minutter. 1 198 mennesker omkom. 761 overlevende ble etter 2 timer tatt opp fra sjøen og fra de 6 livbåtene man hadde klart å låre. 128 av de 197 amerikanske statsborgerne ombord omkom. Ubåten U-20 var en moderne, tysk konstruksjon med dieselaggregater bygget i 1913. Den hadde et mannskap på 32. Ubåten gikk på grunn vest av Jylland 4. november 1916. Da det var umulig å få den løs, valgte mannskapet å sprenge båten den følgende dagen. Lusitania-katastofen var en sterkt medvirkende årsak til at USA valgte å gå inn i første verdenskrig. Eksterne lenker. Lusitania New Order. a>, Morris og Summer i New Order New Order live i 2005 New Order er et engelsk indieband som ble dannet i 1980, best kjent for sin synthpop fra 1980-tallet. Bandet ble startet av de tidligere Joy Division-medlemmene Bernard Sumner, Peter Hook og Stephen Morris, som følge av vokalist Ian Curtis' selvmord. Gillian Gilbert ble med i bandet kort tid etterpå. Bandets største hit er sangen «Blue Monday» (1983) og «True Faith» (1987). En sang av bandet, «Ceremony», ble brukt på lydsporet i filmen "Marie Antoinette". Låta «True Faith» har de siste årene blitt brukt som intromusikk til Tour de France-sendingene på TV 2. Dekameter. Dekameter er en avledet SI-enhet for måling av avstand. En dekameter er lik 10 meter. Denne enheten brukes svært sjelden i praksis. En kvadratdekameter (1 dam²), som er et mål på areal, er lik et ar, som er 100 m². Dekameter, som er et mål på lengde, må ikke forveksles med dekar, som er et mål på areal, lik 10 ar. Hektometer. Hektometer er en avledet SI-enhet for avstand. En hektometer er lik 100 meter. Denne enheten brukes svært sjelden i praksis. En kvadrathektometer (1 hm²), som er et mål på areal, er lik en hektar, som er lik 100 ar, som er lik 10 000 m² Megameter. Megameter er en avledet SI-enhet for avstand. En megameter er lik 106 meter, en million meter. Megameter brukes lite i praksis ettersom enheten er for stor for de fleste formål på jorden. Innen astronomien brukes Mm noe til f.eks. å angi avstanden fra en planet til dens måner. Det er også fare for forveksling med millimeter (mm) ettersom en del mennesker feilaktig skriver SI-prefikset M (mega) Ari Behn. Ari Mikael Behn (født Ari Mikael Bjørshol 30. september 1972 i Århus i Danmark) er en norsk forfatter, og prinsesse Märtha Louises ektemann. Liv. Han er sønn av Olav Bjørshol og Marianne Solberg, født i Århus i Danmark og bror av filmregissør Espen Bjørshol Solberg. Senere bodde han med foreldrene i England i fem år. Siden flyttet familien til Nord-Norge, før de til slutt slo seg ned på Østlandet da gutten var ti år gammel. Han er født Ari Bjørshol, men tok i voksen alder i 1996 mormorens opprinnelige etternavn, Behn. Ari Behn har gått på Steinerskolen i Moss og er døpt i Kristensamfundet. Han har tidligere blant annet arbeidet som truckfører, bartender og i førskolen. Av utdanning har han bachelorgrad fra Universitetet i Oslo med fagene idehistorie og religionshistorie. Som ung voksen tilbragte Ari Behn flere år på reise i Afrika, USA og Asia. Ari Behn hadde sitt litterære gjennombrudd i 1999 med boken "Trist som faen". Novellesamlingen solgte i over 100 000 eksemplarer, og pr mars 2001, da det ble kjent at han og Märtha var sammen, hadde han solgt 30.000 eksemplarer. I tillegg til sitt forfatterskap har Ari Behn også hatt andre kunstneriske og kreative prosjekter. Sammen med Baron von Bulldog lanserte han en smokingkolleksjon i 2004. I 2007 lanserte han vinglass og serviset «Peacock» for Magnor Glassverk. I tillegg har han laget dokumentarer for fjernsyn, og arbeidet som skribent for diverse publikasjoner som Dagbladet, Aftenposten, Vagant og Hot Rod. Våren 2011 debuterte han som dramatiker med stykket "Treningstimen", som ble satt opp ved Rogaland Teater i regi av Kim Sørensen. Prinsesse Märtha og Ari Behn i 2010 Han var i noen år endel av den kunstneriske vennekretsen Den Nye Vin, som bestod av blant annet fotografen Per Heimly. Dette vennskapet endte i brudd og mye turbulent medieomtale, da Heimly solgte et privat bilde av Behn til ukebladet Se og Hør bare måneder før Behn giftet seg. Vennskapet er nå tatt opp igjen, og Behn og Heimly jobbet sammen om underholdningsserien "Ari og Per" som ble vist på NRK våren 2011. Serien vant prisen for beste underholdningsserie under Gullruten 2011 og ble dessuten nominert i klassen beste nye programserie. Ari Behn giftet seg med prinsesse Märtha Louise i Nidarosdomen i Trondheim den 24. mai 2002. Deres første datter, Maud Angelica, ble født på Rikshospitalet i Oslo 29. april 2003, og deres andre datter Leah Isadora kom til verden på Bloksbjerg på Hankø 8. april 2005. Parets tredje datter, Emma Tallulah, ble født i parets hjem i Lommedalen 29. september 2008. I slutten av august 2009 kom det fram at Tromsømannen Terje Erling Ingebrigtsen er Behns bestefar på farsiden. Allerede noen måneder senere, på slutten av året 2009 gikk Ingebrigtsen bort. Forfatterskap. Hans debutbok, "Trist som faen. Fortellinger" (1999) fikk sitt første opplag utsolgt på under en uke. Førsteopplaget var på 1 800 eksemplarer. Boken består av 15 fortellinger, og beskriver unge mennesker i Afrika, Las Vegas og Norge som prøver å finne sin plass i samfunnet. Den er utgitt innbundet, som paperback, samt som lydbok. Ari Behns debut ble meget godt mottatt blant kritikerne, noe hans neste samling med fortellinger, "Talent for lykke" (2011), også ble. VGs kritiker omtalte boken som "Fremragende" og ga den terningkast seks. I tillegg har Ari Behn bidratt med tekster til boken "Hot Rod" i samarbeid med Jan Walaker og Lars Fr. H. Svendsen. Han har også bidratt i Kolon Forlags antologi "Nye Linjer" (1995) med 5 korttekster. Disse korttekstene blir gjerne omtalt som Behns aller første debut på trykk, da noen av dem senere ble utgitt i redigerte versjoner i "Trist som faen". I denne sjeldne antologien skriver Ari Behn under navnet Ari Mikael. Bøkene hans er oversatt til seks språk: svensk, dansk, tysk, fransk, ungarsk og islandsk. Utmerkelser. Behn er innehaver av stort æreskors med stjerne av Oranje-husordenens kroneorden. Han er også tildelt Kong Olav Vs minnemedalje og Kongehusets 100-årsmedalje. Kristiansand lufthavn, Kjevik. Kristiansand Lufthavn, Kjevik ligger nordøst for bysentrum. Det er 16 km og 15-20 minutters kjøretid mellom sentrum av Kristiansand og flyplassen. Historie. Flyplassen ble opprinnelig vedtatt bygget på Kongsgårdslettene, og bygging startet der, men da man fant ut at det ville bli rimeligere med Kjevik ble byggingen flyttet dit. Utbyggingen startet i 1938 og flyplassen ble åpnet offisielt 1. juni 1939, med en betongrullebane på 1 000 meter. I tillegg til landflyplassen, ble det da også anlagt en egen sjøflyhavn. Dette året ble også Oslo lufthavn, Fornebu åpnet. Stavanger lufthavn, Sola, landets første landflyplass, stod ferdig to år tidligere. Det første flyet som landet på Kjevik var et KLM DC-2 fly, på vei fra Oslo til Amsterdam. Kjevik under annen verdenskrig. Den 9. april 1940 var det en mindre vaktstyrke på flyplassen. Etter beskytning fra tyske fly, og rykter om fremrykkende tyske styrker valgte vaktstyrken å trekke seg tilbake, etter å ha sperret rullebanen med piggtråd og spanske ryttere. Om ettermiddagen, kl 16:30 klarte imidlertid et Junkers Ju 52 som hadde deltatt i angrepet på Sola å lande. Flyplassen ble raskt forsterket og allerede den 12. april var 30 Messerschmitt Bf 109E stasjonert på plassen. Under resten av krigen hadde flyplassen en viktig rolle i det tyske forsvaret av det okkuperte Norge. Flyplassen var i starten og under krigen eiet av Kristiansand kommune, men ble overdratt vederlagsfritt til Staten i 1946. Etter hvert ble den utvidet, og rullebanen asfaltert. Dagens flyplass. Flyplassen har en rullebane på 2 000 x 40 meter, med dagens bestemmelser kan en kun benytte 1 840 meter. Ruteforbindelser med Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim, København og Amsterdam. Flybussforbindelse med Kristiansand og Lillesand, Grimstad og Arendal. Kjevik kategoriseres som en mellomstor lufthavn. I 2006 hadde den litt over 800 000 passasjerer. Stavanger lufthavn, Sola hadde fire ganger så mange passasjerer og Sandefjord lufthavn, Torp hadde 60 % flere. 2 % av passasjertrafikken i Norge går over Kjevik. Luftforsvarets skolesenter Kjevik ligger i tilknytning til Kristiansand lufthavn. Rullebanens lengde er i dag 1.840 meter, men dette er basert på en dispensasjon fra dagens regler som fastslår at det skal være en sikkerhetssone på 300 meter i hver ende av rullebanen. Trekkes dispensasjonen tilbake vil dette få katastrofale konsekvenser for dagens trafikk på Kjevik: Utenlandstrafikken og chartertrafikk vil ta slutt, og innenlandstrafikk vil måtte baseres på propellfly. Ombygging eller flytting. Kristiansand lufthavn sett fra sørvest Ombygging av flyplassen for å tilfredsstille dagens krav vil ha omfattende konsekvenser for miljøet omkring flyplassen. Kjevik var et naturlig valg av flyplass før andre verdenskrig. Men Kjevik tilfredsstiller ikke dagens krav til en regionflyplass for Sørlandet og flyplassen har idag begrensede utbyggingsmuligheter. Det er derfor i gang planer for å utvide flyplassen. I den forbindelse arbeider man også med en ny veitrasé for å lede trafikken til flyplassen utenom Hamresanden. I forbindelse med planene om utvidelse har man fått et ekstra problem, for den sjeldne sommerfuglen rødknappvikler, som er på rødlista i Norge, finnes der hvor det er planlagt å legge utbyggingen. 3. august 2007 hadde NRK Sørlandet oppslag om at den spesielle art planter som rødknappvikleren legger sine egg på på mystisk vis er blitt borte fra området. Alternativer til Kjevik. Det har tidligere vært fremsatt forslag om å flytte Kristiansand lufthavn fra Kjevik til enten Farsund lufthavn, Lista eller Gullknapp flyplass ved Arendal, når veiforbindelsene mellom Kristiansand og den respektive flyplassen var gode nok. Gullknapp ved Arendal har lettere for å utvide enn det Kjevik har, mens Lista allerede har rullebaner med lengder som er nødvendige for langdistanseflyvninger. Begge flyplassene har dessuten færre naboer å ta hensyn til ved eventuelle utvidelser/trafikkøkninger. Forslagene har imidlertid ikke vunnet gehør hos politikerne, og det foreligger idag planer for lengre rullebaner, ny adkomstvei og flere næringsarealer, såvel som sikkerhetsoppgraderinger som er pålagt Avinor. Charlie Christensen. Charlie Christensen (født 1958 i Stockholm, Sverige) er en svensk tegneserieskaper. Hans mest kjente figur er Arne Anka, på norsk heter figuren Arne And, som ble tegnet i årene 1983 og 1995, og tatt opp igjen i 2004 i forlengelsen av serien Konrad K i Dagens Arbete. Seriene fra den første periodem er samlet i tre album, eller en bok, «Jag, Arne», en klar parodi på Disneys «jeg-bøker». Svensk forlag er Tago Förlag. Christensen er bosatt i Pamplona i nordlige Spania hvor han har funnet kjærligheten til en kvinne og til tyrefekting. Andre serietegnere som har inspirert ham er Carl Barks, Franquin, Moebius, og Munoz/Sampayo. Første serieforsøk. Allerede som femåring gjorde Christensen sin første tegneserie, men debuten kom i bladet "Svenska Serier nr 3/1979" med serien «Häng med på party», en hverdagsrealistisk serie om en ung mann i et Stockholmsmiljø. I "Svenska Serier nr 7/1980" kom serien «Samlade neuroser». Fire år senere kom serien «Den eviga symfonin – en serie i F-dur» som gikk som føljetong i tegneseriebladet for voksne ved navn "Galago" (1/1984-2/1985). Deretter kom Christensen opp med en serie om en miserabel and. Arne Anka (norsk Arne And) så dagens lys i november 1983 i det svenske magasinet "399", og da magasinet gikk inn i 1985 gikk Arne Anka tilsynelatende under jorda. Medlemsbladet til de fagorganiserte metallarbeiderne i Sverige, "Metallarbetaren", ga Arne Anka et ukentlig opphold fra 1987. Vinteren 1988/1989 blåste en kald vind fra Walt Disney over serieanden og Christiansen. I tillegg til å bli trykt i "Metallarbetaren" ble tegneseriefiguren også trykt i "Träffpunkt Stockholm", et gratis underholdningsguide, foruten "Galago". Bedugget fugl synger Bellman. Arne And er en and som ligner litt på Donald Duck, men ikke helt. Arne And bor ikke i Andeby, men i Stockholm er en mislykket poet med alkoholproblemer og dårlig drag på damene. Det amerikanske selskapet Walt Disney mente likevel at den drukne og røykende lømmelen Arne And var litt for lik deres egen Donald Duck og truet med et saftig saksmål. Arne And vandrer fra det ene vannhulet til de andre i Stockholm, pengelens, syngende på Bellmans viser, venstrevridd av politisk karakter, med en sterk, men fånyttig libido og ofte med en tung depresjon over at Sverige er på full fart utfor stupet. Er det rart at han drikker? Arne And er kyniker av landslagsklasse og i egne ord «en talsmann for alle sanne moralister». Arne And er en svært elegant tegnet serie med en kraftfull strek, nesten jogenske i stilen, mens dialogene er svært litterære og tekstrike, inkludert banneord, slang, intellektuelle referanser, og ramsalt dagsaktuell politisk satire, alt fortalt med en høylydt megafon. Arne And benytter mesteparten av sin tid til øse ut filosofiske utskeielser på bestemte barer, puber og kafeer i Stockholm sammen med sin kompis, Krille Krokodil, en allegator med kvinnetekke. At Charlie Christensen benytter pseudonymet ‘Alexander Barks’ når han tegner Arne Anka er ikke en tilfeldighet, men en hyllest til den store Donald Duck-tegneren Carl Barks. På liv og død. I mars 1989 i historien «Operation Metamorphosis» lot Christiansen Arne And dø, iallfall tilsynelatende: en svart vekt på et tonn merket «Walt Disney & Co» kom ramlende ned. Den den påfølgende serieruten ser vi gamle venner av Arne And, alle berømtheter fra serieverden, som løfter sine glass. «Man lever ikke lenge uten en M-16», kommenterte teksten. I ettertid, altså noen serieruter senere, viser det seg å være et bedrag for lure et stort amerikansk selskap som ikke skal nevnes en gang til: Det var en lem under vekten, et falsk spor med ketsjup, en plastisk operasjon som ga et nytt nebb. "Viola", ingen rettssak lengre. Men hvordan kan Arne Anka da gå rundt og ligne på seg selv? Jo, han benytter et falsk nebb, såkalt løsnebb, utenpå det nye nebbet! Større enn selv serieruten. Arne Anka har et liv også utenfor tegneserien. Figuren har gått til scenen, først i Sverige, men så i Norge. I 1995 laget Christensen et teaterstykke basert på Arne And, og fikk suksess på Stockholms Stadsteater. Teaterstykket var krydret med beksvart humor og bitter samfunnssatire. I april i 2003 ble en norsk versjon satt opp på teaterbåten S «Innvik», og høsten 2003 satte Friteatergruppen Kraftlaget opp stykket «Arne And – en aften på Zekes» på Parkteatret. Svein Børge Hoftun hadde rollen som sjefsanda, mens Morten A. Fagerli var ikledd rollen som bestekompisen Krille Krokodille. Andre serier. Charlie Christensen har også tegnet andre tegneserier. Den viktigste er «Røde Orm», tegnet og tilpasset til serieformatet fra Frans G. Bengtssons roman ved samme navn, "Røde Orm", en populær episk fortelling om en viking fra Skåne, som hittil er kommet i fire av fem planlagte deler. For sportsbladet "Offside" tegner han "Bar Nero". Den nyeste serien er "Konrad K" i arbeideravisen "Dagens Arbete". En annen type serie er "Bombad & sänkt", utgitt på Tago Förlag i 1993. Det er en 180 sider autobiografisk fortelling på lokal dialekt og om Stockholms historie. Orgel. Orgel er en fellesbetegnelse for flere musikkinstrumenter. I et pipeorgel er lydkilden piper av tre eller metall. Pipeorgelet blir gjerne kalt "kirkeorgel", fordi det oftest finnes i kirker, men det blir også brukt i enkelte synagoger og i verdslige bygg (for eksempel konserthus og kinoer. Ktesibios (Alexandria rundt 250 f. kr) regnes som pipeorgelets oppfinner. De fleste orientalske kirker, med unntak av enkelte emigrantkirker i USA har prinsipielt ikke orgler, kun den menneskelige stemme skal lyde. Et trøorgel (også kalt "harmonium") har ikke piper, men frie tunger som i et trekkspill. Trøorgelet var spesielt vanlig i bedehus og skoler før pianoet overtok på 1960-tallet. Hammond-orgelet ble opprinnelig utviklet som en erstatning for pipeorgelet, men er i dag mest brukt i populærmusikken. Digitale orgler (som "Hauptwerk)", benytter samplingsteknikk der pipelyden er tatt opp og gjengitt via lydkabinetter. Mange kirker velger disse som hovedorgel, noen av økonomiske grunner, andre fordi dette gir et instrument med flere muligheter. Fagmiljøet strides om disse orglene er fullgode kirkeinstrumenter. Den sovjetiske rakettutskytingsbilen Katyusha ble under den andre verdskrigen kjent som "stalinorgel" av de Per Sivle. Minnestein ved Stalheimskleiven, reist 1909 med innskripsjonen "Og det er det stora og det er det glupa at merket det stend um mannen han stupa". Gården hvor Per Sivle tilbragte sin oppvekst. Per Sivle (født 6. april 1857 i Flåm, død 6. september 1904 i Kristiania) var en norsk forfatter, lyriker og journalist. Han ble født i Flåm i Aurland kommune I Sogn og Fjordane, men vokste opp ved Stalheim. Per Sivles forfatterskap var folkelig, og hadde et tydelig politisk og nasjonalt innhold. Han fikk aldri oppleve den norske selvstendigheten han kjempet så sterkt for. Per Sivle var sønnen til hestehandler og bonde Eirik Hansson Sivle og Susanna Andersdotter Ryum. Moren døde da Sivle var tre år gammel, og han vokste derfor opp på gården Brekke, nabogården til Sivle, ikke langt fra Stalheim. Vintrene 1872-1874 gikk han på folkehøyskole i Sogndal, og i 1876 dro han til hovedstaden for å ta studentereksamen, men ble etter en tid så syk at han måtte gi opp sine studieplaner. I stedet ble Sivle selvlært dikter og avismann. Garden Brekke, der Per vokste opp, ligger rett ovenfor Stalheim på Vossestrand i Hordaland fylke. Gården Brekke var forøvrig slektsgården til Per Sivle, da dei som eigde gården, før dei som vart fosterforeldre til Per kjøpte han, var Per sine forfedre på farssida, fleire generasjonar bakover. Nedenfor Stalheim går Nærøydalen ut mot Gudvangen. Øverst i dalen, rett mot Stalheim, ligger sukkertoppfjellet Jordalsnuten, som Sivle brukte som modell for «Jorberghuten» i "Berre ein Hund". Hullet som «mister Johnsen» vil klatre opp til er synlig også i virkeligheten – i Jordalsnuten. Man ser hullet godt fra E16, i krysset hvor man kan ta av til Jordalen. Sivle begikk selvmord i 1904 ved å skyte seg på Christiania bad i Ringsgangen i Vika. Han ligger gravlagt på Strømsgodset kirkegård i Drammen. I det siste diktet han offentliggjorde, heter det nokså sårt: "...no skal Noreg ha takk for meg". Det er reist minst syv minnesmerker over Per Sivle. Ett står i Flåm, Aurland hvor han ble født; de seks andre på Stalheim, på Voss (2), på Strømsgodset kirkegård i Drammen, på Papirtorget i Drammen og på Nordhue på Hedmarksvidda. Háskóli Íslands. Háskóli Íslands eller Universitetet på Island er et statlig universitet. Det ble grunnlagt i 1911 og hadde 45 studenter det første året. I dag har Háskóli Íslands rundt studenter, fordelt på elleve fakultet for en befolkning på rundt innbyggere. I tillegg til de store fakultetene er det mange forskingsavdelinger forbundet til universitet. Med 423 ansatte lærerer, omtrent 1800 andre lærerer og om lag 281 forskere og administratorer er Háskóli Íslands den største enkeltarbeidsplassen på Island. De første 29 årene var universitetet i alltingshuset i sentrum av Reykjavík. I 1933 fikk universitetet et egen tillatelse til å starte et lotteri. Universitetslotteriet som begynte i 1934 er fortsatt en hovedkilde til investeringer i bygningsmassen. I 1940 flyttet universitetet inn i det nye hovedbygget ("Aðalbygging") på universitetsområdet ved Suðurgata. Der er de fleste bygningene også i dag. Universitetet på Island kan tilby studier i 60 forskjellige emne. De mest populære blant utvekslingsstudenter er historie (spesielt eldre islandsk historie), litteratur (spesielt sagalitteratur) og geologi/naturgeografi (spesielt vulkanologi, glasiologi, seismikk og geoteknikk), av åpenbare grunner. Undervisningsspråket er islandsk, men noen kurs er tilrettelagt for utenlandske studenter sånn at de kan fylle et år med kurs der undervisningsspråket er engelsk. Utlendinger får lov til å skrive eksamen på engelsk i alle kurs. De fleste sensorene forstår også et skandinavisk språk, og da er det mulig for nordmenn å skrive eksamen på norsk. ABM-utvikling. ABM-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum var en norsk statlig etat, opprettet 1. januar 2003 ved sammenslåing av Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten og Norsk Museumsutvikling. ABM-utvikling var organisert under Kulturdepartementet og ledet av et eget styre med representanter fra Kulturdepartementet, Miljøverndepartementet og Kunnskapsdepartementet. Etaten fungerte som rådgivende organ overfor Kulturdepartementet i saker om arkiv, bibliotek og museum, og hadde ansvar for gjennomføringen av politiske vedtak i sektorene. Den hadde også en viktig funksjon for utvikling av arkiv, bibliotek og museum, blant annet gjennom tildeling av prosjektmidler. ABM-utvikling hadde også i oppgave å samle inn statistikk fra ca. 5 500 biblioteker, museer og arkiver. Museene søkte om driftsmidler fra Kulturdepartementet og rapporterte bruken av dem gjennom statistikksystemet til ABM-utvikling. Organisasjonen arbeidet også med utvikling av arkiv utenfor Arkivverket, med fotobevaring og andre kulturvernoppgaver. ABM-utvikling holdt til i Oslo, i Observatoriegata 1B som er tilbygget til Nasjonalbiblioteket. Organisasjonen ble omorganisert på ny i 2010, da deler av virksomheten ble besluttet overført til Nasjonalbiblioteket og Norsk vitenskapsindeks, mens den resterende og største delen fra 1. januar 2011 ble innfusjonert som en del av Norsk kulturråd. Samtidig overtok Anne Aasheim som direktør for det nye, sammenslåtte organet under navnet Norsk kulturråd. Som en direkte følge av den politiske beslutningen om den nye omorganiseringen, sendte ABM-utviklings styre ut en 17. februar 2010, der de kunngjorde at styret gikk av. Norsk digitalt bibliotek. Norsk digitalt bibliotek var et program initiert av ABM-utvikling, Statens senter for arkiv-, bibliotek- og museum, for å koordinere og samordne digitale ressurser og tjenester på Internett. Prosjektet ble gjennomført i perioden 2003-2008. Følgende visjon ble lansert for de permanente tjenester og produkter i Norsk digitalt bibliotek: "Norsk digitalt bibliotek skal gi alle enkel tilgang til digital informasjon og kunnskap". Offentlige arkiver med blant annet bildesamlinger skulle digitaliseres og gjøres offentlig tilgjengelig. Torquay United FC. Torquay United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1899, ble valgt inn i The Football League i 1927, røk ut i 2007 og kom inn igjen etter playoff i 2009. «The Gulls», som er kallenavnet til Torquay United, spiller hjemmekampene sine på Plainmoor Ground i Torquay. Byen Torquay ligger i den engelske regionen Sørvest-England. Historie. På et møte som ble holdt på Tor Abbey Hotel den 1. mai 1899 ble klubben stiftet. I starten deltok de først i Eastern League, senere kjent som East Devon League. I 1910 tok de navnet Torquay Town, mens de i 1921 fikk dagens navn Torquay United. Annet. Klubben har en stor norsk supporterklubb med 350 medlemmer. Denne klubben kalles Torquay United Supporters Norway (TUSN). Torquay United Supporters Norway. Torquay United Supporters Norway er supporterklubb for den engelske fotballklubben Torquay United FC. Supporterklubben ble etablert 11. november 1999 i Stavanger av Bård O. Håland og Svein A. Handeland, og oppgir å ha ca 350 medlemmer over hele Norge. Det er dermed den nest største supporterklubben for Torquay United i hele verden (etter den lokale i Torquay). TUSN har fått mye oppmerksomhet i britisk media, og har blant annet hatt hovedroller i en dokumentar for ITV. Pentagon. En pentagon er en sammenhengende geometrisk figur som består av fem sider, dvs en geometrisk figur med 5 sider. I matematikken sier man en fem siders polygon eller mangekant. Sidene i dette polygonet trenger ikke å være like lange og vinklene trenger ikke å være like store, men en pentagon med fem like lange sider og like store vinkler har fått ett eget navn, en "regulær pentagon". Det er ofte en regulær pentagon man tenker på når man i daglidagtale snakker om en "pentagon". Google. Chris deBona, Googles direktør for fri programvare. Google () er et amerikansk dataselskap som driver mange tjenester på Internett, hvorav de fleste er gratis. Den mest kjente er nok søketjenesten deres, Google Søk. Google genererer mer enn halvparten av samtlig søkemotortrafikk på jorden. Navnet Google er et ordspill og kommer fra det matematiske begrepet googol; et ettall med hundre nuller bak, eller formula_1. Tallet overgår antall atomer i universet. Googles slagord er «Don't be evil». Historie. Google begynte som et prosjekt i 1996 av studentene Larry Page (født 1973) og Sergey Brin (født 1973) på Stanford-universitet. 7. september 1998 stiftet de "Google Inc." i en venns garasje i California, USA. I starten kaltes det "BackRub" fordi programmet sjekket hvor mange sider som lenket til en side for å beregne sidens viktighetsgrad. Google ble raskt en populær tjeneste, blant annet på grunn av hurtigheten og sitt rene, enkle design. Domenet "google.com" ble registrert 15. desember 1997. Firmaet «Google, Inc.» ble registrert 4. september året etter i en garasje i Menlo Park, California. I 1999 flyttet firmaet til kontorer i 165 University Avenue i Palo Alto. Disse lokalene ble raskt for små, og etter flere flyttinger endte de på sin nåværende plass i 2003, et bygningskompleks i Silicon Valley, Mountain View, Santa Clara County, California, mest kjent som "The Googleplex". "The Googleplex" har blitt kåret til «verdens beste arbeidsplass». Én av årsakene er at de ansatte kan anvende tyve prosent av arbeidstiden på egne prosjekter. Google patenterte i 2001 side-verdimekanismen sin. Google er notert på Nasdaq-børsen. I november 2006 var selskapet verdsatt til 154 milliarder dollar eller nærmere én billion norske kroner. Samme år ervervet Google den brukergenererte videotjenesten YouTube for om lag elleve milliarder kroner. I 2008 ga google ut sin egen gratis nettleser, Google Chrome. I Norge driver Google sin virksomhet i Trondheim og Oslo. Det er signalisert at også Bergen vil få en server. Kontoret i Trondheim arbeider med utvikling, mens i kontoret i Oslo sitter salgs- og markedsfolkene. Googles virksomhet har en kunstig lav skatt, rundt 2 %, noe som fremkommer ved flytting av inntekter mellom ulike land. Larry Page. Larry Page (født 26. mars 1973 i Michigan) er en av grunnleggerne av søkemotoren Google. Page har en bachelorgrad i teknologi fra Universitetet i Michigan og mastergrad fra Stanford-universitetet Sergey Brin. Sergey Mikhaylovich Brin (russisk "Sergej Mikhajlovitsj Brin", Серге́й Миха́йлович Брин, født 21 august, 1973 i Moskva, Sovjetunionen) er en russisk-amerikansk dataingeniør som sammen med Larry Page grunnla søkemotoren Google, en av av verdens mest profitable Internettselskap.. Han har en estimert formue på US$ 18,7 milliarder. Brin og Page eier tilsammen 16 prosent av selskapet. Brin kom til USA fra Sovjetunionen i en alder av 6. Han studerte først matematikk og informatikk ved University of Maryland og fortsatte etter endt studie der på et masterstudie ved Stanford University. Det var ved Stanford han møtte Larry Page og de begynte å utvikle det som etterhvert ble til søkemotoren i Google. Oppvekst og utdannelse. Brin ble født i Moskva etter jødiske foreldre, Michael og Eugenia Brin. Begge utdannet ved Statsuniversitetet i Moskva. I 1979 da Sergey var 6 år gammel emigrerte familien til USA. Selv om det ikke eksisterte noen offisielle retningslinjer om å forfordele jøder så gjorde foreldrenes jødiske bakgrunn at de i praksis var forhindret fra mange studier på høyere nivå og ikke kunne ta den utdannelsen de ønsket seg.. Familien søkte om utreisevisum i september 1978 og både moren og faren fikk som er resultat, kort tid etter sparken fra sine stillinger. Iløpet av de neste 8 månedene mens de ventet i usikkerhet på svar på visumsøknaden livnærte de seg på vikarjobber og kortvarige oppdrag. I mai 1979 fikk de endelig svar på søknad og fikk vite at de fikk lov til å forlate landet. Utdannelse etter ankommst til USA. Sergey gjennomførte grunnskolen ved Paint Branch Montessoriskole i Adelphi, Maryland. I tillegg fikk han hjemmeundervisning av faren som da hadde blitt en matematikkprofessor ved University of Maryland og familien hjalp han å vedlikeholde sine russiske språkkunskaper. I September 1990 begynte han på et dataingeniørstudie ved University of Maryland hvor han 3 år senere gikk ut med en Bachelor of Science. Han begynte deretter på videre studier ved Stanford University som han foreløpig ikka har fullført. Det var her han møtte Larry Page og grunnlaget for det som senere ble til søkemotoren Google ble lagt. Søkemotoren Google. I forbindelse med en innføring for nye studenter ved Stanford, møtte Brin, Larry Page. De ble etterhvert gode venner og skrev sammen oppgaven «The Anatomy of a Large-Scale Hypertextual Web Search Engine.» som senere er ansett for å hatt stor betydning for den videre utviklingen av Google. De jobbet videre med utviklingen av deres søkemotordesign og fylte opp hybelen sin ved Stanford med billige datamaskiner. Prosjektet vokste etterhvert såpass raskt at det begynte å skape problemer for Stanfords datanettverk og de innså at de hadde utviklet en avansert søkemotor som antageligvis overgikk de alternativene som fantes på den tiden. De avbrøt da sine doktorgradsstudier for å jobbe videre på prosjektet. Høgskolen i Telemark. Høgskolen i Telemark, forkortet HiT, er en høgskole i Telemark fylke med om lag 5500 studenter og 600 ansatte. HiT ble etablert 1. august 1994 som en del av Høgskolereformen, ved at tidligere Telemark distriktshøgskole i Bø, Telemark ingeniørhøgskole i Porsgrunn, Telemark lærerhøgskole i Notodden og på Rauland og Telemark sykepleierhøgskole i Skien ble slått sammen. Høgskolen i Telemark er den fjerde største av de 24 statlige høgskolene i Norge og har studiesteder i Bø, Notodden, Porsgrunn og Rauland. I tillegg har HiT førskole- og allmennlærerutdanning i Drammen. Mellom de geografiske ytterpunktene – Porsgrunn og Rauland – er det rundt 170 km. HiTs fellesadministrasjon ligger i Porsgrunn. HiT tilbyr både bachelor- og masterstudier, profesjonsutdanninger, enkelte doktorgradstudier og videre- og etterutdanningsstudier. Høgskolen har en rekke avtaler med utenlandske utdanningsinstitusjoner og tilbyr studieopphold i utlandet som del av ordinær utdanning. Ledelse og organisering. Rektor er ansvarlig både for faglig virksomhet og for den administrative- og økonomiske siden av virksomheten. Kristian Bogen er rektor ved Høgskolen i Telemark. - Forkortelse og geografisk lokalisering i parentes. Universitet 2016. Høgskolen i Telemark har som mål å oppnå universitetsstatus innen 2016. For at man skal kunne oppnå universitetsstatutes er det blant annet et krav om fire doktorgradsprogrammer. Høgskolen i Telemark ønsker å tilby doktorgradsprogrammer innen gass- og energisystemer, kulturstudier, økologi og forebyggende helsearbeid. Royal League. Royal League var en internasjonal fotballturnering arrangert av fotballforbundene i Skandinavia. Turneringen ble arrangert i tre år, og gikk fra november til mai. De fire beste klubbene fra seriene i Norge, Sverige og Danmark deltok. Royal League ble avholdt første gang i 2005-sesongen. De 12 lagene ble delt opp i tre grupper i gruppespillet. Nummer 1 og 2 fra hvert land ble plassert i samme gruppe som nummer 3 og 4 fra de andre landene. De to beste lagene i gruppespillet, samt de to beste treerne, gikk videre til sluttspillet. Både kvartfinalen, semifinalen og finalen spiltes best av én kamp. Royal League ble lagt ned etter 2006/07-sesongen da det ikke lenger var økonomisk grunnlag for å gjennomføre turneringen. De økonomiske problemene skyldtes i hovedsak at det ikke lyktes å forhandle frem en avatale om rettighetene til fjernsynssendinger fra kampene. Caymanøyene. Caymanøyene er en øygruppe og britisk oversjøisk territorium i Det karibiske hav. Øygruppen består av Grand Cayman, Cayman Brac og Little Cayman. Hovedstaden George Town ligger på vestkysten av Grand Cayman. Øyene er mest kjent for sitt bankvesen, der nummerkonto og hemmelighold gjør det lett å unndra store pengebeløp for beskatning. Gigameter. Gigameter er en avledet SI-enhet for avstand. En gigameter er lik 109 meter, en milliard meter. Gigameter brukes så å si aldri i praksis ettersom enheten er for stor for noe formål på jorden, og fordi astronomer har lange tradisjoner for heller å bruke "millioner kilometer" og astronomiske enheter (AU). Forkortelse. Forkortelse betegner en kortform av et eller flere ord som blir representert med en eller flere bokstaver hentet fra ordet eller ordene for at de skal få en kort (og gjerne også hensiktmessig) form. Forkortelser har vært brukt gjennom alle tider. Det går et skille mellom forkortelse og sammentrekning som er hyppig brukt i gamle manuskripter og tidlige trykte bøker hvor bokstaver er utelatt eller bokstavsammensetninger er representert med tilsynelatende vilkårlige symboler. Den vanligste formen for forkortelse er at første bokstav representerer hele ordet. Ofte legges andre bokstaver til. På enkelte språk gjentas bokstavene for å indikere flertallsform eller superlativ. Et eksempel: Den kongelige tittelen «Hans (Hennes) kongelige høyhet» forkortes HKH. Når en konge og dronning omtales formelt som et par skrives DDKKHH («Deres kongelige høyheter»). Bruk av forkortelser. Det finnes mange forskjellige måter å forkorte på og dette kan føre til forvirring. En gylden regel som gjelder alle språk, er at man bør være konsistent. I Norge lager Språkrådet overordnede regler eller standarder for forkortelser. Virksomheter og institusjoner som for eksempel aviser, etermedia og forsvaret har gjerne laget egne regler for hvordan forkortelser skal brukes, hver ut fra sitt spesielle behov. Klargjørende og forvirrende. For å skape klar og entydig kommunikasjon mellom mennesker har forkortelser både fordeler og ulemper. Ved kommunikasjon internt i en gruppe eller institusjon kan forkortelser virke klargjørende, forenklende og være tidsbesparende. Forkortelsene blir en del av en terminologi eller sjargong. Ved kommunikasjon eksternt, kan bruk av forkortelser derimot virke forvirrende, ekskluderende og kompliserende. Forkortelsene kan i slike tilfeller representere en barriere for reell kommunikasjon. Akronym og forbokstaver. Både akronymer og forbokstaver er forkortelser. Mens Nato er et akronym, dvs at forbokstavene danner et ord som kan uttales, er HTML er ren forkortelse der hver bokstav uttales for seg. De fleste leksika slutter seg til denne distinksjonen. Tegnsetting med eller uten punktum. Språkrådet anbefaler at man som hovedregel skal bruke punktum etter forkortelser. «I forkortelser som består av flere ord, skal det være punktum mellom hvert ledd når forkortelsene ellers ville kunne forveksles med ord eller andre forkortelser. Bare ett punktum ved noen av de vanligste forkortelsene.» Det skal ikke være punktum ved forbokstavord (initialord) og ved forkortelser for mål, vekt, mynt, grunnstoff og bøkene i Bibelen. Eksempler som avviker fra norsk rettskriving. På norsk har det vært utbredt å skrive en rekke vanlige forkortelser uten bruk av punktum fordi de har fremstått klart som forkortelser. Ifølge Forsvarets standard for oppsett og skriving av dokumenter, brukes ikke punktum. Terameter. Terameter er en avledet SI-enhet for avstand. En terameter er lik 1012 meter, en billion meter. Terameter brukes så å si aldri i praksis ettersom enheten er for stor for noe formål på jorden, og fordi astronomer har lange tradisjoner for heller å bruke "millioner kilometer" og astronomiske enheter (AU). Guvernør. En guvernør er vanligvis en embetsmann eller politiker som leder administrasjonen (eller regjeringen) i en koloni, delstat, provins eller annen ikke-suveren politisk enhet. Ordet kommer fra latin "gubernare", «å styre», og det var først i bruk i de romerske provinsene. Seinere har det vist seg som en hensiktsmessig betegnelse for både tidligere og seinere embeter/verv av denne typen. For eksempel brukes "county governor" som den offisielle engelske oversettelsen av norsk fylkesmann. Andre betegnelser på tilsvarende funksjon er (eller har vært) blant annet generalguvernør (Australia, Filippinene), viseguvernør (Jersey og Guernsey), sysselmann (Svalbard og Eirik Raudes Land), militærguvernør (Hispaniola, Cuba og andre spanske erobringer i det 16. århundre) og visekonge. Guvernør. I USA er guvernøren øverste valgte leder av den utøvende makt i hver av de femti delstatene og i de oversjøiske territoriene (Amerikansk Samoa, Guam, Nordmarianene, Puerto Rico og De amerikanske Jomfruøyene). Vedkommende er ikke direkte underlagt de føderale myndighetene, men er det politiske og seremonielle overhodet for området. USA er i prinsippet ei sammenslutning av uavhengige stater. Den føderale regjeringa har bare myndighet på klart definerte områder, og delstatene er suverene på alle andre felt. Lovverket varierer en god del fra stat til stat, og det er derfor også variasjoner i hvilken myndighet guvernøren har og hvordan denne kan utøves. Som leder av delstatens (eller territoriets) regjering vil guvernøren ha innflytelse på økonomi, lovgivning og embetsutnevnelser. Hvor sterk innflytelsen er, vil avhenge både av lokalt lovverk og av forholdet til deltatsforsamlinga. I mange stater er han/hun øverstkommanderende for Nasjonalgarden (dersom denne ikke er satt under føderal kontroll), og han/hun kan i visse sammenhenger benåde eller redusere straff for straffedømte. Alle guvernørene kan legge ned veto mot lover vedtatt av delstatsforsamlinga. I Alabama, Kentucky og Tennessee kan vetoet overstyres ved ny beslutning med simpelt flertall. I de øvrige statene kreves det enten to tredelers eller tre femdelers flertall for å overstyre et veto. I alle statene unntatt Oregon, Massachusetts, Alaska og Wisconsin kan guvernøren utpeke et midlertidig medlem av USAs senat, dersom et sete blir ledig. Som «statsoverhode» har guvernøren også seremonielle plikter. USAs guvernører, maksimum antall valgperioder per 2009 Kartet til høyre viser hvilke regler som gjelder for gjenvalg i de enkelte statene. Tidligere bruk av guvernørtittelen. Guvernørtittelen var også i bruk før USA blei en selvstendig stat. Guvernørene representerte da (den britiske) monarken og hadde den utøvende makt på vegne av denne. Til tider ble de valgt av de lovgivende koloniforsamlingene, men i åra opp mot revolusjonskrigen var det vanlig med direkte utnevnelse. Før de ble medlemsstater i USA, hadde mange områder status som territorier administrert av den føderale regjeringa. I disse var det da guvernører utpekt av presidenten og godkjent av Senatet. Dette var også lenge tilfelle for guvernørene i de oversjøiske territoriene. Canada. Canada har en generalguvernør ("Governor General", "Gouverneur(e) général(e)"), som er den kanadiske monarkens representant. Seksten av landene i Samveldet av nasjoner har felles monark, for tiden dronning Elizabeth II, og Canada er ett av dem. Som dronningens visekonge betraktes de facto generalguvernøren som Canadas statssjef. Han/hun er gjennom privilegiebrev fra 1947 øverstkommanderende over Canadas militære styrker i dronningens navn. Ettersom Canada er et konstitusjonelt monarki, er generalguvernørens oppgaver først og fremst seremonielle, og den reelle politiske makta ligger i parlamentet. Offisielt utnevnes generalguvernøren av dronningen, men dette er likevel alltid den personen som blir foreslått av den kanadiske regjeringen. De kanadiske provinsene (Alberta, Britisk Columbia, Manitoba, New Brunswick, Newfoundland og Labrador, Nova Scotia, Ontario, Prince Edward Island, Quebec og Saskatchewan) har hver sin "viseguvernør" ("lieutenant governor" / "lieutenant-gouverneur(e)") som statsoverhodets stedlige representant. Disse utpekes av generalguvernøren etter forslag fra statsministeren. Tilsvarende embete i territoriene (Nordvestterritoriene, Nunavut og Yukon) har tittelen "kommisjonær" ("commissioner"). Mexico. I Mexicos forente stater er gouvernør ("gobernador") tittelen for overhodet for hver av de 31 delstatene. Guvernørene velges ved direkte valg for en periode på seks år. Nederland. I Nederlandske provinsen Limburg heter Dronningens kommissæren semi-offisielt guvernør. Petameter. Petameter er en avledet SI-enhet for avstand. En petameter er lik 1015 meter. Petameter kunne blitt brukt til å måle interstellare avstander (avstander mellom stjerner), men astronomer har lange tradisjoner for heller å bruke lysår (omtrent 9,5 petameter) og parsec (omtrent 31 petameter). Ringsaker kirke. Ringsaker kirke er en steinkirke som ligger i Ringsaker kommune i Hedmark fylke. Kirken sto ferdig i midten av 1100-årene og er viet til Hellig Olav. Tverrskipene ble tilføyd og koret utvidet i gotikk på 1200-tallet, tårnspiret (64 m) ble reist i 1694. Stilistisk er kirken nært beslektet med Gamle Aker kirke, Nikolaikirken på Gran og den gamle domkirken på Hamar. Stilidealet var Hallvardskatedralen som lå nordøst for Oslo torg i Gamlebyen i Oslo reist på begynnelsen av 1100-tallet. Bygningen. Byggverket er i kalkstein og har 400 godkjente plasser. Kirken er prostesetet i Ringsaker prosti og menighetskirken for Ringsaker sokn. Tårnspiret rager 64 meter til værs og er bygd av Iver Helmen fra Gran på Hadeland i 1694. Kirken var en viktig pilegrimskirke fram til reformasjonen da pilegrimsvandringene ble forbudt. I nyere tid er den ofte besøkt av vår tids pilegrimsvandrere, og den er en flittig besøkt turistkirke med gjester fra inn- og utland. Kirken er kjent for sin fremragende akustikk. Konsertvirksomheten er stor med vekt på klassisk kirkemusikk, og kirken brukes ofte til musikkinnspillinger. Oslos domkantor Terje Kvam karaktiserer Ringsaker kirke som det fineste rom for kirkemusikk på Østlandet. Interiør. Kirkens klenodium er et enestående alterskap – «Ringsaker kirkes herlighet» – med 127 forgylte figurer utført i Antwerpen av Robert Moreau omkring 1520. Alterskapet ble skjenket kirken av den siste katolske og første lutherske sogneprest, magister Ansten Jonsson Skonk. De to store lysestakene på alteret er fra 1540 og er en gave fra de to adelsfamiliene Brochenhus og Gyldenhorn som eide storgarder i Ringsaker. En bok om alterskapet ble skrevet av dr.philos. Sigurd Grieg og utgitt i 1955. Vår tids beste kjenner av alterskapets ikonografi er professor Gunnar Danbolt. Prekestol, døpefont og dåpshus skåret av Christiania- kunstneren Lars Jensen Borg i 1704, alle tre bemalt av Hans Brun. Dåpshuset ble fjernet fra kirken i 1865, senere innlemmet i Nordiska museet i Stockholm og deponert i kirkeavdelingen i Norsk Folkemuseum siden 1937. Et kalkmaleri som sannsynligvis forestiller Hellig Olav er avdekket i korets krysshvelv, og det finnes dørringer fra middelalderen i vestportalen og døren fra høykoret til sakristiet. Et epitafium fra 1632 finnes i søndre tverrskip hvor det også henger 12 presteportretter, blant dem Mathias Stoltenbergs portrett av den herostratisk berømte G. G. G. Bergh som utvilsomt er modell for "sogneprest Lind" i Tryggve Andersens roman I cancelliraadens dage fra 1897. Kirkens glassmalerier er utført 1959 av kunstneren Borgar Hauglid med Jomfru Maria som motiv i nordre tverrskip og St. Olav i søndre tverrskip. Han har også laget glassmaleriene i kirkens kor og sakristi. Nordre tverrskip er fra 2009 innredet som et "Mariakapell" med en julekrybbe ved fondveggen. Krusifikset over korbuen er sannsynligvis skåret av Johannes Lauritsen Skraastad fra Vang på Hedmarken i 1683. En rekke kalkmalerier ble avdekket på forskjellige steder i kirken under restaureringen av kirken fra 1960 til 1964. På vestveggens nordside er avdekket et innvielseskors, og på korbuens høyre side sees en kjerub. I nordre tverrskip kan man på vestveggen se to flotte skipsmalerier som knyttes til adelsmannen Mogens Handingmann på garden Skapal i kirkens nærmeste naboskap. Exameter. Exameter er en avledet SI-enhet for avstand. En exameter er lik 1018 meter. Exameter kunne blitt brukt til å måle interstellare avstander (avstander mellom stjerner), men astronomer har lange tradisjoner for heller å bruke Islamisme. Islamisme betegner politiske ideologier basert på islam. Den innebærer at islam ikke bare er en religion som skal tros og praktiseres av muslimer, men også et politisk system (Sharia) som muslimer bør arbeide for å innføre. Tilhengere av islamisme ville styrke religionens stilling i samfunnet, de mener at staten bør styres etter islams hellige bok; Koranen. Menn og kvinner skal ha de rettighetene som Koranen foreskriver dem. Islamismen har brodd både mot vestlig imperialisme og mot tradisjonalisme i muslimske stater. Historie. Begrepet "islamisme" ble først brukt i Frankrike i det 18. århundre. Det var da synonymt med "islam", og alle muslimer ble omtalt som islamister. Ved overgangen til det 20. århundre falt det stort sett ut av bruk, og innen ferdigstillingen av "Encyclopedia of Islam" i 1938 hadde det falt helt bort. Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av Muslimbrødrene i Egypt i 1928 Zettameter. Zettameter er en SI-enhet for måling av avstand. En zettameter er lik 1021 meter. Zettameter kunne blitt brukt til å måle intergalaktiske avstander (avstander mellom galakser), men astronomer har lange tradisjoner for heller å bruke Yottameter. Yottameter er en SI-enhet for måling av avstand. En yottameter er lik 1024 meter. Yottameter kunne blitt brukt til å måle intergalaktiske avstander (avstander mellom galakser), men astronomer har lange tradisjoner for heller å bruke Jan Tyriberget. Jan Tyriberget (født 16. mars 1942) var ordfører i Stange for Arbeiderpartiet fra 1983 til 2007. Han har vært ordfører siden 1983, og har dermed sittet nest lengst i ordførerstolen på landsbasis, kun slått av Henning Myrvang, ordfører i Sør-Odal. Dungeness. Dungeness er en landsby i det sørøstlige Kent i England. Navnet kommer enten fra et arkaisk fransk ord som kan oversettes med «farlig nese» (en referanse til områdets geografi), eller av Denge + nes, etter den nærliggende Denge Marsh. Den ligger på spissen av en halvøy bygget opp av grus. De fleste av husene er små trehus av en type som fiskere tradisjonelt har bodd i i det sørlige England. Den mest kjente turistattraksjonen, bortsett fra at hele landsbyen er så spesiell at den kan regnes som en severdighet, er regissøren Derek Jarmans hytte, som er malt i svart, med et dikt malt på den ene veggen. Hagen er dekorert med småstein, drivved, skrapjern og noen hardføre planter. Det er skrevet en bok om den, "Derek Jarman's Garden", ISBN 0-500-01656-9. Et fyrtårn i utkanten av landsbyen er åpent for publikum. I 1920- og 1930-årene ble det bygget tre massive betongkonstruksjoner, kjent som «Lyttende ører». De er akustiske speil, som skulle fungere som varselssystem ved en eventuell fiendtlig invasjon. De fungerte ikke spesielt godt, og da radar ble tilgjengelig ble de lagt ned. English Heritage arbeider for å sørge for at offentlighetene skal få adgang til lyttestasjonene. Landskapet rundt Dungeness er svært spesielt, med mange små innsjøer som dels er naturlige og dels kunstige. Det har oppstått et unikt økosystem, med flere planter og dyr som ikke finnes andre steder i England. Området er også attraktivt for sjøfugler, og det er opprettet et beskyttelsesområde for fugler og et fugleobservatorium. Rett ved Dungeness ligger to store atomkraftverk (Dungeness kjernekraftverk) som forsyner området med elektrisk kraft. Landsbyen har vært brukt i innspillingen av flere musikkvideoer, og er avbildet på flere platecovere, som "So Much for the City av The Thrills og Aled av Aled Jones. Jernbanestasjonen i Dungeness er endestasjon for 'Romney, Hythe & Dymchurch-banen. Manater. Manater (familie Trichechidae, slekt "Trichechus") er store hav-pattedyr. De blir ofte kalt sjøkuer, men dette er et generelt navn som også omfatter dugongfamilien. Manatene skiller seg fra dugongene ved at hodet er mer avrundet og ved at halen er formet som en stor padleåre, mens dugonghalen deler seg i to. Manatene er planteetere, og bruker det meste av tiden sin til å beite. De holder til i grunne, sumpaktige kystområder i varme strøk rundt Atlanterhavet, i både fersk- og saltvann. En manat kan bli opptil 4,5 meter lang. Menneskene drepte tidligere manater for å bruke oljen og kjøttet deres, men dyrene er nå rettslig vernet. (Fredet) Senegalmanat. Senegalmanaten ("Trichechus senegalensis") holder til langs vestkysten av Afrika, fra Senegal til Angola. Amasonmanat. Amasonmanaten ("Trichechus inunguis") lever langs østkysten av Sør-Amerika. Amerikamanat. Amerikamanaten ("Trichechus manatus"), som man finner rundt de vest-indiske øyene i Det karibiske havet. Selv om den ikke har naturlige fiender er amerikamanaten en utrydningstruet art på grunn av menneskelig aktivitet. Utbygging har forverret dyrets levekår i sumpområdene langs kysten, båtmotorer kan gi dem store skader, og mange manater får i seg deler av fiskeutstyr når de spiser. Det virker som om fiskekroker og lodd ikke skader manatene, men fiskeliner kan blokkere fordøyelsessystemet og føre til en sakte død for dyret. Manatene samler seg gjerne nær kraftverk som varmer vannet rundt seg. På grunn av denne unaturlige varmekilden har de sluttet å emigrere om vinteren slik de gjorde tidligere. Flere kraftverk er i ferd med å bli stengt, og den amerikanske staten ved U.S. Fish and Wildlife Service prøver nå å finne andre måter å varme vannet på for manatene, siden de nå ikke lenger emigrerer om vinteren. Floridamanat. Floridamanaten blir gjerne regnet som en underart av amerikamanaten, selv om noen biologer hevder at den er en egen art. Utvikling. Arten "trichechines", eller virkelige manater, skilte seg ut fra "Dugonginidene" i midten av miocentiden, trolig i Sør-Amerika. Da fikk de den karakteristiske utskiftingen av tannsettet. Først senere, i pliocen eller pleistocen, vandret de nordover og tvers over Atlanterhavet til Afrika. Nyere analyser av arvematerialet stadfester at amerikamanaten og senegalmanaten skilte lag etter at amazonasmanaten skilte seg ut som en egen art. Oppdelingen av amerikamanaten i to underarter er omdiskutert. Denne oppdelingen er særlig basert på forskjeller i skallen. Analyse av arvematerialet speiler ikke denne forskjellen, men viser i stedet forskjell på dyr fra nord- og sørsiden av deltaet til Orinocoelva og de små Antillene. Anatomi og fysiologi. En manat kan bli opptil 4,5 meter lang, avhengig av art, og hunnen er større enn hannen. Det er bare ytre forskjeller på kjønnene, hannens ytre kjønnsorgan sitter framme ved navlen (midt på buken), mens hunnen har sitt bak ved anus (ved halerota). Skjelettet er svært massivt, og det finnes bare beinmarg i brystbeinet og ryggvirvlene. Den har ikke baklemmer, men det finnes rester av bekkenbein i muskulaturen på bakkroppen. framme har den sveiver. Skinnet har farger fra grått til brunt, med ujevn overflate og noe hårvekst. Den mangler ytre ører. Overleppen er fleksibel, og med værhår. Dyret bruker sveiver og lepper til å føre maten inn i kjeften. Lungene er flate og opp mot en meter lange og ligger på ryggsiden av dyret. Om lag 90% av luften i lungene blir skiftet ut ved hvert pust. Langs kroppen ligger to mellomgulv. Disse går fra ryggvirvlene ut mot hver side på dyret. Disse mellomgulvene skiller lungene fra tarmene. Hver lunge ligger altså i sitt eget lukkede rom. Dyrene kommuniserer under vann med lyder i området 6-8 KHz. Ett særtrekk ved manatene er seks virvler i halsryggsøylen, i stedet for syv som er vanlig hos pattedyr. Et annet særtrekk er at tennene blir kontinuerlig skiftet ut bakfra og framover, i stedet for periodisk, og nedenfra og oppover. Tennene blir altså slitt ned framme, og skiftet ut med tenner som vokser opp lengst bak i kjeven og vandrer framover. Reproduksjon. Det er usikkert hvordan man kan fastslå alder på manater og man vet ikke når de blir kjønnsmodne. Trolig skjer det mellom seks og ti års alder. Parringen kan skje både under vann og ved overflaten, og en manatku kan parre seg med mer enn en hann. Svangerskapet varer mellom tolv og tretten måneder og som regel har de bare en kalv. Kalven er om lag 120 cm lang og veier 30 kg. Den blir født i vannet, og dier få timer etter fødselen. Kalven dier i ett år, men kan gå med moren i to år. Hunnen har eggløsning flere ganger i året, kanskje så ofte som hver måned. De får kalver med fra to til fem års mellomrom. Ernæring. Antillmanat med fôr i en dyrehage. Manaten kan spise et vidt spekter av planter i og ved vannet. De har bare en mage, men en utvidet tolvfingertarm som er nesten like stor. De har også tynn- og tykktarm, begge opp mot 20 meter lange hos et velvoksent individ. Nedbrytingen av cellulose skjer hovedsakelig i tykktarmen, ved gjæring. Dette er en prosess som frigjør store mengder metangass. Denne meltingsprosessen ligner den en finner hos hester. Dykking. Neseborene på manaten blir lukket med klaffer under dykking. Når de store manatene hviler, kan de være under vann i opp til tjue minutter. Er de aktive er tiden kortere, i snitt to til tre minutter. Det er usikkert om de har den typiske forsinkede hjerterytmen (bradykardi) som andre sjølevende pattedyr har under dykking. Forsøk med dykking av manater ga bradykardi, mens forsøk der de dykker frivillig ikke viser dette. Jakt. Man drepte tidligere manater flere plasser, for å bruk fett, kjøtt, skinn og knokler, men dyrene er nå rettslig vernet de fleste plassene. Alle manatartene er regnet som sårbare dyrearter i rødlisten til Verdens naturvernunion, men det er uvisst hvor mye tallet på dyr øker eller minsker. Senegalmanaten. Senegalmanaten ("Trichechus senegalensis") er også kalt "West African manatee" på engelsk. Av de nålevende sjøkuene er det senegalmanaten en vet minst om. Man tror at den lever i de samme områdene nå som tidligere, men at populasjonene minker og at enkeltpopulasjoner i området forsvinner. Den ligner amerikamanaten, men er noe mindre rund, og har en anderledes snuteform. Det ser ut til at nedre grense for vanntemperatur er 18 °C. Den har samme levevis, men det er funnet muslinger i magen på slaktede dyr som betyr at den kan spise noe animalsk føde. Denne tabellen er satt opp på grunnlag av data fra 1980-tallet dersom ikke annet er skrevet. Amazonasmanaten. Amazonasmanat tegnet av Sharon Mooney. Amazonasmanat ("Trichechus inunguis", "peixe-boi" på portugisisk) er den minste av manatene. Det lengste individet som er dokumentert var 2,8 meter langt, ett annet veide 480 kg. Amazonasmanaten skiller seg fra de andre manatartene ved mellom annet at den har glatt skinn etter nyfødttiden, hvite eller rosa flekker på buken, lengre og smalere snute, og ikke negler. Den største forskjellen mellom amazonasmanaten og de andre manatartene, er at den lever bare i ferskvann; i Amazonaselven, samt elver og sjøer i sammenknyttet med elven. De lever helst i «hvitt vann», altså vann med normal pH. Dette i motsetning til «svart vann», som er kjennetegnet av lav pH. De foretrekker kanaler og flåmsjøer, og en temperatur i vannet mellom 25° C og 30° C. De lever i flokker på fire til åtte dyr, tidligere ble de observert i større flokker. De kan være under vann i opp til fjorten minutter. I motsetning til de andre manatartene tyder mye på at amazonasmanaten har årstidsvariasjoner i ernæringen. I fangenskap spiser de 9 til 13 kg planter om dagen. I naturen ser det ut til at de faster i tørkesesongen, da vannstanden kan minske med opp til 10-15 meter, og dyrene kan bli isolert i områder uten grønne vekster. Trolig kan de leve på fettreservene i opp til 200 dager. De har ett lavt stoffskifte året rundt, men dette gjelder også til en viss grad de andre manatene. I tillegg skjer det meste av kalvingen i perioden februar – mai, da vannet stiger tilbake etter tørketiden. I fangenskap er kalvene om lag 80 cm lange når de kommer til verden, og øker vekten med om lag en kilo i uka. Lengden øker med 1,4 cm i uka. De får i seg seks liter melk i uka og dier i ett år. Mens de andre manatene i liten grad er bytte for rovdyr, jager både haier, jaguarer og kaimaner på amazonasmanaten. I tillegg ble amazonasmanaten utsatt for intensiv jakt i tiden fra 1780-tallet til 1954, da både skinn og kjøtt var eksportartikler. På toppen av dette kom en spesielt kraftig tørke i 1963 som satt bestanden kraftig tilbake. Hvordan situasjonen er nå, er uviss. I Brasil er det gjort forsøk med utsetting av manater i en kunstig innsjø etter vassdragsregulering (ved Santarém). Ny genforsking viser at det er mulig at tallet på amazonasmanater øker. Amerikamanaten. Amerikamanat ("Trichechus manatus") blir på engelsk kalt "Caribbean" eller "West Indian manatee". I 1934 ble det gjort framlegg om at amerikamanaten hadde to underarter. At det faktisk er to underarter, ble slått fast av Domning og Hayek i 1986, på grunnlag av forskjeller i skjelettene, særlig skallene. Floridamanaten lever i Florida i USA, i tillegg sporadisk fra Texas til Virginia. Antillmanaten lever fra nord på Atlanterhavskysten i Mexico til Bahia i Brasil, og på Karibien. Floridastrømmen mellom Florida og Cuba skiller de to underartene. Floridamanaten. Floridamanaten ("Trichechus manatus latirostris") er den manatarten vi vet mest om. Den kan bli 3,9 meter lang og veie rundt 1,5 tonn. Gjennomsnittlig størrelse for en voksen manat er tre meter og 500 kg. Til forskjell fra amazonasmanaten har den tre eller fire negler på sveivene. Livslengden er trolig over 50 år. Disse manatene blir kalt halvsosiale. Kalv og mor utgjør en enhet, og ut over det danner de ikke faste enheter. Rundt eggløsningen kan en ku likevel være omsvermet av flere hanner. Flere manater kan også samle seg rundt kilder for varmt vann om vinteren. Floridamanaten lever både i salt- og ferskvann. Dyr er ofte observert når de flokker seg rundt ferskvannskilder for å drikke, men det er uvisst om de kan leve bare i saltvann (som t.d. seler og hvaler), eller om de er avhengige av disse ferskvannskildene. Floridamanaten lever i yttergrensen for manatens naturlige miljø og den migrerer når temperaturen i vannet synker til under 20 °C. På helårsbasis lever den i Florida, opp til Georgia, men den streifer opp til Virginia på varme somere. Vestover finnes dyret i Everglades nasjonalpark, sporadisk helt til Louisiana. Om vinteren samler manatene seg gjerne nær kraftverk og naturlige varme kilder som varmer vannet rundt seg. Flere kraftverk er i ferd med å bli stengt, og den amerikanske staten ved U.S. Fish and Wildlife Service prøver nå å finne andre måter å varme vannet på for manatene. Når floridamanaten er truet er det særlig fordi naturlige leveområder forsvinner, og fordi de blir skadd i kontakt med båter og lignende. Tallet på dyr er (2001) over 3 200, dette var det høyeste tallet som ble telt. Hvor mye over er usikkert. Funn av døde manater øker, og i perioden 1976 til 1990 økte det med 5,3% i året, fra noe over 50 til 216. Antillmanaten. Antillmanaten ("Trichechus manatus manatus") er lik floridamanaten av utseendet. Populasjonen er ujevnt fordelt i området der den lever. Dette kommer trolig av tilgangen på habitat. Dyrene trenger tilgang både på ferskvann og riktig mat. Man mangler både historiske data, og godt oversyn over hvordan situasjonen er nå, men trolig minsker tallet på antillmanater. Denne tabellen er satt opp på grunnlag av data fra før 1989 dersom ikke annet er oppgitt. Vigra. Vigra er den største av øyene i Giske kommune like nord for Ålesund i Møre og Romsdal fylke. Ålesund lufthavn er plassert midt på øya, og utgjør den viktigste arbeidsgiveren. Forøvrig drives vesentlig primærnæringene jordbruk og fiske. Innbyggertallet var 1 901 pr 01.01.2012. De fleste er bosatt i Roald, Molnes og Synes. Andre stedsnavn er Blindheim, Blindheimsvika, Gjøsund, Rørvika, Røysa, Røsvika. Vigra er forbundet til fastlandet via bro til Valderøy, som i sin tur er forbundet med undersjøisk tunnel til Ålesund via Ellingsøy. Vigra har et flatemål på 20 kvadratkilometer, og er relativt flat med bare småfjell. Høyeste naturlige punkt er Molnesfjellet med sine 128 meter over havet. Norkrings kringkaster for mellombølge på Synes har en mast som var tidligere 242 meter høy, senere forkortet til 227 meter på grunn av sikkerheten til masten, og for å være til mindre sjenanse for innflygingen til Ålesund lufthavn. Kringasteren ble lagt ned 30. juni 2011 og revet 8. september 2011. Det er gjort rike funn av gravhauger og bosetninger fra jernalderen, og lokale stednavn på øya stammer tilbake fra denne perioden. I følge tradisjonen kommer Gange-Rolv og Ragnvald Mørejarl fra Vigra. Gårdene på Vigra hørte til Gryta Skipreide før 1822. Vigra var del av Haram herad fram til 1. januar 1890, da den ble skilt ut som egen kommune, Roald herad. 1. januar 1919 ble navnet endret til Vigra herad, og i 1964 ble heradene Vigra og Giske slått sammen til Giske kommune. Vigra IL er det lokale idrettslaget på øya. Nord-Marianene. Nord-Marianene er et samvelde i politisk union med USA, som består av de fleste av øyene i øygruppen Marianene i Stillehavet. De største øyene er Saipan, Tinian og Rota. Øygruppen velger en representant uten stemmerett til Representantenes Hus. Geografi. Sammen med Guam i sør utgjør Nord-Marianene øygruppen Marianene. De sørlige øyene er lavtliggende øyer av kalkstein med omliggende korallrev. De nordlige øyene er vulkanske med aktive vulkaner på Anatahan, Pagan og Agrihan. Vulkanen på Agrihan er det høyeste punktet på øyene med 965 meter over havet. Øyene har et tropisk klima med små årstidsvariasjon i temperatur. Ålesund lufthavn, Vigra. Ålesund lufthavn, Vigra (IATA: AES, ICAO: ENAL) er en norsk nasjonal lufthavn lokalisert på øya Vigra i Giske kommune, like utenfor Ålesund. SAS har seks daglige flyvninger til og fra Oslo-Gardermoen, tre til og fra Bergen, to til og fra Trondheim, to til og fra Stavanger og en til og fra København. Norwegian har fire daglige flyvinger til og fra Oslo-Gardermoen, fire ukentlige flyvninger til og fra Bergen og Trondheim, to ukentlige flyvninger til og fra London-Gatwick og en ukentlig avgang til og fra Alicante. Selskapet starter også ukentlige avganger til Gran Canaria fra November 2012. AirBaltic har tre ukentlige flyvninger til og fra Riga. KLM starter to daglige flyvninger (lørdag kun 1 daglig) til og fra Schiphol lufthavn i Amsterdam fra 4. april 2013. Wizz Air har også annonsert flyvninger til Gdansk i Polen, som vil starte mars 2013. Lufthavnen har også en ganske stor chartertrafikk om sommeren (mer detaljert under). Flyplassen ble åpnet i 1958, og har siden fått nytt terminalbygg (1986) og forlenget rullebane. I 2009 fikk flyplassen oppgradert og vesentlig utvidet ankomst- og avgangshallen i terminalbygget og fikk eget område for internasjonale flyvninger. Avgangshall utland ble videre utvidet i 2010 som følge av økende antall internasjonale flyvninger, men den følgende kapasiteten er allerede i underkant av passasjerantallet. Nye utbyggingsarbeider er nå i gang for å øke kapasiteten til terminalen, både innenriks og utenriks. Flyplassen er unik blant norske stamruteflyplasser ved at den ved normal passasjertrafikk utelukkende betjenes av jetfly innenriks. (De eneste ruteavganger med propellfly er med Air Baltics Dash 8-Q400-maskiner på enkelte lavvolumsavganger fra Riga, typisk en gang i uken.) Different Class. "Different Class" er et album av Pulp. Albumet var bandets femte, og ble deres store kommersielle gjennombrudd. Singelen «Common People» regnes som en av de største britpop-klassikerne. Tekstene på albumet dreier seg i stor grad om den britiske arbeiderklassen og sex. Sporliste. Alle sangene er kreditert "Cocker/Banks/Mackey/Senior/Doyle/Webber", unntatt nr. 3 og nr. 10, som er skrevet av "Cocker/Banks/Mackey/Senior/Doyle". Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er den største kirken av Siste Dagers Hellige (mormonerne). Den kalles noen ganger Utah-kirken eller Hovedkirken for å skille den fra andre kirker av Siste Dagers Hellige, som har en annen lære. Det er en restorianistisk bevegelse, som betrakter seg som en videreføring av den lære som ble grunnlagt av Jesus Kristus. Trossamfunnet har sitt hovedkontor i Salt Lake City i Utah, og har etablert menigheter (engelsk "wards"), og har templer over hele verden. Trossamfunnet har 55 000 misjonærer over hele verden, og har mer enn 14,4 millioner medlemmer, og er ifølge National Council of Churches det fjerde største kristne trossamfunnet i USA. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det største trossamfunnet med opprinnelse i USA, og er også den største trosretningen i bevegelsen De Siste Dagers Hellige, startet av Joseph Smith i en religiøs vekkelstid kjent som den andre store vekkelsen. I Norge teller kirkens tilhengere omkring 4300 personer. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge er medlem i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Historie. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges historie blir ofte inndelt i tre æraer: 1) Den tidlige fasen av bevegelsens historie, i Joseph Smiths levetid, som også er felles med andre grener av trossamfunn innen Siste Dagers Hellige, 2) en «pioneræra» under ledelse av Brigham Young og hans etterfølgere i det 19. århundre, og 3) en æra i nyere tid, som startet i det 20. århundre, kort tid etter at Utah fikk status som delstat. Begynnelsen. Kirkens opprinnelse spores tilbake til Joseph Smith og det samfunnet han grunnla i 1830, i delstaten New York, der han virket som profet. Under hans ledelse bygde samfunnet først et tempel i Kirtland, Ohio, men ble drevet ut, og så ett til i Nauvoo i Illinois. Joseph Smith og hans bror Hyrum Smith ble myrdet i 1844 mens i fengselsvente på en rettssak. Pioneræraen. Etter Josephs død fulgte de fleste medlemmene Brigham Young. Vanskelighetene fortsatte, og de fleste av kirkens medlemmer forlot Illinois og dro over Mississippi til det som nå er Utah, før området var fullt ut anerkjent som en del av Statene, men var i grunnen meksikansk. En rekke mennesker, iblant dem flere skandinaviske konvertitter, la derved ut på en strabasiøs ferd i en strekning så lang som 1600 km. Disse personene er kjent som mormonernes pionérer. Omfanget av denne ferden, samt det store antallet mennesker som reiste til saltsjødalen er unikt i USA's historie. Mange kom rett fra en lang sjøreise fra land i Europa, før de satte i marsj over prærien. I Utah slo de seg ned og begynte å kolonisere området. I 1848 ble Young offisielt anerkjent som den som overtok ledelsen av kirken etter Smith. I 1850 ble landområdet en del av USA som følge av slutten av krigen mot Mexico. Young ble i begynnelsen utnevnt til guvernør av regjeringen i Washington. men dette ble ikke varig, og etterhvert slo også personer som ikke tilhørte kirken seg ned i området. I årene som fulgte utvandret flere av kirkens medlemmer til vesten, samt en stor strøm av konvertitter som kom fra England og Skandinavia. De dannet kolonier over et stort område, helt fra Canada til Mexico. Kirken praktiserte på den tiden polygami, som man betraktet som innstiftet av Smith etter at han mottok en profeti. Joseph Smith startet med polygami tidlig i 1830 årene, i sammenheng med at han lagde en oversettelse av bibelen. Han funderte på vers som omhandlet Abrahams flerkoneri, og følte at han fikk svar fra Gud om at dette var et bud. Han startet med polygami i det stille, og innvidde etterhvert noen medlemmer i kirken som han stolte på. En av de første som han giftet seg med var en 16 år gamme tjenestejente som jobbet hos Smith familien, ved navn Fanny Alger. Det at hverken Josephs kone, eller flesteparten av medlemmene kjente til dette, samt at fiender av kirken satte ut rykter om dette, gjorte at Joseph Smith opplevde stor forfølgelse i sine leveår. En av Joseph Smiths nærmeste medarbeidere(Oliver Cowdery) ble utelukket av kirken i den sammenheng, der en av hovedårsakene var at han ikke ville benekte sine påstander om at Joseph Smith hadde hatt en utenomekteskapelig affære. Brigham Young er en av de mest kjente polygamistene i kirkens tidligste tid, med sine 55 hustruer. Han hadde mellom 51-66 barn (Flere kilder foreslår 57). Young døde i 1877, og i 1880 ble John Taylor anerkjent som den tredje profet. Han døde i 1887, og ble etterfulgt av Wilford Woodruff. I 1890 ble kirken tvunget av forskjellige lovbestemmelser til å legge frem en offentlig bekjennelse om at polygami var avskaffet. Samme år ble det kjent at det var forbudt i Kirken. I dag vil personer som praktiserer polygami bli utelukket fra menigheten. I nyere tid. Kirken blir av mange andre fremdeles ikke akseptert som kristen bl.a. fordi den forkaster den vanlige treenighetslæren og trosbekjennelsene (Faderen, Sønnen og den hellige Ånd regnes som tre adskilte personer, men i én guddom). Kirken har i dag ca. 15 millioner medlemmer og over 60 000 misjonærer i hele verden. Disse benytter seg av Bibelen, og oversettelser av Mormons Bok utgitt på over 90 språk. Kirken opplevde en sterk vekst, og var en stund kjent som en av de raskest voksende religionene i USA. Veksten begynte å stagnere på slutten av 90 tallet. Årsakene til dette er sammensatte. En av årsakene er utbredelsen av internett, og den eksponensielt økende tilgangen til materiale som er kritisk mot kirken. Kirkens nylig avgåtte historiker, Marlin K. Jensen, uttalte tidligere i år til media, at kirken i disse dager opplever et frafall blant sine aktive medlemmer som ikke har vært større siden Kirtland dagene. Kirken fikk i 2011 følgende antall nye medlemmer; 119,917 barn som ble døpt inn i kirken fra familier som allerede er medlemmer, og 281,312 nye konvertitter. Det primære vekstområdet for kirken idag er land i den tredje verden. En viktig detalj som er verdt å merke seg rundt måten kirken teller hvem som er medlem eller ikke, er at når man er døpt, så telles man frem til man fyller 110 år, såfremt man ikke selv melder seg ut, eller blir rapportert som avdød. Hvis man sammenligner med Jehovas vitner og Syvende Dags Adventister så har de passert LDS kirken i vekst og retensjon av medlemmer for noen tiår siden, og i tillegg så regner de ikke folk for medlemmer av sine respektive kirkesamfunn såfremt de ikke er aktive. Lære. Kirken regner fire bøker som hellig skrift: Bibelen, Mormons bok, "Lære og pakter" og "Den kostelige perle". Kirken har et dokument som kalles "Trosartiklene", og som beskriver kirkens grunnleggende lære. Det ble skrevet av Joseph Smith til redaktøren i avisen "Chicago Democrat", John Wentworth, som et svar på hva Kirkens medlemmer trodde på. Brevet ble kjent under Wentworth-brevet og ble første gang offentliggjort i "Times and Seasons" i mars 1842. Den 10. oktober 1880 ble Trosartiklene, ved medlemmenes stemmegivning, formelt godkjent som hellig skrift og ble tatt inn i "Den kostelige perle". Ifølge kirkens teologi er Gud Fader, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd tre adskilte og forskjellige personligheter og guder som tilsammen utgjør Guddommen. Alle de tre medlemmene av Guddommen er evige og like i guddommelighet, men de spiller noe forskjellige roller. De tror at Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er tre adskilte personer og guder, men at de er ett i mål og mening. De tror at Jesus Kristus var Det gamle testamentets Jehova, Israels Gud. Faderen har gitt ham all makt i himmelen og jorden. Han er Guds enbårne sønn og handler på vegne av Faderen som skaper, frelser og dommer. Mens Den Hellige Ånd er uten legeme, er Gud og Jesus ånder med legeme. Det vil si at åndene eller de åndelige legemene til Gud og Jesus er kledd i legemer av skinn og ben. "Faderen har et legeme av kjøtt og ben like følbart som menneskets – Sønnen likeså – men Den Hellige Ånd har ikke et legeme av kjøtt og ben, men er en Ånd i persons skikkelse. Var det ikke slik, kunne Den Hellige Ånd ikke bo i oss" (Lære & pakter 130:22). Alle menneskers ånder er evig-tilværende vesener som har eksistert i en førjordisk tilværelse, og gjennom det jordiske livet gjennomgår en utvikling som fortsetter etter døden i den kommende. Døden er en adskillelse av den fysiske kroppen som dør, og ånden som fortsetter å leve videre. Ånden til dem som har levd rettferdig går til en del av åndeverdenen der de får del i fred og lykke — paradis, mens de som har gjort ondt på jorden, vil gå til deres del av dødsriket, som er et slags åndelig fengsel. Så kommer Dommens dag, da alle skal stå til ansvar, og få sin dom, hvorved deres arv i evigheten bestemmes. Det vil være ulike grader av herlighet og frelse i det neste liv. Her kan man bli belønnet på tre forskjellige måter, eller man kan gå fortapt. Det "celestiale riket" er den høyeste herlighet av tre riker i himmelens rike, og sammenlignes med solens glans; det "terrestriale riket" er det midterste, og sammenlignes med månens glans; det "telestiale riket" er det laveste i herlighet, og sammenlignes med stjernenes glans. De begrunner dette med 1. Kor. 15. kapittel. En liten gruppe mennesker vil gjennom sine valg og handlinger dømme seg selv til evig fortapelse. Ifølge Utah-kirkens lære forkynnes evangeliet også for de avdøde, og det praktiseres derfor stedfortredende dåp og begavelser for individer, og beseglinger av ektepar og familier. Beseglinger er handlinger som fører menneskers slektskap videre i evigheten: Ekteskap kan besegles for tid og evighet, og barn kan besegles til sine foreldre (se 1 Kor. 15:29 og 1 Pet. 4:6). Ifølge Mormons bok (hvorfra kirkens binavn, “mormonere”) reiste noen fra Israel i forbindelse med Jerusalems fall for babylonerne, og som slo seg ned i Amerika. Sivilisasjonen hadde sine profeter og ledere som virket i tiden omkring 600 f.Kr. til 400 e.Kr. Boken har fått sitt navn etter Mormon, en av de siste av disse fordums profeter. Det fortelles videre om Jesu Kristi misjon og hans gjerninger blant folket i Amerika som fant sted en tid etter hans oppstandelse. Struktur. Menn som finnes verdige, innvies til "Aronske prestedømme" i 12-årsalderen. De kan være diakoner (12-14 år) og lærere (14-16 år) og blant annet dele ut nattverd. Prester (16-18 år) kan forrette nattverd og døpe. I 18-årsalderen kan de innvies til det "Melkisedekske prestedømme", som innebærer en høyere myndighet. Blant annet kan en da virke som heltidsmisjonær, og biskop, er man høyprest. Det er også stilling som heter “sytti,” som hjelper med misjonærarbeide, patriarker som gir velsignelser, og apostler. Melkisedekske prestedømme sies å være «Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden» (se Heb. Br. 7), som israelittene ikke fikk del i på grunn av tilbedelsen av gullkalven. I 1978 ble prestetjenesten åpen for «alle verdige menn» – inntil da, hadde ikke svarte fått lov til å bli prester. Internasjonalt ledes kirken av profeten og hans to rådgivere, som utgjør kirkens presidentskap, og De tolv apostlers råd. Den av de tolv apostlene som har lengst ansiennitet kalles seniorapostel, og vanligvis er det han som blir den neste profet. En menighet ledes av en person som kalles biskop eller grenspresident, avhengig av hvor stor menigheten er. Kirken driver en sterk misjonsvirksomhet, og har ca. 61 000 misjonærer i arbeid. En stor andel av de unge medlemmene gir to år av sitt liv i misjonens tjeneste. Kirken eier over 100 templer og mange tusen kirker og forsamlingslokaler. De eier også to store forsikringsselskaper og en radiostasjon i USA. Kirken legger stor vekt på utdannelse og driver blant annet Brigham Young-universitetet i Provo, Utah. De lokale forsamlingene legges vanligvis til søndag, da det holdes et møte med forskjellige innslag. Noen aktiviteter på møtene er spesielt tilrettelagt for barn. Hovedmøtet inneholder gjerne også nattverdsfeiring. Familier pleier å bruke en spesiell dag i uken til religiøse studier, som kalles "Familiens hjemmeaften". Kritiske røster. De fleste forskere på feltet, med både kristen og jødisk bakgrunn, anser ikke historiene om Mormon og hans sønn Moroni, samt de gamle folkeslagene nephittene og lamanittene som reelle. De mener det ikke finnes beviser på Mormons Boks sannhet i forhold til arkeologi, metallurgi, biologi og genetikk. Arkeologer som tilhører kirken har imidlertid forsket på området for å finne bekreftelser på bokens innhold, men har så langt ikke funnet bevis som uavhengige vitenskapsmenn anser som gode. Smithsonian Institution i Washington ser ikke på Mormons Bok som et historisk dokument, og mener boken er ren fiksjon. De mange særegne læresetningene til de Siste Dagers Hellige har ført til at de er blitt kritisert av andre kristne. En del ser dem heller ikke som egentlige kristne. Det blir henvist til Paulus' brev til galaterne, som fordømmer framtidige engler som eventuelt skulle komme og forkynne «et annet evangelium». Noen anser Siste Dagers Hellige som en del av det man kaller nyreligiøsitet. Kirken hevder selv å ikke forkynne et annet evangelium slik Gal. 1:6-9 forbyr, men enda et annet "testamente" om at Jesus virkelig er Kristus, Messias. De Siste Dagers Hellige har også blitt anklaget for de rasistiske synspunkter som en del av den opprinnelige læren fra 1800-tallet. Brigham Young, den andre presidenten av kirken, og en av de mest innflytelsesrike og siterte personlighetene i kirkens historie, sa «hvis en hvit mann blander sitt blod eller sæd med en farget, så skal han under Guds lov bli drept på stedet. Slik vil det alltid være». Kirken lærer at «Kains merke», som han fikk av Herren etter å myrdet sin bror Abel, var mørkere hud. De var forbannet fordi de ikke ville adlyde Herren. En av tekstene det er blitt reagert på, er 2 Nephi 5:21, der det står at tegnet på deres forbannelse (den mørke huden), ville bli fjernet dersom de omvendte seg til Herren. «Og på grunn av deres misgjerninger hadde han latt forbannelsen komme over dem, ja, en svart forbannelse. For se, de hadde forherdet sine hjerter mot ham, så de var blitt som flint. Derfor, da de var hvite og overmåte skjønne og tiltalende, lot Gud Herren dem få en mørk hud...» (2 Nephi 5:21). Ifølge Mormons bok er lamanittene (innfødte indianerne) av hebraisk hærkomst. Men lamanittene røk uklare med Gud, hvorpå Gud forbannet dem med mørk hud. Kirken tillot ikke svarte i ordinerte stillinger før 1978. Kirken var da under sterkt press fra den Føderale amerikanske regjeringen, og sto i fare for å miste sitt skattefritak som veldedig organisasjon. Samtidig nektet flere svarte atleter å delta i idrettsarrangemet sammen med kirkens universitet Bringham Young University. Menigheter i Norge. De første misjonærene kom til Norge i 1851 og døpte det første medlemmet i Risør samme år. De første menighetene i Norge ble organisert i Risør, Brevik og Fredrikstad i 1852. Men etter dissenterloven måtte menighetene ha myndighetenes tillatelse til å utføre dåp og nattverd. De måtte også være godkjent som «kristne dissentere». Menighetene hadde ikke fått denne godkjennelsen tross mange søknader, og ble av Høyesterett i 1853 erklært for ikke-kristen. Den er i dag registrert som trossamfunn, men blir av mange andre fremdeles ikke akseptert som kristen. Det er ca. 4000 medlemmer her i landet. Kirken har menigheter i alle landsdeler og har også flere kirkebygg. Høsten 1992 fikk de et kirkebygg i Sandviksveien 206, like ved Sandvika. Apotekinteriør. Apotekinteriør er en interiørtype som er spesielt for apotek. Disse interiørene har fellestrekk i de fleste europeiske land. Inntil de siste år hadde apotekene også i Norge spesielle interiør som var tegnet av arkitekter. Spesielt rikt utstyrt er publikumsrommet eller offisinet. Et av de eldste eksisterende interiør er i Svaneapoteket i Oslo. Det tidligere Svaneapoteket i Ålesund er tegnet av arkitekt Hagbarth Martin Schytte-Berg og oppført mellom 1905–1907. Bygningen var det første jugendstilhuset som ble fredet i Ålesund 1985 og regnes som et av Ålesunds best bevarte jugendstilinteriør. Det første apotek i Norge åpnet i Bergen og fikk bevilling fra Christian IV 13. desember 1595. Apoteket fikk navnet Svaneapoteket da byen fikk sitt andre apotek som ble kalt Løveapoteket. Disse apoteknavnene er vanligst og finnes i en rekke land. Ingemar Stenmark. Ingemar Stenmark (født 18. mars 1956 i Joesjö ved Tärnaby) er en tidligere alpinist og en av Sveriges fremste idrettsutøvere gjennom tidene. Han er den eneste, sammen med tennisspilleren Björn Borg og alpinkollega Anja Pärson som har blitt tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje to ganger, første gangen i 1975 og for annen gang i 1978 da sammen med Björn Borg. Han var den første som fikk Radiosportens Jerringpris i 1979 og han fikk prisen også i 1980. Meritter. Sammen med Alberto Tomba er Stenmark eneste vinner av verdenscupen i alpint uten å kjøre mer enn to disipliner (slalåm og storslalåm). Med sine 86 verdenscupseire totalt hadde Stenmark i 20 år tittelen som den mestvinnende skisportutøveren før skiskytteren Ole Einar Bjørndalen passerte ham i 2009 da han tok gull på normaldistansen i VM i skiskyting 2009 (17. februar). Annemarie Moser-Pröll er den neste på listen med 62 verdenscupseire. Karbondatering. Karbondatering, radiokarbondatering eller C-14 metoden ("«karbon-fjorten»"-metoden), er en metode for absolutt datering av organisk materiale. Metoden er basert på at alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon med den radioaktive karbonisotopen 14C. Så lenge organismen er i live, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant fra næringsinntak. Når organismen dør tas det ikke lenger opp radioaktivitet, og mengden 14C i organismen går langsomt ned. Karbonisotopen med atomvekt 14, har en kjent halveringstid på 5 730 år, noe som betyr at etter denne tiden er kun halvparten av mengden 14C tilbake. Ved å isolere karbonet i prøven og måle mengden radioaktivitet i forhold til ferskt organisk materiale kan man dermed regne seg ut til når organismen levde. Fordi halvveringstiden er 5730 år vil 14C-konsentrasjonen etter rundt 50 000 år bli så liten at den er vanskelig å måle. 14C i prøven endres ikke av varmepåvirkning og de materialene som vanligst dateres i arkeologien er trekull eller forkullede frø. Dette fordi et forkullet organisk materiale bevares bedre enn det som er uforkullet. Ved en arkeologisk utgravning der bevaringsforholdene er dårlige, er det som regel kun det forkullede materialet som er best bevart. I teorien kan imidlertid et hvert organisk materiale, som for eksempel tre, bein, lær eller tekstiler, dateres ved hjelp av 14C-metoden. Utvikling. Metoden ble utviklet av den amerikanske kjemikeren Willard Frank Libby på slutten av 1940-tallet. Libby hadde sammen med andre vitenskapsmenn forsket på kosmisk stråling under andre verdenskrig. De fant ut at partiklene som stadig bombarderer jorden produserer nøytroner, som igjen reagerer med nitrogenatomer og danner karbonisotopene 14C, eller radiokarbon. Disse isotopene har åtte nøytroner i kjernen i steden for seks som i vanlig karbon, 12C. De er derfor ustabile, noe som resulterer i at mengden radioaktivitet reduseres med en kjent hastighet. Libby antslo at halveringstiden var 5 568 år, noe som senere ble justert til 5 730 (+/- 30)år. Noe av det største Libby oppnådde var å lage et redskap for å måle mengden 14C. Mengden av isotopen er svært liten til å begynne med, og synkende med tiden. Libby fant ut at hvert 14C-atom reduseres ved betastråling, noe han klarte å måle med en geigerteller. Dette er fremdeles prinsippet i moderne 14C-datering. Ustabile varianter av karbon dannes konstant i øvre lag av atmosfæren. Disse tas opp av planter, og 14C spres dermed videre i næringskjeden. Hver gang en geigerteller gir fra seg et klikk i kontakt med en organisme, registrerer den at den ustabile kjernen til en slik isotop slipper det ekstra nøytronet den tok imot i øvre luftlag. Når vi slutter å spise, eller et tre dør, blir mengden karbon låst, betastrålingen fra C-14 reduseres tilsvarende med C-14s reduksjon. Ved hjelp av 14C-datering kunne man bevise at likkledet fra Torino var et falskneri, ettersom karbonet i linet først hadde tapt seg fra 1300-tallet. Feilkilder og presentasjon av resultater. Det finnes en rekke feilkilder i forbindelse med C-14 datering. For eksempel kan ujevn bakgrunnsstråling eller tellefeil føre til unøyaktigheter. En datering vil derfor alltid følges av et tall som utgjør en feilmargin. En prøve vil for eksempel kunne komme ut med formuleringen 3500±100 BP. Det første tallet er året BP (Before Present). Det neste tallet utgjør en feilmargin som er statistisk regnet ut. Karbondateringer kan kalibreres med dendrokronologiske data for å gjøre dateringen enda mer nøyaktig. Dette betyr at prøven kalibreres til «historiske» årstall, altså kalenderår. I Norge dateres 14C-prøver ved Laboratoriet for Radiologisk Datering ved NTNU, Trondheim. Blikkfløyte. Ei blikkfløyte er et musikkinstrument ofte brukt i folkemusikk, spesielt skotsk og irsk. Utseendemessig kan blikkfløyten minne om en tynn blokkfløyte i metall, men den vanlige blikkfløyta har bare seks fingerhull, som blir spilt med pekefinger, langfinger og ringfinger på hver hånd. Register. Blikkfløyter har vanligvis et omfang på omkring to oktaver. De er diatone og normalt laget for å spille i en durskala. En D-fløyte, som er den vanligste tradisjonelle fløyta, kan således spille to durskalaer fra D1 til D3. Det øverste registeret spilles normalt med de samme grepene som det nederste, men med sterkere luftstrøm. På de fleste fløyter finnes i tillegg til de ordinære grepene med stor ters og septim også et gaffelgrep for liten septim, ofte med hullene 2-3-4-6 dekket. Dette gjør at man i tillegg til grunntonearten også kan spille den subdominante durtonearten, altså G-dur på en D-fløyte. I subdominanttonearten vil fløyta ikke dekke to hele oktaver, men en hel pluss to halve. Man kan også spille parallelltoneartene h-moll og e-moll, og eventuelt a-moll. Andre tonearter må spilles ved å spille med halvdekkede fingerhull, ettersom det normalt ikke finnes andre stabile gaffelgrep på tradisjonelle fløyter. Noen fløytemakere lager også tenorfløyter, kalt "low whistles" på engelsk, som klinger en oktav under de ordinære fløytene og gjerne har en varm, rund tone. Produksjon. Tidligere var blikkfløyter som regel svært billige instrumenter, jf den engelske betegnelsen "penny whistle". Billige fløyter er fortsatt utbredt, f.eks. Generation, som består av et messingrør med støpt plastikkmunnstykke, og Clarke, som er lagd av en blikkplate som er rullet sammen til en konus, med treblokk. Men de siste årene har stadig flere fløytemakere laget mer forseggjorte og akustisk nøyaktige fløyter av ulike materialer, blant annet plastikk, aluminium og tre. Utøvere. I Norge er særlig Steinar Ofsdal og Hans Fredrik Jacobsen kjent for å spille blikkfløyte, men også folkemusikkinspirerte band som Vamp og Hellbillies har brukt instrumentet. Sjøkyr. Sjøkyr er havpattedyr. De planteetende dyrene holder til i kyststrøk rundt Atlanterhavet, Det indiske hav og Stillehavet. Utseende og levevis. Sjøkyrne har tilpasset seg livet i havet. Lemmene deres er årer de kan padle seg rundt med men kan også brukes til å gå langs havbunnen og til å bevege mat mot munnen deres. Dyra har få tenner og mye kroppsfett, og brystvortene sitter under armene deres. De er gråfarget, og kan gjerne se ut som store steiner når de ligger på havbunnen. En voksen sjøku kan bli opptil 3 meter lang. De finnes i både salt- og ferskvann. Man tror at manatene av og til må ha tilgang på ferskvann, men at dugongene kan skille ut salt i nyrene slik at de klarer seg med bare saltvann. Sjøkyrne avviker fra hovedregelen blant pattedyr om alltid å ha syv halsvirvler ved kun å ha seks (det eneste andre unntaket i så måte er dovendyrene, med seks virvler hos det totåete dovendyret og hele ni virvel hos det tretåete). Dyrene holder til under vann for det meste av tida, der de spiser eller hviler. De må likevel opp til overflata og pusta omtrent hvert femtende minutt. Sjøkyrne flyter da rett opp til overflata, drar inn luft, og synker så ned igjen. Tunge bein uten beinmarg gjør at de kan holda seg på bunn uten plagsom oppdrift. Evolusjon. Man tror at sjøkyrne utviklet seg for om lag 55 millioner år siden rundt elva Amazonas i Sør-Amerika. De stammer trolig fra små hovdyr, og de nærmeste nålevende slektningene deres er elefanter og klippegrevlinger. Ulike sjøkyr. Man deler sjøkyrne inn i to familier, manater og dugonger. Den største forskjellen mellom de to familiene er skalleformen, som er mer avrundet hos manatene, og halen, som deler seg i to hos dugongene, men ikke hos manatene. Manatene er også noe mer strømlinjeformet enn de runde dugongene. Til gruppen sjøkyr regnes også de to utdødde familiene Protosirenidae og Prorastomidae. Sirener. Klumpete og rare som dyra er, er det kanskje underlig at de har fått det vitenskapelige navnet Sirenia, som er det samme ordet som sirene eller havfrue. Men både Columbus og den franske presten Père Labat skildrer havfruer som riktignok ikke er like vakre som legendene sier, men som lever i sjøen og har menneskelege trekk, som armer og bryst. Det disse oppdagerene så var trolig manater og dugonger. Kiribati. Kiribati (uttales Kiribass) er en øystat i Stillehavet. Landet består av 32 atoller og én øy (Banaba), spredt over 3 500 000 km² nær ekvator. Etymologi. Øygruppen ble oppkalt etter kaptein Thomas Gilbert i 1788, men navnet «Gilbertøyene» ble ikke gitt øygruppen før en fransk-russisk ekspedisjon kom dit rundt 1820. «Kiribati» antas å være de fastboendes måte å uttale Gilbert på, da -ti uttales «ss». Samme logikk gjør at atollen «Juleøya» (på engelsk Christmas Island, må ikke forveksles med Christmasøya) ble Kiritimati. Geografi. Kiribati består av tre større øygrupper; Gilbertøyene, Phoenixøyene og Linjeøyene. Øyene er korallatoller som er dannet på toppene av undersjøiske vulkaner, de fleste ikke høyere enn få meter over havet. Det er kun Gilbertøyene og tre av Linjeøyene som er bebodd. Klimaet er varmt og fuktig, og vegetasjonen består av planter og palmer som tåler salt, fremst kokos- og bananpalmer. Den kalkede jorden gjør jordbruk vanskelig. Gilbertøyene har vært bebodd i tusenvis av år, først av mikronesiere og siden kom polynesierene fra sør. Øya Kiritimati, som er del av Linjeøyene, er verdens største koralløy om man måler flateinnhold og ikke utstrekning. Ettersom nesten hele Kiribati består av atoller, ehar området en veldig flat topografi. Med få unntak strekker Kiribati seg ikke mer enn to meter over havet, og i 1989 ble Kiribati regnet av FN som et av landene som kom til å forsvinne om utviklingen i havøkning kom til å fortsette. I tillegg til disse øyene kommer Banaba-øya. Banaba er både politisk og geografisk uavhengig av de to øyene. Øya har rike fosfatforekomster, noe som medførte intensiv gruvedrift fra britene da Kiribati lå under Storbritannia. Den nåværende geografien er sterkt påvirket av gruvedriften. Kiribatis høyeste punkt, 81 moh., finnes på øya Banaba. Banaba er den eneste av øyene som er en øy, og ikke en atoll. Kiribati blir delt av datolinjen, og fram til 1995 var det slik at det var to forskjellige dager på øyriket. I 1995 ble det bestemt at hele Kiribati skulle trekkes øst for datolinjen, og på den måten er Kiribati verdens østligste land. Caroline Island var den første som gikk inn i det nye milenniumet, og ble deretter omdøpt til «Milenniumsøya». Flesteparten (ca. 40 %) av innbyggerne i Kiribati bor i Sør-Tarawa. Historie. De første menneskene som slo seg ned på øya kom sannsynligvis på begynnelsen av 1200-tallet. De første europeerne var trolig fra Spania, og kom på slutten av 1500-tallet, og begynnelsen av 1600-tallet. Man antar at skipene som ankom Kiribati drev med hvalfansgst, slaveri og handel. James Cook kalte en av øyene for Christmas Island ettersom han landet der den 24. desember 1777. Elleve år etter kom kapteinene Thomas Gilbert og John Marshall til øygruppen. På 1800-tallet ble noen av øyene brukt som base for å fange og drepe hval. Men antall hval ble etter hvert sterkt redusert, og etter noen år ble det ikke lenger aktuelt å drive hvalfangst fra disse øyene. Det kom deretter to bølger av misjonærer. I 1850 kom den første bølgen med misjonærer, fra American Board of Commissioners for Foreign Missions til øya, og kristendom ble etablert. Den andre bølgen var katolsk, fra «Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter» (må ikke forveksles med picpuspatrene), og kom i 1888. I 1892 ble Kiribati et britisk protektorat, og i 1900 begynte gruvedrift av fosfat på øya Banaba, som ble annektert av Storbritannia. I 1916 ble øya slått sammen med Ellisøyene til Gilbert & Ellis Island protectorate. Engelskmennene igangsatte forflytning av mennesker basert på antatt overbefolkning og en tørkeperiode, og flere ble forflyttet til Salomonøyene. Konflikter mellom stammer og katolikker og protestanter kan også ha vært med på britenes argumenter for forflytning. Under den andre verdenskrig var Kiribati okkupert av Japan. Slaget ved Sør-Tarawa ble et av de blodigste sjøslagene i andre verdenskrig, og et hardt slag for Japan. Etter andre verdenskrig brukte USA og Storbritannia Kiribati og øyene rundt til å prøvesprenge kjernefysiske våpen. Storbritannia sprengte sin aller første hydrogen-bombe på disse øyene i 1957. Kort tid etter begynte Storbritannia å utforske mulighetene for selvstendighet for Gilbert og Ellis. I 1975 skilte Ellis seg fra protektoratet, og i 1977 ble landet uavhengig som Tuvalu. Kiribati ble selvstendig 12. juni 1979. Stemerett ble øyeblikkelig innført, og den første presidenten ("beretitenti") ble Ieremaia Tabai, som ble valgt som 29-åring. Tabai satt i sine tre perioder og gikk deretter av i 1991. Hans etterfølger, Teburoro Tito, ble valgt, og gjenvalgt to ganger. Imidlertid ble han veltet av mistillitsvotum etter ett år i sin nye presidentperiode, og han var dermed utelukket fra å bli gjenvalgt, ettersom han hadde blit valgt tre ganger. Konflikter. Banaba-øya har i lengre tid vurdert å kreve overgang til Fiji. Under britisk styre ble flesteparten av innbyggerne tvangsflyttet til Rabiøya i Fiji, og da selvstendigheten kom var flere fijianere med banabaisk bakgrunn interessert i å få hjemøya inn under Fiji. Kiribatis regjering har ikke gått med på dette, men har i stedet gitt flere innrømmelser til Banaba. En av dem er at den lokale administrasjonen faktisk ligger på Rabiøya, og dermed er Banaba underlagt Fiji administrativt men ikke politisk. Økonomi. Kiribati er et av verdens fattigste land, og dårlige investeringer med fondet som ble satt opp da fosfatminingen holdt på har gjort situasjonen alvorlig for atoll-gruppen. Kiribatis inntekter er hovedsakelig indirekte, det vil si penger for tillatelse av industriell fiske som andre betaler regjeringen. I tillegg er Kiribati med på en rekke prosjekter igangsatt av blant andre FN. Ettersom det er lite som vokser der, bortsett fra kopra, må Kiribati også importere mat. Fisketillatelser og eventuell oljeforekomst (det bores noe etter olje) er en relativt viktig inntekt ettersom Kiribati strekker seg over 3 millioner kvadratkilometer med hav som juridisk ligger inn under dem. Kultur. Kiribati har en tradisjonell sang- og dansestil som er relativt unik for dem. Sangen er stort sett a capella, som oftest sittende kor, enda stående dans og «hoftedans» (Te Buki) forekommer. Dans i Kiribati er som oftest stående, med utstrukkede armer og få bevegelser med unntak av en fugleaktig bevegelse med hodet. Kiribati har et, men dette har ikke spilt kamper siden 2003, og er ikke anerkjent av FIFA. Kiribati har vært representert i OL to ganger, i 2004 og 2008. De stiller for det meste med 100-meterløpere, men også vektløftere. 100-meterløpersken Kaitinano Mwemweata var den første som representerte Kiribati i OL. Buggles. Buggles var en britisk popduo som bestod av Trevor Horn (vokal og bass) og Geoff Downes (keyboards og synthesizer). Duoen ble startet i England i 1977 av Horn og Downes som var erfarne studiomusikere og produsenter. Senere samme år ga de ut den legendariske singelen "Video Killed The Radio Star", en halvelektronisk, new wave-inspirert og perfeksjonistisk produsert popsang. Den kan sies å ha vært singelen som startet synthpop-bølgen som regjerte i Storbritannia over store deler av 1980-tallet. Musikkvideoen "«Video Killed The Radio Star»" ble 1. august 1981 den første musikkvideoen som ble spilt på MTV. Duoen fulgte opp med flere singler, og ga ut albumet "The Age of Plastic" i 1980. Kort etter ble begge med i progrockbandet Yes, der de deltok på et album, "Drama" (1980), før Yes gikk i oppløsning. Yes ble senere gjenforent, men med originalmedlemmene Jon Anderson og Tony Kaye i stedet for Buggles-medlemmene. Geoff Downes og Steve Howe fra Yes startet sammen supergruppa Asia. Trevor Horn gikk mot en suksesskarriere i studioet – både som en av hovedmennene bak popfenomener som Frankie Goes to Hollywood, Boyzone og t.A.T.u., og som produsent for mer seriøse artister som Yes, Mike Oldfield, Paul McCartney, Belle & Sebastian og Pet Shop Boys. Buggles gjorde comeback som kvartett (Horn, Downes, Simon Darlow, gitar og keyboards og John Sinclair, gitar, vokal og trommer) i 1982 med albumet "Adventures in Modern Recording". Siden det har det vært stille om dem som band. Lignende artister: Devo, Depeche Mode, Talking Heads, Pet Shop Boys Edenbridge. Edenbridge er en småby i Kent, England. Den ligger i området Weald, nær stedet hvor grevskapene Kent, Surrey og East Sussex møtes, og tilhører distriktet Sevenoaks. Navnet kommer fra gammelengelsk "Eadhelmsbrigge", «Eadhelms bro»; byen vokste opp ved et krysningspunkt i elven Eden, en bielv til Medway som har fått sitt navn fra byen. I middelalderen ble byen et sentrum for den omfattende jernindustrien i Weald. Flere tømmerbygninger fra perioden er bevart, og et av dem er innredet som museum. Byen betjenes av to jernbanestasjoner, en ved linjen fra Redhill til Tonbridge, og en ved den gamle hovedlinjen mellom London og Eastbourne. De to linjene krysser hverandre rett utenfor Edenbridge. Rum, Sodomy, and the Lash. "Rum, Sodomy, and the Lash" er det andre albumet til The Pogues, utgitt i 1985. Tittelen kommer ifra et sitat som ofte er tillagt Winston Churchill («"Don't talk to me about naval tradition. It's nothing but rum, sodomy and the lash."», «ikke snakk til meg om maritime tradisjoner, det er ikke annet enn rom, homsesex og pisken»). Churchill selv hevdet at han aldri sa dette, men at han skulle ønske at han hadde sagt det. Redhill (Surrey). Redhill er en småby i Surrey, England. Den ligger i Londons pendlerområde. Byen oppsto da en vei gjennom området ble anlagt i 1818. Den ble først kalt Warwick Town, men ble omdøpt til Redhill da postkontoret flyttet fra allmenningen Red Hill i 1856. I England er byen mest kjent for sitt psykiatriske sykehus, hvor to av den nå avdøde dronningmoren Elizabeth Bowes-Lyon sine nieser hadde tilhold i mange år. Balaklava. Balaklava er en tidligere by på Krim-halvøya som siden 1957 har vært innlemmet i storbyen Sevastopol. Byen tilhører i dag Ukraina. Den ligger inne i noe som kan sammenlignes med en stutt norsk fjord med et trangt innløp. Det var ved byen Balaklava at det berømte "«Charge of the Light Brigade»" (udødeliggjort gjennom Tennysons dikt) fant sted under Krimkrigen. Byen har også gitt navn til finlandshetter, som kan kalles "balaklavaer". Taurisk og gresk fortid. Den første kjente bebyggelsen på stedet var taurisk. På Krim dominerte skyterne, men sørkysten var stort sett bebodd av tauriere (se kimmeriere). Mange av taurierne var strandrøvere som tente bål ved stranden nattestider for å lokke til seg skip som seilte forbi, for å overfalle og røve dem. Greske doriske kolonister fra Megara grunnla i 422-21 f. Kr. den viktige handelsbyen Kerkonessos på et gammelt taurisk handelssted på nordsiden av Herakleia-halvøya (helt vest på Krim). Dette ble raskt en storby med 10 000 til 20 000 innbyggere, og som bystat dominerte og helleniserte den hele området, inklusive den tauriske bosetningen ved «sjørøverbukta» noen mil mot sør. Da Hellas ble kristnet, tok det ikke lang tid før Herakleia-halvøya ble det også. Genovesisk feste (1380-1475). De italienske bystatene Genova og Venezia konkurrerte i høymiddelalderen om handelshegemoniet i det østlige middelhavsområde, og på Krim var det genoveserne – som kom etter venezianerne – som gikk av med seieren. En gang mellom 1266 og 1289 gav mongolene av «Den Gyldne Horde» genovesiske handelsmenn tillatelse til å etablere et handelsnærvær og en frihavn ved Caffa på sørkysten av Krim. I løpet av en hundreårsperiode utvidet genoveserne sitt herredømme over det som de kalte "«Gazaria»" (etter khasarene) på Krimhalvøya. Fra 1365 kontrollerte de også Sudak, og dermed gjenstod den byen som genoveserne kalte Cembalo (eller Chembalo) som eneste handelsrival i området. Omkring 1380 seiret genoveserne også der, etablerte en enklave rundt Cembalo og forbød all bysantinsk handel med byen som dermed kom i bakevja etter handelshavnene Sudak og Caffa. Det er ikke korrekt at svartedauden kom til Genova med et handelsskip fra Cembalo; genoveserne kontrollerte ikke Cembalo på 1340-tallet og handelen fra de genovesiske områder gikk for det meste fra Caffa. I 1422 brøt det ut krig mellom tauridene (italienerne kalte riket deres Theodoro) og genoveserne. Prins Aleksej (1420–46) av Theodoro erobret i 1423 Cembalo i den hensikt å få kontroll over en bedre havn, men genoveserne i Caffa, under Pietro Magnero, gjenerobret den samme år. Han forsterket festningen i Cembalo i 1425. Få år senere brøt krigen ut igjen, og noe lignende gjentok seg: Aleksej, som også fikk støtte fra grekerne i Cembalo som gjorde oppstand, tok byen og drev genoveserne ut (1433), men genoveserne gjeninntok byen året etter. Tyrkerne overtar (1475-1771). Splittelsen og urolighetene på Krim gjorde det mulig for tyrkerne å slå til. Fatih Sultan Mehmet sendte Gedik Ahmet Pasha med en stor flåte til Krim i 1475. Tyrkerne erobret raskt kystbyene, også Cembalo, og sikret seg en varig seier da de gikk løs på Theodoros hovedstad Mangup. I juli startet de beleiringen, og bevæpnet med ildvåpen hadde de overtaket. Forsvarerne, kristne grekere, armenere og gotere og jødiske karaimer holdt ut til desember. Den tyrkiske erobringen fikk konsekvenser for genovesernes italienske områder – deres kolonier ble ødelagt, italienerne solgt som slaver. Også Cembalo ble ødelagt og tømt for innbyggere. Men tyrkerne bygde raskt opp en egen tyrkisk by, og kalte den «Balyk Yuv» (tyrkisk for «fiskenett»). Dagens Balaklava er en forvanskning av dette navnet. Russisk styre (1778-1957). Tyrkerne klarte å beholde herredømmet i flere hundre år. Men i 1771 under russisk-tyrkiske krig 1768-1774 trengte russiske styrker inn på Krim-halvøya under ledelse av fyrst Dolgorukij. Tyrkerne gjorde motstand, men massakrene av 30 000 krimtyrkere i 1782 av den russiske general Potemkin fremtvang den endelige avgjørelse. Den 8. april 1783 ble Krim en russisk provins, og i 1787 besøkte Katarina den store blant annet Balaklava. Krimkrigen (1854-1856). Under Krimkrigen stod et slag mellom britiske og russiske styrker ved Balaklava i oktober 1854. Slaget er kjent både for en av britisk militærhistories mest legendariske bragder og for en av dets best kjente tabber. «The thin red line». Den 24. oktober 1854 angrep overlegent russisk kavaleri skotsk infanteri ved Balaklava. Skottene hadde ingen mulighet for å komme seg til bedre posisjoner, og inntok en to mann dyp formasjon, tok imot russerne og klarte å stanse dem. En krigsskorrespondent skrev han ikke kunne se noe annet mellom de britiske og de russiske linjene enn en «tynn rød strek med en linje med (bajonettenes) stål» "(«thin red streak tipped with a line of steel»)"; formuleringen ble på folkemunne forkortet til "«the thin red line»". Sovjettiden (1917-1991). Under Sovjetregimet var Balaklava lenge en russisk marinebase. Under annen verdenskrig gikk fronten en tid ved byen, og det var blodige kamper i området. I 1954 ble hele Krim og dermed også Balaklava overført fra den russiske føderative sovjetrepublikk til sovjetrepublikken Ukraina. I 1957 ble den nærliggende storbyen Sevastopols kommunegrenser utvidet slik at Balaklava ble inkorporert. Mellom 1956 og 1961 ble Sovjetunionens største anlegg for reparasjon av undervannsbåter bygget ved Balaklava. Det ligger under fjell, og kunne romme mer enn 3000 mennesker og 20 undervannsbåter i tilfelle atomkrig. Frem til Sovjetunionens sammenbrudd og faktisk enda litt lenger (til 1993) ble det også lagret atomvåpen i anlegget. Turistmål. Balaklava er nå et turistmål, og ligger naturskjønt til nær høye fjell og rett på Svartehavskysten. Blant severdighetene er ruinene av genovesernes fort Cembalo, og det gamle anlegget for undervannsbåter. Ar. Ar er en enhet for måling av areal. En ar er lik 100 kvadratmeter. Ar har ikke noe eget symbol. Ar er ikke en SI-enhet. Ar brukes ikke mye idag. Mindre arealer som er av en slik størrelse at ar kunne blitt brukt, blir heller angitt i kvadratmeter, mens større arealer angis i dekar og hektar. 10 ar = 1 dekar 100 ar = 1 hektar 10 000 ar = 1 kvadratkilometer Dekar. Dekar (forkortet daa, noen ganger da) er en enhet for måling av areal. Et dekar (fra "deka", som er 10, og "ar") er lik 10 ar, som er lik 1000 kvadratmeter. Dekar er ikke en SI-enhet. I dagligtale blir ofte betegnelsen "mål" benyttet synonymt med "dekar". Dette er ikke korrekt historisk sett, selv om de idag anses som det samme etter innføringen av det metriske system (forløperen til SI-systemet) i Norge i 1875. Et gammelt mål var en norsk enhet definert som 1/4 tønneland = 10 000 kvadratfot hvilket igjen er tilnærmet lik 984 kvadratmeter. Dekar er en offisiell norsk måleenhet i Forskrift om måleenheter og måling, mens mål er det ikke. Anvendelse og konvertering. Dekar, sammen med hektar, brukes særlig til å angi tomtestørrelser. 1 dekar = 10 ar 10 dekar = 1 hektar 1000 dekar = 1 kvadratkilometer Dekar er lite brukt, bortsett fra i Norge og land som tidligere var med i Det ottomanske imperium. Ultrafiolett stråling. Polsk pass vist i vanlig lys (øverst) og ultrafiolett (nederst), hvor spesielle sikkerhetsdetaljer kommer frem Ultrafiolett stråling (forkortes UV-stråling) er elektromagnetisk stråling med kortere bølgelengde enn synlig lys (bølgelengder mellom 10 – 400 nm). UV-stråling deles inn i UVA, UVB, UVC og vakuum-UV, hvor sistnevnte vanligvis bare forekommer i vakuum. De tre førstnevnte strålingstypene har forskjellig evne til å trenge inn i huden. På mennesker og dyr kan UV-stråling forårsake skader på hud, øyne og arvestoff. Store nok skader på arvestoffet kan for eksempel føre til kreft. På planter kan den føre til vekstreduksjon. Ozonlaget i atmosfæren absorberer UV-stråling og beskytter oss derfor i stor grad mot de farlige strålene. UVB-strålene (280-320 nm) slipper delvis gjennom ozonlaget og absorberes i det ytterste laget i huden. Denne strålingen gir økt produksjon av melanin og opptak av vitamin D. Det er UVB-stråling som først og fremst gjør huden rød og solbrent. Men også etter soling kan den gi en økt beskyttelse mot senere UVB-stråling. UVA-strålene (320-400 nm) slipper uhindret gjennom ozonlaget. De trenger dypere ned i huden og gjør melaninen (fargestoffet) som allerede er dannet i huden, mørkere. UVA stråling kan også føre til skader på de elastiske fibrene i huden, og arvestoffet (DNA), som kan føre til hudkreft. UV-C-strålene (100-290 nm) er farligst, men disse absorberes av ozon og oksygen og når derfor ikke ned til jordoverflaten. UVC-stråling (200-280 nm) dreper bakterier og virus og brukes derfor til luft- og vannrensing, samt sterilisering av instrumenter. Vakuum-UV (10-200 nm) forekommer i verdensrommet. Grensen mellom ioniserende og ikke-ioniserende stråling finnes i dette området. UV-indeks er et mål på hvor sterk UV-strålingen er nede ved bakken. Tykkelsen på ozonlaget er bare en av flere faktorer som avgjør verdien til UV-indeksen. Skyer, solhøyde og refleksjon av stråling fra bakken spiller også en rolle. UV-indeksen er knyttet til virkningen på hud (solbrenthet). Dobbelt så høy UV-indeks gir halvparten så lang tid før huden blir solbrent. Særlig ved påsketider er det mye snakk om UV-indeks. På denne tiden av året er ozonlaget ofte tynnere enn ellers. Sjansen for å bli solbrent er stor dersom Arne And. Arne And (Arne Anka på originalspråket) er en av de mest legendariske og trendsettende tegneseriene i den skandinaviske undergrunnsbevegelsen på 1980- og 1990-tallet. Den svenske seriekunstneren Charlie Christensen startet serien i 1983 og tegnet den, med enkelte opphold, frem til 1996 da han la ned serien. Arne gjenoppsto imidlertid i 2004 i tegneserien Konrad K i Dagens Arbete, en serie som etter hvert fikk Arnes navn. Seriens fremste kjennetegn var bitende politisk satire over det svenske samfunnet. Likevel var det ikke innholdet, men derimot seriens kunstneriske uttrykksform som etter hvert skapte problemer for Christensen. Seriens hovedperson hadde visse fysiske likhetstrekk med Walt Disney-konsernets varemerkebeskyttede figur Donald Duck. Dessuten tegnet og skrev Christensen under pseudonymet «Alexander Barx», som kan oppfattes som en klar referanse til den kjente Donald-tegneren Carl Barks. De andre figurene i serien hadde også dyreskikkelser, men svært få av dem kunne utseendemessig kobles opp mot figurer i Disney-universet (et nevneverdig unntak er bartenderen «Zeke» som har en del trekk til felles med Storeulv, som faktisk heter «Zeke Varg» i svensk oversettelse). Seriens hovedperson, Arne, er en forfyllet og mislykket poet som stort sett tilbringer dagene nede på «Zeke's bar» sammen med kompisen Krille Krokodille med en sigarett i munnviken og en pils i hånda. Han kommer stadig med syrlige kommentarer om styresmaktene og gjør også mange ynkelige forsøk på å få med seg damer hjem fra byen. Etter gjenoppstandelsen i 2004 har Arne fått tre barn, uten at dette har endret hans natur i særlig grad. Det største vendepunktet i serien kom når Disney-konsernet begynte å true Christensen med søksmål på grunn av Arnes fysiske likhetstrekk med Donald. I serien kommenterte Christensen dette ved å la Arne iscenesette sin egen død og gå under jorden for så etter å ha gjennomført plastisk kirurgi å komme tilbake med et nytt, spisst nebb. Christensen endret også signaturen sin til «Alexander X». Fra og med dette ble tegneserien også mer fokusert rundt Meta-humor, og handlingen ble også til tider mer absurd enn tidligere. For eksempel kjøpte Arne seg etter hvert et løsnebb som så akkurat likt ut som det gamle nebbet. Dermed kunne Christensen også gå tilbake til å tegne Arne som før, bare med en tynn strikk rundt hodet som holdt nebbet på plass. Til slutt måtte Disney gi tapt og strikken forsvant gradvis fra serien. Arne And gikk også til scenen, med skuespillet «Arne Anka – en afton på Zekes» skrevet av Christensen selv i 1995. Stykket har også senere blitt oppført i Norge, oversatt til norsk og tilpasset norske forhold. Skuespillerne var ikke utkledd som dyr. En svensk sceneforestilling med Robert Gustafsson i hovedrollen ble filmet, og er gitt ut på VHS og DVD. Charlie Christensen lager fortsatt tegneserier, og et av hans nyere prosjekter er tegneserieversjonen av vikingesagaen «Røde Orm», basert på bøkene til Frans G. Bengtsson av samme navn. Harry Potter og ildbegeret. "Harry Potter og Ildbegeret" er den fjerde boka i J.K. Rowlings serie om Harry Potter. Bokas originaltittel er "Harry Potter and the Goblet of Fire", og den kom på engelsk i 2000. Den norske oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, kom i 2001. Handling. Tradisjonen tro starter den fjerde Harry Potter-boka sommeren før Harry skal begynne sitt fjerde år på trollmannsskolen Galtvort. Men denne gangen er det en stor del av handlingen som tar plass i sommerferien, før skoleåret begynner. Harry har nemlig blitt invitert med på rumpeldunk-VM av familien Wiltersen. De har billetter til finalen, som er mellom Irland og Bulgaria. Men etter kampen skjer det mystiske ting: Folk forkledd som "dødsetere" (Voldemorts tilhengere) skremmer gomper, og "Mørkets Merke", det gamle tegnet til Voldemort, blir sendt opp over plassen. Dødseterne forsvinner, og den som blir tatt for å ha sendt opp merket, er Blunka, Bart Kroeks (ansatt i Magidepartementet) husnisse, og det var Harrys stav som ble brukt. Heldigvis er Harry selv utenfor mistanke, men han og de andre som var i nærheten av Blunka da merket viste seg, tror ikke det var Blunka som gjorde det. Vel framme på Galtvort får vi først og fremst høre om Tretrollmannsturneringen, som skal foregå på Galtvort, av Humlesnurr. Til skolen vil det komme representanter fra de to andre skolene Beauxbaton og Durmstrang, som skal konkurrere mot en representant fra Galtvort. Det er "ildbegeret" som skal velge ut representantene, som må være over 17 år. Da representantene blir offentliggjort, viser det seg at noe underlig har skjedd. Representanten for Beauxbatons blir Fleur Delacour, for Durmstrang blir det rumpeldunk-stjernen Viktor Krumm, og fra Galtvort blir det Fredrik Djervell. Men et fjerde navn kommer opp av ildbegeret, og det er Harry Potter. Hvem har narret Ildbegeret? Reglene må følges, og dermed blir det fire kjempende i Tretrollmannsturneringen. De må igjennom flere prøver, og Harry viser flere ganger at han er ikke noe mindre kompetent enn sine eldre konkurrenter. Et par ganger får han uventet hjelp, deriblant fra medelev Fredrik Djervell. Men samtidig som Harry må tenke på Turneringen (og skolearbeidet), kan han heller ikke glemme Voldemort, som han vet er på vei til å komme tilbake. I tillegg må han stri med Rita Slita, en utrolig plagsom tabloidjournalist. Ved slutten av skoleåret kommer de til den siste prøven, som er en labyrint full av farer. Innerst i labyrinten er pokalen som vinneren får. Harry og Fredrik kommer samtidig fram, og bestemmer seg for å ta pokalen sammen og dele seieren. Men pokalen viser seg å være en "flyttnøkkel", og plutselig befinner de to seg på en ukjent kirkegård sammen med Petter Pittelpytt og Voldemort, som enda ikke har fått noen utpreget menneskelig form. Pittelpytt dreper først Fredrik (på ordre fra Voldemort), og deretter blander han sammen et brygg (bl.a. bestående av Harrys blod og sin egen arm). Ved hjelp av Brygget gjenoppstår Voldemort som delvis menneske, delvis… noe annet. Dødseterne immiverer til kirkegården, og Voldemort kritiserer mange av dem for å være lite lojale og feige. Så skal han kvitte seg med Harry en gang for alle, og de duellerer. Harry avverger Voldemorts "Avada kadavra" (drepeformelen) med en enkelt "Exitarmus" (avvæpningsformelen), og tryllestavene deres blir forbundet på magisk vis. Skyggene av Voldemorts siste utførte drap kommer ut av staven hans, deriblant Harrys foreldre. Til slutt bryter Harry kontakten, og løper bort til pokalen han kom med, griper Fredriks døde kropp og kommer seg tilbake til Galtvort. Spenningen er ikke over enda. Det gjenstår å finne ut hvem som gjorde pokalen om til en flyttnøkkel. Det viser seg å være en lærer, Alastor Galøye Bister, eller snarere, en svindler som har kledd seg ut som ham. Denne svindleren er en av Voldemorts mest trofaste tjenere, Bart Kroek Jr., som også var den som slapp Harrys navn i Ildbegeret, under en fjerde skole, slik at han var garantert å komme med i Turneringen. Dessuten var det han som sendte opp Mørkets Merke under Rumpeldunk-VM, ikke farens husnisse. For øvrig har Kroek Jr. også rukket å drepe sin far. Ved bokas slutt er det meste ganske trist og depressivt. Harry lever, og han har nettopp slåss mot Voldemort i egen, gjenoppstått person og vunnet, men han har også nettopp vært vitne til en uskyldig gutts brutale død, og han vet at den grusomste trollmann noensinne har gjenvunnet gamle høyder. Humlesnurr tar Harrys fortelling alvorlig, og bringer nyheten videre til elevene ved Skolen. Dugong. Dugongen er den minste arten av sjøkuene. Et fullvoksent dyr er som regel under 3 meter. En nær slektning av dugongen var den nå utdødde Stellers sjøku. Leveområde. Dugongene fantes en gang i hele Stillehavet og Det indiske havet, men bestanden er gått kraftig ned. Det fins grupper på ti tusen dyr eller mer langs nordkysten av Australia fra Shark Bay til Moreton Bay, og i Torresstredet mellom Australia og Ny-Guinea. Det fantest trolig et stort antall dugonger ved kysten i Mosambik og Kenya før 1970, men bestanden her har nå minket. Det fins også en mindre gruppe ved Palau. I januar 2003 ble en dugong på 2 meter og 300 kg fanget utenfor Tanzania. Det var den første på 70 år Gaffel. a>en ofte ender i en klo (8). Den forreste kanten av seilet er festet til masten (4). En gaffel er et redskap med to eller flere lange tinder eller pigger til forskjellig bruk, vanligvis til å stikke og løfte med. Slike gafler er for eksempel spisegafler, forskjærgafler, ildgafler og høygafler, men også store gaffelredskaper til blant annet traktorer og trucker. Betegnelsen gaffel kan også brukes om andre gaffelformede verktøy og redskapsdeler, for eksempel stemmegaffel, sykkelgaffel og åregaffel. Gaffel betegner dessuten en lang stang som er utstyrt med en togreinet klo og løpende rigg, og som skal gripe om masten på en båt for å bære oppe et seil. Også kroken på gamle telefonapparater der en la fra seg telefonrøret, ble kalt gaffel. De fleste spisegafler er i dag laget av stål og har skaft og spisse, ofte buede tinder. Spisegafler kom ikke i vanlig bruk i Norge før på 1700-tallet. Tidligere spiste de fleste bare med hendene eller brukte skje og kniv. De fornemme kunne også ha to kniver, én til å skjære maten med og én til å løfte den fra tallerkenen til munnen. Spisegaffelens historie. Enkle gafler med to rette tinder er kjent fra Midtøsten på 900-tallet, der de ble brukt for å holde fast kjøttet mens en skar eller ristet av sausen. Skikken spredde seg snart til Det bysantinske riket, der gafler ble særlig populære blant adelen. Sølvgafler var vanlige, men rike familier brukte også gafler av gull med edelsteiner på skaftet. I 1077 ble Teodora, datteren til den bysantinske keiseren Costantino Ducas, gift med Domenico Selvo, sønnen til dogen av Republikken Venezia. Det var første gang europeere så noen spise med gafler, og de fleste likte ikke idéen. Pier Damiani, kardinal og biskop av Ostia, skrev at det var en krenkelse mot Gud å bruke gafler, siden menneskene hadde fått ti naturlige gafler da han skapte fingrene våre. For folk flest var gaffelen bare nok et tegn på Teodoras ekstremt luksuriøse livsstil. Hun hadde blant annet vanen å vaske seg i doggdråper som slaver hadde samlet inn, og hun ble så upopulær at nesten ingen ville ta seg av henne da hun ble dødssyk av tæring. Adelen i Italia erfarte snart at gafler var særlig praktiske til matretter med saus, og gafler ble i løpet av de neste tre hundre årene litt etter litt utbredt i hele Italia. Omkring 1600 var gafler kjent i de fleste delene av Europa, men det vakte likevel oppsikt blant reisende i Italia å se folk bruke gaffel der. I England var gafler sett på som italiensk jåleri, selv om kongene Henrik VII og VIII eide noen få gafler. Kirken var også sterkt imot gafler og prøvde å forby dem, blant annet fordi gafler var populære blant prostituerte som ønsket å holde hendene reine. Men bruken av gafler spredte seg. Flere steder var det vanlig å ha kjøttstykker i en stor bolle på bordet, og gafler sørget for at ingen skitne eller uvedkommende hender rørte maten. Først til å overta skikken etter Italia, var Spania. Flere gafler er funnet i vrakgods etter den spanske krigsflåten. Franskmennene begynte å bruke gafler på 1600-tallet. De bøyde også tindene svakt, slik at en kunne løfte opp maten omtrent som med en skje. Denne nye gaffelformen ble snart vanlig også i resten av Europa. England var det siste landet der gafler kom i vanlig bruk i Europa. Det skjedde på 1700-tallet. Gafler var forøvrig ikke vanlige i USA før etter den amerikanske borgerkrigen. Spisegafler og kniver var lenge personlige gjenstander på samme måte som tannbørster er nå. En måtte derfor ta med seg sin egen gaffel på reise, og det var også ventet at gjester på en bankett skulle ha med seg sitt eget personlige bestikk. Det var først på 1800-tallet at gafler ble rimelige nok, og rensligheten god nok, til at vertshus og etterhvert restauranter kunne utstyre alle gjestene med lånte gafler. Buekorps. Buekorps er en organisasjon for og av barn der eksersis, marsjering, idrett, turer og utflukter er vesentlige elementer og hvor offiserene er støtter for de unge soldatene. Buekorpsene styres av barna selv, gjennom rådet, som består av sjefen og offiserene. Rådet velges, av alle medlemmene på demokratisk vis i noen buekorps, i andre er det tradisjonen som råder og de velges av det forrige rådet. Buekorpsene er nøytrale når det gjelder politikk, religion og etnisk tilknytning. Historikk. Fellesutmarsj Markens og Mathismarkens Bataljoner Buekorps ble dannet på midten av 1800-tallet i mange byer, men i dag finnes de bare i Bergen. Alle andre steder er de forsvunnet. Det er vanlig å skille mellom lørdagskorps, de som tradisjonelt ekserserte på lørdagene, og søndagskorps som ekserserte på søndagene. Lørdagskorpsene var gutter fra bedrestilte familier, disse kunne få fri på lørdager. Søndagskorpsene bestod av gutter fra allmuen som jobbet på lørdagene. Skillene mellom rik og fattig er borte for lenge siden. En finner derfor barn fra alle samfunnsklasser i alle buekorpsene. Skiller som en gang var av samfunnsmessig art er i dag bare geografisk, men den geografiske tilknytningen er sterk og de er sitt strøks stolthet. Borgervæpningen slik den så ut i 1814 Buekorps er et kulturminne, en kulturtradisjon med rot i Borgervæpningen, som har overlevd i Bergen. Buekorpsene har beholdt Borgervæpningens soldater, offiserer og trommeslagere men nå er det kun en imitasjonslek. Borgervæpningen i Bergen har røtter tilbake til 1400–1500-tallet. Til sin eksersis ble den i 1599 forært Engen til mønstringsplass av Christian IV. Den hadde en dobbel oppgave: i fredstid skulle den være politi og i krigstid forsvare byen. Borgervæpningen har eksersis på Engen I 1646 var borgervæpningen inndelt i åtte kompanier og hvert kompani hadde tre såkalte korporalskaper. Den inndelingen svarte til Bergens 24 roder, en oppdeling byen fikk allerede i 1596. Tilholdsstedet var Corps de Garde, der hadde de utsikt over byen. Borgervæpningen var aldri noen elitestyrke med stor militær dyktighet. De ikke-militære oppgaver som å holde Vågen isfri om vinteren og brannvakt i en by av trehus var like viktige. På disse rundene var en av oppgavene å passe på at byens vektere var på sine plasser, ta hånd om fulle personer og å hjelpe til med ro og orden. Borgervæpningen ble samlet hver sommer til eksersis. Denne skal ha blitt holdt på Engen, på Aarstadsletten og på Sydneshaugen omtrent der Johanneskirken ligger i dag. Fellesaksjon til inntekt for flomofre Gutter, som hadde fedre i borgervæpningen, begynte å etterligne eksersisen i sin lek. I dag har Gamlekarene en lignende oppgave, overvåke at tradisjonen ikke blir brutt og å hjelpe til med det guttene ønsker. Hvilket eksisterende buekorps som er eldst er et hett diskusjonstema. Skutevikens Buekorps fant i 1928 en gammel fane med innskriften 1853 og hevder at de er eldst. En fane datert 1855 med navnet "Nøstets Kårdekorps" ble også funnet igjen i 1949, men dette korpset er for lengst forsvunnet. Dræggens Buekorps har skrevne kilder som daterer buekorpset til 1856. Stiftelsen av Dræggens gjorde at flere ønsket et buekorps og de neste årene ble mange stiftet. Hver gutteflokk hadde sine gater og allmenninger, og i hvert av disse strøkene ble korps stiftet. Det hevdes at terrengforholdene i Bergen var en av grunnene til at skille mellom de forskjellige strøkene var så sterkt. Buekorps har tradisjonelt vært forbeholdt gutter. I 1991 ble det første jentekorpset dannet. I 2005 var der tolv guttekorps, to jentekorps og ett blandingskorps med både gutter og jenter. 27 april 2008 ble Vågens Bataljon, det ene jentekorpset, nedlagt. Sesongen. Dræggens buekorps og kommandanten på Bergenhus festning Buekorpsenes er mest aktive om våren, og de er et vårtegn for bergenserne. Høsten brukes til å forberede neste sesong, og til valg, rekruttering og verving. Hvert korps prøver å få gutter og jenter til å begynne, og det er konkurranse om flest nybegynnere. Tradisjonelt er medlemmer i buekorps blitt rekruttert fra der de holdt til, hver bydel rekrutterte til «sitt» buekorps og strøksidentiteten var sterk. Men da folk begynte å flytte til nye bydeler, slik som Fyllingsdalen forsvant noe av rekrutteringsgrunnlaget og antall medlemmer i buekorpsene sank drastisk. Nå blir barna vervet på skoler, kjøpesentre og i kameratgjengen. Den første dagen i uniform om våren er spesiell, spørsmålet er, hvem er byens største buekorps. I noen bydeler er dette populært mens andre nok synes det blir mye bråk og tromming. Et problem er at noen buekorps har tilholdssted like ved Universitetet i Bergen og trommingen kan forstyrre en del studenter i lesingen. Kameratskap og fellesskap er viktigst, og noen korps har egne hytter der medlemmene overnatter med offiserer som ansvarlige. Idrett har en stor plass og buekorps har idrettsdager der barna konkurrerer i friidrett og bueskyting. Det kåres bare vinner, andre- og tredjeplass for i buekorps er det viktigste å være med. Det holdes også egne fotballturneringer. Korpsene er inndelt i pelotonger og turneringene er mellom dem. Det hender også at offiserer spiller mot gamlekarene. De fleste buekorpsene samarbeider også med et par andre korps, så det dannes allianser. Det er vanlig å ha en idrettsdag sammen med samarbeidspartene i alliansen hvor en konkurrerer om å bli beste buekorps. Noen ganger arrangeres turneringer for alle buekorpsene. Ett buekorps disponerer et større område utenfor Bergen sentrum med flere hytter og fotballbane, der er det mulig å holde slike turneringer. Dette er med på å styrke samholdet mellom barn fra ulike deler av byen. Den største dagen i sesongen er stiftelsesdagen. I noen bydeler er det nesten som bydelens nasjonaldag og det flagges fra alle hus. Alle buekorpsene har sine tradisjoner når de skal feire stiftelsesdagen. Det er vanlig å hedre stifterne av korpset med blomster, kranser og/eller taler. Noen korps har faste steder i bydelen hvor stifterne bodde og de stopper ved huset og holder taler. Dette skjer også 17. mai. På ettermiddagen stiller korpset i galla og møtes av gamlekarene. Noen buekorps har egne musikkkorps med gamlekarer og egne marsjer. 17. mai stiller alle buekorpsene i Flaggtoget (barnetoget) som er en av to prosesjoner som går parallelt. Sesongen avsluttes med en landtursdag, og med utdeling av pokaler til de som er best i idrett og buekorpsaktiviteter. Denne dagen utdeles også hederstegn, medaljer og ordener. Buekorpsordener henger høyt og det er regnet for en stor ære å motta en orden. En del buekorps har lengre turer etter at sesongen er over. Turene går til andre norske byer og til andre land. En av de lengste turene har vært til Seattle der Nordnæs Bataillon deltok i en parade for noen år siden. Buekorpsenes Dag. Buekorpsenes Dag er en feiring av buekorpsbevegelsen. Dagen avholdes vært fjerde år og kan betegnes som et slags "Buekorps OL". Her kåres beste fanebærer og trommeslager. Det er også en dag da alle buekorpsene marsjerer sammen gjennom Bergen sentrum sammen med gamlekarer som bærer korpsenes gamle faner. Første forsøk på å arrangere en slik dag var i 1937 da Løvstakkens Jægerkorps sammenkalte til et møte på Hotel City med tanken om å danne en organisasjon og forsøke å arrangere en «guttekorpsenes dag» samt andre arrangement som kunne være korpsene til økonomisk støtte. Et forsøk på å lage en slik dag ble gjort igjen i 1946 men var da ikke særlig vellykket. Men til Bergens 900-årsjubileum i 1970 ble tanken igjen lansert og siden har dagen vært avholdet hvert fjerde år. Dagen administreres av "sjefsrådet" som er satt sammen av sjefene i byens buekorps. De bruker å oppnevne en hovedkomité som består av noen aktive og noen eldre buekorpsgutter for å få hjelp til å gjennomføre dagen. Slagerkonkurransen på Buekorpsenes dag. I 1970 hadde hvert korps tre slagere hver, og alle disse tre fra vinnerkorpset ble dermed regnet som vinnerne i 1970. Fra 1974 måtte hvert korps velge én slager hver, og én slager ble dermed regnet som beste slager – og kan smykke seg med tittelen «verdensmester i tromming». Buekorps under marsj. Godt å få hjelp på en lang marsjdag Fremst kommer "sjefen" med en "adjutant" ved sin side. Valg av sjef varierer litt fra korps til korps. Mest demokratisk er Dræggens, der guttene velger sjef på landtursdagen, hos andre velges sjefen av rådet som består av offiserene. Bak sjefen finner vi "fanebæreren" med fanen. Han er assistert av "fanegarden" under marsj. I lørdagskorpsene er det fire eller fem i fanegarden, i andre korps kan antallet variere. Så kommer de to første "pelotongene" som utgjør første "kompani", "slagerne" og de to siste pelotongene som er andre kompani. Pelotongene ledes av en "offiser", i lørdagskorpsene og noen søndagskorps kalles de "løytnant", i de andre korpsene "sideoffiser". Lederen for den fremste pelotongen i hvert kompani kalles "1. og 2. kompanisjef". Disse går vanligvis på buekorpsets venstre side utenfor sin pelotong. Slagergjengen ledes av "tamburmajoren". Offiserene har hjelp av "troppssjefen", som går foran hver pelotong, og "halvtroppen", som går midt inne i pelotongen. Hvert kompani har to "sistesoldater". Slagerne har en "oppslager". Alle disse regnes som underoffiserer og velges av rådet. De menige og underoffiserene bærer buer (armbrøster) eller rifler, og offiserene har sabler. Noen korps har også en bajonettropp, hellebard- eller øksebærere og hornblåsere. Slagerne, tamburmajor og oppslager har trommer. Noen korps har en stokkebærer som går foran slagerne. Fremtiden. Fil:Raevediltar.jpg|thumb|upright|En rævadilter (en som er for ung til å gå i buekorpset).Brukt med tillatelse fra Buekorps har hatt varierende oppslutning siden de første ble etablert for rundt 150 år siden. De fleste korps var store i 1930- og 1940-årene, da kunne de ha rundt 200 soldater. Under andre verdenskrig var det nesten ingen buekorpsaktiviteter. De ble sett på som norske og nasjonalistiske av tyskerne. Mange buekorpsgutter deltok i motstandskamp og flere korps har minnesmerker over falne medlemmer. Etter krigen var buekorpsene tilbake og de var på sitt største. Problemet ble nå å få tak i effekter og uniformer til det store antallet soldater. Senere opplevde buekorpsene en nedgangstid på 1960- og 1970-tallet da byen vokste ut i drabantbyene og de nye bydelene. Dette gjorde at en del korps ble nedlagt. I 1980- og 1990-årene har buekorpsene hatt litt oppsving, mens en de siste årene igjen har slitt med verving og rekruttering. I 2005 var der ca. 600 gutter og jenter i buekorpsene. Det største korpset var Nordnæs med ca. 120 innmeldte. I 2003 kunne Skutevikens Buekorps feire sitt 150 års jubileum. De neste årene kunne flere buekorps feire 150 års jubileum, først Dræggens i 2006, fulgt av Fjeldets, Nygards og Sandvikens i 2007 og Nordnæs i 2008. Bergen. Siden 1850-årene kan det ha vært mer en 200 forskjellige buekorps. Ikke alle datoer for stiftelse og nedlegging er kjent. Jekaterinburg. Statue av Jakov Sverdlov ved et av byens teatre Jekaterinburgs ufullendte TV-tårn i bakgrunnen Palasset til guvernøren i Sverdlovsk oblast Jekaterinburg (russisk: Екатеринбург) er Russlands 4. største by, og er det administrative senteret i Sverdlovsk oblast. Mellom 1924 og 1991 het byen Sverdlovsk (russisk: Свердло́вск), etter bolsjeviklederen Jakov Sverdlov. Byen ligger på østsiden av Uralfjellene, og er det viktigste industrielle og kulturelle senteret i Ural føderale distrikt. Innbyggertall: 1 350 136 (folketelling 2010),1 293 537 (folketelling 2002), 1 364 621 (folketelling 1989). Historie. Byen ble grunnlagt i 1721 av Vasilij Tatisjtsjev og oppkalt etter St. Katarina, navnesøster til tsar Peter den stores hustru, keiserinne Katarina I (Jekaterina). Den offisielle grunnleggelsesdagen for byen er imidlertid 18. november 1723. Like etter den russiske revolusjon, 17. juli 1918, ble tsar Nikolai II, hans hustru, tsarina Alexandra og deres fem barn (Olga, Tatjana, Maria, Anastasia og tsarevitsj Aleksej) henrettet av bolsjevikene i Ipatievhuset i byen. I 1977 ble Ipatievhuset revet etter ordre fra Boris Jeltsin. Jeltsin var født i Jekaterinburg og ble senere Russlands første president. På 1920-tallet ble Jekaterinburg et stort industrielt senter i Russland. Det var på denne tiden at den kjente Uralmasj ble bygget og ble den største fabrikken for tungt maskineri i Europa. Under andre verdenskrig ble mange av regjeringens tekniske institusjoner og hele fabrikker flyttet til Jekaterinburg, bort fra de krigsutsatte områdene rundt Moskva. Mange av virksomhetene forble i Jekaterinburg også etter krigens slutt. På 1960-tallet, under Khrusjtsjovs regjering, ble mange identiske femetasjers boligblokker bygget over hele byen. De fleste av dem står fremdeles i Kirovskij, Tsjkalovskij og andre boligområder i Jekaterinburg. I april og mai 1979 var det et utbrudd av miltbrann i Jekaterinburg (da kalt Sverdlovsk). Ifølge de sovjetiske styresmaktene skyldtes dette inntak av infisert kjøtt. Amerikanske institusjoner mener imidlertid at utbruddet skyldtes utslipp av sporer som følge av et uhell ved et militært mikrobiologisk anlegg. Dr. Kanatjan Alibekovs fortelling om miltbrannlekkasjen i Sverdlovsk i boken "Biohazard" stemmer med de amerikanske institusjonenes syn. I 1994 konkluderte et team av uavhengige amerikanske forskere under ledelse av Matthew Meselson, etter å ha undersøkt en rekke kilder, at det var sikkert at sykdommen var et resultat av et miltbrannutslipp fra militæranlegget Sverdlovsk-19. Geografi og klima. Jekaterinburg ligger i Russlands asiatiske del, 1667 km øst for Moskva, på østsiden av Uralfjellene, ved elva Iset. Den er omringet av skoger, hovedsakelig taiga, og små innsjøer. Vinteren varer i rundt 5 måneder – fra november til midten av april, og temperaturen kan falle helt ned til minus 40 °C. Sommeren i Ural er kort og varer i snitt 65-70 dager med en gjennomsnittstemperatur på 20 °C. Sommersnø er ikke uvanlig. På grunn av byens beliggenhet og skiftende vinder er været svært ustabilt fra dag til dag og fra år til år. Næringsliv. Jekaterinburg er nest etter Moskva Russlands viktigste industrimetropol. Allerede fra tidlig på 1700-tallet fantes det virksomhet innen metallindustri i byen. Industrialiseringen ble intensivert på 1930-tallet. Ved siden av maskinbygging er metallbearbeiding og -smelting, næringsmiddelproduksjon, treforedling og kjemisk industri representert. Med over 40 bedrifter utgjør også rustningsindustrien et tyngdepunkt. Jekaterinburg er også et sentrum for det russiske bank- og finansvesen. Transport. Jekaterinburg er et viktig jernbaneknutepunkt på den transsibirske jernbanen, med linjer ut til alle deler av Ural og Russland for øvrig. Viktige hovedveier fører blant annet til byene Tjumen, Omsk og Tsjeljabinsk. Etter hvert som økonomien vokste seg sterkere etter nedgangen på 1990-tallet, har flere europeiske flyselskaper startet eller gjenopptatt flyvninger til byens Koltsovo internasjonale lufthavn (SVX). Blant disse er Lufthansa, British Midland, Malev, Austrian Airlines og Czech Airlines. Det er også en annen, mindre lufthavn i byen, Jekaterinburg Aramil lufthavn. Jekaterinburgs offentlige transportnettverk inkluderer Jekaterinburg Metro som ble åpnet i 1991. Byen har også 29 trikkelinjer, samt et nettverk av busser og trolleybusser. Utdanning. Urals gren av det Russiske vitenskapsakademi () og et stort antall vitenskapelige forskningsinstitutter og -virksomheter ligger i Jekaterinburg. Med sine 16 statlige universiteter og utdanningsakademier, og flere private institusjoner for høyere utdanning, blir Jekaterinburg betraktet som det ledende senteret for utdanning og forskning i Ural. Kultur. Byen har dusinvis med biblioteker, herunder V. G. Belinskij vitenskapelige bibliotek, det største offentlige biblioteket i Ural. Jekaterinburg er berømt for sine teatre, som omfatter noen meget populære teaterselskaper: "Jekaterinburg akademiske ballett- og operaselskap", "Sverdlovsk akademiske teater for musikalsk komedie", et legendarisk selskap kjent i Russland og tidligere sovjetrepublikker som "Sverdlovskaja muzkomedija" (russisk: Свердловская музкомедия), "Jekaterinburg akademiske dramatiske teater", "Jekaterinburg teater for unge tilskuere", "Volkhonka", et populært kammerteater, og "Koljadateateret", kammerteater grunnlagt av den russiske dramatikeren, produsenten og skuespilleren Nikolaj Koljada. Jekaterinburg er også hjemby for flere berømte samtidsdans-ensembler: "Kipling", "Provinsielle danser" og "Tantstrest". Flere kjente russiske rockeband, så som Tsjajf, Nautilus Pompilius og Agata Kristi ble opprinnelig dannet i Jekaterinburg. "Ural Rock" blir ofte betraktet som en særegen variant av rock, og Jekaterinburg og St. Petersburg betraktes som de største sentrene for rock i Russland. Noen berømte operasangere – Boris Sjtokolov, Jurij Guljajev, Vera Bajeva – tok sin musikkutdannelse ved "Urals statlige konservatorium". Jekaterinburgs Ural Filharmoniske orkester (nåværende dirigent – Dmitrij Liss) er også meget populær i Russland og i Europa. "Ural akademiske folkekor" er et berømt ensemble for folkesang og -dans. Jekaterinburg har over 30 museer, hvor iblant flere museer for mineraler og juveler fra Ural, noen kunstgallerier, en av de største samlingene av Kaslistøpninger – en tradisjonell type støpejernsskulptur i Ural, det berømte "Sjigirskaja Kladovaja" (russisk: Шигирская кладовая) – Sjigir-samlingen, som omfatter den eldste treskulpturen i verden – Sjigiridolet, som ble funnet ved Nevjansk og som antas å være rundt 9000 år gammelt). Jekaterinburg har også en egen bygning som huser Jekaterinburg sirkus. Severdigheter. Byens mest kjente historiske severdighet er «Blodskirken», som ble reist på stedet hvor tsarfamilien ble henrettet i 1918. Byen er blitt et valfartssted for tilhengere av det russiske tsardømmet. Det finnes også arkitektonisk verdifulle katedraler i byen. Noen katedraler i russisk stil, hvorav den mest kjente er Svjato-Vosnesenskijkatedralen fra 1800-tallet, såvel som det såkalte Fjellkanselliet fra 1739. I en forstad ligger Hellige Trefoldighets-katedralen, hvor Grigorij Rasputin engang var munk. Bybildet preges av et diversifisert arkitektonisk landskap. I stilen til den sosialistiske klassisme finnes det vakre rådhuset, universitetet og flere institutter. Sirkusbygningen fra 1980-tallet og den praktfulle operaen fra begynnelsen av 1900-tallet er bare noen utsnitt fra det betydelige arkitektoniske mangfold av bygninger i byen. Blant landemerkene er det ufullendte TV-tårnet, som er et av de høyeste ufullendte bygninger i verden. Kjente innbyggere. De følgende menneskene er enten født i Jekaterinburg eller ble kjent mens de bodde i byen. Surrey. "Denne artikkelen handler om grevskapet Surrey i England. For informasjon om andre steder med samme navn, se Surrey (andre betydninger)." Surrey er et grevskap i det sørøstlige England. Det regnes som et av "Home Counties", og grenser mot Hampshire, Berkshire, Greater London, Kent, East Sussex og West Sussex. Tidligere var administrasjonssenteret Guildford, som er katedralby og hjemby for Universitetet i Surrey. Det ble så flyttet til Kingston, som på grunn av en grenseendring ikke lenger ligger i Surrey. Det er derfor planer om å flytte administrasjonen til Woking. På grunn av nærheten til London er mange av de som bor i landsbyene i Surrey pendlere, befolkningstettheten er høyere enn i nabogravskapene og normalinntekten ligger noe over landsgjennomsnittet. Mye av Surrey er i et område som kalles «Det grønne beltet», og det er derfor anlagt en rekke gangveier, veier for hestetrafikk, allmenninger og private områder med fri ferdsel for publikum. Dette har ført til at Surrey tilbyr mange landlige fritidsaktiviteter, og at det er svært mange hester i grevskapet. Det høyeste punktet er Leith Hill ved Dorking, omkring 295 moh. Historie. Navnet Surrey kommer fra gammelengelsk "suther-ge", som betyr «sørlig distrikt». Den eldste bevarte kilde som nevner det er fra 722; det blir da stavet "Suthrige". Inntil 1889 tilhørte Lambeth, Southwark og Wandsworth Surrey; det året ble de i stedet bydeler tilhørende London. Flere deler av grevskapet ble overført i 1965, da til Stor-London, mens Spelthorne ble overført til Surrey fra Middlesex. Den siste større endringen kom i 1974 da området rundt London Gatwick lufthavn ble overført til West Sussex. To fylker i USA er oppkalt etter grevskapet Surrey; i 1652 ble Surry County opprettet i Virginia og i 1771 Surry County i Nord-Carolina. Queen. Queen er et britisk rockeband, hvis storhetstid var på 70- og 80-tallet. Bandet er spesielt kjent for klassiske rockesanger, spesielt hitene «We Are the Champions», «We Will Rock You» og «Bohemian Rhapsody». Sistnevnte ble utgitt i 1975, og promotert som tidenes første musikkvideo. Den ble også gjenutgitt til lydsporet til filmen "Wayne's World". Queen er viden kjent som pionerer innen tungmetall, glam-rock og stadion-rock. De har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og fikk i 2001 en plass på Rock and Roll Hall of Fame. Queen har solgt over 300 millioner plater verden over, som gjør dem til det tredje mestselgende bandet i verden. De har i tillegg blitt tildelt sju Ivor Novello-priser. Opphav. Queen kan spores tilbake til 1968, da gitaristen Brian May og trommeslageren Roger Taylor var medlemmer av trioen Smile. Etter at gruppas bassist og frontfigur Tim Staffell sluttet våren 1970, fikk de med seg vokalisten Freddie Mercury i april 1970 og dannet Queen. I 1971 kompletterte John Deacon besetningen som bassgitarist da han fant en annonse om et band som trengte bassist. Medlemmer. De fleste av Queens album hadde minst én sang skrevet av hvert medlem, og selv om Mercury skrev mange av gruppas hits, var han overhodet ikke dominerende som låtskriver; alle anså hverandre som kreativt likeverdige, og den litt stille bassisten John Deacon skrev en av deres største hits, «Another One Bites the Dust». I senere år ble det vanlig at to, tre eller alle fire samarbeidet på sanger, og etter uoverensstemmelser over hvem som fikk æren for disse sangene, ble de enige om å bare sette «Queen» som låtskriver istedet for det enkelte medlem (fra plata "The Miracle" og videre). 1968–1970. Brian May og Roger Taylor spilte i et band kalt "Smile" med bassist/vokalist Tim Staffell. Freddie var Tims romkamerat på Ealing Arts College, og fulgte med på "Smile"s øvelser og konserter. På den tiden var Freddie vokalist i andre band, som "Wreckage" og "Ibex". Likevel var han ivrig til å meddele sine ideer angående i hvilken retning "Smile" burde ta. Etter hvert fant Tim Staffell ut at "Smile" ikke gikk noen vei, og bestemte seg for å bli med i et band kalt "Humpy Bong". Freddie var rask til å steppe inn for Tim, og de begynte å lete etter en bassist. En av de første var Barry Mitchell. Det var ikke før i 1971 at de fant John Deacon og begynte å øve til sin første plate, "Queen". 70-tallet. I 1973 utga Queen sin første plate, oppkalt etter bandet. Den fikk ikke så mye oppmerksomhet, men ga dem en radiohit, «Keep Yourself Alive». Siden har den blitt ansett som en sterk førsteplate. I 1974 ble to album utgitt, først Queen II med hiten «Seven Seas of Rhye». Plata var veldig eksperimentell, så den fikk lite oppmerksomhet, men den kom inn på hitlistene i Storbritannia. Gruppen var oppvarmingsband for Mott the Hoople, og Queen måtte bryte turneen i USA fordi May ble syk. Senere samme år ble "Sheer Heart Attack" utgitt. Plata ble veldig populær i Storbritannia og Europa, og solgte til gull i USA. Den er overraskende bra sammensatt, og inneholder alt fra ballmusikk til tungmetall, som «Stone Cold Crazy» (en sang Metallica senere vant en Grammy for) og «Now I'm Here» (meget populær live-sang), ballader («Lily of the Valley»), ragtime («Bring Back That Leroy Brown»), og til og med karibisk («Misfire»). Platas mest populære låt var «Killer Queen», som kom til topp ti i Storbritannia og ble nummer 11 i USA. Om "Sheer Heart Attack" var populær, er det lite i forhold til 1975-plata "A Night at the Opera". Mange regner den som Queens beste noensinne (enkelte kaller den Queens "Led Zeppelin IV"). Plata inkluderte flere store hits, ikke minst den ekstremt populære klassikeren «Bohemian Rhapsody». «Bohemian Rhapsody» regjerte på førsteplassen på britiske hitlister i ni uker, og slo dermed rekorden til Paul Ankas «Diana». I USA kom den til niende plass, og da den ble gjenutgitt i sammenheng med filmen "Wayne's World", kom den enda en gang på førsteplass i Storbritannia, og nådde andreplassen i USA. Plata inneholdt også «You're My Best Friend» (som nådde fjortendeplass i USA), en slags popsang av en type Queen aldri hadde laget før. «I'm in Love With My Car» er en pur hardrock-låt skrevet av trommis Roger Taylor, og blir nå brukt i reklamer for Jaguar. Plata var kjempepopulær i Storbritannia, og solgte til trippel platina i USA. Den neste plata toppet ikke "A Night at the Opera"s salgstall, men var en slags søsterplate til den: "A Day at the Races". Motivet på plateomslaget var nesten likt "Opera"s, men fargene var inverterte. Det var også planlagt å utgi de to sammen i en pakke, men de planene ble det dessverre ikke noe av. De mest populære sangene fra denne plata var «Somebody to Love» og «Tie Your Mother Down». Førstnevnte var en utrolig rockeballade, der hundre versjoner av Freddie Mercurys vokaler ble lagt oppå hverandre for å etterligne et gospelkor. Sangen nådde ellevteplass i USA og andreplass i Storbritannia. «Tie Your Mother Down» var en typisk hardrockssang med et meget gjenkjennelig gitarriff som også viste frem Queens humoristiske sans. I 1977 ble "News of the World" gitt ut, et album som fikk endel kritikk i begynnelsen, men har blitt anerkjent i ettertid. Låtene på denne plata var skreddersydde for å bli fremført live (og hadde dermed stor effekt); de enorme hitene «We Will Rock You» og «We Are the Champions» var begge på denne plata, og det samme var nesten-punklåta «Sheer Heart Attack» (som ikke må blandes med plata som kom ut tre år tidligere). Denne sangen var muligens en inspirasjonskilde for Queens of the Stone Ages «Feelgood Hit of the Summer» som har et veldig liktlåtende gitarriff. I 1978 kom "Jazz" ut, ei plate som hadde hitsinglene «Fat Bottomed Girls» og «Bicycle Race». Plateomslaget var inspirert av et maleri av Berlinmuren. Andre viktige låter på plata var «Dead on Time», «Let Me Entertain You», Don't Stop Me Now og «Mustapha» av Freddie, som hadde en veldig arabisk feel kombinert med heftige gitarriff. Imidlertid var fansens respons til "Jazz" lunken, og Queen solgte dårligere enn vanlig, så bandet bestemte seg for å ta «fri» i 1979, og istedet fokusere på ei ny plate som skulle komme i 1980. 80-tallet. Queen begynte 80-tallet med den store suksessplata "The Game", som skulle vise seg å bli den mestselgende plata deres (utenom "Greatest Hits"). Plata inneholdt singelen «Crazy Little Thing Called Love», samt den enorme hiten «Another One Bites the Dust», en singel som ble utgitt i 1981 etter at Michael Jackson foreslo at den ville bli en stor hit. Sangen kombinerte Queens sans for rock med en funky minimalisme som resulterte i en diskofisert rockeklassiker. Den holdt førsteplassen i USA i fire uker, og solgte til firedobbel platina i USA. Plata inneholdt også to av Queens største ballader, «Play the Game» og fan-favoritten «Save Me». Begge ble hits i Storbritannia, og er godt husket av rockfans i USA. I 1980 kom soundtracken til filmen Flash Gordon. Plata solgte dårlig, men viste fram Queen i et litt annet lys. I 1981 samarbeidet Queen med David Bowie på singelen «Under Pressure». Singelen kom på førsteplass i Storbritannia, og er en favoritt hos både Queens og Bowies fans. Dette var også året for Queens "Greatest Hits", som satte lyset på hits i første del av Queens karriere. Responsen til «Another One Bites the Dust» var overveldende, så Queen bestemte seg for å lage ei hel plate med disko- og funkinspirerte låter. Resultat, som kom i 1982, var plata "Hot Space", ei plate som – rettferdig eller ikke – blir ansett av kritikere og fans som Queens dårligste. Plata var spesielt skuffende for hardrockfansen som hadde fulgt dem fra gjennombruddet på 70-tallet. Platas eneste virkelige høydepunkt var «Under Pressure», fulgt av «Body Language», en singel som bare fikk oppmerksomhet i USA, og nådde en overraskende ellevteplass der. I 1984 ble hullet mellom rock og pop fylt med plata "The Works", som inneholdt radioens forkjemper nummer én, «Radio Ga Ga», popsangen «I Want to Break Free» (en sang som ble sangen til den undertrykte venstre-vingen i Brasil, og senere en del av Coca-Colas reklamekampanje «C2»), og hardrockfavorittene «Hammer to Fall» (en kommentar til Den kalde krigen) og «Tear It Up». Til tross for disse sangene solgte ikke plata så bra, noe som førte til spenning i bandet, som igjen førte til at medlemmene i Queen for en tid gikk hver sin vei med soloprosjekter. Så kom 1985 og veldedighetskonserten Live Aid der Queen ble spurt om å opptre. Queen stjal showet fullstendig med sine energiske sanger og evne til å live opp publikummet. Gjenopplivet av responsen fra Live Aid og økende platesalg, avsluttet Queen 1985 med singelen «One Vision», en gitarbasert sang som ble kreditert alle fire medlemmene i Queen, noe som var uvanlig i denne perioden. Sangen ble brukt i filmen «Iron Eagle». Tidlig i 1986 spilte de inn plata «A Kind of Magic», inspirert av Russell Mulcahys film fra samme år, Highlander. Plata var veldig suksessfull, og hadde en rekke hits, foruten tittellåta, «Who Wants to Live Forever» og «Friends Will Be Friends». Det sies at Freddie utviklet AIDS samme år. Senere samme år gikk Queen på en turné som toppet seg på Wembley stadion i London. Under konserten kom Freddie med følgende ord: «You know something? There's been a lot of rumours lately, about a certain band called Queen. The rumours are that we're going to split up, what do you think»? Publikum roper «NO», og Freddie peker på rumpa si og sier: «They're talking from here! My apologies, but I say what I want. You can forget those rumours, we're going to stay together until we fucking we'll die, I assure you». På denne turneen opptrådte hele Queen sammen for siste gang. De kunne ikke booke Wembley en tredje kveld, for det var booket allerede, men de klarte å få tak på Knebworth Park. Billettene ble utsolgt innen to timer, og over 120 000 fans samlet seg i parken for å se Queen live en siste gang. Etter å ha drevet med soloprosjekter på hver sin kant gjennom 1988 (blant annet Freddies samarbeid med Montserrat Caballé, «Barcelona»), ga Queen ut "The Miracle" i 1989. Plata fortsatte i retningen bestemt av "A Kind of Magic" med en «polert» pop-rock-lyd og hits som «The Invisible Man», «The Miracle» og «Breakthru». 90-tallet. I 1991 begynte rykter å spre seg om at Freddie hadde AIDS. Selv tabloidblader over hele verden hadde nyheter om dette. Mercury nektet, men siden både han og de andre bandmedlemmene visste sannheten, bestemte de seg for å sette forskjellene og konfliktene sine til side og lage éi plate til. Resultatet var "Innuendo". Høydepunkter i plata var tittellåta, til minne om Led Zeppelins «Kashmir», hardrocksangen «Headlong», I'm Going Slightly Mad, og sangene som man kanskje kan tillate seg å si virker framsynte, «The Show Must Go On» og «These Are the Days of Our Lives». 23. november 1991 innrømte Freddie i en uttalelse forberedt fra dødsleiet at han hadde AIDS. Mindre enn ett døgn etter uttalelsen døde Mercury, 45 år gammel. Han hadde en privat begravelse, holdt i samband med familiens zoroastriske tro. Den 20. april 1992 ble Freddie Mercurys minnekonsert holdt på Wembley stadion. Inntektene gikk til kampen mot AIDS, og musikere som Annie Lennox, Roger Daltrey, Guns N' Roses, Def Leppard, Zucchero, David Bowie, George Michael, Steve Vai, Elton John, Metallica og Liza Minnelli opptrådte sammen med de gjenværende medlemmene av Queen. Queen ble aldri oppløst, selv om deres siste plate med nye sanger, "Made in Heaven", ble utgitt i 1995, laget av studioinnspillinger fra før Freddie døde og noe materiale fra tidligere plater. Bandet opptrer fortsatt fra tid til annen, men uten bassist John Deacon (hvis få offentlige opptredener er for å helle kaldt over en «gjenforening» av Queen), noe som gir prosjekter av «Queen & …» med forskjellige gjesteartister. Et hyllestalbum kom i 1997, kalt "Dragon Attack" etter en av Queens tidligere sanger, med blant andre James LaBrie, Glenn Hughes, Lemmy Kilmister og Jeff Scott Soto. 2000-tallet. I slutten av 2004 ble det kunngjort at Queen skulle gjenforenes og gå på turné i 2005, med Paul Rodgers (grunnlegger og vokalist i bandene Free, Bad Company og The Firm) i Freddie Mercurys sted. Paul Rodgers tok imidlertid ikke Mercurys plass i bandet, men var «gjesteartist». Turneen «2005 Queen + Paul Rodgers» gikk gjennom Spania, Italia, Nederland, Belgia, Tyskland, England, Sveits, Østerrike, Tsjekkia og Sverige, og inneholdt både klassiske Queen-låter og noen nye sanger av Paul Rodgers. Innflytelse på moderne musikk. Queen er kjent for nyskapende effekter, ekstravagante show og til tider overdrevne kostymer. Queen blir kreditert av artister og band som DC, Iron Maiden, Judas Priest, Dream Theater, Guns N' Roses, Kurt Cobain, U2, Def Leppard, Yngwie Malmsteen, Trent Reznor, Extreme, Helloween, Meat Loaf, Queensrÿche, George Michael, Keane, The Killers, My Chemical Romance, Journey, Franz Ferdinand, Metallica, Robbie Williams, The Smashing Pumpkins, Anthrax, Foo Fighters, Radiohead, Kansas, Muse, Manic Street Preachers, Green Day, Mika, Axl Rose, Lady Gaga, Katie Melua, Katy Perry og The Darkness for å ha påvirket musikken deres. Digitalalderen. Under Brian Mays og Roger Taylors overvåking har et par plater ("A Night at the Opera" og "The Game") blitt remikset slik at de får DTS surround-lyd på lyd-DVD. Det samme har skjedd med de to "Greatest Video Hits", samt at de har utgitt DVD-en "Live at Wembley '86". Brian May har sagt at han har lyst til å se all Queens musikk remikset en dag, siden det er nærmere det Queen så for seg da de begynte. Queen planlegger nå utgivelser fra flere konserter, minst én ny videosamling, og resten av platene som lyd-DVD-er. Taylor og May er i stadig kontakt med fans, samlere og industrieksperter for å finne ut hvor etterspørselen ligger for fremtidige utgivelser, og hvilken vei ny teknologi tar. Queen live. Queens live-opptredener var banebrytende, de hadde massive lysrigger, brukte pyroteknikk og andre spesialeffekter for å gjøre showene deres virkelig engasjerende. Sammen med et annet populært band, KISS, forandret de livekonserter for alltid, fra de rolige konsertene som hadde dominert siden The Beatles' tid, da de som opptrådte bare stod der og spilte instrumentene sine. Energien opptredene deres hadde, spenningen, entusiasmen og adrenalinet Freddie Mercury hadde i stemmen, var så naturlig og ekte at publikummet nesten alltid ble med og sang. Mercury elsket publikum, og fant inspirasjon i dem, noe mange, blant andre Kurt Cobain (i sitt selvmordsbrev), har uttrykt glede over. Fra «News of the World» i 1977 skrev Queen sanger med målet å involvere publikum, som «We Will Rock You» og «We Are the Champions», og gjorde så noen sanger, som «Radio Ga Ga», hadde klapping. Dette resulterte i et nesten magisk øyeblikk under Live Aid da nesten 100 000 mennesker på Wembley klappet hendene sine sammen over hodet samtidig, til «Radio Ga Ga». Queen var på mange populære turneer, med merkverdige show (som Live Aid-konserten) holdt på Wembley Stadium i England, og Rock in Rio-festivalen i Brasil, selv om gruppas siste turné, i samband med plata «A Kind of Magic», ikke fikk noe overskudd. Wembley-konserten i 1986, en del av Storbritannia-turneen, tiltrakk seg 150 000 mennesker fordelt på to kvelder. Ironisk nok møtte bandmedlemmene hverandre nesten ikke i det hele tatt de neste tre åra, år da Freddie Mercury jobbet solo og Roger Taylor jobbet med The Cross. Det er ukjent om Freddie Mercury visste at han hadde AIDS på denne tiden. Kjente sanger. Statue av Freddie Mercury i Montreux Queen på film. Queen stod for soundtracken til filmene "Flash Gordon" (album: samme navn) og "Highlander" (album: A Kind of Magic. Originalfilmen regissert av Russell Malcahy). Flere andre filmer bruker sangene deres, blant andre "Iron Eagle", "Wayne's World", "Small Soldiers", "Super Size Me", "A Knight's Tale", "The Girl Next Door" og "Shaun of the Dead". Sangen «Bohemian Rhapsody» ble gjenutgitt etter at den var inkludert i filmen "Waynes's World", noe som hjalp til at den igjen toppet hitlistene i USA. Queen som musikal. I 2002 åpnet en musikal basert på Queens sanger, kalt "We Will Rock You", på Dominion Theatre i West End, London. Musikalen var skrevet av den britiske komikeren og forfatteren Ben Elton i samarbeid med Brian May og Roger Taylor. Den har senere blitt fremført i Barcelona, Melbourne, Köln og Las Vegas Musikalen hadde premiere i Norge, på Folketeateret i januar 2011. Denne musikalen kom samtidig med dronning Elisabeth II av Storbritannias gulljubileum. Som del av jubileumsfeiringene fremførte Brian May en gitarsolo av Storbritannias nasjonalsang God Save the Queen, slik den er på plata "A Night at the Opera", fra taket på Buckingham Palace. Konsert i Norge. Queen i Drammenshallen12. april 1982. Konserten åpnet med «Flash Gordon», og ble avsluttet med «We will rock you» og «We are the champions». «Under Pressure» ble også spilt. Bohol. Bohol "(tidligere Bool)" er en øy i landsdelen Visayas på Filippinene. Bohol er samtidig en provins; provinshovedstaden er Tagbilaran City. Provinsen Bohol, opprettet den 10. mars 1917, består av øya Bohol (3 865 km²) og noen omliggende mindre øyer. Panglao er den eneste andre øya av noen størrelse (90 km²), de øvrige er svært små. Bohol, Filippinenes 10. største øy, ligger mellom øyene Cebu i nord, Negros og Siquijor i vest, Leyte i øst, og Mindanao og Camiguin i sør. Språket på Bohol er cebuano; den lokale dialektvarianten kalles boholano. Navnet Bohol. Magellan-ekspedisjonens kronikør Pigafetta skriver at skipet "La Victoria" proviantere på øya. Øyboerne ledet sjøfolkene til et ferskvannsoppkomme (cebuano: "boho"). Stedet var etter alt å dømme det som nå heter Bo-ol, og nå er en seksjon ("barangay") i Tagbilaran City. En annen hypotese om navnet, fremlagt i dr. Lumin B. Tirols doktorarbeid ved Santo Tomas-universitetet i Manila, er at det kommer fra det boholanske navnet ("Bo'ol") på et vakkert blomstrende tre som er utbredt på øya. Folk og kultur. Befolkning. Ved folketellingen i 2000 var det 1 137 268 boholanere (cebuano: "Bol-anon") i provinsen. Det var 209 588 hushold med en gjennomsnittlig størrelse på 5,41 personer, vesentlig høyere enn det nasjonale gjennomsnitt på 4,99. Årlig vekstrate var 2,92%, høyere enn den nasjonale, som var på 2,36%. Dersom dette vedvarer, ville det ta 24 år til befolkningen er fordoblet. Språk. Hovedspråket er boholano, som er en dialekt av cebuano. Engelsk og tagalog undervises på skolene og forstås av mange. Religion. De fleste innbyggere er katolikker, men det er også mange protestanter av forskjellig slag, og medlemmer av Iglesia ni Cristo. Kjente personer fra Bohol: Francisco Dagohoy (opprørsleder), President Carlos P. Garcia (Filippinenes 8. president), Sikatuna ("datu"/høvding), Tamblot (opprørsleder). a> "(Tarsius syrichta)" er blitt et varemerke for øya Bohol. Politisk inndeling. Bohol er delt i 1 "city" (bykommune) og 47 "municipalities" (landkommuner). Historie. "Hovedartikkel: Bohols historie" Fra 1200 til koloniseringen 1565: Intet vites om Bohols befolkning før det 13. århundre. Det antas at en gruppe kalt "lutaoene" ankom Bohol fra det nordlige Mindanao omkring år 1200. De bygde en bosetning mellom øyene Bohol og Panglao. Denne landsbyen er blitt kalt "kongedømmet Dapitan". Magellan-ekspedisjonen kom i 1521 innom øyene Panglao og Bohol, og neste gang øyboerne kom i kontakt med europeere var i 1526. Da kjøpte høvding Sikatuna en spansk sjømann som hadde overlevd et skipbrudd i Visayas-havet, tatt til fange på Mindanao og solgt som slave. I 1563 plyndret portugiserne og deres allierte fra Krydderøyene øyboernes lille hovedstad Dapitan. Byen ble deretter forlatt. I 1565 ankom en ny spansk ekspedisjon, ledet av Miguel Lopez de Legazpi. Den hadde seilt fra Mexico. Etter et mislykket forsøk på å slå seg til på Cebu havnet de på Bohol. Der gjorde de seg til venns med to lokale høvdinger, Datu Sikatuna og Datu Sigala, og fikk hjelp av dem til å nedkjempe den lokale datu i Cebu og etablere seg der. Etter få år var også Bohol underlagt Spania, og ble administrativt tilordnet spanjolenes støttepunkt på Cebu. Fra kristningen til Dagohoys oppstand (1596 – 1744): Ikke lang tid etter kom katolske misjonærer fra jesuittordenen. De etablerte seg i 1596 i Baclayon, men etter et muslimsk raid i 1600 flyttet de sitt hovedkvarter innover til Loboc. To antispanske opprør fant sted på øya. Det første ble ledet av Tamblot og begynte i desember 1621. Det ble slått ned på under ett år. Etter dette utbygde og styrket spanierne sitt nærvær på Bohol. Det var ikke primært en urolig lokalbefolkning man fryktet, men de stadige "Moro"-raidene fra Mindanao. Det var i perioden som fulgte at en rekke av øyas kirker ble bygd ved hjelp av lokale arbeidere, blant den kirkene i Baclayon (men som den står nå er den resultat av endringer fra 1724) og Loboc. Frem til 1733 hadde jesuittene grunnlagt seks bosetninger (kalt "reducciones"): Loboc, Baclayon, Jagna, Talibon, Inabanga og Maribojoc. Her måtte folket bo; her var det lettere å beskytte dem mot "Moro"-raid, å kristne dem – og avkreve dem skatt. Dagohoys oppstand, Bohol river seg løs fra spanjolene (1744 – 1829): Det andre antispanske opprøret kom i 1744. Den dypere årsak var at befolkningen ikke likte å bli utkommandert til tvangsarbeid, men den utløsende faktor var en annen. Oppstanden ble ledet av Francisco Sendrijas (kalt Dagohoy) etter at broren hans var blitt drept, og den katolske sognepresten nektet å begrave ham – presten hevdet at den døde hadde duellert, og ettersom det innebar ekskommunikasjon kunne han ikke få en en kristen begravelse. Francisco Dagohoy ble rasende på presten, og fikk mange med seg. Den 24. januar 1744 startet oppstanden med drapet på den italienske sognepresten i Jagna, pater Giuseppe Lamberti S.J. Kort tid etter drepte Dagohoy også pater Morales, og oppstanden spredte seg så over hele Bohol. Dagohoy nedkjempet de spansk-filippinske styrkene som ble satt inn mot ham. Han erklærte øyes uavhengighet og etablerte en egen regjering i fjellene, og var i stand til å utøve kontroll med storparten av øya. Også etter Dagohoys død fortsatte oppstanden, og spanjolene klarte bare å holde på noen få landsbyer lands sørkysten. I løpet av de påfølgende 85 år mislyktes ikke mindre enn 20 spanske generalguvernører, fra Gaspar de la Torre (1739–45) til Juan Antonio Martínez (1822–25), å få bukt med opprøret. Men i 1845 ble general Mariano Ricafort generalguvernør for Filippinene (1825–30). Han sendte en stor spansk-filippinsk styrke som gikk til angrep den 7. mai 1827. Men det skulle ta mer enn ett års harde kamper før det selvstendige Bohol var erobret og opprøret slått ned. De fleste av Dagohoy-opprørets styrker ble benådet, og ble bosatt i nye landsbyer i lavlandet. Disse landsbyene heter idag Batuanan, Cabulao, Catigbian og Vilar (Bilar). I mellomtiden var jesuittene blitt utvist fra Filippinene i 1768, og prester fra augustinerrekollektenes orden hadde overtatt ansvaret for den kirkelige betjening av Bohol. De grunnla de nye landsbyene Tagbilaran, Dimiao, Guindulman, Panglao og Loon. Spanskestyrets siste år (1830–1899): Etter den spanske gjenerobring gikk Bohol inn i en fredelig periode, Frem til den 22. juli 1854 forble øya del av "residencia de Cebu" (provinsen Cebu), men fra da ble den sammen med Siquijor utskilt som en egen politisk-militær provins. Ved folketellingen i 1879 hadde en befolkning på 253.103. Spanskestyret var over i april 1899. Spanjolene dro, og i en kort stund var Bohol et "Gobierno de Canton," en provins ledet av fremstående boholanoer i den uavhengige filippinske republikk proklamert av Emilio Aguinaldo. Amerikansk kolonisering og japansk okkupasjon (1900-1941-1945-1946): Etter et knapt år var selvstyret over, for den 17. mars 1900 landsatte amerikanerne styrker i Tagbilaran for å overta kontrollen under Den filippinsk-amerikanske krig. Boholanoene organiserte seg til motstand. De blodige kampene pågikk i flere måneder. Amerikanerne brente ned 20 av Bohols 35 småbyer, drepte tusenvis av filippinere og slaktet ned all buskap de kom over. Den 23. desember 1900 overgav boholanerne seg. Amerikanerne begynte snart å reorganisere styret og iverksette reformer. Veier ble anlagt og skoler ble bygd, og levekårene begynte å bedre seg. I 1917 ble Bohol en egen provins. Den annen verdenskrig kom for alvor til Bohol den 17. mai 1942, da japanerne landsatte tropper i Tagbilaran. Tre tunge år fulgte. Det ble organisert en motstandsbevegelse som drev geriljakrig mot japanerne. Amerikanske styrker returnerte til Bohol den 11. april 1945, og ble denne gang mottatt som frigjørere. Bohol etter den nasjonale selvstendighet (fra 1946): Den 4. juli 1946 ble Bohol del av den selvstendige filippinske republikk. Provinshovedsetet Tagbilaran fikk bystatus den 1. juli 1966. Romsonde. Romsonder er ubemannede romfartøy som blir sendt bort fra jorden. De kretser altså ikke rundt jorden, som satellitter, men sendes til f.eks månen, andre planeter, eller bare inn i bane rundt solen. De kalles da noen ganger kunstige planeter. Den primære hensikten med romsonder er å innhente data for forskning fra steder hvor det i dag er er teknologisk, økonomisk eller praktisk umulig å sende romfarere. Derfor er så å si alle sonder utstyrt med minst ett, og i de alle fleste tilfellene flere vitenskapelige instrumenter. Prestisje og romkappløp har også vært en faktor. Generelt. Romsonder har besøkt alle de åtte planetene i solsystemet, i tillegg til flere titalls måner og en håndfull asteroider og kometer. Fem romsonder er på vei til å forlate solsystemet for alltid, men vil ikke komme opp i interstellare avstander før om flere titusener av år. Alle romsonder er skutt opp med ubemannede bæreraketter, med unntak av tre, som ble brakt opp i jordbane med amerikanske romferger sammen med rakettrinn som sendte dem ut av jordbane. Når oppskytingen er gjennomført foregår ferden videre i fri flukt, uten bruk av drivstoff til annet enn enkelte mindre banekorreksjoner underveis, før eventuell oppbremsing ved ankomst. Unntak fra denne regelen har vært tre så langt: Deep Space 1/New Millennium, Hajabusa og Dawn, hvor sondene ble utstyrt med ionemotorer. Romsondeferder kan vare i flere år før det primære oppdraget er utført. Voyager-sondene, som ble skutt opp i 1977, var ikke bare fungerende, men fortsatt aktive i 2011. Første romsonde som leverte vitenskapelige resultater av betydning var Sovjetunionens Luna 3, som i 1959 tok historiens første bilder av månens bakside. USAs Mariner 2 ble den første som studerte en planet på nært hold, da den i 1962 passerte Venus. De aller fleste romsonder er blitt bygget og skutt opp av USA og Sovjetunionen. Siden 1985 har også den europeiske romorganisasjonen ESA og Japan skutt opp en håndfull hver, til både månen, Venus, Mars, asteroider og kometer. De siste årene har i tillegg India og Kina sendt opp en eller to hver til månen. Veldig omtrentlig er det i romalderen blitt skutt opp to romsonder i snitt pr. år, men dette har variert en del. Perioden 1979-1988 skjøt f.eks. ikke USA opp en eneste romsonde, mens Russland (etter Sovjetunionens fall) bare har foretatt to oppskytinger, som begge var mislykkede (Mars'96 og Fobos-Grunt). Romsonder som er sendt til andre planeter (også kalt planetsonder) veier fra et par hundre kg opp til seks tonn. De letteste er de som bare passerer forbi. Passeringssonder. Den første romsonden til en planet har alltid vært en som bare sendes forbi planeten og foretar en rask rekognosering. Disse kalles gjerne passeringssonder. Uranus og Neptun er de eneste planetene som til nå bare har fått besøk av passeringssonder, eller rettere sagt, kun én passeringssonde. Det var Voyager 2, som passerte Uranus i 1986 og Neptun i 1989. Ingen måner utover vår egen og Saturns Titan har blitt studert på nært hold av annet enn passeringssonder eller sonder i kretsløp rundt moderplaneten. Sovjetunionens Fobos 1 og 2 holdt på å bli et unntak, men sviktet før ankomsten til Phobos, Mars' største måne, som de skulle studere i 1989. Orbitalsonder. Passeringssondene etterfølges gjerne av mer avanserte sonder (kalt kretsløpssonder, banesonder eller orbitalsonder), som er i stand til å bremse opp og gå inn i kretsløp (eller bane) rundt planeten ved ankomst. Dermed kan planeten studeres og kartlegges grundigere, gjerne over flere måneder eller år. Dersom en romsonde skal gå inn i kretsløp rundt et himmellegeme kreves mye drivstoff til oppbremsingen, som da vanligvis utgjør over halvparten av sondens opprinnelige masse. Det er gjennom årene blitt sendt en rekke orbitalsonder til både månen, Venus og Mars. Merkur, Jupiter, Saturn samt tre asteroider (Eros, Itokawa og Vesta) har pr. 2011 fått besøk av én hver. Landingssonder. Tre planeter (Venus, Mars og Jupiter), to måner (vår egen og Titan), én kometkjerne (Tempel 1) og to asteroider (Eros og Itokawa) har blitt «berørt» av romsonder. Landingssonder bringes frem til planeten av orbitalsonder (f.eks Viking), passeringssonder (f.eks VeGa) eller av utstyrsseksjoner som frakobles rett før ankomst og styrter ned på planeten (f.eks Spirit og Opportunity). Ubemannede landingssonder til månen har omtrent uten unntak vært helt selvstendige, dvs. uten noen form for moderfartøy. Atmosfære- eller styrtssonder. Disse har fortrinnsvis til hensikt å samle inn og fortløpende returnere data på vei ned mot overflaten, i den grad dette finnes. Eventuelt treffe overflaten i høy hastighet (gjerne uten aktiv oppbremsing) og returnere data etter sammenstøtet. Eksempler på styrtsonder er de amerikanske Ranger-sondene, som på midten av 1960-tallet fotograferte måneoverflaten i rasende tempo frem til kollisjonsøyeblikket. De siste bildene viste detaljer med vesentlig mindre utstrekning enn man kunne se med teleskop fra jorden. Noe tilsvarende skjedde med en kapsel fra den amerikanske kometsonden Deep Impact), men her var det virkningen av selve sammenstøtet som var hovedformålet med ferden. En annen type styrtsone er penetratorer, prosjektillignende instrumentbeholdere som treffer en overflate med høy hastighet i den hensikt å trenge opptil flere meter ned i bakken og sende data derfra. Detaljerte planer om penetratorer til månen og kometer så langt ikke blitt realisert. Eneste penetratorer som har vært brakt til overflaten av et annet himmellegme var to stykker med den mislykkede Mars Polar Lander. På Venus har fem atmosfærekapsler fra sovjetiske Venera-sonder (nr. 4-8) og fire fra den amerikanske Pioneer Venus 2 (1960- og 1970-tallet) returnert data på vei gjennom atmosfæren, men blitt ødelagt før eller i landingsøyeblikket. Unntaket var Venera 7 og 8, samt én av Pioneer-kapslene, som fortsatte å fungere i noen titalls minutter etter landingen. Men ingen av disse var utstyrt for å studere selve overflaten. Omtrent det samme var tilfelle med ESAs Titan-kapsel Huygens. Huygens, som primært skulle studere atmosfæren mens den dalte ned i fallskjerm, var imidlertid utstyrt med instrumenter til å foreta enkle studier av overflaten i tilfelle den skulle overleve landingen, hvor den da også kom til å fungere en times tid i 2005. Også Jupiter, som ikke har noen fast overflate, har hatt besøk av en atmosfærekapsel, fra Galileo i 1995. Den sendte data i en knapp time mens den dalte nedover, før den ble ødelagt av temperatur og trykk. Venus er den eneste planeten utemom jorden hvor det har svevd ballonger i atmosfæren (VeGa). Myklandingssonder. For å myklande på et himmellegme av en viss størrelse kreves enten bremseraketter (månen) eller varme/bremseskjold pluss fallskjermer (Venus og Titan) eller alle delene (Mars). Omtrent alltid i kombinasjon med relativt avanserte, automatiske systemer som inkluderer en- eller flerveis høyde- og dopplerradar og akselerometre. Noen enkle landingskapsler har ikke vært utstyrt med landingsstell, men de leste myklandingssonder har benyttet tre eller fire støtdempende landingsben. Venera-sondene (f.o.m nr. 9) hadde én stor, ringformet landingsfot. Fire Mars-sonder har ved landingen vært omsluttet av en «kokong» av oppblåsbare kollisjonsputer. Mars-bilen Curiosity skal benytte en unik landingsmetode, hvor den vil heises ned i lange vaiere fra en bremseseksjon som skal frigjøres og krasjlande like etter at bilen er plassert trygt på bakken. Dermed spares vekt i forhold til om bremseseksjonen skulle vært utstyrt med landingsben (eller kollisjonsputer) og avkjøringsramper. Hensikten med myklanding har bl.a vært undersøkelser av den lokale geologien, av jordsmonnet ved hjelp av bl.a graveredskaper, inkludert søking etter primitiv liv (kun Mars), observasjoner av omgivelsene med kameraer og spektrometre, samt f.eks seismologiske (månen og Mars) og meteorologiske (Mars) observasjoner over lengre tid. Kun månen, Venus og Mars har fått besøk av myklandingssonder, i tillegg til at atmosfærekapselen Huygens sendte data og bilder fra og om overflaten på Titan. I tillegg har det myklandet sonder på to asteroider (Eros og Itokawa), men uten at det her var hensikten å returnere nevneverdige data fra overflaten (Hajabusa returnerte til Jorden med støvpartikler fra Itokawa) Hvor lenge sondene har fungert på overflatene har variert betydelig. Mars 3 sviktet etter 20 sekunder, muligens som følge av en global støvstorm som da raste over planeten. Venera-landerne fungerte stort sett i 1-2 timer på Venus-overflaten, men ingen var forventet å fungere lenger pga. de ekstreme forholdene. Tilsvarende gjelder Huygens-kapselen på Titan. Stort sett alle månesondene har fungert minimum noen dager (Luna-kapslene), til over 10 måneder (Lunokhod 1). Mars-bilene Spirit og Opportunity var konstruert for å fungere i tre måneder. Spirit sviktet først etter over seks år på Mars-overflaten, mens man i januar 2012 kunne markere at Opportunity, fremdeles fungerende, hadde vært i virksomhet på Mars i åtte år. Fra andre planeter foregår som regel enveiskommunikasjon med radiosignaler til jorden ved å benytte et passerende moderfartøy som reléstasjon (f.eks for Venera 11-14, VeGa og Cassini), mens toveis radiokommunikasjon foregår via et moderfartøy i kretsløp (f.eks Viking) eller via orbitalsonder skutt opp på andre tidspunkter, til og med av andre nasjoner/organisasjoner. Sistnevnte er tilfelle med de fleste av dagens sonder på og i bane rundt Mars, hvor det er lagt opp til tilnærmet fri mulighet for kommunikasjon på kryss og tvers. Også fra overflaten direkte til jorden, men da med vesentlig lavere båndbredde. Kjøretøy. Månen og Mars er de eneste himmellegmene det er sendt kjøretøy til. Sovjetunionens Lunokhod 1 og 2 ble sendt til månen på begynnelsen av 1970-tallet, mens NASAs Spirit og Opportunity ble landsatt på Mars i 2004. Alle fire kjøretøyene har vært svært vellykkede. USAs bemannede romfartøy Apollo 15, 16 og 17 hadde med seg biler til månen for å øke astronautenes aksjonsradius. Retur. Retur av overflatemateriale har kun skjedd fra månen (sovjetiske Luna-sonder og USAs bemannede Apollo-romfartøy), samt fra Itokawa (Japans asteroidesonde Hyakutake). I tillegg er det returnert oppsamlede partikler fra halen til kometen Wild 2 (med USAs Stardust) samt fra solvinden (USAs Genesis). Allerede på 1970-tallet planla USA og Sovjetunionen prøvereturferder til Mars, men slike er stadig blitt skjøvet frem i tid av tekniske og økonomiske grunner. En slik ferd ventes nå ikke å finne sted før på 2020-tallet. Bemannede ferder. Selv om det ikke hører hjemme i denne artikkelen nevner vi at bemannede ferder til andre himmellegmer kun er foretatt til månen. Alle med amerikanske Apollo-romfartøy, i perioden 1968-1972. Apollo ble skutt opp med Saturn V-bæreraketter, bestod at et orbitalmoderfartøy (kommando- og serviceseksjonen) og et eget månelandingsfartøy, som landsatte to av de tre astronautene som var med på hver ferd. Det ble skutt opp ni Apollo-romfartøy til månen (Apollo 8-17 unntatt Apollo 9), hvorav seks landet (Apollo 11-17 unntatt Apollo 13). Alle Apollo-astronauter som ble skutt opp returnerte velberget til jorden. Men tre omkom i en brann under en bakketest før den første planlagte oppskytingen (Apollo 1). Det har i mange tiår vært snakket om bemannede Mars-ferder, men dette ventes ikke å finne sted før på 2030-tallet. Det er mulig at en bemannet ferd til en asteroide vil finne sted før en bemannet Mars-ferd. Det virker også sannsynlig at det vil etableres permanent bemannede baser på månen før en Mars-ferd blir gjennomført. Romsonder til månen. Månen var det første himmellegemet som ble besøkt av romsonder, i og med at den er mye nærmere jorden enn noen av planetene. Sovjetiske/russiske månesonder. Selv om Sovjetunionen tapte det bemannede månekappløpet var de først ute på nesten alle områder når det gjaldt ubemannede aktiviteter ved månen. De sovjetiske månesondene het Luna og ble skutt opp mellom 1959 og 1976; Amerikanske månesonder. USA skjøt opp mange månesonder på 1960-tallet, i hovedsak som forberedelse til de bemannede Apollo-ferdene til månen. De aller første var passeringssonder som inngikk i Pioneer-serien, men var gjennomgående mislykkede, i hovedsak på grunn av sviktende bæreraketter. Europeisk månesonde. ESA skjøt opp sin første månesonde, Smart-1, den 28. september 2003. Den gikk inn i bane rundt månen i midten av november 2004, over ett år etter oppskytingen. De aller fleste andre romfartøy brukte bare rundt fire døgn til månen. Den lange reisetiden skyldtes at Smart-1 benyttet ionemotorer i stedet for et eget øvre trinn til å komme seg ut av jordbanen og til månen. Månesonder fra andre nasjoner. Japan ble den første nasjonen utenom Sovjetunionen og USA som skjøt opp en månesonde, da de sendte opp sin eksperimentelle Hiten i januar 1990. I 2007 startet en ny «måneboom», hvor sonder fra flere nasjoner, inkludert Japan (Selene), Kina (Chang'E 1 og 2) og India (Chandrayaan-1), ble sendt inn i bane rundt månen. Chang'E 3 og Chandrayaan-2 skal etter planen begge skytes opp i november 2013 og landsette hvert sitt kjøretøy, sistnevnte i samarbeid med Russland. Etter at oppgavene i bane rundt månen var fullført, ble Chang'E 2 i august 2011 sendt inn i bane rundt Lagrange-punktet L2 mellom Jorden og solen. I i april 2012 ble sonden sendt på en kurs som den 6. januar 2013 vil bringe den forbi asterioden 4179_Toutatis. Nyere Mars-sonder. Etter en pause i Mars-utforskingen etter Viking 1 og 2 gjenopptok USA utforskningen av Mars med romsonder på 1990-tallet. (Noen mislykkede er utelatt i oversikten under). Også ESA og Japan har skutt opp hver sin, men kun førstnevntes var vellykket. Romsonder til de ytre planetene. De ytre planetene i solsystemet består av Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Avstanden, og dermed reisetiden til disse planetene er vesentlig større enn til Venus og Mars. Ferder til de ytre planetene byr også på større tekniske utfordringer innen områder som kommunikasjon, energiforsyning, dårlige lysforhold å observere i, samt krav til å fungere i mange år. Luxembourgs distrikter. Kantonene ble opprettet tidlig på 1840-tallet. Fra 1857 til 1967 hadde man et fjerde distrikt, Mersch, som bestod av kantonene Mersch og Redange. Kunstig satellitt. En kunstig satellitt er et romfartøy som kretser rundt en planet, og utfører en rekke forskjellige oppgaver. De fleste moderne satellitter har en levetid på 10 år eller mer. De fleste bæreraketter som skytes opp i rommet har satellitter som nyttelast. Det har vært skutt opp tusenvis av satellitter siden den første, Sputnik 1, som ble skutt opp av Sovjetunionen den 4. oktober 1957. De fleste satellittene som blir skutt opp nå for tiden er kommunikasjons- og kringkastingssatellitter, som eies av store, private selskaper. Offentlige organisasjoner som NASA eller ESA driver satellitter som brukes til forskningsformål og testing av ny teknologi. Kringkastingssatellitter. Nesten alle kringkastingssatellitter eies av private selskap. Svært mange av disse, som Inteltsat-satellittene fungerer som både kringkastings- og kommunikasjonssatellitter. «Rene» kringkastingssatellitter blir ofte feilaktig kalt kommunikasjonssatellitter. Enkelte indiske satellitter fungerer både som kommunikasjonssatellitter og værsatellitter. Alle kringkastingssatellitter, og de aller fleste kommunikasjonssatellitter, kretser i geostasjonær bane, slik at de tilsynelatende står stille på himmelen, sett fra bakken. Romstasjon. Romstasjoner er bemannede romfartøy som bare er i bruk ute i verdensrommet. De bringer altså ikke romfarere til og fra Jordens overflate. De skytes opp ubemannet, og blir ødelagt når de vender tilbake til Jorden. Astronautene eller kosmonautene blir brakt til og fra romstasjonene med romfartøy av typen Sojuz, Apollo, eller med amerikanske romferger. Romstasjonene er større enn andre bemannede romfartøy, kanskje med unntak av romfergene, som er større enn de tidligere Saljut-stasjonene var. De fleste store romstasjonene består av flere moduler som skytes opp hver for seg og monteres sammen i rommet. Alle romstasjonene som har vært eller er i bruk kretser i bane rundt Jorden, i høyder på rundt 300-450 km. Romstasjoner brukes til å utføre eksperimenter i større antall og ikke minst av lengre varighet enn hva som er mulig i andre romfartøy. Saljut 1–7. Historiens første romstasjon var Sovjets Saljut 1 («Salyut» på engelsk), som ble skutt opp den 19. april 1971. Den fikk besøk av to romfartøy, Sojuz 10 og 11. Senere skjøt sovjeterne opp ytterligere seks Saljut-stasjoner, alle omtrent på størrelse med en togvogn eller en stor buss. Sojuz-romskip ble benyttet til å frakte kosmonauter til og fra Saljut-stasjonene. Saljut 6 og 7 fikk også brakt opp forsyninger med ubemannede romskip av typen Progress. Skylab. Amerikanernes første romstasjon var Skylab, som ble skutt opp i ett stykke den 14. mai 1973. Den var rundt tre ganger større enn Saljut og var egentlig et ombygget 3.trinn fra Saturn 5-raketten, som ble brukt til å skyte opp Apollo-romskipene til Månen. Den fikk besøk av totalt ni astronauter, som ble skutt opp med tre romskip av typen Apollo. Mir. Sovjet/Russlands største romstasjon var Mir. Den var satt sammen av en modifisert Saljut-stasjon, fire nesten like store TKS-moduler, en litt annerledes modul kalt Kvant-1, samt en mindre luftsluse. Disse syv modulene ble skutt opp hver for seg mellom 20. februar 1986 og 1996. De seks første med sovjetiske/russiske Proton-raketter, tilkoblingsmodulen med en amerikansk romferge. De fleste kosmonautene ble brakt til og fra Mir i sovjetiske, senere russiske Sojuz-romskip. Forsyninger ble brakt opp med ubemannede Progress-fartøy. Sent i programmet fikk også Mir besøk av amerikanske romferger, som brakte opp både romfarere, forsyninger og tilkoblingsmodulen. Dette skjedde for å skaffe erfaringer til den senere byggingen av Den internasjonale romstasjonen ISS. Mir ble sendt ned i atmosfæren over Stillehavet den 23. mars 2001, hvor den gikk i oppløsning og stort sett brant opp. Spacelab og Spacehab. ESA bygget en type modul som i enkelte sammenhenger er omtalt som ”romstasjon”. Den ble kalt Spacelab og ble skutt opp med amerikanske romferger. Spacelab ble som planlagt liggende i romfergens lasterom under hele ferden. Spacelab ga imidlertid europeerne erfaringer som ble nyttige i utviklingen av Columbus-modulen, som skal kobles til den internasjonale romstasjonen. Et lignende konsept, kalt Spacehab, ble bygget av et amerikansk privat firma. Den internasjonale romstasjonen. Den internasjonale romstasjonen (ISS, International Space Station) var den eneste romstasjonen i rommet inntil Kina skjøt opp Tiangong 1. Den fortsatt bare rundt halvferdig, men det er alltid mennesker om bord i den, for tiden en russer og en amerikaner. USA, Russland, Europa (ESA), Japan, Canada og Brasil deltar i ISS-prosjektet. ISS er satt sammen av flere moduler som hver er på størrelse med en Saljut-stasjon, men til dels svært ulike hverandre, og skutt opp enten med amerikanske romferger eller russiske Proton-bæreraketter. Den første ISS-modulen ble skutt opp i november 1998. ISS skal være i rommet til minst år 2015 og ser ut til å kunne bli enda dyrere enn Apollo-prosjektet. Ferdig bygget skulle ISS etter de opprinnelige planene ha en masse på 450 tonn i bane, men dette er av økonomiske årsaker blitt noe redusert. Tiangong 1. (video) Animasjon av Tiangong-1 i bane. Folkerepublikken Kinas første romstasjon Tiangong 1 er først og fremst et testmiljø for sammenføring og kopling av fartøyer og utvikling av dokkingteknologi for større romstasjoner. Stasjonen ble skutt opp den 29. september 2011. Den er en del av romstasjonprogrammet "Tiangong", også kjent som «Project 921-2», som har som mål å sette en fullskala romstasjon med semi-permanent besetning i bane innen 2020. Tiangong 1 er en 8,5 tonn tung romlaboratorium-modul, og ifølge planene skal Shenzhou 8, 9 og 10 dokke med den under dens toårige livslengde. Modulen har en trykksatt kabin på 15 m³ og plass til tre personer. Den er utstyrt med treningsutstyr og to sovestasjoner. Innsiden er malt med to farger, hvor den ene representerer bakken, og den andre himmelen. Dette er gjort for å hjelpe astronautene til å orientere seg uten tyngdekraft. Penshurst. Penshurst er en landsby i Kent, England, omkring 8 km sør for Sevenoaks og mellom elvene Medway og Eden. Den ligger i distriktet Sevenoaks. Landsbyen vokste opp ved Penshurst Place, et befestet landsted bygget for Sir John de Pulteney i 1341. I selve landsbyen er det flere bygninger i Tudorstil, og en del i viktoriansk stil. Like ved ligger en vingård. Puben Leicester Arms var opprinnelig del av Penshurst Place. Det fikk sitt nåværende navn i 1618, etter å tidligere ha hett The Porcupine («Pinnsvinet»). Penshurst jernbanestasjon ligger i landsbyen Chiddingstone Causeway, omkring 3 km nord for Penshurst. Romferge. Romferger er bemannede romfartøy som kan brukes på flere ferder. De skytes opp vertikalt, som andre romraketter, men lander horisontalt som et fly, ved å glidefly inn på en rullebane. Ingen andre bemannede eller ubemannede romfartøy eller bæreraketter i bruk i dag kan brukes på flere romferder, eller bringe store nyttelaster tilbake til jorden. Amerikanske romferger. Selv om flere nasjoner har arbeidet med romferger, er det amerikanske romferger man i praksis mener når fenomenet blir omtalt. Romfergene er langt større enn noe annet romfartøy som har brakt mennesker til og fra rommet. Romfergen som går inn i bane har en masse på rundt 100 tonn, avhengig av mengden nyttelast. Landingsmassen varierer av samme grunn, og ligger på rundt 80 tonn. Ved oppskytingen har hele romfergen – med drivstoffraketter – en masse på over 2000 tonn. Dette er «bare» to tredeler av oppskytingsmassen til "Apollo", som brakte mennesker til månen. I tillegg kommer de to romfergene "Enterprise" og "Pathfinder", som begge ble bygget for testbruk. Sistnevnte som en «dummy» for "Enterprise", slik at det ikke skulle være nødvendig å trene på håndtering av denne på bakkenivå. Historikk. "Discovery" i bane rundt jorda. "Discovery" er trygt tilbake på jorda etter en vellykket romferd. Det amerikanske romfergeprogrammet ble utviklet på 1970-tallet fordi man med et gjenbrukbart romfartøy mente å bli i stand til å foreta romferder og oppskyting av nyttelaster hyppigere og rimeligere enn med tradisjonelle éngangs bæreraketter, som til da hadde vært eneste alternativ for å komme opp i rommet. Den første romfergeoppskytingen, med "Columbia", fant sted 12. april 1981, tilfeldigvis på 20-årsdagen for historiens første bemannede romferd, som ble foretatt med det sovjetiske romskipet "Vostok 1". Romfergene viste seg snart å ikke svare til de opprinnelige forventningene; de er dyrere i drift og tar lenger tid å overhale mellom hver ferd enn man hadde håpet. De brukes ikke lenger til «rene» oppskytingsoppgaver, hvor man i stedet kan benytte ubemannede éngangs bæreraketter. Bruksområder. Romfergene foretar kun ferder i lav bane rundt jorden. De har aldri vært ment for, og er fullstendig ute av stand til, å foreta ferder til månen eller noen av planetene i solsystemet. Det har riktignok vært foreslått å montere sammen Måne- eller Mars-romskip i bane rundt jorden av deler brakt opp med romfergen, men det er tvilsomt om romfergene fortsatt er i bruk når det om flere år skulle bli aktuelt å foreta slike ferder. Romfergen har et lasterom som er 18,3 meter langt og 4,6 meter bredt. Nyttelaster på godt over 20 tonn kan bringes opp i bane rundt jorden av romfergen, men kapasiteten synker hvis banehøyden eller inklinasjonen (baneplanets helning i forhold til ekvator) øker. En del nyttelaster, slik som enkelte romobservatorier, mange satellitter og samtlige romsonder, må sendes opp i baner som er mye høyere enn romfergen kan nå. Da blir et eget rakettrinn, som PAM-D eller det kraftigere IUS, brakt opp i lav jordbane sammen med nyttelasten. Etter at disse er sluppet ut av romfergen tenner trinnet og sender nyttelasten opp i den ønskede, høyere banen. Romfergene kan ikke foreta ferder på stort mer enn to uker om gangen. Er det nødvendig med bemannede ferder av lenger varighet blir disse foretatt i romstasjoner. Etter "Columbia"-ulykken 1. februar 2003 bestemte NASA-sjef Sean O'Keefe at de tre gjenværende romfergene av sikkerhetsgrunner bare skal brukes på ferder til og fra den internasjonale romstasjonen (ISS), dvs. fortsette med arbeidet med å bringe romfarere, forsyninger, utstyr og moduler til og fra ISS, samt drive service og monteringsarbeide på stasjonen. Discovery, Atlantis og Endeavour vil gå av med pensjon i år 2011, dermed må byggingen av ISS bli ferdig før år 2011. Militær bruk. Et viktig «salgsargument» overfor bevilgende myndigheter i USA på 1970-tallet var at romfergen også ville være nyttig for det amerikanske forsvaret. De første ca. 10 årene romfergeprogrammet var i drift, ble det brukt til å skyte opp noen relativt få, men til dels store og avanserte militære satellitter (rekognoseringssatellitter og DSP-satellitter). Det skal også ha blitt testet ut forholdsvis enkel teknologi som sekundæroppgaver på noen få ferder, som et ledd i forskningsarbeide for det nå kansellerte Star Wars-programmet. Romfergen har ikke hatt militære oppgaver på cirka 15 år, og det er ingen planer om dette for fremtiden. Alle militære satellitter skytes nå opp med éngangs bæreraketter. Ferder. De aller første romfergeferdene hadde mannskap på to. Senere har opptil åtte mennesker blitt skutt opp på en enkelt romfergeoppskyting. Det har aldri vært mer enn én romferge oppe i rommet om gangen. Under oppskytingen av Hubble-teleskopet i 1990, ble romfergen sendt opp til en høyde av drøyt 600 km. Ingen romferger har kretset høyere enn dette. Etter at "Columbia" havarerte fikk romfergene flyforbud. Etter at årsaken til ulykken var klarlagt, ble de resterende romfergene modifisert og forbedret, og først den 26. juli 2005 ble romfergen "Discovery" skutt opp fra John F. Kennedy Space Center på Cape Canaveral. Etterfølgere. Dagens romferger er for en stor del basert på 30 år gammel teknologi. De er dyre i drift, hver ferd koster anslagsvis mellom én halv og én milliard dollar. Derfor har det i mange år vært arbeidet med forslag til nye generasjoner romferger, under prosjektnavn som Rockwell X-30, Lockheed Martin X-33/VentureStar, Orbital Space Plane etc. Men på grunn av høye utviklingskostnader og tekniske problemer har ingen av disse planene blitt realisert. Det er derimot foretatt stadige og til dels omfattende forbedringer og oppgraderinger av de eksisterende romfergene. CEV. I januar 2004 holdt president George W. Bush en tale hvor han anmodet NASA om å se å komme seg ut av lav jordbane med bemannede romfartøy og av gårde til månen, med mulighet for senere, bemannede ferder til Mars. Til dette er det foreslått et nytt bemannet romfartøy, kalt "Crew Exploration Vehicle" (CEV). 23. august 2006 ble det annonsert at CEV-konseptet består av en Apollo-lignende romkapsel kalt Orion, og forskjellige typer moduler og rakettrinn som kan kobles til etter de behov de forskjellige romferdene vil by på. Man regner at Orion vil ha sin første flygning i 2012 og rundt 2015–2020 vil de neste bemannede ferdene til månen finne sted, mens de første bemannede ferdene til Mars neppe vil finne sted mindre enn 10, kanskje 15 år etter det igjen. Sovjetiske romferger. Sovjetunionen bygde også romferger. De arbeidet med to typer; én stor og én liten. De store var svært like de amerikanske romfergene. Bare én (ubemannet) ferd ble gjennomført med denne typen. Det var med romfergen "Buran" i november 1988, og den ble skutt opp ved hjelp av den enorme bæreraketten "Energija". De sovjetiske romfergene hadde ikke, til forskjell fra de amerikanske, egne motorer. "Energija"/"Buran"-prosjektet ble nedlagt etter at Sovjetunionen ble oppløst på begynnelsen av 1990-tallet, fordi Russland ikke hadde penger til å fortsette med det alene. Buran ble ødelagt i 2002 da hangaren den var lagret i raste sammen. Den lille romfergetypen, muligens kalt "Uragan", skulle skytes opp med bæreraketter av typen "Zenit". På 1980-tallet ble det foretatt en håndfull ubemannede ferder med testmodeller av denne romfergetypen. Disse ble sendt opp i bane rundt jorden, før de glidefløy tilbake og landet i havet, hvor de ble plukket opp. Også dette prosjektet ble senere kansellert, men "Zenit"-rakettene brukes i dag til bl.a kommersielle oppskytinger av vestlige satellitter. Hermes. Hermes var under planlegging av ESA på 1980-tallet. Størrelsen skulle være ca. halvparten av de amerikanske romfergene, og den skulle skytes opp med en "Ariane 5"-rakett. Prosjektet ble kansellert på begynnelsen av 1990-tallet av økonomiske årsaker. Hope. Hope-X, en ubemannet miniromferge, var under planlegging i Japan, men led i august 2000 samme skjebne som "Hermes". Etter planen skulle romfergen skytes opp ved hjelp av såkalte "H-II"-bæreraketter. SpaceShipOne. a>, med de karakteristiske foldbare vingene SpaceShipOne skrev historie da farkosten som det første bemannede sivile romfartøy den 21. juli 2004 passerte en høyde av 100 km (328.000 fot) – kriteriet for romferd. Fartøyet, som siden vendte tilbake til jorden og landet trygt, skulle egentlig ta seg til en høyde av 108 km (360 000 fot), men piloten fikk problemer med trimkontrollen og valgte å avbryte ferden i en høyde av 328 483 fot. Han rakk allikevel å oppleve 3½ minutt i vektløs tilstand. Om de nylig gjennomførte, og mye omtalte, ferdene med dette privatebygde romfartøyet kan kalles «ekte» romferder, er et annet spørsmål. Den er ingen romferge, til tross for at enkelte har hentydet det i massemedia. Kanskje kan den best karakteriseres som et rakettfly med potensial til å bli en slags sivil romferge en gang i nær framtid. Bærerakett. Bæreraketter er store, kraftige raketter med to eller flere trinn som bringer satellitter og andre romfartøy opp i verdensrommet. Oppskyting. Bæreraketten kastes av når jobben er gjort og brukes bare en gang. Kun de amerikanske romfergene har elementer som kan brukes på flere ferder. Ferden opp til bane rundt Jorden tar som regel rundt 10 minutter. For å gå inn i bane rundt Jorden må den horisontale hastigheten være minst 28 000 km/t (nesten 8 km/s). Dersom banen ikke går lavere enn noen hundre km vil romfartøyet kunne fortsette å kretse rundt Jorden, uten ytterligere bruk av drivstoff, i flere år. Trinn. Alle dagens bæreraketter består av mer enn ett trinn, som kobles fra etter hvert som drivstofftankene blir tomme. Trinnene er som regel stablet i høyden, men det er også vanlig at det første trinnet har hjelpemotorer eller hjelpetrinn påspent på siden. Disse tenner samtidig med kjernetrinnet/1.trinnet, men brenner ut og kobles fra dette underveis. Dersom romfartøyet skal til Månen eller en planet benyttes vanligvis et ekstra, øvre rakettrinn som akselererer romfartøyet videre opp til unnslippningshastigheten på rundt 11 km/s (40 000 km/t). Romfartøyet, med det øvre rakettrinnet, blir da som regel på forhånd sendt opp i en lav parkeringsbane rundt Jorden, hvor det kretser i f.eks en times tid eller så, før det øvre rakettrinnet tenner. Også her tar avfyringen og akselerasjonen relativt kort tid, 10 – 15 minutter for rakettrinn med flytende drivstoff. Deretter kastes trinnet av, og romfartøyet fortsetter videre i fri flukt. Det tar som regel noen dager å nå fram til Månen. Til Mars og Venus tar det flere måneder. Til de andre planetene kan det ta flere år. Masse. De fleste bærerakettene veier flere hundre tonn ved start. Nyttelasten, dvs. satellitten eller romfartøyet som til slutt havner i bane rundt Jorden, har en masse i størrelsesorden 2-3 % av dette, ofte mindre (men ca. 5% for hele romfergen). Ved oppsendelse til baner som krever mye energi, som geostasjonære baner, eller baner til andre planeter, utgjør nyttelasten oftest 1 % eller mindre av bærerakettens startmasse. Typer. Det finnes mange typer bæreraketter, de fleste finnes i flere varianter, gjerne som hele ”familier”. De fleste russiske og amerikanske bæreraketter er videreutviklede modeller av interkontinentale rakettvåpen (ICBM), opprinnelig beregnet på å sende atomladninger over til den antatte fienden på andre siden av kloden. Kostnader. De fleste bærerakettene produseres av store private selskap som selger oppskytinger til private satellitteiere eller offentlige organisasjoner som NASA eller USAF. Pris på en oppskyting av en stor, kommersiell bærerakett ligger gjerne på rundt 100 millioner dollar eller euro. Dette blir imidlertid ofte fordelt på to satellitter pr. oppskyting. Store, ikke-kommersielle bæreraketter, som Titan IV, kan ha oppskytingskostnader på opp til 450 millioner dollar. Prisen på nyttelasten er ofte enda høyere. Oppskytingsbaser. Bæreraketter skytes opp fra noen relativt få oppskytingsbaser rundt om i verden. De amerikanske, private Pegasus-rakettene slippes fra Lockheed 1011-fly fra rundt 13 km høyde. Pegasus er utstyrt med vinger og foretar første del av ferden i horisontal flukt, i motsetning til alle andre bæreraketter. Pegasus brukes kun til oppskyting av ganske små satellitter. Det kommersielle selskapet Sea Launch skyter opp de forholdsvis kraftige Russisk-Ukrainske Zenit SL-rakettene fra en havgående, ombygget oljeplattform, som bringes ut Stillehavet før hver oppskyting. Norske Kværner har bygget om oljeplattformen til oppskytingsbase, og deltar i Sea Launch-prosjektet sammen med selskap fra USA (Boeing), Ukraina (Jusjnoje) og Russland (Krunitsjev). Russerne har skutt opp noen få satellitter fra ubåter. Drivstoff. Bæreraketter bruker flere forskjellige typer drivstoff. Dette er nærmere omtalt i artikkelen rakettdrivstoff. Chatham (Kent). Chatham er en by i Kent, England. Den vokste opp rundt et marineverft ved østbredden av elven Medway. Sammen med Rochester og Gillingham er den del av et urbant område med felles administrasjon, kjent som Medwaybyene. Det samlede folketallet er omkring 250 000. Marinebasen var svært sentral i oppbygningen av den engelske marine på 1500-tallet, men allerede på 800-tallet ble det bygget krigsskip på stedet. Aktiviteten ble sterkt nedtrappet etter andre verdenskrig, og 1984 ble basen nedlagt. Deler av den er åpen for publikum som et historisk sted, og resten av omgjort til en kommersiell marina. Under Napoleonskrigene lå atskillige fangeskip (prisonskip) i Chatham – Gillingham, og der var innsatt bl.a. norske fanger. Den kongelige militære ingeniørskole ligger i bydelen Brompton. Et museum viet Ingeniørkorpset ligger i nabobyen Gillingham. Charles Dickens bodde i Chatham fra han var fem til han var ti år gammel. Munnspill. Munnspill (også kalt munnharmonika) er et musikkinstrument. Instrumentet er populært både som lekeinstrument for barn og som musikkinstrument for voksne. Munnspill brukes innenfor en rekke sjangere, bl.a. blues, jazz, rock, klassisk musikk, samtidsmusikk, irsk folkemusikk, kinesisk folkemusikk og som akkompagnement til viser. Teknisk bakgrunn. Lyden i munnspillet lages ved at man blåser luft ("utpust" for den som spiller) eller suger luft ("innpust") i hullene på framsiden. Luftstrømmen går inn i en smal gang og blir presset forbi en smal åpning i reedplata* som er nesten dekket av en metalltunge. Denne metalltunga, eller stemmetunga, er ca. 2 mm bred og fra 10 – 20 mm lang, tykkelse messing for å unngå rust), av tykkelsen på stemmetunga, av lengden samt av vektfordelingen (ved å slipe litt av innerst ved naglen får man dypere tone, ved å skrape ytterst på stemmetungen får man lysere tone). De kortere stemmetungene gir lys tone. Diatonisk munnspill. Det vanlige diatoniske munnspillet kalles også "bluesmunnspill". Det har 10 hull, har ingen knapp, er låst til én toneart (man får kjøpt alle durskalaene), har begrenset levetid (3 – 4 måneder ved intensiv bruk). Det har to reedplater med stemmetunger montert bare på én side (én plate inneholder utpusttonene, den andre inneholder innpusttonene). Det populært sett mest karakteristiske ved instrumentet er at man kan "bende" toner på innpust. Dvs. at man setter stemmetunga for utpust i det samme hullet i bevegelse (i de to nederste oktavene er utpusttonene en halv- eller heltone lavere enn innpusttonene). Hvilket diatonisk munnspill. Ofte spilles munnspill i en annen dur enn de er stemt. F.eks. et munnspill som er stemt i C-dur spilles i G-dur. Dette kalles for å spille "Cross harp" eller i "second position". Dette brukes ofte i blues og rock og de manglende tonene fremskaffes ved bending. Nedenfor følger en tabell over hvilken dur munnspillet skal være påstemplet for å spille i lag med en gitar eller sang. F.eks. gitar eller sang i G-dur: Bruk et munnspill som er stemt i C-dur (påstemplet C) og spill G-dur ved å spille "Cross harp" ("second position"). Kromatisk munnspill. Kromatisk munnspill kjennetegnes først og fremst ved at det har en knapp på siden og at man kan spille i alle tonearter på ett munnspill. Det har stemmetunger for både ut- og innpust montert på én reedplate. Munnspillet har to reedplater, men hvis den ene er stemt i C er den andre stemt i C#. Knappen på siden av munnspillet er festet til en langsgående slide som styrer hvilken reedplate lufta skal styres til. Dermed har man tilgang til alle 12 toner i en kromatisk skala pluss noen overlappende toner/enharmoniske toner (H# = C og E# = F) (til sammen 7 + 7 = 14). De har mellom 10 og 16 hull, men 12 er vanligst (gir tre hele oktaver+). Vanlig omfang for 12-hullsmunnspill er c1 til d4. Vanlig omfang for 16-hullsmunnspill (også kalt tenorspill) er liten c til d4. I tillegg finnes 14-hulls munnspill fra liten g til d4 og 12-hullsmunnspill fra liten g til g3; begge kan kalles altmunnspill. Kromatiske munnspill er mest brukt til jazz, viser, vanlige sanger, klassisk musikk, men det finnes også noen som spiller blues på kromatisk spill. Mens det er vanlig å bruke spiss munn for å få én tone av gangen på et diatonsik spill bruker man tunga til å dekke over hull på kromatisk munnspill, noe som gir større muligheter for å variere klangen med munnen og hodet i tillegg til med hånda. Bassmunnspill. Bassmunnspill brukes i munnspillorkestre og er stort sett kromatiske (kan spille alle tonearter). De har ikke knapp, veier mye, alle tonene er på utpust og C og C# reedplata er montert i hvert sitt munnspillhus som er hengslet sammen til en enhet. Hohner og Tombo lager bassmunnspill, men Tombo har en såkalt minibass som er en del lettere enn Hohnerbassen. Tremolomunnspill. Tremolomunnspill er bygget opp som et diatonisk munnspill bortsett fra at det har dobbelt sett av alle toner. Tonene er stemt ørlite forskjellig og dette lager en svingningsforskjell som oppfattes som tremolo. Stemmetungene for både ut- og innpust er montert på samme reedplate, og som nevnt har man to tilnærmet identiske reedplater på munnspillet. Tremolomunnspillet har en karakteristisk deling av hullene på langs (sett forfra). Instrumentet brukes stort sett i Asia og til folkemusikk. Kan låte ganske stygt etter kort tid og holder ikke lenge. Akkordmunnspill. Akkordmunnspill kan sammenlignes med akkordseksjonen på et trekkspill og er satt sammen av ulike tre- og firklanger. Brukes kun i orkestre, særlig i Tyskland og Asia (og Bergen Munnspillorkester i Norge). Markedet. Prisen for et munnspill varierer fra diatoniske munnspill for 10 kroner, via 400 kroner for et bra diatonisk munnspill som egner seg (og tåler) blues og rock, via de enkleste kromatiske (av dem som ikke er søppel) til 600 kroner, via de beste entusiastmunnspillene til rundt 2000 kroner, og helt opp til 40 – 50 tusen kroner for de aller beste konsertmunnspillene i massivt sølv. Musikkinstrument. Et musikkinstrument er et objekt konstruert eller modifisert i det formålet å produsere musikk. Prinsipielt kan alt som produserer lyd og som til en viss grad kan kontrolleres av en musiker tjene som et musikkinstrument, og det finnes eksempler på at alt fra damplokomotiv og Hurtigruten er blitt brukt som musikkinstrumenter og i musikalske fremføringer. Dog oppfatter man normalt et musikkinstrument for noe som er skapt spesifikt for det formål å produsere musikk. Det akademiske studiet av musikkinstrumenter kalles organologi. Historie. Alle instrumenttypene foruten de elektroniske skriver seg tilbake til før den kjente historiske tiden, og er nevnt i gamle kilder som egyptiske inskripsjoner og i Bibelen. Siden den menneskelige kroppen kan generere både vokale og perkussive lyder, kan det ha vært det første instrumentet, eller kanskje ble de første perkusjonsinstrumentene funnet i stener og hule stokker. For eksempel er 9 000 år gamle benfløyter eller blokkfløyter funnet i kinesiske arkeologiske utgravninger. Det eldste kjente menneskeskapte instrumentet er en benfløyte fra «Divje babe I»-hulene i Slovenia, laget av neandertalerne rundt 45 000-50 000 år siden av ben fra hulebjørn. Djembe. Djembe er en tromme, et musikkinstrument innenfor perkusjonsinstrumentfamilien. Kroppen er laget av tre og skinnet er gjerne av geit hvor hårene er skrapt av. Kroppen består av to hovedformer, hvor den øverste delen er større enn den nederste. Instrumentet kan spilles sittende på en stol eller lignende, eller ved å sitte overskrevs med trommen liggende på bakken og skinnet pekende forover. Tromsø Idrettslag. Tromsø Idrettslag er en norsk fotballklubb, grunnlagt i Tromsø 15. september 1920. De rykket opp i toppserien foran 1986-sesongen, og har spilt der siden, med unntak av 2002, da de spilte i 1. divisjon. De spiller hjemmekampene sine på Alfheim. I dag er TIL en «ren» fotballklubb, men opp gjennom historien har TIL også drevet med blant annet turn, roing, ski og håndball. Klubben har i dag 44 lag i seriesystemer, og over 650 aktive spillere. Tromsø rykket opp i 1. divisjon for første gang høsten 1985. Dette etter å beseire Moss FK og Sogndal Fotball i et kvalifiseringsspill. To ganger har TIL måttet spille kvalifisering for å beholde plassen i Tippeligaen. Dette var i sesongene 1986 og 1997. Tromsø idrettslag blir oftest bare kalt TIL, Tromsø IL eller «Gutan». Klubben blir dannet 1920. I løpet av september 1920 møttes rundt 20 unge tromsøgutter for å stifte en fotballklubb. Navnet ble «Tromsø Turnforenings Fotballag», selv om ingen hadde spurt turnforeningen om å få bruke navnet. Tromsø Turnforening anerkjente ikke Tromsø Turnforenings Fotballag som sitt legitime avkom, men de nektet aldri fotballguttene å bruke navnet. I Tromsø ble laget helst bare kalt «Turn». De vedtok å melde klubben inn i Norges Fotballforbund og Distriktslaget for Idrett. Laget hadde sin stamme i nord-byen, og Skarp ble en naturlig rival ettersom de var «Sør-byens fotballag». 21. desember 1920 kom det et brev fra Norges Fotballforbund via Troms Fotballkrets om at laget var tatt opp som medlem i forbundet. Tromsø Turnforenings Fotballag var nå akseptert, og året etter kunne de spille i kretsserien. I 1921 spilte de for første gang i kretsserien. Ettersom det bare var fire lag i deres divisjon ble det seks kamper den sesongen. De andre tre lagene var Skarp, Nordlys og Harstad. Turns første kamp ble spilt 26. juni 1921 mot klubbens store rival Skarp. Resultatet ble 2-6, ikke en god start for den ferske fotballklubben. I den andre kampen, mot Nordlys, gikk det straks bedre; de vant 3-0 og de kunne glede seg over deres første to-poenger. (På den tiden fikk man to poeng for seier, ikke tre.) Uka etter gikk de på en 1-4-smell borte mot Harstad, og etter at halvparten av kampene var unnagjort sto Turn med to poeng. 7. august var det duket for «best i byen»-oppgjør mot Skarp. Turn vant 2-1, deres første offisielle seier mot rivalene. I de to neste kampene mot Nordlys og Harstad ble det to seire til, og Turn endte sesongen på en 2. plass, to poeng bak Harstad og to poeng foran Skarp. Tromsø IL 1931-1945. Fram til 1930 spilte de i kretsserien som Tromsø Turnforenings Fotballag, men fotballforbundet mente klubbens navn var for likt Tromsø Gymnastikk Forening, og de byttet navn til Tromsø Idrettslag. Dette var bare midlertidig, og klubben forandret navnet til Tor i 1931. I 1931 vant klubben for første gang den "nordnorske cupen", den høyest mulige prestasjonen for et nordnorsk lag på den tiden. Klubben slo Mo IL 3-1 i finalen. Året etter ga fotballforbundet beskjed om at klubben ikke kunne hete Tor, og derfor ble Tromsø Idrettslag igjen navnet, denne gangen permanent. Trettiårene viste seg til å bli et godt tiår for Tromsø IL, og de vant sitt andre distriktmesterskap i 1932, men ble slått ut i semifinalen i den nordnorske cupen. Klubben vant distriktmesterskapet i 1933, 1936, og 1937 også. I 1940 brøt andre verdenskrig ut, og det ble ikke spilt fotball før 1945. Etterkrigstiden 1946-1969. Tromsø IL startet etterkrigstiden i god stil, de vant sitt sjette distriksmesterskap i 1946. I 1949 vant Tromsø IL for andre gang den nordnorske cupen. TIL vant 3-1 mot FK Glimt i finalen. Så vant Tromsø IL fem strake distriksmesterskap mellom 1950 og 1954, før klubben ble tatt opp i ligasystemet. (Nordnorske klubber fikk fortsatt ikke spille i øverste divisjon.) I 1956 kom klubbens tredje og siste nordnorske cuptittel. I 1963 fikk nordnorske klubber delta i Norgesmesterskaper, og Tromsø IL deltok for første gang i 1964. TIL kom til andre runde etter å ha slått FK Mjølner. Men Nidelv IL ble for sterke og TIL røk ut. 60-tallet var en periode da stadion ble utvidet. Både Valhall stadion og Alfheim stadion fikk gressdekke. TIL har hatt mange gode målscorere opp gjennom årene; en av dem var Tor Brandeggen, som scoret 75 mål på 131 kamper i perioden 1952-62. Andre og tredje divisjon 1970-1984. I 1972 ble FK Mjølner det første nordnorske laget i 1. divisjon (nå Tippeligaen). På den tiden sloss TIL i bunnen av den nordnorske 2. divisjon (inntil 1979 var 2. divisjon delt i tre forskjellige avdelinger, to sørlige og et nordlig), og rykket ned. I 1975-sesongen var TIL tilbake i 2. divisjon, etter å ha vunnet kvalifiseringen året før. Men klubben rykket rett ned i 3. divisjon, denne gangen etter bare én sesong i den nest høyeste divisjonen. De to neste årene spilte TIL i 3. divisjon, og noterte seg for bl.a. en 17–0-seier mot Storfjord. Harald Andersen scoret hele syv av målene. I 1978-sesongen var TIL tilbake i 2. divisjon, denne gang med større suksess. Da 18 kamper var spilt, lå Tromsø IL øverst på tabellen, og fikk nå mulighet til å spille om en plass i øverste divisjon (1. div.). Men begge kvalifiseringskampene mot HamKam og Fredrikstad FK endte med tap, og dermed forble TIL i nest øverste divisjon. Denne sesongen noterte debutant Terje Nicolaisen seg for 13 mål for Gutan. Neste sesong ble 2. divisjon en allnorsk divisjon, og TIL fikk bryne seg på klubber fra hele landet. Dette gikk ikke så bra, og TIL endte nest sist. I 1980 tapte ikke TIL en eneste kamp i 3. divisjon, og rykket opp. Deretter fulgte ett nedrykk og ett opprykk i 1982, før klubben stabiliserte seg i 2. divisjon. Opprykk 1985. 1985-sesongen ble et vendepunkt for TIL. Etter 22 kamper havnet de på andreplass og fikk muligheten til igjen å spille om en plass i øverste divisjon i Norge. TIL hadde fått seg ny målvakt denne sesongen, Bjarte Flem, som bidro sterkt til at klubben kunne spille kvalifisering dette året. Den første kvalifiseringskampen ble spilt mot Sogndal 13. oktober 1985. TIL vant 1–0 etter scoring av Eivind Andreassen. Den andre og siste kvalifiseringskampen, som har gått inn i TILs historiebøker, ble spilt på Melløs stadion mot Moss. I det 40. minutt tok TIL ledelsen 1–0, ved Trond Johansen på straffe. Det så ut som om TIL skulle vinne kampen helt fram til det 87. minutt, da Tromsøs Yngvar Bendiksen felte Øyvind Huseby inne i TILs felt og det ble straffe til Moss. Bjarte Flem reddet imidlertid Husebys straffespark, og dermed kunne TIL ro det hele i land. For første gang i historien var Tromsø IL klar for øverste divisjon. Startelleveren i siste opprykkskamp var: Bjarte Flem, Nils Solstad, Tor Pedersen, Tore Nilsen, Trond Steinar Albertsen, Sigmund Forfang, Truls Jenssen, Tore Rismo, Lars Espejord, Trond Johansen og Per-Mathias Høgmo. Førstedivisjon og Norgesmesterskap 1986. 1. mai 1986 spilte TIL sin første kamp i øverste divisjon. Kampen var mot Kongsvinger IL, og endte 1–1. Truls Jenssen ble historisk da han headet inn TILs første scoring i øverstedivisjon etter 22 minutter. Sesongen ble ikke enkel for TIL, de måtte ha kvalifisering for å berge plassen. Etter seier i kvalifiseringen kunne de se fram til en ny sesong i 1. divisjon (nå Tippeligaen). Dagfinn Rognmo fikk sparken i løpet av sesongen, og tidligere TIL-spiller Arne «Pøsen» Andreassen tok over. Samtidig hadde TIL nokså overraskende spilt seg til cupfinalen, der de skulle møte seriemestrene, Lillestrøm SK. Lillestrøm var skyhøye favoritter før kampen. Foran 22 000 på Ullevaal Stadion tok imidlertid TIL en sensasjonell ledelse 2–0 allerede etter 10 minutter etter mål fra Nils Solstad og Lars Espejord. Lillestrøm reduserte til 2–1 like etter pause, men TIL scoret to mål til og vant 4–1. TIL var norgesmestre for første gang. Den dramatiske fotballhøsten er for øvrig skildret i boken «Med Gutan til Ullevaal». Neste sesong var en spesiell sesong i øverste divisjon. Det ble bestemt at ved uavgjort skulle det bli straffesparkkonkurranse. (Det laget som vant fikk 2 poeng og taperen 1 poeng.) TIL dro nytte av den nye ordningen. De spilte uavgjort ni ganger, og vant syv av straffesparkkonkurransene, mye takket være Bjarte Flem i mål. 18. juli 1987 ble Alfheim stadion offisielt åpnet, og noen kamper senere debuterte Bjørn «Bummen» Johansen for TIL. Som følge av at TIL vant cupen forrige sesong skulle de for første gang spille europacup. De ble trukket mot skotske St. Mirren, men tapte 0–1 sammenlagt. På tre år hadde de rykket opp i øverste divisjon, vunnet cupen og debutert i Europa. Stor suksess i serien 1988–1990. Før 1988-sesongen var det mange nye fjes på plass i Tromsø. Bl.a. Mike McCabe, Erik Pedersen, Tore Hadler Olsen og Espen Olafsen. Dessuten var Tommy Svensson på plass som trener, noe som skulle føre TIL inn i en suksessfull periode. I 1988 ble det en 5. plass og for første gang hadde TIL over 4000 tilskuere i snitt på sine hjemmekamper. Sesongen etter (1989) tok TIL for første gang medalje i den øverste divisjonen. TIL endte på 3. plass, og spillere som keeper Einar Rossbach, Mike McCabe, Tore Rismo og Bjørn «Bummen» Johansen var sentrale. Året etter (1990-sesongen) gikk det enda bedre. TIL ledet serien lenge, og så ut til å ta sitt første seriemesterskap, men Rosenborg snappet gullet foran TIL. Det ble dermed sølvmedalje for TIL, det beste de noen gang har gjort i serien. Dette året ble også gjeldende publikumsrekord satt, da 10 225 tilskuere møtte opp for å se TIL mot Rosenborg i kvartfinalen. Kampen endte 0–0 e.e.o. Gjennomsnittlige sesonger 1991–1995. I 1991 og 1992 endte TIL trygt plassert midt på tabellen i Tippeligaen. (Navnebyttet kom av at Norsk Tipping ble hovedsponsor for ligaen.) I 1991 fikk Tromsø IL muligheten til å spille europacup igjen, men de tapte sammenlagt 2–3 i første runde mot Tirol Innsbruck. På tidlige 90-tall dukket spillere som Steinar Nilsen, Morten Kræmer og Svein Morten Johansen opp i startoppstillingen. I 1992 var det tidligere TIL-spillere som skulle styre klubben. Først ut var Per-Mathias Høgmo, men han fikk sparken midt i sesongen, og Truls Jenssen ledet laget ut sesongen. Denne sesongen debuterte en kjent målscorer for klubben, Sigurd Rushfeldt. Neste sesong (1993) ble han toppscorer for TIL. Denne sesongen tok Harald Aabrekk over som hovedtrener og ledet laget til en sjetteplass. I 1995-sesongen debuterte Ole Martin Årst og Tore André Flo for TIL, to spillere som etter hvert har blitt kjent som store målscorere. Da sesongen var over, dro både Aabrekk og Flo til Bergen og Brann. NM-gull og europacup 1996–1997. Terje Skarsfjord var TIL-trener denne ene sesongen. TIL endte på en femteplass og Sigurd Rushfeldt ble toppscorer. Etter sesongen ble han solgt til Rosenborg. Som ti år tidligere var TIL igjen i cupfinalen, der de skulle møte erkerival Glimt. Bodø/Glimt tok ledelsen etter scoring av Runar Berg, men Ole Martin Årst og Sigurd Rushfeldt sikret en 2–1-seier, og TIL kunne notere seg for sitt andre Norgesmesterskap. Året etter ble Håkan Sandberg ny trener. TIL måtte ut i kvalifiseringspill for å berge plassen. TIL fikk spille europacupspill, og slo ut NK Zagreb i første runde, I andre runde møtte de storlaget Chelsea FC. TIL tok en sensasjonell 3–2-seier på Alfheim, i kampen som ble preget av mye snø i perioder. Steinar Nilsen, Frode Fermann og Ole Martin Årst scoret hvert sitt mål, mens Gianluca Vialli scoret begge Chelseas mål. Tromsø IL tapte returkampen i London 1–7, men ingen glemte sesasjonen i Tromsø. Kampen har etter hvert blitt kjent som en klassiker. Chelsea-trener Ruud Gullit var rasende på forholdene og kom med bl.a. denne legendariske kommentaren: «Grass? It looks like cowshit to me!». Gullit ville ha omkamp. Det paradoksale med kampen var at det var snøen som hjalp Chelsea. Da snøen lavet ned, våknet Vialli og skaffet Chelsea et godt utgangspunkt nærmest på egenhånd. Storklubber ble interesserte i TILs spillere, og etter hvert ble Steinar Nilsen kjøpt av AC Milan. I 1997 stiftet TILs supportere kjennskap til Rune Lange, og sesongen etter ble han toppscorer for Tromsø IL. Lite suksess og nedrykk 1998–2001. De neste sesongene var TIL plassert på øvre del av tabellen, foruten 1998 da de havnet tredje sist. Det var mange forandringer i spillerstallen mellom 1998 og 2001. Bjørn «Bummen» Johansen ble solgt til Helsingborg, og Morten Gamst Pedersen debuterte. I 2000 ble Rune Lange solgt for 37 millioner kroner til tyrkiske Trabzonspor. 2001-sesongen ble et mareritt for TIL. De tapte 18 av 26 kamper og rykket rett ned i 1. divisjon. De satte ny klubbrekord; 667 minutter (tilsvarer over 15 omganger) uten å score mål. På slutten ble Tommy Svensson hentet inn som trener uten noe resultat. Royal League og UEFA-cup 2002–2005. TIL hadde som mål å gjøre oppholdet i 1. divisjon kortest mulig. Trond Johansen ble ny trener, Bjørn «Bummen» Johansen og Steinar Nilsen gjorde comeback for TIL. TIL infridde og endte øverst på tabellen, godt hjulpet av stjerneskuddet Morten Gamst Pedersen. Nå kunne klubben se fram til spill i øverste divisjon. I 2003-sesongen var klubben svært nær ved å rykke ned igjen. Trond Johansen fikk sparken og Terje Skarsfjord kom inn og reddet laget i siste liten. TIL reddet plassen etter scoring mot Rosenborg i siste sekund. Per-Mathias Høgmo gjorde comeback som trenger i 2004-sesongen. Etter å ha ledet serien lenge endte TIL på fjerdeplass. Morten Gamst Pedersen ble solgt til Blackburn, og klubben gikk på en smell. Høgmo avsluttet sitt engasjement etter sesongen av familiære årsaker. TIL spilte denne sesongen også i den nye turneringen Royal League. De fikk kamper både mot IFK Göteborg og FC København. Neste sesong (2005) var TIL på randen av nedrykk etter at Otto Ulseth hadde vært hovedtrener fra sesongstart. Steinar Nilsen tok imidlertid over treneransvaret, og førte laget til sikker plass i serien. TIL deltok også i UEFA-cupspill dette året. Etter at laget beseiret Esbjerg i kvalifiseringen til UEFA-cupen, møtte TIL den tyrkiske storklubben Galatasaray i første runde. TIL overrasket ved å vinne 2–1 sammenlagt og gikk videre til gruppespillet. TIL møtte Røde Stjerne, FC Basel, AS Roma og Strassbourg i gruppespillet, og var faktisk nær ved å gå videre. I siste kamp mot Basel ledet Tromsø 3–1, men tapte til slutt 3–4 og var dermed ute av turneringen. Steinar Nilsen med suksess 2006–2008. Ettersom Steinar Nilsen bare var midlertidig ansatt, ble Ivar Morten Normark hovedtrener før 2006-sesongen. TIL startet imidlertid dårlig og Normark ble midt i sesongen erstattet av Steinar Nilsen. Sigurd Rushfeldt vendte tilbake til Tromsø IL midtveis i sesongen. Før 2007-sesongen ble Steinar Nilsen ansatt som permanent hovedtrener i TIL, med Agnar Christensen som assistenttrener. I 2007-sesongen var TIL jevnt gode og endte på en sjetteplass. Morten Moldskred og Sigurd Rushfeldt ble spisspar etter at Ole Martin Årst ble solgt til i juli 2007. I 2008 fikk TIL 3. plass i serien, mye takket være Tippeligaens beste forsvar. TIL slapp inn 23 mål, minst av alle lagene. Høgmo vender tilbake 2009–. Etter bronsesesongen i 2008 sluttet Steinar Nilsen som hovedtrener, og tok over treneransvaret i en annen Tippeligaklubb; Brann. Nilsens erstatter i TIL ble Per-Mathias Høgmo, som hadde stor suksess i sin tidligere periode i TIL. I 2010-sesongen endte TIL på 3. plass. Året etter ble enda bedre, da endte de på en 2. plass, og fikk sølv. Europaligaen 2009. Etter 3. plass i 2008 var Tromsø IL tilbake i Europacupspill i 2009. TIL slo ut Dinamo Minsk etter 0–0 i bortekampen og 4–1 hjemme. I neste runde slo TIL ut NK Slaven Belupo (2–1 2–0). I neste runde var Athletic Bilbao motstander. TIL ledet 2–1 i Bilbao, men to raske mål fra Bilbao førte til et knepent 2–3-tap. Hjemmekampen endte 1–1. Bilbao gikk dermed videre med 4–3 sammenlagt. Isberget. Isberget er Tromsø ILs supporterklubb. De ble dannet i 1996, og har pr. 2012 ca 550 medlemmer. De holder til på A-feltet på Alfheim, og skaper stor stemning på hjemmekampene, ved hjelp av bl.a. egenkomponerte sanger, pyroeffekter, flagg og bannere. Dessuten er medlemmene i Isberget fast innslag på bortekampene. Isbergets stamplass er Rogers som ligger på Stortorget i Tromsø. Der samles mange av fansen før og etter hjemmekamp, og for å se bortekampene på storskjerm. Isberget har egne sider på Facebook og Twitter (@IsbergetSupport) Isberget har flere undergrupper kalt Isberget Sør, Isberget Finnmark og Isberget Vest. Det er undergrupper av supporterklubben som jobber med å aktivisere/samle TIL-supportere i andre deler av Norge. Supporterne møtes da på Tordenskiold i Oslo, ON i Hammerfest og Champs i Stavanger for å se kamper i lag. Undergruppene har også som formål å kunne arrangere turer for de som vil støtte GUTAN. Rekorder i øverste divisjon. I 1989 og 1990-sesongene spilte TIL 16 hjemmekamper uten tap. 8–0 er den største seieren TIL har vunnet. Den kom hjemme mot Kongsvinger i 1995. 7–0 er største borteseier. Den kom i en kamp mot Molde, runden etter 8–0-seieren. 0–6 er største tap for TIL. To ganger har det skjedd, begge gangene på Åråsen mot Lillestrøm. 0–4 og 2–6 er største hjemmetap. Dette skjedde mot henholdsvis Bodø/Glimt i 1995 og mot Molde i 1998. Kampen mot Glimt var første seriekamp etter ovennevnte seire mot Kongsvinger og Molde. Tor André Grenersen holdt nullen i 373 minutter i 1994-sesongen. 677 minutter er den lengste perioden TIL har spilt uten å score mål. Det skjedde i 2001. Dette er også den lengste måltørken noe lag har hatt i eliteseriens historie. I 2001 tapte TIL seks hjemmekamper på rad. 70 scoringer er det meste TIL har i én og samme sesong. Det skjedde i 1999. 52 baklengsmål er den negative rekorden i én og samme sesong. Det skjedde i 2001. Det Akademiske Kvarter. Det Akademiske Kvarter, også kalt Kvarteret, er studentenes kulturhus i Bergen. Navnet er et ordspill da «akademisk kvarter» tradisjonelt er det navnet man i dannede kretser har satt på forsinkelser som man bør se gjennom fingrene med. Hvert år arrangeres det et stort antall arrangementer på Kvarteret, med alt fra brettspill til konserter. Huset har plass til 1 500 gjester etter at det ble gjenåpnet 5. februar 2010 etter tre års ombygging. Etter ombygging er det over ti rom og barer som kan benyttes på huset og det er stipulert 2200 arrangementer årlig. Kvarteret drives av frivillige studenter og så mange som rundt 400–500 jobber her til en hver tid. Opp gjennom tiden har det vært mange store konserter på Kvarteret. Historie. Det Akademiske Kvarter ble åpnet 10. februar 1995 av Kronprins Haakon. Ti år senere, i februar 2005 feiret Kvarteret seg selv med en stor jubileumsuke. 2007 stengte huset ned for utbygging, og åpnet igjen februar 2010. Organisasjon. Bygningsmassen som utgjør Det Akademiske Kvarter eies av Universitetet i Bergen (UiB), men disponeres av aksjeselskapet som står for driften av Kvarteret, Studentkulturhuset i Bergen AS (SkiBAS). Den daglige driften bestyres av "Kvarterstyret" (KvaSt), et styringsorgan med medlemmer som velges for ett år av "Kvarterets Generalforsamling". Representantskapet består av fem representanter valgt på Generalforsamling og representanter fra bruker/driftsorganisasjonene. Det akademiske kvarters representantskap er klageinstans i tillegg til å være konfliktløsende og rådgivende kompetanseorgan. Representantskapet har ordinære møter en gang i måneden. Det er i tillegg en ansatt driftsleder og tre "organisasjonssekretærer" (OrgSek) som bestyrer huset fra dag til dag. På kveldstid og i helgene er det til enhver tid en eller flere "Kvartermestere" (Kvarter) som har overordnet ansvar for huset. Arbeidsgrupper. De fleste frivillig arbeidende studentene på Kvarteret er organisert i "arbeidsgrupper" (Arger), som hver har sitt spesifikke arbeidsområde. Samarbeidspartnere. Ingen av de kulturelle arrangementene som foregår på huset arrangeres av Kvarteret selv. Kvarteret har avtaler med fem "Driftsorganisasjoner" (Dorger) som arrangerer de fleste og største arrangementene på huset. Disse er "Aktive Studenters Forening" (ASF), "Studentteateret Immaturus" (Immaturus), "Bergen Realistforening" (RF), "Bergen Filmklubb" og "Studentersamfunnet i Bergen" (Samfunnet). I tillegg kan alle andre studentorganisasjoner benytte seg av fasilitetene på huset, og disse omtales som "Brukerorganisasjoner" (Borger). Gorgus Coward. Gorgus Major Coward (født 23. august 1912, død 29. juli 1994) var en norsk lektor og riksmålsmann. Han var bl.a. medlem av Vogt-komitéen 1964–1966 og av Norsk språkråd 1972–1984. I tillegg til lærebøker, litteraturantologier m.v. i norsk og tysk, har han utgitt en meget kjent riksmålsgrammatikk (1959, siste utgave 1986). Familie. Slekten Coward er av engelsk opprinnelse og kom til Norge på slutten av 1700-tallet. Navnet betyr «kuhyrde» og uttales /kåvard/. Gorgus Cowards foreldre var Gorgus Herman Coward (1877–1939) og Olga Jørgensen (1881–1950). I 1936 ble han gift med Hendy Usterud Andersen, søster av jusprofessor Kristen Andersen. Hans datter Kirsti Coward er dommer i Høyesterett. Vogt-komitéen. Vogt-komitéen ble oppnevnt i 1964 og leverte sin endelige innstilling 23. mars 1966. Den ble ledet av professor Hans Vogt. Komitéen ble omtalt som «språkfredskomitéen» og dens mandat var å foreta en helhetlig vurdering av språksituasjonen i Norge, etter at myndighetenes samnorskpolitikk, slik den artet seg på 50-tallet, åpenbart hadde mislyktes. En direkte konsekvens av komitéens arbeide var at Norsk språknemnd ble oppløst og erstattet med Norsk språkråd, hvor også riksmålsorganisasjonene lot seg representere. Hans Vogt. Prof. dr. philos. Hans Kamstrup Vogt (født 1. juni 1903 i Fredrikstad, død 25. september 1986 i Oslo) var en norsk lingvist og filolog. Han er først kjent for sine studier av georgisk og andre kaukasiske språk. Han var bl.a. formann for Vogt-komitéen og rektor ved Universitetet i Oslo fra 1964 til 1969. Han var også medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det kongelige danske Videnskabernes Selskab og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. 339 skvadron. 339 skvadron er en avdeling i Luftforsvaret underlagt 139 Luftving på Bardufoss flystasjon i Målselv. Skvadronen ble opprettet i 1956, og var inntil 1964 stasjonert på Gardermoen, utstyrt med F-86K jagerfly. I 1964 ble skvadronen omorganisert til en helikopterskvadron utstyrt med UH-1B helikoptre, og flyttet til Bardufoss. Skvadronen gikk i 1987-88 gradvis over til Bell 412SP brukshelikoptre, og skvadronen opererer 12 slike. 339 skvadrons hovedoppgave er taktisk transportstøtte til Hæren, som innebærer luftmobile operasjoner, støtte til spesialoperasjoner og innsetting av oppklaringsstyrker. Registrert partnerskap. Canada1 (QC og NS)2 (2000) New Zealand (2005) Sveits (Vedtatt 2005; trer i kraft i 2007) Argentina (Buenos Aires, Rio Negro) (2003) Australia (TAS, ACT) (2004) Spania1 (11 autonome regioner) (1998) Italia (Toscana, Umbria, Emilia-Romagna) (2004) Brasil (Rio Grande do Sul) (2004) USA: HI (1997), CA (1999), VT (2000), DC (2002), ME (2004), NJ (2004), CT (2005), OR (2005) Mexico (Mexico by) (2006) Costa Rica – Har senere innført likekjønnet ekteskap. – Spesifikt omtalt som «civil unions» i Quebec (2002), Nova Scotia (2001), og Manitoba (2002), landsdekkende lover som anerkjenner samboerskap mellom parter av samme kjønn (2000). Registrert partnerskap (Partnerskapsloven) var en lov som regulerte parforholdet mellom to av samme kjønn. Den ble innført våren 1993 og opphevet 1. januar 2009, da endringene ekteskapsloven trådte i kraft i Norge. Partnerskapsloven var en omstridt lov i Norge og et klart flertallet av befolkningen var imot at den skulle innføres. Undersøkelser fra 1992 viste at et flertall på 58% var imot loven, mens et mindretall på 28 % støttet den. Samme undersøkelse viste også en sterk motstand mot at homofile skulle få anledning til å adoptere barn. Hele 83 % var motstandere av dette. Undersøkelsen viste også at partnerskapsloven hadde sterkest støtte blant de som stemte Venstre (50 %), SV (50 %) og RV (89 %). I de andre partiene var det flertall imot loven. Blant Aps velger var 54% mot, mens blant Høyres velgere var andelen 66 %. Bakgrunn. Registrert partnerskap innebar en formalisering av samlivet mellom to personer av samme kjønn. Det var tenkt som en parallell til ekteskapet, og hadde i Norge samme rettsvirkninger når det gjaldt arv, formuesforhold, skatt og forsikring. Norge innførte registrerte partnerskap i 1993, som det andre landet i verden. Tidligere registrerte partnerskap kan etter endringene i ekteskapsloven, dersom partene ønsker det, bli omgjort til ekteskap. Det er ikke lenger mulig å registrere nye partnerskap i Norge. Den norske kirke anerkjente generelt ikke registrerte partnerskap, men noen prester ga velsignelser til par etter partnerskapsinngåelsen . Etter at søknad fra Human-Etisk Forbund om å få registrere partnere ikke ble innvilget av regjeringen Bondevik II, endret regjeringen Stoltenberg II forskriften med virkning fra 1. januar 2007. Selve inngåelsesseremonien, som tidligere måtte skje hos notarius publicus, kunne etter dette gjøres hos Human-Etisk Forbund. Tidligere tilbød HEF vielsesseremonier i etterkant av registrering hos notarius publicus. Fra innføringen i 1993 og ut 2006 ble det inngått 2 494 partnerskap i Norge; 1 395 mellom menn og 1 099 mellom kvinner. 2006 var det første året det ble inngått flere partnerskap mellom kvinner enn mellom menn. Paul von Lettow-Vorbeck. Paul Emil von Lettow-Vorbeck (født 20. mars 1870 i Saarlouis, død 9. mars 1964 i Hamburg) var en tysk generalmajor og forfatter. Før første verdenskrig. Lettow-Vorbeck var født i inn i en protestantisk pommersk lavere uradelsfamilie, mens faren var stasjonert som hæroffiser i Saarlouis i den daværende prøyssiske Rhinprovinsen. Han ble utdannet ved internatskole i Berlin og sluttet seg i 1888 til et kadettkorps Potsdam og Berlin-Lichterfelde. I 1889 ble han utnevnt til sekondløytnant, 1895 premierløytnant og i 1901 hauptmann i Kaiserliche Armee. Lettow-Vorbeck deltok i nedkjempelsen av bokseropprøret i Kina (1900/1901) og hadde mellom 1904 og 1908 kommandoen over en styrke i den tyske kolonien Tysk Sydvest-Afrika. Her deltok han blant annet i bekjempelsen av khoikhoi- og herero og nama-opprørerne. Høsten 1906 var han tilbake i Tyskland og tjenestegjorde ved generalstaben. I 1907 ble han utnevnt til major og adjutant ved genrralkommandoen over 11. Armeekorps. I mars 1909 ble han sjef for II. sjøbataljon Wilhelmshaven. Som oberstløytnant ble han 18. oktober 1913 utnevnt som kommandant for de keiserlige for beskyttelsestroppene ("Schutztruppe") for Tysk Kamerun. Mens han formlet innehadde fortsatt denne kommandoen, fungerte han også som kommandant for "Schutztruppe" for Tysk Østafrika, en posisjon han også ble formelt utnevnt til 13. april 1914. Første verdenskrig. Da første verdenskrig brøt ut, var Lettow-Vorbeck fortsatt kommandant for "Schutztruppe" i Tysk Østafrika. Det lyktes ham å forsvare kolonien mot britiske, belgiske og portugisiske tropper, og dette var den eneste tyske kolonien i Afrika som ikke ble tatt av fienden. Dette skjedde til tross for at engelskmennene hadde en styrke som var ti ganger større og hadde langt bedre utrustning. Lettow-Vorbeck ledet en kombinert styrke av tyske soldater og askarier og brukte terrenget aktivt i å unnslippe fienden. Etter seieren i slaget ved Tanga langs kysten i 2. – 5. november 1914, hvor britene ved sin British Indian Army gjorde et mislykket forsøk på å innta den tyske kolonien, trakk han seg inn i landet og iverksatte en rekke lynangrep mot de styrkene som ble sendt etter ham. I slaget ved Jassin 18. januar 1915 vant han en ny stor seier, noe som også sikret styrkene hans sårt etterlengtede nye forsyninger. Han ble tildelt den høyeste prøyssiske militærordenen Pour le Mérite 4. november 1916, og ordenen med eikeløv 10. oktober 1917. Mot slutten av 1917 rykket han inn i Portugisisk Østafrika og sikret seg nye forsyninger der. Han kjempet frem til 1918 og kapitulerte noen dager etter keiser Wilhelm IIs abdikasjon, etter at han nettopp hadde marsjert inn i den engelske kolonien Nyasaland. Meldingene om krigens slutt og det tyske nederlag nådde ham først via en britisk forhandler, da han ikke lenger hadde noen kommunikasjonsmulighet med Tyskland. Han befant seg da i Nord-Rhodesia og marsjerte til Abercorn, dagens Mbala, og meldte seg for de britiske myndighetene der 23. november 1918. Han innledet umiddelbart et samarbeid med de britiske myndighetene for hjemsendelse av tyske borgere i Øst-Afrika. Weimarrepublikken. Generalen med sin kone Martha i 1919 Lettow-Vorbeck marsjerer i spissen for sine tropper under æresmarsjen i mars 1919 Ved tilbakekomsten til Tyskland i januar 1919 fikk han en heltemottakelse og ble forfremmet til generalmajor. Hans "Schutztruppe" var den eneste tyske avdelingen som fikk lov til å paradere gjennom Brandenburger Tor, da den var den eneste som ikke hadde kapitulert, men hadde innkassert stadige seire mot en overlegen motstander; og var den eneste tyske avdelingen som hadde lykkes i å invadere britisk territorium. I den vanskelige politiske situasjonen i Tyskland støttet han Gustav Noskes bestrebelser. I Hamburg marsjerte han inn med sitt frikorps "Korps Lettow" etter at spartakistopprøret var slått ned, og ble divisjonskommandør i "Marinebrigade Ehrhardt", ledet av korvettenkapitän Hermann Ehrhardt. Etter Kappkuppet i 1920 ble han stilt for krigsrett for sin deltakelse, og gikk ut av aktiv militær tjeneste. Under Weimarrepublikken skrev han en rekke bøker, blant annet "Heia Safari!", og krevet tilbakelevering av de tyske koloniene. Han slo seg ned i Bremen og ble en sentral deltaker i byens konservative miljø. Han ble medlem av det lokale laget av "Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten". Fra 1929 til 1930 var han medlem av Riksdagen for Deutschnationale Volkspartei («Det tysknasjonale folkepartiet»). Under nasjonalsosialistene. Han var motstander av nasjonalsosialistene, som prøvde å bruke hans popularitet i sin politiske kamp. I 1938, da han var 68 år, ble han utnevnt til general, men aldri innkalt til tjeneste. Joseph Goebbels noterte i sin dagbok for 21. januar «Auch so ein Reaktionär!». Men Lettow-Vorbecks respekt for "askariene" gjorde at han ikke kunne følge de nasjonalsosialistiske raseteoriene. Etter andre verdenskrig. Som så mange andre hadde den da 75-år gamle pensjonisten det vanskelig da Tyskland brøt sammen i 1945. Begge hans sønner var drept i krigen og hjemmet var utslettet. Han prøvde blant annet å livnære seg som gartner, men hans gamle motstandere fra første verdenskrig, Richard Meinertzhagen og Jan Smuts sørget for finansiell støtte og matforsendelser til ham fram til pensjonene igjen kunne utbetales. Da han døde i Hamburg i 1964 reiste flere "askari" dit for å vise sin øverstkommanderende den siste ære. Kai-Uwe von Hassel holdt minnetale og offiserer fra Bundeswehr sto i æresparade. Flere tyske byer har oppkalt gater etter ham, samt militærkaserner i Leer, Hamburg-Jenfeld, Bremen og Bad Segeberg. Karlheinz Stockhausen. Karlheinz Stockhausen (født 22. august 1928 i Mödrath ved Köln, død 5. desember 2007) regnes som en av det tyvende århundres viktigste komponister. Stockhausen studerte fra 1947 til 1951 musikkpedagogikk og klaver ved Musikhochschule Köln, samt musikkvitenskap, germanistikk og filosofi ved Universität zu Köln. Fra 1950 virket han som komponist. Han er særlig kjent som en pionéer innen elektronisk musikk, eller elektronische musik, og utga mer enn 300 verker. Han var også aktiv som dirigent. I 1986 fikk han Ernst von Siemens' musikkpris. Et av de viktigste verkene innenfor electronische musik er Stockhausens komposisjon Studie I (1954). Her har Stockhausen lagd klokke/bjelle-lignende lyder ved å la hver lyd bestå av fem sinustoner. Han har regnet ut frekvensforholdet mellom hver sinustone ved å la avstanden være kontant, n * 25√5 Hz. Deretter ble lydsløyfene med disse sinustonene avspilt i et klangkammer med en etterklangstid på ca. 10 sek. Selve lydsløyfen ble så klippet bort, slik at bare etterklangen ble brukt, i original eller reversert versjon. Gesang der Jünglinge (1955–56) er av mange regnet som Stockhausens mesterverk, og inneholder så å si sømløse overganger mellom elektronisk lyd (elektronisk genererte sinustoner) og stemmelyd (en guttesopran). Denne blandingen av elektroniske signaler og akustiske opptak innebærer noe så sjeldent (på denne tiden) som en blanding av de to stilartene elektronische musik og musique concrète. Serialismen er veldig markant i dette stykket og det er serielt strukturert i de fleste parametrer, som for eksempel i tonehøyde og varighet. Det er også verdt å notere seg at Stockhausen var tidlig ute med spatialisering da han urfremførte stykket i fem kanaler (men kanoniserte det i fire). Både innen elektronische musik og musique concrète er den metriske takten vi kjenner fra tradisjonell musikk helt fraværende. Han gjorde seg også kjent etter angrepet 11. september 2001 på World Trade Center i New York, da han uttalte at terroraksjonen var «verdens største kunstverk». Dette skapte stor kontrovers, men da han ble intervjuet av norske aviser i ettertid kom det frem at sitatet var tatt ut av sammenheng. Hva han egentlig sa at 11. september var «Lucifers største kunstverk». Sogndal Fotball. Sogndal Fotball (stiftet 19. februar 1926) er en norsk fotballklubb fra Sogndal i Sogn og Fjordane. Det var først rundt andre verdenskrig at fotballaktiviteten kom skikkelig igang. Sogndal kom for første gang på kartet utenfor fylkesgrensene med opprykket til 3. divisjon høsten 1964. Sogndal spilte seg frem til cupfinalen i 1976, der de tapte 1–2 for Brann. Sogndal debuterte i øverste divisjon sesongen 1982, men rykket umiddelbart ned igjen. Siden har klubben spilt på toppnivået i periodene 1988-1989, 1991-1992, 1994, 1997-1998, 2001-2004 og 2011 til dags dato. Totalt utgjør dette 14 sesonger. Beste serieplassering er en sjetteplass fra 1988. Forøvrig har klubben blitt nr 8 ved to anledninger. Sogndal spiller sine hjemmekamper på Fosshaugane Campus. Sogndal sine mest kjente supportersanger er «Stao No Pao» og «Me E Med». Profiler. Svein Bakke, Eirik Bakke, Frode Grodås, Jostein Flo, Håvard Flo, Tore André Flo, Lasse Opseth, Anders Stadheim, Tommy Øren, Rune Buer Johansen, Terje Skjeldestad og Alexander Ødegaard er spillere på Sogndal som er registrert med én eller flere kamper på det norske. Også på trenersiden har Sogndal bidratt. Tidligere spiller Ingvar Stadheim, far til Anders Stadheim, var trener for landslaget fra 1988–1990. Harald Aabrekk har vært assisterende landslagssjef og hatt ansvaret for U21-landslaget. Svein Bakke har scoret flest mål for Sogndal, 323 mål på 513 kamper. Knut Christiansen har med 608 innhopp (257 mål) rekorden for flest spilte kamper, like bak kommer Asle Hillestad med 606 kamper. Kjente spillere som har spilt/spiller for Sogndal. Eirik Bakke, Svein Bakke, Joel Cedergren, Håvard Flo, Jarle Flo, Tore André Flo, Jostein Flo, Frode Grodås, Asle Hillestad, Jørn Jamtfall, Rune Buer Johansen, Tommy Knarvik, Mons Ivar Mjelde, Trevor Morley, Kurt Mørkøre, Ousman Nyan, Lasse Opseth, Terje Skjeldestad, Anders Stadheim, Ingvar Stadheim, Børre Steenslid, Alexander Ødegaard, Tommy Øren. Grevskap. Et grevskap var opprinnelig et område som ble styrt av en greve, og har senere i større grad blitt knyttet mest til grevens tittel. I Norge har det eksistert to grevskap: Laurvigen og Jarlsberg. I det tysk-romerske rike fantes det flere grevskap som var de facto-suverene stater inntil 1803. Over tid har begrepet i en del land gått over til å bety en geografisk og/eller administrativ enhet på et nivå mellom provins/region og by/kommune. Grevskap regnes gjerne som tilsvarende de norske fylkene, men er ikke alltid en direkte parallell da fylker befinner seg på nivået direkte under staten, men det for grevskapenes vedkommende normalt ligger et nivå mellom. Det følgende er en oversikt over en del land som bruker ordet grevskap (de fleste i den engelske formen "county"). Canada. Fem av Canadas ti provinser er oppdelt i grevskaper. I Ontario, Nova Scotia og New Brunswick er det administrative enheter, mens i Quebec og Prince Edward Island er de bare geografiske inndelinger. De fleste grevskap består av flere kommuner og byer, men enkelte utgjøres av bare én enkelt by. I det nordlige Ontario og Quebec har man gått over til å kalle disse enhetene distrikter, og i det sydlige Ontaria har man gått over til regionskommuner. Irland. "Hovedartikkel: Grevskap i Irland" Irland ble inndelt i 32 grevskap i det 19. århundre. 26 av disse utgjør Republikken Irland, og de resterende seks utgjør Nord-Irland. Grevskapene er gruppert i fire provinser: Leinster, Munster, Connacht og Ulster. Den tradisjonelle provinsen Ulster er delt mellom Republikken og Nord-Irland. I Nord-Irland ble grevskapene avskaffet som administrative enheter i 1973, og erstattet av 26 distrikter I Republikken er seks av distriktene delt inn i flere administrative enheter, slik at det nå totalt finnes 34 enheter på grevskapsnivå. New Zealand. New Zealand avskaffet provinsene i 1876, og innført grevskaper. Disse har ingen historisk bakgrunn som grevskaper, og kan derfor mer korrekt omtales som fylker. De ble i sin tur avskaffet i 1989. Norge. Norge har hatt to grevskap, Laurvigen (Larvik) og Jarlsberg. Larvik grevskap ble opprettet i 1671. Det omfattet stattholder Ulf Fredrik Gyldenløves jordegods i søndre Vestfold. Jarlsberg grevskap ble opprettet i 1673 som grevskapet Griffenfeldt. I 1676 fikk det navnet Tunsberg (Tønsberg) grevskap, og i 1684 Jarlsberg grevskap. Det omfattet kronens eiendommer i det tidligere Tønsberg len. Begge grevskapene lå i det som i dag er Vestfold fylke. Storbritannia. Storbritannia er tradisjonelt delt i 86 grevskap; i Det forente kongerike inngår også de seks grevskapene i Nord-Irland. Begrepet ble innført i England av normannerne, som satte en greve til å administrere de enkelte områder. Inndelingen var basert på allerede eksisterende grenser fra angelsaksisk tid. England har to typer grevskaper: seremonielle og administrative. De førstnevnte er tradisjonelle enheter som fortsatt brukes som geografisk referanse, og som gjerne har en jarl (grevene ble i middelalderen i stor grad erstattet av jarler). Wales ble delt inn i 13 grevskaper i 1539. De er nå erstattet av hovedområder, som dels er grevskaper, dels grevskapsdistrikter og dels selvstyrte byer. Skottland ble også inndelt fra omtrent samme tid, men dette var en mer langvarig prosess. Skottland har i nyere tid omdøpt grevskapene til regioner. Det ble samtidig innført nye enheter, og de fleste grenser ble endret. Amerikas forente stater. I Amerikas forente stater brukes begrepet grevskap i 48 av de 50 statene. Louisiana bruker begrepet sogn ("parish") og Alaska bruker valgkrets ("borough"). Disse har ingen tilknytning til historiske grevskaper, og kan derfor heller kalles fylker. Arild Midthun. Arild Midthun (født 6. mai 1964 i Bergen) er en norsk tegneserietegner, illustratør og avistegner. Han skriver svært sjelden seriene sine selv, og det er som tegner han er mest kjent. Streken hans er lett gjenkjennelig, og han har vært aktiv i den norske tegneseriebransjen siden 1980, med en imponerende bredde og variasjon i materialet sitt. Tegnestilen til Midthun er tydelig inspirert av tradisjonelle fransk-belgiske humorserier. Arbeid. I 1980 benyttet Midthun anledningen under Norway Cup til å besøke Semic forlag i Oslo med tegnemappa si. Daværende redaktør i Semic, Terje Nordberg, så straks et stort talent i den 16 år gamle Midthun, og begynte å sende ham manus han kunne tegne serier av. Den første serien Midthun fikk på trykk i Serie-fokus var en tidlig utgave av serien Sirkus, med manus av Tormod Løkling. Sammen med Løkling tegnet Midthun framover en rekke ensides serier i KOnK. Manusarbeidet med Sirkus ble etter hvert tatt over av Nordberg og Eirik Ildahl, og serien begynte å gå som fast serie i Fantomet. I 1983 kom det første av tre årlige julealbum med Truls og Trine, skrevet av Nordberg og Dag Kolstad. Serien ble belønnet med Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for barne- og ungdomslitteratur. Kolstad overtok etter hvert også jobben som manusforfatter for Sirkus. Midthun var også fast bidragsyter i Norsk MAD som Kolstad var redaktør for, og da Kolstad og Nordberg i 1985 sammen med Petter Engbo forlot Semic for å starte Gevion forlag, ble Midthun med på lasset. Fra første nummer av Pyton kom ut på Gevion Forlag påsken 1986 var Midthun fast bidragsyter, og han tegnet også de fleste av forsidene. For å distansere seg og ikke bli stigmatisert av den plumpe, grove humoren i Pyton, valgte Midthun å signere seriene sine med pseudonymet «"Arnold Milten"». Slike dekknavn var vanlig i Pyton-stallen. Tormod Løkling kalte seg en periode «Termos Løkring», og Rolf Håndstad, som ofte leverte de absolutt groveste og mest absurde manusene til Pyton, var aldri kjent som noe annet enn «Rhesus Minus». Sammen med Løkling skapte Midthun figuren Bottolf Nerd, som ble et fast innslag i bladet. I tillegg tegnet Midthun i Pyton-perioden en del serier med manus av John-Kåre Raake hvor hovedpersonen var en «Norge Rundt»-reporter. Da Kolstad sluttet som redaktør i Pyton i 1995 og ble etterfulgt av Waldemar Hepstein, forlot også Midthun bladet. I 1988 kom det første Albumet av Troll, et forsøk på en albumserie av den fransk-belgiske tradisjonen, skrevet av Terje Nordberg. Det første albumet ble belønnet med Sproingprisen og det andre (utgitt i 1990) med Kulturdepartementets tegneseriepris, men serien ble etter hvert lagt ned grunnet dårlige salgstall. I 1996 ble albumet «Ivar Aasen – ei historie om kjærleik» utgitt, basert på et manus av barnebokforfatteren Erna Osland. Samme år begynte også serien «Pappa og Pestus» (skrevet av Nordberg og Ildahl) i bladet Ernie. I begge disse seriene skilte stilen til Midthun seg ut fra hans tidligere arbeider. Ivar Aasen-serien var mer realistisk tegnet, og en stor del var basert på fotografier og andre bilder. I Pappa og Pestus var derimot tegningene svært forenklet i forhold til tidligere Midthun-arbeider. Midthun jobber for tiden som tegner i Donald Duck & Co, og er dermed eneste norske tegner i et av landets mest populære blader. Han har tegnet forsider for bladet siden 2004, og 9. juni 2005, Donalds 71-årsdag, sto første gang en lengre historie tegnet av ham på trykk. Arild Midthun har også arbeidet som frilans illustratør med en rekke oppdrag for bokforlag og aviser, blant annet Aftenposten. Hotell i særklasse. "Hotell i særklasse" (originaltittel: "Fawlty Towers") er en britisk TV-serie lagd av BBC, om det fiktive hotellet Fawlty Towers i Torquay i Devon på den engelske sørkysten. Hotellet eies og drives av den eksentriske Basil Fawlty og hans kone Sybil, stuepiken Polly og kelneren Manuel. Faste hotellgjester er den halvsenile major Gowen og de eldre frøknene Miss Tibbs og Miss Gatsby. Manuskriptene ble skrevet av John Cleese og Connie Booth, som også spiller hovedroller i serien. De var gift da den første serien ble innspilt 1975. Da den andre programserien ble innspilt i 1979, var Cleese og Booth skilt etter 10 års ekteskap. Handlingen er farsepreget og full av tilfeldige sammentreff og misforståeler. Det bærende elementet er Basil Fawltys eksentrisitet og uforlignelige kroppsspråk. Serien er sendt på NRK første gang i 1976 og 1979, og har gått flere ganger i reprise. Skuespillere. Programmene ble produsert og regissert av John Howard Davies, Douglas Argent og/eller Bob Spiers. Bakgrunn. John Cleese hentet inspirasjon til "Fawlty Towers" da Monty Python-gjengen bodde på Gleneagles Hotel i Torquay. John og Connie bodde på hotellet etter at opptakene til det første Monty Python-showet var avsluttet. Eieren av hotellet (som i et intervju ble navngitt av Cleese som Donald Sinclair) skal ha vært usedvanlig vanskelig, blant annet ved å kaste en rutetabell på en gjest som spurte om busstider, kaste ut Eric Idles koffert på grunn av en mistanke om at den kunne inneholde en bombe, og kritisere den amerikansk-fødte Terry Gilliam for hans "altfor amerikanske" bordvaner (med gaffelen i feil hånd). Liste over episodene. Samtlige seks episoder ble regissert av John Howard Davies. Disse seks episodene ble regissert av Bob Spiers. Nintendo. Nintendo Corporation, Limited (任天堂; «Ninten» kan oversettes til «la himmelen styre lykken» eller «i himmelens hender». «Do» er en vanlig suffiks for butikker og laboratorier i Japan.) er et japansk selskap som produserer spillkonsoller og videospill. Nintendo er videospillverdens eldste aktør. Selskapet har eksistert siden 1889 og har lansert en rekke håndholdte, spillkonsoller og arkadekonsoller. De har kun cirka 3000 ansatte verden over, men har solgt over to milliarder spill. Historie. Et sett med hanafuda-kort som ble skapt av Fusajiro Yamauchi Firmaet ble grunnlagt i Kyoto, Japan i 1889 av Fusajiro Yamauchi. Nintendo skulle da produsere håndlagde hanafuda-kort, som skulle brukes i det japanske kortspillet med samme navn. Nintendo begynte på 1970-tallet å lage moderne leketøy, som mange andre japanske bedrifter på den tiden. Det første var en slags elektronisk bowling. I Europa ble firmaet kjent da de populære Game & Watch-spillene ble lansert i 1980-årene. De lagde også den første lysbaserte digitale pistolen sammen med Mitsubishi Technology, kjent fra "Duck Hunt" som var et av de første spillene til den første konsollen: NES (Nintendo Entertainment System). Pistolen ble først brukt i konsoller, og baserer seg på at et mønster lyser opp skjermen i det man skyter, så fort at man nesten ikke rekker å se det, og et kamera inni pistolen leser av mønstret, og finner ut om man har siktet på riktig sted. Nintendo satset nå helt på videospillmarkedet. De ble forholdsvis fort en av de mektigste innen sin bransje, med et firma som hadde divisjoner i USA, Tyskland og Japan. I 1982 skapte Shigeru Miyamoto spillet "Donkey Kong". Spillets helt, som i begynnelsen ble kalt Jumpman, var en kort og tykk rørlegger som prøvde å redde sin kjæreste Pauline fra en gal ape. Jumpman ble omdøpt i forbindelse med at Nintendo of America flyttet sitt hovedkontor. Siden Jumpman liknet kontorets huseier Mario Segali, ble han omdøpt til «Mario». Da Nintendo lanserte Donkey Kong-spillene, ble de saksøkt av firmaet bak den kjente filmen King Kong. Rettssaken endte i Nintendos favør. Donkey Kong navnet oppstod som en misforståelse over telefon, da de japanske spilldesignerne pratet med en amerikaner om hva spillet skulle hete. Japanerne oppfattet at han sa Donkey Kong, men det han egentlig sa var Monkey Kong. Siden dette ikke ble rettet opp før det første spillet ble lansert, har ingen gjort noe for å endre det senere, og navnet er nå forbundet med en apekatt som kaster tønner. «Donkey» betyr forøvrig «esel» på engelsk. Spillet ble Nintendos første store suksess. Kjente spillserier. Nintendo står bak flere kjente og populære spillserier. De to mest kjente er "Mario"-serien og "The Legend of Zelda"-serien. "Pokémon"-franchisen begynte også som videospill til Nintendo, og utviklet seg derfra til å omfatte leketøy, samlekortspill og mye annet. Nintendo Entertainment System. Nintendo Entertainment System, ofte omtalt som NES eller bare Nintendo, er Nintendos første stasjonære spillekonsoll. Den ble lansert i Japan i 1983 under navnet Famicom. Senere ble maskinen lansert i både Europa og USA, under navnet Nintendo Entertainment System. Det var svært lite konkurranse for Nintendo på den tiden, men etterhvert begynte Sega å komme inn på spillmarkedet med sin første spillmaskin, Sega Master System. NES har solgt over 65 millioner eksemplarer. Super Nintendo Entertainment System. Super Nintendo Entertainment System er Nintendos andre stasjonære spillekonsoll, og arvtakeren til Nintendo Entertainment System. Kontrolleren introduserte flere nye knapper i forhold til NES, blant annet skulderknappene L og R. SNES konnkurerte bl.a. med Sega Mega Drive (kjent som Genesis i USA). I likhet med NES, kom spillene på kassetter som skulle stikkes inn i maskinen for å kunne spilles. Mange kjente Nintendo-spill fra NES-tiden fikk oppfølgere på SNES, blant annet Super Mario World og The Legend of Zelda: A Link to the Past. SNES har solgt over 49 millioner eksemplarer. Nintendo 64. Nintendo 64 er Nintendos tredje stasjonære spillekonsoll, og kunne produsere grafikk i full 3D. Den gikk under kodenavn "Ultra 64" fram til 1996, da det endelige navnet ble avduket. "64" kommer fra 64-bits prosessoren i spillekonsollen. Nintendo valgte å fortsette å ha kassetter som lagringsmedium for spill i stedet for CD-ROM, til tross for underlegen lagringskapasitet. Grunnen til dette valget var bl.a. fordi Nintendo mente lastetider var for lange på CD-ROM. Nintendo 64 var den første stasjonære spillekonsollen som introduserte analog styrestikke og ristefunksjon (tilbehør). Nintendo 64 har solgt over 32 millioner eksemplarer. Nintendo GameCube. Nintendo GameCube er Nintendos fjerde stasjonære spillekonsoll. Den ble lansert året 2001 i Japan og USA, og året 2002 i Europa. Konsollen skulle konkurrere med Sony PlayStation 2,Sega DreamCast og Microsoft Xbox. Den var den første Nintendo-konsollen som leste av optiske discer, og var i sin tid den billigste og mest kompakte moderne spillekonsollen. GameCube er med sine 21 millioner eksemplarer Nintendos minst solgte stasjonære spillkonsoll. På tross av dette var konsollsalget mye mer innbringende for Nintendo enn Xbox og PlayStation 2 var for henholdsvis Microsoft og Sony. Wii. Wii (tidligere kjent som Nintendo Revolution) er Nintendos femte stasjonære spillekonsoll. Den ble lansert i 2006 i alle verdensdeler, noe som førte til en del leveringsproblemer. Maskinen tilbydde en helt ny måte å spille på. Kontrolleren, som ser ut som en fjernkontroll, har færre knapper enn tidligere og registrerer bevegelser i full 3D. Det er også mulig å koble til tradisjonelle kontrollere for å øke mulighetene. Wii er bakoverkompatibel med GameCube-spill. Wii er Nintendos største konsollsuksess, og har i august 2012 solgt over 96 millioner eksemplarer. Håndholdte konsoller. Nintendos Game Boy-serie, fra eldst til yngst. Esekiel. Esekiel er en person i "Det gamle testamente". Han var prest og regnes med blant de senere profetene. "Esekielboken" har et sterkt ekstatisk-visjonært preg. Han deportert til Babylon i 597 f.Kr., og virket fra ca. 593 til 571. Esekiel fikk avgjørende betydning for bevaringen og videreutviklingen av Jahve-troen i eksiltiden. Esekiel var av presteætt. Det fortelles at han ble bortført sammen med flere personer før ødeleggelsen av Jerusalem. Han profeterte om rikets fall. Hans profetgjerning fortsatte inn i den tiden da fangenskapet varte. Han hadde en rekke forskjellige syn hvor temaet gjerne var fordømmelse av å dyrke nasjonenes guder. Noe av det som gjør seg særlig bemerket, er synet av «himmelvognen», synet av noen døde ben som ble til levende mennesker og synet av tempelområdet. Devon. Devon er et grevskap i Sørvest-England. Det grenser til Cornwall, Dorset og Somerset. Tidligere ble det kalt Devonshire, men dette navnet har falt ut av bruk unntatt i noen titler, som i «hertugen av Devonshire». Administrativt senter er Exeter. Det seremonielle grevskapet Devon omfatter de selvstyrte områdene Plymouth og Torbay i tillegg til de åtte enhetene i det administrative. Historie. Devon var et av de første områdene i England som ble befolket etter siste istid. Man mener at Dartmoor ble befolket fra omkring 6000 f.Kr.. Gjennom de neste århundrene ble mye eikeskog ryddet, og disse områdene er nå myrlandskaper. Fra omkring 3500 f.Kr., i den yngre steinalder, er det bevis for gårdsdrift, og bygninger og monumenter ble reist. Noen av de eldste spor etter bygninger i England finnes rundt Dartmoor. Fordi det meste av området ikke har blitt pløyd i historisk tid er det rike arkeologiske funn fra tidlige perioder. Navnet Devon kommer fra navnet romerne ga til det keltiske folket som bodde der omkring år 50, "Dumnonii", som betyr «de som bor i en dyp dal». Romerne okkuperte området med militære styrker i omkring 25 år, og beholdt en garnison i dagens Exeter, som romerne kalte "Isca Dumnoniorium". Romere bodde i området i minst tre århundrer. De germanske stammene som kom til England fra det 5. århundre kom forholdsvis sent til Devon. Noen få sakserne skal ha kommet tidlig i det 7. århundre, og i 614 invaderte kongen av Wessex. I det følgende århundret var det stadig strid mellom lokalbefolkningen og sakserne fra Wessex. Innen 715 var området under saksisk kontroll, og det ble formelt annektert i 805. Kongene av Dumnonia hadde nominell status i noen år til. I 823 nevner den Angelsaksiske krønike "defnas" («devonere»), som kjempet mot "wealas" («fremmede») i Cornwall. William av Malmesbury skrev senere at briter og angelsaksere bodde side om side som likemenn i Exeter, noe som er bekreftet av senere historikere. Den keltiske innflytelsen er ikke like tydelig tilstede i stedsnavnene som i Cornwall, men mange av navnene har keltiske endinger som «-combe» eller «-tor». Flere keltiske skikker ble også bevart, som en spesiell form for bryting som så sent som det 19. århundre trakk store publikumsskarer. I det 9. århundre ble området truet av vikinger, og fram til den normanniske erobringen utførte vikingene stadig plyndringstokter i området. Noen få norrøne stedsnavn er bevart, og viser at det oppsto noen nordiske bosetninger. Vikingene var også indirekte ansvarlige for flyttingen av katedralen fra Crediton til Exeter; den måtte plasseres i en by hvor den kunne beskyttes. Devon har vært åsted for kamphandlinger i de fleste indre konflikter i England siden normannernes erobring. Vilhelm Erobreren beleiret Exeter i atten dager; Exeter og Plympton gikk mot kong Stefan i 1140; under Rosenes kriger var det mindre kamphandlinger; i 1497 beleiret Perkin Warbeck Exeter; Bønnebokopprøret i 1549 hadde sitt kjerneområde i Devon og under den engelske borgerkrig ble både Exeter og Darthmouth beleiret. Før den ærerike revolusjon i 1688 gikk Vilhelm av Oranien i land i Torquay. Siden prehistorisk tid har det blitt produsert tinn, kobber og andre metaller i Devon. Tinn finnes mest i de granittrike områdene rundt Dartmoor, mens kobber finnes i områder rundt dette. Gruvedriften var aktiv fram til første halvdel av 20. århundre. Gruvesamfunnet hadde en betydelig grad av selvstyre, med et eget parlament, og eget fengsel. Under Henrik VIII ble et medlem av det engelske parlamentet fengslet av gruveparlamentet. Den siste kjente sesjon i dette organet var i 1748; medlemmene skal etter møtets slutt ha trukket seg tilbake til en pub i Tavistock. Flere berømte sjøfarere kom fra Devon, som Sir Francis Drake, Sir Richard Grenville og Sir Walter Raleigh. Flagg. Devon har et flagg som er viet til St. Petroc. Flagget ble innført i 2003 etter en designkonkurranse arrangert av BBC Devon. Lynx (nettleser). Lynx er navnet på den mest populære tekstbaserte nettleseren for verdensveven. Den har imidlertid ikke støtte for frames, tabeller, Javascript eller CSS. Den ble utviklet ved University of Kansas. Utenriksminister. En utenriksminister er medlem av regjeringen og leder for Utenriksdepartementet. Som alle regjeringsmedlemmer kan også en utenriksminister tiltales som "Eksellense", men det er ikke vanlig i norsk språkbruk. I Norge har utenriksministeren siden embetet ble opprettet i 1905 som regel vært nummer to i rang i regjeringen, og dermed vært statsministerens stedfortreder. Starten på denne tradisjonen var at den første utenriksministeren – Jørgen Løvland – var nummer to i regjeringen da han tiltrådte, fordi han kom fra stillingen som norsk statsminister i Stockholm. Siden 1985 har statsministre i koalisjonsregjeringer som regel latt statsråder som er partiledere rangere foran utenriksministeren. Utenriksministeren er ved siden av statsministeren den eneste i regjeringen som ikke har tittelen statsråd. Samtidig er det fast praksis å omtale også statsrådene som ministre. Elasto Mania. Elasto Mania (forkortet Elma som betyr eple) er et dataspill fra 2000. Det er et todimensjonalt motorsykkelspill, basert på en fysisk modell. Det bygger på elastiske motorsykler, og målet er å komme gjennom alle banene ved å ta alle eplene og røre blomsten til slutt. Spillet kan spilles med én eller to spillere. Elasto Mania ble utviklet av Balázs Rózsa som en oppfølger til spillet Action SuperCross (1997). Det finnes i versjonene 1.1, 1.11 og 1.11a, samt tre uoffisielle versjoner, 1.11h, 1.11hb og 1.2. Spillet bygger på et veldig enkelt konsept, men er ofte vanskelig, særlig hvis man har liten erfaring. Den gratis demoversjonen har 18 baner og fullversjonen har 54, mens man på nettet kan finne tusenvis av hjemmelagde baner. Det finnes også flere versjoner der man er «udødelig». Sørvest-England. Sørvest-England (engelsk "South West England") er en av Englands regioner. Den dekker området kjent som "the West Country" og store deler av det historiske Wessex, men ikke Hampshire. Det er ikke planer om å opprette en folkevalgt regionsforsamling. Da regionen ble opprettet besto den av Avon, Cornwall, Devon, Dorset, Gloucestershire, Somerset og Wiltshire. Grevskapet Avon har siden blitt oppløst, og flere distrikter har blitt overført fra et grevskap til et annet. Sørvest-England utgjør en valgkrets for valgene til Europaparlamentet. Fra og med valget i 2004 blir Gibraltar regnet med i regionen i denne sammenheng. Cornwalls status i regionen er noe omstridt. Selv om de fleste regner grevskapet som en del av England, er det en betydelig minoritet som mener at det bør regnes som en egen nasjon. De fleste av disse går ikke inn for uavhengighet, men ønsker å stå utenfor Sørvest-England og utgjøre en egen region med en grad av selvstyre. Brønnøya (Asker). Brønnøya i Asker kommune er den nest største av øyene i Vestfjorden uten fastlandsforbindelse. Navnet Brønnøya skyldes at sjøfolk før i tiden bunkret spesielt godt ferskvann fra brønner på øya. En kabelferge forbinder øya med Nesøya om sommeren. Den blir byttet ut med en pongtongbro om vinteren. I tillegg er det rutebåt-forbindelse til Sandvika om sommeren. I øst ligger Langårsundet, også kalt Middagsbukta, hvor det er livlig trafikk på St.Hansaften. Sørøst for Brønnøya ligger den langsmale øya Langåra, som skjermer mot sjø og vind fra sørøst i hele Brønnøyas lengde. Øya er i prinsippet uten motorisert ferdsel. Arealet er 1 400 mål. Av øyene i Asker og Bærum er bare Ostøya og Nesøya større. Brønnøya er om lag 2,5 km lang og inntil 1 km bred, men stort sett atskillig smalere. Brønnøya ligger midt i Oslofeltet og har stort sett 90° vendte og foldete havbunnsavsetninger fra kambrosilur med mye skifer og kalkstein. Historie og natur. Låven på Brønnøya gård, med teglmurt fjøs til høyre, over gjødselkjeller av naturstein. Høyest på øya er det funnet to steinalderboplasser. Jordbruk kan ha vært drevet i 1500 år. I 1826 hadde gården Brønnøya 216 dekar innmark, 4 hester, 16 storfe og 20 sauer. Av eldre bebyggelse har gården fremdeles en velbevart kombinert driftsbygning fra slutten av 1800-tallet og en hovedbygning fra tidlig 1900-tall. Som Oslofeltet forøvrig har Brønnøya kalkforekomster i fjellet. Siden middelalderen drev drev bøndene i distriktet kalkbrenning som tilleggsnæring. På Brønnøya er det registrert fem rester etter gamle kalkovner. Sist på 1800-tallet var det industriell produksjon, først ved Sandbukta, der den eneste gjenværende kalkovnen står. Den er øyas fremste severdighet, bygd i 1892, men nedlagt i 1900 fordi driften viste seg ulønnsom. Siden var det drift ved Store Ostsund, der store kalksjakter er tilgjengelige fra veien Skogfaret. Brønnøya har i nordøst et eget naturreservat - Viernbukta naturreservat. Her er det en stor tidsvanns-våtmark med både sjøfugl og vadefugl, og vegetasjonen rundt omfatter en oresumpskog. Det er frodig løvskog i kalksteinsområdet her. De fleste strandområder er private fellesområder eiet og forvaltet av øyas velstyre. Kun få eiendommer har strandtomter. Det er en liten bestand av rådyr på øya, som beveger seg mellom øyene her ute. Fuglelivet omfatter flaggspett, grågås, siland, m.m. Bosetning. Bebyggelsen på øya omfatter 362 private parseller. Det er ialt 16 eiendommer med godkjente helårsbolig og 261 med hytter. I senere år er det lagt inn offentlig vann, avløp og telefonkabler på Brønnøya og kommunal søppeltømming. I tillegg til de 16 eiendommene med kommunalt godkjente helårboliger, har øya rundt 30 andre helårsboende husstander i fritidsboliger, som dermed brukes i strid med gjeldende reguleringsplan. I 1982 inntraff en alvorlig ulykke med kabelfergen. Fergen kantret og en person fulgte med fergen rundt, ble liggende lenge under vann og ble hardt skadet. Årsaken var ekstrem overbelastning St. Hans aften. Kabelfergeulykken gjorde det nødvendig å bygge om fergen. I 2004 ble en helt ny og sikker ferge med nytt vinteradkomstanlegg (flytebro) innviet. Fergen er nå alltid stengt St. Hans aften. Deka. Deka (symbol da) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 101 eller 10. Det ble tatt inn i systemet i 1960. I Frankrike ble det tatt i bruk allerede i 1795. Deka kommer fra gresk "δέκα", som betyr "ti". Den brukes ikke veldig mye til vanlig. SI-prefiks. SI-prefikser er prefikser som kan anvendes sammen med enhetene i SI-systemet for å danne avledede enheter som er av en annen størrelsesorden enn grunnenheten. Prefiksene øker eller minker størrelsen med multipler av 1000 (103). Hekto. Hekto (symbol h) er et SI-prefiks i SI-systemet som representerer 102 eller 100. Det ble tatt inn i systemet i 1795. Hekto kommer fra gresk έκατόν, som betyr "hundre". Prefikset hekto brukes blant annet i fiskeindustrien, hvis fisk måles i hektoliter. Mindre mengder mat, for eksempel pålegg, måles av og til i hektogram. I den sammenhengen er det vanlig å bruke "hekto" alene, uten -gram. Helse Sør. Helse Sør var et av den norske stats regionale helseforetak (RHF), fram til det 1. juni 2007 ble slått sammen med Helse Øst til Helse Sør-Øst. I tillegg var Helse Sør deleier i Sykehusapotekene ANS. Helse Sør hadde også avtale med private helseleverandører. Sykehuspartner var en avdeling i Helse Sør, etter at det først hadde vært organisert som et Helseforetak en kort periode. Eksterne lenker. Sør Ulrich von Hutten. Matthias Grünewald, Dreifachportrait, Kreidezeichnung, 1525, Berlin, Staatliche Museen Ulrich von Hutten (født 21. april 1488 på Burg Steckelberg ved Schlüchtern, Hessen (Tyskland), død 29. august 1523 på Insel Ufenau i Zürich-sjøen, Sveits), humanist, publisist, politiker; tidlig tilhenger av den lutherske bevegelse. Hutten, Ulrich Hutten, Ulrich Hutten, Ulrich Christiania (København). …sett fra den andre siden Christiania (også Fristaden Christiania eller Det fri Christiania) er et naturskjønt område ved festningsvollene på Christianshavn i Danmarks hovedstad, København. Christiania er et alternativt boligområde som opp gjennom årene har blitt tillatt stor grad av selvstyre, mot at restauranter og andre firmaer betaler moms på sin omsetning. Idéen er at Christiania skal være et fritt, selvstyrende samfunn, hvor innbyggerne fritt skal kunne utfolde seg under ansvar for fellesskapet. Det øverste styringsorganet er "allmøtet". Det bor i underkant av tusen mennesker i Christiania, og de blir kalt christianitter. Christiania ble til i 1971 da en gruppe beboere i Christianshavn brøt gjerdene til et nedlagt militærområde for å lage lekeplass til barna sine. De tomme husene på området ble snart bebodd av hippier, sosialister og andre som ønsket et alternativt samfunn. Området er kun tilgjengelig gjennom to innganger, og biler er ikke tillatt, noe som gir en stille landsbystemning hvor barn kan utfolde seg til fots og på sykkel. Går man en tur i Christiania ser man tydelig at området er preget av hippiekulturen; murer og vegger er dekket av fargerike og kunstneriske graffitier og malerier, mange har bygget husene sine selv og her finner man butikker som selger økologiske varer. Cannabissalg. Christiania er kjent for sitt liberale syn på cannabis og cannabissalg. Til gjengjeld kjemper christianittene hardt for å holde Christiania fritt for hardere stoffer. Det selges enda cannabis åpenlyst i boder på Christianias hovedgate, som bærer det passende navnet Pusher Street. I 2004 valgte cannabisselgerne å fjerne det åpenlyse salget, men de kom tilbake. Siden det har politiet gjennomført en rekke razziaer for å fjerne cannabissalget som nå foregår i det skjulte. En av de mer fargerike bodene ble tatt vare på, og den står nå utstilt på Det danske Nationalmuseet. Forsøkt ryddet. De danske styresmaktene har vedtatt at Christiania skal «normaliseres», og boligområdet har flere ganger blitt prøvd ryddet. Siden slutten av 1990-årene har tungt bevæpnet politi gjennomført flere målrettede aksjoner mot Christiania grunnet cannabissalget på Pusher Street, men det har også gått ut over resten av dagliglivet i boligområdet. Politiet har møtt stor motstand fra christianittene, bl.a. gjennom demonstrasjoner, og fra folk som ikke bor i Christiania, men som støtter opp om christianittenes kamp for et fredelig og alternativt samfunn. Christiania anla sak mot staten, men tapte til slutt i Højesteret. Allmøtet. Allmøtet er det øverste styringsorganet i det selvstyrte boligområdet Christiania i København i Danmark. Dyveke Sigbrittsdatter. Dyveke Sigbrittsdatter (ca. 1490–1517), også kalt for "Dyveke Willoms" og "Dyveke Villessoon", var frillen til kong Christian II. Dyveke var datter av Sigbrit Willoms fra Amsterdam, «mor Sigbrit», og var kjent for å være svært vakker. Hun skal ha truffet Christian, som da var hertug og kronprins, på et ball i rådstuen i Bergen i 1507, og blitt elskerinnen hans allerede den samme kvelden. Kronprinsen bygget et hus til henne og moren på Akershusstranda i Oslo. Da han senere ble konge, flyttet både hun og moren med til København. I 1515 giftet Christian II seg med den femtenårige Isabella av Habsburg av politiske grunner, men han foretrakk fortsatt Dyveke. Elskerinna døde under mystiske omstendigheter i 1517. Kongen anklaget høvedmannen på Københavns slott, Torben Oxe, for giftmord, og Oxe ble halshugget. Dette opprørte adelen, og var et av mange forhold som gjorde at Christian ble betraktet som en tyrann og til slutt avsatt. Dyveke har siden inspirert forfattere til både dikt og skuespill. Hun har dessuten gitt navn til Dyvekes vei og Dyvekes bro i Oslo og «Dyvekes Vinstue» i Bergen. Frille. Frille er et skandinavisk ord for elskerinne, ei slags fordums utenomekteskapelig ekstra «kone». Det var vanlig at konger, adelsmenn og storbønder i Skandinavia hadde friller i tidligere tider, mens det å inngå ekteskap i første rekke var et politisk og/eller økonomisk kontraktsforhold. Frillene kunne ofte være ressurssterke kvinner fra de samme sosiale lag som mannen som hun knyttet seg til. Et slik eksempel kan være Sigurd Jorsalfares frille Borghild Olavsdatter, som ble mor til den senere Magnus IV. Slik kunne frillene ha en posisjon både ut fra mannen hun var knyttet til, og ikke minst ut fra de barn hun kunne få med ham. Arveretten var slik at barn av friller hadde samme arverett til for eksempel tronen som ektefødte barn. Friller i hedensk tid. På Island hadde de fleste høvdinger fra slutten av 1100-tallet og frem til 1260-årene forhold til flere friller samtidig. Slik inngikk de i forpliktende relasjoner til de mest innflytelsesrike familiene i lokalbefolkningen. Forholdene ble inngått med samtykke fra jentenes familier, som dermed sikret seg ekstra beskyttelse. Jentene selv hadde sikret sin stilling i samfunnet. Fikk frillen en sønn som siden ble høvding, kastet det glans over familien hennes, og uansett var det bedre å være høvdingfrille enn gift med en fattig bonde. Giftet høvdingen seg, kunne han sende frillen hjem uten å bli uvenner med familien hennes, og hun selv kunne fortsatt giftes bort. Friller i middelalderen. Mot slutten av 1100-tallet bestemte biskop Øystein Erlendsson at friller ikke fikk motta sakramenter hvis de ikke lovet å gifte seg, men i 1280 kom det motsvar fra Eirik Magnussons formynderstyre der det het: «"Det er forbudt at en mann blir tvunget til den ed at han skal gifte seg med den kvinnen som han hadde til frille, når han ligger med henne etter at han gikk til skrifte og bot."» Ugifte stormenn holdt seg fortsatt med friller, men ønsket ikke å etterkomme kirkens påbud om å gifte seg med dem. Utover 1300-tallet kom biskopene med flere påbud om at folk som levde i frilleforhold, skulle gifte seg, men den eneste norske kvinnen man kjenner til som har bøtet for å ha levd i frilleforhold, er Groa Munansdatter som i 1317 tilbød seg å bøte for 23 års ulovlig samliv med Simon på Tangen. En statutt fra det norske bispekollegiet i 1340-årene slo fast at «"frilleliv og all slags legemslyst som gjøres ved menneskers avleorganer utenfor ekteskapet, er bannet og forbannet av Gud selv og den hellige kirke"». Kirken hadde alltid forlangt at munker og nonner skulle leve i sølibat, og fra 1237 gjaldt kravet også sokneprester i Norge. I en forordning fra 1305 innskjerpet Håkon V at ekteskap var den eneste lovlige samlivsformen, og markerte forskjellen mellom lovlige hustruer og friller ved at hustruer fikk bære «"slikt kledebon som Gud unner dem"». Til sammenligning fikk friller og løse kvinner ikke ha dyrere klær enn at de kostet 2 1/2 engelske skilling pr alen, og silke, gull og sølv fikk de ikke gå med. Men siden 2 1/2 engelske skilling tilsvarte to tredjedeler av prisen for en ku, har de likevel kunnet kle seg pent, selv etter middelalderens målestokk, da folk kunne investere formuer i et presentabelt antrekk. Konkubinat. ) betegner et åpent, ikke-ekteskapelig samliv mellom to personer av motsatt kjønn (se også frille, samboerskap). Dermed var ikke samlivet regulert av loven om ekteskap. Konkubinat var straffbart i Norge frem til 1972. Bestemmelsen hadde imidlertid blitt forsøkt opphevet allerede på 1950-tallet, og var «sovende» i de siste tiårene av sin eksistens i Norge. Konkubinatets utforming er meget avhengig av historisk og kulturell kontekst. Barn som er født fra et samboende forhold kan til forskjell fra barn født i ekteskap ofte ha andre arverettigheter. Konkubinatet har ofte vært begrenset til velstående og politisk mektige sosiale lag. Samboerskap i antikkens Roma. I antikkens Roma ble betegnelsen "concubinus" (flertall «concubini») brukt på en mannlig slave, som ble valgt av sin herre til den elskede. Det latinske feminine formen av navnet er "concubina". I antikkens Roma var konkubinat en forbindelse mellom to frie mennesker som ikke kunne ha et juridisk bindende ekteskap eller av personer som ikke ønsket å gifte seg på grunn av hans embete. Krav til konkubiner var lovlig alder og gjensidig samtykke, og medgift ikke nødvendig. Barna fra denne unionen var av faderlige autoritet ("patria potestas"). De fikk morens navn og ble betraktet som illegitime. Soldater av romerske hæren hadde fram til slutten av det andre århundre f.Kr. bare rett til å gifte seg etter at de hadde avtjent 25 år verneplikt, etter hvilken periode de ble belønnet med romersk statsborgerskap. For å omgå disse begrensningene, levde de ofte i konkubinat. Konkubinat i den kristne kulturen. Ifølge katolsk kirkerett var ekteskap forbudt for katolsk prest. Det samme var konkubinat. Det ene er offentlig kjent som sådan elskede konkubine av en senior mann eller som en elskerinne eller en kurtisane heter. En utdatert, nå bare brukes i dialekt betegnelsen på en medhustru er konkubiner (konkubiner eller konkubine). Konkubinat i Islam. Konkubinat i den islamske konteksten betyr en formell, dogikke nødvendigvis permanent seksuelle forhold mellom en mann og hans slave. Det eksisterer en rekke arabiske termer for slike konkubiner, blant annet "surrīya" ("surur" av glede, nytelse) og "hazira" (kjæreste, fekting, gjerder). I motsetning til andre nevnte kulturkretser hvor konkubinatet var forbudt, eller i det minste mislikt, så fantes det i den islamske kultur en rettslig anerkjennelse av institusjonen og den ble en integrert del av muslimsk slaveri. Innen den muslimske rettsvitenskap finnes det et forbud mot utenom-ekteskapelig sex. Det finnes imidlertid ett unntak: et seksuelt forhold til en mannlig muslimer med slave hans er tillatt under koranen (23 Sura, 6) og generell juridisk betenkning om disse spørsmål. Seksuell omgang med en kvinnelig slave av en annen herre enn hennes egen var imidlertid forbudt. Konkubinen var således en spesialisert slave og det fantes en arbeidsdeling mellom henne og de andre slavene. Størrelsen på haremene var bestemmende. Konkubinat i Kina. I Kina har det tradisjonelt vært vanlig at fremstående personer holdt seg med konkubiner, i tillegg til sin lovlige kone. Konkubinat i moderne tider har gjerne preg av ekteskapslignende samliv, og skiller seg dermed mindre fra det formaliserte ekteskapet enn det som tidligere ble lagt i begrepet konkubinat. Torben Oxe. a> så det for seg i et historiemaleri malt 1875-76 Torben Oxe (død 29. november 1517) var Christian IIs lensmann på Københavns slott fra 1514 og fikk dessuten Krogen (Kronborg) len ved Helsingør. Han ble fengslet av kongen som for riksrådet anklaget ham for blant annet giftmord på Dyveke, men han ble frifunnet for anklagen. Kongen bragte ham da for en birketingsrett av 12 bønder fra landsbyen Solbjerg, som uttalte: «Vi dømmer ham ikke, men hans gerninger dømmer ham.» Torben Oxe ble henrettet den 29. november 1517. Dette opprørte adelen, og Riksrådet beklaget henrettelsen. Det var et av mange forhold som gjorde at Christian ble ansett som tyrann, noe som senere førte til hans avsettelse. Lensmann. Lensmann er et begrep som har flere betydninger. Lensmottager. Historisk var lensmann betegnelsen på den som mottok et len fra en lensherre (gjerne en konge). Lensmannen styrte lenet og påtok seg forpliktelser overfor lensherren som fortsatt var herre over landområdet. Lensmann er synonymt med vasall. Begrepet lensmann har i skandinavisk historie for det meste blitt brukt i denne betydningen. I nyere tid har norsk historievitenskap imidlertid brukt begrepet lensherre om lensmennene, men dette er misvisende i juridisk forstand og i samtiden ble disse betegnet lensmenn mens begrepet lensherre var reservert for Kongen. «Bondelensmenn». I Norge utviklet det seg et særnorsk verv som «bondelensmann». Bondelensmannen ble utpekt av sysselmannen blant bøndene, og hadde som oppgave å bistå sysselmennene med oppebørselen. Lensmannen var dels et offentlig ombud og dels en representant for bøndene. Bondelensmennene ble etterhvert underlagt fogdene, som i sin tur var underlagt lensmennene («lensherrene»). Etterhvert hadde nesten hver bygd sin egen bondelensmann, og det var flere lensmannsdistrikter i et fogderi. De viktigste oppgavene var pengeinnkreving og det som vi i dag kaller for politioppgaver. Han ble valgt blant gode bønder i det gamle bondesamfunnet, gjerne karer med en viss naturlig autoritet, rettferdighetssans og fysisk styrke. Da fogdembedet ble innført, og bondelensmennene ble underlagt dem, måtte de likevel godkjennes av allmuen. Folketradisjonen hadde ofte et ambivalent forhold til lensmannen, siden han representerte «øvrigheta». Noen eventyr gjør regelrett narr av ham, og i minst ett tilfelle settes han i ledtog med djevelen. Da eneveldet ble innført i 1660 var det mellom 300 til 350 lensmenn i Norge. Eneveldet førte til et sterkere embetsmannsstyre, og oppgavene til lensmannen som det ytterste forvaltningsleddet ble enda tydeligere. Utover 1800-tallet begynte lensmennene å ansette medhjelpere, lensmannsbetjenter, som de selv lønnet. Lensmennene er i dag ledere for politiet i lensmannsdistrikter. Lensmenn i Politi- og lensmannsetaten. Lensmenn i Politi- og lensmannsetaten er en direkte videreføring av bondelensmann-ombudet, slik det utviklet seg fra 1800-tallet, samtidig med fremveksten av et moderne politivesen. Englands regioner. En region er i England det høyeste nivå for lokalmyndigheter. Landet er delt i ni regioner, hver med et regjeringskontor og noen fastsatte institusjoner. Stor-London er et særtilfelle, da byen har en borgermester og styres av en folkevalgt forsamling, men allikevel regnes som egen region. Regionene fungerer som valgkretser for valg til Europaparlamentet. Folkevalgte regionsforsamlinger. Som en del av den samme prosessen som ledet til opprettelsen av egne nasjonalforsamlinger i Skottland, Wales og Nord-Irland ble det bestemt at det skulle holdes folkeavstemninger i regionene over hvorvidt de ønsket å opprette folkevalgte regionsforsamlinger. Slik avstemning ble avholdt i Nordøst-England 4. november 2004, med en klar majoritet mot opprettelsen av et slikt organ. Andre avstemninger ble utsatt for å vurdere muligheten for å ta imot alle stemmer via post. Motstanden mot slike forsamlinger har først og fremst kommet fra Det konservative partiet, men også mange i Arbeiderpartiet har vært svært skeptiske. Hovedargumentet mot ordningen er at i stedet for å flytte makt fra sentralregjering nedover vil det heller flytte makt oppover fra grevskapenes organer. Kritikk mot inndelingen. De nordlige grensene ser ut til å være fastlåst, men det er mulig at de sørlige regionenens grenser vil bli revurdert. Mikrokontroller. En mikrokontroller er en programmerbar prosessor som benyttes i elektroniske kontroll- og målesystemer. Foruten en 8-bits, 16-bits eller 32-bits prosessor, inneholder mikrokontrolleren en ROM eller flash-RAM med styringsprogram, samt en rekke andre periferienheter som for eksempel AD-omsetter, teller, UART og pulsbreddemodulator. På denne måten kan mikrokontrolleren effektivt brukes til å implementere digital styringslogikk, AD-omsetting, motorstyring og andre funksjoner som ellers måtte realiseres med et utall diskrete komponenter. Mikrokontrolleren programmeres gjerne i Assembler eller C. Basic og Java blir også benyttet. Det ferdige programmet overføres til mikrokontrollerens interne minne. C og Assembly er vanligst å bruke da disse språkene er laget for å prossesere hurtig. De største produsentene av mikrokontrollere i dag er Freescale, Maxim, NXP, Texas Instruments, Microchip og Atmel. Det finnes i tillegg mange andre aktører på markedet. Ellers er ARM en utbredt standard der det finnes brikker fra alle de overnevnte produsenter med forskjellig tilbehør og funksjoner. ARM er også arkitekturen i Intel Freescale som mange kjenner fra PDA'er. ARM brikker går fra å være mikrokontrollere og helt opp til spekter av prossessorer. Fordel med å lære seg ARM arikitektur er at man fort kan finne en kraftigere eller litt annerledes brikke og beholde kunnskapen man har lært seg. Sørøst-England. Sørøst-England (engelsk "South East England") er en administrativ region i England. Andre betydninger. Navnet kan også brukes om kun de fire grevskapene som ligger lengst sørøst i England: Kent, East Sussex, West Sussex og Surrey. FRIdemokratene. FRIdemokratene er en norsk partipolitisk uavhengig organisasjon med liberalisme som ideologi. Organisasjonen ble opprettet 19. juni 1994 i etterkant av Fremskrittspartiets landsmøte på Bolkesjø, populært kalt "Dolkesjø", der den liberalistiske fløyen ble ribbet for all makt, og feiret 10-årsjubiléum i 2004, hvor «FRIhetsprisen» ble tildelt Jan Arild Snoen. FRIdemokratene er ikke et parti, men har stilt lister ved lokalvalg. FRIdemokratene har en studentorganisasjon ved navn FRIstud. Denne er aktiv ved Universitetet i Oslo. Fridemokratene oppfatter seg å være i opposisjon til enhver statsautoritær holdning, såvel til «høyre» som til «venstre» i det politiske spektrum. Nettavisen "Liberaleren" utgis av FRIdemokratene. Mads Eriksen (tegneserieskaper). Mads Eriksen (født 15. juli 1977) er en norsk tegneserieskaper fra Malvik, like øst for Trondheim i Sør-Trøndelag. Han er kjent for seriene "Gnom" og "M". Mads er medlem av Trondheimstegnerne. Han tegnet de første to sidene av Gnom i 2000 og sendte dem inn til Bladkompaniet, hvor han fikk god respons. Gnom ble trykt i Smult, og "M" var en av de faste stripene i avisen Dagbladet, i tegneseriebladet "M" og i tegneseriebladet Pondus. I mai 2005 ga Schibstedforlagene ut det første "M"-albumet. I juni 2006 tok "M" over "Blondie"s plass i Adresseavisen. Eriksen tegner i dag serien "M" på fulltid. Serien handler om hans eget lett surrealistiske liv, med noen overnaturlige innslag. Serien er krydret med obskure, «nerdete» referanser, og Star Wars og ninjaer spiller her ofte en hovedrolle. Eriksen sluttet å levere tegneseriestriper sommeren 2008. Leveringspress i forhold til forlaget og sykdom ble oppgitt som grunnen for dette. I et intervju med Dagens Næringsliv i september 2009 fortalte han at han var igang med å tegne nye striper. Ekstern lenke. Eriksen, Mads Eriksen, Mads Qt. Qt er et portabelt programvarebibliotek for utvikling av programmer som uten endringer i kildekoden kan kompileres til å kjøres på flere ulike operativsystemer og plattformer, som X11, Microsoft Windows, Mac OS X og Microsoft Windows CE. Det ble opprinnelig utviklet av selskapet Trolltech. Qt inneholder funksjonalitet som gjør det populært å bygge grafiske programmer med, men kan også brukes i ikke-grafiske programmer, som tjenere. Foruten en modul til å bygge grafiske brukergrensesnitt inneholder Qt også moduler for å bruke OpenGL, filbehandling, IP, SQL, XML og multimedia. Opprinnelig kunne Qt-programmer kun programmeres i C++, men etter hvert har Trolltech også begynt å støtte Java gjennom Qt Jambi Foruten de to offisielt støttede plattformene har tredjeparts utviklere også laget bindinger for Python Ruby PHP og Ada Siden Qt er så portabelt og dessuten tilgjengelig under GPL og LGPL, er det svært populært iblant utviklere av fri programvare og brukes blant annet i skrivebordsmiljøet KDE, mediasenteret MythTV, chat-klienten Psi, nettleseren Arora og i de nyeste versjonene av medieavspilleren VLC Media Player. På den andre siden kan Qt brukes i proprietær programvare med en kommersiell lisens og brukes i programmer som skal kjøre på flere ulike plattformer. Eksempler på dette er nettleseren Opera, Google Earth og Skype. Qt brukes også i Qtopia, Trolltechs plattform for mobiltelefoner. Stjernestarr. Stjernestarr ("Carex echinata") er en plante i halvgrasfamilien. Ayn Rand. Ayn Rand (født Alisa Zinovjevna Rozenbaum [russisk: Алиса Зиновьевна Розенбаум] i St. Petersburg, død 6. mars 1982 i New York) var en russiskfødt amerikansk forfatter og filosof. Rand flyktet i 1926 fra Sovjetunionen til Amerikas forente stater, hvor hun blant annet arbeidet som manusforfatter i Hollywood for blant annet den berømte regissøren Cecil B. DeMille. Det var som statist i filmen "The King of Kings" hun traff skuespiller Frank O'Connor. De giftet seg 15. april 1929 og forble gift til hans død i 1979. Virke. Ayn Rand skapte objektivismen, et integrert og hierarkisk oppbygget filosofisk system i den aristoteliske tradisjon, som forfekter individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme og politisk frihet, som hun mener bare kan realiseres gjennom laissez-faire-kapitalisme. Dette filosofiske systemet utviklet og finjusterte Rand bygget på mange av de dominerende strømningene fra 1920- til 1960-tallet. Arbeidet hviler sterkt på populære forretningsteorier etter første verdenskrig og tankegods innen økonomisk liberalisme utviklet av blant annet Friedrich Hayek og Murray Rothbard. Forfatteren lyktes gjennom flere tiår å skrive flere skjønnlitterære verker der livssynet sterkt satte preg på fortellerstemme og uttrykk: "We the Living" (1936), "Anthem" (1938, på norsk som "Høysang", 1984), "The Fountainhead" (1943, på norsk som "Kildens utspring", 1949, 1982, 1994) og "Atlas Shrugged" (1957, på norsk som "De som beveger verden", 2000). Hun fortsatte arbeidet med filosofiske og akademiske tekster og skrev en rekke essays fram til sin død. Hennes bøker selger fortsatt bra og hun regnes for å være en av de mest solgte forfattere gjennom tidene. Mars 2009 lå "Atlas Shrugged" som nummer femti på bestselgerlistene til Amazon.com, nesten femtito år etter boken først ble utgitt. Ny giv i salgskurven skyldes ikke minst finanskrisen 2008-2009 og debatten i kjølvannet av denne. "Atlas Shrugged" ble dårlig mottatt av litteraturkritikere og Ayn Rand gikk inn i en to års depresjon hun kom ut av først etter møter med unge lesere og fans i studiesirkler arrangert av elskeren Nathaniel Branden. Ekteparet Nathaniel og Barbara Branden tilhørte en kjerne av beundrere som samlet seg i Rands leilighet i New York. Rand kalte dem "the class of 43" fordi de kom til henne etter den første store suksessen med "Kildens utspring". En deltaker på disse samlingene var Alan Greenspan som senere ble formann for sentralstyret i Federal Reserve System, USAs sentralbank. Nathaniel Branden manglet tillatelse til å praktisere som psykolog i New York og startet i 1957 et institutt for å spre Ayn Rands tenkning. "Nathaniel Branden Institute" og tidsskriftet "Objectivist" ble alt mer viktig. Ayn Rand deltok ofte i samtaler med studenter og reiste rundt på universitetene. Filosofi ble hovedkilden til inspirasjon for Ayn Rand. Da Nathaniel Branden forelsket seg i en ung skuespillerinne holdt han det skjult for Ayn Rand lenge, og bruddet i 1968 der Ayn Rand blant annet anklaget Nathaniel Branden for økonomisk utroskap ble slutten på instituttet. Bevegelsen de skapte mistet noe av den ukritiske troen som preget miljøet. Spesielt i USA står Ayn Rands tankegods sterkt, og under en avstemning over de mest innflytelsesrike bøker i 2006, gjort for Random House forlag, toppet Ayn Rand listen med "Atlas Shrugged". Boken var fraværende på ekspertenes liste, mens som kontrast var fire av Ayn Rands bøker kom blant de ti beste på lesernes liste. I tillegg til Ayn Rand var typisk nok den eneste forfatteren med mer enn en bok blant de ti beste L. Ron Hubbard, grunnleggeren av Scientologikirken. Begge forfattere slo sterkt gjennom i en tid da det amerikanske samfunnet og dets verdier gikk i oppløsning og folk søkte ny sannhet. Forfatter Gore Vidal har oppmerksomt bemerket at Ayn Rands innflytelse skyldes at hun er den eneste forfatter alle i den amerikanske kongressen har lest. "Kildens utspring" ble filmatisert i 1949 med Gary Cooper i hovedrollen og Ayn Rand skrev selv manuskriptet. En biografisk film om hennes liv, "Ayn Rand: A Sense of Life", ble nominert til Oscar som beste dokumentarfilm i 1997. Ayn Rand er stort sett ignorert i fagfilosofiske kretser. Leonard Peikoff var den juridiske arving til Ayn Rand og han har en framtredende rolle i The Ayn Rand Society (lenke nedenfor) der de filosofiske tankene hennes står sentralt. Werner Nachmann. Werner Nachmann (født 12. august 1925 i Karlsruhe, død 21. januar 1988 i Karlsruhe) var en tysk politiker (CDU). Han var i mange år formann for Zentralrat der Juden in Deutschland. Han ble født i en jødisk familie, og emigrerte til Frankrike i 1938. I 1945 vendte han tilbake til hjemlandet, og bygget opp igjen familiens firma i Karlsruhe. Fra 1961 til 1988 var han formann for det jødiske trossamfunnet i Karlsruhe og det øverste rådet av israelitter i Baden. I 1962 ble han medlem av Zentralrat der Juden, 1965 av dets direktorat og fra 1969 var han dets formann. Han gjorde en stor innsats for forsoning mellom jødiske og ikkejødiske tyskere. I 1972 tilhørte han organisasjonskomitéen for de olympiske leker i München, og i 1986 fikk han Theodor-Heuss-Preis for sine fortjenester for «jødisk-tysk forsoning og det fredelige samliv mellom jøder og kristne i Tyskland». Etter hans død i 1988 ble det oppdaget at han mellom 1981 og 1987 hadde underslått omkring 33 millioner mark, som var gitt i statlig støtte til organisasjonen han ledet. Dette har skadet hans ettermæle sterkt. Hvor pengene ble av har man ikke funnet ut, selv om hans etterfølger som leder av de tyske jødenes råd, Heinz Galinski, i flere år intensivt forsøkte å finne det ut. Libertarianisme. Libertarianisme er en politisk filosofi som vektlegger individuell frihet, spesielt friheten til å handle og uttrykke seg. Begrepet libertarianisme inkluderer forskjellige synspunkter og organisasjoner, som har til felles at de vil minimere eller eliminere staten og har som mål å maksimere individuell frihet. Libertarianske tankeskoler er uenige i hvilken grad staten bør reduseres. Minarkister fremmer reduksjon av staten hvor dens eneste oppgaver blir å beskytte mot aggresjon, tyveri, kontraktbrudd, og bedrageri, mens anarkister mener staten bør avskaffes. I tillegg støtter enkelte tankeskoler individets eiendomsrett over land og naturressurser som tidligere ikke er eid, men andre tankeskoler avviser individuell eie og ofte støtter kollektiv eie i stedet.Disse to polene betegnes ofte som høyre-libertarianere og venstre-libertarianere. ”Høyre-libertarianisme” har blitt beskrevet som den mest kjente formen for libertarianisme. Sett bort fra denne kategoriseringen, avviser libertarianere ofte å bli kategorisert som enten ”høyre” eller ”venstre”. Overblikk. Libertarianere har ofte forskjellige synspunkter når det gjelder behandlingen av eiendomsrett, spesielt når det gjelder naturressurser, hvor noen libertarianere fremmer retten til privat eiendom, mens andre mener at privat eiendom bør unngås, da det er uforenlig med grunnleggende prinsipper i libertarianismen. Respektivt skiller man mellom disse to gruppene som høyre-libertarianere og venstre-libertarianere. Minarkister fremmer en minimal stat, mens anarkokapitalister mener aggresjon kan bekjempes uten staten. Libertarianske sosialister mener frihet best oppnås gjennom en desentralisering for å gi arbeiderne mer makt, hvor resultatet blir eliminasjonen av både staten og private kapitalistiske organisasjoner, som de anser som institusjonalisert tvang. Økonomen Karl Widerquist beskriver venstre-libertarianere og libertariansk sosialisme som to distinkte ideologier, som begge beskriver seg selv som «libertarianisme». Men mange har satt skillet mellom høyre-libertarianisme og venstre-libertarianisme som beslektede former av libertariansk filosofi. Libertarianisme har også blitt assosiert med anarkisme (de er også brukt som synonymer), spesielt utenfor USA. Blant libertarianere forblir anarkisme en av de største grenene. Beskrivelser av store libertarianere. Filosofen Roderick T. Long definerer libertarianisme som ”enhver politisk posisjon som fremmer en radikal redistribusjon av makt (enten total eller semitotal) fra den tvangsutøvende staten til frivillige assosiasjoner mellom frie individer, enten om ´frivillig samhandling´ finner sted i det frie markedet eller hos kollektive samarbeid. David Boaz, som er libertarianer, forfatter, og visepresident av Cato Institute, skriver at «Libertarianisme er synspunktet at hvert individ har retten til å leve sitt liv på hvilken måte han ønsker, så lenge han respekterer de samme rettighetene hos andre.» og at «Libertarianere forsvarer hver persons rett til liv, frihet, og eiendom – rettigheter som mennesker hadde fra begynnelsen av, før stater ble til.» Historie. Under 1700-tallets opplysningstid, ble ”liberale” ideer spredt gjennom Europa og Nord- Amerika; de utfordret monarkiet og kirken og understreket fornuften, vitenskap, individuell frihet, fritt marked, den regjertes samtykke og statens begrensninger. Ord som liberal og libertarianisme kommer fra den latinske ”liber” som betyr ”fri”. Begrepet libertarianisme ble først brukt sent i opplysningstiden til å referere til dem som trodde på fri vilje, i motsetning til determinisme. Den første dokumenterte bruken av ordet forekom i 1789, da William Belsham brukte det i en diskusjon om fri vilje i motsetning til determinisme. Bruken av ordet ”libertarianer” til å beskrive et politisk synspunkt kan spores tilbake til det franske ordet ”libertaire” som ble myntet i 1857 av den franske anarko-kommunisten Joseph Déjacque, som brukte begrepet for å skille mellom hans libertariansk- kommunistiske tilnærmelse til mutualisme fremmet av Pierre-Joseph Proudhon. Altså, libertarianisme har blitt brukt som et synonym for venstrefløy-anarkisme eller libertariansk sosialisme siden 1890-tallet. "The Great French Revolution", skrevet av Peter Kropotkin i 1909, argumenterer for at prinsippene for anarkisme hadde sine røtter i de demokratiske delene av Paris. I følge den samme forfatterens ”Encyclopedia Britannia”- artikkel om anarkisme, hadde de økonomiske og spesielt de mutualistiske bank-ideene til Proudhon blitt brukt av støttespillere i USA.Artikkelen hevder at, ” "It would be impossible to represent here, in a short sketch, the penetration, on the one hand, of anarchist ideas into modern literature, and the influence, on the other hand, which the libertarian ideas of the best contemporary writers have exercised upon the development of anarchism." Forfattere han nevner inkluderer John Stuart Mill, Herbert Spencer, Jean-Marie Guyau, Alfred Jules Émile Fouillée, Multatuli, Richard Wagner, Friedrich Nietzsche, Ralph Waldo Emerson, William Lloyd Garrison og Henry David Thoreau. Utallige venstre-libertarianere og libertarianske sosialister har siden fortsatt å kalle seg selv libertarianere. Tidlig på 1900-tallet begynte moderne liberalisme i USA å ta en statlig tilnærmelse til økonomisk regulering. Mens konservatisme i Europa fortsatte å bety bevarelse av hierarkiske klasser gjennom statlig kontroll av økonomien, begynte noen konservative i USA å bruke begrepet til å bevare frihetstradisjoner. Dette stemmer spesielt for det «Gamle Høyre» som sto i opposisjon til New Deal (Roosevelts reformprogram) og det amerikanske militærets intervensjon i første og andre verdenskrig. De som tidligere hadde kalt seg liberalister delte seg inn i markedsliberalister, klassiske liberalister og libertarianere for å skille mellom seg. Den østerrikske skolen innenfor samfunnsøkonomi, påvirket av Frédérik Bastiat og senere av Ludwig von Mises, hadde også en innvirkning på nevnte libertarianere. På 1940-tallet ble libertarianisme i USA påvirket av Ayn Rands internasjonale bestsellere "The Fountainhead" (1943) og "Atlas Shrugged" (1957), og senere hennes bøker om filosofi og objektivismen. I 1943 publiserte også to andre kvinner innflytelsesrike bøker: "The Discovery of Freedom" av Rose Wilder Lane, og "The God of Machine" av Isabel Paterson. På 1950-tallet begynte mange med ”Gamle Høyre” eller klassiske liberalistiske synspunkter i USA å beskrive seg selv som libertarianere. Arizonas senator Barry Goldwaters libertarianisme utfordret også autoritetene, og påvirket den libertarianske bevegelsen, gjennom hans bok "The Conscience of a Conservative" og hans forsøk på å bli president i 1964. Goldwaters taleskriver, Karl Hess, ble en ledende libertariansk forfatter og aktivist. Vietnamkrigen på 1960-tallet førte til splittelser i alliansen mellom selverklærte libertarianere, anarkistiske libertarianere, og mer tradisjonelle konservative som ville skrenke inn friheten for å vedlikeholde moralske dyder. Libertarianere som var imot krigen ble med i verveplikt-motstanden og fredsbevegelser, og begynte å finansiere sine egne publikasjoner som eksempelvis Murray Rothbards "The Libertarian Forum", og organisasjoner som ”the Radical Libertarian Alliance” og ”the Society for Individual Liberty. Splittelsen nådde sitt høydepunkt da den konservative ideologen William F. Buckley jr., i en New York Times artikkel skrevet i 1979 forsøkte å avgrense libertarianismen fra frihetsbevegelsen. Han skrev: ”The ideological licentiousness that rages through America today makes anarchy attractive to the simple-minded. Even to the ingeniously simple-minded." I 1979 opprettet David Nolan og noen venner the Libertarian party. Partiet tiltrakk seg tidligere demokrater, republikanere og uavhengige. Partiet har stilt med presidentkandidat ved hvert valg siden 1972. Undersøkelser har vist at i 2006 identifiserte 15% av amerikanere seg som libertarianere. Gjennom årene har dusinvis av libertarianske politiske partier dannet seg i hele verden. Utdanningsorganisasjoner som «Center for Libertarian Studies» og også the Cato Institute ble opprettet på 1970-tallet, og andre har blitt opprettet siden. Filosofisk libertarianisme oppnådde betydelig anerkjennelse i akademiske miljøer ved publikasjonen av Harvard-professoren Robert Nozicks "Anarchy, State and Utopia" i 1974. Boken mottok en nasjonal bokpris i 1975. I følge den libertarianske essayisten Roy Childs klarte Nozicks bok alene å etablere legitimitet for libertarianismen som en politisk teori i den akademiske verden. Akademikere så vel som tilhengere av fritt marked hevder at frimarkeds-libertarianisme har blitt fremmet vellykket utenfor USA siden 1970-tallet via tankesmier og politiske partier, og at libertarianisme blir på verdensbasis i økende grad sett som et grunnsyn basert på det frie marked. Men libertarianske sosialister som Noam Chomsky, Colin Ward og andre hevder at begrepet fortsatt regnes som et synonym til anarkisme i andre land enn USA. Prinsipper. "Stanford Encyclopedia of Philosophy" hevder at et strengt syn på libertarianisme ”hevder at individer eier seg selv og har moralsk makt til å anskaffe seg eiendom i eksterne ting under enkelte tiltstander” og at ” enklere sagt er libertarianisme alle synspunkter som er i nærheten av dette presise synspunktet. Det er også notert at libertarianisme ikke er en ”høyrefløy” doktrine fordi den er i opposisjon til lover som innskrenker frivillige seksuelle forhold og filosofi fremmer også full selveie, men er uenig på ueide naturressurser som land, luft, vann osv. Høyre-libertarianisme hevder at slike ressurser kan eies av idivider mens venstre-libertarianisme mener disse tilhører alle og må deles egalitaristisk. I følge Sheldon Richman er verdigheten og selveie til individet premisset som kjønnsdiskriminering og rasisme fornekter. Altså, alle former for kollektivistisk hierarki undergraver den libertarianske holdningen og dermed også målet om et fritt samfunn. I følge United States Libertarian Party, er libertarianisme troen på at individet bør være fritt til å gjøre egne valg og til å akseptere konsekvensene av sine handlinger. Den typiske beskrivelsen som gis er at intet individ, gruppe eller stat kan bruke tvang mot noe annet individ, gruppe eller stat. Det at libertarianere i denne beskrivelsen støtter et individs rett til å ta egne valg, betyr ikke at de dermed nødvendigvis støtter disse valgene. Libertarianere mener at et individs handlinger ikke skal gå ut over friheten til en annen person. Dette premisset uttrykkes best gjennom ikke-aggresjons-prinsippet i følge mange libertarianere. Staten og økonomi. Noen minarkister mener at en minimal stat er det beste, mens mer anarkistiske libertarianere mener at samfunnet fungerer bedre uten en stat. Matt Zwolinsky beskriver at minarkiststatens eneste oppgaver er å opprettholde loven, ha et rettsapparat og et militær. Også beskrevet er synspunktet til anarko-kapitalistene som mener at staten kan fjernes siden private bedrifter som jobber for profit bør kunne tilby rettssystem, militær og politi. Alternativt har man libertariansk sosialisme som ønsker å fjerne staten, men har et annet syn på eiendomsretten. Noen ideer innen libertarianismen utviser en sterk kontrast i behandlingen av eiendomsrett, spesielt med vekt på naturressurser, med noen libertarianere som er for full eiendomsrett og andre som mener at privat eiendom av enkelte ressurser tillater mennesker til å ta det andre eier og derfor bør unngås, siden det er inkonsistent med grunnleggende libertarianistiske prinsipper. Generelt er synspunktene på eiendomsrett noe som representerer et skille mellom venstre-libertarianere og høyre-libertarianere. ” Libertarians are committed to the belief that individuals, and not states or groups of any other kind, are both ontologically and normatively primary; that individuals have rights against certain kinds of forcible interference on the part of others; that liberty, understood as non-interference, is the only thing that can be legitimately demanded of others as a matter of legal or political right; that robust property rights and the economic liberty that follows from their consistent recognition are of central importance in respecting individual liberty; that social order is not at odds with but develops out of individual liberty; that the only proper use of coercion is defensive or to rectify an error; that governments are bound by essentially the same moral principles as individuals; and that most existing and historical governments have acted improperly insofar as they have utilized coercion for plunder, aggression, redistribution, and other purposes beyond the protection of individual liberty” Etiske grunnlag. Milton Friedman og andre skiller mellom to hovedtyper av libertarianisme på grunnlag av hvordan man rettferdiggjør individuell frihet. De mener at deontologiske libertarianere er fokuserte på moralske regler, og mener at den moralske testen av en handling er om den innebærer ”bruk av tvang/vold”, hvor de anser vold som akseptabelt bare i forsvar av folk eller eiendom. På den andre siden har man de konsekvensetiske libertarianerne som bare ser på konsekvensene av en handling. De sistnevnte libertarianerne fokuserer på fordelene med å introdusere mer frihet i et samfunn. Noen libertarianere er en hybrid mellom deontologiske og konsekvensetiske. Alle skoler innen libertarianismen støtter personlig rett til liv og frihet, selv om det er noen uenigheter om eiendomsretten. Høyre-libertarianere støtter retten til privat eiendom og minimal statlig kontroll over denne eiendommen, minimal skatt, og avviser ideen om velferdsstaten. Noen pro-eiendom libertarianere er anarkister som mener staten bør avskaffes. I essayet ”Two Concepts of Liberty” beskriver Isaiah Berlin forskjellen mellom negativ frihet, som statens evne til å blande seg, og positiv frihet hvor en paternalistisk stat hjelper individer å oppnå selv-realisering og selv-bestemmelse. Han mener disse er rivaliserende og uforenlige tolkninger av frihet, og at positiv frihet fører til autoritarisme. Libertarianere kan karakteriseres ved at de har fire etiske synspunkt. Den største splittelsen mellom disse er de mellom konsekvens-etiske libertarianere og deontologiske libertarianere. Andre kombinerer disse to, og den siste kalles kontrakt-libertarianisme som mener at enhver legitim autoritet kommer fra gjensidig avtale mellom parter, ikke autoriteten som staten har over sine undersåtter. Noen libertarianske sosialister med bakgrunn inspirert av marxisme avviser denotologiske og konsekvens-etiske tilnærmelser og bruker normative klassekamp-metodologier som har røtter i hegelsk tankesett for å rettferdiggjøre direkte handling i søken etter frihet. Libertarianere hevder at det som er umoralsk for individet må nødvendigvis også være umoralsk for alle, inkludert de forskjellige aktørene i staten. Staten skal ikke være over loven. Libertarianisme er ikke en komplett moralsk eller estetisk teori, men en politisk teori, som er resultatet av en moralsk teori som omhandler den riktige rollen vold har i sosialt liv. Altså, selv om libertarianismen hevder at staten eksempelvis ikke skal forby prostitusjon, gjør den seg ingen tanker om hvorvidt prostitusjon er en etisk aktivitet. Tvert imot mener enkelte libertarianere prostitusjon er umoralsk. Libertariansk filosofi. Libertarianske filosofier uttrykker synet på ett eller flere libertarianske tema, som eksempelvis hvor mye av staten som vil overleve i et libertariansk samfunn, og hvor mye eiendom som bør eies privat av individer eller grupper. Følgende er noen av filosofiene som inkluderes i et bredt konsept av ”libertarianisme”. Individualisme. Individualisme er et moralsk standpunkt, en politisk filosofi som understreker den moralske verdien av individet. Individualister argumenterer for hver enkelts utøvelse av egne mål og ønsker, og derfor er uavhengighet, selvstendighet og motstand mot ekstern innblanding i ens egne interesser, om så av samfunn, familie eller annen gruppe eller institusjon, sentrale temaer. Individualisme setter individet i fokus, og starter med premisset at individet er viktigst i streben etter frihet. Klassisk liberalisme (inkludert libertarianisme), eksistensialisme og anarkisme, er eksempler på bevegelser som setter det menneskelige individet i sentrum for sin analyse. Individualisme er også assosiert med artistiske og boheme interesser og livsstiler hvor det er en tendens mot selv-skapelse og eksperimentering, i motsetning til tradisjon eller populære meninger og adferdsmønstre, som også med humanistiske filosofiske posisjoner og etikk. Libertariansk konservativisme. Libertariansk konservativisme, også kjent som konservativ libertarianisme eller høyre-libertarianisme, beskriver enkelte politiske ideologier som prøver å forene libertarianske og konservative ideer, ofte kalt fusjonisme. Anthony Gregory skriver at høyre- eller konservativ libertarianisme kan referere til flere varierende, og av og til uforenlige politiske orienteringer, som å være ”interessert hovedsakelig i økonomiske friheter”; de som følger ”den konservative livsstilen til høyre-libertarianere; som leter etter ”andre som følger deres egne konservative livsstil”; og ser på store selskap som ” et offer for staten”, støtter ”et solid militært forsvar” og har ”Gamle Høyre opposisjon til imperiet”. Konservative mener at delte verdier, moraler, standarder og tradisjoner er nødvendige for sosial orden, mens libertarianere mener individuell frihet har høyest verdi. Noen libertarianske konstitusjonalister som Ron Paul mener at frihet kan nås gjennom en korrekt tolkning av den amerikanske grunnloven, noe som ikke ville tillate staten å regulere økonomien og sivile friheter. Venstre-libertarianisme. Venstre-libertarianisme blir vanligvis betraktet som en doktrine med et egalitaristisk syn på naturressurser, som mener at det ikke er legitimt av noen å hevde eiendomsrett på slike ressurser og la andre lide for det. Mange venstre-libertarianere mener at en viss inntektsomfordeling er nødvendig, fordi hvert individ har rett på sin del av naturressursene, inkludert Georgistisk støtte for en såkalt ”single tax”. Noen mener at det er vanlig for venstre-libertarianere å ønske et omfattende, omfordelende velferdssystem. Venstre-libertarianisme blir i dag forsvart av moderne teoretikere som Peter Vallentyne, Hillel Steiner og Michael Otsuka. Begrepet brukes også som et synonym for libertariansk sosialisme. "The Encyclopedia of Political Theory" beskriver Noam Chomsky som en anti-stat venstre-libertarianer. Chomsky deler et egalitaristisk syn på naturressurser som eksempelvis naturkapital. Venstre-libertarianere som Chomsky promoterer fri assosiasjon når det gjelder stater og kapitalistiske institusjoner. Chomsky har beskrevet libertariansk sosialisme som en form for anarkistisk filosofi. Noen medlemmer av den amerikanske libertarianske bevegelsen, inkludert Samuel Edward Konkin og medlemmer av «Alliance of the Libertarian Left», som Roderick Long og Gary Chartier, støtter eiendomsrett og identifiserer seg med den politiske venstresiden av forskjellige grunner. De har en tendens til å være i mot immaterialrett, krig, og statlige beslutninger som de mener skaper fattigdom. Anarkisme. Anarkisme er en politisk filosofi som hevder staten er uønsket, unødvendig og skadelig, og promoterer i stedet et statløst samfunn (eller anarki). Anarkismen forsøker å minske og fjerne autoriteten en gruppe mennesker har over andres sosiale relasjoner. Den sentrale tendensen hos anarkisme som en sosial bevegelse har blitt representert av anarkokommunisme og anarkosyndikalisme, mens individualistisk anarkisme (anarkoindividualisme) primært har vært et filosofisk eller litterært fenomen. Noen anarkister følger ikke-aggresjons-prinsippet, støtter selvforsvar og ikke-vold (anarko-pasifisme), mens andre har støttet noe bruk av tvang, inkludert en voldelig revolusjon og ”propaganda of the deed”, på veien til et anarkistisk samfunn. Anarkokapitalisme. Anarkokapitalisme (også kjent som libertariansk-anarki, eller markedsanarkisme) er en libertariansk og individualistisk politisk filosofi som fremmer avskaffelsen av staten, hvor tjenester som tidligere var gitt av staten skal overføres til det frie markedet. I et anarkokapitalistisk samfunn vil politi, rettssystem og andre sikkerhetstjenester bli opprettet og drevet av frivillig finansierte konkurrenter som private sikkerhetsselskaper, heller enn gjennom obligatorisk skatt. Minarkisme. Begrepet minarkisme refererer til en stat som er begrenset til politi, rettssystem og militære. I minarkisme har staten som oppgave verken å regulere eller gripe inn i personlige valg og forretninger, bortsett fra å beskytte mot aggresjon, kontraktsbrudd, og bedrageri. Både markedsanarkister og minarkister er i mot offerløse lover, krigen mot narkotika, verneplikt og obligatorisk utdanning. Liberalisme. Liberalisme (latin: "liber"; «fri») er en politisk ideologi med opprinnelse i opplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakten var praktisk talt allmektig. I dag er det flere politiske retninger som blir kalt for liberalisme, deriblant libertarianisme og sosialliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land. I Amerikas forente stater er eksempelvis liberalisme (eller progressivisme) en betegnelse som brukes om personer og grupperinger på venstresiden, mens det i Europa oftest brukes om de grupperinger på den politiske høyresiden som ønsker stor grad av økonomisk og personlig frihet. Liberalister vil ofte fremheve retten til avvik fra sosiale normer og politiske eller religiøse tradisjoner. Her står liberalismen i kontrast til konservatismen på den tradisjonelle høyresiden i vestlig politikk. Ettersom liberalismen også legger vekt på individet som drivkraft i et samfunn, står liberalistiske ideologier også i motsetning til totalitære og kollektivistiske ideologier som kommunisme, sosialisme og fascisme. Av kjente liberalistiske ideologer og økonomer kan nevnes John Locke, Adam Smith, James Mill, John Stuart Mill, Frederic Bastiat, Jean-Baptiste Say, Friedrich August von Hayek, Joseph Schumpeter, Milton Friedman, Ludwig von Mises, Ayn Rand, John Rawls og Hernando de Soto. Grunnprinsipper. Den opprinnelige liberalismen som bygde seg opp i Europa i opplysningstiden, la vekt på å sikre landeiere frihet mot det føydalistiske og/eller merkantilistiske åket. Under den franske revolusjonen definerte liberalistene seg også i motsetning til de mer radikale demokratene, og senere i motsetning til sosialismen. Individuelle rettigheter. De store tenkerne i opplysningstiden, deriblant John Locke og Charles Montesquieu, forsøkte å begrense den politiske makten ved å nedfelle et sett rettigheter som de mente at alle mennesker var gitt fra naturens side, og et sett grenser ingen – ikke engang kongen – kunne krysse uten å bli en tyrann. Dette var en del av grunnlaget for humanismen, som igjen regnes som en del av grunnlaget for liberalismen. Økonomisk frihet. Senere ble disse tankene kombinert med ideen om at økonomisk frihet ville føre til et mer stabilt og effektivt samfunn og på den måten gjøre samfunnet bedre for alle. Dette kom senere til å bli omtalt som kapitalismen, og få sine største forsvarere i Adam Smith og David Ricardo. Personlig frihet. Et annet viktig prinsipp i liberalismen, er at enkeltmennesket bør ha frihet til selv å ta store avgjørelser som påvirker dets eget liv, uten innblanding fra politikere. Ideen om at individet har verdi i seg selv, og ikke er et middel for andres mål, står sterkt. Denne tanken er langt på vei en videreføring av humanismen fra opplysningstiden. En videreføring av dette prinsippet, er Montesquieus idé om maktens tredeling. Selv om de fleste liberalister erkjenner eksistensen av en stat som nødvendig for å kunne beskytte og opprettholde individuelle rettigheter, har liberalister tradisjonelt vært skeptiske til statsstyring og offentlige inngrep. En for sterk statsmakt hevdes å være den største potensielle trusselen mot individets frihet. Maktfordelingsprinsippet sikrer at makten fordeles på flere instanser – den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt – slik at faren for maktmisbruk minsker. Det har også blitt ansett som viktig å ha en sterk grunnlov der innbyggernes rettigheter beskyttes mot overgrep fra statens side. Flere land har grunnlover som er sterkt inspirert av liberalistisk idégrunnlag, spesielt den amerikanske, men også den franske og norske. De fleste liberalister er tilhengere av en kombinasjon av disse tre idealene, men plasserer oftest en eller to av dem foran den/de andre. Det er grunnlaget for utviklingen av de forskjellige liberalistiske underretningene vi ser i dag. Positive vs. negative rettigheter. Vanligvis skiller man mellom positive og negative rettigheter, eller mellom velferds- og frihetsrettigheter. Disse skiller seg fra hverandre ved at førstnevnte innebærer en rett "til" noe – for eksempel retten til utdanning eller helsepleie, mens sistnevnte innebærer en rett "fra" noe – for eksempel retten til liv (retten til ikke å bli drept) eller retten til eiendom (retten til ikke å bli frastjålet det man eier). I menneskerettighetserklæringen er de 21 første artiklene negative rettigheter, mens de ni siste er positive. Liberalismen har tradisjonelt vektlagt negative rettigheter mer enn positive rettigheter; primært liberalister og forskjellige varianter av libertarianisme og klassisk liberalisme, går så langt som å avvise positive rettigheter som sådan. Frihandel. Prinsippet om fri handel over landegrenser, står sentralt i liberalismen. Her har spesielt David Ricardos lov om komparative fortrinn vært viktig. Ricardo hevdet med denne teorien at alle land tjener på å spesialisere seg på de felt der de er relativt dyktigst, for så å importere de varer andre land kan produsere mer effektivt. Dette gjaldt uavhengig av om landet var rikt eller fattig. Bistand. Liberalister har med grunnlag i frihandelsteorien vært motstandere av utviklingsbistand og annen uhjelp. Grunnen til dette påstås å være at bistanden ikke fungerer, men bare gjør situasjonen enda verre. Løsningen på fattigdomsproblemet hevdes å ligge i etableringen av en fungerende økonomi og en rettsstat med respekt for grunnleggende menneskerettigheter, inkludert eiendomsrett. Akkurat som industrialiseringen førte Vesten ut av fattigdommen, mener mange liberalister at en tilsvarende utvikling i den tredje verden vil føre til rikdom og velstand. Den peruanske økonomen Hernando de Soto hevdet i sin bok "«The Mystery of Capital»" at årsaken til at de fattige land i verden ikke kommer seg ut av fattigdommen, ikke er mangel på uhjelp og pengeoverføringer fra vesten, men den grunnleggende mangelen på et eiendomsregister. Den industrielle revolusjon. I løpet av det 1700-tallet ble liberalismen den styrende ideologien (eller blant de største opposisjonelle ideologiene) i praktisk talt alle utviklede land. Grunnet den eksplosive økonomiske veksten i kjølvannet av fremveksten av den industrielle mellomklassen, ble uttrykket liberalisme gjenstand for en rivende utvikling. Enkelte steder fortsatte liberalistene å holde på den opprinnelige liberalismen fra 1700-tallet, som fokuserte på at statens eneste oppgave var å sikre et fritt næringsliv og sikre det samme næringslivet mot svinginger i valutaen og krig/vold. Disse tankene er i dag langt på vei erstattet med mer sosialliberale ideer, men man kan fremdeles finne liknende tankegods, for eksempel i det lille norske partiet Det Liberale Folkepartiet. Dette tankesettet kalles i dag ofte libertarianisme, selv om enkelte grupperinger forsøker å unngå denne betegnelsen. Andre betegnelser som brukes, er klassisk liberalisme eller laissez-faire-liberalisme. Under industrialiseringen kom nye tenkere til som så staten som et virkemiddel til sosial fremgang og som derfor ønsket at staten skulle bruke ressurser på å motarbeide fattigdom og sykdom og liknende. De gikk med andre ord bort fra tanken om at all statlig innblanding i privatlivet var rettighetskrenkende. Dette tankesettet førte til at det liberale politiske miljøet ble splittet, og den nye retningen ble kalt sosialliberalismen. Medlemmer i Venstre i Norge vil som oftest omtale seg som sosialliberale, eller bare liberale, i likhet med blant annet Radikale Venstre i Danmark og Liberaldemokratene i Storbritannia. Liberalisme i Norge. Liberalismen i Norge hevdes å ha begynt ved 1814, da Norge fikk en av Europas mest liberale grunnlover. Venstre. Venstre kaller seg sosialliberale. Dette er en retning innen liberalismen som legger vekt på en aktiv stat som en forutsetning for personlig frihet, og som finnes i de fleste europeiske land. Venstres ungdomsparti, Unge Venstre, beskriver ideologien sin som liberalisme, og kan på noen måter sies å ha et sterkere innslag av klassisk, liberale tanker enn moderpartiet. Imidlertid er også Unge Venstre tilhengere av en aktiv stat på mange områder, blant annet gjennom skole, offentlig velferd og støtte til kulturlivet. Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet (FrP) hevder å være et liberalistisk parti, noe partiet uttrykker i sitt prinsipprogram. Etter at partiet ble splittet på midten av 90-tallet, har imidlertid utbryterne og andre liberalister kritisert FrP for å ha blitt sosialdemokratisk i praksis, blant annet i synet på innvandring og statens oppgaver. Det pekes spesielt på det syn på helse-, eldre- og sosialpolitikk som partiet etter hvert har utviklet, og som John I. Alvheim spesielt var talsmann for. Dette hevdes å være en politikk som tillegger staten så store oppgaver at partiet ikke lenger kan kalles liberalistisk. Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er FrPs ungdomsparti, og kaller seg, som moderpartiet, liberalistisk. Politikken skiller seg imidlertid på flere områder, og FpU er betydelig mer liberalistiske enn sitt moderparti. Det Liberale Folkepartiet. Det Liberale Folkepartiet og dets ungdomsparti Liberalistisk Ungdom hevder å være et rendyrket liberalistisk parti. Det har imidlertid blitt kritisert av enkelte liberalister for å ha et ikke-liberalistisk syn på utenriks- og justispolitikk. Partiet støttet blant annet De forente staters intervensjon i Irak i 2003 med den begrunnelse at Saddam Husseins regime var undertrykkende og diktatorisk, og at det støttet terrorangrep mot Vesten. Enkelte liberalister – spesielt innenfor libertarianerbevegelsen – er skeptiske til dette; de mener at et noenlunde fritt land ikke har noen rett til å avsette et aggressivt og diktatorisk regime i et annet land. DLF har også blitt kritisert for sin støtte til Israel i Midtøstenkonflikten. Objektivisme. Objektivismen er et filosofisk system i den aristoteliske tradisjon, skapt av den russisk-amerikanske filosofen og forfatteren Ayn Rand, som forfekter fornuft, egoisme, kapitalisme og virkelighetens objektivitet. Objektivismen hevder innen metafysikk at virkeligheten eksisterer uavhengig av noens bevissthet, og hevder innen erkjennelsesteori at menneskets sanser gir pålitelig informasjon og at fornuften er menneskets eneste metode for å oppnå abstrakt kunnskap. Den objektivistiske etikk forfekter rasjonell egoisme: hvert individ bør gjøre sitt beste for å oppnå et lykkelig liv, man har ingen forpliktelser overfor andre mennesker, bortsett fra egne barn. For å oppnå et lykkelig liv må man være rasjonell, langsiktig og prinsippfast, og man må bruke sitt liv til verdiskapende arbeid. Ifølge objektivismen har ingen mennesker noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker, og objektivismens politikk forfekter derfor full politisk frihet, såkalt laissez-faire-kapitalisme. Dette innebærer full respekt for individers rettigheter, inkludert den private eiendomsrett. Objektivismen hevder defor at statens eneste oppgave skal være å beskytte individer mot initiering av tvang; staten skal derfor kun drive politi, rettsvesen og militært forsvar. Objektivismen hevder at det eksisterer seks grunnleggende dyder (en: virtues), og disse er: rasjonalitet, uavhengighet (en: independence), produktivitet, ærlighet (honesty), integritet og rettferdighet (justice). Objektivismen er fremstilt i Ayn Rands romaner og essaysamlinger, og er systematisk fremstilt som et hierarkisk oppbygget integrert system i Leonard Peikoffs ' (1991). Siquijor. Siquijor (tidligere kjent som Siquihod) er en øy i landsdelen og øygruppen Visayas på Filippinene. Siquijor er samtidig en av Filippinenes minste provinser. Provinshovedstaden heter også Siquijor, og har ikke bystatus ennå (2004). Provinsen Siquijor, opprettet den 17. desember 1971, består av øya Siquijor (336 km²). Det er ingen omliggende øyer som hører inn under provinsen. Den ligger rett øst for provinsen Negros Oriental. Nord for Siquijor er Cebu, i øst Bohol og i sør Mindanao. Navnet Siquijor. Det er to teorier om navnet: Det kan være avledet av navnet på øya legendariske hersker "Kihod", eller det kan være en forvanskning av "katugasan" ("tugas" er en tresort). Historie. Spanjolene kalte Siquijor for "Isla del Fuego" "(ildøya)", noe som kom av gløden fra ildfluene som holdt til i molavetrærne på øya. Spanjolene oppdaget Siquijor i 1565 under Miguel Lopez de Legazpis ekspedisjon. Siden da har øya vært under spansk styre. Alle dagens kommunesentra (unntatt Enrique Villanueva) er hvor det ble anlagt katolske menigheter. Den første menigheten, Siquijor, ble opprettet i 1783 og ble administrert av sekulargeistlighet. De årene som fulgte fram til 1877 grunnla munkeordenen augustinerrekollektene menigheter i Larena (Cano-an), Lazi (Tigbawan), San Juan (Makalipay), og Maria (Cangmeniac). Mellom 1854 og 1892 var øya del av spanjolenes politisk-militære Bohol-provins. Denne militæradministrasjonen har sin bakgrunn i et ca 80 år langt opprør på Bohol som faktisk gjorde øye uavhengig fra den spanske krone, helt til opprøret ble stått med i 1820-årene. I 1862 ble Siquijor overført til provinsen Negros Oriental. I 1901 ble den en "underprovins" "(sub-province)" under Negros Oriental, og den 17. september 1971 en egen provins. Året etter ble provinssetet flyttet fra Larena til Siquijor. Den angelsaksiske krønike. Den første siden av "Peterborough Chronicle". "Den angelsaksiske krønike" er en samling av kildedokumenter som dekker angelsaksernes historie i Storbritannia. De fleste av dokumentene er sekundærkilder, og mye av materialet er basert på legender og fortellinger, og må derfor regnes som usikre kilder. Det er også noen førstehåndsskildringer av hendelser, og enkelte sider ved angelsaksisk historie er ikke belyst noe annet sted. Manuskriptene ble produsert på forskjellige steder, og synspunktene til hver enkelte forfatter skinner gjennom. De dekker tidsrommet fra år 1 til 1154. Et av dokumentene nevner en hendelse datert til 60 f.Kr., men dette dreier seg om en feildatering. Det var vanlig å føre krøniker og annaler i middelalderen, både i den verdslige administrasjon og i klostrene. Mange av dem dekker først og fremst lokale hendelser og fenomener, mens hendelser lengre unna ikke blir nevnt. Dermed gir hvert enkelt dokument bare et snevert bilde av verden på et gitt tidspunkt. "Den angelsaksiske krønike" er en viktig kilde fordi den samler en rekke slike krøniker og annaler, og dermed kan man sette sammen et større bilde. Ni manuskripter av krøniken er bevart, hvorav to er kopier og syv er forskjellige originalversjoner. Syv er skrevet på angelsaksisk, mens den siste er på en blanding av angelsaksisk og latin. Den siste, "Peterborough Chronicle", inneholder tidlig mellomengelsk i tillegg til angelsaksisk. Den eldste er "Parker Chronicle", navngitt etter Matthew Parker, som eide den. Denne eies nå av Corpus Christi College i Cambridge; alle de andre eies av British Museum. Den nyeste tekstkritiske utgaven (pr. 2004) er Michael Swantons utgave på engelsk fra 2000, ISBN 1-84212-003-4. IP-telefoni. IP-telefoni er en måte for å føre telefonsamtaler over et IP-nettverk der talen overføres som datapakker. Denne tale-datatrafikken konkurrerer med annen datatrafikk i nettet og kan derfor føre til forstyrrelser som skraping og ustabilitet i samtalen. Ved å prioritere SIP-trafikk i datanettet vil telefonitrafikk bli prioritert over datatrafikk og man slipper disse problemene. Denne måten å prioritere trafikk på kalles QoS. Voice over IP eller som akronym VoIP er en metode for å bygge opp telefonsamtaler over Internett istedenfor det tradisjonelle telefonnettet. Andre betegnelser er DSL-telefoni og Internett-telefoni. Kommunikasjonen blir regulert av protokoller, de vanligste for Internett-telefoni er H.323, SIP og Skype. H.323 er en komplisert protokoll som er laget av ITU-T. Etterhvert har SIP kommet til som et enklere alternativ. I SIP vill en samtale bli satt opp med kommandoer som ligner på HTTP, deretter vil selve samtalen bli send direkte mellom partene uten hjelp fra en sentral server. Dette betyr at lydinformasjonen blir oppdelt i små pakker som blir ledet gjennom Internett langs flere forskjellige strekninger. Når man bruker VoIP over Internett vil kvaliteten variere under samtalen. I det vanlige telefonnettet ledes informasjonen langs en fast linjestrekning der man konseptuelt har en krets (ledningspar) reservert for sin samtale. Dette kalles linjesvitsjet nettverk. I et tradisjonelt linjesvitsjet nettverk blir alle linjer samtalen trenger reservert i det samtalen settes opp. Hvis linjene ikke er ledige, får man opptattsignal eller ingen summetone. Fordeler og ulemper. Illustrasjon over funksjonsmåte for IP-telefoni, samtalen brytes opp i «pakker» som fraktes gjennom internett-skyen For å motvirke endring i forsinkelse så har begge sider av forbindelsen et buffer. Man får best lyd, med langt buffer, men det gir irriterende og hørbar forsinkelse. IP-telefoni innebærer både fordeler og ulemper for forskjellige bruksområder. Generelt er det langt rimeligere å ringe for forbrukere. For leverandører er det langt rimeligere å tilby slike tjenester fremfor vanlig telefoni over fastnettet. Dette fordi operatøren ikke trenger noe infrastruktur utenom sine sentraliserte systemer. Samtaler settes opp ifra et datasenter til operatøren og så ut på det offentlige telenettet, mens en samtale på fastnettet går hele veien fra hustanden til operatøren, og så videre på telenettet. Derfor kan en operatør aldri garantere for kvaliteten såfremt man leverer internettaksessen også. Problemer hos leverandør av Internett vil skape problemer for ip-telefoni. Problemer som ofte oppstår er spraking eller at man mister deler av samtaler hvor ingen av partene kan høre hverandre. Ip-telefoni gir muligheter som interaktivitet, overføring av bilder, video og annen data man ønsker å veksle. Dette er mest vanlig innenfor bedriftsmarkedet da ip-telefoni til private som oftes leveres med et analogt-adapter. Lovgivning. I 2005 har Norge som en av Europas første nasjoner innført et EU-direktiv som sier at norske telefonnummer kun skal kunne brukes av abonnenter med fast bostedsadresse i Norge. Dermed ble det bl.a stopp i Skypes Skype-In program der brukere kunne få et norsk telefonnummer. For andre utvandrede nordmenn kan dette også skape problemer. Dette er imidlertid noe som kan omgås med fremtidige tjenestetilbud, slik at IP-telefoni kan få lik prising over hele verden etter hvert. En vanlig problemstilling er at operatører må kunne levere informasjon til nødnummer om hvor brukeren befinner seg. Dette er en del av nødnummertjenestene som brann, sykehus og politi mottar for å hjelpe publikum. I USA har dette ført til at tradisjonelle teleselskaper prøver å blokkere nye tjenester og operatører fra å tilby konkurrerende tjenester ovenfor fastlinjeabonnementer gjennom å saksøke de nye operatørene for ulike mangler. I tillegg er det mange diskusjoner som pågår hvorvidt all IP-telefonitrafikk skal kunne skattlegges, logges og avlyttes på lik linje som fastlinje- og mobiltelefontrafikk. I EU er det allerede lover og retningslinjer som sier at anrop, trafikk og tapte anrop skal kunne logges. Sporing av tapte anrop gjorde bl.a at overvåkingspolitiet i Spania kunne avdekke hvem som stod bak bombingen av togene 11. mars 2004. Operatører. Telenor har hatt IP-telefoni tjenester siden 1998, som en av verdens første operatører. Interfon-PC tjenesten hadde egen nummerplan, men i 2002 ble tjenesten stoppet for offentlig bruk. Bruken av IP-telefoni i Norge skjøt fart i 2004. Siden da har et stort antall telefonabonnenter gått over fra analogt nett til bredbåndstelefoni, og de fleste leverandører av bredbånd tilbyr i dag også telefonitjenester for både private og bedrifter. For å telefonere via Internett bruker mange husholdninger fremdeles ett adapter, som gjør at man fortsatt kan bruke sine analoge telefonapparater, men ikke får tilgang på digitale telefontjenester. For bedrifter er det mest vanlig å gå over til telefoner basert på SIP. Liste over operatører. Disse leverer ip-telefoniløsninger med avanserte tjenester, gjerne over dedikerte PBX'er. Funksjoner kan være køfunksjon, ringegrupper (ACD) eller interaktivitet mot datamaskiner. De fleste bredbåndleverandører leverer ip-telefoni til privatmarkedet. Kingston upon Thames. Kingston upon Thames, i dagligtale bare Kingston, er en by i England. Den lå tidligere i grevskapet Surrey, men er nå del av Stor-London. Kingston oppsto som en markedsby ved Themsen. I middelalderen ble saksiske konger kronet der. I dag er den blitt en forstad til London. Byen er grevskapet Surreys administrasjonssenter, etter at dette ble flyttet fra Guildford. Det er planer om å flyttet administrasjonen til Woking, ettersom Kingston ikke lenger tilhører Surrey. I det 20. århundre var det omfattende produksjon av militærfly i Kingston; Sopwith, Hawker-Siddeley og British Aerospace hadde produksjonslokaler i byen. Byens to fremste fotballklubber er Kingstonian F.C. og AFC Wimbledon. Byens vapen er tre sølv laks på blå, lignende til Mandals. Vinter-OL 2014. Vinter-OL 2014 skal arrangeres i Sotsji i Russland og vil bli de 22. olympiske vinterleker. IOC valgte i 2006 tre byer som skulle fortsette prosessen med å lage bedre søknader, foruten Sotsji var det Pyeongchang og Salzburg. IOC valgte 4. juli 2007 vertsnasjonen Russland på IOC-kongressen i Guatemala. Andre kandidater. Frankrike, Bulgaria og Norge viste formell interesse for å arrangere lekene. Det pågikk en diskusjon om hvorvidt Lillehammer eller Tromsø burde søke. Forkjemperne for OL i Tromsø jobbet for å få til dette, men regjeringen sa nei til statsstøtte til prosjektet. Tromsø valgte siden å forsøke å få Vinter-OL 2018, men lyktes heller ikke med dette. Kringkasting. 15. juni 2011 ble det klart at TV 2 har sikret seg rettighetene til Vinter-OL 2014 og Sommer-OL 2016. OL i Sotsji blir dermed de første olympiske leker som ikke sendes på NRK TV etter at TV-sendinger fra OL begynte. Kjetting. En kjetting er vanligvis et sett med ovale metallringer koblet sammen med hverandre i en lang rekke. Kjetting har den egenskapen at selv om hvert enkelt ledd er hardt og solid, er kjettingen som helhet fleksibel, og uansett hvor tykk kjettingen er vil den ikke miste noe fleksibilitet. Historie. Så tidlig som 225 f.Kr. finnes det beskrivelser av sammenkoblede metallringer som ble brukt til å heise vannbøtter opp av brønner. Ringbrynjene, som var populære verneplagg i middelalderen var en videreføring av kjettingkonseptet. Hvis man kunne lage et fleksibelt og hardt tau av å koble sammen metallringer i lengderetningen måtte det også gå an å koble flere ringer sammen med hverandre i bredden også, og slik lage et fleksibelt og hardt materiale til å lage klær av som kunne tåle kniv- og sverdhugg. Ordet kjetting kommer fra det nederlandske ordet "ketting". Woking. Woking er en by i grevskapet Surrey i England. Den ligger i den vestre delen av grevskapet, omkring 30 minutters reise med tog fra London. En stor del av befolkningen pendler enten til London eller til Heathrow lufthavn. Befolkningstallet er ca. 89 500 (2002). Byen oppsto rundt en jernbanestasjon som ble anlagt på 1800-tallet for å fungere som krysningspunkt mellom to jernbanelinjer. Den ene av dem gikk til Brookwood gravlund, som ble opprettet av "London Necropolis Company" som avlastningskirkegård for London. Woking fikk senere Storbritannias første krematorium, i 1878. Det foreligger planer om å flytte grevskapsadministrasjonen for Surrey til Woking. Den ligger per i dag i Kingston, men den byen er overflyttet fra Surrey til Stor-London. Den mest kjente fotballklubben i byen er Woking F.C.. Fotballspilleren Michael Hale er fra Woking. En annen kjent person fra Woking er H.G. Wells, som i sin bok "Klodenes krig" lot marsboerne lande i byen. Det er reist en statue av en marsboer – etter Wells' beskrivelse – i sentrum. Storbritannias første moské ligger i Woking. Brookwood gravlund. Brookwood gravlund (engelsk Brookwood Cemetery, også kalt the London Necropolis) er en gravlund som ble opprettet i 1852 av "London Necropolis Company" for å avlaste Londons kirkegårder. Den vokste svært raskt, og var i 1854 verdens største gravlund, en tittel den holdt i mange år. Den ligger rett ved Woking i Surrey. Opprinnelig var det bare mulig å komme dit via en spesiell jernbanelinje som fra London gikk fra en egen stasjon rett ved Waterloo jernbanestasjon. Denne stasjonen ble revet etter å ha blitt skadet av bombingen under andre verdenskrig. I 1917 ble det opprettet en krigskirkegård. Falne fra både første og andre verdenskrig ligger der. Et militært minnesmerke ble reist i 1958. Det er også et minnesmerke for Edvard Martyren, konge av England. Finlandshette. Finlandshette (også kalt balaklava) er en hetteliknende lue som dekker hele hodet og halsen unntatt ansiktet. Det finnes også varianter med åpninger bare for øynene, eller for øyne og munn, og hodeplagget er derfor også brukt som maske. Finlandshetter brukes særlig som fritids- eller arbeidsplagg til vern mot vær og vind, særlig snø og kulde, og passer under en hjelm. De kan også brukes for å beskytte mot ild eller for å skjule identiteten til bæreren. Det tradisjonelle materialet er ull, men moderne hetter lages også i andre materialer, for eksempel fleece eller vindtette tekstiler. Finlandshettene kan rulles opp og brukes som vanlig lue dersom det ikke er nødvendig å dekke hele hodet. Fucking Åmål. "Fucking Åmål" er en svensk film fra 1998. Ironisk nok ble den markedsført i engelskspråklige land som "Show me love". Handling. Sekstenårige Agnes er den ensomste i hele verden, det synes hun i alle fall selv. Hun er dypt forelsket i Elin, en populær jente som ifølge ryktet har klint med alle guttene på skolen. Ved en tilfeldighet kommer Elin og søsteren hennes hjem til Agnes på hennes fødselsdag, hvorpå søsteren til Elin sier hun vil betale 20 kroner hvis Elin kysser Agnes, etter å ha lest det Agnes har skrevet om Elin på datamaskinen sin. Elin kysser Agnes. Etterpå er Agnes kjempeglad, men Elin skjemmes over sin egen homoseksualitet. Etterhvert blir Elin sammen med Johan som er forelsket i henne. Mot slutten av filmen vil Elin snakke med Agnes. De går inn på do, og Elin sier hun er forelsket i Agnes. Dette skaper mye styr, da en av de populære jentene sier at Elin er der inne med en gutt. De velger å gå ut og erklære sin kjærlighet til hverandre. Om filmen. " Fucking Åmål" er regissert av Lukas Moodysson med blant andre Rebecka Liljeberg og Alexandra Dahlström i rollene. Filmen ble en stor suksess. Filmmusikken er produsert av Broder Daniel. Filmens tittel kommer fra en replikk som en av karakterene sier og som lyder: «Varför måste vi bo i fucking, jävla kuk-Åmål?». "Fucking Åmål" vant priser for Beste Film ved Filmfestivalen i Berlin, Guldbaggen, og Rotterdams internasjonale filmfestival. "Fucking Åmål" ble spilt inn i Trollhättan av "Film i väst" våren 1998. Filmen hadde et lavt budsjett, og castingen ble delvis gjort av regissøren Lukas Moodysson og hans kone Coco. Lukas ville at medlemmene skulle være ett bra «fotballag» sammen. Filmen handler om Elin, en 14-årig populær jente på skolen, og 16-år gamle Agnes, en lesbisk jente på samme skole. Agnes er forelsket i Elin og en dag får Elin greie på det. Under filminnspillingen fikk filmen mye motbør fra Trollhättans kommune som var kritisk til filmtittelen og innholdet. Men stemningen snudde da filmen ble så populær. Under filminnspillingen var Lukas kone Coco og deres første sønn til stede nesten hele tiden. Filmen ble en publikums- og kritikersuksess, og frem til 2005 en av Sveriges 10 mest sette filmer (på kino) gjennom tidene. Det er allikevel interessant å notere seg at en del kritikere tvilte på den lesbiske kjærlighetshistorien som blant annet en filmkritiker i avisen Aftonbladet beskrev som utroverdig. I 1999 vant filmen guldbagger for beste film, beste regi (Lukas Moodysson), beste manuskript (Lukas Moodysson) og beste kvinnelig hovedrolle (Alexandra Dahlström og Rebecka Liljeberg fikk hver sin Guldbagge). Agnes' far Olof som spilles av Ralph Carlsson, var nominert til beste mannlige birolle, men fikk ingen Guldbagge. Under Moodyssons berømte tale som varte i flere minutter, bar han sin sønns maskerade-diadem i form av ett par bamseører. Filmen fikk høye publikumstall, og også i dag selges filmen till nye land i form av film og video/dvd. Dressmann. Dressmann er Nord-Europas største kleskjede innen herreklær med 400 butikker i Norge, Sverige, Finland, Danmark, Latvia, Island og Tyskland. Dressmann eies av Varner-Gruppen og har hovedkontor på Billingstad i Asker. Kjeden ble startet av Frank Varner som åpnet sin første butikk på Grünerløkka i Oslo under navnet Frank Varner. I 1967 byttet virksomheten navn til Dressmann. Dressmann hadde i 2002 en omsetning på over 2 milliarder kroner. I 2007 utvidet Dressmann sitt konsept med Dressmann XL, hvor utvalget er herreklær i størrelsene 2XL til 9XL. Norsk Tipping. Norsk Tipping AS er et heleid statlig aksjeselskap underlagt Kultur- og kirkedepartementet. Selskapet ble stiftet i 1947 og har hovedkontor på Hamar. Norsk Tipping har statlig, nasjonalt monopol på pengespill, og Kultur- og kirkedepartementet avgjør selskapets spilleregler og hvor stor andel av innsatsbeløpet som skal gå til gevinster. Selskapets overskudd, de såkalte spillemidlene, fordeles i dag mellom idrett og kultur. Midlene til idrettsformål fordeles av regjeringen, mens midler til kulturformål fordeles med to tredeler av Stortinget og en tredel av regjeringen. Historie. Organisert spilling på idrettskamper begynte i Skandinavia i 1920- og -30-årene. I England ble profesjonell fotball innført i 1882, og den engelske liga ble startet i 1888. Det la grunnlaget for de første private, engelske tippeselskapene. De første illegale, svenske spredte seg til Norge i 1920-årene. Som motvekt mot dette ble det i Sverige i 1934 etablert et offentlig tippeselskap – hvoretter en del av de illegale selskapene flyttet seg til Norge. I 1935 ble ideen lansert om å opprette et legalt tippeselskap under statlig kontroll i Norge, men forslaget ble nedstemt i 1937. Først i 1941 ble Det Norske Tippeselskap startet – av det daværende Departement for arbeidstjeneste og idrett. Men nazitiltaket ble boikottet og måtte innstille allerede i 1944. Straks etter frigjøringen ble tanken tatt opp igjen, denne gang av Norges Idrettsforbund. Forslaget ble vedtatt, og 24. oktober 1946 ble Norsk Tipping dannet. Virksomheten ble startet i ei brakke fra krigens dager ved Nedre Smestad Dam i Oslo, men ble besluttet flyttet til Hamar i september 1962 av Finansdepartementets «Utvalg til behandling av spørsmålets om utflytting av statsinstitusjoner fra Oslo». Flyttingen ble gjennomført i 1975. Lørdag 13. mars 1948 var det klart for den første spilleomgangen, med 12 engelske kamper på kupongen. Rekkeprisen var 25 øre og omsetningen stoppet på 52 892,50. En av kampene ble ikke spilt, så det ble utbetaling på 11, 10 og 9 rette. Premien for 11 rette var 4 407 kroner. Omsetningen økte jevnt, fra vel 18 millioner i selskapets første driftsår til 96 millioner etter 10 års drift. Omsetningen i 2006 var den høyeste hittil, på 9 818,9 millioner kroner. Selskapets internettsider ble lansert i januar 1999, med resultatservice og daglig oppdatert informasjon for spillere og andre interesserte. Etter å ha testet løsningen i et drøyt år, åpnet Norsk Tipping i mai 2002 for spill via Internett. Man benytter en egenutviklet smartkortteknologi for identifikasjon av spillere. Fra oktober 2005 er smartkortteknologien tatt i bruk også for kundene som spiller hos kommisjonær. Kundene får dermed tilgang til sine spill og premier både hos kommisjonær og via elektroniske kanaler. Fra nyttår 2006 har selskapet permanent konsesjon for formidlig av de fleste av spillene via mobiltelefon og i november 2005 åpnet selskapet denne muligheten. 12. juni 2003 vedtok Stortinget å gi Norsk Tipping enerett til å drive spilleautomater i Norge fra 2006. Hovedbegrunnelsen er et ønske om å kunne forebygge og bekjempe spilleavhengighet, å håndheve 18-årsgrensen effektivt og få bedre kontroll over markedet. Målsettingen var å redusere antall operatører fra 219 til 1, og antall automater fra 17 500 til 10 000. Driften av de nye automatene kom i gang i løpet av 2008. Fra en omsetning på vel 37 millioner kroner i selskapets første hele driftsår i 1949, passerte Norsk Tipping AS 2 milliarder kroner i samlet årsomsetning i 1986, 3 milliarder i 1988 og 4 milliarder i 1991. I 1999 passerte selskapets omsetning 8 milliarder kroner, og foreløpig rekord ble satt i 2004. Da stoppet omsetningen på 9 617 millioner kroner. I 2005 stanset omsetningen på 9 203 millioner kroner og i 2006 var omsetningen oppe i 9 618,9 millioner kroner, en sum som tangerer rekorden fra 2004. Sigbjørn Johnsen ble utnevnt til ny styreleder i Norsk Tipping AS av Kultur- og kirkedepartementet 21. mai 2008. Han ble styreleder i den resterende delen av inneværende oppnevningsperiode for styret, som var frem til 30. april 2009. Den 24. november 2009 ble Lars Sponheim utnevnt til ny styreleder av Kulturdepartementet, dette på grunn av at Sigbjørn Johnsen ble utnevnt til ny finansminister. Den 10. februar 2011 ble det 18 års grense på tipping, dette gjelder lottotrekninger, extra, keno og flax. Torbjørn Almlid overtok som direktør i Norsk Tipping fra 1. januar 2009. Betalingsforbudet 1.juni. Den 1. juni 2010 innførte Norge et forbud mot pengetransaksjoner mellom norske banker og enhver form for utenlandske spillselskaper. Norge er det eneste landet i Europa som har innført et betalingsforbud, et forbud som krever norske banker og kredittinstutisjoner å stenge all form for overføring til utenlandske konkurrenter av Norsk Tipping og Norsk Rikstoto. Noen av de utenlandske spillselskapene har dog løsninger som gjør at det fortsatt er mulig for nordmenn å spille hos dem. LiveOddsen. Under fotball-EM 2012 lanserte Norsk Tipping en ny funksjon hvor kundene kan satse på spillobjektene mens kampen pågår. På vårparten samme år inviterte selskapet til «Spillkonferansen», hvor man snakket om alt fra analyser til den planlagte lanseringen av sitt nettkasino. I analysene kom det frem av rundt 50% av omsetningen til utenlandske konkurrenter kommer nettopp fra spillinnsatser gjort mens spillobjektene er i gang. Negros Oriental. Negros Oriental er en filippinsk provins i landsdelen Visayas. Den omfatter den sørøstlige halvparten av øya Negros. Den andre halvbarten er dekket av provinsen Negros Occidental. Provinshovedstaden er Dumaguete City. Todelingen av øya følger omtrent språkgrensen mellom cebuano og ilongo; tre fjerdedeler av de cebuanospråklige områdene ligger i Negros Oriental, som er økonomisk og kulturelt orientert mot Cebu og Cebu City i øst. Navnet Negros Oriental. Øya het tidligere "Buglas". Mange av innbyggerne var mørkhudede fra en av de første immigrasjonsbølger til de filippinske øyne, en gruppe spanjolene kalte "negritos". Spanjolene gav øya navn etter dem. "Oriental" betyr "østlige". Politisk inndeling. Negros Oriental er delt i 5 "cities" (bykommuner) og 20 "municipalities" (landkommuner). Historie. De spanske koloniherrer hadde foretatt og holdt fast en administrativ todeling av Negros på frem til 1734. Da ble hele Negros samlet til et militærdistrikt administrert fra Iloilo. Bosetning i spanskorganiserte landsbyer i østdelen er belagt fra og med 1787. De eldste er Dauin, Tayasin, Jimalalud, Guihulngan og Baco. I 1865 ble hele øya en militær-politisk provins med Bacolod som hovedstad. Den første guvernøren var Emilio Saravia. Negros ble igjen delt i to provinser i 1890. Siquijor ble utskilt fra Negros Oriental i 1901 som egen underprovins (senere sellvstendig provins). Orkla ASA. Orkla ASA () er et av Norges største børsnoterte selskaper. Selskapet har i dag virksomhet innen merkevarer, aluminiumsløsninger og finansielle investeringer. Selskapets strategiske fokus er vekst innen merkevarer. Konsernet har 30 000 ansatte i 40 land, og en omsetning på 61 milliarder kroner (2011). I dag omfatter Orkla blant annet Stabburet, Nidar, Lilleborg, Sapa og Borregaard, og har sitt formelle hovedsete i Sarpsborg. Kontor- og administrasjonsadressen er i Oslo. Orkla produserer gjennom merkevareselskapet Stabburet blant annet frossenpizzaene Grandiosa og Big One, ketchupen Idun og syltetøy fra Nora. Det produseres og selges også renholdsprodukter for både det private og profesjonelle markedet gjennom Lilleborg og Lilleborg Profesjonell. Andre kjente merkevareselskaper Orkla eier i dag, er Pierre Robert, Sætre og Panda. Historie. Orkla har sine røtter tilbake til gruvedriften på Løkken Verk i 1654. Det moderne Orkla ble grunnlagt i 1904 av Christian Thams, under navnet "Orkla Grube-Aktiebolag". Christian Thams, med Mandals-rederen Christian Salvesen som finansiell partner, tok opp igjen gruvedriften på Løkken Verk etter at den hadde ligget nede noen år. Orkla ASA regner likevel 1654 som sitt stiftelsesår, og feiret 350-årsjubilieum i 2004. Gruvedriften på Løkken tok slutt i 1987. Fra 2005 til 2011 eide Orkla det metallproduserende selskapet Elkem. Det ble solgt til China National Bluestar Group Co. for 12 milliarder kroner. 20. august 2012 ble det offentliggjort at Orkla ASA kjøper 90 % av aksjene i selskapet Rieber & Søn fra familien Rieber for 6,1 mrd kroner. Kjøpet skal godkjennes av EU-kommisjonen. Blant Rieber og Søns varemerker er Toro (supper og sauser), Denja (salater, pålegg, majones), Mr. Lee (nudler og woksauser), Ming og Geisha (ris), Heistad (sukkerfritt syltetøy), Vossafår (spekemat) og Vestlandslefsa. Virksomheter. Orkla er delt opp i to forretningsområder, Orkla Brands og Sapa, i tillegg til øvrige virksomheter som blant annet Investments. Orkla Foods Nordic – Orkla Brands Abba Seafood, Beauvais, Felix Abba, Kalev, Panda, Procordia, Poltsama Felix, Spilva, Stabburet, Suslavicius-Felix. Orkla Brands Nordic – Orkla Brands Axellus, Chips, Göteborgs Kex, KiMs Danmark, KiMs Norge, Lilleborg, Lilleborg Profesjonell, Nidar, OLW, Pierre Robert Group, Sætre. Orkla Brands International – Orkla Brands Felix Austria, Krupskaya, MTR Foods, Sladco. Orkla Food Ingredients – Orkla Brands Belusa Foods, Credin, Credin Bageriprodukter, Credin Polen, Credin Portugal, Credin Spania, Dragsbæk, Idun Industri, KåKå, MiNordija, Odense Marcipan Danmark, Odense Marcipan Norge, Odense Marcipan Sverige, Orkla Foods Romania, Sonneveld. Jotun – verdens største produsent av maling og pulverlakk, med 75 selskaper og 39 produksjonsanlegg på alle kontinenter. Borregaard – ett av verdens mest avanserte bioraffinerier. Hydro Power – består av Borregaards energivirksomhet og Orklas eierandel på 85 % i AS Saudefaldene. Orkla Financial Investments – består av Orkla Eiendom og Aksjeporteføljen. Markedsverdi. Orklas markedsverdi på Oslo Børs var per 31. mai 2012 42,6 milliarder norske kroner. Orkla-aksjen handles under tickeren ORK. Det er i overkant av 1 milliard aksjer i selskapet. Flyveress. a>, også kjent som den «Røde Baron», er trolig verdens mest kjente flyveress. a> som har skutt ned flest fiendtlige fly. Flyveress er en hedersbetegnelse på en militær pilot som har skutt ned minst fem fiendtlige fly. Begrepet oppsto i første verdenskrig, da franske aviser beskrev Adolphe Pegoud som et flyveress etter at han ble den første til å skyte ned fem tyske fly. __NOTOC__ Norske flyveress i andre verdenskrig. Antall bekreftede nedskytninger i parentes. Desimaler (halvt, tredelt og kvart poeng) utdeles der flere enn én pilot har deltatt i nedskytingen. Dalen Hotel. Dalen Hotel er «eventyrhotellet» som ligger på Dalen i Tokke kommune i Telemark. Det er tegnet av arkitekten Haldor Larsen Børve, og sto ferdig i 1894, i overdådig, romantisk stil med dragehoder, tårn og spir, altaner, utspring og gesimser. Hotellet har 38 rom. Det ble restaurert etter å ha forfalt i mange år, og gjenåpnet i 1992. Hotellet som er på nesten 4 500m² er en av de største trebygningene i landet og det eneste gjenværende av de virkelig store trehotellene fra slutten av 1800 tallet. Hotellets fasader, lobby, den store hallen med originalt blyglasstak fra Berlin 1894, salongene og den berømte spisesalen er som da hotellet åpnet i 1884. Hotellrommene er stort sett som originalt og moderne bad ble installert i 2007. Kombinasjonen et besøk på Dalen Hotel og en seilas på Telemarkskanalen med veteranskipet MS Henrik Ibsen er en enestående kulturhistorisk reise tilbake i tiden med moderne service og komfort. Hotellet er sesongåpent fra påske til ut oktober da bygningen ikke egner seg for vinterdrift. Skipene på Telemarkskanalen seiler som regel fra 18. mai og ut september. Historie. Turiststrømmen til Dalen var stor allerede på 1800-tallet på grunn av Telemarkskanalen, men Dalen manglet et luksushotell for de rike og prominente gjestene. Med inspirasjon fra blant annet stavkirker og vikingtiden ble hotellet oppført i 1894. Hotellet ble kjent over hele Europa og det engelske aristokratiet kom hit. Kong Oscar II var gjest her, det var også keiser Wilhelm av Tyskland og kong Leopold II av Belgia. Hit kom også kong Haakon VII og dronning Maud med daværende kronprins Olav. Under 2. verdenskrig tok tyskerne over hotellet, og interiør ble fjernet mens bygningene forfalt. Predikanten Aage Samuelsen hadde tro på framtiden for hotellet. Han kjøpte det, men lyktes ikke med å få reist kapital til restaurering av bygningene. Men han gav hotellet mye oppmerksomhet og PR. På slutten av 1980-tallet ble det satt i gang restaurering og i 1992 åpnet hotellet igjen. Hotellet fikk i 2000 verneorganisasjonen Europa Nostras høyeste pris – sølvmedalje – for bevaring av hotellet som et unikt kulturminne. Dalen Hotell er og tildelt Olavsrosa som fyrtårn i Norsk Kulturarvs produktspekter. Innehavere av kvalitetsmerket Olavsrosa har en sterk profil i formidlingen av norsk kulturarv. Mottoet "Olavsrosa – våre beste opplevingar" stiller høye krav til produktkvalitet og vedlikehold av denne kvaliteten. Riksantikvaren har beskrevet Dalen Hotel som det mektigste, mest storslåtte og best bevarte av alle de gamle sveitserhotellene. Dalen Hotells historie omtaler og den berømte Miss Greenfield – den engelske ladyen som ankom hotellet sent 1800-tall. Hun fødte angivelig et barn på rom 17, og reiste senere tilbake til England uten å si ifra til noen på hotellet. Døren til rommet var barrikadert, og etter at folket på Dalen hadde brutt opp døren, fant de et dødt barn. Det vites ikke om ladyen drepte sitt barn selv, eller om det var dødfødt, men uansett skulle hun stilles for retten i England. Hun tok sitt eget liv før rettssaken begynte, og vandrer i dag hvileløst omkring på hotellet. Det sies at spesielt menn som sover på dette rommet, merker hennes nærvær, og det bør ikke legges noe oppi vuggen på hennes rom. Hotellet og Telemarkskanalen har etter de senere års oppgraderinger og istandsettelser gjenvunnet sin posisjon som en av Norges mest unike reiselivsattraksjoner og opplever i dag stor tilstrømning av besøkende fra inn og utland. Simon Slåttvik. Simon Kaurin Slåttvik (født 24. juli 1917 i Valnesfjord, død 5. mai 2001 i Lillehammer) var fra Valnesfjord i Fauske kommune. I 1952 tok han OL-gull i kombinert. Slåttvik, som representerte Stålkameratene (Mo i Rana), tok også bronsemedalje under VM på ski 1950 i Lake Placid. Han var den første norske kombinertløper som hoppet over 100 meter. I 1951 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Han har også fått oppkalt et hopprenn etter seg, Slåttvikrennet, som ble arrangert i Krågabakken i Valnesfjord. Karl V av Det tysk-romerske rike. Karl (født 24. februar 1500 i Gent i dagens Belgia, død 21. september 1558 i Yuste, Extremadura, Spania), keiser av Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon (som Karl V) i årene 1519–1558; han var også konge av Spania 1516–1556, egentlig som Karl I av Spania'", men ofte omtalt som Karl V ("Carlos Quinto" eller "Carlos V") i Spania og Latin-Amerika. Han var sønn av Filip I og Johanna av Castilla, og barnebarn av Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla og av keiser Maximilian og hertuginne Maria av Burgund. Således tilhørte han huset Habsburg. Karl V var den siste tysk-romerske keiser som ble kronet av paven. Han er også kjent som den som var keiser da Martin Luther praktiserte sin forkynnelse, og han kalte Luther inn til et møte hvor Luther ble lyst i bann av katolikkene. Keiseren holdt fast ved sin religion, og han ønsket i utgangspunktet å kjempe for den. På et senere tidspunkt godtok keiseren gjennom Religionsfreden i Augsburg en avtale mellom katolikker og protestanter. Karl V førte også krig mot de osmanske tyrkerne, som utgjorde en trussel mot de italienske besittelsene, Østerrike og de spanske kystene. Hans svorne fiende, Frans I (François premier), kongen av Frankrike, allierte seg derimot med tyrkerne for å svekke hans rike. Karl V var født i Flandern, og må dermed ha kunnet både fransk og nederlandsk på et tidlig tidspunkt. Da han kom til Spania, lærte han fort å snakke godt kastiljansk spansk. Han skal visstnok ha sagt «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min». Siden han også hersket over de spanske koloniene i Latin-Amerika og på Filippinene, skal han også ha sagt «I mitt rike går solen aldri ned». Han satte opp en offentlig vekt i Oudewater i Nederland, der en kvinne som var under mistanke for å være en heks, kunne veie seg etter at en gruppe aktede borgere hadde gjettet vekten hennes. Hekser var kjent for å veie lite, ellers kunne de jo ikke fly, så hvis kvinnen veide mindre enn antatt, var hun avslørt som heks – derav uttrykket «veiet og funnet for lett». Veide hun omtrent som antatt, fikk hun med seg hjem et sertifikat på at hun ikke var en heks. Eksterne lenker. Karl 01 Karl 05 CV9030N. CV9030N er en stormpanservogn, en norsk utgave av den svenske CV90-familien av kampkjøretøyer. Historie. På midten av 1980-tallet begynte Hägglunds utviklingen av en familie av kampkjøretøyer for den svenske hæren. Fem prototyper ble levert i 1988. I mars 1991 bestilte den svenske hæren de første, serieproduserte kjøretøyene. Leveranser av CV 90 begynte i 1993, og godt over 1 000 stykker er blitt bestilt. Pressemeldingen om kontrakten om levering av CV9030N gikk ut 21. april 1994 da ordren ble undertegnet. Den første ordren var på 104 kjøretøyer, en kontrakt på nesten 2 milliarder svenske 1994-kroner. Dette kom etter mer en to år med utprøvninger av kjøretøyer fra fem ulike leverandører. I løpet av 2009 vil hæren gå til innkjøp av nærmere 100 vogner ettersom 30 vogner av den gamle typen skal bygges om. De andre kjøretøyene som ble utprøvet var østerriksk/spanske ASCOD, britiske GKN Defence sin Warrior, tyske Krauss-Maffei sin Puma og United Defense sin M2A2 Bradley. Vognen benyttes i dag i tre avdelinger i Hæren. Disse er Panserbataljonen på Setermoen, og Kampeskadronen og Telemark bataljon på Rena Leir. Stormeskadronene var før lokalisert i tilknytning til de militære flyplassene, og hadde oppgaver knyttet til beskyttelse av disse. Etter omstruktureringen av hæren har stormeskadronene inntatt posisjonen som panserbataljonens spydspiss. CV90 er med sitt fotlag på 8 mann en svært mobil og kompetent stridskapasitet. Fotlaget har trening i bruk av alt fra håndvåpen og mitraljøser (MG-3) til tyngre panservåpen som 84mm RFK og Eryx. Fotlaget består av to gjenger; PV (panservern) og MG (maskingevær). Stormeskadronene har en nokså dynamisk ledelsesstruktur, med lagførere som er i stand til å drive effektiv strid uten detaljstyring fra troppssjef. Disse egenskapene gjør at stormeskadronene kan brukes i de fleste operasjoner. Telemark Bataljon, Mekanisert Infanterikompani, utgjør i dag Norges kontingent i Afghanistan, hvor avdelingen er underlagt den multinasjonale styrken ISAF. Noen vogner ble senere oppgradert med klimanlegg, økt minebeskyttelse og ryggekamera, og kalt CV9030NF1. Prosjektet "Middelstungt, enhetlig panserkjøretøy" ble vedtatt i perioden 2008-2009 for å øke Hærens to mekaniserte bataljoners (Telemark bataljon og Panserbataljonen) kapasiteter gjennom en kombinasjon av oppgradering av eksisterende vogner samt anskaffelse av noen få nye. Vognene vil få rolle innen ildledning, stridsledelse og pionerarbeid. Teknisk. CV9030N har en besetning på 3 mann. To i tårnet (vognkommandør og skytter), samt vognfører som er plassert foran til venstre på skroget. I tillegg til besetningen er det plass til et fotlag på 8 mann i stridsrommet bak i vogna. CV9030N betegnes i det norske forsvaret som stormpanservogn, med et tilhørende stormlag (8 mann). Laget har tilgang på et skyteskår og periskoper. Motoren er en turboladet Scania V8 diesel med om lag 14 liter volum som yter 605 hk. Den driver en Perkins X300-5N girkasse. Vognens bestykning er en 30 mm Bushmaster II maskinkanon, samt en koaksial mitraljøse (7,62 mm MG-3) og et røykutskytningsanlegg (12 x 76 mm). Kanonen har en skuddtakt på 200 skudd per minutt. Ammunisjonen er båndet og ladingen skjer automatisk fra kanaler som går langs tårnringens innside. Ammunisjonskapasiteten er 160 skudd i disse kanalene (2 x 80). Ammunisjonen som benyttes er spreng og pil, samt øvingsammunisjon (samme ballistiske egenskaper som spreng men uten sprengladningen). Vognen har et avansert system for måloppdagelse og GCU ("Gun Control Unit"). Skytteren har et 8x okular samt 1:1 utsyn og et termisk kamera til rådighet. Laser avstandsmåler måler avstanden til målet ved et trykk på skytterens rettestikke. All nødvendig informasjon (avstand, måltype, og de aktuelle moduser) vises på termisk skjerm samt i skytterens okular (kikkertsikte) etter at skytteren har gjort de nødvendige valg. Datamaskinen regner selv ut oppsats og forsprang på kanon og mitraljøse. Siktesystemet har også en begrenset lock-on kapasitet til bruk på luftmål. Mari Maurstad. Mari Maurstad (født 17. mars 1957 i Oslo) er en norsk skuespiller. Maurstad debuterte på Den Nationale Scene i Bergen i 1978 i Shakespeares Kong Lear. Hun har vært fast ansatt på Nationaltheatret siden 1981 og i tillegg medvirket i mange forskjellige TV-program og dubbet en rekke tegnefilmer. Hun har bl.a. stemmen til Dolly Duck og Ole, Dole og Doffen Hun har også utgitt flere CD-innspillinger og bøker. Mari Maurstad er datter av skuespilleren Alfred Maurstad og halvsøster til Toralv Maurstad. Hun er gift med cellisten Aage Kvalbein, og har tre sønner, barneskuespillerene Scott Maurstad (1988–), Aslak Maurstad (1992–) og Stinius Maurstad (1994–). Høsten 2007 deltok Mari Maurstad i programserien "Skal vi danse" på TV 2 sammen med den svenske danseren Jan-Eric Fransson. De ble stemt ut av konkurransen 26. oktober. Annet. Den norske skuespillerveteranen Wenche Foss var Maurstads gudmor. Aage Kvalbein. Aage Kvalbein (født 29. mars 1947 i Oslo) er en norsk musiker. Han hadde sin debutkonsert i 1973, og ble i 1985 professor i cellospill. Han er gift med Mari Maurstad, far til barneskuespillerne Scott, Aslak og Stinius Maurstad, og bror av Jon, Hans og Asbjørn Kvalbein. Rettskrivningen av 1941. Rettskrivingen av 1941 var en rettskrivningsreform etter tankene som rådde i partiet Nasjonal Samling (NS). Derfor ble denne reformen omtalt på folkemunne som «nazi-reformen». Under andre verdenskrig var partiet med tysk hjelp blitt det statsbærende parti i Norge. Dermed kunne partiet få gjennomført tanker det ikke fikk flertall for før krigen. Nasjonal Samlings program av 1934 gikk inn for sammensmelting av de to norske målformene bokmål og nynorsk. I og med rettskrivningen av 1938 var det gjort endringer i skriftnormalene som pekte i retning av et fremtidig samnorsk. Kulturminister Gulbrand Lunde ønsket å sette et nasjonalsosialistisk preg på rettskrivningen. Målet med rettskrivningen av 1941 var å få slutt på "knotet" fra 1938 («det kohtske knot»). Halvdan Koht og Arbeiderpartiet hadde etter NS sin mening satt i gang et mislykket prosjekt med mål om å få en samlet skriftnorm med arbeiderpreg. Lunde nedsatte en seksmannskomité bestående av både nynorsk- og riksmålsfolk. Sentral i komitéen var NS-mannen Johan Fredrik Voss, rektor ved Eidsvoll landsgymnas. Målet i 1941 var ikke mindre enn et "høynorsk høvisk mål", jfr nynorsk-varianten høgnorsk. Rettskrivningen av 1941 utmerket seg ved å ta inn ymse særnorske eller nynorske ord i riksmål/bokmål. Et mål var å knytte bånd tilbake til norrøn tid, og reformen fikk rosende omtale både i "Aftenposten" og "Morgenbladet." Landsmålsformen "no" skulle brukes i bokmål, mens "nu" var brukt før 1938. Som en avis kommenterte det: «"Nu" skal "nå" hete "no".» Det skulle, som i 1938-reformen, skrives "fram", "etter", "bjørk", "snø" og "farge", i stedet for "frem", "efter", "bjerk", "sne" og "farve". Andre nynorske ord som ble obligatoriske på bokmål, var "veg" og "heim". Ordet "jente" på riksmål fikk en "g" foran seg, slik det var i høgnorsk, fordi ordet stammer fra "gant" (= moro). Nasjonal Samlings organisasjon for unge jenter ble derfor hetende Gjentehirden. Hengest av Kent. Hengest eller Hengist (død ca. 488) var konge i Kent i det sørøstlige England. Det finnes ingen samtidige kilder, så de eldste opplysninger om ham kommer fra Beda, som skrev omkring 200 år senere. Han forteller at Hengest og broren Horsa, sønner av en jysk høvding ved navn Withgils, var blant jydene som kom til England i det 5. århundre. De inngikk en avtale med den britiske krigsherren Vortigern; brødrene skulle hjelpe britene i kampen mot piktere og keltere, mot at de skulle få Kent til odel og eie. Ifølge Beda gjørde Hengest etterhvert opprør mot Vortigern, og etablerte seg som konge av Kent. Flere detaljer er nevnt av Geoffrey av Monmouth og Robert Wace, men disse er om noe enda mer usikre enn Bedas opplysninger. Den Angelsaksiske krønike daterer hans død til 488, men det står ikke noe om hvordan han døde, og dateringen er usikker. Det er flere ganger stilt spørsmålstegn ved om Hengest og Horsa faktisk har eksistert; en del historikere har avskrevet dem som en brødrelegende på linje med Romulus og Remus. En mulighet er at Hengest, som betyr «hingst» på angelsaksisk, egentlig var en tittel for en krigsherre. Horsa, «hest», kan da muligens ha dukket opp ved en misforståelse når man har forsøkt å forklare betydningen av navnet Hengest. I så fall har man med en historisk person å gjøre, men man kjenner bare tittelen og ikke det egentlige navnet. I 1620 skrev Thomas Middleton et skuespill om Hengest, kalt «Hengist, konge av Kent» eller «Borgermesteren av Queenborough» Hengest i episk litteratur. Hengest var mest sannsynlig i Hnæfs tjeneste, og Hnæf rådet for en blandet gruppe av jyder og daner, og var kanskje selv "Healf-dene", av blandet herkomst. Som "frilanser" tiltrakk Hengest seg uønsket oppmerksomhet fra andre jyder, bitre over den danske ekspansjonen. Finn hadde giftet seg med Hildeburh, søster av Hnæf, og sønnen deres var fostret hos Hnæf etter germanernes skikk. Om høsten (450) ble Hnæf invitert til Frisland med en hird på seksti mann, og aktet å være der over jula. Samtidig kom han tilbake med sønnen til Finn. I Frisland var det imidlertid mange utflyttede jyder, og stemningen ble spent idet danehøvdingen ankom stedet. Hnæf ble angrepet inne i Finns gildehall, og Hengest kjempet for Hnæf mot angriperne. Finnsborgfragmentet sier at kampen varte fem dager. Til slutt falt Hnæf og sønnen til Finn, og Hengest ble tvunget til å gå i friserhøvdingens tjeneste. Utpå vinteren kom danene til ham med sverdet Hildeleoma, og kravet om at han skulle hevne Hnæf. De minte ham på troskapen han hadde sverget overfor danehøvdingen. Deretter seilte danene bort, men Hengest ble igjen. Danene kom tilbake med en større hær, og Finn mistet livet i kampene som fulgte. I det politiske kaoset som rådet etter dette, kan det godt være at Hengest valgte å søke lykken et annet sted, for eksempel i Kent. Hendelsene regnes for å ha et historisk forbilde, og man regner med at de fant sted omkring år 450, det vil si omtrent samtidig med de angliske og saksiske invasjonene av England. Noen mener at det er en og samme Hengest det er snakk om. Teorien styrkes av at navnet Hengest er svært sjeldent, og at to fremtredende personer med samme navn på samme tid og på samme sted neppe ville vært vanlig. Statsbudsjett. Et statsbudsjett er et overslag over en stats inntekter og utgifter i et budsjettår. I noen land, deriblant Norge, utarbeides statsbudsjettet av regjeringen, mens i andre land, blant annet USA, er det nasjonalforsamlingen som leder budsjettarbeidet. Som hovedregel må statsbudsjettet uansett vedtas av landets nasjonalforsamling fordi den har bevilgende myndighet. Karen Blixen. Karen von Blixen-Finecke (baronesse, døpt Karen Christentze Dinesen) (født 17. april 1885, død 7. september 1962) var en dansk dikter, forfatter og storyteller som også skrev under pseudonymene Isak Dinesen, Osceola og Pierre Andrézel. Hun betraktet seg selv som storyteller og har sammenlignet seg med Sjeherasad som i "Tusen og en natts" eventyr forteller kalifen Shahryar eventyr. Hennes fortellinger og eventyr er skrevet i bevisst gammelmodig stil; dels ble hun oppfattet som uavhengig av stilretninger, og dels lar hun seg plassere innenfor nyromantikken og den gotiske stil. De fleste av hennes noveller finner sted på 1800-tallet eller tidligere. Karen Blixen er i Danmark, USA og England mest berømt for verkene "Syv fantastiske Fortællinger", "Vinter-Eventyr" og "Den afrikanske Farm". Hun er også kjent som forfatteren til verkene bak filmene "Mitt Afrika" og "Babettes gjestebud", som begge er Oscar-belønnet. Liv. Karen Blixen ble født på Rungstedlund på Nordsjælland som nesteldste datter av forfatter og kaptein Wilhelm Dinesen og Ingeborg Dinesen født Westenholz. Farens familie, slekten Dinesen, omfattet offiserer og godseiere, mens moren var av borgerlig slekt. Ingen i Karen Blixens familie var adelige, men flere fra hennes familie hadde giftet seg adelig og hadde forbindelser til de danske adelsslektene gjennom ekteskap og vennskap. De levde også som de adelige – med tjenestefolk og uten økonomiske bekymringer. Barndom på Rungstedlund. Karen Blixens farmor, Dagmar Dinesen, og ugifte tante Mary Westenholz flyttet inn i en fløy på Rungstedlund i 1886. Karen Blixens lillesøster Ellen Dinesen (kalt Elle) fødtes samme år, mens hennes storesøster Inger Dinesen (kalt Ea) var født i 1883. I løpet av de neste seks år vokste søskenflokken med to gutter, Thomas Dinesen og Anders Dinesen. Karen Blixens far begikk selvmord i 1895, da hun var ti år gammel. Hennes mor ble alene med fem barn. Wilhelm Dinesen tok sitt eget liv ved å henge seg i den pensjonatleiligheten i København hvor han bodde, når han som folketingsmedlem var på møter i byen. Wilhelm Dinesen hengte seg etter sigende fordi han hadde gjennomlevd politiske nederlag og fått kjønnssykdommen syfilis som dengang ikke kunne helbredes. Den medførte en lang depresjon og fysisk svekkelse. Karen Blixens far var 49 år da han valgte «fridøden» som det ble kalt. Karen Blixen og hennes fire søsken ble oppdratt av sin mor og mormor. Karen Blixens mor begynte å miste livsgleden og hadde fra den dag et skjær av sørgmodighet over seg. Karen Blixens to brødre Thomas og Anders var henholdsvis tre og ett år og for små til å huske sin far, mens hun aldri selv glemte tapet. Hun fikk allikevel en sorgløs og ubekymret oppvekst. Hennes barndom på Rungstedlund ble som andre barns i samme krets; lange reiser til familiens herregårder; egne ridehester og seilbåter i Sundet; en stor stab av tjenestefolk, barnepiker og privatlærerinner. Senere reiste hun til Sveits på et langt ungdomsopphold. Hun reiste også til Skottland, Norge, Paris og Roma. Karen Blixen manglet aldri noe; hun fikk kjærlighet fra både sin mor, mormor og tante og lommepenger hadde hun rikelig av. All den kjærlighet og kultur oppmuntret henne til å tegne, male og uttrykke seg kunstnerisk. Det varte ikke lenge før Karen Blixen begynte å fortelle historier og snart skrev hun sitt første skuespill, komedien "Hovmod står for fald". Skuespillet ble oppført på Rungstedlund med familie og venner i hovedrollene. Som attenåring ble Karen Blixen tatt opp i forberedelsesklassen til Kunstakademiets kunstskole for kvinner på Charlottenborg i København. Hun gikk to år på Kunstakademiet og i 1905 ble hun nestformann i Kunsternes Elevforbund der og ble tatt opp på Kunstakademiets modellskole. Hun benyttet seg ikke av tilbudet. Hun studerte også malerkunst i Paris hos Simon og Menard, hvis malerskole hun oppsøkte for første gang i 1910. Som toogtyveåring debuterte Karen Blixen med fortellingen "Eneboerne", som ble trykket i tidsskriftet "Tilskueren". Senere samme år utga tidsskriftet "Gads danske Magasin" fortellingen "Pløjeren". Begge fortellinger ble offentliggjort under pseudonymet "Osceola". De ulykkelige kjærlighetshistoriene. Karen Blixen var fireogtyve år da hun forelsket seg i sin første store kjærlighet baron Hans von Blixen-Finecke. Hans var en av tidens mest ettertraktede ungkarer. Han var en fremragende rytter og hadde evnen til å føre seg i de beste kretser. Karen Blixen var hans tremenning og ferdes i de samme kretsene og var på nesten samme sosiale nivå. Hans var imidlertid adelig og forskjellen betydde mye. Karen Blixen var så ulykkelig forelsket i Hans, at hun en dag overveiet å skyte seg selv i foten slik at hun kunne slippe å bli med resten av familien på ferie og i stedet se ham på et hesteveddeløp. Hun skjøt seg ikke i foten og var som femogtyveårig stadig ulykkelig forelsket i Hans. Derfor besluttet hun og hennes søster Inger Dinesen seg for å reise til Paris i 1910. Karen Blixen trodde at hun ved å dra til Paris kunne glemme Hans og finne en ny kjærlighet. Den skulle hun finne i Hans' tvillingbror Bror von Blixen-Finecke som også var baron og oppvokst på herregården Næsbyholm i Skåne. Den 14. januar 1914, samme dag som hun for første gang ankom til Britisk Østafrika, giftet hun seg med sin tremenning Bror og ble baronesse Blixen. Det skjedde til familiens store forundring ettersom hun som tenåring hadde hatt et vilt kjærlighetsforhold til Hans. Ekteparet var helt forskjellige i utdannelse og temperament og Bror var senere utro mot henne. Paret ble separert i 1921 og skilt i 1925. Livet i Britisk Øst-Afrika. Farmen M’Bogani var bygget av Åke Sjögren i 1912,og ekteparet Karen og Bror von Blixen-Finecke flyttet inn i 1917. De hadde først bodd fire år på M'Bagathi, som var deres første farm i Afrika. Familieaksjselskapet, som kjøpte M’Bogani i 1916, het Karen Coffee Company Ltd., og formannen for bestyrelsen var hennes onkel, Aage Westenholz, som oppkalte selskapet etter sin niese Karen Blixen. Den forstaden til Nairobi hvor hun dyrket kaffe og hadde farmen sin, heter i dag «Karen», og Karen Blixen har i sine senere skrifter erklært at: «Boligdistriktet Karen var opkaldt efter mig.» Byggherren som kjøpte kaffefarmen av familieaksjeselskapet, fortalte hennes biograf Judith Thurman at han hadde planlagt å kalle opp distriktet etter Karen Blixen. I 1918 møtte hun den engelske storviltjegeren Denys Finch Hatton og etter separasjonen fra Bror utviklet hun et nært vennskap med Denys, som endte med å bli en langvarig kjærlighetsaffære. Denys benyttet Karen Blixens farm som «hjemmebase» fra 1926 til 1931, når han ikke var på en av sine tallrike safarier. Denys' dødelige flystyrt den 14. mai 1931 med sitt biplan De Havilland DH 60 Moth var en av grunnene til at hun forlot Kenya i august 1931. Av andre grunner kan nevnes den feilslåtte kaffehøsten og den økonomiske depresjonen etter Wall Street-krakket i 1929. Det gjorde at utgiftene til bedriftens jord og produksjon vokste og Karen Blixen ble tvunget til å oppgi sin høyt elskede farm. Blant hennes nære venner fra Kenya-tiden var eventyreren Gustav Lous Mohr (1896-1936) fra Oslo, og gjennom ham, også hans bror Fridtjof Lous Mohr (1898-1942) og hans kone Joronn Sitje, de drev «Kanga farm» like ved fra 1928 til 1939. Familieaksjeselskapet, som eide farmen, solgte den til en byggherre som hadde planer om å stykke ut farmens jord til byggetomter. Karen Blixen vendte tilbake til Danmark, hvor hun bodde resten av sitt liv på Rungstedlund, som hun arvet etter sin mor i 1939. Hun vendte hjem såret på kropp og sjel; Denys' død og hennes egen delvis kurerte syfilis fra ekteskapet med Bror hadde tatt hardt på henne. Livet som forteller. Etter hjemkomsten fra Afrika begynte hun å skrive for alvor. Som ung hadde hun offentliggjort to noveller i danske tidsskrifter i 1907. Den gang brukte hun pseudonymet Osceola; opprinnelig navnet på en seminolehøvding, muligens inspirert av farens forbindelser med Chippewa-indianerne i Wisconsin 1872-73. Etterhvert skrev hun under flere ulike psevdonym: Isak Dinesen ble hennes faste forfatternavn i den engelskspråklige verden, hun utga én bok under navnet Pierre Andrézel, og dertil sporadiske tekster under navn som Osceola og Peter Lawless – som hun brukte til diverse vittighetstegninger i tidsskriftet "Klods Hans". "Tania Blixen", som hun kalte seg i Tyskland, må ha vært inspirert av kjælenavnet "Tanne". Hennes første bok "Syv fantastiske fortellinger" ble utgitt i USA i 1934 under pseudonymet Isak Dinesen. Med sin gåtefulle og omfattende symbolisme vant boken stor anerkjennelse. Den kom ut i Storbritannia i september samme år og i Danmark i september 1935. Hennes andre og mest kjente bok "Den afrikanske farm" utkom i 1937 og dens suksess befestet hennes ry som forfatterinne. Da Danmark var besatt av tyskerne under andre verdenskrig, begynte Karen Blixen å skrive den introspektive fortellingen "Gengældensens Veje" under et annet pseudonym, Pierre Andrézel. Boken kom ut i 1944. På oppfordring fra Thorkild Bjørnvig og Bjørn Poulsen bidro Karen Blixen med flere artikler til tidsskriftet "Heretica", den første av dem var hennes tyske reisereportasje "Breve fra et Land i Krig" fra 1940; publisert 1948. Flere av Karen Blixens fortellinger ble først publisert i amerikanske magasiner og tidsskrifter (spesielt "Ladies’ Home Journal"). Flere av hennes utgivelser i USA ble valgt til «Book-of-the-Month», blant annet "Seven Gothic Tales", "Out of Africa" "Winter's Tales" og "Shadows on the Grass". Sykdom og død. Karen Blixens grav under den store rødbøken ved foten av Ewalds Høj på Rungstedlund. Hun fulgte legens råd og reiste i juni samme år til København. Her oppsøkte hun straks professor i hud- og kjønnssykdommer, Carl Rasch, som ivaretok behandlingen av henne når hun var hjemme de følgende 17 år. Det ble til flere langvarige innleggelser på Rigshospitalet og ambulant behandling, som fortsatte etter Karen Blixens endelige hjemkomst til Danmark den 31. august 1931. Hennes syfilis medførte helt fra begynnelsen infertilitet (ufrivillig barnløshet). Imidlertid var omfattende undersøkelser ikke i stand til å avsløre tegn til syfilis hos henne før etter 1925. Hennes forfatterskap tyder på at hun ikke led under den mentale degenerasjon av senstadier av syfilis eller av forgiftning på grunn av kvikksølvbehandlingene. Hun opplevde et mildt permanent tap av følelse i benene, som kunne tilskrives hennes kroniske bruk av arsenikkbehandling under oppholdet i Britisk Øst-Afrika. I midten av 1940-årene ble Karen Blixens ryggmargsmerter så markante at hun insisterte på en operasjon. Den fikk hun og i de følgende år var hun ikke plaget av smerter som tidligere. Hennes tilstand ble hurtig forverret i 1950-årene og i 1955 fikk hun en tredjedel av magesekken fjernet på grunn av et magesår. Det hindret fortsettelsen av forfatterskapet i en periode, hvor hun til gjengjeld deltok i flere radiosendinger. I sine brev fra Afrika og senere i Danmark spekulerte hun selv over sin sykdoms art og symptomer. Offentlig ga hun syfilis skylden for sin lidelse – en sykdom som rammet helter og diktere, som hennes egen far. Uansett hennes overbevisning om sykdommens art var den et velegnet utgangspunkt for å skape den myte og legende som kjennetegner hennes liv som innsiktsfull kunstner, karismatisk kvinne og baronesse. Karen Blixen døde den 7. september 1962 på Rungstedlund i en alder av 77 år. Hun veide bare 35 kg pga. magesåroperasjonen. Karen Blixen ble jordfestet den 11. september under den store rødbøken ved foten av Ewalds Høj. Etter hennes ønske ble salme 121 "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene" lest opp. Forfatterskapet. I Britisk Øst-Afrika hadde Karen Blixen underholdt Denys Finch Hatton med fortellinger fra fjerne land og tidsaldre, og hun betraktet seg selv som «storyteller». Det kan sees i forfatterskapet som følger en tradisjonell stil som fortelling. Om sin bevisst gammeldagse stil nevnte Karen Blixen i flere intervjuer at hun ønsket å uttrykke en ånd om mot og skjebne som ikke finnes i moderne tid. Dessuten er Karen Blixens fortellinger og eventyr intellektuelle og intertekstuelle med hensyn til verdenslitteraturen, akkurat som mange av hennes ideer kan spores til romantikken. Da Karen Blixen først startet sitt forfatterskap i 50-årsalderen, kan hennes fortellingers univers sies å ha vært fullført og veletablert allerede. "Gengældelsens Veje" er det eneste av Karen Blixens verker som har karakter av introspektiv kriminalroman. Det har Karen Blixen da også – vel å merke etter avsløringen av forfatteren bak pseudonymet Pierre Andrézel – betegnet som sitt forfatterskaps illegitime barn. Hennes skriftlige arbeider i det meste av 1940- og 1950-årene besto av eventyr innenfor en romantisk og gotisk tradisjon, med handling hentet fra tidligere tiders klassesamfunn og gods. Den i ettertid mest berømte av hennes fortellinger er "Babettes gjestebud", først publisert i 1950, og utgitt i bokform i 1958 i samlingen "Skjebneanekdoter". Babette er flyktet fransk mesterkokke som i årene etter den franske revolusjonen søker tilflukt som kokkepike for et par pietistiske søstre; hun bruker hele sin titusen-franc store lotteripremie til å forberede et lukullisk måltid i en nordnorsk bygd. Denne udødelige historien er tilpasset til kinolerretet i 1968 av Gabriel Axel – en stor beundrer av Karen Blixens liv og forfatterskap. Karen Blixen skrev først sine bøker på engelsk og oversatte dem deretter til dansk. Kritikere roser hennes engelsk for usedvanlig skjønnhet, skrevet med stor dyktighet og presisjon. Som forfatter bevarte hun sitt image som en karismatisk, mystisk, gammel baronesse med et innsiktsfullt tredje øye. Hun har også sarkastisk-selvbevisst uttalt at: «I Danmark siger mine unge forfattervenner, at jeg er tre tusinde år gammel»; og tilføyde at hun ga Johann Wolfgang von Goethe rett i hans nøkterne betraktning: «Den, som ikke fører sin regnskabsbog over mindst 3000 år, lever fra hånden til munden». Hun etablerte seg også som en inspirerende figur i dansk kultur- og åndsliv. Karen Blixen var i 1960 et av de tolv stiftende medlemmene av Det Danske Akademi. Fra 1957 var hun korresponderende medlem av det bayerske kunstakademiet, og samme år ble hun æresmedlem av American Academy of Arts and Letters. Ettermæle. Hennes novellesamling "Vintereventyr" og Gabriel Axels filmatisering av fortellingen "Babettes gæstebud" ble i 2006 tatt opp i den danske Kulturkanonen. Hun var avbildet på den danske 50-kroneseddel fra 1999 til 2009. Dronning Margrethe II illustrerte i 2002 en utgave av Blixens "Syv fantastiske Fortællinger". Illustrasjonene var utvalgt av Frans Lasson blant decoupager som opprinnelig var utarbeidet som del av annen kunstnerisk virksomhet. Fra kaffefarm til museum. Siden Karen Blixen forlot M’Bogani i 1931 bodde tre forskjellige familier på den frem til 1963, da den danske stat kjøpte den og ga den til Kenya for å markere Kenyas uavhengighetsdag den 12. desember samme år. Imidlertid var det først i 1985, altså hundreåret for Karen Blixens fødsel, at Kenyas nasjonalmuseum innviet et Karen Blixen Museum i hovedbygningen på hennes farm. I dag er farmen derfor en avdeling under National Museums of Kenya. Farmen er i dag restaurert og innredet med noen av Karen og Bror von Blixen-Fineckes møbler og malerier, i tillegg til at museet inneholder visse deler av filminteriøret fra filmen "Mitt Afrika". Det er i dag også et Karen Blixen Coffee House på farmen. Arvingene til billedhugger Harald Isenstein har gitt museet en bronseavstøpning av hans portrettbyste fra 1935, som viser Karen Blixen med gotisk kappe. Karen Blixen Museum i Rungstedlund. Karen Blixen levde det meste av sitt liv i familiens hjem på Rungstedlund, som ble overtatt av hennes far i 1879. Eiendommen ligger i Rungsted, 24 kilometer nord for København. De eldste delene av huset går tilbake til 1680, og det har vært drevet både som en kro og landbruk. Det meste av Karen Blixens skrivearbeid fant sted i "Ewalds stue", som er oppkalt etter forfatteren Johannes Ewald. Eiendommen administreres av Rungstedlundfonden, som ble grunnlagt av Karen Blixen og hennes søsken i 1958. Eiendommen ble museum i 1991. Publikumsdelen av museet ligger i vestfløyen som tidligere inneholdt vognport, hestestall og høyloft. Bygningen er restaurert og innredet med museumsbutikk, kafé, utstillingsrom med bibliotek med alt Blixen har skrevet og oversettelser til allverdens språk. Værelsene i nordfløyen står fortsatt som Karen Blixen innredet dem – alltid med friske blomster i vasene. Denne delen av Rungstedlund er også åpen for publikum og her finnes et lite galleri med oljemalerier, pasteller og kulltegninger utført av Karen Blixen. Etter en ombygning i 2004 ble to nye rom innviet – et fuglerom og et filmrom. 100-årsdag. Til Blixens 100-årsdag i 1985 ble hennes afrikanske farm M’Bogani åpnet som museum. Den 10. desember 1985 hadde filmen "Mitt Afrika" verdenspremiere i New York. Forlaget Gyldendal sendte ut nye og større utgaver av hennes essays samt etterlatte fortellinger. Karen Blixen Selskabet publiserte sin siste og tiende årbok, "Blixeniana 1985". Dagen ble også feiret med en seremoni på Københavns Universitet og et symposium på University of Minnesota, USA. De danske astronomene Poul Jensen og Karl Augustesen oppdaget i 1985 en ny asteroide som ble gitt navnet 3318 Blixen etter Karen Blixen. Edvard Martyren. Edvard Martyren (født ca. 963, død 18. mars 978, evt. 979) etterfulgte sin far Edgar som Englands konge (Edvard II av England'") i 975. Han ble myrdet tre eller fire år senere, og da mordet ble begått av «anti-religiøse» motstandere blir han regnet som martyr og helgen. Regjeringstiden. Edvard ble konge da han var tretten eller fjorten år gammel. Hans stemor, enkedronning Elfrida, ønsket å sette sin sønn Ethelred på tronen i stedet. Edvard hadde støtte fra flere, blant annet fra erkebiskop Dunstan av Canterbury, og ble bekreftet av tinget ("Witenagemot"). Han blir beskrevet som en ung mann som var svært hengiven og med utmerket oppførsel. Han var strengt rettroende, og satte Gud og kirken høyt. Han skal også ha vært svært sjenerøs overfor de fattige. Da han fikk makten herjet en voldsom hungersnød i England. I denne vanskelige situasjonen hadde flere adelsmenn hisset opp folk til å angripe klostre for å få jordeiendommene kong Edgar hadde gitt til munkene. Flere av klostrene ble ødelagt og munkene måtte flykte. Edvard sto fast på kirkens side, og noen adelsmenn bestemte seg for å fjerne ham og erstatte ham med halvbroren Ethelred. De mente utvilsomt at Ethelred ville være enklere å kontrollere; han var yngre og hadde allerede som spedbarn ved dåpen, da han gjorde fra seg i døpefonten, fått tilnavnet «den rådville». Mordet. 18. mars 978 (evt. 979) var Edvard på jakt med sine hunder og noen ryttere i nærheten av Wareham i Dorset. Han pleide under slike turer å besøke sin halvbror, som bodde med Elfrida på Corfe slott ved Wareham. Han red fra sitt følge, og ankom alene til slottet. Mens han fortsatt satt til hest fikk han et glass mjød av enkedronningen, og mens han drakk det ble han knivstukket i ryggen av en av hennes menn. Han skal ha forsøkt å flykte, men falt av hesten og ble trukket etter den gjennom skogen. Ifølge den "Angelsaksiske krønike" skjedde dette om kvelden. Han skal så ha blitt gravlagt i Wareham uten kongelige æresbevisninger. Ethelred var bare ti år gammel, og det er derfor sterkt tvilsomt om han kan ha vært innblandet i mordet. Da William av Malmesbury skrev sin historie om mordet på 1100-tallet, ble skylden helt og fullt lagt på Elfrida. Elfrida skal ha gjort bot for dette ved å bli nonne i Wherwell. Helgen. Fordi den utløsende årsaken til at Edvard ble drept var at han forsvarte klostrene, ble han raskt regnet som martyr og helgen. Det ble også tidlig meldt om mirakler ved hans grav. Erkebiskop Dunstan overførte hans relikvier til klosterskirken i Shaftesbury 13. februar 981. I et dokument fra 1001 kaller Ethelred den rådville ham for en helgen og martyr, og han ga ordre om at relikviene skulle flyttes fra graven i kirkegulvet til et mer passende monument i kirken. De ble lagt i et helgenskrin 20. juni 1001; denne datoen ble feiret som translasjonsfest. På dette tidspunkt må hans helgenstatus regnes for fastslått. Shaftesbury ble omdøpt til "Edwardstowe", men fikk tilbake sitt gamle navn etter reformasjonen. I 1008 ga Ethelred også beskjed om at festen for Edvard skulle feires 18. mars i alle kirker i England. Det meste av hans relikvier ble ødelagt under reformasjonen, men et lite relikvieskrin ble oppdaget i Shaftesbury i 1931. Det er mulig at dette var alt man hadde igjen der da reformasjonen begynte; mange kirker hadde fått tilsendt relikvier i løpet av de fem århundrer som hadde gått. Identiteten ble fastlagt av osteologen dr. T.E.A. Stowell. De ble i 1982 gitt til Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland av personen som fant dem, en hr. Wilson-Claridge, og befinner seg i "St Edvard Martyrens ortodokse kirke" ved Brookwood gravlund i Surrey. På selve gravlunden er det reist et monument for Edvard. Edvard 2 Marcus Tullius Cicero. Marcus Tullius Cicero (uttales /ˈkikeroː/ på klassisk latin; født 3. januar 106 f.Kr., død 7. desember 43 f.Kr.) var en romersk politiker, jurist, taler og skribent, alminnelig ansett for den største latinske prosaist. Ciceros liv. Cicero vokste opp i en velstående familie, skjønt ingen i familien hans var senatorer. Dette gjør hans politiske karriere enda mer bemerkelsesverdig fordi datidens politiske embeter nesten utelukkende ble kontrollert av en liten gruppe artistokratiske familier som hadde holdt disse stillingene i generasjoner. Til tross for en utmerket utdannelse i Roma, Aten og på Rhodos hadde han derfor i utgangspunktet bare to mulige karrierevalg. Det ene alternativet var en militær karriere, da suksess innen hæren ble ansett å stamme fra vedkommendes enestående personlige evner og derfor gjerne medførte popularitet og politiske muligheter. Cicero, derimot, hadde ikke noe til overs for militæret, og valgte derfor det andre alternativet, som var en karriere innen jusen. Etter å ha studert rettsvitenskap, retorikk og filosofi, begynte han sin karriere som advokat. En karriere som jurist kunne føre til politisk suksess og innflytelse av flere grunner. For det første fikk jurister mye erfaring i retorikk og det å holde taler. For det andre skapte høy-profilerte saker mye oppmerksomhet og popularitet for vordende politikere. Og sist, men ikke minst, kunne vellykkete jurister bygge et nettverk av politiske kontakter. Dette siste punktet var helt avgjørende på Ciceros tid, da politisk kiving ikke bygde på partitilhørighet eller politisk ideologi, men i stedet var basert på løse, skiftende nettverk av personlige vennskap og forpliktelser. Cicero viste seg å være en utmerket taler og advokat, og en skarpsindig politiker. Han ble valgt til samtlige av de viktigste romerske embetene (kvestor, edil, pretor, og konsul) på første forsøk og ved yngste alder tillatt ved lov. Høydepunktet i karrieren hans var da han ble konsul i 63 f.Kr. I denne egenskap avslørte og avverget han den catilinske sammensvergelse, der en gruppe medsammensvorne planla å ta over den romerske staten med makt. I denne anledningen ga han sine berømte fire taler til Catilina. De neste årene ble svært turbulente, og i 60 f.Kr. tok Julius Cæsar, Pompeius og Crassus (også kjent som det første triumviratet) kontroll over romersk politikk. Triumviratet prøvde gjentatte ganger å få Cicero på sin side på grunn av hans popularitet og personlige egenskaper, men Cicero forble lojal til senatet og republikken. I 58 f.Kr. innførte derfor domstolen Clodius (en av Cæsars tilhengere) en retroaktiv lov som fratok det romerske statsborgerskapet fra enhver som drepte en romersk innbygger uten lov og dom. I forbindelse med den catilinske sammensvergelsen hadde Cicero fått henrettet fem av de medsammensvorne uten lov og dom. Den nye loven førte derfor til opptøyer og fysiske angrep på Cicero, som måtte gå i eksil samt at alt han eide ble konfiskert. I eksilperioden kunne ikke Cicero lenger ta del i romersk politikk, og dette var derfor første gang han som voksen kunne studere filosofi over tid. Etter ca halvannet år endret de politiske forholdene seg slik at Cicero fikk eiendeler og eiendommer tilbake samt at han kunne reise tilbake til Roma. Derimot kunne han fortsatt ikke jobbe som politiker, og han arbeidet derfor videre med sine filosofiske studier. Mellom 55 og 51 f.Kr. skrev han så om taleren (De Oratore), staten (De Re Publica) og om lovene (De Legibus). Triumviratet kollapset etter Crassus' død og i 49 f.Kr. krysset Cæsar elven Rubicon med opprørerhæren sin fra Gallia og inn i Italia. Dette utløste en borgerkrig mellom ham selv og Pompeius. Cicero var på Pompeius' side, men bare halvhjertet. Han mente på dette tidspunktet at spørsmålet ikke var om Roma ville bli en republikk eller en diktaturstat (evt. kongedømme), men hvorvidt Pompeius eller Cæsar ville ende opp som den store eneren. Hvem av dem som ble konsul eller diktator (evt. konge (Rex)) spilte liten rolle for Cicero, som anså et kongedømme som en katastrofe for Roma i alle tilfelle (siden Romas siste konge ble myrdet 509 f. kr har kongenavnet vært forhatt og selv Caesar ville aldri finne på å kalle seg konge). Cæsar og hæren hans vant i 48 f.Kr., og Cæsar ble da utnevnt til Diktator først for 6 måneder senere utnevnte han seg selv som Diktator på livstid (det er verdt å merke seg at tittelen keiser og keiserdømme ikke eksisterte på denne tiden. Keiser er avledet av navnet Caesar og ble etterhvert som hans arvtagere hadde Caesar i navnet synonymt med makt). Cicero fikk da et offentlig amnesti, men ble tvunget til å holde seg unna politikken. Han konsentrerte seg derfor i stedet om å studere og skrive om filosofi, og han utga resten av de filosofiske tekstene sine i årene som fulgte. Cæsar ble myrdet av en gruppe senatorer i mars 44 f.Kr. Cicero var vitne til mordet, men var ikke selv del av sammensvergelsen. I stedet tok Cicero etter mordet på Cæsar parti mot Antonius i maktkampen som oppsto mellom Antonius, Marcus Lepidus og Octavian (senere kalt Augustus). Cicero håpet fortsatt på gjeninnførelsen av den romerske republikken, og nå fikk han plutselig sjansen: Med Cæsar død, kunne senatet igjen gjøre seg gjeldende, og det var i senatet at Cicero nå fremførte en serie berømte taler der han gjorde Antonius til «statens fiende» og iherdig forsvarte Roms republikanske forfatning. Dessverre for Cicero klarte Antonius, Lepidus og Octavian å enes om å dele makten. Alle tre laget en liste over hvem de ønsket å få drept, og som del av maktfordelingen fikk hver enkelt lov til å eliminere disse fiendene. Antonius satte ikke bare Cicero, men også sønnen, broren og nevøen hans på dødslisten sin, noe Octavian valgte å godta til tross for at Cicero hadde vært delaktig i Octavians suksess. Cicero, broren og nevøen hans flyktet derfor fra Italia. Broren og nevøen stoppet underveis for å skaffe mer penger til turen, og ble da drept, mens Cicero selv fortsatte flukten. Plutark beskriver scenen der Cicero blir tatt igjen og myrdet av forfølgerne sine i år 43 f.Kr., 63 år gammel. Antonius naglet deretter Ciceros hode og hender til talerstolen i senatet til skrekk og advarsel. Ciceros sønn, også kalt Marcus, var i Hellas på dette tidspunktet og unngikk å bli drept. Han ble konsul i år 30 f.Kr. under Octavian, som hadde beseiret Antonius etterat det andre triumviratet kollapset. Som konsul fikk Marcus den yngre for øvrig anledning til å annonsere Antonius' selvmord til senatet, men det fins dessverre ingen opptegnelser av denne talen. Ciceros veltalenhet kan sees bevart i mer enn 50 politiske og juridiske taler og skrifter: "Om taleren", "Brutus", "Om staten", "Om gudenes vesen" med flere. Det finnes dessuten mere enn 600 brev. Cicero, som var stoiker, anses for far til den klassiske latinske prosa. Hva angår filosofi, regnes Cicero i våre dager ikke som noen eksepsjonell filosof fordi mange av tekstene hans (feilaktig?) anses som avledninger og ikke originale idéer. Like fullt bør man ikke avskrive hans innflytelse ettersom hans tekster forble populære og allment leste langt inn i det 19. århundre. Et eksempel på denne innflytelsen er St. Augustins påstand om at det var Ciceros "Hortensius" (en tekst som dessverre er gått tapt i ettertid) som vendte ham bort fra et syndig liv mot filosofien og til sist mot Gud. En rekke av Ciceros brev, taler og filosofiske verker er oversatt til norsk. Hektar. Hektar (forkortet ha) er en enhet for måling av areal. En hektar (fra "hekto", 100 og "ar") er lik 100 ar, som er lik 10 000 kvadratmeter. Symbolet for hektar er ha. Ettersom en hektar er 100 m × 100 m, som er lik 1 hm × 1 hm, er en hektar lik 1 hm² altså en "kvadrathektometer". Hektar er ikke en SI-enhet. Hektar, sammen med dekar, brukes særlig til å angi størrelse på skog, landbrukseiendommer og tomter. 1 hektar = 10 000 m² 1 hektar = 100 ar 1 hektar = 10 dekar 1 hektar = 10 mål 100 hektar = 1 kvadratkilometer Examinatus juris. Examinatus juris (også kalt dansk jurist) var tidligere en tittel for en jurist fra universitetene i København eller Christiania som hadde studert rettsvitenskap uten å ha examen artium, men fått opptak på grunnlag av såkalt preliminæreksamen (uten å ha lest latin). Ordningen ble avskaffet på midten av 1800-tallet. Disse examinati hadde begrensede karrièremuligheter, da alle høyere embeder i utgangspunktet var forbeholdt juridiske kandidater. Postgirobygget (rockegruppe). Postgirobygget er en norsk rockegruppe som ble dannet i studentmiljøet ved NTNU i Trondheim på 1990-tallet. Postgirobygget er et populært konsertband, og solgte 160 000 eksemplar av debutalbumet "Melis". Begynnelsen. Bandet ble startet i Trondheim i 1994 av Arne Hurlen under hans tid som student ved Marinteknisk institutt på NTNU. Postgirobygget er kjent for sin rufsete viserock, med finurlige og småfilosofiske tekster som mange kan kjenne seg igjen i. Det begynte som coverbandet The Pissed Off Sons som debuterte på kulturfestivalen Ruka '94. Under den påfølgende juleferien hjemme Rælingen spilte Hurlen inn en CD med 23 egenkomponerte låter. Innspillingene ble gjort på to dager sammen med kameraten Hein Bergersen. CD-en "Vennligst lukk døren", som ble utgitt under navnet Postgirobygget, ble solgt til venner og kjente, og gikk til slutt unna i 1500 eksemplarer. En ny CD ble laget høsten 1995, også den av Hurlen i samarbeid med Hein Bergersen. Deretter skiftet The Pissed Off Sons navn til Arne Hurlen & Rikstrygdeverket. Albumet het Rivd. Platekontrakt og gjennombrudd. Like før jul i 1995 ble Åge Aleksandersen presentert for de to CD-ene gjennom sin sønn Tom Aleksandersen spilte dem for plateselskapet Norske Gram med klar beskjed om at dette var noe å satse på. I mellomtiden hadde flere norske selskaper fått høre CD-ene, og det kom tilbud fra både BMG og Sony. Hurlen takket ja til Norske Gram, og lansering for den første utgivelsen ble satt til juni 1996. Ulf Risnes var produsent for gruppens tre første CD-er på Norske Gram, hvorav den første ble en kjempesuksess med mer enn 162 000 solgte eksemplarer. Og som gruppen selv understreket stablet man alle disse platene oppå hverandre ville man nå høyere enn Postgirobygget i Oslo. Populariteten skyldtes mye sangene "«Idyll»" og "«En solskinnsdag»" som appellerte til langt flere enn de mange studentene som gruppen hovedsakelig henvendte seg til. Albumet "Melis" holdt seg så lenge på landets salgslister at gruppens neste CD måtte utsettes. Oppfølger og ny trommeslager. Oppfølgeren "Essensuell" solgte 70 000. Musikken og lydbildet var hardere enn på "Melis", og dette ble videreført på "Supertanker" som ble innspilt i gruppens nye studio i Oslo. Gruppen fikk samtidig Per Sarin Madsen som ny trommeslager. Etter en litt turbulent tid gikk Postgirobygget i gang med albumet "4-4-2", som ble innspilt høsten 2000 med Lars Lien som produsent. Platen ble lansert mars 2001. Samleplaten "Best av alt" kom i juni 2003. Den inneholdt låter fra samtlige av gruppens utgivelser, pluss to nye innspillinger. Førsteopplaget av albumet inneholdt en bonus-CD med tittelen "Hva med dette?", bestående av singler, demoer og konsertopptak. Senere år. Gruppen ga i 2007 ut et nytt studioalbum med tittelen "Tidløs". Albumet ble en kjempesuksess med 13 uker på VG-lista med en 1 plass som beste plassering, albumets store hit var tittelkuttet som var 18 uker på VG-listas topp 20 singelliste med en 3 plass som beste plassering. I 2008 sluttet Gunnar Westgaard som bassist i bandet han ble senere erstattet av Nicolai Hauan som er kjent som tidligere bassist i Baba Nation. I 2009 kom albumet "Øyeblikk", denne utgivelsen ble igjen en stor suksess for bandet med låten "Luftmadrass", som var en av låtene på CD-en. Albumet lå 9 uker på VG-lista med 6 plass som beste plassering. Bøkeslekten. Bøkeslekten er det norske navnet på løvtreslekten "Fagus" i bøkefamilien. Bøkeslekten består av løvfellende, store trær som kan bli opp til 40 meter høye. De har langsmale, spisse og glatte vinterknopper. Bladene er hele, elliptiske og hårbreddede. Hanblomstene sitter i langskaftede, rundede samlinger, de er klokkeformede, fem- til sjuflikede. Stenderne er 8-16. Hunblomstene sitter parvis i en "cupula". Stiften er tre. Cupulaen er skaftet, tagget, den sprekker opp i fire fliker og omslutter 1-2 nøtter. Nøttene blir omkring 1,5 centimeter lange, de er trekantede og skarpe i kantene. Slektsnamnet "Fagus" kommer fra gresk "fegos", som ble brukt av Homer 800 f.Kr., om et tre som kan ha vært en bøk eller en eik. Bøker gir verdifullt trevirke og har stor økonomisk betydning. Trevirke av bøker brukes mye i møbelproduksjon, parkett, ispinner og kjøkkenredskaper. Det finnes ti arter av bøk, hvorav én vokser i Norge, nemlig vanlig bøk. I Norge finnes betydelige bestander av vanlig bøk bare i Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Et særtilfelle er verdens nordligste bøkeskog i Lindås i Nordhordland. Sørover i Vest-Europa finnes imidlertid vidstrakte bøkeskoger med opptil 40 m høye trær. I Norge kan trærne bli 300-400 år gamle. Bøken er det treslaget som sist innvandret til Norge, for om lag 2000 år siden. Bøker er svært skyggetålende og vil i deler av Vestfold, Telemark og Agder danne klimakssamfunn om skogen får skjøtte seg selv. Eikeslekten. Eik eller eiketrær er den norske artsbetegnelsen på trær i planteslekten "Quercus". Eiketrærne er løvtrær med grov stamme og blader med buktende fliker. Det vokser hann- og hunnblomster på det samme treet, som frør seg ved hjelp av nøtter. Blader og nøtter (frukter) fra sommereik. Eik i Norge. I Norge vokser bare artene "sommereik" og "vintereik" vilt. Sommereik har kort stamme, kort bladstilk, men lang nøttestilk. Vintereik er motsatt med lang stamme, lang bladstilk, men kort nøttestilk, og bladene kan henge delvis på om vinteren. Sommereik er den mest hardføre og vokser i lavlandet på Østlandet og langs kysten nord til Møre og Romsdal. Vintereik vokser i kyststrøk fra Drøbak og Vestfold til Nordfjord. Flere utenlandske eikearter har imidlertid blitt plantet i parker og hager i Norge, for eksempel de nordamerikanske artene "rødeik", "skarlageneik" og "sumpeik". Bruk. Trevirke av eik er sterkt og hardt og brukes mye til bygningskonstruksjoner, gulv og møbler. Eikeveden er meget motstandsdyktig mot råte. Den vakre strukturen og fargen har gjort den til det mest populære treslaget i produksjonen av parkett og laminatgulv. Veden er gylden med nyanser av gult og lyst brunt, noen ganger også med svak antydning av rødt. Tidligere var eiketrær svært ettertraktet til skipsbygging og eikebestanden i Norge ble derfor hardt beskattet fram til 1900-tallet. Dette gjaldt særlig eikeskogene langs kysten av Agder. Mye gikk til eksport. Det er blitt hevdet at Nederlands utvikling til den største sjøfartsnasjonen på 1600-tallet hadde vært umulig uten tilgang på norsk eik. Hollenderne løste dessuten problemet med Amsterdams ustabile grunnforhold ved å anlegge et gigantisk fundament med eikestokker. Dette eksisterer den dag i dag. Eik har også andre bruksområder: I produksjon av konjakk eller vin, brukes eikefat som setter smak på konjakken, eller vinen. Noen arter av eik har spiselige nøtter og brukes til grisefor sør i Europa. Eik har gode fyringsegenskaper og utvikler høyere temperaturer enn for eksempel veden fra bjørk. Av barken av korkeik kan en få kork. Denne arten vokser i middelhavsområdet. Eik i kulturhistorien. Mektige eiketrær har hatt en sentral plass i menneskenes kultur og religion i flere tusen år. Guden Zevs ble dyrket som eikegud i Dodona i det gamle Hellas, der treet særlig ble forbundet med lyn og torden. Også Litauen hadde sin tordengud knyttet til eikelunder. Treet var ellers hellig både i Italia, blant keltere og germanere. Fremdeles signaliserer tunge eikemøbler makt og tradisjon, mens eikeløv brukes som symbol på styrke og utholdenhet, blant annet på medaljer og militære gradtegn. Eik er dessuten nasjonaltre i Tyskland, Storbritannia og USA. Flere steder i verden er det spesielle eiketrær som har fått egne navn. Posthuset (Oslo). Posthuset, (vanligvis kalt Postgirobygget) er et næringsbygg i Biskop Gunnerus' gate 14 på Vaterland i Oslo. Huset fungerer blant annet som hovedkontor for Posten Norge. Navnet Posthuset ble innført 12. mai 2000 under en pressekonferanse. Bygningen ble oppført i 1975, tegnet av arkitekt Rolf Christian Krognes. I sin opprinnelige form var bygget 80 meter høyt med 19 etasjer og hadde 4 flate vegger og flatt tak. Da bygningen sto ferdig var den Norges høyeste, men sterkt mislikt, da mange mente den var stygg og skjemmende for byen. I 1990 ble det 117 meter høye nabobygget Oslo Plaza oppført, og med det var ikke lenger Postgirobygget Oslos høyeste bygg. I mars 2001 kjøpte Entra Eiendom Postgirobygget av Posten for 530 millioner kroner. I forbindelse med overtakelsen ble det utlyst en åpen arkitektkonkurranse med det formål å gjøre det utskjelte bygget om til et funksjonelt kontorbygg. Arkitektfirmaet HRTB vant med sitt utkast «Forandring». I 2003 ble bygget renovert – 7 etasjer ble lagt til og bygningen ble splittet i to tårn, sammenføyd av et smalere midtparti, som stilnet kritikken mot utseende noe. Det er i dag Oslos og Norges nest høyeste bygning med en høyde på 112 meter og 26 etasjer. "Postgirobygget" ble i forbindelse med renoveringen omdøpt til "Posthuset". Avisen Aftenposten flyttet fra Akersgata 51 til det nyrenoverte bygget 12. mai 2003. I tilknytning til høyhuset ligger et lavbygg. Andre betydninger. Posthuset var et kallenavn for hovedpostkontoret i Oslo, fram til det stengte i 1990-årene. Bygningen er renovert. Det ligger mellom Prinsens gate, Dronningens gate, Tollbugata og Kirkegata. Kuiperbeltet. Kuiperbeltet (), noen ganger også kalt Edgeworth-Kuiper-beltet, er en region av solsystemet utenfor planetene, som strekker seg fra Neptuns bane (ca. ved 30 AE) til ca. 50 AE fra solen. Det ligner mye på asteroidebeltet selv om det er langt større – ca. 20 ganger bredere og 20–200 ganger så massivt. Akkurat som asteroidebeltet består det hovedsakelig av smålegemer eller rester fra solsystemets dannelse. Mens de fleste av asteroidene er sammesatt av bergarter og metaller, består kuiperbelteobjekter primært av frosne volatiler (benevnt «iser») som metan, ammoniakk og vann. Det klassiske (lavt eksentriske) beltet inneholder minst tre dvergplaneter: Pluto, Haumea og Makemake. Noen av solsystemets naturlige satellitter, slik som neptunmånen Triton og saturnmånen Phoebe, antas også å stamme fra denne regionen. Siden beltet ble oppdaget i 1992 har antallet kjente kuiperbelteobjekter (KBOer) økt til over tusen, og det antas at det eksisterer mer enn  KBOer med en diameter på over 100 km. Kuiperbeltet var opprinnelig antatt å være stedet hvor de periodiske kometene med baner som varte over 200 år kom fra. Studier siden midten av 1990-tallet har imidlertid vist at det klassiske beltet er dynamisk stabilt, og at kometenes virkelige opprinnelsessted er den spredte skiven, en dynamisk aktiv sone som ble til på grunn av Neptuns bevegelse utover for 4,5 milliarder år siden. Objekter i den spredte skiven, slik som Eris har ekstremt eksentriske baner som tar dem så langt ut som 100 AE fra solen. Kuiperbeltet må ikke forveksles med den hypotesiserte Oorts sky som ligger tusen ganger så langt ut. Objektene i Kuiperbeltet, sammen med medlemmene av den spredte skiven og de potensielle objektene i Oorts sky, omtales samlet som transneptunske objekter (TNO). Pluto er det største kjente medlemmet av Kuiperbeltet, og det nest største kjente transneptunske objektet etter Eris som ligger i den spredte skiven. Pluto var opprinnelig klassifisert som en planet, men statusen som en del av Kuiperbeltet gjorde at den ble nedklassifisert til en «dvergplanet» i 2006. Sammensetningsmessig er den lik mange av de andre objektene i Kuiperbeltet, og baneperioden er karakteristisk for en klasse KBOer kjent som «plutinoer». Disse deler den samme 2:3-resonansen med Neptun. De fire aksepterte dvergplanetene utenfor Neptuns bane kalles for «plutoider» – oppkalt etter Pluto. Historie. Siden oppdagelsen av Pluto har mange spekulert i at den kanskje ikke er alene. Regionen vi nå kaller Kuiperbeltet hadde blitt hypotesisert i ulike former i flere tiår, men det var først i 1992 at de første direkte bevisene for eksistensen ble funnet. Antallet og variteten av tidligere spekulasjoner om Kuiperbeltets natur førte til vedvarende usikkerhet om hvem som fortjente æren for først å ha foreslått det. Hypoteser. Astronomen Gerard Kuiper, som Kuiperbeltet er oppkalt etter Den første astronomen som foreslå eksistensen av en transneptunsk populasjon var Frederick C. Leonard. I 1930, kort tid etter Clyde Tombaughs oppdagelse av Pluto, grublet Leonard på om det «ikke var sannsynlig at ved oppdagelsen av Pluto hadde det kommet til syne det "første" av en "rekke" med ultraneptunske legemer, hvor de resterende medlemmene som fremdeles venter på å bli oppdaget til slutt vil bli det». I 1943 hypotesiserte Kenneth Edgeworth i "Journal of the British Astronomical Association" at i regionen utenfor Neptun var materialet i den opprinnelige soltåken for spredt til å kondensere til planeter, og at det derfor kondenserte til en myriade av smålegemer. Han hypotesiserte også at fra tid til annen kom en av antallet «vandrere fra sin egen sfære og dukket opp som en tilfeldig besøkende i det indre solsystemet», hvor den blir en komet. I 1951 spekulerte Gerard Kuiper i en artikkel i publikasjonen "Astrophysics" i en lignende skive som ble dannet tidlig i solsystemets utvikling. Han trodde imidlertid ikke at et slikt belte eksisterte lengre. Kuiper opererte under en antakelse som var vanlig på hans tid, nemlig at Pluto var på samme størrelse som jorden, og dermed hadde spredt disse legemene utover mot Oorts sky eller ut av solsystemet. Hadde Kuipers hypotese vært riktig, ville det ikke vært noe Kuiperbelte i dag. Denne hypotesen endret form flere ganger under de påfølgende tiårene. I 1962 postulerte fysikeren Al G.W. Cameron eksistensen av «en formidabel masse av småmaterialer i utkanten av solsystemet», mens i 1964 trodde Fred Whipple, som hypotesiserte den berømte «skitten snøball»-hypotesen for kometstrukturer, at et «kometbelte» kunne være tilstrekkelig massivt til å forårsake de påståtte avvikene i banen til Uranus som hadde utløst letingen etter Planet X, eller i det minste påvirke banene til kjente kometer. Observasjoner utelukket imidlertid denne hypotesen. I 1977 oppdaget Charles Kowal 2060 Chiron, en isete planetoide med en bane mellom Saturn og Uranus. Han brukte et blinkmikroskop – samme verktøy som gjorde det mulig for Clyde Tombaugh å oppdage Pluto nesten 50 år tidligere. I 1952 ble et annet objekt, 5145 Pholus, oppdaget i en lignende bane. I dag er det kjent at en hel populasjon av kometlignende legemer, kentaurer, eksisterer i regionen mellom Jupiter og Neptun. Kentaurenes bane er ustabile og dynamiske levetider på et par millioner år. Etter oppdagelsen av Chiron spekulerte astronomer i at de derfor måtte regelmessig etterfylles fra et slags ytre reservoar. Ytterligere bevis for beltets eksistens dukket senere opp fra studier av kometer. At kometer har begrensede livsløp har vært kjent i noen tid. Etter hvert som de nærmer seg solen, fører varmen til at den volatile oferflaten sublimerer ut i rommet og de blir gradvis «spist» opp. For at kometene fortsatt skal kunne være synlige gjennom solsystemets tidsalder, må de jevnlig etterfylles. Et slikt område for etterfylling er Oorts sky, den sfæriske svemren av kometer som strekker seg utover  AE fra solen og som først ble hypotesisert av Jan Oort i 1950. Dette området antas å være utgangspunktet for langperiodiske kometer, som Hale–Bopp, med baner som varer i tusenvis av år. Det finnes imidlertid en annen popuasjon av kometer, kjent som kort-periodiske eller periodiske kometer; de med baner som varer mindre enn 200 år, slik som Halley. Før 1970-tallet hadde hyppigheten av oppdagede kortperiodiske kometer blitt økende ukonsistent med de som kom utelukkende fra Oorts sky. For at et objekt i Oorts sky skal kunne bli en kortperiodisk komet må det først bli fannget av gasskjempene. I 1980 konstaterte Julio Fernández i "Monthly Notices of the Royal Astronomical Society" at for hver kortperiodiske komet som ble sendt fra Oorts sky og inn i det indre solsystemet, ville 600 bli slynget ut i det interstellare rommet. Han spekulerte også i at et kometbelte fra 35–50 AE måtte eksistere for å kunne gjøre rede for antall observerte kometer. I oppfølgingen av Fernández' arbeid kjørte et canadisk lag bestående av Martin Duncan, Tom Quinn og Scott Tremaine i 1988 et antall datasimuleringer for å fastslå om alle observerte kometer kunne ha kmmet fra Oorts sky. De fant at Oorts sky ikke kunne stå for alle kortperiodiske komter, spesielt siden kortperiodiske komter er samlet næmere planet til solsystemet mens kometer fra Oorts sky synes å komme fra et hvilket som helst punkt i skyen. Ved å legge til et belte slik Fernández beskrev det, fikk de simuleringene til å stemme overens med observasjonene. Regionen fikk angivelig navnet «Kuiperbeltet» fordi ordene «Kuiper» og «kometbelte» stod i åpningssetningen av Fernández verk. Oppdagelse. Rekken av teleskoper på topen av Mauna Kea, som Kuiperbeltet ble oppdaget med I 1987 ble astronomen David C. Jewitt, som da jobbet ved Massachusetts Institute of Technology, stadig mer forbauset over «det tilsynelatende tomrommet i det ytre solsystemet.» Han oppfordret da studenten Jane Luu til å hjelpe ham med å lokalisere et annet objekt utenfor Pluto, fordi, som han sa til henne, «hvis vi ikke gjør det, vil ingen andre gjøre det.» Jewitt og Luu brukte teleskopetne ved Kitt Peak National Observatory i Arizona og Cerro Tololo Inter-American Observatory i Chile for å gjennomføre søkene. Disse ble gjennomført mye på samme måte som Clyde Tombaugh og Charles Kowal hadde gjort – med et blinkmikroskop. I utgangspunktet tok undersøkelsen av hvert par av plater ca. åtte timer, men prosessen ble gjort raskere da CCD-brikkene kom. Selv om synsfeltene til brikkene var smalere, var de mer effektive til å samle lys. De beholdt 90 % av alt lyset som traff dem i motsetning til 10 % for fotografier, og de gjorde det også mulig å gjennomføre prosessen virituelt på en dataskjerm. I dag danner CCD-brikker basisen for de fleste astronoiske detektorene. I 1988 flyttet Jewitt til astronomiinstituttet ved University of Hawaii. Luu sluttet seg senere til samme institutt og fortsatte å jobbe med Jewitt ved det 2,24 m store teleskopet på Mauna Kea. Etter hvert ble synsfeltet for CCD-brikken økt til 1024×1024 piksler, og det gjorde det mulig å gjennomføre søkende enda raskere. Etter fem år med leting annonserte Jewitt og Luu «oppdagelsen av Kuiperlegeme-kandidaten». Seks måneder senere oppdaget de et annet objekt i samme region, (181708) 1993 FW. Studier siden den transneptunske regionen først ble kartlagt har vist at regionen som nå kalles Kuiperbeltet ikke er opprinnelsesstedet for kortperiodiske kometer, men at de i stedet kan komme fra en tillenket populasjon kalt den spredte skiven. Den spredte skiven ble til når Neptun migrerte utover og inn i proto-Kuiperbeltet som på den tiden lå my nærmere solen. I kjølvannet ble det etterlatt en populasjon av dynamisk stabile objekter som alldri kunne bli påvirket av dens bane (Kuiperbeltet), og en populasjon hvis perihelium er tilstrekkelig nær til at Neptun fortsatt kan forrstyrre dem i sin bane rundt solen (den spredte skiven). Fordi den spredte skiven er dynamisk aktiv og Kuiperbeltet er relativt dynamsik stabilt, anses den spredte skiven nå som det sannsynlige opphavsstedet til periodiske kometer. Navn. Astronomer bruker noen ganger det alternative navnet Edgeworth-Kuiper-beltet for å kreditere Edgeworth, og KBOer blir noen ganger referert til som EKOer. Brian Marsden hevder imidlertid at ingen av dem fortjener den fulle krediteringen: «verken Edgeworth eller Kuiper skrev noe i nærheten av det vi ser i dag, men det gjorde Fred Whipple» Motsatt kommenterer David Jewitt at «Hvis noe ... Fernandez ligger nærmest i å fortjene krediteringen for å forutsi Kuiperbeltet.» Begrepet "transneptunske objekter" (TNO) anbefales brukt for objekter i Kuiperbeltet av flere vitenskapsgrupper fordi begrepet er mindre kontroversielt enn alle de andre – det er dog ikke et synonym siden TNOer inkluderer alle objektene som går i bane rundt solen utenfor Neptun og ikke bare de i Kuiperbeltet. Opprinnelse. Den nøyaktige opprinnelsen til Kuiperbeltet og den komplekse strukturen er fortsatt uklar, og astronomer avventer fullføringen av flere teleskopundersøkelser som Pan-STARRS og det fremtidige LSST som kan avsløre mange ukjente kuiperbelteobjekter. Disse målingene vil gi data som kan bidra til å gi svar på disse spørsmålene. Kuiperbeltet antas å bestå av planetesimaler; fragmenter fra den opprinnelige protoplanetariske skiven rundt solen som ikke lyktes i å koalisere til planeter, og som i stedet ble samlet til mindre legemer – de største mindre enn  km i diameter. Moderne datasimuleringer viser at Kuiperbeltet må ha vært sterkt påvirket av Jupiter og Neptun. De antyder også at verken Uranus og Neptun kan ha blitt dannet i sine nåværende posisjoner siden alt for lite av den opprinnelige massen eksisterte så langt ut til at objekter av den størrelsen kan ha blitt dannet. I stedet antas det at disse planetene ble dannet nærmere Jupiter. Spredningen av planetesimaler tidlig i solsystemets historie førte til en vandring for banene til gasskjempene; Saturn, Uranus og Neptun vandret utover mens Juipter vandret innover. Til slutt nådde banene et punkt hvor Jupiter og Saturn kom i en 2:1-resonans; Jupiter gikk i bane rundt solen to ganger hvor hvert omløp Saturn fullførte. Konsekvensene av gravitasjonskreftene ved en slik resonans forstyrret til slutt banenen til Uranus og Neptun, og de forårsaket at Neptuns bane ble mer eksentrisk og beveget seg utover og inn i den opprinnelige skiven av planetesimaler. Dette gjorde at skiven ble sendt inn i midlertidig kaos. Etter hvert som Neptuns bane utvidet seg, spredte den mange transneptunske plaentesimaler til høyere og mer eksentriske baner. Langt flere ble spredt innover, ofte forå å bli spredt igjen og i noen tilfeller slynget ut av Jupiter. Prosessen antas å ha redusert polulasjonen i det opprinnelige Kuiperbeltet med 99 % eller mer og å ha endret fordelingen av de overlevende medelemmene utover. Den mest populære nåværende modellen, «Nice-modellen», mangler imidlertid å kunne gjøre rede for noen av egenskapene ved fordelingen, og en av de vitenskapelige artiklene sier at problemene «fortsetter å utforde analytiske teknikker og den raskeste numeriske modelleringsmaskivaren og programvaren». Modellen forutsier en høyere gjennomsnittlig eksentrisitet i banene til klassiske kuiperbelteobjekter enn det som er observert (0,1–0,13 mot 0,07). Hyppigheten av koblede objekter, hvor av mange er langt fra og løst tilknyttet hverandre, utgjør også et problem for modellen. Struktur. I sin fulle utstrekning, inkludert de omkringliggende regionene, strekker Kuiperbeltet seg fra rundt 30–55 AE. Det er imidlertid generelt akseptert at hoveddelen av beltet strekker seg fra 2:3-resonansen (se under) ved 39,5 AE og ut til 1:2-resonansen ved omtrent 48 AE. Kuiperbeltet er relativt tykt. Hovedkonsentrasjonen strekker seg så mye som ti grader på utsiden av det ekliptiske planet og en mer diffus fordeling av objekter strekker seg flere ganger så langt. Alt i alt ligner beltet mer på en torus eller smultring enn et belte. Den gjennomsnittlige posisjonen er inklinert mot ekliptikken med 1,86 grader. Tilstedeværelsen av Neptun har en betydelig effekt på Kuiperbeltets struktur på grunn av baneresonanser. Over en tidsskala sammenlignbar med alderen av solsystemet destabiliserer Neptuns gravitasjon banene til alle objekter som tilfeldigvis ligger i visse regioner. Disse blir enten sent inn i det indre solsystemet eller ut i den spredte skiven eller interstellare rom. Dette fører til at Kuiperbeltet har et uttalt hull i sin nåværende form, tilsvarende Kirkwoodgapet i asteroidebeltet. I regionen fra 40–42 AE, for eksempel, kan ingen objekter beholde en stabil bane over slike tidsskalaer, og ethvert objekt som observeres i den regionen kan ha vandret dit relativt nylig. Klassisk belte. Mellom 2:3- og 1:2-resonansene med Neptun, omtrent 42–48 AE, er den gravitasjonelle påvirkningen fra Neptun neglisjerbar. I dette området kan legemer eksistere med tilnærmet uforstyrrede baner. Regionen er kjent som klassiske kuiperbelteobjekter og den utgjør omtrent to tredjedeler av de observerte kuiperbelteobjektene som er observert. Siden det første moderne kuiperbelteobjektet som ble oppdaget – – anses som en prototype for denne gruppen, kalles ofte klassiske kuiperbelteobjekter for cubewanoer (– «Q-B-1-os»). Retningslinjer etablert av Den internasjonale astronomiske union (IAU) krever at klassiske Kuiperbelteobjekter gis navn av mytologiske vesener forbundet med skapelsen. Det klassiske Kuiperbeltet synes å være en sammensetning av to separate populasjoner. Den første, kjent som den «dynamisk kalde» populasjonen, har baner som ligner mye på planetenes; nesten sirkulære, med en baneeksentrisitet på mindre enn 0,1 og med relativt lave inklinasjoner opp til ca.a 10° (de ligger nær solsystemets plan snarere enn ved en vinkel). Den andre gruppen, den «dynamisk varme» populasjonen, har baner som er mye mer inklinert mot ekliptikken, med opp mot 30°. Navnene på de to populasjonene kommer ikke bare av en stor forskjell i temperatur, men fra en analog til partikler i en gass som øker den relative hastigheten når de blir varmet opp. I tillegg til å ha ulike baner har de også ulike farger; den kalde populasjonen er markert rødere enn den varme. Hvis dette er en refleksjon av ullke sammensetninger, antyder det at de ble dannet i ulike regioner. Den varme populasjonen antas å ha blitt dannet nær Jupiter, og å ha blitt slynget ut av bevegelser blant gasskjempene. Den kalde populasjonen deromot, har blitt foreslått å ha blitt danet mer eller mindre i sin nåværende posisjon. Den kan imidlertid også ha blitt slynget utover av Neptun da den vandret utover, spesielt hvis Neptuns eksentrisitet ble forbigående økt. Mens Nice-modellen tilsynelatende i det minste er delvis i stand til å forklare en ulik sammensetning, har det også blitt foreslått at fargeforskjellen kan reflektere ulikeheter i overflateutviklingen. Resonanser. Når et objekts omløpsperiode er i et nøyaktig forhold med Neptuns – en situasjon kalt en baneresonans – kan den bli låst i en synkronisert bevegelse med Neptun, og på den måten unngå å bli perturbert bort hvis de relative tilpasningene er passende. Hvis for eksempel et objekt er i akkurat den rette typen bane, slik at den går to omløp rundt solen hvor hvert tredje omløp Neptun fullfører, og hvis den når perihelium med Neptun et kvart omløp unna, vil Neptun alltid være i omtrent den samme relative posisjonen som den begynte når det returnerer til perihelium. Dette fordi Neptun vil ha fullført 1½ bane på samme tid. Dette er kjent som en 2:3-resonans (eller 3:2) og tilsvarer en karakteristisk store halvakse på ca. 39,4 AE. Omtrent 200 kjente objekter befinner seg i denne 2:3-resonansen, deriblant Pluto og dens måner, og gruppen er kjent som plutinoer. Mange plutinoer, inkludert Pluto, har baner som krysser banen til Neptuns, selv om baneresonansen betyr at de aldri kan kollidere. Plutinoene har høye baneeksentrisiteter, noe som antyder at de ikke stammer fra det området hvor de er i dag, men at de i stedet ble ble sendt dit på grunn av Neptuns vandring. IAUs retningslinjer sier at alle plutinoer må, akkurat som Pluto, oppkalles etter guddommer fra underverdenen. 1:2-resonansen – de objektene som fullfører et halvt omløp hvor hvert omløp Neptun fullfører – tilsvarer en store halvakse på 47,7 AE og er en tynn populasjon. Objektene ved denne resonansen refereres noen ganger til som twotinoer. Andre resonanser eksisterer også ved 3:4, 3:5, 4:7 og 2:5. Neptun har et antall trojanske objekter som okkuperer lagrange-punktene L4 og L5; gravitasjonelt stabile regioner ligger både foran og bak i Neptuns bane. Neptuntrojanere beskrives ofte å være i en 1:1-resonans med Neptun, og har typisk svært stabile baner. I tillegg er det et relativt fravær av objekter med en store halvakse under 39 AE som tilsynelatende ikke kan forklares av de nåværende resonansene. Den gjeldende aksepterte hypotesen for dette er at når Neptun vandret utover, forflyttet ustabile baneresonanser seg gradvis gjennom denne regionen. Alle objekter i denne regonen ble da fanget opp eller gravitasjonelt kastet ut av den. «Kuiperstup». ser ut til å være en grense hvor få objekter er kjent utenfor. Det er ikke klart om det faktisk er den ytre grensen av det klassiske beltet eller om det bare er begynnelsen på et bredt gap. Objekter har blitt oppdaget ved 2:5-resonansen ved ca. 55 AE, godt utenfor det klassiske beltet, men prediksjoner av et stort antall legemer i klassiske baner mellom disse resonansene har ikke blitt bekreftet gjennom observasjon. Tidligere modeller av Kuiperbeltet hadde antydet at antallet av store objekter ville øke med en faktor på to utenfor 50 AE, så dette plutselige fallet, kjent som «Kuiperstupet», var helt uventet. Årsaken til dette stupet er fremdeles ukjent. Bernstein og Trilling har funnet beviser for at den raske nedgangen i objekter på 100 km eller mer i radius utenfor 50 AE er reell, og at den ikke kommer av observasjonell bias. Mulige forklaringer inkluderer at materialet ved den avstanden er for knapt eller spredt til å akkrere til større objekter, eller at senere prosesser fjernet eller ødela de som ble dannet. Patryk Lykawka ved universitetet i Kobe har hevdet at gravitasjonell tiltrekning fra et usett planetobjekt, kanskje på størrelse med jorden eller Mars, kan være årsaken. Sammensetning. a>. De felles metanabsorbsjonslinjene er uthevet. Studier av Kuiperbeltet siden oppdagelsen har generelt indikert at medlemmene primært består av iser – en blanding av lette hydrokarboner (som metan), ammoniakk og vannis. Dette er en sammensetning de har til felles med kometer. Den lave tettheten som er observert i de kuiperbelteobjektene som har en kjent diameter (mindre enn 1 g/cm-3), samsvarer med en isete sammensetning. Temperaturen i beltet er bare ca. 50 K, så mange sammensetninger som ville vært gasser nærmere solen forblir faste i Kuiperbeltet. På grunn av de små størrelsene og ekstreme avstand fra jorden, er den kjemiske sammensetningen av objektene svært vanskelig å fastslå. Den prinsipielle metoden som astronomer fastslår sammensetninger med er spektroskopi. Når et objekts lys brytes i sammensetningenes farger, dannes et regnbuelignende bilde. Dette bildet kalles spektrum. Ulike substanser absorberer lys ved forskjellige bølgelengder, og når spekteret for et bestemt objekt kommer frem vises mørke linjer (kalt absorpsjonslinjer) der hvor substansen i det har absorbert den bestemte bølgelengden av lys. Hvert grunnstoff eller forbindelse har sin egen unike spektroskopiske signatur, og ved å lese et objekts fulle spektrale «fingeravtrykk» kan astronomer finne ut hva det er laget av. I utgangspunktet var slike analyser av kuiperbelteobjekter umulige, så astronomer var bare i stand til å fastslå de mest grunnleggende fakta om sammensetning, primært fargen. Disse første dataene viste et bedt spekter av farger blant kuiperbelteobjektene, fra nøytralt grå til dyp rødt. Dette antydet at overflatene var sammensatt av et bredt spekter av forbindelser, fra skitne iser til hydrokarboner. Dette mangfoldet var oppsiktsvekkende, siden astronomer hadde forventet at kuiperbelteobjektene ville være jevnt over mørke etter å ha mistet det meste av volatile iser på grunn av effekten av kosmisk stråling. Forskjellige løsninger ble foreslått for dette avviket, inkludert fornyede overflater etter nedslag og uttømming av gasser. Jewitt og Luus spektralanalyser av kjente kuiperbelteobjekter i 2001 fant imidlertid at variasjonen av farger var for ekstrem til at den kunne enkelt forklares med tilfeldige nedslag. Selv om de fleste kuiperbelteobjekter i dag forsatt fremstår uten spektralt særpreg på grunn av mattheten, har det vært en rekke vellykkede forsøk i å fastsette sammensetningene. I 1996 innhentet Robert H. Brown spektroskopiske data for kuiperbelteobjektet 1993 SC. Disse avslørte at overflatesammensetningen var markant lik Plutos, så vel som Neptuns måne Triton, med store mengder av metanis. Vannis har blitt oppdaget i flere kuiperbelteobjekter, deriblant (19308) 1996 TO66, 2000 EB173 og 2000 WR106. I 2004 fastslo Mike Brown og hans kolleger eksistensen av krystallinsk vannis og ammoniakkhydrat på 50000 Quaoar, et av de største kjente kuiperbelteobjektet. Begge disse substansene ville ha blitt ødelagt i løpet av solsystemets tidsalder, noe som antyder at Quaoar nylig har fått ny overflate, enten via indre tektonisk aktivitet eller av meteorittnedslag. Masse og størrelsessfordeling. Til tross for det enorme omfanget er den kollektive massen av Kuiperbeltet relativ lav. Den totale massen estimeres til å være mellom 4 og 10 % av massen til jorden, og noen estimater går så lavt som 3,3 % av jordens masse. I motsetning forutsier modeller av solsystemets dannelse en samlet masse for Kuiperbeltet på 30 jordmasser. De manglende >99 % av massene kan neppe avvises, siden de er nødvendige for akkresjonen av kuiperbelteobjekter større enn 100 km i diameter. Hvis Kuiperbeltet alltid hadde hatt sin nåværende lave tetthet, ville disse store objektene ikke kunne blitt dannet. Videre gjør eksentrisiteten og inklinasjonen til nåværende baner at møtene blir relativt kraftige, noe som fører til en ødeleggelse snarere enn akkresjon. Det virker som om Kuiperbeltets beliggenhet har vært nærmere solen eller at noen mekanismer har spredt den opprinnelige massen. Neptuns nåværende påvirkning er for svak til å forklare en slik massiv «støvsuging» til tross for at Nice-modellen foreslår at det kan ha vært årsaken til massefjerning tidligere. Mens spørsmålet forblir åpent varierer gjetninger fra et scenario med passerende stjerne til sliping av mindre objekter, via kollisjoner, til støv som er tilstrekkelig lite til å bli påvirket av solens stråling. Lyse objekter er sjeldne sammenlignet med den dominante lyssvake populasjonen, akkurat som forventet utifra opprinnelige akkresjonsmodeller, gitt at bare noen av objektene av en gitt størrelse vil ha vokst ytterligere. Forholdet N(D), populasjonen uttrykt som en funksjon av diameteren referert til som stigningstall for lysstyrken har blitt bekreftet av observasjoner. Kurven er omvendt proporsjonal med en viss kraft for diameteren D. Mindre formelt finnes det for eksempel 8 (=23) ganger flere objekter i området 100–200 km enn i området 200–400 km. Med andre ord skal det være ca. (=103) objekter med diametere på 100 km for hvert objekt med diameter på  km. Loven uttrykkes i denne differensialformen snarere enn som et kumulativt kubisk forhold fordi bare den midterste delen av stigningen kan måles; loven må bryte ved mindre størrelser, utover nåværende måling. Størrelsen på kuiperbelteobjektene utledes utifra en antatt albedo, noe som ikke er en sikker antakelse for større objekter. Bare størrelsesklassen er kjent. Siden januar 2010 er det minste oppdagede kuiperbelteobjektet 980 m på tvers. Spredte objekt. Den spredte skiven () er en region med en tynn populasjon av legemer som overlapper Kuiperbeltet, men som strekker seg så langt som 100 AE videre utover. Objekter i den spredte skiven (SDO) ferdes i svært elliptiske baner som vanligvis også er svært inklinerte mot ekliptikken. De fleste modellene av solsystemets dannelse viser at både kuiperbelteobjekter og SDOer først ble dannet i et opprinnelig kometbelte, men at de har blitt sendt i spiral utover på grunn av gravitasjonelle påvirkninger – spesielt Neptuns gravitasjon har påvirket objektene. Noen av objektene ble sendt til stabile baner (kuiperbelteobjektene), mens andre ble sendt til ustabile baner, kjent som den spredte skiven. På grunn av sin ustabile natur antas den spredte skiven å være utgangspunktet for mange av solsystemets kortperiodiske kometer. De dynamiske banene tvinger dem med tidvis inn i det indre solsystemet hvor de først blir kentaurer og så kortperiodiske kometer. Ifølge Minor Planet Center, som offisielt katalogiserer alle transneptunske objekter, er et kuiperbelteobjekt strengt tatt ethvert objekt som går i bane utelukkende innenfor den definerte regionen av Kuiperbeltet, uavhengig av opprinnelse eller sammensetning. Objekter utenfor beltet klassifiseres som SDO. I noen vitenskapelige kretser har imidlertid begrepet «kuiperbelteobjekt» blitt synonymt med enhver isete småplanet med opprinnelse i det ytre solsystemet antatt å ha vært en del av den opprinnelige klassen, selv om banene i løpet av det meste av solsystemets historie har vært utenfor Kuiperbeltet – for eksempel i den spredte skiven. De beskriver ofte objekter i den spredte skiven som «spredte kuiperbelteobjekter»., som er kjent å være mer massiv enn Pluto, refereres ofte til som et kuiperbelteobjekt, men er mer teknisk sett et SDO. En konsensus blant astronomer om den nøyaktige definisjonen av Kuiperbeltet har enda ikke blitt oppnådd, og dette problemet forblir uløst. Kentaurer, som vanligvis ikke anses å være en del av Kuiperbeltet, antas også å være SDOer med den eneste forskjellen at de ble spredt innover snarere enn utover. Minor Planet Center grupperer kentaurer og SDOer sammen som spredte objekter. Triton. I løpet av perioden hvor Neptun vandret utover antas det at planeten fanget et av de større kuiperbelteobjektene og satte det i bane rundt seg selv. Dette objektet var månen Triton som er den eneste store månen i solsystemet med en retrograd bane – det vil si at den går i motsatt retning av Neptuns rotasjon. Dette antyder at Triton, ulikt de store månene til Jupiter og Saturn som antas å ha samlet materialer fra spinnende skiver av materialer rundt de unge moderplanetene, var et komplett legeme som ble innfanget fra det omkringliggende rommet. Gravitasjonell innfanging er ikke en enkel prosess. Det krever noen mekanismer som senker farten på legemet tilstrekkelig til at det kan bli fanget av primærlegemets gravitasjon. Triton kan ha nærmet seg Neptun som del av en binær (mange kuiperbelteobjekter er medlemmer av binærsystemer; se under). Utstøting av det andre binærlegemet av Neptun kunne da forklart innfangingen av Triton. Triton er bare litt større enn Pluto, og spektralanalyser av begge verdenene viser at de i stor grad består av lignende materialer – for eksempel metan og karbonmonoksid. Alt dette peker mot den konklusjonen at Triton en gang var et kuiperbelteobjekt som ble innfanget av Neptun under sin vandring utover. Største Kuiperlegemer. Siden år 2000 har en rekke kuiperbelteobjekter med diameter mellom 500 km, mer enn halvparten av Pluto, blitt oppdaget. 50000 Quaoar, et kuiperbelteobjekt oppdaget i 2002, er over  km på tvers. (opprinnelig med kallenavn «påskehare») og (opprinnelig med kallenavn «nisse») som begge ble annonsert 29. juli 2005, er enda større. Andre objekter som 28978 Ixion (oppdaget i 2001) og 20000 Varuna (oppdaget i 2000) måler grovt  km på tvers. Pluto. Oppdagelsen av disse store kuiperbelteobjektene i lignende baner rundt Pluto førte til at mange konkluderte med at til tross for sin relative størrelse, var ikke Pluto særlig forskjellig fra andre medlemmer av Kuiperbeltet. Ikke bare nærmet disse objektene seg Pluto i størrelse, men mange av dem hadde også satellitter og var av lignende sammensetning (metan og karbonmonoksid har blitt funnet på både Pluto og på de største kuiperbelteobjektene.) Dermed ble Pluto, akkurat som da andre asteroider ble oppdaget, omklassifisert til dvergplanet. Temaet ble satt på spissen ved oppdagelsen av, et objekt i den spredte skiven langt utenfor Kuiperbeltet, som når er kjent å være 27 % mer massiv en Pluto. Som svar ble Den internasjonale astronomiske union (IAU) tvunget til å definere hva en planet er for første gang, og i denne definisjonen ble det medtatt at en planet må ha «ryddet nabolaget rundt sin egen bane.» Siden Pluto delte sin bane med så mange kuiperbelteobjekter ble den ansett for ikke å ryddet sin bane, og den ble derfor omklassifisert fra en planet til et medlem av Kuiperbeltet. Selv om Pluto er det største kjente kuiperbelteobjektet finnes det to kjente større objekter utenfor beltet som sannsynligvis stammer fra Kuiperbeltet. Disse er Eris og neptunmånen Triton, som sannsynligvis er et innfanget kuiperbelteobjekt (se over). Per september 2012 anerkjenner Den internasjonale astronomiske union fem objekter i solsystemet som dvergplaneter. Disse er Ceres og Eris og kuiperbelteobjektene Pluto, og. 90482 Orcus, 28978 Ixion og mange andre kuiperbelteobjekter er imidlertid store nok til å oppnå hydrostatisk likevekt, og de fleste av disse kandidatene vil nok kvalifiseres når man vet mer om dem. Satellitter. Av de fire største transneptunske objektene har tre av dem (Eris, Pluto og Haumea) måner, og to av dem har mer enn én. En høyere prosentandel av de større kuiperbelteobjektene har satellitter enn de mindre objektene i beltet, noe som antyder at ulike mekanismer for dannelse har vært involvert. Det finnes også et høyt antall binærsystemer (to objekter som er tilstrekkelig nær hverandre i masse til at de går i bane «rundt hverandre») i Kuiperbeltet. Det mest kjente eksempelet er Pluto-Charon-systemet, men det er estimert at ca. 11 % av kuiperbelteobjektene befinner seg i binærsystemer. Utforskning. 19. januar 2006 ble det første romfartsoppdraget til å utforske Kuiperbeltet, "New Horizons", skutt opp. Oppdraget, som ledes av Alan Stern ved Southwest Research Institute, vil etter planen ankomme Pluto 14. juli 2015, og hvis omstendighetene tillater det vil det forsette å studere et annet kuiperbelteobjekt. Hvilket er ikke avgjort. Eventuelle kuiperbelteobjekter som velges vil være 40–90 km i diameter og helst hvite eller grå, i kontrast til Plutos rødlige farge. John Spencer, en astronom på "New Horizons"-oppdraget, sier at ingen objekter har blitt valgt ut etter Pluto og Kuiperbeltet siden de avventer data fra Pan-STARRS-prosjektet for å forsikre seg et så bredt utvalg som mulig. Pan-STARRS-prosjektet, som har vært delvis operativt siden mai 2010, vil når det er fullt operativt overvåke hele himmelen med fire 1,4 gigapixel digitalkameraer for å oppdage alle bevegelige objekter, fra jordnære objekter til kuiperbelteobjekter. For å gjøre prosessen med oppdagelser raskere opprettet forskerne bak "New Horizons"-programmet et prosjekt kalt "Ice Hunters", et prosjekt som gjør det mulig for befolkningen å delta i letingen etter mulige kuiperbelteobjekter; prosjektet har senere blitt overført til et annet sted, "Ice Investigators", produsert av CosmoQuest. Andre Kuiperbelter. I løpet av 2006 hadde astronomer avslørt støvlignende skiver antatt å være strukturer som ligner Kuiperbeltet rundt ni andre stjerner enn solen. De synes å falle inn under to kategorier: brede belter, med radier over 50 AE, og smale belter – som vårt eget Kuiperbelte – med radier mellom 20 og 30 AE og relativt markerte grenser. Utover dette har 15–20 % av sollignende stjerner et observert infrarødt overskudd som antas å indikere massive strukturer lignende Kuiperbeltet. De fleste kjente fragmentskiveen rundt andre stjerne er ganske unge, men de to på bildet til høyre – tatt av Hubble-teleskopet i 2006 – er gamle nok (omtrent 300 millioner år) til å ha oppnådd stabilde konfigurasjoner. Det venstre bildet er av et bredt belte sett «ovenfra» og det høyre bilde er av et smalt belte sett fra «kanten». Simuleringer med superdatamaskiner av støv i Kuiperbeltet antyder at beltet kan ha lignet smale ringer i sine yngre dager, lignende de som kan ses rundt yngre stjerner. Supergruppe. Supergruppe er i musikkverden et begrep som beskriver en gruppe som er satt sammen av musikere som allerede er kjent fra andre populære band eller som soloartister. Det er ikke uvanlig at supergrupper etableres på prosjektbasis. Eksempler på norske supergrupper er Gitarkameratene, The National Bank, og Black Diamond Brigade. Internasjonalt kan Cream, Blind Faith, Asia, Crosby, Stills & Nash, Traveling Wilburys og Audioslave nevnes som noen av de mest kjente. Innen jazz og hip hop er gjensidig medvirkning på plater, opptredener og konsept/prosjekt vanligere enn i andre populærmusikkformer. Goodwillprosjekter som Forente Artister («Sammen for livet») kan også sees som en slags supergruppe. Jo Nesbø. Jo Nesbø (født 29. mars 1960 i Oslo) er en norsk musiker og forfatter oppvokst i Molde. Han er utdannet siviløkonom og finansanalytiker fra Norges Handelshøyskole og har arbeidet både som aksjemegler og journalist, i tillegg til å være vokalist og låtskriver i popgruppa Di Derre. Nesbøs yngre bror er Knut Nesbø. Oppvekst. Nesbøs mor var bibliotekar, og han fattet tidlig interesse for litteratur. Til tross for dette gjorde han det ikke særlig bra på skolen, og var fast bestemt på å bli profesjonell fotballspiller for Tottenham Hotspur FC. Da han var 17 år debuterte han på Molde Fotballklubb, skulket skolen og konsentrerte seg om fotballen. Med Bernt Roald som trener vant de mot Os i Norway Cup-finalen 1978 (banens beste og gullstøvel), og på høsten scoret han to viktige mot Rosenborg da de gikk til finalen i junior-NM. Nesbø scoret sammen med Tor Gunnar Hagbø da de vant finalen mot Mjøndalen Idrettsforening med 2-0. Etter en tid røk korsbåndene i begge knærne, og Nesbø ble tvunget til å avslutte fotballkarrieren. Nesbø tok militærtjeneste i Nord-Norge, og brukte all fritid på å ta opp igjen de fag han hadde skulket på videregående skole, og glemte alt om sine tidligere popambisjoner han hadde fått da han spilte i et kjellerband i Nord-Norge, kalt "I De Tusen Hjem", helt til han hørte en ung jazzbassist spille. Dagen etter hadde de to startet bandet Di Derre, ett år senere hadde de begynt å turnere, og to år senere hadde de platekontrakt. Samtidig tviholdt Nesbø på jobben som aksjemegler, og etter et år med jobbing på dagtid og spilling om kvelden hadde han fått nok. Han tok seg permisjon i et halvt år og satte seg på flyet til Australia. Kort tid før hadde en forlagsansatt spurt Nesbø om han ikke kunne tenke seg å skrive bok, så i løpet av den tretti timer lange flyturen til Australia hadde han klekket ut plottet til en roman: "Flaggermusmannen". Et halvt år senere var permisjonen over, og Nesbø returnerte til Oslo med et bokmanus i kofferten. Forfatterskap. Inspirasjonen til Flaggermusmannen fikk han etter å ha reist alene rundt i Australia. Manuset til "Flaggermusmannen" ble sendt til Aschehoug forlag under pseudonym, Kim Erik Lokker, for å forhindre at Nesbøs allerede relativt kjente navn skulle telle med i vurderingen. Forlaget valgte å utgi boka, og høsten 1997 var den i handelen. Boka ble en suksess, og ble blant annet tildelt Rivertonprisen for beste norske kriminalroman, og også Glassnøkkelen for beste skandinaviske kriminalroman. Nesbøs "Rødstrupe" fikk Bokhandlerprisen i 1999. Den engelske oversettelsen "The Redbreast" ble nominert til britiske Crime Writers' Associations The International Dagger 2007, for beste oversatte kriminalroman utgitt i et engelsktalende land i 2006. Nesbøs sjuende roman "Snømannen" solgte i 2007 160 000 eksemplarer allerede første uke etter utgivelsen. Boka var den til da raskest selgende norske roman noensinne. Han har også skrevet en barnebokserie om Doktor Proktor, den første boka i denne serien kom i 2007 med tittelen Doktor Proktors prompepulver. Nesbø har solgt halvannen million bøker i Norge (per 12. september 2008) og er oversatt til nærmere førti språk. I 2009 ble Nesbø publikumsvinneren av Dagbladets krimkåring, med tre av sine bøker på topp. Filmatisering. Jo Nesbø har ytret at han ikke ønsker filmatisering av Harry Hole-bøkene før serien er ferdig, men har fortalt media at han har gått med på filmatisering av "Snømannen". Nesbø godkjente også (i 2010) at det skulle lages en film av "Hodejegerne", med Aksel Hennie i hovedrollen. Bokas rettigheter (og dermed inntekter) er donert til Harry Hole-stiftelsen, som arbeider for å gi barn i utviklingsland grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Filmen hadde premiere 26. august 2011. Bibliografi. Alle kriminalromanene til Jo Nesbø handler om førstebetjent Harry Hole, med unntak av "Hodejegerne", hvor hovedpersonen er Roger Brown. Gitarkameratene. Gitarkameratene er en norsk supergruppe bestående av de fire visesangerne Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen. Sunde, Sivertsen og Nilsen kom tilfeldigvis sammen under en festival i Sarpsborg sommeren 1987. De havnet på samme scene, og etter den vellykkede spontankonserten ble de enige om å gjøre noe mer. De ble enige om å inkludere Eggum, og gruppen ble formelt stiftet i 1988. De gav ut to plater og holdt en rekke konserter frem til 1994. Etter sitt andre album "Typisk norsk", ble de kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 1990 og vant i tillegg klassen visesang for albumet. Gitarkameratene ble gjenforent i 2003, dog kun for å spille inn en sang til albumet "Gull i fra grønne skoger" (Spinner), som er en hyllest til Vidar Sandbeck. 4. januar 2010 informerte Gitarkameratene om atter en gjenforening som i første omgang dreide seg om to konserter i mars samme år. Etterhvert ble konsertplanen utvidet til en turné over store deler av landet. Samtidig ga bandet ut livealbumet "Kanon" med innspillinger fra Grieghallen i Bergen i 2010. For de fire solistene er begrepet "gjenforening" fremmed. Gitarkameratene har hele tiden sagt: "Alltid Gitarkamerat", og i 2012 ga de ut DVD og spilte hele høsten på Dizzie Showteater med nytt program. Følgende inskripsjon står trykt på hver eneste soloplate enkeltmedlemmene har laget etter 1988: «En gang gitarkamerat – alltid gitarkamerat!» Anestesi. Anestesi (fra gresk an- (nektelse) og aisthesis (αίσθησις), "fornemmelse") er betegnelsen på å gjøre hele eller deler av kroppen ufølsom for smerte. Uttrykket brukes også dersom dette skyldes skader eller sykdom. Lokalbedøvelse. Lokalbedøvelse vil si at bare en mindre del av kroppen bedøves, som regel hud eller slimhinner. Denne bedøvelsesformen brukes ofte ved tannbehandling og ved mindre kirurgiske inngrep, som f.eks. å fjerne føflekker. Det brukes som regel sprøyte for å gi lokalbedøvelse i underhuden, men det kan også gis som bedøvende krem før nålestikk eller spray før for eksempel gastroskopi. Regionalbedøvelse. Regionalbedøvelse, også kalt blokk-anestesi, innebærer at en region av kroppen bedøves. Man kan injisere bedøvelsesmidler rundt ryggmargen eller rundt store nerver, slik at man skaper en midlertidig lammelse i hele området nedenfor injeksjonspunktet. Regionalbedøvelse kan brukes i flere sammenhenger, f.eks. ved fødsler og ved operasjoner i nedre deler av kroppen. Denne bedøvelsesformen brukes mest hvis det er ønskelig at pasienten er våken eller hvis det er andre fordeler med regionalbedøvelse. Anestesilegen velger bedøvelsesform i samråd med kirurg og den som skal opereres. Epiduralbedøvelse brukes også sammen med narkose, for å gi smertelindring i dagene etter operasjonen. Dette kan redusere behovet for å gi sterke smertestillende midler som morfin intravenøst eller peroralt. Narkose. Narkose innebærer at hele kroppen bedøves, hjernen inkludert. Pasienten er bevisstløs gjennom hele operasjonen. Denne metoden brukes når det skal opereres på steder hvor lokalbedøvelse er umulig. Et annet formål med narkose er å holde muskulaturen slapp under inngrepet. Barn får nesten alltid narkose, selv for små inngrep. Også voksne med angst legges i narkose, som for eksempel folk med sterk tannlegeskrekk. Narkose brukes også ved elektrosjokkbehandling, for eksempel ved depresjon eller atrieflimmer. Ved en del hjerte- og lungelidelser prøver man å unngå narkose fordi det innebærer en større risiko for komplikasjoner. Ved senil demens kan narkosen gi betydelig forverring av demenstilstanden. Derfor er det grunn til å være tilbakeholdende med operative inngrep på demente pasienter. Anestesi er et område innen anestesiologi. Southern Leyte. Southern Leyte er en filippinsk provins i regionen Eastern Visayas i landsdelen Visayas. Den omfatter den sørlige fjerdeparten av øya Leyte og en rekke omliggende mindre øyer. Den grenser i nord mot provinsen Leyte. Provinshovedstaden er Maasin City. Vest for Southern Leyte ligger øya og provinsen Bohol, og i sør ligger Mindanao. En hovedvei fra Luzon til Mindanao går gjennom provinsen; fra Liloan er det fergeforbindelse til Surigao City i provinsen Surigao del Norte på Mindanao. Leyte var lenge én provins. Fordi det var vanskelig å administrere hele øya fra provinshovedstaden Tacloban, ble Southern Leyte utskilt som egen provins den 22. mai 1959. Politisk inndeling. Southern Leyte er delt i 1 "city" (bykommune) og 18 "municipalities" (landkommuner). Historie. Da Ferdinand Magellan fikk landkjenning i 1521 etter å ha krysset Stillehavet, var det foran en øy tilhørende den nåværende provinsen Southern Leyte. Det skjedde den søndagen da man under den katolske gudstjenesteliturgien leste evangeliet om Lasarus og den rike mann; Magellan gav derfor navnet "Lasaristøyene" til øygruppen han oppdaget. Navnet slo ikke gjennom. Sjøfareren Ruy Lopez de Villalobos oppkalte i 1543 øya Leyte etter den spanske tronfølger Filipp II (konge 1556–1598), og dette navnet ble senere overført på hele øygruppen: "Las Islas Felipinas". I sør ligger øya Limasawa. Det var her Ferdinand Magellan gikk i land langfredag den 29. mars 1521 og inngikk en blodspakt med den lokale Rajah Kolambu. Påskeaften feiret ekspedisjonen katolsk messe på øya – den første i Filippinenes historie. Øya er idag overveiende ikke-katolsk; de fleste innbyggerne tilhører Iglesia Filipina Independiente. Det var først i mars 1993, over 450 år senere, at en katolsk menighet ble etablert på øya. Under den annen verdenskrig fant verdenshistoriens største sjøslag, "Slaget i Leytebukta", sted øst for Southern Leyte 23.-26. oktober 1944. Leirras i San Francisco 2003. I desember 2003 krevde et jordskred ca 200 menneskeliv i kommunen San Francisco på øya Panaon. Leirras in Saint Bernard 2006. Et leirras den 17. februar 2006 rammet landsbyen "barangay" Guinsaugon i fjellene i kommunen Saint Bernard, og tok hundrevis av liv. Leirraset skyldes en kombinasjon av snauhogst, uvanlig kraftig nedbør og et lite jordskjelv. Landsbyen hadde omkring 2.500 innbyggere før jordraset, men en del av av dem hadde evakuert. Noen steder var leirlaget 10 meter tykt etter katastrofen. Hovedserien. Hovedserien er et begrep i astronomien som betegner stjerner som fusjonerer hydrogen til helium. Ca. 90 % av alle kjente stjerner ligger på hovedserien, og dette er den mest stabile og lengste fasen i en stjernes livssyklus. Den tegnes gjerne inn som et diagonalt bånd i Hertzsprung-Russel-diagrammer. Solen er en typisk hovedseriestjerne som har omtrent 4,5 milliarder år igjen på hovedserien. Jo større en stjerne er, jo kortere tid vil den tilbringe på hovedserien. En stor stjerne fusjonerer hydrogen til helium mye mer effektivt enn en liten stjerne, og bruker opp hydrogenet i kjernen på noen titalls millioner år. Mindre stjerner kan være på hovedserien i flere milliarder år, slik som Solen. Stjerner med masse opptil ca. 6 solmasser ender opp som hvite dverger. Når kjernereaksjonene avtar og til slutt stopper, vil gravitasjonen presse stjernen mer og mer sammen. Røde dverger har mellom 10 og 50 prosent av massen til Sola og er tilsvarende mindre i diameter. Problemet med å observere røde dverger er at de er så svake. Ruy López de Villalobos. Ruy López de Villalobos (født ca. 1500 i Toledo, Spania – død 1544 i Amboina, Molukkene), spansk sjøfarer og oppdagelsesreisende. Man vet lite om Ruy López de Villalobos før vi hører at han i Mexico hadde ry på seg som en dyktig navigatør (1540). Visekongen, Antonio de Mendoza, gav ham i oppdrag å oppdage og utforske "Krydderøyene", som portugiserne ennå ikke hadde okkupert. Han seilte med fire skip fra Navidad nær Acapulco i 1542, oppdaget øygruppene "Marshalløyene", "Carolinene" og "Palau" (Pelew), og fikk øye på en stor øy han kalte "Caesarea Caroli", og som kan ha vært Luzon i de filippinske øyer. Han kom også forbi øya Samar (eller det kan ha vært Leyte), som han kalte Filipps øy, etter den spanske tronfølger Filipp. Senere ble dette navnet overført på hele øygruppen. Deretter fant han en øy som han kalte Antonio eller Saragan (muligens Mindanao), og etablerte en koloni der, til tross for de fastboendes motstand. Ettersom det ble knapt med forsyninger og ammunisjon beordret han tre skip tilbake til Mexico. Men de led skibbrudd allerede før de hadde forlatt synsranden. Sulten drev dam da til å oppgi kolonien og begi seg til Amboina, der portugiserne nå var på plass og kastet dem i fengsel. Der døde Lopez de Villalobos etter kort tid. En av fangene, losen Guido de Labezares, klarte å flykte og vendte tilbake til Mexico. Han var senere med på Legazpi-ekspedisjonen til Filippinene og ble en av Filippinenes første generalguvernører. At noen av de øyene López de Villalobos oppdaget i virkeligheten tilhørte Hawaii-gruppen, er kanskje ikke sannsynlig, men kan heller ikke utelukkes. Lopez de Villalobos, Ruy Lopez de Villalobos, Ruy Anestesiologi. Anestesiologi er den medisinske spesialitet som beskjeftiger seg med områdene anestesi (bedøvelse), intensivmedisin, smertebehandling og akuttmedisin. En lege som driver med anestesiologi kan være anestesiolog (spesialist i anestesiologi) og kalles vanligvis anestesilege. Faget anestesiologi i Norge og Skandinavia skiller seg endel fra det som kalles anestesiologi i mange andre land, siden skandinaviske anestesiologer i tillegg til å være eksperter innen anestesi også er eksperter i avansert smertebehandling, intensivbehandling og akuttmedisin (sistnevnte er i andre land en egen spesialitet). Mål (enhet). Mål er en gammel enhet for måling av areal. Eldre definisjoner. I tidligere tider var et norsk mål lik ¼ tønneland eller 10 000 kvadratfot, tilsvarende ca. 984,34 m² (basert på en fot som var 31,375 cm lang, definert i lov av 1824). Foten har imidlertid variert i størrelse gjennom tiden, så et mål har variert tilsvarende. Målet ble videre inndelt i 100 roder. Moderne definisjon. Da metersystemet ble innført i Norge fortsatte mange likevel å bruke mål som en størrelse som beskriver areal. I dagligtale blir derfor den dag i dag begrepet mål ofte feilaktig benyttet synonymt med dekar, eller tilsvarende 1 000 kvadratmeter. Mål brukes særlig til å angi tomtestørrelser, mest av historiske årsaker. Luton. Luton er en by i England, omkring 50 km nord for London. Den er en del av regionen Øst-England, og er en enhetlig myndighet og dermed også et distrikt. Dermed tilhører den ikke et administrativt grevskap, men den ligger i det seremonielle grevskapet Bedfordshire. Historie. De tidligste spor av mennesker i området er fra den eldre steinalder. Det fantes romerske byer i nærheten, Durocobrivis og Verulamium, men ingen nøyaktig på samme sted som Luton. Man daterer normalt grunnleggelsen til det 6. århundre, da en saksisk utpost ble grunnlagt ved elven Lea. Den fikk navnet "Lea tun", som har blitt forvansket til dagens navn. I Domesday Book står den oppført som "Loitone", med et befolkningstall på 700. Den hadde et marked som ble brukt av nærliggende landsbyer. Byen vokste jevnt, og i det 14. århundre hadde den to markedsfestivaler hvert år. I det 16. århundre begynte man å produsere murstein i Luton, noe som flyttet fokus fra landbruk til industri. I det 17. århundre begynte en storstilt produksjon av hatter, og i 18. århundre var produksjonen av stråhatter den eneste store industri i byen. I dag er det bare mindre produksjon av hatter igjen. I det 19. århundre vokste byen kraftig. I 1801 var befolkningstallet 3 000; i 1850 var det 10 000 og i 1901 nesten 39 000. Det første rådhuset ble innviet i 1847. Byen ble koblet til jernbanenettet i 1858, og fikk et komplett vann- og kloakksystem mot slutten av 1860-årene. Luton ble egen valgkrets ("borough") i 1876. Hatteindustrien fikk motgang i det 20. århundre, men ble erstattet av nyere industri. Vauxhall Motors åpnet en bilfrabrikk i 1905, og senere åpnet Electrolux en produksjonsbedrift for hvitevarer. Byen fikk et trikkenett i 1908, men dette ble nedlagt allerede i 1932 og erstattet med busser. Den første kinoen ble åpnet i 1909. I 1914 hadde Luton kommet opp i 50 000 innbyggere. Rådhuset ble brent ned av veteraner fra første verdenskrig som var misfornøyde med å vende tilbake til arbeidsløshet. Det ble ikke bygget opp igjen før i 1936. I 1938 åpnet Luton lufthavn. Under andre verdenskrig ble byen sterkt skadet av tysk bombing, men bare 107 mennesker omkom. Etter krigen ble byen renovert, og flere store boligområder sprang opp. Fra 1960-tallet økte trafikken til og fra flyplassen betraktelig. Flere flyselskaper begynte å bruke den fordi den var billigere enn London-flyplassene. Vauxhall annonserte i 2000 at de skulle legge ned sin fabrikk, som på det meste hadde hatt 35 000 ansatte. Den ble stengt i mars 2002. Svært mange av innbyggerne pendler nå til London. I løpet av de siste 20 årene har Luton vært arnested for omfattende demografiske endringer. Dette omhandler først og fremst ikke-vestlig innvandring og av islamsk karakter. Den demografiske oversikten for år 2001 viste at 14,6 % av Lutons innbyggere regnet seg som muslimer, ca. 26 000 mennesker. Byen falt derfor under kategorien "byer med mer enn 10% muslimsk befolkning". Som en følge av dette har Luton en mangfoldig etnisk blanding, med en betydelig befolkning av asiatisk og arabisk avstamning. Kommunikasjon. I 1990 ble lufthavnen omdøpt til "London Luton lufthavn". Luton og Stansted er de lufthavner som brukes av de fleste billigselskaper som flyr til London. Det er gode togforbindelser med London, Derby, Manchester, Leicester, Nottingham og andre byer. Kultur og utdanning. Fotballklubben Luton Town FC ble grunnlagt i 1885. Den kalles «"The Hatters"», etter stråhattproduksjonen som byen var så kjent for. Universitetet i Luton ligger i sentrum. Claude Monet. Oscar-Claude Monet (født som Oscar Claude Monet den 14. november 1840 i Paris, Frankrike – død 5. desember 1926) var en fransk impresjonistisk maler. Som femåring flyttet Claude med sin familie til Le Havre, hvor han senere begynte på tegneskole. Claude Monet hadde i utgangspunktet tenkt å bli tegner, men da han var atten år ble han overtalt til å begynne å male av maleren Eugene Boudin. Monet reiste til Paris og begynte å studere malerkunst der. Monet begynte som landskapsmaler. Mens han malte bildene sine stod han alltid ute: Han mente bildene måtte gjøres ferdig på stedet. På grunn av fargen og den stadige lysforandringen i naturen, mente Monet at han måtte jobbe raskt med bildene. Han hadde for dårlig tid til å blande sammen fargene, så han la fargene rett på lerretet med lette strøk. Kunstretningen Claude Monet var med på å utvikle er den som kalles impresjonismen. Ordet stammer fra det franske «Impression» som betyr «inntrykk». Disse malerne var ikke så opptatt av motivet som av inntrykkene de fikk av naturen. Monet sa engang at han ønsket at han ble født blind og så fikk synet tilbake, da kunne han begynne å male uten å vite hva han malte. Monet malte ofte flere bilder av samme motivet, men med forskjellige farger og lyssetting. Vinteren 1895 oppholdt han seg i Sandvika i Bærum og malte en rekke bilder med lokale motiver. Det mest kjent er gamle Løkke bro i Sandvika. Maleriet ble hjemkjøpt på 1990-tallet da det var lagt ut for salg. Kjøpet ble finansiert av Den norske Arbeidsgiverforening, nå NHO. Maleriet befinner seg i Nasjonalgalleriets samlinger. Et annet kjent bilde med lokalt motiv er Kolsåstoppen. I juni 1861 sluttet Monet seg til det første regimentet av det afrikanske lett kavaleriet som var utstasjonert i Algerie, Der skulle han etter planen være utstasjonert i en periode på 7 år. Men bare to år senere ble han hardt rammet av tyfoidfeber. Hans tante, Marie-Jeanne Lecadre, intervenerte ham for å få ham ut av hæren dersom han gikk med på å fullføre et kunst-kurs ved en kjent kunstskole. Etter utbruddet av den fransk-prøyssiske krig i juli 1870 søkte Monet tilflukt i England i september dette året. Mens han var der studerte han maleriene til kjente kunstnere som John Constable og William Turner Joseph Mallord. I mai 1871 forlot han London for å flytte til Zaandam, i Nederland, hvor han gjorde tjuefem malerier og det nederlandske politiet mistenkte ham for å drive revolusjonære aktiviteter mot staten. I oktober eller november 1871, vendte han tilbake til Frankrike. Monet levde fra desember 1871 til 1878 i Argenteuil, en landsby på høyre bredd av Seinen nær Paris. I 1874 kom han tilbake til Holland. Monet og Camille Doncieux hadde giftet seg rett før krigen, den 28. juni 1870. og etter deres ekskursjon til London og Zaandam, hadde de flyttet til Argenteuil, i desember 1871. Det var på denne tiden at Monet malte ulike arbeider av det moderne liv. Camille ble syk i 1876. De hadde en sønn sammen, Michel, som ble født den 17. mars 1878. Den 5. september 1879, døde Camille Monet av tuberkulose i en alder av 32 år, Monet malte henne da hun lå på dødsleiet. Claude Monet døde 5. desember 1926 i Giverny, 86 år gammel. Han ligger gravlagt i Giverny. Claude Monets allé i Sandvika er oppkalt etter ham. Det bildet som gav denne kunstner-gruppen navnet impresjonister, er Monets kjente bilde: «Impresjon av soloppgang». Monet malte ofte serier med bilder av det samme motivet, malt på forskjellige tider av dagen eller på forskjellige årstider. På denne måten fikk han vist hvordan et motiv skifter karakter avhengig av lys og farge. Katedralbildene er eksempler på en slik serie. Eksterne lenker. Monet, Claude Monet, Claude Monet, Claude Jawaharlal Nehru. Jawaharlal Nehru (जवाहरलाल नेहरू) (født 14. november 1889, død 27. mai 1964), var leder for den sosialistiske fløyen i Det indiske kongresspartiet under og etter Indias frigjøringskamp. Han ble landets første statsminister den 15. august 1947, og hadde dette embetet til sin død. Nehru var bror til politikeren og diplomaten Vijaya Lakshmi Pandit. 1889–1918. Jawaharlal Nehru var sønn av en fremtredende leder i Kongresspartet, Motilal Nehru, og familien tilhørte den høyeste indiske kasten, brahminene. Han fikk sin utdanning ved Harrow School og University of Cambridge, og vendte deretter hjem til India for å praktisere jus. Under oppholdet i England hadde han kommet i kontakt med sosialistisk ideologi, og tok med seg en moderat form av dette da han gikk inn i politikken. I 1916 giftet han seg med Kamala Kaul. 1918–1937. Paret fikk datteren Indira Priyadarshini i 1919. Politisk knyttet Nehru seg til Mahatma Gandhi. I 1929 ble han president for Kongresspartiet for første gang. Han ble arrestert flere ganger av britene, og tilbrakte store deler av disse årene i fengsel. I fangenskap skrev han verdens historie i brevform til sin 13 år gamle datter Indira. Han mistet både sin far og sin kone i denne perioden. 1937–1947. I 1942 ble han fengslet for sin rolle i Oppgi India-kampanjen ("Quit India"). Han ble sluppet ut etter 32 måneder. I juli 1946 dannet han Indias første regjering, i en situasjon hvor den All-indiske muslimske ligas opposisjon økte. Ligaens kamp for en egen stat førte til dannelsen av et selvstendig Pakistan i 1947. Da den første statsministeren skulle utpeker sto det mellom Nehru og Sardar Patel, en annen av Gandhis disipler. Ni av de femten provinsrådene stemte på Patel, men på Gandhis oppfordring trakk Patel seg. I 1939 ble Nehru valgt til president i All-India States' Peoples' Conference, en politisk organisasjon for representanter fra de mange fyrstestatene i India. 1947–1964. Nehru satt som Indias statsminister i atten sammenhengende år, inntil sin død. Økonomisk politikk. Han var fascinert av Sovjetunionens 5-årsplaner, og prøvde å innføre det samme i India. Samtidig ønsket han ikke å gi slipp på kapitalismen, men ville ha en «demokratisk sosialisme» som kombinerte sosialisme og kapitalisme. For å oppnå dette sørget han for at staten hadde en rolle i flest mulig prosjekter, samtidig som han forsøkte å sørge for at den økonomiske vekst som fulgte ble jevnt fordelt. Hans økonomiske politikk blir ofte blandet sammen med datterens. Som statsminister var Indira Gandhi lenger ut på den politiske venstresiden enn sin far. Nehrus politikk ble utformet på en tid da det ikke var noen nevneverdige overføringer av kapital og teknologi fra andre land, og han måtte derfor tilpasse seg til dette. Mye av kritikken som rettes mot ham er basert på dagens kapitalstrømninger, og er derfor ofte urettferdig. Offentlig administrasjon. Nehru hadde en viktig rolle i oppbygningen av Indias offentlige administrasjon. Rettsvesenet ble raskt kjent for å være ansvarlig og rettferdig, en tilstand som ifølge mange ikke var vedvarende. Han la grunnlaget for Indias utdanningsprogram, atomprogrammet, romprogrammet, en enorm utbygging av jernbanenettet og en stor farmasøytisk industri. Utenrikspolitikk. Nehru har, spesielt etter sin død, blitt kritisert mye av indiske nasjonalister. De mener at han var for svak og tilbakeholden overfor Pakistan og Kina. Både nederlaget i krigen mot Kina i oktober 1962 og problemene med grensetrekkingen med Pakistan blir trukket fram som ankepunkter mot ham. Han døde mens kritikken etter krigen mot Kina var på sitt høyeste, og var derfor en fallende stjerne da han gikk bort. Hovedfilosofien i hans utenrikspolitikk var at han ikke ønsket at India skulle knytte seg til øst- eller vestblokkene. Han ble derfor grunnlegger og leder av Den alliansefrie bevegelsen. Overfor Pakistan sto han på at India skulle ha kontrollen over Kashmir, en konflikt som fortsatt pågår. Dette resulterte i første Kashmirkrig (1947–1949). Under den kalde krigen appellerte Nehru, den 27. november 1964, til Amerikas forente stater og Sovjetunionen om å avsluttet atomprøvesprengningene, og å begynne nedrustningen av kjernefysiske våpen. Innenrikspolitikk. Nehru ga uttrykk for at han ikke var en tilhenger av de væpnede styrker, men hans innenriksminister, Sardar Patel, brukte den indiske hæren til å sikre Hyderabad i september 1948 og senere det portugisisk-styrte Goa i desember 1961. Utmerkelser. Nehru ble i 2005 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Referanser. Nehru, Jawaharlal Nehru, Jawaharlal Nehru, Jawaharlal ToppVolley Norge. ToppVolley Norge er et prosjekt som går ut på å utvikle unge volleyballtalenter til å bli enda bedre. På skolen i Suldal får de utdanning ved Sauda videregående skole og trening i moderne anlegg og med internasjonale trenere. ToppVolley Norge er et partnerskap mellom Rogaland Fylkeskommune (ved Sauda videregående skole), Norges Volleyballforbund (NVBF), Suldal kommune og Statkraft. Sportslig er TVN base for NVBF sin juniorlandslagssatsing. Elevene kommer fra hele Norge. På Sand bor de på internat drevet av Rygjatun. Linear B. Linear B er en skrift som ble brukt til å skrive det språket som i dag kalles mykensk, en tidlig form av gresk. Det er dels en stavelsesskrift og dels en logografisk skrift; alle, eller i det minste de fleste, stavelsene i språket er representert ved et tegn, men man hadde også egne tegn for en del ofte brukte ord. Omkring 200 tegn er kjent. Skriften er for det meste bevart på leirtavler fra 14. og 13. århundre f.Kr. De tavlene som første ble kjent ble funnet av Arthur Evans i Knossos på Kreta omkring 1900. Evans klarte selv ikke å tyde skriften, men mente at det ikke dreide seg om gresk. Denne oppfatningen ble rådende inntil Michael Ventris 1951–1953 la fram overbevisende argumenter for at det var en tidlig form for gresk som var skrevet ned. En eldre skriftform, Linear A, er ikke tydet, og man er usikre på om det dreier seg om samme språk. PU-RO i-je-re-ja do-e-ra e-ne-ka ku-ru-so-jo i-je-ro-jo, etterfulgt av bildesymbolet for «kvinne» pluss tallordet 14. PY-LO(S) iereias doulae eneka chrusoio ieroio (kvinner 14) = «I Pylos: Hieroduler (= tempelslavinner) til prestinnene (i bytte for) hellig gull: 14 kvinner.» I Unicode er Linear B represent i området 10000–1007F for stavelsestegn og 10080-100FF for logogrammer. Skriftsystemet. Linear B har grovt regnet 200 tegn, delt inn i stavelsestegn med fonetiske verdier og stenografisk ordbilde. Presidentvalg (USA). Presidentvalg i USA avgjør hvem som blir republikkens president og visepresident. Presidentvalg holdes hvert fjerde år på tirsdagen etter den første mandagen i november. Opprinnelig var presidenten den som fikk flest valgmannsstemmer i valget, mens visepresidenten var den som fikk nest flest stemmer. Dette ble endret ved 12. grunnlovstillegg i 1804, ettersom erfaring viste at for to motstandere i en valgkamp var det vanskelig å samarbeide. Presidenten kan siden 22. grunnlovstillegg av 1951 kun gjenvelges én gang. Den samme grunnlovsendringen sier at dersom man overtar presidentembetet fordi den folkevalgte presidenten faller fra, regnes denne terminen som overtagerens første termin, hvis det gjenstår to år eller mer. Presidentvalget er et indirekte valg. I hver delstat samt Washington, DC, kan registrerte velgere stemme på president- og visepresidentkandidat. Når velgerne stemmer på president- og visepresidentkandidat stemmer velgerne egentlig på en gruppe av valgmenn som er pekt ut på forhånd. Det er 538 valgmannsstemmer tilgjengelig i hvert presidentvalg. Kandidatene må derfor motta minst 270 valgmannsstemmer for å bli president og visepresident. De enkelte valgmenn utgjør valgmannskollegiet og det er denne forsamlingen som velger USAs president. Hver delstat har et antall valgmenn som tilsvarer dens representasjon av representanter (totalt 435) og senatorer (totalt 100) i Kongressen. I tillegg har Washington D.C. tre valgmenn (siden Washington D.C. ikke har representasjon i Kongressen). I 48 delstater får vinneren av folkestemmene alle valgmennene fra denne staten. I Maine og Nebraska fordeles valgmannsstemmene etter kongressdistriktene. Den presidentkandidaten som får flest stemmer i et kongressdistrikt får en valgmann. Den presidentkandidaten som får flest stemmer i hele delstaten får de to siste valgmennene. De delstatene som har flest valgmenn er California med 55, Texas med 38 og New York og Florida med 29 hver. Nomineringsprosess. For å bli sitt partis kandidat må man få flest stemmer under partiets konvensjon. Delegatene velges til konvensjonen hovedsakelig gjennom primærvalg og såkalte caucus. Det første gruppevalgsmøtet holdes i Iowa i starten av januar, mens det første primærvalget holdes i New Hampshire uken etter. For Demokratenes del er en femtedel av delegatene ved konvensjonen ikke valgte. Disse bestemmer selv hvilken kandidat de vil stemme på, og kalles superdelegater. Guildford. Guildford er en by i Surrey, England, og administrativt senter for regionen Sørøst-England. Den var tidligere også administrativt senter for grevskapet Surrey, men dette ble flyttet til Kingston. Historie. Byens historie går tilbake til angelsaksisk tid. Navnet kommer antagelig fra et sanddekket – gyllent – overgangssted i elven Wey. Alfred Atheling, sønn av kong Ethelred II, hadde bodd i Normandie under den danske invasjonen av England. Omkring 1040, noen år etter Knut den stores død, kom han tilbake til England. Han møtte jarlen Godwin av Wessex i Guildford, og ble overlatt til kongen, som blindet og lemlestet ham; Alfred døde kort tid etter mishandlingen. I det 12. århundre reiste normannerne et slott, i det som var utkanten av Windsor Castles jaktmarker. Det ble flere ganger besøkt av kongene Johan og Henrik III. Bare selve tårnet er bevart, og ble restaurert i 2004. Fra 14. til 18. århundre hadde byen store inntekter fra handel med ull. I 1927 ble Guildford et anglikansk bispesete. Guildfordkatedralen ble vigslet i 1961. Den 5. oktober 1974 eksploderte bomber plassert av medlemmer av Den provisoriske irske republikanske armé på to puber i Guildford. Pubene var utpekt som mål fordi soldater ofte gikk dit; fem sivile ble drept. Fire mistenkte ble arrestert, og ble kjent som Guildford Four. De ble idømt lange fengselsstraffer, men etter en lang juridisk drakamp ble de løslatt i 1989 da dommene ble forkastet. I 2002 forsøkte Guildford å få full bystatus ("city"), men dette ble avslått og byen er fortsatt en "town". Richard Fox. Richard Fox (eller Richard Foxe) (født 1448 på Pullock's Manor, Ropsley, Lincolnshire, England – død 5. oktober 1528 på Wolvesey Palace, Winchester, Hampshire), engelsk statsmann, katolsk biskop av Exeter, av Bath & Wells, av Durham og til slutt av Winchester. Richard var sønn av en Thomas Fox og hans hustru Helena. Mens han studerte i Paris ble han engasjert til tjeneste for jarlen av Richmond (den senere kong Henrik VII av England), som da var søkte hjelp hos den franske krone. Da han ble konge av England utnevnte Henrik VII Fox til "Lord Privy Seal" og ble sendt på en rekke oppdrag. Han var en av kongens mest betrodde medarbeidere, Den 2. april 1487 ble han utnevnt til biskop av Exeter og bispeviet seks dager etter, muligens i Norwich Etterhvert ble han forflyttet og forfremmet til bispedømmene Bath & Wells (den 8. februar 1592), Durham (1594) til slutt til Winchester (den 1. oktober 1501), Englands rikeste bispedømme. Kongen tilbød ham senere utnevnelse til erkebiskop av Canterbury, men han avslo. Hans tjenester ble søkt i de aller fleste offentlige transaksjoner på den tid, og ble bl.a. valgt av kongen til gudfar til hans sønn, den senere kong Henrik VIII av England. Det var biskop Fox som i 1501 sluttførte ekteskapsforhandlingene som førte til forlovelsen mellom den engelske tronfølger prins Arthur og den spanske prinsesse Katarina av Aragon og mellom kong Henrik VIIs yngste datter Maria med den senere keiser Karl V. Det var biskop Fox som introduserte Wolsey for kongehuset, og med kongens bruk av den ambisiøse Wolseys tjenester, særlig fra 1511, begynte biskop Fox' innflytelse raskt å avta. Den fremtidige kardinal Wolsey ble i 1516 benyttet av Henrik VII som utsending til keiser Maximilian I. Som takk ble han belønnet med dekanatet Lincoln, og senere fulgte flere æresbevisninger. Richard Fox var helt og holdent motstander av Wolseys utenrikspolitikk, og gav i 1516 fra seg det kongelige segl. Fra nå skulle han konsentrere seg fullt ut om sine (ofte forsømte) kirkelige forpliktelser som biskop, både som sjelesørger og administrator. Richard Fox grunnla "Corpus Christi College" i Oxford i 1515–16 i samarbeid med biskop Hugh Oldham av Exeter, som – sies det – advarte Fox at de munkene som han opprinnelig hadde tenkt å testamentere sitt jordiske gods til, allerede hadde mer eiendom en det de etter loven hadde rett til å besitte. Richard Fox gjorde blant annet en stor innsats for å forskjønne sin domkirke, katedralen i Winchester. Wolsey gjorde stadig vekk sitt for å sette Henrik VIII opp mot Fox, og higet etter å overta hans bispedømme Winchester. Biskop Fox var blind for en tid før sin død den 5. oktober 1528 i Winchester. Ely. Ely er en liten by i Cambridgeshire, England. Befolkningstallet var i 2001 15 102. Den er hovedby i den tradisjonelle regionen Isle of Ely. Byen ble grunnlagt i 673 av St Ethelreda, datter av kong Anna. Den ble bygget opp omkring et kloster nord for landsbyen Cratendune på Elyøya, som ligger i elven Great Ouse. Byen var en viktig havn for elvetrafikken inntil 18. århundre. Klosteret ble ødelagt av danske vikinger i 870, og ble ikke bygget opp igjen før et århundre senere. Ely var et av de siste steder i England som gjorde motstand mot Vilhelm Erobreren, og kapitulerte ikke før i 1071. Elykatedralen ble påbegynt av Vilhelm i 1083, og fullført i 1351. Ely bispedømme ble etablert etter at katedralen var påbegynt, i 1109. Ved reformasjonen ble det et anglikansk bispedømme, som i 1995 hadde ansvar for 610 000 medlemmer av kirken. I 1381 tok byen del i Bondeopprøret. Oliver Cromwell bodde i Ely i flere år, etter at han arvet stillingen som skatteinnkrever i 1636. Ørken. Ørken er en betegnelse på landområder som over tid har svært lite nedbør, og som derfor har svært tørt klima samt begrenset grunnlag for plantevekst og dyreliv. Verdens største ørkener er Sahara, Gobi og Kalahari, avhengig av hva som defineres som «ørken». Dersom man benytter definisjonen som kun er avhengi av medbørsmengde vil også polene defineres som ørkenområder, og disse dekker begge et større område enn Sahara. Ørkenklima. Ørkener kan defineres som områder som mottar en årlig nedbør på mindre enn 250 mm, eller som områder hvor mer vann fordamper enn det som faller som nedbør. I Köppens klimaklassifiseringssystem er ørkener klassifisert som "BWh" (varm ørken) eller "BWk" (temperert ørken). I Thornthwaites klimaklassifiseringssystem blir ørkener klassifisert som tørre megatermiske klimaer. Ørkentyper. De fleste ørkenene ligger rundt vendesirklene, der høytrykkene dominerer. Man skiller mellom kalde og varme ørkener. De kalde finnes i de indre kontinentene i tempererte strøk. Varme ørkener finner vi i tropiske og subtropiske strøk. Det finnes flere ørkenkategorier; steinørken, sandørken, klippeørken og grusørken. I tillegg finnes det også saltørkener, der hvor fordampningen er så stor at overflaten dekkes av salt. Det at noen ørkener vokser, eller utvider seg, er mange steder blitt et stort problem ettersom jorden da ikke lenger er dyrkbar og husdyrene ikke har beite. For å motarbeide dette graver man blant annet vannkanaler og planter trær. Ørkenspredning er trolig forårsaket av klimatiske og menneskelige påvirkninger. Folk som stadig flytter rundt i ørkenene for å la kyrne få beite, kalles nomader. Geografi. Ørken dekker opp til én tredjedel av jordens landoverflate. De har vanligvis store temperatursvingninger basert på tid på døgnet og året, med høye dagtidstemperaturer (på sommeren opp til 45 °C), og lave nattestidstemperaturer (på vinteren ned til -10 °C) på grunn av ekstremt lav luftfuktighet. Vann fanger infrarød stråling fra både sola og bakken, og tørr ørkenluft er ute av stand til å blokkere sollys iløpet av dagen eller holde på varmen iløpet av natten. Derfor når det meste av solas hete bakken om dagen. Så fort sola går ned kjøles ørkenen fort ned ved å stråle varmen ut i rommet. Urbane områder i ørkener mangler store (mer enn 14 °C) daglige temperatursvingninger, delvis på grunn av urban varmeøy-effekten. Steinete terreng er typisk og gir lite jordsmonn og vegetasjon. Snøoverflaten ved Dome C Station på Antarktika representerer hvordan det meste av av kontinentets overflate ser ut. Geologi. I jordhistorien finnes flere perioder med varmt og tørt klima. Spesielt fra triastiden er bergartene rødlige til rødbrune på grunn av ørkenklimaet på den tiden. Flora. Ørkener har et rykte på seg for å være tilnærmet uten liv, men i virkeligheten har ørkener ofte høyt biologisk mangfold. Ørkenplanter kan deles i to grupper: de som er avhengige av at det av og til forekommer regnskyll og de som er knyttet til grunnvannet. Mange av regnplantene er meget kortlevde. De spirer etter regnet, vokser opp, blomstrer, setter frø og visner, alt i løpet av få uker. Etter dette kan frøene kanskje ligge i flere år før det neste regnet inntreffer. Andre urter har underjordiske organer som etter regn skyter blader og blomster opp og som etter frømodningen visner. Mange busker har kun blader få uker etter regn, men står ellers bladløse. Flere planter er knyttet til grunnvannet, idet røttene i den løse jorda kan nå ned til vannførende lag. Andre igjen kjennetegnes av meget lange røtter som kan absorbere vann fra større områder. Om dagen vil det (de fleste steder) komme mer energi inn fra solen enn det stråles ut igjen. Om natten er det omvendt. Det betyr at temperaturen vil stige om dagen og falle om natten. Vann kan inneholde mye energi (det har en høy varmekapasitet), så hvis det er mye vann i et område vil temperaturforskjellen mellom natt og dag være mindre. Videre er det en stor energiforskjell mellom vann i væske- og dampfasen, så hvis vannet kan fordampe om dagen vil det kunne overta mye av den overskytende energien og således minske temperaturforskjellen ytterligere. Denne energien vil kunne frigjøres igjen hvis vannet om natten fortettes som dugg. I en ørken er nedbøren typisk mindre enn den potensielle fordampningen og det betyr at der ikke vil være vann nok til å begrense temperatursvingningene, og det heller ikke vil være vann nok til en effektiv fotosyntese. Planter tar opp CO2 fra luften til fotosyntese gjennom åpninger som kalles spalteåpninger (stomata). Når vanntapet gjennom spalteåpningene blir for stort, lukkes de, og fotosyntesen stopper. Blant ørkenens plantevekster er kaktus nok den best kjente. En kaktus tar opp CO2 gjennom spalteåpningene om natten og holder disse lukket om dagen. Det reduserer væskebehovet drastisk, og gjør det mulig for kaktus å vokse i ørkenområder. Det finners også andre planter som er tilpasset et liv i områder med lite vanntilførsel. Disse er på forskjellig måte også beskyttet mot fordampning. Typiske trekk er små blader, sterk behåring, voksovertrekk, tykk overhud og andre beskyttelsesmidler. Særlig på i de salteste områdene er saftplanter hyppige. Kalde ørkener har gress og busker som dominerende vegetasjon. Gress i ørkenområder kan rulle inn bladene sine. Mange eksempler på konvergent evolusjon har blitt identifisert i ørkenorganismer, blant annet har kaktuser utviklet seg parallelt uavhengig av hverandre på forskjellige kontinenter. Fauna. Dyrelivet i ørkenområder er ofte knyttet opp mot planteforekomstene. Der det finnes forhold for planter er det også muligheter for dyr å overleve. Gjennom evolusjon har flere arter funnet måter å leve i de ugjestmilde områdene. Typiske trekk for dyr i ørkenområder er kamuflasjefargen, de er ofte gule, brune eller svarte, men en del arter mangler pigment helt. Et annet trekk er at de ofte er nattdyr for å kontrollere kroppstemperaturen og begrense behovet for vann. Mange ørkenen dyr (og planter) viser spesielt klare evolusjonære tilpasninger for vannbevaring eller varmetoleranse. Hos flere arter er antallet svettekjertler redusert og i noen tilfeller også helt fraværende. Torndjevelen kanaliserer duggen som kondenserer på huden til munnen gjennom hygroskopiske spor mellom taggene. Andre ørkendyr kjøler ned utåndet luft i nesen før den pustes helt ut. Fuktigheten beholdes da i nesen og går ikke tapt som vanndamp. Noen evolusjonstrekk har utviklet seg for å beskytte mot de høye temperaturene i ørkenen. Ofte har dyr som lever i ørkenområder tykke skinn eller beskyttende «rustninger» av skjell eller pigger for å verne dem mot sola. Lange ben posisjonerer kroppen godt over bakken for å unngå direkte kontakt med den glovarme sanden. Store ører, for eksempel de som finnes på afrikanske elefanter, hjelper dyret å kjøle seg ned. Fordi blodårene i ørene er mer eksponert for luft kan blod kjøles og sirkuleres for å senke kroppstemperaturen. Store ører kan også hjelpe rovdyr som servalen som lytter til små vibrasjoner i sanden for å lokalisere byttedyr nøyaktig i et miljø som ikke er rikt på føde. Stoke-on-Trent. Stoke-on-Trent er en by ved elven Trent i midt-England, nærmere bestemt i grevskapet Staffordshire. Byen er en sammensmelting av de seks byene Stoke-upon-Trent, Hanley, Burslem, Longton, Tunstall og Fenton. Sammenslåingen skjedde i 1910, og den nye enheten fikk status som "city" i 1925. 1. april 1998 ble den en enhetlig myndighet. Siden det 17. århundre har området vært kjent for industrielt pottemakeri og porselensproduksjon. Blant kjente produsenter i byen er Royal Doulton, Wedgwood, Spode og Minton. Det var i Stoke-on-Trent, som i mange andre britiske byer, en krise industrien mot slutten av det 20. århundre, men situasjonen er stabilisert, og nivået på arbeidsløshet ligger omtrent på gjennomsnittet i regionen. De seks byene har beholdt noen særpreg. For eksempel er Burslem og Fenton utdanningssentra, mens Hanley er et handelssentrum. Det tales en distinkt dialekt i området, som i senere år i stadig større grad blir begrenset til eldre innbyggere. To profesjonelle fotballklubber holder til i byen, Stoke City og Port Vale. Stoke City kommer fra Stoke-upon-Trent mens Port Vale kommer fra Burslem. Det er en meget sterk rivalisering mellom de to klubbene. Hugh Oldham. Hugh Oldham (født ca 1450 i Crumpsell eller Oldham, Lancashire, England – død 25. juni 1519), biskop av Exeter. Hugh var bror til abbed William Oldham av Chester. Han ble utdannet i Oxford og i Cambridge, og dessuten hos jarlen av Derby, Thomas Stanley, sammen med James Stanley (senere biskop av Ely) og William Smith (senere biskop av Lincoln). Han ble personlig kapellan for jarlens hustru Margaret Beaufort, grevinnen av Richmond og mor til kong Henrik VII. Han mottok raskt en rekke benefisier, som dekan av Wimborne og erkediakon i Exeter. Han hadde også prebender i katedralene i London, Lincoln og York, og var rektor ved St. Mildred's, Bread Street, London. Den 27. november 1504 ble han utnevnt til biskop av Exeter. Fra 1510 til 1513 var han sammen med andre biskoper involvert i en rettsvist med William Warham over domstolvesenet, og gikk i det alt vesentligste av med seieren. I 1515 grunnla Oldham "Manchester Grammar School". Sammen med biskop Richard Fox grunnla han i 1516 "Corpus Christi College" i Oxford. Det var biskop Oldham, som hadde en forutanelse om hva fremtiden ville bringe med reformasjonen, som påvirket biskop Fox til å testamentere sitt gods til dette kollegiet, istedet for til et munkekloster. Senere var biskop Oldham involvert i en jurisdiksjonsstrid mot abbeden av Tavistock. I løpet av prosessen ble Oldham ekskommunisert. Han døde før saken var avsluttet, og man måtte utsette begravelsen før man hadde innhentet absolusjon fra bannstraffen fra Pavestolen. Oldham, Hugh Oldham, Hugh Hansa bryggeri. Hansa bryggeri er Bergens eneste bryggeri, og ble stiftet i 1891. Waldemar Stoud Platou kjøpte opp det lokale bryggeriet "Det Sembske Bryggeri", og gav det sitt nye tysk-assosierte navn, oppkalt etter hanseatene som tidligere var virksomme i Bergen. Bryggeriet holdt opprinnelig til på Kalfaret ved foten av Fløyfjellet, men i løpet av 1980-tallet flyttet bedriften mesteparten av sin aktivitet til industriområdet Kokstad knappe to mil sør for Bergen sentrum. Senere opprettet de et mikrobryggeri i sine gamle lokaler, kalt «Waldemars Mikrobryggeri», og bryggerimuséet «Kalfaret Brygghus» som også har restaurant og festlokaler. Hansa bryggeri er i dag slått sammen med Borg bryggeri i Sarpsborg og Christianssands Bryggeri i Kristiansand til "Hansa Borg Bryggerier". Familien Egenæss i Sarpsborg har siden 1905 eid Borg Bryggerier. Gjennom selskapet Borg Invest, eier de 75 prosent av aksjene i Hansa Borg Bryggerier. Selskapet har produksjonsenheter i Bergen, Kristiansand, Olden og Sarpsborg. Hovedkontoret ligger i Bergen. Iglesia Filipina Independiente. Iglesia Filipina Independiente (Den uavhengige kirken på Filippinene'") er den største (i 2004) av de trossamfunn som er oppstått på Filippinene, og den finnes stort sett kun på Filippinene. Iglesia Filipina Independiente (IFI) ble grunnlagt i 1890 og organisert i 1902 av den katolske presten Gregorio Aglipay og nasjonalistlederen Isabelito de los Reyes. IFI fikk mange medlemmer i sine tidligere dager; mange katolske prester og kanskje så mye som 50 % av hele den katolske befolkning gikk over til den nye kirken. Men da filippinsk høyesterett i 1906 beordret IFI til å tilbakeføre alle de tidligere katolske eiendommene og kirker de hadde tatt i bruk til Den katolske kirke, førte folkets følelse av tilhørighet til sine sognekirker til at det store flertallet igjen sluttet seg til Den katolske kirke. IFI gikk inn i en nedgangstid preget av få og dårlig utdannede prester, i fattigdom, med tildels uegnet og utilstrekkelig bygningsmasse. Den utviklet etterhvert en troslære og en liturgi som var sterkt preget av unitarisme og rasjonalisme. Etter at kirkens to grunnleggere døde sent på 1930-tallet, ble det utarbeidet en ny trosbekjennelse ("Declaration of Faith and Articles of Religion"), og man kontaktet den anglikanske "Philippine Episcopal Church" for at deres biskoper skulle ordinere IFI-biskoper. Slike bispekonsekrasjoner fant da sted i 1948. Fra da ble PIC-prester utdannet ved episkopalianernes presteseminar, og i 1961 ble det opprettet full kommunion mellom de to kirkesamfunnene. IFI har opplevd en serie av skismaer (oppsplittelser), og en rekke av dem ble utløst av den kursveksel som kirkesamfunnet slo inn på i 1948. Kirkesamfunnet omfattet 18 % av den filippinske befolkning i 1918, men tapte stadig terreng til det var nede i 6 % i 1960. Senere har det opplevd en tallmessig vekst, og ifølge noen overslag kan det nå ha nærmere fem millioner medlemmer. Skien kirke. Skien kirke er et nygotisk kirkebygg fra 1894. Kirken er hovedkirke i Skien prosti og har 1200 sitteplasser. Kirken er 47 meter lang med en tårnhøyde på 68 meter, den innvendige høyden er 17 meter. Kirken er tegnet av arkitekt Hagbarth Martin Schytte-Berg. Inspirasjon ble hentet hos de tyske arkitektene Johannes Vollmer og Johannes Otzens. Kirken ble innviet 31. august 1894 av Kristiansands biskop Johan Christian Heuch. Orglet i Skien kirke er et av landets største med over 5000 piper. Det opprinnelige orgelet ble bygget i 1894 av Olsen & Jørgensens orgelfabrik i Oslo, men ble skiftet ut i 1954 med et nytt fra J. H. Jørgensens orgelfabrikk, som senere har blitt utbygd og modernisert. Skien kirke har en kombinasjon av nygotiske spissbuer og romanskinspirerte rundbuer. I korbuen ser man spissbuen, tverrskipet har også spissbuer øverst, mens galleriene og de langsgående sideskipene har rundbuer. Den kunstneriske utsmykningen i Skien kirke er først og fremst preget av glassmaleriene i kor, tverrskip, hovedskip og dåpssakristi, og av ornamentikken på vegger og i tak. Skien gamle kirke Christianskirken, som lå på det som i dag er Handelstorget, gikk tapt i den store bybrannen i 1886. I påvente av en fullgod erstatning for den nedbrente korskirken, ble det reist en interimkirke i tre på Marensro. Interimkirken ble tatt i bruk som skolebygg da et nytt og storslått kirkebygg i mur stod ferdig på Lie i 1894. Den ble revet av Skien kommune 31. mars 2011. Dagens kirke ble bygget med utgangspunkt i forventninger om at Skien skulle bli et bispesete og at den nye kirken skulle bli domkirke, noe som ikke skjedde. Under den andre verdenskrigen omdefinerte riktignok Quislings okkupasjonsregjering kirkesognene, og Skien kirke ble kalt domkirke frem til krigen var over og den tidligere, geografiske kirkeordningen ble gjeninnført. Gregorio Aglipay. Gregorio Labayan Aglipay (født 8. mai 1860 i Batac, Ilocos Norte, Filippinene, død 1. september 1940) var en filippinsk prest som brøt ut av Den katolske kirke og organiserte Iglesia Filipina Independiente, og ble denne kirkens første overbiskop "(Obispo Supremo)". Han var også geriljaleder, politiker og presidentkandidat. Oppvekst og presteutdannelse. Gregorio L. Aglipay vokste opp som foreldreløst barn på tobakksplantasjer. Han ble hundset av spanske landeiere tidlig i tenårene og utviklet en sterkt kritisk holdning til Spanias styre på Filippinene. Han dro fra sine hjemtrakter nord i landet til Manila for å studere ved "Colegio de San Juan de Letran": Deretter begynte han på det juridiske studium ved dominikanernes universitet Santo Tomás. Men kort tid etter bestemte han for prestetjenesten, og begynte han på presteseminaret i Vigan i provinsen Ilocos Sur i 1883. Han ble presteviet den 21. desember 1889 i Manila. Så var han i åtte år kapellan i en rekke menigheter flere steder på Luzon. Det var antagelig under hans tid som kapellan i Indang i Cavite at han gjorde seg de viktigste erfaringer som skulle føre til den senere utvikling. Militærprest for de revolusjonære, ekskommunikasjon. I august 1896 utbrøt den filippinske revolusjon, og Aglipays nasjonalistiske sympatier var klare. Han var da kapellan i San Pablo. Revolusjonslederen Emilio Aguinaldo utnevnte ham til militær-generalvikar for den revolusjonære regjering den 20. oktober 1898. Som militærgeistlig vant han de spanske jesuitters takknemlighet. Det sies at det var ved hans inngripen at to av deres geistlige, patrene Antonio Rosell og Felix Mir, ble løslatt fra de revolusjonæres fangenskap og bragt til Manila. Ved en annen anledning grep han inn da man skulle beordre noen andre spanske geistlige i Laoag til å utføre straffearbeid på en åpen plass – de skulle slå gresset i solsteken der. I embedet som militær-generalvikar forsøkte han å videreføre den henrettede presten Jose Burgos' arbeide med å filippinisere den katolske kirke på Filippinene. Han offentliggjorde en rekke manifester som oppfordret det filippinske presteskap til å organisere seg og overta styringen med kirken i landet. På den tid var alle biskoper og så godt som samtlige sogneprester spanjoler. I 1899 anklaget kirken ham for å anstifte til opprør, hvorpå han ble ekskommunisert fra Den katolske kirke. Grunnleggelse av en filippinsk kirke. Han lot seg så utrope til overbiskop "(Obispo supremo)" i en ny filippinsk katolsk kirke, noe som gjorde bruddet med Pavestolen uigjenkallelig. Denne kirken, "The Philippine Independent Church" "(PIC)", også kjent under tilnavnet "Aglipayan Church", ble formelt organisert noen år senere, i 1902. Politiker og geriljaleder. Han representerte provinsen Ilocos Norte i den første uavhengige filippinske kongressen, sammenkalt i Malolos i provinsen Bulacan i 1898, før USA overtok landet fra Spania og sendte militære styrker for å gjenerobre og okkupere landet. Under den filippinsk-amerikanske krig som fulgte, var Aglipay geriljaleder i Ilocos-området. Han overgav seg i Laoag i Ilocos Norte i 1901, da USA offentlig erklærte at kamphandlingene skulle innstilles. Under de neste tre årtiene kjempet Aglipay politisk for filippinsk uavhengighet fra USA. Han stilte som presidentkandidat for det filippinske (amerikanske) samvelde i 1931, men tapte for Manuel Quezon. I 1939 giftet han seg ("PIC" tillater prester å inngå ekteskap). Død. Allerede året etter sitt bryllup fikk han slag og døde den 1. september 1940. Han er i dag gravlagt i hjembyen Batac i Ilocos Norte. Først ble han bisatt i kirkens katedral i bydelen Tondo i Manila, og etter at den ble ødelagt under annen verdenskrig i 1945 i kirken Maria Clara i bydelen Sampaloc. Metall. Metall er en fellesbetegnelse for metalliske grunnstoffer eller legeringer av disse. Metaller kan ha forskjellige egenskaper. Wolfram er ekstremt hardt og har et veldig høyt smeltepunkt. I motsetning er kalium veldig mykt, kan formes med hendene, og smelter ved 63,38 grader celsius. Kvikksølv er det eneste flytende metallet ved romtemperatur. Metaller generelt gjenkjennes ofte ved den metalliske glansen. At metaller har vært svært viktige for menneskenes utvikling, ser man i metallnavnene på tidsaldre som jernalderen og bronsealderen. En legering er en blanding av ulike grunnstoffer som oppfører seg som et metall og inneholder minst ett, men gjerne flere ulike, metalliske grunnstoffer. Metaller i kjemien. Innen kjemien defineres et metall som et grunnstoff som lett gir fra seg elektroner og som danner metallbindinger. Denne typen binding, der elektroner holder til i en slags sky rundt kationer, gir metallene deres viktige egenskaper. I det periodiske systemet blir metallene skilt fra ikke-metallene med ei skrå linje fra bor til polonium. Stoffene som ligger på denne linja er halvmetaller, mens stoffene nedenfor og til venstre for den er metaller. Selv om de tar opp størsteparten av den periodiske tabellen, utgjør metallene mindre enn 1/4 av stoffmengden på Jorda, og det er uvanlig å finne metaller fritt i naturen. Metallisk glans. Metaller oppviser en egen slags glans som er svært typisk bare for metaller. Årsaken til denne glansen ligger i at metaller er svært gode elektriske ledere. Det kan ses at metaller leder strøm. Når lys, som er energi i form av elektromagnetiske bølger, treffer metalloverflaten blir det indusert strømmer og magnetfelter som motsetter seg at energien trenger inn i metallet. Energien blir derfor kastet tilbake uten å bli redusert vesentlig; lyset blir reflektert. Refleksjonen følger lovene for refleksjon av bølger. Noen metaller absorberer en liten del av energien ved karakteristiske lysfrekvenser som er bestemt av metallets atomære oppbygging. Dette er opphav til forskjellige metallers forskjellige egenfarger. Lys kan reflekteres som bølge av andre årsaker enn elektrisk ledningsevne, som for eksempel av en vannflate. Noen spesielle plastposer har også metallisk glans. Posens viktigste egenskap er at den er antistatisk; det vil si at elektriske ladninger ikke kan dannes ved gnidning av plastmaterialet. Posene er bygd opp som laminater der ett av sjiktene er gjort elektrisk ledende. Posene brukes til å pakke inn elektroniske komponenter som ellers ville kunne skades ved små gnistoverslag fra akkumulert statisk elektrisitet. Flere metaller reagerer med luftens oksygen og danner et ikke-ledende oksydsjikt som absorberer lys og kan ha en annen farge enn metallet selv. Bly kan tjene som eksempel; det kan ikke ses at bly er en elektrisk leder før sjiktet fjernes. Metaller i våpenskjold. I heraldikk og våpenskjold er "metaller" et eget begrep og betyr bare gull og sølv. Disse metallene kan være på skjoldets bunn, som bakgrunn til felt i oppdelte skjold, eller på figurer. Eksempler er en gull løve på rød bunn i Norges riksvåpen, et rødt kors lagt på et sølv kors på blå bunn i Islands riksvåpen, og 2. felt med rød løve innenfor rød liljebord på gull bunn for Skottland i Storbritannias riksvåpen. I avbildninger av våpenskjold gjengis ofte gull og sølv som gult og hvitt når gull og sølv er dyrere eller mer komplisert å framsille. På tøyduk slik som i flagg, brukes gult og hvitt. I alle våpenskjold skal det være enten gull eller sølv, sammen med minst en av fargene rødt, blått, svart og grønt samt purpur som er sjelden. Til sammen kalles metallene og fargene for tinkturer. Regelen om at alle våpenskjold skal ha sølv og/eller gull, har sammenheng med at våpenskjold er kjennetegn som skal ses tydelig på avstand. Da vil gull og sølv være lyse, mens fargene er mørkere, og sammen gir dermed metall og farge en kontrastvirkning. Av denne grunn er det også en gammel, heraldisk hovedregel som sier at i våpenskjold skal det "ikke være farge på farge eller metall på metall". Stort sett blir disse reglene overholdt i våpenskjold helt fra middelalderen i alle europeiske land, selv om det finnes en del unntak, slik som gullskjeftet sølvøks i labbene til den norske løve. Ordene gull og sølv brukes adjektivisk i fagmessige beskrivelser av våpenskjold, såkalte blasoneringer. Dette ser vi bl.a. i fastsettingene av norske kommunevåpen fra nyere tid. Stoke City FC. Stoke City Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1863, men mange mener at den ble stiftet i 1868. På drakta står det 1863. Stoke var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «The Potters», som er kallenavnet til Stoke, spiller hjemmekampene sine på Britannia Stadium i Stoke-on-Trent i England. Byen Stoke-on-Trent ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent midt mellom Manchester og Birmingham. Historie. Stoke City er en av de eldste fotballklubbene som fortsatt eksisterer, med en historie som går tilbake til 1863 eller 1868. Nyere undersøkelser, som har blitt gjort av Wade Martin, har ikke kommet fram til at noe skjedde med klubben før i 1868. Klubben holder til i bydelen Stoke i Stoke-on-Trent. På 1920-tallet skiftet klubben navn fra «Stoke Football Club» til «Stoke City Football Club» etter at Stoke-on-Trent fikk status som "City" i 1922. Fra 1878 til 1997 spilte laget på Victoria Ground, før de flyttet til den nybygde "Britannia Stadium". Klubben har i hele sin historie levd i skyggen av de beste lagene. De har rykket opp og ned mellom de tre øverste divisjonene i ligasystemet. I 1972 vant klubben den engelske Ligacupen, og begynnelsen på syttitallet skulle bli den beste perioden i klubbens historie, med flere år nær en topplassering i den øverste divisjonen. Klubben var sist i toppdivisjonen i sesongen 1984–1985. I siste serierunde av sesongen 2007/08, ble det klart at laget skulle spille i toppdivisjonen igjen i sesongen 2008/09, for første gang på 23 år. Engelske landslagsspillere. Siden klubben ble stiftet i 1868 har Stoke hatt 22 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 133 kamper, og scoret 23 mål for England. I 130 av kampene har spilleren fra Stoke vært med fra start, men det engelske landslaget har fortsatt ikke hatt en kaptein som representerte Stoke på klubbnivå. Eksterne lenker. England Balfourerklæringen i 1917. Balfourerklæringen var et brev den britiske utenriksministeren Arthur Balfour skrev til den engelske sionistlederen Lord Rothschild i 1917. I brevet støttet han sionistlederen Rothschild og sa at han var enig i at jødene burde få sitt eget nasjonalhjem. Målet var «å opprette et nasjonalt hjem for jødene» slik at de kunne leve samlet og slapp å være avskilt. Det som ikke var spesifisert var hvor grensen skulle gå; om landet skulle være stort eller lite. På den tiden bodde de fleste jøder spredd rundt omkring i verden, som f.eks. i Russland, USA, England og Frankrike. Brevet var også et forsøk på å få jødene på ententemaktenes (Storbritannia, Frankrike, Russland og USA) sin side i den første verdenskrig. Herman Friele (1838–1921). Herman Friele (født 27. mai 1838 i Bergen, død 7. november 1921 i Voss) var en norsk zoolog og forretningsmann som ledet Kaffehuset Friele. Han var sønn av Berent Friele (1810–97) som drev Kaffehuset Friele og var også kjent som Herman Friele BS ("Berents sønn"). Etter Tanks skole og eksamen fra Fischers handelsskole i 1854 begynte han å jobbe i familiebedriften. Etter at han i 1860 fikk borgerskap for å kunne bli kjøpmann, gjorde faren ham til medeier sammen med svogeren Alexander Behrens Grieg (1835–1917). Firmaet ble omdøpt til "B. Friele & Sønner". Firmaet var etablert i 1799 av hans farfar Herman Friele I (1763–1843) og farmor Bergitha Morup Friele, og solgte eksotiske varer (krydder og sånt) som farfaren brakte hjem fra sine turer som skipper på briggen «Venskap af Bergen». Under hans medeierskap og ledelse, ble B. Friele & Sønner en viktig grossist innen krydder, sukker, sirup og kaffe. I tillegg til at bedriften eide eget rederi, kjøpte de tre eierne seg inn i forskjellige rederi. For Herman's del startet det med skonnerten «Gerda» i 1864, men han investerte også sammen med faren Berent, som forøvrig trakk seg ut i 1890, og overlot det meste til sønnen Hermann BS. Etter farens død i 1897 kjøpte de ut Grieg. I 1899 trakk også Herman BS seg ut som ansvarlig medlem av ledelsen, og overlot det til sønnene Berent (II) og Hermann (III). På 1860-tallet vandret Herman BS på Finnmark og Jæren og betraktet fuglelivet. Han var i direksjonen for Bergens Museum siden 1870. Han var med på Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78 og skrev om mollusker, blant annet sammen med sin søstersønn James A. Grieg (sønn av nevnte medeier James B. Grieg). Dette skjer samtidig som Herman BS fra 1875 var med i bystyret og suppleant til Stortinget 1877–79. Sammen med Christian Michelsen hjalp han Cornelius Sætre med å i 1880 starte "Tysnes Østers Compani", landets første produksjonsanlegg for østersyngel i Espevikspollen. Fra 1882 var han med og ledet Selskabet til de Norske Fiskeriers fremme og ble i 1887 innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1894, kommandør av 2. klasse i 1911. Forskingsfartøyet «Herman Friele» er oppkalt etter zoologen. Litt om slekta. Herman II var altså sønnesønn til Herman I som etablerte Kaffehuset Friele 1799, og sønn av andre generasjons leder Berent I. I 1861 ble Herman Friele II gift med Laura Frederikke Arentz (1836–1915). Deres sønn Herman III (1877-1961) fikk sønnen Hermann IV (1916–2002), som var far til Herman Friele (1943), som også ble ordfører i Bergen. Sønnen Berent II (1862–1902) overtok ledelsen av familiefirmaet i 1898, men døde etter fire år; hans sønn Berent III (1895–1985) etablerte "American Coffe Corp." i 1918, USAs største importør av kaffe. Herman II's søster Birgitte (1840–1908) var gift med medeier Alexander Behrens Grieg (1835–1917); deres sønn var zoologen James A. Grieg. Herman II og Laura's datter Laura Fredrikke Friele (1872–1952) ble i 1903 gift med arkeologen Gabriel Gustafson (1853–1915) som tidligere hadde vært gift med Susanne Cathrine Grieg (1871–1900), hvis far var nevnte Alexander Behrens Grieg. Augusta av Sachsen-Weimar-Eisenach. Augusta Marie Luise Katharina av Sachsen-Weimar-Eisenach (født 30. september 1811 i Weimar, død 7. januar 1890 i Berlin) var som Vilhelm Is hustru dronning av Preussen og keiserinne av Tyskland. Hun var datter av storhertug Carl Friedrich av Sachsen-Weimar-Eisenach og den russiske storfyrstinnen Maria av Romanov-Holstein-Gottorp. Anton von Werner. Anton von Werner (født 9. mai 1843 i Frankfurt an der Oder, død 4. januar 1915 i Berlin) var en prøyssisk historiemaler. Anton von Werner begynte sin karrière i året 1857 som lærling, før han 1860 begynte å studere ved Berlins Akademie der Künste. For å samle flere inntrykk reiste han i 1862 til akademiet i Karlsruhe for å fortsette utdannelsen der. I 1870 eskalerte konflikten mellom Frankrike og Preussen, og Anton von Werner deltok som soldat i den tysk-franske krigen, 27 år gammel. Samme år møtte han første gang kronprins Friedrich Wilhelm. Da han kom tilbake fra felten i 1871 dro han tilbake til Berlin, hvor han bodde i Lützowstraße 31. I 1874 flyttet han til en villa i Potsdamer Straße 113, og hadde da allerede en etablert posisjon som maler og var forholdsvis velstående. I 1875 ble han direktør for Königliche Hochschule der bildende Künste. Samme år åpnet han et nytt atelier i Karlsbad 21. Han ble generalkommissær for den tyske avdelingen på verdensutstillingen i 1895 og senere også formann for Berlins kunstnerforening. Hans æresgrav befinner seg på den gamle Zwölf-Apostel-Kirchhof i Berlin-Schöneberg. Anton von Werners mest kjente verk er «Die Proklamation des Deutschen Kaiserreiches», hvor motivet er fra Speilsalen i Versailles, der det tyske keiserriket utropes til de tyske fyrstenes sabelhilsen. Slottet Versailles var hovedkvarter for de prøyssiske styrkene i Frankrike under den tysk-franske krig, og frem til Frankrike hadde betalt de pålagte krigsskadeserstatningene. Viktige verker. «Die Proklamation des Deutschen Kaiserreiches» (1877) Kronprins Friedrich, den senere Keiser Frederik III, og feltmarskalk Helmut von Moltke i den fransk-tyske krigen, 1870. Emilio Aguinaldo. Emilio Aguinaldo y Famy (født 22. mars 1869 i Cavite el Viejo (i dag: Kawit), Cavite, Filippinene, død 6. februar 1964 i Quezon City) var en filippinsk general, revolusjonsleder, president og politiker. Oppvekst, studier, tidlig karriere (1869–1895). Emilio Aguinaldo, av halvt filippinsk og halvt kinesisk etnisk opphav, ble født i Cavite el Viejo i provinsen Cavite på Luzon i den spanske kolonien Filippinene. Han var det syvende barn av Carlos Aguinaldo (stedets borgermester) og hans hustru Trinidad Famy. Da han var 15 år kunne han begynne på medisinstudiet ved Santo Tomas-universitetet i Manila, støttet av en jesuittpater som hadde lagt merke til hans evner. I en alder av 17 ble Aguinaldo valgt til «bydelsleder» ("cabeza del barrio") i Binakayan, den mest utviklede barrioen i Cavite el Viejo, og beholdt dette embetet i åtte år. Han bedrev samtidig innenriksshipping mellom forskjellige øyer, og reiste så langt sør som til Visayas og til og med til Jolo. Borgermester, frimurer, nasjonalist (1895–1896). Aguinaldo ble så valgt til borgermester "(capitan municipal)" av hjemstedet, og tiltrådte den 1. januar 1895. Ved midnatt samme dag ble han opptatt i frimurerordenen, som tiltrakk seg mange nasjonalister. På den tid tjente en "capitan municipal" ingen annen lønn utover 3 % av de skatter han klarte å inndrive. Innen april 1895 sluttet han seg også til Katipunan-brorskapet, et hemmelig selskap grunnlagt og ledet av Andres Bonifacio, og som hadde som mål å utdrive spanjolene og vinne nasjonal selvstendighet. Navnet Katipunan er kortversjonen av selskapets fullstendige navn på tagalag: "Kataastaasang, Kagalanggalangang Katipunan ng mga Anak ng Bayan" (omtrent: «Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn»), hvilket forklarer forkortelsen «KKK». Nettopp i provinsen Cavite var grobunnen for antispanske bevegelser særlig fruktbar. Også tidligere hadde spanjolene hatt problemer her. I 1872 var det et mytteri i Cavite som ble slått hardt ned. Deltagere den gang, som Maximo Inocencio, ble straffet med mange års landsforvisning, men sluttet seg til KKK når den bevegelsen oppstod. Den filippinske revolusjon (første fase, 1896–1897). I august 1896 ble han KKKs lokale leder i Cavite. Samme måned startet han sammen med Dr. José Rizal et opprør mot Spania i 1896 og vant en rekke seire i provinsen Cavite. Han inntok raskt den spanske Guardia Civils forlegning i hjembyen og ledet deretter erobringen av Imus ikke lagt derfra. I september var nesten hele provinsen på filippinske hender. Kampene i Cavite gav Filippinene en rekke av de nasjonalhelter som nasjonen minnes den dag i dag, som f.eks. Edilberto T. Evangelista. Måneden etter kom Aguinaldo med en proklamasjon der han presenterte sin visjon om et fritt Filippinene, og rettet den ikke bare til den tagalogtalende befolkning men til filippinere i hele øygruppen. (Den gang var det ikke opplagt i flertallsbefolkningen at det da overveiende muslimske Mindanao var å betrakte som fullverdig filippinsk, men noen år senere (1899) klargjorde Aguinaldo det for sultanen av Jolo at alle var med og at alle religioner skulle respekteres.) Aguinaldos største seier var ved slaget ved Binakayan den 10. november 1896, da han nedkjempet generalguvernør Ramon Blancos militærkorps. Aguinaldo hadde fra da ledelsen av hele opprøret, ettersom Bonifacios styrker allerede var revet på flukt og hadde gjemt seg i fjellene ved Marikina. Etter at Jose Rizal, som hadde vært spanjolenes fange i lang tid, ble henrettet den 30. desember i Manila, stod den seierrike Aguinaldo der som det sterkeste samlingspunkt for frigjøringsstyrkene. General Aguinaldo opererte blant annet i fjellene i den vestlige del av Cavite. Senere ble en landkommune "(municipality)" i denne provinsen oppkalt etter ham. Den 22. mars 1897 ble Aguinaldo valgt til president for revolusjonsregjeringen. Aguinaldo selv var fraværende da dette skjedde; han var opptatt med kampene mot spanske styrker ved Dasmariñas i Cavite. Bonifacio trakk seg da unna: Da han kom ut av dekning i Naic, Cavite forsøkte han å ta tilbake lederskapet for Katipunan. Da fikk Aguinaldo ham arrestert i Indang i Cavite, stilte for en revolusjonær militærdomstol, og fikk ham tilslutt henrettet den 10. mai 1897. Bare i provinsen Laguna var filippinerne like seierrike som i Cavite. Under ledere som general Miguel Malvar og Artemio Ricarte, og med helteskikkelser som den kvinnelige general Agueda Kahabagan "(Henerala Agueda)" klarte de etterhvert å nedkjempe alle spanske stillinger. Spania kjempet mot opprørerne både med militærmakt og ved å bestikke opprørsledere. Opprørerne var på defensiven, og i desember 1897 tok det hele slutt. Han undertegnet en pakt med spanjolene i Biac-na-Bato om å avslutte opprøreret og gikk med på å dra i eksil. På sin side forpliktet spanjolene seg å endre lovene og bedre filippinenes kår og medbestemmelsesrett: Blant annet skulle filippinerne få plass i det spanske parlament og innrømmes fulle medborgerlig status. Aguinaldo dro så til Hongkong og var også en tid i Singapore. Under sitt eksil studerte han blant annet britisk militær taktikk. Den spansk-amerikanske krig (1898). I april 1898 utbrøt den spansk-amerikanske krig. Mens han var i Hongkong, hadde Aguinaldo kontakt med det amerikanske konsulatet og kommandør George Dewey om hjelp til å vende tilbake til Filippinene. Han håpet at amerikanerne ville vinne den filippinske uavhengighetskamp. Først fikk han uklare signaler, men fikk etterhvert støttetilsagn. Han vendte tilbake til landet den 19. mai 1898. De 400 000 pesos han hadde fått av spanjolene, hadde han brukt til å anskaffe våpen. I allianse med amerikanerne kjempet han så for å kaste ut spanjolene fra Filippinene. Ved en anledning overførte han 15 000 spanske krigsfanger til den amerikanske admiral George Dewey. Den filippinske uavhengighetserklæring (1898). Forholdet til amerikanerne ble anstrengt da de ikke tilkjennegav noen vilje til å hjelpe frem noen filippinsk uavhengighet, men istedet begynte å besette landet etter at Spania var slått. Da erklærte Aguinaldo Filippinenes uavhengighet fra et vindu i hjemmet i Cavite el Viejo den 12. juni 1898. For første gang ble nasjonens første flagg heist og nasjonalsangen avsunget – begge var blitt til under Aguinaldos ledelse. Aguinaldo ble interimpresident i påvente av utarbeidelsen av en filippinsk konstitusjon. Den 10. desember 1898 ble fredsforhandlingene i Paris mellom USA og Spania, avsluttet med at Spania avstod Filippinene, Puerto Rico og Guam til amerikanerne. Aguinaldo blir president (1899). Den filippinske konstitusjonelle forsamling i Malolos valgte Aguinaldo, da 29 år gammel, til president den 23. januar 1899. Filippinene regner ham idag som president for «Den første filippinske republikk». Aguinaldos regjeringskabinett. Aguinaldo utnevnte to statsministre undert sin presidensperiode. Det var Apolinario Mabini og Pedro Paterno. Den filippinsk-amerikanske krig (1899–1901). Natt til 4. februar gikk amerikanske tropper gikk til angrep på filippinske styrker i og rundt Manila. Da erklærte Aguinaldo krig mot USA. Regjeringen måtte flykte nordover, og i november måtte de oppgi regulær krig og gikk over til geriljametoder. Aguinaldo ledet motstandskampen mot de overlegne amerikanske okkupantene inntil han ble tatt til fange under et amerikansk angrep mot hans hemmelige hovedkvarter i Palanan i provinsen Isabela den 23. mars 1901 av general Frederick Funstons styrker. Han aksepterte et tilbud om å unngå henrettelse dersom han avla lojalitetsed til USA. Senere liv og virke (1901–1964). Deretter trakk han seg tilbake fra det offentlige liv. Da amerikanerne i 1919 til slutt tillot bruken av det filippinske flagg. omgjorde Aguinaldo sitt hjem i Kawit til en nasjonal «helligdom» tilegnet flagget, revolusjonen og uavhengighetserklæringen. I 1935 erklærte han seg som presidentkandidat for det filippinske samvelde. Han tapte, seierherre ble Manuel L. Quezon. Under den japanske okkupasjon av Filippinene under den annen verdenskrig ble Aguinaldo tvunget til å holde radiotaler og undertegne artikler til støtte for japanerne; blant annet hadde han i et radiobudskap rettet til amerikanerne på Corregidor oppfordret general MacArthur om å overgi seg for å skåne den filippinske ungdom. Etter at USA gjenerobret Filippinene ble han arrestert som kollaboratør, men under rettssaken ble det fastslått at han hadde handlet under sterkt press (japanerne hadde truet med å drepe hele hans familie) og ble renvasket. Den 4. juli 1946 fikk han oppleve at Filippinene ble uavhengig. Da amerikanerne forlot landet var det Aguinaldo som var flaggbærer under uavhengighetsparaden i Manila. I 1950 ble han utnevnt av president Elpidio R. Quirino til en regjeringspost. Etter at han gikk av med pensjon tok han under sine siste år til orde for fordypet demokratisering. I 1962, etter at USA avviste filippinske krav om krigserstatninger for skader forvoldt av amerikanerne under den annen verdenskrig, endret president Diosdado Macapagal den filippinske nasjonaldagen fra 4. juli til 12. juni, den dagen Aguinaldo hadde erklært landet selvstendig i 1898. Han døde i Quezon City den 6. februar 1964, i en alder av 95 år. Han ble begravet bak sitt gamle hjem i Kawit, Cavite. Håvard Bøkko. Håvard Bøkko (født 2. februar 1987) er en norsk skøyteløper. Bøkko regnes av mange som det største norske skøytetalentet på mange år. Han er bror til skøyteløperen Hege Bøkko og representerer Hol Idrettslag. Tidlig karriere (2005-2007). I november 2005 satte han tre verdensrekorder for juniorer på to uker. Den 5. november gikk han 3000 meter 3.43,66, den 13. gikk han 5000 meter på 6.18,93 og den 18. gikk han 1500 meter i på 1.46,07. Den 4. desember 2005 ble han den 12. skøyteløperen i verden til å komme under 150 poeng på adelskalenderen. 15. januar 2006 vant han bronsemedalje i EM allround for seniorer i Hamar. Bøkko avsluttet sesongen 2006 med å bli juniorverdensmester, som første nordmann siden Geir Karlstad i 1982. Etter 2005/2006-sesongen holdt Bøkko alle norgesrekorder for juniorer - på distanser fra 500 meter til 10 000 meter. Sesongen 2006/2007 viste Bøkko at han hadde etablert seg blant de aller beste i verdenseliten. Han ble nr 4 sammenlagt i både europamesterskapet og verdensmesterskapet. Medaljene kommer (2008-). Sesongen 2007/2008 startet på best mulig måte da Bøkko vant alle fire distansene under NM enkeltdistanser i Vikingskipet på Hamar i oktober. Seieren på 500 m måtte han dele med klubbkameraten Christoffer Fagerli Rukke. Bøkko vant sin første verdenscupseier 2. desember 2007 på 10 000 m i Kolomna, Russland. Samme sted tok han sølvmedalje i EM allround 13. januar 2008, etter 2. plass på 5 000 og 10 000 meter og 4. plass på 500 og 1 500. Under VM på skøyter 2008 i Berlin i februar tok han sølv bak den suverene vinner, Sven Kramer, fra Nederland. Til tross for skulderproblemer greide Bøkko å sikre seieren i verdenscupen 5 000 m/10 000 m sesongen 2007/2008. Etter dette valgte han å avslutte sesongen før VM enkeltdistanser, for å operere skulderen. Han vant sølv i EM i Heerenveen i Nederland 9.-11. januar 2009, og ble slått av Sven Kramer. Allround-VM på skøyter 2009 gjorde Bøkko historisk. Nok en gang ble det sølv sammenlagt, men Bøkko ble nr. 2 på 500 m og 5 000 m, vant 1 500 m og ble nr. 2 på 10 000 m. Pallplass på alle distanser i et allround VM hadde ingen nordmann klart etter Michael Staksrud gjorde det i 1937. Under VM på skøyter enkeltdistanser 2009 i Vancouver i Canada 12.-15. mars 2009 vant han sølv både på distansene 5 000 og 10 000 m, begge gangene slått av sin erkekonkurrent, nederlandske Sven Kramer. Under Vinter-OL 2010 i Vancouver vant han bronse på 1 500 m. 13. februar 2011 tok han sin tredje sølvmedalje i Allround-VM, etter at han tok distanseseieren og satte ny norsk rekord på 10 000 meter med 12.53,89. Bøkko ble verdensmester på 1500 m under VM på skøyter enkeltdistanser 2011. Profflag. 5. april 2011 ble det klart at søsknene Bøkko ville bryte med landslaget og heller satse på profflaget Team CBA med Peter Mueller som trener. I verdenscupfinalen 2012 slo han Shani Davis i parløp og vant distansen (sin tredje på 1500 i verdenscupen), og endelig hele 1500m-cupen sammenlagt etter de siste sesongene med to andre-plasser og en tredjeplass i den samme distanse-cupen. Resultatmessig utvikling. Håvard Bøkko før 1500 meter under verdenscupen i Berlin i november 2008. Sammenlagt i Verdenscupen. Oppdatert etter første dag av verdenscupfinalen sesongen 2011/12 Den internasjonale straffedomstolen. Den internasjonale straffedomstolen (engelsk: "International Criminal Court", fransk: "Cour pénale internationale") er en permanent, internasjonal domstol opprettet for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Den har som mandat å besørge at mennesker som er anklaget for folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten stilles til ansvar hvis myndighetene i landet hvor forbrytelsen er begått selv ikke makter eller ønsker å reise sak. Domstolen har sete i Haag i Nederland, men rettssaker kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen ble etablert i 2002. Domstolen kan bare dømme i forbrytelser skjedd etter 1. juli 2002, datoen da stiftelsestraktaten (Romavedtektene) ble gjort gjeldende. Norge ratifiserte traktaten den 16. februar 2000, og var det syvende landet som ratifiserte traktaten. 114 stater er medlemmer av domstolen, og ytterligere 25 stater har signert traktaten, men enda ikke ratifisert den. USA og Russland har signert, men ikke ratifisert traktaten. Domstolen består av 18 internasjonale dommere. De velges for ni år om gangen av domstolens generalforsamling, som består av representanter fra alle de nasjoner som har ratifisert domstolens statutter. Domstolen har sin egen anklagemyndighet, som ledes av en sjefsanklager. I domstolens anklagemyndighet er det også en efterforskningsavdeling. I Haag ligger også Den internasjonale domstolen (ICJ), som er FNs domstol for avgjørelse i tvister mellom stater. Kontroverser. Flere nasjoner, blant annet USA, Kina og Israel har kritisert domstolen, deltar ikke i den og nekter den jurisdiksjon over sine borgere. Årsaken er at disse statene frykter at domstolen skal tiltale militære fra deres eget land for krigsforbrytelser. Eksterne lenker. Internasjonale straffedomstolen Maria Pawlowna. Maria av Romanov-Holstein-Gottorp (Maria Pawlowna) (født i St. Petersburg, død 23. juni 1859 Belvedere ved Weimar) var hertuginne av Sachsen-Weimar-Eisenach. Hun var datter av tsar Paul I av Russland og tsarinaen Maria Fedorovna, født prinsesse Sophia Dorothea Augusta Luisa av Württemberg. Den 3. august 1804 giftet hun seg i St. Petersburg med arveprins Carl Friedrich av Sachsen-Weimar. Hun var den yngre søster av tsar Alexander I av Russland. Bryllupet fant sted i St. Petersburg fordi Napoleons soldater allerede var iferd med å okkupere Europa. Hun var en betydelig kunstelsker og mesén ved hoffet i Weimar. Unge Høyre. Unge Høyres Landsforbund (UHL), oftest bare Unge Høyre, er ungdomsorganisasjonen til partiet Høyre. Unge Høyre ble stiftet den 21. februar 1922, og er i dag Norges nest største politiske ungdomsorganisasjon. Unge Høyre definerer sitt ideologiske grunnsyn som konservativt eller liberalkonservativt. Unge Høyre baserer sin politikk på troen på enkeltmenneskets ukrenkelige frihet og ansvar for eget liv, aksept for forskjellighet og begrenset offentlig inngripen, slik at fellesskapets ressurser kan konsentreres om de største fellesoppgavene. Leder i Unge Høyre fra 2012 er Paul Joakim Sandøy. Politisk plattform. Unge Høyre er programfestet liberalkonservativt, altså fundert på en politisk konservatisme med grobunn i Edmund Burkes politiske teorier og en liberal økonomisk politikk. Liberalkonservatismen er en gren av konservatismen, og i Unge Høyres lover beskrives organisasjonen bare som konservativt. Ungdomspartiet er på mange måter mer liberalt enn moderpartiet Høyre, og rommer endog en mer liberalistisk fløy. Således slutter Unge Høyre seg til den forholdsvis liberale, nordiske tradisjonen innen den europeiske konservatismen. Unge Høyres fremste kampsaker de siste årene har vært fritt skolevalg, valgfri sidemålsundervisning, regelmessig evaluering av undervisningen og anonym retting av skiftlige prøver i den videregående skolen. Unge Høyre støtter norsk medlemskap i EU og NATO, stiller seg nøytrale til Midtøsten-konflikten og støtter Norges militære engasjement i Afghanistan. Unge Høyre er også positive til globalisering og frihandel. Stiftelse og fremvekst. Stavanger Unge Høyre, som er landets eldste Unge Høyre-forening, ble stiftet 27. januar 1892 som Stavanger Konservative Ungdomsforening, til daglig ofte kalt Yngre Konservatives Forening (YKF), og har vært i kontinuerlig drift siden. Siden 28. september 1915 har Unge Høyre-navnet vært brukt. Oslo Unge Høyre ble stiftet 3. desember 1919 med Lorentz Vogt som første formann. I løpet av de neste årene ble det stiftet Unge Høyre-foreninger i byer som Trondheim, Tønsberg og Drammen. Disse foreningene var uavhengige fra hverandre, men hadde navn og formål til felles. Dette ble det forandring på da Henrik Ameln nedsatte et utvalg som utarbeidet forslag til retningslinjer og lover for en ungdomsorganisasjon i Høyre, idet stemmerettsalderen hadde blitt satt ned til 23 år i 1919. Dette arbeidet resulterte i at Unge Høyres Landsforbund (UHL) ble stiftet 21. februar 1922, og Lorentz Vogt ble organisasjonens første formann, mens redaktør Eyvind M. Nielsen ble sekretær. Nielsen ble også formann i Oslo Unge Høyre med kontorfullmektig Johs. Bøhn som viseformann og jurist Wilhelm Holmboe-Berg som sekretær. Bøhn var Unge Høyres andre formann 1924–1925. Unge Høyres Landsforbund hadde ca. 6 000 medlemmer i 1923, fikk et fast medlem av Høyres sentralstyre i 1925 og ansatte den første landssekretæren i 1933. Etterkrigstiden. Organisasjonen ble tvangsnedlagt ned under andre verdenskrig, men fra 1942 fantes det et hemmelig arbeidsutvalg som jobbet for at organisasjonen kunne starte opp arbeidet igjen når krigen var over. August D. Michelsen ble formann i 1945. Med årene sank formennenes alder; Lorentz Vogt var 39 år da han ble formann i 1922, mens Otto Lyng var 29 år da han tiltrådte i 1955. Senere har øvre aldersgrense i hele organisasjonen blitt justert til 30 år, og formannstitlene ble formelt erstattet med «leder» tidlig på 2000-tallet, selv om «leder» hadde vært brukt i praksis siden rundt 1990. I 1959 fikk man to viseformenn (senere nestledere) i organisasjonen, med ansvar for henholdsvis politiske og organisatoriske saker. Elitekurset. «Elitekurset» ble startet av daværende Unge Høyre-formann Jan P. Syse i 1960 og er Unge Høyres toppskolering innen politikk, organisasjon, ledelse og markedsføring. Formålet med opprettelsen var å skape fremtidens Høyre-ledere. De fleste som er eller har vært aktive på toppnivå i Unge Høyre og Høyre har vært gjennom Elitekurset, som tar ut omtrent 10 personer hvert år til selve kurset. Av tidligere deltagere kan nevnes John G. Bernander, John Christian Elden og de fleste Unge Høyre-lederne. Inntil 2011 hadde man to oppfølgende kurs, men byttet da til to forberedende kurs før selve Elitekurset. I løpet av denne perioden har alle deltagerne en personlig mentor. Foredragsholdere og skolerere på kurset har pleid å være toppolitikere fra Høyre samt kjente navn fra media og næringsliv. Kurset og de forberedende kursene omtales samlet som «Eliteprogrammet». Det første kurset ble arrangert fra 25. juni til 1. juli 1960. Kurset ble avholdt hvert år på Høyres gård Reistad frem til den ble solgt i 1987. De siste årene har kurset stort sett blitt avholdt på Sundvolden hotell i Buskerud. Siden 1995 (med unntak av i 2000) har det blitt kåret en årlig vinner av Elitekurset som får navnet sitt inngravert på C.J. Hambros vandrepokal. I anledning kursets 50-årsjubileum i 2010 ble det utgitt en bok om Elitekursets historie. Høyrebølgen. I desember 1967 hadde organisasjonen omlag 35 000 medlemmer, i 1968 var Unge Høyre landets største politiske ungdomsorganisasjon, og foran Høyres landsmøte i april 1970 hadde Unge Høyre omlag 40 000 medlemmer. I 1972 mistet man én fylkesforening idet Bergen ble slått sammen med Hordaland; Bergens Unge Høyre dermed ble en lokalforening i Hordaland Unge Høyre. Organisasjonens medlemstall har senere sunket kraftig over tid, en tendens som har vært gjeldende for de fleste partipolitiske organisasjoner i Norge. Medlemstallet sank utover 1970-årene, og i mai 1984 kunne man notere seg nærmere 25 000 medlemmer fordelt på 20 fylkesforeninger og 245 lokalforeninger. Dette var dog nesten 5 000 flere medlemmer enn seks måneder tidligere, i desember 1983. Jan Petersen var Unge Høyres formann 1971–1973 og la ned mye arbeid i forkant av EF-avstemningen i 1972. Et stort flertall av Unge Høyres medlemmer var også EF-tilhengere dengang. Petersen ble avløst av Per-Kristian Foss, og han i sin tur av Kaci Kullmann Five. Five var Unge Høyre og Høyres første kvinnelige leder og fikk sitt gjennombrudd med NRKs utspørring av Høyre foran stortingsvalget 1977, hvor hun tildels stilte Høyre-formann Erling Norvik i skyggen. Pressen omtalte Five i etterkant som «1970-årenes største fjernsynssuksess». I midten av 1970-årene ble den tverrpolitiske, utenomparlamentariske menneskerettighetsorganisasjonen Moderat Ungdom stiftet. Moderat Ungdom ble noe uglesett i Unge Høyre, som fryktet at organisasjonen kunne utvikle seg til et politisk parti, og dessuten mislikte at aktiv samfunnsengasjert ungdom engasjerte seg i Moderat Ungdom istedenfor i deres egen organisasjon. Endel personer var aktive i begge organisasjoner, og i midten av 1980-årene døde Moderat Ungdom ut. Under høyrebølgen i 1980-årene satt personer som Sveinung Lunde, Kai G. Henriksen og Trond Helleland som formenn i Unge Høyre, deretter Børge Brende og Jan Tore Sanner i inngangen til det neste tiåret. Nyere tid. Den 1. januar 1991 ble Nordre Nordland Unge Høyre og Søndre Nordland Unge Høyre slått sammen til dagens Nordland Unge Høyre, herav den nåværende organisasjonsstrukturen, og man fikk 19 fylkesforeninger. EU-avstemningen i 1994 betydde nok en intensiv valgkamp for Unge Høyre, som ikke var mindre EU-tilhengere i 1994 enn i 1972. Unge Høyre var den første politiske grupperingen som tok opp EF-saken, bortsett fra Det Liberale Folkepartiet, etter 1972, og Unge Høyre programfestet sitt syn i 1988, ett år før moderpartiet. Mange Unge Høyre-medlemmer engasjerte seg samtidig også i Europabevegelsen og Europeisk Ungdom. I slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet opplevde Unge Høyre igjen en periode med synkende medlemstall, og et utredningsutvalg la i 2004 frem en rapport som førte til at Unge Høyre ble revitalisert under slagordet «Mulighetsorganisasjonen». Tanken var at det skulle brukes liten tid på det rent formelle og mye tid på skolering og lignende for hvert enkelt medlem; målet var at hvert enkelt medlem skulle få skolering nok å ha muligheter til å nå sine mål, også utenfor Unge Høyre. "Mulighetsorganiasjonen" ble videre tittelen på tre skoleringsbøker i blant annet politikk, organisasjon og ledelse som Unge Høyre utgav i 2006. Personer som Torbjørn Røe Isaksen og Torkild Solli Haukaas var arkitektene bak «Mulighetsorganisasjonen», hvis tankegang videreføres fremdeles. Torbjørn Røe Isaksen gikk til topps i Unge Høyre i 2004, men ble stående som en av de fremste politikerne organisasjonen har fostret, selv om han ledet Unge Høyre gjennom stortingsvalget 2005, hvor Høyre led tidenes valgnederlag. Røe Isaksen har også blitt betegnet som politiker som både er praktisk og ideologisk tenkende. Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007 ble et svært godt valg for Høyre, og flere Unge Høyre-medlemmer ble valgt inn i kommunestyrer og fylkesting rundt omkring i landet. Da Røe Isaksen avsluttet sin tid som leder publiserte han boken "Høyre om!", en bok om den konservative ideologien og tanker rundt denne og partiet Høyre. Under Unge Høyres landsmøte på Hamar i 2008 ble Henrik Asheim valgt til Isaksens etterfølger. Ved Unge Høyres 50. ordinære landsmøte, avholdt i Trondheim i 2010, var det to kandidater til ledervervet i organisasjonen, nemlig Henrik Asheim og Stefan Heggelund, og det var også konkurranse om plassene i sentralstyret (bortsett fra nestledervervene). Det nye sentralstyret, valgt ved skriftlig votering, samsvarte med valgkomiteens enstemmige innstilling som ble offentliggjort to uker før landsmøtet. Fra 2003 har medlemstallet økt nesten hvert år siden. Unge Høyre er i dag landets nest største partipolitiske ungdomsorganiasjon målt i antall betalende medlemmer (2 796 medlemmer i 2009 fordelt på 70 lokalforeninger). Organisasjon. I likhet med moderpartiet har Unge Høyre en historisk tradisjon for å ha en temmelig løs organisasjonsstruktur med stor grad av selvstendighet for de enkelte fylkes- og lokalforeningene. Dette har sin bakgrunn i at det oppstod konservative ungdomsforeninger flere steder i landet, uavhengig av hverandre, før Unge Høyres Landsforbund ble stiftet i 1922. Lokalforeninger ble etterhvert samlet i fylkesforeninger, og i dag har Unge Høyre fylkesforeninger i alle av landets 19 fylker og herunder omkring 70 lokalforeninger. Lokalforeningene står fritt til å opprette underliggende foreninger, slik som kretsforeninger og skoleforeninger, men disse har ikke egen representasjon i hverken fylkesforeningene eller landsforbundet. Styrene på de ulike nivåene i organisasjonen kalles «arbeidsutvalg», men det varierer hvorvidt disses ledelse tituleres «ledere» og «nestledere» (vanligst) eller «formenn» og «viseformenn». Unge Høyres øverste myndighet er landsmøtet som samles annenhvert år. Landsmøtet velger et sentralstyre, en desisjonskomité, en lovkomité og en revisor, og er også den øverste myndighet når det kommer til politiske vedtak. Endring av organisasjonens lover kan kun foretas på landsmøtet. Sentralstyret består av syv personer, herav en leder og to nestledere. Landsstyret består av sentralstyret, fylkeslederne og to landsmøtevalgte medlemmer. Det er landsstyret som vedtar Unge Høyres politikk på nasjonalt plan mellom landsmøtene, og landsstyret nedsetter også valgkomiteen foran hvert landsmøte. Ledere. Unge Høyres leder ble inntil 1990-tallet konsekvent titulert «formann», men ble ikke formelt endret i vedtektene før i 2004. Elisabeth II av Storbritannia. Elisabeth II (Elizabeth Alexandra Mary; født 21. april 1926 i London) er den regjerende dronningen i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Antigua og Barbuda, Australia, Bahamas, Barbados, Belize, Canada, Grenada, Jamaica, New Zealand, Papua Ny-Guinea, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Salomonøyene og Tuvalu, som til sammen har en befolkning på 137 millioner. Hun er også overhode for Samveldet av nasjoner. Hun er den siste britiske monarken av huset Sachsen-Coburg-Gotha, som kom til makten da dronning Victoria av huset Hannover døde i 1901. Hun er gift med prins Philip, som tilhører huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, som også det danske og det norske kongehuset er del av. Elisabeth II ble dronning da faren, kong Georg VI, den 6. februar 1952 døde av lungekreft. På dette tidspunktet befant hun og ektemannen Philip, hertug av Edinburgh seg i Kenya. Kroningen fant sted den 2. juni 1953 i Westminster Abbey. Elisabeth ble i 1955 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Tidlig liv. Elisabeth ble født i Mayfair i London. Hennes far var HKH Prins Albert, hertug av York (senere kong Georg VI), den nest-eldste sønn av kong Georg V og dronning Mary. Hennes mor var HKH Hertuginnen av York (født lady Elizabeth Bowes-Lyon), datter av Claude George Bowes-Lyon, 14. jarl av Strathmore og Kinghorne. Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek. Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek i Weimar ble grunnlagt 1691 av hertug Wilhelm Ernst, og hører med til UNESCOs liste over verdens kulturarv. Det er særlig innrettet mot tysk litteratur mellom 1750-1850, og inneholder nesten en million skrifter, bl.a. den første bibelen trykket i Amerika. 2. september 2004 ble det rammet av brann, og rundt 30 000 uerstattelige verker gikk tapt, mens 20 000 ble sterkt skadet. Biblioteket er gjenåpnet og kan hver dag, med unntak av mandag, bli besøkt av maksimalt 290 personer. Eksterne lenker. Weimar Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning. a> som var i tjeneste fra 1933 til 1965 Redningsselskapet, fullt navn Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR), ble stiftet av Kristiania Kjøbmandsforening 9. juli 1891. Redningsselskapets formål er å redde liv, berge verdier og verne kystmiljøet i norske farvann og å drive opplysnings- og ulykkesforebyggende arbeid for å bedre sikkerheten for de som ferdes på sjøen. I oktober 2006 kom Øyvind Stene inn som ny generalsekretær i Redningsselskapet. Han kom fra stillingen som direktør i Kystverket, hvor han var i 6 år. Våren 2012 Varslet Øystein Stene at han etter snart 6 år, ville gå av som generalsekretær i Redningsselskapet, Rikke lind tar i løpet av 2012 over stillingen. Redningsselskapet har sitt hovedkontor på Høvik. Redningsskøytene. Pr. juli 2010 er i alt 148 redningsskøyter bygget. Colin Archer designet den første klassen med redningsskøyter med seil som eneste fremkomstmiddel. Senere videreførte Bjarne Aas tradisjonen samtidig som skøytene fikk motor i tillegg til seil. Idag er alle seilskøytene tatt ut av tjeneste og erstattet av hurtiggående skøyter med skrog i aluminium. Se: Liste over norske redningsskøyter Plassering. I dag finnes det 25 fast bemannede redningsskøyter langs Norskekysten. I tillegg finnes 16 sjøredningskorps med frivillige mannskaper strategisk stasjonert fra Oslofjorden til Alta, men også i innlandet på Mjøsa og Femunden. Organisering. Redningsselskapet er en medlemseid humanitær organisasjon. Pr. 15. juli 2010 har organisasjonen 60 000 medlemmer, av disse er ca. 53 000 medlemmer i Redningsselskapets KystPatruljen – et service- og assistanseprogram for fritidsbåtbrukere. Redningsselskapets høyeste organ var fram til 2009 landsmøtet. Fra 2010 erstatter et representantskap landsmøtet. I representantskapet er det 24 medlemsrepresentanter, 12 representanter for brukerne og to representanter for ansatte. Brukerorganisasjonene er blant annet Norges Fiskarlag (2), Norges Kystfiskarlag, Norges Rederiforbund, Rederienes Landsforening, Fraktefartøyenes Rederiforening, Kongelig Norsk Båtforbund, Norboat, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Det Norske Veritas, Norsk Luftambulanse og Forbundet Kysten, alle med en representant hver. Representantskapet skal møtes en gang hvert år, og vedtar vedtekter og velger sentralstyre i organisasjonen. De 24 medlemsrepresentantene velges av distriktsårsmøtene i Redningsselskapets 12 distrikter. Bråket i Redningsselskapet 2005–2006. Kjell Brevik var konstituert generalsekretær i Redningsselskapet frem til oktober 2006. Monica Kristensen Solås var generalsekretær i perioden frem til hun høsten 2005 ble sykemeldt og siden suspendert. Hennes avgang kom etter omfattende uro i selskapet med personalkonflikter og mye negativ omtale i media. Magnus Stangeland var styreleder frem til 6. desember 2005, da han og hele styret i Redningsselskapet gikk av. Lars Hellandsjø ble valgt til president i Redningsselskapet i januar, og fikk på Landsmøtet i mai 2006 ny tillit i organisasjonen. 29. juni 2006 ble det kjent at Monica Kristensen Solås trolig må møte i retten, tiltalt for brudd på personopplysningsloven, i kraft av sin stilling som generalsekretær i selskapet. Det var Datatilsynet som anmeldte Redningsselskapet ved generalsekretæren til politiet for flere brudd på personopplysningsloven i forbindelse med den såkalte e-postsaken i selskapet. Dunstable. Dunstable er en liten by i Bedfordshire, England. Den ligger ved den romerske veien Watling Street, som i dag heter vei A5. Byen er kjent fra romersk tid, da den het Durocobrivis. I 1290 var byen et av stoppestedene for gravfølget for dronning Eleanor, som gikk fra Harby i Lincolnshire til Westminster Abbey i London. Et Eleanorkors ble reist til minne om dette. Den var en viktig markedsby i middelalderen, men mistet mye av sin betydning etterhvert som Luton vokste. Flere bygninger fra middelalderen er bevart, blant annet Dunstable Priory, byens hovedkirke, der Thomas Cranmer satte ned en kirkelig domstol som erklærte Henrik VIIIs ekteskap for ugyldig i 1533, og rett ved kirken en pub, «The Norman King» som ble bygget omkring 1109 som del av Henrik Is landsted. Dunstable ligger på den østlige ytterkanten av Chilternåsene, en serie av kalkavsetninger som er klart synlige når man kommer til byen nordfra. En av de viktigste arbeidsplassene for Dunstableboerne har vært Vauxhalls fabrikk i Luton, men denne ble nedlagt i 2002, og arbeidsløsheten er derfor forholdsvis høy. Whipsnade Wildlife Park, en dyrepark med frittgående dyr, ligger like utenfor byen. William Thomson Kelvin. William Thomson, Lord Kelvin (født 26. juni 1824, død 17. desember 1907) var matematisk fysiker som gjorde viktige arbeider innen termodynamikk. Han ble adlet av dronning Victoria i 1892 til Baron Kelvin (Lord Kelvin) for sitt arbeid med å legge en transatlantisk telegrafkabel. Navnet Kelvin kommer fra elven Kelvin som renner gjennom universitetsområdene i Glasgow. Han startet ved dette universitetet ti år gammel, og da han nådde 22 år var han blitt professor her. Han ble valgt som medlem av Royal Society i 1851 og var president der i perioden 1890–1895. I 1896 ble han tildelt Knight Grand Cross av Royal Victorian Order og i 1902 ble han en av de første medlemmer av Order of Merit. Han er gravlagt i Westminster Abbey i London. SI-måleenheten for temperatur, kelvin, er oppkalt etter han. Lord Kelvin ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902. Priser (utvalg). Kelvin, William Thomson Kelvin, William Thomson Kelvin, William Thomson Øystein Grødum. Øystein Grødum (født 15. februar 1977) er en norsk skøyteløper. I 2004 ble han nr. 5 på 10 000 m i VM enkeltdistanser, og sesongen etter var han nærmest uslåelig i verdenscupen på de lengste distansene. Han var favoritt på 5000 m og særlig på 10 000 m foran VM i Inzell i 2005, men ble sjuk og stilte ikke til start. I 2005 tok han en 8. plass sammenlagt både i EM og VM. Grødum ble norgesmester på 10 000 m i 2001 og på 5000 m i 2005. Han har tatt NM-medalje i alle mesterskap han har deltatt i fra 1999 til 2011. Han representerer Arendal Skøiteklub. Vauxhall Motors. Vauxhall Motors er et britisk underselskap av General Motors. Selskapet ble grunnlagt i Vauxhall, London i 1857 under navnet "Vauxhall Iron Works". Det lagde opprinnelig industrimaskiner. Under andre verdenskrig produserte Vauxhall Churchill stridsvogner for den britiske hæren. Etter krigen ble bilproduksjonen gjenopptatt, og fra 1970-årene samarbeidet Vauxhall med tyske Opel. Etter hvert tok Opel over hele utformingsprosessen og Vauxhall ble i stadig større grad Opel-modeller laget i Storbritannia med Vauxhallmerke. Selskapets logo, en griff, er en modifisert form av emblemet til Fulk le Breant, som bygde huset "Fulk's Hall" i det 13. århundre; det er dette husets navn som til slutt ble forvansket til "Vauxhall". Huset Wettin. Wettin er en tysk fyrsteslekt. De regjerte som markgrever, kurfyrster og konger av Sachsen i over 800 år. De har også vært konger av Polen, Belgia, Portugal, Storbritannia og Bulgaria. Slekten stammer fra Burg Wettin ved Halle i det nåværende Sachsen-Anhalt. I 1089 ble slekten landgrever av Meissen, i 1423 kurfyrster av Sachsen og i 1236 også landgrever av Thüringen. I 1485 ble slekten delt i to linjer, den yngre, albertinske linje, regjerte som konger av Polen fra 1697 til 1763 og i Sachsen fra 1806 til 1918. Den eldre, ernestinske linje tapte i 1547 kurfyrsteverdigheten til albertinerne, men beholdt sin besittelse i Thüringen, som de delte opp i et større antall småstater (ernestinske hertugdømmer). Et av de ernestinske husene, Sachsen-Coburg-Gotha, ble konger av Belgia (fra 1831) og Bulgaria (1908–1946), dessuten i Portugal og fra 1901 i Storbritannia, da dronning Victoria av huset Hannover døde. Huset Wettins overhode er siden 1968 markgreve Maria Emanuel av Meissen, som overtok etter sin far markgreve Friedrich Christian. Prominente medlemmer av slekten inkluderer dronning Elisabeth II av Storbritannia og Bulgarias tidligere statsminister (og tidligere konge) Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha. Eksterne lenker. Wettin Pub. Pub, engelsk forkortelse for public house («offentlig hus»), er et serveringssted med skjenkebevilling for alkohol og enkle matretter. Puber som lokale samlingssteder for øldrikkende menn har lange tradisjoner i Storbritannia, der det er flere typer av puber. Den britiske pub-kulturen har blitt overført i ulike varianter til flere land, deriblant til Norge. Puber ble tidligere ofte kalt kro eller vertshus på norsk. Ordet "pub" uttales ofte «pøbb» på norsk, en fornorsking av den standardbritiske uttalen som ligger nærmere «pabb». Språkrådet foreslo å stave ordet "pøbb" på norsk som en standardform, men det ble ikke gjennomført. Puber i Storbritannia. Begrepet "pub" forbeholdes gjerne for serveringssteder med et preg som er typisk for England, Irland, Australia eller andre steder som har vært en del av den britiske kultursfære. Det er bortimot 60 000 puber i Storbritannia. På mange steder, spesielt i mindre byer og tettsteder, kan en pub være midtpunktet for lokalsamfunnet og kan spille tilsvarende rolle som den lokale kirke i den sammenhengen. En pub som tilbyr overnattingsmuligheter kalles tradisjonelt et vertshus (engelsk "inn"). Et annet begrep for pub kan være "bar", men disse serverer som regel ikke matretter. Burg Wettin. Burg Wettin er en borg ved Halle i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Den tyske fyrsteslekten Wettin stammer herfra. Wettin nevnes først i år 961 som "Vitin civitas". Det antas at det allerede på karolingisk tid eksisterte et borganlegg her. Siden begynnelsen av 1990-årene er det et kunstgymnasium her. Ekstern lenke. Wettin Jeff Healey. Norman Jeffrey Healey (født 25. mars 1966, død 2. mars 2008) var en canadisk blues-rock-gitarist. Jeff Healey mistet begge øynene på grunn av kreft da han var ett år gammel. Han begynte likevel å spille gitar da han var tre år gammel. Da han var 17, dannet han bandet Blues Direction, som to år senere ble Jeff Healey Band, sammen med Joe Rockman og Tom Stephen. De fikk kontrakt med plateselskapet Arista Records, og i 1988 utgav de "See The Light", som blant annet inkluderte hitsingelen "Angel Eyes". Sangen "Hideaway" ble nominert i klassen «beste instrumentallåt» til Grammy Award. Blant andre hits er "How Long Can a Man Be Strong" og en coverversjon av The Beatles' "While My Guitar Gently Weeps". Healey var også en dyktig trompetist. Han døde av kreft i Toronto 2. mars 2008. Spillestil. Helt fra han lærte seg å spille, utviklet han sin egen spesielle spillestil på gitaren; istedenfor å holde den med strengene loddrett spilte han med gitaren liggende i fanget og hånden plassert oppå strengene istedenfor bak gitarhalsen som det vanligvis gjøres. Dette ga ham fordeler som økt vibrato og spennvidde på fingrene, og han kunne derfor ta akkorder og løp som ville vært vanskelig eller umulig med vanlig spillestil. Eleanorkors. Et Eleanorkors er et steinkors som ble reist til minne om den engelske dronningen Eleanor av Castilla av hennes mann, Edvard I i forbindelse med hennes gravferd fra Harby i Lincolnshire til Westminster Abbey i London i 1290. Det ble regnet som en stor ære for de byene som fikk et slikt kors. De eneste tre som er bevart er de i Waltham, Northampton og Geddington. Korset ved Charing Cross i London er en kopi. KFOR. KFOR (Kosovo Force) er en NATO-ledet avdeling med ansvar for å skape og vedlikeholde fred og sikkerhet i Kosovo. Styrken gikk inn i Kosovo 12. juni 1999, to dager etter at FN-resolusjon 1244 ble vedtatt. På det meste tjenestegjorde mer enn 50 000 soldater fra 30 forskjellige land i KFOR. De største bidragene til KFOR kommer fra Storbritannia (19 000 soldater), USA (7 000 soldater), Frankrike (7 000 soldater) og Tyskland (6 000 soldater). I tillegg har Norge i flere år bidratt med en avdeling av bataljons størrelse, først Telemark bataljon samt en helikopterenhet (2004–2005). Nå bidrar Norge med en håndfull stabsoffiserer. I februar 2007 kunne NRK fortelle at norske KFOR-soldater flere ganger har skutt og drept sivile kosovoalbanere. Episoden NRK refererte til var en demonstrasjon i landsbyen Caglavica 17. og 18. mars 2004. Der løsnet norske soldater skudd mot menneskemengden. Forsvaret opplyste at en kosovoalbaner ble truffet og drept, men NRK hadde opplysninger om at det ikke var en person som ble truffet, men seks personer. Minst to av disse døde, opplyste NRK. Romanov. Nikolai II - Den siste Tsar Romanov ("Romanow") var det russiske dynastiet som hersket over Russland fra 1613 til 1730, da det døde ut på sverdsiden med Peter II av Russland. Navnet Romanov har siden vært benyttet av huset Romanov-Holstein-Gottorp, en linje av det nordtyske fyrstehuset Oldenburg, som hersket over Russland fra 1762 til 1917. Denne linjen oppstod som følge av ekteskapet mellom Karl Friedrich av Schleswig-Holstein-Gottorp og Anna Petrovna, datter av Peter I. Etter Peter IIs død, overtok Anna Ivanovna tronen, datter av Ivan V, Peter Is sinnssyke halvbror. Hun var selv barnløs, men adopterte like før sin død sin åtte uker gamle grandnevø, som formelt regjerte i halvannet år, under navnet Ivan VI. Da tok Peters Is datter, Elisaveta Petrovna, makten i et palasskupp. Elisabeth var også barnløs, og hennes etterfølger ble hennes nevø Peter III. Hans etterkommere regjerte i Russland frem til revolusjonen i 1917. Tronfølgeloven fastsatt av Pavel I, sønn av Peter III og Katarina II, begrenser arveretten til Pavels etterkommere, født i likeverdige ekteskap, hvor kvinner bare kan arve tronen hvis mannsiden dør ut. Plikten til å gifte seg med kvinner fra regjerende fyrstehus ble brutt av mange av storfyrstene, både før og etter revolusjonen. Etter revolusjonen mistet alle arveberettigede mannlige etterkommere etter Nikolaj II og Alexander III livet. Tronpretendent ble dermed sønnesønn av Aleksander II, storfyrst Kirill Vladimirovitsj, og etter hans død i 1938 hans sønn, storfyrst Vladimir Kirillovitsj. Han var den siste mannlige dynast av huset Romanov-Holstein-Gottorp. Etter hans død i 1992 betrakter hans eneste datter, storfyrstinne Maria Vladimirovna Romanova, seg som overhodet for det russiske keiserlige huset, under henvisning til at det ikke lenger finnes mannlige arveberettigede medlemmer. Hennes krav blir bestridt av andre slektninger av Romanov-Holstein-Gottorp-familien, og noen av dem anerkjenner fyrst Nikolaj Romanovitsj Romanov som familiens overhode, en etterkommer av Aleksander IIs yngre bror, storfyrst Nikolaj Nikolaevitsj. Fyrst Nikolaj Romanovitsj anerkjenner ikke storfyrstinne Marias krav, fordi hennes far giftet seg med den georgiske fyrstinne Leonida Georgievna Bagrationova, en etterkommer etter Georgias gamle kongehus. Hennes familie ble ikke betraktet som kongelig i Russland før revolusjonen. Fyrst Nikolaj Romanovitsj er leder for en organisasjon som kaller seg Romanovs familieforening. De nærmeste slektningene til Nikolaj II i morganatisk mannlig linje er imidlertid etterkommerne etter storfyrst Dmitrij Pavlovitsj, Nikolaj IIs fetter, som er mest kjent for å ha tatt livet av Rasputin sammen med sin elsker, fyrst Felix Felixovitsj Yusupov i 1916 og for senere å ha laget parfymen Chanel No. 5, sammen med sin elskerinne Coco Chanel. Den eneste sønn av storfyrst Dmitrij Pavlovitsj var fyrst Pavel Dmitrievitsj Romanovskij-Ilinskij, som var borgermester i Palm Beach, Florida og som døde i 2004. Familienavnet Romanovskij kombinert med annet navn og fyrstetittel brukes av etterkommere etter Romanov-Holstein-Gottorp-familien i morganatiske ekteskap. Denne praksisen ble innført på 1920-tallet av tronpretendenten Kirill Vladimirovitsj og er ikke hjemlet i lov. To av Nikolaj IIs søstre, storfyrstinnene Olga Aleksandrovna og Ksenia Aleksandrvna overlevde også revolusjonen og flyktet sammen med sin mor, enkekeiserinne Maria Fedorovna til Danmark via Krim og Konstantinopel. Deres etterkommere bruker ikke russiske titler. Enkekeiserinne Maria Fedorovna døde i Danmark i 1928 og ble i 2006 begravet ved siden av sin mann, Alexsander III i Peter og Paul katedralen i St. Petersburg. Romanov-Holstein-Gottorp. Romanov-Holstein-Gottorp var en linje av det nordtyske fyrstehuset Oldenburg som regjerte Russland fra 1762 frem til revolusjonen i 1917. Romanov-Holstein-Gottorp nedstammet kognatisk fra den eldre slekten Romanov, og kom til makten da Karl Friedrich av Schleswig-Holstein-Gottorp giftet seg med et kvinnelig medlem av denne slekten. Slaget ved Winwaed. Slaget ved Winwaed ble utkjempet 15. november 655 mellom kongene Penda av Mercia og Oswiu av Northumbria. Det endte i nederlag for Mercia og Pendas død. Slaget sto ved en elv som ble kalt Winwaed; denne er ikke sikkert identifisert. Det mest sannsynlige er at det er en bielv til Humber. Det regnes som et av de viktigste slagene mellom de nordlige og sørlige angelsakserne i England, men det er lite som er kjent om det utenom utfallet. Bakgrunnen for slaget er Pendas framgang i 630- og 640-årene. Han slo Edwin av Northumbria i Hatfield Chase i 633 og Oswald av Bernicia i Maserfield i 642. Krigere fra Mercia utførte regelmessig plyndringstokter inn i Northumbria, til tider så langt nord som kongens bosted Bamburgh. Oswiu ser ut til å ha nektet å gå med på Pendas krav, og etter å ha samlet allierte fra East Anglia og Wales gikk han ut med en styrke på «tretti legioner». Dette var antagelig betraktelig færre menn en det Penda hadde til rådighet. Oswiu skal ha tilbudt skatter for å få en fredsavtale, men det ser ut til at Penda ikke aksepterte dette. Ifølge Beda ba Oswiu før slaget til Gud og lovte å sende sin datter i kloster og gi tolv eiendommer til kirken for bygging av klostre dersom han seiret. Etter at slaget hadde begynt trakk to av Pendas allierte, Cadfael ap Cynfeddw av Gwynedd og Aethelwald av Deira seg ut. Penda led deretter et knusende nederlag, og både han og Aethelhere av East Anglia falt i slaget. Oswiu tok etter seieren det meste av Mercia, men lot Pendas sønn Paeda beholde en mindre bit. Winwaed Winwaed Lasse Kjus. Lasse Kjus (født 14. januar 1971 i Oslo) er en norsk tidligere alpinist, og regnes som en av tidenes beste utøvere. Han representerte Bærums Skiklub. Den første, store seieren sikret Kjus i kombinasjonsøvelsen under VM i Morioka vinteren 1993. Under VM i 1999 vant han gull i storslalåm og super-G, og fikk etter denne sesongen Aftenpostens Gullmedalje og norske sportsjournalisters statuett som «Årets idrettsnavn». Han har også vunnet verdenscupen sammenlagt to ganger, i sesongene 1996 og 1999. Totalt har Kjus vunnet seksten medaljer i internasjonale mesterskap (VM/OL) (fire gull, elleve sølv og en bronse). Han la opp etter 2005–06-sesongen. VM-medaljene er tre gull og åtte sølv, og OL-medaljene er ett gull, tre sølv og en bronse. I 2008 gjorde Kjus et comeback i NM, og fikk sølv i utfor, etter Lars Elton Myhre. Konkurransen ble arrangert 27. mars i Hafjell. Lasse Kjus har også interesse for småfly og har flysertifikatet i klassen småfly. I 2009 krasjet han i eget fly i Jotunheimen, men ble ikke alvorlig skadet. Oppvekst. Kjus var ivrig bruker av et lite alpinanlegg hjemme på Siggerud som på folkemunne kaltes Trolldalen skisenter – et tidligere populært lite og lokalt alpinanlegg i Ski Kommune / Follo. Anlegget hadde en liten bakke der man på 70- og 80-tallet slapp unna med årskort på kun mellom 50 og 100 kroner, noe som sammen med beliggenheten gjorde at mange barn og unge i nabolaget bare kunne sette på seg skia og sette utfor. Kjetil André Aamodt. Kjetil André Aamodt (født 2. september 1971 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist. Han har flere medaljer fra internasjonale mesterskap enn noen annen alpinist. Han har tyve mesterskapsmedaljer (VM- og OL-medaljer), derav fire OL-gull og fem VM-gull og er en av kun fem mannlige alpinister med verdenscupseire i alle fem disipliner. Denne enestående medaljesamlingen er utstilt på Norges Olympiske Museum i Lillehammer. I 1994 vant Aamodt verdenscupen sammenlagt. Han er 175 cm høy. Klubben hans er Nordstrand IF. Kjetil André Aamodt har fått Kongepokal i 1993 og 2005 og Fearnleys olympiske ærespris i 2006. Han kunngjorde at han hadde bestemt seg for å legge opp karrièren den 6. januar 2007 da han var blitt kåret til «Årets mannlige idrettsutøver» under Idrettsgallaen 2007 i Hamar OL-amfi. Han vant også tre andre priser samme kveld. 21. mai 2007 ble han tildelt St. Hallvardmedaljen «for å ha representert Norge og Oslo på en fremragende måte». I forbindelse med TV-aksjonen på NRK 21. oktober 2007 ble Aamodt utnevnt til UNICEF-ambassadør. Kjetil André Aamodt er gift med Stine Østvold, og sammen har de en datter og en sønn. Han er sønnen til Finn Aamodt. NM-titler. Han vant 22 NM-titler i løpet av karrièren. Keynesiansk arbeidsledighet. Keynesiansk arbeidsledighet (også kalt "Etterspørselsbestemt ledighet" eller "Konjunkturledighet") er en teori om arbeidsledighet som ble utarbeidet av John Maynard Keynes. Teorien har blitt mye brukt, og også videreutviklet. I dagens samfunn er derimot Keynes' opprinnelige teorier mindre holdbare, da flere faktorer spiller med nå enn det gjorde på Keynes' tid. Bakgrunn. Likevektsteorien hadde lenge vært den teorien som ble brukt på de aller fleste samfunnsøkonomiske prinsipper. Den bestod i at økonomi med frikonkurranse ville bevege seg mot likevekt i alle markeder. Sånn sett kunne det ikke eksistere en varig tilstand hvor ikke alle markeder var klarert. Dette vil si at om vi for eksempel tar arbeidsledigheten i betraktning, så ville all arbeidsledighet til slutt forsvinne av seg selv. Dette var selvfølgelig bra i teorien, men det viste seg å ikke virke i praksis. Problemet var at det tok alt for lang tid, og den lange og vedvarende arbeidsledigheten i mellomkrigstiden førte til en søkning etter nye og alternative teorier. I Keynes mest kjente verk drøftes mulighetene for en varig arbeidsledighet i et frikonkurransesystem. Keynes mente at arbeidsledigheten var basert på etterspørselen, og at man var nødt til å øke etterspørselen for å bli kvitt denne. Først når det ble større etterspørsel kunne bedriftene ansette flere, og Keynes mente derfor at staten måtte gjøre det den kunne for å øke etterspørselen i samfunnet. Både økt etterspørsel i det offentlige, og økt etterspørsel blant private kunne hjelpe. Keynes mente altså at staten i trange tider skulle føre en ekspansiv finanspolitikk, ved å underskuddsbudsjettere. Da ville man bruke mer penger, og arbeidsledigheten ville derfor synke. Keynes-modellen. Keynes sysselsetningsteori brukes for å forklare etterspørselsbestemt ledighet. Han brukte da de to begrepene samlet etterspørsel og samlet tilbud. Teorien bygger på noen enkle sammenhenger: jo høyere sysselsetningen blir, desto høyere blir den samlede produksjonen og tilbudet, og desto høyere blir også den samlede etterspørselen etter varer og tjenester. På figuren ser vi at når sysselsetningen stiger, så stiger også det samlede tilbudet og den samlede etterspørselen. Forskjellen er likevel at tilbudet starter fra 0, og går oppover, mens etterspørselen starter et stykke opp, for så å ikke gå fullt så bratt som tilbudet. Dette skyldes at uten noen til å produsere noe, vil ikke noe bli produsert. Likevel vil det alltid være en viss etterspørsel etter varer og tjenester, selv om menneskene ikke har noen reell inntekt. Dette skyldes at alle mennesker har et visst behov for mat og andre goder selv om de ikke har noen inntekt. Keynesiansk arbeidsledighet skyldes at tilbudet er for stort i forhold til etterspørselen. Dersom vi har en full sysselsetning i FS ser vi at tilbudet blir for stort, og derfor må noen sparkes. Sysselsetningen vil legge seg i likevektspunktet mellom de to grafene, og arbeidsledigheten vil derfor bli av størrelsen til A, altså differansen mellom FS og S. Dersom S skulle ligge til høyre for FS, vil det derimot si at det er en arbeidsmangel i samfunnet. Dette på grunn av at den samlede etterspørsel etter varer og tjenester er større enn tilbudet, og bedriftene må derfor ansette mange nye mennesker, som kanskje ikke finnes i arbeidsmarkedet. Finanspolitiske virkemidler. Keynes svar på arbeidsledighetsproblemet var å bruke mer penger samlet i samfunnet, altså var dette et finanspolitisk virkemiddel. Enten kunne staten bruke mer penger, eller så kunne folket bruke mer penger. Ved å bruke et finanspolitisk virkemiddel ville folk få mer penger mellom hendene, og ville derfor også bruke mer penger. Da ville etterspørselen stige. Diagrammet viser hvordan Keynes tenkte. For å bli kvitt den etterspørselsbestemte ledigheten måtte man sørge for at skjæringspunktet mellom grafene flyttet seg mot høyre, mot full sysselsetting (FS). Da ville arbeidsledigheten synke. Løsningen blir å skape et skifte i kurven for samlet etterspørsel (SE). Dette gjorde man ved som sagt å bruke de finanspolitiske virkemidlene, og i idealtilfellet vil da kurven flytte seg akkurat riktig, så skjæringspunktet blir liggende temmelig nøyaktig over FS. Om myndighetene ikke kjenner de økonomiske mekanismene svært godt kan dette ofte gå galt. Om kurven SE beveger seg for langt, vil dette føre til at det blir en mangel på arbeidskraft. Da vil det også bli for lite varer i samfunnet, og vi vil få en etterspørselsbestemt inflasjon. Her ser vi hvor nøye arbeidsledighet og inflasjon henger sammen. Ringvirkninger. Når myndighetene øker sysselsettingen i samfunnet fører dette til at flere arbeidstakere får arbeid fordi etterspørselen i samfunnet øker. Den totale kostnaden for myndighetene er det de må gi til de private, i for av for eksempel skattelette, for at disse skal forbruke mer penger. Men når disse nye arbeiderne får utbetalt lønn vil jo også de kunne øke forbruket sitt. Da stiger etterspørselen enda mer, og bedriftene må igjen ansette flere personer. Denne spiralen går og går, og selv om økningen for hver "runde" blir mindre og mindre, vil det totalt sett føre til at gevinsten ved de finanspolitiske virkemidlene overstiger utgiftene. Det er dette vi kaller ringvirkninger. I diagrammet over er dette illustrert. Økningen i SE, altså det myndighetene sørger for, er Dg. Men totalen av dette blir større, i diagrammet illustrert ved Dst. Dette skjer på grunn av ringvirkningene. Totalt sett har altså produksjonen totalt sett økt mer enn den opprinnelige etterspørselsøkningen. Arbeidsledighet. Arbeidsledighet eller arbeidsløshet oppstår når det er et større tilbud av arbeidskraft enn det som etterspørres. Det vil si at det er personer som søker arbeid til de vanlige lønnssatsene, men som ikke oppnår å bli sysselsatt på det åpne arbeidsmarkedet. Arbeidsledighet innebærer også at mennesker som faktisk ønsker å arbeide (og som er arbeidsfør), ikke kan arbeide med det de er kvalifisert til. Arbeidsledighet er et samfunnsproblem, og lav arbeidsledighet og høy sysselsetting er viktig for å kunne utvikle og opprettholde et velferdssamfunn. For hvert enkelt menneske er arbeid den viktigste forsikringen for egen velferd og inkludering sosialt. I motsetning til i Norge, var arbeidsledigheten på verdensbasis rekordhøy i 2006, og det til tross for økonomisk vekst. Mer enn 195 millioner mennesker var registrert som arbeidsledige på verdensbasis, noe som utgjorde et snitt på 6,3 prosent av den globale arbeidsstyrken. En rapport fra ILO viste at svært mange av de arbeidsledige eller såkalte underbetalte arbeiderne (working poor) ikke nyter godt av den økonomiske veksten over hele verden. Det var i 2006 1,37 milliarder fattige arbeidere, det vil si arbeidere som jobber for en lønn som tilsvarer et liv i fattigdom. De tjener mindre enn to dollar (tretten kroner) om dagen. De ti siste årenes økonomiske vekst har ført til høyere produktivitet, men ikke nødvendigvis mer sysselsetting. Mens produktiviteten økte med 26 prosent, så gikk den tilsvarende sysselsettingen av folk kun opp med 16,6 prosent. Det viser seg også at flest unge er arbeidsledige, og i 2006 var over 86 millioner av de arbeidsledige under 24 år. 44 prosent er i alderen 15 til 24 år. Også forskjeller mellom kjønnene består: i 2006 var 48,9 prosent av kvinner over 15 år i jobb, mens de tilsvarende tallene hos menn var på 74 prosent. Arbeidsledighet i Norge. I Norge finnes det to mål for arbeidsledighet: Arbeids- og velferdsetatens tall for arbeidsledige. Det er de som har registrert seg hos Arbeids- og velferdsstaten lokalt, og Statistisk sentralbyrås tall, basert på spørreundersøkelser, publisert i Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU). Disse to forskjellige målene for arbeidsledighet kan gi forskjellige resultater, da både innsamlingsmetode og definisjonene er forskjellige. Tallene for registrerte ledige er I Norge er det gjennomgående lav arbeidsledighet, spesielt sammenlignet med andre land. Myndighetene har iverksatt en rekke tiltak og virkemidler for å hjelpe arbeidsledige inn i arbeid, og det er Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og velferdsetatens ansvar. Arbeidsledigheten blant innvandrere i Norge synker også, og gikk ned fra 6,0 prosent i fjerde kvartal 2006, til 4,4 prosent i fjerde kvartal 2007. I befolkningen utenom innvandringsgruppen var den registrerte arbeidsledigheten på 1,3 prosent i fjerde kvartal i 2007, og hadde da gått ned fra 1,8 prosent året før. Beregningen ble gjort i prosent av arbeidsstyrken innenfor den målte gruppen. Den europeiske unions historie (tidslinje). Denne artikkelen er en del av hovedartikkelen EUs historie, og oppsummerer de viktigste hendelsene. Trollavtalen. Trollavtalen er en internasjonal samarbeidsavtale som sørger for at Norge får eksportert all overskuddsgassen. Siden vi produserer alt for mye gass i forhold til det vi bruker er vi helt avhengige av å kunne eksportere en god del av den. Trollavtalen har ført til at det har blitt bygget tre gassledninger, som transporterer gass fra Norge og ned til resten av Europa. Takket være denne avtalen tjener Norge mye på eksport av gass, samtidig som Europa får mye av sitt gassbehov dekket. Michelangelo. Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni (født 6. mars 1475 i Caprese ved San Sepolcro i Toscana, Italia, død 18. februar 1564 i Roma), kjent som Michelangelo, var en italiensk billedhugger, maler, arkitekt, poet og ingeniør. På grunn av den store allsidigheten i disiplinene han utøvde, betraktes han som et arketypisk renessansemenneske, på linje med sin rival og likemann Leonardo da Vinci. Michelangelos produksjon gjennom hans lange liv er fenomenal. Om volumet av brevvekslinger, skisser og etterlevninger som har holdt seg til i dag blir redegjort for, er han den best dokumenterte kunstneren fra det sekstende århundre. To av hans mest kjente verk, "«Pietà»" og «David», ble utført før han var tredve. Michelangelo regnet seg først og fremst som billedhugger, men han lagde også to av de mest innflytelsesrike freskomaleriene i vestlig kunsthistorie: Scener fra første mosebok og «Dommedag» på alterveggen i det sixtinske kapell i Roma. Senere i livet tegnet han kuppelen til Peterskirken, og fornyet klassisk arkitektur med bruk av kolossalordenen. To biografier om Michelangelo ble utgitt under hans egen levetid, noe som er enestående for en renessansekunstner. Giorgio Vasari mente at han markerte høydepunktet i kunstens utvikling siden begynnelsen av renessansen, et syn som besto innenfor kunsthistorien i århundrer. I sin levetid ble han også kalt "Il Divino" («den guddommelige»), et tilnavn som passet hans intense spiritualitet. Hans samtidige beundret hans "terribilità", en form for overveldende storslagenhet, og det var etterfølgernes forsøk på å studere og etterligne Michelangelos lidenskapelige og høyst personlige stil som resulterte i den neste store bevegelsen i vestlig kunst etter høyrenessansen, manierismen. Tidlig liv. Michelangelo ble født i Caprese nær Arezzo, Toscana. Faren Lodovico di Leonardo di Buonarroti di Simoni var magistrat i Caprese og fogd (podestà) i Chiusi. Moren var Francesca di Neri del Miniato di Siena. Buonarrotiene tilhørte lavadelen og nedstammet fra grevinne Matilda av Toscana. Han bodde først hos familien i Firenze, men under morens langvarige sykdom og etter hennes død da han var seks år gammel, flyttet han til en stenhugger og hans kone og familie i Settignano. Der eide hans far et marmorpukkverk og en liten gård. Michelangelo sa en gang følgende til biografen Giorgio Vasari: «Det lille gode jeg har innvendig kommer fra den friske luften i Arezzo og meislene og hammerne». Mot farens ønske og etter en periode med grammatikkstudier med humanisten Francesco da Urbino fortsatte Michelangelo maleriundervisning med Domenico Ghirlandaio og skulpturundervisning med Bertoldo di Giovanni som lærere. Michelangelos far overtalte Ghirlandaio til å gi den den unge håndverkeren lønn for sin innsats, noe som var uhørt på den tiden; de fleste lærlinger betalte sine mestere for utdannelsen. Domenico var imponert og anbefalte ham for herskeren av byen, Lorenzo de' Medici, noe som førte til at Michelangelo forlot hans atelier i 1489. Fra 1490 til 1492 gikk Michelangelo på Lorenzos skole og ble påvirket av mange prominente personer som forandret og utvidet hans begreper. Her ble hans intellekt formet i omgang med de nyplatonske filosofer, billedskapere, billedhuggere, poeter og lærde menn som Lorenzo hadde samlet rundt seg. Det var under denne perioden at Michelangelo møtte litterære personligheter som Pico della Mirandola, Angelo Poliziano og Marsilio Ficino. I denne perioden fullførte Michelangelo «Madonna og trappen» (1490–1492) og «Kentaurenes slag» (1491–1492). Den siste er basert på et motiv foreslått av Poliziano og bestilt av Lorenzo de Medici. Lorenzo de' Medici hadde blitt som en far for Michelangelo, men etter hans død 8. april 1492 sluttet kunstneren å arbeide for Medici-hoffet. I de følgende månedene lagde han «Krusifiks i tre» (1493), som en takksigelsesgave til klosterforstanderen i "Santa Maria del Santo Spirito", som hadde latt ham studere anatomi ved hjelp av likene i kirkens sykehus. Mellom 1493 og 1494 kjøpte han marmoren til en statue av Herkules, som ble sendt til Frankrike og forsvant en gang på 1700-tallet. Igjen tiltrådte Michelangelo hoffet 20. januar 1494, og etter et kraftig snøfall bestilte Piero de' Medici en snøstatue av ham. Medici-familien ble utvist fra Firenze etter Savonarolas fremgang. Michelangelo forlot også byen før slutten av den politiske blomstringen. Han flyttet til Venezia, så til Bologna. Der ble han i en alder av tyve år tatt imot av et medlem av Aldobrandini-slekten, som gav ham i oppdrag å lage to helgenskulpturer og en engel for den hellige Dominikus grav i kirken "San Petronio". Men det gikk ikke som han hadde ønsket med karrieren, og etter et år dro han tilbake til Firenze, der man ønsket ham blant håndverkerne som skulle utsmykke byrådets nye møtesal. Han ble i Firenze en stund og gjemte seg i et lite rom under San Lorenzo som fremdeles besøkes. På veggen finnes stadig noen kullskisser som Michelangelo tegnet fra hukommelsen. Her fikk han i oppdrag å fullføre utskjæringen av de siste små skikkelsene på "Arca di San Domenico", graven og helgenskrinet i San Domenico. Han vendte tilbake til Firenze mot slutten av 1494, men dro snart igjen, skremt av opprøret og av trusselen fra den franske invasjonen. Nok en gang var han i Firenze mellom slutten av 1495 og juni 1496. Mens Leonardo da Vinci betraktet den herskende dominikanermunken Savonarola som fanatisk og forlot byen, ble Michelangelo betatt av munkens taler, av den strenge moralen og av håpet om fornyelse av Den romersk-katolske kirke. Byens karakter var en helt annen enn tidligere. Savonarola føyde seg til den unge Michelangelos formative inntrykk på en like dyptgripende måte som platonistene og Dante hadde gjort tidligere. Han fikk nok å gjøre. For en annen Lorenzo, sønnen til Pierfrancesco de' Medici, utformet han en statue av den unge hellige Johannes. Dette året ble han også forledet til falskneri, fra sin side bare som en spøk, ved at han patinerte sin «Cupido» slik at den så antikk ut. En bedrager fikk arbeidet, og det havnet til slutt hos en samler i Roma, prelaten Raffaele Riario av San Giorgio. Prelaten fant ut at det var en forfalskning, men ble så imponert av skulpturens kvalitet at han inviterte billedhuggeren til Roma, hvor Michelangelo ankom 26. juni 1496. Den 4. juli] begynte han å hugge en statue av den romerske vinguden, «Bacchus», bestilt av kardinal Raffaele Riario; arbeidet ble avvist av kardinalen, og ble deretter føyet inn i samlingen som bankieren Jacopo Galli hadde i sin hage. I november 1497 bestilte den franske ambassadøren for den hellige stol et av Michelangelos mest kjente verker, "«Pietà»". Den samtidige oppfatningen av dette arbeidet – «en åpenbaring av all potensial og kraft skulpturen kan tilkjennegi» – ble sammenfattet av Vasari: «Det er utvilsomt et mirakel at en formløs blokk av sten kan bli redusert til perfeksjon hva naturen i utgangspunktet knapt er i stand til å skape.» Kontrakten ble fastsatt i august det kommende året. Selv om han likte best å arbeide som billedhugger, tegnet Michelangelo daglig under sitt første opphold i Roma. Der bodde han nær kirken Santa Maria di Loreto. Ifølge legenden forelsket han seg her (trolig en platonsk forelskelse) i poeten Vittoria Colonna, markisen av Pescara. Huset hans ble revet i 1874, og de gjenværende arkitektoniske elementene som ble reddet av nye innehavere, ble ødelagt i 1930. I dag kan en moderne rekonstruksjon av Michelangelos hus ses på Gianicolohøyden. Michelangelos «David». Michelangelo vendte tilbake til Firenze i 1499–1501. Omstendighetene forandret seg i byen etter Savonarolas fall og fremgangen til "gonfaloniere" Pier Soderini. Han ble spurt av konsulene i ullauget om å fullføre et uferdig prosjekt som ble påbegynt førti år tidlige av Agostino di Duccio: en kolossal statue som portretterte David som et symbol på florentinsk frihet. Statuen skulle bli plassert på "Piazza della Signoria", foran "Palazzo Vecchio". Michelangelo svarte med å fullføre sitt mest kjente verk, «David», i 1504. Dette mesterverket etablerte definitivt hans ry som billedhugger med utpreget teknisk ferdighet og sans for symbolsk fremstillingsevne. I denne perioden malte Michelangelo også «Den hellige familie med [den unge] Johannes», også kjent som "«Tondo doni»" eller «Den hellige familien i La Tribuna». Det var bestilt for bryllupet til Angelo Doni og Maddalena Strozzi, og i det syttende århundre hang det i rommet kjent som tribunen i Uffizi. Han skal også ha malt Madonna med barnet med Johannes døperen, kjent som "«Manchester Madonna»", som nå henger i "National Gallery" i London. Under pave Julius II i Roma: taket i det sixtinske kapell. I 1505 ble Michelangelo kalt tilbake til Roma av den nylig valgte pave Julius II. Michelangelo ble befalt å utføre gravmonumentet som skulle forherlige paven etter hans død. Han påtok seg oppgaven på pavens regning. Michelangelo var nødt til å avbryte arbeidet på gravmonumentet for å fullføre flere andre oppgaver. På grunn av disse avbrytelsene arbeidet Michelangelo på gravmonumentet i førti år. Gravmonumentet, der det sentrale er statuen av Moses (1515), ble aldri ferdig. Det befinner seg i kirken "S. Pietro in Vincoli" i Roma. Hovedgrunnen til avbrytelsen av gravmonumentet var oppdraget med å male taket i det sixtinske kapell. Dette arbeidet tok fire år (1508–1512). Ifølge Michelangelos egen utlegning overtalte Bramante og Rafael paven til å la Michelangelo arbeide med et medium han ikke var fortrolig med, freskomaleriet, for at han skulle bli avledet fra billedhuggerkunsten, hvor han særlig hadde markert seg. Hensikten skal ha vært å utsette ham for sammenligning med rivalen og freskomesteren Rafael, en mannjevning som han ikke ville komme heldig fra. Ifølge moderne historikere er finnes det ikke belegg for denne historien i samtidige kilde, og den kan ha vært et produkt av kunstnerens frykt for å tape anseelse. Michelangelo ble opprinnelig gitt i oppdrag å male de tolv apostler, men krevde å få male et annet og mer komplisert motiv som viste skapelsen, syndefallet og løftet om frelse gjennom profetene og Kristi slektstre. Arbeidet er en del av en større dekorasjon i kapellet som representerer mye av doktrinen til den katolske kirken. Komposisjonen inneholdt til slutt over tre hundre skikkelser og har i midten ni episoder fra første mosebok, inndelt i tre grupper: skapelsen av jorden, skapelsen av mennesket og syndefallet, og endelig, menneskenes kår, representert av Noah og hans familie. På pendentivene som støtter taket er det malt tolv menn og kvinner som forkynner Jesu komme. Det er syv profeter fra Israel og fem sibyller, profetinner fra den klassiske verden. Blant de mest kjente maleriene i taket er Adams skapelse, Adam og Eva i Edens have, Syndefloden, profeten Jesaja og den Cumaeanske Sibylle. Omkring vinduene er Kristi stamfedre malt. Under Medici-paven i Firenze. I 1513 døde pave Julius II, og hans etterfølger, pave Leo X av slekten Medici, gav Michelangelo i oppgave å rekonstruere fasaden på kirken "Basilica di San Lorenzo" i Firenze og pryde den med skulpturer. Michelangelo gikk motvillig med på dette. Han brukte tre år på å lage tegninger og modeller til fasaden, men forsøket på å åpne et nytt marmorbrudd ved Pietrasanta spesielt for dette prosjektet skulle bli noe av det mest frustrerende i hans karriere. Arbeidet ble brått avbrutt av oppdragsgiveren, som fikk finansielle problemer før arbeidet kom ordentlig i gang. Prosjektet ble oppgitt i 1520, og kirken mangler fortsatt fasaden. Leo X, som ikke var det minste bekymret for hvordan det gikk med basilikaen, kom senere tilbake til Michelangelo med et annet stort oppdrag. Denne gangen bestilte han et gravkapell for slekten Medici i San Lorenzo-kirken. Dette prosjektet, som opptok Michelangelo på 1520- og 1530-tallet, kom nærmere fullførelse. Selv om gravkapellet stadig er uferdig, er dette det beste eksempel vi har av kunstnerens forening av sine skulpturelle og arkitektoniske visjoner – Michelangelo skapte både skulpturene og interiøret. Ironisk nok tilhører de betydeligste gravene to av de minst betydelige medlemmer av slekten, en sønn og en sønnesønn av av Lorenzo. Il Magnifico selv er begravet i en ufullført og forholdsvis lite imponerende grav på en av sideveggene i kapellet og har ikke fått det frittstående monumentet som opprinnelig var tilsiktet. a> holder en kniv, et tegn på hans martyrium; i den andre hånden holder han sitt flådde legeme. Ansiktet er gjenkjennelig som Michelangelos. Oppmuntret av plyndringen av Roma i 1527 gjorde florentinerne opprør, drev mediciene i landflyktighet og gjeninnførte republikken. Byen ble beleiret av Medici-styrker i årene som fulgte, og Michelangelo kom for å bistå Firenze ved å arbeide med å forsterke byens befestninger fra 1528 til 1529. Byen falt i 1530, og mediciene kom igjen til makten. Som motstander av det undertrykkende hertuglige Medici-styret forlot Michelangelo Firenze for godt midt på 1530-tallet. Assistentene ble igjen for å fullføre Medici-kapellet. Flere år senere ble Michelangelos lik ført tilbake fra Roma for å bli jordfestet i "Basilica di Santa Croce", og slik fikk mesterens oppfylt ønsket om å bli begravet i sitt elskede Toscana. Michelangelo utformet kuppelen på Peterskirken, men den ble ikke var ferdig før han døde. Siste arbeider i Roma. Fresken «Dommedag» på alterveggen i det sixtinske kapell ble bestilt av pave Clemens VII, som døde kort tid etter å ha gitt Michelangelo oppdraget. Paul III medvirket til at Michelangelo fikk fullføre prosjektet. Han arbeidet med det fra 1534 til oktober 1541. Verket strekker seg over hele veggen bak alteret i det sixtinske kapell. Dommedag er en avbildning av Jesu andre komme og apokalypsen, hvor menneskenes sjeler oppstår og blir tilvist sine forskjellige skjebner av Kristus, omgitt av helgenene. Da fresken var ferdig, ble avbildningene av nakenhet i det pavelige kapellet sett på som obskøne og helligbrøde. Kardinal Carafa og monsignor Sernini (Mantuas ambassadør) ivret for å fjerne eller sensurere fresken, men paven sto imot. Etter Michelangelos død ble det bestemt å gjøre kjønnsorganene uklare ("«Pictura in Cappella Ap.ca coopriantur»"). Daniele da Volterra, en av Michelangelos elever, fikk derfor i oppdrag å dekke genitaliene med lendekleder. Han lot resten av kroppene forbli uendret (se detaljer). Da fresken ble renset i 1993, valgte konservatorene ikke å fjerne alle lendekleder som ble pålagt av Daniele da Volterra, men etterlot noen av dem som historiske dokumenter og for å unngå at noe av Michelangelos opprinnelige verk også skulle bli ødelagt. En nøyaktig og usensurert kopi av originalen laget av manieristen Marcello Venusti kan ses i Capodimonte-Muséet i Napoli. Sensuren fulgte alltid Michelangelo, og han ble en gang beskrevet som "«inventor delle porcherie»" («oppfinner av obskøniteter»). Den beryktede «fikenbladkampanjen» i motreformasjonen, som tok sikte på å tildekke alle avbildninger av menneskelige kjønnsorganer i malerier og skulpturer, begynte med Michelangelos verker. Eksempelvis ble marmorstatuen «Cristo della Minerva» (i kirken "Santa Maria sopra Minerva" i Roma) dekket med et fat, slik den fortsatt er, og statuen av det nakne Jesusbarnet i «Madonna av Brugge» (Onze-Lieve-Vrouwekerk i Brugge i Belgia) forble tildekket i flere tiår. I 1546 ble Michelangelo utnevnt til arkitekt for Peterskirken i Vatikanet og utformet kuppelen. Etterhvert som arbeidet med kirken skred frem, bekymret man seg for om Michelangelo ville dø før kuppelen ble ferdig. Da byggingen av den lavere delen av kuppelen (støtteringen) var påbegynt, var fullførelsen etter hans planer likevel ikke til å unngå. Johan Sebastian Welhaven. Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (født 22. desember 1807 i Bergen, død 21. oktober 1873 i Christiania) var en norsk lyriker og litteraturkritiker. I ettertid er han mest kjent som Henrik Wergelands poetiske og kulturpolitiske motpol, men Welhaven har òg en posisjon i kraft av eget virke. Welhaven regnes som en av de sentrale dikterne i norsk litteratur under første halvdel av 1800-tallet. Han var romantiker med interesse for estetikk, dyrket den rene sjanger og stilte strenge krav til dikterisk form. Hans første større dikteriske bedrift var den polemiske sonettesyklusen "Norges Dæmring" (1834). Som sentrallyriker trådte han fram først i 1839. En god del av diktene er inspirert av folkeminne og folkediktning. Han skrev også noen salmer. I 1840 ble Welhaven konstituert som lektor i filosofi ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania. Han ble fast ansatt i 1843, og ble professor i 1846. Ved siden av filosofi underviste han i litteraturhistorie. Welhaven var vakker, stridbar, intelligent, selvbevisst og arrogant. Hans blikk hadde noe eget over seg. Mange opplevde det som gjennomtrengende, ja i blant nesten farlig. En blendende veltalenhet gjorde Welhaven ettertraktet i selskapslivet, og mye tyder på at han har hatt stor evne til å gi varmt av seg selv i nære forhold. Ætt, oppvekst og studier. Welhavens far, Johan Ernst Welhaven, var sønn av Johan Andreas Welhaven og Elisabeth Margrethe Woltmann, begge fra Nord-Tyskland. Welhavens mor, Else Margrethe Cammermeyer, var datter av Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg, begge danskætta. Else Margrethe Cammermeyer og Johan Ernst Welhaven giftet seg i 1806 og fikk elleve barn, mellom dem Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. Johan Sebastian Welhaven vokste opp i Domkirkegaten i Bergen. Faren arbeidet ved St. Jørgens Hospitals kirke, og engasjerte seg for hospitalets spedalske. Om moren er det sagt at hun var skarp og hadde en utviklet kritisk sans. Sønnen, Johan Sebastian Welhaven, ble sendt på Bergen katedralskole og satte pris på morsmålslæreren, farens gamle venn Lyder Sagen, som fikk stor innflytelse på hans syn på diktning i unge år. Sagen tolket Homer for sine elever, gav dem innblikk i dansk og tysk litteratur, og skjerpet deres sans for språk og form. Bare i dennes timer blomstret Welhaven. Gjennom det meste av skoletiden ellers klaget både rektor og lærere over plagsom munnbruk og manglende flid. Etter åtte år på latinskolen ble han utskrevet med brukbare karakterer i de fleste fagene, og oppmeldt til Norges eneste universitet som lå i Christiania. Der tok han examen artium og leste til forberedende prøver i to år før han kom hjem til Bergen i 1828 og begynte studier i teologi med faren som veileder. Samme år døde faren, og så måtte sønnen fortsette studiene ved universitetet i hovedstaden der han kom til å bo resten av livet. Welhaven levde tidvis i stor fattigdom. Han skaffet seg litt innkomme ved privatundervisning og tegning. Helst hadde han nok villet bli billedkunstner. De første årene som student brukte han mye tid på tegning og litografi. Han tok ikke flere eksamener etter oppholdet i Bergen, trolig grunnet karaktertrekk som gjorde at «han hadde arbeidsvegring når det gjaldt ting han ikke brydde seg om». Teologistudiet hadde han følt seg presset inn i av slektstyngde. Om Welhaven ikke fullførte sine studier, så var han utvilsomt en sentral figur i Christianias studentmiljø. Polemikeren og estetikeren. Johan Sebastian Welhavens tidlige forfatterskap er preget av hans kritiske syn på den et halvt år yngre Henrik Wergeland. Paradoksalt nok kom han til å tegne en illustrasjon til åpningsdialogen i Wergelands kosmologiske dikt "Skabelsen, Mennesket og Messias" som kom ut i juli 1830, et verk som det skulle vise seg at Welhaven ikke hadde sans for. Måneden etter stod diktet «Til Henrik Wergeland!» anonymt på trykk i Morgenbladet (15. august 1830). Diktet åpner slik: «Hvorlænge vil du rase mod Fornuften?» I første omgang lå Wergeland lavt i terrenget, men etter hvert utviklet det seg en større konflikt mellom de to der store deler av kulturlivet lot seg engasjere. Welhavens debutdikt utgjorde opptakten til "Stumpefeiden" som tok til i oktober 1831. I Welhavens offisielle debut, "Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste" (1832), vedkjenner han seg åpent forfatterskapet til diktet i Morgenbladet. Han viser dessuten sin trang til den polemiske uttrykksform. Den 24 år gamle Welhaven skriver godt, men saklighetsnivået er så som så. Pamfletten gir imidlertid en god innføring i Welhavens estetiske syn, som for en stor del samsvarer med oppfatninger hos samtidens nordiske smaksdommer, Johan Ludvig Heiberg i Danmark. Welhaven ivret for europeiske kunst-teorimodeller og tankemønstre i tråd med den Heibergske estetikk. Wergelands far, Nicolai Wergeland, sendte året etter ut forsvarsskriftet: "Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer" (1833) der han gjendriver Welhavens kritikk. Welhaven tok opp igjen temaer fra pamfletten i artikkelserien «Om norske Presseanliggender» i kjølvannet av "Campbellerslaget". I 1834 utga Welhaven sitt viktigste bidrag til den kulturpolitiske debatten, det omfangsrike arbeidet "Norges Dæmring. Et polemisk Digt", med ironiske angrep på hjemlig kultur og hyppige finter til patriotene, og især til Henrik og Nicolai Wergeland; det skaffet Welhaven mye motbør og gjorde ham hatet i vide kretser. Det sier kanskje mest om tiden at han ble beskyldt for å være fedrelandsforræder. I ettertid har Ingard Hauge karakterisert sonettesamlingen som en «nasjonalkritisk diktsyklus». I "Dæmringsfeiden" som oppstod i kjølvannet av utgivelsen regner man med at det deltok i alt 45 personer med Welhaven og Nicolai Wergeland som frontfigurer. For utfyllende stoff vedrørende motsetningene mellom Welhaven og sønn og far Wergeland se den overgripende artikkelen om "Konflikten mellom Wergeland og Welhaven", samt artiklene om "Stumpefeiden", "Dæmringsfeiden", "Campbellerslaget" og "Campbellerfeiden". Lyrikeren. I "Norges litteraturhistorie" sammenfattes noe vesentlig i Welhavens kunstsyn på denne måten: «Den evne som dikteren har til å komme i kontakt med det dypeste og sanneste i sitt sinn, har en spesiell betydning i et kultursamfunn som har mistet sin uskyld og umiddelbarhet. Det er kunstnerens spesielle oppgave å knytte forbindelsen med det tapte og trenge gjennom den skorpe av konvensjoner som en moderne sivilisasjon legger om sinnet. Kunsten skal skape en symbolikk som kan bidra til å gi større følsomhet og rikere indre liv». Dalens sagn og melodi. Det mest nyskapende ved Welhaven, var at han så tidlig forsto at det var et fond å øse av i folkekunsten. Allerede i den første diktsamlinga skriver han nærmest profetisk om mulighetene i «Dalens Sagn» og «Dalens Melodi». Flere av Welhavens dikt bygger på norske sagn, gjerne hentet fra Andreas Fayes samling fra 1833, mens andre er inspirert av folkelige viser. Welhaven var dessuten en tidlig representant for det moderne natursynet. Her skiller han seg vesentlig fra Faye som i fordordet til sin skjellsettende sagnsamling beskriver naturen som skremmende og vill. Flere av diktene til Welhaven uttrykker naturromantiske stemninger og lengsel tilbake til barndommen. I Welhavens første diktsamling finner vi blant annet «Nøkken», «Søfuglen» («En Vildand svømmer stille»), og «Sisyphos». Den siste bygger på den greske Sisyfosmyten, men har aktuelt budskap. Samlinga inneholder også det store diktet «Republikanerne» skrevet under inntrykk av Russlands angrep på Polen. a>. Bildet er fra hennes siste leveår, og «gir vel neppe inntrykk av hennes kraft og livlige gemytt». Hun beskrives også som «kunnskapsrik, klok og interessant». Welhavens illustrasjon til diktet «Soiree-billeder» der blant annet Camilla Wergeland skildres. Tårer og torner. «Det tornede Træ» fra "Nyere Digte" (1844/45) oppfattes gjerne som et innsiktsfullt selvportrett som også rommer elementer av selvforsvar. Welhaven strevde med de vanskelige sidene av sin personlighet hele livet. Han kom til å støte flere fra seg med sin skarpe tunge. H. C. Andersen ble f.eks. vettskremt da han traff Welhaven en eneste gang. Det tok mange år før eventyrdikteren i det hele tatt våget seg til Norge. Welhaven hadde også trofaste venner som tidligere medredaktør for tidsskriftet "Vidar", Schweigaard, og brødrene Kjerulf. Welhaven gråt da Schweigaard dro utenlands, og da Hjalmar Kjerulf reiste ut i 1844 forteller broren Halfdan Kjerulf: «Welhaven var, som altid ved sådanne Anledninger, lidenskabelig bevæget, og det er klart at han holder inderlig af Hjalmar og os Alle.» Tidvis i ungdomsårene var det søsteren Maren og hennes ektemann Michael Sars, Welhavens skolekamerat, som sto Johan Sebastian nærmest. Ekteparet Sars, foreldre til historikeren Johan Ernst Sars og zoologen Ossian Sars, kom til å bosette seg i Christiania med sine barn; og slik ble de Welhavens omgangsvenner seinere i livet også. Welhavens livsledsager ble den dansk-franske huslærerinnen Joséphine Bidoulac. Hun hørte til den samme venninneflokken fra ungdomsårene som Camilla Wergeland og den tidligere forloveden Ida Kjerulf, søster av Kjerulfbrødrene. Kanskje skrev Welhaven «Det tornede Træ» til sin tilkommende hustru, Joséphine Bidoulac. De giftet seg i mai 1845. Polemikeren Welhaven stilnet på denne tid, og hans prosa var ikke lenger kampberedt slik som før. Det henger trolig sammen med ekteskapet, og med at Henrik Wergeland døde samme sommer. a> (1813–95) var fascinert av Welhavens sterke blikk og melodiske stemme. Ida Kjerulf (1817–40) var Welhavens store, romantiske kjærlighet Erindringens dikter. Welhaven karakteriseres gjerne som erindringens dikter fordi han ofte diktet om emner som hadde levd i ham lenge før de endelig fant sin dikteriske form. Diktene er ikke sjelden elegiske, stemningsfulle og tilbakeskuende. Noen av Welhavens dikt er inspirert av hans opplevelse av Camilla Wergeland, også dikt som er skrevet lenge etter at de begge var inngått i andre forhold. Miljøet i Christiania var lite, og Welhaven traff ikke sjelden sammen med Camilla Wergeland når hun var på bybesøk. De to ble fengslet av hverandre, især var hun hemmelig forelsket i ham, hvilket framgår av hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene, der hun som regel omtaler ham som «St. Sebastian», et uttrykk Welhaven satte pris på. Han på sin side var «hendraget» til henne, men situasjonen var vanskelig på grunn av forholdet til hennes bror, Henrik Wergeland, og faren, Nicolai Wergeland, som Welhaven lå i offentlige feider med. Han nærmet seg henne, og trakk seg unna igjen flere ganger. Han foreslo at de kunne opprette et "smukt" søskenforhold, men det ble for vanskelig. Camilla prøvde gang på gang å reise en mur mot Welhaven, men han klarte ikke helt å holde seg unna, ikke før han forelsket seg alvorlig i Camillas venninne, Ida Kjerulf. Camilla Wergeland ble senere gift med Peter Jonas Collett som tilhørte kretsen rundt Welhaven. Hennes fascinasjon for Welhaven fulgte henne livet ut. Welhaven forlovet seg med Ida Kjerulf. Noen av de beste diktene handler om sorg og savn etter Ida som døde av tuberkulose. Her kan religiøsiteten hans også ligge åpen. Ett av Welhavens mest kjente dikt, «Den Salige» fra "Halvhundrede Digte" (1848/49), bygger på minnet om Ida Kjerulf og slutter seg nær til Welhavens berømte kjærlighetsbrev til henne. right Poetisk realisme og nasjonalromantikk. Welhavens dikteriske praksis hører stilistisk til den poetisk realismen. I emnevalg og interesser tilhører han nasjonalromantikken. Her kan det f.eks. vises til dikt som «En Tribut til Kunstforeningen» som skriver seg fra 1836, og «Møllergutten», det siste ble skrevet etter Myllargutens (Thorgeir Augundsons) konsert i Christiania 1849. Andre dikt som er i pakt med nasjonalromantikken er f.eks. «Dyre Vaa», «I Kivledal», «Koll med Bilen», «Det omvændte Bæger» og «Åsgaardsreien». Welhaven er også opphavsmann til den folkelige visa «Raad for Uraad» (om Gudmund Torsen Storebingen). Halfdan Kjerulf, bror av Ida Kjerulf, var komponist. Han skulle komme til å gi vakker musikalsk drakt til flere av Welhavens dikt. Ett av de diktene som i ettertid lever sterkest, er «Lokkende toner»; om den gåtefulle fuglen med den betagende sangen som fører inn i det skyggefulle, friske skogdypet, og skjenker lengtende drømmer og uforglemmelige opplevelser, men som selv aldri kan nås. Om det er folkesangens fugl eller kjærlighetens fugl eller begge deler, er ikke godt å si. Welhavens tekst og Kjerulfs musikk går opp i en høyere enhet. a>. Da grunnsteinen til sentrumsbygningen ble lagt, hadde Welhaven skrevet en kantate. Universitetslektor og professor. Welhaven ble i 1840 konstituert som lektor i filosofi ved Universitetet i Christiania. Fast ansettelse fikk han i 1843. Det sto strid om hans utnevnelse.Welhaven hadde ikke engang fullført sin teologiske embetseksamen,og hadde heller ikke publisert noe arbeide av filosofisk art. Henrik Wergeland søkte også på stillingen. Han hadde fullført teologisk embetseksamen og hadde i det store dramatiske verket "Skabelsen Mennesket og Messias" vist stor historisk og filosofisk innsikt og kunnskap.Wergeland håpet inderlig å få stillingen slik at han fikk et levebrød, men hans kandidatur ble vraket. Ti av vurderingskomiteens medlemmer forkastet Welhavens kandidatur, mens et mindretall på tre foreslo ham utnevnt. De vektla hans dikteriske forfatterskap som lå «på et høit nivå og vidnet om filosofisk ånd, en intelligens med overblikk og evne til å diskutere problemer utfra prinsipielle synspunkter». En av de tre, hans medarbeider fra "Vidar"-perioden, P.A. Munch, skrev et varmt forsvar på hele tolv sider for Welhaven. Det er sannsynlig at dette virket sterkt. Etter endel videre diskusjon ble Welhaven ansatt på prøve for «eller to år, for å bevise sin duelighed». I 1846 ble han utnevnt til professor i filosofi. Også denne utnevnelsen vakte endel strid, men av bagatellmessig omfang, sammenlignet med utnevnelse til lektor 6 år tidligere. Som litteraturhistoriker er Welhaven kjent for avhandlinger om Petter Dass og Johannes Ewald. Siste år. I 1866 ble Welhaven enkemann, og i 1868 måtte han trekke seg fra sin stilling av helsemessige grunner. De siste årene var han plaget av Parkinsons sykdom. 12. november 1868 samlet 1000 akademikere seg og gikk i fanetog til Welhavens bolig. Det ble holdt tale der formannen for Det norske Studentersamfund presenterte deltakerne som fredelige arvtakere etter 1830-årenes kamptid, og ville rekke Welhaven en forsonende hånd på vegne av Henrik Wergeland. Welhavens takketale berørte ikke dette punktet. Bjørnstjerne Bjørnson, som primært oppfattet seg om en viderefører av Wergelandtradisjonen, hyllet Welhaven ved denne anledning i det vakre diktet, «De norske studenters hilsen til Professor Welhaven» som begynner med ordene «Lyt nu, du ludende sanger». Welhaven levde tilbaketrukket til sin død i 1873. På slutten av livet bodde han i Skovveien i Christiania. En bronsestatue utført av Gunnar Utsond, ble i 1908 avduket på hjørnet av Skovveien og Briskebyveien. Billedhuggeren har framstilt grubleren, melankolikeren og drømmeren, ikke den kamplystne satirikeren fra ungdommen. «En Sangers Bøn». Gjennom sine produktive år skrev Welhaven nærmere 30 gravsanger og minnevers til bruk i begravelser. Det er bemerkelsesverdig hvordan han – som ofte karakteriseres som utilgjengelig aristokrat, fornem professor og sprituell festtaler – så ofte lykkes med å formulere et uttrykk for innlevelse i medmenneskers sorg, og forener dette med et fromt kristent håp. Blant Welhavens tekster med bibelske motiver, finner man ett av høydepunktene i hans diktning, salmen «En Sangers Bøn». Den er kommet med i hans siste diktsamling. Her ser man ingen av de skarpe torner som «Det Tornede Træ» gir en slags forklaring på, og som bidro til å gjøre livet hans konfliktfylt, men en ærbødig stillhet overfor det uutsigelige. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven. Konflikten mellom Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var en kulturpolitisk konflikt og en personlig konflikt som tok til i 1830 med utgangspunkt i studentmiljøet i hovedstaden. Welhaven og Wergeland. De to prestesønnene Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var jevnaldrende og skulle komme til å bli frontfigurer for hver sin retning innen det gjærende åndsliv i et Norge som kjempet for å finne sin kulturelle og politiske profil etter 1814. Welhaven var utpreget bygutt, født i Bergen i 1807, og hadde gjennom sin skolegang fått en estetisk skolering av Lyder Sagen som, for å si det enkelt, la vekt på det tydelige, nydelige og prydelige. Både gjennom denne lærer og gjennom sin mor som var av dansk herkomst, fikk Welhaven en grunnleggende tilknytning til åndslivet i Danmark, for ikke å si i København. Der representerte Johan Ludvig Heiberg den dannede smak og var et typisk uttrykk for den dansk-tyske romantikk-variant som gjerne kalles poetisk realisme. Welhaven var konservativ av legning. Henrik Wergeland var riktignok født i Kristiansand i 1808, men vokste opp på en landsbygd som han var sterkt knyttet til hele livet, også etter at han hadde slått seg ned i Kristiania for godt i 1834. Han tok dertil sterke inntrykk av sin far, Nicolai Wergeland som var en akademiker av bondeslekt fra Vestlandet; en forkjemper for norsk universitet, norsk selvstendighet, Eidsvollsmann fra 1814, erklært i opposisjon til dansk overherredømme både kulturelt og politisk og med dype røtter i opplysningstida på 1700-tallet: Samtidig fulgte han med i europeisk åndsliv i samtida og var orientert mot de romantiske strømningene i England og Frankrike. Allerede gjennom sin bakgrunn var de to vordende diktere nærmest bestemt til å bli en slags antipoder. Men det fantes også likhetstrekk mellom dem. De hadde begge del i den klassiske arv, hadde studert teologi (Welhaven tok imidlertid aldri eksamen), var romantikere (riktignok på hver sin måte), og lederskikkelser med temperament og evne til å artikulere seg både i vers og på prosa. Det Norske Studentersamfund ble deres første kamparena. Derfra spredte striden seg til en større offentlighet, som dog ikke var større enn at alle mer eller mindre kjente alle og tok parti. Welhaven og hans gruppering brøt ut av Det Norske Studentersamfund på forsommeren 1832, stiftet «Studenterforbundet» og grunnla tidsskriftet «Vidar» som skulle nedkjempe «Fenrisulven», dvs Wergeland og de som sluttet seg til ham. «Vidar» greidde seg i ca 2 år, før det gikk til grunne. «Vidar»s arvtaker ble avisen Den Constitutionelle. Som romantikere representerte Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven hver sin romantikk. Wergeland kombinerte opplysningstidas ideer med en universalromantikk av grensesprengende karakter, som svarte til hans begavelse. Welhaven var poetisk realist og utviklet seg til en nasjonalromantisk dikter, i slekt med folk som Andreas Munch og Jørgen Moe. Det Wergeland produserte, lå høyt over og langt unna det Welhaven overhodet interesserte seg for eller hadde forutsetninger for å gripe. Wergeland representerte for Welhaven det motsatte av det han selv sto for. Wergeland fortonte seg som stilløs, rå, primitiv, en utøver av «alle Poesiens Dødssynder» og dermed en trussel mot all dannelse, ja, mot hele det norske åndsliv, som etter Welhavens mening skulle grunnlegges på hans egne estetiske idealer. Wergelands forrykende produksjonstempo ble for Welhaven et bevis for at han ikke kunne være noen virkelig kunstner. Hvordan skulle han få tid til å frede om «Gnisten fra det høye». Welhaven rustet seg til kamp for å nedkjempe denne naturkraft. Han fektet intenst for de idealer som han trodde på. Det hele begynte med hans dikt i "Morgenbladet" «Til Henrik Wergeland» som var utløst av Wergelands kosmologiske dikt "Skabelsen, Mennesket og Messias". Etter hvert ble også Welhaven selv lyriker og søkte å praktisere sine forestillinger om beherskelse og gjennomarbeidet form, slik han forsto begrepet form. Selv Wergeland var villig til å anerkjenne hans dikt som "juvelkunst". Welhaven på sin side klarte aldri å anerkjenne Wergeland, skjønt han i følge muntlig tradisjon skal ha uttalt: «Han var et uhyre i alt, også i geni.» Welhaven var oftest uforsonlig og ble lett personlig når han sto i strid. Og uansett hvor vakre og formfullendte dikt Wergeland skrev, kom det ingen anerkjennelse fra Welhaven. «En kan tenke seg at forholdet til Wergeland representerer en livslang lidelse for Welhaven», skriver Ingard Hauge.(Jf. «J.S. Welhaven – mannen, verket, tiden». I: "Demringens tolker" side 15–33) Historikeren Ernst Sars, Welhavens nevø, skriver: «Welhavens Syn paa Nationaliteten; var den æsthetiserende Romantikers. For ham var den store nationale Opgave at gaa tilbage til sig selv, som det heder, – at fordybe sig i Folkets Fortid og drage frem og fornye poetisk eller kunstnerisk de gamle Minder. Fra hans synspunkt maatte Bønderne helst vedbli at være som de var; Bonden i sin gamle Dragt, med sine «uforfalskede» gamle Sæder; sin Overtro, tiltalte ham som noget helstøbt, en interessant Staffagefigur i det store Landskab, mens den politiserende Bonde, – Bonden arbejdende sig frem til den Stilling i Statssamfundet som Grundloven havde bestemt for ham, paa de uharmoniske Overgangsstadier mellem Gammelt og Nyt, – stødte ham fra sig ved at saare hans æsthetiske Sands.» (Sars, Ernst 1904, "Norges politiske Historie 1815–1885" s. 188–89.) Welhaven var veltalende, grublende og alltid omsvermet av byens mest attraktive kvinner. Samtidig var han innadvendt, og kunne være vanskelig, kverulerende og tilbøyelig til å sende ut kritiske bemerkninger som var direkte sårende. Welhaven overlevde Wergeland med mange år, og tida kom til å bli mer «welhavensk» i en periode etter Wergelands død. Men Wergelands ånd skulle komme til å reiste seg igjen, og sterkere ettersom tida gikk. «Naar han optog det norske Folkemaals Sag og arbejdede paa at faa Skriftsproget mere og mere fornorsket, var det først og fremst med Blikket fæstet paa Fremtiden: jo mere norsk Sproget blev, des mere brugbart vilde det ogsaa bli som Middel til Udbredelse af en højere Almenoplysning.» (Sars, Ernst 1904, s. 188.) Wergeland hadde tidlig en følelse av at han ikke kom til å bli gammel. Han kjente han hadde dårlig tid og mengder å utrette og arbeidet utrettelig. Han var spontan, hissig og mye av en ertekrok, men med et stort hjerte for alle som led vondt. Han kom lett opp i krangler, gjerne med med øvrighetspersoner, og gjorde stadig ting som «ikke passet seg». Og han døde tidlig. Hans livsverk er likevel enormt. I prinsippet var Welhaven og Wergeland begge forkjempere for at norsk kultur skulle styrkes og utvikles. Og de bidro til det på hver sin måte. Begge ble de til inspirasjon for ettertida, og Norge ville ikke vært det samme uten dem. Samtidig er det ikke vanskelig i et større perspektiv å se, at tross Welhavens store begavelse, var han talentet, mens Wergeland var geniet. Eller for å sitere Gerhard Gran i hans bok om Wergeland- Welhaven-tida, "Norges Dæmring". Han sier at Welhaven «gik i sin grav uden at ane, at Norges dæmring – det var i virkeligheden hans store Modstander, HENRIK WERGELAND.» Hvor lenge vil du rase mot fornuften? I juli 1830 gav Wergeland ut sitt kosmologiske dikt «Skabelsen, Mennesket og Messias». Det er et et stort anlagt diktverk i tre hoveddeler som er nevnt i tittelen, dvs. at første del heter «Skabelsen», andre del «Mennesket» og tredje del «Messias». Det er langt på vei et bibeldikt som forteller menneskehetens dramatiske historie fra skapelsen av og fram til Jesus Messias framstår. Siste delen, «Messias», skildrer Jesu historie. I de grunnleggende trekk svarer denne til Det nye testamentets framstilling, men skikkelsen er også forstått ut fra verkets spesielle "mystisk-filosofiske" åndelære. Før Welhaven kjente noe særlig til innholdet, hadde han gått med på å lage tittelbildet til verket, en tegning av to himmelske ånder som befinner seg over den nyskapte jord. Verket åpner med to ånders erkjennelsesteoretiske samtale i åndeverdenen. Samtalen er utløst av at skaperen nettopp har slynget en ny klode ut i rommet, en ny «Gaade». Da verdensdiktet forelå 6. juli 1830, var Wergeland nylig fylt 22 år, hadde gitt ut sin første diktsamling Digte. Første Ring, skrevet fem farser og ett sørgespill, og dessuten fullført sin teologiske embetseksamen. Den seks måneder eldre Welhaven hadde på det tidspunkt verken fullført noen embetseksamen, det fikk han aldri gjort, eller åpenbaret seg som dikter. Verdensdiktet fra 1830 fikk det til å renne over for ham. Hans offentlige debut er et angrep på Henrik Wergeland: «Til Henrik Wergeland». Dette diktet ble opptakten til de feider som siden ble utkjempet mellom Welhaven og far og sønn Wergeland. Diktet ble trykt anonymt i Morgenbladet den 15. august, det vil si vel en måned etter at Wergelands hovedverk kom ut. Det åpner med ordene «Hvorlænge vil Du rase mot Fornuften? / Hvorlænge vil du svinge Donquixotisk Spær?» Wergelands Pegasus karakteriseres som en «Øgle» og hans dikteriske visjoner som «mørke Feberdrømme». Wergeland beskyldes til og med for for blasfemi: «Selv Helligdommens Glands du dristig haaner». Diktet slutter på følgende måte: «Din Rang du sikkred Dig med tusind Stemmer; / Rang blant Parnassets Daarekistelemmer.» Diktet oser av arroganse og hån. Likevel kan det hete: «Dog faldt saa mangt et Lyn forbi dit Øie, /og mangt et Mannakorn i dit Skjød-;» Så Wergeland innrømmes tross alt enkelte geniale glimt. Men det fastholdes at hans verk er forfeilet. «et Trompetstød, som bebuder, at Striden skal begynnde, uden at angi, hvad den skal dreie sig om, – en Hanske kastet til den Mand, som paa en saa iøjnefaldende Maade havde sigtet paa at bli det unge Norrges Bannerfører, med Tilkjendegivelse om, at han ikke skulde bli uden Konkurrance om den Bestilling.» (Johan Ernst Sars i "Norges politiske Historie" 1815–1885, 1904, s. 159–60) Wergeland, som ganske sikkert skjønte hvem som var forfatteren, svarte dagen etter med å erklære at han ikke ønsket å forsvare sitt verk, og at det måtte innstevnes for en høyere domstol enn «Anonymens». Det var imidlertid skapt grobunn for en konflikt, og den kom, i første omgang i den såkalte «Stumpefeiden». (Se nedenfor) I 1832 publiserte Welhaven en pamflett: "Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste". Her gikk han grundigere til verks. Han tok for seg Wergelands produksjon verk for verk, og fant at de for det aller meste var i strid med de dikteriske krav til form og stil han selv bekjente seg til. Han kunne også hevde at Wergeland mange ganger knapt forsto hva han selv skrev. Angrepet var så kraftig og usaklig at Henrik Wergelands far,Nicolai Wergeland, rykket ut til forsvar for sin sønn. Boka "Retfærdig Bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Karakteer" utkom året etter, i 1833; et avbalanser verk som behersket og med stor innsikt forklarer Wergelands dikteriske praksis ut fra en romantisk poetikk. Welhavens skrift kaster langt fra noe lys over Wergelands diktning. Derimot er det en velformulert innføring i Welhavens estetiske syn og dettes filosofiske forankring. Stumpefeiden. Slike stumper ble det etterhvert ganske mange av. Wergeland avslutter med ordene: «Da ingen fortsettelse hidtil har vist seg, så har Siful vel ikke aktet personen videre tuktelse verdt». Wergeland mente nok krangelen hverken var viktig eller avgjørende. Men ved et uhell ble en del av disse «stumpene» publisert i Adresseavisen i Trondhjem. Med tanke på den stemningen som alt rådet mellom de to, var publiseringen som å helle bensin på bålet. Krangelen utviklet seg etter hvert til en offentlig debatt, i Statsborgeren og i Folkebladet, og varte hele vinteren 1832–33. Innleggene kunne blant annet berøre Wergelands målstrev og kampen for et norskere skriftspråk, eller kampen for en selvstendig norsk litteratur. Proporsjonene vokste altså langt utover de opprinnelige «stumpene». Da Welhaven ga ut sin pamflett mot Wergeland i 1832, sørget han for at boka inneholdt en rekke av de mest ondskapsfulle stumpene han hadde skrevet mot Wergeland. I debatten hadde både Wergeland og Welhaven støttespillere. Wergeland hadde sine støttespillere blant de såkalte "Patriotene," (eller "Norskhedspartiet,") mens Welhavens tilhengere gikk under navnet Intelligenspartiet eller "Troppen". Demringsfeiden. Den striden som startet med Welhavens angrep på Wergeland i august 1830. fortsatte med stumpefeiden og gikk videre med Demringsfeiden, nådde et slags klimaks i 1838, da Wergeland fikk oppført sitt skuespill Campbellerne på Christiania Theater. Demringsfeiden har navn etter Welhavens første større lyriske arbeid, "Norges Dæmring" i 1834. Det inneholdt 76 sonetter der Welhaven gikk ut mot et åndsfattig Norge han tydeligvis ikke hadde mye til overs for. Boka var et kampskrift, og fikk ikke bare patriotene men også mange andre til å se rødt. Trønderne skal f.eks. ha blitt mektig vrede over den måte de var omtalt på. Nicolai Wergeland rykket igjen ut, og denne gangen kan hans reaksjon knapt kalles behersket. Han mente Welhavens skrift var verdig til å kastes på bålet! Noen iverksatte også brenning. Mange involverte seg etter hvert. Debatten raste i tidens aviser, Morgenbladet og Den Constitutionelle i innpå to år. I ettertid har man litt vanskelig for å forstå at dette skriftet kunne vekke så stor harme. Men reaksjonene sier mye om samtida. Henrik Wergelands «halvbror» Siful Sifadda, skapte en krysning av farsemoralitet og eventyrspill som svar på Welhavens polemikk, en overdådig farse kalt "Papegøien". Her dukker det bl.a. opp en Welhaven-liknende karakter ved navn Polemikkel Poetikkel, som er leder for en kobbel av «Bagateller», også karakterisert som «Vehikler», «Polemikler» og «Æsthetikler». Både "Norges Dæmring" og Stumpefeiden hører til referansene. Pikant nok ble boka trykt og utgitt av Welhavens gode venn og støttespiller på den tid, Johan Fjeldsted Dahl, en dansk forlegger, som tidligere hadde gitt ut "Norges Dæmring". Det var også han som personlig formidlet Welhavens angrepsdikt, «Til Henrik Wergeland», til Morgenbladets redaksjon i 1830. Dahl figurerer i farsen som selve «Papegøien», og Wergeland unnlot ikke å skrive på forsiden: «Forleggeren er "virkelig" Johan Dahl». Dahl markerte sitt standpunkt bl.a. ved å gjøre boka så tarvelig som mulig. Welhaven og vennene hans pleide å samle seg i Dahls bokhandlerbod, som etterhvert ble et fast møtested for dem. Dette er også kommentert i "Papegøien". Med til historien hører imidlertid at Wergeland på 1840-tallet fikk utgitt flere av sine verker i hos samme Dahl. 28. januar 1838, dvs. andre gang stykket skulle spilles, mobiliserte Intelligenspartiet og startet en massiv pipekonsert. Samtidige kilder viser at det ikke var studenter, men voksne menn i høye stillinger som administrerte det hele og bestilte pipene som ble brukt. Anførerne tilhørte Welhavens nærmeste krets. Redaksjonen i Den Constitutionelle var sterkt representert, like ens to fra den tidligere redaksjon i «Vidar», men det later ikke til at Welhaven deltok personlig. Piperne ble overvunnet av de såkalte klapperne, og sympatien svingte over på Wergelands side. «Mit stolteste Øieblik» kaller Wergeland det i sine erindringer fra dødsleiet. Etter Campellerslaget (Campbellerfeiden) ble det ikke utkjempet flere offentlige feider mellom Wergeland og Welhaven, men Intelligenspartiet hevnet seg. Welhavens estetisk-filosofiske artikkelserie i Den Constitutionelle: «Om norske Presseanliggender» var rettet mot Wergeland, for ikke tale om hvordan Peter Jonas Collett sablet ned Wergeland i samme avis og påsto at han aldri mer ville kunne prestere diktning, en påstand som Wergelands produksjon overbevisende motbeviser. Det ligger forøvrig en viss ironi i at Welhavens dikteriske debut er direkte knyttet til konflikten med Wergeland. Det tjener ellers Wergeland til ære at han tross alt kunne gi Welhaven uttelling for hans poetiske produksjon. Da han vikarierte som amanuensis på Universitetsbiblioteket, anbefalte han Welhavens diktsamling for et par svensker på jakt etter god norsk litteratur. Det er ikke kjent at Welhaven foretok seg noe tilsvarende. Han skal ha vært «trofast i fiendskap». Camilla i kryssilden. En som tok konfliktene tungt, var Henriks yngre søster, Camilla Collett. Hun var dengang voldsomt forelsket i Welhaven, og måtte tåle at hans motparter var hennes far og bror, to personer som hun sto meget nær. Hun led stille kvaler, ubehjelpelig plassert som hun var midt i kryssilden. Partenes piler råkte hennes hjerte med usvikelig sikkerhet på veien til sine mål. Camilla giftet seg senere med Welhavens venn Peter Jonas Collett, som til tross for at han kolporterte mange av Welhavens negative karakteristikker av Wergeland og hans diktning, etter mangt å dømme må ha beundret ham innerst inne. Provinsielle forhold. Innenfor et trangt geografisk område der alle mer eller mindre kjente hverandre og møttes daglig, var det at Wergeland og Welhaven ble symbolfigurer for tidens viktigste kulturpolitiske debatter i Norge på 1830-tallet. Forholdene var ytterst provinsielle, man hadde vanskelig for å skille mellom person og sak. Christiania var på den tiden en småby med rundt 20 000 innbyggere, og avgrenset til området mellom Pipervika, som var forstad, og Bjørvika. Vaterland, Hammersborg og Grønland var alle forsteder, og Gamlebyen lå godt og vel utenfor bygrensa. Stumpefeiden. «Stumpefeiden» hadde sin bakgrunn i Welhavens anonyme angrep i diktet «Til Henrik Wergeland» som ble trykt i Morgenbladet 15. august 1830, vel en måned etter at Wergeland hadde utgitt sitt kosmologiske dikt Skabelsen, Mennesket og Messias. Dermed hadde Welhaven kastet hansken, og det var skapt grobunn for konflikt. Konflikten utviklet seg i studentersamfunnets håndskrevne avis der det ble utvekslet såkalte stumper. Betegnelsen går tilbake på Henrik Wergeland som sendte inn de første stumpene til Samfundsbladet høsten 1831. Til å begynne med var utvekslingen av stumper noe som bare berørte studentmiljøet, men ettersom konfliktnivået økte og feiden ble mer og mer offentlig, fikk den et omfang som gikk langt utover den opprinnelig stumpefeiden. Stumpefeiden i "Samfundsbladet". Stumpefeiden tok til etter at Henrik Wergeland hadde skrevet en artikkel («Til Studentersamfundet») til Studentersamfundets håndskrevne avis, "Samfundsbladet", 1. oktober 1831. Artikkelen, som var undertegnet med Siful, Wergelands pseudonym, ble fulgt av syv «Stumper» eller korte vers. At noen av disse stumpene skulle være rettet mot Welhaven, er ikke sannsynlig. Det kan selvsagt tenkes at det har eksistert noen stumper i tillegg til de 7 første, og som hadde Welhaven som mål, men det blir i så fall spekulasjon. Stumpefeiden er gjengitt i Fredrik Wallem 1916; "Det norske studentersamfund gjennem 100 år" bind 1 s. 129ff. I samme nummer kom også Wergelands venner med i striden, idet redaktøren Emil Aubert og Vilhelm Sandberg skrev nidvers mot Welhaven. I Samfundsbladet 3. desember kom Welhaven med sitt avslutningssvar i form av «Supplementer til Siful Sifaddas Stumper, 3die Tylvt». Stumpefeiden blir offentlig ved et uhell. Her kunne Stumpefeiden ha endt. Den hadde så langt foregått utelukkende i Samfundsbladet, innenfor en liten krets av studenter i Christiania. Men bladet ble også lest av andre. Assessor Dunker hadde fått bladet av sin sønn Bernhard Dunker, og siden han syntes versene var morsomme, sendte han en avskrift til noen venner. Dermed kom versene etterhvert i Conrad Nicolai Schwachs hender, i Trondheim. Her vakte de stor munterhet i Schwachs omgangskrets, de ble trykt i et mindre opplag, og kom i et visst omløp. Dette førte til at en av Wergelands tilhengere sendte inn et forsvarsinnlegg for Wergeland i "Den nordenfjeldske Journal" i april 1832. Schwach måtte da rykke ut med en erklæring 11. april til forsvar for Welhaven. Både Dunker og Schwach beklaget overfor Welhaven at de hadde bidratt til å offentliggjøre versene. Det hjalp imidlertid lite. Stumpefeiden var blitt offentlig, og da Wergeland fikk vite at versene var blitt trykt i Trondheim, lot han trykke «Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven med øvrige opbragte Compagnie af poetiske og æsthetiske Bagateller» i Trondheim, og skrev nye «Sifulinske Stumper» til Samfundsbladet 5. mai 1832. I Christiania utga han dessuten «En lumsk Avindsmand trukken frem og skildret efter Naturen i Anden Række Sifuliner til en Student Jahn Welhaven». Samtidig fortsatte debatten i "Den nordenfjeldske Journal" i Trondheim. Debatten varte hele vinteren 1832–33 i avisene "Statsborgeren" og "Folkebladet". Den fikk ny næring av Welhavens skrift "Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste" (1832), som inneholdt en del av versene fra Stumpefeidens første periode. Dette skriftet nådde til og med utenfor landets grenser, idet det ble omtalt både i bladet "Heimdall" i Sverige og i "Kjøbenhavns-Posten". Wergeland og Welhaven førte en kort debatt i det sistnevnte bladet. Skriftet førte også til at Nicolai Wergeland rykket ut med "Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer" til forsvar for sin sønn, utgitt 9. februar 1833. Stumpefeiden gled over i «Demringsfeiden» etter at Welhaven hadde utgitt "Norges Dæmring" 14. november 1834. Reimegrend. Reimegrend, eller også Reime er et sted i Raundalen øst for Voss på Vestlandet. Det finnes her en liten landhandel, i tillegg til et skitrekk som er åpent i påsketiden. Det ligger mange hytter i området, selv om det meste av hyttebyggingen de siste tiårene har skjedd ved Mjølfjell litt lenger øst i dalstrøket. Volli holdeplass. Volli holdeplass ligger mellom Voss og Myrdal langs Bergensbanen ved Voll gård mellom Reimegrend og Mjølfjell i Raundalen. Stasjonen blir betjent av lokaltog på strekningen Bergen – Voss – Mjølfjell – Myrdal. Holdeplassen har leskur. Raundalen. Raundalen er et dalføre øst i Voss kommune på Vestlandet. Det strekker seg fra Urdland i vest til den møter Upsetedalen i øst. Bergensbanen går langs hele Raundalen, forbi grendene Urdland, Skiple, Reimegrend og Mjølfjell. Navnet kommer muligens fra det norrøne ordet «hraun» som betyr «nakent fjell», hvilket passer bra på en del av fjellene i dalstrøket. Hanne Haugland. Hanne Birgit Haugland (født 14. desember 1967 i Haugesund) er en tidligere norsk friidrettsutøver, som konkurrerte i høydehopp og lengdehopp. Hun representerte klubbene Haugesund IL, BUL, Vidar og Minerva. Haugeland deltok i flere internasjonale mesterskap, blant annet 5 verdensmesterskap og 2 OL. Det store høydepunktet i karrieren var gullet i høydehopp fra VM 1997 i Athen. For denne prestasjonen ble hun tildelt Aftenpostens Gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». I 1997 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Haugland er gift med den tidligere høydehopperen Håkon Särnblom, og sammen har de tvillinger, to jenter. Hennes far, Terje Haugland, var lengdehopper og norsk mester fra 1969. Hennes farfar, Eugen Haugland, var tresteghopper, olympisk deltager i Sommer-OL 1936 og seks ganger norsk mester fra 1930-årene. NM-medaljer. Haugland tok sine første NM-medalje i et seniormesterskap, 17 år gammel, med bronse i både høyde og lengde (1985). Den siste, og 13. tok hun 15 år senere, i 2000, med sin siste NM-tittel i høyde. Mehmet Ali Ağca. Mehmet Ali Ağca (født 9. januar 1958 i Yesiltepe i Tyrkia) er en tyrkisk militant høyreaktivist og dømt terrorist, som er mest kjent for at han skjøt pave Johannes Paul II på Petersplassen 13. mai 1981. I ungdommen kom han inn i gategjenger i hjembyen i Tyrkia. Etterhvert ble han innblandet i smugling mellom Tyrkia og Bulgaria, og han ble opplært i våpenbruk i Syria. Dette har han senere hevdet at den bulgarske regjeringen betalte for. Etter denne opplæringen knyttet han seg til De grå ulvene, en tyrkisk nasjonalsosialistisk gruppering. I 1979 drepte han avisredaktøren Abdi İpekçi i Istanbul. Han ble tatt etter at noen tystet, og fikk en livstidsdom. Ağca rømte etter kort tid, med hjelp fra De grå ulvene. Etter flukten dro han til Sofia, der han hevder at han ble rekruttert av den bulgarske sikkerhetstjenesten, som betalte ham for å drepe paven. Man har ikke festet lit til denne historien, og det er fortsatt uklart hvorfor han utførte attentatforsøket. Etter å ha avfyrt to skudd mot paven ble han overmannet av folk i mengden på Petersplassen. Hans medhjelpere, som skulle ha utløst en bombe og skutt flere skudd mot paven, flyktet i panikk. Ved juletider i 1983 besøkte paven Ağca i fengselet i Roma, og gjorde det klart at han hadde tilgitt ham. Ağca på sin side var mest opptatt av å forklare Paven at det var ham ubegripelig at han overlevde; han var overbevist om at skuddene var velrettede. I 2005 utgav Paven en bok der han og hans privatsekretær i et appendiks minnes attentatet: Paven skal ha tilgitt attentatsmannen allerede før han besvimte i sykebilen på vei til Gemelli-sykehuset. Ağca ble dømt til livstids fengsel i Italia, men ble benådet av president Carlo Azeglio Ciampi i juni 2000, etter å ha blitt oppfordret til dette av paven. Han ble deretter utvist fra Italia, og ved ankomst til Tyrkia ble han fengslet for mordet på İpekçi. Ağca ble løslatt fra fengsel den 12. januar 2006. En tyrkisk rett bestemte 20. januar 2006 at Ağca skulle arresteres på nytt, etter en anke fra den tyrkiske regjeringen. Ifølge senere uttalelser fra den tyrkiske statsadvokaten, vil Ağca forbli fengslet til 2010. Oswiu av Northumbria. Oswiu (også Oswio, Oswy, Osuiu) (født ca. 612 – død 15. februar 670) var konge av Northumbria i dagens England fra 642 til sin død. Han regnes også som "bretwalda", de angelsaksiske kongenes overherre. Oswiu var sønn av Æthelfrith av Northumbria, og hadde en eldre bror, Oswald. Oswiu etterfulgte Oswald i Bernicia etter at Oswald falt i slaget ved Maserfield. Oswiu lyktes i å underlegge seg de fleste briter, piktere og skotter. Ved Gilling fikk han i 651 myrdet Oswine, en slektning av Edwin av Northumbria som hadde blitt innsatt som konge i Deira. Noen få år senere tok Oswiu full kontroll over Deira. Han ser ut til å ha vært dyktig til å danne allianser, blant annet gjennom ekteskap. Han giftet seg, antagelig i 642, med Eanfled, datter av Edwin, og forente dermed de to dynastiene som kjempet om makten i Northumbria. Han giftet bort datteren Alhfled til Penda av Mercia, og datteren Ostryth til Aethelred, Pendas tredje sønn. Oswiu hadde støtte fra kirken, og gjorde gjengjeld blant annet ved å overtale kong Sigeberht av Essex til å akseptere kristendommen. I 655 ble han angrepet av Penda. Oswiu hadde langt mindre styrker til rådighet, og forsøkte å kjøpe fred. Penda ser ut til å ha avvist dette, og de to møttes i slaget ved Winwaed. Pendas allierte forlot han under slaget, og Oswiu vant en avgjørende seier. Penda og Aethelhere av East Anglia falt i slaget. Oswiu tok deretter kontroll over det meste av Mercia, og lot Pendas sønn Peada få en mindre bit av riket. Før slaget skal han ha lovet å sende sin datter Rifled i kloster, og å gi eiendommer til ny klosterbygg dersom han seiret. Han oppfylte dette løftet, og grunnla blant annet klosteret i Whitby. Mange historikere mener at han også fikk fotfeste i pikternes rike gjennom kong Talorcan. I 660 giftet han bort sin sønn Ecgfrith med Aethelryth, datter av kong Anna av East Anglia. Ved synoden i Whitby aksepterte Oswiu det romerske kirkelige ritus. Han døde i 670, og ble etterfulgt av sønnen Ecgfrith. Leinøya. Leinøya er en øy i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Øya blir også kalt Bølandet. Høyeste punktet på øya er Leinehornet (Leinekiven) som rager 365 moh. Arealet er 14,4 km². Innbyggertallet var 1 444 pr 01.12.2012. Deler av øya er en del av tettstedet Fosnavåg/Leinstrand med totalt 3 598 innbyggere. Leinøy er forbundet med broer til Bergsøya, Remøya og Nautøya. Torvik på øyens østside er fast stoppested for hurtigruten. Leine (Norge). Leine (av Statistisk sentralbyrå kalt Leinstrand, men det navnet er ikke godkjent av Statens kartverk) er en bygd på sørsiden av Leinøya i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Navnet Leine kommer fra ordet Lein (Len) som betyr «helling mot havet». Leinekrins dekker Leine og Voldsund og har elever fra første til sjette klasse. Jan Peter Balkenende. Jan Peter Balkenende (egentlig Jan Pieter Balkenende; født 7. mai 1956 i Biezelinge, Kapelle) var nederlandsk statsminister fra 22. juli 2002 til 14. oktober 2010. Han tilhører de nederlandske kristeligdemokratene Christen-Democratisch Appel (CDA). Han har ledet fire koalisjonsregjeringer siden 2002, som alle har blitt oppløst før perioden er over. Hans siste regjering ble etablert etter valget i november 2006, men denne gikk i oppløsning 20. februar 2010 etter uenighet om hvorvidt nederlandske soldater i Afghanistan skal trekkes tilbake i 2010 eller ikke. Arsenal FC. Arsenal Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1886, og ble valgt inn i The Football League i 1893. «The Gunners», som er kallenavnet til Arsenal, spiller hjemmekampene sine på Emirates Stadium i Holloway. Holloway er et sted i bydelen Islington som ligger i det nordlige London. Historie. Arsenal ble grunnlagt under navnet «Dial Square» i 1886 av arbeidere ved Royal Arsenal i Woolwich, men navnet ble etter kort tid endret til Royal Arsenal. Navnet ble på nytt endret i 1891 til Woolwich Arsenal, da klubben ble profesjonell. Klubben kom med i ligaen (The Football League) i 1893 og startet i andre divisjon, men rykket opp til første divisjon i 1904. Klubben hadde en usentral plassering geografisk sett, og dette medførte et lavere tilskuertall enn det som andre klubber hadde. Dette medførte at klubben ble hengende med finansielle problemer, og var egentlig konkurs i 1910 da den ble tatt over av Henry Norris. Norris ønsket å flytte klubben, og i 1913 kort tid etter nedrykket til andre divisjon flyttet klubben til det nye Arsenal Stadium i Highbury-området. Klubben fjernet Woolwich-delen av navnet året etter. Det skjuler seg en interessant historie bak Arsenals opprykk i 1919. Arsenal hadde havnet på 5. plass i 2. divisjon i 1915, den siste sesongen før første verdenskrig. Tottenham kom sist i 1. divisjon men øynet likevel sjansen til å bli værende i toppen ettersom det ble besluttet å utvide 1. divisjon fra 20 til 22 lag da fotballen rullet i gang etter krigen. Den enkleste løsningen hadde vært å beholde de 20 opprinnelige lagene og la de to beste i 2. divisjon rykke opp. I stedet stemte ligaledelsen for å gi den siste plassen til et tredje lag fra 2.divisjon. Det ble ikke lagene på 3. eller 4. plass, men derimot femteplasserte Arsenal! –For lang og tro tjeneste for ligafotballen erklærte de høye herrer. Fortsatt er det ingen som helt vet hva som skjedde på det møtet. Flere teorier om hva som skjedde oppstod, men ingen av dem har blitt bevist. Uansett ble det opptakten til en rivalisering og et hat mellom Arsenal og Tottenham som lever i beste velgående den dag i dag. a> dem 31. mars 1906 med 2-0. I 1925 ble den svært suksessfulle Herbert Chapman utnevnt som manager. Chapman hadde vunnet ligaen med Huddersfield Town i 1923–24 og 1924–25, og han brakte Arsenal sin første suksessfylte periode. Hans revolusjonerende metoder vedrørende taktikk og trening, sammen med signeringene av spillere som Alex James og Cliff Bastin, la grunnlaget for klubbens dominans på 1930–tallet. Mellom 1930 og 1938 vant Arsenal ligaen fem ganger og FA-cupen to ganger. Chapman levde ikke lenge nok til å oppleve alle disse triumfene, han døde av lungebetennelse i 1934 og ble etterfulgt av George Allison. Det blir påstått at Herbert Chapman stod bak navneendringen av undergrunnsstasjonen «Gillespie Road», som i 1932 fikk navnet «Arsenal». Arsenal er derfor den eneste fotballklubben som har fått oppkalt en stasjon på «London Underground» etter seg. Ligaen var suspendert under den andre verdenskrig, men etter krigen hadde Arsenal sin andre suksessfylte periode. Under ledelse av Tom Whittaker vant klubben ligaen i sesongene 1947–48 og 1952–53, FA-cupen ble vunnet i 1949–50. Det meste av 1950– og 1960–tallet tilbrakte Arsenal i den «ikke-trofevinnende» mellomklasse, klubben klarte ikke å tiltrekke seg spillere av samme kaliber som de klubben hadde på 1930-tallet. Ikke engang den tidligere kapteinen for det engelske landslaget, Billy Wright, kunne bringe klubben suksess i sin managerperiode mellom 1962 og 1966. Først etter den overraskende utnevnelsen av klubbens fysioterapeut Bertie Mee som manager i 1966, startet Arsenal på nytt å vinne trofeer. Etter å ha tapt to ligacupfinaler, vant de «Messebycupen» i sesongen 1969–70, klubbens første europeiske trofe. Dette ble etterfulgt av en enda større triumf i 1970–71, da klubben vant sin første liga/FA-cup-dobbel. Imidlertid så ble det dobbeltvinnende laget snart «oppløst», og det neste tiåret ble karakterisert av en serie av «nære-på». Arsenal kom på andreplass i ligaen i 1972–73, tapte tre FA-cupfinaler (1971–72, 1977–78 og 1979–80). Klubben tapte også Cupvinnercupen i 1979–80 etter straffesparkkonkurranse. Klubbens eneste suksess i denne perioden var FA-cupen i 1978–79, denne seieren mot Manchester United med 3–2 scoringen i siste minutt blir generelt sett på som en klassiker. I 1986 ble den tidligere Arsenal-spilleren George Graham utnevnt som manager, og dette brakte klubbens tredje suksessperiode. I Grahams første sesong som manager, 1986–87, vant Arsenal ligacupen. Dette ble etterfulgt av ligatittelen i 1988–89, etter et mål i siste minutt i den siste kampen i sesongen. Arsenal ledet 1–0 da det nærmet seg slutten av kampen og dette ville gi Liverpool tittelen, men i siste minutt scoret Michael Thomas og Arsenal vant ligaen på målforskjell. I 1990–91 vant Arsenal ligaen på nytt med kun ett tap i løpet av sesongen. Arsenal vant både ligacupen og FA-cupen i 1992–93, og sin andre europeiske triumf med cupvinnercupen i 1993–94. George Grahams rykte fikk seg et tilbakeslag da det ble avslørt at han hadde mottatt «bestikkelser» av agenten Rune Hauge, for å signere visse spillere. Graham fikk sparken i 1995, og hans etterfølger Bruce Rioch forlot klubben etter en sesong på grunn av uenigheter med klubbens styre. a> 4. september 2006 på Emirates. Klubbens suksess i siste del av 1990–tallet og utover i årene etter 2000, skyldes mye utnevnelsen av Arsene Wenger først var assistentmanager før han ble manager i 1996. Wenger brakte ny taktikk, et nytt treningsregime, et samarbeid med Tottenham og flere utenlandske spillere som utfylte de engelske talentene som allerede var der. Arsenal vant sin andre liga/FA-cup-dobbel i 1997–98 og en tredje dobbel i 2001–2002. I tillegg kom klubben til finalen i UEFA-cupen i 1999–00 (tap på straffespark mot Galatasaray). Klubben vant FA-cupen i 2002–03 og 2004–05, og i sesongen 2003–04 vant Arsenal Premier League uten å tape en eneste kamp. Laget fikk kallenavnet «The Invincibles» (De uslåelige), og laget var ubeseiret 49 ligakamper på rad, noe som er en engelsk rekord. Arsenal har endt på første eller andre plass i ligaen i åtte av Wengers elleve sesonger i klubben. De er et av fire lag (sammen med Manchester United, Blackburn Rovers og Chelsea) som har vunnet Premier League siden den ble opprettet i 1993, men klubben har aldri klart å forsvare ligatittelen året etter at tittelen ble vunnet. Inntil nylig hadde klubben aldri kommet lenger enn til kvartfinalen i Champions League, men i 2005–06 var Arsenal den første klubben fra London som nådde finalen i konkurransens femtiårige historie. Arsenal ble slått 2–1 av Barcelona i finalen. Denne kampen spilte Arsenal med ti mann i store deler av kampen. Klubben kom til semifinalen i 2009, men ble slått ut av Manchester United. Logo. Arsenals første logo fra 1888 Arsenals logo fra "c." 1949 til 2002 Royal Arsenals første logo, avduket i 1888, inneholdt tre kanoner sett ovenfra, pekende nordover på en liknende måte som logoen til bykommunen Woolwich. Disse kanonene kan bli feiloppfattet som skorsteiner, men utsmykningen av kanonene med blant annet utskårne løvehoder gir en klar indikasjon om at de er kanoner. Denne ble droppet etter flyttingen til Highbury i 1913, men i 1922 fikk klubben sin første logo med bare en kanon. Logoen inneholdt en kanon som pekte østover, og inneholdt også klubbens kallenavn «The Gunners». Denne logoen varte kun til 1925 da den ble erstattet av en logo der kanonen ble snudd vestover og kanonløpet ble gjort slankere. I 1949 ble en modernisert logo avduket med samme type kanon og med klubbens navn, skrevet med gotiske bokstaver, satt overfor kanonen. I tillegg var der en banner prydet med klubbens nye latinske motto, «Victoria Concordia Crescit» (seier kommer fra harmoni), mottoet var laget av klubbens programredaktør Harry Homer. For første gang var logoen utført i farger, der fargene varierte litt i løpet av logens levetid, til slutt var fargene rød, gull og grønt. På grunn av de mange revisjonene av logoen var det ikke mulig for Arsenal å få godkjent en copyright av den, dette på tross av at klubben hadde fått godkjent logoen som varemerke (trademark) og vunnet en rettssak mot en gateselger som solgte uoffisielle Arsenal produkter. Arsenal ønsket en bedre rettsikkerhet og introduserte derfor i 2002 en ny logo med moderne kurver og en forenklet stil som de kunne få copyright på. Kanonen vender på nytt østover og klubbens navn er skrevet med en sans-serif skrifttype ovenfor kanonen. Grønt ble erstattet med mørk blå farge. Den nye logoen fikk en kritisk mottakelse fra supporterne, «the Arsenal Independent Supporters’ Assosiation» hevdet at klubben hadde ignorert mye av Arsenals historie og tradisjon med en slik radikal moderne design, og beklaget også at klubbens fans ikke hadde blitt konsultert godt nok vedrørende denne saken. Farger. Historisk sett har Arsenals hjemmefarge hovedsakelig vært røde overdeler med hvite ermer og hvite shorts, men det har ikke alltid vært slik. Valget av rødt som farge er en anerkjennelse av en veldedig donasjon fra Nottingham Forest, rett etter Arsenals grunnleggelse i 1886. To av Dial Squars grunnleggere, Fred Beardsley og Morris Bates, var tidligere Forestspillere som på grunn av arbeidet hadde flyttet til Woolwich. Da de holdt på å sette sammen det første laget i området, var det ikke mulig å finne et draktsett, så Beardsley og Bates skrev hjem for å få hjelp og mottok tilbake et draktsett og en ball. Overdelen var i fargen «redcurrant», en mørktonet rødfarge som ligner burgunder, og ble brukt sammen med hvite shorts og blå strømper. Herbert Chapman ønsket at spillerne skulle bruke drakter som skilte seg mer ut, og i 1933 ble draktsettet oppgradert. Overdelene fikk hvite ermer og fikk en klarere rødfarge, relativ lik den fargen som var på postkasser. Årsaken til at draktene fikk hvite ermer er ikke helt klar, men to mulige teorier eksisterer. Den ene er at Chapman så en tilskuer på tribunene som hadde ermeløs rød genser over en hvit skjorte, en annen teori er at han var inspirert av en lignende utrusting som ble brukt av tegneserietegneren Tom Webster, som Chapman brukte å spille golf sammen med. Om historien er sann eller ikke, så har denne kombinasjonen definert Arsenal og laget har brukt denne drakten siden 1933 med to unntak. I 1966–67 brukte Arsenal helrøde overdeler, men dette ble ikke godt mottatt og laget gikk tilbake til de hvite ermene året etter. Den andre gangen var i sesongen 2005–06, den siste sesongen på Highbury, da laget for ett år igjen brukte den redcurrent-fargede (burgunder) overdelen for å minnes den første sesongen på Highbury i 1913. Fra 2006–07 sesongen på Emirates Stadium gikk laget tilbake til de tradisjonelle fargene. Arsenals hjemmefarger har gitt inspirasjon til minst tre andre klubber. Sparta Praha tok i 1909 i bruk et mørkerød draktsett som lignet på de Arsenal brukte på den tiden. Hibernian hentet, i 1938, inspirasjon til sitt draktsett med å bruke hvite ermer på sine grønne og hvite draktsett. Treneren for det portugisiske laget Sporting Clube de Braga returnerte fra en kamp på Highbury på 1930–tallet og endret lagets grønne farger til ett draktsett som var en duplikat av Arsenals farger, dette gav laget kallenavnet «Os Arsenalistas». Alle disse tre lagene bruker fremdeles de nevnte designene. Arsenals bortedrakter har tradisjonelt vært gule og blå, selv om de mellom 1982 og 1984 brukte et draktsett med fargene grønt og navy. Siden tidlig 1990–tallet da det lukrative markedet med salg av kopier av drakter tok fart, så har bortdrakt-designet blitt endret regelmessig og det utgående designet har blitt brukt som et tredjealternativ den neste sesongen. Generelt sett så har bortefargene vært ett design med to blåtoner, eller ett design som bygger på variasjoner av gult og blått som for eksempel designet med gull og navy som ble brukt i 2001–02-sesongen og det gule og mørkegrå designet som ble brukt i sesongene 2005–06 og 2006–07. Men fra 2007–08 sesongen har Arsenal gått bort fra dette ved å ta i bruk ett draktsett med hvit overdel, burgunder shorts og strømper med hvite/burgunder striper. Fra 2007–08 sesongen har Arsenal også tatt i bruk ett nytt design på det tredje draktsettet. Overdelen har tversgående striper i burgunder og mørk blå, med mørkeblå shorts og strømper i burgunder med mørkeblå striper. Dette settet vil i tillegg til å være tredjevalg i den hjemlige liga, bli brukt som bortedrakter i Champions League. I 2009/2010-sesongen har Arsenal endret bortedrakter til navyblå med hvite horisontale pinstripes. De hvite bortedraktene er i 2009/2010 tredjevalg. Stadion. Det meste av tiden i sør-øst London spilte Arsenal på The Manor Ground i Plumstead, med unntak av en periode på tre år mellom 1890–93 der de holdt til på den nærliggende Invicta Ground. The Manor Ground var i utgangspunktet bare et stykke jord, men klubben installerte tribuner og terrasser i tide for sin første ligakamp i september 1893, og klubben spilte her i de neste tyve årene før de flyttet til Highbury i 1913. Arsenal Stadium, mer kjent som Highbury, var klubbens hjem fra september 1913 til mai 2006. Det originale stadion var designet av den kjente fotball-arkitekten Archibald Leitch, og hadde et design som var vanlig på mange fotballbaner på den tiden med en overbygd tribune og tre sider med terrasser i friluft. På 1930–tallet undergikk stadionet en massiv oppgradering, med konstruksjonen av de nye tribunene på øst og vest siden i Art Deco-design. Det ble også lagt tak over terrassene på North Bank og Clock End. På det meste kunne Highbury ta i mot over 60 000 tilskuere og kapasiteten var på 57 000 til tidlig på 1990–tallet. Taylor-rapporten og nye regler fra Premier League tvang Arsenal til å fjerne ståplassene og bygge Highbury om til en stadium med kun sitteplasser, innen 1993–94-sesongen og Highbury fikk da en tilskuerkapasitet på 38&nsbp;419. Ved kamper i Champions League ble tilskuerkapasiteten ytterlig redusert for å få plass til ekstra reklamemateriell. Kapasiteten ble redusert så mye at i to sesonger valgte Arsenal å spille sine hjemmekamper i Champions League på Wembley, der det var plass til mer enn 70 000 tilskuere. Det ble vanskelig å utvide Highbury på grunn av at East Stand ble erklært verneverdig og de tre andre tribunene var så nær boligeiendommer at naboene protesterte mot videre utbygging. Dette hindret klubben i å utnytte det inntjeningspotensialet som det ligger i å arrangere fotballkamper de seneste årene. Etter å ha vurdert flere muligheter, valgte Arsenal i 1999 å bygge en ny stadion men kapasitet på 60 000 tilskuere på området Ashburton Grove ca. 500 meter sør-vest for Highbury. Stadiumet fikk senere navnet Emirates Stadium. Prosjektet ble i starten forsinket på grunn av byråkratiet og økte kostnader, men anlegget var ferdig i juli 2006, i tide for starten av 2006–07-sesongen. Stadion er oppkalt etter sin sponsor, flyselskapet Emirates, som Arsenal signerte den største sponsoravtalen i britisk historie verdt omtrent £ 100 millioner. En del av klubbens tilhengere er ikke enige i at arenaer skal kalles opp etter sponsorer, og velger derfor å bruke benevnelser som Ashburton Grove eller «the Grove». Anlegget vil ikke få endret navnet Emirates Stadium før tidligst i 2012 og flyselskapet vil være draktsponsorer til minst utgangen av sesongen 2013–14. Supportere. Arsenals spillere og supportere feirer ligatroféet i 2004. Arsenal har en stor og generelt lojal supporterbase, og bort imot alle hjemmekamper er utsolgt. I 2006–07 sesongen hadde Arsenal det nest høyeste gjennomsnittlige tilskuertall av alle engelske klubber, med et gjennomsnitt på 60 045 som var 99,8 % av tilgjengelig kapasitet. Dette er det fjerde høyeste gjennomsnittlige besøkstallet gjennom tidene. Arsenalfansen kaller seg selv ofte for «gooners», et begrep som er hentet fra kallenavnet til klubben «the Gunners». Klubben ligger i et område der de finnes forskjellige bo-områder rundt. I Finsbury Park og Stoke Newington dominerer arbeidsklassen. I Islington, Holloway og Highbury er det mer blandet, mens Canonbury og Barnsbury er et mer velstående område. Arsenal har også den største andelen (7,7 %) av «ikke-hvite» supportere på kampene (iflg. en 2002 rapport). Som alle engelske fotballklubber så har 'Arsenal flere engelske supporterklubber, der i blant The Official Arsenal Football Supporter Club, som er en del av klubben, og der er the Arsenal Independent Supporters Association som drives uavhengig av klubben. Klubbens supportere publiserer også forskjellige fanzines som for eksempel The Gooner, Highbury High, Gunflash og den «mindre intelligente» Up The Arse!. I tillegg til de mer vanlige engelske supportesangene, så synger Arsenalfansen bl.a. «One-nil to the Arsenal» (tone: Go West) og «Boring, Boring Arsenal» som brukte å være en vanlig nidvise fra motstanderens tilhengere, men som nå med en ironisk tone synges av Arsenalfansen når Arsenal spiller bra. I nyere tid så har ikke supporternes følelser overfor klubben vært så avhengig av det å tilhøre et geografisk område, så har mange tilhengere utenfor London både i England og ellers i verden. Mye av veksten av supportere utenfor England skyldes utbredelsen av satellitt-TV, og i en rapport fra 2005 utarbeidet av Granada Ventures blir det anslått at den globale Arsenal tilhengerbasen er på ca 27 millioner fans, den tredje største i verden. Det finnes også mange supporterklubber utenfor Englands grenser, i Norge er supporterklubben Arsenal Norway med over 5000 medlemmer. Arsenals lengste og dypeste rivalisering er mot den største naboen i området, Tottenham Hotspur, og kampene mellom de blir omtalt som the "North London derbies". Kamper mot andre London lag som Chelsea og West Ham er også derbyer, men rivaliseringen her er ikke så intense som oppgjørene mellom Arsenal og Tottenham. I tillegg så har også Arsenal og Manchester United hatt en sterk rivalisering på banen, spesielt etter den siste delen av 1980–tallet, og den har blitt mer intensiv i de senere år når begge lagene har kjempet om ligamesterskapet. Eierskap og finanser. Arsenals eierselskap, Arsenal Holdings plc, er et ikke-børsnotert aksjeselskap. Arsenals eierskap er svært ulikt eierskapet i andre fotballklubber. Det er kun utstedt 62 219 aksjer i Arsenal, og aksjene blir ikke omsatt på de store børsene, en sjelden gang er det handel av aksjene gjennom PLUS som er et spesialisert omsetningsselskap for mindre bedrifter. Pr. 27. mars 2007 var markedsverdien av Arsenal beregnet til £ 415,3 millioner og klubben hadde et overskudd før skatt på £ 15.9 millioner da det finansielle året ble avsluttet 31. mai 2006. Forretningsmagasinet Forbes rangerte i mars 2007 Arsenal som den tredje mest verdifulle klubb i verden, etter Manchester United og Real Madrid, med en verdisetting på £ 495 millioner. Regnskapsselskapet Deloitte rangerte i 2007 Arsenal på niendeplass i verden når det gåes ut i fra klubbenes inntekter, med en omsetning på £ 133 millioner i 2005–06 sesongen. Medlemmene i Arsenals styre har en eierandel på 45 % av klubbens aksjer. De største eierne er Danny Fitzman (en diamanthandler fra London) med 24,1 % og Nina Bracewell-Smith (konen til barnebarnet til klubbens tidligere styreformann Sir Bricewell Smith) med 15,9 %. Styremedlem Richard Carr har 4,4 % og styreformann Peter Hill-Wood mindre enn 1 %. Tidligere nestformann i styret David Dein hadde 14,6 %. Dein solgte denne aksjeposten mot slutten av august 2007 til selskapet Red and White, som har den russiske milliardæren Alisher Usmanov som en av sine eiere. Ved utgangen av september 2007 er Red and White sin eierandel øket til 23 %. Den amerikanske sportsmagnaten Stan Kroenke eier 7 007 aksjer eller 12,19 % av akjene. I tillegg så er det flere mindre poster som er blitt kjøpt opp av ukjente kjøpere. I de siste årene har flere større klubber blitt kjøpt opp av utenlandske eiere, blant annet Manchester United, Chelsea og Liverpool. Arsenal har flere ganger blitt utpekt som et mål for oppkjøp, og aksjekjøpene til Kroenke og Red and White har ført til spekulasjoner i pressen vedrørende oppkjøp. Arsenal og populærkulturen. Som en av de mest populære lagene i England, så er Arsenal ofte med når fotball blir skildret i den britiske kulturen, og laget har flere ganger kommet frem i såkalte medias «første gang». 22. januar 1927, var kampen på Highbury mot Sheffield United den første kampen som ble overført direkte på radio. Et tiår senere, 16. september 1937, var en oppvisningskamp mellom Arsenals førstelag og reservelag den første kamp til å bli overført direkte i fjernsynet. Arsenal var også med i den første utgaven av BBC-programmet "Match of the day", som viste høydepunktene fra kampen på Anfield mot Liverpool 22. august 1964. Arsenal har også formet bakgrunnen i en av de første fotballrelaterte filmene, "The Arsenal Stadium Mystery" (1939). Filmen handler om en vennskapskamp mellom Arsenal og et amatørlag, der en av spillerne på amatørlaget blir forgiftet mens han spiller kampen. Mange Arsenalspillere deltok som seg selv, men det var bare manager George Allison som fikk en rolle med dialog. I nyere tid så kom boken "Fever Pitch" ("Fotballfeber") av Nick Hornby. Denne er en autobiografisk historie om Hornbys liv og forhold til Arsenal. Boken som ble publisert i 1992, ble en del av (og kanskje også en aktiv del av) gjenfødelsen og rehabiliteringen av fotballen innenfor det britiske samfunn på 1990–tallet. Denne boken ble senere filmatisert med Colin Firth i hovedrollen, og handlingen ble sentrert rundt klubbens ligamesterskap i 1988-89. Boken har også inspirert en amerikansk filmutgave som handlet om en fan av klubben Boston Red Sox i Major League Baseball. Arsenal har ofte blitt generalisert som et defensivt og kjedelig lag, spesielt på 1970– og 1980–tallet. Mange komikere som for eksempel Eric Morecambe lagde vitser på Arsenals bekostning. Temaet ble tatt opp på nytt i 1997 i filmen "the Full Monty" ("I blanke messingen"), der skuespillerne bevegde seg på en slik måte at de hermet etter Arsenals offsidefelle når de i filmen prøve å koordinere strippingen. En annen film som refererer til klubbens forsvarsrekke er filmen "Plunkett & Macleane", der to av karakterene har fått navnene Dixon og Winterburn etter Arsenals solide sidebacker, Lee Dixon på høyresiden og Nigel Winternburn på venstresiden. Klubben er også nevnt i flere av sketsjene til "Monty Pytons Flying Circus" og i tv-serien "The Hitchhiker’s guide to the Galaxy", her kommenterer en mann i baren at den nærstående verdens undergang er en «lucky escape» for Arsenal. I filmen "Ocean’s Twelve" fra 2004, bruker hovedkarakterene Arsenal treningsdresser som forkledning for å unnslippe fra et hotell. Arsenal har også blitt omtalt i popmusikk, Joe Strummer skrev sangen «Tony Adams», tilegnet til den daværende Arsenalkapteinen, og som var med på Strummers album "Rock Art and the X-Ray Style" fra 1999. Strummer var også kjent for i bruke et Arsenalskjerf under konserter, selv om han egentlig var en Chelsea-supporter. Arsenal er også nevnt (sammen med Tottenham) i sangen "Billy’s Bones" med the Pogues, som er på deres album "Rum, Sodomy and the Lash". Arsenal Ladies. Arsenal Ladies er en fotballklubb for kvinner som samarbeider med Arsenal. Grunnlagt i 1987, og ble halvprofesjonelle i 2002. Vic Akers er manager. Arsenal Ladies er for tiden det mest suksessfulle damelaget i engelsk fotball. De er regjerende mestere i the FA Women's Premier League og UEFA Women's Cup, etter å ha tatt den unike «kvadruppellen» i sesongen 2006–07. I tillegg til de nevnte titlene vant de også the FA Women’s cup og the FA Women’s Premier League cup. Formelt sett er Arsenal og Arsenal Ladies to forskjellige klubber, men de har i realiteten en nær tilknytning. Arsenal Ladies har rett til å spille en kamp pr. sesong på Emirates Stadium, men spiller til vanlig sine hjemmekamper i Boreham Wood. Rekorder og Statistikk. David O'Leary har rekorden for flest spilte kamper, 722 førstelagskamper mellom 1975 og 1993. Tony Adams kommer nærmest med 669 kamper. Rekorden for en keeper tilhører David Seaman med 563 kamper. Thierry Henry er klubbens toppscorer med 226 mål i alle konkurranser mellom 1999 og 2007, han passerte Ian Wrights rekord på 185 mål i oktober 2005. Wright satte sin rekord i 1997, og passerte da en rekord på 178 mål som Cliff Bastin satte i 1939. Henry har også klubbrekorden for antal mål i ligaen – 174 – en rekord som tilhørte Bastin inntil februar 2006. Arsenals rekord når det gjelder tilskuere på en hjemmekamp er 73 707, satt 25. november 1998 på Wembley Stadium i UEFA Champions League kampen mot RC Lens. Tilskuerrekorden på Highbury er 73 295 fra uavgjortkampen (0–0) mot Sunderland, 9. mars 1935. Kapasiteten på Emirates Stadium er 60 432 så det er usannsynlig at disse rekordene skal kunne slås i nær framtid. Arsenal har også satt rekorder i engelsk fotball, ikke minst rekorden for antall år sammenhengende i øverste liga (80 sesonger ved utgangen av 2006–07). Arsenal har rekorden for flest sammenhengende ligakamper uten tap (49 mellom mai 2003 og oktober 2004), dette inkluderer alle 38 kampene i sesongen 2003–04 der Arsenal vant ligaen og ble det andre laget som vant ligaen ubeseiret. Preston North End (spilte 22 kamper) var ubeseiret i sesongen 1888–89. Arsenal satte også en UEFA Champion Leagues rekord i 2005–06 sesongen ved å spille ti kamper uten å slippe inn mål, den tidligere rekorden tilhørte AC Milan på 7 kamper. Arsenal spilte 995 minutter uten å slippe inn mål, før finalen mot Barcelona det Samuel Eto'o utlignet i det 76. minutt. Managere. Pr. 13. mai 2007. Kun obligatoriske kamper er tatt med i statistikken. Spilte kamper, Vunnet, Uavgjort, Tapt, mål For, mål Mot. Arsenal. Et arsenal (fra italiensk "arsenale", opprinnelig fra arabisk, verksted) er et anlegg for konstruksjon, reparasjon, oppbevaring og utdeling av våpen og ammunisjon. Et stort arsenal, som kan fornye materiellet til en stor armé, omfatter kanonfabrikk, vognfabrikk, laboratorium, ammunisjonsfabrikk, skytevåpenfabrikk, teltfabrikk og kruttfabrikk; i tillegg må anlegget ha store oppbevaringsfasiliteter, eller tøyhus. I mindre arsenaler kan fabrikkene være erstattet av verksteder. Hagia Sofia. Hagia Sofia (gresk: Ἅγια Σοφία, «Hellige Visdom»; tyrkisk: "Ayasofya") er det største og mest imponerende bysantinske monumentet i Istanbul. Likevel er det ikke typisk for bysantinsk arkitektur fordi dimensjonene er ubysantinske og vestlige. Dette ble et engangseksperiment som aldri ble gjentatt i bysantinsk arkitektur. Kirken fikk likevel stor innflytelse, både arkitektonisk og liturgisk, på senere ortodokse og romersk-katolske kirker, men særlig på muslimske moskeer. Flere av de største osmanske moskeene i Istanbul er bygget med Hagia Sofia som forbilde, blant dem "Şehzade-moskeen", "Süleymaniye-moskeen" og "Rüstem Pasha-moskeen". Kirken ble tegnet av arkitektene Anthemios av Tralles og Isidor av Milet, og arbeidet begynte i 532 i kjølvannet av Nikaopprøret. Kirken gjør et mektig inntrykk, og den store kuppelen ser ut til å sveve på grunn av vindusbåndet som omkranser hele kuppelen. Mosaikkene. Mariamosaikken i apsiden skal være en av de første som ble laget etter ikonoklasmen, og vi kan ennå se de svake konturene etter korset som var i apsiden under ikonoklasmen. To av mosaikkene har temaer som blir gjentatt senere, det store Deesis bildet fra andre halvdel av det 13. århundre og mosaikken over døren med giverportrettet av Leo VI fra sent i det 9. århundre. Det er også runer i Hagia Sofia, spor etter vikinger (væringer) som besøkte denne helligdommen i Miklagard, kanskje mens de gjorde tjeneste i keiserens garde. Moské. Da tyrkerne inntok Konstantinopel i 1453, ble Hagia Sofia delvis ødelagt og ominnredet til moské. Blant annet ble de kristne mosaikkene tildekket. Men tyrkerne utførte også betydelige reparasjoner, blant annet planlagt av arkitekt Mimar Sinan. Monumentet ble i 1935 sekularisert og gjort til museum. Meat Puppets. Meat Puppets under en konsert i 2007 etter gjenforeningen. Meat Puppets er et rockeband fra Scottsdale, Arizona dannet i januar 1980 av brødrene Cris og Curt Kirkwood samt trommeslageren Derrick Bostrom. Bandet startet opp som et punkband, men fikk senere innslag av sjangere som country og psykedelia i musikken sin. I 1993 ble de bandet dratt frem i lyset igjen da Nirvana spilte coverversjoner av Meat Puppets-låtene «Plateau», «Oh, Me», og «Lake of Fire» på albumet "MTV Unplugged in New York". Stor-London. Stor-London (engelsk Greater London'") er en region og et seremonielt grevskap i England. Regionen inkluderer hovedstaden i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, London, men også flere byer utenfor selve London slik byen historisk har vært definert. City of London er et eget grevskap, men er en del av regionen Stor-London. Siden 2000 har Stor-London blitt administrert av Stor-Londons myndigheter ("Greater London Authority"), og har i tillegg til en folkevalgt forsamling, Londonforsamlingen, en direkte valgt borgermester. Statusen avviker fra normen, da man skulle forvente at Stor-London var et administrativt grevskap; i stedet ble det gjort til en egen region. Bakgrunnen for dette er at det ville være komplisert å ha London med i en region sammen med områder som lå for langt utenfor byen, og man ønsket å inkludere City of London i enheten. Historie. Stor-London ble opprettet i 1965 ved en sammenslåing av de aministrative grevskapene Middlesex og London. City of London, som tidligere ikke hadde hatt direkte forbindelse til Londons administrasjon, ble også tatt med. Noen områder i Kent, Hertfordshire, Surrey og Essex ble også overført til Stor-London. I tillegg til disse grevskapene grenser regionen også til Buckinghamshire. Regionen hadde først et todelt lokalstyre, der Stor-Londonrådet delte makten med myndighetene i City of London og de 32 bydelsrådene. Stor-Londonrådet ble avskaffet av Margaret Thatchers regjering i 1986. Noen av oppgavene ble lagt til bydelsrådene og City of Londons myndigheter, mens andre ble lagt til sentralmyndighetene. I 2000 opprettet Arbeiderpartiet Stor-Londons myndigheter, som består av Londonforsamlingen og borgermesteren. Bydelsrådene ble avskaffet. Befolkning. Befolkningen i regionen vokste fra omkring 1,1 million i 1801 til omkring 8,5 millioner i 1939. I 1980-årene gikk den kraftig ned, til omkring 6,5 millioner. Den stiger nå igjen, og man har beregnet at den vil nå 8,15 millioner i 2016. Årsaken til nedgangen er først og fremst bedre kommunikasjon til og fra områdene i nærhet av regionen, slik at mange har blitt pendlere fra mindre steder utenfor byen. Londons pendlerområde er betraktelig større enn regionen, med opptil 14 millioner innbyggere. Før 1965 kunne man også finne referanser til Stor-London som en mer uformell enhet. Dette forekom særlig i forbindelse med politiet, som ble omtalt som Stor-Londons politi. Det formelle navnet på politistyrken, Metropolitan Police Service, foretrekkes av de fleste, selv om den dekker områder utenfor selve metropolen London. Labour Party. Labour Party (norsk: "Arbeiderpartiet") er et britisk sosialdemokratisk politisk parti. Partiet blei danna i 1900 som en løs sammenslutning av politiske og faglige organisasjoner for å representere arbeiderbevegelsen i Underhuset. Fram til 1922 var de konservative og de liberale de to største partiene, men dette året overtok Labour de liberales plass som parti nummer to, men fikk først flertall første gang etter 1945. Tross sin bakgrunn som et sosialistisk parti, bevega partiet seg under tidligere leder, Tony Blair, i retning av en nyliberalistisk politikk, under påvirkning av de endringene som hadde skjedd i det britiske samfunnet etter 18 år med konservativt styre under statsministrene Margaret Thatcher og John Major. Labour vant en overlegen seier valget i 1997. Med 44 prosent av stemmene vant partiet 65 prosent av mandatene i Underhuset, takket være at Storbritannia har en valgordning med flertallsvalg i enmannskretser. Med 418 av Underhusets 659 representanter hadde partiet nå et flertall på 179 mandater. Det var partiets beste valg gjennom tidene, etter en periode på 18 år i opposisjon og et svært dårlig valg i 1983, da Labour var nede i 209 mandater. Det var et bedre valg enn de konservative hadde gjort i 1983, da de fikk 397 representanter i Underhuset. Sistnevnte opplevde nå et enda dårligere valg enn Labour hadde gjort i 1983, mens Liberaldemokratene gjorde et bra valg og mer enn dobla sin lille gruppe. Med 412 mandater ved valget i 2001 hadde Labour kun tapt seks mandater, hovedsakelig til liberaldemokratene, mens de konservative kun gikk fram med et mandat i forhold til valget fire år før. Partiet gikk noe mer tilbake i 2005, da partiet fikk 356 mandater, noe som likevel fortsatt var et solid flertall. Tidlige år. Labours hovedkvarter i 39 Victoria Street i London På slutten av 1800-tallet blei det i økende grad uttrykt et behov for en egen valgliste for arbeiderklassen. Etter utvidelsene av stemmeretten i 1867 og 1885 blei enkelte medlemmer av fagforeningene representert i det liberale partiet. Flere små sosialistiske partier og bevegelser var allerede etablert og ønska et bånd til fagbevegelsen. Blant disse var Independent Labour Party, Fabian Society (en intellektuell gruppe med medlemmer først og fremst fra middeklassen), samt noen andre grupperinger. Den 27. og 28. februar 1900 blei det innkalt til et møte i London for å samle alle organisasjoner på venstresida med det formål å samles om felles kandidater til å representere dem i Underhuset. Valglista fikk navnet «Labour Representation Committee» (LRC). Allerede ved valget i oktober samme år stilte den nye valglista med 15 kandidater, hvorav to lyktes å bli representert, Keir Hardie og Richard Bell. I løpet av 1902-03 vant den nye lista ytterligere to mandater ved bivalg i to enkeltkretser. Ved valget i 1906 inngikk LRC en avtale med de liberale om ikke å stille kandidater i samme valgkretser, slik at man unngikk konkurranse mellom de to valglistene og dermed reduserte sjansen for at den konservative kandidaten skulle vinne. Formålet var å hindre konservativ valgseier. Takket være dette samarbeidet fikk LRC 29 representanter i Underhuset. I sitt første felles møte etter valget vedtok de valgte representantene for LRC å ta navnet Labour Party. Keir Hardie blei valgt som for partiets første leder. Ved de to valgene i 1910 fikk Labour henholdsvis 40 og 42 representanter. I perioden 1910-1914, da det var mange streiker, økte støtten til Labour. Første verdenskrig og 1920-tallet. Under første verdenskrig var Labour splitta mellom de som støtta og de som var mot konflikten. Ramsay MacDonald, som var mot krigen, gikk av som partileder og Arthur Henderson overtok. Henderson blei snart tatt inn i Herbert Asquiths krigsregjering, men gikk ut igjen i 1917 etter økende misnøye innad i partiet. Ved valget i desember 1918 fikk Labour 57 representanter. De konservative vant valget, mens de liberale blei splitta mellom de som støtta partiets leder, David Lloyd George og de som støtta Herbert Asquith, partiets tidligere leder. På dette tidspunktet var allmenn stemmerett for menn over 21 år, samt for kvinner over 30 år, gjennomført. Dels på grunn av dette, dels på grunn av de liberales fortsatte splittelse, blei Labour, ved valget i 1922, endelig det ledende opposisjonspartiet, med 142 representanter. Etter valget i desember 1923, tapte de konservative flertallet av mandatene. Sjøl om de fortsatt var det største partiet, ga de liberale sin støtte til en mindretallsregjering med Labour. Ramsay MacDonald blei partiets første statsminister, men regjeringa blei felt av de liberale allerede etter ni måneder, og det blei nyvalg oktober 1924. De konservative vant da tilbake sitt flertall, og både Labour og de liberale gikk tilbake i oppslutning. Fire dager før valget blei det såkalte Zinovjev-brevet, som antyda at Labour planla en kommunistisk revolusjon, offentliggjort. Det er i dag stor grad av enighet om at brevet er en forfalskning, iscenesatt av de britiske hemmelige tjenester i Riga. Splittelsen under MacDonald. Ved valget i mai 1929 blei Labour for første gang landets største parti, med 287 mot de konservatives 260 og de liberales 59 representanter. Ramsay MacDonald danna Labours andre regjering,også denne gang med støtte fra de liberale, noe som begrensa regjeringas handlekraft. Regjeringa mangla en distinkt makroøkonomiskpolitikk, og i likhet med andre industrialiserte land blei britisk økonomi paralysert etter krakket på New York-børsen i 1929. Arbeidsledigheten som hadde vært på litt over en million når Labour overtok regjeringsmakta, nådde 2.7 millioner innen slutten av 1930. I denne situasjonen oppsto ytterligere problemer i 1931, i kjølvannet av at Østerrike største bank gikk konkurs. Det var et sterkt press for å kutte i budsjettene, noe som skapte splittelse innad i regjeringa og sterk motstand innad i partiet. Ni av regjeringas 20 medlemmer gikk i mot, og MacDonald gikk til kongen for å levere regjeringas avskjedssøknad, men opposisjonen, som anså det som fordelaktig at det var en «sosialistisk» statsminister som sto for kuttene, ba ham fortsette. Resultatet blei en nasjonal samlingsregjering med ti medlemmer, hvorav, inkludert MacDonald sjøl, kom fra den tidligere Labour-administrasjonen. MacDonald, og de som fulgte ham, blei utvist fra partiet. Resten av partiet gikk i oppsisjon med George Lansbury som ny partileder og fra 1935 Clement Attlee. 30-tallet blei et skuffelsenes tiår for Labour. I 1940 gikk Labour inn i Winston Churchills samlingsregjering under den andre verdenskrig, der de deltok til de trakk seg ut like etter freden i Europa i mai 1945 og foran valget til nytt Underhus den 5. juli samme år. Tidlig etterkrigstid. Den 5. juli 1945, mindre enn to måneder etter at den andre verdenskrig var avslutta, tapte Winston Churchill, til manges store overraskelse, valget. Labour vant en overlegen seier. Med 393 mandater hadde de 146 mer enn det som trengtes for å få flertall. Den nye Labour-regjeringa, under ledelse av Clement Attlee, brukte valgseieren til å gjennomføre omfattende nasjonaliseringer og utbygging av velferdsstaten. I Underhuset hadde Labour tilstrekkelig støtte til å gjennomføre flere velferdsreformer, på tross av opposisjon fra de konservative. Under helseminister Aneurin Bevan blei National Insurance Act, folketrygd, gjennomført, som erstatning for «fattiglovene», med arbeidsledighets- og syke-, barne- og enketrygd, samt statspensjon, alt finansiert av obligatoriske bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstagere. Alle disse reformene var basert på anbefalinger i den såkalte Beveridge-rapporten fra 1944. I 1948, la National Health Service Act grunnlaget for et nasjonalt helsevesen. Etter valgnederlaget oktober 1951 var Labour tilbake i opposisjon, og utover 50-tallet utspant det seg en omfattende ideologisk debatt. Valgprogrammet fra 1945 var mer eller mindre gjennomført og spørsmålet var hva som burde være målet for en eventuelt ny Labour-regjering. Venstrefløyen, rundt Aneurin Bevan, ønska videre nasjonaliseringer, mens høyresida, revisjonistene, i stedet tok til orde for en aktiv statlig politikk etter økonomen John Maynard Keynes ideer. Hugh Gaitskell, som overtok som partiets leder etter Attlee i 1955 var en ledende revisjonist, mens Tony Crosland var revisjonistenes store ideolog. På landsmøtet i 1959 foreslo Gaitskell å endre paragraf 4 i partikonstitusjonen, som fastslo målet om offentlig eierskap. Dette møtte imidlertid heftig motbør. Først under Tony Blair skulle det lykkes å endre denne paragrafen. I 1964 kom Labour tilbake til makta etter 13 års konservativt styre. Harold Wilson blei landets nye statsminister. Umiddelbart etter at regjeringa hadde starta sitt arbeid, gikk det opp for dem at landets økonomiske problemer var verre enn de hadde antatt. Tjenestemenn i finansdepartementet gjorde dem oppmerksom på at handelsunderskuddet for 1964 trolig ville ligge på 800 millioner pund. Dette var problematisk for et parti som hadde gått til valg på en ekspansiv økonomisk politikk med løfte om satsing på helse-, bolig- og utdannelsessektoren. Direktøren i Bank of England gjorde det klart at umiddelbare kutt i regjeringas utgiftsplaner var nødvendig, og da særlig i forhold til sosialbudsjettet. Enda verre var det nok for et parti med sosialistiske tradisjoner at man blei tvunget av økonomiske realiteter til å gå med på Det internasjonale pengefondets (IMFs) krav om innstramninger for å få lån av denne banken. Regjeringa måtte velge mellom devaluering eller en eller annen form for importkontroll for å få bukt med de økonomiske problemene. Valget falt på det siste, tross landets forpliktelser ovenfor GATT og EFTA. Tross disse tiltakene fortsatte presset mot pundet, blant annet på grunn av omfattende valutaspekulasjon. Mai 1965 måtte regjeringa ta opp et nytt lån fra IMF, med krav om ytterligere innstramninger. Dette førte til misnøye i fagforeningene, men de valgte likevel å være lojale ovenfor regjeringa forut for nyvalget i juni 1966 for ikke å skaffe den problemer. Etter valget, som Labour kom styrka ut av, fortsatte imidlertid de økonomiske innstamningene, noe som førte til et dårlig forhold mellom regjeringa og fagforeningene, og til en radikalisering av sistnevnte. Fagforeningenes motvilje mot frivillige lønnsbegrensninger, førte i august 1966 til en lov som innførte tvungen pris- og lønnskontroll. Denne politikken blei ansett som nødvendig for å hindre devaluering, men var svært upopulær i fagforeningene. Problemene fortsatte imidlertid, og til slutt, nærmere bestemt i november 1967, måtte regjeringa gi tapt, og devaluere. 70-tallet. Edward Heath og de konservative vant en knapp seier i valget i juni 1970, men Labour returnerte til makta i februar med en mindretallsregjering, også nå under Wilson. I et nyvalg oktober samme år klarte Labour å få knapt flertall i Underhuset. I 1976 trakk Wilson seg som partileder og statsminister og James Callaghan overtok. På tross av at partiet på 70-tallet offisielt sto for en radikal, sosialistisk politikk, var partiets ledelse nå dominert av moderate sosialdemokater som var tilhengere av en keynesiansk økonomisk politikk. Tidlig på 70-tallet blei imidlertid store deler av den vestlige verden ramma av økonomiske nedgangstider, og Storbritannia var ikke noe unntak. En kombinasjon av økt arbeidsledighet og inflasjon vanskeliggjorde ethvert forsøk på en ekspansiv økonomisk politikk. Ikke bare venstresidas alternative økonomiske strategi, men også den keynesianske, blei i praksis forkasta. Et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) gjorde det enda klarere at regjeringa var i ferd med å forlate sjøl den mest utvanna form for sosialisme. Lånepakka innebar at regjeringa måtte foreta omfattende kutt i offentlig sektor, og den blei utsatt for kritikk langt inn i revisjonistenes rekker. På mange måter innebar IMF-lånet dødsstøtet for revisjonistenes keynesianske økonomiske strategi og det bidro til å marginalisere og diskreditere sosialdemokratene og til å styrke venstresida. Thatcher-årene. Etter valgnederlaget i 1979, der de konservative under deres nye leder, Margaret Thatcher vant valget, opplevde Labour en periode med sterk rivalisering innad i partiet. Partiet gikk politisk kraftig til venstre, på tross av at velgerne og det politiske sentrum hadde gått kraftig til høyre etter at landet hadde fått sin mest høyreorienterte regjering etter 1945. Michael Foot, som tilhørte venstresida blei valgt til ny leder etter Callaghan, og det var bare med liten margin at høyresidas kandidat, Denis Healey klarte å vinne over kandidaten fra ytre venstre, Tony Benn. I tillegg til de reint susbstantive målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreininga forlot deler av partiets sosialdemokratiske fløy partiet og danna og det kortvarige sosialdemokratiske partiet, som seinere gikk sammen med det liberale partiet og danna Liberaldemokratene. Labour gikk i 1983 til valg med forslag om mer sosialisering, fornya makt til fagbevegelsen og ensidig atomnedrustning. Dette slo ikke an hos velgerne, noe som sammen med konkurranse fra sosialdemokratene bidrar til å forklare at Labour i 1983 gjorde et katastrofevalg. Nederlaget i 1983 viste at Labour var fullstendig i utakt med hovedtyngden av velgerskaren. Et eksempel på hvor lite kontakt Labour hadde med folket, var at de konservative gikk så langt at de ikke bare argumenterte mot manifestet, men også faktisk delte ut Labours «sjølmordsbrev» til velgerne for å vise hvor radikale deres motstandere var. Skulle partiet komme seg tilbake til regjeringstaburettene, synes det nødvendig å bevege seg i retning av det politiske sentrum. Dette var ikke minst nødvendig for å forhindre at alliansen av de liberale og sosialdemokratene skulle skyve Labour ned til å bli landets tredje største parti. Labour måtte altså bli mer valgbart. Dette var et av hovedmålene for Neil Kinnock, som blei valgt som ny leder høsten 1983. Kinnock tilhørte I utgangspunktet den moderate venstresida, men var den som fikk ansvaret for «moderniseringa», i praksis å ta partiet mot høyre i det politiske landskapet. Hans nestleder, Roy Hattersley var en av de gjenværende fra partiets høyrefløy. Labour gikk bare svakt fram ved valget i 1987. I perioden mellom 1987 og 1992 gjennomgikk partiet store endringer i sin politikk. Blant annet avviste man muligheten for store skatteskjerpelser og nasjonaliseringer. Partiet skifta også over til en positiv holdning til Det Europeiske Fellesskap, på et tidspunkt da de konservative under Thatcher i økende grad blei euro-skeptikere. I forsvarspolitikken fjerna man seg fra kravet om ensidig atomnedrustning. Ved valget i 1992 hadde partiet reformert seg såpass at det blei ansett for å være et troverdig regjeringsalternativ. De fleste meningsmålinger viste at partiet leda over de konservative, men sjelden så mye at de ville ha fått flertall i Underhuset. De konservative vant imidlertid på innspurten, og Labour fikk omtrent samme oppslutning som i 1979. Etter Labours fjerde valgnederlag på rad, trakk Kinnock og Hattersley seg fra ledelsen. John Smith blei valgt som ny leder. Ved landsmøtet i 1993 lyktes Smith i å endre reglene for valg av kandidater til parlamentsvalg, slik at fagforeningene skulle få mindre innflytelse over partiet. Kandidatene skulle nå velges av partiets medlemmet etter prinsippet «et medlem, en stemme». Man håpte at dette ville redusere makta til aktivistene på venstresida, da den jevne medlem blei ansett for å være mer moderat. New Labour. Etter Smiths plutselige død i 1994 tok Tony Blair over. Blair fortsatte partiets dreining mot høyre og fikk partiet med på akseptere store deler av de reformer Thatcher hadde gjennomført. Mens «Old Labour» blei brukt som betegnelse på eldre, mer venstreorienterte medlemmer av partiet, eller de med forbindelse til fagforeningene, så kom «New Labour» til å bli assosiert med det Labour som utvikla seg etter 1994. Paragraf 4, som fastslo målet om offentlig eierskap, blei omskrevet, over 30 år etter at Hugh Gaitskell først hadde foreslått en slik endring. Peter Mandelson var sentral i denne prosessen og var en innflytelsesrik person i partiet. Sammen med Blair, Gordon Brown og Alastair Campbell er han ansett som en av hovedarkitektene bak New Labour. Et uttrykk som «ingen rettigheter uten forpliktelser» er ment å karakterisere New Labours verdisyn. Begrepet «den tredje vei», et begrep blant annet knytta til sosiologen Anthony Giddens, blir ofte brukt som betegnelse for New Labours ideologi, men det har ofte blitt kritisert for å mangle noen klar mening. Labours økonomiske politikk søkte å balansere Thatcher-epokens laissez-faire kapitalisme med tiltak som ville minske eller reversere en slik politikks negative virkning på samfunnet. Et av de mest populære nye tiltakene var Storbritannias første lov om minstelønn, som til dels var en kompensasjon til fagforeningene for å akseptere endringa av paragraf 4 i partikonstitusjonen. Moderniseringa av partiet, og misnøyen med de konservative, økte (New) Labours oppslutning i «middle England». Partiet var opptatt av ikke å skremme bort velgere som tidligere hadde stemt på de konservative og lovte å holde seg til utgiftsplanene til den konservative regjeringa og ikke å øke inntektsskatten. Ved valget i 1997 lyktes Labour endelig i å gjenerobre regjeringsmakta, i det partiet gjorde et «brakvalg» og tok 418 av Underhusets 659 representanter. Partiet hadde nå et flertall på 179 mandater. Tony Blairs regjering. En av de første handlingene til den nye Labour regjeringa var å gi Bank of England full frihet til å fastsette rentene. Labour holdt løftet om å holde seg til den konservative regjeringas utgiftsplaner, noe som skapte misnøye på venstresida, som hadde håpt på en mer radikal politikk, og 47 av partiets parlamentsmedlemmer stemte mot regjeringa når den gjennomførte den tidligere administrasjonens planer om å kutte i overføringene til aleineforeldre. Den nye Labour-regjeringa sto mye nærmere de store selskapene i næringslivet enn noen annen tidligere Labour-regjering. Labour-regjeringa representerte likevel ikke noen direkte fortsettelse av den avgåtte konservative regjeringas politikk. Et populært tiltak som illustrerer dette er innføringa av Storbritannias første lov om nasjonal minstelønn. Det har også vært forskjellige programmer retta mot spesielle grupper av befolkninga, som for eksempel husløse. Ved valget i 2001 gikk Labour bare svakt tilbake i forhold til i 1997, mens de konservative kun vant et mandat. I denne perioden var det økninger i offentlige utgifter, blant annet innen helse- og utdanningssektoren. Når det gjelder utenrikspolitikk, så blei det uttrykt ønske om et godt forhold både til EU og USA. Under Robin Cooks tid som utenriksminister blei det lagt særlig vekt en «etisk utenrikspolitikk», mens han etterfølger, Jack Straw, tonte dette noe ned. Partiet har likevel gitt uttrykk for at kampen for demokrati og menneskerettigheter, samt kampen mot terrorisme, står i sentrum for utenrikspolitikken. Dette har blant annet gitt seg uttrykk i en humanitær intervensjon i Sierra Leone våren 2000 for å stoppe massakrene der. Blair overtalte dessuten USAs daværende president, Bill Clinton til å ta mer aktiv rolle i Kosovo i 1999. Britiske tropper har seinere også deltatt i den internasjonale koalisjonen, som i 2001 gikk til angrep på Taliban-regimet i Afghanistan etter at de nekta å overlevere Osama bin Laden og kaste Al Qaeda ut av landet i kjølvannet av terrorangrepet på World Trade Center i New York den 11. September 2001. Blair-regjeringas beslutning om å delta i invasjonen av Irak i 2003 møtte mye kritikk både i offentligheten og innad i Labour. Den 17. mars, tre dager før sjølve invasjonen, sa tidligere utenriksminister Robin Cook fra seg vervet som partiets parlamentarisk leder, og han blei den 12. mai fulgt av utviklingsminister Clare Short, som hele tida hadde kritisert beslutninga. I 2005 vant Labour sin tredje seier på rad, dog med redusert oppslutning, noe som blant annet skyldtes misnøye med Irak-krigen. Tony Blairs tredje termin som statsminister blei i enda større grad enn de andre prega av kampen mot terrorisme. Kort tid etter valget, den 7. juli 2005, blei tre undergrunnsbaner og en buss ramma av bomber i London. To uker seinere blei det gjort ytterligere, mislykka, bombeforsøk. Dette har ført til mottiltak, tiltak som kritikere har ment at underminerer sivile rettigheter og rettsstatlige prinsipper. Som følge av dette har det vært en økende tendens til opprør innen Labours parlamentsgruppe. Regjeringa gikk på et nederlag i Underhuset angående hvor lenge personer mistenkt for terrorisme kunne sitte innesperra uten rettssak. Foran valget i 2005 blei det klart at Blair fortsatt ville lede en Labour-regjering dersom partiet vant valget, men at han "ikke" ville lede partiet etter en eventuell fjerde valgseier. Det blei i utgangspunktet lagt opp til at han ville holde fram som statsminister ut den tredje parlamentsperioden. Etter sterkt press innad i partiet, annonserte imidlertid Blair den 7. september 2006 at han ville gå av som statsminister innen et år. Brown var hele tida klar favoritt til å overta etter Blair, og flere av de som blei ansett som potensielle rivaler gjorde det klart at deres kandidatur ikke var aktuelt. En av disse var daværende miljøvernminister David Miliband, som som snarere uttrykte sin støtte til Brown. Den 10. mai 2007 kunngjorde Blair at han vil gå av som leder for Labour den 24. juni samme år og som Storbritannias statsminister tre dager seinere, altså den 27. juni. Blair uttrykte at han regna med at Brown ville overta og han var sjøl blant den overveldende andelen av Labours representanter i Underhuset som støtta Browns kandidatur. Opprinnelig hadde Blair, visstnok tenkt å la Brown overta som statsminister allerede "før" valget i 2005, fordi han trodde hans kandidatur kunne skade partiet (pga Irak krigen). Siden Blair tvilte på om Brown kom til å implementere en del reformer som Blair mente var essensielle for Storbritannia, valgte han heller å fortsette som statsminister inntil disse reformene var gjennomført, enn å la Brown overta for at det hele så skulle legges på is. Brown blei helt fra begynnelsen ansett som en soleklar favoritt og hans eneste utfordrer, venstresidas John McDonnell klarte ikke å sikre tilstrekkelig mange nominasjoner til at det i det hele tatt blei avstemning, da kravet var at man måtte ha minst 12,5 % av partiets representanter i Underhuset bak seg, det vil si minst 45 representanter, iberegna en sjøl. På et ekstraordinært møte den 24. juni blei Brown derfor valgt til ny Labour-leder uten motkandidater. Uidentifisert flygende objekt. Uidentifisert flygende objekt (UFO) er brukt for å beskrive antatt fysiske objekter observert i lufta og som umiddelbart ikke kan identifiseres. Når objektet blir identifisert, reklassifiseres det til IFO (Identifisert flygende objekt). De fleste observasjoner av flygende objekter blir identifisert som værballonger, fly, planeter eller naturlige fysiske fenomener som skaper bevegelig eller stillestående lys, for eksempel linseskyer. I den senere tid er det vist til at mange slike observasjoner kan være knyttet til hemmelige militær forskning på nye flytyper og alternative framdriftsformer for fly. Begrepet «UFO» blir av mange ikke brukt for å beskrive et uidentifisert flygende objekt, snarere for å beskrive et identifisert flygende objekt. Mange som observerer slike objekter, som oftest i form av bevegelig lys, legger til grunn at en har sett en farkost eller romfartøy fra en ikke-jordisk sivilisasjon. Den moderne interessen for emnet begynte etter at Kenneth Arnold hevdet å ha sett en «flyvende tallerken» 24. juni 1947 i nærheten av Mount Rainier i Washington. George Adamski hevdet i boken "Flying Saucers Have Landed" (1953) at han møtte utenomjordiske vesen i november 1952. Siden da har slike observasjoner vært kilde til utallige sanger, bøker, filmer og dokumentarer, mye knyttet til populærlitteratur. En kjent observasjon er knyttet til byen Roswell i New Mexico, USA. En meningsmåling foretatt i USA i 1996 viste at 71 prosent av de spurte trodde myndighetene skjulte informasjon om hva ufoer var. Den viktigste organisasjonen som fremmer krav om at USA myndigheter skal avdekke sine kontakter med utenomjordiske kaller seg Disclosure-prosjektet (disclosure er amerikansk for å avdekke). I 2008 offentliggjorde det britiske forsvarsdepartementet sine rapporter om UFO/IFO-aktivitet fram til 2002. Rapporten konkludererer med at det ikke finnes noen beviser for at flygende tallerkener og andre uidentifiserte flygende objekter er noe annet enn naturlige fenomener. Rapporten sier også: «Bevismaterialet tyder på at meteorer er ansvarlige for en del av UFO-observasjonene. Det finnes også store mengder bevis som støtter teorien om at en del av fenomenene skyldes fysiske, elektriske og magnetiske fenomener i atmosfæren.» Organisasjoner i mange land mottar rapporter om slike observasjoner. Blant de som har levert en slik rapport er USAs tidligere president, Jimmy Carter. UFO-forskning i Norge. Registrering og forskning på observasjoner i Norge ble foretatt av flere grupper og personer allerede tidlig på 1950-tallet. Sammen med 2-3 andre samlet for eksempel Thorstein Thelle i Norsk Helikopterklubb inn rapporter fra 1951 og i noen år fremover. Det oppstod i tillegg lokale grupper rundt om i forskjellige byer (blant annet i Oslo, Bergen og Trondheim) utover 1950- og 1960-tallet. I Oslo-området dukket Nordisk UFO Studiesirkel opp (1959-1960, leder Gunvald Weie, Oslo), sammen med UFO-Informasjon (ca. 1970: Arne Børcke og Hans-Kristian Moe, Oslo), og Populærvitenskapelig Forening (ca. 1968: Wilhelm Simonsen, Kløfta). I Bergen ble det dannet en uformell gruppe ca. 1954, som munnet ut i etableringen av Foreningen UFO-Bergen (1967-1973, Finn W. Kalvik og Nils Sælensminde). I Trondheim ble Trondheim UFO-Forening stiftet (1968-1973: Kolbjørn Stenødegård), og i Sandefjord var gruppen Fremmedvitenskapelig Informasjon aktiv (1978-1984: Einar Larsen, Sandefjord). Foreningen UFO-Bergen og Trondheim UFO-Forening gikk i 1974 sammen og dannet Norsk UFO Center (NUFOC), en etter hvert landsomfattende organisasjon. I 1978 oppstod en deling av organisasjonen, med en utbrytergruppe (sentrert på Lillestrøm) som tok navnet Riksorganisasjonen UFO-Norge. Noe lignende gjentok seg i 1981, da leder for NUFOC siden 1974, Kolbjørn Stenødegård, gikk ut og dannet Norsk Institutt for Vitenskapelig Forskning og Opplysning (NIVFO, 1981–1995). NUFOC gikk sammen med Riksorganisasjonen UFO-Norge igjen samme år og skiftet navn til UFO-Norge (1982―). I 1981 ble også Nordic UFO-groups dannet, et redaksjonelt samarbeid mellom NUFOC, Riksorganisationen UFO-Sverige og The UFO Research of Finland. Gruppen (ved UFO-Norge) utga det engelskspråklige tidsskriftet Nordic UFO Newsletter (1981–1989) og (UFO-Norge alene) UFO-Norway News (1990–92). I 1997 ble Norsk Organisasjon for Studiet av Utenomjordisk Intelligens (NETI) dannet, som foreløpig siste UFO-gruppe i Norge. NETI er en mer pro-ET organisasjon enn de foran nevnte. Alle disse gruppene samlet inn rapporter i enkelte tidsrom. UFO-Norge og NETI er imidlertid de eneste to gruppene som fortsatt eksisterer. UFO-fenomenet i Hessdalen var spesielt gjenstand for UFO-Norges studier (blant annet sammen med Riksorganisationen UFO-Sverige) fra 1982 og flere år fremover. NIVFO gjorde egne undersøkelser og konkluderte delvis med at fenomenet hadde en konvensjonell forklaring. "Den Flyvende Tallerken", 2007–, NETI (som PDF pr. e-post). "Intern Avis For NUFOC", 1977-78, NUFOC. "Internt UFO Forum", 1979-81, NUFOC (ISSN 0800-2576). "Nordic UFO Newsletter", 1981-88, UFO-Norge (ISSN 0800-1154). "Nordisk UFO Studiehefte", 1959-60 (?), Norsk UFO Studiesirkel. "Norsk UFO Forum", 1973-75, NUFOC (Trondheim, ISSN 0802-5568). "Norsk UFO-Tidsskrift", 1970, UFO-Informasjon (4/1970 ble utgitt av NUFOC i 1976). "Rapportnytt", 1974-81, NUFOC (Bergen, ISSN 0800-2568). "Tid og Rom", 1981-84, Fremmedvitenskapelig Informasjon (ISSN 0333-4805). "UFO", 1982–, UFO-Norge (ISSN 0800-1758, fra 2010 sammen med UFO-Aktuellt fra UFO-Sverige). "UFO Forum", 1976-78, NUFOC (Trondheim, ISSN 0800-255X, fortsettelse av Norsk UFO Forum). "UFO-Norge Nytt", 1979-81, Riksorganisasjonen UFO-Norge (ISSN 0800-1960). "UFO-Norway News", 1989-1992, UFO-Norge (ISSN 0800-2453). "UFO-Nytt", 1998-2000 & 2006-2008, NETI (som DOC eller PDF pr. e-post fra 2006). "Fakta?", 1969-73 (Asle Overholdt) og "Norsk UFO-Bulletin", 1965-66 (Ivar T. Martinsen). Av alle disse tidsskriftene er det i dag bare "Den Flyvende Tallerken" (fra NETI) og "UFO" (fra UFO-Norge) som fremdeles blir utgitt. UFO-ringen på Espevær. En oktobernatt ved fullmåne i 1975 ble det flere steder observert en lysende gjenstad som gikk over himmelen mot Espevær på Bømlo. I april 1976 ble det oppdaget en stor ringformet forsenkning vest på øya. Omkretsen er ca. 63 meter og jorden var presset ned ca. 7 cm i et 40 cm bredt spor. Enkelte botanikere foreslo at det kunne være en såkalt heksering (soppvekst). Imidlertid, etter at forskere fra Bergen besøkte stedet i mai, deriblant representanter for NUFOC som tok jordprøver, ble denne teorien tilbakevist. Enkelte ufologer mener at dette er det største UFO-avtrykket i verden, selv om de fleste mener at fenomenet har en naturlig forklaring. Kavaleri. For bandet se Kavaleriet Kavaleri er en våpenart underlagt en armé. I utgangspunktet var kavaleristene soldater som var oppsatt på og kjempet fra hester, dromedarer, elefanter eller lignende og gjorde bruk av de fordeler dette gav med hensyn til rask forflytning, evne til å bære tunge våpen, og psykologisk effekt på fiendens soldater. Betegnelsen har i tillegg blitt brukt om soldater som benyttet seg av sykler (såkalte «hjulryttere»). Etter 2. verdenskrig ble imidlertid hesten faset ut, og stridsvogner, andre panserkjøretøyer og i noen tilfeller helikoptre overtok. Soldater som forflyttet seg til hest, men kjempet til fots ble tradisjonelt kalt dragoner, et uttrykk som i dag brukes i den norske hæren om menige kavalerister. Antikken. Før jernalderen bestod kavaleri i stor grad av hestetrukne stridsvogner. Datidens hester var forholdsvis små og kunne ikke bære tungt rustede soldater. Stridsvognenes opprinnelse var Sintashta-Petrovka-kulturen i sentralasia, og de ble spredd med nomadiske eller semi-nomadiske indoiranere. De ble raskt tatt i bruk som både militær teknologi av avanserte kulturer, og som seremonielle objekter av faraoene i det egyptiske kongeriket og av Assyriske og Babylonske kongelige. Kavaleritaktikkene ble også utviklet av eurasiske steppefolk. Stridsvognen ble utdatert da perserne ble slått av Aleksander den Store, men ble lenge brukt i seremonier, for eksempel for å bære seirende generaler i romerske triumfer. De første stridsvognene var bemannet med to soldater, en som førte vognen og en bueskytter. Kavaleri hadde en relativt liten rolle i Antikkens Hellas og den romerske republikk – begge sivilisasjonene baserte hærene sine på store mengder tungt rustet infanteri. Kavaleri under den romerske republikken bestod av de høyerestående landeierne. Senere under det romerske keiserriket ble sarmatere innleid som kavaleri ettersom kavaleriet spilte en større og større rolle i hæren. Tungt pansret ridder og hest fra 1500- eller 1600-tallet Gjennom middelalderen ble hester avlet større og større. Mens en hest under folkevandringstiden kunne bære en lett rustet bueskytter og en hest fra 1200-tallet kunne bære en soldat med ringbrynje, kunne en friserhest på 1400-tallet bære en ridder med full stålrustning, i tillegg til pansring som beskyttet hesten selv. Dette førte til at kavaleritaktikkene endret seg fra små, raske trefninger til middelalderens store kavalerianfall basert på hestenes store bevegelseskraft. Dominans og tilbakegang. Da den romerske infrastrukturen forfalt ble det vanskeligere å forflytte store infanteristyrker. I løpet av det andre og tredje århundret ble kavaleriets rolle på slagmarken mer og mer dominerende, delvis muliggjort av at det på den tiden ble avlet fram større og sterkere hester. En annen betydelig nyvinning var overgangen fra den enkle romerske salen til en skytisk modell med salknapp og salrygg. Nye pansrede katafrakter ble plassert ut i Østeuropa og det nære Midtøsten, spesielt Persia. Rollen deres var å være hovedtyngden av arméene, i motsetning til da kavaleriet tidligere ble henvist til flankene. Da stigbøylen ble innført kunne kavaleriet bli enda tyngre. En større vekt kunne bæres i salen, og sjansen for å bli slått ut av salen i kamp ble sterkt redusert. I angrepet kunne en lanse holdes fast i stedet for å holdes over hodet, noe som ga mye større kraft i anslaget. Det tyngste kavaleriet dukket opp i Vest-Europa, hvor kavaleriet ofret mye av mobiliteten sin til fordel for et kraftig angrep. Riddere hadde en dominerende militær rolle inntil økt befolkning og politiske endringer bragte tilbake infanteriet. Tekniske nyvinninger gjorde infanteriet mer effektivt. Blant annet kunne disiplinerte pikenerer og langbueskyttere holde stand mot et kavaleriangrep hvis de holdt formasjonen sin og fienden prøvde et stormangrep. Konsentrasjoner av engelske langbueskyttere vant over fransk kavaleri ved Crécy, Poitiers og Agincourt. Ved Gisors (1188), Bannockburn (1314) og Laupen (1339) holdt fotsoldater stand mot kavaleriet. Nok en spiker i kisten for kavaleriet var utviklingen av prosjektilvåpen som var enklere å bruke, slik som armbrøsten. En sterk hær på 1400-tallet kunne være 50% kavaleri, men på 1520-tallet hadde dette tallet sunket til under 25%. Riddertittelen ble etterhvert knyttet til landeiendommer og sosiale posisjoner. Fra 1550-tallet ble også skytevåpen tilgjengelige, og dette gjorde at infanteriet kunne gi effektiv ild uten å måtte trene i årevis. Store hærer kunne settes opp raskere enn før. Arkebuserer og senere musketterer, spanske tercio og senere avdelinger gjorde definitivt kavaleriet til støtteavdeling, selv om pistolen ble lansert for å bringe kavaleriet tilbake, sammen med nye taktikker. Kavaleriet hadde fremdeles en rolle å spille, selv om det bare var å stå i mot fiendtlige kavaleri. Å angripe infanteri i formasjon var lite produktivt, men det hendte at flankeangrep eller angrep på bakre avdelinger lyktes. Kavaleri var viktig ved slaget ved Blenheim i 1704, slaget ved Rossbach i 1757 og slaget ved Friedland i 1807. Selv om infanteri i formasjon var usårlige for kavaleriangrep, så var samlet infanteri et godt mål for artilleriet, og så snart formasjonene var brutt opp kunne kavaleriet settes inn for å forfølge restene av avdelingen. Det var ikke før håndvåpen ble mer presise at kavaleriet ble mindre viktig i denne rollen også. Forskjellige nasjoner hadde også sine egne måter å gjøre ting på. Frankrike hadde sine "chasseurs à cheval"; Tyskland hadde "Jäger zu Pferd" og Russland hadde kosakkene. Storbritannia hadde ingen kyrasserer (andre enn Household Cavalry), men hadde regimenter av typen Dragoon Guards, som var klassifisert som tungt kavaleri. Den amerikanske hæren hadde nesten bare dragoner, og keisertidens Japan hadde kavaleri kledd som husarer, men som slåss som dragoner. Disse styrkene lyktes i kolonikriger, hvor moderne våpen manglet og marsjerende infanteri og artilleri var lite effektivt mot lokale opprørere. Kavaleriet viste seg fleksibelt og hadde rask respons og var effektivt i mange felttog. Noen ganger brukte lokale styrker også kavaleri mot kolonimakten, slik som samoriene i Vestafrika, shamilene i Kaukasus eller boerne i Sørafrika. I den amerikanske borgerkrigen ble ikke vanlig kavaleri brukt mye, men hadde en rolle som del av flankebeskyttelse og i å skaffe forsyninger og å speide. Asia. I Østeuropa, Russland og ut på steppene var kavaleri viktig mye lenger, og dominerte slagmarken til tidlig på 1600-tallet på grunn av større avstander og bedre taktikker. Hunere, mongoler og kosakker er eksempler på ridende folkeslag som hadde suksess i militære konflikter med Vesten, på grunn av bedre strategisk og taktisk mobilitet. Etter nederlagene tok vestlige kavaleristyrker straks opp Østens taktikker. Et av de mest kjente eksemplene er Gustav II Adolf av Sverige. Etter hvert som europeiske nasjonalstater ble mer etablerte, ble det vanlig å rekruttere folkeslag fra grenseområde inn i den nasjonale hæren. For eksempel var kosakk-regimenter en viktig del av den russiske tsarens styrker fram til revolusjonen, og noen tjenestegjorde også i den Røde armé. Kavaleriets tilbakegang. I løpet av 1900-tallet gjorde moderne kjøretøyer hesten overflødig. Mobilitet og pansring ble forbedret, og kjøretøyer som for eksempel stridsvogner utgjorde kjernen av en hærs mobile slagkraft. Denne trenden ble forsterket av innføringen av maskingeværet, et våpen som raskt kunne bryte opp en kavaleriformasjon. Hester ble henvist til kløvtren, med noen få unntak (se tachanka). I Norge ble kavaleriavdelinger trent med hester også etter 2. verdenskrig – også etter 1950. Kavaleriet ble umoderne på slagmarken i løpet av første verdenskrig. Kavaleristyrker ble slaktet ned, uten at de klarte å få til noen strategiske gjennombrudd på vestfronten. På andre fronter, og spesielt i Midtøsten, fylte kavaleriet fremdeles noen roller. Det siste store kavalerislaget var slaget ved Komarów i 1920. På 1920-tallet og 1930-tallet gjorde de fleste industrialiserte nasjoner om kavaleristyrkene sine til motorisert eller mekanisert infanteri. De siste kavaleriangrep i moderne tid skjedde under andre verdenskrig. Kavaleri har blitt brukt til en viss grad etterpå, spesielt i geriljakrigføring i steder med dårlig infrastruktur, men har som regel steget av for å slåss. Kavaleriet hadde en liten renessanse under andre verdenskrig. Sovjetunionen, Italia, Tyskland og USA hadde kavaleriavdelinger. Sovjetunionen hadde også kombinerte mekaniserte og hesteavdelinger. Kavaleriets tradisjoner og avdelingsnavn ble ofte arvet av senere pansrede og luftbårne avdelinger. I den britiske hæren fikk pansrede regimenter (bortsett fra Royal Tank Regiment) en av fire titler: Hussarer, lansere, dragoner eller "yeomanry". I Canadas hær har et antall av stående og mobiliseringsstyrker kavalerirøtter. Dette inkluderer The Governor General's Horse Guards, Lord Strathcona's Horse, Royal Canadian Dragoons og South Alberta Light Horse. Flere divisjoner i den amerikanske hæren har "cavalry" i navnet på grunn av deres røtter tilbake til hestekavaleriet. I dag er de som regel pansrede styrker, med unntaket av det som kalles "air cavalry", luftmobilt infanteri med helikoptre. Sosial status. Fra sivilisasjonens begynnelse til 1900-tallet hadde eierskap av tunge kavalerihester vært et tegn på rikdom blant bofaste folkeslag. En kavalerihest innebærer store kostnader i avl, trening, fôring og utstyr, og er ikke spesielt nyttig i husholdningen. På grunn av dette ble kavaleriet ofte koblet med høy sosial status. Dette var mest tydelig i føydale samfunn, hvor en føydalherre var ventet å gå i krigen til hest og bringe med bønder som fotfolk. Hvis føydalherren og undersåttene hans kom i konflikt med hverandre, stilte bøndene svakt mot pansrede riddere. I senere nasjonale hærer forble ofte tjeneste i kavaleriet et tegn på høy sosial status, med unntak av avdelinger i «villmarken», slik som kosakkene. Som et eksempel er det fremdeles sannsynlig at en offiser fra det britiske Household Cavalry har gått på dyre privatskoler og har en privilegert bakgrunn. Lett og tungt kavaleri. Historisk sett ble kavaleri inndelt i lett og tungt kavaleri. Forskjellen lå i hvor tungt pansret soldatene var, og dermed hvor sterke hestene deres måtte være for å kunne bære dem. Tidlig lett kavaleri ble hovedsakelig brukt som speidere og for å forfølge tilbaketrekkende infanteri. Tungt kavaleri som de bysantinske katafraktene ble brukt som sjokktropper – de red rett på fiendens hovedstyrke og avgjorde i mange tilfeller kampenes utfall. Da skytevåpen ble tatt i bruk ble pansret kavaleri til hest utdatert, og forskjellen mellom lett og tungt kavaleri lå kun i treningen deres – enten til rekognosering og lett kamp, eller til nærkamp. Etter at pansrede kjøretøyer erstattet hester i kavaleriet har utviklingen i stor grad fulgt de samme linjene. Pansrede biler og lette stridsvogner har tatt over rekognoseringsrollen, mens middelstunge og tunge stridsvogner er de avgjørende sjokktroppene. Trivia. Sankt Georg er kavaleriets skytshelgen, og feires hvert år den 23. april. Sort. Sort er en kategori brukt i den biologiske systematikken. For jordbruksvekster brukes ofte betegnelsen "sort" for det som ofte også betegnes som en kultivar. Botanisk definisjon. En sort er en undergruppe av en art. Sorter av samme art har distinkte forskjeller i utseende og egenskaper, men kan krysse seg. En sort kan være en rettsbeskyttet enhet når den kan skilles fra andre sorter, er stabil, beholder sine opprinnelige karakterer ved formering og er ny. Gamle sorter kan godkjennes for statskontrollert produksjon etter de samme kravene som for rettsbeskyttelse. I Norge er det Plantesortsnemnda som har ansvaret for å godkjenne nye sorter. Navngivning. Art: Bygg ("Hordeum vulgare L") Sorter: Kinnan, Helium, Gaute m.f. Mato Grosso do Sul. Mato Grosso do Sul er en delstat i den sentral-vestre regionen i Brasil. Den grenser til følgende delstater (fra nord, med klokka) Mato Grosso, Goiás, Minas Gerais, São Paulo og Paraná. Mato Grosso do Sul grenser også til Paraguay og Bolivia i vest. Geografi. I delstaten ligger savanneområdet Cerrado samt deler av våtmarksområdet Pantanal. Hovednæring i Mato Grosso do Sul er landbruk, hvor kvegdrift er viktigst. Andre landbruksprodukter er sukkerrør, hvete, soyabønner, maniok, ris og bomull. Det høyeste punkt i delstaten er Morro Grande (1065 m). Historie. Mato Grosso du Sul ble skilt ut fra delstaten Mato Grosso i 1977 og fikk endelig status som delstat 1. januar 1979. Hveteslekten. Hvete er en av de 4 kornslektene som dyrkes i Norge. Hvete ble domestisert i Midtøsten for om lag 10-12 000 år siden, trolig i det sørlige Anatolia. På verdensbasis er hvete det nest viktigste kornslaget, etter mais, men foran ris. Generelt har hvete høyere krav til varme enn de andre kornartene og dyrks derfor primært i de sørlige og sørøstlige områdene i Norge. Det dyrkes både en høst- og en vårvariant av hvete. Høsthvete setter krav til gode overvintringsforhold og har en noe kortere veksttid enn vårhvete. Hvete avregnes i forhold til hvor egnet den er til mat. Kravet til matkvalitet er blant annet at proteininnholdet er over 10 % og at falltallet ikke er under 200. Hvete som ikke oppnår matkvalitet avregnes og brukes som fôr. Hvete skiller seg fra de andre kornartene ved at den har et høyt proteininnhold og at proteinet blant annet består av glutenproteiner. Glutenproteinene virker som et nettverk når deigen hever og gjør at deigen ikke faller sammen når den stekes. Hvete er derfor den viktigste ingrediensen i hevet brød og bakerverk. Hvete benyttes også til ølbrygging (hveteøl eller Weissbier). Kravene til denne hveten er at proteininnholdt er lavt. Sukkerrør. Sukkerrør ("Saccharum") er et tropisk gress-slekt som består av mellom 6 og 37 arter (det hersker uenighet om antallet) som kan bli inntil 7 meter høyt og med 5 cm tykke stengler. Margsaften inneholder 18–20 % sukker som brukes i produksjonen av rørsukker (også kjent som sukrose). Arten stammer muligens fra Polynesia, men har vært dyrket i India siden før 510 f.Kr. da den persiske keiser Darius under en invasjon i India fant «et siv som gir honning uten bier». Dyrkingen av sukkerrør spredtes gjennom Nordafrika til Spania under den muslimske erobringskrigen, og sukker ble ført til Nordeuropa med korstogene. Columbus plantet sukkerrør i Karibia, hvor plantene trivdes og ga grunnlag for en sterk økonomi. Senere var sukkerrør en svært viktig inntektskilde for Portugal på 1500-tallet, som dyrket planten i stor skala i Brasil. Napoleonskrigene førte til at rørsukker for en periode ble en mangelvare, noe som gjorde at man utviklet en metode for fremstilling av sukker fra andre planter (sukkerroe). Dette utgjør i dag omtrent 30 % av verdens forbruk. Soyabønne. Soyabønne ("Glycine max") er en 30—60 cm høy plante av erteblomstfamilien med små og tettsittende belger med 2—5 frø i hver. Planten er en gammel kulturplante i tropiske og subtropiske strøk. Frøene er næringsrike og inneholder ca. 40 % protein. Ris. Ris (fra gresk ὄρυζα, "oryza") er blitt dyrket som kornslag i Asia siden 3000 år f.Kr. Navnet blir brukt både om kornet og planten. Den viktigste arten er "Oryza sativa," en ettårig, meterhøy plante med relativt brede, litt kraftige blad og en lang topp av sammentrykte og enkornete småaks. På verdensbasis regnes den som et av de viktigste kornslagene, etter mais og hvete. Det er det eneste hovednæringsmidlet for nesten 50 % av verdens befolkning, og i motsetning til de andre kornslagene, er mer enn 95 % av rishøsten føde for mennesker. På noen asiatiske språk er ordet for «ris» og «mat» det samme. Etymologi. Ordet for ris i nesten alle europeiske språk via latin fra det greske ordet ὄρυζα, "oryza". Ordet kommer opprinnelig (via fønikisk) fra det tamilske ordet அரிசி "arici" (uttalt "ærrissi"). Botanikk. Ris er egentlig en gressort og er klassifisert i familien "Gramineae" som har omtrent 20 arter. To av artene dyrkes i jordbruket: "Oryza sativa", som er en asiatisk art, og "Oryza glaberrima", som er en afrikansk art. Risen man dyrker i de fleste land, er asiatisk ris. Afrikansk ris har aldri vært utbredt og har blitt enda mindre vanlig i dag. Man har sluttet å bruke den i mange afrikanske land, bortsett fra i riter. Risplanten er ettårig og blir omtrent 1,2 meter høy. Bladene til planten er lange og flate. Blomsterstanden til risen har mange småaks med en blomst som korn vokser ut av. Det finnes nesten 80 000 risvarianter i verden. Dyrking. Ris blir dyrket i mange land. De største produsentene er Kina, India, Japan, Bangladesh, Indonesia, Thailand og Burma. Dessuten er Vietnam, Brasil, Sør-Korea, Filippinene og USA også viktige risprodusenter. Omtrent 450 milliarder kilo ris høstes hvert år. Asiatisk ris. Asiatisk ris dyrkes på kystland, elvedeltaer og elvesletter i tropiske, subtropiske og tempererte områder. Man sår frøene i klargjorte bed. Etter at frørenningene er 25 dager gamle, men før de blir 50 dager gamle, må de plantes i en rismark som står under vann. Vannet må være 10 cm dypt så lenge plantene vokser. Vanligvis er markene omgitt av demninger som holder på vannet. Omplantingen kan være problematisk i områder som er avhengige av monsunen. Hvis monsunen kommer litt for tidlig eller litt for sent, kan bøndene miste hele avlingen sin. Bruken av så mye stillestående vann fører til at malaria og lignende sykdommer kan spre seg. Bønder har brukt mange avanserte måter for å hindre det. I Bengal og Tamil Nadu har det vært vanlig å ha fisk i rismarkene, og disse spiste larvene til mygg og andre skadedyr. Afrikansk ris. Afrikansk ris kan dyrkes på samme måte som asiatisk ris, men i Nigerdeltaet bruker man en helt annen metode. Risen blir sådd ved breddene av Nigerelva før den flommer over. Afrikansk ris vokser i dypere vann enn asiatisk ris og høstes bare etter at det har vært flom. Vannet er vanligvis så dypt at bøndene må bruke båter eller kanoer for å høste risen. Polering. Dobbelpolert hvit ris og enkeltpolert brun ris side om side. Etter at risen er høstet, må agnene skilles fra kornet. Dette kan gjøres på mange forskjellige måter. Den vanligste er å polere risen ved bruk av maskin. Vanlig maskinpolering (også kalt dobbelpolering) fjerner både agnene og en stor del av kliet. Risen ser veldig hvit ut og har en matt glans, men mister store deler av næringsstoffene sine, særlig tiamin. Det er også mulig å polere risen mer forsiktig (ofte kalt enkelpolering) slik at bare agnene blir fjernet. Ris som er enkelpolert ser brunere ut og inneholder mer protein, tiamin, niacin, riboflavin, jern og kalsium. I Sør-India er det vanlig å halvkoke ris før den blir polert, noe som gjør det lettere å fjerne agnene og cellulosen uten å ødelegge næringsstoffene i risen. Ris kan også stampes for hånd. Håndpolert ris er enda mer næringsrikt, men kan også ha mer cellulose i kliet sitt. Dette gjør det vanskelig for kroppen å ta opp næringsstoffene fra risen. Asiatisk ris. Menneskene har spist ris i over 7000 år. Risplanten kommer trolig fra det sørlige Kina eller nordlige Thailand og spredde seg til Sentral-Asia, Indonesia, Japan, India, Iran og Midtøsten. Man tror at intensiv risdyrking begynte i Asia rundt 3000 år f.Kr. da bønder begynte å omplante frørenningene og gjørme markene slik at de holdt vannet bedre. Det er mulig at både indere og kinesere begynte med dette uavhengig av hverandre. Et kinesisk dekret om risplanting fra omtrent 2800 f.Kr. er den første skriftlige nedtegnelsen man har om ris. I den greske tiden og Romerriket var ris blitt kjent i Europa. Man tror at risdyrking i Hellas og området rundt begynte med at soldatene til Aleksander den Store hentet risen fra India, men det spredde seg ikke videre i Europa etter det. I det 7. og 8. århundre begynte araberne med risdyrking i Spania. Senere begynte man også å dyrke ris i Italia og Frankrike, men det ble bare dyrket i små mengder før renessansen. Lenge trodde man at risdyrking førte til dårlig luft som ga folk malaria, og det var derfor ulovlig å dyrke ris i mange deler av Italia og Frankrike før det 17. århundre. Spanjolene tok med seg ris til Sør-Amerika i det 17. århundre, og risdyrking kom også til Nord-Amerika i det samme århundre med slaver fra Madagaskar som ble tatt til Sør-Carolina. Jorda i dette området var både flat og rik, og var derfor svært godt egnet for ris. Et dokument fra 1685 handler om risdyrking langs kysten, og i 1726 ble nesten 4500 tonn ris eksportert over Charleston havn. Risdyrking i sørøstlige deler av USA sluttet da slaveriet tok slutt, men det hadde da spredd seg til Texas, California, Arkansas og andre deler av USA, og ris er nå et av de viktigste kornslagene i USA. Afrikansk ris. Ris er blitt dyrket i Afrika i mer enn 3500 år. Man tror at det begynte langs Nildeltaet, og spredde seg derfra. Romerske historikere sier at folket i Fezzan-området (moderne Libya) dyrket ris, og det er sannsynlig at risdyrking var vanlig i Sahara-området før det ble en ørken. Det er også mulig å lese om afrikansk ris i bøkene skrevet av de første europeiske oppdagerne. Leo Afrikanus sin omtale av risdyrking i Sokoto-området av Nigeria på 1560-tallet viser at bønder der ennå brukte afrikansk ris. Bruken av afrikansk ris spredte seg ikke langt. Mellom det 8. og 16. århundre ble asiatisk ris introdusert i mange deler av Afrika. Asiatisk ris ga større avlinger enn afrikansk ris, og det ble dyrket asiatisk ris i stedet for afrikansk ris i nesten alle deler av Afrika. I dag blir afrikansk ris bare dyrket i noen deler av Senegal og Nigeria og blir brukt i religiøse riter. Mange har kritisert dette fordi de hevder at afrikansk ris er bedre tilpasset afrikansk miljø. Den grønne revolusjonen. På 1960-tallet var det et stort samarbeid som het «Den grønne revolusjonen». Naturvitenskapsmenn over hele verden forsket for å komme fram til risvarianter som ga mer korn og var resistente mot sykdom og skadedyr. Håpet var at det skulle redusere risikoen for feilslåtte avlinger, og over tid utrydde hungersnød. Mange nye varianter ble til i den grønne revolusjonen, men de ble ikke like gode som folk hadde håpet på. Risretter. I risområdene i hele Asia serveres det ris til nesten alle måltider. Det er vanligst å koke risen, men man kan også dampe den, for å få en klebrigere ris. Risen kan kokes alene eller sammen med krydder, for eksempel safran eller gurkemeie, eller med småbiter av for eksempel nøtter eller hakkede grønnsaker. Rismel og rispulver blir brukt til en rekke ulike retter, som rispannekaker, melboller og søtsaker. Ris i Norge. Ris er aldri blitt dyrket i Norge, men er blitt brukt ganske lenge. Tradisjonelle norske matretter av ris inkluderer risgrøt, riskrem, rispudding og trondheimssuppe. Rismel er hovedingrediensen i en type sukkerbrød som blir kalt "riskake" noen steder. Sørlandsretten riskake inneholder først og fremst risgryn og melk. Noe nyere i det norske kjøkkenet er den opprinnelig tyrkiske matretten kålrulett og den italienske matretten risotto, i tillegg til kokt ris som hører til middagen. I vår tid har blant annet økningen av utenlandsreiser og den voksende innvandringen ført med seg mange nye matretter i det norske kjøkkenet, slik som risnudler og paella. Populære rissorter i Norge er jasminris fra Thailand og basmatiris fra India og Pakistan. Bomull. Bomull ("Gossypium") er en planteslekt i frøplantefamilien. Den er mest kjent for den opprinnelig mexikanske planten "Gossypium hirsutum" (såkalt "innlandsbomull") som brukes i produksjonen av tøystoffer. I tillegg til arten "G. hirsutum" finnes også flere andre arter i denne slekten, men disse er ikke like aktuelle som råstoffer for tøyproduksjon. Av flere utvinnes imidlertid olje av frøene, og noen brukes til dyrefor. Frøene inneholder giftstoffet gossypol som må fjernes før det kan brukes som dyremat. Om bomull. Bomull er et mykt fiber som vokser rundt frøene på bomullsplanten. Fibrene brukes som råstoff i tekstilindustrien. De spinnes vanligvis til tråd og brukes til å lage myke, pustende tekstiler og er blant verdens mest brukte naturfibertekstiler i bekledning. Bomullsplantene blir dyrket på rundt 5% av jordbruksarealene i verden og ca. 25% av insekticidene (sprøytemidler mot insektangrep) og ca. 11% av herbicidene (sprøytemidler mot plantesykdommer) brukes på bomull. I tillegg brukes det mye kunstgjødsel og vann. Dette gjør bomull til en av de verste vekstene i landbruket på verdensbasis, når man ser på miljøkonsekvenser av produksjonen. Bomullsplanten har blitt dyrket og brukt i klær i mange tusen år. Men kjemikalier ble ikke blandet inn i bomullen før noen år etter den andre verdenskrig. Når fibrene er prosessert (det vil si at frø som frøene utvinnes til bomullsfrøolje og alle rester av voks og proteiner med mer er fjernet) består det av nesten ren cellulose, et naturlig polymer. Kvalitetsforskjellen på bomullfibrer ligger først og fremst i fiberlengden: Jo lengre fibrer, desto bedre kvalitet og lettere er den å gjøre ren. Bomullstekstiler har høy motstandskraft mot mekanisk påvirkning og er svært slitesterkt selv i våt tilstand, men er lite elastiske i forhold til ull og tar relativt lett opp fuktighet. Den har og en viss kjemisk motstandskraft, men ubehandlet bomull har ingen resistens mot syre. I Norge eksisterte det et forbud mot import av bomull helt frem til 1813. I England var det forbudt med eksport av bomull til andre land helt frem til 1824. Da det først ble lov å importere bomull til Norge, fantes det verken maskiner eller kunnskap om spinning av bomull i Norge, derfor ble det nødvendig å lære om bomull og spinning av mer erfarne folk fra blant annet Danmark. Vedlikehold av bomull. Ubehandlet bomull kan normalt vaskes ved 95°C. Men på grunn av etterbehandling som tekstilfarge og trykk er det mange plagg som ikke tåler mer enn 30-40°C. Kroppsnære plagg av bomull bør vaskes ved 60°C for tilstrekkelig rengjøring. Økologisk bomull. Økologisk bomull produseres uten bruk av kjemisk-syntetiske sprøytemidler, kunstgjødsel eller genmodifiserte frø. Dersom bomullen er sertifisert får bøndene en merpris for bomullen, som er mer rettferdig med tanke på produksjonskostnader enn i konvensjonell produksjon. University of Surrey. University of Surrey (UniS) ble opprettet 9. september 1966. Det lå opprinnelig ved Battersea i det sørvestlige London. Før det fikk status som universitet het det "Battersea College of Technology". Historien går tilbake til 1891, da det ble opprettet som "Battersea Polytechnic Institute" for å tilby høyere utdanning til den fattigere del av Londons befolkning. I 1968 flyttet det til sentrum av Guildford i Surrey, ved siden av Guildfordkatedralen. Det bruker bare 0,3 km² av en tomt på 1,2 km², og det er planer om å utvide universitetet. Opprinnelig var det planlagt at det skulle ha 5 000 studenter, men det er nå omkring 10 000. Det utgjorde mellom 2000 og 2004 sammen med Roehampton University en enhet som kaltes "Federal University of Surrey". Sent i 2003 ble det foreslått at Roehampton, som den gang het "University of Surrey Roehampton", skulle få status som selvstendig universitet, noe som ble innvilget av regjeringen i juni 2004. Surrey Guildfordkatedralen. Guildfordkatedralen er den eneste anglikanske katedral som er bygget i kirkeprovinsen Canterbury etter reformasjonen. Guildford bispedømme ble opprettet i 1927, og arbeidet på katedralen, til tegninger av Sir Edward Maufe, begynte i 1936. Det ble avbrutt av andre verdenskrig, og bygningen ble derfor ikke vigslet før i 1961. Den står på Stag Hill i sentrum av Guildford i Surrey, og er en solid bygning i rød teglstein. Rett ved siden av ligger Universitetet i Surrey. Teglsteinene er laget av leire fra åsen den står på. Tårnet er omkring 48 meter høyt, og har ti klokker støpt av Whitechapel klokkestøperi, mest kjent for å støpe Frihetsklokken i Amerikas forente stater og Big Ben i London. På toppen av tårnet står en 3 meter høy forgylt engel som dreier med vinden. Skrekkfilmen "Omen" ble filmet i katedralen; engelen på toppen av spiret ble faktisk plassert der spesifikt for filmen. Medlemmene av menigheten likte den så godt at de ba om å få beholde den. Katedralen er svært lys innvendig, med søyler av lys sandstein fra Somerset og gulv av hvit italiensk marmor. Arkitekten Maufe skrev i 1932, før byggingen begynte at «idealet var å lage en design som definitivt hører vår tid til, men er i tråd med de store engelske katedralen; å bygge på nytt etter tradisjonen, å sette sin lit til proporsjoner, masse, volum og linjer heller en forsiring og ornamenter». Kunsthistorikeren Nikolaus Pevsner har beskrevet den som en «søtmodig, udramatisk kurvilinear gotisk» kirke, og interiøret som «edelt og subtilt». Whitechapel klokkestøperi. Whitechapel klokkestøperi (Whitechapel Bell Foundry'") er en bedrift i Whitechapel i det østlige London. Det er Storbritannias eldste produksjonsselskap som er i drift, etablert i 1570 under Elisabeth I og i kontinuerlig drift siden. Historien går enda lenger tilbake, til mesterstøperen Robert Chamberlain som 1420 grunnla selskapet under Henrik V, men det var et opphold i driften før 1570. Hovedvirksomheten er støping av kirkeklokker med oppheng og tilbehør, men de støper også klokker til klokkespill og andre formål. Selskapet har produsert flere berømte klokker, som den originale Frihetsklokken i Amerikas forente stater (1752) og Big Ben i Westminsterpalasset (1858). Big Ben er med sine 13½ tonn den største klokken de har støpt. Etter andre verdenskrig finner man blant deres viktigste oppdrag klokkene til Guildfordkatedralen i Guildford, Surrey og til Nasjonalkatedralen i Washington D.C.. Selskapets lokaler er en fredet bygning ("Grade II listing"). Kosmas- og Damiankirken. Kosmas- og Damiankirken er en basilika i utkanten av Forum Romanum i Roma. Idag har basilikaen inngang fra Via dei Fori Imperiali, gaten som ble anlagt i 1932 av Benito Mussolini. Mosaikken er ifølge en inskripsjon fra 526–530 dedikert av pave Felix III. Pave Felix mottok som gave fra Amalasuntha to gamle byggverk på Forum Romanum, nemlig Romulustempelet og det tilstøtende "Templum sacrae urbis". Han omgjorde bygningene til kirke. Historie. Det var flere grunner til at Paven dedikerte kirken til helgenene og legebrødrene Kosmas og Damian. Bibliotheca Pacis, som lå omtrent på dette stedet, ble brukt til forelesninger av Glaudius Galen, en av antikkens store skikkelser innen farmasi og medisin. I århundrer var også kontorene til de fleste leger i Roma plassert i biblioteket. Stedet ligger nær Castor og Pollux-tempelet, som Kosmas og Damian kan ha vært en god erstatning for. En mulighet er også at paven ville vinne velvilje fra det bysantinske imperiet ved å dedikere kirken til helgener fra den østlige delen av riket. Idag er kirken eiet av fransiskanerne, som her også har bygget et kloster. Klostergangen er fra 1626–1632 da Luigi Arrigucci utførte en radikal ombygging av kirken på oppdrag av pave Urban VIII. Grunnen til ombyggingen skal ha vært forfallet av Forum Romanum der deler ble begravet under slam da Tiberen gikk over sine bredder. I området skal bygningene også ha blitt rammet av jordskjelv. I forbindelse med ombygningen har en del av mosaikkene, blant annet på korbuen, gått tapt. I øvre del av apsiden har Guds hånd vært synlig, men denne forsvant da det ble satt inn et ovalt vindu. Korbuen. Mosaikken på korbuen ble gjort ferdig under pave Sergius I (687–701). Men mange eksperter anser den for samtidig med apsiden. Et trekk som tyder på at den er senere er gullgrunnen da Nordhagen mener at dette er et skritt videre på veien mot abstraksjon. Men temaet som er mer overjordisk kan også være grunnen til at det er brukt gullbakgrunn. Temaet er hentet fra Johannes Åpenbaring, kapittel 1, 2, 4, 4–10, 5, 2 og 6. I midten finner vi den juvelbesatte tronen med det himmelske lammet mot en rund blå bakgrunn. Ved tronenes føtter ligger skriftrullen med syv segl som fortsatt er intakt. På sidene finner vi de syv lysestakene, symboler på de syv kirkene, fire engler på skyene, to på hver side av lammet og livsvesenene engelen – Lukas, ørnen – Johannes, løven – Markus og oksen – Matteus er dekket av de barokke kapellene. På bunnen på venstre og høyre side ser vi to hvite hender som ofrer matyrkronene. Dette er rester av de eldste. En lignende korbue finner vi i Santa Prassede. Denne er fortsatt intakt og muligens kan den være en kopi av buen i Kosmas- og Damiankirken. Apsiden. Apsiden er fra 526–530 men ifølge Oakeshott kan stilen på mosaikken virke tidligere. Den er mer klassisk enn San Vitale og Sant'Apollinare Nuovo i Ravenna. Oakeshott mener at dette kan skyldes at Roma fortsatt var hovedstaden og holdt seg tettere til fortidens tradisjon. Ifølge Nordhagen kan en i Roma se en overgang fra realisme til abstraksjon. I Santa Pudenziana ca. 390 finner vi en avbildning av det virkelig Jerusalem bak skikkelsene. I SS Cosmas og Damian er det en blå bakgrunn som skal gi en virkning som en nattehimmel, eller en overnaturlig sfære med fravær av bakgrunnsdetaljer som tar bort enhver tilknytning til det virkelig eksisterende liv. Den blå bakgrunnen virker som et vestlig fenomen. Kanskje den skal oppfattes som kosmisk? På korbuen og i den nederste frisen finner vi gullgrunn som kan være et østkristlig fenomen. Scenen med Kristus og helgener er preget av den nye enkelhet og konsentrasjon omkring et sentralt tema. Det er et minimum av bakgrunnskulisser mot den blå bunnen bare to palmer og en stripe grønn mark med noen urter. Over den venstre palmen finner vi fugl Føniks. Klærne er individuelle i stilen. Det er også ansiktene og en kan tydelig gjenkjenne Peter og Paulus. Figurene er gruppert. Kristusskikkelen. Kristus har langt hår og skjegg, er kledt i tunika og kappe av gull med monogram og holder en skriftrull i sin venstre hånd. Han har glorie med blågrå kant og den høyre hånden er reist i en autoritets gest. Han svever mot en bakgrunn av små skystriper og gir en illusjon av å sveve i rommet. Dette er understreket ved at skikkelsen er plassert i den høyeste, mest krumme delen av apsishvelvet. Skyene går fra kjølig blågrønt øverst gjennom stadig varmere farger nedover mot et glødende gyllent nederst. Denne fargestien har en dybdeskapende virkning. De varme fargene gir inntrykk av nærhet, mens de kjølige fremmer illusjonen av avstand og fjernhet. I og med at Kristus står på denne fargestigen i et udefinert punkt mellom fjernt og nært gir det en illusjon av at han svever. Peter og Paulus. Apostlene fører frem Kosmas og Damian mot Kristus med bevegelser som fører inn i dybden. De er kledt i tunika dekorert med clavi en vertikal stripe. Tunikaene og kappene er hvite. Paulus har et monogram lik Kristus. Kosmas og Damian. De hellige Kosmas og Damian er kledt i reisedrakter og holder frem sine martyrkroner. St. Kosmas bærer en rød veske med kirurgiske instrumenter med et hvitt kors. Legenden forteller om tvillingene som skal ha blitt født i Syria og dødd et sted mellom 287 og 303 e.Kr. De hadde lært legekunsten og hjalp menn, kvinner og dyr uten å ta betalt. De ville ikke tilbe avgudene og ble brent, torturert, steinet etc. I renessansen ble de helgener for medisin og farmasi. I Firenze var det spesielt Medicifamilien som sørget for dette. Scener fra deres liv ble malt av Fra Angelico i en altertavle i San Marcokirken. Her var det også apotek inntil 1995. Theodor. Til høyre står St. Theodor som var en helgen fra Lille Asia og tjente i Maximillians hær, en soldathelgen. Legenden forteller om Theodor som en romersk soldat som vendte om til kristendommen og satte fyr på et hedningetempel. Theodor er en bysantinsk helgen. Han finnes også i kirkene på Sicilia. Hans tunika er rød med gull, og kappen hans er gullfarget med et rødt mønster. Felix. Står ytterst til venstre med kirken i hånden. Pave Gregor XIII (1572–1585) fjernet pave Felix og erstattet figuren med Gregor den store. Men senere under Alexander VII (1655–1667) ble mosaikken restaurert og Felix kopiert fra en original kardinal Francesco hadde i sin besittelse. Palmer. I antikken ble palmegrener brukt som symbol på seier, spesielt militære triumfer. Kristendommen adopterte palmen og brukte den ved martyrer som hadde triumfert over døden. Under flukten til Egypt ble frukten av palmen brukt til mat for Josef og Maria. Palmen er også forbundet med Jesu inntog i Jerusalem da folk møtte ham med palmegrener og Hosianna-rop. Urter ved Jordans bredd. Kan ha forbilde i urtebøker som har eksistert på denne tiden. Muligens går det an å identifisere urtene. De er mer utbredt i det romerske materiale enn i Konstantinopel og Palermo, og iallfall mer realistiske. Føniks. Fuglen Føniks var en legendarisk fugl unik og med stor skjønnhet. Den skal ha sine røtter i byen Heliopolis antikke senter for tilbedelse av solen hvor ofre ble gjort til denne fuglen som den kreative solånden. Føniks omformer seg i sin egen ild. Den lever i ørkenen i hundrevis av år, og ved enden av hver periode bygger den et reir og udødeliggjør seg selv for så å bli gjenfødt etter tre dager i en ild tent av solen. Den ofrer så reiret og asken av sin gjenfødelse til solen. I tidlig Kristen gravskulptur er den symbol på oppstandelse og håp om seier over døden. Fuglen kan og muligens oppfattes som et kosmologisk motiv da den finnes i den nederste delen av globen på prekestolen i Mariakirken i Bergen. Fugl Føniks er også et av de dyresymbolene som er brukt i alkymien. Jordanelven. Skikkelsene står på bredden av elven Jordan. Her er elven og elvebreddene behandlet svært behersket kanskje også pga. realismen? Senere kommer det til en rekke scener både på land og i vannet. På land er motivene mer pastorale og en rekke av dem finnes i San Clemente. Ute i elven kan en finne scener med elveguder, engler, delfiner, svaner etc. i ville ritt. Dette finnes bl.a. i St. Maria Maggiore og i den rekonstruerte apsiden i Laterankirken. Fårene. Fårene som står om Kristus symboliserer de tolv apostlene. Under den midterste sauen springer de fire livskildene Geon, Fison, Tigris og Eufrat ut. Sauene har individuelle trekk. De tre under pave Felix er senere rekonstruksjoner. Under fresken er en frise med medaljonger med portretter av helgener og velsignede fra fransiskanernes tredjeorden. Den stammer fra 1635. Under er koret av tre, som også er fra 1635. Andre steder. Kosmas og Damian-motivet var før blitt brukt i St.Georg-rotunden i Thessaloniki. Vi finner det også på Sicilia – i Capella Palatina i Palermo, og i domkirken i Monreale. Under renessansen i Firenze ble motivet med helgenene tatt opp av Cosima Medici og en finner bl.a. en altertavle i klosterkirken San Marco, utført av Fra Angelico. Kosmas og Damian er vernehelgener for medisin og farmasi. Damian er da fremstilt med salveeske og spatel som apotekeren og Kosmas med urinkolben som lege. Analyse av urin var en av de viktigste måtene å stille diagnose langt frem mot vår tid. Helgenene finnes også avbildet i Norden, men her er de sjeldne. Eds kirke i Sollentuna like utenfor Stockholm ble oppført på siste del av 1100-tallet. På slutten av 1400-tallet etter flere ombygninger og utvidelser ble den forsynt med kalkmalerier. Her finner vi helgenene Kosmas og Damian nederst til høyre i det sydlige vinduet. Krigsgravtjenesten. Krigsgravtjenesten er en enhet i Kultur- og kirkedepartementet med ansvar for merking og vedlikehold av krigsgraver, registrering av utenlandske falne krigsmenn i Norge og oppsporing av norske falne krigsmenn som er gravlagt i utlandet. Virksomheten var en eget etat fra 1945 til 1965, men er nå underlagt departementets "kirkekontor". Krigsgravtjenesten forvalter krigsgraver på 124 steder i Norge, samt 287 norske krigsgraver i utlandet, på 78 steder i 24 land. Etter annen verdenskrig ble over 30 000 falne utenlandske statsborgere gravlagt forskjellige steder i Norge. Big Ben. Big Ben (egentlig "Great Bells") er et kallenavn på den største av klokkene i tårnet på Westminsterpalasset i London. Det blir også ofte feilaktig brukt om hele tårnet. Klokken skal ha blitt oppkalt etter Sir Benjamin Hall, som var sjefskommissær for offentlige arbeider. En annen teori er at den, fordi den var den tyngste i sitt slag, ble kalt opp etter den berømte proffbokseren Benjamin Caunt. Den ble støpt av Whitechapel klokkestøperi. Sent på kvelden fredag 27. mai 2005 sluttet plutselig Big Ben å gå. I 147 år hadde uret vært en av verdens mest trofaste tidsmålere. Kun én eneste gang i historien har uret i tårnet som rager 96.3 meter over Themsen, gått for sent. Det skjedde i 1962, da et stort snøfall fikk Big Ben til å ringe inn det nye året ti minutter over midnatt. Under andre verdenskrig ble uret utsatt for en rekke angrep fra tyskerne, men overlevde og fortsatte å markere tiden på sekundet. Fredag 27. mai 2005 skjedde det altså igjen; klokken 22.07 stoppet uret, og etter en liten pause gikk det igjen, fram til 22.20. Den siste stoppen varte i en og en halv time, og de britiske tjenestemennene som har ansvaret for Big Ben, hadde ingen forklaring på hvorfor. En teori var at den fredagen var den varmeste dagen i London siden 1953. Også i 1976 og i 1997 stanset den opp. I dag blir klokken brukt som offisiell klokke i mange nyhetsstasjoner, som BBC. Ismail Kadare. Ismail Kadare leser fra en bok i Zurich, Sveits Ismail Kadare (født 28. januar 1936 i Gjirokastra sør i Albania) er en albansk forfatter. Kadare studerte litteraturvitenskap i Tirana og Moskva. Etter at Albania og Sovjetunionen brøt med hverandre, arbeidet han som journalist i Tirana. Siden fortsatte han flere år som bare forfatter. Han flyttet til Paris tidlig på 90-tallet, og der har han bodd siden. Kadare har skrevet flere titalls bøker, og mange av romanene hans er blitt oversatt til mer enn 40 språk. Hans mest kjente bøker ble skrevet under kommunistregimet i Albania. Kadare har i de siste år ofte blitt nevnt som en mulig kandidat til nobelprisen i litteratur. Han ble i 2009 tildelt Fyrsten av Asturias-prisen for litteratur. Adalstein av England. Adalstein av England (angelsaksisk: "Æðelstān", moderne engelsk: "Athelstan") ble født om lag 895 i Wessex i England og døde 27. oktober 939. Han ble gravlagt i klosteret Malmesbury Abbey i Wiltshire. Han var konge av England i tidsrommet fra 924 til 939. Han var sønn til kong Edvard den eldre (moderne engelsk "Edward the Elder"). Edvard den eldre var i sin tur sønn av kong Alfred den store av Wessex. Som konge av England etterfulgte Adalstein sin halvbror Ethelweard (904-924). Ethelweard døde i Oxford etter bare å ha vært konge i seksten dager. Det har blitt spekulert om Ethelweard ble drept etter ordre fra Adalstein. Uansett ble Adalstein konge den 17. juli 924. Adalsteins mor het Egwina og var først kjent som ei fattig datter av en gjeter. Edvard den eldre ble forelsket i henne. Det ble derfor stilt spørsmåltegn om Adalstein rettslig kunne bli konge ettersom han ikke var blitt født innenfor ekteskap, og tillegg var morens ætt ikke god nok. Seinere ble moren skildret som «ei dame av adelsslekt». Krigerkonge. Adalstein er ofte sett på som den første rettslige kongen av hele England. Han hadde militær framgang, og vant slag både over engelske rivaler og mot vikinger utenfra. Området han styrte ble utvidet til deler av Wales og Cornwall. Den største seieren kom i slaget ved Brunanburh i 937. Selv om Adalstein gikk inn i flere allianser knyttet til familien, giftet han seg aldri og fikk ingen barn. Adalstein døde i år 939 ved Gloucester. Halvbroren kong Edmund I av England etterfulgte ham. Norsk forbindelse. Adalstein var fosterfar til den seinere kong Håkon den gode, også kalt Håkon Adalsteinsfostre, av Norge. Kong Håkon fikk en kristen oppdragelse av sin formynder, og forsøkte forgjeves å innføre kristendommen i Norge. I de norske kongesagene, Heimskringla, ble Adalstein omtalt som «kong Adalstein». Egil Skallagrimsson og broren Tololv var leiesoldater i Adalsteins tjeneste. Da Torolv falt i et slag ble Egil svært morsk, forteller Egils saga, og den engelske kongen måtte blidgjøre ham med flere gylne gaver, foruten to kister med sølv som erstatning for brorens død. En søster av Adalstein ble i 926 giftet bort til Sigtrygg Caech, en norrøn-gælisk konge av Jorvik. Kristent Samlingsparti. Kristent Samlingsparti er et politisk parti i Norge med et kristenkonservativt ståsted. Det ble stiftet 26. september 1998 ved en sammenslåing mellom Samlingspartiet Ny Fremtid og Kristent Konservativt Parti. Formann i partiet er Morten Selven. Det er registrert i Partiregisteret. Partiet er et borgerlig parti fundert på det de beskriver som «bibelsk grunn». Det har som krav at man må være bekjennende kristen for å kunne ha tillitsverv i partiet. Kristent Samlingsparti har beskjeden oppslutning og fikk ved siste stortingsvalg tilsammen drøyt 4.000 stemmer i de fylkene der man stilte liste. Historie. Partiet hadde i 1999 kommunestyrerepresentant i Kautokeino. I 2001 forlot partiformann Ivar Kristianslund partiet. Kristianslund var i mot at kvinner skulle ha ledende stillinger, men hadde ingen støtte for sitt syn i resten av partiet. Tre av syv sentralstyremedlememmer i Kristent Samlingsparti, samt landssekretæren, er idag kvinner. I valgkamper har partiets kandidater ofte kritisert Kristelig Folkeparti (KrF) for ikke å være Israel-vennlige eller innvandrerkritiske nok. Mange av de som er aktive i Kristent Samlingsparti, har da også en fortid i KrF, men har av ulike grunner brutt med dette partiet. Politiske merkesaker. Partiets politiske utgangspunkt er å fremme det partiets ledelse mener står i Bibelen. Partledelsen mener for eksempel at abort og homofilt partnerskap er synd. Når det gjelder homofilt partnerskap viser partiet til sju sentrale bibelvers. Imidlertid tar partiet ikke stilling til om prester er kvinne eller mann eller om en person er døpt som voksen eller som barn. Dette regner partiet som menighetssaker. Kristent Samlingsparti avviser at abort er kvinnes rett til egen kropp, og mener at det her er snakk om en annens kropp, et nytt liv og at abort dermed er fosterdrap. Unntak gjelder når det under en fødsel står mellom mors og fosterets liv. Partiet arbeider ellers blant annet for strengere innvandringspolitikk. Der hvor beskyttelse innvilges gjennom asyl med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, skal utgangspunktet være at man returnerer til hjemlandet når forholdene er trygge. Imidlertid er Kristent Samlingsparti for at innvandrere, mens de er i Norge, skal ha en fullgod human behandling, bygget på kristen nestekjærlighet. Partiet støtter dessuten Israels rett til forsvar av egen sivilbefolkning og mener at angrep fra Israel mot naboland i utgangspunktet utelukkende skyldes terroraksjoner fra disse nabolandene. Kristent Samlingsparti ønsker at mer av u-landshjelpen, frivillig bistand og gaver gis via kanaler drevet av kristne og andre humanitære (deriblant ikke-kristne) organisasjoner. Det ønskes videre en kraftig oppgradering og utbygging av riks- og stamveinettet i Norge med skikkelige forbikjøringsmuligheter. Kristent Samlingsparti mener at et godt veinett, med tilfredsstillende tunneller og broer, er nødvendige tiltak for å oppnå solid konkurransekraft i utkantstrøk. Partiet er ellers for et sterkt NATO og en mer Israel-vennlig norsk utenrikspolitikk. Annet parti. Kristent Samlingsparti var også navnet på et tidligere norsk politisk parti ledet av Gustav Mjåland. I 1994 gikk dette partiet inn i Samlingspartiet Ny Fremtid. Slaget ved Brunanburh. Slaget ved Brunanburh ble utkjempet i 937 mellom kong Athelstan av England og hans bror Edmund på den ene siden og en allianse av norrøne krigere og skotske gælere med Olav Godfridsson, Konstantin II av Skottland og Eógan eller Owain av Strathclyde i spissen. Få detaljer er kjent om slaget, men det regnes som et av de viktigste i britisk historie fordi Athelstans seier over den kombinerte styrken av norrøne og gæliske krigere befestet at England var et angelsaksisk rike. De keltiske kongene måtte dermed konsolidere seg i utkanten av de britiske øyer. Slaget skal ha vært et av de blodigste i denne perioden av Englands historie. Fem britiske konger og syv jarler falt på den nordisk-keltiske siden, og blant de mange angelsaksiske falne var to av Athelstans fettere, Alfric og Athelwin, og en saksisk biskop. Eógan eller Owain av Strathclyde døde sannsynligvis også i slaget. Slagstedet er ikke sikkert identifisert. Flere steder i Northumbria har blitt foreslått, såvel som Bromborough i Cheshire. Burnswark i Annandale ble først foreslått av George Neilson i 1899, og Kevin Halloran har relansert dette som det sannsynlige åstedet i en artikkel i "Scottish Historical Review" fra 2005. Kilder og annen litteratur. Hovedkildene for kunnskap om slaget er et angelsaksisk dikt med navn etter slaget, verkene til William av Malmesbury, "Brut y Tywysogion" og "Egils saga". Egil Skallagrimsson kjempet på Athelstans side i slaget. Den engelske poeten Alfred Tennyson oversatte diktet fra "Den angelsaksiske krønike" i 1880, utga det som en del av hans "Ballads and Other Poems". Tennysons sønn Hallam Tennyson utga senere en prosaoversettelse av diktet. Den amerikanske komponisten Derek Strykowski benyttet slaget som grunnlag for Brunanburh-suiten i 2005. Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges skrev flere dikt om eller som nevner sakserne og deres seier ved Brunanburh. Diktet "Slaget ved Brunanburg". Slaget ved Brunanburg er også et angelsaksisk dikt som finnes i kun et håndskrift, men i alle de fire krønikeutgavene av "Den angelsaksiske krønike", alle fra 900- og 1000-tallet. Det var også en femte versjon, men den gikk tapt i en brann i 1731. "Slaget ved Brunanburg" er ikke blant de angelsaksiske dikt som ruver høyest, men har likevel interesse, blant annet ved at det er et hyldningsdikt knyttet faktiske historiske hendelser, og minner således om de norrøne verseformen "dråpa" (se "Skaldekvad"). Diktets form stemmer overens med det tradisjonelle heltedikt som angelsakserne hadde videreført fra den gamle germanske tradisjonen. Alliterasjonen (bokstavrim) følger de tradisjonelle reglene, det samme gjør halvlinjenes rytmiske versemål og det utvalgte arkaiske ordforrådet. Også et annet angelsaksisk dikt om et historisk slag, "Slaget ved Maldon", følger det samme skjemaet og strukturen, skjønt ikke like konservativt. Det er opplagt at de gamle heroiske versemålene ble studert og videreført ved de aristokratiske hoffene i det angelsaksiske England på 900-tallet og at de var normbærende. Det er naturlig å sammenligne to diktene om Maldon og Brunanburg. Førstnevnte synger om et slag hvor helten blir storslått tragisk ved at slaget ender i nederlag, dog et høyverdig og heltmodig nederlag. Brunanburg forteller derimot om en storstilt nasjonal triumf for kong Athelstan av England og hans bror Edmund i deres seier mot sine motstandere. Selv om diktets innhold er bekreftet av andre kilder og at slaget således er et beviselig historisk slag er det langt vanskeligere, til tross for omfattende forskning, å påvise hvor Brunanburg lå. Andre stedsnavn som opptrer i diktet, eksempelvis "Dingesmere", er like vanskelig å påvise som sted i moderne tid. Arthur Sandved har oversatt diktet til norsk (1987) basert på Alistair Campbells kritiske tekstutgave fra 1938. Diktet er ikke langt, kun 58 tekstlinjer. Eksterne lenker. Brunanburh Brunanburh, slaget ved Brunanburh, slaget ved Postmodernisme. Postmodernisme er en betegnelse på ulike retninger innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og kunst, fra annen halvdel av 1900-tallet til første del av 2000-tallet. Selve begrepet «postmodernisme» er omstridt, i likhet med de ulike tankeretningene og metodologiene som kan inkluderes i begrepet. Enkelte later til å betrakte «postmodernismen» som enda en blant mylderet av «ismer» innenfor modernismen; andre mener det dreier seg om en helt ny retning i idéhistorien. Utviklingen av postmodernistisk tenkning. Postmodernismen kan sies å hvile på to grunnforestillinger: For det første at menneskelig forståelse bare er mulig gjennom språket; for det andre at enhver forståelse vil være avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. Postmodernister vil derfor ofte ta utgangspunkt i tekstlige fremstillinger, snarere enn i tradisjonell empiri (det er imidlertid viktig å innse at en postmodernistisk definisjon av «tekst» vil være mye videre enn den tradisjonelle). Postmodernismen avviser all essensialisme og all totalisering. I praksis innebærer postmodernismen ofte overskridelse av 1900-tallets etablerte faggrenser. Den franske poststrukturalismen fra slutten av 1960-tallet var avgjørende for utviklingen av postmodernismen. Selv om de selv nølte med å kalle seg «postmodernister», la idé– og kulturhistorikeren Michel Foucault (1926–84) og filosofen Jacques Derrida (1930–2004) premissene for videre teoriutvikling. Begreper som diskurs (Foucault), dekonstruksjon og "différance" (Derrida) er sentrale. I motsetning til tilhengere av mange modernistiske «ismer», vektlegger postmodernistene historie og tradisjon. Blant tidligere tenkere som ofte nevnes som forgjengere og inspirasjon for vår tids postmodernisme, er Friedrich Nietzsche, Ferdinand de Saussure, Antonio Gramsci, Mikhail Bakhtin, Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer, Paul Ricoeur, Louis Althusser og Jacques Lacan. Postmodernismen har også vært inspirert av kunst og litteratur, som Cervantes, Rabelais, Laurence Sterne, Jorge Luis Borges og Samuel Beckett. Postmodernismen har møtt, og møter fortsatt sterk motstand, både innenfor humaniora og naturvitenskapene. På enkelte felter har postmodernismen likevel langt på vei blitt normalperspektivet. Eksempler kan være ulike kulturstudier, postkoloniale studier og feminisme. Blant fagfolk som har bidratt til postmodernismen eller benyttet postmodernistiske innfallsvinkler innenfor ulike fagområder, kan nevnes Jean-François Lyotard, Jean Baudrillard, Richard Rorty, Fredric Jameson, Gilles Deleuze, Stuart Hall, Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, Gayatri Chakravorty Spivak og Homi Bhabha. Kritikk mot postmodernisme. Begrepet postmodernisme («etter modernismen») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til modernitetens ideologier, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes – enkelt sagt – at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. I stedet spiller de ulike roller i ulike situasjoner, og er fornøyd med det. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen. I mange lærebøker fremstilles gjerne postmoderniteten negativt, blant annet fordi den synes å innebære en relativistisk holdning: Alt er relativt – alt kan være like riktig – og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankres i. Litteraturteori og skjønnlitteratur. Selv om postmodernistiske innfallsvinkler på andre fagområder ofte assosieres med litteraturvitenskapen, har postmodernistiske tanker bare i liten grad fått innpass i litteraturvitenskapen selv. Begrepet er kanskje først og fremst knyttet til dekonstruksjonen, Paul de Man (1919–83) og Yale-skolen. Denne «skolen» knyttet imidlertid dekonstruksjon til et snevert, modernistisk tekstbegrep. Et videre tekstbegrep, i tråd med det vi finner i postmodernisme på andre fagfelt, ble introdusert i litteraturvitenskapen av bibliografen D.F. McKenzie på 1980-tallet. Gerard Genette valgte imidlertid å beholde det snevre tekstbegrepet, og behandle andre elementer under samlebegrepet «paratekst». Julia Kristevas begrep «intertekstualitet» er hentet fra Bakhtin, men knytter også an mot poststrukturalistisk teori. Foruten i bibliografien, finner vi postmodernistiske impulser innenfor postkoloniale og feministiske litteraturstudier. Det samme er tilfellet med nyhistorismen og enkelte genrestudier. En markant motreaksjon mot postmodernisme i litteraturvitenskapen fulgte Harold Blooms "The Western Canon" (1994). I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på 1980-tallet, med forfattere som Paul Auster og Umberto Eco. Jorge Luis Borges skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på 1940-tallet. Vladimir Nabokov og Samuel Beckett nevnes også ofte som tidlige eksempler. Salman Rushdie, John Fowles, David Foster Wallace, Thomas Pynchon og Julian Barnes er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet. Også mye av kriminallitteraturen må kunne sies å ha klare postmodernistiske trekk. Et postmodernistisk litteratursyn er kanskje mer utbredt innenfor filmdramatikken, enn innenfor litteraturen selv. Filmskapere som brødrene Joel og Ethan Coen, David Lynch, Terry Gilliam, Quentin Tarantino og Jake Kasdan ("Zero Effect", 1998) kan stå som eksempler. I et postmodernistisk perspektiv kan også rock– og popmusikken betraktes som en litterær genre. Artister og grupper som The Beatles, Kinks, David Bowie, Brian Eno, David Byrne/Talking Heads, Prince, Blur og Manu Chao (m.m.fl.) låner og leker med elementer fra ulike «høye» og «lave» tradisjoner – både musikalske og litterære. Kunst. Postmodernisme kan ses som en reaksjon mot modernismens formalisme, dens strenghet og purisme, elitepreget og kravet om universialisme. Stikkord kan være nykonseptualismen og relativismen, en forestilling om at ikke noe samfunn eller noen kultur er viktigere enn noen annen. Kunsten skal ikke være universial og tidløs, men ufullkommen, folkelig, tilgjengelig, kortlivet, lokal og midlertidig. Et vesentlig kjennetegn er at forskjellene mellom kunst og populærkultur forsvinner. Sherry Levine – Richard Prince – Jeff Koons – Roy Lichtenstein – Robert Rauschenberg – Andy Warhol Arkitektur. Som arkitektonisk "stil" er postmodernismen preget av hyppig bruk av referanser og at arkitekturen blander elementer fra eldre perioder. I løpet av 1950- og 1960-tallet kom det frem en kritikk mot modenismen i arkitekturen spesielt rettet mot Internasjonal stil. I 1966 kom Robert Venturis bok "Complexity and Contradiction in Architecture" som kan oppfattes som et manifest mot modernismen. Begrepet er brukt fra midten av 70-tallet av bl.a. av arkitekten Charles Jencks. Han definerer postmodernisme som dobbel koding: kombinasjonen av moderne teknikk med noe annet (vanligvis tradisjonelle bygninger) for å få arkitekturen til å kommunisere med publikum og et opplyst mindretall, vanligvis andre arkitekter. Begrepet har overlevet fordi det kan oppfattes som et fikserbilde som omskriver vårt behov for å navngi en ny erfaring. Vår tid har et diagnostiseringsbehov som omgir og holder i live begrepet om det postmoderne, som et uttrykk for en kriseerfaring, det vil si en erfaring av endring av eventuelt (og forhåpentlig) å bli annerledes. Postmoderne arkitektur kan inndeles i tre faser: I den første fasen er den pluralistisk, så inntrer en eklektisk periode før postmodernismen blir mer klassisistisk rundt midten av 1980-tallet. Daniel Libeskind · Aldo Rossi · Robert Venturi Konstantin II av Skottland. Konstantin II (Causantín mac Áeda) (født ca. 874, død 952) var konge av Skottland fra 900 til 942 eller 943. Han var sønn av kong Aedh, fetter av forgjengeren Donald II og tremenning av etterfølgeren Malcolm, som han abdiserte kongedømmet til for å bli en munk. Hans tid på tronen er den nest lengste i skotsk historie. Under sin tid på tronen måtte Konstantin kjempe mot norske hærmenn og vikinger som kom på plyndringstokter på nord- og vestsiden av Skottland. Det tidligste av disse sammenstøtene som er kjent nådde sitt høydepunkt i slaget ved Scones i 904, da vikingene ble tvunget til å forlate Skottland. Innen det hadde de forårsaket store ødeleggelser, spesielt rundt Dunkeld og Alba. Konstantin forsøkte deretter å utvide riket sørover, iallfall ikke tape land, inn i det angelsaksiske Northumbria. I tillegg til angelsakerne møtte han der også vikinger, som hadde slått seg ned i området. Han kjempet to ganger mot Ragnall, en vikinghøvding av Ivarætten som senere fikk herredømme i Jorvik, i slagene ved Corbridge i 914 og 918. Skottene vant begge slagene, og vikingene utgjorde etter dette ikke lenger noen trussel i dette området. Han var involvert i en tilpasning av kristendommen til å bli mer keltisk; det ser ut til at han gjorde dette innenfor kirkens rammer. Han introduserte også systemet med jarler i Skottland, og ga dem tittelen mormaer. Hans kones navn, og når han giftet seg, er ikke kjent. Man vet at han fikk minst tre barn, to sønner og en datter. Datteren, hvis navn er ukjent, giftet seg i 937 med kong Olav III Guthfridsson av Dublin. Dette bedret og stabiliserte forholdet til de norrøne beboerne vest for Skottland. I slaget ved Brunanburh i 937 ble han slått av kong Athelstan av England. En av Konstantins sønner, Cellach, falt i slaget. Hans andre sønn, Indulf ble senere konge av Skottland. I 942 eller 943 abdiserte han til fordel for Malcolm, og gikk i Culdee-klosteret i St Andrews, Fife. Der ble han med tiden abbed. Han døde fredelig i 952 og ble sannsynligvis begravet i klosteret. Danmarks plass. Danmarks plass, sett fra nord. Danmarks plass er svært forurenset om vinteren. Danmarks plass (ofte skrevet Danmarksplass) er en plass i Årstad bydel mellom Kronstad og Solheim, rett sør for Bergen sentrum. Plassen het opprinnelig «Kronstadtorget», men fikk sitt nye navn til ære for Danmarks humanitære innsats under andre verdenskrig. Tre viktige bygg på Danmarks plass er nå nedlagte apoteket Bien, Forum kino og Krohnsminde stadion. På Danmarks plass og området rundt (Solheimsgaten og Solheimsviken) er det idrettsanlegg, videregående skole, nav-kontor, avisredaksjoner, banker, restauranter, leger, tannleger, apotek, post, frisører, treningsstudio, bensinstasjon, taxiholdeplass og en rekke butikker, boligblokker, servicetilbud og næringsvirksomheter. Det bygges nå også et psykiatrisk sykehus på stedet. Like sør for plassen er det prosjektert et stort anlegg med nye boliger og næringsarealer kalt Kronstadparken. Den søndre hovedinnfartsåren til byen (Fjøsangerveien, del av E39) går over Danmarks plass, og krysser her veiforbindelsen Ibsensgate-Michael Krohns gate, som er sterkt trafikkerte hovedveier i øst-vestlig retning. Området er derfor preget av trafikk. Hvert døgn passerer mer enn 62 000 kjøretøyer gjennom Danmarks plass, flertallet langs nord/syd aksen. Området er sterkt plaget av luftforurensning, særlig i vinterhalvåret da det såkalte "giftlokket" legger seg over området. Bygging av Mindetunnelen fra strekningen nord for Danmarks plass til Fjøsanger har vært foreslått som en løsning som kan få bort køene og forurensningen i store deler av Bergensdalen ved at hoveddelen av trafikken nord-sør ledes under jorden. Prosjektet har så langt (2011) ikke nådd opp på statens priotiteringsliste i nasjonal transportplan, til tross for at det bor rundt 30 tusen mennesker i det berørte området, som tidvis oppfordres til å holde seg innendørs på grunn av utslippsverdier over det helsemessig forsvarlige. Bybanen i Bergen går over Danmarks plass og holdeplassen Danmarks plass ligger her. Banen ble åpnet 22. juni 2010. Missouri. Missouri er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og delstatshovedstaden er Jefferson City. Staten grenser til Iowa i nord, Illinois, Kentuckyog Tennessee i øst, Arkansas i sør, samt Oklahoma, Kansas og Nebraska i vest. Missouri er Amerikas forente staters 21. største stat i areal og den 18. mest folkerike staten. Staten har 114 fylker (counties) samt den uavhengige byen St. Louis. Staten har fire større byområdet som omfatter Stor-St. Louis, Stor-Kansas City, Springfield og Columbia. Området som nå er Missouri ble kjøpt fra Frankrike som en del av Louisiana-kjøpet. Deler av territoriet ble tatt opp som stat i de forente stater som den 24. staten 10. august 1821. Missouri har sitt navn etter en indianerstamme, og betyr «by av de store kanoene». Det er en stat som har kulturell påvirkning både fra midtvesten og sørstatene, et resultat av Missouris historie som en grensestat mellom de to regionene. «Missouri Waltz» er Missouris offisielle delstatssang. Geografi. Missouri grenser til åtte andre stater (det gjør også nabostaten Tennessee. Ingen amerikanske delstater grenser mot mer enn åtte andre stater). Missouri grenser i nord til Iowa, i øst (over Mississippielven) til Illinois, Kentucky og Tennessee, i sør mot Arkansas og i vest mot Oklahoma, Kansas og Nebraska (den siste over Missouri-elven). De to store elvene Mississippi og Missouri renner gjennom staten. Historie. Missouri var egentlig en del av Louisiana-kjøpet, og ble tatt opp som en stat i 1821 som en del av Missouri-kompromisset. Staten fikk tilnavnet «Gateway to the West» fordi det var et avgangssted for nybyggere på vei til vesten. Under den amerikanske borgerkrigen var Missouri en av slave-statene og forble i unionen, men en stor del av innbyggerne støttet konføderasjonen. Økonomi. Missouri er en ledende amerikansk landbruksstat, og har hele 105 000 gårdsbruk, bare overgått av Texas. Brukene er derimot svært små i Midtvest-perspektiv, og subsidiebehovet er ganske høyt per areal. Mye av produksjonsverdien skriver seg fra kjøtt- og dyreprodukter, med 4,5 millioner storfe er staten blant de fremste kjøttprodusentene. Grisehold er også svært viktig. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. AltaVista. AltaVista var en søkemotor for internett. Søkemotoren ble utviklet ved amerikanske Digital Equipment Corporation, og lansert 15. desember 1995 på altavista.digital.com. Som den første søkemotoren med mulighet til å gjøre fulltekstsøk over en stor del av internett, ble den raskt ett av verdens mest besøkte nettsteder. I 1998 ble Digital solgt til Compaq, som redesignet Altavista til en webportal for å konkurrere med Yahoo!. I løpet av de neste årene ble det klart at portal-strategien hadde vært mislykket, og søkemotoren tapte besøkende til fordel for konkurrenten Google. I februar 2003 ble AltaVista overtatt av Overture Services, Inc., som igjen ble overtatt av Yahoo! i juli samme året. Yahoo! valgte i mai 2011 å stenge ned Altavista, og omdirigere søk til selskapets egen søkemotor Yahoo! Søk. AltaVista tilbød tjenesten Babelfish, som var den første nettbaserte tjenesten for maskinoversettelse av tekst og hele websider til og fra flere språk, som engelsk, spansk, fransk, tysk, portugisisk, italiensk og russisk. I mai 2008 ble tjenesten omprofilert som en del av Yahoo!. Heimskringla. "Heimskringla" er "de norske kongesagaene" eller "sagaene om de norske konger", en samling av kongesagaer skrevet på 1220-tallet av den Islandske dikteren og høvdingen Snorre Sturlason (1179–1241). "Heimskringla" blir i Norge ofte også kalt "Snorres kongesagaer" eller bare "Snorre" etter forfatteren. Det upresise, men populære kallenavnet "Heimskringla" kommer fra de første ordene i verket, «"Kringla heimsins"» som betyr «den runde jordskiva», altså verdens omkrets. "Heimskringla" eller sagaene om de norske kongene har betydd mye for den norske nasjonalfølelsen, det nærmeste Norge har kommet et eget nasjonalepos og har således bidratt til å definere Norge som nasjon. Innhold. Sagaene starter med en beskrivelse av verden og dens opprinnelse i Ynglingesaga, altså den mytologiske sagaen om Ynglingeætten i Sverige (Svitjod). Etter hvert trer de norske kongene fram, fra Halvdan Svarte og Harald Hårfagre tidlig på 900-tallet til den siste av kongene i den såkalte Hårfagre-ætten på 1100-tallet. De siste sagaen (Magnus Erlingssons saga) slutter med slaget på Re i 1177. De uten sidestykke mest omfattende og dramatiske delene av verket, er Olav Tryggvassons saga og Olav den helliges saga, den siste utgjør over halvparten av Heimskringla. Flere av de andre sagaene er korte, og summariske. Manuskripter. Heimskringla har eksistert i to håndskrifter fra første halvdel av 1200-tallet, Codex Academicus primus, også kalt «Kringla» og Codex Academicus secundus, og kalt «Jöfraskinna». Begge disse manuskriptene gikk tapt i Københavns brann i 1728, men de fantes da også i avskrift utført av islendingene Asgeir Jonsson og Jon Eggertson tidligere på 1700-tallet. Eggertsons kopi ble sendt til Kungliga biblioteket i Stockholm, mens Jonssons gikk tapt i bybrannen. Bare én side ble reddet, og denne befinner seg i dag i Islands nasjonal- og universitetsbibliotek. I tillegg til disse manuskriptene fins også deler av Heimskringla i Codex Frisianus (Codex Arn. Magn. 45 Fol.) og Eirspennill (Codex Arn. Magn. 47 Fol.). I den første mangler Olav den Helliges saga og den andre begynner først med Magnus den Godes saga. Utgivelser. Den første utgivelsen av Heimskringla kom i Sverige i Johan Peringskiölds oversettelse til svensk og latin i 1697. I Norge ble boka første gang utgitt av Carl Richard Unger i 1868 (Brøgger & Christie, Christiania). Den ble utgitt på nynorsk i 1874-77 i Steinar Schiøtts oversettelse. Den norske folkeutgaven. En rekke fremtredende norske kunstnere ble i 1896–99 invitert av forleggeren J.M. Stenersen til å lage en illustrert prakt- og folkeutgave av "Heimskringla". Disse kunstnerne var Christian Krohg, Erik Werenskiold, Halfdan Egedius, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Wilhelm Wetlesen. Arbeidet kan kunst- og idéhistorisk sees som en oppfølger til illustrasjonsarbeidet med Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes "Norske folkeeventyr" 15-20 år tidligere, hvor Theodor Kittelsen og Werenskiold var de toneangivende i første illustrasjonsrunde. I arbeidet med Heimkringla var det fra starten Munthe og Werenskiold som ledet an, med Werenskiold som teamleder. Munthe hadde fra begynnelsen et fortrinn i sin erfaring med historiskinspirerte dekorative mønstre. Werenskiolds første arbeider var mer uøvede, men han vant fort erfaring, og flere av hans tegninger tilhører de karakteristiske, lett gjenkjennelige bildene fra verket, herunder bruken av vennen Fridtjof Nansen som modell for Olav Tryggvasson. Krohgs portrett av Snorre har selvbiografiske trekk, mens det unge talentet Egedius umiddelbart behersker både sjanger og tegneteknikken. Hans "Seidmennene på Skrattaskjær" har kvaliteter som selvstendig verk. «Nasjonalutgaven» av "Snorre" regnes blant det ypperste av norsk bokkunst og utgis fortsatt i nye opplag. Heimskringla er utgitt i flere utgaver og oversettelser. Teksten i folkeutgaven fra 1899 var oversatt av Gustav Storm. Forfatteren og teologen Kjell Arild Pollestad oversatte boka på nytt fra gammelislandsk i 2012. Yahoo! Yahoo! er en portal og søketjeneste på Internett. Den ble utviklet av Stanford-studentene David Filo og Jerry Yang i januar 1994 og lansert i mars 1995. Yahoo! er den mest besøkte tjenesten på Internett i dag, nettverket av tjenestene til Yahoo! hadde 3 milliarder sidevisninger hver dag i oktober 2004. Egils saga. Egil framfører sitt hylningsdikt for kong Eirik. "Egils saga" ("også kalt «Egil Skallagrimssons saga», «Egilssoga», «Egils saga Skalla-Grímssonar» og kortformen «Egla»") er den mest fremstående av samtlige islandske ættesager. Sagaen, skrevet på 1200-tallet av en anonym forfatter, handler om livsløpet til hovedpersonen Egil Skallagrimsson og ætten hans, som levde en gang på 900-tallet. I tillegg beskrives en rekke andre personer, rundt 400 alt i alt, som enten er i slekt med ham eller som han møter i strid eller vennskap. Hardhaus. Grunnen til "Egils sagas" fremstående posisjon og at den betraktes som selve mesterverket blant de islandske ættesagaene, er først og fremt den motsigelsesfylte personen Egil selv. Han er stygg av utseende, kranglevoren, en morder og en hardhaus, vill og hensynsløs, ættekjær og asosial, legger seg uforsonlig ut med både konger og andre folk, og er i tillegg en opportunist av rang. Allerede i syvårsalderen slår han ihjel en eldre gutt i sinne. Senere dreper han en av faren Skallagrims arbeidskarer som hevn for at Skallagrim drepte en kamerat. «Far og sønn sa ikke et ord til hverandre lenger, hverken godt eller vondt, og slik gikk så denne vinteren», forteller sagaen. Et annet sted spyr Egil ned og klemmer ut øyet på en mann for at han blir bydd surmelk og ikke mjød når han kommer tørst til gårds. I en holmgang biter han strupen over på berserken Atle Skamme når han synes at våpenet ikke biter. Det er mange slike eksempler som portretterer en mann uten spesielt forsonende trekk. Kontrastrik. Store krefter river og sliter i Egils sinn, men ikke uten grunn. Han er stor, stygg og vrang som faren, og med sine aparte kroppstrekk omvendt proporsjonalt med broren Torolv, som ble like stor og vakker som onkelen Torolv Kveldulvsson. Onkelen blir ifølge sagaen baktalt av, og falt deretter i unåde hos den paranoide kong Harald Hårfagre. Det var også grunnen til at faren Skallagrim utvandret til Island og ryddet gården Borg. Som ung kommer Egil Skallagrimsson til Norge, og råker omtrent øyeblikkelig uklar med kong Haralds sønn Eirik Blodøks. Mange år senere går skipet til Egil på grunn utenfor Northumberland i Nord-England. Der rår kong Eirik Blodøks etter at han har tapt kampen om Norge. Egil blir ført fram for sin verste uvenn som han tidligere har reist nidstang mot, men han blir gitt en utveg til å berge livet, nemlig å dikte et hylningsdikt til kongen. Det mest ærerike ville ha vært å velge døden, slik en stridbar hardhaus av Egils type normalt ville ha gjort, men her har Egils saga sin egen vri. Egil velger opportunistens veg, han dikter det kvadet som hyller Eirik Blodøks, som da i sin tur ikke har annet valg, bundet av ærekodeks, enn å slippe uvennen Egil fri. Dikteren. a> fra et bind av Egils saga fra det 17. århundre. Leseren kan ellers merke seg at i England lar Egil og broren Torolv seg primsigne av den fromme kong Adalstein. Denne handlingen er riktig nok ikke tilsvarende opportunistisk, ettersom den norrøne sed og skikk i utgangspunktet var tolerant og en halvveis omvending ville neppe være forbundet med vanære. Et godt kvad unnskylder alt. Uten sine skaldekunster ville Egil ha vært en uforsonlig bølle, hvilket han selv er innforstått med når han beskriver seg i et versekvad som Men han er ikke bare en skald med selvinnsikt, han er en av de største skaldene som er fostret i norrøn tid. Skaldegaven er gitt til den som trengte den mest. Sønnetapet. Egil forteller om sin bitterhet over at sønnen ble tatt fra ham, hullet i havet, og gitt til Odin, men Odin er samtidig den gud som ga skaldegaven til menneskene, ‘Valfaders skatt’, og det er det samme som gir ham trøst. Oppmuntret av sin egen skaperevne går han ut av rommet sammen med sin datter og tar igjen til seg føde. "Egils saga" følger Egil livet ut. Det er en stor kontrast mellom ungdommens villhet og styrke, og den gamle mannen som vakler rundt med nedsatt hørsel og er blind, faller over sine egne bein og blir skjelt ut av tjenestejentene. Han får også et senilt innfall om å spre kong Adalsteins sølv, som han fikk som erstatning for brorens død, over folk på Alltinget i håp om at de vil slåss over det, men det blir forhindret av familien. Sagatekstens opprinnelse. Den opprinnelige teksten til "Egils saga" er like unnvikende som de fleste andre norrøne sagaer. Forskerne mener at det eksisterte et originalmanuskript av "Egils saga" som siden har gått tapt. Den "Egils saga" som er blitt bevart finnes i tre hovedversjoner: «A-redaksjonen» "Möðruvallabók" (skrevet ca 1320–1350), «B-redaksjonen» "Wolfenbüttel"-manuskriptet (skrevet ca 1350), og «C-redaksjonen» "Ketilsbók" (Ketill Jörundssons avskrift fra 1600-tallet). I tillegg finnes det flere fragmenter fra 1200-tallet og framover. «A-redaksjonen» er det viktigste manuskriptet og inneholder den største enkeltverk av islandssagaer fra middelalderen. Det ble fraktet til Danmark i 1684 og brakt tilbake til Island i 1974. «B-redaksjonen» er også et manuskript på pergamentpapir fra 1300-tallet og blir i dag oppbevart i Wolfenbüttel i Tyskland. «C-redaksjonen» er to avskrifter på papir som presten Ketill Jörundsson gjorde på midten av 1600-tallet. "Möðruvallabók", som de fleste prosautgaver av sagaen har blitt basert på, inneholder ikke Egils lengste dikt, «Hodeløsningen» ("Höfuðlausn") og «Sønnetapet» ("Sonatorrek"), som en del av fortellingen. Dette manuskriptet siterer kun det første verset av «Sønnetapet» og etterlater en tom plass for det første verset av «Arinbjørnkvadet» ("Arinbjarnarkviða"), men gjengir det hele i slutten av manuskriptet, og utelater «Hodeløsningen» helt og holdent. At kun det første verset blir sitert i manuskriptet, framfor det hele, kan innebære være at tilhørerne allerede hadde inngående kjennskap til diktene utenfor sagaens omfang. Bortsett fra noen spredte vers i manuskripter som Snorres "Edda" og "Tredje grammatikalske avhandling" til Olav Tordsson (nevø av Snorre Sturlasson) er "Möðruvallabók" den eneste kilden fra middelalderen på Egils tredje lengste dikt «Arinbjørnkvadet». Selv om teksten i A står nærmere til C enn til B-versjonene, har de to sistnevnte redaksjonene felles utelatelser i forhold til A og deler to korte avsnitt mot slutten som antagelig tilhørte det opprinnelige, nå tapte manuskriptet, men som mangler i A. Når teksten i "Möðruvallabók" blir sammenlignet med det tidligste fragment av sagaen, det såkalte "theta"-fragmentet fra midten av 1200-tallet, vises det at teksten har blitt revidert betydelig, kortet ned og forbedret, men også at de tre versene som er bevart i dette fragmentet er bedre bevart der enn i "Möðruvallabók". Kvadene er for øvrig skrevet med en annen håndskrift enn prosateksten, noe som antyder at en del av diktene ikke eksisterte i avskriftens kopi. Den samme usikkerheten omgir de lengste diktene i de to andre hovedmanuskriptene. "Wolfenbüttel"-manuskriptet inneholder hele «Hodeløsningen», men kun første vers av «Sønnetapet», mens «Arinbjørnkvadet» mangler. "Ketilsbók" inneholder hele «Sønnetapet» og «Hodeløsningen», men mangler «Arinbjørnkvadet» helt og holdent. Den mentale verden i «Sønnetapet» er gjennomgående hedensk hvor den sentrale figur er Odin selv, noe poeten referer til tolv ganger i diktet. Det er knapt noe i diktet som minner om kristen tankegang, noe som utelukker en kristen forfatter, og som antagelig gjør det vanskelig å forestille seg at diktet ble bevart muntlig i kristen tid. Diktet kan ha blitt bevart i form av runer, noe som også antydes i sagaen: Datteren Torgerd sier at «Så skal jeg riste det på kjevle» ("«...en ek mun rísta á kefli»") I løpet av det 1900-tallet har kildeverdien av dette blitt avvist, hovedsakelig på grunn av referanser til overbevisende bevis i form av fysiske runestaver fra perioden ikke er tilgjengelige. I slutten av 1900-tallet har imidlertid det motsatte argumentet blitt presentert, at det var sannsynlig at Torgerd bevarte diktet i runer, et synspunkt som er blitt støttet av ledende runologer. Skrevet av Snorre Sturlasson? Den levende, nesten moderne motsigelsesfylte og samtidig nyanserte skikkelsen Egil krever en stor forfatter, så stor at "Egils saga" synes beslektet med de norske kongesagaene. Grundtvig og andre forskere mente at forfatteren måtte være Snorre Sturlasson, som selv er ætling av Egil. Den framstående svenske filologen Peter Hallberg mente at grunnene var gode. Innenfor rammene av den samme ætt og slekt spiller forholdet mellom den enerådende konge og den enkeltes frie vilje på en nyansert måte, hvilket måtte ha stor interesse for sturlungetidens Island. I "Egils saga" får den islandske selvstendighetstanke sitt arrige symbol, hvor kongen og Egil opptrer ikke bare som uforsonlige, men også som likemenn. Det trolig vektigste argumentet for Snorre-teorien er at det er uoverensstemmelse mellom Egils landnåm slik det er beskrevet i Landnåmabok og i Egilssagaen. Sagaen beskriver et mye større område enn Landnámabok. I utstillingen i Snorrestova på Reykholt blir dette tolket som Snorres forsøk på å legitimere et større landkrav enn ætten historisk hadde rett til. Dog, med den utrolig rike fortellertradisjon som fikk sitt kreative utspring på Island på 1200-tallet, er det ikke urimelig at mer enn én stor forfatter kan ha blitt frambrakt. Den store islandske filologen Sigurður Nordal aksepterte Snorre-tesen i sin "Egla"-utgave. Før filologene kan enes og føre vitenskapelige bevis via språkstatistikk for at det uten tvil er snakk om én og ikke to forfattere, er tesen om Snorre Sturlasson som forfatter av "Egils saga" ikke annet enn kreativ spekulasjon, og blir ikke mer sann selv om påstanden gjentas: ingen eller de færreste forskere slår fast at Snorre uten tvil "er" forfatteren, men at forfatteren er ukjent – til nød at Snorre "kan" være forfatteren. Interessant, men tilsvarende spekulativ er forskeren Jesse Byocks argumentasjonsrekke for at Egil led av Pagets sykdom ("osteitis deformans"), en deformasjon og svekkelse av skjelettet, ved å sammenligne sagaens tekstur med sykdomssymptomene. Det kan innvendes at selv om kjernen i "Egils saga" er historisk og reell, er den tross alt formet av en bevisst forfatter som benyttet litterære virkemidler. "Egils saga" er et monumentalt høydepunkt innenfor sagalitteraturen, men også andre sagaer har en skald i sentrum av fortellingen: "Gunnlaug Ormstunges saga" og "Kormaks saga". Le Mans. Le Mans er en by og kommune i departementet Sarthe i regionen Pays de la Loire nord-vest i Frankrike. Le Mans er den største byen og hovedstad i departementet Sarthe. Byen er mest kjent for racerbilbanen rett utenfor byen der 24-timersløpet arrangeres årlig. I tilknytning til dette ligger det også et bilmuseum. Biskopene i Le Mans skrev i middelalderen en rekke korte biografier på latin kjent som Actus pontificum Cenomannis. Byen har også et fotballlag Le Mans FC. Semiotikk. Semiotikk er studiet av sosialt betingede tegnsystemer og den mening de kan gi, studiet av hvordan vi sier noe og hvordan vi skaper mening. Ordet "semiotikk" kommer fra gresk "semion" som betyr "tegn" eller i medisinsk språk "symptom". Semiotikk knyttes historisk ofte til to sentrale forskere: Saussure og Peirce. Saussure regnes som grunnleggeren av moderne lingvistikk tradisjon, og er følgelig mest interessert i verbalspråket. Han så språket som et tegnsystem sammenliknbart andre tegnsystemer så som tegnspråk, millitærsignaler og symbolske ritualer. Saussure. Hos Saussure er tegn en kobling mellom en mental forestilling (signifikat) og et uttrykk (signifikant). Saussure så på tegnet som arbitrært dvs. som en vilkårlig eller konvensjonelt etablert forbindelse. For det første er tegn arbitrære (vilkårlige/tilfeldige) i forhold til virkeligheten. Derfor kan forestillingen om en hest ha helt forskjellige uttrykk på ulike språk: hest (norsk), horse (engelsk), Pferd (tysk). Forholdet mellom tegnet som lydbilde eller uttrykk og tegnet som begrep eller innhold er arbitrært. Et tegn bestemmes gjennom forskjellighet: Det er gjennom forskjellen til omkringliggende tegn at tegn får sin verdi. Saussure hadde en forestilling om Semiologi - en fremtidig vitenskap som skulle studere tegnenes rolle i det sosiale liv Peirce. Peirce var filosof og pragmatiker. Han studerte tegn generelt, og ville studere hele den menneskelige bevissthetsproduksjon og lage et system for klassifikasjon av tegn generelt. I hans tegnbegrep inngår blant annet en klassifikasjon av ulike typer tegn basert på deres forhold til referansen: Ikoner, indekser og symboler. Ikoner har en likhet med det de står for, slik for eksempel smileys likner på et smilende fjes. Indekser har en nærhet med, eller står i et kausalt forhold til det de står for. Symboler står i et arbitrært forhold til referansen, slik som språktegnene. Semiotikk er termen man har valgt å bruke og fellestermen for den amerikanske tradisjonen etter Charles Sanders Peirce og den franske tradisjonen etter Ferdinand de Saussure. Dette ble vedtatt av "Det Internasjonale Selskap for Semiotikk "i 1969. Før 1969 var det kun den amerikanske tradisjonen som ble kalt semiotikk, mens den franske ble kalt semiologi. Semiotikkens grunnbegrep. Begrep inngår i en konvensjonell kode. Kollektiv mening som er basert på koder er grunnlag for all kommunikasjon. BitTorrent. BitTorrent (av «torrent» – stri strøm, storm) er et p2p-system for å distribuere filer i et nettverk. Opprinnelig ble BitTorrent skrevet i Python av utvikleren Bram Cohen. Programmet ble gitt ut med MIT-lisens i 2002. BitTorrent ble kjent ved å gjøre det mulig for mange brukere å laste ned samme filer uten at det går tregere for andre. Dette oppnåes ved å tvinge alle som laster ned til å også laste opp deler av fila de har med andre som laster ned, så hvert medlem i en «sverm» bidrar til distribusjonen av innholdet. Hvordan fungerer BitTorrent? Videoklipp som forklarer hvordan BitTorrent virker. Klikk på bildet for å se en større versjon. Distribusjon via BitTorrent. Fargene illustrerer ulike deler av fila. Til forskjell fra tradisjonelle fildelingssystemer, er hovedmålet til BitTorrent å effektivt distribuere data til ei stor gruppe nedlastere ved å tvinge dem til å bidra i prosessen. BitTorrent-protokollen deler fila som skal distribueres opp i "blokker", vanligvis av en størrelse på en kvart megabyte (250 KB). En liste over blokkene i fila, og informasjon om «sporingstjeneren» – (engelsk: tracker) – tjeneren som kobler alle klientene til hverandre, lages i en liten.torrent-fil, som distribueres på «vanlig» vis – på nettsider, via epost eller lignende. Fila – eller filene – lastes ned fra kilder oppgitt av sporingstjeneren, og mens den lastes ned, lastes den også opp til andre kilder. Klienten bruker all båndbredde den har tilgjengelig, som kan begrenses. Ved å laste opp filer mens den laster ned, bidrar hver klient i distribusjonen av fila – faktisk vil klienter som bidrar mye med å laste opp premieres og prioriteres, slik at den får lastet fra flere kilder enn andre. Dette er for å forhindre såkalt «leeching» (av «leech» – igle). Som navnet tilsier, reduserer dette problemet med folk som bare laster ned filene uten å bidra med videredistribusjon. Når en klient begynner å laste ned ei fil, får den ikke nødvendigvis begynnelsen av fila først. Til å begynne med, sendes tilfeldige biter av fila til alle klientene. Så kobler brukerne til hverandre og utveksler de forskjellige delene. Når nok brukere er koblet til hverandre, vil omsider alle få tak i hele fila. Dette får hastigheten på opp- og nedlasting til å øke med antallet brukere som laster ned, til forskjell fra tradisjonelle metoder, der det går mye tregere når alle laster ned fra samme kilde. Noen må selvfølgelig ha tilgang til kildefila for å kunne sette igang opplasting. Disse kalles «seedere» (av «seed» – frø). Hvis det ikke er noen «seedere» igjen, kan ikke klientene få tilgang til hele fila, med mindre de tilsammen har alle de forskjellige komponentene. BitTorrent mot andre P2P-protokoller. Det er to viktige forskjeller mellom BitTorrent og andre P2P-protokoller. For det første tilbyr ikke BitTorrent i seg selv noen måte å finne filer. En bruker må selv finne.torrent-fila, og har da en større mulighet til å finne ut hvor filene kommer fra. For det andre gjør ikke BitTorrent noe forsøk på å skjule hvem som opprinnelig distribuerte fila. I tillegg er BitTorrent sentralisert, i den forstand at den er fullstendig avhengig av sporingstjeneren. BitTorrent er også den P2P-protokollen som har hatt størst suksess for legal bruk, eksempelvis i distribusjonen av Linux-distribusjoner. På grunn av suksessen til BitTorrent-protokollen, ble dens skaper, Bram Cohen, leid inn for å utvikle systemer for å distribuere patcher for dataspill – Blizzard bruker for eksempel BitTorrent-teknologi i distribusjonen av «World of Warcraft». BitTorrent-klienter. For å laste ned innholdet som torrentfilen peker på, må man ha et BitTorrent-klient-program. Det opprinnelige programmet het bare BitTorrent, men det finnes i dag en rekke andre programmer, blant annet µTorrent, Vuze (tidligere Azureus) og BitComet. I tillegg har nettleseren Opera en innebygget BitTorrent-klient. Bittorrent-trackere. Det finnes mange sider som sprer.torrent-filer. En av verdens største er The Pirate Bay, som ble stengt av svensk politi i 2006, men ble åpnet igjen etter kun 3 dager nedetid, da med servere i utlandet. En norsk variant er Norbits og en svensk shareworld.se. Atahualpa. Atahualpa, eller Atahuallpa (født ca. 1502, død 29. august 1533 i Cajamarca, dagens Peru), var den 13. og siste keiser av Inkariket. Han var sønn av en prinsesse i Quito og inkaen Huayana Capac. Inkaen hadde inngått et allianse-ekteskap for å knytte kongen av Quito til seg og på den måten innlemme kongedømmet i Inkariket. Huayana trivdes så godt i Quito at han ble værende der, og Atahualpa ble kongens favorittsønn. Dette mislikte hoffet i Cuzco sterkt. De mente inkaen sviktet sin rolle som solens sønn ved ikke å være i Cuzco, den hellige hovedstad, og mente også at Atahualpa ikke var ektefødt arving av inkaen, da det bare var barn av bror og søster som var ektefødte og rettmessige arvinger. I Cuzco bodde den rettmessige arving av tronen; Huascar. Da Huayana Capac døde av pest i 1527 brøt det ut borgerkrig mellom Atahualpa med sin base i Quito og Huascar med sin base i Cuzco. I 1532 beseiret Atahualpa sin eldre halvbror Huáscar og sikret seg kontroll over hele imperiet. 16. november 1532 ble han tatt til fange av den spanske conquistadoren Francisco Pizarro. Inkaene betalte et rom fylt med gull og to rom fylt med sølv som løsepenger for ham. Pizarro så at han hadde mulighet til å sikre seg alle rikdommene til inkaene dersom han kunne ta kontroll over imperiet, og valgte derfor i stedet å henrette Atahualpa ved garrotering den 29. august 1533. Offisielt ble han henrettet for mord på Huáscar, hans halvbror (brodermord), for polygami (han hadde flere koner, som var lov for inkaen etter inkaenes lover men ikke for spanjolene), og for incest (han var gift med sin egen søster, som var lovpålagt i inkariket, men straffbart hos spanjolene. Hans død markerte slutten på Inkariket. Huáscar. Huáscar, hans fulle navn var Inti Cusi Huallpa Huáscar («Gledens sol») (død 1532, Cajamarca i dagens Peru), var en inkahøvding og rettmessig arving til Inkariket. Han styrte den I 1532 ble han beseiret i borgerkrig av sin halvbror Atahualpa, som dermed sikret kontroll over hele imperiet. Sid Vicious. John Simon Ritchie (født 10. mai 1957, død 2. februar 1979) bedre kjent under navnet Sid Vicious, var en engelsk bassist/Vokalist i bandet Sex Pistols. Han slet i mange år med en sterk avhengighet av amfetamin og heroin. Dødsårsaken var en overdose, og stoffet han tok da, skulle han ha fått av sin mor, som ville skåne han fra et langt opphold i fengsel. Han risikerte livstid i fengsel etter en kveld med heftig diskusjon og narkotikabruk sammen med kjæresten Nancy Spungen, noe som endte med at han våknet dagen etter og fant Nancy drept; stukket i magen med kniv. Han uttalte at han ikke husket noe fra kvelden. Han døde før saken kom for retten. Netfilter og iptables. Netfilter og iptables er infrastrukturen i Linux som gjør det mulig å lage brannmur og gjøre forskjellige operasjoner på nettverkspakker. Netfilter/iptables finnes i versjon 2.4 og seinere av Linux. I Linux versjon 2.2 heter tilsvarende løsning ipchains. ipchains er ikke så fleksibel og mangler en del funksjonalitet som finnes i Netfilter/iptables. Netfilter er en arkitektur i Linux-kjernen som definerer et sett med tabeller og kjeder der det kan gjøres operasjoner på datapakker. iptables er et brukerverktøy for å manipulere disse strukturene. Denne artikkelen kommer til å omtale systemet under ett som «Netfilter», og selve kommandoen som brukes for «iptables». Virkemåte. Netfilterarkitekturen legger opp til at nettverkspakker som kommer inn på et nettverksgrensesnitt må passere gjennom et sett med tabeller og kjeder. I hver kjede finnes det et sett med regler som pakkene blir sammenlignet med. Dersom pakkene passer til en regel, kan et sett med operasjoner utføres. Dette kan innebære endring av avsender- eller mottageradresser, aksept, nekt og en mengde andre operasjoner. Arkitektur. Netfilter er bygget opp som tre tabeller, hver med sin tiltenkte funksjon. Disse tre heter «filter», «nat» og «mangle». Hver enkelt tabell har et sett med «kjeder». Hvert kjede inneholder et sett med brukerspesifiserte "regler" som pakkene blir sammenlignet med i rekkefølge. Dersom pakken samsvarer med regelen kan en operasjon som er gitt i samme regel utføres. I de fleste tilfeller betyr dette at pakken ikke vil sammenlignes med de reglene som kommer etterpå i kjedet. Vi skal nå se på de forskjellige tabellene hver for seg, og til slutt se på et flytskjema som viser hvordan pakker beveger seg mellom tabellene og kjedene avhengig av hvor den kommer fra og hvor den skal. «Filter»-tabellen. "filter" er den viktigste tabellen hva angår å sette opp brannmur. filtertabellen inneholder som standard tre forhåndsdefinerte kjeder, som heter «INPUT», «FORWARD» og «OUTPUT». All filtrering av pakker bør skje i denne tabellen. «Input»-kjedet. «INPUT»-kjedet behandler alle pakker som mottas og som har endelig destinasjon på samme maskin. Det vil si at kun pakker som er ment for selve maskinen som netfilter kjører på blir behandlet i dette kjedet. Pakker som skal videresendes til andre maskiner vil ikke passere her i det hele tatt, men i stedet gjennom «FORWARD»-kjedet. «Forward»-kjedet. «FORWARD»-kjedet behandler de pakkene som kommer inn via maskinen som kjører Netfilter, men som skal videresendes til andre maskiner, enten på et lokalt eller et eksternt nett. «Output»-kjedet. «OUTPUT»-kjedet behandler alle pakker som skal sendes fra maskinen som kjører Netfilter, og ut til en annen maskin. Det vil si at pakker som kommer fra et lokalt nett, og passerer gjennom maskinen, "ikke" vil behandles her, men i «FORWARD»-kjedet. Det er svært viktig å forstå denne forskjellen mellom kjedene i «filter»-tabellen. «Prerouting»-kjedet. «PREROUTING»-kjedet har som funksjon å utføre NAT på pakker "før" selve IP-stacken bestemmer seg for hvor pakken skal ende opp, derav navnet «PREROUTING». Dette kjedet egner seg derfor godt til å utføre såkalt DNAT, Destionation Network Address Translation. Typisk situasjon er at man vil rute pakker som kommer inn utenfra inn til en maskin på et lokalt nettverk. Merk at pakker som genereres på samme maskin som Netfilter kjører på "ikke" vil gå gjennom dette kjedet. De vil i stedet gå gjennom «OUTPUT»-kjedet. «Postrouting»-kjedet. «POSTROUTING»-kjedet endrer på pakker etter at IP-stacken har bestemt seg for hvor den skal rutes, og er også navngitt deretter. Kjedet egner seg godt til å utføre SNAT, Source Network Address Translation. Typisk situasjon er at man vil endre avsenderadressen til en pakke som er på vei ut fra lokalnettet ut på Internett. Det finnes en variant av «SNAT» kalt «MASQUERADE», som fungerer mye på samme måte, men med et par forskjeller vi skal komme tilbake til. «Output»-kjedet. «OUTPUT»-kjedet brukes til å utføre NAT på pakker som kommer fra den lokale maskinen, altså den samme som Netfilter kjører på. Igjen er det viktig å se forskjellen mellom «PREROUTING» og «OUTPUT», og hvilke pakker som behandles hvor. «Mangle»-tabellen. «Mangle»-tabellen benyttes til å endre innholdet i pakkehoder. Her skal man være litt forsiktig, det er mulig å gjøre mange ting med datapakker som vil føre til merkelige resultater. «mangle»-tabellen har i likhet med filter-tabellen tre kjeder som heter «INPUT», «OUTPUT» og «FORWARD». Totalt flytskjema. Det totale flytskjemaet for forhåndsdefinerte tabeller og kjeder ser ut som i figuren. Navnet på tabellen er angitt øverst og navnet på kjeden under. Pakker kommer inn et av nettverksgrensesnittene (pil) til venstre. Deretter vil de uansett gå gjennom kjedene «PREROUTING» i hhv mangle og nat-tabellene. Deretter skjer det en avgjørelse på hvor pakken skal sendes. Det er to alternativer: I det ene tilfellet skal den videresendes til en annen maskin, og sendes gjennom mangle og filter FORWARD, og deretter gjennom «mangle» og «nat POSTROUTING», så ut på nettverket igjen. I det andre tilfellet skal den til lokal maskin, og sendes dermed via «mangle» og filter «INPUT» til en lokal prosess. Når en pakke kommer fra en lokal prosess følger den alltid samme mønster: Først skjer det en rutingsavgjørelse (som uansett sender pakken samme vei ifht Netfilter). Så går pakken gjennom «mangle», «nat» og «filter OUTPUT», og til slutt gjennom «mangle» og «nat POSTROUTING» og ut på nettverket (og nå kan den gjerne komme inn igjen til samme maskin på venstre side dersom den skal til samme maskin). Mer om virkemåten til kjeder - «policy». Hvordan virker så de forskjellige kjedene? Som nevnt har hvert kjede et sett med definerte regler. En pakke som kommer til et kjede vil bli sammenlignet med hver enkelt regel som befinner seg i kjedet helt til den kommer til en regel som passer. Denne regelen kan så gjøre en operasjon på pakken. De vanligste operasjonene er å tillate pakken eller å nekte den. I begge disse tilfeller vil pakken bli tatt ut av kjedet og ikke bli sammenlignet med flere kjeder i samme tabell. Den vil imidlertid fortsatt passere gjennom de andre tabellenes kjeder avhengig av flytskjemaet over! Det finnes noen operasjoner som lar pakken fortsette gjennom kjedene i samme tabell – de viktigste av disse er «LOG», «ULOG» og «TOS». Disse kommer vi tilbake i et annet avsnitt. Dersom en pakke kommer til enden av et kjede uten å ha passet med noen regel – blir den behandlet med noe som heter "POLICY". Policy er det som skal gjøres med en pakke når den ikke passer til noen regel. I en fornuftig brannmur er policy som regel å droppe pakken og glemme at den eksisterte. I noen tilfeller ønsker man kanskje å si fra til avsender om at pakken ikke er godtatt. I sjeldne tilfeller kan en fornuftig policy være å tillate pakken, det vil si slippe den inn/gjennom. Altså: For hvert kjede en pakke kommer til, går den gjennom hver enkelt regel fra topp til bunn til den passer inn i en regel. Når den treffer en regel den passer til blir den tatt ut av kjedet og gjort noe med. Hvis pakken kommer til bunnen av kjedet uten å treffe noen regel vil "POLICY" bli brukt på pakken. Sette policy for et kjede. Her sier vi at policy for «INPUT»-kjedet skal være «DROP». «DROP» angir at pakker skal forkastes uten melding til avsender. Siden vi ikke angir hvilken tabell som skal brukes antar iptables at det er «filter»-tabellen det gjelder. Mer om dette i neste avsnitt. Regelspesifikasjoner - en liten smaksprøve. "Først en liten advarsel: Om du er nybegynner med iptables, skal du "aldri" redigere på regler uten å ha fysisk tilgang til maskinen iptables kjøres på. Hvis du gjør en feil i en regel kan du fort låse maskinen ute fra alt nett, og da er det kun et lokalt tilkoblet tastatur som kan redde deg." Noen konvensjoner: Tabeller skrives alltid med små bokstaver, mens forhåndsdefinerte kjeder skrives med store bokstaver. Egendefinerte kjeder skrives som definert. Med et «mål» mener vi heretter en operasjon som kan utføres på en pakke. Et mål kan innebære en handling, som for eksempel akseptans eller nekt, eller et hopp til et annet kjede. En regel legges alltid i et kjede – ikke i en tabell, siden tabeller kun inneholder kjeder. For å spesifisere en regel som skal settes inn i et kjede bruker vi kommandoen iptables. Faktisk brukes denne kommandoen til alle operasjoner på tabeller og enkeltkjeder. Når vi spesifiserer en regel, antar iptables normalt at det er filter-tabellen vi skal redigere. I motsatt fall må vi angi tabell som skal redigeres. utgjør som oftest en spesifikasjon over "hvor" ting skal gjøres, og "hvordan" det skal gjøres. Regler kan legges til, settes inn og slettes. består av et sett egenskaper som en pakke skal sammenlignes med. Til slutt sier vi hva som skal gjøres med pakker som passer. Her har vi valgt en litt annen måte å sette regelen inn i «INPUT»-kjedet. I stedet for -A (append) bruker vi -I (insert). Det vil si at regelen blir satt inn først i kjedet. Selve regelen består nå av -p tcp --dport 80. Første del kjenner vi igjen som en angivelse av protokoll. Men i stedet for icmp ser vi nå på TCP-pakker. Siste parameter, --dport angir destinasjonsport, i dette tilfellet port 80, som vi vet normalt brukes til http-trafikk. Som i sted velger vi å akseptere pakken. Husk at når pakken aksepteres, vil den ikke bli sammenlignet med flere regler i samme eller andre kjeder i denne tabellen. Her har vi i begynnelsen angitt tabellen vi skal gjøre en operasjon på. Deretter sier vi at vi skal legge til en regel i «PREROUTING»-kjedet. Regelen er at pakken skal ha protokoll tcp, og skal til port 3600. Så kommer operasjonen som skal utføres, som nå er litt mer komplisert. Husk at vi tidligere har sagt at i denne tabellen (nat) skal vi kun utføre NAT. -j DNAT sier at vi skal utføre «Destination NAT», og her angir vi at mottageradressen skal skrives om til 192.168.42.42. DEt vil si at alle pakker som kommer inn av type tcp, med destinasjonsport 3600, skal skrives om slik at mottageradresse er 192.168.42.42. Siden «PREROUTING»-kjedet i nat-tabellen er FØR ruting-avgjørelsen i flytskjemaet, vil pakken bli rutet videre som en pakke som skal videre inn på et lokalt nettverk (forutsatt såklart at IPen finnes der). I de neste avsnittene går vi i dybden på hvordan de ulike reglene skrives. Først skal vi se på de ulike operasjonene som kan gjøres på pakker. Mer om operasjoner på kjeder. Regler kan legges til et kjede, eller slettes fra et kjede, på flere måter. Tømme et kjede («flushing»). "Gjør aldri dette uten lokal tilgang til maskinen! Hvis du tømmer INPUT-tabellen når den har DROP-policy, vil alle forbindelser bli sperret ute! Du kan selvsagt unngå dette ved å sette policy til ACCEPT først, men det er uansett en god regel å aldri tømme kjeder uten lokal tilgang. Strengt tatt bør man ikke redigere brannmursregler i det hele tatt uten lokal tilgang, men må man, så må man." Oversikt over mål. Med et mål menes en operasjon som skal utføres på en pakke som passer til en regel. Dette kan som tidligere nevnt være at pakken sendes til et annet kjede for videre inspeksjon, eller det kan innebære en rekke andre operasjoner som vi skal gå gjennom her. Drop. Her setter vi inn en regel sist i «INPUT»-kjedet som dropper ALLE pakker (tom regelspesifikasjon betyr at alle pakker passer regelen) Accept. Her legger vi til en regel i «INPUT»-kjedet som aksepterer all trafikk (tom regelspesifikasjon). Reject. Disse er rimelig selvforklarende. Den nysgjerrige leser kan gå i dybden på dette hos Legg merke til at «REJECT» kun kan brukes i «INPUT», «OUTPUT» og «FORWARD» kjedene. I tillegg bør bruken begrenses til «filter»-tabellen. Log. Her legger vi til et prefix til logmeldingen slik at det er lettere å lese ut av loggen hva som skjer. Dnat. «DNAT» står for «Destination Network Address Translation», og brukes dersom vi vil forandre mottageradressen til en pakke. I de fleste tilfeller gjøres dette for å sende all trafikk som kommer inn til en brannmur eller gateway videre til en maskin på et internt nettverk som ikke kan nåes fra Internett. «DNAT» må utføres i «nat»-tabellens «PREROUTING»-kjede. I tillegg til å skrive om mottageradressen og sende pakken videre til en maskin, vil DNAT-mekanismen også sørge for å fjerne informasjonen om at pakken ble DNATet når svaret skal sendes tilbake til den opprinnelige avsenderen. Her sendes pakken videre til "en av" maskinene fra 192.168.1.2 til 192.168.1.10, i tilfeldig mønster. «DNAT» kan føre til rar oppførsel på et internt nett. Tenk på følgende situasjon: En brannmur settes opp til å DNAT'e alle forbindelser på tcp port 80 til en vevtjener på intern IP. Dette fungerer flott for forespørsler utenfra. Men hva skjer dersom en annen maskin på det interne nettet spør brannmuren om en forbindelse på tcp port 80? Da vil brannmuren skrive om mottager-IP til den interne vevtjenerens IP, og rute pakken dit. Vevtjeneren mottar så denne pakken, men ser at den kommer fra den interne klienten og sender svaret direkte dit. Men det er slett ikke stedet den interne klienten forventer å få svar fra, så den vil derfor ignorere svaret. Løsningen i dette tilfellet er å i tillegg gjøre SNAT på pakkene som kommer inn til brannmuren på tcp port 80, og sette brannmuren som avsender på pakkene i tillegg. Se neste avsnitt. Snat. «SNAT» står for «Source Network Address Translation», og brukes når vi vil skrive om avsenderadressen til pakker. Som oftest gjøres dette i forbindelse med ruting av trafikk fra interne nett ut til Internett, siden IP-adresser på interne nett (Se) ikke kan brukes på Internett. Man ønsker da å skrive om avsenderadressen til pakker som forlater det interne nettet, slik at mottagere på Internett vet hvor de skal sende svaret. «SNAT»-mekanismen til Netfilter vil så sørge for å holde følge med hvilke pakker som er sendt hvor, og sørge for at svaret, når det kommer tilbake, blir sendt til rett maskin på internt nett. Vi bruker her -o eth0 for å angi at all trafikk som forlater maskinen på vei ut på Internett, skal DNATes dersom det også kommer fra 10.0.0.0/24 nettet (-s opsjonen). Ruting av pakker. Dersom denne fila inneholder "0", vil pakker IKKE kunne rutes mellom forskjellige nett. Masquerade. «MASQUERADE» fungerer ganske likt med «SNAT», men med en viktig forskjell. «MASQUERADE» vil inspisere hvilket nettverksgrensesnitt pakkene forlater maskinen på, og automatisk sette korrekt IP-adresse som avsender på alle pakker som går ut. Dette er gjerne brukt i de tilfellene der brannmuren har dynamisk offentlig IP-adresse. I tillegg vil «MASQUERADE» også droppe alle aktive forbindelser dersom det utgående grensesnittet av en eller annen grunn går ned. Som i forrige eksempel spesifiserer vi her hvilket grensesnitt som går ut, og også her må regelen plasseres i «POSTROUTING»-kjedet i «nat»-tabellen. Hopp til andre kjeder. Et mål trenger ikke være til en forhåndsdefinert operasjon eller kjede – man kan også sende pakker til et annet kjede for nærmere inspeksjon. Et typisk eksempel på dette er å sende alle tcp-pakker til et eget tcp-kjede der man kan se nærmere på tcp-flagg og andre egenskaper ved pakkene. Dette gjøres typisk for å gjøre større regelsett mer effektive – straks man har fastslått at en pakke er tcp, kan man sende den til et nytt kjede for å se nærmere på den. Hvis pakken ikke er tcp, kan den gå til neste regel, som kanskje sender udp-pakker til et eget kjede. Slik slipper man at alle pakker må gå gjennom alle regler. Dersom en pakke går gjennom et egendefinert kjede uten at det gjøres noe med den, sendes den tilbake til det avgivende kjedet, og vil der bli sammenlignet med den neste regelen der. Dette forutsetter selvsagt at kjedet tcp_packets eksisterer. Vi kan ikke sende pakker til kjeder i andre tabeller. Listing av regler. Når vi ikke angir tabell listes kjeden i «filter»-tabellen med tilhørende regler opp. Vi ser at «INPUT»-kjedet listes først, sammen med sin "POLICY" og et pakkeantall som har gått gjennom kjedet. -n parameteret angir at iptables ikke skal forsøke å slå opp ip-adressene i DNS. -L betyr at iptables skal liste reglene. -v angir at det skal gies mer info enn standard, og til slutt angir --line-numbers at reglene skal nummereres. Dette kommer til nytte dersom vi skal angi en regel som skal slettes. Mer om regelskriving. Nå har vi sett hvordan regler settes inn i og fjernes fra kjeder, men alt dette er lite nyttig uten å kunne skrive mer kompliserte regler. Det skal vi se på i dette avsnittet:) Generelle regler. En av de enkleste reglene vi kan skrive, undersøker hva slags protokoll en pakke har. Vi angir dette med -p opsjonen. Gyldige parameter til denne opsjonen er navn på protokollen, eller protokollnummer ifølge RFC791 (Se også IANAs liste på). igmp er protokoll nummer to ihht. IP-spesifikasjonen. For de nysgjerrige er ICMP protokoll 1, tcp protokoll 6, og udp protokoll 17. Klarer du å se hva denne kommandoen gjør? Det stemmer. Den lager en regel sist i «FORWARD»-kjedet i filtertabellen som dropper alle udp pakker fra IP adresse 193.212.1.11 som skal videre til en annen maskin. -p 17 angir protokoll udp som forklart over, mens det nye er -s 193.212.1.11. -s er kortform for --source og spesifiserer avsenderens IP-adresse. 193.212.1.11 er forøvrig en av navnetjenerene til Telenor, så det er ikke sikkert det er så lurt å sperre for udp-pakker derfra til lokalnettet sitt;) Leseren bør nå klare å dekode denne regelen på egen hånd;) Vi stoler tydeligvis på eth0, for vi aksepterer alt som kommer inn derfra. Det gjør vi tydeligvis ikke med pakker som skal sendes ut på eth1...:) Her tillater vi trafikk som kommer inn eth0, og som skal ut eth1, av protokoll tcp, å passere forbi maskinen. Felles opsjoner for tcp og udp. Regelen vil droppe utgående udp-pakker som går til port 53 hos mottager. Regelen aksepterer tcp-pakker som kommer fra port 80 hos avsender. icmp-pakker har ikke portnummer og kan derfor selvsagt ikke brukes med disse opsjonene. Regler for icmp. Forøvrig bør ikke de andre typene icmp-pakker filtreres for hardt, en del av icmp-typene blir brukt til å sende kontrollinformasjon og metainformasjon om nettverksstatus – se for mer info om dette. Negasjon av regler. Utropstegnet kan brukes for å snu betydningen av de fleste parameter. Begrensning av regler - limit. Det er mulig å forandre hvordan filtreringen av pakker skjer med såkalt «limit matching». Dette er nyttig dersom vi for eks vil tillate maksimalt N antall tilkoblinger per minutt, eller kanskje vil begrense logging av en bestemt type trafikk når volumet overstiger en grense. «limit-matching» må settes på eksplisitt med opsjonen -m limit fulgt av en videre spesifikasjon av hvordan begrensningen skal skje. «limit»-filtrering fungerer i all hovedsak som et «token-bucket» filter. Virkemåten kan best sammenlignes med en bøtte som har et antall esker i seg som innkommende pakker som passer regelen kan legges i. En pakke vil kun passe til regelen dersom det er tomme esker i bøtta. Tomme esker fylles på med X antall esker per tidsenhet, angitt med --limit opsjonen, forutsatt at det er plass til flere esker i den. Størrelsen til bøtta er angitt med --limit-burst opsjonen. Når en regel tas ut av bøtta fjernes også eska. Det ankommer 10 pakker samtidig. Alle eskene i bøtta fylles da opp, og inspiseres umiddelbart mot regelen. Bøtta er da tom. Nye pakker som ankommer like etterpå vil derfor ikke bli inspisert, og går videre til neste regel i kjedet. Etter 20 sekunder legges det en ny tom eske i bøtta, og det er da plass til en ny pakke i bøtta. Dersom det ankommer en ny pakke innen neste tomme eske legges ned i bøtta (etter ytterligere 20 sekunder) blir bøtta på ny tom. Når det ikke kommer pakker på en stund vil bøtta sakte men sikkert fylles opp med tomme esker igjen Parameterene til --limit angis enten som et tall, eller som et tall/tidsenhet. Tidsenheten kan være sekunder («second»), minutter («minute»), time («hour») eller dag («day»). Standardvalg er 3/time, altså 3/hour. Legg merke til at --limit-burst også har en maksimumsangivelse per tidsenhet, men denne er implisitt satt til samme tidsenhet som --limit. Filtrering på MAC-adresse. Her sperrer vi effektivt ut alle pakker fra den gitte mac-adressen. Merkede pakker. Legg merke til at vi sender den merkede pakken til et egendefinert kjede – marked_1_packets. Mark-verdiene er interne for Netfilter, og vil IKKE bli sendt videre til andre maskiner. Du kan altså ikke merke pakker som skal sendes videre siden merket vil forsvinne underveis Filtrering på pakkens eier. Netfilter kan filtrere pakker basert på hvor pakken kommer fra – både med hensyn på bruker som eier prosessen som sender pakken, hvilken gruppe denne brukeren er i, prosessens id, eller til og med sesjons-id til prosessen som sender pakken. Merk at denne funksjonen KUN fungerer for «OUTPUT»-kjedet, siden vi ikke kan vite noe om prosess- og/eller bruker-id på andre maskiner. Her nekter vi pakker som kommer fra prosesser eid av brukerid 501 å slippe ut. På denne måten kan vi faktisk styre i detalj hva ulike brukere på maskinen kan gjøre. Filtrering basert på TOS og TTL flagg. De siste «vanlige» mulighetene til filtrering vi skal se på er filtrering basert på de såkalte «TOS» og «TTL» flaggene i pakker. Begge har begrenset nytteverdi for brannmursformål, men kan førstnevnte er av og til brukt i forbindelse med QoS – ofte kalt båndbreddestyring. Her merker vi en pakke som har TOS-verdi heksadesimalt 0x10 (desimalt 16). Også her merker vi pakker, i dette tilfellet de som har TTL 30. Nytteverdien av dette er begrenset, men dersom behovet skulle oppstå burde eksemplet vise hvordan dette gjøres:) Tilstandsovervåkning, connection tracking. En av de viktigste forbedringene som ble introdusert med Netfilter og iptables er muligheten til å gjøre sporing av forbindelser. Dette gjør det mulig å finne ut om en pakke tilhører en eksisterende forbindelse, om den er relatert til denne, eller om den er ny eller ugyldig. Før dette konseptet ble introdusert måtte man skrive lange kjeder med regler for å lage en god brannmur som var i stand til å skille pakker som ikke hørte sammen. I Netfilter som har «connection tracking» slått på (dvs at modulen er lastet eller kompilert inn i kjerna) deles alle pakker inn i fire kategorier eller tilstander, som heter «NEW», «INVALID», «RELATED» og «ESTABLISHED». Selve klassifiseringen av pakker gjøres av en egen kjernemodul som kalles «nf_conntrack». Denne kan gjerne være kompilert statisk inn i kjerna. All klassifisering av pakker skjer enten i «PREROUTING»-kjedet eller «OUTPUT»-kjedet til nat-tabellen. Som et kontrollspørsmål bør leseren spørre seg selv hvilke pakker som går gjennom hvilket av disse to kjedene (Hint: Hvor kommer pakkene fra, og hvor skal de?). Forklaring av tilstandene. La oss først se på hva de ulike tilstandene innebærer. «New». En pakke som blir klassifisert som «NEW» vil være den første pakken som sees i en forbindelse. Typisk eksempel på dette er syn-pakken som blir sendt for å starte en tcp-forbindelse. «Invalid». Dette betyr at pakken ikke kan identifiseres eller at den ikke har noen klassifisering. Som oftest skyldes dette en eller annen feil. Normalt vil det være en god ide å ikke tillate slike pakker. «Established». En pakke som blir klassifisert som «ESTABLISHED» tilhører en forbindelse som allerede har sett trafikk i begge retninger. Videre pakker som tilhører samme forbindelse vil da bli klassifisert som «ESTABLISHED». «Related». Dette er kanskje den mest kompliserte klassifikasjonen, og kanskje også den mest nyttige. For at en pakke skal klassifiseres som «RELATED» kreves det at den tilhører en annen forbindelse som er klassifisert som «ESTABLISHED». Typiske eksempler på dette er dcc-kommunikasjon som tilhører en irc-klient som allerede har opprettet en forbindelse, eller ftp-data som tilhører en opprettet ftp-kontrollforbindelse.I disse tilfellene kreves det at man laster noen hjelpermoduler til kjerna for at man skal kunne bruke «connection-tracking». Tcp-forbindelser. Hvis vi antar at første avsender her kjører en brannmur med «connection tracking», vil den første syn-pakken bli markert som «NEW» i «nat»-tabellens OUTPUT-kjede. Når så svaret kommer i form av en syn-ack pakke, vil forbindelsen ha sett trafikk i begge retninger. Siden innkommende pakker blir klassifisert i «nat»-tabellens PREROUTING-kjede vil denne pakken føre til at forbindelsen blir klassifisert som «ESTABLISHED» før syn-ack pakken kommer til «filter»-tabellen. Dermed har vi et glimrende verktøy for å slippe inn trafikk som noen på innsiden har bedt om! Vær obs på at det slettes ikke bare er forbindelser på utsiden som kan føre til problemer – forbindelser som har sin opprinnelse på innsiden kan også kompromittere brannmuren eller nettverket ditt. Vær nøye med hva du tillater også av utgående forbindelser, og av inngående forbindelser som er «RELATED» eller «ESTABLISHED» Merk at tcp-forbindelser også avsluttes eksplisitt, ved hjelp av FIN/ACK pakker (som motpart vil svare på med en ACK-pakke). Forbindelsen mister da sin «ESTABLISHED»-tilstand og går over til en tilstand som er intern for kjernen, «CLOSED». Kjernen har en begrenset tabell for å holde rede på klassifikasjoner, noe som potensielt kan bli et problem for brannmurer som holder rede på mange forbindelser. Hvor stor denne tabellen er avhenger av mengde RAM på brannmuren. med 128MB RAM kan man maks holde rede på 8192 forbindelser i gangen. Innstillingene kan justeres med en sysctl som heter nf_conntrack_max eller via /proc/sys/net/netfilter/nf_conntrack_max filen. Udp-forbindelser. udp er en tilstandsløs protokoll, det vil si at det ikke føres noen kontroll med hvilke pakker som kommer fram, og det er ikke noen kvittering på mottak. Det er heller ikke noen sekvenskontroll på udp. Netfilter kan likevel føre kontroll med trafikken og klassifisere pakker basert på avsender og mottager. Icmp-trafikk. Førstnevnte er den mest brukte av de fire (ping). Timestamp er utdatert og kan i de aller fleste tilfeller droppes. "Husk at icmp-pakker kan brukes for å fortelle en avsender at det er oppstått feil. For eksempel kan en icmp-net-unreachable komme i retur fra en ruter på veien dersom det ikke er mulig å nå nettet en sendt pakke skal fram til. I slike tilfeller vil icmp-pakken som kommer i retur bli merket som «RELATED», og dermed vil bruken av «connection-tracking» også kunne sørge for at slike potensielt viktige pakker kommer fram. Dette er noe man bør ha i bakhodet når man lager en brannmur. Husk også at uten korrekt bruk av «connection-tracking» kan filtrering av icmp føre til at potensielt viktige pakker ikke slippes inn av brannmuren." Praktisk bruk. Enkelt, ikke sant? «ESTABLISHED» vil sørge for å slippe inn direkte returtrafikk, mens «RELATED» vi slippe inn andre forbindelser som er relatert til allerede «ESTABLISHED» forbindelser. Dette kan for eks være icmp-pakker med informasjon om at nett ikke kan nåes eller dcc-trafikk i forbindelse med en etablert irc-sesjon. Med en liten regel har vi sørget for at alle forbindelser som er forespurt internt slippes inn når det kommer svar. Dersom man kjører en brannmur for et lokalt nett må selvsagt en slik regel legges i «FORWARD»-kjedet til «filter»-tabellen. Legg også merke til at vi brukte -I for å sørge for at regelen ble lagt til først i relevant kjede. Da er vi sikret at ikke andre regler dropper pakken før den kommer til --ctstate testen. Spesielle protokoller - irc og ftp. Det er to protokoller som krever litt spesiell omtale. irc (Internet relay chat) og ftp (file transfer protocol) fungerer på måter som gjør det ekstra vanskelig å drive med «connection tracking» (Vi skal ikke gå i detalj på dette her). Derfor finnes det et sett med ekstra moduler til kjernen som hjelper den med å klassifisere pakker som er relatert til disse protokollene. For ftp heter modulene nf_conntrack_ftp og nf_nat_ftp, og for irc heter de nf_conntrack_irc og nf_nat_irc. Dersom du lager en brannmur som skal gjøre «connection tracking» med disse protokollene må disse modulene lastes. Lagre og hente fram igjen tabeller. For hver av tabellene «nat», «mangle» og «filter»: Sett policy for alle forhåndsdefinerte kjeder til ACCEPT. Tøm alle kjeder, inkludert brukerdefinerte. Slett til slutt alle brukerdefinerte kjeder. Det er ikke noen komplisert sak å skrive et skallskript som gjør dette. Imidlertid kommer de aller fleste Linux-distribusjoner med et såkalt initscript som kan gjøre operasjonene over for deg. Implementasjonen for disse varierer noe, men det vanligste er at man kaller initscriptet med et parameter, normalt start, stop og save. Start leser da inn alle lagrede regler, stop tømmer alt og setter policy til accept, og save lagrer det nåværende regelsettet. Noen distribusjoner har til og med et «panic»-parameter til initscriptet som stenger ned for alle forbindelser:) Datu Sikatuna. Datu Sikatuna (levde på 1500-tallet) var småkonge "(Datu)" på vestsiden av øya Bohol i Filippinene. Han var den første fra øya som kom i kontakt med en spanjol, i 1525, og spilte igjen en viktig rolle da spanjolene fikk fotfeste på øygruppen i 1565. Sikatuna tar spansk skipbrudden som slave (1525). Den 24. juli 1925, få år etter Magellan-ekspedisjonens jordomseiling, hvorunder Magellan selv ble drept av Datu Lapu-Lapus styrker i en trefning ved øya Mactan i 1521, la en ny ekspedisjon ut på den samme ferden fra La Coruña i Spania. Ekspedisjonen kom også til de filippinske øyene, men i juni 1526 kom skipene fra hverandre under en storm. Et av skipene, "Santa Maria del Parral" led skipbrudd på stranden av det nordøstlige Mindanao. De overlevende ble tatt til fanger og solgt som slaver. En av mannskapene, Sebastian de Puerto (eller de Puerta), havnet hos høvding Sikatuna på Bohol. Det er det første kjente møtet mellom en spanjol og en øyboer fra Bohol som historien kjenner til. Blodspakten med Legazpi (1565). Nesten førti år etter, i 1564 sendte Spania avsted fire ekspedisjoner for å etablere kolonier i Det fjerne Østen, og sikre seg en del av den lukrative krydderhandelen som portugiserne så langt hadde vært alene om. Alle ekspedisjonene var mislykkede. Men året etter seilte Miguel Lopez de Legazpi avsted. Han seilte vestover fra Mexico med fire skip og nesten 400 mann, og nådde Filippinene tidlig i 1565 og etablerte en spansk bosetting. Likesom Magellan støtte Legazpi på øyboere som slett ikke likte besøk. Han klarte ikke å få fotfeste på øya Cebu, og dro da sørover mot Mindanao. Men vinden snudde og drev skipene mot Bohol. Fra en muslimsk malayisk los fra et erobret handelsskip fra Borneo, fant han ut at øyboerne på de filippinske øyene hadde handelsforbindelser med Molukkene, Borneo, Java, Malacca og til og med fjernere land som India og Kina. Også på Bohol fikk Legazpi en uvennlig mottakelse. Men hans los kunne forklare at fiendskapen skyldtes portugisernes plyndingsraid rundt øyene. Portugiserne kom fra Molukkene og krysset omkring blant øyene i Visayas, og bare to år tidligere, i 1563, hadde de plyndret Bohol og tatt omkring tusen boholanere som slaver. Naturligvis forvekslet øyboerne spanjolene med portugiserne. Med hjelp fra sin los forklarte Legazpi for de to høvdingene Datu Sikatuna av Bool og Datu Sigala av Loboc at de verken var portugisere eller var kommet for å plyndre eller drepe. Han lyktes, og inngikk en vennskapspakt med dem. Den 16. mars 1565 fulgte så blodspakten mellom Legazpi og Sikatuna; det fant antagelig sted i nærheten av den nåværende landsbyen Loay. (Denne hendelsen feires fremdeles på Bohol i juni – "Sandugo-fiestaen". Tre dager etter ble seremonien gjentatt med Sigala. Sikatuna hjelper Legazpi (1565). Etter å sikret seg assistanse fra Sikatuna og Sigala bestemte Legazpi seg for å prøve å etablere en spansk bosetning på Cebu. Med de to høvdingene som ledsagere og hjelpere seilte han fra Bohol Påskesøndag og ankom Cebu den 27. april. Sikatuna Engelbrekt Engelbrektsson. Modell til statuen av Engelbrekt Engelbrektsson i Örebro.Engelbrekt Engelbrektsson (trolig 1390-årene – 4. mai 1436) var en svensk frihetskjemper, gruvearbeider og rikshøvedsmann. Engelbrekt ledet Engelbrektopprøret i 1434 mot kong Erik av Pommern. Den 11. januar 1435 ble Engelbrekt under herredagen i Arboga valgt til rikshøvedsmann. Engelbrekt ble myrdet på ei øy i Hjälmaren den 4. mai 1436 av Magnus Bengtsson. På grunn av "Engelbrektskrøniken" ble Engelbrekt i ettertid sett på som en martyr. Borneo. Borneo er en øy i Sørøstasia. I Indonesia kalles øya Kalimantan. Øya er verdens tredje største (etter Grønland og Ny-Guinea), og har et areal på drøyt 750 000 km². Borneo er delt mellom tre stater. Hoveddelen er indonesisk, og omfatter de fire provinsene Øst- Kalimantan, Sør-Kalimantan, Vest-Kalimantan og Sentral-Kalimantan. I nord er de to malaysiske provinsene Labuan, Sabah og Sarawak. Midt på nordkysten er også den lille selvstendige staten sultanatet Brunei. Borneo er omgitt av Sørkinahavet mot nord og nordvest, Suluhavet mot nordøst, Celebeshavet og Makassarstredet mot øst, Javahavet mot sør og Karimatastredet mot sørvest. Vest for Borneo er Malayahalvøya og Sumatra, mot sør kommer man til øya Java, mot øst ligger Sulawesi (Celebes) og Molukkene, og mot nordøst er Filippinene. Borneo har et tropisk klima med noen av verdens største regnskogområder, og har et heftig dyreliv med bl.a. elefanter, sumatra-neshorn, leoparder, tigre, orangutanger og pytonslanger. Mellom 1962 og 1966 var Borneo åsted for kamper mellom Malaysia og Indonesia. Her ble blant annet britiske Special Air Service-soldater innblandet. Gasskompressor. En gasskompressor suger inn en gass og komprimerer den til et høyere trykk drevet av en en motor via en drivaksel. Det finnes åpne, semihermetiske og hermetiske kompressorer. De siste er bygget sammen med motoren i "en" enhet slik en finner det i de fleste kjøleskap. En kompressor en en sentral komponent i et kuldeanlegg og et varmepumpeanlegg hvor den komprimerer et kuldemedium i gasstilstand slik at en oppnår varmepumping. Kompressorer brukes også til å komprimere luft. Komponent. En komponent er en identifisérbar del av et system. Aedh av Skottland. Aedh (også Aed eller Aodh) (født ca. 840, død 878 i Strathallan) var konge av Skottland fra 877 til sin død året etter. Han etterfulgte sin bror Konstantin. Kort tid etter at han kom til makten ble han drept av Giric, som hadde konspirert med Aedhs nevø Eochaid. De etterfulgte ham i et samkongedømme. Lite er kjent om ham. Det er usikkert om det var ham Konstantin utnevnte til tronfølger. Han var gift, men hans kones navn og når de giftet seg er ikke kjent. Hans sønn Konstantin ble senere konge av Skottland, og en yngre sønn, Donald, ble konge av Strathclyde i 908. Etter at han ble drept er det mulig at han ble begravet i Maiden Stone i Aberdeenshire. Konstantin I av Skottland. Konstantin (Causantín mac Cináeda'") (født 836, død 877) var konge av Skottland fra 863 til sin død. Han var sønn av kong Kenneth I, og etterfulgte sin onkel Donald I på tronen. Gjennom det meste av sin tid som konge kjempet han mot vikinger eller prøvde å ekspandere riket sørover. I 864 angrep Olav Kvite av Dublin, men han ble raskt slått av Konstantin. Det var så fred med de nordiske kongene en tid, inntil Torstein den Røde ledet nye angrep. Disse ble også raskt slått tilbake. I 872 fikk han myrdet Arthgal av Strathclyde, som var hans svoger, og tok dermed kontroll over det sørlige Skottland. Selv om han normalt utmerket seg som en god leder i strid, bestakk Konstantin også sine rivaler for å bevare freden. Dette var en politikk som senere skulle bli brukt i Skottland av en engelsk konge, Ethelred den rådville, i år 1000. Til slutt ble vikingene hans bane. En gruppe fra Dublin som var på plyndringstokt i Skottland, slo seg til i Fife, og Konstantin møtte dem for å drive dem ut. I 877 falt han i kamp mot vikinger ved «Den svarte hulen» ("Inverdovat") i Forgan, Fife. Han ble etterfulgt av sin bror Aedh, og hans sønn Donald ble konge etter Eochaids og Girics samkongedømme. Kinn (øy). Kinn er ei øy som ligger i Flora kommune i Sogn og Fjordane. Den har et areal på. Øya Kinn var tidligere en del av Kinn kommune, men ble under kommunesammenslåinga i 1964 innlemma i Flora kommune. Kinn kan lett nås med rutebåt fra Florø. Øya er kjent for Kinnaspelet, som arrangeres hver sommer, og Kinn kirke fra 1100-tallet. Kinnaklova, et fjell med ei dyp kløft, er også et kjennetegn for øya. Pita. Pita (arameisk ') er et rundt, flatt brød laget av hvetemel, vann, gjær og salt. Pitabrød kommer fra, og er mye brukt i, det tyrkiske kjøkken og ellers i middelshavsregionen. Brødet har tradisjonelt blitt brukt til å dyppe i hummus og liknende sauser, samt til å servere matretter som falafel og kebab i. De fleste pitabrød blir stekt i svært varm ovn, slik at de blåser seg opp. Når pitabrødet blir tatt ut av ovnen faller det sammen igjen, mens på innsiden fremdeles er delt. Dermed kan man åpne opp en "lomme" i brødet, som man kan legge falafel, lammekjøtt, salat, hummus eller liknende ingredienser i. Henning Kvitnes. Henning Kvitnes (født 13. mai 1958) er en musiker og låtskriver fra Tistedal i Halden kommune. Han debuterte med The Ice Cream Band. Musikalsk bakgrunn. I juli 1978 var Kvitnes frontfigur i The Ice Cream Band, som da var oppvarmingsband for Elvis Costello på Chateau Neuf i Oslo. Bandet byttet kort tid etter navn til The Young Lords. Han platedebuterte i 1980 på engelsk med «"Same Shit – New Wrapping"» med nettopp The Young Lords og i 1991 på norsk med «"Veien hjem"». Kvitnes ga i 2004 ut sitt 18. album, «"Bare vente litt på sjelen"» med Norsktopp-vinneren «"Na,na,na... i himmelen inn"». Henning Kvitnes har medvirket på en rekke andre plater – med Åge Aleksandersen, Forente Artister, Falne Engler, med flere. Fordi Kvitnes regnes som en dyktig live-vokalist, har han også gjestet TV-program som «"Beat for beat"» og NRKs Momarkenshow flere ganger. I rockebyen Halden har Henning Kvitnes flere ganger vært arrangør av «Sanger på grensen». Henning har herunder vært med på å utvikle et nettverk for dyktige singersongwriters som Steinar Albrigtsen, Louise Hoffsten, Poul Krebs, Marie Bergmann, Lasse Englund, Kevin Welch og Claudia Scott. Henning Kvitnes trekker oftest fullt hus til sine konserter i Fredrikshalds teater. Kvitnes ble tildelt Gammleng-prisen i 2007 i klassen pop, fikk Spellemannprisen 2007 i klassen viser for albumet "Stemmer i gresset" og Norsk Artistforbunds Ærespris i 2008. I 2008 ble Kvitnes bandmedlem i det nystartede bandet Song Island Revue sammen med blant andre Claudia Scott, danske Poul Krebs samt amerikanske Kevin Welch. Kvitnes ga i mai 2009 ut plata "Tid for latskap", plata nådde 2. plass på VG lista og inneholder blant annet radiohiten "Ut å vekke sola" hvor han synger med Jonas Fjeld, Aslag Haugen og Hilde Heltberg.I oktober ga Kvitnes og Fjeld ut en plate sammen med tittelen "Den gamle veien", den fikk blant annet terningkast 5 av VG`s anmelder. Henning har sagt i intervjuer og man kan også høre det gjennom hans musikk at han er inspirert av musikere som Bob Dylan, Neil Young, Bruce Springsteen og Ulf Lundell. Alfons Mucha. Alfons Maria Mucha (født 24. juli 1860 i Ivančice Mähren, død 14. juli 1939 i Praha) var en tsjekkisk maler, plakatkunstner og kunsthåndverker. Alfons Mucha er en av de mest kjente kunstere innenfor art nouveau-stilen. Han startet som autodidakt, men tok senere utdannelse i Praha, Wien og München. Etter ferdig utdannelse dro han til Paris der han delte atelier med Paul Gauguin. Etter første verdenskrig deltok han aktivt i opprettelsen av en ny tsjekkoslovakisk stat og utformet frimerker og pengesedler. Eksterne lenker. Mucha, Alfons Mucha, Alfons Mucha, Alfons Mucha, Alfons Mucha, Alfons Frimerke. a>, verdens første frimerke – 1840 Norge nr. 1, Norges første frimerke - 1855 Frimerke er et bevis, oftest i form av et lite, trykt papirstykke, for at en avsender av et brev eller en postsending har betalt porto for fremsending. Som oftest er frimerket en rektangulær papirlapp som festes til en konvolutt. Frimerket har en bildeside som også viser merkets pålydende verdi og en limside som festes til sendingen med lim som fuktes eller som er selvklebende. Før operatøren viderebefordrer sendinger som er frankert med frimerker, makuleres frimerket med et stempel, oftest med sted og dato, for å forhindre gjenbruk. Frimerkenes historie faller sammen med prinsippet om enhetsporto, at det skulle koste det samme å sende et brev til et hvilket som helst sted i et land, uavhengig av avstand. Kostnadene ved sendingen vil likevel variere med forsendelsens vekt, og stige ved utenlandssendinger. Disse variasjonene berettiger et bredt spekter av verdier på frimerker, og pr. 2009 finnes det norske frimerker i mange verdier fra 0,50 til 50 kr. Englenderen Sir Rowland Hill (1795–1879) blir betraktet som frimerkets oppfinner. Skjønt det nok var andre som hadde idéen, var det Hill som overbeviste det britiske Parlamentet. Det første, moderne frimerket ble utgitt i Storbritannia 1. mai 1840 (One Penny Black) med dronningens profil som motiv. Britiske frimerker har siden kun benyttet monarkens profil som indikasjon hvilket land frimerket er utgitt, og ikke landets navn, slik som mange andre lands frimerker. Det første norske frimerket ble utgitt 1. januar 1855. Det har Norges riksvåpen som motiv, men har ikke tagger eller angivelse av utgiverlandet. Blant de mest kjente norske frimerker er posthornserien som kun med mindre justeringer i merkebildet er utgitt uavbrutt til dags dato siden 1871 og således er verdens eldste, uavbrutte frimerkeserie. Frimerker har etterhvert fått en oppmerksomhet som går lang ut over det bruksorienterte. For mange avhengige områder (som blant annet Færøyene, Åland og de britiske øyene Man og Guernsey) representerer retten til å utgi egne frimerker en markering av delvis selvstendighet. Dette henger også sammen med et tredje forhold som har fått økende betydning ved frimerkeutgivelser; deres rolle som uttrykk for det særegne ved vedkommende lands historie, geografi og kultur. Et fjerde aspekt ved frimerkene er deres estetiske kvaliteter, som grafiske miniatyrer. Avstemninger om "årets vakreste frimerke" foregår i de fleste land, og også på internasjonalt nivå. Å samle på frimerker, filateli, er blitt en hobby for mange. Samlinger kan være geografisk orientert eller motivorientert. En spesiell gren er posthistorie, der en gjennom samlingen forsøker å vise posthistorske aspekter ut over de rene frimerkeutgivelsene, for eksempel postgangen mellom to områder. Vanligvis har de statlige postmyndighetene hatt enerett på ombæring av brev lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Imidlertid finnes det unntak, og både tidligere og i våre dager finnes eksempler på bypost, lokal ombæring utført av frittstående firma. Slike bypostfirma utsteder ofte egne frimerker. 1. september 2005 innførte Posten valørløse frimerker for vanlige brev innenlands (inntil 20 gram), både A- og B-post, fra 6. februar 2007 også for A-post utenlands. Valørfrie frimerker vil si at det ikke er påført noen kroneverdi på frimerket. Frimerkene kan derfor i prinsippet være i salg og bruk på ubestemt tid, uavhengig av endringer i portotakstene, uten at det er nødvendig å kjøpe tilleggsfrimerker for å dekke en økning. Frimerkenes salgspris vil derimot endre seg ved portoøkninger. Frimerkene er gyldige i kombinasjon med andre frimerker, og har da en frankeringsverdi tilsvarende den portotakst som da gjelder. Sognefjorden. Maleriet "Norsk fjordlandskap" av Adelsteen Normann er antakelig fra Sognefjorden Sognefjorden er Norges og Europas lengste og dypeste fjord. Etter Scoresbysundet på øst-Grønland er Sognefjorden også verdens nest lengste fjord. Fjorden er ca. 204 km lang fra Skjolden til Solund, og 1 308 m på det dypeste. Den ligger sør i Sogn og Fjordane fylke og strekker seg fra Skjolden ved foten av Jotunheimen i øst og til Solund ved kysten av Vestlandet. Samferdsel. Sognefjorden har vært en viktig samferdselsåre fra gammelt av. Den har gjort det mulig å frakte landbruksprodukter, frukt, bær og fisk mellom bygdene i Sogn og Bergen. Det er daglige ekspressbåtruter fra Sogndal til Bergen og Selje i Nordfjord. Annet. I august 2004 ble Lewis Gordon Pugh den første som svømte hele Sognefjorden på langs. King's College (Cambridge). King's College, Cambridge, er en del av University of Cambridge, Storbritannia. Det ble grunnlagt av Kong Henrik VI i 1441 og var opprinnelig ment å være et college for elever fra Eton College, som også var grunnlagt av Henrik. Over de følgende århundrer utvidet man gradvis opptakskriteriene og er i dag av de mer progressive mht. opptak ved college i Cambridge. Autodidakt. En autodidakt (fra gresk "autodídaktos", «selvlært») person er selvlært og har ingen formell utdanning innen det faget vedkommende utfører. Av områder hvor folk ofte kaller seg autodidakte, kan eksempelvis nevnes kunst, musikk, litteratur, skuespill og håndverk. Dessuten kan noen områder være så smale at en egentlig utdannelse ikke eksisterer. Ordet autodidakt betraktes ofte som negativt ladet, da det kan forbindes med en person som ikke er utdannet i tradisjonell forstand. Dette er dog ikke alltid dekkende, idet en person kan ha dyktiggjort seg innenfor et område som ikke er tilstrekkelig dekket av en relevant utdannelse. Maceió. Maceió er hovedstaden samt en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Byen ligger mellom innsjøen Mundaú og Atlanterhavet og har om lag 901 000 innbyggere (2005). Tropisk klima med gjennomsnittstemperatur på 25°C. Byen har flere strender i sentrumsområdet, som Pajuçara, Ponta Verde, Jatiúca og Cruz das Almas. Maceió fikk bystatus i 1815 og fikk status som hovedstad i Alagoas i 1839. Byen ble opprinnelig etablert som en havneby. I dag er turisme en viktig inntektskilde. I tillegg har petrokjemiselskapet Braskem anlegg for vinylproduksjon på sørsiden av byen. Byen er også et regionalt utdanningssenter hvor Alagoas Føderale Universitet er en viktig utdanningsinstitusjon. Maceió har en internasjonal flyplass som ble modernisert i 2005. Byen har også bussforbindelse til andre byer i Brasil. Det finnes også jernbaneforbindelse til enkelte forsteder til byen. Klemens av Alexandria. Klemens av Alexandria ("Titus Flavius Clemens") (født ca. 150 i Athen – død 216) var en gresk oldkirkelig teolog og en meget innflytelsesrik lærer i Alexandria i Egypt. Han ble omvendt til kristendommen av Pantaenus som hadde grunnlagt den kateketiske skole i Alexandria, som den gang var det østlige middelhavsområdets intellektuelle hovedstad. Klemens etterfulgte sin mester som leder for denne skole omkring 180. Han virket der i over tyve år. Et brev fra Klemens er eneste kilde til Det hemmelige Markusevangeliet. Danmark (øy). Danmark er en liten holme i Sandviksbukta utenfor Sandvika i Bærum, noen titalls meter fra E18. Dansker som bor i Oslo-området samler seg her hvert år på Danmarks nasjonaldag, 5. juni, for å delta i Dansk Samfund i Oslos feiring. Øya har tidligere vært benyttet av Bærum roklubb som hadde klubbhus med vinteropplag for medlemmenes robåter, kanoer og kajakker. Gresk skulptur. a> er utført i arkaisk stil a> i tidlig klassisk stil. Nakne atletkropper i bevegelse eller spente stillinger var vanlig. a> og sønnene som blir drept av sjøormer. Arkaisk stil. Skulpturene skal sees forfra, i profil er de så tynne at det ikke er mulig å se at det skal være mennesker. Nese og øyne er store, munnen rett, ørene er ofte utelatt, og det store og lange håret er flettet. Mennene er nakne, mens kvinnene bærer en peplos, en fotsid drakt. Marmorskulpturene var strengt geometriske og symmetriske. Inspirert av egypterne. Uten religiøse aspekter. Tidlig klassisk stil («den strenge stil»). Naturalistisk, mer detaljert enn arkaisk. Skulpturene hadde tidligere blitt laget i stein, men ble etterhvert også støpt i bronse. Grunnen til dette var at det var enklere å få fram detaljene i bronse. I motsetning til arkaisk stil kom tidlig klassisk stil med mer bevegelse i skulpturene slik at de så mer naturlige ut. Klassisk stil (høyklassisk stil). Nå ble skulpturene individualisert. Det var bevegelsesmotivet billedhuggerne nå var opptatt av, og det var noe nytt. Kontrapost-stillingen kom og ble ikke bare veldig populær blant billedhuggerne, men også malerne etc. Det ble riktige proporsjoner, forholdet mellom kroppens deler, mellom hode og kropp, legg og lår etc som endelig erstattet helt det faste formskjemaet i Arkaisk stil. Senklassisk stil. Uttrykket ble større følsomhet, mindre kraft. Omsorg og innadvendthet ble sentralt. Det var mye portrettmalerier, og gipsavstøpninger gjorde det mulig å kunne få detaljerte portretter. Hellenistisk stil. Den enkelte, isolerte statue ble mindre vanlig og ofte avløst av skulpturgruppen. Billedhuggerne ble opptatt av å avbilde psykiske reaksjoner og stemninger, beskrive hele mennesket i alle aldre, skjønt og uskjønt. En trang til realisme oppstod. Eksempel på gresk skulptur i hellenistisk stil er Laokoon-gruppen fra ca. 50 f.Kr. Mais. Mais er et ettårig kornslag som blir opptil 6 m høyt (normalt 2-3 meter). Ulikt de fleste andre arter i grasfamilien setter maisen vanligvis bare en eller to stengler. Hannblomstene sitter i toppen av planten, mens hunnblomstene vokser fram i bladhjørnene lenger ned på planten. Frøene blir dannet i kolbene i det hunnlige organet, og hunnblomstene blir etter hvert omdannet til maiskolber. Maiskolben består av tettpakkede gule kjerner som vokser rundt en stokk, og ytterst har den grønne blader. Etter høsting omdannes sukkeret i mais til stivelse. Mais har derfor et høyt innhold av karbohydrater, men inneholder også noe mineraler og protein. Det finnes et tusentall maissorter som dyrkes under ulike betingelser og til ulike formål. På verdensbasis er mais det viktigste kornslaget, målt i høstet mengde, etterfulgt av hvete og ris. Historie. Mais ble første gang dyrket i Mexico ca. 3 500 f.Kr., og fra ca. 1 000 f.Kr. bredte maisdyrkingen seg over det meste av det området som i dag omfatter USA, Canada, Karibia, Mellom- og Sør-Amerika. Hovedområdene for dyrkingen i dag er USA, Kina, Sør-Afrika og Øst-Europa. Også i Norge er det også noe produksjon av mais, men lite av dette går gjennom varehandelen. I Italia brukes mais til polenta, i Mexico til tortilla. Også cornflakes og popkorn er laget av mais. Maisenna er maismel. Varianter. En variant av mais er minimais. Dette er en uutviklet mais som ikke har fått fram den treaktige stokken i midten av kolben. Hiroshima. Japans provinser med Hiroshima uthevet Hiroshima (広島) er en by og hovedstad i Hiroshima prefektur. Det er den største byen i Chugoku-regionen i det vestlige Japan. Byen er kjent over hele verden som den første byen som ble utsatt for kjernefysisk krigføring. 6. august 1945 ble byen nesten fullstendig utslettet etter at USA slapp en atombombe over byen. Byen har en beregnet folkemengde på 1 136 684 (2003) og en befolkningstetthet på 1532,44 personer per km². Rakettdrivstoff. Oppskyting av romfartøy krever enormt mye energi, og derfor tilsvarende store mengder rakettdrivstoff. Romfergen forbrenner på det meste ti tonn i sekundet de to første minuttene av oppskytingsfasen. Av en bæreraketts startmasse utgjør andelen drivstoff gjerne over 90%. Bærerakettene, dvs. rakettene som bringer romfartøyet fra utskytingsrampen og opp i bane rundt Jorden, benytter to typer drivstoff: Fast drivstoff og flytende drivstoff. Fast drivstoff. Krutt som brukes i nyttårsraketter er eksempel på fast drivstoff. Det faste drivstoffet som brukes på romferder er av en annen, og mye mer effektiv, type. Enkelt sagt består en rakettmotor eller et rakettrinn med fast drivstoff av et kraftig rør, ofte av stål, med en åpning i den ene enden. I fabrikken blir drivstoffet «støpt» inni røret (motoren) og størkner til ett, sammenhengende stykke. Når dette antennes fyker eksosgassene ut av åpningen og skyver raketten i motsatt retning. Slike motorer kan ikke slokkes før alt drivstoffet er brent ut. De fleste mindre og middels store rakettvåpen bruker fast drivstoff. Flytende drivstoff. Flytende drivstoff oppbevares i to tanker. En med brennstoff og en med et oksidasjonsmiddel, f.eks. flytende oksygen. Alt som brenner trenger oksygen, og ettersom romraketter kan ikke ta dette fra luften, som f.eks jetmotorer gjør, må de derfor ha med seg oksygen (eller et annet oksidasjonsmiddel) i en egen tank. Rør bringer brennstoffet og oksidasjonsmiddelet fra de to tankene til rakettmotoren, hvor det blandes, antennes og fyker ut av en åpning i rakettmotoren med stor kraft og skyver raketten fremover. Man kan regulere kraften på slike rakettmotorer, og om nødvendig slå dem av før drivstoffet er brukt opp. Mange motorer med flytende drivstoff kan slås av og på mange ganger under en ferd, helt til tankene er tomme. Hydrogen og oksygen er gasser. For å gjøre dem flytende må de utsettes for et stort trykk eller kjøles ned. Tankene på romraketter må være lette, og kan ikke gjøres kraftige nok til å presse disse gassene til flytende form i normal temperatur. Derfor må de kjøles ned svært mye. Hydrogen må kjøles ned til minus 253 grader celsius for å bli flytende. Det gjør det vanskelig håndtere og å oppbevare i lang tid, men ettersom en oppskyting som regel bare tar noen minutter er ikke det et uoverkommelig problem. De fleste satellitter og noen andre romfartøy må gjøre baneendringer mange år etter oppskytingen. Til slike manøvre i rommet benyttes hydrazin, som kan oppbevares i normal temperatur. Men det er mindre effektiv enn f.eks. hydrogen. Hybride rakettmotorer. Hybride rakettmotorer brukes i enkelte sammenhenger, f.eks. i det private romfartøyet SpaceShipOne. Hybride rakettmotorer er så langt ikke brukt til å skyte opp romfartøy i kretsløp rundt Jorden. Hybride rakettmotorer benytter fast drivstoff, og har flytende oksydasjonsmiddel plassert i en egen tank. Dermed har man muligheten til å skyvekraftregulere og slå av rakettmotoren underveis. Kjernefysiske rakettmotorer. Under Apollo-ferdene til månen håpet NASA på å kunne sende av gårde mennesker til Mars i løpet av 1980-tallet. Til dette vurderte de bruk av kjernefysiske rakettmotorer. Disse skulle benytte flytende hydrogen som drivstoff. Dette skulle presses gjennom en atomreaktor, hvor det ville varmes opp og skyves ut bak med større fart enn kjemisk forbrenning ville få til. Kjernefysiske rakettmotorer vil dermed kunne ha høyere spesifikk impuls enn kjemiske rakettmotorer. Det betyr at de ville kunne utnytte en gitt mengde drivstoff mer effektivt. Men kjernefysiske rakettmotorer ville hatt relativt liten skyvekraft, og ville derfor bare være nyttige etter at de allerede var plassert i bane rundt Jorden med konvensjonelle bæreraketter. Derfra skulle de akselerere romfartøyet videre til Mars, bremse ned og gå inn i bane rundt Mars ved ankomst osv. Fordi bruk av kjernefysiske rakettmotorer regnes som politisk kontroversielt og miljømessig risikabelt er det ikke utviklet slike motorer som kan brukes operasjonelt pr. idag. Ionemotorer. Ionemotorer brukes på enkelte ubemannede romfartøy. Disse benytter vanligvis xenon som drivstoff. Dette blir ionisert (elektrisk ladet), akselereres i et elektrisk felt og sendes ut av ionemotoren med enda høyere fart enn selv kjernefysiske rakettmotorer klarer. Ionemotorene må tilføres energi utenfra. Foreløpig er kun solcellepaneler benyttet, men i USA tar et prosjekt med navn Prometheus sikte på å utvikle kjernefysisk drevne ionemotorer, som også vil være krafigere enn dagens. Generatorene som skal benyttes til dette er av en helt annen, sikrere og mer robust type enn det som var aktuelt til de kjernefysiske rakettmotorene som skulle bruke hydrogen som drivstoff. Ionemotorer har altså enda høyere spesifikk impuls enn kjemiske og kjernefysiske rakettmotorer, og krever derfor relativt sett svært lite drivstoff for å foreta en gitt hastighetsendring. Men skyvekraften er særdeles lav, bare noen gram (noen titalls Newton) på de som brukes i dag. De brukes derfor bare til finjustering av banen til noen satellitter (flere store, moderne kommunikasjonssatellitter), samt på noen få romsonder. I sistnevnte tilfelle bruker en ionemotor flere måneder på å foreta den samme hastighetsøkningen (eller -endringen) som en kjemisk rakettmotor ville brukt noen minutter på. Fordi en romsondeferd likevel kan ta både måneder, og ofte år, lønner det seg likevel i det lange løp å benytte ionemotorer. Pohjola. Pohjola er et område som ofte er omtalt i finsk mytologi. Pohja betyr nord, og Pohjola viser enten til polarområdet generelt, eller, som i Kalevala-eposet, til Sameland. I den virkelige verden dekker Pohjola deler av landskapene Lappland og det gamle Kajanaland i Finland Pohjola kan også være en rent mytisk sted som er kilden til alt ondt – et skjebnetungt, evig kaldt land i det fjerne nord som var kilden til sykdommer og frost. Landet er fienden til Väinölä, som er Kalevala-landet. Pohjola i Kalevala. I mytologien hersker den onde og mektige heksa Louhi over Pohjola. Mestersmeden Seppo Ilmarinen smir Sampo for henne etter at hun har bedt om det, og gir den til henne som pris for å få gifte seg med dattera hennes. Sampo er en trollkvern som maler fram overflod for folket i Pohjola. Det roterende lokket på Sampo er også et symbol på den stjernefylte himmelhvelvingen som roterer rundt en akse eller pilar som står i verdens sentrum. Denne pilaren, verdensstreet, stod der stjernehimmelen ikke rørte seg, altså i Pohjala, litt nord for horisonten til finnene. Det meste av Kalevala-stoffet dreier seg om hvordan Sampo ble til, og deretter gjemt av heksa Louhi inne i et stort fjell i det mørke Pohjola, og deretter om krigen som menneskene sørfra førte for å "frigjøre" ham til sitt eget bruk. Det endte med at Sampo ble knust og mistet det viktige lokket sitt, på samme måte som verdenstreet på Nordpolen ble ødelagt. Andre personer fra Kalevala ønsket også å gifte seg med Pohjola-jenter, blant andre eventyreren Lemminkäinen og den store vismannen Väinämöinen. Louhi bad dem da utføre storverk som kunne måle seg med Sampo, for eksempel å skyte Tuonela-svanen. Dersom frieren til slut fikk datteren, holdt man bryllup med store ete- og drikkegilder i den store festsalen i Pohjola. Friedrich Engels. Friedrich Engels som prøyssisk soldat. Friedrich Engels (født 28. november 1820 i Barmen i Preussen, nå en bydel i Wuppertal i Nordrhein-Westfalen, død i London 5. august 1895) var en tysk revolusjonær politisk økonom, filosof, industrimann og militærhistoriker, som sammen med Karl Marx utviklet den teorien som er kjent som marxisme. Han regnes sammen med Karl Marx, Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong som en av kommunismens «fem store». Engels kom fra en velstående protestantisk familie. Faren var tekstilprodusent, og sto den prøyssiske pietismen nær. I sine tidlige år var han sterkt influert av den radikale tyske poeten Heinrich Heine og av den tyske filosofen G. W. F. Hegel. Familie, oppvekst og utdannelse. Etter påtrykk fra sine foreldre, Friedrich Engels sr. (1796–1860) og Elisabeth van Haar (1797–1873), sluttet Friedrich jr. på gymnasiet i 1837 for å bli utdannet som handelsbetjent i farens nyetablerte veveri og handelshus i Barmen. Året etter fortsatte han å tilegne seg handelsfagene ved et større foretak i barndomsbyen, mens han på fritiden studerte litteratur og filosofiske spørsmål. Han begynte nå også å skrive og publisere tidsskriftartikler over ulike litterære emner. I 1841-42 avtjente Engels militærtjeneste som frivillig i Berlin. Der kunne han på fritiden følge studier ved byens universitet, og kom således i kontakt med unghegelianerne. I mars 1842 begynte han å skrive for «Rheinische Zeitung». I avisens redaksjonslokaler traff han for første gang, høsten 1842, på den unge Karl Marx. I november samme år reiste Engels til England for å avslutte handelsutdannelsen sin i firmaet «Ermen & Engels», men samtidig gjorde han seg også kjent med de politiske og sosiale forholdene i landet. Engels satte seg både inn i den borgerlige sosialøkonomien og den tidlige sosialismens ideer. Deretter søkte han høsten 1843 kontakt med den revolusjonære fløyen innenfor chartismen. Marx og Engels begynner sitt livslange samarbeid. I februar 1844 sørget Karl Marx for å få publisert et par av Engels' artikler i tidsskriftet "Deutsche-Französische Jahrbücher". De to kom samtidig i skriftlig kontakt med hverandre, og brevvekslingen representerer således starten på en vidløftig og omfattende korrespondanse mellom de to. Det var antakelig 26. august 1844 at Engels vendte tilbake til Tyskland, og et par dager senere møtte han på nytt Karl Marx. De to fant snart overensstemmelse i teoretisk tenkning og verdensanskuelse, og startet samarbeidet om "Den hellige familie", som ble offentliggjort i februar 1845. Engels' bidrag var ikke på mer enn ti sider, men han må med sitt brev til Marx av 19. november 1844 ha påvirket kameraten ved å gi en slik overveiende positiv vurdering av Max Stirners "Der Einzige und sein Eigentum" (1844) at Marx i sin polemikk mot Berlins unghegelianere, faktisk unnlot å angripe denne bokens forfatter ved å la ham være unevnt. Først da Engels i april 1846 flyttet til Brussel, startet for alvor vennskapet og samarbeidet med Karl Marx. I august 1847 grunnla de en tysk arbeiderforening i Brussel. Etter dette satte Engels seg ned og skrev programutkastet til «Kommunistforbundet»; "Grundsätze des Kommunismus". Fra 29. november til 8. desember 1847 deltok både Marx og Engels på Kommunistforbundets andre kongress i London. Her fikk de i oppdrag å forfatte et kommunistisk manifest, noe de straks etter hjemkomsten fra England tok fatt på. "Det kommunistiske manifest". "Det kommunistiske manifest" (1848) ble det kampskrift som det var ment å være. De innledende ordene lyder: «Et Spøgelse gaar gjennem Europa – Kommunismens Spøgelse.» Karl Marx og Friedrich Engels mente her at første trinn på veien var at arbeiderne erobret politisk makt og hevet seg selv opp til å bli den nasjonalt styrende klasse. Om det kapitalistiske prinsipp argumenteres det for at arbeiderne ikke tilegner seg sin del av godene, mens derimot den arbeidsfrie klasse tilraner seg det hele ekstrautbyttet (merverdien). Manifestet inneholder også en beskrivelse av arbeiderklassens revolusjonære verdensoppfatning, nødvendigheten av kamp mellom klassene (mens konkurranse følger spilleregler, slås spillet overende ved kamp), statslæren, utviklingslæren (dialektisk materialisme), og arbeiderklassens rolle og frigjørelsen fra det kapitalistiske lønnsslaveri. Mest kjent – nærmest som et ordtak å regne – er den argumentasjonen som manifestet slutter med: «Lad kun de herskende Klasser skjælve for en kommunistisk Revolution. Ved den har Proletarerne kun deres Lænker at miste. De har en Verden at vinde: Proletarer i alle lande, foren Eder!» Med dette som motto sprengte Den 1., 2., og 3. Internasjonale rammene for nasjonal politikk og banet vei for universell sosialisme og kommunisme, men det utviklet seg også straks fraksjoner og et mangfold av ulike fortolkninger, standpunkt og retninger. Noen ringvirkninger av manifestet. Meldingene og avisinseratene fra den første Internasjonale skapte uro blant embetsmenn og borgere i flere europeiske land. I Norge valgte myndighetene å slå hardt ned på de agitatorene som gjorde seg gjeldende. Den første som fikk merke dette var den holsteinske frihetskjemperen Harro Harring, som 29. mai 1850 ble utvist fra landet uten lov og dom. «Vaagner derfor op, Aarbeidere! Forener Eder og bliver enige om at virke selv til Eders Fremtids Bedste: thi I have nu længe erfaret, at det er forgjæves at vente paa at Andre vil gjøre noget for Eder, naar I selv tier stille. Hav altid i Tanke, at 'Enighed gjør stærk'. Danner derfor Arbeider-Foreninger; thi dette Middel er det eneste til at faa de Andre til at give efter.» Læresetningen om at samhold gir styrke er i nyere tid blitt bearbeidet litterært, ikke minst i barnebøker. Vi finner dessuten samme tankegods brukt i tegnefilmer som "Antz" (1998) og "Chicken Run" (1999), på norsk: "Flukten fra hønsegården", 1999. Også i George Orwells "Animal Farm" (1945), på norsk: "Kamerat Napoleon", er handlingen fokusert rundt det samme tema, men dyrenes iverksettelse av «proletariatets diktatur» ender opp i et regimé som ikke er det spor bedre enn måten menneskene tidligere styrte gården på. Norgesreisen i 1890. Friedrich Engels fotografert i 1891, året etter at han besøkte Norge. Sammen med Carl Schorlemmer (1834–1892), som var professor i organisk kjemi i England, reiste Friedrich Engels sommeren 1890 til Norge. De reiste inkognito for å unngå trakaseringer fra politiet i anledning den årlige sommerseilasen som keiser Wilhelm II (1859–1941) foretok langs norskekysten. Både Marx og Engels hadde lært seg dansk for å kunne lese skandinavisk litteratur på originalspråkene. I et brev til Karl Marx, 22. juni 1869, forteller Engels at han har lest danske kjempeviser med datteren hans, den 14 årige Tussy (1855–1898). Schorlemmmer og Engels ankom først Christiania med dampskip, reiste opp gjennom Gudbrandsdalen til Odda og videre opp til Trondheim, hvor de tok dampskipet til Tromsø og Hammerfest. Engels selv følte at sjøreisen ga ham helsebot. Derfra dro de sørover til Molde og Bergen, tok jernbanen til Voss, og vandret inn til Svartisen. Det er en verden hvor folk enda har karakter og initiativ og handler selvstendig, men besynderlig iflg. utenlandske begreper. Slikt foretrekker jeg å lære å kjenne grundig før jeg feller noen dom. Brev fra Odda, skrevet til Marx' datter, Laura Lafargue (1845–1911), 4. juli: «Menneskene er meget primitive, men en sunn, kraftig og vakker rase. De forstår min dansk, men jeg forstår ikke mye av deres norsk... Til nå er ikke ølet så godt som man kunne vente, men jeg vil vente med å felle en dom til jeg har besøkt byene.» Brev fra Trondheim til sin bror, Hermann Engels (1822–1905), 8. juli: «Jeg har nettopp spist den beste hummer jeg noen gang har smakt, ganske godt øl til, og sett en stor foss... Jeg liker folket her ganske bra, pikene bærer skaut på hodet liksom hos oss...» Brev fra Bergen til Wilhelm Liebknecht (1826–1900), 22. juli: «... lykkelig tilbake til siviliserte breddegrader... Reisen har vært meget vakker og interessant og jeg liker nordmennene meget godt. Oppe i Tromsø har vi besøkt samene og deres reinsdyr. I Hammerfest så vi fjell av stokkfisk som var stablet opp – jeg trodde først det var fyringsved – og ved Nordkapp så vi den berømte midnattsola. Det er imidlertid ikke noe man blir mer lei av enn det evinnelige dagslyset når man en hel uke ikke har noen natt og stadig legger seg til å sove ved dagslys. Opp til den 71. breddegrad har vi samvittighetsfullt prøvd ølet. Det er godt, men ikke så godt som det tyske, og overalt flaskeøl. Bare i Trondheim fikk vi en gang fatøl. Forøvrig driver de sterkt med måteholdslovgivning og Bismarcks dram vil finne stadig mindre avsetning her. Om det finnes en ølhall i Bergen, hvor vi kan få fatøl, vil vi nok finne ut i løpet av dagen.» Brev fra London til Friedrich Adolph Sorge (1828–1906), 9. august: «Også Tussy og Aveling reiste onsdag til Norge. Det forundrer meg at så entusiastiske ibsenianere kunne holde ut så lenge før de besøkte det nye, forjettede land. Om de blir skuffet slik som i Amerika? Forskjellig fra slik som Amerika er samfunnsmessig, så er Norge av naturen en grunnpilar for det som filisterne kaller «individualisme». Hver 2-3 engelske mil finnes det akkurat så mye løs jord oppe på fjellet at en familie kanskje kan leve av det – og der sitter det da også én, isolert fra all verden.» Brev fra London til Karl Kausky (1854–1938), 18. september om oppholdet i Molde hvor de møtte tyske sjøoffiserer: «Alt det gamle kommandospråket, de sedvanlige junioroffiserenes vitser og løytnantenes frekkheter. I motsetning møtte vi da en gruppe maskinister, ganske hyggelige, anstendige fyrer. Og sjøfolkene var kamerater som kunne vekke oppmerksomhet hvor som helst. Men admiralene – de var alle sammen tykkhodete.» Litteratur. Engels om kunst og litteratur. Frimerke i anledning Engels' 150 års dag i 1970. Brehest. En brehest er en topp som er omgitt av en isbre på flere kanter. En brehest har navn etter den isbreen som omgir toppen. Flere av de høyeste toppene i Norge er brehester, for eksempel Veobreahesten (2 185 moh.), Svellnosbreahesten (2 181 moh.), Nørdre Hellstugubreahesten (2 136 moh.), Søre Hellstugubreahesten (2 120 moh.) og Grotbreahesten (2 018 moh.). Bysantinsk arkitektur. Basilica di Sant'Apollinare in Classe Bysantinsk arkitektur er først og fremst de kirkene som ble bygget i det bysantinske riket. Arkitekturen hadde sin bakgrunn i den tidlige kristne perioden. Da flyttet keiserKonstantin hovedstaden i Romerriket fra Roma til Bysants. Dette skjedde i tidsrommet 324–330. I denne perioden var det basilikaen som var dominerende, men det fantes andre forbilder for arkitekturen, for eksempel sentralbygningen. Denne var basert på sirkelen og brukt i badeanlegg, templer og mausoleer. Disse bygningene hadde ofte en sentral akse og kupler. De kan ha blitt foretrukket der det var relikvier, for eksempel St. Georg i Tessaloniki og Santa Constanza i Roma. Ut fra disse to bygningstypene utviklet den bysantinske arkitekturen seg. Denne kan deles i tre perioder. Tidligbysantinsk periode. Denne perioden var preget av keiser Justinian (527–567) og blir regnet som den første gullalder. Han bodde i Konstantinopel i øst og hadde Ravenna som sete i vest. Eksempel på kirkene i Ravenna fra denne perioden er San. Apollinare i Classe fra 549 som er en basilika. San. Vitale i Ravenna har en oktogon som kor med en kuppel båret av åtte kileformede pilarer bundet sammen av arkader. Justinians mest berømte byggverk fra denne perioden er Hagia Sofia i Istanbul. Her har en forsøkt å kombinere sentralbygningen og basilikaen. Middelbysantinsk periode. Dette er perioden etter ikonoklasmen og regnes fra ca. 843 til den latinske okkupasjonen i 1204. Karakteristisk for denne perioden er korskuppelkirker med sentralakser. I denne kirketypen danner langskip og tverrskip et gresk kors. Sammen med de fire hjørnelementene blir dette en kvadratisk grunnplan med tre ganger tre elementer. I vest finner vi ofte et narthex og i øst et kor. Sentrale monumenter i Konstantinopel er nordkirken i Konstantin Lips kloster og Myrelaion fra ca. 920. Myreleion-kirken eller Bodrum Camii, som er det tyrkiske navnet, har ennå sin opprinnelige form og en typisk korskuppelkirke. Den er liten, med cirka atten meter lengde bygd av teglstein med en kuppel båret av fire søyler. Navnet Bodrum Camii betyr «kjellermoskeen» fordi kjelleretasjen er blitt brukt som begravelseskapell. Kirken er konstruert som et palasskapell i tilknytning til den private residensen til keiser Romanas 1 Lecapenos. Det er bygget på en plattform dannet av en stor rotunde, muligens restene av et romersk palass. Dette kan tjene som et tekstbokeksempel på korskuppelkirken med ni hvelv og tre skip og narthex. De halvsirkelformede pilastrene i eksteriøret viser til de rommelige skillene i interiøret. Andre sentrale monumenter fra denne tiden er Hosios Loukas i Hellas og Nea Moni på Khios. Senbysantinsk periode. Fra 1261 da latinerne ble styrtet til 1453 da tyrkerne tok Bysants. En betydelig samtlig med senbysantinske kirker finnes i Mystras, nær byen Sparta på Peloppones. Litteratur. Krautheimer, Richard, "Early Christian and Byzantine Architecture", Harmondsworth, 1965 Gresk arkitektur. Gresk arkitektur er den arkitekturen som stod på det greske fastlandet i arkaisk tid ca. 900–500 f.Kr. og i antikken ca. 500f.Kr–500 e.Kr. En forbinder betegnelsen mest med templer. De har tre vanlige søyleordener: Dorisk, Jonisk og Korintisk. Et prinsipp er kontrasten mellom det bærende, søyle og det bårne, bjelke. Viktig er at byggverkene står som selvstendige "plastiske" legemer i rommet. Elementer som understreker dette er f. eks søylerader. Elementer fra gresk arkitektur brukes i senere perioder gjennom middelalderen og frem til idag f. eks. postmodernisme. Bakgrunn. Gresk religion var en kultreligion. Dette innebar at man ikke la så stor vekt på hva man trodde på – grekerne hadde ingen trosbekjennelse. Det var handlingen som var viktig, ikke hvilken som helst handling, men offerhandlingen rettet mot gudene. Det var avgjørende at gudene fikk sine offergaver i rett tid, ellers kunne man bli utsatt for ulykker som uår og krig. Grekerne bygde få monumentale bygninger, men templene som gjenstår er representative for den greske arkitekturen. Templene ble, dersom plassen tillot det plassert på vestsiden av alteret. Bygningen fungerte som oppholdssted for gudebildet. De greske gudene var til forveksling lik mennesker, og fulgte fra sin bolig på fjellet Olympos med på hva halvguder og mennesker foretok seg. Gudene grep inn i begivenhetenes gang når det passet dem. Tempeltyper. Vi kjenner ikke til templer fra tiden før 700 f.Kr., sannsynligvis fordi man før denne tid bygget i tre. De eldste sten-templene finner man i Korint. De første templene besto av ett rom, cellaen (også kalt naos), hvor gudebildet ble plassert. Rommet var bygget opp av solide stenblokker. De enkleste tempeltypene hadde en liten forhall-pronaos, og to søyler i fronten. Templene var hevet opp fra bakken med trapper, stereobat og sto på en plattform, stylobat. Cellaen hadde i mindre templer bare søyler i fronten, etterhvert fikk man også søyler på baksiden, dette fordi man ville oppnå symmetri. De større templene kunne ha søylerekker rundt hele cellaen. Enkelte ganger var denne søylerekken dobbel, men det forekom kun når særlig rike poleis (bystater) skulle imponere omverdenen. Søylerekken støttet oppe arkitraven (bjelke), frisen, pedimentet(gavlfeltet) og det terrakottadekte saltaket. Betoning av bærende og hvilende bygningselementer er sentral i det greske tempelet. Dorisk. Arkitektene utviklet to ordener, den doriske og den joniske. Den doriske bygningsstilen er den eldste og hadde sitt utspring på fastlandet. Utformingen av stereobat, stylobaten, søylene, kapitelene, frisen, med metoper og triglyfer, og pedimentet utgjør et bygningsmessig formspråk som kalles dorisk. Det doriske tempelet ble bygd omtrent på samme måte over hele det vestlige greske området, i Hellas, i Sør-Italia og på Sicilia. De doriske søylene har ingen base og er plassert direkte på stylobaten. De er ganske korte og er tykkest på midten. Søylene er utstyrt med vertikale skarpe riller, som regel 20 stk. Øverst på søylen finner vi kapitelet som består av en pute, echinus og en kvadratisk stenhelle kalt abakus. Over søylene finnes området som med en fellesbetegnelse kalles entablaturet, arkitrav, frise og karniss. Frisen i de doriske templene er delt inn i metoper og triglyfer. Triglyfer er et rilleformet felt, og metopene er billedfelt. Jonisk. I det østlige Hellas, langs den lilleasiatiske kysten og på øyene i Egeerhavet, finner vi templer med et litt annet formspråk – såkalt jonisk. Det er utformingen av stylobaten, søylene, kapitelet og frisen som er forskjellig fra det doriske tempelet. Søylene har en base nederst, og er høyere og slankere enn de doriske. Kapitelet har spiralformede volutter og frisen består av et sammenhengende billedfelt. Det finnes også en tredje orden kalt den korintiske. Dette er egentlig bare en variant av den joniske, og den eneste forskjellen er utformingen av kapitelet. Grekerne brukte den korintiske varianten forsiktig, og da i mindre betydningfulle bygg. Dekorering av templene. Grekerne dekorerte templene til ære for gudene. De trekantede gavlfeltene foran og bak på tempelet (pedimentene) ble fylt med fantastiske relieffer, særlig i doriske templer. Også frisen hadde billedmotiver. Noen ganger ble relieffskulpturene malt slik som de frittstående skulpturene. Grekerne ønsket å vise mennesker, guder og monstre i disse billedfeltene og det var også viktig at de fortalte en historie. Et pediment er et langt og lavt triangel, det er ikke lett å fylle den med en meningsfull historie. Parthenon tempelet er usedvanlig bredt, og det måtte mer enn 20 figurer til for å fylle pedimentet. Fordi pedimentet var plassert så høyt over bakken ble figurene hugget svært dypt slik at de skulle være lesbare på avstand. Vestpedimentet skildrer striden mellom Athene og Poseidon angående hvem som skulle være byen beskytter. Det østlige forteller hvem Athene er datter av Zevs, og hvordan hun kom til verden. Det er kun fragmenter igjen av disse pedimentskulpturene. Billedhuggerne på denne tiden var spesielt opptatt av forholdet mellom kropp og draperi. Florlette, nesten våte draperier klistrer seg til kroppen og avslører de kvinnelige formene under. Denne behandlingen av draperier kalles ofte den “våte” stilen. Metopene på Parthenon er uvanlig rikt dekorert og de som er bevart på sydsiden viser lapiterenes kamp mot kentaurene. ISO 3166-2. ISO 3166-2 er den andre delen av ISO 3166-standarden, og ivaretar kodingen av underinndeling av land. Hensikten med de to standardene er å etablere en verdensomfattende av korte betegnelser som kan brukes på etiketter, containere etc. Det finnes om lag 3 700 enheter av denne koden. ISO 3166-2-koder består av to deler som er bundet sammen med en bindestrek («-»). Den første delen er ISO 3166-1 alfa-2-elementet, og den andre delen er ett til tre tegn bestående av tall og/eller bokstaver. Endringer. ISO 3166/MA (vedlikeholdsbyrået for ISO 3166) oppdaterer ISO 3166-2 når det er nødvendig ved å kunngjøre endringer i nyhetsbrev som oppdaterer den gjeldende standarden, og utgir nye utgaver som inneholder sammendrag av alle endringer i nyhetsbrev. Endringer i ISO 3166-2 består for det meste av endringer av stavemåte, tillegg og sletting av underinndelinger og endring av administrative strukturer. Eksterne lenker. 2 ISO. International Organization for Standardization (ISO) er en internasjonal standardiseringsorganisasjon som utgir standarder innenfor en rekke områder. «ISO» kommer fra det greske ordet for «lik» og er ikke et akronym for organisasjonens navn. Norges medlem i ISO er Standard Norge. Språkkode. Språkkode en entydig kode som angir et spesifikt språk. Språkkoder kan være hensiktsmessige i mange sammenhenger og benyttes ofte innenfor informasjonsteknologi og på nettet. Merk at på nettet brukes en egen to bokstavs standardbase som har små skiller fra ISO-standarden. ISO-språkkoder. ISO-standarden ISO 639 er inndelt i to språkkoder på henholdsvis to- ISO 639-1 og tre bokstaver ISO 639-2. ISO 639-1 inneholder 185 språk mens ISO 639-2 inneholder 495 språk og meta-språk (status 5. mars 2004). Mange språk har mindre forskjeller, alt etter hvilket land de snakkes i. For eksempel er det forskjell mellom amerikansk engelsk og britisk engelsk. Dette kan man ta høyde for ved å kombinere en generell språkkode med en landskode. Resultatet blir en mer spesifikk språkkode. Landskoden er på to store bokstaver og hentes fra ISO-standarden ISO 3166. Oskar Lange. Monument over Oskar Lange i Wrocław Oskar Ryszard Lange (født 27. juli 1904, død 2. oktober 1965) var en polsk økonom. Lange var talsmann for å bruke markedsmekanismer i sosialistisk planlegging. Han er sannsynligvis mest kjent for verket "On the Economic Theory of Socialism". Han var professor ved Chicago University fra 1938, og fungerte som mellommann da F.D. Roosevelt og Josef Stalin diskuterte etterkrigssituasjonen for Polen. Lange var polsk ambassadør i USA mellom 1946 og 1947. SA8000. SA8000 er en forkortelse for Social Accountability 8000'". Det er en internasjonal standard for etiske retningslinjer ("codes of conduct") for bedrifter, med fokus på ansattes arbeidsforhold. En SA8000-sertifisert bedrift har blitt kontrollert av et uavhengig firma. Organisasjoner autorisert av SAI kan sertifisere bedrifter. Blant selskaper som har fått en slik godkjenning er Det Norske Veritas. SA8000 retter seg i første rekke mot fabrikker, og ikke tjenestebedrifter. SA8000 er "ikke" en ISO-standard. SA8000 tar utgangpunkt i en rekke ILO-konvensjoner (International Labour Organisation), FNs menneskerettighetserklæring, FNs konvensjon om barnets rettigheter og FNs konvensjon om å avskaffe diskriminering av kvinner. Der den lokale lovgivningen er strengere enn disse konvensjonene, gjelder denne. Sertifiserte bedrifter skal også ha et dokumentasjonssystem for å håndtere kravene. Historie. SA8000 ble introdusert av American Council on Economic Priorities (CEP) i oktober 1997. CEP Accreditation Agency (CEPAA) hadde et styre som besto av mange bransjerepresentanter (Toys R Us, The Bodyshop, osv), samt noen representanter for NGOer (bl.a. Amnesty International og National Child Labor Committee). Overvekten av multinasjonale selskaper, og det faktum at det kun var èn representant for fagbevegelsen har blitt kritisert. I 2001 skiftet CEPAA navn til Social Accountability International (SAI). Styret har nå fått en større andel NGO-representanter, blant annet har fagbevegelsen tre medlemmer. Kritikk. En grunnleggende kritikk som har kommet mot denne standarden går ut på at selskaper ved å lage sine egne frivillige ordninger søker å unngå lovreguleringer. SA8000 modererer noen av kravene i ILOs konvensjoner, blant annet gjelder det organisasjonsfrihet. I standarden heter det at det skal være organisasjonsfrihet, men i land der dette er forbudt ved lov, skal fabrikken «[...] "facilitate parallel means of independent and free association" [...]». Hvilke alternative virkemidler dette dreier seg om er ikke spesifisert. Dette avviket fra ILO-konvensjonen gjør at mange bedrifter i Kina har fått SA8000 sertifisering. Kinesiske arbeidere har verken organisasjonsfrihet eller streikerett. SA8000-sertifiseringen gjelder for enkeltstående selskaper (fabrikker). Dette har møtt kritikk sett i forhold til for eksempel tekstilbransjen. Der blir svært mye av arbeidet gjort av underleverandører. Disse underleverandørene blir ikke sjekket. Noen bedrifter har tatt initiativ til at i det minste de viktigste underleverandørerene også blir sertifisert, og SA8000 inneholder krav om at bedriften må ha et visst oppsyn med sine underleverandører. Hieronymus. Eusebius Hieronymus Sophronius (347–420), kjent som "den hellige Hieronymus", er opphavsmannen til "Vulgata", den latinske oversettelsen av Bibelen fra gresk og hebraisk. Med visse endringer er oversettelsen hans fremdeles i bruk som offisielle bibelteksten i bruk i den katolske kirke, og Hieronymus har fått tittelen kirkelærer. Han regnes som helgen for oversettere og bibliotekarer. Hans minnedag er 30. september. Hieronymus var en adelsmann fra Stridon, på grensen mellom Pannonia og Dalmatia (i dag: Sdrin i Kroatia), som kom til Roma for å lære gresk og latin. Han hadde kristne foreldre, men ble ikke døpt før rundt 360. Etter flere år som språkstudent i Roma reiste han til Trier, der han trolig begynte å studere teologi. Deretter tok Hieronymus fatt på en reise til Lilleasia og Syria. Under et lengre opphold i Antiokia opplevde han at to av reisekameratene hans døde, mens han selv var syk flere ganger. Mens han lå syk hadde han et syn som fikk ham til å ta avgjørelsen om å slutte med de verdslige studiene sine og vie livet sitt til guddommelige ting. Dette hendte trolig vinteren 373-374. I tre år etterpå oppholdt han seg en del i den syriske ørkenen, der mange eneboere holdt til. Hieronymus blir gjerne selv fremstilt som en eneboer på grunn av dette, men han brukte også denne tiden til å studere og skrive. Av en konvertert jøde fikk han sin første undervisning i hebraisk. Da han vendte tilbake til Antiokia i 378 eller 379 ble han presteordinert av biskop Paulinus. Hieronymus kom så tilbake til Roma i 382, der han ble en nær medarbeider til pave Damasus. Han fikk oppdraget med å oversette Bibelen og slik forene de mange vestlige bibeltekstene, som var blitt noe ulike med årene. Han tok først fatt på Det nye testamentet ved å rette den eksisterende, latinske utgaven "Itala" eller "Vetus Latina". I 390 gikk han så over til Det gamle testamentet, som han fullførte i Betlehem i 405. Deretter skrev han en rekke kommentarer til de hellige skriftene, ofte med forklaringer til de oversettelsesvalgene han hadde tatt. Kort tid etter at Damasus døde, forlot Hieronymus Roma og dro først til Antiokia, deretter til Alexandria og Nitria i Egypt, og til slutt til Palestina. Han slo seg ned som eremitt og lærer i Betlehem, der han døde i 420. Senere historier forteller om hvordan Hieronymus ble fristet i ørkenen, på omtrent samme måte som Jesus, hvordan han temmet en løve der ved å ta en torn ut av foten dens, og at han hadde flere visjoner som eneboer. I kunst blir han ofte vist sammen med en løve, i tillegg til den selvsagte Bibelen. Ettersom han var prest i den tidlige kirken, blir han fremstilt som en kardinal, for eksempel med røde klær eller kardinalhatt. Bohols historie. thumb Bohols historie følger på mange måter den filippinske nasjons allmenne historie, men har egne særtrekk som ikke bare er av sedvanlig lokalhistorisk karakter. Det mest karakteristiske avvik er de antispanske opprør på øya på 1600- og 1700-tallet, og den lange perioden – hele 85 år – da denne øya, som ligger omtrent midt i den filippinske øygruppen, var selvstyrt og uavhengig av Spania. Øya Bohol ligger midt i Filippinenes midtre landsdel Visayas, sør for Cebu med den viktige metropolen Cebu City, og nord for Mindanao. Øya er omgitt av et stort antall øyer, de aller fleste svært små. Den største, Panglao, ligger rett utenfor provinshovedstaden Tagbilaran City vest på Bohol. Bohol fra 1200 til 1520. Intet vites om Bohols befolkning før det 13. århundre. Det antas at en gruppe kalt «lutaoene» ankom Bohol fra det nordlige Mindanao omkring år 1200. De bygde en bosetning på pæler i stredet mellom øyene Bohol og Panglao. Denne landsbyen ble et blomstrende lokalt maktsentrum, og er blitt kalt «kongedømmet Dapitan». Lutaoene tilhørte en folkegruppe som spanjolene kalte «pintados». Fra Magellan til Dapitans undergang (1521–1564). Magellan-ekspedisjonen seilte tett forbi Bohols østkyst på vei mot øyene Cebu og Mactan, og ekspedisjonens kronikør Pigafetta skriver at ekspedisjonen etter Magellans død ved Mactan var innom øya Panglao, som ligger kloss inntil Bohols vestkyst. Nær stranden brente de skipet "Concepcion" (etter slaget ved Mactan den 27. april 1521 hadde de ikke nok mannskap til alle tre skip). Deretter seilte skipet "La Victoria", nå kommandert av Sebastian de Elcano, til stredet mellom Panglao og hovedøya for å proviantere. Øyboerne ledet dem tretti meter inn fra stranden til et naturlig ferskvannsoppkomme (på cebuano: "«boho»"). Stedet var sannsynligvis det som nå heter Bo-ol, og nå er en seksjon ("barangay") i Tagbilaran City. Derav navnet Bohol. a> ligger umiddelbart vest for byen; Dauis er på østsiden av denne øya; den tidligere bosetningen Dapitan var en stylteby i stredet mellom Dauis og Tagbilaran. Den 24. juli 1525, få år etter Magellan-ekspedisjonens jordomseiling, la en ny ekspedisjon ut på den samme ferden fra La Coruña i Spania. Ekspedisjonen kom også til de filippinske øyene, men i juni 1526 kom skipene fra hverandre under en storm. Et av skipene, "Santa Maria del Parral" led skipbrudd på stranden av det nordøstlige Mindanao. De overlevende ble tatt til fange og solgt som slaver. En fra mannskapet, Sebastian de Puerto (eller de Puerta), havnet hos høvding Sikatuna. Det er det første møtet mellom en spanjol og en øyboer fra Bohol som historien kjenner til. Landsbyen som var «hovedstad» i «kongedømmet Dapitan» ble forlatt straks etter 1563, etter et plyndringstokt fra portugiserne og deres allierte fra Ternate. Portugiserne og deres allierte kom med åtte skip og ankret ved dagens Dauis på øya Panglao. Øyboerne tok dem vel imot, men snart gikk deres besøkende til angrep og drepte Datu Sarripada Dailisan, plyndret bosettingen og tok slaver. En av fangene var Dailisans hustru, som de etterpå solgte for 90 gull-taeler i Maguindanao. Alt i alt ble 300 drept, av dem ni høvdinger. Dessuten ble 500 menn, kvinner og barn tatt til fange, 300 gull-taeler og 200 gong røvet, likeså kleder og handelsvarer. Det var vanlig i Visayas at steder knyttet til død og ulykke ble forlatt. Dermed forlot Dailisans bror Pagbuaya (også kalt Lagubayan) og 500 andre øya. De slo seg ned på det sted som idag heter Dapitan på Mindanaos nordkyst, etter at de først hadde underkastet seg "Suban-on"-befolkningen der. Andre dro til andre steder på Mindanaos nordkyst eller til Leyte (Villalba). Legazpi og Sikatuna, spanjolene etablerer seg (1565–1596). Tidlig i 1565 kom en ny spansk ekspedisjon, ledet av Miguel Lopez de Legazpi. Han hadde seilt fra Mexico med fire skip og nesten 400 menn. Likesom Magellan støtte Legazpi på øyboere som slett ikke likte besøk. Han klarte ikke å få fotfeste på øya Cebu, og dro da, etter en avstikker til øya Samar, sørover mot Mindanao. Men vinden snudde og drev skipene mot Bohol. Fra en muslimsk malayisk los fra et erobret handelsskip fra Borneo, fant han ut at øyboerne på de filippinske øyene hadde handelsforbindelser med Molukkene, Borneo, Java, Malacca og til og med fjernere land som India og Kina. Også på Bohol fikk Legazpi en uvennlig mottakelse. Men hans los kunne forklare at fiendskapen skyldtes portugisernes plyndingsraid rundt øyene. Portugiserne kom fra Molukkene og krysset omkring blant øyene i Visayas, og bare to år tidligere, i 1563, hadde de plyndret Bohol og tatt omkring tusen boholanere som slaver. Naturligvis forvekslet øyboerne spanjolene med portugiserne; Legazpi fikk vite at de var skeptiske til «hvite menn med skjegg». Med hjelp fra sin los forklarte Legazpi for de to høvdingene Datu Sikatuna av Bool og Datu Sigala av Loboc at de verken var portugisere eller var kommet for å plyndre eller drepe. Han lyktes, og inngikk en vennskapspakt med dem. Den 16. mars 1565 fulgte så blodspakten mellom Legazpi og Sikatuna; det fant antagelig sted i nærheten av den nåværende landsbyen Loay. Denne hendelsen feires fremdeles på Bohol i juni – "Sandugo-fiestaen". Tre dager etter ble seremonien gjentatt med Sigala. Et minne om blodspakten er gjengitt på provinsen Bohols offisielle segl. Etter å sikret seg assistanse fra Sikatuna og Sigala bestemte Legazpi seg for å prøve å etablere en spansk bosetning på Cebu. Med de to høvdingene som ledsagere og hjelpere seilte han fra Bohol påskesøndag og ankom Cebu den 27. april. Bosettingen på Cebu lyktes, og ble gitt navnet "Villa San Miguel" (i dag: Cebu City). Etter få år var også Bohol underlagt Spania, og ble administrativt tilordnet spanjolenes støttepunkt på Cebu. Bohol blir kristnet (1596–1620). Ikke lang tid etter kom katolske misjonærer. Rundt tretti år etter at spanjolene satte seg fast i Cebu, kom den 17. november 1596 to jesuittprester, pater Juan de Torres og pater Gabriel Sanchez, til Baclayon på Bohol. Det sies at det var moren til Bohols "encomendero", Doña Catalina de Bolaños, som inviterte dem. De etablerte seg i Baclayon og begynte raskt med forkynnelsen av kristendommen rundt om på øya. Den 26. oktober 1600 ble Baclayon angrepet av rundt 300 plyndrende "«Moros»" fra Maguindanao, ledet av Datu Sali og Datu Sirongan. Deretter flyttet jesuittene sitt hovedkvarter innover på øya til Loboc. Siden da og til jesuittene forlot øya i 1768 var Loboc residensen til den lokale jesuittsuperior. Det var i Loboc de grunnla Bohols første katolske menighet i 1602, fulgt av en skole i 1604 "(Seminario Colegio de Indios)", som utdannet det lokale ledersjiktets barn. Tamblots oppstand, "moro"-raid, spanjolene styrker sitt nærvær (1621–1743). To antispanske opprør fant sted på øya. Det første ble ledet av Tamblot i desember 1621. Han var en "bablayan" (prest) som så forfedrenes tro truet av den nye tro som de spanske jesuittene bragte med seg. Mens de fleste jesuittene var fraværende, de var i Cebu for å feire jesuittmisjonæren Frans Xavier, fikk han med seg rundt 2 000 boholanoer på en oppstand. Da nyheten om opprøret nådde Cebu sendte borgermester Don Juan de Alcarazo en militærekspedisjon over til øya. Den 1. januar 1622 begynte en styrke bestående av 50 spanjoler og over 1 000 filippinere sin fremrykning på øya. I slaget som fulgte, utkjempet under et voldsomt skybrudd ved Malabago nær Cortes, ble borgermesteren såret og spanjolenes styrker tvunget til retrett. Seks måneder senere forsøkte de et nytt angrep, og ble igjen slått tilbake. Da lyktes det spanske snikmordere å trenge inn i Tamblots leir og drepe ham. Nå var opprøret uten leder, og det var lett for spanjolene å nedkjempe det. Tårnet på dette bildet fra Dauis på Panglao er typisk for de befestninger som spanjolene bygget på grunn av moro-raidene fra Mindanao. Folk flyktet inn i slike tårn for å unngå å bli drept eller tatt som slaver. Etter dette utbygde og styrket spanierne sitt nærvær på Bohol. Det var ikke primært en urolig lokalbefolkning man fryktet, men de stadige "Moro"-raidene fra Mindanao. Sultanatet Sulu sendte i 1629 ut en ekspedisjon på plyndringsferd blant de bosetningene spanjolene hadde bygget opp på halvøya Camarines og på øyene Samar, Leyte og Bohol. I 1632 ble Sulus sultan Wasit og Maguindanaos sultan Kudarat frender ved inngifte, og de to sultanatene dannet en sterkere allianse. Deretter, i 1634, mobiliserte de en styrke på 1.500 og angrep blant annet Leyte og Bohol på nytt. Det var i perioden som fulgte at en rekke av øyas kirker ble bygd ved hjelp av lokale arbeidere, blant den kirkene i Baclayon (men som den står nå er den resultat av endringer fra 1724) og Loboc. Frem til 1733 hadde jesuittene grunnlagt seks bosetninger (kalt "reducciones"): Loboc, Baclayon, Jagna, Talibon, Inabanga og Maribojoc. Her måtte folket bo; her var det lettere å beskytte dem mot "Moro"-raid, å kristne dem – og avkreve dem skatt. Dagohoys oppstand, Bohol river seg løs fra spanjolene (1744–1829). Det andre antispanske opprøret kom i 1744. Den dypere årsak var at befolkningen ikke likte å bli utkommandert til tvangsarbeid, men den utløsende faktor var en annen. Oppstanden ble ledet av Francisco Sendrijas (kalt Dagohoy) etter at broren hans var blitt drept. Pater Gaspar Morales S.J., sognepresten i Inabanga, hadde bedt en konstabel – Sagarino, Dagohoys bror – om å fakke en mann som hadde forlatt menigheten og tatt tilflukt i fjellene. Konstabelen fikk tak i ham, men så endte det med at Sagarino ble drept. Da da han ble bragt tilbake til landsbyen, nektet presten å gi ham en kristen begravelse. Presten mente at Sagarino hadde duellert med rømlingen. Den katolske kirke bekjempet duellering og ekskommuniserte duellanter. Francisco Dagohoy, som var "cabeza de barangay" i Inabanga, ble rasende på presten, og mente at broren slett ikke hadde vært med på noen duell, men ble drept da rømlingen motsatte seg arrestasjon. Noe som kompliserte situasjonen, var at presten beordret at liket skulle få ligge å råtne i tre dager foran kirken i Inabanga. Det er imidlertid også mulig at det var Dagohoy som ordnet det slik, for å presse presten til å forandre mening om begravelsen. (Til slutt begravde Dahogoy broren sin selv.) Han fikk mange rasende folk med seg på sin side, og den 24. januar 1744 startet oppstanden med drapet på den italienske sognepresten i Jagna, pater Giuseppe Lamberti S.J. Kort tid etter drepte Dagohoy også pater Morales, og oppstanden spredte seg så over hele Bohol. Biskopen av Cebu, Miguel Lino de Espeleta, forsøkte forgjeves å roe ned situasjonen, og spanjolene forsøkte å gjenopprette sitt styre. Men Dahogoy nedkjempet de spansk–filippinske styrkene som ble satt inn mot ham. Han erklærte øyas uavhengighet og etablerte en egen regjering i fjellene, og var i stand til å utøve kontroll med storparten av øya. Et særlig energisk forsøk på å få slutt på opprøret kom i 1747, da biskop Juan de Arrechederra var fungerende generalguvernør på Filippinene (1745–50). Han sendte en straffeekspedisjon til Bohol under kommando av Don Pedro Lechuga. Lechuga vant noen få trefninger, men maktet ikke å knuse Dagohoys styrker. Til slutt sendte han et slags commandoraid inn i fjellene for å drepe eller ta til fange Dagohoy, hans søster Gracia, og andre ledere. Men de kom tilbake med uforrettet sak; de klarte ikke å trenge gjennom til Dagohoys befestede tilholdssted. Også etter Dahohoys død fortsatte oppstanden, og spanjolene klarte bare å holde på noen få landsbyer langs sørkysten. I løpet av de påfølgende 85 år mislyktes ikke mindre enn 20 spanske generalguvernører, fra Gaspar de la Torre (1739–45) til Juan Antonio Martínez (1822–25), å få bukt med opprøret. At det tok så lang tid, skyldes ikke bare den lokale standhaftighet, men at Spania slet med andre problemer i sine kolonier. I de spanske amerikanske koloniene var det opprør mellom 1810 og 1826, noe som avbrøt sjøveien til Filippinene, som gikk fra Acapulco i Mexico til Manila. I 1845 ble general Mariano Ricafort generalguvernør for Filippinene (1825–30). Han sendte borgermester José Lazaro Cairo for å gjeninnført spansk styre på Bohol. Med en spansk–filippinsk styrke 2.200 mann stor gikk de til angrep den 7. mai 1827. Men det skulle ta mer enn ett års harde kamper og en by spansk ekspedisjon under kaptein Manuel Sanz (ankom i april 1828) før de boholanske patrioter var nedkjempet. De siste rester av opprørsstyrkene ble tatt til fange i Caglayon-hulen. Den 31. august 1829 markerer avslutningen av denne fasen i Bohols historie. De fleste av Dagohoy-opprørets styrker ble benådet, og ble bosatt i nye landsbyer i lavlandet. Disse landsbyene heter idag Batuanan, Cabulao, Catigbian og Vilar (Bilar). I mellomtiden var jesuittene blitt utvist fra Filippinene i 1768, og prester fra augustinerrekollektenes orden, under ledelse av deres tidligere provinsial pater Pedro de Santa Barbara, hadde overtatt ansvaret for den kirkelige betjening av Bohol. Augustinerrekollektene grunnla så innen år 1800 de nye landsbyene Tagbilaran, Dimiao, Guindulman, Panglao og Loon, alle i den spanskkontrollerte kystsonen i sør og vest. Spanskestyrets siste år (1830–1899). Etter den spanske gjenerobring gikk Bohol inn i en fredelig periode, Frem til den 22. juli 1854 forble øya del av "residencia de Cebu" (provinsen Cebu), men fra da ble den sammen med øya Siquijor utskilt som en egen politisk-militær provins. Ved folketellingen i 1879 hadde Bohol 34 kommuner med en befolkning på 253.103. Spanskestyret var over i april 1899. Etter at USA hadde vunnet den spansk-amerikanske krig overtok de landet mot et vederlag til Spania på 20 millioner dollar. Spanjolene dro, og i en kort stund var Bohol et «Gobierno de Canton», en provins ledet av fremstående boholanoer i den uavhengige filippinske republikk proklamert av Emilio Aguinaldo. Kommunen Catigbian; Carmen ligger rett østenfor. Den filippinsk-amerikanske krig på Bohol (1900). Etter et knapt år var selvstyret over, for den 17. mars 1900 landsatte amerikanerne styrker i Tagbilaran. Under ledelse av major Henry Hale fra USAs 44. infanteribataljon kom de for å overta kontrollen. Boholanoene organiserte seg til motstand. Den 3. september 1900 satte de seg til motverge under oberst Pedro Samson, og de blodige kampene pågikk i flere måneder. Amerikanerne brente ned 20 av Bohols 35 småbyer, drepte tusenvis av filippinere og slaktet ned all buskap de kom over. Den 23. desember 1900 overgav filippinerne seg på Bohol, og undertegnet en fredsavtale i prestegården i Dimiao. Den amerikanske perioden (1901–1941/46). Året etter kapitulasjonen herjet en koleraepidemi den krigsherjede øya, og hundrevis av boholanoer bukket under. Amerikanerne begynte snart å reorganisere styret og iverksette reformer. Veier ble anlagt og skoler ble bygd, og levekårene begynte å bedre seg. Ved reorganiseringen av provinsinndelingen den 17. mars 1917 ble Bohol en egen provins. I 1941 ble Bohol utskilt fra erkebispedømmet Cebu, og det katolske bispedømmet Tagbilaran ble opprettet. Japansk okkupasjon (1942–1945). Den annen verdenskrig kom for alvor til Bohol den 17. mai 1942, da japanerne landsatte tropper i Tagbilaran. Tre tunge år fulgte. Det ble organisert en motstandsbevegelse som drev geriljakrig mot japanerne. Dens første hovedkvarter, kalt "Behind the Clouds", var i dype kløfter nær Catigbian, og det ble senere flyttet til Carmen. Amerikanske styrker returnerte til Bohol den 11. april 1945, og ble denne gang mottatt som frigjørere. Bohol og perioden etter den nasjonale selvstendighet (fra 1946). Den 4. juli 1946 ble Bohol del av den selvstendige filippinske republikk. På 1950-tallet ble Bohol satt på det filippinske politiske kart da en av øyas sønner, Carlos P. Garcia fra Talibon, ble landets president. Han ble valgt til Filippinenes visepresident i 1953, og fikk da ansvar som utenriksminister. Han tiltrådte som president dagen etter president Ramon F. Magsaysay omkom i et flystyrt den 17. mars 1957. Han vant så presidentvalget i november samme år, og kunne forstette som president. Som president gjorde han seg bemerket for sin såkalte "Philippines First"-politikk, som tok sikte på å utvikle og garantere Filippinenes økonomiske uavhengighet. Filippinske forretningsfolk ble gitt preferanse fremfor utenlandske, og det ble gjort endringer i innenlandsk økonomisk politikk som påvirket de kinesisk-filippinske forretningsfolkenes vilkår. Garcia opprettholdt landets nære bånd til USA og søkte nærmere samarbeid med ikkekommunistiske land i Asia. Han forkortet USAs gamle avtale om baser på filippinsk jord fra 99 års bruksrett til fra da 25 år, med mulighet for forlengelser for femårsperioder etter det. I 1986 ble det nordøstlige Bohol gjort til et eget katolsk bispedømme, Talibon. I 2000 hadde hele provinsen 1,3 mill. innbyggere. William av Malmesbury. William av Malmesbury avbildet på et glassmaleri i Malmesbury kloster, 1928.William of Malmesbury (født ca. 1080, død ca. 1143) var en engelsk historiker. Han hadde også franske forfedre, men tilbrakte hele livet i England, og store deler av det som munk i Malmesbury Abbey. Han kom til klosteret som ung mann, og den tidligste opplysninger han gir er at han hjalp abbed Godfrey (abbed ca. 1081–1105) å samle et bibliotek for kommuniteten. Han fikk en allsidig utdanning, men fokuserte mest på de fagene han selv likte best, moralfilosofi og historie. Etterhvert fikk han samlet historieverker som andre land, og fikk inspirasjonen til å skrive et verk om England, etter mønster av Beda den ærverdiges kirkehistorie. Omkring 1120 ga han ut den første utgaven av "Gesta regum anglorum" ("De engelske kongers handlinger"). Deretter fulgte i 1125 "Gesta pontificium anglorum" ("De engelske biskopers handlinger"). Etter dette arbeidet han en periode med teologiske temaer, men ga ut andre utgave av "Gesta regum" i 1127. Denne utgaven var dedikert til jarlen Robert av Gloucester, som var litterært interessert. Rundt 1128 kom en variant av "Gesta regum anglorum", kalt "Krøniken om engelskmennenes konger". William ble kjent med biskop Roger av Salisbury, som hadde et slott ved Malmesbury. Det ser ut til å være dette vennskapet som førte til at han i 1140 ble tilbudt embetet som abbed. Han takket nei til dette, da han foretrakk å være bibliotekar. Den eneste offentlige opptreden vi kjenner er ved konsilet i Winchester i 1141, hvor kleresiet uttrykte sin støtte til keiserinne Matilda. Etter dette begynte han med sin "Historia novella" ("Ny historie"), som omhandlet hendelser etter 1125. Verket slutter brått med 1142, med et løfte om at det vil bli fortsatt. Man antar at William døde før han fikk anledning til å arbeide videre med det. Han er en av de viktigste engelske historikere i denne perioden. Hans latin er god, og den litterære kvaliteten er god, spesielt i forhold til andre verker fra hans samtid. Som historiker svekkes hans betydning noe av at hans forakt for annaler gjør kronologien ustrukturert og noe tilfeldig. Han har også en tendens til å legge inn diskurser som er irrelevante for det han egentlig skriver om. Hans kritiske sans, som han til tider viser er velutviklet, blir til stadighet ikke brukt. Han gir færre opplysninger om sin egen tid enn f.eks. Orderic Vitalis, men samtidig er han den desidert viktigste kildene til kunnskap om personene i det politiske spillet etter normannernes invasjon i 1066. Malmesbury Abbey. Malmesbury Abbey var et kloster i Malmesbury, Wiltshire i England. Det ble grunnlagt av Maidulph, som døde i 675. Etterhvert ble den benediktinske regel ble raskt innført. Det var viet til apostlene Peter og Paulus. I 1160 begynte arbeidet med hovedbygningen, og det var stadig byggeaktivitet inntil det 16. århundre. Klosteret ble oppløst av Henrik VIII i 1536 i forbindelse med reformasjonen. Blant kjente personer som levde i klosteret var historikeren William av Malmesbury, og matematikeren og astrologen Eilmer av Malmesbury som tidlig i det 11. århundre konstruerte en primitiv hangglider. Toljatti. Toljatti (russisk: Тольятти; med latinske bokstaver av og til stavet Togliatti) er en by ved elven Volga i Samara Oblast i Russland. Den ble grunnlagt i 1737 med navnet Stavropol. Opprinnelig het byen Stavropol, som ikke må forveksles med Stavropol i Kaukasus. Navnet ble endret i 1964 til ære for den italienske politiker Palmiro Togliatti. Han bodde under den annen verdenskrig i Sovjetunionen og var etter krigen leder for de italienske kommunister. Det var et dekret fra keiserinne («tsaritsa») Anna som i 1737 grunnla byen for kristnede kalmukker. I 1950 lå byen innenfor det området som skulle utgjør magasinet ved Kujbysjev-dammen og den ble derfor gjenoppbygd på et nytt sted. I 2002 hadde byen en befolkning på 701 900. Byen er kjent først og fremst for sine bilfabrikker kalt VAZ/AutoVaz (fra 1971). Toljatti er et stort industrisentrum. Mest kjent er bilfabrikken Lada, Russlands største bilfabrikk. Byen har også maskin-, kjemi- og næringsmiddelindustri, seks universiteter og høyskoler, flere museer, et filharmoniorkester, teatre og kulturhus. Den er også kjent som en idrettsby. VAZ. VAZ/Auto VAZ (Volzjskij Avtomobilnyj Zavod) (russisk for Volga Automobil Fabrikk) ble bygd i tiden fra 1967 til 1969 som en del av en samarbeidsavtale mellom Fiat, den italienske regjeringen og regjeringen i Sovjetunionen. Fabrikken som ble reist er en av de største bilfabrikker i verden. Den har nesten 150 km produksjonslinjer og er unik i det at de fleste komponenter lages på stedet. Den produserer over 800 000 biler årlig. Fabrikken og byen omkring, Toljatti, ble oppkalt etter den italienske kommunistlederen Togliatti som gjorde avtalen mulig. Den endelige avtalen ble undertegnet 15. august 1966. Anleggsarbeidene startet 14. januar 1967. Første del av fabrikken ble innviet 1. juli 1969 og den første bilen rullet ut fra samlebåndet den 9. september 1970. Selskapets mest kjente produkter er Zjiguli (Modell BA3-2101) basert på 1966-modell Fiat 124 og kjent verden over som Lada. Fabrikken lager også biler med modellnavn som Oka, Samara, Tarzan, Nadezjda og Niva. Ladas nye samarbeid med GM har resultert i Chevrolet Niva. VAZ har også forsøkt å komme inn på de mer sportslige segmentene, en rekke Ladamodeller ble fabrikktrimmet og utstyrt med Momo-ratt. En convertible ble også laget. Under perestroikaen fikk Auto VAZ lov til å selge biler til andre kjøpere enn regjeringen. Matematikeren Boris Berezovski sørget for videresalg av bilene til vanlige folk og overtok selskapet fra regjeringen i 1991. Auto VAZ har siden utviklet nye generasjoner Lada og forbereder seg på å komme tilbake på vest-europeiske markeder. I 2003 presenterte VAZ konseptbilen VAZ Lada Revolution, en åpen, enseters sportsbil utstyrt med en 1,6 liters motor som utviklet 215 Hk. Lada. Lada er et merke som tilhører selskapet Auto VAZ (Volzhski Automobilnij Zavod, forkortet til VAZ på det latinske alfabetet eller ВАЗ på det krylliske). De produserer en rekke biler, inkludert Samara, en liten 5-dørs kombi og Niva, en firehjulstrekker. Den første modellen var ВАЗ-2101 basert på 1966 Fiat 124, lansert som Lada i 1970. Den produseres fortsatt og er den modellen som først og fremst forbindes med Lada-navnet. Andre modeller er Oka, Tarzan, 110/111/112, Kalina og Nadesjda i tillegg til Samara og Niva. Den originale Lada var en solid bil, men uten det meste av ekstrautstyret andre biler hadde. Før Lada ble tatt inn i Norge, var Moskvitch det største russiske merket i landet. Ordet Lada har mange betydninger. På russisk betyr det ”liten kjæreste” eller ”fullkommen skapning”. I førkristen tid tilba man også gudinnen Lada i Russland, Polen og Litauen – hun sto for våren, kjærligheten og nytt liv. Men Lada var også det gammelrussiske navnet på en type hurtiggående seilbåt som ble benyttet på Volga – direkte inspirert av vikingskipene som herjet oppover elven i norrøn tid. Det er en slik båt som alltid har prydet Lada-logoen, først i et skjold med rød, blå eller svart bakgrunn, senere har båten vært utført i metall inne i en ”moteriktig” oval. Navnet ble brukt som varemerket til Auto VAZ fordi det kunne uttales likt på alle språk, samt at det ikke hadde annen betydning på andre språk. På hjemmemarkedet kaltes Lada Zhiguli, men etter Sovjetunionens fall har de gått fra dette merkenavnet til fordel for «Lada». Lada kalles fortsatt Zhiguli blant folk flest. Nye sikkerhet/miljøstandarder er også en årsak til at Auto VAZ trakk seg ut av vestlige markeder sent på 1990-tallet. Det var ofte også problemer med deler. 110 og Niva selges fremdeles på enkelte markeder i likhet med andre mer moderne modeller. De selges blant annet i Sverige og Danmark. Lada finnes fortsatt i mange sentral- og søramerikanske land, i Afrika, Midtøsten og i alle landene i det tidligere Sovjetunionen. Historie. Lada-fabrikken er reist i samarbeid mellom Italia og Sovjetunionen på Volgas bredder. En helt ny by ble reist rundt fabrikken, Toljatti. Lada skulle være en sovjetisk utgave av den folkelige bilen, slik Citroën 2CV var i Frankrike og VW-boble i Tyskland. De opprinnelige, Fiat-baserte Ladamodellene 2101 til 2107 har forskjellige lykter, setetrekk og karosseriutgaver – til sammen 7. Blant disse er den originale 1966-utgaven av Fiat 124 med to eller fire runde lykter. To lykter frem til 1988. Fire lykter er fortsatt i produksjon, men ikke lenger på fabrikken i Toljatti. I 1981 ble et nytt og mer moderne karosseri introdusert. Firkantede lykter og ny form på karosseriplatene skilte den nye fra de gamle. For å overleve russiske forhold ble den lette Fiat 124 modifisert. Den fikk bremsetromler av aluminium bak og Fiat-motoren ble revidert og endret slik at den fikk overliggende kamaksel. Karosseriet ble hevet for å få større bakkeklaring. og karosseriplatene ble tykkere og laget av tyngre stål. De første modellene hadde startsveiv som standardutstyr i tilfelle flatt batteri for eksempel i sibirsk kulde. Den ble senere utelatt, bortsett fra på Niva'n. Andre spesielle finesser var at drivstoffpumpen kunne betjenes for hånd. Lada Kalina er en moderne Lada-modell etter at salget av Lada ble stoppet i Norge Lada opplevde en økonomisk krise i 1998 og avbrutt utvikling, og fokus var nå på utviklingen av Lada Kalina- serien, som fra juni 2007 ble solgt i bl.a. Tyskland. Kalina blir bygget på en ny fabrikk med 1,6 liters motorer og er tilgjengelig som en kombi, sedan og stasjonsvogn. Lada 2107 er fortsatt i produksjon pr. august 2012. Teknikk. Motorserien som er brukt startet med en 1,2 liters forgassermotor og går videre opp til en 1,7 liter eksportmodell utstyrt med innsprøytning fra GM. Kraftoverføringen er enkel med bakhjulsdrift og stiv bakaksel. Motoren er en rekkefirer med to ventiler per sylinder og enkel, overliggende kamaksel. På Lada Niva firehjulstrekker er det montert mellomdifferensial fast under gulvet like foran forsetene. Det er en gummiplate (hardyplate) som gir en myk kobling mellom girkasse og mellomdifferensial. To spaker fra mellomdifferensialen gir mulighet for å sperre denne differensialen, og for å koble til reduksjonsgir. 2 korte mellomaksler med standard universalledd i hver ende overfører kraften til den stive bakakselen og til forhjulsdifferensialen som er montert under motorblokka. Siden disse mellomakslene har noe stor vinkel nedover blir det mye vridning og vibrasjon i mellomdifferensialen, noe som gir betydelig vibrasjon i gulvet ved høye hastigheter. Lada er kjent for å være lett å reparere. Et eksempel er skifte av støtdempere bak på Niva som kan gjøres uten å jekke opp bilen, og alt man trenger å løsne er to bolter. I Norge. Lada forsvant fra det norske markedet på 1990-tallet, da avgiftsomlegging gjorde det lite attraktivt. Ironisk nok ble mange brukte Ladaer eksportert tilbake til Russland (prisen på gamle bruktbiler er langt lavere i Norge, og kvaliteten ble regnet for å være bedre på eksportladaer enn på modeller («Shiguli») regnet for innenriksmarkedet), derfor er det ganske få ladaer igjen på norske veier. Kuldemedium. Et kuldemedium (arbeidsmedium) er et fluid som har en passende fordampningstemperatur i trykkområdet fra 1 bar og oppover til typisk 25 bar til å bli brukt som sirkulerende medium i et varmepumpende anlegg, både kuldeanlegg og varmepumper. En klasse av kuldemedier kalt KFK (Klor-Fluor-Karbon) ble forbudt produsert gjennom Montreal-protokollen i 1989. Blant disse var det R12 (diklordifluormetan) som var mest i bruk og mest krevende å erstatte. Senere er det kommet reguleringer også av HKFK-stoffene, og disse er nå under utfasing. Statskirke. En statskirke (eller en statsreligion) er et trossamfunn som er forankret i landets lovverk og er administrert av statsorganer i større eller mindre grad. Statskirken representerer den religionen som staten har gitt offisiell status og har som regel en rolle i statens seremonier og annen symbolikk. Statskirken har også gjerne en privilegert stilling innen skolevesenet og andre områder av samfunnet. Statskirken kan være økonomisk underholdt av staten, eller staten kan ha sikret den særskilte finansieringsordninger (innkreving av kirkeskatt e.l.). I Danmark og Norge brukes også begrepet folkekirke om statskirkene der. Begrepet statskirke er relativt. Begrepet statskirke er lite presist og må betegnes som et relativt begrep. Det kan defineres forskjellig og innholdsbestemmes på ulik måte. I den aktuelle debatten brukes det til dels som et konnotasjonsord, dvs et ord som gir ulike assosiasjoner og som det knyttes ulike forestillinger eller følelser til. Motsetningen til statskirken er ofte frikirken. Det mest vanlige kjennetegnet ved statskirken er at statlige organer, inkludert statsoverhodet, er involvert i styring og forvaltning av kirken. Denne involveringen kan være mer eller mindre omfattende både politisk, administrativt og økonomisk. Forankring i konstitusjonen. En statskirke har gjerne en forankring i konstitusjonen eller annet særskilt lovverk. De konstitusjonelle bestemmelsene kan være nedfelt i en eller flere paragrafer i landets grunnlov. Vedkommende kirkes konfesjonelle særpreg kan være angitt i grunnloven. Dette er tilfelle i Danmark. Likevel har den danske statsministeren understreket at Danmark har en folkekirke og ikke en statskirke (Dagbladet 27. mai 2006). Ikke desto mindre er den danske folkekirken innvevd i den offentlige forvaltningen og på sentralt hold styrt av et eget kirkeministerium. Flere land med katolsk eller ortodoks dominans har i sine konstitusjoner bestemmelser om støtte til de respektive kirkesamfunnene, for eksempel Malta, Argentina og Hellas. De aktuelle kirkene er likevel selvstendige. Antakelig er det mer adekvat å kalle dem for nasjonale kirker enn for statskirker. Forankring i særskilt lovverk. I tillegg til grunnlovsbestemmelser kan det finnes en særlig kirkelovgivning vedtatt av nasjonalforsamlingen. Eksistensen av en slik særlovgivning betyr ikke nødvendigvis at kirken er en statskirke. Slik vurderer Svenska Kyrkan seg etter nyordningen fra år 2000. De to kirkesamfunnene i Finland som er definert som offentligrettslige, den evangelisk-luthersk folkekirke og den ortodokse kirke, forstår seg heller ikke som statskirker. De er selvstendige juridiske subjekter og kan ikke bli påtvunget lovbestemmelser fra Riksdagen som krenker deres karakter av trossamfunn. Generell religionslovgivning i et land kan omfatte både en eventuell statskirke, en folke- eller majoritetskirke som ikke er statlig, og andre tros- og livssynssamfunn. Det er eksempelvis tilfelle i Finland. Utpeking av kirkelige ledere. I de fleste statskirker har myndighetene innflytelse på hvem som blir tilsatt i sentrale lederstillinger. Først og fremst gjelder dette biskopene (se bispevalg). Statens makt kan variere fra suverent å kunne utnevne hvem den vil, slik det oftest var vanlig i tidligere tider, til å være mer begrenset eller kondisjonal. Begrensningene kan være lagt av systemer med kirkelige nominasjons- og avstemmingsprosesser som gjør at staten enten må utnevne den som har fått flest stemmer eller er bundet til å velge blant prioriterte kandidater. Det første er tilfelle i Danmark, det andre gjelder i prinsippet i England. Dersom et statsoverhode eller en regjering har en reell rett til å velge mellom kandidater til bispeembeter og eventuelle andre kirkelige lederstillinger, må den statlige innflytelsen regnes for betydelig. Hvis ikke bare biskopene, men også det øvrige presteskapet i et kirkesamfunn er statstjenestemenn, er det nærliggende å betegne vedkommende kirke en statskirke. Ut fra et slikt kriterium kan Den norske kirke klart betegnes som en statskirke. Finansiering. Et mulig men ikke nødvendig kjennetegn ved en statskirke er at den er bevilgningsfinansiert. Statskirker har gjerne hatt et innslag av offentlig finansiering, men omfanget har variert og gjør det fortsatt. Bevilgningene kan komme fra staten, fra kommunene eller fra begge. Det finnes statskirker som har en relativt selvstendig økonomi og som skaffer mesteparten av sine ressurser gjennom bidrag fra medlemmene (kirkeskatt e l). Den danske folkekirken er i det vesentlige finansiert gjennom medlemsbidrag. Mange kirkesamfunn kan få direkte eller indirekte statlig støtte. I mange tilfelle er den offentlige støtten betydelig, uten at dette gjør dem til statskirker. Eksempelvis gjelder dette landskirkene i Tyskland og en rekke kirkesamfunn i Italia. Offisiell medvirkning. En statskirke er vanligvis majoritetskirke. I land med majoritetskirker kan disse kirkene være involvert i offisielle begivenheter på annen måte enn andre trossamfunn, selv om de formelt ikke er statskirker. Dette gjelder i en rekke land med katolske eller ortodokse majoritetskirker, og tilsvarende i land med dominerende innflytelse fra andre religioner. En kirke kan være statskirke eller ha sterke bånd til staten selv om bare et mindretall av befolkningen er medlemmer. Som eksempel på dette nevnes ofte Church of England. Noen konklusjoner. Gjennomgangen ovenfor viser at statskirke ikke er et stringent begrep. Begrepet innholdsbestemmes ut fra historiske forhold og tar organisasjonsmessig ulik form i de enkelte land. Det kan være vanskelig å si hvilke konkrete faktorer som må være til stede for at en kirke skal kunne kalles statskirke. Det er sakssvarende å se på ordet statskirke som et glideskalabegrep. Hvor statskirken begynner eller slutter på denne skalaen er ikke lett å fastslå. Begrepet er relativt. En kirke kan være mer eller mindre statskirke. Dette avhenger av hvor sterke bindinger det er mellom staten og kirken. Et minstekrav er en eller annen formell relasjon til myndighetene og et eller annet innslag av statlig styring. Hva disse juridiske og styringsmessige bindingene består i er situasjonsavhengig og landspesifikke. Antall statskirker i den vestlige verden har gått sterkt tilbake. Bare noen ganske få er nå igjen. I andre deler av verden er det mange land som har en offentlig religion. Mange muslimske land har islam som statsreligion, og et mindre antall har henholdsvis buddhismen og hinduismen som offisiell religion. Den norske kirke som statskirke. Den norske kirke er ikke lengre statskirke i Norge, etter vedtak behandlet i stortinget 21. mai 2012. Før dette sa § 2 i grunnloven at den evangelisk-lutherske religion var definert som statens offentlige religion. Som en følge av dette var biskoper og prester i Den norske kirke statlige embets- og tjenestemenn. Tidligere var det også i Norge et krav at halvparten av regjeringen skulle være medlemmer av statskirken, da regjeringen var Den norske kirkes øverste styre (kirkelig statsråd). Norges konge var Den norske kirkes overhode. Han var forpliktet til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, og til å håndheve og beskytte denne (Grunnloven § 4). En del tilhengere av statskirkeordningen legger vekt på at Kongen i kirkelig statsråd er et kirkelig organ. Andre mener dette organet utøver politisk styring av kirken. Dette var ifølge Norsk senter for menneskerettigheter problematisk for kirkens egen religionsfrihet. Det har i mer enn 100 år vært diskusjoner om Den norske kirke fortsatt skal være statlig eller om man skal skille kirken fra staten. I denne sammenheng har den siste statlige utredningen (Gjønnes-utvalget) presentert et tredje alternativ: Lovforankret folkekirke. Etter dette alternativet er Den norske kirke fortsatt forankret i lovverket, men samtidig er den et eget rettssubjekt med selvstendig beslutningsmyndighet. En tilsvarende løsning ble valgt i Sverige fra år 2000. Politisk avtale i Stortinget 10. april 2008. Alle dens punkter gjelder ut stortingsperioden 2009 – 2013. Alle punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet. Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig. Endringer kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det. Denne avtale er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter fremmer primære grunnlovsforslag. Utnevning av biskoper og proster, demokratireform. Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd. I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra overnevnte forhold, er gjennomført i Den norske kirke i løpet av 2011. Kirkelig statsråd og kirkeordning. Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd. Grl. § 12 annet ledd og § 27 annet ledd kan derved oppheves. Grunnlovsendringer. Grl. § 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» Grl. § 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.» Grl. § 16 endres til: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.» Grl. §§ 21 og 22 «geistlige» tas ut. Grl. § 12, annet ledd: oppheves Grl. § 27, annet ledd: oppheves Kapittel A endres til: Om Statsformen Kapittel B endres til: Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie og om Religionen. Finansiering. Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke. Gravferdsforvaltning. Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene. Livssynsnøytrale seremonier. Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annet utrede spørsmålet om finansiering. Malmesbury. Malmesbury er en by i det nordvestlige Wiltshire i England. Den ligger i nærheten av Cirencester, Chippenham og Swindon, og grenser mot elver på tre sider. Den ble antagelig grunnlagt i 1. århundre f.Kr.. Malmesbury er den eldste valgkretsen ("borough") i England. Den ble før den industrielle revolusjon et sentrum for blondeproduksjon, og industrialiseringen fikk, underlig nok, ingen store effekter. Den viktigste attraksjonen er Malmesbury Abbey, et kloster som hadde sin storhetstid i det 12. århundre. Mye av det ble ødelagt da Henrik VIII oppløste det i 1536, og av en brann, men omfattende ruiner står igjen. Malmesbury er vennskapsby med Niebüll i Tyskland og Gien i Frankrike. Fløien stasjon. Stasjonsbygget med Fløien kiosk. Merk at skiltet staver "Fløien" Fløien stasjon er endestasjonen på Fløibanen, på sørsiden av Fløyfjellet i Bergen, beliggende 320 moh. Området rundt stasjonen er et utsiktspunkt over Bergen, fjella rundt og fjorden. Uformelt brukes betegnelsene "Fløien", "Fløyen" og "Fløyfjellet" om hverandre. Navnet Fløien kan komme av fløystangen, en vindfløy eller værhane som ble reist for å gi signal om vindretningen når skip skulle legge ut fra Vågen i Bergen. Fløibanen. Den 850 meter lange elektriske kabelbanen ender på stasjonen Fløyen. De to togene som trekkes mellom Fløyen og stasjonen på Vetrlidsallmenningen i Bergen sentrum, har ytterligere tre mellomstasjoner i "Promsgate", "Fjellveien" og "Skansemyren" og ble åpnet i 1918. I stasjonsbygningen på Fløyen ligger "Fløien kiosk" som selger souvenirer og postkort, i tillegg til småsnacks. Utkikksposten ligger til høyre ved utgangen fra stasjonen. Like overfor stasjonen ligger Fløien Folkerestaurant. I området er det lekeplass og en natursti ligger i skogen like ved. Fløyfjellet. Øvre fløibanestasjon, sett fra Strandkaien Utsikten over Bergen fra utsiktsposten ved Fløyen Ved siden av Fløibanen kan Fløyen og Fløyfjellet også nås gjennom flere veier. Fjellveien går via Tippetue eller Fløysvingene, i tillegg kan man også komme seg til toppen av Fløyen via Skansemyren eller Knatten (ved Starefossen). På Fløyfjellet er det gode og skiltede turveier og turstier til blant annet Blåmanen, Rundemanen og Sandviksfjellet. Annet. Bergen Byspill har laget et teaterspill med utgangspunkt i fjellet, «"Fløien liten Blåfugl"». Fløyfjellet. Fløyfjellet, Fløien eller Fløyen er et av Byfjellene i Bergen, og en av Bergens mest populære turistattraksjoner. Fløyfjellet er navnet på fjelltoppen. Fløyfjellsplatået ligger 399 meter over havet, rett ovenfor Bergen sentrum. Navnet kan komme av fløystangen, en vindfløy eller værhane som ble reist for å gi signal om vindretningen når skip skulle legge ut fra Vågen. Utsikten over Bergenshalvøyen gjør Fløyfjellet til et populært mål både blant turister og byens lokalbefolkning. Turmuligheter. Der finnes mange turmuligheter på Fløyen eller man kan gå videre til Vareggen eller over Vidden til Ulriken. Fløyfjellet har gode og skiltede turveier og turstier til blant annet Blåmanen, Rundemanen og Sandviksfjellet. På Midtfjellet ved foten av Blåmanen ligger kiosken Brushytten. Fløibanen. "Fløibanen" er en 850 meter lang elektrisk kabelbane som trekker to vogner mellom Fløien og stasjonen på Vetrlidsallmenningen i Bergen sentrum. Den har også tre mellomstasjoner i "Promsgate", "Fjellveien" og på "Skansemyren", og ble åpnet for trafikk i 1918. "Fløien stasjon" ligger 320 moh. og det er det øverste stoppet for banen. Her er også et utsiktspunkt. I forbindelse med at hele anlegget ble pusset for 46 millioner kroner i 2002 ble det bygget nytt utsiktsplatå som ofte blir kalt Fløytrappene. Det er en bred trapp som går fra stasjonen til Fløien Folkerestaurant i forskjellige nivåer, og der turistene tidligere stoppet opp utenfor utgangen beveger de seg nå utover. Det er utallige turveier som går rundt området, men bare en bilvei. Arne Husveg. Arne Husveg (født 11. februar 1933, død 16. november 2004 i Stavanger) var formann i Norges Blindeforbund i perioden 1969 til 1971 og generalsekretær i perioden 1971 til 1994. Han var også leder for Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i flere år, og var bærer tittelen Ridder av St. Olavs Orden. Han døde etter lengre tids sykdom 16. november 2004, og var ved sin død 1. visepresident i Verdens Blindeunion. Norges Blindeforbund. Norges Blindeforbund – synshemmedes organisasjon, er svaksynte og blindes interesse- og serviceorganisasjon i Norge. Forbundet ble stiftet som "De Blindes Selvhjælpsforening" i 1900, men skiftet navn til "Norges Blindeforbund" i 1909. Blindeforbundet er dermed landets eldste organisasjon av funksjonshemmede. Norges Blindeforbunds overordnede mål er samfunnsmessig likestilling for blinde og svaksynte. Norges Blindeforbund har i dag cirka 12 000 medlemmer fordelt over hele Norge representert med et fylkeslag i hvert fylke. De arrangerer aktiviteter for barn og ungdom, arrangerer rehabiliteringskurs, driver bistandsarbeid og har en egen skole for førerhunder. I tillegg driver de med omfattende arbeid i forhold til forbrukersaker, har ulike givertjenester, forskningsfond og kurssenter, samt at de driver et eget arbeidssenter for synshemmede. Norges Blindeforbund sin ungdomsorganisasjonen heter Norges Blindeforbunds Ungdom. Norges Blindeforbund har siden 1978 engasjert seg i bistandsarbeid, og har 21 nasjonale prosjekter fordelt på 12 land i Afrika og Asia. Organisasjonen. Norges Blindeforbunds mål er samfunnsmessig likestilling for blinde og svaksynte, og er tilknyttet Atlas-Alliansen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Innsamlingsorganisasjon hos Innsamlingskontrollen og Foreningen Frikanalen. Landsmøtet. Landsmøtet er Norges Blindeforbunds høyeste organ, der delegater fra hele landet møtes annethvert år. Blindeforbundets leder og nestleder må begge være blinde eller svaksynte, og velges av Landsmøtet og i styrende organer skal det alltid være et flertall av synshemmede. Sentralstyret. Sentralstyret er Norges Blindeforbunds utøvende tillitsvalgte organ og er generelt underlagt Landsmøtet, i daglig drift landsstyret. Generalsekretær. Generalsekretæren er forbundets øverste administrative leder med daglig ansvar for organisasjonen, og skal fortrinnsvis være svaksynt eller blind. Stillingen skal lyses ut på åremål med perioder på seks år med mulighet til forlengelse med en periode om gangen, og tilsettes av sentralstyret. Den nåværende generalsekretæren, Gunnar Haugsveen, er forbundets tredje og har sittet siden 1998. Han har vært ansatt i Blindeforbundet siden 1973, og i 1983 tiltrådte han stillingen som organisasjonsleder. Økonomi. I 2009 hadde Norges Blindeforbund samlede inntekter på 218,8 millioner kroner, hvorav 78,5 millioner kroner var tilskudd fra det offentlige. 36 prosent av inntektene kommer altså fra det offentlige, mens organisasjonen må skaffe 64 prosent selv. Rehabilitering og opplæring. Norges Blindeforbund eier og driver tre syn- og mestringssentre, der man lærer blant annet punktskrift, data, hvordan fungere i dagliglivet, forskjellige formingsaktiviteter, synshemmedes rettigheter, hvilke hjelpemidler som finnes og å gå med hvit stokk. Hurdal syn- og mestringssenter. Hurdal syn- og mestringssenter ligger ved Hurdalsjøen i Akershus. Senteret har egen privat strand, bungalow ved sjøen, elektronisk skytebane, camp med gapahuker og lavvoer samt milevis med ski og sykkelløyper. Senteret har 72 rom og 28 av rommene egner seg for for eksempel rullestolbrukere. På Hurdalssenteret tilbys også trening, utprøving og opplæring i syns- og mestringsfagene ved rehabilitering. Her finnes også en sanse- og opplevelsespark med skiltdesign, lek og friluftsområder, en elektronisk skytebane med treningsløyper og kartproduksjon for orientering. 22. august åpnet Hurdal syn- og mestringssenter et nytt undervisningsbygg og et nytt aktivitetsbygg med svømmebasseng og gymnastikksal. Evenes syn- og mestringssenter. Evenes syn- og mestringssenter ligger i Evenes kommune. Her arrangeres kursaktiviteter for synshemmede fra Nord-Norge i størstedelen av året. I julen, påsken og om sommeren arrangeres ferie og rekreasjonsopphold. På senterets uteområde er det flere kilometer med turstier, både asfalterte og gruslagte, alle med rekkverk. I tillegg er det sjø og strand lett tilgjengelig både til bading og fisking, det er utendørs jacuzzi og grillhytte på området. Solvik syn- og mestringssenter. Solvik ligger på Askøys østside ved Herdlafjorden. Solvik er et moderne kurs- og aktivitetssenter med 15 dobbeltrom, tre ferieleiligheter med tilrettelagt lekeplass for barn utenfor, undervisningsrom, peisestue, svømmebasseng, gymsal, badstue og gode turmuligheter. Norges Blindeforbunds førerhundskole. I 1970 ble Norges Blindeforbunds førerhundskole åpnet av Kong Olav V. Fram til i 1985 lå førerhundskolen i Vestby kommune, da den ble flyttet til Bestum i Oslo. I 2010 ble skolen omorganisert. Kenneldriften flyttet til Standal hunde- og kattehotell i Hakadal, mens administrasjonen flyttet til Blindeforbundets hovedkontor i Sporveisgata. Kursene ble lagt til Hurdal syn- og mestringssenter. St. Olavs Orden. Den Kongelige Norske St. Olavs Orden er en fortjenstorden innstiftet av kong Oscar I den 21. august 1847. Den er oppkalt etter Norges helgenkonge, Olav den hellige. Ordenen tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». Inndeling. På militær uniform kan båndstripe benyttes. For å skille mellom de forskjellige gradene har ridder av 1. klasse rosett, mens høyere grader (kommandør og høyere) har rosetten på båndstripen «vinger» i sølv og/eller gull. På sivilt antrekk benyttes kun rosett med evt. vinger. Ordenstegn. a> (krasjan) til Storkorset av St. Olavs Orden Ordenstegnene er til å bære på festantrekk. Sankt Olavs vanlige ordenstegn, ofte feilaktig kalt «medalje», er et malteserkors i hvitemaljert gull, som i midten foran og bak har en høyrød globe omgitt av en blå og dobbel hvit ring. På forsiden er globen utstyrt med riksvåpenets løve i gull, på baksiden bærer den kong Oscar Is valgspråk, «Ret og Sandhed». Mellom de fire korsarmene er det en kronet gotisk O i gull. Både ridderkorset og det noe større kommandørkorset henger under en gyllen kongekrone, som igjen er opphengt i et rødt silkebånd, kantet med hvitt og blått. Ridderkorsets bånd festes til venstre side av brystet, mens kommandørkorset bæres i et bånd («kravat») rundt halsen. Kvinner bærer disse ordenstegnene i en silkesløyfe med de samme fargene. En "kommandør med stjerne" bærer i tillegg en sølv bryststjerne (krasjan) med form som et malteserkors. Ordenstegnet for graden storkors henger i et bredere silkebånd som bæres over høyre skulder diagonalt over brystet, og til dette hører en åtteoddet bryststjerne (krasjan) i sølv, pålagt det emaljerte korset. Når Sankt Olavs orden tildeles militære, blir ordenstegnet supplert med to krysslagte sverd mellom korset og kronen. Den aller høyeste graden "storkors med kjede" er i nyere tid forbeholdt kongelige og statsoverhoder. Det særlige ordenstegnet er det kronede emaljekorset hengende i et forgylt halskjede. Rundt kjedet er vekselvis festet riksvåpen og O-monogrammer, begge emaljert og med kroner, forbundet med forgylte «olavskors» med to pålagte økser. Dette symbolet er nå våpenmerke for Den norske kirke. Tildelinger. a> av St. Olavs orden, samt andre ordener og utmerkelser Grunnlovens § 23 bestemmer at «Kongen kan meddele Ordener til hvem han for godt befinder, til Belønning for udmærkede Fortjenester, der offentligen maa kundgjøres; men ei anden Rang og Titel, end den, ethvert Embede medfører. Ordenen fritager Ingen for Statsborgernes fælles Pligter og Byrder, ei heller medfører den fortrinlig Adgang til Statens Embeder.» Kongen er ordenens "stormester". Et eget "ordensråd" forbereder saker med forslag om hvem som skal få ordenen, og legger dette fram for stormesteren, kongen, til endelig beslutning. Foreninger, institusjoner og andre som ønsker at en person skal bli tildelt ordenen, kan henvende seg til ordenens kontor, «kanselliet», og der få opplyst hvilke kriterier som legges til grunn for en tildeling, hvilken dokumentasjon som må framskaffes, og hvilken sannsynlighet det er for at vedkommende vil bli tildelt ordenen. Tildeling av orden anses som et prerogativ og ordensrådets og kanselliets virksomhet anses å fungere som organer for kongen personlig. Saksbehandlingen og saksdokumentene er derav ikke offentlige. I motsetning til ved ordenstildelinger i noen land blir den norske "Sankt Olav" tildelt med en skriftlig begrunnelse som blir offentliggjort. Under den annen verdenskrig utnevnte Haakon VII fra 1941 av et ordensråd i London og fortsatte tildeling av ordenen. Quisling startet med rivaliserende tildelinger av ordenen med modifiserte ordensinsignier. Storkorset i revidert utgave ble tildelt Quislings finansminister Frederik Prytz rett før vedkommendes død i 1945, av Vidkun Quisling personlig. Denne tildelingen er aldri offisielt anerkjent. Enkelte NS-medlemmers ordenstildelinger ble etter krigen trukket tilbake, selv om de var tildelt ordenen før krigens utbrudd. Dette gjaldt for eksempel i tilfellet professor og polarforsker Adolf Hoel. Det er siden 1985 skjedd en innstramming i tildelinger av ordenen. Nå blir Kongens fortjenstmedalje i gull eller sølv tildelt personer som tidligere antakelig hadde fått Sankt Olav. Med unntak av kongelige og statsoverhoder tildeles St. Olavs Orden i dag kun til nordmenn. Unntaket gjelder storkors, som blir utenlandske kongelige og statsoverhoder til del. Utlendinger tildeles siden 1985 i stedet Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Laveste klasse av St. Olavs Orden, ridder, tildeles ikke lenger og utnevnelser skjer nå vanligvis som minimum til riddere av 1. klasse. Fra 2004 ble det forsøkt innført ny praksis for tildeling av St. Olavs Orden til regjeringsmedlemmer. Det hadde i etterkrigstiden ikke vært vanlig at regjeringsmedlemmer ble tildelt ordenen, delvis som følge av at det i arbeiderbevegelsen har vært motstand mot kongelige ordensvesen og det har vært tradisjon blant medlemmer av partiene på sosialistisk side å nekte å motta ordener. Borgerdådsmedaljen, som ble tildelt av regjeringen, fungerte i etterkrigstiden delvis som alternativ måte å hedre arbeiderpartifolk på. Ved Kjell Magne Bondeviks annen regjering endret praksis seg. Statsministeren og utenriksministeren skulle etter dette tildeles ordenen etter å ha sittet ett år, øvrige statsråder etter fire år. Videre ble det bestemt at stortingspresidenten normalt skulle tildeles St. Olavs Orden når vedkommende trådte ut av Stortinget. Denne nye kursen ble først praktisert ved at statsminister Kjell Magne Bondevik ble tildelt storkorset, mens utenriksminister Jan Petersen ble tildelt kommandør med stjerne. Statsrådene Odd Einar Dørum, Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten, Hilde Frafjord Johnson og Lars Sponheim ble utnevnt til kommandører. Den etterfølgende regjeringen til statsminister Jens Stoltenberg har meddelt i 2005 at dens medlemmer ikke vil følge disse nye retningslinjer for tildeling av St. Olavs Orden til regjeringsmedlemmer. Et av den sittende regjeringens medlemmer, Tora Aasland, var fra før hun tiltrådte som statsråd 18. oktober 2007 allerede kommandør av St. Olavs Orden. Hun ble tildelt denne som fylkesmann i Rogaland. Ordenskanselliet vil på forhånd sondere om en potensiell ordensmottaker vil være villig til å motta ordenen og lar være å innstille dem som ikke ønsker ordenen. Ordenskanslere. Ved siden av stormesteren, har ordenen siden innstiftelsen hatt en kansler, som har stått i spissen for ordenens administrasjon. Mens ordenskansleren først var involvert i de fleste sider av administrasjonen, har dette endret seg slik at ordenskansleren nå er leder for ordensrådet som vurderer forslag om tildeling. Fram til unionsoppløsningen var ordenskansleren den norske statsminister i Stockholm. Etter unionsoppløsningen og fram til 1914, da det ble etablert et eget ordensråd, var statsministeren i Oslo ordenskansler. Ved opprettelsen av ordensrådet ble embetet som ordenskansler skilt fra statsministerposten og det ble bestemt at statsråder ikke kunne være medlemmer av ordensrådet. Ordenskansleren fikk en tidsbegrenset funksjonstid. Denne var opprinnelig satt til to år, men ble forlenget til seks år. Triumvirat. Triumvirat er et latinsk uttrykk som betegner et styre av tre menn ("vir" = mann). I historieforskningen er det først og fremst brukt om to viktige sammenslutninger i den romerske republikkens siste århundre, henholdsvis det første triumvirat og det annet triumvirat. Kvadratmeter. Kvadratmeter er en SI-enhet for måling av areal. Kvadratmeter er en mye brukt enhet. Den mest vanlige bruken er for å angi areal av bygninger, som for eksempel arealberegning av bygninger Den romerske republikk. Den romerske republikk (latin: "Res Publica Romanorum") er betegnelsen for byen Romas (og dets territoriums) styreform fra 510 f.Kr. til omdannelsen til keiserrike. Selve omgjøringen til keiserrike var en lang prosess, men det er ofte satt i sammenheng med Julius Cæsars selvutnevnelse som diktator på livstid i 44 f.Kr., og 2. september 31 f.Kr., slaget ved Actium. Den 16. januar 27 f.Kr., da senatet gav Octavian tittelen "Augustus", er den vanligste betegnelsen på republikkens slutt. Periodeinndeling. Det er vanlig å dele republikken inn i tre deler. Den første delen, tidlig republikk, er perioden fra det første konsulåret 510 f.Kr., til "lex hortensia" i 287 f.Kr., da tribusforsamlingen, "consilium plebis", kunne vedta lover som gjaldt hele befolkningen. Den andre perioden, mellomrepublikken, er fra 287 f.Kr. til Tiberius Gracchus' reformer i 133 f.Kr. Den siste perioden er kalt senrepublikken, og strekker seg fra 133 f.Kr. til slaget ved Actium i 31 f.Kr.. Kort oppsummert er den første perioden preget av klassekamper mellom plebeierne og patriserne; klassekamper som til slutt førte til at plebeierne, mot slutten av republikken, stod på lik linje med det mektige patrisieraristokratiet. Mellomrepublikken er preget av de store erobringene, punerkrigene og makedonerkrigene. Erobringer som skulle føre til at den romerske republikk ble det mektigste riket ved Middelhavet. Senrepublikken var en periode med indre uro og borgerkriger, som endte med Octavians maktovertakelse i 31 f.Kr. Institusjoner i republikken. a>sk forkortelse for "Senatus Populusque Romanus", «senatet og det romerske folk», var inskripsjoner som gikk igjen over hele det romerske riket. Den første og viktigste institusjonen i den romerske republikken var senatet. I senrepublikken bestod Senatet av to ulike fraksjoner: "optimatene" og "popularene". Senatet hadde stor innflytelse og prestisje, og bestod av de rikeste patrisierne og plebeierne. Det var to prinsipper som gjaldt i embetsinstitusjonene: "annualitet", det vil si at alle satt bare ett år i embetet, og "kollegialitet", det vil si at hver institusjon måtte være bemannet av minst to stykker samtidig. Selv den øverste kommandoposten i republikken, konsulatet, bestod alltid av to personer, og hver konsul hadde vetorett mot den andres beslutninger. Hvis hele den romerske hæren var i krig, var den alltid ledet av begge konsulene. Diktatorene var unntatt fra kollegialiteten og censorene var unntatt fra annualiteten. En diktator ble valgt i militære krisetider for en periode på seks måneder, og fikk være enehersker. Vanligvis ble to censorer valgt hvert femte år for en periode på 18 måneder. Den romerske legionen var selve grunnfjellet i den romerske makt. Roma brukte sine legioner til å utvide sitt rike fra traktene rundt Tiberen til å bli det dominerende riket i Europa og i og rundt Middelhavet. Hvert område som hæren erobret ble gjort til en eller flere provinser, som hver ble styrt av en guvernør, utpekt av senatet. Plebeiere og patrisiere. Befolkningen i Roma var delt inn i "patrisiere" og "plebeiere". Fordelingen mellom disse to sosiale klassene var bestemt ved arv. Patrisierne tok monopol på alle de høye stillingene tidlig i republikkens historie. Med det tok de også til seg store deler av rikdommen. Historiske kilder viser at det fantes noen få mektige plebeiere, så rikdommen var ikke bare i patrisiernes hender. Patrisierne mistet gradvis sitt enevelde i republikken, og i det andre århundre før Kristus var det i praksis bare de religiøse titlene de hadde monopol på. Forholdet mellom plebeierne og patrisierne var til tider anstrengt. Enkelte ganger tilspisset det seg så mye at plebeierne tok med seg alt de eide, flyttet ut og satte opp en leir utenfor bymurene og nektet å samarbeide med patrisierne, noe som er kalt "secessio plebis" (folkets utvandring). Disse urolighetene førte til sosiale endringer. I 494 f.Kr., bare 15 år etter opprettelsen av republikken, fikk plebeierne for første gang valgt to ledere, som de kalte tribuner. Plebeierne avla deretter ed på at de skulle holde sine ledere for hellig, og at de skulle drepe enhver som prøvde å skade tribunen. Senere reformer førte til at det hvert år ble valgt ti tribuner. Et viktig steg for plebeierne var at de fikk et eget råd. Rådet skulle kontrollere og danne lover for Roma, lover som gjaldt både plebeiere og patrisiere. Med dette fikk plebeierne kontroll over lovverket i den romerske republikk. Klientsystemet. Helt fra begynnelsen av ble politikken mer og mer dominert av klientsystemet. Klientsystemet var i seg selv en av de viktige faktorene for at militærledere i senrepublikken kunne kjempe om makten i republikken, og at Julius Cæsar kunne tvinge til seg eneveldet i år 49 f.Kr. Siden Folkeforsamlingen hadde den grunnleggende avgjøringsmakten i den romerske republikk, ble hver eneste senator avhengig av å ha en lojal gruppering av plebeiere bak seg i Folkeforsamlingen for å få gjennomslag for sine forslag. I kampen om å trygge støtte i forsamlingen utviklet det seg en kultur der patrisierne betalte for, truet til seg eller ga beskyttelse til plebeiere som stemte for senatorenes saker i Folkeforsamlingen. Patrisieren (senatoren) ble dermed velgjører og beskytter, patron, for de plebeierne som sto i et avhengighetsforhold til ham, kalt klienter ("cliens" = en som lener seg mot noe(n)). Det at Romerriket ikke hadde noe velferdssystem eller fungerende politimakt, var en av grunnene til at klientsystemet fikk utvikle seg. Klientene gikk til patronene sine om de kom i rettslige oppgjør, ble skadd og trengte legehjelp, eller trengte annen assistanse. Patronen og hans menn fungerte som politiet fungerer for oss i dag. Forholdet mellom patroner og klienter utviklet seg til å bli en grunnsten i samfunnet. Lojalitetsbåndene gikk ofte i arv. En kan se en utviklingslinje mellom patron–klient-forholdet og godseier–bonde-forholdet i Europa i Middelalderen, da flere patroner flyttet ut fra byene med sine klienter i hundreårene før Vestromerrikets fall, og utviklet lignende, men ikke fullt så dype bånd der. Republikkens tidlige historie. Ifølge Livius ble republikken grunnlagt da den siste kongen av Roma, "Lucius Tarquinius Superbus", ble jaget fra byen. Kongens sønn, "Sextus Tarquinius", skal ha voldtatt en adelskvinne ved navn "Lucretia". Hun skal ha bedt sin familie og slektninger om å ta hevn, deretter hadde hun tatt sitt eget liv. Hennes slektninger skal ha startet et opprør som endte med at kongefamilien ble utvist fra Roma og sendt i eksil til Etruria. Lucretias enkemann, "Lucius Tarquinius Collatinus" og hennes bror, Lucius Junius Brutus, ble valgt til konsuler i den nye republikken i 510 f.Kr., som også er årstallet for grunnleggelsen av den romerske republikk. (Marcus Junius Brutus, som senere var med på å drepe Julius Cæsar, hevdet å nedstamme fra Lucius Junius Brutus). De omtrent 1000 rikeste borgerne, det vil si de som eide land i den tidligere bystaten Roma ble kalt patrisierer, og hadde fast plass i Senatet, som ble den grunnleggende maktinstansen i republikken. Retten til å sitte i Senatet var arvelig, så allerede i begynnelsen ble Romerriket bygd aristokratisk. De romerske borgerne som ikke hadde plass i Senatet ble kalt plebeierer og hadde en demokratisk rett til å sitte i Tribusforsamlingen. Stenderkampene. a>en var det karakteristiske klesantrekket til den romerske borger Grunnlaget for opprørene. Stenderkampene mellom 500 og 300 f.Kr. var en lang rekke plebeieropprør mot aristokratiet i republikken. Etter hvert som riket ble større, fikk mange plebeiere mer penger og makt, og krevde reell innflytelse på styret av republikken gjennom å få tilgang til embetsmannsposter eller sete i senatet. I andre enden av den opprørske plebeierstanden var de fattigste romerske borgerne, som ønsket bedre levevilkår og mer land til å dyrke mat. Levevilkårene hos den fattigste delen av befolkningen var til tider ganske dårlig, samtidig som de fattige borgerne så at patrisierne/senatorene ble rikere ved å ta til seg de landområdene riket tok gjennom krigføring. Dette gjorde de til tross for at lovene i republikken sa at alt erobret land skulle deles rettferdig mellom borgerne gjennom staten. Senatorene klarte å ta til seg rikdommer fordi det var patrisierne selv som hadde rett til å sitte i domstolene. Lovene var heller ikke nedskrevet, noe som gjorde det vanskelig for utenforstående å protestere. Resultatet av opprørene. Stenderkampene førte til en rekke endringer. Opprørene og militærstreikene endte i at plebeierne ble mer rettslig likestilte med patrisierne. Forbudet mot ekteskap mellom stendene ble opphevet og plebeierne fikk blant annet muligheten til å bli valgt inn i embetsmannsposter. Med "lex hortensia" i 287 f.Kr. ble plebeierforsamlingen likestilt senatet, og lovvedtak gjort i førstnevnte gjaldt hele befolkningen. Det var nå ingen politisk forskjell mellom plebeierne og patrisierne. Det var likevel fremdeles slik at ingen statlige verv (embetsmannsposter) ble lønnet. Det praktiske utfallet av de rettslige utjevningene mellom patrisierne og plebeierne ble derfor at et fåtall av de rikeste plebeierne lot seg velge til embetsmenn og gifte seg inn i patrisierstanden. Til tross for at opprøret aldri førte med seg noen store sosiale systemendringer kan en vise til at de resulterte i at de laveste stendene fikk flere rettigheter. Blant annet ble rettsvernet kraftig forbedret gjennom at det romerske lovverket ble nedskrevet, og det ble åpnet en port for sosial klatring fra plebeierstanden til den patrisiske, gjennom ekteskaps- og embetsmannslovgivelsen. Konsolideringen av Italia. På 300-tallet f.Kr. kjempet romerne en rekke kriger med sine naboer på den italienske halvøya. I Latinerkrigen kjempet Roma mot sine tidligere allierte i Latinerforbundet (en sammenslutning av byer og landsbyer i og rundt området Latium). Den største konflikten kom mot Romas største trussel mot hegemoni i Italia: samnittene. Samnitterkrigene var en serie med tre kriger, der Roma til slutt vant, og klarte å etablere seg som den dominerende maktfaktoren i Italia. Mellomrepublikkens erobringer. En rekke kriger og uro i løpet av mellomrepublikken skulle gjøre den romerske republikk til et rike som strakk seg mye lenger enn den italienske halvøy. Den første punerkrig (264–241 f.Kr.). Den første punerkrigen er regnet som den utløsende faktoren til romernes ekspansjon. Det var først nå de fikk politiske interesser utenfor Italia. Punerne var fønikere, et semittisk folk som holdt til i Karthago, nær Tunisia i Nord-Afrika og på sørkysten av Hispania. Karthago hadde i løpet av det tredje århundre f.Kr. skaffet seg kontroll over store deler av Nord-Afrika, sør- og østkysten av Hispania, Korsika, Sardinia og Sicilia. Punerne og romerne var gamle allierte. Som følge av krigen mot Pyrrhos fikk romerne større interesse for områdene i Sør-Italia og på Sicilia (Magna Graecia). Dette førte til at det ble krig mot punerne. Romerne ønsket å bremse punernes innflytelse på Sicila og utvide sin egen. For å få støtte hos befolkningen lovde senatet et rikt krigsutbytte. Det som skjedde etter erobringen av Sicilia var at den romerske ekspansjonsappetitten økte så sterkt at de også drev punerne fra Sardinia og Korsika. Den andre punerkrig (218–201 f.Kr.). Det er få kilder som viser årsaken til krigen, men man tenker seg at årsaken var at punerne ble drevet ut av Hispania i tiden etter den første punerkrig. Det ble inngått avtaler mellom Roma og punerne hvor grensene mellom de to rikene skulle gå, men disse avtalene ble senere brutt av romerne. Dette var trolig på grunn av at de fryktet punerne, og dermed ville ha grensemessig kontroll. Utbruddet av krigen ble ført av krigens mest kjente skikkelse, den puniske generalen Hannibal. Han klarte å krysse Pyreneene og Alpene med en hær av ryttere, elefanter og fotsoldater, men led store tap under disse dristige vandringene, og nådde Italia med under 30 000 mann. På grunn av Hannibals enestående oppfinnsomhet og dristighet var han uslåelig i slag. Selv om romerne så ut til tape, klarte de å utmatte Hannibal på grunn av sin tallmessige overlegenhet. De klarte å presse Hannibal ut av Italia, og senere slå ham i slaget ved Zama i Nord-Afrika i 202 f.Kr. Under krigen mot Hannibal mistet romerne Gallia Cisalpina, og startet en gjenerobring. De anla soldatkolonier og bygde veier, og landet ble latinisert. Makedonerkrigene og den tredje punerkrig (ca 201–146 f.Kr.). Mye av årsaken til Romerrikets suksess var at de behandlet erobrede folk relativt godt. De fikk rettigheter så vel som plikter og nøt godt av handel, veibygging og andre goder i Romerriket. For det meste var forholdene fredelige i Romerrikets provinser, selv om et og annet opprør måtte slås ned. Når kontrollen over den vestre halvdelen av Middelhavet var sikret, vendte de blikket østover. Romerrikets hovedfiende i øst var Makedonia, men de ble beseiret og Makedonia ble romersk provins i 148 f.Kr. I tiden videre okkuperte de vestkysten av Lilleasia, mens kongeriket Pergamon ble testamentert til Romerriket. I år 146 f.Kr. ble Kartago endelig beseiret og lagt i ruiner, og hele den puniske befolkningen ble massakrert. Ingenting kunne nå hindre at Romerriket tok kontroll over hele Middelhavet. Egypt ble beseiret og ble en sikker kornkilde for den stadig voksende storbyen Roma. Videre ekspansjon måtte nå gå enten østover mot Mesopotamia eller nordover mot Gallia og Germania. Romerne gjorde begge deler, men fikk problemer mot nord. Germanere nord for Alpene og piktere nord for England satte en stopper for ekspansjonen nordover, mens Gallia var et problematisk område å holde kontroll over. De slet også med å få kontroll over Dakia, som omtrent tilsvarer dagens Romania. Sosial revolusjon. Etter erobringene i mellomrepublikken kunne Roma nå kalle seg et verdensrike. Med det fulgte også flere problemer. Først og fremst hadde punerkrigene, særlig krigen mot Hannibal, krevd mange menneskeliv, så folketallet sank betydelig i denne perioden. I 163 f.Kr. var toppen på potensielle soldater 386 000, og etter det ble det stadig færre. I tillegg til de militære problemene var det også sosiale problemer. Det største problemet lå i arveskiftene. Bønder som hadde flere sønner fikk satt opp testamente, slik at jorden han eide ble delt likt mellom sønnene. Det skulle ikke mange generasjonene til før jordlappen ble så liten at det ikke var mulig å leve av den. Dette medførte at bøndene ble proletarisert. For Roma var dette en stor krise, for loven tilsa at kun bønder kunne bli soldater, og med flere bønder som mistet sin rett og ble proletarisert, førte dette naturligvis med seg at hæren ble mindre. Samtidig som kårene ble verre for de fattigste, ble tilstanden bedre for de mektige. Senatsadelen økte sin velstand ved å ta hånd om det store overskuddet imperiet og krigføringen førte med seg. Rikdommen ble stort sett plassert i jord, som var den viktigste inntektskilden under republikken. Forskjellen mellom fattig og rik økte dramatisk. Alt dette førte til et behov for endring, som skulle begynne med "graccherne". Tiberius Gracchus' jordreform. Tiberius Gracchus ville fordele jord til de fattige. Hensikten med det var å øke antall personer som var økonomisk kvalifiserte til å gjøre militærtjeneste. Tiberius Gracchus brukte den militære krisen til å foreslå å styrke småbrukerne som sosialt sjikt gjennom en jordreform. Lovforslaget gikk ut på å gjennomføre gamle bestemmelser om hvor mye det skulle være tillatt å leie av "ager publicus". Alle med mer enn 500 "jugera", omtrent 1,3 km², skulle gi opp det de hadde til overs. Det som var under 500 jugeras skulle bli eierens private jord, "ager privatus". Jorda som ble til overs skulle deles ut til proletares (fattige, eller frigitte slaver) i jordlodder på inntil 30 jugera. De som fikk slike jordlodder var kvalifisert til å gjennomføre militærtjeneste. Jordloven ble vedtatt etter mye krangling mellom senatet og folkeforsamlingen. Senatet fryktet at Tiberius Gracchus ville skaffe seg et alt for stort klientell og gjøre seg selv til konge, så de slo ham i hjel i 132 f.Kr. Dette var det første dokumenterte politiske drap i republikken, og det har i ettertid blitt sett som et sentralt skritt mot den uro som fulgte frem mot opprettelsen av keiserdømmet. Gaius Gracchus. Tiberius' yngre bror, "Gaius Gracchus", ble i 123 f.Kr. valgt til folketribun. Gaius tok lærdom av brorens skjebne, og valgte å tilarbeide seg et større klientell ved å ta opp et bredt spekter av politiske emner. Han ville gjennomføre juridiske, økonomiske og utenrikspolitiske reformer. Juridisk reform. Gaius' juridiske reformer ble trolig gjennomført for å splitte eliten. Han fikk vedtatt en lov som fjernet senatorene fra "juryen", og ga plassene til "ridderne". Ridderne lå under senatorene i innflytelse, prestisje og rikdom. De utgjorde den delen av adelen som ikke søkte til embeter. Navnet kom av at de var rike nok til å stille med hest i hæren. Denne kløften mellom ridderne og senatorene kom til å vedvare helt til Julius Cæsars tid, og den førte til flere nederlag for senatet. Økonomisk reform. Gaius fikk vedtatt en lov som påbød at staten hver måned skulle selge en rasjon korn til fast, lav pris til borgerne i Roma. Dette kom fra det antikke prinsippet om at statsformuen tilhørte alle borgerne. Utenrikspolitisk reform. Det som førte til Gaius Gracchus' fall var spørsmålet om forbundsfellenes rettigheter. Forbundsfellene var Romas allierte av italiensk opprinnelse, og var inndelt i to kategorier: "latinerne" og "allierte stater". Gaius ville gi full romersk rett til de med latinsk rett og latinsk rett til de allierte. Senatet satte inn et motstøt og startet en propagandakrig, der de blant annet satte ut rykter om at han etablerte en koloni i det forbannede Kartago. Det hele endte med at Gaius og 3000 av hans tilhengere ble henrettet i 121 f.Kr. Kort oppsummert bidro Gaius med følgende tema i romersk politikk: sammensetningen av domstolene, statssubsidiert korn, kolonispørsmålet og spørsmålet om utvidelse av den romerske borgerretten. Følgene av Gracchernes reformer. Gracchernes viste at det var mulig å splitte overklassen i Roma. De viste at folketribunatet og forsamlingen kunne brukes mot senatet. I tillegg viste de ridderne og folket hvilke økonomiske ressurser det var mulig å presse ut av provinsene. De mente at senatsstyret skulle opprettholdes, og at det ikke skulle gjøres inngrep i eiendomsretten. Jordfordelingsloven ble gradvis avskaffet, og godseiere kunne etter 119 f.Kr. kjøpe opp jordlodder som hadde blitt delt ut. En lov fra 111 f.Kr. gjorde ager publicus om til privat jord. Resultatet var at småbrukerne ble offer for godseierne, noe som igjen førte til at godsdannelsen ble styrket og småbrukerne ble svekket. Marius. På grunn av uro og lite prestisje i senatet klarte de fattige og ridderne å velge Marius til konsul, en dyktig offiser og og ridder. Marius' mål var å oppnå "dignitas" og skaffe seg et stort klientell, men dette ble nektet ham av "optimaten" Metellus, derfor allierte han seg med "popularene". Marius i ruinene av Kartago. Senatet hadde besluttet å forlenge kommandoen for feltherren i Numidia, Metellus, med et år. Marius fikk forhindret dette ved å gå til folkeforsamlingen med en ny lov som fratok Metellus kommandoen og ga den til ham selv, en gjerning som senere ble gjentatt av Pompeius og Cæsar. Etter "Jugurthakrigen" dukket en ny trussel opp. Fra nord kom de "germanske" folkene; teutonerne og kimbrerne. I den påfølgende kimbrerkrigen ble situasjonen i Roma ytterligere forverret. Romerne gikk på flere smeller, blant annet i slaget ved Arausio, der romerne hadde et av sine største nederlag noensinne. Tapene fra dette slaget lå på mellom 60–80 000. Folkets aggresjon vendte seg mot senatet, og flere senatorer ble stilt for folkeforsamlingen, anklaget for forræderi. Marius ble derfor gjenvalgt til konsul fem år på rad, ned til 100 f.Kr. Marius' reformer. Marius begynte å trene og organisere en ny type hær. Med denne klarte han å ta knekken på trusselen fra nord. Den gamle romerske armé fungerte slik at soldatene ble utskrevet hver gang en krig blusset opp. Soldatene skulle være økonomisk uavhengige, selveiende bønder, slik at staten ikke måtte forsørge dem etter endt krigstjeneste. Marius brøt med den tradisjonelle ordningen ved å skape en profesjonell hær. Virkningen av dette var at hæren ble bundet til generalen i mye større grad enn før, fordi generalen var den som ga andel og skaffet pensjoner etter militærtjenesten. Dette åpnet rekkene for proletarene, som ikke hadde noe å tape på å bli soldater. Soldatene til Marius måtte gjennomgå mye hardere trening enn sine forgjengere. De måtte marsjere med tung last, svømme, hoppe høyde, og trene nærkamp med gladiatorer. Reformen la grunnlaget for yrkeshæren, et verktøy som kom til å bli brukt av generalene under borgerkrigene. Sulla. Etter militærkrisen viste senatet at de ikke var kapable til sin rolle, ved å mislykkes i sitt forsøk på å bedre forholdene mellom Roma og dets forbundsfeller i Italia. Etter at reformatoren Livius Drusus ble drept i 91 f.Kr., startet størstedelen av de italienske forbundsfellene et opprør som ble til forbundsfellekrigen. Krigen endte i 88 f.Kr., da alle italienere som bodde sør for elven Po fikk romersk borgerskap. En denarius som avbilder Sulla, utgitt av hans barnebarn Ut fra denne krigen kom en ny sterk general til makten, Lucius Cornelius Sulla Felix. Sulla var stadig i konflikt med Marius, som han hadde tjenestegjort under tidligere. De to kjempet om å lede an i krigen mot Mithrandiene i Hellas, som Sulla vant ved å invadere Roma med sin hær. Dette var aldri blitt gjort før, men var nå mulig på grunn av hærreformene av Marius. I den påfølgende krigen viste Sulla at han var en fremragende general, og han klarte å jage mithrandiene ut av Hellas og tilbake til Asia. Samtidig benyttet Marius anledningen ved Sullas fravær til å samle en hær av slaver og veteraner, og tvinge til seg sitt syvende konsulembete. Denne konsulperioden ble kort, da Marius døde noen få dager senere av hjerneblødning. Sulla kom tilbake til Roma i 83 f.Kr., der han nedkjempet Marius' arvtaker, "Gnaeus Papirius Carbo", som ikke var i nærheten av sin mentors kaliber. Sulla invaderte Roma med sin hær nok en gang og utnevnte seg deretter til diktator, med hovedhensikten å fjerne popularene. Sullas diktatorstyre var uinnskrenket, og var dermed en forsmak på keiserdømmet. Sulla styrket senatet ved å øke antall senatorer til 600. Pompeius. Sulla ønsket å gjenopprette den klassiske republikken, men hans måte å gjøre det på resulterte i det motsatte. For han som tok Sullas plass, skulle følge i hans fotspor. Senatet ble nesten tvunget til å velge ut Gnaeus Pompeius, kalt Pompeius den store. Han hadde arvet farens armé, og gikk inn i kampen mot Marius' tilhengere. For den innsatsen fikk han navnet "carnifex adulescentulus", den meget unge bøddelen. Da Sulla døde, ble det klart at systemet han hadde dannet bar på trøbbel. "Lepidus", konsulen som ble støttet av Pompeius, brukte uroen blant de jordløse til å legge press på Roma. Pompeius brøt støtten til Lepidus da det viste seg at Sullas veteraner ikke sluttet seg til ham, og han nedkjempet Lepidus' hær med støtte fra senatet. a>, var en av de mest fremgangsrike fiendene av den romerske republikk Spartacus ble i hovedsak slått av Marcus Licinius Crassus, med litt hjelp fra Pompeius. Størstedelen av slavehæren til Spartacus ble slått av Crassus, men noen klarte å rømme nordover, der de ble møtt av Pompeius. De ble nedkjempet og 6000 slaver ble korsfestet langs "den appiske vei" fra Roma til "Capua". Pompeius brøt med "Sullatradisjonen" ved å ikke oppløse sin private hær, og gikk heller mot konsulembetet, noe han var for ung til. Pompeius klarte med et imperium å renske Middelhavet for sjørøvere som plyndret handelsrutene til Roma. Han slo også Mithradates, og gjorde deres rike om til den romerske provinsen Pontus. Syria ble gjort til provins, og Judea ble lagt til Syria, med unntak av en del som ble styrt av den jødiske ypperstepresten. Pompeius vendte Romas interesse mot øst. Julius Cæsar og det første triumvirat. Da Pompeius returnerte fra østen fryktet mange senatorer, spesielt optimatene, at han skulle følge i fotsporene til Sulla og utrope seg til diktator. Pompeius oppløste i stedet hæren, men krevde i gjengjeld tre ting: triumf, jord til veteranene og anerkjennelse for sine bedrifter i øst. Optimatene, som ble ledet av Cato, stolte fortsatt ikke på Pompeius, og fikk senatet til å nekte ham jord. Siden Pompeius hadde oppløst sin hær, sto han uten pressmidler, noe som førte til at han ble med i dannelsen av det første triumvirat. Nummer to i den hemmelige alliansen var Crassus, som også hadde blitt svartelistet av senatet. Cato hadde også klart å gjøre Crassus og store deler av ridderstanden til fiender av senatet. Cato hadde dermed klart å få Crassus, som var Romas rikeste mann og fungerte som patron til mange riddere, til å bli fiende av staten. Det siste medlemmet i triumviratet var Julius Cæsar, som også fikk smake Catos vrede. Han ønsket å feire triumf etter "Hispaniakrigen" og være kandidat til konsulvalget. Til tross for at Cato jobbet aktivt for at Cæsar ikke skulle få embetet, ble han valgt som konsul. Det Cato så gjorde var å få senatet til å bestemme at neste års konsuler skulle få Italias gårdsområder som sine provinser, i stedet for en provins med mulighet for krig. Med dette gikk Cæsar i allianse med Crassus og Pompeius, i et forbund som de selv kalte vennskap, men som av motstanderne ble kalt sammensvergelse og tyranni. Disse tre mennene, med militær styrke, hjulpet av riddere og proletarer, klarte å holde senatet i sjakk og tvang sin vilje på staten. Senatet fungerte ikke lenger som et kollektivt statsstyre, og alle tre fikk sine krav gjennom. Cæsar fikk tildelt Gallia Cisalpina og Illyria for fem år. Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt ytterligere. Crassus fikk Syria som provins, mens Pompeius fikk Hispania. Triumviratet skulle ikke vare lenge. I 54 f.Kr. døde Pompeius kone, "Julia", som var datteren til Cæsar, og hans viktigste bånd til Pompeius. Crassus falt i slag i 53 f.Kr. Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt, senatet støttet Pompeius og så Cæsar som en trussel. Pompeius, som fungerte som leder av triumviratet, så en stadig større trussel i sin partner, og sammen med senatet erklærte han Julius Cæsar som fiende av den romerske staten. Pompeius ble kommandør for den republikanske hær. De to kampherrene skulle møtes i to slag, ved Dyrrhachium, der Pompeius vant, men som han ikke klarte å følge opp, og i Pharsalus, der Julius Cæsar vant. Pompeius måtte flykte til Egypt for å reorganisere seg, men ble knivstukket da han ankom Egypt. Cæsar ble etter dette fungerende enehersker i Roma og satte i gang en rekke reformer. Tallet på mottakere av korn ble redusert fra 320 000 til 150 000, og klubbene for småkårsfolk ble oppløst, noe som viser at det var den rikeste klassen som kom best ut av Cæsars reformer. Cæsar skapte også et nytt system for lokalt styre, hele Italia ble inndelt i byer, omgitt av et territorium. Hver by ble styrt av valgte magistrater, et system som kom til å bli viktig i administrajonen under keiserdømmet. Cæsars maktgrunnlag var hærens lojalitet, og med et slikt grunnlag kunne han erklære seg som diktator på livstid i 44 f.Kr. Han fungerte dermed som patron for alle i den romerske republikken, inkludert senatorene. Dette diktaturet vakte stor oppstand hos senatorene, og førte til slutt til at en gjeng senatorer allierte seg i en sammensvergelse, og myrdet Cæsar den 15. mars 44 f.Kr. Octavian og det andre triumvirat. Etter Julius Cæsars død trodde senatorene at de skulle klare å gjenopprette republikken, men slik ble det ikke. Cæsars ånd hadde festet seg i folket, og de som hadde støttet Cæsar kom fort til makten igjen. Lederen av disse følgesvennene var Marcus Antonius, som hadde vært Cæsars nærmeste støttespiller. En annen skikkelse som dukket opp var Octavian, Julius Cæsars adoptivsønn og testamentsarving. Octavian nektet å la seg underkaste Antonius, og startet sin egen kampanje. Han klarte fort å samle seg støtte hos mange av Cæsars tidligere støtter, samt i noen av hans legioner. Det var nå duket for en maktkamp mellom Octavian og Marcus Antonius. Antonius var upopulær hos senatorene, så Octavian fikk tidlig støtte der og ble i tillegg valgt til senator selv, i en alder av 19 år. Cicero, den daværende lederen av senatet, så en taktisk alliert i Octavian, og grep sjansen til å erklære krig mot Antonius da han var på felttog i Nord-Italia. Marcus Antonius ble slått ved Mutina i 43 f.Kr. og tvunget til å trekke seg tilbake til Gallia. Cicero ble felt av sin egen taktikk da han fullstendig mistet kontrollen på Octavian. For i august 43 f.Kr. marsjerte Oktavian inn i Roma og forlangte at han skulle bli valgt til konsul. Octavian, som nå hadde støtte både i senatet og blant folket, ble derfor valgt til konsul, før han var fylt 20. Etter at Octavian ble valgt til senator, inngikk han en avtale med Lepidus og Marcus Antonius i Bononia (Bologna), kalt "det andre triumvirat". De tre mektigste mennene i Roma var nå allierte. I kjølvannet av dette ble Cicero drept. Brutus og Cassius (Cassius begikk «selvmord» ved å beordre sin trell å drepe ham), som begge var hovedmennene bak drapet på Cæsar, ble også drept i Filippi i Nord-Hellas. Etter seieren inngikk seierherrene Antonius og Octavian en ny avtale i år 40 f.Kr. Riket ble nå delt mellom dem. Octavian var ikke lenger fornøyd med å kun bli kalt Octavian. Med påvirkning av sin mentor, Cæsar, ville han også guddommeliggjøres. Octavian skulle nå bli kalt Cæsar, og i tillegg omtalte han seg selv som «divi filius», sønn av den guddommelige. Etter delingen av riket med Marcus Antonius fikk Octavian ansvaret for den vestlige delen. I motsetning til sin medhersker førte Octavian en streng og systematisk politikk som førte med seg en sterk oppblomstring av riket, som senere ble kjent som "Pax Romana", eller "Pax Augusta". Med dette vant Octavian god støtte i befolkningen og i senatet. Misnøyen til Antonius sank omvendt proporsjonalt på grunn av hans støtte til Egypt og Kleopatra. Det hele toppet seg da han skilte seg fra Kleopatra, og testamentet hans kom i Oktavians hender. I testamentet kom det frem at Antonius ville overføre all sin makt til barna han hadde fått med Kleopatra, noe romerne mente var forræderi. Senatet erklærte krig mot Marcus Antonius. Krigen ble avgjort i slaget ved Actium, ved den greske vestkysten i 31 f.Kr. Etter slaget ved Actium var Octavian i realiteten enehersker i den romerske republikken. Slutten på republikken er gjerne satt i sammenheng med Octavians reformer i 27 f.Kr. og da han fikk utdelt tittelen "Augustus". Marcus Aemilius Lepidus. Marcus Aemilius Lepidus (latin: M·AEMILIVS·M·F·Q·N·LEPIDVS) var en romersk politiker i det 1. århundre f.Kr.. Han er alminnelig kjent som Lepidus, og var sønn av Marcus Aemilius Lepidus den eldre og Appuleia. Hans far var også involvert i et opprør mot republikken, og ble drept som følge av dette. Han var medlem av det annet triumvirat og "Pontifex maximus". Lepidus var blant Julius Cæsars fremste støttespillere. Han startet sin "cursus honorum" som praetor i 49 f.Kr. og ble valgt til konsul i 46 f.Kr. etter Pompeius' nederlag i øst. Etter mordet på Cæsar den 15. mars 44 f.Kr. allierte Lepidus seg med Marcus Antonius i et fellesskab som søkte makten. Men Cæsar hadde etterlatt en arving: Octavianus, hans grandnevø og adoptivsønn. Han hadde like store ambisjoner og vel så stor popularitet. Sammen utgjorde de tre det annet triumvirat. Dette ble legalisert under navnet triumvires for folkets organisasjon gjennom "Lex Titia" i 43 f.Kr. Triumviratet hadde en varighet på fire år, og ble fornyet i 38 f.Kr. med samme varighet. Etter seieren i øst og Cæsarmordernes nederlag forble Lepidus i Roma. Han ble guvernør over de vestlige provinser Hispania og Afrika. På en eller annen måte lyktes det ham lenge å unngå å stå på Octavians eller Antonius' side, men i 36 f.Kr. lyktes det Octavianus å dømme Lepidus etter at hans politikk slo feil. Han ble dømt for opprørstiftelse på Sicilia, og ble tvunget i eksil. Alle hans embeder ble inndratt, unntatt posisjonen som "Pontifex maximus". Lepidus døde av naturlige årsaker i 13 f.Kr. Lepidus, Marcus Aemilius Marcus Licinius Crassus. Byste av Crassus i København. Marcus Licinius Crassus (latin M·LICINIVS·P·F·P·N·CRASSVS, 105 f.Kr.- 53 f.Kr.) var en romersk general og politiker, mest kjent for å ha slått ned slaveopprøret til Spartacus og sin delaktighet i det første triumvirat sammen med Cæsar og Pompeius. Crassus ble drept i slaget ved Carrhae, under et felttog mot parterne i Syria. Som sønnesønn av Lucius Licinius Crassus og sønn av Publius Licinius Crassus, begge tidligere konsuler, var han av god familie og bestemt for en karriere i det offentlige. Som ung mann måtte han på grunn av gale politiske tilhørsforhold gå i dekning seg i Spania for tilhengerne av Marius og Cinna. Under Sulla fikk han så oppreisning og en militærpost. Senere ga han seg i kast med å handle i fast eiendom og kjøpte besittelser som hadde tilhørt ofrene for proskripsjonene. Han sies å ha benyttet særdeles lyssky metoder, deriblant ildspåsettelse, for å tvinge folk til å betale for hans private brannvesen. Crassus gjorde seg for alvor kjent da han stoppet det store slaveopprøret under Spartacus i 71 f.Kr. Det var Crassus som beordret korsfestelsen av 6000 overlevende opprørere langs Via Appia. I år 70 f.Kr. var Crassus konsul sammen med Gnaeus Pompeius. Senere, og mens Pompeius var i Asia for å bekjempe Mithridates av Pontus, bygget Crassus ut sitt eget maktapparat i Roma. Ryktet sa at Crassus var involvert i Catilinas sammensvergelse, men fikk kalde føtter og lekket opplysninger til Marcus Tullius Cicero. I år 60 f.Kr. dannet Crassus med Cæsar og Pompeius det første triumvirat. De tre mennenes samarbeid var aldri riktig preget av noen gjensidig sympati. Cæsars suksess med erobringen av Gallia lokket likevel Crassus til å forsøke noe tilsvarende. I likhet med Cæsar besluttet han å søke en provins hvor han kunne føre en erobringskrig fra. I motsetning til Cæsars base i det sydlige Gallia var hans valg av stillingen som prokonsul i Syria ikke så heldig. I år 53 f.Kr. innledet han mot senatets vilje krig mot partherne. Selv om hans innledende manøvrer gikk godt, ble han med sine legioner ført i bakhold, og måtte trekke seg tilbake til den lille byen Carrhae. Her ble han mot sin vilje og av sine egne menn tvunget til å forhandle med parthernes leder. Igjen ble Crassus forrådt. Han ble slått ihjel, og hodet hans ble hugget av. Hodet og den ene hånden ble sendt til Armenia, hvor de ble brukt som teaterrekvisitter i en oppførelse av Euripides' "Bacchae" til ære for parthernes konge Orodes. De standarter som Crassus mistet i Parthia, ble senere erobret tilbake av keiser Augustus, noe han regnet som sin største triumf noensinne. Punerkrigene. Punerkrigene, de puniske kriger, var tre kriger mellom Roma og den fønikske byen Karthago, som fant sted fra 264 f.Kr. til 146 f.Kr. Etymologi. Ordet "punisk" kommer av at romerne kalte karthagerne for punere. "Puner" er etymologisk det samme som "føniker". Puner, "puniceus" er det latinske ordet for lilla. Fønikerne ble av grekerne kalt det lilla folk "Phoiniki" - Φοινίκη. Språkrådet tilrår betegnelsen «punerkrigene» og ikke det eldre «De puniske kriger». Krigene. Krigene var et resultat av Romas ekspansjon utenfor Italia og især under den 2. punerkrig løsrev disse italienske forbundsfeller seg fra Roma, hvilket til slutt førte til at de ble slått. Jordeiendommene deres ble konfiskert og gjort til "ager publicus" – offentlig jord eiet av staten Roma. Den første punerkrig ble hovedsakelig utkjempet på havet mellom 264 og 241 f.Kr. Her erobret Roma Sicilia, Sardinia og Corsica. Romerene sendte for første gang en større flåte. Den andre punerkrig ble mest berømt gjennom Hannibals felttog gjennom Spania, Gallia og over Alpene. Krigen varte fra 218 til 201 f.Kr. På tross av Hannibals overtak på den italienske halvøya vant Roma og overtok Karthagos besittelser i Spania. Den tredje punerkrig ble avsluttet ved Karthagos ødeleggelse. Krigen ble utkjempet mellom 149 og 146 f.Kr. Sola flystasjon. Sola flystasjon (137 Luftving avd. Sola) er en militær installasjon i Sola kommune, samlokalisert med den sivile flyplassen Stavanger lufthavn, Sola. Flystasjonen er Forsvarets hovedbase for maritime helikopteroperasjoner. Flystasjonens historie går tilbake til 29. mai 1937 da Stavanger Flyveplass ble åpnet av Kong Haakon VII. Stasjonering av militære flyavdelinger på flyplassen ble vedtatt i 1939. Under krigen ble flyplassen overtatt og bygget ut av tyskerne sammen med Forus flyplass som en viktig base for tyske fly som overvåket og patruljerte Nordsjøen og farvannet nær norskekysten. I 1973 ble Sola base for redningshelikoptre. Sola hadde status som hovedflystasjon frem til 1993. Asklepios. Asklepios fra taket i Svaneapoteket, Oslo Fortellinger om Asklepios (gresk Ἀσκληπιός, "Asklēpiós") finnes hos flere av antikkens forfattere. Han skal ha vært sønn av guden Apollon og den vanlige dødelige Coronis, datter av Phlegyas Da hun forlovet seg med den mannen som faren hadde pekt ut for henne, samtidig som hun skulle ha barn med Apollon, ble guden så sint at han drepte henne. Men han angret seg og forløste sin ufødte sønn med et keisersnitt. Asklepios ble oppfostret av kentauren Kheiron som var kyndig i medisin og urtelære. Legender. Ifølge den ene legenden ble han født i Thessalia nord i Hellas, mens andre fortellinger som kom til senere mener han kan ha blitt født både i Messenia og Epidauros. Disse stedene ble viktige kultsteder. Han ble en stor doktor, men valgte å leve som en enkel arbeider, ikke som en helt. Hans fiender var sykdom og død. Han ville frelse menneskene fra dødsriket og Hades. Dette gjorde Zevs redd for at menneskene ikke lenger skulle dø, og at barrierene som skilte døde og levende skulle overskrides, så han drepte Asklepios med et lyn. Han ble begravet enten i Kynosoura eller ved elven Lusios i Arkadia eller i Epidauros. Disse stedene ble også viktige kultsteder. I Roma ble det reist et tempel på Tiberøyen etter pesten i 292 f. Kr. Det ble hentet et bilde av ham fra Epidaurus. De tok også med en slange fra tempelet der, som de trodde var guden selv, og da den krøp i land på Tiberøyen ble tempelet reist der. Denne hendelsen skulle bli viktig for medisinen i Roma. Fortsatt er det mulig å finne avbildninger av asklepiosstaven på Tiberøyen, og på det stedet tempelet lå, er det idag et sykehus og en kirke. Asklepios' familie. Vi kjenner til Asklepios' familie. Han var gift med Epione og med henne hadde han sønnene Makhaon og Podalirius og døtrene Panakea, Akeso, Iaso og Hygiea. Senere er også Telesphoros blitt nevnt som en sønn av Asklepios. Sønnene Makhaon og Podalirius er omtalt av Homer i Iliaden og er blitt omtalt som kirurg og indremedisiner. Machaon er avbildet sammen med Kheiron på et av de første kjente bilder av leger i manuskriptet Wiener Dioskorides. Hygiea ble etter hvert Asklepios' partner i praksis av tempelmedisin. Hennes rolle ble helsens gudinne, og er den vanligste figuren i apotekene. En rekke norske apotek bærer navnet Hygiea. Og hennes attributt begeret med slangen er blitt brukt som symbol for apotek i mange land like opp til våre dager. Telesphorus ble også betraktet som Asklepios tredje sønn. Han ble assosiert med magisk helbredelse og søvn. Han ble beskrevet som en liten figur i en kappe med hette. Telesphoros er ofte fremstilt sammen med Hygiea, Asklepios og slangen. Det er en parallell mellom Asklepios og Kristus. Begge er født av dødelige kvinner med en gud som far. Kristus ble unnfanget av Den hellige ånd og født av en jomfru. Asklepios' mor var en ung pike, og han ble forløst fra sin døde mor av guden selv. Tilbedelse av Asklepios og Kristus ble belønnet med helse og frelse; Asklepios forbandt behandling med renhet i sinnet mens Kristus forbant behandling med evig frelse. Asklepiosbildet i antikken. Statuer, relieffer og bilder av Asklepios skal ha vært overalt i antikken. De fantes i templene, i legenes hjem, men også på markedsplassen. Som oftest var han avbildet med kappe og vanligvis også med sko eller sandaler. Denne tradisjonen var basert på at Asklepios i utgangspunktet var et menneske og at han aldri ble likeverdig med de andre gudene på Olympen. For det var bare de gamle originale gudene som ble avbildet nakne, alminnelige dødelige ble ikke fremstilt på denne måten. Ingen av statuene kan bli identifisert som den eneste hellige. Guden er også som oftest avbildet med skjegg, men det forekommer også statuer av den unge mannen uten skjegg, spesielt i det 4. århundre f.Kr. Etter hvert ble det karakteristisk for Asklepios og ha skjegg liksom Apollo var uten. Få eller ingen avbildninger skal finnes med bare kappe og sandaler. Som oftest har statuene diadem, hodebånd, krone av bartrær eller laurbær og av og til medisinplanter plassert i hendene hans eller ved siden av ham. Som attributt har han en slange som oftest slynger seg om en stav. Asklepiosstaven. I de fleste avbildninger av Asklepios støtter han seg på en stav som er omslynget av en slange. Denne staven er kalt for «asklepiosstaven» eller «æskulapstaven» (engelsk "Rod of Asclepius"), og den brukes mye som symbol og kjennetegn, blant annet i våpenskjold og på skilt, særlig for leger og i apotek. Staven har vært forvekslet med staven til den romerske guden Merkur (gresk Hermes). Merkurstaven ("caduceus") er imidlertid omslynget av to slanger og har øverst en liten vinge til hver side. Merkurstaven skal normalt symbolisere det samme som Merkur, det vil si handel og kommersiell virksomhet. Dette er forskjellig fra asklepiosstaven som symboliserer leger, legemidler, helse o.l. Sammensetningen av staven med en slange har sin egen historie.Se nedenfor. Det er hevdet at asklepiosstaven er en vandrestav. Dette fordi den er så lang at den når helt opp til armhulen, og fordi Asklepios hele tiden var på reise. Det er også blitt hevdet at asklepiosstaven kan tolkes som at den bringer søvn til menneskene og vekker dem opp igjen, som et symbol på «drømmenes gud». Slangen. Slangen kan ha tjent som et symbol på Asklepios mildhet og som beskytter av menneskene. Den arten som ble brukt var lett å temme, slangene bet nesten aldri og om de gjorde det var ikke bittet farlig. Arten ble ofte brukt som vaktslanger i hjemmene. Etter hvert ble slangen symbolet på guden selv, og det var slangen som ble hentet til Roma under pesten og som krøp iland på Tiberøyen. I templene ble det holdt hellige slanger som ble matet med honningkaker som de syke ofret til guden. Bardufoss flystasjon. Bardufoss flystasjon er en militær installasjon i Målselv kommune i Troms. Flystasjonen er vert for Luftforsvarets 139 Luftving. Den ble åpnet i 1938 og er Norges eldste operative flystasjon. Flystasjonen har også ansvaret for driften av den sivile Bardufoss flyplass på vegne av Samferdselsdepartementet. Kuldeanlegg. Et kuldeanlegg pumper varme ut av et varmeisolert rom for å redusere temperaturen til et ønsket nivå. Fluid. Fluid er fellesbetegnelsen for væsker og gasser. Begrunnelsen for fellesbetegnelsen er at strømningsegenskapene i hovedsak kan beskrives på samme måte. Når det er tale om lagdeling i fluider, brukes begrepet baroklinitet. Nikolaus von Falkenhorst. Nikolaus von Falkenhorst, født 17. januar 1885 i Breslau i Nedre Schlesien, død 18. juni 1968 i Holzminden i Niedersachsen, var en tysk general under andre verdenskrig. Han er best kjent for å ha planlagt og gjennomført den tyske invasjonen i Danmark og Norge i 1940. Han var også øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge fram til 1944. Militær karriere. Bare 12 år gammel ble han kadett og fullførte krigsskolen i Potsdam i 1904. Han kom fra en gammel schlesisk offisers- og adelsfamilie uten større jordeiendommer. Opprinnelig var hans døpenavn Nikolaus von Jastrzembski, men han valgte selv som ung offiser i den tyske hæren å oversette familienavnet til tysk; Falkenhorst. Falkenhorst begynte i hæren 22.03.1903 og tjenestegjorde ved 7. Grenader Regiment til 01.02.1913. Han ble utnevnt til fenrik den 22.mars 1903, løytnant 24.april 1904, Avgitt til Krigsskolen i Potsdam 06.07.1903 til 06.03.1904, avgitt til et eksperimentelt sykkelkompani under 5. Armekorps 17.02.1907 til 30.09.1907, overløytnant 18. april 1913. Gjennom første verdenskrig ble han tildelt flere oppgaver i regimentsforband og forskjellige stabsfunksjoner. Han ble utnevnt til kaptein den 24.desember 1914. Etter krigen tjenestegjorde han i Freikorps, og ble i 1925 overført til Reichswehr, nå som major fra 1.februar 1925. Han tjenstgjorde ved operasjonsavdelingen i Krigsministeriet, som oberstløytnant fra 01.januar 1930, og var deretter miltærattace ved abassadene i Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania, og ble utnevnt til oberst den 1.oktober 1932. Den 1.juli 1935 ble han utnevnt til generalmajor og stabssjef for den 3. arme, fra 01.08.1937 som generalløytnant. I 1939 ble han overført til 21. armekorps og ledet det i angrepet mot Polen, fra 01.10.1939 som infanterigeneral (General der Infanterie)., generaloberst 19.07.1940. avgitt til Maskingevær kurs ved øvingsområde Posen 15.06.1909 til 31.08.1909, avgitt som bataljonsadjutant til reserveregiment i 5. Armekorps 06.09.1909 til 23.09.1909. Overført til Fusilerbataljonen under 7. Grenaderregiment som adjutant 01.02.1911 til 01.02.1914. Rettsoffiser staben til 7. Granaderregiment 01.02.1914 til 02.08.1914.Sjef for 5. kompani 7. Grenaderregiment 02.08.1914 til 23.12.1914. Adjutant ved 18. Infanteribrigade 23.12.1914 til 17.12.1916.Overført til generalstaben ved Armeavdeling "Strantz" 17.12.1916 til 06.03.1917, overført til Generalstaben ved 2. Divisjon 06.03.1917 til 27.08.1917. Overført til generalkommando for spesielle formål 56 fra 27.08.1917 til 21.10.1917. Overført til hærens generalstab samtidig som han beholdt forannevnte stilling 21.10.1917 til 01.11.1917. Generalstabsoffiser ved 12. Landwehrdivisjon i fra 01.11.1917 til 07.06.1918. Avgitt til 3.Generalstabskurs i Wahn 04.01.1918 til 11.01.1918. Ledende operatonsoffiser (Ia) hos den tyske avdeling i Finland 07.06.1918 til 04.06.1919. Det var her Falkenhorst fikk erfaring med amfibieoperasjoner (Landgang i fra sjøen) som gjorde at han ble valgt til å lede invasjonen av Norge i 1940. Overført til Generalstaben ved 29. Reichswehrbrigade 04.06.1919 til 20.02.1920, overført til Generalstaben ved 6. Reichswehrbrigade 20.02.1920 til 22.09.1920.Overført til staben ved Kommando Liegnitz 22.09.1920 til 01.10.1920, overført til staben ved 2. bataljon 8. Infanteriregiment samtidig som han beholdt forannevnte stilling 01.10.1920 til 01.03.1922. Falkenhorst var en av 4000 offiserer som fikk beholde jobben i det nye Reichswehr, og ble rådgiver i operasonsavdelingen ved Troppekontoret til Forsvarsdepartementet 01.03.1922 til 01.02.1928. Utnevnt til sjef for 1. bataljon, 1. Infanterieregiment 01.02.1928 til 01.10.1930. Avgitt til Kampskole Døberitz 09.10.1928 til 01.11.1928, avgitt til Gassbeskyttelseskurs E i Berlin 24.02.1929 til 03.03.1929. Overført til staben ved 4. Divisjon 01.10.1930 til 20.02.1933. Overført til Forsvarsdepartementet 20.02.1933 til 01.03.1933. Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 ble han utnevnt til militærattaché i Praha med sideakkreditering i Beograd og București. Under angrepet på Polen førte han det XXI. armékorps med så stort hell at han ble utnevnt til infanterigeneral, og vinteren etterpå lå han på vakt ved Rhinen. Hans tid i Norge. 21. februar 1940 gav Adolf Hitler Falkenhorst i oppdrag å forberede overfallet på Danmark og Norge under operasjon Weserübung. Ved hjelp av en guidebok for turister som han kjøpte i en bokhandel, la han opp en plan som Hitler godkjente. Tyskernes eneste større tap under invasjonen var da den tunge krysseren Blücher ble senket i Oslofjorden. Den 10. april fløy Falkenhorst fra Hamburg til Fornebu. Ved seiersfesten 19. juli ble tittelen hans byttet fra Wehrmacht-befehlshaber Norwegen til generaloberst – hans siste avansement. Året etter ledet han en tid operasjonene i Øst-Finnmark. Han ble avløst av generaloberst Lothar Rendulic 18. desember 1944, og en måneds tid senere overtok general Franz Böhme. I september-oktober 1945 kom Falkenhorst til avhør i Oslo. En krigsforbryterdomstol i Tyskland dømte ham året etter til døden for folkerettsstridige handlinger, for eksempel overgrep mot allierte styrker, nærmere bestemt britiske kommandosoldater. Dommen ble omgjort til fengsel i 20 år, og av helsegrunner ble Falkenhorst løslatt i 1953. Fordamper. En fordamper er en hovedkomponent i en varmepumpende anlegg ved å sørge for å hente opp varme fra en kilde. I en fordamper opprettholdes et lavt trykk for kuldemediet av en kompressor. Ved at varme tilføres på motsatt side av rørsystemet, vil kuldemediet fordampe slik at mer kan suges inn i kompressoren. Nytt kuldemedium tilføres fordamperen fra en strupeventil, normalt som en blanding av væske og damp. Giovanni Pierluigi da Palestrina. Giovanni Pierluigi da Palestrina (født 1525 i Palestrina nær Roma, død 2. februar 1594 i Roma) var en italiensk organist og komponist. Biografi. To barn og hans første kone døde i pestepidemier i Roma i 1578 og 1580. Hans andre ekteskap i 1581 var med en velstående pelshandlerenke, Virginia Dormoli, som gav ham økonomisk frihet. Derfor kunne han komponere på heltid de siste årene av sitt liv. Palestrinas musikk. Ved siden av Orlando di Lasso regnes Palestrina som en av renessansens største komponister. Han skrev hovedsakelig sakral musikk og vurderes særlig høyt for sine messer. Han etterlot seg 104 messer, 68 offertorier, 250 motetter, 45 hymner og salmer, 33 Magnificat (Marias lovsang) og litanier, 4 eller 5 sett med Lamentationes (klagesanger), minst 140 madrigaler og 9 ricercari for orgel. En egen musikalsk stil er oppkalt etter Palestrina, Palestrinastilen. Det er 15-hundretallets jevne polyfoni som i barokken utviklet seg til fuge. I det 17. århundre ble denne stilen kalt prima practica, og den var mønster for mange komponister, blant annet Gregorio Allegri. Palestrinas innflytelse. Johann Sebastian Bach studerte og framførte Palestrinas "Missa sine nomine" mens han komponerte sin egen "Messe i h-moll". Palestrina blir sett på som kirkemusikkens redningsmann etter at han i forbindelse med Tridentinerkonsilet komponerte "Missa Papae Marcelli" (Pave Marcellus' messe). Konsilet hadde vurdert å forby flerstemmige messer, men Palestrina overbeviste konsilet om at det var unødvendig. Han fortsatte resten av sitt liv å komponere med målet om at musikken ikke skulle overskygge teksten og at teksten skulle være forståelig. Den tyske komponisten Hans Pfitzner har skrevet en opera om Palestrina. Lenker til innspillinger. Palestrina,Giovanni Pierluigi da Palestrina,Giovanni Pierluigi da Palestrina,Giovanni Pierluigi da Palestrina,Giovanni Pierluigi da 139 Luftving. 139 Luftving er Luftforsvarets operative avdeling på Bardufoss flystasjon. Tre Bell 412 helikoptre fra 139 Luftving og fra 137 Luftving på Rygge deltok fra april 2008 i tjeneste i Afghanistan. Navnet. Navnet på luftvingen følger nummerserien som starter med 132 Luftving, den operative enheten ved Bodø hovedflystasjon. Navnet har opprinnelse i den norske jagervingen "132 (Norwegian) Air Wing", som bestod av Spitfire-fly fra England under andre verdenskrig. Polis. "For den kypriotiske byen Polis, se Polis (Kypros)" Polis (gresk πόλις) er navnet på de greske bystatene i antikken. Grensene for den antikke "polis" gikk ofte rundt en festning kalt "akropolis" og ville også ha en "agora" (marked), vanligvis et eller flere templer og et "gymnasium". Mange av innbyggerne i polisen levde i drabantbyer eller på landet. Grekerne regnet ikke polisen først og fremst som en territorial gruppering, men like mye som en religiøs og politisk enhet. Mens polisen kontrollerte territoriet og koloniene utenfor selve byen, bestod ikke polisen bare av et geografisk område. Polisen var det politiske sentrumet i polisen (ordet "politikk" stammer fra "polis"). Utenfor bymurene hadde byens borgere kornåkrer, dyrket grønnsaker eller eide oliventrær. Hver by var satt sammen av flere stammer eller "demer" som igjen bestod av "fratrier" og til slutt gentes". "Metoiker (utlendinger bosatt i byen) og slaver lå utenfor denne organiseringen. Det var oftest en leder eller flere ledere som fikk sin posisjon ved at de var rike, og dermed kunne ordne med utstyr til polisens egen hær, jordbruk osv. Hver polis tilba et antall guddommer som beskyttere og holdt særegne festivaler og vaner. En polis var egenrådig og passet på seg selv. Polisene var ofte i krig med hverandre om makt og rikdommer. En av de lengre krigene var Sparta mot Athen i Peloponneskrigen. Men i Perserkrigene samlet mange av de greske bystatene seg for å stoppe invasjonen av det mektige Perserriket på de greske øyene. I østen bortenfor Lille-Asia var Aleksander den stores fremste instrument for hellenisering polisen. Han skal ha grunnlagt ikke mindre enn 70 byer som ble sentre for gresk innflytelse. Den største majoriteten av disse var i land hvor byliv var nesten ukjent. Hans eksempel ble fulgt av hans etterfølgere, diadokiene. Befolkningen i polisen var delt inn i grupper med ulik status: borgere, fremmede og slaver. borgerne var opprinnelig menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen. De fremmede var folk utenfra som ikke eide noen jord. Slavene hadde ingen rettigheter i det heletatt og ble sett på som eiendom og ikke personer. Filosofen Aristotoles definerte slaver som "et talende redskap". Hvis en borger drepte en annen manns slave ville han ikke bli anklaget for mord, men for skade av en annen manns eiendom. Bare borgere kunne delta i "politikken" (Styret av polisen). De kunne møte i en folkeforsamling og stemme over forslag. Polisen hadde også en rådforsamling og embetsmenn som ble valgt til å styre for ett år av gangen. Hvem som kunne sitte i rådsforsamling og bli valgt til embetsmenn, varierte fra polis til polis. Mange steder var det forbeholdt de rikeste, men det fantes også poliser der fattige borgere fikk være med å styre. Kvinner kunne ikke delta i politikk, selv om de var borgerslekt. Grekerne mente at offentlig virksomhet bare var for menn. Kvinnene skulle holde seg til arbeidet hjemme. Polis' historie. Polisene ble til i arkaisk tid ved Egeerhavet, og spredte seg ut over middelhavsområdet. I den klassiske tid (500-323 f.Kr.) slår gresk kultur og kunst ut i full blomst. De greske polisene spiller en ledende rolle i middelhavsområdet. Perioden starter med perserkrigene og avsluttes med Aleksander den store. Gresk sivilisasjon spredte seg i hellenistisk tid (323-31 f.Kr.) ut over det riket som Aleksander erobret. Polisene mister hovedrollen og makten overføres til Aleksanders generaler og etterkommerne deres. Utover i perioden kommer den greske verden mer og mer under romernes velde. Avledede ord. Avledede ord av "polis" er vanlig i mange moderne europiske språk. Avledede norske ord inkluderer "politikk" og "politi". En del ord har endingen «-polis». De fleste henviser til en spesiell type byer og/eller stater. Bad Religion. Bad Religion i Stockholm 2004 Bad Religion er et amerikansk punkband fra Los Angelses i California og har vært et av USAs mest populære og mestselgende band innenfor sjangeren punk-rock. De sier selv at de spiller en blanding av indie, punk og rock. Gitaristen Brett Gurewitz (Mr. Brett) har et eget plateselskap som heter Epitaph Records. Epitaph gir ut CD'er for Bad Religion og andre profilerte band som for eksempel The Offspring, NOFX, Green Day og Rancid. De var nr 36 på hitlistene i USA med låta A Walk. Charon (måne). Charon er en av de fem kjente månene til dvergplaneten Pluto. Den ble oppdaget av astronomen James Christy 22. juni 1978. Charons diameter er målt (i januar 2006) til 1 212 km. Denne størrelsen ble kombinert med masse-målinger av Hubble-teleskopet til å beregne tettheten til Charon til 1,72 g/cm³. Denne tettheten, ca 1/3 av jordens, gjenspeiler Charon sin stein- og is-sammensetning. Observasjonene (også gjengitt i Nature) sier også at månen ikke har noe særlig atmosfære. Samtidig sies det at Charon inneholder ca 10% mindre steinmaterialer enn Pluto. På grunn av den lille forskjellen i størrelse mellom Pluto og Charon, ble de tidligere noen ganger regnet som en dobbelplanet, i stedet for planet og måne. Charon falt innenfor de definisjonene av en planet som astronomer tok stilling til under en konferanse i Praha i august 2006. Det er IAU, "Den internasjonale astronomiske union", som tok stilling til dette, og skulle prøve å vedta en offisiell definisjon av hva en planet er. Pluto falt etter dette møtet inn under definisjonen for dvergplaneter. I 2005 ble to andre måner oppdaget omkring Pluto av Hubble-teleskopet. De to nyoppdagede månene, som fikk navnene Nix og Hydra, er mellom 45 og 160 km i diameter. De ligger hhv ca 49 000 og 65 000km fra Pluto. I 2007 ble det oppdaget ved hjelp av observasjoner fra Gemini Observatory på toppen av Mauna Kea på Hawaii at Charon i likhet med Saturn-månen Enceladus kan ha geysirer. Teleskopet fanget opp forekomsten av ammonium-nitrater og vannkrystaller spredt utover overflaten av månen. Dette kan skyldes kryo-vulkanisme, der flytende væsker fra det indre strømmer ut til overflaten gjennom sprekker. Jean-Claude Juncker. Jean-Claude Juncker (født 9. desember 1954 i Redingen an der Attert/Rédange-sur-Attert, Luxembourg) er en luxembourgisk politiker fra det kristelig-sosiale folkepartiet (CSV/PCS). Siden 1995 er han storhertugdømmet Luxembourgs statsminister. Han studerte jus fra 1975 til 1979 ved universitetet i Strasbourg, og arbeidet deretter som advokat. Han ble statssekretær for arbeid og sosial sikkerhet i 1982, og ble innvalgt i Luxembourgs parlament i 1984. I 1989 ble han finans- og arbeidsminister, og medvirket i utformingen av Maastricht-traktaten i 1991. I andre halvår 1997 ledet Juncker Det europeiske råd for Luxembourg. Han ble æresdoktor ved Westfälische Wilhelms-Universität i 2001, og æresborger av Trier i 2003. Juncker ble nevnt i spekulasjonene om hvem som skulle bli Romano Prodis etterfølger som president for EU-kommisjonen. Den 10. september 2004 ble han semi-permanent president for gruppen av finansministre fra eurolandene. Han ble tildelt Karlsprisen for 2006. Juncker ble i 1996 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. O-fag. Orienteringsfag, gjerne forkortet O-fag, var betegnelse på et tidligere undervisningsfag i norsk grunnskole. Faget omfattet lærestoff fra naturfag og samfunnslære, som igjen inneholdt historie og geografi. Etter læreplanen L-97 fra 1997 ble O-fag til faget "Natur, samfunn og miljø" (NSM) for småskolen, og delt opp til natur- og miljøfag og samfunnsfag for mellomtrinnet. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), stiftet 21. september 1950, er en paraplyorganisasjon for organisasjoner av funksjonshemmede og kronisk syke. Med sine 72 medlemsorganisasjoner som til sammen har mer enn medlemmer, er FFO Norges største paraplyorganisasjon for organisasjoner av funksjonshemmede og kronisk syke. FFO er organisert i alle landets 19 fylker, samt aktiv i rundt 100 kommuner. FFOs overordnede mål er samfunnsmessig likestilling og deltakelse for funksjonshemmede ved å fremme felles politisk opptreden slik at de står sterkere i sine ønsker og krav i møte med de som fatter beslutninger. Knut Magne Ellingsen er FFOs styreleder. I tillegg til det politiske arbeidet tilrettelegger FFO en rekke møteplasser og arenaer for sine organisasjoner, hvor de kan samtale og samarbeide om felles interesseområder. Unge funksjonshemmede (tidl. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons Ungdom, FFOU) er et samarbeidsorgan for funksjonshemmedes ungdomsorganisasjoner i Norge. Unge Funksjonshemmede er en selvstendig organisasjon med eget styre. Maksim Gorkij. Maksim Gorkij (russisk: Максим Горький; egentlig "Aleksej Maksimovitsj Pesjkov" [russisk: Алексей Максимович Пешков]; født i Nizjnij Novgorod, død 18. juni 1936 i Gorki Leninskije) var en russisk forfatter. Han var også en politisk aktivist, og regnes som grunnleggeren av sosialrealismen. Fra 1906 til 1913 og fra 1921 til 1929 bodde Gorkij utenlands, hovedsakelig på Capri. Etter sin retur til Sovjetunionen aksepterte han den kulturelle politikken som da gjaldt, men han fikk forbud mot å forlate landet. Liv. Gorkij ble foreldreløs i en alder av 9 år, og vokste opp sammen bestemoren, som var en flink historieforteller. Hennes død gikk sterkt inn på ham, og etter et mislykket selvmord i desember 1887 reiste han rundt i det russiske riket i fem år, der han tok det som dukket opp av jobber, samtidig som han samlet inntrykk til senere bøker. Gorkij ble Lenins venn etter at de møttes i 1902. Under Første verdenskrig ble hans leilighet i Petrograd omgjort til kontor for Bolsjevikene, men hans forhold til kommunistene ble etterhvert dårligere. To uker etter Oktoberrevolusjonen skrev han: «Lenin og Trotskij har ingen tanker om frihet eller menneskerettigheter. De er allerede korrumperte med maktens skitne gift, dette ser man lett av deres skamfulle mangel på respekt for talefrihet og enhver annen frihet som demokratiet kjemper for». Lenins brev til Gorkij i 1919 inneholdt trusler som: «Mitt råd til deg er: Endre dine omgivelser, dine synspunkter, dine handlinger, ellers kan livet vende seg fra deg.». I august 1921 ble hans venn og kollega Nikolaj Gumiljov, som var gift med Anna Akhmatova, arrestert fordi han var for monarki. Gorkij dro til Moskva, og fikk av Lenin personlig en kjennelse på at Gumiljov skulle løslates. Men, innen han kom til Petrograd med kjennelsen, fikk han vite at han var skutt. Gorkij emigrerte til Italia i oktober på grunn av dårlig helse, han hadde tuberkulose. a> (fra venstre til høyre), bilde fra 1931 Ifølge Solzjenitsyn var Gorkijs hjemkomst motivert av materielle interesser. I Sorrento gikk han tom for penger. Han besøkte Sovjetunionen flere ganger etter 1929, og i 1932 ble han invitert av Josef Stalin personlig til å komme tilbake for godt, et tilbud han aksepterte. I juni 1929 besøkte han Solovki (ved Kvitsjøen) for siste gang, og skrev en positiv artikkel om GULag-direktoratet, som allerede hadde oppnådd dårlig omdømme i vesten. Det at han returnerte fra det fascistiske Italia var en stor propagandamessig seier for Sovjeterne. Han mottok Leninordenen, og fikk en herregård i Moskva som tidligere hadde tilhørt millionæren Rjabusjinskij (boligen er i dag Gorkij-museum), samt en ”datsja” (sommerhus) i utkanten av Moskva. En av gatene i Moskva sentrum (Tverskaja) ble også kalt opp etter ham, det samme gjelder en fornøyelsespark og hans fødeby. ANT-20 "Maxim Gorky" propagandafly over Moskva Verdens største fly på midten av 30-tallet, Tupolev ANT-20, fikk også navnet "Maxim Gorky". Det ble brukt til propaganda, og fløy ofte demonstrativt over Moskva. I mai 1935 krasjet det i et boligområde i Moskva, 41 omkom. I 1933 utga han en beryktet bok om kanalen mellom Kvitsjøen og Østersjøen, som ble presentert som et eksempel på tidligere folkefiender som har blitt rehabilitert på en vellykket måte. Etterhvert som Stalins undertrykkelse økte, og særlig etter Sergej Kirovs død i desember 1934, ble Gorkij hemmelig plassert i husarrest i sitt hus i Moskva. Han fikk daglig en redigert utgave av avisen Pravda, der alle nyheter om arrestasjoner og utrenskinger var redigert bort. Hans sønn, Maksim Pesjkov døde brått i mai 1935, og Gorkij døde i juni 1936. Begge døde under mistenkelige omstendigheter, men spekulasjonene om at de ble forgiftet er aldri bevist. Stalin selv og Vjatsjeslav Molotov var med på å bære hans kiste i begravelsen. Under rettssaken mot Nikolaj Bukharin i 1938 var en av anklagene at Gorkij ble drept av Nikolaj Jezjovs NKVD-agenter. Hans hjemby, Nizjnij Novgorod hadde navnet Gorkij fra 1932 til 1990. Eksterne lenker. Gorkij, Maksim Gorkij, Maksim Gorkij, Maksim Rognan. Rognan (sørsamisk "Råggno") er et tettsted og administrasjonssenteret i Saltdal kommune i Nordland. Europavei 6 passerer rett utenfor sentrumsområdet. Rognan er stoppested for Nordlandsbanen. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Næringsliv i Rognan inkluderer treforedling, kabelfabrikk (Nexans), bioplastposefabrikk m.m. Verftsvirksomheten gikk atter en gang konkurs i 2006. Høsten 2006 sendte TV 2 realityserien Alt for Rognan. Rognan sentrum ble herjet av brann i 1914 og i 1979. 5. januar 1979 brant 16 hus ned, men tap av menneskeliv ble unngått. Årsaken til brannen ble aldri funnet. Rognan stasjon ble åpnet i 1958, da Nordlandsbanen ble tatt i bruk til Fauske. ISO 3166. ISO 3166 er en tredelt standard for geografisk koding av stater, deres oversjøiske områder samt for underinndeling av land. Standard. Standard er en teknisk spesifikasjon som beskriver hvordan ulike objekter skal kunne defineres på en entydig måte, for eksempel mål og vekt, eller som beskriver arbeidsmetoder, for eksempel kvalitetsstyring i en bedrift. Standarder blir vanligvis utviklet og vedlikeholdt av en standardiseringsorganisasjon på nasjonalt, europeisk eller globalt plan. Standard er også en betegnelse på standardiserte, «alminnelige», bestemmelser for kontraktsinngåelse og kontrakter, særlig Norsk Standard forkortet til NS. Juridisk brukes også standard eller «rettslig standard» som betegnelse på skjønnmessige regler, slik som plikten til å overholde god forretningsskikk og lignende. Nyttige standarder. I dagliglivet er vi vant til å bruke mange produkter som kan brukes fordi de har en utforming som gjør at produkter fra forskjellige produsenter kan brukes om hverandre. Ett godt eksempel er utforming av kontakt og støpsel for 230 V husholdningselektrisitet. Alle vanlige elektriske produkter som bruker 230 V som selges i ett land, har støpsel som passer i de kontaktene som er vanlige i landet. For radioer og musikkelektronikk er det standarder for hodetelefonkontakter, høyttalerkontakter, CD-spillere og andre kilder for elektronisk lyd med definert fysisk utførelse og spenning / impedanse. Dette gir stor valgfrihet ved bruk av høyttalere, hodetelefoner og mange former for lydkilder med mange kombinasjons- og valgmuligheter for brukeren. I helsevesenet i Norge brukes sprøyter, sprøytespisser og infusjonsutstyr med standardisert utforming på tilkoblingen, kalt "Luerlock". En annen standard kalles "Record". Med Luerlock-koblingen på alt utstyr er det enkelt å bruke sprøyter, spisser, infusjonssett etc. om hverandre selv om utstyret kommer fra forskjellige leverandører. Manglende standarder. Mobiltelefoner og handsfree anlegg for disse har et stort antall forskjellige utforminger både for elektrisk tilkobling og for mekanisk feste for telefonen i handsfreeholderen. Det burde være naturlig at alle biler har et handsfreeanlegg som alle mobiltelefoner kan settes i og få tilkobling til antenne, batteri, mikrofon og høyttaler/mobiltelefonforsterker. Manglende standard er årsak til at de fleste mobiltelefonbrukere i bil holder telefonen i hånda mens de prater, og de kjører samtidig. Kvadratmillimeter. Kvadratmillimeter er en SI-enhet for måling av areal. Kvadratmillimeter brukes til angi små arealer, for eksempel arealer av tverrsnitt av strømledninger. Menneskerettighetserklæringen. De forente nasjoners tredje generalforsamling vedtok den 10. desember 1948 Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. Erklæringen ble vedtatt med 48 lands ja-stemmer. Ingen land stemte mot. Åtte land avsto fra å stemme. Sovjetunionens og Polens delegerte protesterte mot det de hevdet var erklæringens utpreget borgerlige ånd: «Det er de eiendomsløse klassers krav på beskyttelse for sine økonomiske vitale krav som er viktige, ikke slike formelle rettigheter som likhet for loven osv.» Menneskerettighetserklæringen er oversatt til omkring 330 språk pr. 2004, noe som ifølge Guinness rekordbok gir erklæringen status som det dokumentet som er oversatt til flest språk. Innledning. Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden, da tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er nødvendig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskets verdighet og verdi og på like rettigheter for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre livsstandard under større frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir allment respektert og overholdt, da en felles forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør generalforsamlingen nå denne verdenserklæring om menneskerettighetene som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet. Ceará. Ceará er en delstat nordøst i Brasil og ligger ved Atlanterhavskysten. Delstaten grenser til nabodelstatene Rio Grande do Norte, Paraíba, Pernambuco og Piauí. Delstatshovedstaden heter Fortaleza. Geografi. Ceará har en variert vegetasjon, bestående av blant annet mangrove, "caatinga" og jungel. Delstaten har et tropisk klima hvor temperaturen varierer fra 22°C til 36°C. Delstaten har svært mange strender. Strendene rundt delstatshovedstaden kalles "Costa Solpoente" (Soloppgangskysten) og "Costa Solnascente" (Solnedgangskysten). Historie. Ceará ble kolonisert av portugisere på midten av 1600-tallet, i en periode da portugisere og hollendere kjempet om kontrollen over Brasil. Området ble invadert to ganger av hollendere, en gang i 1644 og en gang i 1654. Begge ganger ble de kastet ut av de portugisiske bosetterne. Før hollenderne trakk seg tilbake, rakk de imidlertid å etablere det som i dag er Fortaleza. I 1661 overga Holland formelt sine krav om kontroll i Brasil til Portugal, noe som endte alle konfliktene i området. Under Dom Pedro II ble det gjort store forbedringer av infrastrukturen i regionen, hvor antall telefoner økte kraftig og hvor gassbelysning av gatene ble vanlig. Økonomi. Ceará er tradisjonelt en delstat hvor landbruket har dominert. Under militærjuntaen i Brasil i årene 1964-1985 satset man imidlertid mye på utvikling av industri, og industrisektoren står nå for om lag 39 % av verdiskapningen i delstaten. En annen viktig inntekstkilde er turisme, hvor man også har satset på øko-turisme. Rundt en halv million turister besøker delstatshovedstaden Fortaleza hvert år. Espírito Santo. Espírito Santo er en delstat i den sørøstlige regionen i Brasil. Den grenser til nabodelstatene Bahia, Minas Gerais og Rio de Janeiro. Delstatshovedstad er Vitoría. Innbyggerne i delstaten omtales ofte som "Capixabas". Blant andre større byer kan nevnes Vila Velha. Historie. Espírito Santo var opprinnelig bosatt av indianere, som hadde en halv-nomadisk levemåte. Området ble opprettet som et eget distrikt (portugisisk "capitania") i 1535. Den første hovedstaden i distriktet var Vila Velha. På grunn av regelmessige angrep fra indianerne, ble denne flyttet til en øy i nærheten, dette skjedde i 1551. Denne bosettingen ble permanent og dannet grunnlaget for det som i dag er delstatshovedstaden Vitória. I 1556 ankom det misjonærer til området, de anla bosetninger som Serra, Nova Almeida og Santa Cruz. De første 300 årene var sukkerrør en viktig inntektskilde for området. Rundt 1850 ble denne rollen overtatt av kaffe, som var svært etterspurt i Europa. Økonomi. Det dyrkes ulike typer landbruksprodukter i Espírito Santo, som ris, kaffe, kakao, sukkerrør, bønner og mais samt bananer og papaya. I tillegg drives det en del kvegdrift. Av industri finnes blant annet hermetikk, tekstil og skogbruk. Rundt Cariacica finnes jern- og stålverkene til selskapet Companhia Vale do Rio Doce. Det er også funnet olje på kontinentalsokkelen utenfor Espírito Santo. Delstaten har flere store eksporthavner. Denne fungerer som eksporthavn både for industrien i delstaten men også for industrien i delstatene Minas Gerais, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Goiás, Distrito Federal, Tocantins, Rondônia og Maranhão. Turisme blir en stadig viktigere inntekstkilde for delstaten. Mesteparten av turistene er besøkende fra andre delstater. Goiás. Goiás er en delstat i den sentral-vestre regionen i Brasil, med Goiânia som delstatshovedstad. Den skal visstnok ha fått navnet sitt etter Goias-indianerne som opprinnelig bodde i området. Nabodelstater er Tocantins, Bahia, Minas Gerais, Mato Grosso do Sul og Mato Grosso. Goías omslutter Distrito Federal hvor hovedstaden Brasilia ligger. Økonomi. Landbruk og kvegdrift er viktige økonomisk inntektskilder for delstaten. Historie. De første bosetningene etablerte seg i Goías i 1727 da man oppdaget gull i området. Utvinning av gull skjedde frem til rundt 1850. Som følge av etableringen av etableringen av Brasilia, ble det bygget mange veger gjennom Goiás på 1960-tallet. I 1988 ble den nordre delen av Goías skilt ut som en egen delstat som fikk navnet Tocantins. Maranhão. Maranhão er en delstat nordøst i Brasil, med São Luís som hovedstad. Nabodelstater er Piauí, Tocantins og Pará. Rakettoppskytningsfeltet Alcântara ligger nord i delstaten, ikke så langt fra São Luís. Historie. Franskmennene etablerte i 1612 en koloni i det som i dag er Maranhão hvor São Luís var hovedsete. Til tross for de franske grunnleggerne blir det hevdet at São Luís er en av byene i Brasil som mest likner på en portugisisk by. Tre år senere ble byen overtatt av portugisere som igjen tapte den til hollenderne året etter, i 1641. Portugiserne fikk endelig kontroll over byen i 1617. Byen ble inkludert i FNs verdensarv-liste i 1997. Delstatene Ceará, Maranhão og Pará ble forent under navnet Estado do Maranhão i 1621. Området forble uavhengig frem til 1774, da det kom under administrasjon av kolonien Brasil. Maranhão deltok ikke i den Brasilianske uavhengighetserklæringen fra 1822. Året etter ble imidlertid portugiserne fordrevet ut av admiral Lord Cochrane og delstaten ble dermed en del av keiserdømmet Brasil. Geografi. Det er en rekke elver i delstaten, slik som Parnaíba, Gurupi og Grajaú. Elvene gjør at delstaten ikke er like utsatt for tørke som de andre delstatene nordøst i Brasil. Boris Pasternak. Boris Leonidovitsj Pasternak (Борис Леонидович Пастернак; født, død 30. mai 1960) var en russisk forfatter. Han ble født i Moskva. Hos oss er Pasternak best kjent for den monumentale, tragiske romanen om Sovjetunionen, "Doktor Zhivago". I Russland er han blitt mest populær som lyriker. Pasternak studerte filosofi ved Universitetet i Marburg i Tyskland, før han flyttet tilbake til Moskva i 1914, der han utgav sin første diktsamling samme år. Under første verdenskrig underviste han og arbeidet på en kjemifabrikk i Uralfjellene, en opplevelse der han utvilsomt fikk erfaringsgrunnlag for å skrive "Doktor Zhivago" mange år senere. I 1930-årene falt han i unåde hos de sovjetiske myndighetene, han ble beskyldt for subjektivisme, men unngikk likevel å havne i fangeleir. Boris Pasternak var fylt av en kjærlighet til livet som gav ham håp gjennom de tunge årene. Denne kjærligheten til livet går som en rød tråd gjennom alle Pasternaks verker. Pasternak ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1958, men han nektet å motta den, sannsynligvis som følge av press fra sovjetiske myndigheter. Operafjell-ulykken. Operafjell-ulykken skjedde 29. august 1996 og kostet 141 mennesker livet. Et russisk jetfly av typen Tupolev 154M, kjennetegn RA-85621 fra Vnukovo Airlines i Moskva styrtet i Operafjellet på Svalbard 14 km øst for flyplassen under innflyving for landing mot vest på Svalbard lufthavn, Longyear. Flyet kom fra Vnukovo-flyplassen utenfor Moskva og hadde 130 passasjerer, russiske og ukrainske gruvearbeidere med familiemedlemmer og elleve besetning. Alle 141 ombord mistet livet. De omkomne ble bragt til Tromsø for identifisering. Etter minnestund i Tromsøhallen ble kistene ført til de respektive hjemsteder i Ukraina og Russland. Ulykkesårsak. Ulykken var en «kontrollert flygning inn i terreng», dvs. at det ikke var noe teknisk galt med flyet og at pilotene hadde full styring. Flyet kolliderte med fjellet på grunn av feilnavigering. Havarikommisjonen kom frem til 18 vesentlige faktorer og fravik fra prosedyrer som ble identifisert som ulykkesårsaker. Partnair-ulykken. Partnair-ulykken skjedde 8. september 1989 og kostet 55 mennesker livet. Et norsk fly av typen Convair CV-580 (reg. LN-PAA), tilhørende flyselskapet Partnair, styrtet i Skagerrak utenfor Hirtshals på vei fra Oslo lufthavn, Fornebu til Hamburg. Alle 55 ombord mistet livet. Flyet var chartret av Wilhelmsen Lines og skulle frakte ansatte i rederiet til en stabelavløpning i Hamburg. De tekniske undersøkelsene etter ulykken konkluderte med at flyet gikk i oppløsning i luften. Skadene på de omkomne tydet på at enkelte av passasjerene døde etter et fritt fall fra flyet, mens andre passasjerer ble i flyet inntil det traff havoverflaten. Det ble ikke funnet tegn på noen form for eksplosjon eller brann i flyet, og det ble derfor konkludert med at årsaken var strukturfeil. Halen på flyet falt av på grunn av at det var brukt uoriginale deler. Brasiliansk real. Real (flertall: "Reais") er offisiell valuta i Brasil. 1 Real er delt inn i 100 centavos. Amazonas (Brasil). Amazonas er den største delstaten i Brasil, og ligger i nordre del av landet. Hovedstaden ligger i Manaus. Nabodelstater er (fra nord med klokka): Roraima, Pará, Mato Grosso, Rondônia og Acre. Delstaten grenser også til Peru, Colombia og Venezuela. Dette inkluderer området Amazonas i Colombia, samt delstaten Amazonas i Venezuela (men grenser ikke til Amazonas i Peru). Andre byer i delstaten er Barcelos, Itacoatiara, Manacapuru, Parintins, Tefé, Coari og São Gabriel da Cachoeira. Geografi. Amazonas er hovedsakelig dekket av jungel, og delstaten dekker store deler av regnskogen i Amazonas. Delstaten er oppkalt etter elva Amazonas. Amazonas inneholder også det høyeste fjellet i Brasil. Pico da Neblina er 2994 meter høyt og ligger i grenseområdet mot Venzuela. Økonomi. Økonomien i Amazonas var tidligere helt avhengig av eksport av gummi. I dag er økonomien mer variert og inkluderer blant annet jordbruk der man dyrker cassava og appelsiner. Delstatshovedstaden Manaus er et viktig produksjonssenter i Brasil, en rekke nasjonale og utenlandske foretak har fabrikker i byen. Historie. I årene 1541–42 seilte den spanske oppdagelsereisende Francisco de Orellana ned Amazonaselva. Det var under denne seilasen at Amazonas fikk sitt navn. Orellana skrev at de ble angrepet av kvinnelige krigere som fikk ham til å tenke på antikkens amasoner. Sammenstøtet var med tapuyasindianere, der kvinnene kjempet side om side med mennene. Finistère. Finistère er et departement i Bretagne i Frankrike. Departementet er det ytterste i Bretagne og dermed departementet lengst nord-vest i Frankrike. Dette er også grunnlaget for navnet Finistère, «slutten på land». Departementets hovedby er Quimper. Den største byen er Brest. Pará. Pará er en delstat i Brasil og ligger i nordre del av landet. Nabodelstater er (fra nord med klokka) Amapá, Maranhão, Tocantins, Mato Grosso, Amazonas og Roraima. Delstaten grenser også til Guyana og Surinam (inkludert området kalt Para i Surinam). Delstatshovedstaden er Belém, og andre byer er Santarém og Óbidos. Geografi. Pará er hovedsakelig dekket av jungelen i regnskogen i Amazonas. I skogen vokser blant annet pepper og guaraná samt trær som produserer gummi. Ved Porto de Moz løper elva Xingu ut i Amazonas og ved Santarém renner elva Tapajós ut i Amazonas. Økonomi. Delstaten har rike forekomster av bauksitt som er et råstoff for aluminium. Companhia Vale do Rio Doce eier og driver selskapene Mineração Rio do Norte S.A. og Alumina do Norte do Brasil S.A. Disse to selskapene drives i samarbeid med Norsk Hydro. Historie. Portugiserne etablerte seg i Pará i 1616 da de etablerte festningen Forte do Castelo i Guajará-bukten. Dette fortet skulle etter hvert utvikle seg til byen Belém. Amapá. Amapá er en delstat lengst nord i Brasil som grenser mot Fransk Guyana og Surinam. I øst ligger Atlanterhavet, og i sør og vest går grensen mot delstaten Pará. Geografi. Amapá ligger ved munningen av Amazonas, og om lag 2/3 av delstaten er dekket med regnskog. Delstaten er en stor produsent og eksportør av palmeolje samt mineraler som mangan, krom gull og kaolin. Historie. Området hvor Amapá ligger i dag, ble registrert som spansk territorium tilbake i 1494. I 1637 opprettet Portugal et «capitania» slik at territoriet ble en del av kolonien Brasil. Både Frankrike, England og Holland gjorde krav på Amapá fra 1700-tallet til 1900-tallet. Først i 1900 ble regionen anerkjent som brasiliansk territorium. Det inngikk først i delstaten Pará, men ble utskilt som et føderalt territorium i 1943. Amapá ble egen delstat i forbindelse med den nye grunnloven som ble innført i 1988. Cheshire. Cheshire er et grevskap i England. Administrasjonssenteret er Chester, og det tilhører regionen Nordvest-England. Det grenser mot grevskapene Merseyside, Stor-Manchester, Derbyshire, Staffordshire og Shropshire, samt det walisiske grevskapet Clwyd. Noen av de nordlige deler av Cheshire er i praksis forsteder til Manchester og Liverpool, og en betydelig del av befolkningen pendler til disse byene. Det seremonielle grevskapet inkluderer to enhetlige myndigheter ("unitary authorities"), Halton og Warrington. Historie. Vilhelm Erobreren gjorde Cheshire til et palatinatsgrevskap, styrt av jarlen av Chester. I Domesday Book omtales Cheshire som et mye større grevskap enn det er i dag. Den nordlige grensen gikk ved elven Ribble, og flere områder nord for elven Mersey var dermed tatt med i Cheshire. I 1182 ble områdene nord for Mersey overført til det nye grevskapet Lancashire, og senere ble to steder, Atiscross og Exestan, del av Wales. Grevskapet hadde sitt eget parlament, og ble ikke representert i det engelske parlamentet før i 1541. Først i 1830 ble de siste av privilegiene som palatinatstatus innebar fjernet, og Cheshire kalles fortsatt formelt et palatinatsgrevskap selv om dette ikke lenger har noen praktisk betydning. I 1974, da det ble gjennomført en reform av lokaladministrasjonene i England, ble noen områder nær grensen til Lancashire del av de ny grevskapene Stor-Manchester og Merseyside. Samtidig ble Warrington og omegn tilbakeført til Cheshire fra Lancashire. De urbane områdene Halton og Warrington ble selvstyrte enheter 1. april 1998, men er fortsatt del av det seremonielle grevskapet, og har felles brannvesen og politimyndighet. En folkeavstemning om endringer i lokalstyret skulle avholdes i 2004, men ble avlyst. José Saramago. José de Sousa Saramago (født 16. november 1922 i Azinhaga i Portugal, død 18. juni 2010) var en portugisisk forfatter, dramatiker, oversetter og journalist. I sine arbeider fremstilte han vanligvis historiske begivenheter i nye perspektiver. Saramago forsøkte å fremheve den menneskelige faktoren bak hendelsene i stedet for å presentere den vanlige "offisielle" fremstillingen. Noen av arbeidene hans kan også ses på som allegorier. Saramago fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1982 med romanen "Memorial do Convento" ("Klosterkrønike") og ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1998. Han bodde på Lanzarote, en av Kanariøyene. Saramago har vært medlem av det portugisiske kommunistpartiet siden 1969, han var ateist og beskrev seg selv som pessimist. Hans oppfatninger skapte store kontroverser i Portugal, spesielt etter utgivelsen av "Jesusevangeliet". Stil. Saramagos språk var preget av lange setninger, og han brukte en tegnsetting som vanligvis ville blitt betraktet som ukorrekt. Han brukte ikke anførselstegn for å gjengi direkte tale. Mange av "setningene" hans kan være på en side eller lenger, da han ofte brukte komma der andre forfattere ville brukt punktum. Overraskende nok tar det ikke lang tid før leserne venner seg til denne unike prosastilen. Sitat. Svenska Akademien om Saramago: "Som med lignelser båret av fantasi, medfølelse og ironi stadig på nytt gjør en unnvikende virkelighet gripbar." Om nobelprisen han vant: "Denne prisen er for alle portugisisktalende, men mens vi er inne på emnet: Jeg kommer til å beholde pengene." Kritikk av staten Israel. Som en kommentar til konflikten mellom israelerne og palestinerne, uttalte Saramago i 2003 at jødene ikke lenger fortjener "sympati for lidelsene de gjennomgikk under holocaust.... Å leve i skyggen av holocaust og forvente tilgivelse for alt de gjør på vegne av det de har lidd, virker fornærmende på meg. De lærte ingenting av lidelsene til sine foreldre og besteforeldre." En jødisk menneskerettighetsgruppe, ADL, har karakterisert disse bemerkningene som antisemittiske. Abraham Foxman, direktør i ADL, uttalte: "José Saramagos kommentarer er et grovt fornærmende angrep, og avslører en uvitenhet omkring saken som vitner om fordommer mot jødene." Saramago svarte med at kommentarene var rettet mot politikken den israelske staten førte mot palestinerne. Han har uttalt at Israel ikke med rette kan hevde å representere internasjonal jødedom, og at staten har brukt påstander om antisemittisme til å undergrave genuin kritikk av handlinger som ikke kan rettferdiggjøres, og ikke ville ha blitt godtatt dersom de kom fra en hvilken som helst annen stat i Midtøsten. Mersey. Mersey (uttale:) er ei elv i Nordvest-England. Den er 113 kilometer lang, og har et nedbørfelt på. Elva dannes ved samløpet mellom elvene Goyt og Tame i sentrum av byen Stockport i Stor-Manchester. Den renner derfra mot vest, hvor en lang strekning er kanalisert i Manchester Ship Canal. Etter byen Warrington danner elva et opptil 5 kilometer bred estuarium. Etter å ha passert forbi dokkområdene i Liverpool og Merseyside munner elva til slutt ut i Liverpoolbukta i Irskesjøen. Gjennom mange århundre dannet Mersey lange deler av den gamle grevskapsgrensa mellom Lancashire og Cheshire. Etymologi. Navnet kommer fra det angelsaksiske "Mǽres-ēa" som betyr «grense-elv», muligens med referanse til grensa mellom Mercia og Northumbria. Elvas løp. Mersey kan geografisk deles i to klart adskilte deler: Ferskvannselva fra Stockport ned til tidevannsgrensa i Warrington, og tidevannssonen og estuaret mellom Warrington og Liverpool. Foruten de nevnte to tilløpselvene Tame og Goyt så er de største sideelvene Gowy, Weaver, Sankey Brook, Bollin, Glaze Brook og Irwell. Ferskvannselva. Starten på Mersey regnes i dag fra samløpet mellom elvene Goyt og Tame i den sentrale delen av Stockport. Tidligere, og på mange gamle kart, ble imidlertid starten på Mersey regnet fra samløpet mellom Goyt og Etherow, som renner inn i Goyt noe kilometer lenger oppstrøms. For eksempel, i 1911-utgaven av Encyclopedia Britannica står det at «Den dannes ved møtet mellom Goyt og Etherow et kort stykke nedenfor Marple i Cheshire». På John Stockdales kart fra 1784 strakte Mersey seg helt til Mottram, 7 km nordøst for Marple, og dannet grensa mellom Cheshire og Derbyshire. Fra Stockport renner elva forbi byene Cheadle, Didsbury, Sale, Stretford, Urmston og Flixton, til den ved Irlam renner inn i Manchester Ship Canal, som fra Manchester til Irlam er en kanalisering av elva Irwell. Det tidligere løpet til Mersey er blitt erstattet av kanalen herfra ned til Rixton, men spor av det gamle elveleiet kan fremdeles ses ved Irlam og også ved Warburton. Ved Rixton løper elva Bollin inn i kanalen fra sør og Mersey forlater kanalen mot nord. Den renner i vide meandersvinger gjennom Woolston, hvor kanalselskapets mudringer har dannet et naturreservat (Woolston Eyes), og deretter Warrington. Elva påvirkes av tidevannet opp til terskelen Howley Weir i Warrington, selv om vannet ved springflo ofte går over terskelen. Før skipskanalen ble bygd fantes det her en sluse kalt Howley Lock, slik at båter kunne komme forbi Howley Weir og videre oppover elva. Slusen er nå ikke i drift lenger, men den finnes fremdeles og kan ses ennå i dag. Estuar og munning. Vest for Warrington vider elva seg først ut, men smalner så til igjen mens den passerer gjennom "Runcorn Gap" mellom byene Runcorn i sør og Widnes i nord. Manchester Ship Canal ligger også i Runcorn Gap, langs sørbredden av elva. Over elva ved Runcorn Gap går bruene Silver Jubilee Bridge og Runcorn Railway Bridge. Mersey Gateway, et prosjekt for bygging av ei ny motorveibru over Mersey øst for de eksisterende bruene er for tiden under vurdering, og har fått en viss støtte fra den britiske regjeringen. Fra Runcorn Gap vider elva seg ut til et stort estuar, som er 5 kilometer bredt på det bredeste, ved Ellesmere Port. Elva endrer her kurs mot nordvest, med Liverpool på østsida og Wirral-halvøya i vest. Manchester Ship Canal fortsetter på sørsida av elva til endepunktet ved Eastham-slusene, som knytter sammen kanalen og elva. Den østligste delen av estuaret er sterkt påvirket av silting, og enkelte deler er på nyere kart markert som tørt land i stedet for som tidevannssone. Disse våtmarkene er viktige for dyre- og planteliv, og er listet som et Ramsarområde. Etter hvert som elva fortsetter nordover mot Liverpools bysentrum smalner estuaret gradvis inn, til den mellom Albert Dock i Liverpool og Woodside fergeterminal i Birkenhead er bare 1,2 kilometer bred. Elva munner til slutt ut i Liverpoolbukta i Irskesjøen mellom Bootle i nord og New Brighton i sør. Mersey har den nest høyeste tidevannsforskjellen i Storbritannia, etter Severn, med 4 meter ved nippflo og 10 meter ved springflo. Flaskehalsen i estuaret ved Liverpool tvinger vannet til å renne raskere her, noe som har laget en dyp renne i elvebunnen. De sterke tidevannsstrømmene har ført til forslag om å bygge en demning for produksjon av tidevannskraft. Ved springflo skaper ofte den høye tidevannsforskjellen en tidevannsbølge som kan merkes helt øst til Warrington. Skipsfart og havneanlegg. Gladstone Docks ved Mersey i Liverpool. Mersey-estuaret er et av Europas travleste skipsfarts- og havneområder. Etter at Manchester Ship Canal ble bygget går store handelsskip vanligvis ikke lengre oppover elva enn til Garston på nordbredden, eller til slusene inn i skipskanalen ved Eastham på sørbredden. Dypvannsrenner blir holdt vedlike til begge stedene. Helt ute ved munningen på Liverpoolsida ligger terminalen Seaforth Dock, som ble åpnet i 1971. Den håndterer årlig containere, tonn olje, over 2,5 millioner tonn korn og dyrefor, tonn trelast, og tar hånd om 25% av all containertrafikk mellom Storbritannia og USA, noe som har gitt den tilnavnet «Atlantic Gateway». Liverpool var den første britiske havna med radarassistert drift. Langs Liverpoolsida av elva strekker Liverpool Docks seg over 12 kilometer innover estuaret. Dette er det største sammenhengende og innelukkede dokksystemet i verden. Den amerikanske forfatteren Herman Melville beskrev Liverpool Docks som sammenlignbare med pyramidene i konstruksjonenes enorme omfang. Dokkene er gravd ut av og bygget inn i elvebredden. For å få tilstrekkelig med stein til byggingen av kaiene eide Mersey Docks and Harbour Board et eget granittbrudd i Skottland. Det er også betydelige dokkanlegg på Birkenhead-sida av elva. Fram til tidlig på 1900-tallet ble kommersielle laster som skulle videre oppover elva hovedsakelig fraktet i store flatbunnede, seilførende lektere kalt «Mersey Flats». Disse kunne føre last opp til Howley Wharf i Warrington og (via Sankey Canal) til St Helens. Motoriserte lektere fortsatte leveranser til fabrikker ved elva i Warrington i hvert fall til 1970-tallet. Nå til dags er det imidlertid bare fritidsbåter og yachter som bruker den øvre delen av estuaret og tidevannssonen, og flere seilingklubber er hjemmehørende på denne strekningen av elva. På de fleste høyvann kan havgående yachter med mastene hevet seile så langt oppstrøms som til Fiddlers Ferry rundt 5 km nedstrøms fra Warrington, hvor det er en liten marina med tilgang til elva via en elvesluse. Selv om de fleste elvefartøyer kan seile videre oppover elva til Howley Weir, så finnes det ingen kaiplasser og ingen fortøyningsmuligheter der. Båter som kan bæres eller dras kan gå helt opp til Woolston. Sperren for båttrafikk videre herfra er juridisk, i og med at elva herfra deler løp med Manchester Ship Canal de neste 7 kilometrene opp til Irlam. Mersey er tilknyttet det engelske kanalsystemet på flere steder, enten direkte eller via Manchester Ship Canal. De spesielle kanalbåtene («narrowboats») kan dog ikke begi seg ut på selve Mersey-estuaret, på grunn av det farlige tidevannet der. Fra sentrum i Liverpool går Leeds and Liverpool Canal, Englands lengste kanal, mot nordøst over Penninene til Leeds i Yorkshire. Fra Ellesmere Port går Shropshire Union Canal mot sørøst til Birmingham, og fra Widnes til St Helens via Warrington går Sankey Canal (eller St Helens Canal), som er den eldste av alle Englands kanaler. Bridgwater Canal går mer eller mindre parallelt med Mersey fra Runcorn til Manchester, og krysser over elva ved Sale. Miljøproblemer. Containerlekter ved Eastham, nær inngangen til Manchester Ship Canal. Vannkvaliteten i Mersey ble alvorlig påvirket av industrialiseringen i regionen, helt fra den industrielle revolusjon på 1800-tallet fram til siste halvdel av 1900-tallet. I 1983 skrev daværende miljøminister Michael Heseltine følgende om Mersey, i en bevisst provokativ oppfordring til handling: «Elva er i dag en fornærmelse mot de standarder som et sivilisert samfunn burde forlange til sitt miljø. Ubehandlet kloakk, forurensing og giftige utslipp bidrar alle til en vannkvalitet og til miljømessige standarder som er kanskje det enkeltstående mest forkastelige kjennetegnet på denne kritiske delen av England.» I 1985 ble så Mersey Basin Campaign etablert for å forbedre vannkvaliteten og å oppmuntre til fornyelse av strøkene langs elva. Mange forskjellige tiltak ble gjennomført i årene som fulgte, og i 2002 ble det rapportert at oksygennivåene i vannet var høye nok til at fisk igjen kunne leve i hele elva for første gang siden industrien begynte ved Mersey. Det finnes nå igjen laks i elva, som kan ses ved laksetrappene ved Woolston Weir og Howley Weir fra september til november. Siden 2006 har også gråsel vært observert så langt inn i landet som Woolston. I 2009 ble det kunngjort at elva «nå er renere enn noen gang siden den industrielle revolusjon» og at den «nå anses som en av de reneste elvene i Storbritannia». Forbindelser over elva. Den første faste forbindelsen over elva var Mersey Railway Tunnel, som ble satt i drift i 1886. Den var opprinnelig en del av Mersey Railway, men utgjør i dag en del av lokaltognettverket Merseyrail. Tunnelen ble elektrifisert i 1903. Midten av tunnelen er også den dypeste, og ved fjære sjø ligger den 27,5 meter under vannflata i elva. Det går to veitunneler under Mersey fra Liverpool til Wirral-halvøya. Den eldste er Queensway Tunnel som åpnet i 1934 og knyttet byen til Birkenhead, og i 1971 åpnet Kingsway Tunnel som gikk til Wallasey. Fergetjenesten Mersey Ferry går mellom Pier Head i Liverpool, og fergeterminaler på Wirral-sida i Seacombe, Wallasey og Woodside i Birkenhead. Mersey i populærkultur. «Ferry across the Mersey», juni 2005 Elva Mersey har oppnådd internasjonal berømmelse takket være 1960-tallsmusikken kjent som Merseybeat (eller Mersey Sound) og dens sterke assosiasjoner til Liverpool. Selve Mersey ble popularisert i Merseybeat-sangen «Ferry Cross the Mersey» av Gerry & The Pacemakers, som ble utgitt i 1965 med en video hvor bandet framførte sangen på en båt som krysset elva mellom Birkenhead og Liverpool. Sangen er også innspilt av bandet Frankie Goes to Hollywood, og norske Vazelina Bilopphøggers laget senere en norsk versjon av sangen, med tittelen «Ferge over Mjøsa». Denne versjonen nevner dog ikke Mersey. I august 2006 satte Nicky Allt og David Kirby opp komedien «Brick up the Mersey tunnels» som de selv hadde laget i Liverpool. Paul McCartneys sang «That Was Me» fra 2007, fra albumet "Memory Almost Full" nevner merseybeating med bandet. «Mersey Paradise» av The Stone Roses har elvenavnet i tittelen. Noen versjoner av den populære folkeballaden «The Leaving of Liverpool» nevner også elva. Nordvest-England. Nordvest-England er en region i England. Det er en av to regioner, sammen med Yorkshire og Humber, som skulle ha en folkeavstemning om innføring av en folkevalgt regionsforsamling. Etter at Nordøst-England sa nei til en slik forsamling ble de andre avstemningene utsatt, i første omgang til etter juni 2005. United States Air Force. United States Air Force (forkortet "USAF"; norsk: "De forente staters luftforsvar") er USAs luftforsvar. Det har som oppdrag «å fly, kjempe og vinne i luften, verdensrommet og cyberspace» ("fly, fight, and win... in air, space, and cyberspace"). USAF ble opprettet som egen våpengren i 1947 da den ble utskilt fra den amerikanske hæren. USAF har (per september 2010) 332 200 mannskaper i aktiv tjeneste og 216 774 i reservetjeneste. USAF har rundt 5 200 operasjonelle fly, inkludert bombefly, transportfly, bakkeangrepsfly og treningsfly. Det har også et stort antall helikoptre for oppdrag som taktisk transport, redning og spesialoperasjoner. Organisering. USAF er en våpengren under Flyvåpendepartementet i det amerikanske forsvarsdepartementet. Administrativt styres USAF av en Stabssjef, en firestjerners general som er flyvåpenets øverste offiser. Stabssjefen er underlagt Flyvåpenministeren, en sivil embetsmann som styrer Flyvåpendepartementet og som igjen rapporterer til Forsvarsministeren. Operativt er USAF organisert i 9 hovedkommandoer bestående av nummererte flyvåpen, som igjen består av to eller flere luftdivisjoner. Hver luftdivisjon består av to eller flere vinger, som igjen består av grupper, som videre består av skvadroner. USAFs operasjonelle ressurser forvaltes av 9 felleskommandoer som operativt rapporterer direkte til USAs president. De operative avdelingene er organisert i 18 Luftstyrker. Fire av disse luftstyrkene er underlagt Luftkampkommandoen. Historie i stikkord. Båret på undersida av styrbord vinge, oversida av babord og på begge sider av flykroppen. Eksterne lenker. Air Force Colin Powell. Colin Luther Powell (født 5. april 1937 i New York City i USA) er en amerikansk statsmann og pensjonert fire-stjerners general. Colin Powell var nasjonal sikkerhetsrådgiver fra 1987 til 1989. Han ble USAs 65. utenriksminister og den første afro-amerikaner som har innehatt dette embetet. Samtidig som han tjenestegjorde som general hadde Powell embetet som nasjonal sikkerhetsrådgiver (National Security Advisor, 1987 – 1989). Han var formann for den rådgivende militære gruppen Joint Chiefs of Staff (1989 – 1993), en stilling han dermed også hadde under Gulfkrigen. Han var den første afro-amerikaner som har vært medlem av Joint Chiefs of Staff. Colin Powell tjenestegjorde under president Bush i perioden 20. januar 2000 til 15. november 2004. Politisk var han mer moderat enn de fleste i Bush-regjeringen. Det var, i følge The Guardian, blant andre Colin Powell som rådet George W. Bush til å opprette PEPFAR (the President's Emergency Plan for AIDS Relief) som i perioden 2003 - 2008 reddet minst 5 millioner liv i Afrika sør for Sahara. 15. november 2004 meldte Powell at han stilte sin stilling til disposisjon. Han ble etterfulgt av Condoleezza Rice. Under presidentvalgkampen i 2008 støttet han demokraten Barack Obama, og ikke sin partifelle John McCain. Militær karriere. Powell var profesjonell soldat i 35 år, og ble forfremmet til 4-stjerners general. Han endte med å inneha stillingen som Chairman of the Joint Chiefs of Staff, den høyeste militære stillingen i det amerikanske militæret. Han hadde denne stillingen under Operation Desert Storm i Golfkrigen. Han mottok Presidentens frihetsmedalje den 30. september 1993 av president Bill Clinton. Dimensjonerende utetemperatur. Dimensjonerende utetemperatur er en temperatur som brukes i kalibrering av klimasystemer i bygninger. Dimensjonerende utetemperatur er i praksis høyeste (sommertemperatur) og laveste (vintertemperatur) middeltemperatur over 3 døgn for en gitt periode. Oftest brukes normalperioder som 1961–1990. Bondeopprøret i England. Drapet på bøndenes leder Wat Tyler.Bondeopprøret eller Den store oppstanden i England i 1381 regnes blant de sentrale hendelser i engelsk historie. Bakgrunn. Årsaken til opprøret var dels innføringen av en koppskatt på en skilling pr. voksen innbygger, en skatt som først ble innkrevd i 1377 for å finansiere et felttog i Frankrike. Kong Rikard II gjorde dette for å fortsette sin bestefar Edvard IIIs verk under Hundreårskrigen. I tillegg til koppskatten kom at bøndene hadde dårligere kår enn på lenge, fordi lønninger i mange år hadde vært låst og fordi de som serfer (livegenskap) ikke kunne søke arbeid andre steder og dermed oppnå gunstigere forhold. Etter Svartedauden var det mangel på arbeidskraft, og bøndene så at de kunne kreve høyere lønn dersom restriksjonene på lønnsøkninger ble opphevet. Koppskatten ble så dråpen som fikk begeret til å renne over. Marsjen mot London. I juni 1381 marsjerte en stor gruppe bønder, men også enkelte fra andre samfunnsklasser, fra de østlige grevskapene i England mot London. Den fremste av deres ledere var Walter «Wat» Tyler, som ledet en gruppe fra Kent. Da de 12. juni kom til Blackheath, holdt den opprørske presten John Ball en preken som oppildnet folkemengen, og dagen etter gikk de over London Bridge inn i hovedstaden. Samtidig hadde en annen leder, Jack Straw, kommet fra Essex; han hadde ledet sin gruppe inn i London ved Stepney. 14. juni møtte kongen lederne for opprøret, og han fikk overlevert en rekke krav. Blant disse var at enkelte spesielt upopulære ministre måtte avskjediges, og at føydalsystemet måtte avskaffes. Mens møtet pågikk stormet en gruppe opprørere Tower of London og henrettet erkebiskop Simon Sudbury, som var rikskansler, og "Lord Treasurer" (tilsvarende finansminister). De ødela også Savoy Palace, som tilhørte John av Gaunt, kongens onkel. Kongen på sin side gikk med på enkelte av reformene, som en rettferdig leie til jordeierne og avskaffelsen av serfvesenet. Avslutning. Opprørerne og kongen skulle møtes igjen 15. juni på Smithfield, for videre forhandlinger. Men på grunn av hendelsene under forhandlingene dagen før ble Wat Tyler drept, og opprøret falt dermed sammen. De fleste av lederne ble fanget og henrettet, inkludert presten John Ball. Kongens ettergivelser ble så trukket tilbake, og koppskatten ble innkrevet. Det hadde også funnet sted voldsomme angrep andre steder i det østlige England. De som hadde tatt del i dette søkte raskt å distansere seg fra opprøret når de så hva som skjedde med lederne. John Gower, en venn av forfatteren Geoffrey Chaucer, omtalte opprøret som urettferdig. I sin bok "Vox Clamantis" skrev han at det var Antikrists verk, og et tegn på en ondskap som seiret over dyden. Senere har opprøret en rekke ganger blitt trukket fram som et forbilde under andre folkelige opprør. Særlig under koppskattopptøyene i 1990, som hadde en direkte tematisk forbindelse, ble Wat Tyler brukt som et ikon på motstand mot det mange oppfattet som en urettferdig skattlegging. Giro. Giro (fra latin "gyrus", krets, omløp eller overføring) er en måte å overføre et pengebeløp fra en persons bankkonto til en annens, for eksempel når man skal betale en faktura. Man fyller ut sitt eget kontonummer og mottakerens, og beløpet som skal betales. Så sender man den til banken, som tar for seg pengeoverføringen. Andre giroformer er postgiro, brevgiro, telegiro, nettgiro og avtalegiro. Giroer har blitt brukt i Egypt siden det 1. århundre. I moderne tid var Østerrike først ute med postgiro i 1883. Etter en tid fulgte flere land etter: Sveits i 1906, Tyskland i 1909, Belgia i 1913, Nederland og Frankrike i 1918. Norge fikk derimot først postgiro i 1943. Bø Sommarland. Bø Sommarland ligger i Bø i Telemark og er en av Norges største turistattraksjoner med om lag 200 000 besøkende årlig. Parken ble åpnet i 1985, og er Norges eneste utendørs vannaktivitetspark. Bø Sommarland AS eies av det spanske konsernet Parques Reunidos, som også eier fornøyelsesparken Tusenfryd. Bernt-Gunnar Berntsen, tidligere assisterende parksjef i Tusenfryd, tok over direktørrollen i 2008 fra Liv Anne Kleivrud, som har vært direktør i Bø Sommarland siden høsten 2006. Historien. Bø Sommarland åpnet St. Hansaften i 1985 under navnet "Telemark Sommarland." Arbeidsstaben og styre. Hvert år trenger Sommarland rundt 300 sesongansatte. Den faste kjernene består per 2011 av 7 ansatte. Parques Reunidos, som eier både Tusenfryd og Bø Sommarland, eier totalt 71 andre parker rundt om i verden. Det er tett samarbeid mellom Tusenfryd og Sommarland på flere administrative områder. Tor Chr. Lier var parkens første direktør, men trakk seg etter kort tid. Etter dette var det 6 sjefer på åtte år. Men fra 1991 tok Olav Forberg over og leda Sommarland frem til 1998 hvor Olav Berg tok over. Per 2011 er Bernt Gunnar Berntsne administrerende direktør. Populære attraksjoner. Jettegryta er en av de største skliene i Bø Sommarland. To og to sitter i en båt som starter i stor fart igjennom et rør hvor det er lagt inn spesielle lys og lydeffekter før man føres i en åpen gryte. Sklien er over 100 meter lang og har et fall på mer enn 16 meter. Halfpipen er en av Europas største halfpipe i vann med en høydeforskjell på 19 meter. Flowrider er verdens største kunstige surfebølge. Den kunstige sørfebølgen henger sammen med Sommarlandselva hvor det hver time slippes en bølge. Mot i Brøstet var verdens første berg-og-dal-bane i vann da den ble bygget i 1997, og er i dag Europas største berg-og-dal-bane i vann. Magasuget er en sklie som starter 26 meter over bakken og har et fritt fall på 9 meter. Trondheimsfjorden. Kart over Trondheimsfjorden, klikk for forstørrelse Trondheimsfjorden er Norges tredje lengste fjord med sine 126 km fra Agdenes til Steinkjer. Fjorden ligger i Midt-Norge og strekker seg fra Ørland, sørøstover mot Trondheim, og derfra mot nordøst til Steinkjer. Det dypeste punktet er på 617 meter ved Agdenes. Fjorden var lenge den viktigste ferdselsåren i regionen, noe som gjenspeilet seg i den tidligere kommuneinndelingen. Deler av nåværende Agdenes kommune var lenge knyttet til hver sin av i alt tre kommuner på nordsiden av fjorden: Den opprinnelige "Agdenes" med Ørland; "Lensvik" med Rissa; og "Ingdalen" med Stadsbygd. Det går også ferje fra Levanger til Ytterøy i samme kommune. Side- og delfjorder. Rekkefølgen er fra kysten og innover. Fylkesting. Fylkestinget er det øverste, folkevalgte organ i fylkeskommunen. Det er fylkestinget som angir rammene for den fylkeskommunale virksomheten. Dette skjer gjennom vedtak om fylkesplan, økonomiplan og årsbudsjett. Fylkestinget har røtter tilbake til Amtsformandskabet (senere Amtstinget) som ble etablert i henhold til formannskapslovene i 1837. Fra 1976 er representantene valgt ved direkte valg hvert 4. år, samtidig med kommunevalget. Hadeland Glassverk. En av de mange bygningene på Hadeland Glassverk Hadeland Glassverk ble anlagt på grunn under gården Mo på Jevnaker ved sørenden av Randsfjorden i 1762. Produksjonen startet i 1765, noe som gjør verket til Norges eldste industriforetak med kontinuerlig drift. På den tiden fantes det ikke tilstrekkelig med norske arbeidere, slik at man måtte hente inn arbeidskraft fra utlandet, især fra Tyskland. I startsfasen bestod produksjonen i hovedsak av flasker, apotekerglass, medisinglass og glass til husholdningsbruk. I 1852 overtok Ole Chr. Berg som glassverkets bestyrer, og under hans ledelse gjennomgikk verket en stor utvikling. Produksjonen ble lagt om til småglass som omfatter vinglass, boller, fat, blomsterglass og vaser. På 1800-tallet brukte man modeller av glass fra andre land i Europa. I 1920-årene begynte glassverket å utvikle egne modeller. Hadeland Glassverk er Norges tredje største turistattraksjon med 447 000 besøkende i 2004. Det er også Jevnaker kommunes tusenårssted. I dag produseres mesteparten av glasset utenlands, og med sine 190 ansatte representerer glassverket i dag en bransje som gjennomgår stadig utvikling, med økt fokus på kostnadseffektiv produksjon og bedriftens besøkstilbud. Det er også muligheter for gjestende glassblåsere til å lage sine egne glass. Hadeland Glassverk A/S er for øyeblikket et datterselskap under CG Holding, som fokuserer på forretningsvirksomhet innenfor bransjen, råvarehandel, eiendom og investering. Avenue des Champs-Élysées. Avenue des Champs-Élysées er en bred aveny i Paris. Med alle sine kinoer, kaféer og luksuriøse spesialbutikker er Champs-Élysées blitt en av verdens mest berømte gater. Alle de store motehusene har butikker på eller nær Champs-Élysées. Den 3 kilometer lange avenyen går gjennom 8. arrondissement i det nordvestlige Paris, fra Place de la Concorde i øst til Place Charles de Gaulle (tidligere Place de l'Étoile) i vest. Nedre del er omgitt av et parkbelte på begge sider (Marigny-parken); her ligger også Marigny-teatret, Grand Palais og Petit Palais. Øvre del kranses av en rekke forretningsarkader («galeries»), kinoer, teatre (Lido, Champs-Élysées-teatret) og berømte restauranter og kafeer (Fouquet's, Ladurée) På Bastilledagen går hvert år Frankrikes største militærparade ned Champs-Élysées, inspisert av Frankrikes president. Innkomsten på siste etappe i sykkelrittet Tour de France skjer på Champs-Élysées. Shetlandsgjengen. Shetlandsgjengen var det populære navnet på en operasjonsgruppe med nordmenn som opererte mellom Shetland, Skottland og det tysk-okkuperte Norge under andre verdenskrig. Fra midten av 1942 var det offisielle navnet «Norwegian Naval Independent Unit» (NNIU). I oktober 1943 ble gruppen en del av den Kongelig Norsk Marine, og byttet navn til «Royal Norwegian Naval Special Unit» (RNNSU). Special Operations Executive, Norwegian Section, opprettet høsten 1940 en base på Shetland for operasjoner mot Norge. Shetlandsgjengen seilte i hemmelige oppdrag, og fraktet soldater fra Kompani Linge, etterretningsfolk, flyktninger og militære forsyninger. I enkelte tilfeller la de miner og foretok aksjoner mot tyske skip. I begynnelsen av krigen stod avdelingen helt under britisk kommando, senere kom også nordmenn med i ledelsen. Avdelingen benyttet i begynnelsen nesten utelukkende fiskefartøyer, og noen få ganger motortorpedobåter. Da det tyske vaktholdet langs Norskekysten ble skjerpet i 1943, fikk Shetlandsgjengen overlatt tre mindre amerikanske ubåtjagere – KNM «Hitra», KNM «Hessa» og KNM «Vigra» – som den norske marinen hadde overtatt. I alt gjorde Shetlandsgjengen over 200 turer. Ti skøyter med 44 mann gikk tapt. Fartøyer. MK «Arthur» Okt. 1941 – Nov.1943 Senket av eget mannskap Trondheimsfjorden 2 turer Operasjon Title MK «Blia» Nov. 1941 – Nov. 1941 Forlist i storm Nordsjøen 1 tur Arquebus/Albatross MK «Brattholm» Nov. 1941 – Mar. 1943 Rebbenesøya Operasjon Martin (Red) MK «Heland» Nov. 1941 – 1945 9 turer MK «Nordsjøen» MK «Sigalos» MK «Vita» En av de britiske offiserene som satt i ledelsen for Shetlandsgjengen, David Howarth, ga i 1951 ut dokumentarboken "The Shetland Bus" der avdelingens operasjoner beskrives. Filmen Shetlandsgjengen 1954 bygger på boken "Shetlands Larsen" av Frithjof Sælen og "The Shetland Bus" av David Howarth. Mange av rollene i filmen blir spilt av de opprinnelige medlemmene i Shetlandsgjengen, inklusive Shetlands-Larsen, som hadde 52 turer til Norge, og var på slutten kaptein på KNM «Vigra». Den lengst gjenlevende av Shetlandsgjengen, Jacob Strandheim fra Herdla i Hordaland, ble da han var 85 år gammel invitert til Buckingham Palace 24. oktober 2005 for å motta en hedersmedalje av dronning Elizabeth II for sin innsats. Tilstede var også det norske kongeparet, kronprins Haakon og prins Philip. Andrés Bonifacio. Andrés Bonifacio y Castro (født 30. november 1863 i Tondo ved Manila på Filippinene, henrettet 10. mai 1897 i Nagpatong-fjellene nær Maragondon, Cavite), kalles «Den filippinske revolusjons far». Han var den fremste lederen av den filippinske revolusjon mot det spanske kolonistyret, da den brøt ut i 1896. I 1892 hadde han grunnlagt det hemmelige revolusjonære selskap Katipunan, som senere utgjorde kjernen i den filippinske revolusjonshæren. Oppvekst. Andrés Bonifacio ble født i Tutuban i Tondo, som i dag er en bydel i Manila. Hans far Santiago Bonifacio, var en tagalog, og livnærte seg som fergemann som rodde folk mellom byene langs Pasig-elven. Senere var han bryggesjauer "(cargador)" i Binondo nær Tondo. Moren Catalina de Castro var "mestiza", datter av en spansk far og en kinesisk-filippinsk mor fra provinsen Zambales. Hun arbeidet som "maestra", arbeidsleder, i en sigarettfabrikk i Meisic, som i dag er den største av Manilas kinesiske bydeler. Gutten ble oppkalt etter fødselsdatoens helgen i den katolske helgenkalender, apostelen Andreas. Barndomshjemmet i Tutuban finnes ikke mer, det ble revet i 1886 da det ble anlagt jernbane gjennom Tondo. Gutten lærte å lese på egen hånd og begynte senere på skole i Meisic, der han ble undervist av Guillermo Osmeña fra Cebu. Tondo var et fattig sted, plaget av periodiske epidemier som kolera. For familien var det et hardt liv. Etter at moren døde i 1881 og faren i 1882, begge av tuberkulose, sluttet Bonifacio på skolen for å arbeide på fulltid og brødfø sine fem brødre og søstre, Ciriaco, Procopio, Esperidiona, Troadio og Maxima. Først var han lagersjef "(bodeguero)" i en mosaikkflisefabrikk i Sta. Mesa i bydelen Sampaloc. Senere var han kontorist. Så ble han innkjøpsmedarbeider for det engelske firmet J.M. Fleming & Company i Binondo. Han klarte også å skaffe flere av sine søsken arbeid. Etter arbeidstid tok han ekstrajobber, og på fritiden opptrådte han i "moro-moro"-forestillinger i Palomar (skuespilltablåer om kampene mellom muslimer og kristne.) Etter fem år hos Fleming begynte han i det tyske firmaet Carlos Fressel & Co, først som "bodeguero", og fra 1892 som salgsrepresentant. Nasjonalist. Selv med begrenset skolegang hadde Andrés Bonifacio lært seg spansk og dessuten litt engelsk mens han arbeidet hos Fleming. Han leste utenlandsk litteratur, både romaner [for eksempel Victor Hugos "Les Miserables"), historie og faglitteratur, blant annet om den franske revolusjon og om politikk, religion og jus. Det er også tenkelig at han kunne forstå fransk i en viss utstrekning. Fra midten av 1880-årene var han å regne som en brennende filippinsk nasjonalist. Da José Rizal grunnla "La Liga Filipina" (det filippinske forbund) i 3. juli 1892 ble Bonifacio et av dens første medlemmer. Gruppen mente at veien fremover mor likebehandling og reformer var å bevege Spania til å gjøre Filippinene til en regulær spansk provins slik at filippinerne ble spanske borgere. Bonifacio beundret Rizal, og hadde lest hans nasjonaltsinnede romaner "Noli Me Tangere" og "El Filibusterismo". "La Liga Filipina" var en ikkevoldelig sammenslutning, men spanjolene betraktet den som farlig. Rizal ble umiddelbart og i all hemmelighet arrestert og sendt i indre eksil til det fjerntliggende Dapitan på Mindanao. Da Bonifacio ble klar over at Rizal var blitt bortført, kom han – i motsetning til de fleste i "La Liga", til at Filippinene måtte ha intet mindre enn en væpnet revolusjon for å vinne sin selvstendighet. Katipunan. Den 7. juli 1892 grunnla han Katipunan, et hemmelig revolusjonært selskap som var åpent både for fattigfolk, bønder og middelklasse. Stiftelsesmøtet fant sted i et hus i "Calle Azcarraga" (nå "Claro M. Recto Street") bær "Calle Candelaria" (nå "Elcano Street"). Blant de som var med var blant andre Valentin Diaz, Deodato Arellano, Teodoro Plata og Ladislao Diwa. Navnet Katipunan er kortversjonen av selskapets fullstendige navn på tagalag: "Kataastaasang, Kagalanggalangang Katipunan ng mga Anak ng Bayan", eller som han da stavet det: "Kataastaasan Kagalang-galang na Katipunan nang manga Anak nang Bayan" (omtrent: "Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn"), hvilket forklarer forkortelsen "KKK". Det skaffet seg innpass i samfunnet ved å etablere kooperative selskap og institusjoner til fremme av fattiges skolegang. I et oppildnende essay på tagalog, "Hva filippinerne burde vite", begrunnet han hvorfor revolusjon var den rette vei, og skrev om hvordan spanjolene torturerte og drepte filippinske fanger. På denne tiden giftet Andrés Bonifacio seg. Hans første kone, Monica, fikk lepra og døde. Hans annen kone var Gregoria de Jesus – de fikk en sønn, Andrés jr., som døde av kopper som liten. KKK benyttet seg av frimurerritualer for å formidle en aura av sakral mystikk, hemmelige koder, passord og dekknavn. For eksempel var Bonifacio "Maypag-asa" (full av håp) og hans kone "Lakangbini" (gudinne eller muse). De hadde en rekrutteringsmetode som skulle hindre at medlemsmassen skulle kunne rulles opp, og den omstendelige opptaksprosessen ble avsluttet med filippinsk blodspakt. KKK hadde tre formål. For det første ville de frigjøre Filippinene fra Spania, med våpenmakt om nødvendig. Medlemmene, kalt "Katipuneros", ble gitt våpentrening. Deretter kom et moralsk formål: Alle menneskers likeverd uavhengig av om rik eller fattig. For det tredje, solidaritet med trengende medlemmer – syke skulle hjelpes, KKK skulle dekke kostnadene for fattige medlemmers begravelse. De fleste medlemmer var fattigfolk, men det var også fremstående middelklassemedlemmer som Dr. Pio Valenzuela og Mariano Alvarez. I Katipunan hadde Bonifacio som leder tittelen "Supremo". Senere grunnla han en revolusjonær regjering "(Pamahalaang Mapamaghimagsik)". I 1896 hadde Katipunan vokst til over 30 000 medlemmer, og opererte på nasjonalt, provinsialt og kommunalt nivå. Den filippinske revolusjons utbrudd. Først den 19. august 1896 oppdaget spanjolene at Katipunan fantes og planla et opprør. Det var augustinerpater Mariano Gil, sognepresten i Tondo, som fikk vite det av en avhopper fra KKK, Teodoro Patiño. Politiet slo til, og en rekke filippinere ble arrestert og fengslet eller skutt. Andrés og Gregoria gikk i dekning. KKK ble avslørt før de egentlig var rede til å gripe til våpen, men nå var det ingen vei tilbake. Bonifacio trådte sammen med andre Katipunan-ledere på gården til Juan A. Ramos i Pugadlawin ved Kalookan den 23. august 1896. De rev i stykker sine "cedulas" (bostedsskattekort), ropte "Lenge leve Filippinene" "(The cry of Balintawak)" og startet revolusjonen. Den 30. august fant revolusjonens første angrep sted. Andrés Bonifacio og hans beste venn, Emilio Jacinto, angrep med 800 mann et kruttlager i San Juan del Monte (nå San Juan, Metro-Manila). Stedet kalles i dag "Pinaglabanan", "slagfeltet". Dette var et viktig militært mål, men kun forsvart av 200 mann. Spanjolene trakk seg tilbake til "El Deposito", drikkevannsdammen for Manilas indre by, Intramuros. Bonifacio rykket frem mot Manila, men ble møtt av en stor styrke sendt ut av generalguvernør Ramon Blanco. Bonifacios menn ble trengt tilbake til Mandaluyong; over 150 menn falt og 200 ble tatt til fange. Noen av fangene ble skutt på Bagumbayanfeltet, som i dag er Luneta Park i Manilas sentrum. Slaget ved Pinaglabanan og kamper i Kalookan utløste trefninger rundt om i hele omgivelsen på begge sider av Pasig-elven, i Marikina, San Mateo, Pasig, Pateros og Taguig. Samme dag erklærte generalguvernør Blanco krigstilstand i åtte provinser: Manila, Batangas, Bulacan, Cavite, Laguna, Nueva Ecija, Pampanga og Tarlac. Bonifacio var på defensiven og måtte trekke sine styrker opp i fjellene bak Marikina. Bonifacio skyves til siden. Samtidig var Emilio Aguinaldos styrker langt mer seierrike på sin side, og erobret den ene byen etter den andre i provinsen Cavite. Men i Manila og på det frontavsnittet Bonifacio opererte, gikk det dårlig. Spanjolene henrettet sin fremste fange, Jose Rizal, den 30. desember 1896, den 4. januar 1897 skjøt de en gruppe fanger, og den 11. januar 1897 nok en gruppe på 13 fanger, Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar, som regnes som filippinske nasjonalhelter i dag – ikke alle med like full rett. I februar ble enda en gruppe fanger henrettet. På en måte aksentuerte dette i samtiden kontrasten mellom de to militære ledere, i Aguinaldos favør. Det oppstod en rivalisering mellom to fraksjoner innen Katipunan i Cavite, mellom Magdalo-rådet (der Aguinaldo var med) og Magdiwang-rådet, som ble ledet av Mariano Alvarez, en slektning av Bonifacios hustru. Bonifacio ble som "Supremo" tilkalt for å megle og avgjøre saken. Det gamle vennskapet mellom Bonifacio og Aguinaldo hadde allerede surnet, og det var også et sterkt element av filippinsk regionalisme med i bildet. De to lederne hadde også avvikende politiske overbevisninger. Det gikk ikke bedre enn at møtet, som ble avholdt på Aguinaldos landsted i Tejeros i Cavite, tok til å drøfte revolusjonens styringsstruktur. Det kom til avstemninger. Nesten alle de fremmøtte var "caviteños" og 22. mars 1897 valgte de Aguinaldo til president av den nye revolusjonære regjering, mens Bonifacio ble "de facto" degradert og måtte ta til takke med stillingen som innenriksdirektør. Aguinaldo selv var fraværende da dette skjedde; han kjempet mot spanske styrker ved Dasmariñas i Cavite. Medlemmer av Magdalo-fraksjonen prøvde videre å diskreditere Bonifacio som uegnet også til denne stillingen, han var jo uten utdannelse. Noe urettferdig var dette åpenbart; han hadde vært den som oversatte Jose Rizals "Mi Ultimo Adios" fra spansk til tagalog, og hadde forfattet det gripende nasjonaleposet "Pagibig sa Tinubuang Lupa". Bonifacio erklærte resultatene fra Tejeros for ugyldige. Han betraktet seg selv som "Supremo" fortsatt, og underkjente Aguinaldos regjeringsdannelse. Han dannet deretter sin egen regjering. Neste måned satte han opp en militærpakt i Naic i Cavite. Den ble undertegnet av omkring 40 menn. Bonifacio angripes av Aguinaldos menn. Deretter trakk Bonifacio og hans menn opp i innlandet, til barrio Limbon i Indang. Den 26. april 1897 kom to av Aguinaldos offiserer (oberst Agapito Bonzon og Aguinaldos svoger major Jose Ignacio Paua) for å arrestere ham. Bonifacio satte seg til motverge. Det endte med at hans bror Ciriaco ble drept og at han selv ble såret i venstre arm og deretter knivstukket i nakken av Paua. Deretter ble han bragt på båre ned til Naic, som var president Aguinaldos nye hovedkvarter. Andrés Bonifacio, da 34 år gammel, ble stilt for en militærdomstol i Maragondon, Cavite. Han og broren Procopio ble holdt fanget i stenkirken i Maragondon. Han ble anklaget for forræderi og for kuppforsøk. Ett vitne sverget under ed på at Bonifactio hadde tilbudt ham ti peso for å drepe Aguinaldo. Noen versjoner av rettssaken mener at Bonifacio ikke ble innrømmet full anledning til å forsvare seg. Den 8. mai ble han og hans bror dømt til døden. Henrettelsen. Mandag den 10. mai førte general Lázaro Makapagal og fire soldater brødrene Andrés og Procopio opp mot Nagpatongfjellet. Vel fremme ble brødrene skutt og lagt i en grunn grav. Stedet ble kamuflert, og alle trakk seg raskt tilbake ettersom det var spanske styrker i området. Aguinaldo sa senere at han først ville omgjøre dommen til landsforvisning, men ble overtalt av sine generaler til å opprettholde dødsdommen. Etter tyve år kom Makapagal tilbake med andre krigsveteraner og klarte den 17. mars 1918 å finne gravstedet og identifisere levningene. Andrés Bonifacios ben ble lagt i en urne som ble satt i den lovgivende forsamlingens bygning i Manila (nå nasjonalmuseet), sammen med hans personlige dokumenter og hans "bolo" (filippinsk kort sabel). I februar 1945, da amerikanerne drev japanerne ut av Manila, ble bygningen og alt i den ødelagt under en brann. På Filippinene æres han med en egen minnedag 30. november. Britiske kommandosoldater. Britiske kommandosoldater ble første gang opprettet av den britiske hæren i juni 1940, tidlig i Den andre verdenskrig som en godt utrustet og spesialtrent styrke som kunne benytte ukonvensjonelle og irregulære taktikker for å overfalle, forstyrre og rekognosere på fienden på det europeiske kontinentet og i Norge. Opprinnelig ble raid vanligvis utført av relativ små grupper i løpet av kort tid og om natten, men vokste senere i kompleksitet og størrelse. Kommandosoldatene ble dannet, og opererte, i hemmelighet og skapte en demoraliserende effekt på de tyske kyststyrkene samtidig som de ble berømte hos det engelske folket, og de mytene som ble spunnet om dem var kun sammenlignbart med berømmelsen og beundringen som ble tildelt flygerne i kampfly. Etter hvert som krigen utviklet seg opererte kommandosoldatene stadig mer som sjokktropper, stundom i antall tilsvarende en brigade og noen ganger sammen med ordinært infanteri. Historie. Allerede den 18. juni 1940 hadde Winston Churchill skrevet til sjefen for forsvarsministeriets stab, general Hastings L. Ismay, at man burde overveie å opprette avdelinger av «stormtropper». Han ville ha 20 000 mann i slike spesialavdelinger. Deres oppgave skulle være å uskadeliggjøre alle fiender som forsøkte å gå i land i Storbritannia. Han antydet at de skulle kalles «leoparder». Senere på sommeren fastslo Churchill at det måtte gjøres fortgang i opprettelsen av slike offensivt innstilte avdelinger som kanskje kunne settes inn mot tysk-okkupert område. Da kalte han dem for «angrepskompanier», en betegnelse som senere ble erstattet med kommandostyrker. Formannskapslovene. Formannskapslovene var to lover som ble vedtatt i 14. januar 1837 og som gjaldt fra 1. januar 1838. Det ble opprettet nye folkevalgte organer i henhold til disse lovene både i bygder og byer. Landet ble delt inn i formannskapsdistrikter, 355 på landet og 37 for byene. Ved siden av disse primærdistriktene ble det opprettet amtsformannskap som omfattet alle formannskapsdistriktene i et amt. Utover 1800-tallet ble det vanlig å kalle formannskapene for herred og på 1900-tallet ble kommune den mest vanlige betegnelsen. Loven. Forslaget om å innføre en formannskapslov kom i 1833 fra bonderepresentanten Jon G. Neergaard. Dette forslaget samlet 25 underskrifter og gikk ut på at hver kommune skulle styres av et formannskap ved svært vide fullmakter. Dette forslaget ble imidlertid nektet sanksjon av Kongen i statsråd. Loven var en del av et større program for bondekommunalisme, nemlig større lokalt selvstyre og overføring av makt fra byene og byborgere og overføring av skattebyrder fra herredene til byene. Gjennom formannskap og representantskap fikk lokale, valgte representanter på landet bevilgende, forvaltende og kontrollerende myndighet i lokale saker. I byene skulle forvaltningen derimot utøves av magistraten (embetsmann) ved siden av de folkevalgte. Videre gav lovene bestemmelser for styring av amtene gjennom amtsting. Lovene la den kirkelige administrative inndelinga til grunn for organiseringen av lokalstyret, noe som ofte gjorde at det var et formannskap innenfor hvert prestegjeld. Besto et prestegjeld av flere sokn, skulle hvert av disse velge sine formenn og representanter. Formannskapslovene av 1837 ble senere avløst av nye kommunelover av henholdsvis 1921, 1938 og 1954. Lovenes forhistorie. Grunnloven av 1814 medførte ingen forandringer i embetsmannsstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som et misforhold av nordmenn som nå skulle være et «fritt» folk. Det var i første rekke bøndene som fremsatte krav om lokalt selvstyre. Inspirasjonen ble hentet både fra idealene som lå til grunn for den franske revolusjon og fra grunnlovens ånd. Argumentene gikk i første rekke på at de som måtte bære kostnadene forbundet med lokale tiltak, også måtte styre dem. Dessuten var lokalkunnskapen og erfaringen langt større hos innbyggerne enn hos innflyttede embetsmenn. Det utviklet seg til en hard politisk kamp. I 1833 brukte også kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgivning på området. Men den 14. januar 1837 fikk Norge nye lover om formannskap på landet og i byene, formannskapslovene. I ettertid er det sagt at det «... fantes på denne tid neppe noen europeisk stat, hvor det kommunale selvstyre var så vel organisert og gjennemført i så vid utstrekning som det ble i Norge ved lovene av 1837». (Johan Ernst Sars, Norges historie, bind IV). Videre utvikling. Matrikkelloven som kom i 1853 innførte betegnelsene kommune (herred) og herad (nyn) til erstatning for formannskapsdistrikt. 100 år etter at formannskapslovene var innført (1936), var det 682 herreder (landkommuner) og 65 bykommuner i Norge. Blant byene hadde 43 status som kjøpstad og 22 som ladested. Amtet. Allerede ved loven av 1837 fikk man «amtsformannskap.» Amtstinget, som det snart ble hetende, var sammensatt av alle ordførerene i alle kommunene i amtet. Amtsinndeling 1837. Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale statsforvaltning, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten også administrative ledere av amtskommunene. Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt. I 1918 kom loven om endring av rikets inndelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget drøftet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og de geografiske navn som skulle velges. Enhetlig myndighet. Enhetlig myndighet (engelsk: "unitary authority") er et begrep som brukes i områder med lokalt selvstyre på to nivåer, for å beskrive en enhet som opererer som ett nivå. Den nærmeste parallellen i Norge er Oslo, som er omkranset av Akershus fylke og deler enkelte fylkeskommunale funksjoner med dette fylket, men som allikevel er en selvstendig enhet. New Zealand. En enhetlig myndighet i New Zealand er et territorielt område som også utøver funksjonene til et regionalt råd. New Zealand har fire enhetlige myndigheter: Gisborne District, Nelson City, Tasman District og Marlborough District. Canada. En enhetlig myndighet i Canada er en kommune som fungerer som ett nivå, i en provins med lokalt selvstyre på to nivåer. De fleste slike enhetlige kommuner er betegnet "by", uten noen overliggende myndighet som grevskap eller fylke. Iblant kan de imidlertid være grevskap eller «regionale byer» uten underliggende enheter. De fleste enhetlige myndigheter i Canada ligger i provinsen Ontario. Storbritannia. En enhetlig myndighet i Storbritannia er et urbant område som har en egen administrasjon i stedet for å bli administrert som del av et grevskap. De består normalt av en by med omegn. Som administrative enheter er de selvstendige, men de inngår allikevel i de seremonielle grevskapene. Det er også vanlig at de har visse felles tjenester med de administrative grevskapet de tilhørte før de fikk status som selvstyrte enheter, f. eks. brannvesen og politimyndighet. Konseptet oppsto på 1960-tallet, men det ble da ikke innført. Først på 1990-tallet begynte britiske myndigheter å opprette enhetlige myndigheter. De enkelte bydeler i Stor-London er enhetlige myndigheter; Stor-London er derfor ikke klassifisert som administrativt grevskap, men som region og seremonielt grevskap. De tre vise menn. a>skikken, og disse figurene opptrer derfor ofte på kjøpesentre der barn kan komme med ønskene sine eller bli tatt bilde av sammen med dem. De tre vise menn eller hellige tre konger er den kristne tradisjonens tolkning av de østerlandske stjernetyderne som omtales i Matteusevangeliets kapittel 2, vers 1-12 i Bibelen: "«1. Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra østen til Jerusalem 2. og spurte: Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.»" Tross at tretallet ikke nevnes i Bibelen, har man antatt at de var tre, ettersom de overrakte tre gaver til Jesusbarnet: gull, røkelse og myrra. Tidlig oppstod en rik legendedannelse, og vismennene fikk navnene Kaspar, Melchior (Melkior) og Balthasar (Baltasar). Deres påståtte relikvier forvares i Kölnerdomen i Köln i Tyskland. Deres besøk hos Jesusbarnet feires i den vestlige verden på trettende dag jul, 6. januar ("epifania"). De besøkende som kom for å finne Jesusbarnet, kom først til Kong Herodes, men måtte reise videre til Betlehem før de fant barnet. Matteusevangeliet forteller videre om de vise menn som gikk inn i stallen, fikk se barnet og falt på kne. Så åpnet de sine skrin og bar frem gull, røkelse og myrra, gaver som har blitt tolket ut fra Jesus' senere liv: gull fordi han var konge, røkelse viste til hans prestegjerning og myrra til lidelse og død. Fremstillinger i kunsten. I en veggmosaikk i S. Apollinare Novo i Ravenna i Italia fra seint på 500-tallet, er de tre vise mennene framstilt foran en rekke kvinnelige helgener på vei for å gi Jesusbarnet gaver. Mennene er kledt i østlige drakter med fint mønster, edelstener og hermelinpels. På hodet bærer de frygiske luer, et hodeplagg som frygerne i Lilleasia bar i oldtida og som ble overtatt av grekerne og derfra brakt videre i Europa. Frygiske luer var kjegleformede toppluer av myk tekstil, med øreklaffer og foroverbøyd topp. I europeisk kunst blir de gjerne båret av folk fra orienten. Disse luene ble under den franske revolusjon pyntet med trefarget kokarde og gikk da under navn av "jakobinerlue", "frihetslue" eller "den røde lue". Bildet i Ravenna ble restaurert på 1800-tallet. Luene er ikke like tydelige på en av de eldste fremstillingene av vismennene fra Priscillakatakomben i Roma som stammer fra 100- eller 200-tallet, men på seinere sarkofagdekor er de vanlige, for eksempel på «treenighets-sarkofagen» i Lateran-museet i Vatikanet fra ca. 315. I engelske tekster er de vise menn etter gresk omtalt som "magi". En norsk oversettelse kan være magiker eller filosof som har studert astrologi og som en trodde hadde okkulte krefter. Denne tittelen ble gitt til zoroastiprester. De hadde flere betydelige spesialiteter som å lege syke og forklare fysiske fenomen. De var kjent for å praktisere astrologi og fortelle om fremtiden. Astronomer hevder at de frygriske luene som vismennene har på seg ble brukt av astrologer som drev med stjernetyding. Vismennene er fremstilt med de samme luene i mosaikkene på korbuen i Santa Maria Maggiore i Roma. På den ene siden vises besøket hos Herodes og på den andre siden bærer de frem sine gaver til Jesusbarnet. Men ofte er de fremstilt som konger. En av grunnene kan være Den gyldne legende som forteller om konger som kom til Jerusalem og som også gir dem navn, Kaspar, Melkior og Baltasar. Derfor er de som oftest framstilt som konger etter 1200-tallet som i Santa Maria i Trastevere i Roma. Hurrungene. Hurrungene (eller Hurrungane, Hurrungadn, Horungane m.m.) er et fjellområde på grensen mellom Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane. Området ligger sørvest i Jotunheimen, og inkluderer Skagastølstindane, Styggedalstindane, Dyrhaugstindane, Maradalstindane, Austanbotntindane, Soleibotntindane med flere. Hurrungane består av et utpreget alpint terreng. Området har mange av de villeste toppene i Norge, med 24 topper over 2 000 moh. (med primærfaktor på 30 m eller mer). Mange av toppene kan bare nås med klatring eller vandring på bre, men det finnes også noen som har enklere adkomst. Hurrungane har daler som i hovedsak går nord-sør. De største dalene er Skagadalen, Ringsdalen, Gravdalen, Stølsmaradalen, Midtmaradalen, Maradalen. Hurrungane er grovt sett avgrenset av Utladalen mot sør og øst, av Helgedalen og Bergsdalen mot nord og Berdalsbandet mot vest. En rekke mindre, alpine isbreer ligger i området. De største er Jervvassbreen, Styggedalsbreen, Skagastølsbreen, Ringsbreen, Berdalsbreen, Stølsmaradalsbreen, Midtmaradalsbreen, Slingsbybreen og Maradalsbreen. I tillegg fins det flere mindre botnbreer. Hurrungene ble først beskrevet av geologen Baltazar Mathias Keilhau. Keilhaus skisser og akvareller som ble brukt som forelegg av blant annet Johannes Flintoe er de første kjente avbildningene av Hurrungene og Flintoes "Hurrungene" (etter Keilhaus "Hurrungene, sett fra en topp i Koldedalen") er blant de eldste norske bokillustrasjoner. Omslaget på "Oppdagelsen av fjellet" (utgitt av Nasjonalmuseet) viser Flintoes "Fra Jotunheimen, Hurrungene" (1837). Wilhelm Maximilian Carpelan brukte Carl Friedrich Naumanns (1797-1873) tegninger som forelegg for "Skagastøls Tinderne". Friluftsliv. Et vanlig utgangspunkt for turer i Hurrungane er Turtagrø, 884 moh, ved fylkesvei 55 nord for Hurrungane. Her ligger Turtagrø hotell, et hotell med lange tradisjoner som samlingssted for fjellsport og klatring. DNT har to hytter i området: Skagastølsbu, ei nødbu, 1 758 moh., kjent som "Hytta på Bandet" og Stølsmaradalen, 845 moh. En umerket sti går fra Turtagrø gjennom Skagadalen opp til Bandet. Fjell i Hurrungene. De de høyeste toppene i området er Varme. Varme (med standardsymbol Q) er, etter en streng definisjon, termisk energi overført fra et sted med høyere temperatur til et sted med lavere temperatur. SI-enheten for varme er Joule (J). Som folkelig begrep blir ordet som regel brukt om temperatur; en sier gjerne at en gjenstand med høy temperatur er varm. SI-enheten for temperatur er Kelvin (K). Varme strømmer mellom områder som ikke er i termisk likevekt med hverandre. Varme strømmer fra områder med høy temperatur til områder med lav temperatur. Alle fysiske objekter har en gitt mengde indre energi som er knyttet til den tilfeldige bevegelse av deres molekyler (eller atomer for monoatomære substanser). Denne indre energien er positivt korrelert med objektets temperatur. Hvis to objekter med ulike temperatur er i termisk kontakt, så vil de utveksle energi helt til temperaturene er utjevnet. Mengden energi utvekslet er det samme som overført varme. Betegnelser. Varmeinnhold, varmeoverføring og varmetetthet (varmefluks) symboliseres alle med varianter av bokstaven Q. De blandes derfor i ulike sammenhenger. Den måles i J/s eller W (Watt). Temperaturendringer. Både molar og spesifikk varmekapasitet avhenger kun av de fysikalske egenskaper for materialet som varmes opp, ikke av særskilte egenskaper ved materialprøven som sådan. Den varmekapasitet kan uttrykkes på to måter, avhengig av om temperaturendringen foregår ved konstant volum eller konstant trykk. Faseendring. hvor formula_8 er massen som i utgangspunktet er i den nye tilstanden, og M er massen som til slutt er i den nye fasen. Varmetransportmekanismer. Som nevnt ovenfor vil varme søke å flytte seg fra et område med en gitt temperatur til et område med lavere temperatur. Denne varmetransporten foregår via en eller flere av mekanismene varmeledning, konveksjon og stråling, men aldri med mer enn to på en gang. Varmeledning. Varmeledning eller termisk konduksjon en den vanligste måten varme transporteres i et faststoff. I en mikroskopisk skala foregår varmeledningen ved at varme, hurtigbevegende eller vibrerende atomer eller molekyler vekselvirker med naboatomer og/eller -molekyler og derigjennom overfører noe av sin energi til disse naboene. Metaller i fast form har stor varmeledningsevne, grunnet at gitterstrukturen til atomene i metallet gjør overføringen av energi ved konduksjon svært effektivt. Peltier-Seebeck-effekten fenomenet er at en temperaturgradient setter opp et elektrisk felt i et elektrisk ledende stoff. Termoelektrisitet oppstår fra relasjonen mellom elektronene, varmestrømmer og elektriske strømmer. Konveksjon. Konveksjon er normalt den dominerende varmetransport-mekanismen i væsker og gasser. Konveksjon er strømning i et fluid. For eksempel når vann varmes i en kjele på en komfyrplate, vil varmt vann fra bunnen av kjelen stige opp slik at det blander seg med det kaldere vannet i overflaten eller tvinger dette ned mot bunnen. Det er vanlig å skille mellom to typer konveksjon, fri konveksjon (eller naturlig konveksjon) drevet av tyngde/oppdrifts-krefter, og tvungen konveksjon som krever en vifte, pumpe eller liknende. Oppdrifts-konveksjon skyldes tyngdekraften, og er fraværende under mikrogravitasjonsforhold. Stråling. Stråling er også en varmeutvekslingsmekanisme. Det er den eneste varmeutveksling som foregår i fravær av et transportmedium, og derfor eneste måten varme kan transporteres gjennom vakuum. Termisk stråling er et direkte resultat av atom/molekyl-bevegelser i materialet. Siden disse atomene og molekylene inneholder ladete partikler (protoner og elektroner), vil deres bevegelser gi en utsendelse av elektromagnetisk stråling som frakter energi vekk fra overflaten. Samtidig vil den samme overflaten bestråles fra omgivelsene. Mengden utsendt stråling øker med temperaturen. Netto strålingsutveksling vil gå i pluss eller minus avhengig av hvor stor miksen av temperaturer på overflatene som deltar er i forhold til egen overflatetemperatur. For objekter ved romtemperatur (~300 K) vil de fleste fotonene som sendes ut fra overflaten være i den infrarøde delen av spekteret. Det betyr ikke at dette er det eneste frekvensområdet som bidrar til strålingen. Frekvensene som sendes ut avhenger i stor grad av overflatens struktur og stoffet den består av. For varme objekter som et bål med temperaturer rundt 700 K vil de mest intense frekvensene ligge i den synlige del av spekteret. Hver gang elektromagnetisk stråling sendes ut og deretter absorberes blir varme overført. Dette prinsippet brukes f.eks. i mikrobølgeovner og ved laserskjæring. Varmetap. I kalde klimaer representerer varmetap fra oppvarmede hus et betydelig energisluk selv om de stadig blir bedre isolert. Dette skyldes økende krav til komfort og derigjennom høyning av temperaturnivå. I slike hus vil bruk av termostater satt til kritisk komfort-temperatur bidra til å begrense oppvarmingsbehovet. Temperatursenking på natten og når ingen er til stede i huset, bidrar også. Som mål på en bygnings varmetap brukes varmetapstallet, som er varmetapet i W/m² oppvarma golvareal ved en temperaturforskjell på én grad mellom inne og ute. Snø. Snø eller sne (fra norrønt "snjór", "snær") er nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren. Når temperaturen er under frysepunktet blir regndråper omdannet til snøkrystaller i de høyere luftlagene, og de vil fortsette å være snøkrystaller helt til de kommer til en høyde der temperaturen er over frysepunktet. Delte, smeltede krystaller binder seg sammen til snøflak, som kan bli 7–10 cm i diameter. Snøkrystaller består som regel av sekstaggete stjerner, men i mer polare strøk med lav luftfuktighet opptrer snøkrystaller som isnåler. Krystallene hver for seg er gjennomsiktige, det er det store antallet av reflekterende overflater på krystallene som får snøen til å se hvit ut. Dannelse. Snø dannes vanligvis når vanndamp går gjennom deposisjon høyt i troposfæren ved temperaturer under 0°C. De enkelte snøfillene fester seg til hverandre, og når snøflakene er tunge nok faller de ut av skyen. Omtrent all nedbør (utenfor tropiske strøk) blir dannet som snø. Avhengig av temperaturen i luftlagene under skyen vil nedbøren falle til bakken som regn eller snø. Er temperaturen høy nok smelter snøen på veien mot bakken, men smelteprosessen trekker latent varme ut av luften rundt, slik at lufttemperaturen minker og sjansen for at etterfølgende snø skal nå bakken blir større. Den ideelle temperaturen for snø er omkring og litt under 0°C, og ikke kaldere. Dette kommer av at jo varmere luften er jo mer fuktighet kan den inneholde. I luft med høy fuktighet kan det dannes større snøflak enn det ligger til rette for i tørr luft, og dette øker sjansen for at snøen skal falle til bakken. Temperatur rundt frysepunktet kan også føre til at snøen smelter, fryser igjen, og fester seg sammen med andre snøflak og danner større flak på vei mot bakken. I slike situasjoner skal det ikke store temperaturvariasjoner til før å avgjøre om nedbøren faller som snø eller regn, og det kan derfor være ganske vanskelig å varsle nøyaktig. Snø kan også lages kunstig ved hjelp av snøkanoner. Disse maskinene lager snøpartikler som ligner mer på hagl. Utbredelse. Snøfall varierer med tid og sted, inkludert geografisk breddegrad, høyde over havet og andre faktorer som jevnt over påvirker været. På breddegrader nærmere ekvator, er det mindre sjanse for snø, 35° blir ofte regnet som en grov grense. Vestkystene på de store kontinentene har høyere snøgrenser enn ellers. Noen fjell, selv nær ekvator, har permanent snødekke på toppene, inkludert Kilimanjaro i Tanzania. Motsatt har mange regioner i Arktis og Antarktis lite nedbør og dermed lite snø til tross for den bitre kulden. Under en viss temperatur mister luft evnen til å bære vanndamp. Den høyeste målte totale nedbøren av snø gjennom en sesong som noen gang er målt i verden, var på Mount Baker i Washington, USA i 1998–99 da de målte 28,96 meter. Dette var mer enn den forrige rekorden som var holdt av Mount Rainier i Washington, USA som i 1971–72 fikk 28,5 meter med snø. Dagsrekorden er fra Silver Lake i Colorado i USA med 1,93 meter i 1921. I Norge er det Ålfotbreen på Vestlandet som har den største målte snødybden, omtrent 15 meter snø har blitt målt der hvert år. Fordeler og ulemper. Snø har en isolerende effekt, som kan hindre at det setter seg tele i jorda, og kan med det verne avlinger mot kulden over snødekket. Store mengder snø kan derimot forstyrre infrastruktur og tjenester selv i regioner som er vant til det. Trafikk kan bli forsinket, eller attpåtil stoppe helt opp. Grunninfrastruktur som elektrisitet og telefon kan bli satt ut av funksjon, spesielt dersom ledningene går over bakken. Flere steder har de "snødager" der mye snøfall gjør at ungene ikke trenger å gå på skolen. Hvor mye som skal til for å få en slik dag, varierer gjerne med hvor vant de er med snø i regionen. Snødager og annet kaos grunnet snøfall, blir ofte gjort narr av av folk i snørike regioner. Et eksempel er tromsøværinger som synes at Oslofolk klager mye mer over snøen enn det som burde være nødvendig. Store mengder snø, og da spesielt i fjellområder, kan føre til snøskred. Snøskred som ikke er skapt av mennesker oppstår ofte i forbindelse med store temperaturendringer når løs og lett nysnø har lagt seg oppå eldre og hardere snø eller skare. Fritid. Dersom det er for lite snø, men temperaturen likevel er lav nok, kan snøkanoner benyttes til å produsere passe mengder snø til slik lek. Tettpakket snø kan brukes som byggemateriale i for eksempel igloer eller andre snøhytter og snøhuler. Geometri. Det heter seg at snøfnugg er symmetriske og at ingen snøfnugg i verden er like. At påstanden om symmetri ikke stemmer helt kan man ofte observere med det blotte øye, men på bilder ser de nesten alltid symmetriske ut. Dette er sannsynligvis fordi det ser bedre ut slik, og bilder av usymmetriske snøfnugg blir valgt bort. Snøfnuggene har alltid seks symmetriakser, noe som kommer fra den heksagonale krystallstrukturen til vanlig is (også kjent som is Ih). Grovt sett er det to mulige forklaringer på symmetrien til snøfnugg. Den første er at der kan være kommunikasjon (informasjonsflyt) mellom armene, slik at veksten i hver arm påvirker veksten i hver av de andre armene. Overflatespenning eller fononer er måter slik kommunikasjon kan foregå på. Den andre forklaringen, som ser ut til å være det sterkeste synet nå, er at armene til snøfnugget gror uavhengig av hverandre i et miljø der man tror det er raske endringer i temperatur, luftfuktighet og så videre. Man regner med at dette miljøet er relativt homogent i det området der ett enkelt fnugg oppholder seg, noe som kan føre til at armene vokser seg like ved å reagere likt på like omstendigheter på samme måte som uavhengige trær responderer på miljøendringer ved å gro bortimot identiske årringer. Forskjellene i miljøet i skalaer større enn snøflaket leder til den observerte mangelen på korrelasjon mellom forskjellige snøfnugg. Tanken om at det ikke fins to like snøflak er ikke helt korrekt. Det er nemlig mulig, om svært usannsynlig, at to snøfnugg kan være visuelt identiske dersom miljøene der de ble dannet var like nok, enten fordi de vokste veldig nær hverandre, eller ved en tilfeldighet. American Meteorological Society har rapportert at like snøkrystaller har blitt oppdaget av Nancy Knight fra National Center for Atmospheric Research. Krystallene var ikke flak slik som folk flest kjenner dem, men heller innhule heksagonale prismer. Tetthet. Snøtettheten varierer stort, selv for nysnø. Typisk tetthet for nysnø er rundt 12 % av vanntettheten. Derfor sier man ofte at 1 cm nysnø tilsvarer 1 millimeter regn. Snø vil derimot presse seg sammen under vekten av seg selv til tettheten blir omtrent 33 % av vanntettheten. Et dypt snølag kan derimot presse seg så mye sammen at tettheten blir omtrent 50 %, særlig sent på våren. Hvor store vannmengder som ligger i et snølag er ofte til stor interesse innen kraftproduksjonsindustrien. Vet man denne mengden kan man ofte med stor sikkerhet vite hvor mye vann som vil smelte og renne ned i vannmagasinene når snøen smelter om våren. Typer snø og snøvær. Litt lett snøvær med små snøflak kalles gjerne en "snøbyge". Dersom det snør tettere, gjerne med større og tyngre snøflak, kan vi kalle det "snøkav" eller "snøkave". Snø i form av små ispartikler kaller vi "hagl". Dersom det blåser kraftig samtidig som det snør, sier vi gjerne at det er en snøstorm. Snøstormer eller snøføyke kan vi også ha dersom det ikke snør, dersom det ligger mye (helst tørr og lett) snø på bakken. Sannsynligvis kommer begrepet «snøstorm» av det engelsk ordet «snow storm» som ikke har noe med vindstyrken å gjøre. På engelsk betyr uttrykket vedvarende kraftig snøfall. «Storm» blir oftere brukt på engelsk om mer alvorlige værsituasjoner (for eksempel oversettes tordenvær til engelsk som «thunder storm»). Det vi på norsk omtaler som snøstorm, heter «blizzard» på engelsk. Meteorologene i Norge bruker derimot ikke uttrykket snøstorm, fordi det er vanskelig å komme fram til en entydig definisjon på hva snøstorm er. Det noen kaller snøstorm i Oslo, er ikke nødvendigvis det samme i Nord-Norge. De samiske og eskimoiske språkene har over 100 ord som sier noe om snø og egenskapene til snø, for eksempel om den er våt, tørr eller tung. Norsk har et tilsvarande antall begreper for snø. Som på norsk, kan man på samisk og eskimoisk lage sammensatte ord, noe som øker totalantallet. Tørr snø. Når tørr, nyfallen snø legger seg på bakken inneholder den omkring 90 prosent luft. Dette betyr at 1 cm tørr nysnø tilsvarer 1 mm nedbør som regn. Varme eller vind medvirker til at nysnø raskt pakker seg sammen til langt større tetthet. Fin snø. Fin snø er en snøtype som kommer når temperaturen ligger et godt stykke under frysepunktet. Denne snøen er luftig og «tørr», og er dermed vanskelig å forme. Kram snø. Kram snø dannes når temperaturen er på frysepunktet eller litt over dette. Da smelter litt av snøen, og den limes sammen. Denne er lett å forme og da kan den brukes til å lage snøballer, borger, snømenn og andre byggverk. Hvis temperaturen blir for høy, f.eks. over 10ºC, går den våte snøen over til å bli slaps. Sludd. Sludd er snø som er «blandet» med regn i lufta. Denne formen for snø kommer som oftest når temperaturen ligger litt over 0 °C. Sludd legger seg ikke på bakken med mindre bakken er kald, som f.eks hvis det er snø på bakken fra før. I noen dialekter omtales denne form for snø som "sklette". Snøføyke. Snøføyke er tørr, lett snø som driver langs bakken med vinden. Ved bakkenivå kan slik snøføyke redusere sikten til noen få meter, selv om det hverken snør eller er tåke. Skare. Skare er hard snø på grensen til is som ligger som et ytre lag oppå et snølag. Skare dannes gjerne når det har regnet på snøen først og dette senere har frosset, eller ved kuldegrader etter en mildværsperiode. Skare kan virke friksjonsdempende, slik at det er mulig å bevege seg lengre strekninger i større tempo enn på annet snødekke. Slaps. Slaps er vannholdig snø. Utseendemessig kan den bli nesten gjennomsiktig. Slaps forekommer som oftest ved regn og høye temperaturer. Slaps skiller seg fra våt snø utseendemessig ved at våt snø ser hvit ut, mens slapsen er grålig, ofte iblandet en del jord og sand. Sastrugi. Sastrugi er hard snø med furer, som oftest funnet i polare strøk. Kunstig laget snø. Skisentre bruker i dag snøkanoner for å fylle opp løypen med nok snø når naturlig snøfall har vært for lite. Denne typen snø kjennetegnes ved grovkornede snøflak. Notodden Blues Festival. Notodden Blues Festival, forkortet NBF, er knutepunktfestival for blues som foregår på Notodden i Telemark fylke. Festivalen ble arrangert første gang i 1988 og solgte da ca. 2000 billetter med en omsetning på ca. 200 000 kr. Notodden Blues Festival er en av Nord-Europas største bluesfestivaler. I 2011 var det 18000 personer som kjøpte billett og det anslås at ca. 31400 personer besøkte festivalens offisielle arrangementer. Festivalen mottok Telemark fylkeskommunes kulturpris 1998. Notodden Blues Festival ble kåret til verdens beste bluesfestival 2010 og mottok Keeping The Blues Alive Award fra den amerikanske bluesorganisasjonen Blues Foundation som synlig bevis på det. En av trekkplastrene i 2012 er texasbandet ZZ Top. NBFs Bluespris. Festivalen har siden 1991 delt ut en egen bluespris til artister, personer eller organisasjoner som har gjort en spesiell innsats for bluesen i Skandinavia. Prisen går under navnet NBFs Bluespris og vinneren får 20 000 kroner og en statuett. Corazón Aquino. Corazón Cojuangco Aquino (oppr. María Corazón Sumulong Cojuangco, populært kalt Cory Aquino) (født 25. januar 1933 i Paniqui, provins Tarlac, Filippinene; død 1. august 2009 i Makati) Filippinenes president fra 1986 til 1992. Hun var enken etter den populære opposisjonspolitikeren senator Benigno S. Aquino "(Ninoy)", som ble myrdet ved hjemkomsten fra eksil, på Manilas flyplass i 1983. Unge år. Cory Aquino var født som paret Don José C. Cojuangcos og Doña Demetria Sumulongs fjerde barn. Hun vokste opp i velstand i provinsen Tarlac, som medlem av en ledende familie i det filippinske oligarki. Paniqui, byen familien bodde i, er en av de få byer i provinsen der språket er pampangeño. Cory Aquino ble utdannet av assumpsjonistnonner i Manila, ved Ravenhill Academy i Philadelphia i USA, Notre Dame Convent School i New York, College of Mount Saint Vincent i New York, og ved Far Eastern University i Manila. Da hun var 22 år gammel, giftet hun seg med Benigno S. Aquino, som akkurat var blitt valgt til borgermester for Concepción i Tarlac. Han ble etterhvert guvernør for provinsen og så senator. Under Marcos-tiden ble han arrestert, dømt til døden og så sendt i eksil. Corazón ledsaget sin mann i landflyktighet i 1980. Politiker. Etter at han ble myrdet på flyplassen i Manila da han kom tilbake, gikk Corazón til politikken i hans sted. Hun ble leder for Laban-koalisjonen og stilte mot Ferdinand Marcos ved presidentvalget i februar 1986. Både Marcos og Aquino hevdet at de hadde vunnet, og begge lot seg hver for seg tas i ed som president den 25. februar. Etter enorme folkelige demonstrasjoner "(People Power Revolution)" og uvillighet fra det militæres side å slå ned protestene, forlot så Marcos landet. President. Til tross for sin enorme personlige popularitet og den nye filippinske konstitusjon som ble vedtatt ved folkeavstemning i 1987, var Aquinos presidentperiode plaget av gjentatte kuppforsøk fra de yngre militære sjikt og under ledelse av oberst Gregorio B. Honasan (som tidligere hadde bidratt til at president Marcos ble styrtet), og måtte samtidig forholde seg til fortsatt geriljavirksomhet fra den kommunistiske «New People's Army». Da hennes presidentperiode var forbi ble hun etterfulgt den 30. juni 1992 av general Fidel V. Ramos, Marcos' militære øverstkommanderende som under den folkelige revolusjonen hadde snudd Marcos ryggen og dermed vesentlig medvirket til maktskiftet. Jose C. Cojuangco. Jose II. Cojuangco (egentlig Jose Chichioco Cojuangco, populært kalt Don Pepe) var far til Filippinenes president fra 1986 til 1992 Cory Aquino. Jose Cojuangco var "hacendero" (storgodseier) i provinsen Tarlac nord for Manila. Han var gift med Doña Demetria Sumulong og sammen fikk de fire barn. Corazon var det siste. Barna vokste opp i velstand på godset "Hacienda Luisita" i provinsen Tarlac. Hacienda Luisita er en 5 000 hektar store plantasje som Cojuangco kjøpte for 16 mill peso fra det spanskeide firmaet "Tabacalera" i 1958. Den ble den første sukkerplantasjen på Filippinene som ble eid og drevet av filippinere. Cojuangcoene er en fremstående og rik filippinsk familie. Ekteparet som på Filippinene ble kjent som Jose Cojuangco I og Antera Estrella, var kinesiske innvandrere fra Fujian-provinsen, og ankom Paniqui, en by i Tarlac, omkring 1870. Cojuangco antas å ha vært Jose seniors fullstendige kinesiske navn sammendratt til ett ord. Jose og Antera fikk sønnen Melecio, som 34 år etter giftet seg med en velstående kinesisk mestiza, Tecla Chichioco. Melecio og Tecla fikk fire sønner. Den andre var Jose II. Foruten å bli "hacendero" har Jose II Cojuangco vært parlamentsrepresentant for Tarlac, sukkermagnat og bankier. Nordøst-England. Nordøst-England er en av Englands regioner. Den kalles også ofte Northumbria. Regionen hadde 4. november 2004 en folkeavstemning om innføring av en folkevalgt regionsforsamling. Dette ble avvist med stort flertall, noe som førte til at tilsvarende avstemninger i andre regioner ble utsatt. Regionen ble opprinnelig definert som Northumberland, Tyne and Wear, Durham og Cleveland. Senere har Tyne and Wears grevskapsforsamling blitt avskaffet, Darlington har gått ut av grevskapet Durham og Cleveland har blitt delt i fire. Nordøst-England deles etter dette i fire uformelle underregioner: Durham, Northumberland, Tyne and Wear og Tees Valley. For mer informasjon om historie og kultur, se artikkelen om Northumbria. Tango. Marilyne og Vincent blander gamle og nye figurer. Dette er også argentinsk tango. Paret har holdt kurs og oppvisninger på flere kontinenter. Argentinsk tango, kurs i Buenos Aires Tango er en dans og en musikkform som oppsto på slutten av 1800-tallet i Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay. De to nasjonene har lenge stridt om hvor tangoens vugge stod, men bila striden i 2008 og søkte året etter i fellesskap UNESCO om at dansen skulle defineres som del av Verdensarven gjennom oppføring på listen over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv. Valsen, som er en av tangoens røtter, hadde lenge vært den mest populære europeiske dansen i Latin-Amerika, men var forbeholdt de bemidlede samfunnslag. Tangoen hadde imidlertid en lyssky begynnelse, og ble i utgangspunktet danset i bordeller, lugubre kneiper med jordgulv, og på gatehjørner. Danser som europeernes polka og mazurka; cubanernes habanera; de argentinske gauchoenes milonga, og afrikanske slavers candombes, ble blandet gjennom dansegulvets virvler, til tango: En ny pardans skapt av bakgateduellens voldsestetikk, livsbejaende afrikanske rytmer og valsens eleganse. Den argentinske tangoen har tre underkategorier, nemlig musikk, sangtekster og dans. Tangomusikk. De første tangomusikerne (ca. 1880-1920) blir kalt Guardia Vieja (Den eldre garde), og tilhørte de lavere klasser. Det gikk en stund før musikken spredte seg til andre samfunnssjikt: På 1880- og 90-tallet var tangoen den foretrukne musikken til småskurker og dagdrivere som frekventerte bordeller og bakgater. Dansen som oppsto sammen med denne musikken reflekterer dagliglivet til menn som danset tango med menn, mens de ventet på gledespikene. Musikken og dansen uttrykker smerte, glede og seksuelt begjær, med undertoner av både aggresjon og ømhet. Tangomusikken ble fremført av "payadores" (halvprofesjonelle gatemusikere) på bærbare instrumenter som fløyte, gitar og fiolin. Man brukte etterhvert også "organito", en slags lirekasse. Det trekkspillignende instrumentet "bandoneón" ankom senere. Instrumentet ble muligens oppfunnet av tyskeren Heinrich Band, hvis idé var å lage et bærbart kirkeorgel. Ifølge legenden ble bandoneónen fraktet til Buenos Aires av en tysk sjømann som byttet den mot en flaske sprit. Eduardo Arolas var hovedpersonen bak etableringen av bandoneónen som det viktigste instrumentet i tango. Andre viktige orkesterledere i denne epoken er Vicente «Garrote» Greco (1888–1924), mannen bak låter som "Rodríguez Peña" og "La viruta"; og Juan «Pacho» Maglio (1890–1934), som var den første som gjorde en grammofoninnspilling med bandoneónsolo. Som musikkform kom tangoen til Paris allerede i 1907, med de argentinske musikerne Angel Villoldo og Alfredo Gobbi. Målet for reisen var å spille inn plater, ettersom det på denne tiden var i Paris man fant de beste innspillingfasilitetene. Noe av forklaringen på tangoens suksess er nettopp at argentinske musikere kom til Europa samtidig som store fremskritt ble gjort innenfor grammofonteknologi. Blant låtene de spilte inn var "El Choclo" og "La Morocha", som fortsatt er blant verdens mest populære tangolåter. I 1916 droppet orkesterlederne Roberto Firpo og Francisco Canaro fløyten, og tok inn kontrabass istedet. Dermed hadde tangoens standard-sekstett tatt form, med to bandoneóner, to fioliner, piano og kontrabass. Perioden 1920-1950 regnes som tangoens gullalder. Tango-orkestre finner veien til kinoer og fasjonable kabareter. Sangeren Carlos Gardel forbindes med tangoens ferd fra å være gangstermusikk til å bli godtatt på middelklassens barer og overklassens salonger. Det er vanlig å gi Gardel æren for at "tango-canción" (tangosang) ble en egen musikksjanger med bred appell. Gardel hadde en utrolig karisma og en særegen stemme, og spilte hovedrollen i en rekke filmer. Gardel omkom i en flyulukke i Medellin, Colombia, 24. juni 1935. På slutten av 1930-tallet ble orkestrene større. Takket være radio og grammofon var tangoen nå blitt underholdning for massene. Orkesterlederne Aníbal Troilo og Carlos di Sarli distanserte seg fra tradisjonalister som Rodolfo Biagi og Juan D'Arienzo. Tangomusikk etter 1950 betegnes som avant-garde. Astor Piazzolla, Atilio Stampone, Horacio Salgán og Leopoldo Federico, er sentrale nyskapere i denne epoken. Flere norske tangomusikere har høstet internasjonal anerkjennelse, med personer som Per Arne Glorvigen og Sverre Indris Joner fra orkesterene Tango for 3 og Electrocutango blant de mest kjente. Det finnes/fantes også andre tangoensembler i Norge, kvintettene (Piazzollakvintettene) Tango Concertino, (oppløst i 2010) og Quinteto Nidaros samt et «Orquesta típica»; Tangueros del Norte, alle grunnlagt av bandoneonisten Kåre Jostein Simonsen. Den ettertraktede bandoneónisten Glorvigen var orkesterleder da Rikskonsertene turnerte Norge våren 2007 med "Maria de Buenos Aires", en «tango-operita» av Astor Piazzolla og Horacio Ferrer. Ferrer og Piazzolla samarbeidet intenst i perioden 1967-1973. Operitaen ble også fremført på Tahitibrygga i Kristiansund under Operafestdagene 2007 hvor Simonsen båder var veileder for kontrabassisten og trakterte bandoneonet. Siden slutten av 1990-tallet er elektronisk tango, også kalt teknotango eller tango fusion, etablert som en egen sjanger innenfor tangomusikken. Viktige grupper er Gotan Project, Narcotango, Tanghetto, og Bajofondo Tango Club. Tangotekster. Sjangermessig kan tangotekstene minne om blues. Tekstene handler ofte om smerten eller selvmedlidenheten til en mann som har blitt forlatt av en dame. Det vanligste ordet i tangotekster er "corazon", hjerte. Den tangopoeten som har høstet høyest anerkjennelse i litterære kretser, er argentineren Enrique Santos Discépolo (1901–1951). Han skrev bl. a. tekst til berømte tangoer som "Cambalache" og "El Choclo", og samarbeidet med sangere som Carlos Gardel. Discépolo skrev drama før han ga seg i kast med tango. En bronsebyste av tangopoeten Homero Manzi (1907–1951), kan i dag beundres på hjørnet av Avenida Centenera og Tabaré, i Buenos Aires. Journalisten Julio Nudler mener at "Sur", med tekst av Manzi og musikk av Troilo, er den beste tangoen fra 1940-tallet: «I motsetning til de andre store tangopoetene skriver ikke Manzi sosialrealistiske krøniker eller feller moralske dommer. Versene hans er fulle av nostalgi, akkurat som tangoen.» Tangodans. Våren 1913 slo den argentinske tangoen som dans for alvor igjennom i parisiske salonger og dansehaller. I tillegg var dansen nå blitt et massivt populærkulturelt fenomen, en industri som skulle prege alt fra moter og postkort til livsstil og kjønnsroller. Tangoen bidro trolig til å forskyve grensene for normer om dyd og sømmelighet, ettersom kvinner plutselig kunne tillate seg å danse i mer utfordrende klær. Den argentinske tangoen hadde dessuten et mye tydeligere erotisk symbolspråk enn de øvrige pardanser. Argentinsk tango er etterhvert blitt den mest populære sosiale pardansen i Norge, og undervises i de fleste større byer. Ukentlig danses det argentinsk tango på organisert basis i 14 norske byer. I Oslo er det et eller annet tangoarrangement hver dag. Den mest utbredte tangosjangeren på verdensbasis er argentinsk tango. Ballroom-tango er først og fremst en konkurransedans, og danses ikke i sosiale sammenhenger. Argentinsk tango brukes ofte i kunstfoto og reklame Tangoen, slik den ble danset i 1914 I visse distrikter av Finland, er finsk tango populært, men danses ikke i Helsingfors. Finsk tango er en upretensiøs, folkelig blanding av ballroom-tango og argentinsk tango. I Finland har man uttrykket, «att trampa tango.» Hollywood-tango er en karikert variant av ballroom-tango, og danses bare på film. Et par typiske elementer i hollywood-tango er at danserne har en rose i munnen, og den ene armen strukket ut i full lengde, jf. Arnold Schwarzenegger og Tia Leoni i filmen "True Lies". Karakteristisk for den argentinske tangoen er at dansen gir mange muligheter til eksperimentering med steg og figurer, men hele tiden utfra grunnprinsipper som uanstrengt eleganse, jevn flyt og reversert symmetri, i tillegg til at den ene fører og den andre følger. Den argentinske tangoen er i større grad en "ført dans," enn sportsdanser som ballroomtango og foxtrot. Det innebærer at grunnfigurene, og variasjonene over grunnfigurene, ikke er avtalt spill, men blir ført. I prinsippet kan hvilket som helst steg komme når om helst, gitt at balansen er synkronisert mellom de to danserne. Evnen til å føre og bli ført på dansegulvet er derfor obligatorisk for å beherske tango. Imidlertid skal ikke den som blir ført være passiv, men både eksperimentere og påvirke der mulighetene oppstår. Det som ved første øyekast kan se ut som enveiskommunikasjon, er i virkeligheten dialog og samarbeid mellom to aktivt skapende dansere. Innenfor Queer tango-bevegelsen utfordres forestillingen om at det er menn som fører og kvinner som følger i tango, og det åpnes for rollebytte i løpet av dansen. Dansegulvet er organisert ved at man danser mot klokken, fortrinnsvis i periferien av dansegulvet. Vanligvis fylles midten av dansegulvet av nybegynnere med begrensede navigasjonsferdigheter, eller folk som vil gjøre plasskrevende eller avanserte figurer. Det er tillatt å stanse og gjøre stasjonære figurer, så lenge man ikke blokkerer for andre par: Har man en en stor luke foran seg, er man trolig til hinder for paret som kommer bak. Det forventes av alle par at de skal respektere de andre som befinner seg på dansegulvet, for å unngå kollisjoner o.l., som gjerne ødelegger flyten i dansen. I tråd med sunn fornuft er det vanlig å tilpasse dansestilen sin til de generelle omstendighetene på dansegulvet. Er det lite folk, står du ganske fritt til å danse utagerende. Er det derimot trangt om plassen, gjør man klokt i ta ekstra hensyn og ikke gjøre ville krumspring. Tangoens historie i Norge. Den norske maleren Per Krohg bodde i Paris da tangoen erobret Europa. Han lærte seg tangoen på den harde måten, ved å danse på Bal Bullier. Der var dansen bokstavelig talt blodig alvor. Hvis man danset dårlig i nærheten av de beste danserne kunne man ifølge Krohgs selvbiografi risikere å bli banket opp. Krohg tok også dansetimer hos en amerikansk billedhugger. I desember 1913 hadde Per Krohg og hans franske "femme fatale", Lucy Vidil, en legendarisk tango-oppvisning på Chat Noir i Kristiania. Det ble en sensasjon, og både presse og publikum var henrykt. Per og Lucy hadde en rekke forestillinger på Chat Noir i 1914, og gjorde Skandinaviaturné i 1915. I København opptrådte de en kveld for 1500 mennesker på Paladshotellet. Etterhvert flyttet de tilbake til Paris, men der var alle dansestedene stengt på grunn av krigen. Etter den første verdenskrig ønsket Per Krohg å fremstå som seriøs kunster, og sluttet å danse. Han ble skilt fra Lucy, som levde bohemlivet på felgen. Fra 1930-tallet og til sin død i 1965, bodde Per Krohg primært i Norge. Tango ble danset mange steder i Norge i mellomkrigstiden. Ballroom-tangoen ble kodifisert i England på 1920-tallet: Reglene innebar bl. a. rigide standardfigurer, omfavnelse med ryggsvai og stakkato hodebevegelser. Alt dette er helt fremmed i argentinsk tango. Konsekvensen i Norge var at tangoen delte seg i 1) ballroom tango, 2) flat-tango (som vi kjenner fra det prøysenske univers), og 3), en argentinsk tango som ble mer og mer en perifer subkultur. Under den annen verdenskrig hadde nesten all danseaktivitet harde kår i Norge. I 1942 erklærte nazistene danseforbud, som en kollektiv straff mot Noregs Ungdomslag og andre lite samarbeidsvillige organisasjoner. Mye tyder på at tangoen var populær på Svalbard på 1950-tallet. I Svalbardposten nr. 18, 1959, stilles følgende spørsmål: «Er rocken på retur? Det ser faktisk slik ut! De unge må visst ha rast fra seg for en tid. I Statene hevdes det at vals og tango igjen er kommet på moten.» "Tango for to", den enorme slageren til Alf Prøysen og Bjarne Amdahl, ble innspilt i 1957, og var i nesten 30 år Norges bestselgende plate. Den såkalte flat-tango har en liten, men viktig rolle i Prøysens eneste roman, "Trost i Taklampa". I filmadaptasjonen av denne romanen, kan man se at flat-tangoen er en jevn og uanstrengt dans, som er nærere beslektet argentinsk tango enn ballroom tango. I romanen "Oppfordring til dans" (1957), av Nils Johan Rud, er pardans fremdeles noe alle oppegående folk behersker. Men på 1960 og 70-tallet var det muligens andre danseuttrykk som dominerte. Oslo. I 1987 startet argentineren Ramon Gimenez den første milongaen i Norge, med tirsdagsdans på Slurpen i Sars gate. I 1994 ble milongaen flyttet til Cosmopolite i Industrigata. Da Cosmopolite fem år senere flyttet til Møllergata 26, fulgte Ramon med på lasset, og stedet ble snart kjent som Norges best besøkte milonga. I 2008 ble det klart at Møllergata 26 skal bygges om til hotell, og at både jazz-scenen Cosmopolite og Ramons milonga gjenoppstår på Soria Moria på Torshov. Siste tango på Cosmopolite i Møllergata ble danset natt til onsdag 5. mars 2008, kl. 00.45. I dag kan du danse tango på en rekke steder i Oslo. Øvekveldene på Bårdar og Veterinærhøyskolen er de som har holdt seg gående lengst tid. Det finnes dessuten en rekke tangoskoler i Oslo, hvorav de viktigste er: Tangoskolen, Tango Tango og Oslo Tango Club. Utenfor hovedstaden. Tangoens spredning til andre deler av Norge er her beskrevet i form av en noenlunde kronologisk sortert liste over når og hvor landets tangomiljøer har oppstått. Tilgjengelige kilder om de forskjellige miljøene varierer kraftig i kvalitet. Ikke alle oppgir initsiativtakere eller annen historisk interessant informasjon. Noen miljøer mangler historisk dokumentasjon fullstendig, og er derfor utelatt. Newcastle upon Tyne. Newcastle upon Tyne, normalt kalt bare Newcastle, er en by i det nordøstlige England, i grevskapet Tyne and Wear. Den er administrasjonsby for regionen Nordøst-England. Rundt Newcastle ligger flere andre byer, som er nært knyttet sammen med Newcastle, og ofte regnes med i en større urban enhet, Tyneside. Disse byene, med omtrentlig folketall er: North Tyneside (ca.190 000), South Tyneside (ca. 150 000) og Gateshead (ca. 200 000). I tillegg er Sunderland (ca. 270 000) en del av Tyne and Wear. Historie. Byen har sitt navn etter et nytt slott som ble bygget i 1080 av normannerne, som ønsket å sikre kontroll over et strategisk viktig overgangssted i elven Tyne. Deler av slottet er bevart; hovedbygningen og porten står, men er skilt fra hverandre av et jernbanespor anlagt i det 19. århundre. Newcastle vokste i omfang og betydning på grunn av de rike kullårene i området. Å «ta med kull til Newcastle» ble et fast uttrykk for en meningsløs handling. I det 19. århundre ble også skipsbygging og tungindustri viktig. I andre halvdel av 20. århundre var tungindustrien i nedgang, og servicenæringer er nå det viktigste for byens økonomi. Arbeidsløsheten er høy, og i umiddelbar nærhet av sentrum kan man se boligområder som har forfalt på grunn av dette. Arkitektur og byplan. Newcastle har et stort, neoklassisk sentrum, som for det meste ble planlagt i 1830-årene av Richard Grainger og John Dobson. Det har i senere tid blitt kraftig restaurert. Grey Street regnes som en av Englands vakreste bygater, der blant annet Theatre Royal ligger. Like nordvest for byen er Leazes Park, et parkanlegg anlagt i 1873 etter at 3000 arbeidere signerte et opprop for «enkel adgang til noe åpent land med tanke på helse og rekreasjon». I et hjørne av den ligger St James' Park, Newcastle United FCs stadion, som er et landemerke når man kommer mot byen sørfra. Paul Keres. Paul Keres (født 7. januar 1916, død 5. juni 1975) var en estisk og sovjetisk sjakkspiller, en av de sterkeste spillerne noensinne som aldri ble verdensmester. Han ble kalt «sjakkens kronprins». Paul Keres ble født i Narva i Estland. Fra 1937 til 1941 studerte han matematikk ved universitetet i Tartu. I 1938 vant han AVRO-turneringen, en meget sterkt besatt turnering. Den opprinnelige planen var at vinneren av denne turneringen skulle få spille utfordrermatch mot verdensmesteren, men utbruddet av annen verdenskrig satte en stopper for forhandlingene med den gjeldende verdensmesteren, Aleksandr Alekhin. I VM-turneringen i 1948, som ble arrangert for å kåre en ny verdensmester etter Alekhins død i 1946, kom Keres på fjerdeplass med 10,5 av 20 poeng. Keres vant det russiske mesterskapet tre ganger, i 1947, 1950 og 1951. Han døde i Helsingfors i Finland i 1975. Paul Keres er portrettert på den estiske 5 kroon-seddelen. Det står en statue av ham på Tõnismägi i Tallinn. KNM «Hitra». KNM «Hitra», (tidligere "USN SC-718") er en av tre ubåtjagere som den norske marinen fikk av USA i 1943. Det ble totalt bygget 878 slike ubåtjagere, og flere allierte land gjorde bruk av båttypen. I den norske marinen ble de benyttet av shetlandsgjengen fra høsten 1943. Skipssjef på KNM «Hitra» var Ingvald Eidsheim. Etter krigen ble KNM «Hitra» satt inn i tjeneste som kystvakt og kystoppsyn frem til 1953 da hun ble lagt i opplag. I 1959 ble skipet solgt, men ble i 1981 gjenoppdaget halvt nedsunket i Sverige. En pengeinnsamling for å berge henne ble startet, og i 1983 ble skipet hevet og slept til Omas Båtbyggeri på Stord, Norge. På dagen 42 år etter den tyske kapitulasjonen i 1945 (8. mai 1987) ble det nyrestaurerte skipet overlevert Generalinspektøren for Sjøforsvaret. Hun var igjen et marinefartøy med prefikset KNM (Kongelig Norsk Marine), men oppgavene var nå av fredelig karakter – som seilende museumsskip. I 1999 totalhavarerte skipets to hovedmotorer, og KNM «Hitra» sto i fare for å bli satt på land. Sjøforsvaret hadde ikke midler til reparasjonen, og en innsamling fra private og bedrifter startet. Motorfabrikanten Motoren- und Turbinen Union i Friedrichshafen, Tyskland ble hovedsponsor og forærte to nye motorer. Pengegaver fra andre givere var tilstrekkelig til å dekke innkjøp av gir og montering og tilpassing av de nye hovedmotorene. Skipet var dermed sikret en videre karriere som seilende museum. KNM «Hitra» er det siste fartøy av sitt slag som finnes i (nesten) opprinnelig stand, og det eneste norske marinefartøyet fra andre verdenskrig som fremdeles er i drift. Endel slike båter ble bygget om til lystbåter etter krigen. KNM «Hitra» eies i dag av Marinemuseet i Horten, men er stasjonert på Haakonsvern i Bergen. Skipet er i dag museum og seiler langs kysten av Norge i sommermånedene. Hun har også tre ganger besøkt sin tidligere base i Scalloway på Shetland. Skipet. Skipstypen ble første gang bygget i 1917, og i 1918 hadde den amerikanske marinen 440 skip av denne typen i tjeneste (under første verdenskrig). De fikk prefikset SC som er en forkortelse for "Submarine C'"haser" (ubåtjager). Under andre verdenskrig ble en litt modifisert utgave av skipstypen bygget i 438 eksemplarer hvorav tre ble gitt til Norge. Skrogene ble bygd av kanadisk furu (pitchpine) på eikespant, og hovedskott og forsterkninger av stål. Byggingen ble utført på amerikanske sivile båtbyggerier som ikke allerede var opptatt med forsvarskontrakter. Haakonsvern orlogsstasjon. Haakonsvern orlogsstasjon er Sjøforsvarets hovedbase, og er den største marinebasen i Norden. Sammen med Ramsund er den én av de to gjenværende orlogsstasjonene i Norge. Basen ligger i Mathopen i Bergen kommune, 8 km vest for sentrum. Den ble åpnet i 1962, etter fire års forarbeider. Cirka 4 000 personer gjør tjeneste ved basen, enten som vernepliktige eller militære- og sivilt ansatte. De fleste avdelingene i Sjøforsvaret benytter basen. Basen tilbyr vedlikehold, logistikkfunksjoner, sykestue, brannstasjon, postkontor, kino, svømmehall, treningssal, kirke, lege- og tannlegekontor. KNM «Bergen» (F 301). KNM «Bergen» (F 301) var en norsk fregatt av Oslo-klassen. Skipet var oppkalt etter Bergen by, og hjemmehørende ved Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen. KNM «Bergen» og søsterskipene undergikk moderniseringer mellom 1987 og 1990. Skipene ble utstyrt med to chaffkastere, en ny Spherion TSM-2633 baugmontert sonar, MSI 3000 data- og-trusselinformasjonsbehandler og en ny 40 mm/70 Boforskanon, som kom på bekostning av aktermontert 76 mm-kanon. Link 11 og 14 SATCOM, GPS og Plessey AWS-9 radar ble installert 1996–1997. For ytterligere detaljer se Oslo-klassen. KNM «Bergen» ble tatt ut av tjeneste i juni 2005 og avløst av KNM «Fridtjof Nansen». Skipets siste seilas var besøket i Oslo under hundreårsfeiringen for unionsoppløsningen. Skipet ble deretter kontorbygning ved Haakonsvern. I september 2007 ble skipet slept til Ramsund orlogsstasjon for å brukes som øvingsobjekt for ubåter. Tartu. Tartu (historisk tysk eller svensk: "Dorpat", russisk: Дерпт/Derpt) er den nest største byen i Estland, med 101 297 innbyggere (2004) på 38,8 kvadratkilometer. I motsetning til Tallinn, som i dag er landets politiske og økonomiske hovedstad, blir Tartu ofte betraktet som Estlands intellektuelle og kulturelle sentrum. Elva Emajõgi, som forbinder de to største innsjøene i Estland, krysser byen i en lengde på 10 kilometer, og er med på å gi byen karakter. Historie. Skriftlige kilder omtaler Tartu for første gang i 1030. Tartu var et viktig handelssenter i senmiddelalderen, og byen var medlem av Hansaforbundet. Som ellers i Estland og Latvia hadde den tyske adelen stor innflytelse på kultur, religion, arkitektur, utdannelse og politikk frem til midten av 1900-tallet. Tartus rådhus ble for eksempel bygd av en tysker fra byen Rostock, og universitetets hovedbygning ble bygd av en annen tysk arkitekt. Blant personalet og studentene på universitetet var mange, om ikke de fleste, av tysk opprinnelse. Dette er grunnen til at man fremdeles finner mange statuer av betydelige vitenskapsmenn med tyskklingende navn. På 1500-tallet kom Tartu under polsk herredømme, og en jesuittisk grammatikkskole ble opprettet i Tartu i 1583. I tillegg ble det organisert et oversetterseminar i Tartu. Aktivitetene til grammatikkskolen og oversetterseminaret opphørte som følge av den polsk-svenske krigen (1601). Deretter ble Tartu svensk – noe som ledet til grunnleggelsen av universitetet i 1632 av Kong Gustav II Adolf av Sverige. I 1721 ble byen en del av det russiske imperiet, noe den fortsatte å være inntil 1918. Under den russiske borgerkrigen etter første verdenskrig ble det undertegnet en fredsavtale mellom den sovjetrussiske regjeringen og Estland 2. februar 1920 i Tartu. Avtalen innebar at Sovjetrussland gav avkall på territorielle krav mot Estland «for alle tider». Under andre verdenskrig ble en stor del av byen, inkludert den historiske "Kivisild" (steinbro) (bygd av Katarina II av Russland i 1776-178) over Emajõgi, ødelagt av sovjetiske styrker, delvis i 1941 og nesten fullstendig i 1944. Tartu var en lukket by – som hovedkvarteret til den russiske vestlige luftflåten – under det meste av den sovjetiske okkupasjonen. Uavhengighet. Etter at estisk uavhengighet var gjenopprettet i 1990-årene, har Tartu utviklet seg til å bli en vakker, kulturelt og intellektuelt orientert by med et sterkt universitet. Den gamle bykjernen er under kontinuerlig oppussing. Utdannelse og kultur. Byen er best kjent for Universitetet i Tartu, som ble grunnlagt av Kong Gustav II Adolf av Sverige i 1632. I dag finner man også Estlands nasjonalmuseum, det estiske jordbrukshøyskolen, den baltiske forsvarshøyskolen og Estlands utdannings- og forskningsdepartement i Tartu. Estlands høyesterett er fra høsten 1993 også i Tartu, i tillegg til Estlands historiske arkiver. Arkitektur og sightseeing. Arkitekturen og byplanleggingen til det historiske Tartu går tilbake til perioden før uavhengigheten, da tyskere utgjorde samfunnets overklasse og middelklasse, og derfor bidro med mange arkitekter, professorer, lokalpolitikere osv. Viktige er den gamle lutherske Johanneskirken ("Jaani Kirik"), rådhuset, universitetsbygningen, den botaniske hagen, den viktigste handlegaten, og mange bygninger omkring rådhusplassen. Tartu er også en turistattraksjon og blir besøkt av mennesker fra Sentral-Europa, spesielt tyskere. I forstedene er det reist klassiske sovjetiske bydeler mellom andre verdenskrig og Estlands uavhengighet i 1990. I dag er Tartu også kjent for flere moderne, temmelig sterile bygninger av typen «stål, betong og glass», som man så ofte ser i USA, men man har greid å beholde en blanding av gamle og nye bygninger i byens historiske sentrum. Siden Tartu er Estlands intellektuelle og kulturelle sentrum, tar Estlands statsminister ofte med seg statsbesøk til Tartu. Av denne grunn har blant andre prins Charles, presidenter fra flere land, inkludert Finland, Latvia, Ungarn, Irland, Litauen og andre, samt religiøse ledere som Dalai Lama eller den ortodokse erkebiskopen av Konstantinopel, Bartholomeus I, besøkt Tartu. DumDum Boys. DumDum Boys fra Trondheim er et av de mest sentrale bandene i norsk rockehistorie, og er også kjent som en av de fire store i norsk rock. Bandet oppstod i 1979 under navnet Wannskrækk og var i starten et punkband. Etter at den første vokalisten fikk sparken, ble Per Øyvind Houmb (Prepple) hentet inn som erstatter av kompisene Kjartan Kristiansen (gitar) og Persi Iveland (bass). Bandet opptrer noen ganger under aliaset «Racer BK», som for eksempel da de gav ut «Bønda i fra nord» som den offisielle låta til i EM i fotball 2000. DumDum Boys ble i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame. 1979–1990. Bandet opptrådte for første gang på Angelltrøa fritidsklubb i Trondheim i 1979 og rakk på kort tid å bli ganske populære i nærmiljøet. Ett av problemene var imidlertid at plateselskapene ikke var så begeistret for musikken, noe som tvang gruppa til å tenke nytt. I 1985 bestemte de seg for å skifte navn og landet etter mye om og men på "DumDum Boys" (etter en låt av Iggy Pop og David Bowie). Bandet sang fremdeles på norsk, selv om Prepple byttet ut trønderdialekten med riksmål. Det viste seg imidlertid at plateselskapene fremdeles var like uinteresserte, og til slutt bestemte de seg for å gi ut debut-singelen "Sorgenfri" på egen hånd. Etter at også EP-en "Bapshuari" ble utgitt på eget selskap, våknet plateselskapene. DumDum Boys fikk tilbud fra flere av dem og bestemte seg til slutt for å signere for CBS (nåværende Sony). I 1988 spilte bandet inn sin første LP, "Blodig Alvor (NaNaNaNa)", i Nidaros Studio sammen med produsent Roger Valstad. Platen ble godt mottatt av kritikerne og solgte bedre enn forventet. Låtene «En vill en», «Lunch i det grønne», «Idyll» og tittelkuttet står igjen som klassikere. Platen ble belønnet med Spellemannprisen 1988 i klassen rock, og bandet flyttet til Oslo. Året etter, i 1989, kom det store gjennombruddet. DumDum Boys spilte inn sin andre LP, "Splitter Pine", og dro på turne. Albumet ble en suksess, og selve låten «Splitter Pine» ble en slager dette året. Turneen omfattet både Kalvøyafestivalen, Roskildefestivalen og en konsert i Moskva. På ganske nøyaktig ti år hadde bandet klart å bli det mange regner som Norges beste rockeband. Under Spellemannprisen 1989 vant de nok en gang klassen rock for beste album. I 1990 ble keyboardist Atle Karlsen offisielt medlem av gruppa. Sammen med Kjartan Kristiansen lagde han filmmusikken til den norske spillefilmen "Døden på Oslo S". Hitlåten fra filmen, «Englefjes», var sammen med «Metallic Hvit» blant høydepunktene på bandets tredje plate "Pstereo", den siste av tre gjort i samarbeid med Roger Valstad. "Pstereo" ble godt mottatt av kritikerne, og bandet sikret seg sin tredje Spellemannpris i klassen rock på like mange år – og for sine tre første album – noe som fremdeles er unikt i Spellemannprisens historie. Turneen som fulgte, var også en stor suksess, men en del av gløden i bandet var borte; intern uro og et generelt høyt stressnivå var resultatet av hardkjøret de siste tre årene. Forsøkene på å etablere seg i Sverige og Danmark gikk heller ikke særlig bra, og bandet bestemte seg for å ta ett års pause. 1992–1996. I 1992 ble bandet løst fra kontrakten med Sony og blåste liv i et gammel plateselskap – Oh Yeah! – samtidig som de inngikk en distribusjonsavtale med EMI. Samleplaten "Riff 1980–85", som inneholder alle studioutgivelsene fra perioden som Wannskrækk (inkludert låtene fra demokassetten), ble utgitt på begynnelsen av året. Gruppas neste plate, "Transit", ble spilt inn i Ambience Studio i Oslo og i Bergen med Yngve Sætre som produsent. "Transit" viste den litt mer kompakte og røffe siden av DumDum Boys, og nok en gang fikk de gode kritikker. Platen ble en salgssuksess, og bandet gjenerobret posisjonen som landets kanskje beste rockeband. DumDum Boys fikk ikke Spellemannprisen i kategorien rock denne gangen, men mottok derimot vandretrofeet Årets spellemann under Spellemannprisen 1992. Til tross for pausen som gruppa hadde i ett år – og "Transit"-suksessen – hjalp ikke dette på den interne uroen i bandet, og Persi Iveland sluttet. Den første ikke-trønderen i bandet ble den nye bassisten, Aslak Dørum, Steinar Vikans høyre hånd i Ramalama Management, som hadde hatt ansvaret for flere av DumDum Boys' videoer. I mai 1993 gjorde Dum Dum Boys sin første konsert med Aslak på bass, den foregikk utendørs på plattdans i Vanvikan utenfor Trondheim. Prepple fremførte Morten Abels tittellåt til filmen "Hodet over vannet", en låt som forøvrig ble veldig populær. Selv om det en stund kunne virke sånn, hadde ikke Prepple noen solo-ambisjoner på dette tidspunktet; han hadde etablert et eget firma som drev med utleie av bruktbiler, og «på fritida sang han i DumDum Boys». Det neste året ble en tragedie for Prepple; hans lille datter døde. Hendelsen affiserte også de andre medlemmene i bandet, og Kjartan og Atle skrev låten «Tyven Tyven», som i senere tid er kjent som deres mest følelsesladde sang. Sola har sagt i et intervju på NRK at han gråter hver gang den blir spilt. I august 1994 kom albumet "Ludium" ut. Platen var et resultat av nok et samarbeid med Yngve Sætre og ble en umiddelbar salgssuksess. Flere av bandets mest populære låter noensinne er å finne på dette albumet: «Mitt hjertes trell», «Hagelangs», «Tyven Tyven» og den episke tittellåten på nesten åtte minutter. Publikum sviktet imidlertid den første delen av den påfølgende turneen, og det var ikke før filmdokumentaren "Stein og stjerner" hadde première på norske kinoer utpå høsten, at bandet igjen spilte for fulle lokaler. Disse konsertene ble utgangspunktet for live-albumet "1001 Watt". Det påfølgende året kan karakteriseres som nok et hvileår for bandet, selv om Kjartan skrev låter og bandet jevnlig møttes for å forberede seg på nok en runde i studio. I 1996 dro bandet til Melbourne i Australia for å spille inn en ny plate. Yngve Sætre var som vanlig produsent, men i tillegg hadde han med seg Espen Berg som assistent; han sørget for å få et markant 90-tallspreg på lydbildet, og det nye albumet, "Sus", gikk rett inn på førsteplass på de norske hitlistene. Bandet dro på turne igjen i april og ble møtt av mer entusiastiske kritikker enn noensinne. Turneen varte hele året, og i september markerte bandet at det var ti år siden den første singelen, "Sorgenfri", ble sluppet. I forbindelse med markeringen ble de første utgivelsene – "Sorgenfri" og "Bapshuari" – utgitt på en felles CD, "Bapshuariari". 1996 og til i dag. Om 1996 kan betegnes som et rolig år, ble 1997 også det; Kjartan og Atle lagde filmmusikken til kortfilmen "Red Indian", og bandet tok på seg sporadiske spillejobber, bl.a på torget i Trondheim hvor de spilte for over tilskuere i forbindelse med byens 1000-årsjubileum. Utpå høsten gikk bandet i sitt eget studio, Stearinlyd, for å forberede det nye albumet. "Totem" ble påbegynt i løpet av desember i studioet Endless Sound i Oslo. Samtidig slapp de singelen "Stjernesludd", som imidlertid ikke ble med på albumet, og låta ble spilt hyppig på landets radiostasjoner i løpet av julehøytiden. Samme år ble bandet tildelt Gammleng-prisen i klassen pop. I mars 1998 slapp DumDum Boys sitt syvende album, "Totem", og første singel (om man ser bort fra "Stjernesludd") er "Ikke Faen". Etter "Totem" gikk bandet i dvale; det gikk rykter om at bandet var oppløst – til manges fortvilelse – mens bandet selv sa at de har tatt en «lengre pause». Pausen skulle i praksis vare i ca. fem år, til 2003. 8. januar 2001 kom samlealbumet "Schlägers", som inneholder 20 av DumDum Boys' favorittlåter, i tillegg til den helt nye låta «Monosapiens». Albumet ble også sluppet som dobbel-CD i et begrenset opplag på eksemplarer. Sommeren 2003 var DumDum Boys endelig tilbake på scenen. I juni spilte de på Norwegian Wood-festivalen, og Dagbladets journalist omtalte konserten som ikke mindre enn historisk og ga den terningkast seks – «... tilskuere, men om 10 år vil hevde at de var tilstede». 23. oktober samme år holdt bandet nok en konsert, denne gang under UKA i «Dødens Dal» i Trondheim. Konserten ble foreviget på film og kom i 2004 ut som en DVD, "DumDum Boys i Dødens Dal". 9. desember 2004 mottok DumDum Boys Sør-Trøndelag fylkeskommunes kulturpris av fylkesordfører Tore O. Sandvik. Bandet ble fremhevet som «landets fremste rockeband og en stor inspirasjonskilde for mange andre musikere». Prisen besto av en glasskulptur av Cathrine Maske, et diplom og et pengebeløp på I 2005 medvirket DumDum Boys med låten «Gjeld» på dobbeltalbumet "Det Beste Til Meg Og Mine Venner", hvor norske musikere hyllet Joachim Nielsen. Bandet kom i januar 2006 ut med singelen "Enhjørning" og høster gode kritikker i rikspressen; VG fant frem til sekseren på terningen. Bandets første album på åtte år, "Gravitasjon", ble utgitt 13. mars 2006, og de spilte en rekke konserter rundt omkring i Norge i løpet av våren/sommeren. Høsten 2006 deltok de på albumet "Dans til musikken", et hyllestalbum til Lasse Myrvolds ære, med «Dine øyne sier alt». 12. november 2007 kunngjorde DumDum Boys at Atle Karlsen hadde sluttet i bandet, og at de kom til å fortsette som kvartett – også på konserter i november og desember. Tidlig i 2008 ble imidlertid keyboardist Mikael Lindqvist hyrt inn på tangenter til deres turné påfølgende sommer. Bandet ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2007 2. februar 2008. 18. september 2009 slapp bandets sin første singel på tre år, «Snø på Mars», fra albumet "Tidsmaskin" som ble gitt ut 9. november samme år. Låten er skrevet av Kjartan Kristiansen. Under Spellemannprisen 2009 vant Kjartan Kristiansen og Aslak Dørum prisen årets tekstforfattere for musikken til "Tidsmaskin". 11. juni 2010 startet de årets sommerturne som en av hovedbandene på Norwegian Wood. Bandet ble i 2011 tildelt Alf Prøysens Ærespris. Ole Bull. Bilde av Ole Bull som henger i Ole Bulls hjem på Lysøen Ole Bornemann Bull (født 5. februar 1810 i Bergen, død 17. august 1880 på Lysøen ved Bergen) var en norsk fiolinist og komponist i romantikken. Gjennom sin interesse for norsk teater, norsk folkemusikk og folkekunst spilte han en sentral rolle da norsk kultur skulle bygges opp i tiden etter at unionen med Danmark ble oppløst i 1814. Ole Bull skal ha komponert mer enn 70 verk, men det er bare omkring 10 som er kjent i dag. Til hans verker hører "Recuerdos de Habana", "Et Sæterbesøg", "Sætergjentens søndag", "I ensomme stunde" og "Polacca Guerriera". Unge år. Ole Bull ble født på Svaneapoteket i Bergen, der hans far, Johan Storm Bull, var apoteker. Hans mor var Anna Dorothea (Geelmeyden). Han vokste opp i et musikkinteressert miljø. En yngre bror Edvard Bull, ble også musiker. Ole Bulls første lærere i fiolinspill var danske Johan Henrich Poulsen, konsertmester ved Musikselskabet «Harmonien». Senere fikk han svenske Mathias Lindholm som lærer. Den første gav ham innføring i tysk fiolintradisjon, den andre i fransk. Ole Bull viste tydelig et usedvanlig talent og skal ha fått sin første skikkelige fiolin i en alder av 8 år. Han studerte som gutt Paganninis "Capricer" og imponerte med noen av dem i en alder av 14 år. Da han var 18 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å ta eksamen artium etter å ha vært elev ved Bergen katedralskole. I Christiania skulle Ole Bull studere teologi, men hans lyst sto til musikken. Det gikk ut over skolearbeidet, og det ble stryk i latin. Etter Waldemar Thranes død overtok Ole Bull som leder av orkesteret i "Det musikalske Lyceum", orkesteret i "Det dramatiske selskab" og i teatret. Høsten 1829 oppsøkte han Louis Spohr i håp om å få undervisning, men Spohr var ikke interessert, og etter et par måneder returnerte unge Bull til Kristiania der han bl.a. ble kjent med Henrik Wergeland som kom til å bety mye for ham. På denne tiden begynte han å komponere. Han fikk noe undervisning i komposisjonsteknikker i regi av Lyceet, og i 1831 gjestet han Trondheim og Bergen der han deltok i oppførelser av Waldemar Thranes syngespill "Fjeldeventyret". Alt som gutt hadde han opplevd hardingfelespill i Valestrand, der han besøkte sin bestemor. Det var også der han i følge kilder skal ha møtt Myllarguten, Torgeir Augundson fra Telemark, sommeren 1831. Bedre hardingfelespill hadde Bull aldri før hørt. De to musikerne, bygdespelemannen og Ole Bull, respekterte og inspirerte hverandre. Da Ole Bull dro til Paris høsten 1831, hadde han skaffet seg hardingfele og hadde med nedtegnelser han hadde gjort av slåtter etter Myllarguten. I Paris søkte Bull kontakt med fremstående musikere, og studerte ivrig på egen hånd. I 1833 opplevde han Paganini, og hadde et våkent øre for virtuosens tekniske spesialiteter som han noterte seg. Økonomien ble imidlertid elendig og han levde tidvis på sultegrensa. Paris, Italia, Nord Amerika. Ole Bull mens han spiller Etter et opphold i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter, og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde lenge eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. «Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige», skrev han til sin far fra Firenze. Blant annet hadde han funnet opp en rekke virtuoseffekter og en spesiell måte å spille firstemt på. Bull kalte konserten "Concerto per il Violino in tre parte for Opera 1ma" – opus 1. Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Første sats, Allegro Maestoso, er den musikalsk sett rikeste. Den arbeidet han med under opphold i Appeninene. I Einar Haugens og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble framført på en konsert i Trieste, men det er bare delvis rett. Han kan ha spilt noen utdrag, men de tre satsene var ikke ferdige før han kom til Bologna. Under sine opphold i Roma og Napoli fortsatte Bull å pusse på detaljene. I et brev til en venn fortalte han at mens han strevde med å utforme fiolinkonserten, syntes han at han så sin far. Det var som om han kommuniserte med ham mer med øynene enn med munnen: «Jo mer Du anstrenger dig, desto mindre lykkelig skal du føle dig, og jo mer ulykkelig, desto mer skal du arbejde!» Instrumentasjonen er bestemt av den orkesterbesetningen som var vanlig for teater- og operaorkestre i Italia. «Grand Concerto con accompagnemento a plena orchestra divito in trio partes. 1) Allegro maestoso. 2) Adagio sentimentale sulla 4a Corda et 3) Rondo pastorale con finale veloce» kalte han verket i et brev til sin far. Verket er skrevet for fiolin og symfoniorkester. Adagio-satsen i e-moll skal spilles med en fyldig og sentimental klang på G-strengen, men satsen er så kort at den nærmest fungerer som en forberedelse til rondoen. Den kortvarige pastorale og landlige stemningen går over i en finale, preget av virtuose passasjer i meget høyt tempo. Konserten er gjenoppdaget og oppført i nyere tid etter en tornerosesøvn på mer enn 120 år. Arve Tellefsen ga i 2002 nypremiere av en forkortet versjon av verket sammen med Bergen filharmoniske orkester og dirigent Christian Eggen. Kunstnerkontakter. Ole Bull var mentor for Edvard Grieg, og han kjente H. C. Andersen, Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson godt. George Sand brukte Ole Bull som modell for romanen "Malgré tout", og Henrik Ibsen la mange av egenskapene hans inn i eventyrpersonen Peer Gynt. Firstemmig spill på fiolin. Louis Spohr derimot kritiserte Bulls framgangsmåte som tilbakevendt og hevdet at slike teknikker allerede fantes hos Pietro Locatelli og Francesco Geminiani. Myllarguten. Ole Bull hadde også en musikkfaglig interesse for folkemusikken. Han studerte Myllargutens spill og skrev ned slåtter etter ham. En av hans transkripsjoner etter Myllarguten er tatt med i verket "Norsk folkemusikk. Hardingfeleslåttar". Bull hadde kontakt med spelemenn resten av livet, og turnerte sammen med Knut Fosslia fra Krødsherad da han var i Amerika i 1860-årene. Han fikk også oppleve Ola Mosafinn fra Voss som besøkte ham i hjemmet hans sammen med Edvard Grieg. At Bull verdsatte hardingfelemusikken og dertil trakk en av dens fremste representanter fram i offentlighetens lys, skulle etter hvert få mye å si for utviklingen av et norsk nasjonalt tonespråk. Det er ikke for ingenting at hardingfela pryder forsida av bind 2 av "Norges musikkhistorie", det som behandler perioden 1814-1870: «Den interesse som kunstmusikken møtte hardingfela med i Ole Bulls skikkelse, og som ble fulgt opp av Edvard Grieg og Johan Halvorsen, var av uvurderlig betydning. [...] Selv om de benyttet hardingfelemusikken som grunnlag for å skape en nasjonal kunstmusikk, respekterte de hardingfelemusikken som kunst på egne premisser» "Det norske Teater" i Bergen. I 1850 grunnla Bull det første norske teateret. Wergelands syngespill "Fjeldstuen" fikk sin uroppførelse her 13. januar. Dikteren hadde foreskrevet folkedans og spill på hardingfele i stykket, og Myllarguten ble hentet fra Telemark. Teateret kom til å få stor betydning, ikke minst fordi Bull knyttet først Henrik Ibsen, og deretter Bjørnstjerne Bjørnson, til det. Teateret ble forløperen for "Den Nationale Scene" i Bergen. Turnévirksomhet. Men Bull var først og fremst musiker og stadig på farten. Konsertene hans i Europa og USA var umåtelig populære, og det fortelles at kvinner dånte når den sjarmerende nordmannen med det gnistrende spillet inntok scenen.. Robert Schumann skrev at Ole Bull var "the greatest of all," på linje med Niccolò Paganini for hurtigheten og klarheten i sitt spill. Bull spilte også med Franz Liszt ved flere anledninger. Oleana. Ole Bull besøkte USA flere ganger og ble svært populær. Under en konsertturne kjøpte han et landområde i Pennsylvania. Han planla en koloni for skandinaviske immigranter, New Norway. Han overtok området 24. mai 1853. Det var på 45 km² for $10,388 innenfor fire communities: New Bergen (nå Carter Camp), Oleana (oppkalt etter ham selv og moren) 10 km sør for New Bergen, New Norway en mile sør for New Bergen, og like ved, Valhalla. Høyeste punkt på Valhalla kalte Bull Nordjenskald, der tomten for hans uferdige bygde slott lå. Kolonien ble imidlertid ingen suksess. Ole Bull slo senere prosjektet konkurs. At dette prosjektet som han hadde satset både penger og prestisje på mislyktes, gikk sterkt inn på ham. Det finnes en satirisk vise fra 1853 av Ditmar Meidell om denne historien. Ole Bulls villa på Lysøen Henrik Ibsen hadde personligheten til Ole Bull i bakhodet da han skrev "Peer Gynt" (1867). Spesielt ligger Oleana bak Peers flyktige plan om å grunnlegge en stat i ørkenen Sahara som skulle kalles opp etter ham selv, «Gyntiana». Eiendommer i Norge. Familien Bull hadde en eiendom på Valestrandsfossen på Osterøy. Dette særpregede huset står slik det var den gangen Ole Bull benyttet det. Ole Bull kjøpte det i 1858 av sin mor, for 16 000 speciedalere. Sammen med broren Georg Andreas Bull bygde han et nytt hus i sveitserstil, som ble hjemmet hans inntil han i 1872 kjøpte øya Lysøen i Os. Under et år etter at han kjøpte eiendommen, solgte han den til Mr. Torp, far til kone nummer 2, Sara Bull. Torp overførte huset til datterdatteren, Olea Bull i 1876. Ole Bull oppholdt seg en god del på Lysøen i de 5 siste årene. Villaen ble tegnet av Conrad Fredrik von der Lippe, som også har tegnet Kjøttbasaren i Bergen og Vegusdal kirke. Hjemmet til Ole Bull, «Lille Alhambra» (i arabisk-maurisk stil og med russisk kuppeltårn) på Lysøen er i dag et museum. Død og begravelse. Ole Bull døde i villaen på Lysøen i Os kommune. Begravelsen fant sted i Bergen 23. august 1880 under enorm deltakelse fra befolkningen. Bjørnson med frue var til stede, likeens Edvard Grieg. Presten Wollert Konow forrettet, og etter jordpåkastelsen holdt Bjørnson en tale. Han sa bl. a. at den slekt som vokste til i de første årene etter 1814, og som Ole Bull og Henrik Wergeland tilhørte, levde i en «morgenfølelse», og at Ole Bulls toner var «som det første solglitter over fjeldene». Bull og Wergeland «var jevnaldrende og jevnlige. Den ene svarte til den anden, som skogens sang svarer til markens vaar». Edvard Grieg la på krans fra Norske Tonekunstnere og takket for den heder Bull hadde brakt sitt land, for hans betydning for «vor unge nationale Musik», for hans hjertelag, og ikke minst, for at han hadde Betydning i samtid og ettertid. Ole Bull var mye av en improvisator og hadde for en stor del komposisjonene i hodet. Mens han levde, oppnådde han å bli en eventyrfigur. Stjernestatusen sank nok noe i årene etter hans død. Men Ole Bull var mye mer enn komponist og sagnomsust fiolinvirtuos. Han var også en betydelig kulturpersonlighet og inspirator for en selvstendig norsk kunst i vid mening, med stor betydning for kunstmusikk og folkemusikk, for litteratur og teater. Ole Bull hadde store visjoner og ville mye. Han drømte om en norsk opera, og han arbeidet for en høyere utdanningsinstitusjon for musikk. Det er skapt en dokumentarfilm om Ole Bulls liv og betydning, der fiolinisten Henning Kraggerud representerer Ole Bull. I 2010 feiret Norge Ole Bulls 200 års fødselsdag. I den anledning ga fiolinisten Annar Follesø ut et musikkalbum sammen med Kringkastingsorkestret og dirigent Ole Kristian Ruud. I tillegg til en førstegangsframførelse av den komplette A-durkonserten, inneholder platen også verdenspremierer på Bulls "Concerto Fantastico" («E-mollkonserten»), "La Verbena de San Juan" («St. Hansnatt i Sevilla») og en tidligere ukjent versjon for fiolin og strykere av "Et Sæterbesøg". Francisco Dagohoy. Francisco Dagohoy eller Francisco Sendrijas, med tilnavnet Dagohoy, (født på 1700-tallet i Bohol, Filippinene) var en filippinsk opprørsleder som drev spanjolene ut fra øya Bohol, slik at denne øya var selvstendig og unndro seg det spanske kolonistyre i 85 år, fra 1744–1828. Francisco Dagohoy ledet det andre antispanske opprøret i øya Bohols historie. Det første, under Tamblot, varte bare et halvår, fra 1621 til 1622. Navnet Dagohoy. Historikere antar at tilnavnet "Dagohoy" kommer av at folk mente at han hadde en amulett som beskyttet ham mot sine fiender ("dagon" på arkaisk cebuano, "anting-anting" på tagalog). Videre ble det sagt om ham at han likesom en mild vind (cebuano: "hoyohoy", bris) kunne hoppe fra høyde til høyde, eller fra den ene elvebredd til den annen. Senere ble han også tillagt egenskapen å kunne se klart i mørke huler, og gjøre seg usynlig. "Dagohoy" ville da være en sammendragning av det egentlige tilnavnet hans: "Ang tawo nga nakadagan sa hoyohoy", "Dagon sa hoyohoy'. Dagohoys bror blir drept. Dagohoys opprør begynte i 1744. Den dypere årsak var at befolkningen ikke likte å bli utkommandert til tvangsarbeid, men den utløsende faktor var en annen. Oppstanden ble ledet av Francisco Sendrijas (kalt Dagohoy) etter at broren hans var blitt drept. Pater Gaspar Morales S.J., sognepresten i Inabanga, hadde bedt en konstabel – Sagarino, Dagohoys bror – om å fakke en mann som hadde forlatt menigheten og tatt tilflykt i fjellene. Konstabelen fikk tak i ham, men så endte det med at Sagarino ble drept. Da da han ble bragt tilbake til landsbyen, nektet presten å gi ham en kristen begravelse. Presten mente at Sagarino hadde duellert med rømlingen. Den katolske kirke bekjempet duellering og ekskommuniserte duellanter. Francisco Dagohoy, som var "cabeza de barangay" i Ibanga, ble rasende på presten, og mente at broren slett ikke hadde vært med på noen duell, men ble drept da rømlingen motsatte seg arrestasjon. Noe som kompliserte situasjonen, var at presten beordret at liket skulle få ligge å råtne i tre dager foran kirken i Inabanga. (det er imidlertid også mulig at det var Dagohoy som ordnet det slik, for å presse presten til å forandre mening om begravelsen.) Til slutt begravde Dagohoy broren sin selv. Dette hendelsesforløpet fikk Dagohoy til avlegge et løfte om å gjøre noe med den urett broren var blitt offer for. Han sluttet nå å gjøre gratis arbeidstjeneste for spanjolene. Han fikk sine slektninger, venner og de andre som bodde på stedet til å gjøre likeså. Uavhengighetserklæringen. Han fikk mange rasende folk med seg på sin side, grunnen var beredt fordi misnøyen med spanskeveldet var utbredt. Snart hadde rundt 3 000 boholanoer sluttet seg til ham. Sammen med de ledende sjikt i Tagbilaran, Baclayon og Dauis proklamerte Dagohoy Bohols uavhengighet i fjellene ved Talibon og Inabanga. Dette var ikke det vi i vår tid kaller en uavhengighetserklæring, men snarere et forehavende om ikke å forholde seg til spanjolenes bestemmelser og å leve sitt liv uten noen innblanding fra deres side. Antispanske raid. Fra tid til annen ville opprørerne komme ned fra fjellene og herje blant de spanske eiendommer i de lavlandsområdene de oppholdt seg. Den 24. januar 1744 angrep de sørover, og i Jagna drepte de den italienske sognepresten der, pater Giuseppe Lamberti S.J. Kort tid etter drepte Dagohoy også pater Morales, og oppstanden spredte seg så over hele Bohol. Biskopen av Cebu, Miguel Lino de Espeleta, forsøkte forgjeves å roe ned situasjonen, og spanjolene forsøkte å gjenopprette sitt styre. Men Dagohoy nedkjempet de spansk-filippinske styrkene som ble satt inn mot ham. Han etablerte en egen regjering i fjellene, og var i stand til å utøve kontroll med storparten av øya. Spanjolenes gjenerobringsforsøk mislykkes. Et særlig energisk forsøk på å få slutt på opprøret kom i 1747, da biskop Juan de Arrechederra var fungerende generalguvernør på Filippinene (1745–50). Han sendte en straffeekspedisjon til Bohol under kommando av Don Pedro Lechuga. Lechuga vant noen få trefninger, men maktet ikke å knuse Dagohoys styrker. Til slutt sendte han et slags commandoraid inn i fjellene for å drepe eller ta til fange Dagohoy, hans søster Gracia, og andre ledere. Men de kom tilbake med uforrettet sak; de klarte ikke å trenge gjennom til Dagohoys befestede tilholdssted. Spanjolenes amnestitilbud mislykkes. I 1768 ble jesuittene utvist fra Filippinene, og en annen orden, augustinerrekollektene, overtok deres sogn også langs Bohols kyst. "Recolleto"presten Pedro de Santa Barbara, som var stasjonert i Baclayon, dro opp i fjellene for å finne Dagohoy. Han ble vel tatt i mot, men Dagohoy avslo å oppgi Bohols uavhengighet. Også generalguvernør bestemte seg for å prøve seg med det gode, og tilbød amnesti og benådning dersom Dagohoy og hans folk la ned våpnene. Men Dagohoy svarte at hans folk var vel tilfreds med det gode liv som fri mennesker. Også etter Dagohoys død klarte øya å holde spanjolene unna; spanjolene klarte bare å holde på noen få landsbyer langs sørkysten. Selvstendigheten ble ikke knust før i 1829, se artikkelen om Bohols historie. Dagohoy, Francisco Sendrijas Andrea Bocelli. Andrea Bocelli (født 22. september 1958 i Lajatico ved Volterra i Toscana) er en italiensk tenor/operasanger og multiinstrumentalist. Han er utdannet jurist ved Universitetet i Pisa, og arbeidet et år som advokat før han satset på en karrière som sanger. Bocelli led av grønn stær fra barndommen av hvilket gjorde at han gradvis mistet synet, og han ble fullstendig blind som 12-åring som følge av en fotballulykke. Han er en av få blinde klassiske sangere. Selv om han i første rekke forbindes med den klassiske tradisjonen, har Bocelli også et bredt publikum innenfor musikal-sjangeren. Et av hans med kjente numre er «Con te partirò» (1995), og regnes av mange som hans signatursang. Den engelske versjonen av sangen (Time to Say Goodbye) ble spilt inn i 1996 som en duett med Sarah Brightman, og oppnådde enda større internasjonal suksess. På verdensbasis har han solgt over 70 millioner album til nå. Han har solgt svært godt i Norge, men også i andre land som Irland, Sverige og Portugal. Han har gjestet Norge ved flere anledninger, og har holdt konserter i Vikingskipet (2005),i Oslo Spektrum (2006) og i Telenor arena (2010). Han kommer tilbake til Norge, sommeren 2012, denne gangen på ærverdige fredriksten festning i Halden. Kystvakten. Kystvakten er én av tre hovedavdelinger i det norske Sjøforsvaret. Den ble opprettet i 1977 i forbindelse med at Norge etablerte 200 nautiske mils økonomisk sone. Det tidligere fiskerioppsynet ble nedlagt. Kystvaktens oppgaver er suverenitetshevdelse i norske farvann, fiskeri-, toll- og miljøoppsyn, anløpskontroll, redningstjeneste og bistand til havs. I 2004 ble bruksvaktoppgavene overført til bruksvaktsentralen på Sortland. Nye viktige oppgaver for de store fartøyene er sleping og oljevern i forbindelse med oljeutvinning i nord og transport av store mengder olje langs kysten. I 2005 hadde Kystvakten et budsjett på 800 millioner og 800 ansatte. Historie. Fiskerioppsynstjenesten som ble etablert i 1907 hadde tre hovedoppgaver: "Grenseoppsyn" – kontroll med at utenlandske fartøy respekterte nasjonale grenser og regler. "Hjelpetjeneste" – assistere fartøy som var i nød eller trengte annen hjelp, og "bruksvakthold" – vakthold over utestående fiskebruk. Etter andre verdenskrig ble fiskerioppsynstjenesten lagt til Sjøforsvaret og frem til 1961 ble mye av oppsynet utført av ordinære marinefartøy og innleide fiskebåter. Fra denne tiden stammer praksisen med å leie inn private kystvaktfartøyer til statlige oppgaver – en ordning som nå kritiseres fra flere hold og Forsvaret ønsker å reversere. I 1961 utvidet Norge fiskerisonen til 12 nautiske mil og fiskerioppsynstjenesten ble omorganisert og utskilt med egen sjef, personell og fartøyer under navnet "Det sjømillitære fiskerioppsyn". Da avtalen om regulering av fisket i det nordøstlige Atlanterhavet (NEAFC) trådte i kraft i 1970 ble seks norske fartøy påmeldt som inspeksjonsfartøy. På denne tiden disponerte fiskerioppsynet seks egne fartøy i kontinuerlig drift, tre som var i drift i kortere perioder og diverse fiskebåter som var innleid til bruksvakthold. På 1970-tallet ble det klart at olje- og gassvirksomhet og økt internsjonal oppmerksomhet mot fiskeriressursene økte kravene til fiskerioppsynet, og i 1974 ble det såkalte "Stoltenberg-utvalget" nedsatt. Utvalgets innstilling ga støtet til opprettelsen av Kystvakten i 1977, samtidig som Norges økonomiske sone på 200 nautiske mil ble etablert. Kystvakten ble organisert som et kystvaktinspektorat i Sjøforsvaret, med en kystvaktinspektør som sjef. Tjenesten ble delt i to regionale avdelinger. Kystvakteskadron Sør og -Nord, med et skille ved 65 grader nord. KV Sør ble lokalisert ved Haakonsvern, mens KV Nord etter en politisk strid ble lagt til Sortland. I forbindelse med opprettelse av Kystvakten ble materiellsituasjonen kraftig forbedret. Kystvakten fikk 10 fartøyer, syv innleide og tre store helikopterbærende fartøy av Nordkapp-klassen. Kystvakten fikk også to Lockheed P-3 Orion patruljefly. I 1996 fikk Kystvakten ansvaret for å utføre ulike tilsyns-, kontroll- og aksjonsfunksjoner i de indre kystfarvann. Dette førte til opprettelsen av "Indre Kystvakt" (IKV), hvor kysten ble delt opp i sju soner, med ett IKV-fartøy i hver sone. Organisasjon. Kystvakten er organisert i to divisjoner: Kystvaktskvadron Nord, med hovedkvarter i Sortland, og Kystvaktskvadron Sør, med hovedkvarter i Bergen. Kystvaktens myndighetsutøvelse er regulert i Lov om Kystvakten av 1997. Kystvakten har begrenset politimyndighet, inspeksjons-/kontrollmyndighet og rett til å iverksette tvangstiltak. Fartøyer. Kystvakten leier de fleste fartøyene – 10 av totalt 14 – fra sunnmørsrederiene "Remøy Shipping", "Remøy Management" og "Fosnavåg Shipping". Alle selskapene eies av tre søskenbarn i Fosnavåg. Rederiene har ansvar for den tekniske driften og vedlikeholdet. I tiden 2007-08 blir fem fartøy i Indre Kystvakt skiftet ut med fartøy av Nornen-klassen. Tre nye fartøyer i Barentshav-klassen er dessuten ventet til ytre kystvakt. Gray Davis. Joseph Graham Davis jr. (født 26. desember 1942), best kjent som Gray Davis, er en amerikansk, demokratisk politiker som var Californias 37. guvernør fra 1999 til 2003. Han ble gjenvalgt til en annen periode i 2002, men ble kastet etter et omvalg den 7. oktober 2003, og ble 17. november samme år etterfulgt av den moderate republikaneren Arnold Schwarzenegger. Henri av Luxembourg. Henri av Luxembourg (født 16. april 1955 i Betzdorf) er storhertug av Luxembourg. Han er den sjette herskeren av dynasiet Nassau-Weilburg. Henri vokste opp på slottet Betzdorf som eldste sønn av det storhertuglige paret. Han gikk på skole i Luxembourg og Frankrike, og ble på sin myndighetsdag gitt tittelen arvestorhertug i 1973. Dermed fikk han også representative oppgaver. Inntil oktober 1980 studerte han statsvitenskap ved universitetet i Genève. Her ble han kjent med Maria Teresa Mestre, hans senere hustru. Henri og Maria Teresa har fem barn. Henri ble 7. oktober 2000, da hans far Jean abdiserte, innsatt som storhertug av Luxembourg. Storhertug Henri ble i 1996 tildelt storkors av St. Olavs orden og ble i 2011 tildelt ordenens kjede. Konstitusjonell stilling. Prins Henri blei arving til Luxembourgs trone etter at bestemoren, storhertuginne Charlotte av Luxembourg, abdiserte den 12. november 1964. Fra 1980 til 1998 var han medlem i statsrådet. Den 4. mars 1998 blei prins Henri utnevnt til representant av sin far, storhertug Jean, noe som betød at han overtok de fleste av sin fars konstitusjonelle plikter. Den 7. oktober 2000, like etter farens abdikasjon, blei Henri storhertug av Luxembourg og avla den konstitusjonelle eden foran Chambre des Députés seinere samme dag. Henris fulle navn, titulering og tittel er: Hans Kongelige Høyhet Henri, ved Guds nåde, storhertug av Luxembourg, hertug av Nassau, pfalzgreve av Rhinen, greve av Sayn, Königstein, Katzenelnbogen og Diez, Borggreve av Hammerstein, herre av Mahlberg, Wiesbaden, Idstein, Merenberg, Limburg og Eppstein. Da han overtok tronen, strøk han formuleringen, «ved Guds nåde», og dermed er hans navn i lover og offisielle dokumenter «Henri, storhertug av Luxembourg, hertug av Nassau». Eutanasikontroversen. Den 2. desember 2008 blei det gjort klart at storhertugen ville nekte å skrive under på loven som skulle lovliggjøre eutanasi. Loven hadde fått flertall tidligere samme år i Chambre des Députés. En annen og endelig avstemming har ennå ikke funnet sted. Også i dette tilfellet må det foreligge en underskrift fra storhertugen før loven trer i kraft. Det vites ennå ikke hvordan storhertugens maktposisjon vil være i årene som kommer, men det blei annonsert av statsministeren Jean-Claude Juncker at et grunnlovsendringsforslag vil bli lagt fram, der en underskrift fra storhertugen overflødiggjøres i møte med vedtatte lover. Dette vil i så fall fjerne en av storhertugens "lovgivende" roller, nemlig at han fungerer som siste instans i iverksettelsen av nye lover. Luxembourgs fyrstehus har bare én gang tidligere motsatt seg et vedtak foretatt av parlamentet; det var da storhertuginne Marie-Adelaide nekta å signere et utdanningslovforslag i 1912. Roller og interesser. Som statsoverhode i et konstitusjonelt monarki er storhertug Henris plikter hovedsakelig representative. Blant hans konstitusjonelle plikter finner man retten til å utnevne statsminister og regjering, oppløse Chambre des Députés, promulgere lover og akkreditere ambassadører. Storhertug Henri er øverstkommanderende for Luxembourgs armé, og innehar med dette graden general. Han er også æresmajor i det britiske Parachute Regiment. En av storhertugens største funksjoner er å representere Luxembourg i møte med andre land. I mai 2001 foretok Henri og Maria Teresa sitt første utenlandsbesøk til Spania, etter å ha fått invitasjon av kong Juan Carlos og dronning Sofia. Storhertug Henri er medlem i IOC, The Mentor Foundation (etablert av Verdens helseorganisasjon) og er leder av Charles Darwins fond for Galapagosøyene. Storhertugen bor sammen med sin familie på Berg slott i Luxembourg. Han har også et feriehus ved Cabasson, sør i Frankrike VM i skiskyting. thumb VM i skiskyting er årlige arrangement som kårer verdens beste skiskyttere i en rekke øvelser for menn og kvinner. Mesterskapene arrangeres av International Biathlon Union (IBU) på ulike anlegg rundt om i verden. Det første VM ble arrangert i 1958, med en offisiell individuell øvelse og en uoffisiell stafett for menn. Siden den gang har øvelsesutvalget økt. Fra og med 1984 fikk kvinnene sitt eget VM, og siden 1989 har begge kjønn deltatt i felles verdensmesterskap. VM-arrangører. Verdensmesterskapet blir arrangert i februar eller mars. Enkelte år har det vært nødvendig å arrangere deler av mesterskapet på en annen arena enn hovedarenaen, på grunn av vær- eller snøforholdene. I noen OL-sesonger ble det også arrangert VM, men bare med øvelsene som ikke inngikk i OL-programmet. Sprint (10 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1974. Jaktstart (12,5 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1997. Fellesstart (15 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1999. Normalprogram (20 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1958. Stafett (4 x 7,5 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert uoffisielt i 1958 og offisielt i 1966. Fra 1959 til 1965 hadde stafettene bare tre etapper. Lag. Denne øvelsen ble arrangert fra 1989 til 1998. Sprint (7,5 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1984. Til og med 1988 var distansen 5 km. Jaktstart (10 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1997. Fellesstart (12,5 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1999. Normalprogram (15 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1984. Til og med 1988 var distansen 10 km. Stafett (4 x 6 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1984. Til og med 1991 gikk man 3 x 5 km. I 2004 ble etappelengden endret fra 7,5 km til 6 km. Lag. Denne øvelsen ble arrangert fra 1989 til 1998. Mixed stafett (2 x 6 km + 2 x 7,5 km). Denne øvelsen ble arrangert for første gang i 2005 under World Cup-finalene i Khanty-Mansijsk. Fra og med 2007 har mixed stafett blitt innlemmet i øvelsesprogrammet i det ordinære verdensmesterskapet. I 2005 og 2006 var distansen 4 x 6 km og hver nasjon kunne delta med to lag. Fra og med VM i skiskyting 2007 er distansene 2 x 6 km + 2 x 7,5 km, og hver nasjon kan kun stille ett lag. Liste over tidenes mestvinnende skiskyttere i VM. Tabellen angir to tall: antall medaljer (derav individuelle). IOKs landskoder. Den Internasjonale olympiske komité (IOK) bruker trebokstavers landskoder for alle nasjonale olympiske komiteer og andre grupper som konkurrerer i olympiske leker. Av historiske årsaker er mange av disse forskjellige fra ISO 3166-1-kodene. Bruken av initialer for å sortere deltakernasjonene ble første gang benyttet under Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Fram til Vinter-OL 1972 i Sapporo var det den enkelte arrangørkomité som bestemte hvilke bokstavkombinasjoner som skulle benyttes. Dette ble etterhvert standardisert av IOK, selv om de senere har endret på flere nasjoners landskoder av ulike årsaker. Fremdeles i bruk. Landskodene brukes fremdeles av IOKs medaljedatabase, og vunnede medaljer er listeført under de respektive landskoder. Ikke lenger i bruk. Landskodene brukes ikke lenger av IOKs medaljedatabase, og vunnede medaljer er listeført under nasjonens nye landskode. Valentin Diaz. Valentin Diaz (født 1. november 1845 i Paoay, Ilocos Norte, Filippinene, død i 1916), filippinsk nasjonalist, en av grunnleggerne av det filippinske hemmelige revolusjonære selskap Katipunan. Valentin Diaz kom fra Ilocos Norte, lengst nord på Filippinene. Han sluttet seg til "La Liga Filipina" da dette nasjonalistiske forbundet ble grunnlagt av Jose Rizal i Manila i 1892. Han var også en av dem noen få dager etter, den 7. juli 1892 grunnla det filippinske hemmelige revolusjonære selskap Katipunan, sammen med Andres Bonifacio. Han ble organisasjonens kasserer. Han var en av undertegnere av "Biak-na-Bato"-pakten med det spanske kolonistyre i desember 1897, og fulgte andre revolusjonsledere, som general Emilio Aguinaldo, i eksil til Hongkong. Buckingham. Buckingham er en by i det nordlige Buckinghamshire i England, omkring 16 km fra grensen til Northamptonshire. Befolkningstallet var 11 572 i 2001. Navnet kommer fra angelsaksisk, og betyr «Buccas hjem»; Bucca var en viktig jordeier i området. Den ble administrasjonssenter i grevskapet i 888, under Alfred den store. I det 16. århundre flyttet Henrik VIII administrasjonssenteret til Aylesbury, som ligger omtrent midt i grevskapet. Det gamle fengselet, nå "Old Gaol Museum" Byen har vokst opp omkring den gamle markedsplassen, og har mange bygninger fra det 18. århundre. En svært sentralt plassert historisk bygning er det gamle fengselet, "Old County Gaol", som er innredet som bymuseum. To hovedveier, A421 og A413, går gjennom byen. Storbritannias første og så langt eneste private universitet, University of Buckingham, ligger her. De fleste av studentene er utenlandske. University of Buckingham. University of Buckingham er Storbritannias første og så langt eneste private universitet. Det ligger i byen Buckingham. Det ble grunnlagt som Universitetshøyskolen i Buckingham i 1976, og fikk universitetsstatus i 1983. Studieplanen følger ikke det vanlige britiske mønsteret. Det gis et toårig studium fordelt på fire semestre, med et akademisk år som går fra januar til desember. De viktigste fagene er jus, regnskap og forretningsstudier. Det ble tidligere undervist i biologi, men den avdelingen ble nedlagt. Det fleste av studentene er utenlandske, spesielt fra Malaysia, Pakistan og Nigeria. De høye studieavgiftene har ført til at få engelske studenter har valgt å studere der. Ekstern lenke. Buckingham, University of Elektrisk stol. Elektrisk stol har blitt brukt til å henrette kriminelle i USA gjennom det 20. århundre. Den ble først brukt i 1890. Nå brukes den stadig sjeldnere. Den elektriske stolen ble også brukt en tid på Filippinene. Historie. Den første brukbare elektriske stolen ble konstruert av Harold P. Brown. Brown var ansatt hos Thomas Edison i den hensikt å forske på og utvikle den elektriske stolen. Siden Brown arbeidet for Edison, og Edison viste frem Browns arbeider, blir ofte æren for å ha utviklet den elektriske stolen gitt Edison alene. Browns design var basert på vekselstrøm, selv om likestrøm var vanligst på denne tiden. En strid mellom Westinghouse AC sitt vekselstrømsystem og Edisons likestrømssystem gjorde at Edison og Brown valgte Westinghouses system for dem elektriske stolen. Edison trodde at dette ville vise hvor farlig Westinghouses vekselsstrømssystem var, og at hans eget likestrømssystem derfor ville vinne i kampen for fremtidens energiforsyning. I 1886 etablerte delstaten New York en komité som skulle drive frem en ny og mer human måte å henrette folk på, da henging ble sett på som inhumant. For å vise at vekselstrøm var bedre for henrettelser drepte Brown og Edison mange dyr, blant annet en sirkuselefant, under testingen av prototyper. De henrettet også dyr for pressen for å bekrefte at vekselstrøm var best. Eksperimentene virket tydeligvis som de skulle, og vekselstrømstolen ble tatt i bruk av komitéen i 1889. Den første henrettelsen med den elektriske stolen ble gjennomført på William Kemmler i New Yorks Auburn Prison den 6. august 1890. Den første kvinnen var Martha M. Place, henrettet i Sing Sing Prison den 20. mars 1899. Stolen ble tatt i bruk av Ohio (1897), Massachusetts (1900), New Jersey (1906) og Virginia (1908), og den ble raskt den vanligste henrettelsesmetoden i USA. Dette fortsatte den å være frem til 1980-tallet, til tross for den økende bruk av gasskammer i 1950-årene. Ved århundreskiftet var Charles «Choo Choo» Justice en innsatt i Columbus som hjalp til med å bygge og installere Ohios eneste elektriske stol. Han sonet ferdig sin straff, ble løslatt, men ble på nytt satt i fengsel 13 år senere, og 9. november 1911 døde han i den samme stolen han hadde hjulpet til med å bygge. En makaber rekord ble satt en julinatt i 1929 da sju menn ble henrettet, en etter en, i den elektriske stol i Eddyville i Kentucky. Dette er den største massehenrettelsen ved elektrisk stol i amerikansk historie. Kjente personer som er henrettet i den elektriske stol inkluderer Julius Rosenberg, Ethel Rosenberg, Ted Bundy, og Leon Czolgosz. Bruk av den elektriske stol gikk ned da lovgivere søkte mer humane henrettelsesmetoder. Giftsprøyte ble den vanligste metoden, hjulpet av avisberetninger om dårlig gjennomførte henrettelser i den elektriske stol på 1980-tallet. En del stater tillater fortsatt den dødsdømte å velge mellom elektrisk stol og giftsprøyte. Av og til velger den dødsdømte å dø i den elektriske stol. Den ble sist brukt sommeren 2007 i Tennessee ved henrettelsen av en mann som valgte elektrisk stol fremfor giftsprøyte. Hadde han valgt giftsprøyte ville han fått sittet lenger, fordi en delstatshøyesterettsdommer satt en midlertidig stopper for giftsprøytehennrettelser etter en studie som ble publisert om at giftsprøyten ikke har tilstrekkelig med narkosemidler for at resten av henrettelsen skal gå smertefritt. Utførelse. Den dødsdømte fangen blir spent fast til stolen, med en elektrode festet til hodet og en annen festet til beinet. Litt vann, en svamp eller ett vått tørkle legges oppå hodet for at elektrosjokkene skal gå rett til hjernen. Minst to elektriske støt blir gitt over flere minutter avhengig av personen. Det første støtet har en spenning på rundt 2 000 volt, og blir gitt for å bryte ned motstanden i huden og forårsake bevisstløshet (i teorien). Spenningen senkes så for å forhindre brannskader. Strømstyrken er vanligvis på rundt 8 ampere. Kroppen til den dødsdømte varmes opp til 59°C, og strømmen gir voldsomme skader på indre organer. I teorien skal tap av bevissthet inntreffe i løpet av brøkdelen av et sekund. Imidlertid har det blitt rapportert om fanger som har tatt fyr, brennende transformatorer, og én fange som måtte ligge på gulvet i smerte mens stolen ble reparert. I 1946 mislyktes stolen i å drepe Willie Francis, som gjentatte ganger skrek: «Stopp! La meg få puste!» mens han ble henrettet. Det viste seg at den flyttbare stolen hadde blitt montert feil av en beruset fengselsansatt. Det ble ført en sak for den amerikanske høyesterett, (Francis v. Resweber), hvor Francis' advokater argumenterte for at selv om han ikke døde, hadde Francis blitt henrettet. Dette ble ikke tatt til følge, og Francis døde i stolen påfølgende år. Uansett hvor godt en henrettelse blir utført, vil alltid noe hud bli brannskadet, og det er en ubehagelig opplevelse for vokterne som fjerner brent og smeltet hud fra seteremmene. Den dødsdømte mister kontroll over musklene, og kan komme til å urinere eller tømme tarminnhold på gulvet under stolen. Dette førte til forbedringer av den moderne elektriske stol. Den ble polstret, og fikk setebelter med hurtigkobling lik de i biler. Den ble konstruert av ingeniørfirmaet Fred A. Leuchter på oppdrag fra myndighetene i Tennessee, der stolen brukes til henrettelser i dag. Noe annet som er spesielt for denne elektriske stolen er bruk av en datamaskin for å velge hvilken av de to bryterne bødlene bruker som initierer henrettelsen, som automatisk kontrollerer strømmen i ett minutt på, ti sekunder av og ett minutt på ved en regulert strømstyrke på 5A. Nedgang. Etter at Texas begynte å bruke giftsprøyte som henrettelsesmetode i 1982, begynte en rask nedgang i bruk av den elektriske stol. I 2008 er statene Alabama, Florida, Nebraska, South Carolina, Tennessee, Kentucky og Virginia de eneste i verden som fortsatt kan bruke den. I disse statene må dødsdømte velge enten elektrisk stol eller giftsprøyte. Inntil 2008 var den elektriske stol den eneste henrettelsesmetoden i Nebraska, men den ble i 2008 fjernet som henrettelsesmetode. Bruk av den elektriske stol kritiseres på grunn av tilfeller der den dødsdømte ikke døde momentant, men måtte bli utsatt for gjentatte sjokk, og det ble et opprop mot å ende praksisen fordi mange ser på det som "grusom og uvanlig" avstraffelse som er forbudt etter amerikansk grunnlov. Nebraska har prøvd å ta hensyn til dette ved å skrive i henrettelsesvedtektene at det skal være et 15 sekunder langt sjokk med 2 450 volt, etter 15 minutters pause skal det sjekkes for liv. Tidligere var det et åtte-sekunders støt med 2 450 volt, et sekunds pause, deretter et 22-sekunders støt med 480 volt, etter et 20-sekunders pause skulle dette bli gjentatt tre ganger. Nebraska holder fast ved den elektriske stol som henrettelsesmetode til dels på grunn av sterk motstand mot dødsstraff i statens lovgivende forsamling; motstandere av dødsstraff i det hele tatt håper å få kjent den elektriske stol grunnlovsstridig, som vil gjøre at Nebraska blir sittende igjen uten noen lovlig henrettelsesmetode hvis ikke giftsprøyten blir innført. Durham (England). Durham er en liten by i grevskapet Durham i Nordøst-England. Den ligger omkring 25 km sør for Newcastle. Elven Wear renner gjennom byen, og omkranser den på tre sider slik at Durham nærmest ligger på en halvøy. Durham er sentrum i distriktet City of Durham, som omfatter byen med omegn, med et folketall på ca. 87 600 (2004). Den er også administrasjonsby i grevskapet Durham. I middelalderen var Durham et viktig politisk og religiøst sentrum, ikke minst på grunn av den strategiske beliggenheten nær grensen til Skottland. Grevskapet var et palatinat, styrt av biskopen av Durham som hadde verdslig makt og betydelig autonomi. Det ble slått egen mynt, og Durham hadde en egen hær. Med unntak av den første av normannernes biskoper, Walcher av Durham, var alle biskopene av Durham fra 1071 til 1836 fyrstebiskoper. Walcher hadde tittelen jarlebiskop. Durhamkatedralen ble bygget fra 1093, og regnes av mange som Englands fineste katedral. Den ligger på et høydedrag over elven, og dominerer byen. Relikviene av St Cuthbert er bevart her. Universitetet i Durham har flere kollegier i selve byen og på Elvet Hill på den andre siden av elven. Durham slott, på den andre siden av Palace Green fra katedralen, har siden 1837 vært en del av universitetet. Katedralen og slottet er sammen plassert på UNESCOs liste over verdens kulturarv. I byen er Gertrude Bell født, hun var en drivende kraft bak det arabiske opprøret under første verdenskrig og ved fredsslutningen var hun med og trakk opp grensene som definerer dagens Irak. Veierland. Veierland er ei øy som tilhører Nøtterøy kommune i Vestfold. Fram til 1. januar 1965 tilhørte øya Stokke kommune. Veierland ble overført til Nøtterøy kommune etter de fastboendes eget ønske. Det er en fastboende befolkning på ca. 150 mennesker, fordelt på ca 60 helårsboliger. Det er ca 450 ferieboliger og hytter på øya. Pr. 1. januar 2012 var det registrert 158 fastboende på øya. (Kilde SSB) Øyas areal er på cirka 4,4 kvadratkilometer. Øya ligger ved Tønsbergfjorden, midt mellom Nøtterøy, Tjøme, Stokke og Sandefjord. Øya har ferjeforbindelse med Tenvik på Nøtterøy og Engø ved Sandefjord. Veierland skole har 8 elever høsten 2011. Kirken er fra 1905. Øya har en aktiv velforening, med eget Velhus fra 1956. Øya fikk boplikt i 1998. I 2006 bestemte det politiske flertallet at det skulle gjennomføres folkeavstemning om boplikten. Nesten 2/3 av veierlendingene (61 for og 38 mot) stemte for å beholde boplikten. Saken kom likevel opp igjen i 2010 på bakgrunn av en hemmelig underskriftsliste fra en gruppe kalt Bolyst Veierland og i et kommunestyremøte 19. juni 2012 ble boplikten fjernet. Forfatteren Jens Bjørneboe bodde på Veierland i et snaut år før han tok sitt eget liv 9. mai 1976. Bjørneboe kjøpte et hus av Ole Paus. Paus skrev sangen "Veierland" om sitt opphold på øya (den finnes på plata "Stjerner i rennesteinen"). En annen kjent forfatter knyttet til øya er Karin Bang (Brynildsen) som har skrevet tre historiske romaner med motiv fra hvalfangermiljøet på Veierland. Der kaller hun øya for "Jutøy". Karin Bang var gift med forfatteren Aasmund Brynildsen. Edvard Munch tilbragte sommeren 1887 (og sannsynligvis 1888) på øya. Rallykjøreren og forfatteren Greta Molander bodde her på 1960-tallet. Veierland er også et etternavn. Mai 2009 var det 27 personer i Norge med dette navnet. Vardås. Rester av kanonstilling på Vardås. Rester av utstyret brukt under byggingen av anlegget 65 år tidligere. Vardås er Nøtterøy kommunes nest høyeste punkt med 89 moh., og er plassert omtrent midt i kommunen, like ved Oserød. Rester av en bygdeborg og en gravrøys gjør at Vardås har status som fornminne. Vardås er en av tre bygdeborger på Nøtterøy som trolig stammer fra folkevandringstiden, de to andre er Leirfjell og Høgås. Under andre verdenskrig ble det påbegynt en større utbygging av et batteri på Vardås. Den tyske planen var å lage et anlegg her med tre større kanonstillinger, som skulle hindre de allierte å innta Oslofjorden og Oslo med krigsskip. Kun én av kanonstillingene ble ferdigstilt. Tyskerne planla å ha et mannskap på 900 mann på Vardås når alt var ferdigbygd. De ville også knytte kanonstillingene på Vardås til en radar, for å bedre treffsikkerheten. Den offisielle tyske betegnelsen på festningen var Batterie 6/ MAA 501. Kanonene var av et kaliber på 38 centimeter og veide 93 tonn. Prosjektilet kunne veie opptil 800 kg og hadde en maksimal rekkevidde på 43 000 meter. Disse kanonene ble tatt fra den franske marinen, og var egentlig påtenkt deres slagskip «Jean Bart». Bygging. Tyskerne begynte å evaluere norske kystfestninger allerede sommeren 1940, for å finne ut om de kunne brukes til å forsvare det okkuperte landet. Fra 1941 begynte de å bygge sine egne forsvarsanlegg rundt om i landet, og i 1944 startet de bygging av et batteri med tre kanoner på Vardås. Byggingen av Vardås ble i stor grad utført av russiske krigsfanger stasjonert på Bergan, men også nordmenn, sågar generøst betalte deltok i byggingen. Det ble arbeidet dag og natt helt fram til frigjøringen i mai 1945. Bare den nordligste av kanonstillingene ble ferdig. I tillegg rakk tyskerne å bygge ferdig veiene i området og å lage rom og ganger i fjellet. Ifølge den tyske sjefen på Vardås, løytnant Riedel, ble det avfyrt seks granater fra Vardås. Vardås i etterkrigstida. Vardås har også i etterkrigstida blitt brukt til militære formål. Området kom under norsk militær kontroll etter tyskernes kapitulasjon. Fram til 1949 ble ingenting rørt. Dette året begynte man å demontere de to kanonene som var satt opp, og løpene ble sendt tilbake til Frankrike. De ble erstattet av tyske kanonløp av samme kaliber. 20. oktober 1950 foretok Forsvaret en annonsert prøveskyting. I 1957 ble det bestemt at Vardås ikke lenger skulle huse disse kanonene, og året etter ble de demontert, hugd opp og fraktetg bort som skrapjern. Traverskrana ble solgt og står i dag ved et jernbanespor nord for Nesbyen. Etter den kalde krigens slutt har størsteparten av Vardås blitt frigjort for offentligheten og kun et mindre område på toppen av Vardås blir i dag fortsatt brukt av det norske forsvaret. Heimevernet hadde base på Vardås fram til 1993, men i dag sitter Forsvaret kun igjen med en data- og sambandsstasjon inne i fjellet. Vestfold Interkommunale Brannvesen. Vestfold Interkommunale Brannvesen IKS (VIB) er et felles brannvesen for Tønsberg, Horten, Nøtterøy og Tjøme kommuner som ble etablert 1. september 2000 som et interkommunalt selskap. VIB har én stasjon i Horten, én i Tønsberg og én stasjon på Nøtterøy. Fra august 2009 er også Holmestrand kommune medeier i selskapet, samtidig med åpningen av den nye Kopstad brannstasjon. Brannvesenet består av en beredskapsavdeling og en forebyggende avdeling. Feierseksjonen ligger under forebyggende. Det er 96 ansatte, som alle er en del av beredskapen ved større hendelser. Franken. Franken er en region som nå ligger i de to tyske delstatene Bayern og Baden-Württemberg. Området var sete for de saliske tysk-romerske keisere, og anses som et av de fem opprinnelige kjernehertugdømmene som utgjorde det gamle tyske rike. Området strakte seg langt nordover i Tyskland, østover inn i Østerrike og inn i Frankrike i en periode. I løpet av middelalderen og den tidlige moderne perioden kom mye av det øvre Franken under erkebispedømmet Bamberg, Würzburg og Fulda, særlig de delene som hadde vært del av Thüringen. De tre største byene i Franken er Nürnberg, Würzburg (begge i delstaten Bayern) og Heilbronn (Baden-Württemberg). I 1803 annekterte Napoleon den sydøstlige del av Franken til Bayern, som ble opphøyet til et kongerike, og området tilhører Bayern den dag i dag. Kulturelt skiller det seg imidlertid i noen grad fra det egentlige Bayern; f.eks. er Franken overveiende protestantisk, mens Bayern ellers er katolsk. Mange frankere liker ikke å bli kalt bayrere. Frankens flagg er rødt og hvitt. Ulrikstunnelen. Ulrikstunnelen er en 7670 meter lang jernbanetunnel langs Bergensbanen som går under den nordlige delen av Ulriken, og som knytter sammen stasjonene Bergen stasjon og Arna stasjon. Før tunnelen stod ferdig i 1964 gikk toget over Nesttun. Ulrikstunnelen er en av Norges lengste togtunneler. Samferdselsdepartementet avgjorde i februar 2009 at det skal bygges dobbeltspor på jernbanen mellom Arna og Bergen sentrum før det bygges veitunnel på strekningen. Jernbaneverket i forbindelse med planleggingen av dette: «Strekningen fra Bergen til Arna er den enkeltsporede strekning i Nord-Europa med størst trafikk. Daglig trafikkeres strekningen av en rekke persontog fra Bergen til henholdsvis Oslo, Voss og Arna, i tillegg til ca 14 godstog. Dette utgjør til sammen opptil 120 tog i døgnet, og kapasiteten på strekningen er med dette er fullt utnyttet.» Ulrikstunnelen må ikke forveksles med Arnatunnelen, en planlagt veitunnel fra Bergen til Arna. Iron Maiden. Iron Maiden (engelsk for "jernjomfru") er et britisk heavy metal-band som ble grunnlagt i 1975 i London, England, av bassisten Steve Harris. Bandet regnes for å være et av de mest innflytelsesrike bandene innen heavy metal-sjangeren og har solgt over 100 millioner album verden over. Bandet har gjort seg bemerket med sine spektakulære sceneshow. Iron Maiden har også hatt stor innflytelse på utviklingen av andre metal-sjangre. Et eksempel på dette er blant annet det amerikanske thrash metal-bandet Slayer, som rangerer Iron Maiden som et av de bandene som har påvirket dem mest. Iron Maiden har fungert som en viktig inspirasjonskilde for generasjoner av band, fra Metallica, Judas Priest og Megadeth til Trivium og Avenged Sevenfold. 19. august 2005 ble bandet medlem av Hollywood's Rockwalk, som er musikkens svar på Hollywood Walk of Fame. Historie. Den lange – og tidvis kronglete – veien til verdensberømmelse begynte i 1975. Første juledag dannet bassist Steve Harris Iron Maiden og rekrutterte gitaristene Dave Sullivan og Terry Rance, trommeslager Ron Matthews og vokalist Paul Day. Paul Day ble raskt sparket fra bandet og erstattet med Dennis Wilcock. Litt senere ble Dave Sullivan og Terry Rance byttet ut med Dave Murray, som skulle bli den nye faste lederen av bandet sammen med Steve Harris. Etter over tretti år med mange utskiftninger, spesielt i begynnelsen, er det fremdeles de to som sitter i «førersetet» i bandet. Begynnelsen. Bandets maskot, Eddie, er en figur som går igjen både på konsertene og omslagene på albumene de har gitt ut. Det er også blitt laget et videospill basert på Eddie kalt "Ed Hunter". Iron Maiden gjennomgikk svært mange utskiftinger i løpet av 1970-tallet, og i denne perioden livnærte bandet seg ved å spille for det meste på punk-klubber rundt omkring i Londons østkant. Selv om Iron Maiden var et heavy metal-band inspirert først og fremst av Deep Purple, Yes, Wishbone Ash og Black Sabbath, bar musikken deres preg av en rask punk-stil i begynnelsen. Et avbrekk fra denne stilen kom imidlertid da originalvokalisten Paul Day forlot bandet til fordel for Dennis Wilcock. Mens Day var en tilhenger av punk-stilen, var Wilcock som KISS-fan mer interessert i bruk av pyroteknikk, sminke og falskt blod på scenen. Hvis bandet hadde vært punkete før, så ble de ikke mindre punkete da Paul Di'Anno overtok som vokalist. Plateselskapene hadde i årevis prøvd å overbevise Iron Maiden om å klippe håret og ofre metal-stilen til fordel for en «mer punkete stil», og med korthårede Di'Anno som frontfigur kunne bandet blande de to stilene til en salig miks av klassiske tema, galopperende metal-rytmer og kjappe «hardcore gitarriff». I løpet av 1978 klarte Harris og Murray sånn noenlunde å stabilisere besetningen i bandet, som nå bestod av Harris, Murray og Di'Anno, i tillegg til trommeslageren Doug Sampson. Iron Maiden var en sensasjon i det engelske rockemiljøet på denne tiden. Bandet hadde spilt sammen i bare tre år, men hadde på den tiden fått en lojal skare av tilhengere. De hadde imidlertid ikke spilt inn noe av musikken de hadde laget enda, og 31. desember 1978 spilte bandet inn en av de mest berømte demoene i rockehistorien. Demoen inneholdt fire låter, og tre av dem ble med på singelen "The Soundhouse Tapes" (1979), som den dag i dag er et ettertraktet objekt som både bootleg og piratkopi. "Soundhouse Tapes" ble utgitt 10. november 1979 i bare 5 000 eksemplarer, som alle ble revet bort i løpet av en uke. Singelen ble utgitt som en originalkopi igjen i 1996, fremdeles i en begrenset utgave, og disse kopiene gikk for tusenvis av kroner. To av låtene på singelen, «Prowler» og «Iron Maiden», gikk rett inn på førsteplass på de engelske metal-hitlistene. Tidligere hadde Dave Murray blitt akkompagnert av en ekstra gitarist, men mesteparten av 1977 og 1978 var han alene som gitarist. Dette endret seg med Tony Parsons inntreden i 1979. I slutten av oktober samme år skrev Iron Maiden under på en større avtale med plateselskapet EMI – avtalen ble ikke offentliggjort før 15. desember – en avtale som markerte starten på et samarbeid som skulle vare i nesten 15 år. Nesten samtidig sluttet Parsons i bandet – etter bare 10 uker – og ble erstattet av Dennis Stratton, selv om Iron Maiden i utgangspunktet ønsket Murrays barndomskamerat Adrian Smith som Parsons etterfølger. Murray og Smith hadde tidlig på 1970-tallet spilt sammen i et skoleband som het «Evil Ways». Smith var imidlertid opptatt som vokalist og gitarist i sitt eget band, Urchin. Noen måneder etter, i januar 1980, måtte også trommeslager Sampson kaste inn håndkleet, på grunn av sykdom. Han ble erstattet av Clive Burr, og bandet var med dét klar til å gå i studio for sitt første album. Oppturen. Albumet "Iron Maiden" ble gitt ut i 1980 og fikk gode kritikker på toppen av et bra salg. Albumet inneholdt noen av deres største og mest kjente låter. Bandet åpnet for KISS på deres "1980 Unmasked Tour", i tillegg til at de åpnet for Judas Priest på enkelte konserter. Etter KISS-turnéen ble Dennis Stratton sparket fra bandet på grunn av «kreative og personlige forskjeller», og endelig lå alt til rette for Adrian Smiths inntog i bandet. Smith brakte noe nytt til Iron Maidens lydbilde. Hans mer rytmiske og eksperimentelle stil var komplimentær til Murrays "blues"melodiøse stil. Et av bandets varemerker er «tvillingharmoniene» som Murray og Smith leverer, en stil som uten tvil var inspirert av Wishbone Ash og Thin Lizzy, men som de gjorde til typisk for metal idag. I 1980 besøkte Iron Maiden også Norge for første gang som oppvarmingsband for Kiss i Drammenshallen. I 1981 ga Iron Maiden ut sitt andre album, "Killers". Det var med dette albumet de ble introdusert til et amerikansk publikum for første gang. På dette tidspunktet hadde Iron Maiden allerede etablert seg som hovedattraksjonen blant bandene som utgjorde den britiske metal-bølgen; "the New Wave of British Heavy Metal". "Killers" er fremdeles et av bandets raskeste og hardeste album, og er favorittalbumet for mange av de eldste tilhengerne. «Gullalderen». Som en gruppe var Iron Maiden aldri involvert i mye festing eller misbruk av narkotika, om man ser bort fra vokalisten Paul Di'Anno. Idet de var i ferd med å få sitt store gjennombrudd i USA, ble oppførselen til Di'Anno mer og mer ødeleggende for bandet, noe som hadde en negativ effekt på fremførelsen av musikken, og i slutten av 1981 ble han byttet ut til fordel for tidligere Samson-vokalist Bruce Dickinson. Dickinson hadde en anderledes – ifølge mange bedre – måte å tolke – og synge – sangene på, og stemmen hans hadde en helt annen rekkevide enn vokalistene før ham. Hans debut med Iron Maiden var med albumet "The Number of the Beast", som blir regnet som en klassiker innen heavy metal-sjangeren. Albumet ble en suksess over hele verden, og spesielt to låter satte ettertrykkelig merke etter seg: «The Number of the Beast» og «Run to the Hills», samt en av deres absolutt beste, «Hallowed Be Thy Name». For første gang dro bandet på en verdensturné, hvor de besøkte bl.a. USA, Japan og Australia. Turnéen ble imidlertid forstyrret av religiøse grupperinger som hevdet at Iron Maiden var et satanistisk band på grunn av de mørke tekstene, som de påstod handlet om Satan. Reelt var det kun én av låtene – «The Number of the Beast», som dreier seg om et mareritt – som berørerte «den mørke siden av teologien». Iron Maiden benektet alt dette, og til dags dato har ikke bandet gitt ut et eneste album som måtte ha blitt merket med advarsler på grunn av innholdet. Etter den enorme suksessen med "The Number of the Beast", hadde bandet blitt superstjerner verden over. Før de gikk tilbake til studio i 1983, ble trommeslageren Clive Burr byttet ut med Nicko McBrain. De neste årene ga Iron Maiden ut fire album som alle solgte til flere ganger platina flere steder i verden; "Piece of Mind" (1983), "Powerslave" (1984), "Live After Death" (1985) og "Somewhere in Time" (1986). Overalt hvor de dro samlet de et stort publikum, spesielt i Skandinavia, Sør-Amerika, Asia, Australia og i USA, hvor de fremdeles er veldig populære når de er ute på turné. Alle disse albumene inneholdt låter som bestod av kompliserte melodier, hyppige rytmeskifter, og ofte klassiske temaer. I motsetning til mange andre lignende band på den samme tiden, unngikk Iron Maiden bevisst sanger som dreide seg om alkohol, narkotika, sex og kvinner – sistnevnte dog med fire unntak; «Charlotte the Harlot», «22 Acacia Avenue», «Hooks in You» og «Women in Uniform». Tekstene dreide seg i stedet mye om engelsk litteratur («The Rime of the Ancient Mariner»), historie («Alexander the Great») og krig («The Trooper»). Musikken ble ofte betegnet som «intelligent metal», og er fremdeles regnet som i en klasse for seg selv om man sammenligner med mange andre metal-band på 1980-tallet. Eksperimenteringen. I 1988 prøvde bandet en annerledes tilnærming til deres syvende studioalbum, "Seventh Son of a Seventh Son". Dette var en konseptalbum som omhandlet barn med klarsynte evner, og var basert på boken "Seventh Son" av Orson Scott Card. Det var det mest eksperimentelle Iron Maiden-albumet de hadde laget til da, og blir ofte referert til som bandets kreative toppunkt og beste album, men samtidig slutten på «gullalderen». Nedturen. For første gang på sju år opplevde bandet en utskifting av medlemmene, da gitaristen Adrian Smith sluttet. Tidligere gitarist i Gillan, Janick Gers, ble valgt som erstatter for Smith. I 1990 ga bandet ut "No Prayer for the Dying", som fikk en dårlig mottakelse blant tilhengerne. Med dette albumet gikk Iron Maiden tilbake til den litt tyngre stilen, men tekstene var enklere, og musikken i seg selv ikke var så utfordrende som tidligere. I tillegg begynte vokalisten Bruce Dickinson å eksperimentere med en skarpere stemme, noe som heller ikke ble tatt godt imot blant tilhengerne. Albumet var imidlertid en kommersiell suksess, og resulterte i én topplassering på hitlistene med låten «Bring Your Daughter to the Slaughter», fra skrekkfilmen "A Nightmare on Elm Street 5". Før utgivelsen av "No Prayer for the Dying", begynte Dickinson en solokarriere parallelt med å være vokalist i Iron Maiden (Janick Gers var forøvrig gitarist i bandet hans). Han fortsatte å turnere for Iron Maiden i 1991, og gikk i studio med dem igjen for å produsere suksessalbumet "Fear of the Dark", som ble utgitt i 1992. Albumet hadde flere låter som ble meget populære blant tilhengerne, bl.a. «Afraid to Shoot Strangers» som rettet et kritisk blikk på Gulfkrigen. Selv om metal ble sett på som litt utdatert i 1992 – grunge var populært på dette tidspunktet – fortsatte Iron Maiden å spille for utsolgte arenaer verden over. Dickinson fortsatte imidlertid å synge på en skarp måte, og flesteparten av tekstene var en nedtur i forhold til bandets tidligere suksesser. I 1993 forlot Bruce Dickinson bandet til fordel for sin egen solokarriere. Dette var et hardt slag for både Iron Maiden og tilhengerne. Dickinson lovte imidlertid å være i bandet frem til slutten av året, noe som resulterte i konsertalbumene "A Real Live One" og "A Real Dead One". Å starte på nytt.... Iron Maiden prøvde ut hundrevis av vokalister før de til slutt valgte Blaze Bayley i 1994. Blaze hadde tidligere vært vokalist i Wolfsbane og viste seg å være en verdig arvtaker etter Dickinson, selv om stemmen hans ikke hadde den samme rekkevidden som Dickinsons. Etter tre år siden forrige album, ble "The X Factor" sluppet i 1995, og for første gang ble tilhengerne splittet opp; enten elsket man albumet, eller så hatet man det. Mye av grunnen til denne splittelsen må nok skyldes at lydbildet på "The X Factor" var veldig forskjellig fra alle de andre albumene bandet hadde utgitt. Albumet serverte den ene mørke og dystre låten etter den andre, noe som muligens skyldes Steve Harris sine personlige problemer på denne tiden. Den 11 minutter lange episke låten «Sign of the Cross», som omhandler inkvisisjonen, står imidlertid frem som en ekte Iron Maiden-klassiker. I 1996 var bandet for det meste ute og turnerte, før de igjen returnerte til studioet for å produsere "Virtual XI". Albumet ble sluppet i 1998, var helt klart mye «gladere» enn "The X Factor", og hadde noen riktige juveler av låter, bl.a. «The Educated Fool» og balladen «Como Estais Amigos». Av en eller annen grunn ble den dårligste låten, sett fra tilhengernes side, «The Angel and the Gambler», en skikkelig slager. Dette resulterte selvfølgelig i at mange hørte denne sangen før de bestemte seg for om de skulle kjøpe "Virtual XI", noe som igjen resulterte at de "ikke" kjøpte albumet. "Virtual XI" ble aldri noen salgssuksess, og ble den første platen fra Iron Maiden som ikke solgte mer enn én million eksemplarer. Gjenforeningen. Tidlig i 1999 forlot Bayley Iron Maiden, og bare noen måneder senere sjokkerte bandet verden da de annonserte gjenforeningen med ikke bare tidligere vokalist Bruce Dickinson, men også tidligere gitarist Adrian Smith. Janick Gers skulle også fortsette i bandet, slik at Iron Maiden nå hadde tre gitarister – noe som er forholdsvis uvanlig for band. I tillegg var det åpenbart at Dickinson gjennom 1990-tallet gradvis hadde kommet tilbake til sin «rene stemme», i stedet for den litt røffere stemmen på "No Prayer for the Dying" og "Fear of the Dark", og alt var plutselig 80-tall igjen. Bandet dro ut på en gjenforeningsturné, og samlet både gamle og nye tilhengere over hele verden. I 2000 begynte perioden man godt kan kalle «de progressive årene». Bandet slapp albumet "Brave New World", basert på Aldous Huxleys roman med samme navn. Låtene var lengre, og tekstene omhandlet alt fra mørke temaer til samfunnskritikk. Bandet fikk en ny tilhengerskare med eksperimenteringen innen progressiv metal, og "Brave New World" ble sett på som det beste Iron Maiden-albumet på over 10 år. Verdensturnéen endte i januar 2001 med en konsert på Rock in Rio-festivalen. For bandet, og ikke minst tilhengerne, var det som en drøm gikk i oppfyllelse; Iron Maiden var tilbake der de var på sitt største på 1980-tallet. De spilte der for 250 000 publikummere. Iron Maiden under en konsert i Frankrike i 2005 Bandet fortsatte med sin progressive trend med albumet "Dance of Death" (2003). Albumet solgte til platina i flere land, og etterlot seg ingen tvil om at Iron Maiden fremdeles var en heavy metal-sensasjon. Enkelte går så langt som å si at "Dance of Death" faktisk overgikk "Brave New World" når det gjelder kreativitet, og at den er det beste albumet siden "Seventh Son of a Seventh Son" fra 1988. "Dance of Death" er også det eneste albumet bandet har gitt ut hvor trommeslager Nicko McBrain har bidratt med å lage en låt – «New Frontier» – hvor han skrev basslinjen. I 2005 annonserte Iron Maiden en turné for å feire at det hadde gått 25 år siden deres første album ble sluppet, og at det hadde gått 30 år siden bandet ble opprettet. En nyutgivelse av "Number of the Beast"-singelen gikk rett inn som nr. 3 på de britiske hitlistene. Turnéen skulle også støtte opp omkring utgivelsen av DVD-en "The Early Days", som er en hyllest til dem selv og musikken de laget i perioden 1976–83. Høsten 2005 ble CD-en "Death on the Road" sluppet. Det var i utgangspunktet meningen at denne skulle slippes samtidig med en DVD-utgave, men den lot vente på seg til 6. februar 2006. 28. august 2006 ble Iron Maidens 14. studioalbum, "A Matter of Life and Death", sluppet. Albumet fikk strålende kritikker, og ble allment sett på som det klart beste siden "Seventh Son of a Seventh Son" og havnet raskt øverst på albumlistene i flere land. Samme høst dro bandet ut på en ny verdensturné, og besøkte Norge to ganger; først i Vallhall Arena i Oslo, og to dager etterpå i Vestlandshallen i Bergen. Begge konsertene var så godt som utsolgte. 10. juni 2007 spilte Iron Maiden på Download Festival som headliner for fjerde gang. Hele konserten deres ble «streamet» direkte på festivalens egen Internett-radio. I 2008 la Iron Maiden ut på en ny verdensturné, kalt «Somewhere Back in Time», hvor de spilte sanger fra de sju første albumene. Turnéen startet i Februar 2008. Bandet tok turen til de fleste verdensdeler, blant annet Europa og Norge, der de spilte på Lerkendal og Valle Hovin i Juli 2008. På første runde av turnéen i 2008 fikk Iron Maiden spesialinnredet et Boeing 757-fly, døpt «Ed Force One» til å frakte band, utstyr og teknikere til Australia, Asia samt Sør-Amerika. Bandet vant Brit Awards (den britiske Grammy Award) 2009 som Årets Beste Liveband 2008. En dokumentarfilm, "Iron Maiden: Flight 666", innspilt under «Somewhere Back in Time»-turnéen, hadde premiere på kino verden over 21. april 2009. Den er også gitt ut på DVD og Blu-ray. Iron Maidens femtende – og foreløpig siste – studioalbum, "The Final Frontier", ble utgitt 16. august 2010. Sataniske beskyldninger. Utgivelsen av "The Number of the Beast" i 1982 førte til at Iron Maiden ble beskyldt for å være satanister, spesielt i USA. Selv om bandet selv prøvde å avvise beskyldningene ved å påpeke at sangen handler om en drøm Steve Harris hadde, trodde media noe helt annet. En gruppe kristne ville at alle bandets album (sammen med alle Ozzy Osbournes album) skulle ødelegges. Under, eller etter, innspillingen av albumet, var produsent Martin Birch involvert i en bilulykke hvor regningen for reparasjonen kom på 666 pund. Birch betalte i stedet 667 pund, og det hører med til historien at personen i den andre bilen var religiøs . På denne tiden var det i tillegg mye oppstuss rundt sataniske beskjeder som ble «gjemt» i musikken til de litt hardere bandene. Slike beskjeder ble som regel oppdaget ved spille den aktuelle sangen baklengs. På "Piece of Mind"-albumet hadde Iron Maiden valgt å inkludere en slik beskjed på starten av «Still Life», men beskjeden er langt fra satanistisk; "«'What Ho', said the thing with three bonces... do not meddle with things you do not understand!»", etterfulgt av et rap. Enkelt oversatt betyr dette noe sånt som at "«man ikke skal tulle med noe man ikke har greie på»". «Dune». Det oppstod en mindre konflikt med forfatteren Frank Herbert da Iron Maiden ønsket å lage en sang basert på, og med samme navn som, romanen "Dune". Herbert nektet Iron Maiden å bruke tittelen "Dune" og fraser fra boken. Låten skiftet dermed navn til «To Tame A Land», og er den siste låten på albumet "Piece of Mind", som ble utgitt i 1983. «West Ham Utd». På coveret til alle Iron Maidens album kan man et eller annet sted lese «Up the Irons!» (på "Killers" står det imidlertid «Up the Hammers»). Dette er en hyllest til den engelske fotballklubben West Ham United FC som bassist Steve Harris og tidligere vokalist Paul Di'Anno er store tilhengere av. Harris har også West Hams logo på bassgitaren sin. Under Rock in Rio i 2001 og en rekke andre konserter brukte han også en spesiallaget West Ham-drakt på scenen. Torghatten-ulykken. Torghatten-ulykken var en flyulykke som inntraff den 6. mai 1988 da et norsk Widerøe-fly av typen Dash 7 (reg. LN-WFN) styrtet i Torghatten ved Brønnøysund under innflyving til Brønnøysund lufthavn, Brønnøy. Alle 36 ombord mistet livet. Det lokale politiet ble oppringt kl. 20.55 på kvelden fra tårnet på Brønnøysund lufthavn. En fryktet først at flyet hadde styrtet i havet. Det var tett tåke i området. Vitneobservasjoner tydet på at flyet hadde styrtet i området ved Torghatten. Det viste seg raskt at flyet hadde fløyet nokså rett på fjellet. Mesteparten av flyet var knust og resten sto i brann. Politimann Kurt Nilsen, den eneste politimannen på vakt den kvelden, og en av de første på åstedet, ledet søket etter omkomne. Etter kort tid ble det klart at det ikke var noen å redde. Ulykkesundersøkelse. Flyhavarikommisjonen undersøkte ulykken og avga sin rapport 28. august 1989. Rapporten påpeker at nedstigningen på siste del av innflygingen ble påbegynt omlag 4 NM for tidlig. Dermed kom flyet under høyden for sikker terrengklaring og kolliderte med stigende terreng. Kommisjonen kunne ikke angi noen sikker grunn til at nedstigningen ble iverksatt så tidlig. Det påpekes at besetningen unnlot fullt ut å forholde seg til gjeldende bestemmelser og prosedyrer. Det synes også som selskapets egenkontroll ikke tilstrekkelig hadde fanget opp visse svakheter knyttet til prosedyrer og praksis i selskapet. Dette kan ha påvirket holdningen til en sunn cockpitdisiplin og gjensidig kontroll mellom besetningsmedlemmene negativt. Navigeringen av fartøyet ble dermed ikke fulgt opp og gjennomført på en tilfredsstillende måte. Laksforsen. Laksforsen er et 17 meter høyt fossefall i elva Vefsna i Grane kommune i Nordland, ca. 20 km. nord for Trofors. Vannføring på 700 m³ vann pr. sekund. Fossen ligger like ved Europavei 6 noe som gjør den til en mye besøkt turistattraksjon. Fossefallet ble besøkt av 80 000 besøkende i 2004. Laksetrappen opp fossen er stengt for å hindre gyrodactylus-smittet laks å komme seg videre opp i vassdraget. Asker-ulykken. Asker-ulykken var en flyulykke som hendte den 23. desember 1972 da Flight 239 fra Braathens SAFE på vei fra Ålesund lufthavn, Vigra til Oslo lufthavn, Fornebu styrtet ved Asker og kostet 40 mennesker livet. Ulykken var da den skjedde den verste flyulykken med et norsk flyselskap inntil Partnair-ulykken i 1989, og den verste på norsk jord inntil Operafjell-ulykken i 1996. Ulykken ble også den første fatale styrtet for flytypen Fokker F28 Fellowship. Ulykken. Ulykkesårsaken er aldri helt klarlagt. Havarikommisjonen kunne konstatere at flyet fløy inn i skogen rundt fire nautiske mil ute av kurs i mørke og tåke under nedstigning for landing mot øst på Fornebus rullebane 06 (øst-nordøst), men de bakenforliggende årsaker til kursavviket kunne ikke fastlegges. Flyet styrtet i nærheten av vannet Asdøltjern, om lag 15 kilometer fra Fornebu. Flyet fløy for lavt i forhold til innflyvningsruten og var i tillegg ute av kurs med ti nautiske mil i forhold til ILS, enten på grunn av at mannskapet ønsket å ta en snarvei eller fordi ILS–systemet ikke fungerte slik det skulle. Da dette skjedde hadde for øvrig besetningen private samtaler angående julen med områdekontrollen. Tåke og lavt skydekke kan også ha vært avgjørende faktorer. Da redningsmannskapet ankom ulykkesstedet rundt kl 23.00 fant de bare syv overlevende, hvor to av disse døde rett etter. Flyet hadde 42 passasjerer og en besetning på 3. Av de totalt 45 personene som var ombord mistet 40 personer livet. Det har i ettertid blitt reist et minnesmerke over flyulykken ved stien omtrent 250 meter nordøst for Myggheim. Vefsnfjorden. Vefsnfjorden. Mosjøen innerst i fjordbunnen. Vefsnfjorden er en fjord på Helgeland i Nordland fylke, med en lengde på om lag 50-60 km. Fjorden begynner ved Tjøtta på sørsiden av Alstenøya og møter Leirfjorden ved Sundøya før den løper videre innover til Mosjøen. De ytre deler av fjorden kalles også for Sørfjorden. Noen av de største elvene som renner ut i Vefsnfjorden er Vefsna, Fusta og Drevja. Alle tre elvene er tradisjonelt gode lakseelver, men er nå infisert av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Forurensninger fra aluminiumsverket i Mosjøen har ført til at de indre deler av fjorden er forurenset. PAH i bunnsedimentene gjør at det ikke anbefales å spise skjell fanget i fjorden (2002). Overgang til ny teknologi ved aluminiumsverket gjør at man forventer at fjorden skal friskmeldes iløpet av noen år. Bukken Bruse-ulykken. «Bukken Bruse»-ulykken var en flyulykke som skjedde den 2. oktober 1948 i Hommelvika i Trondheimsfjorden og som kostet 19 mennesker livet. Flyet var et norskregistrert firemotors sjøfly av typen Short Sandringham V (reg. LN-IAW) med navnet «Bukken Bruse» og tilhørte Det Norske Luftfartselskap (DNL). Hendelsesforløp. Flyet var på vei fra Fornebu til Hommelvik ved Trondheim med 38 passasjerer og en besetning på syv. Da flyet skulle lande i Hommelvika ved Trondheimsfjorden var været dårlig. Styrbord (høyre) pongtong traff sjøen så kraftig at den knakk. Flyet hellet over til styrbord (høyre) side og styrbord (høyre) vinge traff vannet. Deretter tippet flyet over og nesen ble ødelagt i det kraftige sammenstøtet med vannet og én flyvertinne ble drept umiddelbart. Den forreste delen av flyet ble raskt fylt med vann. Av de totalt 45 ombord døde 16 av passasjerene og tre av besetningen. De av passasjerene som ikke druknet var de som satt lengst akter i flyets røykeavdeling, deriblant den kjente filosofen og samfunns­kritikeren Bertrand Russell (1872 – 1970), som skulle til Trondheim og holde foredrag i Studentersamfundet. OL-medaljører i skiskyting. Skiskyting kom med på det olympiske øvelsesprogrammet i Vinter-OL 1960 med en øvelse, 20 km for herrer. Kvinnene kom med først under Vinter-OL 1992. Sprint (10 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1980. Jaktstart (12,5 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 2002. Fellesstart (15 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 2006. Normaldistanse (20 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1960. Stafett (4 x 7,5 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1968. Sprint (7,5 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1992. Jaktstart (10 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 2002. Fellesstart (12,5 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 2006. Normaldistanse (15 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1992. Stafett (4 x 6 km). Denne øvelsen ble første gang arrangert i 1992 som 3 x 7,5 km, og ble til 4 x 7,5 km fra 1994. Fra 2006 er distansen 4 x 6 km. Se også. Skiskyting Aluminiumsverk. Produksjon av aluminium er kraftkrevende, noe som har gjort at aluminiumsverkene tradisjonelt har blitt plassert der det er god tilgang på energi. Norge har tradisjonelt hatt store vannkraftsressurser, noe som har gjort landet godt egnet for aluminiumproduksjon. I tillegg finnes det et spesialverk for produksjon av høyren aluminium på Vigeland. NORLOGBAT. NORLOGBAT var et norsk styrkebidrag til UNPROFOR, FN-styrken i det tidligere Jugoslavia. Avdelingen var en logistikkbataljon med hovedkvarter på den tidligere jugoslaviske flybasen på utsiden av Tuzla i nord-øst Bosnia, Tuzla Airbase. Bataljonen besto høsten 1995 av: Stabskompani, Trenkompani, Teknisk kompani, Ingeniørtropp, Sanitetskompani, Vakt og eskortekompani, og Bataljonstab. Totalt en styrke på ca 1000 menn og kvinner. Bataljonens oppgaver var å gi logistikk støtte til FN avdelinger som var forlagt i nord-østre Bosnia, drive veireparasjoner, holde veiene fri for snø om vinteren og drive begrenset mine- og eksplosivrydding, avhengig av egen avdelings operasjoner og behov. Etter undertegningen av fredsavtalen i Dayton (Daytonavtalen) den 21. november 1995, konverterte bataljonen fra FN til IFOR den 20. desember 1995 og flyttet i januar 1996 fra Tuzla Airbase som ble overtatt av amerikanske styrker, til bosnisk-serbisk område, ved byen Modrica; nord-øst i Bosnia, der den var forlagt inntil den ble nedlagt i desember 1996. Bataljonen inngikk i Den nordisk-polske brigaden som igjen inngikk i den amerikanske 1. panserdivisjon, kalt «Old Ironside». Alcoa. Alcoa () (ALuminum Company Of A'"merica) er et av verdens største aluminiumprodusenter med hovedkontor i USA. Selskapet leverer aluminiumprodukter til fly og romfart, transport, bygningskonstruksjoner og emballasje. Selskapet ble stiftet i 1897 som "The Pittsburgh Reduction Company" av Julia Hall og hennes bror Charles Martin Hall. Charles M. Hall var en av de to som i 1886 tok patent på dagens prosess for Al-fremstilling, den såkalte "Hall-Heroult prosessen". Bedriftens navn ble endret til "Aluminum Company of America" ("Alcoa") i 1907. Forkortelsen Alcoa ble etter hvert så populært å bruke at dette ble det offisielle selskapsnavnet fra 1999. For å få tilgang til de kinesiske markedene har selskapet de senere år dannet en strategisk allianse med Aluminum Corporation of China (Chalco). Selskapet har også nylig ferdigstilt et nytt aluminiumsverk på Island og har satt igang bygging av et nytt aluminiumsverk i Saudiarabia. Inntil april 2009 eide Alcoa halvparten av Elkem Aluminium, men er nå eneeier og bedriften er omdøpt til "Alcoa Norway". Alcoa Norway består av Alcoa Lista, Alcoa Mosjøen og Alcoa Mosjøen Anode. Fram til høsten 2007 hadde Alcoa en egen bildelfabrikk på Lista i Farsund kommune, men virksomheten ble da overtatt av CTC. I flere år var Alcoa den største aluminiumsprodusenten i verden, men i 2006 gikk RUSAL forbi etter overtakelsen av Glencore. Etter at Elkem Aluminium var fullt inkorporert i Alcoa var selskapet igjen verdens største. I januar 2009 varslet selskapet at finanskrisen og resesjonen hadde tvunget fram masseoppsigelser og stengning av flere fabrikker. I januar 2012 meldte selskapet videre at den gjenværende fabrikken i Portovesme i Italia skal stenges ned for godt i løpet av første halvår 2012, samt at produksjonen ved to fabrikker i Spania skal stenges ned midlertidig på grunn av lav aluminiumspris og dårlig lønnsomhet. Finlands økonomi. Finlands økonomi har aldri vært på toppen og har hatt mange økonomiske vanskeligheter. Mange ganger hvor de trodde det gikk oppover fikk de tilbakeslag. Men i de siste årene har de hatt en sterk økonomisk vekst Ved inngangen til 1990-årene gikk Finland inn i den verste økonomiske krisen siden andre verdenskrig. Den dype krisen var bl.a. et resultat av en overopphetet økonomi og av sammenbruddet i de viktige markedene i det tidligere Sovjetunionen, foruten svikten i vestlige markeder som Sverige, Tyskland og Storbritannia. Eksportandelen til det tidligere Sovjetunionen sank fra ca. 30 % i 1980-årene til 5 % i 1993. Den generelle bedringen i vesteuropeisk økonomi utover i 1990-årene gav også Finland drahjelp ut av krisen, og i 1994 var veksten i eksporten på 13 %. Siden 1993 har økonomien til Finland gått oppover. De har fått ned arbeidsløsheten, men de er fortsatt blant de høyeste innen EU. Skogsdrift og tilknyttet industri (cellulose, papir, trevarer) spiller en sentral rolle i økonomien. Finland er en av Europas største kobberprodusenter. Det er en betydelig jern- og stål-, samt kjemisk og elektronisk industri. Det er underskudd på energikilder og stor import av olje. Elektronikkindustrien har vært en stor suksess for Finland både økonomisk og for landet. De tjener for det meste på mobiltelefoner og telekommunikasjonsutstyr. Finland tjener mye på den store produsenten Nokia. Metall- og verkstedindustrien er den betydeligste industrigren både med hensyn til sysselsetting og produksjonsverdi. Finnene er kjent for sine papirmaskiner, landbruksmaskiner, trucker, bulldosere, containerskip og isbrytere. Men man må ikke glemme at Finland, som sine naboland er et av de rikeste landene i verden. Edilberto T. Evangelista. Edilberto T. Evangelista (født 24. februar 1862 i Santa Cruz, Manila, Filippinene, drept i kamp 17. februar 1897 i Bacoor, Cavite) var en sivilingeniør som filippinerne regner som en av sine nasjonale helter etter sin innsats under den filippinske frigjøringskrig 1896–1897. Edilberto T. Evangelista ble født i Santa Cruz, nå en av de nordlige bydeler i Manila. Han ble utdannet som sivilingeniør ved universitetet i Gent i Belgia, men takket nei til en lukrativ stilling i et utenlandsk selskap i Europa og vendte i 1896 for å kunne vie seg til den nasjonale sak, og tilsluttet seg de filippinske revolusjonære som forberedte frigjøringen fra det spanske kolonistyret. Under general Emilio Aguinaldos fremgangsrike kamp mot spanske styrker i provinsen Cavite, fikk han generals rang i frigjøringsstyrkene, og anla han befestninger i Bacoor, Binakayan, Cavite el Viejo, Munting-ilog, Silang, Dasmariñas, Imus, Salitran, Lumang-bayan og Noveleta. Han falt under slaget ved Zapote-broen ved Bacoor i Cavite den 17. februar 1897, 34 år gammel. Evangelista, Edilberto T. Evangelista, Edilberto T. Evangelista, Edilberto T. Evangelista, Edilberto T. Verdenscupen i skiskyting. Verdenscupen i skiskyting er blitt arrangert siden sesongen 1977/78 (for herrer) og 1982/83 (kvinner). (Frem til sesongen 1986/87 ble verdenscupen for kvinner kalt Europacup, men deltakelsen var ikke begrenset til europeere). Verdenscupsesongen varer fra desember til mars, med løp på forskjellige arenaer nesten hver uke. Sesongen består totalt av 9–10 konkurranseuker, der øvelsene arrangeres fra onsdag/torsdag til søndag. Stafett arrangeres fire til seks ganger hver sesong. VM- og OL-øvelser teller også med i verdenscupen. Poengberegning i verdenscupen. Utøverne får verdenscuppoeng etter sin plassering i hvert renn (se tabellen under). Poengsummen avgjør utøvernes verdenscupplassering i sesongen. Det beregnes cuper for de individuelle enkeltdisiplinene (normaldistanse, sprint, jaktstart, fellesstart) og en sammenlagtcup (der alle individuelle renn inngår). Lederen av sammenlagt-verdenscupen starter med gul trøye, lederne av enkeltdispiplincupene med røde trøyer. Etter samme mønster beregnes cupene for stafett og (siden 2010/11) for mix-stafett. Det fins dessuten en nasjonscup, der deltagerlandenes resultater fra normaldistanse-, sprintrenn, stafetter og (siden 2011/12) mix-stafetter inngår. Poengnøkkelen er her en annen. (I individuelle renn: tabellen + 100 poeng, dvs. poeng til samtlige [opptil 140] utøvere; i stafetter: fra 20 poeng for 30. plass til 420 poeng for 1. plass.) Mix-stafetten inngår med halve poengsummen i både damenes og herrenes nasjonscup. Etter sesongens siste renn får hver utøver strøket sine to dårligste resultater ved beregningen av den endelige sammenlagt-verdenscupen. Det skjer ikke noe stryking i enkeltdisiplincupene. (Frem til 2009/10 ble de "tre" dårligste resultatene strøket i sammenlagt-verdenscupen, og i enkeltdisipliner med mer enn tre renn ble det dårligste resultatet strøket. I sesongen 2010/11 ble det "ikke" strøket noen resultater.) De mannlige og kvinnelige utøvere som vinner en av cupene, blir etter sesongens siste renn utmerket med verdenscuptrofeet, «krystallkulen». Trofeene for stafett- og nasjonscupene overrekkes til de nasjonale forbundene. Resultatoversikt. Tabellene under gir en oversikt over de beste skiskytterne og stafettlagene for hver sesong. Menn sammenlagt. ¹ endret statsborgerskap fra Russland til Hviterussland i 2002. Atommasse. Enheten for atommasse (u) betegnes også Dalton (Da) og er tillatte alternative ikke-SI enheter for bruk med i SI-systemet. Historie. Den første tabellen med relativ atommasse ble publisert av den britiske kjemikeren John Dalton i 1805. Han baserte tabellen på masseforhold ved kjemiske reaksjoner, og valgte det letteste atomet – hydrogen – som masseenhet. Senere ble den relative atom- og molekylmassen for grunnstoff i gassform beregnet ved hjelp av Avogadros lov: "Likt volum av gasser, ved samme temperatur og trykk, inneholder likt antall av partikler eller molekyler." I 1865 foreslo den belgiske kjemikeren Jean Servais Stas å bruke oksygenisotopen 16O som referanse for atommasseenheten ved å definere isotopens masse til 16,000. Fysikere brukte isotopen 16O som referanse, mens kjemikere brukte oksygens naturlige blanding av isotoper. Dette resulterte i to masseskalaer som ikke var nøyaktig like, og de var begge i bruk frem til omtrent 1960. Siden opprettelsen atommassekommisjonen ved International Union of Pure and Applied Physics (IUPAP) i 1960 og IUPAC i 1961, er karbonisotopen 12C benyttet som referanse for atommassenheten u. Tabellen under viser noen gjennomsnittlige relative atommasser i forhold til de forskjellige referansepunktene. natH står for hydrogenatomer med naturlig sammensetning av isotoper. O = 16 indikerer massetallet - det vil si det totale antall kjernepartikler i atomet (protoner + nøytroner). Angivelse av atommasse. For radioaktive og kunstig fremstilte atomer oppgis ofte massen til den mest stabile – eller eneste kjente – isotopen i stedet for et gjennomsnitt av isotoper. I noen sammenhenger brukes massetall (antall kjernepartikler) i stedet for atommasse på radioaktive atomer. Nesten all massen til et atom ligger i atomkjernen fordi massen til elektronene er ekstremt liten sammenlignet med massen til protoner og nøytroner. Et proton og et nøytron har omtrent like stor masse, mens elektronets masse er omtrent 1/1836 av protonets masse. Paraíba. Paraíba er en delstat nordøst i Brasil og grenser til nabodelstatene Rio Grande do Norte i nord, Pernambuco til sør og Ceará til vest. I delstaten ligger Ponta do Seixas som er det østligste punkt på det amerikanske kontinent og vender mot Atlanterhavet. Paraiba dekker et område på 56 439,8 km². Hovedstaden er João Pessoa. De viktigste byene er João Pessoa, Campina Grande, Santa Rita, Patos, Sousa, Cajazeiras og Cabedelo. Paraíba sin høydeprofil er moderat, men ikke veldig lav; 66 % av området ligger mellom 300 og 900 meter over havet. De viktigste elvene er Paraíba, Piranhas, Taperoá, Mamanguape, Curimataú, Peixes og Sanhauá. Klima. Kysten har et tropisk regnklima med mye regnskyller særlig i vinterperioden (april til august). Klimaet endrer seg når man beveger seg over til innlandet, etter mesoregionen «Serra da Borborema», hvor det blir delvis steppelandskap hvor man kan oppleve lange tørkeperioder. Økonomi. Økonomien i Paraíba har sin base i landbruket (sukkerrør, ananas, maniok, mais og bønner), i industrien (matraffinering, tekstil og fremstilling av alkohol av sukker), kvegdrift (i det siste mer geiter i Cariri-regionen) og turisme. Paraíba har store arrangementer som er godt kjent i Brasil og trekker mange turister: Den største São João i verden samt Micarande (karneval utenfor det offisielle tidspunktet) med store kjente brasilianske musikere. Historie. På midten av 1500-tallet etablerte portugisiske nybyggere fra Pernambuco en bosetning ved munningen av elva Paraíba, som fikk navnet Filipéia de Nossa Senhora das Neves. Dette er i dag delstatshovedstaden João Pessoa. Området viste seg snart velegnet for dyrking av sukkerrør, hvor franske, hollandske og portugisiske kolonister førte en langvarig kamp for å få kontroll på sukkerproduksjonen. Blant annet ble festningen Santa Catarina bygget nær João Pessoa for å beskytte byen mot hollenderne, som skulle vise seg å være en stor trussel mot det portugisiske herredømmet i kolonien Brasil. Aérospatiale-BAC Concorde. Aérospatiale-BAC Concorde (ofte referert til bare som Concorde) var et turbojet-drevet supersonisk passasjerfly. Flyet var et resultat av et anglofransk samarbeid, hvor engelske BAC og franske Aérospatiale samarbeidet om å utvikle flyet. Concorde fløy første gang i 1969 og ble satt inn i rutetrafikk i 1976. Concorde fløy faste transatlantiske flygninger fra London og Paris til New York og Washington, DC. Overlydsflyet var i stand til å fly disse strekningene på halvparten av den tiden vanlige kommersielle jetfly brukte. Selv om flyet var i drift i 27 år, ble kun 20 maskiner bygget. Salget kunne derfor ikke forsvare utviklingskostnadene, og de to produsentene led store økonomiske tap. Den britiske og franske staten anså det likevel som viktig å opprettholde driften av Concorde, og subsidierte derfor Air France og British Airways, de to operatørene av flytypen, for å sikre fortsatte flygninger. Dette skulle likevel vise seg å ikke være tilstrekkelig. I kjølvannet av flytypens eneste fatale ulykke i 2000 og krisen i flybransjen like etter terrorangrepet 11. september 2001, fant begge operatørene ut at videre drift ville være umulig. Concorde hadde dermed sin siste flygning den 26. november 2003. Overlydsflyet Concorde ble sett på som en teknologisk triumf innen moderne passasjerfly og står igjen i dag som et ikon innen flyhistorien. Uviklingen av Concorde bidro også til mange teknologiske nyvinninger som brukes i dagens passasjerfly. Utvikling. En Concorde i British Airways' tidligere fargeskjema Det var først på 1950-tallet at interkontinentale flygninger ble virkelig effektive, da jetalderen kom for fullt med blant annet med pionérflyet Boeing 707, som reduserte tiden på langdistanseflygninger betydelig. Men i kjølvannet av utviklingen som hadde foregått innenfor den militære luftfarten med nyskapende fly som gav raske fly med bedre flygeegenskaper ønsket man å overføre disse nyvinningene over på den sivile passasjertrafikken. På midten av 1950-tallet ble deltavinge-bombeflyet Avro Vulcan utviklet, og britiske flyingeniører hos British Aircraft Corporation (BAC) begynte i kjølvannet av Vulcan-flyets operasjoner å planlegge et sivilt passasjerfly med bakgrunn i Olympus-motorene som ble utviklet for Avro Vulcan. I 1956 ble The Supersonic Transport Aircraft Committee (STAC) opprettet, en komité som skulle finne ut om det var mulig å bygge et supersonisk fly for passasjertransport. Ved slutten av 1950-årene var det ikke bare STAC, og Storbritannia som hadde planer om et slikt fly, men også Frankrike, USA og Sovjetunionen. Disse landene satte i gang flere liknende prosjekter basert på samme behov som britene, som var prosjekter som i stor grad var finansiert av de respektive landene. Sovjetunionens planer skulle for øvrig resultere i «søsterflyet» til Concorde, som ble til Tupolev Tu-144. Samarbeid mellom to nasjoner. Både Frankrike og Storbritannia hadde hver for seg satt samme mål om å utvikle et overlydsfly som kunne fly over Atlanterhavet på rundt tre timer, men det franske Sud Aviation og britiske BAC (som begge var statseide flyfabrikker) kom til den konklusjon at oppgaven var for stor til at de kunne løse den hver for seg. Begge selskaper hadde ved dette tidspunktet arbeidet med to ulike prototyper, hvor BAC arbeidet med Bristol 223 og Sud Aviation med Super-Caravelle. Men den britiske regjeringen vedtok at BAC måtte søke internasjonalt samarbeid grunnet de høye kostnadene ved utviklingen. Flere forsøk ble gjort, men det var bare Frankrike og Sud Aviation som viste genuin interesse. Samarbeidet som fulgte dette var i begynnelsen mer en internasjonal traktat enn en kommersiell avtale, og det første utkastet til denne traktaten ble signert den 28. november 1962. De to selskapene ønsket i starten å samarbeide om både et mellom- og langdistansefly, men grunnet liten interesse ble planene for mellomdistanseflyet droppet. Begge de to lands flyingeniører gikk deretter sammen om å løse utfordringene som lå i et nytt passasjerfly som kunne fly i overlydsfart. Utfordringene lå ikke bare i hurtighet, men også i det at flyet måtte ha en tilstrekkelig lastekapasitet til rundt hundre passasjerer med bagasje samt en kapasitet til å frakte nok drivstoff for å kunne gi det en tilstrekkelig rekkevidde. Arbeidsfordeling. I følge en avtale som ble skissert av de to statene på starten av 60-tallet skulle britiske BAC og franske Aérospatiale begge stå for selve produksjonene av flytypen, en produksjon som ville foregå ved de respektive selskapenes egne fabrikker, mens Rolls-Royce og franske SNECMA skulle konstruere Concordes motorer. Følgende BAC-fabrikker var involvert på britisk side: BAC-fabrikken i Preston hadde ansvaret for luftinntakene til motorene. En fabrikk i Hurn monterte nesepartiet. Den fremste og bakerste delen av skroget ble montert i Weybridge (der G-BBDG nå er utstilt). Også haleroret ble satt sammen i Weybridge, mens motorhuset ble montert i Filton. BAC hadde også ansvaret for følgende komponenter: Elektrisk anlegg, oksygensystem, drivstoffsystem, motorinstrumentering, motorkontroller, brannslukningssystemer og de-ising. Aérospatiale hadde ansvaret for den midtre delen av skroget og vingeseksjonene ved sine fabrikker i Marignane, Bouguenais, St. Nazaire, Bourges og Toulouse. De sto også for de hydrauliske systemene, flygekontroller, luftkondisjonering og radio- og navigasjonssystemer. Når komponentene var ferdigmontert, ble de sendt med spesialbygde lastefly til monteringshallene i enten Filton eller Toulouse. Oppfinnelser og nye tekniske løsninger. Da utviklingen var på sitt mest intense på midten av 1960-tallet, var over 200 000 mann og i overkant av 600 ulike bedrifter involvert i prosjektet, hvor en stor del av disse var engasjert med motorene. Utgangspunktet ble lagt til Olympus-motorene, som var blitt utviklet og senere testet og produsert til de britiske bombeflyene av typen Avro Vulcan. Olympus-motoren var ikke av typen turbofan slik som den mest utbredte motortypen på datidens jetdrevne passasjerfly, men av typen turbojet, som var utbredt innenfor det militære på grunn av dens større kraftpotensiale. Det var nettopp dette potensialet som kunne bidra til at det prosjekterte flyet kunne nå supersoniske hastigheter. Det neste problemet som møtte ingeniørene var farten som motorene skapte, og som potensielt kunne gi flyet en toppfart på rundt 3 000 km/t og samtidig en problematisk varmefriksjon på grunn av luftmotstanden. De daværende materialene som ble brukt i byggingen av ordinære fly i denne perioden var i utgangspunktet ikke gode nok til å takle disse ekstreme temperaturene, og den nærmeste løsningen lå i lettvektsmaterialet titan, som til slutt ble forkastet på grunn av at det var for kostbart. For å finne balansen mellom vekt og evnen til å motstå ekstreme temperatursvingninger ble det besluttet å bygge Concorde av aluminiumslegeringen duraluminium. Dette materialet kunne for øvrig ikke bli varmere enn 127°C hvis det fortsatt skulle bevare sine strukturelle egenskaper, så ut ifra beregninger måtte ingeniørene finne en tilstrekkelig marsjfart slik at motorene og resten flyet kunne fungere optimalt. Denne marsjfarten ble derfor satt til mach 2,02, eller 2 100 km/t. Beregningene viste også at friksjonen som flyet møtte i disse hastighetene fikk flyskroget til å strekkes opp mot 30 centimeter, noe som gav store krav til festeskjøter og eksteriørmaling. Over hundre uforpliktende leveringsordre ble skrevet på det prosjekterte langdistanseflyet, og disse som kom fra de største flyselskapene i verden på den tiden, hvor blant andre Pan Am, BOAC og Air France var de første som skrev ordre på typen. Oljekrisen i 1973 satte dog en stopper for de fleste ordrene, og til sist var det bare to operatører som opprettholdt sine ordre: Air France og British Airways. Testingen av flytypen fortsatte gjennom første halvdel av 70-tallet, til den endelig ble introdusert for de to operatørene i 1976. Design. Concorde var et deltavinget fly, med fire Rolls-Royce Olympus-motorer, motorer som opprinnelig ble utviklet for bombeflyet Avro Vulcan. Store utfordringer var knyttet til flyets design, da det var nødvendig at det kunne tåle de kraftige påkjenningene supersonisk fart gir. Vingene var av samme type som de man fant på britiske jager- og bombefly på den tiden: V-formede og store i areal. Selve flykroppen var veldig smal og lang, noe som førte til at man kunne merke at flyet «bøyde» seg ved store påkjenninger, spesielt under takeoff. For at passasjerene ikke skulle bli urolige av denne effekten, ble det installert toaletter midt i kabinen, for å redusere den visuelle «tube-effekten» dersom en så nedover langs midtgangen. Concorde var også det første sivile flyet som benyttet seg av fly-by-wire-styresystem, som betyr at det ikke er noen mekanisk kontakt mellom styrestikken i cockpit og rorflatene. Et av Concordes mest kjente kjennetegn var droppsnuten. Dette snutedesignet var et resultat av et kompromiss for å skape et aerodynamisk design, samtidig som sikten for pilotene ikke skulle bli for redusert ved taksing og takeoff. Det var mulig å senke nesen opptil 12,5° for å øke pilotenes utsikt. Bremser og understell. Concordes gjennomsnittlige takeoffart var på 400 km/t, noe som stilte krav til utvikling av nye bremsestrukturer og system. Concorde hadde karbonbaserte blokkeringsfrie bremser, som ble utviklet av britiske Dunlop Rubber. Flyet var det første sivile som fikk installert denne typen bremser, noe som var nødvendig for at dekkene ikke skulle miste grepet. Ved «aborted take off», en situasjon hvor flyet allerede har kommet opp i hastighet og holder på å ta av men må avbryte takeoff, kunne Concordes bremser stoppe flyet fra 310 km/h på 1600 meter. Dekk og bremser ville etter det ha temperaturer på 500°C, og krevde flere timers pause for avkjøling før de kunne brukes igjen. Under utviklingen av Concorde viste det seg at understellet måtte være eksepsjonelt sterkt for å tåle voldsomme påkjenningene supersoniske flygninger påførte. Dette var spesielt på grunn av at flyet hadde en veldig bratt stigningskurve ved takeoff, i tillegg til de V-formede vingene som økte tyngden på flyet betraktelig. Concordes hjulbrønn skapte også problemer for flyet. Hjulopphenget var lengre enn selve hjulbrønnen, og dersom begge hovedhjulene skulle bli trukket opp samtidig ville de ha låst seg fast. Utviklerne løste dette ved at hjulopphenger først trakk seg opp vertikalt, for så å svinge opp i hjulbrønnen. Flykarakteristikk og rekkevidde. Vanlige kommersielle jetfly bruker ca åtte timer på å fly strekningen Paris – New York, mens Concordes gjennomsnittstid på samme rute var knappe 3,5 timer. Med andre ord var Concorde mer enn dobbelt så rask som konvensjonelle jetrutefly. For at Concorde skulle være lønnsom, var det essensielt at flyet var i stand til å fly hurtig fra Europa til enten New York eller Washington D.C. Derfor var flyets design nøye forhåndsutprøvd for å være så aerodynamisk som mulig, mens de fire motorene hadde stor effekt i tillegg til å være utstyrt med etterbrennere. Det ble for øvrig gjort flere modifikasjoner på skroget og vingeformen kort tid etter at Concorde kom i operativ drift. Smellet som alltid følger fly som går supersonisk, skulle vise seg å bli et problem. Flere og flere land fant støyen så plagsom at operatørselskapene etter hvert kun fikk lov til ta ut full hastighet over åpent hav. Dette fikk igjen betydning for reisetiden. Operativ historie. Air France og British Airways' første kommersielle flygninger med Concorde fant sted den 21. januar 1976 på rutene London – Bahrain og Paris – Rio de Janeiro (via Dakar). Planen var opprinnelig at jomfrurutene skulle gå til New York, men USA hadde noen måneder før flytypens kommersielle inntog bannlyst Concorde-operasjoner i landet, hovedsakelig grunnet klager på supersoniske smell som oppstår når fly bryter lydmuren. Kongressen gav likevel Concorde tillatelse til å trafikkere Washington Dulles internasjonale lufthavn, og både Air France og British Airways startet flygninger dit senere samme år. Året etter ble det også gjort unntak for ruter til John F. Kennedy internasjonale lufthavn utenfor New York. a> på vei ut av en av British Airways' Concorder I 1977 startet British Airways et samarbeid med Singapore Airlines på sine Concorde-operasjoner til Singapore. Denne ruten ble for øvrig nedlagt få år senere grunnet gjentatte støyklager fra den Malaysiske stat, samt restriksjoner fra India på supersonisk fart over landet. Støy fra den supersoniske farten på flyet skapte også problemer på andre ruter, for eksempel Air Frances Paris – Mexico by, hvor flyet var tvunget til å holde lav fart over USA. Braniff International Airways leide ti Concorder mellom 1978 og 1980, fem fra begge de to operatørene av typen, men disse ble ikke lakkert i selskapets farger. Flyene ble brukt på innenriksruter i USA, men det viste seg at dette ikke var lønnsomt for Braniff. Fremtiden til Concorde begynte nå å se mørk ut. Den britiske staten, som sterkt subsidierte driften av flytypen, tapte mer og mer penger på operasjonene, og sterke krefter innad i regjeringen ønsket å legge ned prosjektet fullstendig. Den britiske staten solgte i 1983 eierskapet sitt i Concorde til British Airways for 16,5 millioner pund. Leasingavtaler. Singapore Airlines samarbeidet med British Airways på 70-tallet. Concorde hadde ikke tillatelse til å lande ved John F. Kennedy-lufthavnen utenfor New York på denne tiden, så Air France og British Airways lette derfor etter nye ruter å benytte Concorde-flåten på. British Airways fant ut at det mest lukrative markedet foruten USA fantes i Asia, og da spesielt tidligere britiske kolonier som Singapore og Hongkong. De første forsøkene ble gjort i 1976 med en rute fra London til Singapore via Bahrain. Satsingen var ingen stor suksess, siden flyruten gikk over mange landområder, noe som gav restriksjoner på supersoniske flygninger. British Airways brukte 9 timer på ruten, medregnet mellomlandingen i Bahrain. Flyet som ble benyttet på ruten, G-BOAD ble malt i Singapore Airlines' fargeskjema på venstre side, mens det hadde British Airways' på høyre. Braniff International Airways leide ti av Air France og British Airways sine Concorder i 1979. Disse ble brukt på ruter mellom Dallas og Washington, DC. Det var Air France og British Airways-mannskap som opererte segmentet mellom Europa og USA, mens Braniffs eget mannskap avvløste dem ved ankomst i USA, og fløy videre mellom de to byene. FAA (USAs luftfartsverk) ville ikke gi Concorde tillatelse til å fly innenriks i landet så lenge flyene ikke var registrert i USAs luftfartøysregister. Denne restriksjonen ble unngått ved at flyet ble «omregistrert» ved ankomst i USA, og det franske eller britiske registreringsmerket ble tapet over, og erstattet med et amerikansk. Braniff ga opp samarbeidet i 1980. Interessen var lav fra starten av, og kabinfaktoren var ikke høy nok til å forsvare utgiftene ved drift av flytypen. Air France. Caracas, Dallas, Dakar, Mexico by, New York, Rio de Janeiro, Washington, DC. British Airways. Barbados, Bahrain, Dallas, Miami, New York, Singapore, Toronto, Washington, DC Ulykken med Air France flight 4590. Et tilsvarende fly til Douglas DC-10-en som mistet en titansplint som angivelig førte til den eneste fatale Concorde-ulykken Den 25. juli 2000 krasjlandet F-BTSC som Air France flight 4590 sørvest for Charles-de-Gaulle internasjonale lufthavn utenfor Paris. Alle de 100 passasjerene om bord i tillegg til en besetning på ni, samt fire mennesker på bakken omkom i ulykken. Ulykken var den eneste fatale noensinne med et Concorde-fly. I følge den offisielle etterforskningen til den franske havarikommisjonen (BEA) traff et gummifragment drivstofftanken på flyet og ødela en av flyets elektriske kabler. Drivstofftanken sprang på grunn av dette lekk og tok deretter fyr på grunn av gnister fra den ødelagte kabelen. Gummifragmentet kom fra et av flyets hjul, og ble flerret løs av en titansplint som lå på rullebanen, som trolig kom fra en Douglas DC-10 fra Continental Airlines, som minutter før hadde benyttet samme bane. Mannskapet om bord i Concorde-flyet ble gjort oppmerksom på brannen gjennom brannvarsleren i cockpiten, og stengte derfor av motor nummer to. Det viste seg likevel å være umulig å heve landingshjulene, noe som førte til at flyet ikke var i stand til å klatre høyere. Motor nummer en gav liten drivkraft, og flyet begynte å spinne, før det krasjlandet inn i et hotell i den lille byen Gonesse. Ulykken førte til flere modifikasjoner på Concorde-flyene, blant annet bedre sikring av elektriske komponenter. En fransk aktor fremmet i 2008 en tiltale mot fem personer relatert til Continental Airlines' tap av titansplinten på rullebanen, en tiltale som inkluderer uaktsomt drap. Rettssaken er fremdeles ikke fullført, og har flere ganger blitt utsatt. Økonomiske vansker, resesjon og programavvikling. Mike Bannister, pilot på British Airways' siste Concorde-flygning Både Air France og British Airways opplevde på midten av 80-tallet sviktende interesse for Concorde-flygninger. Billettene var dyre, og på enkelte av selskapenes ruter ble ikke mer enn knappe 50 prosent av setene fylt opp. Storbritannia og Frankrike ville likevel at operasjonene skulle fortsatte, noe de gjorde uavbrutt fram til årtusenskiftet. Ulykken med flight 4590 i 2000 markerte starten på en kraftig nedgang for Concorde. Flyene ble satt på bakken en tid for å få installert nye sikkerhetskomponenter, men da de returnerte til ruteflygninger var interessen nok en gang lav. I kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001 sviktet passasjertallet, og det ble enda vanskeligere å forsvare driften av Concorde økonomisk. Flykroppene hadde nå også så mange timer i luften, at en større overhaling var påkrevet: kostnadene for en slik overhaling ville bli svært store, og både British Airways og Air France bestemte seg for å legge ned sin drift av Concorde. Dette ble kunngjort den 10. april 2003. Air France hadde sin siste Concorde-flygning den 27. juni 2003, British Airways den 23. oktober samme år. Concorde i Norge. Concorde ble aldri brukt på regulære flygninger til og fra Norge, men har besøkt landet ved flere anledninger. Første gang var 23. juni 1975 på Bodø lufthavn i forbindelse med testflyvning. I september 1984 kom en chartret Concorde fra London med 90 representanter for britisk rekehandel, invitert av Fiskerinæringens informasjonsutvalg for reker. To dager etter at nye Oslo lufthavn, Gardermoen åpnet, den 10. september 1998 fløy Air Frances fra Charles-de-Gaulle til Gardermoen, og tilbake med passasjerer som hadde bestilt seter gjennom det svenske reiseselskapet Ask Mr. Nilsson, som hadde chartret flyet. Det var forøvrig Concorden med navn F-BVFC som var i Oslo. Det har også vært Concorde-maskiner på Stavanger lufthavn, Sola. Flyoversikt. F-BVFF utstilt på Paris-Charles-de-Gaulle internasjonale lufthavn Totalt ble det produsert 20 Concorde-fly, inkludert seks som ikke ble brukt på ruteflygninger:(AF = Air France, BA = British Airways, BN = Braniff International Airways) Rekorder. Den raskeste kryssingen av Atlanteren med en Concorde skjedde den 7. februar 1966 med British Airways' G-BOAD. Flyet brukte 2 timer, 52 minutter, og 59 sekunder. Spesifikasjoner. Skjematisk illustrasjon av en Concorde João Pessoa. João Pessoa er hovedstad og en kommune i delstaten Paraíba, som ligger i den nordøstre delen av Brasil. Byen har en befolkning på om lag 670 000, noe som gjør den til den største byen i delstaten. Området rundt byen omfatter også tre andre byer med tilsammen 270 000 innbyggere. Byen ligger nært Ponta do Seixas som er det østligste punkt på det amerikanske kontinent. Turisme er en viktig inntektskilde for byen. En del industrivirksomheter som bygningskonstruksjon, mat og metallbearbeiding er også økonomisk viktig. Landbruksvirksomhet som sukkerrør og tilhørende virksomheter bidrar også økonomisk. Byen har et eget universitet. Byen er kåret til "den nest grønneste byen i verden" (etter Paris). Den har mer enn 7 kvadratkilometer med grøntareal. Byen fikk utmerkelsen i 1992, etter en undersøkelse av urbane byer i forskjellige land, utført av FN. Byen karakteriseres av kombinasjonen tropiske strender, moderne arkitektur og historiske bygninger fra kolonialtiden. Historie. Byen ble grunnlagt 5. august 1585 under navnet "Nossa Senhora das Neves", og er dermed den tredje eldste byen i Brasil. Den 29. oktober 1585 ble navnet endret til "Filipéia de Nossa Senhora das Neves" som en hyllest til kong Filip II av Spania i forbindelse med Iberiaunionen. Byen ble okkupert av nederlendere fra 1634 til 1654, og ble den 26. desember 1634 kalt Frederikstadt som en hyllest til prinsen av Oranien, Frederik Henrik. Da byen kom tilbake på portugisiske hender den 1. februar 1654 ble navnet satt tilbake til "Nossa Senhora das Neves". I 1817 ble navnet byttet til "Parahyba do Norte" som igjen ble byttet til dagens navn, João Pessoa, den 4. september 1930 som en hyllest til en paraibansk politiker med samme navn som ble myrdet samme år i Recife. Turisme. João Pessoa har ca. 40 km med strand og har et stort antall små, naturlige øyer. Kite-surfing er en populær sport ved strendene. Syd for Ponta de Campina-stranden, på nordsiden av byen, finnes en strand, Intermares, hvor karettskilpadder "(Eretmochelys imbricata)" kommer inn og legger egg. Eggene klekkes i perioden april – mai, og de nyfødte skilpaddene får som regel hjelp av folk fra en miljøorganisasjon som heter Guajirú til å komme seg uskadd ut i havet. Det Brasilianske Ministeriet for Turisme (BMT) angir at ”i utkanten av byen er de mest populære strendene i delstaten, som Tambaú og Manaíra. I nærheten kan man finne en av de få offisielt anerkjente nudiststendene, Tambaba.” I tillegg understreker BMT at byen er "full av parker og avenyer med dekorative trær og frukttrær. João Pessoa har skogsreservater, som inneholder kokostrær og forskjellige tresorter som utgjør det marginale maritime landskapet – som trekker tusener av turister hvert år.” João Pessoa blander moderne bygninger med historiske fra kolonialtiden, og har viktige museer og kulturelle institusjoner. San Francisco kirken og Convent Santo Antônio er lokalisert i et historisk senter og er landemerker for den brasilianske barokkarkitekturen, som daterer seg tilbake til 1700-tallet. San Francisco-kirken har et museum som stiller ut en stor kolleksjon hellig (pt.: sacra) og populær kunst. Et yndet utfartssted spesielt i helgene er Jacaré-stranden på nordsiden av byen, hvor det hver kveld er levende musikk i forbindelse med solnedgangen over elven; når solen går ned spilles Bolero av Ravel på saksofon og fiolin. Språk. Det offisielle språket er Portugisisk, og forskjellene i dialektene er hovedsakelig fonologiske. Selv om det er noen mennesker som snakker litt engelsk, er det ikke vanlig å kunne benytte engelsk på restauranter og i butikker. De fleste brasilianere forstår spansk. En viktig frase å lære seg er: “Você fala inglês?” (få-seh fah-lah in-glésj? – Snakker du engelsk?). Transport. João Pessoa har en internasjonal flyplass (Presidente Castro Pinto) som er lokalisert i nabokommunen Bayeux, ca. 30 km fra sentrum. Flyplassen blir nå bygget ut. I byen er det offentlige transportsystemet hovedsakelig basert på et privat bussystem, taxi og jernbane. Byen har omtrent 500 busser. VM på skøyter, allround for herrer. Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap. På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM». Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser. a> ble verdensmester i 1908, 1909, 1912, 1913 og i 1914 a> ble verdensmester i 1970, 1971 og i 1972 Piet Kleine ble verdensmester i 1976 a> ble verdensmester i 1990, 1991 og i 1994 Jochem Uytdehaage ble verdensmester i 2002 Chad Hedrick ble verdensmester i 2004 Shani Davis ble verdensmester i 2005 og i 2006 Sven Kramer ble verdensmester i 2007, 2008, 2009 og i 2010 Referanser. *2 Durhamkatedralen. Durhamkatedralen, i Durham, England, ble bygget til ære for St. Cuthbert. Relikviene hans er plassert i et kapell bak høyalteret med inngang fra "De ni alteres kapell". Vi vet en del om Cuthberts liv takket være nedtegnelsene til Beda. Bedas relikvier finnes også her. Byggehistorie. I 1093 startet biskop Wilhelm byggingen av den nåværende kirken. Skipet og transeptet ble bygget i tidsrommet 1093–1133, og så fulgte resten av kirken. Kapittelhuset ble bygget mellom 1133 og 1141, Galileakapellet, hvor Bedas relikvier er oppbevart, mellom 1175 og 1189 og "De ni alters kapell" ble bygget i tidrsommet 1242–1274. Beskrivelse av kirken. Kirken er 120m lang og blant de største middelalderkirkene i Europa. Kirken har hvelv og er et av de tidligste eksemplene på systematisk bruk av krysshvelv med ribber over et treetasjers midtskip, med arkader, triforie og klerestorie. Pilarene veksler i størrelse med en sammensatt med knipper av søyler og pilastre festet til en kjerne og en sylindrisk. Dette gjør midtskipet i Durham til et av de fineste i den romanske arkitekturen. De kraftige pilarene blir en kontrast til flatene i hvelvet. Galileakapellet. Veggmaleri i Galileekapellet, muligens St. Cuthbert Galileakapellet har fått dette navnet fordi prosesjonen ved slutten av søndagsmessen endte her og symboliserer Jesu tilbakekomst til Galilea etter oppstandelsen. Galileekapellet er også kirkens "Lady Chapel", et kapell viet til Maria. Vanligvis er disse plassert i øst bak koret, men i Durham var fundamentene usikre her, og veggene begynte å gå istykker. Dette ble tatt som tegn på at St. Cuthbert ikke ønsket kvinner nær sine relikvier, så kapellet ble flyttet til vestenden. I kapellet er der 1300-talls kalkmalerier. Ved siden av alteret finnes et av en biskop som man tror kan være St Cuthbert. Han bærer en hyrdestav, for han blir sett på som kirkens hyrde. Kapittelhuset ble brukt under innspillingen av Harry Potter-filmene og var da klasserom. grunnplan Claude Auchinleck. Claude John Eyre Auchinleck (født 21. juni 1884, død 23. mars 1981) var en britisk feltmarskalk under andre verdenskrig. Han ble født i Aldershot hvor han vokste opp i en fattig familie. Ved hardt arbeid og stipender ble han uteksaminert fra Royal Military Academy Sandhurst. Tidlig i hans karriere var han utstasjonert i India og ble veldig fascinert av landet. Han ble også dypt respektert av sine underordnede. Tidlig i andre verdenskrig ble Auchinleck gitt kommando over de allierte styrkene under det tyske felttoget i Norge. Etter Norges fall var han såvidt øverstkommanderende for Southern Command i Storbritannia og senere øverstkommanderende for den britiske hæren i India. Han ble deretter utnevnt til øverstkommanderende for de allierte styrkene i Midtøsten i juli 1941. Han erstattet general Archibald Wavell, som ble øverstkommanderende for den britiske hæren i India. Som øverstkommanderende i Midtøsten var han basert i Kairo men hadde også hele Midtøsten og Persia som ansvarsområde. Riktignok foregikk den viktigste striden i Egypt der den britiske 8. armé, ledet av Alan Cunningham og senere Neil Ritchie, sloss imot det tyske afrikakorpset og italienske styrker under ledelse av Erwin Rommel. Auchinleck overtok kommandoen mens de britiske styrkene sto inne i Libya ved Al Agheila (januar 1942) men de ble tvunget på retrett tilbake til Egypt av Rommels styrker. Den tyske fremgangen ble stopped ved El Alamein. I løpet av sin tid i Nord-Afrika slet han stort med dårlige underordnede konservative offiserer og prøvde å få infanteriet og panserstyrkene til å kjempe sammen etter tysk mønster. På samme måte som sin forgjenger Wavell og fienden Rommel, måtte han slite med konstant innblanding ifra politisk hold. Winston Churchill ville ha han til å organisere en offensiv imot Rommel. Dette nektet Auchinleck å utføre før hans styrker var klar til en slik operasjon. På grunn av dette fikk han sparken i august 1942. Han ble erstattet av Harold Alexander og som sjef for 8. armé av generalløytnant William Gott, som døde før han fikk overtatt kommandoen. Etter Gotts død ble generalløytnant Bernard Montgomery utnevnt til ny sjef. Auchinleck fikk senere mye kritikk av Montgomery og Churchill. Churchill tilbød Auchlinleck kommandoen over de allierte styrkene i Persia og midtøsten (som hadde blitt fjernet ifra Alexanders ansvarsområde). Men Auchinleck avslo, kanskje fordi denne stillingen var besatt av en nær venn av han Edward Quinan. Istedet dro han til India der han var «arbeidsledig» frem til 1943, da han ble øverstkommanderende for den indiske hæren. Der la han ubevist mye av grunnlaget for de senere indiske og pakistanske hærene. Han likte ikke Lord Mountbattens politikk i India, blant annet delingen av India i Pakistan og India, og gikk av og pensjonerte seg i 1947. Han har blitt beskrevet som en jordnær general. Han mislikte stort pomp og prakt på tross av at han er en av de som har vært general lengst. Han var også populær hos sine soldater og respektert av sine fiender. Rommel anså Auchinleck som en av de største generalene under andre verdenskrig. Auchinleck ble utnevnt til blant annet "Knight of the Grand Cross" av Order of the Bath, "Knight Grand Commander" av Den indiske imperieordenen, "Companion" av Indias stjerneorden, Distinguished Service Order og offiser av Order of the British Empire. Krydder. Krydder er en fellesbetegnelse på først og fremst planter med sterk smak eller lukt, som brukes for å forbedre mat eller drikke. Definisjonene varierer noe: Noen regner bare planter og plantedeler som krydder, mens andre legger mindre vekt på opphavet og sier det viktige er bruken. I Norge vokser krydderurten bergmynte som er i nær slekt med middelhavskrydderet oregano, og denne er trolig vårt eldste krydder. I middelhavslandene har de i tillegg brukt basilikum, timian, rosmarin, salvie, karve og anis helt fra oldtiden. På 1500-tallet startet man for alvor å importere krydder fra det fjerne Østen, særlig fra India. Sentrum for krydderhandelen i India var Calicut, som nå heter Kozhikode. Der var det store markedsplasser hvor de solgte blant annet nellik, muskat, pepper, kanel og andre kryddere som lukter godt. Pepper ble regnet som like verdifullt som sølv i Europa, og muskat ble regnet som like verdifullt som gull. Å ha krydder hvis man bodde i Europa, var et symbol på status. India ble regnet som krydderets hjemland, og i India fikk man kjøpt krydder billig. Noe av krydderet kunne bli verdt mer enn 27 ganger mer i Europa enn i India, det ga svært god fortjeneste. I våre dager har også amerikanske kryddere som paprika og chilipepper blitt populære, i tillegg til mange nye kryddere og krydderblandinger fra Østen. Skandinaviske krydder som bergmynte og kvann er derimot lite brukt. Mange kaller også salt for krydder, men dette blir feil i forhold til den definisjonen som sier at krydder skal komme fra planter. Salt er jo ikke plantemateriale, men har ellers mange likhetstrekk med krydder. Domingo T. Franco. Domingo T. Franco (født 4. august 1856 i Mambusao, Capiz, Filippinene, henrettet 11. januar 1897 i Manila) regnes som en av de filippinske nasjonalhelter for sin støtte til landets frigjøringskamp fra spanskestyret 1896–1897. Domingo T. Franco var en nær medarbeider av Jose Rizal og hadde ansvaret for den nasjonalistiske foreningen "La Liga Filipina"s dokumenter. Da oppstanden mot Spania brøt ut i august 1896 ble han arrestert og holdt fengslet i Fort Santiago i Manila. Hans hustru ville kjøpe ham fri, men Franco ville ikke være med på det, fordi han mente det ville være et forræderi mot nasjonen. Den 30. desember (1896 henrettet spanjolene Jose Rizal i håp om at det ville knekke oppstanden som hadde stor fremgang særlig i provinsen Cavite sørvest for hovedstaden, under ledelse av Emilio Aguinaldo. Den 11. januar 1897 henrettet de en ny gruppe fanger, deriblant Franco («De 13 Bagumbayan-martyrene»), på Bagumbayanfeltet rett sør for murene rundt Manilas indre by «Intramuros». Ås. Ås er en landform som er karakterisert ved en høyde i terrenget, som oftes tre- eller skogkledd. En ås ligger derfor ikke særlig høyt i landskapet. Forstavelsen «ås-» finnes i mange ord, men har da vanligvis betydningen «gud-» (av Æser). Ås og høydeområde er mindre fremtredende i terrenget enn fjell. De er gjerne lavere enn 600 meter og har slakere sider, men de kan også være høyere og ha en eller flere stupbratte sider. Gammaglimt. Illustrasjon av hvordan gammaglimt blir til Gammaglimt er kraftige energiutbrudd i universet, hovedsakelig i form av gamma- og røntgenstråling. Gammaglimt ble først oppdaget ved tilfeldighet på 1960-tallet ved hjelp av Vela-satellittene. Utbruddenes varighet varierer fra en brøkdel av et sekund til noen få minutter. Vanligvis kan man påvise en svakere etterglød i blant annet synlig lys. Denne ettergløden har en varighet på noen dager og opptil en uke. Den første identifikasjonen av et gammaglimt ble gjort i 1997, da man lokaliserte den optiske (synlig lys) ettergløden av GRB 970228. Det ble da klart at gammaglimt har sin opprinnelse i fjerne galakser. I dag tyder observasjoner på at gammaglimt opptrer når en type meget massive stjerner har brukt opp brennstoffet i sine kjerner og den dermed kollapser på grunn av tyngdekreftene og danner et sort hull. Denne teorien støttes blant annet ved observasjoner der man har påvist at noen gammaglimt er forbundet med supernova-eksplosjoner (som også skyldes kollaps av stjernens kjerne). En annen mulighet å få et gammaglimt på er når to kompakte stjerner (for eksempel en nøytronstjerne og et sort hull) roterer rundt hverandre og tilslutt kolliderer og produserer gammastråling. Dersom glimtene stråler like mye i alle retninger betyr det at et gammaglimt, så lenge det varer, sender ut mer energi enn alle stjerner i universet til sammen. Det er derimot mer sannsynlig at gammaglimt stråler kun i meget bestemte retninger, nemlig i motsatt rettede bunter langs polaksene av den ødelagte stjernen, og at vi kun observerer de gammaglimt som tilfeldigvis er rettet mot jorden. United States Coast Guard. United States Coast Guard (forkortet "USCG"; norsk: "De forente staters kystvakt") er en forsvarsgren i det amerikanske Sikkerhetsdepartementet. Kystvaktens oppgaver består i håndhevelse av føderale lover, redningstjeneste, miljøvern, militært forsvar og drift av bøyer og fyr. Kystvakten består (pr. august 2009) av 42 000 militære menn og kvinner i aktiv tjeneste, 7 500 i reservetjeneste, 30 000 hjelpetropper og 7 700 sivilt ansatte. USCG disponerer rundt 244 «kuttere» (skip og båter over 20 m), rundt 1 850 mindre fartøyer og drøyt 200 luftfartøyer (fly, helikoptere og droner). Coast Guard Auxiliary. United States Coast Guard Auxiliary (CGA) er det sivile, fivillige hjelpekorpset i kystvakten, grunnlagt i 1939 for å hjelpe til med utøvelsen av ikkemilitære og ikkerettslige oppgaver. Hjelpekorpset har rundt 30 000 medlemmer ("auxiliarists"), og mange av dem bruker sine egne båter og fly til å utføre oppgavene. Hjelpetroppene er sivile medlemmer, men bærer samme uniform som de militære kystvaktsoldatene, dog med andre insignier. Eksterne lenker. Dagens typer fartøyer, fly, helikoptre og droner i United States Coast Guard Coast Guard Coast Guard His 'n' Hers. "His 'n' Hers" er et album av Pulp. Det var bandets fjerde plate, og den første som ble «oppdaget av allmennheten», i alle fall til en viss grad. Musikken, som kan klassifiseres som tidlig britpop, er til stor grad synth-basert og er influert av både glamrock og postpunk-perioden i britisk musikk. Albumet har et svært distinkt lydbilde, til tross for at låtene er skrevet over en tradisjonell poplest, og Jarvis Cockers særegne tekster plasserer ofte jeg-personen i relativt lite flatterende situasjoner fulle av voyeurisme, deromantisert sex og nord-engelsk arbeiderklassedesperasjon. "His 'n' Hers" ble nummer 9 på de engelske hitlistene. Sporliste. Alle sanger: "Jarvis Cocker/Pulp" Cuthbert av Lindisfarne. Cuthbert av Lindisfarne (født ca. 634, død 20. mars 687) var en angelsaksisk munk og biskop fra Northumbria i dagens England. Han ble etter sin død regnet som helgen. Biografi. Cuthbert skal ha vært fra en velstående familie i Lauderdale, Northumbria. Fra irsk side har det mange ganger vært hevdet at han var fra Irland, men det er ingen støtte for dette i kildene, og navnet er saksisk og ikke keltisk. Hovedkilden for kunnskap om Cuthbert er Beda den ærverdige, som forteller at han vokste opp som foreldreløs og ble oppdratt av en fostermor, enken Kenswith. Som gutt og ung mann gjetet han sauer i åsene nær hjemmet, og i august 651 skal han ha fått en visjon fra engler om at den hellige Aidan hadde dødd samme kveld i Bamburgh. Dette fikk ham til å innse at han hadde et kall til klosterlivet. Ifølge en versjon av historien ble han innen han kom til klosteret i Melrose innkalt for å kjempe mot en hær fra Mercia, for han skal ha kommet til hest bevæpnet med lanse da han banket på klosterporten. Han ble munk i Melrose under da St. Eata var abbed. Prioren, St. Boswell underviste ham om Bibelen og klosterlivet. I 660 ga Alfrid, en sønn av kong Oswiu av Northumbria, land til et nytt kloster til abbeden i Melrose. Det nye klosteret ble bygget i Ripon, og Eata og Cuthbert var blant de som flyttet dit i 661. Men Alfrid insisterte på at klosteret skulle følge romersk tradisjon, mens munkene på Melrose tilhørte den keltiske tradisjonen. De reiste derfor tilbake til Melrose. Omkring samme år døde Boswell, og Cuthbert etterfulgte ham som prior. Han ble så flere ganger sendt på misjonsreiser til området mellom Berwick og Galloway for å betjene de få kristne som fantes der og om mulig omvende andre. På grunn av en sykdom som herjet i området hadde mange begynt å sverge til den gamle religionen igjen, og Cuthbert måtte ta tak i dette. En by i området, Kirkcudbright («Cuthberts kirke») er oppkalt etter ham. Også andre steder er oppkalt etter Cuthberth: Cotherstone i North Yorkshire og Cubert i Cornwall. Ved synoden i Whitby 663/664 ble det vedtatt å følge romerske tradisjon i kirken, blant annet for utregning av datoen for påsken. St. Colman av Lindisfarne trakk seg som biskop i protest mot dette, og sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske dro han tilbake til Irland. Eata ble da utnevnt til biskop og abbed av Lindisfarne, og i 664 utnevnte han Cuthbert til prior i klosteret der. Cuthbert støttet nå innføringen av den romerske tradisjon, og bidro sterkt til å fremme denne saken i Northumbria og Durham. Egentlig ønsket han helst å være eneboer, og han bodde en tid alene på en liten øy, nå kalt St Cuthbert's Isle, rett ved Lindisfarne. I 676 trakk han seg fra priorembetet, og flyttet til øya Inner Farne, hvor St. Aidan tidligere hadde levd. Han likte ikke å reise fra øya, men forlot den en gang for å treffe Alhfled, datter av kong Oswiu. Hun ba ham innstendig om å akseptere et bispesete som hennes bror, kong Ecgfrith ville gi ham. I 684 ble han av kongen og erkebiskop Theodor av Canterbury valgt til biskop av Hexham. Cuthbert ville ikke forate eneboerlivet, men kongen kom personlig til ham og klarte å overtale ham. Påskedag 685 ble han bispeviet i York. Men straks etter dro han til Melrose, og klarte der å ordne det slik at han og Eata byttet; dermed ble Eata biskop av Hexham og Cuthbert biskop av Lindisfarne. Mindre enn to år senere kjente han at livet ebbet ut, og la ned sitt embete. Han feiret jul på Lindisfarne i 686, og trakk seg tilbake til Inner Farne. Der levde han tre måneder til, syk og for det meste alene. Munkene fra Lindisfarne kom for å pleie ham, men fikk ikke lov til å bosette seg sammen med ham. Han ville selv gravlegges på øya, men gikk med på munkenes ønske om at han skulle legges i klosterkirken. Etter å ha mottatt sakramentene sovnet han stille inn 20. mars 687. Helgen. Cuthbert ble allerede mens han levde regnet som en helgen, og det ble fortalt at han utførte flere miraker. Elleve år etter begravelsen på Lindisfarne ble hans legeme tatt opp, og det skal ha vært like friskt som da han døde. Dette bidro til å styrke hans helgenkult. Etter at Lindisfarne ble ødelagt av vikinger i 875 ble han relikvier flyttet, og flere munker reiste rundt i Nord-England for å finne et trygt sted for dem. De lå flere steder før de kom til de endelige hvilestedet, Durham. De kom dit i 955, og i 999 ble en saksisk kirke bygget over graven, og relikviene ble flyttet opp i et helgenskrin i kirken. Det ble hevdet at det skjedde mange mirakler der, og han ble derfor raskt Nord-Englands mest populære helgen. Durham ble et bispesete i 1083, og ti år senere startet byggingen av Durhamkatedralen. I 1104 ble Cuthberts relikvier overført dit. Helgenskrinet ble ødelagt under reformasjonen, og hans jordiske levninger ble gravlagt. I 1828 ble de funnet igjen, sammen med flere andre relikvier som hans messeklær, et bærbart alter og et pektoralkors. Ektheten av relikviene er allment akseptert, men det finnes en tradisjon som sier at han er gravlagt et annet sted i katedralen, som bare er kjent av tre medlemmer av Benediktinerordenen. Hans minnedag feires 20. mars, og en translasjonsfest 4. september. I kunsten vises han gjerne som abbed eller biskop, ofte bærende på St. Oswalds hode, som ble gravlagt sammen med ham. Han blir også vist med otre eller ærfugler ved sine føtter; disse hadde han stor omsorg for på Inner Farne, som nå er et fuglereservat. Kommunikasjonssatellitt. En kommunikasjonssatellitt er en kunstig satellitt plassert i bane rundt for å sørge for telekommunikasjon. Den aller første aktive telekommunikasjonssatellitten, Telstar 1, ble skutt opp i 1962. Praktisk talt samtlige store kommunikasjonssatellitter kretser i geostasjonær bane. De fleste eies av private selskap. Mobiltelefonsatellitter. I siste halvdel av 1990-årene startet utvikling av en egen kategori kommunikasjonssatellitter, som kan betegnes som «mobilbasestasjoner i verdensrommet». Disse formidler telefonsamtaler direkte mellom håndholdte mobiltelefoner. Noen av disse systemene består av store konstellasjoner (grupper) av satellitter, men enkeltsatellittene er mindre enn konvensjonelle kommunikasjonssatellitter. De kretser også i mye lavere baner enn de store kommunikasjonssatellittene. Hensikten er fullstendig (Iridium) eller tilnærmet (Globalstar) global mobildekning, selv midt i Stillehavet, Amazonasjungelen, Antarktis, Sibir eller Sahara. Selskapene bak alle disse systemene gikk konkurs, da man ikke klarte å verve tilstrekkelig antall abonnenter til å få dekket inn kostnadene ved å bygge dem ut (ca. 5 milliarder dollar for Iridium). De ble kjøpt opp og er i dag likevel i bruk, men med nye eiere. Værsatellitt. En værsatellitt er en kunstig satellitt som benyttes til observasjoner av jordens atmosfære. Informasjonen fra slike satellitter brukes bla i værvarsling, til studier av klima og til kartlegging av snø- og isforhold. Værsatellitter er en underkategori av jordobservasjonsatellitter med miljøoppgaver, men kategoriseringen av satellitter som relevante for enten «vær» eller «miljø» er lite viktig siden de benyttes til begge formål. Det som skiller er oftest sensorutrustningen, der værsatellitter fokuserer på atmosfæren og miljøsatellitter oftest fokuserer på overflaten og langsiktigheten til satellittprogrammet (dvs hvor mange satellitter som produseres og opereres over tid i en serie). Værsatellitter har varierende sensorutrustning. Værsatellittenes sensorer observerer elektromagnetisk stråling fra jordoverflata,atmosfæren og skyene. Noen sensorer er bildedannende og informasjonen fra disse presenteres ofte i form av et «fotografi» av jord/atmosfæresystemet. Andre sensorer er profilerende og gir informasjon om f.eks. temperatur og fuktighet i ulike nivåer av atmosfæren. Data fra profilerende sensorer benyttes oftest som inngangsdata til numerisk værvarsling, mens bildedannende sensorer både benyttes til manuell analyse (diagnose) og til automatisk tolkning. Tradisjonelt har værsatellitter benyttet passive sensorer som måler elektromagnetisk stråling reflektert eller avgitt av jord/atmosfæresystemet, men i økende grad benyttes aktive sensorer (radartype) for å innhente informasjon om forhold under skyene. Denne typen sensorer er spesielt utbredt innfor snø- og iskartlegging. Ulempen med denne type sensorer er at de er mer energikrevende. Navigasjonssatellitt. En navigasjonssatellitt er en kunstig satellitt som sender signaler til primærplaneten til bruk i navigasjon. Alle dagens navigasjonssatellittsystemer består av konstellasjoner av mange satellitter. NAVSTAR Global Positioning System (dette system omtales i dagligtalen som «GPS») består av ca. 27 operative satellitter. Disse sender signaler samtidig slik at man får krysspeilet sin posisjon på Jorden. Systemet har sin opprinnelse i det amerikanske militæret, men har nå flest sivile brukere. Det russiske systemet Glonass benytter et system som er svært likt GPS. Den siste av de 24 satellittene i GLONASS ble skutt opp fra Plesetsk kosmodrom 3. oktober 2011. GPS og Glonass kretser i 20 000 km høye baner. Galileo-satellittene er et sivilt europeisk program. De 30 satellittene forventes å kretse i 23 222 km høye baner. De to første operasjonelle satellittene skytes opp i oktober 2011. Astronomisk satellitt. En astronomisk satellitt er en kunstig satellitt som driver astronomiske observasjoner. Dette kan være teleskoper eller andre instrumenter i bane rundt Jorden, eller i bane rundt Solen, relativt nært Jordens bane. Hensikten er å drive astronomiske observasjoner av objekter i vårt eget solsystem, stjerner, interstellare gasskyer, galakser, gammaglimt, kosmisk bakgrunnstråling etc. Fordelen med observatorier i verdensrommet er at man kommer over Jordens atmosfære, som forstyrrer og filtrerer lyset fra astronomiske objekter. Man kommer ikke nærmere stjernene, slik noen tror. Durham (grevskap). Durham er et grevskap i det nordøstlige England. Administrasjonssenteret er byen Durham. Grevskapet har store kontraster, fra tynt befolkede daler og heier i innlandet til urbaniserte områder nærmere kysten, som tidligere var dominert av gruveindustri. Navnet. Navneformen "County Durham" er unikt for et engelsk grevskap. Flere er oppkalt etter en viktig by, men man ville da forventet formen "Durhamshire" (fra angelsaksisk "scire", «område»). Årsaken er at det ble styrt som et palatinatsgrevskap av biskopen av Durham bispedømme; det er fortsatt offisielt regnet som et palatinatsgrevskap, selv om dette ikke lenger har praktist betydning. Han hadde også makt utenfor dette området, og man valgte å kalle det grevskapet Durham ("County Durham"). Formen «County X» er heller ikke brukt ellers i England, men er det vanlige mønsteret i Irland, uten at det er noen sammenheng her. Geografi. Durham grenser mot vannskillet i Penninene i vest, elven Tees i sør, Nordsjøen i øst og elvene Tyne og Derwent i nord. Dette er omtrentlige grenser, da grevskapet kan defineres på tre måter: Som tradisjonelt grevskap, seremonielt grevskap eller administrativt grevskap. Tradisjonelt grevskap. At Durham har en ekstra definisjon utover de to vanlige, seremonielt og administrativt, skyldes denne spesielle statusen som palatinat. Den tradisjonelle grensen går til sørbredden av Tyne, og inkluderer Sunderland, South Shields og Gateshead. Det har også vært flere eksklaver gjennom historien, som Bedlingtonshire, Norhamshire og Islandshire (alle innlemmet i Northumberland i 1844) og Crayke (nå i North Yorkshire). Seremonielt grevskap. Durhams grevskapsråd ble opprettet i 1888, i forbindelse med reformen av lokaladministrasjonene. Dette hadde ansvar for området som utgjør det seremonielle grevskapet. I 1974 ble Sunderland, South Tyneside og Gateshead overført til Tyne and Wear, mens Stockton-on-Tees og Hartlepool ble overført til Cleveland. De to sistnevnte har siden blitt enhetlige myndigheter. Samtidig ble Startforth overført til Durham. Administrativt grevskap. Det administrative grevskapet omfatter det seremonielle unntatt de tre enhetlige myndighetene Hartlepool, Darlington og Stockton-on-Tees. Movimento Sociale Italiano. Movimento Sociale Italiano (den «Italienske Sosiale Bevegelse», MSI) var et nyfascistisk parti grunnlagt i Italia i 1946 etter annen verdenskrig av tilhengere av Benito Mussolini. Selve partiets logo representerer en flamme som svever over en svart kiste med tre bokstaver M.S.I. Ifølge en tradisjon representerer logoen flammen som svever over Mussolinis grav og M.S.I. betyr egentlig: Mussolini Sei Immortale (Mussolini er udødelig). M.S.I. ble i 1994 avløst av det noe mer moderate Alleanza Nazionale, et parti som etter hvert ble det tredje største i det italienske parlamentet. Dette partiet ble i 2009 igjen en del av det nye partiet Il Popolo della Libertà, under ledelse av Silvio Berlusconi. Gianfranco Fini hører til de mest prominente tidligere medlemmer av Movimento Sociale Italiano; han ble senere Italias utenriksminister og visestatsminister. Alternativa Sociale. Alternativa Sociale con Alessandra Mussolini var en italiensk valgallianse. Det ble grunnlagt av parlamentarikeren Alessandra Mussolini, etter at hun brøt med det reformerte fascistpartiet Alleanza Nazionale, fordi partiets leder Gianfranco Fini tok avstand fra hennes bestefar Benito Mussolini. Ved Europavalget i 2004 vant Alternativa Sociale con Alessandra Mussolini ett sete i det europeiske parlamentet. Alleanza Nazionale. Alleanza Nazionale (nasjonalalliansen) var et høyreorientert politisk parti i Italia. Det ble hovedsakelig grunnlagt av medlemmene av det tidligere Movimento Sociale Italiano i 1994 etter partiets allmøte i Fiuggi. Alleanza Nazionale inkluderte også konservative deler av det tidligere Democrazia Cristiana. Partileder var Gianfranco Fini. Den politiske ideologien ble karakterisert som nasjonalkonservativ. Partiet var siden dannelsen en nær samarbeidspartner av Silvio Berlusconis Forza Italia. Et tidligere partimedlem er Alessandra Mussolini, som brøt med partiet da Gianfranco Fini tok avstand til hennes bestefar Benito Mussolini. Ved parlamentsvalget i 2008 stilte Alleanza Nazionale som en del av valgalliansen Il Popolo della Libertà. Denne alliansen ble omdannet til et politisk parti i 2009 og Alleanza Nazionale opphørte da å eksistere. Årstad. Årstad er en bydel i Bergen like sør for byens sentrum og har 37 977 innbyggere 1. januar 2012. Arealet er på 14,43 km² dersom man regner med ferskvann (0,32 km²) og tilhørende deler av Byfjellene: Løvstakken og Ulriken, mens selve bydelen har et landareal på 8,42 km². Befolkningstettheten er 4 510 innbyggere pr. km² landareal. Bydelen grenser til Laksevåg og Fyllingsdalen i vest, til Fana i sør og til Bergenhus i nord. Årstad var en egen kommune i Hordaland fylke frem til den 1. juli 1916, da den ble innlemmet i Bergen. Årstad kommune omfattet områdene Årstad, Kronstad, Solheim, Fridalen, Landås og Slettebakken. Disse områdene dekkes av lokalavisen Årstadposten. Den nåværende bydelen inkluderer i tillegg Fantoft, Gyldenpris, Minde og deler av Nattland, men ikke lenger området Årstad som nå hører til Bergenhus bydel. Historie. Navnet «Årstad» kommer fra «Alrekstad» som var navnet på kongsgården som lå i området Årstad (nå del av Bergenhus bydel). Alrekstad har en historie som er eldre enn Bergen by, med spor tilbake til en kong Alrik som skal ha bodd der på 400-tallet. Alrekstad nevnes flere ganger i kongesagaene. Etterhvert kom Alrekstad inn under Nonneseter kloster, og i 1528 ble eiendommen overdradd til Vincens Lunge og innlemmet i Lungegårdsgodset, inntil presten Ole Storm kjøpte den i 1701. Siden den gang har gården hatt ulike eiere, frem til den ble solgt til Bergen kommune i 1898. Dette ble blant annet gjort for å skaffe byen en sikker drikkevannskilde. Området var først og fremst et jordbruksområde, og gårdsdrift var hovednæringsveien utover på 1700- og 1800-tallet. Årstad gård hadde en sentral plass. Både Haukeland gård og Møllendal gård lå i lengre perioder under Årstad. I en topografisk-statistisk samling fra 1779 nevnes både "Årstad", "Haukeland", "Møllendal", "Kalvedalen", "Bjørndalen", "Tarlebø", "Hardbakke" og "Kobbeltvedt" som eksisterende gårder i området. I samlingen fra 1779 omtales også kvegpesten som plaget Årstad og Fjøsanger. Friske dyr ble i løpet av få timer syke og døde, uten synlige tegn på skade – men i en fotnote bemerkes at en Årstad-beboer fortalte forfatteren at når han parterte det selvdøde kveget, fant han alltid en blodunderløpt, blå flekk på dyrekroppen. En svensk botaniker hadde undersøkt beitene uten å finne noe galt. Det var særlig den nyryddete plassen "Ny-Damsgaard" som var plaget av kvegpesten. Her bemerker forfatteren at gårdens utmark opp mot Haukelands- og Solheimsvannet består av myr og våtmark. I 1808 anla stiftsamtmann Bull Fjæreveien fra Fløen til Damsgård. Slik ble området ved Ulrikens fot åpnet for gående og kjørende trafikk, og det ble populært å skaffe seg landsted der. Samme år ble området mellom Solheim og Damsgård lagt inn under politiet i Bergen, men det var et problem at lovbrytere lett kunne ta seg derfra til Årstad, hvor bergenspolitiet ikke hadde noen myndighet. Fra 1826 fikk bergenspolitiet derfor myndighet rundt hele Store Lungegårdsvann i 2 000 alens avstand fra strandbredden. Grunnkretser. Bydelen Årstad består av 72 grunnkretser i delområdene Solheim, Fridalen-Slettebakken og Landås-Sædalen. Theo van Gogh (filmregissør). Theo van Gogh (uttales omtr. /håch/; født 23. juli 1957 i Nederland, død 2. november 2004) var en nederlandsk filmregissør, forfatter og journalist som er mest kjent for kortfilmen "Submission", samt en rekke utfall mot islam og muslimer. Drapet. Gogh ble drept i Amsterdam 2. november 2004 av en muslimsk fundamentalist av marokkansk opprinnelse, som reagerte på Goghs sterke kritikk av islam i sine filmer. Før dette var han en ganske ukjent regissør utenfor Nederland. I ettertid er det hans film "Submission" som har blitt mest kjent. Drapsmannen, Mohammed Bouyeri, ble 26. juli 2005 dømt til livsvarig fengsel. Retten beskrev i dommen drapet som en terrorhandling. Gogh ble drept av åtte pistolskudd før drapsmannen skar strupen over på ham og satte to kniver i brystkassen hans. Til knivene var det festet et flere siders langt brev med trusler mot vestlige regjeringer, jøder og den kontroversielle somalisk-nederlandske politikeren Ayaan Hirsi Ali. Virkninger av drapet. Drapet utløste over 20 angrep mot skoler, kirker og moskeer landet over ukene etterpå. Ekstremister på begge sider benyttet anledningen til å utøve vold og hærverk. Drapet førte også til en innstramning av de nederlandske immigrasjons-reglene. Kontroverser og politisk syn. Gogh levde et bohem-preget liv og var kjent for en rekke kontroversielle meninger. Han var også kjent som motstander av det nederlandske monarkiet og støttet den høyrepopulistiske politikeren Pim Fortuyn som ble drept i 2002. På 80-tallet ble han blant annet kjent for sin sterke kritikk av det han oppfattet som samfunnets «establishment». Han var ansatt i flere blader og aviser, men fikk sparken i mange av dem på grunn av en rekke injurierende utspill. Han hadde også et anstrengt forhold til religioner, og fra slutten av 90-tallet kritiserte han i særdeleshet islam og muslimer. Han støttet også invasjonen av Irak, men distanserte seg noe fra dette i ettertid. Han ble kjent for å slå til de fleste kanter, og tidlig på 90-tallet møtte han kritikk også fra det jødiske samfunnet i Nederland. I sine siste år hadde han mye kontakt med Ayaan Hirsi Ali som også samarbeidet med ham om den omtalte kortfilmen "Submission", en film som både Ali og Gogh mottok dødstrusler for. Gogh skrev også en rekke bøker, blant annet "Allah Knows Best" fra 2003 som var en av hans siste. Annet. Hans oldefar (som også het Theo) var bror av den verdenskjente maleren Vincent van Gogh. Han var kjent for å ha en nihilistisk verdensanskuelse og for en tildels omfattende bruk av både alkohol og narkotika. Palatinat. Et palatinat (ty. Pfalz) var i middelalderen en keiserlig eller kongelig borg med tilhørende område. Det ble administrert av en representant for landets hersker, opprinnelig en person med tittelen pfalzgreve. Begrepet brukes også om tilsvarende ordninger der en annen tittel brukes, for eksempel der en biskop er gitt verdslig makt. Palmiro Togliatti. Palmiro Togliatti (født 26. mars 1893 i Genova, Italia, død 21. august 1964 i Jalta, Ukraina) var leder for det italienske kommunistpartiet, Partito Comunista Italiano (P.C.I.). Togliatti ble aktiv i arbeiderbevegelsen i forkant av første verdenskrig. I mellomkrigstiden ble han en del av kretsen rundt Antonio Gramsci og Gramscis avis «Ordine Nuovo». Under andre verdenskrig bodde Togliatti i Sovjetunionen. Togliatti bidro til avtalen mellom Sovjets regjering, den italienske regjering og Fiat om bygging av den store VAZ-bilfabrikken i Stavropol. Byen har siden fått navnet Toljatti/Togliatti til ære for Palmiro Togliatti. Togliatti, Palmiro Togliatti, Palmiro Togliatti, Palmiro Jaltakonferansen. Jaltakonferansen (også kalt Krimkonferansen) var et ukeslangt møte fra 4. til 11. februar 1945 – tre måneder før den andre verdenskrig var over i Europa – mellom statslederne i USA (Franklin D. Roosevelt), Storbritannia (Winston Churchill) og Sovjetunionen (Josef Stalin). Møtet var en fortsettelse av det tidligere møtet i Teheran, og ble brukt til å koordinere de tre stormaktenes krigsinnsats mot Tyskland under andre verdenskrig. Møtet fant sted i Livadiapalasset, tsarfamiliens tidligere sommerresidens, nær byen Jalta på Krim. Temaet for møtet var de alliertes videre krigføring inn i selve Tyskland. Størst interesse knyttet det seg imidlertid til de avtaler og planer de tre lederne laget for etterkrigstiden. Indirekte var den avtalen som konferansen kom fram til – Jaltaavtalen – en av årsakene til den kalde krigen. Jaltaavtalen stadfestet at det okkuperte Tyskland skulle deles inn i fire okkupasjonssoner, som hver skulle styres av en av okkupasjonsmaktene; Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Videre ble man enige om prinsippet og utgangspunktet for hvordan Tyskland skulle betale krigserstatninger. De allierte ville ikke begå samme feil som ved Versaillesfreden etter 1. verdenskrig, derfor ble det bestemt at tyskerne skulle betale erstatninger i varer og ved å flytte tyske fabrikker til okkupasjonslandene. Disse krigserstatningene skulle hver okkupasjonsmakt i hovedsak ta ut fra sin respektive okkupasjonssone. Det ble gjort et unntak for Sovjetunionen, som skulle få prosenter fra de vestlige sonene, grunnet at ødeleggelsene i Sovjet hadde vært enorme, i tillegg til at det fantes lite industri i den sovjetiske okkupasjonssonen (de østlige delene av Tyskland). Det ble videre bestemt at Polen skulle få sine erstatninger fra Sovjetunionens sone, mens andre land som hadde erstatningskrav, skulle få dette fra de tre vestlige sonene. Prinsippet for erstatningene ble klar på Jalta, men ikke hvordan selve fordelingen skulle forløpe. Dette var tema på Moskvakonferansen høsten 1945, men det ble ikke oppnådd enighet, og temaet ble utsatt. Dette førte til stor misnøye hos Stalin, som sannsynligvis så uenighetene fra Jalta som de første tegnene på noe han tolket som «de første vestlige tendenser til å danne en felles front mot Sovjetunionen». Durham bispedømme. Durham bispedømme er et anglikansk, og tidligere katolsk bispedømme med sete i Durham i det nordøstlige England. Bispesetet ble først opprettet på Lindisfarne i 635, med territorium avgitt fra York erkebispedømme. Etter at klosteret på Lindisfarne hadde blitt angrepet av vikinger ble det i 875 "de facto" oppgitt, og i 879 ble et nytt bispedømme opprettet i Chester-le-Street som en fortsettelse av Lindisfarne, med samme territorium. I 995 ble bispesetet flyttet til Durham, på grunn av trusselen fra vikinger mot Chester-le-Street. Under normannerne fikk biskopen av Durham verdslig makt, og styrte det tradisjonelle grevskapet Durham som et palatinat. Biskopen hadde tittelen «fyrstebiskop», med unntak av den første, Walcher, som hadde tittelen «jarlebiskop». Den siste katolske biskopen, Cuthbert Tunstall, ble innsatt i 1530 og fjernet fra embetet av Elisabeth I i juli 1559. Biskopen hadde allerede i 1536 mistet sin verdslige makt, men Durham har også i dag en spesiell status blant de anglikanske bispedømmene i England. Biskopen av Durham regnes som høyere i rang enn alle andre biskoper i England, med unntak av erkebiskopene av York og Canterbury. Det latinske navnet er "Diocesis Dunelmensis". Miljøsatellitt. Miljøsatellitt er en kunstig satellitt som overvåker miljøet på Jorden med blant annet multispektrale kameraer, spektrometere og radarer. Miljøsatellitter er kostbare og eies som regel av store, offentlige institusjoner. De fleste miljøsatellitter kretser i solsynkrone polbaner. Kostnadene med å utvikle, bygge, skyte opp og drive avanserte miljøsatellitter kan komme opp i flere hundre millioner dollar eller euro pr stk. Jordressurssatellitter. Jordressurssatellitter tar multispektrale bilder av Jorden med høyere oppløsning enn miljøsatellittene, men over smalere områder om gangen. Disse dekker gjerne hele Jorden på 2-3 uker. Omtrent alle jordressurssatellitter kretser i solsynkrone polbaner. Durham. Stedsnavn – det eldste stedet med navnet er Durham i det nordøstlige England. Rekognoseringssatellitt. En rekognoseringssatellitt er en kunstig satellitt med militære og/eller etterretningsmessige oppgaver. Militære satellitter. Militære satellitter har mange forskjellige oppgaver og finnes i mange forskjellige typer. Hvor hemmelige de er varierer. Tradisjonelt har rekognoseringssatellittene ("spionsatellittene") vært omsluttet av det strengeste hemmelighetskremmeri. Andre, som de fleste kommunkasjonssatellittene, er man ikke så nøye med, selv om det fortsatt er adskillig vanskeligere for allmennheten å få informasjon om disse, sammenlignet med f.eks sivile, vitenskapelige satellitter. De amerikanske KH-12-satellittene er de mest avanserte, og kan ta bilder med antatt oppløsning på ned til 10 cm. Prisen på en slik satellitt ligger anslagsvis på 1/2 - 1 milliard dollar. Lacrosse benytter radar, som i motsetning til de andre nevnte satellittene ser gjennom skyer, tåke og om natten. Men bildene har noe lavere oppløsning og har mere "støy". De fleste militære spionsatellitter kretser i lave baner. Det samme vil gjelde SBIRS-low-satellittene. Kommunikasjonssatellittene og DSP-satellittene kretser i geostasjonær bane. Noen hemmelige kommunikasjonssatellitter, samt noen av de planlagte SBIRS-high-satellittene, kretser eller vil kretse i meget lagstrakte (elliptiske) baner. Ingen satellitter operative i dag er i stand til som å skyte ned raketter eller andre satellitter, selv om mange tror det. Men både Både USA og Sovjet har testet antisatellittsystemer med suksess. "Star Wars". Det ble mye oppstuss da USAs president Ronald Reagan på midten av 1980-årene foreslo et rombasert "skjold" i stand til å motstå et massivt kjernefysisk angrep fra Sovjetunionen. Konseptet ble opprinnelig kalt SDI (Strategic Defense Initiative), men fikk snart den folkelige betegnelsen "Star Wars". Det gikk ut på å plassere en mengde satellitter i bane rundt Jorden, i stand til å detektere og skyte ned de innkommende, interkontinentale rakettene. Programmet ble gradvis oppgitt de påfølgende årene da det viste seg å bli usannsynlig kostbart å komplisert å gjennomføre, og dessuten lett kunne "lures" eller omgås med andre typer angrep. Men det har fått sin del av æren for at Sovjet til slutt ga opp å henge med i våpenkappløpet, hvilket igjen førte til avslutningen av den kalde krigen. Utvikling av et mindre ambisiøst, bakkebasert forsvar mot ballistiske raketter pågår likevel fortsatt, til tross for at det både er politisk kontroversielt og teknisk svært vanskelig å få til å fungere tilfredsstillende. USA har i løpet av de siste 50 år brukt anslagsvis 150 milliarder dollar på rakettforsvar, og programmet har nå et årlig budsjett på 8 milliarder dollar, mer enn noe annet militært enkeltprogram. Men noe effektivt forsvar er fortsatt langt fra å bli realisert. I dag er det såkalte "kjeltringstater" som Nord-Korea og Iran amerikanere antar trusselen vil komme fra, ikke Russland. Hydrolift. Hydrolift er en norsk båtprodusent som ble startet i 1985. Firmaet holder til i Fredrikstad kommune, og driver i hovedsak med å produsere raske daycruisere opp til 31 fot. I 2003 begynte Hydrolifts eier Bård Eker med Offshore Class1-Racing, som er båtverdenens Formel 1 racing, der de blant annet konkurrerte med Bjørn Rune Gjelsten i det norske teamet Spirit of Norway. Bjørn Rune Gjelsten. Bjørn Rune Gjelsten (født 17. september 1956) er en norsk forretningsmann. Han er mest kjent som investor og tidligere konsernsjef i Aker RGI, men også som Offshore-racerfører av båten «Spirit of Norway». Han er en av Norges rikeste menn og idrettsutøvere, med en reell formue på 2,6 milliarder kroner i 2007. Gjelsten har vunnet VM i Offshore race med «Spirit of Norway» 5 ganger. I desember 2007 ble det bekreftet at Gjelsten legger opp som fører for Offshore-laget «Spirit of Norway» I dag eier og driver han Gjelsten Holding Gjelsten er utdannet siviløkonom. Bromma lufthavn. Stockholm–Bromma flyplass (IATA: BMA, ICAO: ESSB) i Bromma er Stockholms nærflyplass, 15 minutters kjøring fra sentrum. Den ble åpnet i 1936. Etter hvert har Stockholm Arlanda Airport tatt over som hovedflyplass for den svenske hovedstaden. På grunn av beliggenheten nær tettbygde områder er det strenge støykrav til fly som skal bruke plassen og den stenger kl 22 hver kveld. Den har i hovedsak innenriksruter, men også forbindelser til København i Danmark og Brussel i Belgia. Destinasjon i Norge fra Bromma er Oslo Lufthavn Gardermoen. Denne ruten opereres av flybe Nordic. Passasjerantallet i 2011 var på omlag 2.2 millioner. Av disse var ca 200.000 passasjerer innenlands i Sverige. Arlanda lufthavn. Stockholm-Arlanda flygplats (IATA: ARN, ICAO: ESSA) er en internasjonal flyplass som ligger i Sigtuna kommune 40 km nord for Stockholm og 30 km syd for Uppsala. Utenrikstrafikken ble flyttet fra Stockholm-Bromma Airport til Arlanda i 1962, og i 1984 samlet SAS alle sine operasjoner på Arlanda. Flyplassen har om lag 19,1 millioner passasjerer årlig, hvorav en tredjedel er innenriks og resten på utlandsruter. Det er forbindelser til 154 destinasjoner. Når det gjelder passasjertrafikk er København største destinasjon, deretter følger London og Oslo. Alternativ romfergelandingsplass. Stockholm-Arlanda Airport er en av nødlandingsstedene for NASAs Romferger. Vest-Midlands. Vest-Midlands ("West Midlands") er en region i den vestlige del av det sentrale England. Det samme navnet brukes om et av grevskapene i regionen, se West Midlands for informasjon om dette. West Midlands. West Midlands er et seremonielt grevskap i regionen Vest-Midlands i England. Det ble opprettet i 1974, og var da ment å skulle fungere som et administrativt grevskap med et valgt grevskapsråd. Rådet ble oppløst i 1986, da alle deler av grevskapet tilhører enhetlige myndigheter. Birmingham, Wolverhampton, Black Country og Solihull utgjør tilsammen det neste største urbane område i England, etter London. Den totale folkemengden i dette området er omkring 2,28 millioner. Administrasjon. West Midlands styres siden 1986 av syv distriktsråd i de enkelte byer med omegn. Noen tjenester besørges felles for alle distrikter, som polititjenester, brannvesen og kollektivtransport, renovasjon og sivilforsvaret. Det finnes ikke noe egentlig grevskapsorgan for dette, men i stedet råd opprettet av distriktene i fellesskap. West Midlands er dermed bare et seremonielt grevskap, med en stattholder. Historie. Det meste av området har historisk sett tilhørt andre grevskaper. Birmingham og Coventry tilhørte Warwickshire, Wolverhampton og det meste av Black Country var i Staffordshire, mens resten av Black Country var i Worcestershire. Tanken om å opprette et grevskap rundt Birmingham kom i 1960-årene, i Redcliffe-Maudrapporten om Englands lokaladministrasjon. I de opprinnelige planene skulle det opprettes som et storbyområde og ikke som et grevskap, med ganske annerledes grenser; blant annet var ikke Coventry med i forslaget. Edvard Heaths regjering tiltrådte i 1970, og endret drastisk på forslaget, og i 1972 ble det lagt fram en ny plan med dagens grenser. Grevskapet ble så opprettet to år senere. At Coventry ble inkludert var svært kontroversielt, da mange mente at byen hadde mer til felles med Warwickshire enn Birmingham. Det er fortsatt mange som ønsket å tilbakeføre Coventry til sitt gamle grevskap, og enkelte organer, som det offentlige helsevesen, er felles for Warwickshire og Coventry. Are Kalvø. __NOTOC__ a> i 2006Are Kalvø (født 31. desember 1969 på Stranda på Sunnmøre) er en norsk forfatter og satiriker. Han debuterte som forfatter i 1994 med boken "Absolutt Oslo". Høsten 2004 debuterte Are Kalvø som skjønnlitterær forfatter med romanen "Nød". Kalvø har siden 1992 hatt en egen lørdagspalte, den såkalte Kalvøkaden, som i nesten 20 år ble trykket i Dagsavisen. Fra 12. mars 2011 har Kalvøs ukentlige betraktninger blitt trykket i Aftenposten. Mellom 1993 og 2009 var Kalvø programleder for "Hallo i uken", et ukentlig satireprogram på NRK P2. Før den tid var han også å høre som programleder i Nattradioen på NRK P1. Han var både tekstredaktør og skuespiller i showene "Tusen år og like blid" (Det Norske Teatret 1998), "3 mot 1 er feigt" (Sentrum Scene 2001) og "Det folk vil ha" (Det Norske Teatret 2005). Våren 2012 starter Are Kalvø innspillingen av en programserie på NRK som skal hete "Riksforsamlinga". Are Kalvø skriver på nynorsk. Kristofer Janson. Kristofer Nagel Janson (født 5. mai 1841 i Bergen, død 17. november 1917 i København) var en norsk prest, (unitar) og forfatter, født i Bergen. Levned. Janson ga ut mer enn 50 litterære verk og flere hundre artikler og religiøse skrifter. Han fikk dikterlønn fra Stortinget i 1876, men frasa seg lønnen i 1882. Janson var, sammen med Aasmund Olavsson Vinje, den første som skrev romaner på landsmål. Noen av Jansons sanger har levd videre til våre dager. Blant de mest kjente er «Hu hei, kor er det vel friskt og lett uppå fjellet», «Fjukande skyer», «Ung Åslaug» og «Millom rosor». Han dannet Broderskapets Kirke (senere kalt Unitarisk Samfund) i januar 1895 i Kristiania (Oslo), og fungerte som menighetens prest fram til 1898. Da måtte han gå av etter store konflikter med menighens bestyrelse. Før dette hadde han i Amerika vært med på å danne fem unitarmenigheter og én i Danmark. Tidsskrift. Saamanden. Et religiøst tidsskrift som Kristofer Janson forfattet og redigerte fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Raphaël Poirée. Raphaël Poirée (født 9. august 1974 i Rives, Frankrike) er en tidligere fransk skiskytter med stor suksess både i VM- og verdenscup-sammenheng. Han er trener for kvinner rekrutt/junior i Norges Skiskytterforbund. Under OL i 2002 i Salt Lake City fikk Poirée sølvmedalje i jaktstart, og bronsemedalje med det franske stafettlaget. Under VM 2004 i Oberhof fikk han tre gull, en sølv og en bronse (i stafett). Han var dermed dette VMs mestvinnende skiskytter. Siden 2000 har Raphaël Poirée tatt åtte VM-gull (inkludert ett stafettgull). Poirée avsluttet karrieren i Holmenkollen i Oslo 11. mars 2007. Han tok totalt 44 enkeltseire i verdenscupen og 4 sammenlagtseire gjennom karrieren. Han regnes som en av de beste skiskytterne internasjonalt på 2000-tallet. ATV-ulykke. 29. desember 2009 ble det kjent at Poirée hadde blitt alvorlig skadet i rygg og nakke i en ATV-ulykke. 18. mars 2010 var Poirée og hans kone tilbake i Holmenkollen for å overvære verdenscuprenn i skiskyting. Poirée, etter å ha vist svært stor fremgang etter ulykken, var ute og gikk i løypene, og lot til å være i god form ulykken tatt i betraktning. Han måtte fortsatt regne med et par måneder med opptrening, men det er ventet at han ikke vil lide betydelige varige mén av ulykken. Annet. Raphaël Poirée er gift med den norske skiskytteren Liv Grete Skjelbreid Poirée. De har tre døtre sammen. Solihull. Solihull er en by i grevskapet West Midlands i England. Den ligger sørøst for Birmingham, og utgjør sammen med Birmingham, Wolverhampton og Black Country Englands nest største urbaniserte område. Befolkningstallet er omkring 120 000 (2004). Før 1974 var Solihull en valgkrets ("borough") alene, men det året ble byen slått sammen med området rundt Meridien til en større valgkrets. Denne inkluderer også distriktene Shirley og Castle Bromwich. "The Old Manor House", i Tudorstil Solihull er nå en forstad til Birmingham, som den har vokst sammen med. Byen er kjent for sin historiske arkitektur, blant annet flere bindingsverkshus i Tudorstil. En skolebygning i sentrum er fra 1560. Det er et populært handlested, med en sentral handlesplass fra 1960-årene. Et moderne kjøpesenter, Touchwood Centre, ble åpnet av dronning Elisabeth II 2. juli 2002, under hennes jubileumsferd. En av de største bedriftene er Land Rover, som har sitt hovedkontor i byen. Andre viktige industriprodukter er kjemikalier og verktøy. Det nasjonale utstillingssenter, som svært mange tror ligger i Birmingham, ligger i Solihull. Det gjør også det meste av Birmingham internasjonale flyplass. National Exhibition Centre. Det nasjonale utstillingssenter ("National Exhibition Centre", "NEC") ligger i Solihull, nær Birmingham i det sentrale England. Senteret er det syvende største utstillingssenter i Europa, og ligger strategisk plassert ved motorveien M42, Birmingham internasjonale flyplass og Birminghams sentrale jernbanestasjon. Komplekset består av 20 haller som kan brukes separat eller sammen, samt NEC-arenaen, som brukes til store konserter. Tilsammen har utstillingssenteret og arenaen omkring 4 millioner besøkende pr. år. Planene om bygging ble godkjent av miljøministeren i november 1971, og senteret ble åpnet av dronning Elisabeth II i februar 1976, da med 89 000 m² utstillingsplass. 3 haller ble lagt til i 1989, slik at arealet ble 125 000 m²; 4 haller i 1993 med 158 000 m² og til slutt 4 haller til i 1998, åpnet av Neil Kinnock. Det nåværende gulvarealet er 190 000 m². Hele anlegget dekker omkring 3 km². Pravda. "Pravda" (russisk: Пра́вда; «Sannhet») er en kjent avis fra Sovjetunionen, som fortsatt utgis i Moskva i Russland. Avisen ble grunnlagt av Lev Trotskij i 1908 i Wien som en sosialdemokratisk avis rettet mot russiske arbeidere. I 1912 stoppet trykkingen av avisen. Etter marsrevolusjonen i 1917 kunne avisen gjenoppstarte trykkingen, og avisen ble et organ for Bolsjevikene, og i 1918 ble avisen flyttet til Moskva. Pravda ble et organ for sentralkomiteen i kommunistpartiet fram til 1991. Paraná (delstat). Paraná er en delstat i den sørlige regionen av Brasil, og grenser til Argentina og Paraguay samt til nabodelstatene São Paulo, Mato Grosso do Sul og Santa Catarina. De store Iguaçu-fossene er antakelig delstatens største turistattraksjon. Curitiba (hovedstad), Londrina, Maringá, Ponta Grossa, Cascavel, Guarapuava, Campo Mourão, Cornélio Procópio, Araucária, São José dos Pinhais, Paranaguá, Pato Branco, Foz do Iguaçu Historie. Delstaten ble opprettet i 1853 og var tidligere et område i delstaten São Paulo. Delstaten ble skilt ut som egen enhet som en straff for at São Paulo ikke støttet opprøret i 1842. Delstaten har gjennom årene opplevd tallrik innvandring fra bl.a Italia, Polen, Tyskland, Russland og Ukraina. Økonomi. Viktige industrivirksomheter er papir og cellulose. Blant annet har Norske Skog en papirfabrikk i delstaten. En rekke bilprodusenter har også fabrikker i Paraná. Delstaten er også en av de største produsenter av landbruksprodukter i Brasil, og produserer bl.a. mais, bomull, soya, ris, maniok og bønner. Diktatur. r>Flere av republikkene som kaller seg flerpartistater kan av observatører anses for å være et diktatur, der makten er autoritær hos ett parti. Kartet gjenspeiler bare informasjon fra landenes konstitusjoner, og er «de juris» snarere enn «de facto». Diktatur er en styremåte der makten ligger hos én enkelt person eller hos en liten gruppe personer. Det er ulike former for diktatur. Eksempler på diktatur kan være, enevelde (enmannsdiktatur) totalitært diktatur, hvor det er nesten total frihetsopphevelse og autoritært diktatur, hvor innbyggerne kan komme med meningsytringer, men har liten eller ingen handlingsfrihet. Begrepene «tyranni» og «despoti» anvendes også for å beskrive styreformer som er identisk med «personlig diktatur». Ord som «enevoldsherre», «tyrann» og «despot» er derfor synonymer til begrepet «personlig diktatur». Bakgrunn. Ordet «diktator» kommer fra et embete i den romerske republikk, på latin kalt "dictator" (av "dictare"; å si noe igjen og igjen, eller diktere). Dette var et embete som ikke normalt var i bruk; en "dictator" ble kun utnevnt for en begrenset tid på seks måneder når det var behov for spesielle tiltak. De to mest kjente eksempel på diktatorer som holdt på makten også etter seksmånedersåremålet er Sulla og Julius Cæsar. Sistnevntes diktatorperiode markerer også med sitt "dictator"-embete også overgangen til keiserdømmet. En anekdote fra antikkens Hellas, var at man med jevne mellomrom burde innsette en diktator for å rydde opp i rot og ubesluttsomhet som demokratiet kunne skape. Når ryddingen var unnagjort, burde man igjen innføre demokratiet. Uttrykket «polsk riksdag» anskueliggjør i våre dager bakgrunnen for denne anekdoten. I forlengelsen av denne anekdoten ligger det blant annet at demokrati «tar tid» og ikke nødvendigvis har påkrevd beslutningsevne i krisetider som for eksempel når et land står overfor krigstrusler fra andre stater, naturlige eller økonomiske katastrofer, og liknende. I slike tilfeller viser historien at demokratisk valgte regimer lett blir udemokratiske i den forstand at alle – også opposisjonspartier i parlamentet – slutter opp om vedkommende statsoverhode, uavhengig av om det er snakk om en statsminister, monark, president eller sågar en diktator. Dette fallet nedover på «demokratiskalaen» kan dels sees som et naturlig fenomen («nå gjelder det å stå sammen») og dels som en hersketeknikk fra statsoverhodets side. Klarer et statsoverhode å skape en ytre fiende for landet, avledes ofte oppmerksomheten fra indre spenninger i landet, samtidig som det ofte kan oppnås samling internt og økt oppslutning ved neste valg. Dette fenomenet er for eksempel under president George W. Bush, blitt påpekt av blant annet journalisten og komikeren Michael Moore og lingvisten Noam Chomsky. Presisering. Et diktatur nøyer seg vanligvis med å oppheve skillet mellom den lovgivende og utøvende makt. En viktig grunn er at det kan ha liten hensikt å kontrollere domstolene, når diktatoren (eller oligarkiet) selv kan bestemme lovene som domstolene må følge. I våre dager omtales en fri presse noen ganger som den 4. statsmakt. Med «"urettmessig"» menes at makten ikke er basert på institusjonaliserte forordninger som for eksempel arverekkefølge, demokratiske valg, traktater eller liknende, men ene og alene på den personlige forordningen av makt. Denne kan i noen tilfeller ha sin støtte og basis i et karismatisk lederskap (Max Weber, 1971) eller popularitet i den offentlige opinionen eller begge deler (Østerrud mfl., 1997). Med «"uten begrensing"» menes at den personlige diktator eller oligarkiet står «over loven», det vil si at han/hun eller oligarkiet etter eget forgodtbefinnende kan velge å se bort fra eksisterende lover og styre statens handlinger slik de selv måtte finne det for godt i ulike saker. Som det framgår av dette, er et diktatur ofte kjennetegnet ved at de rette eller akseptable meninger, avgjørelser og holdninger i et samfunn, blir bestemt av et maktapparat, hvor den lovgivende og utøvende makt (og i noen tilfeller – den dømmende makt) ikke er tilstrekkelig adskilt. Opposisjon til makten er som regel ikke tillatt. Aktualitet. En oppfatning er at diktatorer primært finnes i såkalte banan-republikker eller mindre utviklete land. Man skal imidlertid ikke gå langt tilbake i historien for å finne typiske diktatorer i industriland som Tyskland under Adolf Hitler, Italia under Benito Mussolini eller Chile under Augusto Pinochet. Mange diktatorstyrte land har endt opp med svært dårlig livsstandard for dem som bor i landet, noen ganger forårsaket av at diktatoren eller oligarkiet har anseett landets ressurser og kontantbeholdning som sin personlige eiendom. Eksempler på dette er Ferdinand Marcos på Filippinene og Jean Bedel Bokassa i Den sentralafrikanske republikk. Før var det eneveldige kongedømmet enstydig med diktatur, hvor kongen hadde all makt i landet. I senere tid har mye av kongens makt forsvunnet. I enkelte land har presidenten en slags diktatorisk makt, hvor han/hun på egen hånd kan ta særdeles viktige valg. Personlig diktatur er svært sjeldent i våre dager. Derfor har diktaturbegrepet utviklet seg til å omfatte ulike former for autoritært styresett, istedenfor kun å beskrive det despotiske enmannsveldet eller oligarkiet. Siden alle statlig styreformer har behov for å rettferdiggjøre eller legitimere seg selv overfor sin egen befolkning og omverdenen, brukes ofte påvisninger av indre eller ytre fiender eller teoretiske begrunnelser (ofte kalt «-ismer») for å legitimere diktaturet (Østerrrud, mfl. 1997). Et par eksempler er «kommunisme», (Josef Stalin) og «liberalisme», (Augusto Pinochet). I virkeligheten er denne legitimeringen ugyldig, fordi verken kommunismen (Karl Marx) eller liberalismen (John Locke, John Stuart Mill) åpner for personlig diktatur eller oligarki. Snarere tvert imot. Militærdiktatur. I et militærdiktatur vil makten ofte være kontrollert av en gruppe offiserer. Denne gruppen kalles ofte for en junta eller militærjunta. Historisk sett har militærjuntaene vært hyppigst i Latin-Amerika, men har også forekommet (eller forekommer) i land som for eksempel Pakistan, Burma, Portugal, Hellas, Nord-Korea, Spania samt Algerie, Kongo og en del andre land i Afrika. Ørland hovedflystasjon. Norsk F-16 jagerfly, denne flytypen er stasjonert ved Ørland hovedflystasjon Ørland hovedflystasjon er en av Luftforsvarets to hovedflystasjoner, og ligger i Ørland kommune i Sør-Trøndelag. Flystasjonen opererer F-16 jagerfly, Sea King redningshelikoptre og AWACS overvåkningsfly. Stasjonen er videre en del av NATOs beredskapsstyrke innenfor rammen av Luft (FIST-L) og et alliert treningssenter for NATO og PfP luftstyrker. Dagens situasjon. Ørland hovedflystasjon er organisert i én luftving; 138 Luftving. Denne består av de operative søylene 338 skvadron med F-16 Fighting Falcon MLU kampfly og luftvernartilleri. Luftvernartilleribataljonen er oppsatt med luftvernsystemet NASAMS II, med tre til fire ildledningsenheter som hver kan ha tilkoblet tre til fire utskytningsenheter. Westland Sea King MK III redningshelikoptre fra 330 skvadron er også stasjonert ved ØHF med en 15 minutter beredskap (tilstedevakt). 330 skvadronen på Ørland er underlagt 137. luftving på Rygge flystasjon. Avdelingen er oppsatt med fire helikopterbesetninger samt et teknisk støtteelement. Ørland hovedflystasjon er NATOs "Forward Operating Location & Control Force" for NATOs AWACS overvåkningsfly. I tillegg er det forhåndslagret utstyr for amerikanske kampfly tilknyttet US Marine Corps under programmet Marine Corps Prepositioning Program Norway, på basen. Totalt sett er basen daglig arbeidsplass for ca 650 befal og sivile samt ca 200-300 vernepliktige. Ved siden av ordinær styrkeproduksjon er ØHF også et alliert treningssenter for luftstyrker tilknyttet NATO og andre partnernasjoner. For å understøtte aktiviteter innenfor rammen av treningssenteret har basen bl.a. parkeringsområder for mer enn 100 fly. Bakgrunnen for at Ørland hovedflystasjon har oppnådd dagens status som et treningssenter er at stasjonen har en meget gunstig geografisk plassering, også i europeisk målestokk, med liten sivil flytrafikk og store øvingsområder over land og hav. Stasjonen har vært vertskap for øvelser som NATO Air Meet, Nordic Air Meet, Fighter Weapon Instructor Training (FWIT) og Swiss Nightway. I 2007 var stasjonen for femte gang vertskap for NATO Air Meet (nytt navn Bold Avenger mvf 2007) noe som er unikt innenfor NATO. I tillegg ble NATO Tiger Meet arrangert for første gang i Norge ved Ørland hovedflystasjon i 2007, og den skal igjen arrangeres på Ørland i 2012. ØHF var sammen med Bodø hovedflystasjon og Evenes flystasjon en av kandidatene som fremtidig kampflybase for F-35 Lightning II (JSF). Forsvarssjefen leverte 24. november 2011 sin innstilling om å velge Ørland hovedflystasjon framfor Bodø på grunn av pris, nærhet til skytefelt over både sjø og land samt at Ørland er et område uten sivil trafikk. Forsvarssjefen la også vekt på at den flystripen som allerede er der kan brukes på Ørland i motsetning til i Bodø. 14. juni 2012 vedtok Stortinget at Ørland skal være fremtidig kampflybase, at 331 og 332 skvadron skal flyttes dit fra Bodø og at 338 skvadron skal legges ned. Betegnelsen "hovedflystasjon" skal dessuten erstattes med "flystasjon". Historie. Flyplassen ble anlagt av okkupasjonsmakten i perioden 1941–1944. Byggingen startet i mars 1941. Anlegget omfattet flystripe og et stort antall bygninger og tekniske installasjoner. I tilknytning til flyplassen ble det bygd et eget tankanlegg ved havnen på Brekstad. Dessuten ble det etablert omfattende forsvarsverk i området. I forbindelse med etableringen av flyplassen ble det også etablert en jernbane fra Brekstad havn til flyplassen og nok et spor fra Uthaug til flyplassen. Dette for å frakte materiell fra havnene inn til flyplassen. Det forelå planer om å fortsette utbygging av jernbane helt opp til Steinkjer. Av mer kjente landemerker ble det også i løpet av krigen etablert et gedigent kanontårn på Austrått - nærmere bestemt Lundahaugen - for å forsvare innseilingen til Trondheim. (Austrått fort) I praksis er dette C-tårnet fra det tyske lommeslagskipet Gneisenau. Kanontårnet går flere etasjer ned i fjellet og var tiltenkt en oppsetning på mer enn 100 befal og soldater. For å sikte inn på allierte skip ble det samtidig montert flere sikteinstallasjoner, bl.a et på Lørberen 1 km utenfor Brekstad. Ved triangulering ble nøyaktige måldata gitt kanonen før skuddene ble avfyrt. Etter at andre verdenskrig var slutt, ble plassen overtatt av norske styrker 9. oktober 1945. Det ble imidlertid besluttet å legge ned virksomheten og fra 1946 til 1951 var det ingen aktivitet på Ørland, med unntak av enkelte øvelser. Rullebanen som var bygget av tyskerne ved hjelp av tresviller ble demontert og brukt til gjenoppbygging av ødelagte deler av Norge – spesielt i Nord-Norge helt opp til Finnmark. I 1950 ble det imidlertid besluttet at Ørland skulle bygges ut til feltflyplass for jetjagerfly og i april 1951 startet utbyggingsarbeidene. Flystripen ble gjenoppbygget og samtidig forlenget fra 1 600 til 2 300 meter. Under utbyggingen ble flyplassen en del av NATOs infrastrukturprogram. Utbyggingen til NATO standard var ferdig i juni 1952. I 1954 ble 338 skvadronen etablert ved Ørland hovedflystasjon og ble i første omgang utstyrt med materiell i kjølvannet av amerikansk våpenhjelp til Norge. De første flytypene var F-84 Thunderjet og F-86 Sabre. I etterkant av våpenhjelpen investerte Norge i F-5 Freedom Fighter kampfly før det etter hvert ble foretatt en overgang til nåværende F-16 Fighting Falcon. Pr i dag regnes det norske F-16 flyet som et av verdens mest avansert i sin klasse noe som skyldes spesielt oppgraderinger i forbindelse med Mid Life Update (MLU) programmet og de senere M3 og M4 programmene samt inneværende M5 program (2009). Når det gjelder Luftvernartilleribataljonen så har den siden sin ungdom operert med ulike kanon- og missilsystemer. L-60 og senere L-70 kanoner med tilhørende FCS-2000 radarsikter. Det strategiske missilsystemet NIKE, det svenske Man Portable Air Defence (MANPAD) systemet Robot-70 (RB-70) og det norsk-amerikanske missilsystemet Norwegian Adapted HAWK (NOAH) har også vært innom Luftforsvarets luftvernbataljoner. For å imøtekomme nye trusselbilder ble det i løpet av 1980- og 1990-tallet bestemt at NASAMS skulle innføres samtidig som de mer kald-krig rettede systemer brukt tidligere ble utfaset i tur og orden. Siste skudd på den operative stammen var Basesett 1 som ble etablert i 2002 som en «mobil flystasjonsenhet» i de tilfeller norske Luftkapasiteter, spesielt F-16, skulle deployere i forbindelse med internasjonale operasjoner. I utgangspunktet var dette en enhet som ble dimensjonert med alle kapasiteter en ellers finner på en permanent militær flystasjon i dag. Senere er mye av avdelingens ansvarsområde overført til Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) slik at Basesett 1 i dag består av ulike spesialistfunksjoner innenfor Force Protection, eller styrkebeskyttelse. Dette personellet er skolert til å ivareta sikkerhet for alle Luftforsvarets avdelinger som kan bli beordret internasjonalt uansett om det er F-16 kampfly, Bell 412 helikopter, DA-20 Jet Falcon, C-130 Hercules, NASAMS luftvern osv. Kapasitetene sorterer mv under Quick Reaction forces (QRF), Explosive Ordnance Disposal (EOD) osv. MS «Norse Variant». MS «Norse Variant» var et norsk tørrlasteskip på 19 300 tonn dødvekt. Den ble bygget for transport av ca. 1 500 biler, og tilhørte rederiet Odd Godager & Co. Skipet var byggenummer 267 ved Uddevallavarvet i Sverige, og ble overlevert i mars 1965. Lastet med kull på vei fra Newport News i Virginia til Glasgow i Storbritannia forliste skipet den 22. mars 1973 kl. 14 utenfor kysten av New Jersey i storm. Nødmelding var utsendt, og siste kontakt med skipet var kl. 13:49. Kun én mann, Stein Gabrielsen, av en besetning på 30 overlevde ulykken. Han ble oppdaget 25. mars kl. 09:06. Gabrielsen hadde da oppholdt seg på tilsammen to ulike redningsflåter i løpet av tre døgn i høy sjø, snøbyger og vind i orkans styrke. Kl. 11:50 ble han hentet opp av MT «Mobile Lube». MS «Anita». Samtidig med MS «Norse Variant» forsvant også søsterskipet, MS «Anita», i samme område og med et mannskap på 32 ombord. «Anita» hadde forlatt samme havn med samme type last, kun to timer senere. Kun en livbøye dukket opp etter dette skipet. Portugisisk. Portugisisk (eller ' på portugisisk) er et iberoromansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Språket utviklet seg i nordre del av Portugal og i det som i dag er provinsen Galicia i Spania. Det er det eneste offisielle språket i Angola, Brasil, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mosambik, Portugal og São Tomé og Príncipe, og er et av flere offisielle språk i Macao og Øst-Timor. Med i overkant av 200 millioner brukere regnes portugisisk som det sjette mest talte språk i verden. Flesteparten, 186 millioner, kommer fra Sør-Amerika. Portugisisk fungerer også som et slags lingua franca i Afrika. Språket ble spredt over hele verden i løpet av det 15. og 16. århundret, da Portugal ble en stor, global kolonimakt. Koloniene spant seg fra Brasil i Sør-Amerika til Macao i Kina. I kolonitiden vokste mange portugisiskbaserte kreolspråk frem rundt om i verden, særlig i Afrika, Asia og Karibia. Utbredelse. Land og områder hvor portugisisk snakkes. Portugisisk er offisielt språk i Angola, Brasil, Kapp Verde, Guinea-Bissau, Portugal, São Tomé og Príncipe og Mosambik. Det er dessuten offisielt språk sammen med kinesisk i Macao og sammen med tetum i Øst-Timor. Det er dette man kaller den lusofone verden, etter det romerske navnet på Portugal, Lusitania. I landene Kapp Verde og Guinea-Bissau er portugisisk det offisielle språket, men folkespråket er kriol, et portugisiskbasert kreolspråk. I São Tomé og Príncipe er også kreolspråket saotomesisk (kalt ' av lokalbefolkningen) meget utbredt. Samfunn hvor portugisisk snakkes eksisterer i mange byer og land rundt omkring i verden, inkludert Montreal og Toronto i Canada, Paris i Frankrike, Asunción i Paraguay, Buenos Aires i Argentina og Boston, New Bedford, Cape Cod, Fall River, Honolulu, Houston, Newark i New Jersey, New York City, Orlando, Miami, Providence og Sacramento i USA. Andre land hvor portugisisk snakkes er blant annet Andorra, Belgia, Antigua og Barbuda, Bermuda, Luxembourg, Namibia, Jamaica, Venezuela, Guyana, Sveits, Japan og de tidligere portugisiske statene Goa og Daman og Diu i India. Mange av de portugisisktalende disse stedene er immigranter og/eller arbeidsinnvandrere fra Brasil eller Portugal. Samveldet av portugisiskspråklige land er en internasjonal organisasjon bestående av åtte selvstendige land som har portugisisk som offisielt språk. Portugisisk er dessuten offisielt språk i den Europeiske Union, Mercosul, den Afrikanske union (et av flere arbeidsspråk) og flere organisasjoner. Portugisisk er sammen med spansk det raskest voksende vestlige språk, og ifølge UNESCO er portugisisk det språket med størst vekstpotensial som internasjonalt kommunikasjonsspråk i Sør-Amerika og sørlige deler av Afrika. Noe av dette skyldes at man venter at de portugisiskspråklige landene i Afrika vil ha en samlet befolkning på hele 83 millioner i år 2050. a>, åpnet i São Paulo i Brasil, byen med høyest antall portugisisktalende i verden. Nord- og Sør-Amerika. Til tross for at Brasil er det eneste amerikanske landet som har portugisisk som sitt offisielle språk, blir portugisisk et stadig viktigere språk i Sør-Amerika, og man regner i dag med at 51 % av den søramerikanske befolkningen snakker språket. Takket være den sterke innflytelsen Brasil har i Sør-Amerika, har språket også spredt seg over grensene til de nærliggende spanskspråklige landene, hovedsakelig Argentina og medlemsland av Mercosul-unionen, en søramerikansk økonomisk union. Etter at Brasil trådte inn i sistnevnte union, har portugisisk blir stadig mer populært å studere som andrespråk blant spanskspråklige. Det er per 2007 186 millioner brukere av portugisisk i Brasil, i tillegg er det mange brukere i grenseområdene til nabolandene Argentina, Bolivia, Paraguay (Brasiguayos) og Uruguay. I Paraguay er det om lag 122 520 morsmålsbrukere av portugisisk. Europa. I Europa blir portugisisk hovedsakelig talt av Portugals 10,6 millioner innbyggere. Språket har også blitt tatt med til Sentral-Europa av portugisiske immigranter, og de siste tiårene har språket blitt talt av omkring 10 % av befolkningen i landene Luxembourg og Andorra. I tillegg til dette oppsto det grupper av portugisisktalende i Belgia, Frankrike, Tyskland, Sveits og på Jersey. I Spania blir portugisisk snakket i områdene Olivenza og Vale do Xalima, da kalt ' («språket») av lokalbefolkningen. Galisisk er et språk som er nært beslektet med både spansk og portugisisk, og er offisielt språk i Galicia-regionen i det nordvestlige Spania. Galisisk og portugisisk har de samme røttene, og var helt opp til middelalderen ett språk, før det så skilte seg til to språk. Galisisk er idag innbyrdes forståelig med portugisisk. Noen lingvister ser selv idag på galisisk og portugisisk som ett og samme språk, men det vanlige er å betrakte dem som to språk. Det finnes to standardskriftspråk, men myndighetene i Galicia har valgt å støtte bare det ene, som er en variant litt nærmere det spanske språket enn det andre, kanskje for å skape litt distanse mellom galisisk og portugisisk. De galisiske delegatene i Europa-parlamentet, blant annet Camilo Nogueira, snakker etter eget ønske portugisisk. Afrika. Portugisisk er et viktig språk i det sørlige Afrika. Angola og Mosambik er organisert sammen med São Tomé og Príncipe, Kapp Verde og Guinea-Bissau i PALOP ("Países Africanos de Língua Oficial Portuguesa"), en organisasjon som representerer omkring 16 millioner portugisisktalende afrikanere. Man regner med at rundt 9 millioner av disse har portugisisk som morsmål, mens de resterende er tospråklige. Paradoksalt nok startet den virkelige veksten for portugisisk i Afrika etter at de tidligere portugisiske koloniene fikk sin selvstendighet. Myndighetene i disse landene mener at det portugisiske språket er nyttig for videre utvikling og forening. Afrikansk portugisisk er et viktig minoritetsspråk i Den demokratiske republikken Kongo, Malawi, Namibia, Sør-Afrika (omkring én million brukere), Zambia og Zimbabwe. I andre deler av Afrika eksisterer det også portugisiske kreolspråk. På øya Annobón i Ekvatorial-Guinea snakkes det et kreolspråk som er nært beslektet med kreolspråket saotomesisk i São Tomé og Príncipe. I Angola ble portugisisk raskt et nasjonalt språk, og ikke bare et arbeidsspråk. Ifølge de offisielle tallene fra 1983 var portugisisk morsmålet til 75 % av befolkningen i hovedstaden Luanda, noe som tilsvarer omkring 2,5 millioner mennesker. Minst 300 000 snakket bare portugisisk, mens rundt 1 % av befolkningen hadde ingen portugisiskkunnskaper. Fortsatt snakkes noen av språkene som ble talt før kolonialiseringen, men de er ikke særlig utbredte. Den portugisiske varianten angolanerne snakker idag, adopterte de i sin tid fra språket slik det ble snakket i Portugal. I Mosambik er portugisisk offisielt språk, men beherskes bare av snaut halve befolkningen. Ifølge tall fra 1997 snakker om lag 72 % av befolkningen i byene språket, rundt 40 % av den totale befolkningen i landet. På en annen side har bare rundt 6,5 % portugisisk som sitt morsmål (17 % i byene og 2 % i tynt befolkede områder). I Kapp Verde og Guinea-Bissau er portugisisk det offisielle språket, mens folkespråket er kriol, et kreolspråk basert på portugisisk. Undervisning og fjernsyn bidrar til å holde kriol i live. I Guinea-Bissau snakker 44 % av befolkningen kriol, 14 % portugisisk og resten afrikanske språk. I São Tomé og Príncipe snakkes et nokså dialektpreget portugisisk, som viser en god del likhetstrekk med brasiliansk portugisisk. Derimot er overklassen i landet kjent for å bruke europeisk portugisisk, som også er det vanlige i resten av de portugisiskspråklige landene i Afrika. Ved siden av portugisisk snakkes det tre kreolspråk, hvor saotomesisk, kalt "forro" av lokalbefolkningen, er det største. Det er vanlig at barna lærer portugisisk først og senere lærer saotomesisk. Portugisisk blir stadig mer brukt som fellesspråk i landet og andelen morsmålsbrukere av språket er økende. Asia. Undervisning i portugisisk i Øst-Timor. I Asia blir språket snakket i Øst-Timor, Macao i Folkerepublikken Kina og i de indiske delstatene Goa og Daman og Diu. I Goa blir det ikke lenger undervist i portugisisk på skolene, og stadig færre snakker det. Av den grunn har språket fått det noe merkelige kallenavnet «besteforeldrenes språk». I Macao blir språket snakket av bare en liten del av befolkningen, hovedsakelig etterkommere av handelsfolkene som slo seg ned i Kina og blant annet stiftet portugisiske skoler. Et forlengst utdødd kinesiskbasert handelsspråk med mange lånord og uttrykk fra portugisisk fantes tidligere i Guangzhou, og blir betegnet av fagfolk som kantonesisk pidginportugisisk. I Macao utviklet det seg et blandingsspråk der blandingsforholdet var motsatt: Med macaopatois dreier det seg om et språk som bygger på portugisisk. Det har også tatt opp i seg mange ord og enkelte grammatiske særegenheter fra andre språk som malayisk, singalesisk og senere kantonesisk. Det er nå utdødd, men selv om det ikke brukes så kjennes det fremdeles (2008) av noen få familier i Macao. Det finnes også andre portugisiske kreolspråk i Asia. I den malaysiske byen Malakka snakkes kreolspråket kalt "Cristão" eller "Papiá Kristang". Andre levende kreolspråk finner vi i India og på Sri Lanka. I Japan blir portugisisk snakket av rundt 250 000 personer, kalt "dekasegui". Disse er brasilianere av japansk herkomst som har vendt tilbake til Japan. I Øst-Timor brukes ofte tetum som fellesspråk. Tetum er et austronesisk språk som har blitt sterkt påvirket av portugisisk. Mindre enn 20 % av befolkningen snakker portugisisk, og av dem er den eldre generasjon dominerende. Men tallet er i endring ettersom flere og flere unge tar i bruk språket, og også interesserte voksne går i gang med å lære det. Øst-Timor prøver å benytte seg av portugisisk som et verktøy til språklig kontakt med det internasjonale samfunnet og distanserer seg fra Indonesia som landet tidligere var en del av. Xanana Gusmão, Øst-Timors president, har uttalt at han tror portugisisk vil være mye mer utbredt i landet i fremtida. Dialekter. Portugisisk er et plurisentrisk språk, hvilket betyr at det finnes flere standardutgaver. Vi har to hovedgrupper dialekter: de som blir talt i Brasil og de som blir talt i Portugal. Av historiske grunner ligger dialektene i Afrika og Asia nærmere dem i Portugal enn dem i Brasil, selv om de sett i lys av fonologien, og da spesielt uttalen av ustemte vokaler, ligger tettere opptil brasiliansk portugisisk. Listen under viser vanlige portugisiske dialekter. For noen av dialektene er lytteprøver tilgjengelig. Latin og andre romanske språk. Et spesielt trekk ved portugisisk er at man har beholdt vokaler fra vulgærlatinen som har blitt gjort om til diftonger i andre romanske språk. Et godt eksempel på dette er det latinske ordet ' «stein», som har blitt til ' på fransk og ' på spansk, men ' på portugisisk. Et annet eksempel er latinsk ' «ild», som har blitt til ' på spansk og ' på italiensk, men ' på portugisisk. Et annet karakteristisk trekk fra tidlig portugisisk er tapet av intervokaliske bokstaver, som "l" og "n". De latinske ordene for «å forlate», «å ha» og «kjede» er ', ' og '. Disse ordene har blitt til ', ' og ' på spansk, men ', ' og ' på portugisisk. Dersom konsonanten "n" ble elidert, det vil si utelatt for å forenkle uttalen, ble den følgende vokalen ofte gjort om til nasal lyd. Eksempler på det er de latinske ordene ', ' og ' («hånd», «frosk», «bra»), som på portugisisk ble til ', ' (idag ') og ' (idag '). Denne prosessen utgjorde kilden til de fleste typisk nasale lyder vi kjenner i portugisisk idag. Latinske endelser som ', ' og ' ble til ' i det fleste tilfeller. Eksempelvis ser vi latins ', ' og ' som på moderne portugisisk heter ', ' og ', med ', ' og ' som flertallsformer. Selv om portugisisk har en rekke likheter med romanske språk utenfor den vestiberiske språkgruppa, er språket ikke innbyrdes forståelig med disse. En portugisisktalende person vil normalt måtte gjennomgå noe opplæring i disse språkene før han i det hele tatt vil kunne forstå nokså grunnleggende skrift og tale. Her kan det være verdt å merke seg at noe av det leksikalske avviket ovenfor faktisk kommer av at forskjellige romanske språk bruker den samme ordrota, men med forskjellig betydning. Portugisisk for eksempel har ordet ', som tilsvarer fransk ', italiensk ', rumensk ' og så videre, men i dag betyr dette ordet ikke lenger vindu. På samme måte har portugisisk ordet ', som tilsvarer italiensk ' og spansk ', men det blir idag oftest brukt i betydningen «å spise kveldsmat», mens det mest brukte ordet for «å spise middag» er ' (beslektet med det foreldede spanske ordet ') som følge av semantiske forandringer på 1800-tallet. Italiensk har ordet ', som tilsvarer de andre språkenes ord for «hun», men det regnes idag for å være foreldet. Galisisk har både ' (fra middelalderens ', som er opphavet til dagens portugisiske ord ') og det mer sjeldne '. Som i dialektene i de nordlige delene av Portugal brukes ' fortsatt i betydningen «å spise middag». Galisisk og fala. Galisisk, som snakkes i den autonome regionen Galicia i nordvestre del av Spania, er det språket som ligger tettest opp til portugisisk. Disse var en gang ett språk, men siden den politiske delinga av Galica og Portugal har de utviklet seg i forskjellig retning, særlig innenfor uttale og ordforråd. Selv om Galicia i dag hører til Spania, ligger kjernen i ordforrådet og grammatikken i galisisk fortsatt nærmere portugisisk enn spansk. Et eksempel på dette er bruken av fremtidskonjunktiv, personlig infinitiv og syntetisk pluskvamperfektum. Man regner med at galisisk er 85 % innbyrdes forståelig med portugisisk (R. A. Hall, Jr., 1989). Det bør dog nevnes at en galisisktalende sannsynligvis vil bli bedre forstått av en innbygger i nordlige Portugal enn en i de sentrale delene av landet. Fala er et annet språk som også nedstammer fra galisisk-portugisisk. Det snakkes av et mindre antall mennesker i byene Valverdi du Fresnu, As Ellas og Sa Martín de Trebellu i den autonome regionen Extremadura i Spania, nær grensa til Portugal. Avarter av portugisisk. På begynnelsen av 1500-tallet førte kontakt mellom portugisiske kolonister og reisende, afrikanske slaver og lokalbefolkning til at flere pidginspråk med varierende grad av portugisisk innflytelse dukket opp. Da disse pidginspråkene ble morsmålet til etterfølgende generasjoner, utviklet de seg til selvstendige kreolspråk, hvorav flere var i bruk i Asia og Afrika inntil 1700-tallet. Som nevnt tidligere er portugisiskbaserte eller portugisiskpåvirkede kreoler fortsatt i bruk idag. Man regner med at omkring tre millioner mennesker over hele verden snakker dem, og mange av disse menneskene er av delvis portugisisk herkomst. Innflytelse på andre språk. Mange språk har adoptert ord fra portugisisk, blant andre indonesisk, tamilsk, singalesisk, malay, konkani, marathi, tetum, tsonga, papiamento, japansk, bajan kreol (som snakkes på Barbados), "Lanc-Patuá" (som snakkes i nordlige deler av Brasil) og "Sranan Tongo" (som snakkes i Surinam). Portugisisk har også i nokså stor grad påvirket språket língua brasílica, et tupí-guaraní-språk som var svært utbredt i Brasil inntil 1700-tallet og i tillegg språket som snakkes rundt Sikka på øya Flores i Indonesia. I områdene nær Larantuka, et distrikt på Flores, brukes portugisisk i bønner knyttet til påskeritualer. Takket være misjonsarbeid blant jesuitter i Japan, er den japansk-portugisisk-ordboka "Nippo Jisho" fra 1603 den første japanske ordboka med oversettelse til et europeisk språk. ', den moderne ortografien til vietnamesisk, er basert på 1600-tallets portugisisk. Etter å ha bygget på arbeider av tidligere portugisiske misjonærer, introduserte Alexandre de Rhodes ' med boka ' (annamitisk–portugisisk–latinsk ordbok) på midten av 1600-tallet. Historie. Det portugisiske språket utviklet seg i de vestlige deler av den iberiske halvøya av vulgærlatinen som romerske soldater og nybyggere førte med seg dit fra og med år 218 f.Kr. Språket begynte å skille seg fra andre romanske språk etter folkevandringene og Romerrikets fall på 400-tallet. Man begynte å benytte språket i skrevne dokumenter omkring 800-tallet og på 1400-tallet hadde det utviklet seg til et språk med rik litteratur. Romernes ankomst. Da de ankom den iberiske halvøya år 218 f.Kr., førte romerne med seg det romerske folkespråket, vulgærlatinen, som alle romanske språk stammer fra. Allerede 100 år f.Kr. var det sørlige Lusitania romanisert. Strabon, en gresk geograf som levde under det første århundret e.Kr. skrev i sin "Geographia" dette om innbyggerne på den iberiske halvøy: «De har adoptert de romerske skikkene, og de husker ikke lenger sitt eget språk.» Språket ble spredt av romerske soldater, nybyggere og kjøpmenn som anla romerske steder i nærheten av tidligere sivilisasjoners bosetninger. Mellom 409 og 711 ble den iberiske halvøya invadert av germanske folkeslag. Disse var for det meste svebere og vestgotere, og de tok til seg store deler av halvøyas romerske kultur og språk. Mangelen på romerske skoler og administrasjon, Lusitanias relative isolering fra det øvrige Europa og endringer i de politiske grensene på den iberiske halvøya gjorde at Lusitanias språk og kultur kunne utvikle seg selvstendig i den tidlige middelalderen. Disse forandringene førte til at det som nå kalles lusitansk romansk ble skapt. Den mauriske invasjonen. Maurerne invaderte halvøya i år 711, og i de okkuperte områdene overtok arabisk som administrativt språk. Befolkningen fortsatte dog å snakke sine romanske dialekter, så den arabiske påvirkningen på språket var relativt liten. Den største påvirkningen var på ordforrådet. Den første gammelportugisiske perioden. De eldste overlevende restene etter et portugisisk språk er administrative dokumenter fra 800-tallet. Denne språkformen, som ble talt mellom 800-tallet og 1100-tallet, blir idag kalt urportugisisk. Portugal ble offisielt anerkjent som uavhengig land av Kongeriket Leon i 1143, med Alfonso I av Portugal som konge. I den første tiden av den gammelportugisiske perioden (fra 1100-tallet til 1300-tallet) utviklet språket seg gradvis til å bli allment benyttet. Tidligere hadde det for det meste blitt benyttet i den kristne delen av den iberiske halvøya som et språk for poesi og diktning. I 1290 grunnla kong Denis av Portugal det første portugisiske universitetet i Lisboa ("Estudo Geral") og erklærte at portugisisk, da bare kalt det vulgære språket, skulle bli kjent som "det portugisiske språk" og benyttes offisielt. Den andre gammelportugisiske perioden. Under den andre gammelportugisiske perioden, fra 1300-tallet til 1500-tallet, ble det portugisiske språket spredt til Asia, Afrika og Amerika. På 1500-tallet utviklet det seg til et lingua franca i Asia og Afrika og ble ikke bare brukt av kolonialadministrasjonen, men også av lokale embetsmenn og europeere av forskjellige nasjonaliteter. Språkets spredning ble godt hjulpet av ekteskap mellom portugisere og lokalbefolkning og samarbeid med romersk-katolske misjonærer, noe som også førte til at kreolen "Cristão" («kristen») vokste frem. Språket nøt fortsatt stor popularitet i deler av Asia inntil 1800-tallet. Visse portugisisktalende kristne grupper i India, Sri Lanka, Malaysia og Indonesia bevarte språket sitt selv etter å ha blitt skilt fra Portugal. Slutten på den gammelportugisiske perioden ble markert med publiseringen av "Cancionerio Geral de Garcia de Resende" i 1516. Fra 1500-tallet til idag har et økende antall ord av klassisk-latinsk opphav blitt stadig vanligere. Ordforråd. Nesten 90 % av det portugisiske ordforrådet stammer fra latin, og det har gjennomgått store fonologiske og morfologiske forandringer gjennom årene. Gjeninnførte latinske ord. Noen få ord har forblitt nesten uforandra, som ' (vertshus), eller vendt tilbake til en form som ligner den opprinnelige, som "coxa" (lår). Mange av disse retro-formene oppsto i senmiddelalderen på grunn av bruken av kirkelatin i den romersk-katolske kirken og under renessansen, da antikken generelt og klassisk latin spesielt ble høyt verdsatt. Da gjeninnførte man for eksempel det latinske ordet, som hadde utviklet seg til ' (gull) og ' (gylne), som adjektivet ' (gylne). På samme måte ble, som hadde utviklet seg til lugar, senere gjeninnført som det mer lærde '. Mange lærde greske ord og morfemer ble innført eller gjeninnført på denne måten. Bidrag fra andre språk. Portugals før-romerske befolkning inkluderte fønikere, iberere, lusitaniere og keltere, men bare noen ganske få ord kan spores tilbake til disse. Noen eksempler er ' (pumpe) og ' (årsgammel kalv) fra iberisk, ' (øl) fra keltiske språk og ' (veske) fra fønikisk. På 400-tallet ble Portugal invadert av svebere, vestgotere og alanere, germanske stammer som hadde blitt fordrevet fra Sentral-Europa av hunerne. Ettersom disse folkene adopterte romersk språk og kultur, har også de bare bidratt med noen få ord til det portugisiske språket, de fleste relatert til krigføring; som ' (spore), ' (påle) og ' (krig) fra gotisk ', ' og '. Takket være den arabiske innflytelsen fra kalifatet i Córdoba som ble opprettet av maurerne på den iberiske halvøya, kom det inn omtrent 1000 arabiske ord i det portugisiske språket mellom 800-tallet og 1400-tallet. De fleste av disse ordene begynner på «a» eller «al», og er derfor lett gjenkjennelige, som for eksempel ' (bygd) fra ('), ' (salat) fra ('), ' (lagerlokale) fra (') og ' (olivenolje) fra ('). Fra arabisk kommer også det grammatikalsk merkverdige ordet ', som betyr «om Gud vil». Den portugisiske sjøfarten med oppdagelsesreiser og handel fikk en oppsving på 1400-tallet, og med dette kom det inn lånord fra hele verden til det portugisiske språket. Fra Asia kom for eksempel ' (kort sverd) av japansk ', ' (pøbel) av malayisk ' og ' (te) fra kinesisk '. Fra 1500-tallet til 1800-tallet fungerte Portugal som et mellomledd i slavehandelen mellom vestlige og sørlige Afrika og store portugisiske kolonier ble opprettet i Angola, Mosambik og Brasil, hvilket medførte at mange ord med opphav i Afrikas og Brasils urbefolkninger kom inn i språket, særlig navn på planter og dyr som fantes i disse områdene. Selv om disse begrepene for det meste ble anvendt i de forskjellige koloniene, spredde mange seg også inn i europeisk portugisisk. Fra kimbundu kom for eksempel ' → ' («klapp på hodet»), ' → ' («yngste barn»), ' («tropisk veps») og ' («danse som ei heks») av '. Fra Sør-Amerika kom blant annet ' (potet) fra taino, ' fra tupí-guaraní "naná", ' fra tupí "ibá cati" (to typer ananas) og "tucano" (tukan) fra guaraní '. Skriftsystem. Portugisisk skrives med det latinske alfabetet med 26 bokstaver. Tre av disse (K, W og Y) brukes bare i ord av ikke-portugisisk opphav, som i ' (darwinisme). Den portugisiske ortografien bruker ç, akutt og grav aksent, cirkumfleks og tilde over vokaler. I tillegg brukes trema over bokstaven U, men ofte bare i brasiliansk språkdrakt, som i lingüística (lingvistikk, linguística brukes i andre former for portugisisk). Skriftlige utgaver. I Brasil utelates vanligvis den første "c"-en i kombinasjonene «cc», «cç» og «ct», samt den første "p"-en i kombinasjonene i «pc», «pç» og «pt» ettersom den ikke uttales muntlig. Dette er derimot ikke tilfelle i Portugal; et eksempel er ordet «faktum», som heter ' i Portugal og ' i Brasil. En rettskrivningsreform av 1990, som skal sette en internasjonal portugisisk standard, har blitt ratifisert av Brasil, Kapp Verde, Portugal, Øst-Timor og Guinea-Bissau. Brasil og Øst-Timor var de største tilhengerne av reformen og har lagt press på CPLP for å få gjennomført reformen raskt, men når reformen vil bli satt ut i livet, er ennå ikke bestemt. I Øst-Timor undervises barna derfor i begge de skriftlige utgavene. Galicia ble invitert til å delta i reformen, men den galisiske regjeringen, som anser galisisk og portugisisk som to forskjellige språk, avslo innbydelsen. Dog deltok en uoffisiell kommisjon av galisiske lingvister på reformmøtene som observatører. Reformen kommer til å avskaffe de fleste "c"-ene i kombinasjonene «cc», «cç» og «ct» og "p"-ene i kombinasjonene «pc», «pç» og «pt» i europeisk og afrikansk portugisisk, og trema og aksenttegn i ord som slutter på «-éia» i Brasil. I tillegg vil det bli lagt til noen rettskrivningsregler. Den kommer til å tillate visse stavingsvarianter i ord som "anónimo"/"anônimo", slik at det vil være opp til den enkelte bruker å avgjøre hvilken form han/hun ønsker å benytte. Selv om dagens to skriftspråk ikke gjør det vanskelig for portugisiskspråklige fra forskjellige land å forstå hverandre, anses det ene landets rettskrivning som ukorrekt i andre land. Dette skaper problemer ved for eksempel bokoversettelser, ved at en bok som oversettes til portugisisk kan måtte gis ut i forskjellige utgaver. Slikt kan forvirre folk som lærer seg språket. Man håper også at reformen vil bidra til å fremme det portugisiske språket internasjonalt, på samme måte som Real Academia Españolas reform bidro til å fremme det spanske språket. Fonologi. I likhet med fransk er portugisisk kjent for sin kontrastive bruk av nasale lyder og det store antallet diftonger. Europeisk portugisisk har ni enkle ikke-nasale vokalfonemer, brasiliansk portugisisk har syv. Begge variantene har fem enkle nasale vokalfonemer, ti orale og fire nasale diftongfonemer. Det finnes nitten konsonantfonemer. Europeisk portugisisk skiller seg fra dialektene i Brasil og de tidligere portugisiske koloniene med en tydelig velarisering som påvirker vokaler like mye som konsonanter. Vokaler gjøres mer åpne og sentraliserte, noe som gir uttalen et distinkt slapt drag som finnes i både hverdagslig og formell tale, og ofte resulterer i en fullstendig reduksjon av vokaler. Konsonanter. Etter vokaler uttales de som frikativene. I brasiliansk portugisisk uttales disse konsonantene alltid. Vokaler. Tabell over vokaler i portugisisk slik det snakkes i Lisboa. Den europeisk-portugisiske transkriberes tradisjonelt som en lukket, sentral vokal, men beskrives mer dekkende som en noe sentralisert lukket bakre vokal. før visse /u/ forekommer i dialektene i Porto Alegre, Castelo Branco, Algarve (Barlavento-området) og São Miguel. [ø] forekommer på São Miguel, for eksempel i boi [bø] (okse). Betoning. Den primære betoningen kan falle på en av de tre siste stavelsene i ordet, men faller oftest på en av de to siste. I europeisk portugisisk faller sekundær betoning på stavelser med diftonger når den primære betoningen ligger en annen plass i ordet. Det finnes en ufullstendig korrelasjon mellom betoningens posisjon og sluttvokalen, eksempelvis er den siste stavelsen vanligvis betont når den inneholder en nasal lyd eller en diftong, eller en åpen vokal. Portugisiske rettskrivningsregler utnytter denne korrelasjonen for å minske antallet diakritiske tegn. Prosodi. Betoning og intonasjon i fraser er viktig i portugisisk, og her er det betydelige forskjeller mellom dialektene. Det finnes seks dynamiske tonemønstre som påvirker hele fraser, og avhenger av talerens sinnsstemning og intensjon sågar som undertone, ettertrykk, reservasjon og så videre. Som i de fleste romanske språk uttrykkes spørsmålssetninger gjennom en markant toneforhøyning i slutten av setningen. Grammatikk. Et særlig interessant aspekt ved den portugisiske grammatikken er verbene. Morfologisk sett har man bevart mer av den klassisk-latinske verbbøyninga enn noe annet stort romansk språk. Greenwich Mean Time. Greenwich Mean Time (GMT) er den tidssonen som (under betegnelsen vesteuropeisk tid) anvendes i Storbritannia og Irland på vinteren samt hele året på Island. Når man bruker GMT refererer man ofte til UTC når dette er sett på som en tidssone. Strengt betraktet er UTC en atom-tidsskala som bare tilnærmer seg GMT. GMT brukes også for å referere til Universal Time (UT), som er det astronomiske begrep som direkte erstattet den originale GMT-definisjonen i 1972. GMT har "ikke" sommertid, om sommeren har Storbritannia det de kaller BST – British Summer Time (britisk sommertid), som kan annoteres som GMT+1. Greenwich Mean Time ble innført som referansetid over hele verden i 1884 og var offisiell verdenstid frem til 1972, da UT1 og UTC ble innført og overtok rollen. VM på skøyter, allround for damer. Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter for kvinner siden 1936. På grunn av andre verdenskrig ble det ikke arrangert VM i årene 1940–1946. Laila Schou Nilsen ble verdensmester i 1937 og i 1938 Karin Enke ble verdensmester i 1982, 1984, 1986, 1987 og i 1988 Gunda Kleemann ble verdensmester i 1991, 1992, 1993, 1995, 1996, 1997, 1998 og i 1999 Anni Friesinger ble verdensmester i 2001, 2002 og i 2005 Cindy Klassen ble verdensmester i 2003 og i 2006 Paulien van Deutekom ble verdensmester i 2008 Ireen Wüst ble verdensmester i 2007, 2011 og 2012 Se også. *1 Til Elise. «Til Elise» (tysk "Für Elise") er et pianostykke av Ludwig van Beethoven, komponert 1810. Stykkets form er en Rondo; takten er 3/8 takt. Det starter først med en introduksjon i E-dur, før hovedtemaet begynner i a-moll. I andre del blir akkordene også C og G benyttet. "Til Elise" har siden blitt et verdenskjent stykke, og en av Beethovens mest kjente komposisjoner. Beethovens egenhendige overskrift, som var datert 27. april 1810, skal ha vært: «Für Elise am 27. April zur Erinnerung von L. v. Bthvn.». Nyere forskning ser det imidlertid som sannsynlig at "Therese Malfatti", datter av Beethovens lege, har vært ment. Lesemåten "Elise" skal komme av at utgiveren Nohl, som oppdaget manuskriptet, har lest håndskriften galt. Manuskriptet er senere forsvunnet igjen. I 2009 oppdaget Beethovenforskeren Klaus Martin Kopitz imidlertid dokumenter i arkivet til Stefansdomen i Wien der det fremgår at sopranisten Elisabeth Röckel, som senere ble gift med Beethovens venn og rival Johann Nepomuk Hummel ofte kalte seg Elise på den tiden stykket ble skrevet. Hun var en av Beethovens nærmere venner. Ørsta/Volda lufthamn, Hovden. Ørsta/Volda lufthamn, Hovden (IATA: HOV, ICAO: ENOV) eies og drives av Avinor AS. Lufthavnen ligger på Hovden i Ørsta kommune på Sunnmøre. Lufthavnen blir betjent av Widerøe, med rute til Oslo, Sogndal, Bergen og Sandane. Widerøe opererer med flytypen Dash 8-100, som har plass til maksimalt 39 passasjerer. Volda Ørsta flyklubb har Hovden som base. Klubbflyet er en Cessna 172 med registrering LN-FAG. Værøy helikopterhavn. Værøy helikopterhavn eies og drives av Avinor AS. Helikopterplassen på Værøy ble åpnet 1. august 1993, etter at Værøy flyplass ble stengt for offentlig trafikk etter en ulykke 12. april 1990. 26. november 2011 ble Værøy Helikopterhavn stengt for en lengre periode på grunn av store skader på asfaltdekket på landingsplassen, tekniske installasjoner og bygninger etter stormen ". Vardø lufthavn, Svartnes. Vardø lufthavn, Svartnes (IATA: VAW, ICAO: ENSS) eies og drives av Avinor AS. Norges østligste lufthavn ble først etablert av Forsvaret som feltflyplass like før krigen. Høsten 1943 utvidet tyskerne denne, for å stasjonere jagerfly her til forsvar for sine transporter over Østhavet. Flyplassen var lenge rent militær, men ble på midten av 1980-tallet knyttet til det regionale flyplassnettet, og er i dag en sivil lufthavn. Vadsø lufthavn. Vadsø lufthavn (IATA: VDS, ICAO: ENVD) eies og drives av Avinor AS. Flyplassen ligger ved Kiby, rundt tre kilometer øst for Vadsø sentrum i Vadsø kommune i Finnmark fylke. Widerøe betjener Vadsø med fem daglige avganger til Tromsø og fire daglige avganger til Kirkenes og Hammerfest. I tillegg går det to daglige avganger til Alta, Honningsvåg, Båtsfjord, Mehamn og Vardø, og samt èn daglig avgang til Berlevåg. Sørkjosen lufthavn. Sørkjosen lufthavn (IATA: SOJ, ICAO: ENSR) eies og drives av Avinor AS. Sørkjosen lufthavn ligger i Nordreisa kommune i Troms. Fra Sørkjosen lufthavn kan man fly med Widerøe til hovedsakelig Tromsø. Fra Tromsø lufthavn er det korresponderende flyforbindelser med både SAS og Widerøe til blant annet Oslo, Trondheim, Bodø, Bergen. Sørkjosen lufthavn er nærmeste lufthavn for deg som skal reise til en av kommunene; Nordreisa, Kvænangen, Skjervøy eller Kåfjord. Svolvær lufthavn, Helle. Svolvær lufthavn, Helle (IATA: SVJ, ICAO: ENSH) er en kortbaneflyplass i Vågan kommune i Nordland. Flyplassen ligger på Helle, ca. 6 km øst for Svolvær. Den eies og drives av Avinor AS. Svolvær lufthavn var en av flere kortbaneflyplasser som ble åpnet i 1972. Flyplassen har en asfaltert rullebane på 860 meter inkludert endefelt. På grunn av stor sjødybde ved begge endene av rullebanen vil det være kostbart å forlenge rullebanen. Operatør på Svolvær lufthavn er Widerøe som har ruter til Bodø og Leknes. Det har vært luftet ideer om å bygge en ny, større flyplass på Gimsøya, til erstatning for kortbaneflyplassene i Svolvær og på Leknes, men dette har aldri kommet lenger enn til idéstadiet. Stokmarknes lufthavn, Skagen. Stokmarknes lufthavn, Skagen (IATA: SKN, ICAO: ENSK) er en regional lufthavn i Hadsel kommune i Nordland. Flyplassen ligger på Skagen, lengst sør på Langøya, ca 5 km fra Stokmarknes. Den eies og drives av Avinor AS. Historie. Stokmarknes lufthavn ble åpnet i 1972, sammen med flere andre kortbaneflyplasser i Norge. Stedsvalget var ikke helt opplagt. Blant alternativene som ble vurdert da flyplassen ble planlagt, var å legge den til Elvenes like sør for Sortland. Men valget falt til slutt på Skagen. Trolig grunnet målinger som ble gjort omkring landingsforhold. Skagen har i dag høy regularitet. Bruk. Flyplassen har en asfaltert rullebane på 870 meter inkludert endefelt i grovt sett øst-vest-retning. Det er et ønske i regionen om at rullebanen skal forlenges, slik at større og mer hensiktsmessige fly kan brukes på flyplassen. Avinor har høsten 2006 inngått forhandlinger med grunneiere øst for rullebanen i forbindelese med en forlengelse av rullebanen til 1199 meter. I 1998 gjorde det daværende Luftfartsverket et forprosjekt for å forlenge rullebanen østover til 1199 meter, men dette arbeidet ble ikke videreført, noe som nå kan virke mer sannsynlig. Våren og sommeren 2006 er sikkerhetssonen i begge ender og rundt rullebanen utvidet, samt at nye innflygingslys er montert. En forlengelse vil være mindre kostnadskrevende etter dette. Stipulert til om lag 20 til 25 millioner kr. Operatør på Skagen lufthavn er Widerøes Flyveselskap. I dag kan Widerøe kun benytte 100-versjonen av Dash 8-fly på SKN. Disse tar 39 passasjerer. Ved en forlengelse til 1199 meter vil andre operatører og flytyper kunne trafikkere SKN. Tidligere brukte Widerøe Dash 7 og Twin Otter på disse rutene. Fra Stokmarknes har Widerøe direkte ruter til Bodø og Tromsø og Andenes. Også Lufttransport A/S (ambulansefly) og Kystvaktas fly opererer på Stokmarknes lufthavn, Skagen. Til og fra Skagen lufthavn reiste det totalt 94.871 passasjerer med Widerøe i 2007, mot 92.803 året før. Statistikk fra Avinor viser totalt 101 359 for 2006. Lufthavnen er den tredje mest trafikkerte av de regionale flyplassene i Norge, kun slått av Florø og Hammerfest. Transportøkonomisk institutt (TØI) har publisert en rapport (2006) som konkluderer med at det er er kommersielt grunnlag for å fly ruter andre steder enn bare Bodø, Tromsø og Andenes fra Stokmarknes. I rapporten hevdes det å være grunnlag for ruter til blant annet Oslo. Fremtidsplaner. Det har flere ganger de siste årene vært lagt fram ideer i media om å bygge en større, felles flyplass for Lofoten og Vesterålen nord på Austvågøya, til erstatning for flyplassene ved Stokmarknes og Svolvær. Men disse ideene har så langt ikke ført til noe konkret. I tillegg til det rent økonomiske skyldes nok dette delvis at Hadselfjordtunnelen så langt ikke har blitt vedtatt bygd (se Lofast) og at det i Lofoten også har eksistert løse ideer om å bygge en større flyplass midt i Lofoten. Transport. Stokmarknes lufthavn har flybussforbindelse til Sortland. Taxi tar 10 min til Stokmarknes. Sogndal lufthamn, Haukåsen. Sogndal lufthamn, Haukåsen (IATA: SOG, ICAO: ENSG) er en kortbaneflyplass som åpnet i 1971. Flyplassen eies og drives av Avinor AS. Den ligger på fjellkollen Haukåsen i Sogndal kommune i Sogn og fjordane fylke, ca. 20 km fra Sogndal sentrum. Haukåsen har mye fint turterreng å by på, samt flott utsikt over Sognefjorden. Flyplassen ligger ikke langt fra stedet hvor 2004-utgaven av realityserien Farmen ble spilt inn. Hollywood filmen Spies Like Us, ble også spilt inn i umiddelbar nærhet. Sandnessjøen lufthavn, Stokka. Sandnessjøen lufthavn, Stokka (IATA: SSJ, ICAO: ENST) eies og drives av Avinor AS og ble åpnet 30. juni, 1968. Flyplassen ligger på Stokka, ca 10 km sør for Sandnessjøen. Flyselskapet Widerøe flyr til og fra Stokka med flytypen De Havilland Dash 8-103. I tillegg transporterer Luftambulansen trengende til og fra regionen. Transport og parkering. Flyplassen betjenes av flybuss og taxi. Selskapet HTS (Helgeland Transport Service) drifter flybussen og den kjører til og fra samtlige flyavganger. Du kan også benytte egen bil eller leiebil. Leiebilfirmaene Hertz, AVIS, Europcar og Budget er tilknyttet flyplassen. Mot parkeringsavgift tilbyr Stokka lufthavn parkering rett utenfor terminalen. Hendelser og ulykker. 15. september 2010, ca. klokken 06:00, ble Widerøes DHC-8-103B LN-WIF fra Bodø truffet av et kraftig vindkast like før det skulle lande. Dette resulterte i en så hard landing at understellet kollapset. Det var tre passasjerer og fire besetningsmedlemmer om bord da ulykken skjedde. Ingen av disse ble skadet og alle ble raskt evakuert. 11. desember 1970, ca. klokken 13:30 krasjet et ambulansefly av typen PA-32-260 Cherokee Six produsert av Piper Aircraft Corporation i fjellet Stortind/Breitind i De Syv Søstre ved innflygning til Stokka lufthavn. Alle fire ombord omkom. Flyet kom fra Brønnøysund, og ble operert av Vikingfly. Rullebanen. Ved rullebanen på Stokka kan det foretas landing i to retninger. Ved RWY03 landes det fra sør-sørvest mot nord-nordøst, mens det ved RWY21 landes fra nord-nordøst mot sør-sørvest. Tallene i RWY03 og RWY21 er tall som angir banens magnetiske retning på et 360-graders kompass avrundt til nærmeste 10 hele grader. Rullebanen har en lengde på 1086 meter og er 30 meter bred. Høsten 2006 ble nye sikkerhetssoner rundt rullebanen ferdig. Forlengelse av rullebanen. Dagens rullebane på 1086 meter planlegges å bli forlenget til 1199 meter i nord-nordøstlig retning. Grunnarbeidet er allerede gjort, men fortsatt mangler det asfalt og banelys. Flyselskaper og destinasjoner. Mandag 27. juni 2011 startet Widerøe ruten Oslo-Sandnessjøen. Dette var en sommerrute som skulle fly fire ukentlige avganger i perioden 27. juni til 14. august. Det viste seg at dette var en populær rute og 31. oktober samme året startet Widerøe med fast flyging til Oslo fra Sandnessjøen med tre ukentlige avganger. Flytiden på denne strekningen er 1 time og 45 minutter. Trafikkstatistikk. Alle tall er hentet fra Avinor. Eksterne lenker. Widerøes Dash-8 103 med kjennemerke LN-WIC gjør seg klar til avgang fra Sandnessjøen lufthavn, Stokka. Sandane lufthamn, Anda. Sandane lufthamn, Anda (IATA: SDN, ICAO: ENSD) er en lufthavn i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Den eies og drives av Avinor AS. Lufthavnen ligger nord for kommunesenteret Sandane, ved roten av en halvøy mellom Utfjorden og Gloppefjorden. Flyplassen ble åpnet i 1975 som lufthavn for Nordfjord-området. Lufthavnen hadde før utvidelsen en 800 meter lang rullebane som går øst-vest (og derfor nummerert 09/27), på tvers av halvøyen. Denne rullebanen forlenges nå mot vest, over hovedvegen E39 som legges i tunnel under rullebanen. Flyplassen ligger i kupert terreng, og turbulens gjør at landing ved Anda kan være krevende. Widerøe driver de eneste ruteflygningene til Anda, med direktefly til Sogndal (Sogndal lufthamn, Haukåsen), Oslo (Oslo lufthavn, Gardermoen), og daglige avganger til Bergen (Bergen lufthavn, Flesland). Bussforbindelse til Sandane og Nordfjordeid (og videre) på E39 ved lufthavnen. Flytaxi-tilbud til Nordfjordeid. Røst lufthavn. Røst lufthavn (IATA: RET, ICAO: ENRS) er en kortbaneflyplass på Røst i Nordland. Flyplassen ligger nord på øya Røstlandet. Den eies og drives av Avinor AS. Røst lufthavn ble åpnet i 1986, som en av de siste nye regionale flyplassene i Norge. Flyplassen har en asfaltert rullebane på 880 meter inkludert endefelt. Operatør på Røst lufthavn er i dag Widerøe, som har ruteflygninger til Bodø og Leknes med fly av typen Dash 8-100, et turbopropellfly med plass til 39 passasjerer. Tidligere var Kato Air operatør på flyplassen. I 2005 reiste i alt 7959 personer via Røst lufthavn. 4. desember 2003 krasjlandet et Kato Air-fly under landing på Bodø lufthavn. Fairchild Dornier 228-flyet var på vei fra Røst til Bodø da et lyn slo ned i flyet, og pilotene mistet kontrollen over høyderoret. De 4 ombord i flyet ble skadet, men alle overlevde ulykka. Rørvik lufthavn, Ryum. Rørvik lufthavn, Ryum (IATA: RVK, ICAO: ENRM) eies og drives av Avinor AS. Lufthavnen ligger ved grenda Ryum, rundt fem kilometer sørvest for Rørvik i Vikna kommune i Nord-Trøndelag. Røros lufthavn. Røros lufthavn eies og drives av Avinor AS. Lufthavnen ble åpnet i 1957.Braathens S·A·F·E trafikkerte lufthavnen fram til 2001. Både Danish Air Transport og Widerøe har trafikkert ruten Røros-Oslo til det vest-norske selskapet Coast Air tok over i 2007. Etter at Coast Air ble slått konkurs den 23. januar 2008, var det uklart om hvilket flyselskap som skulle ta over rutetrafikken ved Røros Lufthavn. Tre selskap, Widerøe, Danish Air Transport (representert med datterselskapet Danu Oro Transportas (DOT LT) og Air Norway meldte sin interesse for å overta Røros-Oslo-ruten. Den midlertidige kontrakten for ruten ble gitt til Widerøe, som startet opp flygninger til Røros 4. februar 2008. Den 9. januar 2009 falt avgjørelsen om at datterselskapet av Danish Air Transport(DAT), DOT LT skulle ta over flygningene mellom Oslo og Røros. DOT LT startet opp sine avganger den 1. april 2009. I dag flys to daglige avganger til Oslo hele uken, unntatt lørdag med en Saab 340A-maskin som kan fly rundt 30 passasjerer. Høsten 2009 ble det bestemt at det skulle gå vinterruter mellom Stockholm og Røros, to ganger i uken, avgang fra Røros på torsdag og retur på søndag. Fra og med 28. januar trådte denne ruten i kraft, operert av det svenske flyselskapet Skyways Express. Flyselskapet bruker et av sine Fokker 50-fly på denne ruten som kan fly rundt 50 passasjerer. Narvik lufthavn, Framnes. Narvik lufthavn, Framnes (IATA: NVK, ICAO: ENNK) eies og drives av Avinor AS. Flyplassen er mindre enn stamruteflyplassen Narvik lufthavn, Evenes i nabokommunen Evenes, ca 79 km fra Narvik. Framnes ligger 2 km utenfor bysentrum, ved Ofotfjorden. Se også. Narvik lufthavn, Evenes Namsos lufthavn. Namsos lufthavn (IATA: OSY, ICAO: ENNM) eies og drives av Avinor AS. Lufthavnen ligger i Namsos kommune i Nord-Trøndelag fylke. Widerøe betjener lufthavna med daglige avganger til Trondheim, Mo i Rana, Rørvik og Bodø blant annet. I 1993 var det en flyulykke på Namsos lufthavn, der liv gikk tapt. Mo i Rana lufthavn, Røssvoll. Mo i Rana lufthavn, Røssvoll (IATA: MQN, ICAO: ENRA) eies og drives av Avinor. Flyplassen er planlagt å bli nedlagt til fordel for en ny og større lufthavn på Hauan, som ligger langs E12 noen km lenger øst for dagens flyplass. Ligger også ved NAF glattkjøringsbane og Røssvoll skytebane/Rana JFF. Mehamn lufthavn. Mehamn lufthavn (IATA: MEH, ICAO: ENMH) ligger ved tettstedet Mehamn i Gamvik kommune i Finnmark. Flyplassen i ble åpnet i 1974, og eies og drives av Avinor AS. Den ble bygget på området der gården "Sørfjorden" tidligere lå. Flyplassen betjenes av Widerøe, med to daglige avganger til Tromsø via Honningsvåg og Hammerfest, i tillegg til én daglig avgang til Vadsø via Berlevåg og Båtsfjord, samt én daglig avgang til Kirkenes via Vadsø. Leknes lufthavn. Leknes lufthavn (IATA: LKN, ICAO: ENLK) er en kortbaneflyplass som ligger ved Leknes i Vestvågøy kommune i Nordland. Flyplassen eies og drives av Avinor AS. Leknes lufthavn var en av flere kortbaneflyplasser som ble åpnet i 1972. Flyplassen har en asfaltert rullebane med lengde 799 meter og bredde 30 meter. I 1998 gjorde det daværende Luftfartsverket et forprosjekt for å forlenge rullebanen til 1 200 meter, men dette arbeidet ble ikke videreført. Lofoten Flyklubb har en hangar på flyplassen med sitt eget klubbfly, en Piper Cherokee. Det har vært luftet ideer om å bygge en ny, større flyplass på Gimsøya, til erstatning for kortbaneflyplassene på Leknes og i Svolvær, men dette har aldri kommet lenger enn til idéstadiet. Pr i dag (februar 2010) er sjansene større for at flyplassen på Leknes og Stokmarknes bygges ut og Svolvær legges ned). Bodø lufthavn. Bodø lufthavn (IATA: BOO, ICAO: ENBO) eies av Forsvaret, den sivile delen drives av Avinor AS. Reisetid mellom flyplassen og Bodø sentrum er fem minutter med bil og femten minutter til fots. Reisetid mellom flyplassen og jernbanestasjonen er fem minutter. Reisetid mellom flyplassen og hurtigrutekaia er seks minutter. Tromsø lufthavn. Tromsø lufthavn (IATA: TOS, ICAO: ENTC) eies og drives av Avinor AS. Den har én rullebane på ca 2400m, og ligger på Langnes, ca. 3 km vest for sentrum av byen Tromsø. Den hadde 1 800 093 passasjerer i 2011, og var med det den største lufthavnen i Nord-Norge og femte største i landet som helhet. Historie. Flyplassen åpnet offisielt i 1964 som Tromsø lufthavn, Langnes. Terminalbygget har blitt modernisert flere ganger (i 1977, 1985 og sist i 1998), og deler av den eldre bygningsmassen er fortsatt i bruk. I forbindelse med de siste moderniseringene fikk flyplassen et nytt kontrolltårn, en tunnel for å lede nærliggende veitrafikk under en noe forlenget rullebane, og for første gang gangbroer direkte fra terminalbygget til oppstillingsplassene. Trondheim lufthavn, Værnes. Terminal A - Nivå 2 a> på Værnes, 23. april 1940 Trondheim lufthavn, Værnes er Trøndelags hovedflyplass. Den ligger i Stjørdal kommune, ved Stjørdalshalsen, i Nord-Trøndelag, circa 35 km. øst for Trondheim. Flyplassen er en viktig regional flyplass som tjener Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. I tillegg er flyplassen et viktig nav for flyvninger fra Namdalen og Helgeland. Flyplassen er eid og drevet av Avinor i samarbeid med Luftforsvaret. Før 2006 var Værnes Norges tredje største flyplass, med 44 589 sivile flybevegelser og 2 935 799 passasjerer i 2005 (hvorav 118 345 var charterpassasjerer), men er nå den fjerde største forbigått av Stavanger lufthavn. Fem flyselskaper tilbyr innenriksflyvninger til 18 destinasjoner mens åtte flyselskaper tilbyr 20 internasjonale destinasjoner, inkludert flere daglige avganger til Amsterdam og København. Charterflyvninger tilbys regelmessig til ytterligere 12 destinasjoner. En god del av innenlandstrafikken kommer fra Værnes' rolle som regional nav for Namdalen og Helgeland, med mange flyvninger med Dash 8 fly operert av Widerøe. Men likevel er den viktigste ruten den til Oslo, som har nær 30 daglige avganger med Boeing 737-fly. Denne ruten kommer også på 5. plass på listen over Europas mest travle ruter, målt i antall flybevegelser. Flyplassen er delt inn i to terminaler. Innenriksterminalen terminal A ble åpnet i 1994, og er utstyrt med flybroer. Den gamle terminalen, som ble åpnet i 1982, har blitt omdøpt terminal B og brukes til internasjonale flyvninger, kortrute-flygninger og avlastning for innenlandsflygninger. Den ble renovert i 2005 og har nå en stor taxfree-butikk. Kapasiteten er til tider sprengt i begge terminalene, derfor oppgraderes og utvides terminalbyggene fram til 2013. Samlokalisert med flyplassen finnes Heimevernets hovedbase for Trøndelag, tidligere LFS (Luftforsvarets Skolesenter Værnes) og enda tidligere enn det Værnes Flystasjon. Historie. Militæraktiviteten på Værnes startet i 1887 da hæren kjøpte Værnes Gård og konverterte den til en militærforlegning. Den 26. mars 1914 lettet det første flyet, en militær Maurice Farman MF-7 «Longhorn». De første tre permanente flyene ble stasjonert her i 1919, i 1920 ble den første hangaren bygd, og i 1922 ble radioutstyr installert. Under andre verdenskrig okkuperte den tyske invasjonshæren Norge den 9. april 1940, og Luftwaffe okkuperte Værnes med liten motstand. De tyske styrkene begynte umiddelbart med å utbedre lufthavnen, og innen noen få uker hadde de bygget en ny rullebane. Innen 1942 hadde de konstruert tre betongrullebaner, den lengste var 1.620 meter, i tillegg til flere hangarer, bunkere og luftvernstillinger, totalt mer enn 100 bygninger. Et tyvetalls førkristne gravhauger ble fjernet for å gi plass til utvidelsene. På det meste var det stasjonert 2 000 tyske soldater og 2 000 norske arbeidere på Værnes under andre verdenskrig. Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 trakk Luftwaffe seg ut av Værnes. Etter andre verdenskrig ble flyplassen opprinnelig gitt til Royal Air Force, men de trakk seg raskt tilbake og overlot den til det norske luftforsvaret. Flere skadroner, deriblant 332, 331 og 337, var stasjonert på Værnes i etterkrigsårene. I 1952 ble Luftforsvarets Flyveskole flyttet til Værnes, men i 1954 stod nye Ørland Hovedflystasjon klar, slik at mesteparten av luftforsvaret flyttet dit. Til tross for at Heimdal var den opprinnelige ønskede plassen for en sivil trøndersk flyplass, bestemte myndighetene i 1951 at den sivile flyplassen skulle bygges på Værnes. I tillegg støttet NATO utbyggingen av den militære delen av flyplassen. Den nye flyplassen sto ferdig den 21. oktober 1961. Etter dette økte den sivile trafikken gradvis, mens den militære var konstant. Før krigen hadde Det Norske Luftfartsselskap (DNL, Scandinavian Airline Systems' forløper fløyet sjøflyruter til Ilsvika og Jonsvatnet med Junkers Ju 52er. Etter krigen gikk DNL over til å fly til Hommelvika Havn. I 1947/48 forsøkte DNL seg med flyvninger til Oslo med Douglas DC-3 Dakotaer, men først i 1952 begynte SAS å fly til Værnes igjen. Braathens S·A·F·E startet til å begynne med flyvninger til gressrullebanen på Lade i 1953, men flyttet i 1956 til Værnes. En ny terminalbygning stod ferdig i 1965, men snart ble det kapasitetsproblemer, hovedsakelig på grunn av nye charterflyvninger til Syden. På slutten av 1970-tallet ble en ny taxibane bygd, og i 1982 åpnet enda en ny terminal. Men den ble også snart for liten, og den nye terminal A åpnet i 1994, sammen med en ny taxibane i 1999. Utenriksflyvninger blir nå fløyet fra den gamle terminalen, som nå heter terminal B, og som ble renovert i 2005. Et nytt tårn ble tatt i bruk i 2005. Etter flere tiår med duopol på ruten til Oslo mellom SAS og Braathens SAFE, startet lavprisselskapet Color Air flyvninger til hovedstaden i 1998. Dette førte til en svært aggressiv priskrig mellom aktørene, med oppimot 50 daglige avganger hver vei mellom de to byene, noe som gjorde ruten til en av de ti største innenriksrutene i Europa. Men Color Air gikk snart konkurs, og noen år senere kjøpte SAS Braathens, og de ble fusjonert til SAS Braathens. I 2003 begynte Norwegian Air Shuttle å konkurrere på den samme ruten. Transport til flyplassen. Man kan komme til Trondheim med taxi, bil, buss eller tog; alle tar omtrent en halvtime. Jernbanen har timesavganger både nordover og sydover. Værnes var den første flyplassen i Nord-Europa som fikk integrert jernbanestasjon i terminalen, lokalisert mellom Hell og Stjørdal på Nordlandsbanen. Europaveiene E6 og E14 går rett forbi flyplassen. Taxi står rett utenfor ankomsthallen, flybusser går forbi hotellene i Trondheim sentrum med hyppige avganger i rushtiden og rutebusser stopper ved Shell-stasjonen (nordgående) eller utenfor Rica Hell Hotell (sørgående). Namdalsekspressen (ekspressbuss Trondheim-Namsos) også utenfor terminalen. Turbuss kan bestilles av en av de mange turbusselskapene i regionen. Alta lufthavn. Alta lufthavn eies og drives av Avinor AS. Lufthavnen ligger ved tettstedet Elvebakken, 3,5 km øst for Alta sentrum. Flyplassen ble åpnet 3. mai 1963, sammen med Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen og Lakselv lufthavn, Banak. Opprinnelig ble flyplassen betjent av SAS med Convair CV-440 fly, men i 1969 ble Douglas DC-9 jetfly satt i drift på ruter til Alta, Banak og Høybuktmoen. Idag betjenes flyplassen av både SAS, Widerøe og Norwegian. Terminalbygget som brukes i dag ble åpnet 25. august 2009. Flyplassen betjente 344 775 passasjerer i 2011, mot 303 828 i 2004. Alta lufthavn er dermed den største lufthavnen i Finnmark målt i passasjertall. Flyplassen har én asfaltert rullebane på 2057 m. Flyplassen betjenes av flybuss og drosje. I 2010 var det den 15 største flyplassen i landet etter antall passasjer. Bardufoss lufthavn. Bardufoss lufthavn eies og drives av Avinor AS i samarbeid med Forsvarsbygg og Bardufoss flystasjon. Veiavstand er ca 500 meter til Bardufoss sentrum, 29 km til Setermoen, 44 km til Finnsnes, 121 km til Narvik og 134 km til Tromsø. I mars 2011 ble flyplassen døpt om til «Snowman International Airport», som er et navn hovedsakelig ment til bruk for å promotere reisemålet utenlands. På Fossmoen, litt lenger øst, finnes fremdeles rester etter en tidligere rullebane. Denne rullebanen var ca. 1300 meter lang, hadde retninger 17/35 og koordinater. Haugesund lufthavn, Karmøy. Haugesund lufthavn, Karmøy (IATA: HAU, ICAO: ENHD) er en kontrollert stamflyplass som ligger på Karmøy omtrent midt mellom byene Kopervik og Haugesund i Rogaland. Flyplassen ble åpnet i 1975. Den ligger værutsatt til, på utsiden av Karmøy og med Nordsjøen ved enden av rullebanen. I den grad flyplassen er stengt av værårsaker er det imidlertid ved tåke, som fra tid til annen forekommer. Det hindrer ikke at Haugesund lufthavn, Karmøy er blant de mest punktlige stamflyplassene i Norge. I 2004 hadde Haugesund lufthavn, Karmøy en regularitet på 98,1 prosent (77 av 4116 planlagte flyvninger ble kansellert). Punktligheten var 91,3 prosent (338 av 3893 flyvninger var forsinket). Av de 413 483 passasjerene som reiste over Haugesund lufthavn, Karmøy i 2004 var 334 334 innenlandspassasjerer, og 79 149 utenlands (Ryanair og charter). Det er et veldig aktivt seilflymiljø knyttet til flyplassen gjennom Haugaland Seilflyklubb. Haugesund lufthavn har akkurat bygget ny ankomsthall for innland og utland, med ny Tax Free butikk og utelandsterminal. Prisen på ombyggingen ble anslått å være 30 millioner kroner. Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen. Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen (IATA: KKN, ICAO: ENKR) eies og drives av Avinor AS. Lufthavnen ligger på Høybuktmoen omtrent 10 km fra Kirkenes, i Sør-Varanger kommune i Finnmark I 1941 etablerte tyskerne to rullebaner på Høybuktmoen, på 1 000 og 1 200 meter. Disse ble etablert av hensyn til de tyske angrepene på Sovjetunionen. Da tyskerne trakk seg tilbake ble flyplassen ødelagt, men den ble i etterkrigsårene gjenoppbygget og rullebanene utvidet til henholdsvis 1 270 og 1 600 meter. I 1963 ble Høybuktmoen lufthavn, sammen med Alta lufthavn og Banak lufthavn i Lakselv, innlemmet i det nasjonale stamrutenettet. Den korteste rullebanen (omtrentlig retning 15/33) er ikke lenger i drift. Kristiansund lufthavn, Kvernberget. Kristiansund lufthavn, Kvernberget er en stamlufthavn som ligger 7 km øst for Kristiansund. Lufthavnen er base for offshoretransport av personell til olje- og gassområdet Haltenbanken. Lufthavnen ble åpnet 30. juni 1970 etter initiativ fra Stortinget som stamflyplass for Nordmøre og Romsdal, og var den andre i Møre og Romsdal etter Ålesund lufthavn, Vigra. Lufthavnen eies og driftes av Avinor. I 2011 ble det registrert 363 191 reisende over lufthavnen, hvorav 77 430 var helikopterpassasjerer. I dag er Kvernberget den største lufthavnen i Møre og Romsdal målt i antall luftfartøybevegelser, og den tredje største målt i antall passasjerer. Lufthavnen er base for CHC Helikopter Service, og trafikkeres av SAS og Widerøe med flere daglige anløp. Beliggenhet. Lufthavnen ligger sør for foten av fjellet Kvernberget (205 moh.) på øya Nordlandet i Kristiansund kommune. Nordvest for flyplassen ligger Bolgsvaet og Vestbase næringspark. I sør ligger den gamle nabokommunen Frei, som nå er en bydel i Kristiansund. I øst ligger Gløsvågen og Talgsjøen, mens nordvest for flyplassområdet ligger sentrumsbebyggelsen i Kristiansund, og i nord ligger Norskehavet. Lufthavnen ligger ca. 7 km fra sentrum. Hele lufthavnsområdet eies av Avinor, og utgjør en betydelig del av bydelen Nordlandet. Terminaler. Lufthavnen har to terminaler – helikopterterminalen i øst og flyterminalen i vest, og har en samlet grunnflate på 3220 m². Flyterminalen er i dag på 2020 m², hvorav omtrent 1400 m² er publikumsarealer, mens de resterende 620 m² er avsatt til kontorlokaler og drift. Flyterminalen håndterer all trafikk som ikke utføres av helikopterselskaper som frakter personell til og fra installasjoner i Nordsjøen. Helikopterterminalen er på 1200 m², og har omtrent 500 m² med publikumsarealer. Terminalene er ikke sammenkoblede, da det er bebyggelse mellom de. Avstanden mellom de to terminalene er omtrent 200 meter. Begge terminalene har egne innsjekkingsfasiliteter og sikkerhetskontroll. Store deler av flyterminalen er avsatt til serviceområder. Tax-free butikken utgjør omtrent 150 m² av publikumsarealet i flyterminalen, i tillegg til kiosken Point og kafeteriaen Picnic. Alle de tre nevnte ligger i avgangshallen. I heliporten var det tidligere også en kafeteria, men på grunn av plassmangel har denne blitt erstattet til fordel for kioskautomater. Utover dette ligger det et servicekontor for SAS, Widerøe og Star Alliance i flyterminalen, samt en minibank – begge i innsjekkingshallen. Flyterminalen har tre gater, og oppstillingsplasser i umiddelbar nærhet av terminalbygget for fire fly. I tillegg finns det fire oppstillingsplasser for GA-fly i nordre del av oppstillingsområdet. Tre av oppstillingsplassene er for kategori C-fly (som Boeing 737 og Airbus A320), mens den siste er for kategori B-fly (som deHavilland Canada DHC-8). Rutetrafikken benytter seg hovedsakelig av gate 2 og 3 ved normal trafikkavvikling. Plassmangel gjør det umulig å adskille utenriks- og innenrikspassasjerer per dags dato. Det finns videre kun én ankomsthall og et bagasjebånd. Dersom utenriks- og innenriksankomster sammenfaller åpnes ankomsthallen og tollfasilitetene for utenrikspassasjerer, mens innenrikspassasjerer henter bagasje i SAS Cargos bygg vest for terminalbygget. Rullebane, tårn og bakkehåndtering. Kvernberget har én rullebane, med retningskoordinater 07/25; ca. øst-vest. Banen ble i 2012 utvidet fra 1840 til 2000 meter, og har en asfaltert stripe på 2380 meter. Rullebanen er utstyrt med ILS i begge retninger. Banen har en kapasitet på 11 flybevegelser i timen. Kontrolltårnet ligger på motsatt side av resten av flyplassbebyggelsen noe vest for rullebanens midtpunkt. Tårnet på Kvernberget kontrollerer all trafikk til og fra lufthavnen, samt flygninger til Molde lufthavn, Årø nordfra, ettersom tårnet på Årø ikke har flygeledere, men kun er en AFIS-enhet. Vest på flyplassen ligger fraktbygget til SAS Cargo, som er ansvarlig for fraktekspedisjon ved Kvernberget. Bygget er på 440 m², og rommer også utstyr tilhørende SAS Ground Handling. Den andre bakkehåndteringsagenten ved Kvernberget, CHC Helikopter Service drifter fra CHCs helikopterhangar øst på flyplassområdet. Planleggings- og utbyggingsfase. a>, lik noen av flyene som opererte mellom På 1950-tallet foregikk det en storstilt planlegging av nye stamlufthavner i Norge som et ledd i å bedre infrastrukturen etter andre verdenskrig. Som et resultat av dette ble det satt ned et eget flyplassutvalg i Kristiansund, med blant annet senere Kristiansund-ordfører Asbjørn Jordahl i spissen. Det ble på begynnelsen av 1960-tallet aktuelt å etablere en ny lufthavn i Møre og Romsdal som skulle favne nordfylket etter at Ålesund lufthavn, Vigra åpnet i 1958. Det oppstod dermed en debatt om hvor fylkets nye lufthavn skulle ligge. I den innledende fasen var det hovedsakelig tre alternativer: Bynært Kristiansund, bynært Molde eller noenlunde midt i mellom. Sistnevnte alternativ var representert gjennom forslag om å bygge ut den gamle krigsflystripen på Gossen, selv om også andre alternativer ble vurdert. Kristiansund manglet imidlertid veiforbindelse til fastlandet, og innbyggerne var avhengige av fergetransport, noe som gjorde reisetiden til de store norske byene lang. Flyplassutvalget i Kristiansund understrekte de samfunnsøkonomiske fordelene en flyplass innenfor kommunens grenser ville ha for mer effektiv transport samt videre økonomisk utviklingen av byen. Samtidig ble alternativet med en flyplass bynært Molde sett på som gunstig rent geografisk i forhold til at det ville favne en større del av befolkningen innenfor en radius på én times kjøring. Kristiansundsalternativet ble imidlertid anbefalt prioritert av samferdselsminister Håkon Kyllingmark. Tomten ved østfoten av fjellet Kvernberget ble tidlig trukket frem som hovedalternativet for Kristiansundsforslaget. Området var sentralt, men i motsetning til store deler av kommunen ikke preget av tett bebyggelse. Det lokale flyplassutvalget kom i 1961 frem til at Kvernberget var det eneste egnede området innenfor kommunens grenser. Det nasjonale flyplassutvalget landet enstemmig den 16. desember 1964 på å foreslå utbygging av to nye flyplasser i Møre og Romsdal – én bynært Kristiansund og én bynært Molde. Kristiansundsprosjektet ble foreslått å gis prioritert utbygging. Forslaget ble tatt opp i Stortinget, og forslaget om prioritert utbygging av Kvernberget lufthavn ble godkjent i Stortingsmelding nr. 34 (1967-1968) den 2. april 1968. Arbeidet med utbyggingen startet høsten 1968 med planering av det kommende flyplassområdet. Det ble lagt opp til å anlegge en rullebane på 1840 x 45 meter, i tillegg til regulering av adkomstvei, oppstillingsområde, kontrolltårn, samt terminal- og driftsbygg. Tårnet ble bygd i betong på seks etasjer, og ble anlagt motsatt av terminal- og oppstillingsområdet. Terminalen og driftsbygget ble bygd som letthus for å forenkle eventuell utvidelse, og rommet henholdsvis 700 og 600 kvadratmeter. Terminalen inneholdt adskilt ankomst- og avgangshall, kontorer, kafeteria og sykerom. Driftsbygget inneholdt en utrykningshall, garasje, verksted, kontorer og spiserom. Lufthavnen stod ferdig sommeren 1970, og ble offisielt åpnet av kronprins Harald den 30. juni 1970. Anleggsperioden var på 18 måneder, og sluttprisen kom på 31 millioner 1970-kroner. Dritfsutvikling. Twin Ottere som dette ble brukt på Widerøes kystruter til og fra Kvernberget fra 1971 Braathens vant konsesjonsavtalen for å trafikkere Kvernberget over SAS noen måneder før åpningen, og hadde ved oppstart åtte daglige anløp, med flygninger til Oslo, Bergen og Trondheim. Tre av disse gikk anløpene var til og fra Oslo, og avgangene ble på folkemunne døpt «morgenflyet», «middagsflyet» og «kveldsflyet». Braathens benyttet de første årene seg av Fokker F-27 og F-28-fly på sin produksjon på Kvernberget. I 1971 inkluderte Widerøe Kristiansund i sin kystruteproduksjon, med daglige anløp nordgående og sydgående med deHavilland Twin Otter-fly. Den nordgående ruten gikk til Bodø via Ørland og Trondheim, mens den sydgående til Stavanger via Bergen. Braathens fikk på midten av 1970-tallet problemer med overkapasitet på sine innenriksruter da flåten av Fokker F-27-maskiner ble faset ut til fordel for større Fokker F-28-maskiner. Løsningen ble at flyselskapet Busy Bee, hvis eierskap lå hos Braathens tok over deler av produksjonen hvor F-28-maskinene var for store. En rekke F-27-maskiner ble overført til Busy Bee, som trafikkerte avgangene Braathens ikke benyttet seg av F-28-maskiner på Kvernberget. På begynnelsen av 1980-tallet ble de første regulære charterflygningene satt opp, med ukentlige avganger til London vinteren 1981/1982. Det ble også organisert charterflygninger til sydendestinasjoner som Mallorca noe senere. Kristiansund ble i 1975 utpekt av regjeringen som hovedservicebase for oljevirksomhet nord for 62. breddegrad. Da det på begynnelsen av 1980-tallet ble oppdaget store oljeforekomster på Haltenbanken utenfor Trøndelagskysten meldte behovet seg for å opprette en base for transport av personell til leteriggene. Valget falt på Kvernberget, og det første helikopteret fra Helikopter Service ankom lufthavnen sommeren 1980. Helikopteret ble tilknyttet basen som ble opprettet ved Kvernberget to år senere. Den økende oljevirksomheten førte til at den nyopprettede basen raskt måtte utvides, og det ble anlagt hangarfasiliteter og kontorlokaler. Oljevirksomheten bidro til sterk vekst i passasjerstatistikken, og i 1985 ble det for første gang registrert over 100 000 reisende gjennom et år. Den kraftige økningen førte til at man så seg nødt til å utvide terminalen, samt å anlegge en helt ny helikopterterminal for offshorereisende. Sistnevnte stod ferdig i 1993. Trafikken fortsatte å øke gjennom 1990-tallet, og 11 år etter rekorden på 100 000 passasjerer – i 1996 var antallet passasjerer fordoblet. Veksten offshoretrafikken genererte førte til at Braathens utvidet sitt rutetilbud til Bergen, så vel som å etablere direkteforbindelse til Stavanger i 1997. Det ble også satt opp regelmessige charteravganger i regi av oljeselskapene til Aberdeen. På det meste var det inntil fem ukentlige charterflygninger mellom byene. I 2005 etablerte City Star Airlines seg med en fast rute fra Kristiansund til Stavanger og Aberdeen med to daglige anløp, og denne ruten ble opprettholdt frem til selskapet gikk konkurs i 2008. Fra 2005 skjøt også chartervirksomheten på Kvernberget fart, og en rekke reiseoperatører startet direkteflygninger fra Kristiansund til sydendestinasjoner som Kreta, Rhodos, Mallorca, Split og Burgas i sommersesongen. Flyselskaper og destinasjoner. Hovedaktørene på Kvernberget er CHC Helikopter Service, SAS og Widerøe. Heliporten på Kvernberget er en av CHCs hovedbaser, og sågar den tredje største i landet, etter Sola og Flesland. På hverdager er det mellom 10 og 15 daglige rundturer fra Kvernberget til forskjellige oljeinstallasjoner på Haltenbanken og ellers i Norskehavet. Selskapet har flere av sine helikoptre stasjonert ved lufthavnen. De to andre hovedoperatørene, SAS og Widerøe har daglige avganger til de største byene i Sør-Norge. SAS har fire daglige anløp til Oslo, mens Widerøe har opptil fem daglige anløp til Bergen, to daglige til Trondheim og én daglig til Stavanger, og videre til Kristiansand. Det er også en viss chartervirksomhet på Kvernberget til sydendestinasjoner i sommersesongen. I tillegg er det faste charterflygninger til blant annet Færøyene i regi av lokal industri og næringsliv. Trafikkstatistikk. Passasjerutvikling på Kvernberget fra 1981 til 2008 Kristiansund lufthavn kan vise til en noenlunde jevn vekstkurve helt siden flyplassen ble åpnet i 1970, antallet passasjerer minsket noe, etter at nye Molde lufthavn ble åpnet i 1972. På 70- og 80-tallet var ikke passasjerveksten spesielt stor, men dette var noe som endret seg da helikopterterminalen ved lufthavnen åpnet på starten av 90-tallet. I 2000 reiste det knapt 200 000 flere passasjerer over lufthavnen en i 1990. Veksten har så å si fortsatt konstant siden den gang, med unntak av en nedgangsperiode i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001. 2007 ble et rekordår for lufthavnen, da totalt 364 350 passasjerer reiste over Kvernberget. Det er ruten mellom Kristiansund og Oslo som genererer mest trafikk ved lufthavnen. Av de totalt 282 538 flypassasjerene til og fra Kristiansund lufthavn i 2011 reiste 178 615 (63,2 %) av disse mellom de to byene. I tillegg reiste 77 430 (23 %) passasjerer til og fra helikopterterminalen ved lufthavnen, mens de resterende passasjerene reiste mellom Kristiansund og øvrige destinasjoner. Alle tall er fra Statistisk sentralbyrå. Kvernberget og Nordmørsregionen. Røde kommuner faller utelukkende til Kvernberget som lokalflyplass, blå er delt mellom Årø og Kvernberget mens sorte har mer enn halvannen time i reisetid fra kommunesenteret til Kvernberget Kristiansund lufthavn var i mange år det eneste effektive transportknutepunktet for reiser over større avstander for innbyggerne i byen. Frem til 1992 var det ingen veiforbindelse mellom Kristiansund og fastlands-Norge utover fergetransport. Da Krifast åpnet i 1992 ble det lettere for innbyggere i omliggende kommuner å benytte seg av lufthavnen. Betjeningsområdet til Kvernberget er primært Nordmøre, som består av kommunene Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal og Tingvoll, med et samlet innbyggertall på 61 098. Noen av kommunene overlapper imidlertid med Molde lufthavn, Årø og Trondheim lufthavn, Værnes’ tilhørighetsområde. Kvernberget deler i stor grad sitt passasjergrunnlag med Årø, ettersom de to lufthavnene ligger kun en times kjøring fra hverandre. Eide er for eksempel en nordmørskommune med reiseavstand på omtrent én time fra kommunesenteret til Kvernberget. Avstanden er imidlertid kortere til Årø, men kommunen regnes under begge lufthavnenes befolkningsområde. Videre regnes Rindal ikke for å ha Kvernberget som sin lokale flyplass, da avstanden fra kommunesenteret til Kvernberget er over halvannen time. Ni kommunesentra på Nordmøre har imidlertid reiseavstand til Kvernberget på halvannen time eller mindre, og kan dermed regnes med i lufthavnens befolkningsgrunnlag: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Smøla, Sunndal og Surnadal. Disse kommunene har et samlet innbyggertall på vel 55 000. Dersom man også inkluderer kommuner som har halvannen time eller mindre i reiseavstand til Molde lufthavn, Årø i Kvernbergets befolkningsgrunnlag utgjør det utvidede markedsområdet vel 130 000 innbyggere. Kvernberget og oljeindustrien. Olje- og gassektoren er den viktigste næringen i Kristiansund og for Kvernberget. Lufthavnen er base for CHC Helikopter Service, som har fem helikoptre av typene Eurocopter Super Puma, EC 225 og Sikorsky S-92. Disse frakter mannskap til installasjoner på Haltenbanken på oppdrag fra blant andre Statoil, Norske Shell, Total og BP. Årlig genererer denne typen trafikk direkte omtrent 80 000 passasjerer til og fra Kvernberget. Samtidig er olje- og gassreisende også viktige for den øvrige rutetrafikken over lufthavnen. Samtlige flyruter har et høyt innslag av passasjerer som reiser i offshoresammenheng, spesielt rutene til Stavanger og Bergen. På førstnevnte rute utgjør olje- og gasspassasjerer 77 prosent av det totale passasjerantallet, mens på ruten til Oslo reiser omtrent hver tredje passasjer i forbindelse med olje- og gassindustrien. Totalt utgjør denne gruppen reisende nærmere 40 prosent av den totale passasjermengden ved lufthavnen. Næringslivet i regionen setter også ofte opp egne charterflygninger direkte fra Kvernberget til nøkkeldestinasjoner innenfor næringen som Aberdeen og Færøyene. Mellom 2005 og 2008 opererte for øvrig det skotske flyselskapet City Star Airlines daglige rundturer mellom Kristiansund og Aberdeen – en rute som omtrent utelukkende ble trafikkert av jobbreisende i olje- og gassindustrien. Utbygging. Avinor har lagt frem en handlingsplan frem mot 2025 for å utvikle Kristiansund lufthavn, og møte fremtidige sikkerhetskrav uten at det skal gå på bekostning av tilbud. Planen har en ramme på 400 millioner kroner, finansiert gjennom et spleiselag mellom Avinor, Kristiansund kommune og det lokale næringslivet i regionen. Rullebanen, som i dag måler 1840 meter er under utvidelse, og skal etter planen være utbygget til 2000 meter innen slutten av 2012. I tillegg har arbeidet startet med å utbedre sikkerhetssonene rundt selve baneanlegget, og å erstatte lyssystemet. Det største problemet relatert til driften av Kristiansund lufthavn i dag er den underdimensjonerte helikopterterminalen. Den er konstruert for å håndtere vel 40 000 passasjerer årlig. I 2008 reiste drøyt 80 000 passasjerer til og fra denne terminalen. Avinors planer går ut på å bygge en ny felles lufthavnterminal for både fly- og helikopteroperasjoner. Denne er estimert å være ferdigstilt innen 2015. Blant prosjektene prioritert for Kristiansund lufthavn finner man bygging av nytt terminal- og driftsbygg, omlegging av adkomstvei og utviding av sikkerhetssoner og rullebane til 2000 effektive banemeter. Sistnevnte prosjekt er avgjørende for at lufthavnen skal kunne drifte slik som i dag, da sikkerhetskravene til størrelsen på sikkerhetssonene rundt norske rullebaner blir skjerpet fra og med 2013. Dersom utbedringer ikke blir gjort vil disse kravene, på samme måte som på flere andre norske lufthavner gå på bekostning av antall effektive banemeter, noe som kan legge restriksjoner på drift og kapasitet. Arbeidet med utvidingen av rullebanen ble påbegynt i 2010, og skal etter planen være ferdig høsten 2012. Arealkonflikter ved utvidelse. De sentrumsnære delene av Kristiansund er et av de mest tettbygde i landet, og Kristiansund lufthavn, Kvernberget ligger på øya Nordlandet, som er den største øya av totalt tre i gamle Kristiansund kommune, som til sammen har et areal på kun 22 km². Lufthavnen er omringet av handelsparken på Løkkemyra og Vestbase i vest og nordvest, fjellet Kvernberget mot nord, et større friområde mot øst og tettbebyggelse i Byskogen mot sør. Dette gir utfordringer når det gjelder den planlagte utviding av lufthavnens areal. Avinor bestemte i 2008 at rullebanen skulle utvides mot øst. Utfordringene knyttet til arbeidet lå i at det i bakkant av østre del av rullebanen var en stor grop som måtte fylles igjen for at banen skulle kunne utvides. Det anslås at det var nødvendig med 2,6 millioner kubikkmeter masse for å planere området. Posisjon på lufthavnsnettet. Kristiansund lufthavn, Kvernberget er en del av det norske stamlufthavnsnettet, og har internasjonal status. Lufthavnen er den største mellom Trondheim og Bergen målt i antall luftfartøybevegelser. Målt i antall passasjerer er Kvernberget tredje størst i Møre og Romsdal, etter Ålesund lufthavn, Vigra og Molde lufthavn, Årø og 15. størst på landsbasis. Helikopterterminalen ved lufthavnen er landets tredje største etter Sola og Flesland. Se for øvrig Største flyplasser i Norden. Svalbard lufthavn, Longyear. Svalbard lufthavn, Longyear (IATA: LYR, ICAO: ENSB) er en sivil flyplass på Svalbard. Flyplassen ligger på Hotellneset ca. 5 km nordvest for Longyearbyen. Den eies og drives av Avinor AS. Byggingen av rullebanen startet i 1973, og det første flyet landet på flyplassen 14. september 1974. Flyet var en Fokker F-28 fra Braathens SAFE. Svalbard lufthavn åpnet offisielt 2. september 1975. Høsten 2005 bestemte Avinor at det skal bygges en ny terminal på flyplassen. Terminalen ble åpnet 10. desember 2007. Lufthavnen har i dag status som verdens nordligste med regulær rutetrafikk, og har daglige avganger til Oslo og Tromsø med SAS, samt gruveflygninger til Ny-Ålesund og Svea. I 2008 reiste 138 934 passasjerer via Svalbard lufthavn, en økning på 7,4 % fra året før. Adventdalen. Den første flystripa på Svalbard ble bygget i Adventdalen i nærheten av Longyearbyen. Flystripa ble bygget av Luftwaffe under andre verdenskrig. Denne flystripa ble for øvrig ikke brukt etter at krigen tok slutt, noe som førte til at eneste transport til og fra Svalbard på den tiden var med båt. Flyvåpenet startet på 50-tallet postflygninger over Svalbard. Flyene landet ikke på noen av øyene, men slapp posten over Bjørnøya og Longyearbyen. Den 9. februar 1959 ble en innbygger i Longyearbyen akutt syk, og det var nødvendig å få transportert pasienten til fastlandet hurtig. Gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani fikk i oppgave å rydde den gamle flystripa i Adventdalen, og den første landingen og avreisen fra Svalbard med fly siden krigen var et faktum. Man skjønte etter hvert at behovet for regulære flygninger til og fra Svalbard var tilstede, blant annet siden øya var helt isolert for adkomst mellom november og mai grunnet isen. Store Norske fikk i stand en kontrakt med Braathens SAFE for permanente flygninger, en avtale som ble fullbyrdet den 2. april 1959. Første flyvning gikk fra Bardufoss med en Douglas DC-4. Rullebanen som ble klargjort var på 1800 x 45 meter, men rullebanen hadde på den tiden ingen form for landingslys installert. Dette førte til at flygninger bare kunne utføres på dagtid. Den første nattlandingen på lufthavnen ble utført den 8. desember 1965. Fremdeles var rullebanen uten skikkelig lyssystem, noe som førte til provisoriske løsninger. Stripa ble markert med parafinlamper, og det ble parkert biler langs den for å lyse opp ytterligere. Totalt opererte Braathens 16 flygninger den sesongen. Året etter, og ut 1967 ble SAS tildelt konsesjonen på alle ruter til og fra Svalbard. Braathens vant denne tilbake igjen i 1968 Trafikken økte ytterligere på begynnelsen av 70-tallet, og det ble da installert et permanent lysanlegg på flyplassen. Russiske Aeroflot startet i 1973 flygninger fra Moskva til Svalbard, en rute som ble hyppig brukt av innbyggerne i den russiske gruvebyen Barentsburg på Svalbard. Hotellneset. Svalbardtraktaten fastslår at ingen permanente militære fasiliteter kan settes opp på Svalbard. Sovjetunionen var urolig for at en utbygging av en permanent lufthavn på Svalbard ville gi strategiske militære fordeler for Norge og NATO. Dilemmaet var at Sovjetunionen også fant det nødvendig med flyforbindelse til de russiske samfunnene i Barentsburg og Pyramiden. En avtale ble derfor utformet på begynnelsen av 70-tallet. Byggingen av nye Svalbard lufthavn startet i 1973. Man bestemte seg for å bygge lufthavnen på permafrost, for å hindre skade på rullebanen på grunn av frostsprenging. Men grunnet konstruksjonsproblemer fungerte dette ikke slik det skulle, og lufthavnen opplevde ofte problemer med frostheving. Dette ble forsøkt utbedret i 1989 og 2006, noe som lyktes delvis. Et nytt terminalbygg stod klart i 2007, og ble da tatt i bruk. Fasiliteter. Selv om Norge er en del av Schengen-sonen, inkluderer denne avtalen ikke Svalbard. Det er fra 2011 full passkontroll på Svalbard lufthavn. Man må ha pass, nasjonalt ID-kort eller norsk ID-kort Det er 200 utendørs parkeringsplasser ved lufthavnen. Korttidsparkering er gratis, parkering utover ett døgn er avgiftsbelagt. Det tilbys også drosjer, leiebiler, og flybuss ved lufthavnen. SAS har ansvaret for all bakkehåndtering gjennom SAS Ground Services. Rullebanen måler 2 323 x 45 meter, og har baneretningene 10/28. (øst-vest) Banen er utstyrt med ILS, men mangler taksebaner. Taksing foregår derfor på rullebanen. Inne i terminalen finns det serveringsmuligheter. Ulykker. 10. oktober 1986 styrtet et Cessna-fly like etter avgang fra Svalbard lufthavn. Alle de seks ombord omkom. 29. august 1996 styrtet et russisk Tupolev Tu-154M-fly i Operafjellet under innflygning til Svalbard lufthavn. Flyet ble operert av Vnukovo Airlines og var på vei fra Moskva til Longyearbyen med russiske og ukrainske gruvearbeidere. Flyet var ca. 3 km ute av kurs da det styrtet. Alle de 141 ombord omkom i ulykken. Denne ulykken er den flyulykken på norsk jord som har tatt flest menneskeliv. Se Operafjellulykken. Andøya lufthavn, Andenes. Andøya lufthavn, Andenes (IATA: ANX, ICAO: ENAN) er en flyplass på Andøya i Nordland. Flyplassen ligger ved Andenes. (Egentlig mellom Andenes og Haugnes.) Flyplassen er militær, men har også sivil trafikk. Den militære delen er del av Andøya flystasjon. Den sivile delen eies og drives av Avinor AS. Historie. Ønsket om å bygge en flyplass på Andøya ble framlagt på et NATO-møte i Lisboa i 1951. I mars 1952 offentliggjorde forsvarsminister Nils Langhelle at det var besluttet at flyplassen skulle bygges. Det var flere alternativer for hvor på øya flyplassen skulle ligge, men valget falt på området mellom Andenes og bygda Haugnes. Hele bygda Haugnes med bygninger og jordeiendommer ble ekspropriert for å gi rom for flyplassen. Første landing med fly på en bare delvis ferdigbygd flyplass skjedde 17. september 1954. Flystasjonen var operativ fra høsten 1957. Etter hvert meldte behovet seg også for sivil trafikk på flyplassen, og første sivile rutefly var et SAS-fly 2. april 1964. I oktober 1968 ble en tverrvindbane åpnet. Bruk. Fra 1. april 2007 flyr Widerøe anbudsruten mellom Andøya og Bodø og Tromsø, etter at Coast Air tidligere på året valgte å trekke seg ut av denne ruten, som de fikk tildelt og fløy fra 1. april 2006. Norwegian har annonsert at de vil starte direkteflygninger til Oslo sommeren 2012. Militært er flyplassen og Andøya flystasjon base for Luftforsvarets Orion overvåkningsfly. Berlevåg lufthavn. Berlevåg lufthavn (IATA: BVG, ICAO: ENBV) eies og drives av Avinor AS. Flyplassen ligger et par kilometer nordvest for Berlevåg i Berlevåg kommune i Øst-Finnmark. Flyplassen ble etablert av tyskerne høsten 1943, og jagerfly ble stasjonert her for å beskytte de tyske transportene over Østhavet. Flyplassen ble ødelagt da de tyske styrkene trakk seg tilbake. Etterhvert ble den dog satt istand igjen på privat initiativ, og i 1970 kunne S Varangfly, senere Norving ta flyplassen i bruk til sin taxi- og ambulanseflyvning. I 1974 ble flyplassen oppgradert til regional lufthavn av Staten. Den betjenes i dag av Widerøe med daglige avganger til Kirkenes via Båtsfjord, Vardø og Vadsø, samt én daglig avgang til Tromsø via Hammerfest. Fra Kirkenes og Tromsø korresponderer rutene med SAS og Widerøe. Lakselv lufthavn, Banak. Lakselv lufthavn, Banak (IATA: LKL, ICAO: ENNA) er en sivil lufthavn som eies og drives av Avinor. Den ligger i Porsanger kommune i Finnmark fylke, med 5 minutters kjøretid fra Lakselv sentrum, og 74 kilometer fra Karasjok. Historie. Lufthavnen ble opprinnelig etablert som feltflyplass for Hærens flyvevesen i 1938, med en liten grusstripe, den gang på tvers i forhold til dagens rullebane. Den gamle stripen er ennå synlig som et område med lite vegetasjon og hadde omtrentlig baneretning 11/29. Under andre verdenskrig ble flyplassen kraftig utbygget av tyske myndigheter, med blant annet hangarer, verksted og sykehus i tillegg til stillinger for forsvar. Bygninger og installasjoner ble ødelagt av okkupantene da de trakk seg tilbake i 1944. Etter krigen overtok det norske Luftforsvaret, men rullebanens plankedekke ble "kannibalisert" på grunn av materialmangel under gjenreisningen. Fra 1951 var rullebanen ubrukelig og aktiviteten fikk et midlertidig opphold. I 1963 ble lufthavnen gjenåpnet med ny rullebane, som i ettertid har blitt utvidet og oppgradert flere ganger, for å tilfredsstille militære og sivile behov. En del av dette ble finansiert av NATO, gjennom det såkalte infrastrukturprogrammet. Gjenåpningen var også starten på sivil rutetrafikk til Lakselv, som ble innlemmet i rutenettet samtidig med Alta lufthavn og Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen. Destinasjoner og ruter. Sivilt betjenes lufthavnen i dag primært av Widerøe med daglige avganger til Tromsø og Kirkenes, mens Luftforsvaret er representert med Stasjonsgruppe Banak. Om sommeren benyttes lufthavnen til charterflyvninger, og sommeren 2011 etablerte Norwegian en sommerrute til Oslo som et prøveprosjekt. Denne ruten ble betegnet som en suksess, og flyselskapet har videreført og utvidet ruten for sommeren 2012 (4. mai til 28. september). SAS forsøkte seg i 2009 sesongrute til Oslo. Ruten ble en såpass stor suksess at flyselskapet måtte erstatte det opprinnelig oppsatte Boeing 737-500 med større Boeing 737-800 på flere av avgangene. Denne ruten ble imidlertid ikke videreført for sommeren 2009. Trafikk. I 2011 ble lufthavnen benyttet av 66 811 passasjerer, fordelt på drøyt 3 564 flybevegelser, inkludert transit og internasjonale flyvninger. Selv om lufthavnen har beskjedne passasjertall å vise til, er den av Avinor definert som "mellomstor lufthavn". Dens lokalisering, det militære nærværet og det at den har en av landets lengste rullebaner at den til tider får eksotisk besøk. Så sent som 22. mars 2006 var et av verdens største serieproduserte fly, et Antonov An-124, på besøk. Brønnøysund lufthavn, Brønnøy. Brønnøysund lufthavn, Brønnøy (IATA: BNN, ICAO: ENBN) eies og drives av Avinor AS og ble åpnet 30. juni 1968. Flyplassen ligger i den sørøstre delen av Brønnøysund, bare 5 minutters biltur fra sentrum. I forhold til byens størrelse er det hyppige avganger både nordover og sørover. Det er asfaltert 1200 meters rullebane. 26. mai 2008 ble det åpnet et nytt terminalbygg på flyplassen. Det har opp gjennom årene vært mye snakk om en forlengelse av rullebanen, og det var i sin tid et vedtak på en utvidelse til 2000 meter, noe som ble stoppet. Temaet er nå brakt på banen igjen etter at en gruppe sentrale, lokale næringslivsfolk, sammen med Olav Thon, har tatt initiativ til forlengelse. De har pekt på nødvendigheten av en større flyplass for å kunne utnytte det store potensialet regionen har i reiselivssammenheng, og at det øvrige næringslivet og befolkningen generelt også vil ha stor nytte av en flyplass som kan betjene større fly. 10. mai 2010 åpnet Widerøe direkterute til Oslo lufthavn, Gardermoen, med fem ukentlige turer med Widerøes mellomstore Dash-8 (Dash 8-300) med 50 seter. Denne ruten ble en så stor suksess at Widerøe i en pressemelding sommeren 2010 offentliggjorde at de fra vinteren 2011 ville starte med 3 daglige avganger i hver retning i tillegg til at de vil starte med én avgang hver søndag. Ulykker. Fredag 6. mai 1988, like før kl. 21, under innflygning i spesielt dårlig sikt til Brønnøysund lufthavn, styrtet et Widerøe-fly av type Dash 7 mot en fjellvegg i Torghatten som ligger ca. 10 km sør-sørøst for flyplassen. Alle 36 som var ombord omkom. Båtsfjord lufthavn. Båtsfjord lufthavn (IATA: BJF, ICAO: ENBS) er en regional lufthavn i Båtsfjord kommune i Finnmark, og eies og drives av Avinor AS. Widerøe betjener Båtsfjord lufthavn med hovedsakelig to daglige avganger til Vadsø og Kirkenes, samt to daglige avganger til Hammerfest og Tromsø. I tillegg er det én daglig avgang til Berlevåg, Mehamn og Honningsvåg. Fra Kirkenes og Tromsø er det korresponderende forbindelse med SAS til blant annet Oslo. Båtsfjord lufthavn er Norges nyeste lufthavn og ble ferdigstilt i 1999 med terminalbygg og en rullebane på 1000 meter. Tidligere hadde Båtsfjord måttet nøye seg med en flyplass med grusdekke i Båtsfjorddalen (). Twin Otter-fly ble brukt her helt fram til den nye flyplassen ble åpnet, og Widerøe kunne begynne å betjene Båtsfjord med Dash 8-fly. Fagernes lufthavn, Leirin. Fagernes lufthavn, Leirin (IATA: VDB, ICAO: ENFG) eies og drives av Avinor AS. Flyplassen ble åpnet i 1987 og ligger i Nord-Aurdal kommune i Valdres i Oppland. Den hadde 7 812 passasjerer i 2011. 3 781 av disse var fast rutetrafikk, resten chartertrafikk fra utlandet. Rutefly. 2 avganger daglig mandag til fredag, 1 avgang søndag til Oslo Lufthavn Gardermoen, se. Endringer i forbindelse med bevegelige helligdager kan forekomme. Air Norway benytter en 19 seters Fairchild Metro 23 på ruta. Flyet opereres av det danske flyselskap North Flying Charter. Vinter 2010/2011 tilbyr den engelske turoperatøren Neilson charter fra London Gatwick til Fagernes. Oppstart er søndag 19. desember med siste retur søndag 24. april. Flyselskap er som benytter en Airbus A319 med 150 seter. Turistene som kommer inn via Fagernes lufthavn reiser til destinasjonene Geilo, Hemsedal og Beitostølen. Hammerfest lufthavn. Hammerfest lufthavn (IATA: HFT, ICAO: ENHF) ligger 3 km utenfor sentrum i Hammerfest i Finnmark og eies og drives av Avinor. I tillegg til rutefly har lufthavnen også en helikopterterminal som frakter passasjerer ut til norske oljeinstallasjoner, som for Goliatfeltet. Lufthavnen ble åpnet 30. juli 1974, som en av fem lufthavner i Finnmark. Senere ble Valan lufthavn ved Honningsvåg og Svartnes lufthavn ved Vardø, samt Hasvik lufthavn opprettet. Det reiser ca passasjerer gjennom Hammerfest årlig (2011), dette gjør Hammerfest til Finnmarks tredje største lufthavn målt i antall passasjerer, og en av Norges største regionale flyplasser. Flyplassen ligger rett overfor Melkøya. I dag er standarden på flyplassen for dårlig i forhold til krav om regularitet og sikkerhet. Etter en hendelse 1. mai 2005 har Hammerfest lufthavn fått Norges strengeste vindbegrensninger. Ofte kan den være stengt i hele dager på grunn av for sterk vind. Den 3. juli 2008 ble innflygingssystemet SCAT-1 tatt i bruk ved flyplassen. Trafikk. Hammerfest var den 11. mest trafikkerte lufthavnen i Norge (nr 9 blant de som er eid av Avinor), og mest trafikkert i flybevegelser i Finnmark og på kortbanenettet (i hele Norge) i 2012 (nr 3 i Finnmark på passasjerer). I hovedsak benyttes lufthavnen av Widerøe som flyr til destinasjonene Tromsø, Honningsvåg, Alta, Mehamn og Sørkjosen, Hasvik og Berlevåg. Hammerfest lufthavn er også helikopterbase for oljefeltet Goliat (ENI) og olje og gass letevirksomhet i Barentshavet. Bristow Norway har 2-6 maskiner for transport til og fra petroleumsinstallasjonene pluss et privat redningshelikopter for petroleumsvirksomheten stasjonert i Hammerfest. Der er også en del ambulansetrafikk og Sea King redningshelikopter fra 330 skvadron bruker flyplassen i forbindelse med Sykehuset i Hammerfest. Det flys også los-helikopter mellom Hammerfest og diverse tankskip. Ny lufthavn på Grøtnes. Det har lenge vært arbeidet med å få til en ny regional lufthavn ved Grøtnes, ca. 16 km sør for Hammerfest. Reguleringsarbeidet for den nye lufthavnen ble satt i gang juni 2011. Prosjektet er utredet i to alternativer, – ett alternativ med banelengde inntil 1199 m og ett alternativ med banelengde på 1550 m. De flyoperative utredningene viser at det vil være mulig å operere med 50-70-seters rutefly med disse banelengdene. Operasjoner med 50-seters fly kan få restriksjoner i vinterperioden med en rullebane på 1199 m. Ved å etablere en banelengde på 1550 m, vil det sannsynligvis være mulig å operere fly av typene ATR 72 eller Dash-8 400. Avinor laget et innspill om ny lufthavn til Nasjonal Transportplan 2010 - 2019. I sitt enelige innspill til NTP 2014-2023 har derimot Avinor lagt til grunn at det ikke skal bygges ny lufthavn i Hammerfest.. Utredningen fokuserer på bedrede vegforbindelser fra Hammerfest til Alta. Dette på tross av at næringslivet og oljeselskapene er mer opptatt av et bedret flytilbud Imidertid sier Avinor at de innen 1.12.2012 vil lage en ny utredning om flytilbudet i Hammerfest. Dette på bakgrunn av at en sier at det ikke vil være realistisk å betjene offshoretrafikken fra andre steder enn Hammerfest, videre er trafikken over Hammerfest Lufthavn for stor til at en kan basere seg på dagens banelengde. Hasvik lufthavn. Hasvik lufthavn (IATA: HAA, ICAO: ENHK) er en regional lufthavn i Hasvik kommune i Finnmark. Flyplassen ligger ved stedet Hasvik på Sørøya. Den eies og drives av Avinor AS. Hasvik lufthavn ble bygd i 1983 som ei ambulansestripe på grus. Samme år startet flyselskapet Norving rute Alta – Hasvik – Hammerfest. Først i 1995 ble rullebanen asfaltert. Rullebanen er på 960 meter. Operatør på Hasvik lufthavn er i dag Widerøe, som bruker Dash 8-fly på sine flygninger. Widerøe har hovedsakelig flygninger til Hammerfest og Tromsø. Om morgenen kan man også fly til Berlevåg, Båtsfjord, Vardø, Vadsø og Kirkenes. Fra Tromsø er det korresponderende avganger med SAS og Widerøe til resten av landet. Honningsvåg lufthavn. Innbydelse til åpningen (denne innbydelsen fikk også være med på første flytur)Flyplassen sett fra Skipsfjorden Honningsvåg lufthavn, Valan (IATA: HVG, ICAO: ENHV) eies og drives av Avinor AS. Flyplassen ligger på Valan, 4,5 km nord for Honningsvåg i Nordkapp kommune i Finnmark Valan er regnet som en av Norges mest krevende flyplasser å operere på. Dette fordi innflygningen er spesielt vanskelig på grunn av fjellene som omslutter flyplassen. Rullebanen er på 879 meter. Rullebanen var også et sentralt sted i sluttrundene i TV-serien og realityprogrammet 71 grader nord som ble sendt på TV Norge høsten 2006. Den 29. oktober 1990 havarerte et militært Twin Otter fly ved Honningsvåg, og tre mennesker omkom. Thomaskirken i Leipzig. Thomaskirken i Leipzig ("Thomaskirche") er velkjent som kirken der Johann Sebastian Bach var kantor fra 1723 til han døde i 1750. Sammen med "Nikolaikirken" er den hovedkirke i Leipzig. Ved luftangrepet 4. desember 1943 ble kirken sterkt skadet, men hurtig restaurert etter krigens slutt. I 1950 ble graven til Johann Sebastian Bach overflyttet fra Johanneskirken. Foran kirken står også et monument av Bach. Den evangelisk-lutherske kirke. Den evangelisk-lutherske kirke er de kirkesamfunn som bygger på den tyske teologen Martin Luthers reformasjon av den katolske kirke i 1517. De største evangelisk-lutherske kirkene finner vi i Tyskland, Norden og USA. Den norske kirke er et evangelisk-luthersk kirkesamfunn. På 1500-tallet vokste det i Tyskland frem en fornyelsesbevegelse innen den katolske kirke. Selvstendige protestantiske kirker ble resultatet av dette som etter hvert fikk navnet Reformasjonen. Alle de evangelisk-lutherske kirker tilhører altså den protestantiske gren av kristenheten. Verdens evangelisk-lutherske kirkesamfunn har ikke én felles kirkeledelse eller personlig leder (som den katolske Paven, eller anglikanske erkebiskopen av Canterbury), men over 90% av dem har et forpliktende internasjonalt samarbeid gjennom Det Lutherske Verdensforbund. De kirker som fulgte Luthers tolkning av evangeliet, kaller seg ofte evangelisk-lutherske. Det gjelder kirkene i Tyskland, Sverige, Danmark og Norge og kirker som springer ut fra misjonsvirksomhet utgått fra disse landene. Norge. I den norske Grunnloven § 2 er den evangelisk-luthersk religion betegnet som statens offentlige religion. Dette er ikke lenger bestemmende for den generelle lovgivningen i Norge. Bestemmelsen legger imidlertid føringer på staten i spørsmål som gjelder Den norske kirke. Staten kan ikke påføre kirken lover eller ordninger som strider mot den evangelisk-lutherske religion. Innholdet i dette uttrykket er angitt i Norske Lov fra 1687 andre bok første kapittel (NL 2-1). Der er regnet opp de skriftene som fremdeles er Den norske kirkes formelle læregrunnlag: Bibelen, Den apostoliske, nikenske og athanisianske trosbekjennelse, Confessio Augustana og Luthers lille katekisme). Oppregningen av bekjennelsesskrifter i NL 2-1 er en del av statskirken som rettslig ordning og er knyttet nært til Grunnloven § 2 annet ledd, uten dermed, etter vanlig oppfatning, å ha grunnlovsstatus. Det er vanlig å anta at endring i bekjennelsesgrunnlaget rettslig sett kan foretas av Stortinget ved lovendring eller av Kongen i kirkelig statsråd i medhold av Grunnloven § 16. Evangelisk-lutherske kirke Luiz Inácio Lula da Silva. Luiz Inácio Lula da Silva (født 6. oktober 1945 i Brasil, men oppført som 27. oktober 1945) er en brasiliansk politiker som var president i Brasil fra 1. januar 2003 til 1. januar 2011. Han ble født i den lille byen Garanhuns i delstaten Pernambuco, nordøst i Brasil, som nestyngste barn i en søskenflokk på åtte. Da han var syv år flyttet familien til kystbyen Guarujá i delstaten São Paulo, hvor det var større muligheter for dem å få arbeid. Denne reisen skjedde på lasteplanet til en lastebil og tok tretten dager. Luiz fikk lite formell utdannelse, men hadde i stedet ulike former for arbeid gjennom oppveksten. Som 19-årig mistet han en finger i en arbeidsulykke mens han arbeidet i en fabrikk som produserte bildeler. På samme tid ble han involvert i fagforeningsarbeid og hadde flere viktige verv i fagforeningen. Det høyreorienterte militærdiktaturet i Brasil drev på denne tiden en sterk undertrykkelse av fagforeningene, og Lulas holdninger ble som en følge av dette mer venstreorienterte. På 1970-tallet hjalp Lula til med å organisere viktige fagforeningsaktiviteter, blant annet store streiker. Han ble arrestert og var fengslet i en måned, men ble løslatt etter protester mot fengslingen. Streikene sluttet selv om både fagforeningstilhengere og regjeringstilhengere var utilfreds med resultatet. I 1980 ble han derfor med på å stifte Partido dos Trabalhadores ("PT" eller Arbeiderpartiet), dannet for å ivareta arbeidernes interesser. I 1982 tilføyde han kjælenavnet "Lula" til sitt juridiske navn. (Lula er navnet på en liten blekksprut). Valg. I 1986 ble "Lula" valgt til en plass i Brasils kongress, med en rekordhøy andel av stemmene. "PT" var med på å skrive landets forfatning etter diktaturets fall, noe som medvirket til at arbeidernes rettigheter fikk sterk forankring i forfatningen. Det lykkes imidlertid ikke å oppnå en bedre fordeling av landeiendommene. I 1989 var "Lula" "PTs presidentkandidat. Han viste seg å være populær i store deler av det brasilianske samfunnet, men var fryktet som motstander av bedriftseiere og folk med finansielle interesser, noe som gjorde at han tapte valget. Partido dos Trabalhadores var dannet av venstreorienterte sosialdemokrater samt Trotskij-sosialister, noe som også bidro til at de velstående fryktet ham. "Lula" stilte opp som ny presidentkandidat i de påfølgende valg i 1994 og 1998. I 2002 ga han avkall på sin uformelle klesstil, foruten et punkt valgprogrammet hvor han nektet å betale Brasils utenlandsgjeld. Dette hadde tidligere gjort økonomer, forretningsfolk og banker i USA urolige, som fryktet at dette sammen med Argentinas holdning kunne påvirke hele verdensøkonomien. Valgseier. I andre valgrunde i valget i 2002, avholdt den 27. oktober, slo "Lula" José Serra fra Partido da Social Democracia Brasileira ("PSDB", Brasils Sosialdemokratiske Parti) og ble valgt som Brasils president. Den engang så fryktede "Lula" (som i 1989 ble ansett å være en "sønn av Moskva") aksepterte endringer av sine opprinnelige idéer. Hans allierte førte ham progressivt mot en sentrumsorientert politisk plassering. Til tross for at de fleste brasilianere forventet store sosiale endringer fra hans regjering, valgte Lula å beholde alle av forgjengerens, Fernando Henrique Cardosos, økonomiske og sosiale programmer. Første presidentperiode. I de første årene av Lulas presidentperiode gikk Brasils økonomi veldig bra, noe som gjorde at han opprettholdt sin popularitet i mesteparten av befolkningen. En del pressgrupper anklaget han imidlertid for ikke å innfri en del av de mest omtalte valgløftene han ga. De jordløses bevegelse beskyldte han for ikke å gjøre nok for å fremskynde jordreformer. Andre anklaget han for ikke stoppe ulovlig tømmerhogst samt for ikke å sikre landområder for indianske urbefolkningsgrupper. Sommeren 2005 ble Partido dos Trabalhadores, som han var med på å stifte, rystet av en stor korrupsjonskandale. Partiet hadde blant annet en hemmelig konto som ble brukt til å kjøpe seg stemmer hos andre partier. Lula klarte i første omgang å distansere seg fra denne skandalen. Til tross for at hans popularitet ble noe svekket, klarte han å gå fri fra anklager om at han ikke kjente til korrupsjonsvirksomheten. I midten av august forklarte imidlertid Duda Mendoca, Lulas PR-ansvarlige under valgkampen i 2002, seg for kongressens etiske komité (CPI). Han forklarte da at Lulas valgkamp for en stor del var finansiert med svarte penger fra et hemmelig fond på Bahamas. Samtidig ble det kjent at Partido dos Trabalhadores ikke bare hadde drevet med korrupsjon, men også hadde drevet med hvitvasking av penger. De nye opplysningene gjorde at Lula ble nærmere koblet til skandalen i PT, og han ble derfor nødt til å kommentere skandalen mer direkte. I en TV-sendt tale ba Lula det brasilianske folk om unnskyldning for skandalen som også truet med å svekke Brasils økonomi. Samtidig viste nye meningsmålinger at Lula ville tape kampen om presidentposten i et nyvalg. Politiske kommentatorer mente imidlertid at dette er lite sannsynlig. Lula vant da også presidentvalget i 2006, men måtte gå til 2. valgomgang for å sikre seg seieren over hovedutfordreren Geraldo Alckmin. Andre presidentperiode. Lula brukte mer enn tre måneder på å peke ut sin nye regjering. Han valgte også å beholde flere sentrale ministre fra den første presidentperioden. Den mest kjente av disse var antakelig Gilberto Gil, som fortsatte som kulturminister. Lula ble som president etterfulgt av sin partifelle og stabssjef, Dilma Rousseff. Annet. Blant Lulas ordener er Storkorset av St. Olavs Orden, tildelt i 2003. I 2011 ble han tildelt den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner i gull. Vincent van Gogh. Vincent Willem van Gogh (; født 30. mars 1853, død 29. juli 1890) var en nederlandsk postimpresjonist maler. Vincent van Gogh elsket kunst fra en tidlig alder, men begynte ikke å male produktivt før han var nesten 30 år. Av de resterende sju årene, malte van Gogh mer enn 2000 verk, bestående av 900 malerier og 1100 skisser og tegninger. Før kunstkarrieren arbeidet van Gogh for ulike kunsthandlere, blant annet i London, Paris og Haag. Han fikk liten anerkjennelse i sin levetid. Kun en håndfull mennesker visste om van Goghs talenter, og selv fikk han kun solgt ett maleri mens han levde. Det gikk tre år fra hans tungsinnede malerier fra "Potetspiserne", til hans fargeeksplosjonerende malerier som ble gjort i Arles. Noen av van Goghs mest kjente verk er "Stjernenatt" og "Portrett av Dr. Gachet", som er noen av de mest ettersøkte maleriene i verden. Flere av van Goghs malerier har oppnådd noen av de høyeste prisene i kunsthistorien. Maleriet "Portrett av Dr. Gachet" ble i 1990 solgt for 144 millioner dollar (rundt 800 millioner kr). Nesten alle av hans malerier er i dag samlet ved Van Gogh-museet i Amsterdam og Kröller-Müller-museet nær Otterloo. Van Gogh produserte majoriteten av sine verk gjennom en periode på 10 år, før han til slutt ga seg. Van Gogh led mest sannsynlig av mange sinnslidelser, blant annet bipolar lidelse, og begikk muligens, men ikke nødvendigvis, selvmord i 1890. Hans berømmelse vokste fort etter hans død, og utallige kunstnere etter van Goghs levetid har nevnt ham som en inspirasjonskilde. 1853–1877: Tidlig liv i prestefamilie. Vincent rundt 1866, da han var 13-14 år. Vincent ble født i den lille landsbyen Zundert i syd-Nederland, like ved grensen til Belgia. Han var sønn av presten Theodorus van Gogh og Anna Cornelia Carbentus. Nøyaktig ett år før hans fødsel, hadde de fått sønnen Vincent Willem, men han døde samme dag. Ekteparet fikk tre gutter og tre jenter, blant annet Theo van Gogh, som var fire år yngre. Som barn var Vincent en stille og innadvent gutt. Tidlig utdanning for Vincent var begrenset, for eksempel gikk han på en skole hvor én lærer underviste rundt 200 elever. I åtteårsalderen begynte Vincent på den lokale landsbyskolen, men ett år senere begynner han med hjemmeundervisning. Deretter gikk han noen år på kostskoler, men ble ofte hjemmeværende fordi faren ikke kunne betale for skolegangen. Vincent viste fra en tidlig alder stor interesse for kunst. Tegneferdighetene ble større og større gjennom ungdomsårene, noe som resulterte i at Vincent fort bestemte seg for å bli kunstner. Hans opprinnelige planer var å bli prest, slik som faren, men denne planen måtte han etterhvert gi opp, noe som skuffet Vincents far. I mars 1868, da Vincent var 15 år, sluttet han på skolen, og vendte hjem til Zuendert. 16 år gammel ble Vincent den yngste betjenten i en kunsthandelbutikk i Den Haag, "Goupil & Cie". Denne kunsthandelen ble opprinnelig drevet av hans onkel, Vincent van Gogh, som hadde blitt partner i kunsthandelen Goupil i Paris. I 1872 begynte Vincent å skrive med sin yngre bror Theo. 1. januar 1873 fikk han jobb hos "Goupil & Cie", i Brussel-filialen. I juni samme år ble Vincent omplassert til filialen i London. Han ble forelsket i husvertinnens datter, men hun var allerede forlovet med en tidligere leieboer, noe som førte til en depressiv periode for Vincent. I 1873 og 1874, da Vincent var mellom 20 og 21, ble han stasjonert flere steder ved hovedkontoret i Paris og kontoret i London. Depresjonen fortsatte. Vincents onkel ble svært skuffet da nevøen fikk sparken i april 1873. Vincent jobbet videre som lærer i Ramsgate, sør i England, og deretter som assistentpredikant i Isleworth. Den 4. november holdt han sin første preken. Han malte svært lite i disse årene, og forvørig de ti neste, men lagde enkelte tegninger, som var alt annet enn dårlig. a> kommunen i Belgia, hvor Vincent bodde frem til 1880; det var her fant ut at han ville bli kunstner. 1877–1885: Tidlig karriere. Fra januar 1877 vendte van Gogh tilbake til Nederland. Han arbeidet en kort periode ved en bokhandel i Dordrecht, men i mai flyttet han tilbake til Amsterdam. Her i hovedstaten forberedte van Gogh seg til å ta artium, som skulle gi ham tilgang til teologistudiene. Han bodde hos sin onkel, Johannes van Gogh, som var kommandant på et marineverft i Amsterdam. I 1878 avsluttet han studiene, uten å ha tatt artium. Dette valget ble tatt blant annet fordi han ikke interesserte seg for språkfagene, som da var latin og gresk. Han fulgte en kort opplæring på misjonærskolen i Laken ved Brüssel. I desember 1878 ble han sendt til Borinage i Vallonia, hvor han arbeidet jobbet blant annet som lekpredikant blant gruvearbeider. I 1881, i en alder av 27, eksperimenterte van Gogh med ulike teknikker og stiler med ulike motiver og perspektiver. Han malte mye av datidens primærnæringer, slik som bondelivet, og gruvearbeidere og kullgruver. Det var i denne perioden van Gogh begynte sin kunstnerkarriere. Han laget mange ekspressive skisser og tegninger, der han lot seg inspirere av mestere som Rembrandt og Millet. I 1880 stiftet han vennskap med den unge, belgiske maleren Anthon van Rappard. Han fikk nå også penger fra sin yngre bror Theo. Nå startet den eksplosive, men dramatiske odyssé, som varte i knappe ti år. Vennskapet med Van Rappard tok slutt etter en misforståelse, noe som hadde en følelsemessig effekt for van Gogh. Han utfører mange av verkene sine i Brussel, hvor han forble et halvt år til. De neste fem årene bodde van Gogh hos sine foreldre, som i mellomtiden hadde flyttet til Etten i Noord-Brabant. Han fortsatte med å konsentrere seg om kunsten i denne perioden, og laget utallige tegninger og malerier, som stadig ble bedre. Til å begynne med ble han tiltrukket av idéen om å tegne for tidsskrifter og tjene til livets opphold på den måten, men etter en stund ga han opp dette målet. Van Gogh bodde etter hvert for seg selv i Den Haag, byer i Drenthe, og i Nuenen. Han innviklet seg inn i et problematisk forhold med «Sien», som egentlig het Christine Hoornik. Hun var en fattig kvinne med alkoholproblemer og med fortid som prostituert. Hun fødte i 1882 en sønn, men det er aldri blitt funnet beviser for at Vincent er faren. Forholdet skrantet og Sien og van Gogh skiltes. Vincent kom stadig i problemer, blant annet havnet han ofte i krangel med sine foreldre. I 1885 døde faren, noe som ble vanskelig å bearbeide for Vincent. Den lokale presten forbød sine soknebarn å posere for van Gogh. Han måtte ofte vente lenge på hjelp fra sin bror Theo, som han ble stadig mer avhengig av. Men i sitt arbeid gjorde han fremskritt. Gjennom sine nesten to års opphold i Nuenen malte han nesten 200 oljemalerier. Mange av maleriene i denne perioden var naturlandskap og noen bypanoramaer. I sine malerier fra denne perioden fremstilte van Gogh ofte det harde livet til bøndene. I slutten av april 1885 malte et av sine mest anerkjente malerier, det ytterst ekspressive, men mørke "Potetspiserne". Interesse for van Goghs malerier økte, og han viet derfor mer og mer tid til maleriene. 1885–1886: Akademisk fiasko. I november 1884 flyttet van Gogh til Antwerpen hvor han leide en liten hybel. I januar året etter, da han var 33 år gammel, skrev han seg inn på kunstakademiet i Antwerpen. Årsaken til at han ville ta akademisk utdanning baserte seg mye på at van Gogh følte han trengte større malerferdigheter. Van Gogh hadde lite penger, noe som gjorde at han spiste dårlig. Mye av pengene gikk til å få tak i materialer til maleriene. Helsen var langt fra god, mye på grunn av dårlig kosthold og sigarettrøyking. Han ble alvorlig syk og mistet noen tenner. I tillegg ble det konstatert at han hadde syfilis. Kanskje kan den dårlige helsen forklarer hvorfor han malte et skjelett som røyker en sigarett (se venstre bilde). På tross av sin beundring for koloritt og penselføringen til Rubens, holdt van Gogh bare ut i tre måneder ved akademiet; han overarbeidet og ble fort utmattet. En av lærerne var Eugène Siberdt, den samme læreren hisset ti år senere også opp den nå anerkjente Eugeen Van Mieghem. Van Gogh mislikte akademiet, og avsluttet derfor den akademiske utdanningen, men han tok artium i høyerenivåkompetanse innenfor maling og tegning. I disse periodene ble van Gogh interessert i japansk kunst. 1886–1889: Paris. I mars 1886 forlot han plutselig Belgia. Han flyttet inn hos Theo i Paris, på "Rue Ie Pie" 47 i Montmartre, der han fikk sitt eget atelier. Dette året ble hans gjennombrudd som kunster, men han oppnådde langt ifra global anerkjennelse. Han ble senere venn med Henri de Toulouse-Lautrec, Camille Pissarro, Claude Monet og Émile Bernard, og hadde også sterk beundring for Adolphe Monticellis blomsterstilleben. Romantikkmaleren Eugène Delacroix og den allegoriske Pierre Puvis de Chavannes ble også bekjente med van Gogh. Samtidig ble han imponert over den japanske postkort-kunsten, som han ivrig samlet på. Samlingen hans omfattet til slutt omkring 400 stykker. Enda viktigere er hans kontakt med den franske impresjonismen. Han kom egentlig ti år for sent til å oppleve dens pionertid. Serien "Salons des Impressionistes" var forbi og Paul Signac, som han ofte malte sammen med i Asnières, kjempet som postimpresjonist med divisjonismen. Georges Seurat, Paul Gauguin, Camille Pissarro og Armand Guillaumin var i hans bekjentskapskrets. Forholdet mellom Vincent og Theo kom en tid i klemme da det viste seg at Vincent havnet i bråk med både den ene og den andre. Først mot slutten av Vincents opphold normaliserte forholdet seg og brødrene fikk igjen meget intime bånd. Også i denne perioden arbeidet Vincent utrettelig, noe som igjen ble en belastning for helsen. Han ble stadig mer selvsikker på sin svært personlige malerstil, og følte han kunne oppnå suksess i den moderne kunstverdenen. 1889–1890: Saint-Rémy. Maleren Paul Gaguin kom i krangel med van Gogh, noe som resulterte i at van Gogh brutalt skar av seg deler av øret med et barberblad (se bilde). Da Theo fikk høre om dette, dro han så fort han kunne til Arles for å se til broren. Etter noen få uker på sykehuset vendte van Gogh tilbake til arbeidseksplosjonen. Fort fikk van Gogh nye anfall, og ble derfor igjen sendt til sykehuset. Mange av innbyggerne i Arles påsto at van Gogh var en farlig mann, som ikke burde få leve i frihet. Han opplevde derfor at mange barn ropte etter ham på gaten, og en dag kom politiet og forseglet van Goghs hjem. Det ble derfor til at van Gogh valgte å reise til en klinikk i Saint-Rémy, noen mil nord for Arles. Han skrev seg selv inn ved klinikken, noe som må bety at van Gogh ble mer og mer klar over sine sinnslidelser, som kom til å utvikle seg til det verre de påfølgende månedene. "«Selvportrett med bandasjert øre»," fra 1889. Til å begynne med hadde Van Gogh nok med å male utsikten fra vinduet i rommet sitt, og gjorde flere malerier fra det perspektivet, til tross for jerngitteret som dekket vinduet. Utsikten dekket hovedsaklig hagen utenfor klinikken. Han var glad i de grønne markene med sypresser og oliventrær, og de blåfiolette fjellene i bakgrunnen. Hagen og området i Saint-Rémy var store inspirasjonskilder for van Gogh, som likte oppholdet ved klinikken, og syntes det var vemodig å være bort i lengre perioder. Ved solnedgang sto silhuettene av de sørgmodige furuene som utsøkte store kniplinger mot den blekt sitrongule himmelen. Om og om igjen malte han hveteåkeren i mange forskjellige fargetoner, med fjelltoppene og skyene i den grønnlige himmelen som bakgrunn. Han belaget seg på å bli lenge ved klinikken, der det var flere ledige rom som van Gogh kunne arbeide i. De andre pasientene kom ofte for å se ham male, noe van Gogh var positiv til. Han lagde svært mange malerier ved klinikken, blant annet også fordi han stadig hadde som mål å kunne forsørge seg selv. Det hastet, fordi broren Theo hadde stiftet en familie, og trengte lønnen sin selv. Han produserte derfor enda flere malerier enn vanlig, og flere kjente malerier ble malt under oppholdet i Saint-Rémy. Under oppholdet i Saint-Rémy fikk van Gogh lov til å gå turer, og kunne enkelte ganger også besøke hjembyen. Hans lege, doktor Gachet, var en stor kunstbeundrer og eide selv mange malerier. Han ble portrettert i maleriet, "Portrett av Dr. Gachet", som forøvrig er ett av van Gohs mest anerkjente malerier. Sykdommen utviklet seg til det verre, men han malte som aldri før, og var på høydepunktet i effektivitet. 1890: Siste leveår. I et år fra mai 1889 til 1890 opplevde van Gogh nye psykiske lidelser. Det er generelt akseptert at van Gogh skjøt seg selv i brystet med et skytevåpen den 27. juli 1890. Dagen etter ble han håndtert av leger, som ikke hadde muligheten til å operere. Han døde den 29. juli, mest sannsynlig av betennelse som følge av kuleskuddet. Ved van Goghs bortgang fantes det godt over 800 brev, hvorav minst 600 var mellom Vincent og broren Theo. Ett av hans siste brev til broren sier: «Du vet at jeg setter mitt liv inn på mitt arbeid, og at det halvveis har kostet min forstand...». Vincent van Gogh ble begravd dagen etter, med et oppmøte på rundt 30-40 sørgende. Ved van Goghs død var det kun en håndfull antall mennesker som kjente til hans malertalent. Og selv om van Gogh fikk oppleve litt suksess mot slutten av hans liv, var det først etter hans død at verkene ble verdenskjente, men som har medført at van Gogh anses som en av verdens største kunstnere gjennom kunsthistorien. Malerkunsten og sjanger. Claude Monets impresjonisme var hovedsjangeren for van Gogh, som senere utviklet seg til postimpresjonisme. Disse sjangrene var totalt nyoppdaget innenfor datidens vanlig malersjanger. Impresjonismen skilte seg dramatisk ut ved å sette fokuset, ikke på motivene, men av inntrykket de fikk av naturen og landskapet. Maleriene måtte ikke være realistiske, tvert imot; riktige størrelser på objekter og motiver ble ofte utelukket. Og maleriene inneholdt gjerne sterke, ensrettede farger. Van Goghs malerier bestod ofte av kun ett objekt, som for eksempel en blomstervase, et tre eller et soverom. Enkelte impresjonister malte lyskildene svært forenklet; for eksempel en lampe med gul sterk farge rundt lyspæren, for å vise at den lyser opp rommet. Maleriene var på denne måten preget av et enkelt og minimalistisk atmosfære, det måtte ikke gjøres for komplisert eller for detaljert. Bildene var lette og rolige, med utsnitt som reflekterte en fargerik og ambisiøs verden. Maleriene hadde ofte sterke farger, van Gogh uttalte en gang: «... i stedet for å forsøke å reprodusere akkurat det jeg ser, bruker jeg farger mer tilfeldig for å kunne uttrykke meg mer.» Hans dramatiske bruk av farger for å formidle følelser hadde en direkte påvirkning på retninger innenfor fauvisme og ekspresjonisme, og effekten av dette har bølget seg gjennom mye av kunsten i det 20. århundre. Teknikk og utførelse. Tidlig i van Goghs karriere ble han kjent med den franske maleren Georges Seurat. Seurat utviklet en optisk malerstil som ble kalt pointillisme, der han malte små fargeprikker ved siden av hverandre. På avstand ser det ut som om fargene smelter i hverandre, og de ulike fargene blir omgjort til én farge sammenlagt. Van Gogh benyttet seg enkelte ganger av denne malerstilen, og dette kan sees i hans portrettmalerier. Van Gogh eksperimenterte også med den såkalte "plain air"-metoden, eller friluftsmaleri. Dette var en teknikk svært mange impresjonister benyttet seg av. Det var generelt vanskelig for van Gogh å finne maling, lerret, pensler og nødvendig utstyr, hovedsakelig på grunn av dårlig råd og behov for pengestøtte. Van Gogh solgte nemlig kun ett maleri gjennom sin karriere. Broren Theo gav mange økonomiske bidrag og sendte ofte forsyninger flere ganger om dagen. Van gogh var mer eller mindre avhengig av brorens bidrag; i ett av hans mange brev til broren, skrev han i 1889: «Kjære Theo, jeg må be deg om å sende noen vanlige malerpensler så raskt som mulig... Send seks av hver sort, er du snill (...)». Helsens innvirkning på kunsten. I ettertid kan en sterk argumentere mot at van Goghs psykiske helse påvirket malerkarrièren. Selv mente han at sykdommen bare var reflektert gjennom hans malerier, og ikke mer. Van Gogh var preget av dype depresjoner, fortvilelser og humørsvingninger, samtidig fikk han utallige epilepsianfall gjennom nesten hele livet. Dette ga uunngåelig bildene emosjonelle intensiteter og personlighet. Han la seg selv inn ved sinnsykehuset i Saint-Rémy, og ble der til han begikk selvmord. Oppholdet på sykehuset ble beskrevet av hans lege som: «Pasienten, som for det meste var rolig, hadde en rekke voldsomme anfall, som varte fra en uke til en måned (...). Under anfallene ble han grepet av en forferdelig redsel». Enkelte ganger prøvde van Gogh å forgifte seg selv med å spise maling eller parafin. Van Gogh hadde også høyst sannsynlig bipolar lidelse, en sykdom som kort fortalt ødelegger likevekten mellom stabil opptur/nedtur-følelsene, men som også gir andre symptomer, som blant annet hallusinasjoner. Sykdommene satt derimot ingen grenser for effektiviteten for van Gogh, og mot slutten av sin levetid malte han opp til ett maleri om dagen. Enkelte historikere hevder også at van Gogh enkelte ganger fikk blyforgiftning som resultat av å bruke bly i maleriene. En av helseskadene ved blyforgiftning er nemlig evnen til å absorbere lys gjennom øynene, og historikere hevder derfor at de spesielle lyskildene i van Goghs malerier, slik som i "Stjernenatt", er et resultat av skade på øynene hans. Bly kan nemlig føre til opphovning av netthinnen, som kan få lyset til å bevege seg i sirkler rundt objekter. Dette var kanskje bare en teknikk van Gogh utviklet selv, og var muligens ikke påvirket av noen ytre årsaker. Det hevdes også at han drakk absint, som i store mengder kan ha forandret fargekvaliteten rundt ham. Van Goghs malerkunst var derfor svært preget av hans skiftende helsetilstand. Maleriet "Stjernenatt" skildrer den overveldende og dramatiske stjernenatten over Saint-Rémy (se høyre bilde). Van Gogh malte en himmel med virvlende, havliknende linjer ispedd stjerner, som nærmest eksploderer som fyrverkeri. Legg merke til de hvite strømmene som tvinner seg sammen inn i en galakseliknende modell. Alt dette var mye et resultat av van Goghs psykisk helse, og konsekvensene ledet kanskje alene til hans selvmord i 1890. Anerkjennelse og innflytelse. Historien om van Goghs relativt tragiske liv, fylt med enorm kunstvilje og triumfer, har blitt en legende i kunsthistorien. Hans verk er noen av de mest ettersøkte verden rundt, og hans innflytelse på andre malere har vært svært betydelig. Flere av hans malerier har oppnådd noen av de høyeste prislappene av alle kunstmalerier, enkelte langt over 100 millioner USD. Kun Pablo Picasso og en håndfull andre kunstnere ligger ved siden av van Gogh, når det gjelder høyeste pris på kunstverker. I de siste leveårene spredte anerkjennelsen seg til Frankrike og Belgia. Kona til Theo van Gogh hjalp til med kunstkarrieren, også etter Vincents død. Flere brev de sendte til hverandre ble publisert, noe som økte mystikken rundt Vincent van Goghs bidrag til kunsten. Det at han døde ung, og at han var en dedikert og lidende kunstner, bidro til vurderingen av ham. Anerkjennelsen nådde sitt toppunkt i Europa før første verdenskrig, og mot slutten av den andre. På grunn av den økonomiske krisen i Frankrike og Tyskland etter krigen, ble mange av malerisamlingene oppløst og derfor ble mange malerier spredt verden rundt, plassert i ulike gallerier. I senere tid har det blitt utgitt utallige bøker, filmer og artikler om hans liv, som igjen øker hans popularitet. Selvportrett. Van Gogh lagde usedvanlig mange selvportretter. Mange av portrettene er gjort som en speilrefleksjon, ofte fra livet og opp. Andre viser kun ansiktet. Han lagde tilsammen 37 selvportretter mellom 1886 og 1889. Florø lufthavn. Florø lufthavn (IATA: FRO, ICAO: ENFL) i Flora kommune i Sogn og Fjordane eies og drives av Avinor AS. Det var i 2005 rutetrafikk mellom Florø og Bergen, og Florø og Oslo, med flyselskapet DAT. De første flyrutene startet allerede på 1930-talet, riktignok ikke med noe fast anløp, men på spørsmål og om der var plass når passasjerer skulle til eller fra. Denne trafikken var på kystruten som gikk mellom Bergen og Trondheim. Dette flyet landet på Florevika. Ekspeditør Olav Sande hadde ansvar for vaktbåten som skulle holde båttrafikk unna når flyene skulle lande og lette. Under sildeårene på 1950-tallet lanserte den flyinteresserte byingeniøren Arne Bengtsen planer om flyplass. Han kom fra en stilling i Luftfartsverket. Flyplasskomitéen under ledelse av Olav Kolle la frem planer for flyplassen i februar 1956. Kommunaldepartementet godkjente finansieringen, og arbeidet med flyplassen i Havreneset ble startet høsten 1956. Planen var at sjøflyruter skulle frakte passasjerer fra andre kanter av fylket til flyplassen i Florø. Sjøflyhavnen skulle ligge i Gunnhildvågen like ved flystripen. I første omgang tok man sikte på å bygge en rullebane på 400 meter, med mulighet til utvidelse til 1800 meter. Arbeidet ble stoppet i desember samme år da det viste at Vestlandske Luftfarts-selskap ikke fikk godkjent Twin Otter-fly til vinterflyvning. En del av den planerte flystripen ble senere brukt til Industrivegen. I planen for norske stamflyplasser av 1964 havnet Florø langt nede på listen. I 1969 vedtok Stortinget at det skulle bygges tre småflyplasser mellom stamflyplassene i Bergen og Ålesund: Sogndal, Florø og Ørsta/Volda. Flyplassen i Florø ble åpnet den 28. juli 1971 av samferdsleminister Reiulf Steen, og Widerøes Flyveselskap ASA hadde helt frem til 1999 hovedbasen sin for Vestlandsrutene i Florø. Selskapet flyttet da hovedbasen sin i Sør-Norge til Gardermoen. Oljevirksomheten i Nordsjøen og oljebasen på Botnaneset gjorde at det ble bygget helikopterhavn ved Florø Lufthavn i 1994. I år 2000 ble rullebanen på flyplassen utvidet fra 800 til 1300 meter. Etter at det ble startet med utflyvning til nordsjøen fra Florø Lufthavn, har lufthavnen blitt en av de mest trafikkerte regionale lufthavner i Norge. I 1935 gjennomførde Norges flypioner Thor Solberg (1893–1967) fra Årebrot, en øy som like ved Florø. den første atlanterhavsflyvningene USA – Norge med amfibieflyet «Leiv Eiriksson». Førde lufthamn, Bringeland. Førde lufthamn, Bringeland (IATA: FDE, ICAO: ENBL) eies og drives av Avinor AS. Flyplassen ligger på Bringeland i Gaular kommune i Sogn og Fjordane, og ligger rundt 16 kilometer fra Førde sentrum. Flyplassen ble åpnet 30. august 1986 av statssekretær Åshild Bendiksen. Flyselskapet Widerøe driver ruteflyging til flyplassen. Da flyplassen åpnet avløste den en flyplass på Øyrane i Førde. Flyplassen på Øyrane ble åpnet i 1971, men fikk bare midlertidlig driftsløyve på grunn av plasseringen midt i et industriområde. Ved flyplassen står en minnestein over luftslaget Den svarte fredagen 9. februar 1945. Sulitjelma. Sulitjelma (pitesamisk: "Sulisjælbmá", "Sulidælbmá"; lulesamisk: "Sulisjielmmá"; svensk: "Sulitelma", populært kalt «Sulis») er et tettsted i Fauske kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Sulitjelma har veiforbindelse til Fauske. Navnet Sulitjelma er av pitesamisk opprinnelse, med uklar betydning. En mulig tolkning er «Øyenes terskel», en annen er «Solens øye.» Historie. Sulitjelma har helt fra de tidligste tider vært et samisk område. Arkeologiske funn knytter samene til området over ett tusen år tilbake i tiden. Sommerbeite for tamrein er dokumentert tilbake til slutten av 1500-tallet. Først i 1848 slo norske rydningsfamilier seg ned i Sulitjelma. I 1858 ble det funnet kobber- og svovelkis i området og en begrenset undersøkelsesdrift ble drevet sporadisk. Først da den svenske industrimannen Nils Persson i 1887 sikret seg rettighetene til forekomsten ble det igangsatt gruvedrift av større omfang. Da undersøkelsesarbeidet slo fast at forekomsten var drivverdig ble Sulitelma aktiebolag etablert i 1891. Etter dette opplevde bedriften og stedet en nærmest eksplosjonsartet utvikling. Allerede tidlig på 1900-tallet var gruveselskapet landets største bergverk og nest største industribedrift. Gruveselskapet produserte både svovelkis og kobber. På det meste hadde selskapet 1750 ansatte, dette var i 1913. I 1983 hjemfalt bergverkskonsesjonen til staten som dermed overtok gruvedrifta. Den siste rest av bergverksdrift i Sulitjelma ble lagt ned i 1991. Fusta. Fusta er en elv i Vefsn kommune i Nordland fylke. Den har sitt utspring i Fustvatnet og munner ut i Vefsnfjorden mellom Skaland og Veset i Vefsn. Det spekuleres i at navnet Fusta kommer av at elva er "fus", eller renner vilt. Den har gitt navn til Fustvatnet og Fustavassdraget. Historisk har den vært en viktig lakseelv, men den er nå infisert av lakseparasitten "Gyrodactylus salaris". Bortfallet av laks har gjort Fusta til en fantastisk sjøørretelv. Fusta er vernet i henhold til Verneplan II for vassdrag. Ådne Søndrål. Ådne Søndrål (født 10. mai 1971 på Notodden) er en norsk tidligere skøyteløper. Han er olympisk mester fra 1998 og fire ganger verdensmester. Søndrål representerte Hol Idrettslag, men gikk også for Hamar Idrettslag. Søndrål var blant verdens beste 1500-meterløpere gjennom det meste av 1990-tallet. Han fikk sølv i Vinter-OL 1992 i Albertville, 0,04 sekunder bak Johann Olav Koss. I OL på Lillehammer i 1994 kom han på 4. plass. Han vant endelig OL-gull på 1500 meter i 1998 i Nagano, på ny verdensrekord (1.47,87). Seinere i sesongen forbedra han verdensrekorden på nytt (1.46,43) i Calgary. Han var også blant favorittene foran OL i 2002, men måtte nøye seg med bronsemedalje etter skadeproblemer i ukene før OL. Dermed har han medaljer i samtlige valører på 1500 meter, pluss fjerdeplassen fra 1994. Han startet karrieren som allrounder, men hadde ikke suksess i de internasjonale sammenlagtmesterskapene. Fra 1996 valgte han å spesialisere seg på 1000 og 1500 meter. I 1999 prøvde han seg på allround igjen, og oppnådde sin beste plassering i et internasjonalt allroundmesterskap – 6. plass i VM på Hamar. I løpet av karrieren tok Søndrål 4 gull og 6 sølv i VM på enkeltdistanser. Han har 30 enkeltseire i verdenscupen (1 på 500 11 på 1000 meter og 18 på 1500), og han vant verdenscupen sammenlagt to ganger (1500 meter i 1999 og 2000. Søndrål ble norgesmester på skøyter allround i 1995 og sprint i 1998, og han har to NM-titler på 500 m, 6 på 1000 m og 4 på 1500 m. Etter OL-gullet i 1998 ble han tildelt Oscarstatuetten og Fearnleys olympiske ærespris. Under Vinter-OL 2002 ble han valgt som utøvernes representant i den internasjonale olympiske komite. Søndrål deltok i TV-programmet Zebra Grand Prix som hadde premiere på TV2 Zebra høsten 2009. Boeing 747. Boeing 747, også kjent under kallenavnet "Jumbojet", er verdens nest største passasjerfly etter Airbus A380 og verdens første bredbuksfly. Flyet er et kommersielt passasjerfly og -transportfly med fire jetmotorer, lett gjenkjennelig på pukkelen rett over nesepartiet hvor flygerne og en del passasjerer sitter. Det produseres i Everett nord for Seattle i USA av Boeings Commercial Airplanes og har kommet i en rekke utgaver. Den originale utgaven, som hadde sin første kommersielle flyvning i 1970, var to og en halv ganger større enn forgjengeren Boeing 707, og flytypen beholdt rekorden for flest passasjerer i 37 år fram til 2007. Da Boeing 747 ble introdusert, var det en utbredt oppfatning at supersoniske fly snart ville ta over for passasjertrafikken. Det var derfor ikke ventet at modellen ville bli særlig langlivet. Spådommen om supersoniske fly slo feil, og i dag er 747 fremdeles i bruk. Per juni 2010 var det produsert 1 440 fly, og ytterligere 84 var bestilt. Foruten å frakte passasjerer har flyet en rekke andre bruksområder. Ombygde utgaver brukes blant annet av USAs forsvar, USAs regjering (Air Force One) og av NASA til å frakte romferger. De nyeste 747-400-modellene er blant de raskeste passasjerflyene i drift med en marsjhastighet på opptil 0,85 Mach eller 920 km/t, og har en rekkevidde på 7 260 nautiske mil (13 450 km). Passasjerversjonen kan ta mellom 416 og 524 passasjerer avhengig av komfortnivå. I fremtiden skal 747 etter planen erstattes av Boeing Y3, som en del av Boeing Yellowstone-prosjektet. Bakgrunn. I 1963 startet De forente staters flyvåpen en rekke utviklingsprosjekter med sikte på å produsere et stort strategisk transportfly. Selv om C-141 Starlifter ble introdusert i 1963, så de behovet for et større og mer kapabelt fly, spesielt for å frakte større last som ikke ville passe i noen av datidens fly. Prosjektene la grunnlaget for de første spesifikasjonene til transportsystemet CX-Heavy Logistics System (CX-HLS). Spesifikasjonene ble publisert i mars 1964. De beskrev et fly med en lastekapasitet på 180 000 pund (81 600 kg) som skulle kunne nå en hastighet på 0,75 Mach (805 km/t) med en last på 115 000 pund (52 200 kg), og da ha en rekkevidde på 5 000 nautiske mil (9 260 km) uten å måtte fylle drivstoff underveis. Lasterommet var 5,18 m bredt, 30,5 m langt og 4,11 m høyt. Med kun fire motorer var det nødvendig med nyutviklede motorer med større kraft og bedre brennstofføkonomi. 18. mai 1964 kom forslag til flyskrogdesign fra Boeing, Douglas, General Dynamics, Lockheed og Martin Marietta. Motorforslag kom fra GE Aviation, Curtiss-Wright Corporation og Pratt & Whitney. Etter en utvelgelse ble Boeing, Douglas og Lockheed tildelt kontrakter for utredning av skroget, mens GE Aviation og Pratt & Whitney utredet motorene. De tre skrogene hadde flere fellestrekk. Ettersom CX-HLS trengte å bli lastet fra fronten, ble en dør inkludert hvor førerkabinen normalt er. Alle firmaene løste dette problemet ved å flytte kabinen over lasteområdet. Douglas hadde en liten «kapsel» rett foran og over vingen. Lockheed brukte en lang «ryggrad» gjennom hele flyet, mens Boeing kombinerte begge løsningene med en lengre kapsel som begynte rett etter nesen og sluttet rett etter vingen. I 1965 ble Lockheeds flydesign og GE Aviations motor valgt til det nye C-5 Galaxy transportflyet, som var det største militære flyet i verden den gangen. Nesedøren og den hevede førerkabinen var konsepter som begge ble brakt videre til 747. Passasjerflyforslaget. Da 747 ble uttenkt på 1960-tallet, var passasjerflytrafikken i økning. De kommersielle jetflyene Boeing 707 og Douglas DC-8 hadde revolusjonert lange flyreiser og var på alle måter en suksess. Til og med før Boeing tapte CX-HLS-kontrakten, kom det derfor press på selskapet fra ett av de viktigste flyselskapene om å bygge et større passasjerfly. Lederen for Pan American World Airways (Pan Am) Juan Trippe så at 707 ikke klarte å fylle det økende passasjerbehovet, og arbeidet hardt for å få Boeing til å bygge et dobbelt så stort passasjerfly. En tidlig 747 førerkabin, plassert på øvre dekk. I 1965 ble Joe Sutter, en av ingeniørene bak Boeings 737, overført for å lede studiene for et nytt passasjerfly, som allerede hadde fått nummeret 747. Shutter startet en designstudie sammen med Pan Am og andre flyselskap, for å få en bedre forståelse for behovene. På denne tiden trodde man at 747 snart ville bli erstattet av supersoniske transportfly. Boeing svarte med å designe 747 slik at det lett kunne tilpasses som et transportfly og fremdeles være i produksjon selv om salget av passasjerversjonen stoppet. Som transportfly var det klare behov for å drive fram metoder for containertransport som ble vidt introdusert på samme tid. Den normale containeren er 8 fot (2,4 m) bred og høy (noe høyere på grunn av ankringspunkter) og 20 fot eller 40 fot (6,1 m eller 12 m) lang. Dette betydde at det ville være mulig å stable containere to i bredden og to i høyden to eller tre rader inn i flyet med et skrog lik det tidligere CX-HLS prosjektet. I april 1966 bestilte Pan Am 25 stk. 747-100-fly for US$525 millioner. Under kontraktsigneringen i Seattle på Boeings 50-årsdag spådde Juan Trippe at 747 ville bli "«... et stort våpen for fred, i kamp med interkontinentale missiler for menneskehetens skjebne»", i følge Malcolm T. Stamper, daværende styremedlem for 747-programmet. Som første kunde, og på grunn av sin tidlige involvering i prosjektet før de la inn en formell bestilling, hadde Pam Am en unik mulighet til å påvirke utviklingen av flyet. Designutviklingen. Til slutt ble ikke de høye vingene fra CX-HLS-designet brukt på 747, selv om teknologi utviklet for dette prosjektet hadde hatt innflytelse. Det originale designet inkluderte et skrog med to dekk gjennom hele flyet. Det hadde åtte seterader på tvers og to midtganger på det nedre dekk, og syv seterader og to midtganger på øvre dekk. Men på grunn av nødutganger og liten lasteplass ble denne modellen forkastet i 1966 for en bredere enkeltdekk-design. Førerkabinen ble derfor plassert på et nedkortet øvre dekk, slik at lastedøren kunne inkluderes i nesepartiet; dette designet ga 747 dets lett gjenkjennelige «kuppel». I tidlige modeller var det uklart hva som skulle gjøres med det lille rommet bak førerkabinen, og det ble ikke installert noen seter her. a> motoren ble utviklet for 747. Vingen under bremsing etter landingen. En av de viktigste teknologiene som gjorde et fly så stort som 747 mulig, var high-bypass turbofan motoren. Beregninger viste at motoren kunne gi det dobbelte av kraften til de tidligere turbojetene, selv om de bare brukte en tredjedel av drivstoffet. General Eletric hadde ledet an utviklingen på dette området, men var opptatte av å utvikle motoren for C-5 Galaxy og kom ikke inn i det kommersielle markedet før senere. Pratt & Whitney jobbet også på det samme prinsippet, og ved slutten av 1966 hadde Boeing, Pan Am og Pratt & Whitney inngått en avtale om å utvikle en ny motor, JT9D for å drive 747. Prosjektet ble designet med en ny metode kalt Fault tree analysis (FTA), som tillot at følgene av en feil i en enkelt del kunne studeres for å finne dens påvirkning på andre systemer. For å ta hensyn til sikkerhet og flygedyktighet, inkluderte 747s design redundans på flere områder; doble hydrauliske systemer, firedoblet landingsutstyr og doble kontrollflater. I tillegg ble noen av de mest avanserte løftesystemene brukt i designet for å gjøre det mulig å bruke eksisterende flyplasser. Dette inkluderte bevegelige vingeflapper langs kanten av nesten hele vingen, sammen med komplekse tre-delers flapper bak. Vingens tredelte flapper økte vingens areal med 21 % og flyets løfteevne med 90 % ved full utstrekning, sammenlignet med når de ikke er utstrakt. Boeing ble enige med Pan Am om å levere den første 747 ved slutten av 1969. Leveringsdatoen ga dem 28 måneder til å utvikle flyet, som kun var to tredjedeler av den normale utviklingstiden. Tidsplanen var så rask at folk som jobbet med den fikk kallenavnet «The Incredibles». Utviklingen av flyet var en så stor teknisk og finansiell utfordring at det ble sagt at ledelsen hadde «satset firmaet» da de startet det. Produksjonshallen. Siden Boeing ikke hadde noen fabrikkhall stor nok til det nye flyet, valgte de å bygge en ny fabrikk. Det ble vurdert byggesteder i om lag 50 byer. Til slutt valgte de å bygge den nye fabrikken 48 km nord for Seattle, ved militærbasen Paine Field nær Everett, Washington. Boeing kjøpte den 316 hektar store tomten i juni 1966. Utviklingen av 747 var en stor utfordring, og å bygge fabrikken var også en stor oppgave. Boeings president, William M. Allen, ba Malcolm T. Stamper, lederen av firmaets turbinavdeling, se over konstruksjonen av Everett Factory og å starte produksjonen av 747. For å gjøre tomten klar, ble det flyttet mer enn 3 millioner m³ jord. Tiden var så knapp at 747s fullskalamodell ble bygget før fabrikktaket var ferdig. Fabrikken er den største bygningen, etter volum, som er bygget, og er blitt vesentlig utbygget flere ganger for å kunne produsere andre modeller av Boeings bredbuksfly. Utvikling og testing. Før den første 747 var fullstendig montert, begynte testing på flere deler og systemer. En viktig test involverte evakueringen av 560 frivillige fra en kabinmodell gjennom flyets nødutganger. Den første fullskalaevakueringen tok to og et halvt minutt istedenfor den tillatte maksimumsgrensen på 90 sekunder påkrevd av Federal Aviation Administration, og flere frivillige ble skadet. Senere tester nådde 90-sekunders grensen, men flere ble skadet. Det vanskeligste var evakueringen av flyets øvre dekk. Istedenfor å bruke en tradisjonell rutsjebane, brukte de frivillige seler festet til et hjul. Testene inkluderte også taxiing. Boeing bygget et uvanlig treningsapparat kjent som «Waddell's Wagon» (oppkalt etter en 747-testflyger, Jack Waddell) som besto av en fullskala førerkabin montert på taket av en truck. Mens de første 747-flyene ble bygget, lot dette apparatet flygere trene på å manøvrere flyet fra den høyt plasserte cockpiten. Den første 747 ble rullet ut fra fabrikken i Everett 30. september 1968 foran verdenspressen og representanter fra de 26 flyselskapene som hadde bestilt flyet. I løpet av de neste månedene ble det gjort forberedelser før den første flyvningen, som fant sted 9. februar 1969, med testpilotene Jack Waddell og Brien Wygle ved spakene og Jess Wallick som flymaskinist. Foruten mindre problemer med en av flappene, beviste flygningen at 747 klarte seg meget bra. Det ble vist at 747 var hovedsakelig immun mot «Dutch roll», et fenomen som hadde vært et stort problem med tidligere jetfly med tilbakestrøkne vinger. Under de siste stadiene av flytestene viste «flutter»-testene at vingene led av oscillasjonsproblemer under visse forhold. Dette ble delvis løst ved å redusere stivheten til noen vingedeler. Et spesielt problem med flutter i høye hastigheter ble løst ved å legge inn motvekter av utarmet uran som ballast i de utvendige motornacellene i de tidlige 747-flyene. Disse tiltakene skapte angst når disse flyene krasjet, som China Airlines Flight 358 i Wanli, Taipei i 1991 og El Al Flight 1862 i Amsterdam i 1992. Nærbilde av prototypens 16-hjuls hovedunderstell. Testflygningsprogrammet var plaget av problemer ved 747s JT9D-motorene. Problemene omfattet motorstopp, forårsaket av rask endring av gassen, og forstyrrelse på turbinbeslagene etter kort tids bruk. Problemene utsatte 747s levering med flere måneder, og opptil 20 fly ble strandet ved fabrikken i Everett mens de ventet på motorinstallasjon. Programmet ble forsinket enda mer da et av de fem testflyene ble utsatt for skade under et landingsforsøk på Renton Municipal Airport, flyplassen ved Boeings fabrikk i Renton. Testflyet skulle få testutstyret fjernet og en kabin installert da pilot Ralph C. Cokely feilberegnet den korte rullebanen. Flyets ytre landingsutstyr på høyre side ble revet av, og to motorer ble skadet. Dette hindret ikke Boeing fra å delta med et testfly ved det 28. Paris Air Show i midten av 1969, hvor flyet for første gang ble vist for publikum. 747 ble godkjent av FAA i desember 1969, og var dermed klart til å bli satt inn i tjeneste. a> besøker førerkabinen i den første kommersielle 747 15. januar 1970. De store kostnadene i utviklingen av 747 og byggingen av fabrikken i Everett betydde at Boeing måtte låne store beløp fra banker. I de siste månedene før leveringen av de første flyene måtte selskapet spørre om mer kapital flere ganger for å få ferdig prosjektet. Hadde dette blitt avslått, ville Boeings fremtid vært truet. Til slutt tjente Boeing på produksjonen, og hadde i flere år monopol på store passasjerfly. Inngangen til tjeneste. Pan Ams første 747, Clipper Victor, ble døpt av førstedame Pat Nixon 15. januar 1970 på Washington Dulles International Airport i nærvær av Pan Ams styreleder Najeeb Halaby. Istedenfor champagne, ble det sprøytet rødt, hvitt og blått vann på flyet. 747 gikk inn i tjeneste 22. januar 1970, på Pan Ams rute mellom New York-London. Flyvningen var planlagt for kvelden 21. januar, men overoppheting av motoren gjorde det originale flyet ubrukbart. Å finne et annet fly utsatte reisen med seks timer, til neste dag. På 747-100 og -200 er det en spiraltrapp som knytter sammen hoveddekket og de øvre dekkene. 747 hadde en glatt inngang til tjeneste, og overkom bekymringene om at noen flyplasser ikke kunne takle et så stort fly. Selv om tekniske problemer oppstod, var de relativt små og ble raskt løst. Etter flyets introduksjon med Pan Am, begynte andre flyselskap som hadde kjøpt 747 å sette sine fly inn i tjeneste for å ta opp konkurransen. Boeing beregnet at halvparten av de tidlige 747-salgene var til flyselskap som trengte 747s langdistanseevner og ikke bæreevnene. Mens 747 hadde de laveste potensielle kostnadene per sete, kunne dette kun bli sagt om et fullt lastet fly, og kostnadene per sete økte kraftig når flyet ikke var fullt lastet. Et normalt lastet 747, med kun 70 % av setene fylt, brukte mer enn 95 % av drivstoffet til et fullastet 747. Senere 747-modeller hadde strekte øvre dekk. Da økonomiske problemer i USA og andre land etter oljekrisen i 1973 førte til redusert passasjertrafikk, følte flere flyselskap at de ikke hadde nok passasjerer til å fly 747 økonomisk. De byttet ut 747 med de nye og mindre tremotors bredbukflyene McDonnell Douglas DC-10 og Lockheed L-1011 TriStar (og senere tomotors 767 og Airbus A300). Etter å ha prøvd å bytte ut økonomiklasseseter med pianobarer i et forsøk på å tiltrekke flere kunder, valgte American Airlines til slutt å regulere deres 747 til transporttjeneste og i 1983 utvekslet Pan Am dem for mindre fly. Delta Air Lines fjernet også sine 747 fra tjeneste etter flere år. Utenlandsflyvninger som ikke mellomlandet på tradisjonelle knutepunktsflyplasser og heller landet i mindre byer, ble vanligere på 1980-tallet. Dette minsket 747s opprinnelige marked. Selv om 747 ikke ble brukt mye i passasjertrafikken, fortsatte mange internasjonale transportører å bruke 747 på Stillehavsruter. I Japan blir 747 på innenlandsruter konfigurert til å ta nær maksimum av passasjerkapasiteten. Forbedrede 747-versjoner. Etter den første 747-100-versjonen, begynte Boeing å utvikle -100B, et fly med mulighet for høyere maksimumsvekt (MTOW), og -100SR (Short Range), med høyere passasjerkapasitet. Økt maksimumsvekt kan gjøre et fly i stand til å ha mer drivstoff og derfor fly lengre. -200-modellen fulgte disse, og kom inn i tjeneste i 1971. Den hadde kraftigere motorer og høyere maksimumsvekt. Passasjerfly, lastefly og kombiversjoner, fly som tok både passasjerer og last, ble bygget. Den kortere 747SP (special performance) med lengre rekkevidde ble også utviklet på midten av 1970-tallet. 747-familien ble videre utviklet med lanseringen av 747-300 i 1980. -300 var et resultat av Boeings studier for å øke setekapasiteten til 747. Løsninger som å strekke det øvre dekket til hele lengden av flyskroget ble avvist. Det første navnet til -300 var 747SUD for «stretched upper deck» (strukket øvre dekk), så 747-200 SUD, fulgt av 747EUD, og til slutt fikk den navnet 747-300. -300 modellen ble først produsert i 1983. Den inkluderte et strukket øvre dekk, økt marsjhastighet og økt setekapasitet. Passasjerfly, kortdistansefly og kombinasjonen laste-passasjerfly ble produsert. a> som en av de første operatørene. I 1985 begynte utviklingen av langdistanseflyet 747-400. Det hadde glasscockpit, der alle instrumenter var digitale i stedet for analoge. Utviklingskostnadene raste i været og produksjonsforsinkelser oppstod når ny teknologi ble brukt etter forespørsel fra flyselskapene. Liten erfaring blant arbeidsstyrken og bruken av overtid bidro til å skape problemer tidlig i produksjonen av 747-400. Flyet gikk inn i tjeneste i 1989. I 1991 ble det satt rekord da 1 087 passasjerer ble fløyet til Israel som en del av Operasjon Solomon. 747 var det tyngste flyet i normal tjeneste fram til Antonov An-124 Ruslan ble tatt i bruk i 1982. 747-400ER-modellen tok tilbake den tittelen i 2000. Transportflyet Antonov An-225 er i dag verdens største fly etter flere kriterier (inkludert maksimum tillatte vekt og lengde); ett slikt fly er i tjeneste siden 2010. Hughes H-4 Hercules er det største flyet etter vingespenn, men det fløy bare én gang. Videre utvikling. Helt siden 747-400 ble tatt i bruk, har det vært flere planer for å øke lengden på flyet. Boeing annonserte planer om de større 747-500X og -600X i 1996. De nye variantene ville ha kostet mer enn 5 milliarder USD å produsere, men interessen var ikke stor nok til å starte programmet. Boeing kom med skisser til flere varianter av en 747X i forskjellige lengder som et alternativ til Airbus A3XX i 2000, men interessen for 747X-familien var ikke stor nok til å gå i produksjon. Boeing gikk fra 747X-studiene og over til Sonic Cruiser i 2001. Da Sonic Cruser-programmet ble satt på vent, gikk de over på Boeing 787. Noen av ideene utviklet for 747X ble brukt på 747-400ER. a>, økonomiklasse med setene i 3-4-3 layout. Etter at flere varianter var blitt foreslått for senere å bli oppgitt, ble enkelte i bransjen skeptiske til nye flyforslag fra Boeing. Tidlig i 2004 annonserte Boeing planer for 747 Advanced som til slutt ble iverksatt. 747 Advanced brukte teknologi fra 787 for å modernisere designet og flygesystemene. 747 forble det største passasjerflyet i tjeneste før Airbus 380 kom i tjeneste i 2007. 14. november 2005 annonserte Boeing at 747 Advanced-prosjektet skulle ta navnet Boeing 747-8. De siste 747-400 ble ferdigstilt i 2009. Per 2011 har de fleste bestillingene av 747-8 vært for transportversjonen. 8. februar 2010 hadde 747-8 sin jomfruferd. Den første leveringen av 747-8 var til Cargolux i midten av 2011. Etterhvert kan 747 komme til å bli erstattet av Boeings nye fly, foreløpig kalt «Boeing Y3». Design. Boeing 747 er et stort bredbuksfly med fire vingmonterte motorer. Vingene er tilbakestrøket i en vinkel på 37,5 grader. Flyet kan oppnå en marsjfart på på Mach 0.84 til 0.88, avhengig av varianten. Denne tilbakestrykningen tillater et såpass kort vingespenn at 747 kan bruke eksisterende hangarer. Setekapasiteten er på mer enn 366 med en 3-4-3-seteinndeling i økonomiklassen og en 2-3-2-inndeling på første klasse på hoveddekket. Det øvre dekket har 3-3-seteinndeling i økonomiklassen og 2-2-inndeling i første klasse. Hevet over hoveddekket skaper førerkabinen en hump. Den hevede kabinen lar lasten bli lastet gjennom nesen på lasteversjonene. Det øvre dekket bak førerkabinen gir rom for en salong med ekstra seter. Det «strekte øvre dekket» kom som en utstyrsvariant på 747-100B og senere som standard på 747-300. a>s Boeing 747-400. Under hver vinge er det to motorer. 747s maksimumsvekt varierer fra 750 000 pund (333 400 kg), for -100, til 970 000 pund (439 985 kg) for -8. Rekkevidden strekker seg fra 5 000 nautiske mil (9 800 km), på -100, til 8 000 nautiske mil (14 815 km), på -8. 747 har flere strukturelle overtallssystemer, inkludert fire hydrauliske systemer og fire separate landingshjulsett med fire hjul hver, som gir god spredning av vekten på bakken og sikkerhet i tilfelle et dekk punkterer. Det overtallige landingsutstyret lar flyet lande på to motstående hjulsett i tilfelle de andre ikke fungerer. I tillegg, har 747 delte kontrollflater og avanserte tre-spaltete flaps som minimerer landingsfarten og lar 747 bruke normalt lange rullebaner. For transport av ekstra motorer kan 747 feste en ikke-fungerende femte motor under babord ving. Varianter av Boeing 747. 747-100 var den originale versjonen lansert i 1966. 747-200 kom like etter, med bestillinger i 1968. 747-300 ble lansert i 1980 og ble fulgt i 1985 av 747-400. Tilslutt ble 747-8 annonsert i 2005. Flere versjoner av hver modell har blitt produsert. Mange av de tidlige variantene var i produksjon samtidig. 747-100. a> var det første selskapet som opererte en 747. 747-100 i bildet viser den originale størrelsen på det øvre dekket, og vindusplasseringen. De første 747-100 ble bygd med seks vinduer på øvre dekk (tre på hver side) for å tilfredsstille salongområdene. Senere, da flyselskaper begynte å bruke øvre dekk for førsteklassepassasjerenes seter istedenfor salonger, tilbød Boeing en modifisert versjon med 10 vinduer. Noen -100 ble ombygget med de nye modifikasjonene. -100 var utstyrt med Pratt & Whitney JT9D-3A motorer. Ingen transportversjoner ble utviklet av denne versjonen av Boeing, men noen 747-100 har likevel blitt ombygget til transportfly. Det første flyet var ferdig i 1969. Totalt ble det bygget 167 fly. 747SR. Etter forespørsler fra japanske flyselskap etter et fly med høy kapasitet til innenriksreiser, utviklet Boeing flyet 747SR som et «kortdistansefly», en variant av 747-100 med lavere drivstoffkapasitet og høyere lastekapasitet. Flyet hadde også flere seter, opp til 498 passasjerer kunne bli fraktet i tidlige versjoner, og mer enn 550 i senere modeller. 747SR hadde et «økonomisk designet livsmål» med 52 000 flyvninger over 20 år, i motsetning til vanlige 747 med kun 20 000 flyvninger på 20 år. Den originale 747SR, -100SR, hadde et forsterket skrog og landingsutstyr for å takle økte belastninger forbundet med de ekstra avganger og landinger. Ekstra strukturell støtte ble bygget inn i vingene, flyskroget og landingsutstyret sammen med 20 % redusert drivstoffkapasitet. En modifisert 747-100SR brukt til å frakte en romferge. Den originale bestillingen for -100SR, fire fly til Japan Air Lines (JAL, senere Japan Airlines), ble offentliggjort 30. oktober 1972, ferdig 3. august 1973, og første flyvning fant sted 31. august 1973. Typen ble godkjent av FAA 26. september 1973, med første levering samme dag. -100SR gikk inn i tjeneste med JAL, flytypens eneste kunde, 7. oktober 1973, og fløy vanligvis innenriksreiser i Japan. Syv -100SR ble bygd fra 1973 til 1975, hver med en maksimums avgangsvekt på 520 000 pund (240 000 kg) og JT9D-7A motorer med 43 000 pund skyvekraft (190 000 N). Etter -100SR, produserte Boeing en ny -100BSR, en 747SR variant med høyere vektkapasitet. Flyet debuterte i 1978, og en slektning av flyet, -100B, debuterte i 1979. -100BSR fløy for første gang 3. november 1978, med første levering til All Nippon Airways (ANA) 21. desember 1978. Det ble produsert 20 -100BSR for ANA og JAL. -100BSR hadde 600 000 lb maksimum vekt og ble drevet av de samme JT9D-7A-motorene brukt på -100SR. ANA brukte typen på innenriksruter i Japan med 455 eller 456 seter fram til det siste flyet ble satt på bakken 10. mars 2006. I 1986 ble det bygd to -100BSR SUD-modeller, med forlenget øvre dekk ("stretched upper deck", SUD) fra -300-modellen, for JAL. Typens jomfruferd fant sted 26. februar 1986, med FAA-godkjenning og første levering 24. mars 1986. JAL fløy -100BSR SUD med 563 seter på innenriksruter fram til det ble satt på bakken i fjerde kvartal 2006. Mens bare to -100BSR SUD ble produsert, kan i teorien -100B-fly bli modifisert til SUD. Totalt tjueni 747SR ble bygget, derav syv -100SR, tyve -100BSR og to -100BSR SUD-modeller. 747-100B. Modellen 747-100B ble utviklet fra -100SR, og hadde sterkere skrog og landingsutstyr. Typen hadde en økt drivstoffkapasitet med 48 070 US gallons (181 965 liter), som tillot reiser på opptil 5 000 nautiske mil (9 000 km) vanligvis med 452 passasjerer, og økt maksimal avgangsvekt på 750 000 lb (340 000 kg) ble tilbudt. Den første -100B-bestillingen, et fly til Iran Air, ble offentliggjort 1. juni 1978. Dette flyet fløy først 20. juni 1979, fikk sin FAA-godkjennelse 1. august 1979, og ble levert dagen etter. Ni -100B ble bygget, et for Iran Air, åtte for Saudia (nå Saudi Arabian Airlines). Ulikt originalen, -100, hadde -100B enten Pratt & Whitney JT9D-7A-, General Electric CF6-50-, eller Rolls-Royce RB211-524-motorer. Imidlertid ble kun RB211-524- (Saudia) og JT9D-7A-motorer (Iran Air) bestilt. 747SP. Bahrain Royal Flights 747SP rett etter letting. Ideen til 747SP kom etter en forespørsel fra Pan American World Airways og Iran Air, som så etter et høykapasitetsfly med nok rekkevidde til å dekke Pan Ams New York–Midøsten-ruter og Iran Airs planlagte Tehran–New York-rute. Den sistnevnte ruten ville bli den lengste kommersielle flyreisen uten stopp i verden. 747SP er 48 fot 4 tommer (14,73 m) kortere enn 747-100. Deler av flyskroget ble avkortet foran og bak vingen, og midtseksjonen ble redesignet. SPs vingeflapper tok i bruk en enklere én-spaltet konfigurasjon. 747SP hadde sammenlignet med tidligere utgaver en tilspissing av det bakre skroget bakover mot halepartiet, dobbelthengslede sideror, og lengre vertikale og horisontale stabilisatorer. Det var installert Pratt & Whitney JT9D-7(A/F/J/FW)- eller Rolls-Royce RB211-524-motorer. Flyet gikk inn i tjeneste med Pan Am og Iran Air i 1976. Flyet ble valgt til å betjene store flyplasser med korte rullebaner. Det ble bygget 45 747SP. Den 44. 747SP ble levert 30. august 1982. Boeing gjenåpnet 747SPs produksjonslinje for å bygge en siste 747SP fem år senere i 1987 etter en bestilling fra De forente arabiske emiraters regjering. I tillegg til passasjerfly, ble en 747SP modifisert for NASAs SOFIA-eksperiment. 747-200. Mens -100, drevet av Pratt & Whitney JT9D-3A-motorer, gav nok rekkevidde og bæreevne for amerikanske innenriksoperasjoner, var den knapp når det kommer til internasjonale ruter. Etterspørselen etter fly med lengre rekkevidde og økt bæreevne førte frem til den forbedrede -200, med kraftigere motorer, økt MTOW, og lengre rekkevidde enn -100. Noen få -200 beholdt tre-vindu konfigurasjonen til -100 på øvre dekk, men de fleste ble byget med en ti-vindu-konfigurasjon på hver side. The −200 was produced in passenger (−200B), freighter (−200F), convertible (−200C), and combi (−200M) versions. 747-200B var en typisk passasjerversjon. Den hadde økt drivstoffkapasitet, kraftigere motorer, og gikk inn i tjeneste i februar 1971. Den var utstyrt med den eneste motoren tilgjengelig, Pratt & Whitney JT9D-7, motorer i de tre første årene. Ved fulle seter hadde den en rekkevidde på, og senere med nyere motorer. De fleste -200B hadde et innvendig strukket øvre dekk. Dette gav plass til 16 ekstra seter. Lastemodellen, 747-200F, kunne bygges med eller uten lastedør på siden, og hadde en lastekapasitet på 95,3 tonn og en total maksimumsvekt på 378 000 kg. Den gikk inn i tjeneste for Lufthansa i 1972. Den ombyggbare modellen, 747-200C, kunne bygges om fra et passasjerfly til et lastefly, eller bli brukt i en blandingskonfigurasjon, og hadde seter som kunne fjernes nær lastedøren. -200C kunne også få montert en lastedør på siden av hoveddekket. Kombimodellen, 747-200M, kunne bli lastet bak i flyet via en sidedør. En fjernbar del av hoveddekket skilte lasten fra passasjerene foran. -200M kunne ta opp til 238 passasjerer, fordelt på tre klasser, med last på hoveddekket. Modellen ble også kjent som 747-200 Combi. Som ved -100, ble det også laget en versjon med et strukket øvre dekk. Totalt tolv slike fly ble bygd. Ti ble brukt av KLM, og Union des Transports Aériens hadde to slike fly. 1. august 1972, etter lanseringen av -200 med Pratt & Whitney JT9D-7 motorer, inngikk Boeing en avtale med General Electric om å utstyre 747 med CF6-50 motorer, for å øke flyets markedspotensial. Rolls-Royce fulgt etter, med en bestilling fra British Airways om fire fly. Den nye motoren RB211-524B ble offentliggjort 17. juni 1975. -200 ble det første 747 flyet som kunne velge mellom tre store motor fabrikanter. Totalt 393 fly av typen 747-200 ble bygd fra produksjonen begynte, til den ble avsluttet i 1991. Av disse var 225 -200 modeller, 73 var -200F, 13 var -200C, 78 var -200M, og 4 var militære.. Mange 747-200 er fremdeles I bruk, selv om større selskaper har sluttet å bruke dem, og solgt sine fly til mindre selskaper. Større selskaper økte pensjonsraten på sine fly etter 11. september angrepene, og den etterfølgende nedgangen i reisende. Noen fly ble skrapet, og noen ble gjort om til lastefly. 747-300. 747-300 har et 7,11 m lengre øvre dekk enn -200. Det forlengede øvre dekket har to nøddører og er den mest synlige forskjellen mellom -300 og tidligere modeller. Det strekte øvre dekket dukket først opp som modifikasjoner på to japanske 747-100SR-fly, før det ble standard i alle -300. -300 introduserte en ny, rett trapp opp til det øvre dekket, i motsetning til eldre modeller som brukte en spiraltrapp, for å gi plass til flere seter under. Mindre aerodynamiske forandringer gjorde -300 i stand til å cruise på opp til Mach 0,85, i motsetning til Mach 0,84 hos -200 og -100, med samme vekt ved letting. -300 kunne ha de samme Pratt & Whitney- og Rolls-Royce-motorene som på en -200, og samtidig ble -300 oppdatert med General Electric CF6-motorer. Swissair var de første som bestilte 747-300, 11. juni 1980. Den nye flymodellen fikk navnet "747-300", som tidligere hadde blitt brukt på et annet design som aldri nådde produksjon. -300 fløy første gang 5. oktober 1982, og den første leveransen ble gjort til Swissair 23. mars 1983. Foruten passasjermodellen, ble to andre versjoner (-300M, -300SR) produsert. 747-300M hadde lastekapasitet i den bakre delen av hoveddekket, ganske likt -200M, men med et strukket øvre dekk, kan den frakte flere passasjerer. 747-300SR er et kortdistanse-, høykapasitets innenriksfly. Flyet ble produsert for det japanske markedet: Japan Airlines hadde denne modellen med over 600 seter på sin Okinawa–Tokyo-rute og noen andre steder. Ingen lasteversjoner av 747-300 ble bygget, men Boeing gjorde noen modifikasjoner på brukte -300-modeller fra passasjerfly til lastefly i år 2000. Det ble totalt levert 81 fly av 747-300-modellen, 56 til passasjerformål, 21 -300M og 4 -300SR-versjoner. I 1985, bare to år etter -300 ble satt i drift, ble modellen suspendert da den nye og mer avanserte 747-400 ble annonsert. Det siste 747-300-flyet ble levert i september 1990 til Sabena. Mens noen flyselskaper fortsatte å bruke -300-modellen, valgte flere store selskaper å bytte ut sine -300 med nye 747-400. Air France, Air India, Pakistan International Airlines og Qantas var noen av de siste store selskapene som brukte 747-300. 29. desember 2008, fløy Qantas siste 747-300 sin siste rute, fra Melbourne til Los Angeles via Auckland. 747-400. a> Boeing 747-400, som flyr over Moskva i en høyde av 11 000 meter. 747-400 er en forbedret modell med lengre rekkevidde. Flyet har 1,8 m lengre vinger, og wingleter 1,8 m høye, som gjør øker drivstoffeffekten med fire prosent i forhold til tidligere 747-versjoner. Med 747-400 ble det introdusert et nytt kabindesign for et mannskap på to, i motsetning til tidligere versjoner som hadde tre. Dette reduserte antallet knotter og brytere fra 971 til 365 gjennom bruken av elektronikk. Modellen hadde også drivstofftanker i halen, forbedrede motorer og nytt internt design. Den lengre rekkevidden ble brukt av noen flyselskap til å unngå de tradisjonelle påfyllingstedene, som Anchorage. Motorene var blant annet Pratt & Whitney PW4062, General Electric CF6-80C2, og Rolls-Royce RB211-524., -400 ble produsert som passasjerfly (-400), lastefly (-400F), kombinasjonsfly (-400C), innenriksfly (-400D), langdistansepassasjerfly (-400ER), og langdistanselastefly (-400ERF). Passasjerversjoner hadde det samme øvre dekket som -300, mens lasteversjonene ikke har forlengede øvre dekk. 747-400D ble bygget for kortdistanseruter og har ikke wingleter, men kan ha dem montert. Cruisingfarten er opp mot Mach 0,855 på forskjellige versjoner av 747-400. a> er verdens største 747-400-operatør. Wingleter skiller de fleste -400 fra eldre modeller. Passasjermodellen ble først tatt i bruk i februar 1989, under selskapet Northwest Airlines på ruten mellom Minneapolis og Phoenix. Kombinasjonsmodellen ble tatt i bruk i september 1989 under KLM, mens lasteflyet ikke ble tatt i bruk før i november 1993 under Cargolux. 747-400ERF ble tatt i bruk av Air France i oktober 2002, mens 747-400ER gikk inn i tjeneste under Qantas, modellens eneste bruker, i november 2002. I januar 2004, satte Boeing og Cathay Pacific i gang "Boeing 747-400 Special Freighter" programmet, siden omtalt som "Boeing Converted Freighter (BCF)", for å modifiserte 747-400 til lastebruk. Det første 747-400BCF ble offentliggjort i desember 2005. I mars 2007 annonserte Boeing at selskapet har planer om å produsere flere passasjerversjoner av -400. Samtidig var det allerede plassert bestillinger for 36 -400F og -400ERF da annonseringen ble gjort. Det siste passasjerflyet av 747-400-modellen ble levert i april 2005 til China Airlines. Noen av de siste 747-400 ble levert med Dreamliner-utseende, sammen med den morderne innsiden til Boeing 777. Totalt 694 fly av 747-400-serien ble levert. Flere ganger har den største innehaveren av 747-400 vært Singapore Airlines, Japan Airlines, eller British Airways. 747 LCF Dreamlifter. Boeing 747 Large Cargo Freighter, også kalt Dreamlifter, er modifisert fra brukte 747-400. 747-400 Dreamlifter (originalt kalt 747 Large Cargo Freighter eller LCF) er en Boeing-designet modifikasjon av eksisterende 747-400. Evergreen Aviation Technologies Corporation fra Taiwan ble kontaktet for å fullføre modifikasjonene av 747-400 til Dreamlifters i Taoyuan. Flyet fløy for første gang 9. september 2006 som en prøveflyvning. Modifikasjoner av fire fly ble ferdig i februar 2010. Dreamliftere har blitt tatt inn i tjeneste ved å transportere uferdige sammensettinger av Boeing 787 til hovedfabrikken i Everett, Washington, for den siste konstruksjonen. Flyet er kun tillatt å bære nødvendig mannskap, ikke passasjerer. 747-8. Boeing annonserte en ny versjon av 747, 747-8, 14. november 2005. Flyet ble referert til som 747 Advanced før produksjonsstarten, men ved bruken av samme motor og cockpitteknologi som 787, fikk modellen navnet 747-8 («8» fra 787). Modellen er designet for å være stillere, mer økonomisk og mer miljøvennlig. 747-8s flyskråg er forlenget med 70,8 til 76,4 m (232 til 251 fot), som var den første strekte versjonen av 747. Flyet bruker General Electric GEnx-2B67-motorer. 747-8 Freighter, eller 747-8F, er en videreutvikling av 747-400ERF. Modellen har 16 prosent mer bærekapasitet enn forgjengeren, som gir den mulighet til å bære syv ekstra standard flytransportcontainere, med maksimal bærekapasitet på 140 tonn med last. Som tidligere 747 lastefly, har også 747-8F en stor nesedør for å hjelpe med lasting, 747-8F gjorde sin jomfrutur 8 februar, 2010. Modellen fikk sin godkjenning av det amerikanske FAA og Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå 19. august 2011. -8F ble først levert til Cargolux 12. oktober 2011. Passasjermodellen, kalt 747-8 Intercontinental eller 747-I, er designet for å ha opp til 467 passasjerer i en tre-klasseskonfigurasjon, og kan fly over med en fart på Mach 0,855. Som en videreutvikling av den allerede vanlige 747-400, har 747-8 den økonomiske fordelen med lik trening og like mekaniske deler. Modellens første flyvning foregikk 20 mars, 2011. Når 747-9 går inn i tjeneste, vil det gå forbi Airbus A340-600 som verdens lengste fly. Det første -8I ble levert tidlig i 2012 til Lufthansa. Det er bestilt totalt 106 fly av typen 747-8, blant dem er 70 bestillinger for -8F og 46 for -8I, per desember 2011. Regjeringsfly og militære fly. left Kansellerte design. Boeing har studert flere forskjellige design for 747 som senere ble kansellert før produksjon, deriblant et fly for USAF som skulle brukes til å frakte mindre angrepsfly. 747 trijet. Sent på 60-tallet og tidlig på 70-tallet satte Boeing igang studier for en kortere 747 med tre motorer, for å konkurrere med L-1011 TriStar og DC-10. 747-trijeten skulle ha tørre bæreevne, lengre rekkeevne, og passasjerkapasitet større enn hos L-1011 og DC-10. Den midtre motoren ville ha blitt plassert i halen i en S-duct, liknende en L-1011s-motor, men motorstudier viste at det ville bli nødvendig med et totalt redesign av 747s vinger. Å minimere forskjellen i styring fra konvensjonelle 747 var ville være viktig for å minimere pilotenes trening. Boeing valgte til slutt å gå etter den mindre fire-motors 747SP. På 90-tallet satte Boeing inn det mindre to-motors-flyet 777 i markedet der 747 trijeten skulle operere. 747-500X, -600X, og -700X. Design for 747-500X og -600Xi 1998 På Farnborough Air Show i 1996 annonserte Boeing to nye modeller, 747-500X og -600X. De to modellene ville ha kombinert 747s flyskrog med nye vinger på 77 m, fra 777. Andre forandringer inkluderer kraftigere motorer og flere hjul på landigsutstyret. Henholdsvis fra to til fire foran, og fra 16 til 20 på hovedlandingsutstyret. 747-500X skulle ha et 5,5 meter lengre flyskrog, på totalt 76,2 meter, og skulle kunne ta opp til 462 passasjerer. Det ville ha en rekkevidde på 8 700 nautiske mil (16 100 km), med den totale vekten 450 tonn (ulastet). 747-600X skulle være enda lengre, hele 85 meter med plass til 548 passasjerer, rekkevidde på 7 nautiske mil (14 300 km), og en totalvekt på 540 tonn. Et tredje konsept, 747-700X, skulle ha kombinert vingene fra -600X med et bredere skrog. Det skulle kunne ta opp mot 650 passasjerer på samme distanser som 747-400. Kostnadene for å bygge om gamle 747-modeller, spesielt med de nye vingene for -500X og -600X, ble beregnet til å være på mer enn 5 milliarder USD. Boeing klarte aldri å skaffe nok interesse rundt prosjektet til å starte produksjon av flyene. 747X og 747X Stretch. Mens Airbus presset med sitt nye A3XX-konsept, valgte Boeing i 2000 å foreslå et nytt 747-fly som kunne ta opp konkurransen. Dette var et enklere design enn de tidligere -500X og -600X. Uhell og hendelser. Fram til september 2010 har 747 vært involvert i 124 hendelser og uhell, deriblant 49 hendelser der flyet er blitt totalt eller delvis ødelagt uten mulighet for reparasjon, som har ført til 2 852 tap av liv. Flytypen har blitt kapret 31 ganger, noe som har ført til 25 tap av liv. Få uhell skylles feil ved flyet. Korean Air Lines Flight 007 ble skutt ned av Sovjetunionen i 1983 da det fløy inn i sovjetisk område. Dette førte til at president Ronald Reagan valgte å autorisere GPS til sivilt bruk. Passasjerfly. Passasjerfly er fly som har til formål å frakte passasjerer. De største passasjerflyene er jetfly mens de minste passasjerflyene ofte kan være propellfly. Den offisielle definisjon på passasjerfly kan variere fra land til land, men en vanlig definisjon er et fly med plass til minst 20 passasjerer og/eller med en tomvekt på mer enn 22 680 kg (50 000 pund), med to eller flere motorer. Mange passasjerfly kan raskt konverteres til lastefly ved å ta ut setene. På denne måten kan man for eksempel frakte flypassasjerer om dagen og gods om natten. De største produsentene av passasjerfly er Boeing, Airbus, Bombardier og Embraer. Pr. januar 2005 er verdens største passasjerfly Airbus A380, som ble lansert 18. januar 2005. Flyet har plass til 555–840 passasjerer, alt etter hvordan det konfigureres, og er også overlegen flyene fra de andre produsentene på flere andre områder. Den årlige produksjon av passasjerfly på verdensbasis er ikke kjent. De to store produsentene, Boeing og Airbus, produserer hver 35–40 store passasjerfly hver måned. Daglig gjennomføres ca. 49 500 flyvninger med passasjerfly. Gjennomsnittlig levealder for et fly varierer, men kan sies å være 20–25 år, og omtrent 200 passasjerfly blir årlig tatt ut av trafikk. Det er etablert en virksomhet hos Airbus, Pamela-prosjektet, som skal ivareta forsvarlig opphugning og gjenbruk av komponenter fra eldre fly. Militærfly. To jagerfly og et overvåkningsfly. Militærfly er fly som brukes til militære formål. Dette kan være fly som bærer våpen, slik som kampfly, jagerfly, angrepsfly eller bombefly. Det kan også være fly uten våpen, slik som transportfly, rekognoseringsfly eller overvåkningsfly. Historikk. De første luftfartøyene brukt i militær sammenheng var varmluftsballonger som ble sendt opp for å kartlegge og rapportere om fiendens bevegelser. Under første verdenskrig fortsatte utviklingen av flyet som rekognoseringsverktøy. Etter hvert ble det også montert maskingevær på flyene for beskyttelse, og bomber for angrep mot bakkemål. Kamuflasje. Som regel er militærfly malt i kamuflasjefarger. Disse kan variere fra tradisjonelle grønne og brune farger, til gråtoner og svart, avhengig av flyets rolle. Angrepsfly som flyr lavt over bakken har som regel grønne og brune farger på oversiden, mens undersiden er lys grå eller blå. På denne måten blir det vanskelig å få øye på flyet både ovenfra og fra bakken. Denne typen kamuflasje er også nyttig i tilfeller der flyene opererer fra framskutte flystriper hvor de kan gjemmes blant buskas og trær. Under andre verdenskrig ble hangarbaserte torpedofly og jagerfly som regel malt i blåfarger slik at de skulle være vanskelige å oppdage mot havoverflaten. Jagerfly og høytflyvende bombefly er som regel malt i lyse, grålige eller blåaktige farger. Dette fordi disse fargene er den beste kamuflasjen imot himmelen. Imidlertid har enkelte fly, blant annet de amerikanske Stealth-flyene F-117 Nighthawk og B-2 Spirit, blitt farget sorte fordi de som regel opererer om natten. Amfibiefly. Amfibiefly er fly som kan starte og lande både på en vanlig rullebane (landingsbane) og starte og lande på vann. De kjennetegnes ved at underdelen av flyskroget er båtformet, eller at hjulene er byttet ut med pongtonger. I tillegg til disse pongtongene, har flyet også hjul eller meier, slik at flyet også har mulighet til å lande på en rullebane. I dag brukes amfibiefly ofte som vannbombefly for å slukke branner. En produsent av slike fly er canadiske Bombardier. Kjell Laugerud. Kjell Eugenio Laugerud García (født 24. januar 1930 i Guatemala by, død 9. desember 2009) var en guatemalansk offisier og politiker (MLN). Han var Guatemalas president fra 1. juli 1974 til 1. juli 1978, og hans diktatoriske regime sto bak omfattende brudd på menneskerettighetene. Hans far var fra Hokksund i Buskerud, og hans norske aner ble godt kjent i Norge i 1970-årene. __NOTOC__ Bakgrunn. Laugerud ble født i Guatemala by i 1930, som sønn av en guatemalansk kvinne og hennes mann, den norske immigranten Per Laugerud fra Hokksund i Buskerud. Kjell Laugerud tok deler av sin militære utdannelse i USA, ved Fort Benning i Georgia og ved U.S. Army Command and General Staff College ved Fort Leavenworth i Kansas. Han ble til slutt uteksaminert fra Guatemalas militærakademi (Escuela Politécnica), hvor han ble overinspektør i 1965. Senere militærattaché til USA og guatemalansk delegat til Inter-American Defense Board 1968–1970. I 1983 ble han og tre andre ekspresidenter tvunget til å trekke seg tilbake fra hæren. I 2001 ble han intervjuet av Alex Rosén i forbindelse med det norske fjernsynsprogrammet "Folk i farta". Presidentkandidat. Laugerud var forsvarsminister under president Carlos Arana 1972–1974. I 1974 ble Laugerud presidentkandidat for sitt parti, høyrepartiet Movimiento de Liberación Nacional (MLN), og ble også støttet av Partido Institucional Democrática (PID). Valget ble preget av utstrakt bruk av vold, samt valgfusk, og regnes som et militærkupp. Kjartan Fløgstad skrev boken "Eld og vatn: Nordmenn i Sør-Amerika" i 1999, hvor Laugeruds valgseier blir beskrevet som valgfusk, og hvor kristendemokratene, Democracia Cristiana Guatemalteca (PDCG) og deres José Efraín Ríos Montt mest sannsynlig vant valget. De militære underkjente valget og innsatte Laugerud. Både fjernsyn og radio ble tatt av luften den natten valgresultatene ble talt opp. Det offisielle valgresultatet gav Laugerud nærmere 45 % av stemmene, og 34 % til hovedmotstanderen Montt. President. Laugerud anses som diktator, og styrte landet de neste fire årene med jernhånd. Mario Sandoval Alarcón var visepresident. Under og etter Laugeruds presidentperiode var det borgerkrig, og stadige kamper mellom den sittende regjeringens militante antikommunistiske hær, og grupper av venstrerevolusjonære. Han omtalte seg selv som «folkets slave». Hans ettermæle sier dog også at han gjorde forsiktige reformer gjennom sitt presidentskap. Han lanserte et økonomisk program, men beholdt mange av sin forgjengers ministre. Han styrket dessuten Guatemalas territorielle krav over den britiske kolonien Belize, men ble hindret av internasjonale protester, og i 1977 brøt han det diplomatiske forholdet til Panama grunnet denne saken. Under hans regime ble det åpnet for humanitær hjelp. I 1976 ble Guatemala rammet av et svært ødeleggende jordskjelv, hvor mer enn 20 000 guatemalanere mistet livet. Laugerud har i ettertiden fått mye av æren for gjenoppbyggingen av landet etter dette. Han sørget for at det ble tatt opp lån fra Den mellomamerikanske utviklingsbanken, Verdensbanken og Den internasjonale utviklingsorganisasjonen for bygging av veier, sykehus og kraftlinjer og for utvikling av fiskeri- og byggeindustrien. Laugerud klarte å fordele nødhjelp og beholde orden. Etter jordskjelvet ble imidlertid den politiske uroen forverret, og fortsatte å vokse gjennom hans presidentskap. Amnesty International fordømte flere ganger virksomheten til Den hvite hånd, en høyreorientert sivil dødsskvadron med paramilitær innflytelse. Amnesty International hevded i tillegg at Laugerud så mellom fingrene på denne aktiviteten. Antatte geriljasympatisører og venstreorienterte ble i det hele bortført, torturert og drept. Da Jimmy Carter til slutt kritiserte Laugeruds militærregime for dette, svarte Laugerud med å avslå mer militærhjelp fra USA. Laugerud vendte seg deretter til land som Israel, Spania, Belgia, Sverige, Taiwan og Jugoslavia for å motta militærhjelp. I 1978 stilte han ikke til gjenvalg. Rett før Laugerud forlot presidentkontoret, ble 53 mayaindianere massakrert av regjeringsstyrker. Northrop B-2 Spirit. Northrop B-2 Spirit er et amerikansk bombefly utviklet under den kalde krigen. Det er bygget etter stealth-prinsippet og har en veldig lav radarprofil (trolig ca. 1/100 av B-52 og 1/10 av B-1B). Det er istand til å levere både konvensjonelle bomber og taktiske atomvåpen. Det er et av de dyreste flyene i verden, med en prislapp på rundt 2,2 milliarder dollar pr. fly. B-2-flåten er basert på Whiteman Air Force Base i Missouri. Depotvedlikehold finner sted ved Oklahoma City Air Logistics Center, Tinker Air Force Base i Oklahoma. Kun ett B-2 har krasjet; det gikk i bakken like etter at det tok av fra en flybase på øya Guam 23. februar 2008. Pilotene rakk å skyte seg ut, og ingen mennesker omkom i ulykken. Carlos P. Garcia. Carlos Polestico Garcia (født 4. november 1896 i Talibon, Bohol, Filippinene, død 14. juni 1971 i Manila) var den åttende president av av det uavhengige Filippinene (18. mars 1957-30. desember 1961). Carlos P. Garcia var sønn av Policracio Garcia og Ambrosia Polistico, begge opprinnelig fra Bangued i provinsen Abra. Faren var i mange år borgermester i Talibon. Oppvekst, studier, karriere før politikken. Carlos fikk sin første skolegang ved "Talibon Elementary School", og studerte så ved "Cebu Provincial High School" i Cebu City, deretter jus ved Silliman University i Dumaguete i Negros Oriental 1918–1919 og så ved "Philippine Law School" i Manila hvorfra han ble uteksaminert i 1923 blant de ti beste det året. Hans første stilling var som professor ved "Bohol Provincial School". Han hadde allsidige studier bak seg, ikke bare jus. Han hadde kjennskap til diktere og filosofer som Platon, Aristoteles, Bacon, Cervantes, Ingersoll og Vargas Villa, var også kjent som dikter, og fikk tilnavnene "The Prince of Visayan Poets" og "The Bard from Bohol". Tidlig politisk karriere. Han ble valgt som parlamentsrepresentant for Bohols tredje distrikt tre ganger (1925–1931), og var guvernør for provinsen Bohol fra 1931 til han gikk inn i motstandsbevegelsen mot japanerne under krigen. Som kandidat for "Nacionalista Consolidado"-partiet ble han også tre ganger valgt til det filippinske senatet (1941–1954). Under den annen verdenskrig tok en filippinsk geriljaavdeling kontroll over den da nyvalgte senator Carlos P. Garcias hjemby Talibon. Garcia var geriljaens fremste rådgiver. Da japanerne okkuperte Bohol var noe av de første de foretok seg å lete etter Garcia, men han unnslapp så vidt på seilbåt til Leyte den 4. juli. Japanerne brente da ned Garcias barndomshjem og torturerte en Cesario Avergonzado som hadde pekt dem i gal retning. President. Han ble valgt til Filippinenes visepresident i 1953, og fikk da ansvar som utenriksminister. Han tiltrådte som president dagen etter president Ramon F. Magsaysay omkom i et flystyrt den 17. mars 1957. Ved presidentvalget i november samme år var han opp imot motkandidatene Jose Yulo, Manuel Manahan, Claro M. Recto og Antonio Quinine. Han slo Yulo, nærmeste opponent, med 600 000 stemmer, og kunne forstette som president. Som president gjorde han seg bemerket for sin såkalte "Philippines First"-politikk, som tok sikte på å utvikle og garantere Filippinenes økonomiske uavhengighet. Filippinske forretningsfolk ble gitt preferanse fremfor utenlandske, og det ble gjort endringer i innenlandsk økonomisk politikk som påvirket de kinesisk-filippinske forretningsfolkenes vilkår. Garcia opprettholdt landets nære bånd til USA og søkte nærmere samarbeid med ikkekommunistiske land i Asia. Han forkortet USAs gamle avtale om baser på filippinsk jord fra 99 års bruksrett til fra da 25 år, med mulighet for forlengelser for femårsperioder etter det. Siste leveår. En kommune på Bohol, ikke langt fra fødestedet, er oppkalt etter president Garcia. Ved presidentvalgene i november 1961 tapte han for Diosdado P. Macapagal. Fra 1961 til 1971 levde han som vanlig borger på Bohol. I 1971 ble han valgt som en av Bohols delegater til den konstitusjonelle konferanse "(Constitutional Convention, «ConCon»)" og ble så president for dette foretaket. Tre dager han ble valgt til dette vervet, fikk han hjerteslag og døde den 14. juni 1971. Sjokolade. Sjokoladebiter dyppet i smeltet sjokolade. Sjokolade er et næringsmiddel der de viktigste ingrediensene er kakaomasse, kakaofett og sukker. Sjokolade er blant verdens mest populære godterier. Den nytes i forskjellige former, som oftest som konfekt eller drikke, men den kan også brukes som krydder i matlaging og som pålegg på brød. Når melk inngår i blandningen kalles den melkesjokolade. Sjokolade framstilles av bønnen fra kakaotreet Theobroma cacaos frukt. Kakaotreet har blitt dyrket i Mellom-Amerika siden 600-tallet av mayaindianerne. Det antas at bønnene kan ha blitt brukt i minst år. Sjokolade kom første gang til Europa med Christofer Columbus i 1502 og Spania etablerte tidlig et monopol på import. Til å begynne med ble sjokoladen nytt i form av sjokoladedrikke, og det ble åpnet sjokoladehus som solgte drikken mange steder i Europa. I 1828 oppdaget man hvordan det kunne framstilles pulver av kakaobønnene, noe som førte til at den første sjokoladekaken ble laget i 1847. Etymologi. Ordet sjokolade kommer fra det spanske ordet "chocolate" med samme betydning som på norsk. Opprinnelsen til det spanske ordet er mer omstridt. Et mulig utspring er fra ordet "xocolatl" i aztekernes språk nahuatl, som igjen kommer fra "xococ" eller "xocolli" som betyr bitter og "atl" som betyder vann, således bittert vann. Karen Dakin og Søren Wichmann mener at det er et nyord som en mulig hybrid mellom maya og nahuatl. Ordet ble da først brukt for å beskrive et verktøy, en visp, kalt "chicol-li", som man benyttet for å lage en skummende sjokoladedrikk. Denne drikken kan ha hatt navnet "chicolatl", som da betyr vispet drikk. Ordet kakao kommer fra aztekernes "cacahuaquchtl" som i sin tur tilsvarer "kakaw" fra olmekersivilisasjonen 1000 år f.Kr. Historie. Den så kanskje ikke slik ut, men den første sjokoladen ble inntatt flytende Det antas at kakaotreet har vært dyrket av mayaindianerne i Mellomamerika siden 600-tallet. De benyttet bønnen som valuta. Det er ikke kjent hvordan de så oppdaget den kompliserte prosessen som er nødvendig for at kakaofrukten skal foredles til sjokolade. Det antas at kakaobønnenes frukter ble brukt allerede for år siden, men at det da hovedsaklig var fruktkjøttet rundt bønnene som ble benyttet. Det ble blant annet brukt til å fremstille drikken "xocolatl", som bestod av kakaobønner som ble ristet og most til en feit kakaomasse og deretter smaksatt med vanilje, honning, sukker og chili, og innimellom maismel for å gjøre drikken drøyere. Denne kakaomassen ble presset sammen til små boller som så ble tørket, og deretter raspet og vispet i kaldt vann den første tiden, for siden å vispes ut i varmt vann. Denne metoden er fortsatt i bruk flere steder i Amerika. Siden kakaobønnene var verdifulle, ble de ofte brukt til seremonier i Mesoamerika, som enkelte ganger involverte menneskeofring, gitt som gaver eller byttet med handelsmenn i andre ting. Kakao ble der nesten alltid benyttet i flytende form. Sjokolade i fast form slik vi gjerne er vant med å se den ble utviklet av europeere i moderne tid. Senere ble frukten spredt videre fra olmekerne, via mayafolket og aztekerne. Kakaobønnen kom til Europa i 1502 med Christofer Columbus som samme år hadde vært den første europeer som så en kakaobønne på øya Guanaja (Isla de Pinos). Disse tok han med tilbake til Spania. De ble imidlertid ikke satt pris på av landets hoff. I 1519 introduserte Hernán Cortés drikken fra det mexikanske hoffet i Montezuma der han selv hadde smakt drikken. Under Karl Vs styre ble det etablert et spansk monopol på kakaoimport. Dette monopolet ble opprettholdt i 80 år. Spanjolene begynte å drikke drikken som Cortés hadde tatt med til Spanien, men nå oppvarmet som varm sjokolade. På 1600-tallet økte populariteten for kakao i Europa. Kakaoen som drikk erobret på denne måten Europa, via kongehusene og adelen. Den ble i 1615 spredt til Frankrike ved giftemålet mellom Anna av Østerrike og Ludvig XIII av Frankrike. Sjokolade som næringsmiddel ble stadig mer populært blant de mer velstående, men var fortsatt ukjent for de fattigere innbyggerne. Videre ble kakaoen og sjokoladen spredt til Nederlandene (Amsterdam ble en stor kakaohavn) og derfra videre til Tyskland og nordover til Skandinavia, samt sørover til Italia. Til Storbritannia kom kakaoen på midten av 1600-tallet, der sjokoladehus i London begynte å konkurrere med de etablerte kaffehusene. I sjokoladehusene drakk man sjokoladedrikker som ble ansett å ha såvel afrodisiakiske som helsefremmende og styrkende effekter. I 1756 ble sjokolade fremstilt maskinelt for første gang noensinne i Paris. Fire år senere åpnet "Chocolaterie Royale" ("Det kongelige sjokoladeriet") som tok bønner fra de franske koloniene, som senere ble smakssatt med tahitisk vanilje. I 1828 fant den nederlandske kjemikeren Coenraad Johannes van Houten opp en ny presse for å utvinne fettet fra kakaoens, samt en metode for å nøytralisere syrene. På denne måten kunne han produsere nesten rent kakaofett i kaker som kunde males til pulver for smaksetting. I 1847 produserte J. S. Fry & Sons den første sjokoladekakan noensinne som kunne konsumeres av en større masse i Bristol i Storbritannia. I 1875 fant Henri Nestlé opp tørrmelk og derfra var veien relativt kort til kombinasjonen av kakao og kondensert melk for å få melkesjokolade. Rundt 1895 begynte The Hershey Company å selge sjokoladekaker i USA. Forskjellige typer kakaobønner. Kakaotreet fikk sitt latinske artsnavn, "Theobróma cacáo", av Carl von Linné. Theobroma er gresk og betyr «gudemat». Det er et ganske lavtvoksende tre, 10 meter høyt i sin fulle lengde. Fruktene vokser direkte på stammen eller på eldre grener. Blomster og frukter forekommer samtidig og skiftes som regel ut to ganger i året. Hvert tre produserer omtrent tre til fire kilo pr år. Criollo. Det finnes to distinktive hovedsorter kakaobønne som brukes til tilvirkning av sjokolade: "Crillo" (som betyr «innfødt»), og "Forastero" (som betyr «utenlandsk»). Criolloen er kakaoens Rolls Royce, og er den mest delikate av de to. Den er mer kjenslig for sykdommer og gir en lavere avkastning, og representerer derfor bare ca 5–10 % av verdensproduksjonen. Den dyrkes hovedsakelig bare i de landene der den tradisjonelt ble dyrket siden mennesket begynte å kultivere den, nemlig i Nicaragua, Guatemala, Mexico, Venezuela og Colombia, men også på Trinidad, Jamaica og Grenada. Bønnene til criolloen krever veldig lite gjødsling og deres eksepsjonelle smak og aroma prises av sjokoladeprodusenter verden over. Ikke helt uventet brukes bønnen nesten utelukkende sammen med andre sorter bønner. Forastero. "Forastero"-bønnen tåler mer og gir veldig høy avkasting, hvorpå den opptar ca 80 % av verdensproduksjonen. Den deles vanligvis opp i to kategorier, avhengig av om den stammer fra øvre eller nedre Amazonas. Den som stammer fra nedre Amazonas kalles amelonado, og er den mest spredde og dyrkede varianten i verden, spesielt i Afrika og Brasil. Den har en sterkere og mer bitter smak enn criollo, og er som oftest brukt i blandinger. Det store unntaket er en amelonado-sort som kalles «Arriba» og som dyrkes i Ecuador. Dens delikate smaksegenskaper og fine aroma anses likeverdig med verdens beste bønner. Trinitario. Til slutt finnes det en mengde hybrider, der "Trinitario" er den mest kjente og distinktive. Som navnet avslører kommer den fra Trinidad der spanjolene dyrket criollo på 1600-tallet. Etter en orkan i år 1727 ble nesten alle plantasjene ødelagt og man lagde nye plantasjer av forasterobønner. Kort tid etter dukket krysninger mellom forastero og rester av criollo opp av seg selv. Trinitario utgjør ca 10–15 % av verdens kakaoproduksjon og har arvet sin motstand mot sykdommer o.l. fra forastero, og den delikate smaken fra criollo. Produksjonsprosessen. Hver frukt inneholder mellom 25 og 30 mandelstore bønner som får gjære. Under gjæringen blir kjernen porøs og brun. Bønnenes aroma utvikles, noe som gjør den brukbar til sjokolade. Etter gjæringen skal bønnene tørkes for ikke å ødelegges ved transport og lagring. Etterpå skal de ristes/røstes (brennes) i 10–30 minutter i en temperatur på 120–130 °C, i enkelte tilfeller like under. Ristingen er kanskje den viktigste prosessen i hele sjokoladeframstillingen da den har stor betydning for hvordan sjokoladen blir smakende. Nå skal bønnene knuses, og skall og lignende skal fjernes. De knuste bønnene males til en masse, kakaomasse, og ut av den igjen presser man bort minst halvparten av fettet. I pressen ligger presskaken igjen, denne males til kakaopulver. Det bortpressede fettet er kakaosmøret. For å kunne framstille sjokolade som skal spises blander man kakaomasse, sukker og kakaosmør som siden valses. Det siste viktige skrittet for å utvikle en god sjokolade er conchningen. Det er en intensiv mekanisk behandling som pågår i 12–48 timer som blant annet utvikler fine aromaer og gir sjokoladen en flytende konsistens. Slik kan den leveres videre i en tankbil til kunden ved en temperatur på ca 50 °C innen den inntar sin siste form. Uansett om det dreier seg om fast eller flytende sjokolade fremgår den siste prosessen som kalles temperering, der temperaturen gradvis senkes fra 50 °C til den ønskede konsistensen er oppnådd. Sjokoladedrikk. En sjokoladedrikk laget av kakaomasse og vann, som også kunne være tilsatt honning, mel og krydder var vanlig i Mexiko da spanjolene kom i 1519. Etter en tid da de fikk innført ferdig kakaomasse ble denne drikken utbredt i Spania. I begynnelsen av 1600-tallet ble sjokoladedrikken innført i Italia av florentineren Carletti, og her kom det så sjokoladefabrikker. I 1657 kom drikken til England, og på slutten av 1600-tallet var den utbredt over hele Europa. På 1800-tallet var det vanlig i borgerhjem å ha egne sjokoladekopper til å drikke sjokolade av. Mørk sjokolade. Mørk sjokolade må inneholde minst 35 % kakaomasse, sukker og kakaosmør. Mørk sjokolade med 100 % sjokolade produseres blant annet av Valrhona og det italienske selskapet Vannucci. Disse smakene krever normalt tilvenning over tid. Det er vanskelig å lage sjokoladeplater med så høyt sjokoladeinnhold og som samtidig har stabil konsistens ettersom dette forutsetter en viss fettmengde. Mørk sjokolade er ofte mer populær blant eldre enn yngre fordi smaken er beskere på grunn av lavere sukkerinnhold. Hvit sjokolade. Hvit sjokolade lages av kakaosmør, sukker og melkepulver, og i noen tilfeller fløte, men er uten kakaopulver eller kakaomasse. Hvit sjokolade i rimelige kvaliteter er ofte smakssatt med etylvanillin og ikke ekte vanilje. Fargen er fløtehvit. For EU-området gjelder spesielle regler for innhold av kakaosmør etc. for at et produkt skal kunne markedsføres med betegnelsen hvit sjokolade. Hvit sjokolade er varmefølsom og skal helst ikke smeltes. Melkesjokolade. Melkesjokolade er sjokolade tilsatt melkepulver eller kondensert melk. I EU/EØS kreves minimum 30 % kakaoandel, mens det i USA kreves 10 %. Den mest kjente melkesjokoladen i Norge er Freia Melkesjokolade som har blitt produsert siden 1906. Melkesjokolade er opprinnelig et sveitsisk produkt som kom på markedet i 1875. Sjokolade på museum. Museu de la Xocolata i Barcelona er et museum viet til sjokoladens historie, samt hva som kan lages av sjokolade. Kakao og dyr. Kakao og sjokolade kan være livstruende for hunder (trolig også for katter og hester). Kakao og sjokolade inneholder stoffene teobromin og koffein. Inntak av sjokolade kan blant annet forårsake takykardi, hallusinasjoner, alvorlig diaré, epileptiske anfall, hjerteinfarkt, innvendige blødninger eller død. Tegn på forgiftning opptrer vanligvis 6-12 timer etter inntak av stoffet. Dødelig dose av teobromin og koffein er om lag 100-200 mg/kg, men individuelle variasjoner gjør at død kan inntreffe ved langt lavere doser. Flygeleder. Flygeleder eller flyveleder har som hovedoppgave å forhindre sammenstøt mellom luftfartøy på bakken og i luften, samt sørge for en rask og effektiv trafikkavvikling, gi råd og informasjon til luftfartøy i sitt område samt varsle og bistå redningstjenesten ved uhell eller ulykker. En flygeleder jobber i lufttrafikktjenesten i et kontrolltårn ved en flyplass, på en innflygningskontroll og/eller områdekontroll. Norske flygeledere jobber ved sivile stamlufthavner samt ved militære flyplasser i hele Norge. Flygelederens primære arbeidsspråk er engelsk, men bruker ved noen anledninger landets lokale språk. Han eller hun har både norske og internasjonale regelverk å forholde seg til ved utøvelse av tjenesten. Tjenesten er lagt opp som skiftarbeid. Flygelederes viktigste egenskaper er 3-dimensjonal forestillingsevne, simultankapasitet, høy stresstoleranse og gode samarbeidsegenskaper. I de fleste land er flygelederutdanning en såkalt etatsutdanning, hvor det firma eller foretak som driver med flygekontrolltjeneste selv utdanner sitt personale. Utdanningen er internasjonal, med ulik grad av lokale tilpasninger. Søkere til flygelederutdanning må gjennom flere opptaksprøver hvor de blir evaluert av sertifiserte flygeledere, psykolog samt at de må gjennom en helsesjekk. I Norge er det ca 550 flygeledere som alle er sivilt ansatt i det statseide Avinor AS (tidligere Luftfartsverket). Norske flygeledere er organisert i Norsk Flygelederforening. Innflygningskontroll. En innflygningskontroll (fra eng. "approach control") er en del av flygekontrolltjenesten. En innflygningskontrollenhet er bemannet med flygeledere og har som hovedoppgave å kontrollere luftfartøy for innflygning til og utflygning fra en flyplass. Et luftfartøy på innflygning overføres til flyplassens kontrolltårn en viss avstand før landing, og et luftfartøy på utflygning overføres fra kontrolltårnet til innflygningskontrollen når det er klar av lokaltrafikken rundt flyplassen. Innflygningskontrollen disponerer et luftrom/sektor kalt TMA (fra eng. "Terminal Area"), som ligger over luftrommet rundt en flyplass (kontrollsonen). Terminal Manoeuvring Area. Terminal Manoeuvring Area (TMA) eller britisk Terminal Control Area (TCA) er betegnelsen av et «nedre» ansvarsområde brukt av innflygningskontrollen i lufttrafikktjenesten. En TMA er plassert rundt en eller flere flyplasser og er beregnet bruk for innflygning og utflygning fra en kontrollert eller ukontrollert flyplass. Trafikken i TMA styres av en eller flere flygeledere i landsdelens kontrollsentral med egen flyradiofrekvens. Denne betegnes ofte som "Approach" eller "Control". På store flyplasser som Gardermoen deles TMA i to langs midtlinjen mellom rullebanene, slik at den ene rullebanen brukes til innkommende fly og den andre av avgående fly. Da er det aktuelt med en flygeleder i flytårnet for hver rullebane med tilhørende kontrollsone, og en flygelederarbeidsplass i Røyken kontrollsentral både for østlige og vestlige del av TMA. En TMA i Norge har en typisk horisontal utstrekning på 30-60 NM (55-110 km) rundt en flyplass. Nedre grense starter ofte på 2500 ft i Norge, og trappes ofte opp mot 4500 fot ettersom man kommer lenger fra flyplassen. Øvre høyde er typisk FL155 (15500 ft), for Gardermoen er den FL215. Over denne høyden er det etablert CTA (Control Area) som kontrolleres av en kontrollsentral. Under nedre grense av TMA er kontrollsonen (CTR) som har betydelig mindre utstrekning, og som omfatter de nærmeste kilometerene rundt en flyplass. Trafikken i kontrollsonen og på rullebanen styres av flygeledere i flytårnet på flyplassen. Kjetil Rekdal. Kjetil André Rekdal (født 6. november 1968 i Rekdal) er en norsk tidligere fotballspiller og trener for Aalesunds FK i norsk Tippeliga. Rekdal har 83 (scoret sytten mål) og 33 landskamper for aldersbestemte lag. Han hadde sin landslagsdebut 28. mai 1987 i en privatlandskamp mot Italia (resultat: 0–0). Rekdal debuterte som klubbfotballspiller da han var bare 16 år og 222 dager i eliteserien for Molde i 1985, og han er fortsatt den nest yngste som har spilt i eliteserien, etter Kjetil Sigurdsen. Han er kanskje mest berømt for å ha scoret på straffe mot i Marseille i VM 1998. Rekdals gule sko og drakten han benyttet i denne kampen er i dag utstilt på fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Rekdal scoret også i VM-kampen mot Mexico i 1994, og er således den eneste norske fotballspilleren (på herresiden) som har scoret i to VM-sluttspill. Rekdal har nå lagt opp som profesjonell fotballspiller til fordel for en fulltidsstilling som trener, men per 2010 spiller han fremdeles for moderklubben Fiksdal/Rekdal i 5. divisjon når det passer. Trenerkarrieren. Rekdal overtok som trener i Vålerenga Fotball etter Tom Nordlie i 2001, og under hans ledelse rykket klubben opp i Tippeligaen samme år. Året etter ledet han også laget til seier i cupen. Rekdal sto fortsatt ved roret da Vålerenga vant Tippeligaen i 2005. Rekdal var inne i sin sjette sesong som hovedtrener for Vålerenga Fotball, da han valgte å gå av med øyeblikkelig virkning 21. august 2006. Han er med det den lengst sittende trener i VIFs nyere historie. Bakgrunnen for avgangen var ifølge ham selv de dårlige resultatene til klubben både i serie og cup. Han overtok i november 2006 som trener for belgiske KV Lierse som på det tidspunktet bare hadde tatt to poeng. Med Rekdal ved roret, klarte klubben å klatre til kvalik-plass, men tapte kampen om å beholde plassen. Sommeren 2007 meldte Rekdal overgang som fotballspiller til sin første klubb, Rekdal, som sliter i bunnen av norsk femtedivisjon. Comebacket skjedde på Rekdal stadion søndag 17. juni, mot Moldelaget Rival 2. Kampen endte 2-2, og Rekdal ble kreditert en målgivende pasning. Rekdal ble etterhvert trener for tyske Kaiserslautern, men 9. februar 2008 fikk han sparken fra klubben. 4. september 2008 ble han ansatt som hovedtrener i Aalesunds Fotballklubb. Kontrakten går ut etter 2013-sesongen. 8. november 2009 vant han cupen med Aalesund Fotballklubb, etter at de slo Molde FK på straffer, da ekstraomgangene endte 2-2. Sesongen etter ledet han klubben til en historisk fjerdeplass. I 2011 vant han cupen på ny med Aalesunds FK. Finalen mot Brann. Rekdal fikk etter dette mye skryt og mange kaller han et taktisk geni. 11. mars 2011 ble det klart at Rekdal hadde signert ny kontrakt med Aalesund og ville forbli hovedtrener ut året 2013. I en kommentar i Aftenposten 31. mars 2011 ble Rekdal lansert som ny landslagstrener av Ole Bernhus etter Egil Olsen dersom Ståle Solbakken skulle glippe for Norges Fotballforbund. 6. november 2011 vant han cupen med Aalesund Fotballklubb, etter at de slo SK Brann 2-1. Ståle Solbakken. Ståle Solbakken (født 27. februar 1968 på Kongsvinger) er en norsk fotballtrener og tidligere spiller som for øyeblikket er manager for Wolverhampton Wanderers FC. Han har tidligere ledet FC København og Hamarkameratene. Han ble manager i FC Köln den 1. juli 2011, men ble sparket allerede den 12. april 2012 på grunn av en rekke svake resultater. Som spiller var han blant annet i Ham-Kam, Lillestrøm og Aalborg. Bakgrunn. Solbakken kommer fra Kirkenær i Grue kommune, 35 kilometer fra Kongsvinger. Han er utdannet lærer. Han er svoger med tidligere HamKam-, Lillestrøm- og Kongsvingerspiller Stein Arne Ingelstad. Klubblag. Solbakken begynte spillerkarrieren i moderklubben Grue. Der vokste han som spiller, og gikk fra klubben som et av Grues største talenter noen sinne. Han skryter jevnlig av hjembygda Grue, og er stolt av å ha startet karrieren i den grønne drakta. Han gikk til Ham-Kam i 1989, som da spilte i 2. divisjon avdeling B (nåværende 1. divisjon). Ham-Kam sto for den store cupbomben det året, da de slo Rosenborg på Briskeby i kvartfinalen. I den påfølgende semifinalen mot Viking FK skåret Solbakken kampens første mål etter fem minutter, men Ham-Kam tapte 3-1. Aftenposten kalte Solbakken Ham-Kams beste spiller. Etter sesongen ønsket Vålerenga å kjøpe han, men Solbakken takket nei og skrev under ny kontrakt med Ham-Kam. I 1990 gjorde han nok en god sesong for Hamar-laget, og ble toppskårer for klubben med ni mål. Etter sesongen fikk han tilbud blant annet fra Viking og Rosenborg. I november 1990 ble han tatt ut i landslagstroppen, og spilte treningskamp med landslaget mot den tunisiske klubben Club Tunisienne. Han skåret også kampens første mål. Han kom ikke inn da landslaget spilte mot. I 1991 rykket Ham-Kam opp til eliteserien med kun ett tap i serien. Solbakken skåret 14 mål. I januar 1992 vant Hamar-laget NM i innendørs fotball, etter å ha slått Rosenborg 9-4 i finalen. Solbakken ble turneringens toppskårer med 15 mål på fem kamper. I Tippeligaen 1992 åpnet Ham-Kam med 3-1-seier over SK Brann, og Solbakken var kaptein for laget. Han ble kåret til banens beste av VG, og kom på rundens lag. Etter halvspilt sesong var han blant de best rangerte spillerne på VGs spillerbørs, og utmerket seg blant annet med to mål på fem minutter mot Mjøndalen IF. Ham-Kam kjempet i bunnen på slutten av sesongen, og møtte i siste serierunde Viking, som hadde ett poeng mer enn Hamar-laget før kampen. I det 53. minutt fikk Ham-Kam straffe, som Solbakken ikke skåret på, og Ham-Kam måtte ut i kvalifisering. I 1994 gikk Solbakken til Lillestrøm. Det var i Lillestrøm at han skapte seg et navn som en av Norges beste og mest målfarlige midtbanespillere, og fikk sin landslagsdebut. Høsten 1997 dro han videre til engelske Wimbledon, men dette oppholdet ble kortvarig, og etter å ha slitt benken i fem måneder ble han solgt til danske Aalborg. Her hadde Solbakken stor suksess. Han vant seriegull i 1999, og ble kåret til årets spiller i den danske serien sesongen etter. Høsten 2000 meldte Solbakken overgang til FC København. Her tok karrieren brått slutt 13. mars 2001 da han fikk et hjertestans under trening, som varte i hele 7 minutter. Etter dette fikk Solbakken operert inn hjertestarter, og han fulgte legenes råd om å legge opp som spiller. Landslag. Som spiller var han en av nøkkelspillerne på i siste halvdel av 90-tallet. Han debuterte mot 9. mars 1994, spilte totalt 57 A-landskamper og scoret ni landslagsmål. Han var også med i Norges tropp i fotball-VM i 1998 og EM i 2000. Solbakken har to U-landslagskamper, som overårig spiller. Landslag. Han har vært trener for U-17-landslaget, og var Nils Johan Sembs assistent på A-landslaget. 3. november 2009 ble det etter lengre tids spekulasjoner offentliggjort at Solbakken ansettes som trener for det norske A-landslaget i 2012. Han ble ansatt for perioden 2012-2015, med mulighet for forlengelse til etter EM-sluttspillet i 2016 dersom Norge skulle kvalifisere seg. Men Solbakken frasa seg denne muligheten, da han ble trener for FC Köln i mai 2011. Ham-Kam. Året etter at han la opp som spiller startet Solbakken sin trenerkarriere. Han tok da over ansvaret som hovedtrener og sportssjef i Ham-Kam etter Svein Cato Bakkemo. Klubben befant seg da i 1. divisjon, og hadde ikke vært i Eliteserien siden 1995. Klubben hadde også enkelte økonomiske vanskeligheter. Men gjennom å foreta en omfattende endring i kulturen både blant spillerne og i klubbadministrasjonen, samt vellykkede spillerkjøp, klarte Solbakken å føre laget til seier i divisjonen og dermed opprykk til Eliteserien. I sin første sesong endte Ham-Kam på en sterk 5. plass, mens det året etter ble 10. plass. Solbakkens innsats for Ham-Kam, særlig etter opprykket i 2003, vakte oppsikt i fotballmiljøer såvel i Norge som i utlandet. Under sin tid som trener for klubben ble han således kontaktet av og tilbudt trenerjobb i flere norske klubber, samt enkelte i Norden. Etter at Nils Johan Semb gikk av som i 2003 var han også inne til intervju for denne jobben, selv om det til slutt ble Åge Hareide som fikk den. Sommeren 2005 begynte ryktene om at Solbakken skulle ta over jobben som hovedtrener i FC København å florere i norske medier. Både klubben og Solbakken selv valgte å avstå fra å kommentere helt til serien var ferdig. Men mandagen etter serieavslutningen, hvor Ham-Kam hadde berget plassen i Eliteserien med uavgjort mot Brann, annonserte Solbakken at han ville avslutte kontrakten med Ham-Kam ett år før tiden til fordel for en trenerjobb i den danske klubben. I ettertid uttalte han at han valgte å vente med kunngjøring fordi han ikke helt hadde bestemt seg før det ble klart at Ham-Kam hadde berget plassen, og at det ville ha blitt vanskelig å ikke bli værende dersom laget hadde rykket ned. FC København. Solbakken tiltrådte offisielt i sin stilling som hovedtrener i FC København 1. januar 2006, i vinterpausen i den danske SAS-ligaen. Han tok over etter Hans Backe, og fikk Peter Nielsen, som tidligere har spilt for blant annet FC København, med seg som assistenttrener. FCK lå ved trenerskiftet på toppen av tabellen, og 7. mai ble det klart at de hadde vunnet den øverste divisjonen i dansk fotball for femte gang i løpet av klubbens 14-årige historie. I tillegg slo de Solbakkens gamle klubb Lillestrøm i finalen i Royal League. Av ligaens kapteiner og nettstedet Forza ble Solbakken kåret til vårens trener i dansk fotball. I august 2006 førte han laget til UEFA Champions League, etter at laget slo ut Ajax Amsterdam i kvalifiseringen. Han ble kåret til årets trener i Danmark i 2007, en pris han fikk på fotballgallaen til Dansk Boldspil-Union. Etter hvert gikk det derimot litt verre med Solbakken i Danmark, der han mislyktes å vinne serien i sesongen 2007/2008. Dette førte til en slakt av Solbakken i dansk presse våren 2008. 1. FC Köln. Fra sommeren 2011 var Solbakken hovedtrener for den tyske Bundesliga-klubben 1. FC Köln, der han fikk sparken da det gjensto tre kamper av vårsesongen 2012. Köln lå da tredje sist, på kvalikplass for neste års Bundesliga. Klubben mistet imidlertid denne plassen til Hertha Berlin i siste serierunde og rykket dermed rett ned i 2. Bundesliga. Wolverhampton. I mai 2012 ble det kjent at han skulle trene Wolverhampton. Han overtok trenerjobben den 1. juli. Yvonne van Gennip. Yvonne van Gennip i 1987 Yvonne Maria Therèse van Gennip (født 1. mai 1964 i Haarlem) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Hun vant tre OL-gull i Calgary i 1988. Van Gennip deltok for første gang i OL i 1984 i Sarajevo, der hennes beste resultat ble femte plass på 3000 meter. Vinterlekene i 1988 i Calgary skulle bli hennes absolutte høydepunkt. Hun beseiret de sterke tyske konkurrentene på de tre lengste distansene. Hun forbedret verdensrekorden på 3000 meter med nesten 5 sekunder, og gikk 5000-meterløpet 7 sekunder raskere enn sin egen verdensrekord. Med sine tre gullmedaljer ble van Gennip, sammen med den finske skihopperen Matti Nykänen, vinterlekenes mestvinnende deltaker. Områdekontroll. Områdekontroll (eng.: "Area Control Center") er en del av flygekontrolltjenesten. En områdekontroll er bemannet med flygeledere som kontrollerer og overvåker underveis-flygninger i de øvre luftrom, såkalt CTA (eng.: "Control Area"). Områdekontrollen overfører fly til innflygningskontrollen før luftfartøy starter sin nedstigning og innflygning til en flyplass, samt at de overtar kontrollen av luftfartøy som klatrer ut fra en flyplass og opp til cruising-høyde fra innflygningskontrollen. I Norge drifter lufttrafikktjenesten 3 områdekontrollsentraler: Bodø Kontrollsentral i Bodø, Stavanger Kontrollsentral på Sola og Oslo Kontrollsentral i Røyken. Kontrollsentral. Arbeidsplasser ved en kontrollsentral i Washington, USA. Kontrollsentral er en betegnelse på en områdekontrollenhet eller en kolokkert område- og innflygningskontroll i lufttrafikktjenesten som kontrollerer og overvåker underveis-flyginger. I Norge er det tre kontrollsentraler: Bodø Kontrollsentral i Bodø, Stavanger Kontrollsentral på Sola, og Oslo Kontrollsentral i Røyken. Avinor arbeider med å redusere dette antallet. Det har lenge vært målet å redusere til to (sør og nord), men Avinor vurderer også om man skal redusere antallet til kun én. Det ble i 2004 bestemt at Kontrollsentral Sør skulle legges til Stavanger og Kontrollsentral Nord til Bodø. Trondheim Kontrollsentral (allokert på Trondheim Lufthavn, Værnes) ble derfor lagt ned i 2005 og ansvarsområdet ble overført til Bodø Kontrollsentral. Det ble i desember 2005 diskutert om ansvarsområdet skal flyttes til Stavanger Kontrollsentral, hovedsakelig på grunn av personellmangel og vanskeligheter med å få flyttet nytt personell til Bodø. Stamlufthavn. Stamlufthavn er betegnelsen på en flyplass som er av stor sivil betydning for å knytte sammen små og lokale flyplasser, og trafikkeres av internasjonal flytrafikk. Av stamlufthavner i Norge har vi Bergen lufthavn, Flesland, Kristiansand lufthavn, Kjevik, Bodø lufthavn, Stavanger lufthavn, Sola, Ålesund lufthavn, Vigra, Molde lufthavn, Årø, Kristiansund lufthavn, Kvernberget, Trondheim lufthavn, Værnes, Tromsø lufthavn, Alta lufthavn og Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen. I tillegg kommer Norges hovedflyplass, Oslo lufthavn, Gardermoen. Gianni Romme. Gianni Petrus Cornelis Romme (født 12. februar 1973 i Lage Zwaluwe) er en tidligere nederlandsk skøyteløper, som gikk for klubben Uithoorn. Han er nå blitt trener for den tyske løperen Anni Friesinger. Romme var først og fremst en sterk langdistanseløper, med sine beste resultater på 5 000 og 10 000 meter, men han har også tre internasjonale mesterskapstitler allround. Han var kjent som en løper som slo til med knallharde åpninger Han feiret sine største triumfer under OL i 1998 i Nagano, der han tok olympisk gull på både 5 000 m og 10 000 m. Fire år senere, under OL i Salt Lake City, tok han sølv på 10 000 meter bak landsmannen Jochem Uytdehaage. Romme ble europamester i Heerenveen i 2003 og verdensmester i Milwaukee i 2000 og Göteborg i 2003. I VM enkeltdistanser tok han tre titler på 5000 m (1998, 1999, 2000) og fire på 10 000 m (1996, 1997, 1998 og 2000). Romme ble tildelt Oscarstatuetten i 2000. Kontrollsone. Kontrollsone er en betegnelse på et kontrollert luftrom som strekker seg fra jordoverflaten opp til en nærmere angitt øvre grense (rundt flyplassen). En flygeleder i et kontrolltårn er ansvarlig for flygekontrolltjeneste ved flyplassen og i kontrollsonen. Gregorio Honasan. Gregorio Ballesteros Honasan II (med tilnavnet «Gringo») (født 14. mars 1948 i Baguio City, Filippinene) er filippinsk offiser som medvirket til å styrte president Ferdinand Marcos i 1986, leder av en flere mislykkede militærkupp mot president Corazon C. Aquino, og som senere ble senator i det filippinske senat. Gregorio «Gringo» Ballesteros Honasan II er sønn av oberst Romeo Honasan og Alice Ballesteros, begge fra provinsen Sorsogon. Han ble født i Baguio mens faren var stasjonert der. Han har hatt deler av sin oppvekst utenfor Filippinene og har utdannelse fra "San Beda College and Dominican School" i Taipei i Taiwan og "Don Bosco High School" i Mandaluyong i Metro-Manila. Fra det filippinske militærakademi i Baguio City, der han også tok graden "Bachelor of Science" i 1971, fikk han den høyeste utmerkelse for lederskap. Han sluttet seg til den filippinske hær i 1971 og ble sendt i felten mot opprørsbevegelser på Luzon og på Mindanao. Han ble såret i kamp ved Lebak på Mindanao og i Jolo, i provinsen Sulu. Han fikk en rekke militære utmerkelser for sin innsats, blant annet tre ganger "Distinguished Star of Counter Insurgency Operations Against Economic Saboteurs and Drug Traffickers" og tre ganger "Gold Cross Medal for Gallantry in Action" for sin innsats i kampene i Lebak, Jolo og Zamboanga i 1973–74. I 1974 ble løytnant Honasan "Aide-de-Camp" for den filippinske forsvarsminister og senere forsvarsdepartementets sikkerhetssjef. Etter å ha ledet tre vellykkede aksjoner mot «opprørere, økonomiske sabotører og narkotikahandlere» ble han den yngste obersten i de filippineske væpnede styrkers historie. I 1986 spilte han en viktig rolle under Marcos-styrets siste dager, da han var med på å forhindre at Marcos fikk satt inn militære styrker mot den folkelige massedemonstrasjonen langs ringveien EDSAS rundt Manila som til slutt førte til at president Marcos forlot landet og Corazon C. Aquino kunne overta som ny president. Han ble etterpå kommandant for hærens "Special Operations School" ved Fort Magsaysay i provinsen Nueva Ecija (1986–87. Mellom 1987 og 1990 var han en rekke ganger i ledelsen for tildels blodige militære kuppforsøk mot president Corazon Aquino, noe som vesentlig svekket det internasjonale markedets tillit til Filippinenes økonomiske og politiske stabilitet. I 1995 gikk Honasan inn i politikken og ble den første partiløse kandidat i filippinsk historie valgt til senatet. Som politiker gav han sterk støtte til president Fidel V. Ramos. Tre år senere ble han gjenvalgt for en ny periode. I 2003 ble han mistenkt for å ha vært involvert i et militærmytteri, da yngre offiserer med hundrevis av soldater den 27. juli tok over boligkomplekset Oakwood i forretningsdistriktet i Makati under det som ble alment oppfattet som et kuppforsøk mot landets president Gloria Macapagal-Arroyo. Militære etterforskere offentliggjorde at de var kommet til at soldatene aktet å innsette en junta med noen med kodenavnet "Kuya" (storebror) som statsoverhode, og at denne "Kuya" var ingen annen enn Gregorio B. Honasan. Honasan gikk deretter i dekning. MTOW. MTOW (fra eng. "Maximum Take Off Weight") er den høyeste tillatte vekt et luftfartøy kan ha med hensyn på fartøyets konstruksjon (i henhold til gitte sikkerhetsmarginer) ved avgang. MTOW kalles også MTOM (eng. "Maximum Take Off Mass"). Med få unntak er betegnelsen på vektkategori og vingevirvelkategori den samme. John Philip Sousa. John Philip Sousa (født 6. november 1854 i Washington, DC i USA, død 6. mars 1932 i Reading, Pennsylvania) var en amerikansk komponist og korpsdirigent. Han er kanskje en av de mest kjente marsjkomponistene. Biografi. John Philip Sousa, sønn av spansk-portugisiske John Antonio Sousa og bayerske Maria Elisabeth Trinkhaus, var den tredje i rekken av en søskenflokk på ti. Faren var trombonist i "The U.S. Marine Band" og John Philip vokste med det opp i en verden fylt av korpsmusikk. Seks år gammel begynte han å lære å synge og spille en rekke strenge- og messinginstrumenter. Etter å ha forsøkt å rømme avgårde med et sirkusorkester, fikk han som trettenåring lov til å spille med faren i U.S. Marine Band. Sousa forlot militærkorpset i 1875, han tok da til å turnere en tid som fiolinist og kom etterhvert til å dirigere ymse teaterorkester. Et av orkestrene han kom til å dirigere var "Gilbert & Sullivan's H.M.S. Pinafore" på Broadway; noe som ledet til et møte med Jane van Middlesworth Bellis, som han 30. desember 1879 giftet seg med. I september 1880 returnerte imidlertid Sousa til Washington for å dirigere U.S. Marine Band («The President's Own»), noe han gjorde fram til han dannet sitt eget profesjonnelle orkester, «The Sousa Band», i 1892. Sousas orkester, med fremragende musikere som Herbert Clarke, Del Staigers og Arthur Pryor, ble meget populært. "The Sousa Band" kom til å turnere over store deler av verden, deriblant i Canada, Storbritannia, Kanariøyene, Sør-Afrika, Australia, New Zealand, Fiji og Hawaii. Sousa døde 77 år gammel, etter en musikkprøve med "The Ringgold Band" i Reading, Pennsylvania. Musikk. Sousa skrev over 100 marsjer i løpet av sin karriere, men han skrev også en masse annen musikk – deriblant operaer/operetter, overtyrer, suiter og konsertstykker, korverk, solostykker, transkripsjoner og arrangement. Trivia. Sousafonen har fått navn etter ham. Borgerkrigstiden. Borgerkrigstiden eller innbyrdeskrigene i norsk historie er et begrep som brukes for perioden mellom 1130 og 1240. Grovt sett kan borgerkrigstiden deles opp i tre faser: Første fase er sporadisk strid mellom kongsemnene fra år 1130 til ca 1160; andre fase er omfattende kamper mellom kongsemnene fra 1160 til 1184; og siste fase hvor birkebeinerne nedkjemper resten, 1184–1240. a>, slik Wilhelm Wetlesen i 1899 tenkte seg det. Bakgrunnen for innbyrdeskrigene er et av de mest omdiskuterte emnene innenfor norsk middelalderhistorie. Målet for de stridende gruppene var alltid å få plassert sin mann på tronen, noe som startet da kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130. I det første tiåret av borgerkrigen skiftet alliansene og var sentrert rundt en konge eller tronpretendenter, men mot slutten av 1100-tallet hadde to krigførende partier utkrystallisert seg, kjent som henholdsvis birkebeinerne og baglerne. Det er et åpent spørsmål når innbyrdeskrigene tok slutt, og i det historiske fagmiljøet er det i hovedsak tre forskjellige syn på saken: Begynnelsen på Håkon Håkonssons regjeringstid i 1217, ribbungenes nederlag i 1227, og Håkons seier over hertug Skule i 1240. Den urolige perioden i norsk historie falt forøvrig sammen med en tilsvarende tid i svensk og dansk historie. Kongsættene i de tre nordiske landene var knyttet sammen gjennom ekteskapsforbindelser, noe som gjorde at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene. Mens Sverige og Norge var plaget av innbyrdes stridigheter hele perioden ble Danmark konsolidert på slutten av 1150-tallet, noe som gav danskekongene muligheten til å igjen blande seg inn i norske forhold for å ta tilbake kontrollen over Viken (området rundt Oslofjorden). Innbyrdesstriden var ødeleggende for freden og for rettsvesenet, og katastrofalt for folk flest. Krønikeskriveren Theodoricus monachus i Nidaros sluttet å skrive sin saga om de gamle norske kongene ved Sigurd Jorsalfares død, på grunn av sin avsky for den tid som kom etter, ettersom det er fullstendig uverdig å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder, frendemord, krenkelser av hellige steder, gudsbespottelser, plyndringen ikke bare av prestene som hele folket, kvinnerov og andre udåder – for mange til å regnes opp her – som da fant sted. «vidgående avtaler blir truffet, viktige institusjoner grunnlagt, og under det hele går en voldsom økonomisk og sosial omskapningsprosess. (…) Det er et nytt Norge, et nytt kongedømme, en ny kirke, et nytt samfunn som skapes.» Kildene til borgerkrigstiden. Hovedkildene til hva som skjedde i borgerkrigstiden er kongesagaene, "Heimskringla", "Fagrskinna" og "Morkinskinna", som alle beskriver perioden fram til år 1177, skjønt de bevarte deler av "Morkinskinna" strekker seg kun fram til 1157. Disse tre sagaene ble skrevet en gang mellom 1220 og 1230, og når man benytter dem som historiske kilder må man ta i betraktning at de ble skrevet en betydelig tid etter at hendelsene hadde skjedd. Imidlertid er det sannsynlig at de ble basert på tidligere verker, spesielt sagaen "Ryggjastykke", som ble skrevet en gang rundt 1150. Den er dessverre gått tapt, men var tilgjengelige for forfatterne av de tre førstnevnte sagaene. Den korte sagaen "Ågrip" har også beskrevet borgerkrigstiden, men kun hendelsene fram til rundt 1136 er bevart. Perioden 1177 fram til 1240 (og videre) er behandlet i detalj i de samtidige sagaene "Sverres saga" (fra 1177 til 1202), "Baglersagaene" (fra 1202 til 1217) og "Håkon Håkonssons saga" (fra 1217 til 1263). Disse sagaene ble skrevet kort tid etter hendelsene som de beskrev, men siden fortellingene ikke er sammenfallende i tid, finnes det bare én versjon av hendelsene (det delvise unntaket er "Baglersagaene" som eksisterer i to utgaver for perioden 1202 til 1209), og denne versjonen har en tendens til å bli sett fra synsvinkelen til sagaens hovedperson. Fra slutten av perioden er det bevart fragmenter av dokumenter. Det eldste bevarte norske brev fra en som har tatt kongsnavn, ble gjort av Filippus Simonsson, baglerkongen. Det har også overlevd et par runeinskripsjoner skrevet av de sentrale historiske skikkelsene: et runebrev, sannsynligvis skrevet av kong Sverres sønn, Sigurd Lavard, en gang rundt 1200, har blitt funnet under utgravningene av Bergen, og en inskripsjon av Magnus Erlingssons bror, Sigurd Jarlsson, som forbannet kong Sverre og manet til hvileløs krig mot ham, datert 18. juni 1194, har blitt bevart fra en portal på den nå revne Vinje stavkirke. Historisk bakgrunn. Tradisjonelt har Harald Hårfagre blitt regnet som kongen som samlet Norge, etter Haralds seier i slaget ved Hafrsfjord (tidfestet til en gang mellom år 870 og 900). Det tok likevel lang tid før man kan snakke om Norge som "ett rike", men i løpet av midten av 1000-tallet synes prosessen å ha blitt fullført. Det var likevel fortsatt ikke uvanlig med flere konger som regjerte samtidig, samkonger. Dette synes å ha vært en vanlig måte å løse strider hvor det var to eller flere mer eller mindre likeverdige kandidater til tronen. Forholdet mellom slike samkonger var ofte anstrengt, men åpen konflikt ble likevel unngått. Den gamle germanske tronfølgeordningen kombinerte arv og kåring. Det vil si at alle tronpretendenter måtte være av Hårfagreætten – ekte som uekte etterkommere av Hårfagre kunne kreve tronen – samtidig som de måtte hylles av folket på de ulike tingene rundt om i landet. Dette systemet medførte en form for «éngenerasjonsstat» som måtte etableres på nytt for hvert tronskifte, og bidro sterkt til borgerkrigstidens uro. Den gamle ordningen ble endret av biskop Øystein under kong Sverres regjeringstid; heretter skulle kun eldste ektefødte kongssønn ha rett til å arve riket. Sverre hadde ironisk nok selv brukt det gamle tronfølgeregimet til å tilrane seg makten, men etter at Sverre hadde nedkjempet Øystein brukte Sverre den nye loven til å sikre sine egne arvinger (se sverreætten) eksklusiv arverett. Kong Sigurd Jorsalfare hadde også delt kongedømmet med sine to brødre, kong Øystein og kong Olav, men begge døde uten arvinger. Dette gjorde kong Sigurd til enehersker, og hans egen sønn Magnus, født utenfor ekteskap, var hans foretrukne arving. Imidlertid kom en mann som ble kalt Harald Gillekrist til Norge fra Irland på slutten av 1120-tallet. Denne Harald hevdet at han var en sønn av kong Sigurds far, kong Magnus Berrføtt, som hadde tilbrakt en tid med krigføring rundt Irskesjøen. Harald ville således være kong Sigurds bror. Selv om påstanden om slektskap var tynn og sannsynligvis ikke sann, klarte Harald å få akseptert at han skulle bære jernbyrd – en bevisførsel som kirken hadde innført i Norge – slik at Gud selv skulle avgjøre bevisbyrden. Da han kom tilsynelatende uskadd fra jernbyrden anerkjente kong Sigurd ham som broren sin, men kun på den betingelse at Harald sverget på at han ikke ville kreve den norske tronen så lenge som han selv eller hans sønn levde. Harald sverget på sitt ord, som han straks gikk tilbake på da kong Sigurd døde i 1130. Kongelig arverett måtte kreves og eventuelt bevises. Når en krevde tronen og hans avstamming ikke var åpenbar eller kunne dokumenteres kunne man også bære jernbyrd for å bevise kravet: Tronkreveren eller hans mor (og visse tilfeller andre) måtte bære eller trå på glødende jern med nakne føtter og deretter vise at huden var uskadd etter noen dagers forløp. Da var det åpenbart at Gud hadde grepet inn og avgjort saken til hans fordel – et prinsipp kalt "judicium Dei". Arverett alene ga likevel ikke automatisk rett til tronen. En rettmessig arving måtte være «tatt» eller kåret til konge av folket på et lovlig ting. Dette skjedde gjennom en egen seremoni, "konungstekja", på lokale allting rundt om i landet. Øyrating ved Trondheim hadde da en særlig prestisje. Tronfølgen etter Sigurd Jorsalfare. Da kong Sigurd døde i 1130 brøt Harald Gille eden sin. Sigurds sønn Magnus ble utropt som konge, men Harald krevde også kongstittelen og fikk en god del støtte. En enighet ble oppnådd da både Magnus og Harald ble konger og samkonger. Freden mellom dem varte til 1134 da det brøt ut åpen krig. I 1135 klarte Harald å beseire og ta Magnus til fange i Bergen hvor han fikk Magnus blindet, kastrert og lemlestet og deretter satt til fange i et kloster. Han ble deretter kjent som Magnus Blinde. På samme tid kom det enda en mann fra Irland, Sigurd Slembe, og påsto at han var en sønn av Magnus Berrføtt. Han påsto i tillegg at han "allerede" hadde tatt jernbyrd, i Danmark. Harald Gille anerkjente ikke Sigurd som broren sin, og i 1136 drepte Sigurd Harald Gille mens han sov i Bergen og fikk deretter seg selv utropt som konge. Harald Gilles folk vil ikke anerkjenne ham og fikk Haralds to små sønner, Sigurd Haraldsson og Inge Haraldsson utropt som motkonger. Sigurd Slembe frigjorde Magnus Blinde fra klosteret og allierte seg med ham for å styrke kravet sitt. Krigen mellom Sigurd Slembe og Magnus Blinde på den ene siden og Harald Gilles gamle støttespillere med hans unge sønner på den andre siden trakk ut til 1139. Da ble Sigurd Slembe og Magnus Blinde beseiret i slaget ved Holmengrå. Magnus ble drept på stedet mens Sigurd ble fraktet vekk og torturert og plaget til døde. Haraldsønnenes kongedømme. Delingen av makten mellom Haralds sønner, Sigurd Munn og Inge Krokrygg, fungerte så lenge som de begge var mindreårige. I 1142 kom det derimot enda en gang en påstått kongssønn til Norge fra vest over Nordsjøen. Denne gangen var det Øystein Haraldsson som hevdet å være sønn av Harald Gille. Øystein krevde sin farsarv, og ble gitt kongsnavn og en tredjedel av kongedømmet Norge. De tre brødre styrte sammen, tilsynelatende i fred, fram til 1155. I henhold til sagaene la Sigurd Munn og Øystein planer om avsette sin bror Inge Krokrygg og dele hans tredjedel av riket. Etter sterkt påtrykk fra sin mor Ingrid Ragnvaldsdatter og den innflytelsesrike lendmannen Gregorius Dagsson besluttet Inge å slå til først. På et møte mellom de tre kongene i Bergen ble Sigurd Munn angrepet av Inges menn før Øystein Haraldsson hadde kommet til byen. Inge og Øystein oppnådde deretter en spinkel enighet, men forholdene mellom dem forverret seg raskt til åpen krig som endte med at Øystein ble tatt til fange og drept i Båhuslen i 1157. Om Inge hadde gitt ordre om at brødrene skulle drepes eller ikke synes å ha vært diskutert i samtiden. De som hadde fulgt Sigurd Munn og Øystein Haraldsson var ikke villige til å underkaste seg Inge Krokrygg, men fant seg isteden et nytt kongsemne, Sigurd Munns unge sønn Håkon Herdebrei. Denne utviklingen har blitt sett på som det første tegnet på et nytt vendepunkt i borgerkrigen. De krigførende partiene sprang ikke lenger opp rundt en konge eller tronpretendent, men holdt sammen selv etter at lederen var falt og valgte deretter en ny gallionsfigur. Det opprettholdt formasjonen av en tett organisert krigerfraksjon. En gallionsfigur var alt unge Håkon kunne være i 1157 da han var kun ti år gammel, men fraksjonen hans fikk ham valgt til konge og fortsatte kampen mot Inge Krokrygg. I 1161 maktet de å overvinne og drepe Inge Krokrygg i et slag på den islagte fjorden utenfor Oslo. Magnus Erlingsson. a> tenkte seg det.Inges flokk tok den samme beslutning som Øysteins hadde gjort fire år tidligere, og valgte seg en ny gallionsfigur framfor å underkaste seg unge Håkon Herdebrei. Valget falt på den fire år gamle Magnus Erlingsson, sønn av en av deres mest framtredende ledere, lendmannen Erling Skakke. Unge Magnus var ikke en kongssønn, men hans mor, Kristina, var datter av kong Sigurd Jorsalfare. Erling med tittelen som jarl ble fraksjonens nye leder. Allerede året etter, i 1162, klarte han å komme overraskende på Håkons menn i slaget ved Sekken i Romsdalsfjorden. Håkon ble drept og Erling fikk sin sønn utropt til konge på Øretinget i Trøndelag. Året etter, i 1163, dukket det opp enda en påstått sønn av Sigurd Munn, en Sigurd Markusfostre, men han ble tatt til fange av Erling Skakke og henrettet i Bergen. Selv om Erling Skakke hadde "makten" på sin side, hadde han ikke "retten". Hans sønn var ikke kongssønn. Erling Skakke gikk derfor i en ny allianse med kirken og introduserte et nytt kriterium: "Kongen måtte være ektefødt". Av Harald Gilles sønner hadde kun Inge Krokrygg vært født i ekteskap og Magnus Erlingsson var også ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter. I Bergen i 1163 ble Magnus Erlingsson i en alder av syv år den første norske kongen som ble kronet og salvet. En nyskrevet lov for tronfølge ble lagt fram som kun tillot at den eldste legitime sønnen kunne arve kongetronen. Dette brakte Norge på linje med de øvrige europeiske statene. Det neste tiåret synes Magnus Erlingssons posisjon som konge sikker, med Erling Skakke som den sterke mann i landet. Erling fjernet hensynsløst enhver mulig rival til sønnen. Han gikk sammen med den danske kongen, Valdemar den store, som ytterligere en alliert til det norske kongedømmet. Alt tydet på at borgerkrigen endelig var over. Kirkereformer. a> ble raskt sentrum for kirkens makt. Maktkampene i Norge ble radikalt endret av opprettelsen av et eget norsk erkebispedømme i Nidaros i 1152. I lang tid hadde en norsk reformbevegelse arbeidet for kirkelig frihet ("libertas ecclesiae") og et pavelig overherredømme ("supremati"), en modell som gradvis var blitt tatt i bruk på kontinentet siden tidlig på 900-tallet. Hovedkravene til reformbevegelsen var en kirke frigjort fra verdslig makt og innblanding, noe som blant annet medførte at paven i Roma skulle få ansvaret for å utpeke erkebiskoper. Samtidig var de økonomiske rammene til stede for en mer selvstendig kirkeorganisasjon etter innføringen av tiende. Det var trolig kongene som tok initiativet til å opprette erkebispesetet. Samtidig ble det opprettet et nytt bispedømme med sentrum i Hamar, og de fem bispedømmene i Norge – Nidaros, Oslo, Stavanger, Bergen og Hamar – utgjorde sammen med Man, Orknøyene, Færøyene, Island og Grønland den nye norske kirkeprovinsen. Nidaros ble sentrum for norsk kristenliv, mye på grunn av at skrinet til Olav den hellige og det som var påstått å være en flis av Jesu kors var lagret der. Kongedømmet regnet trolig med å kunne kontrollere utnevnelsene av erkebiskoper slik at embedet kunne brukes til politiske formål (noe Inge Krokrygg forsåvidt klarte med utnevnelsen av Øystein Erlendsson), men det viste seg raskt at kirken ble stående utenfor kongsmaktens kontroll. Kirken sikret seg retten til selv å utnevne biskoper og andre kirkelige embedsmenn, kontroll over jord og gods, og domsrett i indre anliggender. Kirkereformene førte derfor til en svekking av av den kongelige administrasjonen, og heretter måtte kongen klare seg uten kirkens organisasjoner. Kong Sverre og birkebeinernes opprør. I 1174 kom det likevel et nytt opprør mot Magnus Erlingsson fra en ny fraksjon. Deres leder var den unge Øystein Møyla, en påstått sønn av Øystein Haraldsson. Den nye fraksjon ble kalt for birkebeinerne ettersom noen av dem var så fattige og stakkarslige at de bant bjørkebark rundt beina i mangel på skikkelig fottøy. Tiden med Øystein Møyla ble kortvarig, og ved slaget på Re i 1177 falt han i kamp med Magnus og Erling Skakkes menn. Kort tid etter valgte de fåtallige birkebeinerne den ukjente Sverre Sigurdsson til ny leder. Sverre hadde kommet til Norge fra Færøyene og hevdet at han nylig hadde oppdaget at han var sønn av Sigurd Munn. Påstanden ble i liten grad akseptert i samtiden, og moderne historikere har heller ikke festet større troverdighet til det. Han fikk liten støtte i Norge, og først heller ikke støtte fra Birger Brosa i Sverige som var gift med Sigurd Munns søster Brigida. Sigurd datter Cecilia valgte derimot å anerkjenne sin bror, og etter at Øystein Møyla hadde falt støttet også Birger Sverre. Sverre viste seg mot alle odds å være langt mer enn en gallionsfigur. Kort tid etter at han overtok ledelsen ble han et samlingsmerke for all misnøye mot den bestående kongen. De materialistiske historikerne – spesielt Edvard Bull d.e., Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen – har forsøkt å lese en form for klassekamp i Sverres kamp mot Erling Skakke og kong Magnus. Holmsen la vekt på det økende befolkningspresset og framveksten av en jordeiende overklasse for å forklare borgerkrigstiden, og det synes klart at Sverre i alle fall i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk i kamp mot lendmennene. Lendmennene (som i antall utgjorde mellom et 20-tall og et 40-tall på 1100-tallet) var den tids adel, og blandet seg gjerne inn i stridighetene for å bygge opp under personlige maktinteresser. Likevel endte også Sverre etterhvert med å støtte seg til en krets av jordeiere. Noen av de viktigste slagene kong Sverre utkjempet I 1179 vant Sverre en viktig seier i slaget på Kalvskinnet i utkanten av Nidaros. Her falt Erling Skakke. Fra da av var Trøndelag med Nidaros Sverres maktsentrum. Kong Magnus fortsatte kampen etter farens død og avslo flere forsøk fra Sverres side til å dele kongedømmet mellom seg. "Sverres saga", som ble skrevet av den islandske abbed, Karl Jónsson, som for den første del av sagaen fulgte Sverres egne opplysninger, har gjort det klart at Magnus var populær blant folk flest, og hvordan dette vanskeliggjorde Sverres kamp. Krigen mellom Sverre og Magnus raste i flere år, og ved ett tidspunkt måtte Magnus søke tilflukt i Danmark. Det endelige slaget, slaget ved Fimreite i Sognefjorden i 1184, endte takket være Sverres taktiske disposisjoner med seier og at Magnus falt. Sverre kom til å styre Norge fram til 1202, men kunne ikke opprettholde lange fredsperioder. Kirken, som var alliert med kong Magnus og Erling Skakke, forble i opposisjon til Sverre gjennom hele hans kongeperiode. I 1190 flyktet erkebiskop Eirik Ivarsson fra landet og i 1194 mottok han pave Celestin IIIs støtte til å bannlyse Sverre. Eirik beordret så Norges gjenværende biskoper til å følge ham i eksil i Danmark, noe de også gjorde. Sverres saga forteller at kongen senere ble løst fra bannlysningen igjennom et pavebrev, men brevet viste seg å være falskt. Dette går fram av et brev der Celestins etterfølger Innocens III også befalte de norske biskopene å lyse interdikt over kongen og de landsdelene som støttet ham. Sverre forble således i bann fram til sin dødsdag. Flere kongsemner reiste seg mot kong Sverre. Blant de mest seriøse var Jon Kuvlung, en påstått sønn av Inge Krokrygg. Han ble utropt til konge i 1185 og drept i slaget i Bergen i 1188. Sigurd Magnusson, en påstått sønn av kong Magnus Erlingsson, ble utropt til konge på Orknøyene i 1193. Kun 13 år gammel var Sigurd bare en gallionsfigur for øyskjeggene, men blant de som satset på ham var Harald Maddadsson, Orknøyjarlen. Sigurds opprør endte med et nederlag i slaget ved Florvåg utenfor Bergen i 1194. Baglerne. I 1197 kom den en ny utfordring til Sverres kongedømme. Flere betydningsfulle motstandere av Sverre, blant annet Inge Krokryggs halvbror Nikolas Arnesson av Oslo, og erkebiskop Eirik Ivarsson møttes i Halör i Skåne (den gang en del av Danmark). Her tok de en gutt ved navn Inge Magnusson, en påstått sønn av Magnus Erlingsson, sannsynligvis vel vitende om at det ikke var sant, som sin gallionsfigur. Den nye fraksjonen ble kalt for «baglerne» (fra norrønt i betydning «bispestav»). Krigen mellom baglerne, som var støttet av kirken, og birkebeinerne varte resten av kong Sverres regjeringstid. Baglerne klarte hverken å kaste Sverre fra makten eller drepe ham, men heller ikke Sverre greide å få en avgjørende seier mot baglerne. Baglerne og kirkens menn sto bak store herjinger i Trøndelag, der krigen var spesielt bitter. Da Sverre døde av sykdom i Bergen i 1202 var han den første kongen i Norge som døde av naturlige årsaker siden Sigurd Jorsalfare i 1130. Hans siste handling var å gi sin sønn og arving, Håkon Sverresson, det råd om å komme til en enighet med kirken. Håkon ble tatt som birkebeinernes nye konge, og biskopene kom tilbake til Norge og løste landet fra interdikt, noe som hadde vært umulig så lenge som kong Sverre levde. Fratatt det meste av sin støtte ble baglernes kongsemne Inge drept senere samme år. Den andre baglerkrigen og forliket på Kvitsøy. Håkon Sverresson hadde tilsynelatende passivisert hele landet, men døde plutselig (og mistenkelig, mente noen) i 1204. Etterfølgeren hans var en gutt ved navn Guttorm, som selv døde senere samme år. Birkebeinerne kjente ikke til noen annen direkte etterkommer etter kong Sverre, og valgte en av hans nevøer som sin nye konge. Samtidig hadde baglerfraksjonen blitt gjenoppvekket og fornyet i Danmark. Baglerne tok nå enda en påstått sønn av Magnus Erlingsson, en Erling Steinvegg, som kongsemnet sitt. Med støtte fra den danske kongen Valdemar Sejer invaderte de Norge i 1204 og tok kontroll over Viken. Etter at Erling Steinvegg ble syk og døde i 1207 fortsatte krigen uforstyrret med Filippus Simonsson, en søstersønn av biskop Nikolas Arnesson, som baglernes nye kongsemne. Baglerne var sterkest i området rundt Oslofjorden, mens Trøndelag var birkebeinernes kjerneområde. Likevel var hele landet involvert i krigshandlinger. Til slutt tok biskopene initiativ til å forhandle fram et skjørt forlik mellom partene. Forliket ble til ved et møte på Kvitsøy i Rogaland høsten 1208, noe som ga det navnet "Kvitsøyforliket". Baglernes leder Filippus skulle få ha kontrollen over Viken inntil videre, men ikke bruke kongetittel. Birkebeinernes leder skulle være konge over landet. Filippus brøt forliket og fortsatte urettmessig å kalle seg selv konge inntil han døde, men freden varte fram til 1217. Håkon Håkonsson og hertug Skule. I 1217 hadde birkebeinernes kong Inge Bårdsson dødd, og birkebeinerne, nervøse over å være uten en leder i tilfelle et baglerangrep, valgte den 13 år gamle Håkon Håkonsson til ny konge. Inge Bårdssons halvbror Skule Bårdsson, som selv hadde ambisjoner på egne vegne, ble som et kompromiss utpekt til leder for hirden. Dette gjorde Skule i praksis til Norges mektigste mann. Håkon Håkonsson var blitt født etter faren Håkon Sverressons død, og birkebeinerne hadde ikke kjent til ham da de valgte Inge som konge i 1204. Håkon kom til Nidaros i 1206. Da baglernes leder Filippus døde senere i 1217, handlet Skule raskt. Han greide å overtale baglerne til ikke å velge en ny konge, isteden skulle de offisielt oppløse gruppen sin og sverge troskap til Håkon Håkonsson og således gjenforene kongedømmet. Det var imidlertid ikke alle som gikk med på dette, og under ledelse av Sigurd Ribbung, en påstått sønn av Erling Steinvegg, fortsatte en opprørsgruppe krigen. Sigurds folk ble kalt for ribbungene, og opprøret trakk ut til 1227, da Sigurd døde en naturlig død. Resten av ribbungene ga da opp kampen. Valget av Håkon Håkonsson til konge i 1217 synes opprinnelig å ha blitt betraktet som en midlertidig løsning inntil man hadde fått til noe mer permanent. Skule hadde uten tvil håpet på at han snart ville overta tronen, og da rikets mektigste menn var samlet i Bergen i 1223 lanserte han seg selv som kandidat til tronen. Likevel endte møtet med at Håkon ble bekreftet som Norges konge. Etter hvert som Håkon vokste opp og overtok mer og mer av kontrollen, minsket Skules makt. Som et forsøk på å bevare freden mellom dem ble det bestemt at Håkon skulle gifte seg med Skules datter Margrete i 1225. I 1237 ble Skule gitt hertug-tittel, som den første i Norge. Dette var likevel ikke nok til å pasifisere ham. I 1239 erklærte Skule seg selv som konge og gikk til krig mot kong Håkon. Opprøret ble ingen suksess, og i 1240 ble Skule drept av Håkons menn da han hadde søkt tilflukt i Elgeseter kloster i Nidaros. Med Skules død var borgerkrigen i Norge kommet til sin avslutning. Oppbygning og finansiering av militærstyrkene. Helt siden rikssamlingstiden hadde bønder utgjort grunnstammen i de militære styrkene, og det var relativt få profesjonelle krigere. Tidlig på 1100-tallet var leidangen i stor grad blitt erstattet av skatter, og senere i århundret begynte profesjonelle hærer i større grad å prege krigføringen. Det var kong Sverre som først begynte den militære spesialiseringen, noe som var en nødvendighet på grunn av hans manglende støtte i bondebefolkningen. Disiplinen og kamptreningen til Sverres profesjonelle styrker var en viktig faktor i at han lyktes med å vinne kontroll over landet. Likevel fortsatte bøndene å utgjøre ryggraden i hærene og flåtene i hele perioden fram til 1300. Flåten var spesielt viktig i borgerkrigstiden, da det var kostbart og upraktisk å flytte hærstyrker lengre distanser over land. Den til enhver tid sittende kongsmakten la derfor store ressurser i å kontrollere kommunikasjonslinjene på sjøen, og tvang bøndene til å finansiere skipsbygging og styrkeoppbygning, om nødvendig ved hjelp av voldsbruk eller igjennom regelrett ran. Kongsmaktens fokus på sjøkrig gjorde også at det sentrale østlandsområdet ble et naturlig startpunkt for opposisjonen til den sittende kongen, da dette området var trygt for angrep fra sjøen. Her kunne opprørerne bygge opp styrkene i fred, før de skaffet seg en flåte og gikk på offensiven. En tiltagende urbanisering. Under borgerkrigstiden bidro kongemakten til at byene utviklet seg videre. I tidligere tider hadde kongene stadig reist rundt i landet, men fra og med 1100-tallet ble det vanlig at kongen med hird og hær slo seg ned i én by. På slutten av århundret var det faktisk blitt uvanlig for kongen å oppholde seg utenfor byene i lengre tid. I 1135 nevner anglonormanneren Ordericus Vitalis seks "civitates" i Norge: Bergen, Konghelle, Kaupang (Nidaros), Borg (Sarpsborg), Oslo og Tønsberg. I kongesagaene neves disse seks som de eldste "kaupstaðir", sammen med det noe mer tvilsomme Steinkjer. Det er imidlertid ikke utelukket at det også var urbaniseringstendenser andre steder i landet på denne tiden. Kontroll over de fire mest strategiske byene – Nidaros, Bergen, Oslo og Tønsberg – var sentralt i borgerkrigstiden. På slutten av 1100-tallet var de viktigste byene blitt sentre for "oppebørselen" (de skatter og avgifter folk ble pålagt å betale til staten). Når kongens inntekter ble ført til byene fulgte ofte kjøpmenn og annet folk etter, og praksisen med å føre oppebørselen til byene skapte dermed det økonomiske grunnlaget for videre byutvikling. Samtidig begynte kongsmakten å plassere tjenestemenn slik som lagmenn i byene, slik at de fikk større preg av lokale styringssenter. Bygdene utvides. På tross av de store ødeleggelsene i ufredstidene økte også omfanget av bebyggelsen i bygde-Norge, og tusenvis av nye plasser ble ryddet i utkantene av bygdene, i skogtrakter og i tidligere allmenninger. Disse fikk gjerne navneformer med -rud, -holt, -gjerde, -gard, -kot og -reit, navn som mange steder fortsatt er i bruk. I hele perioden fra ca. 1000 til ca. 1300 ble over 5000 rudgårder ryddet, flesteparten på Østlandet. De fleste rudgårdene hadde skrinn og steinete jord, og lå ofte i dalskyggene eller høyt oppe i liene. Gårdsnavn fra denne perioden fikk navn etter han eller hun som ryddet plassen først. Mange av navnene vitner om at nybyggerne hadde lav sosial status – eksempelvis med navn som Driterud, Pisserud og Stumperud. Mange gårder har også navn som i norrøn tid var brukt om treller, noe som tyder på at mange tidligere trellefamilier fikk mulighet til å rydde seg plasser. På tross av usle kår for småbøndene ble sannsynligvis den sosiale ulikheten mindre med all nybyggingen. Også på Vestlandet og i nord vokste nye grender fram i daler, fjordarmer og på enkelte øyer, selv om omfanget var mindre enn på Østlandet. Mange steder ble tidligere større gårdsbruk også splittet opp i mindre enheter, eventuelt ble mindre bruk skilt ut fra storgårder. I sistnevnte tilfeller ble nok ofte de nye brukerne leilendinger under bonden på opphavsgården, selv om det er vanskelig å si noe sikkert om leilendingvesenet så tidlig som i borgerkrigstiden. De mange fattige småbøndene dannet i stor grad rekrutteringsgrunnlaget for mange av krigerflokkene i borgerkrigstiden, noe navn som slittungene («de som går i filler») vitner om. Næringsliv. Hele 1100- og 1200-tallet var preget av økende handel. I stigende grad var det folk flest som ble målgruppen for handel, og den økonomiske utviklingen gikk stadig i retning av en voksende markedsøkonomi. Økt handel peker også i retning av at forbruket i Norge ble endret, spesielt rundt byene. Den viktigste handelsvaren i denne perioden var tørrfisk. Den største produksjonen var i Lofoten og i Vesterålen, der det ble fisket i større skala i alle fall siden starten på 1100-tallet. En annen viktig eksportvare var tømmer og trelast. Tidlig i perioden var det Nidaros og Bergen som var de store eksportbyene, men fra 1200-tallet ble Bergen enerådende. På samme tid begrenset kongen landsbygdas mulighet til å drive handel, og fra slutten av 1200-tallet ble det kun i byer tillatt å drive handel med utlendinger. Mesteparten av både fiske- og tømmereksporten gikk til det østlige England. Den økte handelen og den tiltagende urbaniseringen førte også til at en uavhengig håndverkerstand vokste fram. På 1200-tallet var det minst 20 forskjellige håndverk bare i Bergen, og skriftlige kilder nevner også en rekke forskjellige håndverk i de andre større byene. Selv om det var mange forskjellige fag, og hvert fag hadde mange medlemmer, var produksjonen neppe større enn at den bare dekket behovene til kongen, kirken, aristokratiet og bybefolkningen. Samtidens syn. Borgerkrig og indre strid i kongefamiliene var en hyppig hendelse i middelalderen, i Norge som i resten av Europa. Lignende stridigheter skjedde også i Danmark i periodene 1130–1170 og 1241–1340. I Sverige var det stort sett indre strid gjennom hele middelalderen. Det finnes også eksempler på at samtidens folk oppfattet perioden som særskilt og forskjellig fra tiden som var forut. Da den norske benediktinermunken Theodoricus monachus skrev sin norgeshistorie på latin rundt 1180, avsluttet han sin fortelling med Sigurd Jorsalfare i 1130 ettersom han betraktet tiden som kom etter som fullstendig uverdig å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder, frendemord, krenkelser av hellige steder, gudsbespottelser, plyndringen ikke bare av prestene som hele folket, kvinnerov og andre udåder - for mange til å regnes opp her - som da fant sted ... for mer enn et århundre tilbake, skjønt etterfølgelsen av konger der har skjedd raskt, dog har ingen av dem avsluttet sine dager ved alderdom eller sykdom, men hadde alle dødt ved sverdet, etterlat rikets verdighet til deres mordere som deres lovlige etterfølgere; slik at uttrykket «Først har du myrdet, og så vil du ha tak i eiendommen» absolutt synes å ha vært anvendt til alle som styrte der for i et langt tidsrom Snorre Sturlason har skrevet om hendelsene, og det er merkbart at kampene på 1130-tallet er skildret langt mer konkret og detaljert enn de politiske hendelsene i århundret forut. Snorre, som skrev rundt 1230, har selv oppgitt at han hadde særlig gode og pålitelige kilder å bygge på, en samtidig øyenskildring av kampene, nedskrevet av Eirik Oddsson, men denne teksten har siden gått tapt. Av den grunn kan vi regne borgerkrigstiden i Snorres og andres framstilling som bortimot "samtidssagaer", det vil si at de består mer av historie enn litterære skildringer. Snorres egen "Heimskringla" er den best kjente av samtidssagaene, og i tillegg finnes de mer anonyme sagasamlingene "Morkinskinna" og "Fagrskinna", begge satt sammen en gang på 1220-tallet. Snorre benytter materiale fra begge disse, enten det skyldes at samtlige benytter Eirik Oddsson eller av andre grunner. Alle disse benytter også "Ågrip" som kilde. Det er en langt kortere og knappere framstilling som ble skrevet en gang rundt 1190, antagelig i Nidaros. Viktig informasjon finnes også i "Orknøyingenes saga" som antagelig ble skrevet en gang rundt 1200. Disse er hovedkildene inntil Sverres saga overtar kronologien med enda flere detaljer. Moderne syn. Moderne historikere har fremmet mange synspunkter og forklaringer på borgerkrigstiden. Samtidens kilder, sagaene, har i sterk grad framhevet konfliktenes vesen i personligheter, kriger som oppsto som et resultat av kampen mellom ulike tronfølgere. De uklare etterfølgerlovene, og praksisen om maktdeling mellom flere konger samtidig, ga personlige konflikter muligheten til å utvikle seg til heftige kriger. I nyere tid har historikeren Narve Bjørgo hevdet at praksisen med maktdeling var en god form for å styre et kongedømmet i den første perioden etter samlingen av Norge, og at tendensene mot sentralisme og et forent kongedømme var viktige faktorer som utløste krigene. Edvard Bull d.e. har også framhevet motsetninger mellom ulike landsdeler som en faktor, ved å påpeke det faktum at de ulike tronkreverne ofte fant sin hovedstøtte i bestemte deler av Norge. Andre viktige faktorer var innblanding fra utenlandske statsmakter, Danmark og i noe mindre grad Sverige. Disse kongene var stadig villige til å gi sin støtte til den ene eller den andre fraksjonen i de norske borgerkrigene, og da med et øye mot å utvide sin egen innflytelse, i særdeleshet i Viken, området rundt Oslofjorden. En populær forklaring i noe eldre norsk historiografi på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, var å framheve konflikten mellom kongsmakten og aristokratiet (lendmennene). I henhold til dette synet har historikere som P.A. Munch, Ernst Sars og Gustav Storm beskrevet hvordan lendmennene vurderte kongen som et redskap som de benyttet for selv å styre landet. Felles interesser og personlige lojalitetsbånd knyttet ulike grupperinger sammen, Av den grunn støttet de barnekonger eller svake konger, men ble selv til sist beseiret av den sterke kongen Sverre Sigurdsson. Det samme synet fortolker også kirkens rolle. Det er ingen grunn til å tvile på at disse personlige interessene hos tronkreverne og stormennene var en hoveddrivkraft, slår Knut Helle fast. Men dette var neppe de eneste årsakene. Disse forklaringene om lendmennene mistet tyngde da det etter hvert ble klart at lendmennene faktisk var delt og fordelt på begge sider, både før og etter kong Sverre. Selv Sverre hadde en del lendmenn på sin side. Knut Helle har framhevet hvordan kirken etter Sverres død synes å ha arbeidet hardt for å forsone de stridende parter og fremme stabilitet. Norgeshistorien til Ole Georg Moseng et al. nevner at striden i løpet av 1100-tallet hadde ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Først de siste tiårene av 1100-tallet var de brede lag av de større delene av landet innblandet. Betegnelsen «innbyrdeskrig» er derfor mer dekkende enn «borgerkrig». Det er dog tradisjonelle grunner til å beholde betegnelsen borgerkrig. Samtidig som stadig større deler av landet ble utarmet ved at folk ble dratt med i krigshandlingene, og hærene understøttet seg selv ved hjelp av plyndringer og utidig skattelegging, skjedde det også en ekspansjon, særlig i kirken. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet. Mot midten av 1900-tallet hadde den materialistiske historieoppfatning fått stor innflytelse og tyngde i norsk historiografi. Dens forkjempere, Edvard Bull d.e. og Andreas Holmsen, søkte å forklare borgerkrigstiden på grunnlag av sosiale og økonomiske årsaker. De antok at det norske samfunnet var blitt mer lagdelt på 1100-tallet, med store grupper av tidligere selveierbønder som sank ned til status av bønder som leide jorda, mens lendmennene og kirken skaffet seg store landeiendommer. Dette skapte konflikter som fikk sitt utløp i borgerkriger. Det var også antagelsen at bestemte regioner som eksempelvis Trøndelag og de indre delene av østlige Norge, hadde oppnådd større sosial likhet og utjevning og av den grunn motsatte seg de øvrige mer lagdelte områdene av landet. Slik Holmsen vurderte det utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse. Lendmennene fikk tilslutning fra kirken som selv var en stor godseier, og til sist ble godseierkongedømmet den seirende part i borgerkrigen. Disse forsøkene på å innføre en forklaring basert på klassekamp av borgerkrigskonfliktene har siden tapt tyngde. For det første er det lite grunnlag i kildene til denne tolkningen og det har ikke vært mulig å forklare empirisk den økende lagdelingen av samfunnet som faktisk skjedde over hele Norge i denne perioden. Hypotesen om sterkt økende godsdannelse før og i borgerkrigen er ikke holdbar. Den sosiale spenningen kan like gjerne være et produkt av borgerkrigene som en årsak til dem. Nyere undersøkelser synes å indikere at hypotetisk klassekamp ikke var tilfelle. Sverre Bagge har fremmet et syn som har fått bred tilslutning: borgerkrigene oppsto som følge av at adelens økonomiske stilling i den fredelige perioden 1030–1130 var blitt prekær. Det var inntekter av rov og plyndring på vikingferder som hadde finansiert det viktige systemet med gaver og gjengaver som var nødvendig for å knytte lojalitetsbånd og som opprettet stormennenes makt. Da disse inntektene sviktet ved at vikingtiden ebbet ut på midten av 1000-tallet samlet stormennene seg om kongen som hadde skaffet seg store landområder ved konfiskeringer under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongetjenester fikk stormennene del i kongedømmets inntekter, og lokale høvdinger ble en del av riksaristokratiet rundt kongen. Da kongen fikk problemer med å lønne sine tilhengere, ble konkurransen om kongedømmets ressurser skjerpet. I tillegg kom kirken til og karret til seg stadig mer og mer jord og eiendommer. Knut Helle har også pekt på skjerpet kamp om ressursene som en betydelig årsak. Tronstridighetene på 1130-tallet kan ha hatt sin årsak i at landets stormenn i større grad enn tidligere var nødt til konkurrere om landets egne hjelpemidler. Kanskje ble situasjonen tilspisset ved at også kirken la beslag på en stadig større del av avkastningen fra landets næringsdrift. Motsetningene kan ha blitt skjerpet ved at folketallet økte, noe som også la sterkere press på ressursene. Det ble tatt mange nye småbruk, ofte på dårlig jord, og kårene var trange for leilendingene som drev slike bruk, foruten de arbeidere som ikke eide eller forpaktet jord i det hele tatt. Sosial uro kan ha bidratt til å forsterke eksisterende uro. Knut Helle har framhevet den stadige sterkere kongsmakten gjennom hele borgerkrigstiden. Da perioden ble avsluttet var konseptet om et forent kongedømme framfor maktdeling blitt akseptert, og begynnelsen på en sentralisert administrasjon hadde kommet i gang, og kongens makt hadde økt slik at en sterk konge ville være i stand til å hindre sosiale og geografiske delinger av riket uten at det medførte krig. I dette perspektivet har borgerkrigene blitt sett på som den siste og endelige fasen i foreningen av Norge til ett kongedømme. Norske konger og tronkrevere i borgerkrigstiden. Nedenfor de som har krevd tronen markert med et ekstra innrykk, disse er vanligvis ikke regnet med i den norske kongerekken. Rullebane. Rullebane er en betegnelse på det området som er beregnet nyttet for luftfartøy for avgang og landing ved en flyplass. En rullebane kan være av fast dekke (betong, asfalt) eller løst (grus, gress). Nummerering. På de fleste rullebaner kan det foretas avgang og landing i to retninger, og i luftfarten betegnes dette med et to-sifret tall som angir banens magnetiske retning på et 360-graders kompass avrundt til nærmeste 10 hele grader. F.eks. vil en baneretning på 268 grader bli avrundet til 270 og angitt som 27. Noen rullebaner kan ha restriksjoner på avgang og/eller landing i enkelte retninger. Ved bruk av bane 18, landes det fra nord mot sør (sør er 180 grader). Den motsatte baneretningen er 36 (landing mot nord, 360 grader). Videre følges dette for en bane som ligger øst-vest – bane 09 ved avgang og landing mot øst og bane 27 ved avgang og landing mot vest. Dersom det er to parallelle rullebaner, skilles de fra hverandre ved at det legges det til en «L» (for «left») på banen til venstre, og «R» (for «right») på banen til høyre. For eksempel har de to parallelle rullebanene på Oslo lufthavn, Gardermoen nummerene 01L/19R og 01R/19L. Der det er tre parallelle baner legges det til en «C» (for «centre») på banen i midten, dette ser man for eksempel ved Schiphol lufthavn i Amsterdam. Er det fire eller flere rullebaner er det vanlig å forskyve tallet et hakk på noen av banene, for eksempel er det fire parallelle nord-syd rullebaner i Denver, og de er nummerert 16R/34L, 16L/34R, 17L/35R og 17R/35L. Stillhet. Stillhet er et totalt eller relativt fravær av lyd. Begrepet skildrer det motsatte av bråk. Omgivelser hvor lydnivået ikke overstiger 20 decibel betraktes som stillhet. I mange kulturer benytter mennesker seg av stillhet for vise sin respekt for noe, eksempelvis sorg. Et minutts stillhet blir stundom holdt ved en minnemarkering etter en ulykke eller ved begravelser av offentlige personer. En utstrakt gestus for å markere eller mane til stillhet eller taushet er sette en finger vertikalt framfor leppene. Mindre alvorlig kan man signalisere det samme ved å føre tommel og pekefinger langs leppene for å mime at munnen er stengt med glidelås. Målt etter støyplageindeksen (SPI) står industri, bygge- og anleggsvirksomhet, flytrafikk og togtrafikk hver for 5% av den totale støyplagen. APEC. APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation) er en gruppe av 21 Stillehavsland som møtes årlig for å forbedre sine økonomiske og politiske bånd. Det første møtet ble holdt i Canberra i Australia etter initiativ av Australia i 1989. Medlemmene i APEC utgjør 60 prosent av verdensøkonomien. Det årlige møtet mellom de ulike landenes statsledere (utenom Taiwan, som representeres av en person på ministernivå) kalles "APEC Economic Leaders Meeting". Jan Herman Linge. Jan Herman Linge (født 28. januar 1922 i Trondheim, død 25. juni 2007) var en norsk ingeniør og båtkonstruktør. Han var sønn av skuespilleren Martin Linge og hustru Margit F. Vogt. Faren, Martin Linge, er mest kjent som den første kompanisjef i NORIC 1, etter krigen kjent som Kompani Linge. Praksis og utdannelse. Linge dro til sjøs 15 år gammel på MT «Oro» av Arendal. Han trivdes svært godt på de syv hav og alle planer om videre utdannelse ble stilt i bero. Faren var ikke enig i sønnens prioriteringer og dro ut i verden for å finne ham og få ham hjem. De møttes i Singapore og sammen mønstret de på et annet skip i 1939 og jobbet seg hjemover. Linge hadde praksistid ved skipsverft i 1940 og 1941. Han startet sine studier i 1943, men krigen satte en foreløpig stopper for disse. Gjenopptok studiene etter krigens slutt og utdannet seg til skipsingeniør (Naval Architecture) i England og USA i 1946–1949. Krigsår. Linge flyktet til Sverige i den selvkonstruerte og -bygde seilbåten «Vito». Derfra kom han seg videre til England med en britisk motorkanonbåt. Linge ble utdannet som SOE-agent og var med i Kompani Linge 1944–1945. Han landet i det tysk-okkuperte Norge i fallskjerm vinteren 1944/45 som sabotør og instruktør for Hjemmestyrkene (Milorg) i D12 (Akershus/Hedmark). Linge ble senere tatt til fange under en aksjon og sendt til Tyskland etter Gestapoforhør. Linge klarte å rømme underveis, og kom seg over til de fremrykkende amerikanske styrker. Tidlig i april 1945 kom han tilbake til England, og ble instruktør for nye agenter. Arbeidsår. Ingeniør i Båtservice Verft A/S (A/S Westermoen Båtbyggeri og Mek. Verksted) i Mandal i 1949-1956. I denne tiden konstruerte han motortorpedobåten «Nasty» som er grunnlaget for Tjeld-klassen. Disse båtene var i kontinuerlig produksjon fra høsten 1957 (prototypen «Nasty») til omkring 1970. Båttypen ble også eksportert til Tyskland, Hellas, Tyrkia og USA. Totalt ble det bygget 42 båter i denne klassen i Norge. Dessuten ble 6 ble bygd i USA. Det er totalt bygd om lag 10 000 motorbåter og 10 000 seilbåter av Linges forskjellige konstruksjoner. Tom Nordlie. Tom Nordlie (født 2. mars 1962) er en norsk fotballtrener og hovedtrener for Kongsvinger. Nordlie har trent syv norske lag i Eliteserien i fotball. Han var en aktiv vannpolo-spiller på 1980-tallet og var på landslaget. Epoker. 1988-1997: Det første tiåret av trenerkarrieren trente Tom Nordlie lokale klubber i Oslo-området. Skedsmos damelag i 2. divisjon, Løvenstad i 3. divisjon, 2. divisjonsklubbene Lørenskog, Strømmen og Skjetten, samt Bærum i 1. divisjon. I to år var han også assistenttrener for Strømmen. 1998-1999: Ble landskjent da han førte Odd til eliteserien og etablerte klubben greit med en 7. plass i debutsesongen. 2000-2003: Tre bitre tap i kvalifiseringskamper. Nedrykk til 1. divisjon med Vålerenga i 2000 etter tap for Sogndal i kvalifiseringen. Etter et år som TV-ekspert ble det knepne tap for Brann og Vålerenga etter å ha ført Sandefjord til 3. plass i 1. divisjon og kvalifisering i både 2002 og 2003. 2004-2006: Tre år med jubel. Suverent opprykk fra 1. divisjon med Start i 2004 og sølv i eliteserien 2005 etter å ha ledet med 6 poeng til ferien. Lå på 13. plass i juli året etter da Stig Inge Bjørnebye tok over og førte klubben opp på 6. plass. Tok i september 2006 selv over Viking som lå på sisteplass i eliteserien og berget klubben opp på 11. plass. Byttet jobb med Lillestrøms trener Uwe Rösler etter sesongen. 2007-2009: 4. plass i eliteserien og cupmesterskap med Lillestrøm i 2007. Lå på 13. plass i mai året etter og gikk av. Nye trenere overtok og berget plassen. Tok over Kongsvinger i september 2008 da klubben lå 5 poeng under streken på 15. plass i 1. divisjon. Endte på 13. plass og berget plassen med 5 poengs margin. Året etter lå Kongsvinger på 3. plass da Nordlie byttet jobb i august 2009 og overtok Fredrikstad som da lå på 14. plass i eliteserien. Redningsmann. Tom Nordlie er kjent som en trener som skaper umiddelbar sportslig forbedring i klubbene som ansetter ham, samtidig som resultatene avtar etter hvert. Filosofi. Hans trenerfilosofi er at man skal være «kontrollert sinnssyk». Nordlie mener at man skal legge opp til å ha mange pasningsalternativer, men samtidig ha fokus på oppgavene sine. Etter sølvsesongen i Start fikk Nordlies trenerfilosofi anerkjennelse gjennom blant annet at han ble tildelt Kniksenprisen som beste trener i 2005. Nordlie vektlegger spill i 4-3-3 hvor kantspillet i angrepet er viktig. Han vektlegger også fysisk trening og at spillerne skal være godt trent. Mons Ivar Mjelde. Mons Ivar Mjelde (født 17. november 1967 på Haus på Osterøy) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller, og er fra 12. juli 2011 hovedtrener for. Han har tidligere trent,  og. Bakgrunn. Mjelde, som er født på Osterøy utenfor Bergen, spilte for klubbene,, og i Østerrike, før han dro tilbake til Norge og i 1996. Han avsluttet spillerkarrieren med to måneder på utlån til i 2001, før han ble trener. Han overtok som hovedtrener i uten å ha gjennomført formell opplæring, men har senere fullført NFFs trenerutdanning Karriere som spiller. I 1992 scoret han to mål i cupfinalen, men Lillestrøm tapte 2–3 mot. I 1993 ble Mjelde toppscorer i eliteserien med 19 mål for. I 1996 fikk han Kniksenprisen som "Årets angriper", etter å ha scoret 19 mål på 15 seriekamper for. Mons Ivar Mjelde spilte tre landskamper og scoret to mål for. Brann. Sommeren 2001 la Mjelde opp som aktiv fotballspiller og gikk inn i trenerapparatet i. I januar 2003 overtok Mjelde som hovedtrener etter at islendingen Teitur Thordarson trakk seg. Mjelde vant sin første tittel som trener i 2004, da Brann vant cupen. Samme år ledet han laget til 3. plass i Eliteserien. I 2005-sesongen endte Brann på 6. plass, før de i 2006 igjen var på pallen med 2. plass. I sesongen 2007 førte Mjelde Brann til seriegull for første gang på 44 år. For prestasjonen ble Mjelde tildelt Kniksenprisen som årets trener.I tillegg til dette ble han også kåret til «Årets Trener» av Trenerforeningen. I tillegg til suksessen i den hjemlige ligaen førte han Brann videre fra gruppespillet i UEFA-cupen. Mjeldes kontrakt med Brann utløp den 31. desember 2008. Den 15. mai 2008 innkalte Brann til pressekonferanse og kunngjorde at Mons Ivar Mjelde hadde akseptert en forlenging på sin kontrakt ut sesongen 2010. Sportsdirektør Roald Bruun-Hanssen begrunnet forlengelsen med at resultatene Mjelde hadde oppnådd i sin tid som hovedtrener taler for seg selv, og at klubben har tro på at han kan fortsette suksessen i årene som kommer. Etter en rekke svake resultater ble det innkalt til pressekonferanse 7. oktober 2008. Mjelde stilte sin plass til disposisjon, men ble bedt om å lede laget ut sesongen. Bryne. Etter å ha vært ute av medias søkelys helt siden sesongslutt i november 2008, havnet Mjelde igjen i fokus. I begynnelsen av juni 2009 ble det offentliggjort at Mjelde hadde inngått en kontrakt som trener for. Bryne lå på dette tidspunkt på direkte nedrykksplass i norsk 1. divisjon. I sin debutkamp mot rivalene vant Bryne 2–0. Mange var overrasket over at Mjelde takket ja til en såpass liten klubb etter å ha ledet til seriegull. Mjelde selv begrunnet valget med at avstanden fra familien ikke var større enn at det gikk an å pendle, samt at han har et personlig forhold til klubben etter å ha vært der som spiller tidligere i karrieren. Mjelde løste oppdraget og Bryne sikret seg ny kontrakt i 1.divisjon under hans ledelse. Etter siste kampen mot Moss kunngjorde Mjelde at han ikke ønsket å fortsette som trener i Bryne. Start. Etter et kort opphold i overtok Mjelde jobben som Start-trener 12/07- etter at Knut Tørum trakk seg fra sin stilling. Partene var enige om en avtale på 3,5 år. Norsk Flygelederforening. Norsk Flygelederforening (NFF) er et fagforbund for flygeledere i Norge som ble stiftet i 1973. Foreningen organiserer omkring 500 flygeledere i Norge. Rolf Skrede var foreningens formann fra 1983 til 2009, i totalt 26 år av foreningens 36 år lange historie. Nåværende formann er Robert Gjønnes fra Fauske, som ble valgt ved foreningens årsmøte 23. mars 2011 Fana. a>, kommunesenter i Fana før 1972. Fana er en bydel i Bergen, som omfatter deler av tidligere Fana kommune som ble innlemmet i Bergen den 1. januar 1972. Fana bydel hadde 39 216 innbyggere 1. januar 2012. Arealet er 150,99 km² landareal og 8,92 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 260 innbyggere pr km² landareal. Fana er dermed den geografisk suverent største bydelen i Bergen kommune, og den bydelen som i størst grad fremdeles omfattes av store spredtbebygde områder og jordbruk. Fana ligger sør for byens sentrum, og grenser til bydelene Ytrebygda og Fyllingsdalen i vest, til bydelene Årstad, Bergenhus og Arna i nord, og til kommunene Os og Samnanger i sør og øst. I sørvest har bydelen sjøgrenser mot kommunene Austevoll og Sund. Nesttunsenteret og Lagunen Storsenter ligger i bydelen. Lokalavisen heter Fanaposten. Bydelen kan inndeles i to hoveddeler. Den sammenhengende tettbebyggelsen i nordvest som inngår i tettstedet Bergen, med områdene Storetveit, Fjøsanger, Paradis, Hop, Nesttun, Midtun, Helldalsåsen, Sædalen, Nattland, Øvsttun, Kirkebirkeland, Skjold, Smørås og Rådal, har 28 276 innbyggere og et areal på 21,89 km² (hvorav 0,74 km² ferskvann), med i gjennomsnitt 1 337 innbyggere pr. km² landareal (1. januar 2012). Den spredtbebygde delen i sør og øst med jordbruk, skog, ferskvann og store fjellområder, med områdene Fana, Kaland, Totland, Dyngeland og Brattland som utgjør 86,3 % av arealet i bydelen (138,02 km²), har 10 940 innbyggere og et gjennomsnitt på kun 84 innbyggere pr. km² landareal. Mindre befolkningssentra i disse delene er tettstedene Fanahammeren og Krokeide ved Fanafjorden, Nordvik ved Lysefjorden, og Valle ved Kalandsvatnet, som er kommunens største innsjø. Ytrebygda ble administrativt skilt ut fra Fana som en egen bydel i 1990, men regnes fortsatt som en del av Fana i dagligtale, i boligannonser, osv. Fana golfklubb, Fana stadion og Fana Folkehøgskole ligger alle i Ytrebygda bydel, lokalavisen heter Fanaposten, bydelssenteret heter Fanatorget, og mosjonsløpet Fanamilen som har vært arrangert i samme område i over 30 år avholdes i nåværende Ytrebygda bydel. Idrett. Fana huser flere nevneverdige idrettslag som Minde IL, Gneist, Bjarg, Fana IL, Fana Kajakklubb og Kalandseid idrettslag. I bydelen finner man idrettsanleggene Nesttun idrettsplass, Slåtthaughallen og Slåtthaug kunstisbane. Grunnkretser. Bydelen Fana består av 31 grunnkretser som omfatter delområdene Nesttun, Kaland og Fana samt tre grunnkretser i delområdet Landås-Sædalen. Baneretning. Skissert rullebane, med merking 24L. Det betyr at dette er den venstre rullebanen (L - left) som går i ca retning 240° (24 - 240°).Baneretning er den retning som fly bruker til avgang og landing på en rullebane. Baneretningen som er i bruk kalles som regel "bane-i-bruk" (engelsk: "Runway-in-use", som ofte forkortes "RWY-in-use"). Bane-i-bruk er den baneretning som av kontrolltårnet ansees best egnet for bruk av avgang og landing for de luftfartøyer som skal trafikkere flyplassen. Et luftfartøy skal som regel foreta avgang og landing mot vindretningen, for å kunne minimere flyets hastighet i forhold til bakken (og dermed nødvendig rullebanelengde) og likevel ha nok hastighet i forhold til lufta det flyr i. Kontrolltårnet tar i tillegg hensyn til værforhold, flyplassens utforming, rullebanens status samt innflygings- og landingshjelpemidler. Baneretning angis som et to-sifret tall, som er baneretningen i grader (i forhold til magnetisk nord) rundet av til nærmeste ti-talls grader og med den siste nullen utelatt. For eksempel blir en baneretning på 188° angitt som 19 og 58° angitt som 06. Enkelte angivelser brukes ikke: Retning 00 (rett mot nord) brukes ikke, men angis som 36. Også 02/20 og 13/31 utelates, for å unngå forveksling. I stedet brukes 01 og 19 eller 03 og 21 avhengig av hva som er nærmest. På de fleste rullebaner er det mulig å lande og ta av i begge retninger. Slike rullebaner har to angivelser, en for hver retning. Når en refererer til rullebanen som sådan, uten tanke på retning, brukes ofte begge baneretningene, slik at hovedrullebanen på Oslo lufthavn, Fornebu ble angitt som 06/24. Om det finnes flere parallelle rullebaner, ville disse få en L(left), R(right), eller C(centre) etter tallbetegnelsen. eks. 19R Antonio Pigafetta de Vicenza. Francesco Antonio Pigafetta de Vicenza (på spansk også kjent som Antonio de Pigafetta eller Antonio Lombardo) (født etter 1480, muligens i 1491 i Vicenza i Italia – død antagelig 1534) var en oppdagelsesreisende som var med på Ferdinand Magellans ekspedisjon verden rundt, og førte en nøyaktig kronikk fra reisen. Antonio Pigafetta, som muligens var adelsmann, fikk en solid utdannelse. Han var på vei til å tre inn i diplomatiet, men ble fascinert av de spanske og portugisiske oppdagelsesreiser og bestemte seg for å beskjeftige seg med dem. I 1518 dro han til Barcelona og så videre til Madrid der den pavelige nuntius Chieregati hjalp ham med å innhente tillatelse fra det Karl Is kongelige hoff til å ledsage Ferdinand Magellan på den reisen han planla. Han betalte en stor pengesum for å få være med Ferdinand Magellan og hans mannskap. Da deres verdensomseiling den 19. august 1519 la ut fra Sevilla og seilte sørvestover, han var passasjer på Magellans eget skip, "La Victoria". Han førte en nøyaktig dagbok fra reisen. Av de fem skipene og rundt 270 mann som la ut på reisen, var det bare en karavell under sin baskiske kaptein Juan Sebastian del Cano og 17 mann som kom seg hele veien rundt jorden og tilbake til havnen Sanlúcar de Barrameda nær Cadiz, sør for Sevilla den 8. september 1522. Pigafetta var blant de overlevende, og det meste man i dag vet fra ekspedisjonen er takket være hans dagbok. Vel tilbake dro Pigafetta straks til Valladolid og overrakte keiser Karl en avskrift av dagboken. Han dro så til Roma Italia i 1523, der pave Klemens VII gjorde ham til æresoffiser i sin livgarde og introduserte ham for stormester Philippe de Villers l'Ile-Adam av Rhodeserordenen (i dag: Malteserordenen), som på pavens anmodning slo ham til korsridder den 30. oktober 1524. På pavens og stormesterens anmodning skrev Pigafetta så en mer utførlig fremstilling av Magellans ekspedisjon. Bare tre kopier av den ble produsert; én for det pavelige bibliotek i Lateranet, én for Louisa av Savoia og én som fant sin vei til biblioteket i Milano. Forkortede utgaver ble produsert for Europas fyrstehus. Pigafettas dagbok gav en utførlig skildring av de folkegrupper han kom i kontakt med, med stoff om deres språk og deres skikker; det handler om Tenerife, Brasil, Patagonia (det er fra Pigafetta europeerne fikk den forestilling at pehnelcheindianerne var gigantiske av størrelse), Stillehavet, Filippinene der Magellan falt i kamp mot den filippinske høvdingen Lapu-Lapu i 1521, Molukkene med sine krydder som kanel og ingefær, Java med sin muskatnøtt, Det indiske hav, og Kapp Verde-øyene. Pigafetta var en populær gjest i forskjellige italienske hoff. Han forfattet også en traktat om navigasjon. Man vet ikke meget om Pigafettas senere liv. Kanskje stemmer en senere beretning som vil at han kjempet som korsridder og falt i kamp mens han forsvarte Malta mot tyrkerne. Eller kanskje ikke. Det fantes også en annen skildring av verdensomseilingen, skrevet av historikeren D'Anghiera på Karl Vs befaling, men det eneste eksemplaret fikk tapt under plyndringen av Roma "(Sacco di Roma)" i 1527. Til begynnelsen av 1800-tallet var den eneste versjon av Pigafettas opplevelser en forkortet utgave som var oversatt og utgitt på fransk av Antoine Fabre: "Le voyage et navigation faiets par les Espagnols es iles Moluques, des iles qu'ils ont trouve audict voyage, des roys d'icelles, de leur gouvernement et maniere de vivre, avec plusieurs autres choses" (Paris, ca. 1540). Denne versjonen ble så oversatt til italiensk og utgitt i Venezia i 1563. I 1798 ble en av de tre opprinnelige og utførlige utgaver av reiseskildringen oppdaget i Milano, forfattet på en blanding av fransk, italiensk og spansk. Denne ble oversatt til fransk og utgitt som "Relation du premier voyage autour du monde, fair par le Chevalier Pigafetta sur l'escadre de Magellan pendant les anndes 1519-1520, 1521, 1522" (Paris, 1801). Verket har avslutningsvis en ordbokdel med språkeksempler særlig fra Filippinene og Molukkene. Pigafetta, Antonio Pigafetta, Antonio Pigafetta, Antonio Pigafetta, Antonio Flygelederutdanning. Flygelederutdanning er i de fleste land en etatsutdanning, hvor det selskap eller foretak som utfører lufttrafikktjeneste i et land utdanner sitt eget personale. Utdanningen er som regel forbundet med flere opptaksprøver, der søkerne utfordres i 3-dimensjonal forestillingsevne, simultankapasitet, høy stressfaktor, evnen til å ta raske korrekte beslutninger samt samarbeide og koordinere godt med kolleger og andre enheter. Selve utdanningen er spesifikt rettet mot utøvelsen av flygeleder-yrket, og består i alle land av teori i form av regelverk og praktisk opplæring ved undervisningsinstitusjoner før elevene tar del i såkalt OJT (On the Job Training) – praktisk arbeid ved en flygekontrollenhet før sertifisering. Utdannelse som flygeleder er internasjonal og kan i stor grad brukes over hele verden, med lokale tilpasninger. Eurocontrol har de siste årene innført "Europeisk flygeledersertifikat" som skal harmonisere rettigheter/sertifikater innenfor Europa. Dette medfører at flygeledere får utstedt sertifikater som gjør vedkommende "arbeidsdyktig" i de fleste Europeiske land. I Norden. I Norge gjennomføres flygelederutdannelsen av Avinor AS (tidligere Luftfartsverket), men også Eurocontrol utdanner flygeledere til Europeeiske flygekontrollenheter. Utdanningen har tidligere foregått i Storbritannia, Sverige, Canada og USA. Avinor startet opp flygelederutdanningen igjen i oktober 2005, etter å hatt utdanning av flere flygeledere på "vent" siden sommeren 2003. Utdannelsen foregikk fra 2005-2010 i samarbeid med Luftfartsverket (Sverige) og Naviair (Danmark) på en felles skandinavisk flygelederskole i Malmö, Sverige. Skolen har fått navnet Entry Point North. I USA. Etter en anbudsprossess for ny flygelederutdanning vant University of North Dakota og begynte utdanningen av norske flygeledere for andre gang våren 2010(tidligere fra 2001-2003). Utdanningen på skolen i USA er institusjonell, noe som gjør at den sertifiserer studentene til å jobbe som flygelederstudenter i Norge. Den endelige sertifiseringen skjer etter 9-12 måneder med praktisk trening i Norge. Flykontrollenhet. Flykontrollenhet er en enhet av lufttrafikktjenesten som yter flygekontrolltjeneste for et kontrollert luftrom eller kontrollsone. Et kontrolltårn er alltid plassert på en kontrollert flyplass, mens en innflygningskontroll kan være plassert sammen med et kontrolltårn, alene eller sammen med en områdekontroll. En områdekontroll kan være alene, eller være sammen med en innflygningskontroll. Walter Hallstein. Walter Hallstein, 6. september 1957 Walter Hallstein (født 17. november 1901 i Mainz, død 29. mars 1982 i Stuttgart) var en tysk konservativ politiker og jurist. Han var den første presidenten for Europakommisjonen. Liv. Etter Abitur studerte han jus i Bonn, München og Berlin. I 1925 ble han dr. jur. med et arbeide om internasjonal privatrett. Han habiliterte seg (fikk professorkompetanse) i 1929 og virket som privatdosent i Berlin. Fra 1930 til 1941 var han professor i privat- og selskapsrett ved Universität Rostock. Han var deretter fra 1941 til 1942 professor i borgerlig rett ved universitetet i Frankfurt og dessuten direktør for Institut für Rechtsvergleichung. I tillegg trådte han inn i hæren i 1942, og tjenestegjorde som premierløytnant (Oberleutnant) i Nord-Frankrike. Han ble tatt som krigsfange av amerikanerne i 1944, og organiserte her et leiruniversitet for sine medfanger, hvor han holdt juridiske forelesninger. Han ble repatriert i november 1945 og ble professor i privatrett, folkerett og selskapsrett ved universitetet i Frankfurt året etter. I april 1946 ble han universitetets rektor, en stilling han innehadde til 1948, da han ble gjesteprofessor ved Georgetown-universitetet i USA. I juni 1950 var Hallstein leder av den tyske delegasjonen ved grunnleggelsen av det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til dagens EU. Han ble en av Konrad Adenauers nærmeste medarbeidere, og bidro i stor grad til å utforme utenrikspolitikken under Adenauers regjeringstid. Hallstein var statssekretær i utenriksministeriet fra 1951 til 1958. I 1951 formulerte han den velkjente Hallsteindoktrinen, en nøkkeldoktrine i vesttysk utenrikspolitikk frem til Willy Brandts regjeringstid. Han deltok ved den første fransk-tyske konferansen i Paris i 1954. Fra 1958 til 1967 var han Europakommisjonens første president. I 1959 offentliggjorde han bl.a. Hallsteinplanen om et felles europeisk marked. Han var en ivrig føderalist og motstander av Charles de Gaulles tanker om et «fedrelandenes Europa». Han var fra 1968 til 1974 president for den internasjonale Europabevegelsen. Fra 1969 til 1974 var han medlem av Forbundsdagen, det tyske parlamentet, for CDU. I 1961 fikk han Karlsprisen i Aachen for sitt arbeid for europeisk integrasjon, i 1968 Europaprisen og i 1969 Robert Schuman-prisen. Han ble utnevnt til æresdoktor ved 9 europeiske og amerikanske universiteter, inkludert universitetene i Hamburg, Padova, Columbia, Georgetown og Harvard. Walter Hallstein Institut für Europäisches Verfassungsrecht ved Humboldt-universitetet bærer siden 1997 hans navn, og det akademiske året 1995-1996 ved Europa-colleget ble oppkalt etter ham. Vingevirvel. Vingevirvel er betegnelsen på de virvlene som dannes rundt vingetippen på et luftfartøy når det av luftstrømmen rundt vingen dannes løftekraft. På grunn av vingens utforming dannes det et lavtrykk over vingen og et høytrykk under vingen. Dette er nødvendig for å skape en løftekraft som sørger for at et luftfartøy kan stige og holde seg i luften, selv om det er tyngre enn luft. Dette fører til vingevirvler (eng.: wake turbulence/wingtip vortices) da høytrykket under vingen «prøver å utjevne» lavtrykket over vingen. For at dette skal skje må luften strømme fra undersiden av vingen til oversiden, og dette skaper en virvel som går med klokken på venstre vinge, og mot klokken på høyre vinge – sett bakfra. Hvor større fly (høyere MTOW), desto kraftigere vingevirvler. Denne luftstrømmen har en enorm kraft som «ødelegger» luftformasjonen, som dermed kan lage såkalte nedstrømmer (downstreams/downdraft) og turbulens for andre fly som kommer bak og lavere. Dette fører til tap av kontroll på luftfartøyet og «stall» (tap av løftekraft). Luftfartøy er på grunn av dette delt inn i tre kategorier – lett (Light), medium (Medium) og tung (Heavy). For å unngå at forfølgende fly skal havne i vingevirvlene og dermed miste løft (og i verste fall styrte) er det i lufttrafikktjenesten derfor etablert adskillelsesminium i forhold til hvor langt bak et lett fly (småfly, f.eks. Cessna 172) må være bak et medium eller tungt fly (f.eks. Boeing 747 Jumbojet). Et småfly som lander etter et større fly kan unngå downdraft og vingetippvirvler ved å fly brattere inn mot rullebanen og sikte mot et punkt lengre inn på rullebanen. Da er flyet over luften der virvler og fallvind gir problemer. Vingevirvler skapes av alle fly og helikopter, uansett størrelse og hastighet. Vingevirvler har ført til et utall av småflyulykker (da disse er mest utsatt) og havari, men også større fly har blitt offer for vingevirvler fra forangående fly og styrtet. Leo Tolstoj. Grev Lev Nikolajevitsj Tolstoj (russisk: Лев Николаевич Толстой,; født i Tula, død i Astapovo i det nåværende Lipetsk oblast), på norsk vanligvis kalt Leo Tolstoj, var en russisk forfatter av romaner og essayer, han var dramatiker og filosof – så vel som pasifist, kristen anarkist og utdannelsesreformator. Han er det kanskje mest innflytelsesrike medlemmet av den aristokratiske Tolstojfamilien. Som forfatter er Tolstoj vidt anerkjent som en av verdenslitteraturens viktigste romanforfattere, især er han kjent for sine mesterverker "Krig og fred" (1865–69) og "Anna Karenina" (1875–77). I omfang, bredde og realistisk fremstilling av det russiske liv i det 19. århundre, er de to romanene ansett som det fremste innen realistisk fiksjon. Som moralfilosof var Tolstoj kjent for sine idéer om ikke-voldelig motstand, som skulle komme til å påvirke slike sentrale skikkelser i det 20. århundre som Mahatma Gandhi og Martin Luther King Jr. Oppvekst. Han ble født på familiens gods i Jasnaja Poljana, som er stedet der han skrev mange av sine bøker og politiske essayer. Moren døde i barselseng da Lev var 2 år, uten å etterlate seg noe bilde av seg selv. Tolstoj visste aldri hvordan hun så ut. Han hadde tre eldre brødre, Nikolaj, Sergej og Dmitrij, og en yngre søster, Marija. Som liten gutt fortalte Nikolaj ham at han hadde skrevet hemmeligheten om hvordan en kan gjøre alle mennesker lykkelige på en grønn pinne som han hadde gjemt ved veien i Zakaz-skogen. Senere bad Leo om å få bli begravet der pinnen skulle være begravet. Da han var ni, leide familien et hus i Moskva og flyttet dit. I rask rekkefølge døde faren og bestemoren hans. De tre minste barna flyttet tilbake til Jasnaja Poljana. Inntrykkene fra to dødsfall i så nær familie rett etter hverandre gjorde at han begynte å formulere seriøse idéer om store temaer som «døden» og «lykken». Han konkluderte med at døden kan komme når som helst og at en kan bli lykkelig ved å nyte øyeblikket. Han hadde et dårlig selvbilde og bad daglig til Gud om at Han måtte gjøre ham like flott å se på som broren Nikolaj. Han var nå foreldreløs og flyttet med sin tante til Kazan, der han var i fire år uten å gjøre stort. Tanten overtalte ham til slutt til å begynne på Universitetet i Kazan, noe han gjorde i 1844. I 1847 dro han tilbake til Jasnaja Poljana fra universitetet, og var senere i St. Petersburg i 1849 og forelsket seg i byen. Karriere. I St. Petersburg begynte han å skrive, men ingenting spesielt kom ut av det. I 1850 flyttet han hjem igjen til Jasnaja Poljana. I 1859 grunnla han en skole basert på hans egne pedagogiske idéer, og han innledet et forhold til en gift kvinne. Sammen fikk de en sønn, Timofej. I 1862 giftet han seg med 18-årige Sophia Behrs. Leo og Sophia fikk 12 barn; 8 sønner og 4 døtre. I 1869 gav han ut Krig og fred. I 1873 begynte han å skrive Anna Karenina, som ble utgitt i 1877. Disse bøkene blir regnet som Tolstojs mesterverker, og ga ham et internasjonalt gjennombrudd. Rundt 1880 gjennomgikk Tolstoj en slags religiøs krise eller omvendelse. Han søkte kontakt med asketer og andre som forfektet en alternativ livsoppfatning og ga seg mer og mer hen til religiøse grublerier. Han forandret sin forståelse av kristendommen ved å forkaste det meste av det overnaturlige i evangeliet og blande det moralske aspekt i kristendommen med elementer fra blant annet buddhismen. Han klarte ikke å tro på dogmene, ikke en gang på oppstandelsen – den mest sentrale læresetning i den ortodokse kirkes tro. Dette resulterte i et brudd med den russiske kirken. Tolstoj tok nå et oppgjør med mange av sine tidligere meninger og forkastet alt han hadde skrevet før 1880. De bøkene han nå skriver, er mer og mer preget av hans religiøse syn, og han opptrer mer og mer som en predikant. Den mest kjente fortellingen fra denne perioden, er Ivan Iljitsj' død som kom ut i 1886. Måten Tolstoj tok avstand fra det normale liv i samtiden, kommer blant annet til syne på den måten han kjempet med nebb og klør for å unngå å få Nobelprisen i litteratur. Tolstoj var foreslått både til denne prisen og Nobels fredspris – det siste på grunn av sitt ikkevold engasjement. I et svarbrev til et 40–talls kunstnere som hadde kjempet for hans kandidatur, uttrykte han sin glede over at han ikke var tildelt prisen. En av hans begrunnelser var at «alle slags penger etter min overbevisning bare er et onde». I 1910 døde Tolstoj, og han ble som ønsket begravet ved «den grønne pinnen» som broren hadde fortalt ham om i barndommen. Tolstojs etterkommere emigrerte fra Russland under revolusjonen i 1917. Grener av familien bor i Sverige, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA. Tolstojs barnebarn Tatjana Tolstoj var inngiftet i den norske familien Paus; etterkommerne bor i dag i Sverige og eier herregården Herresta. Døgn. Døgn (fra "norrønt") eller jorddøgn er en grunnleggende astronomisk tidsenhet. Der opererer man med et "sant soldøgn", "middelsoldøgnet" (24 timer) og "stjernedøgnet" (23 timer, 56 minutter og 4 sekunder). Døgn, i tillegg til å være en tidsenhet av nevnt varighet, kan også bety et 24 timer langt tidsintervall med start kl. 00.00 og slutt 24.00 (også kalt "kalenderdøgn"). Et "døgn" kan også bety dag og natt på andre planeter, for eksempel er et Jupiter-døgn 10 timer. Vandrerhjem. Et vandrerhjem eller herberge (tidligere kjent som Ungdomsherberge) er et billig overnattingsted som er enkelt innrettet, og servicenivået og prisene er lavere enn på et hotell. Maximo Inocencio. Maximo Inocencio (født 18. november 1833 i Cavite, Cavite, Filippinene, henrettet den 12. september 1896 i Cavite) var filippinsk nasjonalist under to opptør mot det spanske styre på Filippinene. Maximo Inocencio var implisert i Cavite-mytteriet i 1872, og ble dømt til ti års fengsel og landsforvist til Cartagena i Spania. Han støttet propagangabevegelsen mot spanjolene fra utlandet. Han ble igjen implisert i den filippinske frigjøringskrig som brøt ut i august 1896. Han ble henrettet av spanjolene som en av de såkalte "13 Cavite-martyrer" den 12. september 1896. De øvrige henrettede var Luis Aguado, Eugenio Cabezas, Feliciano Cabuco, Agapito Conchu, Maximo Gregorio, Jose Lallana, Severino Lapidario, Victoriano Luciano, Alfonso de Ocampo, Francisco Osorio, Hugo Perez og Antonio San Agustin. Khadaffy Janjalani. Khadaffy Abubakar Janjalani (fornavnet også transskribert fra arabisk som Khadafy, Janjalani eller Khaddafi, tilnavn: Daf og Pek, alias Abu Muktar, Khadafi Montaño) (født 3. mars 1975 i Tabuk, Basilan, Filippinene, død 4. september 2006) var nominell leder for den filippinske terroristgruppen "Abu Sayyaf" og leder for en av dens fraksjoner. I 1995 klarte han og et annet "Abu Sayyaf"-medlem ved navn Jovenal Bruno å rømme fra Camp Crame i Quezon City I desember 1998 ble Khadaffy Janjalanis bror, Abdurajik Abubakar Janjalani, drept under et væpnet sammenstøt med politiet på øya Isabela i landsdelen Mindanao på Filippinene. Det var Abdujarik Janjalani som hadde grunnlagt "Abu Sayyaf". Han var veteran fra motstandskampen mot Sovjetunionen under den sovjetiske okkupasjon av Afghanistan, men vendte tilbake til Filippinene i 1990. Året etter grunnla han "Abu Sayyaf", som under et annet navn opprinnelig hadde vært en radikal undergruppe i den muslimske separatistgruppen "Moro National Liberation Front" (MNLF). (Navnet "Abu Sayyaf" er rett og slett stifterens eget "nom-de-guerre" og betyr både "sverdbærer" og henspiller på at han var far til sønnen Sayyaf.) Etter løsrivelsen fra MNLF ble "Abu Sayyaf" til å begynne med finansiert av al-Qaida, og bin Ladens svoger, Mohammed Jamal Khalifa, var bindeleddet mellom de to størrelsene. "Abu Sayyaf" hadde muligens også forbindelse med Ramzi Yousef, som ble dømt i USA for å ha koordinert bombingen av "World Trade Center" i New York i 1993. Etter en indre maktkamp i 1999 tok Khadaffy Janjalani ledelsen over en av fraksjonene i "Abu Sayyaf". Mens de indre stridighetene pågikk, var bevegelsen relativt rulig i forhold til omverdenen. Men deretter begynte de å bortføre gisler. Gruppen spesialiserte seg så på kidnappinger for løsepenger, og etter det som hevdes i lokalbefolkningen der bevegelsen opererer er det ikke lenger islamsk trosiver men pengebegjæret som er drivkraften i dag. USA utlovte en dusør på fem millioner dollar for Janjalani. Nera. Norsk Elektronisk Radio Aparatur (NERA) (stiftet 11. januar 1947 i Bergen) er en tidligere norsk produsent av telekommunikasjonsutstyr for overføring via radiolinje og satelitter. Det ble i 2011 solgt til israelske Ceragon, utviklingsavdelingen ligger fortsatt delvis på Kokstad i Bergen. Bergen Telefoncompagni (etablert 1888) ble i 1945 nasjonalisert, kjøpt av Den norske stat for 17 millioner kroner. Via direktoratet for fiendtlig eiendom ble 6 millioner fra salget brukt i 1947 til å kjøpe tre tyske datterselskaper i Norge (AEG, Siemens og Telefunken), der AEG ble til Elektro-Generator AS (EGA), Siemens ble til Proton og Telefunken ble til NERA. Telefunken var opprinnelig etablert 1919 som Det norske Radioaktieselskab, men endret navn til Norsk Telefunken A/S i 1924. Under den andre verdenskrig leverte Telefunken radar til den tyske krigsmakt. NERA A/S ble stiftet den 11. januar 1947 med Johan Bostad som administrerende leder. Man lyktes umiddelbart å vinne anbud om enerett til produksjon av mikrobølge-radiolinjer for Forsvaret. Utstyret var utviklet av Helmer Dahl ved Forsvarets forskningsinstitutt/Radar (FFI/R) som lå samlokalisert. Selskapet NERA Bergen A/S ble etablert 19. desember 1951 og få måneder efter åpnet de ny fabrikk på Mindemyren. Trådløst VHF-utstyr fra Nera brakte sanntids rapporter fra Vinter-OL 1952 til redaksjonen i Aftenposten. Med Olaf Bordewick som adm.dir. åpnet man i 1954 linjen Oslo til Bergen med NERA-utstyr. I 1959 fikk man kontrakter for 14 millioner kroner for å bygge ut NATO sitt «forward scatter»-nettverk for pan-europeisk varsling via ultra-kortbølger i troposfæren. Det var tidligere FFI-direktør Fredrik Møller som ledet utbyggingsprogrammet for SHAPE, "Supreme Headquarters of Allied Powers Europe" 1957–1960. Ellers vant NERA i konkurranse med 12 andre, anbudskonkurransen for å bygge TV-linjen Oslo til Bergen for NRK sine prøvesendinger i 1959. Utover 60-tallet fikk Nera kontraktene på utbygging av TV-nettet, også det landsomfattende FM-nettet. Man gikk også over til å bruke transistorer i stedet for radiorør. I 1969 opprettet man Nera UK Ltd. for å betjene det britiske markedet. Med Bjørn Standal som direktør og 600 ansatte i Bergen var 70-tallet også preget av overgang til digitale linjer. På 1960- og 1970-tallet utviklet Nera også mye utstyr for skipskommunikasjon. I 1974 etablerte Nera og Elektrisk Bureau (EB) firmaet "United Marine Electronics" (UME). EB hadde da telefoner for satelitt-systemet Marisat og senere Inmarsat. EB kjøpte i januar 1977 et konkurstruet Nera for 1 krone. De leverte en Inmarsat-prototype på M/S Høeg Trigger i mai 1978 og fire år efter Europas stasjon for Inmarsat på Eik jordstasjon i Lund (Rogaland). Senere leverte Nera bakkestasjoner for Hellas, Saudi-Arabia og Singapore og etablerte seg i over tjue land. Året etter ble de den 12. vinner av «Kvalitetsprisen». I 1989 fikk EB Nera kontrakten på å bygge jordstasjonene for «Skyphone», flytelefoni for Telenor, British Telecom og Telecoms Singapore, jordstasjonene plassert på Eik i Norge, Goonhilly i England og i Singapore. Tjenesten ble tatt i bruk i september 1991. I 1985 vedtok Elektrisk Bureau å skille ut to selskaper: EB Telekom (datanett og informasjonssystemer), og EB Nera (radiolinje, satelitt og militære produkt). Fra 1987 ble 81 % av aksjene overtatt av ABB (Asea Brown & Boveri), men merkevaren «EB Nera» ble beholdt til 1993. I 1995 ble Nera solgt til norske eiere. Den 26. januar 1996 ble firmaet notert på Oslo Børs med en verdi på 1,7 milliarder kroner. Fra juni 1997 figurerte de også på NASDAQ i New York og antall ansatte i hele verden var knapt 2 000, halvparten lokalisert i Bergen. Firmaet omsatte for 2,6 milliarder kroner med 80 % eksport. Etter IT-krisen i 2000 (dot-com-kollaps) gikk NERA knapt 400 millioner i underskudd, i 2004 redusert til bare 86 millioner, omsetningen var da 2,4 milliarder med 90 % eksport. Radiolinjedelen Nera Networks ble i oktober 2006 kjøpt for knapt 2 milliarder kroner av Eltek ASA i Drammen. Produksjonen ble flyttet til Slovakia, mens utviklings-avdelingen forble på Kokstad. I januar 2011 ble Nera Networks solgt for knapt 300 millioner kroner fra Eltek til israelske Ceragon. Det hadde da drøyt 200 ansatte og omsatte for 1,4 milliarder kroner. På Kokstad har man i 2012 deler av utviklingsavdelingen i behold. Campione d'Italia. Campione d'Italia er en italiensk kommune i provinsen Como og regionen Lombardia og ligger ved Luganosjøen. Campione d'Italia er en italiensk eksklave (ligger helt utenfor øvrig italiensk territorium) og utgjør en enklave i kantonen Ticino i Sveits. I luftlinje er det ca. 1 km til Italia, men pga det vanskelige terrenget er veiavstanden 10 km. Kommunen fikk status som en enklave da Ticino bestemte seg for å bli en del av den Sveitsiske Føderasjonen i 1798, mens innbyggerne i Campione bestemte at de fortsatt skulle være en del av Lombardia. Navnet "d'Italia" ble tilført under Mussolinis tid som fascistdiktator. Valutaen i Campione d'Italia er Sveitsisk franc, i motsetning til resten av Italia som bruker Euro. Como. Como er en by med 78 315 innbyggere (2001) i regionen Lombardia i Nord-Italia, ca. 45. km. nord for Milano. Den grenser til kantonen Ticino i Sveits, og er kjent for Como-innsjøen. Den er hovedstad i provinsen Como. HF. HF, hF og Hf kan sikte til Gerhard Stoltenberg. Gerhard Stoltenberg (født 29. september 1928 i Kiel, død 23. november 2001 i Bonn) var en tysk politiker (CDU). Han var forskningsminister i de føderale regjeringene under Ludwig Erhard og Kurt Georg Kiesinger fra 1965 til 1969, og ble deretter statsminister i Schleswig-Holstein fra 1971, frem til han 1982 ble medlem av Helmut Kohls føderale regjering, først som finansminister (1982–1989) og deretter som forsvarsminister (1989–1992). Han gikk av som forsvarsminister som følge av en kontrovers rundt salget av panservogner til Tyrkia. Stoltenberg ble født i Kiel, og tjenestegjorde som soldat i hæren fra 1944. Etter å ha fullført Abitur i 1949 studerte han historie, sosiologi og filosofi ved universitetet i Kiel, og ble dr. phil. i 1954. Deretter arbeidet han som forsker. I 1960 ble han professor. I 1965 og igjen 1969/1970 var han direktør for Kruppverkene i Essen. Han hadde vært medlem av CDU siden 1947, og var formann for Junge Union mellom 1955 og 1961. Fra 1996 til sin død var han formann for Otto-von-Bismarck-Stiftung i Friedrichsruh. Stoltenberg døde i 2001 i Bad Godesberg like utenfor Bonn. Friedrich Wilhelm von Steuben. Friedrich Wilhelm Augustus baron von Steuben (født 15. november 1730, død 28. november 1794) var en tysk arméoffiser og general som tjenestegjorde sammen med George Washington i den amerikanske revolusjonskrigen. Han tilskrives æren for å ha lært de amerikanske troppene orden og disiplin, og ansees som en av grunnleggerne av United States Army. Han ble født i Magdeburg i Preussen som sønn av ingeniørkapteinen Wilhelm Augustin Steuben (1699–1783). Han reiste med sin far til Russland da kong Friedrich Wilhelm I av Preussen beordret ham til å tjenestegjøre for tsarina Anna av Russland. Etter at Friedrich II ble prøyssisk konge returnerte familien Steuben til Preussen i 1740. Fjorten år gammel tjenestegjorde Friedrich Wilhelm som frivillig i den østerrikske arvefølgekrigen. I 1747, sytten år gammel, ble han Fahnenjunker i det prøyssiske infanteriregimentet Lestwitz og ble to år senere løytnant. Han tjenestegjorde og utmerket seg i syvårskrigen. Han ble generaladjutant for frikorpset i 1754, men sluttet seg igjen til den regulære armeen i 1761 og ble en støtte for kong Fredrik den store i 1762. Han tok avskjed fra den prøyssiske tjenesten som den høyest dekorerte stabskaptein under Fredrik den Store, og ble hoffmarskalk for fyrstene av Hohenzollern-Hechingen. I 1775 ble han oberst i badisk tjeneste. I 1777 overbeviste hans venn grev Saint-Germain, da fransk krigsminister, ham å slutte seg til de amerikanske kolonistene, som trengte disiplin og instruksjon i militær taktikk. Steuben ankom Portsmouth, New Hampshire den 1. desember 1777 og tilbød sine tjenester til kongressen som frivillig. Den 23. februar 1778 ankom han Valley Forge for å hjelpe å trene de amerikanske styrkene. I mai ble han utnevnt til generalinspektør med rang som generalmajor. Resultatene av hans arbeid viste seg tydelig under den neste kampanjen, særlig slaget ved Monmouth, hvor han tok kommandoen over soldatene til general Charles Lee, og slo de overlegne britiske styrkene til general Henry Clinton. Hans «reguleringer for De forente staters troppers orden og disiplin» ("Regulations for the Order and Discipline of the Troops of the United States", 1779) var av stor verdi for den amerikanske hæren. Han var medlem av krigsretten som dømte major John Andre i 1780, og etter general Horatio Gates' nederlag ved slaget i Camden ble han kommandant for distriktet Virginia, med spesielle ordrer om å samle, organisere, disiplinere og ekspeditere rekruttene for den sydlige armeen. I april 1781 ble han etterfulgt av Marquis de La Fayette, og deltok senere i slaget ved Yorktown (1781). Han ble amerikansk borger i 1783, og da han ble pensjonert slo han seg ned i New York, hvor han ble en av byens mest populære figurer. New York, Virginia, Pennsylvania og New Jersey gav ham gaver i form av land som takk for hans tjenester, og den amerikanske kongressen vedtok å gi ham en særlig gave i 1784 og dessuten en ærespensjon. Han døde i Steubenville, New York, oppkalt etter ham selv, i 1794. To amerikanske krigsskip har båret navnet USS «Von Steuben», det samme gjør "Von Steuben Day". En statue av ham står i Lafayette Park, like ovenfor Det hvite hus i Washington. I fødebyen Magdeburg er en gate oppkalt etter ham, og han æres under de årlige paradene "Events of German pride" i New York og Philadelphia. Anna av Russland. Anna I av Russland (russisk "Анна Ивановна", "Anna Ivanovna") (født, død) var regjerende tsarina av Russland fra 1730 til 1740. Veien til tronen. Anna var datter av Ivan V av Russland. Hun var også niese til Peter den store. Han fikk henne gift med hertug Frederick William av Kurland i november 1710, men på hjemreisen fra St. Petersburg i januar 1711 døde hennes mann av forspisning. Anna fortsatte å regjere som hertuginne av Kurland (nå vestre Latvia) fra 1711 til 1730 med den russiske residenten, Peter Bestusjev, som rådgiver. Hun giftet seg ikke etter mannens død, men hennes fiender anklaget henne for en affære med grev Biron i mange år. Keiserinne. Da Peter 2., Russlands keiser, døde, utnevnte Russlands Høye Råd under fyrst Dmitry Galizine Anna til keiserinne i 1730. De hadde håpe at hun ville føle seg i gjeld til adelen for sin uventede lykke og bare være en nikkedukke. I håp om å etablere et konstitusjonelt monarki i Russland overtalte de henne til å skrive under dokumenter som reduserte hennes makt. Men disse viste seg å bare være små hindringer for henne, og snart hadde hun etablert seg som en autokratisk hersker ved å bruke populariteten fra garden og lavadelen. Anna mistrodde russiske adelsmenn, og holdt dem borte fra alle maktposisjoner. Isteden ga hun dem til baltiske tyskere. Hun hadde særlig tillit til Ernst Johann von Biron, som fikk stor betydning for Russlands utenrikspolitikk. Hun allierte Russland med den tysk-romerske keiser Karl VI, og gjorde kurfyrst Friedrich August II av Sachsen til konge av Polen etter de polske arvefølgekrigene. I 1736 angrep hun det ottomanske rike, men Karl sluttet separatfred med tyrkerne og tvang Anna til å gjøre det samme. Hennes styre markerte begynnelsen på Russlands store territorielle ekspansjon inn i Sentral-Asia. Alytus. Alytus er den største bykommunen i Alytus fylke. Byen er spesielt kjent for en betydelig produksjon av kjøleskap, som eksporteres til hele verden, også til Norge, Sverige og Danmark. Byen har også hatt en stor bomullsproduksjon. Karlsprisen. Karlsprisen deles ut i Aachens rådhus a> bærer prismedaljen i bånd rundt halsen Den internasjonale Karlspris (tysk "Karlspreis", formelt "Internationaler Karlspreis zu Aachen") er en av de mest prestisjefulle europeiske priser, og deles ut av byen Aachen hvert år til mennesker som har bidratt til den europeiske idéen og europeisk fred. Den ble første gang utdelt i 1950. Prisen er oppkalt etter Karl den store, som hersket over det som idag er Tyskland og Frankrike. Han residerte i Aachen og er dessuten begravet i byens katedral. Byen var i 600 år kroningsby for de tysk-romerske keisere. Prismottager tildeles et diplom og en medalje, samt prispenger på 5000 euro. Prismedaljens advers er basert på byen Aachens eldste kjente bysegl, fra det 12. århundre. Dette viser Karl den store sittende på en trone. Medaljen er opphengt i et gult bånd med svarte ørner, motivet i riksvåpenet for Det tysk-romerske rike. Prisvinnerne velges av en komité bestående av overborgermesteren i Aachen, domprosten i Aachen, rektor ved Rheinisch-Westfälische Technische Hochschule Aachen, representanter for partifraksjonen i bystyret, innvalgte medlemmer og representanter for Karlsprisstiftelsen. Tildeling av prisen skjer hvert år på Kristi himmelfartsdag og finner sted i kroningssalen i Aachens rådhus. Seremonien avsluttes med en forelesning av prismottageren. Magdalena Forsberg. Magdalena Forsberg (født 25. juli 1967 i Örnsköldsvik) er en svensk tidligere skiskytter. Som aktiv deltok hun først på det svenske landslaget i langrenn før hun i 1993, som sin mann Henrik Forsberg gikk over til skiskyting. Hun vant sine to første verdensmesterskapstitler i 1997, på 15 km individuelt og i 10 km jaktstart. Frem til 2002 vant hun ytterligere 4 titler. Den totale medaljehøsten fra verdensmesterskapene ble seks gull-, to sølv- og tre bronsemedaljer. Forsberg var enda mer dominerende i verdenscupen, som hun vant sammenlagt hele seks år på rad, med 42 seire i enkeltrenn. I olympisk sammenheng lyktes aldri Magdalena Forsberg i samme grad. Hun fikk sine beste resultater i OL i Salt Lake City 2002 med to bronsemedaljer. Hun har blitt tildelt Radiosportens Jerringpris hele fire ganger, 1997, 1998, 2000 og 2001, flere enn noen annen, svensk sportsutøver. Likevel mottok hun aldri Svenska Dagbladets gullmedalje. Joule. Joule (uttales [djul]) er én av flere avledete SI-enheter for måling av energi. formula_1 1 Joule er også lik den energien som avgis av 1 Watt effekt i løpet av 1 sekund, med betegnelsen 1 Ws. 1 Joule er den energimengden som kreves for å flytte noe mot en kraft på 1 newton over en distanse på 1 m. Den samme energien frigis hvis punktet flyttes 1 m i kraftens retning. Kilowattime som alternativ måleenhet. I praksis vil måling av energimengder ofte ta utgangspunkt i hvilken "effekt" energien omsettes med, over en gitt tid. Effekt (målt i Watt) er et mål for den energimengden som omsettes per tidsenhet. Omvendt kan energi dermed også uttrykkes matematisk som "produktet av effekt og tid". Uttrykt i SI-enheter betyr det at "1 Joule" er det samme som "1 Wattsekund". Man skalerer i praksis ofte enhetene med passemde prefikser som med kilowattime, der 1 kilowattime = 3,6 Megajoule (MJ) = 3 600 000 Joule, altså Wattsekunder (1000 Watt x 60 sek/min x 60 min/time x 1 time). Pascal Couchepin. Pascal Couchepin (født 5. april 1942) er sveitsisk politiker og medlem av Forbundsrådet (Bundesrat), Sveits' regjering. Han har vært i regjeringen siden 1998. Han er hjemmehørende i Martigny i kanton Valais (tysk: "Wallis") og representerer Freisinnig-demokratische Partei der Schweiz (FDP). Han har vært innenriksminister fra 2003. Micheline Calmy-Rey. Micheline Calmy-Rey (født 8. juli 1945 i Sion) er en sveitsisk politiker, som i 2011 er forbundspresident i Sveits. Calmy-Rey er medlem av Forbundsrådet (Bundesrat), Sveits' regjering. Hun har sittet i regjeringen fra 2002 og har vært utenriksminister siden 2003. Calmy-Rey representerer Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS). Hun er hjemmehørende i Chermignon i kantonen Wallis. Hans-Rudolf Merz. Hans-Rudolf Merz (født 10. november 1942) er en sveitsisk politiker som har vært medlem av Forbundsrådet ("Bundesrat", dvs. regjeringen) siden 2003. Han er hjemmehørende i Beinwil am See i kanton Aargau. Merz representerte partiet Freisinnig-demokratische Partei der Schweiz (FDP) fram til 28. februar 2009, da dette partiet ble slått sammen med "Sveits' Liberale Parti" (LPS) til FDP. Die Liberalen, som han nå representerer. Han har vært finansminister siden 2004. Søndag 21. september 2008 ble han rammet av et hjerteinfarkt, hvorpå han omgående gjennomgikk en bypass-operasjon og lå 3 dager i kunstig koma på Bern universitetssykehus. Justis- og politiminister Eveline Widmer-Schlumpf fungerte som finansminister inntil Merz kunne gjenoppta sitt embete vel 5 uker senere, den 3. november. I kalenderåret 2009 «amterer» Merz som sveitsisk forbundspresident. (Vervet går på rundgang mellom regjeringens medlemmer.) Moritz Leuenberger. Moritz Leuenberger er sveitsisk politiker og medlem av Forbundsrådet (Bundesrat), Sveits' regjering. Han har sittet i regjeringen siden 1995. Leuenberger ble født den 21. september 1946 og han er hjemmehørende i Rohrbach (ZH). Han representerer Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS). Siden 1998 har han vært minister i Departementet for miljøvern, transport, energi og kommunikasjoner. Moritz Leuenberger er forbundspresident (Bundespräsident) i 2006. Christoph Blocher. Christoph Blocher (født 11. november 1940 i Schaffhausen), er en sveitsisk politiker og tidligere medlem av Forbundsrådet (Bundesrat), Sveits' regjering. Blocher har doktorgrad i jus og er milliardær. Han bygde opp formuen sin gjennom et firma i kjemibransjen og har senere overlatt driften til sine barn. Han satt i regjeringen fra 2003 til slutten av 2007. Blocher var leder for Schweizerische Volkspartei (SVP) i kantonen Zürich 1997–2003 og var minister for Justis- og politidepartementet fra 1. januar 2004 til 1. januar 2008. Han har siden åttitallet opptrådt som partiets frontfigur og blir oppfattet som en svært kontroversiell politiker. Derfor lot parlamentet være å gjenvelge ham som justisminister etter valget i 2007, på tross av at partiet hans hadde fått økt oppslutning. Samuel Schmid. Samuel Schmid er en sveitsisk politiker og medlem av Forbundsrådet (Bundesrat). Han har sittet i regjeringen i Sveits siden 2000. Schmid ble født den 8. januar 1947 og er hjemmehørende i Attiswil (BE). Han representerer Schweizerische Volkspartei (SVP) og har vært forsvarsminister siden 2001. Joseph Deiss. Joseph Deiss (18. januar 1946) er sveitsisk politiker og medlem av Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz (CVP). Fra 1999 til 2006 var han medlem av Forbundsrådet (Sveits' regjering), hvor han var utenriksminister i perioden 1999-2002 og næringsminister i perioden 2003–2006 og forbundspresident (Bundespräsident) i 2004. Lyse kloster. Lyse kloster ligger i Lysefjorden ved foten av Lysehornet 27 km syd for Bergen i Os kommune. Klosteret ble grunnlagt i 1146 av munker fra Fountains Abbey i England og var i funksjon frem til 1536. Om klosteret. Skilt ved inngangen til Lyse kloster Kapitel fra den bevarte søylerekken Kapitel fra den bevarte søylerekken Kapitel fra den bevarte søylerekken Ruinene etter klosteranlegget er så godt bevart at de kan gi en oppfatning av hvordan kirken og to av fløyene har vært utformet. Kirken er enskipet med to sidekapeller på hver side av koret. Innvendig måler den ca. 40×90 m. Den har hatt flere portaler som forteller om klosterets ulike funksjoner: en som fører fra skipet ut i det fri i vest, en som gikk ut til klostergangen, en som kan ha hatt forbindelse til vestfløyen der legbrødrene hadde tilhold, en som gikk fra koret til kirkegården via nordre kapell, og endelig en som førte til søndre kapell og videre opp nattrappen til munkenes sovesal i østfløyens overetasje. Etter det tradisjonelle mønsteret lå kapittelsalen i østfløyen, nærmest kirken. To portaler fra korsgangen førte inn i det rikt utformete rommet, som den gangen var overhvelvet. Videre kom det smale parlatoriet, før passasjen ut fra klostergården til det som måtte finnes av bygninger utenfor selve anlegget. Fra gangen var det adkomst til det store rommet på enden av østfløyen. Dette kan ha vært dagrommet; munkenes arbeidsrom. Sydfløyen er ikke så enkel å tolke fordi rester etter flere ombygninger er bevart. Det kan være en rimelig forklaring at det nærmest dagrommet lå en trapp som gikk opp til overetasjen, og at klosterets fengsel var plassert under trappen. Deretter kom det store refektoriet, og deretter kjøkkenet. På den andre siden av kjøkkenet lå vanligvis legbrødrenes matsal, men her har vi ikke sikre spor. Hvordan en eventuell vestfløy kan ha sett ut vet vi ikke idag. Klostergården. Klostergården er nesten 20 m i kvadrat. Den har vært omgitt av en rikt arkaderekke med rundbuete åpninger og dobbeltstilte søyler som står på en lav mur. Denne stammer fra siste halvdel av 1100-tallet. Både den generelle utformingen og rommenes funksjon ser ut til å følge det tradisjonelle mønster for et cistercienserkloster. Dette gjelder også ikonografien i kapitelene som er bevart. Riving. Da reformasjonen ble innført i 1536 overtok danskekongen klosteret. Noen år seinere ga han påbud om å rive klosteret. I 1578 ble steinen fra klostermurene ført til Danmark og brukt i Kronborg slott. Forbundsrådet (Sveits). Forbundsrådet (tysk "Bundesrat", fransk "Conseil fédéral", italiensk "Consiglio federale", retoromansk "Cussegl federal") er Sveits' regjering. Sammensetningen av Forbundsrådet var i hele perioden 1959-2003 to medlemmer hver til FDP, CVP og SPS og ett medlem til SVP i henhold til 'Zauberformel'. Etter valget av medlemmer til regjeringen i Forbundsforsamlingen 10. desember 2003 fikk SVP, som hadde gått frem i valget på ny nasjonalforsamling, den ene av CVPs plasser i regjeringen. Partiet tapte en representant da Eveline Widmer-Schlumpf gikk over til Det borgerlig-demokratiske parti (BDP). Forbundsrådet (regjeringen) ledes av forbundspresidenten (tysk "Bundespräsident", fransk "le président de la Confédération", italiensk "il Presidente della Confederazione", retoromansk "il president da la confederaziun"), som velges for et år om gangen. Forbundspresidenten leder regjeringen som "primus inter pares" (den fremste blant likemenn) og er samtidig landets statsoverhode. Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz. Christlichdemokratische Partei der Schweiz (CVP) er et politisk parti i Sveits. Etter parlamentsvalget 19. oktober 2003 fikk CVP 28 av i alt 200 representanter i Nationalrat (tilbake fra 35 i 1999) og 15 av 46 seter i Ständerat. Partiet har etter valget i 2003 1 av 7 plasser i Forbundsrådet, Sveits' regjering. Agueda Kahabagan. Agueda Kahabagan y Iniquinto (kalt Henerala Agueda) (antagelig fra Santa Cruz eller fra Calauan i provinsen Laguna, Filippinene) var en kvinnelig frihetskjemper med generals rang under den filippinske uavhengighetskrig 1896–98 og under den filippinsk-amerikanske krig 1899–1901. Det vites ikke med sikkerhet hvor eller når Agueda ble født, eller når hun døde. Men hun kom fra provinsen Laguna sør for Manila, og var en av de kvinner som fremheves som nasjonale helter fra de filippinske frihetskamper i slutten av 1800-tallet. Hun har fått hedersbetegnelsen "tagalogenes Jean d'Arc" for sin innsats under kampene i Laguna, en av de første åtte provinsene som i august 1896 gikk til opprør mot Spania. Da den nasjonalistiske bevegelse tok fart med organiseringen av det hemmelige revolusjonære selskap "Katipunan" i 1892, ble konspiratørene organisert i frimurerlosjer. Ettersom kvinner ikke kan være medlemmer i frimureriet, ble det etablert en egen «frimurerlosjer» for kvinnene tilknyttet Katipunan, under ledelse av Josefa Rizal, Gregoria de Jesus og Marina Dizon. Det antas at både de militære ledere Agueda Kahabagan og Teresa Magbanua (som i ettertid også er blitt kalt general) hadde tilknytning til dette kvinnelige frimureriet. Andre kvinner aktive motstanden mot spanjolene og/eller amerikanerne var Trinidad Tecson, Valeriana Elises y Palma, Hilaria Aguinaldo, og den aldrende Melchora Aquino "(«Tandang Sora»)". "Heneralas" tapperhet i kamp var legendarisk. Hun skal ha kjempet i felten kledt i hvitt, med rifle og med "bolo" (filippinsk kort sabel). General Miguel Malvar gjorde henne til kommandant for en kampstyrke antagelig i mai 1897. Hun nevnes i samband med general Artemio Ricartes angrep på den spanske garnison i San Pablo i Laguna i oktober 1897. Kampanjen i Laguna endte da den siste spanske garnisonen, i Santa Cruz, overgav seg. Sannsynligvis var det general Pio del Pilar som anbefalte at hun skulle tildeles ærestittelen "Henerala" (generalen). I mars 1899 er hun som eneste kvinne oppført i fortegnelsen over generaler i den filippinske republikk, med merknaden at utnevnelsen hadde funnet sted den 4. januar 1899. Hun kjempet også mot amerikanerne i området sør for Manila. Kahabagan, Agueda Kahabagan, Agueda Kahabagan, Agueda Sozialdemokratische Partei der Schweiz. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SP) / Parti socialiste suisse (PS) / Partito socialista svizzero (PS), politisk parti i Sveits. SP oppnådde ved parlamentsvalget 21. oktober 2007 43 mandater av i alt 200 i Nationalrat (2003: 52) og 9 av 46 i Ständerat. Partiet har 2 av 7 plasser i Forbundsrådet, Sveits' regjering. Schweizerische Volkspartei. thumb Schweizerische Volkspartei (SVP), politisk parti i Sveits. Ved parlamentsvalget 19. oktober 2003 fikk SVP 55 av i alt 200 plasser i Nationalrat (frem fra 44 mandater i 1999) og 8 av i alt 46 seter i Ständerat. SVP har 2 av i alt 7 plasser i Forbundsrådet, Sveits' regjering. Forbundsrådet (Tyskland). Preußisches Herrenhaus, sete for Forbundsrådet, i Leipziger Straße Forbundsrådet i Tyskland (Deutscher Bundesrat) er et organ opprettet med hjemmel i den tyske forfatningen. Medlemmene i Forbundsrådet utnevnes av Tysklands delstater og er som oftest regjeringsmedlemmer i disse delstatene. De øvrige faste forfatningsorganer er Tysklands president, forbundsdagen, forbundsregjeringen og forfatningsdomstolen. Forbundsrådets oppgaver. Forbundsrådet deltar sammen med Forbundsdagen og Forbundsregjeringen i prosessen med å gi lover som gjelder for hele Tyskland. Samtidig med sammenvoksteren av Europa blir stadig mer statlig myndighet overført til den europeiske union. På flere livsområder kan EU gripe direkte inn gjennom forskrifter. Når tyske delstatene etter den tyske grunnloven har innflytelse på nasjonale spørsmål skal de også ha innflytelse når disse myndighetsområdene overføres til EU. I slike tilfeller er det Forbundsrådet som i de politiske prosesser deltar på delstatenes vegne. Forbundsrådets medlemmer. Hver delstat er representert i forbundsrådet ved medlemmer av delstatsregjeringen. På denne måten ivaretas delstatenes interesse i utformingen av forbundsrepublikkens politikk. I samarbeidet mellom de føderale myndigheter og delstatene i Tyskland - som er tettere enn det som for eksempel gjelder i USA - fungerer forbundsrådet i en viktig "mellommannsfunksjon". Forbundsrådet gjennomfører på denne måten den føderalismen som Tyskland er bygget på, og som ifølge den såkalte "evighetsparagraf" i forfatningen ikke kan endres vesentlig og aldri oppheves. Presidenten i forbundsrådet. Embetet som forbundsrådspresident regnes etter presidenten, presidenten i forbundsdagen og kansleren, som nummer fire i den tyske statsrettslige rangorden. Forbundsrådets bygning. Forbundsrådet holder til i Preußisches Herrenhaus i Berlin, tidligere sete for overhuset i Preussens parlament. Historie. Forbundsrådet går tilbake til det nordtyske forbund og det tidligere tyske forbund. Med grunnleggelsen av nasjonalstaten Tyskland i 1871 ble rådets myndighet utvidet til hele Tyskland. Representanter. Presidentskapet for forbundsrådet går på omgang mellom delstatenes regjeringssjefer. Forbundsrådspresidenten fungerer som Tysklands statsoverhode om presidentembetet blir ledig, men kun til en ny forbundspresident er valgt, noe som må skje innen en måned. Freisinnig-demokratische Partei der Schweiz. Freisinnig-demokratische Partei der Schweiz (FDP) er et politisk parti i Sveits. Ved parlamentsvalget 19. oktober 2003 fikk FDP 36 mandater av 200 i alt i Nationalrat (1999: 43) og 14 av 46 i Ständerat. I regjeringen, Forbundsrådet, har partiet 2 medlemmer (av 7 totalt). Victoriano Luciano. Victoriano Luciano (født 28. mai 1833 i Cavite City i Cavite i Filippinene, henrettet 12. september 1896 i Cavite)var en apoteker og filippinsk nasjonalist under den filippinske frigjøringskrig mot spanjolene. Han drev sitt egen apotek i byen Cavite. Han hadde lyktes i å ekstrahere oljer fra filippinske blomster som "sampaguita", "champaca", og "ilang-ilang", og forbedret smaken på sigarettene han solgte. Han delte ut gratis medisiner under koleraepidemien i 1892. Han var medlem av det filippinske frimureri, som spanjolene fant ut konspirerte mot det spanske styre. Han ble arrestert og holdt fengslet i Fort San Felipe i Cavite. Han forsvarte seg i retten, men da den filippinske revolusjon startet, ble han og tolv andre ("De tretten Cavite-martyrer)" henrettet den 12. september 1896. De øvrige som ble henrettet var Luis Aguado, Eugenio Cabezas, Feliciano Cabuco, Agapito Conchu, Maximo Gregorio, Maximo Inocencio, Jose Lallana, Severino Lapidario, Alfonso de Ocampo, Francisco Osorio, Hugo Perez og Antonio San Agustin. Otmar Hasler. Otmar Hasler (født 28. september 1953) var statsminister (tysk "Regierungschef") i Liechtenstein fra 5. april 2001 til 25. mars 2009. han ble etterfulgt av Klaus Tschütscher. Hasler tilhører partiet Fortschrittliche Bürgerpartei in Liechtenstein (FBP). Sveitsisk franc. Sveitsiske francs (tysk entall og flertall "Franken"; fransk "franc", flertall "francs"; italiensk "franco", flertall "franchi"; retoromansk "franc", flertall "francs") er myntenheten i Sveits. 1 franc deles inn i 100 Rappen (tysk), centimes (fransk), centesimi (italiensk), raps (retoromansk). Siden 1923 har Liechtenstein vært i toll- og valutaunion med Sveits. Sveitsiske francs brukes også i Liechtenstein. Valutakode, ISO 4217 er CHF. Alytus landkommune. Alytus landkommune er kommunen omkring Alytus by. Vaduz. Vaduz (IPA: eller) er hovedstaden i fyrstedømmet Liechtenstein i Sentral-Europa og residens for Liechtensteins fyrste. Vaduz er imidlertid ikke Liechtensteins største by: nabobyen Schaan har flere innbyggere. Byen, med sine 5 233 (2007) innbyggere, ligger ved Rhinen og er kjent for sine kunstmuseer og som finansielt sentrum. Vaduz og dets oppland er preget av generell velstand siden mye av landets rikdom er sentralisert rundt hovedstaden. I 2006 var 8 500 sysselsatt i byen, hvis finanssektor utgjør den største enkeltstående bransje. Over halvparten av byens befolkning kommer opprinnelig ikke fra Liechtenstein, men består derimot av en blanding av innvandrere fra sentraleuropeiske land samt fra det sydøstlige Europa og Tyrkia. Den dominerende religionen er katolisismen, og byen er hovedsete for Vaduz erkebispedømme. Fortschrittliche Bürgerpartei har siden januar 2007 sittet ved makten i byen i den tolv-manns store kommunalforsamlingen. Fyrstesetet er plassert i Vaduz med residensslottet Schloss Vaduz. Med omkringliggende områder samt fem eksklaver fungerer Vaduz også som én av de elleve kommunene i Liechtenstein, og siden Vaduz er kommunens eneste by, skjelnes det sjelden mellom byen og kommunen. Etymologi. Det er to teorier om hvor navnet "Vaduz" kommer fra: enten stammer det fra romansk "avadutg" «vannledning», som kommer fra latin "aquaeductus", eller så stammer det fra "valdutsch", som også kommer fra latin "vallis", som betyr «dal» og det gammelhøytyske "diutisk", som betyr «tysk», altså en «tysk dal». Historie. Vaduz ble omtalt for første gang i skriftlige kilder i 1150. Siden midten av det 14. århundre var slottet i Vaduz sete for greven av Vaduz. I 1712 ble grevskapet kjøpt av den østerrikske fyrstefamilie Liechtenstein, og i 1719 ble grevskapet Vaduz og herskapet Schellenberg slått sammen til ett fyrstedømme under navnet Liechtenstein. I 1723 ble parlamentet lagt i Vaduz. Slottet i Vaduz, som kan ses fra det meste av byen, er i dag offisiell residens for fyrsten. Slottets presise oppføringsår er ukjent. Hovedtårnet og bygningene på østsiden er de eldste og stammer fra det 12. århundre. Kapellet "St. Anna" formodes å være bygget under senmiddelalderen. Under Den schwabiske krigen i 1499 brente sveitserne slottet ned. Vestsiden av slottet ble bygget ut under første halvdel av 1600-tallet. Siden 1712 har slottet vært i fyrstefamilien Liechtensteins besittelse, men først i 1939 ble Vaduz hjemsted for fyrstefamilien. I 1818 fikk Liechtenstein en eneveldig forfatning, hvor Fyrst Johann I. Josef innførte en stenderlanddag, hvor geistlige og kommunale ledere ble innkalt én gang i året av fyrsten. Stenderforsamlingen fikk da finne sted i "Verweserhaus", hvor fyrstens administrative stedfortreder hadde residens. I parlamentarisk øyemed fikk Vaduz først betydning fra 1862, da Liechtenstein fikk sin første forfatning, og det ble innført et parlament (landdagen) med 15 indirekte valgte representanter. Det ble oppført en ny parlamentsbygning, hvor parlamentet holdt til fra 1868–1905, hvoretter det flyttet inn i den nåværende regjeringsbygningen. Omkring 1900 hadde Vaduz fortsatt kun knapt 1000 innbyggere, og kun halvparten bodde i selve bykjernen; resten på gårder omkring byen. I 1901 ble broen over Rhinen fra Vaduz til den sveitsiske by Sevelen bygd, og samme år ble Vaduz forbundet med Buchs i Sveits med den første telefonledningen. I det 20. århundre opplevde Vaduz imidlertid en relativt stor befolkningsvekst. Tiden etter første verdenskrig førte til omveltninger i samfunnet. Liechtenstein var tett forbundet med Østerrike-Ungarn, men med dette rikets kollaps oppstod problemer med å skaffe fornødne råstoffer til fabrikkene, hvilket også rammet Vaduz hardt. I 1920 ble den første fagforeningen dannet i Vaduz, og i 1921 fikk Liechtenstein en ny forfatning som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki, og parlamentet ble direkte valgt. Fyrsten bodde på det tidspunktet i Østerrike på familiens slott utenfor Wien. Slottet i Vaduz var ved århundreskiftet sterkt forfallent og gjennomgikk fra 1904 og 10 år fremover en gjennomgripende renovering. I en lang årrekke etterpå tjente slottet som museumslokaler for det nåværende Nasjonalmuseet (Landesmuseum). Først i 1938 flyttet fyrsten sitt faste sete til slottet i Vaduz. Med reformene gjennom den nye forfatningen var Vaduz som sete for landets regjering et naturlig midtpunkt for begivenhetene. Her ble de første partiene grunnlagt i disse år. Den nye tollunionen med Sveits i 1923 skapte imidlertid ikke de nødvendige arbeidsplassene, og i et forsøk på å gå andre veier ga regjeringen konsesjon til lotteri- og kasinovirksomhet i Vaduz. Ingen av delene var noen stor suksess, men den medfølgende nye selskapslovgivningen dannet grunnlaget for et økonomisk oppsving, særlig ved at finansielle virksomheter etablerte seg i Vaduz takket være gunstig lovgivning. I perioden 1921 til 1930 vokste befolkningstallet med 60 % til 1632 innbyggere. I 1932–33 ble det nåværende rådhuset bygd, og den 21. mai 1932 viste Vaduz Kino sin første film. Det nye rådhuset ga anledning til at byen fikk sitt første byvåpen, som ble utformet etter skisser av Egon Rheinberg. Byvåpenet ble offisielt gitt til byen av fyrst Franz I. den 31. juli 1932 (byvåpenet ble fornyet i 1978 etter tegninger av Louis Jäger). Opp gjennom 1950- og 60-årene opplevde Vaduz en fornyet utvikling. I 1956 passerte innbyggertallet 3 000, og stigende økonomisk velstand første til behov for stigende investeringer i byens infrastruktur. I 1962 besluttet Liechtensteins landdag en lov som ga støtte til at bøndene kunne flytte gårdene fra sentrum av byen til landsonen i byens periferi. En forfatningsendring i 1976 ga kommunene rett til å gi kvinnene stemmerett, og etter en folkeavstemning fikk kvinnene i Vaduz som de første i landet stemme- og valgrett i september 1976 – åtte år før den kvinnelige stemmeretten ble innført på landsplan. Først i 1983 ble Emma Broge innvalgt som det første kvinnelige kommunalbestyrelsesmedlemmet i Vaduz – fra 1987 også som viseborgermester. Den 8. september 1985 besøkte pave Johannes Paul II Vaduz, og to år etter opphøyde paven fyrstedømmet til et selvstendig erkebispedømme under navnet Vaduz erkebispedømme og løsrev dermed Liechtenstein fra dets tidligere tilknytning til bispedømmet Chur i Sveits. Geografi. Vaduz og dens fem eksklaver Vaduz ligger i Rhindalen, som skiller Vest-Alpene og Øst-Alpene. Byen ligger ved foten av den nord-sørliggende fjellkjeden "Drei Schwestern" ("norsk": Tre søstre), som er en del av fjellkjeden Rätikons vestlige rand. De tre fjelltoppene i "Drei Schwestern", som er mellom 2 048 og 2 053 moh., ligger i kjedens nordligste del på grensen til Østerrike. Vaduz ligger øst for Rhinen og to km fra grensen til Sveits. På vestsiden av Rhinen på sveitsisk territorium reiser fjellkjeden Glarner-Alpene seg i vestlig retning. Vaduz er 17,3 km² stor og ligger i en høyde på 455 moh., noe som er et av de laveste områdene i Liechtenstein. Klima. Vaduz er generelt preget av et mildt klima med en gjennomsnitstemperatur i gjennom året på 10,8 °C. Fønvind, som oppstår på Alpenes nordside, er i høy grad med på å gi det milde klimaet. Den opptrer hyppig om våren i Vaduz, når sydlig vind blåser opp gjennom Rhindalen. Fønvinden medfører typisk høye temperaturer og klart vær. Det var blant annet fønvind, som gjorde at Vaduz den 26. oktober 2006 satte rekord, da man i byen målte 28,8 °C, hvilket er høstrekord for nordalpeområdet. Antall dager hvor temperaturen når under frysepunktet er 88,6, hvor flesteparten er i desember, januar og februar. Antallet av heldagsfrostdager er kun 19,8. Motsatt er det 36,3 sommerdaget (mer enn 25 °C), som er konsentrert i månedene juli og august, mens svært varme dager (mer enn 30 °C) er forholdsvis sjeldne, da det i gjennomsnitt kun forekommer 2,9 dager i året. Demografi. Vaduz har 5 233 innbyggere hvorav ca. 43 % er innvandrere. De fleste kommer fra Sveits, Østerrike, Tyskland og Italia, men også Tyrkia, Serbia, Bosnia-Hercegovina samt Portugal og Spania er representert. Folketallet har siden 1980-tallet stagnert litt. Politikk. Vaduz' kommunestyre består av borgermesteren samt tolv medlemmer. Borgermester har siden januar 2007 vært Ewald Ospelt fra Fortschrittliche Bürgerpartei (FBP). Kommunestyret velges ved direkte valg med en valgperiode på fire år. Borgermesteren velges separat. Ved inngangen til hver fireårs valgperiode nedsettes en rekke utvalg, hvorav noen er obligatoriske ifølge lovgivningen, mens andre fritt kan nedsettes av kommunestyret etter behov. Det er i øyeblikket 31 utvalg i kommunestyret. Ved det siste kommunevalget i 2007 stemte 78,5 % av de 2 386 stemmeberettigede. Mandatfordelingen til det tolv mann store kommunestyret ble (ekskl. borgermesteren) Utdannelse. I Vaduz ligger det to "Primarschulen" (6-11-årige), PS Aeule og PS Ebenholz, i henholdsvis den sørlige og nordlige del av byen. For 11-15-åriger finnes én "Realschule" og én "Oberschule". I Vaduz ligger også Liechtensteinisches Gymnasium. Høyere utdannelse i Liechtenstein kan man ta ved Universität Liechtenstein, som tilbyr en bachelorgrad i arkitektur, økonomi, administrasjon og informasjonssystemer samt kandidatgrad i arkitektur, økonomi, kommersiell informasjonsteknologi og informasjonssystemer. Liechtensteins Musikkskole har sitt hovedsete i Vaduz. Størsteparten av undervisningen finner dog sted i Triesen og Eschen. Liechtensteins nasjonalbibliotek, som ble grunnlagt i 1961, ligger i Vaduz. Helsestell. Helsesystemet i Vaduz består av omkring 20 leger fordelt ut på et antall enkeltpraksiser og legekontorer. I tillegg ligger Liechtensteins eneste sykehus, Liechtensteinisches Landesspital, i Vaduz. Sykehuset fungerer hovedsakelig som skadestue og har dessuten en fødeavdeling. Legeraten i Vaduz er 394 pr. 100 000 innbyggere, noe som er noe høyere enn på landsbasis, hvor den er på 233. Fem tannleger har sitt virke i Vaduz. Religion og kirke. I følge Liechtensteins forfatning er det trosfrihet i landet, og den romerskkatolske kirke er landets kirke og står under statens beskyttelse. Den religiøse sammensetningen i Vaduz viser også en klar overvekt av katolikker. I 1997 ble Erkebispedømmet Vaduz dannet, hvor Wolfgang Haas er erkebiskop, med hovedsete i Vaduz og St. Florinskirche in Vaduz. Vaduz ble et selvstendig sogn i 1873. Protestantismen benytter seg av to kirker i Vaduz, hvorav lutheranerne benytter Johanneskirche. Samferdsel. Busser sees i begge retninger på Äulestrasse. Blant de større veiene som går gjennom Vaduz er hovedvei 28, som går fra den sveitsisk/italienske grensen ved Santa Maria Val Müstair til Schaan, hvor den munner ut i hovedvei 16. Vaduz har også forbindelse til motorvei A13/E43, som går langsmed Rhinen på den sveitsiske siden av grensen, der avkjørslen til Sevelen ligger 2 km fra Vaduz. Det er ingen jernbaneforbindelse til Vaduz, men nærmeste togstasjon ligger i Liechtensteins største by Schaan eller i Sevelen i Sveits, som forbindes med busslinje 24. Liechtensteins eneste toglinje, som drives av Österreichische Bundesbahnen, går mellom Feldkirch i Østerrike og Buchs i Sveits. Liechtenstein har ikke noen egen lufthavn'", men innbyggerne benytter stort sett flyplassen i Zürich i Sveits. Denne ligger ca. 120 km fra Vaduz. I tillegg finnes det en flyplass ved St. Gallen i Sveits, som ligger ca. 70 km fra Vaduz, men denne har stort sett flyvninger til Wien i Østerrike. For flyvninger til Liechtenstein benyttes Friedrichshafen i Tyskland som ligger ca. 85 km fra Vaduz. Økonomi og næringsliv. I 2006 var det sysselsatt 8 542 personer i 979 forskjellige virksomheter i Vaduz, noe som er langt mer enn byens egen befolkning på vel 5 000. Arbeidsplasser i finanssektoren, advokatvirksomhet og offentlig forvaltning utgjør halvparten av det totale antall arbeidsplasser i Vaduz, noe som gjør servicenæringen til den viktigste næringen. Finanssektoren er den største enkeltstående bransjen i Vaduz, og omkring hver femte arbeidsplass finnes her – det er i alt registrert 65 virksomheter innenfor denne sektoren i Vaduz. Siden Vaduz ligger i den flate Rhindalen utgjør landbruksproduksjonen også en del av næringslivet i Vaduz. Vaduz har godt over 400 hektar dyrket mark, hvorav mer enn halvparten er grønne engarealer. To tredjedeler av de 19 gårdene som ligger i Vaduz, driver primært med dyrehold. Vinproduksjonen er betydelig, og det produseres omkring 40 % av landets samlede vinproduksjon i kommunen. Turisme er også en viktig inntektskilde for byen, og en tredjedel av alle gjestedøgn i Liechtenstein er på hoteller i hovedstaden. Vaduz ligger dog under landsgjennomsnittet for oppholdenes lengde: I Vaduz er oppholdene i gjennomsnitt på 1,5 dager, mens de på landsplan er på 2,2 dager. Som de fleste andre byer i Liechtenstein opplever hotellene i Vaduz også en økning i belegget, som fra 2005 til 2007 har steget med 2 % på tross av flere hoteller. Vaduz kommer inn på andreplass i forhold til antall overnattinger, bare landets største ferieregion Triesenberg har flere overnattinger enn Vaduz. Det er i alt ni hoteller i Vaduz, som tilsammen sysselsetter ca. 160 personer. Hovedparten av gjestene kommer fra Tyskland, Sveits, England, Østerrike og USA. Turisme og kultur. "Kunstmuseum Liechtenstein" er det statlige museumet for internasjonal moderne og samtidskunst i Vaduz. Mange eldre bygninger gjør Vaduz til et idyllisk turistmål. Blant annet Vaduz Slott fra 1100-tallet, som er hjem for fyrstefamilien, er et besøk verdt. Slottet er synlig fra nesten alle steder i Vaduz, og ligger på toppen av en bratt ås midt i byen. Vaduz har en livlig turistindustri til tross for at det er en av svært få hovedsteder i verden uten flyplass eller jernbanestasjon. Den nærmeste jernbanestasjonen ligger i Sargans i Sveits, cirka 7 km fra Vaduz. Vaduz har derimot et effektivt bussystem som har mange avganger til Sargans og Buchs (i Sveits). Man finner mobile turistkontorer i de sentrale områdene av byen gjennom turistsesongen, og byen har et livlig marked, hvor man kan kjøpe håndlagde souvenirer. Hvert år i midten av juli blir det avholdt en filmfestival på rådhusplassen i Vaduz. Festivalen er et mindre arrangement med deltagelse av omkring 600 personer (ut over arrangørene). Vaduz har et rikt kulturliv. Det nasjonale kunstmuseum (Kunstmuseum Liechtenstein) er museum for moderne kunst og samtidskunst. Det er tegnet av de sveitsiske arkitektene Morger, Degelo og Kerez og ble innviet i 2000. Bygningen er oppført i farget betong og sort basaltsten. Nasjonalmuseet viser en permanent samling av kultur- og naturhistorien til Liechtenstein i tillegg til noen spesielle utstillinger. Man finner også et frimerkemuseum og skimuseum i byen. Liechtensteins mest kjente komponist er Josef Gabriel Rheinberger, som ble født i Vaduz, men hadde det meste av sitt virke i Tyskland. Byvåpen. Vaduz' byvåpen er avledet fra Werdenbergenes våpen. Verdenberg-Sargans-grevenes våpen viste en sølvfane på rød bakgrunn. I 1932 fikk byen som den første kommunen i Liechtensten tildelt et våpen av fyrsten, hvilket i 1978 fikk sitt nåværende utseende. Sport og fritid. Vaduz er den byen med størst sportsaktivitet i Liechtenstein, mye på grunn av de gode fasilitetene, og byens størrelse tatt i betraktning tilbys mange idrettsmuligheter. Den største idrettsklubben i Vaduz er fotballaget FC Vaduz, som spiller i det sveitsiske seriesystemet – i den øverste divisjonen etter å ha rykket opp foran 2008/2009-sesongen. Laget har sin hjemmebane på nasjonalstadionet Rheinpark Stadion. I tillegg er squash en yndet idrett og laget fra Vaduz har blitt sveitsiske mestre flere ganger, fra i 2004. En mindre suksessrik idrettsklubb er ishockeylaget EHC Vaduz-Schellenberg, som spiller i en lavere østerriksk serie. I Vaduz ligger det også et badeland, som har åpent i perioden mai til september og som deles med Schaan, på den måten at forvaltningen blir foretatt skiftevis av borgermesteren i Vaduz og kommuneformannen i Schaan. Litt utenfor Vaduz finnes for øvrig skisportsfasiliteter, og i Vaduz ligger i tillegg et skimuseum. Vaduz har ca. et halvt dusin offentlige lekeplasser, hvorav én også fungerer som familiepark og som base for andre aktiviteter som sport, fordi den ligger på et stort grønt område. Dessuten er det anlagt en del vandreruter i det fjell- og skogrike Vaduz-området. Hver torsdag arrangeres det vandreturer og enkelte søndager går det felles fjellturer. For byens unge finnes en såkalt ungdomskafé med både hverdagsaktiviteter og spesielle arrangementer. Druskininkai. Druskininkai (polsk: "Druskieniki") er en sørlitauisk by som er kjent som landets fremste kurbadby med flere sanatorier og mineralvannkilder. Noen få kilometer nordøst for byen ligger Grutasparken som beskriver hvordan det var å leve i Sovjetunionen. Parken er blitt en av landets tre best besøkte turistattraksjoner, og har samlet mange av de mest kjente sovjetiske skulpturene i Litauen. Også mange godt voksne mennesker som opplevde sovjettiden tar av og til turen hit for å minnes denne epoken, siden resten av samfunnet er rensket av politiske minner fra tiden mellom 1940 og 1990. Byen er godt tilrettelagt for turer med og uten sykkel i skog og mark, med flere titalls kilometer sykkelstier. Lazdijai kommune. Lazdijai kommune er en kommune i sørvest-Litauen med grenseovergang til Polen. Kurland. Kurland (latvisk: "Kurzeme") er det ene av de fire historiske landskapene som i dag utgjør Latvia. Det ligger sørvest for Rigabukten, og er oppkalt etter det baltiske folket kurene. Det strakk seg i middelalderen helt ned til dagens nordvestre del av dagens Kaliningrad (Königsberg) og omfattet hele det nåværende litauiske kystområdet. Det har fått sitt navn siden det i den tidlige middelalder ble bebodd "kurere" som var en stamme baltiske finner. Kurland hørte under den Tyske orden i staten Livland (ca. 1200–1560). Kurland var et hertugdømme som var en del av Det polsk-litauiske samvelde fra 1560 til 1795 og hadde på 1600-tallet kolonier på Tobago og i Gambia. For å betjene skipene i kolonitrafikken inngikk hertug Jekabs (1610–1682) en leieavtale om bruk av Flekkerøy utenfor Kristiansand. I 1664 sikret hertugen gjennom en avtale med Frederik III av Danmark-Norge rettigheter for Kurland til å utvinne sølv, bly, kobber og jern på meget fordelaktige betingelser. Kurland etablerte gruver på Eidsvoll og Kongsberg, og i perioder var opptil 300 kurlendere i arbeid i Norge. Etter Polen-Litauens deling i 1795 gikk området over til det russiske imperium (1795–1918). I tillegg til latviere og tyskere bodde det også svensker her, i nyere tid også russere. Den nordligste delen er meget tynt befolket og er for det meste bebodd av livere. Grunnbesittere og byborgerskap, og dermed de dannede klassene, var i all hovedsak tyskspråklige, den tyske folkegruppen ble evakuert av myndighetene til Posenområdet under annen verdenskrig, og derfra igjen fordrevet av Stalin og polakkene. Varėna kommune. Varena kommune (polsk: "Orany") er den litauiske kommunen som strekker seg lengst mot sør, og grenser til Hviterussland i sør og sørøst. Store deler av kommunen ligger i furuskoger, og er relativt tynt befolket. I tettstedet Valkininkai lengst i nordøst ligger et sanatorium. Elvene Nemunas og Merkys renner gjennom kommunen. Schweizerpsalm. Trittst im Morgenrot daher eller Schweizerpsalm er den sveitsiske nasjonalsangen. Sangen ble komponert i 1841 av cisterciensermunken Alberich Zwyssig (1808–1854) på klosteret i Wettingen til en tekst av Leonhard Widmer (1809–1867). Det sveitsiske Forbundsrådet vedtok å inntil videre bruke sangen som nasjonalhymne i 1961, og i 1981 fikk den offisiell status. Den avløste Rufst Du mein Vaterland (sunget til samme melodi som den britiske kongehymnen). Teksten fins i tillegg til tysk også på italiensk, fransk og to dialekter av retoromansk. Atomkjerne. En atomkjerne er den sentrale delen av et atom. Kjernen består av kjernepartikler eller nukleoner, i hovedsak av ett eller flere positivt ladde protoner og ingen, ett eller flere nøytroner uten ladning. Diameteren til kjernen ligger i området 1,5 til 15 fm (10-15 m), og dette er noe mindre enn en titusendel av atomet som helhet. Likevel er minst 99,95% av massen til atomet konsentrert i kjernen. Klassifisering. Antall protoner i en atomkjerne kalles atomnummeret og bestemmer hvilket grunnstoff det er snakk om, f.eks. hydrogen, karbon, oksygen etc. Antall nøytroner avgjør hva slags isotop av grunnstoffet det er. Antall protoner og nøytroner i kjernen er korrelert på den måten at de mest stabile isotopene har omtrent like mange av hver for små kjerner, mens større kjerner har et overskudd av nøytroner. Nukleonene har omtrent samme masse, og det samlede antallet kjernepartikler angir atommassen. Hver isotop av et grunnstoff har en unik atommasse. Et elektron veier omtrent 1/2000-del så mye som et nukleon, slik at elektronenes bidrag til atommassen stort sett kan neglisjeres. Kreftene i atomkjernen. De positivt ladde protonene frastøter hverandre elektromagnetisk. Grunnen til at atomkjerner likevel kan være stabile er at avstanden mellom kjernepartiklene er så liten at den såkalte sterke kjernekraften holder dem sammen. Denne kraften avtar imidlertid raskere med avstanden enn den elektromagnetiske kraften. Den svakeste fundamentalkraften som er involvert, gravitasjonen, er for øvrig helt neglisjerbar, da den er så mye som 1036 ganger svakere enn den elektromagnetiske frastøtningskraften. Historikk. Oppdagelsen av elektronet var den første indikasjonen på at atomet hadde en indre struktur. Denne strukturen ble i starten betraktet som en rosinkake, på en slik måte at de små negativt ladde elektronene var finfordelt i en større kule som inneholdt hele den positive ladningen. Denne modellen ble imidlertid tilbakevist i 1911 da Ernest Rutherford, Hans Geiger og Ernest Marsden utførte det berømte gullfolieeksperimentet. De sendte alfapartikler mot folien og fant at partiklene ble spredt i alle retninger når de kolliderte med gullfolien. Svært få partikler kom rett tilbake til strålingskilden, hvilket måtte bety at den positive ladningen var sentrert i en ørliten del av atomet. Eksperimentet førte til anerkjennelse av Bohrs atommodell, der vi ser for oss at elektronene kretser rundt en liten atomkjerne på samme måten som planetene kretser rundt sola. Væskedråpemodellen. En tung kjerne kan inneholde hundrevis av kjernepartikler (protoner og nøytroner) slik at en med en viss tilnærming kan behandle den som et klassisk system istedenfor et kvantemekanisk system. I den resulterende væskedråpe-modellen har kjernen en energi som delvis kommer fra overflatespenning, delvis fra elektrisk frastøting av protonene. Væskedråpemodellen er i stand til å reprodusere mange egenskaper ved kjernene, inklusive den generelle relasjonen mellom bindingsenergi og atommassen, så vel som fenomenet kjernespalting. Skallmodellen. På toppen av det klassiske bildet ligger så de kvantemekaniske effektene som kan beskrives ved å bruke kjerneskall-modellen som for en stor del ble utviklet av Maria Goeppert-Mayer. Den beskriver at atomkjerner med et gitt antall protoner og nøytroner (de magiske tallene er 2, 8, 20, 50, 82, 126...) er spesielt stabile, ettersom deres skall er fylte. Skallmodellen for kjernen kan sammenlignes med den tilsvarende skallmodellen for atomer. Reaksjoner i atomkjernen. Siden noen atomkjerner er mer stabile enn andre, kan det frigjøres energi gjennom kjernereaksjoner (dvs. at kjernene endrer sammensetning). Sola "fyres" med kjernefysiske fusjoner (kjernesammensmelting) som innebærer at par av kjerner kolliderer og danner en større kjerne. Den motsatte prosessen er kjernefysiske fisjoner (kjernespalting) som kjernekraftverk er basert på. Siden bindingsenergien per kjernepartikkel er størst ved midlere kjernemasser (rundt jern), vil energi frigjøres enten ved å fusjonere lette kjerner eller fisjonere tunge kjerner. Prosesser i stjernene. Elementene med atomnummer lavere enn jern dannes i det indre av stjerner gjennom et antall fusjonstrinn. Først fusjonerer hydrogen med seg selv og danner helium. Så fusjonerer helium med seg selv to ganger og danner karbon. Videre fusjoner fortsetter med å lage stadig tyngre grunnstoffer inntil det stopper opp med dannelse av grunnstoffer med kjernemasse nær jern. Hvis stjernen eksploderer i en supernova, vil høyenergi nøytrinoer strømme ut fra supernovaen og bombardere de ekspanderende grunnstoffene og det dannes store mengder kjerner som er tyngre enn jern. Således vil en gjennom stjernenes utvikling få stadig tyngre grunnstoffer. En kan si at en stjernes død lager grunnstoffer som er gir grunnlag for liv, og vi er alle bygd opp av stjernestøv. Prosesser på jorden. Kjernereaksjoner skjer naturlig på jorden. Unntatt under menneskeskapte forhold, som under kjernefysiske eksplosjoner, så er temperaturer og trykk på jorden ikke høye nok til å overvinne elektromagnetiske frastøtingskrefter mellom kjerner og muliggjøre kjernefusjoner. Derimot kan tunge kjerner slik som uran fisjonere, og alfanedbryting og betanedbryting kan også forekomme. Alfanedbryting kan betraktes som en særdeles asymmetrisk type fisjon, hvor det ene spaltningsproduktet er en heliumkjerne (alfapartikkel). I betanedbryting blir et proton omdannet til et nøytron (med utsendelse av en positron og et nøytrino), eller et nøytron omdannes til et proton (med utsendelse av et elektron og et antinøytrino). Aktuell forskning. Det meste av aktuell forskning innenfor kjernefysikk dreier seg om studiet av kjerner under ekstreme forhold. De tyngste av alle kjerner er nøytronstjernene. Kjerner kan også karakteriseres ved ekstreme former (som fotballer) eller ved ekstreme nøytron-til-proton forholdstall. Eksperimenter kan også bruke kunstig indusert fusjon ved høye energier for å danne kjerner ved svært høye temperaturer. Det er tegn som tyder på at disse eksperimentene har skapt en faseendring fra normalt kjernemateriale til en ny tilstand som kalles kvark-gluon-plasma. Her blandes kvarker med hverandre istedenfor å være separert i dubletter eller tripletter av nøytroner og protoner. Kjerne. En kjerne er den viktigste, innerste eller mest robuste del av et objekt. John Fredriksen. John Fredriksen (født 11. mai 1944) er en norskfødt forretningsmann med kypriotisk statsborgerskap. Han kom fra vanlige kår, men bygget seg fra grunnen til å bli en av verdens rikeste menn. Fredriksen er storeier i flere børsnoterte foretak. Han etablerte seg som tankreder. På 80-tallet var han i konflikt med norske skattemyndigheter og tapte hele formuen. Fra 1996 bygget han seg igjen opp igjen innen tank og shipping, gjennom tankrederiet Frontline. På 2000-tallet utvidet han til forretninger også innen andre bransjer. Han konsoliderte i fiskeoppdrettsbransjen og endte som storeier i oppdrettselskapet Marine Harvest. Han har også bygget seg opp innen boreriggbransjen, med selskapet Seadrill, og innen bulk. Ifølge økonominettavisen E24 var John Fredriksen i 2011 god for 59,7 milliarder kroner, noe som gjør ham til verdens største tankreder og Kypros' rikeste person, og den rikeste person født i Norge. Etter suksessen som forretningsmann har John Fredriksen flyttet vekk fra Norge og frasagt seg sitt norske statsborgerskap. Som filantrop har han likevel gitt nærmere 100 millioner av sine private penger til norske helseforetak, deriblant for innkjøp av avansert utstyr til behandling av sykdommen kreft. Oppvekst. Fredriksen ble født som sønn av sveiser ved Norges statsbaner (NSB), Gunnar Fredriksen og kantinebestyrer Herdis Johanne Ørbæk. Han kom fra vanlige kår på Etterstad, Oslo østkant, i Norge, og da han i 1961 som 16-åring startet i skipsmeglingsfirmaet Blehr og Tenvig i Oslo hadde han ingen formell studiekompetanse uttover det grunnleggende. Forretningsmann. 20 år gammel ble han tilbudt stilling ved norskeide Fjell Navigation i Montreal, men arbeidsoppgavene der var lite utfordrende og etter et halvt år fikk han overføring til firmaets kontor i New York. I New York fikk den 21-årige Fredriksen for første gang selvstendige megleroppdrag. Fredriksen vendte tilbake til Oslo etter ett år og begynte å arbeide under den kjente skipsmegleren Ole Schrøder i meglerfirmaet A. O. Andersen. Fredriksen arbeidet også ett år som skipsmegler i Singapore som nestleder hos Wallem & Co og fikk flere gode kontakter der. På midten av 1970-tallet startet han sammen med tre andre skipsmeglerfirmaet Northern Shipping AS, med oppdrag fra Libanon. Etter en økonomisk trang oppstartsfase ble slutten av 1970-tallet lukrativt for Fredriksen og han begynte etableringen av sin store formue. På 1980-tallet tjente han store penger på å la sine tankskip frakte iransk olje fra Den persiske gulf under krigen mellom Iran og Irak. Hans stambord på Theatercafeen ble på denne tiden døpt Kharg, etter den viktigste oljeterminalen i gulfen. Bunkerssaken. I 1985 fikk assuranseselskapet Gard mistanke om unormalt stort svinn av last fra Fredriksens skip og iverksatte privat etterforskning av hvorvidt det eksisterte en opplegg for bruk av last som drivstoff. Saken ble oversendt politiet og juni 1986 slo politiet til mot Marine Management og SeaTeams kontorer i Oslo. Flere av hans nærmeste medarbeidere, etterhvert også Fredriksen, ble varetektsfenglet og satt på glattcelle. Siktelsen var tyveri av nærmere 60 millioner kroner av råolje til bruk som drivstoff på tankbåtene i Persiabukten, og forsikringssvindel for cirka en million kroner. Fredriksen satt varetektsfengslet i 113 dager. Etter fem års juridisk kamp mellom påtalemakten og Fredriksens jurister ble saken henlagt i 1990. Saken hadde kostet tosifrede millionbeløp for begge parter, uten at det kom til tiltale. Anklagepunktene om grovt tyveri av olje til verdi av 60 millioner, forsikringssvindel og uordentlig regnskapsførsel ble frafalt. Tiltalen mot de øvrige ble samtidig henlagt. Saken var et nederlag for norsk påtalemyndighet. Fredriksen betalte 2 millioner i bot for å ha satt besetningenes liv i fare, i tillegg betalte han forsikringsselskapet Gard over 800 000 US dollar i et eget forlik. Saken var en stor belastning for Fredriksen, som var en outsider i det norske redermiljø. Bankene sviktet ham, det meste av flåten måtte selges på et tidspunkt da fraktmarkedet stod fremfor en eventyrlig oppgang, og Marine Management ble nedlagt. Gjenoppbygging. Etter nedturen på begynnelsen av 90-tallet drev Fredriksen forretningen raskt opp igjen av bølgedalen, bl.a. ved kjøp og salg av skip og borerigger. I 1996 overtok han Frontline, et svensk oljetankselskap, og registrerte dette på Bermuda. Det hadde en markedsverdi på 11,9 milliarder kroner per børsslutt 9. desember 2009, per mai 2011 redusert til omlag 8 milliarder kroner. Frontline-flåten består av 55 skip: 25 heleide og 2 deleide VLCC, samt 28 heleide Suezmax tankskip. Frontline er notert på Oslo Børs under tickeren FRO og er del av OBX-indeksen. Frontline er også notert New York Stock Exchange under tickeren FRO. I 2008 betalte Frontline ut totalt 3,6 milliarder i utbytte til sine akjsonærer. Tor Olav Trøim ble en nær medarbeider fra 1995. Trøim er direktør eller styremedlem i flere av selskapene i Fredriksen-sfæren. «Sea Empress»-havariet. Den 15. februar 1996 grunnstøtte supertankeren «Sea Empress» på vei inn til Milford Haven i Wales, fartøyet hadde en last på 130 000 tonn lett råolje og var gjennom stråselskaper kontrollert av Fredriksen. Totalt 71 800 toll råolje lakk ut fra havaristen etter grunnstøtningen og over 20 mil av kyststripen ble tilgriset av oljen. De totale kostnadene ved havariet ble på 1,3 milliarder kroner. John Fredriksen var tidlig ute og kommenterte havariet og kom godt ut av det omdømmemessig, fartøyet hadde vært i god stand og hverken besetning eller rederi hadde skyld i ulykken, ansvarlige var losen og havnemyndighetene i Milford Haven. Diversifisering. Sommeren 2005 kjøpte han seg opp til aksjemajoriteten i fiskeoppdrettselskapet Pan Fish. Innen et år hadde han brukt Pan Fish til å kjøpe opp de tre konkurrentene Fjord Seafood, Marine Harvest og Stolt Seafood. Det sammenslåtte selskapet fikk navnet Marine Harvest. Fredriksen utvidet på 2000-tallet til drill og rigg-selskaper. Han er hovedeier og styreformann i riggselskapet Seadrill, som per børslutt 9. desember 2009 hadde en markedsverdi på nesten 56 milliarder kroner. Fredriksen eier 33,6 % av aksjene i Seadrill, og eierposten har siden våren 2006 vært av større verdi enn den han sitter på i Frontline. Fredriksens ulike selskaper er i de senere år gjennomgående populære i markedet, noe som bidrar til at han lettere og med mindre kostnader kan reise kapital enn andre tilsvarende selskaper. Andre selskap han på slutten av 2000-tallet eide store deler av var selskapene Golden Ocean, Golar, Ship Finance, Deep Sea Supply og Northern Offshore. Utflaggingssaken. I 2010 ble det kjent at Fredriksen valgte å flagge ut en flåte med 30-40 skip fra Norge. Årsaken var ifølge skipsrederen 30-40 års erfaring med ulike norske myndigheter, og utløsende faktor var raidet mot Seadrill i 2010. Han hevdet videre at belastningen var stor og at han ble syk av det. Myndighetene ved næringsminister Trond Giske fryktet i denne forbindelse at et vesentlig antall arbeidsplasser skulle bli flyttet ut av landet. Privat. Fredriksens kone gjennom 29 år, Inger Astrup Fredriksen døde den 27. desember 2006 av kreft. Med Astrup Fredriksen har han tvillingdøtrene Kathrine Fredriksen og Cecilie Fredriksen, som begge er direktører i børsnoterte selskaper. I etterkant av sin kones død har Fredriksen donert store summer til helseforetak i Norge. I 2005 ga han 30 millioner til Rikshospitalet-Radiumhospitalet, til kreftbekjempelse og hjertemedisin. Rett etter at hans kone døde,t bestemte Fredriksen seg for å finansiere en ny laboratoriefløy på Rikshospitalet. I 2007 ga han ytterligere 50 millioner til Radiumhospitalet. Gaven ble signert på en serviett på Fredriksens årlige julebord på Theatercafeen og overlevert overlege Jan Vincents Johannessen. I 2012 finansierte Fredriksen og Stein Erik Hagen en ny operasjonsrobot hos Radiumshospitalet. Fredriksen bor i London i Storbritannia, i The Old Rectory, en eiendom han kjøpte for nær en halv milliard kroner i 2001. Han leverte inn sitt norske pass og ble kypriotisk statsborger i 2006. Biografi. Odd Harald Hauge og Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum har skrevet en biografi om John Fredriksen, kalt Storeulv. Fredriksen mente at boken gir et uriktig bilde av ham og hans forretningsvirksomhet. Hatikvah. Hatikvah (hebraisk, «Håpet») er Israels nasjonalsang. Teksten er av Naftali Herz Imber (1856–1909) og han skrev den i i Jassy, Romania. Melodien er av Samuel Cohen. Casa delle Libertà. Casa delle Libertà («frihetenes hus») var en italiensk allianse av høyrepartiene Forza Italia, Lega Nord og det reformerte fascistpartiet Alleanza Nazionale, samt en rekke mindre partier. Alliansen ble dannet foran parlamentsvalget i 2001 som en fortsettelse av valgalliansen Polo delle Libertà, men denne gangen var den første at Lega Nord og Alleanza Nazionale stilte til valg sammen. Alliansen vant valget og etter fem år der sentrum-venstre-siden hadde hatt regjeringsmakten, dannet Silvio Berlusconi på ny en regjering som denne gangen ble sittende til de tapte valget i 2006. Casa delle Libertà dannet grunnlaget for det seinere Il Popolo della Libertà. Forza Italia. Forza Italia («fremad, Italia!») var et italiensk liberalkonservativt høyreparti som eksisterte mellom 1993 og 2009. Det ble grunnlagt i 1993 av Silvio Berlusconi, som var partiets leder fra det ble etablert til det ble nedlagt. Sammen med det populistiske separatistpartiet Lega Nord og det reformerte fascistpartiet Alleanza Nazionale utgjorde Forza Italia ved parlamentsvalgene i 2001 og 2006 valgforbundet Casa delle Libertà. Partiet har sittet i regjering i flere perioder med Berlusconi som statsminister. Kritikere hevder partiet ikke har noe selvstendig program, men mener det som til enhver tid passer Berlusconi. I økonomiske spørsmål er partiet liberalistisk, i andre spørsmål konservativt eller høyrepopulistisk. Ved parlamentsvalget i 2008 stilte Forza Italia som en del av valgalliansen Il Popolo della Libertà. Deler av denne alliansen ble den 27. mars 2009 omdannet til et politisk parti. Forza Italia opphørte da å eksistere som eget parti. Lega Nord. Lega Nord («Nordligaen») er et italiensk føderalistisk/regionalistisk høyreparti. Deres mål er uavhengighet for det nordlige Italia, som de kaller Padania. Partiet ledes av Umberto Bossi. Det oppsto på 1980-tallet fra flere regionale bevegelser, bl.a. autonomibevegelsen Lega Lombarda og en tilsvarende organisasjon i Venezia. Felles for disse er at de ser på det nordlige Italia som en nasjon separat fra den syditalienske, og de ønsker ikke at det rike Nord-Italia skal subsidiere det fattigere Syd-Italia. Partiet ble representert i parlamentet første gang i 1987, og ble en del av valgforbundet Polo delle Libertà, sammen med blant andre Forza Italia foran valget i 1994. De satt i Silvio Berlusconis første regjering i 1994, men regjeringen falt da Lega Nord trakk seg fra forbundet. Ved valget i 1996 stilte Lega Nord liste alene, men gikk i 2001 inn i alliansen igjen, som nå gikk under navnet Casa delle Libertà, denne gangen også i allianse med Alleanza Nazionale, som hadde en ideologi som skilte seg kraftig fra den til Lega Nord. Etter valget, som alliansen vant, ble Lega Nord en del av Silvio Berlusconis andre koalisjonsregjering. Foran valget i 2006 inngikk Lega Nord en avtale om valgsamarbeid med Movimento per l'Autonomia, et nytt regionalistisk sør-italiensk parti. De to partiene dannet deretter Patto per le autonomie (der også Partito Sardo d'Azione deltok), og som stilte felles lister i hele Italia, som en del av Casa delle Libertà. Sammen valgte de 26 deputerte og 13 senatorer. Grenlandsbrua. Grenlandsbrua er Norges høyeste skråstagbro med en tårnhøyde på 166 meter. Broen som ble åpnet 19. juli 1996 av Kong Harald V, er en del av. Den krysser Frierfjorden, mellom kommunene Porsgrunn og Bamble i Telemark. Broen er bygd som en samvirkekonstruksjon. Overbygningen består av seksjoner med stål, formet som kassetverrsnitt med dekke i plass-støpt betong. Det er bare ett tårn og et hovedspenn på 305 meter. Høyde på brotårnet er 168 meter. Totallengden på broen er 608 meter, og seilingshøyden er 50 meter. Skråstagene er oppdelt i 21 kabelpar, med lengde fra 84 til 287 meter. Totalt har broen 7 spenn. I 1996 ble broen tildelt Betongtavlen. Sammen med Breviksbrua ble Grenlandsbrua i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet de to broene 17. april 2008. Umberto Bossi. Umberto Bossi (født 19. september 1941 i Cassano Magnago) er en italiensk politiker. Han er leder for partiet Lega Nord. Padania. Padanias flag, "Alpesolen", som foreslått av Lega Nord Padania er navnet partiet Lega Nord bruker om den delen av Nord-Italia de ønsker uavhengighet eller selvstyre for. Det inkluderer blant annet regionene Piemonte, Lombardia, Veneto, og fortsetter sydover til Apenninene. Navnets opprinnelse. "Padus" er det latinske navnet på elven Po, Italias største elv. Geografisk er den store sletten som omgir elven kalt "Valpadana" (Po-dalen). Adjektivet "padano" (femininum "padana") er ikke politisk ladet, og var i alminnelig bruk før Lega Nord ble stiftet, som den berømte osten Grana Padano eller den geografiske betegnelse "pianura padana" (Po-sletten). Navnene "cispadansk" og "transpadansk" forekom i historien i betegnelsene til noen kortvarige republikker (den cispadanske republikk og den transpadanske republikk) i Napoleons tid. Politisk betydning. Selve navnet "Padania" forble relativt ubrukt fram til dagen da Umberto Bossi, lederen for Lega Nord, erklærte i en tale at partiets mål var å dele opp Italia i tre stater, som han betegnet som Padania (norden), Etruria (midten) og syden (som fikk senere navnet Ausonia). Navnene skal ifølge den talen ha blitt gitt av Gianfranco Miglio, Lega Nords datidens hovedideolog. Etter dette har Lega Nord prøvd å bygge et felles kulturelt grunnlag, bl.a. med forbindelse til angivelige keltiske røtter, og noen fremtredende politikere i Lega Nord (som tidligere justisministeren Roberto Castelli) giftet seg etter hedensk vis. Det ble også organisert valg til et padansk parlament i Mantova, som ikke ble tatt på alvor av andre italienske politiske partier og aldri fikk noen reel makt. Et flagg ble også laget ved å bruke alpesolen, et symbol som forekommer på flere keltiske ruiner. Nasjonalfargen ble fastslått til å være grønn, og den dag i dag går de fleste Lega Nord-politikere iført grønt slips, enda om de er blitt ministre i den italienske staten. Å hevde at Padania i det hele tatt eksisterer som en politisk eller kulturell enhet er typisk et tegn på tilhørighet til Lega Nord, da de aller fleste andre partier og bevegelser avfeier dette. Brekkeparken. Brekkeparken i Skien kommune er en 36 mål stor park på en høyde rett opp for Skien sentrum. Parken inngår i Telemark Museum. Middelaldergården Søndre Brekke danner utgangspunktet for museet og Brekkeparken. Anlegget med den store hovedbygningen, fløyene og parken med lysthus, paviljong og andedam ble til fra 1810 da Nils Aall kjøpte gården. Parken ble anlagt 1815-16 i landskapsstil under ledelse av gartneren H.C. Pries. Rosehagen som ble anlagt cirka 1850 er parkens kjennemerke, i vår tid tilpantet med ettårige prydplanter. Eiendommen ble i 1909 solgt til et nystiftet aksjeselskap og overdratt til museet, som ble grunnlagt samme år. En gang før 1915 kom svanedammen vest for hovedbygningen. Den gamle hagepaviljongen fra gården Kjellestad ved Brevik ble satt opp på «Lysthushaugen» i parken i 1927. I det sydvestlige hjørnet av parken kom et frluftsteater der det ble arrangert mange store teater- og revyforestillinger og konserter i mellomkrigstiden. Parken har fått tilført mange stuer fra Telemark og er i dag også et friluftsmuseum. Henrik Ibsen Museum, Venstøp er Henrik Ibsens barndomshjem og var en gave til museet i 1958 fra familien Løvenskiold. Brekkeparken ble i 2002 kåret til Årets grønne park av Norske Anleggsgartnere. Po. Po (latin "Padus") er Italias lengste elv, og springer ut ved Monviso, løper gjennom Posletten for så å munne ut i Adriaterhavet. Elven er 670 kilometer lang. Nedslagsfeltet er på km². Po har sitt utspring i provinsen Cuneo i Piemonte ved stedet Pian del Re ved foten av Monviso. Der er det en sten med en plakett som markering. Det er mange tilløp til Po videre nedover, slik at man kunne si at fjellet Monviso selv er kilden. Ned til Saluzzo renner Po gjennom Podalen ("Valle Po"). Po er her under 400 moh, og resten av løpet til Po er på Posletten ("Pianura Padana" eller "Val Padana"). I dette området bor det ca 16 millioner mennesker og omkring en tredjedel av Italias industri- og landbruksproduksjon finner sted her. De viktigste landbruksproduktene er Korn, blant annet mais og ris. Po renner gjennom flere viktige italienske byer, ikke minst Torino i Piemonte. Gjennom et nettverk av kanaler ("navigli") som Leonardo da Vinci var med på å planlegge, er Po også knyttet til Lombardias hovedstad Milano. Ved utløpet til Adriaterhavet danner Po et stort delta. Gjennom deltaet er Po delt i fem større elver som heter "Po di Maestra", "Po della Pila", "Po delle Tolle", "Po di Gnocca" og "Po di Goro". I tillegg er det en lang rekke kanaler i deltaet. Podeltaet står på UNESCOs liste over verdensarven. Apenninene. Appenninene (italiensk "Appennini") er en 1000 km lang fjellkjede som strekker seg langs østkysten av Italia for så å fortsette til Sicilias fjell og de nordafrikanske Atlasfjellene i sør og til Alpene i nord. Fjellkjeden består i det vesentlige av kritt og kalk. Det høyeste punktet er Gran Sasso d'Italia (2914 moh.). Navnet (gresk Απεννινος; latin "Appenninus") er sannsynligvis avledet av det keltiske "pen", en fjelltopp, og har derfor samme opphav som de engelske fjellene Penninene. Navnet Appenninene ble opprinnelig bare brukt om den nordlige delen av fjellkjeden fra De maritime Alpene til Ancona. Polybius var sannsynligvis den første forfatteren som brukte navnet om hele fjellkjeden, og han skilte heller ikke mellom Appenninne og De maritime Alpene, men lot fjellkjeden strekke seg helt til Marseille. Senere forfattere fra antikken fortsatte å bruke navnet om hele strekningen. Fjellene har gitt navn til Apenninerhalvøya (Den italienske halvøya) som utgjør mesteparten av Italia. Fjellene er stort sett dekket av grønn vegetasjon og skog, men den ene siden av fjelltoppen Corno Grande (2 912 m) er delvis dekket av den sørligste isbreen i Europa. Østsiden som heller ned mot Adriaterhavet er bratt, mens vestsiden danner en slette hvor mange av de historiske byene i Italia ligger. Den totale lengden er ca 1000 kilometer, og bredden er fra 80 til 140 km. National Security Agency. National Security Agency (NSA; norsk: "Nasjonal sikkerhetsetat") er et amerikansk føderalt forvaltningsorgan med ansvar for signaletterretning og kryptering. NSA er underlagt Forsvarsdepartementet. Etatens budsjett er konfidensielt, men ifølge beregninger "The Economist" har gjort går 80 prosent av etterretningsbudsjettet i USA til NSA, mens CIA til sammenligning får kun 10 prosent. NSA har om lag 30 000 ansatte, og er verdens største arbeidsgiver for matematikere. Hovedkvarteret ligger på militærbasen Fort George G. Meade i Maryland, like nordøst for Washington, DC. NSA er spesielt kjent for etterretningsnettverket Echelon. Historie. NSAs hovedkvarter i Fort Meade, Maryland. Signaletterretning startet under 1.verdenskrig, da hæren i 1918 startet "the Cipher Bureau" innenfor Military Intelligence Division, som også inkluderte marinens signaletterretning. Herberg O. Yardley ledet dette kontoret til 1929, da "Signal Intelligence Service" ble videreført med mindre ressurser i U.S. Army, anført av William F. Friedman. I mellomkrigstiden ble noe av de store miljøene som var bygget opp under verdenskrigen oppløst, og U.S. Navy drev sine etterretningstjenester videre alene. Allerede før 2.verdenskrig utviklet begge våpengrenenes etterretningstjenester radiojamming, radio-retningsbestemmelse og regnekapasitet som ble brukt overfor japansk diplomati før krigen. Under andre verdenskrig ble det bevilget store ressurser til militær radioetterretning (Comint). Man lyktes i å knekke japanernes signalkoder og ble kjent med angrepsplanene for Midway Island. Utover krigen ble det en samordning av forsvarsgrenenes ressurser gjennom "Army-Navy Communications Intelligence Board (ANCIB)", og i 1945 gikk utenriksdepartementet /Department of State) med i samarbeidet "(STANCIB)". Året ble også FBI endel av dette samarbeidet, og "United States Communications Intelligence Board (USCIB)" ble opprettet. Etterkrigstiden. Gjennombruddet for en enhetlig og sentralstyrt etterretningstjeneste i USA kom med loven National Security Act i 1947, som førte til opprettelsen av både CIA og "NSC" – forløperen til dagens signaletterretning. Bare luftforsvaret U.S. Air Force hadde nå sitt eget radio-/kryptologiske etterretningsvesen. Da forsvarsminister Louis A. Johnson i 1949 samlet alle forsvarsgreners etterretning, fikk det nye organet "Armed Forces Security Agency (AFSA)" ansvar for både sikkerheten til forsvarets kommunikasjoner (Comsec), og den elektroniske kommunikasjonsetterretningen (Comint). Admiral Earl E. Stone var leder for signaletterretningen i de første etterkrigsårene, og store sivile ressurser i form av personell og forskning ble tilført AFSA. Utfordringen med å forene forsvarsgrenenes interesser ble derimot snart akutt, og da general Ralph J. Canine overtok eldelsen av "AFSA" i 1951, ble det igangsatt studier for total reform av signaletterretningen. Det viste seg at det tekniske nivået på etterretningen under Koreakrigen var for svakt, man stod knapt nok på et kvalitetsnivå tilsvarende det man hadde nådd under andre verdenskrig. Konfliktene med forsvarsgrenene, CIA og Utenriksdepartementet ble større. Løsningen i 1952 ble å legge tjenesten direkte under forsvarsministeren, og balansere forsvarsgrenenes makt over fellestjenesten med økt sivil styring og kontroll. Navnet "National" Security Agency ble herved tatt i bruk, og i 1957 fikk NSA sitt første integrerte hovedkvarter i "Fort George S. Meade", Maryland. På 1950- og 1960-tallet ble datamaskiner i økende grad utviklet og tatt i bruk i arbeidet med signaletterretning, kryptering, kryptologi og kodeanalyse. Med den digitale revolusjonen ble en stadig viktigere oppgave fra 1980-årene kommunikasjonsforsvar (Comsec), bestående i å forsvare og hindre etterretning mot den økende mengden informasjon som amerikanske forsvarsstyrker og statlige etater sender elektronisk. Et NSA-hovedkvarter for Europa bl samtidig bygget opp i Frankfurt am Main i Vest-Tyskland. I Maryland har NSA bygget opp et betydelig forskningsmiljø. Multi-level marketing. Multi-level marketing (MLM) er en kontroversiell forretningsmodell basert på et nettverk av medlemmer og salg av produkter hvorfra inntektene fordeles i nettverket. Mye av kritikken mot MLM er at nettverksstrukturen ofte ligner en hierarkisk pyramide, og at forretningsmodellen derfor har mye til felles med pyramidespill, og at inntektene fra salg av produkter eller andre tjenester ikke er store nok til å betjene hele nettverket. Konseptet. Grunnidéen bak MLM er å flytte markedsføring og distribusjon fra regulære utsalgssteder til nettverk av forbrukere. Man skal da kunne redusere antall ledd mellom produsent og forbruker, og samtidig kraftig redusere kostnader knyttet til bl.a. leie av kontorarealer. En person med et stort sosialt nettverk vil da kunne markedsføre et produkt til sin sosiale krets. De siste årene har mye av fokuset på markedsføring blitt flyttet til internett og sosiale medier. Dersom en nettverksmarkedsfører har suksess og ikke lenger klarer å håndtere nye eller eksisterende kunder alene, vil det være hensiktsmessig å rekruttere en ny distributør. Normalt kan nettverksmarkedsføreren legge denne distributøren inn i sin "downline", og vil også motta provisjon på den nye konsulentens salg. På denne måten kan man tjene penger på flere nivåer under seg, og nye konsulenter vil måtte dele salgsprovisjon med sin "upline". I noen MLM-selskap stilles det krav til minimumsomsetning for å være kvalifisert for provisjon. Det vil normalt bety at salgsprovisjonen tilfaller distributøren på nivået over (upline) dersom man ikke er kvalifisert. MLM-konseptet har ikke noen begrensning når det gjelder hvilke produkter som selges, men helse- og velværeprodukter dominerer MLM-markedet. Bransjens dårlige rykte. Levedyktig MLM-konsept der sluttkunder står for majoriteten av omsetningen Pyramidelignende MLM-konsept der salg til distributørene utgjør majoriteten av omsetningen Grunnet forbud mot pyramidespill og Ponzi-svindel har MLM i stor grad blitt brukt som skalkeskjul for pyramidelignende virksomhet. Kollapsede pyramidespill har ofte blitt relansert som nye MLM-selskaper der det kun er gjort mindre justeringer i selskapsstruktur for å omgå lovverket. I mange MLM-selskaper bærer produktene preg av å være overprisede i forhold til reell markedsverdi. Dette vil gjøre det svært vanskelig å selge til forbrukere, og distributøren kan derfor bli mer opptatt av å verve nye konsulenter under seg fordi dette er enklere og mer innbringende enn å selge selve produktet. I slike tilfeller må man normalt kjøpe produktene selv for å få rett til å videreselge disse, enten som en engangs investering eller som et periodevist minimum produktkjøp. Ved at produktkjøpene er en betingelse for å kunne tjene penger på konseptet vil selskapet ikke ha problemer med å få omsetning på sine produkter, men så lenge disse er kraftig overpriset vil omsetningen i hovedsak skje internt mellom moderselskap og konsulentene. For å skjule overprising av produktene som omsettes ved hjelp av MLM, kan selskapene bak bli meget oppfinnsomme. Dersom man klarer å formidle at selskapets produkter er helt nye og unike, lar de seg vanskelig sammenligne med produkter som omsettes i markedet gjennom tradisjonelle salgskanaler. Mange MLM-selskaper har blitt bøtelagt for å ha fremsatt påstander om sine produkter som ikke har vært mulig å dokumentere. Kjetil Hope, styremedlem i foreningen Skepsis, argumenterer i Bergens Tidende (19.april 2011) for at salgsmetoden er jevngodt med pyramidespill og bør forbys. Prognoser for inntjening. I motsetning til klassiske pyramidespill som er en ren flytting av penger fra hånd til hånd oppover i systemet, nevnes lovlige MLM-selskaper som en metode for markedsføring og salg av produkter. Til tross for at man da skulle tro at flere kunne tjene penger så lenge det omsettes produkter, viser statistikker det motsatte. I en undersøkelse gjennomført i 2004 fant man at sjansen til å tjene penger på produktbasert MLM var 0,05 % mot 9,6 % ved klassiske pyramidespill. Det har blitt en klisjé at 97 prosent av alle som forsøker seg i MLM-bransjen mislykkes. For å imøtekomme disse statistikkene har de aller fleste MLM-selskaper ferdigskrevne forklaringer på hvorfor dette skjer, og hvorfor deres eget konsept skiller seg positivt ut. Grunntanken bak MLM er å kutte antall ledd mellom produsent og forbruker, for dermed å kunne tilby både redusert pris til forbruker og økt fortjeneste i distributørleddet. Konseptet med å motta provisjon i mange nivåer blir da et paradoks ettersom provisjonen av ett produktsalg da skal fordeles på en rekke distributører i upline, noe som i praksis blir fordyrende mellomledd. Lovgiving. MLM er forbudt i mange land, men er i motsetning til pyramidespill fremdeles tillatt i Norge. Lotteritilsynet er norske myndigheters organ for å tilse at MLM-virksomhet ikke er i strid med lotteriloven. De fleste vestlige land har harmoniserte lover som regulerer hvor grensen går mellom lovlig MLM og pyramidespill. Rettspraksis er imidlertid meget forskjellig, og eksempelvis skal det langt mindre til at et MLM-selskap defineres som lovstridig pyramidespill i Australia enn i USA og Norge. Amerikanske "Federal Trade Commission" advarer: "Ikke alle MLM-konsepter er legitime. Noen av dem er pyramidespill. Det anbefales ikke å involvere seg i konsepter der inntjeningen primært baserer seg på antall nye distributører man rekrutterer og produktene man selger til dem, fremfor salg til personer utenfor konseptet som har behov for produktene." MLM i Norge. I Norge organiseres mange av de store MLM-aktørene i Direktesalgsforbundet. Årlig omsettes det for over en milliard kroner i direktesalg, og at det finnes mellom 80.000 og 90.000 nordmenn som driver med nettverkssalg. Det betyr en gjennomsnittlig omsetning på 13.000 kroner per distributør. Siden det er svært vanlig med oppstartskonstnader, løpende medlemsavgifter og obligatoriske kjøp for å være kvalifisert som distributør, er det klart at distributørene selv genererer en stor del av denne omsetningen. Echelon. Echelon er historiens største elektroniske spionnettverk. Nettverket, som drives av USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand, fanger opp telefonsamtaler, telefakser og e-post over hele verden. Det beregnes at Echelon snapper opp inntil tre milliarder kommunikasjoner hver eneste dag. Amerikanerne regnes for å dominere Echelon-alliansen. Det amerikanske National Security Agency antas å levere det meste av dataekspertisen og bemanningen på lytteposter verden rundt. I april 2004 bevilget EU 11 millioner euro til utvikling av sikker kommunikasjon basert på kvantekryptografi – SECOQC-prosjektet – et system som teoretisk er ubrytelig for Echelon og ethvert annet spionsystem. The 5 Percent Community. The 5 Percent Community (T5PC) var et norsk MLM-lignende nettverksselskap/pyramidespill som gikk konkurs i november 2004. Selskapet ble startet i 2000 av Jim Wolden og vokste rask ved aggressivt salg. De første advarslene mot selskapet ble publisert i tidsskriftet Kapital i 2002, men advarslene prellet av medlemmene/investorene som stadig skjøt inn mere penger og fikk beskjed tilbake om at verdien vokste. Pengene som ble skutt inn ble brukt til fest og moro til selskapets ledelse, endel havnet også i lommene på kriminelle. I 2004 sprakk boblen og selskapet gikk konkurs. Selskapet hadde ved konkursen rundt 70 000 medlemmer, og det antydes at medlemmene kan ha tapt så mye som én milliard kroner på selskapet. En av selskapets gründere er tidligere dømt for svindel, og selskapet har siden sommeren 2004 vært etterforsket for brudd på aksjeloven. En rekke forhold har vært etterforsket av Økokrim og Skattekrim, med disse har ført til en rekke henleggelser. Kun to saker har kommet for retten, men det har foreløpig ikke ført til dommer for pyramidespillvirksomhet. En av tiltalene har ført til foreløpig domfellelse av tre personer (blant dem Jørn Ronnie Tagge og Henrik Ellefsen) for bl.a. grovt økonomisk utroskap (og er anket), og den andre tiltalen (mot Jørn Ronnie Tagge) ble avgjort i retten høsten 2008. Glommalinjen. Glommalinjen var et omfattende forsvarsverk i Norge som ble begynt bygget på slutten av 1800-tallet. Det strakte seg 280 km langs vestsiden av Glomma fra Halden i sør og opp til Kongsvinger i nord. Forsvarsverkets oppgave var å beskytte hovedstaden Oslo mot angrep, først og fremst fra Sverige. Glommalinjen var Norges desidert størst befestede landforsvarslinje. Grensebefesningene ble bygget som følge av svært anstrengte forhold mellom Norge og Sverige. Etter at I januar 1901 leverte befestningskomiteen første avsnitt av sin innstilling under overskriften «Forslag til strategiske forsvarsfronter til dekning av Kristiania med tilhørende distrikter og disse fronters fortifikatoriske forsterkninger m.v.» «Muligheden af et angreb paa Norge endog forud for et angreb paa Sverige er ikke længere udelukket, og tør det være overmaade vanskeligt at forudsige noget om, hvorvidt et saadant angreb kun kan blive at betegne som sekundært». Glommalinjen ble bygd ut med fire batterier i 1899, senere med åtte i perioden 1902 og 1903. Fossumavsnittet var et av avsnittene i Glommalinjen, og det eldste batteriet finnes på Kjellås batteri i Skiptvet. Sammen med Staåsbatteriet høyere opp i elva skulle det forhindre elvekryssing ved det strategiske fergeleiet ved Grønsund. Batteriet er delvis sprengt ned i fjell, og det har til sammen åtte standplasser for kanoner med brystvern. Fra 1902 ble det bemannet med Posisjonsartilleribataljonen. Feltartilleriet var modernisert med hurtigskytende kanoner, og i tillegg var det anskaffet 26 10,5 cm mobile posisjonskanoner. Nasjonal krenkelse og frykt for krig skapte en viss folkelig støtte for grensefestningene. I takt med kravet om unionsoppløsning økte krigsfrykten til den kulminerte i 1905. Enda det ikke var noen faktisk fare for krig, var det svært spent forhold mellom de to land. Full mobilsering omfattet ca. 30 000 mann i grenseområdene på Østlandet. I Trøndelag ville Trondhjemske kombinerte linjebrigade og 3. Kombinerte landvernsbrigade sammen med landstormens avdelinger utgjøre ca. 10 000 mann. Tromsø stift forsvar ville mobilisert ca. 4000 mann felttropper, og den totale norske mobiliseringen ville til sammen omfatte ca. 67 000 mann mot angrep fra Sverige. Historikere har antydet at den samlede planlagte svenske angrepsstyrken ville ha utgjort ca. 104 000 mann, fordelt med ca. 75 000 mann til angrep øst Oslofjorden, ca. 9 000 til landsetning vest Oslofjorden, og 20 000 mann til innmarsj i Trøndelag. I 1905 fikk de fire hovedbefestningene, Fredriksten, Ørje, Urskog og Kongsvinger en viktig rolle i unionsoppløsningen. Sverige var lite begeistret for at Norge hadde festninger i nærheten av grensen til Sverige, og som pekte mot Sverige. Den svenske regjeringen framla som et krav at moderne norske festninger skulle fjernes. Under Karlstadkonvensjonen ble disse festningene det store stridsspørsmålet, ettersom flere militære skikkelser og en ikke uvesentlig del av befolkningen mente at festningene hadde en vesentlig symbolsk verdi for Norge. Christian Michelsen deltok i forvirringen ved å unnlate ordet «moderne» og så å appellere til Frankrike og Russland for å legge press på Sverige om å ikke rive flere hundre år gamle festninger. Resultatet av Karlstadkonvensjonen ble at Ørje og Urskog ble demolert, mens Fredriksten måtte fjerne de moderne tilbyggene, herunder Hjelmkollen fort. Kongsvinger trengte ikke demolere noe, men kunne ikke bygges ut heller. Den fullstendige Glommalinjen ble imidlertid først utbygget etter 1907 og var operativ frem til 1930-tallet. Greåker batteri fra 1902 ble utbygget til fort i denne perioden sammen med Ravneberget fort, og de to ble to hoveddeler av Sarpsborg festning, som ellers besto av Isesjøbatteriet samt flere andre batterier. I tillegg til Sarpsborgavsnittet var også Fossumstrøkets festning, med Trøgstad fort, Høytorp fort, Fossum brogalleri og Langenes batteri et vesentlig forsvarsverk fra tiden etter unionsoppløsningen. Maginotlinjen. Inngangen til en bunker i linjen Maginotlinjen var et omfattende fransk forsvarsverk som ble bygd langs grensen til Tyskland i tiden mellom første og andre verdenskrig. Linjen ble oppkalt etter den franske krigsministeren André Maginot (1877–1932) Forsvarsverkene ble først foreslått av marskalk Joffre. Han ble motarbeidet av blant annet Paul Reynaud og Charles de Gaulle, som begge foretrakk investeringer i stridsvogner og fly. Joffre hadde derimot støtte av Pétain, og et antall utvalg og rapporter ga sine bifall til planen. Maginot var den som til slutt overbeviste myndighetene om å bevilge penger til prosjektet. Konstruksjonen foregikk i flere stadier fra 1930, og ble foretatt av STG ("Section Technique du Génie") under oppsyn av CORF ("Commission d'Organisation des Régions Fortifiées"). Hovedarbeidene var stort sett ferdige i 1935, til en total kostnad av 3 milliarder franc. Linjen besto av et nettverk av sammenknyttede bunkere med plass til tusenvis av menn. Det var 108 hovedfort ("grands ouvrages") med 15 km intervall. Mellom disse var det mindre fort ("petits ouvrages") og kasematter, samt over 100 kilometer tunneler. Linjen ble aldri seriøst angrepet den tiden den var i drift. Under andre verdenskrig holdt tyske styrker skinnmanøver foran den mens hovedstyrken gikk rundt – gjennom Belgia. Når de allierte rykket inn i Tyskland i 1944 gikk de for det meste også rundt linjen, med unntak av noe kamper rundt Metz og nord i Alsace. Etter krigen var deler av linjen bemannet noen år, men i løpet av 1960-tallet ble den tatt ut av drift. Deler av den ble solgt til sivile, og deler ble stående og forfalle. Elektrėnai kommune. Elektrenai kommune er en litauisk kommune som ligger midt mellom Kaunas og hovedstaden Vilnius. Som navnet antyder er byen Elektrenai bygget opp omkring det elektriske kraftverket, "Lietuvos elektrine". Byen er også kjent som idrettsby, særlig ishockey. Byen har en stor ishall og byen har fostret to nåværende NHL-spillere: Darius Kasparaitis og Dainius Zubrus. Šalčininkai kommune. Šalčininkai kommune (utt. «sjaltsjininkai», polsk: "Soleczniki") er en litauisk kommune som ligger 50 km sør for hovedstaden Vilnius. Kommunen er en utstrakt landbrukskommune med lite industri, og er blant de litauiske kommuner med høyest polsktalende befolkning. Šalčininkai grenser mot Hviterussland i øst og sør. Širvintos kommune. Širvintos kommune "(utt. «sjirvintås»)" er en litauisk kommune som ligger 60 km nordvest for hovedstaden Vilnius. Širvintos er en utstrakt landbrukskommune med lite industri, og 64% av befolkningen bor på landet. Skog utgjør nesten 28 % av arealet, og avspeiles også i kommunevåpenet med motiv av et elgehode. Kommunen har mange historiske minnesmerker og kan tilby mange naturskjønne opplevelser. 52 % av arbeidsstokken arbeider i statlig sektor. Oppegård kommune og Širvintos undertegnet en samarbeidsavtale juni 2008. De var enige om samarbeidsprosjekter hvor Širvintos skulle søke EØS om midler til gjennomføring Švenčionys kommune. Švenčionys kommune (utt. «sjventsjånis», polsk: "Święciany") er en litauisk kommune som ligger 90 km nordøst for hovedstaden Vilnius, og har en lang grense mot Hviterussland i sørøst. Kommunen har 14 roder, derav tre byroder, Švenčionys, Svencioneliai og Pabrade. Švenčionys er en utstrakt landbrukskommune med litt tjenesteytende sektor. Piauí. Piauí er en delstat i den nordøstre regionen av Brasil. En stor del av delstaten består av det halvtørre Sertão-landskapet. Piauí ble kolonisert av portugisere på 1600-tallet. Økonomien er i hovedsak basert på landbruk, hvor kvegdrift er dominerende. Mesteparten av delstaten har et halvtørt klima med periodevis regn fra desember til april og tørke resten av året. Store deler av landskapet er dekket av kratt som kalles "caatinga". Piauí har den korteste kystlinjen av alle delstatene i Brasil, på bare 66 km. Delstatshovedstaden Teresina er også den eneste hovedstaden i den nordøstre delen av Brasil som ikke ligger ved kysten. Årsaken til dette er at i motsetning til nabodelstatene, ble Piauí først kolonisert i innlandet og ikke ved kysten som var det vanlige. Historie. Delstaten har mange svært viktige arkeologiske utgravinger, inkludert nasjonalparken Serra da Capivara, som er rik på fornminner fra prehistoriske indianske sivilisasjoner. Hulemalerier viser en sivilisasjon som går 25 000 år tilbake i tid. De første innbyggerne i Piauí var banditter som flyktet fra delstaten São Paulo. De mest kjente er antakelig Domingos Afonso Mafrense og Domingos Jorge Velho. Mafrense etablerte det som i dag er byen Oeiras, mens de første kvegflokkene ble ført inn i delstaten av Velho. På 1600-tallet etablerte mange fattiige adelsmenn og Jesuitt-prester seg i delstaten. Det samme gjorde afrikanske og indianske slaver. Landeiere fra nabodelstatene Maranhão og Bahia som søkte nye landområder for kvegdrift, etablerte seg også i delstaten i denne perioden. Teresina var den første planlagte brasilianske byen. Med utgangspunkt i et sjakkbrett ble byplanen tegnet av en arkitekt i 1852. Byen ligger ved elvene Parnaíba og Poti. Byen er kjent som «Den grønne byen» på grunn av alle mangotrærne som omkranser bygatene. Mango. Mango (latin "Mangifera indica") er frukten fra mangotreet. Den kan være oval, rund, eller hjerteformet og har en avlang sten i midten. Det gule fruktkjøttet har en søtlig smak. Den kan være grønn, gul, eller rød—som epler—avhengig av art. Mango inneholder 14% karbohydrat og lite stivelse. Den—som også kiwi—hever derfor ikke blodsukkeret som andre søtsmakende frukter som bananer og epler. Mango importeres umoden til Norge. En moden mango er myk og lager en fast lyd når man tapper på den med fingeren. Umodne mangoer lager en hul lyd når man tapper på dem. Central Intelligence Agency. Central Intelligence Agency (CIA'") er en føderal etterretningsorganisasjon i USA med hovedansvar for etterretning og kontraspionasje utenlands. Organisasjonen har hovedkvarter i Langley i Virginia, og har siden 2011 blitt ledet av David Petraeus. CIA ble etablert i 1947, og vokste ut av Office of Strategic Services. Tidligere hadde mange av CIAs arbeidsoppgaver ligget under FBI og de militære, og ved dannelsen av organisasjonen ønsket man å samkjøre disse oppgavene på en mer hensiktsmessig måte. Før desember 2004 var CIA bokstavelig talt etterretningstjenesten for USAs regjering. De andre byråene i etterretningsfellesskapet (Intelligence Community – IC) rapporterte til, og mottok sine ordrer fra, presidenten gjennom CIA-direktøren, som hadde tittelen Director of Central Intelligence (DCI). DCI utgjorde dermed presidentens kontaktflate overfor IC. I tillegg har CIA rett til å la andre statlige byråers ansatte arbeide for seg, og kan på den måten integrere CIA-operasjoner i andre byråers operasjoner. The Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act of 2004 etablerte funksjonen Director of National Intelligence (DNI) som tok over noen av de oppgavene CIA-direktøren tidligere hadde hatt, blant annet å samle og å rapportere synspunkter som reflekterer ICs helhetlige informasjonstilgang. CIA-direktøren (nå Director of the Central Intelligence Agency – DCIA) rapporterer til presidenten gjennom DNI. Organisering. CIA er organisert i tre direktorater og et antall mindre enheter, kontorer og avdelinger. CIA-direktører (DCI). I 1988 ble George H. W. Bush som den første tidligere CIA-direktør valgt til USAs president. Historisk utvikling av mandat. Central Intelligence Agency og National Security Council ble opprettet i 1947 av president Harry S. Truman gjennom loven "National Security Act of 1947." CIA var en etterfølger av Office of Strategic Services (OSS) fra andre verdenskrig, som ble oppløst i 1945. Den nye organisasjonen skulle ligge under presidentens kontroll. CIA skulle samle og koordinere all informasjon fra USAs forskjellige etterretningsorganisasjoner (Intelligence community, IC.) Direktøren for CIA var også leder for NSC, og fikk tittelen Director of Central Intelligence (DCI.) Han rapporterte enten direkte til presidenten, eller gjennom NSC. De militære og de andre etterretningsorganisasjonene, samt departementene disse var underlagt, var imot at det skulle opprettes en ny etterretningsorganisasjon. Det fremholdes at denne motstanden var preget av ønsket om å beskytte sine egne domener. Da NSC og CIA ble dannet i september 1947 bar loven preg av denne motstanden, CIA fikk koordineringsansvaret for informasjonsstrømmen, men ikke full kontroll over de andre organisasjonenes arbeid. CIA fikk heller ikke anledning til å arbeide innenfor USAs grenser, og skulle ikke arbeide med rene politi-oppgaver. 18. juni 1948 ble "National Security Council Directive on Office of Special Projects" vedtatt. Dette direktivet fritok CIA fra å rapportere hvordan budsjettene ble brukt, og fritok også CIA fra andre rapporteringsrutiner, som å måtte oppgi antall ansatte. Direktivet gav også CIA fullmakt til å utføre såkalte Covert Operations, operasjoner «som er planlagt eller utført på måter som det kan være ønskelig for USAs regjering ikke å assosiere seg med.» Disse operasjonene skulle ligge under avdelingen Office of Special Operations – OSO (senere Directorate of Plans, nå National Clandestine Sevice – NSC), som det ble pålagt CIA å opprette. De hemmelige aksjonene omfattet, men var ikke begrenset til: «propaganda; økonomisk krigføring; direkte avvergende aksjoner inkludert sabotasje, antisabotasje, ødeleggende aksjoner [demolition] og evakueringstiltak; undergraving av fiendtlige stater inkludert støtte til motstandskamp, geriljagrupper, flyktningsfrigjøringsorganisasjoner og støtte til antikommunistiske elementer i truede land». OSO skulle likevel ikke ha ansvaret for spionasje, og heller ikke for direkte kamper med andre lands militære styrker, inkludert støtte til, eller tildekking av slike kamper. I 1949 kom "Central Intelligence Agency Act". Denne loven gav CIA anledning til å bruke hemmelige skattemessige og administrative prosedyrer i sitt arbeid. Loven fjernet også CIAs begrensninger i bruk av føderale midler, og i tillegg gav den CIA hjemmel til å skjule sin organisasjonsmessige oppbygning, funksjoner, stillinger, titler, lønninger og antallet ansatte. Forholdet mellom CIA og andre statlige departementer ble også endret. CIA fikk anledning til å overføre penger til og fra andre statlige byråer, og til å la ansatte i andre statlige byråer arbeide for seg. Også dette uten rapporteringsplikt. CIA fikk også rett til å innføre og gi amerikansk statsborgerskap til 100 utenlandske statsborgere hver år, normalt mennesker som har utført arbeid for CIA, og som derfor trenger å forlate sitt land (endel av disse er nevnt under seksjonen CIAs kjente operasjoner) I 2004 kom "Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act of 2004." Hele strukturen for USAs etterretnings- og sikkerhetsapparat ble da endret, og CIAs oppgaver ble på noen felter begrenset. CIA mistet sin rolle som koordinator for de andre etterretningsorganisasjonene – den ble overtatt av den nasjonale etterretningsdirektøren (Director of National Intelligence – DNI). I likhet med de andre etterretningsorganisasjonene rapporterer CIA nå til DNI, og CIA-direktøren har fått tittelen Director of the Central Intelligence Agency – DCIA. Når man snakker om CIA er det vesentlig å vite om man snakker om organisasjonen før eller etter 2004, og eventuelt om man snakker om CIA i sin rolle som egen etterretningsorganisasjon, eller i sin rolle som koordinator for alle USAs etterretningsorganisasjoner. CIAs budsjett godkjennes av Kongressen, men organisasjonen tar ingen ordrer derfra. CIA har også anledning til å overføre penger fra andre departementer, og til å skjule slike overføringer. Dette gjør det umulig å si nøyaktig hvor stort CIAs budsjett er. Etterretning. CIA benytter seg av NSAs SIGNINT-program som bruker satellitter, elektroniske lyttesystemer og overvåkingsfly, men CIA har også sitt eget SIGNINT-program. På et tidspunkt hadde CIA sin egen flåte av U2-spionfly. CIAs spesialfelt er likevel HUMINT, etterretningsinformasjon samlet gjennom menneskelige kilder. Paramilitære aksjoner. CIA har også en avdeling med ansatte som har militær opplæring. PSYOPS, «offentlig diplomati» og propaganda. En betydelig del av CIAs arbeide består av forskjellige former for opinionspåvirkning og påvirkning av handling gjennom manipulering av den offentlige informasjonsstrømmen, både internt i USA, og internasjonalt. Generelt kalles dette for PSYOPS, men betegnelser som «offentlig diplomati», «strategisk informasjon», «informasjonskrig», PR og propaganda, blir også brukt om denne virksomheten. En PSYOP kan bestå av et vidt spekter av aksjonsformer, fra spektakulære aksjoner og drap på symbolsk viktige personer, til allianser med, og/eller direkte påvirkning av, nøkkelpersoner i pressen. Alle USAs intervensjoner har blitt forberedt og fulgt opp av PSYOPS, og der har også blitt utført mye informasjonskontroll og propaganda i forbindelse med den ideologiske krigføringen mot kommunismen. CIAs arbeidsområde er utenfor USA, men frem til 2004 kontrollerte CIA også store deler av de PSYOPS som var rettet mot USAs egne innbyggere, og gjennom sitt ansvar som koordinatorer for resten av IC, hadde de også en grad av kontroll over resten. CIA kontrollerer fremdeles de internasjonale PSYOPS, og CIAs personell betraktes som de dyktigste på området. De nasjonale PSYOPS er nå hovedsakelig organisert utenfor CIA, selv om CIAs personell fremdeles utfører endel av dette arbeidet. Ett eksempel på andre byråers PSYOPS er Pentagons instruering og samkjøring av budskapene fra pensjonerte generaler som har figurert som «uavhengige ekspertanalytikere» i den amerikanske pressen de siste fem årene. Skjul av utenlandske samarbeidspartnere i USA og andre land. Gjennom Central Intelligence Agency Act fra 1949 fikk CIA rett til å innføre 100 utenlandske statsborgere og gi dem amerikansk statsborgerskap. Dette skulle gi CIA mulighet til å hjelpe utenlandske samarbeidspartnere som måtte flykte fra sitt land. I tillegg skjuler CIA også mennesker i andre land. I løpet av de siste årene har ny informasjon rundt de såkalte stay-behind gruppene som CIA organiserte i Europa blitt avdekket gjennom arbeidet til den såkalte Interagency Working Group, som ble grunnlagt av Clinton-administrasjonen. Disse gruppene skulle bli igjen under en eventuell sovjetisk invasjon, og fungere som motstandsgrupper. De skulle også tre inn og overta makten dersom det oppstod krisetilfeller, for eksempel om sosialist- eller kommunistpartiet ble for mektig. Nylig nedgraderte dokumenter viser blant annet at CIA hadde flere slike grupper i Tyskland i perioden 1949-55. Operasjonene het Palestine (Berlin), og Kibitz (Sørvest-Tyskland). Endel av rekrutteringen til disse gruppene ble gjort blant tidligere nazister. Blant annet estimerte CIA at den tidligere SS-oberstløytnanten Walter Kopp hadde 125 mann under seg i sin gruppe i 1952. Minst en av disse, Horst Otto Herbert Ims, ble hjulpet ut av Tyskland og i skjul i Canada. Det går også frem at andre krigsforbrytere ble hjulpet i skjul, både i Australia og i Canada, men hverken det nøyaktige tallet eller særlig mange navn er kjent. Det går imidlertid frem at Canada i 1954 hadde 35 personer i skjul for CIA. I boken The New Rulers of the World nevner også journalisten John Pilger endel diktatorer og ledere for dødsskvadroner fra Sør-Amerika som har fått dekke og opphold i USA. Blant disse er navn som Adm.Jorge Enrico (Argentina), Armando Fernandez Larios (Chile), Gen.Carlos Vides Casanova (El Salvador), Gen.José Guillermo García (El Salvador), (Tidligere) forsvarsminister Hector Gramajo Morales (Guatemala), Gen.Prosper Avril (Haiti), og Emanuel Constant (Haiti). Western Hemisphere Institute for Security Cooperation, WHISC (Tidligere School Of Americas). CIA har helt frem til i dag stått bak dødsskvadroner som har operert i stor skala over hele Mellom-Amerika, og i deler av Sør-Amerika. Sentralt i treningen av dødsskvadronene står den amerikanske School Of Americas, SOA (nå Western Hemisphere Institute for Security Cooperation.) Styrkene var i en periode koordinert av John Negroponte. Flere organisasjoner har engasjert seg i kampen mot denne skolen, blant annet Amnesty International, men mest kjent er School Of Americas Watch, SOA Watch, som har gjort et stort arbeide mot skolen. De har gjort skolen internasjonalt kjent, og i 1996 tvang de også frem offentliggjøringen av noen av skolens treningsmanualer. (Amnesty nevner forøvrig at skolen kun er ett av mer enn 150 sentre hvor USA trener opp utenlandske agenter og offiserer. SOA utdanner kun personell til bruk i Sør- og Mellom-Amerika.) Sammenblanding og samarbeid med private organisasjoner og næringsliv. Skillelinjene mellom CIA og det private næringslivet har ikke vært klare. CIA har til en viss grad arbeidet gjennom private front-selskaper, og de har også egne finansieringsselskaper. Men CIA har også til en viss grad fungert som et verktøy for amerikanskeide flernasjonale selskaper. Det spekuleres i at nordamerikanske selskaper på denne måten har hatt andre oppdrag enn de rent forretningsmessige. Det fremholdes at de har vært strategiske verktøy innen verdenspolitikken, og dermed også redskaper for spredning av USAs ideologi (sammenlignbart med den rollen som gjerne tillegges kinesiske selskaper). National Endowment for Democracy. Den statlig finansierte private organisasjonen National Endowment for Democracy, NED, har blitt beskyldt for å være CIAs arvtaker i land der CIAs aktiviteter har blitt avslørt for den amerikanske offentligheten, og hvor CIA derfor ikke lenger kan arbeide. NED omfatter også "Journal for Democracy", World Movement for Democracy, International Forum for Democratic Studies, Reagan-Fascell Fellowship Program, Network of Democracy Research Institutes, og Center for International Media Assistance. Liste over CIAs intervensjoner i andre land. CIAs viktigste arbeidsfelt er innsamling og analyse av informasjon. Denne aktiviteten er verdensomspennende, noe som blant annet avspeiles i CIA World Factbook. Ut over dette har en betydelig del av CIAs oppgaver bestått i å påvirke direkte de indre forholdene i andre land. I mange tilfeller har CIA også støttet, dels også organisert, statskupp mot andre lands regjeringer, og de har støttet allerede etablerte diktaturer. Under følger en liste over noen av disse. Den dominikanske republikk; El Salvador; Fransk Guiana; Kongo Avhopperes beretninger om CIAs aktiviteter. Avhoppere som Philip Agee hevdet at CIA drev med propagandaoperasjoner overfor allierte land. Organisasjonen skulle også ha vært innblandet i smugling av narkotika i Afghanistan, Laos og Nicaragua. CIA skulle også ha prøvd å ta livet av politiske ledere rundt om på kloden. De mest kjente drapsforsøkene var mot Fidel Castro. Egen agenda? CIA utformer i utgangspunktet ingen egen politikk. De arbeider kun på presidenten og NSC sine ordrer. Dette er nedfelt som en av organisasjonens formålsparagrafer. Det kan imidlertid se ut som det er tilfeller hvor denne paragrafen har blitt brutt, delvis som en konsekvens av organisasjonens oppbygning og plikter, og delvis fordi dens egen ledelse har handlet ut fra egne motiver og meninger. Etterhvert som handlinger utført av CIA har blitt avslørt i USA har det også dannet seg et krav i opinionen om å få svar på hvem som har gitt ordrene til disse aksjonene, og fra hvor høyt nivå disse ordrene har kommet. I Church-komiteens rapport holdes mulighetene åpne, både for at det kan eksistere en kultur i CIA for å handle på eget initiativ, og for at organisasjonens oppbygning og kultur for tildekning har gjort det mulig for presidentene å skjule sitt kjennskap til, og beordring av, CIAs mere tvilsomme aktiviteter. Det er likevel en del tilfeller hvor det er sannsynlig at CIA har handlet på eget initiativ og mot presidentens vilje. Church-komiteen tar blant annet for seg den omfattende overvåkningen av amerikaneres post (hvor CIA også brøt med prinsippet om ikke å operere innenlands.) I mer enn tjue år åpnet CIA amerikaneres post ulovlig, det vil si uten rettslig kjennelse. FBI åpnet også post frem til 1966, da avbrøt de sitt program, men de fortsatte å ha innsyn i posten CIA åpnet. I 1970 sendte CIA og FBI i fellesskap en rapport til president Nixon der de beskrev programmet, feilaktig påstod at det hadde blitt avbrutt, og ba om å få det gjenopptatt (fortsatt ulovlig og uten rettslig kjennelse.) Presidenten godkjente programmet, men trakk tilbake godkjennelsen fem dager senere. Likevel fortsatte CIA programmet med å åpne amerikansk post. Et annet tilfelle er CIAs avbrudd av de hemmelige fredsforhandlingene med Cuba etter at president Kennedy ble drept. Forhandlingene mellom Kennedy og Castro hadde vært strengt hemmelige, og CIA la programmet på is og lot være å informere Lyndon B. Johnson «fordi Johnson ikke kjente til forhandlingene fra før.» I følge Church-kommisjonens rapport kan det ikke trekkes klare konklusjoner fra disse tilfellene, og om de avdekker en kultur i CIA for å handle etter egen agenda. Rapporten regner det likevel som sannsynlig at CIAs aktiviteter i stor grad har vært kjent for presidentene, men at en del av CIAs programmer har overlappet presidentperioder uten at nye presidenter har blitt informert om dem, og at enkelte CIA-direktører i større grad har utnyttet sin posisjon for å fremme egne agendaer enn andre. Uansett hvor mye av CIAs handlinger som har skjedd med presidentens godkjennelse eller ikke, viser strategiske dokumenter for perioden etter annen verdenskrig at USAs hemmelige agenda, og dermed CIAs agenda, har vært preget av kampen for amerikansk dominans internasjonalt; politisk, militært, ressursmessig og økonomisk. For CIAs del har dette gitt seg utslag i kampen mot kommunismen, og senere mot Islam, men også i kupp mot demokratisk valgte regjeringer, terror, tortur, og støtte til og opprettholdelse av høyrevridde diktaturer. Strategiske dokumenter som "Rebuilding Americas Defences", fra den konservative tenketanken Project for the new American Century, og statlige strategiske dokumenter som "Essentials of Post-Cold War Deterrence", og "Vision for 2020" peker ikke mot at det går mot noen endring av agenda eller metoder. Målsetningen er «Full Spectrum Dominance»; total global dominans av jord, hav, luft og verdensrom. Rio de Janeiro. Rio de Janeiro er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Byen har anslagsvis 6,1 millioner innbyggere (2007) innbyggere og er den nest største i Brasil, etter São Paulo, og den tredje største i Sør-Amerika. Rio er også landets nest største økonomiske sentrum. Byen har vært Brasils hovedstad i flere perioder, så sent som fram til 1960. Rio de Janeiro er den mest besøkte byen på den sørlige halvkule. Den har en rekke kjente landemerker, deriblant Kristusstatuen på Corcovado, fjelltoppen Pão de Açúcar (Sukkertoppen), fotballstadionet Maracanã og Sambadromen. Den er også kjent for det vakre landskapet den er omgitt av og for sine mange strender, blant annet Copacabana, Ipanema, Leblon og Barra da Tijuca. I februar hvert år finner verdens mest berømte karneval sted i Rio. Musikksjangeren bossa nova stammer også fra byen. Sommer-OL 2016 skal arrangeres i Rio de Janeiro, og flere kamper under Fotball-VM 2014 skal spilles på Maracanã, deriblant finalen. Geografi. Rio de Janeiro sett fra satellitt 5. september 2011 Rio de Janeiro ligger på Atlanterhavskysten, like ved steinbukkens vendesirkel, og har en 197 km lang kystlinje som er orientert øst-vest. Byen ble grunnlagt ved en vik på denne delen av kysten kalt Guanabarabukten (Baía de Guanabara), hvor innløpet er preget av en odde kalt Sukkertoppen (Pão de Açúcar). Byen dekker i dag et areal på 1182,3 km². Byen deles gjerne inn i fire soner. Sentrum (Centro), kjernen i Rio, ligger på slettene på den vestlige bredden av Guanabarabukten. Den største sonen, ofte referert til som Nordsonen (Zona Norte), strekker seg mot nordvest på sletter som består av marine og kontinentale sedimenter, over åser og flere mindre fjell. Sørsonen (Zona Sul) av byen, hvor noen av strendene er ut mot det åpne havet, er avskåret fra sentrum og nordsonen av kystfjell. Disse fjellene og åsene er avleggere av Serra do Mar i nordvest, en gammel fjellkjede som danner de sørlige skråningene til det brasilianske høylandet. Den store vestonen (Zona Oeste) var lenge avskåret fra resten av byen av et fjellrikt terreng, men ble gjort tilgjengelig av nye veier og tunneler på slutten av det 20. århundre. Klima. Rio har et tropisk savanneklima som tett grenser mot et tropisk monsunklima ifølge Köppens klimaklassifisering, og er ofte preget av lange perioder med kraftig regn fra desember til mars. I innlandet i byen er temperaturer over 40 °C vanlig i løpet av sommeren, men sjelden i lange perioder, mens temperaturer rundt 27 °C kan oppstå på en månedlig basis. Vekslingen mellom fralandsvind og pålandsvind langs kysten er med på å regulere temperaturen. På grunn av sin geografiske beliggenhet når ofte kalde fronter fra Antarktis opp til byen, og dette forårsaker hyppige værforandringer. Det er for det meste om sommeren at kraftig regnfall kan forårsake alvorlige flommer og jordskred. Fjellområdene får større nedbørsmengder, siden de utgjør en barriere mot den fuktige vinden som kommer fra Atlanterhavet. Den gjennomsnittlige årlige temperaturen er 23 °C, og årsgjennomsnittet for nedbør er 1175 mm. Ifølge INMET er den laveste temperaturen som noen gang er registrert 4,8 °C i juli 1928, i Campo dos Afonsos Bairro, og det absolutte maksimum 43,2 °C målt i Bangu i januar 1984. Den laveste temperaturen som er registrert i det 21. århundre var 8,1 °C i Vila Militar i juli 2011, men temperaturer under 10 °C er svært sjeldne i byen. Temperaturen varierer etter høyde, avstand fra kysten, og type vegetasjon. Vinteren bringer milde temperaturer og mindre regn enn sommermånedene. Våteste og tørreste måned er henholdsvis desember og august. Historie. Den første vestlige oppdagelsen av Rio de Janeiro skjedde den 1. januar 1502 (derav navnet, som oversatt betyr «Januarelva»), da en portugisisk ekspedisjon seilte inn i Guanabarabukta. Historikere strides om hvem som ledet ekspedisjonen, som hadde som formål å kartlegge kysten av Brasil, og selv om flere tilskriver André Conçalves eller Gonçalo Coelho oppdagelsen, er det mest anerkjente navnet likevel Gaspar de Lemos. Amerigo Vespucci, mannen som kontinentet er oppkalt etter, skal også ha deltatt på ekspedisjonen. Det er en vanlig misoppfatning at byen fikk sitt navn fordi sjømennene trodde bukten var en elvemunning, men det er svært lite sannsynlig at erfarne sjømenn ville ha gjort en slik feil. På den tida ble ordet "rio" brukt om både elver, bukter og andre større vannområder. I 1555 ble en av øyene i Guanabarabukten, som nå heter Villegagnonøya, okkupert av 500 franske kolonister under ledelse av den franske admiralen Nicolas Durand de Villegaignon. Han fikk der bygget Fort Coligny som et ledd i opprettelsen av den franske kolonien France Antarctique. Villegaignon forlot kolonien i 1557 på grunn av uenighet med enkelte av nybyggerne. Selve byen Rio de Janeiro ble grunnlagt av portugiserne 1. mars 1565 og fikk navnet "São Sebastião do Rio de Janeiro" til ære for St. Sebastian, navnebror til og skytshelgen for den daværende portugisiske monarken Sebastião I. "Rio de Janeiro" var navnet på Guanabarabukten. Byen ble grunnlagt som en base for å forberede en invasjon av den franske bosetningen, noe som ble gjort i 1567. Inntil tidlig i det 18. århundre ble byen truet eller invadert av flere, for det meste franskmenn, pirater og buccaneerer. Rio ble grunnlagt ved foten av Sukkertoppen, og senere flyttet innenfor et festningsverk på en høyde i tradisjon med europeisk forsvarstaktikk, i et område som fikk navnet "Morro do Castelo" («slottshøyden»). Byen utviklet seg fra dagens sentrum, først mot sør og så mot vest. Denne byutviklingen har fortsatt fram til i dag. På slutten av det 17. århundre ble det funnet gull og diamanter i Minas Gerais, og dermed ble Rio de Janeiro en mye mer praktisk havn for eksport av kolonistenes bytte (blant annet gull, edelsteiner og sukker) enn Salvador, Brasils daværende hovedstad, som ligger mye lenger mot nordøst. I 1763 ble den koloniale administrasjonen i portugisisk Amerika flyttet fra Salvador til Rio de Janeiro. Det var likevel ikke før 1808, da den portugisiske kongefamilien og det meste av Lisboas adelsmenn på flukt etter Napoleons invasjon av Portugal flyttet til Rio de Janeiro, at rikets hovedstad ble overført til byen. Rio de Janeiro ble da den eneste europeiske hovedstaden utenfor Europa. Siden det ikke var plass eller infrastruktur nok til å huse alle de hundrevis av adelsfolkene som plutselig flyttet til byen, ble mange av innbyggerne kastet ut fra hjemmene sine. Det var en stor tilstrømning av afrikanske slaver til Rio de Janeiro: i 1819 var det slaver her, og i 1840 nådde antallet. Da Prins Pedro I proklamerte Brasils uavhengighet i 1822, bestemte han seg for å beholde Rio de Janeiro som hovedstad i sitt nye imperium. Rio fortsatte som hovedstad i Brasil etter 1889, da monarkiet ble erstattet av en republikk. Inntil tidlig i det 20. århundre var byen i stor grad begrenset til nabolaget nå kjent som det historiske sentrum, ved munningen av Guanabarabukten. Byens tyngdepunkt begynte å skifte mot sør og vest til den såkalte Zona Sul (Sone sør) i første del av det 20. århundre, da den første tunnelen ble bygget under fjellene som ligger mellom Botafogo og nabolaget nå kjent som Copacabana. Utvidelser av byen i nord og sør ble tilrettelagt gjennom konsolidering og elektrifisering av byens nettverk av trikker etter 1905. Planer for flytting av landets hovedstad til landets geografiske sentrum hadde tidvis vært diskutert, og da Juscelino Kubitschek ble valgt til president i 1955, var det delvis på bakgrunn av løfter om å bygge en ny hovedstad. Selv om mange mente at det bare var valgløfter, klarte Kubitschek til tross for enorme kostnader å ferdigstille Brasília i 1960. 21. april samme år ble hovedstaden i Brasil offisielt flyttet fra Rio de Janeiro til Brasília. Mellom 1960 og 1975 var Rio en bystat under navnet Guanabara (etter bukten utenfor byen). Men av administrative og politiske grunner fjernet et presidentdekret byens føderale status og fusjonerte den i 1975 med delstaten Rio de Janeiro, territoriet rundt byen hvor hovedstaden fram til dette var Niterói. Det er fremdeles mange av byens innbyggere som ønsker at Rio skal få tilbake denne statusen. Byen var vertskap for Panamerikanske leker 2007 og skal være vert for finalen i VM i fotball 2014. Det ble også annonsert den 2. oktober 2009 at Rio skal være vertsby for Sommer-OL 2016. Byen vil bli den første søramerikanske byen som huser et OL og den andre latinamerikanske byen (etter Mexico by i 1968). Administrativ inndeling. Rio de Janeiro kommune er delt inn i 160 bydeler, som er fordelt på 34 administrative regioner. Disse fordeles på fire geografiske soner: Zona Central (sentral), Zona Norte (nord), Zona Oeste (vest) og Zona Sul (sør). Zona Central. Centro (sentrum) er byens historiske og finansielle sentrum. Av attraksjoner kan nevnes det såkalte 'Paço Imperial', som ble bygget for å huse de portugisiske guvernørene av Brasil, flere historiske kirker, slik som Candelária, Teatro Municipal og flere museer. "O Bondinho" (en berømt trikk) har avganger fra en stasjon i Centro og kjører over Arcos da Lapa, en akvedukt i romersk stil fra 1750 som ble gjort om til trikketrasé i 1896, og kjører ruta gjennom det kuperte landskapet i Santa Teresa-området like ved. Næringslivet i byen er sentrert i Centro. Flere av de største brasilianske selskapene har hovedkvarter her, slik som Petrobras og Vale, som er de to største bedriftene i landet. Som et ledd i forberedelse til Sommer-OL 2016 blir havneområdet i byen (en naturlig forlengelse av sentrum) ombygd og oppusset i stor skala. Det er forventet å bli et stort knutepunkt for tilreisende til byen. Prosjektet heter «Porto Maravilha» og skal forandre havneområdet fra et forfallent nabolag til stedet å være i byen. Zona Sul. Den sørlige delen av Rio de Janeiro, Zona Sul, er satt sammen av flere distrikter, blant andre de berømte kyst- og strandområdene São Conrado, Leblon, Ipanema, Arpoador, Copacabana og Leme. Andre områder i bydelen er Botafogo, Flamengo og Urca, som grenser mot Guanabara, samt Lagoa, Gávea, Jardim Botânico og Laranjeiras. Nord for Leme, mot Guanabarabukta, ligger distriktet Urca og Sukkertoppen. Det går en taubane opp til Sukkertoppen fra Praia Vermelha, med en mellomstopp på Morro da Urca. Utsikten fra Sukkertoppen er en av byens viktige turistattraksjoner. Tijuca-skogen (Floresta da Tijuca) er det største urbane skogsområdet i verden, og har vært nasjonalpark siden 1961. Zona Norte. Nordsonen i Rio har flere kjente landemerker, slik som Maracanã fotballstadion, som er en av verdens største i sitt slag med en kapasitet på omtrent tilskuere. Den internasjonale flyplassen i Rio, Galeão – António Carlos Jobim Aeroporto Internacional ligger også i denne sonen. De viktigste bydelene i Zona Norte er Tijuca, Grajaú, Vila Isabel, Méier og São Cristóvão. Zona Oeste. Zona Oeste (Vestsonen) er den bydelen som ligger lengst unna sentrum av Rio de Janeiro. Der ligger Barra da Tijuca, Jacarepaguá, Recreio dos Bandeirantes, Vargem Grande, Vargem Pequena, Campo Grande, Jardim Sulacap og Santa Cruz. Det er store kontraster når det gjelder levestandard mellom de ulike delene av området. I tillegg til industriområder fins også enkelte jordbruksområder her. Vest for den eldste delen av området ligger Barra da Tijuca, som er et stort kystområde som tidligere ikke var utbygd, men som nå går gjennom en fase med svært stor byggeaktivitet. Veksten i området er svært stor, og trekker til seg de mer velstående delene av befolkningen, i tillegg til enkelte luksusvarebedrifter. Høye boligkomplekser og store kjøpesentra skaper en kontrast til det kaotiske bysenteret i Rio. Boligplanleggingen er inspirert av amerikanske forsteder, blandet med skyskrapere. Strendene i Barra da Tijuca er et populært mål for utflukter blant den lokale befolkningen. Det fins en liten, men voksende bevegelse som arbeider for å skille Barra fra Rio de Janeiro og danne en ny selvstendig by. Musikk. Rio de Janeiro er offisielle sang er «Cidade Maravilhosa», som betyr «Den vidunderlige byen». Sangen er alltid en favoritt under karnevalet i februar. Rio de Janeiro er et senter for den urbane samtidsmusikken i Brasil. Rio ble popularisert av sangen «Garota de Ipanema», komponert av Antonio Carlos Jobim og Vinicius de Moraes og spilt inn av Astrud Gilberto & João Gilberto, Frank Sinatra og Ella Fitzgerald. Det er også den viktigste sangen innen bossa nova, en musikksjanger som har sitt opphav i Rio. En annen viktig sjanger, som er unik for Rio og Brasil som helhet, er funk carioca. Rio de Janeiro er også hjemstedet til den største underholdningsarrangementet i verden, musikkfestivalen Rock in Rio, som har blitt arrangert her i 1985, 1991, 2001 og 2011. Kulturelle hendelser i Rio de Janeiro. Rio de Janeiro er blant de største byene i Sør-Amerika, men byen er mest kjent for de mange kulturfeiringene som blir avholdt hvert år. Den mest populære er karnevalet, som blir arrangert to uker før fasten begynner og slutter på fetetirsdag, "Mardi Gras". Nyttårsfeiringen er også en viktig hendelse i Rio. Det feires med konserter og fyrverkeri i hele Rio, særlig på Copacabana. Folk har på seg hvite klær, og noen ofrer til en candomblé-guddom kalt Iemanjá. Sport. Fotball er en svært viktig sport i Rio. De største fotballklubbene er Botafogo, Flamengo, Fluminense og Vasco da Gama. I byen ligger landets største stadion, Maracanã, som på det meste har huset nærmere 200 000 tilskuere. Andre populære sportsdispliner er sandvolleyball, futsal og strandfotball. Surfing, fjellklatring og capoeira er også vanlig. Racerbanen Autódromo Nelson Piquet, oppkalt etter den kjente raserkjøreren, ligger i Rio. Ved at Rio de Janeiro er blitt tildelt De olympiske leker for sommeren 2016, har Sør-Amerika for første gang fått arrangere lekene. Flyplasser og havner. I tillegg til disse finnes det også militære flyplasser: Flybasen Galeão, sammen med den internasjonale flyplassen, Flybasen Afonsos (også kjent som "Campo dos Afonsos"), samt den viktige Santa Cruz-flybasen. Havnen i Rio de Janeiro er Brasils tredje travleste havn i form av lastevolum, og den viktigste for cruiseskip. I 2003 var over 91 000 passasjerer innom Rio de Janeiros havn på 83 cruiseskip. Den er plassert på den vestlige bredden av Guanabarabukten og betjener Rio de Janeiro, São Paulo, Minas Gerais og Espírito Santo. Havnen administreres av Companhia Docas de Rio de Janeiro. Havnen dekker området fra Mauá Pier i øst til Cashewbryggen i nord. Den har nesten syv tusen meter med sammenhengende brygge og en 883 meter lang pir. I 2004 ble over 7 millioner tonn gods håndtert her, fraktet av nesten 1700 skip. Blant godset var tonn hvete, mer enn 1,8 millioner tonn jern og stål, over en million tonn flytende bulklast, nesten tonn tørr bulk og over biler. Kollektivtrafikk. I Rio de Janeiro er busser den viktigste formen for offentlig transport. 50 forskjellige selskaper driver 440 busslinjer som betjener over fire millioner passasjerer hver dag. Selv om disse er billige og hyppige, har byen et ønske om å flytte mer av trafikken over på andre transportmidler. Som de fleste store brasilianske byene – med noen unntak hvor man har lyktes i planleggingen av urban veitransport, som for eksempel Curitiba – trenger byen tog og tunellbaner for å avlaste trafikken på veinettet. Rio de Janeiro har to metrolinjer ("Metro Rio") med 42 km spor og 32 stasjoner pluss flere forstadsbaner. Fremtidige planer inkluderer bygging av en tredje undergrunnsbanelinje til Niterói og São Gonçalo og en undersjøisk tunnel under Guanabarabukten for å supplere dagens ferjesamband. Metroen er Rios sikreste og reneste form for offentlig transport. Den første linjen går fra Ipanema til Saens Peña i Tijuca. Den andre linjen går fra Botafogo og deler underveis ti stasjoner med den første linjen før den avsluttes på Pavuna i det nordlige Rio. På den andre siden av Guanabarabukten ligger Niterói, den nærmeste nabobyen til Rio de Janeiro. Mange av de som bor i Niterói, så vel som i dens nabokommuner São Gonçalo og Maricá, pendler til Rio de Janeiro for å studere og arbeide. Det er flere ferjetjenester som opererer mellom Rio Centro og Niterói. Det er en tradisjonell båt samt flere hydrofoilbåter. En av bydelene i Rio er Paquetá, en øy som bare kan nås med båt. Det går ferje til Paquetá hver time fra tidlig om morgenen til rundt midnatt. Det er også en ferje til Cocotá. 30. januar 1859 ble den første hestetrukne trikken i byen satt i drift. Den sju kilometer lange strekningen mellom Rio de Janeiro og forstaden Tijuca var den syvende i sitt slagg i verden. Så, den 8. oktober 1892, ble Brasils første elektriske trikk innviet, og det er i dag den eldste operative trikken i Brasil og Sør-Amerika. Den blir nå i hovedsak brukt av turister og mindre av daglige pendlere. Santa Teresa-trikken, eller "bondinho", har blitt bevart både som et stykke historie, og som en rask, morsom og billig måte å se eldre deler av byen. Trikkeholdeplassen ligger nær Cinelândia og det kommunale teateret. Trikker går hver halvtime fra 06.00 til 11.00. Etter at en avsporing som kostet 7 mennesker livet fant sted 28. august 2011, ble trikkedriften midlertidig stanset i påvente av utbedringer av sporene. Det er ventet at den vil bli gjenåpnet før VM i fotball 2014. Kompilator. En kompilator er et dataprogram som oversetter – "kompilerer" – et dataprogram skrevet i et programmeringsspråk (kalt kildekode) til et kjørbart program (maskinkode). Dette kan sammenlignes med å være tolk for to personer som snakker forskjellig språk; tolken oversetter det den ene sier, slik at den andre personen klarer å dra nytte av – dvs. forstå – informasjonen. Faser. I første fase (tolkingen) analyseres programkodens riktighet i forhold til programmeringsspråkets spesifikasjon. Leksikalsk analyse går ut på å sette sammen enkelttegn til «ord», gjerne omtalt som "atomer", mens den syntaktiske analysen går ut på å sette sammen atomene til "setninger". Så langt tas det ikke hensyn til programmets betydning. Den kontekstuelle analysens hovedoppgave er todelt. For det første sjekkes det at alle identifikatorer (variabel-/funksjonsnavn) er deklarert, og enhver bruk av en identifikator assosieres med den rette deklarasjonen. Denne operasjonen kalles "binding". Deretter sjekkes det at alle uttrykk og variabler er av riktig type. Med dette menes f.eks. at heltallsvariabler kun kan sammenlignes med andre heltallsvariabler, og at aritmetiske operasjoner kun kan utføres på tall og ikke variabler av andre typer. Kontekstfri grammatikk er et mye brukt verktøy for å utføre kontekstuell analyse i en kompilator. Dersom den syntaktiske og kontekstuelle analysen er vellykket, er programkoden som skal oversettese korrekt, og klar for oversetting til målspråket, vanligvis maskinkode eller assemblerspråk. Hovedutfordringen i denne fasen er å fylle det «semantiske gapet» mellom kildespråket og målspråket. Det semantiske gapet er et uttrykk for det at mer komplekse språklige konstruksjoner kan uttrykkes i programmeringsspråket som det oversettes fra enn maskinkoden det oversettes til. Pass. Et "pass" i en kompilator er en fullstendig gjennomgang av hele programkoden eller en representasjon av programkoden. En kompilator kan benytte alt fra ett enkelt pass til mange pass. En vanlig løsning er å utføre ett pass for hver kompileringsfase, men dette er ikke strengt nødvendig. Prinsipielt skilles det mellom singelpass- og multipasskompilering. Singelpasskompilatorer går gjennom koden kun én gang, og dette får konsekvenser for hvilke strukturer språket kan tillate. F.eks. kan man i programmeringsspråk som skal kompileres av en singelpasskompilator kun referere til variabler og funksjoner som er deklarert tidligere i koden, mens man for multipasskompilatorer ikke har noen slik restriksjon. For multipasskompilatorer er man avhengig av å konstruere en midlertidig representasjon av koden allerede i det første passet, slik at senere pass ikke skal være nødt til å gjøre oppgavene til første pass på nytt. Vanligvis representeres programkoden vha. syntakstrær når det skal kommuniseres mellom passene. Effektivitet. Som med de fleste andre dataprogrammer, ønsker man at en kompilator skal være effektiv i betytningen «rask». I motsetning til andre dataprogrammer skiller man for kompilatorer mellom to typer effektivitet: effektivitet under kompilering og effektivitet av det kompilerte programmet. Vanligvis vil det være slik at det er mer arbeid forbundet med å generere effektiv maskinkode, slik at effektivitet under kjørefasen vil gå på bekostning av effektiviteten under kompilering. Ved utforming av kompilatorer må man derfor foreta en avveining og vurdere hvor man ønsker effektiviteten. Effektivitet under kompilering. Med tanke på programmereren som benytter seg av kompiliatoren, bør kompilatoren bruke så kort tid som mulig på å oversette et program. Det er også ønskelig at tiden det tar å kompilere et program er proporsjonal med programmets størrelse (f.eks. målt i antall linjer); altså at kompilatorens kompleksitet er O("n"). I praksis kan dette være vanskelig å få til, fordi både antall identifikatorer i et program og antall bruksforekomster av identikatorene typisk er O("n"), slik at den totale kompleksiteten fort blir O("n"²). Med smart bruk av hashing for oppslag i tabellen over tilgjengelige identifikatorer, er det imidlertid mulig å komme veldig nær O("n") for hele kompilatoren. Feilrapportering. Som med alle andre dataprogrammer, forventer brukeren av kompilatoren (altså programmereren) at den skal gi en fornuftig feilmelding når noe går galt. Brukeren av det kompilerte programmet forventer også å få fornuftige feilmeldinger fra det ferdige programmet. Dette leder oss til for kompilatorer å skille mellom feilrapportering under kompilering og feilrapportering under kjørefasen. Feilrapportering under kompilering. De to første av disse feiltypene kalles ofte syntaksfeil, og de to siste kontekstfeil. Å finne og rapportere den første feilforekomsten i programkoden som skal oversettes er som regel forholdsvis enkelt. Dersom brukeren av kompilatoren ønsker seg å få se alle feilene i programkoden, blir det hele imidlertid langt mer kompilsert. Dette skyldes at kompilatoren da må lese videre i programkoden på tross av at det allerede har forekommet en feil. Kompilatoren må da gjøre antagelser om hva som egentlig var ment der feilen forekom. Dersom kompilatoren gjør feil gjetning på dette punktet, kan senere feilmeldinger bli vanskelige å tolke, og i verste fall det rene nonsens. Feilrapportering under kjøring. Den som utvikler kompilatoren må ta stilling til om disse feilene skal tas hånd om av programvaren eller av maskinvaren. Dersom den skal tas hånd om av programvaren, må det genereres ekstra kode av kodegeneratoren (kompileringens siste fase) som sjekker for alle mulige feil. Slik kode vil imidlertid gjøre både det resulterende programmet og selve kompileringen tregere, så det må også foretas en avveining mellom effektivitet og kvalitet på feilrapporter. Deșteaptă-te române. «Deșteaptă-te române» (rumensk for "Våkn opp, Romania") er Romanias nasjonalsang. Teksten er et dikt skrevet av Andrei Mureșan (1816–1863), en rumensk poet, journalist og oversetter. Teksten er en hyllest fra tiden rundt revolusjonen i 1848. Musikken er komponert av Anton Pann (1796–1854), poet og etnograf, en stor kulturpersonlighet, sanger, og forfatter av musikkbøker. Diktet ble nasjonalsang i 1990 og slo an umiddelbart på grunn av sitt energiske og mobiliserende budskap. Den var også Moldovas nasjonalsang i noen få år frem til 1994, da de byttet den ut med Limba Noastră (vårt språk). Barokken. Barokk og barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen europeisk kunst, og regnes i hovedsak til 1600- og 1700-tallet. Kunstretningen verdsatte dramatikk og detaljer, ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunstformene: Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhuggerkunst. Barokken begynte omkring år 1600 i Roma og spredte seg til resten av Europa med støtte fra den katolske kirke, som brukte stilen som et ledd i sin motreformasjon. Barokken i forskjellige land fant ulike lokale uttrykksformer. Barokken omtales ofte som en reaksjon mot de strenge prinsippene om harmoni og nøysom askese i renessansen. 1600-tallet ble et av de blodigste hundreårene i Europas historie. Det var omfattende kriger mellom stormaktene, ikke minst på grunn av trettiårskrigen (1618–1648). Krigene på 1600-tallet ble utløst blant annet av religiøse motsetninger mellom protestanter og katolikker. I hver leir oppsto det behov for å straffe den som ikke hadde «den rette tro». Pavene gav blant annet ordre om inkvisasjon, en domstol som med tortur og drap skulle tvinge folk tilbake til «den rette troen». Renessansen og reformasjonen hadde spredt optimisme og tro på menneskets evne til å skape, tenke og oppdage. I brytningstider der det blir stilt spørsmål ved etablerte meninger, kommer det ofte motreaksjoner. Det oppstår et psykologisk behov hos mange mennesker for å flykte fra den sårbare virkeligheten og inn i en fast og trygg gudstro. På 1600-tallet var det derfor skapt grobunn for en ny retning innenfor kunsten som nettopp la vekt på det religiøse livet; barokken. Kunsten fra denne tiden er direkte, dramatisk og enkel. Byggekunst. Både bygninger og møbler fra barokken var kolossale og prangende, laget for å imponere. Fremfor rette linjer var ornamenter foretrukket, det ble benyttet kupler og søyleganger, og man var opptatt av kontraster mellom lys og skygge, masse og tomt rom. Skulpturer og fresker prydet utsmykningen integrert i byggene. Byplanleggingen fra denne tiden tok utgangspunkt i barokke parker, med alléer som utgikk fra et sentrum og et torg der folk møttes. Barokk arkitektur var den sentrale stilarten helt frem til omkring midten av 1700-tallet, da nyklassisismen ble den dominerende byggestilen. Barokk arkitektur finnes først og fremst i Italia, men fremstående eksempler finnes også i det sentrale Tyskland og Østerrike, som slottet i Ludwigsburg og Zwinger i Dresden. Stilen har også preget bygninger og bysamfunn ellers i Europa og i det spansktalende Amerika. Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av Peterskirken i Roma, Slottet i Versailles, St. Paul's Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. Interiøret i Kongsberg kirke er et norsk eksempel på denne byggestilen. Visuell kunst. Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av bevegelse, muskelstyrke og patos. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og komposisjonell overflod, men også mer dempede og inadvendte uttrykk finnes, særlig i den nordeuropeiske barokken. Eksempler på fremstående barokke malerier kan være Caravaggios "De Syv Nådegjerninger" (1607), Rembrandts "Nattevakten" (1642), Velázquez' "Las Meninas" (1656), eller Frans Hals' og Johannes Vermeers mange sjangerscener. Norge. Bruskbarokken ble en vanlig stilart i Nord-Europa på 1600-tallet, i Norge er den mest kjent fra kirkeinteriører. Den tidligste variant blir ofte kalt ørebruskstil, her ligner deler av ornamentene på formen på brusken i et menneskeøre. Stilarten var populær under stavangerrenessansen. Litteratur. Man regner barokken i den norsk-danske felleslitteraturen for å vare fra innføringen av eneveldet i 1660 til Ludvig Holberg kommer inn på den litterære arena omkring 1720. I den barokke litteraturen forsøkte man å bevege leseren med voldsomme virkemidler og overlessede ord. Allegorier og metaforer ble flittig brukt, og formen fremsto tidvis som viktigere enn innholdet. Forfatterne fremstilte de saligste undre i tilværelsen og fremla ofte religiøse emner. Den antitetiske fremstillingen av verden, med Himmelen på den ene siden og det jordlige på den andre; med lys og mørke, var meget fremtredende i diktningen. I det hele tatt var litteraturen, da særlig diktningen, i denne perioden en bruksdiktning. Det estetiske ved diktningen ble nedprioritert. Det er et gjennomgående trekk at litteraturen skal virke sterkt bekreftende for tidens ideologi og samtidig være representativ for maktinstitusjonene. Utøvende kunst. Den barokke musikken kom senere enn resten av barokken, men den kom med brask og bram. Komponister som Bach og Händel skrev verker som det fremdeles lyttes til. Et av de viktigste trekkene ved musikken fra denne perioden er ornamenteringen med mange triller og løp, og improvisasjon. Virtuosene, de usedvanlig begavede musikkutøverne, ble dyrket. Opera var en meget populær kunstform under barokken, der musikk, dans og teater ble samlet til et overveldende hele. Eksempler på operakomponister under denne tiden var Claudio Monteverdi og Händel. Under barokken ble det også skrevet og fremført mange oratorier, kantater og virtuos orgelmusikk som toccataer og fuger, som Bachs Toccata og Fuge i D-moll. Etymologi. Det var først på 1800-tallet at ordet barokk ble brukt som navn på kunstretningen. Det er usikkert hva opphavet til ordet er. Ofte nevnes "barrocco", som betyr ujevn, ruglet perle eller falsk edelsten på portugisisk, men det italienske ordet "baroco", brukt om en veik slutning i logisk "Scholastica", har også et mulig opphav. Opprinnelig bruktes ordet nedsettende om den overflødige detaljrikdommen i barokken, sammenlignet med den strenge, klare renessansen. Ordet kan bety noe slikt som forvridd og absurd eller grotesk. Senere har den tyske kunsthistorikeren Heinrich Wölfflin beskrevet barokken som en høyst verdig kunstform, og siden har barokken oftest blitt vurdert slik. Meteorologi. Meteorologi (sammensatt av gresk "μετέωρος" ("meteoros"), «i luft» og "λόγος" ("logos"), «fornuft»). Meteorologi er dermed vitenskapen om atmosfæren. I år 350 f.Kr. skrev Aristoteles den første læreboken om meteorologi, "Meteorologika", og dermed var grekerne de første som gjorde meteorologi til vitenskap. Meteorolog. En meteorolog er en som jobber med meteorologi, som regel med å varsle været. Mange meteorologer jobber også med klimaforskning. En offentlig ansatt meteorolog som jobber med værvarsling kalles i Norge for en "statsmeteorolog". Kjente meteorologer. Vilhelm Bjerknes kan kalles «den moderne værvarslingens far». Han ledet Bergensskolen innen meteorologi, der den konseptuelle modellen for et lavtrykksutvikling, med begrep som varmfront, kaldfront og okklusjon ble utviklet. En annen verdensberømt norsk meteorolog er Arnt Eliassen. Sverre Petterssen ble høyt dekorert for sine værvarsler under andre verdenskrig, men var en markant profil innen meteorologi også før og etter krigen, blant annet som professor ved Massachusetts Institute of Technology. Dødvekttonn. Dødvekttonn er den totale vekten et skip kan bære av last, drivstoff, forsyninger, besetning og passasjerer. Måleenheten er viktig og brukes sammen med bruttotonnasje, og deplasement for å angi de kommersielle mål på et skip. Symbolet for dødvekttonn er dvt eller dwt (fra engelsk "deadweight tonnes"). Hundvåkøy. Hundvåkøy er den tredje største øya i Austevoll kommune. Som de fleste andre øyer ute mot kysten er kjennetegnet nakne knauser, lyngheier og litt skog. Øya er 11 kvadratkilometer og det bor omkring 500 mennesker der. Næringsgrunnlaget kommer fra havet. Her er den tetteste konsentrasjonen av ringnotsnurpere i landet, i alt 12 fartøy. Ellers er fiskeoppdrett en viktig næring her som i resten av kommunen. Villsauen beiter ute hele året i lyngheiene. Denne sauerasen har overlevd i dette karrige landskapet siden vikingtiden. Den filippinske revolusjon. Den filippinske revolusjon (1896–1898) førte til at Filippinene utropte seg uavhengig av Spania. Uavhengigheten ble kortvarig, for Spania hadde solgt Filippinene til USA i slutten av 1898, og amerikanerne respekterte ikke uavhengigheten. Uttrykket brukes også om kampen Filippinenes Kommunistiske Parti leder. Opptakt. På Filippinene var det mot slutten av 1800-tallet økende uroligheter og flere mindre oppstander mot de spanske koloniherrene. Fra de fremstående filippinernes rekker "(illustrados)" oppstod det en gruppe som dannet "propagandabevegelsen". De kjempet ikke for uavhengighet fra Spania, men for likeverd og politiske rettigheter. De tok til orde mot urett begått av kolonistyret, og særlig av de spanske katolske munkeordenene i landet. Blant propagandistene var Jose Rizal, Marcelo H. del Pilar og Graciano Lopez Jaena. Rizal benyttet Jesu ord "Noli me tangere" («rør meg ikke», Joh 20,17) i en bok som fremmet det nasjonale anliggende. Det spanske styret hadde ført til oppstander helt siden 1600-tallet. 1872-opprøret i provinsen Cavite var viktig fordi det gjorde særlig stort inntrykk i hele landet. Spanjolene klarte å få slutt på det ved å henrette tre filippinske prester: Burgos, Gomez og Zamora, som gruppe kalt "«Gomburza»". Historikere mener at disse henrettelsene markerer begynnelsen på den filippinske revolusjonstid. "La Liga Filipina". Gruppen mente at veien fremover mot likebehandling og reformer var å få Spania til å gjøre Filippinene til en regulær spansk provins slik at filippinerne ble spanske borgere. "La Liga Filipina" var en ikke-voldelig sammenslutning, men spanjolene – som nokså umiddelbart fikk nyss om den – betraktet den som farlig. Rizal ble umiddelbart, og i all hemmelighet, arrestert den 16. juli 1892 og generalguvernør Elogio Despujol beordret ham sendt i indre eksil til det fjerntliggende Dapitan på Mindanao. "Katipunan". Da Bonifacio ble klar over at Rizal var blitt bortført, kom han – i motsetning til de fleste i "La Liga" – til at Filippinene måtte foreta intet mindre enn en væpnet revolusjon for å vinne sin selvstendighet. Den 7. juli 1892 grunnla han derfor Katipunan, et hemmelig revolusjonært selskap som var åpent både for fattigfolk, bønder og middelklasse. Stiftelsesmøtet fant sted i et hus i "Calle Azcarraga" (nå "Claro M. Recto Street") nær "Calle Candelaria" (nå "Elcano Street"). Blant deltagerne var blant annet Valentin Diaz, Deodato Arellano, Teodoro Plata og Ladislao Diwa. Navnet Katipunan er kortversjonen av selskapets fullstendige navn på tagalog: "Kataastaasang, Kagalanggalangang Katipunan ng mga Anak ng Bayan", eller som han selv stavet det: "Kataastaasan Kagalang-galang na Katipunan nang manga Anak nang Bayan" (omtrent: «Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn»), hvilket forklarer forkortelsen «KKK». Det skaffet seg innpass i samfunnet ved å etablere kooperative selskap og institusjoner for å fremme de fattiges skolegang. I et oppildnende essay på tagalog, «Hva filippinerne burde vite», begrunnet han hvorfor revolusjon var den rette vei, og beskrev hvordan spanjolene torturerte og drepte filippinske fanger. KKK benyttet frimurer-ritualer i en aura av sakral mystikk, hemmelige koder, passord og dekknavn. F.eks. var Bonifacio "Maypag-asa" (full av håp) og hans kone "Lakangbini" (gudinne eller muse). Deres rekrutteringsmetode skulle hindre at medlemsmassen skulle kunne rulles opp, og den omstendelige opptaksprosessen ble avsluttet med et blodsritual; de skrev sine navn med sitt eget blod i en bok. KKK hadde tre formål. For det første ville de frigjøre Filippinene fra Spania, med våpenmakt om nødvendig. Medlemmene, kalt "Katipuneros", ble gitt våpentrening. Deretter kom et moralsk formål: Alle mennesker var likeverdige, uavhengig av om de var rike eller fattige. For det tredje, solidaritet med trengende medlemmer – syke skulle hjelpes, KKK skulle besørge konstnadene for fattige medlemmers begravelse. De fleste medlemmer var fattigfolk, men det var også fremstående middelklassemedlemmer som Dr. Pio Valenzuela og Mariano Alvarez. I Katipunan hadde Bonifacio som leder tittelen "Supremo". I 1896 hadde Katipunan vokst til over 30 000 medlemmer, og opererte på nasjonalt, provinsialt og kommunalt nivå. Revolusjonsutbruddet. Først den 19. august 1896 oppdaget spanjolene at Katipunan fantes og planla et opprør. Det var augustinerpater Mariano Gil, sognepresten i Tondo i Manila, som fikk vite det av en avhopper fra KKK, Teodoro Patino. Politiet slo til, og en rekke filippinere ble arrestert og fengslet eller skutt. Andres Bonifacio og hans hustru Gregoria gikk i dekning. KKK ble avslørt før de egentlig var rede til å gripe til våpen, men nå var det ingen vei tilbake. Bonifacio trådte sammen med andre Katipunan-ledere på gården til Juan A. Ramos i Pugadlawin ved Kalookan den 23. august 1896. De rev i stykker sine "cedulas" (bostedsskattekort), ropte «Lenge leve Filippinene» ("The cry of Balintawak") og startet revolusjonen. Den 30. august fant revolusjonens første angrep sted. Andres Bonifacio og hans beste venn, Emilio Jacinto, angrep med 800 mann et kruttlager i San Juan del Monte (nå San Juan, Metro-Manila). Stedet kalles idag "Pinaglabanan", «slagfeltet». Dette var et viktig militært mål, men kun forsvart av 200 menn. Spanjolene trakk seg tilbake til "El Deposito", drikkevannsdammen for Manilas indre by, Intramuros. Slaget ved Pinaglabanan og kamper i Caloocan utløste trefninger på begge sider av Pasig-elven, i Santa Mesa, Pandacan, Pateros, Taguig, San Pedro, Makati, Balik-Balik i Manila-området, og lenger ute i San Francisco de Malabon, Cavite el Viejo og Noveleta. Bonifacio rykket frem mot Manila, men ble møtt av en stor styrke sendt ut av generalguvernør Ramon Blanco. Bonifacios menn ble trengt tilbake til Mandaluyong; over 150 menn falt og 200 ble tatt til fange. (De lederne som ble tatt til fange, Sancho Valenzuela, Ramon Peralta, Modesto Sarmiento og Eugenio Silvestre, ble den 6. september skutt på Bagumbayanfeltet, som i dag er Luneta Park i Manilas sentrum). Generalguvernør Blanco hadde øyeblikkelig erklært krigstilstand i åtte provinser: Morong (dvs. dagens Metro-Manila og Rizal), Batangas, Bulacan, Cavite, Laguna, Nueva Ecija, Pampanga og Tarlac. Bonifacio var på defensiven, og måtte trekke sine styrker opp i fjellene bak Marikina. Fremganger utenfor Manila-avsnittet. I Manila og områdene umiddelbart nord og øst for byen, de frontene Bonifacio opererte i, gikk opprøret dårlig. Det er betegnende at de filippinerne som var ved denne fronten, og denne fasen av opprøret, og som i dag hedres som helter, primært var offiserer som ble henrettet, foruten den utrettelige 84 år gamle kvinnen Melchora Aquino (kalt "Tandang Sora") som pleide de sårede, oppmuntret soldatene med råd og støttet dem med sine bønner. (Spanjolene kom raskt på sporet av henne og sendte henne i eksil til Marianas-øyene). I august var Emilio Aguinaldo blitt KKKs lokale leder i Cavite. Styrkene under hans ledelse var langt mer seiersrike enn Bonifacios, og erobret den ene byen etter den andre i provinsen Cavite. Han inntok raskt den spanske "guardia civil"s forlegning i hjembyen Cavite el Viejo (31. august), og ledet deretter kampene rundt Imus ikke langt derfra. Mariano Alvarez inntok Noveleta den 31. august. Andre militære ledere gjorde seg bemerket på Cavite-fronten, som Artemio Ricarte, Antonio Luna, Tomas Mascardo, Juan Cailles, Vito Belarmino, Mariano Trias, Marcelino Aure og Edilberto T. Evangelista. Den 5. september beseiret Aguinaldo (kjent som "general Miong" blant sine soldater) den spanske general Ernesto Aguirres styrker ved Imus. Spanjolene trodde at henrettelser ville dempe pågangsmotet hos opprørerne, og den 12. september skjøt de 13 filippinere foran San Felipe-festet i Cavite-arsenalet. I løpet av september kom nesten hele provinsen på filippinske hender. Den 2. september angrep 2 000 "revolucionarios" under general Mariano Llanera den spanske garnisonen i San Isidro i provinsen Nueva Ecija. Det var et flamboyant angrep: De revolusjonære begynte fremrykningen med å marsjere med røde banderas ned hovedgatene til musikk av det lokale Cabiao "Musikong Bumbong"-orkester (et band med instrumenter av bambus). Så, bevæpnet kun med "bolos" og spissede staur gikk de til angrep. De holdt byen i tre dager før de ble tvunget tilbake av spanske forsterkningstropper. I oktober kom Aguinaldo med en proklamasjon der han presenterte sin visjon om et fritt Filippinene, og rettet den ikke bare til den tagalogtalende befolkning men til filippinere i hele øygruppen. Aguinaldos største seier var det tredagers dobbeltslaget ved Binakayan (da en barrio under Cavite el Viejo) og Dahalican (barrio under Noveleta) (over den 11. november 1896), der han nedkjempet generalguvernør Ramon Blancos militærkorps. Dette var spanjolenes første alvorlige nederlag. Aguinaldo hadde fra da ledelsen av hele opprøret, ettersom Bonifacios styrker hadde gjemt seg i fjellene ved Marikina. Henrettelsen av Rizal og av andre. Da spanjolene den 30. desember 1896 henrettet sin fremste fange, Jose Rizal, som de mente måtte være opprørets åndelige far og symbolske anfører og leder, fikk opprøret en ny vitamininnsprøytning. Dette var et ennå større feilgrep enn som så; det var et feilgrep som spanjolene nærmest anstrengte seg for å gjøre. Generalguvernør Blanco hadde nemlig løslatt Rizal og latt ham reise fra forvisningsstedet Dapitan på Mindanao til Manila den 1. august 1896. I Manila hadde Rizal takket nei til Bonifacio og andre som ville hjelpe ham, og bedt om generalguvernørens hjelp til å få plass på første skipsleilighet til Spania. Den 3. september forlot han på skipet "Isla de Panay" Filippinene med kurs for Barcelona, med anbefalelsesbrev fra guvernør Blanco som bad de spanske krigs- og utenriksministre om å ta ham vel imot i Spania, og hjelpe ham videre til Cuba der han aktet å starte legepraksis. Men det viste seg at Blanco ikke fikk det som han ville; da skipet kom til Suez ventet det et telegram som beordret Rizal arrestert og ført tilbake til Filippinene. Den 3. november var han i Manila igjen og ble holdt fanget i Fort Santiago. Rettssaken begynte den 3. desember, og få dager etter mistet Rizal den eneste som kunne ha reddet ham da generalguvernør Blanco ble avløst og beordret til Cuba. Den nye generalguvernøren, general Camilo Polavieja, så helt annerledes på Rizal og engasjerte seg med voldsom kraft mot Rizal. Da dødsdommen falt den 26. desember, beordret han den eksekvert så raskt som mulig. Fra nå fikk de revolusjonære et nytt slagord: "Mabuhay Dr. José Rizal!" Spanjolene fulgte opp med flere henrettelser. Den 4. januar 1897 ble en gruppe på 12 fra landsdelen Bicol skutt (minnes nå som "«De tolv Bicol-martyrene»"): Domingo Abella, Manuel Abella, fader Gabriel Prieto, fader Severino Diaz, fader Inocencio Herrera, Camilo Jacob, Florencio Lerma, Macario Valentin, Cornelio Mercado, Mariano Melgarejo og Tomas Prieto. Den 11. januar 1897 skjøt spanjolene på samme sted der Rizal ble drept, på Bagumbayanfeltet, en ny gruppe på 13 fanger, som snart ble omtalt som "Trece Martires de Bagumbayan": Tretten fanger, Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. I februar ble enda en gruppe fanger henrettet i Manila. Rivalisering. På en måte aksentuerte disse henrettelsene også kontrasten mellom de to militære ledere, i Aguinaldos favør. Det oppstod en rivalisering mellom to fraksjoner innen Katipunan i Cavite, mellom Magdalo-rådet (der Aguinaldo var med) og Magdiwang-rådet, som ble ledet av Mariano Alvarez, en slektning av Bonifacios hustru. Bonifacio ble som "Supremo" tilkalt for å megle og avgjøre saken. Det gamle vennskapet mellom Bonifacio og Aguinaldo hadde allerede surnet, og det var også et sterkt element av filippinsk regionalisme med i bildet. De to lederne hadde også avvikende politiske overbevisninger. Det gikk ikke bedre enn at møtet, som ble avholdt på Aguinaldos landsted i Tejeros i Cavite, tok til å drøfte revolusjonens styringsstruktur. Det kom til avstemninger. Nesten alle de fremmøtte var "caviteños", den 22. mars 1897 valgte de Aguinaldo til president av den nye revolusjonære regjering, mens Bonifacio ble "de facto" degradert og fikk ta til takke med stillingen som innenriksdirektør. Aguinaldo selv var fraværende da dette skjedde; han kjempet mot spanske styrker ved Dasmariñas i Cavite. Medlemmer av Magdalo-fraksjonen videre prøvde å diskreditere Bonifacio som uegnet også til denne stillingen, han var jo uten utdannelse. Noe urettferdig var dette åpenbart; han hadde oversatt Jose Rizals "Mi Ultimo Adios" fra spansk til tagalog, og hadde forfattet det gripende nasjonalepos "Pagibig sa Tinubuang Lupa". Bonifacio erklærte resultatene fra Tejeros for ugyldige. Han betraktet seg selv som "Supremo" fortsatt, og underkjente Aguinaldos regjeringsdannelse. Han dannet deretter sin egen regjering. Neste måned satte han opp en militærpakt i Naic i Cavite. Den ble undertegnet av omkring 40 menn. Bonifacio fanges og henrettes av Aguinaldo. Deretter trakk Bonifacio og hans menn opp i innlandet, til barrio Limbon i Indang. Den 26. april 1897 kom to av Aguinaldos offiserer (oberst Agapito Bonzon og Aguinaldos svoger major Jose Ignacio Paua) for å arrestere ham. Bonifacio satte seg til motverge. Det endte med at hans bror Ciriaco ble drept og at han selv ble såret i venstre arm og deretter knivstukket i nakken av Paua. Deretter ble han bragt på båre ned til Naic, som var president Aguinaldos nye hovedkvarter. Andres Bonifacio, da 34 år gammel, ble deretter stilt for militærdomstol i Maragondon, Cavite. Han og broren Procopio ble holdt fanget i kirken i Maragondon. Han ble anklaget for forræderi og for kuppforsøk. Ett vitne sverget under ed at Bonifactio hadde tilbudt ham ti peso for å drepe Aguinaldo. Noen versjoner av rettssaken mener at Bonifacio ikke ble innrømmet full anledning til å forsvare seg. Den 8. mai ble han og hans bror dømt til døden. Mandag den 10. mai førte general Lazaro Makapagal og fire soldater brødrene Andres og Procopio opp mot Nagpatongfjellet, og henrettet dem. Revolusjonen i andre landsdeler. Også i provinsene Laguna og Batangas var filippinerne like seierrike som i Cavite. Under ledere som general Miguel Malvar og Artemio Ricarte, og med helteskikkelser som den kvinnelige general Agueda Kahabagan "(Henerala Agueda)" klarte de etterhvert å nedkjempe alle spanske stillinger. Den 3. mai 1897 spredte opprøret seg til provinsen Capiz i Visayas. De militære seirene førte til at de revolusjonære i andre landsdeler grep til våpen på ny i mai og juni 1897. I provinsene Pangasinan, Tarlac, Pampanga og Nueva Ecija kjempet de under general Mamerto Natividad, som i november 1897 falt i for en spansk snikskytters kule. Det var også opprør lenger borte i det nordlige Luzon, i Zambales, Ilocos Sur og Ilocos Norte. Spania gir etter. Spania kjempet mot opprørerne både med militærmakt og ved å bestikke opprørsledere. Den 2. november 1897 hadde riktignok de revolusjonære erklært at Filippinene nå var en selvstendig republikk "(Biak-da-Bato-republikken)", men opprøret hadde tapt fremdrift. Ingen av partene syntes å ha krefter til å virkelig fremtvinge en avgjørelse. Men Spania hadde i alle fall ingen mulighet til å seire. Stilt overfor dette faktum bad Spania om fred. I desember kom det til en forhandlingsløsning. Den 14. desember 1897 undertegnet Aguinaldo og andre opprørsledere en pakt med spanjolene i Biak-na-Bato om å avslutte opprøret og gikk med på å dra i eksil. På sin side forpliktet spanjolene seg å endre lovene og bedre filippinenes kår og medbestemmelsesrett: Blant annet skulle filippinerne få plass i det spanske parlament og innrømmes fulle medborgerlig status. De revolusjonære skulle motta en «skadeserstatning» på 800 000 peso. (Bare halvparten ble utbetalt.) Aguinaldo dro til Hongkong før måneden var ute. Men ikke alle revolusjonære hadde vært med på Biak-na-Bato. I februar 1898 raste den ikke bare videre på nytt, men spredte seg til stadig nye deler av landet. Den 2. april 1898 ble det opprør i Cebu. USA går til krig, revolusjonen fortsetter. USA, som nettopp hadde gått til krig mot Spania, så store fordeler ved at den filippinske revolusjon fortsatte. Den 19. mai 1898 vendte Aguinaldo tilbake fra Hongkong på det amerikanske skipet "McCullough". Fem dager etter, den 24. mai, dannet han en provisorisk diktatorisk regjering, og den 12. juni proklamerte han Filippinene som fritt og uavhengig land. I 1898 bragte USA sin krig mot Spania også til Filippinene. Under den spansk-amerikanske krig angrep den amerikanske flåte spanjolene i Manilabukten, mens filippinske styrker under Emilio Aguinaldo rykket frem på land. Spanjolene måtte gi etter. Den 13. august 1898 marsjerte Aguinaldo og general Arthur MacArthur inn i Manila, og spanjolene gjorde for sin egen militære æres skyld symbolsk motstand i to timer før de overgav seg. Kapitulasjonserklæringen ble fremforhandlet og etter få dager undertegnet i San Agustin-kirken i "Intramuros". Konstitusjon og regjeringsdannelse. I september innkalte Aguinaldo til lovgivende kongress i Barasoain-kirken i Malolos, i provinsen Bulacan nord for Manila. Den 17. januar 1899 var revolusjonen også et faktum på Mindanao; da ble det filippinske flagg heist der for første gang. Den 21. januar promulgerte Aguinaldo Malolos-konstitusjonen, og den 23. januar tiltrådte det nye republikanske styre, med Emilio Aguinaldo som president, og hans nære rådgiver siden juni 1898, Apolinario Mabini som statsminister og utenriksminister. Ny krig, men nå mot amerikanerne. Stilt ovenfor det uunngåelige nederlag mot amerikanerne, hadde Spania imens solgt Filippinene til USA. Uavhengigheten ble ikke godtatt av amerikanerne. Allerede den 4. februar begynte den filippinsk-amerikanske krig (1899–1901, med spredte kamphandlinger helt frem til 1913), som skulle knuse den filippinske republikk og etablere amerikansk kolonistyre. Filippiske revolusjon Filippiske revolusjon Jose Burgos. José Apolonio Burgos y Garcia (født 9. februar 1837 i Vigan, Ilocos Sur, Filippinene, henrettet 15. februar 1872 i Manila) spansk-filippinsk katolsk prest som del av «Gomburza»-trioen ble urettmessig dømt for opprør av de spanske kolonimyndigheter og henrettet. Jose Antonio Burgos var sønn av den spanske offiser Don José Tiburcio Burgos og mestizaen Florencia Garcia. Han fikk en omdattende og solid utdannelse med to mastergrader og to doktorgrader fra "Colegio de San Juan de Letran" og Santo-Tomás-universitetet i Manila. Han ble presteviet og celebrerte sin første messe i "Intramuros", Manilas indre by. Hans liberale og nasjonalistiske ble vel kjente blant annet gjennom avisartikler der han gikk inn for politiske og kirkelige reformer. Hans engasjement for at de filippinskfødte i presteskapet skulle innrømmes høyere embeder som sogneprester og en srørre rolle ved kirkelige beslutninger, gjorde ham upopulær i de kirkelige ledende kretser. Da det fant sted et mytteri i Cavite den 20. januar 1872, ble kronens og kirkens lederskap raskt enige om at fader José Burgos og to andre filippinske prester, f. Mariano Gomez og f. Jacinto Zamora var involvert og skyldige i separatisme. De tre prestene ble stilt for retten og utsatt for en rekke fabrikkerte påstander og falske vitneutsagn, og deres egne forsvarsadvokater forrådte dem. Den 5. februar 1872 ble de henrettet ved garottering på Bagumbayan-feltet (nå Luneta Park) i Manila. Burgos, da 35 år, den yngste av de tre, var den siste som døde. Henrettelsen av de tre var en skjellsettende begivenhet for de nasjonalistiske strømninger i landet, blant annet fordi dr. Jose Rizal ble inspirert til å skrive sin annen nasjonalistiske roman der han enda klarere enn før inn for den nasjonale sak. Burgos, Jose Burgos, Jose Burgos, Jose Burgos, Jose Burgos, Jose Liste over Tysklands finansministre. Dette er en liste over Tysklands finansministre på føderalt nivå. Merk at alle delstater dessuten har sine egne finansministre. Finansministre. Finansministre Kansler. Kansler (latin "cancellarius", tysk "Kanzler", engelsk "Chancellor") er en offisiell tittel brukt av de fleste stater hvis sivilisasjon direkte eller indirekte har oppstått under innflytelse fra Romerriket. På forskjellige tider og i forskjellige land har den stått for meget forskjellige oppgaver. De opprinnelige kanslere, eller cancellarii, var underordnede tjenestemenn i senromersk rettspleie. Apolinario Mabini. Apolinario Mabini y Maranan (født 23. juli 1864 i Tanauan (barrio Talaga), Batangas, Filippinene, død 13. mai 1903 i Manila) er en filippinsk nasjonalhelt som forfattet konstitusjonen for den kortlivede første filippinske republikk av 1898–99. Apolonio Mabini kom fra fattige kår og var sønn av Inocencio Mabini and Dionisia Maranan. Han fikk sin første skolegang i Tanauan i Batangas, under en lærer ved navn Simplicio Avelino. Senere fortsatte han på en skole ledet av den dyktige pedagog og katolske prest Valerio Malabanan. Han studerte deretter ved "Colegio de San Juan de Letran" i Manila i 1881, og var så i 1882 og 1883 i Bauang. Så returnerte han til Manila og tok et kurs i filosofi 1883–84. I 1885 og 1887 var han i Lipa i hjemprovinsen Batangas, og tok der bakkalaureat "(Bachilles en Artes)" og utdannelse til høyskolelærer. Deretter, fra 1888 studerte han jus ved Santo Tomás-universitetet i Manila, hvor han tok juridisk eksamen i 1894. Hans mor hadde villet at han skulle bli prest, men han ville kjempe for de fattige som jurist. I 1896 ble han syk av noe som raskt skulle frata ham førligheten i bena. Da den filippinske revolusjon utbrøt i august samme år, mistenkte de spanske myndigheter ham for på en eller annen måte å være involvert, og arresterte ham i juli. Da de skjønte at han var lam fra livet og ned innså de at han ikke hadde vært med på noen kamper, og løslot ham og sendte ham istedet til sykehuset "San Juan de Dios", i juni 1897. Mabini var likevel ikke uten bånd til nasjonalistene, for han hadde vært medlem av Jose Rizals "La Liga Filipina" og hadde arbeidet i det stille med reformforslag. I juni 1898, mens han ferierte i Los Baños i provinsen Laguna, sendte revolusjonslederen general Emilio Aguinaldo bud på ham. Det tok hundrevis av menn å bære ham etter tur i hengekøyen fra Los Baños til Cavite el Viejo, der Aguinaldo hadde sitt hovedkvarter. Mabini ble en av general Aguinaldos fremste rådgivere i 1898. Han skrev forslag til dekreter og til en filippinsk konstitusjon. Han la også planer for overgangsregjeringen. Han ble statsminister og utenriksminister da Filippinenes første regjering ble satt sammen i januar 1899. Amerikanerne tok ham til fange i desember 1899, under den filippinsk-amerikanske krig, men satte ham fri etter en stund. I januar 1901 sendte de ham likevel i eksil til Guam. Der skrev han sine memoarer, "La Revolucion Filipina", som ble utgitt etter hans død. I boken gir han Aguinaldo skylden for at revolusjonen ikke førte frem, og anklager ham for å ha stått bak dødsdommen mot Andres Bonifacio i 1897 og mordet av general Antonio Luna i 1899. Han fikk lov til å vende tilbake til hjemlandet på den betingelse at han avla en troskapsed til USA, noe han gjorde den 26. februar 1903. Den 13. mai 1903 døde han av kolera i Manila, muligens etter å ha drukket ubehandlet carabao-melk. Mabini, Apolinario Mabini, Apolinario Mabini, Apolinario Mabini, Apolinario Bybrann. En bybrann er en brann i en by hvor to eller flere hus brenner ned eller blir alvorlig ødelagt av ild. Ellers snakker en om husbrann. Men gjennomgås kildene for forskjellige norske byer, er det store variasjoner i hvor mye som skal brenne før en brann klassifiseres som bybrann. Minimum går ved to hus. Med bybrann vil nok de fleste forstå en brann som ødelegger en hel by, eller iallfall en betydelig del av den eller flere kvartaler. Bybranner – og særlig byfolkets forsøk på å forebygge dem ved tiltak som murtvang og rette, brede gater – har hatt stor betydning for den fysiske utformingen av byene. Av og til har bybranner utviklet seg til ildstormer som har skapt sin egen vind, og som har kunnet gjøre store sprang pga. intens varmestråling eller ved at gnister og brennende materialer har blåst langt av gårde. Enkelte branner har utslettet flere byer på sin vei. Trehusbebyggelse, og særlig hus med torv- eller stråtak eller tak av takspon, er mest utsatt for bybranner i fredstid. Trange gater øker brannfaren ytterligere. Når branntilløp utviklet seg til bybranner, skyldtes det i enkelte tilfeller at de ble sent oppdaget og varslet fordi folk var i kirken. Byenes utseende er preget av bybranner. Enkelte steder har bybranner kommet så tett på hverandre at folk ikke rakk å bebygge branntomtene før området ble rammet av en ny brann. I dag preges byenes utseende likevel i større grad av tiltak for å forebygge bybranner – først og frem murtvang og rette, brede gater. Men denne utviklingen har vært langsom og ujevn. Christiania fikk murtvang og rette gater da byen ble gjenoppbygget etter brannen i 1624. Men da alle byens eiendommer ble branntaksert i 1766, var fortsatt ca. 50 % av husene av bindingsverk, 30 % av lafteverk, og bare 20 % av massivt murverk, i datiden kalt «Grundmuur». Sentrum av Stockholm fikk murtvang i 1501, men resten av byen var dominert av trehus i flere hundre år – selv en så sentrumsnær bydel som Södermalm bestod mest av trehus til etter Mariabrannen 1759. Da London ble gjenoppbygget etter brannen i 1666, var bebyggelsen mer brannsikker enn før – men gatenettet var stort sett uendret. Og da europeere utvandret til USA, anla de nye og til dels store byer i tre. Ca. 90 % av husene var i tre da brannen i Chicago 1871 ødela ca. 1/3 av byen, krevde ca. 250 menneskeliv og gjorde ca. 90 000 husville. Selv mange gater og fortau var av tre. I en del norske byer finnes fortsatt bevart gammel, tett trehusbebyggelse – f.eks. Gamle Stavanger, deler av Bryggen i Bergen, «Posebyen» i Kristiansand og Vålerenga i Oslo. Avhengig av vinden. Utendørs er spredning av en brann gjerne svært avhengig av vinden, og de fleste bybranner i fredstid har forekommet ved sterk vind. Kildene oppgir at det blåste storm under ca. 10 % av de svenske bybrannene på 1700-tallet. Da Ålesund brant i 1904, blåste det sterk storm (vindstyrken under orkan), det blåste storm under Bergens største bybranner i 1702 og 15. januar 1916, og det blåste orkan da 1/3 av Molde brant 21. januar 1916. Christiania kunne visstnok takke vindstille vær for at ikke hele byen strøk med ved brannen i de veldige plankestablene på Vaterland 1819. En bybrann lar seg vanligvis stanse der den har motvind eller sidevind. Noen ganger har en oppgitt forsøkene på å slukke i vindretningen, og forsøkt å forhindre at brannen spredte seg til sidene. Denne taktikken ble med et visst hell fulgt da Klarabrannen i 1751 spredte seg fra Norrmalm til Södermalm mens det blåste nordøstlig storm. Enkelte bybranner har likevel vokst til ildstormer, skapt sin egen vind, spredt seg i flere retninger, og vært så intense at selv ikke murhus har gått fri. Men selv den store brannen i Chicago ble forhindret i å spre seg på tvers av vindretningen over Chicago-elvens nordlige tilløp. De største bybrannene i fredstid har gjerne oppstått på losiden av sentrum, ofte i utkanten av byen. Det har derfor vært foreslått å plassere bl.a. uerstattelige kunstskatter et sted på losiden av fremherskende vindretning, i f.eks. Chicago sørvest i byen fordi den varme, tørre vinden gjerne kommer fra sørvest. Bybranner og årstid. Tørt og varmt vær øker brannfaren, men er ingen avgjørende forutsetning. Bybranner har forekommet midt på vinteren, også ved regnbyger (f.eks. Ålesund 1904) eller snøvær (f.eks. Växjö 1838). Også bybrannen i Bergen 1916 brøt ut midt på vinteren. Om vinteren var (og er) behovet for belysning og oppvarming større enn ellers, i tillegg til at sterk vind – iallfall på våre bredder – er vanligere da. Oppvarmingen tørker dessuten ut husene og luften innendørs. Enkelte ganger har sterk kulde vanskeliggjort slukningsarbeidet – f.eks. på Manhattan i New York 16. desember 1835, da vannet frøs i hydranter og slanger – og i Växjø 1838. En statistikk fra Sverige viser at 21 av 28 daterte bybranner (kategoriene ’’stadsbrand’’ og ’’kvartersbrand’’) på 1700-tallet (krigsbranner ikke inkludert) skjedde i sommerhalvåret (14. april–13. oktober). I Bergen er bybrannene jevnere fordelt over året, med 16 av 28 daterte bybranner i sommerhalvåret. I Chicago har minst tre av de største bybrannene skjedd i oktober. Sterkt solskinn kan gjøre det vanskelig å oppdage nye småbranner og branntilløp straks. Dette spilte en viss rolle ved brannen i København 1795. Om høsten fantes i byene ofte store lagre av fyringsved, kull, høy og korn. Dette har gitt enkelte bybranner ekstra næring. I Chicago før brannen i 1871 fantes 17 kornsiloer. De rommet 420 000 m3 korn, hvorav ca. 1/3 gikk med i brannen. For fattige husville er bybranner gjerne svært alvorlig om vinteren pga. problemer med å skaffe tak over hodet i kulden – mens bybranner om høsten gjør at de kan miste det de skulle skulle leve av og varme seg på gjennom vinteren. Bybranner i krigstid. Krigshandlinger har skapt – og skaper – mange bybranner. Noen ganger, særlig etter at ildvåpen ble tatt i bruk, har dette vært et resultat av kamphandlingene. Ofte har fienden stukket byen i brann. Dette er blitt lettere etter at en fikk langtrekkende artilleri, og særlig da en i 1911 også begynte med luftbombing av sivile mål. Spesielt omfattende var bombingen av byer – ofte langt fra kampsonen – under andre verdenskrig, og noen av disse angrepene krevde titusener av menneskeliv. Sverige, som ikke deltok i verdenskrigene, ble særlig rammet av krigsbranner da russerne brente kystbyer i den store nordiske krigs sluttfase (tillegg ble Lund bombet av vestallierte fly fordi besetningen trodde de befant seg over Berlin). Andre ganger har en okkupasjonsmakt eller byens egne borgere satt fyr på husene før tilbaketrekning (jf. den brente jords taktikk). Enkelte terrorhandlinger har forårsaket bybranner, f.eks. terrorangrepet 11. september 2001. Jordskjelv som brannårsak. Jordskjelv har stiftet bybranner – særlig, men ikke bare, i trehusbebyggelse – f.eks. ved at de har brutt gassledningene hvoretter gassen har eksplodert eller tatt fyr. Dette har av og til skjedd mange steder på én gang, i tillegg til at sammenraste bygninger har gjort det umulig for brannvesenet å komme frem. På den måten har de mange brannene enkelte ganger forent seg i ildstormer som har krevd flere menneskeliv enn selve skjelvene. Kanto-jordskjelvet og jordskjelvet i San Francisco 1906 er kjente eksempler. Også nærliggende vulkanutbrudd har forårsaket bybranner. Det samme gjelder paradoksalt nok flommer og tsunamier. Det siste skjedde i Japan etter jordskjelvet i mars 2011 fordi gassledninger ble revet over og gassen tok fyr. Skogbranner. I perioder med langvarig tørke og sterk vind kan også skogbranner og buskbranner utvikle seg til ildstormer. Bl.a. kan store mengder hogstavfall eller forekomst av eukalyptustrær fremme en slik utvikling. Branner av denne typen kan spre seg til byer og utslette dem. Enkelte ganger er en rekke byer lagt i aske på noen få timer. Småbyer omgitt av skog, med trehusbebyggelse, har vist seg særlig utsatt. I en større by er det lettere å stoppe ilden ved bygrensen – om ikke annet, så fordi byen kan mobilisere flere folk som kan slukke, lage branngater osv. pr. meter grenselinje. Peshtigo-brannen i USA 8. oktober 1871 (samme dag som brannen i Chicago brøt ut) er den dødeligste brannen av denne typen vi kjenner til. Den krevde 1200-2500 menneskeliv og utslettet Peshtigo i Wisconsin og ti andre småbyer i denne delstaten og i Michigan. Områdets største by, Green Bay, gikk derimot klar av brannen. I dag er bl.a. California og Australia svært utsatt for slike branner. Mulighetene for varsling og evakuering er blitt langt bedre, men store tap av menneskeliv forekommer fortsatt. I Australias delstat Victoria omkom minst 173 ved buskbranner, som I februar 2009 ødela over 2000 boliger. 6. mai 1987 brøt en lignende brann ut i Kina; den krevde 213 menneskeliv og gjorde 50 000 husville. Skogbrannene i Russland sommeren 2010 krevde minst 50 menneskeliv og ødela minst 77 småbyer og landsbyer; selv ikke murhus gikk fri. Eksplosjoner. Eksplosjoner i fabrikker eller lagre av ammunisjon har utløst bybranner – særlig, men ikke bare, i krigstid. Også lagre eller fabrikker med sprengstoff, fyrverkeri og eksplosive væsker eller gasser har eksplodert og stiftet bybranner, likeså godstog med propanvogner. I april 2000 ble en stor del av Lillestrøm evakuert etter at en propanvogn gikk av sporet og det oppstod brann – men en klarte å avverge en eksplosjon. «Vanlige» brannårsaker. Mange bybranner har «vanlige» brannårsaker – som uforsiktighet med åpen ild, lynnedslag, selvantennelse eller ildspåsettelser; i moderne tid også feil ved det elektriske anlegget. I slike tilfeller er det gjerne uheldige omstendigheter, særlig sterk vind, som kan gjøre et branntilløp til en bybrann. Bybrann i Norge. Ved gjennomgang av kilder for forskjellige norske byer er det store variasjoner i hvor mye som skal brenne før en brann klassifiseres som bybrann. Minimum går ved to hus. Ellers kalles det husbrann. I Norge er det først og fremst bybrannen i Ålesund i 1904 som er blitt kjent utenfor bygrensene eller blant spesielt interesserte. 850 hus gikk tapt, og over 10 000 mennesker ble hjemløse. Etter denne brannen er det dannet et stående uttrykk på norsk som sier: «(Det verste/beste/mest bemerkelsesverdige som er skjedd) siden Ålesund brant». Den byen som absolutt fortjener et rykte for sine bybranner, er Bergen. Byen har blitt rammet 34 ganger gjennom historien. Brannene har også fått en sportsklubb oppkalt etter seg. Oslo ble rammet av 17 dokumenterte bybranner i perioden 1000–1624. Trondheim har 31 registrerte bybranner gjennom tidene. Tyskerne skapte en rekke bybranner under andre verdenskrig. Bl.a. Kristiansund ble bombet av tyskerne 9. april 1940, og Narvik ble påtent før tyskerne midlertidig trakk seg ut av byen senere på våren. Verst gikk det utover Finnmark og Nord-Troms mot slutten av krigen: Tyskerne raserte bebyggelsen fullstendig da de trakk seg tilbake. Ca. 11 000 bolighus – samt kirker og andre bygninger – ble påtent og brent ned; i tillegg ble båter senket eller ødelagt. Ca. 250 mennesker omkom. I dagens Norge forekommer store bybranner forholdsvis sjelden. Faren er størst i tett, gammel trehusbebyggelse – og denne er gjerne også verneverdig. Slumområder er svært utsatt. I dag skjer mange av de største bybrannene, iallfall de som rammer flest mennesker, i millionbyenes slumstrøk, særlig i fattige land. Folk bor svært tett, mange bruker åpen ild til oppvarming og matlaging, og elektriske anlegg kan mangle (eller er ofte i dårlig stand hvis de finnes). På den måten minner forholdene om de som fantes i Norge den gang bybranner var vanlig hos oss. I tillegg er befolkningen gjerne langt større enn den var i norske byer: Enkelte byer har 3-4 mill. eller enda flere slumboere, mens selv Oslo neppe hadde over 3000 innbyggere under den siste altødeleggende bybrannen i 1624. Kanskje også bruken av plaststoffer gjør at brannene nå kan spre seg raskere og utvikle giftigere røyk enn de gamle bybrannene i Europa. Mamerto Natividad. General Mamerto Alejandrino Natividad (født 12. juni 1871 i Bacolor, Pampanga, Filippinene, død 11. november 1897 i Cabiao, Nueva Ecija) var øverstkommanderende for den filippinske revolusjonshær i det sentrale Luzon i den første fasen av Den filippinske revolusjon (1896–1897), den yngste av revolusjonens generaler. Mamerto Natividad studerte ved Ateneo de Manila og ved "Colegio San Juan de Letran" i Manila. Han sluttet seg til de revolusjonære den 28. august 1896 for å hevne spanjolenes drap på hans far, Mamerto Natividad sr. Han ble satt i fengsel for å ha skutt en spansk dommer som hadde fiket til hans yngre bror. Kort tid etter klarte han å rømme og sluttet seg til general Emilio Aguinaldos revolusjonshær. Han ble den yngste hærfører med generals rang under revolusjonen, og ledet sine tropper i kamp mot spanjolene blant annet i San Rafael i Bulacan og i Tayug i Pangasinan. Mamerto Natividad var også en av de revolusjonære som undertegnet Biak-na-bato-erklæringen som etablerte en provisorisk, selvstendig, filippinsk regjering. Han ble drept av en spansk "cazador", en snikskytter, i San Fernando, Cabiao, provinsen Nueva Ecija. Natividad, Mamerto Natividad, Mamerto Natividad, Namerto Natividad, Namerto Liste over norske bybranner. Liste over norske bybranner viser hvor og når det har vært bybranner forskjellige steder i Norge og gir en kortfattet oversikt over skadeomfang/andre følger (i den grad dette finnes tilgjengelig). Trondheim. se: Bybranner i Trondheim Ålesund. Norske bybranner David Livingstone. David Livingstone (født 19. mars 1813 i Blantyre ved Glasgow i Skottland, død 1. mai 1873 i Chitambo ved Bangweulusjøen i dagens Zambia) var en skotsk misjonær fra London Missionary Society, oppdager og afrikaforsker. Sitatet «"Dr. Livingstone, I presume?"» (Dr. Livingstone, formoder jeg?) skriver seg fra da oppdageren Henry Morton Stanley etter lang tids leting traff på Livingstone i 1871 i Ujiji ved Tanganyikasjøen. Stanley klarte ikke å overtale ham til å reise med ham hjem til Storbritannia. Han døde to år etter. Lokalbefolkningen begravde hans hjerte i Afrika, etter hans eget ønske. Men hans øvrige jordiske levninger ble bragt til England og begravet i Westminster Abbey i London. Reiser. David Livingstone er mest kjent for sine lange reiser til det indre Afrika. Han utforsket Afrika på kryss og tvers, fra Luanda på vestkysten til munningen av Zambezi-floden i øst. Særlig interessert var han i elver og sjøer i innlandet. Livingstone, David Livingstone, David Livingstone, David Gassutladningslampe. Gassutladningslampe, i daglig tale kjent som xenonlys uavhengig av hvilken gass som benyttes, produserer et mye hvitere lys enn de gulaktige lyskjeglene som produseres av ordinære halogenlykter. Lysene fungerer ved at det dannes tenning mellom to høyspente elektroder i en nøytral gassblanding. I likhet med neongass i lysrør, former xenongass en fosforisk plasma. Første bilprodusent som leverte dette til biler var BMW i 1992. Teknologien har blitt brukt tidligere til gatelys og store arenaer. I dag har xenonlys blitt tilgjengelig for nesten alle biler, på grunn av moderne produksjon og etterspørsel har disse blitt rimelige. Erik av Pommern. Erik av Pommern krones til Nordens konge. Stikk av H. P. Hansen fra Nordens Historie av Niels Bache 1884. Eriks grav i Mariakirken i Darlowo Erik av Pommern (Bogislav Vratislavsson) (født 1382, død 1459) var konge av Norge i 1389–1442, konge av Danmark 1396–1442 og konge av Sverige 1396–1439 (ikke sammenhengende). Erik hertug av Slesvig 1412–1442. Erik var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern og Maria av Mecklenburg, søsterdattersønn av kong Håkon VIs dronning Margrete, datter av den danske kongen Valdemar Atterdag. Allerede fra februar 1389 var de nordiske rikene samlet under én regent, dronning Margrete. I forbindelse med at Erik ble salvet og kronet som dansk og svensk konge i Kalmar 17. juni 1397, ble det utstedt et papirdokument (Unionsbrevet fra Kalmar) som dels er forstått som utkast til en unionstraktat, dels som utkast til en håndfestning som skulle utstedes i seks eksemplarer på pergament og med hengende segl, tre eksemplarer fra kongen til hvert av de nordiske riksrådene, og tre motbrev fra deres side. Det er ikke belegg for at dette noen gang skjedde. Selv om Erik formelt var konge i alle tre riker fra 1396, var det i stor grad Margrete som hadde den faktiske styringen av rikene frem til hun døde i 1412. Ekteskap. Margrete brukte mange år på å finne en passende ekteskapskandidat til Erik og forhandlingene med kongehuset i England om giftermål med Henrik den IVs datter Filippa startet i 1400. I oktober 1406 ankom den 12 år gamle bruden til Lund i Sverige med mengder kostbart utstyr og en stor eskorte. Ved hjemkomsten beskrev gjestene Erik som «livlig, sterk og kjekk av vesen» og at han mottok gjestene med «middelmådig belevenhet». Etter Margretes død. Først da Margrete døde i 1412 overtok Erik den relle styringen og fortsatte de reformene som Valdemar Atterdag og Margrete hadde påbegynt. Han innehadde imidlertid ikke Margretes diplomatiske evner. Kort etter Margretes død innkalte Erik til det første danehoff på lang tid. Dets oppgave var å benytte dansk rett til å dømme i saken mellom den danske kongen og den holstenske greveslekten om det slesvigske lenet. Erik påsto overfor danehoffet at Slesvig var hjemfalt til kronen som forbrudt len ettersom Gerhard VI og hans barns formyndere hadde brutt lenseden til kongen ved å føre våpen mot ham. Danehoffet dømte til Eriks fordel under henvisning til Sjællandske lovs bestemmelser om at den som førte avindskjold mot riket har forbrudt sin eiendom. Han innførte en moderne sentralstyring ved å tilsette egne fogder i Norge og Sverige som var direkte underlagt han. Som unionskonge forsøkte Erik å hindre hansaens og den tyske ordens voksende økonomiske og militære hegemoni i Østersjøen. Kongen begynte å anlegge flere borger langs grensen. I 1416 brøt krigen ut, og Erik erobret Femern, men den ble snart tatt tilbake av de holstenske grever. Han mistet også Tønder. Krigen fortsatte til 1422, da Erik bare hadde Flensburg tilbake. Skånemarkedet var en av hovedinntektskildene, og da inntektene derfra begynte å synke, innførte kong Erik Øresundstollen i 1426. Betalingen foregikk ved den nyanlagte borgen Krogen i Helsingør, forløperen for det senere Kronborg slott. Etter å ha blitt tvunget til å underskrive en håndfestning som reduserte hans handlefrihet sterkt, ble kongen rasende og trakk seg tilbake til Gotland, hvor han livnærte seg av sjørøveri frem til han måtte overgi sin borg til Christian I og returnere til Pommern, hvor han døde i 1459. Han er begravet i kirken i Darłowo (Rügenwalde). Stamtavle. Eirik 03 De syv søstre (fjell). ...og fra Herøy på en annen årstid. De syv søstre (eller Sju søstre) er en fjellformasjon på øya Alsten i Alstahaug kommune i Nordland. Fjellformasjonen er lett synlig på kysten av Helgeland og består av syv topper som skal forestille de syv søstre: Botnkrona (1072 moh.), Grytfoten (1019 moh.), Skjæringen (1037 moh.), Tvillingene (945 og 980 moh.), Kvasstinden (1010 moh.) og Breitinden (910 moh.). Breitinden kalles også Stortinden av mange blant lokalbefolkingen. Det sies at det var dikterpresten Petter Dass som gav fjellrekka navnet. De syv søstre har fått navnet sitt etter et sagn som forteller hvordan flere kjente fjell i Nordland har blitt dannet. Fjellrekka har tidligere også blitt kalt for «Horva» fordi formasjonen kan ligne på ei horv (en harv) som ligger med taggene opp. Det er merket løype opp til hver enkelt topp og også mellom toppene. Mange foretrekker å starte i sørenden når de går alle 7 toppene. Dette kommer av at ruten mellom Kvasstinden og Tvillingene er den lengste "mellomtoppsetappen", og at det føles lettere å ta denne tidlig på turen, enn mot slutten av den. Kart med ruter kan kjøpes hos turistkontoret i Sandnessjøen. Turistkontoret utsteder også diplom for bestigning av alle toppene – hver for seg, eller alle på samme tur. De syv søstre sett fra Dønna Alsten. Strandflata på utsida av Alsten er fruktbar. De sju søstre i bakgrunnen Alsten, eller Alsta, er ei øy i Alstahaug og Leirfjord kommuner i Nordland. Øya er totalt 158,13 km² og er den trettiåttende største øya i Norge. På øya ligger fjellformasjonen De syv søstre. Østsida av øya, «baksiden» av De syv søstre, kalles også for Sundøya. På Vestsida ligger byen Sandnessjøen. Kystriksveien passerer øya, hvor Helgelandsbrua er et synlig landemerke. Fylkesvei 17. Fylkesvei 17 (Fv17), også kalt Kystriksveien, er en vei som går mellom Bodø og Steinkjer. Mer presist går riksvei 17 mellom E6 ved Asp, ca. 7 km nord for Steinkjer til Rv80 ved Tverlandet, ca. 18 km øst fra Bodø. Med unntak av fergestrekningene er veiens lengde mellom Asp og Løding 630,5 km, hvorav 173,9 km i Nord-Trøndelag og 456,6 km i Nordland. Veien følger hovedsakelig kysten av Nord-Trøndelag og Nordland og er kjent for sine mange turistattraksjoner. Noen av attraksjonene i områdene veien går er Skulpturlandskap Nordland, Torghatten, Norsk Havbrukssenter, Vega Verdensarvområde, Hildurs Urterarium, Petter Dass-museet, Herøy kirke, Træna, Hestmannen og Kjerringøy. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nasjonale turistveier. Strekningen mellom Stokkvågen, i Lurøy kommune vest for Mo i Rana, og Storvika i Gildeskål kommune sør for Bodø utgjør "Nasjonal turistvei Helgelandskysten nord" med en lengde på 129 km. Også strekningen mellom Holm i Bindal og Alstahaug er under utbygging som "Nasjonal turistvei Helgelandskysten sør". Den er 101 km lang. Nizjnij Novgorod. Nizjnij Novgorod (russisk: Ни́жний Но́вгород) er Russlands femte største by og administrasjonssenter i Nizjnij Novgorod oblast. (Må ikke forveksles med Novgorod/Velikij Novgorod.) Ved folketellingen i 2010 hadde byen 1 250 600 innbyggere. Byen ligger 400 km øst for Moskva (i samme tidssone), der elvene Volga og Oka løper sammen. Den ble grunnlagt i 1221 av fyrst Jurij (Georgij) Vsevolodovitsj av Vladimir. I 1932 gav Josef Stalin byen navnet Gorkij, etter den russiske forfatteren Maksim Gorkij, som ble født her i 1868. I sovjettiden ble byen brukt til militær forskning og utvikling og var av den grunn forbudt område for utlendinger. Fredsprisvinner Andrej Sakharov ble forvist til eksil der fordi myndighetene ønsket å begrense hans kontakt med omverdenen. Nizjnij Novgorod fikk tilbake sitt opprinnelige navn i 1991. Selv om byen ligger på elvebredden, er klimaet typisk innlandsklima, med lange, kalde og snørike vintre, og stabilt, varmt sommervær. VM på skøyter, sprint for herrer. Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert sprintverdensmesterskap siden 1970. Mesterskapet fikk status som offisielt mesterskap først fra 1972. I løpet av mesterskapet går man 500 meter to ganger og 1000 meter to ganger. Dominikanerordenen. Dominikanerordenen (Prekerordenen, forkortes O.P., også kjent som sortebrødrene) er en av de store tiggerordenene som ble opprettet i høymiddelalderen i Den katolske kirke. Den består av brødre, kontemplative og apostoliske søstre, og legfolk. Stifteren var presten Dominicus (kjent som sankt Dominikus og Domingo de Guzmàn) fra byen Caleruega i Nord-Spania. Ordenen ble godkjent av pave Honorius III i 1216, og den bredte seg raskt utover hele Europa. Allerede få år etter grunnleggelsen åpnet ordenen klostre i de skandinaviske land. Grunnleggelse og tidlig historie. Omlandet til byen Toulouse i Sør-Frankrike var på begynnelsen av 1200-tallet et sentrum for katarene. Siden katarismen var en kjettersk bevegelse i Den katolske kirkes øyne, ble det satt inn store krefter på å bekjempe den: Sammen med det Hellige Land, den iberiske halvøy og Baltikum, var Albigesium, som Toulouseomlandet ble kalt, et av de geografiske områdene som ble hjemsøkt av korsfarere. Det var imidlertid andre som søkte å omvende katarene med fredelige midler. Blant disse var Dominikus og hans kompanjonger, som i perioden 1206-1216 virket som misjonærer i Albigesium. Deres metode var først og fremst forkynnelse og offentlige disputter med ledende katarer. Katarene valgte ofte et liv i streng fattigdom, og for å vinne deres tillit, søkte den lille flokken av forkynnere å leve et like asketisk liv som dem. I 1216 dro Dominikus til Roma for å få godkjent sitt brødrelag av forkynnere som offisielt ordenssamfunn. En slik bekreftelse var viktig, for Roma hadde på 1200-tallet begynt en restriktiv politikk mot de mangfoldige ordenssamfunnene som ble opprettet i denne perioden. Den type orden som Dominikus ønsket å grunnlegge var dessuten relativt original: en orden av omreisende brødre som viet sin tid til forkynnelse, var et ukjent fenomen i Kirken. Etter at ordenen hadde fått pavelig godkjennelse, bestemte Dominikus at dens virke ikke skulle begrenses til Albigesium, men at brødrene skulle sendes ut. I første omgang ble det sendt brødre til Paris og Spania, men snart også til andre viktige europeiske byer som Bologna og Firenze. Allerede i 1221, Dominikus' dødsår, ble klosteret i Lund i Danmark grunnlagt. Middelalderen. Dominikanerordenen fikk relativt raskt en betydelig posisjon i middelalderens universiteter, blant annet gjennom betydelige intellektuelle som Thomas Aquinas og Albert den Store. Mindre rosverdig sett med dagens øyne, er den plassen ordenen hadde i inkvisisjonen. Dominikanerne etablerte seg først og fremst i byene for å kunne nå ut til flest mulig mennesker. Orden opplever en voldsom ekspansjon, og på begynnelsen av 1300-tallet teller ordenen omtrent 15 000 brødre, spredt på mer enn 550 klostre fra Norge i nord til Marokko i sør, fra Ukraina i øst til Irland i vest. Moderne tid. Ordenen opplevde en nedgangstid på 1400-tallet, delvis på grunn av Svartedauden, delvis på grunn av indre stridigheter om hva som er det autentiske, dominikanske livet. Dominikanerordenen hadde nok ikke den samme suksessen som jesuittene i renessansens Europa. Jesuittordenen var blitt opprettet i reaksjon mot reformasjonen, og hadde nok lettere for å tilpasse sine pedagogiske metoder og tenkemåte til en verden i rask forandring enn det dominikanerordenen hadde. I de nye koloniene spredte ordenen seg imidlertid raskt. Den etablerer seg tidlig på det amerikanske kontinent, og hadde også relativt stor suksess i Østen. Etter en periode med nedgangstid i Europa, opplevde ordenen en oppblomstring igjen på 1800-tallet. Henri-Dominique Lacordaire (1802–1861), som gjenopprettet ordenen i Frankrike etter Den franske revolusjon, var en populær forfatter, foredragsholder og skribent. Han må ta en del av æren for ordenens fornyede popularitet, i det minste i den fransktalende verden. Dominikanerordenen var også delaktig i fornyelsen av eksegesen i Den katolske kirken, blant annet gjennom de vitenskapelige bibelstudiene til dominikaneren Joseph-Marie Lagrange. Det var han som opprettet Bibelskolen i Jerusalem (l'Ecole biblique de Jérusalem) i 1890. Denne forskningsinstitusjonen var, og er fortsatt et viktig senter for vitenskapelige eksegese. Den står blant annet for utgivelsen av Jerusalembibelen, en meget anerkjent fransk og engelsk bibeloversettelse. Ordenen, som alltid har hatt en markert akademisk og intellektuell profil, fostret i løpet av 1900-talllet en del betydningsfulle teologer: Marie-Dominique Chenu (1898–1990 fornyet og omtolket Thomas Aquinas' teologi for den moderne verden. Yves Congar (1904–1995) arbeidet med økumenikk og lekfolkets stilling i Kirken. Han hadde stor innflytelse under Det annet vatikankonsil. Gustavo Gutiérrez (1928), en av grunnleggerne av frigjøringsteologien, er også dominikaner. Nå. I kjølvannet av sekstiåtteropprøret har dominikanerordenen opplevd en nedgangstid i deler av den vestlige verden. Ordenen har imidlertid fått en del kall igjen de siste tjue årene, ikke bare i Storbritannia og Frankrike, men også i Skandinavia og i de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa. Dominikanere i Norge. Sankt Dominikus kirke i Oslo. I middelalderen hadde ordenen tre klostre i Norge: i Trondheim, Bergen og Oslo. Det finnes fortsatt rester etter Olavsklosteret i Oslo (i Ruinparken). Etter reformasjonen måtte ordenen forlate landet. I 1920-årene etablerte franske brødre seg på Majorstua i Oslo, hvor de bygget Sankt Dominikus kirke. På 1960-tallet ble det bygget et klosteranlegg i tilknytning til kirken. Det bor i dag åtte brødre i St. Dominikus kirke og kloster. Andreas Karlstadt. Andreas von Bodenstein Karlstadt (født 1418 i Karlstadt am Main, Tyskland – død den 24. desember 1541 i Basel, Sveits) var en tysk reformator. Han var en tidlig medarbeider med Martin Luther i Wittenberg, men etter at Luther kritiserte og omgjorde de radikale reformene Karlstadt hadde innført i byen i 1522, vendte han Luther ryggen og brøt med ham definitivt i 1523/24 og forlot Wittenberg. Litteratur. Karlstadt, Andreas von Bodenstein Farsund lufthavn, Lista. Farsund lufthavn, Lista ligger på Lista i Farsund kommune i Vest-Agder. Flyplassen drives av Lista Lufthavn AS som eies av Velde as og Lista Flypark. Lufttrafikktjenester ytes av Lista Flypark, Velde as. Børgefjell nasjonalpark. Børgefjell nasjonalpark (sørsamisk: "Byrkije nasjonalpark") er en norsk nasjonalpark beliggende i et alpint høyfjellsområde i grenseområdet mellom Nordland og Nord-Trøndelag; inn til svenskegrensen. Parken ble opprettet 9. august 1963, som landets andre nasjonalpark, for å «bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep, med store villmarkspregede områder for å sikre biologisk mangfold og et naturlig forekommende plante- og dyrelivet». Parken omfattet da omtrent 1000 km², og ble utvidet i henhold til Verneplan I for vassdrag i 1973 og senere igjen i2003, og den dekker nå et område på 1.447 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Grane, Hattfjelldal, Namsskogan og Røyrvik; og den grenser opp til Austre Tiplingan landskapsvernområde på 44 km². Nordland nasjonalparksenter i ved E6 i Saltdal kommune dekker informasjonsfunksjoner for alle nasjonalparker i Nordland fylke. På andre siden av E-6, vest for Svenningsdalen, ligger fra 29. mai 2009 et annet stort verneområde – Lomsdal-Visten nasjonalpark. Geografi, landskap, geologi. Landskapet i parken ligger mellom 270 og 1699 moh. Geologien tilhører "Børgefjell-vinduet" der kaledonidene er erodert helt ned slik at grunnfjellet stikker opp. Berggrunnen består av granittiske gneiser fra prekambriumtiden som er omkring 1700 millioner år gamle. Landskapet i parken faller naturlig i tre deler: I vest er en fjellkjede med blant annet Kvigtinden (1699 moh), som er det høyeste punktet i parken. I øst finnes et annet fjellområde med vegetasjonsløs ur og slake linjer. Mellom disse to fjellpartiene ligger et lavere område med flere sjøer og vann. De største vatna er Simskardvatnet og Orrevatnet. Vassdragene Jengelvassdraget, Vefsna og Namsen har sitt utspring herfra. Flora og fauna. Skogen er stort sett bjørk, med endel furu på myrene. Tregrensen ligger ved 5-600 moh og over denne er det snaufjellsområder med starr og vier som vegetasjon. Børgefjell er grenseområde mellom arktisk fauna og den sørligere, med nord-sør grense for endel dyre- og fuglearter. Fjellvåk, snøugle og kongeørn hekker her. I tillegg til den truede fjellreven, som har et av sine beste biotoper i Norge nettopp her, finner man også ynglende jerv og gaupe. Tamrein er vanlig. Av mindre pattedyr rødrev, snømus, mår og røyskatt. Parken er et viktig område for ender, vadere og andre våtmarksfugler, og for ugler og andre rovfugler. Fjellvåk er den vanligste rovfuglen. Kulturminner og nåtidsbruk. Samenes bruk av områdene preget kulturlandskapet inntil begynnelsen av 1900-tallet, og det er fremdeles tamreindrift i hele området. De vestre, østre og sørlige delene brukes i hovedsak som beite i sommerhalvåret. De nordlige områdene er helårsbeite. Lengst i øst kommer det tamrein inn fra Sverige. De første bureisingsbruka i området kom ca 1800, bureisinga utviklet seg utover 1800-tallet. Forvaltning og bruk av området. I 1932 innstilte Den norske turistforening på at Børgefjell skulle bevares som villmark, og derved som hytte- og markeringsfri sone. Det er imidlertid et stinett her. Parken har gode muligheter for fiske, og for jakt. Adkomst til området bl.a. via Namsvatnet, Hattfjelldal og fra Majavatn. Et område øst for Namsvatnet har forbudt ferdsel (20. juni – 25. juli) grunnet gåsas skifte av fjør. To reinbeitedistrikter har ellers bruksrett i området: "Tjåehkere" (i Nord-Trøndelag) og "Byrkije" (i Hattfjelldalstraktene). Jan Hus. Den tsjekkiske teologen og forfatteren Jan Hus (1369-1415) Jan Hus (tysk Johannes Huss) (født ca. 1369 i Husinec i Bøhmen i dagens Tsjekkia, død 6. juli 1415 i Konstanz i dagens Tyskland) var en bøhmisk religiøs tenker og reformator. Han satte igang en religiøs bevegelse basert på John Wycliffes idéer. Hans tilhengere ble kalt husitter. Den katolske kirke anså dette som kjetteri, så Hus ble bannlyst i 1411, dømt av konsilet i Konstanz, og brent på bålet den 6. juli 1415. Hus tok navn etter hjemplassen sin, Husinec. "Hus" betyr «gås» på tsjekkisk. Jan Hus' henrettelse var en katalysator for den protestantiske bevegelsen. Hans omfattende skrifter setter ham i en særstilling i den tsjekkiske litteraturhistorien. Han stod også bak innførelsen av diakritiske tegn i det tsjekkiske språket. I dag står en statue av Jan Hus på det gamle torget i Praha, "Staroměstské náměstí", ganske symbolsk med ryggen til en katolsk kirke. Her ser han streng og mager ut. I virkeligheten var han en mann med sans for humor, og da han satte stor pris på god mat og godt øl, var han heller rund. Jan Hus-dagen ("Den upálení mistra Jana Husa") den 6. juli, jubileumsdagen for hans henrettelse, er en offentlig helligdag i Tsjekkia. John Wycliffe som mentor. Etter at kong Wenzel av Bøhmens søster, Anne, giftet seg med Richard II av England i 1382, ble de filosofiske verkene til Wycliffe kjent i Bøhmen. Som student hadde Hus blitt interessert i disse verkene, spesielt skriftene om filosofisk realisme. Hus' vei mot geistlige reformer startet da han ble kjent med Wycliffes teologiske verk. Den såkalte husismen på begynnelsen av 1400-tallet var ikke noe annet enn wycliffisme overført til bøhmisk jord. De teologiske skriftene til Wycliffe fikk omfattende utbredelse i Bøhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Hus var sterkt berørt av dem. Universitetet ble dannet som en følge av fremkomsten av de nye doktrinene, men forbød i 1403 diskusjoner rundt de 45 tesene i Wycliffes verk. Under erkebiskop "Zbyněk Zajíc" (fra 1403) klarte Hus å opparbeide seg et godt rykte. I 1405 var han aktiv som taler i kirkemøter, men biskopen ble tvunget til å avsette Hus på grunn av hans angrep på geistligheten. Pavelig splittelse. Forholdene ved universitetet i Praha avhang i stor grad av utfallet av striden med pavekirken. Kong Wenzel, som var på nippet til å tilrive seg all makt, men til dels ble hindret av pave Gregor XII, nektet å slutte seg til sistnevnte, og beordret sine geistlige til å utvise nøytralitet mot begge pavene. Kongen forventet også at universitetet skulle gjøre det samme. Erkebiskopen forble trofast mot Gregor, og ved universitetet var det bare den bøhmiske nasjon, med Hus som sin talsmann, som holdt seg nøytral. Forbitret over denne holdningen inngikk kong Wenzel, med støtte fra Hus og andre bøhmiske ledere, en forordning der det ble innvilget tre stemmer til den bøhmiske nasjon når det skulle tas bestemmelser ved universitetet. De utenlandske nasjonene, spesielt Tyskland, fikk én stemme. Som en konsekvens av dette forlot mange tyske doktorer, lærere og studenter universitetet, og dannet universitetet i Leipzig. På denne måten mistet Praha sin internasjonale rolle og ble et rent tsjekkisk universitet med rundt 1 000 studenter og Jan Hus som sin første rektor. Brudd med den katolske kirken. Universitetet i Praha skulle spille en stor rolle i utviklingen i Bøhmen. Hus prøvde å spre sin lære utover i Europa. Erkebiskopen, som tidligere hadde støttet Hus, begynte å skjønne at bevegelsen som Hus hadde startet, var en trussel mot kirkehierarkiet. Erkebiskopen sluttet seg derfor til paven som Pisa-konsilet hadde innsatt, Alexander V. I 1410 ble 200 wycliffske skrifter brent utenfor erkebiskoppens palass i Praha. Preknene som Hus holdt i Betlehemskapellet, ble også forbudt, og da han likevel fortsatte å preke, ble han ekskommunisert. Dette førte til store opptøyer i Praha; folk demonstrerte mot avgjørelsen og støttet Hus. Kongen grep nå inn og sørget for at Hus fikk tale fritt, og at erkebiskopen måtte betale erstatning for de brente skriftene. Kongens posisjon var imidlertid generelt svekket på grunn av hans utsvevende liv. Han hadde lagt seg ut med både geistlighet og adel når han ravet beruset gjennom Prahas gater med svirebrødrene sine. I 1412 ble det et fullstendig brudd med paven, da Hus for første gang kritiserte avlatshandelen i Bøhmen. I denne striden gikk Hus for første gang åpent mot selve autoriteten til paven. Dette bruddet med den katolske kirken førte også til et brudd i den husittiske bevegelsen, ettersom det teologiske fakultetet ved universitetet holdt fast ved paven. Tre menn som hadde kalt avlaten for et bedrag, ble halshugd. Studentene i Praha tok vare på likene deres og gjorde dem til martyrer. "Tractus de Ecclesia". Tilstandene i Bøhmen antok nå en revolusjonær karakter. Paven ekskommuniserte Hus og alle hans tilhengere og beordret at Betlehemskapellet skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha prøvde å gjøre dette, ble de drevet bort med makt av husittene. Kong Wenzel fryktet den revolusjonære kraften som lå i Hus og hans bevegelse, så han fikk Hus til å flytte til slottet "Kozi hradek". Rundt dette slottet vokste senere husittbyen Tábor frem. Det var her Hus skrev sitt hovedverk, ­­­"Tractus de Ecclesia". I det utformet han sin kirketeori, han sluttet seg til Wycliffe og skriver at kirken er samfunnet for dem som er forutbestemt til evig lykke. Det var dette begrepet om predestinasjonslæren som i særlig grad skilte Hus fra den katolske kirken. Konsilet i Konstanz. I sine siste år var Hus opptatt av å spre sin lære over hele den kristne verden, noe som kan være grunnen til at han møtte opp på konsilet i Konstanz, til tross for at han ble advart av sine venner. Men Hus stolte på sine agitatoriske evner, og mente at hans tanker skulle vinne oppslutning på konsilet. Hus ble arrestert da han kom til Konstanz. Den tysk-romerske keiseren Sigismund gjorde en del forsøk på å få satt Hus fri, han fikk blant annet igjennom at Hus skulle få forsvare seg offentlig for konsilet i tre dager, men Sigismund fant fort ut at Hus var en hindring for arbeidet som skulle gjøres på konsilet. Sigismund bad derfor om at Hus ikke skulle bli satt fri før han hadde trukket tilbake alle sine lærdommer. En omfattende kjetterprosess ble igangsatt, som endte med at Hus ble overlatt til den verdslige makten og brent på bålet 6. juli 1415. Rådet som dømte ham, vedtok at alle hans skrifter på latin og tsjekkisk, som få av dem uansett kunne lese, skulle brennes. Etter domsavsigelsen ble hans tonsur fjernet ved at resten av håret hans ble klippet av, og han fikk på seg en høy hatt av papir, påtegnet tre djevler som grep fatt i en ulykkelig sjel. Bøddelen og vaktene dro ham med seg til retterstedet, som lå på veien til Gottlieben, nær våre dagers gassverk. Det stinket grusomt der, siden borgerne brukte stedet til å kaste fra seg døde dyr. På veien passerte Hus kirkegården der hans bøker ble brent. Han bad, mengden stirret, bøddelen slo en rusten kjetting om halsen hans og festet ham til en påle, la to knipper ved under føttene hans og plasserte flere knipper, iblandet strå, rundt kroppen hans opp til haken. En keiserlig delegat bad igjen Hus om å angre. Hus nektet, delegaten klappet hans hånd, og veden ble påtent. Hus begynte å synge høyt, men da flammene blåste inn i ansiktet på ham, bad han stille i stedet inntil han døde. Bødlene knuste knoklene hans og skallen med klubber, fikk sin betaling fra delegaten for den dødes klær og sko (som de normalt fikk selge, men disse skulle brennes for at de ikke skulle bli relikvier for de troende), og lette deretter frem hjertet hans fra bålet. Hus' hjerte ble spiddet og stekt i flammene som var igjen. Endelig ble asken etter ham kostet opp og slengt i den nærliggende Rhinen. Følgene av Hus' død. Reformbevegelsen i Bøhmen levde videre til tross for Hus' død. Straks etter han hadde forlatt Bøhmen, satte en magister ved universitetet i Praha frem forslaget om at også lekfolket skulle få både brød og vin ved nattverden, noe som straks fikk stor tilslutning. Reformbevegelsen fikk på denne måten et symbol, og kunne bruke det som slagord i striden mot den offisielle kirka. Kravet om altervin til lekfolket hadde dessuten mye større slagkraft hos folket enn Wycliffes filosofi hadde. Både kong Wenzel og dronning Sofia viste åpenlyst sin indignasjon over henrettelsen av Hus. I et møte med adelsmenn fra Bøhmen og Mähren, dannet de en konføderasjon, som lovte å ikke adlyde konsilet, og paven skulle de bare adlyde når han innrettet seg etter Bibelen. I 1417 kunngjorde universitetet i Praha at Hus var en martyr, og at "kommunion sub utroque specie" (med både brød og vin) var det eneste rette. Bøhmen var nå i praksis løst fra den katolske kirken, et skille som skulle vare i 200 år. Selv om folket, adelen og kongehuset var enige i splittelsen med den katolske kirken, skulle det bli uenigheter innenfor reformpartiet. Kravene som reformpartiet hadde satt opp var: Bibelen som eneste religiøse autoritet, altervin til lekfolk, gudstjeneste på tsjekkisk. Denne gruppen ble kalt "ultraquistene" eller "kalixtinerne", etter kravet om kalken til lekfolket. De var mindre revolusjonære da de ville holde fast på de tradisjonelle kirkelige institusjonene, og ønsket ikke å skape en ny kirkeorganisasjon. Taborittene. I den store delen av befolkningen, og hos noen adelsmenn, vokste det frem en mer radikal bevegelse, kalt taboritter etter byen Tabor. De var i høy grad nasjonalister og ville rydde alt som var tysk ut av Bøhmen. På det religiøse plan var de sterkt inspirert av Wycliffes idéer, og gikk til tider lenger enn det Hus hadde gjort. De forkastet alt innen kirken som ikke var påbudt i Bibelen, som relikviedyrkning, faste, avlat og skriftemål. De var imot et skille mellom prester og lekfolk, og krevde at de geistlige skulle leve i fattigdom. Gjennomførelsen av taborittenes radikale kristne omveltning skulle skje på revolusjonært vis. Som Herrens menn skulle de med våpenmakt gjennomføre en nyskapning av samfunnet. Forbildene deres var heltene i Det gamle testamentet som førte krig til Guds ære. Taborittene kom med disse radikale innslagene til å bli selve kjernen i den tsjekkiske reformbevegelsen. Imidlertid ignorerte de Hus' påbud om å behandle de fattige pent. Bøndene ble like mye tynt og tynget av den nye protestantiske adelen som de ble av prester og munker i katolsk tid. Husittene herjet kirkene, brente flere biblioteker med verdifulle gamle skrifter, og da de erobret Hrad, festningen i Praha, ødela de store kunstskatter. Når taborittene i tillegg hevdet at alle var like for Gud, og at alle klasseskiller måtte fjernes, oppfattet den protestantiske adelen dem som en like stor trussel som pavemakten. Denne indre striden blant husittene svekket dem sterkt, og endte med nederlaget i slaget ved Det hvite berg i 1620. Husittene var heller ikke konsekvente i sin oppfatning av at alle er like for Gud. Jødemassakrene i Praha i 1420 ble iverksatt av dem. VM på skøyter, sprint for damer. Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert sprintverdensmesterskap siden 1970. Mesterskapet fikk status som offisielt mesterskap først fra 1972. I løpet av mesterskapet går man 500 meter to ganger og 1000 meter to ganger. Varangerfjorden. Varangerfjorden (nordsamisk: "Várjjatvuotna", finsk: "Varanginvuono") er en fjord i Finnmark fylke og er den østligste fjorden i Norge. Fjorden er 95 km lang og strekker seg inn til Varangerbotn. Ved munningen, mellom Vardø i nord og Grense Jakobselv nær Kirkenes i sør er fjorden om lag 70 km bred. Fjorden strekker seg vestover mot Varangerbotn i kommunen Nesseby. Av kommuner ved fjorden finner en Vardø og Vadsø på nordsida, Sør-Varanger på sørsiden og Nesseby i den indre delen. Geografi. Fjorden ligger på sørsiden av Varangerhalvøya. Den største bosetningen på nordsiden av fjorden er byen Vadsø som ligger om lag halvveis innover i fjorden. Andre steder på nordsiden er Kiberg, Komagvær, Skallelv, Krampenes, Ekkerøy, Golnes, Vestre Jakobselv og tettstedet Nesseby. På sørsiden ligger byen Kirkenes (ved Bøkfjorden) Bugøynes og Karlebotn. Pga. forkastningen på havbunnen mellom nord- og sørsiden av fjorden er dette Norges mest vannholdige fjord. Innerst i fjorden stikker Selešnjárga ut. Her ligger fjordene Karlebotn på sørsiden og Meskfjorden på nordsiden. Innerst i Meskfjorden ligger Varangerbotn I den ytre delen av fjorden på sørsiden ligger flere øyer. Den største av disse er Skogerøya like nord for Kirkenes. Her ligger og Kjelmøya og Reinøya. Fjordarmer. Alle fjordarmene, om en ser bort i fra Karlebotn og Meskfjorden i enden, ligger på sørsiden av fjorden, og de fleste i den ytre delen, rundt Kirkenes. Historie. Kvenene som bor ved Varangerfjorden er stort sett etterkommere etter finske immigranter som kom til området på 1800-tallet fra Finland og Nord-Sverige. På den første halvdelen av 1800-tallet var sjansen for at Russland kom til å kreve en del av kysten langs Varangerfjorden et politisk tema i Europa, noe som gjorde at kong Oskar I gikk inn i allianse med Storbritannia og Frankrike for å hindre dette. Gyrodactylus salaris. "Gyrodactylus salaris" er en fiskeparasitt. I dagligtale omtales den også som gyro eller laksedreperen. Det hender også at "Gyrodactylus salaris" feilaktig omtales som lakselus, men det er altså snakk om en helt annen lakseparasitt. Gyro er en ektoparasitt som først og fremst lever på atlanterhavslaks, men kan også leve en stund på en rekke andre laksefisker. Parasitten har ført til at bestanden av atlanterhavslaks er ødelagt i flere norske vassdrag. Den er ikke naturlig hjemmehørende i Norge, og kom antakelig til landet med innførsel av levende laks og regnbueørret fra Sverige på midten av 1970-tallet. Den har vært påvist i 46 vassdrag i Norge. Skilt i Skottland som advarer mot spredning av "G. salaris" Historisk sett har behandling av elver for å fjerne "Gyrodactylus salaris" foregått ved å bruke plantegiften rotenon. Dette er imidlertid en ikke-selektiv gift som dreper både parasitten og verten; laks. Det har også vist seg at en del elver som er behandlet med denne metoden, blir gjeninfisert med parasitten i løpet av noen få år. De senere år "(2003–2006)" har man også prøvd ut bekjempelse av parasitten ved å tilsette små mengder aluminiumsalter og svovelsyre til elvevannet. En stor fordel med denne metoden er at det er mulig å drepe parasitten uten å drepe laksen. Metoden er fortsatt i en startfase, men resultater fra Batnfjordelva på Nordmøre og Lærdalselva i Sogn og Fjordane er svært lovende. Man arbeider også med å utvikle norske laksestammer som er resistente mot "Gyrodactylus", slik det blant annet finnes i Østersjø-området. Eric Cantona. Éric Daniel Pierre Cantona (født 24. mai 1966 i Marseille) er en tidligere fransk fotballspiller, nå strandfotballspiller. Han avsluttet sin profesjonelle karriere i Manchester United, der han var med på å vinne fire ligatitler og to FA-cuptitler i løpet av fem år. Cantona blir ofte regnet som en av hovedårsakene til Manchester Uniteds nye storhetstid. I 2000 ble han kåret til århundrets spiller i Manchester United. Profesjonell fotballkarriere. Cantona spilte i Frankrike for Olympique de Marseille. Han var kjent for sitt hissige temperament. Under en vennskapskamp mot Torpedo Moskva rev han av seg skjorta og kastet den fra seg etter å ha blitt byttet ut. Klubben reagerte med å suspendere ham i en måned. Noen uker senere fornærmet han landslagstreneren på TV. Cantona gikk på utlån til Bordeaux, og deretter til Montpellier, hvor han var med på å vinne den franske cupen. Han kom tilbake til Marseille, men ble snart solgt til Nimes. Under en kamp kastet han ballen på dommeren i protest. Det franske fotballforbundet gav ham en måneds karantene. Cantona reagerte ved å fornærme dem igjen, og karantenen ble utvidet til to måneder. Da bestemte Cantona seg for å legge opp som fotballspiller. Etter hvert ble Cantona overtalt til å gjøre comeback, og flyttet til England. Han ble hentet av Trevor Francis til Sheffield Wednesday på prøvespill i 1991, men han gikk til Leeds United, og hjalp dem til å vinne ligagull i sesongen 1991/92. Sesongen etter ble Cantona kjøpt av Sir Alex Fergusons Manchester United for £1 200 000. Dette salget er i ettertid ansett som en av de største feil ledelsen i Leeds har gjort. Cantona huskes for en episode som oppstod 25. januar 1995. I en bortekamp mot Crystal Palace, utførte Cantona et "kungfu"-spark mot en Palace-tilhenger etter at Cantona var blitt utvist av dommeren. Under en pressekonferanse etter kampen kom Cantona med det som kanskje er hans mest kjente sitat. Idet journalistene samlet seg for å høre hva han hadde å si, kom Cantona inn i rommet, satte seg ned og sa, langsomt og veloverveid: "Når måkene... følger etter tråleren... er det fordi de tror... at man vil kaste sardiner... ut i havet". Deretter reiste han seg og gikk, til journalistenes store forundring. Han ble idømt 120 timers samfunnstjeneste for sparket, og fikk over et halvt års karantene av FA. Han bommet bare på et straffespark på alle årene han spilte for United og det var er nok mange som har undret seg over hvordan han alltid sendte keeperen feil vei. Cantona gikk under tilnavnet "Eric The King" og regnes som en av de beste spillerne på de britiske øyer gjennom tidene. Hans oppbrettede krage ble etter hvert også et varemerke mens han spilte for Manchester United. Er berømt for å ha gjort om fotballen til kunst på høyt nivå. Etter sesongen 1996/97 la Cantona opp som profesjonell fotballspiller. Etter at han dro tilbake til Frankrike, ble han kaptein på det franske landslaget i strandfotball. Livet etter fotballkarrieren. Etter fotballkarrieren har Éric Cantona arbeidet med fransk film, først og fremst som skuespiller, men han har også regissert en kortfilm, "Apporte-moi ton amour", i 2002. Han har deltatt i flere TV-reklamer, spesielt for Nike. Cantona har vært spesielt aktiv i JoGa BoNiTo, og er nå trener for det franske landslaget i strandfotball. Han spiller i en komedie kalt "Looking for Eric". Straffesparkene. Éric Cantona tok 18 straffespark for Manchester United, hvorav han scoret på 16. På 17 av de 18 straffesparkene sendte han keeper motsatt vei av ballen. En av gangene gikk keeperen riktig vei. De to brente straffesparkene kom mot Leeds United (skjøt utenfor) og mot Blackburn Rovers (Tim Flowers reddet). I begge tilfellene reparerte Cantona skaden ved å score på et senere tidspunkt i kampen. Classic XI. På videospillene FIFA 07 – FIFA 12 er han med på Classic XI. Der er han sammen med blant annet Zico, Franz Beckenbauer og Thomas Ravelli. Cookøyene. Cookøyene er en øygruppe i Stillehavet, som er et selvstyrt, parlamentarisk demokrati assosiert med New Zealand, som er ansvarlig for forsvarspolitikk og tar seg av deler av utenrikspolitikken. Øygruppen består av 15 små øyer, hvorav Rarotonga er den største. Totalt areal er bare 240 km², og hovedstaden er Avarua. Historie. Cookøyene ble trolig befolket første gang ca. år 500 – 800. Første gang europeere fikk kontakt med øyene var i 1596, da spanske oppdagere var på de nordlige øyene. Sitt navn fikk øyene imidlertid da den britiske Kaptein Cook oppdaget øyene i 1773 og 1777. Øyene ble deretter et britisk protektorat i 1888, og overført til New Zealand i 1900. I 1994 hadde de en folkeavstemming, der de vedtok å ikke endre styreform og flagg. Navnet Cookøyene fikk de ikke før i 1824, av den russiske kartografen Adam Johann von Krusenstern. Geografi. Cookøyene består av mange øyer, som strekker seg over et område som er like stort som Vest-Europa. Øyene kan deles inn i to grupper av øyer. De nordlige øyer. Disse øyene er lave atoller, dvs koralløyer som såvidt stikker opp av havet. De sørlige øyer. Disse øyene er "høye" vulkanske, fruktbare øyer med fjell, men også i denne gruppen er det noen atoller. Majoriteten av befolkningen bor på de sørlige øyene. Ioniserende stråling. Ioniserende stråling er stråling med stor nok energi til å ionisere et atom eller molekyl. Det kan enten være elektromagnetisk stråling eller partikkelstråling (for eksempel elektroner, protoner, nøytroner eller andre partikler). Røntgenstråling er ioniserende stråling og det samme er stråling fra radionuklider eller radioaktive kilder. Ioniserende stråling som fotoner vekselvirker med materie ved fotoelektrisk effekt, Comptoneffekt og pardannelse og danner ioner. Elektroner eller andre partikler vekselvirker med materie og ioniserer det. Partiklene må være over en viss energi for å kunne ionisere og kunne kalles ioniserende stråling. Dosimetri. Dosimetri er teorien og anvendelsen av prinsipper og teknikker til måling av dose fra ioniserende stråling. Dosimetri er spesielt viktig i strålebehandling av kreft. Etter at kreften er lokalisert og en har gode 3D-bilder av kroppen med kreften og organer rundt foretas en doseplanlegging. Pasienten legges på behandlingsbord og strålekilden kan innstilles og kjøres nøyaktig slik doseplanen foreskriver. Ti sykehus i Norge utfører strålebehandling av kreft. Dosimeter. Et dosimeter er et instrument for måling av ioniserende stråling, og kan være basert på ulike måleprinsipper avhengig av formål (strålingstype, energi, mengde). Vanligste prinsipper er basert på enten ionisasjonskammer, Geiger-Müller-rør, scintillasjonsteller eller termoluminescense (TLD). Bruk av ioniserende stråling. Medisinsk bruk av ioniserende stråling omfatter behandling, avbilding og funksjonsbeskrivelse. Strålebehandling av kreft er en viktig behandlingsform som har god terapeutisk effekt. Årlig behandles over pasienter i Norge. Behandlingen foregår ved hjelp av maskiner som gir elektroner og fotoner som rettes mot kreftcellene og dreper dem. Røntgenstråling brukes til å avbilde kroppen for å finne sykdom (røntgendiagnostikk) eller veilede under behandling, for eksempel ved hofteoperasjoner eller hjerteoperasjoner. Nukleærmedisin er en egen spesialitet innenfor medisin som handler om bruk av åpne radioaktive stoff for å finne og behandle sykdom. Industriell bruk av ioniserende stråling er tilknyttet ikkedestruktiv testing som for eksempel av sveiseskjøter og andre mekaniske konstruksjoner. Den ioniserende strålingen fra radioaktive kilder brukes i nivåvakter i lagersiloer og i flatevekter for å bestemme mengder som går på et transportbånd. I oljeleting brukes ioniserende stråling til å få informasjon om reservoarene. Radioaktive kilder heises ned i borestrengene sammen med måleinstrumenter for ioniserende stråling. Størrelser og enheter. Måleenheten for absorbert dose er gray (Gy). Måleenheten for effektiv dose er sievert (Sv). Risiko for skade etter bestråling. Mennesker og dyr tar skade av ioniserende stråling. For mennesker er det en klar sammenheng mellom effektiv dose og risiko for å utvikle kreft. Risikoen er avhengig av alder og de organer som blir bestrålt. Yngre er mer utsatt enn eldre, og spesielt utsatte organer er øyelinser, bryster og skjoldbruskkjertel og gonader. En hovedregel for risiko der en har midlet over alle aldre og alle forhold, er at risiko for dødelig kreft er per Sv eller per mSv. Heinrich von Braunschweig. Hertug Heinrich II von Braunschweig-Wolfsbüttel (født 1489, død 1568) var en katolsk fyrste av fyrstedømmet Braunschweig-Wolfenbüttel i Tyskland som motsatte seg reformasjonen. Han ble fordrevet, men ble senere gjeninnsatt og gjeninnførte da den katolske tro. Han ble heftig angrepet av Martin Luther. Heinrich overtok regjeringsansvaret for det nordtyske fyrstedømmet Braunschweig-Wolfenbüttel i 1514. Hans regjering var stramt organisert, og han innførte kanselliorden og hoffrett. Mot sin bror Wilhelms vilje fastla han "primogenitur"-arverekke ("primogenitur", latin: førstefødte [hankjønn]). I fremtiden skulle det dermed heller ikke være tillatt å dele opp hertugdømmet. Han var katolsk og keisertro hele livet gjennom, og for sin troskap mottok han ordenen Det gylne vlies. Etter Hildesheimstiftsfeiden 1519–1523 kunne han utvide sitt territorium, selv om han led et knusende nederlag i slaget ved Soltau 28. juni 1519 og ble tatt til fange. Men hans nederlag ble til slutt vendt til en stor politisk seier, og motstanderne av den nye keiser Karl V måtte legge på flukt. I 1524–25 tok han aktivt del i nedkjempelsen av bondeopprøret. Han var blant annet med på slaget ved Frankenhausen, der Müntzer led sitt endelige nederlag. I 1538 støttet han de tyske katolske riksfyrsters sammenslutning i "Den katolske liga", med front mot de reformerte riksstenders såkalte schmalkaldiske forbund. I 1540 erklærte keiseren et bann mot riksstaden Goslar, etter at byen hadde jevnet en rekke klostre i nærheten med jorden slik at de ikke skulle kunne huse potensielt fiendtlige styrker. Tysklands protestantiske fyrster og byer truet med å la væe å delta på den keiserlige riksdag i 1541 dersom ikke bannet ble hevet. Og det lyktes de i. Men hertug Heinrich, som var en gammel motstander av Goslar, erklærte tilbakekallelsen for ugyldig, konfiskerte goslarsk eiendom innen sitt eget territorium og gikk til en rekke tiltak for å gjøre livet surt for Goslar og dets borgere. Riksdagen i Speyer i 1541 førte til at lederne for det schmalkaldiske forbund bestemte seg for å gi Goslar og den riksuavhengige lutherske byen Braunschweig all den støtte de måtte trenge. Landgreve Philipp av Hessen og kurfyrst Johann Friedrich av Kursachsen bestemte seg i Gandersheim for å forene sine styrker, og dermed oppstod en hær på 4 000 kavalerister og 32 infanterienheter som gikk til kamp sammen med de 20 000 mann som Goslar hadde klart å mobilisere. Hertug Henrik hadde ikke tilstrekkelig militær styrke til å stå i mot, og konsentrerte alt om forsvaret av den vel befestede byen Wolfenbüttel. Så dro han selv avsted for å forsøke å finne forsterkninger. Wolfenbüttel falt den 13. august 1542 etter en kort beleiring. Kanonild hadde ødelagt befestningene og forsåvidt det meste av byen. Hertug Heinrich klarte ikke å rekruttere forsterkninger. Heinrich ble så grepet (1542) og holdt fanget i Ziegelberg i Hessen. Reformasjonen ble så tvangsinnført i hele hans fyrstedømme. Men da keiser Karl V og den katolske liga hadde gått seirende ut av slaget ved Mühlenberg i 1547, ble det mulig for hertug Heinrich å vende tilbake. Han satte straks i gang med en katolsk motreformasjon, og bare i Braunschweig møtte den på heftig motstand. I slaget ved Sievershausen i 1553 vant han sin siste store seier. Riktignok falt begge hans eldste sønner under slaget, men utfallet ble at hans neste sønn og arveprins Julius (158-1589) ble sikret arverett også til fyrstedømmet Calenberg-Göttingen. Hertug Heinrich var gift to ganger, og var dessuten involvert med en Eva von Trott, noe som han høstet megen spott for. Da Heinrich II døde, var hans eneste gjenlevende arveberettige sønn Julius, som senere innførte den lutherske reformasjon i sine områder. Johannes Bugenhagen. Statue av Bugenhagen ved Bugenhagenkirche i Hamburg Johannes Bugenhagen, også kalt "Doktor Pomeranus", (født 24. juni 1485 i Wollin, Pommern, Tyskland, død 20. april 1558 i Wittenberg) var en medarbeider av Martin Luther som spilte en ledende rolle ved organiseringen av de lutherske kirker i flere tyske byer og fyrstedømmer, i Pommern og i Danmark. Hans kontakt med Danmark innebar at han også hadde vesentlig innflytelse på lutherdommens tidlige utvikling i Norge. Bugenhagen kom fra Wittenberg til København i juli 1537 og ble i Danmark i to år. Under den tiden ledet han kroningen av kong Christian III av Danmark (august 1537) og innsatte lutherske biskoper (kalt "superintendenter") september samme år. Han hadde også en siste avgjørende hånd med utarbeidelsen av en luthersk kirkeordinans, en samling kirkelige lovtekster, som strukturerte det reformatoriske kirkeliv i Danmark og dermed også i Norge. Bugenhagen, Johannes Bugenhagen, Johannes Bugenhagen, Johannes Lars Sølvberg. Lars Johan Sølvberg (født 1. februar 1952) er en norsk offiser. Han begynte på befalsskolen for kavaleriet i 1973. 1. april 1999 ble han utnevnt til generalmajor. Fra 6 desember 2002 til 2005 var han en meget populær generalinspektør for Hæren. Han var ikke så populær blant politikerene og fikk avskjed av forsvarsminister Kristin Krohn Devold etter at Hæren overskred budsjettet sitt. Den 21. august 2006 annonserte statsråd Erik Solheim i Utenriksdepartementet at Sølvberg var utnevnt som ny fungerende sendelagsleder i Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM). Sølvberg tiltrådte stillingen 1. september 2006. Vagbladet. Vagbladet er en satirisk nettavis som ble lansert 13. januar 2003 av Håkon M.E. Sundaune, Flemming H. Tveitan og Stian Hovland Pedersen. Den dekker områdene nyheter, sport, kultur og politikk. Avisen er gratis. Vagbladet fikk en vanskelig start da Dagbladet truet med søksmål nesten umiddelbart etter oppstarten. Årsaken var logoen, som Dagbladet mente lignet for mye på deres. Dagbladet mente også at Vagbladet burde bytte navn. En rekke mennesker tok kontakt med Vagbladet for å bistå, blant annet en advokat og en grafisk designer som laget den nye logoen. Dette ble et slags forlik: Vagbladet beholdt navnet, men byttet ut logoen. Vagbladet lå på is mellom 2007 og 2011, men oppdateres igjen jevnlig fra juli 2011. Det foreligger planer om å gjøre det gamle arkivet på ca. 1 000 artikler tilgjengelig for brukerne. Monica Mæland. Monica Mæland (født 6. februar 1968) er en norsk advokat og politiker for Høyre. Mæland har vært byrådsleder i Bergen siden 2003, og vant gjenvalg i 2007 og 2011. Bakgrunn. Mæland er født i Bergen og oppvokst i Arendal. Hun er utdannet cand.jur. fra Universitetet i Bergen (1994), og har drevet egen advokatpraksis. Hun er gift med Tom Schmidt Mæland, og sammen har de to barn. Politisk karriere. Monica Mæland ble innvalgt i Bergen bystyre første gang i 1999. I valgperioden 1999-2003 var hun kommunalråd og nestleder for Høyres bystyregruppe. Som kommunalråd ledet hun bystyrets komite for miljø og byutvikling (2000-2001 og 2003) og bystyrets komite for finans, kultur og næring (2002). I valgperioden 2003-2007 var hun byrådsleder for byrådet Mæland I, et mindretallsbyråd bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, støttet av Fremskrittspartiet. I valgperioden 2007-2011 var hun byrådsleder for byrådet Mæland II, et flertallsbyråd bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. I valgperioden 2011-2015 er hun byrådsleder for byrådet Mæland III, et flertallsbyråd bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Mæland er den andre byrådslederen i Bergen kommune etter at parlamentarismen ble innført 26. juni 2000, og med det også den eneste byrådslederen som har blitt gjenvalgt Mæland var 1. nestleder av Hordaland Høyre fra 17. februar 1997 til hun ble fylkesleder 16. mars 2002, et verv hun hadde til 20. mars 2004. Mens hun var fylkesleder var hun også medlem av sentralstyret i Høyres Hovedorganisasjon. Mæland har siden 2007 vært leder av Kommunenes Sentralforbunds storbynettverk, som består av de åtte største bykommunene i landet, og styreleder for Vest-Norges Brusselkontor. 9. mai 2010 ble Monica Mæland valgt til medlem av arbeidsutvalget i Høyres Hovedorganisasjon. 13. april 2011 ble hun valgt til styreleder i Bergensalliansen. Opprydning i kommuneøkonomien. Opprydning i kommuneøkonomien var Bergen Høyres viktigste sak ved kommunevalget i 2003, og partiet lovet å betale ned kommunens oppsamlede underskudd innen utgangen av fireårsperioden. Da Mælands første byråd overtok etter valget i 2003, viste prognosene at Bergen kommune ved utgangen av året ville ha et oppsamlet underskudd på nær én milliard kroner. I Mæland-byrådets første budsjettforslag ble det kuttet 142 millioner kroner i kommunens driftsbudsjett for 2004 I 2006 la byrådet fram regnskapet for 2005, som viste et overskudd på 445 millioner kroner, for 2006 var overskuddet 619 millioner kroner, det største i kommunens historie. I 2007 var kommunens oppsamlede underskudd på nær én milliard kroner nedbetalt, og Fylkesmannen i Hordaland kunngjorde 13. august 2007 at Bergen kommune ble fjernet fra Kommunal- og regionaldepartementets ROBEK-liste. I Bergens Tidendes vurdering av 73 løfter som ble gitt av Mælands første byråd, var 30 innfridd, 23 delvis innfridd, mens 11 ikke var innfridd Skoleoppussing. Monica Mæland erklærte før valget i 2007 at skole skulle være den viktigste saken i den kommende valgperioden. Byrådet bevilget 415 millioner kroner til oppussing av skolebygg i Bergen i 2009 og 2010. Bybanen. a> (til høyre) inn på bybanevogn nummer 205 klokken 12.05 den 22. juni 2010. Bygging av en bybane i Bergen er en del av samferdselspakken Bergensprogrammet, og det største samferdselsprosjektet internt i Bergen kommune noen gang. Vedtak om bygging av bybane ble fattet av bystyret i Bergen i 2000, og Bergensprogrammet ble tatt inn i Nasjonal transportplan i 2002. Monica Mælands første byråd sendte bompengesøknad for finansiering av Bergensprogrammet til Stortinget, og arbeidet startet i januar 2008. Bybanens første byggetrinn, traseen mellom Bergen sentrum og Nesttun, åpnet 22. juni 2010. Mælands andre byråd har sendt søknad om videre finansiering av bybanens andre byggetrinn, fra Nesttun til Rådal og Lagunen kjøpesenter. Popularitet. Ved valget i 2011 fikk Monica Mælands parti Høyre 35,2 prosent av stemme, en fremgang på 8,4 prosentpoeng. I en meningsmåling publisert i lokalavisen BA på valgdagen svarte 56,7 prosent av respondentene at de ville ha Monica Mæland som byrådsleder, en fremgang på nesten 20 prosentpoeng sammenlignet med en tilsvarende måling som ble publisert ved valget fire år tidligere. En meningsmåling utført av TNS Gallup for Bergensavisen 4. september 2007 viste at Monica Mæland var den mest populære byrådslederkandidaten i Bergen. 37 prosent av velgerne ønsket Mæland som byrådsleder, mens tilsvarende tall for hennes motkandidat Terje Ohnstad fra Arbeiderpartiet var 15,7 prosent. Mæland har svært høy oppslutning blant Bergen Høyres egne velgere. Ved valget i 2007 ble hun kumulert av 6.169 velgere, tilsvarende 29,5 prosent av velgerne. 30. juni 2010 publiserte BA en meningsmåling hvor Bergen Høyre fikk en oppslutning på 38,1 prosent, som er 11,8 prosentpoeng mer enn hva partiet oppnådde ved valget i 2007. Ifølge lederen i Bergen Høyre, Harald Victor Hove, skyldes den økte oppslutningen en kombinasjon av Høyres fremgang nasjonalt og byrådsleder Monica Mælands lokale popularitet. Bjarne Riis. Bjarne Lykkegård Riis (født 3. april 1964 i Herning) er en dansk tidligere landeveissyklist. Han vant landeveisrittet Tour de France 1996 etter å ha dopet seg på EPO, et stoff som da var umulig å påvise ved tester. Riis er nå eier av og sportsdirektør for det danske sykkellaget Team Saxo Bank. Aktiv karriere. Bjarne Riis ble for alvor kjent da han i 1993 vant en klatreetappe i Tour de France og overtok den prikkete klatretrøya, men måtte gi den fra seg dagen etter. Dette året kom Riis på femte plass i sammendraget. Han syklet da for det italienske laget Ariostea. I 1994 ble Bjarne Riis syk under rittet, og tapte mange minutter på en enkelt klatreetappe. Han vant imidlertid en etappe senere i løpet. I 1995 kom han på 3. plass i sammendraget etter den femdobbelte vinneren Miguel Indurain. Den største triumfen kom med sammenlagtseieren i Tour de France i 1996, hvor han da hadde gått inn i laget Team Telekom sammen med Jan Ullrich, den sterkeste prestasjonen noensinne av en nordisk syklist. Med dette gikk han inn i danskenes hjerter, og blir regnet som en av de aller største idrettsmenn i Danmark. Han fikk en brå slutt på sykkelkarrieren da han kom ut for en ulykke i andre etappe av rittet Sveits rundt i 1999. Etter å ha kjørt inn i en kantstein veltet Bjarne Riis stygt, og fikk store skader i albue og kne. Han klarte aldri å gjenoppta karrieren som sykkelrytter, og tok beslutningen om å legge opp våren 2000. Doping. Under en pressekonferanse 25. mai 2007 innrømmet Bjarne Riis bruk av dopingmiddelet EPO. Han innrømmet å ha misbrukt doping i perioden 1993-1998 – inkludert da han gikk til topps i Tour de France. En av journalistene på pressekonferansen spurte om Riis ville gi fra seg vinnertrøya fra touren, hvorpå Riis svarte at den ligger i garasjen og enhver var velkommen til å hente den. Lageier. Etter at han la opp, startet han på arbeidet med å bygge opp et dansk lag til Tour de France, gjennom "Professional Cycling Denmark (PCD)", senere "Riis Cycling A/S". Den første sponsoren var Jack & Jones, senere kom CSC, Worldonline, Tiscali og senere Saxo Bank og SunGard med som sponsorer. Riis' lag vant protouren i både 2007 og 2008, og lagkaptein Carlos Sastre vant Tour de France i 2008. I 2009 ble den nye lagkapteinen Andy Schleck nummer to i rittet, en bedrift han gjentok i 2010. Fra 2011-sesongen overtar Alberto Contador kapteinsrollen. Digital Audio Broadcasting. DAB (forkortelse for "Digital Audio Broadcasting") er en radiostandard basert på digital teknologi (digital radio). Den europeiske DAB-standarden ble utviklet mellom 1981 og 2000 som en del av EUs forskningsprosjekt Eureka 147. DAB-teknologien blir stadig videreutviklet og forbedret gjennom World DMB Forum, og senest i oktober 2006 kom DAB+. I tillegg finnes standarden DMB, en videreutvikling av DAB-teknologien som gjør det mulig å sende fjernsyn over DAB-nettet. DMB prøves ut i Norge. DAB i Norge. De første prøvesendingene startet i Norge i april 1994 med sendere på Tryvann, Jonsknuten og Reinsfjell., og de første kommersielle sendingene kom rundt årtusenskiftet. DAB vil sannsynligvis år 2017 erstatte de riksdekkende analoge FM-nettet i Norge hvis de absolutte kravene og underkrav er oppfylt. Lokalradio vil kunne fortsette på FM. Den førende stortingsmelding om temaet, Digitalisering av radiomediet, har en rekke føringer på hvilke krav som skal være oppfylt for at FM kan avvikles på riksdekkende nivå. Dekningskravet er for Riksblokk 1 på 90%. Dette er lavere enn dagens dekning for FM4 nettet som er på 93%. FM4 benyttes av Radio Norge. "Flertallet er enig i at det bør være en forutsetning for avvikling av FM-sendingene at frekvensblokkene for kommersiell riksradio innen 1. januar 2015 gir befolkningen minst 90 pst. dekning. Flertallet mener det ikke er formålstjenelig at dekningskravet er knyttet til Riksblokk I alene fordi det vil kunne gi innehaveren av frekvens- og anleggskonsesjonen en urimelig forhandlingsposisjon overfor kringkasterne. Kringkasterne bør selv stå fritt til å vurdere på hvilken måte de best oppnår dekning på 90 pst." Hensikten med denne ordlyden var å unngå en monopolsituasjon med Norkring som innehaver av DAB Riksblokk II. Norkring har i dag frekvens- og anleggskonsesjon for DAB Riksblokk I. Situasjonen er allikevel endret da Riksblokk II ble tildelt ved auksjon 26. april 2012. Norkring var vinneren av Riksblokk II ved auksjonen 26. april 2012. Auksjonssummen endte på 4 004 000. Ordlyden i Stortingets innstilling var dermed uten verdi. Norkring har sikret seg monopol på utbygging og drift av riksdekkende DAB i Norge. Den siste fasen som nylig var ute på anbud er påklaget av Paneda, hvor Telenor vant anbudet.Saken er sendt over til Kulturdepartementet med saksnummer 2012/2716. Endelig vedtak vil bli fattet i 2015 hvis NRK og de kommersielle riksaktørene har oppfylt hovedkravet til dekning og merverdi. Ut fra hva man leser av merverdikravet – vil DAB+ være nøkkelen om departementet vil gå med på avvikling av FM, da DAB+ vil frigjøre NRKs kapasitet i Riksblokk 1 og gi økt merverdi i nettene. Dekningskravet for NRK vil bli presisert etter Stortingsvalget i 2013 og merverdien er definert gjennom bruk av DAB+ og fullverdig dekning av NRKs programtilbud digitalt til hele landet. Dekningskravet definerer befolkningsdekning og ikke arealdekning. Store deler av Norge vil bli uten radio om Kulturdepartementet gir sitt endelige tilsagn til FM avvikling. Ut fra lavere digital lytterandel enn 50% og problemfylt tilgang til DAB i bil, vil man kunne utsette FM-slukkingen frem til 2019. Det er verdt å merke seg at 50% kravet til digital radiolytting definerer alle digitale plattformer som DAB, internett og digitale TV-nett. Lokalradio vil kunne fortsette på FM. Norge er sammen med Storbritannia, Tyskland, Danmark, Belgia og Sveits regnet blant europeiske foregangsland for DAB-dekning, hvor en relativt stor del av befolkningen (mer en 80%) kan motta DAB. Målt i areal er fortsatt DAB-dekningen begrenset. Til sammenligning har NRK P1 ca 57% arealdekning på FM stereo (ca 88% for mono ved forstyrrelsesfritt mottak), mens DAB kun dekker noen titalls prosent. Siden NRK har avviklet AM sendingene, vil sannsynligvis 50% av Norges areal være uten radiodekning fra 2017. NRK ble opprettet nettopp for å gi hele landet radiodekning i 1933. Det er NRK, P4 (MTG) og SBS som sammen arbeidet for overgangen til digital radio gjennom selskapet Digitalradio Norge AS. SBS har trukket seg ut fra dette samarbeidet da deres tyske eiere ikke kan garantere for utbygging av DAB i Norge. Selskapet består nå bare av NRK og P4. Norsk Lokalradioforbund har ikke deltatt i Digitalradio Norge AS. Selv om den førende Stortingsmelding "Digitalisering av radiomediet" foreslår avvikling av FM for de riksdekkende aktørene, påpeker meldingen at prosessen fortsatt skal være aktørstyrt fordi disse aktørene jobber sammen for å digitalisere radiomediet. Siden SBS nå er ute av dette samarbeidet, har situasjonen blitt mer uklar. Finansieringen av riksblkk I med 90% dekning for de kommersielle dekkes da av NRK og P4 alene. 90% kravet er et av absoluttkravene ved avvikling av FM. Kostnaden for utbygging til 90% DAB i Norge kommer på 3 milliarder. Hovedårsaken til den store kostnaden, er store utbygginger og ombygging av anleggene siden DAB krever fullstendig ny antenneinfrastruktur. Med kostnaden på 3 milliarder, har man ikke tatt med NRKs fase 3 som innbefatter dekning fra 90% til 99,5%, ei heller tunneldekning. Statens Vegvesen har bedt om 1 milliard gjennom NTP til å oppgradere tunnelene med DAB. Total utbyggingskostnad på DAB kan derfor fort bli over seks milliarder. DAB digitalradio gir et større utvalg av kanaler, og da spesielt NRKs nisjekanaler, enkelte nye tjenester, god brukervennlighet og lyd uten skurr der det er god dekning. Spesielt i deler av distrikts-Norge hvor DAB er utbygget, er kanaltilbudet betraktelig bedre med en digitalradio en med en tradisjonell FM-mottaker. Det digitale radionettet er så langt bygget ut til å dekke 80 prosent av befolkningen. Tilbudet på DAB kan forøvrig ikke matche det tilbudet som finnes tilgjengelig gjennom internett, men internettradio og DAB utfyller hverandre både på tilgjengelighet og dekning. For å sende digital radio via DAB nettet kreves tre typer konsesjoner: Frekvenstillatelse ("Administreres av Post- og Teletilsynet"), Anleggskonsesjon ("Administreres av Medietilsynet") og innholdskonsesjon ("Administreres av Medietilsynet – Det er bare NRK som har konsesjonsfritak på innhold"). Frekvens- og anleggskonsesjonen tildeles en aktør som da skal leie ut kapasitet på sin DAB-frekvens til innholdsleverandører. Denne aktøren kalles "sendernettoperatør". Konsesjon til innhold gis på bakgrunn av avtale mellom innholdsleverandør og sendernettoperatør. Det er derfor innehaveren av sendernettet som skal bestemme hvem som får tilgang – og innholdsleverandøren må derfor forplikte seg til å dekke kostnader som sendernettoperatøren måtte ha. I Norge er det pr. februar 2012 grovt regnet 450 000 DAB-mottakere, hvorav ca. 300 000 støtter DAB+. Det er WiFi-radioer (internettradio-mottakere) som driver salget av stasjonære DAB-radioer. Stadig flere nye biler blir nå levert med DAB radio enten som fabrikkmontert DAB-radio eller som tilbehør, som f.eks. Volkswagen og Toyota. Til sammenlikning regner man med at det finnes 15 millioner rene FM-mottakere. Da er ikke andre enheter med FM-mottaker medregnet (mobiltelefoner, CD-spillere etc.) Totalt må man regne med at det er nærmere 30 millioner enheter for å motta FM-signaler tilgjengelig i Norge. Man må også være klar over at mange DAB bilradioer mangler støtte for DAB+ og bilradioene anses som den største utfordringen ved overgang til digitale radiosendinger. DAB internasjonalt. DAB digitalradio har en begrenset utvikling internasjonalt. Det er i all hovedsak noen få land i Vest-Europa som satser tungt på DAB. "Europa:" Storbritannia, Danmark, Norge, Sveits, Nederland, Belgia, Tyskland, Malta og Monaco. Det har vært veldig frem og tilbake i forhold til utviklingen av DAB i Frankrike. Først så ville Frankrike satse på DMB-A, men har senere vurdert DAB+. Det siste som nå har skjedd, er at den nye franske regjeringen ikke vil gi økonomisk støtte til utbygging, selv om Radio France vil satse på DAB. Dette kan bety full stans for DAB i Frankrike noe som kan komplisere situasjonen ytterligere for DAB i Europa. Et av de franske mediene erklærer DAB for klinisk dødt i Frankrike. Singapore har varslet at de vil stanse sine DAB-sendinger fra 1. desember 2011 og heller satse på FM og radiodistribusjon gjennom Internett og mobilt bredbånd. Singapore var et av de første landene med 100% arealdekning og hadde sterk tro på at DAB skulle erstatte FM. Spania har begynt å redusere sine DAB sendinger og har søkt om å redusere DAB dekningen fra ca 50% til 20%. Den statlige kringkasteren RTP i Portugal har avsluttet sine DAB sendinger helt og har tilbakelevert konsesjonen. Spania vurderer å satse på DRM+. Sør-Korea vurderer også DRM systemet. Hvorvidt det skal fungere som et supplement til DMB er uklart. Sør-Korea bruker varianten DMB for fjernsynssendinger og har sånn sett ikke valgt noen radiostandard. Mexico var også et land som vurderte DAB, men har nå valgt det amerikanske HD-Radio-systemet. Canada satset tungt på DAB og var et av de landene som var først ute med regulær dekning i L-båndet, men sendingene er nå avviklet. Dette skyldes i stor grad mangelen på mottakere med støtte for L-båndet. Flere land har prøvesendinger med DAB, men det er i all hovedsak simulcasting av eksisterende programtilbud på FM. Det dårlige tilbudet kombinert med dårlig dekning er en av hovedårsakene til hvorfor DAB ikke lykkes internasjonalt. Brukervennlig og flere kanaler. Den mest iøynefallende forskjellen mellom FM og DAB, er hovedsakelig brukervennligheten. På FM må man søke frekvenser manuelt hvis man ikke har FM-radio med RDS, mens med DAB kan man velge radiokanal ut fra en liste over tilgjengelige stasjoner. På DAB sendes flere kanaler over samme sender (også kalt multiplex). Lydkvalitet. Lydkvaliteten på DAB har vært omdiskutert. Kritikere mener lydkvaliteten ikke er god nok, mens kringkastere og DAB-lyttere mener lydkvaliteten er mer enn god nok i sammenlikning med FM. Kanaler vil kunne sendes med forskjellig bithastighet/lydkvalitet og mono eller stereo. Kvalitet og medium. 94 % av DAB-lytterne opplever en lydkvalitet som er på linje med eller bedre enn FM, i følge en undersøkelse gjennomført av britiske mediaregulator Ofcom. Mpeg 1 Layer II. Dagens DAB system bruker MPEG 1 Audio Layer II (MP2) som primærkodek. Denne kodeken er brukt innenfor digital lydkringkasting til både avvikling og for linjeforbindelser til analoge FM sendere og for radio og TV-lyd over DVB nettet. For mating til analoge FM sendere, benyttes typisk 192 kbit/s for lokalradio, 256 kbit/s for P4 og Radio Norge. NRK benytter ikke lenger denne kodeken for matingen av de riksdekkende FM sendingene. De har forlatt MPEG1 Layer II til fordel for lydkodingen APT-X. Hvilken type kompresjon (om noen) som brukes er av stor betydning for kvaliteten. CD-lyd er ukomprimert, mens DAB er MP2-komprimert. Den norske DAB-satsingen er kritisert for å benytte MP2-kodek til komprimering av lyden, i stedet for nyere kodeker som HE-AAC. MP2-formatet gir et merkbart lydtap på lavere bitrater enn 160 kbit/s. Dette kan i noen grad kompenseres med en prosessor som fjerner lydfrekvenser over 15 kHz. Med MP2 opplever man økt lyttetretthet som gjør at man raskere bytter kanal eller skrur av radioapparatet fordi lyden blir prosessert i forkant fra studioet. En typisk påstand er at MPEG 1 Audio Layer II passer perfekt for norske forhold fordi det er et robust signal, mens AAC+ gjør det ikke. Denne påstanden er feil siden den ikke tar høyde for at DAB+ også har et nytt system for bedre feilkorreksjon, slik at den likevel kan prestere bedre enn MP2 koding. Dette bekrefter også World DAB på denne Typisk vil lydkodeken til dagens DAB system kunne "boble" ved dårlig dekning (avhengig av radioapparatet), mens DAB+ vil kunne gi god lyd der hvor dagens DAB kutter lyden. Komprimering og kvalitet. Kvaliteten på digitalt komprimert lyd avhenger av hvor stor båndbredde kringkasteren velger å tildele radiokanalen. For MP2 regnes 192 kb/s for å tilsvare FM-lyd, mens 256 kb/s vil gi bedre lyd en FM, og anbefales for krevende musikk. Tale kan gå langt lavere uten plagsom forringelse, mens 256 kb/s er tilstrekkelig for meget god gjengivelse av vanskelig materiale. 192 kb/s tilsvarer omtrent vanlige FM-sendinger ved perfekte, støyfrie mottagerforhold som f.eks. FM-radio via kabel, og en tilsvarende god kvalitets-mottaker. Luftbåren FM forringes av et dårlig modulert FM signal, uavhengig av avstand til sender, og blir påvirket av signal-ekko hvis frekvensen har fasefeil og interferens. Dermed vil likevel DAB for mange fremstå som et bedre alternativ, fordi DAB i stor grad eliminerer støy og gir et rent lydbilde. DAB vil derfor gi en bedre lytteropplevelse ved mobilt mottak, der mottaksforholdene varierer kontinuerlig. Båndbredden som brukes per radiokanal vil variere mellom geografiske områder, og også mellom forskjellige tider på døgnet. I praksis varierer det mellom 192 kb/s og 64 kb/s (NRK Alltid nyheter, mono tale), med flertallet mellom 128 og 160 kb/s. Professor Sverre Holm har i et seriehefte skrevet ved Universitetet i Oslo med tittelen "Lydkvalitetet i DAB digitalradio"kritisert DAB-lydkvaliteten. Han skriver blant annet at «Det ønskelige hadde vært at man sluttet å bruke 128 kbps som vanlig datarate for musikk, og hevet slike stasjoner til 160 kbps.». Se også artikkel publisert om dette på konferanse i regi av Audio Engineering Society. DAB, DAB+ og DMB-familien. Nyere varianter av DAB, slik som DAB+ (også kalt DAB2) og DMB, innfører bedre komprimeringsmetoder i den forstand at man kan oppnå høyere kvalitet for en gitt båndbredde og bedre dekning med bedre signal/støyforhold. Med DAB+ får man også bedre frekvensutnyttelse og kost/nytteverdien av hver enkelt frekvens blir bedre. Fordelen er også at man får større merverdi på DAB+, Teracom i Sverige har begynt prøvesendinger med DAB+. Mange DAB-radioer som selges i dag kan ikke ta imot disse nye variasjoene av DAB. Dersom man stenger dagens DAB-sendinger og i stedet begynner å sende DAB+ i Norge vil en god del gamle mottakere måtte byttes ut. De fleste mottakerne som er blitt solgt de siste to årene støtter DAB+. Radio Nova er i gang med prøvesending hvor det brukes DAB+, samtidig som de kommer til å fortsette å sende på FM-båndet. Frekvenser. DAB benytter frekvenser i VHF bånd III (174-240 MHz) og L-båndet (1 452-1 492 MHz). Begge frekvensbånd er avsatt til DAB i Norge, hvorav kun bånd III er benyttet i dag. En DAB-frekvens består av et ferdig multiplex som er et datasamband som transporterer lyd og bilde. Dette defineres som en DAB-blokk. For bånd III er det maksimalt fire DAB-blokker pr. frekvens i kanal 5-12 (Fire DAB-blokker tilsvarer en DVB-T-blokk), mens det er seks blokker i kanal 13. Fordelen med å bruke bånd III for digitalradio, er at man er mindre utsatt for støykilder. Ulempen er behovet for flere sendere fordi rekkevidden er kortere med bånd III enn bånd II. Eksempelvis kreves tre FM-sendere for å dekke Oslo med P1 (Toåsen, Tryvann og Furuset), mens for DAB/DMB kreves det opptil fem sendere for samme dekning. Nasjonale DAB-frekvenser. Riksblokk II ble lyst ut 13. juli 2011. Det ble avholdt auksjon den 26. april 2012 hvor Norkring vant Riksblokk II for den nette sum av kroner 4 004 000,-. NRKs regionnett. Dette netter er inndelt i 8 regioner og er tildelt NRK frem til 2020. Etter den tid, kan hvem som helst søke på NRKs DAB-frekvenser Når man benytter regionnettet til fordeling av NRKs programtilbud, betinger det at mottakere har "Service Following" påslått i sin bilmottaker. Hvis man ikke har det, vil man eksempelvis oppleve at en region faller ut når man kommer inn i en annen region. Spesielt merkbart er dette mellom Drammen og Oslo, hvor man "bytter" mellom region 12 C og 13 A. Blokk 13 A for Buskerud, Vestfold og Telemark er planlagt flyttet til 11 C. Blokk 13 E for Nordland og Troms er planlagt flyttet til 6 D. Lokalradionettet. Dette nettet ble lyst ut 6. juli 2012 og for frekvenstillatelsen vil man kreve en bankgaranti på kroner 50 000,-. Hvis det kommer flere søkere pr. område, vil det bli pengeauksjon. Frekvensene er gyldige frem til 31.12.2016. Bruk av dette nettet er midlertidig og nærmest som en forsøksordning frem til 2017 for lokalradioer. Det vil bli avgjort i 2015 hvorvidt det skal bli en ordinær konsesjonsperiode i dette nettet. Både SBS Radio Norge og Twentyfirst Venture AS er aktuelle søkere på deler av dette nettet, men begge selskaper sliter økonomisk i radiomarkedet. Det er derfor usikkerhet knyttet til lokalradio på DAB. Kulturdepartementet har en avventende holdning overfor lokalradio i forhold til den teknologiske utviklingen og bruk av DRM+ synes som et alternativ i meldingen. Norges Mobil-TV. Selskapet Norges Mobil-TV AS som eies av NRK, TV2 og MTG har også midlertidig konsesjon for to frekvenser i Oslo-området. Disse brukes til DMB-sendinger. Konsesjonen går ut sommeren 2011 og blir forlenget midlertidig frem til juli 2013. Disse frekvensene er tildelt utenom den fastsatte frekvensplanen for Norge, men kan bli tildelt ved auksjon i løpet av 2013. Radio Nova. Radio Nova tester ut DAB/DAB+ sendinger i Oslo-området vha egenutviklet programvare for multiplexing, koblet mot standard DAB-/DMB-sendeutstyr. De innehar også en frekvens frem til jul 2012. L-båndet. Dette båndet er opprinnelig avsatt for et mer finmasket lokalradionett, men frekvenser for L-båndet i Europa er generelt lite brukt. Det skyldes primært frekvensens egenskaper hvor bølgelengden er såpass kort. Dette vil kreve flere sendere for å dekke et gitt område. Samtidig er det få mottakere med støtte for L-båndet, hvorav det er kun bilradioer med denne støtten. Den manglende mottakerstøtten til L-båndet er hovedårsaken til problemene for DAB i Canada. Øvre del av L-båndet var tiltenkt DAB via satellitt. Dette kunne vært en løsning for å sikre Norge god toppdekning med DAB. Siden interessen er så lav, foreslår RSPG (Radio Spectrum Policy Group) å bruke frekvensene til digitale trådløse mikrofoner som erstatning for 800 MHz frekvensene som skal brukes til 4G mobilnett. Forstyrrelser fra Powerline. BBC publiserte en rapport i mars 2011 som tok for seg potensielle forstyrrelser på DAB og FM fra såkalte Powerline HD-enheter. Dette er enheter som sender opptil 1 Gb/s datanettverk over vanlig strømkabel. Disse påvirker DAB i negativ retning, hvor DAB-signalet forsvinner helt. FM blir delvis lammet: Her blir det kun monomottak. Det er foreløpig ingen interesse til å beskytte kringkastingstjenester fra denne formen for interferrens Jens Fink-Jensen. Jens Fink-Jensen (født 19. desember 1956 i København) er en dansk forfatter, poet, fotograf og komponist. Biografi. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter 4. juni 1975 med novellen "Juni 1995" i Dagbladet Information, og som lyriker i mai 1976 med diktene "Skæbnefuglen", "Dagligdags", "Eftermiddagsdigt" og "Etikette" i tidsskriftet Hvedekorn nr. 76/1. Han debuterte i bokform 19. oktober 1981 med diktboken "Verden i et øje". Han prosadebuterte i bokform 5. juni 1986 med novellesamlingen "Bæsterne", som barneboksforfatter 18. mars 1994 med "Jonas og konkylien" og som faglitterær forfatter 30. oktober 2008 med reiseboken "Europas vestkyst – en fotorejse fra Skagen til Gibraltar". Jens Fink-Jensen ble nysproklig student fra Herlufsholm Kostskole i 1976, avtjente deretter sin verneplikt og tok befalsutdannelsen i Den Kongelige Livgarde. Han ble arkitekt (MAA, cand.arch.) fra Kunstakademiets Arkitektskole i 1986 og multimediedesigner fra samme sted i 1997. Som medlem av den opprinnelige kretsen med 80-tallsdiktere, som samlet seg i gruppen omkring Hvedekorn-redaktøren Poul Borum, arrangerte Jens Fink-Jensen i 1980, blant annet sammen med dikterkollegaen Michael Strunge, generasjonsmanifestasjonen "NÅ!!80" i Huset i København. Multimedieshow. Jens Fink-Jensen opptrer med multimedieshow med diktopplesing, egne lysbilder og synthesizerkomposisjoner på skoler, festivaler m.m. sammen med Fredrik Mellqvist på keyboard og Mads Mathias på saksofon. Fotografier. Jens Fink-Jensen har blant annet hatt fotoutstillingene "Sydens Skibe", "Beijing Ansigt", dikt-/fotoutstillingen "OrdBilleder" og lyd-/lysbildeshowet "Øje på verden – om bøgernes råstof". Siden 2003 har Jens Fink-Jensen i flere omganger reist langs strekningen fra Skagen til Gibraltar. Det har resultert i fotorejseboken "Europas vestkyst – en fotorejse fra Skagen til Gibraltar", som utkom i 2008. Den tilhørende fotoutstilling hadde premiere på Fiskeri- og Søfartsmuseet i Esbjerg, Danmark, 31. oktober 2008 og ble deretter vist i Fort des Dunes, Dunkerque, Frankrike, juli-september 2009. Utstillingen ble i 2010 vist på Maritiem Museum Rotterdam, Nederland og på Musée portuaire, Dunkerque, Frankrike. Korverk. I 1995 ble det uroppført to korverk på grunnlag av Jens Fink-Jensens dikt: "I dag kom sommeren" av komponisten Christian Risgaard og "Foran kirkegården" av komponisten Kjeld Andersen. Oversettelser. I 1999 utkom diktboken "Nær afstanden" på arabisk i Jamal Jumas oversettelse (Forlaget Alwah, Madrid). Enkelte af disse diktene hadde tidligere utkommet i dagbladet Al-Quds Al-Arabi (London, 1996) og i tidsskriftet Nizwa (Sultanatet Oman, 1999). Den svenske lyriker Bengt Berg har til tidsskriftet "Rallarros" (Sverige) oversat dikter av Jens Fink-Jensen til svensk. Lyrikeren Sheema Kalbasi, som er født i Iran og bosatt i U.S.A., har oversatt dikter av Jens Fink-Jensen til engelsk og persisk. Jens Fink-Jensens fotoreisebok om Europas vestkyst fra 2008 utkom samtidig i engelsk utgave med tittelen "The West Coast of Europe – a photographic journey from Skagen to Gibraltar". Den chilenske lyriker Omar Pérez Santiago oversatte i 2009 dikter av Jens Fink-Jensen til spansk. Beredskapstroppen. Beredskapstroppen (BT), kallesignal «Delta», er den norske Politi- og lensmannsetatens spesialtrente innsatsstyrke mot sabotasje, terrorisme, gisselsituasjoner, samt vanskeligere, væpnede oppdrag, både innenlands og utenlands. Styrken på 70 personer holder til i Oslo politidistrikt og ledes av politiinspektør Anders Snortheimsmoen. __TOC__ Tjenestemennene er oppsatt med døgnkontinuerlig, uniformert bilpatruljering i Oslo politidistrikt, men de har også en landsdekkende bistandsfunksjon overfor de andre politidistriktene. Halvparten av tjenestetiden i Beredskapstroppen går med til trening og øvelser. Beredskapstroppen utdannes innen en rekke spesialiserte områder. Det være seg for eksempel polititaktikk, antiterror, skyting, akuttmedisin, eskorte og kjøreopplæring. Troppen spesialiserer seg blant annet på dykking og aksjoner i maritimt miljø, entring av bygninger, skarpskyting, sprengning og «stille entring». Øvelsene foregår ofte sammen med tilsvarende utenlandske avdelinger og Forsvarets spesialstyrker, blant annet Forsvarets spesialkommando (FSK). Historie. Beredskapstroppen ble dannet i 1975 som en erstatning for den tidligere «Østlandstroppen». Tanken var å spre mannskap med operativitet over hele landet. Senere ble troppen samlet i Oslo og offisielt dannet 11. januar 1976, og ble da erklært operativ. Bakgrunnen for dannelsen var kriminalitetsutviklingen i Norge og utlandet. Ungdomsopptøyer, flykapringer og gisseltakninger var noen av de viktigste grunnene. Et viktig, konkret eksempel på dette var München-massakren under OL i 1972. Blant profilerte oppdrag beredskapstroppen har deltatt i her i Norge er terroraksjonen på Utøya i 2011, gisselsituasjonen på Torp i 1994 og NOKAS-ranet i 2004. BT satte også en stopper for et ransforsøk på en verditransport på Kråkmofjellet i Hamarøy i 1996 hvor de løsnet skudd mot en flyktende raner. Politiets aksjon medførte i ettertid en debatt om deres bruk av våpen, da en av ranerne ble skutt mens han flyktet fra stedet. Konklusjonen ble imidlertid at ranerne var så farlige at de ikke kunne unnslippe stedet. Det er kjent at personell fra «Delta» har deltatt i internasjonale FN-oppdrag i en flernasjonal politienhet kalt «Team Six» siden 1999 og det er antatt at Beredskapstroppen har personell i enheten til enhver tid. I Kosovo har den utført såkalte høyrisikoarrestasjoner som er en av hovedoppgavene til både Team Six og Beredskapstroppen generelt. BT har tatt hånd om flykapringshendelser i perioden 1985-97, blant annet i 1996 hvor to iranske brødre væpnet med håndgranat kapret et fly og tvang det til Oslo. Alle episodene endte uten dramatikk. I nyere tid har Beredskapstroppen rykket ut på mange oppdrag mot den økende gjengkriminaliteten i Oslo og de har beslaglagt en del ulovlige våpen som AK-47 og AG3 som er våpen brukt blant annet av NOKAS-ranerne i 2004. Terrorangrepet 22. juli 2011. Beredskapstroppen deltok i sikring av Oslo under anslagene 22. juli 2011 og under pågripelsen av terroristen på Utøya. Etter pågripelsen utførte personell fra beredskapstroppen avanset førstehjelp på ungdommer med alvorlige skuddskader. Utstyr. Beredskapstroppen har to RIB-båter, hver med tre motorer med totalt 675 hestekrefter. Med full tank har de en rekkevidde tilsvarende strekningen fra Oslo til Bergen. Når det gjelder lufttransport benytter Beredskapstroppen seg for det meste av forsvarets Bell-helikoptre hvor de kan blant annet bruke teknikken «fastrope» hvor de firer seg ned mot bakken med tau. Styrken bruker et spesielt skuddsikkert glass på hjelmen som kan stå imot prosjektiler opp til 9 mm. Det er ment for å unngå skader på ansiktet. Et eksempel på andre politienheter som bruker det samme glasset er franske GIGN. Som vern mot ABC-våpen bruker Beredskapstroppen en gassmasketype med lukket system. De bruker en heldekkende vernedress mot kjemiske våpen. De bruker også måleutstyr til å definere forskjellige gasstyper og kan i tillegg tilpasse verneutstyr etter risiko. Beredskapstroppens dykkere bruker også et lukket system i dykking, kalt rebreather. Rebreathere gjør at man kan være under vann over lengre tid, siden luften man puster ut resirkuleres. Tradisjonelle åpne systemer slipper ut luften man puster ut, noe som fører til at man kan bli oppdaget på overflaten på grunn av boblene. Skuespiller. Skuespiller er en person som uttrykker en rolle for et publikum. Møtet mellom skuespiller og publikum kan være levende (teater), eller skje gjennom opptak i medier som film, hørespill eller dataspill. En kvinnelig skuespiller blir på tradisjonelt bokmål referert til som en skuespillerinne. Sentrale aspekter ved skuespillerkunst. Skuespilleren bruker kropp og stemme til å spille en rolle. På den måten er grensene til danseren og sangeren uklare, men ulikt disse kan skuespilleren klare seg uten musikk eller annen fastlagt rytme. Der danseren retter seg etter orkestret og sangeren etter dirigenten, skal skuespilleren styres av rollen, og være tro mot denne i kontakt med de andre aktørene. Kunsten å drive skuespill er et variert og krevende fag. Skuespilleren skal blant annet kunne synge, danse, lese og forstå litteratur, proklamere poesi, og i mange tilfeller utøve kampsport. Skal kunne forføre folk med sine taleevner, samt forstå psykologiske aspekter ved mennesket. En skuespiller er den sentrale kunstner i et teatret. Han eller hun har den ene oppgaven som en teaterforestilling ikke kan klare seg uten: å stå fram på scenen og vise fram en handling for en gruppe tilskuere. Alle de andre, instruktøren, scenografen, lysmannen og suffløren kan en i nødsfall klare seg uten. Selv tilskuerne kan en klare seg uten, for det finnes teaterstykker, såkalte lærestykker som ber tenkt å virke opplærende og oppbyggende for aktørene, uten at noen trenger å se dem. Det er vanlig at skuespillere bruker spesielle klær (kostymer) og gjenstander når de spiller rollene sine overfor et publikum. Disse brukes for å tydeliggjøre rollen skuespilleren fremstiller. Hvis skuespilleren skal være en forretningsmann, kan han ha på seg dress med slips og bruke stresskoffert. Hvis han skal være en fattig mann kan han ha på seg fillete klær og fikle med kronestykker. Se også: demagogi | psykologi | kampsport | regissør | sufflør | scenograf | kostyme Litt historikk om skuespillerkunst. Enhver som reiser seg opp og forteller en historie har en skuespiller i seg. Fra mennesket fikk et språk og begynte å gjenfortelle myter og historier har etter hvert skuespillerkunsten utviklet seg. Man antar at teater oppsto som en måte å gjenfortelle mytiske motiv under rituelle fester. Den første gangen vi kjenner til at en skuespiller spilte, var i år 534 f.Kr., sannsynligvis den 23. november. Ulikheter i kalenderberegninger gjør det vanskelig å finne den nøyaktige datoen da den greske skuespilleren Thespis ble den første som talte ordene til en karakter i et skuespill ved Dionysos-teatret. Det var en stor endring i måten å fortelle en historie på. Før den tid kunne folk synge og danse fortellinger, men ingen hadde spilt en annen person enn seg selv i en fortelling. I dag kalles skuespillere stundom for "thespianere" etter den første kjente skuespiller. Kvinner begynte med skuespilleri en gang på 1600-tallet. I antikken og under middelalderen mente folk at det var skamfullt at kvinner var skuespillere. Teaterverdenen har til alle tider hatt et «skjevt» rykte, som noe kvinner burde holde seg unna. På slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet da William Shakespeares stykker ble satt opp ble alle roller spilt av menn og gutter, også kvinnerollene. Det har vært antagelser at noen kvinneroller faktisk ble spilt av kvinner i all hemmelighet. Filmen «Shakespeare in Love» omhandler dette. Kvinnelige skuespillere har noen ganger spilt rollene til unge menn ettersom at kvinner med skuespillererfaring noen ganger kan være mer guttaktige enn tilsvarende menn klarer å være. En kvinne har ofte rollen som Peter Pan. I opera er det også en del mannsroller som kvinner kan synge, f.eks. Hansel i «Hansel und Gretel», og som Cherubino i «Figaros bryllup». Disse rollene krever da ofte andre stemmer enn de som menn behersker. Videre spilte Mary Pickford rollen som Lille lord Fauntleroy i den første filmversjonen av boken. Linda Hunt vant en Oscar for beste støtterolle for kvinnelige skuespillere i «The Year of Living Dangerously» hvor hun spilte en mann. I komedier, enten for film eller teater, har rollebytter, menn i kvinneroller og omvendt, en lang historie. De fleste av Shakespeares komedier har eksempler på dette. Både Dustin Hoffman, Stig Järrel og Robin Williams har spilt i filmer hvor menn kler seg ut som kvinner. Se også: Shakespeare in Love | Dionysos | Peter Pan | Figaros Bryllup | Hansel und Gretel | Mary Pickford | Dustin Hoffman | Robin Williams | Thespis Noen tradisjoner. Disse representerer forskjellige måter å opptre på og forskjellige mål for opptredenen. Forestillingsformer som actionfilmer, musikaler, dramaer, eksperimentelt fysisk teater, små intime scener og store amfier krever ulike spesialiseringer av skuespilleren. Han eller hun bør beherske flere av de nevnte formene. Den dominerende spillestilen i den vestlige verden i dag er tradisjonen etter Konstantin Stanislavskij. Den undervises på teaterlinjen ved Kunsthøyskolen i Oslo, brukes i amerikansk film og andre steder. Målet i denne tradisjonen er realistisk gjengving gjennom rollestudier og innlevelse i den dramatiske situasjonen med det for øye å gjenskape rollefigurens handlingsimpulser hos skuespilleren. Andre tradisjoner kan søke å skape interesse hos publikummeren gjennom et stilisert formspråk som skaper fascinasjon gjennom et bevisst avvik fra det realistiske. Eller de kan søke etter materialer i skuespillerens egen kroppslige hukommelse som i seg selv er så interessante at de egner seg for framføring. Skuespillerteknikk og metoder for innøving varierer således gjennom historien, geografisk og mellom genrene. Se også: Commedia dell'Arte | pantomime | Konstantin Stanislavskij | Jerzy Grotowski Ernest Marsden. Ernest Marsden (født 1889, død 1970) var en britisk/newzealandsk fysiker som tidlig i karrieren var knyttet til University of Manchester. Her gjennomførte han i 1908 det berømte gullfolieeksperimentet sammen med Hans Geiger under ledelse av Ernest Rutherford. I 1914 flyttet han til Victoria University i Wellington, New Zealand. Han tjenestegjorde i Frankrike under første verdenskrig som "Royal Engineer". Marsden, Ernest Marsden, Ernest Marsden, Ernest Poetikk. Poetikk (gr.: "poitike techne") er en forfatters refleksjon over egen poetisk praksis, eller en tekst om hvordan det er å dikte. Begrepet stammer fra Aristoteles bok "Poetikken" (oversatt fra gresk til norsk av Sam. Ledsaak, Dreyers forlag 1989). Det som gjenkjenner mange poetikker er tekster om litteratur fra en akademisk vinkling, med tydelige skjønnlitterære elementer. Lance Armstrong. Lance Armstrong (født 18. september 1971) er en amerikansk profesjonell syklist. Han ble profesjonell i 1992, og ble verdensmester i 1993. I 1996 ble han alvorlig kreftsyk, men kom tilbake og vant Tour de France for første gang i 1999. Han la opp etter sin syvende seier, men i 2008, tre år senere, ble det kjent at han ville satse som profesjonell syklist på ny. Han la opp igjen tidlig i 2011. I august 2012 ble det kjent at amerikanske antidopingmyndigheter fratok Armstrong samtlige Tour-titler, pengepremier og andre premier han har vunnet etter august 1998 samt at han ble utestengt fra sykkelsport på livstid. I oktober samme år bestemte UCI at avgjørelsen ville bli opprettholdt også av dem og ikke ankes inn for CAS. Karriere. Armstrong begynte sin idrettskarriere i triatlon, men bestemte seg etterhvert for å konsentrere seg om landeveissykling. I 1992 ble han profesjonell syklist på Motorola, og tok sin første av i alt 22 etappeseiere i Tour de France i 1993. Armstrong ble også verdensmester i 1993 i Norge foran den daværende sykkelkongen Miguel Indurain, som samme år hadde vunnet både Giro d'Italia og Tour de France. Armstrong takket nei til en audiens med Kong Harald fordi moren hans ikke var invitert. Kongen svarte sporenstreks med å sende også henne en invitasjon. I 1995 tok han nok en etappeseier i Tour de France da han vant den 18. etappen – få dager etter at lagkameraten Fabio Casartelli omkom i en styrt. I 1996 brøt han pga. sykdom etter syv etapper Karrieren holdt på å ta en brå slutt i 1996, da Armstrong fikk konstatert testikkelkreft på et sent stadium. Kreften hadde spredd seg til hjerne og lunger. Han overlevde, og gjorde comeback i 1998 for US Postal med blant annet en fjerdeplass i Vuelta a España. I 1999 tok han fire etappeseire og vant Tour de France sammenlagt foran Alex Zülle. De kommende årene var det ingen som klarte å slå han, og han endte på syv sammenlagtseire på rad. Før Armstrong hadde ingen syklist vunnet Tour de France mer enn fem ganger på rad. Armstrong er den andre amerikaneren som har vunnet Tour de France, den første var Greg LeMond, som vant tre ganger. Han la opp som profesjonell syklist rett etter sin syvende Tour de France-seier. Nytt comeback. I september 2008 kunngjorde Lance Armstrong at han ville gjøre comeback som profesjonell landeveissyklist. Han hevdet først at han ville prøve å ta sin åttende seier i etapperittet Tour de France, og hensikten var å skape økt oppmerksomhet om kreftsaken. Armstrong inngikk en avtale med sykkellaget Astana og sin tidligere sjef Johan Bruyneel. Første målet var deltakelse i etapperittet Tour Down Under i Australia i januar. En mulig hindring var at han ikke på det tidspunkt hadde vært innenfor UCIs dopingtest-program i seks måneder. Armstrong ville derfor ikke kunne delta før 1. februar 2009, en uke etter at Tour Down Under var ferdig. Men UCI ga Armstrong en to ukers dispensasjon til å stille. Neste ritt ble Tour of California i februar, og deretter comeback i Europa med Milano–Sanremo og Vuelta a Castilla y León. Han måtte bryte under første etappe av Vuelta a Castilla y León (23. mars) pga. en velt som førte til kragebeinsbrudd. Armstrongs stilte til tross for skaden i Giro d'Italia i mai, i hovedsak som hjelperytter for Levi Leipheimer. Dette var Armstrongs debut i det italienske etapperittet, og han endte som nummer tolv sammenlagt. Under Tour de France ble Alberto Contador for sterk, men Armstrong endte på tredjeplass sammenlagt. Under rittet annonserte han at han fra 2010 skulle sykle for Team RadioShack. Han sesongdebuterte igjen i Tour Down Under, der han til slutt endte på 25. plass. Den europeiske sesongdebuten kom i Vuelta a Murcia, som han avsluttet som syvendemann sammenlagt. Armstrong kjørte også i flere klassikere som Milano–Sanremo, Amstel Gold Race, Liège–Bastogne–Liège, og Flandern rundt, men problemer med gastroenteritt gjorde at han brøt fra tre av de fire løpene. Armstrong reiste deretter til USA i midten av april for å forberede seg til Tour de France med rittene Tour of Gila og Amgen Tour of California. Uheldigvis veltet han på 5. etappe av Tour of California, og måtte bryte rittet. Skaden viste seg å ikke være så alvorlig, og dette gjorde at Armstong oppnådde andreplass i Sveits rundt og tredjeplass i Tour of Luxembourg. Den 28. juni annonserte han på Twitter at 2010-utgaven av Tour de France ble hans siste. Armstrong innledet Tour de France med imponerende tredjeplass på prologen, dog gjorde velt og uhell at han ikke hadde mulighet til å hevde seg i sammendraget. Han avsluttet Touren på en 23. plass - 39 minutter og 20 sekunder bak Alberto Contador. Han hadde også en nøkkelrolle for RadioShack i lagkonkurransen, som de vant 9 min og 15 sek foran Caisse d'Epargne. I oktober annonserte han at han ville avslutte karrieren sin i Tour Down Under, men sa etter rittet at han fortsatt ville kjøre for RadioShack under ritt i USA. Likevel kom det den 16. februar kontramelding om at han ville legge opp for godt. Samtidig som han hadde en dopetterforsking av føderale myndigheter hengende over seg. Familie. Armstrong har en sønn og tvillingdøtre med sin eks-kone Kristin Richard, som han var gift med 1998–2003. Siden 2004 hadde han et høyt profilert forhold til sangerinnen Sheryl Crow, men forholdet tok slutt tidlig i 2006. Han skal også ha hatt et kortere forhold med skuespiller Kate Hudson i 2008. Armstrong er nå kjæreste med Anna Hansen, og paret har en sønn og en datter. Livestrong. Etter sin egen kamp mot kreften og hans økende popularitet, grunnla Armstrong i 1997 en organisasjon, Lance Armstrong Foundation, dedikert til kamp mot kreft og til støtte for kreft-syke og overlevende. Sommeren 2004 utviklet Armstrong og organisasjonen i samarbeid med Nike et gult plastarmbånd med bokstavene LiveStrong inngravert. Inntektene fra salg av båndet skulle gå til økt kunnskap om kreft og til støtte av de som var rammet. Fargen gult ble valgt etter fargen fra ledertrøyen i Tour de France som Armstrong selv har syklet med og vunnet en rekke ganger. Armbåndet ble raskt svært populær, og gikk sin seiersgang over store deler av verden. Godt hjulpet av en rekke berømte mennesker og sportshelter som begynte å bære det. Investeringer. The Wall Street Journal rapporterte i 2008 at Lance Armstrong som del av en større investeringsavtale med Trilantic Capital Partners, investerer flere millioner dollar i den amerikanske sykkelkomponentprodusenten SRAM Corporation. Dopingbeskyldninger. I sin senere karriere har Armstrong en rekke ganger blitt beskyldt for bruk av ulike dopingmidler. Armstrong har på sin side hevdet at han aldri har testet positivt eller blitt tatt med prestasjonsfremmende midler, og kaller anklagene for en heksejakt. Likevel er det flere indiser som peker mot at han brukte prestasjonsfremmende midler i perioden da han vant Tour de France syv ganger. Diskusjonen blusset opp da tidligere lagkamerat Floyd Landis hevdet at Lance Armstrong, sammen med flere, regelmessig brukte doping gjennom karrieren. I 2011 sluttet Tyler Hamilton og mer overraskende George Hincapie seg til anklagene. Hincapie var Armstrongs mangeårige støttespiller og den eneste rytter som var med på laget på alle de syv seierene til Armstrong i Tour de France. Boka "L. A. Confidentiel" kom ut før USADA (United States Anti-Doping Agency) i 2012 publiserte en omfattende rapport der det sås liten tvil om Armstrongs dopingbruk. En rekke profilerte syklister og støtteapparat hevder de så eller deltok i Armstrongs dopingprogram regissert av den kontroversielle treneren og doktoren Michele Ferrari. Bevismaterialet inkluderer blant annet: I 2004 ble nedfryste urinprøver fra Tour de France 1999 tatt frem og testet for EPO av det franske anti-doping byrået. Årsaken var at det i 1999 ikke fantes en test som kunne oppspore bruk av EPO. Armstrong testet positivt på 6 av disse prøvene og resultatet ble publisert i L’Equipe med overskriften "The Armstrong Lie". Men siden prøvene i 1999 ble oppfattet som negative ble det ikke utført en B-prøve som kunne bekrefte A-prøven, og advokaten Emile Vrijman utnevnt av UCI konkluderte derfor i 2006 at testene var ugyldige. I tillegg til EPO, blir Armstrong beskyldt for bloddoping og bruk av testosteron og kortison. Han testet positivt på kortison etter prologen i 1999 men etter intens diskusjon i følge Tyler Hamilton og massøren Emma O’Reilly, skal trenerne ha blitt enige om en dekkhistorie hvor Armstrong hadde fått utskrevet en kortisonsalve mot et sår rett før touren. Denne årsaken ble akseptert av UCI og Armstrong fikk fortsette rittet. Rapporten fra USADA forteller videre detaljert om dopingrelaterte observasjoner og hendelser fra 1998 til 2009, deriblant bortsminkede sprøytemerker, kunnskap om dopingtester og når de ble utført, distribusjon og hvordan Armstrong oppfordret andre til bruk av doping. Som et resultat av at Armstrong ikke ønsket å bekjempe disse dopingbeskyldningene fra USADA ble han i august 2012 fratatt samtlige Tour de France-titler, samt frakjent pengepremiene, som sies å være et beløp på 22 millioner kroner. Wikimedia Commons. Wikimedia Commons er et wikimedia-prosjekt som ble satt i gang den 7. september 2004. Prosjektet har som formål å bygge en sentral database for å gjøre bilder, videofilmer og musikk tilgjengelig for alle wikimedias prosjekter. Prosjektets filer er direkte tilgjengelige for de andre wikimediaprosjektene, herunder, Wikipedia, Wiktionary og Wikibooks. Dersom det i en artikkel legges inn lenke til en fil som ikke finnes på det lokale serverområdet, vil programvaren lete i Commons. Dette skjer uten at brukeren merker noen forsinkelse, ettersom det pågår samtidig med innlastingen av andre deler av siden. Dermed er ikke filene bare lettere å finne enn om man måtte lete i forskjellige prosjekter; det er også mulig å slippe opplasting av samme fil til flere prosjekter uten at brukerne merker noen forskjell i kvalitet. Wikimedia Commons fungerer på samme måte som andre wikimediaprosjekter, med frivillige brukere som vedlikeholder samlingen av mediafiler. Ettersom det er et fellessprosjekt for alle wikipediaer har språk vært en spesiell utfordring. For å minske faren for at det lastes opp filer til Wikimedia Commons som ikke er frigitt av rettighetshaver, krever Commons at brukerne er registrert og innlogget for at de skal kunne laste opp filer. Det er også strengere regler for opplasting av bilder enn på de forskjellige wikipediaer, ettersom det må være klart at filene er frigitt for bruk i hele verden under en lisens som er kompatibel med GNU FDL. Uregistrerte brukere har imidlertid full tilgang til samlingen, og kan redigere artiklene hvor filene er presentert. Våpenart. En våpenart (også kalt "korps", "troppeart", "tjenestefelt" og "bransje") er en funksjonell gruppering av personell innen én og samme forsvarsgren. Våpenarter grupperes ofte inn i kampvåpen ("combat arms"), kampstøttekorps ("combat support") og forvaltningsstøttekorps ("combat service support"). Som regel består hver våpenart av et eller flere regimenter. Tiger Woods. Eldrick Tont Woods (født 30. desember 1975), best kjent som Tiger Woods'", er en amerikansk profesjonell golfspiller. Han lå som nummer én på verdensrankingen i golf fra 15. august 1999 til 29. august 2004, det vil si 264 uker i strekk. Woods anses for å være en av de beste golfspillerne gjennom tidene, og har vunnet 14 "major"-turneringer. Han er en av bare fem spillere som har vunnet alle "major"-turneringene – dog aldri i samme sesong – og han er en av to spillere som har vunnet alle "major"-turneringene flere ganger. Woods er verdens best betalte idrettsutøver, og blir etter all sannsynlighet den første idrettsstjernen som når ti milliarder kroner i samlet inntjening. Familie. Woods har en multikulturell familiebakgrunn. Hans far, Earl Woods, var en krigsveteran fra Vietnamkrigen og var av afrikansk-amerikansk, hvit og indiansk opprinnelse. Han var styreformann for sin sønns veldedighetsorganisasjon Tiger Woods Foundation frem til han døde av kreft 3. mai 2006. Woods' mor, Kultida Woods, er av asiatisk-amerikansk opprinnelse, og hennes foreldre var innvandrere fra Thailand. Woods' egentlige fornavn er Eldrick. Han ble kalt «Tiger» av en vietnamesisk krigskamerat av sin far og ble senere kjent under dette navnet. I golfens verden har han alltid blitt kalt Tiger Woods. Ekteskap. I 2004 giftet Woods seg med Elin Pernilla Maria Nordegren (født 1. januar 1980 i Stockholm). Elin og hennes tvillingsøster Josefin arbeidet som au pair for den svenske golferen Jesper Parnevik da han introduserte dem for Woods under British Open i 2001. I november 2003 deltok Woods i Presidents Cup-turneringen i Sør-Afrika. Nordegren var med på turen, og de ble offisielt forlovet da Woods fridde på luksusstedet Shamwari Game Reserve. Den 5. oktober 2004 giftet de seg ved Sandy Lane resort på Barbados. Seremonien skal ha kostet over USD 1,5 millioner. Den 18. juni 2007 ble deres datter Sam Alexis Woods født, bare en dag etter at Woods kom på annenplass i U.S. Open. Deres sønn Charlie Axel ble født 8. februar 2009. Woods og Nordegren ble skilt i august 2010. Amatørkarriere. Woods begynte å spille golf i svært ung alder og var et naturtalent fra første stund. Allerede som barn fikk han demonstrert sitt golftalent under et TV-opptak med Bob Hope. I 1984 vant han The Junior World Golf Championships for aldersgruppen gutter 9–10 år. Han var bare 8 år, men 9–10 var den yngste gruppen den gang. Han fortsatte karrieren med å vinne amatørmesterskapet U.S Junior Amateur i 1991, 1992 og 1993. Han er fortsatt den yngste vinner gjennom tidene og den eneste som har vunnet dette mesterskapet flere ganger på rad. Disse seirene ble etterfulgt av tre førsteplasser i U.S. Amateur-mesterskapet de påfølgende tre årene. Med sin første seier i U.S. Amateur i 1994, samme år som han avsluttet videregående skole, ble han den yngste spiller noensinne til å vinne denne tittelen. Han begynte ved Stanford University og vant NCAA-mesterskapet i golf i 1996. Woods forlot Stanford etter to år for å bli profesjonell golfspiller. Profesjonell karriere. Woods debuterte som profesjonell golfspiller i august 1996 i turneringen Greater Milwaukee Open (GMO). Han vant to turneringer i løpet av de tre månedene han spilte som profesjonell i 1996-sesongen. I april 1997 vant han sin første major-turnering, The Masters, hvor han vant med 12 slag, en rekord som fortsatt står per desember 2009. Siden den gang har han vært den mest profilerte golfspilleren i verden. Sommeren 1997 ble Woods for første gang nummer en på den offisielle rankinglisten. Woods dannet et nært vennskap med den verdenskjente golferen Mark O'Meara som var nesten tyve år eldre enn Woods. O'Meara fungerte en tid som mentor for Woods, og de to vant World Cup of Golf sammen i 1999. Inspirasjonen av å jobbe sammen med et talent som Woods var allment kjent som en katalysator for O'Meara i 1998, da han vant sine eneste to major-titler i sin karriere. I juni 2008, i US Open, vant han sin 65. seier på PGA-touren, og passerte Ben Hogan som den tredje mestvinnende på touren. Etter denne seieren opererte Woods sitt venstre kne, og var ute av spill i nesten ni måneder. I hans første turnering etter operasjonen, WGC-Accenture Match Play Championship, en matchspill-konkurranse, røyk han ut i andre runde. To uker seinere, i World Golf Championships-CA Championship, ble det en delt niendeplass. Men ytterligere to uker seinere, i Arnold Palmer Invitational, vant han sin 66. seier på PGA-touren, etter å ha tatt igjen en fem-slagsledelse til Sean O'Hair på den siste runden. Natt til fredag 27. november 2009 var Woods involvert i et biluhell. Omstendighetene bak ulykken var uklare, og i dagene og ukene som fulgte var media fulle av spekulasjoner om årsaken. Etter noen dager kom Woods på sin egen hjemmeside med en beklagelse til sine fans og en innrømmelse av utenomekteskapelige forhold. På dette tidspunkt hadde allerede flere kvinner stått frem i sladderpressen og andre media med sine beretninger om Woods. Alt oppstyret skulle vise seg å få sponsormessige konsekvenser. Konsulentselskapet Accenture kunngjorde 13. desember at Woods «ikke lenger er en riktig representant for selskapet». Få dager senere kunngjorde klokkefabrikanten TAG Heuer at de ville redusere bruken av Woods i sine reklamekampanjer. Også Gillette kunngjorde at de ville benytte seg mindre av Woods. 11. desember opplyste Woods på sitt nettsted at han ville ta en pause på ubestemt tid fra all golf for å forsøke å redde sitt ekteskap. Denne selvpålagte pausen tok slutt i april 2010, da Woods stilte i sesongens første major-turnering, The Masters, der han endte på delt fjerdeplass. "Major"-turneringer. Tiger Woods har vunnet 14 "major"-turneringer, kun overgått av Jack Nicklaus (18). Med seieren i The Masters i 2001 ble han den eneste spilleren som har holdt alle de fire profesjonelle "major"-titlene samtidig. Dette skjedde imidlertid ikke innen samme kalenderår, og regnes derfor av mange ikke som en ekte "grand slam". I US Open 2006 misset han for første gang cuten i en "major"-turnering siden han ble profesjonell i 1996. Før dette hadde han greid cuten i 37 "majors" på rad. Seire på Europatouren. Tiger Woods under Deutsche Bank – SAP Open 2001 Tiger Woods Foundation. Tiger Woods Foundation (Tiger Woods-stiftelsen) er en stiftelse opprettet i 1996 av Tiger Woods og hans far, Earl Woods. Stiftelsen arbeider med prosjekter for barn, inkludert golfundervisning for svakerestilte barn, legater, universitetsstipender, et samarbeid om et pasienthotell på St. Jude Hospital i Memphis og et utviklingsprogram kalt "Start Something" med over én million deltagere. I tillegg driver stiftelsen et undervisningssenter på 3 000 m² kalt Tiger Woods Learning Center i Anaheim i California. Senteret skal brukes av flere tusen elever hvert år, med et dagprogram for 4. til 6. klasse og et «etter skoletid»-program for 7. til 12. klasse. I tillegg skal senteret tilby sommerkurs, weekendkurs og andre opplæringsmuligheter. Target World Challenge. Tiger Woods er vert for golfturneringen Target World Challenge, som arrangeres i desember utenom PGA-toursesongen. Turneringen ble grunnlagt som et veldedighetsarrangement av Woods, og alle innsamlede midler doneres til veldedige organisasjoner som Woods er tilknyttet. Woods donerer også sin pengepremie til Tiger Woods-stiftelsen. Tiger vant turneringen i 2011, dette var han første seier på over 2 år. Thomas Wassberg. Thomas Lars Wassberg (født 27. mars 1956 i Lennartsfors) er en tidligere svensk langrennsløper. Wassberg var en av verdens fremste langrennsløpere i 1980-årene. I 1980 ble han tildelt den høythengende Svenska Dagbladets gullmedalje, men nektet å ta imot prisen i protest mot at en annen skiløper, Sven-Åke Lundbäck, ikke hadde fått medaljen ved en tidligere anledning. Samme år fikk han Holmenkollmedaljen. Han deltok i fire olympiske vinterleker; 1976 i Innsbruck, 1980 i Lake Placid, 1984 i Sarajevo og 1988 i Calgary. Wassberg var i OL i 1980 innblandet i en historisk sekundstrid om gullmedaljen, da han vant med ett hundredels sekund over den finske storløperen Juha Mieto. Den knappe seiersmarginen ga opphav til regelendringer. Det ble besluttet at den minste marginen noen kan vinna med i langrenn skal være et tiendedels (0,1) sekund. Skulle to eller flere utøvere havne på samme tiendedel, deles plasseringen. Meritter. I tillegg vant han verdenscupen i 1977. Kontoret for harmonisering i det indre marked. Kontoret for harmonisering i det indre markedet (forkortet etter fransk "OAMI") er registeret for varemerker og industriell design i Den europeiske union (EU). Organisasjonen har sitt hovekontor i Alicante, Spania. James Tobin. James Tobin (født 5. mars 1918 i Champaign i Illinois i USA, død 11. mars 2002 i New Haven) var en amerikansk økonom. Han ble uteksaminert fra Harvard University, og arbeidet som økonomisk rådgiver for John F. Kennedys regjering, han underviste også i mange år ved Yale University. I 1981 ble han tildelt Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel. Tobin var en talsmann for og utviklet ideene i keynesiansk økonomi. Han mente at regjeringen burde gripe inn i økonomien for å holde produksjonen stabil og forhindre resesjoner. Tobin ble kjent for sitt forslag om en skatt på valutatransaksjoner for å redusere spekulasjoner i det internasjonale valutamarkedet, noe han anså for å være uproduktivt. Han foreslo også at skatteinntektene kunne brukes til å finansiere prosjekter til fordel for land i den tredje verden eller til støtte for FN. Ideen om denne «Tobinskatten» har mottatt støtte fra en rekke organisasjoner og personer, blant annet fra medlemmer av globaliseringskritiske bevegelser som ATTAC. Fitte. Fitte er en norsk folkelig betegnelse for det kvinnelige kjønnsorganet, og nyttes synonymt for både vagina og vulva, eller begge disse samlet. Ordets opprinnelse er ikke sikkert, men det komme fra norrønt fit eller fidje, for "eng ved vann" eller "vått, myrlendt gress". Det har da i sin opprinnelse en poetisk, kjærlig og nærmest lyrisk konnotasjon. Betegnelsen kan også ha sitt opphav fra norrønt fitje, for "bergsprekk, revne i fjell". Andre tilsvarende betegnelser nedtegnet av kulturhistorikere på 1800-tallet, blant annet i Bø i Telemark, er fitta, komta, bessa, kuse, kusa, tusinstrengfela og toblaboka. Det danske ordet for samme er "fisse". Denne skrivemåten viser større likhet med det latinske "fissur" som i medisinsk sjargong betyr "sprekk, spjære". Fitte har vært karakterisert som tabu, rått og vulgært, men i Norge har det utviklet seg fra den folkelige, muntlige bruken og fått en stadig sterkere utbredelse, både i litteratur og i media – i så vel positive som negative sammenhenger. Etter årtusenskiftet har utviklingen akselerert, og i 2008 uttrykte forlagsredaktør Helen Bergvall at det ville være synd om det gikk inflasjon i bruken. Forøvrig finnes en del ord som mus, høne, dåse m.m. Tilsvarende betegnelser og bruk finnes på en rekke andre språk. Andre betydninger. Ordet brukes også i betydningen kjønnslig omgang, f.eks samleie med kvinner. Fitte nyttes i dagligtale både som banneord og som et nedsettende skjellsord. I den siste sammenhengen brukes det både om kvinner og menn. Det norske ordet har i bruk og betydning mange paralleller til det tilsvarende engelske ordet «cunt», som kan ha sin opprinnelse i det norrøne "kunta', som det også finnes varianter av på norsk. Opptegnelse og bruk i vitenskapelige publikasjoner. Fitte (og forskjellige, lokale varianter av ordet) ble registrert i en lang rekke av de eventyrene og muntlige overleveringene som bl.a Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe samlet inn på 1800-tallet. Men ordet ble sensurert bort eller eventyrene utelatt fra samlingen av folkeeventyr som ble utgitt i 1841. Enkelte ble trykt – på tysk i vitenskapelig hensikt – av Asbjørnsen i 1883 av hensynet til det internasjonale arbeidet innen folkeminnegransking. Litterær bruk. Første gang ordet fitte kom på trykk i Norge var i boken "Brudenuggen og andre", redigert av folkeminnegranskeren og prestesønnen Reidar Th. Christiansen, illustrert av Thorbjørn Egner og utgitt i 13 eksemplarer i 1943. I bøker for alminnelig salg, ble det brukt i antologien "Norske sengehester" (Pax Forlag, 1966) og i Sten Ekroths bok "Strengelek" (Oscar Books, 1967), om The Pussycats. Fra 1970-tallet har bruken av ordet fitte gått inn også i den norske litteraturen. Det ble brukt i tidsskriftet Vinduet første gang i 1970 og i På folkemunne i 1973, samme år som Tor Edvin Dahl satte det på trykk i boken "Guds tjener". En del av eventyrene som var ansett upassende da den første utgivelsen av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr ble utgitt, blant annet på grunn av f-ordet, ble utgitt med tittelen "Erotiske folkeeventyr" i 1977 (Universitetsforlaget). Tilsvarende samlinger var utgitt i Danmark i 1957 og i Sverige i 1958, men den norske versjonen av dette interskandinaviske samarbeidet utarbeidet av Lauritz Bødker på 1950-tallet, kom aldri ut. Ane Borgen var sannsynligvis den første kvinnelige, norske forfatteren som brukte ordet i en bok i 1988 ("Edels venninne"). Det ble tatt inn som ordinært oppslagsord i tilleggsbindene av Norsk Riksmålsordbok som ble utgitt i 1995. Det tok ytterligere noen år før ordet ble brukt i boktitler. Antologien "Fittstim" ble utgitt på bokmål i 1999 med sin originale, svenske tittel. Louis Aragons "Le con d’Irène" fra 1928 kom ikke i norsk oversettelse før i 2008, da med tittelen "Irenes fitte" (ISBN 9788243002944) som samme år ble fulgt av Alexia Bohwims "Frognerfitter" (ISBN 9788248907541) og Maria Svelands "Bitterfitte" (ISBN 9788281880344). Første gang ordet ble presset i vinyl var på Bjørn Morisses sensurerte single, "Stille døgn i Clichy" fra 1970. Bernt Balchen. Bernt Balchen (født 23. oktober 1899 i Tveit kommune, død 18. oktober 1973 i Mount Kisko, New York, USA) var en norsk, senere norskamerikansk flypioner, oppdagelsesreisende og offiser. Balchen ble født på gården Myren på Drangsholt i Tveit kommune nær Kristiansand. Han var sønn av kommunelege Lauritz Balchen (f. Kristiansand 1869) og Dagny Balchen (f. 1879). Fornavnet fikk han etter sin farfar, Bernt Balchen (f. Øvrebø/Vennesla i 1832). Flyver og eventyrer. Bernt Balchen som ung mann a> (1892–1929) ved et besøk hos hans mor i Berlin. Balchen med Amelia Earhart i 1932. Balchen var hyret som mekaniker i forberedelsene til Earharts andre Atlanterhavsflygning i 1932 Bernt Balchen vil bli husket som en av pionerene innen polarflyving. Han begynte som flyelev på Kjeller allerede i 1914. Balchen meldte seg i 1918 som frivillig i den finske borgerkrigen, og kjempet under Carl Gustaf Mannerheim. Han tok militært flysertifikat ved Marinens Flygeskole i Horten i 1921. Deretter var han flyver i Marinens flygevåpen. I 1925 var han flyver på Amundsen/Ellsworth redningsaksjon til Spitsbergen. I 1926 søkte han permisjon og dro til Svalbard for å være reserveflyver og en del av bakkemannskapet i Ny-Ålesund da Roald Amundsen skulle dra mot Nordpolen med luftskipet «Norge». På Svalbard møtte Balchen Richard E. Byrd og bistod ham med å reparere flyet «Josephine Ford», en Fokker Trimotor om skulle brukes på luftferden mot Nordpolen. Det karakteriseres som «generøst» at Roald Amundsen lånte ut et ekspedisjonsmedlem til en konkurrent. Det var da også lenge ansett at Byrd var den første som fløy over Nordpolen, mens Amundsen/Nobile ekspedisjonen bare ble nr 2. Det er senere, blant annet ut fra Balchens observasjoner som øyenvitne og erfaring bak spakene på «Josephine Ford», dokumentert at Byrd kan ha bløffet og ikke nådde frem til Nordpolen 9. mai 1926, slik han påstod. Første overflyving av den geografiske nordpol skjedde derfor klokken 0125 natt til den 12. mai 1926 med luftskipet «Norge». Om bord var den 16 mann store besetningen med blant annet Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth, Umberto Nobile og Oscar Wisting. Byrd inviterte imidlertid Balchen til USA under sin mellomlanding på tilbaketuren etter forslag fra Russel Owen, som var med Byrd som korrespondent for New York Times. I 1926 reiste Balchen til USA. Et nært samarbeid med Byrd som varte i mange år startet. Balchens første oppgave var å presentere flyet «Josephine Ford», som stod på utstilling. Sammen med Floyd Bennett, som hadde ført «Josephine Ford» for Byrd, dro han så på en stor USA-turné med flyet den 7. oktober. Turnéen var sponset av Guggenheim Foundation og varte til 23. november. Deretter ble flyet plassert på permanent utstilling hos Ford i Detroit. Det var planen at Bennet skulle være flyver også på Byrds neste ekspedisjon, men han døde plutselig. Anthony Fokker, den legendariske flydesigneren og produsenten, insisterte på at Balchen skulle ta Bennets plass – og slik ble det. Siden Charles Lindbergh allerede hadde krysset Atlanterhavet i fly, valgte Byrd en litt annen vinkling for å være først ute på sitt område. I 1927 fløy derfor Balchen verdens første post- og passasjerfly over Atlanteren. Byrd var passasjer. Dårlig vær og lavt skydekke gjorde landingen i Paris umulig etter gjentatte forsøk. Drivstoffet begynte også å ta slutt så de ble enige om å returnere til kysten av Frankrike og lande flyet på en strand. Alle strendene var fulle av fiskebåter så de hadde ikke annet valg enn å lande flyet på sjøen. Fokker F.VII Trimotor var ikke designet for å lande på vann. Mirakuløst kom ingen av besetningsmedlemmene til skade, mye takket være Balchens dyktighet som pilot. Flyet var totalvrak. I 1928 fløy Balchen til Grennly Island nord for Newfoundland for å redde mannskapet på det tyske flyet «Bremen», som hadde krasjlandet under en Atlanterhavsflyvning. Den 28. og 29. november 1929 var han førsteflyver ombord på flyet «Floyd Bennet», en Ford Trimotor, som tok Richard E. Byrd til Sydpolen. Dette var første gang Sydpolen ble overfløyet. Amerikaner og offiser i USAF. I 1931 vedtok Kongressen en lov som gjorde Balchen til amerikansk statsborger. Fra midten av 1930-tallet til 1948 hadde Byrd og Balchen bare sporadisk kontakt. Fra 1939 da andre verdenskrig startet og et par år fremover, hadde han ansvaret for å forsyne britiske styrker i England og Singapore med fly. I september 1941 ble utnevnt til offiser i det amerikanske flyvåpen. Han ble sjef for Task Force 8. Han etablerte og ledet den militære flybasen Bluie West 8 på sørvestkysten av Grønland. Herfra organiserte han flere allierte operasjoner mot Norge og Skandinavia. Han fløy også selv flere spektakulære tokt for å redde havarerte flymannskap fra den visse død i isødet. Balchen var stasjonert på Grønland i to år. I 1943 hadde Balchen fått graden oberst og ble forflyttet til 8th Air Force som opererte mot Norge og Sverige, blant annet med våpen- og utstyrsslipp til motstandsbevegelsen i Norge. Flyene han hadde under sin kommando sørget også for at 4.399 nordmenn og andre flyktninger ble fløyet ut av Sverige slik at de kunne delta aktivt på alliert side. Det var knapt med transportfly og de allierte prioriterte forsyninger til Milorg lavt. Balchen startet derfor sommeren 1944 en slipptjeneste med seks gamle B-24 Liberator-fly. Disse fløy i alt 64 tokt til det okkuperte Norge. Han organiserte også «Operasjon Balder», flyvninger med norske mannskaper fra Sverige til Storbritannia. Fra november 1944 til august 1945 ledet også Balchen innflyving av mat, medisiner og polititropper til Finnmark fra Kallax flyplassen i Luleå i Nord-Sverige. Etterkrigstid. I en periode før og etter andre verdenskrig var han sjefinspektør og direktør i DnL (Det Norske Luftfartsselskap), som siden ble den norske delen av SAS. I 1948 ble Balchen bedt om å komme tilbake til aktiv tjeneste i USAF. Han ble sjef for 10th Rescue Squadron i Alaska og rådgiver for det amerikanske flyvåpenet i arktiske spørsmål. I mai 1949, mens Balchen var sjef for 10th Rescue Squadron i Alaska, fløy han en C-54 fra Fairbanks via Nordpolen til Thule i Grønland. Balchen ble dermed den første i verden som fløy over begge polene. 16. september 1949 fløy han som førstemann i verden nonstop fra Anchorage i Alaska over Nordpolen til Skandinavia. Balchen ble overført til flyvåpenets hovedkvarter i Pentagon (HQ USAF) i 1951 for å delta i oppbygningen av forsvaret av nordområdene og utviklingen av systemer for tidlig varsling av ballistiske rakettangrep (BMEWS). Etter at han forlot USAF i 1956 hadde Balchen fortsatt spesialoppdrag for luftforsvaret samt for fly- og energiindustri som konsulent frem til sin død. Utmerkelser. Balchen mottok mens han levde en rekke ordener. For sin innsats som flypioner mottok han i 1930 en Special Congressional Medal fra USA. For sin krigsinnsats mottok han Distinguished Flying Cross og Distinguished Service Medal, den norske Deltagermedaljen og ble i 1945 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han mottok også Bronze Star Medal, Air Medal, Legion of Merit, Soldier's Medal with Oakleaf Cluster, den amerikanske National Defense Service Medal med stjerne, samt flere kampanjemedaljer. Etterminne. Bernt Balchen døde av kreft 18. oktober 1973 i Mount Kisko, New York. Han er gravlagt på Arlington æreskirkegård i Washington DC. 23. oktober 1999, hundreårsdagen for Balchens fødsel, avduket kong Harald V en statue til minne om Bernt Balchen i Østerhavna i Kristiansand. På gravstenen hans står denne teksten Balchen selv har skrevet: «Today goes fast and tomorrow is almost here. Maybe I have helped a little in the change. So I go on to the next adventure looking to the future but always remembering my teammates and the lonely places I have seen that no other man saw before…» Balchen er også minnet ved at han har fått en plass i National Aviation Hall of Fame i Dayton, Ohio blant de fremste pionerer innen amerikansk flyvning og luftfart. På Luftforsvarets skolesenter Kjevik er Bernt Balchen minnet med et bronserelieff på gråsten som er en gave fra «Sons of Norway» til Luftforsvaret. Davos. Vinterpanorama over Davos (klikk for større versjon) Kirken St. Johann i Davos Historisk bilde av et bobteam fra 1910 Davos (Tavau på retoromansk) er en by i det østlige Sveits, i den tyskspråklige kantonen Graubünden. Byen ligger 1560 moh. og har om lag 11 000 innbyggere (2003). Davos er best kjent som vintersportssted, men er også vertsby for de årlige møtene til Verdens økonomiske forum. Davos ble opprinnelig et populært reisemål fordi klimaet ble vurdert som glimrende av leger, og anbefalt for pasienter med lungesykdommer. Arthur Conan Doyle skrev en artikkel om skisport i 1899. Etter hvert ble Davos berømt som vintersportssted, spesielt for turister fra Storbritannia og Nederland. Davos Eisstadion er en legendarisk naturisbane, kjent for sin glatte is; blant annet var det her Oscar Mathisen i 1914 satte den legendariske 1500-meterrekorden på 2.17,4, som skulle bli stående urørt i 23 år. I Thomas Manns berømte dannelsesroman "Trolldomsfjellet" er handlingen lagt til Davos. Metadata. Metadata (fra gresk "meta" "om" og latin "data" "opplysninger") er data som tjener til å definere eller beskrive andre data. I utsagnet «prisen er kr. 5,-» er «kr. 5,-» data, mens «prisen» er metadata, ettersom «prisen» beskriver hva slags data «kr. 5,-» er. Metadata kan bygges i flere nivåer. En kan snakke om instansen av data («kr. 5,-») som "nullte metanivå", mens beskrivelsen av instansen («prisen») er "første metanivå". Beskrivelsen av hvordan en angir prisen, dvs. setningsoppbyggingen, kan en kalle "andre metanivå" osv. Metainformajon er informasjon om informasjonen. denne informasjonen er informasjon som legges inn i HTML-koden. En type metainformasjon går på å legge ut nøkkelord om nettstedets innhold. Tekniske metadata. Tekniske metadata (operasjonelle metadata) blir brukt til å beskrive strukturer i datasystemer, slik som tabeller, rader og indekser. Disse følger vanligvis regler som er proprietære for det enkelte system. Dette skaper ofte komplikasjoner innen dataintegrasjon. Egne systemer for metadata forvaltning, på tvers av systemer, finnes både som del av dataintegrasjonsløsninger og som selvstendige produkter. Forretningsbegreper. Forretningsbegreper (Business terms) er en form for metadata som sier noe om hvilken type data dataelementene inneholder. I tillegg til å være definert ved navn og datatype, har forretningsbegreper et semantisk aspekt. Ta for eksempel begrepet SALDO. Dette er et tall på desimalform (så langt på linje med tekniske metadata). Så den semantiske biten: SALDO er definert som det beløpet som fremkommer som resultat etter at hele historikken av innskudd og uttrekk fra en konto er akkumulert opp. Forretningsbegreper er sentrale i Metadata forvaltning. Det finnes egne verktøy, både selvstendige og innebygget i dataintegrasjonssystemer, for å definere og strukturere forretningsbegreper. I naturlig språk. "Jeg har 4 kasser med pils til festen." I datasystemer må disse metadatene oppgis eksplisitt. I nær naturlige språk. Veiledende metadata blir brukt for at mennesker skal finne fram til spesifiserte gjenstander og er vanligvis uttrykt ved et sett av nøkkelord i et naturlig språk. Et eksempel på metadata er XML Schema som beskriver varianter av XML-formatet. Et annet er Dublin Core. Oscar Wisting. Sjøfartsmuseet i Larvik. Oscar Wisting i forgrunnen Oscar Adolf Wisting (født i Larvik 6. juni 1871, død i sin lugar på polarskuta «Fram» på Frammuseet på Bygdø i Oslo, 5. desember 1936) var en offiser i Marinen, oppdagelsesreisende og polarforsker. Han var sammen med Roald Amundsen den første i verden som var på både Syd- og Nordpolen. Polarferder. Wisting deltok på Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen fra 1910 til 1912. Han var med i kjernegruppen, «Sydpolpartiet», som nådde målet 14. desember 1911. Han var mønstret som førstestyrmann på «Maud» gjennom Nordøstpassasjen 1918 til 1922. I tillegg hadde han ansvar for stuing av forsyninger og var kokk, bibliotekar, lege og proviantforvalter ombord på «Maud». Amundsen gav Wisting denne attesten: «Jo verre det så ut, jo bedre likte han sig. Og gikk det på livet løs, var han først i sitt ess». Amundsen gikk konkurs i 1925 og Wisting fikk ansvaret for å avvikle forretningene i Seattle, Washington, USA. Amundsen tok kontakt igjen og ba Wisting bli med på et nytt forsøk på å erobre Nordpolen luftveien. Wisting var derfor også med på den første overflyvning av Nordpolen ombord på luftskipet «Norge» i 1926. Roald Amundsen og Oscar Wisting var dermed de to første i verden som var på begge polene. Da Amundsen forsvant med «Latham» i 1928 var Wisting i Advent Bay. Han deltok i letingen gjennom fem resultatløse uker, den ble så innstilt. I 1930 utgav han boken "16 år med Roald Amundsen". Frammuseet. Wisting deltok svært aktivt i forberedelsen til åpningen av Frammuseet på Bygdø. Han var blitt 65 år, men klatret i riggen, pusset og stelte hver eneste dag. Han pleide å overnatte i sin gamle lugar når han jobbet ombord. Om morgenen 5. desember 1936, noen få dager før 25-årsjubileet for Sydpolferden, ble han funnet død i køya si ombord. Hjertet hadde sviktet, muligens på grunn av årelangt slit under strabasiøse forhold i polare strøk. Wisting var gift med Elise Marie Wisting fra Nøtterøy og de hadde fire sønner. Utmerkelser. Wisting ble i 1926 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden og samme år forfremmet til kommandør med stjerne «for fortjenstfull medvirkning til gjennemførelsen av Roald Amundsens nordpolsflygning i 1926.» Han ble også tildelt Sydpolsmedaljen, var offiser av Italias kroneorden og ridder av den franske Æreslegionen. Wisting mottok også Latham-medaljen. Trivia. I kriminalromanene til Jørn Lier Horst forekommer politietterforsker William Wisting, en fiktiv etterkommer av Oscar Wisting. Lapu-Lapu. Statuen av Lapu-Lapu nær nordøstspissen av øya Mactan Lapu-Lapu (ca. 1491–1542) betraktes som Filippinenes første nasjonale helt. Han var høvding på øya Mactan utenfor Cebu i Visayas-regionen, og lå i fiendskap med Rajah Humabon, som holdt til på hovedøya Cebu. Da den portugisiske oppdagelsesreisende og kolonialist Ferdinand Magellan kom til Cebu med sin spanske flåte i 1521, gjorde han – og hans våpen – stort inntrykk på Humabon. Humabon så på Magellan som en god alliert å ha i den pågående strid med Lapu-Lapu. Han fikk Magellan til å gjøre ham den vennetjeneste å seile over til Mactan for å gi Lapu-Lapu en lærepenge. Ifølge ekspedisjonens kronikør, italieneren Antonio Pigafetta dro Magellan med 60 mann i stålbrynjer i tre skip og med 1 000 filippinske krigere fra Cebu i tredve båter over mot Mactan om morgenen den 27. april 1521. Spanjolene utgjorde under halvparten av mannskapet på hans eget skip. De var bevæpnet med armbrøst og gevær, men kunne ikke finne en landingsplass fordi nordsiden av øya var omgitt av korall og standen var langgrunn. De måtte hoppe ned fra båtripen og vasse mot land. Pigafetta skriver at Lapu-Lapu på sin side kunne mønstre 1.500 mann. Historikerne er ikke sikre på hvor nøyaktig Pigafettas skildring er, og lurer på om den er overdrevet. Magellans menn fant raskt ut at dette ikke ville gå, og trakk seg tilbake mot båtene. Åtte mannskap ble drept. Rajah Humabon og hans menn synes ikke å ha deltatt i angrepet; før Magellan gikk til angrep, skal han overmodig ha bedt Humabon og hans styrker om å forbli i båtene. Pigafetta skriver at Magellan ble såret av en forgiftet pil i høyre ben og deretter av en bambuslanse mot hodet, og det ble hans banesår. På Filippinene sier man gjerne at Lapu-Lapu personlig drepte ham, men Pigafetta mener at det istedet var to av hans menn som felte ham. Langt senere, i 1961, ble navnet på byen Opon, hovedbyen på Mactan, endret til Lapu-Lapu City. Lapu-Lapu er også det filippinske navnet på en vanlig matfisk i filippinske farvann. Lapu-Lapu Luftskipet «Norge». «Norge» var et mellomstort, halvstivt luftskip bygget i Italia av ingeniøren og offiseren Umberto Nobile. Roald Amundsen og Umberto Nobile benyttet luftskipet til å fly over Nordpolen i 1926. Det var også første gang at noe luftfartøy gjennomførte en flyvning mellom Europa og Amerika over Arktis. Overflyvning til Svalbard. Utgangspunktet for selve polflyvningen var Ny-Ålesund på Spitsbergen. Da luftskipet skulle overføres fra Italia var det avhengig av fortøyningsmaster underveis. Det fantes få slike i Europa. De som var aktuelle var en i Pulham i England og en utenfor Leningrad. Det var nødvendig med flere mellomlandiger underveis og det ble bygget master på Ekeberg utenfor Oslo, i Vadsø og i Ny-Ålesund, hvor det også ble reist en midlertidig hangar. Mastene i Vadsø og Ny Ålesund står fremdeles. Masten på Ekeberg ble revet under andre verdenskrig, men en liten minneplakett står på stedet hvor masten stod. Over Nordpolen til Teller i Alaska. Luftskipet forlot Ny Ålesund den 11. mai 1926. Polpunktet ble passert neste dag klokken 2.20 og de tre lands nasjonalflagg ble kastet mot isen. Om lag en tredjedel av ferden var da tilbakelagt. Etter 72 timers videre flyging ankom luftskipet Teller i Alaska. All gass ble sluppet ut, og luftskipet ble liggende over på siden. Hub. Hub er det engelske ordet for "nav" og brukes innen luftfarten om sentrale lufthavner som brukes til å konsentrere og fordele rutetrafikken. Knutepunkt er et dekkende, generelt norsk ord for det samme. For flyselskapene er den grunnleggende tanken bak hub-filosofien, eller knutepunkt-filosofien, om man vil, å bevare mest mulig av trafikken på egne eller samarbeidende selskaps vinger av bedriftsøkonomiske hensyn. Det ideelle for en passasjer er nonstop forbindelse til bestemmelsesstedet. Dersom dette ikke er mulig, er nest beste alternativ direkte onestop, dvs forbindelse med én kort mellomlanding før samme fly går videre. Dernest følger onestop, dvs forbindelse med flybytte, ofte via en større hub. Innenriks i Norge er Oslo lufthavn, Gardermoen den viktigste "hubben" eller knutepunktet. Via denne flyplassen får passasjerer nonstop eller onestop forbindelser til de fleste lufthavner i landet samt viktige "hubber" i utlandet. I Skandinavia og for SAS er København Lufthavn, Kastrup den viktigste "hubben". Konsekvensen er at Kastrup også blir viktig for andre flyselskap for å fange opp trafikk til og fra skandinaviske destinasjoner. København Lufthavn Kastrup har forbindelser til 119 destinasjoner. 17,7 mill passasjerer årlig. Forbindelser til 10 innenlandske destinasjoner, 109 utland, hvorav 20 interkontinentale. Stockholm Arlanda Airport har forbindelser til 154 destinasjoner. 15,1 mill passasjerer årlig. 118 utenlandske og 36 innenriks. 10 millioner passasjerer reiser til utlandet, 5 millioner innenriks. Oslo lufthavn, Gardermoen har forbindelser til 84 destinasjoner, 60 utenlandske og 24 innenlands. Til sammenlikning har verdens travleste internasjonalt lufthavn, London Heathrow, forbindelse til 170 destinasjoner og 63 mill passasjerer årlig. United States Army. United States Army (norsk: "De forente staters armé") er USAs hær. Hærens oppdrag er å utkjempe og vinne landets kriger ved å sørge for umiddelbar, vedvarende landdominans. U.S. Army har (pr 2002) 480 000 soldater i aktiv tjeneste og 555 000 i reservetjeneste. Organisering. U.S. Army er en forsvarsgren under Armédepartementet i det amerikanske forsvarsdepartementet. Administrativt styres U.S. Army av en Stabssjef, en firestjerners general som er hærens øverste offiser. Stabssjefen er underlagt Arméministeren, en sivil embetsmann som styrer Armédepartementet og som igjen rapporterer til Forsvarsministeren. Operativt er U.S. Army organisert i elleve hovedkommandoer bestående av feltarméer, korps, divisjoner, brigader, bataljoner, osv. Hærens operasjonelle ressurser forvaltes av ni felleskommandoer som operativt rapporterer direkte til USAs president. Eksterne lenker. Army Oksskolten. Oksskolten (1916 moh.) er et fjell i Hemnes kommune i Nordland. Fjellet ligger i Okstindmassivet mellom Korgen i vest, Spjeltfjelldalen i øst og Røsvatnet i sør. Fjellet er det høyeste i Nord-Norge. Oksskolten er et av de fem fjellene i Skandinavia som har primærfaktor over 1000 m og sekundærfaktor over 100 km. Rute til toppen. For å komme seg til Oksskolten kan man starte ved Kjennsvasshytta. Der finner man sti opp til Østre Okstindbre. Denne delen er relativt bratt, men lett å gå. Deretter må man krysse breen og her bør man enten være vant med breer eller ha med seg fører. Uansett må man gå med stegjern og helst i taulag. Selv om breer er farlige, er Østre Okstindbre en relativt grei bre når snøen er smeltet. Det er enkelte sprekker, men når man går på blåisen ser man disse lett. Å komme seg på og av breen har vist seg til å være mer problemfylt enn selve kryssingen da det ikke overalt er trygge isbruer fra breen over til berget. Etter breen er det bratte berg noen hundre meter. Her er det ikke oppmerket sti. Når man kommer opp på platået, tar man til høyre mot skolten. Deretter er det klatring i steinur opp til øverste platå. Siste delen er plankekjøring mot det aller høyeste punktet. En annen og mindre brukt rute til toppen går via nordøstryggen, som man kommer til ved å ta til venstre ved platået over breen. Denne ruten er mer krevende og forutsetter nødvendig sikringsutstyr samt erfaring med fjellklatring og ferdsel på snødekt bre. Korgen. Korgen er et tettsted og administrasjonssenteret i Hemnes kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Antall innbyggere som tilhører Korgen skolekrets er 1532 per 1. januar 2012. Korgen har veiforbindelse til Mo i Rana, Mosjøen og Bleikvasslia (riksvei 806). Geografi. Korgen ligger litt inne i landet og omgis av høye fjell. Sørvestover mot Mosjøen ligger Korgfjellet (Vesterfjellet), i Øst ligger Klubben, og nordover mot Mo i Rana ligger Kangsen. Korgen deles i to av elva Røssåga, og det er blitt bygd to bruer over denne i sentrum av Korgen. Den ene er en hengebro som brukes av lokaltrafikk, og den andre er en vanlig betongbro som er en del av E6. Bebyggelsen er i stor grad samlet i området rundt sentrum av Korgen, mens mesteparten av gårdsbrukene er spredt rundt i dalene som omgir Korgen. Næringsliv. Hovednæringene i Korgen er landbruk, serviceyrker og kraftproduksjon. Kraftproduksjonen står Statkraft for med blant annet Nedre Røssåga kraftverk som ligger i Vesterli i Korgen, og Øvre Røssåga kraftverk som ligger i Bleikvasslia. Utbyggingen av disse kraftverkene ble påbegynt i 1948 og stod ferdig i 1955. Statkraft har også bygget et regionkontor som tidligere lå like ved kommunehuset i Korgen, men som nå har blitt relokalisert til Vesterli (det nye bygget stod ferdig i 2009). Statkraft har dermed bidratt med mange arbeidsplasser til Korgen. Statkraft bidrar også med store skatteinntekter hvert år, og bidrar dermed til at Hemnes er en relativt rik kommune. Mange av arbeidstakerne i Korgen arbeider utenfor kommunen, fortrinnsvis Mo i Rana og Mosjøen, og pendler til og fra jobben via E6. Om lag hver femte arbeidstaker i kommunen arbeidspendler. Overnatting tilbys på Korgenfjellet Kro og Motell (på toppen av Korgfjellet), Korgen Gjestegård (ved E6), og Korgen Camping (ved kirken). Korgfjellet. Innkjøring til Korgfjelltunnelen fra KorgenMange kjenner til Korgen på grunn av det beryktede Korgfjellet som mang en gang har delt landet i to med dårlige trafikkforhold og utforkjøringer på vinterstid. Dette unngår man etter at Korgfjelltunnelen stod ferdig i 2005. Veien som går over Korgfjellet ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig, og er en av to strekninger som har fått navnet «Blodveien.» Den ene brakkeleiren for krigsfangene som foretok arbeidet befant seg på Fagerlimoen i Korgen. I ettertid har det blitt satt opp et krigsminnesmerke på Fagerlimoen. På toppen av Korgfjellet ligger Korgenfjellet Kro og Motell. Dette er et populært stopp for turister som passerer, og området er faktisk Hemnes kommunes mest besøkte turistmål. Kulturliv. Korgen er også hjemsted til en av Norges eldste lokalradioer, Radio Korgen som ble grunnlagt av Trygve Aanes, og hadde sin første offisielle sending 19. mars 1982. Radio Korgen har lokaler ved Korgen Sentralskole. Det er også et aktivt musikkliv for utøvere av forskjellige sjangere, blant annet den lokale rockegruppen "Kjells Angels". Tidligere ble det arrangert et årlig turrenn kalt Vargtrekket som gikk fra Bleikvasslia til Korgen. Løpet var 33 km, og ble arrangert rundt påsketider. Grunnet dårlig oppslutning ble dette besluttet nedlagt. Siste året dette ble arrangert var i 2008. Historie. Man regner med at det har vært bosetninger i Korgen siden begynnelsen av 1600-tallet. Det eldste huset i Korgen er Eldhuset på Jamtjord i Leirskardalen. Dette er er antakeligvis bygd rundt 1620. Ellers er bygningene i Korgen fra slutten av 1800-tallet. Navnet Korgen kan være i slekt med ‘korge’, 'vidjering', og sikter til beliggenheten ved en skarp sving i Røssåga. I 1926 ble det bygd et vikingskip på Volden i Øverleiren (i Leirskardalen). Dette ble sjøsatt på Hemnesberget, og seilte til Shelbourne på den nordamerikanske kysten for å bevise at vikingene kunne ha gjennomført denne turen. Skipet står nå utstilt i Duluth. Egen kommune. Korgen var egen kommune i drøyt 45 år. 1. juli 1918 ble Korgen kommune utskilt fra Hemnes. 1. januar 1964 ble Korgen sammen med den sørlige delen av Sør-Rana og en del av Hattfjelldal slått sammen med Hemnes til nye Hemnes kommune. Mattradisjoner. I Korgen og området rundt har det fra gammelt av blitt produsert et bakverk som har svært liten utbredelse utenfor kommunen. Dette bakverket kalles kamkake. Turistattraksjoner. Sjøforsbrua: En steinbro som er bygd over sjøforsen på veien til Bleikvasslia. Den er nå fredet, og det er bygd en ny bro på siden av denne Okstindan: er et fjellmassiv som ligger i Hemnes kommune. Her er Nord-Norges høyeste fjell, Oksskolten (1916 moh.), og isbreen Okstindbreen. Okstindbreen er Norges 8 største isbre (46 km²), og fra toppen av Korgfjellet (ved Korgenfjellet Kro og Motell) har man panoramautsikt mot Okstindan og breen i øst (i vest kan man forøvrig også se Svartisen). Jettegrytene: Ca 12 km sør for Korgen (på veien mot Bleikvasslia), finner man over 20 jettegryter. Alle grytene er gravd ut av elvene under den enorme smelteperioden etter siste istid. Laksefiske: Elva Røssåga er en meget god laks- og sjøørret-elv, og det har blitt bedrevet fiske her i hundrevis av år. God Save the King/Queen. God Save the King/Queen er "de facto" nasjonalsangen i Storbritannia og en rekke andre stater. Historikk. Sangen er komponert av Thomas Augustine Arne, og avhengig av om det er en konge eller dronning som regjerer bruker man «God Save the King» eller «God Save the Queen». Den ble første gang framført i London i 1745, og ble nasjonalsang på begynnelsen av 1800-tallet. Det finnes ikke én offisiell versjon, så teksten har variert gjennom tidens løp. Melodien er komponert av Jean-Baptiste Lully (1632–1687). Tysklands nasjonalsang mellom 1871 og 1918 var basert på den engelske og brukte samme melodi. Liechtensteins nasjonalsang bruker også denne melodien. I Norge brukes melodien i kongesangen. Dette verset ble fjernet da sangen ble tatt opp som nasjonalsang. Normalt synges kun første vers, av og til vers en og tre. En sidenote er at det britiske rockebandet Queen pleide å fremføre "God Save the Queen" som siste sang på sine konserter. Queens studioversjon er å finne på albumet "A Night at the Opera", mens liveversjoner finnes på "Live Killers", "Live Magic", "Live at Wembley '86" og "Live at the Bowl". Gitarist i Queen, Brian May, framførte sangen under dronning Elisabeth IIs 50 årsjubileum som dronning, fra taket på Buckingham Palace. Også punkbandet Sex Pistols fra 1970-tallet har lånt tittelen fra sangen, for å så gjøre om sangen til en fornærmende tekst mot Dronningen. En stund var sangen ulovlig i Storbritannia. En annen sidenote er at publikummet til enkelte engelske fotballklubber synger sangen som "God save the Team" for å hylle laget sitt. I teksten byttes altså King/Queen ut med Team, og pronomenene settes i flertallsform. I noen tilfeller endres nestsiste linje til "Long to score goals for us", men utover det blir den ikke endret. Melodien til God Save the King/Queen er den samme som i Liechtensteins nasjonalsang Oben am jungen Rhein. Glomfjord. Glomfjord er et tettsted i Meløy kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Kystriksveien, innerst i den 18 kilometer lange Glomfjorden, hvor også Statkraft har betydelig virksomhet innenfor produksjon og forvaltning. I Glomfjord industripark fins en rekke bedrifter, deriblant Yara, som produserer mineralgjødsel, og REC som produserer silisiumswafere for bruk i solceller. Glomfjord Alpinsenter er blant Nordlands største skianlegg, og betegnes av snowboardmagasinet Fri Flyt som «en av Norges bortgjemte perler for frikjøring». Operasjon Muskedunder. I september 1942 var Glomfjord Kraftverk arena for sabotasjeaksjonen Operasjon Muskedunder (Glomfjordraidet). Tolv kommandosoldater fra England, Canada og Norge ble satt i land fra en fransk ubåt, «Junon» i Bjærangsfjorden. Soldatene tok seg over fjellet og utførte en sabotasjeaksjon mot Glomfjord Kraftverks turbinhall og rørgate. Etter aksjonen oppgav okkupasjonsmakten utbyggingen av aluminiumsverket i Glomfjord. Av gruppen på tolv sabotører ble hele åtte tatt av tyskerne like etter aksjonen. Bare fire av de tolv kommandosoldatene kom seg over fjellet til Sverige. Sju av de arresterte ble sendt til Tyskland, hvor de først var internert i Kolditz før de ble sendt til Sachsenhausen og henrettet ved nakkeskudd 23. oktober 1942. Linge-karer var med, Erling Magnus Djupdræt og Sverre Granlund. Granlund berget seg mens Djupdræt døde 24. september etter å ha blitt såret av en tysk bajonett i Fykan-hytta. En bauta over aksjonen ble avduket ved kraftstasjonen i 1995. Stabssersjant. Distinksjonen for stabssersjant i Luftforsvaret Stabssersjant "(fork. s/sjt.)" er en grad som tidligere fantes i Hæren og Luftforsvaret. Det var den høyeste sersjantgrad i Norge såvel som den høyeste underoffisersgrad. Den befant seg altså mellom oversersjant og offisersgraden fenrik. En stabsersjant var som regel en sersjant, ofte med teknisk bakgrunn, med mange års tjenestetid. Distinksjonen var tre vinkler med en krone over og tilsvarte flaggkvartermester i Sjøforsvaret. Gradene oversersjant og stabssersjant opphørte 1. juli 1975 og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle stabssersjantene fikk kapteins grad. Vibeke Skofterud. Vibeke Westbye Skofterud (født 20. april 1980 i Askim) er en norsk langrennsløper fra Slitu i Eidsberg kommune i Østfold. Hun konkurrerer for Slitu IF. Hun er olympisk mester i stafett fra 2010 og verdensmester i stafett både fra 2005 og 2011. Hun ble norsk mester i sprint i 2002. Skofterud er bosatt i Mjøndalen i Buskerud (2006). Karriere. Skofterud fikk sitt internasjonale gjennombrudd i sesongen 2001/02, og har tatt flere pallplasseringer i verdenscuprenn. Den første kom 8. desember 2001 på 5 km klassisk i Cogne. Hun var nummer to i verdenscupen før julen 2007, men på grunn av helseproblemer måtte hun avslutte sesongen i midten av februar 2008. Hun fikk niendeplass sammenlagt i 07. Hun ble olympisk mester i 4 x 5 km stafett i OL 2010 i Vancouver. Hun gikk første etappe på det norske laget som ellers bestod av Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen. Dette laget ble også verdensmestre i Oslo året etter. I 2012 vant hun Vasaloppet, og satte ny løyperekord i kvinneklassen med 4.08,24. Dette var første gangen en norsk kvinne vant Vasaloppet etter at det ble en offisiell kvinneklasse i 1997. Laila Kveli tok sølvet, og sikret dobbelt norsk. Berge Østenstad. Berge Østenstad (født Berge Christiansen), (født 15. september 1964) er en norsk sjakkspiller. Han ble i 2003 – som den sjette norske sjakkspilleren gjennom tidene – utnevnt til Internasjonal stormester (GM). Med åtte seiere er han er den spilleren som har blitt norgesmester (vunnet eliteklassen) flest ganger. Seierene var i 1984, 1990, 1994, 1997, 1999, 2003, 2004 og 2011. Østenstads høyeste FIDE-rating er 2506, oppnådd i oktober 2004 og rating per april 2009 er 2482. Østenstad har deltatt 3 ganger på det norske landslaget i sjakk-OL (lag-VM i sjakk), i årene 1984, 1990 og 2004. Han har et samlet resultat på 10 seire, 9 remis og 10 tap, 14,5 poeng på 29 parti, 50,0 %. Skriftet til den kristne adel. Tittelside til førsteutgaven fra 1520. "Skriftet til den kristne adel" eller "Til den tyske nasjons kristne adel" "(modernisert tysk: An den christlichen Adel deutscher Nation, Von des christlichen Standes Besserung)" er det første av de tre programmatiske skrifter som Martin Luther forfattet i 1520, etter at han sommeren det året hadde fått vite at pave Leo X i bullen Exurge Domine truet ham med ekskommunikasjon såfremt han ikke trakk tilbake en rekke lærestandpunkter han hadde inntatt. Istedet for å bakke utviklet han sin lære ytterligere og skjerpet selv tonen i sin kontrovers med kirkens ledere. Skriftet kom i august 1520. De tre programmatiske skriftene er "Skriftet til den kristne adel" (august 1520), "Om kirkens babylonske fangenskap" (oktober 1520) og "Om den kristne frihet" (november 1520) Skriftet "Til den tyske nasjons tyske adel" henvender seg til keiser Karl V (som Luther fremdeles håper skal innta en velvillig holdning til seg) og til adelen. Han håper at "den tyske nasjons kristne adel" vil fremme en reformasjon av kritenheten, noe han mener den geistlige stand har forsømt. Han påberoper seg til de kristnes "alminnelige prestedømme", et teologisk konsept som går ut på at dåpen, evangeliet og troen gjør alle mennesker til prester. Den eneste forskjell mellom "geistlige" og "lekfolk" er deres forskjellige embetsgjerning, idet noen har fått det særlige embete å forkynne Guds Ord og forvalte sakramentene. Dernest bekjemper Luther det han kaller den kirkelige ledelses tre "murer" å forhindre reform og kritikk: "Romanistene har med stor behendighet bygget tre murer rundt seg, hvorved de så langt har beskyttet seg selv, slik at ingen har kunnet reformere dem, og hvorved den hele kristenhet er gruelig falt" "(Die Romanisten haben mit großer Behendigkeit drei Mauern um sich gezogen, womit sie sich bisher beschützt haben, so daß niemand sie hat reformieren können, wodurch die ganze Christenheit greulich gefallen ist.") De tre murene: At (1) den verdslige makt ikke har rett til å bestemme over den kirkelige, men at det er tvert om, at (2) at paven har enerett til å utlegge Skriften, og at (3) kun paven har myndighet til å sammenkalle et konsil. Luther forblir i det militære bilde med murer, og oppfordrer fyrstene til å gå til angrep mot dem: Paven er på ingen måte ufeilbar. Når forholdene tilsier det, kan den verdslige makt sammenkalle et fritt, alminnelig konsil, slik som keiser Konstantin den store og flere andre keisere har gjort. Dernest nevner han en rekke punkter som et slikt konsil burde gripe fatt i. Man bør hindre pavens mangfoldige pengeutpressinger og hans forsøk på å heve seg over den verdslige makt. Valfartene til Roma bør avskaffes fordi, som ordtaket sier, "Jo nærmere Roma, desto verre kristne". Menighetene skal ha rett til å velge sine egne prester. Prestene må ha lov til å gifte seg, for som Paulus sier: En biskop skal være én kvinnes mann, og det er en djevelsk lære at man ikke skal fåp gifte seg (jfr. 1 Tim 3,2 og 4,1-3). Kjettere bør man overvinne med skrifter, ikke med bål, ellers ville jo bødlene være de lærdeste doktorer. Tiggeriet skal avløses av en ordnet fattigpleie. Øvrigheten bør forby rentelån, hindre overdådighet i mat og drikke, og lukke tukthusene. Universitetene trenger en kraftig reformasjon. Teologien skal ikke bygge på den skolastiske dogmatikk, men på Den hellige Skrift. Også i skolene skal det undervises i evangeliet. Han slutter med å mane til kamp på nytt, for "hvor kom vi da hen dersom vi holder oss i ro og tier når paven og hans folk spres sine djevelse ord og gjerninger?... Det må være hoveddjevelen selv som har sagt det som står i den geistlige rett, at 'selv om det skulle være så skadelig og ondt at paven førte sjelene i store mengder like til djevelen, kan man likevel ikke avsette ham'. På denne forbannede og djevelske grunn bygger de på Roma og mener at man skulle heller la hele verden fare hen til djevelen, enn å stå imot deres skurkestreker". ("wie kämen wir denn dazu, daß wir stillhalten und schweigen sollten, wo der Papst oder die Seinen teuflische Worte oder Werke vornähmen?.. Drum muß das der Hauptteufel selbst gesagt haben, was im geistlichen Recht steht:»Wenn der Papst so schädlich böse wäre, daß er gleich die Seelen in großer Menge zum Teufel führte, könnte man ihn dennoch nicht absetzen.«Auf diesen verfluchten, teuflischen Grund bauen sie zu Rom und meinen, man solle eher alle Welt zum Teufel lassen fahren, als ihrer Schurkerei widerstreben.") Jussi Björling. Johan Jonatan «Jussi» Björling (født 2. februar 1911 i Borlänge i Dalarnas län, død 9. september 1960 på øya Siarö i Stockholms skjærgård) var en svensk tenorsanger, betraktet som en av 1900-tallets fremste operasangere. Han ble tildelt "Litteris et Artibus" i 1945. Bakgrunn. Sammen med brødrene Olle og Gösta fikk han sangundervisning av faren, sangeren David Björling. Jussi debuterte da han var fem år gammel, og sammen med brødrene og faren turnerte han i Sverige og USA som "Björlingkvartetten". Karriere. 19 år gammel gjorde Björling sin debut på Stockholmsoperaen. Samme år ble han tatt opp på Kungliga Musikaliska Akademiens konservatorium i Stockholm, hvor han hadde John Forsell og Tullio Voghera som lærere. Han var deretter tilknyttet Stockholmsoperaen i årene 1930–39. Flere suksessrike opptredener gjorde at han fikk engasjementer i utlandet, blant annet i Chicago og Buenos Aires. I 1937 debuterte Björling i Carnegie Hall, og året etter i Metropolitan Opera i New York. Han var siden i flere sesonger knyttet til Metropolitan-operaen. Han var på flere besøk i Norge. Björling ble en av hovedattraksjonene ved Metropolitan i 40- og 50-årene (med et avbrudd under andre verdenskrig). Han sang nesten hver tenorrolle på det franske og italienske repertoaret. På operascenene sang han særlig det italienske repertoaret, og blant hans mest kjente roller var hertugen av Mantova i Giuseppe Verdis "Rigoletto" og Rodolfo i Giacomo Puccinis "La Bohème". Død. 15. mars 1960 fikk Björling et hjerteinfarkt like før han skulle på scenen i Royal Opera House i London. Han greide å synge denne kvelden, men var sterkt svekket og døde seks måneder senere, 49 år gammel på familiens sommersted på øya Siarö i Stockholms skjærgård da han fikk et nytt infarkt natten til 9. september samme år. Begravelsesseremonien var ti dager senere i Engelbrektskyrkan i Stockholm. Det var direkte fjernsyns- og radio-overføring fra begravelsen. Han er gravlagt i sognet Stora Tuna ved sitt fødested i Dalarna. Arven etter Björling. Hans mest kjente innspilling er «O helga natt», som ble sunget inn halvannet år før han døde, og som spilles i radio, på kjøpesentre og i andre sammenhenger hver eneste jul. Mange mener Jussi Björling her har levert den beste versjonen av denne sangen noensinne. Han hadde et bredt repertoar som omfattet også romanser og populære sanger. Gjennom sin varme, lyriske tenor og gode foredragevner ble han i sin samtid både en av de største operasangere, men også svært folkekjær, særlig i Norden og USA. han ble 29. november 1959 tildelt Grammy Award for beste klassiske vokal for albumet "Bjoerling in Opera". Jussi Björlingmuseet ble innviet 22. oktober 1994 i Borlänge. Gunde Svan. Gunde Anders Svan (født 12. januar 1962) er en av tidenes fremste langrennsløpere. I løpet av karrieren sin vant Gunde Svan fire gullmedaljer, en sølvmedalje og en bronsemedalje i OL. I tillegg vant han 7 gull, 3 sølv og 1 bronse i VM på ski. I løpet av 1980-tallet vant han verdenscupen sammenlagt fem ganger. I 1984 ble Gunde Svan tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje og i 1985 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Han fikk også Radiosportens Jerringpris for årets svenske idrettsprestasjon i både 1984 og 1985. De siste årene har Svan arbeidet som programleder på svensk TV, blant annet i Bingolotto. I 2007 ble Gunde Svan utnevnt til landslagssjef for Sveriges langrennslandslag. Han sluttet som svensk landslagssjef 30. juni 2009. Ribble (elv). Ribble er en elv i grevskapene North Yorkshire og Lancashire i det nordlige England. Den starter der to mindre vannveier, Gayle Beck og Cam Back, samles like ved Yorkshires tre topper. Den renner så gjennom Settle, Clitheroe og Preston, før den renner ut i Irskesjøen var Lytham. En gangvei, "Ribble Way", er anlagt langs store deler av elven. Ribble markerte kongedømmet Mercias nordgrense, og i Domesday Book (1086) er den nordgrense for grevskapet Cheshire. Elv. Elver og floder er stabile lotiske økosystemer som blir dannet når tyngdekraften trekker vannet mot sentrum av jorden. Vann fra nedbørfeltet samler seg og danner bekker som samles og danner elver. Elvesystemet er et sammensatt system hvor det hovedsakelig er oppstrømsområder som påvirker nedstrømsområder. Dette gjør elven til et spesielt og variert system med mange forskjellige habitat. De mange habitatene betyr at biodiversiteten i elven er stor. Floder (av norrønt "flóð" som betyr "oversvømmelse") er store og brede elver. Som modell kan en elv deles inn i tre soner; erosjonssone, transportsone og sedimentasjonssone. Materialtransport i elv. Materialet i en elv transporteres på forskjellige måter, transporten avgjøres av elvens kompetanse. Vi kan klassifisere transporten etter størrelse på materialet som blir transportert. Tilsvarende kan vi også klassifisere transporten etter formen på elveløpet: Rette elver finnes i bratt terreng der det kan transporteres alt fra grus og blokkmateriale til finere sedimenter. Forgrenete elver finnes i slakere terreng der det kan transporteres grus og sand. Meandrerende elver finnes i flatt terreng der det kan transporteres sand og silt. Oppløst stoff. Transport ved turbulent strøm, oppløste ioner. Suspensjon. Suspensjon av partikler, fraktes også med strøm, kan frakte leire, silt og annet suspensjonsmateriale. Når vi ser en brun flod er det suspensjonsmateriale vi ser. Saltasjon. Transport som foregår langs bunnen. Overføring av energi mellom steiner som "spretter" langs bunnen. Rulling. Rulling av steiner langs bunnen av elven. Sedimentasjonssone. Sedimentene blir fraktet nedover elven og blir lagt igjen lengre nede hvor elven renner langsomt og ikke lenger har sterk nok strøm til å holde partiklene i bevegelse. Denne sonen heter sedimentasjonssonen. Her mister elven sitt momentum og legger fra seg sedimentene i vannmassene, ofte er denne sonen preget av et esutarie, våtmarksområder, dammer eller i et elvedelta hvor elven møter havet. Dette er den mest næringsrike delen av elven og det er her man finner det største antall organismer. De bentiske organismene blir her utkonkurrert av andre organismer i og utenfor elven. Flom. I fjellområder som vi har i Norge er elven ofte smal og flom skaper ekstreme tilstander ved stor vannstand. Når terrenget åpner seg og elven blir bredere kan elven gå ut over sine bredder og spre vann, sedimenter og energi utover flomsletten. Ved at elven taper energi gir den også fra seg noe av evnen til å erodere, elven lenger nede vil da fortsatt ha en høy vannstand, men evnen til å erodere er borte. Det er ofte flomperioder i elver både på våren og høsten hvor elven renner over sine bredder og legger igjen sedimenter på flomsletten, men den tar også med seg nye sedimenter nedover elven igjen. Den utveksler da næringsstoffer og sediment med flomsletten, noe som er viktig for det terreste system. Vannføring. Vi kan beregne vannføringen i en elv enkelt med formelen Næringsinnhold. Næringsinnholdet i elven bestemmes som oftest av hva som skjer oppstrøms i elvesystemet. Etterhvert som elven renner mot havet samles næringsstoffer opp og elven blir mer og mer næringsrik. Norske elver er som regel svært næringsfattige, de har sitt utspring i fjellene og har en svært kort transportsone før de møter havet. Næringen i de norske elvene kommer som oftest fra detritus fra planter fra det terreste systemet og døde organismer som omkom oppstrøms. En annen ting som skjer i større elvesystemer er at temperaturen stiger når elven kommer nærmere kysten. Dette påvirker elvens evne til å holde på O2 negativt. Temperaturøkningen og økende nedbrytning i elven vil føre til at elven får et redusert oksygeninnhold. Dette har konsekvenser for organismene som lever der og er avhengig av O2 for å leve. Dette skjer oftest i sedimentasjonssonen hvor vannet renner så sakte at det gir rom for at fytoplankton klarer å etablere seg. Disse produserer O2 og netto O2 innhold i elven forandrer seg derfor ikke. Penn (Buckinghamshire). Penn er en landsby i grevskapet Buckinghamshire i England, omkring 5 km nordvest for Beaconsfield og 6 km øst for High Wycombe. Den dekker et areal på omkring 16 km². Navnet er opprinnelig brytonisk og betyr «høyde»; landsbyen ligger på et høydedrag i Chiltern Hills, og fra tårnet i Treenighetskirken i Penn skal det være mulig å se inn i åtte grevskap på en klar dag. Det største godset i Penn er Segraves Manor, som tilhørte Pennfamilien. Sybil Penn var amme for kong Edward VI og dronning Elisabeth I. William Penn, som delstaten Pennsylvania er oppkalt etter, kommer også fra denne familien. I 1735 døde Roger Penn uten mannlige arvinger, og godset gikk derfor over til hans søster, som var gift med Lord Curzon. En liten husklynge, Penn Street, ligger omkring 1 1⁄2 km fra hovedlandsbyen. Flere av husene er kjøpt opp av forretningsmenn fra London, da stedet ligger nær veier inn til hovedstaden slik at det er mulig å pendle fra Penn. Urnen til Donald Duart Maclean, som spionerte for Sovjetunionen under og etter andre verdenskrig, og senere ble oberst i KGB, ble satt ned på kirkegården i Penn i 1983. HK. HK og Hk kan sikte til Tveit. Tveit er en bydel og et tettsted i Kristiansand kommune i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 18 kilometer nordøst for kommunesenteret Kristiansand. Kristiansand Lufthavn, Kjevik og Luftforsvarets skolesenter Kjevik ligger i bydelen Tveit. Tveit har eget bygdemuseum på Knarrestad. Tveit var selvstendig kommune fra 1837 til 1964. Fra 1. januar 1965 ble Tveit, Oddernes og Randesund kommuner slått sammen med Kristiansand. Den nye storkommunen har navnet Kristiansand. Tveit er eget prestegjeld under Kristiansand domprosti. Tveit kirke er en steinkirke fra 1100-tallet. Personer. Flypioneren Bernt Balchen ble født i Tveit. Den tidligere amerikanske visepresidenten Hubert H. Humphrey hadde sine aner i Tveit og det står en minneplate om Humpreys besøk ved Tveit kirke. Om kirkens babylonske fangenskap. thumb "Om kirkens babylonske fangenskap" (latin: "De captivitate Babylonica ecclesiae praeludium") er det annet av de tre programmatiske skrifter som Martin Luther forfattet i 1520, etter at han sommeren det året hadde fått vite at pave Leo X i bullen Exurge Domine truet ham med ekskommunikasjon såfremt han ikke trakk tilbake en rekke lærestandpunkter han hadde inntatt. Istedet utviklet han sin lære ytterligere og skjerpet selv tonen i sin kontrovers med kirkens ledere. Hans tre programmatiske skrifter er "Skriftet til den kristne adel" (august 1520), "Om kirkens babylonske fangenskap" (oktober 1520) og "Om den kristne frihet" (november 1520). Sakramentene. I dette nye skriftet tar Luther for seg kirkens sakramentslære. "Om kirkens babylonske fangenskap" var forfattet i september, og ble utgitt som et firesiders traktat av boktrykkeren Melchior Lotter tidlig den 6. oktober 1520. Det synes å ta som et utgangspunkt kritikk mot Luthers standpunkter fremført av dominikanerne Hermann av Leipzig og Isidoro Isolani fra Cremona (sistnevnte skrev anonymt mot Luther i november 1519). Etterhvert kom "De captivitate" i flere opplag, også oversatt til tysk. At dette skrivet var Luthers mest revolusjonerende arbeid så langt ble umiddelbart klart for kirkelesere og teologer over hele Europa. Intet av det han så langt hadde skrevet var et klarere uttrykk for hans brudd med Den katolske kirke. Det er all grunn til å regne med at utfallet av prosessen mot ham under riksdagen i Worms våren 1521 ble avgjørende bestemt av at Luther nektet å trekke tilbake de synspunkter han hadde fremlagt i dette skriftet. Luther hevder i dokumentet at det ikke er syv sakramenter, men to (kanskje tre): Dåp og nattverd, kanskje bot (skriftemål). Nattverden. Nattverden er kommet i et tredobbelt fangenskap, skriver han. Instiftelsesordene viser at nattverden er Kristi testamente, hvorved han lover oss syndenes forlatelse, og dette løfte må vi motta i tro. Ordet og troen er hovedsaken ved nattverden, viktigere enn «tegnet» («Kristi legeme og blod») – ja man kan holde messe daglig ved at man tar til seg Kristi ord, selv om man ikke mottar «tegnet». Siden sakramentets egentlige innhold er forsoningens gave, så kan ikke sakramentet samtidig være et forsonende offer, man kan ikke både motta og ofre det samme samtidig, mener Luther. Likevel er ikke offermotivet forsvunnet, selv ikke i Luthers "De captivitate babylonica". Men han vil gi offeret en annen plass: Når presten administrerer sakramentet; er han vår tjener. Gjennom ham er vi ikke med på noe offer eller yter noen god gjerning, men vi mottar løftet og tegnet. Av og med den tro som mottar nattverdens gave, følger imidlertid det Luther noe nølende kaller «messens gjerninger», som bl.a. er våre bønner. Nattverdens bønn og takk, innsamlingen av gavene, ja, også frembæringen av brødet og vinen ser han på som offer. Offeraspektet er altså ikke fjernet, men gitt en annen funksjon enn i den romersk-katolske messefeiring, de innviede elementene ofres ikke. Dåpen. Dåpen må ikke settes i skyggen av utfyllende botsgjerninger eller munkeløfter. Den har betydning for hele livet, fordi vi så lenge vi lever må utføre det som dåpen betyr, nemlig å dø fra synden og oppstå til nytt liv. «Det er ikke sakramentet, men troen på sakramentet, som helliggjør». Det avgjørende er mottakerens tro, og ikke den måte dåpen utføres på, eller den formel som anvendes. Luther betegner det som «det stiveste vrøvl» å kun ville godkjenne dåpsformelen «i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn», ettersom apostlene døpte «i Jesu navn» (noe Luther utleder fra Apg 2,38; 10,48 og 19,5). «Hvordan dåpen enn blir meddelt, så lenge den bare ikke blir meddelt i et menneskes men i Herrens navn, gjør den salig. Ja, jeg tviler ikke på at hvis en mottar den i Herrens navn, er han i sannhet døpt i Herrens navn, selv om en ugudelig prest ikke burde meddele den i Herrens navn. For dåpens kraft beror ikke så meget på meddelerens som på mottakerens tro og bruk». Boten. Boten (skriftemålet) kan strengt tatt ikke kalles et sakrament, mener Luther, fordi den mangler de synlige tegn og i grunnen bare er en tilbakevenden til dåpen. Likevel var Luther ennå villig til å regne den som et tredje sakrament aom var innstiftet av Kristus ved hans løfteord om syndenes forlatelse (Matt 16,19 og 18,8; Joh 20,23). Ikke-sakramentene. Luther mener at konfirmasjon, ekteskap, prestevielse og den siste olje ikke bør anses som sakramenter fordi de mangler et særlig guddommelig løfteord og et ytre tegn. For "ekteskapets" del avviser Luther påberopelsen av Ef 5,32, fordi det i den greske grunntekst står det "mysterium", og ikke "sakrament" som det heter i den latinske bibeloversettelsen. "Prestevielsen" er ikke et sakrament, men bare en kirkeskikk, mener Luther. Heller ikke kan "den siste olje" begrunnes ut fra Jak 5,18, som ikke taler om noe dødssakrament, men om olje som et legemiddel anvendt under bønn til Gud om den sykes helbredelse. Ikke egnet til teologisk dialog. Den utforming skrivet ble gitt, viser at det her ikke dreide seg om å opprette et godt samtaleklima med kirkeledelse eller katolsksinnede teologer, men om å verve og oppildne støttespillere. På endel punkter innebærer korrekturene av katolsk lære delvis at Luther ikke fullt ut kjente katolsk lære slik den ble dosert andre steder i Europa enn der han hadde studert den, delvis at han karikerer den. Det må dog sies at det var endel forvirring på katolsk hold om en rekke teologiske spørsmål. Men på en lang rekke viktige punkter er hans avskjed med den katolske lære helt reell, og kan ikke reduseres til tidsbestemte forhold eller misforståelser. Selve navnet på dokumentet viser at det er et kampskrift. Med «det babylonske fangenskap» siktes det til Åpenbaringsboken der «Babylon» brukes allegorisk om frafall fra og forræderi mot troen: «Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden» (Åpb 17,5). Luther skriver at han er viss på at pavedømmet er Babylons rike ("certus sum, papatum esse regnum Babylonis"). Han skriver at «pavedømmet er i sannhet Babylons rike, ja den sanne antikrists rike». Roma er Babylon, og «Ved Babylons elver sitter vi og gråter når vi kommer Sion i hu» (jfr. Salm 137,1). Han taler om pavelig tyranni, og karakteriserer de pavetro kirkefolk som «gresshopper, parasittlarver og tusenbein». Klaverkonsert (Grieg). Klaverkonsert i a-moll, op. 16, av Edvard Grieg, ofte kalt a-moll-konserten'", er den eneste klaverkonserten Grieg fullførte. Det er et av hans mest kjente verker og blant verdens mest populære pianokonserter. Klaverkonserten er blant Griegs tidligste viktige verker. Den ble skrevet i 1868 i Søllerød i Danmark, under en av hans reiser han gjorde dit for å dra nytte av det varmere klimaet der enn i Norge. Partituret har følgende besetning: to fløyter, to oboer, to klarinetter, to fagotter, to horn, to trompeter, tre tromboner, pauker, fioliner, bratsjer, celloer og kontrabasser. Griegs konsert sammenliknes ofte med Robert Schumanns pianokonsert – den er skrevet i samme toneart, åpningene av første sats er svært like, og en del musikkhistorikere og kritikere hevder at stilen må regnes for å være nærmere Schumann enn noen andre. Grieg hørte Schumanns konsert bli spilt av Clara Schumann i Leipzig i 1858, og ble generelt svært påvirket av Schumann, noe han selv flere ganger ga uttrykk for. I tillegg hadde han fått pianoundervisning av Schumanns venn, E. F. Wenzel. Konserten viser tydelig hans interesse for norsk folkemusikk; åpningen er basert på et motiv man ofte finner i vår folkemusikk – en nedadgående liten sekund (se intervall) etterfulgt av en nedadgående stor ters. Dette motivet finner man også i utallige verker av Grieg. I siste sats av konserten finner man likheter med springaren, og etterlikninger av hardingfela kan spores. Grieg var selv en glimrende pianist, men på premieren 3. april 1869 i Casino Store Sal i København, ble konserten spilt av norske Edmund Neupert. Grieg hadde ikke anledning til å være tilstede på premieren, grunnet forpliktelser med et orkester i Christiania. Storheter fantes imidlertid blant publikum; både den danske komponisten Niels W. Gade og den russiske pianisten Anton Rubinstein overvar konsertens første oppsetning. Den norske premieren i Kristiania fulgte 7. august samme år, og stykket ble senere framført i Tyskland i 1872 og i England i 1874. Verket ble først publisert ved forlaget E.W. Fritzsch i Leipzig i 1872. Like før han døde gjorde Grieg betraktelige endringer i konsertens orkestrering – bl. a. ble blåserrekken supplert med to nye hornstemmer, og det andre temaet i første sats ble tatt fra solotrompeten og lagt i celloene. I 1883–1887 jobbet Grieg med en andre pianokonsert i h-moll, men den ble aldri fullført. Fragmenter av denne ble innspilt på CD i 1996 av Einar Steen-Nøkleberg. Eksterne lenker. Pianokonsert Uschi Disl. På OL-sprinten 1998 var hun bare 0,7 sekunder fra gullet. Uschi Disl ga seg etter OL-sesongen 2006, og endte på ni medaljer i totalt fem OL (2-4-3). Videre har hun vunnet 30 enkeltseire i verdenscupen, og har tre andre- og tredjeplasser sammenlagt. Uschi vant sine første individuelle gullmedaljer i internasjonale mesterskap under VM 2005 i Hochfilzen, da hun innledet mesterskapet ved å vinne både sprinten og jaktstarten. Hun har tatt seks medaljer individuelt i verdensmesterskapene og 19 totalt, som er flest av alle på kvinnesiden (foran Olena Zubrilova med 17). Patt. Patt er en stilling i sjakk der spilleren som er i trekket ikke står i sjakk, men ikke kan gjøre noen lovlige trekk. Ved patt avsluttes partiet med remis (uavgjort) som resultat. I stillingen til høyre er svart i trekket. Kongen er satt patt. Patt er en viktig faktor i sluttspillet, dette er et eksempel på en situasjon der en bonde er verdt like mye som en dronning (selv om hvit hadde vært i trekket, kan det ikke forhindres at svarts bonde blir forvandlet. Pattstillinger av denne typen kan ofte redde en spiller fra tap i en tilsynelatende håpløs stilling. Patt kan også oppstå med flere brikker på brettet. Stillingen til venstre oppstod i partiet mellom Gelfand og Kramnik i 1994. Kramnik med de svarte brikkene er i trekket. Han ligger under med to bønder og er på defensiven, og ville være svært fornøyd med uavgjort. Han spilte 67...Dc1! (se sjakknotasjon). Hvis hvit nå tar det svarte ubeskyttede tårnet med 68.Dxd8, har svart et pattforsvar med 68...Dh1+ 69.Kg3 Dh2+!, som tvinger hvit til å ta dronningen, slik at stillingen blir patt. (I det aktuelle partiet spilte Gelfand i stedet 68.d5, men måtte likevel nøye seg med poengdeling.) En brikke som ofres på denne måten for å skape en pattstilling, kalles iblant en "desperadobrikke". Det er mange eksempler på at spillere har unngått å tape på denne måten. Regelen om hva resultatet når en patt oppstår har vært mange. I shatranj, sjakkens forløper var det en seier for den som satte patt. I England var patt faktisk en seier for den som ble "satt" patt. I Spania på 1700-tallet var patt en halv seier for den som satte patt. I østre Asia frem til tidlig på 1900-tallet var det patt forbudt, og et trekk som satte en motstander patt var derfor ulovlig. Regelen om at patt var remis ble først alment akseptert i Europa på 1800-tallet. Den amerikanske problemisten Sam Loyd laget et par partikonstruksjoner. Den første demonstrerer en av de raskest mulige pattstillingene (1.e3 a5 2.Dh5 Ta6 3.Dxa5 h5 4.Dxc7 Tah6 5.h4 f6 6.Dxd7+ Kf7 7.Dxb7 Dd3 8.Dxb8 Dh7 9.Dxc8 Kg6 10.De6 patt). Den andre demonstrerer at patt kan forekomme selv med alle brikkene på brettet: (1.d4 d6 2.Dd2 e5 3.a4 e4 4.Df4 f5 5.h3 Le7 6.Dh2 Le6 7.Ta3 c5 8.Tg3 Da5+ 9.Sd2 Lh4 10.f3 Lb3 11.d5 e3 12.c4 f4 patt). Nick Cave. Nicholas «Nick» Edward Cave (født 22. september 1957 i Warracknabeal, Australia) er en australsk musiker, forfatter, og frontfigur i bandet Nick Cave and the Bad Seeds. Han er blant annet kjent for hiten «Where the Wild Roses Grow», som var en duett med Kylie Minogue fra platen "Murder Ballads". Cave skriver de fleste sangene for bandet og har også skrevet flere bøker, deriblant "And the Ass saw the Angel" (1989). Cave hadde en eksperimentell, nesten støyende musikkstil på de tidligste utgivelsene men har senere utviklet seg til en melankolsk visesanger med underfundige og til dels religiøse og filosofiske tekster. Hans mørke basstemme og hans morbide tristesse har gjort ham til en av Australias mest kjente artister. Cave har en forkjærlighet for amerikansk musikk og temaer som vold, kjærlighet og religion. Han har studert kunst ved Caulfield Institute of Technology (nå Monash University). Cave ble i 2008 utnevnt til æresdoktor ved Monash University. Han er gift med den britiske modellen Susie Bick og har tvillingsønner med henne. Karriere. Cave sang i guttekor i hjembyen og i koret på kostskolen i Melbourne. I 1973 traff han Mick Harvey (gitar), Tracy Pew (bass) og Phill Calvert (trommer) som var medelever ved Caulfield Grammar School. Sammen med dem startet han sitt første band, med seg selv som sanger. Repertoaret besto av pre-punklåter av Lou Reed, David Bowie, Alice Cooper, Roxy Music and Alex Harvey. I 1977, etter de avsluttet skolegangen, tok de navnet The Boys Next Door og begynte i hovedsak å spille låter laget av Cave. Gitarist og låtskriver Rowland S. Howard sluttet seg til bandet i 1978. Fra 1977 og frem til oppløsningen i 1984 utforsket bandet forskjellige typer punkmusikk, ofte med rask utvikling: fra Ramones riff, via Bowie New Wave, til post-punk uttrykk (inspiret av Pere Ubu), og så rå mix av The Stooges publikumsprovokasjoner, depresiv art-rock og bråk. The Boys Next Door var en del av Melbournes alternative musikkmiljø sent på 70-tallet, spilte i hundrevis av live-show i Australia før de skiftet navnet til The Birthday Party i 1980 og flyttet til London, så Vest-Berlin. Caves australske venninne Anita Lane sluttet seg til dem i London. Gruppen ble notorisk kjent for sine provoserende sceneopptredener der Cave skrek, ropte og kastet seg ut fra scenen, oppbakket av rå gitarbasert rock/punk. Etter å ha etablert seg med kultstatus i Europa og Australia, ble The Birthday Party oppløst i 1984. Howard og Cave fant det vanskelig å arbeide sammen med resten av bandet, samtidig som de begge var slitne etter stort forbruk av alkohol og andre rusmidler. The Bad Seeds. Cave og Harvey gikk videre med å forme Nick Cave and the Bad Seeds. Navnet indikerer et skift i Cave sin rolle som bandmedlem til leder av bandet og sammenfaller med et skifte i Caves uttrykksform fra ekspresjonisme mot mer lyriske og detaljerte fortellinger. Nick Cave and the Bad Seeds ble etablert som en internasjonal backinggruppe med den tyske gitaristen Blixa Bargeld (fra Einstürzende Neubauten), den engelske bassisten Barry Adamson (tidligere Magazine) og den australske gitaristen Hugo Race. Anita Lane hadde også kreativ innflytelse og skrev en del tekster. Med denne besetningen spilte de inn debutalbumet, som ble utgitt i 1984, "From Her to Eternity". Cave og Lane skilte lag på midten av 1980-tallet og han startet et forhold til Elisabeth Recker. Mens Cave var i Berlin utgav han fire album med Bad Seeds: "The Firstborn Is Dead"; "Kicking Against the Pricks"; "Your Funeral, My Trial"; og "Tender Prey". Under oppholdet i Berlin startet Cave arbeidet med det som ble hans debutroman, "And the Ass saw the Angel" (1989). Etter utgivelsen av boken, og like før Berlinmurens fall flyttet Cave til Sao Paulo, Brasil, hvor han traff Viviane Carneiro. Sammen har de en sønn Luke (født 1991). På denne tiden var Cave særs produktiv og fikk samme år sønnen Jethro (oppkalt etter et av hans favorittband Jethro Tull), med Beau Lazenby i Australia. I 1993, flyttet Cave tilbake til London. I 1996, utga Cave and the Bad Seeds "Murder Ballads". Den inkluderer "Henry Lee," en duett med den britiske rockesangeren PJ Harvey (som han også hadde en kort romance med), og "Where the Wild Roses Grow," an duett med det australske popidolet Kylie Minogue. Den siste ble en hit både i Storbritannia og Australia, og vant tre ARIA Awards inkludert "Årets låt". Det neste albumet, "The Boatman's Call" (1997), markeres med et radikalt skift fra arketypiske og voldelige historier til biografiske og utleverende sanger om hans forhold til Carneiro og Harvey. Det var også hans første hele album som var konsentrert rundt hans egen pianospilling. Cave tok så en pause for å rehabiliteres fra en 20 år lang periode med misbruk av heroin og alkohol. I løpet av denne tiden traff han den britiske modellen Susie Bick, som er hans nåværende partner. De ble gift sommeren 1999 og har tvillingene Arthur og Earl. Kort tid etter kom Cave tilbake med "No More Shall We Part" sammen med the Bad Seeds i 2001. Etter utgivelsen av "Nocturama" i 2003 annonserte Bargeld at han ville forlate the Bad Seeds for å bruke mer tid på Einstürzende Neubauten. Dette gjorde at Mick Harvey og Cave kun var de eneste av originalbesetning av The Bad Seeds igjen. Året etter gav Cave ut sitt første dobbelalbum "The Lyre of Orpheus". I 2005, utgav Cave and the Bad Seeds "B-Sides & Rarities", som besto av 3 CD-er og inneholdt 56-spor med B-sider, sjeldenheter and filmmusikk. 3. mars 2008 ble "Dig, Lazarus, Dig!!! utgitt. I januar 2009 forlot Mick Harvey the bad Seeds. I februar 2009 ble Ed Kuepper introdusert som ny gitarist i the Bad Seeds. Grinderman. I 2006 startet Nice Cave gruppen Grinderman sammen med tre musikere fra the Bad Seeds: Warren Ellis, Jim Sclavunos og Martyn P. Casey. Det selvtitulerte debutalbumet ble utgitt i mars 2007, og hadde et mer rått og mørkt lydbilde enn Cave sine siste album med the Bad Seeds. Albumet mottok gode kritikker fra norske aviser. Cave kom også i en ny musikalsk fremtoning ved at han på flere av sangene selv spilte gitar. I 2010 kom oppfølgeralbumet Grinderman 2. Filmer. Cave har skrevet filmmusikk, tre filmmanus og spilt i en rekke filmer, blant annet Wim Wenders' Himmelen over Berlin (1987). Nice Cave har i samarbeid med Warren Ellis laget filmmusikk til filmene The Road, The Proposition og Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford. Nick Cave hadde også en mindre gjesterolle på slutten av filmen Mordet på Jesse James. Cave spiller en barmusiker som synger en vise som feigingen Robert Ford Sabbat. Sabbat (fra hebraisk (שבת), "å opphøre", og var først brukt i bibelsk sammenheng for den syvende dagen av kreasjonen (andre mosebok)) er en religiøs dag for hvile, tilbedelse, fest og/eller aktiviteter innen flere religioner. Sabbaten er stort sett en ukentlig hendelse, og den kobles oftest til lørdag, selv om søndag regnes som den syvende dagen, hviledagen, for mange. Vesterålen. De forskjellige regionrådene i Nordland. Vesterålen (nordsamisk: "Viestterálas", lulesamisk: "Vester-allase") er et øydistrikt lengst nord i Nordland fylke som ligger rett nord for Lofoten. Vesterålen omfatter et landareale på til sammen 2 511 km² og består av de fem kommunene Andøy (656 km²), Bø (247 km²), Hadsel (566 km²), Sortland (722 km²) og Øksnes (319 km²). Geografisk omfatter Vesterålen øyene Andøya, Langøya, Hadseløya, den vestlige delen av Hinnøya, den nordlige delen av Austvågøya og flere andre, mindre øyer. Vesterålen hadde 30 059 innbyggere pr 1. juli 2009, fordelt på Andøy (5 063), Bø (2 866), Hadsel (7 930), Sortland (9 652), og Øksnes (4 457). De største tettstedene er Andenes (i Andøy kommune), Sortland (i Sortland kommune), Melbu og Stokmarknes (i Hadsel kommune) og Myre (i Øksnes kommune). Sortland og Stokmarknes har bystatus. Øyene i Vesterålen er bundet sammen med broforbindelser og har også fergefri forbindelse til fastlandet. Ferga over Hadselfjorden mellom Melbu og Fiskebøl var den naturlige forbindelsen til Lofoten fram til Lofotens fastlandsforbindelse («Lofast») ble åpnet i 2007. Det finnes to flyplasser i Vesterålen; Andøya lufthavn, Andenes og Stokmarknes lufthavn, Skagen. Hurtigruta anløper Risøyhamn (i Andøy kommune), Sortland og Stokmarknes. Vesterålen er rik på fortidsminner, og funn viser at man med sikkerhet kan fastslå at det har vært bosetning her helt fra yngre steinalder. Vesterålen har en av Norges tetteste forekomster av lokalaviser. Andøyposten, Vesteraalens Avis, Bladet Vesterålen, Øksnesavisa, Sortlandsavisa og nettavisa Vesterålen Online er medier som dekker de fem kommunene. I Vesterålen finner vi også den kjente Trollfjorden som ligger i Hadsel kommunes del av Raftsundet. Natur og geografi. Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen. Vesterålen dekkes omlag 70% av gammelt arkeisk grunnfjell av inntil 2 500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Utover Vesterålen er arkeisk grunnfjell vanlig på Hinnøya i øst og på Moskenesøy i sørvestre Lofoten. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene på Langøya også mindre innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1 870 – 1 770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2 100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Det er også egne felt av amfibolitt ved Sortland, samt gabbro, dioritt og anortositt på Andøya og ytterst på Langøya, begge inntil 2 500 millioner år gamle men ofte atskillig yngre. Vesterålen består ellers av omlag 30 prosent paleo-proterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 millioner år før vår tid. Dypbergartene mange steder i Lofoten og Vesterålen størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1 790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt, for eksempel nord for Raftsundet. I havet utenfor Lofoten og Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter. Det samme er Andøya i nord, som helt i nordøst har et smalt belte av sedimentære, unge sandstein, siltstein og leirskifer fra kritt-jura. Vesterålen regionråd. Vesterålen regionråd er et samarbeidsorgan for kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Lødingen, Sortland og Øksnes. Regionrådet organiserer samarbeid innen politikk, kultur, reiseliv og etterutdanning i kommunene. Vesterålen regionråd ble etablert i 1981, som erstatning for Vesterålen regionplanråd, som hadde vært i funksjon siden 1966. «Hilsen til Vesterålen». «Hilsen til Vesterålen» ble spilt inn av Henry Haagenruds trekkspillkvartett i Oslo i desember 1952. Den ble utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L. 3275. Om den kristne frihet. Tittelside til førsteutgaven fra 1520 "Om den kristne frihet" eller "Om et kristenmenneskes frihet" "(tysk: Von der Freiheit eines Christenmenschen)" er det siste av de tre programmatiske skrifter som Martin Luther forfattet i 1520, etter at han sommeren det året hadde fått vite at pave Leo X i bullen Exurge Domine truet ham med ekskommunikasjon såfremt han ikke trakk tilbake en rekke lærestandpunkter han hadde inntatt. Istedet utviklet han sin lære ytterligere og skjerpet selv tonen i sin kontrovers med kirkens ledere. Hans tre programmatiske skrifter er "Skriftet til den kristne adel" (august 1520), "Om kirkens babylonske fangenskap" (oktober 1520) og "Om den kristne frihet" (november 1520) Det tredje skriftet retter Luther på tysk til byfogden i Zwickau, Hieronymus Mehlpfordt. Men i et ledsagende brev til paven, med en latinsk utgave av samme skriv, skriver han at han dediserer det til nettopp pave Leo X. I dette følgebrevet fremgår det at skriftet er beregnet på alle kristne, altså ikke spesielt til geistligheten, og er ment som en sammenfatning av det åndelige kristne liv "(summa... vitae christianae)". Skriftet "Om et kristenmenneskes frihet", som kom i november 1520, utvikler de to læresetningene at et kristenmenneske "ved troen" er en fri herre over alle ting og ikke undergitt noen, men samtidig "ved kjærligheten" en tjener som er alle og enhver undergitt. Ved troen forenes menneskets sjel med Kristus, likesom en brud forenes med sin brudgom. Derved blir de felles om alt. Slik mottar den troende Kristi rettferdighet og blir derved en fri herre over alle ting: Med sitt legeme lever mennesket her på jorden blant andre mennesker, og dets tro må derfor ytre seg i tjenende kjærlighet mot nesten. Det er ikke gode gjerninger som gjør noen til et godt menneske – det er det gode menneske som gjør gode gjerninger. Personen må først være from og god for at gjerningene skal bli gode, likesom Kristus sier at treet må være godt for at fruktene kan være gode. Likestrøm. Likestrøm er ideelt sett en elektrisk strøm som oppviser en konstant strømstyrke og har en uforanderlig strømretning. Betegnelsen brukes som motsetning til "vekselstrøm". I folkelig bruk betyr "strøm" "elektrisitet" generelt og inkluderer "spenning". I faglig bruk er "strøm" og "spenning" helt forskjellige enheter. I praksis er elektrisk strøm ofte en blanding av likestrøm og vekselstrøm, og når likestrømsandelen overveier blir strømmen kalt likestrøm. Den har da uforanderlig strømretning, men varierende strømstyrke. Når strømstyrken varierer svært sterkt kalles den pulserende likestrøm. Likestrøm brukes også om en strøm som har en tidvis varierende verdi, men som ellers er konstant over et tidsrom. Batterier er likespenningskilder og kan derfor produsere likestrøm til en elektrisk ledende last (ofte en motstand eller glødelampe). Likerettere brukes til å danne likestrøm fra en vekselstrømskilde, eller likespenning fra en vekselspenningskilde. Internasjonalt brukes betegnelsen «DC» (direct current) i motsetning til «AC» for vekselstrøm (alternating current). Confessio Augustana. En utgave av Confessio Augustana trykket i 1531 Confessio Augustana (ofte forkortet til CA) er et sentralt luthersk bekjennelsesskrift som vanligvis refereres til ved sitt latinske navn, som betyr "den augsburgske konfesjon", eller "Augsburg-bekjennelsen". Denne bekjennelsen ble fremlagt under riksdagen i Augsburg i 1530. Keiseren av det tysk-romerske rike, Karl V, hadde bedt de tyske fyrstene og byene som hadde tilsluttet seg Martin Luthers lære om å forklare sine religiøse overbevisninger i det håp å kunne løse og bilegge reformasjonsstridighetene for at man deretter skulle kunne forenes om kampen mot tyrkerne. Tilblivelse. Den første offisielle versjonen av "Confessio Augustana" var nedtegnet av Philipp Melanchthon, professor ved universitetet i Wittenberg og en nær venn av Luther. Den var skrevet på tysk (med tittelen "Confessio odder Bekantnus des Glaubens etlicher Fürsten und Stedte") og ble lagt frem for keiseren den 25. juni 1530. Teksten ble både samtidig og senere oversatt til latin og utgitt i 1531 under navnet "Editio princeps". Martin Luther var selv avskåret fra å møte under riksdagen, da han var blitt lyst fredløs etter riksdagen i Worms i 1520. Han befant seg på borgen Coburg, men hadde jevnlig kontakt med Melanchthon i tiden frem mot riksdagen. I utgangspunktet hadde ikke kretsen rundt Luther planlagt å forfatte et nytt skrift før møtet for keiseren, men benytte seg av tidligere skrifter (først og fremst de såkalte "Schwabacherartiklene", men også "Marburgerartiklene)". Tidlig på året (i 1530) lot kurfyrsten av Sachsen de fremste lutherske teologene samle for å forberede et forsvarsskrift å legge frem på riksdagen i juni. "Torgauerartiklene" ble resultatet av møtet. Problemet med disse, skulle det vise seg, var at de kun tok for seg det man fra luthersk hold anså å være «kirkelig misbruk» – altså først og fremst uenigheter knyttet til praktiske kirkelige ordninger. Når det gjaldt selve troens læreinnhold, mente man at det ville være tilstrekkelig å benytte seg av Luthers nevnte "Schwabacherartikler". Men, da Melanchthon og følget hans ankom Augsburg, fikk de straks vite at den sentrale katolske teologen Johannes Eck hadde forfattet et nytt skrift, 404 artikler, mot den lutherske lære. Skriftet påtalte en rekke punkter i den protestantiske og lutherske lære, hvor Eck mente å påvise kjettersk lærdom. Dermed bestemte Melanchthon seg for å skrive en ny, utførlig presentasjon av den tro de skulle svare for overfor keiseren. Resultatet ble CAs 28 artikler – forfattet av Melanchthon, med Luthers egne skrifter som uunnværlig forutsetning. CA er altså blitt til under helt spesielle konkrete forusetninger – som et "forsvarsskrift" kanskje vel så mye som "konfesjon". I tiden etter riksdagen spredte bruken av CA seg raskt i de (nord)tyske lutherske menigheter, men det tok likevel tid før CA ble etablert som offisielt bekjennelsesskrift. I Augsburg. CA ble fremlagt for keiseren den 25. juni, i tysk språkdrakt. Deretter trakk de pavelige teologer seg tilbake og forfattet et motskrift, "Confutatio pontificia", som ble fremlagt den 3. august. Teksten ble ikke utlevert Melanchthon, men på grunnlag av opplesningen skrev han et svar, "Apologi", som ble forsøkt overlevert keiseren. Han ville imidlertid ikke ta det imot, da han erklærte saken for avgjort med "Confutatio pontificia". Det ble altså umulig å nå frem til noen vesentlig tilnærming mellom katolikker og protestanter under riksdagen. Blant annet stod den læremessige striden om arvesynden, rettferdiggjørelsen, hva (og hvem) kirken er, og om messeoffertanken. Melanchthons tekst var ikke utfyllende, eller sa ingenting, om sentrale omstridte lærespørsmål som viljens frihet, forvandlingen under messen, pavens primat og skjærsilden. Mange vil hevde at hele forløpet av forhandlingene viste at bekjennelsen verken svarte til Luthers eller til de evangeliske stenders forventninger, og at CA i hovedsak må sies å være Melanchthons verk. Slik oppfattet han det sannsynligvis også selv, da han gjennom hele livet foretok endringer i teksten. Den viktigste reviderte versjonen er "Augustana Variata" (1540), som også ble undertegnet av Jean Calvin. CA i dag. De langt fleste lutherske kirker i dag har "Confessio Augustana" (eventuelt "Variata") som et av sine bekjennelsesskrifter. Det gjelder også Det Lutherske Verdensforbund, hvor over 90% av verdens lutherske kirker er medlem. Når det gjelder rettferdiggjørelseslæren, har Den katolske kirke og Det Lutherske Verdensforbund i nyere tid kunnet enes om et felles grunnleggende syn, slik det fremkommer i Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren (1999). Det må allikevel understrekes at den Lutherske kirke og den katolske kirke ikke er enige om hva nåden er, de er kun enige om at man blir frelst av nåden/rettferdiggjørelsen. Angående nattverdssyn har de to kirkene fremdeles ulike syn (konsubstansiasjon og transsubstansiasjon), begge innebærer imidlertid realpresens. Det schmalkaldiske forbund. Det schmalkaldiske forbund var en allianse mellom protestantiske riksstender som ble inngått den 27. februar 1531 i Schmalkalden i Tyskland. Det schmalkaldiske forbund var en følge av at riksdagen i Augsburg med keiser Karl V avviste det protestantiske bekjennelsesskriftet Confessio Augustana i 1530. For å komme keiserlige tiltak i forkjøpet ble det inngått en allianse mellom landgreve Philipp av Hessen, kurfyrst Johann Fredrik I av Sachsen, hertug Philipp av Braunschweig-Grubenhagen, hertug Ernst av Braunschweig-Lüneburg, greven av Anhalt-Bernburg, og dessuten tre nedertyske og åtte overtyske riksbyer. Etter at hertug Ulrich av Württemberg hadde gjenerobret sitt land og sluttet seg til forbundet i 1534, steg dets betydning og slagkraft ytterligere. Ikke bare keiseren, men også utenlandske herskere og paven forhandlet med forbundet. På grunn av krigsfaren fra tyrkisk side så keiseren seg nødsaget til innrømmelser ved religionsfreden i Nürnberg i 1532. Det var indre splid i forbundet, og i 1541 klarte keiseren å vinne landgreve Philipp av Hessen over på sin side, og noe senere likeså hertug Moritz av Sachsen. Da det schmalkaldiske forbund nå var lammet, bestemte keiseren seg for å løse religionsspørsmålet med makt, og i allianse med paven, Bayern og enkelte protestantiske fyrster førte han Den schmalkaldiske krig (1546/47), og gikk ut som den seirende part. Isak Nilssen Botnen. Isak Nilssen Botnen (født 1669, død 1759) var en norsk felebygger. Han regnes som «oppfinner» eller konstruktør av den moderne hardingfela. Han var født på gården Skaar i Kvam i Hardanger og er også kjent under navnet Isak Nilssen Skaar. Han lagde feler med varierende antall understrenger, oftest to, men også opp til seks. Det finnes fortsatt ca. 15 hardingfeler han har bygd. Han forstod tidlig at det ikke var særlig mye penger i å bygge feler og selge til fattige bønder, derfor laget han også vanlige fioliner som ble langt bedre betalt. Den danske fiolinisten Johan Henrik Freithoff (1713–1763) spilte på et instrument Isak Botnen hadde lagd. Ingen vet hvor han lærte seg kunsten å bygge så gode instrumenter. Ingen fikk heller se på når han satt i stua og arbeidet med ei fele. Det fortelles at sønnen Trond Isaksen Flatabø lærte seg kunsten ved å smugtitte på faren gjennom et kvisthull i taket i time- og dagevis. Først på farens dødsleie fikk sønnen vite oppskriften på den ferniss som var den siste, avgjørende detalj for at instrumentene skulle få sin vakre klang. Nils Botnen, Isaks far, ble blind på sine gamle dager. Det fortelles at Isak derfor stadig øvde seg i å arbeide med lukkede øyne og at han etter hvert kunne arbeide med selv de finurligste detaljer på sine instrumenter i stummende mørke. Berkshire. Berkshire er et seremonielt grevskap i det sørlige England. Det ligger vest for London, og grenser mot Oxfordshire, Buckinghamshire, Stor-London, Surrey, Wiltshire og Hampshire. I Berkshire finner man blant annet Den hvite hesten fra Uffington. Det kalles også Det kongelige Berkshire ("Royal Berkshire"), en gammel betegnelse som ble gitt offisiell status så sent som i 1930-årene. Det er et av Englands eldste grevskap, som kan dateres tilbake til Alfred den stores grensedefineringer. Fram til 1974 hadde Berkshire Abingdon som administrasjonssenter. Dette året ble Vale of White Horse overført til Oxfordshire, Slough ble overført fra Buckinghamshire og Reading ble administrasjonssenter. 1. april 1998 ble det administrative grevskapet Berkshire avskaffet, da alle de seks distriktene ble enhetlige myndigheter ("unitary authorities"). Navnet kommer fra en stor bjørkeskog som ble kalt "Bearroc", et keltisk ord for «bakkete». Karin Bang. Karin Bang (født 3. desember 1928 i Oslo), bosatt på Veierland, er en norsk forfatter. Hun har utgitt atten romaner under eget navn foruten to kriminalromaner under psevdonymet Fanny Siwers. Hun har også skrevet lyrikk og barnebøker og oversatt en rekke romaner fra bl.a. engelsk, fransk og svensk. Hun var gift med essayisten Aasmund Brynildsen (1917–74) fra Tjøme i Vestfold og samboer med forfatteren Sigbjørn Hølmebakk (1922–81). Alex Brinchmann. Alex Brinchmann (egentlig "Alexander Brinchmann", født 15. juni 1888 i Christiania, død 18. april 1978) var en norsk barnelege, forfatter og dramatiker. Barnelege. Brinchmann var en anerkjent barnelege. Han ble cand. med. i 1912, og studerte 1913–1914 barnesykdommer ved Charité-sykehuset i Berlin. I 1918 ble han reservelege ved Rikshospitalets barneavdeling, og drev fra 1914 til 1972 dessuten privat legepraksis i hovedstaden. Han ble godkjent som spesialist i barnesykdommer i 1921 og ble dr. med. i 1922 med avhandlingen "Om katalasereaksjonen i fæces". Brinchmann utgav en rekke vitenskapelige artikler innen pediatri, bl.a. om bekjempelse av tuberkulose hos barn. Han var formann i Norsk Pediatrisk Selskap (Barnelegeforeningen) 1933–1934. Virke som forfatter og dramatiker. Han var i sin tid en populær kriminalforfatter under pseudonymet Roy Roberts. Roberts faste detektiv var politifullmektig cand. jur. Jens Borgen, vanligvis presentert med full tittel. "Mann i gul frakk" er blitt omtalt som hans beste kriminalroman. I de første Roberts-bøkene kommer en viss sympati for rasistiske og fascistiske ideer til uttrykk, men Brinchmann kom senere til å endre syn i disse spørsmålene. Brinchmann var i periodene 1938–40 og 1946–67 styreleder i Norske Dramatikeres Forbund. Under andre verdenskrig var han formann i Den norske Forfatterforening. Fra 1943 var han medlem av Hjemmefrontens kulturutvalg hvor han ble pådriver for forfatterstreiken. På 1950-tallet var han president i Nordisk Dramatikerunion. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1952. «Fru Blom». I Brinchmanns lystspill "Karusell" fra 1940 er det en replikk som har gått inn i det norske språket som et eget uttrykk, nemlig: «Piller og piller, fru Blom!». «Piller» blir i uttrykket byttet ut med det som passer for anledningen, og uttrykket brukes for å moderere en påstand (eksempel: A sier: "«Du er vakker, B»". B svarer: "«Vakker og vakker, fru Blom. Jeg er vel heller stygg»"). Dette uttrykket stod opprinnelig ikke i manuskriptet, men ble tilføyet av Per Aabel under en av prøvene. Aabel spilte «dr. Holm», som ytrer replikken, i oppsetninger gjennom flere tiår. Roy Roberts. Roy Roberts er et pseudonym brukt av forfatteren og barnelegen Alex Brinchmann for hans kriminalromaner. Murder Ballads. "Murder Ballads" er et studioalbum av Nick Cave & the Bad Seeds, utgitt i 1996. Platen er mest kjent for hiten «Where the Wild Roses Grow», som ble sunget sammen med Kylie Minogue. Ladislao Diwa. Ladislao Diwa (født 27. juni 1863 i San Roque, Cavite, Filippinene, 12. mars 1930) var en filippinsk nasjonalist og initiativtaker til opprettelsen av det hemmelige revolusjonære selskap Katipunan. Ladislao Diwa tilhørte de tre som inngikk i den første «triangel» av Katipunan, som ble opprettet i 1892. De andre to var Andres Bonifacio og Teodoro Plata. Han deltok også i den filippinske revolusjon. Ladislao Diwa ble født i San Roque, Cavite som den tredje av Mariano Diwas og Cecilia Nocons ti barn. Begge foreldrene stammet fra San Francisco de Malabon (som i dag heter General Trias) i provinsen Cavite. Han fikk sin første utdannelse hjemme, og på anbefaling av den katolske prest fader Perfecto Mañalac fikk han studieplass som "capista" ved "Colegio de San Juan de Letran" i Manila, der han tok bakkalaureat i de fri kunster. Diwas far hadde gitt sitt samtykke til at Ladislao skulle slå inn på den kirkelige løpebane og bli prest. Det ble han aldri, for på veien mot dette målet kom han i kontakt med filippinske nasjonalister som reagerte mot Spanias diskriminering av filippinere. Han hadde selv opplevd det spanjolske herrefolks arroganse i ung alder. Han studerte i 14 år med tanke på prestetjeneste. Rett før sin ordinasjonsdag måtte det hele avbrytes, fordi faren likevel hadde sterke motforestillinger. Deretter studerte han jus ved Santo Tomás-universitetet i Manila, og der ble han kjent med Andres Bonifacio som ofte bedrev hemmelig distribusjon av propagandaskrifter av Jose Rizal og del Pilar. De ble nære venner, og flyttet inn med Bonifacio og Plata i "Calle Segunto" (nå Santo Cristo Street), og der ble han kjent med andre "Filibusteros." Ved flere anledninger i ungdommen hadde medlemmer av den spanske Guardia Civil kalt Diwa for «mono» – apekatt –, noe som førte til et undertrykt sinne hos ham mot alt spansk. Han sluttet seg til Rizals "La Liga Filipina" og ble etterhvert sekretær for Trozo-folkerådet i bydelen Tondo, under Andres Bonifacios ledelse. Da han den 6. juli 1892 fikk vite om generalguvernør Despujols beslutning om å deportere Rizal til Dapitan på Mindanao, foreslo han straks for Bonifacio og Plata at man skulle danne en hemmelig organisasjon som kunne overta etter Rizal "La Liga Filipina." Han foreslo også at man skulle ta den italienske "Sorte Maske" som forbilde, slik at organisasjonen ble slik rekruttert og organisert at intet medlem skulle kjenne identiteten til flere enn tre andre medlemmer. Bonifacio og Plata samtykket, og neste kveld grunnla de sammen "Katipunan". Øvrige grunnleggere var Deodato Arellano, Valentin Diaz, Jose Dizon, og noen få andre. De avsluttet stiftelsesmøtet med å undertegne sine navn med sitt eget blod. Diwa tok det symbolske navn "Balete" og utgjorde sammen med Bonifacio og Plata den første "triangel", "Triangulong Tilaba". Så organiserte han sin egen avleggertriangel, med Roman Basa og Teodoro Gonzales, som senere ble fremtredende ledere i Katipunans sentrale råd. Selv ble han valgt til andre ledende tillitsverv. Diwa var på dette tidspunkt embedsmann i Manila-distriktet Quiapo. Men så ble han forflyttet til en dobberstilling i provinsen Pampanga nord for Manila. Det satte ham i stand til å drive stille propaganda der og i naboprovinsene, og rekrutterte nye medlemmer til Katipunan i provinsene Bulacan, Nueva Ecija og Tarlac. En av hans rekrutter i Tarlac var den senere revolusjonsgeneral Francisco Makabulos. Da Katipunan ble oppdaget av myndighetene den 19. august 1896, satte det hans liv i fare. Spanjolene arresterte ham i barrio Betis i Bacolor, Pampanga. Han ble bragt til Fort Santiago i Manila, og ble torturert og holdt innesperret der. I samme fengsel oppdaget han til sin forskrekkelse at også Teodoro Plata var blitt arrestert. I februar 1897 ble Diwa tatt ut av cellen, og forberedt på sin henrettelse på Bagumbayan-feltet.Først ble han holdt isolert uten mat og drikke i fire dager. Men det skulle gå annerledes: Da han ble ført ut, var det ikke for å bli skutt. Han ble del av en fangeutveksling mellom spanjolene og de revolusjonære styrker. Etter dette ville han an sted til Cavite for å slutte seg til de revolusjonære under general Mariano Trias i San Francisco de Malabon. Man han fikk nyss om at spanjolene ventet på ham for å arrestere ham på nytt. For å unngå å bli tatt, forkledte han seg som fisker og gikk langs stranden – og noen gang under vann med bare nesen over overflaten – de åtte kilometrene fra San Roque til San Francisco de Malabon. Han måtte snike seg gjennom spanske skyttergraver underveis inn i landet. Som revolusjonær i Cavite bidro han til at de spanske styrker under Leopoldo Garcia Oeña overgav seg, etter at de var blitt tvunget til retrett til San Francisco de Malabon den 28. mai 1898. Det var etter at den amerikanske admiral Deweys flåte hadde beseiret den spanske utenfor Cavite-kysten. Denne bragden førte til Diwas forbremmelse til oberst i revolusjonshæren. Etter den filippinske uanhengighetserklæring den 12. juni 1898 ble han den første filippinske sivile guvernør av Cavite. Under revolusjonens annen fase sluttet han seg igjen til general Mariano Trias og ble hans sekretær under den filippinsk-amerikanske krig. Etter at general Emilio Aguinaldo ble tatt til fange av amerikanerne den 23. mars 1901, overgav han og general Trias seg til den amerikanske kommandant i Indang, Cavite, noen dager etter. Etter å ha ablagt troskapsed til USA, tok han imot stillenden som funksjonær i førsteinstansdomstolen for Cavite. Han underviste også ved Ligaya College i hjembyen, en skole han hadde vært med på å grunnlegge. Han kjøpte også land i Tagaytay og Mendez-Nuñez som han beplantet med kokospalmer og abacaplanter. Diwa var først gift med Delisa Dandan fra Parañaque, som han tikk to barn med. To levte opp: Mariano og Guadalupe. Hans annen hustru var Honorata Crescini, og med henne fikk han de fem barna Edna, Heraclito, Cecilia, Betis og Alicia. Diwa døde den 12. mars 1930, 67 år gammel. V. V er den 22. bokstaven i det latinske alfabetet. I romertallene brukes den til å symbolisere tallet 5. Oxfordshire. Oxfordshire (forkortes Oxon, fra latin "Oxonia") er et grevskap i det sør-østlige England. Det ligger i regionen Sørøst-England, og grenser mot Northamptonshire, Buckinghamshire, Berkshire, Wiltshire, Gloucestershire og Warwickshire. Grevskapet er delt i fem distrikter; ingen av disse er enhetlige myndigheter, så det administrative og det seremonielle området er det samme. Vale of White Horse og deler av distriktet South Oxfordshire (sør for Themsen) tilhørte fram til 1974 Berkshire. Samme år ble distriktet Caversham omkring Reading overført til Berkshire. Oxford er viktigste befolkningssentrum, og administrasjonsby for grevskapet. Oxfordshire er mest kjent for universitetet i Oxford. Viktige næringer er turisme, selskaper knyttet til motorsport, trykkerier og forlag og bioteknologiske selskaper. Historie. Fra angelsaksisk tid har Oxfordshire vært viktig jordbruksland. Romerne grunnla ikke noen større steder i området, og det var først da Oxford ble grunnlagt i det 9. eller 10. århundre at det oppsto noen større befolkningskonsentrasjoner. Alfred den store var selv fra Wantage. Universitetet i Oxford ble grunnlagt i 1096. Fra det 13. århundre var området sentralt i handelen med ull fra Cotswolds. Jernbanen ble utbygget fram til Didcot i 1839. Bilprodusenter etablerte seg der tidlig: Morris Motors i 1912 og MG i 1923. Etterhvert ble det særlig produksjon knyttet til motorsport som dominerte bilindustrien i området. Jordbruket har gått kraftig ned i viktighet; det var i 2004 mindre enn 1 % av befolkningen som arbeidet innen jordbruksnæringen. Heavy metal. Heavy metal (ofte bare metal, fornorsket "tungmetall" eller "tungrock") er en sjanger innen rockemusikk. Begrepet oppstod sent på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, men har siden endret innhold. Da heavy metal begynte som populærmusikalsk stil, fantes det ikke like mange begreper som vi har i dag. Heavy metal og hard rock betydde mer eller mindre det samme, men etter hvert som årene gikk ble det utviklet nye undersjangere (speed metal, thrash metal, power metal og så videre) i tillegg til at de «nye hard rock-bandene» begynte ofte å bruke helt nye effekter. De nye bandene var ofte dystrere, tyngre og benyttet seg av helt nye spillestiler. I dag brukes begrepet heavy metal ikke lenger like bredt når man snakker om sjangeren til et band. Et black metal-band vil ikke så ofte bli referert til som heavy metal, selv om black metal i det tradisjonelle begrepet helt klart er "heavy metal". Sjangeren heavy metal gjenstår i dag som en mer generell form for heavy metal-musikk som ikke allerede har fått et begrep (annet enn tradisjonell metal, men dette begrepet passer ikke for alle). Vi snakker da om band som for eksempel King Diamond, Iron Maiden, Manowar og Dio. Heavy metal er en musikksjanger som ofte kjennetegnes av sterkt forsterkede og forvrengte gitarer, og drivende og tunge rytmer. Lydbildet kan ofte beskrives som «aggressivt», «mørkt» og/eller «dystert». Opphav (1960-tallet). Heavy metal er en videreutvikling av blues, blues rock og rock. Stilen sprang ut av hard rock-band som mellom 1967 og 1974 blandet blues og rock, og på den måten skapte en hybrid bestående av tung musikk hvor lydbildet ble konsentrert rundt gitarene og trommene. Amerikansk blues musikk var ganske populært blant de britiske rockerne på 1960-tallet. Band som The Rolling Stones og The Yardbirds spilte cover-låter som var originalt spilt inn med akustiske gitarer, men de spilte inn låtene med elgitarer og høyere tempo. The Who og The Kinks var de som lagde en opening til forskjellige heavy metal-stiler med å lage «power-chords» og mer aggressive måter å spille slagverk på. The Kinks' «You Really Got Me» fra 1964, ble av noen ansett som en av de første heavy metal-sangene. Det var også den første sangen med «power-chord»-riff som gikk igjen og igjen i sangen. En annen «tidlig heavy metal sang» er Blue Cheers coverversjon av «Summertime Blues» (1968), mens «Helter Skelter» og «Revolution» av The Beatles satt en ny standard til «distortion-en» og agrissiviteten i et pop-album. Heavy metal blir til (sent 1960, tidlig 1970-tallet). Utgivelsene fra 1970 av Led Zeppelin, Black Sabbath og Deep Purple var platene som fikset og formet selveste sjangeren. Mange av de bandene som først ble karakterisert som heavy metal (Led Zeppelin, Deep Purple, UFO og Uriah Heep) er nå ofte kalt hard rock-band i det moderne metal-miljøet, fordi bandene er mildere og mer klassisk hard rock-aktig enn det vi har nå og fordi det har kommet bedre definisjoner og klarere syn på hva som er heavy metal. Sjangerens eksakte opprinnelse er noe omdiskutert. Noen mener at det var «den første låten på den første platen til Black Sabbath», andre igjen mener at Led Zeppelin var de første og fremste pionerene innen sjangeren med albumet Led Zeppelin. Uansett hvem som skal ha æren for å ha skapt heavy metal, har utvilsomt band som Black Sabbath, Judas Priest, Led Zeppelin, Thin Lizzy, Deep Purple og Motörhead vært pionerer innen heavy metal. Glam metal. Heavy metal vokste i popularitet fra slutten av 1960-tallet gjennom 1970-tallet, og nådde sitt høydepunkt på 1980-tallet. På 1980-tallet oppstod det bl.a. en undersjanger kalt glam metal (også kalt «hair metal») i USA, der det ble konsentrert veldig mye på kostyme, sceneshow og ikke minst håret, som ofte var helt dekket i hårspray og vannstoffer. Sjangeren ble ofte sett på som hard rock istedenfor metal. Denne sjangeren skaffet heavy metal mange tilhengere, men ble også mislikt av andre tilhengere av metal, og mange band ble ofte kritisert for at de bare ville tjene penger. New Wave of British Heavy Metal. New Wave of British Heavy Metal (NWOBHM) (direkte oversatt, "«den nye bølgen med britisk heavy metal»") oppstod på slutten av 1970-tallet i både heavy metal og speed metal-sjangeren og var en reaksjon på den tidens frafall av heavy metal-band. Sjangeren vokste seg stor gjennom 80-tallet med band som Iron Maiden, Judas Priest og Motörhead i spissen. Det ville vise seg at disse bandene samt andre som bla Diamond Head ville bli veldig viktig for utviklingen av thrash metal. Ekstrem metal. I undergrunnen og i lokale miljøer ble det på ulike tidspunkt på 1980-tallet utviklet mer ekstreme former for heavy metal. Disse var thrash metal, death metal og black metal. Death metal og black metal ble dannet på midten av 1980-tallet av band som Celtic Frost, Venom og Bathory. Det første norske anerkjente bandet var Old Funeral. Ekstrem metal er brukt som en fellesbetegnelse på all ekstrem heavy metal. Det vil si hovedsakelig death, black og thrash metal, men det er andre band som også regnes som ekstreme, selv om de ikke går under disse sjangrene. Et eksempel på dette er Opeth, som lager progressiv metal som ofte når «ekstreme høyder». Opeth blir derfor sett på av mange som et ekstremt progressivt metal-band. Heavy metal mister status (1990-tallet). På 1990-tallet så det mørkt ut for heavy metal, da grunge rock og band som Nirvana slo gjennom. Nirvana-albumet "Nevermind" fra 1991 endret ene og alene mye av fokuset og populariteten. Mange heavy metal-band begynte å eksperimentere med andre sjangere da heavy metal ble mer og mer preget av stagnasjon. Det var på denne tiden norsk black metal tok av; ikke på grunn av grunge rock, men også som en reaksjon på lite variert og kommersiell heavy metal. Selv om det var «MTV-band» som spilte glam/«pop metal» som merket størst reduksjon i popularitet, påvirket det også hardere band, i tillegg til veletablerte band som Judas Priest og Iron Maiden. I tillegg til grunge rock sørget også den splitter nye musikken fra band som Limp Bizkit og Korn for å undergrave de tradisjonelle heavy metal-sjangrene fra midten av 1990-tallet og utover. De nye kommersielle suksessene kom nesten utelukkende fra USA, og har ofte blitt referert til som «New Wave of American Heavy Metal», en variant av «New Wave of "British" Heavy Metal» som var en stor bølge med heavy metal-band fra Storbritannia rundt 1980. New Wave of American Heavy Metal. New Wave of American Heavy Metal (NWOAHM) (direkte oversatt, "«den nye bølgen med amerikansk heavy metal»") var en bølge hvor mange amerikanske band på 1990-tallet (og slutten av 1980-tallet) kombinerte hardcore punk med heavy metal og skapte sjangeren metalcore som kom til å bli meget populær blant unge (spesielt i USA) som ikke tidligere var tilhengere av heavy metal. En annen sjanger som ble skapt på dette tidspunktet var groove metal av pionerene Exhorder, og gjort populært av blant annet Pantera. Begrepet NWOAHM regnes ikke som en egen sjanger, slik som NWOBHM ofte brukes. En annen viktig sjanger som ble skapt i denne perioden er nu metal, i tillegg til den mindre populære sludge metal. Tilbake i varmen (2000-tallet–d.d.). Rundt år 2000 fikk heavy metal tilbake sin popularitet sammen med hard rock, og en bølge av ungdommer kastet seg på «moten». En av grunnene til den brå gjenopplivingen av heavy metal og hard rock var Internett sin utbredelse. Internett ville vise seg å spille en stor rolle for musikken. Som ild i tørt gress ble ungdommer kjent med ny musikk og band som ikke hadde fått like mye mediapublisitet tidligere, selv om det var heavy metal-band med lange karrierer. I dag er heavy metal en av de største sjangerene med noen av de mest lojale tilhengerene verden over. Europeisk heavy metal har på mange måter skilt seg fra amerikansk siden 2000-tallet. I USA har heavy metal-scenen vært dominert av death metal, post-thrash metal og hardcore-inspirerte band. I Europa har heavy metal holdt seg mer tradisjonelle når det kommer til de melodiske sjangrene, og har mye mer folk, viking og black metal. Dette har en sammenheng med at alle sjangrene stammer fra nettopp disse kontinentene. I Europa har melodisk death metal som oppstod i Sverige på 1990-tallet vokst, mens europeisk thrash metal i motsetning til den amerikanske generelt er mindre hardcore-inspirert, og mer tradisjonell eller black metal-inspirert. Metal-sjangere. Black metal utviklet seg som en protest mot death metal, og imaget er mørkt og dystert. Sangtekstene er ofte satanistiske eller anti-kristne. Black metal er mest kjent for rå, hurtig og primitiv instrumenthåndtering, sataniske eller anti-kristne tekster og skrikende vokal. Uttrykket "black metal" kom fra albumet med samme navn av bandet Venom, men stilen i seg selv utviklet seg hovedsakelig fra det svenske bandet Bathory. Death metal er en undersjanger av heavy metal og videreutvikling fra den amerikanske thrash metal-scenen. Utviklingen av death metal startet på begynnelsen av 80-tallet. Death metal tar oftest i bruk meget brutalt, teknisk spill og growl-vokal. Sangene handler vanligvis om voldelige temaer. Rundt 1990 begynner band å blande folkemusikk med heavy metal i sterkere grad enn tidligere. Før var eventyr og myter kun enn del av sangtekstene blant enkelte band, men nå skulle ble det skapt en helt ny sjanger som tok i bruk folkeinstrumenter som fele, trekkspill og fløyte i musikken, i tillegg til å danne et lydbilde som kan assosieres med eventyr, bygdemusikk og til dels klassisk musikk. Glam metal var meget populært på 80-tallet og ble noen ganger kalt hair metal. Bandene var mest kjente for bruken av sceneshow, glorete og feminine klær og utseende, samt appellere til et bredt publikum ved å lage fengende myke heavy metal-låter. Groove metal er en undersjanger av heavy metal. Sjangeren utviklet seg ut i fra thrash metalen samt 80-talls tradisjonell heavy metal og hardcore punk. Sjangeren kjennetegnes ved at den ofte varierer mellom raske thrash-rytmer og tregere og mer melodiøse deler for å få en mer fengende og «groovy» stil. Industrial metal er en musikksjanger basert på heavy metal blandet med industrielle keyboardlyder og forvrengte gitarer og i noen tilfeller elektronisk musikk. Vokalen på industrielle metal-band kan være rå, men også ren vokal brukes i mange band. Power metal er en undersjanger av heavy metal. Grunnsettingen for stilen er episk lyd, vanligvis i «høy hastighet» og med fengende melodier. Tekstene er ofte inspirert av science fiction, mytologi og fantasy. Power metal er kjent for å være mer optimistisk enn de fleste andre metal-sjangrene, og kalles derfor av og til «happy metal». Power metal-vokalen er generelt sett «ren», og går ofte i et høyt register og falsett. Dette krever ganske mye av vokalisten, og derfor er det sjeldent at man finner en power metal-vokalist som gjør mer enn å synge på scenen. Bandet som regnes som grunnleggere av power metal er det tyske bandet Helloween med albumene "Keeper of the Seven Keys" part 1 og 2. a>, verdens mest kjente progressiv metal band Progressiv metal er en undersjanger av heavy metal som oppstod på 1980-tallet. Progressiv metal kan beskrives som heavy metal med de samme kjennetegnene som progressiv rock: kompliserte og varierte oppbygninger, hastigheter og stilarter. Sludge metal ble opprettet sent på 1980-tallet som en hybrid av hardcore punk og doom metal. Riffingen er som regel seig og tung som i doom metal, mens vokalistene skriker som i hardcore punk. Trommingen er også veldig lik den typiske hardcore-stilen. Speed metal er en undersjanger av heavy metal. Speed metal er en tradisjonell heavy metal-sjanger som utføres med en jevnere og ofte raskere riffing for å oppnå en mer stødig og fengende rytme. Speed metal er ofte en sjanger man bruker om enkelte sanger, men også enkeltband band blir kalt speed metal. Stoner metal karakteriseres ved tunge og seige heavy metal-riff, til dels med elementer av blues rock i seg. Stilen utviklet seg fra stoner rock som oppsto på begynnelsen av 90-tallet. Tradisjonell metal er en beskrivelse på heavy metal-band som lager musikk de fleste kjenner som «heavy metal», i stil med sjangeren slik den oppstod på 1970-tallet. Thrash metal er en undersjanger av heavy metal, og har sin opprinnelse sent på 1970-tallet og begynnelsen 1980-tallet, da flere heavy metal-band begynte å skape en ekstrem variant av speed metal, med sterkt fokus på en kombinasjon av brutalitet og teknikk i gitar-riff, gitar-soloer og aggressiv tromming. De fire store amerikanske thrash metal-bandene i historien er Metallica, Slayer, Anthrax og Megadeth. Viking metal er en undersjanger av heavy metal. Viking metal er en slags «rolig variant av black metal» som ofte preges av en til dels lystig og til dels tung rytmisk folkloristisk norrøn stil, og bruk av nasjonale/lokale instrumenter som del av lydbildet (i tillegg til det typiske metal-lydbildet). De fleste band under denne sjengeren høres veldig forskjellig ut selv om man kan finne igjen den samme lyden. Viking metal-band har vanligvis pyntet albumene eller logoene med inspirasjon fra norrøn mytologi, fantasi eller romantisk kunst. Krysningssjangere. Krysningssjangrene metalcore og nu metal regnes hovedsakelig som egne sjangere, og ikke direkte «undersjanger» av heavy metal. I de fleste tilfellene har bandene bare brukt elementer fra heavy metal, eller hatt det som et utgangspunkt i musikken sin for så å krysse det med andre sjangere som f.eks. hardcore punk, elektronisk musikk, hip hop og pop. Sjangrene hates av mange «ekte» heavy metal-tilhengere, nettopp fordi disse «uekte» sjangrene assosieres med heavy metal og fanges opp av ungdommer som ikke har interesser for de øvrige heavy metal-sjangrene. Metalcore er en musikksjanger som ble utviklet i USA sent på 1980-tallet. Sjangeren kan beskrives som en krysning av amerikansk death metal, thrash metal, heavy metal og hardcore punk. Nu metal er en musikksjanger som ble utviklet i USA på midten av 1990-tallet. Band valgte å krysse moderne metal med ulike stilarter, inkludert industrial metal, funk rock, elektronisk musikk, Grunge, punk rock, groove metal og eksperimentell alternativ rock. Bandet Korn fra California regnes som grunnleggeren av nu metal-stilen. Andre sjangerbegrep. I tillegg til nevnte sjangere, kan musikksjangeren også beskrives med ulike prefiks som melodisk, symfonisk, nyklassisk, teknisk og regionvis som skandinavisk, europeisk eller amerikansk metal. Fluxbox. Fluxbox er en vindusbehandler for vindussystemet X, og er basert på kildekode fra Blackbox 0.61.6. Prosjektet ble startet fordi Blackbox i en periode var lagt på is av utviklerne. Fluxbox er kjent for å være lett, stabil, pen og ha store muligheter for konfigurasjon. Den satser på å levere et minimum av grafiske effekter. Derfor leveres den bare med en oppgavelinje og en meny som dukker opp når man høyreklikker på bakgrunnen. Man kan bygge ut med eksterne programmer for å få slike ting som ikoner på skrivebordet. Fluxbox baserer seg på arkfaner, noe som gjør at et programvindu kan slippes i et annet. Mariano Gomez. Mariano Gomez (født 1799 – henrettet 15. februar 1872 i Manila, Filippinene), filippinsk-kinesisk katolsk prest som del av «Gomburza»-trioen ble urettmessig dømt for opprør av de spanske kolonimyndigheter og henrettet. Mariano Gomez var sogneprest i Bacoor i provinsen Cavite, og grunnlegger av avisen "La Verdad" (Sannheten) der han skildret den sørgelige forfatning Filippinene var i, og publiserte liberale artikler skrevet av en annen filippinsk katolsk prest, fader Jose Burgos. Da det fant sted et mytteri i Cavite den 20. januar 1872, ble kronens og kirkens lederskap raskt enige om at fader Mariano Gomez, José Burgos og Jacinto Zamora var involvert og skyldige i separatisme. De tre prestene ble stilt for retten og utsatt for en rekke fabrikkerte påstander og falske vitneutsagn, og deres egne forsvarsadvokater forrådte dem. Den 5. februar 1872 ble de henrettet ved garottering på Bagumbayan-feltet (nå Luneta Park) i Manila. Henrettelsen av de tre var en skjellsettende begivenhet for de nasjonalistiske strømninger i landet, blant annet fordi dr. Jose Rizal ble inspirert til å skrive sin annen nasjonalistiske roman, "El Filibusterismo", der han enda klarere enn før inn for den nasjonale sak. Jacinto Zamora. Jacinto Zamora (født 1835 i Pandacan, Manila, Filippinene, henrettet 15. februar 1872 i Manila), filippinsk katolsk prest som del av «Gomburza»-trioen ble urettmessig dømt for opprør av de spanske kolonimyndigheter og henrettet. Da det fant sted et mytteri i Cavite den 20. januar 1872, ble kronens og kirkens lederskap raskt enige om at fader Mariano Gomez, Jose Burgos og Jacinto Zamora var involvert og skyldige i separatisme. De tre prestene ble stilt for retten og utsatt for en rekke fabrikkerte påstander og falske vitneutsagn, og deres egne forsvarsadvokater forrådte dem. Den 5. februar 1872 ble de henrettet ved garottering på Bagumbayan-feltet (nå Luneta Park) i Manila. Henrettelsen av de tre var en skjellsettende begivenhet for de nasjonalistiske strømninger i landet, blant annet fordi dr. Jose Rizal ble inspirert til å skrive sin annen nasjonalistiske roman, "El Filibusterismo", der han enda klarere enn før inn for den nasjonale sak. Zamora, Jacinto Zamora, Jacinto Zamora, Jacinto Zamora, Jacinto Zamora, Jacinto Stanislaw Tillich. Stanislaw Tillich (født 10. april 1959 i Neudörfel, Sachsen) er en tysk konservativ politiker (CDU). Han er ministerpresident i den delstaten Sachsen siden mai 2008. Tillich studerte ved TU Dresden, og ble diplomingeniør. Fra 1984 arbeidet han som konstruktør i elektronikkselskaper. Fra 1987 til 1989 var han leder av kretsforvaltningen i Kamenz, før han ble selvstendig næringsdrivende (1989–1995). Han var fra mars til oktober 1990 medlem av DDR-statens siste og eneste demokratisk valgte Volkskammer, før DDR ble oppløst og dets territorium gjeninnlemmet i det demokratiske Tyskland. Fra 1991 til 1994 var han observatør i det europeiske parlamentet. Fra 1992 til 1999 var han medlem av styret i det europeiske folkepartiet. Han var fra oktober 1999 til april 2002 statsråd for riks- og Europaanliggender i Sachsen. Fra april 2002 til november 2004 fra han statsråd og sjef for statskanselliet (Staatskanzlei), fra 2004 til 2007 miljø- og landbruksminister, fra 2007 finansminister. Han etterfulgte sin partifelle Georg Milbradt i 2008 som statsminister. Stanislaw Tillich er av sorbisk opprinnelse og er katolikk. Han er gift og har to barn. Helma Orosz. Helma Orosz (født 11. mai 1953 i Görlitz) er en tysk konservativ politiker (CDU). Hun ble overborgermester i Weißwasser i 2001. Den 10.07.2003 ble hun sosialminister i Sachsen. Martin Gillo. Martin Gillo (født 23. februar 1945 i Leipzig) er en tysk konservativ politiker (CDU). Han studerte psykologi ved Universität Hamburg og ved University of Kansas. Han tok doktorgraden i 1973. Han var prosjektleder for organisasjonsforskning ved University of Washington fra 1972 til 1974, og arbeidet deretter som rådgiver innen bedriftsrådgivning i Frankfurt am Main og San Francisco. Deretter arbeidet han frem til 1996 for dataselskapet Advanced Micro Devices (AMD) i Sunnyvale (California), Genève og Dresden. Fra 1996 til 2002 var han direktør for AMD i Sachsen. Siden 18. april 2002 er han nærings- og arbeidsminister i Sachsen. Sorbere. Sorbere (oversorbisk: "Serbja", nedersorbisk: "Serby"), også kalt Lausitz sorbere, Lausitz serbere og vendere, er et vestslavisk folk som lever i de historiske landskapene Niederlausitz og Oberlausitz, hovedsakelig i det østlige Tyskland, men også i det vestlige Polen. På tysk side er den sorbiske bosetningen å finne i delstatene Brandenburg og Fristaten Sachsen. Sorberne er anerkjent som en nasjonal minoritet i Tyskland. De har sitt eget språk, sin egen kultur, sitt eget offisielt anerkjent flagg og en offisielt anerkjent hymne. Det sorbiske flagget ble første gangen tatt i bruk den 23. mars 1848. Det ble forkastet av nasjonalsosialistene i 1935, men ble igjen tatt i bruk den 17. mai 1945. Benevnelsen vendere er historisk gjerne brukt på en nedsettende måte. Det brukes likevel av nedersorbere som et egennavn. Det antas at omkring 20-30 000 mennesker taler sorbisk (som finnes i to varianter, oversorbisk og nedersorbisk), mens 60 000 oppfatter seg selv som sorbere. Sorbisk er offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Tyskland, selv om det ikke er likestilt med hovedspråket. Sorbisk tilhører samme språkgruppe som polsk, tsjekkisk, slovakisk og kasjubisk. I tidlig og høymiddelalder ble begrepet sorbere ("surbi, sorabi") brukt om det vestslaviske forbund mellom Saale og Mulde som hadde oppstått under det østfrankiske rikets kontroll. Etter hvert ble disse folkegruppene germanisert. Ettersom nesten hele den sorbiske nasjonen lever innenfor Tysklands grenser, blir det ikke satt spørsmålstegn ved deres lojalitet til den tyske nasjon i tysk offentlighet. Kjente sorbere inkluderer filosofen Gottfried Wilhelm von Leibniz og oppdageren Ludwig Leichhardt. Ludwig Leichhardt. Ludwig Leichhardt (født 23. oktober 1813 i Sabrodt ved Trebatsch, Preussen, død antagelig 1848 i Sentralaustralia) var en tysk oppdager, zoolog, botaniker og geolog. Leichhardt kom 1842 til Australia, hvor han viet seg til utforskningen av det da stort sett ukjente kontinentets dyreliv, botanikk og geologi. Eksterne lenker. Leichhardt, Ludwig Leichhardt, Ludwig Leichhardt, Ludwig Leichhardt, Ludwig Leichhardt, Ludwig Leichhardt, Ludwig Junkers & Co.. Junkers & Co. (egentlig Junkers & Co. Warmwasser-Apparatefabrik) er et firma som ble grunnlagt i 1895 i Dessau i Tyskland av ingeniøren Hugo Junkers. Firmaet produserte hovedsakelig gassbadeovner og andre oppfinnelser av Junkers. I 1932 ble firmaet solgt til Robert Bosch GmbH, Junkers er idag et av Bosch-gruppens varemerker. Carla del Ponte. Carla del Ponte (født 9. februar 1947 i Bignasco, kanton Ticino) er en sveitsisk jurist. Fra september 1999 var hun sjefsanklager ved FNs krigsforbrytertribunal (ICTY) i Haag inntil Serge Brammertz avløste henne 1. januar 2008. Hun var ambassadør i Argentina for hjemlandet Sveits fra 2008 til februar 2011. Carla del Ponte studerte internasjonal rett i Bern, Genève og Storbritannia. Fra 1972 arbeidet hun ved et advokatkontor i Lugano, og i 1975 startet hun sin egen praksis. I 1981 ble hun statsadvokat i kantonen Ticino (tysk: "Tessin"). Hennes kompromissløse kamp mot hvitvasking av penger, organisert kriminalitet og økonomisk kriminalitet ga henne økenavnet "Carlita la pesta" (Carlita, pesten). I 1994 ble hun utnevnt til riksadvokat i Sveits. Hun arbeidet tett med den, senere myrdede, italienske dommeren Giovanni Falcone mot mafiaen, og i 1989 unngikk hun bare såvidt et bombeangrep i Falcones feriehus ved Palermo. I forbindelse med at del Ponte i 1999 ble utnevnt som sjefsanklager ved ICTY, ble hun også utnevnt til sjefsanklager ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda (ICTR), hvor hun avløste Louise Arbour. 15. september 2003 utnevnte Sikkerhetsrådet Hassan Bubacar Jallow som hennes etterfølger, slik at hun kunne konsentrere seg om sakene fra det tidligere Jugoslavia. Hun snakker italiensk, tysk, fransk og engelsk. Hun fikk en sønn i et tidligere ekteskap. Rio de Janeiro (delstat). Rio de Janeiro er en delstat i den sørøstlige regionen av Brasil. Delstatshovedstaden er Rio de Janeiro som også var hovedstad i Brasil i perioden 1764 til 1960. Delstaten grenser til nabodelstatene São Paulo, Minas Gerais og Espírito Santo. Innbyggerne i delstaten omtales ofte som "Fluminenses", mens innbyggerne i delstatshovedstaden omtales som "Cariocas." Geografi. Rio de Janeiro er i areal en relativt liten delstat i Brasil. Med en størrelse på om lag 43 700 kvadratkilometer, er den på størrelse med Danmark. Den høyeste fjelltoppen er Pico das Agulhas Negras (2789 moh) som ligger i fjellområdet Serra da Mantiqueira. De viktigste elvene er Paraíba do Sul, Macaé, Muriaé, Piraí og Rio Grande. Kyststrekningen sør for delstatshovedstaden omtales som "Costa Verde", den grønne kysten, mens kyststrekningen nordøstover kalles "Costa do Sol". I delstaten finner man også nasjonalparkene Parque Nacional Serra dos Orgãos, Parque Nacional de Itatiaia og Parque Nacional de Tijuca. Utenfor kysten av Costa Verde finner man øya Ilha Grande som er fredet som en delstatspark. Historie. Den 1. januar 1502 seilte en portugisisk ekspedisjon ledet av André Conçalves inn Guanabara-bukta. Han trodde at bukta var munningen av en elv og døpte den Rio de Janeiro (Januarelva). Delstaten ble etablert i sin nåværende form i 1975 ved å slå sammen delstaten Guanabara og byen Rio de Janeiro. Frem til da var Niterói delstatshovedstad. Næringsliv. Rio de Janeiro har en god del kjemisk industri samt olje- og gassindustri. Turisme er også en viktig inntekstskilde for delstaten. Rett nord for Angra dos Reis ligger Brasils eneste atomkraftverk. I Campos-bassenget utenfor kysten av Rio de Janeiro produseres 80 % av Brasils oljeproduksjon. Byer. Angra dos Reis, Mangaratiba, Nilópolis, Niterói, Paraty, Petrópolis Andøya flystasjon. Andøya flystasjon ligger på Andenes i Andøy kommune i Nordland fylke, sammen med Andøya lufthavn. Luftforsvarets 6 P-3 Orion overvåkningsfly er stasjonert på stasjonen og under den kalde krigen var basen svært viktig for forsvaret av Norge og Europa. 333 skvadron. Lockheed P-3 Orion fra 333 skvadron 333 skvadron er Luftforsvarets operatør av P-3C Orion overvåkingsfly. Skvadronen er underlagt 133 Luftving. Skvadronen er lokalisert på Andøya flystasjon i Andøy kommune i Nordland fylke. Historie. 8. februar 1942 ble spiren til 333 skvadron, «Catalina-avdelingen», opprettet i Woodhaven i Skottland. Avdelingen var underlagt 210 Squadron RAF, og det første av fire Catalina-fly ankom ikke lenge etter opprettelsen. Offisielt gikk avdelingen under navnet Norwegian Detachment Woodhaven. I begynnelsen av 1943 fikk avdelingen ny betegnelse, 1477 (Norwegian) Flight, samtidig som den ble tilført seks Mosquito-fly. Dermed var avdeling så stor at det ble naturlig å opprette en skvadron. 333 (Norwegian) Squadron ble opprettet 10. mai 1943 med Catalina-flyene i en A-flight og Mosquitoene i B-flight. Skvadronen var underlagt RAF Coastal Command. I Storbritannia. Vingtor, det første flyet som ble levert «Catalina-avdelingen», forløperen til 333 skvadron Catalina-flyene ble igjen i Woodhaven, mens Mosquito-flighten og skvadronens hovedkvarter flyttet snart til Leuchars utenfor St. Andrews. Operasjonsområdet var Nordsjøen, Norskehavet og langs Norskekysten. Oppdraget var patruljering etter ubåter, rekognosering mot Norge, angrep mot tyske skip og spesialoppdrag som ilandsetting av agenter med radiosendere til hemmelig oppdrag i Norge og å hente utsatte hjemmefrontmenn med en dødsdom hengende over seg i Norge til sikkerhet i Storbritannia. Skvadronen ble kreditert to senkede og syv skadde ubåter, 18 ødelagte og fem skadde fiendtlige fly samt medvirkning til senking av en rekke overflatefartøyer. Den hadde 28 norske og én britisk falne og mistet 23 fly. I mai 1945 ble 333s B-flight (Mosquito flight) skilt ut som egen skvadron under navnet 334 (N) Squadron. I Norge. Etter krigen og frem til 1961 disponerte skvadronen 21 Catalina. Disse var aldri formelt sett blitt norsk eiendom, da Luftforsvaret fikk dem tildelt under NATOs våpenhjelpprogram. I juni 1961 ble de gjenværende Catalina returnet til USAF i Wiesbaden. De er deretter blitt sendt til Spania I 1961 fikk skvadronen tildelt ni nye fly. Flytypen som ble valgt som erstatning for «katta» fra andre verdenskrig var Albatross som skvadronen hadde i tjeneste frem til 1969, da de ble avløst av de nåværende Lockheed P-3 Orion. I 1989 fikk de fire nye P-3C UIII Orion samtidig med at to av de gamle P-3B ble bygd om ved NAS Jacksonville, FL slik at skvadronen hadde seks fly. Ti år senere, i 1999 var de fire P-3C flyene på nytt oppdatert og fikke betegnelsen P-3C UIP (update improvement program). De to P-3N flyene er nå så godt som utflydd, men både de og C'ene skal få nye vinger i løpet av få år. Flåten kan da fly fram til 2025 – 2030 uten ytterliger større strukturelle oppdateringer. Lucas David. Lucas David eller Lukas David (født 1503 i Allenstein i Østpreussen, død i august 1583 i Königsberg) var en prøyssisk historiker, som omkring 1550 skrev en prøyssisk historie i flere bind. Lucas David var kansler hos biskopen Tiedemann Giese, og senere hertuglig hoffråd ved den kongelige kammerretten i Königsberg. Hans verk "Preußische Chronik" gjorde ham kjent over hele Tyskland. Han ansees som en viktig moderne historiker, som tidlig la vekt på kildeforskning. Han innstiftet et stipendium for fattige studenter ved Universität Leipzig. David, Lucas David, Lucas Arkansas. Arkansas er en delstat i USA. Geografi. Arkansas er en av sørstatene som grenser mot Missouri i nord, Oklahoma og Texas i vest, Louisiana i sør og mot Mississippi og Tennessee i øst. Østgrensen består av Mississippielven. Nordvest i Arkansas er fjellområdet Ozark. Ellers har Arkansas mye skog og fruktbare sletter. Hovedstaden og største by er Little Rock som ligger midt i delstaten. a>, en av de mange attraksjoner som har gitt staten navnet "naturstaten". Historie. Den opprinnelige indianerbefolkningen av Arkansas bestod av Quapaw, Caddo, Cherokee, og Osage stammene. Staten ble sluppet inn i unionen 15. juni 1836 som den 25. i rekken. Slaveri var på den tiden tillatt i staten. Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861 ventet Arkansas med å tilslutte seg konfederasjonen inntil Lincoln beordret angrep på South Carolina. Arkansas ble gjenopptatt i unionen i 1868. Bill Clinton, som var president mellom 1993 og 2001, ble den første presidenten fra Arkansas. Han var guvernør i Arkansas i periodene 1979–81 og 1983–93. Økonomi. Jordbruk er viktig i Arkansas, med variert produksjon. Det produseres blant annet fjærkre, soyabønner, bomull, ris og svin. Med 23,4 millioner kyllinger (2006) er Arkansas en av de fremste kyllingprodusentene i USA. Staten har også en variert industri med matvareproduksjon, maskin-, og papirindustri. Vannkraftproduksjonen er ubetydelig, de viktigste energikildene er kullkraft (24,1 mrd kWh) og kjernekraft (15,2 mrd kWh i 2006). Den største bedriften med hovedkvarter i Arkansas er butikkgiganten Wal-Mart som er basert i Bentonville helt nordvest i staten. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Politikk. Arkansas er som de fleste andre sørstater forholdsvis konservativ, men det demokratiske parti i Arkansas er også forholdsvis høyreorientert og står derfor ganske sterkt. Begge plassene i senatet besittes av demokrater, det samme gjør tre av de fire plassene i representantenes hus. Den fjerde plassen, som består av de mer republikanskvennlige områdene i nordvestre Arkansas, besittes av en republikaner. Begge kamrene i delstatsforsamlingen har overveldende flertall av demokrater. Ved guvernørvalget 7. november 2006 ble resultatet en demokratisk gevinst, og guvernøren fra 10. januar 2007 er demokraten Mike Beebe, tidligere justisminister i delstaten. I presidentvalgene i 1992 og 1996 gikk staten til demokratiske Bill Clinton, men i 2000 og 2004 gikk den til republikanske George W. Bush. Connecticut. Connecticut er en delstat i USA. Geografi. Connecticut grenser i sør til Long Island-sundet, i vest til New York, i nord til Massachusetts og i øst til Rhode Island. Delstatens hovedstad er Hartford, og andre store byer er New Haven, New London, Norwich, Stamford, Waterbury, Danbury og Bridgeport. Historie. Navnet «Connecticut» kommer fra et algonkinsk indiansk ord som betyr «stedet ved den lange elven» eller «ved den lange tidevannsbølge-elven». Connecticut er en av de opprinnelige tretten koloniene. De første europeerne som slo seg permanent ned i Connecticut var engelske puritanere fra Massachusetts i 1623. Deres første konstitusjon, de «fundamentale ordrene», ble adoptert 14. januar 1639 mens dagens konstitusjon, den tredje for Connecticut, ble innført i 1965. Den tradisjonelle forkortelsen for statens navn er «Conn». På grunn av en svindel i kolonitiden hvor fersken-steiner ble utgitt for å være muskat-nøtter, blir Connecticut kalt «the nutmeg state» (muskatstaten) og en innbygger fra Connecticut blir gjerne kalt en «"nutmegger"». De vestlige grensene til Connecticut har blitt dramatisk endret i tidens løp. Ifølge en avtale fra 1650 med nederlenderne, gikk den vestlige grensen nord fra den vestlige siden av Greenwich Bay «så sant denne linjen ikke kommer innenfor 16 km fra Hudson-elven». På den annen side gav Connecticuts opprinnelige kontrakt fra 1662 tilgang til alt land til det «sørlige hav», dvs. Stillehavet. Enighet med New York, en krig med Pennsylvania, kongressjonell intervensjon og salget av det vestlige området brakte staten til dagens grenser. Religion. Den betydelige jødiske befolkningen i staten er konsentrert i byer langs kysten mellom Greenwich og New Haven-området, og dessuten i Hartford-området, særlig i forstaden West Hartford. Pågående innvandring bringer i noen grad andre religioner inn i staten. Økonomi. Tjenestesektoren er den klart viktigste i Connecticut, og inntekten per innbygger er den høyeste i hele USA, med unntak av hovedstadsdistriktet Washington, DC. Det produseres fly- og romfartsutstyr, presisjonsinstrumenter, og halvfabrikata av mange slag. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Senja. Senja (nordsamisk: "Sážža") er Norges nest største øy etter Hinnøya (Svalbard ikke medregnet) og ligger i Troms fylke. Øya har et areal på 1 586,3 km² og i underkant av 8 000 innbyggere, og omfatter kommunene Berg, Torsken, Tranøy og deler av Lenvik. Befolkningstyngdepunktet er langs Gisundet på innsiden av øya. Her ligger også det største tettstedet, Silsand. Det største fiskeværet er Gryllefjord i Torsken kommune, som sommerstid har fergeforbindelse med Andøya i Vesterålen. Senja var også navnet på det gamle fogderiet som frem til 1894 omfattet dagens Sør-Troms. Geografi. Senja er kjent for sitt varierte landskap og har blitt kalt et "Norge i miniatyr". Yttersiden er preget av dramatiske fjell som stuper rett ned i havet, men også av idyllisk skjærgård og flotte sandstrender. På innsiden finner man fruktbar jord og et vennlig landskap med bølgende åser og bjørkeskog. Inne i dalene ligger trivelige bygder og småbruk. Sør-Senja er berglendt med svaberg og furuskog. Her ligger også Ånderdalen nasjonalpark. Befolkning. Folketallet innbefatter de to mindre øyene Husøy og Lemmingvær. 54 % av befolkningen er bosatt på "Innersida" av Senja, (36 % langs Gisundet og Laksfjorden, 6 % langs Solbergfjorden og Tranøybotn, 12 % på innlandet), 19 % bor på Nord-Senja (fra Lysbotn til Mefjorden), 18 % på "Yttersida" (fra Ersfjord til Flakstadvåg) og 8 % bor på Sør-Senja (Delområde Stonglandet). Severdigheter. På Senja er det flere museer, de fleste ligger under Senjamuseet, som er en avdeling av Midt-Troms Museum. Blant disse har vi Samemuseet i Kaperdalen, Hofsøya Bygdemuseum, Kveitmuseet og Gammelbutikken i Skrolsvik og Senjehesten Kystforsvarsmuseum. På Skaland er det dessuten bergverksmuseum. Øya er ellers rik på severdigheter, både når det gjelder natur og historie. Man kan for eksempel nevne Senjens Nikkelverk ved Hamn, hvor verdens første elektrisitetsverk basert på vannkraft ble startet i 1882. For de minste er Senjatrollet og Hulderheimen på Finnsæter i Berg et populært mål. Industri. Naturlig nok er fiskeindustrien dominerende på Senja, og spesielt Nergård-konsernets anlegg i Senjahopen sysselsetter mange, men også Brødrene Karlsen på Husøya driver godt. På Skaland er det gruvedrift, hvor man utvinner grafitt. Grafittverket utvidet nylig driften etter at man fant nye forekomster ved Trælen, nordvest for Skaland. Annen viktig industri som kan nevnes er ArtNord og Tromspotet på Silsand, som spesialiserer seg på potet og potetprodukter, og trappefabrikken i Sollia. I Sollia ligger også verdens nordligste isolerglassfabrikk, Nicopan AS, som har kunder i hele Norge, pluss en del eksport til utlandet. Handel og samferdsel. Beboerne på Senja har via Gisundbrua fergefri veiforbindelse til fastlandet over Gisundet til Finnsnes, som er den nærmeste byen. Byen fungerer som handelssenter for hele Midt-Tromsregionen, Senja inkludert. Men øya har også forbindelse med de andre byene i fylket. På Lysnes på Nord-Senja har man hurtigbåtforbindelse med Tromsø, en tur som tar om lag 50 minutter. Fra bygdene Flakstadvåg og Skrolsvik på vest- og sørsiden av øya går det dessuten hurtigbåter til Harstad. Og om sommeren går det ferger mellom Nord-Senja og Kvaløya og mellom Sør-Senja og Harstad, samt mellom Gryllefjord og Andenes. Det er fire riksveier på Senja. Hovedveien, riksvei 86 kommer via Gisundbrua fra Finnsnes, Sørreisa og Bardufoss. Den strekker seg tvers over øya fram til Torsken og Gryllefjord på "Yttersia". Fra Silsand går riksvei 861 nordover langs Gisundet til Gibostad og Nord-Senja. Sørover fra Islandsbotn går riksvei 860 til Stonglandseidet. Og langs Nordvestsiden av øya går riksvei 862 fra Straumsbotn i Berg, via Senjahopen til Botnhamn i Lenvik. Utdanning. Senja har videregående skole på Gibostad, med studieretninger innen naturbruk, elektrofag og teknikk og industriell produksjon. I tillegg er det to videregående skoler, samt studiesenter med desentralisert høyskoleutdanning på Finnsnes på fastlandet. Idrett. Fotballaget FK Senja holder til på Silsand, og spiller i 2. divisjon. Klubben har gode anlegg med 2 kunstgressbaner i Islandsbotn. 2. laget til FK Senja spiller i 3. divisjon. I 4. divisjon. FK Senja var det første fotballaget i Norge som rykket opp med 3 forskjellige lag i én og samme sesong. I tillegg har de fleste bygdene rundt om på Senja egne idrettslag og fotballbaner. På Silsand er det også idrettshall. Og i desember 2006 åpnet Senjahallen, øyas første fotballhall i Senjahopen. Tettsteder. (**) Innbyggertall i grunnkretsene Botnhamn og Stønnesbotn 1.1.2012. (***) Innbyggertall i Grunnkretsene Laukhella og Silsand 1.1.2012 minus innbyggertall i tettstedet Silsand 1.1.2011. Delaware. Delaware (uttales: //) er en delstat i USA. Den kalles også «The First State» (Den første staten), «The Small Wonder» (Det lille mirakelet) og «Blue Hen State» (Den blå hønens stat). Statens motto er "Liberty and Independence" (Frihet og uavhengighet). Staten fikk navn etter Delawarebukten og Delawareelven som ble oppkalt etter Thomas West, 3. baron De La Warr (1577–1618). Selv om Delaware kom på 45. plass blant de amerikanske statene med hensyn til antall innbyggere i 2005, er den med hensyn til folketetthet på 7. plass. Folketettheten er på over 320 flere mennesker per kvadratmile enn det nasjonale gjennomsnittet. Dermed slår Delaware andre stater som Florida, California og Texas. Statens kallenavn. «The First State» («Den første staten») «Blue Hen State» («Den blå hønens stat») Geografi. Målt i areal er Delaware den nest minste delstaten i USA etter Rhode Island. Den ligger på østsiden av en Atlanterhavs-halvøy som den deler med Maryland. Delaware har også en kort bueformet grense mot Pennsylvania i nord og tvers over Delaware-elven på østsiden ligger New Jersey. Delaware er for det meste ganske flatt og høyeste punkt er 137 meter over havet. Politikk. Den historiske oversikten ("til høyre") viser at demokratene har tydelig holdepunkt i staten Delaware. Totalt har demokratene vunnet 9 av 13 valg siden 1960, mens republikanerne har vunnet 5. Ved valget i 2008 stemte 62.63 % av befolkningen for demokratene, dette er den høyeste valgsummen staten noen gang har gitt til et parti. Befolkning. Innbyggertallet var i 2005, noe som gjør Delaware til den 6. minst folkerike delstaten. Befolkningsveksten har imidlertid vært noe over gjennomsnittet for hele USA. Byer og tettsteder. Wilmington er statens største by, og dens økonomiske sentrum. Byen ligger innen pendleavstand til Philadelphia og Baltimore. Alle regionene i Delaware opplever en utrolig vekst, ledet av Dover og badesteder som utvikler seg hurtig. De ti rikeste stedene i Delaware. Oversikten er beregnet på gjennomsnittlig inntekt til innbyggeren som bor på stedene som er nevnt under. Inntekten er oppgitt i amerikanske dollar. Historie. Før europeerne bosatte seg i Delaware, var området befolket av forskjellige indianerstammer, blant annet Delaware- og Susquehanna-stammene. De første europeiske bosetterne i Delaware var Hollendere som slo seg ned i 1631, men de omkom etter voldelige konfrontasjoner med de innfødte. I 1638 gikk svenske og hollandske bosettere sammen om å slå seg ned igjen, og et nytt fort ble bygget i 1651 ved det som nå er New Castle. Hollenderne ble kastet ut av engelskmennene i 1664. Nya Sverige var navnet på den svenske kolonien her. Delaware var den første delstaten som skrev under på den amerikanske grunnloven, og kan derfor smykke seg med tittelen «First State». Slaveri var tillatt i Delaware, men delstatsforsamlingen besluttet i 1861 å ikke gå ut av unionen men å forbli lojale mot nordstatene. Delaware nektet likevel å ratifisere grunnlovsendringen som forbød slaveri, og det ble først avskaffet i 1865 da loven ble ratifisert av 3/4 av de andre statene. Økonomi. Delawares økonomi er variert. I landbruk er fjærkreindustrien, sojabønner, storfeindustri og korn viktig. I sekundærnæringen er kjemikalie-, medisin-, og bilindustrien de største arbeidsgiverne. Flere banker er også viktige i Delaware. Farmasøytisk industri i USA har sitt kjerneområde i Maryland og Delaware, rundt storbyene Baltimore og Washington, DC. Luftforsvaret har en av sine største baser, Dover Air Force Base, i Delaware. Over 50% of de børsnoterte selskapene i USA er offisielt registrert i Delaware. Årsaken til dette er at Delaware har en selskapslovgivning som er svært fordelaktig for bedriftene. Som en følge av det høye antallet selskaper som er underlagt Delawares jurisdiksjon er selskapsretten svært utviklet i denne delstaten, noe som gjør at den ofte er mer forutsigbar enn i andre delstater. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Politikk. Tradisjonelt har Delaware, med mye forretningsindustri, vært en republikansk stat, men i de senere år har staten vært mer rettet mot demokratene, mest på grunn av en stor, demokratisk velgermasse i det tett befolkede fylket New Castle nord i staten. Med et lavt innbyggertall har Delaware kun en plass i representantenes hus (som besittes av en republikaner) i tillegg til de to plassene i senatet (begge besittes av demokrater). Delstatsforsamlingen er todelt. Senatet har 21 medlemmer, hvorav 13 demokrater og 8 republikanere. Representantenes Hus har 41 medlemmer, hvorav 18 demokrater og 23 republikanere. Idaho. Idaho er en delstat nordvest i USA. Den grenser mot Montana i nordøst, Wyoming i øst, Utah og Nevada i sør, Washington og Oregon i vest og mot Canada i nord. Geografi. Idaho er en fjellstat som ligger i Rocky Mountains fjellkjeden. En av elvene, Snake River, går gjennom den svært dype Hells Canyon. Hoveddelen av befolkningen bor sør i staten der Boise er hovedstad og største by. Andre byer i sør er Pocatello og Twin Falls. Andre byer i staten er Lewiston som ligger ved en elv og er Idahos eneste havneby, og Coeur d'Alene. Historie. Området hadde omtrent 8 000 indianere da Lewis og Clark ekspedisjonen besøkte det i 1805. Navnet ble foreslått av lobbyisten George M. Willing som påsto at det var indiansk for «Edelsten av fjellene». Navnet var egentlig bare oppspinn, og det opprinnelige territoriet fikk navnet Colorado. Da Idaho territoriet (bestående av dagens Idaho, Montana og Wyoming) ble dannet i 1863 fikk det imidlertid navnet Idaho igjen. Gull ble oppdaget i området i 1861, og byggingen av jernbane i 1869 bidro til befolkningsveksten. Da Idaho formelt ble stat i 1890 hadde det en befolkning på 88 548. Økonomi. Gruveindustrien, for sølv og bly, har vært viktig for Idaho. Det mest kjente jordbruksproduktet er poteter, og Idaho står for en tredjedel av USAs potetproduksjon. På 1970-tallet har også databedrifter investert i Idaho. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Politikk. Idaho er en av de mest konservative statene i USA, og det republikanske parti har guvernøren, begge plassene i senatet, og begge plassene i representantenes hus. I 2008 tapte imidlertid republikanske Bill Sali 1. valgdistrikt (nordre og vestre Idaho) til demokraten Walter Minnick. I tillegg har republikanerne store flertall i begge kamre i delstatsforsamlingen (28-7 i Senatet og 52-18 i annetkammeret). George W. Bush vant 68,4 % av stemmene i 2004-valget, og John McCain 61% i 2008. Fylker. Idaho har 44 fylker (counties). Demografi. Kart over befolkningstetthet i Idaho Bureau of the Census anslo i juli 2011 at innbyggerantallet i Idaho var, noe som tilsvarte en økning på 1,11 % fra folketellingen i 2010. Indiana. Indiana er en delstat i USA og er den 19. delstaten som sluttet seg til unionen. Den ligger i Midtvesten og grenser mot Ohio i øst, Kentucky i sør, Illinois i vest, Wisconsin i nordøst og mot Michigan i nord. Med 6,5 millioner er Indiana den 15. mest folkerike delstaten, mens et areal på gjør den til den 38. største. Omtrent halvparten av befolkningen i Indiana (49,5 %) bor i delstadshovedstaden Indianapolis og storbyene Gary-Hammond, Fort Wayne og Evansville. Delstatens navn betyr «indianernes land» eller bare «indianerland». Navnet går minst tilbake til 1760-tallet, men ble først anvendt av Kongressen ved opprettelsen av Indianaterritoriet i 1800. Før det hadde området vært en del av Nordvestterritoriet. Demografi. Bureau of the Census estimerte at befolkningen til Indiana var på den 1. juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 0,51 % siden folketellingen i 2010. 6,9 % av Indianas befolkning er under 5 år gammel, mens 24,9 % av befolkningen er under 18 år og 12,8 % er 65 år eller eldre. Median alderen er 36,4 år. 22,7 % av Indianas befolkning er av tysk herkomst, mens 8,9 % er av engelsk herkomst, 10,8 % av irsk herkomst og 3 % av polsk herkomst. Fylkene rundt storbyen Indianapolis har hat stor befolkningsvekst siden 1990-tallet. 4 av de topp 5 raskest voksende fylkene ligger i utkanten av Indianapolis (Hamilton, Hendricks, Johnson og Hancock). Det femte fylket er Dearborn County som ligger i nærheten av storbyen Cincinnati. Hamilton County er det fylket som har opplevd størst befolkningsvekst i Indiana og de andre nabostatene Ohio, Michigan, Kentucky og Illinois. Hamilton County ligger på 20 plass i USA over fylker med høyest befolkningsvekst. Den latinske befolkningen er den raskest voksende minoritetsgruppen i Indiana. Byene. Med sine 829 817 innbyggere er Indianapolis den klart største byen i Indiana, den er også den 12 største byen i USA. Ifølge folketellingen i 2010 er det også 3 andre byer i Indiana som har et innbyggertall over 100 000. Fort Wayne er den nest største byen i Indiana med sine 253 617 innbyggere, så kommer Evansville (179 703) og South Bend(101 168) på henholdsvis 3. og 4. plass. Fishers er den byen som har hatt størst befolkningsvekst av de 20 største byene i Indiana siden folketellingen i 2000. Fishers har hatt en befolkningsvekst på 100 % siden den gang. Andre byer som har hatt en stor befolkningsvekst er Noblesville(39,4 %), Greenwood (81 %), Carmel (21,4 %) og Lawrence (9,3 %). Hammond og Gary er de byene som har hatt størst befolkningsnedgang av de 20 største byene i Indiana. De har har en befolkningsnedgang på 6,8 % og 21 %. Andre byer som har hatt en befolkningsnedgang er Evansville (4,2 %), Anderson (4,0 %) og Muncie (3,9 %). Indianapolis har det største metropolområde i Indiana og det 33. største i USA. Indianapolis metropolområde består av Marion County og åtte omliggende fylker i det sentrale Indiana. Det er 13 metropolområder i Indiana. Økonomi. I 2000 hadde Indiana en arbeidskraft på. En høy prosentandel av Indianas økonomi kommer fra industrien. Calumet-regionen i Nord-Vest Indiana er det største stålproduksjonsområde i USA. Indiana har også en stor produksjon av farmasøytiske og medisinsk utstyr, biler, elektrisk utstyr, transport utstyr, kjemiske produkter, gummi, petroleum, kull og fabrikkmaskineri. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Kansas. Kansas er en delstat i USA. Den ligger i Midtvesten og grenser mot Missouri i øst, Oklahoma i sør, Colorado i vest og mot Nebraska i nord. Den har fått tilnavnet «Sunflower State». Navnet «Kansas» kommer fra Kansaselven som renner gjennom staten, som igjen stammer fra sioux ordet "Kansa" som betyr «folk av den sørlige vind». Hovedstaden Topeka har 121 946 innbyggere og er den fjerde største byen i Kansas. Staten er delt inn i 105 fylker og har 628 byer. Historisk sett var det mange stammer med indianere i Kansas, som levde av å jakte på bison. Hvite amerikanere begynte å flytte inn og bosette seg i området på 1850-tallet. I 1854 begynte slaverimostandere fra New England og slaveritilhengere fra nabostaten Missouri å strømme til Kansas for å avgjøre om slaveri skulle være tillatt. Staten ble på den tiden kjent som «Bleeding Kansas» på grunn av de blodige konfrontasjonene som forekom mellom disse to gruppene. Historie. Francisco Vàsquet var den første europeer som kom til det området som i dag er Kansas, da han utforsket området i 1541. I 1803 hadde mesteparten av Kansas blitt sikret av USA gjennom Louisiana-kjøpet, men den sørvestlige delen var fremdeles under Spania, Mexico og Republikken Texas. Fra 1821 til 1880 var området en del av Missouri Territory. Klima. Kansas har tre forskjellige klimaer. Subtropisk klima, Steppe og Tropisk klima. Det subtropiske klimaet har varme somre og kalde vintre. I steppelandskapene er det ofte veldig varme somre og en blanding av kalde vintre i nordvest og relativt mildt i sørvest. I det tropiske klimaet er det varme somre og milde vintre. Økonomi. I 2003 hadde Kansas en inntekt på 92 milliarder dollar, det er en økning på 4,3 % fra 2002. Desember 2003 var arbeidsledigheten 4,9 %, i 2006 var den litt lavere med 4,5 %. Kansas har USAs tredje største jordbruksareal, og produserer en sjettedel av all hvete dyrket i USA. Staten er landets nest største produsent av kveg etter Texas. De største jordbruksrelaterte inntektene kommer fra kveg, sauehold, hvete, durra, soyabønner, bomull, svin, mais og salt. Gårdsbrukene er forholdsvis små etter Midtvest-standard, så landbrukssubsidiene var i 2006 de femte høyeste i USA – 623 millioner US$. Industrielle inntekter kommer fra transportutstyr, kommersiell og privat flyvirksomhet, kjemikalier, maskiner, klær, olje og gruvedrift. Kansas er USAs 8. største olje-produsent. I 2004 produserte Kansas 2,8 millioner fat olje per måned. Staten er også rangert som USA's 8. største naturgass-produsent, og gjennomsnittlig produseres det 28,8 milliarder m³ per måned. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Geografi. Kansas er nesten helt flatt. Det høyeste punktet er mount Sunflower som er 1,231 meter over havet. Nabostatene er Colorado, Missouri, Nebraska og Oklahoma, og det er midt i USA. Flere større elver renner gjennom Kansas, den største er Missouri. Attraksjoner. I Kansas er det mange forskjellige attraksjoner. Kentucky. Kentucky er en delstat i USA. Den grenser mot Indiana og Ohio i nord, West Virginia og Virginia i øst, Tennessee i sør, Missouri og Illinois i vest. Kentucky ligger i det sørlige USA, men blir noen ganger regnet som en del av midtvesten. Fjellkjeden Appalachene krysser de østlige delene av staten. Kentucky er kjent for sin tobakk, Bourbon, kull, rasehester og bluegrass-musikk. Historie. Selv om området var bebodd av indianere i førhistoriske tider, så var det ingen permanente indianerbosetninger i området da utforskere og nybyggere begynte å strømme til Kentucky på midten av 1700-tallet. I stedet ble landområdet brukt som jaktmarker av blant annet Cherokee- og Irokeserindianere. Pioneren Daniel Boone (1734–1820) utforsket området fra 1767. I 1769 åpnet han en en rute inn i Kentucky. Dette resulterte i en strøm av nybyggere på vei vestover. Store deler av det som i dag er Kentucky ble kjøpt fra indianerne i avtaler fra Fort Stanwix i 1768 og Sycamore Shoals i 1775, og ble da betraktet som en utvidelse av staten Virginia. Den 1. juni 1792 ble Kentuckey USAs femtende delstat. Shawnees som bodde nord for Ohioelven var ikke fornøyde med fordelingen av Kentucky, og allierte seg med britene under den amerikanske revolusjonskrigen. Kentucky var en slagmark under krigen, og et av de siste store slagene i krigen. Slaget ved Blue Licks ble utkjempet i Kentucky. Det ble importert et betydelig antall svarte slaver, og delstatregjeringen motsatte seg avskaffelsen av slaveriet. Men Kentucky sluttet seg ikke til sørstatene. Under den amerikanske borgerkrigen kjempet merparten av statens soldater på nordstatenes side. Store byer. Kentuckys største byer og hurtigst voksende fylker er konsentrert rundt det som blir referert til som det gyldne triangel (eng: "Golden Triangle"), som er nesten utelukkende i Bluegrass regionen, med unntak av fylkene Hardin, Meade og LaRue i Pennyroyal regionen. Den største byen i Kentucky er Louisville Metro med 556 429 innbyggere (2005), og et metropolområde med 1 342 918 innbyggere. Den nest største byen er Lexington med 268 080 innbyggere, og et metropolområde med 635 547 innbyggere. Lengst nord i staten ligger et tredje urbant område bestående av 8-9 sammenvokste byer som faktisk utgjør deler av storbyen Cincinnati, Ohio. De fire fylkene Boone, Kenton, Campbell og Grant ligger alle inenfor Cincinnatis metropolområde, og har tilsammen omkring 400 000 innbyggere. Cincinnatis hovedflyplass "CVG/Greater Cincinnati Airport" ligger her, i Hebron, Boone County, nær byen Covington, KY. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Louisiana. Louisiana er en delstat i USA, oppkallt etter den franske solkonge Ludvig XIV. Den er en av sørstatene og grenser mot Mississippi i øst, Texas i vest, Arkansas i nord og mot Mexicogulfen i sør. Fylker. Det er 64 fylker (parish) i Louisiana. Økonomi. Havnene har størst økonomisk betydning for Louisiana. Av USAs 15 største havner ligger 5 i denne delstaten, deriblant "Port of South Louisiana" som har størst godsmengde av alle USAs havner. Også "New Orleans" og "Baton Rouge" er store havner – nummer 8 og 9 blant USAS havner målt etter godsmengde. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Kultur. Louisiana har ikke noe offisielt språk, men lovene anerkjenner både fransk og engelsk. 4,66% av befolkningen har fransk som førstespråk. Også spansk er representert, men de fleste av de spansktalende har vandret inn i nyere tid fra Mexico og andre latinamerikanske land. Den nordlige og sentrale delen av delstaten har en typisk sørstatskultur, med en alt overveiende protestantisk befolkning. Afro-amerikanere utgjør her et stort befolkningsmessig og kulturelt innslag. I kystområdene stammer de fleste imidlertid fra ulike fransktalende, katolske innvandrere. "Creoles" stammer fra innvandrere fra Frankrike og Haiti, mens "Cajun" stammer fra fransktalende med canadisk bakgrunn. Ordet "creoles" brukes også av og til om afro-amerikanere med fransk språkbakgrunn. Frem til forrige århundreskifte var fransk språk dominerende i kystområdene, men innvandring i forbindelse med oljeutvinning og en aktiv politikk for å svekke fransk språk har ført til en stor tilbakegang. Cajun-musikken og -kjøkkenet er imidlertid fortsatt svært særpreget i området. "Mardi Gras" («Feitetirsdag») i New Orleans er en av verdens mest berømte karnevalsfeiringer, og finner sted mandag og tirsdag etter fastelavn hvert år. Historie. Louisiana ble først kolonisert av franskmennene på slutten av 1600-tallet, og i 1719 ble "Nouvelle-Orléans", dagens New Orleans grunnlagt ved munninga av Mississippi. Grunnleggelsen var en del av den kjeden av fort, bosettinger og handelssteder som franskmennen opprettet langs Mississippi og Ohio-elva for å ta kontroll over kontinentet. I 1763, da Frankrike hadde tapt sjuårskrigen, ble Louisiana avstått til Spania. I denne perioden kom "les acadiens", senere forvansket til "cajuns" som flyktninger fra Canada, og det europeiske befolkningselementet forble dominert av fransk språk. Fransk kultur ble ytterligere styrket rundt 1800, da hvite plantasjeeiere fra slaveopprøret i Haiti flyktet til Louisiana. På den andre siden kom et spansk element inn da "los isleños", innvandrere fra Kanariøyene, slo seg ned i området. I 1801 avsto Spania Louisiana til Napoleons Frankrike. Bare to år etter solgte Napoleon Louisiana til USA for 15 millioner dollar, det såkalte Louisiana Purchase. Louisiana omfattet på dette tidspunktet store deler av Mississippi-dalen, og kjøpet var avgjørende for USAs videre ekspansjon vestover, og USA fikk fordoblet sitt areal. Louisiana ble stat i 1812. Under borgerkrigen ble New Orleans erobret av nordstatstroppene kort tid etter krigsutbruddet, og ble dermed spart for de store krigsødeleggelsene som andre områder i Sørstatene ble utsatt for. São Luís. São Luís er hovedstad og en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1612 av Franske kolonister og hadde i 2003 om lag 890 000 innbyggere. Den ligger på en øy i deltaet hvor elvene Pindaré og Itapecuru renner ut i Atlanterhavet. Det gamle bysentrumet i São Luís står på UNESCOs liste over verdensarv. Lockheed F-117 Nighthawk. F-117 Nighthawk er et amerikansk angrepsfly. Flyet var verdens første operasjonelle luftfartøy utviklet for å utnytte stealth-teknologi, som gjør flyet vanskelig å observere på radar og andre sensorer. Utvikling av flyet startet i 1978 og det ble første gang fløyet i 1981. Først i 1988 ble flyets eksistens offentlig kunngjort. Det siste flyet ble overlevert U.S. Air Force (USAF) i 1990. Utfasingen av F-117 har begynt, og samtlige fly er planlagt pensjonert i løpet av april 2008 F-117 er utviklet som et angrepsfly med oppdrag å trenge inn i tette trusselmiljøer og angripe mål med høy presisjon. Flyet har vært i operativ tjeneste i Panama, operasjon Desert Storm, Kosovo og operasjon Iraqi Freedom. Nighthawk har tradisjonelt vært brukt kun i nattoppdrag, og de fleste flyene er derfor malt i sort. USAF vurderte imidlertid flyvning om dagen, og har derfor malt noen fly i grått. Det startet i Sovjetunionen. Historien om F-117A startet i Sovjetunionen i 1962. Fysikeren Pyotr Ufimtsev utgav en teknisk rapport som senere viste seg å ha stor betydning for utviklingen av Stealthfly. Tittelen på rapporten var «Method of Edge Waves in the Physical Theory of Defraction». Rapporten ble senere utvidet og til slutt ble det en hel bok om emnet om hvordan elektromagnetiske bølger ville bli ‘reflektert’ og spredd av forskjellige geometriske figurer. Hans arbeide ble belønnet med flere priser i Sovjetunionen, men fikk ingen konsekvens for den militære flyindustrien i landet. I 1971 ble Ufimtsev's arbeide oversatt av USAF etterretningstjeneste. I 1974–75 startet Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA) opp et prosjekt for å studere mulighetene for taktisk jagerbomber med kraftig redusert radar, IR, akustisk og optisk signatur. Dette flyet skulle primært kunne angripe mål på bakken, for å slå ut viktige installasjoner og dermed åpne veien for ikke-stealthfly. Flere av de store flyprodusentene i USA ble tildelt penger til forstudier og fikk tilgang til Ufimtsev's arbeider. Lockheed ble ikke invitert i utgangspunktet siden de ikke hadde produsert jagerfly siden 50-tallet. Erfaringene fra U-2 og SR-71 innen området stealth var fortsatt så hemmelig at kun et fåtall viste dette. Samtidig hadde ingeniørene ved Lockheed's Skunk Works fått tilgang til Ufimtsev's arbeide og var i gang med å utvikle dataprogram for å kunne konstruere fly med minimal RCS. Basert på datidens datamaskiner og Ufimtsev's arbeide kunne man beregne RCS på todimensjonale triangler. Ved å dele flyet opp i tusentall triangler kunne man dermed beregne flyets totale RCS og med det som utgangspunkt konstruerer et fly med minimal RCS. Ved hjelp av intens lobbyvirksomhet klarte Ben Rich, sjefen for Skunk Works, å få delta i studien, men uten statlig finansiering. Hopeless Diamond. I mai 1975 var Lockheed's design klar med det beskrivende navnet Hopless Diamond, men med en RCS (Radar Cross Section) «as big as an eagles eyeball». Hele konstruksjonen bygger på prinsippet om at ingen elektromagnetisk stråling skal bli ‘reflektert’ tilbake mot utsenderen. I steden skal den elektromagnetiske strålingen absorberes eller ‘reflekteres’ i en annen retning. Derfor ble konstruksjonen som den ble med vinkler på minst 30º og ingen kurver. Senere har dette fått navnet «Radar Absorbing Structure» (RAS), hvor hovedkonstruksjonen også har fått den egenskapen at den absorberer elektromagnetiske stråling. I november 1975 ble Lockheed og Northrop tildelt kontrakt for å produsere ikke flyvende prototyper. Hensikten var å teste blant annet RCS og design. Programmet fikk navnet XST (Experimental Survivable Test-bed) og dette navnet ble brukt av media i mange år som navnet på det nye flyet. Så sent som i 1986 trodde mange at XST betydde "eXperimental Stealth Tactical". Våren 1976 ble det gjennomført en klassisk amerikansk "shoot out" mellom Lockheed's XST og Northrop's XST. Uten å kjenne til hverandres design, men basert på samme fysiske lover og datakraft hadde de to produsentene laget prototyper som var svært like. Den største visuelle forskjellen var Northrop's store luftinntak på toppen av flykroppen. Med en noe lavere RCS, teoretisk større hastighet og med lang erfaring fra hemmelige prosjekter vant Lockheed en klar seier. Have Blue. Prosjektet ble nå overført fra DARPA til USAF og ble et «Black Project» med en ekstremt stor grad av sikkerhet. Fra 1976 og til offentliggjøring i november 1988 ‘forsvant’ alt om stealthfly og ingen offisiell informasjon kom ut om prosjektet. Neste fase i prosjektet fikk navnet Have Blue og bestod i to teknologidemonstratorer, ikke prototyper. Hensikten var å få en flyvende plattform for å teste ut teknologien før man startet opp med prototyper. Problemet var å få Hopeless Diamond til å fly og samtidig være et stealthfly. Takket være den nye teknologien i form av Fly-By-Wire-systemet kunne man få den katastrofale aerodynamiske Hopless Diamond til å fly (se figur 11). For å redusere IR signaturen kunne ikke flyet gå i overlydsfart og hadde ingen etterbrenner. Samtidig optimerte man motorutblåsingen ved å gjøre den avlang og inndelt i 12 mindre utblåsninger, slik at man fikk en størst mulig blanding av varm luft fra motor og kald luft. For å redusere den akustiske støy brukte man støydempende materiale. For å unngå kondensstriper på større høyder ble drivstoffet tilsatt spesielle kjemikalier. For å holde tilstrekkelig lav RCS ble mer eller mindre hele konstruksjonen dekket av RAM og konstruert av RAS i tillegg til "diamantformen". Hvor mye RAM som ble brukt er ikke offentlig. Motorens luftinntak ble spesialdesignet og dekket av et gitter for å redusere RCS. All våpenutrustning ble montert internt i buken på flyet. Ingen eksterne festepunkter for våpen eller drivstofftanker kunne brukes. Dette vil øke RCS i for stor grad. Cockpit og cockpit-glass måtte spesialdesignes slik at ikke piloten ødela den lave RCS, men samtidig måtte piloten ha vinduer å se ut av. For å holde et tilstrekkelig hemlighetsnivå brukte man i størst mulig grad deler som allerede var i bruk på andre fly. Ved å bruke standard produkter sparte man tid og penger samtidig som man ikke ga noen indikasjoner på at man utviklet et nytt fly. I desember 1977 gjennomførte Have Blue sin første flygning. Under prøvefasen viste det seg at de teoretiske beregningene stemte i praksis. Samtidig fikk man erfaringer av hvor viktig det var med detaljer. Den minste lille feil eller unøyaktighet på monteringen av RAM medførte tap av stealth effekten. Det ble etter hvert en spøk blant de som jobbet med flyene at det kunne ta av "etter at det hadde tørket". Spøken refererer seg til det faktum at man ofte måtte vedlikeholde RAM ved hjelp av en form for lim. Allerede før alle forsøk var gjennomførte fikk Lockheed kontrakt på 5 prototyper og 20 seriemodeller under kodenavnet Senior Trend. Resultatene fra prøvene var bra. Samtidig var det en økende forståelse blant militære og sivile toppledere på hvilken enorm betydning et stealthfly kunne ha i en innledende periode av luftkamp. Begge Have Blue ble utsatt for ulykker. Have Blue #1 fikk ikke ut landingshjulene og piloten ble tvunget til å skyte seg ut og flyet styrtet. Have Blue #2 tok fyr og piloten måtte skyte seg ut og flyet styrtet. Design. F-117 Nighthawk er kun utviklet i én variant: F-117A. Det er et en-seters, to-motors angrepsfly på størrelse med F-15 Eagle. Flyets overflate og kanter er optimalisert for å reflektere fiendtlig radar i smale stråler rettet vekk fra den fiendtlige radardetektoren. Flyet er hovedsakelig bygget i aluminium. De ytre overflatene er belagt med radar-absorberende materiale (RAM). Våpen. Flyet kan bære en rekke taktiske våpen, inkludert BLU-109B laserstyrt bombe, GBU-10, GBU-27 og GBU-28 laserstyrt bombeenhet, AGM-65 Maverick og AGM-88 HARM luft-til-bakke-missiler. I januar 2004 leverte en F-117 for første gang en 2 000-punds (900 kg) JDAM GPS-styrt «smart» bombe. Utfasing. Etter 27 år i tjeneste, skal F-117 fases helt ut i april 2008. Den siste flyvningen skal etter planen skje den 22. april 2008 mellom Palmdale i California og Tonopah Test Range ved Nellis Air Force Base i Nevada, hvor F-117 hadde sin jomfrutur i 1981. F-117 skal erstattes av F-22 Raptor, som er utviklet fra nettopp F-117 og F-15 Eagle. Av de 59 F-117-flyene som er bygd, ble 10 tatt ut av tjeneste allerede i desember 2006. Siden har ytterligere 27 blitt tatt ut av tjeneste. I tillegg har seks krasjlandet og et skutt ned over Serbia under Kosovo-konflikten i 1999. Spesifikasjoner. right Referanser. F-117 Nighthawk Krønike. Krønike (latin: "chronica", fra gresk χρονικά, fra χρόνος, chronos, «tid») er en oversikt over historiske fakta i kronologisk orden. Sjangeren var særlig populær i middelalderen. En krønike er ofte skrevet i form av annaler, det vil si korte henvisninger til hendelser innenfor de enkelte år. Vanligvis ble det gitt samme tyngde og betydning til historisk viktige hendelser som mindre, lokale hendelser, nedtegnet i perspektivet til kronikøren. Dette er i motsetning til en fortelling eller historie som velger utvalgte hendelser i en meningsfull fortolket sammenheng og utelater de hendelser som forfatteren ikke synes er relevant. Det er to hovedtyper: Døde krøniker og levende krøniker. I døde krøniker har forfatteren nedtegnet hendelser fram til et gitt tidspunkt, som ofte vil være nær tidspunktet hvor han skrev krøniken, men det blir ikke lagt til nye hendelser. I en levende krønike blir det lagt til hendelser etterhvert som de skjer, og ofte vil en ny forfatter ta over når de forrige faller fra. De levende krønikene er ofte svært gode kilder til samtidens forståelse av hendelser. «Krøniken er en av de mest fullkomne kristne formene for historieskrivning,» har Michael Kulikowsky bemerket. «Det endelig mål for denne øvelsen er vanligvis å plassere hendelsene i menneskelig historie i et kristent rammeverk, å nedtegne de årlige stadiene hvor menneskeheten marsjerte fram mot Jesu gjenkomst.» Av denne grunn var de kristne kronikører særlig oppmerksom på tegn på endetiden, som kriger, pest og katastrofer. I denne sammenhengen referer begrepet hovedsakelig til en bok skrevet av en kronikør i middelalderen som nedtegnet historiske hendelser i en land, eller livene til adelsmenn eller geistlige, men også om nedtegnelser om offentlige hendelser. Krøniker er forgjengerne til dagens «tidslinjer» framfor analytiske historieskrivning. De representerer nedtegnelser i prosa eller poesi av lokale eller fjerne hendelser over en betydelig utstrekning av tid, både levetiden til den enkelte kronikøren og ofte av flere påfølgende skrivere som fortsatte nedskrivningen. Om krøniken handlet om hendelser år for år er de ofte kalt for annaler. I motsetningen til dagens historierikere, skrev de fleste kronikører ned de hendelser slik fant den, og gjorde få forsøk å skille fakta fra legendariske hendelser. Og gir lik oppmerksomhet til viktig som uviktig ettersom det vesentlige er fortelle hendelser kronologisk. De eldste krøniker, logografene fra antikkens Hellas, blandet sammen religiøse myter om Augustus med historiske fakta. Krøniken er moralsk oppbygget. Den er didaktisk, det vil si belærende, og den tjener et formål. En krønike blir ofte beskrevet som en "Magistra Vitæ", altså en «Livets læremester». De viktigste engelske krøniker er "Den angelsaksiske krønike" som ble påbegynt under beskyttet av kong Alfred på 800-tallet og fortsatte fram til 1100-tallet. En sen krønike var "Krønikene om England, Skottland og Irland" (1577–1587) av Raphael Holinshed og andre skribenter. Disse dokumentene innholdet viktig kildemateriale for elisabethansk teater. Den mest kjente svenske krønike er "Erikskrøniken", skrevet tidligst 1322, men trolig høyst noen år etter det. I denne krønike nevnes Stockholm med navn for først gang i skrift. Tendensen i krøniken er derimot særskilt partisk. I dansk sammenheng er en av de best kjente krøniker Saxo Grammaticus' "Gesta Danorum". I norsk sammenheng finnes den relativt sene "Hamarkrøniken", skrevet på 1500-tallet av en ukjent forfatter, og som handler om lokale forhold på Hamar i katolsk tid (fram til 1537). Det er umulig å si hvor mange krøniker som eksisterer da ulik oppfatning om definisjonen av sjangeren gjør det vanskelig å avgjøre hva som skal inkluderes og hva som skal utelates. "Encyclopedia of the Medieval Chronicle" har imidlertid gjort et løst anslag på rundt 2500 eksemplarer som ble skrevet i tidsrommet 300-1500 e.Kr. De schmalkaldiske artikler. De schmalkaldiske artikler (1537) inngår i dag som et bekjennelsesskrift for en rekke lutherske kirker som anerkjenner Konkordieboken, men ikke f.eks. for Den norske kirke. Ved siden av Martin Luthers Store og Lille Katekisme er dette skriftet det eneste direkte bekjennelsesskrift forfattet av den tyske reformatoren personlig. Navnet "schmalkaldiske artikler" henspiller på opprettelsen av Schmalkalden-forbundet, den alliansen tyske protestantiske fyrstedømmer og riksbyer etablerte seg i mellom under et møte i byen Schmalkalden. Skriftet ble til på oppdrag av kurfyrst Johann Friedrich av Sachsen, med henblikk på det planlagte konsil i Mantova som paven hadde bebudet for den 23. mai 1537. (Det ble utsatt, og kom ikke i stand før i desember 1545, og da i Trient – Luther ønsket ikke protestantisk deltakelse der). Artiklene skulle etter kurfyrstens ønske gjenspeile den protestantiske sides trosoverbevisning. Artiklene ble forfattet i desember 1536, og fremlagt for deltakerne på Schmalkalden-møtet den 7. januar 1537. Mange undertegnet bekjennelsen, men den ble ikke vedtatt som uttrykk for forbundsfellenes samlede tro. Luther var på den tid plaget av en rekke sykdommer og skavanker, og så for seg at han snart skulle dø. Artiklene gjenspeiler dette ved sitt sterke testamentariske preg. Det gjelder særlig de avsluttende betraktninger. De schmalkaldiske artikler representerer et tydelig innsnitt i reformasjonens utvikling. Philipp Melanchthon og de øvrige lutherske bidragsytere bak bekjennelsesskriftet "Confessio Augustana" hadde bestrebet seg på å påvise hvor meget deres lære var i overensstemmelse med den gamle katolske lære, men nå var situasjonen en annen. Luther mente at det var viktig å profilere protestantismen skarpere, og at et klarere språk og tydeligere uttrykksformer var påkrevet. Artiklene ble også oppfattet slik, og betraktet som et definitorisk uttrykk for den nye kristendomsform. De utløste raskt motskrifter fra katolsk hold, i 1537 og 1538 kom det tre skrifter fra hhv. Cochlaeus, Witzel og Hoffmeister. Artiklene ble heller ikke så samlende som Luther hadde tenkt seg. De ble ikke gitt status som forbundsbekjennelse for medlemmene i Det schmalkaldiske forbund, og de blottla også teologiske forskjeller mellom Luther og hhv. Melanchthon, landgreve Philipp av Hessen og kurfyrst Johann Friedrich. De skulle spille en vesentlig rolle i de indre-lutherske stridigheter som var i ferd med å utvikle seg. Stealth. Stealth er en fellesbetegnelse på en rekke metoder og teknologier for å gjøre fartøyer, luftfartøyer, kjøretøy og andre objekter, mindre synlig (ideelt usynlig) på radar og for andre sensorer. Dette betyr at objektet skal smelte sammen med bakgrunnen, det skal ha de samme egenskaper som bakgrunnen og det snakkes derfor om "kontrollert signatur". Hensikten er både å gjøre det lettere å nærme seg målet, samt å gjøre det lettere å unnslippe etter at målet er ødelagt. Teknikkene blir ofte assosiert med radar fordi dette var det primære i de opprinnelige arbeidene til Petr Ufimtsev, som av mange er ansett å være den som fant frem til grunnprinsippene for å begrense radarrefleksjoner. Senere har det blitt et større fokus på teknikker og metoder for multispektral kontrollert signatur. For eksempel er det ikke tilstrekkelig å bare begrense radarrefleksjon fra et fly om den termiske emisjonen er så stor at den kan brukes for å detektere det samme flyet. Omvendt kan den termiske emisjonen fra en en båt være lavere enn den omkringliggende sjøen, noe som igjen kan medføre deteksjon, typisk vil båten da fremstå som kaldere enn den omkringliggende sjøen. Etter at teknologien ble kjent er begrepet brukt mer generelt om teknologier for å unngå oppdagelse. Et eksempel er stealth virus og lignende for computere, hvor disse har metoder for å unngå å bli oppdaget av antivirussystemer. Blue Pill er en metode som har slike egenskaper. Første gang stealth-våpen ble brukt var under USAs invasjon av Panama i 1989 da to Lockheed F-117 Nighthawk angrepsfly slapp bomber mot Rio Hato flyplassen nær Panama by. Den første konflikten med mer utstrakt brukt av stealth-teknologi var Gulfkrigen i 1991. Våpensystemer med stealth-teknologi. NSM missilet er et eksempel på et stealth våpen Manuskript. Manuskript, ofte forkorta "manus", eller håndskrift (fra latin "manu scriptus", «(bok) skrevet med hånden») er i streng forstand et dokument som er skrevet for hånd, men begrepet brukes særlig om gamle, håndskrevne bøker. I moderne tid betyr manuskript også en originaltekst før den settes og trykkes, eller teksten til en film eller skuespill. Historiske manuskripter. Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet fantes det to typer dokumenter: De som ble skrevet for hånd på vellum og andre typer pergament, på papyrus eller på papir, og de som ble hugget inn i stein eller risset inn i leire eller tre. Det er førstnevnte type som kalles manuskripter eller håndskrifter. Vestlige manuskripter klassifiseres gjerne som uncialer (kun store bokstaver, majuskler) eller kursiver (kun små bokstaver, minuskler). I biblioteker som har en håndskriftsamling, omfatter denne også moderne, håndskrevne dokumenter, som for eksempel brev og dagbøker. I kildehenvisninger betegnes manuskripter ofte som "MS", flertall "MSS". Illuminerte manuskripter. Illuminerte manuskripter er spesielt forseggjorte bøker med dekorerte initialer (første bokstav i et kapittel) og illustrasjoner i margen og ellers. Det er i mange tilfeller brukt bladgull. Ordet "illuminere" betyr å opplyse eller belyse noe med forskjellige festlige lysarrangementer, og brukes her i overført betydning om forgylte bokstaver og skinnende bilder som smykker og beriker manuskriptene. Et godt eksempel på europeiske illuminerte manuskripter er middelalderens tidebøker, som det i dag kan sees vakre eksempler på i flere kjente museer. Moderne manuskripter. Manuskripter av disse typene omtales også ofte med kortformen «manus». Lydmuren. Lydmuren er, i dagligtale, en betegnelse på lydens hastighet i Jordens atmosfære. Når et fly beveger seg gjennom luften dannes det trykkbølger rundt flyet. Etter hvert som flyets hastighet øker, blir det en opphopning av trykkbølger rundt flyet. Når flyets hastighet når lydens hastighet, forårsaker denne opphopningen en «mur» av luft under høyt trykk rundt flyet. Det er denne «muren» som kalles «lydmuren». Ved lydhastigheten er «muren» tilnærmet flat, men etter hvert som flyets hastighet øker blir formen på «muren» en kjegle, som blir spissere jo høyere flyets hastighet er. Kjegleformen er synlig på bildene til høyre. Det høye – og ustabile – trykket gjør at det er en stor påkjenning på flyets konstruksjon å fly i hastigheter nær lydhastigheten. Når man sier at et fly «bryter lydmuren», betyr det at flyet akselererer fra en hastighet under lydens hastighet til en hastighet over lydens hastighet. Lydens hastighet i jordens atmosfære ved 1 bar er cirka 347 m/s. Smellet som forårsakes av fly som flyr raskere enn lyden er ikke, som mange tror, at et fly bryter lydmuren. Smellet "er" selve lydmuren. Lyd er variasjoner i lufttrykket, og den voldsomme økningen i lufttrykket, forårsaket av opphopningen av trykkbølger, høres som et kraftig smell. Smellet er sterkt nok til å knuse vinduer, noe mange gartnerier fikk merke, inntil det ble innført regler som for eksempel at Concorde- passasjerflyet kun fikk gå supersonisk over åpent hav og i stor høyde. Prinsippet om «lydmuren» gjelder for øvrig ikke bare for fly i luft, men for alle objekter som beveger seg gjennom gasser. Dette kan for eksempel være et prosjektil fra et skytevåpen, eller en pisk som slås på en måte som forårsaker tuppen til å produsere en lyd. Første gang lydmuren ble brutt i kontrollert, plan flukt av et fly, var den 14. oktober 1947. Lydhastigheten er ikke konstant, slik at en har innført et eget målesystem for flyhastigheter, Mach-skalaen, der lydhastigheten er Mach 1, og dobbel lydhastighet, Mach 2 osv. Hastigheter under Mach 1 kalles subsoniske, mens større fart er supersonisk.("son=lyd") Kjernefysiske våpen. Et kjernefysisk våpen eller et kjernevåpen («atomvåpen») er et våpen med enorme og ødeleggende krefter som frigjør energi fra kjernefysiske reaksjoner. Ett enkelt kjernevåpen kan ødelegge en hel by, noe som ble bevist under 2. verdenskrig, da USA bombet de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Dette er de eneste gangene kjernevåpen har blitt brukt i krig, men et stort antall kjernefysiske prøvesprengninger har blitt gjennomført av flere land. Kjernevåpen deles inn i to hovedklasser: basert på fisjon eller fusjon. Sprengkraften til kjernevåpen oppgis i enheten «kilotonn» (tusen tonn tnt), underforstått hvor mange kilotonn TNT (konvensjonelt eksplosiv) som teoretisk sett ville gitt samme sprengkraft. Den første kjernefysiske eksplosjonen ble prøvesprengt i New Mexico, USA, 16. juli 1945. De kjente atommaktene er (kronologisk i henhold til år før første prøvesprengning) USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan og Nord-Korea. I tillegg antas det at Israel har kjernevåpen, selv om landet verken bekrefter eller avkrefter dette. Våpentyper. Kjernevåpen deles inn i to hovedklasser: fisjonvåpen og fusjonsvåpen. Fisjonsvåpen. Fisjonsvåpen utnytter energien fra en fisjon (spalting) av tunge atomkjerner (uran eller plutonium), hvor de blir spaltet til mindre enheter når de absorberer nøytroner. Fisjonen produserer flere nøytroner, som igjen kan absorberes av andre atomkjerner (en kjedereaksjon). Fisjonsbombene ble før i tiden kalt «atomvåpen». Dette bør unngås siden det er faglig misvisende, i og med at reaksjonene foregår i selve atomkjernene (ikke i atomene). Fusjonsvåpen. Fusjonsvåpen frigjør energi ved hjelp av fusjon (sammensmelting) av lette atomkjerner av hydrogen. Disse våpnene kalles også termonukleære våpen (fordi det kreves ekstremt høye temperaturer for at fusjon finner sted). Et kallenavn på fusjonsvåpen er også «hydrogenbomber». Såkalte nøytronbomber er en variant av fusjonsvåpenet. Våpenet konstrueres med sikte på å skape gjennomtrengende og dødelige nøytroner, mens andre virkninger (heriblant fisjon og sprengkraft) reduseres. Historikk. Forskning på kjernevåpen kom som en følge av Albert Einsteins oppdagelse av sammenhengen mellom masse og energi og oppstod etter utbruddet av andre verdenskrig. Manhattanprosjektet, et hemmelig, storstilt forskningsprosjekt i USA for å utvikle kjernevåpen, ble startet i 1942. Prosjektet kulminerte med den første prøvesprengningen i Alamogordo-ørkenen i New Mexico i USA 16. juli 1945. Kjernevåpenkappløpet. Oversikten viser noen viktige datoer for noen viktige hendelser i det kjernefysiske kappløpet mellom særlig USA og NATO på den ene sida, og Sovjetunionen og Warszawapakten på den andre Marcelo H. del Pilar. Marcelo H. del Pilar y Gatmaitan, populært kjent som Plaridel (født 30. august 1850 i San Nicolas (barrio Kupang), Bulacan, Filippinene, død 3. juli 1896 i Barcelona i Spania), var en av de fremste av de såkalte «propagandister» som med sitt forfatterskap kjempet for filippinsk frihet. Han var kinesisk-filippinsk, sønn av Julian H. del Pilar og Blasa Gatmaitan, et begavet barn som raskt lærte seg å spille piano, fiolin og fløyte. Han var også en dyktig fekter og hadde en god sangstemme. Hans første skolegang var i et kollegium eid av Sra. Herminigilda Flores, deretter gikk han på Colegio de San Jose, og så på Santo Tomás-universitetet i Manila der han tok juridisk eksamen i 1880. Han giftet seg med sin kusine Marciana del Pilar og fikk syv barn. I 1882 ble han redaktør av "Diariong Tagalog" – en avis som rettet sterk kritikk mot den måten |spanjolene regjerte landet og behandlet folket på. Han skrev satirer mot de spanske munkeordenene, under pennenavnet «Plaridel». Hans to mest kjente verker er "Dasalan at Tuksuhan" ("Bønner og fristelser") og "Kaiingat Kayo" ("Vær forsiktig"). Da han dro til Spania overtok han etter Graciano Lopez Jaena som redaktør av "La Solidaridad" – propagandistenes talerør i Spania. Plaget av sykdom (tuberkulose) gikk det nedover med ham. Han døde den 3. juli 1896 i Barcelona. Hermann von Richthofen. Hermann Freiherr von Richthofen (født 20. november 1933) er en tysk diplomat, jurist og adelsmann (friherre). Han var ambassadør til Storbritannia fra 1989 til 1993 og tysk NATO-ambassadør fra 1993 til 1998. Von Richthofen har mottatt Brandenburgs fortjenstorden. Han er grandnevø av flyveren Manfred von Richthofen, «den røde baron», og hans navn gjorde ham til en mediefavoritt i Storbritannia. Maryland. Maryland er en delstat i USA. Den ligger øst i landet ved Atlanterhavet. Staten er nesten delt i to av Chesapeake Bay. Den grenser mot Pennsylvania i nord, Delaware i øst, Virginia i sør og West Virginia i vest. Historie. Staten har fått sitt navn etter kong Karl I av Englands dronning Henrietta Maria. Noen landområder rundt Chesapeake Bay ble i 1632 gitt til Lord Baltimore Cecil Calvert, av den engelske kongen, og han oppkalte kolonien etter giverens hustru. Koloniens første hovedstad St. Mary's City ble grunnlagt i 1634 av Calverts bror Leonard Calvert (1606–1647). Maryland var spesiell i forhold til de andre britiske koloniene i Amerika fordi den ble grunnlagt av katolikker. George Calvert hadde vært "Secretary of state" i kolonien, men trakk seg da han konverterte til katolisismen i 1625. I 1632 gav kong Karl ham i oppgave å stifte en katolsk koloni. Maryland innførte i 1649 "Toleration Act" som skulle hindre at katolikker ble straffet med yrkesforbud. I 1650-årene kom det til en borgerkrig som puritanerne vant, men Maryland forble en brokete og sammensatt stat. Slaveri var tillatt, og staten lå sør for Mason-Dixon-linjen, men deltok ikke på Sørstatenes side under den amerikanske borgerkrigen. Befolkning. United States Census Bureau anslår befolkningstallet den 1. juli 2011 i Maryland til å være, en økning på 0,95% fra folketellingen i 2010. Et kart over befolkningsfordelingen i Maryland Økonomi. Maryland er senteret for USAs farmasøytiske industri, med basis i forskningen rundt det anerkjente Johns Hopkins University i Baltimore. Som spin-off av den medisinske industrien er Baltimore også et viktig senter for helserelaterte forsikringsselskaper. Det drives også mye medisinsk forskning. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Minnesota. Minnesota er en delstat i USA. Den ligger i Midtvesten og har grense mot Wisconsin i øst, Iowa i sør, Sør-Dakota og Nord-Dakota i vest og mot Canada (Ontario, Manitoba) i nord. Den har tilnavnene "The North Star State", "The Land of 10,000 Lakes", "Land of Loons", og "The Gopher State". Minnesotas befolkning er overveiende av tysk (37,9%) og skandinavisk (32,1%) opprinnelse; norsk-amerikanerne er den nest største gruppen etter tysk-amerikanerne (med 16,8%) og Minnesota er også den delstaten med flest norsk-amerikanere. Minnesota er kjent for sin moderate til progressive politikk, høye samfunns- og valgdeltagelse. Det er av delstatene med sunnest befolkning og best lese- og skriveferdigheter. Geografi. Minnesota var en gang i tiden dekket av store isbreer som har etterlatt seg mange innsjøer og elver. Staten har flere store elver som er viktige både som ferdselårer og som drivkraft. Øvre delen av elven Mississippi ligger i staten og landskapet er bølgende sletteland som ligger i gjennomsnitt ca. 300 meter over havet. Lake Superior som er en av de fem større innsjøene ligger nord i staten ved Canadas grense. Den er en utpreget jordbrukstat og har et innlandsklima med varme somre og kalde, nedbørsfattige vintre. Historie. Området som i dag utgjør Minnesota var opprinnelig befolket av Sioux- og Chippewa-indianere. I slaget ved Kathio i 1750 beseirer Chippewaindianerne Siouxindianerne og erobrer området som er rikt på villris. Det ble innlemmet i USA ved Louisiana-kjøpet i 1803. I 1820-årene begynte det å komme nybyggere fra New England og senere fra Europa, da særlig Skandinavia og Tyskland. Den svenske forfatteren Vilhelm Moberg har i romantrilogien «Utvandrerne» skildret en familie som utvandret fra Småland og bosatte seg ved innsjøen Ki-Chi-Saga som senere fått navnet Lake Chisago i fylket Chisago County. I mai 1858 ble den USAs 32. stat. Demografi. Bureau of the Census estimerte at befolkningen til Minnesota var på 5 344 861 den 1 juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 0,77% siden folketellingen i 2010. Fra år 1850 til 1900 hadde Minnesota en stor befolkningsvekst. Innbyggertallet økte fra i underkant av 6100 i 1850 til i overkant av 1,7 millioner i 1900. De neste seks ti årene etter 1900 hadde staten en befolkningsvekst på 15% hvert 10 år. I 1960 hadde staten et innbyggertall på 3,4 millioner. Mellom 1960 og 1970 hadde staten en befolkningsvekst på 11%. De 3 neste ti årene etter 1970 hadde Minnesota en gjennomsnittlig befolkningsvekst på 9% per ti år. Befolkningen i Minnesota var på 4,9 millioner mennesker i 2000. 37,9% av Minnesotas befolkning er av tysk herkomst, mens 16,8% er av norsk herkomst, 11,7% av irsk, 9,5% av andre nordiske land, 6,3% av engelsk, 5,1% av polsk, 4,2% av fransk, 3,7% av tsjekkisk. Fylker. Minnesota har 87 fylker (counties). Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Norsk-amerikanere. Til det sørøstlige hjørne av Minnesota kom det flere norske immigranter enn til hele USA for øvrig. Mississippi. Mississippi er en delstat i USA. Den ligger sørøst i landet og er en av sørstatene og er en av Amerikas fattigste stater. Den grenser mot Tennessee i nord, Alabama i øst, Louisiana i sørvest og mot Arkansas i nordvest. I sør ligger Mexicogulfen. Staten har fått sitt navn fra elven Mississippi som renner langs den vestlige grensen mot Arkansas. Navnet, som betyr «stor elv» stammer enten fra Ojibwe, et indianer-språk som ble snakket i området rundt elven, eller et annet nært beslektet Algonquian-språk. Pearl River danner den nederste delen av grensen mot Louisiana ned mot Mexicogulfen. Klimaet i MS er overveiende subtropisk med korte, milde vintre, og lange, fuktige og varme somre. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Manfred von Richthofen. Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen (født 2. mai 1892 i Kleinburg, nær Breslau, død 21. april 1918 i Vaux-sur-Somme) var et tysk flyveress med over 80 bekreftede nedskytninger under første verdenskrig, best kjent som «den røde baron» på grunn av sine delvis røde fly. Richthofen ble en legende allerede under den første verdenskrig. Hans selvbiografi, «Der rote Kampfflieger», ble en bestselger i England da den ble utgitt der i 1919. Tidlig liv. Richthofen var en tysk adelsmann. Han ble født i Kleinburg, nær Breslau, Nedre Schlesien, i en prominent prøyssisk aristrokratisk familie. Hans far var Major Albrecht Phillip Karl Julius Freiherr von Richthofen og hans mor var Kunigunde von Schickfuss und Neudorff. Han hadde en storesøster, (Ilse) og to yngre brødre. I barndommen flyttet han fra fødestedet sammen med sine foreldre og familie til Schweidnitz i Schlesien. Den unge Richthofen likte å jakte og å ri hest. Etter fullført kadettrening i 1911 ble han med i en kavaleritropp; Ulanen-Regiment Kaiser Alexander III von Russland. Da første verdenskrig brøt ut, tjenestegjorde Richthofen som kavalerist på både østlige og vestlige fronter. Hester ble etterhvert lite brukbare på grunn av ny bruk av maskingevær. Richthofen ble da overført til materialkorpset. Ikke lenge etter, i mai 1915, søkte han om å bli med i lufttjenesten hvor han til å begynne med tjenestegjorde som observatør. Flygerkarriere. Inspirert av sjansen til å møte den kjente piloten Oswald Boelcke, bestemte han seg for å bli pilot. Senere bestemte Boelcke at Richtofen skulle bli med i hans eliteskvadron av piloter kalt Jagdstaffel, Jasta 2. Richthofen vant sin første luftkamp over Cambrai i Frankrike 17. september 1916. Etter sin første seier skrev Richthofen til en venn i Berlin som var en juveler og bestilte en sølvkopp inngravert med dato for kampdagen og fiendens flytype. Han fortsatte denne tradisjonen til han hadde seksti kopper. Da var det vanskelig å skaffe sølv i Tyskland på grunn av blokaden. Richthofen ble ikke sett på som en spesielt begavet pilot. Historikere ser på hans yngre bror, Lothar von Richthofen, som en mer naturlig og bedre pilot. Den 23. november 1916 skjøt Richtofen ned det britiske esset Lanoe Hawker som noen ganger er referert til som den «britiske Boelcke». Det er viktig å merke seg at på tross av den populære forbindelsen mellom Richthofen og flytypen Fokker Dr.I, fløy han det bare i kamp i to måneder mot slutten av sin karriere. Han gjorde mer enn 60 av sine nedskytninger av fiendtlige fly uten fordelen av dette nå berømte flyet. Han brukte mest flytypen Albatros D.III som han fikk malt deler av i rødt (akkurat som hans senere Fokker Dr.I) noe som senere kom til å gi ham hans navn og rykte. Men Baronen vil kanskje heller bli assosiert med Fokker D.VII siden det var ansett som det beste tyske flyet under krigen og var Richthofens eget lille prosjekt. Uheldigvis fikk han aldri sjansen til å prøve dette flyet siden han ble skutt ned og drept bare et par dager før flyet ble tatt i bruk av det tyske luftforsvaret. Etter sin 18. seier ble Richthofen tildelt Pour le Mérite som var den høyeste militære utmerkelsen i Tyskland på den tiden. Død. Richthofen ble drept rett etter klokken 11 den 21. april 1918. Han døde etter å ha blitt truffet av ett enkelt prosjektil i kaliber .303 British mens han fløy over høydene ved Morlancourt, nær elven Somme. Han klarte å foreta en kontrollert landing, og vitner hevdet at han levde i det de kom frem, men døde straks etterpå. Flyet var helt, men ble demontert av suvenirjegere; motoren står den dag idag i Imperial War Museum i London. Richthofen fikk en full militær begravelse av de allierte med Major Blake som ansvarlig. Han ble begravet 22. april 1918 i byen Bertangles nær Amiens i Frankrike. I 1925 fikk hans yngre bror Bolko flyttet levningene hjem til Tyskland. Det var egentlig meningen at han skulle legges i familiegraven, men myndighetene overtalte familien til å la ham bli begravet i Invalidenfriedhof i Berlin, en kirkegård for militære storheter og helter. Han lå der fram til 1975, da familien flyttet ham til Südfriedhof i Wiesbaden. Montana. Montana er en delstat nordvest i USA. Den grenser mot Nord-Dakota i øst, Sør-Dakota i sørøst, Wyoming i sør, Idaho i vest og mot Canada i nord. Hovedstaden i delstaten heter Helena. Geografi. Montana er mest kjent for sin flotte natur, og den kjente fjellkjeden Rocky Mountains går igjennom den vestre delen av Montana. Høye og forholdsvis tørre sletter dominerer i østre Montana. Mye av Montanas landskap er preget av tidligere isbreer som har laget brede U-formede daler og forandret elveløpene. Historie. De første menneskene i Montana var nomadiske indianere som livnærte seg på jakt av bison og andre dyr samt høsting av ville planter. Ved 1780 hadde var befolkningen av Blackfeet-stammen øst for fjellkjeden oppe i 15 000 innbyggere. I 1803-1805 oppdaget ekspedisjonen ledet av Lewis og Clark at det fantes forekomster av gull og kobber i området. I kjølvannet av ekspedisjonen kom det flere innvandrere som håpet på å gjøre seg rik på gullforekomstene, men dette var ganske kortvarig, og var over tidlig på 1880-tallet. Motsetningene mellom indianerne som ville bevare sine områder og myndighetene i Washington førte til noen blodige sammenstøt. Mest kjent er slaget ved Little Bighorn i 1876 der kavaleridivisjonen til George Armstrong Custer ble utslettet. I tillegg ankom det flere handelsmenn i pelsnæringen for å handle i området. I motsetning til forholdet mellom gulljegerne og indianerne, gikk handelen mellom pelshandlerne og indianerne fredelig for seg, men det medførte en kraftig nedgang i bison-bestanden. Flere av indianerne ble også utsatt for alvorlige sykdommer fra handelsmennene. Montana ble en del av USA i 1864 og en formell delstat i november 1889. Neste generasjon med innvandrere til Montana var bønder som alte opp storfe på de store slettene. På slutten av 1800-tallet ble kobberindustrien svært betydningsfull fordi metall trengtes for å drive den industrielle revolusjon. Montana ble rammet av alvorlig tørke mellom 1917 og 1923, noe som førte til at om lag 65 000 flyttet fra staten og sendte staten i en økonomisk krise. Fallhøyden ble derfor ikke så stor da økonomisk depresjon rammet hele USA på 1930-tallet, og faktisk ble forholdene noe bedret av New Deal programmene. De militæren flybasene ved Malmstrom og Glasgow ble bygget under andre verdenskrig og i begynnelsen av den kalde krigen. Flere våpensiloer ble også plassert i delstaten. På 1970-tallet førte energikrisen til en økning for Montanas kull- olje- og gassproduksjon. Fallende energipriser og tørke på 1980- og 1990-tallet førte igjen til en nedgang i Montanas produksjon, og laber befolkningsvekst. I år 2000 ble Montana rammet av en stor skogbrann. Befolkning. Montana har ingen virkelig store byer, den største er Billings med 90 000 innbyggere. De fleste byene av en visst størrelse ligger i fjellene i vest. Mye av Montana er forholdsvis grisgrendt og staten har en av de laveste befolkningstetthetene i USA. Folketallsestimatet for 2005 satte befolkningen til 935 670. Over 90% av innbyggerene er hvite, mens indianere utgjør den største minoritetsgruppen. Etter Census 2010 er folketallet talt til 989 415. Økonomi. Montana har det nest største landbruksarealet USA, bare overgått av Texas. Både storfe og kornproduksjon er viktige næringer i Montana. Staten har store gårdsbruk, og er den tredje fremste hvete-staten, etter Nord-Dakota og Kansas. Siden det er få, men store gårdsbruk og mye kornproduksjon med lave driftsmarginer, er produksjonsverdien og landbrukssubsidiene i Montana relativt lave. Andre viktige næringer er spesielt gruveindustrien, men også treforedling og næringsmiddelindustri. Turisme er også blitt en viktig inntektskilde. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Politikk. På føderalt nivå har Montana to plasser i senatet og en plass i representantenes hus. Statens lovgivende forsamling består av et senat på 50 medlemmer og et hus på 100 medlemmer. Som en forholdsvis tynt befolket stat i nordvest er Montana regnet som en ganske konservativ stat med restriksjoner på alkohol og en tendens til å støtte republikanske kandidater ved valg. George W. Bush vant staten med klar margin både i 2000 og 2004. Imidlertid har demokratene vunnet en del valg i Montana. Plassen i representantenes hus er republikansk, men senatsdelegasjonen består av to demokrater (den ene plassen erobret fra republikanerne ved valget i november 2006). Guvernøren Brian Schweitzer er en sentrumsorientert demokrat, og demokratene har 26 av de 50 plassene i det lokale senatet, mens delstatshuset har 49 demokrater, 50 republikanere og 1 fra Konstitusjonspartiet (konservativ). Oklahoma. Oklahoma (uttalt:) er en delstat som ligger i den sørlig-sentrale regionen i Amerikas forente stater. Oklahoma City er delstatens hovedstad og største by. Med ca. 3,5 millioner innbyggere er Oklahoma den 28. mest folkerike delstaten i USA. Delstaten ble opprettet i det som var Indianerterritoriet den 16. november 1907, og ble den 46. delstaten som ble med i unionen. Med sine små fjellrekker, prærier og østlige skoger ligger mesteparten av Oklahoma i regionene Great Plains og Ozark Highlands. Sistnevnte er spesielt utsatt for tordenvær. Mange av dagens innbyggere har tyske, irske og innfødt amerikanske stamfedre. Det tales mer enn 25 indianerspråk i delstaten, et antall som overgår alle andre delstater. I dag finnes det flere hovedkvarter for indianerstammer i denne delstaten enn i noen annen. Oklahoma ligger i et område der tre kulturelle regioner møtes, og delstaten har historisk vært tilholdssted for kvegfarmere, nybyggere i sør og et offisielt stadfestet indianerterritorium. Religiøst er delstaten en del av «bibelbeltet», et område hvor den konservative evangeliske kristendommen dominerer. Delstaten er altså kjent for å være konservativ, men allikevel har det mer liberale demokratiske partiet flere registrerte velgere enn det konservative republikanske. Delstaten er en stor produsent av naturgass, olje og mat. Andre viktige næringer er luftfart, energi, telekommunikasjon og bioteknologi. Oklahomas økonomi er i sterk vekst, og den er blant de ledende delstatene i USA når det gjelder vekst i bruttonasjonalproduktet. I tillegg er veksten i BNP per innbygger tredje størst i landet. Oklahoma City og Tulsa er Oklahomas største økonomiske baser. Oklahoma kan kalles en urbanisert delstat, da hele 60 % av befolkningen bor i tettbygde strøk. Etymologi. Statens navn "Oklahoma" kommer fra Choctaw-frasen "okla humma", som betyr "det røde folk". Choctaw-lederen Allen Wright foreslo navnet i traktatforhandlingene med de føderale myndighetene i 1866 angående bruken av navnet "Indian Territory", og så for seg en indianerstat kontrollert av USAs inspektør for indianersaker. "Oklahoma" ble senere brukt som de facto-navn på Oklahoma Territory, og navnet ble offisielt godkjent i 1890, to år etter at området ble åpnet for hvite nybyggere. Historie. Det har blitt bevist at indianere vandret gjennom Oklahoma under siste istid, men de første "permanente" bosetningene fantes nær grensen til Arkansas mellom 850 og 1450 e.kr. Spanjolen Francisco Vásquez de Coronado reiste gjennom Oklahoma i 1541, men det ble likevel franske oppdagere som gjorde krav på området først på 1700-tallet. Områdene forble franske til 1803, året da amerikanske myndigheter kjøpte alt fransk land vest for Mississippi-elven. Kjøpet ble kalt Louisiana-kjøpet. Tusenvis av innfødte amerikanere, inkludert de som tilhørte «de fem siviliserte stammene», ble i 1830 fjernet fra sine områder i Florida, Alabama, Georgia og Tennessee, og flyttet til Oklahoma. Området, som allerede var befolket av stammene Osage og Quapaw, ble til et eget, føderalt indianerterritorium. De to lovene Indian Removal Act og Indian Intercourse Act ga myndighetene lov til å tvangsflytte indianere fra øst for Mississippielven til dette området. I 1830 hadde 15 indianerstammer fått tildelt land i Indianerterritoriet, og i 1890 var antall stammer med tildelt land steget til 30. I perioden mellom 1866 og 1899 ble indianerstammer i området tvunget til å gå med på nye lover. Dette førte til at de føderale myndighetene fikk mer innflytelse i Indianerterritoriet, og flere hvite nybyggere fikk tilgang til områdene. I 1866, rett etter borgerkrigens slutt, ble sentrale og vestlige områder overtatt av føderale myndigheter. Noen av disse områdene ble gitt til andre stammer, men den sentrale delen, kalt "unassigned lands" (utildelte områder), forble myndighetenes eiendom. Det ble undertegnet lover som gjorde det lovlig å bygge jernbanelinjer gjennom indianerterritoriets områder. I 1889 ble de utildelte områdene i det sentrale Oklahoma åpnet for hvite nybyggere. Alle som søkte kunne få et stykke land i de områdene som nå utgjør seks fylker i Oklahoma. Folk som bosatte seg i områdene før det ble lovlig, kalles "sooners", et uttrykk som senere ble Oklahomas offisielle kallenavn. Forhandlingene om å gjøre Indianerterritoriet og de sentrale områdene om til delstat, begynte på slutten av 1800-tallet. Alle juridiske funksjoner som tidligere var indianerstammenes ansvar, ble overtatt av myndighetene gjennom Curtis-loven (Curtis Act). Det ble gjort forsøk på å opprette en indianerstat ved navn Oklahoma, og senere på å opprette en ved navn "Sequoyah ". Begge forsøkene mislyktes, men "Sequoyah Statehood Convention" i 1905 la mye av grunnlaget for "Oklahoma Statehood Convention" som ble gjennomført to år senere. Den 16. november 1907 fikk Oklahoma omsider delstatsstatus, og ble den 46. delstaten som ble med i unionen. Delstaten Oklahoma. Den nye delstaten ble et viktig område for den kommende oljeindustrien, og oppdagelsene av olje gjorde at byene vokste betraktelig, og velstanden økte. Tulsa var kjent for å være «verdens oljehovedstad» i store deler av 1900-tallet, og investeringer i oljeindustrien la mye av grunnlaget for delstatens økonomi. I 1930-årene begynte noen områder av delstaten å kjenne konsekvensene av dårlige jordbrukmetoder, tørke og vind. Mange av områdene i Oklahoma ble i denne tiden rammet av stor tørke og usedvanlig høye temperaturer, noe som gjorde tusenvis av jordbrukere fattige. Etter en 20-års periode fram til 1950 hadde delstaten mistet 6,9% av sine innbyggere. Som svar på dette satte myndighetene inn tiltak for lagring av vann. Dette oppnådde de ved å lage kunstige innsjøer, og innen 1960-årene fantes det flere enn 200 kunstige sjøer i delstaten, flere enn i noen annen amerikansk delstat. Oklahoma City ble i 1995 rammet av Oklahoma City-bombingen, et av de verste terrorangrepene i amerikansk historie. Oklahoma City ble bombet den 19. april 1995 av Timothy McVeigh og Terry Nichols som detonerte eksplosiver utenfor kontorbygningen Alfred P. Murrah Federal Building. 168 mennesker ble drept i angrepet, blant dem 19 barn. Timothy McVeigh ble senere dømt til døden ved bruk av giftsprøyte. Partneren Terry Nichols ble dømt for 161 overlagte drap, og fikk en livstidsdom uten mulighet for benåding. Geografi. Oklahoma er den 20. største delstaten i USA med sine 181 196 km², hvorav 110 508,8 km² er land og 1981,1 km² er vann. Delstaten ligger i en region som kalles Heart-land. I tillegg er den en av seks delstater i området grensestripen. Den grenser mot Kansas i nord, Missouri i nordøst, Arkansas i øst, Texas i sør og øst og mot New Mexico og Colorado i nordvest. Grensen til New Mexico er svært kort. Topografi. Ifølge U.S. Environmental Protection Agency har Oklahoma det mest varierte terrenget i hele USA. Oklahoma blir også regnet for å være den eneste delstaten med mer så mange som elleve økologiske distrikter. I tillegg til økologisk variasjon har den også stor klimatiske variasjon. "Southwest Tablelands Ecoregion" har et landskap som ligner mer på det man finner i det sørvestlige USA – områder med platåfjell såvel som juv og gressletter – enn det man finner ellers i delstaten. I den nordvestlige delen av Oklahoma finnes det store sletter, et område som tilhører økoregionen "de store slettene". Områdene er kuperte og flate, og inneholder svært få naturlige skoger. I tillegg er jorden ganske tørr. Delstaten har tre sentrale fjellkjeder: Ouachitas-, Arbuckles- og Kiamichifjellene. I tillegg kommer det flere små fjellkjeder, og Oklahoma inkluderer også deler av Ozarkfjellene i sin geografi. Sammen med Black Hills i South Dakota, er Ozark- og Ouachitafjellene de eneste store høylandene mellom Rocky Mountains og Appalachene. Oklahomas høyeste fjell, Black Mesa (1516 moh.) ligger helt vest i delstaten. Det laveste punktet ligger 88 meter over havoverflaten og ligger helt sør-øst, i en elv kalt "den lille elven" («Little river»). Det er enighet om at Oklahoma har «den høyeste åsen i verden», den 609 meter høye Cavanalåsen, ettersom høyere stigninger enn dette etter amerikansk oppfatning er å betrakte som fjell. Åsen ligger ved byen Poteau. Flora og fauna. Skoger dekker 24 % av Oklahoma, og med sine 200 innsjøer laget av demninger, har den det høyeste antallet kunstige sjøer i landet. Staten har mange hvithalehjorter, rødlosser, elger og trekkfugler som vaktler, duer, kardinaler, hvithodede havørner, rødhalede hauker og fasaner. I prærienes økosystemer er amerikanske bisoner, store prærie-kyllinger, grevlinger og beltedyr vanlige, og delstaten har store bosetninger av præriehunder i de vestlige områdene. I Ouachitafjellene finner man økosystemet med de største biologiske forskjellene i delstaten. Her lever svartbjørner, rødrever, grårever og elveotere side om side, sammen med omtrent 330 andre virveldyr. Beskyttede landområder. Oklahoma har 50 statsparker, seks nasjonalparker og to nasjonalt beskyttede skoger eller gressmarker. Over 6 % av delstatens skoger er offentlige, inkludert den vestlige delen av Ouachita National Forest, den største og eldste nasjonalskogen i det sørlige USA. I det sentrale nord-Oklahoma ligger Tallgrass Prairie Preserve som dekker 158 km², og blir dermed den største beskyttede høygress-prærien i verden. Økosystemet i reservatet inkluderer kun 10 % av det området som tidligere dekket 14 delstater. I tillegg til dette reservatet finner man et præriereservat i sør-vestlige deler av delstaten – Black Kettle National Grassland – som dekker 127 km². Klima. Oklahoma er en delstat som blir dominert av varme og kalde luftmasser som kolliderer øst for Rocky Mountains. Dette resulterer i mye varierende vær gjennom hele delstaten, fra den sørøstlige delen der det er fuktig subtropisk klima, til vestlige deler hvor det hersker steppeklima. Selv om det er vesentlige forskjeller i temperaturene innen delstaten, er det størst forskjell i mengden nedbør. Det sørøstlige hjørnet av delstaten, nær Ouachita-fjellene, har et gjennomsnitt på 1.321 mm nedbør i året. Tar man utgangspunkt i dette området så synker gjennomsnittet med 25 mm for hver sekstende kilometer man går mot vest. Det tørreste stedet i delstaten ligger helt på tuppen av den vestlige stripen. Her kommer det ikke mer enn 406 mm årlig i gjennomsnittlig nedbør. Snø er vanlig i delstaten. I sørlige deler ligger gjennomsnittet på 102 mm snø i året, mens i nordlige deler ligger det på 508 mm. Det forekommer mange ekstreme naturfenomener i Oklahoma. Oklahoma har i gjennomsnitt 40-60 dager med torden, fordelt over hele delstaten. Dette er mindre hyppig enn tordenaktiviteten i deler av sør-øst USA og i de sentrale Colorado-fjellene, men delstaten har noen av de hardeste tordenvær i verden mellom april og juli. I denne perioden kolliderer kalde luftmasser fra nord med varme luftmasser fra sør, noe som gjør at delstaten blir utsatt for ekstreme værtilfeller. Også tornadoer er svært hyppige i Oklahoma. Byområder. Oklahoma hadde 549 tettsteder med lokalt selvstyre i 2006, inkludert tre byer med mer enn 100 000 innbyggere og 40 over 10 000. To av Amerikas 50 største byer finnes i Oklahoma, Tulsa og Oklahoma City, og 58% av Oklahomas innbyggere bor i deres metropolområder, eller i den økonomiske og sosiale kretsen rundt dem, definert av Bureau of the Census som metropolområder. Oklahoma City, delstatens hovedstad og største by, hadde delstatens største metropolområde i 2006, med 1 172 339 mennesker, og Tulsas metropoliske område hadde 897 752. Oklahomas største byer etter folketall i 2007 var: Oklahoma City (537 730), Tulsa (382 870), Norman (102 830), Broken Arrow (88 310), Lawton (87 540), Edmond (76 640), Midwest City (55 160), Moore (49 280), Enid (46 510) og Stillwater (44 820). Oklahomas lover definerer tettsteder med to forskjellige begrep. Byer ("cities") er tettsteder med "mer" enn 1000 innbyggere, og landsbyer ("towns") er tettsteder med "mindre" enn 1000 innbyggere. Begge typer har dømmende makt og politiske forsamlinger innen sine egne grenser, men byene kan velge mellom borgermesterråd eller byforsamling, mens landsbyene bare har et embetsmannsystem. Demografi. Ifølge United States Census Bureau hadde Oklahoma en antatt befolkning på 3 579 212 i 2006. Antallet har med dette steget med 1 % (35 770) siden året før. Siden år 2000 har det steget med 3,6 % (128 558). De fire største etniske gruppene som innbyggerne i oklahoma oppgir å være en del av er tysk-amerikanere (14,5 %), irsk-amerikanere (11,8 %), engelsk-amerikanere (9,6%), afroamerikanere (8,1 %) og innfødte amerikanere (7,9 %). 13,1 % oppgir bare «amerikaner» som etnisitet, uten å spesifisere nærmere. Av de innfødte amerikanerne er cherokee-stammen den største, men det finnes til sammen hele 50 indianerstammer i Oklahoma som har etterkommere som lever i dag. Det antas at en fjerdedel av Oklahomas hvite befolkning til en viss grad har innfødte amerikanere som forfedre. Det er kun California som har flere innfødte amerikanere (indianere) i befolkningen enn Oklahoma. Når det gjelder prosentandelen av innfødte amerikanere ligger Oklahoma på andreplass med 11,4 %, med bare Alaska foran med 19 % av befolkningen. Hele 39 av stammene som finnes i Oklahoma har delstaten som sitt hovedkvarter. De innfødte finnes hovedsakelig i østlige deler av Oklahoma, og her finnes det byer og landsbyer med majoritet av indianere. Religion. Oklahoma er en del av et område i sørstatene som kalles bibelbeltet, og har et overveiende antall evangeliske protestanter. Kristne i dette området er også kjent for konservative politiske og sosiale holdninger. Det finnes 73 store religiøse organisasjoner i Oklahoma, fra Southern Baptist Convention med 1578 kirker og 967 223 medlemmer til Holy Orthodox Church in North America med én kirke og seks medlemmer. Delstaten har ganske mange metodister, hele 300 000. Når det gjelder jøder har Oklahoma en forholdsvis liten andel, sammenlignet med andre delstater. De få som finnes er hovedsakelig samlet i Tulsa og Oklahoma City. Dersom man ser på den muslimske befolkningen ser man en sterk vekst ettersom Oklahoma får mange innvandrere fra områder i Midtøsten. De fleste muslimene holder også til i de to største byene. Det finnes 10 000 indianere som er medlem av trossamfunnet Native American Church. Dette trossamfunnet praktiserer en hedensk indianerreligion med innslag av kristendom og andre religioner. De fleste indianerne er allikevel medlemmer av kristne kirker, hovedsakelig baptistkirker og metodistkirker. Stammene Seminole og Quapaw har vært under spansk og fransk innflytelse, mange av disse er derfor katolikker. Myndigheter. Delstatsforfatningen i Oklahoma er representativt demokratisk, og har hentet mye inspirasjon fra de føderale lovgivende, utøvende og dømmende myndighetene i USA. Hvert av delstatens 77 fylker har domsmyndighet over de fleste lokale saker innen sitt område. Oklahoma har fem kongress-distrikter og en velgerkorps hvor demokratene har flertall. Delstatens tjenestemenn blir valgt ved flertallsvalg. Lovgivende, dømmende og utøvende myndigheter. Oklahomas lovgivende forsamling består av Senatet og Representanthuset. Delstatssenatet har 48 medlemmer som sitter i en fireårsperiode, mens Representanthuset har 101 medlemmer som sitter i en toårsperiode. Den lovgivende forsamlingen har ansvar for å skaffe offentlige inntekter fra blant annet delstatens skatter, og for å fordele penger til administrasjon og offentlige oppgaver, eksempelvis høyere utdanning. Den dømmende myndighet består av Oklahoma høyesterett, Oklahomas rett for kriminelle ankesaker og 77 regionale rettsapparater, et i hvert fylke. Rettsvesenet har også to uavhengige rettsapparater: en riksrett og en juridisk rett. Høyesteretten behandler sivile ankesaker og retten for kriminelle ankesaker behandler de kriminelle. Dommerne i disse rettsapparatene utpekes av guvernøren etter anbefaling fra delstatens juridiske nomineringskommisjon, og sitter i seks år om gangen. Den utøvende myndighet består av guvernøren og hans stab av embetsmenn. Lokale myndigheter. Oklahoma er delt opp i 77 fylker med lokale styresmakter. Hvert fylke er styrt av et råd med tre valgte medlemmer, skattefogden, en kontorist, en rettskontorist, en skattmester og en sheriff. Bykommuner har uavhengige lovgivende og rettslige funksjoner. Trettini stammer av innfødte amerikanere har sine stammesentra og sine selvstyremyndigheter i Oklahoma. Stammene har blitt gitt områder der de i begrenset forstand styrer selv. Nasjonal politikk. Det finnes 11,6% fler registrerte demokrater enn republikanere i delstaten, og ved lokale valg har demokratene ofte hatt flertall. Guvernør (2008) er Brad Henry (D), og viseguvernør er M. Susan Savage (D). Det er republikansk flertall i Representanthuset, mens partiene har like mange representanter i Senatet. Delstaten har valgt republikansk president ved hvert presidentvalg siden 1968. George W. Bush fikk flertall av stemmene i alle fylkene, og et samlet flertall på 65,6% i 2004. Tre tredjepartier har betydelig innflytelse i delstatspolitikken, "Oklahoma Libertarian Party", "Green Party of Oklahoma" og "Oklahoma Constitution Party". Etter folketellingen gjennomført i år 2000, ble Oklahomas delegasjoner til representantenes hus redusert fra seks til fem, hver av dem fra et eget valgdistrikt. Partifordelingen i den 110. kongressen (2007–2009) forandret seg ikke, og det er 4 republikanere og 1 demokrat i delegasjonen. Oklahomas senatorer er republikanerne Jim Infoe og Tom Coburn, og representantene er John Sullivan (R), Dan Boren (D), Frank D. Lucas (R), Tom Cole (R), and Mary Fallin (R). Økonomi. Oklahomas økonomi er dominert av sektorene luftfart, energi, transportutstyr, matvarer, elektronikk og telekommunikasjon. Delstaten er en viktig produsent av naturgass, luftfartøy og landbruksvarer. Naturgassproduksjonen i delstaten er den nest største i USA, og delstaten inntar en 27. plass innen produksjonen av landbruksvarer, med hvete som viktigste landbruksprodukt. Seks Fortune 500 selskaper – i tillegg til et Fortune 1000-selskap – har sitt hovedkvarter i Oklahoma, og delstaten blir regnet for å være en av de mest business-vennlige delstatene i landet, med den syvende laveste skattetaksten i 2007. Fra 2000 til 2006 steg Oklahomas bruttonasjonalprodukt med 50 %, noe som tilsvarer den femte største veksten i landet. Delstaten hadde det raskest voksende bruttonasjonalproduktet 2005-06 med en økning fra US$122,5 mrd til US$134,6 mrd, altså nesten 11 % vekst. Bruttonasjonalproduktet per innbygger vokste med over 9 %, fra US$34 305 i 2005, til US$37 620 i 2006. Selv om olje historisk sett har dominert delstatens økonomi, førte en kollaps i oljeindustrien på 1980-tallet til tapet av nesten 90 000 jobber i energisektoren mellom 1980 til 2000. Oljen stod for 17 % av Oklahomas økonomiske innflytelse i 2005, og antall ansatte i delstatens oljeindustri ble forbigått av antallet i "fem" andre bransjer. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Industri. Tidlig i 2007 var 1,7 millioner av Oklahomas innbyggere i arbeid, og kun 100 000 av disse jobbet innen landbruk. Offentlig sektor den største arbeidsgiveren, med 326 000 stillinger i 2007, etterfulgt av transport- og industrisektoren som sysselsetter 285 000. Utdannings-, business- og industrisektorene sysselsetter henholdsvis 191 000, 178 000, og 151 000 ansatte. Luftfarten er blant delstatens største næringer og har en verdiskaping på US$ 11 mrd årlig. I Tulsa finnes den største vedlikeholdsbasen for fly, nemlig American Airlines' hovedkvarter for vedlikehold. Luftfartsindustrien står for ti prosent av Oklahomas industriproduksjon og mange flymotorer blir produsert i delstaten. Energi. Oklahoma er den delstaten i USA som produserer nest mest naturgass, femte mest råolje, og har det nest største antall borerigger. Delstaten har også de femte største råoljereservene i landet. Selv om Oklahoma er rangert høyt når det gjelder vindkraftkapasitet, er den allikevel rangert veldig lavt med hensyn til bruk av fornybar energi; 96% av delstatens energiforbruk kommer fra ikke-fornybare energikilder, der 64% er fra kullkraftverk og 32% fra gasskraftverk. Likevel har myndighetene i Oklahoma siden 1993 bevilget mer enn 38 millioner dollar til gjenopprettelse av omtrent 7 800 nedlagte oljekilder. Energiforbruket per innbygger i Oklahoma er forholdsvis høyt, og ligger på 11. plass i USA, men energikostnadene er blant de laveste i landet. Tre av USAs største private oljeselskap ligger i delstaten, og alle seks selskaper fra Oklahoma som er oppført på Fortune 500-listen er petroleumssektoren. Landbruk. Oklahoma er USAs 27. mest produktive delstat når det gjelder landbruk, den er på femteplass i kveghold og på femteplass i hveteproduksjon. Omtrent 5,5% av alt amerikansk storfekjøtt kommer fra Oklahoma; 6,1% av hveten, 4,2% av svineprodukter og 2,2% av melkeprodukter. I 2005 fantes det 83 500 garder i Oklahoma som produserte matprodukter for 4,8 milliarder dollar (ca. 25 milliarder kroner); legger en til resten av gardsinntektene står landbrukssektoren for 6,1 milliarder dollar i Oklahomas bruttonasjonalprodukt. Transport. En av ti større bomveier i Oklahoma, «Will Rogers Turnpike» Transportmulighetene i Oklahoma omfatter motorveier, togbaner, flyplasser, havner og ulike typer kollektivtrafikk. Delstaten er et knutepunkt i veisambandet "U.S. Interstate Network". De tre Interstate-veiene, 35, 40 og 44, går gjennom et punkt i Oklahoma City kalt "Amerikas veikryss", som er ett av de viktigste knutepunktene i hele det amerikanske motorveinettverket. Alle Oklahomas motorveier og bomveier utgjør mer enn 19 000 km i lengde. I 2005 var Interstate 44 i Oklahoma City den mest trafikkerte motorveien i delstaten med et daglig trafikkvolum på 131 800 biler. Den største kommersielle flyplassen i delstaten, med over 3,5 millioner passasjerer årlig, er Will Rogers lufthavn i Oklahoma City. Tulsa internasjonale lufthavn er den nest største med tre millioner passasjerer årlig. Det finnes til sammen 13 større flyselskaper ved disse flyplassene. "Riverside-Jones airport of Tulsa" er derimot den travleste flyplassen med 235 039 avganger og landinger i 2006. Det finnes totalt 150 flyplasser som er åpne for offentligheten i delstaten. Oklahoma er knyttet til USAs jernbanenettverk med sin eneste jernbanestrekning, «Heartland Flyer» som går fra Oklahoma City til Fort Worth i Texas. I 2007 har det blitt søkt om penger til å knytte denne strekningen til Tulsa. Det finnes to elvehavner i Oklahoma: Port of Muskogee og Tulsa Port of Catoosa. Sistnevnte er den eneste havnen i delstaten som behandler internasjonal last, og frakter ca. 1 000 tonn last årlig. Begge havnene er knyttet til et navigasjonssystem som forbinder Tulsa og Muskogee til Mississippi-elva via elvene Verdigris og Arkansas. Strekningen utgjør et av de mest trafikkerte elveleiene i verden. Utdanning. Utdanningssystemet i Oklahoma består av offentlige skoledistrikter og uavhengige private institusjoner. I 2006 fantes det 631 337 elever fordelt på 1849 grunnskoler, videregående skoler og yrkesrettede skoler i 540 skoledistrikter. Staten bruker årlig $6 614 på hver elev, noe som er svært lavt i forhold til andre amerikanske delstater. I 2004 ble Oklahoma kåret til delstaten med best førskoleutdanning; høy kvalitet og lett tilgjengelig. Kåringen ble gjort av "National Institute for Early Education Research" som samtidig sa at systemet i Oklahoma er en god modell for utdanningen av småbarn. University of Oklahoma og Oklahoma State University er de største offentlige institusjonene for høyere utdanning i delstaten. Disse universitetene har felles campus-områder. Seks av universitetene i Oklahoma er med på listen over de 122 beste regionale universitetene i USA. Helse. I 2005 brukte Oklahomas myndigheter $64,34 per innbygger på det offentlige helsevesenet, noe som er rangert som 7. mest i USA. OU medisinske senter, Oklahomas største sykehus, er det eneste i delstaten som tilbyr avanserte operasjonsmuligheter for pasienter med alvorlige fysiske skader 24 timer i døgnet. Senteret ligger i områdene til Oklahomas helsesenter, delstatens største område for medisinsk forskning. Det regionale medisinske senteret for kreftbehandling i Tulsa, tilhørende selskapet "Cancer Treatment Centers of America", er et av fire slike fasiliteter på landsbasis. Senteret tilbyr kreftbehandling til hele det sørvestlige USA, og er et av de største kreftbehandlingssentrene i landet. Kultur. Oklahoma er geografisk plassert i det sørøstlige USA av Bureau of the Census, men ligger helt eller delvis i sørvest-USA og midtvesten. Kulturelt sett er den plassert i sør, men kan også ha visse områder plassert regionene Great Plains og Upland south. Det finnes mange tysk-amerikanere og innfødte amerikanere i delstaten, og det tales 25 ulike indianerspråk, et tall som er høyere enn i noen annen delstat. Det finnes 67 indianerstammer representert i delstaten. 39 av disse har også hovedkvarter i Oklahoma. Delstatens kultur har blitt formet av flere ulike grupper, med kvegdrivere, nybyggere, oljebaroner og innfødte amerikanere som de viktigste. Kunst og teater. Philbrook Museum, et av USAs beste kunstmuseer. I urbane strøk i Oklahoma blomstrer jazzen, og innfødte amerikanere, meksikanere og asiater skaper typisk musikk med bakgrunn i deres egen kultur. Oklahoma Mozart-festival i Bartlesville er en av de største festivalene for klassisk musikk i det sørlige USA, og Oklahoma Citys kunstfestival har blitt utpekt til en av de beste "beaux-arts"-festivalene i landet. Tulsaballetten, et av delstatens fem større ballettensembler, er rangert som et av landets beste av "New York Times". I Sand Springs finnes amfiteateret kalt "Discoveryland!" som er hovedscenen for oppsettingen av musikalen "Oklahoma!". Delstaten har stått for utviklingen av musikkstiler som The Tulsa Sound og Western Swing, gjort kjent i Cain's Ballroom i Tulsa. Denne bygningen var hovedscenen til Bob Wills og Texas Playboys på trettitallet, og er kjent som "Carnegie Hall of Western Swing". Oklahoma har mer enn 300 museer. "Philbrook Museum of Tulsa" anses for å være et av de 50 beste kunstmuseene i USA, og "Sam Noble Oklahoma Museum of Natural History" i Norman, et av de største universitetsbaserte kunst- og historiemuseene i landet, dokumenterer historien i regionen. Festivaler og hendelser. Oklahoma feiret 100-årsjubileet sitt som delstat i 2007. Feiringen bestod av flere ulike festivaler som markerte av Oklahoma ble med i USA den 16. november 1906. Skotske, italienske, vietnamesiske, irske, innfødte of afroamerikanske samfunn feirer sin kulturarv og tradisjon gjennom årlige festivaler og hendelser. I løpet av en tidagersperiode i Oklahoma City strømmer omtrent én million besøkende til byen for å delta på byens handelsmesse. I tillegg er det en årlig pow-wow (indianerfestival) i byen. Tulsas State Fair (marked) trekker til seg over én million tilskuere over en tidagersperiode, og Maifest-festivalen i byen underholdt mer enn 375 000 personer i en firedagersperiode i 2007. I 2006 ble Tulsas oktoberfest utmerket som en av de 10 beste i verden av "USA Today", og til den beste tyske matfestivalen i landet av "Bon Appetit"-magasinet. Sport. Oklahoma har profesjonelle idrettslag innen baseball, amerikansk fotball, arena-fotball, basketball, fotball og hockey, lokalisert i Oklahoma City, Tulsa, Enid og Lawton. Oklahoma har også gode collegelag, blant annet Fotballagene University of Oklahoma Sooners og Oklahoma State University Cowboys. Media. Staten fikk sine første TV-sendinger i 1949 da KFOR-TV (den gang WKY-TV) i Oklahoma City og KOTV-TV i Tulsa begynte sendingene med få måneders mellomrom. Oklahoma har to større aviser. "The Oklahoman", med hovedkontor i Oklahoma City, er den største avisen i delstaten og er den 48. største i USA målt i opplag, med 215 102 lesere på hverdager og 287 505 på søndager. "Tulsa World" er den andre mest leste avisen i delstaten og 77. største i landet med et opplag på 138 262 på hverdager og 189 789 på søndager. Delstaten har to allmennkringkastere: Oklahoma Public Radio og Public Radio International. Oklahoma Public Radio var det første da det startet opp i 1955, og har vunnet flere priser for sitt gode programtilbud. Public Radio International kringkaster ti stasjoner, og har over 400 timer program i uken. Oregon. Oregon er en delstat i USA. Den grenser mot Washington i nord, Idaho i øst, Nevada og California i sør og mot Stillehavet i vest. Opphavet til navnet er ukjent, og det er mange spekulasjoner. Den har fått tilnavnet «Beaver State». Geografi. Staten har et av de mest varierte landskapene i USA. Nær stillehavskysten har Oregon mye skog]. Kaskadefjellene går gjennom midten av staten fra nord til sør. I Kaskadefjellet finnes kalderaen Crater Lake som også er en nasjonalpark. Øst for fjellkjeden er landskapet svært tørt, men med fuktigere skogs og sletteområder i nordøst. En stor del av befolkningen i Oregon er bosett i den fruktbare Willeamette Valley, og da særlig i byer som Portland, Salem, Albany og Eugene. Geologi. Geologien i Oregon er veldig variert og spenner vidt både i tid og rom. De eldste steinformasjonane finnest i Blue Mountains (i nordøst) og i Klamath Mountains (i sørvest) og er fra 100 til 400 millioner år gamle. De yngste formasjonen på den andre siden ble først dannet ved lavastrømmer fra South Sister eller Newberry Crater for 1000 år siden. Demografi. Bureau of the Census estimerte at befolkningen til Oregon var på den 1. juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 1,06 % siden folketellingen 2010. I 2010 estimerte Bureau of the Census at Oregon hadde en befolkning på, noe som var en befolkningsøkning på 409 675 eller 12 % siden folketellingen i 2000. Det er husstander i Oregon, noe som er en 15,3 % økning siden 2000. 90,7 % av husene i Oregon er bebodde. De hvite utgjorde 95,8 % av Oregons befolkning i 1970, mens på 41 år har prosentandelen sunket til 78,1 % i 2011. I 2011 var 38,7 % av befolkningen til Oregon under ett år tilhørende en av minoritetsgruppene. Av statens totale befolkning var 22,6 % under 18 år, mens 77,4 % var eldre enn 18 år. I 2004 var 309 700 (8,7 %) av statens befolkning født i utlandet. I overkant av 57 % av statens befolkning bor i Portland metropolområde. 22,5 % av befolkningen til Oregon er av tysk herkomst, mens 14 % er av engelsk herkomst, 13,2 % av irsk, 8,4 % av skandinavisk (4,1 % norske, 3,1 % svenske og 1,2 % danske), 3,9 % er av fransk og 3,7 % av italiensk herkomst. Bureau of the Census har estimert at befolkningen i Oregon vil være på i år 2030. Det er en befolkningsvekst på 41,3 % siden år 2000. De har også estimert at befolkningen vil være på. Historie. Både Spania og Storbritannia gjorde krav på området på 1500-tallet. I 1792 kom Robert Gray til området vestfra via Columbia River og siden strømmet det på med pelsjegere. Da Jacob Astor (1763–1848) opprettet handelstasjonen Astoria økte strømmen av nybyggere ytterligere. I 1842 oppga Storbritannia sitt krav på Oregon, som så ble opptatt som USAs 33. delstat i 1859. Religion. a> kirken i Oregon, bygget ferdig i 1844 I en gallupundersøkelse fra 2009 identifiserte 69 % av innbyggerne i Oregon seg som kristne. De øvrige oppga for det vesentligste at de ikke kjente noen spesiell religiøs tilhørighet. I 2008 plasserte Religious Identification Survey (ARIS) Oregon som den staten med femte høyeste andelen av innbyggere som identifiserer seg selv som "ikke-religiøse", med 24 %. Under store deler av 1990-tallet, dannet en gruppe konservative kristne organisasjonen «Oregon Citizens Alliance», og forsøkte å passere lovgivning i et forsøk på å hindre juridiske fordeler for homofile par. Oregon også inneholder den største fellesskapet av de russiske gammeltroende i USA. Økonomi og næringsliv. Hovednæringen er jord- og skogsbruk. I øst er det i hovedsak kveghold og dyrking av hvete. Langs kysten drives det med fiske og skogbruk. De store skogområdene har gjort skogbruk til en viktig primærnæring, men skogbranner og overdreven tømmerhogst har redusert produksjonen betraktelig. Høyteknologisk industri er viktig med mye industri i og rundt statens største by Portland. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Turisme. Oregon rangerer som den staten med tredje flest bryggerier per innbygger. Turisme er også en sterk industri i staten. Det er naturressursene som fjell, skoger, strender og innsjøer (inkludert Crater Lake nasjonalpark) som først og fremst trekker besøkende til staten gjennom året. I Ashland arrangeres hvert år Oregon Shakespeare Festival, noe som er et stort trekkplaster for den sørlige delen av staten. Oregon er hjemstedet til svært mange bryggerier og Portland har det største antall bryggerier i en by i hele verden. Det skjer stadig filmopptak i Oregon, blant annet er "Deltagjengen"," Free Willy"," Førskolepurk"," Gjøkeredet", og" Stand by Me" innspilt i Oregon. Skaperen av " The Simpsons", Matt Groening er født i Oregon og har tatt med mange referanser fra hans hjemby Portland i TV-serien Sør-Carolina. Sør-Carolina (Engelsk:"South Carolina") er en delstat i USA. Den ligger sørøst i landet og er en av sørstatene. Den grenser mot Nord-Carolina i nord og Georgia i vest og sørvest. I øst og sørøst ligger Atlanterhavet. I 2003 hadde staten et innbyggertall på 4 147 152. Historie. Staten er oppkalt etter kong Charles II av England. Kolonisering av området starter i 1670 da kaptein Joseph West grunnla byen Charles Town. I 1724 var det dobbelt så mange svarte slaver som hvite kolonister. I 1729 ble Nord-Carolina og Sør-Carolina to separate kolonier. Det var en av de tretten koloniene som gjorde opprør mot de britiske lederene i den amerikanske frigjøringen. Da Abraham Lincoln ble valgt til president, reagerte de med å melde seg ut av unionen (20. desember 1860). Sør-Carolina ble en av statene i Amerikas konfødererte stater i 1861. Staten var den første som ratifiserte grunnloven i USA 23. mai 1778. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Klima. Snø er ganske sjeldent i meste delen av delstaten, men det faller oftest i den nordlige delen. Sør-Carolina har et fuktig subtropisk klima (Köppens klimaklassifisering "Cfa"), selv om de høytliggende områdene i den nordlige delen har en mindre subtropisk karakteristikk enn områdene ved Atlanterhavskysten. Om sommeren er Sør-Carolina varmt og fuktig med dagtemperaturer i gjennomsnitt mellom 30–34 °C i meste delen av delstaten og nattetemperaturer i gjennomsnitt 21–23 °C ved kysten og fra 19–23 °C i innlandet. Vinter temperaturer er mindre enhetlige i Sør-Carolina. Kystområdene har veldig milde vintre med gjennomsnittlige maksimumstemperaturer opp mot 16 °C og minimumstemperaturer om nettene fra 5–8 °C. I innlandet er gjennomsnittlig minimumsnattetemperatur i januar rundt 0 °C i Columbia og temperaturer er godt under frysepunktet i de nordlige delene. Sør-Dakota. Sør-Dakota (engelsk:"South Dakota") er en delstat i USA. Den ligger i Midtvesten og har grense mot Nord-Dakota i nord, Minnesota i øst, Iowa i sørøst, Nebraska i sør, Wyoming i vest og mot Montana i nordvest. Den har fått tilnavnet "Coyote State". Mount Rushmore, fjellet med de fire store presidenters hoder er i Sør-Dakota. Geografi. Sør-Dakota ligger helt nord i det sentrale USA, og er regnet for å være en del av Midtvesten av United States Census Bureau, og er også en del av Great Plains. Når det gjelder kultur, økonomi og geografi, har den vestlige delen av Sør-Dakota mer til felles med den vestlige delen av USA enn med Midtvesten. Sør-Dakota har et sammenlagt landareal på 199 740 km2, noe som gjør delstaten til USAs 17. største. Delstatens høyeste punkt er Harney Peak, med en høyde på 2207 meter over havet, mens Big Stone Lakes kystlinje, som ligger 294 meter over havet, er tilsvarende laveste punkt. Sør-Dakota grenser i nord mot Nord-Dakota, i sør mot Nebraska, i øst mot Iowa og Minnesota, og i vest mot Wyoming and Montana. USAs geografiske sentrum ligger 27 km vest for Castle Rock i Butte County,ref name=usgs/> og Nord-Amerikas utilgjengelighetspol ligger mellom Allen og Kyle, 1648 km fra nærmeste kystlinje. Missouri er delstatens største og lengste elv. Blant andre større elver i Sør-Dakota finner man Cheyenne, James, Big Sioux og White River. Det østlige Sør-Dakota har mange naturlige innsjør, hvorav de fleste ble dannet under perioder med isbredannelser. I tillegg danner oppdemninger av Missouri fire større reservoarer: Oahedemningen, Lake Sharpe, Lake Francis Case og Lewis and Clark Lake. Økonomi. Sør-Dakota er en utpreget landbruksstat med det sjette største landbruksarealet i USA. Gårdsbrukene er relativt store, like store som i Nord-Dakota, og landbrukssubsidiene på 401 mill US$ ligger lavere enn i mange andre store amerikanske jordbruksstater. Med 3,7 millioner storfe er staten blant de største kjøttprodusentene i USA, og det dyrkes betydelig mais og soyabønner. Landbruksproduksjonen målt i salgsverdi er middelsstor, men falt i 2006 og kan ikke måle seg med produksjonsverdien i de sørligere jordbruksstatene. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Vermont. Vermont er en delstat i USA som ligger i New England-området nordøst i landet. Målt i areal er Vermont en av de aller minste delstatene i USA. Staten grenser til delstatene New York, New Hampshire og Massachusetts og har en riksgrense i nord mot Canada. Staten er kjent for sine fjell med trær. Om høsten blir disse trærne røde og oransje, og mange kommer fra andre stater for å se på fjellene i denne tiden. Navnet «Vermont» kommer fra det franske «Verts monts» («Grønne fjell») og statens kjælenavn er nettopp «The Green Mountain State». Vest i staten ligger innsjøen Champlainsjøen. Historie. Vermont er kjent for sine store områder med flotte farger om høsten Vermont er kjent for sine overdekkede broer En overdekket bro om vinteren Før europeerene kom til Vermont var området befolket av Mohican og Abinaki indianere. Den første europeernen til å besøke området var antagelig Jacques Cartier. I 1609 gjorde Samuel de Champlain krav på området og Vermont ble befolket av franskmenn. De franske koloniene ble angrepet av både indianere og engelskmenn, og Frankrike sa fra seg retten til området ved avtalen i Paris i 1763. Vermont var den 14. staten som sluttet seg til USA, og dermed den første etter de opprinnelige 13 statene da USA erklærte selvstendighet i 1776. Flere av slagene i uavhengighetskrigen med England ble utkjempet i Vermont. I den britisk-amerikanske krig forsøkte britiske styrker å rykke inn med en krigsflåte på Lake Champlain, men etter et sjøslag ble de slått tilbake. Store oversvømmelser i 1927 tok livet av 84 mennesker i Vermont. Uavhengighet og statsdannelse. New Hampshire Grants eller Benning Wentworth Grants var landområder tildelt til immigranter mellom 1749 og 1764 av provinsguvernøren for New Hampshire, Benning Wentworth. Både New Hampshire og provinsen New York gjorde krav på området. Tvisten ledet frem til dannelsen av Republikken Vermont, som senere ble staten Vermont. Den 18. januar 1777 deklarerte representanter for New Hampshire Grants uavhengigheten til Vermont. I de første 6 månedene var navnet New Connecticut. Den 2 Juni 1777 ble det avholdt en konferanse med 72 delegater som møtte for å vedta navnet "Vermont." Dette var etter råd fra en vennligsinnet borger fra Pennsylvania som skrev til dem om hvordan medlemskap i det nylig opprettede USA kunne oppnås. Den 4. juni ble utkast til den nye statens grunnlov skrevet og godkjent av delegatene 8. juni. Dette var en av de første nedskrevne grunnlover i Nord-Amerika og var den første som avskaffet slaveriet. Grunnloven ga også alle menn stemmerett og hadde krav til støtte for offentlig skolegang. Bosetning. Bureau of the Census estimerte i juli 2011 at innbyggerantallet i Vermont var, noe som tilsvarte en økning på 0,11% fra folketellingen i 2010. Befolkningstyngdepunktet i Vermont befinner seg i Washington County, i byen Warren. Etnisitet og språk. Innbyggere av britisk opphav (særlig engelsk) bor de fleste steder i Vermont. I den nordlige delen av staten bor en betydelig andel av fransk-kanadisk opphav. Noen dialektvariasjoner høres i de ulike delene av Vermont, men innbyggerne har etter hvert blitt en mer homogen gruppe og snakker mer standard amerikans engelsk de siste årene. Byer. Vermont har ni byer klassifisert som "cities". Den klart største er Burlington. Byen Montpelier er hovedstaden i staten Vermont, og med sine 7.855 innbyggere er dette USAs minst befolkede hovedstad. Økonomi. Den viktigste jordbruksindustrien er melkeproduksjon. Det øvrige jordbruket har falt etterhvert som mange av bøndene flyttet vestover mot slettestatene. Turisme er en viktig industri og Vermont har en rekke skisteder som er kjente, og som særlig innbyggerne i New York City og omegn vet å benytte. Vermont har fostret kjente suksess-selskaper som "Ben and Jerry" som lager iskrem med "en sosial touch". Selskapet gir deler av overskuddet tilbake til trengende innbyggere i staten. En del forsikringsselskap har også investert i Vermont. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Politikk. Vermont regnes som en av de mest liberale statene i USA. I 2004 gikk staten til John Kerry med 59.1 % av stemmene. De to plassene i Senatet besittes av demokraten Patrick Leahy som faktisk ble støttet av hans republikanske motkandidat i 1998, og fra januar 2007 den uavhengige Bernie Sanders, kongressens eneste erklærte sosialist. Vermonts eneste plass i Representantenes hus besittes fra 2007 av demokraten Peter Welch. Begge kamrene i delstatsforsamlingen har en overvekt av demokrater, men guvernøren Jim Douglas er republikaner. Howard Dean var tidligere guvernør i Vermont og forsøkte å vinne den demokratiske nominasjonen til 2004-valget, men ble bare nummer tre. Dean ble senere valgt til formann i demokratenes nasjonale komite. Fylker. Vermont har 14 counties (fylker). Virginia. Virginia er en delstat i USA. Den regnes som den nordligste sørstat, og var en av de tretten koloniene som løsrev seg fra Storbritannia under Den amerikanske revolusjon. Virginia var den første engelske kolonien i det som senere ble til USA. Opprinnelig var Kentucky og Vest-Virginia deler av Virginia, men ble gjort til egne delstater i henholdsvis 1792 og 1861 (under borgerkrigen). Åtte amerikanske presidenter har vært fra Virginia: George Washington, Thomas Jefferson, James Madison, James Monroe, William Henry Harrison, John Tyler, Zachary Taylor, og Woodrow Wilson. Urbefolkning. Det hersker usikkerhet om når de første menneskene kom til Virginia men det er antatt det kan ha vært for for rundt 12 000 siden. For 5 000 år siden hadde flere permanente bosetninger etablert seg og jordbruk startet i år 900 e.kr. Ved år 1500 hadde algonkinske folk dannet byer som Werowocomoco i dagens Tidewater-region, som de kalte Werowocomoco. Andre større språkgrupper var sioux i vest og irokesere, som inkluderte Nottoway og Meherrin, i nord og sør. Etter 1570 samlet det agonkinske folket seg under høvding Powhatan som svar på trusler fra andre grupper på sine handelsruter. Powhatan kontrollerte over 30 mindre stammer og over 150 bosetninger som delte det lokale algonkinske språket i Virginia. I 1607 var den innfødte Tidewater-befolkningen på mellom 13 000 og 14 000 mennesker. Koloni. Adskillige europeiske ekspedisjoner, inkludert en gruppe spanske jesuitter, utforsket Chesapeake Bay på femtenhundretallet. I 1583 hadde dronning Elisabeth I av England gitt Walter Raleigh et charter med tillatelse til å etablere en koloni nord for Spansk Florida. I 1854 sendte Raleigh en ekspedisjon til Nord-Amerikas atlanterhavskyst. Navnet Virginia kan ha blitt foreslått av enten Raleigh eller Elisabeth, muligens influert av hennes status som «jomfrudronningen», men det kan også være influert av lokale navn som «Wingandacoa» eller «Wingina». I begynnelsen dekket navnet Virginia hele kystregionen fra Sør-Carolina til Maine, i tillegg til Bermuda. The London Company ble etablert som et aksjeselskap i eiendomscharteret av 1606, som ga rettigheter til land i dette området. Selskapet finansierte den første permanente engelske bosetningen i «Den Nye Verden»; Jamestown. Byen ble grunnlagt i mai 1607 av Christopher Newport og oppkalt etter Kong Jakob I. I 1619 tok kolonistene større kontroll over den folkevalgte forsamlingen kalt House of Burgesses. Da London Company gikk konkurs i 1624 kom bosetningen under kongelig overhøyhet som en britisk kronkoloni. Livet i kolonien var farlig og mange døde under sulteperioden i 1609 og i kriger mellom engelskmenn og powhatan-indianere, inkludert massakren utført av indianere i 1622 som skapte en negativt bilde av alle indianerstammer hos kolonistene. I 1624 var bare 3 400 av de 6 000 opprinnelig tidlige bosetterne i live. Men europeisk etterspørsel etter tobakk førte til at det kom nye bosettere og tjenere til disse. Det såkalte headright-systemet prøvde å løse bristen på arbeidskraft gjennom å gi kolonister land for hver kontraktstjener de bragte til Virginia. Afrikanske arbeidere ble for første gang importert i 1619 og slaveriordningen juridisk anerkjent i 1654 etter en søksmål av afrikaneren John Casor som mente han var kommet som kontraktstjener og hadde krav på å bli fri etter ferdigtjent periode. Geografiske forskjeller og spenninger mellom arbeidere og de herskende klasser ledet til Bacon-opprøret i 1676, på et tidspunkt da tidligere og eksisterende kontraktsarbeidere utgjorde hele 80 % av befolkningen. Opprørere, stort sett fra koloniens yttergrense, var også imot det de oppfattet som en forsonlig linje overfor indianerstammer. Kolonister skaffet seg land ved makt og ved avtaler, inkludert 1677 avtalene som gjorde indianerstammene som signerte til en form for marionettstater. Hovedstaden Jamestown var blitt herjet av brann i under Bacon-opprøret i 1676 og administrasjonen midlertidig flyttet til Middle Plantation. Der ble også The College of William & Mary etablert i 1693. Da det gjenoppbygde rådhuset i Jamestown igjen brant ned i 1698 ble administrasjonen på ny flyttet til Middle Plantation. I 1699 ble stedet ny hovedstad under navnet Williamsburg. I 1747 dannet en gruppe av Virginia-spekulanter Ohio Company med støtte av den britiske kronen for å etablere engelske bosetninger og handel i Ohio, vest for Appalachene. Frankrike, som hevdet dette området var del av deres koloni Ny Frankrike, betraktet dette som en trussel og den påfølgende franske og indianske krigen ble del av syvårskrigen (1756-1763). En milits bestående av folk fra forskjellige britiske kolonier kalt Virginia-regimentet var ledet av daværende oberstløytnant George Washington. Delstat. Det britiske parlamentets beslutning om å utstede nye skatter etter den franske og indianske krig var svært upopulær i koloniene. I House of Burgesses var motstanden mot skatt uten representasjon ledet av blant annet Patrick Henry og Richard Henry Lee. Folk fra Virginia begynte å samordne sine aksjoner med folk fra andre kolonier i 1773 og sendte delegater til Continental Congress det neste året. Etter at House of Burgesses ble oppløst av den kongelige guvernøren i 1774 fortsatte opprørslederne i Virginia å styre gjennom Virginia Conventions. 15. mai 1776 erklærte forsamlingen Virginia som uavhengig fra det britiske rike og vedtok George Masons Virginia Declaration of Rights, som ble inkludert i en ny grunnlov. En annen person fra Virginia, Thomas Jefferson, dro veksler på Masons arbeid da han utarbeidet den amerikanske uavhengighetserklæringen. Den amerikanske borgerkrig. Under den amerikanske borgerkrigen trådte Virginia ut av unionen og sluttet seg til Konføderasjonen. Flere fylker i nordvest nektet å støtte sørstatene, og forble en del av De forente stater under krigen som en egen delstat, Vest-Virginia. Virginia ble okkupert av Nordstatene etter krigen, og ble igjen en del av unionen i 1870. Regjering og rettssystem. Hovedstaden er Richmond. Nåværende guvernør er Tim Kaine (demokrat). Delstatens (niende) konstitusjon er fra 1970, og deler statsmaktene i tre: lovgivende, utøvende og dømmende. Den lovgivende makt er Virginias generalforsamling med to kamre: Delegatenes Hus, hvor medlemmene er valgt for to år, og Senatet, hvor medlemmene er valgt for fire år. I Senatet er det 23 republikanere og 17 demokrater, i Delegatenes hus er det 57 republikanere, 40 demokrater og 3 uavhengige. Den utøvende makt er guvernøren, viseguvernøren og justisministeren, samt guvernørens sekretariat (regjering). Alle blir valgt for uavhengige fireårsperioder. Guvernøren er den øverste utøvende makt, og kan ikke velges for to påfølgende perioder. Viseguvernøren er også senatspresident. Den dømmende makt er Virginias høyesterett, kjæremålsutvalg og distriktsdomstoler. Høyesterett har en justitiarius og seks andre dommere. Den er bare underlagt den føderale høyesterett i Washington, D.C.. Politikk. I løpet av nittenhundretallet endret Virginia seg fra en hovedsaklig landlig og konservativ sørstat til å bli en mer urbanisert, pluralistisk og politisk moderat stat. Fra til 1970-tallet var Virginia en rasemessig delt «ettpartistat», dominert av den såkalte Byrd-organisasjonen (dominert av Harry F. Byrd, Sr.. Først med borgerrettighetene på 1960-tallet fikk de svarte i delstaten full reell mulighet til valgdeltakelse, og dette sammen med en økende innvandring fra Latin-Amerika har gjort stemmer fra minoritetsvelgere viktigere. Regionale forskjeller spiller en stor rolle i politikken i Virginia. De tradisjonelle og landlige sør- og vestområdene i delstaten stemmer i stor grad republikansk, mens urbane strøk og forsteder heller mer mot demokratene, særlig i Nord-Virginia og byer med stor studentbefolkning (Charlottesville og Blacksburg). Sørøstlige regioner med stor svart befolkning er også et støttepunkt for demokratene. Delstatspolitikk. I 2007 gjenvant demokratene flertallet i Senatet i Virginiaog reduserte det republikanske flertallet i Delegatenes hus til åtte. I 2009 ble imidlertid republikaneren Robert McDonnell valgt til guvernør etter avgående demokraten Tim Kaine med en margin på 17 prosentpoeng, og republikanerne vant også flere andre seire. I 2011 oppnådde republikanerne 2/3 flertall i Delegatenes hus, og fikk flertall i Senatet ved hjelp av vise-guvernørens ekstrastemme. Føderal politikk. I føderale valg har begge partier opplevd suksess siden 2006. Demokraten Jim Webb vant med en populistisk valgkamp et meget spennende senatsvalg i 2006 over den sittende republikanske senatoren George Allen. Da Mark Warner i 2008 slo avgående republikaner John Warner ble begge Virginias senatetsseter demokratiske. Jim Webb har avstått fra forsøk på gjenvalg og årets valg mellom demokraten Tim Kaine og den republikanske motstanderen George Allen Ligger ann til å bli jevnt. Virginia har 13 stemmer i valgmannskollegiet som ble vunnet av Barack Obama i 2008 etter å ha blitt vunnet av republikanske kandidater i de ti forrige valgene. I valget til Representantenes hus i 2010 vant republikanerne 3 seter fra demokratene og har nå åtte seter mot tre til demokratene. I presidentvalget 2012 er Virginia regnet som en vippestat. Geografi. Virginia grenser til Maryland i nord, Vest-Virginia og Kentucky i vest, og Tennessee og Nord-Carolina i syd. Dessuten ligger Columbia-distriktet (der hovedstaden Washington D.C. ligger) mellom Virginia og Maryland. Chesapeake-bukten deler staten i to; Delmarvahalvøya er adskilt fra resten av delstaten. Demografi. Bureau of the Census anslo i juli 2011 at innbyggerantallet i Virginia var, noe som tilsvarte en økning på 1,19 % fra folketellingen i 2010. som viste at Virginia hadde en befokning på. Hvite uten latin-amerikansk bakgrunn utgjorde 64,5%. Svarte utgjorde 19,8 %, personer med latin-amerikansk bakgrunn (av alle raser) 8,2 %, asiater 5,8 %, personer av to eller flere raser 2,5 %. Tidligere, da Virginia var den største og rikeste kolonien i Ny-England, var omtrent halvparten av befolkningen afrikanske slaver som arbeidet på plantasjene. På 1900-tallet emigrerte mange sorte til nordstatene, og andelen sorte sank til rundt 20 %. I den senere tid har det vært en betydelig innvandring av latinamerikanere og asiater, særlig i forsteadene til Washington D.C. 10,2 % av befolkningen er nå utenlandsfødt. 14,1 % av befolkningen over 5 år snakker et annet språk enn engelsk hjemme. Religion. Protestantisk og evangelisk kristendom er den mest utbredte religiøse retningen i Virginia, fulgt av katolisismen. 18 % oppgir at de ikke har tilknytning til noe spesielt religiøst samfunn. Andre religiøse grupper er små. Økonomi. Virginia har en relativt balansert økonomi, med inntekter fra militærvesenet, tobakk- og peanøttdyrking, industri og transport. Kilde: "The World Almanac 2008", side 45 og 555-587. Risøyhamn. Risøyhamn er et tettsted i Andøy kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger sørøst på Andøya. I Risøyhamn er det også lokalisert en havn med et moderne kaianlegg som kan ta imot større fartøy. Risøyhamn har to daglige anløp av Hurtigruten. Her ligger også den 750 meter lange Andøybrua, som går over Risøysundet og binder Andøya sammen med Hinnøya. Risøyhamn er også det sørlige utgangspunktet for Risøyrenna, som ble åpnet i 1922 og som er 4,8 km lang. Risøyrenna gjør det mulig for større fartøy å passere mellom Andøya og Hinnøya. Risøyrenna ble utvidet i 2001. Ramón F. Magsaysay. Ramón del Fierro Magsaysay (født 31. august 1907 i Iba, Zambales, Filippinene, død 17. mars 1957 ved Cebu) var president på Filippinene fra den 30. desember 1953 til han omkom under en flyulykke. Han er mest kjent for den omfattende landreformen som bragte Hukbalahap-opprøret til avslutning. Ramon Magsaysay var sønn av smeden Exequiel Magsaysay og lærerinnen Perfecta del Fierro. Han studerte fra 1927 ved University of the Philippines i det som i dag er Quezon City. Han arbeidet som sjåfør for å livnære seg under ingeniørstudiene. Deretter studerte han ved José Rizal College (1928–1932). Etter studiene arbeidet han som bilmekaniker og oppsynsmann. Da Filippinene kom i faresonen under den annen verdenskrig (1941), sluttet han seg til den filippinske hær og fikk kapteins rang. Ved nederlaget i fjellene i Bataan i 1942 unngikk han å bli tatt til fange og sluttet seg til geriljaen. Etter at japanerne hadde tapt Filippinene, ble han utnevnt av den amerikanske general Douglas MacArthur til militærguvernør for hjemprovinsen Zambales. Han ble kongressmann, og i sin periode i den filippinske kongress (1946-1950) utviklet han en slagplan for å slå ned Hukbalahap-geriljaen "(Huk)". Dermed ble han utnevnt til forsvarsminister av president Elpidio R. Quirino. Han reformerte hæren, tok til fange kommunistpartiets topplederne, bekjempet "Huk"-opprørerne, og kombinerte den militære innsats med å åpne og utvikle nye landområder, særlig på Mindanao for nybyggere fra de områdene der Huk-opprørerne hadde sin beste grobunn på grunn av eiendomsforholdene innenfor landbruket. Etter en tvist med Quirino søkte han i 1953 avskjed fra sin ministerpost. Han forlot det regjerende liberale parti og sluttet seg til nasjonalistpartiet og ble dets presidentkandidat. Han vant presidentvalgene i 1953 med stor margin, og Quirino måtte gå av. Som president samarbeidet Magsaysay tett med USA og gjennomførte en omfattende landreform og dessuten en omgripende reform av regjeringsapparatet. Det ble antatt at han med letthet ville vinne gjenvalg, men forulykket tidlig i valgkampen i en flyulykke i provinsen Cebu. Dagen etter tiltrådte hans visepresident Carlos P. Garcia presidentembedet. Victoria (Britisk Columbia). Parlamentsbygningen for British Columbias provinsforamling ligger i Victoria sentrum Victoria er hovedstad i den canadiske provinsen Britisk Columbia. Byen ligger på sørsiden av Vancouver Island og er med sine 335 000 innbyggere den største byen på øya. Liste over flyplasser i Sverige. Liste over svenske flyplasser med IATA- og ICAO-koder Andre flyplasser. Denne listen omfatter kun de største flyplassene av dem som ikke eies og drives av det svenske Luftfartsverket. Eksterne lenker. Svenske lufthavner Andøybrua. Andøybrua er en spennbetongbro (buebro) som ligger i Andøy kommune og går over Risøysundet mellom Risøyhamn på Andøya og Hinnøya. Den er del av riksvei 82. Brua er bygd etter fritt frambygg-metoden og har en totalengde på 750 meter, seilingshøyde på 30 meter og et hovedspenn på 110 meter. Brua har 21 spenn. Andøybrua ble åpnet den 5. september 1974, og er ei av Vesterålsbruene. Disse ble oppført på 1970-tallet som en del av et interkommunalt samarbeid mellom de berørte kommunene i Vesterålen og Statens vegvesen, og gav kommunene fergefri veiforbindelse. Vesterålsbruene ble i det vesentligste finansiert gjennom bompenger. Andøybrua og de øvrige Vesterålsbruene ble prosjektert av firmaet Aas-Jakobsen AS, Oslo. De øvrige Vesterålsbruene er Sortlandsbrua, Hadselbrua og den noe mindre Kvalsaukan bru. Sammen med Tjeldsundbrua ved Harstad, knytter disse Vesterålen til fastlandet. Elpidio R. Quirino. Elpidio Rivera Quirino (født 16. november 1890 i Vigan, Ilocos Sur, Filippinene, død 29. februar 1956 i Novaliches, Rizal) var Filippinenes president fra 17. april 1948 til 30. desember 1953. Han ble født i Vigan i kjerneområdet for ilokanoene. Faren, Mariano Quirino, kom fra samme provins, og moren, Gregoria Rivera, fra Agoo i naboprovinsen La Union. Faren var betjent ved et fengsel. Elpidio begynte sin videregående utdannelse ved "Vigan High School" og fullførte den ved "Manila High School" i 1911. I Manila arbeidet som kontorist blant annet ved politiet. Han tok også siviltjenestemannseksamen. Fra 1915 han jus ved "University of the Philippines", og så arbeidet som advokat til han ble valgt til representant til den filippinske kongress. Fra 1919 til 1925 var han kongressmann; fra 1925 til 1931 senator. Deretter ble han finansminister og innenriksminister i "Commonwealth"-regjeringen – Filippinene var da et "Commonwealth" under USA. I 1934 var han medlem av den filippinske delegasjon i Washington D.C. (ledet av Manuel Quezon), som lyktes i å få den amerikanske kongress til å vedta Tydings-McDuffie-loven som stipulerte at Filippinene skulle få full nasjonal uavhengighet i 1945. Uavhengigheten ble virkeliggjort den 4. juli 1946. Under den annen verdenskrig myrdet japanerne hans kone Alicia Syquia og tre av hans fem barn. Etter krigen var han statsminister og visepresident under Manuel A. Roxas' presidenskapsperiode. Da Roxas døde den 15. april 1948, ble Quirino president, og vant deretter det påfølgende presidentvalgene som kandidat for det liberale parti. Den største utfordringen Quirino stod overfor som president, var den kommunistiske bevegelse Hukbalahap (ofte forkortet til "Huk"). Selv om "hukene opprinnelig hadde vært en anti-japansk geriljabevegelse på Luzon, klarte kommunistene etterhvert å ta over ledelsen. Da Quirinos forhandlinger med "Huk"-lederen Luis Taruc brøt sammen i 1948, erklærte Taruc åpent at han var kommunist og oppfordret folk til å styrke regjeringen. Hans seks år som president var preget av iherdig etterkrigsgjenoppbygging, økonomiske fremskritt, og økt økonomisk bistand fra USA. Men grunnleggende problemer, særlig på landsbygda, forble uløste. Hans administrasjon var heller ikke fritt for korrupsjon og grådighet. Da han stilte til gjenvalg i 1953 ble han slått av sin tidligere visepresident Ramon F. Magsaysay, som hadde brutt med Quirino tidligere samme år. Han trakk seg da tilbake til Novaliches rett ved Manila. Han døde av hjerteslag på skuddårsdagen den 29. februar 1956. Elpidio Quirino var katolikk, og den første filippinske president av ilocano-avstamning. Quirino, Elpidio R. Quirino, Elpidio R. Quirino, Elpidio R. Quirino, Elpidio R. Quirino, Elpidio R. Åse (tettsted). Åse er et sted på den sørøstlige delen av Andøya i Andøy kommune i Nordland fylke. På Åse fins det baptistkirke, barnehage, skole fra 1. til 4. klassetrinn, aldershjem, dagsenter for psykisk utviklingshemmede, frisør, dagligvareforretning og bilverksted. På Åse er det også lysløype hvor Åse idrettslag arrangerer skiløp om vinteren, bygdemuseum og grendehus. Trommeslager. En trommeslager er en person som spiller musikkinstrumentet tromme eller et eller annen instrument innen instrumentgruppen slagverk jevnfør rytmeinstrument. En perkusjonist spiller ofte på etniske instrumenter i fra den latinske og afrikanske kulturen. Perkusjon er – sammen med sang – en av de eldste musikkformene som finnes. Enkelte kulturer har musikkstiler hvor trommer faktisk er det eneste musikkinstrumentet som benyttes. I Norge er ikke dette så utbredt, men i gamle dager var det vanlig med brudefølger som ble akkompagnert med bare trommer, derav uttrykket «bruremarsj». Manuel A. Roxas. Manuel Acuna Roxas (opprinnelig Manuel Roxas y Acuno (født 1. januar 1892 i Capiz (idag heter byen Roxas City), Capiz, Filippinene, død 15. april 1948 på Clark Air Base, Pampanga) ble den første filippinske president da landet ble uavhengig etter flere tiår under amerikanerne og drøyt tre år under japanerne. Manuel var sønn av Gerardo Roxas og Rosario Acuna. Han studerte jus ved "University of the Philippines" og tok eksamen i 1913. Han hadde gjort det strålende, og ble privatsekretær til høyesteretts presiderende dommer, Cayetano Arellano, og underviste i jus 1915–1916. Deretter be han medlem i bystyret i hjembyen Capiz på øya Panay. I 1919 ble han valgt til guvernør for provinsen Capiz. I 1922 ble han kongressmann og i 1935 valgt til delegat til den konstitusjonelle konferanse. Han ble senator i 1941 of snart senatets president. Han arbeidet så i den japansk-innsatte regjering. Samtidig spionerte han for den filippinske undergrunnsbevegelsen. Da amerikanerne gjenerobret landet, ble Roxas først arrestert som kollaboratør. Men general Douglas MacArthur benådet ham, og gjeninnlemmet som offiser i de amerikanske væpnede styrker, som han hadde vært tilknyttet før japanerne seiret. Roxas vant presidentvalget i 1946 med knapp margin. Han ble tatt i ed og tiltrådte den 4. juli 1946, samme dag amerikanerne gav fra seg all myndighet. Hans embedsperiode ble kort, men han rakk å sikre ratifikasjon av "Bell Trade Act" og undertegne en baseavtale med amerikanerne i 1947. Han døde av et hjerteslag rett etter at han hadde fullført en tale på den amerikanske flybasen Clark ved byen Angeles City i Pampanga den 15. april 1948. Roxas, Manuel A. Roxas, Manuel A. Roxas, Manuel A. Roxas, Manuel A. Roxas, Manuel A. USAs delstater. USA (United States of America, på norsk Amerikas forente stater) er en føderasjon av 50 delstater. Etter amerikansk rett er delstatene suverene enheter, hvilket betyr at deres makt kommer fra folket fremfor å være delegert fra den føderale styresmakten. Føderale lover går foran delstatlige lover på områder der den føderale styresmakten har myndighet, men den amerikanske grunnloven begrenser den føderale styresmaktens myndighet. All makt som ikke eksplisitt er tildelt føderale myndigheter i grunnloven, er forbeholdt delstatene. Den amerikanske borgerkrigen (1861 til 1865) og høyesterettsdommen «Texas v. White» fastslo at delstatene ikke har rett til å løsrive seg, og at de, jevnfør grunnloven, ikke har rett til å bedrive utenrikspolitikk. Tabell. Tabell over USAs delstater, med postkodeforkortelser, delstatshovedstad, største by, deltstatsflagg, år for innlemmelse i unionen, innbyggertall, BNP pr innbygger i delstaten og statens «populærnavn». Noen stater har flere populærnavn. Denne oversikten viser «offisielle» delstatsnavn som er vedtatt a delstatsforsamlinger, dessuten navn som brukes på bilskilt, og navn som regnes som svært utbredt. Navn som er offisielle eller brukes på bilskilt markeres med (O) eller (B) bak navnet. Slettheia. Slettheia er et boligområde i bydelen Vågsbygd i Kristiansand. Området har 4 281 innbyggere (1. januar 2004). Bebyggelsen på toppen av Slettheia er preget av lav- og høyblokker. Lengre nede er det flere eneboliger samt en del rekkehus. Det er to skoler i området og flere barnehager. Slettheia er også kjent for sitt store kulturmangfold. Slettheia har hatt en markert trend utflytting barn pga. holdninger til blokk og oppvekst, men andelen av ikke-vestlig bakgrunn har gjort at trenden har snudd (6. oktober 2011). Det ligger en mormonerkirke på Slettheia. Bydeler i Kristiansand. Kristiansand kommune er i administrativ sammenheng delt i 18 delområder og 130 grunnkretser. Jacob Brinchmann. var norsk forfatter, oversetter og forlagsmann i Aschehoug. Han skrev på 1930- og 1940-tallet en rekke kriminalromaner, blant annet med sin bror Erling Brinchmann som var politimester i Bergen 1946-66. Jacob debuterte med egen bok, "Mannen som kom tilbake" i 1937. Han oversatte P. G. Wodehouse sin Walter Scotts "Quentin Durward" (1952), Victor Hugo sin "1793" (1956) og Agatha Christies HENRY, O. New Yorks millioner. Oversatt av Jacob Brinchmann. 1941. Oslo (Aschehoug). STAGGE, JONATHAN: Lys fra en papirlykt Oslo Cappelen 1945. Oversatt av Jacob Brinchmann D'ISRAELI, ISAAC: Forfattere som ruinerte sine forleggere. Og to andre essays. Overs. av Jacob Brinchmann. Innledning og noter ved Hugo Høgdahl. 1955. HUGO, VICTOR: 1793. Gjenfortalt av Jacob Brinchmann. 1955 RIEL, JØRN: Mine fedres hus 220 s. Oslo Aschehoug 1973. Oversatt av Jacob Brinchmann. Illustr med Des Asmussen. Dampmaskin. Watts atmosfæriske maskin - gjennomskåret Oprettstående dampmaskin fra 1799 fra "Saline Königsborn", Fargelagt tusjillustrasjon av Jacob Niebeling, 1822 Kullgruvemaskin - nå i Westfälisches Industriemuseum En tradisjonell dampmaskin er en stempelmotor som blir drevet av damp som er satt under trykk. Franskmannen Denis Papin fant ut at når vann varmes opp, utvider det seg, før det blir så varmt at det går over til damp. Når denne dampen avkjøles, går den tilbake til vann igjen. Oppvarmings- og avkjølingsprosessen skjer på hver sin side av et stempel plassert i en sylinder, slik at dette stempelet blir drevet frem og tilbake. De teoretiske prinsippene bak dampmaskinen faller inn under termodynamikken, som er en gren av fysikken. Dampmaskinen ble kraftig forbedret etter at James Watt oppfant sleidstyringen, som styrte dampen vekselvis foran og bak stempelet. Dermed ble stempelet ikke bare skjøvet frem ved hjelp av dampkraft, men også dyttet tilbake – dette førte til langt jevnere gange, og dermed en mer pålitelig maskin. Watts dampmaskin ble patentert i 1769, og la grunnlaget for den industrielle revolusjon. Bakgrunn. I den stadig mer omfattende gruveindustrien var det ofte et problem at gruvegangene etterhvert ble fylt med grunnvann som måtte fjernes. Dette kunne enten gjøres for hånd ved å heise opp bøtter fylt med vann, ved hjelp av hestedrevne pumpeanlegg eller vannet kunne dreneres gjennom kanaler som munnet ut et sted under gruvenivå. Dette skapte begrensninger for hvor dype gruvene kunne bli. Løsningen kom i form av dampmaskinen. De første dampmaskinene brukte veldig mye kull i forhold til hvor mye arbeid de kunne utføre og trengte i tillegg vann. Kull fantes i massevis i gruvene, og når maskinen i tillegg hjalp til med å tømme gruvegangene for vann, ble dampmaskinen etter hvert kalt for «gruvearbeidernes venn». Historie. Det var den greske vitenskapsmannen Heron fra Aleksandria som oppdaget at man kunne bruke damp som kraftkilde. 100 år e.Kr. skrev Heron om hvordan kraften fra damp kunne åpne tempeldører. Han lagde også en dampturbin som bestod av en akse og en kjele. Turbinen dreide hurtig rundt når dampen kom ut av de to munnstykkene. Den første vellykkede dampmaskinen ble laget av Thomas Newcomen i 1712, og representerte en milepæl i menneskets historie. Dette var første gang det var blitt bygget en konstruksjon som var i stand til å omdanne varme til arbeid, og som samtidig var både effektiv og økonomisk nok til at den lønnet seg til praktisk bruk. Men fremdeles gikk mye energi tapt underveis, og i 1769 tok James Watt patent på en dampmaskin som var en kraftig forbedring av Newcomens, og var langt mer energiøkonomisk og effektiv enn forgjengeren. James Watts dampmaskin ble etterhvert tatt i bruk også innenfor andre grener av industrien, bl.a. tekstilindustrien, hvilket innebar at tekstilfabrikkenes lokalitet ikke lenger var henvist til områder med tilgjengelig vannkraft. De første dampmaskinene var stasjonære og av betydelig størrelse. Deres virkemåte var også forskjellig fra etterkommernes. Et kammer ble fylt opp med damp som deretter ble kondensert av vannsprut, slik at det ble dannet et kraftig undertrykk i kammeret. Forskjellen ble utlignet ved at et stempel ble presset ned av det eksterne atmosfæretrykket inntil atmosfærisk likevekt var oppnådd. En ventil inne i kammeret ble da åpnet, og stempelet ble dratt oppover av samme motvekt som det hadde løftet da det ble presset ned, samtidig som kammeret på nytt ble fylt med damp, og prosessen gjentok seg. Av denne grunn kalles også maskinene som fungerer etter dette prinsippet for den atmosfæriske dampmaskin, siden den baserer seg på den ytre atmosfærens trykk. Watts dampmaskin. I 1763 fikk James Watt i oppdrag fra Universitetet i Glasgow å reparere en modell av Newcomens dampmaskin. Da han arbeidet med den oppdaget Watt det store kullforbruket som maskinen hadde. Dampmaskinen kunne bli mye mer effektiv hvis man fant på en annen måte å bruke dampen på uten å bruke store mengder kull for å varme opp og kjøle ned sylinderen. Et år tenkte han på dette før han kom fram til løsningen; han brukte et eget kammer der dampen ble laget. Derfra føres dampen inn i en kald sylinder, kalt kondensatoren. Da gjorde trykket fra dampen slik at stempelet føres opp og kondensatoren minsket trykket, slik at stempelet går ned. Stempelet førte en stang fram og tilbake og førte således hjulet rundt. Sentrifugalregulatoren hindret at damptilførselen ble for stor. En liten sikkerhetsventil stoppet damptilførselen når det blir for stort trykk. På den måten hindret den også for stort turtall. Watt tok patent på oppfinnelsen sin i 1769. Denne oppdagelsen gjorde så den stadige oppvarmingen og nedkjølingen ble unødvendig. Watts forbedring av dampmaskinen reduserte brenselutgiftene med hele 75 prosent. Eksperimenter med dampmaskiner som fungerte etter motsatt prinsipp; et stempel som ble beveget frem og tilbake i et kammer, drevet av et indre trykk langt høyere enn den omkringliggende atmosfæren, bekreftet at maskinene kunne bli både mindre og prestere flere hestekrefter. I tillegg innebar det andre friheter, som fjerningen av kondensatoren og muligheten til å la stempelet jobbe horisintalt om ønskelig. Watt var imidlertid motstander av disse ideene, hovedsakelig fordi han fryktet eksplosjoner og tap av liv om dampkjelen skylle fylles av damp under ekstremt trykk. Han likte heller ikke tanken på å bruke maskinen til å sette fartøyer i bevegelse. Han benyttet seg av patentet sitt til å forhindre at denne typen dampmaskiner ble produsert. Dette patentet gjaldt ikke utenfor Storbritannia, og folk bosatt i andre nasjoner stod mer eller mindre fritt til å bygge maskiner som de ville, men de første forsøkene på å lage fremkomstmidler ble drevet av damp fikk ikke noe gjennomslag. Dampmaskinene forble stasjonære og ble brukt til å drive akslinger som drev maskiner og heisemekaninsmer. Først etter at patentet gikk ut i 1800 lå veien åpen for konkurrentene som heller sverget til de mer moderne, mindre og kompakte høyttrykksmaskinene, og som er hva folk flest forbinder med "ekte" dampmaskiner. På tross av den mer beskjedne størrelsen hadde de flere hestekrefter enn Watts maskin, og kunne i tillegg bygges dobbeltvirkende, det vil si stempelet utøvde kraft i begge bevegelsesretninger. Richard Trevithick var den første som tok ut patent på en slik maskin i 1802, og innen få år var den atmosfæriske dampmaskin avleggs. Gruvegangene på denne tiden var ofte skinnebelagt. Disse skinnegangene var beregnet på vogner som gruvearbeiderne fylte med kull eller malm. Vognene ble før dampmaskinens inntog trukket av hester eller skjøvet av gruvearbeiderne. Man fant ut at hvis man satte en dampmaskin på hjul, så kunne man lage et enkelt lokomotiv som drev vognene. I begynnelsen var imidlertid dampmaskinene for store til å kunne brukes til denne oppgaven, men etter Trevithicks inntreden og forbedringer av teknologien, ble ideen til en realitet. Nå begynte potensialet i dampmaskinen å gjøre seg gjeldende, og omkring århundreskiftet ble de første suksessrike dampbåtene sjøsatt. Også de første damplokomotivene gjennomgikk en rask utvikling, og i 1812 ble den første kommersielle jernbanen som tok i bruk damplokomotivet åpnet, fulgt av den første offentlige jernbanen i 1825. Lokomotivene viste seg å være veldig viktige for transportindustrien, da alt kunne forflyttes mye raskere enn tidligere. Innføringen av lokomotivene er et av hovedelementene i den industrielle revolusjon. Dampmaskiner i Norge. Norges første dampmaskin var ombord i et fartøy, i 1827 ble DS «Constitutionen» satt i drift med frakt av passasjerer og post mellom Christiania og Kristiansand. Den første dampmaskin i en fabrikk ble satt i drift i Risør i 1831. Central Luzon. Central Luzon er den region på Filippinene som omfatter det største sammenhengende flate jordbruksområdet både i landsdelen Luzon og i hele landet. Dette området står for den største delen av landets risproduksjon. Dette gjelder også etter at områder i tre provinser nær Pinatubo ble dekket av lavaslam (lahar) og aske etter denne vulkanens utbrudd i 1991. Provinsene i regionen er Aurora, Bataan, Bulacan, Nueva Ecija, Pampanga, Tarlac og Zambales. San Fernando City er regionens hovedsete. Sortlandsbrua. Sortlandsbrua er ei spennbetongbru (buebro) som går over Sortlandssundet mellom Langøya og Hinnøya og ligger i Nordland fylke. Den er en del av riksvei 82 og riksvei 85. Brua er bygd etter fritt frambygg-metoden og har en totalengde på 948 meter, med lengste spenn 150 meter. Seilingshøyden er 30 meter, og brua har i alt 21 spenn. Hovedspennet er fundamentert på 30 meters vanndyp ved hjelp av senkekasser. Sortlandsbrua ble tatt i bruk den 4. juli 1975, og er en av Vesterålsbruene. Disse ble oppført på 1970-tallet som en del av et interkommunalt samarbeid mellom de berørte kommunene i Vesterålen og Statens Vegvesen, og gav kommunene fergefri veiforbindelse. Vesterålsbruene ble i det vesentligste finansiert gjennom bompenger. Sortlandsbrua og de øvrige Vesterålsbruene ble prosjektert av firmaet Aas-Jakobsen AS, Oslo. De øvrige Vesterålsbruene er Andøybrua, Hadselbrua og den noe mindre Kvalsaukan bru. Sammen med Tjeldsundbrua ved Harstad, knytter disse Vesterålen til fastlandet. Før Sortlandsbrua ble bygd var fergestrekninga mellom Sortland på Langøya og Strand på Hinnøya ei av Norges aller travleste. Radiolinje. Radiolinje betegner telekommunikasjonsutstyr som benytter radiokommunikasjon for å erstatte en fysisk linje (kabel). De to endene av en radiolinje har vanligvis fri sikt til hverandre. Avstanden kan være opptil 100 km. Ofte benyttes sterkt retningsbestemte antenner som Yagi- eller parabolantenner for disse forbindelsene. Digitale radiolinjer finnes i kapasiteter fra 4×2 Mbit/s til 155 Mbit/s. Overføring av signaler med radiofrekvenser langs kabel betegnes også som «radiolinje». Elektrisitetsverkene har lenge løst sitt sambandsbehov ved å sende radiosignaler langs høyspentnettet. Det norske firmaet Nera har utviklet flere tekniske løsninger for dette. Da kringkastingssignalene fra NRK gikk på mellombølge og langbølge, var det enkelte mellombølgesendere som brukte strømnettet til spredning av signalene. Konkurrerende teknologi er optisk fiber som har høyere kapasitet men som krever framføring av kabel i grøft eller luftlinje. Minne. Minne er et ord som har mange betydninger og bruksområder. Minne er et annet ord for hukommelse. Halvleder. Halvledere er stoffer som ikke er gode elektriske ledere i ren form, men som under visse omstendigheter vil kunne lede strøm. Atomene i en halvleder låner bort elektronene i sine ytterste elektronskall til nabo-atomene, slik at atomene fyller opp hverandres ledige elektronplasser i de ytterste skallene. Dermed er alle ytterskallelektronene involvert i bindingene mellom atomene, og det er ingen igjen som kan bevege seg fritt. Når stoffet ikke leder elektroner, sier vi at det ikke leder strøm. Halvledere vil lede strøm hvis de varmes opp, det settes på en tilstrekkelig ytre spenning, eller de dopes med selv små mengder av et annet grunnstoff som fører med seg enten overskudd eller underskudd av elektroner. Underskudd av elektroner kalles også for hull, som er positive ladningsbærere. Det mest vanlige halvledermaterialet er silisium (Si), som er utgangspunktet for mange moderne elektronikkomponenter. Tidligere ble også germanium mye brukt. Karbon (C) i diamantform er også en halvleder (med meget stort båndgap). Diskrete motstander er ofte laget av karbon. De nevnte halvlederne står under hverandre i Periodesystemet, og har 4 elektroner hver i sine ytterste skall. Andre typer halvldere er satt sammen av flere grunnstoffer, f. eks. GaAs. En halvleder kalles P-dopet (positiv) hvis den har overskudd av hull, og N-dopet (negativ) hvis den har overskudd av elektroner. Ved å sette sammen P og N-komponenter kan man ha områder som vekselvis har elektroner og hull som ladningsbærere. Ut fra dette kan kan elektriske egenskaper styres og dette utnyttes i stor skala i elektronikkindustrien. For eksempel vil en PN-overgang hindre elektroner å gå fra P til N men ikke fra N til P, dvs. strøm kan ledes fra P til N og ikke omvendt (husk at strømretning og elektroner går i motsatt retning). Det samme gjelder også for hullene. De kan ikke gå fra N til P og leder dermed også kun strøm fra P til N. Malcolm II av Skottland. Malcolm II (Máel Coluim mac Cináeda) (født ca. 954, død 25. november 1034) var konge av Skottland fra 1005 til sin død. Han var sønn av Kenneth II, og fetter av sin forgjenger Kenneth III, som han drepte i slaget ved Monzievaird i 1005. Malcolm II var den siste konge av huset Alpin. Han forsøkte å la seg utrope til konge allerede ti år før Kenneth IIIs død, men det var først i 1005 at han virkelig kom til makten. Det ser dog ut til at han aldri fikk full kontroll over Skottland. Han møtte motstand blant annet fra ledere i Moray, som Findláech mac Ruadrí (død 1020, antagelig Macbeths far) og Máel Coluim mac Máel Brigte (død 1029), som begge ble kalt konge av Alba (Skottland) i de irske annaler. Ingen av dem er i moderne tekster anerkjent som konger av Skottland, men de må ha hatt kontroll over enkelte områder. I 1006 ble Malcolm slått av northumbriske styrker ved Durham. Angelsakserne viet så sin oppmerksomhet mot danene, og Malcolm benyttet anledningen til å marsjerer sørover. I 1018 beseiret han, sammen med Owen den skallede av Strathclyde, angelsakserne i slaget ved Carham, og tok dermed tilbake kontrollen over Lothian. Hans datter Bethóc giftet seg med Sigurd digre, jarl av Orknøyene, noe som økte Malcolms innflytelse nordover. Han klarte også å ta områder ved elven Tweed og i Strathclyde. Da Owen den skallede døde uten arvinger tok Malcolm Strathclyde og satte inn sitt barnebarn, Donnchad mac Crínáin (Duncan) som konge der. Dette skapte splid og strid, som førte til at Malcolm ble myrdet i Glamis 25. november 1034. Han ble gravlagt på Iona. Malcolm hadde ingen sønner, men Bethoc, hans eldste datteren av Malcolm ble gift med den norske jarlen Sigurd Lodvesson, jarl på Orknøyene. Deres sønn Torfinn Sigurdsson Rike ble jarl etter faren. Det synes som om Bethoc deretter var gift med Crínán av Dunkeld. Den første sønnen av dette ekteskapet ble Duncan I av Skottland som overtok den skotske tronen i 1034. På dette tidspunkt begynte fikk Skottland en ny tronfølgeordning, slik at tronen gikk til eldste sønn, mens det tidligere var slik at kongen selv valgte hvem som skulle bli hans etterfølger. Malcolm 02 Tweed (Skottland). Elven Tweed går gjennom regionen Scottish Borders i Skottland. Den er omkring 156 km lang, og starter i Tweedsmuir, nærmere bestemt ved Tweeds Well. Over en strekning på 27 km ved Berwick-upon-Tweed markerer den grensen til England, og et kort stykke på denne strekningen renner den i Northumberland i England. Elven er en av Skottlands beste lakseelver. Tweed (Australia). Elven Tweed renner ved nordkysten av New South Wales i Australia. Det er en kort elv som har sitt opphav i krateret etter en utdødd vulkan. Den starter i flere grener, som samles ved Murwillumbah og renner omkring 20 km mot nordøst inntil den renner ut i havet. Området har et subtropisk klima, og det var tidligere regnskog der. Mye av skogen er ryddet, og langs elven er det god jord for dyrking av sukkerrør og andre avlinger. Den har sitt navn etter elven Tweed på grensen mellom Skottland og England; den fikk navnet fordi den ligger ved grensen mellom New South Wales og Queensland. Cavite. Cavite er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger sørvest for Manila, i regionen CALABARZON. Provinshovedstaden er Imus, skjønt den tidligere hovedstaden, Trece Martires City, fremdeles er sete for provinsregjeringen. Nord for Cavite er Manilabukten. I nordøst ligger hovedstadsområdet med Manila. I øst ligger provinsen Laguna og i sør provinsen Batangas. Navnet Cavite. Provinsens og den største byens navn, og en mindre kommunes navn, kommer fra tagalog, "kawit". Cavite er en spansk form av ordet, og det betyr krok, som en fiskekrok. På kartet kan man se at det moderne Cavite City har form av en fiskekrok. Kommunen og stedet Kawit het tidligere "Cavite el Viejo" (gamle Cavite). Politisk inndeling. Cavite er delt i 3 "cities" (bykommuner) og 20 "municipalities" (landkommuner). Tweed (New Zealand). Tweed er en kort elv i distriktet Marlborough på New Zealands sørlige øy. Dens opphav er i McRaesjøen, Carters og Robinson Saddles på sørvestsiden av fjellkjeden Kaikoura. Den renner ut i Clarence. Humber. thumb Humber er en stor tidevannspåvirket elvemunning, eller estuarium, nordøst i England. Den starter ved Trent Falls, der elvene Ouse og Trent møtes. Rett før utløpet av Nordsjøen renner elven Hull inn i Humber. I angelsaksisk tid var den en viktig grenseelv, som skilte Northumbria («nord for Humber») fra de sørlige kongedømmene. Den markerer nå grensen mellom East Riding of Yorkshire og Lincolnshire. Mellom 1974 og 1996 var området på begge sider av fjorden del av distriktet Humberside. Fjorden har gitt sitt navn til regionen Yorkshire og Humber, som den renner gjennom. Ved Humbers utløp ble det i 1914 bygget to fort, Humberfortene. En tredje festning, Fort Paull ligger lenger opp langs fjorden Hull (elv). "The Hull And Barnsley Railway Bridge" Hull (engelsk "River Hull") er en elv som renner gjennom East Riding of Yorkshire i det nordlige England. Den har sitt opphav i Yorkshire Wolds. Båttrafikk er mulig fra slusen ved Struncheon Hill, hvor elven møter Driffieldkanalen. Elven renner inn i Humber i Kingston upon Hull. Elva går igjennom byens industriområder, og det har blitt bygget flere vippebruer over den. Disse er fremdeles i bruk, selv om elvetrafikken har sunket de siste årene. Rio Grande do Norte. Rio Grande do Norte er en delstat i den nordøstre delen av Brasil, med Natal som delstatshovedstad. Rocas Atoll som ligger i Atlanterhavet 260 km nordøst for Natal tilhører Rio Grande do Norte. Parnamirim, Mossoró, Caicó Geografi. Rio Grande do Norte er kjent for sine strender og sine sanddyner. Ifølge NASA er luften den reneste i hele Sør-Amerika. To klimatyper er dominerende i delstaten: tropisk i de østligste kystområdene og halvtørr i resten av delstaten, inkludert en del av kystområdene. Det kan nevnes at i motsetning til de andre delstatene i nordøst (Paraíba, Pernambuco, Alagoas, Sergipe og Bahia) har ikke Rio Grande do Norte overgangssonen mellom tropisk og halvtørt klima som kalles "agreste". Hovedgrunnen til denne forskjellen skal være at de andre delstatene har et fjellområde kalt Serra da Borborema som går parallelt med kysten og som skiller kysten fra de halvtørre innlandsområdene "sertão". Dette fjellområdet er bare til stede et lite stykke inn i Rio Grande do Norte. Skogsområdene som en gang dekket mesteparten av kysten i Brasil, strakk seg opp til sørenden av Rio Grande do Norte. Nord for delstatshovedstaden Natal er kystområdene dominert av store områder med sanddyner. De halvtørre områdene kjennetegnes ikke bare av lite regn, men også av at regnet kommer uregelmessig. I perioder kan det gå flere år mellom hver gang det regner. Store deler av de indre områdene i delstaten inngår derfor i et statlig program som skal hjelpe de tørkeutsatte områdene i Brasil. Det vokser også en del mangroveskog i delstaten. Historie. Det som i dag er Rio Grande do Norte ble opprinnelig kolonisert av franskmenn, antakelig skjedde dette i perioden 1535 og 1598. Denne kolonien ble imidlertid forlatt og på 1600-tallet kjempet portugisere, som ville øke sine territorier i Brasil og hollendere, som prøvde å få et fotfeste i Sør-Amerika. I 1633 startet en lang periode hvor Rio Grande do Norte var under hollandsk kontroll. Dette var en periode hvor økonomien ekspanderte og blomstret som følge av nyplanting av sukkerrør og kvegdrift. Under 2. verdenskrig hadde de allierte flybaser i Rio Grande do Norte. Disse ble brukt som utgangspunkt for luftangrep på de tysk-okkuperte områdene i Nord-Afrika. I 1964 ble Sør-Amerikas første rakettoppskytningsfelt bygget opp i Rio Grande do Norte. "Barreira do Inferno" er ofte referert til som det «brasilianske NASA». Økonomi. Historisk sett har sukker og kvegdrift vært viktige inntektskilder i Rio Grande do Norte. Siden 1980-tallet har imidlertid delstaten satset mye på turisme. Det er brukt mye midler på å bygge anlegg for turister og for å restaurere gamle bygninger i de større byene. Det dyrkes også mye frukt i delstaten, som står for 70 % av melon-dyrkingen i Brasil. I tillegg er delstaten kjent for dyrking av mango og cashew. Som en kuriositet kan det nevnes at verdens største cashew-tre finnes i delstaten. Bladkrona har en omkrets på 500 meter og dekker et areal på 7 300 m², noe som gjør det 70 ganger større enn et gjennomsnittlig cashew-tre. Grutasparken. Grutasparken ligger i Druskininkai kommune i Litauen og har som formål å gjengi hvordan livet artet seg under det totalitære styresettet Litauen var under i perioden 1940 til 1990. Ved inngangen til parken blir de besøkende møtt av kuvognene som fraktet deporterte sovjetborgere til Gulag-leire i Sibir. Inne i parken står enorme mengder monumenter fra kommunisttida, Lenin-er og Stalin-er i utallige varianter. Etter rundturen i parken vil man ha fått bedre kunnskap om forholdene som rådet i Stalin-tiden, særlig hvis man velger å ha guide. I den innendørs utstillingen finnes dokumentasjon på valgfusk, manipulasjon, tortur, frykt, deportasjon m.m. Dette er en av de mest besøkte turistattraksjonene for utenlandske besøkende i Litauen. Parken besøkes også av mange voksne, litauiske borgere for å minnes denne forgagne epoken av landets historie. Kjernekraft. Kjernekraft (også kalt kjerneenergi eller atomkraft) er en teknologi hvor man utvinner brukbar energi ved spalting av atomkjerner, kalt kjernefysisk fisjon. Prosessen foregår i en kontrollert kjedereaksjon i en kjernereaktor. Energien hentes ut ved oppvarming av vann i reaktoren, som deretter konverteres til mekanisk arbeid til strømproduksjon eller fremdrift i turbiner. Det varme vannet kan også benyttes til oppvarming. Kjernekraft produserte 14% av verdens forbruk av elektrisk strøm i 2007. I tillegg fins omtrent 150 skip som bruker kjernekraft til fremdrift. Dette er hovedsakelig ubåter, hangarskip og isbrytere. I tillegg er Russland i ferd med å bygge en serie flytende kraftverk for bruk i arktiske strøk. Det forskes på å utnytte energi fra kjernefysisk fusjon og radioaktiv omdanning. Opprinnelse. Den ungarskfødte fysikeren Leó Szilárd fikk i 1933 idéen om å bruke en kjedereaksjon for å utløste de store energimengdene i radioaktive materialer. De første vellykkede forsøk med kjernefysisk fisjon ble utført i 1938 i Berlin av de tyske fysikerne Otto Hahn og Fritz Strassman og østerrikske Lise Meitner. Under andre verdenskrig gikk en rekke land i gang med intensive forskningsprogrammer for å utvikle kjernekraftteknologi, hvor man først fokuserte på å utvikle kjernekraftverk-reaktorer. Den første selvforsynte kjernereaksjon ble utført 2. desember 1942 under Enrico Fermis ledelse, og reaktorer basert på denne forskningen ble brukt for å produsere det nødvendige plutonium for «Fat Man»-bomben som ble sluppet over Nagasaki mot slutten av krigen. Over Hiroshima ble bomben kalt Little boy sluppet, den var uran-basert. Elektrisitet fra kjernekraft ble produsert første gang av en kjernekraftreaktor 20. desember 1951 ved EBR-I-stasjonen i nærheten av Arco i Idaho i USA, som opprinnelig produserte omkring 100 kW. I desember 1953 holdt president Dwight Eisenhower en tale, «Atoms for Peace», hvor han annonserte betydelig amerikansk satsning på internasjonal utvikling av kjernekraft. Funksjon. Reaktor 3 på det svenske atomkraftverket Forsmark Et kjernekraftverk virker på samme måte som en dampmaskin. Vann blir pumpet inn i reaktoren, og begynner å koke av varmeenergien fra varmeveksleren. Varmen dannes fra fisjoneringen av uranet. Det dannes et stort trykk som presser damp opp gjennom et rør som fører til turbinene. Turbinene driver en generator som genererer strøm. Dampen føres så til et kjøletårn der den kondenserer og blir til flytende væske igjen. Deretter blir det pumpet opp i reaktoren og prosessen gjentas. Prinsippet er det samme som i et kull-, gass- og oljekraftverk, og det er bare forbrenningsmetodene som skiller. Reaktoren. Skjematisk tegning av et atomkraftverk Reaktoren i et kjernekraftverk består av fire hoveddeler: reaktortanken, brenselsstavene, kontrollstavene og kjølemiddel. Fisjonsprosessen foregår i brenselsstavene der nøytroner frigjøres, treffer urankjernene og deler dem. Dette frigjør tre nye nøytroner som starter prosessen på nytt. Kontrollstavene kontrollerer hvor mange urankjerner som blir spaltet ved å stoppe nøytronene før de treffer. Kontrollstavene består av hafnium, bor eller kadmium. Når uran fisjonerer, frigjøres varme. Den frigjorte varmen varmer opp kjølemiddelet til damp som føres videre til turbinen. Vann, tungtvann eller helium blir ofte benyttet som kjølemiddel. Eksplosjonsfare. Et kjernekraftverk kan ikke sprenge som en atombombe fordi det ikke er stor nok konsentrasjon av uran-235 i reaktoren. Kontrollstavene sørger for at spaltingen er under kontroll, og det er 3-5 % U-235 i reaktoren. Dette er relativt lite, siden det i en atombombe er 90 % konsentrasjon av stoffet. Krav til vedlikehold av reaktorene og kraftverket er normalt sett veldig strengt. Katastrofescenarioet er en «nedsmelting» der spaltingen kommer ut av kontroll, grunnet feil i kontrollsystemet, lekkasje av kjølevæske eller svakheter i reaktordesignet. En slik nedsmelting var tilfellet ved Tsjernobylulykken, der varmen som ble utviklet blåste taket av reaktoren og spredte radioaktivt støv ut atmosfæren. Under Three Mile Island-ulykken i USA i 1979 ble uranet så varmt at det delvis smeltet og ble liggende inne i reaktortanken. Det ble ingen kjemisk eksplosjon som ved ulykken i Tsjernobyl. Fordeler og ulemper. Fordelene med å bruke kjernekraft som energikilde er at det er effektiv og pålitelig. Et menneske bruker, i løpet av ett helt liv, en mengde uran som tilsvarer størrelsen på en tennisball. Kjernekraftverk forurenser ikke miljøet på en direkte måte. Det eneste utslippet som kommer fra et slikt anlegg under produksjon, er vanndamp. Siden bare rundt 8% av uranet blir utnyttet i dagens 2. generasjons kraftverk sitter man igjen med et radioaktivt avfall som består av ubrukt uran, noe plutonium, andre aktinider og spaltingsprodukt. Det er spesielt aktinidene som kan ha lang halveringstid, noe som gjør at en krever lange lagringstider (opptil 100 000 år) for å hindre at de kommer inn i biosfæren. Et kraftverk av denne typen er totalt sett ganske billig i drift. Det er svært kostbart å bygge og krever høy teknologisk ekspertise, men det krever ikke store resurser å få tak i råstoffet, og det trengs ikke så mye uran, i motsatt fall trenger man for eksempel i ett gasskraftverk store mengder utvinnet gass. Brenselskostnaden utgjør en relativt liten del av driftskostnaden og dette bidrar til at kraftprisen er forutsigbar og svinger ikke med brenselsprisen selv om prisen på brenselet skulle endres dramatisk. Dagens lettvannsreaktorer opererer ved ca. 300 °C. Den produserte vanndampen driver en tradisjonell turbin. Effektiviteten avhenger av om det er en kokvassreakteor eller en trykkvassreaktor. Mest effektive er trykkvasseaktorene, men disse er mer kompliserte enn kokvassreaktorene. Typiske effektiviteter for dagens reaktorer er fra 32 % til 38 % for de mest moderne. Den resterende varme-energien går i retur, og kalles spillvarme, spillvarme kan utnyttes til å varme opp hus, næringsbygg osv. Kjernekraftverk er omstridt og møter motstand blant folk i enkelte deler av verden. Land som Norge har ikke tatt i bruk teknologien til å utvinne elektrisk energi, fordi det blir sett på som for risikabelt og man har hatt andre alternativer som vannkraft. Alle nye verk er imidlertid konstruert slik at dersom en ulykke skulle skje vil det få ingen eller liten innvirkning på nærområdet som ved Three Mile Island ulykka. Radioaktiv forurensning kan skade mennesker, dyr og planter, og kan i verste fall gjøre store områder ubeboelige i lang tid. Enkelte radioaktive stoffer tar lang tid å bryte ned, men ved ei ulykke er det svært lite av disse som slipper ut. En ulykke som har skremt verden, fant sted i Tsjernobyl i 1986. Vær og vind brakte radioaktivitet langt fra ulykkesområdet, og den økte radioaktive strålingen kunne måles så langt nord som i Finnmark. Selv om Tsjernobylulykken viste hvor farlig kjernekraftverk kan være dersom sikkerhetssystemer til et anlegg kobles ut, så er det svært sjeldent det skjer ulykker på slike verk. I både i-land og u-land er det strenge regler og god sikkerhetskontroll rundt slike anlegg. Kjernekraft har to ulemper, henholdsvis avfall og potensielt store konsekvenser ved alvorlige ulykker, og der er som regel disse som veies opp mot fordeler og ulemper ved andre kraftkilder når beslutninger om å bygge eller ikke bygge atomkraftverk tas. Det er forsket mye på nye typer atomkraftverk siden Tsjernobyl. Enkelte typer er konstruert slik at kjernereaksjonene vil stoppe dersom reaktoren blir for varm, de vil altså slå seg selv av ved fare for en ulykke. Miljøbevegelsen internasjonalt er splittet over om fordelene (svært lavt CO2-utslipp) er større enn ulempene (avfallshåndtering, ulykkeskonsekvenser og potensiell atomvåpenspredning) for å dekke verdens energibehov. CO2-reduksjon og mer pålitelige strømleveranser enn vind- og solenergi kan tilby har bidratt til at atomkraft på nytt er aktuelt i både eksisterende atomkraftland og i nye land. Sterkt økende strømpriser i deler av Norge vinteren 2009/2010 gjorde at norske politikere ba svenskene om å holde sine atomkraftverk i gang i stedet for å skru på norske gasskraftverk. Avfall. I dagens reaktorer er det bare en liten del av uranbrennstoffet som blir brukt. Grunnen til dette er at fisjonsproduktene som dannes vil stoppe de termiske nøytronene slik at fisjonsreaksjonene stanser opp. Avfallet fra kjernereaksjoner kan skilles i tre grupper, ubrent uran, fisjonsprodukter (cesium, strontium) og langliva aktinider (plutonium, neptunium, americium, curium). I et gjenvinningsanlegg for atomavfall (som Sellafield i England) skilles fisjonsproduktene ut slik at gjenværende uran og plutonium kan føres tilbake i reaktoren i form av nytt brensel. Gjenvinning er omstridt men har den fordelen at avfallet som er igjen etter gjenvinningen er betydelig mindre krevende å lagre. Hovedgrunnen til at England har vært lite villig til å stenge Sellafield-anlegget, til tross for protester fra naboland, er at de eldste britiske atomkraftverk produserer relativt store mengder høyaktivt avfall sammenlignet med moderne anlegg slik at gjenvinning ansees av britene til å være mindre risikabelt enn lagring. Plutonium som blir gjenvunnet fra brukt brensel fra kjernekraftverk er lite egnet til bomber pga dette plutoniumet har en ugunstig isotopsammensetning. Plutonium til bomber blir produsert i spesielle reaktorer til det formål. Fisjonsproduktene vil være borte etter 700 år mens de langlevende tungmetallene ikke vil bli borte før på 100 000 år. I framtidens reaktorer vil det være mulig å benytte hurtige nøytroner til å spalte plutonium og annet langtlevende avfall, slik at man sitter igjen med fisjonsproduktene som må langtidslagres i noen hundre år. En rekke forskere har derfor argumentert med at avfallsproblemet i realiteten er løst, og at dagens atomavfall vil være framtidens brennstoff i nye fjerde generasjons atomreaktorer. Ikke-fornybar, men langsiktig, ressurs. Kjernekraft er ikke definert som en fornybar energikilde. Men til forskjell fra andre ikke-fornybare ressurser (typisk: olje og kull), har avfallet fra dagens uran-baserte reaktorer potensial som fortsatt energikilde for framtidige atomkraftverk. Det er flere typer av framtidige reaktor. Dersom en skal brenne en vesentlig del av uran-238 og de langliva aktinidene kreves hurtige nøytroner. Reaktorteknologien har vært kjent og brukt siden 1950-tallet. Skal denne teknologien implementeres på stor skala må den standardiseres og bli økonomisk attraktiv. Mange av de ledende kjernekraftnasjoner har derfor etablert GenIV programmet som har som mål å utvikle kommersielle prototyper. Thorium-reaktorer og thorium i Norge. I tillegg til uran og plutonium kan grunnstoffet thorium være drivstoff i en ny type kjernereaktor. Metallet ble oppdaget i 1828 etter et funn på Lauvøya ved Brevik i Telemark og oppkalt etter den norrøne guden Tor. Usikre estimater sier at Norge har opptil 15% av verdens kjente thorium-forekomster, kun Australia og India har mer med ca 25% hver. I 2007 og 2008 var det stor interesse for å ta i bruk den norske thorium-ressursen i Fen-feltet på Ulefoss. Noen ivrer av den grunn for at staten bør satse på forskning og utvikling på dette området. Talsmenn for bruk av thorium mener slike atomkraftverk er vesentlig renere enn de uran-baserte og at avfallsproduktene ikke vil kreve like lang lagringstid som uran. India planlegger kommersiell kjernekraft basert på thorium og bygger verdens første kommersielle prototyp thorium-reaktor. Det er interesse for å nytte thorium i Canada, Kina og Russland. Utbredelse. USA og Frankrike er størst på atomkraft i verden, med henholdsvis 20 % og 75 % av totalt energiforbruk dekket av kjernekraft. Det er en betydelig energikilde på verdensbasis, og 17 % av all elektrisk energi kommer fra kjernekraftverk. Det eksisterer i dag 442 kjernekraftverk fordelt på 31 forskjellige land, på verdensbasis. Atomkraftverk. Reaktor 3 på det svenske atomkraftverket Forsmark Et atomkraftverk er et kraftverk som fremstiller elektrisk energi ved hjelp av kjernekraft. Den 20. desember 1951 ble strøm for første gang produsert av en atomreaktor, og tre år senere ble det første offisielle atomkraftverket satt i konvensjonell bruk i Obninsk, Russland). Neste anlegg ble Calder Hall i Storbritannia, som åpnet i 1954. Det finnes forskjellige typer atomkraftverk, men alle bruker samme kraftkilde; spalting av atomer. Det er kjøle- og moderasjonsprosessen som avviker mellom verkene. Kraftverkene kan produsere alt fra 40 MW til nesten 10 000 MW. Nye reaktorer er ofte standardiserte fra de store, internasjonale produsentene – og produserer vanligvis enten ca 1 000 MW eller 2 000 MW. Teoretisk sett kan nesten hele verdens strømforsyning dekkes av atomkraft. Atomkraftverk er kontroversielle på grunn av behovet for lagring av radioaktivt avfall i svært lang tid. I tillegg vil konsekvensene ved en ulykke være store dersom ulykken fører til betydelig utslipp. Den mest kjente atomkraftulykken skjedde i 1986, da en reaktor i Tsjernobyl i det tidligere Sovjetunionen smeltet ned (Tsjernobylulykken). Det radioaktive utslippet kunne spores i hele Nordøst-Europa, en rekke byer måtte evakueres, og tjue år etter (2006) uhellet er et stort område i Ukraina fortsatt ubeboelig. Oppbygning og virkemåte. Atomkraft kan bygge på fisjon eller fusjon. Konstruksjon og drift av fisjonsreaktorer har funnet sted i en menneskealder, mens utnyttelse av fusjonsreaktorer ennå befinner seg på prøvestadiet. Med atomkraft menes derfor inntil videre i overveiende grad fisjonskraft. Kjernereaktoren er den sentrale komponenten i et kjernekraftverk. I reaktoren forløper de energigivende kjernereaksjonene. Energien frigis i form av varme og ioniserende stråling. Sistnevnte nødvendiggjør forskjellige former for avskjerming. Varmen benyttes til å fordampe vann. Vanndampen ledes under høyt trykk gjennom turbiner, som genererer elektrisk energi. Etter å ha passert turbinene fortettes vanndampen på ny. Til dette formålet benyttes kjølevann, som f.eks. kan hentes i en elv. På bilder av kjernekraftverk vises ofte vanndampen som siger opp av reaktorene. Det finnes flere typer kjernereaktorer i verden, men trykkvannsreaktor og kokvannsreaktor er de to mest utbredte. På grunn av det store behovet for vann som kjølemiddel, bygges kjernekraftverk ofte langs kysten eller i nærheten av en elv eller innsjø. Animert diagram av en trykkvannsreaktor. Trykkvannsreaktor. Trykkvannsreaktoren (PWR – Pressurized Water Reactor) er en reaktortype hvor moderator og kjølemiddel består av alminnelig vann under høyt trykk. Det høye trykket gjør at vannet ikke koker. Dette er den vanligste reaktortypen i verden. Over halvparten av alle reaktorer brukt innenfor kommersiell atomkraft er av denne typen. Kokvannsreaktor. Animert diagram av en kokvannsreaktor. Kokvannsreaktoren (BWR – Boiling Water Reactor) har også stor utbredelse på verdensbasis. Også denne reaktoren blir både kjølt og moderert av lettvann. Som navnet påpeker, utgjør kjølemiddelet her kokende vann. Dampen ledes til turbinene før den kondenserer og ledes tilbake til reaktortanken. Det brukte brenslet utgjør et stort problem. Kjerneavfallet kan gjenbrukes etter en tur igjennom et opparbeidingsanlegg, utnyttes i forbindelse med produksjon av nytt brensel eller deponeres. Brukt brensel i fra kommersielle kjernekraftanlegg er imidlertid lite egnet til kjernevåpen. Det utøves ekstrem stor forsiktighet ved håndtering av kjerneavfallet, da det dels er sterkt radioaktivt, dels ikke må havne i «de ondes hender». Utbredelse og produksjon. Kart som viser status for kommersielle kjernekraftprogrammer i verdens land, 2009. Per februar 2012 er det 190 kjernekraftverk i drift med 436 atomreaktorer fordelt på 31 land, som tilsammen dekker 15-20 % av verdens elektrisitetsforbruk. Installert produksjonskapasitet er ca 370 000 MW, som gir en strømleveranse på 2 586 TWh, eller drøye 20 ganger mer enn Norges kraftproduksjon. Atomkraftverk stenges gjerne ved konsesjonsutløp etter 20-40 år, da er anlegget nedslitt og må fornyes. Atomkraftverk er i frammarsj, og land som Kina, India, Japan, Russland, Finland, Frankrike, Sør-Korea og Sør-Afrika satser på disse kraftverkene som en hovedkilde for å dekke landets energiforbruk. I tillegg er det mye som tyder på at USA også vil bygge nye atomkraftverk i fremtiden. USA (104), Frankrike (58), Japan (50) og Russland (33) har flest reaktorer. På kort tid har Sør-Korea bygget seks verk med ialt 23 reaktorer, som gir dem femteplassen blant verdens atomkraftnasjoner. Enkelte europeiske land som tidligere har besluttet å avvikle atomkraft, som Sverige, har vedtatt å bygge nye. I følge det Internasjonale Energibyråets prognoser vil den samlede effekten fra verdens atomkraftverk øke til 427 gigawatt i 2020. Selv om Tyskland etter Fukushima-ulykken besluttet å gi opp kjernekraft som energikilde er det i dag allikevel få som forutser avvikling av kjernekraft. Omkring 200 gamle anlegg antas å bli stengt i løpet av de neste 10–15 årene. Tabellen nedenfor viser antallet kjernekraftverk, reaktorer, og produksjonskapasitet (effekt) i de landene som utnytter kjernekraft. Atomkraftverk på Vestlandet. «Kjernekraft i Bergens-regionen rundt år 2000» stod det som overskrift i "Bergens Tidende" 15. august 1973, som opplyste at Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) dro på befaring med tanke på byggetomt for kjernekraftverk. Blant 11 aktuelle kandidater finner vi Ostereidet, Krossnes, Krokeide, Bogøy og Trengereid-fjorden. Imidlertid var ikke befolkningen blitt spurt. Skepsisen var enorm, og bare i Lindås kommune ble det samlet inn over 4 000 underskrifter mot prosjektet. 16. oktober 1974 stod grunneierne på Hodnelandsmarka i Lindås vakt for å hindre NVE i å få båt på Austevatnet for å foreta seismiske målinger. Vaktlag fortsatte i de følgende dagene å hindre NVEs atkomst til vannet, og i løpet av oktober 1974 kapitulerte NVE for det de kalte «sterk folkelig motstand». I gymsalen på ungdomsskolen i Eikelandsosen stod varmekraftsjef Ingvald Haga og forsvarte prosjektet med at risikoen for ulykker lå på en gang på et par millioner år, og at en eventuell ulykke ikke ville være større enn en flyulykke med et par hundre døde. Dette overbeviste ikke de fremmøtte, og våren 1975 vedtok Stortinget en foreløpig stans i planleggingen av atomkraftverk i Norge. Vannkraftverk. Vannkraftverk er et kraftverk som produserer elektrisk energi ved hjelp av rennende vann, og som dermed utnytter vannkraft. Et vannkraftverk henter ut den potensielle energien i vann som har fordampet fra havet og falt som nedbør i fjellene. Høydeforskjellen mellom vannet før og etter turbinen gir et energipotensiale. Noen kraftverk har magasin for å lagre nedbøren og har dermed mulighet til å produsere elektrisitet når det ikke regner eller er snøsmelting. Andre kraftverk har ikke magasin og er prisgitt strømningen i elven til enhver tid. Energien blir produsert ved at vannet strømmer gjennom en turbin. Til turbinen er det festet en aksling som går til en generator. Det er generatoren som produserer strømmen. Vannet renner gjennom en avløpstunnel og ut i elva eller sjøen igjen. Det er mer enn 45 000 – 50 000 demninger av mer enn 15 meters høyde i verden, og antallet vannkraftverk kan antas å være omtrent det samme. Ikke alle demninger har tilknyttet kraftverk, mens ikke alle vannkraftverk får vann fra demning. Omlag annenhver elv i verden er oppdemmet. Typer av vannkraftverk. Innen vannkraftverk skiller man for øvrig mellom tre ulike kraftverksprinsipper: magasinkraftverk, elvekraftverk og pumpekraftverk. Vindkraftverk. Vindkraftverk er kraftverk som produserer elektrisk energi ved hjelp av vindkraft. Dette skjer ved at en vindturbin driver en elektrisk generator. Et vindkraftverk vil ofte bestå av flere vindturbiner plassert i nærheten av hverandre, noe som også kalles en vindpark. Ofte regnes vindkraft som en ikke-forurensende energikilde. Det er riktig at det ikke slippes ut avgasser som CO2, NOx og SOx fra disse kraftverkene, men noen føler at de er en visuell forurensning av landskap. Vindkraftverk okkuperer store arealer, men hindrer i liten grad området for landbruk. De fleste vindkraftverk i Norge er installert i vindparker, se tabell i artikkelen vindmølle. Gasskraftverk. Montering av gassturbin i et tysk gasskraftverk Gasskraftverk er et kraftverk som produserer elektrisk energi ved hjelp av gasskraft. Dette skjer ved at en gassblanding antennes i en gassturbin, som igjen genererer strøm. Vanlig teknologi i moderne gasskraftverk er at varmen fra forbrenningen i gassturbinen brukes til å lage damp som så driver en dampturbin. Dette gjøres for å øke virkningsgraden, og kalles et «Combined Cycle Gas Turbine» (CCGT). Gasskraftverk er en form for varmekraftverk der brensel også kan være kull, olje eller biodrivstoff. Prinsippet for slike kraftverk bygger på termodynamikkens andre lov og varmekraftmaskinen. Effekt og klimahensyn. Oftest er gasskraftverkene nyere enn oljekraftverkene, både fordi oljeutvinning og -utnytting har en lengre historie, og fordi gasskraft har fått et sterkt oppsving med den senere tids fokus på global oppvarming og miljø. Gass har et av de største spesifikke energiinnhold av de fossile brenslene, og har minst karboninnhold per energiinnhold. Dermed gir avbrenning av gass det minste utslipp av CO2 per produsert energimengde. Fyring med naturgass er omlag 65 % så utslippsintensivt som kullfyring og omlag 90 % så utslippsintensivt som oljefyring. Fordi gasskraftverk ofte har nyere og mer effektivt utstyr, kan utslippene være så lave som 30 % av kullfyrte kraftverker per produsert kraftmengde. Oljefyrte kraftverk ligger omtrent midt mellom gass- og kullkraftverk hva angår CO2-utslipp. De seneste ti årene har det nesten bare blitt bygget gasskraftverk i Europa og USA, og mange tidligere kull- eller oljekraftverk har blitt omstilt til gassdrift, ofte ved at det er installert gassturbiner til erstatning for dampturbiner. Gasskraftverk i Norge. Planlegging av gasskraftverk i Norge startet ved funnet av Ekofisk-feltet i Nordsjøen i 1970. Fra midten av 1980-tallet var bygging av gasskraftverk en av de mest betente energi- og miljøpolitiske diskusjonene i landet. Miljøorganisasjoner som Natur og Ungdom og Bellona engasjerte seg sterkt mot bygging av gasskraftverk, først og fremst på grunn av CO2-utslippene et slikt kraftverk vil medføre. Organisasjonene krevde at alle gasskraftverk må få krav om rensing og deponering av CO2-utslippene, såkalt CO2-håndtering. Jens Stoltenbergs første regjering ga konsesjon til de tre første gasskraftverkene i Norge i 2001, etter at Kjell Magne Bondeviks første regjering hadde gått av fordi de nektet å godta stortingsflertallets krav om utbygging av gasskraft uten CO2-rensing. Gasskraftverket på Kårstø startet produksjonen 1. november 2007. De to andre kraftverkene som Stoltenberg I-regjeringen ga konsesjon til, på Kollsnes og Skogn, er foreløpig ikke bygd. Kjell Magne Bondeviks andre regjering gav konsesjon til et gasskraftverk på Melkøya i forbindelse med utbygging av Snøhvitfeltet. Dette gasskraftverket startet produksjonen ved årsskiftet 2007/2008. Jens Stoltenbergs andre regjering har satt i gang et prosjekt for CO2-rensing av gasskraftverket på Kårstø. Denne regjeringen har også gitt konsesjon til et nytt gasskraftverk på Mongstad, som etter planen skal ha CO2-rensing fra 2014. De har nå gått vekk fra den opprinnelige planleggingen og er det er tidligst mulig å få ferdig bygget rensing i 2016. Bølgekraftverk. Et bølgekraftverk er et kraftverk som produserer elektrisk energi fra bølgekraft (vanligvis havbølger). Verdens første tidevannskraftverk ble bygget i 1966 i utløpet til elven Rance i Frankrike ved byene Dinard og St.Malo som ligger på Normandiekysten langs den engelske kanal. Termonukleær. En termonukleær prosess er en kjernefysisk prosess som holdes gående på grunn av at temperaturen er ekstremt høy (som følge av at atomkjernene holder en høy hastighet). Fusjonsbomber benytter seg av dette prinsippet, og kalles i en del sammenhenger "termonukleære bomber". «Udsigter fra Ulriken». «Udsigter fra Ulriken» er Bergens bysang. Den er også kjent under navnene «Bergenssangen», «Jeg tok min nystemte» og på folkemunne bare «Nystemten». Teksten er skrevet ca 1790 av den trønderske presten, politikeren og dikteren Johan Nordahl Brun da han var sokneprest ved Korskirken i Bergen (han ble senere biskop i Bjørgvin). Melodien er fra en gammel fransk menuett, muligens av komponisten Jean Baptiste Lully. Sangen har ni vers, de hyppigst fremførte er 1., 5. og 9. vers. Den norske komponisten Johan Halvorsen har laget variasjoner over denne menuetten, og kalte komposisjonen «Bergensiana». Når den spilles i Bergen, reiser publikum seg og synger med ved finalen av musikkstykket. Menuett. Menuettrinn fra "Le maître à danser" (1725), av "Pierre Rameau" (1674-1748) En menuett er en gammel fransk dans fra 1600-tallet, eller musikk til denne dansen. Den går i 3/4-takt, og danses med langsomme, små steg. Menuetten skal skrive seg fra en fransk folkedans, branle, som ble danset i mange former over hele landet fra middelalderen av. Noen av disse formene var i 3/4-takt. Den mest kjente varianten var Branle de Poitou, som med tiden ble kjent under navnet "menuett". Dansen ble lansert i Paris omkring 1660 da Ludvig 14. bygget opp sin kongelige Ballett. Fra slutten av 1600-tallet ble menuetten fast innslag i dansesuiten, gjerne som siste eller nest siste nummer. At den plasseres så sent i danserekka sier noe om alderen på dansen i forhold til de andre. Menuetten var svært populær, og fortsatte fra dansesuiten over i sonate og symfoni. Menuetten har i utgangspunktet ikke opptakt, og spilles i et rolig tempo. I wienerklassisismen hører vi derimot ofte at Haydn og Mozart lar sine symfoni-menuetter begynne med opptakt, og at de går raskere enn menuettene fra 1600-tallet. Danserytmen og føringen i disse menuettene minner dermed mer om vals eller folkedansen ländler som var svært populære i Østerrike opp mot 1800. Menuetten var dermed blitt en anakronisme, og Haydn kunne ofte gå over til å kalle tredjesatsen sin en scherzo. Ekstrudering. Ekstrudering er en industriell produksjonsmetode som brukes for å bearbeide metaller og plaster. Metoden brukes også for å bearbeide mat til ønsket form. I ekstruderingsprosessen presser et stempel materialet som skal bearbeides gjennom et verktøy (dyse). Dysen vil være laget slik at det har form etter det produktet man skal lage. Materialet vil dermed få sin endelige form når det passerer dysen. I Norge drives det ekstrudering av plast på Follese (Askøy)og ekstrudering av aluminiumlegeringer på Magnor, Raufoss og Karmøy. Ormen Lange-feltet. Ormen Lange-feltet er det nest største gassfeltet som er påvist og satt i drift utenfor norskekysten på norsk kontinentalsokkel. Feltet ligger omtrent 100 km nordvest for Kristiansund, like utenfor kanten av Storeggaraset i Norskehavet. Vanndybden er mellom 800 meter og 1 100 meter, utstrekningen er 40 km, nord-sør, og 8 kilometer øst-vest. Reservoaret ligger cirka 2 000 meter under sjøbunnen. Påvist forekomst er minst 397 milliarder kubikkmeter naturgass. Så langt er det bare Trollfeltet som er større i norsk sektor. Gassfeltet ble funnet i 1997 etter utdeling av lisenser i den 15. konsesjonsrunde i 1996. De naturgitte forhold er ekstreme med mye vind, bølger og havstrømmer. Det er også kraftige undervannsstrømmer, og det er minusgrader (Celsius) i vannet ved sjøbunnen. Sjøbunnen er ekstremt ujevn på grunn av ras. Alt dette innebærer store teknologiske utfordringer. Storeggarasene som gikk for 7 000 til cirka 30 000 år siden har blitt undersøkt. Konklusjonen er at risikoen for nye ras er meget liten. Det er sagt at hvis det hadde vært fare for ras så hadde feltet neppe blitt utbygd. Det skal ha blitt brukt en halv milliard kroner på undersøkelser og utredninger om rasfaren. Totalt investeringsestimat er på 107 milliarder (2008). Det blir ikke benyttet overflateplattformer. Brønnhoder på sjøbunnen blir ved hjelp av rørledninger knyttet direkte til prosesseringsanleggene på Nyhamna på Gossa i Møre og Romsdal. Fra Nyhamna eksporteres gassen til Easington i England via en 1 300 kilometer lang rørledning. Røret har en innvendig diameter på 1,06 meter. Produksjonen startet i oktober i 2007. Dagsproduksjonen vil bli 70 millioner kubikkmeter. Ormen Lange Fase 1 omfatter landanlegg på Aukra, rørledningen Langeled, to undervanns brønnrammer og de første produksjonsbrønnene. Ormen Lange Fase 2 omfatter framtidig kompresjon, flere brønnrammer og produksjonsbrønner. A/S Norske Shell er driftsoperatør, mens Norsk Hydro var operatør og ansvarlig for planlegging- og utbyggingsfasen av Ormen Lange. Aker Kværner med Aker Kværner Stord i spissen er hovedkontraktør for byggingen av landanlegget på Aukra. Anlegget ble åpnet av Kong Harald V på Aukra den 6. oktober 2007. Gassreservoiret ligger i østlige del av Mørebassenget og består av sand som ble avsatt i seineste krittiden. Sanden tilhører Jorsalfarformasjonen og ble avsatt i undersjøiske vifter fra turbidittstrømmer. Reservoiret inneholder 375 milliarder standardkubikkmeter gass og 22 millioner standardkubikkmeter kondensat. Kjerne-Europa. Kjerne-Europa er et begrep som ofte brukes om EUs seks grunnleggende medlemsland, Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia og Luxembourg. Tyske og franske politikere har lansert tanken om et EU som beveger seg i flere hastigheter, der noen land går foran i den europeiske integrasjonen, bl.a. innen sikkerhets- og forsvarspolitikk, og utgjør en hard kjerne i unionen. Scandinavian Airlines System. SAS (SAS AB, også Scandinavian Airlines eller SAS Scandinavian) OSE: er et skandinavisk flyselskap som driver multinasjonalt i de tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark, og fungerer som nasjonalflyselskap for disse. Flyselskapet ble stiftet i 1946 ved fusjon av S (DDL), Det Norske Luftfartselskap (DNL) og Svensk Interkontinental Lufttrafik AB (SILA). Selskapet hadde opprinnelig en aksjefordeling med 2/7 dansk, 2/7 norsk og 3/7 svensk. I dag eier den svenske staten 21,4 %, mens Danmark og Norge har 14,3 % hver. De øvrige 50 % av aksjene er eid av en lang rekke private og institusjonelle investorer. Per 1. juli 2012 blir SAS priset i aksjemarkedet til om lag 1,5 milliarder kroner. SAS opererer flygninger innenriks i de skandinaviske landene og til de fleste større byer i Europa fra sine tre baser, Oslo lufthavn, Gardermoen, Arlanda lufthavn og Københavns lufthavn. SAS opererer i tillegg til dette ruter til enkelte destinasjoner i Asia og Nord-Amerika. Historie. SAS ble stiftet i 1946 av DDL, SILA og DNL. Meningen var å drive langdistanseflyvninger med navnet "Overseas SAS" (OSAS). Samme år skjedde den første flyvningen med Douglas DC-4. To år senere, i 1948, ble "European SAS" (ESAS) stiftet og denne virksomheten tok seg av flyvninger i Europa. SAS vokste i 1951 da OSAS og ESAS ble slått sammen i en avtale som de tre grunnleggerlandene skrev under, og denne avtalen skulle strekke seg til 2020. På 1950-tallet etablerte SAS mange langdistanselinjer og ble dessuten det første kommersielle flyselskapet som fløy over Nordpolen med linjen København–Los Angeles. I 1959 kjøpte selskapet det første jetflyet. Det var det franske flyet Sud Aviation Caravelle. Dermed var også SAS den første bruker av denne maskinen, noe som ble opplevd som krenkende for Air Frances nasjonalfølelse, ettersom dette selskapet tok i bruk sine første franske jetfly senere. I 1960 ble verdens mest anvendte langdistansefly, Douglas DC-8, satt inn i trafikk av SAS. Samtidig startet konsernet egen hotellvirksomhet. 1964 ble det åpnet en linje til Chicago og 1966 til Seattle. Dessuten kjøpte SAS Douglas DC-9-41-fly, et kort- og mellomdistansefly som kom til å være i selskapet til 2002. På 1970-tallet kjøpte SAS "SAS Nyman & Schultz/Nordisk Resebyrå AB". Selskapet gikk også til anskaffelse av Boeing 747-200 (Jumbojet), et omdiskutert kjøp siden det egentlig ikke var trafikkvolum for så store maskiner på selskapets ruter. Grunnen var at man var redd for å tape markedsandeler siden så mange andre flyselskap kjøpte Boeing 747. I 1974 anskaffet selskapet Douglas DC-10. I 1977 kjøpte SAS det fransk-tysk-britiske flyet Airbus A300. Dette flyet ble brukt på mellomdistanseflyvninger på rutene København-London og Stockholm-London. I 1981 ble Jan Carlzon ansatt som direktør for konsernet etter at selskapet i en årrekke hadde hatt dårlige resultater. Carlzon utviklet visjonen om å gjøre SAS til det beste selskapet for forretningsreisende (The Businessman's Airline) og gjennomførte en lang rekke omstillingstiltak i høyt tempo. Carlzon ble i stillingen i 12 år. Samme år som Jan Carlzon tiltrådte, ble Euro-Class introdusert, samtidig som førsteklasse ble avskaffet på europeiske ruter. I 1982 kunne selskapet for første gang på 17 år legge frem et regnskap som viste overskudd. I 1983 ble selskapet kåret til Europas mest punktlige. I 1984 ble SAS Commuter stiftet, et datterselskap for kortdistanseflyvninger til de større flyplassene fra de mindre. Til dette formålet ble Fokker F-27 brukt. I 1984 innførte selskapet en ny grafisk profil som førte til at alt fra brevark via billetter til flyparken fikk et nytt utseende. Samme år ble selskapet kåret til «Airline of the Year» av Air Transport Magazine. I 1985 ble det siste av selskapets tre Boeing 747 faset ut. I 1988 la SAS inn ordre på ni Boeing 767-300ER samt 61 McDonnell Douglas MD-80 i versjonene 81/82/83 og senere 87-versjonen. I 1993 kjøpte konsernet det svenske selskapet Linjeflyg. Gjennom kjøpet fikk SAS hele den svenske innenriksmarkedet for seg selv frem til Skyways startet sin virksomhet i 1994. SAS la i 1995 inn en ordre på 41 Boeing 737-600 med valgfrihet til å konvertere dem til andre modeller i 737NG-serien (som består av 737-600, -700, -800 og -900). I 1997 stiftet SAS samarbeidsprosjektet Star Alliance sammen med United Airlines, Air Canada, Lufthansa og Thai Airways. Dette samarbeidet innebar at alle deltagende selskaper tar seg av andre flyvninger i sitt hjemmemarked. I de senere årene har flere selskaper sluttet seg til denne alliansen, som nå er verdens største flyselskapallianse. 1998 ble også et viktig år for SAS. Konsernet fikk en ny grafisk profil, med ny flydekor, nye uniformer, ny logo og nye fly. Boeing 737-600 ble introdusert og Oslo lufthavn, Gardermoen ble åpnet. I 1999 besluttet SAS å velge Airbus A340-300 og Airbus A330-300 som erstatning for Boeing 767-300ER i stedet for Boeing 777-200ER. I 2000 gikk konsernet til anskaffelse av De Havilland Canada DHC-8 Dash 8-Q400 som ble satt inn i trafikk i SAS Commuter med tanke på å erstatte Fokker 50. SAS besluttet også å kjøpe Airbus A-321-200 til bruk i hovedstadstrianglet samt til London, Paris og Frankfurt am Main. I 2001 fikk SAS sin første danske konsernsjef da Jørgen Lindegaard erstattet Jan Stenberg. Airbus A340-300 ble satt i trafikk på ruten København-Delhi. I likhet med hele verdens flytrafikk, fikk også SAS føle konsekvensene av terrorangrepet 11. september 2001 og måtte finne rom for store, økonomiske innsparinger. SAS' økonomi ble ytterligere forverret i 2002/2003, og konsernet måtte gå til ytterligere reduksjoner. Personell ble oppsagt og i et forsøk på å utkonkurrere lavprisselskapene ble SAS Snowflake grunnlagt. Snowflake ga hverken fortjeneste eller tap, derfor ble selskapet nedlagt og merket er i dag et varemerke for de billigste billettene. I slutten av januar 2006 aksjonerte et stort antall flygere, ved å melde seg syke. Dette skjedde samtidig med at vel 170 flygere i Scandinavian Airlines i Danmark gikk til streik i protest mot at SAS-konsernet vil gå vekk fra ordningen med felles skandinavisk lønns- og arbeidsreglement for flygerne i de tre nasjonale selskapene. De påfølgende år har flygerne flere ganger gått med på lønnsreduksjon for at virksomheten skal bli i stand til å kunne møte internasjonal konkurranse innen flybransjen. I januar 2009 inngikk SAS og StatoilHydro historiens største avtale om flytransport inngått i Norge. Avtalen har tre års varighet med mulighet for to års forlengelse. Avtalen har en verdi for SAS på godt over 500 millioner kroner i året, eller nær tre milliarder kroner over fem år. Resultatet for 2010 ble imidlertid svakt, med et underskudd for konsernet før skatt på rundt tre milliarder. Selskapet forklarer selv det svake resultatet med kostnader i forbindelse med omstrukturering på rundt en milliard, rettskaker og forlik på rundt en milliard og innstillinger som følge av vulkansk aske i april 2010 på rundt 700 millioner. Samme år gikk omsetningen i selskapet ned med 4,2 milliarder til 40,7 milliarder. Selskapsprofil. SAS er det største flyselskapet i Skandinavia, og er et av de stiftende medlemmene av Star Alliance. Konsernet har hovedkontor i Frösundavik utenfor Stockholm, og opererer fra tre primære huber, Oslo lufthavn, Gardermoen, Stockholm-Arlanda Airport og Kastrup i København. Arlanda og Kastrup fungerer som langdistansehuber, og det meste av SAS' langdistanseflygninger går derfra. Konsernet hadde i 2006 en omsetning på SEK 60,7 milliarder og hadde tilsammen 31 965 medarbeidere. SAS-selskapene disponerer en flåte som består av 146 fly. (5. oktober 2009). Selskapets virksomhet ble i 2004 oppdelt i SAS Sverige, SAS Danmark, SAS International, og SAS Norge. (det siste med eget driftssertifikat) På bakgrunn av svake resultater, og store utfordringer som følge av finanskrisen høsten 2008, lanserte ledelsen 3. februar 2009 reorganiseringsprosessen «Core SAS». De nasjonale selskapene opphører og blir samlet i et felles SAS-selskap med hovedkontor i Stockholm. SAS Norges AOC (Aircraft Operator Certificate) ble overført til det felles nordiske selskapet fra 1. oktober 2009. Serviceprofil. SAS drives idag som et fullserviceselskap både innenlands, kontinentalt og interkontinentalt. På innenriksflyvninger er det kun én klasse, mens det på internasjonale flyvninger er tre som kalles henholdsvis Business, Economy Extra, og Economy. Første klasse eksisterer ikke hos SAS, noe som for øvrig er unormalt i Star Alliance-sammenheng. På bakken tilbyr SAS imidlertid de fordeler som normalt tilbys av et fullserviceselskap. Blant disse er hurtig sikkerhetskontroll og egne lounger for både fullt betalende passasjerer, og selskapets beste kunder (Gullkortkunder). Eurobonus-programmet er tilknyttet Star Alliance og gir kunder mulighet for poengoppsamling og/eller visse fordeler i forbindelse med reiser med alliansens medlemmer. På norsk innenriks får man kaffe og te etter ønske. Frokost serveres på avganger før kl 09:00. Konsernstruktur. Som en følge av reorganiseringen «Core SAS» ble de nasjonale selskapene i SAS slått sammen til en skandinavisk enhet den 1. oktober 2009. Driften er dermed ikke organisert i egne datterselskaper i de respektive landene. SAS International. Scandinavian Airlines International er ansvarlig for SAS-gruppens interkontinentale trafikk, og driver alle salgsenheter utenfor Skandinavia. Datterselskapet har omkring 900 ansatte. SAS i Norge. Scandinavian Airlines er det største flyselskapet i Norge og har sin base på Oslo lufthavn Gardermoen. SAS har per 13. september 2008 440 avganger i døgnet i Norge. Den norske delen av selskapet har 3.500 ansatte og hadde i 2008 en omsetning på SEK13 milliarder. SAS overtok i 2002 det norske flyselskapet Braathens, og dette sammenslåtte selskapet utgjorde frem til 1. oktober 2009 SAS' norske datterselskap. SAS i Danmark. Scandinavian Airlines i Danmark har base på Københavns lufthavn. Den danske delen av selskapet har cirka 2.000 ansatte. SAS i Sverige. Scandinavian Airlines i Sverige har base på Stockholm-Arlanda flygplats. Den svenske delen av selskapet har omkring 2.000 ansatte. SAS Business Opportunities. SAS Business Opportunities består av fem forretningsområder: SAS Flightshop, som driver salg av produkter ombord i fly; Fly&Stay, som selger pakketurer; Marketing Partnerships, som selger medieprodukter ombord i fly; Travel Related Partnerships, som forestår bestilling av hotellrom og bilutleie på konsernets nettsider; og Licensing, som lisensierer merkevaren SAS. Dette datterselskapet har 25 ansatte. SAS Ground Handling. SAS Ground Handling, også kalt SGH, er SAS-konsernets selskap for tjenester på bakken (ground handling). Avdelingen for bakketjenester i SAS konsernet skiftet navn fra SAS Ground Services til SAS Ground Handling 1 juli 2010 som en del av at SAS går bort i fra tiden med oppsplittede selskaper i hvert av de skandinaviske landene. SAS-Museet. SAS-museet er et museeum like ved Oslo Lufthavn, Gardermoen. På museet er det utstilt diverse SAS-materiell som har blitt brukt tidligere. Det kan også kjøpes diverse SAS-effekter på museet. Eierskap. Selskapet har tre heleide datterselskaper, Widerøe i Norge, SAS Cargo i Sverige og Blue1 i Finland. Spanair i Spania er ikke lenger eid av SAS etter salg til et spansk konsortium. SAS sitter nå med ca. 20 % av aksjene i Spanair. De resterende 50 % eies av private investorer og er børsnotert i Oslo, København og Stockholm. Milepæler i SAS' historie. "(Listen viser kun enkelte, utvalgte milepæler)" Priser. I 2012 ble SAS i Norge kåret til Årets klatrer, da Apeland Informasjon for første gang delte ut denne prisen under offentliggjøringen av resultatene for den årlige omdømmeanalysen RepTrak. Klatreprisen går til et selskap som har oppnådd gode resultater etter å ha arbeidet målrettet med omdømmet over flere år. Flåte. a>, SAS' nyeste flytype i flåten "Se utdypende artikkel om SAS' flyflåte: Scandinavian Airlines' flyflåte". Destinasjoner. Kart som viser land SAS flyr til SAS' rutenett dekker de fleste lufthavner i Norge, Sverige og Danmark, samt større lufthavner i Europa. Selskapet har også et lite antall ruter til destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia. De fleste høyfrekvensrutene trafikkeres fra selskapets tre hovedbaser i København, Oslo og Stockholm. Kontroversen rundt Dash 8-Q400. Etter problemer i lang tid med selskapets Dash 8-Q400 fly, som kulminerte i tre ulykker som alle var relatert til landingshjulene, bestemte SAS seg i september 2007 for å sette alle 27 maskinene av denne typen på bakken og ta disse permanent ut av flåten. SAS har opplyst at dette har kostet selskapet rundt 1,5 milliarder svenske kroner. I mars 2008 offentliggjorde SAS at de hadde inngått et forlik med produsenten Bombardier og deres underleverandør Goodrich. Forliket ga SAS en kompensasjon på rundt 400 millioner kroner i kontanter i tillegg til rabatter på nye fly, noe som for SAS vil ha en total verdi på i underkant av 1,1 milliarder svenske kroner. Selskapet har allerede bestilt 27 nye fly fra Bombardier, med opsjon på ytterligere 24 maskiner. 14 av disse flyene er av typen Dash 8 Q-400 Next Gen, som er en nyere modell av de flyene som hadde landingsproblemer høsten 2007. 7 av disse flyene skal opereres av Widerøe, mens resten skal opereres av airBaltic. SAS sine fly skal erstattes av typen Bombardier CRJ900. Her er det snakk om 10 fly som SAS skal operere, mens Estonian Air skal operere 3. Denne avtalen har en verdi på rundt 5,4 milliarder svenske kroner, dette er etter at SAS har fått ca. 1 mrd svenske kroner i avslag pga. problemene med Dash-8 flyene. Flyene skal etter planen leveres i periodefra våren 2008 til 2011 Norske Skog. Norske Skog () er verdens nest største produsent av avispapir og er verdens tredje største produsent av magasinpapir. Selskapet har hovedkontor i Norge og fabrikker i 14 land over hele verden og en produksjonskapasitet på cirka 6,5 millioner tonn papir i året. Norske Skog ble etablert i 1962 som Nordenfjeldske Treforedling, og var tidligere i stor grad eid av norske skogeiere og deres foreninger. Den første avispapirfabrikken ble satt i drift i 1966 på Skogn. I løpet av 1970- og 1980-årene ekspanderte selskapet til å bli det største selskapet innenfor norsk treforedling. I 1990-årene ekspanderte selskapet videre utover i Europa gjennom bygging eller oppkjøp av fabrikker i Norge, Frankrike, Østerrike og Den tsjekkiske republikk. Fra 2000 ble selskapet en global aktør med virksomhet også i Asia, Sør-Amerika og Australasia. 1. mars 2006 ble papirfabrikken Union i Skien, med 380 ansatte, lagt ned. Aksjeinformasjon. Aksjen handles på Oslo Børs under tickeren NSG. Norske Skog hadde i 2008 driftsinntekter på 26,5 milliarder kroner. Årsresultatet etter skatt beløp seg til minus 2,8 milliarder kroner samme år. NSG hadde i sum 45 191 millioner kroner i eiendeler pr 31. desember 2008. Norske Skog hadde pr 15. desember 2009 en markedsverdi på 1 716 350 600 kroner. NSG ble i desember 2009 flyttet fra OBX- til OB Match-listen på Oslo Børs. Dette skyldes trolig lavere handelsvolum sammenlignet med tidligere. Christian Rynning-Tønnesen gikk av som konsernsjef 1. januar 2010. Ny konsernsjef er Sven Ombudstvedt som tiltrer 1. januar 2010. Styreleder er Eivind Reiten. Helge Evju er leder av bedriftsforsamlingen i Norske Skog. Virksomhet. Norske Skog het fra starten Nordenfjelske Treforedling AS som ble etablert 1. mars 1962. Første papirmaskin på Skogn startet opp produksjon i 1966. I 1972 endret selskapet navn til Norske Skogindustrier AS. 1989 var året for konsolidering i norsk treforedlingsindustri. Norske Skog fusjonerte med Follum Fabrikker og kjøpte 50 % av aksjene i Union. Saugbrugsforeningen ble kjøpt opp samme år. Selskapets ekspansjon i Europa startet med oppbyggingen av Norske Skog Golbey i Frankrike i 1990. Fabrikken i Bruck, Østerrike, ble overtatt i 1996. Norske Skog Steti i Tsjekkia ble overtatt i 1997 og Walsum i Tyskland og Parenco i Nederland i 2001. Ekspansjon utenfor Europa startet i 1998 med oppkjøp av fabrikker i Kina, Korea, Malaysia og Thailand. Ekspansjonen fortsatte enda raskere i 2000 med oppkjøp av Fletcher Challenge Paper som hadde fabrikker i Østerrike, New Zealand, Chile og Brazil. Norske Skog er verdens nest største produsent av avispapir, og har størst geografisk markedsdekning med fabrikker i 14 land på alle kontinenter unntatt Afrika og Nord-Amerika. All produksjon ved Norske Skogs fabrikk i Concepción i Chile stoppet opp etter jordskjelvet den 27. februar 2010 og anlegget fikk mye skader. Orkanger. Orkanger er administrasjonssenteret i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag. Stedet ligger der hvor Orkladalføret møter Orkdalsfjorden. Orkanger og nabostedet Fannrem er vokst sammen til ett tettsted. Tettstedet Fannrem har innbyggere, og er dermed Sør-Trøndelags nest største tettsted, etter Trondheim. Historie. I 1920 ble Orkedal kommune delt i 3: Orkedalsøra opp til Bårdshaug, Midtbygda og Øverbygda. Etter hvert fikk Midtbygda navnet Orkdal med Fannrem som sentrum, Øverbygda ble til Orkland. Det ble mye diskusjon omkring navnbyttet til Orkedalsøren. Forslag som «Orkang», «Thamshavn», «Orkstad» og «Njardarvik» ble lagt fram. Dr. Richter fra Orkedalsøren foreslo «Orkangr», som etter en runde i herredstyret ble til «Orkanger». Det var 18 stemmer for «Orkanger», og 4 stemmer for «Orkang». Samferdsel. Fra Orkanger går jernbanestrekningen Thamshavnbanen til Løkken Verk i Meldal. Jernbanen fraktet tidligere malm fra gruva på Løkken Verk, men brukes nå kun som museumsjernbane. Orkanger ligger 42 kilometer sørvest for Norges tredje største by, Trondheim. Reisetiden mellom de to stedene ble redusert fra 40 til 30 minutter da det 30. juni 2005 ble åpnet en ny strekning av europavei 39. Den nye vegen er motortrafikkvei, og erstatter en trafikkfarlig og svingete vegstrekning langs Børsaberga. Økende pendling mellom Orkanger og Trondheim etter at vegen ble åpnet. Statistisk Sentralbyrå anslår at folketallet i Orkdal vil øke fra 10 250 (2004) til 12 000 i 2012. Skoler. I Orkanger sentrum ligger grunnskolen, delt opp i Orkanger Barneskole (1.-7. trinn) og Orkanger Ungdomsskole (8.-10. trinn). Orkanger Barneskole. Den første skolen på Orkanger ble startet i 1828. Etter flytting ble en ny skole bygd ferdig i 1877. Elevantallet økte, og det ble behov for nytt skolebygg. Dette kom i 1901. Siden dette ble ei tid med industrialisering og mye utbygging på Orkanger, økte antall elver til 350, og det var klart at et nytt, stort skolebygg var nødvendig. Dagens "Orkanger Barneskole" ble ferdigbygd i 1939. Den ble påbygd to ganger senere, da i 1986 og 1996. Orkanger Ungdomsskole. Orkanger Ungdomsskole startet opprinnelig som realskole. Dette skjedde i 1955, og fra og med 1969 ble det en ungdomsskole. Nye Orkanger Ungdomsskole stod ferdig i 2005. Orkdal vidaregåande skole. Orkdal vidaregåande skole er en videregående skole sør for Orkanger sentrum. Skolen ligger der Follo gård tidligere lå, og flere av bygningene står fortsatt igjen og er i dag fullt utnyttet til lærlingsformål. Skolen blir kalt for "Follo". Follo ble etablert i 1923 som landsgymnas, og har i dag ca. 500 elever. Næringsliv. Orkanger er av de viktiste industriknutepunktene i Midt-Norge. Industrien ligger hovedsakelig i området Grønøra, like vest for elvemunningen til elva Orkla. De største industribedriftene på stedet er Technip Offshore Norge AS, Vigor AS, Washington Mills og smelteverket Elkem Thamshavn AS. Orkla (elv). Elva Orkla slynger seg gjennom en bred elvedal, her nederst ved Orkanger. Orkla er ei elv i Sør-Trøndelag fylke. Elva følger Orkladalføret og renner ut i Orkdalsfjorden ved tettstedet Orkanger. Den har utspring i Orkelsjøen på 1.058 moh. i Oppdal kommune, og renner videre først østover innom Tynset i Hedmark, deretter nordvestover gjennom nedre Rennebu, Meldal og Orkdal. Elva er 172 km lang og totalt nedbørsområde er på 3 050 km². Elva har ingen naturlige magasiner langs elveløpet, så flommer kan ble voldsomme i dalføret. Orklaelva er derfor regulert, og utbyggingen vakte sterk strid på 1970-tallet da Innerdalen skulle reguleres. Ved øvre løp er det stammer av villrein. Orkla er ellers ei populær elv for laksefiske. Den er lakseførende i en strekning på 88 kilometer, fra utløpet ved Orkanger til Stoin, rett nedenfor Ulsberg i Rennebu. Største registrerte laks gjennom tidene er på 25 kilo. De største laksene tas gjerne de aller første dagene av sesongen. Vanligvis kommer mellomlaksen (3-7 kg) fra medio juni til medio juli. Smålaksen kommer gjerne i midten av juli. Fra denne tiden er det oftest mye laks i hele elvas lengde. Ved elvas utløp var det fram til 1970-tallet et delta med store våtmarksområder og rikt fugleliv. Det meste av deltaet er nå utfylt med grus og bebygd med industri, i et område som har fått navnet Grønøra. En liten rest av det gamle våtmarkslivet finnes likevel vest for elveutløpet, utenfor et område som heter Gjølme. Elveløp og sideelver. De største sideelvene regnet ovenfra er langs venstrebredden (vest) elvene Inna i Tynset, Byna i Oppdal og Rennebu, Grana i Rennebu, og Resa i Meldal. Blant disse var Inna og Grana åsted for protester mot regulering. Sideelvene regnet ovenfra langs høyre elvebredd (fra øst) er i første rekke Ya i Tynset og Svorka i Meldal og Orkdal. Øvre deler av elva Ya ligger i Forollhogna nasjonalpark. Orkla starter ved Orkelsjøen (1058 moh.) helt øst i Oppdal kommune, og renner 30-40 km østover og inn i Tynset kommune ved Kvikneskogen. Her vender Orkla rett nordover langs riksvei 3 og får tilsig av den 38 km lange elva Ya fra høyre, ved tettstedet Yset. Den største kilden for Ya er Falningsjøen (872 moh.) som forsyner Ulset kraftverk, og sideelvas nedbørsområde er 285 km². Ya-vassdraget renner gjennom både Forollhogna nasjonalpark og langs Grøntjønnan naturreservat. Fra Yset går Orkla svakt nordvestover og renner etter 15 km inn i Rennebu i Sør-Trøndelag. Ved kirkestedet Innset får elva tilsig av den 23 km lange elva Inna, med kilder i Tynset i Storinnsjøen (824 moh.) og videre Innerdalsvatnet (813 moh.). Sistnevnte ble regulert i 1982 og forsyner Litjfossen kraftverk. Bare tre kilometer nedenfor Innset kirkested for Orkla tilsig av den 15 km lange elva Byna fra vest, parallelt med Inna og med kilder i østlige Oppdal kommune. E6 og Dovrebanen kommer inn i Rennebu kommune fra Oppdal langs Byna-elva. Omlag 10 km rett nord for sammenløpet ligger kommunesenteret Berkåk, hvor den 10 km lange sideelva Skauma bringer vann fra Skaumsjøen i øst. Etter Berkåk renner Orkla ni kilometer nesten rett vestover, og vender ved tettstedet Hol nordover forbi Rennebu kirkested. Ti kilometer lengre nord får elva ved stedet Grindal tilsig fra vest av Grana, som er 25 km lang og renner fra Grøntjønna og Langtjønna i Oppdal, og gjennom mellomkrigstidens nyrydningsbygd Nerskogen i Rennebu. Nedenfor Nerskogen får Grana tilsig av 15 km lange Minnilla, men utløpet ligger siden 1982 i den oppdemmede Granasjøen (650 moh.), som forsyner Grana kraftverk. Oppdemmingen av Granasjøen vakte store protester før og etter vedtaket i 1978, og det kom til aksjoner i Granadalen. Etter ytterligere sju kilometer får Orkla tilsig fra vest av 25 km lange Resa, som renner ut i Orkla ved tettstedet Å helt sør i Meldal kommune. Resa har to kilder, Jølvatnet (710 moh.) med den nordgående og 12 km lange sideelva Jøla helt nordvest i Rendalen, og selve Resa fra Resvatnet (474 moh.) som kommer vestfra helt sørvest i Meldal og renner 13 km videre rett øst til Å. Kildene til Resa-vassdraget ligger i Trollheimen, ved grensa til Rindal kommune i Møre og Romsdal. Orkla fortsetter ganske rett nordover gjennom tettstedene Meldal og Storås, og svinger så svakt nordøstover og inn i Orkdal kommune til tettstedet Svorkmo. Orkla har her gått i en 20 km lang bue rundt den rett nordgående, dype sidedalen til den 11 km lange elva Skaråa, hvor en geologisk grenseskjæring midtveis i dalen blottlegger svovelkislagene ved Løkken verk. Kilden er Frillsjøen (350 moh.). Ved Svorkmo renner den 40 km lange østlige sideelva Svorka inn i Orkla. Den er starter sør for Krokåtvatna (622 moh.) i Rennebu, og går rett nordøstover med tilsig av elva Trivja fra Holsjøen (532 moh.). Herfra fortsetter Svorka nordvestover med tilsig av Sagelva fra Svorksjøen (237 moh.), som er regulert og forsyner Svorkmo kraftverk. Selve Svorksjøen med dens tilførselselv Skolda ligger i Melhus kommune. Regulering. Orkla er regulert i fem kraftverk, som ble bygd i årene 1978–1985. Utbyggingen hadde både kraftformål og var ment å dempe den betydelige flomfaren langs elveløpet. Anleggene er siden starten organisert i driftsselskapet Kraftverkene i Orkla (KVO) og eid av de to fylkeskommunene sant Trondheim Elektrisitetsverk. Total utbygd effekt er dermed 320 MW, og vanlig årsproduksjon er 1 250 – 1 400 GWt elektrisk kraft. KVO har kontor i tettstedet Berkåk i Rennebu, kommunen hvor den første utbyggingen fant sted. Det er oppdemmede reservoarer på inntil 426 millioner m³, hvorav de omstridte reguleringene i Innerdalen er størst med Innerdalsvatnet på 150 mill m³ i Tynset kommune, og Granasjøen på 144 mill m³ i Rennebu. Andre vannkraftmagasiner er Falningsjøen (125 mill m³) i Tynset og Store Sverjesjøen (7 mill m³). Da Innerdalen og Granadalen ble foreslått neddemt, vakte det politiske protester både fra lokalsamfunnene, naturverngrupper, og Landbruksdepartementet. Foruten naturhensynene var også landbruket i dalene viktig, Gransjøutbyggingen førte til neddemmingen av et jordbruksområde i Nerdalen i Rennebu som ble nydyrket før og etter andre verdenskrig. Det ble utbygd en vertikalt magasinhøyde på 55 meter, med inntil 35 meter variabel vannspeilsregulering. Da elva var vedtatt utbygd i 1978 og arbeidene startet, arrangerte enkelte utbyggingsmotstandere aksjoner i Innerdalen. I 1981 utkom regissør Oddvar Einarsons dokumentarfilm "Prognose Innerdalen". Orkdalsfjorden. Orkdalsfjorden er en sidefjord av Trondheimsfjorden i Orkdal og Skaun kommuner i Sør-Trøndelag. Fjorden strekker seg 11 km mot sørvest til Orkanger i bunnen av fjorden. Fjorden har innløp mellom Gaulosen i øst og Geitastrand i vest. Korsfjorden ligger nord for Orkdalsfjorden. Gaulosen strekker seg inn til Buvika og munningen av elva Gaula. Rett vest for innløpet til Gaulosen ligger bygda Viggja på sørsiden av fjorden. Fra her går fjorden videre sørøstover og inn til Orkanger der elva Orkla munner ut. Europavei 39 går langs sørsiden av fjorden og inn Gaulosen. Langs hele vestsiden går riksvei 710. Bellona. Bellona er en stiftelse som ble etablert i 1986 av Frederic Hauge og Rune Haaland. Den har som formål å arbeide for økt økologisk forståelse og vern av natur, miljø og helse. Stiftelsen har kontorer i Murmansk, St. Petersburg, Washington DC, Brussel samt hovedkontoret på Vulkan (Oslo) i Oslo. Historie. Bellona ble etablert 16. juni 1986 og er en uavhengig, ideell stiftelse som har som formål å arbeide for økt økologisk forståelse og vern av natur, miljø og helse. Organisasjonen arbeider uten driftsstøtte fra det offentlige. I begynnelsen dreide mye av Bellonas arbeid seg om jakt på og avsløring av ulovlige og helseskadelige utslipp, nedgravde gifttønner og ulike former for «miljøkriminalitet» – et begrep Bellona introduserte, og som i dag er en del av offisiell norsk juridisk terminologi. I løpet av kort tid ble Bellona Norges mest kjente miljøvernorganisasjon. Etter hvert ble fysiske aksjoner i økende grad kombinert med tverrfaglige studier, og en stadig bedre miljølovgivning gav organisasjonen nye arbeidsmuligheter. I dag er organisasjonens viktigste satsingsområder energi (som fornybar energi, energieffektivisering, CO2-håndtering, transport og hydrogen), havbruk og fiskeri, miljøforvaltning, samt miljøproblematikk i Russland. Organisasjonen består av blant annet atomfysikere, journalister, sivilingeniører, biologer, økonomer og samfunnsgeografer, som arbeider tverrfaglig og ofte i dialog med forskningsinstitusjoner. I løpet av de siste 20 årene har Bellona produsert nærmere 200 arbeidsnotater og rapporter om miljørelaterte forhold og problemstillinger internasjonalt og i Norge. Organisasjonen publiserer også daglig miljønyheter og bakgrunnsinformasjon på norsk, russisk og engelsk på sitt nettsted. Bellona har i dag om lag 60 ansatte og er etablert med kontorer i Norge (Oslo), EU (Brussel), USA (Washington) og Russland (St Petersburg og Murmansk). Bellona representerer norsk miljøbevegelse i det europeiske samarbeidsorganet for miljøorganisasjoner, EEB, og i det tilsvarende russiske Socio-Ecological Union. Bellona er også akkreditert til det ledende råd i FNs miljøprogram UNEP. I Brussel sitter Bellona i EU-kommisjonens ekspertpanel for realisering av utslippsfrie kraftverk, og leder i tillegg en av arbeidsgruppene i Kommisjonens teknologiplattform. Miljøkriminalitet. I sine første år sørget Bellona for å få satt miljøvern på dagsorden rett og slett ved å fysisk grave fram miljøfarlig avfall. Svært mange bedrifter hadde både lekkende rør og nedgravde gifttønner, og Bellona gjorde det til sin spesialitet å komme på uanmeldt inspeksjon med media på slep. Noen av de viktigste aksjonene var de mot gruvebedriften Titania i Jøssingfjorden, Borregaard fabrikker i Sarpsborg, Hydros anlegg på Herøya, bilfragmenteringsfirmaet Ring Teigen i Hokksund, bedriften Ifa Alna i Bergen, Buskerud Papirfabrikk, Kammerfoss Bruk ved Kragerø, medlemsbedriften Porolon i Ålesund, nikkelverket Falconbridge i Kristiansand, Bergmetall Ag-Service, Odda smelteverk og Tinfoss Titan & Iron. Anmeldelsene førte ofte fram, og i 1993 måtte for eksempel Borregaard betale 500.000 kroner i bot for kvikksølvlekkasjer etter å ha blitt anmeldt av Bellona tre år før. Gruvebedriften Titania ble i 1990 pålagt av regjeringen å bygge et landdeponi for sine avgangsmasser for å forhindre utslipp av rundt to millioner tonn årlig til havet. I dag er miljøkriminalitet langt mindre vanlig, men Bellona har fortsatt ansatte som jobber med problemstillinger knyttet til miljøgifter og forurenset grunn. Russland. Bellonas Russlandsarbeid startet opp i 1989 da Bellona demonstrerte sammen med innbyggere fra Pasvik i Finnmark ved grensen til Sovjetunionen mot svovelutslippene fra nikkelverkene i byen Nikel på Kolahalvøya. Året etter demonstrerte Bellona mot atomprøvesprengninger ved Novaja Semlja, og begynte arbeidet med å kartlegge kilder til radioaktiv forurensing i Russland. Dette arbeidet vakte stor internasjonal oppmerksomhet, spesielt da Bellona i 1994 tok seg gjennom et usikret gjerde rundt et av verdens største atomanlegg i Tomsk i Sibir for å dokumentere den dårlige sikringen. Samme år etablerte Bellona kontor i Murmansk, og opplevde stadig nye vanskeligheter med det russiske sikkerhetsbyrået FSB. En rekke rapporter har blitt presentert av Bellona om atomproblemene, spesielt i de nordvestlige delene av Russland. Og Bellona arrangerte flere møter om problemene mellom politikere fra Russland, EU, USA og Norge, og høringer om emnet i Brussel. Det er fortsatt store risikoer knyttet til usikret atomavfall i Russland, og Bellona har i dag kontorer i både Murmansk og St. Petersburg, samt en stor Russlandsavdeling på kontoret i Oslo. I tillegg til å sette fokus på problemet med atomsikkerhet jobber de også med å fremme fornybar energi i Russland som et alternativ til de mange farlige atomkraftverkene. Nikitin-saken. Aleksandr Nikitin begynte å jobbe for Bellona i 1995, og 6. februar året etter ble han arrestert av russisk etterretning og siktet for høyforrederi i form av spionasje. Arrestasjonen startet en en lang prosess mot den tidligere ubåt-kapteinen som var medforfatter av Bellona-rapporten "Den russiske Nordflåten. Kilder til radioaktiv forurensing". Rapporten ble forbudt i Russland, og Nikitin-saken ble gjenstand for enorm internasjonal oppmerksomhet. I mange år gikk nesten alle Bellonas ressurser med på å kjempe for Nikitins frihet i det russiske rettssystemet, og i 1999 ble han endelig frikjent i russisk høyesterett. Det var første gang noen hadde vunnet over sikkerhetspolitiet FSB i russisk høyesterett. Nikitin jobber i dag som leder av Bellonas kontor for miljørettigheter i St. Petersburg. Sellafield. Da det i 2004 ble bestemt at alle utslipp av det radioaktive stoffet technetium (Tc-99) fra atomanlegget på Sellafield skulle opphøre var det en av Bellonas aller største seire. Anlegget i Nord-England har behandlet atomavfall i mange tiår og sørget for omfattende forurensing av havet. Den verste perioden var på 70-tallet, men utslippene av tc-99 som startet i 1994 var også svært problematiske. Tc-99 var et stoff som ble oppkonsentrert i enkelte organismer som hummer og tang, og i 1996 ble stoffet registrert langs norskekysten, og man fant spor av atomavfallet helt opp til Svalbard. I tillegg til å protestere høylytt mot utslippene som forurenset norske farvann, satte Bellonas atomfysikere seg inn i saken og utredet årsaker og mulige løsninger. Under en konferanse i 2003 la Bellona fram beregninger som viste at det var praktisk mulig å teste ut en rensemetode, og ikke lagre utslippene på land slik britiske myndigheter ønsket. Etter ti års kamp blir nå all tc-99 fra Sellafield først renset og så lagret på land. Atomreaktorene på Sellafield er i dag stengt, men fortsatt drives reprosessering av atomavfall fra anlegget THORP (Thermal Oxides Reprocessing Plant) på Sellafield. Dette anlegget har hatt mange uhell og utslipp, og Bellona krever at all reprosessering av atomavfall på Sellafield opphører. EU. Bellona åpnet sitt kontor i Brussel i 1994, rett etter at flertallet av den norske befolkning hadde stemt i mot et norsk medlemskap i unionen. Forurensing kjenner ingen landegrenser, og uavhengig av om Norge er medlem eller ikke vil svært mange viktige avgjørelser tas i Brussel. Disse ønsker Bellona å påvirke, og de første årene ble mye tid brukt på å informere EU-systemet om farene knyttet til usikker lagring av atomavfall i Russland. I de senere årene har klimaspørsmålet kommet stadig sterkere på agendaen, og Bellona Europa bruker nå det meste av sine ressurser på aktiv lobbyvirksomhet i energi- og klimaspørsmål overfor EUs beslutningsorganer. Bellona har etter hvert fått mye innflytelse i EU-systemet, og Bellona-leder Frederic Hauge er blant annet viseformann i Den europeiske teknologiplattformen for CO2-håndtering (ZEP) Klimaendringer. Store deler av Bellonas virksomhet dreier seg i dag om kampen mot klimaendringer. Bellona mener at klimautfordringen har tre løsninger: CO2-håndtering, energieffektivisering og fornybar energi. For å promotere disse løsningene har Bellona fagmedarbeidere med bred bakgrunn fra forskning, miljøbevegelse, industri og næringsliv. Bellonas fagmedarbeidere er med å sette dagsorden i norsk så vel som internasjonal klimadebatt, og sommeren 2008 arrangerte Bellona konferansen CC8 på Hafslund Hovedgård utenfor Sarpsborg sammen med Hafslund ASA og Club de Madrid, en forening for tidligere statsledere. På konferansen deltok prominente navn som Lord Nicholas Stern, Kjell Magne Bondevik, Gro Harlem Brundtland og Ricardo Lagos. I forbindelse med konferansen presenterte Bellona rapporten «How to Combat Global Warming». CO2-håndtering. CO2-håndtering er i dag en naturlig del av klimadebatten, og har etter hvert blitt anerkjent av de aller, aller fleste som et viktig våpen i klimakampen. Bellona begynte å snakke om CO2-håndtering allerede i 1991, men det har vært en lang vei å gå for å få flere med seg på sin side. Store deler av den internasjonale miljøbevegelsen har vært, og er fortsatt motstandere av fangst og lagring av CO2. Det har blitt stilt spørsmålstegn ved lagringssikkerheten, og flere andre miljøorganisasjoner har ment at CO2-håndtering av fossile energikilder vil forsinke overgangen til et fornybart samfunn. Bellona viser på sin side til at det ikke finnes noen måte å kutte klimagassutslippene raskt nok til å unngå farlige klimaendringer enn å fange og lagre CO2 i en mellomfase mens man innfører fornybar energi som den eneste energikilden. Det finnes fortsatte fossile brennstoffer, spesielt kull, nok til et par hundre år, og teknologien har enda ikke kommet langt nok til at fornybare kilder vil kunne dekke hele verdens energibehov. Derfor er Bellona en sterk tilhenger av CO2-håndtering. Olje i nord. Allerede i 1993 aksjonerte Bellona for første gang mot oljeutvinning i Barentshavet da de la seg i veien for Shell-plattformen Ross Rigg. Kampen mot å la oljeindustrien få slippe til i sårbare havområder i nord har vært svært viktig for Bellona, og later til å bli enda viktigere i årene som kommer. Flere oljeselskaper, med Statoil i spissen presser på for å få bore etter olje utenfor Lofoten og Vesterålen. Sammen med lokale krefter og andre miljøorganisasjoner har Bellona bygd en sterk allianse mot oljeselskapene. Argumentene mot oljeutvinning går både på sikkerhet – man frykter de miljømessige konsekvensene av et eventuelt utslipp, manglende sameksistens med fiskernæringen og turistnæringen og klimaendringer. Algereaktor/Carbon Negative. I 2008 signerte Bellona en kontrakt med det nederlandske selskapet AlgaeLink som har utviklet et tankanlegg som skal automatisere produksjonen av bioolje fra alger. Ifølge selskapet kan det produsere 20 ganger mer brennstoff fra alger enn fra raps eller solsikke på samme areal. Alger kan dyrkes i områder som ikke egner seg for matproduksjon og kommer dermed ikke i konflikt med verdens matvarebehov. Algereaktoren er fire ganger seks meter, tar 3 000 liter og kan driftes både med ferskvann og saltvann. Et kraftverk med CO2-håndtering som brenner alger vil være «karbonnegativt» siden CO2-utslippene fra biologisk materiale i utgangspunktet er en del av det naturlige kretsløpet. Dersom disse utslippene deponeres vil atmosfæren i sum ha fått mindre CO2 enn før forbrenningen fant sted. Priser og utmerkelser. I 2000 ble Bellona tildelt Nordisk Råds natur- og miljøpris. Natteravnene. Hugin er en av bilene til Natteravnene i Oslo sentrum. Det hender også at Natteravnene er ute på dagtid. Natteravnene er navnet på en norsk, frivillig organisasjon, etablert i 1990, hvor voksne, edru mennesker i organisert form vandrer i by- og bydelsgater hovedsakelig på kvelds- og nattetid i helgene. Natteravnenes oppgave er å være synlige og tilgjengelige for publikum bygget på ideen om at dette i seg selv virker dempende på vold og skadeverk. De skal også bistå personer som av en eller annen grunn ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Dette skjer ved at Natteravnene formidler kontakt til det offentlige hjelpeapparatet. Natteravnene skal ikke fungere som borgervern eller et «b-politi», og kan ikke utøve noen form for myndighet. Hovedformålet er å være synlig i gatene, noe som anses å være forebyggende i seg selv. De skal ikke selv gripe inn i voldssituasjoner eller drive behandling, men videreformidler kontakt til det offentlige hjelpeapparatet. De skal likevel bistå personer som ikke klarer å ta vare på seg selv. Vandringer. Vandringene er organisert slik at det er en eller to vandringsansvarlige som har ansvaret under hver vandring. Disse deler vandrerne inn i grupper på 3-5 personer, og har ansvaret for kontakten med politi og andre instanser. Hver gruppe har en erfaren vandrer som gruppeleder, som har ansvaret for sin gruppe under vandring. Under vandring har alle på seg en gul refleksvest med Natteravnenes logo på. I Oslo sentrum har gruppene med seg samband og førstehjelpsutstyr, og det er vanlig at gruppelederne er kurset i førstehjelp. Natteravnene i Oslo sentrum disponerer også egne biler, som blant annet kan brukes til transport til legevakten eller hjemkjøring ved behov. Vandringene i Oslo sentrum krever ikke påmelding på forhånd, men fungerer som et drop-in-system. Vandrerne reiser gratis med kollektivtransport i Oslo. I tillegg til nattlige vandringer i helgene, bistår Natteravnene også på andre arrangementer. Under Norway Cup vandrer Natteravnene på sletta på dagtid, og på natten har de bilpatruljer som kjører rundt til de ulike overnattingsstedene. Natteravnene bistår også under russearrangementer, for eksempel russetreff på Tryvann i Oslo. Bakgrunn. Natteravnene ble startet som et prosjekt i regi av Oslo politikammer i 1990. Prosjektet var inspirert av «Nattuglorna»-prosjektet i Karlstad i Sverige. I 1991 ble prosjektet omdannet til en selvstendig organisasjon. På samme tid ble det startet Natteravn-grupper i andre norske byer. Natteravnenes hovedoppgave er tilsvarende Stiftelsen Natteravnene som ble etablert i 1995. Natteravnbevegelsen i Norge er splittet blant annet på grunn av uenigheter knyttet til navn og logo. Stiftelsen Natteravnene driver virksomhet over hele landet, mens Natteravnenes virksomhet i tillegg til grupper i andre deler av landet er særlig utbredt i Oslo og Akershus. Natteravnenes varemerker ble i 1993 mønsterbeskyttet. Natteravnenes logo av en fugl i siluett på blå bakgrunn er, til tross for organiasjonens navn, ikke en nattravn, men kråkefuglen ravn. Også Danmark har sine Natteravner, som i 2003 hadde ca. 140 lokallag. Magasinet Gatelangs. Magasinet Gatelangs utgis av Natteravnene fire ganger i året. Natteravnene gir ut magasinet Gatelangs, som kommer ut fire ganger i året. Bladet inneholder reportasjer, intervjuer og andre tekster om ulike tema, som forandrer seg for hver utgivelse. Det ble først lansert i 2002 under navnet «Respekt». Bladet kan bestilles i papirform, men kan også lastes ned i elektronisk form på Natteravnenes nettsted. Dagali flyplass. Dagali flyplass (tidligere Geilo lufthavn, Dagali) ligger 3–4 km øst for Dagali, øverst i Numedal, i Hol kommune i Buskerud. Lufthavnen var tidligere drevet av selskapet Geilo Lufthavn Dagali Drift IKS, som ble avviklet høsten 2004. Det er inngått en avtale om utleie av anlegget til Norsk Motorsport Utleie AS, men flyplassen vil være åpen for småfly i sommerhalvåret og om vinteren når det er brøytet. Lufthavnen er tatt ut av AIP Norge og det utstedes ikke lenger NOTAM. Mørketid. Mørketid er et fenomen som inntrer om vinteren, og bare nord for den nordlige polarsirkelen og sør for den sørlige polarsirkelen. I en periode er sola under horisonten, selv når den er på sitt høyeste. Denne perioden er på sitt korteste nær polarsirklene og øker i varighet nærmere polene og er på sitt lengste på selve polpunktene, der den varer i seks måneder. De områdene som har mørketid om vinteren, vil ha midnattsol i et tilsvarende langt tidsrom om sommeren. På grunn av skumringseffekten innebærer mørketid imidlertid ikke nødvendigvis at det er mørkt 24 timer av døgnet, på samme måte som det ellers blir lyst noe før soloppgang. De døgn i mørketiden da sola ikke kommer høyere enn 6° under horisonten og man derfor ikke har tussmørke, kalles polarnetter. Datoene i tabellen angir når sola ikke kommer over horisonten. I praksis varer mørketiden lenger de fleste steder, fordi fjell i sør sperrer for sola når den står lavt på himmelen. Dette kan også være tilfellet sør for polarsirkelen på steder der det er høye fjell i sør. Blant annet har Rjukan mørketid flere uker i året på grunn av fjellene i den trange Vestfjorddalen. Audhumbla. Audhumbla (norrønt: "Auð(h)umbla") er i den norrøne mytologien urkua som ble skapt i Ginnungagap. Kua sørget for at Yme fikk melk å ernære seg på. Hun slikket også fram Bure fra de saltdekte steinene der. Bure er stamfaren til gudene (æsene). "Gylvaginning". Audhumbla er ikke nevnt på nytt i "Den yngre Edda", og med unntak av en omtale i "Nafnathulur" opptrer navnet ikke i noe annet kilde fra oldtiden. Kua er uansett generelt akseptert av forskerne som en ekte del av norrøn mytologi og er ikke avvist som en oppfinnelse av Snorre Sturlason. Hellige norrøne kyr. Det finnes dog en annen referanse hos Snorre Sturlason i hans "Olav Tryggvasons saga" hvor den gjenfortelles et gammelt sagn for kong Olav om tidligere småkonge ved navn Augvald eller Ogvald som hadde ei ku som han dyrket. Denne hadde han med seg over alt hvor han reiste og han trodde det var helsebot å drikke melka fra kua. Ogvald døde i et slag og ble hauglagt, og kua, som ikke nevnes med navn, ble også hauglagt. I "Karmøysagnet", hvor det fortelles om kong Ogvald og kong Ferking, får kua faktisk navnet «Audhumla» og sagnet sier at hun har en gullklave om halsen. "Karmøysagnet" har et svært gammelt preg med direkte tilknytning til myten om den tvekjønnede Yme ved at Ogvald regnet seg som etterkommer av jotnen Fornjot (Yme). I historien og Sigurd Fåvnesbane møter vi kong Eystein i Sverige. Han tilber også en hellig ku. Etymologi. Audhumblas navn opptrer i ulike variasjoner i de bevarte manuskriptene av Snorre Sturlasons "Den yngre Edda". Navnets mening er uklart. Forstavelsen "auð-" kan være beslektet med ord i betydningen «rikdom», «velvære», «skjebne» eller «tomhet», og hvor kanskje «rikdom» er den betydningen som er mest sannsynlig. Stavelsen "-(h)um(b)la" er også uklar, men ved å sammenligne med tilsynelatende beslektede ord i andre germanske språk kan betydningen være «hornløs ku». En annen teori knytter det med navnet Yme. Navnet kan ha vært dunkel og således fortolket forskjellig allerede i hedensk tid. Teorier. a>. Illustrasjon fra islandsk smanuskript fra 1700-tallet. Den svenske forskeren Viktor Rydberg, som skrev på slutten av 1800-tallet, trakk en parallell mellom de norrøne opphavsmytene og lignende redegjørelser i zoroastrisme og vedisk mytologi, og han postulerte en felles urindoeuropeisk opprinnelse. Selv om mange av Rydbergs teorier har blitt avvist som altfor fantasifulle av senere forskere har hans verk om komparativ mytologi vært holdbar i en stor grad. Zoroastrismens mytologi har en opphavlig urokse som stundom ble sagt å være av hankjønn eller hunkjønn og oppsto midt på jorden sammen med det opphavelige menneske. I egyptisk mytologi er melkevegen personifisert som kugudinnen Hathor som også har en rolle i den egyptiske skapelsesmyte. På grunn av det store sprang i tid og rom som skiller de norrøne og oldtidens egyptiske kulturer er en direkte forbindelse usannsynlig. Tilsvarende mytologisk temaer kan ha oppstått uavhengig i ulike kulturer. AIP Norge. AIP Norge er den delen av AIP (engelsk "Aeronautical Information Publication") som omfatter norsk luftrom. AIP Norge inneholder alle praktiske opplysninger for flyging i Norge og omfatter flyplasskart, luftromskart, kart over militære lavtflygingsområder, radiofrekvenser, åpningstider, avvik fra internasjonalt regelverk m.m. AIP-informasjon er informasjon som endres relativt sjelden. Informasjon som endres ofte, er svært midlertidig, eller gjelder for et relativt kort tidsrom, distribueres via andre kanaler, som for eksempel NOTAM, METAR og TAF. Viktige endringer i AIP-informasjon gis ut som en AIC (engelsk "Aeronautical Information Circulars"). Slike endringer kan for eksempel være militære øvelser. Kaunas. Kaunas, som er Litauens nest største by, var landets hovedstad mens Polen okkuperte den nåværende hovedstaden Vilnius mellom 1922 og 1940. Kaunas er også litauernes største by, dvs. den byen som har flest innbyggere tilhørende den litauiske folkegruppe. Gjennom byens hovedgate ligger den 2 km lange "Laisves alėja" («Frihetsavenyen»), og i dens forlengelse den lille gamlebyen med katedral og rådhus. Like nord for byen ligger Kaunas internasjonale lufthavn i Karmėlava. Apparatdykking. En person som bedriver apparatdykking Apparatdykking er en form for dykking som utføres ved at dykkeren har på seg utstyr som sørger for pustegass. Dykkeren kan dermed oppholde seg under vann i lengre perioder. Apparatdykking er også kjent som SCUBA-dykking (SCUBA er et akronym for "Self-Contained Underwater Breathing Apparatus", norsk: "selvbærende undervanns-pustesystem"). Typer. Begge disse systemene gir dykkeren mulighet for tilgang på pustegass, stort sett fra høytrykksflasker, og seletøy for å feste utstyret til dykkerens kropp. De fleste åpne systemer har en demand ventil som leverer pustegass til dykkeren, mens enkelte gjenpustersystemer har ventiler som gir en konstant strøm av pustegass. Åpne systemer. Et dykk med rebreather kan vare mye lenger enn et dykk med åpent system, avhengig av antall og størrelser på flasker i det åpne systemet. Den vanligste pustegassen er luft, men stadig flere velger å bruke nitrox i stedet. Flaskene i det åpne systemet blir stort sett båret på ryggen. Det kan være enkle flasker eller dobbeltsett. I enkelte situasjoner kan det være nødvendig å ha flaskene montert på sidene av kroppen. Konstant strøm av gass. Dette er åpne systemer uten en pusteventil. De slipper opp for luft hurtigere enn demand-systemer. Det ble gjort forsøk på å lage og bruke disse før 1939 til bruk under dykking og til industrielt bruk, men de var ikke særlig vellykkede. Eksempler på disse var Ohgushi's Peerless Respirator og Commandant le Prieur's breathing sets (se også under "Historie"). Demand-systemer. Aqua-lunge – Et system som består av en eller flere flasker som har et høyt trykk av pustegass. Denne er koblet sammen med en pusteventil (demand-ventil) som forsyner dykkeren med den mengde pustegass som er nødvendig for den aktuelle dybden. To slange åpne scuba-systemer. De første aqualungene hadde en eller flere (vanligvis to) flasker i lengderetningen på dykkerne. Første- og andretrinnet på ventilen var en stor og sirkulær ventil pakke som var montert på toppen av flaskepakken. Den hadde to store pusteslanger slik som det er på mange moderne rebreathere. Returslangen var ikke for gjenpusting, men for at returventilen måtte være på samme dybde som ventilens andretrinns membran for å unngå trykkforskjeller som kunne ha ført til «free-flow» eller pustemotstand pga dykkernes posisjon i vannet. Scuba utstyr i denne perioden hadde ikke noe utstyr for oppdriftskontroll (vest), men et enkelt seletøy som på en ryggsekk. De hadde heller ikke ofte en bakplate slik at flaskene lå direkte mot dykkerens rygg. Enkel slange åpent scuba system. De fleste moderne åpne scuba systemer har en pusteventil som består av et førstetrinn som er en trykkreduseringsventil montert på flaskekranen. Andretrinnet som består av munnstykket er koblet til førstetrinnet med en trykkslange. Denne typen pusteventil betegnes enkel slange ventil. De fleste moderne ventiler har også ett ekstra andretrinn som kalles «octopus» eller alternativ luftkilde. Det er flere metoder å montere åpne systemer på en dykker. Vanligvis er de montert på en oppdriftskontrollvest (på engelsk ofte betegnet som BCD), som dykkeren har på seg. Eldre typer hadde en vest som en trædde over hodet, og da måtte en bruke seletøy med bakplate som var montert direkte på flasken. Ved mer avanserte former for dykking er dekompresjonsflasker (stage flasker) festet til vesten, ofte ved help av D-ringer. Flytende gass åpne scuba systemer. Det har vært forsøkt å lage flytende gass åpne scuba-systemer som har flytende lufttanker i stedet for flasker med komprimert luft. En type er den russiske Kriolang som var kopiert fra Jordan Kleins «Mako» cryogenic open-circuit diving set. viser bilder Kriolang som ble laget i 1974. Dykketiden var høyst sannsynlig flere timer, men det måtte fylles umiddelbart før bruk. Rebreathers - "gjenpustere". I disse typene puster dykkeren inn og ut av en pustesekk. Oksygenet som blir brukt av dykkeren blir erstattet fra en gassflaske. Karbondioksyd som er avfallsproduktet etter forbrenning i kroppen blir vanligvis tatt bort i en beholder som inneholder en karbondioksidabsorbator. Denne typen utstyr er kjent som lukket system. Det er veldig økonomisk i bruk av pustegass og gir dykkeren mulighet til å oppholde seg mye lengre under vann i forhold til åpne systemer. Pustesett som brukes på land. Uavhengige pustesett er også brukt på land (for eksempel i industrien (gruveredning) og brannvern) og blir da benevnt SCBA = Self Contained Breathing Apparatus. Industrielle rebreathere har også blitt brukt siden 1990. Rebreatherteknologi er også brukt i romdrakter De første åpne system industrielle pusteapparater ble laget ved å modifisere designet til Cousteau aqualunger Historie. Første gang bruken av lufttanker nevnes er i Italia i det 15. århundre. Leonardo da Vinci nevner i sitt verk "Atlantic Codex" (Biblioteca Ambrosiana, Milano) at systemer ble brukt til kunstig å puste under vann. Han forklare imidlertid ikke i detalj hva som beskrevet under «dårlig menneskelig natur» gikk ut på å ta i bruk dette systemet for å synke skip og begå mord. Enkelte bilder viste imidlertid forskjellige typer av snorkler og luft flasker (som var montert på brystet) som tydeligvis ikke hadde noen ekstern tilkobling. Andre tegninger viser et komplett undervannssett, med en drakt som også inkluderte en slags type maske med en beholder for luft. Dette oppsettet var så detaljert at det også inkluderte en urinoppsamler (disse finner du også på enkelte tørrdrakter fra vår tid når lange dykk skal utføres). I 1829 laget Charles og John Deane fra Whitstable i Kent i England den første luftpumpende dykkehjelm. Det er sagt at ideen oppstod da de skulle redde hester fra en stall som brente. De brukte da en brannvannpumpe (brukt som en luftpumpe) og en en hjelm fra en ridderrustning. Kvasir (søketjeneste). Kvasir er en søkemotor på Internett som ble unnfanget av Oslonett på det såkalte «Påskemøtet» i Forskningsparken i 1995, etter modell av Yahoo. Idéen ble konseptuert av Oslonetts webansvarlige Steinar Kjærnsrød, og etter møtet ble en skisse programmert av Gisle Aas i løpet av noen få timer. Den originale koden levde med små endringer fram til et stykke ut i 1996. På denne tiden var nesten alle søkemotorer innrettet som tematiske lenkeguider, evt. med søkemeuligheter inn i egen katalog og den informasjonen man fant det for godt å lagre om oppføringene i katalogen – såkalt metainformasjon. Kvasir var også i lang tid organisert på denne måten, men ble etter hvert utvidet med mer generelle søkefunksjoner slik vi kjenner dem i dag. På stiftelsesemøtet ble det diskutert en del om hva slags innhold Kvasir burde inneholde, og diskusjonen gikk særlig på det språklige elementet. Man falt ned på en avgjørelse om kun å konsentrere seg om norske og eventuelt nordiske nettsider, siden det ville kreve alt for mye redaksjonelt arbeid hvis man skulle posisjonere Kvasir som en generell innholdskatalog for Internett. Redigering av katalogen gikk til å begynne med på rundgang blant Oslonetts ansatte, men etter hvert ble det ansatt egne redaktører på deltid. Da Schibsted kjøpte opp Oslonett høsten 1995 og firmaet Schibstednett ble dannet, fikk Kvasir mer vind i seilene. Den nye webredaksjonen man bygde opp så nemlig tidlig at Kvasirs innhold enkelt kunne brukes i det redaksjonelle arbeidet på den nye portalen SN Horisont. Det var vanlige å se nyhetsartikler på web som endte med å lede folk inn til en bestemt temakategori i Kvasir. På denne måten skapte man innhold til eget nettsted, samtidig som flere ble kjent med Kvasir. 1. januar 1997 bestemte Schibsted og Telenor seg for å slå sammen sine onlinetjenester Schibstednett og Telenor Online og den nye tjenesten Scandinavia Online (SOL) så dagens lys. Det nye selskapet skulle rendyrke innholdstjenester, mens all Internett-aksess skulle overføres til Telenor Online. I denne modellen var det to mulige søkemotorer som SOL kunne benytte – Kvasir og Index som var utviklet av Telenor Media. Det var med nød og neppe at Kvasir overlevde de diskusjonene som her ble ført. Mange mente navnet «Index» var et bedre navn på en søkemotor, mens motargumentene var at «Kvasir» var et mye bedre merkenavn gitt riktig markedsføring. Kvasir eies i dag av det svenske selskapet Eniro AB. Kvasir var ansvarlig for NM i nettsøk 11. februar–21. februar 2008. Navnet "Kvasir" stammer fra norrøn mytologi. Kvasir benytter indekser innkjøpt fra Google ved nettsøk og indekser fra Opoint for nyhetssøk. DIR-dykking. DIR (forkortelsen for "Doing It Right") et helhetlig system for å drive apparatdykking som ble utviklet av medlemmer tilhørende Woodville Karst Plain Project og nå undervist av Global Underwater Explorers. DIR dykking legger vekt på grunnleggende ferdigheter, teamarbeid, miljøbevissthet og bruken av strømlinjeformet og enkelt utstyr. Ofte omtalt som Hogarthian konfigurasjon etter dykkeren Bill Hogarth Main. Målet ved DIR filosofien er og øke sikkerheten ved hjelp av standardisert utstyr og prosedyrer for forebygging og behandling av krisesituasjoner, da særlig tom for gass situasjoner. Bakgrunn. Grunnleggerne av DIR systemet mente og mener at en av dykkerindustriens største utfordringer er at grunnutdanningen for sportsdykking går alt for fort. Dykkerkandidatene har alt for få timer i vannet på det tidspunktet de bli sertifisert som dykkere. Dette fører ofte til at dykkerne ikke tilstrekkelig mestrer grunnleggende ferdigheter slik som oppdriftskontroll og trim(posisjon i vannet). Dette fører igjen til mer stressede dykk og mindre dykkeglede blant dykkerne. DIR dykkemetoden fokuserer kraftig på de grunnleggende og fundamentale dykkerferdighetene i den hensikt at det skal gjøre dykkeren mer komfortabel i vannet og gjøre opplevelsen enda mer morsom. Med de grunnleggende ferdighetene i orden gjør man det lettere for dykkeren til å fortsette mot mer komplekse og krevende dykk, samtidig som man ivaretar sikkerheten. DIR dykkeren legger også vekt på konseptet med "muskelminne". Ved at dykkeren regelmessig øver på kritiske øvelser, slik som krandrill og luftdeling. Bakgrunnen for dette er at man mener dykkeren da vil være i bedre stand til å handle riktig i en nødsituasjon. Helhetlig konsept. DIR dykking blander sammen sikkerhet, beredskap, teamarbeid og en standardisert robust utstyrskonfigurasjon. Selv om DIR dykking ofte blir sett på som en «utstyrsfilosofi» så er dette bare en liten del av konseptet. Det er like viktig hvilken måte man tilnærmer seg dykkingen på. Et eksempel er hvordan DIR dykkere jobber i team. Siden DIR dykkeren er et medlem av et team stiller det større krav til undervannskommunikasjon. Dykkerne må hele tiden ha en god kommunikasjon, derfor er faren for at de mister hverandre betraktelig redusert. Omstridt. DIR blir veldig ofte gjenstand for opphetede debatter. Mange føler at navnet "Doing It Right" impliserer at alle andre er "Doing It Wrong". Fra DIR leiren blir det hevdet at "Right" i denne sammenheng tilsvarer det norske ordet "grundig" og ikke "riktig". Det er likevel et omstridt tema. En annen ting som også opprører mange er at man ikke kan "velge og vrake" i ideene systemet har. For å være DIR må du følge alle ideene på grunn av DIR sin helhetlige tenkemåte. Dermed vil ikke folk som liker utstyret kalle seg DIR uten at de også adopterer tankesettet. Eller om man velger å følge tankegangen, men velger annet utstyr kan man heller ikke kalle seg DIR. Fra DIR leiren hevdes det at hele poenget med standardiseringen er fordelen med å ha en standard. Slik at man enkelt kan velge en alternativ dykkekamerat, erstatte ødelagt utstyr og stresse mindre med utstyret. Motstanderne mot denne tankegangen hevder at mangelen på valg og tilpasninger gjør utstyret mindre optimalt i noen sammenhenger. Stroke. Bruken av det negativt ladde ordet "stroke" for å karakterisere alle som ikke dykker DIR har også vært et problem. I den utstrekning ordet fortsatt blir brukt er det gjerne som en bemerkning DIR dykkere i mellom. Bruken av ordet til å karakterisere andre har stort sett forsvunnet i Norge. Zealots. Et annet stridstema er DIR-zealots som med overdrevent mye brask og bram annonserer hvor perfekt systemet er, uten egentlig å vite noe særlig om det. Samtidig som de kritiserer alle andre måter å dykke på. Noe av bakgrunnen for striden er også den mest høyrøstede grunnleggeren av DIR systemet George Irvine. Mindre kontroversielt. DIR dykking er mye mindre kontroversielt nå en det var bare for noen få år siden. Mange av metodene og teknikkene som DIR dykkere bruker har nå blitt adoptert til mer mainstream dykkeorganisasjoner. Mette Janson. Mette Henrietta Jane Janson (født 1. mai 1934 i Bergen, død 24. november 2004) var en norsk journalist. Hun vokste opp i Oslo og tok teaterutdannelse ved Royal Academy of Dramatic Arts i London. Etter en tid som trainee i fjernsynsproduksjon og journalistikk i Detroit og New York, kom hun tilbake til Norge i 1959 og ble ansatt som første kvinnelige medarbeider i Dagsrevyen samme år. Hun jobbet i NRK til hun ble pensjonert i 2001. På 1960-tallet ble det en del reaksjoner på en programserie om seksualitet der hun var programleder. Som pensjonist engasjerte hun seg i Seniorsaken, der hun var generalsekretær og medlem av organisasjonens råd. Hun mottok flere utmerkelser for arbeidet sitt, bl.a. Kongens fortjenstmedalje i gull og YS' likestillingspris. Hun døde i en alder av 70 år. Hun var gift med skuespilleren Magne Bleness og var søster til musikeren Alfred Janson. REMA 1000. REMA 1000 er et selskap i Reitangruppen som ble startet av forretningsmannen Odd Reitan i samarbeid med hans far Ole Reitan. Selskapet ble startet i 1977 med en butikk på Bromstad i Trondheim. Butikken var laget med utgangspunkt i forretningsmodellen til tyske ALDI. Ordsammensetningen REMA står for Reitan Mat. REMA 1000 AS omfatter virksomheten til REMA 1000 i Norge, Danmark og Sverige. Virksomheten eies 100% av Reitangruppen. REMA 1000 er Norges største dagligvarekjede målt i omsetning og er en av landets sterkeste merkevarer, og omfatter nærmere 700 utsalgssteder i Skandinavia. REMA 1000 drives hovedsakelig etter franchisetakerprinsippet. REMA 1000 i Norge består av et hovedkontor i Oslo, samt ti regionskontor og seks distribunaler. Hovedkontorets oppgaver omfatter felles markedsføring og innkjøp, økonomi og IT, samt drift, etablering og sentrale støttefunksjoner. Regionskontorene er servicekontorer for butikkene i regionen, og tar seg av regional markedsføring og etablering av nye butikker i sitt område. Den 14. mars 2008 signerte Rema 1000 en kontrakt som sikrer dem all Lidls virksomhet i Norge. I oktober 2009 ble det kjent at Reitangruppen betalte 1,918 milliarder kroner for alle eiendommer som Lidl Norge eide og samtlige av Lidls butikker, lager, hovedkontor og ansatte. De har fire egne merkevarer; "Rema 1000", "Godehav", "SoftStyle" og "Solvinge". Rema 1000-produktene står for tørrvarer, Softstyle er hygieneprodukter. Godehav dekker produkter innen fisk og skalldyr, og Solvinge dekker produkter innen hvitt kjøtt og egg. Reitangruppen. Reitangruppen er et privat, familieeid selskap med hovedkontor på Lade gård i Trondheim. Selskapet ble til som et resultat av samarbeidet mellom Ole Reitan og hans sønn Odd Reitan på 1970- og 1980- tallet. I dag står Odd, og hans sønner Ole Robert og Magnus Reitan som offisielle eiere av selskapet. Reitangruppen består av fire forretningsområder: REMA 1000, Reitan Convenience, Reitan Eiendom og Uno-X Automat. Reitangruppen har i tillegg datterselskapet Spaceworld, en eierandel på 10,1 prosent i Axfood og en eierandel på 50 prosent av Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab AS. REMA 1000 og Reitan Convenience har sitt operative senter i Oslo, mens Reitan Eiendom er basert i Trondheim. Uno-X er basert i Oslo/København. Innenfor handel opererer gruppen selskapene Rema 1000, Narvesen, Pressbyrån (Sverige), 7-Eleven, Spaceworld og YX Energi. Samlet omsetning i 2009 var på 57 milliarder kroner. Per 31. desember 2009 har Reitangruppen 2 789 utsalgssteder. Totalt beskjeftiget Reitangruppen 27 500 medarbeidere ved utgangen av 2009. I konsernet er det totalt 3 626 ansatte, og gruppen er Norges 6. største selskap. Store Styggedalstind. Store Styggedalstind, også kalt Styggedalstindene, Store, er en av Styggedalstindane, som er en del av den større ryggen Styggedals- og Skagastølsryggen, som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Styggedalstindane ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Store Styggedalstind, som ligger mellom Sentraltind i vest og Jervvasstind i øst, er en ca. 800 meter lang rygg som går i øst-vest-retning. Ryggen er smal med bratt nord- og sørside. Ryggen har to toppunkter, Østtoppen (2387 moh.) og Vesttoppen (2383 moh.), som ligger ca. 300 m fra hverandre. Store Styggedalstind (Østtoppen) er Norges fjerde høyeste fjell. Selv om Vesttoppen óg er et toppunkt, og høydemessig kvalifiserer til å bli kalt Norges femte høyeste fjell, er den normalt ikke med i lister over Norges høyeste fjell ettersom den har en primærfaktor på bare 25 m. Boeing 727. Boeing 727 er et tremotors jetfly som ble produsert av Boeing, og det første tremotors kommersielle jetfly. Første flygning skjedde i 1963 og flytypen kom i tjeneste hos United Airlines i 1964. Flytypen var lenge det mest populære jet-passasjerflyet i verden, og det ble totalt levert 1 831 fly av typen. Den siste flyet rullet av samlebåndet i 1984. I desember 1967 ble en forlenget versjon lansert, 727-200. Denne versjonen kan ta 189 passasjerer og har en rekkvidde på om lag 4 000 km. Historie. Boeing 727 ble designet som et kompromiss til kravene fra United Airlines, American Airlines og Eastern Air Lines. Disse tre flyselskapene ville ha et jetfly de kunne bruke for å fly til mindre byer som ofte hadde kortere rullebaner og færre passasjerer. United Airlines var interessert i et firemotors fly de kunne bruke til flyplasser som lå svært høyt oppe og hadde tynnere luft, spesielt det daværende United knutepunktet, Stapleton International Airport i Denver, Colorado. American ville helst ha et tomotors fly av effektivitetshensyn. Eastern Airlines var på sin side interessert i et tremotors jetfly de trygt kunne fly over havet med til Karibien. De tre flyselskapene ble til slutt enige om en tremotors variant, og dette ble starten på Boeing's 727. 727 hadde mulighet til å fly fra rullebaner av moderat lengde. Senere modeller av 727 ble forlenget for å gi plass til flere passasjerer, og disse erstattet ofte tidligere jetfly, slik som Boeing 707, på innenriksruter i USA. Siden Boeing 727 var en svært pålitelig og allsidig flytype som ofte ble kjernen blant nye flyselskap, har flytypen ofte blitt beskrevet som jetalderens DC-3. Ved begynnelsen av det 21-århundre var 727 fremdeles en viktig del av flåten til flere amerikanske flyselskaper. 727 har dessverre et rykte på seg for å være et bråkete fly, og de fleste flyselskaper har etter hver gått over til tomotors jetfly. Disse flyene er ofte langt mer effektive en fly med 3 eller 4 jetmotorer. I tillegg var også 727 en av de siste flytypene som krevde et mannskap på 3 i cockpiten, noe som i lengden ble upraktisk og dyrt. Etter Terrorangrepet 11. september 2001 måtte flyselskapene finne seg i å leve med høyere drivstoffkostnader og færre passasjerer. Disse økonomiske hensyn medførte at de flest flyselskapene følte det var nødvendig å fase ut fly som var gamle og dyre i drift, slik som 727. I 2003 ble Delta Air Lines det siste store amerikanske flyselskap som faset sine 727 ut av drift. Boeing 727 blir forøvrig fremdeles brukt av mindre flyselskaper, ofte oppstarts-, frakt- og charterselskaper. Boeing hadde opprinnelig planlagt 757 som erstatning til de gamle 727. Siden den minste 757 varianten, 757-200, er betydelig større enn 727-200 fant mange flyselskaper ut at det ble mer hensiktsmessig å erstatte de gamle 727-flyene med Boeing 737 eller Airbus A320-serien, siden begge er av samme størrelsesklasse som Boeing 727-200. Boeing 757. Boeing 757 er et transkontinentalt 2-motors jetfly produsert av Boeing. Flytypen ble utviklet i samarbeid med Eastern Airlines og British Airways som en erstatning for Boeing 727. Flytypen ble produsert i perioden 1983–2005. Mer enn 1 030 er fremdeles i kommersiell drift. Boeing 757 ble også kapret av terrorister som fløy inn i WTC den 11. september 2001 Designmessig er 757 i stor grad bygget på samme måte som Boeing 767. Flyet er noe mindre og noe smalere, men mye av teknologien er den samme i de to flyene. For eksempel er cockpiten tilnærmet identisk. Flytypen er svært allsidig og brukes på en rekke svært forskjellige ruter, alt i fra korte innenriksfly til transatlantiske flygninger. Rekkevidden gjør at flyet har blitt populært på «lange og tynne» ruter der passasjergrunnlaget ikke er nok for et større widebody fly. Varianter. Flytypen har blitt produsert i to varianter. 757-200 er kortere og har lengre rekkevidde en 757-300. Det var også planlagt en 757-100 variant, men denne ble aldri bygget. Moulin Rouge. Moulin Rouge, Boulevard de Clichy Moulin Rouge (fransk for «Rød mølle») er en tradisjonell kabaretscene. oppført i 1889 av Joseph Oller. "Moulin Rouge" ligger like ved Montmartre i Paris, og er berømt for den store vindmølleimitasjonen på taket. Stedets utforming og navnet "Moulin Rouge" er ofte blitt gjenstand for etterligninger fra andre nattklubber over hele verden. Etablissementet ble kjent for sine frekke og fargerike danseshow, som blant andre maleren Toulouse-Lautrec udødeliggjorde på plakater og malerier. Fremdeles strømmer det til besøkende fra hele verden for å oppleve de lettkledde, cancan-dansende jentene på nært hold. Du kan lese om starten, nedgangstidene og gjenoppbyggingen av "Moulin Rouge" på det offisielle nettstedet deres:. Sidene presenteres på fransk og engelsk. Friedrich Ebert. Friedrich Ebert (født 4. februar 1871 i Heidelberg, død 28. februar 1925 i Berlin) var en tysk politiker (SPD) og statsmann. Han var fra 1913 formann i Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Ebert ble i 1918 Reichskanzler og fra 1919 og til sin død Tysklands første Reichspräsident. Kort etter hans død opprettet partiet Friedrich-Ebert-Stiftung til hans minne. Denne gir blant annet utdannelsestipend til særlig talentfulle studenter. Bakgrunn. Ebert var det fjerde av seks barn til skredderen Karl Ebert, og både faren og moren Katharina (f. Hinkel) kom fra småborgerlige familier. Uvanlig for sin tid, var moren protestant, mens faren var praktiserende katolikk. Farens skreddervirksomhet var av en slik størrelse at han hadde svenner og lærlinger, men selv om familiens materielle velstand var beskjeden, var den bedre enn for vanlige arbeiderfamilier og barna slapp å arbeide ved siden av skolen. Etter folkeskolen lærte han seg i årene 1885 til 1888 salmaker-yrket. Han gikk i lære hos salmakeren J.P. Rummel og gjorde det senere bra på yrkesskolen og ville kunne få støtte til videre utdannelse, men han tok imidlertid ikke lærlingeprøven. Da han på grunn av sitt gryende politiske arbeid ble satt på politiets «svarte liste», arbeidet han i årene 1888 til 1891 som omreisende håndverker. Han besøkte blant annet Karlsruhe, München, Mannheim, Kassel, Hannover, Braunschweig, Elberfeld, Remscheid, Quakenbrück og Bremen. Inn i politikken. Friedrich Ebert med sin hustru Louise og de tre eldste barna (f.v.) Friedrich, Georg og Heinrich julen 1898 Allerede i 1889 meldte han seg inn i salmakernes fagforening. På sine reiser engasjerte han seg i etableringen av fagforeninger for håndverkerne. Han ble også selv rammet av arbeidsløshet. I Mannheim ble han av en kollega av faren kjent med sosialismen og meldte seg i 1889 inn i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). På denne tiden ble han kjent med marxistiske verker og også verkene til Ferdinand Lassalle. Han ble etterhvert en ivrig sosialistisk agitator. Årene i Bremen. Etter å ha giftet seg overtok han driften av et vertshus i Bremen som ble et sentrum for faglig og politisk virksomhet. Samme år ble han partileder i Bremen og ved valget i 1896 var han SPDs førsterepresentant i Bremens borgerskap. Samme år deltok på sitt første landsmøte i SPD. Ved riksdagsvalget i 1898 stilte han til valg i den sikre kretsen Vechta og ble valgt inn i Riksdagen. Fra 1902 var Ebert medlem av SPDs styre som representant fra Bremen. 20. september 1913 ble Ebert valgt til partileder i SPD sammen med Hugo Haase på partilandsmøtet i Jena, etter August Bebels død 13. august år. Første verdenskrig. Ebert var på ferie da den såkalte juli-krisen oppsto etter skuddene i Sarajevo. Han reiste deretter til Zürich og sikret blant annet partikassen. Han var tilbake i Berlin 4. august og da var allerede krigen i gang. Han oppfattet krigen, særlig mot den autoritære russiske tsaren, for å være en defensiv handling. Partiet, særlig under «moderate» ledere som Ebert og Philipp Scheidemann, støttet krigsinnsatsen med sikte på at det skulle bli inngått en kompromisspreget fredsavtale, men dette standpunktet førte til en splittelse av SPD i forhold til dem som ville avslutte krigen umiddelbart. Denne radikale fløyen gikk ut av SPD tidlig i 1917 og dannet partiet Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD). Dette partiet fanget også opp andre, mer radikale SPD-politikere som hadde distansert seg fra partiet allerede i 1916. Spartakusforbundet fra 1915 utgjorde venstrefløyen i USPD. Inn i regjeringen. a> (t.v.) med rikspresident Ebert i 1923 Ebert støttet i 1914 deltakelsen i første verdenskrig, men da det ble klart i 1918 at krigen var tapt, ble han i oktober utnevnt i en ny regjering, ledet av prins Maximilian av Baden sammen med andre medlemmer av Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter Novemberrevolusjonen, gikk prins Maximillian av 9. november og overlot styret til Ebert. Selv om keiser Vilhelm hadde erklært at han abdiserte, ønsket Ebert å videreføre monarkiet med et annet regent. Samme dag erklærte imidlertid Philipp Scheidemann Tyskland som republikk som følge av uro i Berlin og for å komme en deklarasjon om «Sosialistisk republikk» fra Karl Liebknecht i forkjøpet samme dag. Proklamasjonen om republikk ble avslutningen på det tyske monarkiet og en provisorisk sosialistisk regjering ble dannet under Eberts ledelse. Slik etterfulgte den tidligere salmakeren prins Maximilian av Baden og ble Tysklands første sosialdemokratiske kansler og Preussens statsminister den 9. november 1918. Friedrich Ebert var en markant antikommunist og sørget blant annet for å slå ned Spartakistopprøret i januar 1919 i henhold til Ebert-Groener-pakten. Ebert benyttet seg her blant annet av styrkene fra frikorpset Garde-Kavallerie-Schützen-Division til å slå ned opprøret. President. Ebert ble utnevnt til Tysklands første rikspresident fra 11. februar 1919 og satt i dette embetet frem til sin død i 1925. Da den tyske regjeringen i 1920 skulle iverksette styrkereduksjonene som var bestemt i Versaillestraktaten, ble han utsatt for det høyreorienterte og nasjonalistiske Kappkuppet med basis i frikorpset Marinebrigade Ehrhardt. Regjeringen greide å kvele Kappkuppet gjennom generalstreik og kuppmakernes manglende støtte i andre Frikorps. Han ble etterfulgt som kansler av Philipp Scheidemann, som Preussens statsminister av Paul Hirsch og som president av Paul von Hindenburg. Han er begravet i Heidelberg. Dølle Døck. Dølle Døck er en tegneserie av Tommy Sydsæter og Dick Kolby, hvor hovedpersonen har samme navn. Serien parodierer Donald Duck ved å portrettere en vulgær og sexfiksert Donald-lignende figur, gjerne med godt synlige kjønnsorganer. I likhet med Donald går Dølle ikledd matrosdress og uten bukse. Andre kjennetegnet ved Dølle er et bein i hodet, og at han åpner ølflasker med øyet. Dølle Døck var lenge en av hovedseriene i bladet Pyton. Juventus. Juventus, stiftet 1897, er en italiensk fotballklubb fra Torino. Klubben er en av Italias eldste og har vunnet flest titler totalt 28 titler i Serie A. Klubben spilte sesongen 2006–07 for første gang i historien i Serie B – det andre nivået i italiensk fotball – som en konsekvens av kampfiksingskandalen i 2006. De vant Serie B den påfølgende sesongen relativt komfortabelt og rykket opp igjen til Serie A. Klubbens hjemmebane er Juventus Stadium med setekapasitet på 41000. Juventus Stadium sto klar som den nye stadion til den gamle dame sesongen 2011/2012. Trener for laget er Antonio Conte, som tok over etter Luigi Del Neri i mai 2011. En internasjonal storklubb. Juventus er den mest suksessrike klubben i italiensk historie og, med 11 offisielle internasjonale titler i klubbens merittliste, den tredje mest suksessrike i Europa og den femte mest suksessrike i verden Dette er basert på antall internasjonale titler fra UEFA og FIFA. I 1985 ble Juventus den første klubben i historien til å vinne alle de tre "Store Uefa-trofeene" og er også det eneste laget i verden som har vunnet internasjonale cuper og turneringer (som også inkluderer alle offisielle europeiske turneringer og Interkontinentalcupen). Juventus er også et av medlemmene i G-14 og har vært med helt fra starten. G-14 er en gruppe bestående av de 18 største og mest prestisjefulle klubbene i Europa. Kjælenavn. Gjennom historien har klubben fått en rekke kallenavn, "La Vecchia Signora" («den gamle dame») er nok det mest kjente.Dette kallenavnet fikk den av sine grunnleggere, unge studenter i Torino, på slutten av 1800-tallet. Klubben blir også kalt "la Fidanzata d'Italia" («Italias kjæreste»), fordi klubben var svært populær blant arbeidere fra Sør-Italia, som kom til Torino for å jobbe for FIAT i 1930-årene. De andre kallenavnene, "I bianconeri" («de svarte og hvite») og "le zebre" («zebraene») kommer fra lagets farger. Klubbens historie. Juventus ble stiftet i november 1897 av studenter fra Massimo D'Azeglio-skolen, på en legendarisk benk i Re Umberto boulevard, en av Torinos boulevarder. Laget vant en tittel i en tidligere versjon av den nasjonale ligaen så tidlig som 1905, men vant ikke sin andre tittel før 1926. I 1923 fikk Agnelli-familien (eieren av Fiat) kontrollen over klubben og bygde et privat stadion i Villar Perosa, nær Torino, og en mengde andre fasiliteter. Fra 1931 vant klubben fem italienske ligatitler på rad og i 1933 begynte de å spille på Stadio Comunale. Etter andre verdenskrig var klubben veldig fremgangsrik nasjonalt og vant deres tiende ligamesterskap i 1961. De vant riktignok ikke noen europeiske titler igjen før 1977, da de vant UEFA-cupen. Klubbens høydepunkt i Europa ble ikke nådd før 1985 da de vant Mesterligaen, men denne suksessen ble meget overskygget av Heysel-tragedien som skjedde under finalen mellom Juventus og Liverpool. Juventus repeterte suksessen ved å vinne Mesterligaen for andre gang i 1996, og har ikke vunnet den igjen siden. Den nærmeste sjansen fikk de da de tapte på straffesparkkonkurranse mot rivalen AC Milan i 2003. Juventus vant Europacupen for cupvinnere i 1984 og to UEFA-cup mesterskap i 1990 og 1993. Nyere tid. I 1999, på grunn av en dårlig nasjonal sesong, ble klubben nødt til å spille Intertotocupen for å kvalifisere seg til spill i Europa. De har vunnet 27 serietitler (2006) og ni titler i Coppa Italia til dags dato, noe som er nasjonal rekord. Klubben er også en av fire klubber som har vunnet alle de tre store europeiske titlene. Inntil nylig har Juventusspillerne vært nødt til å ha kort og normalt hår i tråd med de offisielle retningslinjene, og de har blitt tvunget til å fullføre deres studier. Flere av spillerne har blitt i klubben til slutten av deres karriere og flere jobber for Fiat eller noen av dens bedrifter. Juventus er nå et selskap som er ført opp på den italienske børsen. Salget av Zinedine Zidane til Real Madrid i 2001 var den dyreste overgangen til da, og klubben fikk 64 millioner dollar for han. Den 10. januar 2006 ble Alessandro Del Piero den spilleren med flest mål for klubben med 185 skåringer da han skåret tre ganger i en kamp mot ACF Fiorentina. Den tidligere rekordholderen var Giampiero Boniperti, som skåret 182 mål for Juventus. Dommerskandalen 2006. Juventus ble i mai 2006 mistenkt for å ha håndplukket dommere. Raskt trakk hele Juventus-styret seg med klubbdirektør Luciano Moggi i spissen. En rapport som ble lagt frem 24. juni hevdet at Juventus gjennom mange år hadde sørget for å få de «riktige» dommerene til sine egen kamper. De to sjefene Luciano Moggi og Antonio Giraudo ble navngitt som hjernene bak skandalen. «Dette er ikke bare noe som har hatt innvirkning på resultatet av 2004–05-sesongen, men har vært satt i system og influert på kampresultat i mange år», ble det sagt i rapporten. Mens undersøkelsene pågikk, hoppet sportsdirektøren Gianluca Pessotto ut av et vindu i klubbens hovedkvarter, med en katolsk bønnekraft i hendene. Han fikk sterke bruddskader og lå flere dager i koma ved sykehuset i Torino. Etter flere runder i italiensk idrettsrett ble Juventus degradert til serie B med 9 minuspoeng for sesongen 2006–07, og laget mistet også titlene for de to foregående sesongene. Problemene førte til en kraftig spillerflukt, men laget klarte likevel å slå regjerende mester Inter, og Napoli i kampen om "Birra Morretti-trofeet" i august 2006. Noen av spillerne som forlot klubben, var midtstopperen Fabio Cannavaro som gikk til Real Madrid. En annen av Juventus' midtstoppere som forlot klubben var Lilian Thuram og backen Gianluca Zambrotta som gikk til Barcelona og tidligere midtbane og kaptein Patrick Vieira gikk til Inter sammen med spissen Zlatan Ibrahimovic. Juventus uttalte at de satset på å rykke direkte opp til Serie A igjen, og vant sesongen 2006–07 flere runder før slutt. Klubbfarger. Laget fikk deres svarte og hvite striper fra den engelske fotballklubben Notts County. I begynnelsen spilte laget med rosa skjorter med svart slips. (Dette fordi rosa var det billigste materialet tilgjengelig). Da klubben bestemte seg for å skifte disse ble det bestemt å importere røde draktsett lignende Nottingham Forest, men en feil av leverandøren gjorde at laget fikk de svarte og hvite draktsettene fra Notts County istedet. Juventus har spilt i svart og hvit stripet skjorte og hvit shorts (i noen sesonger med svart shorts) siden 1903. Egentlig fikk de fra det engelske laget Notts County. På grunn av dette, spilte laget i rosa drakter med polka dotter (rosa var det billigste materialet tilgjengelig), men kontinuerlig vasking gjorde at fargene falmet så mye av, og i 1903 ville de erstatte skjortene. Klubben spurte en av medlemmene, engelskmannen John Savage, om han hadde noen kontakter i England som kunne levere nye skjorter i en farge som var mer slitesterk. Han hadde en venn som bodde i Nottingham, og som var Notts County supporter, som skaffet nye drakter til klubben. Disse var svart og hvit stripet og Juventus har brukt denne drakten siden da. Draktene er sort- og hvitstripete, stripene på langs. Spillernes navn og nummer står med gult. De to stjernene over klubblogoen betyr at laget har vunnet ligaen over 20 ganger. Supportere og rivaliseringer. Juventus er den mest populære klubben i italiensk fotball med ca. 11 040 000 fans (31% av alle italienske fotballfans, basert på "Doxa Institute-L'Espressos" undersøkelse fra april 2006), og en av de mest populære klubbene i i hele verden. Kjente fans av klubben er blant annet Luciano Pavarotti, Frankrikes tidligere president François Mitterrand og den tidligere Sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov. På tross av dette ligger tilskuertallet på Juventus' hjemmekamper bare på rundt 35 000; noe som er mye mindre enn andre lag på samme nivå i Europa. Etterspørselen etter billetter til Juventus hjemmekamper holdt utenfor Torino er svært stor på tross av dette. En av grunnene til det er at laget har færre supportere fra egen by enn de andre lagene, men har stor supporterskare i resten av Italia. Mange av innbyggerne i Torino velger heller å se kampene på TV enn å gå på stadion. Dette har med de dårlige forholdene på Delle Alpi å gjøre. De største rivalene til Juventus er Torino ("Torino-derbyet") og Inter. De siste årene har de også rivalisert med Milan, Fiorentina og Roma. Bedriften. Siden 1947, under Giovanni Agnellis regjeringstid, har Juventus Football Club blitt regnet som et "società per azioni" – S.p.A (aksjeselskap). I skrivende stund er Juventus' aksjer fordelt slik: 60% til IFIL Investment Co. (Agnelli-familiens investeringsselskap), 7.5% til Libyan Arab Foreign Investment Co. og 32.5% til andre aksjonærer. «Den gamle dame» er med Lazio og Roma de eneste italienske klubbene som er børsnotert. Styret. Eier - Agnelli familien President - Giovanni Cobolli Gigli Vise-President - Franzo Grande Stevens, Giampiero Boniperti Direktør - Jean Claude Blanc Insidekontroll - Marzio Saà, Riccardo Montanaro, Marco Tardelli Strategisk rådgiver / Overgangskosultent - Roberto Bettega Sportslig leder - Roberto Bettega Direktør i "Juventus Channel" - Giuseppe Gattino Direktør i "Juventus Center" - Vittorio Ferrino Trenerteamet. Hovedtrener - Antonio Conte Assistenttrener - Giancarlo Corradini Assistenttrener - Narciso Pezzotti Keepertrener - Michelangelo Rampulla Fysisk trener - Antonio Pintus Fysisk trener - Andrea Scanavino Team Manager - Gianluca Pessotto Juniorsjef - Ciro Ferrara Speidersjef - Pasquale Sensibile Sjef for "Juventus akademiet" - Marco Marchi Medisinsk aparat. Medisinsk sjef- Dr. Riccardo Agricola Sportsterapaut - Dr. Antonio Giordano Sportsterapaut - Dr. Michele Gemignani Lege - Aldo Esposito Lege - Luigi Pochettino Fysioterapeut - Sergio Giunta Fysioterapeut - Mauro Caudana Fysioterapeut - Dario Garbiero Wittelsbach. Huset Wittelsbach er en av de eldste tyske adelsslekter. De hersket som hertuger, kurfyrster og konger av Bayern i over 800 år frem til 1918. En av Wittelsbacherne, Christopher av Bayern, var dansk og norsk konge fra 1439 til 1448. Linjen Pfalz-Zweibrücken-Kleeburg var konger av Sverige fra 1654 til 1718. Flere medlemmer av slekten, senest Karl VII, var tysk-romerske keisere. Kristoffer av Bayern. Kristoffer med snabelsko, ukjent kunstner Kristoffer av Bayern (26. februar 1416 – 6. januar 1448) var en tysk adelsmann, av huset Wittelsbach. Han var konge av Danmark fra 1440, av Sverige fra 1441 og av Norge fra 1442. Han var sønn av hertug Johann av Pfalz og Katharina av Pommern, søster av Erik av Pommern. I ungdommen gjorde han tjeneste hos den tyske keiseren. I 1437 bad det danske riksrådet Kristoffer om å overta den danske tronen, etter at Erik av Pommern hadde trukket seg tilbake til Gotland. Kristoffer sa ja til tilbudet, og den 9. april 1440 ble han hyllet som konge på Viborg landsting. Han ble valgt til konge av det norske riksrådet i 1442 i Lödöse (rett over grensen for Konghelle i Båhuslen), og kronet til konge i Oslo samme år. Forholdene i Danmark var svært vanskelige. Både Norge og Sverige hadde sagt opp unionen. Tross dette maktet han å være konge over alle de tre kongeriker. Kristoffer døde av feber på festningen Kernen (Kärnan) i Helsingborg den 5. januar 1448. Han ble begravet i Roskilde domkirke. Enken, Dorothea, ble i oktober 1449 gift med kong Christian I. Etter at Kristoffer døde tilbød det danske riksrådet tronen til hertug Adolf VIII, men han pekte i stedet ut sin nevø, grev Christian av Oldenburg. Uwe Johnson. Uwe Johnson (født 20. juli 1934, død 23. februar 1984) var en tysk forfatter. Johnson ble født i Kammin, Pommern, som på slutten av andre verdenskrig ble okkupert av Stalin og gitt til Polen, som ga stedet navnet Kamien Pomorski. I 1945 måtte familien hans flykte fra Stalins røde armé, og Johnson begynte å studere germanistikk i Leipzig med Herrmann August Korff, Theodor Frings og Hans Mayer. I Leipzig begynte han å skrive; hans første arbeid var "Ingrid Babendererde". I 1959 flyktet Johnson til Vest-Berlin, fordi han ikke kunne publisere i DDR. I Vest-Tyskland ble hans arbeider utgitt av forlaget Suhrkamp. Han skrev flere store verker, og "Årsdager" i fire bind på rundt 2 000 sider er det største. Alle hans bøker handler om livet i DDR og hans personlige opplevelser er tilstedeværende i alle hans romaner. Johnson hadde i de siste årene store problemer med alkoholisme og led av skrivesperre. Han døde fortvilet og alene i Sheerness on Sea, England, i 1984. Erwin von Witzleben. Job-Wilhelm Georg Erwin von Witzleben (født 4. desember 1881 i Breslau, henrettet 8. august 1944 i Berlin) var en tysk generalfeltmarskalk. Han tilhørte en prøyssisk offisersslekt, og tjenestegjorde som generalstabsoffiser under første verdenskrig. I 1935 engasjerte han seg i den konservative motstanden mot det nasjonalsosialistiske styret. Han ble generalfeltmarskalk i 1940 og hadde ansvaret for område "West" 1941–42. I forbindelse med 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler var Witzleben tiltenkt rollen som øverstkommanderende for Wehrmacht etter statskuppet. Etter at attentatet mislyktes ble han dømt til døden av Folkedomstolen under ledelse av Roland Freisler og henrettet av SS i fengselet Plötzensee. Henrettelsesmetoden var langsom hengning med pianotråd, og henrettelsen ble filmet for at Hitler skulle kunne få se den. Witzleben mottok bl.a. Jernkorset 2. og 1. klasse både under første og annen verdenskrig, Jernkorsets ridderkors og ridderkorset med sverd av Königlicher Hausorden von Hohenzollern. Adam von Trott zu Solz. Adam von Trott zu Solz (født 9. august 1909 i Potsdam, død 26. august 1944 i Plötzensee (henrettet)) var en tysk jurist og diplomat, som tilhørte den såkalte "Kreisau-kretsen", og ble henrettet for delaktighet i 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler. Han var tiltenkt rollen som statssekretær i utenriksministeriet og forhandler overfor de allierte dersom kuppet lyktes. Liv. Adam von Trott zu Solz tilhørte den hessiske adelsslekten Trott zu Solz og var sønn av Preussens tidligere kulturminister (1909–1917) August von Trott zu Solz. Etter Abitur (artium) i München studerte han jus i Göttingen og Berlin. Etter at han som 22-åring fullførte det juridiske studiet med doktorgrad i 1931 mottok han et Cecil-Rhodes-stipendium for fortsettelse av studiene ved Balliol College ved Universitetet i Oxford, hvor han tok en "Bachelor of Arts". Sine forbindelser fra Oxford forsøkte han senere å nyttiggjøre seg under annen verdenskrig. Etter assessoreksamen i 1936 og forskningsopphold i USA og Øst-Asia trådte han 1940 inn i utenrikstjenesten, til slutt med rang som legasjonsråd. Der kom han i kontakt med Hans von Dohnanyi og gjennom Dohnanyi også Dietrich Bonhoeffer. I likhet med Bonhoeffer avviste Trott zu Solz nasjonalsosialismen på grunn av sin kristne overbevisning. I 1939 forsøkte han under besøk i London og New York å oppnå utenlandsk støtte for tyske antinazister, men dette lyktes ikke. Fra 1941 tilhørte han den indre krets i Kreisau-kretsen, og forfattet et notat om tysk utenrikspolitikk, hvor han også refererte Kreisau-kretsens tredje møte. Hans forsøk på å få istand sonderinger om fredssamtaler med den britiske regjeringen mislyktes fordi Kreisau-kretsen ikke uten videre ønsket å trekke seg ut av de okkuperte områdene i en krigssituasjon. Trott zu Solz hadde også håpet å oppnå en forsikring om at britene ikke ville utnytte et statskupp i Tyskland militært. Han tilbragte natten til 20. juli sammen med vennen Claus von Stauffenberg. Etter det mislykkede attentatet ble han 25. juli arrestert i utenriksministeriet. Han ble dømt til døden av folkedomstolen den 15. august 1944 og hengt i Plötzenseefengselet dagen etter. Fra 1986 har familieslottet i Imshausen vært sete for "Stiftung Adam von Trott zu Solz". Hijab. Kart over utbredelsen av hijab. Mørkegrønn farge angir påbud, mellomgrønn omfattende bruk og lysegrønn at det er veldig vanlig, og gul at det er vanlig. Rød firkant angir begrensning av bruk ved lov. Hijab eller hidsjab (حجاب) er arabisk for substantivet «dekke», basert på rotordet حجب (h-j-b). I islamsk lovfortolkning og vestlig islamforskning blir "hijab" brukt i ulike sammenhenger knyttet til dyd og moral, ikke minst i forholdet mellom kvinner og menn og særlig i forhold til påkledning. Koranen stiller generelle krav til både kvinner og menns påkledning, mens ordet "hijab" hovedsakelig bare brukes om hodeplagget båret av muslimske kvinner. Hijab kom på mote etter den iranske revolusjonen i 1979. Riktignok har kvinner hatt ulike former for hodebekledning og slør i århundrer. Mange av dem som begynte å gå med hijab i 80-årene, hadde tidligere gått utildekket eller brukt skaut som viste deler av håret og halsen. Koranen sier at kvinner og menn skal kle seg anstendig, men sier ikke tydelig hva som menes med det. I sure 24 vers 31 står det: "Dra sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd" og i sure 33 vers 59 står det at kvinner skal "svøpe kappen om seg". Et annet vers sier at du skal dra din "jilbab" til deg. Det er uenighet om hva dette ordet betyr. Det oversettes ofte med ytterplagg. I hadithlitteraturen finnes det derimot flere tekster hvor profeten forteller om at en kvinne må dekke til alle områder unntatt hendene og ansiktet. I muslimske samfunn er det ofte en eller annen kjønnsdeling i forhold til sosial omgang utenfor den aller nærmeste familie. Denne kjønnsdelingen begrunnes gjerne med henvisning til en konkret handling av profeten selv. Det fortelles at tidlig på 600-tallet hengte Muhammed opp et forheng mellom mennenes og kvinnenes del av rommet i forbindelse med et bryllup, slik at kvinner og menn kunne være på hver sin side av forhenget. Den strengeste kjønnsdelingen kommer til uttrykk der kvinner helst ikke skal ferdes i det offentlige rom uten å være helt tildekket. En slik drakt kalles "niqab" på arabisk, og "burka" i Afghanistan og Pakistan. En iransk "chador" er en lang kappe, som dekker håret og kroppen til en kvinne, men ansiktet er fremdeles (eller kan være) synlig. En mer avgrenset form for tildekking er "hijab". Hijab er et stort skaut som dekker hår og skuldre og eventuelt også henger løst over brystpartiet ned til midjen. Utgangspunktet er at håret regnes som en tiltrekkende og intim del av kvinnenes kropp og som derfor skal tildekkes på linje med andre intime kroppsdeler. En hijab dekker ikke ansiktet, men kan tvert imot framheve det. Felles for både kvinner og menn er at de skal kle seg i romslige klær som ikke avslører eller framhever kroppens former. Koranen oppfordrer også begge parter til ikke å stirre på hverandre når de møtes, men heller slå blikket ned (sure 24, 30-31). Professor i sosialantropologi Unni Wikan sier: "Ordet hijab er ikke brukt i Koranen i betydningen vi bruker det i dag. Hijab nevnes flere steder, og omtaler forheng, gardin, skille, men uten referanse til kvinners klesdrakt. Hodeplagg er ikke nevnt spesielt. I hadith og fiqh er det kommet til tekster om hvordan de skal dekke til hele kroppen, bortsett fra hender, føtter og ansikt, men reglene varierer fra kultur til kultur." En vanlig islamsk forståelse er at kvinner, når de er sammen med menn som ikke er i den nærmeste familien, skal kle seg og oppføre seg på en måte som ikke kan tiltrekke seksuell oppmerksomhet. Oppfatningene av hvilke krav dette stiller til klesdrakt varierer fra lovfortolker til lovfortolker og fra land til land. Hijabens rolle er først og fremst å skjule kvinnens hår for menns blikk. Walid al-Kubaisi hevder at hijab ikke er et påbud i islam, men et uttrykk for det politiske islam som begynte som en mote etter Khomeinis revolusjon i 1980-årene. Tilhengere av politisk islam brukte denne moten for å markere sitt politiske ståsted. I Den vestlige verden er det uenighet hvor langt staten skal gå i tillatelsen av hijab. I blant annet Storbritannia og USA er det tillat å bruke hijab for eksempel i forbindelse med politiuniform. Tykria forbyr kvinner å bruke sjal i offentlige bygg som skoler og universiteter. I Norge var det på ettervinteren 2009 en diskusjon om bruk av hijab for politikvinner, den såkalte Hijabsaken. Kilder. Astrid Meland: "Hijab brer om seg i Europa", dagbladet.no/magasinet Professor Unni Wikan: "Fattigfolk i Cairo.", Gyldendal; "I morgen, hvis Gud vil: Kvinneliv i Cairos bakgater", Universitetsforlaget; "Mot en ny norsk underklasse: innvandrere, kultur og integrasjon", Gyldendal; "For ærens skyld: Fadime til ettertanke", Universitetsforlaget; "Medmennesker: 35 år i Kairos bakgater", Pax; "Om ære", Oslo; diverse intervju. Professor Oddbjørn Leirvik: "Møte med islam", Pax; "Islam i Norge – en oversikt", uio.no Basim Ghozlan:"Kvinners stilling i Islam", islam.no Helmuth James von Moltke. Helmuth James greve von Moltke (født 11. mars 1907 i Kreisau, Schlesien, død 23. januar 1945 i Plötzensee (henrettet) var en tysk jurist og adelsmann. Han var grunnlegger av den såkalte "Kreisau-kretsen" ("Kreisauer Kreis"), som engasjerte seg mot nasjonalsosialistenes styre. Han ble dømt til døden og henrettet som følge av det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler. Han tilhørte den velkjente mecklenburgske uradelsslekten Moltke, som har spilt en stor rolle i både tysk og dansk historie. Faren var godseier og medlem av det prøyssiske Herrenhaus (overhuset), grev Helmuth von Moltke, og hans mor, Dorothy (født Rose-Innes) var sydafrikaner av engelsk opprinnelse, og datter av Sir James Rose-Innes, Sydafrikas høyesterettsjustitiarius. Bristol. Bristol er en by i det sørvestlige England, ved elven Avon. Den utgjør også et eget seremonielt grevskap, og er en enhetlig myndighet ("unitary authority"). Byen strekker seg ned til kysten ved Bristolkanalen. Området ved sjøen kalles Avonmouth («Avonoset»). Forstedene er ikke underlagt samme administrasjon; blant disse finnes Kingswood, Filton, Patchway, Mangotsfield og Keynsham. Bristol er Englands åttende største og Storbritannias ellevte største by (etter befolkningstall). Fram til omkring 1780 var den Englands nest største by etter London. Avon markerte tradisjonelt grensen mellom Gloucestershire og Somerset. I 1383 erklærte kong Edward III at «hele byen Bristol skal være et grevskap i seg selv, og kalles grevskapet Bristol for evig tid». På kart ble den allikevel gjerne vist som en del av Gloucestershire, og etterhvert som byen spredde seg på sørsiden av elven ble grensen flyttet. I 1974 ble den et distrikt i grevskapet Avon, men 1. april 1996 ble dette grevskapet avskaffet og Bristol ble dermed igjen et eget grevskap og en selvstyrt enhet. To profesjonelle fotballklubber kommer fra byen, Bristol City FC og Bristol Rovers FC. Det er en meget sterk rivalisering mellom de to klubbene. Millennium Square i Bristol City på nattestid Helmuth von Moltke. Helmuth von Moltke kan sikte til to tyske generaler Helmuth von Moltke (1800–1891). Helmuth Karl Bernhard Graf von Moltke den eldre (født 26. oktober 1800 i Parchim, død 24. april 1891 i Berlin) var en tysk greve og generalfeltmarskalk. Han regnes som en av de mest begavede hærførere i det 19. århundre. Han kalles "den eldre" for å skille ham fra nevøen Helmuth Johannes Ludwig von Moltke. Bakgrunn. Han var sønn av den danske generalløytnant Friedrich Philipp Victor von Moltke og tilhørte en av de eldste mecklenburgske uradelsslekter. Familien flyttet i 1805 til Holstein, men ble ruinert da både landeiendommene og boligen i Lübeck ble plyndret av franske styrker under Napoleonskrigene. Moltke vokste derfor opp i vanskelige kår og ble allerede som 11-åring sendt på kadettskole i København. Militær karriere. Her fikk han sin første utdannelse som landkadett og ble dansk offiser i januar 1818. Han tjenestegjorde ved det kongelige hoff i København som sekondløytnant i infanteriet. Han forlot Danmark og trådte inn i det 8. prøyssiske infanteriregiment i 1822. Etter utdannelse ved Det prøyssiske krigsakademiet 1828-31 arbeidet han med topografiske emner og ble etter forfremmelse til premierløytnant tilknyttet generalstaben. I 1835 reiste han til Det osmanske riket og ble lagt merke til av sultan Mahmud II, som ba ham delta i arbeidet med å omorganisere den tyrkiske arméen. Han gjorde flere merkbare endringer, ledet fortifikasjonsarbeider i Bulgaria og ved Dardanellene og fulgte den tyrkiske arméen på felttogene mot kurderne (1838) og egypterne (1839). Tilbake i Preussen ble han i 1842 major, i 1851 oberst og i 1856 generalmajor. I oktober 1857 ble han generalstabssjef og 1859 generalløytnant. Han planla felttoget mot Danmark i 1864, samt krigen mot Østerrike i 1866. Moltke ledet de tyske styrkene under den fransk-prøyssiske krig 1870-1871, som førte til opprettelsen av en tysk nasjonalstat. Under krigen ble han opphøyet i grevestanden og utnevnt til generalfeltmarskalk den 16. juni 1871, da den seierrike arméen holdt sitt inntog i Berlin. Politisk karrière. Fra 1867 representerte han det konservative parti i Det nordtyske forbunds riksdag og senere i keiserrikets riksdag. Fra 1881 var han såkalt "Alterspräsident". Fra 1872 var han også medlem av Overhuset i Preussen. I 1888 søkte han avskjed som generalstabssjef, og to år senere feiret han sin 90-årsdag med pomp og prakt. Kuriosa. Moltkebreen på østkysten av Spitsbergen på Svalbard er oppkalt etter von Moltke. Alberta. Alberta er den mest folkerike av Canadas tre prærie-provinser. Den ligger sørvest i landet og grenser mot Nordvestterritoriene i nord, Saskatchewan i øst, Britisk Columbia i vest og i sør mot delstaten Montana i USA. Alberta ble opprettet som egen provins 1. september 1905 og har fått sitt navn etter prinsesse Louise Caroline Alberta (1848–1939), dronning Victorias fjerde datter. Lake Louise, byen Caroline og Mount Alberta er også oppkalt etter prinsesse Louise som var gift med Markien av Lorne som var Canadas generalguvernør (1878 – 83). Geografi. Den sørøstlige delen av Alberta består av fruktbart og åpent sletteland. I nord og sørvest er det barskog. I sørvest ligger fjellkjeden Rocky Mountains med flere topper på over tre tusen meter, den høyeste er Mount Columbia 3 747 moh. Nasjonalparkene Banff og Jasper ligger også i fjellkjedens østskråninger. Klima. Alberta har kontinentalt klima med kalde vintrer og varme sommrer. Mesteparten av nedbøren kommer om sommeren. Lynni Treekrem. Lynni Treekrem (født 26. desember 1958 i Seattle, USA) er en norsk vokalist og låtskriver. Hun ble født i USA, men da hun var tre år gammel flyttet familien til Norge og bosatte seg i Kristiansund. Interessen for sang og musikk var stor, og den unge jenta underholdt stadig familie og venner. Mens hun gikk på ungdomsskolen ble hun med i Kristiansunds-gruppa "Asterix". Noen av hennes barndomsvenner var Frode Alnæs og Øivind Elgenes som senere skulle danne Dance With A Stranger. Hun deltok også i flere talentkonkurranser. Treekrem har siden samarbeidet med artister som Åge Aleksandersen, Frode Alnæs og Jonas Fjeld. Høsten 1991 kom debutplata hennes ut, "Ut i vind", som ble godt mottatt. Hennes neste soloalbum, "Tusenfryd", ble en enda større suksess. Her samarbeidet hun med mariachi-orkesteret Mariachi Los Camperos de Nati Cano. Treekrem klarte også å få orkesteret over til Norge for en turné. Både plateselskap og bookingbyrå himlet med øynene da Treekrem sa; "æ ska få mexicaneran over hit". Hennes pågangsmot og entusiasme førte til resultater. Det ble faktisk to turnéer. "Ingenting er umulig", er hennes livsmotto. For albumet "Haugtussa" fikk hun Spellemannprisen 1995 i klassen «beste kvinnelige artist». Hun fikk dessuten Gammleng-prisen i åpen klasse i 1995. "Storm" er en mørk plate som ikke falt i god jord hos publikum, Treekrem var gjennom depresjoner og skilsmisse i tiden da denne ble produsert. I 2003 utga hun en samle-CD med navn "I manesjen". Treekrem ble kjent for et yngre publikum da TV-programmet "Team Antonsen" brukte hennes sang «Mexico» i flere av sine sketsjer. Apollonios fra Perge. Apollonios (ca. 262–190 f.Kr.) var en gresk matematiker, ansett for å være en av antikkens fremste matematikere. Han er forfatteren til boka "Kjeglesnitt", hvor han samlet datidens vitenskap om kjeglesnittet. Siricius. Siricius, var pave fra 17. november 384 til sin død 26. november 399. Ifølge "Liber Pontificalis" var han sønn av en Tiburtius fra Roma. Som ung gutt gikk han i kirkens tjeneste, først som lektor og deretter som diakon. Etter pave Damasus Is død i 384 stilte motpave Ursinus opp som kandidat, men Siricius ble enstemmig valgt. Dette ble stadfestet av keiser Valentinian II den 25. februar 385. Det var tydelig at keiseren var fornøyd med valget. Han stilte midler til rådighet for restaurering av kirken Sankt Paul utenfor murene i Roma. Siricius konsekrerte den nye kirken i 390; det står nå en moderne søyle utenfor nordre søylehall til minne om dette. Hieronymus, som selv var en mulig etterfølger etter Damasus I, ble forvist fra Roma under Siricius. Han beskrev paven som enfoldig, troskyldig og lettlurt, og mente at Siricius lot seg bruke av andre. Paulinus av Nola omtalte paven som hovmodig og utilnærmelig. Like fullt ser det ut til at Siricius var en kraftfull pave, som var svært oppmerksom på Romas status innen kirken og sin rolle som Peters etterfølger. Han var den første som forbeholdt tittelen pave for biskopen av Roma. Han kunne dog ikke unngå å bli overskygget av biskop Ambrosius av Milano. Hans dekretaler – direktiver i disiplinære spørsmål – er de eldste som er bevart. Mens referanser til tidligere dekretaler antyder at de var i en broderlig tone, er Siricius' dekretalier i en autoritativ kansellistil som minner om keiserlige edikter. De fikk automatisk status som lover. Siricius bekreftet at arianere som ble gjenopptatt i den katolske kirke ikke skulle døpes på nytt. Han slo også fast at man bare unntaksvis skulle døpe på andre tidspunkter enn påske og pinse, noe som var en gammel skikk. Han utstedte også blant regler for sølibat, aldersgrense for kandidater til ordinasjon og for botsdisiplinen. Det var under Siricius' pontifikat at keiser Theodosius I forbør alle hedenske ofringer. Selv om kristendommen allerede tidligere hadde blitt statens religion, ble den nå den eneste tillatte. Siricius døde i Roma 26. november 399. Han ble gravlagt i basilikaen "San Silvestro nær Priscilla-katakomben. han ble æret som helgen kort tid etter sin død, men var ikke med i de offisielle helgelister. Dette skyldtes kritikken fra Hieronymus og Paulinus. Først i 1748 tilføyde pave Benedikt XIV ham til listene, etter å ha skrevet en avhandling om ham. New Brunswick. New Brunswick (fransk:Nouveau-Brunswick, eller Ny Braunschweig) er en canadisk provins. Den er oppkalt etter Braunschweig i Tyskland. New Brunswick er Canadas eneste offisielle tospråklige provins (fransk og engelsk). Provinsens hovedstad er Fredericton. Innbyggertallet i 2005 estimeres av provinsens finansdepartement til 758 000, hvorav 35 % er fransktalende. Skagastølstindane. Skagastølstindane, også kalt Skagastølstindene og Skagastølsryggen, er en rygg som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Skagastølstindane ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane fylke. Toppen av Storen, som er den sydligste av Skagastølstindene, markerer kommunegrensen. Skagastølstindane er den vestligste delen av Styggedals- og Skagastølsryggen, Norges høyestliggende fjellrygg. Toppene langs Skagastølstindane er blant de høyeste toppene i Norge og er, fra nord mot sør Klatreturen over disse toppene kalles Skagastølstraversen. Newfoundland og Labrador. Newfoundland og Labrador (engelsk: Newfoundland and Labrador, fransk:Terre-Neuve-et-Labrador) er en canadisk provins. Den består av øya Newfoundland og fastlandsområdet Labrador. Den ligger nordøst i landet ved Atlanterhavet og grenser mot Québec i sør og vest. Historie. Newfoundland var frem til 1949 en separat britisk dominion, se Newfoundland-dominionen. Området valgte å slutte seg til Canada etter en folkeavstemning i 1948, der 52 % stemte for union. Andøya Rakettskytefelt. Rakett utstilt utenfor Andøya Rakettskytefelt Utsikt til rakettskytefeltet om sommeren Utsikt til rakettskytefeltet om vinteren Andøya Rakettskytefelt er et senter for oppskyting av forskningsraketter og slipp av vitenskapelige ballonger. Andøya Rakettskytefelt er lokalisert i Oksebåsen på Andøya, som ligger 5 km sørvest for Andenes i Andøy kommune i Nordland fylke. Anlegget er også utstyrt med en rekke bakkeinstrumenter som benyttes i utforskningen av det nære verdensrom. Det fokuseres særlig på den polare atmosfæren i høydeområdet mellom 70 og 2000 kilometer. Andøya Rakettskytefelt (ARS) er en av Nord-Norges mest høyteknologiske bedrifter og har 70 ansatte. Den første raketten, Ferdinand I ble skutt opp 18. august 1962, og ved årsskiftet til 2012 var det sendt opp mer enn 1000 raketter fra Andøya Rakettskytefelt. Andøya Rakettskytefelt har et utstrakt samarbeid med en rekke internasjonale forskningsmiljøer, og siden 1962 har mer enn 100 universiteter og forskningsinstitutter fra hele verden benyttet seg av anleggets tjenester. Andøya Rakettskytefelt er et aksjeselskap og 10 % av aksjene eies av Kongsberg Defence Systems og Nærings- og handelsdepartementet eier de øvrige 90 %, som igjen forvaltes av Norsk Romsenter. Andøya Rakettskytefelt driver også SvalRak på Svalbard. Andøy rakettskytefelt har ukentlig elever fra Andøy videregående skole, der det finnes en egen linje for romteknologi kombinert med studiespesialisering for 3. årselever. Raketthendelsen på Andøya januar 1995. 25. januar 1995 var det en spesiell hendelse på Andøya ved at en rakett som ble skutt opp fra ARS utløste alarmberedskap i Russland. Den ble fanget opp av radar og tatt for å være et Trident-missil skutt opp fra en amerikansk ubåt i Norskehavet. Bildene av Boris Jeltsin med atomkofferten sin gikk verden rundt, før man oppdaget at rakettens bane var feilberegnet av russerene. Raketten som ble skutt opp var en Black Brant-rakett som passerte over Svalbard. Hvorfor det skulle kunne være noen grunn til å tro at dette var en militær rakett er uvisst. Alle varslingsprosedyrer før oppskytningen var fulgt. Dette betyr at også Russland hadde fått beskjed om den planlagte oppskytningen, noe som er en del av standard prosedyre før oppskyting av rakett fra ARS. Ontario. Ontario er den mest folkerike og nest største i areal av Canadas ti provinser. Den ligger sørøst i landet ved Hudson Bay og James Bay i nord og grenser mot Quebec i øst og mot Manitoba i vest. Den har også grense mot de amerikanske delstatene Minnesota, Michigan, Ohio, Pennsylvania og New York i sør. Den lange grensen mot USA er for en stor del vanngrense bestående av De store sjøer og elver. Grensen går gjennom fire av sjøene, Øvresjøen (Lake Superior), Huronsjøen, Eriesjøen og Ontariosjøen. Provinsen har fått sitt navn etter Ontariosjøen. Det finnes ca 250 000 innsjøer i provinsen og over 100 000 kilometer med elver. Hovedstaden er Toronto. Den føderale hovedstaden, Ottawa, ligger også i Ontario, ved grensen mot Quebec. Med sine 12 792 619 innbyggere (august 2006), har provinsen rundt 38% av Canadas befolkning. Prince Edward Island. Prince Edward Island (fransk:l'Île-du-Prince-Édouard) er en canadisk provins. Det er den minste provinsen i Canada, både i størrelse og folketall, men er den provinsen med den høyeste befolkningstettheten. Geografi. Prince Edward Island ligger i St. Lawrence-bukta nord for Nova Scotia og øst for New Brunswick. Bellona (gudinne). Bellona er en krigsgudinne i romersk mytologi. Hun er kone og søster til krigsguden Mars. Hun var det romerske motstykke til gudinnen Enya i gresk mytologi. Navnet "Bellona" kommer fra det latinske ord for «krig» "(bellum)". I kunsten fremstilles hun med hjelm, sverd, spyd og fakkel. Alle senatsmøter med tilknytning til utenlandskrig fant sted i Templum Bellonae (Bellonas tempel) i Roma. Dette tempelet ble bygd i 296 f.Kr. men brant ned i 48 f.Kr.. Bellonas festival ble feiret den 3. juni. Québec. Québec er en canadisk provins. Québec er muligens den mest særpregede av Canadas provinser, og er den eneste hvor fransk er eneste offisielle språk. Språklig, kulturelt, religiøst og sosialt skiller provinsen seg sterkt ut fra de øvrige provinsene. Geografi. Québec er den største provinsen i Canada, og er nesten fem ganger større enn Norge. Provinsen har kyst mot Baie Hudson (Hudsonbukta) i vest og nordvest, Davis-stredet og Baie Ungava i nord og Golfe Saint-Laurent (Sankt Lawrencebukta) i øst. Provinsen har landegrenser mot provinsene Newfoundland og Labrador i nordøst, New Brunswick i øst, mot Ontario i sørvest og vest og mot de amerikanske delstatene Maine i sørøst og New Hampshire, Vermont og New York i sør. Det meste av provinsen, ca. 95%, befinner seg på den kanadiske grunnfjellsskjoldet, en av verdens eldste geologiske formasjoner. Den nordligste delen utgjøres av Nunavik, territoriet til Canadas inuitter. Dette er et tundralandskap med permafrost. Lenger sør ligger de store barskogene med store elver. Disse er i stor grad demmet opp i forbindelse med kraftutbygging, noe som har resultert i store kunstige sjøer. Den sørligeste delen av dette området er "Les Laurentides", et område med åser og lave fjell. Befolkningen er i stor grad konsentrert langs "Fleuve Saint-Laurent"/Saint Lawrence River, en av verdens store vannveier er utløpet for de store sjøene lenger inne på kontinentet. Her ligger et fruktbart lavland med intensivt jordbruk, samt de to største byene Montréal og Québec. Dette lavlandsområdet går over i "Cantons de l'Est" (Eastern Townships) rundt Sherbrooke, som også er et rikt jordbruksområde. Her dyrkes frukt, grønnsaker, vin, hvete og sukkermais, og det er en betydelig melkeproduksjon. Endelig må produksjonen av "sirop d'érable", lønnesirup, nevnes, hvor Québec har 90 % av verdensproduksjonen. Regionen Beauce ved Québec by har den største produksjonen. "Les Appalaches", Appalachene, danner grensen mellom Cantons de l'Est og New England i De forente stater. Halvøya Gaspésie strekker seg ut i Saint-Laurentgolfen i øst, og lengst ute i dette havområdet ligger de isolerte Îles de la Madeleine (Magdalen Islands). Klima. Selv om de tettbefolkede delene av Québec ligger betydelig lengre sør enn Norge, Montréal ligger omtrent like langt sør som Milano, er vintrene betydelig kjøligere. Om vinteren kan temperaturen i storbyen falle ned mot -30 grader. Polare lavtrykk kan bringe med seg store snømengder. Underkjølt regn kan føre til store problemer når strømledninger osv. blir dekket av is og tipper over. Under "Le Verglas" i 1998 var deler av Montréal uten strøm i opptil to uker, og hæren måtte rykke inn i byen for å sikre borgerne. Både Saint-Laurent og havet øst for blir dekket av tykk is i vintermånedene. Til gjengjeld er somrene betydelig varmere og jevnere enn i Norge, og temperaturer opp mot 35 grader er ikke uvanlig. På høsten kan høytrykk fra kontinentets indre forlenge sommeren, en såkalt "été indien", Indian Summer. Îles de la Madeleine og Gaspésie har et mer moderert klima, og har mildere vintre og kjøligere somre. Regionene i nord har lavere temperaturer både sommer og vinter. Historie. I perioden før de franske og britiske oppdagelsene var Québec bebodd av folkestammer som irokeser- og huron-nasjonene i sør, lengre nord bodde abenaki-folket og innu-folket, mens mikmaq-folket bodde ute ved Atlanterhavet. Skogene i nord var bebodd av cree-nasjonen, stavet "cri" på fransk, og lengst nord bodde inuittene. Langs elva Saint-Laurent ble det drevet et enkelt jordbruk, konsentrert rundt maisdyrking. Fordi jordbruksbefolkningen ikke kjente til gjødsel, ble jorda forlatt og ny tatt i bruk ved å svi av ny skog. De øvrige områdene var preget av nomader som drev jakt og fiske. Ny-Frankrike. I 1534 besøkte oppdageren Jacques Cartier Québec. Han seilte opp Saint-Laurent-elva på jakt etter sjøveien til Kina. Ved fossene ovenfor Montréal måtte han gi opp, men stedet heter ennå Lachine (Kina på fransk). De første franske bosettingene fulgte imidlertid først i 1604, og da ved Annapolis i Nouvelle-Ecosse (eng.: Nova Scotia). I 1608 grunnla Samuel de Champlain Québec, Trois-Riviéres fulgte i 1632, og Montréal i 1642. Kolonien ble kalt "Nouvelle-France", eller Ny-Frankrike, navnet Canada ble ikke brukt før etter 1763 da kolonien ble satt under engelsk herredømme. Den franske bosettingen kopierte i stor grad de sosiale mønstrene i Frankrike, og var bygd opp etter føydalt mønster. Dermed så ikke vanlige franskmenn det som noen fordel å flytte til Canada, siden de verken ble rikere eller friere. Kun katolikker fikk lov å komme, mens franske protestanter ofte nådde de britiske koloniene. Følgelig ble ofte straffanger sendt over havet, sammen med foreldreløse jenter, kalt "filles du roy" (kongens døtre). Disse ble giftet bort til nybyggere. I sterk motsetning sto de britiske koloniene på atlanterhavskysten, som var frihavn for religiøse minoriteter, og som representerte en ny frihet for den som våget å slå seg fram i villmarka. Ved midten av 1700-tallet hadde dermed Ny-Frankrike ca. 60 000 innbyggere, mens de britiske koloniene hadde ca. én million. Krigene. Stadige kriger mellom britene og franskmennene gjorde kolonien utsatt, til tross for at Frankrike investerte store summer i festningsanlegg. Franskmennene allierte seg med huron-folket, mens engelskmennene allierte seg med irokeser-folket. Med engelske musketter i hånd klarte irokeserne å nærmest utrydde huronene rundt 1650, noe som svekket franskmennene. I 1713 måtte Frankrike avstå Nova Scotia til Storbritannia etter at den store festningen Louisbourg på Cape Breton Island hadde falt. Frankrike og England utkjempet kriger med hverandre både i India, i Europa og i Nord-Amerika. I 1759 ble byen Québec beleiret av britene, og etter en nattlig klatretur på klippene bak festningen ble forsvarerne overrasket i slaget på "Plaines d'Abraham", Abrahamsslettene. I slaget omkom både den franske øverstkommanderende, Louis-Joseph de Montcalm og den engelske øverstkommanderende James Wolfe. I 1760 falt også Montréal, og i 1763 avsto Frankrike alle sine besittelser i Canada til engelskmennene med unntak av Saint-Pierre og Miquelon. Britene. De øverste militære, administrasjonen, den øvre geistligheten og den øvrige eliten forlot Canada og ble erstattet av briter. Vanlige folk måtte imidlertid bli igjen, og etterkommerne av denne befolkningen er i dag "les québecois", fransk-kanadierne. Quebec-loven fra 1774 gav dem rett til å beholde fransk språk, katolsk religion og en del lovgiving. Snart etablerte skotter seg i Montréal, og de engasjerte seg i pelshandel, men også i øvrig handel, utdanning og kultur. Under den amerikanske frigjøringskrigen ble Montréal okkupert av amerikanerne, men britene lyktes å stoppe dem ved den befestede byen Québec. Fransk-kanadierne lot seg ikke overtale til å slå følge med amerikanerne i deres frihetsbestrebelser. Lojalister. Den amerikanske revolusjonen førte med seg en strøm av lojalister, amerikanere som var tro mot den engelske kronen. De bosatte seg i New Brunswick, Nova Scotia og i Ontario, samt i "Cantons d'Est"/Eastern Townships i Québec. Dermed kom etter hvert de fransktalende i mindretall i Britisk Nord-Amerika. Etterhvert isolerte de fransktalende seg fra de øvrige, og levde i svært religiøse lokalsamfunn. Engelsktalende hadde kontroll på økonomien, mens katolske prester sørget for at alle levde sømmelig og underdanig overfor øvrigheten. "Les canadiens", de fransktalende, ble dermed annenklasses borgere nederst på den sosiale rangstigen. Et visst samkvem var det dog med irske immigranter som kom i stort antall som følge av potetpesten på 1840-tallet. Av og til flammet motsetningene opp, slik som i opprøret i 1838, og i samband med tvangsrekruttering av fransktalende soldater til britisk krigføring, slik som under boerkrigene på 1890-tallet og under 1. verdenskrig. Omtrent 1 millioner fransk-kanadiere utvandret også til USA, og ennå i dag er det fransktalende samfunn mange steder i New England. Fransk-kanadierne var også blant de hvite menneskene i verden med den største fødselshyppigheten, noe som gjorde at deres andel av totalbefolkningen i Canada var konstant gjennom det meste av det 20. århundre. Den stille revolusjonen og kampen for uavhengighet. På 1960-tallet skjedde det noe umerkelig i Canadas samfunnsliv. Fransk-kanadierne kastet av seg det kirkelige hegemoniet, og trådte ut av sin isolasjon i en prosess som er kalt "la Révolution tranquille", den stille revolusjonen. Mer selvbevisst krevde de rettigheter for sitt språk og sin kultur. I 1970 manifesterte det seg i terroraksjoner og bortføringer av politikere, og den føderale regjeringen satte militæret inn i Montréal for å rydde opp. I 1976 vant Parti Québecois makten i provinsvalget, og vedtok den kjente Lov 101. I følge denne loven er fransk det eneste tillatte språket i det offentlige rom. Dermed må alle skilt være kun på fransk. Uavhengighet for Québec er et krav som støttes av et stort mindretall av befolkningen i Québec. I 1980 stemte 40% av befolkningen for selvstendighet, i en ny avstemning i 1995 var over 49% av befolkningen for selvstendighet, og Canada knaket i sammenføyningene. Økonomisk har Québec betalt en pris i form av utflytting av storindustri og banker til Toronto, som har økt sitt forsprang på Montréal som sentrum for økonomi og finans i Canada. Samtidig har Québec vært et foregangsland innen sosiale velferdsordninger. Den 27. november 2006 anerkjente den canadiske nasjonalforsamlingen "les Québécois" (ikke provinsen Québec) som en nasjon innenfor et samlet Canada. Annetkammeret i nasjonalforsamlingen godkjente forslaget med 266 mot 16 stemmer. Befolkning. Québec har, som Canada, en multikulturell befolkning. Forskjellen fra de andre provinsene er at de fransktalende utgjør det store flertallet med ca. 85% av befolkningen. Urfolk. En rekke urfolk, kalt "autochtones" i Québec, med til dels svært ulike språk utgjør tilsammen ca. 1% av befolkningen i Québec. Blant de mest kjente folkene er mohawk-stammen, som bor nær Montréal, wendat-folket (tidligere kalt huron), som bor nær Québec, abenaki'ene mellom de to byene, innu-folket i Côte-Nord, micmac-folket på kysten i Gaspésie og Cri-folket (eng: cree) i skogene i nord. Inuitter bor langs nordkysten av provinsen. De ulike urfolkene har et ulikt forhold til provinsregjeringen i Québec. Wendat-folket snakker ikke lenger sitt språk, men fransk, og føler en sterk historisk tilknytning til de fransktalende. Deres historiske fiender, mohawk-folket, identifiserer seg derimot med det engelske befolkningselementet og står i et konfliktforhold til provinsen. Cri-folket i skogene i nord har fått deler av sitt hjemland ødelagt av kraftutbygging, men har fått omfattende erstatninger etter flere rettssaker. Urfolkene bor i reservater hvor de har lokalt selvstyre med blant annet eget politi. Québécois. 85% av befolkningen er fransktalende, og kaller seg i dag "québécois". Tidligere betegnelser som i dag ikke brukes noe særlig, er "canadiens" (tidligere bare brukt om dem) eller "franco-canadiens". Ordet fransk-kanadier er derfor noe misvisende. Å bruke ordet "franco-canadien" i Québec i dag gir sterke signaler om en føderalistisk, ikke-separatistisk holdning. "Les québecois" stammer fra 10 000 mennesker som utvandret fra Frankrike mellom 1605 og 1750, særlig fra vestlige regioner som Normandie, Bretagne og strøkene rundt Loire, samt noen baskere. Fra 1760-tallet foregikk det et visst inngifte med innvandrende skotter, og på 1800-tallet fant det sted en omfattende innvandring fra Irland. Disse elementene er nå forfransket, og kjennes kun igjen på noen etternavn. "Les québois", fransk-kanadierne, har tradisjonelt en sterk tilknytning til den katolske kirken. I 200 år utgjorden denne gruppen en av de mest katolsk-innstilte og barnerike etniske gruppene i verden. Som følge av "la révolution tranquille", den stille revolusjonen, på 1960-tallet, ble imidlertid kirkens grep om hverdagen løsnet. Engelsktalende. 8% tilhører den engelsktalende minoriteten. Disse stammer fra engelskmenn, amerikanske lojalister og skotske innvandrere, samt en jødisk befolkningsandel i Montréal. Opprinnelig hadde den engelskspråklige befolkningen en sterk tilknytning til protestantiske trossamfunn, mens denne gruppen i dag er mer sammensatt. "Les anglophones", de engelsktalende, har egne engelsktalende statsskoler, egne fjernsynskanaler, universiteter og dagsaviser. De kan også levere selvangivelse og løse alle øvrige mellomværender med myndighetene på engelsk. De engelsktalende finnes stort sett i Montréal-området, hvor de er i flertall i noen forstadskommuner, men også i små grupper i Pontoise (nær Ottawa), i Cantons de l'Est øst for Montréal og i kystregionen Gaspésie ut mot Atlanterhavet. Til og med på Îles de la Madeleine, et lite fransktalende øysamfunn ute i Saint Laurent-bukta, finnes det isolerte samfunn av engelsktalende. Denne gruppen har minsket både i andel av befolkningen og i innflytelse i løpet av de siste 50 år. Mange toneangivende industrieiere og pengefolk har pakket kofferten og reist til Toronto, og dermed trukket sine økonomiske interesser ut av provinsen. Årsaken til dette sies å være frykt for løsrivelse fra Canada, og mange er også provosert av lov 101 i Québec, som sier at fransk er språket i det offentlige rom. I den velutdannede engelskspråklige eliten er franskkunnskapene svært utbredte, det samme gjelder innen forretningsliv og varehandel. Også i de små, engelsktalende samfunnene på landsbygda er fransk en dyd av nødvendighet. I noen av de engelskspråklige arbeiderklassebydelene i Montréal finnes det derimot mange som bare har basiskunnskaper i fransk. Andre grupper. Resten, nær 10%, kalles "allophones", dvs. at de verken snakker engelsk eller fransk. De største gruppene snakker italiensk, gresk, portugisisk, spansk, jiddisk, haitiansk-kreolsk, arabisk, kinesisk og vietnamesisk. På grunn av den sterke lovgivningen må disse gruppene gå i fransktalende skoler, slik at de påvirkes til å bruke fransk som andrespråk etter sitt morsmål. Innvandringslovgivningen favoriserer også franskkunnskaper, og svært mange av de nye innvandrerne kommer fra fransktalende eller franskorienterte land som Haiti, Libanon, Algerie og Syria. De aller fleste allophones befinner seg i Montréal-området. Selvstendighetsspørsmålet. Et spørsmål som rir både Québec og Canada som en mare, er spørsmålet om Québec fortsatt skal være en provins i Canada eller et eget land. To ganger, i 1980 og i 1995, har spørsmålet vært oppe til folkeavstemning. Siste gang var flertallet for fortsatt tilhørighet til Canada hårfint. Separatistene. "Les souverainistes", separatistene, mener at Québec er best tjent med å tre ut av den kanadiske føderasjonen. Québec har et annet språk, en særpreget og annerledes kultur, en annen historie, en annen politisk tradisjon og i hovedsak en annen religion enn de øvrige kanadierne, og separatistene mener derfor at det er nødvendig å bryte båndene med resten av Canada. Eliten innen kultur og samfunnsliv er gjerne for selvstendighet, det samme er det politiske venstre. Separatistene står sterkt i de fleste landområdene i provinsen, samt i fransktalende forsteder til Montréal. Derimot står de svakere i det fransktalende området ved Ottawa, og er omtrent ikke represtentert i den ikke-fransktalende delen av befolkningen. For det meste viser gallupene et flertall for selvstendighet blant de fransktalende, men siden 18% av befolkningen ikke er fransktalende, er flertallet av totalbefolkningen som oftest føderalistisk innstilt. Føderalistene. "Les fédéralistes", føderalistene, mener derimot at Québec er best tjent med å beholde båndene til Canada. Begrunnelsen er i hovedsak økonomisk; frihandel uten tollbarrierer med det øvrige Canada og med USA og Mexico vil styrke Québecs handel og næringsliv, og man ser for seg en forsterket utflytting av industri. Nesten alle ikke-fransktalende er føderalister, og blant de fransktalende er det mange føderalister innenfor forretningsmiljøet i Montréal, blant byråkrater og offentlig ansatte i Pontoise-regionen. Her arbeider mange for den føderale regjeringen, hvor de blir foretrukket fordi de er tospråklige, og ved en løsrivelse ville de mistet jobben. Gallupene viser som regel et lite flertall for de føderale. Imidlertid avhenger dette flertallet av hva som skjer i resten av Canada. Dersom politikerne i Ottawa prøver å røre ved den offisielle tospråkligheten i Canada eller prøver å begrense Québecs selvstyre, spesielt på felter som språk og kultur, øker støtten til separatistene. Også fransktalende føderalister støtter nemlig helhjertet opp om arbeidet med å bevare og styrke franskspråklig kultur i Canada. Selvstyrestatus. På mange måter er imidlertid Québec allerede et eget land. Den reisende kan ikke unngå å se at det blåhvite "fleur-de-lys"-flagget er oftere å se enn lønnebladsflagget. Når man kjører inn i Québec by, står byen skiltet med «Capitale nationale» på innfartsveien. Provinsen har sin egen innvandringspolitikk, slik at man kan påse at innvandringen ikke svekker den fransktalende majoriteten. Québec har også sin egen skyggeutenrikstjeneste, med informasjonskontorer i blant annet Paris, New York, Tokyo og Mexico by. Mange turister fra Québec presenterer seg alltid som "québecois", og aldri som "canadiens français" eller "franco-canadiens" rundt omkring i verden. Kultur. Som et særpreget samfunn i Nord-Amerika har Québec mange kulturelle særdrag. Musikk. En rik tradisjon av folkemusikk eksisterer i Québec, noe som påvirker dagens populærmusikk. La chanson québecoise, Québecs sangtradisjon, har utviklet seg fra 1920-tallet, og utøvere fra denne tradisjonen har gjort suksess i hele den fransktalende verden. Dette gjelder sangere som Alys Robi, Ginette Reno, Diane Dufresne, Nicole Martin, Renée Claude, Bruno Pelletier, Marie Denise Pelletier, Céline Dion, Garou, Isabelle Boulay, Marie-Élaine Thibert og Polémil Bazar. Céline Dion har tatt spranget over i det engelskspråklige platemarkedet og blitt en av verdens mestselgende artister. For øvrig har Québec sin egen underholdningsverden, som de kaller "star-système", med musikk innen de fleste genre på fransk språk. De har selvsagt også sin egen Idol-serie, og her synger de håpefulle nesten utelukkende på fransk. I Montréal finnes det et betydelig rockemiljø, spesielt innen genren indie-rock. Sport. Hovedsporten i Québec er ishockey, og provinsen gjør krav på å være hjemstedet for denne sporten. Laget Canadiens de Montréal er et av verdens legendariske ishockeylag, og ble grunnlagt i 1909. Denne klubben var blant grunnleggerne av "Ligue Nationale de Hockey", bedre kjent som National Hockey League, NHL. Hjemmearenaen på Centre Bell har en kapasitet på 21 273 tilskuere, og er dermed den største i NHL. Canadiens har kommet 34 ganger til finalen i Couple Stanley (Stanley Cup), og tatt pokalen hjem 24 ganger. Nordiques de Québec har også en lang merittliste i NHL, men ble kjøpt opp og flyttet til Denver, Colorado. Å hente laget hjem til Québec er selvsagt en prioritert oppgave for byens hockeyfans. Kanadisk er favorittsporten om sommeren. "Les allouettes de Montréal", Lerkene fra Montréal, er provinsens førende lag. Jacques Villeneuve var det lokale håpet under Formel 1-løpene som finner sted hvert år i Montréal. Mont Sainte Anne ved Québec er vertskap for den alpine verdenscupen, og ellers finnes det en rekke vintersportssteder i Laurentides nord for storbyene. Mat. Den utskjelte «nasjonalretten» i Québec er poutine, en dynge med pommes frites innsmurt i brun saus med squeek-squeek-ost. Navnet squeek-squeek kommer av lyden osten lager når du tygger den. Å nyte en god porsjon poutine har omtrent samme sosiale og kulturelle status som å ta en grandiosa i Norge, og volummessig er også konsumet svært sammenlignbart. Ellers har Québec et av de mer interessante kjøkkenene i Nord-Amerika, og er like påvirket av engelsk og irsk kokekunst som av fransk. Den mest kjente retten, (poutine holdes hemmelig i beskjemmelse), er tourtière, en kraftig kjøttpai av ulike typer kjøtt. En annen spesialitet er den fyldige, tjukke ertersuppa. Ertersuppa i Québec er så kjent at innbyggerne foraktelig kalles "pea soup eaters" av sine engelskspråklige naboer. En annen populær rett er pâté chinois, der oppskriften er kjent, ganske enkelt, som "steak – blé d'Inde – patate" (biff – mais – potet). Paté chinois lages i ildfast form med kjøttdeig i bunnen, mais over og til slutt et lag med potetmos. Retten ligner på den engelske shepherd's pie. Om våren, når sevja stiger i lønnetrærne, er det stor aktivitet ved alle "cabanes à sucre" ("sukkerhytter"). Sevja samles opp i bøtter, kokes opp og rulles ut i snøen så den stivner. Så er det bare å nyte søtsmaken. 90% av verdens lønnesirup, "sirop d'érable" produseres i Québec, og i tillegg til lønnesirup lages det en lang rekke produkter. En skvett lønnesirup er godt i det meste, mener man i Québec, og heller like godt over frokostegget. Bellona (avis). "Bellona" var en nyhetsavis som utkom i Kristiansand, første gang 1. september 1807. "Bellona" ble redigert av stiftsprost, senere biskop, Christian Sørenssen. Den var laget etter mønster av en nyhetsavis utgitt av Niels Wulfsberg i Oslo. Disse to var blant Norges første nyhetsaviser. Wulfsbergs nyhetsavis fikk fra 1. januar 1808 navnet "Tiden". Christian Sørenssen var en venn av Hans Thorsen Backrud som eide Christiansands Adresse-contoirs Efterretninger og støttet Hans Nielsen Hauge og haugianerne. Saskatchewan. Saskatchewan er en canadisk provins. Den ligger i sør og er en av to provinser som ikke har kystlinje og den grenser mot Alberta i vest, Northwest Territories i nord og mot Manitoba i øst. Den har også grense mot de amerikanske delstatene Montana og Nord-Dakota i sør. Den har fått sitt navn etter elva Saskatchewan. Saskatchewan er den midtre av Canadas tre prærie-provinser. Den er med en areal på 651 900 km² omtrent dobbelt så stor som fastlands-Norge. I 2006 hadde provinsen 985 386 innbyggere, mesteparten bor i den sørlige delen. Provinshovedstaden heter Regina og provinsens største by er Saskatoon. Diameter. Diameter er den største avstanden mellom to punkter på en sirkelperiferi. Diameteren går gjennom sirkelsentrum og er dermed det dobbelte av radien. Tiden (avis). "Tiden" var en avis som ble utgitt i Christiania fra 1808 til 1814 av Niels Wulfsberg. Første utgave kom ut 28. januar 1808, og avisen regnes som Norges første nyhetsavis. Avisen oppsto utfra et behov for en nyhetsavis under Napoleonskrigene, da kontinentalblokaden medførte at danske aviser ikke lenger kom frem til Norge. Den hadde en slags forløper i "Efterretninger og Opmuntringer", utgitt av Wulfsberg i 1807. En avis som oppsto utfra samme behov var "Bellona", utgitt i Kristiansand fra 1. september 1807. I årene 1808–11 ble det utgitt 106 numre av "Tiden", og etter en pause kom 180 nye numre i perioden 1813–14. Etter at blokaden ble opphevet, ble avisen nedlagt på grunn av dårlig økonomi. Året etter startet imidlertid Wulfsberg "Den norske Rigstidende" som en oppfølger til "Tiden", og i 1819 grunnla han "Morgenbladet" sammen med Maurtiz Chr. Hansen. "Tiden" var ikke en opposisjonsavis, men trykket tidvis dristige tekster, blant annet kontroversielle artikler om krigsmotstand og om løsrivelse fra Danmark. Gjennom servile artikler om «Ædle Kongelige Prinds Frederik», som i 1808 ble konge av Danmark og Norge, holdt den seg inne med kongehuset, men 29. januar 1810 ble en annen linje valgt. Utgivelsen var den første etter kongens fødselsdag, og burde derfor etter tradisjonen være et nummer som hyllet majesteten, men i stedet valgte Wulfsberg å lage et nummer som i praksis var dedisert til den svenske kronarvingen Christian August, noe Frederik VI ikke så på med blide øyne. Ernst Diesen. Ernst Diesen (født 6. april 1913, død 14. november 1970) var en norsk skuespiller og teatersjef, kjent fra revyscene og filmlerret. Privatliv. Ernst Diesen var sønn av stadsfysikus Andreas Melchior Diesen. Han giftet seg i 1937 med kollega Kari Steen, bedre kjent som Kari Diesen. Sammen fikk de to barn, Kari Diesen dy i 1939 og Andreas Diesen i 1945. Kari Diesen d.y. var blant annet med å bygge opp Tusenfryd fornøyelsespark, og arbeidet senere for folkemusikksaken i Rikskonsertene. Andreas Diesen er kjent som tekstforfatter, skribent og revyhistoriker i NRK. Utdannelse og debut. Diesens teaterutdannelse var Max Reinhardts teaterskole i Berlin i 1932-33. Hjemme igjen ble han elev ved Det Nye Teater. Scenedebuten ble revyen "Bølgelengde" på samme teater i mai 1934, hvor han delte scene med kjente navn som Tore Segelcke og Einar Sissener. Chat Noir. Våren 1935 var han på plass ved Chat Noirs vårrevy "For full musikk", blant annet sammen med de svenske gjestene Sara Leander og Karl Gerhard. Høsten 1935 spilte han i en av norsk revys største fiaskoer, "Godt ord igjen", som ble tatt av plakaten etter én dag. Revyen ble øyeblikkelig omskrevet, nyinnstudert og satt opp under navnet "Vi gir oss ikke", med stor suksess. I januar 1936 spilte Diesen i Chat Noirs nyttårsrevy "Varsko her", Einar Roses instruktørdebut. Høsten samme år delte Diesen og Leif Juster scene for første gang, i revysuksessen "Brøl Oslo", som ble spilt nærmere 300 ganger. Her debuterte også hans fremtidige kone Kari. I februar 1937 deltok han i teatrets åpningsforestilling for dagens teaterhus, "Opp med teppet", som blant annet hadde Randi Brænne og Axel Thue som gjester. Revyen ble senere resirkulert som "Teppet er oppe" og spilt på Bygdø Sjøbad. Diesen var nå blant Chat Noirs sikreste navn, og høsten 1937 spilte han i revyen "Si det i toner", med bl.a. Juster og Sonja Wigert. I 1938 underholdt han i "Sol i høiden" på våren, "Virru værra med på det?" på Bygdø Sjøbad på sommeren (bl.a. sammen med Gerd og Otto Nielsen, før høsten bød på "Korken smeller". 1939 brakte stor suksess i operetten "Dollarprinsessen 1939" på vårparten og i den historiske spøken "Norrønafolket vil fare" på sommeren og høsten samme år, foruten våren 1940. Edderkoppen. I 1943, året etter at Juster åpnet sitt revyteater Edderkoppen teater, kom Ernst Diesen og hans kone Kari Diesen til ensemblet. Med unntak av et intermezzo tidlig på 1950-tallet, skulle begge forbli ved Edderkoppen i mer enn 20 år. Teatersjef på Chat Noir. Etter et gjestespill i "Byen med det store hjertet" våren 1950, ble Ernst Diesen ny teatersjef og kunstnerisk leder ved Chat Noir (etter Jens Book-Jenssen). Hans første oppgave var å iscenesette høstrevyen "Bro bro brille" samme år. Retur til Edderkoppen. Fra 1954 var han igjen skuespiller ved Edderkoppen, hvor han skulle bli resten av sin karriere. Film og fjernsyn. Samspillet med Juster ble overført til film under krigen, i form av de to filmsuksessene Den forsvundne pølsemaker og Det er'ke til å tru. Sammen dro de på en landomfattende turné i 1942, "Pølsemakerturnéen". Ernst Diesen var med i en del komedier senere også, men helst i mindre roller. Unntaket var en hovedrolle mot Arve Opsahl i filmkalkunen "Oss atomforskere i mellom". På 1960-tallet ble en rekke av duoens revysuksesser gjenskapt for fjernsyn, blant annet "Prammen og madammen" og "Skolesketsjen". Sykdom og død. På midten av 1960-tallet ble Ernst Diesen syk. Han døde i november 1970. Hans kone Kari døde i 1987. Familien på Borgan. "Familien på Borgan" er en norsk spillefilm fra 1939. Regissør var Helge Lunde. Katipunan. Katipunan (forkortelse, egentlig Kataas-taasang, Kagalang-galangang Katipunan ng̃ mg̃á Anak ng̃ Bayan, ofte forkortet K.K.K. eller K.K.K. ng̃ mg̃á A.N.B., det utforkortede navn betyr på norsk omtrent: "Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn"), filippinsk hemmelig revolusjonært selskap stiftet i 1892 og drivkraft bak den filippinske revolusjon (1896–1898). Stiftelsen i 1892. Den revolusjonære organisasjon som er mest kjent under kortformen "Katipunan" ble stiftet den 7. juli 1892 i Manila i et hus i "Calle Azcarraga" (nå "Claro M. Recto Street") nær "Calle Candelaria" (nå "Elcano Street"). Blant de nærværende var blant annet Andres Bonifacio, Valentin Diaz, Deodato Arellano, Teodoro Plata og Ladislao Diwa. Dagen før var den fremtredende filippinske nasjonalist og forfatter Jose Rizal i hemmelighet blitt fengslet av de spanske kolonimyndigheter og besluttet sendt i indre eksil til Mindanao. Grunnen var spansk frykt for det forbund, "La Liga Filipina" ("det filippinske forbund"), han hadde opprettet noen få dager tidligere, den 3. juli 1892. "La Liga" skulle arbeide for reformer ad ikkevoldelig vei. Initiativtaker til det nye forbundet, som skulle arbeide for en - om nødvendig - voldelig omvelting på Filippinene, var Ladislao Diwa. Han foreslo også at man skulle ta den italienske "Sorte Maske" som forbilde, slik at organisasjonen ble slik rekruttert og organisert at intet medlem skulle kjenne identiteten til flere enn tre andre medlemmer. Den som ble valgt til Katipunans øverste leder, "Supremo", var Andres Bonifacio. Han tok som "Maypag-asa" (full av håp) som symbolsk navn. De fremmøtte avsluttet stiftelsesmøtet med å undertegne sine navn med sitt eget blod. Diwa tok det symbolske navn "Balete" og utgjorde sammen med Bonifacio og Plata (Triangulong Tilaba). Navnet Katipunan. Navnet Katipunan er kortversjonen av selskapets fullstendige navn på tagalag: "Kataas-taasang, Kagalang-galangang Katipunan ng̃ mg̃á Anak ng̃ Bayan", eller som han da stavet det: "Kataas-taasang, Kagalang-galang na Katipunan nang man͠gá Anak nang Bayan" (omtrent: "Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn"). Frimurere. K.K.K. var samtidig en frimurerorganisasjon. Selskapet benyttet seg av frimurerritualer for å formidle en aura av sakral mystikk, hemmelige koder, passord og dekknavn. Deres rekrutteringsmetode med etablering av triader skulle hindre at medlemsmassen skulle kunne rulles opp, og den omstendelige opptaksprosessen ble avsluttet med filippinsk blodspakt skulle befeste absolutt hemmelighold. Kvinnelig gren. Ettersom kvinner ikke kan være medlemmer i frimureriet, ble det etablert en egen «frimurerlosje» for kvinnene tilknyttet Katipunan, under ledelse av Josefa Rizal, Gregoria de Jesus og Marina Dizon. Det antas at både de senere militære ledere general Agueda Kahabagan og Teresa Magbanua (som i ettertid også er blitt kalt general) hadde tilknytning til dette kvinnelige frimureriet. Andre kvinner aktive motstanden mot spanjolene og/eller amerikanerne var Trinidad Tecson, Valeriana Elises y Palma, Hilaria Aguinaldo, og den aldrende Melchora Aquino "(«Tandang Sora»)". Tre uttrykte formål. K.K.K. hadde tre formål. For det første ville de frigjøre Filippinene fra Spania, med våpenmakt om nødvendig. Medlemmene, kalt "Katipuneros", ble gitt våpentrening. Deretter kom et moralsk formål: Alle menneskers likeverd uavhengig av om rik eller fattig. For det tredje, solidaritet med trengende medlemmer – syke skulle hjelpes, KKK skulle besørge konstnadene for fattige medlemmers begravelse. De fleste medlemmer var fattigfolk, men det var også fremstående middelklassemedlemmer som Dr. Pio Valenzuela og Mariano Alvarez. Selskapet skaffet seg innpass i samfunnet ved å etablere kooperative selskap og institusjoner til fremme av fattiges skolegang. Innen april 1895 hadde også Emilio Aguinaldo sluttet seg til Katipunan. Han skulle senere bli revolusjonens fremste general og øverste leder, og Filippinenes første president. Katipunan oppdages i 1896, revolusjonen begynner. I 1896 hadde Katipunan vokst til over 30 000 medlemmer, og opererte på nasjonalt, provinsialt og kommunalt nivå. Først den 19. august 1896 oppdaget spanjolene at Katipunan fantes og planla opprør. Det var augustinerpater Mariano Gil, sognepresten i Tondo i det nordlige Manila, som fikk vite det av en avhopper fra K.K.K., Teodoro Patino. Politiet slo til, og en rekke medlemmer ble arrestert og fengslet eller skutt. Andres Bonifacio og hans kone og Gregoria gikk i dekning. K.K.K. ble avslørt før selskapet egentlig var rede til å gripe til våpen, men nå var det ingen vei tilbake. Bonifacio trådte sammen med andre Katipunanledere på gården til Juan A. Ramos i Pugadlawin ved Kalookan den 23. august 1896. De rev i stykker sine "cedulas" (bostedsskattekort), ropte "Lenge leve Filippinene" "(The cry of Balintawak)" og startet revolusjonen. For den videre utvikling og ytterligere detaljer vises det til artikkelen om revolusjonen og pekerne til de nevnte personer. Oswestry. Oswestry er en by i grevskapet Shropshire i England, nær grensen til Wales. Byen er administrasjonssenter for distriktet Oswestry. Befolkningstallet var i 2002 38 029 i distriktet, hvorav de fleste bor i byen. Den eldste bebyggelsen er ved Gamle Oswestry, der det finnes rester av et stort fort fra jernalderen. Arkeologiske undersøkelser har vist at det var bebodd fra omkring 550 f.Kr. I 642 sto slaget ved Maserfield rett ved stedet hvor byen ligger. I slaget seiret Penda av Mercia over Oswald av Northumbria. Sistnevnte ble drept, og liket ble hengt fra et tre, «Oswald's Tree», som ble forvansket til Oswestry. Oswalds kilde skal ha sprunget fram der en av kongens armer ble sluppet av en ravn. Offas dike går rett vest for byen. I "Domesday Book" er det notert et slott som tilhørte Rainald, sheriff av Shropshire. Normannerne bygde et nytt slott i det 12. århundre; dette ble fullstendig rasert etter den engelske borgerkrigen. I middelalderen skiftet engelskmennene og waliserne stadig på å ha kontroll over Oswestry. Etter borgerkrigen foregikk det fortsatt kamper om grensen ved byen, og det ble derfor bygget en bymur for å beskytte borgerne. Denne ble revet i det 18. århundre, slik at bare en søyle fra en av byportene er tilbake. Den lokale fotballklubben, The New Saints FC, er et av de få engelske lagene som spiller i den walisiske ligaen. Himalaya. a>, 7879 moh., 4 km sørvest for Everest. Himalaya er en fjellkjede i Asia, og skiller slettene i India og Pakistan fra den store tibetanske høysletta (nå en del av Kina). Nepal og Bhutan er selvstendige nasjoner i sørhellinga av fjellene. Himalaya henger sammen med Hindu Kush-kjeden i Afghanistan og Karakoram i Pakistan. Ordet Himalaya stammer fra sanskrit og betyr «snøens hjem» (Sanskrit "him" «snø», og "aalaya" «hjem»). I Hindi-/sanskrit uttale, blir Himalaya uttalt med den første "a-en" lang og den siste "a-en" kort, altså /himaal-ya/. Verdens høyeste fjell, inkludert Everest (8848 m), K2 (8611 m) og Kanchenjunga (8598 m), ligger i Himalaya. Historie. Himalaya er en av de yngste fjellkjedene på jorda. Fjellkjeden ble skapt for mellom 30 og 50 millioner år siden. På denne tiden var India atskilt fra resten av Asia. Det fantes et hav mellom India og Asia, men dette havet ble ødelagt da Indiaplaten kolliderte med Eurasiaplaten. Deler av platene og bunnen av havet ble skjøvet opp og dannet både Himalaya og Den tibetanske høysletten. Fjelltoppene i Himalaya blir hevet med 50 cm per hundre år og hevingen skyldes den samme kollisjonen som skapte fjellene. Men fjellene blir også forvitret og erodert i nesten samme fart som hevingen. Ettersom fjellkjeden fremdeles stiger er både jordskjelv og jordskred vanlige. Shropshire. Shropshire (forkortes ofte Salop eller Salops'") er et grevskap i regionen Vest-Midlands i England. Det grenser mot Cheshire, Staffordshire, Worcestershire, Herefordshire og de walisiske grevskapene Powys og Clwyd. Det er et av Englands minst urbane grevskap. Administrasjonssenteret er Shrewsbury, men Telford er nå den største byen. Shropshire er kjent som industriens vugge i England, da den industrielle revolusjon startet i Coalbrookdale. I grevskapet finnes man også Ironbridge, hvor verdens første jernbro ble konstruert, og Ditherington, hvor verdens første bygning med reisverk i jern ble bygget. Det seremonielle grevskapet består av frem distrikter i det administrative grevskapet samt Telford and Wrekin, som er en enhetlig myndighet ("unitary authority"). Grensene for det seremonielle grevskapet har ikke forandret seg nevneverdig siden middelalderen, bortsett fra at noen eksklaver i andre grevskap ikke lenger tilhører Shropshire. I offisielle dokumenter ble grevskapet i flere århundrer kalt Salop, fra Salopesbiry, et eldre navn på Shrewsbury. Da et grevskapsråd ble opprettet i 1888 fikk det navnet «Salop grevskapsråd». Dette ble aldri et populært navn, og det ga seg selv det nye navnet «Shropshire grevskapsråd» i 1980. Man bruker likevel fortsatt ordet «salopisk» (engelsk "salopian") om noen eller noe fra Shropshire. Telford. Telford er en planlagt by i grevskapet Shropshire i England. Den ble grunnlagt under navnet Dawley New Town i 1965, og fikk sitt nåværende navn, etter ingeniøren Thomas Telford, i 1968. Den administreres som en del av den enhetlige myndigheten ("unitary authority") Telford and Wrekin. Byen har 162 300 innbyggere (2009); målet som opprinnelig var satt var 250 000 innen år 2000. Planen ble endret allerede i 1976, fordi regjeringen så at det var for optimistisk. Man forsøkte også å bremse ned fordi utflyttingen fra Birmingham og Liverpool begynte å få en negativ effekt for deler av disse byene. Hoveddelen av byen ble reist i 1960- og 1970-årene. Flere eksisterende småbyer og landsbyer, som Dawley, Donnington Wood, Oakengates, Wellington og Madeley. Utbyggingen av boligområdet fortsatte inn i 1990-årene. Byen er knyttet til det britiske moterveinettverket gjennom M54, åpnet i 1983, som går inn på M6. Elektronikkselskapet Ricoh Corp. er en av de mest betydningsfulle arbeidsgiverne i byen, og har testlaboratorier og fabrikker som bygger trykkpresser for den grafiske industrien. Gregoria de Jesus. Gregoria de Jesus (opprinnelig Gregoria de Jesus y Alvarez, som gift strengt tatt Gregoria Bonifacio y de Jesus og senere Gregoria Nakpil y de Jesus eller Gregoria J. Nakpil, kjent også under sitt symbolske navn Lakambini – "guddinne" eller "muse") (født 9. mai 1875 i Kalookan, Manila, Filippinene, død 15. mars 1943) kalles "Den filippinske revolusjons mor". Hun var en "katipunera" og inngikk ekteskap med med Katipunans og revolusjonens leder Andres Bonifacio; hun var aktiv i undergrunnsarbeidet før revolusjonsutbruddet, kjempet selv på slagmarken, og forfattet senere en verdifull skildring og øyenvitneberetning om revolusjonen (1896–1898) og tildels om den påfølgende krig mot amerikanerne (1899–1901). Barndom, oppvekst. Gregoria var datter av murermesteren og snekkeren Nicolas de Jesus, også fra Kalookan og ansatt som tjenestemann av det spanske koloniregime og murermester (først sekondløytnant, så majorløytnant "(teniente major)" og så "gobernadorcillo"). Moren var Baltazara Alvarez Francisco, fra Noveleta i provinsen Cavite, niese av general Mariano Alvarez fra Magdiwang i Cavite (han var den første som reiste opprørsfanen i provinsen). Hun fikk skolegang frem til videregående nivå, men brøt så av for å hjelpe familien og muliggjøre at hennes to brødre fikk anledning til studere i Manila. Hun hadde tilsyn med arbeiderne og leiefolkene på familiens rismarker, og blant annet ansvar for lønnsutbetalinger. Hun sydde og vevde og hjalp alltid moren med de huslige gjøremål. "Katipunera, ekteskap. Gregoria de Jesus begynte sitt revolusjonære arbeid meget ung, da hun var 18 år gammel. Hun ble selv medlem av Katipunan. Hun giftet seg ved påsketider 1893) i den katolske sognekirken i Binondo i Manila med Katipunanlederen Andres Bonifacio. Han var da enkemann etter at hans første kone, Monica, hadde fått lepra og dødd. Gregoria og Andres fikk en sønn, Andres jr., som døde av kopper som liten. Som Bonifacios hustru måtte hun ta på seg store oppofrelser, og utførte risikable oppdrag som bare kvinner kunne gjøre uten for stor fare for å bli avslørt av politiet. Hun foretok avledende manøvrer når de sammensvorne møttes i deres hus, og hadde som oppgave å holde skjult viktige Katipunandokumenter. Krigsinnsats, enke. Revolusjonsgeneralene priste hennes mot og snarrådighet i kamp, og den årvåkenhet som flere ganger reddet henne fra oppdagelse og arrestasjon. I mai 1897 ble ektemannen henrettet i Cavite, av de filippinske revolusjonære under deres nye leder Emilio guinaldo. Da trakk Gregoria opp i fjellene ved Pasig, og til tross for mannens endelikt fortsatte hun frigjøringskampen. I fjellene møtte hun Julio Nakpil, en annen filippinsk patriot tilknyttet Katipunan, som hadde hatt kommmando over de revolusjonære styrkene i nord. Hun og Julio giftet seg i Quiapo-kirken i Manila den 10. desember 1898. Nytt ekteskap. Da amerikanerne hadde slått ned revolusjonen i deres område, vendte ekteparet tilbake til det borgerlige fredelige liv, og ble boende i Quiapo. De fikk åtte barn sammen, Juana, Lucia, Juan, Julia, Francisca, Josefina, Mercedes og Caridad. Gregoria var en hengiven hustru og mor som oppdro barna i frihetslengselens ånd. Hun døde den 15. mars 1943 under den japanske okkupasjon av Filippinene under den annen verdenskrig. Jesus, Gregoria de Jesus, Gregoria de Jesus, Gregoria de Jesus, Gregoria de Opiumkrigene. Opiumkrigene (tradisjonell kinesisk: 鴉片戰爭, forenklet kinesisk: 鸦片战争) var to militære konflikter mellom Storbritannia og Kina på 1800-tallet og var resultatet av mange års uenighet mellom landene. Den første opiumkrigen utkjempet britene alene, i den andre opiumkrigen deltok Frankrike på britisk side. Det viktigste stridsspørsmålet var den britiske handelen med opium, den kinesiske keiseren hadde forbudt handelen grunnet opiumets skadelige virkninger på befolkningen. Storbritannia så derimot handelen som svært profitabel, salg av opium hjalp også til å balansere handelen med Kina da kineserne eksporterte store mengder porselen, silke, krydder og te. Slik sett har konflikten likhetstrekk med dagens kinesiske handelsoverskudd med vestlige land. Opiumskrigene og de urettferdige fredsavtalene som ble inngått i etterkant ledet til det kinesiske keiserdømmets fall da andre land fulgte i britenes fotspor og tvang Kina til stadig nye ulikeverdige overenskomster. For detaljene, se. Opiumkrigene Opiumkrigene Opiumkrigene Opiumkrigene Opiumkrigene Første opiumkrig. Et kinesisk skip blir ødelagt av krigsskipet «Nemesis» i denne 1800-tallets britiske litografi. Den første opiumkrigen brøt ut i 1839 og varte til 1842. Det var en handelspåvirket krig mellom Storbritannia og Qing-dynastiet i Kina. Det er ofte sett på som starten på Europas imperialistiske overherredømme mot Kina. Tidlig på 1800-tallet var frakt fra Kina til europeere ekstremt lukrativt. Men samhandelen med Kina led av det faktum at Kina manglet interesse i utenlandske produkter, slik at det var vanskelig å finne varer Kina ville kjøpe. Sølv var en av dem. I søken etter andre mulige handelsvarer, fant britene opium, og ville bruke dets narkotiske effekt i økonomisk vinning. Mellom årene 1821 og 1837 ble importen av narkotika femdoblet. De kinesiske statsmaktene prøvde å få en slutt på denne handelen, på grunn av helse til brukerne ble ødelagt. Det var til å begynne med vellykket etter at Charles Elliott måtte overgi det gjenværende lageret med opium i mai 1839 til Lin Zexu for destruksjon. Det ble brent på stranden ved Humen, en by ved Perleflodens munning. Men bare to måneder senere tok to britiske seilere livet av en kinesisk mann og ble stilt til retten under et britisk organ, kalt «ekstraterritorialitet». De ble dømt i en britisk rett i Kanton (Guangzhou). Kineserne derimot krevde at de britiske overrakte de to mennene til kinesisk varetekt. Da de britiske nektet, ble de jaget bort fra Kina. Da de senere forberedte seg til krig, angrep og beslagla de Hongkongøya og brukte den som sin base. Krigen slo ut i juli da HMS «Volage» og HMS «Hyacinth» seiret og ødela 29 kinesiske skip. I midten av 1842 hadde britene seiret over kineserne ved munningen av deres andre største handelselv, Yangtze, og hadde okkupert Shanghai. Krigen endte i august 1842 Nanjingtraktaten. Sir Anthony Blaxland Stransham ledet den kongelige marinen gjennom opiumkrigen som ung offiser, og ble tildelt to ridderskap av dronning Victoria. Nanking-traktaten bandt Kina til fri handel, inkludert handel av opium. Hongkong ble overlatt til Storbritannia, og at Guangzhou, Amoy (Xiamen), Foochow (Fuzhou), Shanghai og Ningpo ble «traktatshavner» som ble åpnet for alle handelsmenn. Reparasjoner ble betalt av kineserne. Eksterne lenker. Opiumkrig1 Opiumkrig1 Andre opiumkrig. a> mellom 6. og 18. oktober 1860 Den andre opiumkrigen eller Arrowkrigen var en krig mellom Storbritannia og Frankrike mot Qing-dynastiet i Kina, krigen startet i 1856 og endte i 1860. Det kinesiske keiserdømmet måtte gi en rekke innrømmelser overfor vestlige makter og Russland; blant annet ble opiumshandelen legalisert. Bakgrunn. Vestlig imperialisme vokste raskt frem i 1850-årene. Noen delte mål hos de kapitalistiske maktene var å ekspandere deres oversjøiske markeder og etablere nye kolonier. Frankrike og USA krevde revisjoner i Huangpu- og Wangxia-traktatene i et forsøk på å ekspandere sine privilegier i Kina. Storbritannia fremsatte det samme kravet og viste til «like avtaler»-artikkelen som den mest foretrukne nasjonsstatusen. De britiske kravene inkluderte at hele Kina ble tilgjengelig for britiske handelsmenn, legalisering av opiumshandelen, tollfritak på importvarer, tiltak mot piratvirksomhet og regulering av handelen med kulier. Britene krevde også å få ha en britisk ambassadør i Beijing og at den engelske versjonen av alle traktater skulle ha forrang overfor den kinesiske. Qing-hoffet avviste kravene fra Storbritannia, Frankrike og USA. Utbrudd og forløp. Krigen kan sees som en fortsettelse av den første opiumkrigen (1839–1842), derav navnet den andre opiumkrigen. Den 8. oktober 1856 ble fartøyet «Arrow», en lorcha, bordet av kinesiske myndigheter. Skipet var kinesisk eiet, registrert i Hongkong og var mistenkt for piratvirksomhet og smugling. Tolv kinesere ble arrestert og fengslet. Dette har senere blitt kjent om «Arrowhendelsen». De britiske tjenestemennene i Guangzhou forlangte at sjømennene skulle frigis, da skipet nylig hadde vært britisk registrert. Da dette ble tilbakevist av kinesiske myndigheter insisterte britene på at «Arrow» hadde ført britisk flagg og at de kinesiske soldatene hadde vist forakt for det. De kinesiske myndighetene hadde allerede hendene fulle med et opprør (Taipingopprøret) og Qing-administrasjonen var ikke sterk nok til å motstå de vestlige maktene militært. Selv om britene var opptatt med opprøret i India (kjent som Sepoyopprøret) så svarte de på «Arrowhendelsen» i 1857 og angrep Guangzhou fra Perlefloden. Ye Mingchen som var guvernør i provinsene Guangdong og Guangxi beordret de kinesiske troppene til ikke å gjøre motstand. Etter å ha inntatt fortet nær Guangzhou uten kamp angrep den britiske hæren Guangzhou, mens amerikanske krigsskip beskjøt byen. Innbyggerne og soldatene i Guangzhou gjorde imidlertid sterk motstand mot inntrengerne og tvang dem til å trekke seg tilbake. Det britiske parlamentet bestemte seg for å kreve erstatning fra Kina, basert på en rapport om «Arrowhendelsen» fra Harry Parkes, britisk konsul i Guangzhou. Frankrike støttet det britiske felttoget mot kineserne, tilskyndet av henrettelsen av en fransk misjonær av kinesiske myndigheter i provinsen Guangxi. USA og Russland sendte diplomater til Hongkong for å tilby britene og franskmennene hjelp; men tilslutt gjennomførte de to europeiske maktene felttoget alene. Britene og franskmennene samlet sine styrker under admiral Sir Michael Seymour. Den britiske hæren ble ledet av Lord Elgin og den franske av Jean Baptiste Louis Gros. De britisk-franske styrkene angrep og okkuperte Guangzhou sent i 1857. Ye Mingchen ble tatt til fange og Bo-gui, guvernøren i Guangdong overga seg. En felles komitè som representerte britene og franskmennene ble dannet. Bo-gui ble på sin post for å holde lov og orden på vegne av invasjonsstyrkene. Den britisk-franske alliansen holdt kontroll over Guangzhou i om lag fire år. Ye Mingchen ble sendt i eksil til Calcutta i India, der han sultet seg til døde. Koalisjonsstyrkene fortsatte så nordover for å innta Dagufortene nær Tianjin i mai 1858. Traktaten i Aigun. Den 28. mai 1858 ble traktaten i Aigun undertegnet, en separat avtale med Russland for å revidere den russisk-kinesiske grensen slik den var fastsatt ved avtalen i Nertsjinsk i 1689. Russland gjenvant den nordlige siden av elven Amur og flyttet derved grensen frem fra elven Argun. Avtalen ga Russland kontrollen over et isfritt område ved Stillehavet, der landet grunnla byen Vladivostok i 1860. Krigen fortsetter. Kina motsatte seg etablering av diplomatiske legasjoner i Beijing (som avtalt i Tianjin-traktaten) og i 1859 beskjøt en flåtestyrke under admiral Sir James Hope fortene som voktet munningen av elven Peiho. Fortene ble skadet og styrken trakk seg tilbake under dekke av skvadron ledet av kommandør Josiah Tattnall. a> rett etter erobring 21. august 1860 Den 3. august 1860 ble en en britisk-fransk styrke landsatt ved Pei Tang, og angrep fortene ved Taku den 21. august. Den 26. september hadde styrken nådd Beijing og erobret byen den 6. oktober. Keiser Xianfeng utnevnte sin bror prins Gong til forhandlingsleder og flyktet selv til sommerpalasset i Chengde. De britisk-franske troppene satte fyr på sommerpalasset og det gamle sommerpalasset etter flere dagers plyndring. Det gamle sommerpalasset ble totalt ødelagt. Grunnlaget for ødeleggelsen av sommerpalassene er fremdeles omdiskutert. Den offisielle grunnen ifølge Elgin var å avskrekke kineserne fra å bruke kidnappinger som et forhandlingsmiddel, og for å få hevn for keiserens misbruk av «hvitt flagg». Andre muligheter, som henrettelser ble vurdert, men Elgin anså ødeleggelsen som det minst støtende, da det skadet det despotiske styret men ikke det uskyldige kinesiske folket. Det er imidlertid sannsynlig at grunnen var tortur og mord på vestlige fanger. En annen mulig forklaring er at Elgin ble krenket av hoffets dekadense, og ble spesielt støtt av de europeiske bygningene på området. Kinesiske historikere har argumentert med at ødeleggelsen var et skalkeskjul for omfattende plyndring. Traktaten i Beijing. Etter at keiseren Xianfeng hadde flyktet fra Beijing, ble traktaten fra Tientsin endelig ratifisert av keiserens bror, prins Gong. Traktaten i Beijing ble signert den 18. oktober 1860 og avsluttet den andre opiumkrigen. Handelen med opium ble legalisert og kristne ble gitt fulle borgerlige rettigheter, inkludert retten til å eie land, og retten til å misjonere. Se også. Opiumkrig2 Opiumkrig2 Opiumkrig2 Prøvesprengning. En prøvesprengning er en kontrollert detonasjon av – i de aller fleste tilfeller – et atomvåpen, og benyttes først og fremst for å kontrollere virkningsgrad og effekt av det aktuelle våpenet. Den første prøvesprengningen av et atomvåpen ble foretatt av amerikanerne i New Mexico, USA, 16. juli 1945. Kjernefysisk fisjon. Dette vil si at energien E er lik den manglende massen m multiplisert med lysets hastighet c i andre potens. Siden lysfarten er stor og attpåtil i andre potens, skal det små mengder stoff til for å frigjøre mye energi. Fisjonsprosessen har vært teknisk mulig siden andre verdenskrig. Typer fisjon. Prosessen som benyttes i kjernekraftverk i dag er fisjon av uranisotopen 235U. Dette foregår ved at et nøytron sendes mot en 235U-kjerne. Når dette skjer vil sammenstøtet frigjøre nok energi til at kjernen kan fisjonere, det dannes da to eller flere mindre kjerner samtidig som det frigjøres to eller tre nøytroner. Disse nøytronene vil igjen kunne spalte hver sine urankjerner. I en kjernereaktor vil det etter hvert bli en likevekt slik at det i gjennomsnitt er ett nøytron som treffer en ny urankjerne. Dersom denne likevekten ikke finner sted, og mer enn ett nøytron treffer, vil prosessen løpe løpsk. Det er dette som skjer i atomvåpen. For at reaksjonene skal kunne finne sted kan ikke nøytronene ha for høy fart (energi), derfor blir hastigheten deres redusert med såkalte moderatorer. Her bruker man som oftest grafitt eller tungtvann. Bruker man tungtvann, vil man kunne bruke ikke-anriket uran som «brennstoff». Det meste av uranet på jorda befinner seg i form av isotopen 238U; kun 0,72% finnes som 235U. Denne andelen skiller man ut i en slags senterifugeringsprosess som kalles anriking. I en kjernereaktor vil likevel bare ca. 1% av innholdet være 235U. De siste årene har mange begynt å få opp øynene for en annen type reaktorer, her ved at man bruker thorium, 232Th. Dette er en akseleratordrevet prosess som foregår ved at en thoriumkjerne tar opp et nøytron og deretter via protactinium danner uranisotopen 233U. Denne kan fisjoneres på samme måte som 235U. Fordelen med denne prosessen, er at den er mye mer kontrollerbar ved at den bruker flere nøytroner enn den danner. Men da må man samtidig sørge for tilføring av tilstrekkelig antall nøytroner for at den ikke skal dø ut. Ser man på tilgangen på thorium vil man med dagens energiproduksjon ha nok fisjonsmateriale i minst 10 000 år, i motsetning til 235U hvor man antakelig har ressurser i 100-200 år til. Det finnes imidlertid store problemer med å lage thoriumkraftverk, blant annet fordi man i dag ikke har kraftige nok partikkelakseleratorer. Man ønsker også å bygge såkalte «breeder-reaktorer». Fordelen med disse er at her fisjonerer man fisjonsproduktene videre, noe som gir mer energi, og samtidig reduserer mengden radioaktivt avfall. Man kan tilføre 239Pu fra tradisjonelle uranreaktorer og fisjonere dette videre, og dermed løse noe av avfallsproblemet som knytter seg til kjernekraft i dag. Man vil få noe avfall her også, men problemet er betydelig mindre i forhold til dagens kraftverk. Kjernefysisk fusjon. I fysikken er kjernefysisk fusjon en prosess der flere atomkjerner smelter sammen og danner en tyngre atomkjerne. Dette medfører frigjøring eller opptak av energi som avhenger av atomkjernenes masser. Jern og nikkel har den høyeste bindingsenergien per nukleon og er derfor mest stabile. Fusjon av to atomkjerner som er lettere enn jern og nikkel vil frigjøre energi, mens fusjon av tyngre atomkjerner krever energi. Fusjon krever i motsetning til fisjon alltid en startenergi for å overvinne frastøtning mellom de positivt ladede atomkjernene og går derfor ikke av seg selv under normale forhold på jorden og i universet. Sannsynligheten for at to atomkjerner fusjonerer er en funksjon av tilstrekkelig energi, tilstrekkelig tetthet, og sannsynligheten for at disse to kjernetypene reagerer (tverrsnittet). Disse betingelsene, f.eks. temperatur og trykk, må opprettholdes en viss tid uten at blandingen avkjøles og spres. Dette skjer naturlig i universet når store mengder hydrogen og helium danner en sol (stjerne), men slik fusjon av vanlig hydrogen foregår meget langsomt og kan ikke utnyttes på jorden. Det er årsaken til at normale stjerner kan brenne i mange milliarder år. For fusjonsbomber kan andre atomer, som tyngre hydrogenisotoper med raskere reaksjonsrate brukes. Men her kan betingelsene for fusjon bare opprettholdes i kort tid med hjelp av en fisjonsbombe. En fusjonsreaktor i et kjernekraftverk må opprettholde fusjon over lang tid. På grunn av vanskeligheten med å få reaksjonen til å gå, er det vesentlig lavere risiko for en ulykke enn dagens atomreaktorer; Fordi det bare produseres lettere atomer er problemer med radioaktivt avfall begrenset til selve materialet i reaktorveggene, der det kan dannes noe lavaktivt materiale av stråling fra fusjonsreaksjonen. Det er teoretisk mulig å løse menneskehetens totale energibehov permanent og med lav risiko med fusjonsreaktorer. Men en praktisk løsning har vært søkt med eksperimentreaktorer som JET og ITER i over 50 år, og ligger trolig fremdeles minst 30 år fram i tid. Oversikt. Kjernefysisk fusjon av lette grunnstoffer gir den energien som får stjerner til å lyse og hydrogenbomber til å eksplodere. Fusjon av tyngre grunnstoffer som krever energi, foregår i naturen bare i forbindelse med de enorme energimengder som frigjøres i supernovaeksplosjoner. Etter Big Bang besto vanlig materie i universet av omtrent 24% helium og 76% Hydrogen (masseprosent). Nukleosyntese, dvs. fusjon og andre kjernereaksjoner i store stjerner og supernovaer, har siden produsert alle andre naturlige grunnstoffer. Det er varianter av denne prosessen man forsøker å utnytte i fusjonskraftverk. Det krever betydelig mengder energi for å få atomkjerner til å fusjonere, selv for de letteste grunnstoffene som er isotoper av hydrogen. Men reaksjonen frigjør store mengder energi som under de rette forhold kan vedlikeholde reaksjonen og produsere netto avgitt energi. Energien som frigjøres i en kjernereaksjon er mye høyere enn for en kjemisk reaksjon, fordi bindingsenergien som holder atomkjernen sammen er mye høyere enn energien som binder elektronet til en atomkjerne. For eksempel er ioniseringsenergien for elektronet i hydrogenatomet 13.6 eV, eller 2,17•10-18 Joule, mindre enn en milliondel av energien på 17.6 MeV som frigjøres i Deuterium-Tritium reaksjonen på illustrasjonen over til høyre. Ved å bygge på eksperimentene til Ernest Rutherford noen år tidligere, observerte Mark Oliphant i 1932 første gang fusjon av lette atomkjerner (hydrogenisotoper). Hans Bethe utledet videre på 1930-tallet hovedtrinnene i den fusjonsreaksjonskjede som finner sted i stjernene. Edward Teller argumenterte under Manhattanprosjektet for utvikling av en fusjonsbombe, og utformet i 1951 sammen Stanislaw Ulam den første fusjonsbomben. 1 November 1952 ble den første bomben Ivy Mike sprengt på Enwak atoll ved Bikiniatollen. I slike bomber oppnås trykk og temperatur ved en vanlig fisjonsbombe, og hele energiutviklingen er over på rundt hundre nanosekunder. Lyset går på denne tiden bare noen titalls meter, og det mekaniske sjokket ødelegger ikke bomben før reaksjonen har gått. Problemet med fredelig utnyttelse av kjernefysisk fusjon er å holde atomkjerner med svært høy energi og høy tetthet sammen over tid, slik at reaksjonen kan opprettholde seg selv med netto energiutbytte. Til forskjell fra bomber og stjerner der materialet er optisk opakt ved høyt tykk, er flere typer tap ved elektromagnetisk stråling et stort problem i fusjonsreaktorer som skal operere ved moderate trykk. Bindingsenergi. En mer detaljert beskrivelse gis i partikkelfysikk, om atomets oppbygning og de kreftene som virker i standardmodellen. Den såkalte fargekraften binder kvarker sammen og bygger f.eks. opp nukleoner som et proton (opp-opp-ned kvarker) eller et nøytron (opp-ned-ned). Fargekraften har en residuell kraft (Sterk kjernekraft) som binder de enkelte nukleoner i atomkjernen sammen. Den varierer noe avhengig av partikkeltyper og faller meget raskt av, typisk 1/r7 på avstander over 1,4•10-15 m. Fermimodellens fundamentale radius r0 er 1,2•10-15 m, som omtrent tilsvarer størrelsen på et proton. Om antall nukleoner er A kan atomkjernens størrelse rundt beregnes som rn = r0 A1/3. Under denne avstanden dominerer residuell kraft, mens på lengre avstander dominerer den elektromagnetiske kraften. Atomkjernene, som har positiv elektrisk ladning, vil derfor frastøte hverandre. Når ett nukleon, enten et proton eller et nøytron legges til en atomkjerne bindes den til de andre nukleonene av den sterke kjernekraften. Denne binder nukleonet først og fremst til dets nærmeste naboer; fjernere nukleoner i kjernen har liten innvirkning. For økende antall nukleoner i atomkjernen, vil andelen nukleoner som har mange naboer øke, og derfor øker normalt bindingsenergien per nukleon fra den sterke kjernekraften mot en grenseverdi som tilsvarer at alle nukleoner har maksimalt antall naboer. Den elektromagnetiske kraften er imidlertid en omvendt kvadratisk proporsjonal kraft (1/r2), der kraftvirkningen på et proton får vesentlige bidrag fra alle andre protoner i kjernen. Denne kraftvirkningen har derfor ingen slik klar grenseverdi. Bindingsenergi per Nukleon, Skisse med noen isotoper markert. Nettoresultatet av disse motsatt rettede kreftene er derfor at bindingsenergien per nukleon generelt øker med økende kjernestørrelse opp til grunnstoffene jern og nikkel og så faller for tyngre atomkjerner. Som man ser av figuren er ikke bindingsenergien rent stigende eller fallende og isotoper med samme nukleontall har forskjellig bindingsenergi. En klar topp opptrer for eksempel for 4He som har høyere bindingsenergi enn andre isotoper med opp til 12 nukleoner. Forklaringen på dette ligger i Paulis utelukkelsesprinsipp som sier at protoner og nøytroner som er fermioner ikke kan eksistere i samme tilstand (energi og spinn). Men i 4He med to nøytroner og to protoner kan hver partikkel av hver type disse ha forskjellig spinn (+1/2 og -1/2) og derfor kan alle ha laveste energitilstand. Ytterligere nukleoner vil måtte gå i høyere energinivåer, noe som reduserer bindingsenergien. Nøytroner påvirkes av den residuelle sterke kraften men frastøtes ikke elektromagnetisk og er nødvendig for at atomkjernen skal ha en viss stabilitet. Store atomkjerner krever relativt flere nøytroner i forhold til protoner enn mindre kjerner. For eksempel har 235U 92 protoner og 143 nøytroner. Tyngre kjerner enn uran (transuraner) er generelt ikke stabile. Totalresultatet av disse effektene krever svært kompliserte beregningsmodeller som praktisk ikke kan gjennomføres for kjerner med mer enn omkring 10 nukleoner. Verdiene må derfor bestemmes eksperimentelt. De fire sterkest bundne atomkjerner er (i fallende rekkefølge) 62Ni, 58Fe, 56Fe, og 60Ni. Andre faktorer enn stabilitet påvirker også de relative mengdene av grunnstoffer i universet. Resultatet er at atomvekten (mAX) vil være forskjellig fra summen av vektene av protonene (Zmp) og nøytronene ((A-Z)mn) i kjernen. Etter Einsteins kjente formel E = mc2 er masse ekvivalent med energi, og denne forskjellen i masse utgjøres av bindingsenergien B. Energien kan frigjøres i form av kinetisk energi for sluttproduktene, i elektromagnetisk gammastråling og i forskjellige partikler som protoner, nøytroner, elektroner og nøytrinoer og deres antipartikler. Coulomb-barrieren. Når to atomkjerner nærmer seg hverandre vil protonene i hver kjerne frastøtes elektromagnetisk av protonene i den andre. Dersom kjernene har nok energi til å overvinne denne frastøtningen inntil kjernene kommer i kontakt vil den sterke kjernekraften dominere og en fusjon kan oppstå. Denne frastøtningen skaper en Coulomb-barriere; et energinivå som må overskrides før kjernene kan smelte sammen, selv om den endelige energitilstanden er lavere og netto energi frigjøres. Nivået på denne barrieren bestemmes av antall protoner i de to kjernene og kjernestørrelsene. Coulomb-barrieren er lavest for hydrogenisotoper, som bare inneholder en positiv ladning i atomkjernen. Flere protoner i en kjerne er ikke stabilt uten et antall nøytroner og dette øker med økende kjernestørrelse. Protoner kan omdannes til nøytroner gjennom svak vekselvirkning. men dette har 20 størrelsesordener lavere reaktivitet enn fusjonsreaksjoner som ikke krever dette. En virkning er at de samme partiklene kan gi flere forskjellige mulige reaksjoner med forskjellige energinivåer og forskjellig sannsynlighet. Denne sannsynligheten beskrives ved reaksjonstverrsnittet og avhenger både av partikkeltype, reaksjon og energinivå. Fusjonraten for deuterium-tritium fusjon øker raskt med temperaturen og når en topp ved 64 keV og faller så av. Med deuterium-tritium isotoper som brensel oppnås maksimal reaktivitet ved 64 keV. Resultatet er en 5He kjerne som imidlertid er ustabil og straks frigjør et nøytron og 17,6 MeV energi. For to partikler fordeler energien seg omvendt proporsjonalt med massen på de resulterende partiklene, så nøytronet får ca. 4/5 • 17,6 = 14,1 MeV, og 4He får 3,5 MeV. Coulomb-barrieren kan overvinnes ved at energien tilføres partiklene direkte, f.eks. i en partikkelakselerator, eller termisk. I en partikkelakselerator tilføres partikkelen kinetisk energi i elektriske felter. Hvis en isotop akselereres mot den andre kalles prosessen "beam-target" mens hvis begge isotopene akselereres kalles det "beam-beam" fusjon. Hvis man antar at D-T fusjon kan oppnås ved "beam-beam" og tilfører 32 KeV for hvert isotop ved å akselerere dem i et 32 kV elektrisk felt blir hastigheten for deuterium omkring 1,5•106 m/s som er 0,5 % av lyshastighet, og derfor ikke medfører noen vesentlige relativistiske effekter. Temperatur er et mindre praktisk mål i denne situasjonen: f.eks. vil elektronene i et vanlig TV billedrør tilføres ca. 20 keV som tilsvarer 230 millioner grader! Fordi temperatur er ’’midlere’’ kinetisk energi vil sannsynlighetsfordelingen tilsi at det alltid vil være noen atomkjerner som har vesentlig høyere energi enn den midlere (og en del som er vesentlig lavere). De kjernene som har energi over Coulomb-barrieren kan derfor gi fusjon. Den andre effekten er kvantetunnelering. I kvantemekanikken sier Heisenbergs usikkerhetsprinsipp at en partikkels impuls og posisjon ikke kan bestemmes nøyaktig, og at usikkerheten alltid må være større enn en konstant. Figuren viser øverst energinivået E ved avstand fra kjernen r, og nederst en partikkel representert ved sin bølgenatur, der A1 er amplituden for en partikkel med kinetisk energi Ek. Den vil klassisk bare komme på avstand r1. Nødvendig Coulomb-energi Ec tilsvarer avstanden r2. Dersom produktet av tiden det vil ta å krysse barrieren fra r1 til 2 og nødvendig ”ekstra” energi Ec - Ek er mindre enn usikkerheten formula_6 vil partikkelen allikevel kunne ”tunnelere” inn i kjernen og gi fusjon. Etter Maxwellsk fordeling vil antallet partikler være lavere dess høyere energi over middelverdien. Sannsynligheten for tunnelering øker med økende energi og produktet av disse har et maksimum ved Gamow-energinivået. De fleste reaksjonene vil skje i Gamow vinduet rundt denne verdien. Reaktivitet og kriterier for fusjon. Reaksjonens tverrsnitt σ er et mål for sannsynligheten for at en fusjonsreaksjon mellom to atomkjerner vil finne sted. Den er avhengig av type isotoper og deres relative hastighet. Tverrsnittet måles i barn (måleenhet) ("låve" = 10-28 m²) og kan beregnes overslagsmessig. Nøyaktige verdier som lokale maksima må bestemmes eksperimentelt fordi beskrivelsen av de underliggende mekanismene, som for eksempel resonanser mellom kvarker, ikke er fullstendig. der σ er tverrsnitt, "v" er relativ hastighet og betegner et gjennomsnitt over hastighetsfordelingen. Hvis det er en type atomkjerne som reagerer med seg selv, f.eks. Deuterium-Deuterium, så erstatter man produktet formula_8 med formula_9. formula_10 øker fra nær null ved partikler i ro til aktive nivåer ved 10-500 keV. Disse energinivåene er langt over ioniseringsnivået, og reaksjonsdeltagerne er derfor alltid i plasmatilstand. a> L funksjonen viser minimum neτE for å tilfredsstille Lawson-kriteriet og har et minimum nær 25 keV (300 mill Kelvin). Lawson-kriteriet krever at effekten som tilføres fra fusjonsreaksjonene Pfus= f(W) overskrider tapene Ptap. Både reaksjonsraten og tapene øker med økende energi (temperatur) i plasmaet, og kriteriet blir en funksjon av reaksjonsrate og temperatur. som kan beregnes fra type ioner og tapsmekanismer. Denne gir en minimumsverdi for produktet av densitet og innelukkingstid neτE for å oppnå opprettholdbar fusjon som vist i figuren til høyre for D-T fusjon. For de fleste typer innelukking med plasma i likevekt vil det være mulig å variere densitet og temperatur over et visst område, mens maksimalt trykk ofte har en hard grense. For slike reaktorer er fusjonsenergitettheten en funksjon av formula_13 og maksimal effekt fra et gitt design avhenger av trippelproduktet (densitet, energi og tid) Dette har også et minimum (som gir maksimal effekt) ved en noe høyere verdi for energien (temperaturen) enn Lawson-kriteriet. Innelukking. For å oppnå kriteriene som skissert over, i en stjerne, H-bombe eller fusjonsreaktor kreves derfor at ionene har en energi som gir høy reaksjonsrate og at tilstrekkelig mange partikler kan konsentreres innenfor et lite nok volum (numerisk tetthet). Dette medfører høy sannsynlighet for at ionene vil fusjonere før de taper sin energi eller forsvinner ut av det aktive området. Systemet som opprettholder disse betingelsene kalles innelukkings-systemet (eng. Confinement). Større masser komprimert av gravitasjon kan opprettholde tilstrekkelig numerisk tetthet, tid og isolering i kjernen, men krever en masse på minst 1028 kg selv for Deuterium-Deuterium reaksjoner. Innelukking med gravitasjon er mekanismen som opprettholder fusjon i stjerner, men er ikke praktisk mulig på jorden. Brukes hovedsakelig i atomvåpen der brenselsioner er mekanisk innelukket i et rom som imploderes ved hjelp av eksplosiver i kombinasjon med gammastråling fra en fisjonsbombe. Ikke egnet for vedvarende reaksjon fordi for mye energi vil absorberes i veggene selv i små kontrollerbare kammere. Er en variant av mekanisk innelukking der små kuler/bobler f.eks. av glass, inneholdende fusjonerbare ioner (typisk D-T), tennes av at antall kryssende stråler f.eks. laser, ioner eller elektroner. Dette får kulen til å fordampe raskt, og medfører at gassen i sentrum imploderer. Den varmes opp til et plasma som har tilstrekkelig temperatur og numerisk densitet til å fusjonere. Gir en pulset reaksjon ettersom nye kuler slippes/skytes inn. På grunn av kort innelukkingstid kreves både høy temperatur og høy densitet for å oppnå reaksjon. Brukes typisk i torus (smultringformede) reaktorer (også kalt tokamak), og magnetiske speil. Plasma er en meget god leder av elektrisk strøm. Et sterkt magnetfelt kombineres med strøm i plasmaet og setter opp spiralformede feltlinjer rundt plasmaet slik at dette innelukkes langs en senterlinje i torusen. Dette systemet brukes i eksperimentreaktorene Joint Europan Torus JET og International Thermonuclear Experimental Reactor ITER. Benevnes IEC (eng. Inertial Electrostatic Confinement) og ble opprinnelig utviklet som den såkalte Farnsworth fusor, senere Farnsworth-Higgs, Higgs-Meeks og Bussard. Typisk et lavtrykkskammer med brenselsioner og to konsentriske sfæriske gitterelektroder. Høy elektrisk spenning mellom elektrodene ioniserer ionene på den ytre elektroden og akselererer dem inn i rommet innenfor den innerste elektroden. Her vil de svinge inn og ut til de enten fusjonerer, taper sin energi eller treffer gitteret. Kan ses på som en variant av kryssende stråler. Fremkaller lett fusjon i små enheter, men kan ikke opprettholde reaksjon med netto energiutbytte på grunn av tap via bremsstrahlung Brukes først og fremst som nøytronkilde og kan produseres små nok til å være bærbare. Kalles også “kald fusjon”. Fusjonerbare isotoper som Deuterium absorberes i et porøst metall, som titan, palladium eller jernhydrider, eller metallet brukes som elektroder i tungtvann (D2O). Lavenergireaksjoner i TiDx og PaDx har vært rapportert, og p-D reaksjoner kan muligens opptre i jernet i jordens kjerne. Ingen fusjonsløsninger med netto energiutbytte er kjent, til tross for kontroversielle påstander om energiutbytte på wattnivå i eksperimenter. Et hovedproblem i mange eksperimenter er at observert energiavgang så lav at det er uklart hvorvidt denne skyldes fusjon, kjemiske reaksjoner, elektrisk påvirkning eller lagret energi som frigis. Katalytisk assistert fusjon med antistoff eller muoner. Muon katalysert fusjon opptrer når tunge muoner binder atomkjernene tett slik at de kan fusjonere før de frastøtes eller nedbrytes. Foregår også ved romtemperatur, men kan trolig ikke gi netto energiutbytte på grunn av energiforbruk for å skape muoner, kort halveringstid (2.2 µs) og sidereaksjoner med muonet og 4He. Her brukes ioner som akselereres til nødvendig energi i en partikkelakselerator. Dette kan framkalle fusjon mellom mange lette ioner og brukes i stor grad eksperimentelt. I miniatyrisert form brukes dette i ”tett rør” kilder. Disse er små (ned til 10 x 30 cm) partikkelakseleratorer der en D-T blanding akselereres mot et hydridmål (en forbindelse med Hydrogen og et elektropositivt grunnstoff) som også inneholder en absorbert D-T blanding og gir fusjon. Disse brukes som nøytronkilder f.eks. til petroleumsletevirksomhet. I likhet med IEC og kald fusjon er dette et område der det opptrer en rekke uverifiserte og ikke repeterbare påstander om netto energiutbytte og mulighet for å lage små fusjonsenheter (såkalt ”bordplate-fusjon”) Mange av disse innelukkingssystemene er ikke i likevekt; svært høy partikkelenergi (temperatur) og trykk opptrer i et relativt lite område nær partikler med mye lavere energi. Slike systemer vil tappes for energi på grunn av bremsstrahlung, ved at raske (varme) ioner og elektroner interagerer og taper energi i form av gammastråling. Det kreves samtidig stor energitilførsel for å opprettholde høy partikkelenergi i brenselet, og disse effektene gir etter gjeldende teorier (ref. doktorgradsavhandling, Todd Rider, MIT 1995) ikke mulighet for netto energiutbytte i slike innelukkingsystemer. Dette er ikke tilfelle i samme grad i plasma i tilnærmet likevekt, som forholdet f.eks. er i en tokamak. Her er relativ hastighet mellom ionene lavere, og det kreves mindre tilført energi for å opprettholde partikkelenergi for reaksjon, og dette er derfor innelukkingsmetoden som brukes både for JET og ITER (se eksterne lenker). Men innelukkingssystemer for brensel i tilnærmet likevekt krever i sin natur svært stor plass. Eventuelle nye løsninger for å overkomme dette og skape bordplate-fusjon krever en mer detaljert forståelse av de underliggende mekanismene og nye innelukkingsprinsipper. Viktige fusjonsreaksjoner. Her betraktes bare fusjon mellom to og to atomkjerner. Reaksjoner mellom tre og flere kjerner er kjent, men vil bare opptre i stjerner og supernovaer, og i svært lav grad under forhold som kan gjenskapes på jorden. I datatabeller beskrives ofte reaksjoner ved X1(X2,X4)X3 der to kjerner (”brensel” X1 og X2) fusjonerer og skaper en eller flere atomkjerner (”slagg” X3 og en lettere partikkel X4). Ofte vil det være flere mulige reaksjoner, både mellom brenselsionene og mellom disse og slaggionene. Hvilke reaksjoner som går er avhengig av reaktiviteten ved de aktuelle energibetingelsene. Reaksjoner i stjerner. De viktigste fusjonsprosessene er de som utvikler energi i stjernene. De foregår under betingelser som neppe kan opprettholdes på jorden og involverer også svak vekselvirkning som har meget lav reaktivitet. De er derfor forskjellig fra de som er aktuelle for fusjonskraftverk. Proton-Proton fusjonskjeden dominerer i stjerner på størrelse med solen, og mindre. I p-p kjeden som er hovedreaksjonen på sola og lettere stjerner vil to protoner først fusjonere til Deuterium. Dette er en såkalt svak vekselvirkning som krever at et proton omdannes til et nøytron. Protonet består av to oppkvarker og en nedkvark. Ved tilførsel av energi kan en av nedkvarkene omformes til en oppkvark med avgang av et W+ boson som så brytes ned til et positron og en antinøytrino. Vi har reaksjonene Dette representerer bare 70% av de følgende reaksjonene. I tillegg får man sidereaksjoner med lavere reaktivitet som D(D,p)T D(D,n)3He og D(3He,p)4He p-p reaksjonen er meget langsom, og under forholdene i solens kjerne (13,6 mill K, og 25 PPa (PetaPascal) vil det i gjennomsnitt ta ca 8 milliarder år før to protoner reagerer. Dette forklarer den lange levetiden på 8-10 mrd år for solen, og enda lengre for mindre stjerner der reaktiviteten i kjernen er mindre. Denne reaksjonen bestemmer den totale hastigheten siden de følgende reaksjonene er raskere og vil bruke opp brenselsioner ettersom de blir tilgjengelig. Energiproduksjonen i solens kjerne er bare ca 11 watt/m³. Til sammenligning genererer menneskekroppen ca. 2500 W/m³. Men totalt når energiproduksjonen ca 3,86•1026 W og utstrålingen fra overflaten blir omkring 62 MW/m². I disse uttrykkene er e+ et positron, ν en nøytrino og γ er gammastråling Karbon-Nitrogen-Oksygen (CNO) sykelen dominerer i stjerner som er tyngre enn solen Til slutt vil stjerner med mer enn 8 ganger solens masse eksplodere som en type II supernova der trykket og energiutviklingen tillater syntese av tyngre stoffer enn jern, selv om syntesen krever netto energitilførsel. Reaksjoner og kriteria for fusjon på jorden. "p (protium), D (deuterium) og T (tritium) er notasjon for de tre isotopene av hydrogen." For reaksjoner med flere mulige produkter er relativ reaksjonsrate gitt over. En del reaksjoner er ikke spesielt egnet, for eksempel er (7) omtrent like vanskelig å få til å gå som (10), men produserer vesentlig flere uønskede nøytroner ved sidereaksjoner (D-D). (11) og (12) krever noe energi og er kun viktig for produksjon (breeding) av Tritium fra Litium til bruk i D-T fusjon. Neutronisiteten er her et uttrykk for vanskelighetene knyttet til sikkerhet og skjerming knyttet til nøytroner, f.eks. fra sekundære reaksjoner i reaktorvegg. For å få en optimal blanding av brensel kreves det at hver type ion utgjør halvparten av det totale trykket i plasmaet. Men fordi totaltrykket er konstant, er partialtrykket for det ionet som ikke er hydrogen lavere med en faktor 2/("Z"+1), dette fordi tilhørende elektroner bidrar til trykket. Disse deltar ikke i selve reaksjonen, og reaksjonsraten reduseres med samme faktor. For D-D er imidlertid raten dobbelt så stor som om det var to forskjellige ioner. Dette uttrykkes ved Reduksjon i tabellen under. Reaksjonskriterium uttrykkes ved /T² faktor relativt til D-T og beskriver hvor mye langsommere disse reaksjonene vil gå. Lawson-kriteriet uttrykker relativt hvor vanskelig det er å oppnå antenning, og Effekttetthet relativt til D-T er et uttrykk for reaktorens økonomiske potensial. Energi vil videre tapes ved bremsstrahlung som oppstår når elektronene i plasmaet kolliderer med brenselionene og tar opp energi som stråles ut i form av elektromagnetisk (gamma) stråling. Fordi plasmaet er optisk transparent vil denne energien forsvinne ut av plasmaet og typisk absorberes i reaktorveggen. Tapet angår her tap av energi fra plasmaet som er nødvendig for å opprettholde reaksjon. Energien er imidlertid en del av den utnyttbare energi som kan tas ut fra reaktoren. Bremsstrahlungtapene minimaliseres ved en relativt høy temperatur i forhold til Lawson-kriteriet, og vises i følgende tabell ved denne temperatur. Ved lavere temperaturer er tapet til bremsstrahlung relativt høyere. Også energi fra reaksjonsproduktene (askeionene) tapes på denne måten og reduserer reaksjonsproduktenes bidrag til oppvarming av plasmaet. Selv med disse begrensningene er forholdene som skissert over idealiserte. I virkeligheten vil f.eks. fusjonsproduktene (aske) etterhvert forurense plasmaet. Det er vanskelig å innelukke brenselet uten samtidig å innelukke aske like effektivt. Det er en rekke ytterligere tap og praktiske faktorer som må løses før en slik reaktor kan produsere netto utnyttbar energi. Fusjonsbomber (H-Bomber). Fusjon for atomvåpen stiller krav til leverbarhet (størrelse, vekt, form og kontroll), men kan også operere med betydelig høyere trykk og temperatur enn fredelig utnyttelse. Spesielt betyr dette at fusjonsområdet kan gjøres relativt optisk opakt slik at gammastråling fra bremsstrahlung ikke tapes og reduserer energien for raskt. Det er grunnen til at man allerede i 1952 kunne detonere den første fusjonsbomben (Ivy Mike). Detaljerte beskrivelser av slike våpen er generelt ikke tilgjengelig gjennom primærkilder og man baserer seg på sekundær informasjon fra forskjellige kilder som f.eks. en klassisk artikkel i «The Progressive» som er beheftet med feil. Den enkleste varianten er såkalt forsterket fisjon (Boosted fission) der en vanlig fisjonsbombe har hulrom med Deuterium-Tritium blanding (som for primærtrinnet i figuren). Denne blandingen komprimeres ved fisjonsreaksjonen, fusjonerer og avgir nøytroner som igjen forsterker fisjonsreaksjonen. Fordi bare rundt 1% av energien kommer fra D-T fusjon regnes dette ikke som en egentlig fusjonsbombe. For egentlige fusjonsbomber er Teller-Ulam prinsipp to- eller tretrinns kompresjon med stråling enerådende. Her brukes typisk en forsterket implosjonstype fisjonsbombe som første trinn. Det er først og fremst gammastråling fra denne som innelukkes i kappen (såkalt "hohlraum") og varmer en "forladning" (i figuren Uran 238) slik at ablasjon komprimerer forladning og dermed fusjonsbrenselet innenfor. Forladningen og kappen er av materiale som er optisk opakt for gammastråling, som bly eller uran evt. med beryllium. Det er ønskelig med brensel i fast form mens D-D og D-T er i gassform og flytende ved svært lav temperatur. Oppbevaring av Tritium et problem fordi det har kort halveringstid (12,3 år) og reagerer kjemisk med uran og plutonium. Derfor bruker man generelt LiD (Litium-Deuterid) og noe LiT som raskt går over til plasma. 6Li nedbrytes til Tritium ved nøytronbestråling. Det kan også 7Li gjøre ved nøytroner med høyere energi (endoterm reaksjon), og en blanding kan derfor brukes. For å sette i gang reaksjonene raskt og presist når tilstrekkelig densitet er oppnådd må både primær og sekundær enhet ha en trigger. For primærladningen brukes gjerne en presist trigget «tett rør» type kilde (se over), mens for sekundærladningen brukes en «tennplugg», typisk av plutonium eller høyanriket uran, som komprimeres til kritikalitet og gir svært hurtig oppvarming til å starte fusjon. Når sekundærladningen tenner er primæreksplosjonen allerede over, men det er fremdeles en mindre mengde nøytroner igjen samt nøytroner fra tidlig D-D fusjon som kan antenne tennpluggen. Først får man ren D-D forbrenning som følges av D-T ettersom tritium produseres og noe D-3He (som beskrevet i forrige avsnitt) samt en rekke andre sidereaksjoner. Forladningen vil først komprimere fusjonsbrenselet, senere også reflektere nøytroner slik at Litium produserer mer Tritium og innelukke gammastråling slik at energien ikke tapes fra fusjonsområdet. Den må derfor være mekanisk intakt til fusjonen er ferdig. Ved rene totrinns bomber kan forladningen f.eks. være bly. Ved tretrinns bomber kan forladningen bestå av fisjonsbrensel, f.eks. noe anriket uran, som antennes av nøytronstrålingen fra fusjonsreaksjonen. Dette kan typisk doble eller tredoble den totale energien, men medfører også vesentlig høyere radioaktivt nedfall. Dette kan utnyttes spesifikt ved at forladningen «salter» bomben slik at det dannes isotoper til radioaktivt nedfall som nedbrytes med intens gammastråling. Primærladningen forbrenner i løpet av 5-15 nanosekunder mens sekundærladningen antennes og forbrenner i løpet av noen hundre nanosekunder. Svært presis beregning av de forskjellige trinn, materialvalg og presis dimensjonering er nødvendig for at stråling, trykksjokk, forsinkelser, temperaturøkning og antenning skal følge rett sekvens. Fremtidens fusjonsreaktorer. Etter de ovenstående kriterier er det kun D-T som gir mulighet for opprettholdbar fusjon i plasma i tilnærmet likevekt etter den teori og de innelukkingssystemer man i dag arbeider med. Deuterium er tilgjengelig i tilnærmet ubegrensede mengder ettersom 1/588 del av alt hydrogen (f.eks. i vann) er deuterium. Tritium dannes naturlig ved kosmisk stråling, men har en halveringstid på 12,3 år og finnes derfor bare i små mengder. Den kan imidlertid dannes ved ”formering” ved nøytronstråling mot litium i reaktorveggen. Litium utgjør 30 ppm av jordskorpen og er derfor tilgjengelig i tilstrekkelige mengder. Disse stoffene er da også utgangspunkt for dagens hydrogenbomber og de eksperimentelle reaktorer som er under drift eller utbygging som JET og ITER. Man venter allikevel at en fredelig utnyttelse av fusjon ligger mer enn 25 år fram i tid. Det legges også arbeid i å finne fram til mulige måter å benytte "avansert fusjonsbrensel" på. Fremst blant disse er 11B-p reaksjonen som vist over. Ideelt sett ville en fremtidig reaktor basert på denne reaksjonen være liten, aneutronisk, og produsere elektrisitet direkte ved å bremse ned 4He ionene i asken i et elektrisk felt. Det har vært foreslått en rekke systemer som ikke baserer seg på plasma i tilnærmet likevekt, f.eks. IEC og beam-target, foreløpig uten praktisk og teoretisk mulighet for å opprettholde fusjon med netto energiutbytte. Tap ved bremsstrahlung og resirkulasjon av brenselsioner gir for stort energitap. Dette krever derfor grunnleggende nye innelukkingsprinsipper eller oppdagelse av nye underliggende teorier om hvordan disse reaksjonene kan påvirkes. Endel måter å komme utenom disse problemene på er gjennomgått og forkastet i Partikkelfysikk. Partikkelfysikk er den delen av fysikken som handler om materiens minste bestanddeler, og kreftene som virker mellom dem. Det som er kjent per i dag er oppsummert i "standardmodellen". Selv om denne modellen gir en meget presis beskrivelse av alle eksperimenter som er gjort, er det enighet om at det må finnes fysikk utover det som er beskrevet i den, og det drives derfor aktiv forskning, både teoretisk og eksperimentelt, for å lære mer. Eksperimentell partikkelfysikk. Den viktigste kilden til kunnskap innen partikkelfysikk er eksperimenter der subatomære partikler kollideres med hverandre, og resultatet observeres ved hjelp av store detektorer. Slike eksperimenter gjøres med partikkelakseleratorer, som ved hjelp av elektriske felt akselererer partiklene til nær lyshastigheten, før de ved hjelp av magnetiske felt styres til å kollidere. De fleste eksperimentene kolliderer elektron mot positron, proton mot proton, eller proton mot antiproton. Teoretisk partikkelfysikk. Den teoretiske partikkelfysikken har to hovedoppgaver. Den første er å lage en matematisk modell som beskriver de resultatene partikkelfysikk-eksperimentene kommer frem til. Den andre er å lete etter utvidelser av modellen som er bygget på de eksperimentelle resultatene. Den andre oppgaven er viktig fordi den er avgjørende for å designe fremtidige eksperimenter på en best mulig måte. Konvensjonelle våpen. Konvensjonelle våpen er en betegnelse på alle våpen som faller utenfor kategoriene kjernefysiske, biologiske og kjemiske (såkalte ABC-våpen). Fusjon (finans). En fusjon betyr i økonomisk forstand at to eller flere selskaper slår seg sammen til ett selskap. Vanligvis vil fusjonerende selskaper være aksjeselskaper (evt. allmennaksjeselskaper), og det finnes detaljerte regler om dette i aksjelovgivningen. Også andre former for selskaper, f.eks. ansvarlige selskaper eller kommandittselskaper kan fusjonere, og det er heller ingenting i veien for at to eller flere selskaper med ulik form slår seg sammen. I slike tilfeller må gjennomføringen imidlertid basere seg på ulovfestet rett. Fusjon skjer i praksis ved at et av selskapene ("det overtakende selskap") overtar virksomheten til det (evt. de) andre selskapet i fusjonen ("det overdragende selskap"). Aksjonærene i det overtakende selskap beholder som hovedregel sine aksjer, og blir for så vidt ikke direkte berørt av fusjonen. Aksjonærene i det overdragende selskap vil derimot få kompensasjon fra det overtakende selskap, primært i form av aksjer i dette. I tillegg kan det være aktuelt med en pengekompensasjon, som imidlertid ikke må overstige 20% av det samlede vederlaget. For å kunne gjennomføre dette må det skje en emisjon i det overtakende selskap. Fusjon forutsetter vedtektsendring i både overtakende og overdragende selskap. Som utgangspunkt betyr dette at 2/3 av både stemmene og aksjekapitalen på generalforsamlingen må være for vedtaket. Styggedalstindane. Styggedalstindane (2387 moh.), også kalt Styggedalstindene, Store Styggedalstind og Store Styggedalstinden, er en rygg som utgjør en del av den større ryggen Styggedals- og Skagastølsryggen, som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Styggedalstindane ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Styggedalstindane, som ligger mellom Sentraltind i vest og Jervvasstind i øst, er en ca. 800 m lang rygg som går i øst-vest-retning. Ryggen er smal med bratt nord- og sørside. Ryggen har to toppunkter, "Østtoppen" (2387 moh.) og "Vesttoppen" (2383 moh.), som ligger ca. 300 m fra hverandre. Styggedalstinden (Østtoppen) er Norges fjerde høyeste fjell. Selv om Vesttoppen òg er et toppunkt, og høydemessig kvalifiserer til å bli kalt Norges femte høyeste fjell, er den normalt ikke med i lister over Norges høyeste fjell ettersom den har en primærfaktor på bare 25 m. Andreas Diesen. Andreas Diesen (født 20. november 1945) er en norsk revyforfatter, underholdningshistoriker, skuespiller og programleder. Han har også skrevet en rekke sangtekster. Programleder. Diesen er ansatt i NRK Fjernsynets Underholdningsavdeling, hvor hans fremste oppgave er formidle norsk underholdningshistorie, særlig revyhistorien. Han har stått for en rekke arkivprogrammer og minneprogrammer når artister er gått bort. Han har også vært norsk kommentator ved mange underholdningsshow, blant annet de kongelige varieteene fra London. Revybakgrunn. Han er sønn av revyskuespillerne Kari og Ernst Diesen, og har også selv ved enkelte anledninger opptrådt på revyscenen. Konferansier. I 1973 var han konferansier for rockefestivalen Ragnarock, som ble arrangert i Holmenkollen i Oslo. Senere var han konferansier ved Hortenfestivalen. Diesen var også konferansier under Miss Norge-showet i Trondheim i 1978 som ble kuppet av feministen Eva Fjeldstad. Tekstforfatter og oversetter. I 1966 skrev han sammen med Tore Ryen den første norske rockelåten som hyllet narkotika (marihuana): "En god røyk (tilegnet Helsedirektoratet)", fremført av vokalgruppen Three Hits. På 1970-tallet sto han for den norske versjonen av skuespillet "The Sunshine Boys", som ble en stor suksess på Nationaltheatret og landet rundt med Per Aabel og Stein Grieg Halvorsen som de to eldre solskinnsguttene. De senere årene har han blant annet oversatt musikaloppsetningen "Annie" med oppfølger. Diesen er formann i Norsk revyforfatterforening. Bokutgivelser. I 1982 førte han moren Karis selvbiografi "Kari for åpen scene" i pennen, og han har utgitt bok om kampen mot sin egen overvekt; "Ikke lett å være tung" (1983). Han har vært redaktør for flere underholdningsbøker, blant annet om vitser og kunsten å fornærme. Priser og utmerkelser. Diesen har fått Leif Justers ærespris og Leonardstatuetten (2005) og er ridder av Oslo Journalistklubbs orden Blækkspruten. I februar 2012 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats for underholdningslivet i Norge.. Under Komiprisen 2012 ble han tildelt fagprisen. Filmografi. Andreas Diesen har hatt flere mindre roller i norske filmer og TV-serier. Wenche Klouman. Wenche Klouman (født 11. mai 1918, død 8. februar 2009) var norsk skuespiller. Hun var datter av skuespiller og tegner Thoralf Klouman og Borghild (Johannessen) Klouman, og søster av musikeren Carsten Klouman. Hennes bestefar, Bernt Johannessen, den store skuespilleren ved Den Nationale Scene i annen halvdel av 1800-tallet, var også bestefar til bl.a. Per Aabel, hvis mor Svanhild, gift med Hauk Aabel, var søster av Borghild Johannessen. Wenche Klouman debuterte ved Det Nye Teater i 1937 og var senere tilknyttet Den Nationale Scene og i særlig grad Centralteatret. Blant hennes sceneoppgaver var tidstypiske lystspillroller i stykker som Kjære Ruth, Tre må man være og Det kunne vært deg, videre Eliza Doolittle i Pygmalion, operetteroller i Min søster og jeg og Czardasfyrstinnen og en stor, kompleks karakterrolle i den psykologiske thrilleren Mona Lisa-smilet av Aldous Huxley, der hun leverte et oppsiktsvekkende spill. Hun trakk seg tilbake fra scenen tidlig på 1950-tallet. Wenche Klouman spilte på film i Tutankhamon. Tutankhamon, som opprinnelig het Tut-ankh-aton, allment navn i sin levetid Neb Kheperu Re var farao i Egypt i perioden (ca) 1334 til 1325 f.Kr. Tutankhamon besteg tronen som 9-åring, så den virkelige makten satt i hendene til overministeren Ay og overhodet for hæren, Horemheb. Tutankhamon var antageligvis sønn av farao Amenofis IV Akhnaton. Det var derfor egypterne prøvde å slette alle spor etter Tutankhamon. Amenofis falt i unåde, etter at han hadde bannlyst de andre gudene og stengt templene deres. Han hadde en religiøs overbevisning som ikke ble akseptert, og embetsmenn ødela alle skrifter som nevnte ham eller etterfølgerne hans. Tutankhamon giftet seg med halvsøsteren Ankhesenamon. Det var forventet at faraoen fikk barn, slik at tronen forble i familien. Det var en risiko siden hun var halvsøsteren hans. De fikk ingen barn som overlevde, men det ble funnet to lik i graven hans som kan være deres dødfødte døtre. Han gjeninnførte også dyrkingen av Amon og de andre gudene. Som et tegn på dette endret han navnet sitt fra Tutankhaten til Tutankhamon. Tutankhamon døde plutselig i en alder av bare 19 år, i det ellevte året av sin regjeringstid. Det var Ay som skulle bestemme hvor Tutankhamon skulle gravlegges. Han var ganske kjent i Kongenes Dal, og hadde allerede begynt å forberede sin egen gravplass. Det var viktig for faraoer å få et sted der de kunne hvile i fred, og der ingen oppdaget dem. Tutankhamon ble begravd i en grav han egentlig ikke skulle bli begravd i på grunn av at han døde så tidlig. Man tror han ble begravd i graven til Ay i all hast. Han ble begravd ved siden av Ramses 6. Ay tok tronen etter Tutankhamon, han giftet seg med Ankhesenamon, som var hans barnebarn, for å styrke tronen. Han var en gammel mann da og regjerte bare i 4 år. Utfra den meget medtatte mumien, fastslår forskerne allikevel at Tutankhamon i dødsøyeblikket var ca. 1,70 meter høy og at han hadde en spinkel benbygning. Det er vanskelig å fastslå sikre dødsårsaker på mumier mer enn 3000 år gamle. Dødsårsaken antas allikevel etter de siste CT-undersøkelser kanskje å være at den unge kongen pådro seg en infeksjon etter et komplisert brudd i kneet. Men hodeskallen hans har betydelige skader, noe som kan tyde på en ulykke, eller at han ble slått i hodet bakfra. Noen mener at Ay drepte Tut-Ankh-Amon, for å få tronen selv. Gravfunnet. a> og utstyr ble gjenoppdaget i 1922. Bildet er fra 1923. Graven hans ble funnet i Kongenes dal av Howard Carter og Lord Carnarvon den 4. november 1922, og 26. november gikk de inn i graven som de første på over 3 000 år. "Vi hadde jobbet i måneder og ikke funnet noe. Vi hadde nesten innsett at slaget var tapt og forberedt oss på å forlate Dalen, og så, da vi bare så vidt hadde sett hakken i jorden i det aller siste forsøket, gjorde vi en oppdagelse som overgikk selv våre villeste drømmer". "Først kunne jeg ikke se noe..., men etter hvert, da øynene vente seg til det svake lyset begynte detaljene i rommet innenfor langsomt å fremtre fra tåken, underlige dyrestatuer i gull, overalt skinte det av gull". Howard Carter" Det blir med en viss sannsynlighet antatt at Carter, Carnarvon og den unge Lady Carnarvon besøkte gravkammeret før den offisielle, vitenskapelige åpningen, men sannsynligvis uten å kunne forstyrre mye, siden gravkammeret var fylt nesten til bristepunktet av kongens 19 gravskrin, det ene utenpå det andre. Og inni der igjen, en sarkofag. Inni sarkofagen var kongen beskyttet av ytterligere tre antropomorfe kister, altså i menneskeform – de to ytterste laget av tre med innlagt gull og edelstener, den innerste i massivt gull. Liket hans bar en portrettlik gullmaske og var surret i lin, innsatt med harpiks og balsameringsvæsker, som tildels hadde gjort stor skade på legemet. Havn. En havn er et område i hav, sjø eller elv som er naturlig eller kunstig skjermet – som regel av en molo, øy eller av bølgebrytere – mot bølger eller tidevann for ankrede skip. Havner er vanligvis bygd slik at båtene kan plasseres på en måte som gjør det lett å frakte varer og passasjerer mellom skip og land. Verdens største havner. Verdens ti største havner, etter handelsvolum i 2005, målt i millioner tonn. José Rizal. Dr. José Protasio Rizal Mercado y Alonso Realonda Dr. José Protasio Rizal Mercado y Alonso Realonda (født 19. juni 1861 i Calamba, Laguna, Filippinene, henrettet 30. desember 1896 i Manila) er en av Filippinenes største nasjonalhelter. Han var lege, maler, skulptør, dikter, dramatiker og forfatter. Han var svært språkmektig og kunne tale arabisk, katalansk, kinesisk, engelsk, fransk, tysk, gresk, hebraisk, italiensk, japansk, latin, malay, portugisisk, russisk, sanskrit, spansk og tagalog, og noen flere filippinske språk. Barndom, oppvekst, studier på Filippinene. José Rizal var av kinesiskmestizo bakgrunn (av blandet kinesisk og filippinsk avstamning), og var født i Calamba i Laguna av ekteparet Francisco Mercado og Teodora Alonzo. Faren kom fra Biñan i Laguna, moren fra kineserkvarteret Meisic i Santa Cruz, Manila. Hans kinesiske aner gikk langs farslinjen tilbake til Jinjiang nær Quanzhou i Fujian fem generasjoner tidligere. Da han var tre år gammel hadde hans mor lært ham alfabetet. Rizal begynte sine studier under Justiniano Cruz i Laguna. Han dro til Manila for å studere ved Ateneo Municipal de Manila der han tok bakkalaureat i de frie kunster i 1877. Han fortsatte på samme læreanstalt for å ta utdannelse som landmåler og assessor, og studerte samtidig filosofi og litteratur ved Santo Tomás-universitetet. Da han fikk vite at moren var i ferd med å bli blind, bestemte han seg for å studere medisin ved Santo Tomás, men fullførte ikke der fordi han var av den oppfatning at filippinere ble diskriminert av dominikanerne som drev universitetet. I Europa. I stedet reiste han, mot sin fars ønsker, til Madrid i Spania, der han studerte medisin ved "«Universidad Central de Madrid»" og tok lisensiatsgrad i medisin. Han fortsatte sine studier i Paris, og i Heidelberg, der han tok sin annen doktorgrad. Det var under sin tid i Tyskland at han ble kjent med den østerrikske geografen og etnologen dr. Ferdinand Blumentritt, som vel var det ikke-spanske Europas fremste Filippinene-ekspert. Rizal besøkte ham på hans bosted i Leitmeritz (tsjekkisk: Litomerice) i Böhmen, og det utviklet seg et sterkt vennskap og en brevveksling som skulle pågå helt til Rizals død. Det siste brevet Rizal skrev til Blumentritt var om aftenen den 29. desember 1896, bare timer før han ble henrettet. "Noli Me Tangere", "El Filibusterismo", reformarbeid. José Rizal er særlig kjent for de to romanene "Noli Me Tangere" (1887) og "El Filibusterismo" (1891, utgitt i Gent i Belgia og skarpere enn "Noli"). De beskrev filippinernes sosiale kår under det spanske kolonistyre. Disse to bøkene spilte en vesentlig rolle for fremveksten av filippinsk nasjonalbevissthet og samhørighetsfølelse. Hjemkomst til Filippinene. Gatescene fra Manila (Calle Escolta) på 1890-tallet Den spanske øvrighet oppfattet denne ikkevoldelige dagsorden som truende; slike reformer ville rokke ved "status quo". I juni 1892 lyktes det dem å lokke Rizal til Manila. Rizal forlot Hongkong den 21. juni 1892, sammen med sin søster Lucia. De hadde med seg pass og brev som gav dem forsikringer om at de ville bli latt i fred på Filippinene. Men skipet hadde knapt forlatt havnen før den spanske generalkonsul i Hongkong sendte telegram til generalguvernør Despujol i Manila om at Rizal nå var «gått i fellen». Nå gjenstod det for Despujol å forsikre seg om at Rizal ikke hadde tatt tysk statsborgerskap, for det ville ført til internasjonale forviklinger hvis de arresterte en tysk borger. Samtidig ble en formell anklage lagt inn mot ham som antireligiøs og antipatriotisk virksomhet. De trodde de hadde vunnet en fullstendig seier, og var uvitende om at han hadde forutsagt det mulige løftebrudd i to brev han etterlot seg i Hongkong. Da José og Lucia steg i land i Manila søndag 26. juni 1892 ble de møtt av en militær avdeling på kaien. De gjennomsøkte bagasjen deres på tollhuset og lot dem så i gå, uten et ord. Etterpå bragte de til generalguvernøren en «pakke med oppviglerske papirer» som de hevdet å ha funnet i Lucias koffert. Pakken inneholdt flere eksemplarer av en pamflett kalt "De fattige tiggermunkene" og som rettet kraftige angrep mot dominikanerne, en av de viktigste munkeordenene på Filippinene og mektige støttespillere til de spanske myndigheter. De var også nokså mektige, ettersom de kunne påvirke – av og til bestemme – hvem som ble generalguvernør og hvor lenge de fikk sitte. Rizal sa senere at han ikke trodde at Lucia hadde forsøkt å smugle inn disse pamflettene – det ville han helt sikkert ha viss i så fall. Uansett: Lucia kan nok ha vært bitter på de spanske ordensbrødrene på Filippinene, hennes avdøde mann var blitt nektet begravelse på katolsk kirkegård. "La Liga Filipina". Gruppen mente at veien fremover mot likebehandling og reformer var å bevege Spania til å gjøre Filippinene til en regulær spansk provins slik at filippinerne ble spanske borgere. Arrestasjon og forvisning. "La Liga Filipina" var en ikkevoldelig sammenslutning, men spanjolene – som nokså umiddelbart fikk nyss om den, betraktet den som farlig. Rizal ble umiddelbart og i all hemmelighet arrestert den 6. juli 1892. Påskuddet var de pamflettene som kritiserte dominikanerne som man angivelig hadde funnet i søsteren Lucias bagasje da de kom fra Hongkong. Intet ble nevnt om "La Liga". Han ble fengslet i Fort Santiago, og deretter beordret generalguvernør Eulogio Despujol y Dusay ham sendt i indre eksil til det fjerntliggende Dapitan på Mindanao. Han ble sendt med dampskipet "«Cebu»" den 8. juli og ankom Mindanao den (15. juli). Under sitt opphold i Dapitan grunnla han en skole og et sykehus. Dit kom også Josephine Bracken, en irsk ung kvinne født i Hongkong. De ble forelsket og ville gifte seg. Men de ble nektet ekteskapslisens, så noe bryllup lot seg ikke gjennomføre. Løslatelse, reisetillatelse til Cuba. Tidlig i 1896 skrev Rizals nære venn dr. Blumentritt til ham fra Böhmen og fortalte ham om at gulsott hadde brutt ut på Cuba og at det var alt for få leder der som kunne pleie de syke. Rizal, som hadde medisinsk doktorgrad, så på brevet som et uttrykk for et guddommelig kall. Å reise til Cuba under slike omstendigheter ville ikke være å svikte fedrelandet, men å komme nødlidende til unnsetning og risikere selv å bli smittet. Han skrev til den spanske generalguvernør Ramon Blanco i Manila (1893 –1896) og bad om tillatelse til å reise. Guvernørens svar var positivt; han hadde ordnet det slik at Rizal kunne bli frivillig ved regjeringssykehus på Cuba. Han uttrykte sin glede i et av sine vakreste dikt, "«Canto del viajero»" "(Den reisendes sang)". Rizal var således en fri mann og fikk reise fra forvisningsstedet Dapitan på Mindanao. Han tok dampskipet "España" til Manila den 1. august 1896, og ankom den 5. august. Der var Andres Bonifacio klar over at han kom, men visste ikke at han faktisk var en fri mann nå. Han sendte Emilio Jacinto og andre forkledt som sjøfolk ombord. De lot som om de skurte dekket til de fant Rizal og tok ham til side: «Hvis de holder deg fanget, vil vi befri deg, vi er alle godt bevæpnet». Rizal svarte: «Ikke gjør noe slikt! La meg ta meg av alt, jeg vet hva som skal gjøres». Mer tid til å snakke alene sammen fikk de ikke. Han hadde ikke rukket postskipet fra Manila til Spania, og fordi han fryktet at hans nærvær i byen ville utløse uro bad Rizal om å holde ham isolert inntil neste skipsleilighet. General Blanco overførte ham da til krysseren "«Castilla»", der bare familien fikk besøke ham. Imens brøt den filippinske revolusjon ut på land. Rizal holdt seg utenfor, på skipet. Avreise til Spania. Den 3. september, to uker etter revolusjonsutbruddet seilte endelig skipet "«Isla de Panay»" fra Filippinene med kurs for Barcelona, med Rizal ombord. Med seg hadde han anbefalelsesbrev fra guvernør Blanco som bad de spanske krigs- og utenriksministre om å ta ham vel imot i Spania, og hjelpe ham videre til Cuba der han aktet å starte legepraksis. Men det viste seg at Blanco ikke fikk det som han ville; både de spanske munkene og erkebiskopen av Manila mente at han hadde vært alt for mild Rizal, som de anså som revolusjonens egentlige leder. Munkene sendte telegram til Spania og gjorde dette klart, og foreslo samtidig at Blanco skulle hjemkalles øyeblikkelig. På "«Isla de Panay»" var det flere som fryktet at det ville være farlig for Rizal å reise til Spania. Både den filippinske medpassasjer Pedro B. Roxas og en representant for tobakksmonopolet "«Tabacalera»", kaptein Camus, rådet ham til å gå i land i Singapore og gjemme seg der. Men Rizal nektet; det ville få folk til å konkludere at han var en revolusjonær anfører og at han gikk i dekning. «Blanco vil berge meg, hva enn skjer». Dermed forlot Roxas skipet alene, og berget livet. Arrestasjon og retur. Men Blanco var ikke den som hadde det siste ord. En militærdomstol beordret Rizal bragt for retten, og guvernøren måtte adlyde domstolens ordre. Da "Isla de Panay" kom til Suez ventet det et telegram på det. Kapteinen fikk ordre om at Rizal skulle arresteres og at han skulle returneres til Manila. Han ble lagt i jern og ført som fange til Barcelona. Der ble han holdt fanget i det beryktede Mantjuich-fengselet i en uke til neste skipsleilighet tilbake. Fengselskommandanten der, Eulogio Despujol, hadde tidligere vært generalguvernør på Filippinene, og der narret Rizal i en felle. Nå møttes de igjen. På hjemreisen på dampskipet "Colón" kom de igjen innom Singapore. Rizals venner i Europa var informert, og hadde lagt planer. Dr. Antonio Regidor, Sixto Lopez og andre forsøkte å få britene til å føre fangen i land, og der skulle deres advokat kreve ham holdt tilbake pga. britisk lovs "habeas corpus"-prinsipp ettersom han var blitt illegalt arrestert av spanjolene. At metoden hadde noe for seg kan illustreres med at samme dag som advokaten gikk til domstolen i Singapore, ble den kinesiske nasjonalisten Sun Yat-sen reddet på akkurat samme vis. Men det var likevel en forskjell: Dommeren i Singapore sa at ettersom "Colón" var fullt av spanske militære forsterkninger på vei til Filippinene, var det ikke å betrakte som et vanlig passasjerskip men som et krigsskip. Da kunne ikke britene anvende samme lovbestemmelser som gjaldt den sivile skipsfart. Mens de kranglet om dette, seilte skipet videre. Den 3. november var Rizal i Manila igjen og ble bragt som fange til Fort Santiago. Rettssaken begynte den 3. desember, og få dager etter mistet Rizal den eneste som kunne ha reddet ham da generalguvernør Blanco ble avløst – avsatt, egentlig, og beordret til Cuba. Den nye generalguvernøren, general Camilo Polavieja, så helt annerledes på ham og engasjerte seg med voldsom kraft mot Rizal. Henrettelsen. Da dødsdommen falt den 26. desember, beordret han den eksekvert så raskt som mulig. Det ble bare noen dagers henstand slik at han skulle få anledning til å ta farvel med sin familie. Aftenen før henrettelsen forfattet han sitt siste dikt, "Mi Último Adiós" ("Mitt siste farvel"). Den 30. desember 1896 ble han henrettet ved eksekusjonspelotong på Bagumbayan-feltet (nå Rizal Park) i Manila. Citation from his last letter: "Prof. Fernando Blumentritt – My dear Brother, when you receive this letter, I shall be dead by then. Tomorrow at 7, I shall be shot; but I am innocent of the crime of rebellion..." Fra nå fikk de revolusjonære et nytt slagord: "Mabuhay Dr. José Rizal!" To timer før henrettelsen hadde han endelig fått anledning til å gifte seg med sin "dulce estranjera", Josephine Bracken. Den spanske jesuitten Victor Balaguer S.J. viet dem kl. 5.30 om morgenen. Den unge enken sluttet seg kort tid etter til revolusjonen men ble tatt til fange og oppfordret til å forlate landet. Ellers ville hun bli torturert. Hun reiste til Hongkong i mai 1897. Som filippinsk nasjonalhelt tilhører han samme klasse som sine samtidige Andres Bonifacio og Emilio Aguinaldo. Også andre asiatiske frigjøringshelter som Mohandas Gandhi og Rabindranath Tagore i India, og Sun Yat-sen i Kina, ble født på 1860-tallet. Religiøs kult. Etter hans død oppstod det en religiøs kult rundt hans person, og det finnes fremdelses innenfor filippinsk folkereligiøsitet en rekke rizalistiske kulter som ærer Jose Rizal som en gudeskikkelse. Resepsjon. Rizal's roman "Noli Me Tangere" brukes av Benedict Anderson som en av hovedeksemplene i utleggingen av nasjonal diskurs i hans klassiske studie av den moderne nasjonalisme, "Imagined Communities" ("Forestilte fellesskap"). Numeriano Adriano. Numeriano Adriano (født 5. juli 1846 i Manila, Filippinene, henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var en av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. Oppvekst, tidlig karriere. Numeriano var den eldste av syv barn av Pioquinto Adriano og Agapita Resurreccion fra Beata, Pandacan, Manila. Det er ikke kjent hvor han fikk sin utdannelse, men han ble rettsfullmektig ved en førsteinstansdomstol i Manila og arbeidet i rettsvesenet i 20 år. Han ble deretter utnevnt av den spanske krone til "notarius publicus". Kontakt med nasjonalistene. Under arbeidet i domstolen var han blitt kjent med de filippinske nasjonalistene Marcelo H. Del Pilar, Timoteo Paez og Deodato Arellano, som den gang var med i "propagandabevegelsen" som arbeidet for gjennomgripende reformer av det spanske kolonistryret. Assistenten hans på kontoret var Apolinario Mabini, en annen nasjonalist som i dag regnes som en filippinsk frihetshelt. Frimurer. I februar 1892 ble Adriano frimurer. Etter at han hadde nådd opp til den 33. grad ble han stormester for losjen "Balagtas" i Sampaloc, Manila. Sammen med Ambrosio Flores organiserte "Gran Concejo Regional", den første landsomfattende organisasjon for filippinske frimurere. Med i "La Liga Filipina". Den 3. juli 1892 ble han en av de ledende medlemmene av den ikkevoldelige reformforeningen "La Liga Filipina". Da stifteren Jose Rizal ble deportert til Dapitan på Mindanao noen uker etter, falt "La Liga" sammen. Men Adriano og andre fortsatte å se opp til Rizal og lot seg inspirere av hans visjoner. Da den trådte sammen igjen for å reorganisere seg, ble den istedet splittet i to grupper. Radikalerne sluttet seg til Andres Bonifacio og Katipunan; de konservative til "Cuerpo de Compromisarios" som ble ledet av Domingo T. Franco. Denne "Cuerpo" er av historikere blitt beskrevet som «langsom og vankelmodig» – «den fortsatte å eksistere bare i sine grunnleggeres tanke». Det var Adriano og 50 andre som i 1894 hadde organisert "Cuerpo de Compromisarios". De sendte penger for å støtte den filippinske avisen "La Solidaridad" i Spania, og ved en anledning finansierte de en bankett til ære for en besøkende spansk politiker som skulle fremlegge en filippinsk petisjon til parlamentet i Madrid ("Cortes") om at Filippinene måtte få representasjon der. Mer undergravende var de ikke. I 1895 ble det en splittelse også innen "Cuerpo" – det var dem som mente at det gikk for smått og at støtten til "La Solidaridad" neppe ville føre til noe håndfast. Adriano tilhørte den gruppen som mente man skulle fortsette som før. I den andre gruppen var Andres Bonifacio, som allerede hadde grunnlagt det hemmelige revolusjonære selskapet Katipunan. Han fikk nå med seg flere over til sin radikalere linje. Det ble nå gjort et fremstøt for å hjelpe Rizal å flykte fra Mindanao og til utlandet. Men Rizal nektet, han ville ikke forlate Filippinene. Så ble det sendt agenter utenlands som skulle få tak i våpen og ammunisjon for alle tilfellers skyld. Blant disse utsendingene var Jose A. Ramos, Doroteo Cortes og Modesto Espanol. Men de mislyktes, de hadde rett og slett ikke de økonomiske midler de trengte. Arrestasjon og henrettelse. Da "Katipunan" ble oppdaget i august 1896, oppfordret Bonifacio til opprør. Mange fulgte oppfordringen, men ikke Adriano og en rekke andre frimurere – de hadde ingen tro på væpnet revolusjon. De gikk heller ikke i dekning. Den 16. september ble Numeriano Adriano arrestert. Spanjolene anså ham som medsammensvoren i planene om å styrte det spanske kolonistyret. Han ble stilt for en militærdomstol og dømt til døden. Det er vanskelig å se at Adriano og minst fem andre som ble dømt, hadde spilt noen som helst rolle i forbindelse med revolusjonen. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan" ("de tretten Bagumbayan-martyrer"), og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Numeriano Adriano var gift to ganger. Etter at hans første kone – Lucia Garcia fra Mandaluyong – døde, giftet han seg med Isabel Val den 19. mai 1888. Hun var halvt spansk, halvt filippinsk. Francisco L. Roxas. Francisco L. Roxas, Benedicto Nijaga og Geronimo Medina (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var tre av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. "Francisco L. Roxas" ble urettmessig implisert i revolusjonen og henrettet på falske premisser. Roxas var blitt oppsøkt av "Benedicto Nijaga", en offiser i den spanske hær som hadde gått over til K.K.K.. Han bad om materiell støtte. Roxas ikke bare nektet, men truet med å angi Katipunan til myndighetene. Da la Katipunans leder, Andres Bonifacio, en plan for å avverge faren. For å nøytralisere Roxas og andre "ilustrados" som stod dem imot, ble det utarbeidet forfalskede dokumenter som skulle få det til å fremstå som om Roxas og andre rike filippinere støttet Katipunan økonomisk. Man sørget så for at politiet kom over dokumentene, og på den måten ble Roxas bragt til taushet. Nijaga var ironisk nok en annen av de som ble henrettet sammen Roxas. Også en annen offiser som var gått over til Katipunan, "Geronimo Medina", var blant de tretten. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. José Dizon. José Matanza Dizon (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var en av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. José Dizon var myntgravør i Manila, og et medlem av dr. Jose Rizals ikkevoldelige reformforening "La Liga Filipina" som deretter sluttet seg til det hemmelige revolusjonære selskap Katipunan. Han var Emilio Jacintos onkel og en venn av Andres Bonifacio. Dizon var en av de stiftende medlemmer av "Katipunan". De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José M. Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Eustacio Mañalak. Eustacio Mañalak og Braulio Rivera (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var to av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. Intet videre er kjent om grunnene for at spanjolene arresterte og så valgte å henrette nettopp dem. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Skagastølsnebbet. Skagastølsnebbet er en av toppene blant Skagastølstindane og er en liten topp som ligger rett nord for Midtre Skagastølstind. Skagastølsnebbet ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Skagastølsnebbet er en del av Norges høystliggende fjellrygg, Styggedals- og Skagastølsryggen, som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Vetle Skagastølstind. Vetle Skagastølstind, også kalt Skagastølstindane, Vetle eller -Vesle, er en av toppene blant Skagastølstindane og ligger mellom Midtre Skagastølstind, Storen (Store Skagastølstind) og Sentraltind. Vetle Skagastølstind er en del av Norges høystliggende fjellrygg, Styggedals- og Skagastølsryggen, som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Toppen krever klatring og kan fra nord nås fra Skagastølsryggen, fra øst langs Styggedalsryggen, eller fra syd fra Mohns skard. Midtre Skagastølstind. Midtre Skagastølstind, også kalt Skagastølstindane, Midtre (2284 moh), er en av toppene blant Skagastølstindane og ligger omtrent midt mellom Nordre Skagastølstind og Storen (Store Skagastølstind). Midtre Skagastølstind ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Midtre Skagastølstind er en del av Norges høystliggende fjellrygg, Styggedals- og Skagastølsryggen, som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Nordre Skagastølstind. Nordre Skagastølstind, også kalt Skagastølstindane, Nordre er den nordligste toppen av Skagastølstindane. Den har en høyde på 2167 meter over havet og er det 73. høyeste fjellet i landet. Fjellet ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Nordre Skagastølstind er en del av Norges høystliggende fjellrygg, Styggedals- og Skagastølsryggen, som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Antonio Salazar. Antonio Salazar (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var en av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. Antonio Salazar var innehaver av "Bazar El Cisne" "Calle Carriedo" i Manila. Han ble henrettet fordi han hadde solgt et lite trykkeri til to "Katipuneros" fra Australia som hadde betalt de 400 peso det kostet med penger vunnet i det nasjonale lotteri. Dette trykkeriet var blitt bragt til Andres Bonifacios hus. Det viste seg at det var for få bokstavtyper, særlig vokaler. Jacinto måtte kjøpe bokstavene "i", "u", "w", "o", "k" og "h" fra Isabelo de los Reyes for 20 peso, og andre bokstaver ble stjålet fra avisen "Diario de Manila" av "Katipuneros" som arbeidet der. Pressen ble brukt for produksjon av medlemskort og pamfletter. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Salazar, Antonio Salazar, Antonio Salazar, Antonio Sentraltind. Sentraltind (også kalt Centraltind og Vestre Styggedalstind) er med 2348 moh Norges 10. høyeste fjell, og ligger på Styggedalsryggen mellom Store Skagastølstind og Store Styggedalstind i fjellområdet Hurrungane. Toppen er relativt utilgjengelig og bestiges gjerne som en del av en travers på Styggedal/Skagastølsryggen. Er man først oppe er adkomsten fra Vetle Skagastølstind eller Store Styggedalstind overkommelig under gode forhold. Sikring er nødvendig dersom forholdene er vanskelige; uansett vil det være nødvendig å sikre under klatring til utgangspunktene Vetle Skagastølstind og Store Styggedalstind. Styggedalsryggen sett fra Sentraltind, 1984. Jervvasstind. Jervvasstind (også Østre Styggedalstind og Gjertvasstind m.m.) er med 2351 moh Norges 9. høyeste fjell. Jervvasstind er den østligste toppen på Styggedals- og Skagastølsryggen i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Toppen kan "relativt" enkelt nås østfra, for eksempel fra Skogadalsbøen: på merket sti nordover fra Skogadalsbøen ca. 2 km til Storebrui over Utla. Etter Jervvasselvi vestover forbi Jervvassbøen og opp Jervvasslii og videre opp mot tinden. Snø/bre på øvre del av den stupbratte Jervvassbreen gjør at sikring anbefales; isøks er minimum. Toppen kan også by på større utfordringer, for eksempel nordfra opp Jervvassbreen eller traversen Skagastøls/Styggedalstindene med Jervvasstind som avslutning. Sleipner-forliset. «Sleipner»-forliset skjedde den 26. november 1999 da hurtigbåten MS «Sleipner» tilhørende rederiet HSD Sjø AS grunnstøtte ved Ryvarden fyr i Sveio kommune i Hordaland. 16 mennesker omkom og 69 ble reddet. Forliset. MS «Sleipner» forlot Haugesund kl. 18.50 fredag 26. november 1999 med kurs for Bergen. På strekningen nordover var det bygevær med sterk vind fra sørvest. Noe før kl. 19.08 gikk fartøyet på skjæret Store Bloksen. Kl. 19.08 sendte MS «Sleipner» ut nødmelding til Rogaland radio (RR) som igjen alarmerte Hovedredningssentralen i Sør-Norge ("HRS-SN") om at MS «Sleipner» var gått på grunn ved Ryvarden. Da vakthavende redningsleder ved Hovedredningssentralen mottok varsel om grunnstøtingen, la han raskt til grunn at ulykken kunne få katastrofedimensjoner. Han hadde blant annet erfaring fra lignende ulykker. Rogaland radio sendte derfor ut Mayday Relay på vegne av MS «Sleipner». MS «Sleipner» kalte ikke selv Mayday, men meldte situasjonen som svært kritisk. Rogaland radio kontaktet fartøyer som var mobiliserbare og tilgjengelige for å delta i redningsaksjonen, og fartøyer innen en gangtid på 30–45 minutter ble straks bedt om å gå mot havaristedet. Kort etter forliset var det ca. ti–tolv fartøyer på eller nær ulykkesstedet. 69 personer ble reddet opp fra havet i live. Alle de 16 omkomne etter forliset er funnet og identifisert. Einar Eikeland - helt. Einar Eikeland (født 1980, fra Kvinnherad) er en tidligere befalsskoleelev i marinen som var om bord i Sleipner under forliset. Han var på vei fra Madla og hjem til Kvinnherad. Han var selv i livsfare under forliset, men kom seg i en gummibåt og bidro til å redde 18 medpassasjerer. Media omtalte han som helten fra forliset for måten han forholdt seg rolig under den første fasen av forliset, og siden for innsatsen fra gummibåten. Eikeland ble kåret til Årets navn av VG for 1999. Andre Sleipner-forlis. I november 1880 forliste det danske skipet «Sleipner» på nordvestkysten av Jylland. Skipsføreren og besetningen på tolv omkom. 23. august 1991 sank betongplattformen Sleipner A i Gandsfjorden under et «testdykk». Armeringen i betongen nær foten av plattfomens ben var feildimensjonert. Betongkonstruksjonene ga etter og vannet strømmet inn. Plattformen var da allerede nedykket med svært lite fribord og plattformen sank. Verkhovna Rada. Verkhovna Rada (ukrainsk Верховна Рада, «høyesteråd» eller «høyeste Sovjet») er parlamentet i Ukraina. Det har 450 medlemmer. Navnet stammer fra tiden da Ukraina var en del av Sovjetunionen. Det nåværende Verkhovna Rada ble opprettet i forbindelse med at Ukraina erklærte seg som en uavhengig stat i 1991. Tomme (mål). Nomogram som konverterer mellom ulike tomme-standarder, fra midten av 1800-tallet Tomme (av norrønt "þumal") er et urgammelt lengdemål, som i dag tilsvarer 25,4 mm i metersystemet. Tommen har imidlertid variert i både tid og sted over store deler av verden. Angis med doble anførselstegn etter tallet (15 tommer = 15"). Opprinnelige tommer. Som lengdemål tilhører tommen et av de aller eldste lengdemålene vi har kjennskap til. Det er usikkert hvor tommen oppsto som måleenhet, men man vet at den ble brukt som lengdemål i oldtidens Egypt. Opprinnelsen kan ha vært bredden av en tommelfinger, trolig målt på tvers av fingeren ved negleroten. Det finnes imidlertid kilder som hevder at det kan ha vært avstanden mellom tuppen av tommelen og fingerens ytterste ledd, men dette er mindre sannsynlig om man legger kjente mål for tommer til grunn. Antikke tommer. I den gamle antikke greske kulturen finner man ikke tommen som lengdemål, men kun fingerbredde ("daktylos"). En fingerbredde utgjorde tverrmålet av langfingeren, målt på tvers av fingeren ved negleroten. En gresk fingerbredde tilsvarte ca. 1,93 cm og stemmer godt overens med kjente europeiske fingerbredder. Fra Romerriket kjenner man imidlertid til romerske tommer, kalt "uncia". En "romersk tomme" utgjorde ca. 2,47 cm, noe som også passer godt med kjente gamle europeiske tommemål. Den utgjorde 1/12 romersk fot og ble videre inndelt som 12 romerske skrupler ("scrupulus"). Den romerske tommen kan ha variert noe gjennom tid. Skandinaviske tommer. Den eldste tommen vi kjenner til fra Skandinavia, var fra tidelingstiden (900-tallet) og utgjorde 1/20 alen (såkalt "tommelalen") eller 1/10 fot og var ca. 2,37 cm lang. Da stikker kom i bruk omkring år 1100, ble tommen 1/24 av denne. Til å begynne med ca. 2,30 cm, men gradvis økende i lengde til snaut 2,64 cm omkring år 1541, da sjællandsk alen ble innført i Danmark-Norge. Da fotsystemet ble introdusert i 1683, basert på den danske astronomen Ole Christensen Rømers beregninger av rhinske fot, ble tommen snaut 2,62 cm lang. På grunn av feil i Rømers opprinnelige beregninger av rhinske fot ble imidlertid foten fra 10. januar 1698 justert fra 31,402 til 31,38535 cm, og tommen tilsvarende redusert. Denne lengden holdt seg slik til 1820, da foten ved forordning ble satt til 31,375 cm og tommen dermed ble 2,6145833 cm i Danmark. Forordningen ble imidlertid opphevet i 1834 og fot og tomme justert til henholdsvis 31,385 og 2,6154166 cm. Dette tilsvarte en decimaltomme på 3,1385 cm. I Norge ble foten ved lov av 1824 justert til 31,375, og tommen ble da nøyaktig 2,6145833 cm. Som decimaltomme ble den 3,1375 cm. Danske og norske tommer var stort sett like fra 1500-tallet og fram til metersystemet ble innført. Det kan imidlertid ha vært lokale forskjeller i begge land. Den svenske tommen har i all hovedsak utgjort ca. 0,94607 av norske og danske tommer, men også i Sverige kan det ha vært lokale forskjeller. Mot slutten av 1800-tallet var den svenske tommen lik 2,4742 cm, mens decimaltommen ble 2,96904 cm. Selv om de tre skandinaviske landene sluttet seg til meterkonvensjonen i 1875, holdt de gamle benevnelsene seg i brukt til langt inn på 1900-tallet. Trelast er et klassisk eksempel på en industri som har brukt tommer som måleenhet like opp til våre dager. Tømmeret blir fremdeles skåret etter tommedimensjoner, men avrundet til nærmeste praktiske mm-mål, 25 mm. Navnet tomme er ikke lenger offisielt brukt i trelasthandelen, men med utgangspunkt i en slik «metrisk tomme» blir bord av ulike dimensjoner som oppstår ved videre bearbeidelse av skurlast kalt f.eks. et 1" bord, enten det er skurlast (25 mm), justert skurlast (23 mm) eller høvellast (21 mm). Selv den dag i dag er det ikke uvanlig å betegne trelast og spiker (trådstift) i tommer i dagligtale. England var tradisjonelt det største eksportmarkedet for norsk trelast, og da var det praktisk at den britiske tommen er litt under 1 mm kortere enn den norske. Bord som var skåret etter norske tommemål ville da etter tørking få omtrent de samme målene i engelske tommer. Internasjonale tommer. Den internasjonale tommen er definert som 25,4 mm. Denne definisjonen ble bestemt i en avtale mellom USA og Det britiske samveldet i 1958. Før dette hadde USA og Canada sin egen tomme, som var marginalt forskjellig fra den internasjonale tommen, mens Storbritannia og de andre Samvelde-statene hadde sin tomme definert i forhold til den engelske yard. Denne definisjonen ble vedtatt for Canada. USA, derimot, fortsatte å bruke sin tidligere definisjon, "US survey inch", som er definert slik at 1 meter er 39,37 tommer. 1 "survey inch" blir dermed ca. 25,4000508001016002032004(...) mm, eller 1,000002000004000008(...) internasjonale tommer. Styggedals- og Skagastølsryggen. Styggedals- og Skagastølsryggen er Norges høystliggende fjellrygg og ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Ryggen ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Toppene langs Styggedals- og Skagastølsryggen er blant de høyeste i Norge og er, fra nord mot sør og øst Salvador Dalí. Salvador Domingo Felipe Jacinto Dalí i Domènech, best kjent som Salvador Dalí (født 11. mai 1904, død 23. januar 1989) var en kunstner fra Catalonia i Spania. Dalí er mest kjent for sine surrealistiske malerier, men han skapte også skulpturer, kosmetikk, juveler og fotografier. Han samarbeidet med en rekke andre kunstnere, blant annet Luis Buñuel, som han skapte filmen "Den andalusiske hund" (1928) sammen med. Dalí arbeidet også med mange andre storheter i sin karriere, blant dem Alfred Hitchcock og Walt Disney. Dalí var en svært produktiv og effektiv maler, tegner og grafiker, som i løpet av sin karriere malte over 1500 malerier. Hans verk strekker seg fra tidlig på 1920-tallet til sent på 1980-tallet. Til tross for at det var hovedsakelig malerkunsten som gjorde Dalí verdenskjent, ble han også berømt for sitt bisarre og oppsiktsvekkende kroppsspråk. Dalí var innom flere kunstsjangre gjennom sin karriere, men fikk sin anerkjennelse gjennom surrealismen. Den teknikk, utførelse og kreativitet han viste i sine malerier er verdenskjent, og Dalí har blitt sammenlignet med mesterne fra renessansen. Mange av hans originale malerier har en anslått pris på flere millioner kroner. Det viktigste Dalí-museet ligger i kunstnerens fødeby, Figueres. Et annet viktig museum er Museum of Modern Art, hvor blant annet et av hans mest kjente maleri, "Minnenes utholdenhet", finnes. Mange av hans verker er til enhver tid på vandring mellom større museer og gallerier. 1904-1929: Tidlig liv og utdanning. Salvador Domingo Felipe Jacinto Dalí i Domènech ble født 11 mai 1904 i Figueres i Catalonia i Spania. Navnet Salvador var først gitt til en tidligere født bror, som døde tre år før han ble født. Salvador Dalís far, "Don" Salvador Dalí, var notar, som krevde en streng og disiplinert oppdragelse for sine barn. Dalís mor, Felipa Domenech Ferrés, dempet ofte farens store forventninger om en fullkommen karriere, og dyrket hennes sønn kunstneriske talenter. Mellom 1916 og 1922 gikk Dalí på tegneskole, og ble tolv år gammel introdusert for moderne malerteknikker. Året etter arrangerte faren et kunstgalleri for sønnen sin, som nå hadde laget flere kullstifttegninger. I februar 1921 døde Dalís mor av brystkreft. Han var da bare 16 år og tok dødsbudskapet svært tungt. I 1921 flyttet Dalí til Madrid der han ble elev ved Academia de San Fernando og bodde ved Residencia de Estudiantes. Her møtte han kunstnerne Luis Buñuel og Federico García Lorca, som han ble nære venner med. Allerede på denne tiden fikk Dalí rykte på seg for å være eksentrisk og snobbete. Også hans malerier, der han eksperimenterte med kubisme, fikk stor oppmerksomhet fra medstudentene, selv om det er tydelig at han i disse tidlige arbeider ikke hadde utviklet fullstendig forståelse for den kubistiske bevegelsen. Dalí eksperimenterte også med dada-bevegelsen, noe som påvirket arbeidene hans gjennom hele livet. Rett før siste eksamen i 1926 ble Dalí utvist fra skolen i ett år, etter at han uttalte at ingen ved skolen hadde nok kompetanse til å eksaminere han. Utvisningen ble en tung byrde for Dalís familie, og spesielt hans far, som truet med å skille helt lag med sønnen. 1927 var det året Dalí dro til Paris der han møtte blant annet Pablo Picasso, som på sin side hadde hørt mye positivt om Dalí. Han ble sterkt påvirket av kunsten til både Picasso og Mirò. Dalí ble også introdusert til verkene av Raphael, Bronzino, Francisco de Zurbarán, Vermeer, og Velázquez. Alle disse hadde enorm innflytelse på Dalí. I 1929 hadde Dalí flere store utstillinger, blant annet i Barcelona. Utstillingene ble møtt med blandede og forundrende kritikker, men stadfestet imidlertid Dalí som en verdsatt kunstner. Han ble samme år offisielt medlem av surrealistbevegelsen, selv om hans verk da allerede hadde vært påvirket av surrealismen i to år. 1929-1939: Mellomkrigstid. I 1929 samarbeidet Dalí med surrealist og filmprodusent Luis Buñuel og laget filmen "Den andalusiske hund". Dalís ansvar var å skrive manuskriptet til filmen. I senere tid har Dalí uttalt at han også utgjorde en viktig rolle for filmingen av prosjektet, men denne påstanden står han selv alene om. I august det samme året møtte Dalí sin fremtidige kone Gala. Hun ble født 1894 i Russland, men utvandret til Spania med sin første mann. Gala kom til å bli en enorm inspirasjonskilde for Dalí, og ble brukt flere ganger som muse og modell i verkene hans. Dalís romantiske forhold til Gala ble ikke akseptert av hans far, som fordømte et utenomekteskapelig forhold til en fraskilt kvinne. Faren var også negativ mot sønnens interesser for surrealisme, og mente det forstyrret hans moralske pekepinn. Dalí ble brutalt fraskilt sin familie, og forholdet til faren var siden preget av stor turbulens. Mot slutten av farens liv ble de gjenforent. I 1930 flyttet Dalí og Gala inn i en villa i Port Lligat, ved kysten av Catalonia. Året etter, i 1931, malte Dalí et av sine mest kjente verk "Minnenes utholdenhet". Dalí og Gala giftet seg i en enkel borgerlig seremoni i 1934, de giftet seg senere på nytt i en katolsk seremoni i 1954. Videre gjorde Dalí flere suksessfulle kunstutstillinger i Nord-Amerika, der blant annet "Minnenes utholdenhet" ble utstilt. Utstillingen ble tatt svært godt imot, og det ble arrangert et eget «Dalí Ball». Mens majoriteten av surrealistene på denne tiden var sterk tilknyttet venstresiden, hadde Dalí fortsatt en tvetydig holdning til forholdet mellom politikk og kunst. Den ledende surrealisten André Breton anklaget Dalí for å forsvare det «nye» og «irrasjonelle» i Hitler-fenomenet. Dalí avviste dette, og insisterte på at surrealisme måtte ha et apolitisk ansikt. På denne måten fordømte ikke Dalí andre ideologier, som blant annet fascisme og falangistbevegelsen, og som et resultat kom Dalí i flere heftige konflikter med sine kollegaer. Sent i 1934 ble han offisielt utvist fra den surrealistiske bevegelsen. 1939-1980: Andre verdenskrig og videre karriere. Andre verdenskrig og den spanske borgerkrigen førte til at Dalí og Gala måtte flytte til USA i 1939. Her bodde de i åtte år. I USA benyttet Dalí tiden sin til å utforske sitt forfatterskapet. Dalí skrev blant annet en selvbiografi med navn "The Secret Life of Salvador Dalí", men han skrev også romaner. Under krigen var han også med å skape en ny film med navn "Moontide", sammen med den franske filmhelten Jean Gabin. I ettertid har Dalí blitt kritisert for å ha rømt fra Spania og fra krigen. Størst kritikk fikk han kanskje fra den engelske forfatteren George Orwell, som uttalte i sin anmeldelse av Dalís selvbiografi: «Enhver person burde kunne klare å holde de to faktaene klare for seg om Dalí: At han er en god tegner og et motbydelig menneske». De kommende årene i USA var svært viktig for Dalí. Museum of Modern Art i New York gav Dalí hans største retrospektive kunstutstilling i 1941. Her ble noen av Dalí mest kjente verk utstilt, blant annet "Kristus av den hellige Johannes på korset", "Den hallusinogene toreador" og "Oppdagelsen av Amerika av Christofer Columbus". Dalí laget også juveler. Mellom 1941 og 1970 ble en på 39 stykker til. Flere av disse kan ses ved Teatre-Museu Dalí i Figueres. Etter krigen dro Dalí og Gala tilbake til Catalonia og et Spania regjert av Francisco Franco. Dette førte til mye kritikk fra tilhengere og andre kunstnere. Derfor er det rimelig å tro at mange surrealister avviste Dalís verk på grunnlag av hans politiske innstilling, og ikke hans kunstnerisk evner. I 1959 organiserte den surrealistiske kunstneren André Breton et kunstgalleri med navn "Hyllest til surrealisme" for å hedre 40-årsjubileet for surrealisme. Utstillingen besto av verk av blant annet Dalí, Joan Miró, Enrique Tábara, og Eugenio Granell. Senere i sin karriere sluttet Dalí å male like produktivt. Derimot eksperimenterte han med andre kunstsjangre. Dalí var for eksempel blant de første som fikk til holografi, mange av hans senere verk inneholdt også optiske illusjoner. Dalí var også svært fascinert av naturfag og matematikk. Dette ble gjenspeilt gjennom en rekke malerier gjort på 1950-tallet. Etter krigen ble Dalí en dedikert katolikk. Hans religiøse tro var stadig en stor inspirasjonskilde. Dette kan sees i verk som "Madonna av Port-Lligat" og "Corpus Hypercubus". Også fysikk og biologi var en viktig inspirasjonskilde for Dalí. Fra 1960-tallet og utover arbeidet Dalí hovedsakelig med å Teatre-Museu Dalí i hjembyen Figueres. De aller fleste av hans malerier ble fra 1970-tallet plassert her. 1980-1989: Siste leveår. I 1980-årene ble Dalís helse dårligere. Hans nærmest senile kone Gala hadde angivelig gitt Dalí medisiner som skadet nervesystemet hans, og som resulterte i at han ikke klarte å lage visuell kunst lenger. I en alder av 76 var Dalí fysisk et vrak, og høyre hånd skalv ukontrollert, noe som viste symptomer på parkinsons sykdom. Året etter døde Gala, og Dalí mistet mye av viljen til å leve. Bevisst begynte han å dehydrere seg selv, kanskje et forsøk på et selvmord. I 1984 ble han også utsatt for en brannulykke, men omstendighetene rundt dette er uklart. Enkelte historikere og kunstnere har påstått at Dalí ble tvunget eller lurt til å signere blanke lerreter og grafisk papir, som senere, også etter hans død, ble solgt i hans navn. Derfor har mange kunstforhandlere vært svært skeptiske mot å kjøpe Dalís siste verk. Han fikk en pacemaker i 1986, men fikk to år senere et alvorlig hjerteinfarkt og endte opp på sykehuset. Her fikk han besøk av kong Juan Carlos I av Spania, som var en stor tilhenger av Dalí. Salvador Dalí døde 23. januar 1989 i en alder av 84. Han ble gravlagt sammen med Gala i en krypt under Teatre-Museu Dalí i Figueres. Salvador Dalí fotografert i Hotel Maurice i Paris i 1972 Personlighet og kunstkarriere. Salvador Dalí gjorde seg fort kjent for å være svært eksentrisk og overklasset, og således svært kunstnerisk i sitt levesett. Inspirert av den spanske mesteren Diego Velázquez, anla Dalí en oppoverrettet bart, som ble et gjenkjennelig trekk hos ham. Han gikk ofte rundt med lange strømper, frakk, stokk og knebukser; i samme stil som den engelske estetikken som var vanlig på sent 1800-tallet. Han snakket flytende spansk, fransk og engelsk, men bevarte alltid den spanske rulle r-en. Dalí uttalte en gang: «hver morgen når jeg våkner, opplever jeg en enorm nytelse: det av å være Salvador Dalí!» Teknikk og innflytelse. Majoriteten av Dalís malerier ble malt svært realistisk, og han blandet denne metoden med surrealisme. Sjangeren var svært avgjørende da han i Paris i 1931 møtte den østerrikske psykologen Sigmund Freud, som inspirerte Dalí til å skape den såkalte «paranoid-kritiske metode». Denne metoden siktet på å klargjøre og visualisere den ubevisste drømmelignende fantasien. På den måten ble subjektene i Dalís malerier ofte malt med ekstrem realisme og tydelighet, nærmest hyperrealistisk. Derimot er det de forvridde og absurde malte objektene som skaper en klar surrealisme i verkene. Dalí var også fascinert av dyr, og inkluderte slike i sine verk. For eksempel malte han en liksomelefant, der beina var flere hundre meter lange og tynne, dette kan sees i maleriet "St. Antonius' fristelse". Svært få av hans surrealistiske malerier har et naturtro landskap. Siden Dalí fant sin egen metode å male på, har han blitt en hovedperson innenfor den surrealistiske bevegelsen. Flere av fortidens og dagens kunstnere har nevnt Salvador Dalí som en inspirasjonskilde, blant annet Damien Hirst, Odd Nerdrum, Jeff Koons, Andy Warhol og Noel Fielding. Dalís bemerkelsesverdige oppførsel og kroppspråk har gjort ham til et kulturelt ikon for det bisarre og surrealistiske. Han har blitt fremstilt i flere filmer, blant annet av Robert Pattinson i "Little Ashes" og Adrien Brody i "Midnight in Paris". Hieronymus Bosch. Jeroen (Hieronymus) Bosch (1450-1516). Portrett av Jacques Le Boucq (1520–1573) ca. 1550. Hieronymus Bosch (også skrevet "Jheronimus Bosch"), signerte som Jeroen Boschca etter fødebyen ’s-Hertogenbosch i Brabant, (født ca. 1450, død august 1516) var en nederlandsk maler og tegner. De mest berømte av maleriene hans, som "Lystenes hage" og "Den hellige Antonios fristelser", er fulle av symbolikk, mystiske detaljer og fantasifulle skrekkelementer i et eget ikonografisk univers. Tematikken er ofte menneskelig synd og fortapelse i helvetet, men motivene kan også være allegorier og satiriske folkelivsskildringer. Bildene hans markerer overgangen fra middelaldermaleri til nederlandsk sjangermaleri. De ble en inspirasjonskilde for surrealister og psykoanalytisk tolkning på 1900-tallet. Bakgrunn og arbeid. Bosch ble døpt "Jeroen van Aeken" ("Jerome van Aken") fordi faren og familien var fra Aachen. Han levde trolig det meste av livet i fødebyen ’s-Hertogenbosch. Man vet for øvrig svært lite om ham fordi han etterlot seg verken dagbok eller andre notater. De rundt 40 maleriene hans er heller ikke datert. Mens enkeltarbeider, for eksempel "Korsfestelsen", er nokså tradisjonelle, er mange, særlig altertavlene, uvanlig fargerike og bisarre med motiver bygd på religiøs symbolisme og populære legender. Detaljer i bildene kan knyttes til religiøse tresnitt og trykk i samtida. Han har også malt realistiske sjangerbilder. Stilmessig kan figurene hans likne de man finner hos flamske kunstnere som brødrene Hubert og Jan van Eyck og Virgo inter Virgines-mesteren, men Bosch overrasker med et fantastisk og skremmende bildespråk. Bosch arbeidet for lokale kirker, men også hoffet, og etter hans død samlet Filip 2. av Spania maleriene hans. Den fineste samlinga er fortsatt i Prado-museet i Madrid. Han inspirerte samtidige kunstnere og fikk stor innflytelse gjennom trykk av arbeidene. Groteske Bosch-skapninger, -demoner og -uhyrer, som ofte er satt sammen av elementer fra mennesker, dyr og gjenstander, kan gjenfinnes i for eksempel Domenico Campagnolas kobberstikk. Pieter Brueghel d.e. innlemmet bildespråket fra Bosch på en selvstendig måte i sine egne malerier. Annet. Hieronymus Bosch er også navnet på hovedpersonen i krimbøkene til den amerikanske forfatteren Michael Connelly, da under dagligtale Harry Bosch Geitost (band). Geitost var et hippieband som ble samlet av Jan Bojer Vindheim for å produsere singelen "Parklåt"/"Imorra Babylon" med hans tekster. "Parklåt" tok utgangspunkt i «slaget om Slottsparken» 1978 og refrenget forsvarte bruk av cannabis. Baksida "Imorra babylon" var generelt antiautoritær og samfunnskritisk. Som musikere medvirket tre av medlemmene fra hippiegruppa Fryn Alg: Kapellmester Helge Gaarder (piano på side A, akustisk gitar side B), Kjell Fostvedt (trommer) og Viggo Vestel (bass), dessuten spiller Erling Ofstad elektrisk gitar. Jan Bojer Vindheim tar seg selv av frontvokalen, Siv Hovland og Kari Ghei korer. Fryn Alg hadde vært aktive siden tidlig 70-tall, men dette var det nærmeste gruppen kom en plateutgivelse. Singelen er en av Norges mest spontant lydende utgivelser; ingenting tyder på at det har vært et mål for gruppen å etterligne profesjonelle rockeplater: Begge sider av singelen åpner med studiosnakking som lett kunne vært redigert bort, og Ofstads gitarspill later til å være tatt på sparket uten forutgående gitarleksjoner. Singelen har imidlertid et energisk driv, og gruppens humor er ikke bare av det ufrivillige slaget. De fikk til slutt presset 500 eksemplarer av singelen (på deres eget plateselskap Brød, 1978) i Sverige etter at to norske platepresserier hadde nektet å fabrikkere den, angivelig fordi teksten oppfordret til vold mot politiet. Singelen ble solgt uten cover, pakket av Vindheim i billige konvolutter med bærehåndtak, så de fleste eksemplarene som eksisterer i dag, er svært slitte. En gjenutgivelse er lite trolig, ettersom Jan Bojer Vindheim i ettertid har nektet å legge navn til denne singelen. Ukrainsk. Ukrainsk "(українська мова)" er et østslavisk språk som brukes i og omkring Ukraina hvor det har status som offisielt språk. Ukrainsk benytter seg av det kyrilliske alfabetet med 33 bokstaver, hvorav 22 konsonanter, 10 vokaler og et bløtt tegn. Det bløte tegnet har ingen fonetisk verdi i seg selv, men marker at den foregående konsonanten skal palataliseres. Det ukrainske alfabetet. Аа Бб Вв Гг Ґґ Дд Ее Єє Жж Зз Ии Іі Її Йй Кк Лл Мм Нн Оо Пп Рр Сс Тт Уу Фф Хх Цц Чч Шш Щщ Ьь Юю Яя Parlament. Et parlament er en lovgivende forsamling. I noen land er parlamentet oppdelt i to forsamlinger, typisk kalt "overhus" og "underhus" eller "førstekammer" og "andrekammer", som begge skal stemme over et lovforslag for at det skal bli vedtatt. Parlamentene i de ulike land har ofte særnavn som man bruker i stedet for det mer generelle "parlament". Navn på parlament. Danmark hadde inntil 1953 et tokammersystem: Parlamentet het Riksdagen og besto av Folketinget og Landstinget. Murphys lov. Murphys lov postulerer at «hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det (og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt)». «Loven» ble til da John Paul Stapp, George Nichols og Edward A. Murphy Jr. undersøkte den menneskelige toleranse for akselerasjon under raketteksperimenter ved Edwards Air Force Base i California i 1949 hvor Murphy under disse forsøkene uttrykte følgende postulat: «If there are two or more ways to do something, and one of those ways can result in a catastrophe, someone will do it». Tillegg og omskrivninger. Gudmund Hernes samlet en del flere varianter av denne og lignende lover i en bok: "«Hvorfor alt går galt og andre lover for det moderne menneske»" som ble gitt ut i 1980. Andøya. Andøya (nordsamisk: "Ánddásoulu") er Norges 10. største øy med et areal på 489 km² og har blant landets største myrarealer (263 km²) og er velkjent for sine multebær. Myrarealene utnyttes også til omfattende produksjon av veksttorv. Foruten de flate og stort sett sammenhengende myrarealene, består Andøya også av bratte fjellpartier som når opp til 700 meters høyde. Høyeste punkt på øya er Kvasstinden på 705 moh. På den nordlige delen av Andøya er Sverigetinden (512 moh.) det høyeste fjellet. Geologisk er Andøya også kjent for Ramsåfeltet, som er Norges eneste område utenfor Svalbard der det finnes kullforekomster. Disse stammer fra de geologiske periodene jura og kritt. Ramsåfeltet er også rikt på fossiler, og det er her blant annet funnet et fossil etter en 3 meter lang fiskeøgle. Andøya har vært befolket helt fra steinalderen, og det er funnet trekull som er hele 11 000 år gammelt. Det finnes en rekke funn etter menneskelig aktivitet som med sikkerhet skriver seg senest fra yngre steinalder. Selve navnet Andøya kommer fra "Omd", som var navnet som ble brukt på øya i jernalderen og i vikingtiden. Omd er omtalt i Snorre Sturlason sine kongesagaer, både i Ynglingesagaen og i sagaen om Olav Tryggvason. På tettstedet Åse, ca. 4 mil sør for Andenes, er det funnet et militært ringtunanlegg fra eldre jernalder bestående av 14 hus. Trolig har dette anlegget tilhørt et lokalt høvdingesete. Hele øya ligger i Andøy kommune. Tidligere kommunenavn. Den gamle kommunen, som het Dverberg, ble delt i tre den 1. januar 1924 (Andenes, Dverberg og Bjørnskinn), og slått sammen igjen 1. januar 1964 under navnet Andøy kommune. Å (stedsnavn). I Danmark, finnes en landsby med navnet Å på øya Fyn. I Sverige finnes et lite tettsted med navnet Å i Norrköping kommune, og også mange andre småsteder med navnet Å. Skardstinden. Skardstinden (2373 moh.), også kalt Skardstind, ligger i Lom kommune i Oppland fylke. Skardstinden regnes som Norges femte høyeste fjelltopp. Skardstinden ligger 2,5 km vest for Galdhøpiggen, innenfor Jotunheimen nasjonalpark. Skardstinden er en del av det såkalte Skardstindmassivet, som har tre topper: Skardstinden (2373 moh.), Nåla (2310 moh.) og Vestre Skardstinden (2219 moh.). Viktor Janukovytsj. Viktor Fedorovytsj Janukovytsj eller Viktor Fedorovitsj Janukovitsj (ukrainsk:, født 9. juli 1950 i Zjukovka i Donetsk oblast) er en ukrainsk politiker for Regionpartiet. Han er Ukrainas president. Janukovytsj har i tre perioder vært statsminister. Mellom 1997 og 2002 var han guvernør i Donetsk oblast, en provins i den østlige delen av landet. I forbindelse med Ukrainas presidentvalg i 2004, ble Janukovytsj erklært som offisiell vinner av begge de første valgomgangene (holdt 31. oktober og 21. november). Omfattende nasjonale og internasjonale protester førte til at det ble holdt omvalg den 26. desember, som opposisjonslederen Viktor Jusjtsjenko vant med god margin. Fem dager senere annonserte Janukovytsj sin avgang som statsminister. Janukovytsj, som har russisk som morsmål, regnes som politisk Russlandsorientert, i motsetning til den vestligorienterte Jusjtsjenko. Janukovytsj var kandidat til presidentvalget i Ukraina i 2010. I første valgomgang 17. januar fikk han med 35,3 % flest stemmer og gikk videre til andre valgomgang 7. februar. Janukovytsj fikk i andre valgomgang 49 % av stemmene, med 45,5 % for Julija Tymosjenko. Han ble 25. februar 2010 innsatt som Ukrainas president for perioden 2010 til 2015. MS «Sleipner» (1999). MS «Sleipner» var en katamaran bygget i 1998 som søsterskip til MS «Draupner» for HSD Sjø. «Sleipner» hadde skrog i aluminium, bygget ved Austral Ships, Pty Ltd i Australia. Båten hadde en største lengde på ca 42 m, 12,5 m bred, en tonnasje på 375 (brutto) og hadde sertifikat for 358 passasjerer. MS «Sleipner» gikk på grunn Store Bloksen på Sletta og forliste den 26. november 1999. 16 mennesker omkom. Hendelsen er senere omtalt som Sleipner-forliset. Bokhandel. a> i Bergen er Norges eldste bokhandel med en historie tilbake til 1771. En bokhandel er en butikk som selger bøker og ofte også papir- og kontorvarer. Noen norske bokhandelkjeder er Ark, Tanum, Norli, Libris, Akademika (studentbokhandel) og Studia (studentbokhandel) Nei til EU. "Nei til EU" er en såkalt grasrotbevegelse som jobber for holde Norge utenfor Den europeiske union (EU). Organisasjonen var i utgangspunktet ikke medlemsbasert, men det ble opprettet samarbeid mellom den sentrale virksomheten og de lokale gruppene, og i 1990 ble organisasjonen "Nei til EF" opprettet som en landsdekkende medlemsorganisasjon med lokal- og fylkeslag, og årsmøter. "Nei til EF" skiftet navn til "Nei til EU" da EF hadde endret navn til Den europeiske union. Nei til EU ble den dominerende organisasjonen på nei-siden i forbindelse med folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994. Ifølge organisasjonen selv hadde den 140 000 medlemmer og aktive lokallag i alle landets kommuner. Nei til EUs høyeste organ mellom årsmøtene er Rådet, et landsmøtevalgt organ som er ment for å gjenspeile bredden i nei-bevegelsen og som møtes to ganger i året. Styret møtes med jevne mellomrom, og arbeidsutvalget flere ganger i måneden. Nei til EUs arbeidsutvalg består av Heming Olaussen som leder, Torunn Kanutte Husvik og Hildegunn Gjengedal som nestledere, samt Sigrid Heiberg som medlem. Kim Småge. Kim Småge (født 23. juni 1945 i Trondheim), egentlig navn Anne Karin Thorshus'", er en norsk forfatter, frilansjournalist og tekstforfatter. Hun er utdannet Cand.mag. ved Universitetet i Trondheim med fagene norsk, engelsk og geografi. Hun er utdannet instruktør i Norges Dykkeforbund. Debuterte som forfatter under navnet Kim Småge i 1983. Småge var den første i Norge som ble omtalt som «krimdronning», og regnes som en av grunnleggerne for den feministiske krimbølgen i Norge. Gjennomgangsfigur i mange av Småges kriminalromaner er politibetjent Anne-kin Halvorsen. Bøkene refererer ofte til et felles univers rundt Trondheim politikammer som Småge deler med forfatterne Fredrik Skagen, Idar Lind og Anne Birkefeldt Ragde. Småge har vært leder av Skandinaviska Kriminalsällskapet og nordisk kontakt for Asociación Internacional de Escritores Policíacos. Leonid Kutsjma. Leonid Danylovytsj Kutsjma (Леонід Данилович Кучма) (født 9. august 1938 i Tsjajkine i Tsjernihiv oblast) er en ukrainsk politiker. Han har vært Ukrainas president fra 1994 til og med 2005. Mellom 1992 og 1993 var han landets statsminister. Hans styre har vært knyttet til en rekke korrupsjonsskandaler, og han regnes for å være meget Russlandsorientert. Kutsjma mottok i 1997 Den hvite ørns orden fra Polens president. Ukrainsk hryvnja. Hryvnja (ukrainsk гривня,) er valutaen som brukes i Ukraina. Den er delt inn i 100 "kopijky" (entall "kopijka"). Hryvnja har vært offisiell valuta siden 1996 da den erstattet «kupongene» (карбованець, "karbovanets"), den midlertidige valutaen som ble brukt etter at Ukraina forlot Sovjetunionen og ikke lenger var en del av rubelområdet. Blandingsøkonomi. Blandingsøkonomi er en økonomisk struktur som innebærer et kompromiss mellom privat (markedsøkonomi) og statseid (planøkonomi) industri. Den private virksomheten skjer innenfor rammebetingelsene som det offentlige bestemmer. Blandingsøkonomi er det mest utbredte økonomiske systemet. Grunnen til at blandingsøkonomi er såpass utbredt er på grunn av markeder som vanskelig kan styres av privat sektor og det er på grunn av ønsket om et velferdssamfunn med billigere helsetilbud og skoler. Det finnes områder som ikke kan drives med overskudd, men som er viktige for samfunnet. Det er ingen privat aktør som frivillig ville startet produksjon når det er umulig å gå med overskudd. Dette er gjerne i markeder med naturlig monopol. I en blandingsøkonomi der noe er statlig styrt betaler innbyggerne skatter for at staten skal produsere visse tjenester som ikke hadde vært lønnsomt for det private. Hvis det skulle blitt drevet privat hadde det ført til store kostnader for den enkelte som valgte å bruke disse godene. Vesle Galdhøpiggen. Vesle Galdhøpiggen (2369 moh.), også kalt Veslepiggen, ligger i Lom kommune i Oppland fylke. Vesle Galdhøpiggen regnes som Norges sjette høyeste fjelltopp (når Styggedalstindane regnes som én topp). Vesle Galdhøpiggen ligger i østre Jotunheimen ca. 600 m nord-nordvest for Galdhøpiggen. Tamblot. Tamblot (død i 1622 på Bohol, Filippinene), filippinsk prest som ledet oppstand mot de spanske kolonimyndigheter på Bohol på Filippinene 1621–22. Tamblot var en "bablayan" (prest) i den førkristne kult som dominerte på øya Bohol før de spanske katolske misjonærers ankomst. De to første var jesuittprestene pater Juan de Torres og pater Gabriel Sanchez, som kom den 17. november 1596 over fra naboøya Cebu til Baclayon på Bohol. De etablerte seg i Baclayon og begynte raskt med forkynnelsen av kristendommen rundt om på øya. Etter få år flyttet de innover på øya til Loboc. Det var der de grunnla Bohols første katolske menighet i 1602, fulgt av en skole i 1604 "(Seminario Colegio de Indios)", som utdannet det lokale lederskiktets barn." Tamblot så forfedrenes tro truet av den nye tro som de spanske jesuittene bragte med seg. Mens de fleste jesuittene var fraværende (de var i Cebu for å feire jesuittmisjonæren Frans Xavier), fikk han med seg rundt 2 000 boholanoer på en oppstand. Da nyheten om opprøret nådde Cebu sendte borgermester Don Juan de Alcarazo en militærekspedisjon over til øya. Den 1. januar 1622 begynte en styrke bestående av 50 spanjoler og over 1 000 cebuanos sin fremrykning på øya. I slaget som fulgte, utkjempet under et voldsomt skybrudd ved Malabago nær Cortes, ble borgermesteren såret og spanjolenes styrker tvunget til retrett. Seks måneder senere forsøkte de et nytt angrep, og ble igjen slått tilbake. Da lyktes det spanske snikmordere å trenge inn i Tamblots leir og drepe ham. Nå var opprøret uten leder, og det var lett for spanjolene å nedkjempe det. Tamblot Braulio Rivera. Eustacio Mañalak og Braulio Rivera (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var to av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. Intet videre er kjent om grunnene for at spanjolene arresterte og så valgte å henrette nettopp dem. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Rivera, Braulio Rivera, Braulio Rivera, Braulio Benedicto Nijaga. Francisco L. Roxas, Benedicto Nijaga og Geronimo Medina (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var tre av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. "Francisco L. Roxas" ble urettmessig implisert i revolusjonen og henrettet på falske premisser. Roxas var blitt oppsøkt av "Benedicto Nijaga", en offiser i den spanske hær som hadde gått over til K.K.K.. Han bad om materiell støtte. Roxas ikke bare nektet, men truet med å angi Katipunan til myndighetene. Da la Katipunans leder, Andres Bonifacio, en plan for å avverge faren. For å nøytralisere Roxas og andre "ilustrados" som stod dem imot, ble det utarbeidet forfalskede dokumenter som skulle få det til å fremstå som om Roxas og andre rike filippinere støttet Katipunan økonomisk. Man sørget så for at politiet kom over dokumentene, og på den måten ble Roxas bragt til taushet. Nijaga var ironisk nok en annen av de som ble henrettet sammen Roxas. Også en annen offiser som var gått over til Katipunan, "Geronimo Medina", var blant de tretten. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Geronimo Medina. Francisco L. Roxas, Benedicto Nijaga og Geronimo Medina (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var tre av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. "Francisco L. Roxas" ble urettmessig implisert i revolusjonen og henrettet på falske premisser. Roxas var blitt oppsøkt av "Benedicto Nijaga", en offiser i den spanske hær som hadde gått over til K.K.K.. Han bad om materiell støtte. Roxas ikke bare nektet, men truet med å angi Katipunan til myndighetene. Da la Katipunans leder, Andres Bonifacio, en plan for å avverge faren. For å nøytralisere Roxas og andre "ilustrados" som stod dem imot, ble det utarbeidet forfalskede dokumenter som skulle få det til å fremstå som om Roxas og andre rike filippinere støttet Katipunan økonomisk. Man sørget så for at politiet kom over dokumentene, og på den måten ble Roxas bragt til taushet. Nijaga var ironisk nok en annen av de som ble henrettet sammen Roxas. Også en annen offiser som var gått over til Katipunan, "Geronimo Medina", var blant de tretten. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Moises E. Salvador. Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var fem av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. De var alle medlemmer av Jose Rizals ikkevoldelige reformforening "La Liga Filipina". Denne foreningen falt sammen da Rizal ble arrestert i juli 1892 og deportert til Mindanao. Da den trådte sammen igjen for å reorganisere seg, ble den istedet splittet i to grupper. Radikalerne sluttet seg til Andres Bonifacio og Katipunan; de konservative til "Cuerpo de Compromisarios" som ble ledet av Domingo T. Franco. Denne "Cuerpo" er av historikere blitt beskrevet som «langsom og vankelmodig» – «den fortsatte å eksistere bare i sine grunnleggeres tanke». De ble like fullt henrettet, selv om det ikke er lett å se at de har spilt noen rolle i forbindelse med revolusjonen. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Salvador, Moises E. Salvador, Moises E. Salvador, Moises E. Olaf Heitkøtter. Olaf Heitkøtter (født 26. mars 1928 på Otta) er tidligere norsk fjelloppsynsmann i Lesja og naturfotograf, nå pensjonist. Han begynte som fjelloppsynsmann i 1950 og var den første norske heltidsansatte fjelloppsynsmannen. Olaf Heitkøtter og broren Normann Heitkøtter ble i 1997 tildelt Den Norske Friluftslivprisen. Han har gitt ut en rekke naturbøker av svært høy kvalitet Ramon Padilla. Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var fem av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. De var alle medlemmer av Jose Rizals ikkevoldelige reformforening "La Liga Filipina". Denne foreningen falt sammen da Rizal ble arrestert i juli 1892 og deportert til Mindanao. Da den trådte sammen igjen for å reorganisere seg, ble den istedet splittet i to grupper. Radikalerne sluttet seg til Andres Bonifacio og Katipunan; de konservative til "Cuerpo de Compromisarios" som ble ledet av Domingo T. Franco. Denne "Cuerpo" er av historikere blitt beskrevet som «langsom og vankelmodig» – «den fortsatte å eksistere bare i sine grunnleggeres tanke». De ble like fullt henrettet, selv om det ikke er lett å se at de har spilt noen rolle i forbindelse med revolusjonen. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Padilla, Ramon Padilla, Ramon Padilla, Ramon Faustino Villaruel. Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var fem av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. De var alle medlemmer av Jose Rizals ikkevoldelige reformforening "La Liga Filipina". Denne foreningen falt sammen da Rizal ble arrestert i juli 1892 og deportert til Mindanao. Da den trådte sammen igjen for å reorganisere seg, ble den istedet splittet i to grupper. Radikalerne sluttet seg til Andres Bonifacio og Katipunan; de konservative til "Cuerpo de Compromisarios" som ble ledet av Domingo T. Franco. Denne "Cuerpo" er av historikere blitt beskrevet som «langsom og vankelmodig» – «den fortsatte å eksistere bare i sine grunnleggeres tanke». De ble like fullt henrettet, selv om det ikke er lett å se at de har spilt noen rolle i forbindelse med revolusjonen. Om "Faustino Villaruel" kan anføres at han var far til Filippinenes første kvinnelige frimurer, Rosario Villaruel. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Villaruel, Faustino Villaruel, Faustino Villaruel, Faustino Luis Enciso Villareal. Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla (henrettet 12. januar 1897 i Manila, Filippinene) var fem av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon. De var alle medlemmer av Jose Rizals ikkevoldelige reformforening "La Liga Filipina". Denne foreningen falt sammen da Rizal ble arrestert i juli 1892 og deportert til Mindanao. Da den trådte sammen igjen for å reorganisere seg, ble den istedet splittet i to grupper. Radikalerne sluttet seg til Andres Bonifacio og Katipunan; de konservative til "Cuerpo de Compromisarios" som ble ledet av Domingo T. Franco. Denne "Cuerpo" er av historikere blitt beskrevet som «langsom og vankelmodig» – «den fortsatte å eksistere bare i sine grunnleggeres tanke». De ble like fullt henrettet, selv om det ikke er lett å se at de har spilt noen rolle i forbindelse med revolusjonen. De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som "Trece Martires de Bagumbayan", og gruppen bestod av Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar. Villareal, Luis Enciso Villareal, Luis Enciso Villareal, Luis Enciso Stordabrua. Stordabrua er ei hengebru over Digernessundet, mellom Digernesklubben på Stord og øya Føyno. Lengden er på 1076 meter med et hovedspenn på 677 meter. Brutårnene rager 97 meter over vannflaten og seilingshøyden er 18 meter. Stordabrua inngår i Trekantsambandet og er en del av Europavei 39. Brua ble åpnet den 27. desember 2000. Bømlabrua. Bømlabrua er ei hengebru over Spissøysundet mellom Nautøy og Spissøy i Bømlo og Stord kommuner i Hordaland. Lengden er 998 meter med et hovedspenn på 577 meter. Brutårnene er rager 105 meter over vannflaten, og seilingshøyden er 36 meter. Bømlabrua inngår i Trekantsambandet som del av riksvei 542. Brua ble åpnet den 27. desember 2000. Hengebrua er en bygd med en tilfartsdel som hviler på 7 pilarer på den ene siden og en kort tilfartsdel på den andre siden, uten pilarer. Brua har to kjørefelt og et fotgjengerfelt. Tårnene og pilarene er bygd med betong klatreforskaling. Selve brobanen hviler på et kassetverrsnitt i stål. Kassen har en bredde på 13 meter og en høyde på 2,6 meter. Hovedkablene er forankret direkte til fjell. Hydrofoilbåt. Hydrofoilbåt (egentlig "vannvingebåt") er en båt med hydrofoil, to bæreplan eller vinger ned i vannet – ett forut og ett akter. Når båten øker farten, løftes selve skroget ut av vannet ved hjelp av de skråstilte vingene. Takket være liten vannmotstand kan hydrofoilbåter holde høy hastighet. Masjhastigheten lå gjerne rundt 30 knop. Båtene ble bygd i lettmetall (aluminium) på grunn av vektbesparelsen. Hydrofoilbåtene hadde sin storhetstid fra 1960 og utover. Båtene ble satt inn i passasjertrafikk en rekke steder langs kysten, spesielt i lukkede farvann. I en periode var det hydrofoilruter langs hele kysten fra Oslofjorden til Troms. Den første hydrofoilbåten i rutetrafikk langs norskekysten var HF «Vingtor». Den tilhørte Sandnæs Dampskibs-Aktieselskab (SDA) og ble satt i trafikk 15. juli 1960 på ruten Stavanger – Bergen. SDA og Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) hadde fått konsesjon på denne ruten i 1959. I perioden 1961 til 1971 ble det bygd en rekke hydrofoilbåter på lisens også i Norge. Mest kjent er kanskje verftet s i Mandal. Hydrofoilbåtene var belemret med en rekke driftstekniske problemer, de var lite økonomiske i drift og kaiene de skulle legge til ved måtte modifiseres for å gi plass til foilene. I en periode ble luftputebåter prøvd som alternativ, men også disse viste uregelmessigheter. Det ble etter hvert Westamaranen – en to-skrogs katamaranbåt utviklet ved Westermoen Hydrofoil som viste veien videre for hurtigbåttrafikken i Norge. KNM «Sleipner» (1965–1992). "«Sleipner» har vært navnet på flere fartøyer i den norske marinen. For en oversikt, se Sleipner (andre betydninger)" Korvetten KNM «Sleipner» ble bygd ved Nylands verksted i Oslo. Skipet ble sjøsatt den 9. november 1963, og ble overtatt av sjøforsvaret og heiste kommando 29. april 1965. «Sleipner» var det første fartøyet i en ny klasse korvetter. «Sleipner» hadde et utrustet deplasement på 780 tonn, gjorde 20 knop og hadde en besetning på 63 mann. Fartøyet ble modernisert i 1988 og ble i en periode brukt som kadettfartøy. Det ble utrangert i 1992, og lå siden i opplag. KNM «Sleipner» ble senket med en torpedo (svensk type TP613) fra KNM Jo i forbindelse med en skyteøvelse i Vestfjorden i juni 2002. Sleipner-klassen. Sleipner-klassen var en del av flåteplanen av 1960. Blant de totalt 50 skipene planen omfattet, var det 5 korvetter i Sleipner-klassen, men bare 2 ble realisert etter budsjettkutt. Disse var F 310 KNM «Sleipner» og F 311 KNM «Æger». Skipene ble bygd ved Nylands Verksted i Oslo. De ble utfaset i 1992 og senere brukt som mål for utprøving og testing av forskjellige våpen. Ved utfasingen var de bestykket med Oslo-klassen. Oslo-klassen av fregatter er en norsk konstruksjon basert på Dealey-klassen jagereskorteskip i USAs marine, men betydelig modifisert for norske behov. Skrogkonstruksjonen regnes for meget sjødyktig. Byggingen var en del av flåteplanen av 1960, som ble delvis finansiert av USA gjennom Mutual Defense Assistance Program. Flåteplanen på totalt 50 fartøyer inkluderte 5 fregatter av Oslo-klassen som alle ble levert fra Marinens Hovedverft i Horten i tiden 1964 til 1966. Oslo-klassen ble faset ut til fordel for nye fregatter av Fridtjof Nansen-klassen. Den første nye fregatten, KNM «Fridtjof Nansen», ble satt i tjeneste 5. april 2006. Skip. Fem skip av Oslo-klassen ble bygd. Alle ble modernisert på slutten 1980-tallet. KNM «Oslo» gikk på grunn ved Marstein fyr sør for Bergen mandag 24. januar 1994. En person omkom. KNM «Oslo» sank dagen etter under slep i Korsfjorden og ble senere hevet og kondemnert. KNM «Stavanger» ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1998 og brukt som målfartøy og senket 2001 -. KNM «Bergen» gikk ut av tjeneste i juni 2005 og avløses av den nye fregatten KNM «Fridtjof Nansen», når denne er operativ. KNM «Trondheim» ble tatt ut av tjeneste juni 2006, hva som skal skje med den gamle fregatten er nå usikkert, men den vil trolig bli hogget opp. KNM «Narvik», den siste av fregattene som var i operativ tjeneste, halte kommandoflagg den 13. juni 2007 i Horten. KNM «Narvik» ble museumsfartøy i Horten og sirkelen var dermed fullført etter 41 år i tjeneste. Iglesia ni Cristo. "Iglesia ni Cristo" (INC, tagalog for "Kristi Kirke") er en religion med kristen karakter som er oppstått på Filippinene. Trossamfunnet har sin egen helt særegne kirkearkitektur med smale og spisse spir. Trossamfunnet forstår seg selv som i skarp opposisjon til Den katolske kirke. "Iglesia ni Cristo" (noen ganger skrevet "Iglesia ni Kristo") ble grunnlagt av Felix Manalo den 27. juli 1914. Den forstår seg som egentlig opprettet av Jesus Kristus, og begrunner dette med bibelske profetier som den fortolker slik. Trossamfunnet har, til tross for sin betydelige tallmessige størrelse, en stram organisasjon som gjør seg gjeldende i hele medlemsmassen gjennom forskjellige former for tett sosial rettledning og personlig oppfølgning. Dette gjelder også, om enn ofte i klart mindre grad, i de filippinske utenlandsmiljøer der INC har et nærvær. På Filippinene har INC en relativt stor politisk innflytelse fordi trossamfunnets anbefalinger i forbindelse ved valgene i meget høy grad blir fulgt av medlemsmassen. "Iglesia ni Cristo" har mer enn 200 menigheter i 84 land utenfor Filippinene. Trossamfunnet oppgir ikke samlet medlemsskapsstatistikk, men det anslås at det omfatter rundt seks millioner personer, de aller fleste av filippinsk bakgrunn. INC er antagelig det nest største trossamfunnet på Filippinene etter Den katolske kirke (dersom man ikke summerer de forskjellige forgreningene av Iglesia Filipina Independiente, som i så fall ville innta annenplassen). INC har sitt hovedkvarter i nabolaget "New Era" i bydelen Diliman i Quezon City, og administreres nå (pr. desember 2004) av stifterens arvinger, sønnen Erano G. Manalo og sønnesønnen Eduardo V. Manalo. Trossamfunnet eier og driver "New Era University" og "New Era Hospital" (megge nær hovedkvarteret i Diliman), og har egne radiostasjoner. Hans Fredrik Grøvan. Hans Fredrik Grøvan (født 1. november 1953) var ordfører i Lyngdal kommune 1995–2007. Han representerte Kristelig Folkeparti. Han var vararepresentant nr. 3 på Stortinget for Vest-Agder 2001 – 2005, og han var også styreleder i Agder Energi fram til desember 2005. Anne Brit Stråtveit. Anne Brit Stråtveit (født 22. april 1947 i Farsund, Vest-Agder) er en norsk politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 1997. Hun stilte ikke til gjenvalg i 2001 fordi hennes mann var alvorlig syk. Han døde forholdsvis kort tid senere. Hun var medlem av Lyngdal kommunestyre og formannskap fra 1995-97 og igjen fra 2003. Anne Brit Stråtveit er for tiden ansatt som rådgiver ved Berge Ungdomsskole i Lyngdal. Felix Manalo. Felix Y. Manalo (født 10. mai 1886 i Taguig, Manila, Filippinene, død 12. april 1963) var den ledende budbringer av Iglesia ni Cristo, et trossamfunn grunnlagt på Filippinene i 1914. Bakgrunn, navneskifte. Han ble født "Felix Ysagun" som sønn av Mariano Ysagun og Bonifacia Manalo. Senere, etter morens død, endret han etternavn til Manalo. Motivet var ikke alene å hedre morens minne, men å styrke sitt oppdrag ("manalo" betyr "seier" på tagalog). Det hevdes også at han kan ha tenkt på at Manalo-familien var en meget fremstående slekt i Taguig, og navnet dermed inngav mer oppmerksomhet. Spiritist, presbyterianer.... Manalo var katolikk fra dåpen av, men i ung alder begynte han å prøve ut forskjellige andre trossamfunn. Han sluttet seg til en lokal spiritistisk kult kalt "colorum", men etter å ha overvært en debatt gikk han over til presbyterianerne. Han begynte på deres presteseminar og ble pastor. Deretter vekslet han over til "The Christian and Missionary Alliance", etter at han ble tiltrukket av deres dåpspraksis, ved full neddykking. Han kom senere i kontakt med syvendedagsadventistene. Han tapte en debatt med en av deres pastorer, og ble deretter adventist selv (1911). Som adventist oppstod det strid mellom han og kirkens administrasjon, som irettesatte ham for det de betraktet som moralske feiltrinn. Iglesia ni Cristo. Etter dette startet han i 1913 sin egen bevegelse, som i 1914 ble formalisert som et registrert trossamfunn. Denne kirken tok i det ytre mønster fra adventkirken og "The Christian and Missionary Alliance". Han kalte den "Iglesia ni Cristo", som er tagalog og betyr "Kristi Kirke". Han fremholdt at han selv var oppfyllelsen av noen bibelske profetier: Han var den 'rovfugl som Herren kaller fra øst' som nevnes i Jes 46,11, den 'ene hyrde' som nevnes i Joh 10,16, men fremfor alt den 'femte engel' som skulle stige frem fra øst, jfr. Åp 7,2. Som Guds sendebud var han skarp i sin avvisning av den katolske kirke, og framholdt senere i livet at protestantismen slik den var i USA og ble utbredt derfra, var frafallen. I 1919 reiste Manalo utenlands for å lære mer om religion. Han dro til USA, i California begynte han på " Pacific School of Religion." Han vendte tilbake til Filippinene neste år, og konsentrerte seg deretter om å fremme kirkens vekst i landet. Manalo ble først gift med Tomasa Sereneo, og de fikk et barn som døde etter kort tid. Tomasa fikk senere tuberkulose og døde selv. Deretter giftet Manalo seg med Honorata de Guzman. Deres femte barn, Erano G. Manalo, er nå (pr. november 2004) leder av "Iglesia ni Cristo". Felix Manalo døde den 12. april 1963. Manalo, Felix Y. Manalo, Felix Y. Hurtigbåt. Hurtigbåt kan defineres som et fartøy med lettbygget skrog, som kan operere på eller over vann, som har passasjer- eller lasteskipssertifikat og oppnår en hastighet på over 20 knop. En hurtigbåt er utstyrt med spesielt konstruerte fremdriftsmidler, ofte høy motoreffekt, og har en skrogform som setter den i stand til å operere med større fart enn det konvensjonelle skip kan oppnå. Idag er den raskeste hurtigbåten i verden Fjord Cat tilhørende Master Ferries som trafikkerer Kristiansand – Hanstholm. Den har en marsjfart på 40 knop. Hurtigbåttyper. 1. Enskrogsfartøy (monohull) defineres som hurtigbåt når endel av fartøyets vekt kan bæres dynamisk. 2. Hydrofoilbåt er et fartøy hvor skroget under fart blir løftet opp av vannet ved hjelp av skråstilte bæreplan (foiler) som så holder fartøyet oppe under fart. På den måten blir vannmotstanden vesentlig redusert, det samme gjør også fartøyets bevegelser i sjøgang. 3. Luftputebåt/-fartøy (Hovercraft) er en fartøystype som beveger seg på en luftpute som bygges opp ved hjelp av store vifter drevet av fartøyets maskineri. Et «skjørt» rundt hele fartøyet sørger for den forsinkelsen som er nødvendig for at det skal dannes overtrykk mellom fartøyet og vannoverflaten/bakken. På denne puten av luft svever så fartøyet 0,3 til 1 meter over underlaget. Fremdriften skjer ved luftpropell, vannjet eller vanlig propell. Luftputefartøy med luftpropell kan gå både over vann og land. 4. Flerskrogsfartøy (multihull) herunder katamaran med to og trimaran med tre skrog. 5. Westamaran som er en båttype med et enkelt skrog delt i to. 6. Surface effect ship (SES), på norsk luftputekatamaran, er en kombinasjon av katamaran og luftputefartøy. Fartøyet har skrog som ikke løfter seg fra vannoverflaten, men luft med overtrykk føres inn mellom de to skrogene på samme måte som på luftputefartøyet. 7. Small Waterplane Area Twin Hull (SWATH) er et toskrogsfartøy med lite vannlinjeareal i kontakt med sjøen under fart. Hurtigbåtrederier i Norge. Torghatten Nord AS har i dag 17 hurtigbåter. Tide i Bergen har også flere ekspressbåter. Hurtigbåtruter i Norge. Ruter med hurtigbåter kalles ofte ekspress- eller hurtigruter. Fra den første hurtigbåten (HF «Vingtor») ble satt i trafikk i Norge i 1960, er tilbudet stadig utvidet og båtene er blitt mer komfortable og pålitelige. De har gjort passasjertransporten langs kysten stadig mer effektiv. Hurtigbåtene har gjort det mulig å utvikle rutetilbudet og samtidig er reisetiden kortet betraktelig ned på svært mange strekninger. Trondheim. En av Kystekspressens båter i Kristiansund Korstog. Korstog er i historisk forstand en serie felttog, de fleste godkjent av paven, som fant sted fra 11. til 13. århundre. De fleste hadde som mål å sikre kristen kontroll over Det hellige land, som var under muslimsk kontroll. Bagge bruker imidlertid betegnelsen korstog også om hele den vestlige ekspansjon som i høymiddelalderen skjedde i Østersjøområdet, Spania, Sør-Italia og på Sicilia, Korsika og Sardinia. I en bredere forstand brukes ofte ordet korstog om enhver krig som utkjempes av religiøse årsaker eller der motsetningene sammenfaller med religiøse skillelinjer, om spesielt aggressive kristne kampanjer omkring spesielle temaer "(korstog mot umoral)", og stigmatiserende som karakteristikk særlig av kristnes sterke engasjement i samfunnsspørsmål. På engelsk, særlig amerikansk engelsk, brukes ordet "(crusade)" om nærmest enhver kampanje (f.eks. mot narkotika). Etymologi. Slengordet korstog på norsk kommer fra kors, og kan knyttes til det korset av tøy som var festet til, sydd inn i eller et merke var del av ytterdrakten til de personer som deltok på slike tog i Middelalderen. Middelalderskribenter bruker ord som "crux" ("pro cruce transmarina", latin), "croisement", "croiserie", og annet. Bakgrunn. Opprinnelsen til korstogene ligger i forutgående utviklinger i middelalderen. En viktig side ved det er tilgangen på en ridderklasse i Europa som ønsket utløp for sine krigerske tendenser. Med det karolingiske Frankerrikets sammenbrudd mot slutt av det 9. århundre samt stabiliseringen av europeiske grenser ettersom vikinger, slavere og magyarer (ungarere) var blitt kristnet var det lite krigerne kunne gjøre annet enn å begynne mindre kriger seg imellom. Kirken ønsket å få en slutt på dette, og det ble satt ned flere regler som begrenset krigføringen. I 1063 ga pave Aleksander II sin velsignelse til spanske kristnes kamp mot maurerne, og dermed fikk Reconquista i Spania en ny dimensjon. De som kjempet fikk bære et pavelig banner i kamp, og de som døde fikk full avlat. Samtidig var det en tilsvarende utvikling blant muslimer i øst. Araberne hadde erobret Palestina i det 7. århundre. Dette førte ikke til at kristne ble hindret i å reise på pilegrimsferder til de hellige steder, og klostre og andre kristne samfunn fortsatte å eksistere. I de første århundrer etter den arabiske ekspansjon var det derfor lite bekymring om denne blant kristne. Et vendepunkt kom i 1009 da al-Hakim bi-Amr Allah, fatimidenes kalif av Kairo, ødela Gravkirken og alle kristne institusjoner i Jerusalem. Deretter ble kristne forfulgt på det blodigste i flere år. Hans etterfølger tillot at bysantinerne bygde opp Gravkirken igjen, og pilegrimer fikk igjen reise til Jerusalem. Men historier om de muslimske fatimidenes forutgående grusomheter hadde begynt å spre seg i vest. Korstogene hadde altså et godt stykke på vei religiøse motiver, men uten at den overveiende kristne bysantinske sivilisasjonen delte disse. Samtidig hadde de seldjukkiske tyrkerne blitt en stadig viktigere trussel mot Østromerriket. Deres fremmarsj utgjorde ikke bare et hinder for de kristne pilegrimers sikre ferd landveien fra Konstantinopel gjennom Lilleasia til Det Hellige Land, men truet også selve Det bysantinske rike. I 1070 hadde seldjuk-tyrkerne erobret Jerusalem, og i 1071 ble den bysantinske keiser Romanos IV Diogenes beseiret og tatt til fange under slaget ved Manzikert. Lilleasia og hele Syria lå nå åpent for tyrkerne. Antiokia ble erobret av dem i 1084, og i 1092 var ikke en eneste av de gamle metropolitanseter i det østligste middelhavsområde i kristne hender. Korstogene. Det tradisjonelle nummereringsoppsettet for korstogene identifiserer ni hovedkorstog fra 11. til 13. århundre. Dette er ikke en altomfattende liste, fordi det ble utført mange mindre korstog. Slike fant sted ikke bare i Det hellige land, men også i f.eks. Spania, Sentral-Europa og Baltikum. De mindre korstogene fortsatte også helt til det 16. århundre, inntil renessansen og reformasjonen endret det politiske og religiøse klimaet i Europa. Det første eksempelet på at et helt land ble skattlagt til inntekt for korstogene, var Danmark. Valdemar den store bevilget johanitterne, en orden som kom til Danmark ca 1160, en penning fra hver husholdning. Privilegiet medførte at johanitternes hovedkloster i Antvorskov ved reformasjonen i 1536 var Danmarks nestrikeste (etter Sorø), og det danske flagget, Dannebrog, kan være et regulært lån av johanitternes røde fane med hvitt kors. I Norge var de tilknyttet hirden under Magnus Lagabøter, og opprettet et hospital i Værne kloster ved Moss; dette skulle fungere som et slags aldershjem for eldre hirdfolk. Korsfarere massakrerte, kriget og plyndret også i Det bysantinske rike, ikke minst i angrepet på Bysants i 1204. Også i områder i det tidligere vestromerske riket gjennomførte korsfarere angrep. Allerede på 1200-tallet bad pave Innocens III om unnskyldning for korstogene. Første korstog 1095–1099. Allerede i 1073 hadde den bysantinske keiser Mikael IV bedt pave Gregor VII om å sende styrker til unnsetning mot tyrkerne, men i første omgang kunne ikke paven, som var velvillig innstilt, innfri ønsket. Men etter at den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos fornyet ropet om hjelp til å forsvare riket, oppfordret pave Urban II ved konsilet i Clermont den 27. november 1095 alle kristne til å marsjere mot tyrkerne. De som ble med ville få fullstendig avlat. Flere hærer ble samlet, og gikk mot Jerusalem. De tok den hellige byen i 1099, og massakrerte den muslimske såvelsom den jødiske befolkningen, uten hensyn til kjønn eller alder. Flere korsfarerstater ble etterhvert opprettet, med kongedømmet Jerusalem som det viktigste. I kjølvannet av det første korstog befestet og utvidet korsfarerne sine erobringer i noen grad. Et fremstøt fra Egypt hadde de stanset allerede i 1099, men mange av kystbyene var fremdeles under muslimsk kontroll. Tre nye europeiske ekspedisjoner ble massakrert av tyrkerne i Lilleasia før de kom frem til Syria. I 1122 kunne kong Baldwin II av Jerusalem begynne erobringen av de syriske kystbyer, godt hjulpet av norske korsfarere under Sigurd Jorsalfare og av de genuesiske, pisanske og venetianske flåter. Erobringene var fullført i 1124 da Tyr ble inntatt. Andre korstog 1147–1149. Etter dette var det forholdsvis fredelig i en periode. Men i påsken 1146 prekte Bernhard av Clairvaux for et nytt korstog etter at Edessa hadde blitt erobret av tyrkerne. I 1147 marsjerte franske og tyske hærer mot Lilleasia. De oppnådde lite, og satte korsfarerstatenes eksistens i fare med et dumdristig angrep på Damaskus. Korstoget ble avsluttet i 1149. I tiden etter det annet korstog var de muslimske ledere for det meste opptatt med indre anliggender. Den kurdiske hærfører Saladin kom etterhvert til makt i Egypt. Han hadde vært med på angrep på kongedømmet Jerusalem i 1171 og 1173, men trakk seg snart tilbake – han foretrakk å beholde denne korsfarerstaten intakt som en bufferstat mellom Egypt og Syria, inntil han hadde klart å etablere seg der også. I 1181 marsjerte han inn i Damaskus, og så lenge han konsentrerte seg om å befeste sin maktposisjon der, lot han Jerusalem stort sett i fred. Når det likevel kom til sammenstøt, gikk som regel Saladin av med seieren. Men særlig korsfarerlederen Reynald av Chatillon ble et voksende problem, med stadige angrep mot muslimske handelskaravaner og pilegrimsruter mot Mekka og Medina. Da Raynald plyndret en pilegrimskaravane i 1185, gikk Saladin til skarpere motangrep. I 1187 invaderte Saladin kongedømmet Jerusalem, og knuste korsfarerhæren i slaget ved Hattin (eller "Hattins horn") i juni. Han erobret også Det sanne kors, som de kristne styrkene hadde bragt med seg på slagmarken. Senere samme år erobret Saladin Jerusalem, og satte dermed punktum for et 88-årig kristent herredømme over den hellige stad. Tredje korstog 1187-1192. Pave Gregor VIII oppfordret da til et nytt korstog, og samlet flere av de viktigste lederne i Europa: Rikard I av England, også kalt for "Rikard Løvehjerte", Filip II av Frankrike og Fredrik I av det tysk-romerske rike "(Fredrik Barbarossa", det vil si «rødskjegg»). Barbarossa hadde dog druknet i en elv i Kilikia i 1190, og hans sønn Fredrik VI døde av de smittsomme sykdommer som raste over Det hellige i land vinteren 1190-1191, og det ble hertug Leopold V av Østerrike som kommanderte restene av den keiselige hæren. Kongedømmet Jerusalem var preget av strid om etterfølgeren som konge, og sykdom og interne konflikter tærte på samholdet mellom de ulike nasjonene hos korsfarerne. Etter at Akko var blitt erobret i 1191 reiste Leopold V i raseri da hans banner var blitt revet ned, Filip II dro rett etter ved å klage på skjør helse, og Englands konge sto igjen i kampen mot muslimene. Rikard fortsatte lenger, og klarte til og med å slå Saladins styrker på slagmarken ikke langt fra Joppe. Han kunne med stor sannsynlighet ha fortsatt og klart å erobre Jerusalem. Men han innså at han etterpå ikke ville ha klart å holde byen, og i 1192 inngikk han en våpenhvile med Saladin som skulle gjøre det mulig for kristne pilegrimer å besøke Jerusalem. Så vendte han hjemover. Fjerde korstog 1202-1204. Pave Innocent III oppfordret til dette korstoget i 1202. Hans tanke var å invadere Det hellige land via Egypt. Venezianerne tok kontroll over korstoget, og snudde det mot Konstantinopel, hvor de prøvde å innsette en marionetthersker på tronen. Etter en rekke misforståelser og voldelige sammenstøt ble byen plyndret i 1204. Det var ikke lenger igjen noe av gløden fra de første korstogene. Albigenserkorstoget 1209–1229. Katharer kastes ut av Carcassone, 1209 Albigenserkorstoget ble startet i 1209 for å utrydde de kjetterske katharene i Sør-Frankrike. Det varte i to tiår, og var i tillegg til de religiøse motiver også en kamp om å utbre fransk kontroll sørover. En fredsavtale ble inngått i 1229. Barnekorstoget 1212. Barnekorstoget er et omstridt tema; det er uklart om det skal defineres som et egentlig korstog, og om det i det hele tatt fant sted. Det fortelles at et utbrudd av folkelig entusiasme i Frankrike og Tyskland førte til at en stor mengde barn samlet seg for å ta tilbake Det hellige land. Pave Innocent III skal ha tolket dette som et tegn fra himmelen om at de eldre korsfarerne var uverdige. Ingen av barna nådde Det hellige land; de ble solgt som slaver eller sultet ihjel underveis. Nyere forskning tilsier at disse «barna» heller var fattigfolk og/eller andre rotløse elementer. Femte korstog 1217–1221. Det fjerde Laterankonsil formulerte en plan for gjenerobringen av Det hellige land. En korsfarerstyrke fra Ungarn, Østerrike og Bayern satte ut i 1217. De erobret Damietta i Egypt i 1219. Den pavelige legaten Pelagius krevde så at de skulle angripe Kairo med en gang. Mangelen på planlegging førte til at de ble sittende fast da Nilen gikk over sine bredder, og måtte velge mellom overgivelse og den sikre død. De aller fleste overga seg. Sjette korstog 1228–1229. I 1228 satte keiser Fredrik II av det tysk-romerske rike ut fra Brindisi mot Syria. Han hadde før avreisen blitt ekskommunisert av paven. Han var en dyktig diplomat, og lyktes i 1229 med å inngå en fredsavtale som ga korsfarerne kontroll over Jerusalem, Nasaret og Betlehem i ti år. Som en følge av dette hevet paven ekskommunikasjonen. Dette var det første hovedkorstog som ikke ble startet med pavelig godkjenning. Sjuende korstog 1248–1254. Tempelordenen kom i 1243 i konflikt med Egypt, og i 1244 stormet en styrke under egyptisk kontroll Jerusalem. Dette førte ikke til den samme entusiasme i Europa som Jerusalems fall i 1187 hadde gjort, men Ludvig IX av Frankrike samlet en korsfarerstyrke som seilte mot Egypt i 1248. Korstoget slo raskt feil, og Ludvig IX tilbrakte det meste av tiden fram til 1254 i korsfarerstaten Akko. Åttende korstog 1270. Ludvig IX organiserte et nytt korstog i 1270, først for å komme restene av korsfarerstatene i Syria til hjelp. Korstoget ble raskt omdirigert til Tunis, hvor Ludvig oppholdt seg inntil han døde 25. august samme år. Beleiringen av Tunis ble oppgitt 30. oktober, og korstoget ble dermed avsluttet. Niende korstog 1271–1272. Den framtidige Edvard I av England startet det siste av hovedkorstogene i 1271, etter å ha vært med på det åttende under Ludvig IX. Han oppnådde svært lite i Syria, og trakk seg tilbake etter å ha inngått en våpenhvile i 1272. Antiokia hadde falt i 1268, Tripoli falt i 1289, og med Akkos fall i 1291 forsvant den siste rest av korsfarerstatene. Korstogene i Baltikum og Sentral- og Øst-Europa. Korstogene i Baltikum og i Sentral- og Øst-Europa dreide seg for det meste om mindre felttog utført i den hensikt å konvertere forskjellige folkeslag til kristendommen. Det første av dem startet i det 12. århundre, omtrent samtidig med det andre korstog, og det siste fant sted i det 16. århundre. Disse korstogene hadde stor betydning for utbredelsen av tysk kultur i disse områdene. Korstogene og jødene. På korsfarertiden var det en rekke massakrer på jødene, noen i Det hellige land, andre i Europa. Dette skjedde først i Tyskland og Ungarn, og senere også i Frankrike og England. I Det hellige land og Syria ble mange jøder massakrert sammen med muslimene når byer ble inntatt. Pavene forsøkte å motvirke dette blant annet med en rekke buller. Den første kom rundt 1120 fra pave Calixtus II, og tok sikte på å beskytte jøder som hadde lidd under det første korstog, og som endte med at mer enn fem tusen jøder ble drept i Europa. Bullens navn, «Sicut Judaeis», ble først brukt av pave Gregor I (590-604) i et brev rettet til biskopen av Napoli. Også da hadde paven understreket jødenes rett til å «nyte sin lovgitte frihet». Bullen "Sicut Judaeis" ble fulgt opp med tilsvarende formaninger av mange paver: Alexander III, Cølestin III (1191–1198), Innocent III (1199), Honorius III (1216), Gregor IX (1235), Innocent IV (1246), Alexander IV (1255), Urban IV (1262), Gregor X (1272 og 1274), Nikolas III, Martin IV (1281), Honorius IV (1285-1287), Nikolas IV (1288-92), Klemens VI (1348), Urban V (1365), Bonifatius IX (1389), Martin V (1422) og Nikolas V (1447). Bullen forbød under trussel om ekskommunikasjon de kristne blant annet å tvinge jøder til konversjon, eller å skade dem, eller frata dem deres eiendom, eller forstyrre deres feiring av egne festdager, eller å krenke deres gravsteder. At denne kirkelige lovgivningen ikke stanset alle slike overgrep mot jøder viser at kirkens makt var begrenset. Samtidig hadde også kirken selv innført bestemmelser som innskrenket jøders frihet. To av bestemmelsene fra Det fjerde laterankonsil i 1215 handlet om dette. Canon 68 fastla at jøder og sarasenere (det vil si muslimer) skulle kle seg slik at de kunne skjelnes fra kristne. I can. 69 het det at jøder ikke måtte gå utendørs under de fire siste dagene frem til Påskedag, og de måtte ikke gis offentlige embeder som gjorde dem til kristnes foresatte på noen måte. HF «Vingtor» (1960). HF «Vingtor» var den første hydrofoilbåten som ble satt i rutetrafikk i Norge. Skipet var bygget i aluminium ved Cantieri Navali Rodriquez i Messina på Sicilia i Italia. Det hadde typenavnet P50, lengden var 30 meter og bredden seks meter bredt, det var bygget i aluminium og hadde 2 stk. Daimler Benz dieselmotorer på 1 300 hk. Vingtor kostet 3,6 millioner kroner og ble overlevert til Det Stavangerske Dampskipsselskap og Sandnæs Dampskibs-Aktieselskab i Messina 17. mai 1960. Skipet ble deretter fraktet til Hamburg med Wilhelmsens MS «Tricolor» og gikk derfra til Stavanger for egen maskin med ankomst 4. juni 1960, og ble satt i rutetrafikk Stavanger-Kopervik-Haugesund-Bergen 15. juni samme år. Med en fart 35 knop kunne Vingtor tilbakelegge strekningen Stavanger – Bergen på fire timer. Sammen med søsterskipet HF «Sleipner» som ble levert året etter, gikk Vingtor i denne ruten vår/sommer/høst frem til 1974 da Flaggruten ble opprettet og det ble satt inn to nybygde westamaraner med de samme navn. I 1977 ble Vingtor solgt til Kypros der den gikk i trafikk til Libanon, men dette varte bare ett år. Siden har båten vært forsyningsskip i Adriaterhavet for det italienske oljeselskapet Agip. Westermoen Hydrofoil. Westermoen Hydrofoil A/S (WH) var et skipsverft i Mandal som spesialiserte seg på bygging av hydrofoilbåter på lisens fra Italia. Virksomheten ble etablert av Toralf Westermoen i 1961. Den første båten, HF «Westfoil», ble levert i 1962. Denne ble levert til Bahamas. WH bygget en rekke små og store hydrofoilbåter (PT 20, PT 50) som ble satt i trafikk på egnede strekninger i forskjellige farvann: På vestlandet, i Oslofjorden, i Øresund, på Bahamas og i Hellas. På slutten av 1960-tallet bygde WT verdens største hydrofoilbåt av typen PT150. HF «Expressen» med plass til 250 passasjerer ble bygget på bestilling fra et svensk rederi. Båten oppnådde imidlertid ikke den kontraktsbestemte hastigheten på 38 knop og kontrakten ble derfor hevet. Dette ble begynnelsen til slutten for hydrofoil-epoken i Mandal. Etter dette satset HF på å utvikle en hurtigbåt av katamarantype – Westamaranen. Denne båttypen ble en stor suksess og betød et nytt gjennombrudd for hurtigbåter i Norge. I løpet av 1980-årene ble virksomhetens navn endret til Westamarin a/s. Westamarin var i virksomhet til midt på 1990-tallet. Bedriften var i disse årene et ledende verft for utvikling av hurtigbåter, ikke bare i Norge, men også i internasjonal sammenheng. Hjelledalen (Stryn). Hjelledalen er en dal i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. Dalen ligger på vestsiden av Strynefjellet, nordvest i Breheimen. Den går fra Videseter til Hjelle ved Strynsvatnet. Riksvei 15 (Strynefjellsveien) går gjennom dalføret, fra Jøl bru til Hjelletunnelen. Toralf Westermoen. Toralf Westermoen (født 5. juli 1914 i Landvik, Aust-Agder, død 6. mai 1986) var gjennom sine forskjellige virksomheter en nøkkelperson i utviklingen av forskjellige hurtigbåtteknologier og bygging av hurtigbåter i Norge. Westermoen var involvert i S Westermoen Båtbyggeri og Mek. Verksted som direktør fra 1948 til 1961, administrerende direktør ved Westermoen Hydrofoil A/S fra 1961 til 1971 og Westamarin, alle lokalisert i Mandal. Virksomheten ved A/S Westermoen Båtbyggeri og Mek. Verksted danner bakgrunn for Båtservice Verft A/S som i 1989 ble til Kværner Båtservice AS og som i dag videreføres i selskapet Umoe Mandal. På egen regning og risiko startet Westermoen utviklingen av en hurtiggående motortorpedobåt tidlig på 1950-tallet. Dette resulterte i konstruksjonen «Nasty» som er grunnlaget for Tjeld-klassen. Prototypen ble satt i produksjon høsten 1957. Jan Herman Linge var ansatt som ingeniør i Westermoens virksomheter fra 1949 til 1956 og hadde hovedansvaret for designet. Nasty/Tjeld-klassen var i kontinuerlig produksjon fra høsten 1957 til omkring 1970. Den norske marinen disponerte 20 båter av Tjeld-klassen fra Westermoen. Den ble også eksportert til Tyskland, Hellas, Tyrkia og USA. Totalt ble det bygget 42 båter i denne klassen. 6 ble bygd på lisens i USA. Disse båtene hadde en toppfart på ca 45 knop. Westermoen Hydrofoil bygget også 6 båter av Storm-klassen. Disse ble laget i perioden 1965-1970. Westermoen i Alta har bygget 4 båter av Hauk-klassen. Storm-klassen er karakterisert som en ‘genistrek’ av kapteinløytnant Harald Henriksen. Westermoen gav Henriksen ansvaret for å utvikle en ny hurtigbåt med katamaranskrog for sivile formål. Oppgaven ble i prinsippet løst ved at skrogprofilene fra Storm-klassen ble delt på midten, modifisert og dermed hadde man formen til de første katamaranene fra Westermoen, Westamaranen. Den første generasjonen Westamaran var ikke så rask som hydrofoilbåtene, men passasjerkapasiteten var større, vedlikeholdet enklere og fartøyene kunne benytte eksisterende kaier uten modifikasjoner. Etter hvert kom annengenerasjonsfartøy med slanke, symmetriske skrog som hadde maksfart på 35-40 knop. De siste årene er det utviklet tredjegenerasjons katamaraner med hastigheter opptil 50-60 knop. Dette har vært mulig ved å kombinere en toskrogs katamaran med luftputeteknologi. Denne koblingen kalles "Surface Effect Ships" (SES). Se hurtigbåt. Skjold-klassen er blant annet bygget ved hjelp av denne teknologien, og det samme er de nåværende norske minerydderfartøyene. Toralf Westermoen var direktør i de forskjellige virksomhetene frem til 1969 da han ble valgt til Stortinget for Kristelig Folkeparti, Vest-Agder. Han ble gjenvalgt to ganger og var stortingsrepresentant frem til 1981. Mandal Industriforening har reist en byste over Toralf Westermoen som er plassert der «Hydrofoilen» i sin tid lå. Mandals 50 år lange erfaring innen hurtigbåtteknologi som Westermoen initierte, utvikles nå videre i selskapet Umoe Mandal som har overtatt Båtservice Kværner og bygger 9 mineryddingsfartøy av SES-type og 7 missiltorpedobåter med samme teknologi for Sjøforsvaret. De nye missiltorpedobåtene bygges som luftputekatamaraner i komposittmateriale. Fremdriftsmaskineriet er gassturbiner med vannjetaggregat. Den nye MTB-kommandoen vil i 2010 bestå av seks nybygde Skjold-klassebåter. Diosdado P. Macapagal. Diosdado Pangan Macapagal (født 20. september 1910 i Lubao, Pampanga, Filippinene, død 21. april 1997 i Manila) var filippinsk politiker. Diosdado P. Macapagal var sønn av forfatteren Urbano Macapagal og Romana Pangan. I 1929 begynte han å studere ved "University of the Philippines", og senere ved "University of Santo Tomas" i Manila der han jok juridisk eksamen i 1936. Han tok juridisk doktorgrad i 1957. Før han slo inn på den politiske løpebane hadde Macapagal vært advokat i Manila. Han støttet opp under motstandskampen mot japanerne under den annen verdenskrig. I 1948 var han annensekretær ved den filippinske ambassade i Washington, DC i USA. I 1949 ble han valgt til kongressmann, et verv han hadde til 1956. I 1957 ble han visepresident under president Carlos P. Garcia. Han ble valgt til president for Filippinene i 1961 som kandidat for en koalisjon av liberale og progressive. Han la vekt på kampen mot korrupsjon og grådighetskultur. For å stimulere den økonomiske vekst, fulgte han rike rådgiveres råd om å la pesoen flyte fritt. Denne pengepolitikken førte til at statsbanken ble tappet for mange millioner peso under hvert år av hans presidentperiode. Hans reformtiltak ble blokkert i kongressen og senatet av nasjonalistpartiet, som dominerte disse organene på den tid. I 1975 tapte han presidentvalget mot Ferdinand Marcos. I 1979 organiserte han partiet "National Union for Liberation" i opposisjon mot president Marcos. Hans datter, Gloria Macapagal-Arroyo, er idag Filippinenes president. Hun ble gjenvalgt til en annen presidentperiode den 10. mai 2004. Jarl. Jarl er en tittel som ble brukt i middelalderen på de høyeste adelsmennene i Norge. Fra 1200-tallet ble tittelen avløst av hertug (fra tysk «herzog»), og tilsvarer dette i norsk og nordisk historie. I Norges historie finnes det eksempler på at noen norske jarler var suverene fyrster uavhengig av kongemakten, f.eks. Håkon Ladejarl. Den engelske tittelen Earl har samme opprinnelse som den norske tittelen jarl, og en engelsk Earl hadde opprinnelig høyeste rang nest etter kongen, Englands første hertug (Duke) ble utnevnt i 1337, og en Earl fikk da lavere rang enn hertug. I 1386 ble Englands første marki (Marquess) utnevnt, og en Earl rykket da igjen nedover på rangstigen, og fikk samme rang som grever ellers i Europa. I våre dager er det derfor mest korrekt å oversette den engelske tittelen Earl med greve, istedet for å bruke den gamle norske betegnelsen Jarl, som var likeverdig med hertug. I England blir utenlandske grever titulert som Count og hustruen til en engelsk Earl har tittelen Countess. Den eldste benevnelsen betyr trolig «fri mann av god ætt og høy byrd», og ble brukt om høvdinger i rikssamlingstida. Olav den Hellige hadde bare én jarl, med rang etter kongen, men over lendmann. Etter Magnus Lagabøtes "hirdskrå" ble en jarl likestilt med en hertug i retter og plikter, men han fikk ikke sitte i høysetet ved kongen. Jarlenavnet ble gitt til de som stod kongehuset nær (ektefødte sønner, brødre og nært inngifte). Den siste jarlen i Norge var erkebiskop Jørund som døde i 1309. Tittelen "erilaR", som forekommer på mange norske og vest-svenske runesteiner fra urnordisk tid skal da bety "herul", i overført betydning «runemester» eller «kultprest». Man antar at dette ordet også kan ha gitt opphav til jarletittelen. Geitost. Geitost (også getost) er ost laget av geitemelk. De har hvit farge. Frankrike. Fransk geitost, "chèvre", som ganske enkelt betyr geit, er en hvitmuggsost. Den har ofte sylinderform. Fargen er lys og har en kremaktig konsistens. Enkelt franske chèvreoster dekkes med et tynt lag aske. Chèvre spises som den er og brukes i matlaging. Ved oppvarming blir den ellers skarpe geitmelksmaken mildere. I Frankrike produseres en rekke forskjellig typer, blant disse er "Banon", "brique chèvre", "cabri gatineu", "chabichou du Poitou", "Chabis", "chevrotin", "crottin de Chavignol", "pélardon", "picodon de l'Ardèche" (som er oksitansk for 'krydret fra Ardèche'), "picodon de la Drôme", "pouligny-saint-pierre", "Rocamadour", "sainte-maure-de-touraine", "selles-sur-cher" og "Valençay". Spesielle ostebutikker og varehus i større byer selger gjerne flere av disse geitosttypene. Hellas. Den greske halloumin og fetaosten fremstilles tradisjonelt av en blanding av geite- og sauemelk. Italia. I Italia finnes blant annet "caprino". Portugal. I Portugal har man en geitost som kalles "cabreiro de Castelo Branco". Spania. I Spania lages den katalanske geitosten "mató", som er laget av en blanding av geite- og kumelk. Storbritannia. I England og resten av Storbritannia finnes den walisiske geitosten "pantysgawn". Sverige. I Sverige finnes svenskprodusert geitost med navnet "hvit caprin". Tyskland. I Tyskand lages geitosten "Altenburger ziegenkäse" (som betyr 'geitost fra Altenburg') og "abertam". Norge. Mange (inkludert norske osteprodusenter) kaller myseost laget av geitemelk "Ekte geitost", dette er strengt tatt en misvisende betegnelse. Geitemyseost kan være fra mørk brun til nesten hvit. Den brune typen, som får farge fra karamellisering av melkesukkeret, er den vanligste i Norge, og er blitt et norsk nasjonalsymbol. Ekte geitost kalles "ekte" fordi den er laget kun av geitemelk. Men ost laget av myse er egentlig ikke en ost. Norsk brunost/geitost er laget av mysen i melken i motsetning til hvite geitoster som er laget av ostemassen i melken. Den vanlige norske brune geitosten er altså strengt tatt ikke oster. "Ekte" ekte geitost er altså ikke myseost, men oster produseret av ostestoff. I norsk dagligtale bruker enkelte "geitost" som et synonym til "brunost", altså som en fellesbetegnelse på myseoster, enten de er laget av melk fra geit eller ku. Denne bruken er feilaktig, fordi melken i fløtemyseost kun kommer fra ku, mens gudbrandsdalsost inneholder melk fra både ku og geit. Ekte Geitost har betegnelsen "FG 33", selv om den – i dag – selges under Burka. Burka, burkha eller burqa er en ankellang, heldekkende kvinnedrakt med heklet gitter foran øynene, slik at det er mulig å se uten selv å bli sett. Burka forbindes ofte med islam og forveksles av mange med niqab og hodeskautet hijab. Både normen om bruk av niqab, burka og hijab har en sømmelighetsverdi. Om dette plagget har noen plass innenfor religionen eller ikke, er omdiskutert. Bruken av burka. Om burka er påbud, sunna (anbefaling fra profeten) eller tradisjon er omdiskutert. Dersom det er tradisjon, reiser det spørsmål om denne tradisjonen er akseptabel eller uakseptabel innenfor islam. De fleste muslimer ser på bruken av burka som en "akseptabel tradisjon" innenfor islam. Innenfor islam er det en fatwa som sier at det er lov å la armer og ansikt være ikke-tildekket. Innenfor islam er det også en fatwa som sier at det er forbud for menn å se ansiktet og armene på kvinner, selv om kvinner får lov til la være å tildekke armer og ansikt. Det er også viktig at kvinner ikke skal lett gjenkjennes av andre folk når de er utenfor hjemmet. Et argumentet for burka blir da at den skal gjøre det umulig for menn å se kvinner i ansiktet og gjøre det mye vanskeligere å gjenkjenne kvinner. Kvinnene må derfor bære burka for å unngå å vekke begjær hos menn. Men et argument mot burka er da siden religionens fatwa sier at kvinner får lov til å la ansikt og armer være ikke-tildekket, blir burka sett som en slags bid'at (en forandret lov eller praktisering i islam, som er mot dens opprinnelse, er forbudt i islam), og dermed ikke lov. Burka er utbredt i flere land, blant annet i Afghanistan. Burka fordømmes imidlertid i Europa og andre steder som kvinneundertrykkende. Også i den islamske verden blir bruk av burka fordømt av noen, mens andre ser på dette som et påbud i islam. De fleste i den islamske verden tar en nøytral holdning; de fordømmer ikke bruken av burka, men de mener heller ikke at burka er et påbud. Den 14. august 2010 vedtok det franske senatet en lov som forbyr ansiktsdekkende hodeplagg på offentlige steder, deriblant burka og niqab. Loven trer i kraft dersom Frankrikes konstitusjonelle råd godkjenner den. Lotteri- og stiftelsestilsynet. Lotteri- og stiftelsestilsynet er et direktorat og tilsynsorgan underlagt Kulturdepartementet. Etaten var inntil 1. januar 2005 kjent som Lotteritilsynet. Lotteri- og stiftelsestilsynet ble opprettet 1. januar 2001 for å kontrollere norske pengespill. I forbindelse med at lov om stiftelser av 15. juni 2001 trådte i kraft 1. januar 2005 overtok etaten fylkesmennenes tilsynsansvar med stiftelser. Tilsynet har sitt hovedkontor i Førde i Sogn og Fjordane og finansieres ved gebyr i pengespillmarkedet. Organisering. Lotteri- og stiftelsestilsynet er organisert i to underliggende fagtilsyn med felles direktør og administrasjon. Administrasjon, Samfunnskontakt samt Teknisk utvikling og drift støtter fagtilsynene med personalpolitikk, økonomi, kommunikasjon og teknisk utvikling og drift. Timur Lenk. Timur Lenk (født 1336, død 1405), også kjent som Timur den halte, var en etnisk tyrkisk hærfører som grunnla Timurid-dynastiet. Timur ble emir i et rike med sentrum i Samarkand, et rike som omfattet blant annet Armenia, Afghanistan, deler av Hindustan, Syria og Mesopotamia. Timur ledet en tyrkisk-mongolsk hær, og mente selv at han stammet fra Djengis Khan. Dette er imidlertid omdiskutert. Timur møtte mange kjente personer. Han kjempet bl.a. mot den osmanske sultanen Bayezid I og vant etter bitre kamper. Videre er det vanlig å høre om han i Nasreddin Hodja vitser, enda han ble født 70 år etter Hodjas levetid. I Vesten er Timur helt fra den tiden han levde, blitt beskrevet som en barbar, en som er ond, lite sivilisert og ødeleggende. Heller ikke i Iran eller i det ottomanske riket ble han positivt beskrevet. Dette skyldes trolig krigene han førte mot det ottomanske riket. Men i dag har forskerne et mer nyansert bilde av og et mer objektivt syn på Timur Lenk. Både i den tyrkiske og i den islamske verden er han beskrevet veldig positivt. Også mange europeiske og amerikanske forskere har begynt å fokusere på de positive egenskapene hans. I følge lokal tradisjon skal Timur ved sin død ha erklært at dersom noen forstyrrer hans grav, så skal de bli rammet av en skjebne verre enn ham selv. Graven ble ikke rørt før natten mellom den 19. og 20. juni 1941, da en gruppe sovjetiske arkeologer under ledelse av Mikhail Gerasimov åpnet graven. Ikke noe uvanlig skjedde med arkeologene men enkelte har forsøkt å sette dette i sammenheng med hendelsen som to dager senere rammet hjemlandet deres. Den 22. juni, ble Sovjetunionen angrepet av tyske styrker idet Hitler iscenesatte den lenge planlagte Operasjon Barbarossa. Gruppesøksmål. Et gruppesøksmål er søksmål som føres av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent av retten som gruppesøksmål. (Tvistelovens § 35-1) Gruppesøksmål som prosessform må godkjennes av retten, som så skal sørge for at gruppesøksmålet gjøres kjent overfor dem som kan slutte seg til det, eller som er gruppemedlemmer. (tvistelovens § 35-5) Deltakere i søksmålet skal registeres av retten. Ved registreringen kan det fastsettes et maksimalbeløp for gruppemedlemmenes ansvar for sakskostnader. Gruppemedlemmenes interesser skal ivaretas av en grupperepresentant som oppnevnes av retten. Grupperepresentanten har plikt til å holde medlemmene orientert om prosessen. Retten til å fremme gruppesøksmål ble innført i Norge med den nye tvisteloven, i kraft fra 1. januar 2008. Reglene for gruppesøksmål følger av tvistelovnes åttende del. Norges herrelandslag i fotball. Norges herrelandslag i fotball ledes av den tidligere suksessrike landslagstreneren Egil «Drillo» Olsen. Åge Hareide trakk seg som landslagstrener 8. desember 2008, etter å ha ledet laget siden han tok over etter trenerteamet til Nils Johan Semb i 2004. Landslagets fremste meritter er deltagelse i VM-sluttspillene i 1938, 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000 – og selvfølgelig det berømte Bronselaget fra 1936. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i 1998-VM og seirene over England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993. Historie. Fotballen kom til Norge fra Storbritannia på 1880-tallet, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885. Flere klubber kom til, og det oppsto på etterhvert et behov for å få organisert fotballen i Norge. På initiativ fra Ski- og Fotballklubben Lyn ble Norsk Fodboldforbund stiftet i 1902. Samme år fikk NFF ansvaret for å organisere Norgesmesterskapet i fotball, og i 1908 fikk NFF invitasjon fra det svenske fotballforbundet om å spille en landskamp. I anledning NFFs 100 årsjubileum i 2002 åpnet Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Her kan man oppleve norsk fotballs historie og gjenoppleve de store øyeblikkene. 1910-tallet: Den spede begynnelsen. Norges første landskamp ble spilt 12. juli 1908. spilte også sin første landskamp noensinne denne julidagen i Göteborg. Ni av spillerne på det norske laget kom fra Oslo-klubben Mercantile, som hadde blitt norgesmestere året før. Den historiske kampen begynte veldig bra for det norske laget. Minotti Bøhn satte inn kampens første mål rett fra avspark, uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen. Deretter gikk det dårligere. Det hjalp lite at Bøhn satte inn enda et mål, og at Hans Endrerud også tegnet seg på scoringslisten. Da kampen var over hadde svenskene vunnet 11-3. Det gikk to år til neste gang et norsk landslag ble samlet. Også denne gangen var det svenskene som var motstander, og denne gangen ble kampen spilt på Gamle Frogner i Kristiania. Det var imidlertid svenskene som vant denne gangen også, 4-0 ble sluttresultatet. Tormod Kjeldsen fra Larvik Turn debuterte i denne kampen, 15 år og 11 måneder gammel, og er fortsatt tidenes yngste med det norske flagget på brystet. To strake tap ble det også i 1912, da Norge deltok i OL i Stockholm. Motstandere var og Østerrike. I det hele tatt er perioden mellom 1908 og 1917 et sorgens kapittel i norsk landslagshistorie. I denne perioden vant ikke Norge en eneste kamp, og bunnen ble nådd 7. oktober 1917 da Norge tapte hele 12-0 for Danmark – Norges største tap noensinne. 1920-tallet: Tegn til forbedring. Det norske landslaget i 1921. Våren 1918 ankom svenske Birger Möller Kristiania, og tok fatt på sin nye jobb som norsk landslagstrener. Det sies at Möller var en god inspirator, og brukte mye tid på samspill, tekniske ferdigheter og terping på detaljer. Dette skulle snart gi resultater. Etter å ha spilt 27 kamper uten en eneste seier, kom vendepunktet for det norske landslaget 16. juni 1918. Bare et drøyt halvår etter fadesen i København tok Norge sin aller første seier da de vant 3-1 over Danmark. Noen måneder senere ble det også seier over Sverige, og året etter ble svenskene feid av banen med 5-1 i Göteborg – Norges første borteseier. Norges største stjerne i denne perioden var Odd-spissen Einar «Jeja» Gundersen, som scoret til sammen 26 landslagsmål mellom 1917 og 1928. Andre profiler var lagkaptein Gunnar Andersen (Lyn), Per Skou (Lyn og Odd) og Asbjørn Halvorsen (Sarpsborg). Disse spillerne utgjorde stammen i det norske laget som deltok i OL i Antwerpen i 1920, hvor Norge tok sin hittil største skalp. Få hadde levnet Norge noen muligheter i åpningskampen mot. Riktignok var det engelske laget et amatørlag, men de ble uansett regnet som store favoritter – ikke bare til å slå Norge, men til å vinne hele turneringen. Det sies at Gunnar Andersen var den første som viste at engelskmennene slett ikke var overmennesker, ved å drible av opptil tre-fire engelskmenn om gangen. Selvtilliten smittet over på de andre norske spillerne, og da kampen var over hadde Norge vunnet 3-1 etter to scoringer av «Jeja» Gundersen og ett mål av Einar Wilhelms. Som belønning for den sensasjonelle seieren fikk Norge møte i neste runde. Den kampen tapte Norge 4-0. Norge tok noen flere skalper i årene som fulgte. De vant 2-0 over i Paris i 1923, og tok også noen flere seire mot svenskene. På siste halvdel av 1920-tallet var imidlertid landslaget tilbake i hverdagen. Mellom 1924 og 1928 vant Norge bare fire landskamper – samtlige mot. I 1929 og på begynnelsen av 1930-tallet begynte den svake trenden igjen å snu, mye takket være keeper Henry «Tippen» Johansen og målkongen Jørgen Juve, som begge noen år senere skulle bli med på det som kanskje den dag i dag fortsatt er norsk landslagsfotballs største øyeblikk. 23. juni 1929 ble det seier med 5-2 over Danmark i København – Norges første borteseier over Danmark. 1930-tallet: Bronsealderen. I 1933 debuterte Reidar Kvammen på det norske landslaget. To år senere fikk Arne Brustad sin debut, og i 1934 returnerte den tidligere landslagsspilleren Asbjørn Halvorsen til Norge etter tolv år i tysk fotball. Disse begivenhetene markerer begynnelsen på «bronsealderen» i norsk fotball. Da Halvorsen returnerte fra sitt Tysklandsopphold ble han ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble dermed formann i landslagets uttakskomité, og fungerte også som landslagstrener. På denne tiden hadde landslagstreneren kun ansvar for å trene spillerne, mens alt som hadde med laguttak ble foretatt av uttakskomitéen. Den kombinerte rollen gjorde imidlertid at Halvorsen ble Norges første «moderne» landslagssjef. Selv om Norge hadde hatt ganske gode resultater i årene før Berlin-OL (deriblant seire over Østerrike og) var det få som trodde laget kunne hevde seg blant de beste i OL-turneringen. Den første kampen gav en oppskriftsmessig seier over. Neste motstander var vertsnasjonen, som hadde slått 9-0 i sin første kamp. Det sies at de norske lederne allerede hadde planlagt hjemreise to dager etter Tysklands-kampen. De planene måtte i så fall endres. Med Hitler og Goebbels som tilskuere vant Norge fullt fortjent 2-0 over Tyskland. Begge målene ble scoret av Magnar Isaksen. Tyskerne var slått ut, og Norge var klare for semifinale mot. Semifinalen ble jevnspilt, men det var italienerne som trakk det lengste strået. Sluttresultatet ble 2-1 etter ekstraomganger, og Arne Brustad scoret det norske målet. Brustad ble også den store spilleren i bronsefinalen mot, hvor Norge vant 3-2, og sikret seg bronsemedaljene. Brustad scoret alle de tre norske målene, og ble fremhevet som en av turneringens beste spillere av både norsk og utenlandsk presse. Bronselaget var født. To år senere deltok Norge i fotball-VM. Norge hadde kvalifisert seg etter å ha slått 6-5 sammenlagt over to kamper. Reidar Kvammen scoret to mål i begge kampene. I sluttspillet, som ble arrangert i Frankrike og ble spilt i cupformat, ble Norge trukket mot de regjerende verdensmesterne Italia. Kampen, som ble spilt i Marseille, var svært jevnspilt og spennende. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge utlignet sju minutter før slutt da Brustad driblet seg gjennom hele det italienske forsvaret og satte ballen i mål. Noen minutter senere trodde alle at Brustad hadde scoret sitt andre, men dette målet ble meget tvilsomt annullert for offside. "«Hvordan dommeren kunne annullere dette flotte mål står for tilskuerne ennå som en gåte»", skrev Dagbladet i sitt referat. Dermed ble det nok en gang ekstraomganger, hvor Italia gikk seirende ut etter en scoring av Silvio Piola. Akkurat som i OL to år tidligere tapte Norge for Italia etter ekstraomganger, og akkurat som i Berlin-OL gikk Italia til topps i hele turneringen. Brustad fikk et plaster på såret da han noen måneder senere ble tatt ut på Europalaget som møtte på Wembley. 22. oktober 1939 tapte Norge 4-1 for Danmark i København. Det skulle vise seg å bli Norges siste landskamp på nesten seks år. 1940-tallet: Gjenoppbygging. Da tyskerne invaderte Norge ble det slutt på praktisk talt all organisert fotball i landet som følge av idrettsboikotten. Flere av heltene fra 1936, deriblant Reidar Kvammen og Asbjørn Halvorsen, havnet i konsentrasjonsleir. Det lange oppholdet satte naturlig nok norsk fotball et langt skritt tilbake, noe som skulle bli ettertrykkelig klart 21. oktober 1945, da Norge møtte Sverige i Stockholm. Nesten alle de gamle heltene var med da Norge møtte Sverige for første gang på over seks år. Det norske laget inkluderte Brustad, Øivind Holmsen og Alf «Kaka» Martinsen, som alle hadde vært med på Bronselaget, samt Kristian Henriksen, Knut Brynildsen og Rolf Johannessen, som var med på VM-laget i 1938. Seks år er imidlertid lang tid i fotball, og svenskene, som ikke hadde vært med i krigen, hadde et storlag på gang. Sluttresultatet ble 10-0 til Sverige. Da svenskene scoret sitt niende mål skal Henriksen ha sagt "«Nå satsær vi på uavgjort, guttær»" til lagkameratene. Bronsealderen i norsk fotball var definitivt over. Det skulle imidlertid komme nye spillere utover på slutten av 1940-tallet. To av de største profilene var Gunnar Thoresen og Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg hadde bronsehelten Reidar Kvammen ennå litt å bidra med på banen. Noen storseire ble det også. I 1946 ble feid av banen med 12-0, og to år senere vant Norge 11-0 over i en kamp hvor Odd Wang Sørensen scoret fem mål – noe som fortsatt er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp. I 1949 debuterte en 18 år gammel indreløper fra Ørn ved navn Per Bredesen. Han scoret i debuten og fikk strålende kritikker. Norge hadde fått en ny stjerne, og ved inngangen til 1950-tallet snakket man om at Norge hadde et nytt storlag på gang. Dessverre ble unge Bredesen et kortvarig bekjentskap for landslagspublikummet. I 1952 reiste Bredesen til Italia, og signerte proffkontrakt for Lazio – og ifølge datidens selvpålagte amatørbestemmelser ble han dermed utelukket fra videre landslagsspill. I en alder hvor de fleste andre nasjonene i Europa hadde innført profesjonell fotball, sto det gamle amatøridealet fortsatt høyt i kurs her hjemme. 1950-tallet: Middelmådighet. Det var langt mellom seirene for det norske landslaget på 1950-tallet, og de få kampene Norge klarte å vinne var stort sett mot Finland og. Riktignok klarte Norge å dra i land en sensasjonell 2-1-seier over Ungarn i 1957 – og det attpåtil i en VM-kvalifiseringskamp, men ellers var det langt mellom høydepunktene. I returkampen mot Ungarn ble forøvrig Norge sendt hjem med 0-5 i kofferten. Blant lyspunktene holdt forsvarsklippen Thorbjørn Svenssen stand gjennom hele tiåret, og da han avsluttet sin landslagskarriere i 1962 hadde han spilt utrolige 104 landskamper – 93 av dem som kaptein. Sammen med engelske Billy Wright var han den eneste spilleren i verden som hadde passert 100 landskamper på dette tidspunktet. En annen norsk profil på denne tiden var Harald Hennum, som med sine 25 mål er landslagets mestscorende spiller etter krigen. Det er imidlertid liten tvil om at Norge kunne trengt en spiller som Per Bredesen, men amatørreglementet gjaldt fortsatt, selv om det i 1960 ble oppmyknet slik den hjemvendte proffen Ragnar Larsen igjen fikk lov å spille med flagget på brystet. Bunnen ble nådd i 1959 da Norge avsluttet året med fire strake tap og 22 baklengsmål. Selv Island ble det tap for dette året. 1960-tallet: Skippertak. Etter den begredelige avslutningen året før, ble østerrikske Willi Kment hentet inn som ny trener i 1960. Senere samme år debuterte en ung bergenser som var døpt Roald Jensen, men var bedre kjent under kallenavnet «Kniksen», på landslaget. Den spedbygde tenåringen driblet seg forbi alt og alle, og med ett hadde Norge funnet en ny stjernespiller – og ny optimisme. Et annet stortalent, Vikings Olav Nilsen debuterte et par år senere. Landslaget fikk glede av «Kniksen» i fire år, før han, akkurat som Per Bredesen før ham, ble proff i utlandet, og dermed ble uaktuell for videre landslagsspill. Det var lite forbedring å spore i resultatkolonnen, men av og til greide Norge å presterte et sjokkresultat. I 1961 vant ikke landslaget en eneste kamp. I 1962, derimot, ble det seier over både og Sverige. I det hele tatt var 1960-tallet en periode hvor Norge fortsatt tilhørte det nedre sjiktet i europeisk fotball, men ved enkelte anledninger klarte å slå de store gutta. Et eksempel på dette var den høyst overraskende 4-3-seieren over i Bergen. Man kom imidlertid brutalt ned på jorda igjen senere samme år da Norge tapte 9-0 for. Et av Norges mest oppsiktsvekkende resultater på 1960-tallet var seieren over i en VM-kvalifiseringskamp i 1965. Jugoslavia hadde spilt EM-finale noen år tidligere, men måtte reise hjem fra Ullevaal med 0-3 i kofferten, etter scoringer av Finn Seemann, Olav Nilsen og den nye stjernespilleren fra nord, Harald Johan «Dutte» Berg. Norge spilte også jevnt med i denne kvalifiseringen, men det ble til slutt to knepne tap for franskmennene. Dette var uansett det nærmeste Norge hadde kommet et sluttspill siden storhetstiden på 1930-tallet. Norge møtte Frankrike på nytt i kvalifiseringen til VM i 1970. I hjemmekampen tapte Norge oppskriftsmessig 1-3, men i bortekampen gjorde landslaget et nytt skippertak og sjokkerte det franske hjemmepublikummet med å vinne 1-0. Odd Iversen scoret kampens eneste mål. Det kan ellers nevnes at Fredrikstad-stopperen Roar Johansen spilte 54 landskamper på rad mellom 1960 og 1967, hvilket er rekord. Selv ikke Thorbjørn Svenssen kan vise til en slik rekke. En annen kuriositet var at keeper Kjell Kaspersen scoret på straffespark i seieren over i 1965, og er dermed den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget. 1970-tallet: Mer av det samme. I 1969 ble NFFs selvpålagte amatørparagraf opphevet. Dermed kunne utenlandsproffer som «Kniksen» og Finn Seemann igjen ta på seg landslagstrøya, og Harald Berg og Odd Iversen kunne reise ut med god samvittighet, uten at det ødela deres muligheter for videre landslagsspill. Resultatmessig var det dog lite forbedring å spore som følge av regelendringen. Faktisk ble landslagets resultater på første halvdel av 1970-tallet om mulig enda dårligere. Under kvalifiseringen til EM i 1972 tok Norge ett poeng på seks kamper, og i 1972 tapte Norge 9-0 for Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Året etter gikk Norge på et kanskje enda mer ydmykende nederlag da de tapte for. Det var imidlertid noen lyspunkter å spore. Først og fremst gjennom vår nye stjernespiller Tom Lund, som debuterte i 1971. «Tommy» var en fantastisk spiller, og blir av mange regnet som Norges beste spiller noensinne – men selv ikke han klarte å bære laget på egenhånd, og Norge endte som regel helt sist i sine kvalifiseringsgrupper til VM og EM. På siste halvdel av 1970-tallet var det imidlertid en liten forbedring i resultatene. Anført av Tom Lund og den nye treneren Tor Røste Fossen ble det seire over både og Sverige i kvalifiseringen til VM i 1978. Sistnevnte kamp huskes nok likevel best på grunn av Svein Grøndalens grisetakling av den svenske stjernespilleren Ralf Edström. Da Norge spilte sin siste kvalifiseringskamp borte mot Sveits hadde Norge fortsatt en teoretisk mulighet til å nå sluttspillet. Kampen endte imidlertid 1-0 til sveitserne, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. Ved siden av A-landslaget hadde Norge også et eget OL-lag på siste halvdel av 1970-tallet. Kriteriet for å spille på OL-laget var at du ikke var profesjonell, og ikke hadde spilt noen VM-kvalifiseringskamper. OL-laget var med andre ord et B-landslag, men kampene deres ble likevel regnet som offisielle landskamper i Norge – og i 1979 kvalifiserte OL-laget seg til sluttspillet i Moskva etter å ha slått Finland og amatører i kvalifiseringen. Arne Larsen Økland ble den store helten med sitt vinnermål i den avgjørende bortekampen mot tyskerne. Økland ble forøvrig proff i tysk fotball kort tid etterpå. Det ble imidlertid aldri noe OL-sluttspill på de norske spillerne ettersom Norge, sammen med USA og de fleste landene i Vest-Europa, boikottet Moskva-OL som protest mot den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. 1980-tallet: Høyt oppe og langt nede. I den første landskampen på 1980-tallet ble det seier over. En lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6-1-seier over Finland (en kamp hvor Pål Jacobsen scoret fire mål) og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. At det også ble 0-4 mot på Wembley var heller ikke noen katastrofe. Så mye bedre enn oss var tross alt engelskmennene – trodde man. Knepne tap for Ungarn og våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller, men vi hadde fortsatt æren å spille for da selveste England inntok Ullevaal 9. september 1981. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2-24. Riktignok hadde vi slått England i Antwerpen 61 år tidligere, men det var jo mot et engelsk amatørlag. Det var med andre ord få som trodde på noe annet enn nok et tap denne høstdagen, men forhåpentlig kunne man kanskje begrense tapet til et par mål. I denne kampen hadde jo Norge Tom Lund og den nye stjernen Hallvar Thoresen tilbake på laget. Ingen av dem hadde spilt kampen på Wembley året før. Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne. England tok en oppskriftsmessig ledelse ved Bryan Robson bare noen minutter etter avspark – men i stedet for å gi opp, kjempet nå de norske spillerne seg inn i kampen igjen, og midtveis i første omgang utlignet Norge da Roger Albertsen forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått selveste England, noe som fikk radiokommentator Bjørge Lillelien til å gå helt av hengslene, og sende en hilsen til engelske personligheter som Churchill og Maggie Thatcher. Anført av Tom Lund hadde Norge et godt lag på begynnelsen av 1980-tallet. Året etter England-seieren ble utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og Åge Hareide scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Slik gikk det ikke. Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen, og uten sin playmaker var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa. OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen for å kvalifisere seg til olympiaden i Los Angeles. Norge kom imidlertid bare på tredjeplass i sin gruppe bak og – men da østblokklandene senere valgte å boikotte OL som et slags takk for sist, fikk Norge den ledige plassen. Norge klarte å bite godt fra seg i OL-turneringen, men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2-0 over i den siste kampen. Norge ble slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, Tom Sundby og ikke minst keeper Erik Thorstvedt. På midten av 1980-tallet tok landslaget to nye skalper. I 1985 vant Norge borte over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt en kasteball. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5-1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til EM i 1988 ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge på 1980-tallet var et lag som på en god dag i stand til å slå hvem som helst. Problemet var bare at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst – og at det var flere dårlige enn gode dager. 1990-tallet: Drillos erobrer verden. Etter en dårlig start på kvalifiseringen til 1992-EM, valgte landslagssjef Ingvar Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener Egil «Drillo» Olsen, og dette trenerbyttet skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid. Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Det var ikke alltid like pent å se på, men spillestilen ga resultater. Hvis man ser på enkeltspillerne var nok ikke dette det beste laget Norge noensinne hadde hatt. Strengt tatt hadde Norge anno 1990 bare to spillere som holdt høy internasjonal klasse – Erik Thorstvedt og Rune Bratseth. Disse to ble bærebjelkene i landslaget, som ellers ble supplert med unggutter som Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen og Erik Mykland. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Bohinen og Tore André Dahlum. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget slaktet Italias unggutter med hele 6-0. Noe EM-sluttspill ble det likevel ikke, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia. Mot slutten av EM-kvalifiseringen børstet Drillo støvet av den tidligere ungdomsstjernen Kjetil Rekdal, som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere på 1990-tallet. I kvalifiseringen til 1994-VM havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvaliken med å slå miniputtstaten hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra 35 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett. Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn», dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag. I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over – og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster å heve seg mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro – i hvert fall hjemme i Norge. Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i 1996, men snublet i de siste kampene mot og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde Bratseth og Thorstvedt gitt seg, og blitt erstattet av henholdsvis Henning Berg og Frode Grodås. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan og ble senere proff i Manchester United. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 4-0 borte over Finland to runder før slutt. Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement – Norge måtte slå Brasil. 23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale – nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia. Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. 2000-tallet: Tilbake til hverdagen. Semb fortsatte i samme løypa som Drillo, selv om nye spillere som Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise etterhvert kom til. Etter en treg start fikk Semb etterhvert sving på sakene, og førte Norge til sitt første EM-sluttspill. Sluttspillet begynte bra, men endte med skuffelse. I den første kampen vant Norge over etter at Steffen Iversen scoret på et typisk Drillo-angrep. I den andre kampen tapte Norge for, men kunne likevel avgjøre selv i siste gruppekamp mot Slovenia. Uavgjort mot ville holde hvis Jugoslavia slo Spania, eller hvis den endte uavgjort. Det ble til slutt målløst mellom Norge og Slovenia i det som må kunne beskrives som en begredelig kamp. I den andre kampen ledet Jugoslavia 3-2 ved slutten av ordinær tid, så det virket som om Norge likevel hadde klart å gå videre. Spania scoret imidlertid to kjappe mål på overtid og vant kampen. Dermed var Norge slått ut, og denne gangen var det ikke bare i utlandet at landslaget måtte tåle kritikk. Også hjemme i Norge ble spillestilen og taktikken slaktet i media. En svak start på kvalifiseringen til VM i 2002 bidro ikke til å dempe kritikken mot Semb. Etter fem spilte kamper sto Norge bokført med fattige to poeng, og etter et tiår med nesten bare oppturer ble det klart at VM i Japan og Sør-Korea ville bli spilt uten norsk deltagelse. Norge avsluttet kvalifiseringen med tre strake seire, men på det tidspunktet var det for sent. Til tross for økende mistillit forble Semb i sjefsstolen også i den påfølgende EM-kvalifiseringen, hvor Norge til slutt kapret andreplassen bak Danmark, og måtte ut i «playoff» mot Spania. I den første kampen, som ble spilt i Spania, ble det et knepent 2–1 tap, hvilket sørget for optimisme foran returkampen på Ullevaal. Returkampen ble imidlertid et mareritt. Spanjolene var best i absolutt alt, og vant til slutt 3–0. Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill, og etter denne kampen valgte Semb å gå av. Norges nye landslagssjef ble den gamle storspilleren Åge Hareide, som kom fra trenerjobben i Rosenborg og ble ansatt i januar 2004. Hareides «Nye Norge» vant sine seks første kamper. Riktignok var mange av disse kampene mot annenrangs motstand, men de gode resultatene skapte uansett ny entusiasme rundt landslaget. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble resultatene svært varierende – fra en imponerende 3–0 seier over Slovenia til en skuffende uavgjort mot Moldova og hjemmetap for Skottland. Norge endte til slutt på andreplass i gruppen, bak Italia, og måtte ut i playoff igjen, denne gangen mot. Norge leverte en hederlig innsats i Praha, etter en svært dårlig kamp på Ullevaal. Begge kampene endte imidlertid med ettmålstap, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. I kvalifiseringen til EM 2008 startet Norge bra med en seier borte mot, resultatene var ujevne og i begynnelsen av 2007 ledet Norge 2–0 borte mot. Etter to keepertabber av Thomas Myhre endte kampen 2–2. Etter denne kampen så det nesten umulig ut å nå EM. Men resultatene forbedret seg kraftig i løpet av sommeren, der Norge vant 4–0 både over og Ungarn hjemme, og 1–0 borte mot. Sommeren fortsatte med seier i en privatlandskamp hjemme mot 2–1. På høsten spilte landslaget 2–2 hjemme mot s, og Norge kunne sikre seg en plass i EM-sluttspillet med uavgjort hjemme mot Tyrkia. Norge tok ledelsen, men kampen endte i skuffelse og Tyrkia vant til slutt 2–1. Dermed måtte Tyrkia tape poeng hjemme mot samtidig som Norge slo Malta borte. Norge vant, men Tyrkia gjorde jobben hjemme og Norge havnet da på tredjeplass i gruppen, ett poeng bak Tyrkia og to bak Hellas. Den 8. desember 2008 trakk Åge Hareide seg som landslagstrener, etter et helt år uten seier for landslaget. Det var da 30 år siden det norske landslaget hadde spilt et helt kalenderår uten seier. Det var under Tor Røste Fossen i 1978 Det ble i januar 2009 kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge. Drillos nye lag fikk to sterke borteseire i vennskapskamper, mot og, men klarte ikke å rette opp den dårlige starten i kvalifiseringen til VM i 2010 og røk med ti poeng fra åtte kamper ut som den svakeste toeren i de ni kvalifiseringsgruppene. Norge tapte for borte, og spilte uavgjort mot og borte, men vant sine to hjemmekamper mot og Makedonia. Egil Olsen inngikk etter kvalifiseringen en avtale om å lede Norge i kvalifiseringen til EM 2012, før Ståle Solbakken skulle ta over. Solbakken kom senere til enighet med fotballforbundet om å avbryte kontrakten, og ble trener for det tyske laget 1. FC Köln Sesongen 2010 ble et strålende år for Drillo og Norge. Da alle kampene var spilt hadde de vunnet syv kamper og tapt kun to. De ledet kvalik-gruppa med ni poeng, etter seire mot, og. Kamper med flest tilskuere. Liste med alle landskamper med over 60 000 tilskuere, i følge. Av disse femten kampene har Norge vunnet én, spilt tre uavgjort og tapt elleve. Målforskjellen er 8–43. Urnes stavkirke. Urnes stavkirke er en stavkirke på gården "Ornes" på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke i Norge. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste, hvor den står sammen med berømtheter som den store Kheopspyramiden og Stonehenge. Urnes stavkirke er etter dendrokronologisk datering oppført av tømmer hogd i årene fra 1129 til 1137 og kan derfor være bygd omkring år 1140. Den står på sin originale tuft, eies av Fortidsminneforeningen, og brukes ved enkelte anledninger til kirkelige handlinger. Historie. Portal i nordveggen, opprinnelig vestportal i den eldre stavkirken på samme sted Biskop eller muligens pilegrim på et kapitel på en av stavene Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker på samme sted. Nyere forskning har påviset at det har stått tre kirker på tuften tidligere, og at Urnes derfor kan ha vært kirkested helt tilbake til tiden for kristningen av Norge. Ved utgravninger under kirkegulvet er det funnet stolpehull etter de to tidligste kirkene på stedet, som må ha vært stolpekirker. Den tredje kirken blant forløperne for den nåværende ble reist tidligst omkring 1070, men kanskje noe senere. Funnene viser at denne tredje kirken på Urnes hadde staver i hjørnene, og at disse og ytterveggenes utfyllende planker sto på "sviller" med rektangulært tverrsnitt, som lå «på flask» på en grunnmur av stein. Deler av svillene er bevart fordi de ble brukt som grunnstokker under den nåværende stavkirken. Skipet hadde en lengde på minst 7,2 meter og en bredde på ca 5,2 meter, og høyden fra svillenes underkant til toppen av gavlen var 8,5-9 meter. Inntil skipets østvegg var koret tilbygget. Det hadde lavere vegger og høyere gulvnivå enn skipet. Bredden var rundt 3,5 meter, men lengden er ukjent. Skipets vestfront var rikt utsmykket med treskurd i urnesstil på portalplankene, på ytterligere en planke på hver side av portalen, og på hjørnestolpene. Over portalåpningens nivå løp en sammenhengende frise med utskåren dyreornamentikk i hele veggens bredde, sammenbundet med utskjæringene på portalplankene, de to øvrige plankene med dekor, og hjørnestolpene. Det var dessuten utskåret dekor i lavere relieff på skipets vestgavl og på gavlen i korets østvegg. Alle disse dekorerte bygningsdelene er i behold, men beskåret, fordi de ble gjenbrukt i den nåværende stavkirken. Den nåværende kirken er antagelig opprinnelig bygget som privat gårdskirke, mens den senere i middelalderen var sognekirke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1323 i forbindelse med en visitasreise. Da nevnes urnespresten "Sira Ærlender". Kirken er også beskrevet i "Bjørgyndar Kálfskinn" (fol.37) fra ca 1360. Man tror at "Gaut" av "Ornesi" kan ha vært byggherre. Han og de to sønnene hans "Jon Gautson" og "Mundan Gautson" skal ha vært kong Magnus Erlingsson (1161–1184) sine mest betrodde menn. Etter reformasjonen ble kirken i Hafslo hovedkirke, og kirkene i Urnes og Solvorn ble annekskirker under denne. Presten "Christoffer Munthe" kjøpte kirken ved kirkesalget i 1723, og den var i privat eie til den ble solgt til menigheten i 1850. Fortidsminneforeningen overtok den i 1881 da Urnes og Solvorn sogn ble slått sammen, men med klausulen at menigheten fortsatt skulle få bruke kirkegården som gravplass og ha rett til å bruke kirken til gudstjenester to ganger i året. Bevarte deler fra eldre kirker. Portalen som er satt inn i veggen på nordsiden, var tidligere hovedportalen, vestportalen, i den eldre kirken fra ca 1070-80. Det har vært gjort en rekke forsøk på å tyde ikonografien, og man tror det kan være ormer som slynger seg oppover. Nederst står et dyr med fire føtter som biter i ormen. En vanlig tolkning er at dette symboliserer kampen mellom ondt og godt. Dyret er blitt tolket som en stilisert løve. I kristen ikonografi er løven et symbol for Kristus som har seiret over det onde, ormen. I tillegg til portalen er det i nordveggen bevart to utskårne tiler som opprinnelig sto i forløperkirkens vestfront. Korets nordøstre hjørnestav sto opprinnelig i sydvestre hjørne av den eldre kirkens skip. Skipets vestgavl og korets østgavl med utskåren dekor skriver seg likeledes fra forløperen til den nåværende kirken, men begge ble beskåret slik at deler av dyrefigurene gikk tapt. Urnesstil. Navnet "urnesstil" ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på urnesportalen. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner, og at portalen gir et uaksialt og asymmetrisk helhetspreg. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk. Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette bygningsdelen i denne stilen som er bevart. Utenom denne er stilen brukt på bygningsdeler i Torpo stavkirke og finnes også på beitskiene ved inngangen til Bjølstad kapell, som må skrive seg fra en tidlig stavkirke. Byggehistorie. Urnes stavkirke er bygget som en langkirke med et rektangulært skip og et smalere kortilbygg. Både skipet og koret har hevet midtrom. En antatt opprinnelig apside ble revet og koret ble utvidet mot øst omkring 1600. Den eldste kjente takrytteren ble satt opp i 1663, men ble fornyet både i 1685 og 1703. I 1902 ble kirken restaurert, og de dekorerte gavlene ble bordkledd for å hindre at de skal bli ødelagt. Fra middelalderen er store deler av konstruksjonen bevart: "grunnstokker", "sviller", "hjørnestaver", omgangens "tiler" og "stavlegjer". Takkonstruksjonen og de hevede midtrommene med staver og avstivningssystem er også opprinnelige. "For forklaring og tegning av bygningsdeler se Stavkirke." Interiør. Interiøret i kirken bærer preg av en rekke ombygginger, men også mye av middelalderens interiør er intakt. Middelalder. 16 søyler med terningkapiteler skiller midtrommet fra sideskipene, seks på nordsiden, seks på sørsiden og to på hver av tverrveggene. Mellom søylene er arkadebuer plassert, disse sørger også for avstiving av bærekonstruksjonen. Kapitelene er utskåret med fabeldyr som kentaurer og griffer, ryttere, fugler, forskjellige dyr (til og med en kamel), Samson og løven, bladranker etc. Mest kjent er løven som Fortidsminneforeningen bruker som symbol. Det er uvanlig at terningkapiteler er utskåret. I andre kirker er de som regel glatte. En teori er at de må ha bakgrunn i steinarkitektur. Et eksempel på romanske kapiteler i europeisk sammenheng er krypten i Canterburykatedralen. Problemet i norsk sammenheng er at få romanske steinkirker med sikker datering er bevart i Norge. Kanskje er dette et av de fineste norske eksemplene på spesielle trekk i romansk steinarkitektur. Et forbilde kan være kapitelene i Stavanger domkirke, som har relieffer som minner om Urneskapitelene. Andre forbilder kan være hentet fra miljøet rundt Nidarosdomen i det 12. århundre. Den seneste forskningen daterer kapitelene til 2. fjerdedel av det 12. århundre. Over koråpningen henger et krusifiks flankert av Jomfru Maria og Johannes, en "kalvariegruppe". Denne er en av de fineste som er bevart fra romansk tid. I koret står også en bispestol som kan ha vært brukt ved skriftemål. Etter reformasjonen. Det som preger synsintrykket er skråstiverne som ble nødvendige etter ombygginger på 1600-tallet. En rekke bygningsdeler ble satt inn, og på grunn av dette var det nødvendig å bygge om deler av middelalderinteriøret. I koret er et veggmaleri fra 1607 som viser Jesus og de tolv apostlene. Maleriet har inskripsjoner, ornamenter, planter og blomster. Det er på hvit bunn med sterke farger. Restaurering og bevaring. Da Fortidsminneforeningen overtok bygningen, stod den overfor spørsmålet om hvordan kirken skulle bevares: Skulle den tilbakeføres ("restaureres") til antatt opprinnelig tilstand, eller skulle den bevares slik var ved overtagelsen? Hopperstad stavkirke er et eksempel på en slik tilbakeføring. I første omgang ble arkitekt Blix spurt om han ville arbeide på kirken. Han hadde nok å gjøre i Vik, der han arbeidet med Hove kirke, og siden det ikke var enkelt å reise mellom stedene, ville han ikke påta seg oppdraget. Dette førte til at arbeidet med tilbakeføring ikke ble påbegynt. Flere forslag til restaurering og tilbakeføring ble utarbeidet, men ingen av dem ble gjennomført. I 1902 ble kirken forsiktig istandsatt av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. Etter forrige århundreskifte kom det også nye ideer om bevaring av bygninger. De skulle ikke lenger tilbakeføres til opprinnelig eller eldre tilstand, men bevares slik de stod. I dag (2005) utføres stort sett bare reparasjoner og konserverende inngrep på bygninger når det er nødvendig for å hindre forfall. Når reparasjoner finner sted, prøver man å ta vare på alle perioders bidrag til helheten. Det sees som viktigere å beskytte det overleverte monumentet enn å rekonstruere det. Fra 2008 til 2010 ble gulvet og fundamentet i kirken restaurert. Gjenstander som før var i kirken. I Bergen Museum finnes noen gjenstander fra Urnes stavkirke. Museet oppbevarer et munkehode fra ca. 1200 som enten kan ha stått på lokket til døpefonten eller som kan ha tilhørt en helgenfigur. Det finnes også en treskulptur fra ca 1180 som man trodde forestilte St. Olav, men nyere forskning har gitt andre muligheter. En ny teori er at det kan være en fremstilling av Jesusbarnet, og at den kan ha sittet på fanget til en tapt madonnafigur. Praktstykket fra Urnes er madonnafiguren fra ca 1150–1200. Sannsynligvis har den hatt et Jesusbarn sittende på fanget, men dette er nå forsvunnet. Figuren har romanske trekk, den er mindre levende, mer langstrakt og mer stilisert enn madonnaen fra Hove kirke. Det antas at den ble skåret i Bergen, selv om den viser påvirkning fra engelsk kirkekunst. Sagn. Et sagn forteller at det ved kristendommens innførelse bodde to kjemper på hver sin side av Lusterfjorden. De bygget hver sin kirke. Kjempen i Solvorn så at kirken i Urnes ble finere enn hans egen og ble så sint at han kastet en stein etter den. Steinen traff ikke, og kjempen i Urnes sendte en stein tilbake som falt ned ovenfor Solvorn kirke. Begge steinene skal fortsatt finnes som bautasteiner. Forsvarets innsatsstyrke/Luft. L, her under transport av US Marines ved Orkanger Forsvarets innsatsstyrke/Luft (FIST/L) er Luftforsvarets styrkebidrag til Forsvarets innsatsstyrker. Programvareselskap. Et programvareselskap er et firma som produserer programvare for datamaskiner. Verdens største programvareselskap er Microsoft som produserer blant annet operativsystemet Microsoft Windows. Andre ledende selskaper er Adobe, Red Hat, Macromedia og Novell. Wear. Wear er ei elv i grevskapet Durham i det nordøstlige England. Den har sitt utspring ved Wearhead i grevskapet Durham, og renner gjennom Weardale forbi Stanhope og Wolsingham. I Bishop Auckland renner den under Auckland slott, biskopen av Durhams residens. Den fortsetter i en nordøstlig retning til den når Durham; der renner den i en bue slik at byen blir liggende nærmest på en halvøy. Den fortsetter så forbi Chester-le-Street og Washington, før den når Sunderland. Tidligere var det opp mot et dusin skipsverft langs elven ved Sunderland, men de aller fleste er nedlagt. Elven renner ut i Nordsjøen i Sunderland. Bishop Auckland. Bishop Auckland er en markedsby i grevskapet Durham i England. Den er mest kjent for Auckland slott, som er biskopen av Durhams residens, og for rådhuset som er en fredet bygning ("Grade I listed"). Slottet ble reist i 1183, og ombygget i det 14. århundre av biskop Anthony Bek, som likte seg bedre der enn i Durham på grunn av nærheten til godt jaktterreng. Elven Wear renner under slottet og gjennom slottsparken, mens dens bielv,Gaunless, renner gjennom selve byen. Nærmeste naboer er byen West Auckland og landsbyen Escomb. Gaunless. Gaunless er ei elv i grevskapet Durham i det nordøstlige England. Den er ei sideelv til Wear. Den renner gjennom byen Bishop Auckland. Navnet er av norrøn opprinnelse, og betyr «ubrukelig». Elva har utspring sør for landsbyen Copley ved samløpet mellom Arn Gill og Hindon Beck. Gaunless renner mot øst forbi landsbyene Butterknowle, Cockfield og Evenwood. Den fortsetter gjennom West Auckland og passerer like sør og øst for byen Bishop Auckland før den munner ut i Wear like nord for byen. Mercedes-Benz. a> i en Mercedes-Benz under et DTM-løb i 2008 Mercedes-Benz er et tysk bil-, lastebil- og bussmerke – ofte ses navnet alene som Mercedes. Merket ble til ved en sammenslutning av de to firmaene Daimler-Motoren-Gesellschaft og Benz & Cie under navnet Daimler Benz AG. Daimler solgte sine biler under navnet Mercedes. "Mercedes" var datter av Emil Jelinek som var racerkjører og forhandler av Gottlieb Daimlers biler i Frankrike. Jelinek hadde overtalt Daimlers sjefsdesigner Wilhelm Maybach til å fremstille en serie på seks racerbiler som han ville benytte i et veddeløp i Nice. Men da Daimler hadde solgt lisensrettighetene til sine biler i Frankrike til Panhard-Levassor, måtte de ha et annet navn. Jelinek foreslo så at man brukte hans datters navn. Bilene hadde uhyre suksess, så Daimler besluttet seg for å beholde navnet på sine fremtidige modeller. Benz & Cie var grunnlagt av Carl Friedrich Benz – og merkelig nok (da det tross alt var ganske få bilprodusenter i Tyskland på det tidspunkt) kjente de to ikke hverandre personlig. Daimler-Motoren-Gesellschaft leverte den første serieproduserte bil den 22. desember 1900. I 1926 ble DMG og Benz & Cie sammenslått, og navnet ble til Daimler Benz AG. Siden er det gått slag i slag, og fabrikkene i og omkring Stuttgart i Tyskland har produsert mange personbiler, lastbiler, busser, flymotorer mv. Mercedes-Benz er idag fremdeles navnet på bilene, selv om selskapet siden 1998 heter DaimlerChrysler AG etter at de kjøpte opp det amerikanske Chrysler Corporation. Firmaets varemerke har siden 1909 vært Mercedes-stjernen, som opprinnelig satt på kjølerproppen, men på moderne utgaver er ren pynt. Den kneiser også over Mercedes-fabrikkene i Stuttgart som et vartegn. Den tretakkede stjernen symboliserer at firmaet i sin tid leverte motorer «til lands, til vanns og til luften». West Auckland. West Auckland er en liten by i grevskapet Durham i England. Den er mest kjent for å ha vunnet den første verdenscupen i fotball i 1909. Laget, som besto av lokale kullgruvearbeidere, vant over Juventus i finalen. Pokalen står nå hos West Aucklands arbeiderklubb. Georg Lukács. Georg Lukács – ungarsk: Lukács György – (født 13. april 1885 i Budapest, død 4. juni 1971 samme sted) var en ungarsk hegeliansk og marxistisk filosof og litteraturkritiker. Hans verker, særlig "Geschichte und Klassenbewusstsein" (1923), har hatt stor innflytelse på bl.a. Frankfurterskolen. Han deltok i Imre Nagys kortlivete regjering under oppstanden mot den sovjetiske okkupasjonen i 1956, men må ikke forveksles med den østerriksk-ungarske politikeren (død 1950) med samme navn. Hans fulle navn var Georg Bernhard von Lukács von Szegedin på tysk, og på ungarsk Szegedi Lukács György Bernát'". Stor-Manchester. Stor-Manchester (Greater Manchester'") er et grevskap i England. Det ligger i regionen Nordvest-England, og ble opprettet i 1974. Stor-Manchester dekker et urbanisert område med Manchester som sentrum. Det grenser mot Cheshire, Derbyshire, West Yorkshire, Lancashire og Merseyside. Grevskapet består av ti urbane distrikter ("metropolitan boroughs"), som er "de facto" enhetlige myndigheter. De fleste av distriktene har vokst sammen med Manchester, men noen, som Wigan og Bury er klart atskilt. Administrasjon. Fra det ble opprettet i 1974, ble grevskapet styrt av et grevskapsråd. Dette ble avskaffet i 1986, og det meste av makten ble fordelt på de forskjellige distriktsrådene. Det finnes fortsatt flere felles tjenester for hele Stor-Manchester, som kollektivtransport, brannvesen, politi, renovasjon og sivilforsvar. Disse tjenestene kontrolleres av fellesråd med representanter fra alle distrikter. Distriktene eier i fellesskap "Manchester Airport Group", som driver Manchester lufthavn og flere andre lufthavner i Storbritannia. Historie. Før 1974 var området delt mellom Cheshire og Lancashire. Det var allikevel en oppfatning av at dette var et eget område, og det ble gjerne kalt «"SELNEC"», for «South East Lancashire North East Cheshire». Mindre områder fra West Riding of Yorkshire og Derbyshire ble innlemmet i Stor-Manchester. I Redcliffe-Maudrapporten fra 1969 ble det foreslått at SELNEC skulle opprettes som et eget grevskap, med et større område enn det fikk da det faktisk ble opprettet. Stor-Manchester fikk flere fellesorganer, som f.eks. et selskap som drev kollektivtransporten i hele grevskapet. Selv om rapporten ble forkastet etter at Det konservative parti kom til makten i 1970, aksepterte den nye regjeringen prinsippet om et grevskap med Manchester som kjerneområde, og med noen endringer fra planens utkast ble det så opprettet. Atle Skårdal. Atle Skårdal (født 17. februar 1966 i Skien) er en norsk tidligere alpinist, med fartsdisiplinene (utfor og Super-G) som sin spesialitet. Han er ansatt i det internasjonale skiforbundet der han er rennansvarlig for kvinnenes verdenscup i alpint. Han var norsk landslagstrener fra 2000 til 2005. Skårdal er gift med den tidligere østerrikske alpinisten Karin Köllerer. Wigan (distrikt). Wigan er et distrikt ("metropolitan borough") i grevskapet Stor-Manchester i England. Grensene ble satt i 1972, og i 1974 ble Wigan inkludert i det nye grevskapet Stor-Manchester. I motsetning til de fleste distriktene i grevskapet har Wigan ikke vokst sammen med Manchester. Organisering. Wigan-distriktet er inndelt i 25 valgkretser ("wards"). Hver valgkrets har tre rådmenn valgt av velgerne i den valgkretsen. Hver rådmann velges for fire år. Wigan distriktsråd er en enhetlig myndighet, som betyr at det er ansvarlig for alle lokale offentlige tjenester, i motsetning til områder som har adskilte grevskaps- og distriksmyndigheter. Wigan er et «metropolitansk» ("metropolitan") distrikt fordi det er del av Stor-Manchester, et av de seks metropolitanske grevskapene opprettet i 1974 for å dekke de største konurbasjonene. De metropolitanske grevskapsrådene ble avskaffet i 1986, men grevskapsnavnene og deres grenser er fortsatt anerkjent. Batangas. Batangas er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger sørvest for Manila, i regionen CALABARZON. Provinshovedstaden er Batangas City. Nord for Batangas er provinsene Cavite og Laguna. I øst er Quezon. Utenfor sørkysten er øya Mindoro, og i vest er Sørkinahavet. Provinsen har mange sandstrender og steder for dykking. De mer kjente er Anilao, Matabungkay, Punta Fuego, Calatagan og Laiya. I Batangas er også Taal-vulkanen og Taal-sjøen. Politisk inndeling. Batangas er delt i 3 "cities" (bykommuner) og 31 "municipalities" (landkommuner). Victor Hugo. Victor Hugo (født 26. februar 1802 i Besançon i Frankrike, død 22. mai 1885 i Paris) var en fransk forfatter. Blant hans viktigste verker er romanene "Ringeren i Notre-Dame" og "Les Misérables" ("De elendige"). Han skrev store mengder poesi, dramatikk og romaner. Hugo var en engasjert politiker og ble valgt inn i både grunnlovsforsamlingen og nasjonalforsamlingen. Han talte de svake og de fattiges sak, og kjempet for å fjerne dødsstraffen. Da Napoleon III tok makten i Frankrike ble Hugo landsforvist, og levde i eksil i nesten 20 år på den lille øya Jersey i den engelske kanal. Han kom ikke tilbake før republikken var gjenreist, og ble da hyllet som en folkehelt. Biografi. Victor Hugo ble født i 1802 og var sønn av grev Joseph-Léopold-Sigisbert Hugo, major i Napoleons armé (senere general), og Sophie Hugo. I toårsalderen ble hans foreldre skilt, og han ble oppfostret av sin mor i Paris. Faren var offiser, og deltok i Napoleonkrigen. Allerede i 15-årsalderen fikk Hugo det franske akademiets pris for et dikt. Sammen med sine to brødre startet han tidsskriftet "Le conservateur littéraire" som kom ut i årene 1819-1821. Victor Hugos første bok, diktsamlingen "Odes et Poésies Diverses", ble publisert i 1822 og hans første roman, "Han fra Island" ("Han d'Islande"), året etter. I 1822 giftet Hugo seg med Adèle Foucher, datter av en offiser i det franske krigsministeriet. I 1843 druknet hans datter Léopoldine sammen med sin mann. Etter denne hendelsen sluttet Hugo helt å skrive, og vendte først tilbake til samfunnet etter flere år, til å begynne med bare i det politiske liv. I årene fra 1841 til 1885 satt Hugo på stol 14 i Académie française. Siden Napoleon III tok makten i et statskupp, levde Hugo i landflyktighet. Han bosatte seg først i Brussel, hvorfra han ble forvist til øya Jersey. Til sist tilbragte han en tid på øya Guernsey. Hugo returnerte til Paris i 1870, da Napoleon hadde mistet makten, etter nesten 20 år i eksil. Hugo skrev noen av sine beste verk i sin tid i eksil. Hugo irriterte seg over samtidens mange piratforlag, og startet derfor i 1878 "Association Littéraire et Artistique Internationale" for å beskytte forfatternes opphavsrett. Hugo anses som den største forfatteren innen fransk romantikk. Hugo skrev ikke bare i romantisk stil, men også verk som kan sorteres inn under realisme, en litterær retning som begynte å vinne grunn på 1830-tallet. Victor Hugos mest kjente verk anses for å være "Notre Dame de Paris", "Ringeren i Notre Dame", og den historisk-romantiske samtidsskildringen "De elendige" ("Les Misérables"), fra 1862. Stykket "Le roi s'amuse" (1832) ble forbudt av sensuren, men ble underlag til Verdis opera Rigoletto. Hugo døde i Paris i 1885. Ved hans begravelse var to millioner mennesker tilstede. Han ble begravet, som han ønsket, i Panthéon i Paris, gravplassen for mange av de mer berømte menneskene i Frankrike. Eksterne lenker. Hugo, Victor Hugo, Victor Wigan. Wigan er en stor by i grevskapet Stor-Manchester i det nordvestlige England. Den er hovedby i valgkretsen Wigan, og har en befolkning på omkring 90 000 (2002). Byen ligger midt mellom Manchester og Liverpool. Wigan ble grunnlagt i romersk tid, og het da Coccium. Området hørte tidligere til Lancashire, og mange av innbyggerne bruker på trass fortsatt "Lancs" i sin postadresse. Byen var et sentrum for kullgruvevirksomhet og produksjon av bomullstekstiler under den industrielle revolusjon. To viktige kanalsystemer møtes ved Wigan, og det var derfor et transportknutepunkt. Den viktigste bryggen er "Wigan Pier", som ble berømt i England, fordi den har et navn som antyder likhet med de store pirene som går ut i havet på steder som Blackpool, Southport og Brighton, mens det egentlig er en industribrygge omkring 40 km inne i landet. George Orwell skrev en bok kalt "The Road to Wigan Pier", en sosiologisk kommentar som ikke ble godt mottatt i byen fordi den tegnet et heller dystert bilde av livet der. Bryggen har nå et svært godt museum som tar for seg områdets historie. De viktigste idrettslagene er Wigan Warriors (rugby) og Wigan Athletic (fotball). De to lagene deler et stadion, rugby på sommeren og fotball på vinteren. Athletic har hatt en broket karriere, men Warriors var i 1980- og 1990-årene klart det beste rugbylaget i verden. Wigan har et svømmebasseng med internasjonal standard, og svømmeklubben Wigan Wasps har stått bak flere suksesshistorier, som OL-vinnere June Croft. Den store butikkjeden Marks and Spencer ble grunnlagt i byen, og hovedkvarteret lå i Wigan de første tre årene. Sir Ian McKellen, skuespilleren som nå er mest kjent som Gandalv i Ringenes Herre, vokste opp i Wigan. Folk fra Wigan kalles ofte nedsettende «paispisere» ("pie eaters"), antagelig referanse til gruvearbeiderne som måtte spise billige paier mens de jobbet. Washington (Tyne and Wear). Washington er en by i grevskapet Tyne and Wear i det nordøstlige England. Den administreres som en del av City of Sunderland, og ligger omkring 16 km fra sentrum av Sunderland og omkring samme avstand fra Newcastle-upon-Tyne. Befolkningstallet var i 2001 53 388. Washington fikk bystatus ("town") i 1964, og ekspanderte da kraftig. Mange av innbyggerne er pendlere til omkringliggende byer. Historie. Navnet kommer fra den lokale angelsaksiske høvdingen "Hwaes", hvis familie, "Inga", hadde en eiendom, "tun", her – derav "Hwaesingatun". Man mener at det gamle rådhuset ble bygget av William de Hertburn, som flyttet til området i 1183. Han tok navn etter stedet, og kalte seg derfor ofte for William de Wessyngton. I 1539 flyttet slekten til Northamptonshire, og dokumenter fra den tiden viser at stavemåten da hadde blitt forvansket til Washtington. Det var fra denne slekten at forfedrene til George Washington emigrerte til Amerika i 1659, ironisk nok fordi de hadde rojalistiske sympatier. Det nåværende rådhuset er fra begynnelsen av det 17. århundre, bygget i sandstein. Bare fundamentene og noen buer er igjen av det gamle. Industri. Washingtons hovedindustrier er produksjon av tekstiler, elektronikk, biler, kjemikalier og elektriske apparater. Nissans bilfrabrikk er det største private arbeidsgiver. Severdigheter. Et naturreservat og et kullgruvemuseum ligger inne i byen, og Beamish utendørsmuseum ligger rett utenfor. På den nedlagte RAF Usworth-basen ligger Nord-Englands flymuseum side om side med Nissanfabrikken. Sergio S. Osmeña. Sergio S. Osmeña (født 9. september 1878 i Cebu, Filippinene, død 19. oktober 1961 i Quezon City) var filippinsk statsmann og president for samvelderegjeringen forut før landet fikk full uavhengighet. Sergio var sønn av Juana Osmeña y Suico. Han begynte på det katolske presteseminaret San Carlos i Cebu i 1889 og fortsatte studiene (men ikke lenger som prestekandidat) med å ta bakkalaureat ved "San Juan de Letran"-kollegiet. Hans skolegang fikk et avbrudd ved utbruddet av Den filippinske revolusjon i 1896. Under revolusjonen var han redaktør for den militant nasjonalistiske spanskspråklige avis "El Nuevo Día" i Cebu. Sergio Osmeña ble deretter juristutdannet fra Santo Tomás-universitetet i Manila med eksamen fra 1903. I 1904 utnevnte amerikanerne ham til guvernør for provinsen Cebu og "fiscal" (statsadvokat) for provinsene Cebu og Negros Oriental. To år etter ble han også folkevalgt til guvernør for Cebu (3. mars1906 – han var da 28 år gammel). I 1907 ble han valgt til den første filippinske foresamling under det amerikanske velde og var dets ordfører ("speaker") fra 1916 til 1923, da han ble valgt til senator for Cebu. Osmeña grunnla det filippinske nasjonalistparti "(Partido Nacionalista)", som skulle spille en sentral rolle i landets politiske liv. Osmeña var partiets leder til 1921, da han ble etterfulgt av Manuel L. Quezon. Osmeña ledet flere av forhandlingsdelegasjonene i USA som fikk utvirket at Filippinene i 1935 fikk samveldestatus og samtidig tilsagn om full selvstendighet etter ti år. Han ble valgt til visepresident for det filippinske samveldet to ganger, 1935 og 1941, og ble president for eksilregjeringen (med sete i Washington DC) under den japanske okkupasjon da president Manuel L. Quezon døde den 1. august 1944. Han stilte til presidentvalgene i 1946 da Filippinene skulle få full uavhengighet, men tapte for Manuel A. Roxas. Osmeña trakk seg så tilbake til hjembyen Cebu. Han døde den 19. oktober 1961 på et sykehus i Quezon City, 83 år gammel. Hans første kone (fra 1901) var Doña Estefania Chiong Veloso (død 1918). De fikk åtte barn. Han giftet seg på nytt i 1920, med Doña Esperanza Limjap, og de fikk tre barn sammen. Osmeña, Sergio S. Osmeña, Sergio S. Osmeña, Sergio S. Osmena, Sergio S. Osmeña, Sergio S. Osmeña, Sergio S. Yukon. Yukon er ett av tre territorium som ligger helt nordvest i Canada, lokalisert mellom Britisk Columbia i sør, Nordvestterritoriene i øst, Alaska i vest og grenser til Beauforthavet i nord. Arealet av territoriet er 482 443 km², av det 8052 km² vann. Navnet kommer fra elven Yukon, som på gwich’in betyr 'stor elv'. Omtrent tre fjerdedeler av befolkningen bor i hovedstaden Whitehorse. Mennesker bodde i Yukon for minst tolv tusen år siden. På slutten av 1800-tallet var Yukon åstedet for Klondike-gullrushet. I dag, innbyggerne lever hovedsakelig av turisme, ressursindustri og tjenester. Det høyeste fjellet i Canada, Mount Logan, ligger i Yukon. Nordvestterritoriene. Nordvestterritoriene (engelsk: "Northwest Territories", fransk: "Territoires du Nord-Ouest") er et canadisk territorium. Hovedstaden er Yellowknife. Geografi. Nordvestterritoriene ligger i det nordlige Canada og grenser til Canadas to andre territorier, Yukon i vest og Nunavut i øst. I sør grenser de til provinsene Britisk Columbia, Alberta og Saskatchewan – denne grensen går langs den 60° nordlig bredde. Geografiske kjennetegn inkluderer de to store innsjøene Store Bjørnesjø og Store Slavesjø, elva Mackenzie og sluktene i Nahanni nasjonalpark som er en del av UNESCOs verdensarv. Territoriene omfatter noen av Canadas arktiske øyer: Banksøya, Bordenøya, Prins Patrickøya og deler av Victoriaøya og Melvilleøya. Det høyeste punktet er Mount Nirvana, som ligger nær grensen til Yukon, med sine 2773 moh. Historie. Det nåværende territoriet ble opprettet i juni 1870, da Hudson's Bay Company overførte Rupert's Land og Nordvestterritoriet til regjeringen i Canada. Denne enorme regionen bestod av hele den delen av Canada som ikke lå i Den canadiske konføderasjon (engelsk: "Canadian Confederation") unntatt Britisk Columbia, kysten av De store sjøer, St. Lawrence-dalen og den sørlige tredjedelen av Quebec, De canadiske kystprovinsene, Newfoundland, og Labrador-kysten. Det omfattet heller ikke de arktiske øyene, unntatt den sørlige halvdelen av Baffinøya, og disse forble under direkte britisk styre inntil 1880. Etter overføringen ble territoriene gradvis redusert. Provinsen Manitoba ble opprettet den 15. juli 1870, som en liten firkant rundt byen Winnipeg, og ble deretter utvidet i 1881 til et rektangulær område som omfattet den sørlige delen av dagens provins. Innen Britisk Columbia sluttet seg til forbundet den 20. juli 1871, hadde det allerede (1866) fått overført den delen av Nordvestterritoriene som lå sør for 60 grader nord og vest for 120 grader vest, et område som omfattet mesteparten av Stikineterritoriet. I 1882 ble Regina i Assiniboia-distriktet hovedstad i territoriet. Etter at Alberta og Saskatchewan ble provinser i 1905 ble Regina provinshovedstaden i Saskatchewan. Keewatin ble returnert til Nordvestterritoriene i 1905. I mellomtiden ble provinsen Ontario utvidet mot nordvest i 1882. Quebec ble også utvidet nordover i 1898, og Yukon ble samme år gjort et eget territorium for å håndtere Klondike-gullrushet, og også å fjerne fra Nordvestterritorienes regjering byrden ved å administrere den plutselige økningen i både befolkning, økonomiske aktiviteter og tilstrømning av ikke-kanadiere. Provinsene Alberta og Saskatchewan ble grunnlagt i 1905, og Manitoba, Ontario og Quebec ervervet de siste av sine nåværende territorier fra Nordvestterritoriene i 1912. Dette etterlot bare distriktene Mackenzie, Franklin (som absorberte restene av Ungava i 1920), og Keewatin. I 1925 ble grensene til Nordvestterritoriene forlenget helt til Nordpolen etter sektorprinsippet, noe som vesentlig utvidet territoriet nordover. De reduserte Nordvestterritoriene var ikke representert i det kanadiske Underhuset fra 1907 til 1947, da valgdistriktet Yukon-Mackenzie River ble opprettet. Dette omfattet bare Mackenzie-distriktet, og resten av Nordvestterritoriene hadde ingen representasjon i Underhuset før i 1962, da Nordvestterritorienes valgdistrikt ble opprettet, i erkjennelsen av at inuittene hadde fått stemmerett i 1953. I 1912 bestemte parlamentet i Canada at det offisielle navnet på disse områdene skulle være Northwest Territories'". Mellom 1925 og 1999 dekket Nordvestterritoriene et areal på - større enn India. Den 1. april 1999 ble de østlige tre femtedelene av Nordvestterritoriene (inkludert hele distriktet Keewatin og mye av Mackenzie og Franklin) skilt ut som et eget canadisk territorium med navnet Nunavut. Etter utskillelsen av Nunavut foregikk det en diskusjon om å endre navnet på Nordvestterritoriene, muligens til et navn fra et av urfolk-språkene. Et forslag var «Denendeh» (et athabaskisk ord som betyr «vårt land»). Denne ideen ble blant annet fremmet av territorienes tidlige leder Stephen Kakfwi. Et av de mest populære forslagene – å kalle territoriet «Bob» – begynte som en spøk, men lå en stund på eller nær toppen i meningsmålingene. En avstemning som ble holdt i tiden før Nunavut ble utskilt viste at det var sterk støtte for å beholde navnet «Northwest Territories». Dette navnet er også mer beskrivende etter delingen enn det var tidligere, da territoriene faktisk strakk seg langt inn i Canadas nordlig-sentrale og nordøstlige områder. På inuktitut kalles Nordvestterritoriene ᓄᓇᑦᓯᐊᖅ ("Nunatsiaq"), som betyr «vakkert land». Nunavut. Nunavut (inuktitut ') eller "Vårt land" er et hjemmestyreområde i det nordlige Canada. Området ble opprettet i 1999 gjennom " Nunavut Land Claims Agreement Act", og etter forhandlinger med urbefolkningen i området om deres rettigheter. Det eksisterende Northwest Territories ble delt i to. Nunavut omfatter nesten 25 % av Canadas landområder. Nunavut omfatter vestlige områder fra Hudson Bay og nordover med sørøst-delen av Victoria Island, samt alle øyene i Ungavabukten (øst til Killiniq) og Hudsonbukten helt ned til Jamesbukten (sør til Akimiski). Området teller også de mange øyene nord for Canada – Canadas arktiske arkipel – inklusive Baffin Island. Høyeste punkt er Barbeau Peak på Ellesmere Island. Området bebos av cirka 29 500 mennesker og er nesten seks ganger større enn Norge. Hovedstaden er Iqaluit med 6.000 innbyggere, beliggende på Baffin Island. Folketettheten er meget lav, området har bare omlag halvparten av Grønlands befolkning på samme areal. Den naturlige folkeveksten er derimot høy, men på grunn av utflytting går folketallet ikke opp. nesten 70% snakker inuittisk, men engelsk er på frammarsj som dagligspråk. Området har vært bebodd i omlag 4.000 år, og inuitene her hadde trolig handelskontakt med norrøne bosettinger på Grønland. Martin Frobisher besøkte området i 1576, mens Henry Hudson og William Baffin utforsket området på 1600-tallet. I nyere tid drives mye gruvedrift etter diamanter, gull, kobber, nikkel, bly og sink. Kjente mennesker fra Nunavut inkluderer sangeren Susan Aglukark og ishockey-spilleren Jordin John Kudluk Tootoo. Gnav. Gnav er kanskje mest kjent som et kortspill, men kan også spilles med brikker. Navnet "gnav" er sannsynligvis en etterligning av kattens mjau – på italiensk: "gnao" (utt.: "njao") – etter kortet eller brikken med bilde av katt. Spillet oppstod i 1380-årenes Italia som et kortspill for hasardiøse menn. Ofte spilte folk seg fra gård og grunn, og spillet var gjenstand for mangt et forbud. Men spillet spredte seg likefullt, blant annet til Tyskland. Der fikk det navnet "Vogelspiel" etter kortet med bildet av en gjøk. Av samme grunn heter det "Cucu" i Italia. Til Norge kom spillet på 1600-tallet, under unionstiden med Danmark. Det var danske embedsmenn som brakte spillet med seg. På den tiden ble det spilt både med kort og brikker. Brikkespillet oppstod sannsynligvis under Christian VI (1730 – 1746), pietistkongen. I sin regjeringstid innførte han forbud mot kortspill, men gnavspillets popularitet blant menigmann gjorde at spillet fikk et nytt liv som brikkespill. Slik kan man si at kongen gjorde spillet en stor tjeneste. Brikkeutgaven er å foretrekke fremfor kortvarianten, både når det gjelder underholdningsverdi og holdbarhet. Brikkespillene har gått i arv, og i dag spilles gnav med brikker som i noen tilfeller har vært brukt av opptil 6 generasjoner. Gnav forbindes ofte med jul og julefeiring. Hos mange er det en tradisjon å spille gnav i julen når familie og venner er samlet. Washington (Sussex). Washington er en landsby omkring 8 km vest for Steyning og 5 km øst for Storrington i grevskapet West Sussex i det sørlige England. Den dekker et område på 12 km². Den tidligste bebyggelse på stedet er datert til den senere saksiske periode. I et dokument fra 947 nevnes "Wassingtune". I normannisk tid ble Washington del av eiendommen til lorden av Bramber. Tidligere ble landsbyen både kirkelig og verdslig administrert sammen med Ashington, men kirkesognet ble delt i 1876 og den verdslige administrasjon ble delt i 1960. Befolkningstallet har vært nokså konstant, også etter delingen i 1960, fordi det ble opprettet nye boligområder på den tiden. Den siste formelle folketellingen var i 1980; da var det 1 350 innbyggere. Tyne and Wear. Tyne and Wear er et grevskap i England. Det består av områder ved elvene Tyne og Wear, og ble opprettet i 1974. I 1986 ble grevskapsrådet avskaffet, og makten ble fordelt på distriktsrådene. Tyne and Wear grenser mot Durham og Northumberland, og ble opprettet med områder fra disse to grevskapene. Det ligger i regionen Nordøst-England. Administrasjon. Selv om det siden 1986 ikke har vært noe felles grevskapsråd, er flere tjenester organisert felles for de fem distriktene. De viktigste er kollektivtransporten, museumstjenesten, arkivtjenesten og brannvesenet. Politiet er organisert felles for Tyne and Wear og Northumberland. Gnistsender. Gnistsender var en radiosender der strømkilden var direkte tilkoplet morsenøkkelen. Når telegrafisten trykte morsenøkkelen ned, gikk det strøm gjennom spolens primærvindinger, slik at en høyspent strøm ble indusert i spolens sekundærvindinger. Magnetiske svingninger ble dermed frambrakt ved hjelp av «gnistregnet» som ble utladet gjennom det såkalte gnistgapet. Disse svingningene ble kringkastet gjennom antennen som radiobølger. En tappespole på antennesiden av gnistgapet bestemte radiobølgenes lengde eller frekvens. De aller første gnistsendere ble drevet av batterier eller dynamoer som produserte 5–30 volts likestrøm. Gnistsenderne bandla en bandbredde på flere megahertz og ble derfor tidlig forbudt benyttet. Gnistsenderen ble etterfulgt av rørsenderen. Newcastle. __NOTOC__ Annet. Det er også en rekke steder som har navn som betyr det samme, som Nyborg i Danmark og Nyslott i Finland. Nødfrekvens. Nødfrekvens / nødkanal er en internasjonalt avtalt radiofrekvens for nødsignaler, nødmeldinger og annen nødtrafikk. Alessandro Del Piero. Alessandro Del Piero (født 9. november 1974 i Conegliano, Veneto) er en italiensk fotballspiller. Han har spilt for Juventus, men er for tiden klubbløs og for. Han regnes som en svært målfarlig spiss. Han har blant annet scoret over 30 mål i Champions League. Karriere. Del Piero begynte sin profesjonelle karriere i 1991 med Padova i italiensk Serie B. I 1993 gikk han til Torino-klubben Juventus, hvor han har spilt siden den gang. Han har vært med på vinne Serie A i 1995, 1997, 1998, 2002, 2003, 2005 og 2006, Champions League i 1996 og Toyota Cup i 1996. Hans beste sesong var 1997-98, da han scoret 21 mål i Serie A og ti mål i Champions League. Han var kaptein for Juventus og ble tidenes mestscorende Juventus-spiller, da han rundet Bonipertis 182 mål i 2005/2006-sesongen. Han passerte 200 mål i Juve-trøya den 29. oktober 2006 i en seriekamp mot Frosinone. I 1996 ble han kåret til Europas beste spiller. I 1998 og 2008 ble han kåret til Årets italienske spiller i Serie A. Ved utgangen av 2004 hadde han spilt 67 landskamper for Italia og scoret 24 mål. Han spiller vanligvis som en slags hengende spiss, og ligger som oftest et sted mellom midtbanen og spissen(e). Han er kjent for sin kraftfulle skuddfot, og sin særegne måte å drible seg forbi motspillere på. Journalister har beskrevet ham som «en spiller som svever i mellom motstanderne». Frisparkene hans ligger på verdenstoppen hvor han troner med andre rutinerte frisparktagere som Ronaldinho, Juninho Pernambucano, David Beckham og Roberto Carlos. De mest karakteristiske frisparkene hans er de innoverskrudde duppene han tar rundt ti meter utenfor 16-meteren. (Kjent som «La Zona Del Piero» eller «Del Piero-sonen».) Han samarbeider med medspillerne sine og er kjent for å ha hatt mange kombinasjoner med andre stjerner som Zinedine Zidane, Filippo Inzaghi, Gianluca Vialli, Pavel Nedved, Fabrizio Ravanelli, David Trézéguet og Mauro Camoranesi. Han er regnet som en hyggelig person og har vunnet mange priser som f.eks; «'Coppa d'Argento' Premio Speciale Gentleman» og «San Siro Gentleman Serie A TIM». Han har et sterkt bånd til Juventus- og Italia-fansen, og han er kjent for sin sans for humor. I november 2006 mottok han en pris for å ha støttet og promotert forskningen for en kur mot kreft. Da Juventus ble degradert til Serie B viste Del Piero stor lojalitet til klubben ved å velge å bli og bidra til at klubben returnerte til toppen av italiensk fotball. Våren 2012 fikk ikke Del Piero fornyet kontrakten sin hos Juventus, og skrev deretter under på en toårsavtale med den australske fotballklubben Sydney FC, hvor han ble presentert den 5. september samme år. Meritter. Del Piero løfter Champions League-trofeet i 1996 Zlatan Ibrahimović. Zlatan Ibrahimović (født 3. oktober 1981 i Malmö) er en svensk fotballspiller som spiller for Paris Saint Germain og det. Oppvekst. Ibrahimović ble født i Malmö, men har bosnisk far og kroatisk mor. Han har kone og to barn. Moren var halv Iraner, moren hans ville kalle han for Khashayar, men faren nektet og kalle sønnen sin for Khashayar Klubber. Han begynte sin fotballkarriere i Malmö FF hvor han var en publikumsfavoritt til tross for at han var involvert i et par uheldige utenomsportslige episoder. Sommeren 2001 ble han solgt til nederlandske Ajax for 87 millioner SEK. Der ble han toppscorer og publikumsfavoritt, men hadde et dårlig forhold til trener Ronald Koeman. Sommeren 2004 var Ibrahimović en av stjernespillerne på det svenske landslaget under EM i Portugal, hvor han scoret to mål – det ene på en chip med hælen i kampen mot. Etter turneringen ble han kjøpt av Juventus for 130 millioner norske kroner. Han spilte frem til august 2006 for italienske Juventus, og signerte deretter en fire års kontrakt med Inter, som han ble mester med i sin første sesong. 28. juli 2009 ble en overgang til den spanske storklubben FC Barcelona kunngjort. Ibrahimović skrev under på en femårskontrakt. Etter overgangen til Barcelona scoret han i de fem første seriekampene i Primera Division. Han var deretter på utlån fra Barcelona til den italienske fotballklubben AC Milan, og i 2011 ble han kjøpt til klubben. Landslag. Han debuterte på mot 31. januar 2001. I den første gruppekampen i EM 2012 skårte Zlatan det første målet mot vertsnasjonen, tapte kampen 2-1 med to mål på hodet fra Andrey Shevchenko. Med denne skåringen er Zlatan med i en liten elite av spillere som har scoret i tre forskjellige europamesterskap. De fire andre er Jürgen Klinsmann, Vladimír Šmicer, Thierry Henry og Nuno Gomes. Øvrig. Ibrahimović er sponset av Nike og avtalen anslås å ha en verdi på 190 millioner svenske kroner i løpet av en femårs periode. Han er kjent for sin glimrende teknikk og ballkontroll. Kåringer. Ibrahimović ble kåret til nordens beste fotballspiller i sesongen 2005/06. Han har også blitt kåret til årets spiller og årets utøver i Sverige, samt uttatt til «årets lag» av UEFA i 2005. Ibrahimović har per 30. mai 2012 spilt 76 landskamper og scoret 30 mål. Han har også spilt for FBK Balkan frem til 1994. Tyne (England). Tyne er en elv i England. Den starter som to separate elver, Nord-Tyne og Sør-Tyne, som samles ved Acomb i Northumberland. Sør-Tyne har sitt utspring ved Alston Moor i Cumbria, og renner gjennom en dal som ofte kalles Tyne Gap, sør for Hadrians mur. Den går forbi byene Haltwhistle og Haydon Bridge. Nord-Tyne oppstår ved grensen til Skottland, nord for Kielder Water, og renner ikke forbi noen større bosetninger før Hexham. Elven kommer inn i grevskapet Tyne and Wear, som har sitt navn etter Tyne og elven Wear, ved Prudhoe. Den renner så gjennom Newcastle upon Tyne, der den krysses av syv broer, forbi Jarrow og Tyneside også til utløpet til Nordsjøen ved Tynemouth. Ved Tyneside markerer elven den gamle grensen mellom grevskapet Durham og Northumberland. Fra det 13. århundre var Tyne en viktig transportåre for kull fra de rike kullfeltene i Nordøst-England. Dette holdt seg fram til nedgangen i gruveindustrien i det 20. århundre. Ved Dunston er et kullastingsanlegg i tre bevart. Nedre del av elven var på slutten av 19. og begynnelsen av 20. århundre blant de viktigste sentra for skipsbygging. Det er fortsatt store skipsverft ved Wallsend og Jarrow. For å bedre kårene for denne industrien ble det gjort store endringer langs denne delen av elven i andre halvdel av 19. århundre; øyer ble gravd vekk og svinger i elven ble rettet ut. Tyne (Skottland). Tyne er en elv i Skottland. Den har sitt utspring i regionen West Lothian nær Tynehead, sør for Edinburgh. Den renner gjennom Haddington og East Linton i East Lothian, og deretter ut i Nordsjøen ved Bellhaven og Dunbar. Bukten den renner ut i kalles Tyne Mouth. Haddington. Haddington er en by ("burgh") i regionen East Lothian i Skottland. Den var sentrum for jordbruksrevolusjonen i Skottland. John Knox, grunnlegger av Den skotske presbyterianske kirke, ble født der i 1513 eller 1514. Viktige bygninger er rådhuset, Mitchell's Close, Lennoxlove House og Mariakirken, hvor historikeren og forfatteren Thomas Carlyles kone er gravlagt. Haddington ligger cirka 27 kilometer fra den skotske hovedstad Edinburgh. Byen har ikke togforbindelse, men kan nås med buss 44 fra Edinburgh. S opprettet avdelingen Tandberg Electronics med ca. 150 ansatte i Haddington våren 1975 for produksjon av fargefjernsyn. Denne ble overtatt av Mitsubishi i 1979 etter at Tandbergs Radiofabrikk gikk konkurs i desember 1978. Fabrikkbygningene ligger i det som nå heter "Gateside Commerce Park" ca. 2,5 kilometer vest for byens sentrum. Alle Tandbergs fabrikker hadde en skulptur i parken, og skulpturen som tilhørte Haddington avdelingen står nå i Haddington sentrum, utenfor "The George Hotel". Skulpturen het «Konkurransen» og var utformet av Dyre Vaa. Skulpturen forestiller to stangende bukker. Senere viste det seg at Haddingtons kommunevåpen inkluderte en geit. Vega (stjerne). Vega (Alpha Lyrae) er den sterkeste stjernen i stjernebildet Lyren (latin "Lyra") og den femte sterkeste stjernen på stjernehimmelen, målt etter tilsynelatende lysstyrke. Sammen med Deneb og Altair utgjør den sommertriangelet, som er godt synlig på den nordlige halvkule. Navnet "Vega" kommer fra det arabiske ordet "waqi", «fallende», etter uttrykket an-nasr al wāqi` (نسر الواقع), som betyr «den fallende ørna». Vega er en relativt nærliggende stjerne, bare 25,3 lysår borte. Vega var den første stjernen som ble fotografert, i 1850, og i 1872 ble det tatt bilde av spekteret. Vega var også den første stjernen man klarte å måle avstanden til med en rimelig høy nøyaktighetsgrad. Da man fastsatte skalene for en stjernes lysstyrke, valgte man Vega som basis og lot den få relativ lysstyrke 0. Vega er relativt ung og har en uvanlig lav mengde med grunnstoffer med større atommasse enn helium. Den type stjerne som Vega representerer, har en levetid på bare rundt 1 milliard år, altså bare ca tidelen av levealderen til vår sol. Man regner med at Vegas alder er mellom 386 og 511 millioner år, slik at den er halvveis i livsløpet sitt. Vegas masse er omtrent 2 ganger solmassen, og lysstrålingen er 37 ganger solens. Den roterer med en fart på ved ekvator. Dette får ekvator til å bule ut på grunn av sentrifugalkraften. I 1983 fant man at Vega har en skive av støv rundt seg. Dette støvet er langt vekk fra stjernen og har en temperatur på Det er beregnet at massen til dette støvet er på av jordas masse. Det er derfor lite sannsynlig at det vil skje en dannelse av protoplaneter her i dette støvlaget. Imidlertid fins det sannsynligvis en stor planet i dette solsystemet, omtrent på Neptuns størrelse. Også stjernene Fomalhaut og HR 4796 kan ha planeter omkring seg. Morsenøkkel. Morsenøkkel "(eller telegrafinøkkel)" er et instrument som brukes for å sende telegrafi. Egentlig er morsenøkkelen en strømbryter som på en presis måte gjør det mulig å kople strømmen på og av flere ganger i sekundet slik at morsesignalene kan sendes hurtig og korrekt. Telegrafinøkkeltyper. Det finnes to hovedtyper morsenøkler, «håndpumpen» og «paddle»-typen. Håndpumpen nøkler vertikalt, mens paddletypen som i dag er den mest populære nøkler horisontalt. Paddle kan sende morsekoden mye raskere og på en mindre slitsom måte. Hastighet. Kravet til amatørradiolisens var tidligere en telegrafihastighet på 5 ord i minuttet, mens til skipsradiotelegrafistsertifikat av 2. klasse var det 15 ord i kodet tekst eller 20 ord i klartekst. For samme sertifikat av 1. klasse krevdes 25 ord feilfritt sendt i klartekst. En slik hurtighet i sending er betydelig raskere enn den raskeste sendingen av SMS med tastaturet på en mobiltelefon. Yrkesskader. Telegrafister kan få yrkesskaden RSI-syndrom på grunn av muskelsmerter. RSI-syndromet kunne skyldes feilaktig bruk av håndpumpen, skrivemaskinen eller feil sittestilling. For å unngå smerter er det viktig å nøkle med et løst og ledig håndledd. Manila. Manila ("Maynila" på tagalog, det spanske navnet "Insigne y Siempre Leal Ciudad" klarte aldri å slå gjennom) er hovedstad på Filippinene. Byen ligger på øya Luzon. Manila er hjertet i storbyregionen Metro-Manila, som består av ytterligere 16 byer og kommuner og dekker 636 km². I hele denne regionen bor det nesten 15 millioner innbyggere; i selve "City of Manila" i overkant av 1,6 millioner (år 2007). Geografi. Manila ligger øst i Manilabukten på 14° 35' nordlig bredde og 120° 59' østlig lengde. Manila ligger i tropene. Årlig gjennomsnittstemperatur er på 26,7 °C og svinger med bare knappe 4 °C gjennom året. Det er i gjennomsnitt 2069 mm nedbør i året, hvorav nesten tre fjerdedeler faller under månedene fra juni til september, da Manila er under innflytelse fra sørvestmonsunen. Fra januar til april er klimaet tørt, fra mai til desember fuktig. Byen er omgitt av en rekke byer som inngår i storbyregionen Metro-Manila: Navotas, Caloocan City, Malabon og Valenzuela i nord, Quezon City og Marikina i nordøst, San Juan, Pasig og Mandaluyong i øst, Makati og Pateros i sørøst, og Pasay, Taguig, Muntinglupa, Paranaque City og Las Piñas i sør. Elven Pasig deler området i en nordlig og en sørlig del. I øst ligger Filippinenes største innsjø, Laguna de Bay. Quezon City er den største byen både i areal og befolkning (cirka 2 millioner innbyggere) i Metro-Manila, og er også den rikeste av byene der. Forvaltningsenheter i City of Manila. Manila er inndelt i 905 barangayer (små politiske forvaltningsenheter). Disse barangayene er gruppert i 100 soner som igjen er gruppert i 14 distrikter: Binondo, Ermita, Intramuros, Malate, Paco, Pandacan, havneområdet, Quiapo, Sampaloc, San Miguel, San Nicolas, Santa Ana, Santa Cruz og Tondo. Binondo regnes som Manilas Chinatown. Tondo er det fattigste området, mens Ermita og Malate er magneter for turisme på grunn av sine barer, restauranter og kjøpesentra. Syv av sistriktene ligger nord for Pasig, den andre halvpaten sønnenfor. Ytterligere tales det noe uoffisielt om to ytterligere distrikter, Santa Mesa (egentlig del av Sampaloc) og San Andres Bukid (i Santa Ana). Manila utgjør videre seks valgdistrikter for kongressen, som hver for seg sender en kongressmann representantenes hus på Filippinene. Befolkning. De fleste Manileños er filippinere med tagalog som morsmål. Men det finnes også en betydelig befolkningsandel av ilocanos, bicolanos, cebuanos, davaoeños og andre. Den største fremmede gruppen med utenlandske røtter er kinesere som har bodd i byen i mange århundrer. Dessuten finnes det mange amerikanere, spanjoler, arabere, indonesiere og koreanere. Blandingsbefolkningen mellom rotekte filippinere og de nevnte segmentene er tallrik og bidrar til byens kosmopolitiske preg som et sted der kulturer møtes og blandes. Språk. Manila benytter engelsk som offisielt språk. Men vanlig omgangsspråk er imidlertid tagalog og blandingsformen «taglish». Utlendinger og folk av utenlandsk bakgrunn benytter sine egne språk; sterkest står forskjellige kinesiske språk, arabisk, spansk og indonesisk. Katolisisme. Manila var sete for den spanske koloniforvaltning, og det ble bygget en rekke vakre katolske kirker hvorav flere som senere er kommet under UNESCO-vern. De viktigste tidlige misjonærer på Filippinene var dominikanerne, jesuittene, fransiskanerne, augustinerne og augustinerrekollektene. Domkirken i Intramuros er setet for erkebispedømmet Manila. Blant andre viktige kirker i byen kan nevnes San Agustín i Intramuros, en av de mest populære bryllupskirkene i byen, Quiapokirken, Binondokirken, Malatekirken og San Sebastian. Kirken San Sebastian er bygd utelukkende av stål. Andre religioner. Bydelen Quiapo har et særlig stort muslimsk innslag. Quiapo har en berømt gyllen moske. I Ermita er det et tempel for de indiske hinduene, og ved Quirino Avenue i Malate er Filippinenes eneste synagoge. Universitetet og institusjoner. Manila er sete for en rekke universiteter. De viktigste ligger i bydelene Malate, Ermita, Paco, San Miguel, Quiapo og Sampaloc. Man kan fremheve De La Salle University, Centro Escolar og University of Santo Tomás, og dessuten "Mapua Institute of Technology" (en velrenommert skole for ingeniørvesenet), "San Beda College", "Far Eastern University", "University of the East", "Pamantasan ng Lungsod ng Maynilad" og Instituto Cervantes. Det filippinske nasjonalmuseum, der man finner kunstneren Juan Lunas soliarium. Ligger likesom det filippinske nasjonalbiblioteket ved Rizal Park. Handel. Manila har mange markeder, både under åpen himmel og i store haller, med et rikt utvalg av grønnsaker og frukt. Det er også en rekke kjøttmarkeder. Divisoria mellom Binondo og Tondo er det markedet med best utvalg og billigste priser. Befolkningen er særlig tiltrukket av de ofte enorme "shopping malls" etter vestlig forbilde. Særlig kjent er SM City (SM står for Shoe Mart) i bydelene Ermita, Malate og Ortigas. De er blant landets største. Også Robinsons Place midt i byen og Harrison Plaza i sør er godt besøkte. MOA (Mall of Asia) ved Manila bay i Pasay er den største i Manila. I "Pamilihan sa ilalim ng tulay" i Quiapo («markedet under broen») selger minoritetsfolk smykker, klær, forfalskede merkevarer og annet. Fly. Flyplassen Ninoy Aquino International Airport (NAIA) ligger utenfor Manila, men i storbyregionen Metro Manila, nærmere bestemt i Pasay City. Den er hjemmebase for Philippine Airlines. Over 40 flyselskap trafikkerer der slik at flyplassen har direkte forbindelser til over 26 byer og over 19 land. Hvert år benytter 17,5 millioner reisende flyplassen (2006). Flyplassen er under utvidelse, men åpningen av den ferdigstilte tredje terminal ble forsinket på grunn av en rettstvist og først åpnet i 2008 i begrenset omfang. Som alternativ flyplass har Diosdado Macapagal International Airport i Clark Special Economic Zone et stykke nord for byen seilt opp. Derfra flyr særlig billigselskaper. Ettersom landingsavgiftene er lavere her, er flyplassen også foretrukket for charterflyvninger. Trafikk. Metro Manilas gater, særlig hovedtrafikkårene, lider under nesten kronisk forstoppelse. Blant de viktigste almene fremkomstmidler er jeepneyene. Det begynte med gamle Willis-Jeeps som amerikanerne lot være igjen etter at de trakk seg ut; de ble ombygd av filippinerne til småbusser med plass til inntil 14 eller mer på benker bak. Nå finnes det jeepneyfabrikker som har videreført dette konseptet. De ligger for det meste sør i Metro Manila. Jeepneyer er ofte kunstnerisk bemalt og forsiret. Det gjelder som det mest typiske filippinske offentlige fremkomstmiddel, ikke bare i Manila. Det ble ofte installert kraftige musikkanlegg i dem, men dette ble etterhvert forbudt på grunn av støyen. De er imidlertid blitt gjenstand for stadig kraftigere kritikk for sin eksos og den ofte dårlige tekniske stand de er i. Manila har både T-bane, godt utbygd bussnett og tog samt FX (deletaxi) med fast rute. Historie. Manila var først et muslimsk sultanat ved munningen av elven Pasig nede ved Manilabukten. Navnet kommer fra "maynilad", som betyr «Her finnes det nilad.» ("may" = «Her finnes», "nilad" en spesiell mangroveplante med hvite blomster). Den eldste delen av dagens vesentlig større Manila er imidlertid Tondo, en nå ganske fattig bydel. Tondo nevnes første gang på en kopperplate fra 800-tallet. På den tid da Manila ble regjert av Rajah Sulaiman, hadde byen kontakter med sultanatene Brunei, Ternate og Sulu, og det var da en spansk ekspedisjon anført av Martin de Goiti kom og erobret Manila. Samtlige medlemmer av sultanens hoff ble drept. Et år etter tok Miguel López de Legazpi for den spanske krone, og erklærte byen som hovedstad for den spanske koloni Filippinene. Enklaven Intramuros, som ligger ved Pasigelvens sørlige bredd ble anlagt med festningsverker for å verne de spanske nybyggerne. Manila ble grunnlagt den 24. juni 1521 av tre spanske conquistadorer, Martín de Goiti, Juan de Salcedo og Miguel López de Legazpi. I 1579 opprettet pave Gregor XIII bispedømmet Manila, som pave Klemens VIII eleverte til erkebispedømme i 1595. I 1867 etablerte de spanske myndighetene på Filippinene kommunene og territoriene syd for Morongdistriktet i Nueva Ecija samt nord for Tondoprovinsen og Imperial Manila. De spanske myndighetene isolerte disse fra moderprovinsen Nueva Ecija. Myndighetene etablerte Manilaprovinsen som består av Tondoprovinsen i sør, og de isolerte områdene av Nueva Eijca i nord. De delene av Tondoprovinsen som inngikk den nye provinsen var Navotas, Malabon,og Caloocan; og de fra Nueva Ecija var Mariquina, Balintawak, Caloocan, Pasig, San Felipe Neri (Heter Makati idag), Las Piñas, hva som tidligere ble kalt Parañaque og Muntinlupa ble slått sammen til Manilaprovinsen. Hovedstaden ble kalt Intramuros, denne ble kalt Manila, en by med murer som ligger ved elven Pasig og ved Manila bukten i den eksisterende byen Manila. Metro Manila består idag av Makati, Quezon City, Pasig, Caloocan, Navotas, Malabon, Valenzuela, Mandaluyong, Taguig, Las Piñas, Marikina, Muntinlupa, Parañaque, Pasay, Pateros, San Juan og Manila. I 1896 ble ropet fra Balintawak initiert. Det besto i å rive istykker de personlige skattekortene sine. Disse ble utstedt av de spanske myndighetene. Den 30. desember 1896 ble Jose Rizal henrettet av de spanske myndigheter i Bagumbayan. En henrettelsesplass nær Intramuros. Dette startet en revolusjon mot det spanske herredømmet. Manilaprovinsen var den åttende og siste provinsen som ble med i revolusjonen mot de spanske kolonistene. Ut ifra denne revolusjonen ble Den føderale Filippinske republikk dannet. Denne besto av provinsene Nueva Ecija, Pampanga, Bulacan, Tarlac, Laguna, Batangas, Cavite og Manila. Den nye provinsen ble i 1901 delt av de amerikanske myndighetene. Bykart I 1897 gjorde de Manila klar for industrialisering, og de fleste hus i Tondo ble revet for å gjøre plass til en jernbane. Ett av husene tilhørte Andres Bonifacio, grunnleggeren av Kataastaasan, Kagalanggalangan, Katipunan ng mga Anak ng Bayan(Supreme and Revered Union of the Children of the Nation) eller KKK,en hemmelig organisasjon som hadde som mål å tilegne seg uavhengighet og selvstyre fra de spanske myndighetene. I 1901 etablerte den Filippinske samling(Amerikanskstyrt)Manila by som inkluderte kommunene(municpalities)Ermita, Intramuros eller Imperial City of Manila, Tondo, Santa Cruz, Santa Ana, San Nicolas, San Miguel, Paco, Port Area, Pandacan, Sampaloc, Quiapo, Binondo og andre. Noen delegater inkluderte Caloocan, Marikina, Pasig, Parañaque, Malabon, Navotas, San Juan, Makati, Mandaluyong, Las Piñas, Muntinglupa og Taguig-Pateros til en ny provins kalt Rizal. Hovedstaden i provinsen var Pasig. Manila ble okkupert av japanske styrker den 2. januar 1942. Under Guintos krigstidsadministrasjon ble City of Manila utvidet slik at byen kom til å omfatte også distrikter som "Bagumbayan" (som betyr «nybyen», i sør), "agumpanahon" (den nyre æra, med Sampaloc, Quiapo, San Miguel og Santa Cruz), "Bagumbuhay" («Nytt liv», Tondo), "Bagong Diwa" («Ny ordning», Binondo & San Nicholas). Den da ferskt oppettede byen Quezon City ble brutt ned og delt i to distrikter, mens kommunene Caloocan, Las Piñas, Malabon, Makati, Mandaluyong, Navotas, Parañaque, Pasay og San Juan ble distrikter i Manila. Etter at amerikanske styrker gikk i land på Luzón begynte de å rykke inn i Manila den 5. februar 1945, under general Douglas MacArthur. Under kampene ble store deler av byen ødelagt. Foruten de byer som ble rammet av atombomber sies det at bare Warszawa ble mer ødelagt. De allierte filippinske og amerikanske styrker nådde ikke frem tidsnok til å kunne forhindre japanernes systematiske herjinger i byen. Under tre uker i februar gjennomførte japanske styrker etter ordre fra Tokyo det som er blitt kalt Manilamassakren, da ca 111 000 sivilister ble myrdet. De siste japanerne ble drevet ut den 23. februar. Byen ble i 1975 Filippinenes hovedstad. I 1976 etablerte President Ferdinand Marcos Metropolitan Manila area. Med dette presidentdekretet som ble gitt nummer 824, kunne ikke eiendommene brukes til jordbruk lenger og provins ble fjernet fra navnet. Dekretet omfattet 12 kommuner(municpalities) og to byer fra Rizalprovinsen pluss kommunen(municipality] Valenzuela i Bulacan, Quezon city og Manila. Manilakommisjonen ble startet for å styre den voksende byen. President Ferdinand Marcos utnevnte sin kone Imelda Marcos som guvernør av Metro Manila. I 1995 ble den tiende verdensungdomsdagen avholdt i Manila. Dette er et internasjonalt katolsk ungdomsarrangement som gjennomføres med noen års mellomrom, hver gang i en annen verdensdel. Verdensungdomsdagen i Manila samlet rundt 4 millioner deltakere og var den største inntil da, og pavemessen i Luneta samlet den største menneskemengden på ett sted som det finnes historisk sikkert belegg for. Bulacan. Bulacan er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Central Luzon. Provinshovedstaden er Malolos City. Nord for Bulacan er provinsene Pampanga og Nueva Ecija. I øst er Aurora og Quezon, i sør Rizal og Metro-Manila. I sørvest er Manila-bukten. Navnet Bulacan. Ordet for bomull på tagalog er "bulac". Det er mye bomullsdyrking i denne provinsen. Politisk inndeling. Bulacan er delt i to «cities» (bykommuner) og 22 «municipalities» (landkommuner). Mi Ultimo Adios. Mi Último Adiós er det dikt den filippinske nasjonalisten, poeten og nasjonalhelten Jose Rizal skrev i Fort Santiago i Manila aftenen før han ble henrettet den 20. desember 1896. Henrettelsen fant sted i forbindelse med den filippinske revolusjon mot det spanske kolonivelde 1896–1898. Rizal var ikke direkte involvert i revolusjonen; han var i indre eksil på Mindanao. Men han ble arrestert og ført til Manila, der han ble hold fengslet i Fort Santiago, stilt for retten og dømt til døden. Det var hans forfatterskap som hadde vekket den nasjonale sak i manges hjerter. Adiós, Patria adorada, región del sol querida, perla del Mar de Oriente, nuestro perdido edén, a darte voy, alegre, la triste, mustia vida; y fuera más brillante, más fresca, más florida, también por ti la diera, la diera por tu bien. En campos de batalla, luchando con delirio, otros te dan sus vidas, sin dudas, sin pesar. El sitio nada importa: ciprés, laurel o lirio, cadalso o campo abierto, combate o cruel martirio. La mismo es si lo piden la Patria y el hogar. Yo muero, cuando veo que el cielo se colora y al fin anuncia el día, tras lóbrego capuz; si grana necesitas, para teñir tu aurora, ¡vierte la sangre mia, derrámala en buen hora, y dórela un reflejo de su naciente luz! Mis sueños, cuando apenas muchacho adolescente, mis sueños cuando joven, ya lleno de vigor, fueron el verte un día, joya del Mar de Oriente, secos los negros ojos, alta la tersa frente, sin ceño, sin arrugas, sin manchas de rubor. Ensueño de mi vida, mi ardiente vivo anhelo. ¡Salud! te grita el alma que pronto va a partir; ¡salud! ¡Ah, que es hermoso caer por darte vuelo, morir por darte vida, morir bajo tu cielo, y en tu encantada tierra la eternidad dormir! Si sobre mi sepulcro vieres brotar, un día, entre la espesa yerba, sencilla humilde flor, acércala a tus labios y besa el alma mía, y sienta yo en mi frente, bajo la tumba fria, de tu ternura el soplo, de tu hálito el calor. Deja a la luna verme, con luz tranquila y suave; deja que el alba envíe su resplandor fugaz; deja gemir al viento, con su murmullo grave; y si desciende y posa sobre mi cruz un ave, deja que el ave entone su cántico de paz. Deja que el sol, ardiendo, las lluvias evapore y al cielo tornen puras, con mi clamor en pos; deja que un ser amigo mi fin temprano llore; y en las serenas tardes, cuando por mí alguien ore, ora también, oh patria, por mi descanso a Dios. Ora por todos cuantos murieron sin ventura; por cuantos padecieron tormentos sin igual; por nuestras pobres madres, que gimen su amargura; por huérfanos y viudas, por presos en tortura, y ora por ti, que veas tu redención final. Y cuando, en noche oscura, se envuelva el cementerio, Y solos sólo muertos queden velando allí, tal vez acordes oigas de cítara o salterio; soy yo, querida Patria, yo que te canto a tí. Y cuando ya mi tumba, de todos olvidada, no tenga cruz ni piedra que marquen su lugar, deja que la are el hombre, la esparza con la azada, y mis cenizas, antes que vuelvan a la nada, en polvo de tu alfombra que vayan a formar. Entonces nada importa me pongas en olvido; tu atmósfera, tu espacio, tus valles cruzaré; aroma, luz, colores, rumor, canto, gemido, constante repitiendo la esencia de mi fe. Mi patria idolatrada, dolor de mis dolores, querida Filipinas, oye el postrer adiós. Ahí, te dejo todo: mis padres, mis amores. Voy donde no hay esclavos, verdugos ni opresores; donde la fe no mata, donde el que reina es Dios. Adiós, padres y hermanos, trozos del alma mía, amigos de la infancia, en el perdido hogar; dad gracias, que descanso del fatigoso día; adiós, dulce extranjera, mi amiga, mi alegría; adiós, queridos seres. Morir es descansar. New South Wales. New South Wales (ofte forkortet NSW) er Australias eldste og mest folkerike delstat og ligger sør-øst i landet, nord for Victoria, sør for Queensland og øst for Sør-Australia. Delstaten ble grunnlagt i 1788 og bestod originalt av mesteparten av det australske fastlandet, i tillegg til Lord Howe-øya og Norfolkøya. I løpet av 1800-tallet ble store områder etterhvert skilt ut til å danne kolonien Tasmania (erklært en separat koloni kalt «van Diemen's Land» i 1825), Sør-Australia (1836), Victoria (1851) og Queensland (1859). Ved opprettelsen av Australia i 1901 ble det bestemt at den nye hovedstaden for Australia skulle ligge i NSW, men ikke nærmere enn 100 miles (161 km) fra Sydney. I 1911 avstod New South Wales området hvor byen skulle bygges og territoriet Australian Capital Territory ble opprettet. Største by og hovedstad for New South Wales er Sydney. Andre store byer inkluderer Newcastle og Wollongong, med en rekke mindre byer strukket langs hele kysten, og mer spredte byer i innlandet. Australias høyeste fjell Mount Kosciuszko (2228 moh.) ligger i New South Wales. Befolkning. Ved slutten av mars 2011 var befolkningen i New South Wales beregnet til 7.287,6 millioner mennesker. Befolkningsveksten var på 1.1% i året som ledet opp til mars, som var lavere enn det nasjonale snittet på 1.4%., 62.9% av NSW befolkning bor i Sydney. Adrienne Clarkson. Adrienne Louise Clarkson (født Poy), kinesisk: 伍冰枝 hakka: Ńg Pên-kî) (født 10. februar 1939 i Hongkong) er en kanadisk politiker. Hun var den første kinesisk-canadiske generalguvernøren i Canada. Stillingen innebærer at hun representerte monarken (dronning Elizabeth II 2005) som canadisk statsoverhode. Hennes familiebakgrunn er fra hakkafolket, et av de største kinesiske minoritetsfolkene. East Lothian. East Lothian, også kalt Haddingtonshire er en region i Skottland, og et stattholderskap. Det grenser mot City of Edinburgh, Scottish Borders og Midlothian. Administrasjonssenteret er Haddington, og den største byen er Musselburgh. Det tradisjonelle grevskapet grenser mot Midlothian og Berwickshire. Stattholderskap (Skottland). Et stattholderskap er i Skottland et område definert av seremonielle årsaker. Hvert område har en stattholder ("Lord-Lieutenant"). De avviker fra både tradisjonelle grevskap og regioner. Fire av stattholderskapene – City of Aberdeen, City of Dundee, City of Edinburgh og City of Glasgow – har et eldgammelt privilegium som gir dem rett til selv å velge sin stattholder, som der har tittelen "Lord Provost" og også fungerer som byens borgermester. Skottlands regioner. Skottlands regioner er administrative enheter som har overtatt etter de eldre grevskapene. De heter nå formelt "Council areas", etter en reform av 1. april 1996. Kart. I tillegg kommer Shetlandsøyene og Orknøyene, som ikke er vist på kartet. Tradisjonelt grevskap (Skottland). De tradisjonelle grevskapene i Skottland er historiske og kulturelle regioner. De har i dag ingen praktisk betydning. Enkelte av dem har en historie som går svært langt tilbake, mens f.eks. Cromartyshire først ble dannet i 1685. I tillegg til disse områdene har også enkelte byer hatt status som grevskap i flere århundrer. Da Skottland fikk administrative grevskap i 1889 ble disse stort sett basert på de tradisjonelle grensene, men det var mange mindre endringer. Grevskapene er nå erstattet med regioner. Pampanga. Pampanga er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Central Luzon. Provinshovedstaden er San Fernando City. Nord for Pampanga er provinsen Tarlac og Nueva Ecija. I sørøst er Bulacan, i vest Bataan og Zambales. I sør er Manila-bukten. Navnet Pampanga. Folket som bodde i området ble kalt "kapampangan", som betyr "de som bor langs elvebredden". Politisk inndeling. Pampanga er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 20 "municipalities" (landkommuner). Nueva Ecija. Nueva Ecija er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Central Luzon. Provinshovedstaden er Palayan City. Nord for Nueva Ecija er provinsen Nueva Vizcaya. I øst er Aurora, i sør Bulacan og Pampanga. I vest er Tarlac og Pangasinan. Navnet Nueva Ecija. Ecija er en liten by i Andalucia i Spania. Politisk inndeling. Nueva Ecija er delt i 5 "cities" (bykommuner) og 27 "municipalities" (landkommuner). Tarlac. Tarlac er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Central Luzon. Provinshovedstaden er Tarlac City. Nord for Tarlac er provinsen Pangasinan. I øst er Nueva Ecija, i sør Pampanga, og i vest er Zambales. Politisk inndeling. Tarlac er delt i 1 "city" (bykommune) og 17 "municipalities" (landkommuner). Zambales. Zambales er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nordvest for Manila, i regionen Central Luzon. Provinshovedstaden er Iba. Nord for Zambales er provinsen Pangasinan. I øst er Tarlac og Pampanga, og i sør er Bataan. I vest ligger Sørkinahavet. Inndeling. Zambales er oppdelt i én bykommune og 17 mindre kommuner. Bataan. Bataan er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger vest for Manila, i regionen Central Luzon. Provinshovedstaden er Balanga City. Nord for Bataan er provinsene Zambales og Pampanga. Ellers omgis provinsen av havet, Manilabukten og i vest Sørkinahavet. Politisk inndeling. Bataan er delt i 1 "city" (bykommune) og 11 "municipalities" (landkommuner). Merseyside. Merseyside er et grevskap i England. Det ble opprettet i 1974, og ligger i regionen Nordvest-England. Det består av fem urbane distrikter med Liverpool som kjerne, og har navn etter elven Mersey. Det ble opprinnelig administrert av et grevskapsråd, men i 1986 ble dette avskaffet og makten ble overført til fem distriktråd. Enkelte tjenester blir drevet felles for hele grevskapet, som politi, brannvesen og kollektivtransport. Merseyside er også et seremonielt grevskap, som grenser mot Lancashire, Stor-Manchester og Cheshire. Noen områder er del av den urbaniserte regionen omkring Liverpool, men allikevel ikke del av Merseyside. Dette gjelder Ellesmere Port and Neston og Halton. Man sier i England tradisjonelt ikke «i Merseyside» ("in Merseyside"), men «på Merseyside» ("on Merseyside"), fordi det henvises til elvebredden selv om begrepet er strukket svært langt ut. I dag er begge former i bruk. Procopio Bonifacio. Procopio C. Bonifacio (1873 i Manila, Filippinene, død 10. mai 1897 i Nagpatong-fjellene nær Maragondon i Cavite) var en filippinsk frihetskjemper som ble henrettet av andre revolusjonære sammen med sin bror Andres Bonifacio under den filippinske revolusjon. I april 1896 organiserte dr. Pio Valenzuela, Emilio Jacinto, Candido Tirona og brødrene Procopio og Andres Bonifacio en gren av det hemmelige revolusjonære selskap "Katipunan" i Cavite el Viejo i provinsen Cavite. På denne tid var Procopio leder av "Tanglaw", en av de to seksjoner av "Katipunans" "Laong-laan"-råd. Den 10. mai 1897 ble den 24 år gamle Procopio henrettet sammen med sin bror Andres av revolusjonære som var tro mot general Emilio Aguinaldo. Bonifacio, Procopio Bonifacio, Procopio Bonifacio, Procopio Bonifacio, Procopio Palatinatsgrevskap. Et palatinatsgrevskap var et område i Storbritannia som ble styrt av en greve eller jarl med kongelige fullmakter. Det var i stor grad autonomt. I dag er det tre slike grevskap i England: Durham, Cheshire og Lancashire; palatinatsstatusen er nå rent seremoniell. Historie. Palatinatsgrevskapene Durham og Chester (Cheshire) ble styrt henholdsvis av biskopen av Durham og jarlen av Chester. Begge ble opprettet av Vilhelm Erobreren. Cheshire hadde sitt eget parlament, bestående av grevskapets baroner. De var ikke representert i det engelske parlamentet før i 1541, og Cheshire beholdt noen privilegier inntil 1830. Monarkens eldste sønn får tittelen jarl av Chester når han blir kronet til prins av Wales. Durham ble styrt av biskopen inntil 1836. Biskopens våpenskjold inneholder fortsatt en jarlekrone til minne om dette. Lancashire ble et palatinat i 1351, og beholdt mange privilegier helt til 1873. Hertugdømmet Lancaster ble innlemmet under den engelske kronen i 1399, men selv i dag blir Lancashire regnet som en egen enhet. Dette vises i offisielle dokumenter; der man ellers i Storbritannia finner en referanse til kronen vises det i Lancashire til hertugdømmet. Lancashire hadde sine egne kansellier under hoffet helt til 1970-årene, som et symbol på autonomi fra monarken. Andre grevskap. Cornwall har aldri formelt vært et palatinat, men har en posisjon som tilsvarer Lancashires. Kongelige eiendommer i Cornwall tilhører hertugdømmet Cornwall. Monarkens eldste sønn blir hertug av Cornwall ved fødselen, eller nå moren eller faren krones. Områder som tidligere var palatinater er Shropshire, Isle of Ely, Hexhamshire i Northumberland og Pembrokeshire i Wales. Det fantes også flere palatinatsgrevskaper i Irland. Radius. Radius er avstanden fra en sirkels sentrum til et vilkårlig punkt på sirkelens periferi. Radien er halvparten av diameteren, og fra sirkelens bredeste punkt trekkes en strek til sirkelens sentrum. Radius er synonym til spolebeinet, den ene av de to knoklene i underarmen. Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Den internasjonale Røde Kors-komiteens logo Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) er en humanitær organisasjon med hovedkvarter i Genève i Sveits som inntar en særstilling i folkeretten. Den ble grunnlagt i 1863 av Jean Henri Dunant, i utgangspunktet som en privat organisasjon. Statene som har undertegnet Genèvekonvensjonene av 1949 og tilleggsprotokollene av 1977 og 2005 har gitt ICRC i mandat å beskytte ofre i internasjonale og interne væpnede konflikter, herunder krigsskadde, krigsfanger, flyktninger, sivile og andre ikke-stridende. ICRC er, sammen med Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og 187 nasjonale foreninger, en del av Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen. ICRC ble tildelt Nobels fredspris i 1917, 1944, and 1963. Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. Henry Pomeroy Davison, en av grunnleggerne av IFRC Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC) (noen ganger kalt "Røde Kors-ligaen") er en sammenslutning av alle nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger. Forbundet driver generelt med nødhjelpsarbeid og hjelpearbeid ved katastrofer. Det ble stiftet i 1919 av Henry Pomeroy Davison som da var presidenten for Røde Kors i USA. Erfaringene som Røde kors fikk under første verdenskrig gjorde at Røde kors bestemte seg for å samarbeide tettere selv om det ikke var krig. Den første oppgaven som ligaen hadde foran seg var å drive med hjelpearbeid i de landene som befolkningen hadde lidd mest som følge av krigen. Etterhvert har organisasjonens oppgaver blitt flere og de hjelper også til der naturkatastrofer som tørke, jordskjelv og flom har ført til store tap av menneskeliv og stor sosial nød. Gruppen fikk Nobels fredspris i 1963 sammen med Det internasjonale Røde Kors. I 1991 ble organisasjonens navn forandret til "The International Federation of Red Cross and Red Crescent Societies" (IFRC). Nordavia. Nordavia er et russisk flyselskap, eid av Taymir Aviation Company. Selskapet ble stiftet i 1963, og het fra 1991 Arkhangelsk Airlines (russisk: Архангельские воздушные линии), før Aeroflot tok over selskapet i 2004 og døpte det Aeroflot-Nord. Noen år etter krasjet en Boeing 737-500 fra Aeroflot-Nord i Perm ved Bolshoi Savino Airport, grunnet crew om bord som ikke var godkjente for Boeing. Etter dette droppet Aeroflot selskapet, som ikke fikk bære navnet Aeroflot lengre. Derfra kom Nordavia. Selskapet opererer ordinære ruter mellom flere byer i Russland, og har også ruter til destinasjoner utenfor Russland, blant annet til Tromsø, Luleå og Rovaniemi fra Arkhangelsk og Murmansk. Nordavia bruker idag Boeing 737-300, Boeing 737-500, Antonov An-24RV samt at Taymir Airlines flyr Boeing 737-800NG og ATR 42. Vena cava. Vena cava inferior og Vena cava superior er henholdsvis nedre og øvre hulvene i brysthulen. Venene fører oksygenfattig blod til hjertets høyre forkammer. Queensland. Queensland er en australsk delstat. På grunn av statens rykte for godt vær har den fått tilnavnet «The Sunshine State» (solskinnsstaten), og mer nylig og mer kontroversielt, «The Smart State» som en del i delstatsadministrasjonens kampanje for å øke andelen av høyteknologiske arbeidsplasser. Et biologisk rikt område. Queensland er et meget rikt område biologisk sett med mange unike arter. Langs det meste av kysten løper det Store Barrierevet (Great Barrier Reef), verdens suverent største korallrev med et enormt artsmangfold av fisk og virvelløse dyr. Deler av Queensland har i motsetning til det aller meste av Australia nokså rikelig med regn, og har derfor de eneste tropiske regnskogsområdene på kontinentet, med svært mange unike arter. Brisbane. Brisbane [//] er hovedstaden i den australske delstaten Queensland. Byen har ca. 1,8 millioner innbyggere, er Australias raskest voksende by og den tredje største byen i Australia etter Sydney og Melbourne. Gjennom byen renner Brisbane River. Historie. Området som idag utgjør Brisbane ble oppdaget av britiske ekspedisjoner som utforsket Brisbane-elven i 1823. I 1824 besluttet koloniadministrasjonen i New South Wales å opprette en straffekoloni i det området som idag utgjør Redcliffe. Den første straffekolonien ble imidlertid flyttet til fordel for det området som idag er Brisbanes bykjerne, i all hovedsak grunnet bedre tilgang på ferskvann. Byen ble åpnet for at vanlige innbyggere kunne bosette seg i 1839. Brisbane ble delstatshovedstad i 1869 da Queensland ble egen koloni, til tross for dette fikk ikke byen formell bystatus før 1902. Navnet Brisbane er gitt byen til ære for sir Thomas Brisbane som var guvernør i New South Wales i perioden 1821-1825. Under den andre verdenskrig fungerte Brisbane som base for allierte styrker, og huset hovedkvarteret til amerikanske generalen Douglas MacArthur som var som øverstkommanderende for de alliertes innsats i det sydvestlige Stillehavet. Den store tilstedeværelsen av soldater var ikke problemfri, noe som utartet i et masseslagsmål i gatene med tilnavnet Battle of Brisbane, 26. og 27. november 1942. Geografi. Brisbane ligger i området som betegnes som South East Queensland som utgjør all bebyggelse fra Sunshine Coast i nord og til Gold Coast og delstatsgrensen i sør. Byens areal strekker seg fra bydelene Parkinson og Drewvale i sør til bydelene Bald Hills og Brighton i nord, og fra Lake Manchester i vest til Wynnum og Lytton ved Stillehavet i øst. Selve bykjernen, eller CBD (Central Business District) ligger geografisk sett i sentrum av byen, og selv om en rekke bydeler ligger ved kysten regnes Brisbane som en elveby. Byens topografi er en blanding av elvesletter og spredte åser hvor Mount Coot-Tha er byens høyeste punkt. Lavtliggende bydeler har gjennom byens historie flere ganger blitt rammet av flom hvor den siste store flommen inntraff i 1974. Nord for Brisbane, i området Sunshine Coast, finner vi en rekke store bykommuner som Caboolture, Redlands og Redcliffe. I sør-øst ligger byen Ipswich med 137.000 innbyggere. Sør for Brisbane finner vi den store bykommunen Logan og helt sør mot delstatsgrensen ligger ferieparadiset Gold Coast. Denne tette bebyggelsen gjør at Brisbane med sine nabobyer og nabokommuner fra Noosa Heads i nord til Tweed Heads i sør er gitt kallenavnet «The 200 kilometer city». Klima. Byen har et behagelig subtropisk klima med varme og fuktige sommerperioder, mens vintrene er tempererte og tørre. Selv om somrene kan bli veldig varme, er man skånet for den mye mer intense sommervarmen i de nordligere, tropiske delene av Queensland. Varmeste måned er januar med snittemperatur på ca. 25 °C mens juni er den kaldeste måneden med en snittemperatur på ca. 15 °C. Det fordelaktige klimaet bidrar stort til byens avslappede livsstil og er en viktig faktor i tilstrømningen av nye innbyggere, i hovedsak fra de sørligere delene av Australia. En by i vekst. Brisbane CBD i bakgrunnen og Story Bridge mellom Kangaroo Point til venstre og Fortitude Valley til høyre i forgrunnen. Befolkningseksplosjon de siste 20 årene og prognoser for fremtidig befolkningsvekst har lagt et stort press på de lokale myndigheter. Den ventede befolkningsøkningen fram mot 2020 er beregnet til godt over en halv million mennesker. Byen står derfor overfor store utfordringer knyttet til en infrastruktur som pr. idag ikke er i stand til å takle denne forventede veksten. Dette gjelder transportnett, elektrisitetsnett, utbygging som truer skogsarealer i utkantstrøk og sist men ikke minst tilgangen på ferskvann. Nivået i byens vannmagasiner var pr. januar 2005 på rekordlave 35% som følge av den verste tørkeperioden på over 100 år og ekstraordinære tiltak er satt igang for å minske byens vannforbruk. Administrasjon. I motsetning til andre store australske byer som Sydney og Melbourne, hvor bykommuner i stor grad er selvstyrte, er samtlige bykommuner i Brisbane innlemmet i en eneste stor bykommune, City of Brisbane, hvor alle offentlige funksjoner tilhørende byen administreres av Brisbane City Council. Dette gjør City of Brisbane til Australias største bykommune i etter areal, innbyggertall og budsjett. Bystyret er sammensatt av ett bystyremedlem fra hver av byens 26 valgkretser og representanter til disse postene velges hvert fjerde år. I forbindelse med bystyrevalg velges også én person til byens øverste embete Lord Mayor of Brisbane, en post som siden mars 2004 er besatt av Campbell Newman. Småfakta. Det lokale slangnavnet på byen er «Brissie» i tro tradisjon med typisk australske ordforkortelser. Byens uatskillelige tilknytning til elven kommer til kjenne i tilnavnet «The River City». Andre klengenavn som «Brisneyland» og «Bris Vegas» refererer til byens særs avslappede livsstil. Aurora (Filippinene). Aurora er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nordøst for Manila, i regionen Central Luzon. Provinshovedstaden er Baler. Nord for Aurora er provinsene Nueva Vizcaya, Quirino og Isabela, i sør Quezon, i sørvest Bulacan og i vest Nueva Ecija. Ellers ligger Stillehavet med Det filippinske hav i øst. Politisk inndeling. Aurora er delt i 8 "municipalities" (landkommuner). Landkommuner (municipalities). Aurora Cagayan Valley. Cagayan Valley er en region på Filippinene, i det nordlige Luzon. Den kalles også "Region II". Regionen ligger for det meste i en stor dal. Provinsene i regionen er Batanes, Cagayan, Isabela, Nueva Vizcaya og Quirino. Regionens hovedsete er Tuguegarao City. San Fernando City er regionens hovedsete. Ilocos Region. thumb Ilocos Region (Sagor na Baybay na Luzon Region" in Pangasinan) er en region på Filippinene, i det nordlige Luzon. Den kalles også "Region I". Provinsene i regionen er Ilocos Norte, Ilocos Sur, La Union og Pangasinan. Regionens hovedsete er San Fernando City i La Union. Quirino. Quirino er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Cagayan Valley. Provinshovedstaden er Cabarroguis. Nord for Quirino er provinsen Isabela, i sørøst er Aurora og i vest Nueva Vizcaya. Politisk inndeling. Quirino er delt i 6 "municipalities" (landkommuner). Fredrik Skagen. Fredrik Skagen (født 30. desember 1936 i Trondheim) er en norsk forfatter. Tidligere bibliotekar og universitetsbibliotekar ved NTH. Skagen debuterte som forfatter i 1968. Han er en av Norges mest produktive, mest oversatte og mest prisbelønnede krimforfattere. Skagen skapte i 1987 tildels heftig debatt med boken «Purpurhjertene», som utga seg for å være en dokumentarisk gjenfortelling av en nordmanns opplevelser som amerikansk soldat i Vietnam. Boken vant forlaget Cappelens konkurranse om beste dokumentarroman, men ble «omdefinert» til roman da det ble klart at forfatteren var blitt offer for en svindel. En av Skagens mest kjente romanfigurer er den lurvete falskmyntneren Morten Martens, som opptrer i åtte av forfatterens spenningsromaner, den første var «Viktor! Viktor!» fra 1982 og den foreløpig siste er «Fri som fuglen» fra 2002. Mange av Skagens bøker inneholder referanser til et felles univers rundt Trondheim politikammer som han deler med forfatterne Kim Småge, Idar Lind og Anne Birkefeldt Ragde. Greve. Greve (tysk "Graf", engelsk "Earl" eller "Count", fransk "Comte", italiensk "Conte") er en adelstittel, som er høyere enn baron men lavere enn fyrste. Andre grevetitler inkluderer landgrever, markgrever, pfalzgrever og borggrever. Tittelen kommer fra Romerriket, der den ble gitt til enkelte høyere embetsmenn. Den ble brukt hos frankerne, etterhvert om de personer som hadde ansvaret for administrasjonen av kongens landskaper, og ble gradvis arvelig fra 700-tallet i mange slekter. I Frankrike og Tyskland ble grevskapene etterhvert stadig mer suverene, noe som førte til oppsplitting av landene. Frankrike ble senere samlet igjen, mens oppsplittingen i Tyskland fikk mer varige konsekvenser. Her ble mange grever opphøyet i riksfyrstestanden. I Danmark og Norge ble det i 1671 opprettet en hoffadel, som inkluderte grever og lensgrever. De første var rent titulære, de andre hadde et len knyttet til sitt patent. I Norge ble det opprettet to grevskap, Laurvigen og Griffenfeld (senere Jarlsberg). I noen land, spesielt i Storbritannia og USA, er et grevskap (county) et administrativt område som tilsvarer et norsk fylke. I tidlig middelalder ble grevskapene i England styrt av en greve, men senere ble grevskapene administrert av en Sheriff som var utnevnt av kongen, og som på vegne av kongen var både både dommer, politimester, skatteinnkrever, etc. i grevskapet. I de fleste land er grevetitlene idag kun av titulær verdi, men i noen få land (f.eks. Storbritannia) kan det stadig være knyttet enkelte forrettigheter til dem. Titlene arves ytterst forskjellig. I henhold til det tyske systemet, der alle medlemmer av en slekt i prinsippet ansees som likemenn, arver alle medlemmer grevetitlen. I Storbritannia er det kun slektens overhode som arver titler. Danmark-Norge hadde et mellomsystem, som bygde på det tyske suksesjonssystemet, men gjorde unntak for grever. Kun slektens overhode var greve (og hans hustru grevinne); alle andre medlemmer av slekten var baroner og baronesser. En datter av en greve kaltes i Danmark-Norge komtesse. Det fantes kun én dansk-norsk grevelig slekt i Norge, Wedel-Jarlsberg, som opprinnelig stammer fra Holstein i Tyskland, og som nå ikke bruker tittelen i Norge. I tillegg ble et medlem av slekten Paus utnevnt av paven til romersk greve. En norsk lov av 1821 avskaffet adelskapet i Norge og dermed også de dansk-norske grevenes titler og forrettigheter i Norge. Det finnes rangkroner for greve, men rangkronens utforming varierer med de forskjellige land og tidsperioder. Asteroidebeltet. Asteroidebeltet er regionen i solsystemet som ligger omtrent mellom banene til planetene Mars og Jupiter. Beltet inneholder utallige irregulært formede legemer kalt asteroider eller småplaneter. Det kalles også «hovedbeltet» for å skille det fra nærjordsasteroider og trojanske asteroider. De fire største asteroidene Ceres, 4 Vesta, 2 Pallas og 10 Hygiea utgjør omkring halvparten av beltets masse. Disse har en gjennomsnittsdiameter på over 400 km, mens Ceres – asteroidebeltets eneste identifiserte dvergplanet har en diameter på ca. 950 km. De gjenværende legemene varierer i størrelse helt ned til størrelser på støvpartikler. Materialet i asteroidebeltet er så spredt at utallige ubemannede romsonder har passert gjennom det uten kollisjoner. Kollisjoner mellom større asteroider forekommer imidlertid, og kan danne en asteroidefamilie der medlemmene har tilsvarende baneegenskaper og sammensetning. Slike kollisjoner produserer også et fint støv som danner en stor del av zodiakallyset. Enkeltasteroider i asteroidebeltet kategoriseres etter spekteret, og de fleste havner i tre hovedgrupper: karbonholdige (C-type), silikate (S-type) og metallrike (M-type-asteroide). Asteroidebeltet ble dannet fra den opprinnelige soltåken som en gruppe av planetesimaler, forløperne til protoplanetene og deretter planetene. Mellom Mars og Jupiter ble protoplanetene for mye påvirket av baneenergi fra kjempeplanetens gravitasjonskraft til å samles til en planet. Kollisjonene ble for kraftige, og i stedet for å slå seg sammen ble planetesimalene og de fleste av protoplanetene spredt. Det meste av asteroidebeltets masse er derfor forsvunnet siden dannelsen av solsystemet. Noen fragmenter fant til slutt veien inn i det indre solsystemet som meteorittnedslag på de indre planetene. Asteroidebanene fortsetter å være perturbert når omløpsperioden rundt solen danner en baneresonans med Jupiter. Ved disse baneavstandene oppstår et Kirkwoodgap når de føres inn i andre baner. Andre regioner med smålegemer i solsystemet inkluderer kentaurer, Kuiperbeltet og den spredte skiven, og Oorts sky. Opprinnelse. Baneinklinasjoner versus avstander fra solen. Asteroider i kjerneregionen i rødt og andre asteroider i blått. Dannelse. Like etter oppdagelsen av Pallas i 1802 foreslo Heinrich Olbers ovenfor William Herschel at Ceres og Pallas var fragmenter av en mye større planet mellom Mars og Jupiter, som hadde blitt utsatt for en indre eksplosjon eller et kometnedslag flere millioner år tidligere. Over tid falt denne hypotesen i unåde. Det er blitt anført at beltets samlede masse er for lav til å utgjøre en planet – den utgjør bare ca 4% av månens masse. Opprinnelig hadde imidlertid asteroidebeltet en masse tilsvarende jordens, og under 0,1 % av den opprinnelige massen er nå igjen. Andre innvendinger er at den store mengden energi som kreves for å ødelegge en planet, ikke støtter opp under hypotesen. Videre er det vanskelig å forklare asteroidenes betydelige kjemiske forskjeller hvis de kom fra samme planet. Planetdannelser i solsystemet forklares generelt med nebularhypotesen: En sky av interstellar støv og gass kollapset under påvirkning av gravitasjon for å danne en roterende skive som kondenserte for å danne solen og planeter. Etter to millioner år forårsaket en akkresjonsprosess med kollisjoner at de klumpete små partiklene gradvis økte i størrelse. Når klumpene fikk tilstrekkelig masse kunne de tiltrekke seg andre legemer ved hjelp av gravitasjon og bli planetesimaler. Den gravitasjonelle akkresjonen førte til dannelsen av steinplanetene og gasskjempene. Planetesimalene innenfor det nåværende asteroidebeltets region ble for sterkt perturbert av Jupiters gravitasjon til å danne en planet. I stedet gikk de i bane rundt solen som tidligere samtidig som de i blant kolliderte. I regioner hvor den gjennomsnittlige hastigheten til kollisjonene var for høye, hadde spredningen av planetesimalene en tendens til å dominere over akkresjonen og forhindre dannelsen av legemer på størrelse med planeter. Baneresonanser fant sted der hvor omløpstiden til et objekt i beltet dannet en heltallsbrøk med Jupiters omløpstid, og perturberte objekt i en annen bane; regionen mellom banene til Mars og Jupiter inneholder mange slike baneresonanser. Etter som Jupiter migrerte innover i etterkant av dannelsen ville resonansene ha feid over asteroidebeltet og dynamisk ha eksitert regionens populasjon og økt hastighetene relativt til hverandre. I solsystemets tidlige historie smeltet asteroidene sammen til en viss grad, og det gjorde det mulig for grunnstoffer å bli delvis eller fullstendig differensiert etter masse. Noen progenitorlegemer kan endog ha gjennomgått eksplosiv vulkanisme og dannet hav av magma. På grunn av deres lille størrelse var smeltingen nødvendigvis kortvarig (i forhold til de mye større planetene), og hadde generelt opphørt for ca. 4,5 milliarder år siden – i de første titalls millioner av år etter dannelsen. En studie av zirkonkrystaller fra en meteoritt i Antarktis, antatt å stamme fra 4 Vesta, antyder at den, og i forlengelsen av resten av asteroidebeltet, ble dannet innen ti millioner år etter solsystemets opprinnelse. Utvikling. Asteroidene har gjennomgått en betydelig utvikling siden solsystemets dannelse, deriblant indre oppvarming (i de første ti millioner av år), overflatesmelting etter nedslag, romvær fra stråling og bombardement fra mikrometeoroider. Noen forskere refererer til asteroidene som gjenværende planetesimaler; andre anser dem som forskjellige. Datasimuleringer antyder at det opprinnelige asteroidebeltet hadde en masse tilsvarende jordens. Primært på grunn av gravitasjonsforstyrrelser ble det meste av materialet sendt bort fra beltet innen omtrent en million år etter dannelsen, og mindre enn 0,1 % av den opprinnelige massen ble værende igjen. Siden dannelsen har størrelsesfordelingen til asteroidebeltet forblitt relativt stabil: det har ikke vært noen betydelig økning eller nedgang i hovedbelteasteroidenes typiske dimensjoner. Baneresonansen på 4:1 med Jupiter ved en radius på 2,06 AE kan betraktes som en indre grense for asteroidebeltet. Perturbasjon med Jupiter sender legemer som befinner seg her inn i ustabile baner. De fleste legemene som ble dannet på innsiden av radiusen til dette gapet ble feid opp av Mars (som har en aphel ved 1,67 AE) eller kastet ut av den gravitasjonelle påvirkningen i solsystemets tidlige historie. Hungaria-asteroidene ligger nærmere solen enn 4:1-resonansen, men er beskyttet mot forstyrrelser av den høye inklinasjonen. Da asteroidebeltet først ble dannet gjorde temperaturer i avstander på 2,7 AE fra solen at det ble dannet en «snølinje» under frysepunktet for vann. Planetesimaler dannet utenfor denne radiusen var i stand til å akkumulere is. I 2006 ble det annonsert at populasjonen av kometer hadde blitt oppdaget i asteroidebeltet under snølinjen, noe som kunne ha vært en kilde til vann for jordens hav. I følge noen modeller var det for lite utgassing av vann under jordens formende periode til å danne havene, noe som krevde en ekstern kilde med vann – slik som for eksempel et kometbombardement. Egenskaper. I motsetning til populærbilder er asteroidebeltet nesten tomt. Asteroidene er spredt over et så stort volum at det vil være usannsynlig å nå en asteroide uten å sikte nøye. Likevel er hundretusenvis av asteroider kjent, og det totale antallet anslås å være millioner eller mer, avhengig av nedre grenseverdi. Over 200 kjente asteroider er større enn 100 km, mens infrarøde målinger viser at asteroidebeltet har –1,7 millioner asteroider med diameter på 1 km eller mer. Den tilsynelatende størrelsesklassen til de fleste kjente asteroidene er 11–19 km, med et gjennomsnitt på ca. 16 km. Den totale massen er estimert til 2,8–3,2 kg, eller 4 % av massen til månen. De fire største objektene – Ceres, 4 Vesta, 2 Pallas og 10 Hygiea – står for halvparten av massen, og Ceres utgjør en tredjedel av denne igjen. Sammensetning. Asteroidene i asteroidebeltet er primært av C-typen (karbonholdige), S-typen (silikatholdige) og M-typen (metalliske). C-type-asteroider (karbonrike) dominerer beltets ytre regioner. Samlet står de for over 75 % av de synlige asteroidene. De er rødere i fargen enn andre asteroider og har en svært lav albedo. Overflatesammensetningen er lignende på meteoritter av karbonholdig kondritt. Kjemisk passer denne sammensetningen til det tidlige solsystemet – kun de lette grunnstoffene og volatilene er borte. S-type-asteroider (silikatrike) er vanligere mot den indre regionen av beltet, innenfor 2,5 AE fra solen. Spektrum av overflatene avslører silikater og noe metall, men ingen betydelig karbonholdig sammensetning. Dette indikerer at materialet har blitt betydelig endret fra den opprinnelige sammensetningen, sannsynligvis gjennom smelting og reformasjon. De har en høy albedo og utgjør omtrent 17 % av den totale asteroidepopulasjonen. M-type-asteroider (metallrike) utgjør omtrent 10 % av asteroidepopulasjonen; spektrumet ligner på jern-nikkel. Noen antas å blitt dannet fra de metalliske kjernene til differensierte forfedre som ble utsatt for kollisjoner. Det finnes imidlertid også silikatforbindelser som kan produsere tilsvarende utseende. Deriblant synes ikke den store M-type-asteroiden 22 Kalliope å primært bestå av metall. Antallsfordelingen av M-type asteroider er på topp ved store halvakse på ca. 2,7 AE. Det er uklart om alle M-typene er like i sammensetning eller utgjør flere varianter som ikke passer inn i C- og S-klassene. Sjeldenheten til V-type-asteroider (basalte asteroider) er et mysterium. Teorier forutsier at gjenstander på størrelse med Vesta eller større skal danne skorper og mantler som er sammensatt primært av basalt stein, slik at mer enn halvparten av asteroidene består enten av basalt eller olivin. Observasjoner antyder imidlertid at 99 % av det forutsagte basaltmaterialet mangler. Frem til 2001 var det antatt at de mest basalte asteroidene stammet fra asteroiden Vesta (derav navnet V-type). Oppdagelsen av 1459 Magnya avslørte en litt annen kjemisk sammensetning enn hos andre kjente basaltasteroider, og antydet et annet opphav. Hypotesen ble forsterket av oppdagelsen av 7472 Kumakiri og i det ytre beltet i 2007, med avvikende basaltsammensetning som ikke stammer fra Vesta. De to sistnevnte er de eneste kjente V-type-asteroidene i det ytre beltet per 2012. Temperaturen varierer med avstanden fra solen. For støvpartikler går temperaturen typisk fra 200 K (−73 °C) ved 2,2 AE ned til 165 K (−108 °C) ved 3,2 AE. På grunn av rotasjonen varierer temperaturen betraktelig etter som sidene veksler mellom å vende mot solen og mot stjernebakgrunnen. Asteroidebeltekometer. Flere legemer i det ytre beltet fremviser kometlignende aktiviteter. Siden banen ikke kan forklares gjennom fangst av klassiske kometer antas det at mange av de ytre asteroidene kan være isete, og at isen tidvis utsettes for sublimasjon gjennom små nedslag. Asteroidebeltekometer kan ha vært en viktig kilde til jordens hav siden forholdet mellom deuterium og hydrogen er for lavt til at klassiske kometer kan være hovedkilden. Baner. Eksentrisiteter i asteroidebeltet, med asteroidebeltet i rødt og blått («kjerneregionen» i rødt) De fleste asteroidene i asteroidebeltet har baneeksentrisiteter under 0,4 og en inklinasjon under 30°. Banefordelingen når et maksimum ved en eksentrisitet rundt 0,07 og en inklinasjon mindre enn 4°. Mens typiske asteroider har en relativt sirkulær bane og ligger nært det ekliptiske planet, er noen baner svært eksentriske eller går godt utenfor det ekliptiske planet. Noen ganger brukes begrepet "hovedbeltet" om den mer kompakte «kjerneregionen» hvor den største konsentrasjonen av legemer finnes. Disse ligger mellom 4:1- og 2:1-Kirkwoodgapene ved 2,06 og 3,27 AE og ved baneeksentrisiteter mindre enn ca. 0,33, sammen med baneinklinasjoner under ca. 20°. «Kjerneregionen» inneholder omtrent 93,4 % av alle nummererte småplaneter i solsystemet. Kirkwoodgap. En asteroides store halvakse brukes for å beskrive dimensjonene på banen rundt solen, og verdien fastsetter småplanetens omløpstid. I 1866 annonserte Daniel Kirkwood oppdagelsen av gap i avstanden mellom disse legemenes baner fra solen. Disse lå ved posisjoner hvor omløpsperioden rundt solen var en heltallsbrøk av Jupiters omløpsperiode. Kirkwood foreslo at gravitasjonspåvirkningene fra planeten førte til at asteroidene forsvant fra disse banene. Når gjennomsnittlig omløpsperiode er en heltallsbrøk av omløpsperioden til Jupiter, oppstår en baneresonans med gasskjempen som perturberer en asteroide til nye baneelementer. Banene til asteroider som havner i gapet blir (enten opprinnelig på grunn av migrasjonen av Jupiters bane, eller på grunn av tidligere perturbasjoner eller kollisjon) gradvis dyttet inn i ulike, tilfeldige baner med en større eller mindre store halvakse. Gapene kan ikke ses ved et enkelt øyeblikksbilde av stedet til asteroidene ved noen tid fordi asteroidenes bane er elliptiske, og mange asteroider krysser fremdeles radiusene tilsvarende gapene. Den romlige tettheten av asteroidene i disse gapene avviker ikke vesentlig fra de nærliggende regionene. Hovedgapene oppstår ved 3:1, 5:2, 7:3 og 2:1-resonansene med Jupiter. En asteroide i 3:1-Kirkwoodgapet vil gå i bane rundt solen tre ganger for hvert omløp Jupiter har, for eksempel. Svakere resonanser oppstår ved andre verdier for store halvakse med færre asteroider. For eksemepl, en 8:3-resonans for asteroider med store halvakse på 2,71 AE. Hoved- eller kjernepopulasjonen av asteroidebeltet deles noen ganger inn i tre soner, basert på de mest fremtredende Kirkwoodgapene. Sone I ligger mellom Kirkwoodgapene med 4:1-resonans (2,06 AE) og 3:1-resonans (2,5 AE). Sone II fortsetter fra enden av sone I og ut til gapet med 5:2-resonans (2,82 AE). Sone III strekker seg fra den ytre kanten av sone to til gapet med 2:1-resonans (3,28 AE). Asteroidebeltet kan også deles inn i det indre og ytre beltet. Det indre beltet går i bane nærmere Mars enn Kirkwoodgapet med 3:1-resonans (2,5 AE), og det ytre beltet er nærmere Jupiters bane. Noen forfattere deler det indre og ytre beltet ytterligere opp ved gapet med 2:1-resonans (3,3 AE), mens andre foreslår det indre, det midterste og det ytre beltet. Kollisjoner. a>, delvis dannet av støv fra kollisjoner i asteroidebeltet. Den høye populasjon muliggjør et svært aktivt miljø med hyppige kollisjoner i astronomisk tidsskala. Kollisjoner mellom legemer i hovedbeltet med en gjennomsnittlig radius på 10 km anslås å forekomme ca. hver 10 millioner år. En kollisjon kan fragmentere en asteroide i flere små deler, og føre til dannelsen av en ny asteroidefamilie. Ved relativt lave hastigheter kan kollisjoner også føre til at to asteroider slår seg sammen. Etter mer enn fire milliarder år med slike prosesser bærer medlemmene av asteroidebeltet liten likhet med den opprinnelige populasjonen. Zodiakallys. Striper av støv med partikkelradier opp mot et par hundre mikrometer dannes, i det minste delvis, av kollisjoner mellom asteroider og nedslag av mikrometeoritter på asteroidene. Poynting-Robertson-effekten gjør at trykket fra solstrålingen får støvet til å gå i sakte spiral innover mot solen. Lysets møte med dette fine asteroidestøvet, så vel som det utskutte kometmaterialet, gir zodiakallys. Dette svake polarskinnet kan ses om natten og strekker seg fra retningen mot solen langs planet til ekliptikken. Partikler som produserer det synlige zodiakallyset er i snitt ca. 40 μm i radius, og den typiske levetiden til slike partikler er ca.  år. For å opprettholde stripene med støv, må likevel nye partikler jevnlig produseres i asteroidebeltet. Meteoritter. Noe av restene etter en kollisjon kan danne meteoroider som går inn i jordens atmosfære, og av de ca.  meteorittene som er funnet på jorden til dags dato antas 99,8 % å komme fra asteroidebeltet. En studie utført av et lag fra USA og Tsjekkia fra september 2007 har antydet at et større legeme kolliderte med asteroiden 298 Baptistina og sendte fragmenter inn i det indre solsystemet. Nedslagene antas å ha skapt Tycho-krateret på månen og Chicxulubkrateret i Mexico, et nedslag som antas å ha utløst utryddelsen av dinosaurene for 65 millioner år siden. Familier og grupper. Baneinklinasjonen ("ip") versus eksentrisitet ("ep") for nummererte hovedbelteasteroider. Tydelige klumper representerer asteroidefamilier. I 1918 noterte den japanske astronomen Kiyotsugu Hirayama at banen til noen av asteroidene hadde lignende parametere og dannet familier eller grupper. Omtrent en tredjedel av dem tilhører en asteroidefamilie. Disse deler lignende baneelementer som store halvakse, eksentrisitet og baneinklinasjon så vel som lignende spektralegenskaper, noe som antyder felles opphav i bruddet av et større legeme. For medlemmer av asteroidebeltet viser grafiske visninger av disse elementene konsentrasjoner som antyder tilstedeværelsen av en asteroidefamilie. Mellom 20 og 30 grupperinger regnes som nesten helt sikre asteroidefamilier. Andre grupperinger er det større usikkerhet omkring. En asteroidefamilie kan bekreftes når medlemmer fremviser felles spektralegenskaper. Mindre forbindelser av asteroider kalles grupper eller hoper. Noen av de mest fremtredende familiene (etter økende store halvakse) er Flora, Eunoma, Koronis, Eos og Themis-familiene. Florafamilien, en av de største med over 800 kjente medlemmer, kan ha blitt dannet fra en kollisjon for mindre enn en milliard år siden. Tre fremtredende striper av støv har tilsvarende baneinklinasjon som Eos, Koronis og Themis-familiene, og kan derfor være forbundet med disse grupperingene. Vesta-familien. Vesta-familien er oppkalt etter 4 Vesta, den største asteroiden som er et ekte medlem av en familie (Ceres er en inntrenger i Gefion-familien). Vesta-familien består primært av V-type-asteroider, også kalt "vestoider". 4 Vesta har en middeldiameter på 525 km; de øvrige er under 10 km i diameter, hvorav de lyseste er 1929 Kollaa og 2045 Peking. Familien antas å ha blitt dannet av kraterdannende nedslag på Vesta, med et svært krater på sørpolen som et sannsynlig nedslagsfelt. HED-meteorittene kan også ha blitt til som et resultat av denne kollisjonen. Familien inneholder også noen få J-type asteroider (beslektet med V-typen), som antas å stamme fra dypere lag av Vestas skorpe og som ligner diogenitter (en undertype av HED-meteorittene). Hungaria-familien. Listende langs den indre kanten av beltet (mellom 1,78 og 2,0 AE, med en gjennomsnittlig store halvakse på 1,9 AE) er Hungaria-familien. Den er oppkalt etter det største medlemmet, 434 Hungaria, og gruppen består av minst 52 navngitte asteroider. Hungaria-gruppen er delt fra hovedlegemet av 4:1-Kirkwodgapet og banene har høye inklinasjoner. Noen medlemmer tilhører marskrysser-kategorien av asteroider, og gravitasjonspåvirkninger fra Mars er sannsynligvis en faktor som reduserer den totale populasjonen i denne gruppen. Phocaea-familien. En annen høyt inklinert gruppe i den indre delen av asteroidebeltet er Phocaea-familien. Disse består primært av S-type-asteroider, mens naboen Hungaria-familien inkluderer noen E-type-asteroider. Phocaea-familien går i bane mellom 2,25 og 2,5 AE fra solen. Periferi. Listende langs den ytre kanten av asteroidebeltet er Cybele-gruppen som går i bane mellom 3,3 og 3,5 AE. Disse har en 7:4-baneresonans med Jupiter. Hilda-familien går i bane mellom 3,5 og 4,2 AE og har relativt sirkulære baner og en stabil 3:2-baneresonans med Jupiter. Det er få asteroider utenfor 4,2 AE før Jupiters bane. Her kan man finne de to familiene med trojanske asteroider, som – i det minste for objekter større enn 1 km – er omtrent like tallrike som asteroidene i asteroidebeltet. Unge familier. Noen asteroidefamilier er relativt unge. Karin-hopen ble tilsynelatende dannet fra en kollisjon med en stamfar som var 33 km i radius for ca. 5,7 millioner år siden. Veritas-familien ble dannet for ca. 8,3 millioner år siden; beviser inkluderer interplanetarisk støv funnet i havsedimenter. Datura-hopen ble tilsynelatende dannet for ca.  år siden fra en kollisjon med en hovedbelteasteroide. Aldersestimatet baseres på sannsynligheten for at medlemmer har deres nåværende baner snarere enn fysiske beviser. Denne hopen har imidlertid blitt en kilde for noe av materialet i zodiakallstøv. Andre nylige hopdannelser, som Iannini-hopen ("ca." 1–5 millioner år siden), kan ha gitt tilleggskilder til dette asteroidestøvet. Observasjonshistorie og nomenklatur. a>, kjent som en planet i mange år, da som asteroide nummer 1 og senere en dvergplanet Titius–Bodes lov. I en anonym fotnote til oversettelsen av Charles Bonnets "Contemplation de la Nature" noterte astronomen Johann Daniel Titius av Wittenburg et tilsynelatende mønster i utformingen av planetene. Hvis man begynte en numerisk rekkefølge på 0, og adderte 3, 6, 12, 24, 48, osv., hvor man doblet verdien hver gang, og la til fire til hvert nummer før man delte på 10, fikk man en tilnærming til radien til de kjente planetenes baner målt i astronomiske enheter. Mønsteret er kjent som Titius–Bodes lov og forutsa store halvakser for de seks planetene Merkur, Venus, Jorden, Mars, Jupiter og Saturn, gitt et tillatt «gap» mellom Mars og Jupiter. I fotnoten erklærte Titius: "«Men skal den store arkitekt (Lord Architect, dvs. Gud) ha forlatt dette rommet tomt? Ikke i det hele tatt.»" I 1867 noterte astronomen Johann Elert Bode dette forholdet i verket "Anleitung zur Kenntniss des gestirnten Himmels" ("Instruksjon for kunnskapen om de stjernete himlene"), men krediterte ikke Titius før i senere utgaver. Da William Herschel oppdaget Uranus i 1781 passet planetens bane nesten perfekt til loven, og astronomer konkluderte med at det var en planet mellom banene til Mars og Jupiter. Oppdagelsen av Neptun i 1846 diskrediterte Titius–Bodes lov siden banen ikke var i nærheten av den forutsagte posisjonen. Til dags dato er det ingen vitenskapelig forklaring på loven, og astronomers konsensus behandler den som en tilfeldighet. De fire første oppdagelsene. I 1800 rekrutterte astronomen Franz Xaver von Zach 24 medarbeidere til "Vereinigte Astronomische Gesellschaft" («Forente Astronomiske Forening») som han uformelt kalte «Lilienthal Society» på grunn av møtene i den lille byen Lilienthal nær Bremen. Fast bestemt på å bringe solsystemet i system ble gruppen kjent som «Himmelpolitiet» ("Himmelspolizei"). Notable medlemmer inkluderte Herschel, den britiske Astronomer Royal Nevil Maskelyne, Charles Messier og Heinrich Olbers. Foreningen tildelte hver astronom en 15 graders region av Dyrekretsen for å søke etter den manglende planeten. To måneder senere ble forventningene bekreftet av en astronom utenfor Himmelpolitiet. 1. januar 1801 fant Giuseppe Piazzi, lederen for astronomi ved Universitetet i Palermo på Sicilia, et objekt med baneradiusen som var forutsagt av Titius–Bodes lov. Han kalte det Ceres etter den romerske gudinnen for fruktbarhet og jordbruk og beskytter av Sicilia. Piazzi trodde først det var en komet, men mangelen på koma antydet at det var en planet. Femten måneder senere – den 28. mars 1802, oppdaget Heinrich Olbers et nytt objekt i den samme regionen, som han ga navnet Pallas. I gresk mytologi var Pallas datter av Triton, og ble senere identifisert med Athene. I 1807 ble 3 Juno and 4 Vesta oppdaget. Vesta ble oppdaget 29 mars av den tyske astronomen Heinrich Wilhelm Olbers fra Bremen, og ble oppkalt etter den romerske gudinnen Vesta. Juno ble oppdaget 1. september av den tyske astronomen Karl Ludwig Harding fra Sternwarte Lilienthal, og oppkalt etter den romerske gudinnen Juno. Status som planeter. I motsetning til andre kjente planeter forble objektene lyspunkter selv under de høyeste teleskopforstørrelsene snarere enn å gli over i skiver. Bortsett fra de raske bevegelsene fremstod de som umulige å skille fra stjernene. Følgelig foreslo William Herschel i 1802 kategorien "asteroider" etter greske "asteroeides", som betyr «stjernelignende». Etter å ha fullført en serie av observasjoner av Ceres og Pallas konkluderte han; Det var likevel vanlig praksis å kalle dem planeter i flere tiår. Astraea (1845) og ny nomenklatur. a>, sett gjennom Hubble-teleskopet i september 2007 Brenningen av Lilienthal under Napoleonskrigene stanset den første perioden med oppdagelser, men i 1845 oppdaget astronomer et nytt objekt (5 Astraea). Kort tid etter ble nye objekter funnet med akselererende hastighet, og å regne dem blant planeter ble stadig mer tungvint. Til slutt ble de tatt ut av listen over planeter som først foreslått av Alexander von Humboldt tidlig på 1850-tallet, og William Herschels valg av nomenklatur ble gradvis tatt i vanlig bruk. Uttrykket «asteroidebeltet» ble tatt i bruk tidlig på 1850-tallet, selv om det er vanskelig å utpeke hvem som innførte begrepet. På engelsk ble det brukt i 1850, i E.C. Ottés oversettelse av Alexander von Humboldts "Cosmos": "«[...] og det vanlige utseende, omtrent den 13. november og den 11. august, av stjerneskudd, som trolig utgjør deler av et belte av asteroider som krysser jordens bane og beveger seg med planetarisk hastighet»". Andre tidlige opptredener forekommer i Robert James Manns "A Guide to the Knowledge of the Heavens": "«banene til asteroidene er plassert i et bredt belte av rom, som strekker seg mellom ytterpunktene av [...]»" Den amerikanske astronomen Benjamin Peirce synes å ha adoptert denne terminologien og å ha vært en av dens pådrivere. Akselererende oppdagelsesfrekvens. Innen midten av 1868 var mer enn ett hundre asteroider oppdaget, og introduksjonen av astrofotografiet av Max Wolf i 1891 akselererte oppdagelsesfrekvensen ytterligere. Totalt var  asteroider oppdaget innen 1921, innen 1981, og innen 2000. Moderne systemer for undersøkelser av asteroider bruker nå automatiske metoder for å lokalisere nye småplaneter i stadig økende mengder. Dvergplaneten Ceres (2006). Den 24. august 2006 ble begrepet planet definert for første gang av den internasjonale astronomiske union. Ceres ble da tildelt statusen dvergplanet. Romsonder. Den første romsonden som krysset asteroidebeltet var Pioneer 10 som gikk inn i regionen 16. juli 1972. På denne tiden var det bekymring for at bitene i beltet skulle skade sonden, men siden den gang har elleve jordbaserte sonder passert uten ulykker. Pioneer 11, Voyager 1 og 2 og Ulysses passerte gjennom beltet uten å fotografere noen asteroider. Galileo fotograferte asteroiden 951 Gaspra i 1991 og 243 Ida i 1993, NEAR fotograferte 253 Mathilde i 1997, Cassini fotograferte 2685 Masursky i 2000, Stardust fotograferte 5535 Annefrank i 2002, New Horizons fotograferte 132524 APL i 2006, Rosetta fotograferte 2867 Šteins i 2008 og Dawn har gått i bane rundt Vesta siden juli 2011. På grunn av den lave tettheten av materialer i beltet er sannsynligheten for at en sonde skal kollidere med en asteroide nå estimert til mindre enn én til én milliard. De fleste romfartøyene beskrevet ovenfor har tatt bilder av asteroidebeltet etter korte forbiflyvningsmuligheter. NEAR Shoemaker ble skutt opp 17. februar 1996 og gikk inn i en bane rundt 433 Eros den 14. februar 2000. Den 12. februar 2001 foretok sonden en kontrollert landing på Eros, og den hadde kontakt med asteroiden frem til 28. februar 2001. Hayabusa (japansk: はやぶさ, «vandrefalken») ble skutt opp 9. mai 2003 og var fremme ved asteroiden 25143 Itokawa i september 2005. Hayabusa studerte asteroidens form, kretsløp, topografi, farve, sammensetning, tetthet og historie. Sonden tok prøver av asteroiden ved å skyte ut en liten kule som virvlet opp støv og partikler, samle materialet i et rør og returnere til Jorden, hvor den landet i Australia 13. juni 2010. 433 Eros og 25143 Itokawa er såkalte nærjordsasteroider. Dawn-oppdraget har imidlertid blitt sendt for å utforske 4 Vesta og Ceres i asteroidebeltet. Dersom sonden fortsatt er i drift etter utforskningen av disse to vil det være mulig å utvide oppdraget med ytterligere utforskning, muligvis av Pallas. Lancashire. Lancashire (forkortes Lancs, tidligere grevskapet Lancaster, hertugdømmet Lancaster) er et grevskap i England. Det ligger ut mot Irskesjøen og grenser mot Cumbria, North Yorkshire, West Yorkshire, Stor-Manchester og Merseyside. Tradisjonelt har Lancaster vært administrasjonssenter, men administrasjonen er nå plassert i Preston. Det seremonielle grevskapet omfatter i tillegg til de administrative også de to enhetlige myndighetene Blackpool og Blackburn with Darwen. De to enhetlige myndighetene har felles politi, brannvesen og kollektivsystem med resten av grevskapet. Historie. Lancashire ble opprettet i 1182. I "Domesday Book" blir området regnet som del av Cheshire og Yorkshire. I 1351 ble Lancashire et palatinatsgrevskap. Det ble innlemmet under den engelske kronen i 1399, men beholdt mange privilegier helt til 1873. Det regnes fortsatt som en egen enhet under den britiske kronen, hertugdømmet Lancaster. I 1998 ble Blackpool og Blackburn med Darwen selvstyrte enheter, og inngår dermed ikke lenger i det administrative grevskapet. 90377 Sedna. Sedna sammenlignet med andre planeter og måner. Sedna sin bane i Solsystemet. 90377 Sedna er et kuiper-legeme som ble oppdaget av USA-amerikanske forskere 14. november 2003. Oppdagelsen førte til strid rundt hva som kan defineres som en planet siden Sedna er ikke er så mye mindre enn Pluto i størrelse. Etter Sedna-oppdagelsen har det blitt oppdaget flere planetoider, noen av dem større enn Sedna. Diameteren er anslått til å være 1290-1770 km. Sedna har en svært elliptisk bane. Når den er på sitt fjerneste er den ca. 928 AE unna solen. På sitt nærmeste, som den vil nå i 2075 eller 2076, vil planetoiden være ca. 71,1 AU fra Solen. Deretter vil den bruke 11 487 år før den kommer så nær igjen. Sedna er oppkalt etter inuittenes mytologiske skikkelse Havkvinnen, pga. den lave temperaturen. Isabela. Isabela er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Cagayan Valley. Provinshovedstaden er Ilagan. Nord for Isabela er provinsen Cagayan. I sør er Aurora, Quirino og Nueva Vizcaya. I vest er Ifugao, Mountain Province og Kalinga. Isabela er den nest største provins i areal på Luzon. Navnet Isabela. Provinsen er oppkalt etter den spanske dronning Isabela II (dronning 1833-1868). Politisk inndeling. Isabela er delt i 2 «cities» (bykommuner) og 35 «municipalities» (landkommuner). Tore Tvedt. Tore Wilhelm Tvedt (født 23. mars 1943) er grunnlegger av den nynazistiske og nyreligiøse organisasjonen Vigrid. Karriere og offentlige utspill. Tvedt sier han tror på Odin som en skapende kraft. Han hevder han en gang mottok en åpenbaring hvor han fikk i oppdrag å samle europeerne til en politisk kamp. Vigrid ble startet i 1994, men begynte ikke å vokse skikkelig før i 1996 . I en omtale av seg selv på Vigrids nettsted benytter han termen "profet" om seg selv . Han pensjonerte seg i 2009 fra «offentligheten». Lovbrudd. Tvedt er tidligere dømt til betinget fengsel for brudd på rasismeparagrafen etter grove uttalelser om jøder og afrikanere. Han er også dømt for vold mot en 14 år gammel jente  og for brudd på våpenloven . Tvedt ble frifunnet i Borgarting lagmannsrett 15. mai 2007. I desember 2007 kom Høyesterett fram til at frifinnelsen i lagmannsretten bygger på feil rettsanvendelse, og at frifinnelsen derfor må oppheves. I mai 2008 ble han av Høyesterett idømt 45 dagers betinget fengsel. Vitne i Breivik-saken. Tore Tvedt er innkalt som forsvarets vitne i rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik våren 2012. I et intervju før vitnemålet sa Tvedt at han vil nekte å ta avstand fra massedrapet til Breivik, men er motstander av vold for å nå politiske mål. Tvedt hevder at Norge er i krig og at den politiske makteliten leder det norske folk inn i et kollektivt selvmord genetisk og kulturelt. Tvedt hater at Breivik er frimurer, kristen og sionist. Annet. Tvedt er skilt og har fire barn, og er registrert som uten fast bopel i telefonkatalogen. 10. januar 2008 ble det kjent at dagbladet.no utestengte Vigrid-lederen fra å bruke kommentarsystemet i nettavisa på grunn av flere uønskede innlegg fra hans side. Lava. Lava er smeltet stein som er kommet ut av en vulkan. Ordet brukes bare om det som er kommet til overflaten. Inne i vulkanen og under jordskorpen kalles det magma. Det finnes mange typer lava, men den viktigste inndelingen er mellom tykt- og tyntflytende typer. Det finnes også svart lava som ikke er varm nok til å gløde, men som likevel er tyntflytende. Etymologi. Ordet "lava" har italiensk opprinnelse og kommer formodentlig fra det latinske "labes" som betyr "falle", "gli", "synke" eller "styrte sammen". Første gang ordet ble anvendt for magma som trenger opp på jorden var i Francesco Seraos korte vitnesbyrd av vulkanen Vesuvs utbrudd den 14. mai–3. juni 1737. Der beskrev han «en strøm av glødende lava» i analogi med vann og leire som fosset ned fra vulkanens sider etter heftig regn. Sammensetning og reologi. Når lavaen har stilnet etter et vulkanutbrudd, bygger den en ekstrusiv magmatisk bergart. Disse kan klassifiseres etter sin kjemiske sammensetning som enten felsisk, intermediäæ eller mafisk/ultramafisk. Det finnes andre måter å klassifisere lava, men dets kjemiske sammensetning er svært avgjørende for magmaens temperatur, viskositet og oppførsel ved utbruddet. Felsisk lava som ryolitt og dacitt assosieres med stromboliske utbrudd, vanligvis i form av lavadomer og lavadekke, og pyroklastisk utbruddsmateriale og tuff. Felsiske lavaer er eksremt viskøse. Dette kommer av magmaen, som er rik på aluminium, silika, kalium, natrium og kalsium. Magmaen bygger en polymerisert væske rik på feltspat og kvarts som gjør Felsisk magma betraktelig seigere enn andre typer magma. Felsisk magma kan bygge lava ved så lave temperaturer som 650–700°C dog bruker den være mye hetere. Intermediær lava inneholder en lavere andel aluminium og silika og større andel magnesium og jern enn de felsiske. Også de bruker å assosieres med såkalte stromboliske utbrudd men også sammensatte vulkaner. De bygger andesittdomer og lavadekke. Kombinasjonen av deres lave aluminium- og silikainnhold og deres høyere temperatur (750–950°C) gjør dem noe mer lettflytende. Den høyere temperaturen tenderer også til å bryte opp de polymeriserte bindninger i magmaen hvilket ytterligere bidrar til å gjøre dem mer lettflytende samtidig som det underletter byggingen av krystaller. Den høyere andelen magnesium og jern viser seg i den mørkere grunnmassen og iblant også i krystaller i form av amfibol og pyroksen. Mafisk lava har høyt innehold av jern og magnesium og lavt innhold av aluminium og silika. De kastes opp av jorden ved temperaturer over 950°C og deres kjemiske sammensetning sammen med den høye temperaturen gir en lav grad av polymerisering og viskositet i smelten. En typisk mafisk bergart er basalt og basaltisk magma på land assosieres med skjoldvulkaner ettersom lavastrømmene tenderer til å danne tynne strømmer med stor spredning. Ultramafisk lava som komatiitt og andre magmaer rike på magnesium (som boninitt) utgjør en ekstrem form av lava. Komasiit inneholder mer enn 18 prosent magnesiumoksid etter å ha sprutet opp fra jorden ved temperaturer på omkring 1 600°C. Ved denne temperatur skjer ingen polymerisering i smelten hvilket resulterer i en lavastrøm med en viskositet tilsvarende vannets. Nesten alle ultramafiske lavaer stammer fra proterozoikum (2 400–542 millioner år siden) men noen yngre komatiitlavaer er kjente. I moderne tid (fanerozoikum) har jordens mantel kjølnet for mye for at tilstrekkelig med magnesiumrik magma skal kunne dannes. Advokat. Advokat er en tittel på en jurist som yter rettslige tjenester til bedrifter og privatpersoner. Norge. I Norge er en advokat en person med juridisk embedseksamen (cand.jur. eller master i rettsvitenskap) med advokatbevilling som yter juridiske tjenester (rettshjelp) overfor en klient, normalt i form av rådgivning og/eller representasjon overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter eller representasjon overfor andre private parter. En advokat ble tidligere kalt "sakfører". Før næringen ble fri i 1848 var tittelen "prokurator" og advokatene var offentlige embedsfolk. En engelsk advokat med kappe og parykkI Norge, som i andre land, er det bestemt i lov og forskrift hvem som har rett til å benytte tittelen advokat og hvilke rettigheter og plikter dette innebærer samt hvilke oppgaver som kun kan utføres av en advokat («advokatmonopol»). Det finnes i andre land bestemmelser som delvis er ulike dem som gjelder for advokater i Norge. For eksempel er advokatyrket i Storbritannia delt opp i to ulike kategorier; en form er "barrister", som representerer klienter overfor domstolene, og en annen form er "solicitor", som bistår klientene utenfor domstolene. Advokatbevilling. I Norge er det domstolloven av 13. august 1915 nr. 5, kapittel 11, og advokatforskriften av 20. desember 1996 nr. 1161 som angir de sentrale bestemmelser om advokaters virksomhet. Det gjelder blant annet spørsmålet om når det er nødvendig med advokatbevilling, hvem som kan få advokatbevilling, samt de mest sentrale plikter som følger av det å utøve advokatvirksomhet. Domstolslovens utgangspunkt er at alle som utøver rettshjelpvirksomhet må ha advokatbevilling. Rettshjelpvirksomhet definerer loven som ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp, jf. domstolsloven § 218. Det gjelder imidlertid på visse vilkår enkelte unntak fra kravet om advokatbevilling, jf. § 218 annet ledd. Juridisk embedseksamen kan tas ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, og Universitetet i Tromsø. Studiet tar normalt fem år. Har man advokatbevilling er man advokat. Men en advokat som vil utøve advokatvirksomhet i eget navn, plikter før virksomheten settes i gang og så lenge denne pågår, å stille sikkerhet som dekker eventuelt erstatningsansvar advokaten måtte pådra seg ved utøvelsen av sin advokatvirksomhet. Sikkerheten stilles ved at det hos Tilsynsrådet for advokatvirksomhet deponeres en erklæring fra et norsk skadeforsikringsselskap eller tilsvarende godkjent foretak. I tillegg plikter advokaten å betale et årlig bidrag til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Personer som innehar advokatbevilling plikter å melde fra til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet før man setter i gang med å utøve egen advokatvirksomhet (aktivisering av advokatbevillingen). I visse tilfeller kan utenlandske advokater gis tillatelse til å utøve rettshjelpsvirksomhet i Norge. Advokatbevilling i ett EØS-land innebærer retten til å kunne praktisere som advokat i hele EØS-området. Opptreden i rettergang. Det gjelder i Norge ingen plikt til å la seg bistå av en advokat, verken overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter. En part kan prosedere saken sin selv eller overlate den til en prosessfullmektig. Retten kan imidlertid «tilbakevise» prosessfullmektigen dersom retten finner vedkommende uskikket. Likedan kan retten pålegge en part å stille med prosessfullmektig dersom parten ikke er i stand til å fremstille sin sak. For Høyesterett må prosessfullmektigen være advokat. Slik vil en part som ikke kan fremstille sin sak, kunne bli pålagt å engasjere advokat for Høyesterett. En advokat kan la en advokatfullmektig føre saken på sine vegne i retten. Det er da formelt fortsatt advokaten selv som er ansvarlig i saken. Etikk, Regler for god advokatskikk. Det stilles krav til en advokats etikk. En hver advokat plikter å opptre i samsvar med «Regler for god advokatskikk», som fremgår av advokatforskriftens kapittel 11, som også betegnes som de advokatetiske regler. Av særlig viktighet er kravene til advokatenes uavhengighet og taushetsplikt. Advokatforskriften stiller også særlige krav til advokaters regnskapsførsel og behandling av betrodde midler som tilhører klientene (klientmidler). En advokat skal være uavhengig av egen klient og kan ikke motta honorar basert på oppnådd resultat i oppdraget. En advokat har også rett til å ikke bli identifisert med klienten eller klientens meninger, og skal kunne uttrykke klientens meninger uten at dette tillegges advokatens egne. Advokatforeningen. Selv om det ikke foreligger noen plikt til medlemskap, er nesten alle advokater i Norge medlem av Den Norske Advokatforening. Per desember 2009 hadde Advokatforeningen 7334 medlemmer. De som er medlem av foreningen skal markere dette med «M.N.A» eller «Medlem av Advokatforeningen». Quezon. Quezon er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger sørvest for Manila, i regionen CALABARZON. Provinshovedstaden er Lucena City. Nord for Quezon er provinsen Aurora. I øst er Camarines Norte og Camarines Sur, i vest Batangas, Laguna, Rizal og Bulacan. Utenfor østkysten er det filippinske hav, og i sør Sibuyan-havet, der øya og provinsen Marinduque er en nær nabo. Provinsens navn. Provinsen het tidligere Tayabas, men navnet ble endret slik at provinsen nå er oppkalt etter Manuel L. Quezon. Politisk inndeling. Quezon er delt i 1 "city" (bykommune) og 40 "municipalities" (landkommuner). Laguna. Laguna er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger sørvest for Manila, i regionen CALABARZON. Provinshovedstaden er Santa Cruz. Nord for Laguna er hovedstadsområdet Metro Manila og provinsen Rizal. I øst er Quezon, i sør Batangas og i vest Cavite. Laguna omslutter omtrent hele innsjøen Laguna de Bay, Filippinenes største innsjø. Navnet Laguna. Provinsen ble kalt "La Laguna" av spanjolene; det spanske ordet "lago" betyr "innsjø". Politisk inndeling. Laguna er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 28 "municipalities" (landkommuner). Nueva Vizcaya. Nueva Vizcaya er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord på øya Luzon, i regionen Cagayan Valley. Provinshovedstaden er Bayombong. Nord for Nueva Vizcaya er provinsene Ifugao og Cagayan. I øst er Quirino og Aurora, i sør Nueva Ecija og Pangasinan, og i vest Benguet. Politisk inndeling. Nueva Vizcaya er delt i 15 "municipalities" (landkommuner). Cagayan. Cagayan er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nelt nord på øya, i regionen Cagayan Valley. Provinshovedstaden er Tuguegarao City. Nord for Cagayans kyst er ligger Babuyan-øyene, og lenger nord er provinsen Batanes. I øst er Det filippinske hav. I sør er provinsene Isabela og Kalinga, og i vest Apayao og Ilocos Norte. Cagayan-provinsen har intet å gjøre med byen Cagayan de Oro, som ligger langt sør i landet, på øya Mindanao. Navnet Cagayan. Navnet kommer fra "tayag", som er en tresort som vokser langs Cagayanelven; tidligere ble området kalt "Catagayan" og dette ble senere forkortet til "Cagayan". Politisk inndeling. Cagayan er delt i 1 "city" (bykommune) og 28 "municipalities" (landkommuner). Pangasinan. Pangasinan er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Ilocos. Provinshovedstaden er Lingayen. Nord for Pangasinan er provinsene La Union og Benguet. I øst er Nueva Vizcaya og Nueva Ecija, og i sør Tarlac og Zambales. Utenfor vestkysten er Sørkinahavet. Provinsen omslutter Lingayenbukta. Navnet Pangasinan. Ordet "asin" betyr salt; hele ordet pangasinan betyr "der lages det salt". Området var kjent for saltutvinning. Politisk inndeling. Pangasinan er delt i 4 "cities" (bykommuner) og 44 "municipalities" (landkommuner). La Union. La Union er en filippinsk provins i landsdelen og på øya Luzon. Den ligger nord i landet, i regionen Ilocos. Provinshovedstaden er San Fernando City. Nord for La Union er provinsen Ilocos Sur. I øst er Benguet, og i sør Pangasinan. Utenfor vestkysten er Sørkinahavet. Politisk inndeling. La Union er delt i 1 "city" (bykommune) og 31 "municipalities" (landkommuner). Dorothe Engelbretsdatter. Tittelkobberet på førsteutgaven av Dorothe Engelbretsdatters bok "Taare-Offer" Dorothe Engelbretsdatter (født 16. januar 1634 i Bergen, død 19. februar 1716 i Bergen) var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev. Liv. Faren hennes het Engelbret Jørgenssøn. Han var rektor og sogneprest ved Domkirken i Bergen. I 1647 reiste Dorothe til København, der hun skal ha oppholdt seg i tre år. Her var det et aktivt litterært miljø. I København giftet hun seg atten år gammel med sin fars kapellan, Ambrosius Hardenbeck (f. 1621), som var sønn av en tysk organist i Bergen. Mange i København tvilte på at en kvinne kunne skrive så bra som hun gjorde, så de hevdet at det var hennes mann som hadde skrevet verkene. Dorothe Engelbretsdatter regnes som den første norske forfatter som klarte å leve av diktningen sin. Det hjalp at hun i 1682 fikk kongelig privilegium på ti år for å utgi sin egen diktning, forlenget med nye ti år fra 1692. I tillegg hadde kongen innvilget henne livsvarig skattefritak da hun ble enke i 1684. Dorothe fikk ni barn sammen med Ambrosius. Sju av disse barna var allerede døde da Dorothe i 1678 gav ut sin første samling av åndelige sanger, "Siælens Sang-Offer". Dette regnes nå som hennes hovedverk og den ble trykket opp i 24 opplag. Hardenbeck døde i 1684. Mens hun sørget over mannens død, skrev hun den store diktsyklusen "Taare-Offer", som har motiv fra Lukas-evangeliet, kapittel 7,36-50 («synderinnen i fariseernes hus»), i forbindelse med en andaktsbok av Heinrich Müller med en lignende tittel. Men det skulle skje enda flere dødsfall i hennes familie. Det yngste av de resterende to barna hennes døde under krigen i Tyrkia, mens den eldste reiste til utlandet, og hun mistet helt kontakten med ham. I Bergen billedgalleri fantes et portrett av hennes sønn Engelbrecht Ambrosius Hardenbeck, malt av Hendrik Kroch, og påført opplysningen at Engelbrecht var «berømmelig for sine mange Aaars udenlands langvarige Reiser» – i 1717 hadde han vært borte fra Norge i 26 år. Som tenåring var Ludvig Holberg i et par år Dorothes nærmeste nabo. Han bodde da hos sin morbror og pleiefar Peder Lem, like overfor Domkirken i huset ved siden av Dorothe. Beundringen Holberg viser henne i sin "Bergens beskrivelse", kan nok spores tilbake til den tiden da han kjente henne personlig, og hun kan ha vakt hans reiselyst med sine beretninger om sønnen Engelbrechts utenlandsreiser. I 1702 brant huset hennes ned i storbrannen i Bergen 19. mai. To år senere kom kong Frederik IV til Bergen, og Dorothe ga ham et dikt der hun bad om hjelp til å få et nytt hus. Da dette ikke hjalp, sendte hun et brev til Bergens øvrighet og fortalte om sin situasjon. I 1712 fikk hun endelig sitt etterlengtede hus ved bispebrønnen. Dette ble i 1962 flyttet til Gamle Bergen friluftsmuseum. Forfatterskap. På den tiden da Dorothe skrev, var verden preget av krig, ulykker, pestepidemier og elendighet. I diktene sine vil hun at menneskene skal underkaste seg helt overfor den straffende gud. Hun skrev veldig enkelt slik at diktene skulle være lette å huske. Dette gjorde at verkene hennes ble mye brukt. Som de fleste på denne tiden trodde også Dorothe at sykdommer og pest var en straff fra Gud. Dorothe døde i 1716, hele 82 år gammel, og ble gravlagt i koret i Domkirken. Hennes salmer ble svært populære og trykket opp i 25 opplag, det siste i 1868. Da Landstad utgav sin kirkesalmebok i 1869, inkluderte han Dorothes salmer. I Landstads reviderte finner vi fremdeles fire av dem. Mest kjent er trolig "Aftensang", som i moderne versjon heter "Dagen viker og går bort". Tjeneste (frekvensforvaltning). En tjeneste, slik det blir brukt i ITU-avtaler og i nasjonale teleforskrifter, er en samling organisasjoner eller personer som har bruksrettigheter til et radiofrekvensbånd. Den filippinsk-amerikanske krig. Den filippinsk-amerikanske krig var en krig mellom amerikanske okkupasjonsstyrker og Filippinene fra 1899 til 1913. Konflikten blir også på amerikanere hold kalt «Det filippinske opprør». Krigens bakgrunn. I desember 1898 kjøpte USA Filippinene fra Spania for 20 millioner dollar ved Paris-avtalen etter den amerikanske seier i Den spansk-amerikanske krig 1898. USA ønsket Filippinene som koloni. Men filippinerne som hadde kjempet en krig for nasjonal selvstendighet fra Spania siden august 1896, hadde allerede den 12. juli 1898 erklært nasjonal selvstendighet, og skrevet en konstitusjon, valgt overgangsregjering og midlertidig president. I januar 1899 var overgangstiden avsluttet og president Emilio Aguinaldo tiltrådte formelt, og likeså den nasjonale regjering. Krigsutbruddet. Spenning hadde bygd seg opp mellom filippinere og amerikanske styrker på øyene, fordi de to sider hadde forskjellige vyer for Filippinernes fremtid. Amerikanerne ville ikke akseptere at Filippinene var blitt et selvstendig land. Kamphandlingene ble utløst ved at en amerikansk soldat den 4. februar 1899 skjøt en filippinsk soldat som krysset en bro til amerikanskkontrollert område i San Juan del Monte ved Manila. USAs president William McKinley sa senere til journalister «at opprørene hadde angrepet (Manila)». McKinley-regjeringen brennemerket deretter Aguinaldo som «lovløs banditt». Det kom aldri noen formell krigserklæring. To grunner til dette kan tenkes. Ved å betegne det hele som «Det filippinske opprør» uttrykkes det som forsvar mot et opprør mot legitime myndigheter, og tilslørte at den eneste delen av Filippinene som var under amerikansk kontroll, var Manila. Dessuten stod regjeringen sterkere i forhold til amerikanske krigsveteraner dersom det ikke hadde vært noen krig. I USA har den offisielle betegnelse «opprør» hele tiden blitt anfektet, og i 1999 fikk kritikerne det endelige gjennomslag ved at Kongressbiblioteket omgjorde sin klassifisering av konflikten fra "opprør" til "krig." Amerikansk opptrapping. En stor amerikansk styrke (126 000 soldater) måtte til for å okkupere landet, og ville være i stadig kamp mot filippinske patrioter i nok et tiår. Den amerikanske hær rekrutterte også macabebe-filippinere. Ved utgangen av februar 1899 hadde de amerikanske styrker fått overtaket i Manila-området, og den filippinske frigjøringshær måtte trekke seg tilbake mot nord. Amerikanerne seiret over filippinerne under de harde kampene i 1899, ved Quingua (april), Zapote-broen (juni) og Tirad-passet (desember). Etter at general Antonio Luna ble snikmyrdet i juni, og general Gregorio del Pilar falt ved Tirad-passet, var filippinernes mulighet til å kjempe en konvensjonell krig vesentlig svekket. I 1900 gav derfor Aguinaldo sin hær ordre om å gå over til geriljakrig, og dette gjorde det svært vanskelig for amerikanerne å vinne kontroll over landet. Amerikanske tap ved Mabitac og Balangiga kunne likevel ikke føre til varige amerikanske tilbakeslag. I mars 1901 ble Aguinaldo tatt til fange av macabebe-speidere i amerikansk tjeneste i Palanan, Isabela, og overlevert til general Frederick Funston. Den 4. juli 1902 erklærte president Theodore Roosevelt at opprøret (krigen) var over. Amerikanerne hadde ved utgangen 1903 klart å ta kontrollen med alle byområder og lavlandsområdene ved kystene. I 1907 ble den siste filippinske generalen som fremdeles kjempet videre, Macario Sacay, tatt til fange og hengt. Selv om det ble innført noen ordninger som innebar en begrenset grad av selvstyre, tok ikke geriljakrigen slutt før i 1913, da USAs president Woodrow Wilson proklamerte at amerikansk politikk fra nå skulle ta sikte på å føre en politikk som til slutt skulle sikre Filippinene full uavhengighet. I sør fortsatte muslimske filippinere å kjempe mot amerikanerne frem til 1916. Denne fortsatte motstandskampen kalte amerikanerne for «Moro-opprøret» "(the Moro rebellion)". Under dette opprøret kom amerikanerne til at de burde være i stand til å stanse en angripende "moro" med ett enkelt skudd. For imøtekomme dette behovet ble M1911-pistolel senere utviklet for ammunisjon av større kaliber (.45 ACP). I mellomtiden ble den eldre Colt Single Action Army i.45 Colt utlevert på nytt. Amerikansk motstand mot krigen. Noen amerikanere, som særlig Mark Twain, Andrew Carnegie og andre medlemmer av «Det amerikanske anti-imperialistiske forbund», protesterte på det sterkeste mot anneksjonen av Filippinene. Andre amerikanere trodde at Filippinene selv ønsket å bli del av USA. Anti-imperialistiske bevegelser hevdet at De forente Stater hadde forrådt sine høye idealer fra den spansk-amerikanske krig ved selv å bli kolonimakt, ved bare å ta Spanias plass på Filippinene. Da meldinger om amerikanske ugjerninger under krigen ble kjent i USA, sank den folkelige støtte for krigen. Konsekvenser. Filippinske krigsofre fra første dag av kamphandlingene. "National Archives Photo No. 111-RB-1037." De filippinske militære tap anslås til 20 000, men de sivile tap anslås til mellom 250 000 til 1 000 000 filippinere. I 1908 skrev Manuel Arellano Remondo i boken "«General Geography of the Philippine Islands»": «Befolkningen avtok på grunn av krigene i femårsperioden 1895 til 1900, for ved begynnelsen av det første opprøret var befolkningen anslått til 9 000 000, men nå (1908), overskrider ikke innbyggere i øyriket 8 000 000 i antall.» Under krigen ble 4 234 amerikanske soldater drept og 2.818 såret. Amerikanernes metoder på landsbygda inkluderte også at man svidde av landsbyer og avlinger, slaktet buskap, torturerte fanger (f.eks. ved "vanntortur"), og at sivilbefolkningen ble drevet sammen i «beskyttede». Mange sivile tap skyldtes sykdommer og hungersnød utløst av denne politikken. Meldinger om at filippinere skulle ha skutt amerikanske fanger utløste gjerne svært omfattende represalier. Mange amerikanske offiserer og soldater betegnet det de var satt til som «nigger killing business». Under den amerikanske okkupasjon ble engelsk gjort til landets offisielle språk, selv om befolkningens språk var spansk, cebuano, tagalog, ilocano og en rekke andre filippinske språk. Seks hundre engelsklærere ble bragt fra USA på krigsskipet USS «Thomas». Den katolske kirke ble fratatt sin særstatus, mye kirkelig eid land ble oppkjøpt og redistribuert. I 1914 framholdt Dean C. Worcester, USAs tidligere statssekretær for filippinske anliggender (1901–1913) at den sivilisasjon og de forbedringer som tok til med den amerikanske okkupasjon, har resultert i å utvikle nakne villmenn "(naked savages)" til kultiverte og utdannede mennesker. En av de mest omstridte amerikanske lederne var brigadegeneralen Jacob H. Smith, som var leder over de amerikanske styrkene i Samar-felttoget i 1901, der han brukte Den brente jords taktikk på både byer og jungler. Samtidig ga han ordre til soldatene sine om å drepe alle over ti år for å knuse fiendens moral. Det er ikke sikkert hvor mange som ble drept under felttoget, men det skal ha vært over 3000 drepte sivile. I mai 1902 ble Smith stilt for krigsrett for sine grusomme handlinger, og mistet sin stilling samme år. Holocaust-fornektelse. Holocaust-fornektelse er å fornekte at Holocaust, det vil si Hitler-regimets systematiske tilintetgjøring av uønskede grupper mennesker før og under andre verdenskrig, fant sted, eller at det fant sted i det omfang som er allment akseptert. __TOC__ Holocaust-fornektelse kan være politisk motivert, oftest fra nynazistiske grupperinger. Det lite kjente amerikanske nynazistpartiet The National Socialist White People's Party illustrerer godt de politiske motivene bak holocaust-fornektelse ved å uttale følgende: "«Den virkelige hensikten med holocaust-revisjonisme, er å gjenopprette nasjonal-sosialismen som et akseptabelt politisk alternativ»". ("The real purpose of holocaust revisionism is to make National Socialism an acceptable political alternative again"). Willis Carto har gjennom mange år vært en tradisjonell politisk figur svært langt ute på den amerikanske høyresiden og kjent for sine antisemittiske konspirasjonsteorier og Holocaust-fornektelse. Carto grunnla også et forlag kalt Noontide Press som utgir en rekke bøker om hvit rasisme, inkludert Francis Parker Yockeys "Imperium: The Philosophy of History and Politics" (skrevet i 1948) og David Hoggans "The Myth of the Six Million" (1969), en av de første bøker som benekter Holocaust og som fabrikkerte nye «sannheter». I 1978 grunnla Willis Carto Institute for Historical Review (IHR) som en amerikansk organisasjon dedikert for offentlig å utfordre den aksepterte historien om Holocaust. Denne organisasjonen forsøkte å etablere seg selv innenfor den bredere tradisjon av historisk revisjonisme ved å knytte seg opp mot figurer som ikke direkte var tilknyttet nynazistiske miljøer, som eksempelvis Samuel Edward Konkin III, i et forsøk på å vise at Holocaust-fornektelse hadde en bredere støtte enn kun nynazister. På deres nettside hevder IHR at «Instituttet ikke ‘benekter Holocaust’», men deres tidsskrift for 1993 avslørte tradisjonell nynazistisk propaganda ved å hevde at «Holocaust – den påståtte utryddelsen av rundt seks millioner jøder (de fleste av dem med gass) – er en skrøne og må bli anerkjent som de av kristne og alle informerte, ærlige og sannferdige menn overalt.» I Norge er det den nynazistiske organisasjonen Vigrid som sterkest fremmer et slikt syn. Den britiske forfatteren David Irving er den som er mest kjent for å bli kalt Holocaust-fornekter (på tross av at han selv mener at han ikke passer inn under begrepet). Ellers har Arthur R. Butz, Robert Faurisson, Bradley R. Smith, Fred A. Leuchter jr, Mark Weber, Ernst Zündel blitt trukket fram som Holocaust-fornekterne. Deres påstander og argumenter blir konfrontert i boken "Denying History: Who Says the Holocaust Never Happened and Why Do They Say It?" skrevet av historikerne Alex Grobman og Michael Shermer og utgitt på University of California Press i 2000. Også enkelte muslimske ledere, blant andre den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad. Den 14. desember 2005 ga Ahmadinejad flere kontroversielle uttalelser om Holocaust hvor han gjentatte ganger refererte til den som en «myte». I et intervju med "Der Spiegel" den 30. mai 2006 insisterte Ahmadinejad at det var «to meninger» om Holocaust. Da han ble spurt om Holocaust var en myte svarte han at «Jeg vil kun akseptere noe som sannhet om jeg er faktisk overbevist om det.» I et intervju med nyhetsmagasinet "60 minutes" utdypte han imidlertid dette; han benektet ikke at Holocaust fant sted, men, ikke ulikt Norman Finkelstein og andre vestlige kritikere, mener han at Israel i kjølvannet av denne skjebnen har skapt en myte rundt dette som har legitimert okkupasjon av Palestina og fordrivelse av millioner av palestinere. Jus. Holocaust-fornektelse er forbudt ved lov i 15 land: Frankrike, Belgia, Luxembourg, Sveits, Tyskland, Østerrike, Liechtenstein, Romania, Slovakia, Tsjekkia, Litauen, Polen, Ungarn, Portugal og Israel. Dette har blitt kritisert for å være i strid med prinsippet om ytringsfrihet. Kaura fyr. Kaura fyrstasjon er et ledfyr i Kaurafjorden i Roan kommune i Sør-Trøndelag fylke. Fyrtårnet er et 22 m høyt støpejernstårn med steinsokkel; rødt med hvitt belte. Inntil tårnet ligger et betongnaust med støpt bro ut til landingen. Kaura fyrstasjon ble bygget i 1931 som det nest siste bemannede fyret. Stasjonen ble automatisert og avfolket i 1959. I boligdelen er mange av de opprinnelige detaljene intakt. Fyrstasjonen eies i dag av Staten ved Kystverket og er fredet etter lov om kulturminner. Forfallet ved fyrstasjonen har imidlertid kommet svært langt. Høsten 2006 brukte Kystverket én million kroner på å gi fyret en ansiktsløftning. Norefjell. Norefjell er et fjellmassiv mellom Eggedal i vest og Krøderen og Hallingdal i øst. Norefjell omfatter deler av kommunene Flå, Sigdal og Krødsherad, alle i Buskerud fylke. De høyeste toppene på Norefjell er Utsikten er fomidabel, spesielt fra Høgevard. I klart vær har man utsyn over 40 000 km². Det er bare Gaustatoppen som gir videre utsyn. Fra Høgevard kan man også se Høgronden 185 kilometer unna. Dette skal være det lengste frie siktet i landet sør for polarsirkelen. Norefjell er et populært feriemål, og det er mange hytter og fritidsboliger flere steder. Det er også turisthytter på Tempelseter, Sandvassetra, Toveseter og Høgevarde. Da Oslo arrangerte vinter-OL i 1952, ble alpinkonkurransene gjennomført på Norefjell. Det største skisenteret ligger på sørsiden, løypene går fra Ravnås og ned mot Krøderen. Her er 11 heiser og 23 kilometer preparerte alpinløyper fordelt på 20 nedfarter. Total fallhøyde er 1010 meter. Det er en villreinstamme i Norefjell-Reinsjøfjell som i de senere år har ligget stabilt på om lag 550 - 600 vinterdyr. Det var også tamreindrift i området fram til 1968. Cumbria. Cumbria er et grevskap i England. Det ligger i regionen Nordvest-England, mellom Irskesjøen i vest og Penninene i øst. Cumbria grenser mot Northumberland, Durham, North Yorkshire, Lancashire og de skotske stattholderskapene Dumfries og Roxburgh, Ettrick and Lauderdale. Grevskapet består av seks distrikter, og det seremonielle og det administrative grevskapet dekker samme område. Cumbria ble opprettet i 1974 og dekker de tradisjonelle grevskapene Cumberland og Westmorland, samt Furness fra Lancashire og et lite område fra Yorkshire. Navnet har vært brukt for regionen i flere århundrer. Den ble bebodd av keltere, som opprettet kongedømmet Rheged, og de kalte regionen Cumbria, som er etymologisk knyttet til det walisiske navnet for Wales, "Cymru". Nasjonalparken Lake District ligger i Cumbria. Parken regnes for å være et av de vakreste områder i Storbritannia, og tiltrekker mange turister. Cambridgeshire. Cambridgeshire (forkortes Cambs'") er et grevskap i England. Det ligger i regionen Øst-England, og grenser mot Lincolnshire, Suffolk, Essex, Hertfordshire, Bedfordshire og Northamptonshire. Administrasjonsbyen er Cambridge. Under lokalstyrereformen i 1888 ble det opprettet to grevskap i området, Cambridgeshire og Isle of Ely, som tradisjonelt har vært et palatinatsgrevskap. I 1965 ble de to slått sammen til Cambridgeshire and the Isle of Ely. Dette grevskapet ble slått sammen med naboen i vest, Huntingdon and Peterborough, og nå fikk det navnet Cambridgeshire. I 1998 ble Peterborough en enhetlig myndighet ("unitary authority"). Det seremonielle grevskapet Cambridgeshire består således av fem distrikter i det administrative samt Peterborough. Visse tjenester, som politi og brannvesen, administreres felles for alle seks distrikter. Blant berømte personer fra Cambridgeshire er Oliver Cromwell, John Major og Henry Royce, som alle er fra det tradisjonelle grevskapet Huntingdonshire. Øst-England. Øst-England er en av Englands regioner. Det totale befolkningstallet var i folketellingen 2001 5 388 140. Regionen har ti administrative grevskap og enhetlige myndigheter. Yorkshire og Humber. Yorkshire og Humber (Yorkshire and the Humber) er en av Englands regioner. Den dekker det meste av det tradisjonelle grevskapet Yorkshire, samt den nordlige delen av Lincolnshire som tidligere tilhørte Humberside. Regionen skulle ha en folkeavstemning om opprettelsen av en folkevalgt regionsforsamling, men etter at dette ble avvist med klart flertall i Nordøst-England høsten 2004 ble avstemningen utsatt. Regionen het opprinnelige Yorkshire and Humberside, men etter at Humberside ble oppløst ble navnet endret. Navnet kommer fra det tradisjonelle grevskapet som dekker det meste av regionen, og elven Humber som renner gjennom den. Øst-Midlands. Øst-Midlands (East Midlands) er en av Englands regioner. Den består av det meste av den østlige delen av den tradisjonelle regionen Midlands. De viktigste byene er administrasjonsbyen Nottingham, Leicester og Derby. Vilhelm Magnus. Vilhelm Magnus (født 1871 i Minnesota, død 1929) var en norsk privatpraktiserende nevrokirurg og en pionér på sitt område. "Cand. med." 1897, studerte deretter nevrologi i Paris og Frankfurt samt histologi i Breslau. Arbeidet flere år ved Rikshospitalets nevrologiske avdeling og utdannet seg i nevrokirurgi i London. Praktiserte som nevrokirurg i Oslo. Også som histolog utførte han fremragende arbeid, og han klarla som den første betydningen av corpus luteum (det gule legeme) for svangerskapets forløp. "Kilde: Aschehougs konversasjonsleksikon, utgitt 1959." Kristian Kristiansen (1907–1993). Kristian Kristiansen (født 24. mai 1907 i Oslo, død 19. april 1993) var en norsk pionér innen nevrokirurgi. Han var professor i nevrokirurgi ved Universitetet i Oslo (Ullevål sykehus 1955–77). José Basco y Vargas. José Basco y Vargas (fra Granada i Spania) var Spanias generalguvernør på Filippinene juli 1778 til 22. september 1787, med sete i Manila. Han er kjent for viktige politiske, økonomiske, merkantile, industrielle og sosiale reformer. Han etterlot seg også en helhetlig "«Plan General Económico»", økonomisk generalplan, for øyriket. Øygruppen var den gang del av den spanske kolonien Ny-Spania, etter et kort avbrudd under Storbritannia (1762–64). Kinesernes tilbakekomst. Allerede samme år som han kom til Manila, åpnet Basco åpnet for kinesernes tilbakekomst til Filippinene. Styrker sin myndighet. Basco hadde opprinnelig noe problemer med å vinne respekt hos den lokale spanske elite, men grep resolutt inn. Noen av hans motstandere, blant dem også noen offiserer, fikk han arrestert for konspiratorisk virksomhet i oktober 1779. Samtidig bygget han ut befestninger og styrket hæren. "La Sociedad Economica del Amigos del Pais" og andre reformer. Basco grunnla i 1781 "La Sociedad Economica del Amigos del Pais" ("Det økonomiske selskap for venner av landet"). Dette selskapet skulle opp gjennom årene fremme dyrkning i eksportøyemed av indigo, te, silke, opium og abaca (hamp), og utviklingen av lokale industrier, blant annet tekstilindustri. I 1784 kunne selskapet sende sin første skipslast av indigo til Europa. Basco organiserte også et tobakksmonopol. Han fikk kong Karl III av Spania til å godkjemnne planene i 1780, og den 1. mars 1782 ble monopolet formelt etablert. I visse områder på øygruppen – Cagayan-dalen, Nueva Ecija, øya Marinduque, og Ilocosprovinsene – ble bønder pålagt å dyrke tobakk, det ble innført kvoter for hvor stor de årlige avlingene måtte være. Alt måtte selges til styresmaktene, som sørget for produksjon og salg av sigarer og sigaretter. Dette monopolet innbragte den spanske regjering svært store inntekter, og Filippinene ble en av verdens største tobakksdyrkende land. Tobakksmonopolet vedvarte til 1882. Basco innførte også priser som ble tildelt personer som utmerket seg innen Generalguvernør Basco sendte ut rundskriv om bedre produksjonsmetoder for bomull, silke, sukker og andre vareslag. Han beordret beplanting av fire millioner enebærtre i Camarines for å fremme silkeproduksjonen. Den 20. mars 1784 forordnet han i dekrets form at kreditorer ikke kunne frata bøndene deres land, carabaoer eller jordbruksredskaper, og at bønder ikke kunne arresteres eller fengsles under beplantings- og innhøstningstidene. Koloniseringen av Batanes-øyene. thumb I 1782 sendte Basco en ekspedisjon til å få ivatanerne, øyboerne på Batanes-øyene i stredet mellom Luzon og Formosa (Taiwan) til å gi sitt samtykke til å komme inn under den spanske krone. Henvendelsen er fastholdt skriftlig – i brev datert 15. februar 1782 ber han ekspedisjonsledelsen om å spørre dem «hvorvidt de gikk med på å akseptere den spanske konges myndighet, for hvis de gjorde det skulle spansk styre bli etablert på øyene, men eller ikke». Ifølge til spanske dokumenter kunne øyboerne – skjønt de levde som helt ville – straks forstå at «spansk styre» ville være av det gode, for svaret ble et enstemmig "ja". De samme dokumentene viser at de var like begeistret for den kristne religion, og også glade for de spanske embedsmenn som kom med nye lover, byråkrati, militære styrker og skattlegging. Den 26. juni 1783 ble Jose Huelva Melgarjo den første guvernøren på Batanes, som ble organisert som egen provins under navnet "Provincia de la Concepción". Basco ble senere (1787) utnevnt til "Conde de la Conquista de Batanes" og den lokale administrasjonens hovedsete ble kalt Basco etter ham. Stedet var før spanjolene i bygde kirke der kalt Vasay. Løsrivelse fra Mexico. Basco utvirket også at kolonien ble direkte understilt Spania, og ikke lenger skulle være en del av den spanske koloni "Ny-Spania" (som ellers bare omfattet Mexico den gang). Opprør i Ituy og Paniqui. I 1787 var det små filippinske opprør i Ituy og Paniqui i Tarlac. De ble raskt slått ned. Flere handelsreformer. Han fikk i gang igjen den gamle galleonshandelen mellom Filippinene og Mexico. Det filippinske kongelige selskap ble opprettet i 1785 "(«Real Compañía de Filipinas»)", og fremmet fra da av den direkte handel mellom Filippinene og Spania, altså ikke bare via Mexico lenger. Alle filippinske varer fikk tariffri status. Denne handelen betød også meget for utviklingen av filippinsk økonomi, som de ovennevnte og ved det at sukker, pepper og andre krydder fikk mer direkte avsetning i Europa. Den 4. november 1786 organiserte han også et kruttmonopol. Guvernør i Cartagena. Etter at han gikk av som generalguvernør på Filippinene, forlot han øyene i slutten av november 1787 og ble guvernør av Cartagena i Vest-India, med admirals rang. Annet. Også den lille øya "Don Jose de Basco y Vargas" nord for Ny Guinea, tilhørende Papua Ny-Guinea, er oppkalt etter ham. Basco y Vargas, José Basco y Vargas, José Taksonomi. Taksonomi (fra gresk ', "taxis" 'orden' eller 'ordne' og ', "nomos" 'lov' eller 'lære') er anvendelsen av og læren om klassifisering. Begrepet brukes i en rekke vitenskapelige fagområder. Øyvind Halleraker. Øyvind Urheim Halleraker (født 27. oktober 1951 i Oslo) er en norsk politiker (H). Han har sittet på Stortinget for Hordaland siden 2001. Halleraker var varaordfører i Bømlo 1987–1991, og fylkesvaraordfører i Hordaland 1997–1999. Halleraker gikk ved Voss folkehøgskole fra 1969 til 1970, fotograflinjen ved Sogn videregående skole fra 1971 til 1972, kystskipperskole i 1978, og studiekompetanse fra 1981. Deretter ble tok han utdannelse som bedriftsøkonom (ex.bed.øk.) ved Handelshøyskolen BI i 1984, og diplomøkonom (diplomøk.) fra samme skole i 1989. Halleråker tok svennebrev som fotograf i 1973, og var selvstendig næringsdrivende fra 1973 til 1987, derpå daglig leder i SBT A/S fra 1987 til 2001. Torbjørn Hansen. Torbjørn Hansen (født 13. august 1972 i Bergen) er en norsk finansanalytiker og tidligere politiker (H). Han er sønn av ligningssjef Bjørn Helge Hansen (1949–) og revisjonsmedarbeider Marion Myklebust (1953–), og vokste opp i Norheimsund. Hansen har avgangseksamen fra Øystese gymnas fra 1992, og er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole fra 1996 og Master of Business Administration fra samme sted fra 2011. Hansen var finansanalytiker i Enskilda Securities 1996–1998, finansanalytiker i Pareto Fonds ASA 1998–2000 og rådgiver hos Arthur Andersen & Co 2000–2001. Etter åtte år som heltidspolitiker er han direktør for transaksjonsrådgivning i Ernst & Young fra 2009. Hansen var 4. vararepresentant til Stortinget fra Hordaland 1997–2001 og fast innvalgt representant 2001–2009. På Stortinget var han medlem av Stortingets finanskomité 2001–2005 og Stortingets næringskomité 2005–2009, og fungerte som Høyres næringspolitiske talsmann. I 2008 frasa han seg gjenvalg ved det kommende stortingsvalget. Han var ellers varamedlem av Bergen bystyre 1999–2001, medlem av Bergen bygningsråd 1999–2001 og leder i Bergen Høyre 2002–2010. Silja Ekeland Bjørkly. Silja Ekeland Bjørkly (født 22. juni 1976 i Bergen) er en norsk politiker (H). Hun ble valgt til vararepresentant til Stortinget fra Hordaland i 2001, og møtte fast for statsråd Erna Solberg. Bjørkly ble ikke renominert av Hordaland Høyre som kandidat til Stortinget ved Stortingsvalget 2005. Cornwall. Cornwall (kornisk Kernow'") er et grevskap i England. Det består av den sørvestlige halvøya vest for elven Tamar, og grenser mot Devon. Scillyøyene regnes også som del av det seremonielle grevskapet, men er en enhetlig myndighet ("unitary authority"). En betydelig minoritet i Cornwall anser området som en egen nasjon, og hevder at det er tvil omkring den konstitusjonelle tilstand i forhold til Storbritannia. Dette er ikke akseptert internasjonalt eller av britiske myndigheter. Hertugdømmet Cornwall er et historisk område, men eksisterer fortsatt på papiret, da kongelige eiendommer i Cornwall (omkring 2 % av arealet; i tillegg noen områder andre steder i Storbritannia) administreres under hertugdømmet. Monarkens eldste sønn blir automatisk hertug av Cornwall ved fødselen eller ved farens eller morens tiltredelse til tronen. Kornisk identitet. Cornwall har i uminnelig tid hatt en egen kultur, identitet og eget språk. Forholdet til resten av Storbritannia er i enkelte spørsmål uklart; det har for eksempel vært en strid omkring eiendomsretten til havområdet utenfor Cornwall. Det finnes to politiske partier som arbeider for kornisk selvstendighet: Mebyon Kernow og Det korniske nasjonalistparti. Det har også vært en betydelig bevegelse for selvstyre innenfor Storbritannia ("Home Rule"); det har blitt samlet 50 000 underskrifter på et opprop om dette. Kornisk er et keltisk språk, nært beslektet med walisisk og bretonsk. Det regnes som et levende språk inntil 1777, da Dolly Pentreath døde. Ifølge forskere var hun den siste som hadde språket som eneste språk. Andre forskere bestrider dette. I 1904 ga Henry Jenner ut boken "Håndbok i det korniske språk", som førte til fornyet interesse for språket. Det har siden blitt gjort store innsatser for å gjenopplive det. Man regner med at omkring 2 000 mennesker snakker språket, hvorav ca. 200 snakker det helt flytende; disse snakker også enten bretonsk eller walisisk. Det har i nyere tid blitt anerkjent av den britiske regjeringen som minoritetsspråk. Keltisk kristendom sto lenge sterkt i Cornwall, og mange korniske helgener har gitt navn til kirker og steder, og minnes i legender. Det er en diskusjon om hvorvidt det er Erkeengelen Mikael, St. Petroc eller St. Piran som er områdets vernehelgen. St. Piran er den mest populære, og hans emblem, et hvitt kors på svart bakgrunn, brukes som Cornwalls flagg. Hans minnedag, 5. mars, feires over hele verden av folk med bakgrunn fra Cornwall. Flagget ble først brukt av selvstendighetspartiene, men har etterhvert blitt allment akseptert som et symbol for Cornwall, og brukes blant annet av firmaer som ønsker å vise sin tilhørighet til området. Cornwall har en rik folkemusikktradisjon, nært knyttet til annen keltisk musikk. De har også idretter som har overlevd fra middelalderen, som kornisk hurling og en særegen form for bryting. Korniske artister deltar ofte på inter-keltiske festivaler. Historie. Det moderne engelske navnet kommer fra stammen "Cornovii" sammensatt med det angelsaksiske ordet "wealas", som betyr «fremmede». "Wealas" er også opphavet til navnet Wales. På kornisk heter grevskapet Kernow (alternativt Curnow), en form som har fått en renessanse. Cornwall var en av de viktigste tinnprodusenter i antikken, og forsynte Middelhavsområdet med metallet. Man mener at korniske eksperter på gruvedrift på et tidspunkt var verdens dyktigste. Da tinngruvene begynte å gå tomme emigrerte mange til Nord- og Sør-Amerika, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, hvor man trengte gruveteknikere. Mange av de engelske faguttrykkene innen gruvedrift kommer fra kornisk. Etter at gruvedriften, sammen med jordbruk og fiske, ble mindre lønnsomt, har turisme vært en av de viktigste næringsveier. Svært mange tilreisende blir trukket til det vakre kystlandskapet. Like fullt er Cornwall en av de fattigste regioner i Storbritannia, og EU gir overføringer til utvikling av infrastrukturen. Tamar (Cornwall). Tamar er en elv i det sørvestlige England. Elven har sitt utspring omkring 6 km fra nordkysten av Cornwall, men renner sørover. Den renner ut i fjorden Hamoaze, hvorfra den sammen med elvene Lynher og St Germans renner ut i Plymouthsundet. Den markerer i all hovedsak grensen mellom grevskapene Devon og Cornwall. Det er noen unntak, som landsbyen Bridgerule på «kornisk» side som tilhører Devon. Den moderne administrative grensen følger elven strengere enn den gamle tradisjonelle grensen, og flere landsbyer nord for Launceston, som ligger vest for Tamar, tilhørte Devon inntil 1960-årene. Elven Tavy er en bielv til Tamar. Hamoaze. Hamoaze er et estuar i England som dannes der elvene Tamar, Lynher og St Germans møter hverandre. De renner ut til Plymouthsundet gjennom Hamoaze. Navnet ble før skrevet Ham-oze, man antar at det betyr utløpet ved landsbyen Ham. Fjorden danner grensen mellom Devon og Cornwall og munner ut i Den engelske kanal. Devonport marinebase, den største marinebasen i Vest-Europa, ligger i Hamoaze, og det er på grunn av den store marinetrafikken lite annen båttrafikk. Det er også kraftig strøm i Plymouthsundet på grunn av tidevannet. Båter som stikker inntil 16 meter dypt kan gå i fjorden inn til marinebasen, men lenger nord er maksimumsdybde 10 meter. Her gjør naturen sitt til at området er populært for fritidsbåter. Truro. Truro er administrasjonssenter for grevskapet Cornwall i England, og eneste større by (dvs. eneste med status som "city") i grevskapet. Den er også administrasjonssenter for distriktet Carrick. Trurokatedralen sto ferdig i 1910. Det kongelige Cornwallmuseet ligger også i Truro. Antique. Antique er en provins på Filippinene i landsdelen og øygruppen Visayas. Den ligger i regionen Western Visayas, på øya Panay. Den ligger mot Suluhavet i vest, og mot nord og nordøst grenser den til provinsene Aklan og Capiz. I øst ligger den store provinsen Iloilo. Navnet Antique. Provinsen har fått sitt navn etter "hantic-hantic", den filippinske betegnelse for de store maurene som er svært utbredt i området. Aklan. Aklan er en provins på Filippinene i landsdelen og øygruppen Visayas. Den ligger i regionen Western Visayas, på øya Panay. Den ligger mot Sibuyanhavet i nord, der nærmeste nabo er øyprovinsen Romblon, og mot øst grenser den til provinsen Capiz og i sørvest mot Antique. Provinsens hovedsete er småbyen Kalibo. Navnet Aklan. Provinsen har fått sitt navn ved en sammendragning og forvanskning av navnet til den høvding, "datu", som tidligere styrte området: "Datu Bendahara Kalantiaw". Isotoptabell. Tabellen nedenfor viser alle kjente radionuklider (isotoper) av grunnstoffene, ordnet etter økende atomnummer (antall protoner) fra venstre mot høyre, og økende antall nøytroner ovenfra og ned. Halveringstider er angitt med farger som vist i tabellen til høyre. Radionuklider med flere omdanningsveier har ulik forgrunns- og bakgrunnsfarge. Rettshistorie. Rettshistorie er et bindeleddsfag mellom rettsvitenskap og historie. Rettshistoriefaget søker å studere retten historisk. Som perspektivfag søker faget å tematisere rett og rettsvitenskap på historiske måter. Utviklingen av rettsregler. Alle menneskelige kulturer styres av en indre rettsorden for at et samfunn skal kunne fungere. Rettshistorien starter i hovedsak samtidig med øvrig historie med introduksjonen av skriftspråk omkring 3500 f.kr. Sumerimperiet viser de første eksempler på rettsregler fra omkring 2000 f.kr. Også Egypt er tidlig ute med rettsregler. Reglene omfatter hovedsakelig plikt til å holde vannsystemer etc. åpne. Religion og hierarkier i form av monarki spiller en stor rolle for utviklingen av retten. Både prestestyret og monarken etablerer regler for å sikre makten og for å sørge for mer effektiv styring av samfunnet. Egypt. Rettslig sett er det stor grad av likestilling mellom menn og kvinner. Det finnes regler for ekteskap. Babylon: Hummurabis Lovgivning. Hummurabi's lovgivning er fra omkring 1780 f.kr. Han bygde Babylon by til en metropol. Romerretten. Begrepet "romerrett" referer til det omfattende rettsystemet som eksisterte i romerriket og som i stor grad danner grunnlaget for europeisk rett slik vi kjenner den idag. Kongedømmet 753-510 f.kr. Kortfattet versjon: 753 f.kr. regnes som etableringen av det romerske kongedømmet og varer frem til ca. 500 f.kr. Under denne tiden vil det være syv forskjellige konger. Romerne er i stor grad under innflytelse av Etruskerne og de siste kongene er etruskiske. Fra først av var det kun landsbyer på åsene omkring det som i dag er byen Roma. Eutruskerne hadde trolig allerede etablert monarki i en rekke av sine landsbyer, og storbøndene som regjerte hver av åsene, slo seg sammen og valgte en konge. Kongen hadde først ikke adgang til å styre i landsbyene eller over storbøndene. Etterhvert ble kongen mektigere og man fikk et råd av eldre. Omkring 575 f.kr. blir myrene mellom landsbyåsene drenert og man bygger templer der det før har vært gamle gravplasser. Etterhvert ble dette området til Forum Romanum. Roma var nå blitt en by. Kongedømmet består av en konge og et råd av eldre. Kongen leder det som er felles og krigføring. Kongedømmet blir avviklet etter at kongens sønn voldtar en romersk kvinne. Dette markerer starten på den romerske republikk, med oppbyggingen av flere institusjoner og stor motstand mot monarker. Man introduserer et maktfordelingsprinsipp, hvor to konsuler styrer i fredstid og en diktator styrer ved krig. Senatet (tidl. rådet av eldre) er den lovgivende forsamling. Maktfordelingsprinsippet skal sikre at man ikke vender tilbake til kongedømme, noe romerne nå fullstendig avskyr. De romerske institusjoner på denne tiden var en valgt konge (leder i krig, men lite makt). De tre siste konger var etruskere. Det var også et presteskap som hadde ansvaret for gudedyrkingen. Rettstvister ble da løst ved at saken ble fremlagt for kongen som søkte råd hos prestene. Bare prestene hadde kjennskap til de hemmelige formlene for hvilke dager det kunne være rettergang. Den tredje institusjonen var eldsterådet, kalt senatet. Senatet bestod av lederne for alle de store familiene med makt. Den fjerde institusjonen var hæren som bestod av alle frie og voksne menn, og som utgjorde folkeforsamlingen. Tolvtavleloven. Etter romersk tradisjon ble de første lovene skrevet ned i omkring 475 f.kr. I henhold til tradisjonelle halvlegendariske historiske beretninger som er overlevert i Livius' skrifter, ble lovene under den første perioden av republikken holdt hemmelige av pontificene og andre representanter for patrisierne. En plebeier, Terentilius, foreslo i 462 f.Kr. at den offisielle lovlige koden skulle offentliggjøres slik at plebeierne ikke skulle bli overrasket fordi de ikke kjente til lovverket. I mange år nektet patrisierne dette, men i 451 f.Kr. ble et decemvirat (et styre av ti menn) bedt om å skissere en kode. De sendte angivelig en utsending til Hellas for å studere grekernes lovverk, spesielt Solon-lovene. Muligens ble dette gjort i de greske koloniene i Sør-Italia. De første ti kodene ble fullført av det første decemvirat i 450 f.Kr. Slik beskriver Livius hvordan de ble dannet: "...hver borger skulle stille vurdere hvert punkt, deretter diskutere det med sine venner, og tilslutt legge frem for offentligheten tillegg eller fratrekk som synes ønskelig." De to siste kodene ble utført i 449 f.Kr. av det andre decemvirat, og etter en secessio plebis for å tvinge senatet til å godkjenne dem, ble Tolvtavleloven formelt stadfestet. De tolv tavlene ble nedtegnet på tolv bronsetavler som ble oppbevart i Forum Romanum slik at alle romere kunne lese og lære dem. De tolv tavlene var ikke en fullstendig fremstilling av all lov; de er en rekke med definisjoner av forskjellige private rettigheter og prosedyrer tilsvarende borgerrettigheter. De tok vanligvis som en selvfølge slike ting som familieinstitusjoner og forskjellige rutiner for formelle transaksjoner. For et så viktig dokument er det overraskende at den originale teksten er gått tapt. De originale tavlene ble ødelagt da gallerne ledet av Brennus brente Roma i 387 f.Kr. Det var ingen offisiell kopi av dem, bare uoffisielle utgaver. Det vi har i dag er korte utdrag av lovene av andre forfattere. De er skrevet i et arkaisk, lakonisk og litt barnslig latinsk språk. Allikevel gir dette litt innsikt i det tidlige latinske språket selv om de siterte fragmentene ikke nøyaktig bevarer den originale formen. Som andre primitive lover kombinerer de strenge straffer med like strenge retterganger. I de fleste fragmentene av disse tekstene er ikke originaltavlen kjent. Forskere har gjettet på hvor fragmentene tilhører ved å sammenligne dem med de få kjente bidragene. Det kan ikke vites med sikkerhet om originalene var organisert på denne måten eller om de i det hele tatt var samlet i en sammenfattet tekst. Legisaksjonsprosessen (metode for søksmål). Den romerske prosessretten under kongedømmet og republikkens første del. Karakteristisk for denne perioden er opprettelsen av såkalte "actio" som er godkjente fremgangsmåter for å reise og drive en tvistesak mot en medborger. Pretorembetet (Ny magistrat-institusjon). 367 f.kr: Pretor-embetet blir opprettet (Praetor). Konsulene hadde hittil hatt hovedansvaret med å føre tvistesaker mellom borgerne frem til en avgjørelse. Dette ble kalt å uttrykke "lov og rett" (iurisdictio). Pretor-embetet ble nå skilt ut fra konsul-vervet. 242 f.kr'": Pretor-embetet blir delt i to med en by pretor (preator-urbanus) og en fremmed-pretor (preator-peregrinus). Fremmed-pretor hadde ansvaret for tvistesaker mellom utlendinger, mens by-pretor hadde ansvaret for tvistesaker mellom romerske borgere. Hos fremmed-pretor utviklet det seg etterhvert en egen rett, som er et eksempel på tidlig internasjonal folkerett. På denne tiden hadde Pretor nest høyeste status blant magistratene under konsulene. Andre magistrater var sensorene og kvestorene. Formularprosessen (metode for søksmål og offentlig påtale). Den romerske prosessretten under det meste av republikken og første del av principatet. Karakteristisk for denne perioden er at pretor leder tvistesakene og utnevner dommere. Principatet 29 f.kr til 284 e.kr. Mot slutten av republikken har Julius Caesar tatt diktatormakt i Roma. Han ble drept 44 f.kr. og hans nevø Octavianus vant den påfølgende borgerkrigen som var frem til 29 f.kr. Senatet ga Octavianus hedersnavnet Augustus. Augustus var den fremste i senatet (princeps senatus) og som priceps styrte han i praksis. Dette er bakgrunnen for at perioden kalles principatet og Augustus ble Romas første keiser. Dominatet 284-476 e.kr. Perioden fra 284 til 476 e.kr. Se dominatet og Keiser Diokletian Kognisjonsprosessen. Den romerske prosessretten under mesteparten av principatet og hele dominatet. Karakteristisk for denne perioden er at pretor blir erstattet med keiserlige embetsdommere. Justiniansk lovgivning 529-534 e.kr. Den øst-romerske keiser Justinian I er blant de mer kjente keiserne i romerriket. Han holdt til i Konstantinopel og gjenoppbygget mye av den makten som tidligere hadde blitt truet av barbarere. Blant flere områder han er kjent for, er hans lovgivning noe som har satt mest preg på utviklingen av Europeisk rett og Europa generelt. "Corpus iuris civilis". Lovsamlingen "Corpus iuris civilis" er et omfattende lovverk som ble iverksatt etter ordre fra keiser Justinian I i Konstantinopel. Arbeidet ble ledet av "justisministeren" Tribonian i årene 529 til 534 e.kr. Justinian hadde gitt ordre om å samle eksisterende rettskilder av forskjellig art og lage en rekke nye lovbøker (kodeks). Arbeidet dannet grunnlaget for en renessanse innen romerretten i Middelalderen. Lovsamlingen fornyet ikke bare interessen i romerretten, som hadde blitt mindre etter vest-romerrikets fall, den ble også grunnlaget for all sivil rett fremover. Tribonian bør i hovedsak få æren for denne samlingen og utgjør i hovedsak det materiale som gjør at vi kan vite noe om romerretten i dag. Det var nemlig slik at Justinian også beordret at alle eksisterende rettskilder skulle samles inn og destrueres, for å øke autoriteten til hans eget lovverk. Dermed er mye av det skriftlige materialet tapt og det er vanskelig å validisere det arbeidet Tribonian har gjort. På en rekke steder kan det være at man har en unøyaktig gjengivelse av romerretten og rettskilder, og det må antas at det er blitt gjort en del fortolkninger. Man har også søkt et mer helhetlig bilde som innebærer at motstridende regler kan ha blitt harmonisert. "Corpus iuris civilis" har også hatt betydelig innflytelse på kanonisk rett (kirkeretten) etter som kirken levde under mottoet "ecclesia vivit lege roman" (kirken lever under romersk lov). Lovverket ble inndelt i tre hoveddeler: Digesta (gr. "Pandectae"), Institusjonene og "Codex Constitutionum". I tillegg var det en fjerde del kalt "Novellae Constitutiones", som var en samling av Justinians egen lovgivning. Digesta. Digesta er en av hoveddelene av Corpus Juris Civilis. Det er en samling av forskjellige rettskilder som hovedsakelig dekker romerretten i perioden fra 300-100 f.kr. Fragmenter av rettsregler fra forskjellige rettskilder og rettsfortolkninger fra anerkjente "jurister" ble organisert og satt inn i Digesta. Opprinnelig var mye av innholdet fragmenter fra private uttaleser av juridiske lerde. Likevel ble Digesta gjeldende som lov på lik linje med øvrige deler av lovsamlingen Corpus Juris. Europeisk rett i middelalderen. Etter romerrikets fall ble romerretten mer lokalbasert og kirken tok over rettsutviklingen. Kanonisk rett. Kirken starter å dominere rettsutvikligen spesielt på strafferettens og familierettens område. Inkvisisjonen er gjerne et mørkt kapittel i kirkens historie, men var også en velutviklet påtalemyndighet. Etterhvert ble den kanoniske retten stor, uhandterlig og utilgjengelig. Gjennom dekretsamlingen blir den kanoniske retten systematisert. Kirken utviklet sin egen lovsamling etter mønster fra "Corpus Juris Civilis", den såkalte "Corpus Juris Canonici". Består av fire bøker, "Decretum Gratiani", "Liber Extra", "Liber Sextus" og "Clementinae". Glossatorer. De arbeidet omkring på universiteter og deres arbeid var å finne frem til de opprinnelige romerske rettskildene. De hadde en svært streng og ordrett fortolkning av kildene. Konsilitatorene. Disse fortsatte arbeidet der glossatorene hadde gjort grunnarbeidet, men hadde en noe mer fleksibel tilnærming og metode. Vulgarretten. Lokalbasert bruk av de romerrettslige regler som har fortsatt praktisk betydning. Norsk rett i middelalderen. Norge var aldri en del av romerriket og var dermed ikke underlagt romersk lovgivning. Likevel var innflytelsen til den romerske rettsutviklingen så stor at også norske rettsregler baserte seg på mer kontinentale regler. Magnus Lagabøte samler sammen til et eget norsk lovverk. Magnus Lagabøte. "Hovedartikkel": Magnus Lagabøte Naturretten. Naturretten betyr at hvert menneske er født med visse grunnleggende og umistelige rettigheter. Som menneskets naturlige rettigheter regner en vanligvis retten til liv, frihet og eiendom. Alle menneskerettighetserklæringer har sine røtter i ideene om de naturlige rettighetene. De samme hovedprinsippene finner vi i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948. Rettsutviklingen på 1800-tallet. Utover 1800-tallet utviklet det seg store lovverk i Europa. Tyskland og Frankrike bidro sterkt. Cecilie Ore. Cecilie Ore (født 19. juli 1954) er en norsk komponist, født i Oslo. Ore studerte først piano i Oslo og Paris, og i perioden 1981–86 komposisjon i Amsterdam og Utrecht. Hun har komponert instrumentale, vokale og elektroakustiske verk og vunnet flere priser; 1988 ble hennes verk "Etapper" tildelt 1. pris ved det Internasjonale Rostrum for Elektroakustisk musikk, og 2004 fikk Ore Arne Nordheims komponistpris. Dorset. Dorset (tidligere også kalt Dorsetshire) er et grevskap i England. Det ligger i regionen Sørvest-England, og grenser mot Devon, Somerset, Wiltshire og Hampshire. Administrasjonssenteret er Dorchester. Historie. Tidligste kjente bruk av navnet er fra år 940, da formen "Dorseteschire" ble brukt. Dette betyr området ("schire") til de som bor ("saete") i Dorchester ("Dornuuarana"). Første kjente bosetning i Dorset var i midtre steinalder, fra omkring 8000 f.Kr. Befolkningen var liten, og konsentrert omkring øya Purbeck, Weymouth, Chesil Beach og Stourdalen. Deler av den urgamle eikeskogen ble ryddet. I yngre steinalder og bronsealderen ble det anlagt gravhauger på nesten hver eneste av de mange kalkåsene i grevskapet, og det er et stort antall fort fra jernalderen. I løpet av jernalderen ble det siste av de store skogområdene ryddet for å gi plass til jordbruk. Romerne bosatte seg flere steder i Dorset, med Dorchester ("Durnovaria") som viktigste by. Det er funnet romerske gjenstander en rekke steder. I løpet av 3. århundre flyttet romerne ned fra åsryggene til dalene, hvor jorden var mer fruktbar. Sakserne tok Dorset senere enn mange andre områder, på grunn av Bokerleydiket, en omfattende romersk festningsvoll. "Domesday Book" nevner en rekke saksiske bosetninger som korresponderer med moderne byer og landsbyer. I løpet av middelalderen ble jordbruksområdene lagt ut omtrent slik de er i dag. Det ble opprettet flere store klostre. I senmiddelalderen forsvant de siste bosetningene på åsryggene. Under en borgerkrig i det 12. århundre var det flere trefninger i Dorset, og dette førte til at flere befestede slott ble anlagt, som Corfe, Powerstock, Wareham og Shaftesbury. Under den engelske borgerkrigen i det 17. århundre var det flere rojalistiske tyngdepunkter, som slottene Corfe og Sherborne, som begge ble ødelagt under krigen. Etter at klostrene ble oppløst under reformasjonen ble klostereiendommene delt opp, noe som førte til vekst i befolkningen. Under den industrielle revolusjon forble Dorset for det meste et jordbruksområde. Noen av de tidligste fagorganiserte i England var jordbruksarbeidere fra Dorset, og blant annet kom Tolpuddlemartyrene derfra. Bokerleydiket. Bokerleydiket er en romano-britisk forsvarvoll i det nordøstlige Dorset, nær landsbyen Pentridge. Den strakk seg over flere kilometer, over den romerske veien ved Gamle Sarum og Badbury Rings langs Cranborne Chase. Den har sin fortsettelse i Grimgrøften, som går inn i Hampshire. Den ble anlagt i 367, for å holde sakserne ute av Dorset, og man mener at den holdt dem unna i minst 200 år etter at den romano-britiske kulturen hadde forsvunnet i andre deler av England. Diket falt i 6. århundre, og forsvarslinjen ble flyttet omkring 45 km mot sørvest, til Combsgrøften, men denne falt kort tid etter, og sakserne tok Dorchester. Tolpuddlemartyrene. Tolpuddlemartyrene var en gruppe britiske arbeidere som i det 19. århundre grunnla en fagforening, og deretter ble dømt til transportering til Australia. Reformloven av 1832 hadde gjort det lovlig å danne fagforeninger, og samme år grunnla seks menn fra Tolpuddle i Dorset Det vennskapelige selskap av jordruksarbeidere ("Friendly Society of Agricultural Workers"). De protesterte mot den stadige senkningen av lønningene i 1830-årene, og nektet å jobbe for mindre enn 10 skilling pr. uke, selv om standardlønnen ved nede i 6 skilling. Foreningen ble ledet av George Loveless, som også var metodistpredikant, og de møttes i hjemmet til hans svoger Thomas Standfield. I 1834 skrev en lokal jordeier til statsministeren, Lord Melbourne, for å klage på foreningen. Han viste til en obskur lov fra 1797 som forbød personer å sverge eder til hverandre, noe medlemmene i foreningen skulle ha gjort. James Brine, James Hammett, George Loveless, James Loveless (Georges bror), Thomas Standfield og John Standfield (Thomas' sønn) ble arrestert. De ble kjent skyldige, og dømt til transportering til Australia. De ble raskt folkehelter, og i 1836 ble de løslatt etter å ha fått støtte fra Lord Russell, som kort tid før hadde blitt innenriksminister. George Loveless ble senere involvert i chartistbevegelsen, mens de andre emigrerte til London i Ontario, Canada. Der er det reist et monument til ære for dem. I Tolpuddle ble det reist et monument over dem i 1934, og en ny skulptur av dem ble reist foran Martyrmuseet i landsbyen i 2001. Det holdes en årlig festival, som blir arrangert av Fagforeningskongressen. Tolpuddle. Tolpuddle er en liten landsby en grevskapet Dorset i det sørlige England. Den har navn etter elven Piddle, og ligger i dalen elven renner gjennom, omkring 12 km øst for Dorchester og 19 km vest for Poole. Befolkningstallet var i 2001 331 personer. Landsbyen er kjent for Tolpuddlemartyrene, seks menn som i 1832 dannet en fagforening. To år senere ble de dømt til transportering til Australia; i 1836 ble de frigitt fordi de hadde blitt folkehelter. Flere gamle arbeiderhus er bevart, noen av dem fortsatt bebodd av jordbruksarbeidere, og en innredet som Martyrmuseet. Utenfor museet står en skulptur som viser de seks Tolpuddlemartyrene. En festival til deres ære arrangeres hvert år. Scillyøyene. Scillyøyene eller Syllingene (engelsk Isles of Scilly, kornisk Ynysek Syllan'") er en øygruppe utenfor kysten av Cornwall i England. De tilhører England, og er en del av det seremonielle grevskapet Cornwall, men er en enhetlig myndighet ("unitary authority"). Administrasjonssenteret ligger på øya St. Marys. Det totale arealet er 16,32 km², og det bor 2 162 mennesker der (2002). Navneformen "The Scilly Isles" blir noen ganger brukt, men lokalbefolkningen setter liten pris på den på grunn av ordspillet som ligger i den ("The Silly Isles", «De tåpelige øyene»). Topografi. Øygruppen består av fem bebodde øyer og omkring 140 mindre holmer. De ligger omkring 45 km utenfor Land's End, Englands vestligste punkt. Man antar at det så sent som i romersk tid var bare én øy, som har blitt erodert ned. Ved ekstremt lavvann er det mulig å vasse mellom noen av øyene. Man mener at dette kan være en av kildene til legender om sunkne landområder i Storbritannia, som historien om Lyonesse. Klimaet er svært mildt, hvilket betyr at det er mulig å dyrke blomster som spirer betraktelig tidlligere enn på fastlandet. Dette har ført til at øyenes viktigste jordbruksprodukt er avskårne blomster, spesielt påskeliljer. Samtidig ligger øyene utsatt for vinterstormer fra Atlanterhavet. Dette fører til at det kan være store forskjeller i vegetasjon på en og samme øy. Mest tydelig er dette på Tresco, der Abbey Gardens med sitt sub-tropiske klima er en frodig oase på den beskyttede sørsiden av øya, mens det på nordsiden bare vokser lyng. Tidlig historie. a>, den nest største av øyene Utsyn over kysten av Tresco, en av de fem bebodde øyene, 45 km fra kysten av Cornwall Scillyøyene har vært bosatt siden steinalderen og dens historie har siden vært å skaffe seg utkomme fra øyenes landområder og sjøen rundt. Jordbruk og fiske eksisterer den dag i dag, men hovedaktiviteten er nå turisme. Scillyøyene kan være de samme øyene som ble besøkt av fønikere i oldtiden og som kalte dem for Cassiterides (fra gresk Κασσίτερος, «Tinnøyene»), og som ble nevnt av oldtidens greske geografer. Imidlertid inneholder øyengruppen i seg selv ikke mye tinn, men det kan være at øyene ble brukt som utpost fra fastlandet. Det er sannsynlig at øyene fram til relativt nyere tid var langt større da flere av dem var sammensluttet til en øy som ble kalt for «Ennor». Høyere havnivå oversvømmet den midtre sletten en gang rundt 400-500 f.Kr. Bevis for en eldre og større øy inkluderer blant annet en beskrivelse fra romersk tid som betegner Scilly som «Scillonia insula» i entall som om det var en enkelt øy eller en øy langt større enn de andre. Det er også funnet levninger av en forhistorisk gård ved Nornour som nå er et lite berglent skjær og altfor lite for jordbruk. Ved fjære er sjøen grunn nok til at folk kan gå mellom en del av øyene. Dette er muligens en av kildene til fortellinger om land som har sunket ned i havet, eksempelvis Lyonesse i den arthurianske legende. Murer fra oldtiden er synlig nedenfor fjæregrensen ved en del av øyene, eksempelvis på øya Samson. En del stedsnavn på det utdødde språket kornisk synes å reflektere bortenfor kystlinja og tidligere landområder. Faktisk har hele sørlig England langsomt sunket i motsetningen til Skottland som var dekket av iskappen under istiden: dette har ført til rias (druknede elvedaler) langs kysten av sørlige Cornwall, eksempelvis elvene Fal og Tamar. Utenfor kysten og midtvegs mellom Land's End (sørligst odden i Cornwall) og Scillyøyene er det antatte stedet for det mytiske tapte landet Lyonesse som er referert til middelalderens arthurlitteratur. Dette kan være et folkeminne om en oversvømmelse, men legenden er også felles blant alle britonske folk. En parallell legende og antagelig beslektet er det tapte landet Ys i Bretagne. Den norske og normanniske tiden. Fortellingen fortsatte slik som spåmannen hadde sagt. Olav ble angrepet av en gruppe opprørere da Olav kom tilbake til skipene sine. Så snart han hadde frisknet fra sårene sin lot han seg døpe på Syllingene. Da han dro fra øyene, hadde han besluttet å slutte å herje kristne byer. Isteden levde han i England og Irland en tid, før muligheten kom til å dra til Norge, hvor han gjorde sitt kongskrav gjeldende. Olav Tryggvason var den første konge i Norge som med harde midler tvang nordmennene til oppgi hedensk tro, og således bidro til å knytte Norge til resten av det kristne Europa. I henhold til Snorre skjedde dette vannskillet i Norges historie på Syllingene. I 1066 ble England erobret av normannerne fra Normandie, og etter hvert som normannisk overherredømme spredte seg over England kom også Scillyøyene under sentralisert styre. Rundt tyve år senere, i 1086, ble en omfattende undersøkelse av land og folk i England utført, nedtegnet i "Dommedagsboken". Scillyøyene ville ha dannet en del av «Exeter Domesday» som omfattet Cornwall, Devon, Dorset, Somerset, og Wiltshire. På midten av 1100-tallet ble det rapportert om angrep av vikinger på Scillyøyene, som ble kalt for Syllingene (norrønt Syllingar) av nordboerne. I henhold til nedtegnelsen i "Orknøyingenes saga" dro Svein Asleivsson «sørover under Irland og tok en lekter som tilhørte en del munker på Syllingene og plyndret den». (kapittel LXXIII) «Maríuhöfn» som bokstavelig betyr «Mariashavn». Dette stedsnavnet finnes på Island, men det er uklart hvilken havn på Scillyøyene det kan henvise til. Den største øya på øygruppen er dog St. Mary's, og i den grad sagaen er riktig er det ganske sikkert denne øya som ble herjet av nordboerne. En del historikere mener at det er sannsynlig at Cornwall, og muligens også Syllingene, kommer under den engelske krone mot slutten av regimet til kong Adalstein. I tidligere tider var en av øyene bosatte av en gruppe eremitter (spåmannen som Snorre introduserte ble nevnt som en «eneboer»). Kong Henrik I av England ga øya til klosteret i Tavistock i Devon som etablerte et priorinnekloster på Tresco, den nest største av øyene, og klosteret besto fram til den engelske reformasjonen. Middelalderen og tidlig moderne tid. a> tidlig på 1800-tallet, tidligere kjent som korniske shirer. William le Poer, kronfogd av Scillyøyene, er nedtegnet i 1305 som bekymret for de omfattende skipbrudd på øyene, og sendte en underskriftskampanje til kongen. Navnene som ble lagt ved viste et mangfold av opprinnelser, eksempelvis Robert og Henrik Sage (engelske), Richard de Tregenestre (kornisk), Ace de Veldre (fransk), Davy Gogch (mulig walisisk eller kornisk), og Adam le Fuiz Yaldicz (spansk?). Det er ikke kjent hvilket tidspunkt når øyenes beboere sluttet å snakke kornisk, men språket synes å ha hatt en nedgang allerede i løpet av middelalderen. Øyene synes å ha mist det gamle språket før deler av Penwith på fastlandet, og denne utviklingen står i kontrast til språkutviklingen på fjerne steder i Irland og Skottland. I løpet av den engelske borgerkrigen erobret parlamentarikerne øyene, men garnison gjorde rett etterpå mytteri og ga øyene tilbake til rojalistene. Ved 1651 hadde den rojalistiske guvernøren sir John Grenville benyttet øyene som base for kaperfart på skip fra samveldet og Holland. Det var i løpet av denne perioden at Trehundreogtrettifemårskrigen mellom Scillyøyene og Nederlandene begynte. I juni 1651 erobret admiral Robert Blake øyene for parlamentarikerne. Cromwell's Castle, en del av kystforsvaret. Blakes første angrep på Old Grimsby feilet, men med de påfølgende angrepene greide han å ta øyene Tresco og Bryher. Han fikk satt opp et kanonbatteri på Tresco for å kunne beskyte øya St. Mary's, men en av kanonene eksploderte, drepte mannskapet og såret Blake. Det neste batteriet var mer suksessfylt. Senere forhandlet Grenville og Blake fredsbetingelser som gjorde det mulig for rojalistene å overgi seg med ære. Parlamentarikerne begynte deretter å befeste øyene. De bygde Cromwell's Castle, en kanonplattform og festningsverk på vestsiden av Tresco ved å bruke materialer fra en tidligere kanonstilling lengre opp i åsen. Selv om sistnevnte var et ynkeligere kystartilleri datert tilbake til 1550-tallet, er levningene i dag referert til som King Charles's Castle. Øyene synes å ha vært hyppig plaget av muslimske barbareskpirater i denne tiden. På 1800-tallet hadde øyene sin maritime storhetstid. Strendene som i dag besøkes av turister ble da brukt til skipsbygging, og havnene var fulle av fiskebåter og handelsskip. En gammel tradisjon som holdes i hevd er kapproing mellom de fem øyene med raske båter – «gigs», med 6 eller 7 mann ombord. Det fortelles at tradisjonen stammer fra kappløpene om å komme først fram til skipsvrak for å redde lasten. Herreeiere av Scillyøyene. Siden 1539 ble Scillyøyene administrert som en del av hertugdømmet Cornwall. En tidlig guvernør av Scilly var Thomas Godolphin, og dennes sønn Francis fikk en bygsel på øyene i 1568. De ble kalt for guvernører av Scillyøyene, og familien Godolphin og deres slektninger i familien Osborne beholdt denne posisjonen fram til 1834. I 1834 overtok Augustus John Smith bygselen fra hertugdømmet for 20 000 pund. Smith opprettet tittelen "Lord Proprietor" («Herreeier») for seg selv, og mange av hans vedtak var meget upopulære blant beboerne. Bygselen forble hos familien inntil den gikk ut for de fleste av øyene i 1920, men selv i dag holdet eiendomsboet Dorrien-Smith fortsatt bygsel på øya Tresco. Klaipėda. Klaipėda (tysk Memel eller Memelburg, samogitisk Klaipieda) er Litauens eneste havneby, den ligger ved Østersjøen ved munningen av Nemunas-elven. Byen var tidligere tysk. I 2002 hadde byen 194 400 innbyggere (i 1989 hadde den 202 900 innbyggere). Dagens Klaipeda er en viktig fergehavn med avganger til Sverige, Danmark og Tyskland. Utenfor byen ligger det to populære badebyer Nida og Palanga. I Klaipeda finner man flere bindingsverkhus, slik som i Tyskland, Danmark og England. Historie. Det var baltiske stammer som først bodde i området, og balterne anla en borg ved navn Klaipeda der tidlig på 1200-tallet. Men den lå slik til at den lå i veien for en sammenhengende forbindelse mellom Den tyske ordens områder i sør og Sverdbrødrenes i nord. Dette var katolske ridderordener som i Baltikum hadde til formål å kristne de baltiske folkene. Dermed gikk Den tyske orden til angrep og erobret den i 1252. a> Samme år ble selve byen grunnlagt, av denne tyske ridderordenen, som stod for kristningen av store deler av det baltiske område på denne tiden. Den tyske Orden overdro straks borg og by til den livlandske Sverdbroderordenen. I 1254 ble den hansestad, og i 1257 fikk den bystatus etter lybekker-rett. Byen ble da kalt "Castrum Memele" (tysk "Memelburg" eller "Mimmelburg"). I 1348 ble borg og by del formelt overdratt til Den tyske orden. I 1422 ble Litauen og Preussen enige om en grense som gjorde at Memelland tilfalt Øst-Preussen og gjorde Den kuriske bukten til en tysk innlandsbukt, denne grensen ble ikke endret før i 1919 og er kanskje en av Europas lengst levende grenser. Albrecht av Brandenburg-Ansbach var den første verdslige hertug av Preussen, i 1525 erklærte han landet og byen protestantisk. Dette ble begynnelsen på byens storhetstid; det var beliggenheten ved en elvemunning i nærheten av grensen til Litauen som gjorde dette mulig. Byen ble angrepet og okkupert av Sverige mellom 1629 og 1635 og den måtte bygges opp flere ganger. 75 år senere døde et stort antall innbyggere av pest. Da Tyskland ble samlet i 1871 ble Memel den nordøstligste byen i det tyske riket. Etter første verdenskrig ble byen og området rundt skilt ut fra Tyskland og satt under fransk og japansk okkupasjon under Folkeforbundets administrasjon. Byen Memel var hovedsakelig tysk, mens området omkring hadde hovedsakelig litauiske innvandrere fra Samogitia og senere fra det øvrige Litauen. Den lokale dialekten skilte seg ut fra det øvrige litauiske, da den var sterkt preget av både kurlandsk, gammelprøyssisk, samogitisk og latvisk. 10. januar 1923 gikk litauiske styrker i ly av Ruhrokkupasjonen til angrep i det såkalte Klaipėdaopprøret og tok byen. På 20- og 30-tallet var den et viktig stridstema mellom Tyskland og Litauen. Seiersmaktene garanterte at tyskerne i Memelland skulle få autonomi under litauisk forvaltning, men det ble forhindret. Valgresultater viste klart tysk flertall. Da Litauen tok initiativ til forhandlinger, ble det holdt en folkeavstemning i 1938, hvor 88 % stemte for å bli en del av Tyskland og 12 % for Litauen. 22. mars 1939 reannekterte Tyskland Memelland, etter en avtale med den litauiske regjeringen, der de lovet litauerne hjelp mot Polen, som holdt den litauiske hovedstaden Vilnius okkupert. Ved slutten av andre verdenskrig flyktet en stor del innbyggere fra krigshandlingene, byen ble inntatt av den røde armé i januar 1945 og overført til den litauiske sovjetrepublikken. Mange av de gjenværende innbyggerne ble deportert til Sibir eller Tyskland vest for Oder- og Neisse-elvene. I 1947 ble bynavnet Memel strøket og Klaipeda byens offisielle navn. Etter at Litauen ble uavhengig igjen i 1990 har det blant annet blitt opprettet en tospråklig litauisk-tysk skole i byen. Krim. Krim (ukr. "Автономна Республіка Крим – Avtonomna Respublika Krym", krim. "Qırım Muhtar Cumhuriyeti", russ. "Автономная Республика Крым – Avtonomnaja Respublika Krym") er en autonom republikk i Ukraina. Navnet på halvøya kommer fra krimtatarisk Qırım, "Kollen min". Den ligger på Krim-halvøya som ligger nord i Svartehavet. Halvøya er 26 000 km² og har om lag 2,7 millioner innbyggere. Ifølge folketellingen i 2007 var 58 % etniske russere, 24 % ukrainer samt 12 % krimtararer. De største byene er Simferopol (ukr. "Сімферополь", tat. "Aqmescit", russ. "Симферополь") og Sevastopol (ukr. og russ. "Севастополь", tat. "Aqyar", base både for den ukrainske og russiske Svartehavsflåten — "Чорноморський флот" / "Чёрноморский флот"). Landskapet i nord består av stepper, og i sør av fjellkjeder som beskytter kysten mot nordlige vinder. Klimaet er mildt i sør og vegetasjonen subtropisk. Halvøyas forbindelse med fastlandet går over Perekopneset i nord. Krim har vært en viktig del av europeisk historie siden antikken og har skiftet eier flere ganger, fra å være gresk koloni til romersk og bysantinsk og senere underlagt den italienske bystaten Genova. Det var Krims store arealer med dyrket mark som var viktig og Krim fungerte som et europeisk «kornkammer». Krim har vært befolket av pontiske grekere og var i middelalderen del av det bysantinske riket. Senere ble noen av byene kontrollert av Genova, før tatarene invaderte og senere ble vasaller for det osmanske riket. Krim ble en del av Russland under Katarina den stores styre. Fyrst Potemkin erobret det for henne og knuste dermed det siste tatarske khanatet, Krim-khanatet. Krimtatarene ble deportert fra Krim til Sibir og Sentralasia av Stalin under annen verdenskrig, men på 1990-tallet har mange av dem flyttet tilbake. Det bor i 2008 mer enn 240.000 krimtatarer på Krim. Opp gjennom de seneste århundrer har Krim vært befolket av flere ulike etniske grupper. Krimtyskerne ble fordrevet etter den andre verdenskrig. Byen Sevastopol på Krimhalvøya har om lag 360 000 innbyggere, og byen ble nesten totalt ødelagt under Krimkrigen. I perioden 1942–1944 var Sevastopol okkupert av tyskerne. Byen Jalta, som ble kjent for Jaltakonferansen etter andre verdenskrig, har en befolkning på 90 000 innbyggere. Viken. Viken er et historisk navn på området rundt Oslofjorden. Det er blitt spekulert om ordet viking betyr nettopp «person fra Viken». I korte perioder av vikingtiden hadde danske konger herredømme over Viken, noe som fremgår blant annet av de frankiske riksannalene som forteller at to danske konger, Harald og Reginfred, sønner av kong Godfred, angrep Vestfold (her kalt "Westarfoldam") i 813 for å sikre rikets «nordvest-grense». Ottar fra Hålogaland forteller at da han seilte ut fra Kaupang i Vestfold med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han «Danmark» på babord side. Da må han ha regnet Østfold og Båhuslen som en del av Danmark. Sverre Steen mener Norge var oppdelt i et område med dansk overherredømme i Viken; et vestnorsk kongedømme, i alminnelighet forbundet med Trøndelag og nokså selvstendig; og et opplandsk rike med størst forbindelse og støtte østover. Den norske kongemakten begynte for alvor å hevde seg i Viken med Olav Haraldsson (1015–28), mest fordi Knut den mektiges død i 1035 medførte en kraftig svekkelse av den danske kongemakten. Presset på Norge lettet mens danskene var opptatt med innbyrdes kamp om tronen, men først da Valdemar II døde i 1241, var Norge ute av den danske maktsfæren. De norske kongene etablerte nå sin autoritet over Østlandet, en utvikling som nådde sitt høydepunkt da hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Oslo i 1314. Det er uenighet mellom historikere om hvor grensene for det geografiske området som kalles Viken, gikk i vikingtiden. Spørsmålet stilles om kanskje Viken strakk seg til Rygjarbit eller helt til Lindesnes, og om danske konger har hatt herredømme i Viken i langt større grad enn det som kommer fram i Snorres kongesagaer. Det egentlige Norge gikk fra Lindesnes og omfattet Vestlandet og landet nordover. Det gamle Viken utgjorde tingkretsen for Borgartinget som ble holdt årlig i Borg (Sarpsborg), og omfattet de tre fylkene Vestfold, Vingulmark og Ranafylke, altså området fra Rygjarbit ved Agder og ned til Gøta elv. Vestfold bestod den gang av Grenland (med Kragerø, Drangedal og Nome), dagens Vestfold fylke, dagens Kongsberg (Sandsvær), Drammen, Eiker og Lier. Vingulmark bestod av Hurum, Røyken, Asker, Bærum, Oslo, Follo og Østfold utenom Marker. Ranafylke bestod av Bohuslän fra Svinesund til Gøta elv, og ble senere delt i syslene Ranrike i nord og Elfsysla i sør. På 1100-tallet lå fire av landets seks største byer i Viken: Tønsberg, Oslo, Sarpsborg og Konghelle. Skien lå i nærheten. (Bergen og Nidaros var imidlertid landets største og viktigste byer.) Grenland ble på 1200-tallet skilt ut fra Vestfold og slått sammen med Telemark i forbindelse med at riket ble inndelt i sysler under kong Sverre. Telemark ble også lagt under Borgartinget. Yard. Yard (fork. "yd") er en engelsk lengdeenhet, som er definert som 3 fot, eller 36 tommer. En yard er dermed 0,9144 meter. Historie. Tidligere var en yard delt inn 2, 4, 8 eller 16, til hhv. half-yard, span, finger og nail. Yardens opphav er det mange forklaringer på. Ordet kommer fra et angelsaksisk ord for "målestav". Lengden sies å være lengden fra nesetippen til tuppen på tommelen på kong Henry I av England. Andre versjoner er at det tilsvarer en persons livvidde, eller at det tilsvarer det dobbelte av en engelsk alen. Kong Edgar skal ha etablert den såkalte "Winchester yard" i år 965, som skal være grunnlaget for de senere "Tudor yard" (1590) og den nåværende "imperial yard" (1844). Pint. Pint er en måleenhet for volum og derfor et hulmål. Den er mest i bruk i Storbritannia og USA. Dessuten opererer amerikanerene med to forskjellige pint. Siden Storbritannia har gått over til SI-systemet er pint bare i bruk ved salg av øl eller melk, og i forbindelse med blod. Guimaras. Guimaras er en øy og en provins på Filippinene i regionen Western Visayas i landsdelen og øygruppen Visayas. Provinshovedsetet ligger i Jordan. Nord for Guimaras er provinsen Iloilo på øya Panay, i øst er provinsen Negros Occidental på øya Negros. Iloilo. Iloilo er en filippinsk provins i landsdelen Visayas. Den ligger i regionen Western Visayas og på øya Panay. Provinshovedstaden er Iloilo City. I nord ligger provinsen Capiz og mot vest provinsen Antique. Mot sør og øst er det hav, og de nærmeste øyene er provinsen Guimaras eller tilhører provinsene Negros Occidental eller Cebu. Navnet Iloilo. Navnet griper tilbake til 1200-tallet. Malayene hadde da utforsket landet og i 1213 organiserte de Madjaas-konføderasjonen. De delte området i tre provinser og kalte dem Akean, Hantik og Irong-Irong. Irong-irong betyr "som en nese", og kan være basert på den geografiske observasjon at hovedbyen, dagens Iloilo City, ligger på et nes. Politisk inndeling. Iloilo er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 42 "municipalities" (landkommuner). Capiz. Capiz er en filippinsk provins i landsdelen Visayas. Den ligger i regionen Western Visayas og på øya Panay. Provinshovedstaden er Roxas City. Mot nord ligger Sibuyanhavet, og de nærmeste øyene tilhører provinsene Romblon eller Masbate. I sør og øst er provinsen Iloilo, i vest Antique og i nordvest Aklan. Navnet Capiz. Navnet "Capiz" kommer fra "kapid" som betyr tvilling. Politisk inndeling. Capiz er delt i 1 "city" (bykommune) og 16 "municipalities" (landkommuner). Land's End. Land's End (kornisk Penn an Wlas) er en landtunge på halvøya Penwith, i nærheten av Penzance i Cornwall, England. Det er det engelske fastlandets vestligste punkt. Det mytiske øyriket Lyonesse, kjent fra legenden om kong Arthur, skal ha ligget mellom Land's End og Scillyøyene. Uttrykket «fra Land's End til John o' Groats» viser til distansen mellom Land's End og fastlandets nordligste punkt, den skotske landsbyen John o' Groats; en klar parallell til det norske uttrykket «fra Lindesnes til Nordkapp». St. Mary's (Scillyøyene). St Mary's er den største av Scillyøyene, med en befolkning på 1 666 (folketelling 2001). Den er administrasjonssentrum for øyene. Byen Hugh Town ble solgt til innbyggerne i 1949, mens resten av øya tilhører hertugdømmet Cornwall. Hugh Town. Hugh Town er en by med et befolkningstall på 1 068 (folketelling 2001), den største bosetningen på Scillyøyene utenfor Cornwall, England. Den ligger på øya St. Marys, som er administrasjonssentrum for øygruppen. Hovednæringen er turisme, og det er flere attraktive strender ved byen. Den har fergeforbindelse til Penzance, og det er en liten flyplass rett utenfor byen med helikoptertrafikk til Penzance og flyvninger med 12-seters fly til St Just i Cornwall. Penzance. Penzance (kornisk Pennsans) er en havneby i Cornwall, England. Den ligger på østkysten, ut mot Den engelske kanal. Befolkningstallet er omkring 20 000 (2004), og den er viktigste by på halvøya Penwith. Penzance fikk bystatus i 1614. Navnet kommer fra kornisk "penn" (som betyr særlig «hod» og «ende», men også «landtunge», osv.) og "sans" («hellig» og «sankt»). Den første "s" uttales som "z", på grunn av "mutasjonssystemet" som brukes av kornisk og alle keltiske språk. Penlee House er et kunstgalleri og museum, som er kjent for sin samling av malerier av kunstnere fra Newlynskolen. Stedet er mest kjent gjennom Gilbert og Sullivans stykke "Piratene fra Penzance", der det fredelige stedet ble gjort til hjemby for sjørøvere. Atomkrig. Atomkrig er en krig der atomvåpen brukes. Hittil er USA er det eneste landet i verden som faktisk har brukt atomvåpen i krig. Det skjedde i 1945, mot slutten av andre verdenskrig, da de to japanske byene Hiroshima og Nagasaki ble bombet. Historie. Atomvåpen ble først utviklet av USA under andre verdenskrig, det såkalte Manhattanprosjektet. Amerikanske forskere, bl.a. Albert Einstein, hadde varslet at andre nasjoner, og spesielt Sovjetunionen, garantert ville utvikle sine egne atomvåpen, men allikevel kom det overraskende på det militære etablissementet da Sovjetunion detonerte sin første atombombe 29. august 1949 ved Semipalatinsk i Kasakhstan. Storbritannia kom etter med sin bombe i 1952 og Frankrike i 1960. Under den kalde krigen satt supermaktene USA og Sovjetunionen på store lagre av atomvåpen, som i takt med den teknologiske utviklingen ble stadig kraftigere og mer presise. Etter Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet har man allment vært mer bekymret for spredning av gjenværende sovjetiske stridshoder og nye atomnasjoner. Spesielt India, Pakistan, Nord-Korea, Israel og Iran har vært i søkelyset. Typer atomkrig. Ruiner i Hiroshima like etter atombomben Bruk av atomvåpen deles inn i kategoriene total krig, begrenset utveksling og atomterrorisme. "Total krig" er et scenario hvor en stor atommakt forsøker å utslette en annen, som igjen svarer under doktrinen massiv gjengjeldelse. Dette var det mest fryktede utfallet av den kalde krigen. I en "begrenset utveksling" er atomvåpnene bare en del av hele krigsapparatet, enten på grunn av at partene har begrenset antall våpen eller fordi de frivillig holder tilbake av frykt for å eskalere konflikten. "Atomterrorisme" kom i søkelyset etter Sovjetunionens fall. Man frykter at en terrorgruppe vil få tak i et atomstridshode, bygge et selv eller bygge en såkalt skitten bombe og bruke det i en terroraksjon. Avarua. Avarua er hovedstaden på Cookøyene. Byen ligger på øya Rarotonga, som er en av de sørlige øyene i øygruppen. Innbyggertallet ligger på rundt 10 000. Her ligger også den internasjonale lufthavnen Rarotonga International Airport (NCRG). Fossegrim. Fossegrim eller grim er et overnaturlig vesen eller en vette som ifølge norsk folketro holder til ved elver og særlig fosser og kverner. Han er kjent for å være en meget dyktig felespiller som spiller naturens mektige klang – lyden av skog, av vind – alt kan høres dirrende mellom fiolinens strenger. Fossegrimen er villig til å lære bort sitt fiolinspill om man fire torsdager på rad kommer med et saftig fenalår stjålet fra naboens stabbur. Dette må skje i dypeste hemmelighet, ellers vil Fossegrimen kle seg naken og danse foran deg. Dette anbefales ikke, folk og diverse budeier fra svarteste Hedmark mener dette er en meget traumatisk opplevelse. Som et løssluppent vesen sitter grimen på en stor stein ved det kaskaderende vannet, naken som en lystig tanke, meget begjærlig. Fossegrimen er ikke den samme overnaturlige figuren som hans trolske bror Nøkken. Sammensurringen med dette andre også meget begjærlige vesenet vil ikke ende i like stor ekstase som man kanskje vil tro. Nøkken knuser fiolinen og andre diverse poetiske gjenstander. Fossegrimen var en populær figur innen nasjonalromantikken. I følge gammel tro lærte Myllargutten å spille fele av Fossegrimen mot at han satte sjelen sin i pant. Slik ble han i det minste tolket av nasjonalromantikerne. Rikard Berge hevdet at han fortalte historien om fossegrimen til Håvard Gibøen da de var gutter, og at han som liten trodde på historien. Da Theodor Kjerulf nevnte Fossegrimen for Myllarguten da de møttes i 1847, viste spelemannen derimot en forsiktig skepsis til denne byfanten som festet lit til slike skrøner. I Sverige kalles fossegrimen ofte «Strömkarlen» eller «Näcken», som også kan tilsvare den norske nøkken. Asgeir Dølplads. Asgeir Dølplads (født 26. august 1932 på Rena) er norsk tidligere skihopper, som representerte Rena Idrettslag og Stabæk Idrettsforening. Han spilte også fotball for Stabæk. Den 1. januar 1953 ble Asgeir Dølplads historisk som den første vinneren av et hopprenn i den tysk-østerrikske hoppuka da han vant rennet i Olympiabakken i Garmisch-Partenkirchen. Med hopp på 78,5 og 81 meter vant han foran østerrikeren Sepp Bradl og tyskeren Toni Brutscher. I det andre rennet i Hoppuka 1953 i Schattenbergbakken i Oberstdorf kom han på tredjeplass. I det tredje rennet i Bergiselbakken i Innsbruck tok Dølplads en annenplass og lå bare 0,5 poeng etter lederen, Sepp Bradl, før avslutningsrennet i Bischhofshofen. Der fikk han en sjuendeplass og kom på tredjeplass i hoppuka sammenlagt, etter vinneren Sepp Bradl og landsmannen Halvor Næs. Asgeir Dølplads ble nummer åtte i Lahtisspelen 1952 og nummer fire i Svenska Skidspelen i Nässjö 1955. De beste plasseringene hans i NM er en bronsemedalje i Drammen (Drafnkollen) 1956 (etter Arne Hoel, som vant, og Kjell Kopstad) og fjerdeplass i Mo i Rana (Fageråsbakken) 1957. Dølplads vant junior-NM i Brumunddal 1952. Dølplads har vært aktiv i hoppmiljøet i og rundt Rena. Der har han vært en stor drivkraft i rekrutteringsarbeidet. Rena er kjent for hoppmiljøet sitt og det store hoppanlegget i Heienberget med fem hoppbakker: K15, K25, K40, K90 och K120 (der Lars Bystøl har bakkerekorden med 140 meter). Første gangen noen hoppet over 100 meter i Norge var i Renabakken. Dølplads er svigerfar til komikeren Atle Antonsen, og han er bestefar til den profesjonelle jibbieren Thomas Dølplads. Tungindustri. Tungindustri er en samlebetegnelse på industri som er kapital- og arealkrevende. Dette kjenetegner også prosessindustri. Eksempel på tungindustri er gruvedrift, metallfremstilling (stålverk, aluminiumsverk, osv.), samt kjemisk- og petrokjemisk industri. Nikita Khrusjtsjov. Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov (russisk Никита Сергеевич Хрущёв; født, død 11. september 1971) var en sovjetisk politiker. Khrusjtsjov var en fremstående politisk kommissær i Den røde armé under andre verdenskrig, mest merkbart under slaget om Stalingrad. Khrusjtjov var førstesekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i perioden 1953–1964 og ministerpresident fra 1958 til 1964. Khrusjtjov ville liberalisere Sovjetunionen etter Stalins totalitære styre. Han førte inn avstalinisering og satte fri mange fanger fra arbeidsleirene, Gulag. Han ville forbedre forholdet til vesten. Khrusjtjov begynte å produsere flere forbrukervarer, og minsket satsningen på det militære. I 1956 tok Khrusjtsjov et voldsomt oppgjør mot Stalin. Men Sovjetunionen var ennå et diktatur. Også under Khrusjtsjov ble forfattere arrestert for ting de skrev. I 1959 ble Nikita Khrusjtjov den første sovjetiske leder som besøkte USA. Etter besøket i USA omla han det sovjetiske jordbruket ved å begynne å dyrke kornslag som mais. Klimaet i Sovjetunionen passet ikke til det, så flere jorder sto tomme, og de måtte kjøpe mat fra andre land. Khrusjtjovs landbrukspolitikk var en medvirkende årsak til at han ble avsatt som leder i 1964. Khrusjtsjov var Sovjetunionens leder under Cubakrisen i oktober 1962. Enkelte historikere mener at Khrusjtsjovs håndering av krisen var en medvirkende årsak til at han måtte gi tapt i maktkampen i kommunistpartiet og ble avsatt som leder to år senere. Khrusjtsjov avla Norge et statsbesøk i 1964 og besøkte blant annet Herøya og Bergen der Akvariet fikk fire stører i gave som ble oppkalt etter giveren. Han var gift med Galina (d. 1921) og fikk to barn; Leonid og Linda. Senere ble han gift med med Nina Petrovna (1924). Slaviske språk. Slaviske språk tilhører satemspråkene, en av to hovedgrener innen den indoeuropeiske språkfamilien. De er relativt nært beslektet med de baltiske språkene (man antar de skilte lag på 500-tallet), og utgjør sammen med disse den baltoslaviske språkgruppa. De slaviske språkene tales av over 300 millioner mennesker i Øst-Europa, Balkan, Sentral-Europa og nordlige deler av Asia. Historie. Alle slaviske språk stammer fra det urslaviske urspråket. Historiske lingvister mener at urslavisk i sin tur stammer fra baltoslavisk, som også ga opphav til de baltiske språkene. Ifølge denne teorien kan «urhjemmet» ("Urheimat") for baltoslavisk ha ligget i området omkring dagens Litauen en tid etter at det indoeuropeiske språkfellesskapet var brutt opp i forskjellige dialektområder (omkring 3000 f.Kr.). Slaviske og baltiske språk har minst 289 ord felles som kan stamme fra det hypotetiske språket. Prosessen som førte til at de slaviske og baltiske språkene brøt vekk fra hverandre har formodentlig funnet sted omkring 1000 f.Kr.; ifølge Starostins «rekalibrerte glottokronologiske» metode fant bruddet sted i 1250 f.Kr. I så fall var baltoslavisk den siste større indoeuropeiske språkgrenen som ble splittet. Oorts sky. Diagrammet viser hvor man antar at Oorts sky ligger. Oorts sky (av og til kalt Öpik-Oorts sky) er en foreslått kuleformet sky av kometkjerner som finnes i området 50 000 til 100 000 AU fra solen. Dette er ca. 1000 ganger distansen mellom solen og Pluto, eller grovt regnet ett lysår. Dette er ca. en fjerdedel av distansen til Proxima Centauri, solens nabostjerne. Oorts sky har aldri blitt observert direkte, men man tror den er kilden til de fleste eller alle kometer som kommer inn i det indre solsystemet. Noen kortperiodiske kometer kan imidlertid stamme fra Kuiperbeltet. Dette baserer seg på observasjoner av kometenes baner. I 1932 foreslo den estiske astronomen Ernst Öpik at kometer stammer fra en sky helt i ytterkanten av solsystemet. I 1950 ble idéen tatt opp igjen og foreslått av den nederlandske astronomen Jan Oort for å forklare en tilsynelatende selvmotsigelse: kometer ødelegges etter et visst antall passeringer gjennom det indre solsystem, og det betyr at hvis kometene vi observerer har eksistert siden solsystemets begynnelse, ville alle være ødelagt nå. I følge Oorts teori inneholder Oorts sky millioner av kometkjerner, som er stabile fordi solens stråling er svært svak så langt ute. Denne skyen gir dermed en kontinuerlig tilførsel av nye kometer som erstatter de som ødelegges. Oorts sky er en levning etter den opprinnelige tåken som kollapset og skapte solen og planetene for 5 milliarder år siden. Den er bare løst knyttet til solsystemet. Den mest aksepterte teorien er at objektene i Oorts sky opprinnelig ble skapt mye nærmere solen, men at gravitasjonspåvirkning fra gassplanetene sendte dem ut i ekstremt lange elliptiske eller paraboliske baner. I de ytre delene av banen ble objektene utsatt for gravitasjonspåvirkning fra nabostjernene og fikk dermed en mer sirkelformet bane. Denne prosessen sørget også for å spre objektene bort fra solsystemets plan, noe som forklarer skyens kuleformede fordeling. Man tror at andre stjerner også har Oort-skyer, og at ytterkantene av Oort-skyene mellom to nabostjerner av og til kan overlappe, slik at en skur av kometer sendes mot det indre solsystemet. Så langt har man bare observert ett potensielt objekt i Oorts sky. Den kalles 90377 Sedna og har en bane som varierer mellom 76 og 850 AU. Den er dermed mye nærmere enn man hadde forventet og kan tilhøre en "indre" Oorts sky. Hvis Sedna virkelig tilhører Oorts sky, kan dette bety at skyen både er tettere og nærmere solen enn man først trodde. Dette har blitt foreslått som et mulig bevis på at solen ble dannet som en del av en stjernehop, men atskillig kortere avstand mellom stjernene enn i dag. Man kjenner ikke antallet legemer i Oorts sky, men det er utvilsomt millioner av dem. Hvis Oorts sky befinner seg et lysår unna, kan det være så mange som en billion (1000 mrd). Majoritet. Majoritet er når en gruppe er i flertall i en populasjon eller forsamling. Det motsatte av majoritet er minoritet. Elektrisk motor. En elektrisk motor, elektromotor eller elmotor er en motor som bruker elektrisk strøm til å skape roterende (vanligvis) eller lineær bevegelse. Bevegelsen skjer ved hjelp av kreftene som oppstår mellom en eller flere spoler og en eller flere magneter, når det går elektrisk strøm gjennom spolen(e), slik at spolene beveger seg i forhold til magnetene. Magnetene kan også erstattes av spoler eller superledende magneter hvis man vil spare vekt. Likestrømsmotorer. Rotoren har to poler som magnetiseres av en elektrisk vikling, og en stator som er permanent magnetisert (N og S i figuren). Kommutatoren i sentrum av rotoren består i prinsippet av to halvsirkelformede kobberlameller som tilføres strøm via to børster (ofte av kull) og leder strømmen til viklingen. I figuren er rotoren magnetisert med Nord (Rød) og Syd (Blå). Rotorens nordpol vil frastøtes av statorens nordpol og tiltrekkes av statorens sydpol. (og omvendt for rotorens sydpol). Rotoren i figuren vil derfor rotere medurs. Når rotorens nordpol når fram til statorens sydpol ville den stoppet om ikke gapet i kommutatoren samtidig passerte forbi børstene, og strømretningen gjennom rotorviklingen snur. Dermed snur magnetiseringen av rotoren og polene er igjen frastøtende og rotoren fortsetter. Denne enkleste løsningen har flere svakheter; Motoren starter ikke lett i en hvilken som helst stilling: Når rotorens poler står rett utenfor statorens poler kan den i prinsippe rotere kort i begge retninger, og har derfor ikke noe startmoment og et sterkt pulserende moment når den løper. Hvis ikke lamellene på akslingen har stort nok mellomrom mellom hverandre, vil de begge ha kontakt med de fastmonterte børstene samtidig og kortslutte disse. Dette problemet oppstår alltid hvis det er like mange lameller på kommutatoren som fastmonterte børster, noe som fører til at det blir like mange kortslutninger pr. omdreining som det er børster. Man vil derfor velge en løsning med flere poler (og lameller) enn børster. Med visse begrensinger i praktisk utførelse gir flere poler også jevnere dreiemoment. Serie og shuntmotorer kan også brukes for vekselstrøm. Alle disse variantene er vanlige særlig innen billig husholdningselektronikk og leketøy; bor man i en vanlig norsk leilighet, har man sannsynligvis et tosifret antall elektroniske innretninger som fungerer på denne måten. Når strømmen endrer polaritet vender magnetiseringen både i rotor og stator. Ofte er det flere spoler jo større effekt (Watt) motoren yter; i en kraftig miksmaster kan det være f.eks. åtte spoler. Vekselstrømsmotorer. Rotorvikling (bur) for kortslutnings asynkronmotor. Vridningen er overdrevet I de fleste større elektriske motorer (og generatorer) for vekselstrøm er forholdene snudd i forhold til den enkle likestrømsmotoren som ble beskrevet over. Hoveddelen av energien omsettes av den stillestående statoren, mens rotoren bare krever magnetisering. Det betyr at den største energien ikke skal overføres over en kommutator. Startstrømmen i kortsluttmotorer er ganske høy og for å begrense denne kan man bruke viklet rotor og sleperinger. Man kobler inn en variabel effektmotstand over sleperingene under oppstart som kortsluttes når motoren går med full hastighet. Man kan også starte motoren med forskjellig kobling for å senke startstrømmen under oppstarten, såkalte 'stjerne-trekant vendere'. Disse metodene gir en mer komplisert motor og kabling og er stort sett erstattet av elektroniske "mykstartere" og "frekvensomformere". 3-fasemotorer. 3-fasemotorer er børsteløse vekselstrømsmotorer som bruker 3-fasestrøm, altså vekselstrøm fra tre ledninger, der spenningen i hver ledning har samme frekvens, men alltid er i forskjellig fase. Poenget er at det til enhver tid er spenning mellom en av ledningene og de to andre, slik at energioverføringen på et 3-fasenett er konstant, og ikke avbrytes periodisk slik som med én-fasestrøm. (Betegnelsen "enfase" brukes om koblinger der en har tilkobling til et vekselstrømnett via kun to ledere. Noen vil hevde at én-fase skal brukes ved kobling mellom N-leder og en av faselederne i et TN-nett. Det er ikke så vanlig i Norge grunnet vårt IT-nett. Hos oss vil det være relevant å kalle det én-fase også når utstyret er koblet mellom 2 av de tre faselederne.) 3 faser gjør at motoren tilføres en jevnere energi, noe som gir et jevnere dreiemoment og som reduserer vibrasjoner (hastighetsvariasjoner) i motoren. 3-fasemotorer har en roterende magnet i midten av tre fastmonterte spoler. Sånn sett er de akkurat som de vanlige likestrømsmotorene med tre spoler, bare «vrengt» ut og inn, og de tre akselelektrodene er byttet ut med tre ledninger som går ut på et 3-faseledningsnett. 3-fasemotoren vil alltid gå samme vei, men hvis man bytter om på to av de tre ledningene, vil den gå motsatt vei, på grunn av at det elektromagnetiske dreiefeltet inne i motoren da skifter retning. Både den enklest mulige vekselstrømsmotoren og 3-fasemotoren er i prinsippet dynamoer; tilføres de mekanisk energi vil de lage elektrisk energi og omvendt, begge deler fungerer. 3-fasemotorer brukes vanligvis bare i større motorer i industrien, der virkningsgraden også er viktigere. Som alle andre børsteløse motorer kan 3-fasemotorer ha svært god virkningsgrad, omkring 98-99% Høyspentlinjer har tre tykke ledere som frakter 3-fasestrøm (de to tynne øverst er bare jordete lynavledere eller kommunikasjonskabler). Det er fordi kraftverkene bruker 3-fasegeneratorer til å lage strømmen, som dermed blir 3-fase. 3-fasemotorer på en fase. Man kan få en 3-fasemotorer til å gå på en fase, ved å koble en kondensator(C) mellom den ene polen med nettilkobling og den polen uten nettilkobling. Dette gjør man på blant annet kjøkkenvifte, vaskemaskin, støvsuger og andre små elektriske motorer som går på vanlig stikkontakt. Man må da tenke på at det vil bli en skjev belastning. Hvis man kobler kondensatoren på L2 vil L2 få 1/3 høyere strømtrekk enn L1. Regulering. Moderne vekselstrømsmotorer kan benytte en frekvensomformer til å regulere turtallet på motoren. I mange bruksområder som pumper, vifter, kompressorer, vinsjer etc. kan dette gi et betydelig potensial for å spare energi. En frekvensomformer virker slik at den likeretter en- eller trefaset vekselstrøm fra lysnettet, og av likestrømmen lages det så trefaset vekselstrøm med en frekvens som kan varieres avhengig av hvilket turtall motoren skal ha. Jo høyere frekvens på vekselstrømmen jo større turtall på motoren. Effektbetraktninger. Motorens "effektfaktor" - Cos Φ hvilket forklares ved at alle elektriske belastninger som består av viklinger (=spoler), gir en faseforskyvning mellom strøm og spenning, det vil si at strøm og spenning ikke har sine toppverdier samtidig, de er "forskjøvet" i forhold til hverandre. Faseforskyvningen er en vinkel som angis i grader, og en bruker den greske bokstaven phi = Φ for å angi vinkelen. Cosinus til denne vinkelen kalles effektfaktoren, og brukes for å angi hvor stor aktiv effekt vi kan utnytte. Momentan effekt = p = τ · ω For en ideell elektrisk motor (100% virkningsgrad) gjelder også p = spenning · strøm. formula_1 Det er en teoretisk maksfart for elektriske motorer, hvor den induserte spenningen motvirker den tilførte, slik at det ikke går strøm og dreiemomentet er 0. Det er ingen prinsipiell forskjell på en elektrisk motor og en dynamo; hvis motoren tvinges til å gå fortere enn dette, vil den drive strømmen motsatt vei og derved tilføre energi til strømnettet. Elektriske motorer bruker mye strøm når de står stille, for da er strømmen gitt av motstanden i spolen (ingen induksjon), enda mer hvis motoren tvinges til å gå baklengs. Trefasemotorer er som regel beskyttet av et motorvern. En spesiell bimetallsikring som skal løse ut om motoren trekker for mye strøm. Med andre ord når den overbelastes. Disse vernene er justerbare slik at de kan tilpasses den enkelte motor. 50000 Quaoar. Flere Kuiper-objekter sammenlignet med Jorden 50000 Quaoar er et Kuiper-legeme som ble oppdaget 4. juni 2002 av astronomene Chadwick A. Trujillo og Michael E. Brown. Kuiper-belte-objektet har anslått diameter på 989–1 346 km, noe som gjør den større enn Pluto sin måne Charon. Quaoar var på oppdagingstidspunktet det største himmellegeme oppdaget i Solsystemet siden oppdagelsen av Pluto. Seinere er det oppdaget minst to himmellegemer i Kuiper-beltet som er større: 136199 Eris (2003 UB313) og 136108 Haumea (2003 EL61), kanskje gjelder dette 136472 Makemake (2005 FY9) også. Quaoar bruker ca 288 år på en runde rundt Solen. Quaoar ble først sett på bilder tatt i 1982, men ble ikke da ansett som en del av Solsystemet. Quaoar fikk navnet sitt etter skapelsesmyten til Tongva-folket som bodde i Los Angeles området før ankomsten av spanjolene og andre europeiske nybyggere. Erasmus Montanus. "Erasmus Montanus" er en satirisk karakterkomedie om akademisk tilgjorthet skrevet av Ludvig Holberg i 1722. Stykket ble publisert først i 1731 og oppført i 1747. Handlingen. Bondesønn Rasmus Berg har blitt bekostet utdannelse i byen, og da han returnerer, snakker han latin til sine foreldre. Han vil også bare «disputere», og beviser senere at moren er en stein og at fyll er bra, ettersom fyll får en til å sove, den som sover synder ikke, ergo den som er full, synder heller ikke. Han beviser senere at Per Degn er en hane. Rasmus Berg er født på en gård og er en bondesønn. Han er blitt bekostet en fin akademisk utdannelse i København av foreldrene sine. Når han kommer hjem etter studiene hever han seg over sin opprinnelige stand ved å kalle seg selv "Erasmus Montanus" (Rasmus Berg på latin). Han er en pest og en plage med alle disputtene sine. Han står i stor kontrast til broren Jacob som bare er interessert i kunnskap som kan være nyttig. Han kommer med uoverkommelige uttalelser som holder på å ødelegge forholdet og forlovelsen med Lisbed. Hans fremtidige svigerfar nekter ham å ekte datteren så lenge han hevder at jorden er rund. Datteren ber og trygler om at han skal ta tilbake utsagnet om at jorden går rundt solen, men dette vil ikke Montanus. Han blir deretter lurt av en løytnant som er på lag med innbyggerne på hjemstedet om å skrive ham ut som soldat og dermed tvinge ham til å forlate bygden deres. Da innser Erasmus hva som er til hans eget beste, trekker påstanden om at jorden er rund, og får derfor Lisbed likevel. Motsetninger i stykket. Det er mange motsetninger i stykket om Erasmus Montanus. Ikke bare er det motsetninger mellom rollefigurene, men også mellom samfunn og levemåter. Den mest fremtredende motsetningen mellom rollefigurene er kontrastene mellom Erasmus og hans bror, Jacob. Jacob bryr seg mest om kunnskap som er nyttige, så lenge han kan få folket til å arbeide kan jorden for hans del være åttekantet. Han mener at han er den mest lærde dem imellom siden han studerer alt som har med jordbruk å gjøre. Han holder den bonden som får størst avling som den mest lærde, mens Erasmus mener den som vinner flest politiske debatter er den mest lærde. Der Rasmus representerer den utdannede eliten av folket, representerer Jacob den folkelige og bondske befolkningen, gjennomsnittsmennesket på den tiden. Som mannen som kjørte Rasmus sa: Rasmus Berg er vel en klok mann på himmelen, men en narr på jorden. Andre motsetninger er forskjellen som Erasmus erfarer når han kommer hjem. Hvor han i København kunne komme med de mest uransakelige, uutgrunnelige og ubegripelige påstandene uten å bli latterliggjort. Når han hjemme kommer med utsagnet om at jorden er rund og ikke flat som en pannekake blir han hånet og nærmest utstøtt av samfunnet. Dette viser leserne kontrasten mellom bondesamfunnet og det akademiske som fant sted i København. Dessuten har man en motsetning i Per Degn som er en kirkens mann. Som regel regner man at folk som er i kirkens tjeneste er rene, uskyldige og usyndige. Per Degn er den rette motsetningen til denne oppfatningen. Han lyver, lurer og svindler for å tjene gull og respekt fra menneskene i bygden. Som når han og Montanus disputerer sammen på latin. Alt det Per Degn sier er bare tullball. Egentlig kan han ikke latin han bare lirer av seg noen regler og gloser. Siden han svarer på alt, og det gjør ikke Montanus, tror personene som hører på at han er den beste. For de kan like mye latin som Degnen; altså ingenting. Penwith. Penwith (kornisk Pennwydh, som betyr «Verdens ende») er en halvøy og et administrativt distrikt i Cornwall, England. Det er fastlands-Englands vestligste distrikt. Distriktsrådet sitter i Penzance. Andre byer er St. Ives, Hayle og Land's End. Det er 303,56 km² stort, og har et befolkningstall på 63 924 (2002). Penwith har stort sett et røft kystlandskap, men også en rekke fine strender som gjør halvøya til et populært turistmål. Turisme er en viktig næringsvei, spesielt etter at gruveindustri og fisking ikke gikk nedover i lønnsomhet. Innlandet er et mineralrikt platå, der det i mange århundrer har vært drevet gruver. Det ligger mange ruiner av gruvebygninger i landskapet. Det er gjort flere interessante arkeologiske funn fra jernalderen og romano-britisk tid. Landskap ved Sennen nær Lands End St. Ives (Cornwall). Livbåt i St. Ives havn St. Ives (Porth Ia på kornisk) er en kystby i Cornwall, England. Den ligger nord for Penzance og vest for Camborne. Den var tidligere avhengig av fiske, men er nå først og fremst et turistmål. Under Bønnebokopprøret i 1549 var St. Ives åsted for et kjent overgrep. Den engelske "Provost Marshall" kom til byen, og inviterte borgermesteren, John Payne, til lunsj på et vertshus. På forhånd ba han borgermesteren om å sørge for at det ble reist en galge mens de spiste. Etter måltidet gikk de sammen til galgen, hvor borgermesteren ble hengt fordi han var katolikk. Byen ble modernisert etter at jernbanen kom i 1877. Med jernbanen fulgte også den første turismen. Mange av bygningene i sentrum er reist i siste fjerdedel av det 19. århundre. I 1928 la kunstnerne Alfred Wallis, Ben Nicholson og Christopher Wood grunnlaget for en kunstnerkoloni som fortsatt finnes i St Ives. En avdeling av Tategalleriet åpnet i byen i 1993; Barbara Heptworths museum med en skulpturhage er underlagt galleriet. «Rap» (torpedobåt) (1873–1920). «Rap» var Norges og verdens første torpedobåt, den ble bygget ved det engelske verftet Thorneycroft. Da den ble sjøsatt var den et av verdens raskeste skip. Den ble tatt ut av marinen i 1920 og er i dag restaurert og utstilt ved Marinemuseet i Horten. Den første sjef på «Rap» var kapteinløytnant Johan Koren, og med seg hadde han et mannskap på 6 maskinkyndige. «Rap» refereres ofte til som verdens første topedobåt: det er bare delvis sant. «Rap» er sannsynligvis verdens første båt bygget utelukkende med torpedoer (og da "slepetorpedoer", og ikke "selvgående" torpedoer) som bevæpning for øye. Flere båter bygget før «Rap» hadde dog hatt torpedoer som bevæpning, uten at skipene opprinnelig var bygget for å føre dette våpenet. «Rap» førte først fra 1879 selvgående torpedoer, i det slepetorpedoene hadde vist seg uegnet som våpen. Den første britiske torpedobåten, HMS «Lightning», ble sjøsatt i 1876, og var bygget utelukkende for å føre "selvgående" torpedoer. HMS «Lightning» hadde med andre ord selvgående torpedoer 3 år før «Rap». Hvilken båt man velger å kalle verdens første torpedobåt blir derfor et definisjonsspørsmål. Konstruksjon. «Rap» var opprinnelig bevæpnet med slepetorpedoer, og fikk ikke konvensjonelle, selvgående torpedoer før i 1879. Slepetorpedoene førte til at «Rap», for å angripe et annet fartøy, måtte seile rett mot og på parallell kurs med fartøyet som skulle angripes, dog med en viss innbyrdes avstand mellom skipene. Tanken var at «Rap», med sin relativt høye hastighet, skulle kunne utføre dette oppdraget tilfredsstillende. Etter diverse tester og utprøvinger, kom man frem til at slepetorpedoer ikke var et godt nok våpen, og begynte å undersøke mulighetene for å føre selvgående torpedoer på «Rap». I 1879 ble «Rap» derfor bygget om for å kunne føre selvgående torpedoer. Torpedoene ble holdt i to rammer på siden av båten, som kunne senkes ned i sjøen når torpedoen skulle avfyres. Det var kptl. Koren som designet disse bøylene. «Vor første torpedobaat fik vi allerede i 1873, nemlig «"Rap"», bygget av det engelske firma Tornycroft. Den var kun 18 m. lang, 10 ton deplacement, men gjorde til gjengjeld 15 knops fart» hvilket på den tid var «(...)ganske uhørt for et saa litet fartøi. Dens maskineri er bemerkelsesverdig i flere henseender. Den er vor marines første kompundmaskin, har den første overflatefortætter, og var den første som benyttet kunstig træk i kjelene. Maskinen indikerer ca 100 hestekræfter ved 500 omdreininger.» «Rap» var bygget i tre, og ble benyttet i nøytralitetsvernet under 1. verdenskrig, før hun ble lagt i endelig opplag i 1920. Hun ble overtatt av Marinemuseet i Horten i 1943. Litteratur. Rap Kroa i Bø. Kroa i Bø er en kjent norsk konsertscene og studenthus tilknyttet Høgskolen i Telemark, avd. Bø. Studenthuset drives som en stiftelse. Huset består av en stor konsertscene, en pub og kontorer. Kroa i Bø som musikkscene er tilknyttet Norgesnettet. Scenen ved Kroa i Bø har en kapasitet på ca 750 publikummere. Sett i forhold til sin grisgrendte beliggenhet er Kroa både en svært kjent og mye brukt scene for norske rockeartister på turné. Den er også ofte brukt som åpningsscene for større norgesturnéer, blant annet DumDum Boys i 2006. Scenen drives i all hovedsak på frivillig basis av studenter ved Høgskolen i Telemark, avd. Bø. Selve huset Kroa ble innviet i 1985, mens utvalget Kro & Kultur, som har hovedansvaret for de fleste arrangement på huset, ble dannet allerede i 1971. Et stort trettiårsjubileum ble feiret i september 2001 med de da forholdsvis ukjente artistene Röyksopp, Kaizers Orchestra, Gåte, Askil Holm, Vidar Vang, Hellbillies og Odd. Kroa i Bø har også tatt imot internasjonale artister som Angélique Kidjo, Morphine, Phoenix, The Wannadies og Ash. Foruten Kro & Kultur huser scenen også utvalg som Fri Musikkens Venner Nå! (FMVN!), Fraktal, Bø Filmklubb, Radio BIT, Åpen scene og en rekke andre store og små utvalg. Band som Surferosa og Rebolt har sitt utspring fra miljøet på Kroa i Bø. Kroa i Bø ble kåret til Årets Konsertarrangør 2005 av Norsk Rockforbund. Liste over generalguvernører på Filippinene. Den korrekte betegnelsen "generalguvernør" ble brukt om guvernøren for hele det filippinske øyriket, som under det meste av den aktuelle perioden omfattet også Ladronene (i dag: Marianas med Guam og Carolinas). De hadde residens i Manila. Ordet "guvernør" ble ofte brukt også, men er strengt tatt heller en betegnelse på guvernøren av en provins. Spania etablerte seg som kolonialmakt på Filippinene fra sent 1500-tall, og beholdt denne posisjonen, med et kort avbrudd 1765–67, til landet måtte gi tapt i 1898 under den filippinske revolusjon og den spansk-amerikanske krig. De aller fleste generalguvernørene under denne perioden var født i Spania; noen ganske få var spaniere født annetsteds. Der konsulterte kilder ikke oppgir fødeland, er det likevel å formode at Spania er det rette. Storbritannia hadde kontrollen på Filippinene fra 1762 til 1764. Men dette ble ikke akseptert av alle, og spanske "insulares" med Spania i ryggen etablerte en ny hovedstad i Bacolor i provinsen Pampanga der de hadde sin egen generalguvernør. De forente stater kjøpte Filippinene fra Spania den 10. desember 1898, men måtte først erobre landet og kjempe mot den filippinske selvstendige republikkens militære styrker i den filippinsk-amerikanske krig før den første guvernøren/generalguvernøren kunne utnevnes. I den første fasen av krigen ble myndighet over de amerikanskskontrollerte deler av det filippinske samfunn utøvet av militærguvernører. Den første sivile guvernøren ble den senere amerikanske president William Howard Taft. Da Filippinene ble et samvelde under USA i 1935 fikk landet sin egen president. Japan invaderte Filippinene sent 1941, og etablerte etter felttoget et regime ledet av militærguvernører. De er medtatt selv om japanerne også innsatte en marionettpresident, ettersom det var militærguvernøren som hadde den reelle makt. Japanske militærguvernører (1942-1945). Generalguvernører på Filippinene, liste over Filippinene, Generalguvernører Filippinene, Generalguvernører Demokratene i Norge. Demokratene i Norge er et norsk registrert politisk parti. Partiet er restriktivt i spørsmål om innvandring og utenrikspolitikk og har ellers markert seg med sentrumsorienterte standpunkter i spørsmål om fordelingspolitikk og kulturpolitikk. Partileder fra juli 2012 er Elisabeth Rue Strencbo, nestledere er Svein Otto Nilsen og Marianne Solheim. Demokratenes Ungdom ledes av Thomas Edvardsen. Historie. Partiet Demokratene i Norge ble stiftet på Linne Hotell i Oslo 24. august 2002. Stifterne var først og fremst tidligere medlemmer av Fremskrittspartiet, men også tidligere medlemmer av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Høyre og Venstre. Ca 25 personer var samlet på Linne Hotell i Oslo og besluttet at fem personer skulle fronte det nye partiet under stiftelse. Disse var: Vidar Kleppe fra Vest-Agder, Sigrunn Sangolt Natås fra Hordaland, Odd Victor Jørgensen fra Vest-Agder, Solleif Hangen fra Vest-Agder og Carl Chr. Anthonisen fra Telemark. Disse fem stiftet partiet 24. august 2002. En av komponentene i det nye partiet var det lille partiet Sosialdemokratene, som i sin tid startet som en utbrytergruppe fra Pensjonistpartiet. Demokratene i Norge forsøkte opprinnelig å benytte seg av dette partiets partistatus for å stille til valg. Dette førte til strid om Demokratenes rett til å stille i flere fylker. I dag har imidlertid begge partiene oppstillingsrett ved valg i Norge. Ved valget i 2001 hadde flere av personene som skulle stå bak Demokratene forsøkt å stille til valg som Det Liberale Folkeparti, men uten å lykkes grunnet juridiske omstendigheter. Da Jan Simonsen ble ekskludert fra Frp etter valget i 2001, meldte han seg inn i Demokratene. Siden Demokratene ellers ikke var representert på Stortinget, var han formelt uavhengig representant resten av sin siste stortingsperiode. Demokratene har stilt til valg også ved senere valg, og har etter valget i 2011 én fylkestingsrepresentant og åtte kommunestyrerepresentanter, fordelt på fem kommuner. Ved stortingsvalget i 2009 fikk de mindre enn 5000 stemmer på landsplan og oppnådde ikke 500 stemmer i noe fylke, og mistet derfor automatisk oppstillingsrett til stortingsvalget i 2013. Vidar Kleppe gikk våren 2012 av som partileder og ble erstattet av Kjell Arne Sellæg, noe som medførte at blant andre fylkesleder i Nordland, Amund Garfors forlot partiet. Juli samme år trakk Sælleg seg som partileder og gikk ut for å starte Moderatene, et parti som omtaler seg som et tverrpolitisk parti, sammen med blant andre Jan Hansen, redaktør for det nettbaserte Samfunnsmagasinet. Ny leder er Elisabeth Rue Strencbo, som ved valget i 2011 ble valgt som varamedlem til kommunestyret i Tønsberg for Fremskrittspartiet. Politisk plattform. Demokratene i Norge bygger sin politikk på de kristne grunnverdier med basis i norsk kultur og tradisjon. Demokratene er grunnleggende sett et innvandringsskeptisk parti. Partiet frykter en masseinnvandring fra muslimske land til Norge og Vesten forøvrig, og er bekymret for at vestlige liberale verdier som menneskerettigheter og den kristne kulturarv vil trues. Dette skiller Demokratene fra Fremskrittspartiet som i sitt partiprogram hevder at det i prinsippet er for fri flyt av arbeidskraft over landegrensene. Partiet ønsker å styrke bibelhistoriens plass i skolen og kristendommens stilling i samfunnet generelt, blant annet ved å gjeninnføre et rent kristendomsfag og å avvikle all offentlig støtte til andre trossamfunn. Partiet markerer også kraftig støtte til Israel i konflikten med palestinerne. Demokratene er mot norsk medlemskap i EU og ønsker å si opp både Schengen- og EØS-avtalen. Partiet har i flere utspill markert seg som sterkt kritisk til islam. Mange medlemmer i Demokratene mener at fundamentalistisk islam, i motsetning til kristendommen, er en religion som legitimerer undertrykkelse og terrorisme. Vidar Kleppe har blant annet tatt til orde for å stenge moskéene i Norge om de ikke tar klar avstand fra terror . Amund Garfors, Demokratenes fylkesleder i Nordland, har i kjølvannet av terrorangrepene i London i 2005 gått inn for å forby islam. Anne B. Ragde. Anne B. Ragde under Oslo Bokfestival 2010 Anne Birkefeldt Ragde (født 3. desember 1957 i Odda) er en norsk forfatter og tekstforfatter, oppvokst i Trondheim. Ragde er tidligere universitetslektor i massekommunikasjon ved Universitetet i Trondheim. Hun er cand. philol. fra Universitetet i Trondheim med hovedfag i amerikansk massemediekommunikasjon, og debuterte som forfatter i 1986. Ragdes bøker er genreoverskridende, både hennes skjønnlitterære romaner og særlig ungdomsbøkene grenser ofte tett opp mot thrilleren eller kriminalromanen. Med romanen, teateret og Tv-serien "Berlinerpoplene" og de to oppfølgerne gjorde hun seg for alvor bemerket. Hun har utgitt mer enn førti titler og har et totalsalg på mer enn en million bøker (per 19. august 2008). Stortingets finanskomité (2001–2005). Finanskomitéen er den stortingskomitéen som behandler finansielle spørsmål for Stortinget, som f.eks. tilskudd til kommuner og fylkeskommuner, skatter og avgifter, inntektspolitikk og folketrygden. Komitéen består av 20 representanter og alle stortingspartiene er representert. Juan de Arrechederra. Biskop-elekt pater Juan de Arrechederra, O.P. var Spanias generalguvernør på Filippinene fra 21. september 1745 til 20. juli (eller 20. juni?) 1750. Juan de Arrechederra ble født i Caracas i det som i dag er Venezuela, men som da var del av det spanske visekongedømme "Nueva Grenada" (Ny-Granada). Han ble dominikanerpater og tilknyttet ordenen på Filippinene. Han ble valgt til biskop av Nueva Segovia i Ilocos Sur på det nordlige Filippinene. (Dette er senere blitt et erkebispedømme med det samme navn, men byen heter i dag Vigan City). Den 21. september 1745 ble han generalguvernør "ad interim" for de filippinske øyer, et verv han beholdt til den 20. juli (eller juni) 1750. Det var i Arrechederras embedsperiode at det første håndfaste forsøk på å kue Dagohoy-oppstanden på øya Bohol i Visayas ble foretatt. I 1757 sendte Arrechederra en straffeekspedisjon til Bohol under kommando av Don Pedro Lechuga. Lechuga vant noen få trefninger, men maktet ikke å knuse Dagohoys styrker. Til slutt sendte han et slags commandoraid inn i fjellene for å drepe eller ta til fange Dagohoy, hans søster Gracia, og andre ledere. Men de kom tilbake med uforrettet sak; de klarte ikke å trenge gjennom til Dagohoys befestede tilholdssted. Juan de Arrechederra døde den 12. november 1751. Arrechederra O.P., Juan de Arrechederra O.P., Juan de Arrechederra O.P., Juan de Arrechederra O.P., Juan de Arrechederra O.P., Juan de Mustafa Kemal Atatürk. Mustafa Kemal Atatürk (Kemal Paşa), i Norge også kjent som Atatyrk (født i 1881 i Selanik (Thessaloniki) i dagens Hellas, den gang en del av Det osmanske riket, død 10. november 1938 i Istanbul) var en tyrkisk offiser og statsmann. Han grunnla den tyrkiske republikken etter Det osmanske rikets fall rett etter første verdenskrig og ble også landets første president. Atatürk var en militærleder og nasjonalistisk talsmann som samlet folket og kjempet mot de allierte under første verdenskrig, deretter mot Hellas i den gresk-tyrkiske krig. Kort tid etter startet han en tyrkisk nasjonalistisk bevegelse i byen Ankara. Han fikk Sèvresfreden revidert til Tyrkias fordel, avsatte sultanen i 1922 og ble president i 1923. Selv om han var en troende og praktiserende muslim, lot han kalifatet bli oppløst og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av hijab på skoler, universiteter og arbeidsplasser, og forbød også bruken av det tradisjonelle hodeplagget fez. Han byttet også det arabiske alfabetet med en tyrkisk versjon av det latinske alfabetet, og han skiftet tidligere dagligdagse arabiske ord og uttrykk ut med tyrkiske ord. Han fikk bygget mange jernbaner, veier, skoler og forskningssentre, og moderniserte Tyrkia. Ankara, midt i Tyrkia, ble republikkens nye hovedstad. I de senere år har Atatürk likevel blitt kritisert for overgrep mot og undertrykkelse av befolkningen, og blir i dag ofte regnet som en diktator. Han tok makten gjennom et militærkupp og styrte landet til sin død. Under hans styre ble kritikere fengslet og av og til henrettet. Han innførte en meget omfattende personkult og det ble reist tusenvis av skulpturer, malerier og bilder av ham over hele landet. Tyrkia under Atatürks ledelse undertrykte også kurdere i øst. Atatürk satte dessuten inn sine militære styrker mot Armenia, som den gang strakte seg langt ned i dagens tyrkisk Kurdistan og Anatolia. Bakgrunn. Den nøyaktige fødselsdatoen til Mustafa Kemal Atatürk er ikke kjent, men han oppga selv å være født på våren 1881. Etterhvert kom han til å oppgi 19. mai 1881 som sin offisielle fødselsdag. 19.mai som var datoen da han i 1919 ankom byen Samsun og den tyrkiske frigjøringskrigen startet. Denne dagen er nå offisiell høytidsdag i Tyrkia, under navnet Atatürks minnedag, ungdoms- og sportsdag. Han ble født i byen Thessaloniki (på den tiden gjerne kalt Salonika; på tyrkisk kalt Selanik) som den gang var del av det osmanske riket. Foreldrene var Ali Riza Efendi og Zübeyde Hanim og gitt navnet Mustafa. Faren var tolloffiser og tømmerhandler, og hadde vært løytnant i den tyrkisk-russiske krigen i 1877-78. Ved sønnens fødsel skal han ha hengt et sverd over sønnens vugge for å indikere en fremtidig militær karriere. Han insisterte på at sønnen skulle få en moderne, sekulær utdannelse og ikke en religiøs som hans mor fra en bondefamilie ønsket. Faren døde imidlertid da Atatürk var 7 år. Atutürk bodde deretter sammen med sin mor på sin onkels gård uten skolegang, men ble etterhvert sendt til morens søster i Tessaloniki for å kunne gå på skole der. Skolen var sekulær og forberedte ham på en byråkratiske karriere, men inspirert av lokale kadetter søkte Atatürk seg inn på en skole som ga forberedelser til en militær karriere. Det var der han skal ha blitt gitt navnet Kemal (den perfekte) av sin matematikklærer; det eksisterer imidlertid også alternative forklaringer på hvordan han fikk navnet Kemal. I 1895 begynte han på en militær videregående skole i Monastir (nå Bitola) i Makedonia. I 1899 begynte han på krigsskolen i Istanbul (Mekteb-i Harbiye-i Şahane). I 1902 avla han eksamen som nummer 10 av 450 studenter og hadde militær grad som fenrik. Han fortsatte med høyere militærstudier (General Staff College) og gikk ut som nummer 5 av 57 studenter i 1905. Han var da blitt stabskaptein (Kurmay Yüzbaşı). Tidlig militær karriere, Balkankrigene. Mustafa Kemal hadde vært involvert i opposisjonell virksomhet mot det osmanske imperiet og styret til Abd-ul-Hamid II under studietiden. En gruppe av venner hadde samlet seg for å lese og diskutere forskjellige former for maktmisbruk og andre svakheter ved styret. Gruppen ble infiltrert og medlemmene ble kommandert til militære stillinger langt fra hverandre. Kemal fikk en stilling i Damaskus hvor han igjen ble involvert i opposisjonell virksomhet som medlem av gruppen Fedreland og frihet (Vatan ve Hürriyet). Likevel oppnådde han på dette tidspunktet av den militære ledelsen og gitt en stilling i Selanik (Tessaloniki) som var full av opposisjonell aktivitet. Mustafa Kemal ble medlem av Komiteen for Samling og Fremskritt (İttihat ve Terakki Cemiyeti)som var nært knyttet til Ungtyrkerne. I 1908 brøt det ut et opprør i Makedonia i regi av Ungtyrkerne. Sultanene ble tvunget til å gjeninnføre grunnloven av 1876 som begrenset makten hans og igjen gjorde imperiet til et konstitusjonelt monarki. Etter et kontraopprør året etter ble sultan Abd-ul-Hamid II tvunget til å abdisere til fordel for sønnen Mehmet V som fikk liten reell makt. Helten i Ungtyrkernes revolusjon var Enver Pasja (Ismail Enver)som Kemal opprinnelig hadde hatt et nært forhold til gjennom Komiteen for Samling og Frihet, men som han nå snart kom i opposisjon til. Mustafa Kemal mente på denne tiden at militære skulle avholde seg fra politiske posisjoner og dette var noe av det som brakte ham i konflikt med Enver Pasja. Kemal konsentrerte seg nå sterkere om militære saker og fikk økende respekt blant andre offiserer. I 1910 ble han sendt for å observere franske manøvrer i Picardie og i 1911 deltok han i kampene i Libya, den gang en osmansk provins, som ble angrepet av Italia. Etter hans suksessfulle forsvar av Tobruk ble han forfremmet. I oktober 1912 brøt den første Balkankrigen ut. Kemal deltok blant annet ved Gallipoli. Det osmanske riket tapte store områder i Europa, inkludert Saloniki (Tessaloniki) og Monastir som var områder Mustafa Kemal var knyttet til. Hans mor, søster og stefar var blant de tyrkerne som flyktet til Istanbul. Under den kortvarige den andre balkankrigen sommeren 1913 var Kemal deltagende da det osmanske riket vant tilbake noen av de europeiske områdene som var gått tapt året før. Han ble deretter utnevnt til militær attache i Sofia og forfremmet til oberstløytnant i 1914. Første verdenskrig. I tiden før første verdenskrig han oppholdt seg som militær attache i Sofia ble Mustafa Kemal en sterk kritiker av at Tyrkia skulle alliere seg med Tyskland som han spådde ville tape en eventuell krig. 16.juli 1914 sendte han et offisielt notat til Krigsdepartementet i Istanbul og henstilte om at Tyrkia skulle forholde seg nøytrale. Krigsminister Enver Pasja ønsket imidlertid en allianse med Tyskland og Tyrkia gikk derfor inn i første verdenskrig på sentralmaktenes side. Da krigen var i gang var Mustafa Kemal imidlertid straks motivert til en ledende innsats for de osmanske styrkene. Enver Pasja nølte i begynnelsen, men ga så Kemal kontrollen over divisjon 19 der Kemal ble den store helten ved Slaget om Gallipoli. Dette ga ham tilnavn som «Istanbuls redningsmann» og han ble etter dette forfremmet til oberst 1.juni 1915. I 1916 ble han forfremmet til brigadegeneral som ga ham tittelen pasja og sendt til kampene i Kaukasus. Han gjenvant her byene Bitlis and Muş for tyrkerne. Etter den russiske revolusjon brøt ut i 1917 ble han sendt til Syria og Irak som var osmanske områder. Her ble han imidlertid demotivert av den dårlige tilstanden til de osmanske styrkene. Han sa opp stillingen sin og returnerte til Istanbul. Han fulgte kronprins Mehmet VI hvor besøk ved de tyske stillingene på vestfronten gjorde ham overbevist om at sentralmaktene snart ville tape krigen. Da sultan Mehmet V døde og ble etterfulgt av Mehmet VI ble Kemal beordret å ta over ansvaret for osmanske styrkene i Syria som på det tidspunkt var i full kollaps. Kampene ble innstilt etter våpenhvileavtale ble inngått i Moudros som avsluttet første verdenskrig for det osmanske riket. De oppga i henhold til avtalen alle garnisoner utenfor Anatolia. Enver Pasja og andre politiske ledere flyktet til Tyskland. Da Mustafa Kemal kom tilbake til Istanbul 13.november 1918 seilte allierte inn Bosporus-stredet. Franske, britiske og italienske styrker å okkupere Istanbul. 8.februar 1919 inntok den franske generalen Louis Franchet d'Espèrey byen på en hvit hest, en etterligning av Mehmet II erobrerens inntog i Konstantinopel i 1453. Flere steder i Anatolia var det brutt ut lokale opprør mot den allierte tilstedeværelsen. De allierte fryktet spredning av opprøret og anarki og beordret sultanen om å gripe inn. Storvesiren Damad Ferid Pasha anbefalte Mustafa Kemal som en antatt lojal offiser og han ble gitt oppgaven som generalinspektør for den niende armé i Anatolia og få bedret den interne orden. Den tyrkiske frigjøringskrigen. 19.mai 1919 ankom Kemal havnebyen Samsun i Anatolia. Denne dagen anså han selv som så viktig at han senere tok 19.mai som sin fødselsdag. Han forkastet umiddelbart sitt offisielle oppdrag og dro istedenfor inn til byen Amasya hvor han fortalte en jublende folkemasse at sultanen var en fange av de allierte og at han selv var kommet for å kjempe tyrkernes sak. Han var en av utstederne av Amasya-sirkulæret som erklærte at fedrelandet var i fare og oppfordret til at en kongress skulle holdes i Sivas, og en forberedende kongress i Erzurum. Kemal sa offisielt opp stillingen i det militære 7.juli 1919 og det ble utstedt arrestordre på ham. Senere ble det utstedt en dødsdom. Mustafa Kemal søkte videre til Erzurum der general Kazım Karabekir som ledet en 18 000 manns sterkt militært korps hadde sitt hovedkvarter. Han stilte sine styrker til disposisjon for Kemal, noe som kom til å få stor betydning for den tyrkiske frigjøringskrigen. 23.juli 1919 startet Erzurum-kongressen som ble avsluttet 4.august. Kongressen samlet tyrkiske revolusjonære delegater fra seks østlige provinser (Vilayet). Kemal ble valgt til leder for kongressen og for en representativ komité som ble satt opp for å lede arbeidet videre. Kongressen fastslo at fedrelandet var i fare, og at det var udelelig. Man markerte med det et krav om at de forskjellige provinsene ikke skulle splittes av de allierte. Sivas-kongressen ble avholdt i perioden 4- 11. September 1919. På dette tidspunkt var den gamle storvesiren avsatt i Istanbul og den nye regjeringen som var positiv til den nasjonale bevegelsen ga Kemal tilbake hans militære titler og dekorasjoner. Kemal hadde imidlertid liten tro på at sultan-styret ville klare å bli kvitt de allierte og etablerte sin egen base i Ankara. Det siste valget til det ottomanske parlamentet ble holdt i desember 1919 og ga et klart flertall til kandidater for Foreningen til forsvar for rettigheter for Anatolia og Rumelia (Anadolu ve Rumeli Müdafaa-i Hukuk Cemiyeti) som var ledet av Mustafa Kemal. Den 12.februar 1920 åpnet som skulle bli den siste samlingen av det ottomanske parlamentet i Istanbul. Kemal holdt seg i Ankara. Anført av Kemals nasjonalister vedtok parlamentet den såkalte nasjonalpakten (Misak-ı Milli). Kort tid etter, 18.mars 1920, ble parlamentet tvangsoppløst av britene. Kemals beslutning om å holde seg i Ankara viste seg klokt, ettersom de allierte i mars 1920 arresterte ledende nasjonalister i Istanbul og sendte dem til Malta. Den forsonlige regjeringen i Istanbul falt og ble erstattet av en uforsonlig som fikk de religiøse lederne til å erklære Kemal og hans medsammensvorne for vantro som fortjente å bli skutt på stedet. Som erstatning for det tvangsoppløste parlamentet i Istanbul ble det ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling Tyrkias store nasjonalforsamling som møtte i Ankara 23.april 1920. Kemal ble valgt til president. 10.juni 1920 undertegnet representanter for det osmanske riket fredsavtalen i Sèvres. Storbritannia, Frankrike og Italia var blant de allierte som signerte, mens blant annet USA, Russland og Hellas avsto av forskjellige grunner. Avtalen ble signert av sultanen 10.august 2010, men fordi den aldri ble godkjent av parlamentet (som var oppløst) ble den aldri formelt ratifisert av det osmanske riket. Avtalen innebar store landavståelser for det osmanske riket. Mustafa Karmal motsatte seg avtalen og med militær hjelp av Sovjetunionen la han planer om å drive grekere ut av Anatolia og Thrakia, samt ta tilbake deler av Armenia. Den demokratiske republikken Armenia som var opprettet i 1918 ble angrepet av både sovjetiske og tyrkiske styrker og ga opp i 1920. Størstedelen tilfalt Sovjetunionen, men Tyrkia fikk den østlige delen og byer som Kars og Ardahan. Tyrkias østgrense ble fastsatt ved elvene Arpa and Aras. Sovjetunionen ble det første landet som anerkjente den nasjonalistiske regjeringen i Ankara. Kampen mot grekerne gikk i begynnelsen bra og medvirket til at Frankrike og Italia trakk sine tropper ut av Anatolia. I juli 1920 hadde grekerne imidlertid tatt Bursa og planla angrep på Ankara. I det første slaget ved İnönü 10.juni 1921 ble grekerne imidlertid stanset. I august 1921 fikk Mustafa Kemal fullstendig ledelse av de tyrkiske styrkene. I slaget ved Sakarya (23.august - 13.september 1921)som ble utkjempet nær Ankara ledet han tyrkere til full seier over grekerne. Gjennom en videre offensiv drev han grekerne videre vestover helt til Izmir ved Egeerhavet. Etter dette besluttet Tyrkias store nasjonalforsamling anført av Mustafa Kamal 1.november 1922 å avskaffe sultanatet. Like etter gikk sultan Mehmet VI i eksil, ført på Malta og så på den franske riviera. Etter dette inviterte de allierte til nye fredsforhandlinger som ledet til fredsavtalen i Lausanne 24.juli 1923. Tyrkias vestgrense ble her satt ved elva Maritsa. Det osmanske riket hadde tapt sine ytterområder, men det tyrkiske kjerneområdet dannet nå utgangspunkt for den tyrkiske republikk som ble vedtatt opprettet 29.oktober 1923 med Ankara som ny hovedstad. Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president. President, Den tyrkiske republikk. Mustafa Kemal var enstemmig valgt til president ved republikkens opprettelse. Etableringen av den tyrkiske republikk markerte startet på et program for å modernisere Tyrkia. Den nye regjeringen studerte grunnlovene i land som Frankrike, Sverige, Italia og Sveits og implementerte det de syntes passet inn i den tyrkiske nasjon. 3.mars 1923 ble kalifatet avskaffet, og litt etter skjedde det samme med religiøse skoler og domstoler. I 1925 ble det tyrkiske hodeplagget fez forbudt; fra da av skulle tyrkiske menn bære vestlig pregede hatter. Kemalisme. Arven etter Atatürk er tydelig i dagens tyrkiske militære styrker, som er preget av nasjonalistisk ledelse og har som sitt mål å beskytte Tyrkia såvel mot prestestyre som mot å bli kontrollert av andre land. Men kemalistiske offiserer har tre ganger (i 1960, 1971 og 1980) med begrunnelse i Atatürks lære initiert militærkupp. Selv moderat muslimske ledere i Tyrkia må trå meget varsomt når det gjelder følsomme tema for ikke å fornærme kemalistiske militære. Kemalistenes posisjon har blitt svekket de siste tiårene, hvor religiøse kandidater og parti har rykket inn i flere maktposisjoner i Tyrkia. Trinitrotoluen. Trinitrotoluen (TNT eller Trotyl) er gulaktige, faste, organiske krystaller som er høyeksplosive og giftige. Den korrekte kjemiske betegnelsen er 2,4,6-trinitrotoluen. Kjemisk formel er C6H2(NO2)3CH3. Sprengstoffet er tilnærmet uoppløselig i vann. Det er mye brukt som militært sprengstoff på grunn av lav sensitivitet og høy lagrings-stabilitet. Det brukes som målestokk for å sammenligne forskjellige sprengstoffers styrke. TNT har oksygen-underskudd, og blandes derfor ofte med andre typer sprengstoff for å få en positiv oksygen-balanse. En blanding av TNT og ammoniumnitrat (Amatol) er mye brukt som militært sprengstoff, og har høyere styrke enn ren TNT. Ren TNT produserer svart røyk når det detonerer. Den svarte røyken er et kjennetegn på at sprengstoffet har en negativ oksygen-balanse. Negativ oksygen- balanse betyr at molekyl strukturen til TNT ikke inneholder nok oksygen for å oksydere karbon atomene fullstendig til karbondioksid. TNT må ikke forveksles med dynamitt som inneholder sprengstoffet glyserolnitrat (nitroglyserin). TNT har et energiinnhold på 4,7 MJ per kilo. Det har en detonasjonshastighet på 6900 m/sek. Smeltepunkt er 80 °C. Kokepunkt er 295 grader C. I industriell skala produseres TNT ved nitrering av toluen med en blanding av konsentrert salpetersyre og svovelsyre i 3 steg. Først produseres mononitrotoluen, deretter dinitrotoluen og til slutt trinitrotoluen. Salpetersyren forbrukes fullstendig i denne prosessen, mens svovelsyren konsentreres opp på nytt og resirkuleres. I laboratoriet kan TNT produseres i en forenklet 2-stegs prosess. Historie. Trinitrotoluen ble fremstilt for første gang i 1863 av den tyske kjemikeren Julius Wilbrand. Til å begynne med ble det bare brukt som fargestoff. Det ble faktisk ikke klassifisert som sprengstoff før i 1910 av britiske myndigheter på grunn av den lave sensitiviteten. Det tyske forsvaret adopterte TNT som sprengstoff-fylling i artilleri-granater i 1902. Det britiske forsvaret adopterte TNT i 1907. I 1917 satte britisk infanteri i gang med å grave en tunnel dypt inn i Messines-høyden, som var under tysk kontroll og derfor ble benyttet som utsiktspunkt for tyskerne når de beskjøt britene. Dette kolossale gravearbeidet ble gjennomført uten at tyskerne merket noe, og inn i tunnelen ble det slept 21 enorme miner, inneholdende mange tonn TNT. 7.juni 1917 ble Messines-høyden sprengt. Eksplosjonen kunne høres helt til London. Tyskerne trakk seg tilbake, og forsyningslinjene til Ypres var trygget. Imidlertid skuslet general Douglas Haig bort denne fordelen. Gaspar de la Torre. Gaspar de la Torre var offiser i den spanske hæren og var generalguvernør på Filippinene fra juli 1739 til sin død den 21. september 1745. Gaspar de la Torre ble født i Flandern i dagens Belgia, som den gang var område underlagt den spanske krone. Han ble brigader i de kongelige spanske arméer. Han ankom Manila i juli 1739 og overtok da embedet som generalguvernør. Han ble regnet som en særdeles streng og røff hersker. Den britiske admiral George Ansons verdensomseiling fant sted i denne perioden, og han ankom Macao på Kina-kysten i november 1742. Der ventet admiralen på den årlige spanske seilasen med varer fra Manila til Acapulco i Mexico. Med skipet HMS «Centurion» ventet han utenfor Cabo de Espiritu Santo, og angrep galleonen «Nuestra Señora de Cavadonga» den 20. juni 1743. Etter en kortvarig kamp overgav spanjolene seg, og verdier for en halv million pund ble erobret for den engelske krone. Det var i begynnelsen av januar 1744, under de la Torres embedsperiode, at Francisco Dagohoys opprør brøt ut på Bohol, uten at de la Torre klarte å sette inn noen mottiltak. Dette opprøret innledet en periode på ca. 80 år da Bohol var utenfor sine spanske koloniherrers kontroll. Folkerett. Folkerett omhandler i utgangspunktet rettsforholdene mellom selvstendige stater – de mellomstatlige rettsforhold, men vil i visse tilfeller også omhandle rettsforholdene mellom individer og stater, og mellom organisasjoner og stater. Folkeretten bygger i hovedsak på traktater (avtaler mellom statene) og folkerettslig sedvane (statenes egen praksis). I årene etter andre verdenskrig er det gjort et stort arbeid for å kodifisere folkeretten. Grunnloven når det gjelder traktater er Wien-konvensjonen om traktatretten. Norge har i motsetning til de fleste av FNs medlemsland ikke ratifisert denne grunnloven. Bakgrunnen er følgende: Da "Konvensjon om traktatretten" var vedtatt ved konsensus tilrådet ekspedisjonssjef Jens Evensen at Norge skulle slutte seg til konvensjonen. Dette gikk imidlertid ekspedisjonssjef Stein Rognlien i Justisdepartementets lovavdeling imot, idet ratifisering ville skape oppmerksomhet omkring det faktum at provisorisk anordning av 17. august 1945 var folkerettsstridig. Hvordan skapes folkerett. Folkerett kan skapes av at stater har en fast praksis i forholdet mellom hverandre eller i forhold til egne eller fremmede statsborgere på felter der ingen internasjonal konvensjon regulerer forholdene, såkalt folkerettslig sedvane. I nåtidens verdenssamfunn er alle viktige områder regulert av traktater. Disse universelle traktatene får virkning også for stater som ikke har ratifisert dem. Gangen i lovgivningsarbeidet er som følger: Første punkt er å få saken som sådan opp på dagsorden for FNs Hovedforsamling. Dersom diskusjonen viser at det er konsensus om at det trengs en ny konvensjon diskuteres det om en av FNs egne komiteer eller en spesialinnkalt konferanse skal stå for forberedelsesarbeidet. I sistnevnte fall møtes eksperter fra hovedstedene og drøftingene kan ta mange år. Målet er å oppnå konsensus om alle punkter, det er ikke lenger vanlig å holde avstemninger om internasjonale avtaletekster. Havrettskonferansen arbeidet på basis av konsensus i alle år, men Havrettskonvensjonen måtte til slutt vedtas ved avstemning. Dette førte til at arbeidet med ratifisering gikk tregt, men Havrettskonvensjonen er nå i kraft og må antas å representere gjeldende folkerett som binder også stater som ikke er part i avtalen. Bare dersom det utvikler seg en fast statspraksis (se folkerettslig sedvane) i strid med konvensjonen på felter som er regulert (eksempelvis når det gjelder mineralregimet på havbunnen utenfor de økonomiske soner), kan det bli tale om å endre rettstilstanden. Folkeretten er når stater opptrer føyelig i forhold til hverandre, slik at fred opprettholdes. Det er brudd på folkeretten om en stat angriper en annen uten at det er godkjent i FNs sikkerhetsråd. Juan Antonio Martínez. Juan Antonio Martínez, født i Madrid, var feltmarskalk "(mariscal de campo)" i den spanske hær og var generalguvernør på Filippinene fra den dag han ankom Manila den 30. oktober 1822 og til 14. oktober 1825. Han døde under sjøreisen på hjemreisen til Spania. Han ankom fra Spania med mange nye embedsmenn som skulle overta viktige stillinger i koloniadministrasjonen. Dette utløste konflikt med koloniens "insulares" (spanjolene født på Filippinene). Han klarte ikke å hamle opp med det ca 80 år lange Bohol-problemet, denne øye i landsdelen Visayas hadde i praksis løstrevet seg fra det spanske styre. Under hans periode, i 1824, grunnla "El Sociedad de Amigos del Pais" en avis. Martínez, Juan Antonio Martínez, Juan Antonio Privatrett. Privatrett omhandler den delen av jussen som regulerer rettsforholdene mellom private, i motsetning til offentlig rett. Med «private» menes både fysiske personer (mennesker) og juridiske personer (for eksempel staten, kommuner, aksjeselskaper, borettslag osv.) Privatretten inndeles vanligvis i fire store hovedområder: Personrett, familierett, arverett og formuerett. Formueretten er det største og mest uensartede rettsområdet av disse fire. Personrett. Personrett omhandler den rettslige betydningen av enkelte personlige egenskaper, f.eks. alderens rettslige betydning. Videre behandler man i personretten en del regler som er særlig nært knyttet til personen, for eksempel navnerett og vernet for fysisk og psykisk integritet (personvern). Wolof. Wolof er et folk i Senegal, Gambia og Mauritania. I Senegal utgjør wolofene en etnisk pluralitet ved at rundt 40% av befolkningen identifiserer seg som wolof. De er flertallet i området som strekker seg fra Saint-Louis i nord, Kaolack i sør og Dakar i vest. Derimot er det få wolofer i Casamance. I Gambia er rundt 15% av befolkningen wolof. De utgjør en minoritet i et land der mandinkaene utgjør 40% av innbyggerne, men wolofspråk og -kultur har uforholdsmessig stor betydning ettersom wolofene utgjør halvparten av befolkningen i hovedstaden Banjul. I Mauritania er omkring 7% av befolkningen wolof. De bor for det meste i landets sørlige kystområder. Artisten Youssou N'Dour fra Senegal er wolof. Wolof (språk). Wolof er et atlantisk nigerkongo-språk som snakkes i Senegal, Gambia og Senegal av nesten 4 millioner mennesker, og er morsmål for woloffolket. I motsetning til de fleste andre språk i Afrika sør for Sahara er ikke wolof et tonespråk. Wolof er det mest talte språket i Senegal, og snakkes ikke bare av woloffolket (rundt 40 % av landets befolkning), men også av de fleste andre senegalesere. Det er mange variasjoner i dialektene av wolof i de forskjellige landa – for eksempel er det urbane «Dakar-wolof» i Senegals hovedstad wolof med fransk, arabisk og også litt engelsk innblanda. a> på wolof i Senegal, med franske undertekster. «Wolof» er standard skrivemåte av språknavnet, og kan også referere til folkegruppa eller wolof-kulturen. For å hjelpe uttalen brukte franskspråklige publikasjoner tidligere skrivemåten "Ouolof", og av samme grunn bruker av og til engelskspråklige publikasjoner skrivemåten "Wollof", men da oftest når det gjelder varieteten gambisk wolof. Før det 20. århundret ble ofte termene «Volof» og «Olof» brukt. Wolof har hatt noe innflytelse på vesteuropeiske språk. For eksempel kommer det norske ordet «banan» fra wolof ' via portugisisk og spansk, mens ordet «yams» kommer fra wolof ' («spise») via engelsk via portugisisk og spansk. Northumberland. Northumberland er et grevskap i England, i regionen Nordøst-England. Det har sin opprinnelse i kongedømmet Northumbria, men dagens grevskap dekker et betrakelig mindre område. Inntil 1974 var Newcastle upon Tyne administrasjonssenter for Northumberland, men den byen tilhører nå Tyne and Wear, og det nye administrasjonssenteret er Morpeth. Grevskapet grenser mot Tyne and Wear, Durham, Cumbria og det skotske stattholderskapet Roxburg, Ettrick and Lauderdale. Historie. Northumberland har en lang og komplisert historie. Før romernes ankomst ble det utkjempet flere kriger mellom briter og skotter i området, noe som skulle fortsette i middelalderen. En rekke befestede slott ble bygget der, blant annet Bamburgh, Dunstanburgh, Warkworth og Alnwick. Området kalles «kristendommens vugge» i England, fordi mange av de fremste misjonærene i angelsaksisk tid reiste ut fra klosteret på Lindisfarne, og fordi munkene fra Iona også virket i Northumberland. Den historiske hovedstaden var Bamburgh, hvor kongen av Northumbria hadde sitt sete før England ble samlet til ett rike. Senere ble Alnwick en viktig by, fordi den var sete for hertugen av Northumberland. Northumberland har flere ganger vært sentrum for opprør, blant annet Nådens pilegrimsferd og Nord-Englands reisning under Tudortiden. Hertugene av Northumberland, som var fra Percyfamilien, ledet flere av opprørene. De var beryktet for å skifte side når det begynte å gå dårlig, og ved å angi sine forbundsfeller til myndighetene slapp de unna straff hver gang. Noe av grunnen til dette var at det var viktig for kongen å ha en kraftfull hertug i Northumberland på grunn av faren for angrep fra Skottland. Under reformasjonen var Northumberland et sentrum for katolsk aktivitet, og etter gjenopprettelsen av monarkiet holdt mange jakobitter til der. Det ble på mange måter et lovløst land, med mange ubebodde steder hvor fredløse kunne gjemme seg. Etter at England og Skottland ble forent under James VI og I ble området i stor grad pasifisert. Grevskapet er Englands tynnest befolkede, og består stort sett av landsbygd. Det har blitt startet flere prosjekter for å trekke flere turister til Northumberland, med vakker natur som største trekkplaster. Morpeth. Morpeth er en liten markedsby ved elven Wansbeck i Northumberland, England. Den er administrasjonssenter for grevskapet Northumberland, og for distriktet Castle Morpeth. Byen fikk status som markedsby ("market town") under kong Johan uten land i det 12. århundre. Den er nå en travel liten by, med gode kommunikasjonsruter til Newcastle, dit mange av innbyggerne pendler, og til Edinburgh. Det går også direkte tog til London. Turisme er en voksende næringsvei, som ellers i Northumberland. Blant attraksjoner er Chantry håndverkssenter med et sekkepipemuseum, og William Turners fysikkhage. Derbyshire. Derbyshire er et grevskap i England, i regionen Øst-Midlands. Det er kjent for sin vakre natur og sitt fjellandskap. En stor del av Peak District nasjonalpark ligger i Derbyshire, og den nordlige delen av grevskapet går inn i Penninene. Det grenser mot Stor-Manchester, West Yorkshire, South Yorkshire, Nottinghamshire, Leicestershire, Staffordshire og Cheshire. Administrasjonsbyen er Matlock. Det administrative grevskapet består av åtte distrikter. Det seremonielle inkluderer disse og den enhetlige myndigheten Derby, som fikk denne statusen i 1998. 75 % av befolkningen bor på 25 % av arealet; med unntak av tretten byer med mellom 10 000 og 100 000 innbyggere er det meste av grevskapet tynt befolket jordbruksland og ubebodde fjellområder. George Everest. George Everest (født 4. juli 1790, død 1. desember 1866) var leder av kartleggingen av India og Himalaya i første halvdel 1800-tallet. Mount Everest er oppkalt etter ham. Everest, George Everest, George Miguel Lopez de Legazpi. Miguel López de Legazpi (ofte også stavet med "s", Legaspi) (født 1502 i Zumarraga, Guipúzcoa (i Baskerland), Spania, død 20. august 1572 i Manila på Filippinene) var spansk oppdagelsesreisende og etablerte spansk koloniherredømme på Filippinene og ble den nye koloniens første generalguvernør (1565–1572). Miguel var yngste sønn av Don Juan Martinez de Legazpi og Elvira Gurruchategui. Han giftet seg med Isabel Garces, men ble enkemann før han la ut på sin store ekspedisjon til Filippinene. Miguel Legazpi dro i 1545 til Ny-Spania (Mexico) og arbeidet der i noen år som hovednotarius for Mexico bys byråd og sivilguvernør. I 1564 fikk han i oppdrag av visekongen, Luis de Velasco, å lede en en koloniseringsekspedisjon til de filippinske øyer. Ekspedisjonen fant sted på ordre av kong Felipe II, som øygruppen var blitt oppkalt etter. Visekongen døde i juli samme år, men Ny-Spanias "audiencia" (høyesterett), som regjerte i påvente av utnevnelsen av en ny visekonge, fullførte forberedelsene. Avreise fra Mexico. Den 2. november 1564 seilte Legazpi med fire skip og mange mann ut fra Navidad ved Acapulco på den meksikanske stillehavskyst. Med på sin reise over havet hadde Legazpi blant annet med seg fem augustinermunker, under ledelse av Andrea de Urdaneta, som skulle spille en sentral rolle i den tidlige filippinske kristningshistorie. Blant de andre som fulgte med, kan nevnes kaptein Felipe de Salcedo (Legazpis sønnesønn), Guido de Lavezaris (som hadde vært med på Villalobos-ekspedisjonen i 1542), Melchor de Legazpi (Miguel Legazpis sønn). Bohol og Cebu. På veien over Stillehavet anløp de Guam, der de tok inn ferskvann og andre forsyninger. Legazpi kom til Filippinene tidlig i 1565, og ankret opp ved Cebu den 13. februar. Han prøvde først å etablere deg på Cebu, men det gikk ikke i første omgang; den lokale befolkning var avvisende. Han seilte så til Samar der han ble mottatt av en vennligsinnet høvding ved navn Urrao. De to inngikk der en blodspakt den 22. februar. Så satte han seil for Mindanao i sør. Men vinden snudde og drev skipene mot øya Bohol. Også på Bohol fikk Legazpi en uvennlig mottakelse. Men hans los, en malayisk muslim fra et erobret handelsskip fra Borneo, kunne forklare at fiendskapen skyldtes portugisernes plyndingsraid rundt øyene. Portugiserne kom fra Molukkene og krysset omkring blant øyene i Visayas, og bare to år tidligere, i 1563, hadde de plyndret Bohol og tatt omkring tusen boholanere som slaver. Naturligvis forvekslet øyboerne spanjolene med portugiserne. Med hjelp fra sin los forklarte Legazpi for de to høvdingene Datu Sikatuna av Bool og Datu Sigala av Loboc at de verken var portugisere eller var kommet for å plyndre eller drepe. Han lyktes, og inngikk en vennskapspakt med dem. Den 16. mars 1565 fulgte så blodspakten mellom Legazpi og Sikatuna; det fant antagelig sted i nærheten av den nåværende landsbyen Loay. Tre dager etter ble seremonien gjentatt med Sigala. Deretter dro Legazpi forsterket med styrker fra hans nye allierte tilbake til Cebu. Kong Tupas der motsatte seg igjen en spansk landgang. Under dekning av artilleri gikk spanske styrker i land, og etter en kort men intens trefning klarte de å få fotfeste der den 27. april 1565. Tupas og hans menn flyktet til fjells. Legazpi etablerte et støttepunkt kalt "Fort San Pedro" (oppkalt ikke etter den hl. Peter, men etter Legazpis flaggskip "San Pedro") og en liten by som han kalte "Villa San Miguel" og som snart skulle bli byen Cebu. Legazpi tilbød cebuanoene å komme ned fra fjellene og gjenoppbygge sine hus som var blitt ødelagt under kampene. Ved hjelp av Cid Hamal (også kalt Sidamit), en muslimsk malay som var i Cebu på den tid, klarte han å slutte fred med Tupas og de mindre datuene (høvdingene) på øya. Den 4. juni 1565 inngikk de en fredspakt, der det inngikk at rajah Tupas og de øvrige datuer anerkjente spansk overhøyhet. Mens Legazpi la det politiske fundament for spansk styre på øygruppen, var augustinermisjonærene i full gang med å spre kristendommen. Den første konvertitt ble Jandulaman, en enke som var niese til Tupas. Fader Diego de Herrera døpte henne oggav henne dåpsnavnet Isabel etter Legazpis avdøde hustru Isabel Garces. Etter dåpen giftet hun seg samme år (1565) med mester Andres, et gresk medlem av Legazpi-ekspedisjonen. Dette ble det første kristne bryllup forrettet på filippinsk jord. Den 28. mars 1568 lot kong Tupas seg døpe av fader Herrera, med Miguel Legazpi som gudfar. Han fikk navnet Felipe, etter kong Felipe II. Hans sønn og kronprins Pinsucan ble også døpt, fikk havnet Carlos, og hadde kaptein Felipe de Salcedo som gudfar. Etter disse gjennombruddene mottok store deler av cebuanoene den kristne dåp. Flere erobringer i Visayas. På dette tidspunkt hadde han erklært at en rekke øyer nå var den spanske krone: Guam og det som i dag heter Marshalløyene (allerede på vei over Stillehavet) og deretter de filippinske øyer som bærer de moderne navn Leyte, Samar, Bohol, Camiguin, Mindanao, Negros og Cebu. Så fortsatte han å legge til nye øyer: Panay (hvor han etablerte sitt nye hovedkvarter i 1569), Masbate og så videre. Det var ved Panayelvens bredd han grunnla Filippinenes andre spanske by; byen heter idag også Panay, og ligger i provinsen Capiz. Til å begynne med var befolkningen der fiendtlig innstilt, men takket være det apostoliske arbeid utført av fader Juan de Alba og augustinerne, endret de holdning. To av høvdingene, datuene Macabaog og Madidong, konverterte til katolisismen og ble Legazpis venner. Etter å ha gått i land også på øya Mindoro sendte Legazpi ett skip tilbake for å avlegge rapport i Mexico. Det ankom Acapulco den 20. august 1569. Med Cebu og Panay som baser klarte conquistadorene og misjonærene å etablere spansk styre og katolsk tro på enda flere øyer. I 1569 nådde kaptein Luís Henriquez de Guzman ledsaget av augustinerpresten Alonzo Jimenez øyene Masbate, Ticao og Burias. Han fortsatte så til Ibalon (i dagens provins Albay) sør på Luzon, og ble den første hvite mann som så vulkanen Mayon. I januar 1570 sendte Legazpi sin sønnesønn Juan de Salcedo (som var ankommet Cebu fra Mexico i 1567) til Mindoro for å straffe Moro-sjørøverne som herjet blant kystbefolkningen på Panay. Med en styrke bestående av 30 spanjoler og flere hundre allierte fra Visayas klarte Salcedo å ødelegge Moro-befestninger på småøyene Ilin og Lubang og dessuten erobre Mamburao. Erobringen av Mindoro bragte spanjolene nesten til munningen av Manilabukten. Fremstøt mot Manila. Legazpi hadde hørt om en blomstrende muslimsk handelsby lenger nord, "Maynilad" (nå Manila) på øya Luzon. Han sendte to av sine menn dit, Martin de Goiti og Juan de Salcedo, med en passende styrke, på 120 spanjoler og 600 visayere. På vei dit utforsket Salcedo Pansipitelven i Batangas, der det kom til en mindre trefning. Salcedo ble såret av en giftpil i foten. De ankom så den 8. mai 1570 til Maynilad, og ble først tatt vel imot. Men på grunn av en misforståelse kom det til kamp den 24. mai, og spanjolene seiret over den lokale rajah, Sulayman, og hans styrker. Sulayman trakk seg tilbake over Pasigelven, og etterlot seg sin by i flammer. Deretter erklærte de at stedet nå var underlagt den spanske krone. Blant krigsbyttet som Goiti tok, var noen kanoner som Panday Pira, en kanonmaker fra Pampanga, hadde laget for Sulayman. Etter sin seier trakk Goiti seg tilbake og vendte tilbake til Panay. Han fortalte Legazpi om det muslimske kongedømmet Maynilad ved Manilabuktens bredd. Det var et rikt rike, på grunn av sine handelsforbindelser med kineserne, borneoene, siameserne og andre utenlandske handelsfolk. Gjenerobringen av Maynilad. I mai 1571 bragte Legazpi store deler av sin styrke – 27 skip og båter, 280 spanjoler og 600 allierte fra Visayas – til Maynilad og etablerte en fast bosetning der hvor den indre bydel "Intramuros" nå ligger. Denne annen erobring av Maynilad skjedde uten blodsutgydelser. Lakan Dula, den siste kongen av Tondo og Sulaymans onkel, innså at det ville være nyttesløst å prøve å stå imot overmakten. Han padlet ut i Manilabukten og hilste Legazpi velkommen. Han overtalte også Rajah Sulayman og Rajah Matanda (også han en onkel til Sulayman) om å underkaste seg Legazpi uten kamp. Erobringen fant sted den 19. mai. Men selv om Sulayman og Lakan Duka hadde overgitt sine respektive kongedømmer til spanjolene, ville ikke filippinene på det sentrale Luzon være med om det. Anført av sin leder Bambalito tok filippinere fra barangayene Macabebe (Bambalitos fødeby), Betis, Hagonoy, Navotas og andre steder til våpen. Detablerte sin leir i Navotas, og derfra dro Bambadillo til Tondo der han forgjeves prøvde å få Sulayman og Lakan Dula til å bli med på motstandskampen. De to lederne hadde imidlertid gitt sitt æresord; bare noen få av Sulaymans menn, og en sønn og to nevøer av Lakan Dula, sluttet seg til ham. Den 3. juni 1571 seilte Bambalitos lille flåte ned Bankusaykanalen og gikk til kraftig angrep på Legazpis skip. Under kampene falt Bambadillo. Dette tok motet fra hans menn, som dermed raskt led nederlag. Legazpi utropte den 24. juni Maynilad til de filippinske øyers hovedstad og den spanske kolonialadministrasjons hovedsete. (Etter Legazpis død, den 1. juni 1574, bestemte kong Filip II at byen der skulle hete "Insigne y Siempre Leal Ciudad", men det navnet fikk aldri festnet seg.) Ved hjelp av munker og prester fra spanske tiggerordener etablerte Legazpi en koloniregjering. Det var egentlig nå at Legazpi ble generalguvernør, men kronen valgte å sette dagen for hans ankomst til Filippinene som tiltredelsesdag. De første 250 årene var øyene strengt tatt en koloni under visekongedømmet Ny-Spania, altså ikke under Spania direkte. Legazpi døde i Manila i den 20. august 1572. Legazpi skrev rapporter til den spanske krone om sine oppdagelser og om hendelser på Filippinene. Brevene er samlet under tittelen "Cartas al Rey Don Felipe II. sobre la expedicion, conquistas y progresos de las islas Felipinas" og oppbevares i indios-arkivet i Sevilla. Harstad Tidende-gruppen. Harstad Tidende Gruppen AS (HTG) er et nordnorsk mediekonsern som eies av Polaris Media ASA. Konsernet består av Harstad Tidende, Troms Folkeblad, Framtid i Nord, Vesteraalens Avis, iTromsø (96% eierandel), Sortlandsavisa (80%), Altaposten (78%), Andøyposten (78%) og Vesterålen Online (60%). HTG har også en eierandel på 38% i Avisa Nordland. Historikk. HTG fusjonerte høsten 2008 med Adresseavisen og fikk Polaris Media ASA som morselskap. Fram til da hadde Schibsted ASA vært største aksjonær. De passerte 50 prosent i 2004 og kjøpte seg ytterligere opp til en eierandel på 67 prosent i oktober 2006. 26. februar 2008 godkjente Klagenemnda for eierskap i media at etableringen av medieselskapet Media Norge ASA kunne fortsette på vilkår av at Schibsted måtte selge sin eierpost i Adresseavisen og selge seg ned til en eierandel på 40 % i Harstad Tidende Gruppen AS. I mai 2008 vedtok styrene i Adresseavisen og HTG at de to selskapene skulle fusjonere og sammen danne det nye eierselskapet Polaris Media ASA. HTGs trykkeri på Stangnes i Harstad er Nord-Norges største. Her trykker både Dagbladet og Verdens Gang sine nordnorske opplag. Konsernsjef i HTG er Rolf A. Erstad. Løypemage. Løypemage (lat. "abomasum") (løpemage) er siste del av drøvtyggernes firedelte mage. Det er den eneste av magene som produserer fordøyelsesvæsker. Løypemage (også kalt kjese og kjæse) fra kalver er nødvendig råvare for å fremstille løype til osteproduksjon. De fire magene kalles vom, nettmage (lat. reticulum), bladmage og løypemage. Steradian. Steradian ("ste" fra gresk "στερεός" ("stereos"), «solid», «romlig») er en avledet SI-enhet for måling av romvinkel, og er den tredimensjonale varianten av radian. Symbolet for steradian er sr. En steradian er den romvinkelen som med toppunkt i sentrum av en kule med radius formula_1, avgrenser et areal av kuleoverflaten som er lik formula_2. Ettersom arealet av overflaten av en kule er formula_3, følger det av definisjonen at en kule måler formula_4 steradianer. Drøbaksundet. Drøbaksundet er sundet der Oslofjorden smalner mellom Drøbak og Hurum. Drøbaksundet danner skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord. Drøbaksundet var tidligere bevoktet av Oscarsborg Festning. Den tyske krysseren «Blücher» ble senket i dette sundet 9. april 1940. Oscarsborg festning. Oscarsborg festning ligger i Drøbaksundet like nord for Drøbak. Ute i sundet ligger Kaholmene. På Sønder Kaholmen finner en Hovedbatteriet med det gamle fortet bak. I vanlig dagligtale er det dette som omtales som Oscarsborg festning. Organisatorisk omfatters imidlertid en rekke flere anlegg på Nordre Kaholmen, på fastlandet og på Håøya. Det har vært festning på stedet i over 350 år. Festningen fikk sitt nåværende navn etter et besøk av kong Oscar I på Kaholmene 23. august 1855. Oscarsborg er mest kjent for senkningen av den tyske krysseren «Blücher» den 9. april 1940. I dag er den militære virksomheten trappet ned, og festningen er åpen for sivile. Det er museum, hotell, flere restauranter og spa på øya. Tidlig historie. Oscarsborg festning sett fra sørvest. Drøbaksundet har gode, naturlige betingelser for forsvar. I Christian IVs tid ble det bygget et blokkhus på Kaholmene som var fullført i 1643. Festningsanleggene i Drøbaksundet var imidlertid ikke i aksjon under krigene mellom Danmark-Norge og Sverige på 1600- og 1700-tallet. I 1785 ble "Artilleriets skriverskole" etablert på Kaholmen, i vår tid kjent som "Befalsskolen for Kystartilleriet". Det har under ulike navn vært utdannet befal til kystartilleriet på Oscarsborg i over 200 år. Under Napoleonskrigene ble festningsanleggene forsterket, både på Kaholmen og på begge sider av fjorden. Den danske prins og nyvalgte norske konge, Christian Frederik inspiserte anlegget i juni 1814. I 1845 ble det vedtatt en plan for videre utbygging. Kostnadene ble anslått til 232 000 spesiedaler, og første byggetrinn var ferdig 20. november 1848. I desember 1852 ble resten av kanonene satt på plass i hovedfortet, og festningen var ferdig i 1853 med totalt 111 kanoner; «derav 73 fuldstore bombekanoner». Hoveddelen av festningen ble bygget etter prinsipper etablert av den franske general Marc René Montalembert. I Norden finner en tilsvarende festninger i Horten og Bomarsund på Åland. Festningen ble pga. Krimkrigen mobilisert i desember 1853. 80 artillerister og et musketerkorps holdt nøytralitetsvakt. I 1855 ble festningen besøkt av kong Oscar I og oppkalt etter ham. Da anleggene stod ferdige i 1856, ble Oscarsborg ansett som Nord-Europas mest moderne festning. Dette ry ble imidlertid kortvarig. Allerede i 1864 var Oscarsborg foreldet. Utviklingen på artilleriets område hadde gått raskt. Det opprinnelige anlegget på Kaholmene var kun beregnet til forsvar mot angrep fra sjøsiden. Oscarsborg ville derfor lett kunne omgås og relativt enkelt bli erobret fra fastlandet ved en landgang på Nordre Kaholmen. Modernisering av festningen. I årene 1874-79 ble det bygget en «jeté» – en undervannsmur fra Kaholmene, via Småskjær til Hurumlandet. Den tvang fiendtlige skip til å seile det østre løpet mellom Kaholmene og Drøbak på østsiden av fjorden. Muren er ca. 1 500 meter lang og opptil 25 meter høy, øverst er den ca. 4 meter bred. Muren består av store stenblokker som ble sprengt ut på Hurumlandet og fraktet ut med lekter. Det ble i 1875 startet arbeid med å forhøye og utbedre festningsvollen foran det gamle hovedfortet, for å lage plass til det nye hovedbatteriet med seks kanonstillinger. Disse var tenkt oppsatt med seks 30,5 cm Krupp bakladningskanoner, modell 1877, men det ble bare levert én innen 1879. Den ble plassert til venstre i vestre del. Krangel om midler og disponeringer førte til at resten ikke ble bestilt og levert. De to andre stillingene på den vestre delen ble midlertidig oppsatt med to foreldede 26,5 cm Armstrong munnladningskanoner, mens de tre østre kanonstillingene ble stående tomme. På begynnelsen av 1890-tallet ble det bevilget mere penger, og Oscarsborg kunne dermed gjennomgå en ny utbygningsfase. Torpedobatteriet. Et nytt torpedobatteri ble ferdig i 1901. Det var dette batteriet under kommando av kommandørkaptein Andreas Anderssen som under oberst Birger Eriksens kommando gav «Blücher» nådestøtet 9. april 1940. Torpedobatteriet var unikt i sin konstruksjon, da det bestod av tre utskytningssjakter sprengt ut under havflaten. Hver sjakt var utstyrt med heisrammer som kunne lades med to torpedoer av gangen over vann og så senkes ned for avfyring. Torpedorammene kunne dreies horisontalt slik at utskytningsvinkelen kunne forhåndssettes +/÷ 12,5 grader for å variere batteriets spredning. Ved avfyring ble torpedoens trykkluftmotor startet og torpedoen gikk ut for egen kraft. Hovedbatteriet. Da man skulle fylle de tre tomme plassene i hovedbatteriet, fant man at neste generasjons kanoner var blitt såpass dyre at man ikke lenger hadde råd til samme kaliber som var anskaffet tidligere. Det ble derfor bare kjøpt tre 28 cm-kanoner, også disse produsert av Krupp. De første delene ankom med dampskip fra Tyskland i februar 1892, men alle kanonene var etter en serie omstendigheter først på plass i mai 1893. Østre strandbatteri med sine fire originale 16,7 cm palliserkanoner som har stått i batteriet siden 1878, Østre batteri med originaloppstilling fra 1870-tallet, Søndre batteri som er anlagt på restene av det gamle søndre batteri fra 1870-årene. I forbindelse med krisen i unionen ("konsulatsaken") ble festningen mobilisert den 10. september 1895 og var i ti dager fullt oppsatt med 760 soldater. Festningen ble på ny mobilisert i 1905, med en krigsbemanning på 1 800 soldater; fra 13. september til 11. oktober. Under første verdenskrig var Norge nøytralt, og Oscarsborg var bemannet som en del av nøytralitetsvakten. Organisatorisk lå festningen fra 1853 under Akershus, og fra 1883 var det egen kommandant bosatt på Oscarsborg. Inntil 1957 var kystartilleriet og festningen underlagt Hæren. Fra 1957 ble festningen som en del av kystartilleriet, underlagt Sjøforsvaret. Senkningen av Blücher. Oscarsborg bombes 9. april 1940 I mellomkrigstiden ble festningen forsømt, på linje med resten av det norske forsvaret og på tross av stadige krav fra kommandanten, oberst Birger Eriksen, var bemanning og beredskap lav. Den 2. april 1940 fikk festningen 450 nye rekrutter. Den 8. april klokken 23 ble kommandanten varslet om innkommende sjøstridskrefter, mest sannsynlig tyske (man visste ikke dette med sikkerhet), fra Sjøforsvarets overkommando, og klokken 2330 ble det varslet om at fremmede fartøyer hadde trengt inn forbi Fulehuk fyr og at det var kamper ute i fjorden. Ved midnatt ble det meldt at fortene Rauøy og Bolærne var i kamp med to fremmede krigsskip og at alle fyr var slukket. Kommandanten beordret ved midnatt alle Oscarsborgs kampledd besatt og gjort klare til kamp. Det var totalt 45 befal og 293 korporaler og menige – en rekke kampledd ble ikke besatt på grunn av mangel på personell. Den 9. april klokken 0015 varslet oberst Eriksen politimesteren i Drøbak, som iverksatte evakuering av byen. Kl 0100 hadde kommandanten en samtale med major Færden på Bolærne. Man antok at de inntrengende krigsskipene måtte være tyske eller engelske. Klokken 0200 holdt regjeringen møte, og den var da klar over at angrepet var tysk, men det ble ikke gitt beskjed om dette til Oscarsborgs kommandant. Klokken 0338 meldte Filtvet fyr at to større, mørklagte fartøyer hadde passert, og at en ombord i vaktbåten Furu, som var så nær den tyske flåtegruppen at de holdt på å kollidere, hadde hørt tysk tale ombord. Klokken 0400 fikk kommandanten melding fra Stjernås om at tre kryssere og to mindre fartøy hadde passert 0358. Klokken 0418 ble det meldt fra Drøbak at fem skip, ett stort i tet og fire mindre påfølgende, var på vei innover. På orografen i Hovedbatteriet satt fenrik K.W. Høie fra Drøbak. I de kritiske minuttene da "Blücher" nærmet seg, falt filamentene i trådkorset ut. Festningen var dermed uten avstandsmåler. Til alt hell hadde oberst Eriksen tatt oppstilling i hovedbatteriet, "for at alle skulle kunne se hvem som hadde kommandoen og var ansvarlig". Eriksen hadde vært batterikommandør i 1905, og beordret nå avstand etter hukommelsen. Klokken 0421 åpnet festningen ild med to kanoner; den tredje hadde man ikke folk til å bemanne, og den kunne uansett ikke svinges i riktig vinkel for å treffe Blücher. Avstanden til fartøyet ble anslått til 1 200 meter, og granatene på 345 kg treffer. Første skudd var et signal til de andre batteriene, Kopås, Husvik og Seiersten på Drøbaksiden, og Nesset på Hurumsiden om å åpne ild. Kanonene på Oscarsborg rakk bare å avfyre ett skudd hver, på grunn av mannskapets uerfarenhet og Blüchers fart, men begge skudd traff, og satte blant annet skipets kommunikasjonssystemer ut av spill, ammunisjons- og drivstofflagre i brann. Klokken 0425 ble Blücher truffet av to torpedoer fra festningens undersjøiske torpedobatteri, kommandert av den pensjonerte kommandørkapteinen Andreas Anderssen. Det var disse som senket skipet. Klokken 0440 ankret Blücher ved Askholmene og sank ca. klokken 0623. De andre tyske fartøyene hadde da trukket seg tilbake sørover i fjorden. Klokken 0745 begynte tyske fly å bombe festningen. Med avbrudd pågikk dette i ti timer; 42 tyske fly deltok og flere hundre bomber falt. Ett tysk fly ble skutt ned og flere skadet, og bombingen opphørte kl 18. Dagen etter, den 10. april klokken 9, ble festningen inntatt av tyske styrker. De tyske tap var totalt om lag 1 000 mann. På norsk side var det ingen militære tap, men to sivile kvinner i Drøbak ble drept. Under den tyske okkupasjonen var festningen en del av forsvaret av Oslo, og fjorden var sperret med ubåtnett; disse ble åpnet ved passering av tyske konvoier. Festningen ble overtatt av hjemmefronten den 12. mai 1945. Dagens festning. Det militære aktiviteten på festningen er lagt ned og i dag forvaltes Oscarsborg av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk i samarbeid med kommandant Stein Erik Kirknes. Oscarsborg festningsmuseum er en viktig del av publikumstilbudet på stedet (underlagt Forsvarsmuseet) og har ansvaret for den historiske formidling og guidede turer. Oscarsborg festning er et av Norges nasjonale festningsverk og åpent for publikum hver dag hele året, i tillegg til museum og de originale forsvarsverk er det i dag et spahotell med 190 sengeplasser, en kafé med lysstøperi, en gjestehavn med hyggelig havnekro og årlig 100 000 besøkende gjester. Oscarsborg er populært som sommersted i sommerhalvåret og kurs- og konferansested i vinterhalvåret. Oscarsborgoperaen som setter opp opera i august hvert år er også viktige bidragsytere til å sette stedet på kartet som en spennende kulturarena. De to Armstrong-kanonene som sto i den vestlige delen av hovedbatteriet ble rigget ned og solgt som skrap på 1950-tallet. På disse standplassene står det i dag to lademekanismer som ble brukt til eksersis. Den ene 30,5 mm Krupp-kanonen fra 1879 som også tilhørte den vestlige delen er bevart. Den er i dag kjent under navnet «Methusalem», og på løpet av denne ser en store sår etter beskytningen fra «Lützow» 9. april 1940. Kanonen var tatt ut av bruk før 9. april 1940. Detalj fra Oscarsborg, området rundt den gamle kasernen Indre Oslofjord. Indre Oslofjord er den delen av Oslofjorden som er nord for det omkring 1 km smale Drøbaksundet nord for Hurumlandet. Den ligger i Oslo og Akershus fylker og strekker seg helt inn til havnebassenget foran Rådhuskaia i Oslo by. Indre Oslofjord er fra 3 til 7 km bred. Geologi. Indre Oslofjord er tildels formet av istidene de siste 2,5 millioner år. Dessuten finnes løsmasser som ble avsatt da isen trakk seg tilbake etter siste istid for 9000 år siden. Ås-Ski-trinnet danner terskelen for Indre Oslofjord. Store sandterrasser er avsatt da iskanten lå ved Drøbak-Svelvik. Båttrafikk og friluftsliv. Oslofjorden har landets høyeste trafikk av båter, både ferjer, lastebåter, charter- og fritidsbåter. Indre og Ytre Oslofjord er dessuten Norges tettest befolka friluftsområde med tilknytning til sjøen. Hyttene langs kysten er mange og svært dyre, og aktivitetsnivået er særlig høyt om sommeren. Oslomarkavassdragene. På vestsiden drenerer flere mindre vassdrag til Indre Oslofjord. De største elvene er Lysakerelva, Akerselva og Sandvikselva. Disse Oslomarkavassdragene er vernet mot videre kraftutbygging, men over 90 % av kraftpotensialet på 1 TWh er allerede bygget ut. På østsiden renner elvene Alna (fra Lillomarka), Ljanselva (fra Østmarka), Gjersjøelva og Årungselva ut i fjorden. Forurensning. Avløpsvann fra industrien og fra befolkninga i Oslo og Bærum kommuner har ført til en betydelig forurensning i Indre Oslofjord. Ved Drøbak danner sjøbunnen dessuten en terskel og utskiftinga av vannet i fjorden innenfor er derfor liten. Dette har ført til oksygenmangel på dypt vann i Indre Oslofjord. Det gjelder særlig Oslofjordens innerste, sørgående arm, Bunnefjorden. Det er gjort en rekke tiltak for å dempe forurensninga og rydde opp i Indre Oslofjord de seinere åra. Mellom Malmøykalven i Oslo og Langøyene, Husbergøya og Skjærholmene i Nesodden, har det de siste årene blitt dumpet store mengder slam og sedimenter fra mudring i Bjørvikaområdet, masser som er gravet ut i forbindelse med bygging av operahuset i Oslo, og en ny tunnel. Det har imidlertid vært stor uenighet om hvilken grad av forurensning dette innebærer. Ytre Oslofjord. Ytre Oslofjord er definert som den delen av Oslofjorden som er sør for (utenfor) Drøbaksundet og til Langesund ved Telemarkskysten i sørvest og til svenskegrensa i sørøst. Drammensfjorden munner ut i Ytre Oslofjord ved Hurumlandet. Skjærgårdskyst preger landskapet, og både øst-siden og vest-siden av fjorden er yndede plasser for hytteeire og ferieturister. Eksterne lenker. Oslofjord, ytre Oslofjord, ytre Oslofjord, ytre Vestfjorden (Oslofjorden). Vestfjorden i indre Oslofjord er den delen av Oslofjorden som er nord for Drøbaksundet og vest for Håøya, hovedsakelig de delene av fjorden som ligger i Røyken og Asker kommuner. Bjørnøya. Bjørnøya er en norsk øy i Barentshavet på 178 km², et stykke sør for Spitsbergen. Øya er juridisk en del av øygruppa Svalbard. Øya ble oppdaget av den nederlandske oppdagelsesreisende Willem Barents i 1596. På vei inn til land møtte hans folk en svømmende isbjørn, og gav derav øya navnet Bjørnøya (på nederlandsk: "Beeren Eiland"). Øya er på grunn av sin beliggenhet siden 1900-tallet blitt stadig mer strategisk interessant, både fra en militær, økonomisk og ressursmessig synsvinkel. Farvannene rundt Bjørnøya har vært ett av de områdene hvor omlasting av overfisket torsk har foregått. Historie. På 1600- og 1800-tallet ble det drevet intens fangst av hvalross på Bjørnøya og flere andre steder i Arktis som medførte at bestanden ble utryddet. Mange fangstfolk frøs eller sultet i hjel. Funn i en del graver tyder også på voldsbruk mellom de forskjellige fangstekspedisjonene. Man har også drevet jakt på isbjørn. Dessuten har det også vært norsk og russisk hvalfangst og selfangst i havområdene omkring øya. Rester av en hvalstasjon fra 1905–08 finnes på øya. Bjørnøyas status som norsk land ble endelig fastslått ved Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Undertegnelsen fant sted i Paris. Signatarstatene var, foruten Norge, USA, kongeriket Storbritannia og Irland, kongeriket Danmark, Frankrike, kongeriket Italia, keiserriket Japan, kongeriket Nederland og kongeriket Sverige. Blant de land som senere tiltrådte avtalen var blant annet Sovjetunionen (selv om sovjeterne i 1944 forestilte seg en annen løsning, se lenger ned). Ikke bare nordmenn, men også svensker har gjennomført geografiske ekspedisjoner for å utforske øya. En svensk ekspedisjon gjennomførte de første undersøkelsene i Ellasjøen, en innsjø som ligger på den sørlige delen av Bjørnøya. I perioden frem til 1930-tallet var det flere ekspedisjoner som både beskrev geologi, flora og fauna. Helt siden 1609 har man vært kjent med at øya hadde forekomster av kull. Gruveanlegget ved Tunheim ble etter hvert etablert med 25 hus, og i perioden 1915–40 ble det gjort optimistiske, men mislykkede forsøk på lønnsom gruvedrift. Rester av jernbanelinjen fra gruvene til utskipningshavnen på øya er fremdeles synlig. Hele Bjørnøya var i privat eie fra Bjørnøen AS ble stiftet i 1918 fram til 1932 da staten overtok alle aksjer. Bjørnøen AS eksisterer fortsatt som et statlig aksjeselskap. Styret for Kings Bay AS er også styre for Bjørnøen AS. Styret er underlagt eierskapsseksjonen i Nærings- og handelsdepartementet. I 2002 ble store deler av Bjørnøya med sjøområdet ut til fire nautiske mil fredet som Bjørnøya naturreservat. Bjørnøyas strategiske betydning. Både under annen verdenskrig og under den kalde krigen hadde farvannene rundt Bjørnøya stor militærstrategisk betydning. Selv om militærinstallasjoner eller havner på selve øya ikke gir meget mening, har det vært av stor betydning hvilke land eller allianser som har behersket denne delen av Barentshavet. Under annen verdenskrig kom verken Bjørnøya eller det øvrige Svalbard under tysk militær kontroll, men i september 1941 plasserte den tyske marine en automatisk radiostasjon på øya. De vestallierte forsyningskonvoiene med militærutstyr til russerne seilte fra Atlanterhavet og forbi Bjørnøya (sør eller nord for øya) på sin vei til Murmansk og andre havner på Kolahalvøya, og den tyske krigsmarines og Luftwaffes angrep på konvoiene var særlig intense i nettopp dette farvannet. For eksempel hadde konvoien PQ-17, den som ble gjenstand for de kraftigste angrepene, sine største tap i området nord for Bjørnøya i juli 1942. De nesten like dramatiske angrepene på konvoien JW 51B fant sted nyttårsaften 1942 øst for Bjørnøya. Sjøslaget ved Nordkapp mellom den britiske og den tyske marine pågikk over et stort sjøområde sørøst for Bjørnøya julen 1943 og begynte nokså nær Bjørnøya. Her mistet tyskerne slagskipet «Scharnhorst». I november 1944 foreslo Sovjetunionens utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov overfor Norges utenriksminister Trygve Lie (London-regjeringen) at Svalbardtraktaten skulle annulleres, eller «kastes i papirkurven», som han sa. Molotov foreslo at hovedøygruppen med Spitsbergen skulle gjøres til et norsk-sovjetisk kondominium, dvs. komme under en felles norsk-sovjetisk administrasjon. Bjørnøya skulle derimot overføres til sovjetisk suverenitet. Senere, i april 1945 var «forslaget» justert: Nå mente russerne at man skulle enes om at «forsvaret av Svalbard-øygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjet-Samveldet.» Til gjengjeld unngikk de begrepet «kondominium», og det ble sagt intet om at Bjørnøya skulle overføres til sovjetisk suverenitet. Sovjetunionen frafalt deretter i all stillhet sin pågående interesse for justeringer av "status quo". a>s P-3C Orion-fly gjør dem til gode ubåtjegere. Under den kalde krigen var farvannene mellom Finnmark og Svalbard av stor militær interesse. Den sovjetiske nordflåte måtte gjennom disse farvannene for å nå ut til Nordatlanteren. Dette gjaldt ubetinget alle overflateskipene, og selv om ubåtene kunne benytte seg av ruter nord for Svalbard ville de likevel vanligvis passere mellom det norske fastland og Bjørnøya, eller mellom Bjørnøya og Spitsbergen, ettersom dette var den korteste og letteste kurs. NATOs overvåkning av farvannene var intens, både med skip, fly (som fra den norske 333 skvadron), satellitter og f.eks. lytteutstyr på havbunnen. Den 7. april 1989 brøt det ut brann på den sovjetiske atomubåten «K-278 Komsomolets», og den sank 74 km sør-sørøst av Bjørnøya. Av mannskapet på denne angrepsubåten omkom 42, mens 25 ble reddet. Andre episoder av lignende (men muligens mindre alvorlig) karakter skjedde i samme periode i farvann noe lenger unna Bjørnøya. Norske analyser av prøver tatt i 1994 på havbunnen ved «Komsomolets» har vist at radioaktivt plutonium lekker eller har lekket ut av de to atomtorpedoene i vraket. Den norske Kystvakten og Luftforsvarets 337- og 330 skvadron er fremdeles engasjert i overvåkning av farvannene, men nå er hovedbegrunnelsen for overvåkningen knyttet til forvaltningen av de store fiskeriressurser i havområdene. Det gjelder å forhindre overfiske og tjuvfiske. Det har vært, og til dels er, særlige vanskelige konflikter med utenlandske fiskere, blant annet med islandske og med russiske fiskebåter. I slutten av oktober 2005 sa sjefen for kystvakten, Geir Osen, at man i 2004 dokumenterte et uregistrert fiske i Barentshavet på 100.000 tonn torsk. Det tilsvarer fisk for én milliard kroner. Det utgjør en femdel av det lovlige fisket i området. Det er i hovedsak russiske fiskefartøyer som står bak tjuvfisket, mente Osen. På sikt kan overfiske føre til at man ikke når målet om en bærekraftig utvikling. Kystvakten har registrert at det skjer omfattende omlasting av fisk til havs. Omlasting betyr at et fiskefartøy leverer fangsten til et transportfartøy som bringer fiskeproduktene til land, for eksempel en havn i Europa. Kystvakten mente at mye tyder på at en del av fisken som omlastes, aldri rapporteres til norske myndigheter. Dermed blir kvotene overfisket. Overfisket er en trussel spesielt mot torskebestanden i Barentshavet. Bjørnøya og Hopen har tradisjonelt vært de områdene hvor omlastingen har foregått. I 2004 ble det registrert økt omlasting også i Gråsonen, Smutthullet og Smutthavet. Geografi. Mesteparten av øya er vernet som Bjørnøya naturreservat. Midtpunktet på øya ligger omkring 74°26′ N 19°04′ Ø. Bjørnøya naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon den 16. august 2002. Naturreservatet omfatter hele øya og tilhørende sjøområder ut til fire nautiske mil, med unntak av et mindre landareal (1 200 daa) omkring stasjonen i nord. Fra fuglefjellet Stappen på sørspissen av Bjørnøya. Øya er omtrent trekantet av form, med en spiss omtrent rett mot sør, og måler ca. 20 km fra nord til sør. Den er ca. 15 km på det bredeste. Den stikker opp fra et undervannsplatå med dyp på mindre enn 100 meter. Øya er sterkt påvirket av bølgeaktivitet, og er derfor nesten overalt omgitt av bratte klippekyster. Landskapet kan naturlig deles i et sørlig fjellområde og et nordlig lavlandsområde. Fjellområdet utgjør ca. 1/3 av øyas areal, mens lavlandsområdet utgjør 2/3. Lavlandsområdet ender oftest i en 10–30 meter høy brattkant mot sjøen, noe som de fleste steder gjør landing med båt vanskelig. Det finnes enkelte viker med sandstrender og sandbunn, men heller ikke disse er særlig godt beskyttet mot vind og sjø. Kystlinja er overalt svært eksponert, og havet graver seg stadig innover, særlig i de yngre, løse bergartene der erosjonen går raskt. Den sørlige delen av øya domineres av fjellmassiver. "Miseryfjellet" med de tre toppene "Urd" (536 m), "Verdande" (462 m) og "Skuld" (454 m), og "Antarcticfjellet" på 360 m preger sørøstkysten. Fra sørspissen og fem km oppover langs vestkysten reiser "Fuglefjellet" (411 m), "Hambergfjellet" (440 m) og "Alfredfjellet" (420 m) seg som høye kystklipper fra havet. Rundt den sørligste delen av øya finnes loddrette stup på mer enn 400 m som går rett i havet. Høye, frie fjellvegger nær kysten finnes også i Miseryfjellets østside. Nær sørspissen har bølgenes erosjon sammen med oppsprekkingen i bergartene formet trolske oppstikkende staur, som "Sylen" og "Stappen". Mindre staurer finnes også på nordøst- og vestsiden av øya. På sørøya finnes også kysthuler, blant annet den kjente "Perleporten" hvor det er mulig å passere med småbåt. Bjørnøya har over 700 små innsjøer, som dekker omkring elleve prosent av arealet. De største av innsjøene er "Øyangen" midt på øya og "Laksvatnet" i nord. I sør ligger "Ellasjøen", som fikk sitt navn etter fornavnet til kona til lederen for en svensk forskningsekspedisjon på 1920-tallet. Blant andre vann kan nevnes "Spælvatnet", "Vomma", "Helin", "Kalven", "Lomvatnet" og "Hausvatnet". Virksomhet på Bjørnøya i dag. Som på Jan Mayen er det ikke permanent bosetning på øya, men på nordsiden av øya ligger Bjørnøya meteorologiske stasjon som har bemanning året rundt. Stasjonen ligger i Herwighamna og er den eneste faste virksomheten på øya. Her er det normalt ni ansatte med halvårskontrakter fra Meteorologisk institutt. Det er også tidvis en radiotekniker fra Telenor. Bjørnøya meteorologiske stasjon. Arbeidet på Bjørnøya meteorologiske stasjon består i hovedsak av telekommunikasjon (Bjørnøya meteo) og meteorologiske observasjoner. I tillegg betjener besetningen en del forskningsinstallasjoner for norske og utenlandske forskningsinstitusjoner. En ny stasjonsbygning ble tatt i bruk i 1968. Bjørnøya radio. Bjørnøya radio (LJB) ble opprettet i 1919 og sender både over VHF9 og mellombølge (HF). Høsten 1996 ble ekspedisjonen fjernstyrt over satellitt og styres nå fra Telenor Maritim Radio sin bemannede stasjon ved Bodø radio. Lokalet til gamle Bjørnøya radio er i dag innredet som et museum. Denne radiobygningen ble bygd på 1940-tallet. Forskning i dag. Norsk Polarinstitutt gjennomfører årvisse ekspedisjoner til Bjørnøya, for det meste i ornitologisk forskningsøyemed. Utsiktene til oljeleting i farvannene sør for Bjørnøya har økt viktigheten av forskning og observasjoner. Dette var bakgrunnen for at polarinstituttet i 1986 etablerte et program for overvåking av sjøfuglbestandene på Bjørnøya. Det vektlegges i økende grad også forskning på klimaendringer og på miljøforgiftning. I de senere år har natur- og miljøforskningen gjennomført på øya frembrakt resultater som vekker internasjonal oppsikt. På 1980-tallet ble det funnet døde polarmåker på Bjørnøya. Funn av miljøgifter i det arktiske miljø og en begynnende forståelse for at miljøgifter kan langtransporteres med luft- og havstrømmer resulterte i at overvåkningsprogrammet AMAP "(Arctic Monitoring and Assessment Programme)" ble startet i 1991. Miljøgiftene på øya er langtransportert og kommer fra de industrialiserte landene lenger sør. Organiske miljøgifter konsentreres i de fettrike arktiske næringsskjedene og flere undersøkelser har vist at miljøgiftene kan påvirke dyrelivet negativt. Turisme. Turiststatistikken for Bjørnøya er begrenset. Dette skyldes bl.a. at en del båter anløper Bjørnøya på tur nordover, uten først å ta kontakt med Sysselmannen på Svalbard. Dermed blir de ikke notert i statistikken. Det ble omkring årtusenskiftet likevel registrert en noe økende frekvens av turister som besøkte øya. Det er kun registrert turistferdsel i månedene fra juni til september. Ut fra hvor det er mulig å komme i land og kjennskapen til hvor folk går i land, vet man at det er i Sørhamna, Kvalrossbukta, Russehamna og Herwighamna (stasjonen) det oftest går folk i land fra båter. Ved gode vær- og landgangsforhold blir også Tunheim år om annet besøkt. I tillegg må nevnes at flere av båtene som passerer Bjørnøya, går opp mot land ved fuglefjellene sør på øya med turister. Dyre- og fugleliv, ferskvannsfisk. Det er sjøfuglene som dominerer dyre- og fuglelivet på Bjørnøya. De hekker i klippeveggene rundt hele øya, men spesielt store er koloniene rundt sørspissen. Samlet sett regnes Bjørnøya for å ha en av de største sjøfuglkoloniene på den nordlige halvkule. En av grunnene til opprettelsen av Bjørnøya som naturreservat var at torvavsetningen på toppen av fuglefjellene er sårbare, og ville kunne påføres betydelig skade eller bli ødelagt uten et tilstrekkelig vern. Fugler. Hele 126 fuglearter er registrert på eller ved øya, noen av dem riktignok antatt tilfeldige besøk av fugl med leveområder lenger sør. 33 arter er registrert hekkende. Blant de mange fuglearter som hekker på øya kan nevnes alkefugl (som lomvi, polarlomvi, alkekonge, lunde, teist og alke), måsefugl (som krykkje, polarmåke, svartbak og rødnebbterne), vannfugler som andefugler og lommer, og andre sjøfugl som havhest, tyvjo og storjo. Snøspurven er eneste spurvefugl som er vanlig på Bjørnøya, skjønt noen få steinskvett også formodes å hekke der. Om høsten er Bjørnøya viktig rasteplass og beiteområde for trekkende gjess på vei sørover til vinterområdene fra Spitsbergen og andre deler av Svalbard. Dette gjelder først og fremst hvitkinngås, der så godt som hele bestanden mellomlander på Bjørnøya. Også kortnebbgås og ringgås benytter Bjørnøya til mellomlanding på vei sørover. Noen få par av kortnebbgås og hvitkinngås hekker på øya. Andre polare fugler som er observert er svalbardrype og snøugle. Pattedyr. Av pattedyr er det en beskjeden bestand av fjellrev på øya, og det er også jevnlige besøk av isbjørn. Ferskvannsfisk. Ferskvannsfaunaen beskrives som fattig. Svalbardrøye er den eneste fiskearten. Røyeforskere på Bjørnøya. Miseryfjellet i bakgrunnen. Annet. Bjørnøya omtales i Alistair MacLeans spenningsroman «Bear Island» fra 1971. I 1979 ble boken filmatisert (Operasjon Bjørnøya), med filmstjernene Donald Sutherland, Richard Widmark, Vanessa Redgrave og Christopher Lee. Filminnspillingen fant sted i Canada og Alaska, og landskapsscenene i filmen har slett ingen likhet med virkeligheten på Bjørnøya. Bjørnøya eies av Staten og forvaltes av selskapet Bjørnøen. Bønnebokopprøret. Bønnebokopprøret (Prayer Book Rebellion), også kjent som Det vestlige opprøret (Western Rebellion) var et opprør i det sørvestlige England i 1549. I 1540-årene hadde Edward VI innført en rekke forandringer i den religiøse praksis for å fjerne visse ting som ble ansett for å være for katolske. De gamle liturgiske tekstene på latin ble i 1548 erstattet av "Den allmenne bønneboken", "Book of Common Prayer". Dette var upopulært i store deler av befolkningen, og møtte spesielt motstand i Devon og Cornwall. I Cornwall fikk det en betydning utover den religiøse, da mange i området ikke snakket engelsk, bare kornisk. I 1549 kom "Act of Uniformity 1549", som gjorde det ulovlig å bruke den gamle bønneboken etter pinse 1549. Offentlige tjenestemenn fikk i oppgave å sørge for at dette ble håndhevet. I Sampford Courtenay i Devon fikk menigheten presten til å bruke den gamle boken. Lovens menn kom til den neste gudstjenesten for å sørge for at den nye ble brukt, og et håndgemeng under gudstjenesten førte til at en tilhenger av den nye boken, William Hellyons, ble spiddet med en høygaffel på kirketrappen. Opprørerne i menigheten samlet flere tusen støttespillere fra byer og landsbyer i nærheten, og fikk også med folk fra Cornwall. De gikk østover mot Crediton, og beleiret Exeter og krevde at den nye boken ble trukket tilbake. I London ble kongen og Det indre råd skremt av nyhetene fra vest, og en av kongens rådgivere, Sir Gawain Carew, ble sendt ut for å roe ned opprørerne. Samtidig ble Lord John Russell bedt om å samle tyske og italienske leiesoldater i tilfelle det ble nødvendig å bruke makt. Opprørerne var stort sett bønder, og hadde få andre våpen enn høygafler. Da det ble bestemt å bruke makt drepte leiesoldatene over tusen av dem ved Crediton, for så å drepe omkring 900 ubevæpnede mennesker ved Clyst St Mary. Ved Sampford Courtenay ble ytterligere 1 300 drept, og 300 døde ved Fenny Bridges. Kongen utstedte ordre om at hertugen av Somerset og erkebiskop Thomas Cranmer skulle fortsette kampen. Under Sir Anthony Kingston gikk leiesoldater inn i Cornwall, hvor ytterligere opprørere ble drept. Totalt mistet omkring 4 000 livet. Et forsøk på å få Den allmenne bønneboken oversatt til kornisk til bruk i Cornwall ble ikke akseptert. Høgevard. Sikteskiva på toppen av Høgevard Høgevard (1459 moh.) (eller Høgevarde) er den nest høyeste toppen på Norefjell. Bare Gråfjell (1468 moh.) er høyere. Utsikten fra Høgevard er kanskje bedre enn utsikten fra den noe høyere Gråfjell. På en klar dag er det utsyn over et område på ca. 40 000 km², mer enn Galdhøpiggens ca. 35 000 km², og bare slått av Gaustatoppens ca. 60 000 km². Høgevardehytta ligger rett under toppen. Hytta er låst med Turistforeningens standardnøkkel. Staffordshire. Staffordshire (forkortes Staffs) er et grevskap i England. Det ligger i regionen Vest-Midlands. Deler av Den engelske nasjonalskogen ligger innenfor grevskapet, som grenser til Cheshire, Derbyshire, Leicestershire, Warwickshire, West Midlands og Shropshire. Administrasjonssenteret er Stafford. Andre viktige byer er Stoke-on-Trent, Burton upon Trent, Lichfield, Newcastle-under-Lyme og Tamworth. Det seremonielle grevskapet består av åtte distrikter i det administrative samt Stoke-on-Trent, som er en enhetlig myndighet. Historie. Det tradisjonelle grevskapet Staffordshire inkluderte Wolverhampton, Walsall og West Bromwich, som i 1974 ble innlemmet i det nye grevskapet West Midlands. I 1990-årene ble Stoke-on-Trent en enhetlig myndighet, og er dermed selvstyrt. Topografi. I nord og sør har Staffordshire bakkete landsskap, med heier i nord og det vakre området Cannock Chase i sør. Det er store kullforekomster i hele omrdået, og gode jernforekomster i sør. Den viktigste elven er Trent. Andre elver er Blythe og Churnet. Jorden består for det meste av leire, og det har derfor aldri vært spesielt gode kår for landbruk i Staffordshire. Trent (England). Trent er en av de største elvene i England. Den har sitt utspring i Staffordshire, mellom Biddulph og Biddulph Moor, og renner gjennom Midlands inntil den ved Trent Falls løper sammen med Ouse og danner Humber, som renner derfra østover til Nordsjøen. Elva er 298 kilometer lang. Den renner nordover, noe som er uvanlig for engelske elver. Trent renner forbi en rekke byer, blant annet Stoke-on-Trent, Burton upon Trent, Derby, Nottingham, Newark og Scunthorpe. De største sideelvene er Idle, Devon, Erewash, Soar, Derwent, Dove, Mease og Tame. Trent markerer grensen mellom de to engelske heroldenes områder, Norroy og Clarenceaux. «Nord for Trent» er derfor en av flere definisjoner på avgrensningen mellom det nordlige og sørlige England. Trent Aegir. På visse tider på året kan det på de nedre delene av Trent, som er påvirket av tidevannet, forekomme en middels stor tidevannsbølge (opp til 1,5 meter høy), som er kjent som «Trent Aegir». Aegir forekommer når en høy springflo møter vannstrømmen fra elva, som går i motsatt retning. Traktformen på elvemunningen forsterker denne effekten, og forårsaker en stor bølge som kan merkes så langt oppstrøms som til Gainsborough, og noen ganger enda lengre. Men bølgen kan ikke gå særlig langt forbi Gainsborough ettersom formen på elva reduserer den til ikke stort mer enn en krusning. Nord for Newark-on-Trent i Nottinghamshire ligger terskler i elva som stopper bølgen fullstendig. Trent Aegir har sitt navn fra Æge, den norrøne gud for havet. Quentin Tarantino. Quentin Jerome Tarantino (født 27. mars 1963 i Knoxville i Tennessee) er en amerikansk regissør, skuespiller, produsent og manusforfatter. Han vant Oscar for manuset til Pulp Fiction, som også ble nominert til beste film. På filmfestivalen i Cannes samme år vant han Palme d'or for filmen. Tidlig liv. Tarantino ble født i Knoxville i Tennessee. Faren Tony Tarantino er en italiensk-amerikansk skuespiller og musiker. Mora hans, Connie McHugh, arbeidet som lege. Like etter Quentins fødsel, giftet mora seg med musikeren Curt Zastoupil, som Quentin utviklet et sterkt forhold til. Han startet i barnehage i 1968. Tre år senere flyttet familien til El Segundo i Los Angeles, hvor Tarantino gikk på Hawthorne Christian School. Bare 14 år gammel skrev han sitt første filmmanus, "The Amazing Adventures of Mr. Lee". Som 16-åring mislykte han å fullføre utdannelsen ved Narbonne High School i Harbor City, California, og begynte på skuespillerskolen James Best Theatre Company i stedet. Dette skulle influere Tarantinos senere karriere. I 1984 begynte Tarantino å arbeide på en videobutikk. Han ble en god venn av filmskaperen Roger Avary, som han senere arbeidet sammen med. Samtidig som han studerte skuespillerkunst ved Allen Garfield's Actors' Shelter i Beverly Hills, begynte han å konsentrere seg om manusskriving. "De hensynsløse". Etter at Tarantino møtte filmprodusenten Lawrence Bender på en Hollywood-fest, ble han oppfordret til å skrive et manus. Resultatet ble gangsterthrilleren "De hensynsløse" (1992) som hadde urpremiere på Sundance filmfestival, hvor den ble nominert til juryprisen. Det er en dialogpreget ransfilm som satte standarden for det vi har sett av Tarantino i senere år. Skriveprossessen tok bare tre og en halv uke, og Bender videresendte manuset til regissøren Monte Hellmann, som hjalp Tarantino med å sikre finansieringen. Skuespilleren Harvey Keitel fikk lese manuset og bidro økonomisk, co-produserte filmen og spilte en av hovedrollene. "Natural Born Killers". Det andre manuskriptet til Tarantino var "Natural Born Killers". Regien gikk til den mer anerkjente og erfarne Oliver Stone, som gjorde flere forandringer i manuset som Tarantino ikke likte. Dette resulterte i at Tarantino kritiserte manuset. "Pulp Fiction". Som følge av suksessen med "De hensynsløse", ble Tarantino tilbudt en rekke prosjekter, inkludert "Speed" og "Men in Black", men han dro i stedet til Amsterdam for å arbeide med manuset til "Pulp Fiction", som gav han både Gullpalmen og Oscar for beste originalmanus i 1994. "Pulp Fiction" regnes av mange som hans beste verk. Ikke nok med at den hjalp Tarantino med å klatre enda høyere på rangstigen i Hollywood, men den fikk nytt liv i karrieren til hovedrolleinnehaveren John Travolta. "Four Rooms" og "From Dusk Till Dawn". Etter "Pulp Fiction" bestemte Taranino seg for å regissere et segment i episodefilmen "Four Rooms" (1996). Segmentet han sto bak var "The Man from Hollywood", som er en hyllest til TV-serien "Alfred Hitchcock presenterer". Denne episodefilmen fikk lunken mottakelse av både publikum og kritikerkorpset. Tarantino var både manusforfatter og skuespiller i Robert Rodriguezs "From Dusk Till Dawn" (1996), som møtte blandet kritikk og førte til to oppfølgere, hvor Tarantino og Rodriguez bare opptrådte som eksekutive produsenter. "Jackie Brown". Tarantino regisserte sin tredje film i 1997. "Jackie Brown" bygger på Elmore Leonards roman "Rum Punch". Quentin var bestemt på at han måtte filmatisere en av den nevnte forfatterens bøker, uansett om den ble bra eller ikke. Han har sagt at det var noe han følte han måtte gjøre. Filmen er en hyllest til blaxploitationfilmer, og hadde Pam Gier i hovedrollen, som spilte i en rekke filmer innen den nevnte sjangeren på 70-tallet. Etter dette gikk Tarantino opp på Brodway-scenen i "Wait Until Dark" av Frederick Knott. "Kill Bill"-trilogien. Tarantino hadde planer om å lage krigsfilmen "Inglourious Basterds", men prioriterte trilogien "Kill Bill" (lansert i henholdsvis 2003 og 2004) i stedet. Disse to filmene er hevnfilmer med sterke assosiasjoner til Wuxia (kinesisk kampkunst), den japanske filmretningen Jidaigeki, spaghettiwestern og italienske grøssere (giallo). Den todelte filmserien er basert på figuren «The Bride» og et plott som Tarantino og "Kill Bill"-skuespillerinne Uma Thurman utviklet under innspillingen av "Pulp Fiction". I 2004 returnerte Tarantino til Cannes filmfestival for å bidra som jurypresident. "Kill Bill" kunne dermed ikke delta i konkurransen, men ble vist i sideprogrammet som en 3 timer lang versjon bestående av begge de to filmene i serien. Gullpalmen gikk dette året til Michael Moores kontroversielle dokumentar "11". "Sin City" og "Grindhouse". Tarantino ble kreditert som gjesteregissør i neo noir-filmen "Sin City" (2005), regissert av Frank Miller og Robert Rodriguez. Sistnevnte arbeidet sammen med Tarantino i filmen "Grindhouse" (2007), som består av to separate filmer i én. Rodriguez regisserte filmen "Planet Terror", mens Tarantino sto for "Death Proof". Disse to filmene ble satt sammen til en dobbelfilm som fulgte etter hverandre på kinoene. I Norge og andre ikke-engelskspråkelige land ble "Grindhouse" lansert som to filmer, der "Planet Terror" og "Death Proof" fikk hver sine visninger. "Inglourious Basterds". I 2009 fullførte Tarantino filmen Inglourious Basterds etter at han hadde arbeidet med manuset i nærmere ti år. Filmen hadde premiere ved Cannes-festivalen. En noe omarbeidet utgave fikk senere vanlig kinopremiere i september 2009. "Django Unchained (2012)". På våren 2011 ble det kjent at Tarantinos neste film ville bli en spaghettiwestern, med navn Django Unchained. Det er også bekreftet at Tarantino vil fortsette samarbeidet han hadde med Christoph Waltz i Inglourious Basterds, og har gitt han en rolle i filmen. Det går rykter om at filmen vil få premiere i 2012, to år før, som lenge var antatt å bli hans neste filmproduksjon. Tarantino fullførte manuset 26. april 2011, men noen foreløpig innspillingsdato er ikke kjent. Framtid. Det har også gått rykter om at Tarantino planlegger oppfølgere til "Kill Bill"-trilogien, samt en film hvor to figurer fra "De hensynsløse" (Vic Vega) og "Pulp Fiction" (Vincent Vega) møtes i samme film. Tarantino har tidligere uttalt at disse figurene egentlig er brødre – selv om de altså per dags dato har operert i to forskjellige filmer. "De hensynsløse". Tarantino har flere ganger blitt kritisert for å ha plagiert scener og dialoger fra forskjellige filmer. Et eksempel på det er klimakset i "De hensynsløse", som ligner mye på Ringo Lams City on fire. "The Killing" av Stanley Kubrick har gitt direkte innflytelse på strukturen (Lionel White, som skrev romanen som "The Killing" er basert på er kreditert i rulleteksten av "De hensynsløse"), mens påfunnet om fargebaserte kodenavn var tatt fra "The Taking of Pelham One Two Three". Den berømte ørekutte-scenen i "De hensynsløse" minner om en scene fra Sergio Corbuccis spaghettiwestern "Django" fra 1966, hvor en mann får øret sitt kuttet av og deretter skutt. "Pulp Fiction". Don Siegels versjon av Ernest Hemingways "The Killers" har hatt stor innflytelse på "Pulp Fiction", og adrenalinsprøyte-scenen ligner på en fortelling relatert Martin Scorseses dokumentarfilm '. Dansescenen fra "Pulp Fiction" viser tydelige referanser til den mer kjente dansescenen fra "Outsiderbanden" av Jean-Luc Godard (Tarantinos produksjonsselskap A Band Apart gjenspeiler Outsiderbandens franske originaltittel "Bande à part"). Det siterte bibelverset dukker også opp i den japanske actionfilmen "Karakte Kiba". "Jackie Brown". Introsekvensen i "Jackie Brown" er inspirert av introen i Manndomsprøven. "Kill Bill". "Kill Bill Vol. 1" er til stor grad inspirert av "Lady Snowblood" av Toshiya Fujita. En av The Brides mange kampscener er nesten en direkte kopi av en lignende scene i "Samurai Fiction" av Hiroyuki Nakano. Superman-monologen i "Kill Bill Vol. 2" er inspirert av et ordskifte fra Jules Feiffers bok "The Great Comic Book Heroes", som Tarantino nevnte i et intervju med Entertainment Weekly i 2004. Er det plagiat? Det debatteres mye om man kan kalle slike referanser for plagiat. Tarantino har alltid vært åpen og lite unnskyldende om å bruke andres materiale i sine egne filmer. Da han ble konfrontert av spørsmålet om han stjeler fra andre filmer, sa han: "Jeg låner ideer fra andre gode filmer akkurat slik som alle store filmskapere gjør". Kontroversiell. Tarantino er kjent for den omdiskuterte ultravolden i filmene sine. I en torturscene fra "De hensynsløse" blir en politimann bunnet fast til en stol, mens en gangster skjærer av ham øret, for så å tømme bensin over stakkaren og true med å sette fyr på ham. Pulp Fiction og "Jackie Brown" fulgte også i samme baner, og i "Kill Bill"-filmene er innholdet enda sterkere, men mindre realistisk. Her spruter blod meterhøyt fra avkappede hoder. Annet enn regi. Selv om Tarantino først og fremst er regissør og produsent, har han også bidratt foran kamera. Spesielt blant filmer han har regissert selv, har Tarantino bidratt med små og store roller. I hans debutfilm, "De hensynsløse", spiller han en av de seks bankranerne i rollen som Mr. Brown. I Pulp Fiction spiller Tarantino rollen som Jimmy, en gammel venn av Jules. En langt mindre rolle hadde Tarantino i "Jackie Brown", der han har stemmen på en telefonsvarer. Tarantino har også vært produsent, manusforfatter og medregissør i en rekke andre filmer. Filmografi. Bare produsent: "Killing Zoe" (1994), "Curdled" (1996) og "God Said, 'Ha!'" (1998). Bare skuespiller: "Sleep With Me" (1994), "Destiny Turns On The Radio" (1995), "Desperado" (1996), "Girl 6" (1996), "Little Nicky" (2000) og TV-serien "Alias" (2001). Churnet. Churnet er en elv i England. Den har sitt utspring i Staffordshires myrlandskap ved The Roaches. Den renner gjennom Tittesworthreservoaret, gjennom byen Leek og følger så samme retning som Caldonkanalen inntil den forenes med denne kanalen. Leek (England). Leek er en by ved elven Churnet i Staffordshire, England. Den fikk bystatus i 1214. Byen er administrasjonssenter for distriktet Staffordshire Moorlands. Byen hadde i flere århundrer regelmessige kvegmarkeder. Under den industrielle revolusjon ble den et senter for tekstilproduksjon. Denne industrien har hatt en nedgangstid, men tøyfabrikanter og tilknyttede næringer er fremdeles sterkt representert. Ingeniøren James Brindley bodde i Leek i det 18. århundre. Han la ut det meste av kanalnettverket, og bygde en vanndrevet mølle, Brindleymøllen i 1752. Møllen er nå innredet som museum. Sampford Courtenay. Sampford Courtenay er en by i Devon, England. Historisk har den inngått som del av "Black Torrington Hundred"". Sampford Courtenay er mest kjent for å være stedet for Bønnebokopprøret brøt ut i 1549, og den var også stedet for det siste store sammenstøtet mellom opprørerne og kongens leiesoldater sto, med omkring 1 300 falne. Vestfjorden (Nordkapp). a> på hver sin side av Vestfjorden. Vestfjorden er en fjord på Magerøya i Nordkapp kommune i Finnmark. Fjorden ligger like øst for selve Nordkapp og strekker seg 6,5 km sørvestover til enden av den lille Mefjorden. Fjorden har innløp mellom Nordkapp i vest og Store Stikka i øst. Det kjente landemerket Hornet ligger på vestsiden av fjorden. I den ytterste delen av fjorden er det bare holmene Store og Litle Stikka som markerer den østlige grensen, men lenger inne går fjorden inn på vestsiden av Børneset. På østsiden av Børneset går Risfjorden inn til Skarsvåg. Innerst i Vestfjorden deler Støvelneset fjorden i to. Vestfjorden fortsetter på vestsiden til enden, mens Mefjorden går på østsiden av neset. Ved Mefjorden ligg også landemerket Kjerkeporten. Innerst i Mefjorden ligger det et hus, men ellers er det ingen bygg ved fjorden. ONS-kode. ONS-koder (etter Office for National Statistics, det britiske statlige statistikkbyrået) er et hierarkisk kodesystem som brukes i Storbritannia for å sortere data fra folketellinger og andre statistiske data. Vestfjorden (Tinn). Vestfjorden er en sidearm til Tinnsjø i Tinn kommune i Telemark. Fra fjordbunnen går Vestfjorddalen i retning Rjukan. I fjordbunnen er Mæl, med ferjeleiet for jernbaneferjen over Tinnsjøen til Tinnoset. Den kom i verdens søkelys i forbindelse med tungtvannsaksjonene under andre verdenskrig. Vicente Fox. Vicente Fox (født 2. juli 1942) var Mexicos president fra den 1. desember 2000 til den 30. november 2006. Vicente Fox ble valgt i 2000 for en seksårig periode. Han var den første presidenten som man sier "var valgt uten korrupsjon", men helt korrupsjonsfritt var valget ikke. Vicente Fox har mange ganger fått besøk av FNs generalsekretær, Kofi Annan, og da har de snakket om nabolandene til Mexico, sykdommen aids/hiv, og økonomien til landet, som er basert på mye korrupsjon og derfor i trøbbel. Vincente Fox tilhører den politiske høyresiden og kommer fra partiet PAN. Han hadde tidligere en toppjobb i Coca-Cola og han har, også fra venstresiden, høstet ros for sine sysselsettingstiltak for kvinner. Midt-Norge. Midt-Norge er nytt begrep om en region i Sør-Norge. Midt-Norge er ikke et veldefinert geografisk område og har ikke formell status som landsdel. Snevrest forstått utgjøres det av fylkene Nord- og Sør-Trøndelag, utfra en tradisjonell inndeling av landet i fem landsdeler. I videste betydning tar en også med hele Møre og Romsdal fylke, Nord-Østerdal og Helgeland i Nordland fylke. I mange sammenhenger (som språklig og kulturgeografisk) regnes Nordmøre-delen av Møre og Romsdal, og delvis også Romsdal, som en del av Midt-Norge, mens Sunnmøre og delvis også Romsdal regnes til Vestlandet. Helse Midt-Norge; Frostating lagdømme; Skatteetaten, Skatt Midt-Norge; Utlendingsdirektoratet, regionkontor Midt-Norge; Integrerings- og mangfoldsdirektoratet Midt-Norge; Arbeidstilsynet Midt-Norge; Kystverket Midt-Norge; og Statens vegvesen, region midt dekker alle Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. NVE Region Midt dekker derimot Helgeland, Trøndelag og Nordmøre. Regionavisen "Adresseavisen" definerer på sin side Midt-Norge som Trøndelag, Nordmøre, fem kommuner i Nord-Østerdalen, og de sørligste kommunene i Nordland fylke. Dette utgjør samtidig avisens dekningsområde. De to trøndelagsfylkene er viktige jordbruksfylker. I øst grenser fylkene til Sverige, mens man i sør finner Dovrefjell-platået. Kysten i nord er preget av barske havstykker og en mengde små og store øyer. I vest er også utløpet av Trondheimsfjorden, som strekker seg 130 km innover i landet til Steinkjer, Nord-Trøndelags administrative senter. I Nord-Trøndelag finner man den kjente lakseelven Namsen, i tillegg til flere andre gode elver bestående av laks og sjøørret. Regionsenteret er Norges fjerde største byområde, Trondheim. Hitratunnelen. Hitratunnelen er en undersjøisk veitunnel som forbinder øya Hitra med fastlandet. Den er en del av Fastlandsforbindelsen Hitra–Frøya (), og ble bygget i sammenheng med fylling og bru mellom øya Hemnskjel og Sunde på fastlandet i Snillfjord kommune. Selve tunnelen går mellom øyene Hemnskjel og Jøsnøya ved Sandstad på Hitra. Første utbygging i fastlandsforbindelsen var Fjellværøyforbindelsen som ble åpnet 10. juli 1992. Hitratunnelen ble åpnet 8. desember 1994. Tredje og siste del er Frøyatunnelen som ble åpnet 23. juni 2000. Hitratunnelen var ved ferdigstilling i 1994 verdens dypeste undersjøiske tunnel. Utbyggingskostnadene for fastlandsforbindelsen ble delt mellom staten (51 %), fylket og kommunene (11 %) og bompengefinansiering (38 %). Bompengeinnkreving var opprinnelig antatt å finne sted inntil 2012. Et vesentlig større trafikkgrunnlag enn beregnet samt at to av de tre prosjektene ble fullført under budsjett gir prosjektet en bedre økonomi enn forutsatt. Det ble da besluttet å nedlegge bomstasjonene på Dolmøya og Ansnes 31. januar 2003, bomstasjonen på Sandstad sto helt til 20. februar 2010. Bompengeinnkrevingen skjedde av selskapet Hitra Frøya Fastlandssamband. Bedre økonomi i bompengeselskapet grunnet økt trafikk, gjorde at bompengeinnkrevingen ble avviklet 20. februar 2010, to år før planlagt. Forbindelsen erstattet fergesambandet Sunde–Hemnskjel–Sandstad. Frostatinget. Dagens Frostating, Frostating lagmannsrett, omfatter fylkene Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal, og har sete i Trondheim. Frostatingseglet. Frostatingseglet viser kong Magnus Lagabøte på St. Hansdag i 1274 idét han sitter på tronen og gir lagmannen for Frostatinget den nye Frostatingsloven. Tingbøndene – tre stykker – står på kongens venstre side, kongen i midten med kronen på hodet og septeret i hånden, og med den norske loven under føttene. Nederst i seglet er det to bueskyttere; den ene sikter på et ekorn, mens den andre sikter på en fugl. Både ekornet og fuglen sitter i hvert sitt tre. Originalen til Frostatingseglet er i det norske Diplomatarium, og står i et dokument datert 1. juni 1453, trykt i "Dipl. Norv. VIII no. 349" . Tinnoset. Tinnoset er en tettbebyggelse i sørenden av Tinnsjø i Notodden kommune i Telemark. Her ligger fergeleiet for jernbanefergen over Tinnsjø til Mæl, som utgjør en del av banen til Rjukan. Her ligger også slippen der ferjene blir ettersett, og Tinnoset stasjon. Oblast. Oblast (tsjekkisk: "oblast", slovakisk: "oblastť", russisk og ukrainsk: "о́бласть", hviterussisk: "во́бласьць", bulgarsk: "о́бласт") er fellesbetegnelsen for undernasjonale politiske enheter i flere land. Mulige norske oversettelser av ordet er «område», «sone», «provins», «region» eller «fylke». "Oblast" ble også brukt i Sovjetunionen; se Sovjetunionens oblaster. Mariano Ricafort Palacín y Ararca. Mariano Ricafort Palacín y Ararca, født i Murcia i Spania, var feltmarskalk, militærleder mot opprørere i det spanske visekongedømmet Peru i Sør-Amerika, deretter generalguvernør på Filippinene fra 14. oktober 1825 til 23. desember 1830, og senere generalkaptein (guvernør) på Cuba fra 1832 til 1834, senere senator for Huesca i Spania. Militær øverstkommanderende i visekongedømmet Peru. Mariano Ricafort tjenestegjorde som generalløytnant og øverstkommanderende for kampene mot frihetskjempere i visekongedømmet Peru i Sør-Amerika mellom 1814 og 1824. Han hadde opererte særlig i områdene rundt Cusco, Arequipa og Huancavelica, og ble «perpetuell» ambassadør for La Paz (i dagens Bolivia), der han hadde vært intendant fra 1816 til 1817. Han var kjent for blodige grusomheter under sin brutale fremferd mot opprørsstyrkene. Han vendte deretter tilbake til Spania. Ankomst til Filippinene. Han reiste fra Cadiz i Spania i 1824 og ankom Manila den 14. oktober 1825 for å begynne sin tjeneste som generalguvernør og generalkaptein for de filippinske øyer. Noe av det første han fikk i stand, var å arrangere en ukelang fiesta i adventstiden fra 18. til 23. desember 1825 for å feire overleveringen av et portrett av kong Ferdinand II, malt av den kongelige portrettmaler Vicente Lopez, og som var kongens takkegave til Filippinene for øyenes troskap til kronen. Særlig Manilas kinesere var ivrig med på fiestaen, og to nye pagoder ble bygd i sakens anledning. Nedkjempelse av selvstendighetsbevegelsen på Bohol. Ricaforts styre er blitt anklaget for å ha vært svært ineffektivt og korrupt. Men det var likevel han som klarte å føre øya Bohol i Visayas tilbake til spansk styre etter over 80 års opprør. Han sendte først Jose Lazaro Cairo; han landsteg på Bohol med en blandet spansk-cebuanofilippinsk styrke på 2.200 menn den 7. mai 1827. Det skulle ta over et års kamper og nok en spansk ekspedisjon, under kaptein Manuel Sanz (kom til Bohol i april 1828) før de siste rester av motstand var knust. Den 31. august 1829 markerer dagen når Bohol var helt under spansk kontroll. Reformer på Filippinene. Den 13. oktober 1828 utsendte Ricafort et edikt som forbød penger fra opprørske deler av Sør-Amerika: Penger derfra med ord som "República", "Independiente" og "Libre" ble forbudt som betalingsmiddel. Ricafort forbød utlendinger på de filippinske øyer å drive som grossister; denne handelen ble nasjonalisert. Han gav også instruksjoner for det spanske styre av Marianas-øyene den 17. desember 1828. Den 2. mai 1830 grunnla han et dominikanerkollegium i Ocaña i Spania for å utdanne dominikanere som skulle sendes til Kina og Filippinene (approbert 15. august 1831). Den 23. desember 1830 vendte han tilbake til Spania. Guvernør på Cuba. I mai 1832 ble han igjen utnevnt til oversjøisk tjeneste, nå som generalkaptein, dvs. guvernør, på Cuba med sete i Havanna, en stilling han hadde i to år. Senere embeder. Senere gjorde han igjen tjeneste i Peru. I 1837 og 1838 var Ricafort senator i Spania, for provinsen Huesca. Glenn Gould. Glenn Herbert Gould (født 25. september 1932 i Toronto, Ontario i Canada, død 4. oktober 1982 samme sted) var en canadisk pianist. Han har til dels vært omgitt av en kultpreget interesse og blir ansett på som en av det tyvende århundres mest betydelige musikere. Bakgrunn. Den unge Gould i 1946, med sin hund "Nick" Familien het opprinnelig "Gold", men endret navn på 1930-tallet på grunn av antisemittiske holdninger før krigen og Gold-navnet ga jødiske assosiasjoner. Gould spøkte senere om dette, og svarte når noen spurte ham om han var jødisk, at han var jødisk var under krigen («When people ask me if I'm Jewish, I always tell them that I was Jewish during the war»). Som spedbarn skal han ofte ha nynnet/summet med stemmen i stedet for å skrike, og beveget fingrene som en pianist, og familiens lege forutså at han «måtte bli enten lege eller pianist».Ulikt andre barn, trykket han ned en og en tangent da han fikk leke ved et piano, og hørte hele den lange tonen. Allerede i tre-årsalderen ble det slått fast at han hadde absolutt gehør, og han lærte å lese noter før han lærte å lese. Etter å ha mottatt pianoundervisning av sin mor, som var barnebarn til en fetter av Edvard Grieg, begynte Gould i en alder av år ved "Royal Conservatory of Music" (det kongelige musikkonservatorium). Der studerte han piano med Alberto Guerrero, orgel med Frederick C. Silvester og musikkteori med Leo Smith. 12 år gammel avla han avsluttende eksamen ved musikkonservatoriet, med høyeste karakter av alle Året etter avla han de skriftlige teorieksamenene og oppnådde den akademiske graden ATCM («Associate, Toronto Conservatory of Music»). Konsertpianist. 13 år gammel gjorde han i 1945 sin første offentlige opptreden (på orgel), og året etter opptrådte han for første gang med orkester (Toronto Symphony Orchestra) i en framføring av Beethovens fjerde pianokonsert. Hans første offentlige solokonsert fulgte i 1947, og hans første solokonsert på Canadian Broadcasting Corporation (CBC/Radio-Canada) Radio kom i 1950. Dette var begynnelsen på et langvarig godt forhold til radio og til innspillinger generelt. I 1957 spilte Gould en konsert i Sovjetunionen og var da den første nordamerikaneren som spilte der etter andre verdenskrig. Før en konsert med New York Philharmonic Orchestra under ledelse av Leonard Bernstein 6. april 1962 i Carnegie Hall i New York, tok Bernstein offentlig avstand fra den tolkningen Gould skulle framføre av Johannes Brahms' "Pianokonsert nr. 1". Dette vakte betydelig oppsikt, og kan ha vært en medvirkende årsak til at Gould trakk seg tilbake fra offentlige konserter. Gould spilte mye av Mozarts tidligere verker, men mislikte mye av hans senere arbeider. Et kjent sitat fra Gould er at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent». 10. april 1964 gjorde Gould sin siste offentlige opptreden i Los Angeles, og resten av sitt liv konsentrerte han seg om andre ting. Først og fremst innspillinger, men også skriving, kringkasting, produksjon av dokumentarer og komposisjoner (han komponerte riktignok lite). Arbeid. Statue av Glenn Gould i Toronto i Canada Han er spesielt kjent for sine innspillinger av Johann Sebastian Bachs musikk, hvor han viste en sjelden teknikk og var i stand til å uttrykke polyfonien i Bachs musikk – og særlig to innspillinger av "Goldbergvariasjonene" – samt for sin eksentriske personlighet. Dette gikk blant annet på hans uortodoks musikalske tolkninger og opptreden ved tangentene, men også hans livsstil og personlige oppførsel. Han uttalte blant annet: Mange syns det er synd at Mozart døde så tidlig, men jeg syns han døde alt for sent. Han var svært kritisk til utviklingen av Mozarts musikk etter hvert som komponisten ble eldre.forkastet mange av de tradisjonelle oppføringene av romantisk musikk og hadde ganske overraskende framføringer av verker av Franz Liszt, Robert Schumann og Frédéric Chopin. Selv om han hovedsakelig er kjent for sine Bach-tolkninger, hadde han et bredt repertoar, som inneholdt komposisjoner av blant andre Ludwig van Beethoven, Wolfgang Amadeus Mozart, Joseph Haydn, Johannes Brahms, tidlig barokk-komponister og også 1900-talls komponister, blant dem atonale komponister som Arnold Schönberg. Han sluttet å opptre offentlig i 1964, og tilbrakte resten av sin karriere med studioinnspillinger, ofte med originalt valg av repertoar. Han ble tildelt Grammy Award i 1974, to i 1983 og i 1984. Forhold til moderne musikk. Selv om han likte noe moderne musikk, var han stort sett enten negativ eller ambivalent til populærmusikken. Han likte å gå på jazzkonserter med venner i sin ungdom, og har nevnt jazz i sine skrifter. Ved en anledning kritiserte han The Beatles for «bad voice leading», men kunne like artister som Petula Clark og Barbra Streisand. Det var en gjensidig beundringen mellom ham og jazzpianisten Bill Evans, som spilte inn sitt verk "Conversations with Myself" på Goulds Steinway & Sons' CD 318 flygel. Arven etter Gould. Glenn Gould døde i 1982 i Toronto etter et slag. Han er gravlagt på gravplassen Mount Pleasant Cemetery i Toronto i Canada. Året etter sin død ble han tatt opp det canadiske æresgalleri for musikk (Canadian Music Hall of Fame). I 1997 ble The Glenn Gould School opprettet ved The Royal Conservatory of Music i Toronto, og Canadian Broadcasting Corporation har et eget studio oppkalt etter ham. Året etter at han døde ble Glenn Gould-prisen etablert gjennom Glenn Gould-stiftelsen som ble etablert av venner, kolleger og beundrere av Gould. Magnhild Bruheim. Magnhild Bruheim (født 17. september 1951 i Skjåk) er en norsk forfatter og frilansjournalist. Hun har tidligere arbeidet som radio- og TV-journalist i NRK Oppland. Bruheim debuterte som forfatter i 1997. Flere av bøkene hennes er oversatt til tysk. Bruheims krimromaner er satt i bygdemiljø. Sammen med Kolbjørn Hauge regnes hun som en av de fremste eksponentene for subgenren "bygdekrim". Som krimforfatter holder Bruheim seg strengt til regelen "show, don't tell". Bruheims tar for seg det norske bygdelivet i perioden 1960-2000. Magnhild Bruheim er forfatteren og lyrikeren Jan-Magnus Bruheims niese. Vladimir Smirnov. Vladimir Mikhajlovitsj Smirnov (Владимир Михайлович Смирнов; født 7. mars 1964) er en tidligere kasakhstansk langrennsløper. Smirnov vant OL-gull på 50 km i 1994, sølv på 30 km i OL i 1988, 10 km og 15 km OL i 1994 og bronse på 15 km under OL i 1988. Smirnov vant også VM-gull på 30 km, 15 km og 10 km i 1995 og VM-sølv på 15 km og 10 km i 1993, samt bronse på 30 km i samme mesterskap. Han har også VM-bronse på 15 km og 30 km 1991, samt 50 km 1995. Smirnov vant verdenscupen sammenlagt i 1991 og 1994 og har 30 enkeltseirer i verdenscupen. I 1994 ble han sammen med Ljubov Jegorova og Espen Bredesen tildelt Holmenkollmedaljen. Lokalnett. Et lokalt datanett (engelsk "local area network"; forkortet "LAN") er et datanettverk som er geografisk begrenset, for eksempel innen en bolig, et kontor eller en liten gruppe bygninger. Den "geografiske" begrensningen består ofte i at nettverket er begrenset til ett firma eller ett hus. I tillegg til den geografiske begrensningen har og, som bestemmer hvordan IP-baserte nettverk skal adresseres, anbefalt at den geografiske begrensningen følges av en "logisk" begrensning: De har reservert adresse-områder til lokale nettverk. Se mer om dette under Private IP-adresser. De har også reservert egne domenenavn til lokale nettverk, se for mer informasjon om disse. Ordet LAN brukes også ofte om datatreff selv om det til tider ikke benyttes LAN-nett i det hele tatt. Historikk. Før PCene ble oppfunnet, var det vanlig med en sentral datamaskin som brukerne arbeidet på via terminaler ved hjelp av enkel, lavhastighets kabler. Netverk som IBM sitt SNA (Systems Network Architecture) hadde som mål å koble terminaler eller andre hovedmaskiner sammen. De første LANene ble laget sent i sekstiårene. Disse leverte høyhastighets sammenkoblinger mellom flere større datamaskiner. Når de personlige datamaskinene kom, blant annet med operativsystemene CP/M og DOS, betydde dét at bedrifter kunne ha dusinvis eller til og med hundrevis av datamaskiner. Dette ga behov for å dele ressurser som skrivere og store harddisker, siden disse var dyre. I begynnelsen var det mange forskjellige nettverkstyper, som ikke kunne snakke med hverandre. Dette var blant annet fordi de hadde forskjellige fysiske lag og nettverksprotokoller, og fordi det ikke var enighet om hvordan man burde dele ressursene. Det var også vanlig at hver produsent hadde sin egen type nettverkskort, kabling, egen nettverksprotokoller og nettverksoperativsystem. Dette gjorde at tidlige nettverk laget av 3COM, med 3COM sitt nettverksoperativsystem (3+ Open) ikke kunne kommunisere med tidlige nettverk laget av Novell, som kjørte operativsystemet Novell Netware. Når internett ble mer brukervennlig, var dette med på å gjøre de lokale datanettene mer ensrettet slik at de i dag vanligvis bruker samsvarende nettverkslag, nettverksprotokoller og annet – noe som gjør at man vanligvis ikke trenger å bygge om datamaskinen, eller legge andre nettverksprotokoller inn på den, hvis man skal flytte den fra ett lokalt nettverk til et annet. Frank Luck. Frank Luck (født 5. desember 1967 i Schmalkalden) er en tidligere tysk skiskytter. Frank Luck begynte tidlig å gå langrenn, men gikk i 1980 over til skiskyting. Allerede i 1988, 20 år gammel, kvalifiserte han seg til vinter-OL i Calgary, der han kom på sjetteplass i sprintøvelsen. Det store gjennombruddet kom med verdensmestertittelen på 10 kilometer i 1989. På grunn av sykdom kunne han ikke delta i Albertville i 1992, men under OL på Lillehammer i 1994 tok han gullmedalje med det tyske stafettlaget. Denne bragden gjentok han fire år senere i Nagano. I løpet av den 17 år lange karrieren vant Luck totalt 11 VM-titler, den siste i stafetten i 2004 i Oberhof. Etter dette rennet la Luck opp som skiskytter. Med ytterligere fem sølvmedaljer og fire bronsemedaljer er han den nest fremste VM-deltakeren gjennom alle tider etter Ole Einar Bjørndalen. Dopet. Frank Luck innrømmet i et TV-program den 6. april 2009 at han benyttet doping på slutten av 1980 tallet uten at han visste det. Han benyttet Oral-Turinabol, et anabole steroid og han mener at effekten var negativ. Eirik Kvalfoss som ble slått Luck på VM-sprinten i 1989 synes det er seint å komme med dette nå. Han påpeker videre at det er trist. Günter Schabowski. Offisielt portrett av Günter Schabowski i (1982) Günter Schabowski (født 4. januar 1929 i Anklam i Mecklenburg i Tyskland) er en tidligere kommunistisk politiker fra DDR, som er best kjent som medlem av politbyrået i kommunistpartiet SED og for sin sentrale rolle under Berlinmurens fall. Schabowski studerte journalistikk i Leipzig. Schabowski ble redaktør av fagforeningsbladet "Tribüne". I 1952 ble han medlem av det statsbærende kommunistpartiet SED, og i 1978 ble han sjefredaktør for propagandaorganet "Neues Deutschland". I 1981 ble han medlem av sentralkomiteen i kommunistpartiet, og i 1985 ble han førstesekretær i partilaget i Øst-Berlin og dessuten medlem av politbyrået. Pressekonferansen med Schabowski 9. november 1989 Schabowski ble berømt over hele verden da han som politbyråmedlem den 9. november 1989 som følge av en misforståelse annonserte på en direkteoverført internasjonal pressekonferanse at nye utreisebestemmelser skulle gjelde «med en gang» («ab sofort»). Titusener av mennesker strømmet deretter til Berlinmuren, hvor grensevaktene tillot fri passasje. Etter kommunistregimets sammenbrudd ble en rekke tidligere fremstående medlemmer av regimet ekskludert fra kommunistpartiet, som først skiftet navn til SED-PDS og siden til PDS, og Schabowski var blant dem som ble kastet ut. Etter gjenforeningen ble han stilt for retten for drapene på flyktninger ved Berlinmuren og grensen mot Vest-Tyskland, men da han tok fullstendig avstand fra regimet i DDR fikk han en fengselsstraff på bare tre år, og ble benådet av Berlins regjerende borgermester Eberhard Diepgen (CDU) og løslatt før tiden etter åtte måneders soning. Allerede i boken "Der Absturz" (1991) tok han et nådeløst oppgjør med seg selv og de andre lederne for kommunistregimet, og det de hadde vært med på. Han har også senere vært en sterk offentlig kritiker av det tidligere kommunistregimet i DDR og av de som samarbeidet med det, og av sosialisme i alminnelighet, og har sterkt beklaget sine handlinger under denne tiden. Han har igjen vært virksom som journalist og redaktør for en liten lokalavis mellom 1992 og 1999, og har offentlig annonsert at han nå støtter det konservative partiet CDU. Han bor i Berlin med sin russiskfødte kone. Bydatanett. Et bydatanett (engelsk "metropolitan area network", forkortet MAN) er et datanett som dekker en by eller et tilsvarende stort område. Vidstrakt datanett. Et vidstrakt datanett (engelsk "wide area network", forkortet WAN) er et datanett som dekker et stort geografisk område. Det beste eksempelet på et WAN er Internett. Mange WAN er bygget for en bestemt organisasjon og er private, mens andre, bygget av en ISP, sørger for forbindelse fra en organisasjons LAN til Internett. George Curtis. George Curtis (født 3. desember 1919 i West Thurrock, død 17. november 2004 i Basildon, England) var trener for Rosenborg i 1969 til 1970, og igjen i 1976. Han førte klubben til seriemesterskap i 1969 og til sølvplassering sesongen etter. Han måtte imidlertid gi seg, da mange anså Rosenborg for å spille kjedelig fotball. Dette kan forsåvidt forstås med en målforskjell på 15-5 i løpet av 18 kamper, men det må også tas med at Rosenborgs faste målscorere, Odd Iversen og Harald Sunde, forsvant til Belgia etter Georges første sesong som trener for klubben. Nils Arne Eggen og Tor Røste Fossen tok over etter Curtis denne sesongen. Han kom tilbake som trener for Rosenborg igjen i 1976, etter å ha vært engasjert som landslagstrener for i perioden 1971 til 1974, men var sterkt redusert etter en bilulykke hvor også hans norske kone omkom. Han ble ingen suksess det året, og Nils Arne Eggen (som tidligere hadde vært kaptein under Curtis) måtte igjen overta som trener - syv serierunder før slutt. Rosenborg havnet til slutt på 8. plass den sesongen. Curtis var aktiv som spiller både før og etter andre verdenskrig. Han utmerket seg som en «elegant og dyktig» midtbanespiller for de engelske topplagene Arsenal og Southampton. For sistnevnte er han bokført med mer enn 170 kamper og totalt 11 mål. Artenes opprinnelse. Originalutgaven av "Artenes opprinnelse" fra 1859. "Artenes opprinnelse" er Charles Darwins mest kjente bok. (Fullstendige tittel: "Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen"; engelsk: "On the Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life"). Darwin presenterer i boken sin evolusjonsteori, der populasjoner utvikler seg over flere generasjoner gjennom naturlig seleksjon. Boken regnes som en av de viktigste vitenskapelige bøkene gjennom tidene, og la grunnlaget for moderne evolusjonsbiologi. Bokens første opplag på 1250 eksemplarer kom ut den 24. november 1859 og ble utsolgt samme dag. Det andre opplaget ble også utsolgt innen utgangen av året 1859. Bokens sjette og siste utgave ble gitt ut i 1871. Bokens innhold. Darwin omtalte "Artenes opprinnelse" selv som «et eneste langt argument» for evolusjon. Han gikk ytterst grundig til verks, og presenterte omfattende dokumentasjon på Evolusjonstanken i seg selv var ikke ny, og mange av Darwins samtidige hadde akseptert den i det minste som en mulighet. Det som manglet, var imidlertid en "forklaring" på prosessene bak evolusjonære endringer. Naturlig seleksjon var denne forklaringen, og utgjorde derfor bokens hovedtema. Bokens største mangel lå uten tvil i at arvelæren enda ikke var blitt kjent. Darwins viste "at" egenskaper gikk i arv i naturen, men var ikke i stand til å forklare "hvordan". Darwin var nøye med å påpeke dette og annet han anså som svakheter og uløste sider ved sin teori. Dermed var hans fremgangsmåte i overraskende stor grad i overensstemmelse med dagens syn på vitenskapsteori (jf. falsifikasjonisme). Også Darwins innsikt i betydningen og utstrekningen av variasjon innen arter var banebrytende. Han dokumenterte variasjon både innenfor og mellom populasjoner, kjønnene og såkalte morfer. Utgivelsens forhistorie. Darwin oppdaget prinsippet om det naturlige utvalg allerede i 1838, men ventet altså i mer enn 20 år med å publisere teorien sin. Blant grunnene til dette var hans skrantende helse og at han holdt på med andre publikasjoner (spesielt om geologi og rankeføttingenes systematikk), men også en stor forsiktighet, fordi han skjønte at argumentasjonen måtte være veldig grundig hvis han ville få aksept for teorien. Det som fremskyndte publikasjonen, var et brev fra en yngre kollega, Alfred Russel Wallace, der denne skisserte en identisk teori. Mens Darwin fortvilte over at han ikke hadde rukket å bli den første oppdageren av naturlig seleksjon, arrangerte andre kolleger et møte hos Linnean Society i London den 1. juli 1858, der en felles publikasjon av Darwin og Wallace ble lest opp. Hovedpersonene var forhindret fra å delta, Darwin fordi han var i sin yngste sønns begravelse, og Wallace fordi han oppholdt seg på feltarbeid på Borneo. Artiklene ble publisert i "Journal of the Proceedings of the Linnean Society, Zoology" (bd. 3, s. 45–62, 1859) – med Darwin som førsteforfatter. Etter dette begynte Darwin for fullt med å skrive et sammendrag av boken sin. Det er dette «sammendraget» (på 502 sider) som ble til "Artenes opprinnelse", utgitt av John Murray i London. Darwin ga senere opp planene om å publisere «hele boken», men deler av den utkom blant annet i 1868 i hans bok "The Variation of Animals and Plants under Domestication". "Natural Selection" forble et manuskript helt frem til 1975 da den ble transkribert og utgitt. Wallace blir vanligvis ansett som medoppdager av naturlig seleksjon. Likevel er det nok berettiget at Darwin nevnes først, ikke bare fordi han var klart først av de to om å oppdage (om enn ikke publisere) prinsippet, men også fordi han var den som hadde samlet den utfyllende dokumentasjonen som la grunnlaget for at teorien ble akseptert av fagfeller. Mottakelsen av boken. Darwins lære kom i direkte motsetningsforhold til skapelseslæren. Biskopen i Worcesters hustru, Lady Wilberforce, uttalte om "Artenes opprinnelse": «La oss håpe at teorien ikke er sann. Og hvis den er sann, la oss be om at den ikke blir viden kjent». Darwinismens mottakelse og bruk i Norge. I Norge var især naturvitenskapsmannen, folkloristen og eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen tidlig ute med å tilegne seg og videreformidle Charles Darwins lære, mens den første oversettelse til nordiske språk ble gjort av dansken Georg Brandes i 1871. Evolusjon ble straks tatt opp i vitsetegninger i vittighetspressen. Norske ukeblader som "Ny illustreret Tidende" og det humoristiske "Vikingen" gjenga i 1880-årene de populære tegneseriestripene fra tyske "Fliegende Blätter", som gjennom tre tegneserieruten fremstilte oppfinnsomme løsninger på hvordan f.eks. en kaffekanne gjennom et mellomnivå kunne utvikle seg til en kaffekjerring, osv. I Norge førte ikke Artenes opprinnelse og evolusjonsteorien til samme allmenne debatt som i Storbritannia. Debatten her var i all hovedsak vitenskapelig. Selv om en del geistlige krefter stilte seg kritisk, stilte ikke kirken her seg like unisont kritisk som de konservative kreftene i den Anglikanske kirke hadde gjort. Etter at ideene på ulikt vis var blitt behandlet vitenskapelig, ble den også tatt opp innenfor skjønnlitteraturen, som f.eks. i Henrik Ibsens "Vildanden", hvor både dyrenes overlevelsesevne inne på mørkeloftet, og menneskets balanserte streben mellom arv og miljø, blir et tema. Samtidig som det såes tvil om lille Hedvigs egentlige opphav, foregår det nemlig en strid mellom ulike strategier. Gregers Werle krever den ideale fordring, og at en må leve i full sannhet, mens doktor Relling deler ut livsløgner i store doser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en illusjon. Forhenværende teolog Molvik, med en tilbøyelighet til alkohol, har han innbilt bærer noe demonisk i seg som må få utløp, mens den pompøse Hjalmar Ekdal, med hang til dovenskap, får høre at han er en stor oppfinner. Det er bare å slappe og ta det med ro så vil oppfinnelsen komme av seg selv. På 1900-tallet oppsto en egen sosialdarwinisme innenfor såvel biologien som sosiologien. Samfunnet ble også beskrevet som en levende organisme. Retningen var spesielt sentrert omkring konkurranse og maktfaktorer, og la mindre vekt på det dynamiske aspekt som forkynte at både utvikling og overlevelse var knyttet til ideen om «naturlig seleksjon». Det oppsto etterhvert, innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag en kraftig kritikk av sosial-darwinismen, som i blant også ble stemplet som vulgær-darwinisme. I 1996 ble 100 norske vitenskapsfolk bedt om å nevne den boken de oppfattet som tidenes viktigste faglitterære bok. Over 40 av disse svarte «Artenes opprinnelse». På bakgrunn av kåringen ble førsteutgaven av verket nyoversatt og gjenutgitt i 1998 som bind 1 i Bokklubbens Kulturbibliotek. Forrige utgivelse var bokens sjette utgave som er blitt oversatt til norsk i (1889). Bokens idéhistoriske betydning. Utgivelsen av "Artenes opprinnelse" markerer en av de største idéhistoriske omveltningene i moderne tid (eller kanskje overhodet). Selv om Darwin utsatte drøftelsen av evolusjonens implikasjoner for vår egen art til en senere publikasjon ("The Descent of Man" i 1871), var det også åpenbart at menneskets selvskrevne plass som «kronen på skaperverket» ikke lenger kunne opprettholdes. Dette kolliderte ikke bare med spesifikt kristne forestillinger, men også med mange oppfatninger som det hadde hersket enighet om minst siden Platon. Evolusjonsteori. Evolusjonsteorien er den vitenskapelige forklaringen på hvordan evolusjon (dannelsen og endringen av arter) foregår. Dagens evolusjonsteori er basert på Darwins teorier og komplettert med beslektet og nyere forskning som ikke var kjent for Darwin (se også nydarwinisme). Evolusjonsteorien er i dag svært omfattende, og er et viktig forklaringsverktøy innenfor mange ulike fagdisipliner. Spesialister innenfor teorien kalles gjerne evolusjonsbiologer. Begrepet "utviklingslære" brukes iblant synonymt med evolusjonsteorien, men bør unngås. For det første betegner "utvikling" i biologien individualutviklingen gjennom et livsløp, ikke artsutvikling over generasjoner. For det andre betegner "lære" ofte et dogme snarere enn en vitenskapelig teori. Evolusjonsfaktorer. De første to faktorene fører til tilpasning ("adaptasjon") og forutsetter variabilitet blant individuelle organismer i populasjonen. Faktorene 3–5 tilfører populasjonen denne variabiliteten, men er uforutsigbare (stokastiske). Gendrift forutsetter – i likhet med seleksjon – variabilitet, men kan delvis (spesielt i små populasjoner) motvirke seleksjonen. Makroevolusjon. Ofte diskuteres evolusjon over artsnivået ("makroevolusjon") atskilt fra mikroevolusjon. Grunnen til dette er at opprinnelsen og utdøingen til større grupper som omfatter mange arter, ikke uten videre kan forklares med ovennevnte mikroevolusjonære evolusjonsfaktorer. Se for øvrig artikkelen om makroevolusjon. Historie == . Når man snakker om «evolusjonsteorien» i entall (spesielt i bestemt form), siktes det som sagt til dagens nydarwinistiske teori på hvordan evolusjon foregår. Det fantes imidlertid andre evolusjonsteorier før, som prøvde å forklare evolusjonen ut ifra andre mekanismer. Ingen av disse har nevneverdig tilhengere i dag. Den eldste evolusjonsteorien kan spores tilbake til Anaximander, en gresk filosof som levde på 500-tallet f.Kr. Allerede han så for seg at arter kunne endre seg over tid, men mente at dette måtte skje i form av store «sprang» ("saltasjoner"), noe som ikke har kunnet bekreftes av den moderne vitenskap. Etter dette har evolusjonstanken ligget nokså brakk i over to tusen år. Det var først i slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet at enkelte biologer begynte å vurdere ulike evolusjonsteorier. Den mest kjente av disse er Jean-Baptiste de Lamarcks teori om Transmutasjon av arter. Han mente at arter kunne endre seg, og at dette skjedde gradvis. På begge disse punktene har han i etterkant fått rett. Han kunne imidlertid ikke forklare mekanismen som lå bak endringen. Rettere sagt: Den forklaringen som han leverte, har vist seg å være feil. For det første mente han at ervervede egenskaper kunne gå i arv (se lamarckisme). For det andre så han for seg at den evolusjonære utviklingen i store trekk var forutbestemt, at f.eks. tilblivelsen av insekter fra leddormer kunne forutsis på samme måte som den fremtidige formen på en voksende krystall kan forutsies ut ifra mineralet det består av. Lamarck hadde m.a.o. ikke satt spørsmålstegn ved forestillingen om naturens trinnstige. Dette var det Charles Darwin som først gjorde. I hans evolusjonsteori er ikke endringer forutsigbare, unntatt i visse tilfeller i det korte løp i generelle vendinger (à la «evolusjonen går mot bedre tilpasning til det lokale miljøet»). Dette var et radikalt brudd mot alle tidligere forestillinger, der alle organismegrupper – foranderlige eller ikke – hadde sin fast tilmålte plass i verden. Også Alfred Russel Wallace hadde skjønt at naturlig seleksjon var en drivende faktor bak evolusjon. Grunnen til at Darwin får mesteparten av æren er den omfattende dokumentasjonen han la frem i sin bok "Artenes opprinnelse" i 1859. Teorien hans ble derfor i løpet av forholdsvis kort tid godtatt av de fleste biologer. Darwin visste imidlertid ingenting om hvordan arv foregikk. Han trodde også at arv av ervervede egenskaper var mulig, og var uvitende om Gregor Mendels forsøk. Da Mendels skrifter ble gjenoppdaget i 1900 og deres betydning erkjent, ble genetikken interessant nok sett på som en "konkurrerende" forklaring på evolusjon. Man mente den gang m.a.o. at mutasjoner var en tilstrekkelig forklaring på evolusjon, og at naturlig seleksjon dermed var en unødvendig teori. Derfor sank darwinismens popularitet betraktelig i løpet av 1900-talles første årtier. Det var så sent som på 1930- og 40-tallet, at genetikkens funn ble integrert med Darwins evolusjonsteori. Resultatet av arbeidet som ble gjort i denne perioden, kalles i dag for evolusjonsbiologiens "syntetiske teori" eller kort og godt for nydarwinisme. Denne danner fortsatt fundamentet for dagens evolusjonsforståelse. Det har blitt gjort mange betydningsfulle oppdagelser også i etterkant. Disse har ikke rokket ved evolusjonsteorien, men tvert imot støttet opp under og supplert Darwins opprinnelige og 1930-tallets syntetiske teori. Motstand. Blant fagfolk er evolusjonsteorien like akseptert som de grunnleggende teoriene som fins i andre vitenskaper. I offentligheten har det fra tid til annen blitt malt et bilde av en evolusjonsteori i krise. Dette skyldes at noen samfunnsgrupperinger har en interesse av å fremstille evolusjonsteorien som tvilsom. Disse gruppene er fremfor alt religiøse grupperinger, men har til tider også vært anti-fascistiske aktivister. Fra kristent hold har man vært skeptisk til en naturhistorie uten Guds styrende hånd, og har lansert begrepet kreasjonisme. Antifascister var redd for misbruk av evolusjonsteorien som sosialdarwinisme. St Davids. St Davids (walisisk "Tyddewi"), formelle navn St David's and the Cathedral Close en by og et samfunn i Pembrokeshire i Wales. Det er Storbritannias minste by, med omkring 2000 innbyggere (2004). Denne type bystatus forbeholdes normalt større byer. Den ligger ved elven Alun, på St David's halvøy i Pembrokeshire, Wales. Byen er den de facto geistlig hovedstad i Wales og hvor Wales skytshelgen den hellige David, som har gitt stedet sitt navn, hviler. Byen har vokst opp omkring St Davidskatedralen, som er viet til Wales' nasjonalhelgen; det er fordi den er en katedralby at St Davids fikk status som by. I middelalderen var byen et viktig pilegrimsmål. Ruiner av biskopens palass, fra det 1300-tallet, ligger ved siden av katedralen, og holdes vedlike av Cadw. Ifølge tradisjonen ble sankt David født ved St Non's rett sør for byen, omkring år 500. Han skal ha blitt døpt ved Porthclais, som nå er St Davids havneområde. Det er også sankt David som får æren for grunnleggelsen av byen, da under et annet, ukjent navn, i ca. 550. Andre attraksjoner i byen er en byport fra det 13. århundre, et keltisk høykors og et akvarium. Byen er et populært mål for fotturister, som kan bo på et av flere hoteller eller på ungdomsherberget. Det finnes kun én pub i St Davids, noe som er høyst uvanlig for en britisk by. Den er den eneste byen i Storbritannia som i sin helhet ligger i en nasjonalpark, nærmere bestemt Pembrokeshirekysten nasjonalpark. Cadw. Cadw er en delvis uavhengig, men offentlig finansiert, etat som har ansvar for historiske minnesmerker i Wales og for administrasjon av bygningsvern. Hovedkvarteret ligger i Cardiff. Den tilsvarer de andre britiske fornminneforeningene English Heritage og Historic Scotland. Navnet kommer fra et walisisk verb som betyr «å bevare». De fleste slott, bispepalasser, historiske hus og klosterruiner er underlagt Cadw. Organisasjonen eier ikke minnesmerkene – de er normalt statlig eiendom – men har ansvar for vedlikehold og for å sørge for at de er åpne for allmennheten. Cadw er også ansvarlig for freding av bygninger og minnesmerker, og har et overordnet ansvar for bevaring av historiske bygninger og steder av arkeologisk interesse, også om disse ikke er direkte underlagt organisasjonen. Skriptspråk. Skriptprogrammeringsspråk, som oftest kalt skriptspråk, er en type programmeringsspråk som tolkes og utføres av separate programmer. Et skript er en fil som inneholder kommandoer i et skriptspråk. Et skript er som et «manuskript» for tolkeprogrammet. De første typiske skriptspråkene ble ofte kalt «jobbkontrollspråk». Forskjell fra kompilerte språk. Formelt skiller man mellom tolkede språk (skriptspråk) og kompilerte språk. Forskjellen er at kildekoden til et skript leses som en del av utførelsen, enten rett før eller under kjøring. Et skript er ikke et dataprogram i egentlig forstand, siden kildekoden aldri kompileres helt til prosessorinstrukser. Noen ganger kalles også skript for programmer, siden det er liten praktisk forskjell. Noen ganger sier man også at et skript kompileres i forbindelse med kjøring, selv om koden ikke blir gjort om til maskinspråk. De fleste moderne implementasjoner av de mest brukte skriptspråkene er i dag gjort ved hjelp av en virtuell maskin, det vil si en maskinuavhengig lavnivårepresentasjon, ofte kalt bytekode. Dette åpner opp for bruk av sanntidskompilering og andre ytelsesoptimaliseringer som er vanlig i virtuelle maskinimplementasjoner, noe som ofte gir mange ganger økt ytelse i forhold til en rent tolket kjøring av skriptet. Munkholmen. Munkholmen er et populært utfartssted. Her satt Griffenfeldt som fange. Kommandantboligen på Munkholmen brukes nå som restaurant. Munkholmen "(norrønt Hólmr, Niðarhólmr)" er en liten øy på 13 dekar som ligger ca. 2 km utenfor Trondheim sentrum i Trondheimsfjorden. I sommersesongen er øya nå et populært utfartssted, med muligheter for bading og soling. Det er også en café der og en liten restaurant med uteservering. Det går båt fra Ravnkloa i Trondheim. Munkholmen har en rik historie og er fredet. Man hører om Munkholmen i Snorre, der den heter Nidarholm og ble brukt som rettersted. Fram til reformasjonen var Nidarholm kloster på øya. På 1600-tallet ble navnet Munkholmen tatt i bruk, og Munckholm festning ble anlagt. Deler av festningen er i dag en severdighet. Festningen ble brukt som statsfengsel, og den mest kjente fangen som satt der, var Peder Schumacher Griffenfeld. Under andre verdenskrig bygde tyskerne faste luftvernstillinger på Munkholmen. Rettersted før 1100. Før 1100-tallet skal øya som i dag kalles Munkholmen ha blitt brukt til rettersted. Det fortelles at Olav Tryggvason lot hodene til Håkon Jarl og trellen Kark bli satt på nidstang her i år 995. Kloster mellom 1100 og 1537. I følge islandske kilder ble benediktinerklosteret Nidarholm grunnlagt på øya av Magnus Berrføtts lendmann Sigurd Ullstreng omkring år 1100. Munkeklosteret tilhørte Cluniacenserordenen og var viet St. Benedikt og St. Laurentius. Kirken ble omtalt som Laurentiuskirken. Andre kilder hevder at det ble opprettet et kloster på Munkholmen allerede i 1028 av Knud den store. Munkeklosteret ble etterhvert ganske mektig, det eide større jordområder på fastlandet, drev mølle på Ila og eget rederi og handel med England. Munkene hadde også sitt eget bryggeri der som var vanlig blant munkene på denne tiden. Magnus Blinde ble viet til munk her; han var i klosteret mellom 1135 og 1137. Gjennom middelalderen brant klosteret tre ganger, i 1210, 1317 og siste gang i 1531, rett før reformasjonen i 1537. Nidarholm kloster var den siste katolske skanse i Norge, men erkebiskop Olav Engelbrektssons folk som var på øya overga seg til slutt. Klosteret forfalt etter reformasjonen, øya ble brukt til beite og slåttemark for lensherrene på Kongsgården i Trondheim fram til den ble befestet på 1600-tallet. På denne tiden forsvant de siste restene av klosteret, og øya fikk navnet Munkholmen. Festning mellom 1660 og 1825. "Munckholm festning". Under Karl Gustav-krigene (to kriger mellom Danmark-Norge og Sverige mellom 1657 og 1660) ble Trondheim okkupert av svenskene, som befestet øya med et provisorisk kanonbatteri. I 1660 vant Danmark-Norge tilbake Trøndelag, og arbeidet med et permanent festningsanlegg ble påbegynt. Statsfengsel mellom 1680 og 1850. "Munkholmen" var statsfengsel mellom 1680 og 1850. Det var mest politiske forbrytere som satt her. Den mest kjente av fangene var den danske statsmannen Peder Schumacher Griffenfeld (1635–1699), som var statsfange her mellom 1680 og 1698. I følge historien skal Griffenfeldt ha laget en ring rundt et steinbord ved å slepe fingeren sin langs bordet når han gikk rundt det i løpet av oppholdet. I senere tid har det blitt avslørt at bordet ble laget av en overivrig vaktmester som ønsket mer blest og flere besøkende på holmen. Sjøfort mellom 1825 og 1893. "Munkholmen sjøfort". Napoleonskrigene med ny krigsstrategi og –teknikk viste at tenalje-festninger ikke var effektive nok, nye festninger fikk en polygonal form. Sjøfortet på Munkholmen var i 1850 ferdig ombygd til den form den har i dag. Den fikk opptil 8–10 meter tykke murer, men ringmuren ble sterkt redusert. I sentraltårnet ble det bygd et kuppelhvelvet kruttkammer, og fangecellene ble fjernet. Sjøfortet hadde 60 kanoner og plass til 500 mann. Munkholmen har vært en av Nordens sterkeste festninger, men i 1893 ble den nedlagt. I løpet av tiden festningen eksisterte var den så å si aldri i kamp. Tysk forsvarsanlegg under andre verdenskrig. "Batterie Munkholmen". Under den tyske okkupasjonen (1940–1945) ble Munkholmen brukt som forsvarsanlegg bl.a. for ubåtbasen Dora i Trondheim. Tyskerne bygde om deler av festningen og hadde overvåkningsanlegg og seks luftvernstillinger på øya. I den perioden ble kjegletaket på tårnet fjernet og nytt flatt tak ble støpt som fundament for luftskyts. Her ble det også oppsatt en observatørstilling i betong. Skytset ble ledet av to optiske avstandsmålere: en Dreiwalzenkommandogerät «Dreiwag» 6m Zeiss REM (Räum-EnfernungsMesser) og en Kleinkommandogerät «Kleinkog» 6m REM. Etter krigen ble sporene etter den tyske aktiviteten forsøkt fjernet ved at forlegningsbrakka ble revet, skytset fjernet og stillingene gjenfylt med jord. På tårntaket er observatørstillingen benyttet som fundament for det gjenoppbygde taket og slik «ødelagt» som selvstendig objekt. I nyere tid er en kommet til at også denne del av Munkholmens historie skal formidles. En av kanonene, en 105mm SKC/32 i tårn, ble tilbakeført i 2006. Den ene avstandsmåleren, «Dreiwag» nord for rundtårnet er den eneste i Norge og er en av de mest komplette i verden. Med deler fra Kystartilleriets museum kan denne trolig restaureres til nær «operativ stand». Utfartssted. "Munkholmen friluftsområde". Siden nedleggelsen av festningen har Munkholmen spilt en større og større rolle som utfartssted, både for Trondheims befolkning og tilreisende. I dag går det passasjerbåt mellom Ravnkloa og Munkholmen hver time i sommerhalvåret. Inne på festningsområdet er det god plass til soling, pikniker og rekreasjon. Det fins restaurant og håndverksutsalg. Utenfor murene er en av Trondheims mest populære badeplasser. Museum. Det er omvisning i festningsbygget med guiding på flere språk flere ganger om dagen. Det er få synlige rester etter retterstedet og klosteret. En bauta som er reist innenfor murene kan muligens antyde plasseringen av retterstedet. Av klosteret har arkeologiske undersøkelser påvist rester ca. ½ meter under grunnen. Av den stjerneformede festningen fins det rester av murene i det nåværende Lavetthuset, og det er bevart en kasematt fra de gamle vollene, men dette er ikke tilgjengelig for publikum. Tårnet er senere ombygget, og ringmuren har fått tak. Det vi ser i dag er sjøfortets polygonale form fra midten av 1800-tallet. Ved omvisning får publikum vite om Munkholmens historie, mens de får se det fuktige fangehullet, kruttkammeret med sin spesielle akustikk, det som er igjen av Griffenfeldts fengselscelle og toppetasjene i tårnet med rester fra den tyske okkupasjonen. Det finnes også betongfundamenter fra tyskernes kanonstillinger. Asylsøker. Asylsøkere er personer som ankommer et annet land uten på forhånd å være anerkjent som flyktning og søker asyl. Bakgrunnen for søknaden om asyl bunner oftest i politiske, etniske og religiøse årsaker. Dersom søknaden innvilges i mottakerlandet, får personen en av flere former for oppholdstillatelse, og unntaksvis Politisk asyl. En vanlig form er oppholdstillatelse av humanitære grunner. Personer med slik tillatelse kan også tilstås arbeidstillatelse. Humanitærtillatelser gis gjerne i tilknytning til krig eller krigslignende tilstander på hjemstedet, og kan trekkes tilbake når situasjonen er bedret. Personer som har en velgrunnet frykt for forfølgelse har, ifølge Flyktningkonvensjonen av 1951, krav på status som flyktning (eller asyl), og kan ikke returneres til opprinnelseslandet mot sin vilje. Internasjonalt er det FNs flyktningekommissær som overvåker flyktningers rettigheter. De siste årene har brudd på reglene i Flyktningkonvensjonen blitt begått av flere land. Vanligvis skyldes dette uenighet mellom den enkelte asylsøker/ evt. Høykommissæren og mottakerlandet om risikonivået ved en eventuell retur. I 2007 søkte mennesker asyl i Norge. Ureturnerbare asylsøkere. Asylsøkere som ikke får innvilget opphold, er pliktige til å forlate Norge frivillig. Dersom de nekter, risikerer de å bli tvangsutsendt. Enkelte kan imidlertid ikke sendes tilbake. Det kan bero på at landet det gjelder ikke har et effektivt sentralstyre, at landet ikke har avtale med Norge eller tvil om vedkommendes identitet. Derfor har flere tusen asylsøkere vært bosatt i Norge i årevis etter endelig avslag. Asylsøkerbarn. Asylsøkerbarn er en betegnelse på barn som på egen hånd/med foreldre og uanmeldt ber myndighetene i Norge om beskyttelse og anerkjennelse som flyktning. Barnet kalles asylsøkerbarn inntil søknaden er avgjort. Moss lufthavn, Rygge. Moss lufthavn, Rygge (IATA: RYG, ICAO: ENRY) ligger på Rygge flystasjon i Rygge (delvis i Råde) i Østfold fylke, ca. 10 kilometer sørøst for Moss sentrum, og med direkte tilknytning til E6. Lufthavnen eies av Forsvaret ved Generalinspektøren for Luftforsvaret som 19. november 2004 fikk konsesjon til å anlegge, drive og inneha sivil lufthavn ved Moss lufthavn, Rygge. Luftforsvaret har det styringsmessige ansvaret for lufthavnen, mens operatøren er det private selskapet Rygge sivile lufthavn AS (RSL) som har bygget, eier og skal drive den sivile terminalen. Høsten 1997 foreslo Østfold Industrioffensiv og Næringslivets Hovedorganisasjon at det burde være sivil rutetrafikk fra Rygge flystasjon. Etter at de fremla rapporten hvor det tilrådes å etablere sivil trafikk på Rygge (juni 2002), begynte arbeidene med å anlegge lufthavnen i mai 2006. Den sivile lufthavnen åpnet 8. oktober 2007. 17. oktober lettet det første flyet, med destinasjon Gran Canaria. 30. september 2009 startet Ryanair flyvninger fra Moss Lufthavn, og 2. desember samme år åpnet Ryanair syv nye flyruter. Men priskrigen kommer også til å føres mellom MLR og den andre siden av Oslofjorden, der Torps ledere sier de ikke frykter konkurranse fra Rygge, som «er en flyplass uten ruter». Med en avstand fra Oslo til Torp som er dobbelt så stor som til Rygge, blir det nødvendig for Torp å oppgradere terminalen og installasjonene sine. I 2011 gikk Rygge forbi Torp i passasjervolum. Rygge hadde 1 667 000 passasjerer, Torp 1 350 000. Rygge hadde en vekst på 17%, mens Torp hadde en nedgang på 15%. Ryanair utvidet rutetilbudet fra Rygge i 2011. Norwegian trakk seg ut i 2011, men kom tilbake med flere ruter høsten året etter. I 2012 øker Torp igjen, og er pr. mai på linje med Rygge i antall passasjerer. Styrelederen i RSL er Svein Hurlen, og aksjeeierne i konsernet er Thon Holding AS (40 %), Orkla Eiendom AS (20 %), Borregaard Industries Ltd (20 %) Østfold fylkeskommune (11 %) og Østfold energi AS (9 %). Det kostet rundt 1 milliard kroner å bygge ut den sivile delen av lufthavnen. Numedal. Numedal er det sørvestligste av de store dalførene i Øst-Norge. Dalen strekker seg nord-nordvestover fra Kongsberg til Dagali. De største tettstedene og bygdene i dalen er Svene, Lampeland, Flesberg, Rollag, Veggli, Nore, Rødberg, Uvdal og Dagali. Gjennom hele dalen renner Numedalslågen, et av Norges lengste vassdrag – Numedalsvassdraget. Lågen har betydd mye for dalen og ble tidligere brukt til tømmerfløting. Numedal som distrikt omfatter de fire kommunene Kongsberg, Flesberg, Rollag og Nore og Uvdal, alle i Buskerud fylke. Distriktet har til sammen 31 019 innbyggere (1. juli 2009) og 4 306 kvadratkilometer. Regionsenteret er byen Kongsberg. Administrative inndelinger. Kommunene deltar i regionrådet for Kongsbergregionen sammen med Øvre Eiker i Drammensregionen og Tinn, Notodden og Hjartdal i Aust-Telemark. Distriktet utgjør virkeområdet for Kongsberg prosti under Tunsberg bispedømme Distriktet utgjør domsmyndighetsområdet til Kongsberg tingrett under Borgarting lagdømme Distriktet utgjorde det tidligere Numedal og Sandsværs fogderi. Dykkeskader. Dykkere risikerer helseskader når de oppholder seg under vann eller bruker pustegasser under høyt trykk. Pustegasser ved høyt trykk. Trykkfallssyke, arteriegassemboli, og barotraumer er alle eksempler på dysbarisme. Guglielmo Marconi. Guglielmo Marconi (født 25. april 1874 i Bologna, død 20. juli 1937 i Roma). Marconi var en italiensk fysiker og ingeniør. Han var en pioner innen trådløs telekommunikasjon. Marconis arbeid var særlig viktig for kringkastingsteknikk. Liv. Guglielmo Marconi ble født som andre sønn til den meget suksessrike italienske landeieren Giuseppe Marconi og den irske konen Annie Jameson. Han gikk på privatskole i Bologna, Firenze og i Livorno. Han studerte ved Universitetet i Bologna. Allerede i ungdommen interesserte han seg for vitenskaper knytet til fysikk og elektrisitet. Han studerte arbeidene til James Clerk Maxwell, Heinrich Hertz, Righi, Lodge og andre. Oppfinnelser. Fra 1890 arbeidet Marconi med trådløs telegrafi. I 1895 begynte han med eksperimenter hjemme på gården til faren. Han klarte å utvikle et apparat som man kunne sende trådløse signaler med. Rekkevidden var omtrent tre kilometer. Han tok patent på systemet sitt i Storbritannia, med britisk patent nummer 12039. I 1897 grunnla han foretaket "Marconi’s Wireless Telegraph Company Ltd." med hovedkontor i London, og i 1899 sendte han en trådløs radiomelding over 51 km fra Frankrike til England. Den 12. desember 1901 lyktes han i den første transatlantiske trådløse overføringen. (Dette sammen med sin venn Nikola Tesla.) I 1909 fikk Marconi Nobelprisen i fysikk sammen med Karl Ferdinand Braun. Senere arbeidet han med hvordan en kunne bruke kortbølger og mikrobølger. Han døde 20. juli 1937 i Italia. Ruud. Ruud er en variant av ordet rud, fra norrønt "ruð", i betydningen nyrydningsgård. Ruud er et vanlig stedsnavn og etternavn i Norge. 4754 personer hadde etternavnet Ruud i Norge per 2010, mens varianten Rud ble brukt av kun 384 personer. Adolf Furtwängler. Prof. dr. phil. Adolf Furtwängler (født 30. juni 1853, død 10. oktober 1907) var en kjent tysk klassisk arkeolog og kunsthistoriker. Han var far til dirigenten Wilhelm Furtwängler. Han ble født i Freiburg im Breisgau, og ble utdannet der, i Leipzig og i München, hvor han var elev av H. Brunn. Han gjorde et stort arbeid med å utvikle Brunns komparative metode innen kunstkritikk. Han deltok i utgravningene på Olympen i 1878, ble assistent ved Berlinmuseet i 1880 og professor i Berlin i 1884, senere i München. Hans siste utgravning var ved Aegina. Furtwängler var en fruktbar forfatter og dyktig kritiker. Hans arbeider dominerte ikke bare den arkeologiske kritikken, men økte fagets anseelse og stilling hjemme og ute. Han døde i Athen. Sør-Australia. Sør-Australia (engelsk:"South Australia") er en australsk delstat. Den ligger sentralt i Australia langs bredden av Australbukta og dekker noen av de tørreste områdene i Australia. Sør-Australia grenser til alle de andre delstatene på fastlandet, samt Nordterritoriet. Mesteparten av befolkningen bor i delstatshovedstaden Adelaide og i elvedalen rundt elven Murray. Meråkerklarinett. Meråkerklarinetten er et moderne norsk folkeinstrument, gjerne omtalt som et gjeterinstrument. Produksjon av folkelige klarinetter har lange tradisjoner i Meråker, og på 1950- og 1960-tallet tok Harald Gilland opp tradisjonen. Nå i dag står Nils Underhaug for produksjonen. Instrumentet kan opprinnelig ha lignet på østerdalsklarinetten. Den skiller seg fra andre folkelige klarinetter ved at den har et tilpasset b-klarinettrørblad, og plant rørbladanlegg. Meråkerklarinetten har blitt solgt til store deler av verden. Det norske bandet Tigerlily, som nok er mest kjent for bruken av norsk sekkepipe, har også spilt inn låter med meråkerklarinett. Afasi. Afasi betegner språkvansker etter en hjerneskade. Afasi skilles fra "spesifikke språkvansker hos barn" ved at det forutsettes normal språklig utvikling inntil tidspunktet for hjerneskaden. Afasi skilles også fra dysartri og dysphemi (stamming) ved at det handler om vansker med "språk", mens dysartri og dysfemi handler om vansker med "talen". Videre skilles afasi fra taleapraksi som også er forårsaket av ervervet hjerneskade, men som mer kan betegnes som et avvik i den artikulatoriske kontrollen. Og selvfølgelig skilles afasi fra stemmevansker som er en stemmemessig dysfunksjon som primært sitter i strupens (larynx) muskulatur, brusker, svingende masse (Rheinkes skikt, Cornus elasticus), eller nervus vagus recurrens som enerverer strupens muskler (med unntak av lengdespenner, dvs. m. cricothyreoideus). Hvert år får ca. 16 000 nordmenn hjerneslag, og 25-30% av disse får afasi. Anamneser. Den hyppigste årsaken til afasi er hjerneslag (ischemisk eller hemorrhagia). Traumatiske hjerneskader er den nest hyppigste årsaken. Andre, mer sjeldne årsaker er blant annet multippel sklerose, hjernebetennelser, hjernesvulst, evt. postoperative tilstander, samt kroniske hjernesykdommer som Alzheimers sykdom. Ved Parkinsons sykdom kan det også forekomme stemme- og talevansker (dysartri), men sjelden afatiske symptomer. Nevrologisk forklaringsmodell. Den egentlige årsaken til afasi er at det mentale leksikon i hjernen blir kompromittert ved at språklagrene (dvs. spesielle nevrongrupper) blir utslettet ved celledød, eller at forbindelsen mellom disse brytes. Ofte er det Arteria media cerebri sitt forsyningsområde som rammes ved at perfusjonen av blod på et eller annet vis hindres. Celledød skjer for eksempel ved at nevronene utsettes for oksygenmangel og osmose. Aktivering av genetisk programmert celledød (apoptopsis) er også påvist ved ischemiske slag. Når en cellegruppe dør, fylles hulrommet med væske, og man kan enkelt lokalisere lesjonen ved Computertomografi (CT) eller Magnettomografi (MRI). Mye tyder på at perfusjonsvekta MRI er bedre egnet her enn diffusjonsvekta MRI med tanke på å vurdere rehabiliteringspotensialet og den resterende prosesseringskapasiteten. Hjernens språksentre sitter i venstre hemisfære hos 94% av befolkningen. Av den grunn er det venstrehemisfæriske lesjoner som oftest fører til afasi. Men en mindre prosentandel av befolkningen har omvendt lateralisering. Det er ikke bare lateraliseringen som er avgjørende, – også lokaliseringen innenfor venstre hemisfære har avgjørende betydning for afasitype og grad kompromittering. Symptomer. Mennesker med afasi, "afatikere", kan ha vansker med "språkforståelsen" og med "språkproduksjonen", også kalt for "impressive" hhv. "ekspressive" språkvansker. Andre kognitive funksjoner som hukommelse, romlig orienteringsevne, abstrakt tenkning, matematiske evner mm. kan være normale hos afatikere, men oftest ledsages afasi av flere kognitive dysfunksjoner. En generell regel er at personens evne til symbolbehandling ofte blir kompromittert. Tester og undersøkelser. Det er viktig å undersøke pasientens kognitive funksjon på ulike måter for å kunne tilby best mulig behandlingsregime. Afasitesten "NGA" vil gi svar på hvilke afasitype(-r) logopeden bør basere rehabiliteringstiltaket på. Retesting er dessuten et viktig ledd i evalueringen av progresjonen. "Dikotisk lytting" (DL) vil kunne avgjøre >90% sikkert lateralitetsdominans for gjenværende språkkomptanse. Retesting vil kunne indikere om ipsi- eller kontralateralt nevronale substrat ligger til grunn for rehabiliteringen. I tillegg er DL en god test på pasientens "Cocktailparty-effekt", det vil si pasientens evne til å samtale og konsentrere seg om en samtalepartner i et miljø der det parallelt pågar andre "MRI" gir særdeles viktig tilleggsinformasjon om pasientens kognitive funksjon, særlig hvis pasienten ikke er testbar på annen måte. Den klassiske MRI-rapport tar spesifikt høyde for viktige medisinske relasjoner i hjernen (nevrologiske og hemodynamiske). For pasienter som må inn i et rehabiliteringsregime er det viktig at røntgenlegen spesifiserer hvilke sanse- og språksentre som er implisert i lesjonen, da disse opplysningene er særdeles viktig for fagpersoner som skal sette opp et tilpasset behandlingsregime. Viktige sentra i denne sammenheng er f.eks. Heschl's gyrus, Planum Temporale, Wernickes senter, Area striata, gyrus Angulare, Insula, Brocas senter. Systematikk afasi. Afasi deles i afasityper primært etter symptombildet, aldri etter skadens lokalisasjon. Den mest brukte testen i Norge for slik inndeling er Norsk Grunntest for Afasi (NGA) (Reinvang og Engvik). Inndeling basert på funksjontester synes likevel i stor grad samvariere med lesjonens lokalisasjon. For eksempel vil en skade i Wernickes senter oftest funksjonelt bli klassifisert som Wernickes afasi, men der finnes unntak. Brocas senter ligger lokalisert i venstre frontallapp, i nedre (inferior) gyrus, like fremfor det projektive motoriske området som enerverer taleorganer. I Brodmanns hjernekart kalles området BA44 og BA45. Brocas senter sin primære oppgave er å innkode en idéativ kommunikativ plan til fonetiske elementer og overføre disse til de projektive taleområdet, samt å innkode og avkode grammatiske trekk ved (egne og andres) ytringer. Nyere forskning har avslørt at BA45 også inneholder nevron med avgjørende betydning for imitasjon; "mirrornevron". Muligens spiller de også en viktig rolle for språkrefleksen. Wernickes senter ligger i venstre hemisfære i Planum Temporale (like bak Heschl's gyrus som er det primære auditive senter). Det er ikke full enighet om yttergrensene for Wernickes senter, men ofte blir området definert som Brodmann 42 (BA42) og postérior del av BA22. Wernickes senter sin primære oppgave er å omkode hørte fonetiske realisasjoner til meningsskillende fonologiske enheter (gjenkjenne distinktive trekk). Det finnes mange ulike systematiske inndelinger av afasi (fra forskjellige skoler og tradisjoner), og terminologien skiller seg mye fra hverandre. Afasisymptomer som for eksempel alexi, agrafi, parafasi, neologisme, osv. må ikke betegnes som afasi, men symptomer på afasi. Behandling. Tilbudet for afatikere faller i Norge under opplæringsloven. Behandling og rehabilitering av afatikere skjer som behandling av grunnsykdommen, delvis som medikamentell behandling og som språkterapi, det sistnevnte i all hovedsak ved logopeder. Språkbehandlingen er tilpasset problemstillingen, det vil si at ulike afasityper krever ulik stimulering eller rehabiliteringsopplegg for å gjenvinne den tapte kompetanse. Rehabilitering. Gjenvinning av språkkompetanse avhenger av mange faktorer. Mange studier indikerer tydelig at hjernens funksjonskart er i kontinuerlig endring. Særlig blir slike endringer fremprovosert av lesjoner, som en naturlig prosess i kroppen for å gjenopprette equilibrium. Dette betyr at en prosess kan overflyttes til et nevronalt nabosubstrat. Mange fMRI-studier tyder på at remappingen i forbindelse med språkskader skjer innenfor venstre hemisfære (ipsilateralt) så lenge der er finnes et nevronalt substrat å bygge på der, fortrinnsvis et tilgrensende område. Hvis lesjonen er så stor at dette ikke er mulig, flyttes en normalt venstrehemisfærisk prosess (for eksempel fonologisk prosessering) over til et høyrehemisfærisk substrat (kontralateralt), fortrinnsvis i et homologt område (speilvendt). Rehabilitering basert på ipsilateralt substrat er vanligvis mindre tidkrevende enn basert på et kontralateralt substrat, fordi det ipsilaterale substratet allerede inneholder en grad prosesseringskompetanse. Relativt få, om noen i det hele tatt, oppnår full rehabilitering etter en afasi som i utgangspunktet testes til lavere enn 50 prosentiler etter NGA. Men de fleste bedrer sin språklige funksjonsevne dramatisk i positiv retning hvis de kommer inn under et logopedisk behandlingstiltak. Otto Sverdrup. Otto Neumann Knoph Sverdrup (født 31. oktober 1854 i Bindal, død 26. november 1930 i Sandvika i Bærum) var en norsk skipsfører, oppdager og polfarer. Han var fra 1874 bosatt i Steinkjer. I 1908 kjøpte han Villa Walle i Sandvika som han kalte "Homewood", der han bodde til sin død. Otto Sverdrup regnes blant "De tre store" i norsk polarhistorie. De to andre er Fridtjof Nansen og Roald Amundsen codice_1 Unge år. Otto Sverdrup var født på Horstad gård i Åbygda i Bindal som nest eldst av en søskenflokk på ti. Han var sønn av Ulrik Fredrik Suhm Sverdrup (1833–1914) og Petra Neuman Knoph (1831–1885). Sverdrup og hans ett år eldre bror Peter Jacob hadde morfaren Peter Randulff Knoph som huslærer. Det fortelles at de lærte å svømme ved at morfaren rodde ut på Bindalsfjorden, og kastet dem over bord og ba dem kare seg til lands. Ti år gammel fikk Sverdrup gevær, og fra da av flakket han og hans eldre bror rundt på jakt etter tiur, bjørn og annet, om vinteren på ski. Sin første bjørn skal han ha skutt som 14-åring. Sverdrup forlot Bindal som 17-åring og seilte tre år i utenriksfart. Sverdrups far kjøpte gården Trana i Ogndal like ved Steinkjer i 1874, og dette ble da også Otto Sverdrups hjem. Sverdrup tok styrmannseksamen i Christiania i 1875, han gikk på skole i Trondhjem 1876–1877, og han tok skipsførereksamen i Kristiania i 1878. Sverdrup seilte som styrmann på en rekke fartøyer i Norge og i USA, og han var kaptein både på en skonnert og på et av Trøndelagskystens første dampskip D/S «Trio» da han som 24-åring var skipper på strekningen Trondhjem–Foldereid. Han var også en sesong på fiske. En gang forliste han utenfor vestkysten av Skottland, og takket være Sverdrups sindighet berget mannskapet. På ski over Grønland 1888. I 1888 ble Sverdrup, Samuel Balto, Oluf Dietrichson, Ole Nilsen Ravna og Kristian Kristiansen valgt ut som deltakere på 26 år gamle Fridtjof Nansens ekspedisjon over Grønland. På grunn av isforholdene lyktes det ikke å komme i land da de ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason»; de drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Det var dramatisk da det blåste opp om natten mens Sverdrup holdt vakt ved teltet på isflaket. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den første dokumenterte kryssingen av Grønland. Den første «Fram»-ekspedisjonen 1893–1896. Otto Sverdrup under Nansens Fram-ekspedisjon. I 1893 fikk Sverdrup kommandoen på polarskuta «Fram» på Nansens ekspedisjon over Polhavet. «Fram» seilte fra Vardø, gikk sør for Novaja Zemlja og videre langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst der «Fram» frøs fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Foruten Nansen og Sverdrup deltok Sigurd Scott Hansen, Henrik Greve Blessing, Hjalmar Johansen, Anton Amundsen, Bernard Nordahl, Bernt Berntsen, Ivar Otto Irgens Mogstad, Peder Leonard Hendriksen, Theodor C. Jacobsen, Lars Peterson og Adolf Juell. Ekspedisjonen foretok en rekke vitenskapelige målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi. I 1895 forlot Nansen og Hjalmar Johansen «Fram» med ski og hundesleder i et forsøk på å nå Nordpolen. Sverdrup overtok da som leder av resten av ekspedisjonen. Etter at «Fram» hadde kommet løs fra isen i 1896 traff Sverdrup ingeniør Andrée som hadde bestemt seg for å utsette sin ballongekspedisjon til påfølgende år. Dette møtet fant sted på Danskøya på Svalbard. Natt til 20. august 1896 ankom «Fram» til Skjervøy og innledet med det en triumfferd langs kysten til Kristiania. Først gikk ferden til Tromsø der Sverdrup og hans menn ble gjenforent med Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen som hadde ankommet til Vardø én uke tidligere. Den andre «Fram»-ekspedisjonen 1898–1902. Mellom 1898 og 1902 ledet Sverdrup en ekspedisjon til Nordvest-Grønland og området nord for det daværende østlige Canada, områder som delvis var hvite flekker på kartet. Ekspedisjonen var finansiert av brødrene Ellef Ringnes og Amund Ringnes samt Axel Heiberg. Om bord på «Fram» hadde Sverdrup med seg fem vitenskapsmenn og et mannskap på ti. Vitenskapsmennene var Gunnar Isachsen, kartograf; Per Schei, geolog; Herman Georg Simmons, svensk botaniker; Edvard Bay, dansk zoolog og Johan Svendsen, lege. Harpunér Peder Leonard Hendriksen deltok slik som på den første «Fram»-ferden. Besetningen besto ellers av ekspedisjonens nestkommanderende Victor Baumann, styrmann Oluf Raanes, maskinist Karl Olsen, kokken Henrik Lindstrøm, Jacob Nødtvedt, Rudolf Stolz, Ove Braskerud, Ivar Fosheim og Sverre Hassel som senere deltok på Roald Amundsens Sydpolekspedisjon. Svendsen og Braskerud døde på ferden. En mann Sverdrup ønsket å ha med, men som takket nei på grunn av studier, var Herman Smith-Johannsen. Ekspedisjonene videreutforsket Ellesmereøya og utforsket og satte navn på Ellef Ringnes' øy, Amund Ringnes' øy og Axel Heibergs land vest for Ellesmereøya i Canada. Et felles navn for disse øyene er Sverdrupøyene. Ekspedisjonen kartla et område på cirka 150 000 km² av det som i dag er kanadiske territoriet Nunavut i det arktiske Canada. Ekspedisjonen kartla også flora, fauna og gjorde geologiske og oseanografiske observasjoner. Sverdrup hadde planlagt tre overvintringer, men isforholdene gjorde det umulig å komme ut i åpent farvann i 1901, ekspedisjonen varte derfor til 1902. «Den russiske unnsetningsekspedisjon» 1914–1915. I 1914 ledet Sverdrup en ekspedisjon til Karahavet for å lete etter tre russiske ekspedisjoner som alle var savnet. Andenes. Parti av Andenes havn mot fyret. Andenes er administrasjonssenteret og det største tettstedet i Andøy kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på nordenden av Andøya. Andenes er et viktig fiskevær og her finnes også Andøya flystasjon og Andøya lufthavn, Andenes. Riksvei 82 går sørover til Risøyhamn og Sortland, og om sommeren er det fergeforbindelse mellom Andenes og Gryllefjord på Senja. Et tydelig landemerke på Andenes er fyret, som er 40 meter høyt og ble bygd i 1859. På Andenes arrangeres også rockefestivalen Rock Mot Rus, som har vært arrangert siden 1983. Andøys egen lokalavis er Andøyposten blir utgitt på Andenes og Andenes IL er stedets idrettslag. Andenes er forøvrig det eneste stedet i landet med VG3 studieretning for Romteknologi. Andenes kommune. Andenes var tidligere en selvstendig kommune. 1. januar 1924 ble gamle Dverberg kommune delt i tre, og Andenes, Dverberg og Bjørnskinn kommuner ble opprettet. Andenes kommune hadde ved opprettelsen 2213 innbyggere. 1. januar 1964 ble de tre kommunene slått sammen igjen. Den nye kommunen fikk da navnet Andøy. Ved sammenslåingen hadde Andenes kommune 3 812 innbyggere. Essex. Essex er et grevskap i England. Det ligger i regionen Øst-England, og grenser mot Stor-London, Hertfordshire, Cambridgeshire, Suffolk og Kent. Sistnevnte grense er definert i midten av Themsen. Navnet kommer fra det angelsaksiske kongedømmet Essex, østsaksernes rike. Administrasjonsbyen er Chelmsford. Det seremonielle grevskapet består av de tolv distriktene i det administrative samt de to enhetlige myndighetene Thurrock og Southend-on-Sea, som fikk selvstyre i 1998. Fram til 1965 inkluderte grevskapet også distriktene Havering, Barking and Dagenham, Redbridge, Waltham Forest og Newham, som i dag er del av Stor-London. Demografi og topografi. På grunn av nærheten til London er mange byer og landsbyer i Essex i praksis forsteder til hovedstaden, hvor store deler av befolkningen pendler. Et område definert som Londons grønne belte har forhindret at storbyen har spredd seg langt inn i Essex. To nye byer, Basildon og Harlow, ble anlagt etter andre verdenskrig for å skaffe boliger etter bombeødeleggelsene i London. De har siden vokst kraftig. Nord for det grønne beltet er det, med unntak av Chelmsford, landlige omgivelser med en rekke småbyer og landsbyer med hus i tradisjonelle materialer. Colchester, i nordøst, er Storbritannias eldste dokumenterte by, med historie tilbake til romersk tid. Befolkningen i Essex har fått et ufortjent rykte for å være en spesiell type mennesker; unge kvinner er vulgære og unge menn kjører rundt i Ford Escort; på norsk ville man kanskje beskrive det som «rånerkultur». Stereotypen oppsto i 1980-årene, da mange unge mennesker plutselig fikk mer penger å rutte med, og ble forsterket gjennom filmer og TV-programmer som spilte på dette. Næringsliv og kommunikasjon. Thurrock har et av Englands første utenbys kjøpesentre, Lakeside Shopping Centre. Mange reiser fortsatt langveis fra for å handle der, til tross for konkurranse fra det nyere Bluewater Shopping Centre, og de uunngåelige trafikkorkene på motorveien M25. London Stansted Airport ligger i Essex, og det er også flere mindre flyplasser som er anlagt på jagerflybaser fra andre verdenskrig. Tilbury er en av Storbritannias tre største havner. Fra havnen i Harwich er det fergeforbindelse til Hoek van Holland i Nederland og til Esbjerg i Danmark. Industrivirksomhet finnes for det meste i den sørlige delen av Essex, mens det i nord er mest landbruk. Harlow er et sentrum for elektronikk, forskningsbedrifter og farmasøytiske bedrifter, mens Ford Motor Company har en fabrikk i Basildon. M (tegneserie). "M" er en tegneserie laget av Mads Eriksen. Serien har fast plass i Dagbladet (nye striper) og Adresseavisen (fra juni 2006, eldre striper). "M" har også gått fast i tegneseriebladet Pondus (fra Pondus nr 5/2004 til nr 12/2006) som utgis av Schibstedforlagene. Fra januar 2007 har "M" blitt gitt ut som eget månedsblad. Det aller første "M"-bladet ble gitt ut som bilag til Pondus nr 13/2006. I tillegg ble det solgt for seg selv. (Utgaven som ble solgt for seg selv har en mørk forside samt strekkode.) Tegneserien. "M" handler om Mads Eriksen selv og vennene hans, av dem mest viktig kjæresten, «Madammen». Flere av stripene viser Eriksen og Madammen i en surrealistisk situasjon i hjemmet. Begge to, (Mads spesielt) kan betegnes som nerder, som i denne sammenheng betyr veldig opptatt av Star Wars, Ringenes herre og annen popkultur. Veldig mange av stripene inneholder referanser til disse emnene, en sterk grunn til seriens popularitet. Fremtiden. Høsten 2008 dukket det opp færre og færre nye striper, både på nettet og i M-bladene, og mange fans er derfor urolig for hva fremtiden bringer når det gjelder M. Mange mener at selv om M holder høy kvalitet og er en svært god stripe-serie, produseres det dessverre ikke nok striper til å dekke behovet for et månedsblad. I 2011 gjenopptok Mads Eriksen sitt arbeid med M, etter å ha hvilt ut og restituert seg. Han har noe færre M striper i uken (mandag, onsdag og fredag. Peder Bjørnson. Peder Bjørnson (født i 1798 i Land i Oppland, død i Kristiania i 1871) var en norsk prest, mest kjent som far til Bjørnstjerne Bjørnson Bjørnson var av bondeslekt, og var gift med "Inger Elise Nordraak" (født 1808) fra Kragerø. Han var prest i Kvikne (der "Bjørnstjern" ble født 8. desember 1832) fra 1831-1838. Den 11. april 1838 ankom prestefamilien prestegården på Nesset i Romsdal. Det var på denne tiden sønnen Bjørnstjern, 5 år gammel, endret navnet sitt til Bjørnstjerne. Familien ble i Nesset i 14 år. Peder og Inger Bjørnson hadde også barna "Mathilde Cathinka" (født i 1834), "Petter Elias" (født 25. april 1838) og "Carl F." (født i 1844). Pulp Fiction. "Pulp Fiction" er en amerikansk film fra 1994 og var det store gjennombruddet for regissør og manusforfatter Quentin Tarantino. Den vant i 1994 Gullpalmen ved Cannes filmfestival, og i 1995 Oscar for beste manus. Filmen var også nominert til en rekke andre Oscar-priser, deriblant beste film. Hele handlingen i "Pulp Fiction" foregår i Los Angeles. Historien dreier seg rundt flere forskjellige historier som til slutt vikler seg sammen. Filmen hopper også flere ganger fram og tilbake i tid. Tematikken er blant annet stoffmisbruk og svindel i kriminelle miljøer. Et annet særtrekk ved "Pulp Fiction", som er veldig typisk for Tarantinos filmer, er de mange diskusjonene mellom personene om trivialiteter – som for eksempel hvorfor en «quarter pounder»-burger kalles «royale» i Frankrike, eller hvorvidt hunden er et skittent dyr eller ikke. Historien. Filmen starter med det småkriminelle paret «Ringo» ('Pumpkin') og «Yolanda» ('Honey Bunny') som spiser frokost på en restaurant, og bestemmer seg for å rane den. Scenen avsluttes idet de går til aksjon. Deretter kommer åpningssekvensen, og handlingen skifter til neste historie. Handlingen skifter til leiemorderne «Jules» og «Vincent», som diskuterer hamburgere og kulturforskjeller mens de er på vei til å hente en stjålet koffert på vegne av gangsterbossen «Marsellus Wallace». «Jules» og «Vincent» finner og dreper de stakkars tullingene som har forsøkt å svindle «Marsellus», etter at «Jules» har sitert "Esekiel 25:17". På et senere tidspunkt kommer en av personene ut av toalettet, og skyter på «Jules» og «Vincent» på kloss hold, men klarer utrolig nok å bomme, og blir deretter selv skutt. Etter dette blir «Jules» overbevist om at han har vært vitne til et mirakel, og bestemmer seg for å starte et nytt og bedre liv. «Vincent» er likevel mer skeptisk til det og tror det bare var flaks eller skjebnen som brøt inn. Etter dette går handlingen et stykke framover i tid, hvor «Marsellus Wallace» forklarer den avdankede bokseren «Butch Coolidge» at han skal tape en fikset boksekamp. Deretter ber «Marsellus» «Vincent» om å ta hans kone «Mia» med på byen, mens han selv er utenbys. «Vincent» gjør som han har blitt fortalt, og «Vincent» og «Mia» havner på en 50-tallsrestaurant hvor de blant annet fremfører et dansenummer, som er en av de mest kjente scenene fra filmen. Etter at de har kommet hjem, oppdager «Mia» en pose heroin i «Vincent»s jakke, mens «Vincent» er på toalettet. Hun tror pulveret er kokain, og er døden nær etter å ha tatt en overdose når «Vincent» kommer ned igjen. «Vincent» tar umiddelbart med seg «Mia» til sin narkotikalanger «Lance», hvor de får gjenopplivet henne med en adrenalininnsprøytning. De blir begge enige om å aldri fortelle denne historien til «Marsellus». I den neste historien, skifter handlingen tilbake til den avdankede bokseren «Butch». Historien starter med et tilbakeblikk til da «Butch» var en liten gutt, og fikk høre hvilke lidelser hans far (som døde i Vietnam) måtte gå gjennom for å berge en klokke han hadde arvet etter sin far. Deretter hopper handlingen til etter boksekampen, hvor «Butch» ikke bare har svindlet «Marsellus» og vunnet kampen, men også tatt livet av sin motstander. Han drar rett tilbake til motellet hvor han bor sammen med sin kjæreste «Fabienne». De har tenkt å flykte fra byen neste morgen, men den planen må endres når det viser seg at «Fabienne» har glemt å pakke ned klokken. «Butch» nekter å forlate byen uten klokken, og drar, med livet som innsats, tilbake til sin gamle leilighet for å finne den. «Butch» finner klokken ganske kjapt. Han finner også en maskinpistol på kjøkkenet, som har blitt forlatt av «Vincent», som (nok en gang) er på toalettet. «Butch» skyter «Vincent», og legger på flukt. Tilfeldigvis støter han på ingen ringere enn «Marsellus» når han er på vei tilbake til motellet, og de begynner å slåss på en «army shop». Innehaveren henter fram et gevær og slår begge i svime. Når «Butch» og «Marsellus» våkner er de bundet fast til hver sin stol i butikkens kjeller. Like etterpå ankommer butikkinnehaveren og hans venn «Zed». De tar «Marsellus» med på bakrommet og voldtar ham. I mellomtiden klarer Butch å komme seg løs, og tenker først på å stikke av; men når han finner et samuraisverd i butikklokalet, drar han ned i kjelleren igjen, og dreper butikkinnehaveren, og utfordrer «Zed» til å prøve seg. «Marsellus» skyter «Zed» i skrittet, og sverger på å torturere ham med middelaldermetoder resten av hans korte liv. «Marsellus» viser sin takknemlighet overfor «Butch» ved å sette en strek over svindelen, mot at «Butch» forlater Los Angeles for alltid og mister alle sine privilegier der. Handlingen skifter tilbake til «Jules» og «Vincent», like etter massakren tidligere i filmen. De er på vei tilbake til «Marsellus»' hovedkvarter, og har «Marvin», den eneste overlevende fra leiligheten, med seg i bilen. Bilen treffer imidlertid et hull i asfalten, og «Vincent»s pistol går av og skyter «Marvin». Dermed må «Jules» og «Vincent» komme seg vekk fra hovedveien i full fart. De drar hjem til «Jules»' venn «Jimmie», som bor like i nærheten. «Jimmie» er selvsagt ikke glad for å få en bil med et blodig lik i baksetet i sin garasje – spesielt med tanke på at hans kone «Bonnie» snart kommer hjem fra nattskift – og de får to timer på seg til å få bilen og liket vekk. «Jules» ringer «Marsellus», som igjen ringer «rengjøreren» «Winston Wolf», og med hans hjelp klarer «Jules» og «Vincent» å kvitte seg med både bilen og liket, og forsvinne fra «Jimmie»s hus før «Bonnie» kommer hjem. Etter å ha blitt kvitt liket og bilen, drar «Jules» og «Vincent» på en restaurant for å spise frokost. Etter å ha diskutert «mirakelet» som skjedde tidligere på dagen, må «Vincent» (enda en gang) på toalettet. Mens han er på toalettet, blir restauranten ranet av «Pumpkin» og «Honey Bunny» som har sittet på et annet bord. «Beklager å ødelegge egotrippen din, men dette er ikke første gang jeg ser inn i løpet på en pistol,» sier «Jules» når «Ringo» kommer for å rane ham. «Jules» tar kontroll over situasjonen, og historien ender med at «Ringo» og «Yolanda» er glade for å komme seg ut fra restauranten i live. Deretter bestemmer «Jules» og «Vincent» seg for at det kanskje er best at de også stikker fra restauranten. Gullpalmen. Gullpalmen ("Palme d'Or") er den mest prestisjefylte prisen som deles ut under filmfestivalen i Cannes. Den ble delt ut første gang i 1955. Gullpalmen er en av filmindustriens mest anerkjente priser, sammen med Gullbjørnen, Gulløven og Oscar for beste fremmedspråklige film. I periodene 1939-1954 og 1964-1974 ble den gjeveste prisen kalt "Grand Prix du Festival International du Film", i den siste perioden grunnet opphavsrettsproblemer knyttet til betegnelsen Palme d'Or. Det hender en gang i blant at prisen blir delt mellom flere filmer samme år. East Riding of Yorkshire. East Riding of Yorkshire er et grevskap i England. Det tilhører regionen Yorkshire og Humber, og grenser mot North Yorkshire, South Yorkshire og Lincolnshire. Det seremonielle grevskapet består i praksis av to enhetlige myndigheter, hvorav den ene er East Riding of Yorkshire og den andre Kingston upon Hull (oftest kjent bare som Hull). Det eksisterer dermed ikke noe administrativt grevskap, slik det ville gjort dersom det var flere distrikter som ikke var selvstyrte – da Hull fikk status som enhetlig myndighet, fikk East Riding i alle praktiske henseender samme status. East Riding of Yorkshire før 1974 Navnet kommer fra norrønt "þriðing" ("thridhing", «tredjedel»), som er en gammel inndeling av grevskaper. Det tradisjonelle grevskapet Yorkshire bestå av, som navnet antyder, tre slike enheter – øst, nord og vest. Grevskapet er altså basert på grenser fra middelalderen. I 1996 ble den nordlige delen av Humberside innlemmet i East Riding, det vil si de tidligere distriktene Beverley, East Yorkshire, Holderness og den nordlige delen av Boothferry. Disse blir etter grenseendringen ikke lenger regnet som egne distrikter. Lincolnshire. Lincolnshire (forkortes Lincs) er et grevskap i England. Tradisjonelt er det det nest største grevskapet etter Yorkshire; dagens grenser gir et noe annet bilde. Det grenser mot Norfolk, Cambridgeshire, Rutland, Leicestershire, Nottinghamshire, South Yorkshire, East Riding of Yorkshire og Northamptonshire. Grensen til sistnevnte er bare 19 meter lang, hvilket gjør den til den korteste grensen mellom to grevskap i England. Administrasjonssenteret er Lincoln. Da Humberside ble oppløst i 1996 ble områdene sør for Humber de enhetlige myndighetene North Lincolnshire og North East Lincolnshire. Disse inngår i det seremonielle grevskapet, men ikke i det administrative. Noen tjenester er felles for alle distrikter i grevskapet, men de selvstyrte distriktene ligger ikke under Lincolnshire politiditrikt. Mens Lincolnshire ligger i regionen Øst-Midlands, regnes de to nordlige distriktene med til Yorkshire og Humber. Det meste av området er jordbruksland. Det er også en del våtlandskap langs kysten, der mudder og leire har utvidet området utover i sjøen. Historie. Lincolnshire oppsto da kongedømmet Lindsey ble forent med Stamford, som var under Danelagen. Hele grevskapet ble en tid kalt Lindsey, og forekommer under det navnet i "Domesday Book" (1086). Senere ble Lindsey kun brukt som navn på den nordlige kjernedelen, rundt Lincoln. Grevskapet ble delt i tre distrikter, Lindsey, Holland og Kesteven. I 1888 ble grevskapsråd innført, og de tre distriktene fikk hvert sitt. Denne ordningen fortsatte til 1974, da Holland, Kesteven og det meste av Lindsey ble forent som Lincolnshire. Den nordligste delen, med byene Scunthorpe og Grimsby ble innlemmet i Humberside. Boston (distrikt). Boston er et distrikt i grevskapet Lincolnshire, England. Det ble opprettet i 1974, da administrasjonsbyen Boston ble slått sammen med landkommunen rundt. Jokke & Valentinerne. Jokke & Valentinerne var et norsk rockeband med Joachim Nielsen som vokalist og frontfigur. Nielsen skrev nesten alle gruppens sanger selv, og oppnådde både kommersiell suksess, kultstatus og kunstnerisk anerkjennelse for sine skildringer av et Oslo-liv med fyll, narkotika og depresjon, men også gode øyeblikk. Historie. Gruppa oppstod i 1982, og utgjorde sammen med deLillos, Raga Rockers og DumDum Boys en markant bølge i norsk rockehistorie på slutten av 1980-tallet. Disse bandene er kjent som «de fire store i norsk rock». Felles for gruppene var påvirkningen av musikalske former som punk, visesang, jazz og amerikansk sørstatsrock i tillegg til å bruke norsk som språk i sangtekstene. Musikalsk var Jokke & Valentinerne kjent som et ganske rølpete party-band, med stort rom for improvisasjoner som gav bandets konserter et element av spontanitet og bare delvis kontrollert kaos. Bandet fikk Spellemannprisen 1991 i klassen rock for albumet "Frelst!". Formelt ble bandet oppløst i 1994, etter utgivelsen av "Alt kan repeteres". I årene som fulgte ble det imidlertid stadig avholdt sporadiske gjenforeningskonserter, i all hovedsak i Oslo-området. Foruten soloalbumet Nykter, fortsatte Joachim Nielsen i samme musikalske stil med bandet The Tourettes, bestående av ungdomsvenner og Petter Baarli fra bandet Backstreet Girls. Sammen ga de ut platene "Trygge Oslo" (1997) og "Billig lykke" (1999). Nielsens bror Christopher Nielsen er serietegner, og skapte gruppens visuelle image (covere, plakater, T-skjorter) med en tegnestil som var enda mer rølpete og grov enn musikken. Etter Joachim Nielsens død i 2000 opptrer de gjenlevende bandmedlemmene kun sporadisk sammen, da i hovedsak i tributebandet Valentourettes, som består av tidligere medlemmer fra både Valentinerne og The Tourettes. I november 2009 ble livealbumet "Levende (så lenge det varer)" gitt ut. Albumet inneholder opptak fra en konsert på Sentrum Scene i Oslo lille julaften 1996. Opptakene ble først forkastet av bandet, men dukket opp igjen i 2008 og ble deretter mikset og gitt ut. I 2011 ble bandet innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Wenche Myhre og Alf Prøysen Boston. Boston er hovedstaden og den største byen i delstaten Massachusetts i USA. Boston er også den uoffisielle hovedstaden i regionen New England. Byen er en av de eldste og mest velstående i USA, med en økonomi basert på utdannelse, helsetjenester, finans og høyteknologi. Byen ble grunnlagt 17. september 1630 og er oppkalt etter Boston i England. En rekke kjente universiteter, deriblant, Boston College, Boston University og Berklee College of Music holder til i byen. Boston styres av en borgermester og et bystyre. Borgermesteren, som er den viktigste myndigheten, velges for en periode på fire år. Bystyret velges for en periode på to år. Kerrier. Kerrier er et distrikt i Cornwall, England. Det er det sørligste distriktet i fastlands-England, på grunn av utstikkeren Lizardhalvøya. Administrasjonssenteret er Camborne. Distriktet har navn etter et gammelt distrikt i Cornwall, som dekket omtrent samme område bortsett fra at det ikke nådde helt fram til nordkysten. Det dekker et område på 473,52 km², og har et befolkningstall på 93 244 (2002). Dolly Pentreath. Dolly Pentreath (død desember 1777) regnes av mange som den siste som hadde kornisk som eneste språk. Hennes død markerer dermed slutten på kornisk som levende språk. Hun bodde i sognet Paul, nær Mousehole i Cornwall, sammen med sin mann, som var fisker. Det hevdes at hun ble 102 år gammel; det har oppstått flere legender omkring henne, så dette må tas med en klype salt. Hun ble gravlagt på kirkegården i Paul, og hennes grav ble raskt et valfartssted for korniske patrioter. Et monument til hennes ære ble plassert i kirkegårdsmuren i 1860 av Louis Lucien Bonaparte. Pentreath, Dolly Boston (England). Boston er en by i grevskapet Lincolnshire i det vestlige England. Den er hovedby i distriktet Boston, og har en befolkning på 55 750 (2001). Byens navn er en sammentrekning av "St. Botolph's Town". Den fikk sitt charter i 1545, og er den første av flere byer med dette navnet. Et viktig landemerke er sognekirken kjent som "The Stump", som har det høyeste tårnet blant Englands sognekirker. Det er synlig flere kilometer unna. Historie. Den eldste bosetningen man kjenner til ble angivelig opprettet i 654, da en saksisk munk ved navn Botolph grunnla et kloster ved elven Witham. En del historikere betviler dette, og mener at byen har en annen bakgrunn. Byen nevnes ikke i "Domesday Book" (1086), men landsbyen Skirbeck er nevnt der. Skirbeck har lenge vært en del av Boston, og navnet eksisterer nå bare som et kirkelig sogn. I løpet av det 11. og 12. århundre vokste Boston, og i middelalderen ble den en viktig havn for handelen med kontinentet. Det var særlig ull som ble skipet ut, og lokalt sier man ofte at Boston ble «bygget på ull». Andre eksportvarer var salt, korn og bly. I det 15. århundre gikk det nedover med ullhandelen, og industrien flyttet til andre deler av landet. Dermed forsvant også en viktig del av grunnlaget for byens rikdom. I det 13. og 14. århundre kom munker fra fire ordener til Boston; dominikanere, fransiskanere, karmelitter og augustinere. Deres klostre ble oppløst under Henrik VIII. Spisesalen fra et av dem ble i 1965 gjort om til et teater, og kalles nå "Blackfriars Arts Centre". Henrik VIII ga byen et charter i 1545, og fra 1552 valgte Boston to representanter til parlamentet. I 1607 forsøkte en gruppe pilegrimer ledet av William Brewster og William Bradford å reise fra Boston til Nederland. Det var på den tiden forbudt i emigrere, og de ble arrestert og fengslet i Laugshallen. De fleste av dem slapp fri året etter, og la ut mot Nederland, hvor de bosatte seg i Leiden. De ble etterhvert bekymret over moralen i Nederland, og reiste med skipet «Mayflower» mot Amerika. I 1620 steg de i land ved Plymouth Rock. Gruppen er blitt kjent som pilegrimsfedrene. Boston var lenge kjent for religiøse konflikter. I 1612 ble John Cotton sogneprest i "The Stump". Han var kjent for sin uenighet med mye av Den engelske kirkes lære, men trakk mange mennesker til kirken. Han oppfordret de som ikke likte det religiøse klimaet i England til å slutte seg til Massachusetts Bay Company, og var senere med på å grunnlegge byen Boston i Massachusetts etter at han selv emigrerte i 1633. Mot slutten av det 18. århundre ble myrområdene rundt byen drenert, og kunne dyrkes opp. Boston kunne dermed begynne å selge korn til London. Den første banken ble åpnet i 1774, og i 1776 tillot parlamentet opprettelsen av en vekterstyrke som patruljerte i gatene på natten. Byen ble igjen en viktig havn i det 18. århundre, etter at jernbanen kom dit i 1848. Et nytt havneanlegg ble konstruert i 1884. Boston hadde en viktig jernbaneterminal inntil 1960-årene, da byen ble rammet av nedskjæringer. I det 20. århundre fortsatte byen som en viktig havn, spesielt for eksport av korn, gjødsel og tømmer. Den første kinoen åpnet i 1910. I 1919 ble "Central Park", som er et sentralt sted i bybildet, anlagt. Byen fikk elektrisitet tidlig i århundret, og fra 1924 ble elektriske gatelys installert. Boston har hatt stor tilflytting siden slutten av det 20. århundre, særlig fra Øst-Europa og Portugal. Det har oppstått en anspent situasjon mellom forskjellige folkegrupper, som under EM i fotball 2004 førte til opptøyer i byen. Orddeling. Orddeling er et typo­grafisk grep som kan gjøres hvor man deler et ord ved linje­skift, slik at første delen av ordet blir stående igjen på slutten av en linje, men fort­settes på neste linje. Ved ord­deling skal man alltid benytte seg av bindestrek for å vise at de to adskilte delene henger sammen. Hvor i ordet man skal dele ved ord­deling følger to regler, nemlig enkonsonant­regelen og ordledds­regelen. Enkonsonant­regelen er å dele slik at den delen av ordet som havner i begynnelsen av neste linje, begynner på en konsonant ("ek-sem-pel, me-dium"). Ordledds­regelen er når man deler mellom leddene i ordet ("eks-emp-el, medi-um"). Sist­nevnte regel er fore­trukket ved lengre, flerleddede og sammen­satte ut­trykk, mens først­nevnte regel er å fore­trekke for usammen­satte ord. Det er en utbredt mis­forståelse at ord­deling er det samme som særskriving, nemlig deling av sammen­satte ord midt i en setning. En vanlig feil ved skriving på data­maskin er å framtvinge ord­deling, altså å dele ordet med binde­strek etter­fulgt av linje­skift. I stedet for kombina­sjonen binde­strek og linje­skift, skal man bruke myk binde­strek, som gjør at ordet kan deles hvis det, avhengig av hvordan teksten flyter, passer å fort­sette resten av ordet på neste linje. Djerv. Djerv (fra norrønt "djarfr") viser til en persons evne til å vise mot, være modig eller dristig. C Sharp. C# (uttales "C sharp") er et programmeringsspråk for objekt-orientert programmering, utviklet av Microsoft som en del av deres satsing på .NET. Microsoft valgte å basere C# på programmeringsspråkene C++ og Java. C# ble designet for å balansere styrke (C++) og rask utvikling (Java). Sjefarkitekt for gruppen som jobber med C# og utvikler C# hos Microsoft er danske Anders Hejlsberg. Microsofts C#-kompilator kompilerer ikke C#-kode til maskinkode som kan kjøres direkte fra en datamaskin, slik tradisjonelle kompilatorer gjør. I stedet blir alt kompilert til mellomformat, som beskrevet for .NET (se denne for detaljer). Datatyper. En C#-bruker kan definere egne datatyper, bruke de innebygde, eller fra.NET rammeverket. Primitive datatyper blir automatisk konvertert mellom ren binærform og objektform ut ifra hva brukeren bruker det til, dette kalles boxing og unboxing. C# støtter både signerte, og usignerte heltall, og støtter flyttall opp til 128-bit, men støtter ikke 80-bit [IEEE] flyttall (80-bit). I motsetning til programmeringsspråkene C og C++, støtter ikke C# heltall som boolske verdier, men programmereren må eksplisitt bruke datatypen bool. Ørland lufthavn. Ørland lufthavn er en kommunal lufthavn som ligger i Ørland kommune i Sør-Trøndelag. Lufthavnen eies av kommunen. Lufthavnen ligger på vestsiden av Ørland hovedflystasjon og benytter samme rullebaner som flystasjonen. Lufthavna opereres for tiden sivilt bare av Air Norway og Ørland flyklubb. Sporadisk chartertrafikk. Rio Grande do Sul. Rio Grande do Sul er den sørligste delstaten i Brasil og er en del av sørlige regionen i landet. I nord grenser den mot delstaten Santa Catarina, i øst mot Atlanterhavet, i sør mot Uruguay og i vest mot Argentina. Delstatshovedstaden heter Porto Alegre. Historie. Jesuitt-presten Roque Gonzales (også kjent som Roque Gonzales de Santa Cruz) var den første hvite person som ankom Rio Grande do Sul. Dette skjedde den 3. mai 1626 da han kom fra Paraguay for å etablere Sankt Nicolas-misjonen. I dag er denne kjent som São Nicolau. Helt vest i delstaten finnes det i dag flere spor av jesuitt-misjonene (også kalt "aldeias") som ble satt opp mot Guaraníindianerne i det 17. århundre. Den mest kjente er São Miguel eller São Miguel Arcanjo, som ligger nær byen Santo Angelo. Innbyggerne i delstaten kalles for "gaúchos", et navn de har fått etter de første kvegdriverne og kvegoppretterne som bosatte seg i pampas-områdene i delstaten. Rio Grande do Sul har fungert som oppmarsjområde for flere av de større krigene som Brasil har utkjempet mot nabolandene i sør og vest. Delstaten har også vært i fokus i forbindelse med interne opprør i det 19. århundre. Det kan også nevnes at Getulio Vargas, som var diktator i Brasil fra 1930 og som ble valgt til president i 1950, var født i Rio Grande do Sul. Rio Grande do Suls befolkning består hovedsakelig av etterkommere etter europeiske innvandrere, og da spesielt portugisere, italienere, spanjoler og tyskere. I tillegg finnes det mindre grupper av polakker, russere, litauere, ukrainere og jøder. På 1960-tallet kom det også en del immigranter fra Japan som bosatte seg i ulike deler av delstaten. De første tyske immigrantene kom til byen São Leopoldo i 1824. I de neste hundre årene kom det om lag 250 000 tyskere flyttende til Brasil. De fleste bosatte seg i Rio Grande do Sul og nabodelstaten Santa Catarina. De fleste av disse snakket eller tok til seg Hunsrückisch-dialekten, noe som førte til at dette ble den mest brukte tyske dialekten i Sør-Amerika. Denne dialekten, som også omtales Riograndenser Hunsrückisch, snakkes av mange også i dag. I løpet av sine 180 år som egen dialekt, har Riograndenser Hunsrückisch (som skiller seg fra Hunsrückisch som snakkes i Tyskland) blitt sterkt påvirket av andre tyske dialekter, av språk som andre immigranter tok med seg samt av nasjonalspråket portugisisk Italienske immigranter kom til delstaten sent på 1800-tallet, hvor de bosatte seg hovedsakelig i åsene nordøst i Rio Grande do Sul. Dette området ble snart den viktigste drue- og vin-produserende området i Brasil. Selv om klimaet ikke tillater produksjon av veldig avanserte vintyper, har det blitt gjort stor fremgang de senere årene. Dette gjelder kanskje spesielt for hvite musserende vinslag. Talian er en variant av italiensk som kun snakkes i Brasil. Denne dialekten oppsto i Rio Grande do Sul på grunn av alle de italienske dialektene som ble snakket i et geografisk begrenset område. Talian blir også omtalt som "vêneto" fordi den har klare likhetstrekk med denne italienske dialekten. Natur og vegetasjon. Den svenske botanikeren Carl Axel Magnus Lindman har beskrevet vegetasjonen i delstaten i "Vegetationen i Rio Grande do Sul", 1900 Økonomi. Rio Grande do Sul er en av de mest velstående delstatene i Brasil. Delstaten produserer mye korn, har en omfattende kveg-drift samt en god del industri. Siden delstaten grenser til både Argentina og Uruguay, er den viktig i det økonomiske handelssamarbeidet Mercosul. Byer. Porto Alegre (delstatshovedstad), Caxias do Sul, Pelotas, Canoas, Novo Hamburgo, Santa Maria, Rio Grande, Passo Fundo, Santa Cruz do Sul, Gravataí, Bento Gonçalves. Minoritetsspråk. Alle minoritetsspråk i det sørlige Brasil har opplevd markant tilbakegang de siste ti-årene. Dette gjelder ikke bare immigrantspråkene tysk og italiensk, men også de indianske urspråkene. Bourne Shell. Bourne Shell var det første Unix-skallet. Det ble laget av Stephen R. Bourne. Bourne Shell er et relativt enkelt språk. Det inneholder nok funksjonalitet til at det er mulig å lage enkle strukturerte programmer. Det inneholder lite funksjonalitet for interaktiv bruk, så andre skall foretrekkes til dette. Ettersom Bourne Shell finnes på nær sagt enhver datamaskin som kjører et Unix- eller Unix-lignende operativsystem er Bourne Shell likefullt mye brukt som programmeringsspråk til automatisering av oppgaver. Hovedkvarter. Hovedkvarter (HK) (engelsk "headquarters", forkortet "HQ") betegner stedet der de fleste, om ikke alle, viktige funksjoner ved en organisasjon er konsentrert. Betegnelsen benyttes spesielt ofte i militær sammenheng og i større selskaper. Hos selskaper benyttes også betegnelsen hovedkontor. Hegra festning. 7,5 cm kanonstilling på Hegra festning. Bildet er muligens tatt under beleiringen i 1940. Hegra festning ligger i bygda Hegra i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Opprinnelig var "Hegra festning" fellesnavnet for de tre fortene Ingstadkleven, Klevplassen og Svartåsen. Ingstadkleven var det største av dem, og det eneste som ble bemannet og kom i kamp i 1940. Betegnelsen «Hegra festning» har etter dette festet seg ved dette fortet. Festningen ble anlagt i perioden 1908 til 1910 med tanke på eventuelle angrep fra svensk side etter unionsoppløsningen i 1905. De to mindre fortene Kleivplassen og Svartåsen er fortsatt tilgjengelige. Kleivplassen i nordøst har 5 kanonstandplasser, dekningsrom og ammunisjonsmagasiner. Svartåsen i øst har 4 kanonstandplasser, skyttergrav og standplass for lyskaster. Festningen var en del av Stjør- og Værdalske befestninger som ble opprettet i 1912. Den ble lagt i reserve i 1926. Hegra (Ingstadkleven) ble bestykket med kanoner fra Ørje fort som ble demontert etter Karlstadkonvensjonen i 1905. Festningen fikk to 7,5 cm og fire 10,5 cm kanoner. De hadde en rekkevidde på 10 000 meter. I tillegg hadde festningen noen foreldede 8,4 cm feltkanoner. Hegra i kamp. Hegra festning fikk en plass i historien i april/mai 1940 da 284 norske soldater og én kvinne, «Lotta fra Hegra», Anne Margrethe Strømsheim, under major Hans Reidar Holtermanns kommando tok den foreldede og nedlagte festningen i bruk og kjempet mot tyske okkupanter i 23 døgn. Festningen hadde sine viktigste skuddfelt rettet østøver, mot Sverige, og hadde således minimal strategisk verdi under det tyske angrepet vestfra. Festningen kunne ha bistått under en eventuell alliert innmarsj mot Stjørdal nordfra, men rekkevidden til kanonene var for kort til beskytning av flyplassen på Værnes, som var av avgjørende strategisk betydning for tyskerne under invasjonen. Imidlertid påførte forsøkene på å innta festningen tyskerne tap av mannskap og materiell og bandt opp tropper under felttoget i Norge. Norske soldater i underjordisk forlegning 1940. Festningen ble besatt av Holtermann og en mindre styrke 10. april, som ledd i en tilbaketrekning etter at flyplassen ved Værnes måtte overgis mot en massiv overmakt. Festningen var da totalt nedsnødd og nediset, og området rundt festningen var gjengrodd. Forsvarerne var ikke kjent med befestningene, og oppdaget festningens utforming etterhvert som den ble gravd fram fra snøen. På grunn av dyp snø oppdaget for øvrig verken de norske eller tyske styrkene standplassene på Kleivplassen og Svartåsen i 1940. Soldatene i festningen ble forlagt i underjordiske tunneler, og de rå og kummerlige forholdene tæret gradvis på helsen til soldatene, slik at de fleste led av kraftig forkjølelse, bronkitt eller lungebetennelse ved festningens overgivelse. Så godt som alt inventar i festningen var fjernet, men de demonterte kanonene og rikelig ammunisjon til disse var lagret på festningen. I løpet av kort tid lyktes det å gjøre festningen og skytset operativt, men proviant, forsyninger, håndvåpen og ammunisjon til disse måtte skaffes på risikable ferder, tildels gjennom okkuperte områder. Festningens besetning økte etterhvert som mobiliserte norske styrker strømmet til, men mange måtte avvises pga. mangel på våpen og utstyr. Opprinnelig var meningen å holde stand på Hegra festning under mobiliseringen av lokale styrker, og man forventet at allierte styrker fra Namsos og Åndalsnes ville gjenerobre Trondheim og Værnes innen kort tid. Da disse operasjonene trakk ut i tid, ble kampen om Hegra festning en ren beleiringsoperasjon. For å sikre forsyningene til festningen satte Holtermann opp en ytre forsvarslinje ved Hegra bru. Denne falt 15. april, da tyskerne innledet sitt første angrep rettet mot festningen. De norske troppene ble drevet tilbake, men de tyske styrkene ble stanset ved neste forsvarslinje, på veien opp mot festningen. Tyske Gebirgsjägere (bergjegere) tok seg etterhvert opp mot festningen, og et stormingsforsøk ble såvidt slått tilbake 17. april. Et enda større angrep var planlagt 18. april, men tett snøvær vanskeliggjorde koordineringen av angrepet, som igjen ble avverget. Etter dette ble festningen hovedsakelig utsatt for artilleriangrep, uten avgjørende virkning, selv om vann- og strømforsyning ble brutt. Festningen besvarte ilden fra tysk artilleri, og satte flere tyske kanoner ut av spill. Imidlertid hadde tyskerne også erobret et antall 12 cm haubitser fra Artilleriregiment 3 i Trondheim, der de også fant kart over festningens skuddfelter. Haubitsene ble plassert i dalen under festningen slik at de ikke kunne nås med festningens glattbane-kanoner, og kunne således fortsette beskytningen uforstyrret fram til festningens overgivelse. Den norske styrken på Hegra festning overgir seg til tyskerne 5. mai 1940. Festningen mistet helt sin strategiske betydning etter at de øvrige norske og allierte styrkene i Sør-Norge trakk seg ut eller la ned våpnene i begynnelsen av mai. Festningen var på dette tidspunkt helt omringet, og provianten var i ferd med å ta slutt da styrken valgte å kapitulere 5. mai 1940 som den siste i Sør-Norge. Før kapitulasjonen besørget soldatene å få ødelagt det meste av våpen og ammunisjon i festningsanlegget. Ved overgivelsen talte styrken 189 mann og 1 kvinne: 14 offiserer, 1 håndverksbefal, 7 sersjanter, 1 befalselev, 6 korporaler, 161 menige og 1 hjelpesøster, Anne Margrethe Strømsheim (senere gift Bang). 6 mann falt under kampene i og omkring festningen. Forvaltning. Hegra festning er i dag fortidsminne som forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Det er opprettet museum på stedet. Anlegget er intakt med skyttergraver, tunneler, ganger, oppholdrom, kommandotårn osv. Ferdinand Blumentritt. Ferdinand Blumentritt (født 19. september 1853 i Praha, Bøhmen, død 20. september 1913 i Leitmeritz) var en sudettysk geograf og etnolog som arbeidet som lærer og gymnasialdirektør i Leitmeritz. Han var en av de fremste kjennere av Filippinene på sin tid, selv om han aldri besøkte landet. Han var en nær venn av den filippinske nasjonalhelten dr. Jose Rizal. Blumentritt var utdannet fra Karls-universitetet i Praha der han blant annet hadde studert spansk kolonialisme. Han flyttet til Leitmeritz, også den byen i Böhmen, og ble lærer i historie og geografi. Senere ble han skoledirektør. I Leitmeritz giftet han med en kvinne derfra, Rosa Müller. De fikk to sønner og en datter, som de gav det spanske navn Dolores. Hjemme ble hun kalt "Loleng", en diminutivform av navnet hennes på tagalog. Da Rizal oppholdt seg i Heidelberg i Tyskland fikk han høre om Blumentritt som da holdt på å lære seg tagalog. De innledet en omfattende korrespondanse som skulle vare helt til Rizals henrettelse i 1896. Blumentritt fikk en høy stjerne på Filippinene etter spansketiden; alle byer av noe størrelse har en gate eller noe annet oppkalt etter ham. Nasjonale Festningsverk. a>, et av Norges nasjonale festningsverk Forsvarsbygg nasjonale festningsverk er en enhet i Forsvarsbygg som siden 2005 forvalter og utvikler 14 større festningsanlegg og 22 mindre grensebefestninger i Norge på vegne av Forsvarsdepartementet. Enheten gir videre kulturminnefaglige råd og er ansvarlig for informasjon og formidling både til Forsvaret og det sivile samfunn. Forsvarsbygg nasjonale festningsverk forvalter Forsvarets kulturminner gjennom å ivareta og utvikle festningsverkene, samt andre militære og arkeologiske kulturminner på Forsvarets grunn. Stortinget besluttet i 2002 å frigi de nasjonale festningsverkene til sivil bruk, på bakgrunn av anleggenes reduserte militære betydning. Redusert militært nærvær har derfor muliggjort en tilgjengeliggjøring av festningene for allmennheten. Dessuten er de Værdalske befestninger og de såkalte grensebefestningene, en fellesbetegnelse for befestningene som ble anlagt ved Glomma i tiårene omkring unionsoppløsningen i 1905, definert som nasjonale festningsverk. Annal. Annal (fra latin "annus", «år») er en kronologisk liste over historiske hendelser fordelt på det enkelte år. Sjangren ble populær i middelalderen som en måte for å holde orden på tidens gang. Den fikk spesielt stor betydning da man nærmet seg år 1000, fordi det var en utbredt oppfatning at Kristus ville komme tilbake det året, og man følte at det var viktig å vite nøyaktig hvor man befant seg i tid i forhold til det. Tankegangen bak annaler ser ut til å være et vanlig, menneskelig fenomen. Tidens gang blir ofte et abstrakt begrep, og jo lenger tilbake et tidspunkt ligger, jo mer abstrakt er det. Året 1994 kan lett defineres som året mellom 1993 og 1995, men dette gir liten praktisk mening. Derfor vil de fleste heller, mer eller mindre ubevisst, definere det for eksempel som året da vinter-OL ble arrangert på Lillehammer eller året den andre folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU ble avholdt, noe som gir et konkret referansepunkt. Annaler som historisk kilde. Annalers verdi som historisk kilde varierer sterkt. De er viktige redskaper for å sette opp en absolutt kronologi, ettersom de angir årstall for viktige hendelser. Samtidig er de, særlig i sin mest rendyrkede form, ekstremt selektive med hvor mye informasjon som tas med. Ofte er bare én viktig hendelse nevnt for hvert år, og annen informasjon er utelatt. Som kilder får de dermed størst verdi når flere annaler kan sees sammen, eller når de kan brukes til å etablere en kronologi for verker som omtaler hendelser mer i dybden, men ikke har klart tidfestede henvisninger. Annaler er ofte farget av hvem som skriver dem. I Den angelsaksiske krønike, som er sammensatt av flere annaler, finner man flere steder at samme ting er henvist til som noe som skjer «her» i en annal og «der» i en annen. Synspunkt og bakgrunn påvirker også utvalget; da de fleste annaler fra middelalderen er skrevet i klostre, dekker de ofte kirkelige hendelser godt mens verdslige ting er vagere. Bruken av annaler som kilde er dermed avhengig av at man identifiserer forfatterens ståsted, slik at man kan sette hendelsen inn i dens rette sammenheng. Dette er lite problematisk i forhold til eksempelteksten, ettersom det dreier seg om en hendelse godt innenfor manns minne, men kan ofte være meget problematisk i forhold til en hendelse langt tilbake i tid som kanskje ikke er dokumentert noe annet sted. HIV. a> - det internasjonale symbolet for solidaritet med verdens hivsmittedetHiv, eller humant immunsviktvirus (fra eng. "Human Immunodeficiency Virus"), er et såkalt lentivirus av retrovirusfamilien som forårsaker ervervet immunsviktsyndrom - bedre kjent som Aids. Aids betegner en dødelig tilstand hvor immunsystemet har sviktet og hvor kroppen ikke har noe forsvar mot livstruende, såkalte opportunistiske infeksjoner. Hivsmitte skjer i første rekke ved overføring av blod og sæd, dernest ved vaginalsekret, preseminal væske eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er hiv tilstede både som viruspartikler og i infiserte immunceller. Av disse er sæd det mediet som inneholder klart høyest konsentrasjon av viruspartikler. Ubeskyttet sex er derfor den klart største smittevei ved siden av bruk av kontaminerte sprøytespisser, brystmelk, og overføring fra mor til barn ved fødsel. Testing av blodprodukter for hiv har i stor grad eliminert smitte gjennom blodtransfusjon eller infiserte blodprodukter i industriland, men ulykker forbundet med blodoverføring forekommer. Hivinfeksjon anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO). Anslagsvis mellom 40 og 50 millioner mennesker verden over er smittet., over 60 % av dem i Afrika sør for Sahara. Fra viruset ble påvist i 1981 til 2006 har mer enn 25 millioner mennesker utviklet aids og dødd. Hiv smitter rundt 0.6% av verdens befolkning. Bare i 2005 krevde aids anslagsvis 2.4 – 3.3 millioner liv, hvorav mer enn 570 000 var barn. En tredel av dødsfallene er i Afrika sør for Sahara. Epidemien har for de rammede landene i Afrika medført enorme tilbakeskritt i øknonomisk og sosial utvikling og er en viktig årsak til økt fattigdom. Viruset ble offisielt påvist 5. juni 1981. HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), er en tidlig betegnelse på viruset. Andre navn som ble brukt på viruset i pandemiens begynnelse var "lymphadenopathy-associated virus" (LAV), og "AIDS-associated retrovirus" (ARV). Smitteoverføring. Hiv kan smitte alle som eksponeres for det uansett kjønn eller seksuell legning, men hiv er i seg selv ikke et veldig smittsomt virus. Helt spesielle forutsetninger må ligge til grunn for at smitteoverføring kan skje. Smittemediet må inneholde høye konsentrasjoner av viruspartikler for at viruset skal kunne infisere de celler i kroppen som det er avhengig av for å kunne reprodusere seg. I praksis er det bare blod, sæd og vaginalsekret som har høye nok konsentrasjoner av virus. Spytt, tårevæske, urin og avføring "kan" inneholde virus, men i for lave konsentrasjoner til at det representerer noen reell smittefare. Det skyldes naturlige enzymer i disse kroppsvæskene som bryter viruset ned og reduserer og nærmest eliminerer virusets mulighet til å infisere de celler i kroppen (CD4-celler) som det er avhengig av. Hovedsakelig skjer smitte ved ubeskyttet sex, dvs at infisert sæd kommer i berøring med partnerens slimhinner. I praksis vil det si vagina eller anus. Smitte ved sædutløsning i munn er også mulig, men mindre sannsynlig, da spytt i munnhulen inneholder store mengder av naturlige enzymer som bryter viruset ned. Munnhulen og tannkjøttet kan imidlertid ha usynlige rifter og sår som kan danne en åpen port for viruset. Sannsynligheten for smitte vil også øke drastisk om man har andre infeksjonssykdommer som letter passasjen for viruset. Animasjon som viser HIVs reproduksjon Homofile er i den vestlige verden (USA og Vest-Europa) samt i Latin-Amerika statistisk overrepresentert. I Øst-Europa og Asia er sprøytemisbruk vanligste smittevei, men det er trolig en del underrapportering av homoseksuell smitte. Det er også en del menn som har sex med andre menn uten at de definerer seg som homofile. I Afrika er heteroseksuell smitte det vanligste. Smitteoverføring skjer lettere fra mann til mann enn fra mann til kvinne eller omvendt, da viruset først og fremst finnes i større konsentrasjoner i sæden hos mannen og i mye mindre grad i kvinnelige vaginalsekreter, og fordi slimhinnen i skjeden er tykkere og mer motstandsdyktig mot rifter og sår under samleie. Ubeskyttet analsex regnes derfor som høyrisiko og betydelig mer risikabelt enn ubeskyttet vaginal sex. Som en rekke andre kjønnssykdommer kan smitte også overføres ved blodsmitte – eksempelvis ved bruk av urene sprøyter, ved blodoverføring, eller ved bruk av urene instrumenter i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Smitte ved blodoverføring skjer ikke i Norge i dag. I 1985 ble det innført strenge krav til hiv-test av avgitt blod ved norske blodbanker. Myter og fakta om smitteveier. Hivs reproduksjonssyklusHiv kan ikke smitte ved vanlig kroppskontakt, ved kyssing eller ved bruk av felles gjenstander som er i berøring med kroppen, som drikkeglass, spisebestikk, toalett etc. Hiv er som sagt et lite smittsomt virus. Selv under optimale betingelser for viruset vil det ikke nødvendigvis smitte. Den viktigste faktor som bestemmer smittsomheten hos en smittebærer, er mengden av viruspartikler i blod eller sæd, såkalt "virus load" eller viruslast. Lav "virus load" reduserer smitterisikoen betydelig, mens høy "virus load" øker den tilsvarende. "Virus load" er særlig høy i månedene etter at smitte har funnet sted samt under utviklingen av aids. Det betyr at en nysmittet som ikke kjenner sin smittestatus og fortsetter med å praktisere ubeskyttet sex, er en høypotent smittebærer. I tiden mellom nysmitte og utvikling av aids, som kan ta mange år, vil "virus load" ligge på et lavt eller moderat nivå og øke gradvis samtidig som immunforsvaret undertrykkes. Idet den smittede kommer under behandling, vil "virus load" synke mot så lave nivåer at virusmengden ikke lenger kan måles, og den smittede er da i realiteten ikke smitteførende. Viruset er fortsatt i kroppen, men lar seg ikke lenger påvise. Subtyper av hiv. Ett av de store hindrene ved behandlingen av hiv er virusets store genetiske variasjon. Det finnes to hovedtyper av hiv - HIV-1 og HIV-2. Hiv-1 er i slekt med virus funnet i gorillaer og sjimpanser i Vest-Afrika, mens Hiv-2 er beslektet med virus funnet i apearten "Sooty Mangabey", som finnes i skogene fra Senegal til Ghana. Det er "Hiv-1 gruppe M"-viruset som er det dominerende og som forårsaker aids. Gruppe M kan så igjen deles inn i en rekke subtyper basert på deres genetiske data. Hiv-2 anses for å være mindre virulent og mindre smittsomt enn Hiv-1. HIV-01 gruppe M. Her nevnes bare gruppe M, siden det er i denne gruppen man finner de subtyper som inneholder patogene strenger av viruset. Gruppe M er den mest utbredte type av hiv. Mer enn 90% av alle tilfeller av hivsmitte stammer fra denne gruppen. Innenfor gruppe M finnes så en rekke subtyper som benevnes som Subtype A etc. Det finnes også kombinasjonsformer av ulike subtyper, såkalte "CRF" (Circulating recombinant forms). Disse er også nummerert. CRF12_BF vil da bety en kombinasjon av subtype B og subtype F. Disse subtypene kan igjen deles inn i nye subtyper, som da benevnes f.eks. Subtype A1, A2, B1, B2 etc. HIV-02. Hiv-02 har bare sporadisk vært registrert utenfor Afrika. Resistens. Resistens mot antiretroviral behandling oppstår ved genetiske mutasjoner mellom ulike subtyper av viruset. "The Stanford HIV Drug Resistance Database" og "The International Aids Society" oppdaterer kontinuerlig en liste over de mest vanlige resistente formene. Superinfeksjon. Superinfeksjon betegner en tilstand der en allerede smittet person smittes på nytt av en annen streng av viruset. Dette kan skje dersom den smittede ikke endrer risikoatferd, men fortsetter med utveksling av brukte sprøytespisser eller ubeskyttet sex. Superinfeksjon vil lettere kunne medføre resistens og hurtigere sykdomsforløp samt mutasjon som danner mer potente virus. Pr. 2005 var det bare registrert 16 tilfeller med superinfeksjon på verdensbasis. Påvisning. Ved hiv-testing var det tidligere ikke selve viruset som ble påvist, men de antistoffer kroppen dannet mot det. Det kan ta mer enn seks måneder før kroppen danner slike antistoffer. Tiden mellom smitte og dannelsen av antistoffer er en såkalt "vindusperiode" der en hivtest vil kunne gi negativt utslag, mens man i virkeligheten er smittet. Ettersom virusmengden er høyest i de første månedene etter smitte, kan dette medføre at man er svært smitteførende uten å vite det. Nyere tester reagerer imidlertid både på antigen (selve viruset) og antistoffer. Dermed er tiden mellom smitte og sikker påvisning drastisk redusert. En hivtest er i dag relativ sikker tre uker etter smitte, og helt sikker seks uker etter smitte. Fra hiv til aids. a>Hiv er viruset som ubehandlet fører til aids. Hiv er et såkalt retrovirus, som vil si at det angriper levende celler i kroppen gjennom å binde seg til celleoverflaten og sende sitt arvestoff av typen RNA inn i vertscellen, der det konverteres til DNA og inkorporeres i cellens eget arvestoff. Ettersom virus ikke har noe eget stoffskifte, utnytter det vertscellens stoffskifte til å danne kopier av seg selv. Det er særlig de celler som er vitale i menneskets immunforsvar, de såkalte T-4- eller CD-4-celler (lymfocytter), som angripes av viruset. CD-4- eller T-4-cellene er hvite blodlegemer som har en sentral funksjon i koordineringen av immunologiske reaksjoner i kroppen. Når et stort nok antall slike celler er infisert, vil hele reguleringen av immunsystemet bryte sammen. Idet viruset har trengt inn i cellen, "omdefineres" cellens funksjon til å bli en "fabrikk" for reproduksjon av nye viruskopier, som igjen infiserer nye celler. Gradvis brytes dermed hele immunforsvaret ned. En rekke såkalte "opportunistiske infeksjoner" vil da oppstå – det vil si infeksjoner som kroppen normalt holder stand mot, men som utnytter immunsystemets svekkelse til å blusse opp og angripe kroppen. Den vanligste av disse opportunistiske infeksjonene er pneumocystis carinii pneumoni (PCP) eller med sin nyere betegnelse pneumocystis jeroveci pneumoni. Dette er en candidainfeksjon på lungene som er meget sjelden uavhengig av aids og som ubehandlet har et dødelig forløp. Andre opportunistiske infeksjoner kan være soppinfeksjoner i spiserør og/eller munnhule, vedvarende herpes simplex, kryptokokk-infeksjon, avmagringssyndrom, spesielle former for hudkreft (Kaposis sarkom) som praktisk talt bare opptrer i forbindelse med aids, og hjernetoxoplasmose. Når mengden av CD-4-celler er under en viss målbar grense (som f.t. retningsgivende er satt ved 350 viruskopier pr ml. blod) og en av de aidsdefinerende opportunistiske infeksjonene inntrer, har den hivsmittede utviklet aids og vil uten behandling dø. Symptomer. En hivsmittet trenger ikke å ha symptomer på smitte i det hele tatt. Hivinfeksjonen kan være såkalt "asymptomatisk", dvs. at den smittede verken har symptomer eller plager. Ca halvparten av de smittede får imidlertid en akuttreaksjon 2 – 3 uker etter smitte i form av kraftig influensa, høy feber og opphovnede lymfekjertler som kan minne om kyssesyke. Andre symptomer kan være utslett, diaré, hoste og belegg på mandlene. Dette kalles "primærinfeksjon". Etter kort tid vil disse symptomene gå tilbake og den smittede kan leve symptomfritt i mange år. Fase 1: Primærinfeksjon. Primærinfeksjon 2 – 3 uker etter smitte med kraftige influensasymptomer, hovne lymfekjertler og feber. Symptomene vil etter normal rekonvalesenstid gå over. Fase 2: Asymptomatisk fase. Etter primærinfeksjonsfasen inntrer en asymptomatisk fase som kan vare fra ett til opp til tjue år. Noen vil imidlertid kunne utvikle lett forstørrede lymfekjertler flere steder i kroppen og ha diffuse feberfornemmelser eller av hete samt tiltakende tretthet. Gjennomsnittlig latenstid er fra 6 – 8 år. Det finnes imidlertid tilfeller der smittede har gått med viruset i opp til 20 – 25 år uten å ha utviklet aids. Fase 3: Symptomatisk fase. a>.Etter mange år vil forstadiene til aids melde seg i form av en lang rekke flere diffuse, men stadig mer spesifikke symptomer. Disse vil variere noe fra individ til individ, men visse symptomer er gjennomgående. Man vil gå kraftig ned i vekt, være plaget av feber, kraftig nattesvette, utmattelse og tretthet, markant forstørrede lymfeknuter, diaré, candidainfeksjon i munn eller spiserør, helvetesild samt økende plager med utbrudd av herpes. Vanlig sykdomsbilde i siste stadium av en hivinfeksjon (aids). Fase 4: Aids. Aids er det terminale, dvs. det dødelige stadiet av en hivinfeksjon da kroppen ikke lenger har et fungerende immunforsvar. Infeksjonssykdommer som kroppen ellers nedkjemper samt visse former for kreft og sykdommer i hjernen vil da melde seg og ha dødelig utgang. Ufordringer med vaksine. I de første 10 – 15 år av hivepidemien stod legevitenskapen rådløs med hensyn til livreddende behandling av hivinfeksjon. I 1987 ble kreftmedisinen AZT (eller Zidovudin) introdusert. Den gav en kortvarig effekt inntil hiv utviklet resistens, og gav dessuten meget kraftige bivirkninger. Tross intense anstrengelser er det fortsatt ingen vaksine eller effektiv kur mot selve hivviruset. Årsaken til vanskene med å fremstille vaksine er virusets store genetiske variasjon og raske replikasjonsevne. I forhold til andre virus er hiv her unikt. For hver replikasjon skifter viruset "ansikt", det blir resistent. Om vi tar et øyeblikksbilde av hiv, vil det være fullt mulig å utvikle en effektiv vaksine mot viruset slik det ser ut der og da. Men ved neste replikasjon vil viruset ha endret sin overflatestruktur akkurat så mye at vaksinen ikke vil gjenkjenne det. Hiv har et unikt tempo og mangfold som gjør det fysisk umulig å henge med. På grunn av sin evne til å smyge unna ethvert kjemisk motangrep, omtales hiv ofte som et spesielt "intelligent" virus. Behandling. Tross vanskene med å utvikle vaksine, finnes det i dag effektiv behandling mot virusets evne til å reprodusere seg i kroppen, og dermed mot dets evne til å fremkalle sykdom. Med riktig behandling trenger en hivinfeksjon derfor ikke lenger utvikle seg dødelig. De fleste hivsmittede som mottar behandling, vil kunne leve tilnærmet normal livslengde og tilnærmet symptomfritt. Det store vendepunktet i behandlingen av hiv kom med introduksjonen av HAART ("Highly active antiretroviral therapy") i 1996. Dette er en kombinasjonsbehandling bestående av minst tre forskjellige antiretrovirale legemidler som "gjerder" viruset inne slik at det hindres i å reprodusere seg. De antiretrovirale legemidlene angriper de vitale prosessene i hivs reproduksjon (revers transkriptase, integrase og protease). Kombinasjonsbehandling består i å angripe alle disse prosessene samtidig. Så lenge viruset hindres i å reprodusere seg, vil nye celler ikke kunne infiseres og sykdom vil heller ikke kunne inntre. HAART er resultat av en intens internasjonal forskningsinnsats og representerer ett av de store gjennombrudd i medisinens historie. Skal medisinene ha effekt, er man avhengig av at de tas daglig livet ut, til riktig tid og på rett måte. Ingen medisiner stiller så store krav til eksakt etterlevelse fra pasientens side som HAART. Slutter man å ta medisinene, vil viruset straks blomstre opp igjen i kroppen og CD-4-nivåene synke. Glemmer man å ta medisinene, er det som å "klippe hull" i gjerdet. Det er nok at én viruspartikkel slipper gjennom for at det skal begynne å replikere og eventuelt utvikle medisinresistens. Det er beregnet at for å ha full effekt av HAART må 95 % av medisinene tas. Det innebærer at man ikke kan glemme å ta en dose mer enn én gang hver halvannen måned. På grunn av de høye utgiftene til forskning og fremstilling er imidlertid HAART meget kostbart. British HIV Association (BHIVA) har beregnet at én hivpasient i industrialiserte land bare i medisinutgifter koster gjennomsnittlig 3,6 mill. kroner i et livstidsperspektiv., I land utenfor den rike verden er tilgjengeligheten til livreddende behandling derfor meget lav. Dette er søkt avhjulpet gjennom etableringen av UNAIDS og The Global Fund, som er et internasjonalt samarbeid mellom private og offentlige instanser. Tilgjengeligheten til livreddende medisiner i fattige land er økende, men fortsatt er det meget langt igjen før alle smittede har tilbud om livreddende hjelp. Vansker i form av distribusjon, manglende medisinsk infrastruktur i underutviklede land og tilgang til kostbar laboratorieteknologi som er påkrevd for testing og smitteoppsoring, utgjør også betydelige hindre. Det samme gjelder tabubelagte holdninger til seksualitet og fornektelse av hiv som seksuelt overførbar sykdom. HAART krever også høy grad av etterlevelse fra den smittede selv for å ha effekt. Få medisiner er så avhengige av å bli tatt korrekt og til riktig tid som HAART. Glemmer man en dose, kan det innebære å "klippe hull" i gjerdet som hindrer hiv i å reprodusere seg, og viruset kan i verste fall bli resistent og ikke reagere på medisinen. For store grupper narkomane som lever uorganiserte liv eller for mennesker i kulturer som i mindre grad styrer sine liv etter klokken enn mennesker i moderne, utviklede land, kan dette være et alvorlig problem. Av land utenfor den rike verden er det til nå bare Thailand og Brasil som kan tilby behandling til mer enn 50 prosent av de smittede. Dette har vært mulig fordi begge land har en godt utviklet farmasøytisk industri som er i stand til å produsere billige kopimedisiner selv. Utover kjemisk medisinering vil en hivsmittet også være avhengig av andre positive tiltak for å kunne leve best mulig med hiv. Sunt kosthold og fysisk aktivitet er spesielt viktig for hivsmittede for å opprettholde et sterkt, infeksjonsforebyggende immunforsvar. Det samme gjelder den psykiske helsen. Hiv er en skambelagt sykdom som påvirker den hivsmittedes selvbilde meget sterkt. Terapi og selvhjelpsgrupper og alt som kan være med å høyne selvtillit og selvbilde er særdeles viktig for å opprettholde et sterkt immunforsvar og en god allmenn helsetilstand. Det utvikles stadig nye og mer raffinerte medisiner mot hiv. Bare siden 2000 har det vært en enorm utvikling med hensyn til hvor mange piller som må tas daglig. Fra opp til 20 – 30 piller flere ganger om dagen kan man i dag nøye seg med én tablett én gang om dagen. Prognosen for pasienter med hiv under optimal behandling er i dag meget god, men et fullstendig empirisk grunnlag foreligger av naturlige grunner ennå ikke. Det er imidlertid generell enighet blant infeksjonsmedisinere om at dagens hivpasienter kan regne med å leve normalt lange liv. Utover det mentale stigmaet som ligger i en skambelagt diagnose og som fører til at de fleste hivsmittede bærer på sin sykdom i hemmelighet, kan man i dag medisinsk sett leve nokså problemfritt med hiv. Kirkens bymisjon driver et eget psykososialt senter for hivpositive i Oslo, "Aksept", med døgntilbud og poliklinikk. Epidemiologi. Pr. 31. 12. 2009 antas ca 46 – 50 millioner mennesker over hele verden å være smittet av hiv. Tallet er usikkert på grunn av mangelfulle rapporteringssystemer i ulike land og fordi diagnostiske metoder og kriterier kan variere. Det er beregnet at nærmere 30 millioner personer har dødd av aids siden sykdommen ble oppdaget i 1981. Hiv er vår tids verste helsekatastrofe og den verste i menneskehetens historie noen sinne målt i antall døde og rammede. I 2005 døde det ca 2,8 millioner mennesker pga. Aids, 570 000 av dem var barn (under 15 år). Hver dag får 15 000 nye personer hiv. Hver dag dør mellom 6000 og 9000 av aids. Historien om hvordan en enslig viruspartikkel har endt opp med å bli historiens største drapsmaskin, vil bli stående som en av fremtidens store gåter. Spredningen av hiv er globalt svært ujevnt fordelt og har en rekke paradoksale trekk som ikke alltid er lett å forklare. Helt siden epidemiens start har den vært konsentrert rundt visse globale og regionale episentra. Noen land eller områder innen et land kan være uberørt, mens andre er hardt rammet. I USA er stater som California og Texas blant de hardest rammede, mens nabolandet Mexico hittil har vært forholdsmessig lite berørt. De karibiske statene er generelt hardt rammet, men Cuba og Den dominikanske republikk danner nærmest smittefrie øyer. I Europa er Tyrkia og landene på Balkan foreløpig nærmest hivfrie soner. I Kina er det relativt sett en liten forekomst i forhold til landets størrelse og sammenlignet med andre asiatiske land og med ekstremt skjev regional fordeling. Det fryktes imidlertid at Kina står overfor en eksplosjonsartet epidemi. Forklaringen på slike paradokser kan være dels sosiologiske og kulturelle forskjeller mellom land og regioner, dels at en epidemi bare kan oppstå ved at hiv etablerer et kretsløp innen en populasjon. Slik kan det oppstå ekstreme forskjeller mellom populasjoner der hiv er kommet inn og har dannet et epidemiologisk kretsløp og i populasjoner der hiv aldri har kunnet danne et slikt kretsløp. I den vestlige verden og Latin-Amerika danner menn som har sex med menn (MSM) ett av hovedkretsløpene, og homoseksuelle menn er dermed statistisk overrepresentert på statistikkene. I Øst-Europa og Asia er situasjonen en annen. Her er det sprøytenarkomane som danner det største kretsløpet. Den store bekymringen ved epidemiens start var at hiv skulle etableres i de store befolkningsgruppene. Med unntak av visse deler av Afrika og i Ukraina har dette ikke skjedd. Om hiv skulle få fotfeste blant f.eks. store ungdomsgrupper i den vestlige verden som praktiserer ubeskyttet sex eller blant større asiatiske befolkningsgrupper, vil den epidemiologiske situasjon på kort tid kunne bli dramatisk forverret. Men hittil har det ikke vært tegn til at hiv har slått inn med særlig styrke i andre enn de tradisjonelle risikogruppene. Man har imidlertid ingen garanti mot at ikke dette bildet kan endre seg, og det kan skje meget raskt dersom viruset først får fotfeste innen større populasjoner. Afrika sør for Sahara. "Hovedartikkel:" HIV og AIDS i Afrika a>.Nærmere 30 millioner, eller to tredeler av det samlede antall smittede i verden, bor i Afrika sør for Sahara. Aids har siden epidemiens start i 1981 forandret Afrika mer grunnleggende enn slavehandel og kolonialisme noen gang gjorde. Hiv har en særlig stor konsentrasjon i landene i det sørlige Afrika, der 18.8 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år antas å være smittet. I tillegg kommer nærmere 300 000 barn. I visse deler av Sør-Afrika, som i Cape Town-regionen, antas mer enn 40 prosent av befolkningen å være smittet. Bare i Sør-Afrika dør ca 360 000 hvert år av aids. Øst-Afrika og Sentral-Afrika er også meget hardt rammet, mens spredningen i Vest-Afrika har vært mer begrenset. Unntaket er Nigeria, som nest etter Sør-Afrika og India har flest registrerte hivpositive i hele verden. Av de afrikanske landene er det bare i Uganda man har lykkes med effektive nasjonale tiltak mot epidemien. Nord-Amerika og USA. a> ble introdusert.I den vestlige verden har USA fra epidemiens første fase vært et episenter med betydelig spredning. Ca 1,2 millioner antas å være smittet, av disse har 350 000 fått aidsdiagnose. Menn som har sex med menn er den klart største risikogruppen med 44 prosent. USA er målt etter relativ forekomst det tredje hardest rammede landet i verden. Spredningen er fortsatt betydelig innen sosiale lavklassegrupper og visse etniske minoriteter. Blant flere urfolksgrupper er spredningen ekstremt høy. Det samme bildet går igjen i Canada. Homoseksuell smitteoverføring øker i USA uproporsjonalt i forhold til andre risikogrupper (60 prosent i 2006). De siste årene har antall nysmittede ligget på rundt 40 000 pr. år. HAART-behandling er i prinsippet tilgjengelig for alle, men med utilstrekkelige helseforsikringer vil en del av de hardest rammede ikke ha tilgang til effektiv behandling. Dette er søkt kompensert ved omfattende privatfinansiert filantropi, men langt fra tilstrekkelig til å dekke behovet. Siden 2001 har det årlige antallet døde ligget rundt 15 000 – et fall på 70 prosent i forhold til 1995. Nærmere 700 000 amerikanere er døde som følge av aids siden 1981. Et særtrekk ved USA er at menn er uforholdsmessig hardt rammet (74 prosent). Vest-Europa. Antall smittede i europeiske land måles i antall smittede pr. million innbyggere pr. år, såkalt smitterate. I Vest-Europa er det i dag nærmere 900 000 smittede. Blant de vesteuropeiske landene utmerket Portugal seg på et tidlig stadium med en betydelig høyere forekomnst (prevalens). Smitteraten ligger her f. t. på 205 pr. million innbyggere pr. år. Frankrike, Italia, Storbritannia, Sveits, Spania, Luxembourg og Belgia ligger også langt over vesteuropeisk gjennomsnitt med smitterater på over 100 pr. million innbyggere pr år. Storbritannia ligger i dag så høyt som 149, Luxembourg på 119. Det samlede antall døde av aids har vært betydelig høyere i Sør-Europa inklusive Frankrike enn i Nord-Europa. Norge hadde lenge Europas laveste smitterate nest etter Island, men ligger nå på gjennomsnittsnivået med 58,3 pr. million innbyggere pr. år. Både Danmark (45) og Sverige (41,6) har i dag vesentlig lavere smitterate enn Norge. I Vest-Europa har Tyskland den laveste raten med 32 smittede pr. million innbyggere pr. år. Smitteutviklingen har vært negativ i samtlige vesteuropeiske land med nær en fordobling av registrerte smittetilfeller i perioden 1995–2006. Andelen av homoseksuelle smitteoverføringer er høy (35 prosent) og relativt sett høyest i Nederland og Storbritannia. Av heteroseksuelt smittede er tre fjerdedeler innvandrere eller asylsøkere fra land med høy forekomst av hiv. Blant de øvrige heteroseksuelt smittede er et flertall smittet utenfor hjemlandet. Øst-Europa. Øst-Europa har hatt en eksplosjonsartet økning av hivmsitte med mer enn en tjuedobling de siste ti år. 90 prosent av spredningen har skjedd i Russland og Ukraina, der utviklingen inntil nylig har vært helt ute av kontroll pga nasjonale helsemyndigheters manglende vilje til å erkjenne problemets omfang. Antall smittede i begge land er usikre på grunn av ineffektiv rapportering, men nyregistrerte smittetilfeller er for 2006 hele 270 000 i begge land sammenlagt. For Russland gir det en smitterate på 275 smittede pr. million innbyggere pr. år, for Ukraina 289. "Verdens helseorganisasjon" WHO anslår at det finnes nærmere 1,5 millioner smittede bare i Russland, 80 prosent av dem unge mellom 15 og 30 år. I Ukraina anslås tallet til 600 000. Bare i byen Odessa antas mer enn 10 prosent av befolkningen å være smittet. Ukraina er i dag det klareste eksemplet på hvor fort hiv kan spres når viruset først bryter inn i større befolkningsgrupper. Smitteutviklingen har også vært eksplosiv i Baltikum og da særlig i Estland, som har hatt den høyeste relative vekst i verden siden 1998. Fra en smitterate på 8,7 pr. million innbyggere pr. år i 1998 var tallet i 2006 667. I de baltiske statene er hiv ekstremt overrepresentert i den russiske minoritetsbefolkningen. I det alt vesentlige skjer smittespredningen i østeuropeiske land ved gjenbruk av infiserte sprøyter, men homoseksuell smitteoverføring er trolig underrapportert. Hiv har en kort historie i Øst-Europa, og myndighetene har respondert svært sent mot trusselen. Dette har imidlertid vært i klar bedring de senere år. Men i Russland og Ukraina har fortsatt bare henholdsvis 13 og 7 prosent av de smittede tilgang på behandling. Også disse tallene er i klar bedring. Men som følge av dette har den store bølgen av aidsrelaterte dødsfall kommet først i de senere år. Økningen i antallet som døde av aids var dramatisk i 2006 og passerte i 2007 100 000 i Øst-Europa sett under ett. Sentral-Europa. Sentraleuropeiske land har vært merkverdig beskjedent berørt. Tsjekkia, som etter kommunismens fall har fått en blomstrende sex- og pornoindustri, har en så lav smitterate som 9,1 pr. million innbyggere pr. år. Polen, Ungarn, Slovakia og Romania er relativt beskjedent berørt. Tyrkia og Balkan med unntak av Albania danner nærmest hivfrie soner. Situasjonen er derimot bekymringsfull i Kypros, Bulgaria og Albania, som ser ut til å stå overfor en epidemi. Sentral-Asia. Utviklingen har vært dramatisk i de sentralasiatiske republikkene som danner hovedårene for internasjonal narkotikatrafikk, men sikre tall foreligger ikke. Underraporteringen er stor og myndighetenes respons mot trusselen har vært liten eller helt fraværende. Latin-Amerika og Sentral-Amerika. I Latin-Amerika antas nærmere 2 millioner å være smittet, av disse 650 000 i Brasil, der nasjonale kampanjer og stadig bedre behandlingstilbud har hatt betydelig gjennomslagskraft. Brasil har en stor farmasøytisk industri og var det første land til å bryte patentet på hivmedisiner og produserer billige kopimedisiner selv. I den fattige del av verden er Brasil det landet der nasjonale tiltak mot hiv har hatt størst suksess. Situasjonen i Latin-Amerika sett under ett ser relativ stabil ut, men med høy forekomst i de fleste land, og da særlig i land med omfattende narkotikahandel, som Columbia. Landene i Sentral-Amerika har også høy forekomst, med unntak av Mexico, Costa Rica og Nicaragua. Situasjonen i Mexico er imidlertid illevarslende på grunn av økende narkotikatrafikk. I de karibiske land er det ekstremt høy forekomst i visse republikker (Haiti), mens andre, som Cuba, nesten ikke er berørt. Asia. Asia antas å ha ca 10 - 11 millioner hivsmittede. Siden 2004 har antallet som får behandling blitt tredoblet. Smittespredningen har imidlertid gått fra land til land som epidemiske stormer, og fortsatt er det land der man forutser at en eksplosiv vekst i smittetallene er i vente. Dette gjelder i første rekke Kina. Av landene i Asia er det først og fremst India som har vært hardt rammet de siste ti - femten år. I 2006 ble det anslått ca 6 millioner smittede i dette landet alene. Regionale variasjoner er imidlertid betydelige. Utviklingen i India kan nå se ut til å være stabilisert, men små endringer i spredningsmønsteret, der hittil uberørte regioner får en epidemi, kan endre dette bildet meget raskt. Relativt sett har den sterkeste veksten i smitte vært i de sørøstasiatiske land med en uheldig kombinasjon av omfattende sprøytemisbruk og sexindustri. Thailand fikk en eksplosjonsartet epidemi på 1990-tallet, men her har nasjonale kampanjer hatt betydelig effekt. Thailand har i likhet med Brasil brutt patentet på hivmedisinene, og har vært et foregangsland i Asia. I andre land i regionen, som Kambodsja og Vietnam der sprøytemisbruk er utbredt, ventes en eksplosiv utvikling de neste ti år. I Kina har smittespredningen inntil nylig vært begrenset og konsentrert til visse storbyer. Antall smittede er anslått til ca en million, der ca halvparten er smittet ved sprøytemisbruk. Underrapporteringen er trolig betydelig. Først i de seneste år har det vært tegn til at kinesiske myndigheter tar trusselen på alvor. Smitteutviklingen i Kina følger imidlertid et mønster som tyder på at landet står foran en eksplosjonsartet epidemi i løpet av de neste ti år. Japan, Filippinene og Sør-Korea har hittil vært relativt beskjedent berørt av hiv. Osceania. Australia og New Zealand har vært beskjedent berørt av hiv, men Papua New Guinea fikk i 2005 en epidemisk spredning blant sprøytenarkomane. Midtøsten og Nord-Afrika. Samtlige land i denne regionen er minimalt berørt, men i de land som grenser til handelsrutene for internasjonal narkotikatrtafikk, har det vært en markant økning. Dette gjelder i første rekke Iran. Norge. I Norge var det ved utgangen av 2007 registrert 3 787 hivsmittede. De siste år har det årlig blir registrert ca 300 nye tilfeller, slik at tallet i 2010 har passert 4000. I 2008 ble det diagnostisert 299 nye hivsmittede. Av disse var 182 (61 %) menn og 117 kvinner. Dette er det høyeste antallet hivpositive diagnostisert hittil i løpet av ett år i Norge. Økningen i forhold til 2007 skyldes særlig en betydelig økning i gruppene "innvandrere smittet før ankomst Norge" og "smittede homoseksuelle menn". Totalt er det diagnostisert 4 086 hiv-positive i Norge (2 748 menn og 1 338 kvinner). Av de 4 086 meldte hiv-positive, er 618 meldt døde av aids, noen vil ha dødd av andre årsaker, mens andre har forlatt landet. Blant alle som er registrert hivsmittet i Norge, er over halvparten (50,4%) smittet heteroseksuelt, 31,3% homoseksuelt og 13,5% ved sprøytebruk. 92 kvinner og 47 menn ble i 2008 diagnostisert med heteroseksuelt overført hiv etter ankomst som asylsøker, flyktning eller familieinnvandrer til Norge. 46 personer (28 menn og 18 kvinner) ble diagnostisert etter heteroseksuell smitte mens de var bosatt i Norge. Det årlige antall påviste hivtilfeller blant homoseksuelle menn er mer enn doblet fra 1990-tallet. Av de 92 tilfellene påvist i 2008 oppga 46 at de ble smittet i Oslo, 15 ble smittet andre steder i Norge (hvorav fire i Drammen og tre i Bergen), 23 i utlandet og for åtte var smittestedet ukjent. Hiv blant sprøytemisbrukere i Norge holder seg på et meget lavt nivå. Av de 12 tilfellene meldt i 2008 er det syv menn og fem kvinner, hvorav fire er innvandrere som er smittet i sine opprinnelige hjemland før de kom til Norge. Av de åtte tilfellene smittet i Norge er fire smittet i Oslo og de resterende i ulike kommuner. Smittebildet i Norge har endret seg betydelig fra 1999. Da var 37,4% smittet homoseksuelt, 34,3& smittet heteroseksuelt og 23% ved sprøytebruk. I tillegg til hivsituasjonen blant menn som har sex med menn preges i økende grad utviklingen i Norge av den globale hivepidemien. Tre av fire nordmenn som smittes med hiv er menn som er blitt smittet av en annen mann eller av en kvinne i et sørøstasiatisk land. Hivs historie. Sikker kunnskap om hvordan hiv oppstod og utviklet seg til å bli den største trussel mot folkehelsen i menneskehetens historie, foreligger ikke. Det er imidlertid antatt med rimelig stor grad av sikkerhet at viruset oppstod i Belgisk Kongo rundt 1930-tallet ved at viruset SIV ble overført fra sjimpanser til mennesker. Hiv ble første gang påvist på Haiti i 1966. Til USA kom det i 1970. Utover på 1970-tallet oppdaget afrikanske leger epidemiske forekomster av opportunistiske infeksjoner og avmagringssyndrom uten forklarlig årsak, men de første tilfellene er kjent tilbake til 1950-tallet. Fenomenet vakte imidlertid ingen interesse blant forskere. I 1981 registrerte man så en plutselig høy forekomst av opprotunistiske infeksjoner, uvanlige kreftformer og avmagringssyndrom hos en gruppe homoseksuelle menn i San Francisco. Like etter ble det rapportert lignende tilfeller i New York og London. I 1982 registreres samme fenomen blant blødere i USA og på Haiti og blant homoseksuelle menn i en rekke vesteuropeiske land. De første organisasjonene til bekjempelse av den nye sykdommen ble samme år etablert i USA og Storbritannia. Navnet "aids" ble dette året også innført etter at benevnelsen "GRID" "(Gay related infection disease)" en kort tid var blitt benyttet. I 1983 hevdet to uavhengige forskningsgrupper ledet av Robert Gallo og Luc Montagnier at et nytt retrovirus var funnet hos aidspasienter. Gallo hevdet at viruset hadde stor likhet med en gruppe retorvirus, HTLV, hans forskningsgruppe hadde isolert, og som er årsak til leukemi. Han gav det nye viruset navnet HTLV-III. Montaginer viste derimot at kjerneproteinet i det nye viruset han hadde isolert fra aidspasienter med hovne lymfeknuter, var immunologisk forskjellig fra HTLV, og gav det navnet LAV (Lymphadenopathy associated virus). Rivaliseringen mellom Gallo og Montagnier har gitt opphav til betydelige kontroverser innen aidsforskningen. I 2008 mottok imidlertid Montagnier Nobelprisen i medisin for sitt arbeid, mens Gallo ikke ble anerkjent på lik linje. I 1983 ble det registrert 3000 aidssyke i USA. Samme år døde den første nordmann av aids, og Helseutvalget for homofile ble etablert. I 1984 identifiseres viruset HTLV-III, senere kalt HIV som årsak til aids. Forskere oppdaget nå også en sammenheng mellom Afrika og aidsepidemien i USA og Vest-Europa. Samme år påvises en epidemisk spredning blant sprøytenarkomane. Den første hiv-testen ble utviklet i 1985. Testen påviste ikke selve viruset, men antistoffer mot det i kroppen. I 1986 er det registrert 38 000 aidssyke i 85 land. I 1987 lanseres AZT eller Zidovudin som den første antihiv-medisin. AZT ble utviklet mot kreft på 1960-tallet, men ble straks forbudt selv på dyr på grunn av sine toksiske egenskaper. Medisinen gav en kortvarig effekt, men med ekstreme bivirkninger. I 1987 lanseres store nasjonale kampanjer mot hiv i de fleste vesteuropeiske land. USA fulgte etter i 1988, men tiltakene fikk liten støtte av den sittende Reagan-administrasjonen. Flyveblader med informasjon om hiv ble trykket opp i store opplag og fikk stor gjennomslagskraft. I 1990 anslås 8 millioner å ha blitt smittet. Hiv fikk dette året epidemiske proporsjoner i Thailand. I 1991 lanserte Thailand som det første land utenfor den vestlige verden et nasjonalt program til bekjempelse av hiv. I 1995 etableres FNs hiv/aids-organisasjon UNAIDS. I 1996 introduseres kombinasjonsbehandlingen HAART, og man ser et umiddelbart fall i aidsrelaterte dødsfall. I 1997 brøt Brasil patentet på de nye hivmedisinene og innførte som det første land i den fattige del av verden fri behandling til alle smittede. Samme år passerte antallet registrerte hivsmittede 30 millioner. I 2002 tok FNs generalsekretær Kofi Annan initiativ til The Global Fund – et internasjonalt samarbeid mellom private og offentlige instanser som skal finansiere forskning og forebygging av hiv, malaria og tuberkulose. I 2005 passerte tallet på personer som har dødd av aids, 25 millioner. Hiv i det norske lovverket. I Norge har alle hivpositive rett til fri behandling med antiretrovirale medisiner. Hivpositive har også rett til fri infeksjonsforebyggende tannbehandling etter folketrygdens satser. Hivpositive har også rett til fri legehjelp og psykologhjelp. Hivpositive med aidsdiagnose kan søke NAV om tilskudd til utgifter forbundet med ekstra kost- og mineralstilskudd. Hivpositive har ingen plikt til å informere om sin hivstatus overfor arbeidsgiver. En arbeidsgiver har heller ikke anledning til å bruke eventuell kunnskap om en arbeidssøkers hivstatus mot ham i en tilsettingsprosess eller diskvalifisere vedkommende fra arbeidsoppgaver på grunn av hiv. En arbeidsgiver kan være erstatningspliktig dersom en hivpositiv kan dokumentere forskjellsbehandling. Oppsigelse av en arbeidstaker på grunnlag av hivstatus er ved en høyesterettsdom i 1988 (den såkalte Henki-saken fastslått som usaklig grunn. En hivpositiv har i visse tilfeller rett til redusert arbeidstid og tilrettelegging av arbeid dersom det ikke er til "vesenlig ulempe" for virksomheten. Smittevernloven. Smittevernloven pålegger den som har grunn til å anta at han er smittet av allmennfarlig sykdom å oppsøke lege og teste seg. Hiv er definert som "allmennfarlig sykdom". Dersom man er smittet, har man plikt til å oppgi hvor eller fra hvem man har fått smitten og hvem man eventuelt kan ha smittet. Loven forplikter også den smittede til å motta smittevernveiledning fra lege. Smittevernloven åpner for bruk av tvang, så som tvungen legeundersøkelse, innlegging eller isolering. Frivillig medvirkning skal da først være prøvd. Ved eventuell tvangsinnleggelse har man krav på fri advokathjelp. Straffelovens paragraf 155. I 1993 fikk straffeloven bestemmelser rettet spesielt mot hivpositive, straffelovens paragraf 155. Den gir straff til den som Strafferammen er 3 - 6 år. Så sent som i 2003 ble øvre strafferamme utvidet fra 4 til 6 år. Det er viktig å understreke at loven ikke skjelner mellom det å faktisk smitte og det å utsette noen for smittefare. Smitteoverføring må altså ikke ha skjedd før loven kommer til anvendelse, og man må heller ikke være smittet selv eller kjenne sin egen hivstatus. Det er tilstrekkelig at man har "«skjellig grunn til å tro...»". Det betyr at loven også innbefatter dem som har risikoatferd uten nødvendigvis å ha blitt smittet. Det er ført en rekke saker for domstolene etter paragraf 155, med fellende dommer i samtlige. Loven gir den hivpositive et ensidig ansvar for ikke å utsette noen for fare. Straffelovens paragraf 155 er utsatt for sterk kritikk fra flere hold og det er tatt til orde for en endring. Det fremholdes at loven ikke lenger er i samsvar med dagens medisinske virkelighet, og at det er meningsløst med en straffetrussel som ligger på nivå med hva man kan få ved uaktsomt drap. Det fremholdes også at at loven ikke virker smitteforebyggende ved at den tar bort det felles ansvar alle har for ikke å utsette seg for smittefare. Det virker også antiforebyggende og forsterkende på stigmaet som hivpositive allerede sliter med, å kriminalisere en hel pasientgruppe, slik loven i realiteten gjør. De allmennpreventive intensjonene i loven kan ivaretas gjennom mer generelle straffebestemmelser om legemsfornærmelse. Det pekes på at loven heller ikke har hatt noen smitteforebyggende effekt; at den er preget av 1980-tallets skrekk for hiv og aids og at den hindrer en livsviktig åpenhet mellom hivpositive og helsepersonell. FN har anbefalt alle land å fjerne særlovgivning mot hivpositive. Reiserestriksjoner for hivpositive. Mange land har innreiserestriksjoner for hivpositive. Inntil nylig har det heller ikke vært mulig å få turistvisum til USA, men dette ble opphevet i 2009. Kina har lignende bestemmelser, men disse er blitt foreslått opphevet. Russland er fortsatt stengt for hivpositive også på turistvisum, og er ett av få land som håndhever forbudet strengt. For de fleste land med reiserestriksjoner er det oppholdstillatelse, ikke innreisetillatelse eller turistvisum, det er restriksjoner på. Bestemmelsene i land med reiserestriksjoner håndheves meget ulikt, og i tvilstilfelle bør man kontakte det enkelte lands ambassade. Sex og risikoatferd. I den vestlige verden har det vært en nær fordobling i antall smittede i tiårsperioden etter at HAART ble introdusert i 1996, og andelen av homoseksuell smitteoverføring har vært markant økende i mange land. I flere land er menn som har sex med menn den eneste risikogruppen som har økning. Tradisjonelle opplysningskampanjer med oppfordring til sikrere sex har hatt dårligere gjennomslagskraft, og kunnskapsnivå blant den oppvoksende generasjon er lavere og til dels svært lav. Aktpågivenheten innen risikogruppene er blitt lavere, og flere enn før utsetter seg mer eller mindre bevisst for smittefare. Sikrere sex. Ingen sex er sikker. Det finnes bare mer eller mindre sikker sex. Hiv er lett å beskytte seg mot. Kondom gir god beskyttelse, men ved bruk av glidemidler er det viktig at disse er vannløselige, da olje- eller fettbaserte midler kan virke nedbrytende på gummien og føre til at kondomet sprekker. Sprøytenarkomane må bruke engangssprøyter og aldri dele dem med andre. Kombinasjonen av rus og sex er farlig, og en viktig årsak til at aktpågivenheten mot smittefare svekkes. Aidsdiagnose for fall. Aids er en terminal og i prinsippet irreversibel diagnose basert på det sykdomsbilde man kjente ved hivepidemiens start på 1980-tallet. Dagens medisinske virkelighet er en annen. Med vellykket antiretroviral behandling kan reelt sett aids reverseres og immunforsvaret bygges opp igjen med tilnærmet samme styrke som før sykdom satte inn. Har man først fått diagnosen aids, vil man imidlertid ha denne så lenge man lever, selv om man takket være behandling er blitt frisk. Hivpositive under behandling vil i dag ikke dø av aids, men av andre sykdommer som ikke er klassifisert som hivrelaterte, men som kan være forbundet med langvarig smitte og medisinering. Foreliggende forskning er fortsatt ufullstendig, men antyder at hivpositive under behandling har en statistisk høyere sjanse for å pådra seg hjerte- og kar-sykdommer, visse kreftformer samt sykdommer forbundet med lever og nyre. Slike dødsfall vil imidlertid ikke bli registrtert som hivrelaterte. Det er derfor behov for et nytt klassifikasjonssystem som beskriver sykdomskomplekset rundt hiv på en mer sakssvarende måte. Aids vil da måtte inngå som ett av flere sykdomskompleks forbundet med hiv, og på sikt trolig forsvinne som diagnose. Hovedgrupper av hivmedisiner. Det finnes sju hovedgrupper av hivmedisiner, og som beskriver vitale prosesser i hivs reproduksjon som medisinene er konstruert for å hemme. Innenfor hovedgruppene finnes en rekke ulike merkevaremedisiner. Leopold Mozart. Johan Georg Leopold Mozart (født 14. november 1719 i Augsburg (Bayern), død 28. mai 1787) var en tysk komponist, musikklærer og fiolinist. Han er best kjent som faren til Wolfgang Amadeus Mozart. Leopold ble født i det nåværende "Mozarthaus Augsburg" i Bayern som sønn av en bokbinder. Han studerte teologi i Salzburg, men var mer interessert i musikk. I 1740 ble han fiolinist og kammertjener hos grevene av Thurn og Taxis. 1747 ble han gift med Anna Maria Pertl, som han hadde syv barn med. Bare to av dem vokste opp, som begge ble musikalske vidunderbarn: Maria Anna Mozart og Wolfgang Amadeus Mozart. Leopold Mozart var visekapellmester og hoffkomponist hos de daværende fyrsterkebiskopene av Salzburg, nemlig Schrattenbach og Colloredo. Selv om Leopold Mozart selv komponerte musikk som stadig spilles er det som genial oppdrager og fremmer av sin sønn Wolfgang Amadeus han først og fremst huskes. I Wolfgangs fødeår 1756 skrev Leopold Mozart sitt verk "Versuch einer gründlichen Violinschule", som er en vesentlig kilde til dagens kunnskap om musikkteknikken på 1700-tallet. Forholdet mellom far og sønn ble fra 1781 merkbart kjøligere, etter at sønnen hadde slått seg ned i Wien. I senere brev til søsteren Anna Maria undertegner han bare som "dein Bruder". Som Leopolds dødsårsak ble "Magenverhärtung" oppgitt, som kanskje kan ha vært magekreft. Leopold Mozart finnes sammen med sin sønn på en bevart liste over tilstedeværende i frimurerlogen "Zur wahren Eintracht" i Wien som finnes i det østerrikske hoff- og statsarkivet. Mozart, Leopold Mozart, Leopold Mozart, Leopold Mozart, Leopold Den Norske Opera & Ballett. 180° panorama av interiøret i publikumsområdet. Operabygningen er hvit ytterst (fasaden), mellombrun i eik midterst, og mørkebrun innerst (salen). Den norske Operas orkester fremfører Wagner i den nye operasalen i Bjørvika, ved andre dags åpning 19.april 2008. Dirigent Lorin Maazel. Den Norske Opera & Ballett er den eneste fullt ut profesjonelle institusjon for produksjon og formidling av opera og ballett i Norge, og ble stiftet i 1957. Institusjonen er organisert som et aksjeselskap og var til 2008 eid av staten (90%) og Det Norske Operafond (10%). Den er nå heleid av den norske stat. Operaens første sjef var Kirsten Flagstad. Den norske Opera & Ballett holdt siden starten til i Folketeatret på Youngstorget, før den i 2008 kunne flytte inn i det nye Operahuset i Oslo med adresse Kirsten Flagstads plass 1 i Bjørvika. I forbindelse med flyttingen endret institusjonen navn fra «Den Norske Opera» til «Den Norske Opera & Ballett». Samtidig la Det norske Operafond ned virksomheten og overlot egenkapitalen til institusjonen. Fra 1. januar 2009 har Tom Remlov vært administrerende direktør. Per Boye Hansen ble ansatt som operasjef i 2011, da Paul Curran kunngjorde sin avgang. Boye Hansen vil tiltre den 1. august 2012. I mellomtiden er Anne Gjevang fungerende operasjef. På samme tidspunkt overtar Ingrid Lorentzen Espen Giljanes stilling som balletsjef. John Helmer Fiore er musikksjef. Styreleder er Ellen Horn. Virksomhet. Organisasjonen er bygget ut til å omfatte 620 ansatte fordelt på omkring 50 ulike yrkesgrupper. Operaens nyttårskonsert 2011 markerte starten på en turné av solister og orkester med besøk i sju norske byer i løpet av januar måned (Hammerfest, Tromsø, Narvik, Bodø, Mosjøen, Gjøvik og Skien). Det er første gang en slik nyttårsturné arrangeres. Eksterne lenker. Norske Opera Norske Opera Martina Beck. Martina Beck (født Martina Glagow, 21. september 1979 i Garmisch-Partenkirchen) er en tidligere tysk skiskytter. Allerede som junior vant Martina Glagow fire VM-gull. Det første året hennes i verdenscupen for senior var i 99/2000-sesongen. Under verdensmesterskapet i 2001 fikk hun sitt internasjonale gjennombrudd ved å ta sølv på fellesstarten. I VM-03 delte hun gullet på jaktstarten sammen med Sandrine Bailly. Den foreløpig største triumfen i hennes karriere, ved siden av VM-gullet individuelt, er sammenlagtseieren i verdenscupen i sesongen 2002/03. Nedturen må vel være da hun ble vraket fra stafettlaget til Tyskland i OL-2002, førsteklasses skytter og stafettløper som hun er. Men hun hadde ingen kjempesesong, og de tyske jentene tok gullet likevel. Under VM i Oberhof i 2004 tok hun tre medaljer, sølv på jaktstart samt bronse på sprint og stafett. Sykdom holdt henne borte fra VM-05. Under VM i Antholz i 2007 tok hun sølv på fellesstart og bronse på normaldistansen, mens hun var med på gullaget til Tyskland på stafetten. Året etter, under VM i Östersund, ble det sølv på normaldistansen og gull på stafetten. I OL Torino 2006 fikk hun tre sølvmedaljer. Sidestillingsvedtaket. Sidestillingsvedtaket, likestillingsvedtaket eller jamstillingsvedtaket var et vedtak i Stortinget den 12. mai 1885 med 78 venstrestemmer (mot 31 høyrestemmer) som anmodet regjeringen «om at træffe fornøden Forføining til at "det norske Folkesprog" som Skole- og officielt Sprog "sidestilles" med "vort almindelige Skrift- og Bogsprog"». Stortinget unnlot bevisst å ta stilling til om det var Knud Knudsens eller Ivar Aasens prosjekter for språklig norskhet som skulle gjelde for «det norske Folkesprog», men etter hvert som Knud Knudsens prosjekt har blitt vårt alminnelige skrift- og bokspråk, har vedtaket blitt oppfattet som en støtte til nynorsken. Dette er ett av vedtakene som førte til at landsmål, dagens nynorsk, ble offisielt språk i Norge ved siden av det tradisjonelle standardspråket i Norge, som etter dansk mønster fra slutten av 1800-tallet ble kalt riksmål. Dette skjedde etter flere tiår med debatt og forsiktig fornorskning av det danske skriftspråket. Johan Sverdrup var da formann for Venstre og kjempet frem vedtaket. Han hadde en sterk motstander i Knut Hagermo. En annen pådriver for vedtaket var kirkeminister Elias Blix. Loven ble opphevet 1. januar 2008, da Lov om målenheter, måling og normaltid ble vedtatt. Neste gang nynorsk ble brukt i en norsk lov var i 1916, da en endringslov til normaltidsloven fra 1894. Etter dette kom det to selvstendige lover i 1920 som var skrevet på nynorsk. Etter dette ble det mer vanlig å benytte nynorsk også i lovverket. Anneke von der Lippe. a>.Anneke von der Lippe (født 22. juli 1964) er en norsk skuespiller. Hun gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, og er utdannet ved Teaterhøyskolen (uteksaminert 1988). Senere har hun vært knyttet blant annet til Nationaltheatret, hvor hun blant annet har spilt «Nora» i Ibsens Et dukkehjem, «Jimmy» i Brechts "Tolvskillingsoperaen", «Elisabeth» i Ödön von Hórvaths "Tro, håp og kjærlighet", «Masja» i Anton Tsjekhovs "Tre søstre", og «Gwendolen Fairfax» i Oscar Wildes "Hvem er Ernest?". Hun spiller også programleder Kristin Bye i "Ulvenatten" Anneke von der Lippe var våren 2008 aktuell i forestillingen "Populærmusikk fra Vittula" ved Christiania Teater. Møvik fort. 38 cm SK C-34 marinekanon Møvik fort var et tysk og senere norsk kystfort i Kristiansand bygget under andre verdenskrig. Kystfortet ligger i området Kroodden/Møvig i bydelen Vågsbygd, 8 km sørvest for Kristiansand sentrum. Fortet ble anlagt fra 1941 til 1944 av tyske Kriegsmarine og var sammen med fire andre marinekystbatterier en del av Artillerigruppe Kristiansand. Det tyske navnet på anlegget var «Batterie Vara». Batteriet ble oppkalt etter Generalmajor der Marinepioniere Felix Vara. Felix Vara ble drept utenfor Alderney i Den engelske kanal 3. november 1941. Flere andre tyske kystfort ble oppkalt etter falne offiserer, eksempelvis Batterie Dietl på Engeløya i Steigen samt «Batterie Lindemann» og «Batterie Todt» i Frankrike. Strategien bak anlegget. Møvik fort på norsk side var sammen med et søsterbatteri i Hanstholm i Danmark anlagt for å sperre Skagerrak og sjøveien til Øst-Norge, Kattegat, Østersjøen og Baltikum for allierte sjøstridskrefter. I luftlinje er det 126 km fra Møvig til Hanstholm. Kun et felt, ti nautiske mil bredt, midt i Skagerrak kunne ikke dekkes av kanonene på disse anleggene. Dette feltet ble derfor minelagt. Adolf Hitler gikk personlig inn for sperrestrategien og beslutningen om Hanstholmanlegget ble tatt allerede i mai 1940. I mai 1941 var to av Hanstholmkanonene på plass og på norsk side var forberedende arbeider startet. Dimensjoner. Fortet har fire kanonstillinger med bunker, en intakt kanon, to tomme kanonbrønner og en tom kasematt. Kanonen som er intakt, er en 38 cm Krupp hurtigladekanon. Typen ble utviklet for slagskip og fantes også på «Bismarck» og «Tirpitz». Den har en totalvekt på 337 tonn. Av dette utgjør løpet alene 110 tonn. Det er 19,76 meter langt. Kanonen er produsert av Fried. Krupp i Essen i 1940 og har serienr 79. De to første kanonene ble prøveskutt 12. mai 1942. Den tredje stod klar i november. 17. juni 1943 skjedde den første batteriskytingen med tre kanoner. Skuddvidden med standard granat som veide 800 kg, var 42 000 meter. Med Siegfried-granat (500 kg) økte den til 55 000 meter. Den fjerde kanonen (kanon 1) kom aldri på plass. Kanonløpet var ombord på skipet «Porto Allegre», som ble senket av engelske fly i Kattegat 22. februar 1945. Etterkrigstid. Møvik fort gikk fra 5. oktober 1946 inn i Kystartilleribrigade Sør. I 1953 ble det en del av Kristiansand festning. 20. april 1959 ble fortet nedlagt og to av kanonene samt fundamentet til den fjerde (som aldri fikk løp) gikk til opphugging. På 50-tallet og utover på 60-tallet hadde Luftforsvaret en radarstasjon i det atomsikre anlegget på Sandviktoppen ovenfor Møvik. Etter omfattende oppussingsarbeider i 1987 og 1988 av Sørlandets sjøforsvarsdistrikt og i 1991 og 1992 av Stiftelsen Kristiansand Kanonmuseum Møvik, ble deler av fortet åpnet for publikum i 1993. Nåtid. Møvik fort/Kanonmuséet «Batterie Vara» drives idag av Stiftelsen Kristiansand Kanonmuseum Møvik. Møvik fort forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. 38-centimeter kanonen på fortet er verdens nest største gjenværende kanon. Den største, kalt «Adolf», er plassert på Trondenes fort utenfor Harstad. Kanonen er sjelden i europeisk sammenheng, da den etter et omfattende restaureringsarbeid er i kjørbar stand. Teknisk utstyr er hentet fra øvrige brønner på Møvik og fra Trondenes fort, slik at kanonen fremstår i tilnærmet opprinnelig stand innvendig. Fortet ble fredet i mars 2012. Kornisk. Kornisk (eget navn "Kernowek", "Kernewek", "Curnoack") er et av de brytoniske keltiske språk, det vil si samme gruppe som walisisk, bretonsk og cumbrisk. Vokabular. Vokabularet er omkring 80 % felles med bretonsk, 75 % med walisisk, 35 % med irsk gælisk og 35 % med skotsk gælisk. Bortfall av kornisk. Kart som viser det gradvise bortfallet av kornisk Den siste kjente personen som snakket kornisk som eneste morsmål var Dolly Pentreath, som døde i desember 1777. Når kornisk som muntlig form døde helt (før gjenopplivinga), er det forskjellige kilder med forskjellig konklusjon. Historikeren Hobson Matthews nevner Davy i sin "History of St. Ives, Lelant, Towednack, and Zennor". Her sier Matthews at Davy var en kornisk bonde som visste hva navnene i nabolaget betød, samt "kunne snakke noen fraser på språket". Dette er imidlertid kritisert av Henry Jenner: Grenoble og Whaley (2008) uttaler at: John Davey fra Zennor (også kjent som Davy) døde i 1891 som siste morsmålsbruker. Gjenoppliving. I nyere tid har det vært drevet kampanjer for å øke bevisstheten om språket i Cornwall, og omkring 3 500 mennesker snakker det, 100-150 av dem helt flytende. Ödön von Horváth. Ödön (Edmund Josef) von Horváth (født 9. desember 1901 i Fiume (nå Rijeka, Kroatia), død 1. juni 1938) var en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere og dramatikere i det tyvende århundre. Han ble født utenfor ekteskap i dagens Kroatia som sønn av den østerriksk-ungarske diplomaten dr. Edmund Josef Horváth og Maria Hermine Prehnal. Faren ble opphøyet i adelstanden i 1909, samtidig som han ble stasjonert i München. Ödon gikk på skole i Budapest, Wien og München, og studerte deretter germanistikk ved Ludwig-Maximilians-Universität München. Mellom 1924 og 1933 bodde han i Berlin, Salzburg og Murnau i Oberbayern. I 1933 reiste han til Wien, og i 1938 slo han seg ned i Paris. Folkekultur og tysk politisk historie spiller en viktig rolle i Horváths arbeider, og han advarte særlig mot fascismen. Magnar Solberg. Magnar Solberg (født 4. februar 1937 i Soknedal) er en tidligere norsk skiskytter og olympisk mester og politimann. Han var medlem av Trondhjems Skytterlag. Solberg tok gull på 20 kilometer i OL 1968 i Grenoble, og forsvarte gullmedaljen i OL 1972 i Sapporo. Han var dessuten norsk flaggbærer under sistnevnte vinter-OL. I 1968 ble han tildelt Olavstatuetten og Morgenbladets Gullmedalje. Han tok bronse på 20 kilometer under VM både i 1969 og 1971, mens han var på det norske stafettlaget som tok sølv i VM tre år på rad: 1969, 1970 og 1971 Magnar Solberg tok del i etterforskningen av Fritz Moen, som endte med justismord i det som er kjent som Moen-saken.«- Jeg tok del i den store tabben, sammen med mange andre», sa han til VG Donetsk oblast. Donetsk oblast (ukrainsk Донецька область) er en oblast (provins) øst i Ukraina. Hovedstaden heter Donetsk. Historisk sett har provinsen utgjort mesteparten av Donbas-området. Provinsen har et areal på 26 500 km². Donetsk er den mest folkerike provinsen i Ukraina, med 4.7 millioner innbyggere (5. januar 2004). Dette skyldes noen store industribyer samt urbane områder rundt disse byene. Provinsen har mye tungindustri, blant annet kullgruver samt jern- og stålverk. Myndighetene i Donetsk truet med at dersom Viktor Jusjtsjenko vant presidentvalget i Ukraina i 2004, ville man holde folkeavstemming om Donetsk skal erklære seg som en uavhengig provins i Ukraina. Denne folkeavstemmingen ble senere avlyst. Seksuelt overførbar infeksjon. En seksuelt overførbar infeksjon (SOI) er en infeksjon der smittematerialet kan overføres ved seksuell kontakt. Tidligere kalt "seksuelt overførbare sykdommer", "kjønnssykdomer" eller "veneriske sykdommer". I 1999 anbefalte Verdens Helseorganisasjon at betegnelsen "seksuelt overførbare infeksjoner" erstattet de tidligere, siden den også omfatter asymptomatiske infeksjoner. Aids, som utvikles etter at man har blitt smittet av hiv, er i Norge i dag den seksuelt overførbare infeksjonen med høyest dødelighet. Ørje-fortene. __NOTOC__ Ørje-fortene eller Ørje befestninger er en fellesbetegnelse for to fort, Likollen fort og Ørjekollen fort som ligger ved Ørje. Fortene ligger i Marker kommune i Østfold. Fortene ble anlagt i 1902-03 for å dekke mellomriksveien, i dag E18, over Ørje som var den viktigste innfartsåren fra Sverige. Fortene var i sin tid oppsatt med 1300 mann og ansett som moderne og beskyttet av piggtråadsperringer og grøfter. Fra svensk side ble fortene betegnet som "stormfri", de ville være meget vanskelige å innta ved infanteriangrep. Ørjekollen fort. Nordre fort eller "Ørjekollen fort" ligger sydvest for Ørje bro og sluser. Nordre fort ble delvis restaurert i 1991. Lihammeren fort. Søndre fort, eller "Lihammeren fort", ligger 1 km lenger syd. Fortet ble anlagt i 1902 og kunne bestryke mellomriksveien fra grensen frem mot Ørje bro. Mot øst stod 6,5 mm Hotchkiss mitraljøser. Videre to 10,5 cm og to 7,5 cm kanoner med tilhørende ammunisjonsnisjer. Mellom kanonstillingen var det en batterigang med overdekkede rom og skyteskår. Hele området var omgitt av kraftige piggtrådsperringer. Anlegget er fortsatt i Forsvarets eie og er fredet. Som et resultat av Karlstadkonvensjonen ble fortet demolert i 1905. Fortets kanoner ble overført til Hegra festning. Hertfordshire. Hertfordshire (uttales som "Hartfordshire", forkortes Herts) er et grevskap i England. Det tilhører regionen Øst-England, og regnes med blant Home Counties. Det grenser mot Stor-London, Essex, Buckinghamshire, Bedfordshire og Cambridgeshire. Administrasjonsbyen er Hertford. Store deler av Hertfordshire er en del av Londons pendlerbelte. Historie. I romersk tid lå en av de viktigste byene i romersk Britannia der, nemlig Verulamium (på samme sted som dagens St. Albans). Hertfordshire var opprinnelig det området som var underlagt en festning bygget i Hertfor i 913 under Edward den eldre. Navnet Hertfordshire forekommer i "Den angelsaksiske krønike". I 1613 ble den menneskeskapte elven New River åpnet, med startpunkt i Hertfordshire. Den ble anlagt for å skaffe rent drikkevann til London. I 1965 ble Barnet overført til Stor-London, men samtidig ble Potters Bar og South Mimms overført fra Middlesex. Hiv-test. En hiv-test foretas for å finne ut personen som testes er smittet av hiv-viruset. Testen utføres ved å ta en enkel blodprøve av vedkommende, og resultatet får man som regel vite etter bare noen dager. I Norge har man hiv-testet alle blodgivere siden 1985, i tillegg til at alle som f.eks. skal donere organer testes. Tidligere reagerte en hiv-test kun på kroppens antistoffer, men det tar lang tid før kroppen danner slike antistoffer. Selv om det i gjennomsnitt tar cirka fire uker, kan det gå opptil ett år før smitte kan utelukkes. Nyere tester reagerer imidlertid både på antistoffer og antigener (selve viruset). Det gjør at man allerede etter bare tre uker kan være relativt sikker på testresultatet. Etter seks uker regnes testen som helt sikker. Aschehougprisen. Aschehougprisen deles hvert år ut av forlaget Aschehoug. Prisen ble innstiftet i til Aschehoug 100-års jubileum. Aschehougprisen tildeles norske forfattere som en ærespris uten hensyn til hvilket forlag de er knyttet til. Utdelingen skjer etter bindende innstilling fra seksjonsutvalget for Litteratur i Norsk kritikerlag. Prisen består av en statuett og et beløp på 100 000 kroner (2007). Statuetten er en miniatyrkopi av Ørnulf Basts skulptur «Evig liv», hvis original står utenfor forlagslokalene på Sehesteds plass. Presidentvalget i Ukraina 2004. Presidentvalget i Ukraina som ble holdt i november 2004 sto i all hovedsak mellom statsminister Viktor Janukovytsj og tidligere statsminister og opposisjonsleder Viktor Jusjtsjenko. Valget ble holdt i en ladet atmosfære, med beskyldninger om mediapåvirkning, trusler mot velgerne samt påstander om forgiftning. Ifølge offisielle resultater, som ble offentliggjort den 23. november, ble valget vunnet av Janukovytsj. Jutsjenko og hans støttespillere, samt internasjonale valgobservatører, påstår imidlertid at det foregikk omfattende valgfusk. Dette førte til en politisk krise i landet. Kandidater. Presidentvalget dreide seg i hovedsak om de to kandidatene Viktor Janukovytsj og Jusjtsjenko. Den pro-russiske Janukovytsj har vært statsminister siden 2002 og var støttet av den avgående president Leonid Kutsjma og Russlands president Vladimir Putin. Jusjtsjenko har vært regnet som mer pro-vestlig, og var støttet av USA og George Soros. Valgresultatet viste at han har vært foretrukket kandidat vest i Ukraina. Pjotr Simonenko, det ukrainske kommunistiske partiets leder, var også kandidat. Totalt var det 26 kandidater som stilte til valg på ny president. De andre kandidatene fikk betydelig færre stemmer enn de to hovedutfordrerne, som tilsammen fikk om lag 80% av stemmene i første valgomgang. Første valgomgang. Første valgomgamg ble holdt den 31. oktober 2004. Resultatene viste et jevnt løp, hvor offisielle tall viste at Janukovytsj fikk 39,3 prosent og Jusjtsjenko 39,9 prosent av de avgitte stemmene. Siden ingen av kandidatene oppnådde 50% av stemmene, som kreves for å kunne erklære en vinner, ble det bestemt å avholde et omvalg i en Andre valgomgang den 21. november. Andre valgomgang. I omvalget erklærte Ukrainas valgkommisjon statsminister Janukovytsj som vinner. Ifølge valgkommisjonens resultater fikk Janukovytsj 49,4 prosent og Jusjtsjenko 46,7 prosent av de avgitte stemmene. Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) erklærte etter valget at andre valgomgang ikke hadde møtt internasjonal standarder. Valgobservatører fra USA kalte valgomgangen for "et flerstemt og kraftfullt program for valgdagsfusk." Øst-vest fordeling av stemmer. Den geografiske fordelingen av de avgitte stemmene viste en klar øst-vest oppdeling av Ukraina, noe som er dypt forankret i landets historie. De vestlige og sentrale delene utgjorde i det 17. århundre en del av det Polsk-Litauiske samveldet. Disse områdene regnes som pro-vestlige, hvor flertallet snakker ukrainsk og er enten ukrainske Gresk-Katolikker i vest eller Ukrainsk Ortodokse i de sentrale deler av landet. Stemmene her gikk hovedsakelig til Jusjtsjenko. De østlige delene, inkludert den autonome republikken Krim, er tungt industrialisert og har tradisjonelt sterke forbindelser til Russland og til den Russisk Ortodokse kirken. I disse områdene gikk majoriteten av stemmene til Janukovytsj. a>) etter andre valgomgang. Kartet illustrerer det politiske skillet mellom øst og vest i Ukraina. Økning i valgoppmøte. Mellom de to valgomgangene ble det registrert en kraftig økning i valgoppmøte i de Janukovytsj-vennlige områdene, mens de Jusjtsjenko-vennlige områdene hadde omtrent samme eller lavere valgoppmøte. Denne effekten var størst øst i Ukraina og da spesielt i Janukovytsj-bastionen Donetsk, hvor det var et oppmøte på 98,5%, noe som var en økning på 40% i forhold til første valgomgang. I enkelte valgdistrikter var oppmøtet hevdet å være over 100%, hvor et distrikt hevdet å ha et oppmøte på 127%. Påstander om valgfusk. Ifølge valgobservatører og opplysninger fra opposisjonen, reiste tilhengere av Janukovytsj rundt i regionen og avga stemmer flere ganger. En del grupper som er avhengig av offentlig støtte, slik som studenter, pasienter og fengselsinnsatte, ble visstnok instruert i å stemme på Janukovytsj. Også andre irregulariteter ble rapportert i forbindelse med valget, som tetting av stemmeurner og trusler ved stemmeavlukkene. Et høyt antall mennesker som ikke stemte i første valgomgang, avga stemme i andre omgang. I Donetsk utgjorde denne gruppen om lag en halv million mennesker. Opptellingen viste at med unntak av ett distrikt, hadde Janukovytsj vunnet i alle valgdistriktene hvor det ble registrert en markant økning i valgdeltakelsen. Internasjonale påvirkninger. Mange kommentatorer har påpekt at valget har vært påvirket av eksterne parter, mer spesifikt USA, EU og Russland. USA har støttet Jusjtsjenko mens Russlands president Vladimir Putin har støttet Janukovytsj. De to presidentkandidatene har vært stilt i kontrast til hverandre, hvor Jusjtsjenko representerer de pro-vestlige innbyggerne i Kiev samt folk som bor på landet, mens Janukovytsj representerer de pro-Russiske industriområdene øst i Ukraina. Tredje valgomgang. Den 3. desember erklærte Ukrinas høyesterett resultatet fra andre valgomgang som ugyldig. Et nytt omvalg mellom Viktor Janukovytsj og Viktor Jusjtsjenko ble avholdt den 26. desember, hvor Jusjtsjenko gikk av med seieren med om lag 52 % av stemmene. Janukovtsj, som fikk om lag 44 % av stemmene, klaget denne valgomgangen inn til høyesterett i Ukraina. Den 31. desember kunngjorde han også sin avskjedssøknad som statsminister i en fjernsynsoverført tale. I begynnelsen av januar 2005 innvilget president Kutsjma denne søknaden samtidig som høyesterett forkastet klagen på gjennomføringen av valget. Hvilken retning går Ukraina? Valget i Ukraina dreier seg ikke bare om to presidentkandidater, men også om Ukraina skal fortsette å være orientert mot øst, eller om landet skal orientere seg mot vest. Det har vært antatt at en seier for den pro-vestlige Jusjtsjenko ville føre til en stopp i integreringen av Ukraina inn i Samveldet av Uavhengige Stater, og muligens en kansellering av det økonomiske frihandelsområdet (Fellesøkonomisk rom) som har blitt forhandlet frem av Russland, Ukraina, Hviterussland og Kasakhstan. Denne avtalen ble signert av det ukrainske parlamentet Verkhovna Rada i mai 2003. Det er videre hevdet at Jusjtsjenko vil arbeide for å få Ukraina i tettere kontakt med det vestlige Europa, og at han muligens vil jobbe for en tilslutning til EU og NATO. Den pro-russiske Janukovytsjvil på den andre siden opprettholde den historisk sterke kontakten med Russland og videreføre avtalene som allerede er inngått. Han har også lovet å gjøre russisk til et offisielt språk på linje med ukrainsk. Russisk er allerede et offisielt språk i de andre SUS-landene Hviterussland, Kasakhstan og Kirgisistan. Leyte (provins). Leyte er en filippinsk provins i regionen Eastern Visayas i landsdelen Visayas. Den omfatter størstedelen av øya Leyte. I nord er den skilt fra øya og provinsen Biliran med et smalt strede. Provinshovedstaden er Tacloban City. Vest for Leyte ligger øya og provinsen Cebu, og i sør grenser den mot Southern Leyte, som omfatter den sørlige fjerdeparten av øya. I øst ligger øya Samar med provinsen Samar, tidligere kalt Western Samar. Leyte var lenge én provins. Fordi det var vanskelig å administrere hele øya fra Tacloban, ble Southern Leyte utskilt som egen provins den 22. mai 1959. Politisk inndeling. Leyte er delt i 2 "cities" (bykommune) og 41 "municipalities" (landkommuner). Biliran. Biliran er en øy i Filippinene i landsdelen og øygruppen Visayas, i regionen Eastern Visayas. Biliran er samtidig en av Filippinenes minste provinser. Provinshovedstaden heter Naval, men har ennå ikke (2004) oppnådd bystatus. Politisk inndeling. Biliran består av 8 landkommuner («municipalities»), som alle – med unntak av Maripipi – ligger på selve øya Biliran. Språk. Grensen mellom de cebuano- og de waray-språklige områdene løper gjennom denne provinsen, slik at innbyggerne i de vestlige kommunene er cebuanotalende, og i de østlige waraytalende. Jus (drikk). Jus (juice, fruktsaft) (fra latin "jus", som også er i slekt med de norske ordene "sjy" og "ost") er betegnelsen på drikkbar saft fra planter, vanligvis presset frukt, men kan også være laget av grønnsaker. Eksempler: Ananasjus, appelsinjus, eplejus, tomatjus. Hvis en fruktdrikk inneholder mindre råsaft fordi den er tilsatt vann eller kunstige tilsetninger (som f.eks. sukker) slik at næringsinnholdet ikke tilsvarer den opprinnelige, naturlige råvaren, skal den kalles nektar, limonade eller saft. Anfield. Anfield Stadium, oftest kalt "Anfield", eller "Anfield Road" etter veien den ligger ved, er et fotballstadion ved Stanley Park i Liverpool, England. Den ble bygget i 1884, og har vært hjemmebanen til Liverpool FC siden de ble stiftet i 1892, etter at byrival Everton flyttet fra Anfield. Anlegget består av fire forskjellige tribuner; The Kop, Main Stand, Centenary Stand og Anfield Road End, og de utgjør en samlet kapasitet på 45 276 tilskuere. Tilskuerrekorden er på 61 905 fra en kamp i FA-Cupens fjerde runde mot Wolverhampton Wanderers i 1952. Denne rekorden har i ettertid blitt vanskelig å slå, spesielt etter at kapasiteten på Anfield ble redusert i 1994, da det ble forbudt med ståplasser i de to øverste divisjonene i England. Dette var en følge av Taylor-rapporten, som ble satt i gang etter Hillsborough-tragedien, hvor Liverpool ble hardt rammet. Utenfor stadion finnes det to porter ("gates") som er oppkalt etter to legendariske managere i klubben, "Paisley Gates" og "Shankly Gates". Det finnes også en statue av Shankly ved The Kop-tribunen. Anfield regnes som en UEFA Elite Stadion, og har ved flere anledninger vært vertskap for internasjonale kamper, inkludert flere hjemmekamper for. Banen var også sentral i EM i fotball 1996, som en av åtte spillearenaer. Tidligere i historien ble arenaen flere ganger brukt til tennis og boksekamper, og skal i fremtiden være med å arrangere VM i rugby i 2015. Det er planer om å erstatte Anfield med en langt moderne arena, som har en atskillig større tilskuerkapasitet. Stanley Park Stadium har vært planlagt lenge, men byggestarten har blitt utsatt flere ganger. Dette skyldes at klubben ikke har fått innvilget byggetillatelse, og den økonomiske situasjonen i klubben. Historie. Spillertunnellen med det berømte «This is Anfield»-skiltet. Da Anfield ble åpnet i 1884 var stadion eid av John Orrell, en god venn av John Houlding, som var president i Everton. Klubben spilte da på Priory Road, men trengte en ny arena på grunn av støy under kampdager. Orrell stilte Anfield til disposisjon, mot en donasjon til det lokale sykehuset. I 1885 ble Anfield kjøpt av Houlding. Den første kampen som ble spilt på Anfield var en kamp mellom Everton og Earlestown 28. september 1884, der hjemmelaget vant 5-0. I løpet av Evertons periode på Anfield var det rundt 8000 tilskuere i gjennomsnitt, men den hadde en totalkapasitet på 20 000. På denne tiden var Anfield av internasjonal standard, noe som gjorde at det ble spilt flere landskamper her, blant annet - i 1889. Den første ligakampen her var Evertons kamp mot Accrington i 1888, og klubben ble i 1891 Anfields første ligamestere. I samme periode oppsto en krangel mellom Houlding og Everton-styret, om hvordan klubben skulle eies og drives. Dette endte med at klubben flyttet til Goodison Park, rundt 1 kilometer unna. Houlding satte da igjen med et tomt stadion, og bestemte seg for å stifte en ny klubb. Liverpool FC så dagens lys i 1892, og klubbens første kamp på Anfield ble spilt 1. september 1892, hvor de vant 7-1 mot Rotherham Town. Liverpools første Lancashire League-kamp på Anfield ble spilt 9. september 1893 mot Lincoln City, hvor klubben vant 4-0 foran 5000 tilskuere. En ny tribune ble bygget i 1895, på stedet til dagens Main Stand. Senere, etter at klubben vant sitt andre ligamesterskap i 1906, ble ytterligere en tribune bygd. Tribunen fikk navnet Spion Kop, oppkalt etter en kjent fjelltopp i Sør-Afrika. Dette for å ære «scousere» som mistet livet i Boerkrigen på starten av 1900-tallet. Anfield fremsto ganske likt, uten store forandringer fram til 1928, da Kop ble redesignet og utvidet til å holde 30 000 tilskuere. Mange baner i England hadde på denne tiden tribuner oppkalt etter Spion Kop, men Anfields Kop var den desidert største. Tribunen var i stand til å holde flere tilskuere enn den totale tilskuerkapasiteten hos de fleste andre stadion på denne tiden. Den 30. oktober 1957 ble det for første gang spilt med flomlys på Anfield, i en kamp mot Everton, anledning Liverpool County Football Associations 75-års jubileum. I 1963 ble den gamle Kemlyn Road-tribunen erstattet, og ble i stand til holde 6700 tilskuere. To år senere ble det gjort endringer på Anfield Road End, som ble omgjort til en stor ståtribune. Den største utbyggingen kom imidlertid i 1973, da Main Stand ble revet og erstattet med en langt mer moderne tribune. Samtidig ble de eksisterende flomlysene erstattet med nye lys, montert på taket av nye Kemlyn Road og Main Stand. På 80-tallet ble den nedre delen av Main Stand, kalt Paddock, omgjort til sitteplasser. Samtidig ble det i 1982 montert sitteplasser på Anfield Road End. Samme år ble Shankly Gates åpnet, en hyllest til den legendariske manageren Bill Shankly. I 1987 fikk Kemlyn Road fargede seter, og samtidig ble en politi-seksjon åpnet i tribunen. Noen år senere ble andre etasje på tribunen bygd, noe som førte til en kapasitet på rundt 11 000 tilskuere. Det var lenge planer om utvidelser, men grunnet at naboer nektet å avgi tomt, ble planene lagt på vent. Tribunen ble offisielt åpnet 1. september 1992 av UEFA-president Lennart Johansson, og navnet ble byttet til Centenary Stand. The Kop ble i 1994 ombygd til kun sitteplasser, noe som reduserte kapasiteten betraktelig, men kan fortsatt den dag i dag romme over 12 000 tilskuere. Den 4. desember 1997 ble statuen av Bill Shankly avduket utenfor Anfield. Den er laget av bronse, og er 2,4 m høy. Statuen viser Shankly iført supportesskjerf, i kjent positur idet han tar imot applausen fra fansen. På sokkelen er det påskriften «Bill Shankly – He Made The People Happy». Hillsborough Memorial ligger langs Shankly Gates, og er alltid dekorert med blomster og hyllester til ofrene fra tragedien. I midten av minnesmerket brenner det en evig flamme, som viser at de aldri vil bli glemt. Den siste utbyggingen på Anfield skjedde i 1998, etter at andreetasjen på Anfield Road End ble åpnet. Tribunen har imidlertid ført til en rekke problemer, ettersom stabiliteten ble stadig svekket. Det ble i 2000 satt inn en rekke bærestolper for å bedre problemet. Det var under Ronnie Morans testimonialkamp mot Celtic, at flere tilskuere påpekte dårlig stabilitet i andre etasje av tribunen. Landskamper. har opp gjennom tiden spilt flere landskamper her, senest en treningskamp mot i 2006. Arenaen var også en av åtte anlegg under EM i fotball 1996. "Det ble spilt fire kamper under EM i 1996 på arenaen, tre gruppespillkamper og en kvartfinale. (Vinner i fet skrift). "Tre av kampene i gruppe C ble spilt på Anfield, mens de resterende kampene i gruppen ble spilt på Old Trafford". "I kvartfinalen mellom og, vant sistnevnte lag 4-5 på straffesparkkonkurranse etter at det sto 0-0 ved full tid". Ilocos Sur. Ilocos Sur er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Ilocos. Provinshovedstaden er Vigan City. Nord for Ilocos Sur er provinsene Ilocos Norte og Abra, i øst er Mountain Province, i sør er Benguet og La Union. Utenfor vestkysten er Sørkinahavet. Navnet Ilocos. Navnet "Ilocos" er sannsynligvis avledet av navnet på den filippinske folkegruppen som begolker området, ilokanoene. Politisk inndeling. Ilocos Sur i 2 "cities" (bykommuner) og 32 "municipalities" (landkommuner). Ilocos Norte. Ilocos Norte er en filippinsk provins i landsdelen Luzon. Den ligger nord for Manila, i regionen Ilocos. Provinshovedstaden er Laoag City. I vest og nord ligger Sørkinahavet. I øst er provinsene Cagayan, Apayao, og i sør Abra og Ilocos Sur. Navnet Ilocos. Navnet "Ilocos" er sannsynligvis avledet av navnet på den filippinske folkegruppen som begolker området, ilokanoene. Politisk inndeling. Ilocos Norte i 1 "city" (bykommune) og 22 "municipalities" (landkommuner). Blodcelle. Blodcellene, eller "blodlegemene", utgjør ca. 45 % av blodets volum og kan deles inn i tre hovedtyper; røde blodceller (erytrocytter), hvite blodceller (leukocytter) og blodplater (trombocytter). Røde blodceller (erytrocytter). I kroppen blir det daglig produsert omkring 200 000 millioner blodceller for å erstatte de som dør. De røde blodcellene inneholder stoffet hemoglobin, som utgjør ca. 95 % av blodcellenes proteiner, og ca. 34 % av deres vekt. Hemoglobinmolekylet binder og avgir O2, og er ansvarlig for at oksygen blir transportert rundt i kroppen. Modne erytocytter inneholder ingen cellekjerne, unge erytrocytter derimot har en kjerne og kalles for retikulocytter. Hemoglobinmolekylet. De fire hemgruppene i hemoglobinet gjør det mulig for hver erytrocytt å binde fire O2-molekyler til seg. Hemoglobinet er dessuten grunnen til at fargen på blodet er rødt. Tilstander. 99 % av alle blodceller i kroppen er røde (resten er hvite, eller er blodplater). Røde blodceller mangler en kjerne, og er nærmest små poser fylt med hemoglobin. 45 % av blodet er røde blodceller; 35 % av disse er hemoglobin, mens resten er vann. Jern, vitamin B12 og folinsyre er viktige for dannelsen av røde blodceller. Cellene dannes i beinmargen, og regulerer hormonet erythropoitin. Kroppen produserer mer blodceller hvis det er behov for det. De lever opp til 120 dager. Menn har vanligvis blodverdier mellom 13,4 – 17  g/dl, mens kvinner normalt har verdier mellom 11,7 – 15,3  g/dl. Menn har høyere blodverdier fordi de har et høyere testosteronnivå i kroppen. Testosteronet påvirker produksjonen av blodceller. Reticulocytter er celler som er i forstadiet til å bli røde blodceller. Dersom andelen av reticulocytter ligger mellom 0 – 0,2 prosent vil det enten bety at du er alvorlig syk, og ikke produserer blodceller, eller at det er en annen unaturlig årsak til det. Nedbrytning av røde blodceller. En årsak kan være en arvelig feil som gjør at de røde blodcellene lett blir ødelagt. Rask nedbrytning kan også skyldes at kroppens immunsystem ved en feil går til angrep på sine egne blodceller (autoimmun sykdom). Årsaken kan i noen tilfeller være bruk av medisiner, blant annet penicillin, kinin, kinidin, sulfonamider eller metyldopa. Sykdommer som malaria, kreft, forstørret milt og toxoplasmose (infeksjon som kan smitte via rått kjøtt og katteekskrementer), kan også føre til at de røde blodcellene lever kort. Kunstige hjerteklaffer kan også ødelegge røde blodceller siden de er hardere enn kroppens egne hjerteklaffer Hvert eneste sekund pumpes blodet hurtig rundt i kroppen din. De røde blodcellene sørger for å frakte oksygen til hver eneste av kroppens 50.000 milliarder celler. Samtidig er de hvite blodcellesoldatene alltid beredt til å smyge seg ut av blodbanen for å oppspore og drepe inntrengere som virus og bakterier. De røde blodcellenes oppgave er å transportere oksygen til alle kroppscellene. For å få tak i oksygen må de innom lungene. Når du puster inn og fyller lungene med luft, kommer oksygenet ned i de mange millioner små lungeblærene, alveolene. Rundt hver eneste alveole ligger en blodåre som er så liten at bare én og én rød blodcelle kan passere om gangen, så her må de gå i kø. Gjennom små åpninger i blodåreveggen og alveoleveggen kan de kvitte seg med avfallsstoffer (karbondioksid) og samtidig fylle opp oksygentankene. Når du puster ut, blir lungene kvitt karbondioksidet. Denne prosessen kalles gassutveksling. Deretter strømmer blodet til hjertet for å bli pumpet ut i kroppen igjen. Runden blodet tar fra hjertet til lungene og tilbake til hjertet igjen kalles "det lille kretsløpet". Etterpå pumpes blodet ut i resten av kroppen, hodet, armene og beina. Røde blodceller er runde, litt flattrykte på midten og likner på en liten knapp. De finnes i enorme mengder; fem millioner røde blodceller per kubikkmillimeter blod. Blodcellen lever i fire måneder. Hvert sekund går minst to millioner av dem til grunne, og samtidig må like mange lages for at kroppen til en hver tid skal ha nok. Hvis du tenker deg at vi la alle de røde blodcellene utover et område, ville overflaten deres dekke gulvet i cirka tretti tre-roms leiligheter. De hvite blodcellene er en del større enn de røde, og det finnes derfor langt færre av dem. De hvite blodcellene lever bare i noen få dager. Blodplatene er de minste cellene i kroppen, de er ikke ordentlige celler engang, men rester etter noen kjempestore celler som finnes i beinmargen. Under normale, fredelige forhold er de diskosformede. Hvite blodceller (leukocytter). Celler med cellekjerne som er en del av kroppens immunforsvar. De er de største av blodcellene og de det er færrest av. Hvite blodceller kan deles inn i flere undergrupper; En hvit blodcelle lever vanligvis fra en dag til ca en uke. De hvite blodcellene er blodets forsvar. Med en gang et uønsket legeme trenger inn i blodet, vil de hvite blodlegemene angripe, som regel ved å skille ut et antistoff som dreper inntrengeren. Noen sykdommer, for eksempel multippel sklerose, forvirrer de hvite blodlegemene slik at de produserer antistoffer som dreper kroppens egne celler. Hiv\aids er et annet eksempel, her blir de hvite blodcellene drept og andre sykdommer slipper lettere til. Hvis man får et sår, vil de hvite blodcellene lage et fibrin-nett over såret som reparerer og beskytter. Blodplater (trombocytter). Disse er viktige for at blodet størkner, eller "koagulerer", etter at man har fått et åpent sår. Blodplater eller thrombocytter (fra gresk "thrombos" «plugg», «propp») er små (1,5-4 μm) diskformede, kjerneløse cellefragmenter som sirkulerer i blodet. Ved sårskade "aktiveres" blodplatene av kollagenfibre som blottlegges. Få eller manglende funksjon av blodplater i blodet gir blødningstendenser. Blødere mangler dette stoffet helt eller delvis. Hvis man har for høye nivåer av blodplater, har man økt risiko for trombose (tilstopping av blodkar). Morfologi. Blodplater er anukleære (uten cellekjerne) og diskformet når de ikke er aktiverte, fra 1,5-4 μm i diameter. De dannes fra megakaryocytter i beinmargen. Den fysiologiske levetiden er ca. 7 dager i blodet, slik at 20 % av blodplatene nydannes hver dag. Nedbrytningen av blodplater skjer i det reticulo-endotheilale systemet som leveren og milten utgjør. Aktivering av blodplater av agonister som ADP eller trombin eller ved adhesjon fører til en form-endring med dannelse av «armer» (pseudopodier). Overflaterarealet øker da fra ca. 8 til ca. 13 kvadratmikrometer. Den perifere sonen. Den perifere sonen består av cytoplasmamebranen, et fosfolipid dobbeltlag med diverse glykoproteiner, proteiner og mykopolysakkarider (glykokalyx) på den ekstracellulære siden. En asymmetrisk fordeling av fosfolipidene er et viktig trekk (se senere); fosfatidylcholine og fosfatidyletanolamin dominerer på utsiden av membranen mens fosfatidylinositol og sfingomyelin dominerer innsiden av membranen. Hermann Göring. a>. Göring var gift med den svenske adelsdamen Karin von Kantzow fra 1922 til hun døde i 1931. Hermann Wilhelm Göring (født 12. januar 1893 i Rosenheim i Tyskland, død 15. oktober 1946 i Nürnberg (selvmord)) var en tysk politiker og flyveress. Han var blant annet riksdagsrepresentant for det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP 1928, president i den tyske riksdagen 1932, feltmarskalk 1938, riksmarskalk 1940 og sjef for det tyske luftforsvaret, Luftwaffe. Bakgrunn og familie. Göring vokste opp på Marienbad sanatorium, ved Rosenheim i Bayern. Familien var velstående og kom fra en artistokratisk slekt med tyskspråklig, sveitsisk bakgrunn. Faren Heinrich Ernst Göring (31. oktober 1839 – 7. desember 1913) var en tidligere kavalerioffiser og hadde arbeidet som tysk embetsmann i Tysk Sydvest-Afrika. Der ble medlemmer av herero-stammen satt i konsentrasjonsleir, hvor Heinrich Göring lot sine kolleger utføre medisinske eksperimenter på fangene, med raseforskning som formål. Görings mor, Franziska «Fanny» Tiefenbrunn (1859-15. juli, 1923) kom fra en bayersk bondefamilie, og dette ekteskapet (inngått i 1885) mellom en aristokrat og en kvinne fra de lavere samfunnsklasser var bare mulig siden Heinrich Ernst Göring var enkemann. Hermann Göring var en av fem barn, den eldste søsteren Paula Elisabeth Rosa Göring var fra farens første ekteskap, ellers hadde han brødrene Albert Göring og Karl Ernst Göring, og søsteren Olga Therese Sophia. Selv om antisemittisme var ganske utbredt på denne tiden, skal ikke Görings foreldre ha hatt slike synspunkter. Første verdenskrig og mellomkrigstiden. Göring var flyveress fra første verdenskrig og var nestkommanderende under «Den røde baron» Manfred von Richthofen for enheten "Jasta 11". Etter von Richthofens død overtok Göring kommandoen over enheten, og ble tildelt ordenen Pour le Mérite for sin innsats i krigen. Dette var den høyeste utmerkelsen i Tyskland på denne tiden. Etter krigen ble det tyske flyvåpen lagt ned, og Göring ble arbeidsledig. Han reiste til Danmark og Sverige og tok på seg ymse oppdrag som flyver. I Sverige møtte han den svenske adelsdamen Karin von Kantzow (født "Fock", 1888–1931). De giftet seg i 1922 og vendte tilbake til Tyskland. Både han og hustruen gikk da inn i NSDAP der Göring tidlig fikk sentrale oppgaver, blant annet som leder av Sturmabteilung (SA). Under det mislykkede ølkjellerkuppet fikk han skuddskader og ble behandlet av en jødisk familie som bodde i nabolaget. Han sørget senere for at de fikk reise ut av Tyskland under jødeforfølgelsene. Selv måtte han reise utenlands etter kuppforsøket og vendte tilbake til Sverige i noen år. Göring var en stund innlagt på mentalsykehus i Sverige på grunn av morfinmisbruk, som hadde sin bakgrunn i smertene han hadde etter skuddskadene. Misbruket av morfin fortsatte resten av livet. Tilbake i Tyskland fikk Göring en sentral posisjon i apparatet rundt Hitler, både i terroriseringen av politiske motstandere og i arbeidet med å gjøre NSDAP mer stuerent i de øvre sosiale klasser og overfor næringslivsledelsen. Her spilte også Görings hustru en sentral rolle, med sin adelige og aristokratiske, svenske bakgrunn. Etter maktovertagelsen i 1933. Etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933 ble Göring utnevnt til luftfartsminister. Han ble også utnevnt til riksskogmester og riksjegermester. Andre titler inkluderte riksmarskalk, ministerpresident og innenriksminister i Preussen. Han var sentral i arbeidet med Anschluss, men Hitler mente han gikk bak hans rygg ved Münchenforliket, og Görings posisjon ble fra da av mindre sentral. Göring var imidlertid en livsnyter som likte å smykke seg med fine titler og flotte uniformer. Han var også særdeles ærekjær. Mange regnet Göring lenge som nummer to i Tyskland, etter Hitler. Göring giftet seg på nytt i 1935 med skuespillerinnen Emmy Sonnemann. Sammen fikk de datteren Edda (født i 1938). Göring var sentral under De lange knivers natt og hadde ansvaret for utrenskningene i Berlin. Dagen etter angrepet på Nederland og Belgia besøkte en svensk delegasjon Göring i anledning av situasjonen i Narvik. Han snakket åpent om general Eduard Dietls problemer og prøvde å true dem til å la Tyskland sende våpen og ammunisjon gjennom Sverige til Narvik. Diplomaten Gunnar Hägglöf refererte at Göring sa: «De, herr Hägglöf, er en uforbederlig jurist og diplomat. De skjønner ingenting av folkenes store skjebnespørsmål», avsluttet med et knyttneveslag i bordet. Om Görings fremtreden sa han: «Göring (...) skrek, var påvirket av narkotika, stinket parfyme, hadde like mange smykker som en fornem, gammel enke og var sminket som et gammelt ludder.» Etter at krigslykken snudde, falt Göring gradvis mer i unåde. Blant annet skyldtes det hans katastrofale strategier under slaget om Storbritannia i 1940. Dessuten hadde Göring vært en forkjemper for Messerschmitt Bf 110 jagerflyet som viste seg å være underlegent de mindre jagerflyene. Hitler betraktet Göring som feig, lat og korrumpert av sin overdådige, usunne livsstil og morfinmisbruket. Göring hadde også et stort ansvar for katastrofen ved Stalingrad, da han og Wolfram von Richthofen, fetter til «den røde baron» Manfred von Richthofen, garanterte for opprettelsen av en luftbro som skulle sikre forsyningene til den kjempende tyske hær. Luftbroen ble aldri opprettet. Ammunisjon og matvarer som ble fløyet inn, var på sitt beste oppe i førti tonn daglig, dvs ca. 15% av dagsbehovet. I Erich von Mansteins dagboksnotat 24. november 1942 står anført at «etterforsyningen av 6. armé gjennom luften for tiden dekker en tiendedel av dagsbehovet for ammunisjon og drivstoff, forutsatt at det i det hele tatt er mulig å fly». Martin Bormann lyktes i å overbevise Hitler om at dette var et forsøk av Göring på å avsette ham som fører. En rasende Hitler beordret Göring arrestert for høyforræderi og fratatt alle stillinger, verv og utmerkelser. Göring bygget et stort og fasjonabelt jaktslott mellom Großdöllner See og Wuckersee i Brandenburg, 85 km nordøst for Berlin som han ga navnet "Carinhall" etter sin første hustru. Byggingen begynte i 1933 og fortsatte hele krigen, og han hadde store planer for videre utvidelser. På slottet samlet han plyndrede skatter fra okkuperte lands museer og brukte stedet som representasjonssted for å imponere gjester. I april 1945 sprengte Göring slottet for at skattene ikke skulle falle i hendene på sovjetiske styrker. Rettssak og død. På slutten av krigen, da Hitler hadde beordret Görings arrestasjon, overgav han seg til styrker fra den amerikanske hær. Göring ble tiltalt i 1945 under Nürnbergprosessen og ble i 1946 dømt til døden ved henging. Da han fikk vite at general Friedrich Paulus kom for å vitne mot ham, oppfordret han sin forsvarer til å «spørre det skitne svinet om han visste hva en forræder er». Göring hadde likevel ikke tenkt å dø for bøddelens hånd. På et ukjent sted i fengselscellen oppbevarte han en cyanidampull gjemt i en patronhylse. Han ventet imidlertid i det lengste med å gjennomføre selvmordet. 15. oktober 1946 forstod han at henrettelsen ville skje i løpet av kommende natt. Den kvelden lå Göring i sengen, for det meste urørlig, vel vitende om at han hele tiden ble overvåket gjennom celledørens kikkhull. Kl. 22.44 valgte han å bite over ampullen, og det kom raskt dype stønn fra mannen idet giften gjorde sin virkning. Celledøren ble da umiddelbart låst opp, og det ble gjort iherdige forsøk på å hindre at giften tok livet av ham, men personalet innså fort at han var døende. På Görings lik ble det funnet tre avskjedsbrev, to av dem med et hånlig innhold. Henrettelsen av de øvrige ti dødsdømte under Nürnbergprosessen ble forsinket som følge av selvmordet, og det ble i stedet Joachim von Ribbentrop som først ble ført til galgen, kl. 01.30 16. oktober 1946. Det er ikke kjent hvordan Göring fikk tilgang på giften han tok sitt liv med. Det kan ha vært en amerikansk løytnant som hadde gitt Göring giftampullen, i bytte mot gaver. Internasjonale medier meldte 8. februar 2005 at den 78 år gamle amerikaneren Herbert Lee Stivers etter påtrykk fra sin datter innrømmet at han som ung menig hadde gitt kapselen til Göring, skjult i en fyllepenn som han overrakte sammen med et stykke papir to uker før henrettelsen skulle finne sted. Ifølge Stivers hadde en kvinne han stolte på, presentert ham for to menn som fortalte ham at Göring trengte medisin som måtte smugles inn til ham. Dette blir imidlertid avvist av andre som et personlig PR-stunt. Batanes. Batanes er en øygruppe lengst nord i Filippinene i landsdelen Luzon. Batanes er samtidig en av Filippinenes minste provinser, i regionen Cagayan Valley. Provinsens hovedsete heter Basco (oppkalt etter generalguvernør Basco som i 1782 innlemmet øyene i det spanske koloniveldet). Sør for Batanes ligger Babuyan-øyene, som er del av provinsen Cagayan. Navnet Batanes. Opprinnelig het provinsen "Provincia de la Concepción". Men den største folkegruppen, eller stammen, på øyene kalles "basay" eller "batan". Catanduanes. Catanduanes (tidligere Catanduan) er en øygruppe i Filippinene i øst for Bicolandia-halvøya i landsdelen Luzon. Det er også en provins i regionen Bicol, og ligger øst for provinsen Camarines Sur. Provinsens hovedsete er Virac. Navnet Catanduanes. Navnet "Catanduanes" er avledet via "catanduan" og "catandogan" fra "tondo"-trærne som det før var mange av på øya. Marinduque. Marinduque er en øy og en provins i Sibuyanhavet i den filippinske landsdelen Luzon. Den ligger nær provinsen Quezon i nord, Romblon i sør, og øya Mindoro i vest. Provinsens hovedsete er i Boac. Transnistria. Transnistria er en region som offisielt tilhører Moldova, men som i realiteten er en selvstendig stat. Transnistria består av en lang og smal landstripe på østsiden av elva Dnestr. I Transnistria heter landet Pridnestrovie. "Trans" betyr «over», og Transnistria referer til at landet, fra Moldovas side, ligger "over" elven Dnestr; Pridnestrovie betyr «ved elven Dnestr». (I Transnistria ville det som er på andre siden av elven være Moldova). Som del av Sovjetunionen var området fra 1924 del av en autonom, "moldavisk" sovjetrepublikk innen den ukrainske sovjetrepublikk, med en blandet befolkning der ukrainere og moldovere var de to største folkegruppene. I 1940, etter Sovjetunionens annektering av Bessarabia i kjølvannet av Molotov-Ribbentrop-pakten, ble den autonome republikken oppløst og dens seks vestligste distrikter, de distriktene med størst konsentrasjon av moldovere, overført til den nyopprettede moldaviske sovjetrepublikk. 2. september 1990 erklærte Transnistria seg uavhengig fra Moldova, og den påfølgende Transnistriakrigen, der sovjetisk-russiske styrker fra den sovjetiske 14. armé til slutt involverte seg på Transnistrias side, endte med en våpenhvileavtale underskrevet av Russlands president Boris Jeltsin og Moldovas president Mircea Snegur i Moskva 21. juli 1992. Avtalen innebar en innføring av fredsbevarende styrker fra Russland (5 bataljoner), Moldova (3 bataljoner) og Transnistria (2 bataljoner), det ble også opprettet en sikkerhetssone mellom Moldova og Transnistria. Transnistria er i dag en republikk som ikke er anerkjent av noe annet land enn de internasjonalt ikke anerkjente statene Abkhasia og Sør-Ossetia. De har sin egen regjering, parlament, militær, politi og postsystem. De har sin egen grunnlov, nasjonalsang, flagg og våpenskjold. Mye av Moldovas industri lå nettopp i Transnistria, og tapet av denne regionen har rammet Moldova hardt økonomisk. Kristiansand festning. Kristiansand festning hadde betegnelsen «Kristiansand befestninger» fra 1905 til 1937. Før dette var navnet «Odderøen med Topdalsfjordens befestninger». I tiden frem til andre verdenskrig bestod Kristiansand festning av kystartilleribefestningene i Kristiansand og i innløpet til byen. Anleggene var i hovedsak utbygd i tiden fra 1897 og frem til 1914. Utbyggingen av Gleodden batteri startet i 1897. I 1898 var batteriet bestykket med tre 15 cm Armstrong kanoner og to Hotchkiss 65 mm hurtigskytende kanoner. Batteriet fikk økt betydning da Marvika Orlogsstasjon ble etablert i 1898. Odderøya fort ble utbygd (nok en gang) i 1903 og 1904, og i 1913 og 1914 ble det ytterligere utvidet. Galgebergtangen batteri ble anlagt for forsvar av østre havn sammen med Nordrebatteri på Odderøya. Disse to batteriene kunne sette havnen under kryssild. Under andre verdenskrig var Kristiansand festning lagt under den tyske avdelingen Artillerigruppe Kristiansand og senere «Festung Kristiansand» i 1944. Tyskerne la ned enkelte elementer. Blant annet ble Gleodden batteri flyttet til Ålesund. Men først og fremst dreide det seg i disse årene om modernisering, utbygging og nyanlegg. Møvik fort (Batteri Vara) gikk fra 5. oktober 1946 inn i Kystartilleribrigade Sør. I 1953 ble det igjen en del av Kristiansand festning frem til nedleggelsen i 1958. Gråheia kommandoplass (Flekkerøya) var dessuten med i planene helt fra 1891. Luristan. Luristan, eller Lorestan, er en provins i det vestlige Iran. Provinsen ligger i fjellene nær grensen til Irak, og hovedstaden er Khorramabad. Provinsen er ca. 31 000 km² stor og er for det meste bebodd av lurere, et halvnomadisk, iransk folkeslag. Lurere. Lurerne er et iransk folkeslag som lever i provinsene Luristan og Khuzestan i det vestlige Iran. Det er to undergrupper av lurere: bakhtiarer som lever i den østlige delen og feili i den vestlige. Språket deres, lurisk, er nært beslektet med persisk. Lurerne er muslimer (sjia).Beslektede etniske grupper er naboene persere og kurdere. David Beckham. David Robert Joseph Beckham (født 2. mai 1975) er en engelsk fotballspiller. Han er midtbanespiller for amerikanske Los Angeles Galaxy og. Beckham er mest kjent for sine presise frispark, samt «jetsetlivet» med sin kone Victoria Beckham, tidligere medlem av Spice Girls. Sammen med Victoria har han sønnene Brooklyn Joseph, Romeo James og Crüz David og datteren Harper Seven. David Beckham spilte i perioden 1995 til 2003 for den engelske fotballklubben Manchester United, deretter fire sesonger for Real Madrid og han er i dag blant verdens mest kjente og best betalte fotballspillere. 13. juli 2003 ble hedret med utnevnelse til offiser av Order of the British Empire for sine tjenester til britisk idrett. Barndommen. Beckham ble født i Leytonstone i øst-London, som sønn av Ted Beckham (kjøkkenfornyer) og Sandra West (frisør). Hans bestefar var jødisk, og han har senere snakket om hvilken innflytelse denne religionen har hatt på ham, men det er ikke kjent at Beckham har praktisert noen religion. Bestefaren hadde, som mange andre med jødisk bakgrunn, sympatier for Tottenham Hotspur. Men foreldrene hans var fanatiske Manchester United-supportere, og reiste regelmessig til Old Trafford og lagets bortekamper. Beckham var en talentfull terrengløper som barn, og ble kretsmester i Essex i sin aldersgruppe flere ganger. Han arvet foreldrenes interesse for Manchester United, og hans store kjærlighet ble fotball. Han deltok på Bobby Charltons fotballskole i Manchester da han var ti år gammel, men hadde tannpine og hjemlengsel og klarte ikke å hevde seg. Året etter reiste han tilbake og ble kåret til den beste spilleren, blant mange hundre andre ungdommer. Selve finalen foregikk på Old Trafford foran over 40 000 tilskuere før en kamp mot Tottenham. Som premie vant han en tur til Barcelona for å delta på en internasjonal talentleir. Han bodde ved Nou Camp, og møtte manager Terry Venables, samt angriperne Gary Lineker og Mark Hughes. Turen ble for Beckhams del preget av stor hjemlengsel, og han ringte hjem til moren sin flere ganger om dagen. Da han var elleve år og nettopp hadde spilt en kamp for distriktslaget sitt, tok Manchester Uniteds talentspeider Malcolm Fidgeon kontakt med moren. Han ble med dem hjem etterpå for å fortelle at klubben ønsket at han skulle prøvespille for dem. Fidgeon kjørte ham frem og tilbake fra London flere ganger, og oppholdene varte opptil en uke. På denne tiden fikk Beckham også være Manchester Uniteds maskot i en kamp mot West Ham United i 1986. Han ble invitert til middag med Uniteds A-lag før en London-kamp, og fikk en treningsdress av Sir Alex Ferguson. Beckham ga Ferguson en fyllepenn, og da sa Ferguson at «den skal vi bruke når du en dag signerer for oss.» Han prøvespilte også for sin lokale klubb Leyton Orient, og deltok på Tottenham Hotspurs «School of Excellence» i flere år. Terry Venables hadde fått sparken i Barcelona og var ny Tottenham-manager. Han tilbød Beckham skoleguttkontrakt. Dette ville bety en reisetid på 15 minutter til treningsfeltet. Men en kveld ringte Sir Alex Ferguson hjem til hans far og også han ville tilby en skoleguttkontrakt, som betød at han skulle trene med United så ofte han kunne i feriene, og etterhvert få en lærlingkontrakt. Beckham signerte denne kontrakten på sin 13-årsdag 2. mai 1988. Kontrakten hadde varighet på 2 x 2 år, og man skulle deretter skrive ny kontrakt på to år hvis begge parter var fornøyd. Grunnen var at det var forbudt å skrive intensjonsavtaler for proffkontrakter så tidlig. Da kontrakten skulle signeres dro Ferguson frem fyllepennen han hadde fått flere år tidligere av den unge David Beckham. Selve forhandlingene og kontraktssigneringen tok ca. ett minutt ifølge Beckham selv. De første to årene valgte han å fullføre skolen i London, og i mellomtiden spilte han fortsatt for sitt lokale lag, Ridgeway Rovers (som senere skiftet navn til Brimsdown). Men hver gang Uniteds A-lag spilte i London ble David og hans foreldre invitert til middag og kamp. Etterpå hjalp han til å rydde garderoben. Alex Ferguson fikk ham til å føle seg som en del av United-familien. Neste kontrakt som knyttet ham til United som ungdomsspiller og læregutt ble signert 8. juli 1991. Da var David Beckham blitt en del av Manchester Uniteds berømte juniorlag av 1992-årgangen. Dette var et lag som stort sett bestod av førsteårsjuniorer, og de vant FA Youth-cup i 1992. Der spilte han på lag med Nicky Butt, Gary Neville, Chris Casper, Kevin Pilkington, Simon Davies, Keith Gillespie, Robbie Savage, Ryan Giggs og Phil Neville. Dette regnes som et av de mest talentfulle juniorlagene gjennom tidene, og ble trent av Eric Harrison. Finalen i FA Youth-cup spilles over to kamper, og er meget prestisjefylt. Beckham scoret i den andre kampen mot Crystal Palace, foran over 32 000 tilskuere på Old Trafford. Det hadde lenge gått rykter om at dette juniorlaget hadde store ting på gang. Ferguson uttalte flere ganger at han trodde 7-8 spillere kunne nå A-laget, noe som aldri hadde skjedd tidligere. Sist gang United hadde vunnet FA Youth-cup var i 1964, med George Best på laget. Manchester United 1992-2003. I 1992 fikk Beckham sin debut for Manchester United i den engelske ligacupen mot Brighton & Hove Albion, og signerte sin første profesjonelle kontrakt kort tid etterpå. I 1993 kom Uniteds berømte juniorlag til FA Youth-cupfinalen igjen, men tapte for Leeds United denne gangen. I 1994 vant Beckham reserveligaen med United. I februar og mars 1995 var Beckham på utlån til Preston North End hvor han spilte fem kamper og scoret to mål. Deretter debuterte han i Premier League mot Leeds United den 2. april 1995, 19 år gammel. Året etter kom han i søkelyset etter en kamp mot Wimbledon, der han oppdaget at keeperen var langt ute, og lobbet ballen i mål fra midtbanen. På grunn av Eric Cantonas utestengelse det meste av sesongen 1995-1996 på grunn av sitt angrep på en tilskuer, fikk Beckham en sentral rolle i klubbens markedsføring, samt i lagets oppbygning. Han hjalp klubben til å vinne både ligaen og FA-cupen. I sesongen 1998-1999 var han med å vinne «The Treble» – Premier League, FA-cupen og Champions League, noe ingen lag hadde gjort før dem. Fra sesongen 2001-2002 begynte forholdet mellom manager Sir Alex Ferguson og Beckham å bli vanskeligere, og det toppet seg i sesongen 2002-2003. Etter at laget hadde tapt en kamp mot Arsenal, skjelte Ferguson ut spillerne i garderoben, og sparket til en fotballstøvel som traff Beckham over øyet, slik at han måtte sy flere sting. Etter denne episoden florerte ryktene om overganger til ande klubber, blant annet Chelsea og Barcelona. Beckham spilte sin siste kamp for Manchester United i siste serierunde i FA Premier League 2002–2003 mot Everton. Han scoret 1-1 målet på et frispark, og Manchester United vant senere kampen etter mål av Ruud van Nistelrooy. Beckham scoret totalt 86 mål på 397 kamper for Manchester United. Real Madrid 2003-2007. 17. juni 2003 signerte Beckham en fireårskontrakt med den spanske klubben Real Madrid, verdt opptil 300 millioner kroner. Beckham scoret fem mål på sine første 16 kamper, men Beckham fikk sammen med resten av Madrid-laget mye kritikk. Sommeren 2004 signerte to andre engelske spillere, Michael Owen og Jonathan Woodgate, kontrakter med Real Madrid. Ingen av dem fikk samme suksessen som Beckham, og Owen ble solgt til Newcastle United allerede etter én sesong. Hyppige managerskifter, pokaltørke og utenomsportslige oppslag i avisen preget de tre første sesongene hans. Våren 2006 satte Real Madrid ny rekord, med fire sammenhengende sesonger uten å vinne noe. Beckham spilte stort sett fast på laget. Med like mange poeng som Barcelona vant Beckhams Real Madrid Primera Division sesongen 06-07 etter regelen for innbyrdes oppgjør. I januar 2007 skrev Beckham under for den amerikanske fotballklubben LA Galaxy. LA Galaxy. 11. januar 2007 ble det bekreftet at David Beckham ville forlate Real Madrid for Los Angeles Galaxy etter endt 2007-sesong. Beckham fikk sin debut i LA Galaxy den 21. juli 2007 mot Chelsea FC under World Series of Soccer. Han fikk sin liga debut den 9. august 2007 mot D.C. United. I den amerikanske ligaens vinterpause, fra januar til mars 2009, ble Beckham utleid til AC Milan. AC Milan lån. Beckham spilte sin første kamp for AC Milan i en vennskapskamp mot Hamburger SV 6. januar 2009, han ble byttet ut i pausen. Den store saken for media ble likevel at Victoria hadde vært på tribunen iført en veske til 800 000 kroner, som hun hadde fått i gave av Beckham til bursdagen. I ligadebuten 11. januar spilte Beckham fra start og gjorde en god figur i 2-2 kampen mot AS Roma. Den 8. mars 2009 ble det bekrekftet at låneperioden med Los Angeles Galaxy ble utvidet til 30. juni 2009 og at David Beckham ville returnere til AC Milan etter 2009-sesongen av MLS. I november 2009 ble det bekreftet at Beckham skulle returnere til AC Milan, også denne gangen på lån. 6. januar 2010 returnerte han da Milan vant 5-2 mot Genoa. Han spilte 75 minutter av dette oppgjøret. 16. februar spilte Beckham mot Manchester United for første gang siden han forlot klubben i 2003. Denne gangen var det 16.-delsfinalen i UEFA Champions League. Han spilte 76 minutter av kampen på San Siro, som endte 2-3 til United. Beckham returnerte til Old Trafford i omkampen 10. mars, og ble byttet inn etter 64 minutter til stor applaus fra Manchester United-supporterne. Milan ble slått 4-0, og tapte til sammen 7-2. Etter kampen plukket Beckham opp et gult og grønt skjerf og applauderte til United-fansen. Dette ble sett på som en støtte til United-tilhengernes protestaksjon mot eier av klubben (Malcolm Glazer). I Milans neste kamp, mot Chievo Verona, ble Beckham alvorlig skadet da han røk venstre achilles. Denne skaden ødela Beckhams sjanser til å få blitt med i Englands VM-tropp, han ble derfor med kun som en støttespiller. Landslagskarriere. I 1998 var Beckham blitt fast på landslaget, og var med i troppen til VM i Frankrike. I en kamp mot fikk han direkte rødt kort. Beckham lå på gresset løftet beinet på skrå mot Diego Simeone som filmet litt og lot som Beckham sparket ham ned. Dagens gulkledde, danske Kim Milton Nielsen brukte ikke lang tid på å hente fram det røde kortet og vise det til Beckham, som måtte ta en tidlig dusj. David ble hatobjekt nummer én i alle bortekamper den påfølgende sesongen for Manchester United, men taklet det hele med bravur og var en viktig brikke i veien til «The Promised Land»; The Treble. Simeone innrømmet senere å ha filmet. Etter Englands svake innsats i EM i 2000 fikk Kevin Keegan sparken som landslagssjef, og Beckham overtok vervet som kaptein. Hans første landskamp som kaptein var mot Italia, 15. november 2000, under vikartrener Peter Taylor, i påvente av at det skulle bli ansatt en ny engelsk landslagssjef. Beckhams lederegenskaper og innsats bidro sterkt til at England kvalifiserte seg til VM-sluttspillet i 2002, blant annet med en viktig scoring på overtid mot s. Denne scoringen sørget egenhendig for at England kvalifiserte seg for VM på bekostning av Tyskland (som måtte spille playoff-kamp). I selve sluttspillet avanserte England til kvartfinalen, hvor ble for sterke. Han scoret ett mål i turneringen, på straffe i en 1-0 seier over. Etter fotball-VM 2006 ga Beckham frivillig fra seg kapteinsvervet. Bøker. Beckham, David; Watt, Tom (2003). David Beckham: Mitt Liv. Schibsted Forlag. Kvinge. Kvinge er en liten bygd i Masfjorden kommune i Hordaland fylke. Nektar. Nektar er en søt væske som skilles ut av mange planter, som oftest i blomstene, og som fungerer som belønning for besøkere til planten. Disse besøkerne som ofte er insekter, utfører en handling for planten i og med besøket. Som regel dreier dette seg om pollinering, men det kan også være forsvar mot herbivorer. Navnet er hentet fra gresk mytologi hvor nektar er navnet på gudenes drikk, som sammen med ambrosia gir det dem udødlighet og evig ungdom. Se også. Nektar – artikkel om industrifremstilt fruktsaft som markedsføres i dag. Limonade. Limonade er et drikkeferdig blandingsprodukt fremstilt av vann, naturlige uttrekk av frukt og bær som kan være tilsatt sukker. Limonade kan dessuten inneholde saft, saftkonsentrat, knust frukt og bær, frukt og fruktleskedrikk. Norge. I følge norsk forskrift skal råsaftinnholdet i limonade være minst 8 g i 100 g drikkeferdig vare. Det er imidlertid svært mange som ikke kjenner forskjellene på juice, nektar og limonade, og produsentene og forretningene markedsfører dem gjerne som tilnærmet likeverdige. Wiltshire. Wiltshire (forkortes Wilts) er et grevskap i England. Det ligger i regionen Sørvest-England, og grenser mot Hampshire, Dorset, Somerset, Gloucestershire, Oxfordshire og Berkshire. Administrasjonsbyen er Trowbridge. Det seremonielle grevskapet består av fire distrikter i det administrative grevskapet samt den enhetlige myndigheten Swindon (distrikt), som har vært selvstyrt siden 1998. Wiltshire består for det meste av landlige områder. Salisburysletten utgjør en stor del av området; denne består dels av villmark, dels av dyrket mark samt et område som brukes av den britiske hær. Elven Avon starter i Wiltshire. Avon (Hampshire). Avon ved Fordingbridge i Hampshire. Avon og The Maltings, Salisbury River Avon er ei elv i Wiltshire, Hampshire og Dorset i det sørlige England. Elva starter i grevskapet Wiltshire og renner gjennom byen Salisbury i Hampshire før den munner ut i Den engelske kanal ved byen Christchurch i Dorset. Den blir også kalt Salisbury Avon eller Hampshire Avon for å skille den fra de andre elvene i England med samme navn. Navnet på elva er avledet fra et proto-brytonisk ord som betyr «elv», jamfør det walisiske ordet for elv, "Afon". Elvas løp. Avon begynner som to separate elver som drenerer hver sin halvdel av Vale of Pewsey. Den vestre Avon har utspring øst for Devizes, mens den østre Avon starter like øst for Pewsey. De møtes like ved landsbyen Upavon, og renner derfra mot sør over Salisbury Plain, og passerer gjennom Durrington og Amesbury. Ved byen Salisbury renner Avon sammen med alle sine største sideelver, først Nadder fra nordvest, deretter Bourne fra nordøst og til slutt Ebble fra vest litt sørøst for byen. I tillegg møter Nadder sin største sideelv, Wylye, like før samløpet med Avon. Sør for Salisbury renner elva sørover langs vestkanten av New Forest, gjennom Fordingbridge og Ringwood. Ved Christchurch renner den ut i det nordvestre hjørnet av estuaret Christchurch Harbour, som den har dannet sammen med naboelva Stour, som kommer fra vest og munner ut i estuaret like ved Avon. Christchurch Harbour munner ut i Den engelske kanal ved Hengistbury Head, rundt 2 kilometer lenger øst. Den øvre halvparten av Avon ligger i sin helhet i Wiltshire, mens elva på den nedre delen danner de nåværende grensene til Hampshire eller Dorset, med korte strekninger som i sin helhet ligger innen hver av de to grevskapene. Før grensene ble endret i 1974 lå imidlertid hele den delen av elva som grenser til Dorset i sin helhet i Hampshire. Ettersom det er to elver med navnet Avon i Wiltshire, førte dette til at elva ble kjent som Hampshire Avon eller Salisbury Avon. Friluftsliv og vern. Vandrerveien "Avon Valley Path" går parallelt med elva fra Salisbury til Christchurch. Almenheten har rett til å bruke etablerte stier som går over private eiendommer i England, men noen tilsvarende rettighet finnes ikke når det gjelder ferdsel på elver som ligger på private eiendommer. Kanopadlere som ønsker legitim tilgang til Avon har nylig funnet fram til en lenge glemt lov i deres favør. «Loven for å gjøre elva Avon seilbar fra Christchurch til byen New Sarum» ble iverksatt i 1664 under kong Karl II. Ingen saker har dog per 2007 havnet i retten. Rettssaker ble imidlertid avholdt på 1700-tallet, vedrørende tap av rett til ferdsel på elva. En var i 1737 og en annen ble avhold i 1772. Et fireårig prosjekt kalt «STREAM» startet i september 2005. Dette var et prosjekt, med en kostnadsramme på £1 million pund, som hadde som formål å bevare habitater for arter som soleie, atlanterhavslaks, bekkeniøye, havniøye, hvitfinnet steinulke, sneglen vertigo moulinsiana, snadderand og dvergsvane. Det var også et søsterprosjekt kalt «Living River» som gikk fra 2006 til 2010. Dette arbeidet med bedring av tilgang og rekreasjon, så vel som biodiversitet. Begge disse prosjektene er på innstillingslisten for «Thiess International Riverprize» for 2009 i konkurranse med fire andre prosjekter: Huang He i Kina, Lake Simcoe i Canada, Polochic-bekkenet i Guatemala og nedre Owens River i USA. Avon. Avon, forvansket fra walisisk "afon" som betyr «elv», er navnet på en rekke elver. Man antar at karttegnere har spurt lokalkjente hva en elv heter, fått beskjed om at det er en "afon", og så skrevet ned dette. En rekke elver og byer i andre deler av verden har senere blitt oppkalt etter en av de britiske elvene som heter Avon. Trowbridge (England). Trowbridge er en by i grevskapet Wiltshire, England. Den er administrasjonsby både for grevskapet og for distriktet West Wiltshire. Den ligger ved elven Biss vest i Wiltshire. Tidligere var ullproduksjon viktigste næringsvei, men den siste fabrikken la ned i 1982. Den tidligste skriftlige referansen til byen finnes i "Domesday Book" (1086). Man kan ut fra navnet som er oppgitt der se at byens navn kommer fra gammelengelsk "treow-brycg", som betyr "trebro" eller "bro ved et tre". Trowbridge slott ble reist i det 12. århundre. Det er i dag ingen synlige spor etter selve slottet, men i byplanen kan man se at en av gatene i sentrum, Fore Street, følger en kurve som tilsvarer slottets vollgrav. Stedet hvor slottet lå er nå dekket av et kjøpesenter. Utgravninger som ble foretatt før senteret ble bygget viste at det fantes en saksisk bosetning der, og man fant spor etter en kirke fra ca. 850, med en kirkegård ved siden av. Gravstener fra denne står nå i St James's Church og Trowbridge museum. I 1200 fikk Trowbridge charter som markedsby. Den begynte da å vokse, og fra det 14. århundre var tøyproduksjon, og særlig ulltøy, den største industrien. En rettsprotokoll fra 1306 refererer til dette; en mann fra byen ble det året hengt for å ha stjålet et stykke tøy fra en lokal mølle. Etter borgerkrigen begynte man å produsere "medley", et lett stoff laget av spansk ull som var farget før det ble spunnet. Dette førte til store inntekter i de neste 150 årene. Den industrielle revolusjon førte også til økt velstand, og byen vokste kraftig i begynnelsen av det 19. århundre. Flere fabrikkeiere fikk reist staselige hjem i byen, og flere av disse er bevart. Saft. Saft er betegnelse på ikke-drikkeferdig råsaft av frukt eller bær som kan være tilsatt sukker, men ikke vann. Ren saft uten sukkertilsetning kalles råsaft eller juice. Saft blandes ut med vann for å bli drikkeferdig. Saft som selges ferdigblandet kalles saftdrikk. I Norge må råsaftinnholdet være minst 50 g i 100 g av produktet. Eplesaft må inneholde minst 85 g råsaft pr 100 g. I noen tilfeller benyttes også det engelske ordet for saft, squash. Squash er et produkt med et visst innhold av naturlige uttrekk av frukt og bær som etter fortynning med vann gir en drikkeferdig limonade. For squash er det ingen minstekrav til råsaftinnhold. Saftdrikk. Saftdrikk er drikkeferdig saft, altså saft utblandet med vann som selges i butikker og kiosker. I Norge er kravet til råsaftinnhold minst 8 g i 100 g drikkeferdig vare. Dersom råsaftinnholdet er minst 50% kan produktet kalles nektar. Ferdigblandet, hjemmelaget drikk av denne typen heter "saftogvann" på norsk. Sirup. Sirup (fra arabisk "sharab", drikk, via latinsk "siropus") er i matlaging en betegnelse på flere flytende søtningsmidler som fremstilles av ulike råstoffer. Når ordet sirup brukes alene, tenker man vanligvis på det som fremstilles av sukkerrør eller sukkerroer ved raffinering. Det har en flytende form og en gylden farge. Det brukes i stor grad til baking og annen matlaging. Lignende søtningsmidler fremstilles av annet plantemateriale, som sevjen fra visse trær og av mais. Særlig kjent er lønnesirup, som fremstilles av sevjen fra noen lønnetrær i Nord-Amerika. Også sevjen fra bjørk kan brukes til å fremstille et slikt søtningsmiddel. Sirup er også betegnelse på ikke-drikkeferdig råsaft av solbær, rips, bringebær, jordbær eller kirsebær. Sirup kan inneholde mindre råsaft enn saft, men ikke mindre enn 40 gram per 100 gram. Eastern Samar. Eastern Samar er en filippinsk provins i regionen Eastern Visayas i landsdelen Visayas. Den omfatter den østlige delen av øya Samar. Den grenser i nord mot provinsen Northern Samar, og i vest mot provinsen Samar. Provinssetet er i Borongan. Politisk inndeling. Eastern Samar er delt i 1 "city" (bykommuner) og 22 "municipalities" (landkommuner). Negros Occidental. Negros Occidental er en filippinsk provins i landsdelen Visayas. Den omfatter den sørøstlige halvparten av øya Negros. Den andre halvbarten er dekket av provinsen Negros Oriental. Provinshovedstaden er Bacolod City. Todelingen av øya følger omtrent språkgrensen mellom cebuano og ilongo. Negros Occidental favner alle de ilongotalende delene, skjønt en del i nordøst er cebuanotalende. Navnet Negros Occidental. Øya het tidligere "Buglas". Mange av innbyggerne var mørkhudede fra en av de første immigrasjonsbølger til de filippinske øyne, en gruppe spanjolene kalte "negritos". Spanjolene gav øya navn etter dem. "Occidental" betyr "vestlige". Politisk inndeling. Negros Occidental er delt i 13 "cities" (bykommuner) og 19 "municipalities" (landkommuner). Leskedrikk. Leskedrikk er ifølge norsk forskrift et drikkeferdig produkt uten kullsyre som er framstilt av vann, ikke naturlig aroma, med eller uten tilsetning av sukker, eventuelt tilsatt naturlig aroma og/eller produkter av frukt og bær. Leskedrikker selges også i konsentrert form, et produkt som etter fortynning med vann gir en drikkeferdig leskedrikk. Produkter basert på råsaft fra frukt og bær i forskriftsmessig mengde, kalles saftdrikk og saft. Squash og limonade er i en mellomgruppe som har krav om et visst minsteinnhold av naturlige uttrekk fra frukt eller bær. Hoseas bok. Hoseas bok (tidl. Profeten Hosea'") er den 28. boken i Bibelen. Profeten bak boken. Hosea (hebraisk) betyr «Herren hjelper». Eneste skriftprofet fra nordriket, og siste profet i nordriket (bildebruk og språk tyder på at han var fra landet). Historisk bakgrunn for boken. Det virker som om boken beskriver en tid som tidligere var preget av velstand, men som nå er i en oppløsningstid. Det indre frafall som profeten Amos talte mot, slår igjennom i det ytre i Hoseas samtid. Særegenheter ved Hoseaboken. Profeten Hosea fremstår på mange måter som en poet. Det var dette som fikk Hieronymus (Jerome) til å uttale at "Osee commaticus est et quasi per sententias loquens" (Hosea halter som om han taler i fyndord). Hans frodige og fargerike metaforbruk er fremtredende, og særlig i de viktige kapitler 1-3, noe som indikerer at disse kapitlene er viktige for å forstå boken som helhet (cf. B.S. Childs som sier at kap 1-3 er "the exegetical key in the framwork from which the entire book is read"). Denne metaforikk er et fremtredende trekk ved profetens destabiliserende nærvær (W.Brueggemann). Hoseabokens struktur. Hoseaboken innleder tolvprofetboken ("dodekapropheton"), og er således del av en den kanoniske del som kalles profetene. Strukturen i Hoseaboken innbyr til spekulasjon over bokens tilblivelse (se mer nedenfor). Hoseaboken deles vanligvis inn i tre deler: 1-3; 4-11 og 12-14. Boken virker løst sammensatt dersom forskjellene utheves. Det gjelder først og fremst kap. 1-3 (mye prosastil og metaforbruk) sammenlignet med 4-14 (poesistil og løsrevne enkeltord). Boken har samtidig isprengte judaiske perspektiv (cf. 1,1; 2,2; 10,11), og det vi kan kalle deutronomistisk teologi (cf. 4,3; 8,1b). Dessuten bryter f.eks enkelte frelsesord med konteksten (cf. 1,7; 2,1-3). På tross av dette er det grunn til å fremheve større sammenhenger i boken. Det gjelder begreper (eks. heb. sjuv – å snu seg) og temaer (eks. utferdstradisjonen). J.Jeremias har pekt en makrostruktur, der hver hoveddel ser ut til å slutte med frelsesord (3; 11; 14). Teorier om bokens tilblivelse. Den teorien som de fleste nok regner for å være mest sannsynlig er J.Jeremias' modell, hvorved omfanget av den senere redaksjonsprosess nok er større enn det Jeremias hevdet, men ikke så drastig som G.Yees anslag. Foranstillingen av kap 1-3 er nok gjort i sammenheng med tolvprofetbokens suksessive tilblivelse. Å finne tilbake til "opprinnelige" ("ipissima verba") Hoseaord er vanskelig, om ikke helt umulig. Kreft. Kreft er en fellesbetegnelse på sykdommer som skyldes ukontrollert cellevekst eller deling. I enkelte tilfeller vil en celle dele seg og/eller vokse unormalt, noe som til slutt fører til at det dannes en svulst, "celleklump". Godartede (benigne) svulster stopper som regel å vokse etter en stund, mens ondartede (maligne) svulster fortsetter å vokse, og vil etter hvert gjøre alvorlig skade på vev og organer i nærheten. Kreften kan også spre seg til andre steder i kroppen ved at løse kreftceller blir transportert rundt i kroppen i blodet og lymfesystemet. Disse cellene kan da slå seg til helt andre steder i kroppen og gi såkalte "metastaser", dattersvulster. Dette gjelder imidlertid kun ondartede svulster. Man går ut fra at kreft skyldes både arveanlegg, alder og forskjellige miljøfaktorer, som f.eks. røyking og andre forurensende stoffer. Omtrent 10 500 dør av kreft hver år, og cirka 6000 av disse dør innen ett år fra diagnosetidspunktet. I Norge fikk 26 121 personer kreft i 2008, 14 000 menn og 12 121 kvinner. Prostatakreft er den hyppigste kreftformen blant menn – med 4 168 nye tilfeller i 2008. Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner – med 2 753 nye tilfeller i 2008. Kvinner og menn sett under ett, er tykk- og endetarmskreft den hyppigste kreftformen med 3 544 tilfeller fordelt på de to kjønn. Hvert år får om lag 200 norske ungdommer i alderen 15 til 25 år kreft. Barn og kreft. I Norge får cirka 130 barn under femten år en kreftdiagnose. Om lag førti barn dør hvert år av kreft. Kreft er fremdeles den hyppigste dødsårsak av sykdom mellom ett og femten år i verdens vestlige del. Programmering. Programmering består av å designe, skrive, teste, feilsøke og vedlikeholde kildekoden til et program som skal tolkes av en datamaskin. Personen som foretar seg programmering kaller vi en programmerer, eller utvikler. Utvikleren skriver kode etter en spesifikk syntakse som inneholder instruksjoner på hvordan programmet skal oppføre seg og hvilke kalkulasjoner det skal gjøre. Man skiller som regel ut nivåene man skriver kode i lavnivå- og høynivåprogrammering. Kort sagt består lavnivå-programmering av koding hvor det er svært få abstraksjoner, eller lag, mellom koden utvikleren skriver og instruksjonene som maskinen leser. Et eksempel på lavnivåprogrammering er Assembler, mens programmering i høynivå vil være Java. Ada Byron Lovelace var den første som beskrev hvordan en maskin kunne programmeres. Programmering er bare en liten del av det som må til for å gjøre om en idé til et fungerende program. Se programvareutvikling for en oversikt over helheten. Maskinkode. Maskinkode ("engelsk: binaries") er det «språket» alle programmeringsspråk må oversettes til for at en maskin, f.eks. en datamaskin, skal klare å forstå det. Maskinspråk består bare av tallene 0 og 1. Prosessen med å oversette fra et programmeringsspråk til maskinkode kalles kompilering. Maskinkode er i utgangspunktet et meget simpelt (må ikke forveksles med enkelt) språk. Det består for det meste av enkle instruksjoner som f.eks. å lagre et tall i minnet, hente det frem igjen, legge det til et annet tall osv. En enkel sak som å konvertere alle bokstavene i en tekst til store bokstaver krever imidlertid hundrevis – om ikke tusenvis – av slike «små» instruksjoner. Heldigvis klarer en maskin å utføre alle disse instruksjonene i en imponerende hastighet, slik at antallet instruksjoner ikke nødvendigvis sier noe om hvor lang tid maskinen bruker på å utføre dem. Maskinkode er veldig vanskelig for mennesker å forstå, og selv om man forstår koden så er det et vanskelig språk å forholde seg til når man programmerer. For at programmereren skal slippe å huske maskinkodene, som er bare tall, så brukes som regel assembler, en kortform som består av bokstavkoder i stedet for tallkoder. Viktor Jusjtsjenko. Viktor Andrijovitsj Jusjtsjenko (ukrainsk Віктор Андрійович Ющенко, født 23. februar 1954 i Khoruzjivka i Sumy oblast) er en ukrainsk politiker, tidligere statsminister i Ukraina, leder av den politiske koalisjonen Vårt Ukraina ("Nasja Ukrajina") og president i Ukraina fra 2005 til 2010. Biografi. Jusjtsjenko er økonom av utdannelse. Han jobbet tidligere ved de ukrainske kontorene til Sovjetunionens statsbank. I 1993 begynte han å jobbe i den nye ukrainske statsbanken, hvor han ble øverste sjef i 1997. Han var dermed en sentral person i dannelsen av Ukrainas nye nasjonalvaluta, Hryvnia, samt i etableringen av et reguleringssystem for kommersiell bankvirksomhet. Han har blitt beskyldt for å stjele betydelige beløp fra banken. I desember 1999 ble Jusjtsjenko utpekt til statsminister av Ukrainas president Leonid Kutsjma. Han måtte gå fra stillingen i 2001, etter at det ble reist mistillitforslag mot ham på grunn av en konflikt med industriledere fra kull-gruver og naturgass-selskaper. I 2002 ble Jusjtsjenko leder for koalisjonen Vårt Ukraina (Nasja Ukrajina). Jusjtsjenko er gift med Katerina Jusjtsjenko-Chumatsjenko, dette er hans 2. ekteskap. Hun er ukrainsk-amerikansk, født i Chicago, og jobbet tidligere i den amerikanske statsadministrasjonen. Presidentvalget 2004. Etter at han måtte gå av som statsminister markerte Jusjtsjenko seg som en karismatisk politiker med høy tilslutning i de vestlige og sentrale deler av landet. Han blir tildels regnet som en vestlig orientert politiker, og tildels som en moderat ukrainsk nasjonalist som ønsker å gjennomføre en privatisering av den ukrainske økonomien. De politiske motstanderne kritiserer ham for ubesluttsomhet og for å ha uklare politiske standpunkter. Tilhengerne hevder at dette viser Jusjtsjenkos vilje til forhandlinger, samarbeid og konsensus. Jusjtsjenkos valgkamp var basert på direkte kontakt med velgerne, siden det statlig kontrollerte fjernsynet begrenset TV-omtalen av alle opposisjonskandidatene. Valgkampen var omstridt, bitter og tildels voldelig med beskyldninger om «skitne knep» fra begge sider. Sent i september 2004 ble Jusjtsjenko meget syk og fløyet i all hast til Rudolfinerhaus-klinikken i Wien for medisinsk behandling. Etter behandlingen fremsto han med et pløsete og arrete ansikt. I ettertid har det blitt påvist høye konsentrasjoner av dioksiner i blodet hans (1000 ganger høyere enn normalverdien) som legene menes skyldes forgiftning, «sannsynligvis inntatt oralt». Jusjtsjenko hevder at han ble forgiftet under en lunsj med lederen for Ukrainas sikkerhetstjeneste i september. I midten av desember ble de vitenskapelige analysene av Jusjtsjenkos blod offentliggjort, og de bekreftet at han hadde blitt forgiftet med TDCC ("tetrachlorodibenzoparadioxin"), den farligste av de kjente dioksinformene. Til tross for forgiftningen var Jusjtsjenko i stand til å gjennomføre valgkampen. I første valgomgang fikk han 39,87% av stemmene, mens hovedopponenten Viktor Janukovytsj fikk 39,32%. Siden ingen av kandidatene fikk over 50% av stemmene, ble det avholdt en andre valgomgang. I dette fikk Janukovytsj flest stemmer, og han ble også erklært som vinner av valget. På grunn av påstander om valgfusk bestemte Ukrainas høyesterett at det skulle holdes en tredje valgomgang den 26. desember 2004. Jusjtsjenko gikk seirende ut av denne valgomgangen og ble innsatt som president i Ukraina den 23. januar 2005. Denne seieren har blitt omtalt som Oransjerevolusjonen. Jusjtsjankos viktigste samarbeidspartner under valgkampen var lederen for partiet "Moderlandet", Julija Tymosjenko, som han utnevnte til statsminister da han ble president. Presidentvalget 2010. Jusjtsjenko stilte som kandidat til presidentvalget i Ukraina i januar 2010, men ble slått ut i første valgomgang med bare 5,5 % av stemmene. Utmerkelser. Jusjtsjenko mottok i 2005 Den hvite ørns orden fra Polens president. Åmotsdal. Åmotsdal er en dal og ei bygd i Seljord kommune i Telemark. Åmotsdal er ei lita fjellbygd med om lag 75 husstandar i Seljord Kommune, Telemark. Grendene Langlim, Dyrlandsdalen og Lisleherad grenser til Åmotsdal. Åmotsdal har sin egen barneskole, barnehage og en nærbutikk. Kjøreavstand til Seljord eller Rauland er omtrent ½ time. Eva Bull Holtes museum og Handverkstunet på Sneie er åpne hver sommer. Hytteutbygginga er på fremmarsj ved Kvambekk, Angre, Bøle, Sudbø og Fossheim. Åmotsdal kirke. Åmotsdal kirke er en bordkledd krosskirke av tømmer, innviet i 1792, bygget der det tidligere stod ei stavkirke. Den er bygget av Jarand Rønjom, en allsidig kunstner og håndverker fra Åmotsdal. Landbruket. Geit, sau og kyr beiter på fjellet om sommeren. Det har og blitt tatt opp igjen stølsdrift i Øverbø-liane, der de selger prim og ost fra Nystaul. Landbruket i Åmotsdal er i stor grad preget av mindre enheter og brattlendte bruk. En god del av gårdane har jorder som man ikke kan bruke traktor på, og knapt nok en tohjuling. Dette gjør driften av gårdene i de fleste tilfeller tungvindt. Sauenæringen er viktig i området, i tillegg til at flere driver med melkeproduksjon. Mye av den tungt drevne jorden blir nå brukt som beite. I den senere tid har Åmotsdal fått en viss tilflytting av folk, som bosetter seg på mange av de nedlagte gårdsbrukene, noen av dem forsøker til og med å gjenoppta en viss drift og bærdyrking. Kulturlandskapet i Åmotsdal er verdifullt, både biologisk og historisk. Mange av gårdene som ligger oppe i de bratte bakkene har solsvidde, lafta bygninger. I tillegg til de gamle og forseggjorte bygningene er det steinrøyser og steingårdar som vitner om en annen tid. De blomsterrike engene i Åmotsdal har et mangfold en ikke finner i vanlige slåtteenger i dag. Landskapet her vanskeliggjør rasjonell drift, noe som har gjort det mulig for en god del arter å overleve. Fathi Arafat. Dr. Fathi Arafat (født 11. januar 1933 i Jerusalem, død 1. desember 2004) var president i palestinernes Røde Halvmåne fra 1978 og frem til sin død, og var Yasir Arafats yngre bror. Gjennom sin lederstilling i Røde Halvmåne var han også fungerende helseminister for palestinske flyktninger som lever utenfor Gaza og Vestbredden. Fathi var utdannet innen medisin ved universitetet i Kairo, og tok eksamen der i 1957. I 1998 ble han æresdoktor ("Honorary Doctorate of Science") ved det Internasjonale Universitetet i Sri Lanka. Han døde av magekreft på et sykehus i Kairo. Hampshire. Hampshire (forkortes Hants) er et grevskap i England. Det ligger i regionen Sørøst-England, og grenser mot Dorset, Wiltshire, Berkshire, Surrey og West Sussex. Hampshire er et populært feriested, med flere kystbyer. New Forest og en stor del av South Downs ligger i grevskapet; det er planer om å erklære begge disse områdene som nasjonalparker. Det seremonielle grevskapet består av elleve distrikter i det administrative grevskapet samt de enhetlige myndighetene Southampton og Portsmouth. De to byene ble selvstyrte i 1997. Administrasjonsbyen er Winchester, som i middelalderen var hovedstad først i kongedømmet Wessex og deretter i England, inntil normannernes erobring i 1066. Historie. Hampshire har tidligere blitt kalt Southamptonshire, blant annet på kart fra viktoriansk tid. Navnet ble offisielt endret til Hampshire 1. april 1959. Isle of Wight ble tidligere, i seremonielle sammenhenger, regnet som en del av Hampshire, men har vært et eget administrativt grevskap siden 1890 og eget seremonielt grevskap siden 1974. Det eneste formelle administrative bånd mellom de to grevskapene er den felles politistyrken. Under reorganiseringen av grevskapene i 1974 ble Bournemouth og Christchurch overført til Dorset. Rondônia. Rondônia er en delstat nordvest i Brasil. Delstaten grenser i vest til nabodelstaten Acre, i nord til delstaten Amazonas, i øst til Mato Grosso og i sør til Bolivia. Geografi. Delstaten er hovedsakelig dekket av jungel. Om lag 20% av delstaten har imidlertid blitt snauhogd etter at omfattende nybygging begynte på 1970-tallet. Mesteparten av innbyggerne bor i eller i nærheten av byer. Delstaten er en viktig eksportør av tre og en stor produsent av kaffe og kveg. Historie. Rondônia er oppkalt etter Candido Rondon, som ledet flere ekspedisjoner i Brasils grenseområder tidlig i det 20. århundre. En av disse var en kanoekspedisjon i samarbeid med tidligere president i USA, Teddy Roosevelt. Delstaten ble skilt ut fra Mato Grosso som et føderalt territoriom i 1943 under navnet Guaporé. Dette var en del av president Getulío Vargas politikk for å sikre Brasils grenser. Territoriet ble omdøpt til Rondônia i 1956. På 1970-tallet ble det etablert et program som fikk navnet "Pólo-Noroeste". Dette programmet skulle fremme immigrasjon til området og markerte også begynnelsen på kaffeplantasjene og kvegdriften i regionen. "Pólo-Noroeste"-programmet økte befolkningen i Rondônia fra 10 000 i 1970 til 1,5 millioner i 2004. Med unntak av Porto Velho og Guajará-Mirim, er alle byene i delstaten bygget av nybyggere innenfor dette programmet. Etter sluttføringen av "Pólo-Noroeste", har de føderale myndigheter startet "Planaforo"-programmet som fokuserer mer på miljø- og urbefokningsspørsmål. Et hovedområde i dette programmet er å definere grensene for indianerreservat. I 1980 ble vannkraftverket Samuel bygget. Dette kraftverket muliggjorde en stor økning i produksjonen av tømmer, mineraler og matvarer samt innenfor bygg og anlegg. Rondônia ble erklært som egen delstat i 1988 og er en av Brasils yngste delstater. Frihandelsområdet Guajará-Mirim ble etablert i 1993. Dette området grenser til Bolivia og har ført til en markert økning i handelen mellom Rondônia og Bolivia. Siden slutten av 1990-tallet har Rondônia begynt å tilrettelegge for økt turisme. Porto Velho ligger ved Madeira-elva, som er en sideelv til Amazonas, samt at innsjøen Lago do Cuniã ligger i delstaten. Rutland. Rutland er et grevskap i England. Det tilhører regionen Øst-England, og grenser mot Leicestershire, Lincolnshire og Northamptonshire. Det er det minste tradisjonelle grevskap i England; i dag er City of London, som er mindre, også et grevskap. Den lengste distansen fra nord til sør i Rutland er bare 29 km, mens det fra øst til vest er 27 km. Fordi det er så lite er ikke grevskapet delt inn i distrikter, og fungerer dermed som en enhetlig myndighet, samtidig som det er et seremonielt grevskap De viktigste byene er administrasjonsbyen Oakham og Uppingham. Midt i Rutland ligger det store reservoaret Rutland Water, som er et viktig naturreservat. Det er et overvintringssted for villfugl, og parringssted for fiskeørn. Historie. i "Domesday Book" ble den nordvestlige delen av grevskapet omtalt som distriktet Rutland i Nottinghamshire, mens den sørlige delen var distriktet Wicelsea i Northamptonshire. Første gang Rutland nevnes som et eget grevskap er i 1159, men så sent som i det 14. århundre ble det fortsatt oftest regnet som et "soke", en juridisk enhet på lavere nivå. I 1974 ble Rutland et distrikt i Leicestershire, men 1. april 1997 ble det på grunn av krav fra befolkningen gitt tilbake sin status som eget grevskap. Domesday Book. «Dommedagsboken», gravering etter en strektegning, fra Andrew Williams, "Historic Byways and Highways of Old England", 1900. "Domesday Book" («"Dommedagsboken"», også kalt Domesday eller "Book of Winchester"), er nedtegningen av den store folke- og boligtellingen som ble foretatt i England i 1086 etter ordre fra Vilhelm Erobreren. Vilhelm ønsket et fullstendig oversikt over befolkningen, eiendommer og verdier i landet han hadde erobret i 1066, og beordret derfor at det ble foretatt en undersøkelse av samme type som moderne folke- og boligtellinger. Et av hovedpoengene med å lage oversikten var å finne ut grunnlaget for utskriving av skatter. Det som ble nedtegnet i boken var endelig, og det fantes ingen ankemyndighet dersom man mente at noe var vurdert galt. Derfor fikk den navnet «Domesday» (mellomengelsk skrivemåte for moderne engelsk «Doomsday») – den var gyldig til dommedag. Domesday book er blitt regnet som verdens eldste, virkelige matrikkel. Boken. En side fra Domesday Book "Domesday Book" er egentlig to uavhengige arbeider. Den ene, kjent som "Little Domesday", dekker Norfolk, Suffolk og Essex, mens "Great Domesday" dekker resten av England med unntak av områdene som senere ble Westmorland, Cumberland, Northumberland og Durham. Noen av disse områdene ble ikke med fordi de var under skotsk kontroll, mens Cumberland ikke ble erobret før noe senere og Durham kun ble skattlagt av biskop William av St. Carilef. London, Winchester og enkelte andre byer er også utelatt, antagelig fordi det var for komplisert å få oversikt over eiendomsforholdene innenfor de tidsrammene som var gitt. Deler av Durham bispedømme ble dekket i "Boldon Book" i 1183. "Little Domesday" er, til tross for navnet, den største av de to bøkene. Den er langt mer detajert, blant annet fordi husdyr er talt opp. Det er mulig at det var meningen å utføre undersøkelsen på et så detaljert nivå for hele landet, men at man gav opp og gikk over til den enklere ordningen i "Great Domesday". Innholdet ble i begge bøker sortert etter len ("fiefs") og ikke geografisk. Man valgte altså å ikke bruke byer eller hundreder som inndeling, men satte opp eiendommene etter hvilke baroner som kontrollerte dem på vegne av kronen. Listene for hvert grevskap begynner med kongens egne eiendommer. Deretter følger kirkelige eiendommer, så baronene, kvinner, kongelige tjenere, de få angelsaksiske thegnene som fortsatt hadde eiendommer og til slutt eventuelle andre typer eiendom. I noen grevskap ble en eller flere større byer skilt ut i en egen seksjon. Enkelte omstridte eiendommer, "clamores", ble også behandlet for seg. I "Great Domesday" har man ikke klart å gjennomføre dette systemet hele veien. De fleste byer er tatt med i "Domesday Book", men i mange av dem er det bare noen få eiendommer av spesiell interesse for kronen som er nevnt. Man finner blant annet fragmenter av eldre tollavtaler, opptegninger om militærtjeneste, markeder, myntslagerier og annet. Det er også nevnt enkelte tradisjonelle avgifter til kronen, som faste leveringer av honning fra flere byer og grevskap. Det finnes en del informasjon i tillegg til det rent tallmessige materialet, om politiske forhold, personer, kirkelige forhold og sosialhistorie. Disse opptegningene er sporadiske, og skulle egentlig ikke vært med. Slik informasjon har vært til stor nytte for historikere, og ble blant annet gjennomgått av Edward Augustus Freeman da han skrev om invasjonen. Undersøkelsen. Ifølge "Den angelsaksiske krønike" ble undersøkelsen planlagt i 1085, og ifølge kolofonen ble den gjennomført i 1086. Det er usikkert når "Domesday Book" ble sammenstilt fra de mange rapportene, men det ser ut til at én person skrev hele manuskriptet. Hvert grevskap ble besøkt av en gruppe kongelige tjenestemenn, "legati", som holdt en offentlig utspørring. Dette skjedde antagelig i forsamlingen kjent som "county court", hvor både lokal adel og representanter for byene deltok. Opplysningene ble hentet inn for hvert hundrede. Tolv lokale edsvorne gikk i hvert hundrede god for at opplysningene var korrekte; seks av dem var angelsaksere og seks normannere. For hundredene i Cambridgeshire er det som ser ut til å være en komplett avskrift av utspørringen bevart. "Inquisitio Eliensis" og "Exon Domesday" som dekker Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire inneholder også detaljer fra den opprinnelige undersøkelsen. Formål. Etter normannernes invasjon ble det meste av eiendommene til den angelsaksiske adelen beslaglagt og fordelt til normanniske baroner. Det var i kongens interesse å sikre at ikke kronen ble lidende i denne omfordelingen. Det står klart at de normanniske baronene hadde en tendens til å forsøke å unngå å betale de samme avgifter som deres angelsaksiske forgjengere hadde betalt. Undersøkelsen satte derfor opp en oversikt over navnene på jordeierne, og overslag som dannet grunnlag for skattlegging. Men "Domesday Book" er mer enn bare et skattemanntall. Den er også et forsøk på å lage en oversikt over alle verdier i landet på tre tidspunkter: Da Edvard bekjenneren døde, da de nye eierne tok over og da undersøkelsen ble foretatt. Det ser også ut til at man ønsket å finne den potensielle fremtidige verdien, men dette er ikke grundig gjennomført. Det er ut fra dette åpenbart at Vilhelm ønsket å ha oversikt over sitt nye rikes økonomiske ressurser. Det fantes eldre, mindre omfattende oversikter som han antagelig sammenlignet sin egen undersøkelse med. For hver herregård er det oppgitt hvor mye dyrkbar mark som finnes, antallet ploglag (hver bestående av åtte okser), enger, skog, beitemark, fiskeplasser, vannmøller, saltkokerier på eiendommer ved kysten og andre inntektskilder. Bøndene telles i forskjellige klasser etter sin status, og til slutt ble verdien til hele herregården anslått. Det er tydelig at overslagene er nokså grove. Fordi undersøkelsene, som ble foretatt på geografisk basis, ble omorganisert etter hvem som eide jorden, fikk kongen oversikt over hva hver enkelt av baronene eide. Han fikk også innsikt i om baronene hadde leid ut jorden videre og i så fall hvor mye de hadde delt den opp. Dette var viktig for ham fordi han ønsket å få leietagerne til å sverge en troskapsed direkte til kongen. Egentlig var de underlagt baronen og hadde dermed sverget troskap gjennom ham. Kun fornavn er oppgitt for leietagere, så det er ikke alltid mulig å finne ut hvem som var normannere, men det er gjort en del forskning på dette. En betydelig andel hadde normanniske fornavn. I tillegg til den vanlige skattleggingen var også undersøkelsen viktig for at kongen skulle vite hvor han kunne henvende seg for å skaffe ekstraordinære midler. Slott blir sjelden nevnt i undersøkelsen, fordi de var utgiftsposter og dermed ikke interessante for skattleggingen. Unntakene er der normanniske slott ble reist på eiendommer som tidligere gav inntekter, slik at forskjellene måtte forklares. Senere historie. "Domesday Book" ble opprinnelig oppbevart i det kongelige skattkammeret i Winchester, som var normannerkongenes hovedstad. Den ble derfor kalt "Book of Winchester", og i en sen utgave er dette navnet bruk i selve boken. Da skattkammeret ble flyttet til Westminster, antagelig under Henrik II, fulgte boken med. Den nevnes i "Dialogus de scaccario" som en samling avgjørelse som det ikke finnes ankemulighet mot, og det er muligens fra denne kommentaren at dommedagsnavnet har kommet. Den ble i middelalderen ofte brukt som bevis for eiendomsforhold under rettssaker. Selv i moderne tid hender det at den blir trukket frem under eiendomssaker. Boken ble i Westminster inntil dronning Victorias regjeringstid. Fra 1696 lå den i kapittelhuset i Westminster Abbey, og ble bare tatt frem ved visse helt spesielle anledninger, som da den ble sendt til Southampton for fotosinkografisk reproduksjon. Den ble til slutt sendt til Public Record Office, og er nå utstilt i en glassmonter i museet til The National Archives i Kew. I 1869 fikk den ny innbinding, og i forbindelse med nihundreårsjubileet i 1986 ble "Great Domesday" delt i to bind mens "Little Domesday" ble delt i tre. Kisten som den ble oppbevart i tidligere er også utstilt i Kew. Trykking av boken ble påbegynt av regjeringen i 1773, og den ble utgitt i to bind i 1783. I 1811 kom et bind med indekser, og i 1866 kom et tilleggsbind med "Exon Domesday", "Inquititio Eliensis", "Liber Winton" (undersøkelse fra Winchester foretatt tidligere i det 11. århundre) og "Boldon Book" (undersøkelse over Durham fra det 12. århundre). I årene 1861–1863 ga regjeringen ut fotografiske faksimiler av bøkene. De ble publisert i et bind for hvert grevskap. Det har kommet mange senere utgaver, mange av dem for enkeltgrevskaper. Flere av disse utgavene inneholder kommentarer og andre lokalhistoriske ressurser. Selv om "Domesday Book" er uvurderlig for de som studerer perioden, ikke minst for topografer og slektsforskere, er det fortsatt deler av den som ikke er tolket. Dette gjelder både språket og systemet; den kom på et tidspunkt hvor det var betydelig språklig endring i England, og hvor flere administrative systemer møttes og ikke alltid produserte et enhetlig og lettfattelig resultat. BBC lanserte i 1986 BBC Domesday Project i forbindelse med nihundreårsjubileet. I august 2006 ble hele innholdet lagt ut i søkbar form med engelsk oversettelse på internett. Man kan søke på stedsnavn og se indeksoppføringen for stedet, og bestille (mot betaling) nedlasting av den relevante teksten. Samar (provins). Samar er en filippinsk provins i regionen Eastern Visayas i landsdelen Visayas. Den omfatter den vestlige delen av øya Samar. Den grenser i nord mot provinsen Northern Samar, og i øst mot provinsen Eastern Samar. Provinssetet er i Catbalogan. Politisk inndeling. Samar er delt i 1 bykommune (city) og 25 "municipalities" (landkommuner). Northern Samar. Northern Samar er en filippinsk provins i regionen Eastern Visayas i landsdelen Visayas. Den omfatter den østlige delen av øya Samar. Den grenser i sør mot provinsene Samar og Eastern Samar. Provinssetet er i Catarman. Politisk inndeling. Northern Samar er delt i 24 "municipalities" (landkommuner). Idar Lind. Idar Lind (født 23. september 1954) er en norsk forfatter og dramatiker. Han har skrevet romaner, skuespill, filmmanus, sangtekster og sakprosa. Lind vokste opp på Otterøya ved Namsos. Han er cand. mag. med fagene kjemi, biologi og drama / film / teater. Han var medlem av visegruppa S Bakfot i 1976–1980. Han var ansatt som organisasjonssekretær i Norsk Vise- og Lyrikkforum i perioden 1980–1981 og redaktør for medlemsbladet til Den norske Forfatterforening 1988–1991. Lind var medlem av styret i Den norske Forfatterforening 1994–2000, Tekstforfatterfondet 2002–2004, Norsk forening for komponister og tekstforfattere (NOPA) 2007-2009 og varamedlem i styret for Kopinor 2008-2011. Fra 1995 til 2007 drev han nettstedet Litteraturnettet. Lind debuterte som romanforfatter i 1983, som dramatiker i 1990. Linds skuespill er oppført bl.a. på Trøndelag Teater og Det norske teateret, samt filmatisert for fjernsyn av NRK. Han har skrevet visetekster og sangtekster for blant annet D.D.E. og teater. Som krimforfatter har Lind både brukt eget navn og pseudonymene António Steen og Telma B.S. Hansen. Overkonstabel Telma B.S. Hansen og nattportier Steen opptrer både som hovedpersoner i bøkene og fortellere av egne og hverandres historier. Bøkene refererer ofte til et felles univers rundt Trondheim politikammer som Lind deler med forfatterne Fredrik Skagen, Kim Småge og Anne Birkefeldt Ragde. Linds krimromaner er også trondhjemsk kulturhistorie for perioden 1980–2000. I studietiden var Lind aktiv i Studentersamfundet i Trondhjem, blant annet i Studentersamfundets Interne Teater (SIT) (1977–1989) og som redaktør for studentavisa Under Dusken (1976–1977). I sin tid i SIT var Lind blant annet med på å skrive UKErevyen syv ganger, noe han er alene om. Herfra er også tekstene til det som senere skulle bli D.D.E.-låtene «Det umulige e mulig» og «By'n æ bor i» hentet. U2. U2 er et irsk rockeband bestående av Bono (Paul David Hewson) vokal og gitar, The Edge (David Howell Evans), gitar, piano og vokal, Adam Clayton, bass og Larry Mullen jr. på trommer. Siden midt på 1980-tallet har bandet vært et av verdens mest populære band. De har solgt anslagsvis 170 millioner plater på verdensbasis, og har fått flest Grammy-priser av alle artister (22). I tillegg har de gjort seg bemerket med sitt sterke engasjement innenfor politiske saker og miljøvern. Dannelse og gjennombrudd (1976–1980). U2 ble dannet i Dublin i Irland etter at 14 år gamle Larry Mullen jr. hengte opp en lapp på skolen hvor han søkte etter bandmedlemmer til sitt nye band. Resultatet ble en sekstett bestående av Mullen på trommer, Adam Clayton på bass, Paul Hewson på gitar og vokal, og brødrene Dick og Dave Evans og Ivan McCormick på gitar. Alle var elever ved Mount Temple High School i Dublin. Bandet kalte seg «Feedback» og gjorde seg mest bemerket med at det bare var Mullen og Evans-brødrene som behersket instrumentene sine. Etter kort tid endret gruppen navn til The Hype, da uten McGormick. Selv om U2 blir regnet som et irsk band, er både Evans-brødrene og bassist Adam Clayton født i England. Paul Hewson fikk tidlig kallenavnet «Bono Vox» av sine omgangsvenner, som hadde en tradisjon å gi hverandre forskjellige navn. Selv om kallenavnene ofte ble byttet ut etter kort tid, er Hewson fortsatt best kjent som Bono. Navnet kom fra et skilt i en lokal butikk som solgte høreapparater. Det latinske uttrykket var ment å bety "god stemme", men den riktige latinske skrivemåten for dette uttrykket er "vox bona". Dave Evans ble kalt «The Edge» av Bono. Opprinnelsen til dette er litt mer vag, men den mest populære teorien er at det kommer fra måten han spiller gitar på. Eller en hentydning til Evans' skarpe hjerne. Etter 18 måneder med øvinger og et navneskifte til «The Hype», deltok de i en talentkonkurranse i Limerick i Irland den 17. mars 1978. De vant, og premien var 500 GBP og muligheten til å spille inn en demo. Like etter ble bandet redusert til en kvartett. Dick Evans sluttet frivillig for å bli med i gruppen Virgin Prunes, mens Ivan McCormick måtte slutte siden han var for ung til å komme inn på mange steder de spilte. Adam Clayton, som hadde fungert som manager siden han droppet ut av skolen, overlot manageransvaret til Paul McGuinness, som fortsatt er hos bandet. Men det var på tide med nok et navneskifte, og en venn av bandet, Steve Averill, foreslo at de heller skulle kalle seg U2. Dette var et mye kulere navn, med henvisninger både til et spionfly og en ubåt, pluss at det hadde en innbydende klang ("You too – dere også"). I september 1979 ga de ut sin første EP, "Three", som gikk til topps i Irland. I desember dro bandet på turné i England, men klarte ikke å engasjere hverken publikum eller kritikere. "Boy" og "October" (1980–1982). Bandet ble signet av Island Records i mars 1980, og i oktober samme år ble debutalbumet "Boy" sluppet. Det ble veldig godt mottatt og blir av mange regnet som et av rockens bedre debutalbum. Albumet ble fulgt opp med mange spillejobber rundt i England, og Bono fremstod for mange som en karismatisk og energisk frontfigur. Året etter kom oppfølgeralbumet "October", der bandet viste seg fra en mer åndelig side. Bono, The Edge og Mullen var på det tidspunkt kirkegjengere i menigheten "Shalom" og la ikke skjul på det. Bandet var på randen av oppløsning, siden de ikke visste om de kunne kombinere religionen med rocketilværelsen. Etter lange diskusjoner bestemte de seg for at dette var fullt mulig, og har siden alltid stått åpent frem med sin tro. Bandets kristne profil har avfødt debatter om hva slags band dette er i konfesjonell henseende: katolsk eller protestantisk? Denne litt merkelige diskusjonen har hatt en særlig interesse i Irland med sin brogede historie hva gjelder forholdet mellom trossamfunnene. Svaret er ikke entydig uansett hvordan man betrakter det; noen av medlemmene kommer fra katolsk foreldrebakgrunn, andre fra protestantisk. Bonos foreldre tilhørte hvert sitt samfunn, og han har selv svart at han oppfatter det som om han «sitter på gjerdet». "War" (1983). I 1983 kom U2 tilbake etter den interne krisen med det politisk tunge albumet "War". Med klare antikrigssanger som «The Refugee», «Seconds» og ikke minst «Sunday, Bloody Sunday» (som handlet om Bloody Sunday i Derry 1972), viste U2 at det var mulig å blande rock og et politisk budskap. Den første singelen fra albumet, "New Year's Day", ble deres første hit-single. Den kom på en tiendeplass i Storbritannia og klarte nesten å nå Top 50 i USA. På MTV i USA ble videoen til singelen spilt hyppig, som gjorde at bandet fikk et fotfeste der. Bandet begynte nå å spille konserter både i Europa og i USA og ble utsolgt over alt. 21. august 1983 spilte U2 på Kalvøyafestivalen utenfor Oslo, og i Arbeiderbladet ble konserten beskrevet blant annet slik: «U2 vil bli stående som den store positive overraskelsen fra årets festival. Et gnistrende godt band som mestret scenen nesten til det perfekte. De dro opp stemningen blant publikum og oppnådde enorm respons». (Bent Inge Bye, Arbeiderbladet, 22. august 1983) Under "War"-turnéen spilte de inn livealbumet "Under a Blood Red Sky". Konserten ble også utgitt på video. "The Unforgettable Fire" og "Live Aid" (1984–1986). I 1984 gikk U2 i studio igjen, denne gang med nye produsenter (Brian Eno og Daniel Lanois). Albumet ble et vendepunkt for U2 når det gjaldt det musikalske uttrykket deres. The Edge lagde et mye bredere lydbilde ved hjelp av effekter enn han hadde gjort tidligere, rytmeseksjonen ble løsere og ikke så bombastisk som den hadde vært, og Bonos tekster ble mer komplekse og subtile. Sangene hadde fortsatt det politisk budskapet fra tidligere, men lytteren fikk det ikke dyttet like mye ned i halsen som før. Den første singelen fra albumet, "Pride (In The Name Of Love)", er en sang om den amerikanske menneskerettighetsforkjemperen Martin Luther King. Sangen kom inn på Top 5 i Storbritannia og Top 50 i USA. «Bad», som aldri kom som singel, men er ansett som en av deres beste sanger til dags dato, tar for seg det økende heroinmisbruket i Dublin. Et av bandets mest magiske øyeblikk, og som var det første steget til å bli verdens største band, var deres opptreden på Live Aid i 1985. Bandet var ikke blant de som forventet å trekke det største publikumet på forhånd, men ble et av konsertens høydepunkter. Under en 13 minutters versjon av sangen «Bad», vandret Bono ut blant publikum og danset med en fan. Rolling Stone magazine døpte U2 80-tallets band og sa at for en økende mengde rock and roll-fans har U2 blitt et av de bandene som betyr mest. Kanskje til og med det eneste bandet som betyr noe. "The Joshua Tree" og "Rattle and Hum" (1987–1989). I 1987 ga U2 ut det kritikerroste albumet "The Joshua Tree", som har blitt solgt mer enn 25 millioner alene. Albumet debuterte på førsteplass i Storbritannia og klatret snart til samme plassering i USA. To av singlene, "With Or Without You" og "I Still Haven't Found What I'm Looking For", gikk rett til topps på de amerikanske hitlistene. Albumet førte til at bandet ble det fjerde rockebandet som kom på forsiden av Time Magazine. De tre foregående var The Beatles, The Band og The Who. Bandet ble av magasinet døpt «Rock Hottest Ticket». De la ut på en verdensturné som solgte ut stadioner over hele verden. Under turneen ble flere av bandets konserter filmet og tatt opp og kom senere med på albumet og filmen "Rattle and Hum". Resten av "Rattle And Hum" ble av bandet regnet som en hyllest til den amerikanske musikkarven, og flere av sangene ble spilt inn i legendariske Sun Studio i Memphis, Tennessee. Både albumet og filmen fikk en heller blandet mottakelse av publikum og kritikere, og etter den siste konserten i 1989 bestemte bandet seg for å ta en liten pause og samtidig prøve å finne ut hvor veien videre skulle gå. "Achtung Baby", Zoo TV og "Zooropa" (1991–1994). Etter en liten pause møttes bandet i Berlin for å spille inn et nytt album med produsentene Brian Eno og Daniel Lanois. Oppholdet i Berlin var så fullt av konflikter at bandet nesten brøt opp på grunn av uenigheter om den nye musikalske retningen. Bono og The Edge ville utforske en mer elektronisk tilnærming til musikken, mens Adam Clayton og Larry Mullen jr. ville holde seg til stilen som gjorde de foregående albumene så gode. Med bare et fåtall sanger spikret, bestemte bandet seg for å dra tilbake til Dublin for å spille inn albumet ferdig der. Og i november 1991 kom det eksperimentelle og industrielle "Achtung Baby". Albumet ble hyllet av både publikum og kritikere og styrte U2 i en ny retning musikalsk. I 1992 la bandet ut på en ny verdensturné. Turneen var et gigantisk multimediashow, kjent som "Zoo TV". Publikum ble møtt med et utall antall TV-skjermer, flyende Trabanter og Bonos nye scenepersonligheter «The Fly», «Mirrorball Man» og «MacPhisto». Bandet ville med turneen gjøre narr av de selvhøytidelige rockeheltene U2 hadde blitt sett på som. Under en pause i turneen gikk bandet tilbake i studio for å spille inn en EP. Men prosjektet vokste i størrelse, og i 1993 ble albumet "Zooropa" utgitt. Stilen var en videreføring av "Achtung Baby"s lydbilde, og albumet var veldig elektronisk i sin utførelse. I 1995 spilte bandet inn et album med Brian Eno under navnet The Passengers. Bortsett fra sangen «Miss Sarajevo», der den kjente tenoren Luciano Pavarotti medvirket, fikk albumet "Original Soundtracks No. 1", svært lite oppmerksomhet. I ettertid har Larry Mullen jr. uttalt at han var svært misfornøyd med resultatet, bortsett fra nettopp «Miss Sarajevo». "Pop" og Popmart (1996–1998). I 1996 begynte U2 arbeidet med deres åttende studioalbum, "Pop". Bandet ville nok en gang fornye seg, og eksperimenterte mye med musikkprogrammering og sampler. Arbeidet med albumet tok mye lengre tid enn forventet, og bandet hadde tidlig planlagt datoene på turneen som skulle følge albumet, og måtte dermed gi fra seg et album de ikke var ferdig med. Til tross for det uferdige preget, debuterte albumet på førsteplass på lister i 28 forskjellige land. Veldig mange anmeldere var fra seg av begeistring for albumet, mens publikum i USA følte at bandet hadde gått for lang vekk for hva U2 engang var. I Europa ble derimot "Pop" og Popmart tatt veldig godt i mot. Popmart, turneen som fulgte albumet, dro ideene fra "Zoo TV" enda lengre: scenen besto av en gigantisk bue, inspirert av McDonald's-logoen, en 45 meter lang videoskjerm og en ti meter høy discokule-sitron. Ideen bak Popmart var å gi et spark mot dagens konsumenthverdag. Bono har selv uttalt at showet kanskje var litt overdrevet, men at det så utrolig bra ut på TV. Turneen ble den turneen som spilte inn nest mest penger i 1997, med en inntekt på 80 millioner USD, bare slått av Rolling Stones' "Bridges To Babylon"-tour. Men den kostet 100 millioner USD å produsere, så de gikk i pluss kun takket være effektsalget. U2 var fortsatt et veldig politisk band, og i 1998 spilte de en støttekonsert i Belfast for The Good Friday Agreement. Senere samme år spilte de på irsk TV i forbindelse med en innsamlingsaksjon til støtte for ofrene av Omagh-bombingen, som tok livet av 29 mennesker. På slutten av året kom deres første best of-samling ut. "All That You Can't Leave Behind" og Elevation (2000–2001). På nyåret 1999 gikk U2 i studio igjen med Brian Eno og Daniel Lanois. Etter den overveldende overdrivelsen som hadde vært Popmart, ville bandet igjen fokusere på klassiske rockesanger. Under arbeidet med albumet, jobbet de også sammen med Salman Rushdie, som skrev teksten til «The Ground Beneath Her Feet», en sang basert på boken med samme navn. Sangen endte med en knippe andre U2-sanger opp på filmmusikken til "The Million Dollar Hotel", en film basert på en historie av Bono. I oktober 2000 kom "All That You Can't Leave Behind" og ble varmt mottatt av publikum, som så på det som et steg tilbake til lydbildet fra "The Joshua Tree". Albumet debuterte på førsteplass i 22 land, og førstesingelen "Beautiful Day" ble en verdensomspennende hit. "Elevation"-turneen som fulgte albumet, var en nedstrippet affære i forhold til de to foregående turneene. Turneen var mindre omfattende enn forgjengerne, og bandet prioriterte denne gangen Nord-Amerika, hvor de spilte 80 av sine 113 konserter. Bono fortsatte sine kampanjer for arbeidet mot HIV/Aids, og på slutten av 2002 kom deres andre best of-samling. "How to Dismantle an Atomic Bomb" og Vertigo (2004–2006). I 2004 slapp U2 "How to Dismantle an Atomic Bomb". Med dette albumet ville U2 vise at de fortsatt var et rockeband, og slapp den rocka «Vertigo» som førstesingel. Singelen nøt massiv spilletid på radiostasjoner før den ble sluppet for salg. Albumet ble sluppet i november 2004, og debuterte på førsteplass i 32 land. Bandet gjorde en mengde TV-opptredener for å promotere albumet, samtidig som de inngikk et partnerskap med Apple og deres iTunes. «Vertigo» ble brukt i en TV-reklame for iTunes, og alle bandets album (pluss noen eksklusive live-opptak og samlinger) ble lagt ut for salg på tjenesten. Det var også mulig å få kjøpt en egen U2-iPod. "Vertigo"-turneen som fulgte ble en gedigen salgssuksess. Til tross for høye billettpriser verden over ble alle datoene utsolgt nærmest umiddelbart. Turneen var veldig politisk ladet, der Bono under hvert show holdt taler om hvordan publikum måtte støtte kampen mot fattigdom i verden. Bandet opptrådte også under Live 8-konserten i London, der de blant annet fremførte «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» sammen med Paul McCartney. "Vertigo"-turneen startet i San Diego, California 28. mars 2005 og ble avsluttet 11. desember 2006 på Aloha Stadium i Honolulu på Hawaii etter 131 konserter verden over. "No Line on the Horizon" (2009–nåtid). U2 startet innspillingen av sitt neste og totalt tolvte studioalbum, "No Line on the Horizon" høsten 2006, og albumet ble utgitt 27. februar 2009. Albumet har blitt beskrevet som «håndspilt, men også elektro». Bono har uttalt at albumet forlater temaene fra de forrige to studioalbumene, og at den nye musikken har noe innflytelse fra trance. Produsent Daniel Lanois har sagt at det nye albumet vil flytte grensene for lydbildet på en liknende måte som "Achtung Baby" gjorde for flere år siden. Albumets første singel, «Get On Your Boots» begynte å spille på radio 19. januar 2009 og ble sluppet på fysisk format 16. februar. I et intervju med "The Guardian" 15. februar, uttalte Bono at U2 planla utgivelsen av enda et album innen slutten av 2009, hvor noe av det materiale som ikke kom med på "No Line on the Horizon" ville bli brukt. I følge sangeren skulle dette albumet være «et mer ettertenksomt album med pilegrimsreiser som tema». Utgivelsen av dette nye albumet, med arbeidstittelen "Songs of Ascent" har blitt utsatt flere ganger og planlegges utgitt innen utgangen av 2010. U2 promoterte albumet "No Line on the Horizon" hos Late Show with David Letterman en hel uke i fra mandag 3. mars til fredag 6. mars 2009 og fremførte sangene «Get On Your Boots», «Beautiful Day», «I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight», «Magnificent» og «Breathe». U2 i Norge. U2 har besøkt Norge i forbindelse med flere av sine turneer. Første gang U2 holdt konsert i Norge var 16. desember 1982 i Oslo, som en del av promo-touren til "War"-albumet. De holdt også konsert året etter, 21.august 1983 på Kalvøya-festivalen. Konserten var en del av andre del av deres "War"-turné, men siden de bare fikk lov å spille en time av arrangørene, ble denne opptredenen noe amputert i forhold til resten av turneen. Men de kom tilbake halvannet år senere, og 23. januar 1985 holdt de konsert i Drammenshallen. Konserten var en del av "The Unforgettable Fire"-turneen, og det meste av materialet som ble spilt var fra dette albumet. U2 ble spurt om de ville komme å spille på KFUMs landsleir i 1984. Dette ville de gjerne, men arrangørene ombestemte seg og valgte at annet band. Så tok det nesten åtte år før de igjen plugget inn gitarene på norsk jord. Norge ble oversett på både "Joshua Tree"- og "Lovetown"-turneen, men da rockesirkuset Zoo TV ankom Europa, var Valle Hovin et av stoppene. Et publikum som ble varmet opp av P.J. Harvey og Stereo MC's, fikk se gruppen fremføre sanger fra "Achtung Baby" blandet med deres største hits, live-overføringer fra et krigsherjet Sarajevo og en telefonsamtale med fiskeriminister Jan Henry T. Olsen om hvalfangst. Sceneshowet besto, som beskrevet, av en mengde TV-skjermer. Denne effekten ble litt ødelagt av Oslos sommersol, og Bono kommenterte fra scenen at det var som å se TV på en strand. Konserten var neppe en av turneens beste, men det var en av de største konsertene i Oslo det året. Også på neste turné besøkte bandet Valle Hovin. Sommersolen var igjen med på å ødelegge litt av det visuelle åpningsmessig, da konserten ble holdt 6. august 1997. Men det som gjør at medlemmene av bandet aldri vil glemme denne konserten var at discositronen ikke fungerte. Som en del av showet, skulle bandet bli kjørt ut blant publikum i en gigantisk speilkledt sitron. Sitronen skulle så åpne seg, og bandet skulle komme ut og begynne å spille «Discotheque». Men i Oslo nektet sitronen å åpne seg, slik at den måtte kjøres tilbake og bandet måtte entre scenen på tradisjonelt vis. Som en bonus fremførte Bono og The Edge «She's a Mystery to Me» som sluttnummer. Låten er opprinnelig skrevet av Bono for Roy Orbison og blir svært sjeldent fremført av U2. Fremførelsen i Oslo var eneste gang låten ble spilt på hele Popmart-turneen. På den neste turneen, "Elevation", ble Oslo veiet og funnet for lett av mangel på en stor nok innendørsscene. Men da U2 skulle turnere etter "How to Dismantle an Atomic Bomb", sto igjen Oslo på turnéplanen. 27. juli 2005 spilte U2 for publikummere på et Valle Hovin som hadde blitt utsolgt på 20 minutter. Før konserten møtte Bono statsminister Kjell Magne Bondevik og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson for å diskutere bistandspolitikk, og under konserten takket sangeren publikum for at de lot politikerne bruke pengene deres. Konserten ble avsluttet med at Bono telte ned til «Vertigo» på norsk. Dagen etter ble konserten hyllet i avisene med terningkast 6 over alt og i VG karakterisert som den viktigste konserten på norsk jord noensinne. Mot slutten av låta «Beautiful Day» sang Bono en strofe fra a-has «The Sun Always Shines on TV» som en slags bonus-låt. Da «Beautiful Day» ble lansert, ble den påpekt av det britiske magasinet "Q Magazine" som et plagiat av nevnte a-ha-låt. Lockheed U-2. Lockheed U-2 er et amerikansk rekognoseringsfly som ble utviklet med utgangspunkt i jagerflyet F-104. Rekognoseringsflyet fløy svært høyt, og på den tid da det ble satt i drift mente man at det ikke fantes luftforsvarssystemer som kunne nå det. Flyet ble i 1960 involvert i en internasjonal episode over sovjetisk luftrom da det ble skutt ned på vei fra Pakistan til Norge. U-2 fløy første gang over sovjetisk luftrom 4. juli 1956. Man antok at om man fløy høyere enn 50 000 fot kunne ikke sovjetiske jagerfly nå opp til flyet og skyte det ned. I begynnelsen var dette en riktig antakelse, men 1. mai 1960 startet piloten Gary Powers fra den amerikanske flybasen i Peshawar, Pakistan, for å fly over sovjetisk luftrom til Bodø hovedflystasjon. Denne gangen ble flyet for første gang angrepet av sovjetiske luftvernmissiler, som lyktes å få flyet ned i nærheten av byen Sverdlovsk. En salve på hele 14 missiler ble avfyrt, en av dem traff og skjøt ned et sovjetisk jagerfly, men ingen av dem traff selve U-2 flyet. Trykkbølgen fra eksplosjonene da missilene eksploderte lyktes imidlertid med å gi flyet svært alvorlige skader, og flyet begynte umiddelbart å gå i oppløsning. Den amerikanske regjeringen forsøkte i begynnelsen å bortforklare dette med at det var et værobservasjonsfly som hadde fløyet feil. Flygeren Gary Powers valgte imidlertid å fortelle sannheten om oppdraget, noe som førte til at forholdet mellom USA og Sovjetunionen ble betydelig forverret (se U2-affæren). Inger. Inger er et kvinnenavn med norrønt opphav. Det kan være en kortform av "Ingegerd", som er dannet av det norrøne navnet "Ingigerðr", «Ing» og «gård». Det kan også være en kortform av "Ingrid", som er dannet av "Ing" og "fríðr" og betyr «vakker». "Inger" har navnedag 26. februar i Norge og Danmark, 9. oktober i Sverige og 5. oktober i Finland. "Inger" er tidligere også brukt som et mannsnavn. Det var en gammelsvensk dialektform av "Ingvar". Utbredelse. "Inger" er et vanlig navn i hele Skandinavia. "Inger" var et mye brukt navn på nyfødte jenter i Norge i perioden 1920-1960, med en topp i 1945. I 2005 var det over 34 000 kvinner i Norge som het "Inger" til fornavn, over 8 000 av disse hadde "Inger" som eneste fornavn. Inger er dermed det nest mest brukte kvinnenavnet i Norge, etter Anne. Det er også det femte mest brukte navnet uavhengig av kjønn, etter "Anne", "Jan", "Per" og "Bjørn". "Inger" er i Norge mest brukt i kombinasjon med andre fornavn. De vanligste kombinasjonene var i 2005: "Inger-Lise", "Inger-Johanne" og "Inger-Marie". I 2003 var det ca. 80 000 personer med "Inger" som fornavn i Sverige. I Danmark var det i 2007 over 28 000 kvinner med navnet "Inger". Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet "Inger" i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Bruk av navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. På engelsk er "Inger" personnavnet på et vest-finsk folk som bodde i Ingermanland, der St. Petersburg senere ble bygget. Se også ingrere. På tysk betyr "Inger" slimål. Nottinghamshire. Nottinghamshire (forkortes Notts) er et grevskap i England. Det ligger i regionen Øst-Midlands, og grenser mot South Yorkshire, Lincolnshire, Leicestershire og Derbyshire. Det seremonielle grevskapet består av syv distrikter i det administrative grevskapet og den enhetlige myndigheten Nottingham, som ble selvstyrt i 1998. Nottingham er allikevel fortsatt administrasjonsby for grevskapet, slik at administrasjonen sitter utenfor området de styrer. Margarethe von Trotta. Margarethe von Trotta (født 21. februar 1942 i Berlin) er en tysk filmregissør. Maria Schrader. Maria Schrader (født 27. september 1965 i Hannover) er en tysk skuespillerinne. Utdannet ved Max-Reinhardt-Seminar i Wien. Maria Schrader har regissert sin første film, "«Liebesleben» (Kjærlighetsliv)". Hun har også skrevet den, spilt i den og produsert den. Hun har også skrevet andre filmmanus; «RobbyKallePaul»; «I was on Mars»; «Stille Nacht» og «Meschugge». Hun med-regisserte «I was on Mars» sammen med Dani Levy som hun var gift med på den tiden og fram til 1999. Schrader har et barn sammen med regissør Rainer Kaufmann, en datter hun har oppkalt etter Felice, en rørende skikkelse i filmen «Aimée & Jaguar». Schrader var medlem av juryen ved Berlin International Film Festival i 2000. Nord-Afrika. Nord-Afrika eller Nordlige Afrika er den nordligste subregionen på det afrikanske kontinentet, og separeres fra Subsaharisk Afrika ved ørkenen Sahara. Det spanske "Plazas de soberanía" er på sørkysten av Middelhavet, omgitt av Marokko på land. De spanske Kanariøyene og portugisiske Madeira som ligger i Nord-Atlanteren er nordvest for det afrikanske fastlandet, og blir noen ganger inkludert i denne regionen. Geografisk sett blir Mauritania og, mer sjeldent, Asorene noen ganger inkludert. Maghreb inkluderer Vest-Sahara (gjort krav på av Marokko), Marokko, Algerie, Tunisia og Libya. Nord-Afrika inkluderes veldig ofte i vanlige definisjoner av Midtøsten, siden begge regionene utgjør den arabiske verden. I tillegg er Sinaihalvøya i Egypt en del av Asia, noe som gjør Egypt til et transkontinentalt land. Landskap. Atlasfjellene, som strekker seg over store deler av Marokko, nordlige Algerie og Tunisia, er en del av fjellkjeden som strekker seg gjennom mye av Sør-Europa. De faller tilbake mot sør og øst, og blir dermed et steppelandskap før det møter Sahara-ørkenen som dekker mer enn 90 % av regionen. Sedimentene fra Sahara ligger over et eldgammelt område med krystallstein, hvorav noen er mer enn fire milliarder år gamle. Folkeslag. Befolkningen i Nord-Afrika blir vanligvis delt inn på en måte som stort sett samsvarer med de geografiske hovedregionene i Nord-Afrika: Maghreb, Nilen og Sahara. Nordvest-Afrika skal angivelig ha vært befolket med berbere siden begynnelsen av den registrerte historien, mens den østlige delen av Nord-Afrika har blitt hjemmet til egyptere, abessiniere (etiopiere) og nubier (sudanesisk opphav), selv om oldtidens egyptere hadde mye kontakt med med berbere og proto-berbere i den vestlige delen av ørkenen. Som en følge av den muslimsk-arabiske striden på 600-tallet, gjennomgikk regionen en prosess med arabisering og islamisering som har preget dens kulturelle situasjon i ettertid. Spørsmål om etnisk identitet avhenger normalt av en tilknytning til arabisk nasjonalisme og/eller Islam, eller av innfødte kulturer og religioner. Nord-afrikanere varierer stort i sine fremtonende trekk; alt fra lys til mørk hudfarge. Kultur. Menneskene i Maghreb og Sahara snakker ulike dialekter berbisk og arabisk, og dyrker nesten utelukkende islam. De arabiske og berbiske språkgruppene er fjernt relatert, siden begge tilhører de afroasiatiske språkene. Sahara-dialektene er helt klart mer konservative enn de ved kystbyene (se Tuareg-språkene). Gjennom årene har berbere blitt inspirert av andre kulturer som de kom i kontakt med: nubier, grekere, fønikere, egyptere, etiopiere, romerrikere, vandaler, arabere og nylig europeere. Kulturene i Maghreb og Sahara kombinerer derfor innfødt berbisk, arabisk og elementer fra nabodeler av Europa, Asia og Afrika. I Sahara er forskjellen på den fastboende oasebefolkningen og de nomadiske beduinene og tuaregene spesielt stor. De forskjellige folkeslagene i Sahara blir normalt kategorisert etter etno-lingvistiske trekk. I Maghreb, hvor arabere og berbere ofte integreres, kan disse forskjellene være mindre. Noen berbiskspråklige nordafrikanere kan gå under definisjonen «araber», avhengig av de sosiale og politiske omstendighetene, selv om et stort antall berbere (eller Imazighen) har fått tilbake en tydelig kulturell identitet, som på 1900-tallet har fått klart etnisk samsvar med berbisk historie og språk. Arabiskspråklige nordvestafrikanere, uavhengig av etnisk bakgrunn, identifiserer seg ofte med arabisk historie og kultur, og har ofte felles syn som arabere. Derimot kan, og kan ikke, dette ekskludere stolthet av og identifisering med berbere og/eller andre deler av deres arv. Berbiske aktivister (politiske og kulturelle) blir ofte kalt for berberister, og kan ofte anse nordvestafrikanere som hovedsakelig berbere, enten de snakker berbisk eller arabisk som morsmål (se også Arabisert berber). Den sudanesiske delen av Nilen har sitt opphav i de antikke sivilisasjonene i Egypt og kongedømmet Kusj. Egyptere har, gjennom flere århundrer, endret sitt språk fra egyptisk til moderne egyptisk-arabisk (begge er afroasiatiske språk), mens de har holdt på den nasjonale identiteten som historisk sett skilte dem fra andre mennesker i samme region. De fleste egyptere er Sunnimuslimer, og en betydelig minoritet holder fast ved koptisk kristendom — som har sterke historiske bånd med den Etiopisk-ortodokse kirken. I Nubia, deler av Egypt og Sudan, har en stor bestanddel av befolkningen holdt på det urgamle nubiske språket, men har sluttet seg til islam. Den nordlige delen av Sudan hovedsakelig hjem til arabiske muslimer, mens lenger nedover Nilen begynner områdene til de ikke-muslimske nilotene og nubaene. Sudan er det største og mest mangfoldige landet i Nord-Afrika. Nord-Afrika hadde tidligere en stor andel jøder blant befolkningen, hvorav mange utvandret til Frankrike eller Israel da de nordafrikanske landene ble uavhengige. Et mindre antall dro til Canada. Før den nyere dannelsen av Israel, var det omtrent 600 000—700 000 jøder i Nord-Afrika, inkludert både sefardiske jøder (flyktninger fra Frankrike, Spania og Portugal fra renessansetiden) og innfødte Mizrahiske jøder. Idag er det mindre enn 15 000 gjenværende i regionen, nesten alle i Marokko og Tunisia (se jødenes utmars fra arabiske land). Oldtiden og Antikkens Roma. De mest kjente landene fra oldtiden i vestlige Nord-Afrika er Karthago og Numidia. Karthagenerne var av fønikisk opphav, og en romersk myte om deres opphav sier at dronning Dido, en fønikisk prinsesse, ble gitt landområder av en lokal hersker etter hvor mye land hun kunne dekke med et stykke kuskinn. Hun fant ut en genial måte for å utvide kuskinnet til en stor størrelse, og fikk dermed kontroll over et stort område. Hun ble også avvist av den trojanske prins Aeneas, ifølge Vergil, og skapte dermed et historisk uvennskap mellom Karthago og Roma, og Aeneas skulle senere legge grunnlaget for Roma. Karthagenerne var en handelsmakt og hadde en sterk marine, men var avhengige av leiesoldater for å styrke bakketroppene. Karthagenerne utviklet et imperium i Spania og Sicilia, hvor den sistnevnte var årsaken til den første punerkrigen med romerne. I mer enn en hundreårsperiode ble alle karthagenske territorier erobret av romerne, noe som førte til at de karthagenske nordafrikanske territoriene ble til den romerske provinsen i Nord-Afrika i 146 f.Kr.. Dette skapte spenning — og senere konflikt — mellom Numidia og Roma. De numidiske krigene er kjent for å være starten på både Gaius Marius og Lucius Cornelius Sulla sine karrierer, og for å ha strukket den konstitusjonelle byrden på den romerske republikk; Marius krevde en profesjonell hær, noe som var motstridende med de tidligere romerske verdiene, for å overvinne den talentfulle militære lederen Jugurtha. Nord-Afrika forble en del av Romerriket, som kom opp med kjente navn som Augustus av Hippo, helt til udugelig lederskap fra romerske kommandører tidlig på 400-tallet tillot vandalene, et germansk barbarisk folkeslag, å krysse Gibraltarstredet hvorpå de overvant det usolide romerske forsvaret. Tapet av Nord-Afrika blir ansett som den forårsakende hendelsen til Vestromerrikets fall, siden Afrika tidligere hadde vært en viktig kornprovins som opprettholdt den romerske velstanden, på tross av de barbariske inntogene, og velstanden gjorde at de kunne bygge nye hærer. Å ta tilbake Nord-Afrika var av overordnet prioritet for Vestrommerriket, men de var frusterte over vandalenes seire og at de måtte bruke sin energi på å forsvare seg selv fra hunnerne. I 468 f.Kr. kom det siste forsøket fra romerne, med bistand fra bysantinerne, men dette forsøket på å erobre Nord-Afrika endte med at de ble drevet tilbake. Heretter var det «ingen vei tilbake» for Vestrommerriket, i historisk perspektiv, og den siste romerske keiseren ble avsatt i år 475 av østgoternes øverstkommanderende, Odoacer, som ikke så noe poeng i å ta tilbake Nord-Afrika. Handelsrutene mellom Europa og Nord-Afrika holdt seg intakte helt til fremveksten av muslimene. Arabisk overtakelse til moderne tid. Den arabisk-islamske erobringen nådde Nord-Afrika i 640 e.Kr. Innen år 670 hadde mesteparten av Nord-Afrika falt under muslimsk herredømme. Innfødte berbere startet deretter en respons i form av regjeringer på steder som Fez, Marokko og Sijilimasa. I det ellevte århundre ble det dannet en reformistisk bevegelse som kalte seg for Almoravidene, startet en jihad mot kongerikene lenger sør i savannen. Denne bevegelsen befestet troen på islam, og åpnet for videre inntrenging i det subsahariske Afrika. Etter middelalderen var området løst kontrollert av Det osmanske riket, med unntak av Marokko. Etter 1800-tallet ble det kolonisert av Frankrike, Storbritannia, Spania og Italia. Under andre verdenskrig, fra 1940 til 1943, var området preget av felttoget i Nord-Afrika. På 50- og 60-tallet hadde alle Nord-Afrikanske stater oppnådd uavhengighet. Det strides fortsatt over Vest-Sahara mellom Marokko og den Algerie-støttede frigjøringsbevegelsen Polisario. Land og sjø. Beskyttede daler i Atlasfjellene, daler og elvemunninger ved Nilen, og Middelhavets kyst er de beste landbruksområdene. Disse byr på et bredt spekter av av verdifull avling, inkludert korn, ris og bomull, og skoger med seder og korkeik blir dyrket. Typiske middelhavsavlinger som oliven, fiken, dadler og sitrusfrukter trives også i disse områdene. Dalene rundt Nilen er spesielt fruktbare, og mesteparten av Egypts befolkning lever like ved elven. Andre steder er det nødvendig med vanning for at muligheten for avling skal være tilstede, spesielt i ørkenområdene. Mange nordafrikanske nomader, som f.eks. beduinerne, opprettholder en tradisjonell, prestelig livsstil i ørkenens utkantområder, hvor de flytter sine horder med sauer, geiter og dromedarer fra sted til sted – og de krysser landegrenser for å finne tilstrekkelige gressområder. Transport og industri. Økonomiene i Algerie og Libya ble totalforandret etter at det ble oppdaget olje- og gassreservater i ørkenen. Marokkos største eksportvarer er fosfater og landbruksprodukter. I Egypt og Tunisia er turistindustrien det viktigste i økonomien. Egypt har den mest varierte industrien, da de importerer teknologi for å utvikle elektronikk- og ingeniørindustri, samtidig som de opprettholder sitt rykte som høykvalitetsleverandør av bomullsvarer. Oljerigger står spredt over ørkenområdene i Libya og Algerie. Libysk olje er høyt prissatt på grunn av dens lave svovelinnhold, noe som betyr at den forurenser mindre enn andre oljetyper. Claus von Amsberg. Claus Georg Wilhelm Otto Friedrich Gerd von Amsberg (født 6. september 1926 i Hitzacker, Tyskland, død 6. oktober 2002 i Amsterdam) var en tysk diplomat. Han giftet seg med dronning Beatrix av Nederland den 10. mars 1966, og fikk tittelen prins av Nederland, Jonkheer (junker) van Amsberg. Prins Claus ble i 1968 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. East Sussex. East Sussex er et grevskap i England. Det ligger i regionen Sørøst-England, og grenser til Kent, Surrey og West Sussex. Mot sør ligger Den engelske kanal. Administrasjonsbyen er Lewes. I 1888 ble det tradisjonelle grevskapet Sussex delt i to administrative områder, med hvert sitt grevskapsråd. Sussex besto likevel som et seremonielt grevskap inntil 1974, da dette også ble delt i to etter den administrative grensen. Området Mid Sussex ble lagt under West Sussex. Det seremonielle grevskapet East Sussex består av fem distrikter i det administrative grevskapet samt den enhetlige myndigheten Brighton and Hove, som ble selvstyrt i 1997 og fikk status som "city" (se bystatus) i 2000. Følelser. Glede er en av de grunnleggende menneskelige følelsene. Følelser eller "emosjoner" henger sammen med det ubevisste og tankene vi tenker uten bestandig å være klar over. Disse tankene lar seg ikke bestandig kontrollere av selve individet, f.eks. at ingen kan være lykkelig når man ønsker det selv. Det som er med på å påvirke det ubevisste, er andre menneskers reaksjoner på oss. Dette gjelder spesielt mennesker som har betydning for våre liv. Følelser spiller en avgjørende rolle i menneskenes liv, enten det gjelder samarbeid i sosiale grupper, seksualitet og reproduksjon eller som motivasjon for handlinger og valg. Ifølge den biologiske utviklingslæren har følelser derfor vært nødvendige for menneskers og dyrs overlevelse som arter. Følelsesregistre. Hver av disse følelsene setter i gang ulike fysiologiske prosesser. Dette kan være sunne reaksjoner på ytre stimuli som har vært livsviktige for huleboere og andre primitive skapninger. Følelsene kan imidlertid også føre til sykdom dersom de ikke kontrolleres, noe som også kjennetegnes ved endret adferd og intelligens. Følelsene utløses av en stimulus, de påvirkes av vår vurdering av stimulusen, de skaper fysiologiske reaksjoner i kroppen, og de kan endre adferd. Følelser oppstår ubevisst ved opplevelser som følge av tidligere erfaringer. Hjernen registrerer alle sanseinntrykk og lagrer dem i hukommelsen. Det dannes da et biokjemisk spor i forhold til denne opplevelsen, og ved gjentagelse av samme sanseinntrykk vil hjernen sende ut signaler til nervesystemet i henhold til erfaringene. Mørke, trange rom kan eksempelvis være et faresignal som setter igang en fryktreaksjon. Det synaptiske system i hjernen inneholder visse signalstoffer som styrer emosjonene: dopamin og seratonin er de viktigste av disse. Følelsenes hovedkomponenter. Den utløsende stimulus kan være både intern og ekstern. Eksterne stimuli kan være alt fra synet av sin mor til lyden av gråt. Interne stimuli, som tanken på noe en gleder seg til, kan også utløse følelser. Med andre ord kan alt som betyr noe for oss være utløsende stimuli. Den kognitive evalueringen er ens vurdering av stimulusen. Hvis man ikke oppfatter stimulus som viktig, vil den ikke utløse emosjoner. Man vil i tillegg evaluere om en stimulus er positiv eller negativ. De fysiologiske responsene er kroppens reaksjoner på emosjonene. Disse er viktige blant annet fordi de kan måles med objektive metoder. For eksempel vil produksjon av svette lett kunne måles ved hjelp av EDA. Andre eksempler på fysiologiske responser er økt hjerterytme og produksjon av ulike hormoner. Adferdskomponentene finnes det to typer av. Instrumentell adferd er å gjøre noe med stimulusen. Hvis stimulusen er noe negativt kan instrumentell adferd være å for eksempel fjerne den, eller å fjerne seg fra den. Ekspressiv adferd er å uttrykke følelsene sine, for eksempel ved å smile eller å gråte. Emosjonskomponentene er preget av et gjensidig påvirkningsforhold. Nevrologi. Følelser kan i visse tilfelle føre til varige endringer som kan observeres ved nevrologiske undersøkelser. Wrong Channel Syndrome. Wrong Channel Syndrome (WCS) er en uformell «diagnose» som brukes om personer som ofte skriver tekst i feil kanal på IRC. At teksten havner et annet sted enn den var tenkt kan føre til pinlige situasjoner, som for eksempel når en privat kommentar tiltenkt en spesiell bruker havner på en kanal som er åpen for alle. Sigøynere. Sigøynere er en bred samlebetegnelse på flere beslektede, historisk omvandrende folk i Europa, som trolig stammer fra det nordlige India. Betegnelsen «sigøyner» er imidlertid unøyaktig og tillagt dem av andre europeiske folkeslag: i virkeligheten tilhører folkegruppene ulike språklige kulturer som betegnes som blant annet "rom" eller "roma" (også kalt «romfolk» i noen norske medier), "romani", "sinti" og "kaale". Noen av disse begrepene brukes om ulike grupper i ulike land. Det er uenighet blant sigøynere om hvilke begrep som bør brukes, og endel sigøynere oppfatter "rom"/"roma" som stigmatiserende, mens andre har argumentert mot selve sigøynerbegrepet eller det engelske begrepet "gypsy" (som har en annen opprinnelse enn det norske ordet). De fleste sigøynere snakker det som i Norge blir kalt romanés, et språk som ligger nært moderne indiske språk som hindi og urdu. Sigøynernes kultur har i mange hundre år øvet påvirkning på europeisk kultur, ikke minst sigøynermusikken, som har inspirert flere musikkformer. Grupper som Gipsy Kings og Hot Club de Norvege er uttrykk for, eller inspirert av, en levende musikktradisjon som finner nye former. I norsk sammenheng blir det ofte skilt mellom tatere og sigøynere. Disse gruppene har felles opphav, men taterne kom til Norge tidligere. Begrepet sigøynere brukes om folkegrupper som frem til 1800-tallet overveiende var bosatt i Øst-Europa. Terminologi. Det er ukjent hva ordet «sigøyner» betyr. Enkelte sigøynere oppfatter begrepet som nedverdigende og foretrekker begrep som angir språktilhørighet (roma, sinti), mens andre sigøynere ikke ser noen problemer ved begrepet som et samlebegrep for ulike men beslektede grupper. I Norge arrangerer sigøynere f.eks. Sigøynerfestivalen. I Norge har betegnelsen «sigøynere» ofte vært sammenblandet med betegnelsen «tatere», egentlig brukt om en relatert (sub)folkegruppe, (også kalt «romani», «de reisende» og annet), som stammer fra samme indiske folk men kom på et tidligere tidspunkt og har et mer europeisk/nordisk assimilert språk, romani. I Norge, Tyskland og andre nordeuropeiske land brukes betegnelsen "roma" spesielt om sigøynerne som i de nordeuropeiske land overveiende tilhører nettopp romani-gruppen. Det finnes derimot sigøynere som ikke er romani, og det finnes romani-grupper som ikke kan kalles sigøynere. Begrepene er altså ikke synonymer; begge begrepene omfatter tilleggsgrupper som ikke omfattes av det andre. Noen romanifolk har protestert mot å innføre begrep som "roma" og "romfolk" som samlebetegnelse. Ordet «rom» brukt i «romfolk» betyr mann. Forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA, uttalte i 2012 at «romfolket er en medieskapt folkegruppe». I følge Engebrigtsen finnes det ikke et folk med navnet "romfolket", men ulike folkegrupper, herunder språk-/folkegruppen "rom". Ikke alle folkegrupper som tradisjonelt kalles sigøynere er "rom". Betegnelsene blir brukt annerledes i andre land, hvor «romanifolket» gjerne brukt som en generell betegnelse på sigøynere og begrepet "tater" ikke eksisterer. Både den engelske betegnelsen "gypsy" og den franske "gitane" kommer fra ord for «egypter» og viser til at sigøynerne opprinnelig skal ha nådd Europa via Egypt. Undergrupper. Sigøynere består av mange ulike etniske undergrupper, herunder folkegruppene "roma" (også referert til i noen medier som «romfolk», selv om denne betegnelsen ikke er anbefalt av Språkrådet), "sinti", "kaale" og mange andre grupper. Opprinnelse og historie. thumb Sigøynerne stammer i følge den vanligste teorien opprinnelig fra det nordlige India, og omkring år 800 ble gruppen trolig utsatt for forfølgelse. Det er antatt at de flyktet ut av India via Midtøsten til blant annet Egypt, og derfra videre til Europa. Sigøynerne har historisk livnært seg ved handel, blant annet av håndverk. Forfølgelse, holocaust og diskriminering. a> under andre verdenskrig, foto tatt 22. mai 1940 De første, organiserte sigøynerforfølgelsene man kjenner til startet i 1498. Da vedtok Riksdagen at alle sigøynere skulle utvises fordi de var forrædere av kristendommen. Det ble også lov å ta sigøynere som slaver, og i Russland ble denne loven opphevet først i 1861. Trolig ble så mange som 500 000 sigøynere drept i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. De gjenlevende fikk utbetalt erstatninger fra Forbundsrepublikken Tyskland etter krigen. I Norge har sigøynerne ofte blitt forvekslet med tatere. Mennesker med disse gruppenavnene har begge fått lide under fordommer. I etterkrigstiden foregikk det sterilisering av norske sigøynere («tatere» og «taterjenter») utført ved norske sykehus og ved institusjoner i norsk psykiatri, under dekke av at disse menneskene var «åndssvake», «asosiale», eller «omstreifere». I alt 2-3 000 sigøynerbarn ble skilt fra foreldrene og tvangsplassert i barnehjem, fosterfamiler, og i tvangsleire drevet av norske misjonsorganisasjoner, spesielt Norsk misjon blant hjemløse. Denne misjonsorganisasjonen fungerte i etterkrigstiden i praksis som et semi-offisielt «direktorat» som skulle kristne og fornorske sigøynerbarna, men som ikke ga dem noen adekvat utdanning. Interneringen og atskillelsen av sigøynerbarn fra foreldre var et overgrep mot barna det rammet, og i 1998 uttrykte Regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede. Sigøynere i dag. Kartskisse som angir prosentmessig fordeling av sigøynere i ulike europeiske land De fleste sigøynere er i dag bosatt i Europa, de fleste i Øst-Europa. Det er også større sigøynerminoriteter i Frankrike og Spania. I Norden er det Sverige som har flest registrerte sigøynere, men også i Norge er de registrert som en minoritet. Det er usikre estimater for hvor mange sigøynere som oppholder seg i Norge. Minst 500 har norsk statsborgerskap, men det reelle antallet er trolig langt høyere. Mange av de voksne er analfabeter og deltar ikke i arbeidslivet, og giftemålsalderen er lav. Sigøynernes kultur. Mye av den musikken man i dag kan høre fra grupper med navn som Gipsy Kings eller lignende er romaer som hovedsakelig kommer fra Spania og Frankrike. Den spanske dansen flamenco har i stor grad sigøynerrøtter. Nettopp kombinasjonen gitar, trekkspill og sang var, og er fortsatt, veldig populær i sigøynersk musikk. Den franske sigøynergitaristen (manouche) Jean Baptiste "Django" Reinhardt (1910–1953) ble en av jazzens første gitarsolister. Tusenvis av sigøynermusikere viderefører arven etter Django Reinhardt, og siden Djangomusikken fikk sin internasjonale renessanse på slutten av 80-tallet har også tusener av ikke-sigøynere ("gadje") vært aktive innenfor denne grenen av sigøynermusikken. Hot Club de Norvège var pionerer i Norge på dette området. Gitaristen Jon Larsen, som er betydelig inspirert av sigøynermusikk og -kultur, etablerte også Djangofestivalen i Norge (1980 –), og fra slutten av 80-tallet har et stort antall av de store stjernene fra sigøynerverdenen holdt konserter og spilt inn platene sine i Norge. Sigøynerne er også kjent for å være dyktige håndverkere, spesielt i arbeide med kobber og messing. De er også blant verdens fremste i oppdrett av hester. Religion. Sigøynerne har ikke noen felles religion. De tok ofte den religionen som var dominerende i området de slo seg ned. Det finnes derfor sigøynere som er katolikker og protestanter, muslimer, jøder og hinduer. Sigøynerne feirer en gang hvert år den Sorte Sarah i den sydfranske byen Les Saintes-Maries de la Mer ved Middelhavskysten. Selv om sigøynerne ikke har en felles opprinnelig religion, kan man finne igjen spor etter det indiske kastesystemet og hinduismen i kulturen deres. Renhetsbegrepet er en viktig del av sigøynerkulturen – den som forlater gruppen til fordel for en "gadje" (uren – ikke sigøyner) risikerer fortsatt å bli utstøtt. Mange små detaljer i deres levesett peker tilbake på renhetsprinsippet som står så sterkt i det indiske samfunn og hinduismen. Macabebe-speiderne. Macabebe-speiderne (engelsk Macabebe Scouts) var en avdeling på omkring 5 000 mann alliert med den amerikanske hær under den filippinsk-amerikanske krig (1899 –1913). Da de tok den filippinske general Emilio Aguinaldo til fange i 1901 var krigen i det alt vesentligste over, selv om det var spredt geriljavirksomhet i over ti år til. I 1901 ble de organisert som en avdeling i selve den amerikanske hær, og ble fra da kalt Philippine Scouts. De kjempet tappert under den annen verdenskrig. Hvem var «macabebene»? "Macabebene" beskrives av og til som en filippinsk «stamme». Det som er korrekt, er at de var, og er, en gruppe kapampangantalende filippinere (såkalte "«pampangeños»", i motsetning til f.eks. tagalogene) med sine geografiske røtter i den delen av dagens provins Pampanga som ligger ved kommunen og småstedet Macabebe, som var deres gamle hovedstad. Selv om historien om "Macabebe-speiderne" i strikt forstand kunne avgrenses til første fase av den filippinsk-amerikanske krig, gir det mer mening å gå gjennom denne gruppens og i videre forstand pampangeñoenes militære historie helt fra begynnelsen av den spanske erobring av Filippinene. Selv om macabebene var er en distinkt undergruppe av pampangeñoene, er det i noen perioder av historien slik at macabebene må leses som synonymt med alle pampangeñoer. Da de ble kalt «Macabebe-speidere», var de aller fleste av dem fra kommunen Macabebe, hvis befolkning i 1910 ble oppgitt til ca 21 000. Kamp mot Spania. Macabebene dukker først opp i nedtegnet historie i 1571. Etter kortvarig motstand mot den spanske generalguvernør Miguel Lopez de Legazpis styrker, hadde tagalogene i og rundt Maynilad, under høvdingene under Lakandula av Tondo og Rajah Soliman (eller Sulayman) av Maynilad underkastet seg det spanske styre. Men pampangeñoene under Tarik Soliman av Macabebe, som både hadde et annet språk enn tagalogene og hadde en distinkt identitet og kultur) ville ikke underkaste seg. Tarik Soliman, formodentlig en muslim, førte flere hundre macabeber i 20 eller 30 båter "(paraos)" fra Macabebe og Hagonoy langs vannveiene helt ned til Tondo, der de først hånte Lakandula og Sulayman for å ha underkastet seg "ang mga puting mukha" (dem med hvite ansikter, spanjolene). Deretter avslo de Legazpis tilbud om fred og vennskap. Under slaget i Bankusay-bukten satt høvdingen helt foran i den fremste båten, og ble drept av spanjolenes første kanonade. Da spanjolene senere befestet sin stilling i Pampanga, omgikk de først byene Macabebe, Betis og Lubao, der det antagelig var et visst muslimsk innslag. Da resten av området var på spanske hender, underkastet også de seg. Kamp mot kinesiske sjørøvere. Noen år senere, i 1574, hjalp macabebene spanjolene med å slå tilbake angrep fra den kinesiske sjørøveren Limahong herjet langs pampangeñoenes kyster og som prøvde å erobre Manila og senere prøvde å etablere seg i Lingayenbukta i Pangasinan. Denne alliansen innvarslet et vennskap mellom spanjoler og pampangeñoer som varte helt til det spanske koloniveldes sammenbrudd i 1898. Det som var av motstand mot spanjolene i det sentrale Luzon, var gjerne knyttet til tagalogene. Ettersom pampangeñoene ikke hadde noe til overs for tagalogene, falt de det også av den grunn det naturlig å kjempe på spansk side. Spanjolenes støttespillere. Macabebene hjalp spanjolene med å kolonisere resten av de filippinske øyer. De var også støttestropper under Spanias koloniseringsekspedisjoner til land som Vietnam, Kina, Siam og Malaccahalvøya. I 1603 tok tropper fra Pampanga del i en militæroperasjon mot kinesere som gjorde opprør. Det endte med at spanjolene massakrerte store deler av den kinesiske befolkning i og rundt Manila. Noen pampangeñoer ble på grunn av sin innsats deretter utnevnt til kapteiner i den spanske hær. Fra da av og frem til spanskeveldets avslutning, var det alltid minst én pampangeñoavdeling tilknyttet de spanske styrker. På 1600-tallet var den med på å bekjempe nederlenderne, og med på den kortvarige spanske okkupasjon av Molukkene. Den var også med på å nedkjempe en oppstand på øya Panay i Visayas. Uten macabebenes militære innsats ville muligens spanjolene ikke klart å stå i mot angrepene fra sine nordeuropeiske protestantiske kolonistrivaler, hollenderne og engelskmennene. Minnet om seieren ved La Naval feires i dag ikke bare i Manila, men også i Pampanga. Et kongelig dekret av 1636 beordret en «pasifisering» av Mindanao. To store kompanier bestående for det meste av filippinere fra Pampanga og Cebu inngikk de en styrken som dro avsted under ledelse av generalguvernør Sebastian Hurtado de Corcuera. Styrken seilte avsted i elleve store skip med 760 spanske infanterister fordelt på syv kompanier. De benyttet Zamboanga som base og fikk grundig trening, og ble rettledet om forholdene av to høvdinger, Datu Suksukan av Zamboanga og Datu Piatong for lutaosene. I 1640 deltok pampangeñoene i nok en operasjon mot kineserne. Under ledelse av Francisco Laksamana (en etterkommer av Lakan Duka) nedkjempet 4 000 pampangatropper i spansk tjeneste de kinesiske opprørere i åsene ved Antipolo, og berget dermed Manila. Som anerkjennelse for sine bragder ble han gjort til kommandør for Fort Santiago i Manila – for 24 timer. Denne gesten var den største militære heder spanjolene noensinne skulle gi en filippiner under hele koloniperioden. På 1700-tallet kjempet pampangeñoene til stadighet mot muslimer som herjet kystene i Visayas og annet steds, og gjorde også en stor innsats mot de invaderende britiske styrker. Særlig kjent er de for et raid bak de britiske linjer, under Francisco Manalastas, som var viden kjent for sitt vågemot. Selv om de ikke nådde sitt mål å ta livet av den britiske general William Draper, fikk de med bare pil og bue og lanser utrettet stor skade der de angrep briter bevæpnet med musketter og bajonetter. Macabebene og den filippinske revolusjon. a>; etter at han ble tatt til fange var den amerikanske seier sikret. Da den filippinske revolusjon brøt ut i august 1896, stilte macabebene seg på spanjolenes side, selv om de øvrige pampangeños i det store og hele sluttet seg til revolusjonen. Macabebene beskyttet retirerende spanske tropper, reddet spanske prester og munker og bragte de spanske offiserers familier i sikkerhet. Mot slutten av 1897 gjorde macabebetroppene en meget god figur i kampene mot revolusjonære styrker på Arayatfjellet i Pampanga. På grunn av sin sterke troskap til spanjolene søkte provinsialguvernør Jose Canovas den spanske regjering om å gi provinsen Pampanga tittelen «meget lojal» "(Muy Leal)". Som represalie mot disse styrkene brente revolusjonsgeneralen Antonio Lunas styrker byen Macabebe ned til grunnen og massakrerte befolkningen. Det er på den bakgrunn man må forstå at macabebene straks allierte seg med amerikanerne da de gjenopptok kampen mot de filippinske frihetskjempere i 1899. De pampangeñoer som sluttet seg til revolusjonen var i flertall, og de var også effektive soldater. Opprøret mot Spania begynte ikke for alvor i Pampanga før den 3. juni 1898, og da skulle det ta under én måned før spanjolene var drevet ut. Mange av pampangeñoene hadde tidligere vært i spansk tjeneste og fått militær opplæring og erfaring i Ternate, Zamboanga, Jolo, Caraga og andre steder. Macabebespeiderne hjelper amerikanerne. Hundrevis av macabeber lot seg organisere som "«Macabebe Scouts»" i 1899, og med sin lokalkunnskap var de meget nyttige for amerikanerne, hvis egne tropper dessuten slet under tropeklimaet. Initiativet til å rekruttere dem kom ikke fra dem selv eller fra andre pampangeños, men fra tidligere revolusjonsoffiserer av ikke-pampangeño-bakgrunn som hadde brutt med Aguinaldo, Tal Placido, Segismundo og Segovia. Det var dem som gav amerikanerne ideen. Det ble etterhvert omkring 5 000 «Macabebe Scouts». Macabebenes innsats på amerikansk side har forsterket den gamle motvilje blant tagalogene mot folk fra Pampanga. Det var macabebene som fant general Emilio Aguinaldos skjulested i Palanan nordøst på Luzon, og det var ved deres krigslist at han ble fanget i 1901. De utgav seg som tagaloger på Aguinaldos side og ankom Palanan med en stor gruppe amerikanske tropper som likesom skulle være deres fanger. Macabebene blir «Philippine Scouts». USAs president og kongress var begeistret over at Aguinaldo ble tatt, og autoriserte at macabebespeiderne kunne innrulleres som styrker i selve den amerikanske hær. De ble kalt «Philippine Scouts», og fikk en høy stjerne i amerikansk opinion. Amerikanske offiserer så på det som særlig ærefullt å tjenestegjøre i denne avdelingen. I 1908 ble de gitt adgang til offisersutdannelse på det amerikanske militærakademi i West Point, New York. Det førte til at det også kom filippinske offiserer i kommandoposisjoner. På 1920- og 1930-tallet ble de regnet blant den amerikanske hærs mest effektive enheter. I 1919–20 ble «Philippine Scouts» omorganisert og gruppert som det 43., 45. og 57. infanteriregiment, det 24. og 25. artilleriregiment og det 26. kavaleriregiment og i egne kystartilleri-, sanitets- og kvartermesterenheter. De var fremdeles segregert fra amerikanerne, med unntak av det i det integrerte 808. militærpolitikompani. De viktigste forlegningene var i provinsen Pampanga. På 1930-tallet var «Philippine Scouts» i kamp på øyene Jolo og Palawan. Annen verdenskrig. Da annen verdenskrig brøt ut, meldte filippinere seg fra alle landsdeler for å tjenestegjøre i de amerikanske styrker. Allerede den 31. juli 1941, altså før japanerne angrep Filippinene i desember, var det ca 22 500 filippinere i de amerikanske styrker i landet. Av dem var ca. 12 000 «Philippine Scouts». De ble nå rekruttert fra alle deler av Filippinene. Ved krigsutbruddet var de dels i forlegninger i Pampanga (Fort Stotsenburg) og rett sør for Manila (Fort William McKinley), dels del av havneforsvaret ved Manila og ved marinebasen i Subic Bay i provinsen Zambales. De kjempet tappert på Bataan-halvøya i 1942. Den 6. mai 1942 overgav de seg til japanerne, og var blant de mange amerikanske og filippinske fanger som måtte utstå den brutale «dødsmarsjen» fra Bataan nordover til fangeleirer på Luzons sentrale sletteland. Frisbee. Frisbee er et stykke leketøy eller et sportsredskap. Det er normalt laget av plast med en diameter på omkring 20 til 25 centimeter. Frisbee er egentlig et varemerke for leketøysfirmaet Wham-O, men er blitt en generell betegnelse for denne «Flygende tallerkenen». Den er designet for å fly aerodynamisk når den blir kastet med rotasjon og gripes med én hånd. Formen og kvaliteten varier meget etter pris og anvendelse. En frisbee av god kvalitet flyr mye lengre og flyr mer stabilt i kasteretningen enn en billig frisbee. De billige frisbeene kan gjerne kalles en sendeplate ettersom den ikke er profesjonell. Fysikken bak. Frisbeens rotasjon danner en bestemt framdrivende vinkel loddrett på horisontalplanet, noe som stabiliserer stillingen i luften ved høy hastighet. Den lille opphøyde randen ute ved kanten fungerer som en akselerator da den reduserer luftstrømmen som skilles ut ved å tvinge luftstrømmen til å bli turbulent etter at den har passert første rand. Den dynamiske oppdriften skapes først og fremst av på samme måte som ved for eksempel en vinge på et fly. Det betyr at den øverste luftstrømmen akselereres slik at trykkforskjellen medvirker til en oppdrift. The Frisbee Pie Company. I året 1871 ble amerikaneren William Russel Frisbie daglig leder i Old Baking Company og New Haven. Senere kjøpte han bakeriet og kalte det for «The Frisbie Pie Company» Firmaet bakte terter og paier formet av blikk. De tomme blikkformene var fristende å kaste til hverandre med. Barn, studenter, arbeidere og soldater moret seg med dem. William R. tok seg av det administrative, mens hans søster Susan tok seg av bakingen. William døde i 1903 og da tok hans sønn Joseph P. Frisbie over bedriften. Under hans ledelse fikk de en kraftig ekspansjon, og filialer ble åpnet i både i Hartford (Connecticut), Poughkeepsie (New York) og i Providence (Rhode Island). Joseph P. døde i 1940, men bedriften ble drevet videre. Hans enke Marian Rose og produksjonslederen Joseph J. Vaughn fortsatte å bake paier helt frem til august 1958. Morrison. Mange år senere i 1948 kom amerikaneren Walter Frederick Morrison på den idé at han ville forbedre disse flygende formene med produksjon og salg for øye. Som barn hadde han selv kastet med formene fra «The Frisbie Pie Company». Morrison hadde vært soldat i den andre verdenskrig, ble tatt til fange og satt i fangenskap i Stalag 13. Etter krigen jobbet han som snekker. Året var 1948 og uidentifiserte flygende objekt var et populært emne. Fred forsto at denne situasjonen kunne han utnytte. Han gjorde forsøk med at sveise en stålring langs kanten, for å forbedre stabiliteten, men det var ikke vellykket. Der ble også gjort forsøk med det nye kunstige materialet plast. Den første plastblandingen han brukte var butylsterat. Denne blandingen fungerte utmerket så lenge solen strålte og plasten holdt seg varm, men når den ble kald og man så ikke klarte å gripe den, gikk den i tusen biter. Det lykket ham å skaffe nok penger til en god form som kunne sprøytestøpes med polyetylen. Den nye flygende tallerken kalte han «arcuate vane model». Det er denne polyetylenutgave som regnes som den første virkelige Frisbee. Modellen ble ytterligere forbedret i 1951. Wham-O. Fred Morrison brukte de neste årene til å reise rundt for å markedsføre produktet. I 1955 oppdaget Rich Kerr og Spud Melin plasttallerkenen for første gang. De ble helt betatt av denne flyvende gjenstanden som på en elegant måte forenet fysikkens grunnleggende lover. De fikk kontaktet Morrison og inviterte ham til deres arbeidssted og Morrison solgte rettighetene til oppfinnelsen til firmaet Wham-O. Den 13. januar 1957 «fløy» de første plasttallerkenene ut fra fabrikken i San Gabriel. I 1959 regisererte Wham-O produktnavnet Frisbee™. Sport. I løpet av 1960-tallet begynte frisbee å utvikle seg som sport. Det var Ed Headrick, daværende sjef for Wham-O, som hadde visjonen om frisbee som mer enn en leke. Han grunnla IFA ("International Frisbee Association") i 1967, og så var utviklingen i gang. I 1969 ble lagspillet Ultimate oppfunnet av studenter ved Columbia High School i New Jersey, samme år ble den første offisielle Frisbeegolf-turnering arrangert i Pasadena. I 1974 ble første «offisielle» verdensmesterskapet i frisbee holdt i Rose Bowl Arena i Pasadena. I 1982 ble "Discathon" introdusert som syvende og siste individuelle gren i det amerikanske mesterskapet i Sacramento. WFDF ("World Flying Disc Association") tok over for IFA i midten av 1980-tallet og er nå frisbeesportens øverste organ med representanter i alle verdensdeler. Det første virkelige individuelle verdensmesterskapet (det vil si med bred og stor internasjonal deltagelse og i WFDFs regi) ble holdt i Ft.Collins i USA i 1987, og det var her amerikanerne mistet hegemonien i resultatlistene: nå var det første gang ikke-amerikanere vant sammenlagt, "discathon, lengde, presisjon" og "self caught flights". I lagspillet Ultimate har USAs dominans vært total. De har kun tapt ett verdensmesterskap for landslag og vunnet samtlige verdensmesterskap for klubblag. Rekorden for det lengste kast med frisbee tilhører Christian Sandstrøm fra Sverige og er på pussig nok på nøyaktig 250 meter. Norske utøvere. For å være et beskjedent land i fribeesammenheng, besitter norske utøvere relativt mange titler internasjonalt. Separations. "Separations" er et album av Pulp, deres tredje studioalbum. Plata ble innspilt i 1989, sterkt inspirert av acid house-musikk. Den ble ikke gitt ut før Pulp hadde skiftet plateselskap og så smått begynt å få litt oppmerksomhet. Singelen "«My Legendary Girlfriend»" ble NMEs "single of the week" i 1991. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Pulp. Sebastian Hurtado de Corcuera. Sebastián Hurtado de Corcuera (født i Berbenda nær Burgos i Spania – død 12. august 1660 på Tenerife, Kanariøyene) var guvernør i Panama og senere generalguvernør på Filippinene (25. juni 1635 – 11. august 1644, senere guvernør på Kanariøyene (1659–1660). Han var medlem av den spanske militærorden alcántararidderne. Han tjenestegjorde i mange år i Flandern, og utmerket seg som ung kaptein under beleiringen av Breda. Deretter ble han kommandant over havnen i Callao i det spanske visekongedømmet Peru, så generalkaptein for kavaleriet i visekongedømmet, og deretter guvernør i Panama (1632–1634). Da han seilte fra Acapulco til sin nye stilling som generalguvernør på Filippinene, hadde han med seg store militære forsterkninger, blant annet fra Peru. Dette var styrker han hadde tatt med seg fra Ayacucho. Han hadde også med seg jesuitter til landet, noe som ikke falt i god jord hos de katolske ordenssamfunnene som allerede arbeidet på Filippinene, særlig ikke blant dominikanerne. Han ankom Manila den 25. juni 1635. Som generalguvernør var han stadig i konflikt med erkebiskopen av Manila og kirkens folk i det øvrige. Det begynte med det samme: Særlig alvorlig stormet det rundt den nye biskopen av Nueva Caceres, den meksikanske augustineren Francisco Zamudio. Erkebiskop Hernando Guerrero av Manila tok avstand fra Zamudios disposisjoner og prøvde å annullere dem. Det hele var en del av en innviklet strid der det også dreide seg om ordensgeistlighet mot sekulargeistlighet. Generalguvernøren, som også av andre grunner var i konflikt med erkebiskopen, sendte tilslutt erkebiskopen i eksil til landsbyen Mariveles sør på Bataan-halvøya. Det var ikke særlig langt unna, og erkebiskopen hadde rukket å utnevne en dominikaner til midlertidig stattholder for erkebispedømmet før han reiste. Ettersom generalguvernøren skyndte seg å utnevne biskop Zamudio, og man begynte å ekskommunisere hverandre, var den katolske kirke på øyene truet av skisma. Året før Hurtado de Corcueras ankomst, hadde moroangrepene i Visayas nådd nye høyder. Hurtado de Corcuera fortsatte bygningen av den store festningen "Fuerza de San José" (i Zamboanga) og ledet militærekspedisjoner mot "moroene" (muslimene) på Mindanao. Et kongelig dekret av 1636 beordret en «pasifisering» av Mindanao. To store kompanier bestående for det meste av filippinere fra Pampanga og Cebu inngikk de en styrken som dro avsted under ledelse av Hurtado de Corcuera. Styrken seilte avsted i elleve store skip med 760 spanske infanterister fordelt på syv kompanier. De benyttet Zamboanga som base og fikk grundig trening, og ble rettledet om forholdene av to høvdinger, Datu Suksukan av Zamboanga og Datu Piatong for lutaosene. I 1637 erobret han Lamitan på øya Basilan, et viktig støttepunkt for sultanen, Sultan Kudarat (eller "Qudarat") av Mindanao. Sultanen unngikk bare såvidt å bli tatt til fange. Hurtado de Corcuera lyktes i det hele tatt svært godt mot sultanatet Mindanaos hærfører Tagal, og det var neppe noen annen spansk "conquistador" som de hadde mer respekt for. Et kraftig fremstøt mot moroene under sultan Wasit på Sulu var bare en betinget suksess. Den 4. januar 1638 angrep Hurtado med en alt for liten styrke – 500 spanjoler og 1 000 filippinere, inklusive elitestyrker fra Macabebe. Men moroene hadde 4 000 mann; de hadde fått forsterkninger fra så langt unna som Borneo og Makassar. Begge sider led store tap de tre månedene kampene pågikk, og ingen kunne vinne noen klar seier. Men suluenes kampkraft og evne til å fortsette sine raid i Visayas ble i alle fall vesentlig svekket. Spanjolene satt forsåvidt igjen på slagfeltet; sultan Wasits hovedstad Jolo var tatt, men muslimenes tilbaketrekning skyldtes også at det var brutt ut sykdom, noe som rammet begge sider. Det var et kinesisk opprør i og rundt Manila fra november 1639 til mars 1640. Det klarte generalguvernøren å slå ned. Men den 24. august 1642 erobret nederlenderne Formosa fra spanjolene, og det klarte han ikke å hamle opp med. Sebastián Hurtado de Corcuera var den første som gav reguleringer for å reformere og forbedre det spanske kolonistyre på de filippinske øyer. I 1644 ble han arrestert av sin etterfølger Diego Fajardo, stilt for retten og bøtelagt, og holdt fengslet i fem år. Så ble han satt fri på kongens befaling. I 1651 ble han tilbudt stillingen som guvernør av Panama på nytt, men avslo. I 1659 ble han utnevnt til guvernør på Kanariøyene. Hurtado de Corcuera, Sebastian Hurtado de Corcuera, Sebastian Gloucestershire. Gloucestershire (forkortes Glos) er et grevskap i England. Det tilhører regionen Sørvest-England og grenser mot grevskapene Herefordshire, Oxfordshire, Worcestershire, Warwickshire og Wiltshire, samt Gwent i Wales. Administrasjonsbyen er Gloucester. Deler av Cotswold Hills og dalen Severn renner gjennom, og hele Forest of Dean, ligger i Gloucestershire. Bristol har vært en del av Gloucestershire, men i 1373 ble byen et eget grevskap. South Gloucestershire ble en del av grevskapet Avon i 1974. Da dette grevskapet ble oppløst i 1996 ble området en enhetlig myndighet, og del av det seremonielle grevskapet Gloucestershire. Den store Royal Air Force basen RAF Fairford ligger ved landsbyen Fairford i Gloucestershire. Den er kjent, siden den har vært hjembase for amerikanske B-52 fly som opererte under Gulfkrigen. RAF Fairford. RAF Fairford (IATA: FFD, ICAO: EGVA) er en flystasjon i Gloucestershire, England. Den er beredskapsstasjon og ikke i daglig bruk. Den er mest kjent i de senere år som base for amerikanske luftforsvarets tunge bombefly under Gulfkrigen, Kosovokrigen og senere under invasjonen i Irak i 2003. RAF Fairford har en 3 km lang rullebane som er nok til å kunne ta imot en romferge ved et nødstilfelle, og RAF Fairford er nødlandingsstasjon for NASAs romferger med kvalifisert personell. RAF Fairford er også vert for Royal International Air Tattoo, et flyshow i regi av Royal Air Force. Det er det største flyshowet i Storbritannia. Eksterne lenker. Fairford Worcestershire. Worcestershire (forkortes Worcs) er et grevskap i England. Det ligger i regionen Vest-Midlands, og grenser mot Herefordshire, Shropshire, Staffordshire, West Midlands, Warwickshire og Gloucestershire. Det er ingen enhetlige myndigheter, så det seremonielle og det administrative grevskapet har samme grenser. I vest ligger Malvernfjellene og byen Malvern, kjent for kurbad og produksjon av biltypen Morgan. Den vestlige delen av fjellene tilhører Herefordshire. De viktigste elvene i Worcestershire er Severn og Avon. Bortsett fra Worcester og noen større byer i nord, spesielt Kidderminster og Bromsgrove, består grevskapet mest av landlige områder. Dyrking av frukt og humle er tradisjonelle næringsveier, men det har vært en nedgangstid etter andre verdenskrig. Rundt Eveshamdalen sør i grevskapet er det fortsatt så mange frukthager at Den britiske automobilforeningen har skiltet en rute som kalles "Blossom trail". Våpenskjolet til Worcester har tre svarte pærer, som viser til den nå sjeldne pæresorten "Worcester Black Pear". Andre fruktsorter som kommer fra området er eplet "Worcester Pearmain" og plommen "Pershore"; sistnevnte har navn etter byen Pershore. Andre kjente produkter er Worcestershiresaus og porselensprodukter. Historie. I romersk tid ble Droitwich Spa et viktig produksjonssenter for salt, og en romersk vei ble lagt gjennom byen. Worcestershire har vært åstedet for to viktige slag: Slaget ved Evesham 4. august 1265, hvor Simon de Montfort falt, og slaget ved Worcester i 1651. Verdens eldste kontinuerlig utgitte avis, Berrow's Journal, har blitt utgitt i Worcestershire siden 1690. I 1974 ble Worcestershire slått sammen med Herefordshire til det administrative grevskapet Hereford and Worcester, men dette ble delt opp i 1998. De nye grensene varierer noe fra grensene før 1974. Mindretallsregjering. I et parlamentarisk system skilles det mellom mindretallsregjeringer og flertallsregjeringer. Mindretallsregjeringer kjennetegnes ved at de ikke har et avklart flertall bak seg i parlamentet. I praksis betyr dette ofte at det eller de partiene som inngår i regjeringen tilsammen har færre enn halvparten av representantene i parlamentet. Mindretallsregjeringer kan ha uttalt støtte flere partier i parlamentet, slik at det parlamentariske grunnlaget er avklart. Ofte vil dette ikke være tilfellet, og regjeringen må søke støtte fra sak til sak. I land med forholdstallsvalg, som Norge og Sverige, vil ofte mange partier være representert i parlamentet, og det kan være vanskelig å etablere en flertallsregjering. I land med flertallsvalg, som USA og Storbritannia, vil det som regel være færre partier representert i parlamentet, og flertallsregjeringer vil være vanligere. Mindretallsregjeringer i Norge. I Norge må en regjering i dag ha minst 85 mandater for å ha flertall. Dagens regjering, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er en flertallsregjering, da de har 87 mandater. Kåre Willochs samlingsregjering hadde fra juni 1983 til mai 1986 også et flertall i Stortinget bak seg. Ingen andre regjeringer etter 1971, enten de har vært rene Arbeiderparti-regjeringer, borgerlige samlingsregjeringer eller sentrumskoalisjoner, har hatt et flertall på Stortinget bak seg. Det er ulike grunner til at et mindretall på Stortinget klarer å danne regjering. Den viktigste er at SV og Fremskrittspartiet, som fløypartier har hatt liten forhandlingsstyrke. Arbeiderpartiet har med god grunn tatt støtte fra SV for gitt, og borgerlige koalisjonsregjeringer av høyst ulike slag har, med det omvendte argument, tatt støtte fra Frp for gitt. Storjury. En storjury er et juridisk redskap for å gjennomføre rettslige forundersøkelser. Storjuryer blir brukt for å etterforske angivelige lovbrudd, granske bevis, avhøre vitner og til slutt avgjøre om det er tilstrekkelig bevis til å reise tiltale. Storjuryer har ofte makt til å tvinge vitner til å avgi forklaring ved at vitner som nekter å forklare seg kan fengsles eller bøtelegges for «forakt for storjuryen» inntil de avgir forklaring. Under en storjurys saksgang er hverken anklagede eller hans forsvarer til stede, og dette er et av de tyngste argumentene mot bruk av storjuryer. På den annen side bidrar storjuryer til at en anklager ikke kan trakassere folk ved grunnløs rettsforfølgelse. Etter at den australske staten Victoria avviklet ordningen med storjury i 2009 er det nå kun USA igjen som har storjuryer. I Amerikas forente stater er bruk av storjuryer obligatorisk i alvorlige føderale straffesaker. Slike storjuryer har mellom 16 og 23 medlemmer. England, Australia, New Zealand og Canada hadde tidliger storjury, men har avviklet bruken i løpet av det 20. og 21. århundere. Storjury er ikke i bruk i norsk rettsvesen. Femte Mosebok. Femte Mosebok er den femte boken i Bibelen. Det latinske navnet er "Deuteronomium", fra gresk Δευτερονόμιον (Den andre Loven). Denne boken er bygd opp som en tale holdt av Moses på Jordan-siden av Dødehavet. Den inneholder svært mye lovstoff, foruten den jødiske trosbekjennelse, Shema, og et tilbakeblikk på hva som har skjedd med jødene. Det er verdt å merke seg kultsentreringen (5 Mos 12) som får sin endelige oppfyllelse i Salomos tempel (1 Kong 7-8). Josvas bok. Josvas bok er den sjette boken i Bibelen og omhandler israelittenes bosetning og gjerningene til Josva som er bokes hovedperson. Josva blir presentert som Nuns sønn, som etter Moses' død ble satt til å føre Israel inn i det lovede land. I følge jødisk tradisjon var Josva også bokens forfatter, men boken forteller selv ikke noe om dette. Josvabokens struktur. Josvas bok deles gjerne inn i to hoveddeler (1-12 og 13-21). Tilslutt er det en avslutningsdel (22 og 23) Josvas bok og bibelarkeologien. Josvas bok har av arkeologer blitt sett på som ett viktig veikart til gamle byer i Israel. Boken har blitt omtalt som nøyaktig og pålitelig. Imidlertid har det vært diskusjon om troverdigheten til visse deler bla. har noen hevdet at den kjente invasjonen av Jeriko ikke kan ha funnet sted da byen ikke hadde bymurer og ved Israels inntog i landet hadde ligget øde i flere århundrer. Imidlertid så viser andre arkeologiske undersøkelser at byen var bebodd og hadde bymurer. Sakarjas bok. Sakarjas bok (tidl. Profeten Sakarias) er den 38. boken i Bibelen, og den nest siste boken i det gamle testamente. Innledning. Hovedtemaet i Sakarjaboken (som i Haggais bok) er det nye Tempels betydning for endetidens Jerusalem som er verdens midte: "Den dagen skal det skje at renner levende vann ut fra Jerusalem, den ene halvpart til havet i øst, den andre halvpart til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter. Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn det eneste." (Sak 14,8) Tilblivelse og avfattelseskontekst. Det at kap. 1-8.9-11.12-14 stammer fra forskjellige epoker er forskningen enig om. Profeten som person. Sakarja betyr "Herren har kommet i hu". Sønn av Berekja. Antakelig av prestelig familie. Severn. Kart over Severn (mørk blå) med sideelver (lys blå) og større byer (rødt) Severn (walisisk Afon Hafren) er med 354 km den lengste elven i Storbritannia. Den starter på 610 moh i Plynlimon ved Llanidloes i de kambriske fjellene i Wales, fortsetter gjennom flere engelske grevskap, renner ut i Bristolkanalen og derfra videre ut i Irskesjøen. Blant byene den passerer er Worcester, Gloucester og Shrewsbury. Navnet er ifølge noen kilder avledet fra navnet Sabrina eller Sabern, som er knyttet til en myte om en nymfe som druknet i elven. Den dalen som elven går gjennom heter Severndalen. De største sideelvene er Vyrnwy, Tern, Stour, Upper Avon, Lower Avon, Teme, Leadon og Wye. Severntunnelen fører jernbanelinjen Great Western hovedlinje under Bristolkanalen. To broer som kalles Severnbroene, åpnet i 1966 og 1996, binder Wales sammen med det sørlige England, og er dermed vitale deler av det britiske transportnettet. Det finnes en rekke andre broer over elven, flere av dem tegnet av ingeniøren Thomas Telford. En av broene er Ironbridge fra 1779, som er verdens første jernbro, og en strekning på omkring 10 km i Shropshire, kjent som Ironbridge Gorge, ble satt på UNESCOs verdensarvliste i 1986. Området var helt sentralt under den industrielle revolusjon. Her ligger idag Ironbridge kraftverk. Ved Tewkesbury renner en av de britiske elvene ved navn Avon inn i Severn. Bristols havn ligger ved munningen av Severn, og der renner en annen Avon inn i den. Mellom Gloucester og den walisiske grenser renner elven forbi Forest of Dean. Flere kanaler er knyttet til Severn: Staffordshire & Worcestershirekanalen, Worcester & Birminghamkanalen, Droitwichkanalene og Herefordshire & Gloucestershirekanalen. Den nedre delen av Severn har en tidevannsbølge, som kalles "Severn bore". Bristolkanalen som elven renner ut i har en av verdens største tidevannsforskjeller, omkring 15 meter. Under visse forhold presses vannet innover i elvemunningen og danner en bølge som raskt flytter seg oppover i elven mot strømmen. Bølgen er kraftig nok til at det har blitt surfet på den. Langs Bristolkanalen ligger viktige vadefuglområder, spesielt ved Bridgwater Bay nasjonale naturreservat. Eksterne lenker. Motorveibroen for M4 krysser fra Severn Beach nær Avonmouth i England og Caldicot i Wales. Dette bildet, sammensatt av 16 separate fotografier, er tatt fra engelsk side. Masbate. Camarines Norte er en filippinsk provins i regionen Bicol i landsdelen Luzon. Den er en øyprovins sørøst for halvøya Bicolandia. Mot nordøst ligger provinsene Albay og Sorsogon, mot øst Northern Samar, Samar og Biliran, mot sør Cebu og Capiz, og mot vest Romblon. Provinshovedstaden er Masbate City. Politisk inndeling. Masbate er delt i 1 "city" (bykommune) og 20 "municipalities" (landkommuner). Bykommune. Masbate City Camarines Norte. Camarines Norte er en filippinsk provins i regionen Bicol i landsdelen Luzon. Den ligger på halvøya Bicolandia. Den grenser i vest mot provinsen Quezon. Provinshovedstaden er Daet City. I sør grenser Camarines Norte til provinsen Camarines Sur. Navnet Camarines. Navnet "Camarines" betegner den bygning som ris oppbevares i. Politisk inndeling. Camarines Norte er delt i 12 "municipalities" (landkommuner). Sorsogon. Sorsogon er en filippinsk provins i regionen Bicol i landsdelen Luzon. Den omfatter den sørlige delen av halvøya Bicolandia. Den grenser i nord mot provinsen Albay. Provinshovedstaden er Sorsogon City. Vest for Sorsogon ligger øya og provinsen Masbate, og i sør ligger øya Samar med provinsen Northern Samar. Politisk inndeling. Sorsogon er delt i 1 "city" (bykommune) og 14 "municipalities" (landkommuner). Albay. Albay er en filippinsk provins i regionen Bicol i landsdelen Luzon. Den ligger nær sørspissen av halvøya Bicolandia. Den grenser i nord mot provinsen Camarines Sur. Provinshovedstaden er Legazpi City. Nordøst for Albay ligger øya og provinsen Catanduanes, og i sør grenser Albay til provinsen Sorsogon. Fra Mayons utbrudd i 1984. Den vakre vulkanen Mayon ligger i Albay. Den har en høyde på 2460 meter, og er hele Bicols mest karakteristiske landemerke. Den har en nær fullkommen kjegleform. Vulkanens siste utbrudd var i 1984. Mange anser Mayon for å være vakrere enn Fuji i Japan. Av øvrige fjell og vulkaner i provinsen kan nevnes Catburawan, Masaraga, Malinao og Pantao. Politisk inndeling. Albay er delt i 3 "cities" (bykommuner) og 14 "municipalities" (landkommuner). Camarines Sur. Camarines Sur er en filippinsk provins i regionen Bicol i landsdelen Luzon. Den ligger på halvøya Bicolandia. Den grenser i nord mot provinsene Quezon og Camarines Norte. Provinshovedstaden er Naga City. Øst for Camarines Sur ligger øya og provinsen Catanduanes, og i sør grenser den til provinsen Albay. Navnet Camarines. Navnet "Camarines" betegner den bygning som ris oppbevares i. Politisk inndeling. Camarines Sur er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 35 "municipalities" (landkommuner). Messias. Messias (heb. משיח "maschiach", også "moschiach", arameisk "meschiah") er et begrep som i utgangspunktet betyr salvet. Om begrepet. Begrepet messias kommer fra Det gamle testamente, men er blitt et allment religionsvitenskapelig begrep. Vanligvis knyttes begrepet til messianisme som betegner en mer omfattende frelses- og forløsningslengsel og som ofte knyttes til messianske bevegelser. Begrepet 'messias' dannes av det hebraiske verbet "masjach" (). "Masjach" betegner en handling, ofte utført av en profet, der det smøres (salves med) olje ("misjchah",) på hodet. Eksempler på dette kan være bl.a. i salvingen av Saul i Det gamle testamente: «Samuel tok en krukke med Olje og helte oljen ut over hode hans. Han kysset ham og sa: 'Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin eiendom'» (1. Sam. 10,1). Det gamle testamente. I Det gamle testamente brukes normalt begrepet messias om "den salvede konge av Davids hus, utvalgt og innsatt av Gud og som skal etablere kongedømmet slik Gud har planlagt for Israels hus". Begrepet uttrykker i utgangspunktet en kongeideologi, muligens av egyptisk opprinnelse, i det gamle Israel (jf. 2. Sam. 7). I Det gamle testamente kan også prester etter eksilet bli salvet, og noe sjeldere profeter (1. Kong. 19,16). Det finnes også et eksempel hvor begrepet brukes om perserkongen Kyros (Jes. 45,1). Vanligvis sporer man en utvikling i forestillingen om messias i Det gamle testamente. Fra en fororientalsk kongeideologi til en eskatologisk messianisme. Før det 8. århundre f.Kr.. I den tidlige davidiske kongetid (10 årh. f.Kr.) i Juda ble hver eneste konge (messias) sett på som en leder og forløser sendt av Gud til folket. Kongeideologien er uttrykk for hoffets ideologi. I det nordlige Israel er det ikke like tydelige spor etter en messiasforestilling. Fra og med det 8. århundre f.Kr. til det babylonske eksil. Det gamle testamentes største historieverk, Det deutronomistiske historieverk, beskriver denne perioden av Israels historie som en forfallstid med dårlige konger som dyrker fremmede guder. I denne situasjonen oppstår det et håp om endring i nær fremtid (immanent eskatologi), som blir sporen til en eskatologisk messianisme. Fra og med det babylonske eksil og frem til makkabeisk tid. I eksilet utvides messiasbegrepet til å inkludere skikkelser utenfor Davids hus og selve forestillingen blir tydelig eskatologisert ved at den skyves ut i fremtiden og at forestillingen blir mer universell (transcendent eskatologi). Etter hvert gjenspeiler tekstene at de forventer at Gud selv skal gripe inn, slik som ved utgangen fra Egypt (Exodus). Det er først ved utgangen av Det gamle testamentes tid at vi kan snakke om en virkelig messianisme (slik bl.a. forestillingen fremkommer i Det nye testamente). Samaritanernes messiasforventning. Samaritanerne har også en messiasforventing, men ettersom deres hellige skrifter bare består av de fem mosebøkerne (Pentateuken) er deres forventning ikke basert på en «messiaskonge» av Davids hus. I 5. Mos. 18,15-19 ventes en profet som Moses. Denne kalles "Ta'eb", heb. "gjenoppretteren", dvs. av kulten. Kultens plass er et sentralt motiv i det deutronomistiske historieverk (jf. 5. Mos. 12). Denne forventingen om en «profetmessias» er det også spor av i Det nye testamente (Joh. 4,25), og fra historien vet vi at en mann under Pontius Pilatus, i år 35 e.Kr., førte sine tilhengere opp på Garizim, samaritanernes hellige fjell, for å vise hvor Moses hadde gjemt de hellige tempelgjenstander. Det oppstod trefninger mellom mengden som var på valfart og Pontius Pilatus' menn, og mange ble drept. Pilatus måtte i denne forbindelsen gå av som prokurator av Judea i år 36 e.Kr. Fariseernes messiasforventning. Fariseerne, de skriftlærde, bygger på de gammeltestamentlige løfter knyttet til Davids ætt. Opprinnelig gikk ikke forventningen på en enkeltperson, men et evig dynasti av davidiske konger. Hos Fariseerne er det tydelig en bestemt person som kommer dersom folket overholder loven strengt. Wight. Wight (engelsk: Isle of Wight, av innbyggerne kalt The Island) er en øy utenfor sørkysten av England, rett utenfor Southampton. Den utgjør et grevskap, Isle of Wight, som ikke er delt inn i flere distrikter og derfor i praksis fungerer som en enhetlig myndighet. Den tilhører regionen Sørøst-England. Administrasjonsbyen er Newport. Øya utgjør også en valgkrets som velger kun ett parlamentsmedlem, og er dermed den mest folkerike valgkretsen i England. Historie. Wight ble en øy mot slutten av siste istid, da Solentsundet ble dannet og skilte den fra fastlandet. Den tilhørte det keltiske området, og ble av romerne kalt Vectis. Keiser Vespasian tok øya under sitt felttog til Britannia. I middelalderen ble øya bosatt av jyder, som så ble erstattet av sakserne. Normannerne opprettet tittelen Lord av Wight, og grunnla Carisbrooke kloster og Carisbrooke slott. Øya var likevel ikke fullt ut under kongens kontroll før den ble solgt til Edvard I i 1293. Den eldste byen var Newtown, ved en stor naturlig havn på nordvest-siden. Under et fransk angrep i 1377 ble det meste av øya, og andre bosetninger, ødelagt. Byen kom dermed i skyggen av Newport, som ligger slik til at den lettere kunne forsvares. Henrik VIII grunnla festningsverker ved Yarmouth, East og West Cowe og Sandown etter at han hadde opprettet en permanent base for den britiske marine i Portsmouth. Mye av bygningsmaterialene kom fra klosteret, som kongen hadde lagt ned. I 1545 forsvarte Sir Richard Worsley øya mot franske angrep. Etter den spanske armada i 1588 ble det bygget nye festningsverker rundt slottet mellom 1597 og 1602 for å forsvare øya mot eventuelle ytterligere spanske invasjonsforsøk. Elisabeth I forsøkte å blåse liv i den gamle byen Newtown, og gjorde dette ved å opprette to parlamentsseter for byen. Dette førte til at den ble den mest beryktede av Englands råtne valgkretser. Da den store reformloven fjernet setene i 1832 var det bare 14 hus og 23 stemmeberettigede igjen i byen. Loven fjernet også to seter i Newport og to i Yarmouth, og erstattet dem med det ene sete øya har i dag. Under den engelske borgerkrig flyktet kong Karl I til Wight, hvor han trodde at guvernør Robert Hammond ville ha sympati for ham. Det hadde han ikke rett i, og Hammond stengte kongen inne i Carisbrooke slott. Under lokalstyrereformen i 1888 ble øya lagt under Hampshire. Dette førte til en kampanje for selvstyre, og i 1890 ble et eget grevskapsråd opprettet. I 1974 var det planer om å innlemme Wight i Hampshire igjen, men i siste øyeblikk ble dette omgjort. Ettersom dette ikke var planlagt var ikke loven som var vedtatt klar for endringen, og øya måtte derfor få en vanlig grevskapsstrukter med inndeling i distrikter. Den ble dermed delt i Medina og South Wight, som hadde et felles grevskapsråd. Etter at systemet med enhetlige myndigheter var innført kunne man endre dette, slik at 1. april 1995 ble distriktene slått sammen til en enhetlig myndighet. Det eneste formelle administrative båndet til Hampshire er grevskapenes felles politistyrke. Dronning Victoria bodde på Wight i flere år, og øya ble derfor et feriested for flere av Europas kongelige som var i slekt med henne. I 1897 ble verdens første radiostasjon opprettet av Marconi ved Needlesbatteriet på øyas vestspiss. I 1904 dukket det opp en mystisk sykdom som drepte bikoloniene på Wight. Den utslettet nesten alle bier på øya, og i 1907 kom den over til fastlandet og desimerte biebestanden på de britiske øyer. Den er kjent som "Isle of Wight Disease", og kunne ikke forklares før man i 1921 sporet den til parasitten "Acarapis woodi". Parasitten spredde seg senere til store deler av verden I 1968 og 1969 ble det holdt to små konserter nær Tennyson Down på vestsiden av øya. I 1970 ble disse fulgt av en stor festival, som blant annet er kjent for at det var Jimi Hendrix' siste offentlige opptreden. Festivaler ble holdt i noen år før det tok slutt, men i 2002 ble tradisjonen gjenopplivet. Råtten valgkrets. Råtten valgkrets (eller lommevalgkrets, fordi den var «i lomma på» en person; engelsk rotten borough / pocket borough'") refererer til visse korrupte valgkretser i England (før 1707), Storbritannia (1707-1801), kongeriket Irland (1541–1801) og Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1801-1867). På grunn av disse valgkretsene størrelse og sammensetning var det svært enkelt for en person å kontrollere dem og dermed sikre seg en plass i parlamentet. Begrepet ble tatt i bruk i det 17. århundre. Gjennom reformloven av 1832 ble mange av dem fjernet, og de siste forsvant i 1867. Enkelte skiller mellom en ekte råtten valgkrets, som hadde et absurd lavt antall stemmeberettigede, og en lommevalgkrets, som hadde få nok stemmeberettigede til at det var lett for en stor jordeier å kontrollere den. Hver av disse valgkretsene valgte to parlamentsmedlemmer – to personer var dermed valgt av et snitt på 5,5 velgere. På et tidspunkt var 293 av de totalt 405 parlamentsmedlemmene valgt av mindre enn 500 velgere. Mange av de råtne valgkretsene ble kontrollert av adelige som ga dem til sine sønner, slik at sønnene satt i Underhuset mens de selv satt i Overhuset. Hertugen av Wellington var valgt av den råtne valgkretsen Trim i grevskapet Meath til det irske parlamentet før han ble adlet. Moderne bruk. I moderne britisk språkbruk kan råtten valgkrets vise til en valgkrets hvor en kandidat har en så overveldende majoritet at det i realiteten ikke er noen konkurranse. Dette brukes som et alternativ til den mer nøytrale betegelsen «sikkert sete» ("«safe seat»"), og blir spesielt brukt når en person har sittet mange perioder, eller når et sete har gått i arv. Det brukes også som referanse til korrupsjon i lokaladministrasjon, og det politiske satirebladet Private Eye har en fast spalte under tittelen «Rotten Borough» som ramser opp historier om det de anser som offentlig vanstyre. Muselunden frisbeeklubb. Muselunden Frisbeeklubb ble etablert høsten 2003 av Magne Valen-Sendstad, Tore Birkenes og Torleif Skaland. I 2007/2008 fikk Muselunden golfbane et ansiktsløft og utvidet banen fra 12 til 15 kurver i regi av Muselundens nye, Martin Noreng og Martin Svendsen. Muselunden frisbeeklubb arrangerer turneringer hele året. Klubben holder til på Muselunden ved Nordre Åsen / Sinsenkrysset i Oslo der de har satt opp en 15 hulls frisbeegolfbane. Muselunden Frisbeeklubb holder primært på med frisbeegolf. Muselunden har egen hjemmeside med info om banen,, turneringer, resultater, disker, bilder m.m. på Tirsdagsgolfen (sommer) og søndagsgolfen (vinter) er en gratis uformell turnering som går hele året og er åpen for alle. Turneringen finner sted på Muselunden frisbeegolfbane. Muselunden Open er en turnering som samler spillere fra hele landet. Oslo Discgolfmaraton er en litt spesiell konkurranse og går ut på å kaste én runde på hver frisbeegolfbane i Oslo på en dag. Det er to 18-hullsbaner, én 15-, én 12- og én 9-hullsbane. Dette er den store styrkeprøven innen frisbeegolf. Lignende turneringer arrangeres også i andre land og andre plasser i Norge under andre klubber. samler Norges klubber hvor man spiller klubb vs klubb med et uttak av hver klubb sine 4 beste utøvere. Dette er en turnering med høy prestisjefaktor og arrangeres for første gang i 2011. Adventsgolf er en turnering som går første søndag i advent og er for mange åpningen av vintergolf sesongen. Vintercup er faktisk en turnering men kalles likevel vintercup og går over 4 søndager i februar. Man MÅ gå minst 2 av de 4 søndagene da de 2 beste eller eneste rundene er tellende. arrangeres fra 2010 og er et samarbeid mellom Muselunden frisbeeklubb og Hamar Frisbee Club. Muselunden frisbeeklubb er en klubb i vekst og hadde i 2010 over 60 medlemmer. Forventet antall medlemmer i 2012 er over 100. Roraima. Roraima er den nordligste delstaten i Brasil. Nabodelstater er Pará og Amazonas. I nord grenser delstaten til Venezuela og Guyana. Hovedstaden er Boa Vista og har 220 000 innbyggere. Ekvatorlinjen passerer gjennom Roraima. Delstaten har minst innbyggere av alle brasilianske stater. Geografi. Klimaet i Roraima er tropisk, med en middeltemperatur på 26°C. Store deler av delstaten er dekket av regnskogen i Amazonas, med en smal stripe savanne helt i øst. Roraima har også flere store elver som renner ut i Amazonas-bassenget. Det finnes rike mineralforekomster i delstaten, dette gjelder både gull, diamanter, kassiteritt (tinnstein), bauksitt og kobber. Utvinningen av disse forekomstene samt tømmerhogst skaper en mengde konflikter med urbefolkningen, hvor Yanomami kanskje er den mest kjente gruppen. Nasjonalparken Monte Roraima inkluderer en av de høyeste fjelltoppene i Brasil, den 2 727 meter høye tepuien Monte Roraima, som ligger på grensen til Venezuela. Historie. I 1943 ble området skilt ut fra delstaten Amazonas som et føderalt område. (Dette skjedde samtidig som at Rondônia også ble skilt ut som føderalt område.) Området ble kalt «Rio Branco», etter den største elven i regionen. Det ble omdøpt til «Roraima» i 1962 og i 1988 fikk området status som egen delstat. Navnet på delstaten er tatt fra Monte Roraima som er et navn fra Pemon-indianerne, hvor «roroi» betyr «blågrønn» og «ma» («stor»). Transplantasjon. Ved en transplantasjon overfører man vev eller organer, et "transplantat", fra samme (autotransplantasjon), eller et annet, individ. Normalt skjer dette fra/til individ av samme art (allotransplantasjon), men det er også mulig å overføre enkelte typer vev fra/til ulike arter (xenotransplantasjon). Det er også teknisk mulig å overføre hele organer på tvers av artene, f.eks. et hjerte fra en gris til et menneske, men et slikt organ vil raskt avstøtes på grunn av sterke immunologiske mekanismer. Problemfylt. Når vev fra en kropp møter vev fra en annen kropp, vil kroppen reagere ved at de hvite blodcellene angriper det fremmede vevet. I tillegg produseres det antistoffer mot det nye vevet, på samme måte som ved en infeksjon. Kroppen prøver med andre ord å avstøte det nye vevet, ettersom det for kroppen oppfattes som et fremmedelement (og «farlig»). Dette kan skje begge veier; både kroppen det blir transplantert "til", og vev som blir transplantert "fra" en annen kropp, kan produsere antistoffer. Resultatet av dette kalles «avstøting», og kan i de verste tilfellene (avhengig av hva som transplanteres) være dødelig for det individet som mottar transplantatet. Ved hjelp av medisin som «demper» immunforsvaret, "immunosuppresiva", kan man forhindre eller hemme denne immunologiske reaksjonen. Tepui. Tepui er platålignende fjell som kun finnes rundt høyslettene i grenseområdene mellom Brasil, Venezuela, Surinam og Guyana i Sør-Amerika. Dette er geologiske formasjoner som danner enkeltstående fjell istedet for fjellkjeder. De består vanligvis av prekambrisk granitt som stiger bratt opp fra jungelen. Formen på fjellene samt det faktum at de står alene, gjør at man får et vidt utsyn. Tepuiene har en særegen flora og fauna. Noen av de mest kjente tepuiene er Autana, Pico da Neblina (den høyeste, på grensen mellom Brasil og Venezuela), Auyan og Monte Roraima. Tepuien Auyan er kilden til verdens høyeste fossefall, Salto Angel i Venezuela. Uralfjellene. Landskap i de nordlige Uralfjellene Uralfjellene (eller bare Ural, russisk: Ура́льские го́ры – "Uralskije gory") er en fjellkjede i Russland. Den går i retning nord-sør tvers over landet, og regnes vanligvis sammen med Kaukasus som grensa mellom Europa og Asia. Geografi. Uralfjellene ligger mellom Den østeuropeiske slette og Det vestsibirske lavland. Den er 2500 km lang og mellom 40 og 150 km bred, og strekker seg fra de kasakhiske stepper langs grensa til Kasakhstan i sør til kysten av Nordishavet i nord. Vajgatsjøya og Novaja Semlja utgjør en fortsettelse av kjeden videre nordover. Det høyeste fjellet er Narodnaja (russisk: Народная – "Nasjonal") som er 1895 meter over havet. Erosjon har avdekket betydelige mineralrikdommer i Ural. Urskogen i Komi nord i Ural er anerkjent som et verdensarvsted. Geografisk er fjellkjeden inndelt i fem regioner: De sørlige, midtre, nordlige, subarktiske og arktiske Uralfjellene. Tregrensen er 1400 meter i sør, hvor fjellene stort sett er helt kledd av skog, men faller til havnivå ved tundraen i nord. Etymologi. Navnet Ural er ikke sikkert forklart. Det anses vanligvis å komme fra navnet på en uralsk stamme som en gang bodde i de nordlige delene av Asia. De var et jeger- og samlerfolk, men mangelen på ressurser i området tvang dem til å flytte og de ble spredt ut over Asia. En annen forklaring er at ordet Ural er av tyrkisk opprinnelse og betyr et steinbelte. Geologi. Uralfjellene er blant verdens eldste fremdeles eksisterende fjellkjeder. I forhold til alderen på 250 til 300 millioner år er fjellene usedvanlig høye. De ble dannet ved slutten av karbon-perioden, da det vestlige Siberia (Sibir) kolliderte med den østlige delen av Baltica (som sammen med Laurentia (Nord-Amerika) dannet et lite superkontinent kalt Euramerika) og Kasakhstania og dannet superkontinentet Laurasia. Senere kolliderte Laurasia og Gondwana og dannet superkontinentet Pangaea, som etterhvert delte seg opp til de syv kontinentene vi kjennner i dag. Europa og Siberia har vært sammenhengende hele tiden siden. Uralfjellene ble første gang utforsket på en systematisk måte av den russiske mineralogen Ernst Karlovich Hofmann (1801–1871) fra universitetet i St. Petersburg. Han begynte sitt arbeid i regionen i 1828, og han tilbakela tusenvis av kilometer på sine forskningsreiser i Uralfjellene og samlet en enorm samling av mineraler, som blant annet gull, platina, magnetitt, ilmenitt, perovskitt, rutil, kromitt, krysoberyll, kvarts, zircon, uvarovitt, fenakitt, topas og beryl. Økonomi og bosetning. Uralfjellene har store forekomster av gull, platina, kull, jern, nikkel og sølv, og også drivverdige forekomster av edelsteiner som topas og beryl Det er også gjort store funn av olje og naturgass i regionen, spesielt i nord. Russerne har drevet utstrakt gruvevirksomhet i Ural, som har lagt grunnlaget for en omfattende industri. Befolkningen i fjellene er størst i sør. Den største byen er Jekaterinburg. Antistoff. Antistoff, eller immunglobuliner, er proteiner som dannes av de hvite blodlegemene i en organisme for å motstå skadelige fremmedstoffer, såkalte antigener. Når først kroppen har gjort dette én gang overfor et antigen, vil den vanligvis utvikle immunitet overfor sykdommen som antigenet representerer. En vanlig vaksinasjonsmetode er å tilføre kroppen små mengder ukjente antigener, slik at man på den måten stimulerer kroppen til å produsere motvirkende antistoffer. I enkelte tilfeller kan antistoffer reagere på ufarlige stoffer, slik at de fremkaller en allergisk reaksjon. Monoklonale antistoffer er antistoff som produseres fra en enkelt B-celle, og som dermed er et homogent protein som bare viser spesifisitet for et enkelt antigen. Monoklonale antistoffer lages med hybridomateknikk (engelsk artikkel). Påtalemyndighet. Påtalemyndigheten er den offentlig instans som leder etterforskningen i straffesaker, og avgjør påtalespørsmålet. Påtalemyndigheten leder politiets etterforskning. Underveis kan påtalemyndigheten ta ut siktelse, beslutte ransaking, pågripelse, begjære varetektsfengsling mv. Påtalemyndigheten kan beslutte å henlegge saken, de kan ilegge forelegg eller påtaleunnlatelse, eller de kan beslutte at det skal reises tiltale for domstolene. Påtalemyndigheten kan også beslutte saker oversendt til konfliktrådet. Påtalemyndigheten i Norge består av tre nivåer: Påtalemyndigheten i politiet, som består av politifullmektigene, politiadvokatene og politimestrene; statsadvokatene og Riksadvokaten. Statsadvokatene og Riksadvokaten utgjør den høyere påtalemyndighet. Riksadvokaten er øverste leder av påtalemyndigheten. Justisdepartementet har administrativt ansvar for Riksadvokaten. Påtalemyndigheten er både formelt og reelt uavhengig av politiske myndigheter i enkeltsaker. Den eneste måten politisk ledelse kan gripe inn i enkeltsaker på, er ved det som kalles "Kongen i Statsråd". En slik beslutning fattes ved det som kalles en "kongelig resolusjon". Dette har aldri vært gjort, og må nok ses på som en "sovende" juridisk mulighet. Et eksempel på at påtalemyndigheten verner om sin uavhengighet er situasjonen der Riksadvokaten tilskrev Justisdepartementet og påpekte at justisminister Knut Storberget involverte seg for tett i spørsmål om henleggelse av en voldtektssak i Vestfold i august 2008. Påtalemyndighetens representant i retten benevnes gjerne anklager eller aktor (latin for anklager), mens den tiltalte representeres av en forsvarer. Saken avgjøres av en eller flere dommer(e). Påtalemyndigheten avgjør om en dom i straffesak skal ankes inn for en høyere instans. Aktor. Aktor, også kalt anklager eller offentlig anklager, er betegnelser på den personen som representerer påtalemyndigheten i en straffesak. Aktor er ikke i seg selv et yrke, men en rolle man har under en rettssak. Det finnes ulike ordninger for hvem som er aktor. I mange land er det imidlertid slik at bestemte jurister har det å være offentlig anklager som sin primære arbeidsoppgave. I Skandinavia og Tyskland brukes betegnelsen statsadvokat om en høyere embedsmann som har som yrke å representere påtalemyndigheten, og statsadvokat brukes gjerne som oversettelse av tilsvarende stillinger i andre land. I Norge kan personer med følgende stillinger i kraft av sin stilling opptre som aktor: Riksadvokaten, statsadvokater, samt alle jurister ansatt i politiet (politifullmektiger, politiadvokater samt politiinspektører som er jurister). I de fleste tingrettssaker, dvs. på laveste nivå, er det normalt jurister ansatt i politiet som opptrer som aktorer. I høyere domstoler, og i mer alvorlige saker, opptrer som regel statsadvokater som aktorer. Riksadvokaten kan i sjeldne og prinsipielt viktige tilfeller opptre som aktor i Høyesterett. Donetsk. Donetsk (ukrainsk: "Донецьк", russisk: "Донецк") er en by øst i Ukraina og hovedstad i provinsen Donetsk oblast. Byen har om lag 985 000 innbyggere (2003). Byen er sentrum i Donbasområdet som er et viktig kull- og jernmalmområde. I Donetsk finnes tungindustri som jern-, stål- og kjemisk industri. Byens grunnleggelse går tilbake til 1869 da den engelske forretningsmannen John Hughes bygde en metallurgisk fabrikk og anla flere kullgruver på stedet. Byen fikk navnet "Juzovka" (Juz = Hughes). I perioden 1924 til 1961 hadde byen navnet "Stalino" (etter Josef Stalin). I 1961 fikk den sitt nåværende navn, "Donetsk". Befolkningen i Donetsk, og i gruve- og industriområdene i det østlige Ukraina generelt, er for det meste russisktalende, etter mange generasjoners tilflytting av industriarbeidere fra Russland. Romblon. Romblon er en øy i Filippinene i landsdelen Luzon, i regionen MIMAROPA. Romblon er samtidig en av Filippinenes minste provinser. Provinssetet heter Romblon, og har enda ikke (2004) oppnådd bystatus. Mot nord ligger øya og provinsen Marinduque og provinsen Quezon, mot øst Masbate, mot sør Capiz og Aklan og mot vest øya Mindoro. Provinsen Romblon består av en rekke øyer i Sibuyanhavet. De største er Romblon, Tablas og Sibuyan. Romblon er Filippinenes ledende marmorprodusent, med marmor av kvalitet på høyde med Italia. Politisk inndeling. Biliran består av 17 landkommuner ("municipalities"). Stefan Heym. Stefan Heym (født Helmut Flieg 10. april 1913 i Chemnitz, død 16. desember 2001 i Israel) var en tysk forfatter og medlem av Forbundsdagen fra 1994 til 1995. Heym ble født i en jødisk familie i Chemnitz. Han begynte å skrive da han gikk på skolen, og for en kritisk artikkel ble han utvist fra skolen. Under det nasjonalsosialistiske regimet emigrerte han først til Tsjekkoslovakia og senere til USA. Her studerte han i Chicago og etter hvert ble leder av eksilavisen «Deutsches Volksecho» i New York. I 1952 kom han tilbake til DDR, fordi han ikke støttet antikommunismen, og ble redaktør i «Berliner Zeitung». I tillegg skrev han flere romaner. På 1970-tallet ble han overvåket av Stasi. Etter gjenforeningen var han partiløst medlem av den tyske Forbundsdagen mellom 1994 og 1995. Han døde mens han deltok på et Heinrich Heine-symposium i Tel Aviv i Israel i 2001. Suffolk. Suffolk er et grevskap i England. Det ligger i regionen Øst-England, i det som i middelalderen var East Anglia, og grenser mot Norfolk, Cambridgeshire og Essex, samt Nordsjøen mot øst. Administrasjonsbyen er Ipswich, og andre viktige byer er Lowestoft og Bury St. Edmunds. Deler av Broads nasjonalpark, Suffolk Broads, ligger i grevskapet. Fra 1889 til 1974 var Suffolk delt i to administrative grevskap, East Suffolk og West Suffolk med administrasjonssentre i henholdsvis Ispwich og Bury St Edmunds. Det er ingen enhetlige myndigheter i Suffolk, og det seremonielle og det administrative grevskapet har derfor samme grenser. Norfolk. Norfolk er et grevskap i England. Det ligger i regionen Øst-England, i det som i middelalderen var East Anglia, og grenser mot Lincolnshire, Cambridgeshire og Suffolk, samt mot Nordsjøen. Administrasjonsbyen er Norwich, og andre viktige byer er King's Lynn og Great Yarmouth. Grevskapet har ingen enhetlige myndigheter, og grensene for det seremonielle og det administrative grevskapet er derfor sammenfallende. Deler av nasjonalparken The Broads ligger i Norfolk. Northamptonshire. Northamptonshire (forkortes Northants) er et grevskap i England. Det ligger i regionen Øst-Midlands, og grenser mot Warwickshire, Leicestershire, Rutland, Cambridgeshire, Bedfordshire, Buckinghamshire, Oxfordshire og Lincolnshire. Grensen til Lincolshire er Englands korteste grevskapsgrense, på bare 19 meter. Administrasjonsbyen er Northampton. Peterborough hørte historisk sett til Northamptonshire, men ble i 1888 et eget grevskap, og så i 1974 en enhetlig myndighet i Cambridgeshire. Northamptonshire har ingen enhetlige myndigheter, og grensene for det seremonielle og det administrative grevskapet sammenfaller derfor. Rod Blagojevich. Milorad «Rod» R. Blagojevich (født 10. desember 1956 i Chicago i USA) er en amerikansk politiker fra delstaten Illinois. Han er en moderat demokrat og var Illinois' 40. guvernør fra 2003 til 2009. Blagojevich var tidligere representant for Chicago i kongressen og ble senere valgt til guvernør. Han er den andre serbisk-amerikaner til å bli valgt til dette vervet i hele USA. (George Voinovich fra Ohio var den første). Blagojevich er gift med Patricia Mell, datter av Richard Mell. Paret har to døtre, Amy og Anne. Anne ble født kun måneder etter faren ble innsverget som guvernør. Blagojevich er født og oppvokst i arbeiderklassekår nordvest i Chicago. Hans far var immigrant og jobbet på stålverk. Blagojevich brukte mye av barndommen sin på forskjellige jobber for å hjelpe familien til å overleve. Han var skopusser og pizzabud før han begynte å jobbe på et slakteri. For å få råd til college jobbet han på Trans-Alaskan Pipeline System som oppvasker. Mens han ikke var på jobb, fikk han til og med tid til å bli en dyktig bokser. Blagojevich har en bachelor fra Northwestern University, Illinois (1979) og sin juridiske utdannelse fra Pepperdine University (1983). Den 9. desember 2008 ble han arrestert etter FBI-etterforskninger, mistenkt for korrupsjon. Han ble raskt løslatt mot kausjon, mens etterforskningen fortsatte. Det dreier seg om at han skal ha forsøkt å selge til høystbydende det senatssetet som ble ledig i og med at Illinois-senator Barack Obama ble valgt til president. Det er guvernøren som utpeker den som skal overta det gjenstående av senatsperioden. Han er den fjerde guvernør i Illinois i moderne tid som er blitt arrestert – de tre tidligere er George H. Ryan, Daniel Walker og Otto Kerner. Den 30. desember 2008 nominerte Blagojevich, fremdeles ute mot kausjon, den tidligere statsadvokat Roland W. Burris til senatsposten, skjønt denne nominasjonen måtte gjennom en politisk prosess etterpå for å bli endegyldig. Generalforsamlingen i Illinois bestemte i januar 2009 seg med stort flertall for å stille Blagojevich for riksrett. Han ble enstemmig dømt og avsatt 29. januar 2009. Carl Hall. Carl Christian Hall (født 13. august 1848, død 1908) var en dansk redaktør og fjellklatrer. Han klatret mye i Norge, og utførte mange førstebestigninger. Hans faste turkamerat når han klatret i Norge var Mathias Soggemoen. Hall har fått oppkalt etter seg Halls fortopp ved Stetind, Halls hammer i Skagastølstindane og Halls renne ved Romsdalshornet.Hall ble ridder av St. Olavs Orden i 1890. Bakgrunn. Hall var sønn av Carl Christian Hall (1812–1888), kulturminister, utenriksminister og statsminister (1857–1863) i flere danske regjeringer og Augusta Marie Hall, født Brøndsted (1816–?). Foreldrene var nære venner av kong Christian VIII, og hjemmet i Bakkegården var preget av tidens mest innflytelsesrike mennesker. Faren var svært avholdt som politiker, men sto også for en del svært kontroversielle avgjørelser. Moren var kjent som en original, varm og uredd kvinne, som kunne være svært direkte, også mot sine kongelige venner. Carl Christian jr. ble student ved Borgerdydskolen i 1867. Han tok statsvitenskaplig eksamen i 1873, og ble deretter ansatt i Koloniernes Centralstyrelse. Han var svært opptatt av den folkelige forsvarsbevegelse og stiftet i 1880 en forening for Forsvarssagens Fremme. Han var redaktør for tidsskriftet "Vort Forsvar" som utkom fra 1881, og det var her han gjorde sin største innsats. I Norge er han imidlertid mest kjent som fjellklatrer. Hall var en rendyrket klatrer, og interesserte seg for klatringens tekniske aspekter. Han ble kjent som en systematisk og dyktig planlegger, og gikk metodisk til verks når han tok fatt på en klatreoppgave. Klatrebragder. Han fikk sin første klatreerfaring på en tur til Alpene i 1878. I 1880 var han i Norge og kom til Røysheim. Fra Galdhøpiggen kunne han se flere fristende mål for senere klatreekspedisjoner. Hall utførte i 1881 norsk fjellsports mest berømte andrebestigning. Det gikk en historie om at Romsdalshorn var besteget allerede i 1828, av smeden Christen Storsveen og Hans Bjermeland. En sommerkveld med mye godt drikke hadde de veddet om at de skulle klare å komme seg til topps, og en julidag klarte de bragden. Imidlertid var det i årene som fulgte ingen som klarte å kopiere denne prestasjonen selv om mange forsøkte, så historien ble etter hvert trukket mer og mer i tvil og gikk etter hvert også i glemmeboken. Så da Hall i 1881 dro til Åk, og for syvende gang ga seg i kast med Hornet, var det med et klart håp om å bli førstemann på toppen. Da han, sammen med klatrekollegene Mathias Soggemoen og Erik Norahagen, endelig kom til topps, fant han imidlertid en varde, og han måtte erkjenne at han bare var den andre som hadde besteget Hornet. Ruten han fulgte til toppen har fått navnet Halls renne. Mens Hall var ute på sitt fremstøt mot Hornet, kom William Cecil Slingsby til Åk sammen med sin fører Johannes Vigdal. I stedet for å hekte seg på Hall, ga de seg i kast med Store Vengetind og kunne innkassere førstebestigningen. Da de kom tilbake til Åk samme kveld, møtte Slingsby Hall, og forteller at «en lang og svært interessant samtale utspant seg mellom oss». I 1882 kom Hall tilbake til Romsdalen og kom seg til topps på alle de imponerende toppene man kunne se fra klatresenteret på Åk. Han anså seg dermed som ferdig med dette området og så seg om etter nye oppgaver. Førstebestigninger i Jotunheimen. Etter en lengre korrespondanse med Emanuel Mohn, bestemte han seg for en nærmere utforskning av Hurrungane. I 1883 kom han til Årdalstangen og traff som avtalt sin faste følgesvenn, Mathias Soggemoen. Den 3. august kunne de notere seg for førstebestigningen av Store Austabotntind, Hurrunganes utpost mot sørvest. Neste triumf kom tre dager senere. Gjennom Helgedalen kom Hall og Soggemoen seg opp på Store Styggedalstind via Gjertvassbreen. Året etter kom han tilbake med planen klar, nemlig å bestige «samtlige jomfruelige tinder i Hurrungene». Om han ikke klarte det, fikk han i hvert fall notert førstebestigninger av Midtre Skagastølstind og Midtre Dyrhaugstind, selvfølgelig med følge av Soggemoen. I årene som fulgte kunne Hall, med typisk grundighet, krysse av topp etter topp på sin liste. I 1889 var han og Soggemoen i Nord-Norge. Han hadde sett seg ut fem topper han ville bestige, og greide tre av dem: Strømstinden på Kjerringøy, Skotshammeren ved Grøtøy og Tilthornet på Hamarøy. Han skriver om ekspedisjonen i DNTs årbok samme år. Hall skrev flere presise og instruktive artikler om sine fjellekspedisjoner i DNTs årbøker. I årboken for 1902 kan man lese en fullstendig fortegnelse over hans ekspedisjoner. Listen fyller tre sider. Alle tindebestigere som har klatret i Hurrungane vil sikkert være enige med meg når jeg hevder vår takknemlighetsgjeld til Carl Hall, borgeren av København, for de lysende skildringer av hans tallrike erobringer av jomfruelige tinder i fjellkjeden, og for et stort antall samvittighetsfulle rapporter om samtlige førstebestigninger utført av andre – og kanskje fremst de ypperlige fotografier som så ofte har prydet sidene i DNTs årbøker gjennom de siste tyve år og ansporet mange unge og søkende mennesker til å ta opp fra dalene for å sanke helse, styrke og nær fortrolighet med seg selv på de evige høydene. Halls fortopp. Halls fortopp (1314 moh.) ligger i Tysfjord kommune i Nordland fylke, ca. 500 m sørøst for toppen av Stetind. Halls fortopp har fått navn etter dansken Carl Hall, som bygget varden på toppen da han og nordmannen Mathias Soggemoen i 1888 forsøkte å bestige Stetind, uten å lykkes. Den vanligste ruten til toppen av Stetind går opp til Halls fortopp, over eggtraversen mellom Halls fortopp og Stetind, og så opp selve Stetind. Herefordshire. Herefordshire er et grevskap i England. Det ligger i regionen Vest-Midlands, og grenser mot Shropshire, Worcestershire og Gloucestershire, samt de walisiske grevskapene Gwent og Powys. I 1974 ble administrasjonen av Herefordshire slått sammen med Worcestershire til Hereford and Worcester. 1. april 1998 ble de delt igjen. På grunn av grevskapets størrelse ble Herefordshire ikke delt inn i distrikter, og administreres derfor som en enhetlig myndighet. Herefordshire består for det meste av landlige områder, og er spesielt kjent for fruktdyrking og produksjon av sider. Mange av de eldgamle frukthavene er fortsatt i bruk, selv om det moderne jordbruket har ført til et press på dem. Magne Rommetveit. Magne Rommetveit (født 27. april 1956) er en norsk politiker (Ap). Han har vært stortingsrepresentant for Hordaland siden 2009, og sitter i transport- og kommunikasjonskomiteen. Rommetveit var tidligere ordfører (1992–2007) og kommunalsjef (2008–2009) i Stord kommune. Magne Rommetveit er oppvokst på Bryne i Time kommune på Jæren, hvor faren arbeidet som lærer. Rommetveit er utdannet lærer, og har bakgrunn fra ungdomsarbeid. Han er bror til Geir Rommetveit og onkel til skuespiller og programleder Berte Rommetveit. Hereford (England). Hereford (walisisk Henffordd) er administrasjonsbyen i grevskapet Herefordshire i det vestlige England. Den ligger ved elven Wye, kort vei fra grensen til Wales. I 1189 ble byen i et offisielt dokument omtalt som «Hereford i Wales». Herefordkatedralen ble reist i 1079. I katedralsbiblioteket oppbevares "Mappa Mundi", et verdenskart fra det 13. århundre. Byen er kjent som et handelssenter for jordbruksområdene i omegnen. Viktige produkter er sider, øl, lærvarer, kveg, metallvarer og kjemikalier. Den britiske hærs eliteavdeling Special Air Service (SAS) har sin base i Hereford, i utkanten av byen. Fram til 1. april 1998 var byen et administrativt distrikt, først i Herefordshire til 1974 og så i Hereford og Worcester. Da Herefordshire ble gjenopprettet som grevskap i 1998 ble distriktsinndelingen fjernet, og byen ble i stedet administrasjonssenter for hele Herefordshire. Lokale fotballklubber er bl.a. Hereford United FC, Westfields FC og Pegasus Juniors FC. Eggtravers. En eggtravers er et begrep innen fjellklatring som brukes om traverser formet som en egg, så smale at det går kun én person i bredden. Torfinnstraversen. Torfinnstraversen er turen over Torfinnstindene, Østre (2119 m o h.), Midtre (2110 m o h.) og Vestre (2085 m o h.). Traversen tas av noen som en del av en tur fra Torfinnsbu ved Bygdin til Gjendebu ved Gjende. Valgfusk. I en del valg brukes valgobservatører for å kontrollere om valg går riktig for seg. Bruk av valgobservatører er mest vanlig i ganske unge og/eller urolige nasjonalstater. Sitatet. "De som avgir stemmer avgjør ingenting, men de som teller stemmer avgjør alt." -- Josef Stalin" Gjende. Gjende er en innsjø i Jotunheimen. Sjøen er lang og smal – i luftlinje 18 km lang og 1,5 km bred på det bredeste. Gjende har en karakteristisk smaragdgrønn farge på grunn av de store mengdene morenemasse som føres med elva Muru ut i Gjende. Elva Sjoa renner ut fra Gjende ved Gjendesheim, og ender i Gudbrandsdalslågen. Gjende ligger midt i Jotunheimen, og både nord og sør for sjøen ligger topper på godt over 2 000 m. Ved vestenden ligger Gjendebu, på nordsiden ligger Memurubu og ved østenden ligger Gjendesheim. Om sommeren går det båtrute mellom disse tre stedene. Sjøen ga navn til den kjente reinjegeren Jo Gjende som hadde bu ved Gjendeosen, og til Gjendine Slålien, som ble født på Gjendebu. Navnet Gjende er Gudbrandsdalsdialekt, og er den offisielle varianten av navnet ettersom sjøen ligger i Vågå kommune. På Vangsdialekt heter sjøen Gjendin, som en finner igjen i Henrik Ibsens navn på Besseggen, nemlig "Gjendineggen", eller "Gendineggen" etter datidens ortografi. Old Sarum. Ruinene av Old Sarum Royal Palace. Ruinene av Old Sarum Royal Palace. Old Sarum ("Gamle Sarum") er den eldste bebyggelse i Salisbury, Wiltshire i England. De eldste kjente spor etter bygninger er fra ca. 300 f.Kr. Byen lå på en høyde omkring 3 km nord for det moderne Salisbury. Opprinnelig var Old Sarum et fort, strategisk plassert på en høyde ved to viktige handelsveier og elven Avon. Det hadde en tilnærmet oval form, med en lengde på 405 meter og bredde 360 meter. Befestningene besto av en voll og vollgrav med inngang fra øst; antagelig har det også vært en palisade. Romerne etablerte senere en base i nærheten, kalt Sorviodonum. Kong Cynric av Wessex skal så ha tatt stedet i 552. Etter normannernes erobring ble byen gitt navnet Salisberie etter jarlen som fikk området. Byen er nevnt i "Dommedagsboken" som «Sarisburia» og fra dette navnet er Sarum og Salisbury avledet. En normannisk festning av tre og torv med vollgrav ble reist i 1069, "Sarum Castle". I 1086 samlet Vilhelm Erobreren prelater, adelige, sheriffer og ridder fra hans besittelser ved Old Sarum for å sverge ham troskap og lojalitet. Sannsynligvis ble deler av "Dommedagsboken" også skrevet på denne tiden. To andre nasjonale råd ble også holdt her, et ved Vilhelm Rufus i 1096, og ytterligere et ved Henrik I av England i 1116. I 1067 startet reisningen av en katedral og et bispepalass. Katedralen var ferdig i 1092, men hele anlegget brant ned fem dager senere. I 1100 ble det bygd en ny festning i stein, og i 1190 sto den nye katedralen ferdig. Ettersom det begynte å bli dårlig med plass på høyden, og fordi vannforsyningen var dårlig, begynte biskopen byggingen av en ny katedral ved Avons bredd i 1219. En ny by vokste opp rundt katedralen; denne ble først kalt New Sarum. Først ble navnet Salisbury brukt om begge steder, men etterhvert gikk man over til å bruke det kun om den nye byen. Old Sarum ble da gradiv oppgitt, og fikk forfalle. Det eneste som er synlig i dag er grunnmurer etter slottet og katedralen. Henry II av England holdt sin hustru, Eleanora av Aquitaine, i forvaring som fange ved Old Sarum, enten ved palasset eller i festningen, fra 1173. Tuftene etter den gamle Sarum-katedralen ("Old Sarum Cathedral") Fra middelalderen valgte innbyggerne i Old Sarum to parlamentsmedlemmer, selv om byen i realiteten ikke hadde noen innbyggere i det hele tatt. En av de som representerte valgkretsen i det 18. århundre var William Pitt den eldre, kjent som «"The Great Commoner"» (omtrent «den store folkets mann») selv om han var valgt av noen ytterst få mennesker som tilfeldigvis hadde eiendommer innenfor den gamle valgkretsen. Dette gjorde Old Sarum til en av de mest beryktede av de råtne valgkretsene i Storbritannia. I 1831, året før reformloven fjernet Old Sarum som valgkrets, var det 11 stemmeberettigede som alle bodde annensteds men som hadde eiendommer i valgkretsen. Valgobservatør. Valgobservatør er en person som kontrollerer at et valg skjer på riktig måte, og at det ikke forekommer valgfusk. Valgobservatører er oftest eksterne personer, som normalt ikke ville ha deltatt i det aktuelle valget. Observatørene skal kontrollere perioden før valget, selve stemmegivningen, opptellingen av stemmene samt publiseringen av valgresultatet. Bygdin. Bygdin er en innsjø i Jotunheimen. Bygdin er regulert som magasin for Øvre Vinstra kraftverk, med reguleringshøyde mellom 1048 og 1057 moh. Sjøen har et areal på 40 km², og den er lang og smal – i luftlinje 25 km lang. Største dyp er 215 m. Bygdin ligger sørøst i Jotunheimen og like nord for sjøen ligger topper på godt over 2000 m. Ved sjøen ligger flere turisthytter – i vestenden ligger Eidsbugarden, på nordsiden ligger Torfinnsbu og ved østenden ligger Bygdin turisthytte. Om sommeren går MB «Bitihorn» i rute mellom disse tre stedene. Elva Vinsteråni renner ut fra Bygdin, videre gjennom Vinstervatna og Vinstra til Gudbrandsdalslågen. Marta Steinsvik. Marta Steinsvik (født 23. mars 1877, død 27. juli 1950) var en norsk forfatterinne, oversetter og forkjemper for kvinnesak og nynorsk. Hun var første kvinnelige teolog uteksaminert fra Menighetsfakultetet. Hun ble født med navnet Marta Tonstad på gården Skjeggestad i Bakke sogn ved Flekkefjord. Faren Torkell Tonstad var født i Sirdal, men var på den tiden lærer i Flekkefjord. Han eide også gården Skjeggestad, og her ble Marta til hun var tre år gammel. Moren Ingeborg var også fra Tonstad, og begge var av særs gamle bondeætter. Hun var gift med Rasmus Olai Steinsvik, og var mor til redaktør Kjell Steinsvik og farmor til industrilederen og museumsmannen Kjell Rasmus Steinsvik. Utdannet seg til prest. Marta studerte medisin i Kristiania, men sluttet da hun var imot viviseksjon. Hun studerte flere andre fag, blant annet egyptologi i London. Etter å ha vært den første kvinnen som ble uteksaminert fra Menighetsfakultetet fikk hun ikke lov til å praktisere som prest. Hun prekte i en fullsatt Grønland kirke i 1920, noe som skapte problemer for presten der. Prekenen førte til at ytterligere gudtjenester forrettet av kvinner ble forbudt ved lov. Skribent. I 1894 begynte hun å skrive i avisa «Den 17de Mai», som hadde begynt å komme ut samme året. Den 16. mai 1896 giftet hun seg med anarkisten Rasmus Olai Steinsvik, som var en av mennene bak bladet «Den 17de Mai». Hun fikk fem barn før hun fylte 30 år, blant annet datteren Kari og sønnen Torkjell. Flere av fødslene var problematiske, og hun fikk beskjed av legen at et barn til høyst sannsynlig ville drepe henne, så hun flyttet fra sin mann. Hun var venn av Ingeborg Møller, Ivar Mortensson-Egnund og Arne Garborg. Hun kjente også Rudolf Steiner og besøkte ham i Tyskland i 1910. Ifølge Ingeborg Solbrekkens bok om henne, var hun ulykkelig forelsket i Steiner, men hennes mann fikk hentet henne hjem til Norge, og fikk Johan Scharffenberg til å legge henne inn på sykehus som «sinnssyk». Etter sin manns død i 1913 livnærte hun familien ved å dra rundt i Norge og holde foredrag om emner så ulike som arkeologi i Midtøsten, viviseksjon, alternative energikilder til olje, religion og mere. Hun var en ivrig propagandist for det antisemittiske og forfalskete verket "Sions vises protokoller", og holdt flere foredrag om jødenes angivelig destruktive innflytelse. Hun ivret også for gjeninnføringen av «jødeparagrafen» i den norske grunnloven. Redaktør for Kringsjaa. I 1910 ble hun redaktør for tidsskriftet Kringsjaa. Hun var språkmektig og oversatte mange bøker til nynorsk. Blant annet oversatte hun "Jean d’Arc" av Louis de Conte fra 1905 og "Kvar gjeng du?" (originaltittel: "Quo vadis") av Henryk Sienkiewicz fra 1903. På 1920-tallet ga hun ut boka "St. Peters himmelnøkler", som var et rabiat angrep på den katolske kirke. Boka vakte stor debatt, og hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag basert på boka. Da den katolske sognepresten i Kristiansand, Celestin Riesterer, offentlig beskyldte henne for løgn, gikk hun til injuriesøksmål mot ham og vant saken. "Frimodige ytringer" kom i 1946 og handlet om landssvikoppgjøret etter den andre verdenskrig. Boken gir blant annet eksempler på tortur foretatt på fritt initiativ fra norske hjemmestyrker og andre sommeren 1945. Den tar også opp lovligheten av å frata menneskerettigheter til en gruppe mennesker (de som var medlem av NS etter 9. april 1940), ved tilbakevirkende lov og tilsidesettelse av en internasjonal traktat som Norge hadde ratifisert (Haagkonvensjonen). Det skal også være henne som har skrevet «De hvite ravners broderskap: Noen shortstories». som ble utgitt under pseudonymet Marstein på eget forlag i 1945, Boka er en samling besynderlige noveller, til dels med overnaturlig innhold. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Kart over medlemsland i OSSE Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE, "engelsk: Organization for Security and Co-operation in Europe (OSCE)") er en sikkerhetsorganisasjon som fokuserer på konflikthåndtering. OSSE jobber med å hindre at konflikter oppstår, megler i konflikter som har oppstått og bistår også med gjennoppbygging etter at en konflikt er avsluttet. Organisasjonen har 56 medlemsland fra Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika og ble etablert med virkning fra 1. januar 1995, som en forlengelse av Helsingforsprossessen, som startet med et møte i den finske hovedstaden Helsingfors i 1975. Den har sitt hovedsete i Wien. Formannskapet roterer mellom medlemslandene, og innehas av vedkommende lands utenriksminister. Under Kosovokrigen var Norges utenriksminister Knut Vollebæk formann for OSSE. Etter at demokratiske opposisjonspolitikere krevet internasjonale valgobservatører under presidentvalget i USA i 2004, ble OSSE invitert som valgobservatører under det amerikanske valget for å se at alt gikk riktig for seg. Skagastølstraversen. Klatrer på ryggen mellom Midtre Skagastølstind og Halls hammer. Skagastølstraversen er navnet som brukes på turen over Skagastølstindane. Turen krever klatring og er en av de mest spektakulære klatrerutene i Norge. Normalt starter turen med bestigning av Nordre Skagastølstind. Ved Midtre Skagastølstind og ved passering av den såkalte Halls hammer, kreves det tau for sikring. Turen avsluttes over Storen og retur normal vei eller via Tønsbergs rappell. Cynric av Wessex. Cynric var konge av Wessex i dagens England fra 534 til 560. Han var enten sønn eller sønnesønn av Cerdic. Blant de få tingene man vet om ham er at han i 552 erobret Old Sarum, ved dagens Salisbury i Wiltshire, og at han og hans sønn Ceawlin seiret i slaget ved Beranburh i 556. Styggedalstraversen. Styggedalstraversen er navnet som brukes på turen over Styggedalstindane. Turen krever klatring og er en av de mest spektakulære klatrerutene i Norge. Turen kombineres gjerne med en tur opp på Jervvasstind, eventuelt også Sentraltind og Skagastølstraversen. Mathias Soggemoen. Mathias Johnsen Soggemoen (født 5. oktober 1847, død 1929) var husmannssønn fra Romsdalen og den eldste av syv søsken. Han giftet seg 17. juni 1875 med Ingeborg Olsdatter Soggebrekken og bosatte seg på Veblungsnes. Soggemoen arbeidet på Raumabanen i 1912. På sine gamle dager reiste Mathias og kona til Amerika. Flere av barna deres hadde utvandret dit flere år tidligere. Soggemoen ble en av Norges første pionerer innen fjellklatring. Han gjorde en rekke førstebestigninger av norske fjell, flere av dem sammen med dansken Carl Hall. Han kom til Halls fortopp på Stetind i 1889. USAs politiske system. USA (Amerikas forente stater) er en konstitusjonell føderal republikk med presidentmodellen som styresett. Føderasjonen består av 50 delstater. Hovedstaden, Washington, District of Columbia, er en føderal by. I tillegg er en rekke oversjøiske territorier underlagt amerikansk overhøyhet. Maktfordelingsprinsippet står sterkt i amerikansk politikk. På det føderale nivået består styresmakten av den lovgivende makt, Kongressen, den utøvende makt, Presidenten, og den dømmende makt, domstolene. Den lovgivende makt. Kongressen er USAs lovgivende forsamling. Den består av to individuelle kamre, Senatet og Representantenes hus, som velges uavhengig av hverandre. I teorien er de to kamrene likestilt, i praksis er Representantenes hus underordnet Senatet. Senatet. Senatet består av 100 senatorer som velges for 6 år av gangen, men på en slik måte at 1/3 av Senatet skiftes ut annethvert år. Det er to senatorer fra hver av de 50 statene. Senatet godkjenner regjeringen og de høyere tjenestemenn som for eksempel medlemmer av høyesterett. Senatet fungerer også som riksrett, og dømmer i slike tilfeller. Representantenes hus. Representantenes hus, ofte forkortet til «The House» (Huset), har 435 seter, fordelt mellom USAs delstater etter folketallet. Alle lovforslag som øker offentlige inntekter må initieres i Representantenes Hus. Ved riksrett er det Representantenes Hus som reiser tiltale ved vanlig flertall. Den utøvende makt. a> har vært USAs president siden 2009. Den amerikanske presidenten leder USAs utøvende makt. Presidenten velges for fire år, i maks to perioder. Presidenten er både statssjef, regjeringssjef og øverstkommanderende for militæret. Den utøvende makt utgjøres av Presidentens kanselli (Det hvite hus), 15 departementer og et stort antall mer eller mindre uavhengige etater. Den utøvende makt har rundt 4 millioner ansatte, inkludert 1 million militært ansatte i aktiv tjeneste. Den dømmende makt. USAs dømmende makt består av Høyesterett, 14 ankedomstoler og 94 distriksdomstoler. Militære domstoler, krigsretter, inngår i Forsvarsdepartementet. Politiske partier. Dette kartet viser hvordan stemmene i presidentvalget i 2004 fordelte seg mellom demokrater (blått) og republikanere (rødt). Demokratene står sterkt på kystene og i større byer, mens rurale strøk og sydstatene er overveldende republikanske Halls hammer. Halls hammer er en bratt vegg mellom Midtre og Vetle Skagastølstind. Det var her dansken Carl Hall måtte gi opp da han forsøkte å bestige Vetle Skagastølstind i 1885. Året etter klarte et taulag med Charles Watson Patchell å passere hammeren over et sva som fikk navn etter han. Ved travers av Skagastølsryggen passeres Halls hammer normalt på østsiden over Patchells sva med grad 3–4. Halls hammer i front har gradering 6+. Leicestershire. Leicestershire (forkortes Leics) er et grevskap i England. Det tilhører regionen Øst-Midlands, og grenser mot Lincolnshire, Rutland, Northamptonshire, Warwickshire, Staffordshire, Derbyshire og Nottinghamshire. Deler av Den engelske nasjonalskogen ligger i Leicestershire. Administrasjonsbyen er Glenfield; tradisjonelt har det vært Leicester som var administrasjonssenteret, men den byen er nå en enhetlig myndighet. Det seremonielle grevskapet består av syv distrikter i det administrative grevskapet samt Leicester. Historie. Leicesters ytre grenser har endret seg lite siden "Domesday Book" ble nedtegnet i 1086. De eneste større endringer er at Derbyshire har fått eksklaven Measham-Donisthorpe, mens Market Harboroughs vekst førte til at Little Bowdon ble overført fra Northamptonshire. I 1974 ble Rutland underlagt Leicestershire som et distrikt. Dette ble reversert 1. april 1996. Saltfjellet. Saltfjellet (sørsamisk "Saltoduottar") er et fjellområde i Nordland som skiller regionene Helgeland og Salten. Fjellområdet strekker seg fra kysten og inn til svenskegrensen. Svartisen dekker store deler av Saltfjellet, og inngår i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Det er flere turistforeningshytter i området som primært drives av Bodø og Omegns Turistforening og Rana Turistforening. Europavei 6. Saltfjellet krysses av Europavei 6 mellom Dunderlandsdalen i sør og Lønsdalen i nord. Veien ble påbegynt i 1929, og den ble åpnet 3. juli 1937. Etterarbeider på veien fortsatte imidlertid helt fram til Andre verdenskrig brøt ut i 1940. Veien fikk fast dekke med oljegrus i 1965/66 og asfalt i 1972. De første tiårene var veien vinterstengt, og først fra høsten 1968 ble veien helårsvei. I 1990 ble en ny og bedre vei over fjellet mellom Bolna og Sørelva åpnet. Nordlandsbanen. Nordlandsbanen ble åpnet frem til Mo i Rana i 1942, og etter det drev tyskerne banebygging på Saltfjellet med krigsfanger som arbeidskraft. Arbeidet med jernbanen fortsatte etter frigjøringen i 1945, og 10. desember 1947 åpnet jernbanen til Lønsdal stasjon. Senere ble jernbanen forlenget til Fauske i 1958 og Bodø i 1962. Øvre Pasvik nasjonalpark. Øvre Pasvik nasjonalpark ("samisk: Báhčaveaji") er en norsk nasjonalpark som ligger i et urskogs- og våtmarkområde i Finnmark; mot "treriksrøysa" og grensene mot Finland og Russland. Parken ble opprettet i 1970, og utvidet i 2003 for å «"ta vare på et stort, sammenhengende barskogområde som i det vesentlige urørt i forhold til tekniske inngrep, ta vare på et skogøkosystem med et egenartet og variert biologisk mangfold, sikre variasjonsbredden av naturtyper i regionen samt ta vare på landskapsformer, særpregede geologiske forekomster og kulturminner."» og den dekker et område på 119 km². Nasjonalparken ligger i Sør-Varanger kommune; og den grenser opp til Øvre Pasvik landskapsvernområde; og derigjennom til Pasvik naturreservat og Gjøkvassneset naturreservat. Nasjonalparken grenser også til Vätsäri ødemarksområde i Enare, Finland og Pasvik Zapovednik i Petsjenga, Russland; og har et forsknings- og turismesamarbeid med disse to under navnet "Pasvik-Enare". Det finnes et Treriksrøys ved nasjonalparkens kant. Geografi, landskap, geologi. Kart over nasjonalparken og omkringliggende områder Nasjonalparken omfatter urskog og våtmarksområder som er en del av den sibirske taigaen, landskapet består av glisne furuskoger med få og lave høydedrag, med mange små vatn og myrer. Geologien i parken er preget av gneis som gir et næringsfattig jordsmonn. Klimaet er innlandsaktig, med lite nedbør og kalde og tørre vintrer. Flora og fauna. Øvre Pasvik domineres av den uberørte furuskogen med tallrike døde trær og nedfallstrær. I det myrlendte taigalandskapet er det registrert 190 plantearter. Noen karakterarter er finnmarkspors, lappsoleie, blokkevier, brannmyrull og finnmarksstarr. Pasvikdalen har Norges tetteste brunbjørnebestand. Jerv og mårhund streifer i området. Sjeldne arter som lappspissmus og skoglemen finnes her. Fuglelivet er preget av "østlige arter", det vil si at det utgjør vestgrense for fuglearter som ellers har sin utbredelse på taigaen i Russland. Typiske slike arter er lappfiskand, sidensvans, konglebit og lavskrike. Kulturminner. De eldste funnene etter menneskers aktivitet er datert til tidlig steinalder. I perioden 500-1800 var det en samisk bosetning i området som etterhvert ble fortrengt av «norsk» bufast jordbruk og skogbruk. Jakt og fangst har vært av stor betydning for begge gruppene, og det er funnet flere dyregraver. Forvaltning og bruk av området. Verneforskriften sier at «Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift, naturopplevelse og utøvelse av tradisjonelt og enkelt friluftsliv». Øvre Pasvik nasjonalpark er lite tilrettelagt for friluftsliv, men området er likevel fint til turer. Det er også godt fiske i området. Svanhovd forskningssenter er en avdeling av Bioforsk, og er nasjonalparksenter for Øvre Pasvik. West Sussex. West Sussex er et grevskap i England. Det tilhører regionen Sørøst-England, og grenser mot East Sussex, Hampshire og Surrey. Administrasjonsbyen er Chichester. Da det ikke finnes noen enhetlige myndigheter i West Sussex, sammenfaller grensene for det seremonielle og det administrative grevskapet. Det tradisjonelle grevskapet Sussex ble i 1888 delt i to administrative regioner, men forble et seremonielt grevskap. I 1974 ble de to enhetene omgjort til separate grevskaper, og området Mid Sussex ble overført fra East Sussex til West Sussex. Opphavet til grevskapet er kongedømmet Sussex, som ble opprettet i 477 av sakserne som invaderte England. De tok den romerske byen Regnum, som ble til Chichester. Taiga. Kart over taigalandskap i verden Taiga (fra jakutisk / mongolsk språk / russisk språk, «skog») er benevnelsen på det sibirske barskogsområdet mellom steppene i sør og tundraen i nord. Taiga brukes ofte synonymt med boreal barskog. Taigalandskapet er kjennetegnet ved sine skoger med eviggrønne bartrær. Det dreier seg om subarktiske og fuktige område, der plantesamfunna preges av for eksempel lerk, edelgran, gran og furu. Disse treslagene er godt tilpasset et kaldt klima. Enkelte steder finner man tydelige innslag av bjørk og osp. Myrområder og tilknyttede plantearter er også vanlige. Den gjennomsnittlige temperaturen for juli er i taigaområdene er høyere enn 10°C, men vekstsesongen er kortere enn 100 dager. Nedbør faller som regn, tåke, rim eller snø, og den er på mellom 400 og 850 mm per år. Jorda er preget av stort nedbørsoverskudd, som gjør at kalk og andre mineraler blir vasket ut. I tillegg danner råtnende nåler syre og andre stoff som hemmer spiring. Taigaen er den ytterste sonen før tundraen. Taigalandskapet er typisk for store deler av Sibir, men også for Canada og Alaska. Taigaen i Russland har gitt navn til den fryktede taigaflåtten. Barskogbelter. Det nordlige barskogbeltet består vesentlig av gran og furu, men også en del bjørk. Dette jordens største sammenhengende barskogbelte strekker seg fra Pasvikdalen (Norge) og Enare (Finland) i vest, gjennom Sibir og inn i Nord-Amerika. Foruten skog består taigaen av store myrstrekninger. I vest inngår også osp, mens den østlige del har lerk. I sør går taigaen gradvis over til steppe, mens i nord grenser den enten til Ishavet eller går over i tundra med permafrost. Disse øde områdene huser en lang rekke pattedyr. Sommeren er kort og intensiv med en rikt og frodig fauna og her finnes noen av Asias siste store livskraftige bestander av store rovdyr. Sundbåten. Sundbåten er en passasjerrute med båt mellom de fire bydelene («landene») Gomalandet, Kirkelandet, Nordlandet og Innlandet i Kristiansund. Historie. Sundbåttrafikken startet 18. november 1876 og påstås å være verdens eldste kollektive transportmiddel som har vært i kontinuerlig drift. Båtruten ble startet av lokale kjøpmenn i Kristiansund som hadde behov for transport av varer og kunder i mellom øyene i byen. De dannet Kristiansund dampbåtlag i 1875 og startet trafikken året etter. "Kristiansund kommunale sundbåtvesen" overtok driften av sundbåtene under 1. verdenskrig da kostnadene ble for store for Kristiansund dampbåtlag. Passasjerrekorden på et år ble satt i 1943–44 med 2 635 900 passasjerer Sundbåten ble i 1997 valgt til kommunens kulturminne av innbyggerne i Kristiansund. Passasjerantallet har de siste årene vært økende og i 2008 registerete Sundbåtvesenet 90 000 passasjerer. Aktivitetsområdene til selskapet omfatter i dag kollektivtrafikk, charter, havnesightseeing og andre turopplevelser i Kristiansund og på Nordmøre. Alle Sundbåtene hadde tidligere en plikthugger om bord. Oppgaven til plikthuggeren var å hugge tak i kaia slik at Sundbåten lå inntil når passasjerene skulle av og på båten. Navnet plikthugger kommer fra forsvaret og betyr "å ha plikten" – som er den første delen av ordet, og han "hugger" fast til kaia. Billettene til Sundbåtene var fra gammelt av ovalemynter som måtte kjøpe før man gikk om bord, de fleste familiene i Kristiansund har et par eksemplar av disse i en samling. I dag. Kristiansund kommunale sundbåtvesen driver fortsatt trafikken over sundene i byen. Trafikkgrunnlaget er begrenset da de fleste har egen bil, men en del foretrekker fortsatt båten. I turistsesongen er det større aktivitet, og båten er en av kommunens største turistattraksjoner. Båtrutene blir betjent av båtene «Rapp» og «Angvik». Sundbåten Syver. Sundbåten har blitt benyttet som figur i prosjektet Sundbåten Syver, det har blitt skrevet to bøker, gitt ut cd og blitt satt opp teaterforestilling der Syver er hovedperson. North Yorkshire. North Yorkshire er det største grevskapet i England. Det tilhører regionen Yorkshire og Humber, og grenser mot East Riding of Yorkshire, South Yorkshire, West Yorkshire, Lancashire, Cumbria og Durham. Deler av det seremonielle grevskapet ligger i regionen Nordvest-England. Grevskapet ble opprettet i 1974 ved den lokale myndighetsloven av 1972, og utgjør 8 654 km, noe som gjør det til det største seremonielle grevskapet i England. Det dekker det meste av den tradisjonelle regionen North Riding of Yorkshire, den nordlige delen av West Riding og noen mindre deler av East Riding. Det meste av nasjonalparkene North York Moors og Yorkshire Dales ligger i North Yorkshire. Således er rundt 40 prosent av grevskapet nasjonalparker. Administrasjonsbyen er Norhallerton. 1. april 1996 ble York en enhetlig myndighet, og Middlesbrough, Redcar and Cleveland og Stockton-on-Tees ble samtidig overført fra grevskapet Cleveland, som ble oppløst. Inndelinger. Området er under kontrollen til grevskapsråd, "county council", som er inndelt i en rekke lokale administrasjonsdistrikter; disse er Craven, Hambleton, Harrogate, Richmondshire, Ryedale, Scarborough og Selby. Departementet Samfunns- og lokalstyredepartementet overveide å reorganisere den administrative strukturen i North Yorkshire ved å nedlegge syv distriktsråd for å opprette en enhetlig myndighet. Endringene ble planlagt å bli gjennomført ikke senere en 1. april 2009. Dette ble avvist den 25. juli 2007 slik at den tidligere strukturen ble beholdt. Den største bosetningen i det administrative grevskapet er Harrogate mens det er York i det seremonielle grevskapet. York, Middlesbrough og Redcar and Cleveland er enhetlige myndigheter som lordløytnant av North Yorkshire, men kommer ikke under grevskapsrådets kontroll. Unikt for et distrikt i England er Stockton-on-Tees delt mellom North Yorkshire og grevskapet Durham i denne hensikt. Middlesbrough, Stockton-on-Tees, og Redcar and Cleveland danner deler av regionen Nordøst-England. Området for seremonielle grevskapene, inkludert de enhetlige myndighetene, grenser East Riding of Yorkshire, South Yorkshire, West Yorkshire, Lancashire, Cumbria og Durham. Geologi. Geologien i North Yorkshire er tett reflektert i dets landskap. Innenfor grevskapet er North York Moors og det meste av Yorkshire Dales; to av elleve bygdeområder innenfor England og Wales som er offisielt utpekt som nasjonalparker. Mellom North York Moors i øst og fjellkjeden Penninene i vest ligger Vale of Mowbray og York. Teesdalen ligger i nord for North York Moors og Vale of Pickering ligger i sør. Den østlige grense er kysten av Nordsjøen. Det høyeste punktet er Whernside ved grensen av Cumbria som er 763 meter høyt. De tre største elvene i grevskapet er elvene Swale, Ure og Tees. Swale og Ure danner elven Ourse som strømmer gjennom York og inn i utløpet av Humber. Tees danner grensen mellom North Yorkshire og Durham og flyter fra øvre Teesdale til Middlesbrough og Stockton og til kysten. Økonomi. Jordbruk er en viktig industri, det samme er utvinning av mineraler og kraftframstilling. Grevskapet har høyt utviklet helsevesen, tjeneste- og turistsektorer. Antallet mennesker som søker arbeidsledighetshjelp er lav, ved 2,7 prosent. West Yorkshire. West Yorkshire er et grevskap i England. Det ligger i regionen Yorkshire og Humber, og grenser mot Lancashire, Stor-Manchester, Derbyshire, North Yorkshire og South Yorkshire. Det ble opprettet i 1974 i kjerneområdet av den tradisjonelle regionen West Riding of Yorkshire. I 1986 ble grevskapsrådet oppløst, slik at distriktene de facto ble enhetlige myndigheter. Noen tjenester organiseres felles for alle distriktene i grevskapet, som politivesen, brannvesen og offentlig transport. South Yorkshire. South Yorkshire er et grevskap i England. Det tilhører regionen Yorkshire og Humber, og grenser mot West Yorkshire, North Yorkshire, East Riding of Yorkshire, Lincolnshire og Nottinghamshire. Det ble opprettet i 1974 i den sørlige delen av den tradisjonelle regionen West Riding of Yorkshire. I 1986 ble grevskapsrådet oppløst, og de fire distriktene ble dermed de facto enhetlige myndigheter. Enkelte tjenester blir organisert felles for alle distrikter i grevskapet, som politivesen, brannvesen og offentlig transport. Unknown Pleasures. "Unknown Pleasures" er post-punkbandet Joy Divisions debutalbum. Det er minimalistisk innspilt med stort sett tre instrumenter - gitar, bass og trommer. Lydbildet er mørkt. Ingen av sangene fra albumet kom ut på singel, men singelen "«Transmission»" var tenkt for utgivelse på "Unknown Pleasures". Sporliste. Alle sangene er skrevet av Joy Division. Eskeviken. Eskeviken er lokalisert i Halden, Østfold. I Eskeviken finnes også det som regnes som en av Haldens fineste badeplasser, Engevika. Det er også gode turområder, og fine løyper for jogging. Gatenavn i Eskeviken. Eskevikveien og Eskeviksletta: Disse navnene knyttes til Eskeviken gård. Eskevikveien starter omtrent ved Jugertangen -Ro, -Motor, -Seil og Fiskeforening. Eskeviksletta tar over når du kommer til krysset og fortsetter til venstre. Kalvehaugveien: Munner ut til høyre fra krysset og i retning nordvestover forbi bondegården. Fortsetter du opp bakken kommer du til kalvehaugen. Kalvehaugveien går også inn til venstre ved den store strømboksen. Navnet kommer av at det her var beiteområde for kuene på gården i gamledager. Øya like overfor Kalvehaugen ble brukt som havnegang for sauer og geiter fra Eskeviken gård, derav navnet Sauøya. Vaskernveien: Et lite stykke før du kommer til krysset munner Eskevikveien av til høyre, og du befinner deg da på Vaskernveien. Navnet kommer av at denne veien omtrent går fram til et sted man i gamledager kalte Vaskernbukta og hvor kvinnene i Eskeviken vasket tøy. Bukta er for lengst fylt igjen og gir i dag plass for en del av det området folk her ute kaller Møla. Engevikveien: Hvis du fortsetter rett frem i krysset og utover grusveien, så følger du Engevikveien. Navnet sier seg selv. Veien munner ut i idylliske Engevika, altså vika som skjærer inn i en eng. Arkebakterier. Arkebakterier eller urbakterier er en av de tre eldste grenene i «livets tre». De to andre er bakteriene og de eukaryote organismene (hvor blant annet planter og dyr inngår). Av disse to er arkebakteriene nærmere beslektet med eukaryoter enn med bakterier, selv om de er prokaryote, hvilket vil si at de mangler cellekjerne. Dette ble oppdaget i 1977 av Carl Woese. Før dette var gruppen ukjent, eller deres representanter ble sett på som spesielle bakterier. Fellestrekk med eukaryoter finner man blant annet i måten transkripsjonen, translasjonen og DNA-replikasjonen foregår på. I cellemembranens bygning har man funnet unike fellestrekk (homologier) for arkebakteriene. Grunnen til at de betegnes som "arke"- (gresk αρχαιος ["archaios"] = «gammelt») eller "ur"bakterier er at de lever i ekstreme miljøer, som kan minne om tilstandene tidlig i jordens historie. Derfor omtales arkebakterier også som "ekstremofiler" («de som liker det ekstremt»). I mange av de mindre ekstreme nisjene har de blitt utkonkurrert av bakterier og eukaryote organismer. De mest salt- og varmetolerante organismene på jorda er arkebakterier. Dessuten lever arkebakterier i blant annet oljereservoarer, torvmyrer og i tarmene hos høyere dyr. Felles for de tre sistnevnte er at de ikke trenger eller tåler oksygen, og at de har evnen til å produsere metangass. Det finnes ingen sykdomsfremkallende arkebakterier, og ingen av dem er kjent for å være giftige. Ekstremt halofile arkebakterier. De ekstremt "halofile" (saltelskende) arkebakteriene trives stort sett i vann med 12–23 % saltinnhold, men de fleste kan vokse helt opp til metningspunktet (32 % saltinnhold). De kan også trives i kraftig saltet mat som fisk og kjøtt. Ekstremt termofile arkebakterier. De ekstremt "termofile" (varmeelskende) artene finnes stort sett i vulkanske områder. De lever i varme kilder, på havbunnen ved såkalte "black smokers" og i varmekraftverk. Ingen av artene trives ved temperaturer under 80°C, og mange av dem vokser og trives ved temperaturer over 100°C. Philipp von Lenard. Philipp Eduard Anton von Lenard (født 7. juni 1862 i Pressburg, Ungarn, død 20. mai 1947 i Messelhausen) var en tysk fysiker, som leverte fremragende bidrag innen atomfysikken og forskningen på kondensert materie. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1905. Lenard er også husket som en sterk nasjonalist, som avviste engelsk fysikk, fordi han mente de hadde stjålet sine ideer fra Tyskland. Eksterne lenker. Lenard, Philipp Lenard, Philipp Lenard, Philipp Lenard, Philipp Gramfarging. Gramfarging er en mikrobiologisk fargeteknikk som ble utviklet av dansken Hans Christian Gram (1853 – 1938) i 1884, med senere modifikasjoner. Metoden brukes til å skille de to viktigste hovedgrupper av bakterier: gram-positive og gram-negative. Forskjellen skyldes en vesentlig forskjell i celleveggstrukturen. Gram-negative bakterier har en tynn cellevegg av peptidoglykan og en ytre lipopolysakkaridmembran, mens de gram-positive har en mer porøs og mye tykkere cellevegg av peptidoglykan og mangler den ytre membranen. Gram-positive bakterier farges lettere da alkoholen dehydrerer det tykke peptidoglykanlaget slik at krystallfiolett-jodid-komplekset ikke kan vaskes ut med alkohol. De gram-positive bakteriene er alle i forholdsvis nær slekt, mens de gram-negative er svært variert. Gramfarging - trinn for trinn. Gram-negative bakterier fremstår da rosa eller røde på grunn av safranin, mens gram-positive er lilla på grunn av krystallfiolett-jodid-komplekset. Hebridene. Kart over Hebridene og vestkysten av Skottland. De indre Hebridene i rødt og de ytre i gult Hebridene er en øygruppe i Atlanterhavet nordvest i Skottland. Den tilhører Storbritannia og omfatter ca. 500 øyer (ca. 100 bebodde). Arealet er 7283 km² og innbyggertallet ca. 30000. Hebridene er inndelt i to grupper, de indre og de ytre Hebridene som er skilt av stredet The Minch. Øyene er treløse og egner seg godt for saueavl, som er øyenes viktigste næringsvei. Befolkningen på Hebridene snakker i all hovedsak skotsk gælisk, et keltisk språk. I vikingtiden ble en del av øyene, særlig de nordligste og vestligste, gjenstand for norrøn bosetning. Det norrøne navnet på øygruppen var Suðreyjar (‘Sørøyene’ ettersom øyene lå sør for Norge). I 1098 ble øyene underlagt den norske kongen, ved en traktat mellom kong Magnus Berrføtt og den skotske kong Edgar av Skottland. Den norske kontrollen over øyene var aldri stor. De ble styrt av egne konger, som sto i et vasallforhold til den norske kongen, men i lange perioder var de norske kongene ute av stand til å utøve reelt herredømme over øyene som følge av borgerkriger i Norge. Under kong Håkon Håkonsson på 1200-tallet ble kontakten tettere. I 1262 ble øyene invadert av skotske styrker. Håkon Håkonssons felttog i 1263 lyktes ikke i å forsvare det norske herredømmet over øyene. Ved fredsslutningen i 1266 ble øyene solgt av kong Magnus Lagabøte til den skotske kongen. Warwickshire. Warwickshire er et grevskap i England. Det tilhører regionen Vest-Midlands, og grenser mot West Midlands, Staffordshire, Leicestershire, Northamptonshire, Oxfordshire, Gloucestershire og Worcestershire. Administrasjonsbyen er Warwick. De største byene er Nuneaton, Rugby, Leamington Spa og Bedworth. Det er ingen enhetlige myndigheter i Warwickshire, og grensene for det seremonielle og det administrative grevskapet er derfor sammenfallende. Tidligere var mye av det vestlige Warwickshire dekket av Ardenskogen, som siden det 17. århundre nesten har forsvunnet. Flere landsbyer har navn som slutter på «-in-Arden» fordi de lå i denne skogen. Vandredue. Vandredue ("Ectopistes migratorius") var en dueart som levde i det østlige Nord-Amerika. Den var den desidert mest tallrike av alle fuglearter og man regner med at bestanden varierte mellom 5 og 8 milliarder fugler. De første europeerne som bosatte seg i Nord-Amerika skrev ofte om de enorme flokkene av vandreduer som kunne formørke himmelen i dagevis. Som navnet antyder var vandreduen en trekkfugl, selv om trekket bare gikk mellom den sørlige og den nordlige delen av USA. De hekket i skogene i New England og Ohio. Det kunne være så mange reir i hvert tre at enkelte trær knakk sammen under vekten. Indianerne drev en del fangst av vandredue, men dette gjorde på ingen måte innhogg i bestanden. De hvite innflytterne begynte på 1800-tallet en hemningsløs industriell fangst som i siste halvdel av 1800-tallet resulterte i en kollaps i bestanden. Duekjøttet var billig og ble hverdagsmat for befolkningen i det meste av det østlige USA. De økonomiske interessene i duefangsten hindret en forsvarlig bestandsforvaltning og kollapsen var uunngåelig. På en enkelt dag i 1896 ble en kvart million vandreduer drept, og da fantes bare ca. 15 000 igjen i det fri. De gjenværende fuglene var ikke vant til å leve så spredt. Instinktene fungerte ikke lenger og formeringen opphørte. Likevel fortsatte jakten, og den siste ville vandreduen ble skutt i Ohio i 1900. Martha, den siste vandreduen døde i 1914 i Cincinnati Zoo, Ohio. Den er utstoppet og står på museum. Den hensynsløse jakten var bare delvis årsaken til vandreduens undergang. Den andre årsaken var at store skogområder ble hugget ned og omgjort til jordbruksland. Dette reduserte vandreduens leveområder dramatisk. Likevel kunne vandreduen uten tvil ha overlevd som art hvis jakten hadde blitt innstilt på slutten av 1800-tallet. Historien om vandreduen og geirfuglen i Europa førte til en fundamental endring av Vestens syn på bestandforvaltning og jaktregulering. Det ble da tydelig for de fleste at alle arter har en tålegrense for hvor mye som kan høstes, og at dette må tas hensyn til. Sørgeduen ("Zenaida macroura") er en dueart som også er hjemmehørende i Nord-Amerika. Den regnes for å være vandreduens nærmeste slektning i dag. Somerset. Somerset er et grevskap i England. Det ligger i regionen Sørvest-England, og grenser mot Gloucestershire, Wiltshire, Dorset og Devon, samt mot Bristolkanalen. Administrasjonsbyen er Taunton. Navnet kommer fra angelsaksisk "Sumorsaete", «sommerfolkets land». Våtmarkene, Somerset Levels, som dekker en del av grevskapet kunne tidligere kun brukes om sommeren, og det var den intense virksomheten i sommermånedene som ga folket dette tilnavnet. Den tradisjonelle nordgrensen for Somerset er elven Avon, men ettersom Bristol har vokst har grensen gradvis blitt flyttet sørover. I 1974 ble en stor del av Somerset tatt til det nye grevskapet Avon, som siden har blitt oppløst. Områdene North Somerset og Bath and North East Somerset ble da tilbakeført, og er enhetlige myndigheter. Transnistrisk rubel. Transnistrisk rubel er den offisielle valutaen i Transnistria. Rubelen ble innført i 1994. I og med at landet har begrensa internasjonal anerkjennelse har ikke valutaen noen ISO 4217-kode. Noen transnistriske organisasjoner som Agroprombank og Gazprombank brukte koden PRB. Trans-Dniester republikanske bank bruker noen ganger koden RUP'". Nåværende mynter og sedler. Mynter finnes med valører fra 1 til 50 kopecks og er laget enten av aluminium eller kobbersink og ligner på mynter fra sovjettiden. 1-kopeckmyntene ble tatt ut av sirkulasjon i januar 2009. Sedlene blir produsert av Transnistriske republikanske bank ("Приднестровский Республиканский Банк") og finnes med valører fra 1 til 500 rubler. I 2007 kom en ny serie som erstattet sedlene fra 1 til 100 rubler. Disse nye sedlene hadde de samme temaene som de gamle, men med et nytt design. James Wolfensohn. James Wolfensohn (født 1. desember 1933 i Sydney) var den niende presidenten for Verdensbanken (avgikk 30. juni 2005). Han er amerikansk statsborger, opprinnelig fra Australia; familien er av tysk-jødisk opprinnelse. Rüdiger von Wechmar. Rüdiger friherre von Wechmar (født 15. november 1923 i Berlin, død 17. oktober 2007 i München) var en tysk diplomat, journalist og liberal politiker. Han var tysk FN-ambassadør på 1970-tallet, og var i den 35. ordinære sesjon og den 8. nødsesjon (1980–1981) president for FNs generalforsamling. Wechmar var sønn av offiseren og journalisten Irnfried von Wechmar. Han meldte seg 17 gammel frivillig til den tyske hæren, i 1941, og kjempet to år i Afrikakorpset under Erwin Rommel, før han ble tatt som krigsfange av amerikanerne. Under krigsfangenskapet studerte han journalistikk i USA. Etter krigens slutt begynte han å arbeide som journalist, før han i 1958 trådte inn i utenrikstjenesten. Han var stasjonert ved den tyske ambassaden i Washington og ved generalkonsulatet i New York. I 1963 ble han utenrikskorrespondent for tysk fjernsyn i Øst-Europa, men gikk inn igjen i diplomatiet i 1968. Året etter ble han utnevnt til statssekretær og regjeringstalsmann. I 1974 ble han FN-ambassadør. Han representerte dessuten Tyskland i sikkerhetsrådet i 1977 og 1978, to måneder som sikkerhetsrådets president. Fra 1980 til 1981 (to sesjoner) var han president for FNs generalforsamling. Han var tysk ambassadør i London fra 1985 til 1989. Fra 1989 til 1994 var han medlem av det europeiske parlamentet for FDP. Rüdiger von Wechmar var gift to ganger og hadde tre barn. Fengslingseffekt. Fengslingseffekt, eller fangeffekt, brukes om frekvensmodulerte (FM) radiosignaler og opptrer i mottakerapparatet. Når et FM-signal med samme frekvens som et annet blir sterkere (10%), så vil det sterkeste signalet overta og kun dette signalets modulasjon bli hørbart i mottakeren. Ismat T. Kittani. Ismat T. Kittani (født 5. april 1929 i Madja, Irak, død 23. oktober 2001) var en irakisk diplomat. Han var president for FNs generalforsamling fra 1981 til 1982. Tralee. Tralee "(Irsk gælisk: Trá Lí)" er en by og administrasjonssentrum i Kerry i Republikken Irland. Den ligger i det sørvestlige hjørnet av Irland og har ca. 25000 innbyggere (2002). Byen ble grunnlagt i det 13. århundre og var hovedsete for jarlene av Desmond. Navnet Tralee kommer fra irsk gælisk "Trá Lí", eller "Trá Laoi", som betyr «bredden av elva Lee». Byen ligger ved eidet til Dinglehalvøya og har mange fasiliteter. Sir Edward Denny var en uvanlig jordeier i sin tid. Under Hungersnøden i Irland 1845-1849 var det ikke uvanlig at godseierene økte jordleien som leilendingene betalte. Han ble kjent for å redusere jordleien til det leilendingene kunne betale, noe som huskes fremdeles. Grevskapet Kerry er populært som turistmål. Den vakre kysten med flere bukter og halvøyer og frodig vegetasjon trekker til seg mange av turistene som besøker Irland. Tralee er et godt utgangspunkt for turer til Dinglehalvøya og til den populære turistveien «Ring of Kerry». Byen er kjent for den årlige festivalen "The Rose of Tralee", en skjønnhetskonkurranse for irske kvinner og utenlandske kvinner av irsk avstamning. Andreas von Bülow. Andreas von Bülow (født 17. juli 1937 i Dresden) er en tysk politiker (SPD). Han er utdannet jurist i Heidelberg og München, føderal teknologi- og forskningsminister fra 1980 til 1982 og var medlem av den parlamentariske kontrollkommisjonen for etterretning. Han var dessuten medlem av det tyske parlamentet fra 1969 til 1994 og fra 1976 til 1980 var han parlamentarisk statssekretær i forsvarsministeriet. Felix von Eckardt. Felix Heinrich Fedor von Eckardt (født 18. juni 1903, død 11. mai 1979) var en tysk journalist, manusforfatter, politiker og diplomat. Han var en periode tysk FN-ambassadør, og var medlem av det tyske parlamentet for CDU i to perioder fra 1965 til 1972. Han ble født 18. juni 1903 i Berlin, hans foreldre var journalisten Felix von Eckard og hans hustru Eva Maria Victoria (født Geffken). Han vokste opp i Hamburg. Han gikk gjennom rekruttskole, men deltok ikke i krigshandlinger under første verdenskrig. Etter krigen arbeidet han som journalist og korrespondent for forskjellige aviser og tidsskrift. 1 1936 ble han gjennom vennskapet med regissøren Fritz Wendhausen involvert som manusforfatter til filmen "Familienparade". I perioden 1936 til 1950 skrev han manus til over tyve tyske filmer. I 1952 begynte han sin politiske karriere da han ble leder for Presse- und Informationsamt der Bundesregierung. Fra mai 1955 til 1956 var han ambassadør til FN. Han var statssekretær fra 1958 til 1965. Eckhardt var representant i forbundsdagen for CDU fra 1965 til 1972. Eckhardt døde av hjerteinfarkt 11.mai 1979 på øya Capri. Occidental Mindoro. Occidental Mindoro er en filippinsk provins i regionen MIMAROPA i landsdelen Luzon. Den omfatter den vestre del av øya Mindoro og enkelte mindre øyer. I øst er provinsen Oriental Mindoro, i sørvest Palawan. Provinssetet er Mamburao. Navnet Mindoro. Navnet er en sammentrekning av det spanske "Mina de Oro", som betyr gullgruve. Politisk inndeling. Occidental Mindoro er delt i 11 "municipalities" (landkommuner). Palawan. Palawan er en filippinsk øy og samtidig en provins i landsdelen Luzon. Den ligger sørnest for øya Mindoro og strekker seg ned mot Borneo i Malaysia. Mot nordøst ligger provinsen Occidental Mindoro og mot øst landsdelen Visayas. Provinshovedstaden er Puerto Princesa City. Navnet Palawan. Da øya var del av sultanatet Borneo het den "Paragna". Politisk inndeling. Palawan er delt i 1 "city" (bykommune) og 23 "municipalities" (landkommuner). Bykommune. Puerto Princesa City Oljeproduksjon. Olje med betegnelsen Palawan Light pumpes opp fra det offshore oljefeltet Galocfeltet i Sørkinahavet vest for øya Culion, nord i provinsen. Laila. Laila er et kvinnenavn av finsk eller arabisk opprinnelse. De to opphavene er uavhengige av hverandre. Det finske opphavet kan være fra finsk-samisk "Aila"/"Áila" som er en form av "Helga" og betyr «hellig», mens den arabiske betydningen er «natt». Navnet har kommet til Norge fra Finland. "Laila", "Leila" og "Leyla" er varianter av det arabiske navnet "Layla". "Laila" har navnedag den 27. februar i Norge, den 5. mars i Finland og den 5. juli i Sverige. Utbredelse. I Norge begynte navnet Laila å bli populært i 1930-åra, med en topp rundt 1940. Bruken gikk nedover med noe oppgang på 60- og 70-tallet, men er senere mindre brukt. Knut Freiherr von Kühlmann-Stumm. Knut Freiherr (baron) von Kühlmann-Stumm (født 17. oktober 1916 i München, død 19. januar 1977 i Bad Soden-Salmünster) var en tysk politiker, først i det liberale FDP, senere i det konservative CDU. Han var medlem av det tyske parlamentet fra 1960 til 1976. Han var parlamentarisk leder for de liberale i parlamentet fra 1963 til 1968. I protest mot Willy Brandts østpolitikk stemte han mot Brandt og for opposisjonskandidaten Rainer Barzel (CDU) i mistillitsvotumet mot Brandt den 27. april 1972, selv om hans eget parti satt i koalisjonsregjeringen til Brandt. Han stemte også mot østavtalen den 17. mai 1972, og forlot deretter det liberale partiet for å slutte seg til de konservative. Ved nyvalgene ble han innvalgt igjen i parlamentet på CDUs liste. Otto Graf Lambsdorff. Otto von der Wenge Graf Lambsdorff (født 20. desember 1926 i Aachen, død 5. desember 2009 i Bonn) var en tysk liberal politiker (FDP). Han var føderal næringsminister fra 1977 til 1982, og fra 1988 til 1993 formann for FDP. Mellom 1972 og 1998 var han medlem av Forbundsdagen. Han deltok i andre verdenskrig, hvor han fra våren 1944 tjenestegjorde som offisersaspirant i Wehrmacht etter å ha gått på offiserskolen "Ritterakademie" i Brandenburg an der Havel fra 1941. Rett før krigens slutt ble han sterkt skadet. Etter krigen studerte han juss. Han ble dr. juris. i 1952. Han arbeidet i bankvesenet frem til 1971, og virket fra 1960 dessuten som advokat. Han var eldste sønn av grev Herbert von Lambsdorff og Eva von Schmid, og var gift i andre ekteskap med Alexandra von Quistorp. Fra sitt første ekteskap hadde han tre barn. Hans nevø Alexander Graf Lambsdorff representerer fra 2004 FDP i Europaparlamentet. Lambsdorff var medlem av den tyske evangeliske Johanniter-ordenen. Han ble i 2000 tildelt storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. I 2006 ble han tildelt Nordrhein-Westfalens fortjenstorden. Lambsdorff er gravlagt på Südwestkirchhof Stahnsdorf. Randi. Randi er et norsk kvinnenavn som oppsto på 1400-tallet, som en kortform av Ragnfrid. Den opprinnelige betydningen på nørrønt er «gud-elskelig». Randi har navnedag den 12. februar. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Randi i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. "Randi" var et vanlig kvinnenavn i Norge på 1600-tallet. Alexander Graf Lambsdorff. Alexander Graf (greve) Lambsdorff (født 5. november 1966 i Köln) er en tysk liberal politiker (FDP). Han er siden 2004 medlem av det europeiske parlamentet. Han er nevø av Otto Graf Lambsdorff. Leif Larsen. Leif Andreas Larsen (Shetlands-Larsen) (født 9. januar 1906 i Bergen, død 12. oktober 1990) var den mest kjente av Shetlandsgjengen under andre verdenskrig. Han ble høyt dekorert for sin innsats og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse. Før krigen. Før krigen arbeidet Larsen fra 1922 som matros i utenriksfart. Fra 1931 til 1938 var han motorbåtfører hjemme i Norge. Etter at han gikk i land, arbeidet han som mekaniker. Han meldte seg tidlig i januar 1940 frivillig til den finske vinterkrigen. Han kom inn i Svenska Frivilligkåren, der han tjenestegjorde under Gösta Benckert. Avdelingen til Larsen ble satt inn ved Sallafronten. Da krigen mellom Finland og Sovjetunionen var over, tok norske og svenske frivillige seg tilbake til sine hjemland. Larsens følge ble undervegs møtt med budskapet om Tysklands angrep på Norge. Både nordmenn og svensker fortsatte da mot Norge for å delta i kampen mot inntrengerne. Andre verdenskrig. a> med sverd. Andre gangs tildeling ble markert med en stjerne. Etter 1945 ble gjentatte tildelinger av denne utmerkelsen markert med flere sverd. Under felttoget i Norge kjempet Larsen på Kongsvinger festning. Larsen kom seg tidlig i februar 1941 over til Storbritannia, der han gikk inn i den norske marinen. Han ble sentral i Shetlandsgjengen, en norsk marineavdeling som fraktet flyktninger og agenter frem og tilbake mellom Norge og Shetland. Larsen hadde gode lederegenskaper og ble valgt til sjøkaptein av de som seilte sammen med ham. Selv ville ikke Larsen legge så mye vekt på egen innsats, men heller fremheve de som tjenestegjorde sammen med ham. Han gjorde 52 turer over Nordsjøen, fra 1941 til høsten 1943 i vanlige fiskeskøyter, blant disse MK «Arthur», som måtte senkes etter et mislykket forsøk på å senke slagskipet «Tirpitz» ved å smugle torpedoer inn i Trondheimsfjorden. Senere som skipssjef for KNM «Vigra», en amerikanskbygd ubåtjager, som sammen med søsterskipene KNM «Hitra» og KNM «Hessa» ble gitt i gave fra USA til den norske marine. Manglende formell utdannelse førte til at Larsen langsomt steg i gradene, fra utskrevet kvartermester i 1941 til fenrik i 1943 og løytnant i 1945. Etter krigen. Etter krigen arbeidet Larsen fra 1946 som fabrikant. I filmen Shetlandsgjengen fra 1954 spilte han seg selv. Han beholdt tilknytningen til Sjøforsvaret og arbeidet med oppbygningen av Sjøheimevernet. I 1953 ble han kapteinløytnant. Dødsfall. Larsen ble rammet av et hjerneslag i midten av september 1990 og ble liggende på Haukeland sykehus frem til han døde den 12. oktober 1990. Han etterlot seg kone og tre døtre. Utmerkelser. 200px Shetlands-Larsen var en av de høyest dekorerte allierte sjøoffiserene. Han mottok svært mange norske og utenlandske utmerkelser. Larsen ble tildelt Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd i 1942 og mottok medaljen for andre gang (utdeling med stjerne) i 1943. Dette gjør han til én av kun 11 mottakere som har fått Krigskorset flere ganger. Han mottok også de norske medaljene St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen med tre stjerner, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Som første utlending ble han tildelt den britiske Conspicuous Gallantry Medal. Han fikk også de britiske dekorasjonene Distinguished Service Medal and Bar, Distinguished Service Cross og Distinguished Service Order, samt den amerikanske Medal of Freedom og Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940, for sin deltakelse i Vinterkrigen. Leif Larsens utmerkelser er utstilt ved Nordsjøfartmuseet i Telavåg. I 1995 ble en statue av ham oppført på Torgutstikkeren i Bergen, nå omdøpt til «Shetlands-Larsens brygge». I 2000 ble Shetlands-Larsen kåret til «Århundrets vestlending» av Bergens Tidendes lesere. Richard von Weizsäcker. Richard Freiherr (baron) von Weizsäcker (født 15. april 1920) er en tysk politiker (CDU). Han var Forbundspresident fra 1984 til 1994. Han ble født i Stuttgart som sønn av diplomaten baron Ernst von Weizsäcker; hans bror er fysikeren og filosofen Carl Friedrich von Weizsäcker. Hans oldefar ble adlet, og hans farfar, som var statsminister i kongeriket Württemberg, ble opphøyet i friherrestanden. Han levet flere år i Storbritannia og Danmark mens faren var utstasjonert ved ambassadene der, og familien flyttet deretter til Berlin. Da han var 17 år gammel tok han artium ved Bismarck-Gymnasium i Berlin-Wilmersdorf og flyttet til Oxford for å studere filosofi og historie; senere studerte han i Grenoble i Frankrike. Etter utbruddet av annen verdenskrig tjenestegjorde han i hæren, til slutt som kaptein av reserven. Han ble såret da han deltok i forsvaret av Øst-Preussen i 1945 og ble transportert hjem til Stuttgart. Deretter fortsatte han sitt historiestudium i Göttingen, og studerte senere jus. Han tok den første juridiske statseksamen i 1950 og den andre i 1953. I 1955 ble han dr. juris. Mellom 1950 og 1953 arbeidet han i forlagshuset Mannesmann, senere i bankhuset Waldthausen. Fra 1962 til 1966 var han ansatt i kjemi- og farmasiselskapet Boehringer. Weizsäcker sluttet seg til det konservative partiet CDU i 1954 og ble medlem av det tyske parlamentet i 1969. I 1981 ble han regjerende borgermester (regjeringssjef) i delstaten Berlin. Han ble valgt til Tysklands president av Forbundsforsamlingen i 1984, og etterfulgte da Karl Carstens. Weizsäcker var kjent som en stor taler og retoriker. Han er stadig involvert i politikk og veldedighet. Han ble utnevnt av den rødgrønne regjeringen til formann for en kommisjon som skal modernisere den tyske hæren. Han er siden 1953 gift med Marianne, født von Kretschmann. Mariannes mor Asta var en adoptivdatter av bankieren Fritz von Waldthausen, av den berømte bankier- og industrifamilien. Richard og Marianne har fire barn: Robert Karl von Weizsäcker (f. 1954), som er professor i sosialøkonomi, Andreas von Weizsäcker (f. 1956), kunstprofessor, Beatrice von Weizsäcker (f. 1958), jurist, og Fritz von Weizsäcker (f. 1960), lege og medisinprofessor. Richard von Weizsäcker ble i 1986 tildelt storkors av St. Olavs Orden. Leif Larsen (andre betydninger). Leif Larsen er et norsk mannsnavn, sammensatt at fornavnet Leif, som er brukt av 15490 menn i Norge og etternavnet Larsen som er det fjerde mest brukte etternavnet i Norge med 39605 personer. Det var i 2008 bare 70 menn med navnet Leif Larsen i Norge, mens 309 menn hadde Leif som første fornavn og Larsen som etternavn. Jordet skole. Jordet skole er en barneskole mellom Stavern og Larvik. Skolen har ca 310 (april 2012) elever fordelt på 14 klasser. Rektor heter Knut Stokke og har vært ansatt siden 1996. Skolen var bonusskole i 2003, og aktiv deltaker i det landsomfattende Pilot-prosjektet fra 2001 til 2004. Skolen ligger i Larvik kommune. Sjøen, skogen, og trygge boligområder er nære naboer til skolen. Uteområdene rundt skolen er store og fine, og blir flittig brukt av elevene i uteskolen og aktivitetsdager. Skolen er en del av resultatenhetene SørVest. Skolen har et personale på ca 40 mennesker (2012). Utover dette er vaktmester og renholdere tilknyttet skolen. Ledelsen ved Jordet skole består av rektor og 4 lagledere. Hoveddelen av Jordet skole er fra 1976. 8 år etter det ble skolen utvidet gymsal og det som nå er SFO-avdeling for 3. og 4. klasse. I forbindelse med innføringen L-97 der 6. åringene skulle begynne på skolen, ble arealet øket betraktelig. I den nyeste delen av bygget fra 1996, holder nå 1. og 3. klasse til. Skoleåret 2007/ 08 ble den eldste delen av bygget renoveret utvendig. Vinduer og kledning ble byttet. Ytre Hebridene. Ytre Hebridene (skotsk gælisk Na h-Eileanan Siar, engelsk Western Isles / Outer Hebrides'") er en øygruppe utenfor Skottland vestkyst, og en av Skottlands regioner og et stattholderskap. De er del av øygruppen Hebridene, som også består av Indre Hebridene. Administrasjonssenteret er Stornoway. Unikt blant de skotske regionene er det det gæliske navnet som er hovedform. Fram til 1975 var noen av øyene del av Inverness-shire og andre av Ross and Cromarty. De fleste av innbyggerne har skotsk gælisk som førstespråk. Øyene. Sør for Barra ligger Barraøyene, som blant annet omfatter Mingulary og Vatersay. Aurora polaris. Aurora polaris (polarlys) er et fysisk fenomen som forekommer når solvinden er kraftigere enn normalt, med store elektriske utladninger som slynger elektrisk ladete partikler mot Jorden. Partiklene er elektroner og protoner som danner lys når de kolliderer med gassene i jordas atmosfære. Polarlyset befinner seg i en høyde på mellom 90 og over 180 km over bakken. Fenomenet kan observeres på nattehimmelen i et belte rundt de magnetiske polene. Polarlys viser seg som et bølgende lys som varierer både i form, farge og styrke, fra mørkeblå innom grønn og gul, til rød og oransje. Polarlys på den nordlige halvkule kalles "aurora borealis" («morgenrøden i nord») eller "nordlys", mens polarlys på den sørlige halvkule kalles "aurora australis" eller "sørlys". Norge deltar aktivt i internasjonal nordlysforskning, blant annet gjennom Andøya Rakettskytefelt. Fenomenet har blitt observert og fotografert fra bakkenivå så langt sør i Norge som i Kristiansand. Farger. Polarlyset inneholder bare visse spesielle farger, altså ikke alle fargene i solspekteret. Dette er på grunn av at polarlyset skapes gjennom stråling i ulike bestemte bølgelengder fra atomer og ioner i atmosfæren. Dette foregår i forbindelse med at disse atomene og ionene i atmosfæren blir truffet av solvinden, strømmen av partikler fra sola. Dette fører til en eksitasjon av atomene, og de sender ut lys i bestemte bølgelengder. Fargene kommer for det meste fra eksiterte nitrogenmolekyler, nitrogenmolekylioner og oksygenatomer. Fargen på polarlyset avhenger av hvor høyt i atmosfæren fenomenet oppstår. Over 180km – Nitrogenmolekyler og oksygenatomer skaper rødt lys. Mellom 120km og 180km – Oksygenatomer skaper sterkt gulgrønt lys. Under 120km – Nitrogenmolekylioner skaper blålilla lys. Historie og forskning på polarlys. Den første realistiske beskrivelsen av nordlyset var i den berømte norske krøniken Kongespeilet fra ca. år 1230. Her hadde forfatteren nevnt tre teorier til hvorfor vi ser nordlys. Senere, i perioden 1550-1800 var det spesielt prestene i Norge som skrev om nordlys. I 1724 ble den første avhandlingen som helt var viet nordlysfenomenet skrevet av nordmannen Jens Spideberg. Senere har en rekke forskere prøvd å finne ut mer om det underlige himmelfenomenet nordlys. Rundt år 1900 ble det mulig å forklare nordlys omtrent slik vi gjør i dag. Denne forklaringen er dannet på grunnlag av Tromholts undersøkelser, der han fant sammenhengen mellom nordlys og solflekker, og Birkelands Terrella-eksperimenter. Forklaringen gikk da ut på at ladde partikler fra sola styres av jordas magnetfelt og «tenner» atmosfærens gasser. Den gang kunne de ikke forklare hvordan gassene i atmosfæren ble «tent» og hvordan de ulike fargene i nordlyset oppsto. Da dansken Niels Bohr presenterte sin atommodell i 1913, ble det mulig å komme med en slik forklaring. I 1920-årene ble høyden av nordlyset kartlagt av Carl Størmer. En av de internasjonalt mest kjente norske nordlysforskere er Lars Vegard. Nordlysforskning pågår fortsatt i Norge og i mange andre land. Denne forskningen gir og har gitt oss ny informasjon om sola, jordatmosfæren og om det nære verdensrom. Et eksempel på et sted i Norge der det forskes på nordlys, er på rakettskytefeltet på Andøya. Fra bakken kan man bare studere nordlyset nedenfra, og fra satellitter kan man studere det ovenfra. Men ved hjelp av raketter kan man gjøre målinger inne i selve nordlyset. Slogen. Slogen (1564 moh.) er et fjell i Ørsta kommune i Møre og Romsdal. Fjellet ligger ved enden av Norangsfjorden, en sidearm av Hjørundfjorden i Ørsta kommune, og er en av de mest besøkte fjelltoppene i Sunnmørsalpene. Toppen kan nåes fra forskjellige startpunkter, men de to vanligste er fra Øye i Ørsta, og fra Habostaddalen i Stranda via Patchellhytta. Bevart grevskap (Wales). Et bevart grevskap er et seremonielt område i Wales. Det finnes åtte slike områder, som er basert på 1974-grensene for de administrative grevskapene. I 1996 (etter lov om lokalstyre i Wales av 1994) ble de åtte administrative grevskapene i Wales avskaffet, og erstattet av bevarte grevskap. Disse følger nesten nøyaktig 1974-grensene. Hvert av grevskapene omfatter fra ett til fem administrative områder. Med unntak av Powys, som bare har ett område, fungerer de kun som seremonielle grevskap som omfatter flere grevskapsdistrikter og byer som hver for seg styres som enhetlige myndigheter. Hovedområde (Wales). Et hovedområde i Wales (engelsk: "principal area") er en enhetlig myndighet med lokalt selvstyre. De 22 hovedområdene i Wales har forskjellige benevnelser – 9 grevskap ("counties"), 3 byer ("cities") og 10 grevskapsdistrikter ("county boroughs") – men alle har samme status. Hovedområdene ble opprettet 1. april 1996. De åtte grevskapene som fantes mellom 1974 og 1996 kalles nå bevarte grevskap, og har visse seremonielle funksjoner. Wikinytt. Wikinytt er en åpen og fritt tilgjengelig nyhetstjeneste basert på wikiteknologien, der hvem som helst kan bidra med artikler. Den utgis av Wikimedia Foundation. Den engelske og tyske betaversjonen ble første gang publisert den 3. desember 2004, den norske versjonen den 11. januar 2006. Friedrich Arnold Brockhaus. Friedrich Arnold Brockhaus (født 4. mai 1772 i Dortmund, død 20. august 1823 i Leipzig) var en tysk forlegger, grunnlegger av forlagshuset F. A. Brockhaus og utgiver av Brockhaus Enzyklopädie (1811). Brockhaus, Friedrich Arnold Brockhaus, Friedrich Arnold Brockhaus, Friedrich Arnold Verdande. Verdande («det som er i ferd med å bli») er i den norrøne mytologien en av de tre nornene, skjebnegudinnene, som sitter ved Yggdrasils røtter og spinner menneskers og guders skjebnetråd. De to andre er Urd («det som har blitt») og Skuld («det som skal bli»). Verdande har også gitt navn til Skiklubben Verdande i Oslo. Skuld. a> av Anker Eli Petersen som avbilder nornene (2003). Skuld (norrønt "Skuld", trolig fra verbet "skulu", «å skulle») er i norrøn mytologi den yngste av nornene, den som representerer framtiden. Sammen med Urd og Verdande bor hun i et hus ved Urdarbrønnen som ligger under verdenstreet Yggdrasil. Hun er også en valkyrje, en som velger og tar med seg tapre menn som faller i strid. Navnene Urd, Verdande og Skuld betegner tre tidsstadier, fortid, nåtid og framtid. Voluspå. Nornene representerer en del av livsmysteriet i norrøn mytologi; skjebnen. Nornene bor dessuten ved Yggdrasil, og er således en del av norrøn kosmologi og skapelsesmyten. Det var ikke bare guder og dverger som bidro til skapelsen. I vers 17 ble menneskene Ask og Embla skapt «uten skjebne». I vers 20 får de skjebne av nornene. Uttrykket «skar i staver» henviser til at dikteren av Voluspå lar nornene skjære sine beslutninger som merker i tre, antagelig tilsvarende som i primstaver eller i loddmerker. Andre norrøne kilder forteller at nornene spinner eller vever skjebnen. Skuld nevnes også ved navn i vers 30 i "Voluspå", men ikke sammen med Urd og Verdande. Her nevnes Skuld som valkyrje sammen med en rekke andre: "«Valkyrjer så hun, / vidt fra kom de, / gitt til å ride / til gudefolket; / Skuld holdt et skjold / Og Skogul et annet»" Valkyrjenes rolle er vesentlig lik nornenes ved at de bestemmer og har særegen kunnskap, men den er mer aktiv og samtidig dyster ved at de er «herjans kvinner» og knyttet til krigen og slagmarken som er preget av blod og død. Hvorfor dikteren gir nettopp Skuld en dobbel rolle er ukjent. Gylvaginning. I "Gylvaginning" i "Den yngre Edda" forteller Snorre Sturlason at Skuld er den yngste av nornene, og at hun også er en valkyrje som velger ut krigere som er falt i slag. Skaldskaparmål. I den siste delen av "Skaldskaparmål", "Navnaþulur", som lister en rekke navn i vers, blir også Skuld nevnt som en av flere valkyrjer. Denne delen av "Skaldskaparmål" blir ikke alltid tatt med i alle moderne utgaver. Rån. Rån (eller Ran) er i norrøn mytologi Æges hustru og havets gudinne. I et stort nett fanger hun dem som er i ferd med å drukne, og holder dem fanget i den store boligen sin under havet. Hun har ni døtre som alle er Heimdalls mødre. Idunn. a> og Idunn. John Bauer, 1911 Idunn (norrønt: Iðunn) er i norrøn mytologi kjærlighetsgudinnen som er gift med Brage. Hun opptrer kun i få myter, hvor den viktigste er myten om jotnen Tjatse. Hun har ansvar for de livgivende og foryngende epler som sikrer gudene evig ungdom. Myten om Idun og Tjaste fortelles det om i Den yngre Edda, og hun omtales i Den eldre Edda. Disse tekstsamlinger ble innsamlet og nedskrevet på i Island på 1200 tallet. Gammelengelsk. Gammelengelsk, også kalt angelsaksisk, er den tidligste varianten av det engelske språk, og var i bruk i England i middelalderen. Det er et vest-germansk språk, med opphav i flere nært beslektede dialekter, i all hovedsak språket som ble talt av sakserne og anglerne i Nord-Tyskland og det sørlige Jylland. Gammelengelsk ligger m.a.o. nært opptil gammelsaksisk, og er nært beslektet med nedertysk og frisisk. Det har også mange likhetstrekk med norrønt språk (og, i mindre grad, dagens islandsk). Til forskjell fra moderne engelsk, er gammelengelsk rikt på morfologisk variasjon. Det bruker kasusene nominativ, dativ, akkusativ, genitiv og instrumentalis. Gammelengelsk utviklet seg jevnt i løpet av de omkring 700 år det var i bruk, fra omkring 450 til etter normannernes invasjon i 1066. Språket i den påfølgende perioden, frem til moderne engelsk, kalles mellomengelsk eller middelengelsk. Gammelengelsk assimilerte elementer av keltiske språk, og ikke minst de to skandinaviske språkene som ble introdusert til England på denne tiden, bl.a. i forbindelse med Danelagen. Mange norrøne lånord fra denne tiden har overlevd i moderne engelsk. Alfabet. Gammelengelsk ble først skrevet med den angelsaksiske futhark, et runealfabet. Innen det 9. århundre, hadde man i stor grad tatt i bruk det latinske alfabet, med de runiske spesialtegnene thorn og wynn. Da normannerne invaderte England i 1066, var runer blitt svært sjeldne, og de forsvant kort tid etter. Utvikling. Angelsaksisk var ikke et statisk språk, og dets bruk dekket en tidsperiode av tilnærmingsvis 700 år fra den angelsaksiske utvandringen som skapte England på 400-tallet og fram til en tid etter den normanniske erobringen i 1066 da språket gjennomgikk en dramatisk omforming. I løpet av denne tidlige perioden tok det til seg en del aspekter av de språk som det kom i kontakt med, eksempelvis keltiske språk og de to dialektene av norrønt (vestlig og østlig) fra innvandrende og invaderende vikinger fra hovedsakelig Norge og Danmark som bosatte seg og kontrollerte store områder i nordlige og østlige England, det som ble kjent som Danelagen (angelsaksisk "Dena lagu"). Germansk opprinnelse. Den mest betydningsfull drivkraften i å forme angelsaksisk var dets germanske arv i dets ordforråd, setningsstruktur og grammatikk som ble delt med dets søsterspråk i kontinentale Europa. En del av disse trekkene var delt med andre vestgermanske språk som angelsaksisk er gruppert sammen med, mens en del andre trekk er sporbar til det rekonstruerte urgermanske språket som alle germanske språk er antatt å ha kommet fra. Som andre germanske språk fra samme periode hadde angelsaksisk fem grammatikalske kasus (nominativ, akkusativ, genitiv, dativ og instrumentalis, skjønt sistnevnte, som benyttes for å vise at et substantiv eller substantivuttrykk er instrumentet subjektet utfører en handling med, var svært sjelden), som hadde dualistiske flertallsformer for å referere til grupper av to objekter (men kun i personlige pronomer) i tillegg til vanlige entalls- og flertallsformer. Det utpekte ogå kjønn til alle substantiv, inkludert de som beskrev livløse objekter: eksempelvis "sēo sunne" (sola) var hunkjønn mens se "mōna" (månen) var hankjønn (jfr. moderne tysk "die Sonne" og "der Mond"). Latinsk påvirkning. En stor andel av den utdannede og lese- og skrivekyndige befolkningen i denne tiden (prester, munker, skrivere og lignende) var kyndige i latin, som var det lærde og det diplomatiske "lingua franca" i Europa på denne tiden. Det er tidvis mulig å gi tilnærmingsvise datoer for når enkelte latinske ord kom inn i angelsaksisk basert på hvilke mønstre av lingvistiske endringer de undergikk. Det var minst tre merkbare hovedperioder av latinsk påvirkning. Den første skjedde før sakserne forlot Nord-Europa på kontinentet og dro til Britannia. Den andre skjedde før angelsakserne ble konvertert til kristendommen og latinsktalende prester ble utstrakt. Den tredje og største enkeltoverførselen av latinbaserte ord skjedde etter den normanniske erobringen i 1066 da et stort antall normanniske ord begynte å påvirke språket. De fleste av disse ordene av franske dialekter, "Langue d'oïl", var i seg selv avledet fra gammelfransk og som til sist var avledet fra klassisk latin, skjønt en betydelig andel av norrøne ord ble introdusert eller på nytt introdusert i normannisk form. Den normanniske erobringen markerer tilnærmingsvis slutten på angelsaksisk eller gammelengelsk og begynnelsen på overgangsformen mellomengelsk før moderne engelsk utviklet seg. En av de måter som latinsk innflytelse kan bli sett er de mange latinske ord for aktiviteter som kom i bruk med de folk som var engasjert i disse aktivitetene, et idiom eller talemåte ble overført fra angelsaksere, men med å bruke latinske ord. Dette kan bli sett i ord som "militia" (milits eller landvern), "assembly" (forsamling), "movement" (bevegelse), og "service" (tjeneste). Språket ble ytterligere endret av overgangen fra runealfabetet (også kjent som "futhorc" eller "fuþorc") og til latinsk alfabet, noe som også var en betydelig faktor i utviklingen av press på språket. Angelsaksiske ord ble stavet slik som de ble uttalt. «Stumme» bokstaver i mange moderne engelske ord ble i sin tid uttalt på angelsaksisk: eksempelvis «c» i "cniht", angelsaksisk forgjenger til det moderne engelske ordet "knight" (ridder), ble uttalt som en hard k-lyd. En annen sideeffekt av å stave ordene fonetisk var at stavingen var ekstremt variabel – stavingen av et ord ville reflektere forskjellene i fonetikken til skriverens regionale dialekt, foruten også at idiosynkratiske stavevalg varierte fra forfatter til forfatter, og selv innenfor verk til verk av det samme forfatterskapet. Eksempelvis kunne det ordet som har betydningen «og» på norsk bli stavet både som «and» og/eller som «ond». Norrøn påvirkning. Den andre betydelig kilden til låneord til angelsaksisk var norrøne ord som ble introdusert via kontakt med nordmenn og dansker, både fra handelsvirksomhet over Nordsjøen som fredelig bosetning og aggressiv erobring i løpet av 800-tallet og 900-tallet. I tillegg til et stort antall stedsnavn besto disse hovedsakelig av gjenstander innenfor det grunnleggende ordforrådet, og ord som angikk i enkelthet de administrative aspekter av Danelagen – det vil si de landområder som var under kontroll av norrøne folk med opprinnelse i både Norge og Danmark, omfattende landområder i midtre og nordlige England, foruten også østkysten av England og Skottland. Disse nordboerne, eller vikinger som ettertiden noe upresist kaller dem, talte norrønt, et språk som var beslektet med angelsaksisk ved at begge var utviklet fra det samme urgermanske språket. Det er svært vanlig i urolige tider at de som taler forskjellige dialekter gir grobunn for et blandet språk med ulike deler fra begge dialekter danner en tredje variant. En språkteori hevder at nettopp denne blandingen av norrønt og angelsaksisk bidro til å redusere bruken av kasusendinger i angelsaksisk. En indikasjon på dette er det faktum at forenklingen av kasusendingene skjedde først i nordlige England og sist i sørvestlige England, der det sistnevnte området lå lengst unna påvirkning fra norrøne nordboere. Uansett holdet i denne teorien, påvirkningen av norrønt på det engelske språket har vært grunnleggende: ansvarlig for slike basisord som «sky», «leg», pronomenet «they», verbformen «are», og hundrevis av andre ord. Keltisk påvirkning. Tradisjonelt har mange språkforskere hevdet at den keltiske påvirkningen på engelsk har vært ganske begrenset ved å peke på det lille antallet keltiske lånord i engelsk som er mindre enn fra både latin og norrønt. Et mindretallssyn er at det var markante og tydelige keltiske trekk som kan skjelnes i syntaksen fra den post-angelsaksiske tiden. Dialekter. Angelsaksisk bør ikke regnes som en enkel monolittisk enhet slik moderne engelsk heller ikke er monolittisk. Innenfor angelsaksisk var det språklige variasjoner. Det er derfor feil å betrakte angelsaksisk som et språk med ett lydsystem. Det hadde i stedet flerfoldige lydsystemer med variasjoner langs regionale linjer og på tvers av tidslinjer. Språket som er dokumentert i Wessex i løpet av tiden til helgenen Æthelwold av Winchester, og som er navngitt som sen vestsaksisk (eller stundom athelwoldansk saksisk), er betydelig forskjellig fra språket i Wessex under tiden til Alfred den stores hoff, som er likeledes navngitt som tidlig vestsaksisk (eller noen ganger som klassisk vestsaksisk eller alfredisk saksisk). Videre er forskjellen mellom tidlig vestsaksisk og sen vestsaksisk av en slik natur at sen vestsaksisk ikke er direkte avledet fra tidlig vestsaksisk, til tross for likheten i navngivning. De fire hoveddialektene i angelsaksisk er knyttet til hvert sitt kongedømme på øya: mercisk i Mercia, nordhumbrisk i Northumbria, kentisk i Kent og vestsaksisk i Wessex. Av disse dialektene ble Northumbria og Mercia oversvømmet av nordboere i løpet av 800-tallet. En andel av Mercia og hele Kent ble som ble suksessfullt forsvart ble senere integrert i Wessex. Etter at prosessen med foreningen av ulike angelsaksiske kongedømmer ble fullført i 878 av Alfred den store, er det et markert nedgang i betydningen av regionale dialekter. Dette er ikke fordi de opphørte å eksistere; regionale dialekter fortsatte etter denne tiden fram til i dag, noe som er dokumentert i både middelengelsk som moderne engelske dialekter senere, og av ren fornuft – folk begynner ikke spontant å snakke en annen dialekt ved en brå endring av politisk makt. Imidlertid er hovedmengden av bevarte dokumenter fra den angelsaksiske perioden skrevet i den rådende dialekten i Wessex, Alfreds kongedømme. Det synes sannsynlig at med stadfesting av makt ble det nødvendig med en standardisering av maktens skriftlige språk for å redusere utfordringene med å administrere de mer fjerne områdene i kongedømmet. Som et resultat ble det mest skrevet på vestsaksisk dialekt. Ikke bare dette, men kong Alfred var lidenskapelig i å spre folkespråket (framfor latin) og brakte mange skrivere fra sin region Mercia for å nedtegne tidligere uskrevne tekster. Kirken ble også påvirket, særlig ettersom kong Alfred fremmet et ambisiøst program for å oversette religiøse tekster til angelsaksisk. For å få hans støtte samt sikre en vid spredning av de oversatte tekstene brukte munkene og prestene som var engasjert i programmet hans dialekt. Alfred selv synes å ha oversatt bøker fra latin til angelsaksisk, mest kjent pave Gregor I den stores avhandling om administrasjon, "Regula Pastoralis", på engelsk kjent som "Pastoral Care". På grunn av sentraliseringen av makt og invaderende nordboere og vikinger er det liten eller intet skriftlig bevis på utviklingen av andre angelsaksiske dialekter enn vestsakisk etter Alfreds samling. Det korniske nasjonalistparti. Det korniske nasjonalistparti (Cornish Nationalist Party, CNP) er et politisk parti i Cornwall, England. Det ble opprettet 28. mai 1975 etter en splittelse i partiet Mebyon Kernow. Medlemmene arbeider for at Cornwall skal løsrives fra England, og eventuelt også fra Storbritannia. Der arbeider også for å bevare en kornisk identitet, herunder fremme av det korniske språk, og søker å opprette kontakt med folk i andre land som har røtter fra Cornwall og mennesker i andre områder som har en lignende situasjon som Cornwall. Partiet minnes den 27. juni hvert år Thomas Flamank, lederen for det korniske opprøret i 1497 i en seremoni i Bodmin. CNP utgir bladet "An Baner Kernewek" ("Det korniske banner") fire ganger i året. Internet Engineering Task Force. Internet Engineering Task Force (IETF) utvikler og promoterer Internett-standarder, i nært samarbeid med W3C og standardiseringsorganisasjonene ISO og IEC, og befatter seg spesielt med standardene innen IP. Standard-dokumenter fra IETF blir publisert i serien Request For Comments (RFC), som er fritt tilgjengelig over Internett. IETF's organisering. IETF er et åpent standardiseringsorgan, uten noe formelt medlemskap eller krav til medlemmene. Alle deltakere og ledere er frivillige, men arbeidet deres er vanligvis finansiert av deres arbeidsgivere eller sponsorer. For eksempel er den nåværende lederen finansiert av VeriSign og USA's regjering's National Security Agency. IETF er organisert i et stort antall arbeidsgrupper som hver jobber med et spesielt emne. Hver arbeidsgruppe forventes å fullføre arbeidet innen sitt valgte emne, og deretter legges ned. Hver gruppe har en utvalgt leder (og av og til flere sidestilte ledere), og et charter som beskriver gruppens fokusområde, og når og om hva den forventes å presentere sine resultater. Arbeidsgruppene er organisert i områder "(areas)" på grunnlag av emnet gruppa jobber med. Nåværende områder omfatter: Applikasjoner, generelt, Internett, drift og styring, sanntids-applikasjoner og infrastruktur, ruting, sikkerhet og transport. Hvert område overses av en områdeleder "(area director (AD))", og de fleste områder har to sidestilte co-AD'er. Områdelederene har ansvar for å utnevne ledere for arbeidsgruppene. Områdelederne utgjør også, sammen med IETF's leder, Internet Engineering Steering Group (IESG), som har overordnet ansvar for IETF's operasjoner. IETF er formelt sett en aktivitet under Internet Society. IETF blir ført tilsyn med av "Internet Architecture Board" (IAB), som overser dens eksterne forbindelser, og forholdet til RFC-redaktøren. IAB er også medansvarlig for IETF Administrative Oversight Committee (IAOC), som overser IETF Administrative Support Activity (IASA), som sørger for logistisk støtte etc. for IETF. IAB styrer også IETF's søstergruppe Internet Research Task Force (IRTF), som IETF har mange gruppe-til-gruppe forbindelser med. IETF's arbeidsgrupper. IETF's arbeidsgrupper fungerer etter prinsippet om "grovt konsensus", de er åpne for alle som ønsker å delta, de har diskusjoner på en åpen mailingliste og kan ha møter når IETF har møter. Til forskjell fra for eksempel IEEE's arbeidsgrupper, så er konsensus i mailinglisten den endelige autoritet i avgjørelser. Det forekommer ingen avstemninger, men snarere en prosedyre om konsensus-baserte avgjørelser. En IETF-arbeidsgruppe opprettes av IESG for å arbeide med bestemte oppgaver som beskrives i gruppens charter, og den vil normalt bli lagt ned når det beskrevne arbeidet er fullført. Dog, i spesielle tilfeller vil arbeidsgruppen i stedet få sitt charter oppdatert for å kunne ta på seg nye, passende oppgaver. Detaljer om arbeidsprosessen for arbeidsgrupper innen IETF kan finnes i RFC 2418. IETF Trust. IETF har tradisjonelt ikke hatt noen juridisk personlighet, og dets verdier (copyright i RFC'er, domenenavn, etc.) har derfor blitt ivaretatt på IETF's vegne av enten Internet Society eller CNRI. I 2006 ble en "IETF Trust" opprettet for å ivareta disse verdiene, og som opprettere av trusten overførte ISOC og CNRI disse verdiene til trusten. IETF Trust beskrives i RFC 4371 og i. Historie. Det første møtet i IETF fant sted 16. januar 1986, og bestod av 21 forskere finansiert av USA's regjering. Representativer fra leverandører utenom regjeringen ble invitert fra og med det fjerde møtet. Fra da av har alle IETF's møter vært åpne for alle. Mesteparten av IETF's arbeid gjøres imidlertid på mailinglistene, og tilstedeværelse på møter er ikke et krav for bidragsytere. De første møtene var små, med færre enn 35 personer til stede på hvert av de første fem møtene, og med en maks deltagelse på 120 (på det tolvte møtet i januar 1989) på de første 13 møtene. Det har vokst i både deltagelse og omfang siden da, og hadde et maks deltakertall på nesten 3000 på IETF-møtet i desember 2000 i San Diego. Deltagerantallet gikk ned etter restruktureringen i industrien tidlig på 2000-tallet, og ligger nå på rundt 1300. I løpet av første del av 1990-tallet endret IETF institusjonell form, fra å være en aktivitet under USA's regjering, til en uavhengig internasjonal aktivitet forbundet med Internet Society. IETF har fra tid til annen blitt tilskrevet nesten magiske evner av fagpressen, som antok at dets mekanismer var ansvarlige for Internetts suksess, ettersom IETF arbeider med Internetts kjerneprotokoller. Virkeligheten; at det er en gruppe ingeniører som lager spesifikasjoner som gjør det mulig for mange forskjellige leverandørers produkter å interoperere på tvers av nettverk, er betydelig mer prosaisk. Detaljene rundt IETF's drift har endret seg betydelig ettersom de har vokst, men den grunnleggende mekanismen er fortsatt publisering av utkast til spesifikasjoner, evaluering og uavhengig testing fra deltagernes side, og påfølgende re-publikasjon. Interoperabilitet er den viktigste testen for at IETF's spesifikasjoner skal bli standarder. De fleste av dets spesifikasjoner er fokusert på enkeltprotokoller snarere enn tett sammenvevde systemer. Dette har gjort det mulig for protokollene å kunne benyttes innen mange forskjellige systemer, og dets standarder blir rutinemessig gjenbrukt av organisasjoner som lager ferdig utviklede arkitekturer (for eksempel 3GPP IMS). Ettersom IETF setter sin lit til frivillige og har «grovt konsensus og kode som kjører» som sitt grunnlag, så kan arbeidet imidlertid gå tregt når antallet frivillige enten er for lite til å få fremgang, eller så stort at konsensus blir vanskelig. For protokoller som SMTP, som brukes til å distribuere e-mail til hundrevis av millioner av brukere, så er det også betydelig motstand mot enhver endring som ikke er fullt ut bakoverkompatibelt. Det pågår arbeid innen IETF på måter å forbedre arbeidshastigheten på, men ettersom antallet frivillige med meninger om dette er høyt, så har det tatt tid for konsensusmekanismer om måter å oppnå dette på å vise seg. Liste over IETF-ledere. Lederen for IETF velges for en fornybar periode på 2-år, i henhold til NOMCOM prosessen spesifisert i RFC 3777. Før 1993 ble IETF's leder utpekt av IAB. Oriental Mindoro. Oriental Mindoro er en filippinsk provins i regionen MIMAROPA i landsdelen Luzon. Den omfatter den østre del av øya Mindoro og enkelte mindre øyer. I vest er provinsen Occidental Mindoro, i nord provinsen Batangas, øst øyprovinsene Marinduque og Romblon og i sør småøyer som tilhører provinsen Aklan. Provinssetet er Calapan City. Navnet Mindoro. Navnet er en sammentrekning av det spanske "Mina de Oro", som betyr gullgruve. Politisk inndeling. Oriental Mindoro er delt i 1 "city" (bykommune) og 14 "municipalities" (landkommuner). Menneskerettigheter. Mindoro var særlig hardt rammet av militærets kampanje for å eliminere politisk opposisjon. Øya fungerte i perioden 2001-2004 som laboratorium for elimineringsstrategien. 45 mennesker ble drept, blant dem prester, lokalpolitikere, ungdomsledere og andre. Flere mennesker ble drevet på flukt, særlig blant urfolksgruppen Mangyan. Idag er det lite synlig politisk aktivitet. Myndighetene har imidlertid ikke lyktes med å knuse all opposisjon. De har heller ikke lyktes i å knuse geriljaen (NPA) på øya. University of Santo Tomas. Santo Tomás-universitetet (University of Santo Tomas, "UST"), opprettet 28. april 1611, er Asias og Filippinenes eldste eksisterende universitet, og et av de største katolske universiteter i verden. Universitetsområdet omfatter 220 000 m² og ligger sentralt i Manila, samt avdeling i Negombo på Sri Lanka. Det har 64 192 studenter fra inn- og utland (2006). Universitetet ble opprettet av den spanske erkebiskop av Manila som et presteseminar, og oppkalt etter den hellige Thomas Aquinas. Dominikanerne ble gitt ansvaret for institusjonen. Det vokste raskt og gir nå undervisning og akademiske grader innen jus, medisin og en rekke andre fag. Universitets fullstendige navn inkluderer også «pavelig og kongelig universitet». Dette er titler det har fått fra pavene og fra den spanske kong Karl III. UST har utdannet en stor del av den filippinske elite opp gjennom tidene. Under den annen verdenskrig omgjorde japanerne universitetsområdet til konsentrasjonsleir for sivilister, utlendinger og krigsfanger. Ifugao. Ifugao er en filippinsk provins i Cordillera Administrative Region i landsdelen Luzon. I nord er provinsen Mountain Province, i øst Isabela, i sør Nueva Vizcaya og i vest Benguet. Provinssetet er Lagawe. Politisk inndeling. Ifugao er delt i 11 "municipalities" (landkommuner). Kalinga. Kalingao er en filippinsk provins i Cordillera Administrative Region i landsdelen Luzon. I nord er provinsen Apayao, i nordøst Cagayan, øst Isabela, i sør Mountain Province og i vest Abra. Provinssetet er Tabuk. Politisk inndeling. Kalinga er delt i 8 "municipalities" (landkommuner). Michael Strunge. Michael Strunge (født 19. juni 1958, død 9. mars 1986) var en dansk dikter. Michael Strunge utgav elleve diktsamlinger. Han begikk angivelig selvmord. Som medlem av den opprinnelige kretsen med 80-tallsdiktere som samlet seg omkring "Hvedekorn"-redaktøren Poul Borum, arrangerte Michael Strunge i 1980, blant annet sammen med dikterkollegaen Jens Fink-Jensen, generasjonsmanifestasjonen "NÅ!!80" i Huset i København. Otto. Otto er et mannsnavn som kommer fra tysk. Det er en variant av de nørrøne navnene som begynner med Aud-. Den opprinnelige betydningen er «rikdom» eller «lykke». "Otto" er også et palindrom. Otto har navnedag 9. april i Sverige, 17. april i Finland og 4. november i Norge og Danmark. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Otto i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. "Otto" var mest populært i Norge på slutten av 1800-tallet. Siden har navnet vært mindre brukt. I Tyskland var Otto et populært navn på første halvdel av 1900-tallet. Iris (navn). Iris er et kvinnenavn som på gammelgresk betyr regnbue. "Iris" skrevet baklengs blir et annet kvinnenavn: "Siri". Iris har norsk navnedag den 24. mai. Utbredelse. Iris er i bruk i mange vestlige land. Navnet har relativ stor utbredelse på Island. Albrecht von Wallenstein. Albrecht Wenzel Eusebius von Wallenstein (født 14. september 1583, død 25. februar 1634), hertug av Friedland og Mecklenburg, var en keiserlig generalfeltmarskalk under Tredveårskrigen, hvor han var leder for troppestyrken som i 1627 og 1628 herjet Jylland. Han ble avskjediget for forræderi i 1634 etter fredsforhandlinger med svensker og sachsere, og ble kort tid etter myrdet av noen sammensvorne offiserer, muligvis etter ordre fra keiseren. Han stammet fra en gammel bøhmisk familie, og navnet stammer fra stamslottet Waldenstein eller Waldstein i Turnau. Karl VI av Det tysk-romerske rike. Karl VI (født 1. oktober 1685, død 20. oktober 1740) var keiser av det tysk-romerske rike fra 1711 til 1740. Han var den annen sønn av Leopold 1., og lillebror til Josef 1., som han etterfulgte. Karl strebet allerede i 1700 efter den spanske trone i den spanske arvefølgekrig, men med freden i Rastatt 1714 måtte han oppgi det. Videre arbeidet han for å få sin datter Maria Theresia anerkjent som sin etterfølger i de østerrikske land, hvilket lyktes med den pragmatiske sanksjon i 1713. Karl VI var den siste av den habsburgske mannslinje. Josef I av Det tysk-romerske rike. Josef I (født 26. juli 1678, død 17. april 1711) var keiser av det tysk-romerske rike i perioden 1705–1711, Ungarns og Böhmens konge, og erkehertug av Østerrike. Han var den eldste sønn av keiser Leopold I. Keiser Josef ble født i Wien, og den strenge oppdragelsen han fikk av prins Dietrich Otto von Salm, gjorde ham til en dyktig lingvist. I 1687 ble han kronet til konge av Ungarn, og 6. januar 1699 mottok han Romerrikets krone. Keiseren giftet seg med Amalia Wilhelmine von Braunschweig-Lüneburg og fikk senere døtrene Maria Josepha og Maria Amalie med henne. Under hele keiserens regjeringstid pågikk den spanske arvefølgekrigen, hvor den østerrikske armé med hjelp fra sine engelske og hollandske allierte under ledelse av prins Eugen av Savoia seiret (seirene ved Oudenaarde i 1708 og Malplaquet i 1709). Josef døde av kopper. Arya. Arya var et folkeslag fra Sentral-Asia. Leopold I av Det tysk-romerske rike. Leopold I (født 9. juni 1640, død 5. mai 1705) var sønn av Ferdinand III og av den habsburgske slekt. Han ble konge av Ungarn 1655, 1656 av Böhmen og ved farens død i 1657 hersker over de østerrikske arveland. Leopold ble 1658 i Frankfurt kronet som keiser av det tysk-romerske rike. Selv om han var en dypt troende katolikk samarbeidet han utenrikspolitisk med de protestantiske landene England og Nederland. Innenrikspolitisk var hans regjeringstid kjennetegnet av voksende sentralisme, noe som førte til uroligheter særlig i Ungarn, og av en motreformatorisk preget katolisisme. Leopolds politikk var innrettet mot undertrykkelse av den særlig i Ungarn sterke protestantisme. Til denne kontekst må også fordrivelsen av jødene i 1670/71. Leopold I var en språkbegavet, velutdannet og musikalsk mann som gjorde hoffet i Wien til et sentrum for barokkulturen. Leopold var gift tre ganger og fikk 16 barn, men åtte døde som små. Ferdinand II av Det tysk-romerske rike. Ferdinand II (9. juli 1578–15. februar 1637) var sønnesønn av Ferdinand I, og var tysk-romersk keiser fra 1619 -1637. Han var konge av Böhmen fra 1617 og av Ungarn fra 1618, men ved tredveårskrigens start ble han fordrevet fra Böhmen. Han gjenvant dog makten ved slaget ved det hvite berg i 1620 hvorefter landet ble hårdt straffet og befolkningen fikk valget mellom å utvandre eller vende tilbake til katolisismen. Han var en særdeles mektig keiser, ikke minst i kraft av sine feltherrer Johann Tserclaes Tilly og Albrecht von Wallenstein. Ferdinand II var far til Ferdinand III, også han tysk-romersk keiser Matthias av Det tysk-romerske rike. Matthias (24. februar 1557 – 20. mars 1619) var keiser av det tysk-romerske rike fra 1612–1619; han var sønn av keiser Maximilian II og bror til Rudolf II. Tyra Banks. Tyra Lynne Banks (født 4. desember 1973 i Los Angeles i California) er en amerikansk supermodell, TV-personlighet, skuespillerinne, av og til sanger og forretningskvinne. Hun ble først lagt merke til som ettertraktet modell i Paris, Milano, New York, London og Tokyo, og er den første afro-amerikanske modellen avbildet på forsiden av "Gentlemen's Quarterly", "Sports Illustrateds" badedraktutgave og "Victoria's Secrets" undertøykatalog. Banks' store kommersielle gjennombrudd var derimot gjennom TV. Hun er skaperen av realityprogrammet "America's Next Top Model", med-skaper av "True Beauty", medvirkende i "Stylista" og vertinne i sitt eget talkshow, "The Tyra Banks Show". Hun har opptrådt som skuespiller, blant annet i TV-filmen "Life-Size" og i kinofilmen "Coyote Ugly". Biografi. Tyra Banks ble født i Los Angeles i California, og er datter av Don Robert Banks og Carolyn London. Hun vokste opp i Inglewood i California sammen med broren Devin Banks. Hun gikk på Immaculate Heart High School, en privat, katolsk, jenteskole i Los Angeles. Hun var veldig tynn da hun vokste opp, noe hun ofte ble mobbet for, og ble av mange betraktet som «den stygge andungen». Banks har senere sagt at dette var en svært vanskelig tid for henne, og at hun utviklet et veldig sterkt selvbildeproblem. I 1991, da Banks var 17 år gammel og skulle til å begynne på Claremount McKenna College, fikk hun sin første jobb som modell av modellbyrået Elite Model Management. I 1993 var hun med i "The fresh prince of Bel air" og spilte med(mot) bla. a Will Smith i endel episoder. The Fresh Prince of Bel air var en sitcom som ble sendt på amerikansk tv fra 1992-1996. I 2003 skapte Banks realityserien "America's Next Top Model". I 2005 fikk hun sitt eget talkshow, "The Tyra Banks Show", og deltok for siste gang i et moteshow med "Victoria's Secret Fashion Show" samme år. Banks har også vært involvert i andre realityshow, deriblant "Stylista" og "True Beauty". Våren 2010 ble den siste sesongen av "The Tyra Banks Show" filmet. Banks, Tyra Banks, Tyra Altmark-saken. «Altmark»-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940. «Altmark» var et tysk militært støtteskip til krysseren «Admiral Graf Spee», som hadde drevet aksjoner mot britiske handelsskip i Sør-Atlanteren. «Altmark» tok seg av fangene fra disse handelsskipene og måtte gå kryssgang over Atlanterhavet med 300 fanger ombord. Under overfarten benyttet «Altmark» norsk og andre nøytrale flagg. Til dette formålet var «Altmark» blant annet utstyrt med justérbar skorstein. 14. februar kom «Altmark» inn i norsk territoralfarvann og heiste tysk marineflagg. Skipet ble inspisert av norsk nøytralitetsvakt som ikke oppdaget fangene hun hadde ombord. Angiveligvis var inspeksjonene overflatisk. For britene var «Altmark» et todelt problem, da de ikke var sikre på om «Altmark» fraktet fanger. Hvis de hadde bordet skipet, og det hadde vist seg at det ikke var fanger ombord, ville de ha satt seg selv i et dårlig lys. Hvis det derimot var fanger ombord kunne de kreve svar fra den norske regjeringen om hvorfor de tillot tyske krigsskip med fanger ombord i eget farvann. Utenfor Jæren møtte «Altmark» 16. februar flere britiske jagere og ble tvunget til å søke dekning i Jøssingfjorden. En britisk bordingsaksjon kom ikke igang på grunn av to norske kanonbåter som hevdet at «Altmark» var blitt undersøkt og ikke hadde fanger ombord. På grunn av dette måtte den britiske sjefen kontakte admiralitetet for nærmere instrukser. Disse instruksene fikk han senere på kvelden. «Altmark» skulle bordes og hvis nordmennene åpnet ild skulle ilden besvares. På denne tiden hadde «Altmark» lettet anker og forsøkte å renne HMS «Cossack» i senk, med det resultat at «Altmark» grunnstøtte. Kort tid etter ble «Altmark» bordet av britene og de 300 britiske fangene ble satt fri. Sju tyske sjømenn ble drept under aksjonen. «Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten. Spesielt for sjefen for den britiske marinen, Winston Churchill. I tillegg var spesielt Frankrike tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for videre aksjoner i Norge. For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket norsk nøytralitet, og på den andre siden hadde ikke tyskerne lov til å transportere fanger i norsk farvann. Tyskerne var både først og mer markant på å bryte norsk nøytralitet, noe Norge hadde avkreftet ved tre anledninger. For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til en tysk invasjon i Norge – operasjon Weserübung – siden tyskerne ikke lenger stolte fullstendig på den norske nøytraliteten og sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik. Nasjonal Samlings avis "Fritt Folk" lanserte ordet jøssing etter Jøssingfjord og Altmark-saken. Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943, enda det var Quisling som oppfant det. Eksterne lenker. Altmark-saken ThyssenKrupp. Krupp-logoen, symbolet på den tyske tungindustrien ThyssenKrupp AG er et tradisjonsrikt tysk industrikonsern med sete i Duisburg og Essen. Hovedkontoret ligger i Düsseldorf. Selskapets historiske røtter omfatter omtrent hele den rhinsk-westfalske tungindustriens historie, og det har vært engasjert i kull-, jern- og stålindustri. Bl.a. har det produsert våpen, skip og biler. Selskapets ledere hadde stor betydning for tysk industri, innen- og utenrikspolitikk på 1800-tallet og det tidligere 1900-tallet. ThyssenKrupp oppsto i 1999 ved fusjonen mellom Thyssen og Krupp. Det omsatte i 2002/2003 for 36,1 milliarder euro (rundt 300 milliarder kroner). Selskapet har ca. 200 000 ansatte. Det har et stort antall datterselskaper i en rekke land. ThyssenKrupp Elevator er et datterselskap i ThyssenKrupp AG gruppen og er verdens tredje største heisfirma. Med salg på ca. 4,7 billioner EUR og over 40.000 ansatte på mer enn 800 steder, er gruppen aktiv verden rundt. ThyssenKrupp Accessibility en del av ThyssenKrupp Elevator og produserer trappeheiser, stolheiser, løfteplattformer og heiser for bevegelseshemmede. ThyssenKrupp Monolift AS er det norske datterselskapet til ThyssenKrupp Accessibility. I mer en 30 år har ThyssenKrupp Monolift levert heissystemer til både private og det offentlige på det Norske markedet. Liste over konger av Northumbria. Northumbria var et av anglernes kongedømmer i det nordlige England. Det var opprinnelig delt i to riker, Bernicia og Deira, som ble forent av Aethelfrith i 604. I tiden etter dette fortsatte det å være ett rike med unntak av kortere perioder med splittelse. Tiden før 604 regnes også med i Northumbrias historie, fordi de to rikene allerede før samlingen var svært tett sammenknyttet, og kan sees som to regioner med hver sin konge i samme rike. 633–634. Etter at kong Edwin falt i slaget ved Hatfield Chase i 633 oppsto et fullstendig kaos, og riket ble i en kort periode splittet. Enheten ble gjenopprettet da hovedfienden, Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd, falt i 634. 644–664. I denne perioden hadde Deira sin egen konge. Enkelte av kongene regjerte som lojale underkonger, men ikke alle, og det var til tider strid innen Northumbria. Northumbria etter 867. I 867 ble Northumbria tatt av danene, og fram til 878 var kongene i realiteten danenes marionetter. I 878 ble Deira innlemmet i det nordiske kongedømmet Jorvik, og Northumbria opphørte dermed å eksistere som rike. Lister. Listen over konger er delt inn i underlister over konger av Deira, Bernicia, hele Northumbria, konger styrt av danene og lydkonger under Jorvik. Fram til 654 føres listene for Deira og Bernicia separat, selv om det er sammenfall for noen konger. Datoene må oppfattes som omtrentlige i de aller fleste tilfeller; se biografi for den enkelte konge for mer eksakt informasjon. For de tidligste kongene vet man bare når de «blomstret», det vil si hadde sin storhetstid. Deiras lydkonger under Jorvik. Northumbria, liste over konger av Northumbria Freaks. "Freaks" er det andre albumet av Pulp, utgitt i 1986. Albumet vakte lite oppmerksomhet da det ble gitt ut. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Pulp, bortsett fra nr. 7, som har tekst av David Kurley. Reindrift. Reindrift har i mange århundrer vært en viktig næringsvei i Norge, Sverige, Finland og Russland. Næringen er nært knyttet til samebefolkningen, urbefolkningen i disse landene, selv om også andre driver med slik næringsvirksomhet. I Norge kan kun personer av reindriftssamisk ætt drive reindrift innenfor reinbeiteområdene. Utenfor disse kan andre også drive med reindrift. Reinsdyr avles først og fremst for kjøttet og skinnet, men også hornene (geviret) og i en viss grad melken utnyttes. Geografisk spredning. Reindrift er spesielt utbredt på Nordkalotten, selv om næringen også sprer seg til mer sydlige strøk. I Norge er det samisk reindrift så langt sør som til Elgå i Hedmark. Næringen knyttes primært til finsk-ugriske folkeslag som samer og vepsere, samt nenetsere. Historie. Reindrift utviklet seg fra en samisk veidemannskultur, men det er vanskelig å tidsfeste når overgangen fra villreinjakt til tamreindrift skjedde. Trolig har det skjedd gradvis og over lang tid. Kanskje også til ulik tid i ulike deler av disse landene. I norsk sammenheng hører man først om reinhold av vikinghøvdingen Ottars beretninger til Kong Alfred på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant «"finnene"» (les samene), fordi de ble benyttet som lokkedyr under villreinjakt. Det finnes også tidlige beskrivelser om samer som brukte tamrein som kjørerein, kløvdyr og melkedyr. På 1500- og 1600-tallet minket villreinflokkene sterkt som følge av økt handel og skattlegging av samene, samtidig som fangst- og jaktmetodene ble mer effektive. Samtidig økte tamreinflokkene, som måtte flyttes rundt på beite etter mønster av villreinens vandringer. Mange hevder at det var i denne epoken at samene ble reindriftsnomader. Arealer og betydning. I norsk sammenheng har reindriftsnæringen tilgang på ca. 40% av landarealet i landet, mens den på svensk side har tilgang på ca. 30% av landarealene. Det er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning, såvel økonomisk som sysselsettingsmessig og kulturelt. Den danner også en viktig del av det materielle grunnlag for samisk kultur. På bakgrunn av nasjonale forpliktelser, etter Grunnloven og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, sees reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på to selvstendige grunnlag; en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi. Samisk reindrift er basert på at reinen skal beite på utmarksbeite hele året. Siden både naturforholdene og reinens behov varierer gjennom året, er det nødvendig å flytte reinen mellom ulike beiteområder de ulike deler av beitesesongen. Dette mønstret er det samme år etter år, men variasjonen i naturforholdene fører til store regionale forskjeller mellom ulike deler av reindriftsområdet. Reindriftsåret deles inn i åtte årstider, og reindriftssamene kalles derfor også «"åtte-årstiders-folket"».Avstandene ved hovedflyttingen vår og høst kan eksempelvis variere fra 10 km og opp mot 500 km i Norge. Carl Friedrich von Weizsäcker. Carl Friedrich friherre von Weizsäcker (født 28. juni 1912 i Kiel, død 28. april 2007) var en tysk fysiker og filosof. Han var sønn av diplomaten baron Ernst von Weizsäcker, og bror av Tysklands tidligere president Richard von Weizsäcker. Han er far til politikeren Ernst Ulrich von Weizsäcker. Carl Friedrich von Weizsäcker var det lengstlevende medlem av gruppen av tyske fysikere som forsøkte å utvikle en tysk atombombe under andre verdenskrig. Weizsäcker ble i 1961 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Kongedømmet Essex. Essex ("Øst-saksernes rike") var i middelalderen et av de angelsaksiske kongedømmene i dagens England, og regnes som ett av de syv rikene i Heptarkiet. Det ble grunnlagt omkring år 500 i området nord og øst for London. Omkring 825 ble Essex slått sammen med Wessex. Senere ble det gitt til Danelagen da Wedmoretraktaten ble inngått i 878, og dermed innlemmet i Det danske kongedømmet East Anglia. Essex ble styrt av en kongeslekt som hevdet å være nedstammet fra guden Seaxneat, og ikke Woden som de andre angelsaksiske kongene. Listen over konger er ufullstendig. Se også. Essex, kongedømmet Forsvarets spesialkommando. Forsvarets Spesialkommando (FSK) er en spesialstyrke i det norske forsvaret, og er en del av Hærens Jegerkommando (FSK-HJK). Styrken ble vedtatt opprettet i 1981 som et tillegg til politiets beredskapstropp «Delta» på grunn av den økende faren for terrorhandlinger mot norske interesser, spesielt oljeplattformene i Nordsjøen. Styrken ble underlagt Hærens jegerkommando, og ble etablert i 1982 med støtte fra allierte. To år etter var styrken operativ. FSK blir i dag sett på som en av de beste spesialstyrkene i verden. Introduksjon. Man vet svært lite om styrken, da de norske myndighetene lenge benektet at styrken i det hele tatt eksisterte, samt at myndighetene av prinsipp ikke kommenterer norske spesialstyrkers deltagelse i eventuelle militæroperasjoner. Litt informasjon har imidlertid lekket ut etter hvert – spesielt etter FSKs deltagelse i «Operasjon Enduring Freedom» i Afghanistan. Etableringen av FSK ble kort nevnt i en artikkel i Aftenposten i 1983. Under en flykapring i Norge i 1985 ble det meldt at FSK var blitt satt i alarmberedskap på Trandum, men ikke anmodet om å bistå i noen aksjon. Et forslag om å nedlegge FSK i 1988, som et sparetiltak, ble møtt med protester, særlig fra oljenæringen og Forsvaret. Planen ble skrinlagt etter en del medieomtale. Aftenposten skrev at «Forsvarets spesialkommando består av jegere fra Fallskjermjegerskolen på Trandum og Marinejegerskolen i Sjøforsvaret. Også noen andre grupper med spesialopplæring er tilknyttet troppen. Mannskapet har erfaring, og har vært tilknyttet Forsvaret i flere år som kontraktsbefal.» Første gang FSK ble offentlig omtalt av en representant fra Forsvaret, var i forbindelse med en flykapring på Gardermoen i september 1993. Året i forveien hadde ukebladet "Vi Menn" skrevet en artikkel om denne hemmelige spesialavdelingen. Mindre påaktet var omtalen av FSK i en forskningsrapport i 1990: «Forsvarets Spesialkommando (FSK) er spesialtrenet for å kunne tre i virksomhet i tilfelle terroraksjoner mot oljeinstallasjonene - spesielt kapringssituasjoner.» Først i 1999 ble FSKs eksistens offentlig innrømmet og beskrevet av Forsvaret. Størrelse på styrken er ukjent, og forskjellige kilder nevner alt fra 40 til 100 soldater. Man vet imidlertid at soldatene tidligere ble rekruttert fra blant annet Hærens jegerkommando (HJK), som FSK er en integrert del av, Marinejegerkommandoen (MJK) og fallskjermjegerne, men at man nå tillater alle soldater med fullført førstegangstjeneste å søke. Veien frem til å bli elitesoldat i Forsvarets Spesialkommando er hard og lang. Først må man gjennom et grovuttak som skal skille ut de som ikke har fysikk til å starte på spesialjegeropptaket. Blant kravene på grovuttaket er 45 pushups, 45 situps på 2 minutter, 8 hangups med overtak, 400 meter svømming på under 11 minutter og en 30 kilometers marsj med 25 kg tung sekk og våpen som skal gjennomføres på maksimalt 4 timer og 50 minutter. Det presiseres at dette er minstekrav, og at man burde ligge godt over disse når man søker om opptak. Etter eventuelt bestått grovuttak, kan man prøve seg på spesialjegeropptaket. Opptaket går over tre uker, og akkurat hva som skjer på dette opptaket er hemmelig. Det som derimot ikke er hemmelig, er at under opptaket kan man vente seg lite mat, lite søvn og mye hard fysisk trening. Et fåtall av de som startet på opptaket gjennomfører. Hvis opptaket bestås, får man tilbud om å starte på grunnutdanningen. Grunnutdanningen er delt i ulike kurs og varer fra august til juni. Etter utdanningen er man kvalifisert for operativ tjeneste i FSK, samt at man kan bli utdannet videre som spesialist. Eksempler på dette er skarpskyttere eller sanitetsmenn, som får videregående opplæring innen sine fagfelt. Skarpskytterne kan, foruten å rekognosere og drive med måloppdagelse, «drepe på over én kilometers avstand i stummende nattemørke». FSK samarbeider med spesialstyrker fra flere andre land, blant annet Special Air Services (SAS) i England, Delta Force og Navy SEALs/DEVGRU i USA, og KSK og GSG-9 i Tyskland. Fredstid. FSK har ingen rutinemessige oppgaver i fredstid. Personell fra FSK har trening i anti-terror og kan bistå politiet, spesielt politiets beredskapstropp «Delta», når og hvis politiet har behov for slik støtte. De vil da stå under den lokale politimesterens kommando. Under anti-terroroperasjoner er de trent til å eliminere fienden, heller enn å arrestere den. Krigstid. FSKs oppgaver i krigstid er hemmelige, men erfaringer fra andre lands lignende styrker tilsier at de bedriver sabotasje og etterretningsvirksomhet langt bak fiendens linjer. Våpen og utstyr. Soldatene i Forsvarets Spesialkommando er utstyrt med det beste og mest moderne utstyret i verden, og soldatene kan ofte personlig velge hvilke våpen de vil bruke. Mange av våpnene er innkjøpt på grunnlag av felt-erfaringene til britiske Special Air Service. Operasjoner. Ettersom ingen operasjoner blir kommentert på noen måte, er det vanskelig å si med sikkerhet hvilke operasjoner FSK har deltatt i. Listen nedenfor omfatter derfor både operasjoner som offisielt kan bekreftes at FSK har deltatt i, samt operasjoner som det har vært spekulert om FSKs deltagelse i. Flykapring på Gardermoen. I forbindelse med en flykapring på Gardermoen 15. september 1993 bekreftet en representant fra Forsvaret at FSK var på plass. Bekreftelsen skjedde i direktesendt ekstrasending i Dagsrevyen. Flykapreren overga seg uten at man aksjonerte, verken fra politiets eller andre involvertes side. Gisselsituasjonen på Torp. Det blir sagt at det var en skarpskytter fra FSK som skjøt og drepte en av to gisseltakere under den dramatiske gisselsituasjonen på Torp lufthavn i 1994. Det skal sies at dette kun er basert på spekulasjoner og rykter, og at det etter alt å dømme var politiets beredskapstropp Delta som gjennomførte aksjonen, uten innblanding fra Forsvaret. India. I 1995 ble nordmannen Hans Christian Ostrø kidnappet av geriljastyrken Al-Faran i Kashmir, India. I 2001 ble det hevdet av det amerikanske "The Terrorism Research Center" at FSK ble sendt for å redde ham. Ostrø ble senere funnet halshugd. Kosovo. FSK var blant de første soldatene på plass i Kosovo under NATOs operasjoner i landet på slutten av 1990-tallet. Afghanistan. I desember 2001 ble FSK, sammen med soldater fra Hærens jegerkommando (HJK), sendt til Afghanistan i forbindelse med «Operation Enduring Freedom». Deres oppgave var å operere sammen med de amerikanske spesialstyrkene, selv om det verken fra norsk eller amerikansk hold har blitt opplyst om hvilke eksakte oppgaver de norske soldatene hadde. I mars 2002 ble de norske soldatene satt inn i «Operation Anaconda» som utviklet seg til et regelrett slag der minst 500 Al-Qaida- og Talibansoldater ble drept. De første norske soldatene inngikk i «Task Force K-Bar», under ledelse av kaptein Robert Harward, som i ettertid selv har fortalt at styrken de første månedene utførte 65 kampoppdrag for å «nøytralisere» Al-Qaida og Taliban. 42 av disse oppdragene var rekognoseringsoppdrag, mens 23 var offensive operasjoner. Harward har også fortalt om bombetokter og angrep på, og pågripelser av, antatte ledere. «Task Force K-Bar» varte fram til 30. mars 2002. Den flernasjonale elitestyrken «K-Bar» tok 107 fiendtlige soldater til fange og drepte 115. 8. februar 2005 fikk 28 marinejegere og 50 soldater fra Hærens jegerkommando overrakt den amerikanske utmerkelsen Navy Presidential Unit Citation for sin innsats som del av «Task Force K-Bar». Ifølge den amerikanske ambassaden ble en av medaljene tildelt posthumt, men det er ikke kjent om denne soldaten omkom i kamp i Afghanistan, eller døde av andre årsaker etter oppdragets slutt. 30. mai 2006 snakket forsvarssjef Sverre Diesen for første gang om hvilke tap de norske spesialsoldatene (FSK og MJK) påførte fienden i Afghanistan. Dette skjedde i en nyhetsreportasje som ble sendt på TVNorge; I juli 2006 ble det klart at FSK skal tilbake til Afghanistan. Flere medier publiserte både bilder og intervjuer i forbindelse med styrkens deltagelse sammen med NATO Response Force på NATO-øvelsen "Steadfast Jaguar". Dødsfall. FSK opplevde høsten 2005 et dødsfall under trening. Spesialjeger Rasmus Alme, 25 år fra Tolga i Hedmark, døde av drukningsrelaterte skader etter en ulykke under trening i Oslofjorden. FSK trente på bording av danskefergen da ulykken fant sted. Alme hadde tidligere annen tjeneste i Forsvaret, i inn- og utland. I ettertid har Forsvaret nektet etterlatte innsyn i granskningsrapporten etter ulykken med begrunnelse at den er gradert. 23. juli 2007 ble en norsk spesialjeger, Tor Arne Lau-Henriksen, drept under en skuddveksling i Lowgar-provinsen i det sentrale Afghanistan. Flere norske soldater var ute på rekognosering sammen med Afghanske styrker da de kom under ild. Lau-Henriksen ble skutt på kloss hold av det som trolig var Taliban-soldater i sivil. Lau-Henriksen var den første tilhørende FSK-HJK som har blitt drept på oppdrag i utlandet, og dødsfallet senere er bekreftet. Liste over konger av Essex. Kongene av Essex styrte det angelsaksiske kongedømmet Essex fra omkring 500 til 825, da riket ble innlemmet i Wessex. Listen over konger er ufullstendig, og årstallene er omtrentlige i de fleste tilfeller. Essex, liste over konger av Essex Wedmoretraktaten. Wedmoretraktaten var en avtale mellom danene og angelsakserne i dagens England, som ble inngått i Wedmore i Somerset år 878. Traktaten var et resultat av slaget ved Edington i 878, der Alfred den store av England slo de danske styrkene under Guthrum. Den fastsatte grenser for det området på de britiske øyer som skulle kontrolleres av danene under Danelagen. Danene måtte gi fra seg de områdene av Wessex som de hadde tatt, og trekke seg tilbake til et område nord og øst for den romerske veien Watling Street. Essex, som hadde vært del av Wessex siden 825, ble innlemmet i Det danske kongedømmet East Anglia. Danelagen. England etter år 886. Det blå området er Danelagen Danelagen (gammelengelsk "Dena lagu", «Danenes lov») var et område på de britiske øyer som fra slutten av det 9. århundre fram til normannernes erobring ble styrt av danske (og tildels norske) vikinger. Grensene ble formalisert i Wedmoretraktaten, som ble inngått etter slaget ved Edington i 878, der Alfred den store av England slo danenes konge Guthrum. De ble gradvis innsnevret fram mot oppløsningen av Danelagen. Historie. Fra omkring år 800 foretok vikinger mange angrep langs kysten av de britiske øyer. Disse ble fulgt av immigranter som hadde en kultur som var markert annerledes enn den angelsaksiske. Disse skandinaviske enklavene økte i antall og omfang, og etterhvert ble vikingenes kontroll så omfattende at de kan omtales som kongedømmer. I 878 ble Danelagens territorium fastsatt som området nord og øst for den romerske veien Watling Street. Områder i Wessex som hadde blitt erobret ble gitt tilbake til angelsakserne. Det kan også beskrives som området nord for en linje trukket fra London til Mersey. Konsolideringa av danenes makt i regionen, ble formelt etablert i Wedmoretraktaten. For Alfred den store var dette ikke ettergivenhet; tvert om betydde det at det ble etablert et klart definert dansk område at han fikk konsolidert sin egen maktbase og definerte en klar grense som skulle forsvares. Da Guthrum en tid etter å ha blitt slått av Alfred konverterte til kristendommen betydde dette også et drastisk skifte i maktbalansen, ettersom biskoper og presteskap i området i all hovedsak var angelsaksere. De viktigste befestede byene var Leicester, Lincoln, Nottingham, Stamford og Derby. Disse ble omtalt under fellesbetegnelsen «De fem festningsbyene» ("The Five Boroughs", fra den opprinnelige betydning av "borough" ("burh"), «befestet by»). Arven etter Danelagen. I det nordlige England og i Øst-Midlands finner man svært mange minner fra Danelagens tid i form av stedsnavn; særlig er endelser som «-by» og «-thorp(e)» klare eksempler. Gammelengelsk og norrønt var såpass like at man kunne forstå hverandre, og det blandede språket som ble talt i Danelagen spredde seg og førte til at norrøne ord ble tatt inn i det engelske språket, noe det fortsatt er mange spor etter i moderne engelsk, spesielt i de nordøstlige dialektene. Fire av de fem festningsbyene ble administrasjonsbyer i grevskapene de ligger i; Stamford var den eneste som ikke fikk slik status, antagelig på grunn av nærheten til Rutland som er et særegent område administrasjonsmessig. EOS-utvalget. Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) er et permanent kontrollorgan underlagt Stortinget. Rapporteringen til Stortinget skjer i form av årsmeldinger. EOS-utvalget fører tilsyn med Etterretningstjenesten, Forsvarets sikkerhetstjeneste, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet, i dagligtale ofte kalt «EOS-tjenestene» eller «de hemmelige tjenestene». Per 2012 har utvalget sju medlemmer og ledes av Eldbjørg Løwer. Riksrevisjonen. Riksrevisjonen er Stortingets revisjons- og kontrollorgan. Riksrevisjonen har som sin overordnede oppgave å føre kontroll med at statens midler brukes og forvaltes på en økonomisk forsvarlig måte og i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Riksrevisjonen gjør dette gjennom revisjon av statsregnskapet, som viser hvordan forvaltningen har brukt statens penger. Riksrevisjonen gjennomfører også kontroll av statsrådens eierstyring i de statlige eide selskapene (selskapskontroll) og forvaltningsrevisjon, hvor måloppnåelsen i forvaltningens tjenesteproduksjon er i fokus. Riksrevisjonen er uavhengig av regjeringen og forvaltningen. Målet med regnskapsrevisjon er å bekrefte at regnskapene ikke inneholder vesentlige feil og mangler, og at disposisjonene som ligger til grunn for regnskapet, er i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Forvaltningsrevisjon er systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger, ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger. Målet for selskapskontrollen er å vurdere om statsråden har utøvet sin oppgave som forvalter av statens interesser i selskaper i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Riksrevisjonen ble samlet under en organisatorisk enhet under Stortingets ledelse i 1918. Fra 1822 til 1918 hadde et eget revisjonsdepartement ansvaret for den konsitusjonelle kontroll. Riksrevisjonen er forankret i Grunnloven. Det er nedfelt at Stortinget utnevner fem riksrevisorer, Riksrevisorkollegiet, som hvert år skal gjennomgå statens regnskaper, samt lov om statens revisionsvæsen og instruks for Statsrevisionen fra 1918, med senere tilleggsinstrukser. Riksrevisorkollegiet er Riksrevisjonens øverste organ. Kollegiets medlemmer samles til jevnlige møter, og de siste årene har det vært ca. 10 møter i året. Beslutninger blir i all hovedsak fattet gjennom konsensus. Riksrevisjonen er partipolitisk sammensatt og opptrer som en politisk kvalitetssikrer i forvaltningsrevisjonssaker. Normen om konsensus bidrar til partipolitisk nøytralitet. Lederen av Riksrevisorkollegiet er Riksrevisjonens daglige leder. Riksrevisjonen har ca. 500 ansatte og de ansatte blir stort sett rekruttert gjennom profesjonene samfunnsvitere, økonomer og jurister. De fem riksrevisorene som er valgt av Stortinget for perioden 1. januar 2010 til 31. desember 2013 er Jørgen Kosmo (Arbeiderpartiet; leder), Arve Lønnum (Fremskrittspartiet; nestleder), Annelise Høegh (Høyre), Per Jordal (Senterpartiet) og Synnøve Brenden (Arbeiderpartiet). Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen (formelt "Stortingets ombudsmann for forvaltningen") er Stortingets ombudsmann for den sivile forvaltningen. Sivilombudsmannen har til oppgave å sikre at offentlige myndigheter (kommuner, fylkeskommuner og staten) ikke gjør urett mot den enkelte borger. Sivilombudsmannen velges av Stortinget etter hvert stortingsvalg og må fylle kravene til en høyesterettsdommer; sivilombudsmann er et politisk verv og ikke et embede. Han må ikke selv være medlem av Stortinget. Nåværende sivilombudsmann er Arne Fliflet. Ombudsmannens virksomhet er hjemlet i Lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen av 1962. Sivilombudsmannen kan undersøke de fleste typer saker og forhold som offentlige myndigheter har behandlet og avgjort, og kan ta til behandling saker både etter klage og etter eget initiativ. Ombudsmannen har rett til å kreve utlevert alle typer opplysninger. Saksbehandlingen kan ende med at Sivilombudsmannen avgir en uttalelse, f.eks. om forvaltningen har brutt lovverket, om det bør ytes erstatning osv. Fordi Sivilombudsmannen er Stortingets tillitsmann og dermed ikke selv en del av forvaltningen er ikke Sivilombudsmannens uttalelser automatisk juridisk bindende. Stortinget har imidlertid forutsatt at forvaltningen skal rette seg etter Sivilombudsmannens uttalelser, noe som i praksis derfor alltid blir gjort. De sakene Sivilombudsmannen tar til behandling kan i mange tilfeller eventuelt bringes inn for domstolene om nødvendig for å få en bindende rettslig avgjørelse, men dersom Sivilombudsmannen har uttalt seg er saken i praksis avgjort siden en domstol i praksis vil legge Sivilombudsmannens mening til grunn, og fordi forvaltningsorganet forventes å rette seg etter ombudsmannens uttalelse i tråd med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen for sivile vernepliktige. Ombudsmannen for sivile vernepliktige er Stortingets ombudsmann for saker av tjenestelig karakter for personer som utfører, eller skal utføre, sivil verneplikt. Ombudsmannen for Forsvaret. Ombudsmannen for Forsvaret er Stortingets ombudsmann for alt personell som tjenestegjør eller har tjenestegjort i Forsvaret. Forsvarspersonell som mener at de er uriktig, urettferdig eller urimelig behandlet kan henvende seg til Ombudsmannen for Forsvaret og be om at saken undersøkes for å finne ut om det er begått noen urett og i tilfelle få rettet på det som er galt. Ombudsmannen leder også Ombudsmannsnemnda for Forsvaret, som er del av Stortingets kontroll- og tilsynsvirksomhet overfor den militære forvaltning. Apayao. Apayao er en filippinsk provins i Cordillera Administrative Region i landsdelen Luzon. I nord og i øst er provinsen Cagayan, i sør Kalinga og i vest Abra og Ilocos Norte. Provinssetet er Kabugao. Politisk inndeling. Apayao er delt i 7 "municipalities" (landkommuner). Abra. Abra er en filippinsk provins i Cordillera Administrative Region i landsdelen Luzon. I nord er provinsen Ilocos Norte, i nordøst Apayao, i sørøst Kalinga, i sør Mountain Province og i sørvest Ilocos Sur. Provinssetet er Bangued. Navnet Abra. Provinsen har sitt navn fra spansk, der "abre" betyr "åpning", "pass". Spanjolene mente med det området over Banawang-gapet langs Río Grande de Abra (i dag: Abra-elven). Politisk inndeling. Ifugao er delt i 27 "municipalities" (landkommuner). Benguet. Benguet er en filippinsk provins i Cordillera Administrative Region i landsdelen Luzon. I nord er provinsen Mountain Province, i øst Ifugao og Nueva Vizcaya, i sør Pangasinan og i vest La Union og Ilocos Sur. Provinssetet er La Trinidad. Politisk inndeling. Benguet er delt i 1 "city" (bykommune) og 13 "municipalities" (landkommuner). Mountain Province. Mountain Province er en filippinsk provins i Cordillera Administrative Region i landsdelen Luzon. I nord er provinsene Abra og Kalinga, i øst Isabela, i sør Ifugao, i sørvest Benguet og i vest Ilocos Sur. Provinssetet er Bontoc. Navnet Mountain Province. Navnet er oversatt fra det opprinnelige spanske navn "La Montañosa". Politisk inndeling. Mountain Province er delt i 10 "municipalities" (landkommuner). Camiguin. Økonomi. Camiguin er generelt en økonomi bygd på primærnæringene landbruk og fiske. I landbruket er kopra (kokosnøtter) som skaffer de største inntektene. Annet landbruk er basert på abaca (Manila-hamp), ris, mango, lanzon – frukt og annen frukt. Turisme er også en økende inntektskilde i form av små skala hytter og noen hoteller. Øya har noe kriminalitet, men er kjent som en av de mest trygge øyene på Filippinene. Geografi. Camiguin er en filippinsk provins i regionen Nordlige Mindanao i landsdelen Mindanao. Den er Filippinenes nest minste provins; bare Batanes er mindre. Camiguin er en perleformet øy, og 10 km mot sør ligger øya Mindanao og provinsen Misamis Oriental. Øya`s flateinnhold er på 230,68 km². Øya hadde i år 2000 74232 innbyggere fordelt på 14826 hushold. Fra «The Black Beach» på Camiguin; den mørke sandstranden på denne delen av kysten skyldes vulkanene. Øya består av 4 nyere stratovulkaner. En av disse, Hik-bok, hadde et utbrudd i 1953 og ennå regnet som aktiv. De andre vulkanene er, Mt Vulcan 671 moh nordvest for Hik-bok. Mt Mambajo er plassert sentralt på Camiguin og er høyest med sine 1551 moh. Mt. Ginsiliban 581 moh ligger lengst sør på øye. Mt. Uhay ligger nord for Mt Ginsiliban. Øya ble rammet av vulkanutbrudd i 1871 og 1950; mange menneskeliv gikk tapt. Landsbyen Catarman vest på øya ble fullstendig ødelagt ved Mount Daans utbrudd i 1878, og ble deretter forlagt noen kilometer mot sør. Politisk inndeling. Camiguin er delt inn i 5 landkommuner og 58 barangayer. Historie. Navnet Camiguin kommer fra det camiguinske ordet “Kamagong”, et tre av ibenholtfamilien trives nær innsjøen Mainit I provinsen Surigao del Norte. Urinnvånerne i Camiguin innvandret fra Surigao kjent som “manobos”. “Kinamiguin” er det opprinnelige språket på Camiguin og har mange likheter I struktur og oppbygning som dialekten i Surigao. Spansk kolonitid. Eldre spanske dokumenter tyder på at de velkjente oppdagerne, Ferdinand Magellan og Miguel López de Legazpi gjorde landhugg i Camiguin i henholdsvis årene 1521 og 1565. Den første spanske bosetningen er senere kjent som Guinsiliban grunnlagt i 1598. Guinsiliban er avledet av det eldre kamiguinske ordet “Ginsil-ipan” som betyr “å se etter pirater fra et vakttårn”. Et eldre spansk vakttårn hvor kamguinerne hadde vakthold for Moro pirater star ennå i Guinsiliban. Den første spanske hovedbosetningen ble bygd ferdig i 1679 og ble kalt Katagman eller Katadman (kjent i dag som Catarman). Bosetningen vokste og utviklets seg til det som nå er kjent som barangay Bonbon. 1. mai 1871 hadde Mt. Daan et utbrudd og ødela Catarman. En del av byen sank under sjøen. Etter utbruddet ble bosetningen flyttet til den nåværende plasseringen av bysenteret. I dag, alt som er igjen av gamle Catarman er ruinene av den eldre Spanske kirken, et kloster og et klokketårn. Sagay, lokalisert sør av Catarman, var grunnlagt som by i 1848. Ordet Sagay er avledet fra det giftige frukttreet som vokser I området. Mambajao ble en by i 1855. Navnet er en sammensmelting av Visaya – ordet “mamahaw”, som betyr å lage frokost, og “bajao”, som er rester av kokt ris. Tidlig på 1900-tallet blomstret Mambajao til å bli den viktigste havnebyen I nordre Mindanao. Mahinog ble etablert som kommune i 1860. Navnet Mahinog kommer fra Visaya -ordet som betyr “å modne” eller “å bli moden”. Selv om Guinsiliban var den eldste bosetningen på øya, ble den først I 1950 etablert som kommune. Mahinog var tidligere styrt av Mambajao mens Guinsiliban var tidligere styrt fra Sagay. Nordamerikansk kolonitid. I 1901, midt I den Filippinsk amerikanske Krig (1898–1904), invaderte nordamerikanske soldater Camiguin for å få politisk innflytelse over øya. En gruppe forsvarere fra Camiguin, bevæpnet med boloer og spyd, ledet av Valero Camaro kjempet for øyas uavhengighet fra utenlandsk invasjon I et kort slag ved Catarman. Valero Camaro ble drept av en kule I panna. Han ble en av de sagnomsuste patriotene fra Camiguins tidlige uavhengighetsbevegelse. I 1903, ble den første offentlige skolen i Camiguin bygd I Mambajao og i 1904 ble det første offentlige vannforsyningen åpnet. 18. juni 1942 invaderte Japanske styrker Camiguin og styrte øya fra Mambajao. Den Japanske straffet befolkningen i Mambajao hardt som en gjengjeldelse for geriljaaktivitet som hjalp de filippinske samveldestyrkene. Restene av noen av de ødelagte husene finnes fortsatt i dag. I 1945 frigjorde Filippinske Samveldestyrker Camiguin gjennom slaget om Camiguin mot Japanske styrker i avslutningen av 2. verdenskrig. Uavhengighet. 4. juli 1946 ble Filippinene uavhengige fra USA og ble Den filippinske republikk. Fra 1946 til 1958, var Camiguin en del av Misamis Oriental. I 1958, ble Camiguin en under-provins og i 1968 en egen provins med Mambajao som hovedstad. Fra 1948 til 1951, hadde Mt. Hibok-Hibok uavbrutte skjelv og utslipp av røyk Ett mindre utbrudd i 1948 medførte lite skade og tap av liv. I 1949 ble 79 drept av skred som følge av et nytt utbrudd. Morgenen 4. desember 1951 var det et stort utbrudd med kokende lava og giftige gasser. Nesten 19 km² ble rammet av skred og da særlig i Mambajao. Totalt 1000 mennesker ble drept. Vulkanutbruddet medførte en massiv utvandring slik at folketallet på øya ble redusert fra 69 000 til 34 000. En katastrofal tyfon “Narang” rammet provinsen morgen 7. november 2001. Regnet medførte gjørmeskred fra vulkanen som drepte 200 av innbyggerne. De fleste av disse ble aldri funnet. Misamis Oriental. Misamis Oriental er en filippinsk provins i regionen Northern Mindanao i landsdelen Mindanao. Den grenser i øst til Agusan del Norte og Agusan del Sur, og i sør til Bukidnon og Lanao del Norte. Øyprovinsen Camiguin ligger rett utenfor nordkysten. Provinssetet er i Cagayan de Oro City. Navnet Misamis Oriental. Navnet Misamis kommer fra "kuyamis" som er en kokosnøtt med søtlig smak. Spanjolene forvansket det. "Oriental" betyr "østlig". Politisk inndeling. Misamis Oriental er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 24 "municipalities" (landkommuner). Eisleben. Eisleben er en by i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Den er mest kjent som Martin Luthers hjemby, og det offisielle navnet er siden 1938 Lutherstadt Eisleben. Byen er hovedby i distriktet Mansfelder Land, og hadde i 2004 21 062 innbyggere. Sammen med Wittenberg hører Eisleben til UNESCOs liste over verdens kulturarv. Ombudsmann. Ombudsmann (eller "ombud", som egentlig er en betegnelse på verv en er pliktig til å motta) er en person med oppdrag å beskytte enkeltpersoners eller gruppers interesser og rettigheter. Mange ombud arbeider vis-à-vis offentlig myndighetsutøvelse, men noen av ombudene arbeider også med enkeltpersoners rettigheter vis-à-vis andre privatpersoner eller bedrifter. Ordet er opprinnelig gammelnordisk "umboðsmadr", og betegnet en kongelig embedsmann i vikingtid og middelalder. I sin nåværende betydning er det brukt siden 1809, da den første svenske ombudsmann ble oppnevnt av Riksdagen. "Ombudsman" er et av de få nordiske ordene som har gått inn i andre språk, som f.eks. engelsk "ombudsman". Katarina II av Russland. Katarina II, keiserinne av Russland. Fedor Rokotov, 1770. Katarina II av Russland (russisk: Екатерина II Алексеевна [Jekaterina II Aleksejevna]; kjent som Katarina den store; født i Stettin, død i Tsarskoje Selo, var tsarina av Det russiske keiserriket fra 1762 til hun døde i 1796. Hun omtales oftest som tsarina, selv om dette er noe unøyaktig. Tittelen "tsar/tsarina" ble offisielt avskaffet i 1721 og erstattet med "imperator (-itsa)", men forble i alminnelig bruk i Russland. Livet før hun ble keiserinne. Den tyskfødte Katarina ble født som prinsesse "Sophie Augusta Friederike av Anhalt-Zerbst-Dornburg" (klengenavn "Figchen") i Stettin, der faren var befal over et prøyssisk regiment. Hun var datter av Christian August av Anhalt-Zerbst og Johanna Elisabeth av Holstein-Gottorp, og kusine av Gustav III av Sverige og Karl XIII av Sverige. I 1744 valgte tsarina Elisaveta Petrovna Sophie til kone for sin nevø, den russiske tronfølgeren "Karl Peter Ulrik av Holstein-Gottorp", senere Peter III (1728–1762). Tsarinaen inviterte Sophie og hennes mor til det russiske hoffet, og de ankom dit i februar 1744. Av statshensyn konverterte Sophie til russisk-ortodoks trosretning i juli samme år, og skiftet i den anledning navn til "Ekatarina Aleksejevna". Morens intriger til fordel for Fredrik II av Preussen utsatte Katarina for mye ubehag ved det russiske hoffet under forlovelsestiden, og hennes ekteskap med tronfølgeren Peter, som ble inngått i september 1745, var mislykket. Det ble ikke fullbyrdet før etter tolv år på grunn av Peters impotens og mentale umodenhet og drikkfeldighet. Han viste henne raskt åpenbar likegyldighet, og Elisabeth lot hoffet overvåke av frykt for statskupp. Katarina lot seg imidlertid ikke bryte ned av problemene, hennes æreslyst og maktbegjær holdt henne oppe. I begynnelsen av sitt gledesløse ekteskap sysselsatte hun seg med studier, og lot seg villig påvirke av den franske opplysningsfilosofien. Etter at Peter fant seg en elskerinne, ble Katarina involvert med andre prominente folk ved hoffet. Hun ble fort populær blant flere mektige politiske grupper som var i opposisjon til hennes ektemann. Katarina var belest, og holdt seg orientert om aktuelle hendelser i Russland og resten av Europa. Hun korresponderte med mange av sin samtids store tenkere, blant andre Voltaire og Diderot. Katarina var gift med Peter III. I 1762, etter å ha flyttet inn i Vinterpalasset i St. Petersburg, tok Peter over tronen som "Peter III av Russland". Men hans eksentrisitet og politiske linje, deriblant en uvanlig kjærlighet til Fredrik den store, leder av nabolandet og den tidligere fienden Preussen, støtte bort de samme gruppene som Katarina hadde dyrket. Dette ble forsterket av at han avsluttet krigen mot Preussen under Syvårskrigen ved St. Petersburgtraktaten hvor han gav tilbake alt Russland etter mye strev hadde oppnådd overfor Preussen. Etter at Peter returnerte fra overoppsynet med sin upopulære krig med Danmark, nektet Katarina og hennes tilhengere ham å komme inn i Russland før han ga sitt ord på at han ville abdisere fra tronen. Dette resulterte i et forholdsvis fredelig statskupp. Katarinas fortrolige, Jekaterina Dasjkova, bemerket at Peter virket nærmest glad for å bli kvitt tronen. Det eneste han krevde var en rolig eiendom og nok forsyninger av tobakk og burgunder til å drukne sine sorger i. Dette er sannsynligvis ganske overdrevet. Katarina ble mor til tre barn, men det er tvilsomt om Peter var faren til noen av dem. Imidlertid erklærte han aldri Paul som uekte. Dette skulle komme til å bli særdeles viktig reint politisk i statskuppet som sikret Katarina tronen i 1762. Mange av de som støttet Katarina i maktovertakelsen, så for seg at Paul skulle utnevnes til keiser og at Russland skulle styres av adelige rundt hoffet. Katarina hadde imidlertid andre intensjoner, og sikret seg tronen selv. Hun var forøvrig klar over at to personer hadde vel så stor rett til tronen som henne selv. Det var sønnen Paul og Ivan VI som ble fengslet som lite barn av Elisabeth I ved hennes maktovertakelse med streng ordre om at han skulle ha forbud mot å lære å lese. Videre forelå det ordre fra keiserlig hold om at dersom noen gjorde forsøk på å frigi han, skulle han drepes umiddelbart. Dette ble til virkelighet da noen av tilhengerne hans prøvde nettopp å fri han fra fangenskap i 1762. Dermed var det bare Katarinas egen sønn som kunne sies å ha større legalitet til tronen enn henne selv. 17. juli 1762 tok Katarina over tronen. Seks måneder senere ble Peter III drept. Alekseij Orlov (yngre bror av Gregorij Orlov, som var Katarinas elsker, og som støttet kuppet) var delaktig i å få Peter III drept, men man har aldri kunnet bekrefte at det var nettopp han som utførte handlingen. Selv om det lenge hadde vært gnisninger mellom Alekseij og Katarina var dette ikke nok til å forhindre spekulasjon om at hun hadde vært involvert i drapet, men mye av dette kom først fram etter hennes avgang. Innenrikspolitikk. Inspirert av bøkene til Beccaria og Montesquieu satte Katarina opp et dokument som skulle reformere lovverket. Det ble nedsatt en lovgivningskommisjon som skulle utforme lovdokumentet. Kommisjonen hadde representanter fra alle klasser bortsett fra leilendingene (husmennene). Men Katarina oppløste kommisjonen før den fikk gjort ferdig arbeidet, muligens fordi hun ble mer konservativ etter Pugatsjov-opprøret (et bondeopprør ledet av Jemeljan Pugatsjov i 1773–1774 og som truet Øst-Russland). På grunn av bondeopprøret omorganiserte Katarina den russiske provinsadministrasjonen og ga dermed regjeringen større kontroll over de landlige distriktene. Denne reformprosessen var ferdig i 1775 og skapte provinser og distrikter som var enklere å håndtere for regjeringen. Katarina innførte flere drastiske reformer innen det russiske samfunnet. For det første etablerte hun "det frie økonomiske samfunnet" som oppfordret til modernisering av landbruk og industri. For det andre oppfordret hun til utenlandske investeringer i russiske økonomisk underutviklede områder. Hun løsnet også på sensurloven og oppfordret adelen og middelklassen til å ta utdanning. Et annet resultat av opprøret var imidlertid at Katarina og hoffet hennes ble mistenksomme og redde for bøndene og hva de kunne finne på om de fikk frihet og muligheter. Dette førte igjen til at mange av de lovene som bandt bøndene strammere til landet sitt ble innført under Katarinas styre. I 1785 utstedte Katarina et privilegiedokument som tillot lavadelen få henvende seg direkte til tronen som juridisk enhet, gjorde adelstitler arvelige, fritok adelen fra statlige krav og skatter og ga dem full kontroll over sine leilendinger og landeiendommer. I tillegg ga Katarina landområder i Ukraina til utvalgte adelige og bevilget dem også leilendinger. Hun oppfordret også til kolonisering av Alaska og andre erobrede områder. Katarina fortsatte å «vestliggjøre» Russland. Men til forskjell fra Peter den store holdt hun seg for god til å bruke makt. Hun fokuserte heller på individuell innsats. For eksempel bestemte Katarina at Russland skulle være blant de første landene som vaksinerte befolkningen, da koppervaksinen ble oppfunnet. Bøndene, som var mistenksomme overfor alt nytt eller utenlandsk, var livredde for vaksinen. For å dempe frykten hos folket, lot Katarina seg vaksinere først av alle i hele Russland. Etter å ha ventet to uker på en eventuell reaksjon, viste Katarina ingen tegn til sykdom. Denne historien spredte seg rundt i landet, og fikk bøndene til å la seg vaksinere frivillig. Historien spredte seg også i Europa, noe som var med på å overbevise folk om at det var trygt å underkaste seg «den skrekkelige lansetten» (sprøyten). Keiserinne Katarinas bestrebelser for å styrke utdannelsessystemet førte til at hennes religionspolitikk på en helt bakvendt måte kom på kant med pavedømmet. I 1773 hadde pave Klemens XIV etter betydelig press oppløst jesuittordenen, den katolske kirkes fremste presteorden blant annet på det akademiske området. Etterhvert som det pavelige oppløsningsdekretet høytidelig ble forkynt i de forskjellige landene, måtte jesuittene legge ned sin virksomhet og eksmedlemmene gå over i annen prestetjeneste. Men i Russland forhindret Katarina resolutt at dette skulle skje: Hun forbød de katolske biskopene å være tro mot paven på dette punktet. Tvert imot fikk hun biskopene til å beordre jesuittene til å bli på sine poster, og til å utvide sin virksomhet i landet. Utenrikspolitikk. Katarina II, keiserinne av Russland Katarinas utenriksminister Nikita Panin hadde stor makt i begynnelsen av hennes regjeringstid. Han var en skarp statsmann, og han brukte mye energi og mange millioner av rubler på dannelsen av "Den nordlige overenskomst" mellom Russland, Preussen, Polen, Sverige og muligens Storbritannia. Hensikten med denne overenskomsten var å svekke makten til fyrstehusene Bourbon-Habsburg. Da det ble tydelig at denne planen ikke kunne lykkes, mistet Panin Katarinas gunst, og i 1781 fikk han avskjed som utenriksminister. I 1764 satte Katarina Stanislaw Poniatowski, en tidligere elsker, på den polske tronen. Polen ble etterhvert oppdelt mellom Russland, Preussen og Østerrike (1772, 1793 og 1795). Men selv om idéen kom fra den prøyssiske kongen, fikk Russland den største delen av landet. Russland kunne nå innlemme Hviterussland (Polotsk, Vitebsk, Orsha, Mogilev, Mstislavl og Gomel) med 1 600 000 innbyggere i sitt velde. Katarina gjorde Russland til den dominerende makten i Midtøsten etter den russisk-tyrkiske krig 1768-1774 mot det osmanske riket. Hun forsøkte å dele opp osmanenes europeiske landområder etter polsk eksempel, men dette lyktes ikke like godt. Hun annekterte Krim-khanatet i 1783, kun ni år etter at området hadde oppnådd uavhengighet fra osmanene. Det osmanske riket startet den russisk-tyrkiske krig 1787–1792 (1787–1792) mens Katarina regjerte. Denne krigen endte med Jassytraktaten, som legitimerte det russiske kravet på Krim. I det politiske spillet i Europa hadde Katarina en viktig rolle. Hun opptrådte som megler i den bayerske fortsettelseskrig (1778–1779) mellom Preussen og Østerrike. I 1780 etablerte hun en gruppe som skulle forsvare nøytral skipsfart mot Storbritannia under den amerikanske revolusjonen. I utenrikspolitiske saker var Katarina bevisst på sitt opphav, og hun ønsket å bli oppfattet som en opplyst hersker. Hun var en pionér som ga Russland rollen som internasjonal megler i tvister som kunne føre til, eller førte til krig. Denne rollen overtok England senere, og beholdt den gjennom mesteparten av 1800-tallet og 1900-tallet. Fra 1788 til 1790 deltok Russland i den russisk-svenske krigen, ledet av Katarinas fetter, svenskekongen Gustav III. Gustav startet krigen med krav på territoriene rundt Østersjøen som ble tapt til Russland i 1720. Svenskene forventet å seire over russerne, men oppnådde ikke annet enn store tap av land og menneskeliv. Etter at Danmark erklærte krig i 1789 så det mørkt ut for svenskene. I 1790 gikk de imidlertid til motangrep. Etter den russiske marines tap i slaget ved Svensksund ble det undertegnet en traktat (14. august 1790), som gikk ut på at alle landene skulle gi tilbake erobrede områder, og etter dette hersket det fred mellom landene i 20 år. Katarina inntok en ledende rolle ved de siste oppdelingene av Polen i 1790-årene. Hun var redd for at Maikonstitusjonen av Polen skulle føre til en oppblomstring av samveldemakten, og at den voksende demokratiske bevegelsen i samveldet skulle bli en trussel for de europeiske monarkiene. Ved den tredje og siste delingen av Polen i 1795 fikk hun lagt Volhynia, Podolia, Lillerussland og de gjenstående delene av Litauen til sitt rike. Oppløsningen av Polen var med på å opprettholde de absolutte monarkiene og maktbalansen i 1700-tallets Øst-Europa i et århundre til. Etter den franske revolusjonen gikk Katarina bort fra mange av opplysningsprinsippene som hun en gang hadde snakket varmt om, skjønt muligens med tomme ord. Med gru tenkte hun at hvis dette var sluttresultatet av disse idéene, var verden bedre tjent med velvillige autokrater som henne selv. Katarina utnyttet det polsk-litauiske samveldets impotente regjeringsmakt og støttet Targowicaføderasjonen, før maikonstitusjonen kunne bli fullt implementert. Etter å ha beseiret polske lojaliststyrker i den polsk-russiske krig i 1792, delte Russland hele samveldeterritoriet med Preussen og Østerrike. Det blir sagt at Katarina fikk lagt til rundt 518 000 km² til det russiske territorium, i tillegg til at hun formet Russland i et større omfang enn noen av lederne både før og etter henne, med et mulig unntak av Lenin, Stalin og Peter den store. Kunst og kultur. Katarina var tilhenger av opplysningstiden og anså seg selv som «en filosof på tronen». Hun var veldig bevisst på hvordan hun ble oppfattet i utlandet, og ønsket å fremstå som en sivilisert og opplyst monark i Europa, selv om hun ofte ble sett på som en tyrann i Russland. Selv om hun erklærte sin kjærlighet til frihetsidealene, gjorde hun mer for å binde de russiske leilendingene til landet og herren sin enn noen annen hersker siden Ivan den grusomme. Like spissfindig som hun var mektig, fikk hun en av tidens største tenkerne på sin side, Voltaire. Hun korresponderte med ham i femten år, fra hennes tronbestigelse til hans død. Han hyllet henne med tilnavn, kalte henne «Nordstjernen» og «Russlands Semiramis», som refererte til den legendariske dronningen av Babylon. Selv om Katarina aldri møtte Voltaire ansikt til ansikt, sørget hun bittert over ham da han døde. Katarina ble kjent som beskytter av kunst, litteratur og utdanning. Eremitasjen, muséet som i dag dekker hele det gamle Vinterpalasset, ble etablert med Katarinas private samling. Hun skrev en håndbok for barneoppdragelse inspirert av John Lockes tanker. Katarina grunnla også det kjente Smolnyinstituttet for adelige unge damer, en skole som siden ble en av de beste av sitt slag i Europa. Smolnyinstituttet lot etter hvert også døtre av rike handelsmenn få utdanning på lik linje med døtre til bojarene og adelen. Katarina skrev komedier, fiksjon og memoarer, mens hun dyrket Voltaire, Diderot og D'Alembert, alle franske encyklopedister som senere udødeliggjorde ryktet hennes i sine skrifter. Hun greide også å lokke matematikeren Leonhard Euler tilbake fra Berlin til St. Petersburg. Måten Katarina beskyttet kunsten på, førte til en utvikling uten sidestykke av kunst i Russland. Under hennes styre ble den klassiske og europeiske innflytelsen som inspirerte til «Imitasjonstiden» importert og studert. Gavrila Derzhavin og andre forfattere i hennes epoke, la grunnlaget for de store forfatterne på 1800-tallet, spesielt den udødelige Pusjkin. Katarinas styre var imidlertid også preget av en allestedsnærværende sensur og statlig kontroll av publikasjoner. Da Radisjtsjov publiserte sin "Reisen fra St. Petersburg til Moskva" i 1790, og advarte mot opprør på grunn av de elendige sosiale forholdene til bønder og leilendinger, forviste Katarina ham til Sibir. Privatliv. Portrett av keiserinne Katarina på hennes eldre dager. Katarina hadde mange elskere i løpet av sin tid som herskerinne. Hun ga dem ofte gode stillinger i samfunnet så lenge de hadde hennes gunst, for så å pensjonere dem med store landeiendommer og leilendinger når hun gikk lei av dem. Da ektemannen Peter tok seg en elskerinne, svarte Katarina med samme mynt, og i 1752 hadde hun et forhold til grev Sergej Vasiljevitj Soltikov. Katarinas første sønn, storfyrst Paul, som ble født i 1754, ble sett som et resultat av dette forholdet. Kort tid etterpå forsvant Soltikov fra hoffet. Noen år senere ble den vakre og verdensvante polakken Stanislaw Poniatowski Katarinas elsker, og hun begynte å ta aktiv del i det politiske intrigespillet. Etter at Peter besteg tronen i 1762, var Grigorij Grigorjevitj Orlov Katarinas elsker. Han og broren Aleksej ga henne en mengde eventyrlystne tilhengere. På en hoffest i juni 1762 forulempet Peter sin kone offentlig, og det begynte å gå rykter om at han ville skille sed fra henne og i stedet gifte seg med sin elskerinne. Etter dette forsvant all tvil hos Katarina, og brødrene Orlov spilte en viktig rolle i hennes statskupp mot Peter. Etter at Katarina tok over tronen, gikk det rykter om at hun tenkte å gifte seg med Orlov, noe hun tilbakeviste strengt. I 1774 tok Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin over som Katarinas elsker, og avløste den etterhvert så besværlige Orlov og hans etterfølger, den ubetydelige Aleksander Vasiltjikov. Potemkin hadde sterk innflytelse på Katarinas orientalske politikk. Han hadde forstand til å beholde en god del av sin makt, selv etter at han måtte gi plass til de yngre offiserene som etter hvert ble Katarinas «generaladjutanter». Etter at forholdet til Katarina tok slutt, plukket han selv ut en kandidat som hadde både den fysiske skjønnhet og de mentale egenskapene han visste at Katarina likte. Generaladjutantene var så å si hennes offisielle erkjente elskere. Blant de mest kjente elskerne er Peter Saltikov, Lanskoj, Mamonov og den siste i den lange rekken, Platon Zubov. Mange av disse mennene elsket henne, hun var ansett som ganske vakker etter den tids mål og var veldig generøs mot sine elskere – også etter at forholdene var avsluttet. Katarina hadde et slag den 5. november 1796 og hun døde senere av dette uten å ha kommet til bevissthet. Hun ble begravd på St. Peter og St. Paulus-fortet i St. Petersburg. Hun ble etterfulgt av sin sønn, Paul I av Russland. Han var sønn av en av Katarinas elskere – sannsynligvis Sergej Soltikov, og var ikke hennes favorittsønn. Det gikk rykter om at hun ifølge Peter den stores erklæring om at tsaren selv kunne utrope sin arving ville gi tronen til Pauls sønn Aleksander, men hun gjorde det aldri – kanskje fordi hun fryktet at Aleksander da ville lede et opprør mot henne. Det finnes mange historier om omstendighetene rundt hennes død som fikk henne til å framstå i et dårlig lys, og det antas at det verste og mest seksuelle ble satt ut i det franske aristokrati for å skade hennes ettermæle. Sannheten er et helt «kjedelig» slagtilfelle. Katarina etterlot seg to sønner, Paul I av Russland (1754–1801), trolig sønn av Katarinas elsker Sergej Soltikov, og Aleksej Gregorevitj Bobrinskij, født 11. april 1762 (med Grigorij Orlov). Slaget ved Ethandun. Slaget ved Ethandun sto i mai 878 nær landsbyen Edington i dagens Wiltshire, eller nær Eddington, Somerset. Det ble utkjempet mellom Alfred den store av England og vikinger under danekongen Guthrum. Alfreds styrker brukte en taktikk som minner om de romerske legionenes, da han stilte opp en beskyttende mur av skjold. Danene klarte ikke å trenge gjennom denne skjoldmuren, og etter å ha kjempet nesten en hel dag flyktet de. Danenes styrker dro til byen Chippenham, som ble beleiret i 14 dager før de overga seg. Som et resultat av Alfreds seier ved Ethandun, og senere ved Chippenham, ble Wedmoretraktaten, som fastsatte grensene for Danelagen, inngått samme år. Ethandun, slaget ved Ethandun, slaget ved Björn von Sydow. Björn Gustaf von Sydow, tidligere "Sköldenberg", født 26. november 1945 i Solna, Stockholms län, er en svensk sosialdemokratisk politiker, Dosent i statsvitenskap, og siden 1995 medlem av riksdagen. Han var mellom 2002 og 2006 talman for den svenske riksdagen. Fra 1996 til 1997 var han Sveriges handelsminister, og fra 1997 til 2002 forsvarsminister. von Sydow er sønn av redaktøren for Sveriges statskalender ("Statskalendern"), Bengt Sköldenberg og tidligere byrådirektør for svenske sosialetatet, Tullia von Sydow. Biografi. Björn von Sydow ble doktor 1978 i statsvitenskap ved Linköpings universitet med avhandlingen "Kan vi lita på politikerna?" Han arbeidet deretter som kommunepolitiker i Solna kommune og som rektor ved Socialhögskolan ved Stockholms universitet. Under Ingvar Carlssons første regjering ble von Sydow rekruttert til statsrådsberedningen. I 1994 ble han valgt inn i riksdagen. I 1996 ble han utpekt til konsultativ statsråd (Handelsminister) ved næringsdepartementet. I 1997 ble hen utpekt til forsvarsminister. Etter valget i 2002 ble von Sydow valgt til Riksdagens talman ved akklamasjon. Hans kombinasjon av riksdagserfaring, stadsrådserfaring, statsviter og allmenn jovialitet ble ansett som perfekt for talmansoppdraget. Etter valget i 2006, da riksdagen hadde fått borgerlig majoritet, stilte von Sydow til omvalg som Riksdagens talman, men tapte avstemmingen mot moderaten Per Westerberg med sifrene 169 mot 177. I perioden 2007 til 2010 var von Sydow leder for Vetenskapsrådets styre. von Sydow ble i 2005 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, og i januar 2007 Kongens medalje i 12. størrelse med kjede. 11. juni 2008 ble han valgt inn som medlem av Kungliga Vetenskapsakademien. Han er for tiden nestleder for Europarådets svenske delegasjon. Edington (Wiltshire). Edington er en liten landsby i Wiltshire, England, omkring 8 km øst for Westbury. I 878 sto slaget ved Ethandun utenfor landsbyen (eller nær Eddington, Somerset). Det ligger rester av et kloster fra middelalderen, Eddington Priory der. Det ble grunnlagt av augustinerne, og har en kirke fra det 14. århundre. I det 15. århundre måtte William Ayscough, biskop av Salisbury og Henrik VIs skriftefar, flykte fra Salisbury på grunn av opprør der. Han dro til Edington, hvor han gjemte seg i kirken. Han ble funnet, og 29. juni 1450 ble han dratt vekk fra alteret under messen, og myrdet på jordet utenfor. Landsbyen arrangerer årlig en godt besøkt musikkfestival, Edington Music Festival. Chippenham (Wiltshire). Chippenham er en markedsby i Wiltshire, England. Byen er administrasjonssenter for distriktet North Wiltshire. Den oppsto omkring et jordbruksmarked, en næringsvei som i dag er av liten betydning for byens økonomi. Den største bedriften er nå Westinghouse, som produserer signalutstyr for jernbaner, og det ligger flere industriområder rundt byen. Byen har få overnattingssteder, og dermed lite turisme, men den er et populært sted å gå ut, og har vakre omgivelser lands elvebredden. Westbury (Wiltshire). Westbury er en by og et verdslig sogn i Wiltshire, England. Den ligger omkring 19 km sørøst for Bath og 6 km sør for Trowbridge. Byen er et viktig jernbaneknutepunkt. Byen kalles noen ganger Westbury-under-the-Plain for å skille den fra andre steder med samme navn; den ligger under den nordvestlige kanten av Salisburysletten. I det området kan man se det byen er mest kjent for, Den hvite hest i Westbury. Man mener at det store bildet av en hest først ble skåret inn i kalkbakken for å minnes Alfred den stores seier over danene i slaget ved Edington, ikke langt fra Westbury, i 878. Den opprinnelige formen var antagelig nokså annerledes enn slik den fremstår i dag. I 1778 ble den restaurert, og ble da gjort til en rolig, gressende hest. Man mener at den opprinnelige formen var en løpende hest. Sentrum i byen er markedsplassen, med Allehelgenskirkegården fra det 14. århundre ved siden av. Deflasjon. Deflasjon er en minkning av pengemengden i forhold til varer og tjenester, som i sin tur øker markedsverdien eller kjøpekraften til penger. I tillegg vil mindre penger gjøre pengene vanskeligere å tjene (reduserte lønninger, oppsigelser), som fører til at lånetakere ikke tjener nok til å betjene lånene sine. Konsekvensen er vanligvis at lånetakere må selge unna investeringene sine, og når dette skjer i stor skala i et marked vil markedsprisene kollapse. Dette gir stor profitt for de med penger som kan kjøpe investeringene billig. Det motsatte av deflasjon er inflasjon. Årsaker. For å forstå hvordan pengemengden kan minke må man først forstå hvordan pengene kom i eksistens i utgangspunktet. Det skjer ved utlån, enten det er penger fra sentralbanken (kontanter), eller kreditt fra bankene. Penger er i all enkelthet et gjeldsbevis, og ved hver nedbetaling av lån vil derfor penger "forsvinne". Men fordi nye lån stadig taes opp er ikke endringene så merkbare med mindre det skjer noe som dramatisk ender balansen mellom disse to faktorene. Fordi ca 90% av pengemengden vår er kreditt fra bankene, forårsakes inflasjon/deflasjon hovedsakelig av banksystemet. Er deflasjon farlig? I Økonomi snakkes det om at deflasjon er farlig. Men, deflasjon måles i fallende priser, og priser som faller over tid kommer som regel av én av to årsaker. 1. Økt produksjon. Når produksjonen (tilbudet) øker i forhold til etterspørselen er det flere kjøpere som deler produksjonskostnadene. Dette er bra fordi det er slik velstanden i et land øker, og var hvordan luksusvarer som bil, datamaskin og flyreiser som kun de rike hadde råd til ble allemannseie. 2. Minket pengemengde. Minket pengemengde gjør at markedet kompenserer ved å senke både priser og lønninger. Det store problemet er at fordi pengene kom i eksistens ved utlån, vil en minket pengemengde gjøre det vanskeligere for alle, og umulig for en andel av lånetakerne å betale tilbake lånene sine. Det finnes rett og slett ikke nok penger til at alle kan betale lånene tilbake. Dette igjen fører til at bedrifter går konkurs og arbeidsledigheten øker. Under den store depresjonen i 1930-årene hvor USAs pengemengde sank med 1/3 tømte melkeprodusentene ut tusenvis av liter melk fordi pengene til å kjøpe for ikke fantes. For å unngå dette har myndighetene et inflasjonsmål. Historikk. Norge hadde en kraftig vedvarende deflasjon mellom 1920 og 1933 som var villet (paripolitikk). Dette var fordi den norske stat ønsket kursen på kronen tilbake på parikurs gullverdi. Resultatet ble redusert konkurransedyktighet på eksport, billigere import, konkurser, arbeidsledighet, bankkrise med kontoinnehavere som mistet sine innskudd, redusert mulighet for kreditt, og selvforsterkende deflasjon. Da parikurs ble nådd, ga andre land slipp på sin paripolitikk, og vi fulgte etter, men først etter å ha vært igjennom det andre land fryktet. I 2002-2003 opplevde Norge igjen deflasjon, siden vi er sterkt påvirket av energipriser. Ettersom tjenester har økt sin andel av tilbudssiden i økonomien er tilbudssiden blitt mindre sårbar for økte energipriser. Økt energiforbruk i husholdningene har derimot gjort disse mer sårbar for økte energipriser. Mens økte energipriser i 1970-årene ga inflasjon (stagflasjon), har økte energipriser de senere år bidratt til reduksjon i annet forbruk hos husholdningene. Av denne grunn har Norges Bank og SSB egne konsumprisindekser justert for endringer i energipriser, KPI-JAE. Selv om Norge etter oljeprisfallet hadde en kraftig innstramming i økonomien som ga negativ vekst i BNP i 1987, hadde vi ikke deflasjon. Selv ikke i 1992-93, da DnB, Kredittkassen og Fokus Bank gikk konkurs før staten overtok eierskap. Camilo Polavieja y del Castillo. Camilo García de Polavieja y del Castillo (født 13. juni 1838 i Madrid i Spania, død 5. januar 1914 i Madrid) var en spansk offiser som var generalguvernør på Filippinene 13. desember 1896–15. april 1897 under den filippinske revolusjon og beordret nasjonalhelten Jose Rizal henrettet, og som senere ble krigsminister i Spania. Camilo Polavieja ble født i Madrid 13. juni 1838 av en fattig familie med adelsbakgrunn. Han meldte seg frivillig som soldat i 1858, bare 20 år gammel, og steg raskt i gradene til han ble brigadegeneral i 1876. Tjeneste i Cuba, Andalucia og Puerto Rico. I 1880 ble han generalløytnant på Cuba. Allerede året etter ble han forfremmet til generalkaptein for Andalucia og i 1888 ble han det samme i Puerto Rico. Fra 1890 til 1892 var han generalguvernør og generalkaptein på Cuba. Han trakk seg i protest da en politiker med ry på seg for å være meget korrupt, Romero de Robledo, ble kolonialminister. Generalguvernør på Filippinene 1896-1897. Han fikk senere generalguvernørembedet på Filippinene den 13. desember 1896, da forgjengeren Ramon Blanco ble fjernet fordi han ble oppfattet for å ha mislykkes under den pågående filippinske revolusjon. Til tross for henrettelsen av den filippinske forfatteren og reformisten Jose Rizal den 30. desember 1896, noe som skulle vise seg å være et feilgrep fordi det bare oppildnet filippinerne, vant Polavieja en viss popularitet i pressen i Spania og blant katalanske konservative og i geistligheten. Under sin korte periode som generalguvernør i Manila foretok han en rekke offentlige henrettelser. På Filippinene ble det fortalt at Jose Rizals mor, Doña Teodora Alonzo Mercado, hadde krøpet opp trappene i Malacañangpalasset for å trygle Camilo Polavieja om nåde for sønnen. Han truet senere Rizals enke, Josephine Bracken (irskættet født i Hongkong) som etter henrettelsen hadde sluttet seg til de revolusjonære men ble tatt til fange, men tortur dersom hun ikke forlot landet. Truslene gjorde inntrykk, hun dro til Hongkong. På slagmarken hadde hans general Lechambre hatt visse fremganger i Cavite, etter at de hadde fått store forsterkninger. I Cavite rykket de frem med 16 000 menn bevæpnet med mausere. Men Polaviejas brutale fremferd førte til at den spanske statsminister Cánovas avløste ham etter få måneder. (På Filippinene oppgav de naturligvis en annen grunn, nemlig hans svekkede helse.) Politisk karriere i Spania 1898-1899. Da han kom tilbake fra Filippinene allerede i mai 1897 støttet kardinal Cascajares hans kandidatur til lederskapet av en katolsk politisk bevegelse. Hans brutalitet på Filippinene var ikke alment kjent, og han ble hyllet som "el general cristiano". Da Spania hadde tapt den spansk-amerikanske krig, begynte Polavieja å overveie et militærkupp. Men general Valeriano Weyler og dronningregenten klarte å avstyre det. Polavieja offentliggjorde den 1. september 1898 forslag for reformer av jordbruket, militæret, det regionale og provinsielle styre, og av rettsvesenet. Han anbefalte at administrativ desentralisering av Katalonia. I mars 1899 lot han seg noe motvillig utnevne til krigsminister for regjeringen Silvela, men gikk av allerede den 30. september i protest mot finansminister Fernandez Villaverdez kutt i militærbudsjettet. Han hadde heller ikke lykkes å få parlamentet til å få slutt på de spesielle unntak som ble gitt ved innkalling til militærtjeneste. Derimot fikk han til en viss grad innført en politikk som etterhvert fikk bukt med offisersoverskuddet i hæren; han forordnet at bare halvparten av de offisersstillinger som etterhvert ble ledige, skulle besettes med nyutnevnte. Han trakk seg tilbake fra politikken og døde i Madrid den 5. januar 1914. Polavieja y del Castillo, Camilo Polavieja y del Castillo, Camilo Polavieja y del Castillo, Camilo Polavieja y del Castillo, Camilo Verdslig sogn. Et verdslig sogn (engelsk civil parish, normalt omtalt bare som parish'") er den minste administrative enheten for lokalstyre i England. Tilsvarende enhet i Wales er community councils. I Skottland finnes det også community councils, men disse har ikke tilsvarende rettigheter som i England og Wales. Historie. De verdslige sognene har sprunget ut fra de kirkelige. Den opprinnelige hensikten med å opprette dem var å avlaste de kirkelige sognerådene ved å ha et eget organ for fattigomsorgen. Hele England ble delt inn i sogn, som fikk i oppgave å sørge for at fattiglovens bestemmelser ble fulgt. Dette ble finansiert med en egen eiendomsskatt. Da lokalstyret ble omorganisert i det 19. århundre ble en del sogn omdefinert til urbane sanitærdistrikter, og deres makt ble sterkt innskrenket. Mindre sogn ble gruppert i landlige distrikter, som beholdt en del ansvar. Etterhvert ble det også opprettet unioner av flere distrikter og sogn for å besørge oppgavene i fellesskap. I 1929 ble den gamle fattigloven avskaffet, og sentrale myndigheter tok over utbetalingene av sosialstønader. Under den store omorganiseringen av lokalstyret i 1929 ble de aller fleste sogn i byer avskaffet, men de landlige ble beholdt. Verdslige sogn etter 1974. Distriktene i England kan være delt inn i flere sogn, som har forskjellige ansvarsområder. Vanlige oppgaver er stell av parker, renovasjon, vedlikehold av et samfunnshus og lignende. De skal konsulteres under plansaker, og mange steder kan de utstede byggetillatelser. Sognene kan trekke inn penger på flere måter, blant annet ved å skattelegge innbyggerne. Rådsmedlemmene utnevnes for fire år av gangen. I mange tilfeller blir de ikke valgt ved avstemning; dersom det ikke er flere kandidater enn antallet plasser kommer alle kandidater automatisk inn, og valg blir derfor kun avholdt dersom det er flere kandidater enn plasser. Antallet medlemmer varierer, og bestemmes innenfor visse rammer av sognerådet. Noen svært små sogn har ikke noe sogneråd, men bruker i stedet allmøter der hele befolkningen kan delta. Det er også noen sogn som har slått seg sammen med andre og har felles sogneråd. Et sogneråd kan gjennom et enstemmig vedtak kalles seg et byråd ("town council" eller "city council"). Dette betyr ikke at sognet faktisk får bystatus, da det må innvilges av monarken. Det er i 2004 seks sogn som har fått innvilget status som "city": Chichester, Ely, Hereford, Lichfield, Ripon og Wells. Normalt vil lederen av et byråd ha tittelen borgermester ("Mayor"). Flere sogne ble opprettet i 2003 og 2004 for å øke den lokale deltagelsen i offentlig administrasjon. I større byer er det få sogn, men det finnes noen eksempler som New Frankley i Birmingham. Ruud van Nistelrooy. Rutgerus Johannes Martinus van Nistelrooij (vanligvis skrevet Nistelrooy; født 1. juli 1976 i Oss i Noord-Brabant) er en nederlandsk tidligere fotballspiller som gjennom sin lange karriere spilte i angrep for blant andre SC Heerenveen, PSV Eindhoven, Manchester United FC, Real Madrid CF, Hamburger SV og Málaga. Spillerkarriere. I sine barne- og ungdomsår spilte Nistelrooy for amatørklubben Nooit Gedacht (1981–90), før han gikk videre til Margriet (1990–91). Der spilte han én sesong, før han gikk videre til FC Den Bosch. Den Bosch, SC Heerenveen og PSV Eindhoven. Den Bosch spilte i nederlandsk førstedivisjon, som ligger ett hakk under Eresdivisjon som er det øverste nivået. Van Nistelrooy spilte midtbane for Den Bosch, men gikk over til spissrollen mens han spilte for SC Heerenveen i 1997. I 1998, på 22-årsdagen sin, gikk han til PSV Eindhoven for over 40 millioner kroner. Van Nistelrooy besvarte tilliten ved å score 31 mål på 34 kamper i sin første sesong i PSV, og ble kåret til årets spiller i Nederland av spillerne. I sin andre sesong noterte han seg for 29 nye mål. Manchester United. Ruud van Nistelrooy 20.03.2004 på Old Trafford, 3-0 mot Tottenham Hotspur Manchester United hadde forsøkt å kjøpe van Nistelrooy i 2000, men under trening pådro han seg en alvorlig kneskade som forhindret ham fra å spille i europamesterskapet i 2000. Han ble til slutt kjøpt i april 2001 for 19 millioner britiske pund. I sin første sesong i Manchester United scoret van Nistelrooy 23 ligamål på 32 kamper, og satte ny rekord ved å score i åtte Premier League-kamper på rad. Dette var tangering av Liam Whelans klubbrekord fra 1956. Han scoret 10 mål i Champions League, og ble kåret til årets spiller av PFA (Professional Footballers Association). I sesongen 2002-2003 scoret Ruud 25 ligamål og 14 mål i europeiske turneringer, og ledet Manchester United til en ny Premier League-tittel. Dermed ble han den andre United-spiller gjennom tidene som scoret mer enn 40 mål på en sesong (Denis Law har rekorden). Ruud er en glimrende avslutter med stor fart, god plasseringsevne og usedvanlig god smidighet og balanse i forhold til høyden (1,88). Dette forklares ofte med hans tidligere trening som turner. I løpet av sin karriere på Old Trafford har han scoret bare ett eneste mål fra utenfor 16-meteren. Van Nistelrooy spilte for i europamesterskapet i 2004. Han toppet målscorerlisten etter det innledende gruppespillet sammen med Englands Wayne Rooney, og var en av bare to spillere i turneringen som scoret i samtlige kamper i gruppespillet. På slutten av sesongen 2005/2006 økte ryktene om van Nistelrooy og et mulig salg fra Manchester United. Den nederlandske spissen fikk også beskjed om å holde seg unna Old Trafford da Manchester United og Celtic hedret Roy Keane for hans mange år i Manchester United med en testimonial 9. mai 2006. Real Madrid. Den 28. juli 2006, med totalt 219 kamper og 150 mål for United, skrev Ruud van Nistelrooy under for Real Madrid, etter uker med spekulasjoner. Kontrakten binder ham til Real Madrid i tre år. Nistelrooy kjempet i 06/07 sesongen om toppscorertittelen i Spania. Han ble den eneste spiller gjennom tidene som har klart å bli toppscorer i tre av de største ligaene i Europa. Nistelrooy har per 6. juni 2008 spilt 54 landskamper og scoret 28 mål. Han er gift og har to barn. Dennis Bergkamp. "Dennis" Nicolaas Maria Bergkamp (født 10. mai 1969) er en tidligere nederlandsk fotballspiller som spilte for Ajax, Inter Milan, Arsenal og for det. Bergkamp spilte de fleste kampene plassert mellom førstespissen og midtbanen, også kalt nr. 10-rollen. Her kom hans overblikk og pasninger til sin rett, og han viste playmakeregenskaper. Han ble plukket ut som en av de 125 beste fotballspillerne i historien av Pelé, og han blir sett på som en av de beste utlendingene som har spilt i Premier League noensinne. Han har også blitt kåret som nr. 3 i «FIFA Player of the Year» to ganger. I 2007 ble Bergkamp valgt inn i engelsk fotballs hall of fame som første nederlender til å motta denne utmerkelsen. Biografi. Dennis Bergkamp ble født og vokste opp i den vestlige delen av Amsterdam. Han er sønn av katolske foreldre og har tre brødre. Han var en stille og rolig gutt som sjelden gikk ut, og han tilbrakte heller tiden hjemme. Foreldrene, som var ivrige fotballtilhengere kalte ham opp etter Denis Law, en tidligere spiss for Manchester United og Skottland. Funksjonæren i folkeregisteret syntes Denis lignet for mye på Denise og dermed ble Dennis det endelige valget. Hans mellomnavn «Maria» har vekket oppsikt, men navnet er meget vanlig mellomnavn for katolske gutter i Nederland. Bergkamps første fotballklubb var Wilskracht/SNL. Han gikk på Sint-Nicolaaslyceum-skolen i Amsterdam som ung. Ajax. Bergkamp ble tidlig oppdaget, og tok del i Ajax' velkjente talentprogram da han bare var tolv år gammel. Allikevel fikk han sin debut for Ajax av trener Johan Cruyff 14. desember 1986 mot Roda JC bare 17 år gammel. Denne sesongen fikk unge Bergkamp hele 14 kamper. Han var innbytter for Ajax' da de seiret i Cupvinnercupen mot Lokomotive Leipzig. Sesongen etter var Bergkamp fast på Ajax, og han var med på å vinne ligaen i 1990, UEFA-cupen i 1992, og KNVB-cupen i 1993. I de tre sesongene fra 1991 til 1993 ble Bergkamp toppscorer i Æresdivisjonen, og ble kåret til årets spiller i 1992 og i 1993. Bergkamp scoret 103 mål på 185 kamper for Ajax. Inter. Sommeren 1993 ble Bergkamp sammen med kameraten Wim Jonk, kjøpt av italienske Inter, for £12 000 000. Dessverre for Bergkamp ble tiden i Inter aldri noen suksess, tross store forventninger. Til tross for at Bergkamp var med på å vinne UEFA-cupen i 1994, klarte han aldri å venne seg til den defensive italienske stilen. Dette førte til at han bare scorte elleve mål på sine 50 kamper for de blå-svarte. Bergkamps svake prestasjoner og sin til tider arrogante holdning ovenfor presse og fans ble ikke særlig godt likt blant fansen. Av fansen ble han kalt «Beavis», som referer til serien om "Beavis and Butt-Head". Sommeren 1996 ble Bergkamp solgt til Arsenal for £7 500 000. Arsenal F.C.. Etter to sesonger i Inter ble Bergkamp hentet av Arsenals manager Bruce Rioch i juni 1995 for £7,5 millioner. Bergkamp fikk sin debut mot Middlesbrough i august 1995, men Bergkamp trengte litt tid til å venne seg til den engelske spillestilen. Først i sin åttende kamp for Arsenal klarte han å score, i kampen mot Southampton. Han vokste i rollen som hengende spiss bak storscorer Ian Wright, og de to formet et svært effektivt og velspillende partnerskap. Bergkamps ankomst hos Arsenal var på mange måter betydningsfull, ikke bare var han en av de første verdensklassespillerne fra utlandet til å slutte seg til en engelsk klubb etter Heysel-tragedien og utestengelsen av engelske lag i Europacupene, men han var også en sterk bidragsyter til klubbens suksess etter noen dårlige år på midten av 90-tallet. Det er blitt antydet at denne signeringen, som tidligere Arsenal vise-formann David Dein var sterkt delaktig i, kanskje har vært den en av de viktigste i Arsenals historie, blant annet ved å gjøre klubben mer attraktiv for andre klassespillere. Etter at Arsène Wenger kom til klubben i september 1996 begynte Bergkamp å prestere. Arsenal vant Premier League og FA-cupen i 1997-98-sesongen (Bergkamp gikk glipp av finalen på grunn av en skade), og han ble valgt til «PFA Player of the Year». I september 1997 ble han den første og til nå den eneste spilleren til å komme på 1., 2. og 3. plass i «Match of the Day's Goal of the Month competition», for to av målene i eit hattrick mot Leicester City, og ett mål mot Southampton. Den sesongen scoret han 16 mål, i tillegg for å gjøre seg bemerket med mange målgivende pasninger. Sommeren etter denne sesongen hjalp han til en 4. plass i VM 1998. I sesongene etter klarte han ikke å komme opp på det utrolige nivået han hadde den tidligere sesongen, men allikevel var Bergkamp selvskreven i Arsenals første 11-er. I 2001-2002-sesongen vant han «The Double» nok en gang, FA-cupen i 2003 og Premier League for 3. gang i 2004. I resten av Europa hadde de lite suksess, og det nærmeste de kom var da de tapte UEFA-cupfinalen i 2000 mot Galatasaray etter straffespark-konkurranse, og deres finaletap mot Barcelona i Champions League-finalen i 2006. Bergkamp kjørte helt ned til Paris fra London, men ble bare ubenyttet reserve i det som ville blitt hans siste offisielle kamp for Arsenal. I 2005 virket det som om Arsenal var noe motvillige til å tilby Bergkamp ny kontrakt, noe som førte til spekulasjoner om at han var på vei bort fra klubben, og kanskje ville gi seg som fotballspiller. Bergkamp hadde uttalt at han kom til å gi seg med fotball om han ikke ble tilbudt en ny kontrakt fra Arsenal for 2005-2006-sesongen, til tross for at hans tidligere klubb viste interesse for ham. Etter Arsenals straffsparkseier i FA-cupfinalen mot Manchester United i Cardiff ble det offentliggjort at han ville signere en ny ettårskontrakt med klubben, noe som ville gjøre at han fikk være med på Arsenal siste sesong på Arsenal Stadium, bedre kjent som Highbury. I hjemmekampen mot West Bromwich 15. april 2006 hadde Arsenals supportere dedikert den originale «Supporters Day» (en av dagene som skulle hylle Arsenals siste år på ærverdige Highbury før flyttingen til Emirates Stadium) til «Dennis Bergkamp Day» for å hylle Bergkamps tid i Arsenal. Bergkamp startet kampen som reserve, men kom inn i andre omgang. Han bemerket seg først ved å gi Robert Pires en målgivende pasning, for så å score et mål selv. Dette var det siste målet Dennis Bergkamp scoret i Arsenals farger og i profesjonell fotball. Bergkamp la offisielt opp etter Champions League-finalen mot Barcelona 17. mai 2006. Hans siste kamp for Arsenal var i kampen mot Wigan 7. mai 2006. Han scoret 121 mål for Arsenal på 424 kamper, og hadde 166 målgivende pasninger i Arsenal-karrieren sin. Det gjør ham til en av de tre beste «målgivende pasning»-spillerne i Premier Leagues historie. Internasjonal karriere. Dennis Bergkamp debuterte for 26. september 1990 mot. Hans første store turnering var i EM 1992 hvor Nederland var regjerende mester. Nederland tapte semifinalen på straffespark, til tross for at Bergkamp scoret både i selve kampen og i straffespark-konkurransen. Bergkamp utmerket seg under VM 1994, han spilte i alle Nederlands kamper og gjorde seg bemerket ved å score et mål mot, en kamp Nederland tapte 3-2. Nederland skuffet stort i EM 1996, og kom bare til kvartfinalen. Bergkamp scorte mål i løpet av turneringen. Under VM 1998 scoret Bergkamp tre ganger, det ene i det 89. minutt mot i kvartfinalen. Han leverte et betydelig bidrag i at Nederland gikk videre til semifinalen. Nederland var vertsnasjon i EM 2000, og var en av de store favorittene. Etter å ha gått videre fra «dødens gruppe», tapte de til slutt for Italia i semifinalen. Bergkamp scoret ikke under turneringen, men spilte allikevel en viktig rolle i dette laget. Etter semifinaletapet annonserte Bergkamp at han ville gi seg på landslaget fordi neste turnering, VM 2002 kom til å bli spilt i Japan og Sør-Korea, og på grunn av Bergkamps flyskrekk ville det bli umulig å komme seg helt ned til Asia. Han spilte ikke i kvalifiseringskampene fordi han mente det ville være «urettferdig». Han endte sin internasjonale karriere som toppscorer for Nederland med 37 mål på 79 kamper. Denne rekorden har dog senere blitt slått av Patrick Kluivert som for øyeblikket har 40 mål for Nederland. Testimonial. Bergkamp fikk æren av å spille sin Testimonial kamp på Arsenals nye hjemmebane Emirates Stadium, som den første kampen noensinne på denne banen. Den 22. juli ble kampen spilt, til ære for Dennis Bergkamp og det mot hans gamle klubb Ajax. Bergkamp tok avspark sammen med sin far Wim og hans sønn Mitchel. Alle hans fire barn var denne kamps maskotter. Første omgang ble spilt av Arsenals vanlige lag mot Ajax’ vanlige lag, mens 2.Omgang ble spilt av kjente eksfotballspillere på begge lag. For eksempel; Ian Wright, Patrick Vieira, Emmanuel Petit og David Seaman for Arsenal, og bl.a. Marco van Basten, Danny Blind, Johan Cruijff, Frank og Ronald de Boer for Ajax. Arsenal vant kampen 2-1 etter mål av Thierry Henry og Nwankwo Kanu; Klaas-Jan Huntelaar hadde gitt Ajax en tidlig ledelse. Ajax fikk også straffepark i kampen, etter at Gilles Grimandi felte Edgar Davids bakfra, men Ronald de Boer bommet på straffen, noe som meg meget stor sannsynlighet ble gjort med vilje slik at Bergkamp kunne avslutte karrieren med seier i sin testimonial kamp. Spillemåte. Dennis Bergkamp spilte ofte i rommet mellom første spissen og midtbanen. Hans eksepsjonelle ro og kontroll gjorde at han skapte mange scoringsmuligheter, og derav kallenavnet ’The Iceman’ (Ismannen, kald som is). Bergkamp har uttalt at han gjerne tenkte seg ut akkurat hvordan han skulle utføre målet sitt og det til og med før sjansen kom, noe som førte til at han så å si kunne gjøre trikset i blinde. To gode eksempler på dette er ’goal of the season 2002’-målet mot Newcastle den 2. mars 2002, og seiersmålet til Nederland mot Argentina i kvartfinalen i VM 1998. Målet mot Newcastle ble kåret til Premier Leagues andre beste mål i ligaens ti første år etter David Beckhams lobb mot Wimbledon i 1996. Begge disse målene viste Bergkamps utrolige spissegenskaper; Hans briljante ballkontroll, hans sublime første touch, hans evne til å komme seg forbi forsvarere ved kvikk tenking, og hans valg til å score (eller målgivende pasninger) fra utsiden av 16-meteren. Videre kan man se analyse av Newcastle målet på BBC Sports nettside, og målet mot Argentina kan bli funnet i videoarkivet til FIFAs VM nettside Bergkamp har tidligere uttalt at hans ideal i barndommen var Glenn Hoddle, men har flere ganger nektet at han er Spurs supporter; «Kanskje jeg var..kanskje jeg er, litt annerledes enn andre spillere. Andre spillere vil si at Pelé, Maradona eller Cruijff var deres idoler, jeg ville si Glenn Hoddle. Hovedpoenget er at jeg var fan av Glenn Hoddle. Når man ville se Glenn Hoddle spille, måtte man se på Tottenham. Folk antyder ofte at jeg er Spurs supporter, men det er ikke sant. Jeg var supporter av Glenn Hoddle, ikke av Spurs». Trenerkarriere. Dennis Bergkamp var aktuell som speider for Arsenal, eller som trener for Arsenals ungdomslag rett etter at han hadde lagt opp, men Bergkamp uttalte selv at etter 25 år med toppfotball trengte han en pause. 9. april ble det kjent at Dennis Bergkamp selv hadde meldt seg på et forkortet trenerkurs, spesielt tilrettelagt for tidligere proff-fotballspillere. Senere ble det kjent at Bergkamp kommer til å gå i praksis i Ajax under trener Marco van Basten. Dermed er Bergkamp tilbake i klubben som han spilte i fra 1986–1993. Fra 24. oktober 2008 til Juli 2009 var Dennis Bergkamp assistent-trener for Nederland B under ledelse av Johan Neeskens. Etter avviklingen av Nederlands B-landslag er Bergkamp nå trener for Ajax' A1-lag, juniorlaget. Sagt av andre om Bergkamp. I «Brilliant Orange» (ISBN 0-7475-5310-6), David Winners analyser av måten nederlandsk fotball og nederlandsk kultur blender, analyserer skulptøren Jeroen Henneman effekten av Dennis Bergkamps pasninger og hvordan de kan splitte et forsvar: «Det er et mirakel. I et øyeblikk er banen smal og trang, i det neste er det stort og vidt». Bergkamps kontroll og ferdigheter i å sentre ballen har gjort at han er yndling blant Arsenals supportere, som har gitt ham kallenavnet «Gud». Andre av Bergkamps kallenavn er blant andre «Dennis the Menace», «The Dutch Master», «Iceman», «Bergy» og «Beavis». Flyskrekk. Dennis Bergkamp er velkjent for sin frykt for å fly. Noe som utviklet seg etter at det nederlandske landslaget var involvert i en episode med flyet under VM 1994 i USA. Det nederlandske landslaget fløy sammen med en gruppe journalister, en av journalistene begynte å gjøre bemerkninger om at det var lang ventetid, og lurte på om det kanskje var en bombe om bord på flyet. Dette førte til at mange av passasjerene ble sjokkerte, noen fikk panikk og spesielt Bergkamp ble truffet av panikken. Helt siden den gangen har Bergkamp mislikt å fly. Dette førte til kallenavnet «Non-Flying Dutchman» ("den ikke-flygende hollender"), en parodi på «Den flygende hollender». Dette gjorde at Bergkamp ikke lenger kunne spille kamper utenfor England, og han var villig til å kjøre eller ta tog om han ble spurt, og om det virkelig var viktig at han ble med på bortekamper utenfor England. På grunn av lang reisetid førte det til at han gikk glipp av de fleste bortekamper i Europa. Privatliv. Dennis Bergkamp er gift med Henrita Ruizendaal som han har fire barn med. Bergkamp er bestevenn med Marc Overmars. Overmars ble til tider kritisert under sin tid i Arsenal for «å ikke ville sentre ballen til andre enn kamerat Bergkamp». Karriere statistikk. "(Klubbstatistikk avsluttet 28. oktober 2008)" Chichester. Chichester er administrasjonsbyen i West Sussex, England. Byen tilhører og er administrasjonssenter for distriktet Chichester. Byen har et befolkningstall på omkring 25 000, mens distriktet har omkring 100 000 innbyggere (2004). Området antas å ha vært et brohode under den romerske invasjonen av Britannia, og sentrum ligger over den romerske byen Noviomagus. Like ved byen, ved Fishbourne, er en romersk villa utgravd av arkeologer. Noviomagus ble ødelagt mot slutten av det 4. århundre av Ella av Sussex, og en ny by ble anlagt av hans sønn Cissa. Kongen ga byen navn etter seg selv, og gjorde den til kongelig residensby og dermed hovedstad for kongedømmet Sussex. Chichester beholdt det romerske gatenettet, og har derfor gater som går ut i de fire himmelretninger fra markedsplassen. Der står Chichesterkorset, en struktur som ble bygget av Edward Story, biskop av Chichester 1477–1503. Mye av bymuren er bevart. Chichesterkatedralen er viet til Den hellige treenighet, og har St. Richard av Chichesters helgenskrin. Spiret, som var bygget av svak lokal stein, kollapset uten forvarsel og ble gjenoppbygget i det 19. århundre. I skipet er det rester etter et romersk mosaikkgulv. Byen er kjent for den årlige festivalen "Chichester Festivities", hvor det blant annet er teaterforestillinger. Eduard Dietl. Eduard Wohlrath Christian Dietl (født 21. juli 1890 i Bad Aibling i Bayern, død 23. juni 1944 ved Hartberg i Steiermark i Østerrike) var en tysk generaloberst under andre verdenskrig. Han var sentral under kampene om Narvik og senere kampene på Murmanskfronten. Bakgrunn. Han var sønn av finansmannen Eduard Dietl og hans kone Lina. Etter Abitur trådte han inn i det 5. bayerske infanteriregiment, "Großherzog Ernst Ludwig von Hessen". Etter studier ved krigsskolen i München ble han i 1911 utnevnt til løytnant. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 var han troppssjef i et maskingeværkompani, og mot slutten av krigen ble han forfremmet til kaptein og overtok som kompanisjef. Han ble såret tre ganger og dekorert for sin innsats. I 1919 gikk han inn i et av de høyreorienterte frikorpsene, som kjempet mot kommunistene, ledet av Franz Ritter von Epp. Han sluttet seg samme år til det lille partiet "Deutsche Arbeiterpartei", det senere NSDAP. Eduard Dietl var en god skiløper og deltok i mange nasjonale og internasjonale konkurranser. Under de olympiske vinterleker i 1936 var han leder for den tyske skitroppen. Han giftet seg med Gerda-Luise Haenicke i 1926 og de fikk fire barn. Hun var datter av general Siegfried Haenicke. Mellomkrigstiden. Til tross for reduksjonen av hærstyrkene som følge av Versailles-traktaten, ble Dietl overført til det nye Reichswehr. Her ble han kompanisjef for den 3. bergjegerbataljonen i det 19. bayerske infanteriregiment. Han meldte seg ut av NSDAP i 1921 på grunn av forbudet for offiserer mot å være medlem av politiske partier. Han beholdt imidlertid kontakter til partiet. Den 9. november 1923 sto han klar med sine soldater for å støtte kuppforsøket i München, men da dette mislyktes, begynte han som taktikklærer ved infanteriskolen i München. Han fikk igjen kommandoen over sin gamle bergjegerbataljon i 1928, og ble i 1930 forfremmet til major. I 1933 ble han oberstløytnant. Som oberst overtok han i 1935 kommandoen over bergjegerregimentet i Füssen. Etter innmarsjen i Østerrike 12. mars 1938 ble han som generalmajor sjef for 3. bergjegerdivisjon i Graz. Holdninger. Eksempel på Dietls rasistiske holdning er hans meget alvorlige «formaning til ledere av alle tjenestegrader», hvor han kort før julaften 1942 innskjerper de generelt gjeldende bestemmelsene om ekteskap mellom tyske soldater og nordiske kvinner. Han avviste kategorisk ekteskap mellom tyske soldater og norske kvinner, fordi det for det første «bare dreide seg om mindreverdige representanter av nabofolket» og «rasemessig drivgods», og for det andre fordi det hjemme i Tyskland ventet «hundretusener friske tyske jenter og også dessverre tallrike unge krigsenker på hjemvendende soldater». Dietl var kjent som veldig folkelig, og det gode forholdet han hadde til sine undersåtter ble sterkt fremhevet i propagandaen, og derfor ble han en av de mest populære tyske hærførerne og en virkelig «NS-mønstergeneral». Krigsforbrytelser. Det første gjelder videreformidlingen av det såkalt Kommisar-ordren som i juni 1941 var blitt utarbeidet på initiativ fra hærledelsen. Hitler hadde i en tale den 30. mars 1941 krevd en krigsforbrytersk framgangsmåte mot USSR, hvor i han erklærte at hæren, ved dette slaget mellom to verdensanskuelser, måtte distansere seg fra den vanlige holdningen om soldatmessig kameratskap. Via Gebirgskorps Norwegen og Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst ble denne befalingen også videreformidlet til Dietl av ham kunngjort. Også i befalingsområdet til Dietls 20. Gebirgsarmee ble krigsfanger gitt videre til den beryktede Sicherheitsdienst (SD) for avretning. Den andre anklagen gjelder feltfangeleirene i Finland og Nord-Norge, de såkalte «Konzentrationslager für die Wehrmacht». I Nord-Norge ble flere tilbaketrekningsveger bygd eller forbedret på befaling fra Dietl. Til disse ble også enheter av straffefanger tilhørende organisasjon Todt benyttet, såkalte «Myrsoldater». Andre enheter ble også satt opp i Zinna/Torgau; det dreide seg om arbeidsslaver fra feltstraffeleirene I og II i Finland og Norge, hvilke Dietl var troppsmessig ansvarlig for. Disse feltstraffeleirene var militære varianter av tilsvarende tilintetgjørelsesleirene for sivile og krigsfanger. Til dette straffesysemet hørte f.eks. fotmarsjen fra Rovaniemi til Petsamo, hvor for svake straffesoldater stadig vekk ble drept med nakkeskudd. Også etter sommeren 1942 ble det utført vilkårlige avretninger eller sadistisk mishandling av tyske straffesoldater, av Wehrmacht-vaktpersonell. Dietl hadde den 16. juni 1942 utilslørt truet straffesoldater med skyting hvis de ikke var i stand til å fullføre marsjen. Hjørundfjorden. Hjørundfjorden er en arm av Storfjorden i kommunene Ørsta og Sykkylven på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Fjorden er 33 kilometer lang, og regnes av mange som en av de vakreste i verden. Dette fordi den er omkranset av en mengde spisse fjelltopper på begge sider. Fjellene rundt Hjørundfjorden er Sunnmørsalpenes kjerneområde. Ytterst i nord er fjorden 2,5 kilometer bred. Den smalner mot fjordbunnene. På det dypeste er den 441 meter, målt sør for Stavset og 440 meter utenfor Molaupen. Norangsfjorden er en sidefjord til Hjørundfjorden. Næringer. I hovedsak er jordbruk og turisme næringsvei i området. Rundt fjorden ligger rundt 70 små vann. Et av disse er Tussevatnet, som har gitt navn til kraftselskapet Tussa. Selskapet har i Hjørundfjorden hatt utgangspunktet for sin vekst med Tussa kraftverk på Bjørke og senere flere mindre småkraftverk langs hele Hjørundfjorden. Samferdsel. Fergesambandet mellom Sæbø og Lekneset er en del av Riksvei 655 mellom Ørsta og Tryggestad i Stranda kommune. Denne strekningen betjenes også av en rute mellom Skår, Lekneset, Sæbø, Trandal og Standal. For de veiløse grendene Skår og Trandal er fergsambandet den eneste faste transportforbindelsen med omverdenen. Fra Standal går det vei langs fjorden nordover til Festøy, hvor Hjørundfjorden går over i Storfjorden. Festøy ligger på strekningen E39. Herfra går det ferge til Solevåg på nordsiden av Storfjorden og til Hundeivik på motsatt side av Hjørundfjorden. E39 går vestover langs Storfjorden mot Ørsta. Rasfare. Fjorden er ekstremt utsatt for ras av de fleste slag. Av de fem største kjente snøskred i Norge som har tatt flest liv, har tre rammet Hjørundfjorden eller sidearmen Norangsfjorden: 28 døde i Skylstadskredet 16. februar 1679, samme dag som 27 personer døde i Valsetskredet. 27 mistet livet da et skred fra fjellet Otóla rammet et brudefølge i tre båter på fjorden 1. januar 1770. I nyere tid mistet tre mennesker livet da skredet Korsen 19. februar 1968 utraderte grenda Rise i Bondalen, og sju i november 1971 ved Molaupen. Etymologi. Fjordens navn kan komme av «sverd» (hjorr) da fjordens form kan sammenlignes med et sverd. En annen teori er at den er oppkalt etter "Hjørungane". Dette er tre stener som ligger ytterst i fjorden. Fjordens navn har ofte blitt forvekslet med Hjørungavåg. Dette har ført til usikkerhet om hvor Jomsvikingslaget sto, med blant annet teorier om at Bue Digres gull skulle ha blitt gravet ned på Bjørke. Innerst i Hjørundfjorden på Bjørke ble det også utført leting og utgravning for å bevise teorien, uten at dette lyktes. Synkopat. Synkopat er et noise-band fra Trondheim som ble stiftet i 2003 av Arnfinn Killingtveit, Magne Hoven, Hanstein Rommerud og Lars Gunnar Eggen. I 2004 kom også Espen Jerve med i bandet. Skårasalen. Skårasalen (1542 moh.) er et fjell i Ørsta kommune i Møre og Romsdal, det er regnet som en del av Sunnmørsalpene. Fjellet ligg ved Hjørundfjorden og er lettest tilgjengelig fra Kvistaddalen. Fjellet er det syvende høyeste fjellet i Norge etter primærfaktor. Kolåstinden. Kolåstinden (1432 moh.) er et fjell i Ørsta kommune på Sunnmøre. Fjellet er det 29. høyeste fjellet i Norge etter primærfaktor. Fjellet er enklest tilgjengelig fra området ved Standalhytta på Standaleidet. I den store botnen nordøst for toppen ligger en helårlig bre. Kolåstinden er lettest å bestige vinter eller vår på ski over breen. Om våren på fast snø også til fots. Isøks kan være til hjelp. En breglepp åpner seg i normalruta nord for toppen omtrent i slutten av juni hvert år. Resten av året bør en ha med brevante folk og gå i taulag. Krevende klatreruter langsetter østryggen og fra Romedalen. På den lavere ryggen rett sør for toppen ligger de lett tilgjengelige pinnaklene Fingeren og Sylen. De nærmeste omgivelser består av Sætretindane (Søre Sætretind og Nordre Sætretind) i øst, Kjerringa i vest og Romedalstinden i nord. Lenger nord ligger Molladalen med bl.a. Jønshorn (Ramoen) og den kjente pinnakkel Bladet. Kolåstinden gir namn til Kolåshalvøya som bygdebyene Ørsta og Volda ligger på. Som kuriosa kan nemnes at Egil «Drillo» Olsen og en trenervenn fra Ålesund i et eget NRK-program forsøkte å bestige Kolåstinden, men måtte gi seg pga. værforholdene. Murasaki Shikibu. Murasaki Shikibu (紫 式部 "Murasaki Shikibu"; født ca. 973, død ca.1014) var forfatterinne og poet. Hun tjente ved det keiserlige hoffet under Japans Heian-periode. Hun skrev blant annet "Genji monogatari" (Fortellingen om Genji) på japansk mellom ca. år 1000 og 1008. Denne boka er en av verdenshistoriens første og mest berømte romaner. Murasaki ble oppfostret av faren Tametoki som var en lærd og offiser ved hoffet. Dette var uvanlig fordi det på den tiden var normalt at par levde separat og at barn bodde hos moren og hennes familie. Faren ga henne i tillegg samme utdannelse som gutter, og hun fikk opplæring i blant annet kinesisk som var hoffets offisielle språk. Jenter fikk som oftest opplæring i kana-stavelsene (hiragana og katakana) og diktning. Faren roste hennes intelligens og evner, men beklaget seg over at hun var «født kvinne». Ved hoffet var hun tjener for keiserinne Shoshi/Akiko, og kan ha blitt ansatt av Fujiwara Michinaga for å tjene keiserinnen. Tre verk er tilskrevet Murasaki, hvorav det mest berømte er "Genji monogatari". "Murasaki Shikibu Nikki" (Murasaki Shikibu-dagboka) og Murasaki shikibu-samlingen ble begge utgitt etter hennes død. Murasaki shikibu-samlingen var et utvalg av 128 dikt skrevet av Murasaki. Hennes virkelige navn er ukjent. I følge hennes dagbok fikk hun kallenavnet «Murasaki» etter en skikkelse i "Genji Monogatari" mens «Shikibu» henviser til farens stilling i seremoni-byrået ("shikibu-shō"). Ion. Et ion (gresk: ἰόν, «en som går») er et elektrisk ladd atom. Et positivt ladd ion, "kation", oppstår når et atom har underskudd på elektroner, mens et negativt ladd ion, "anion", oppstår når et atom har overskudd på elektroner. Ioner med motsatte ladninger tiltrekker hverandre og kan danne ionebindinger. Metaller danner positivt ladde ioner, altså kationer. Danningen av ioner blir kalt ionisering. Et samlet ion som ikke er i løsning, eller en gass med et visst antall ladde partikler, blir kalt plasma. Dette blir sett på som den fjerde aggregattilstanden fordi den oppfører seg svært ulikt fra andre gasser, væsker eller faste stoffer. Ulike typer ioner. I et nøytralt atom er tallet på protoner og elektroner likt. Dersom et ion har flere protoner enn elektroner har det positiv ladning og er et kation. Dersom det har flere elektron enn proton er ladningen negativ og ionet er et anion. Ioner kan lages av et enkelt atom (for eksempel klorid, Cl-) eller av molekyler som sammensatte ioner. For ioner dannet av ett atom, er ioneradiusen til anionet større enn atomradiusen til grunnstoffet. Ioneradiusen til kationet mindre enn atomradiusen. Formler for ion. I kjemien uttrykkes ladningen til et ion ved hjelp av et hevet pluss- eller minustegn etter formelen for ionet, med et tall foran ladningen dersom den er større enn en. Det enkle hydrogenionet skrives for eksempel som H+, mens sulfat blir skrevet SO42-. Biologisk betydning. Ioner er viktige for alt liv. For eksempel har ion av natrium, kalsium og kalium flere oppgaver i cellene, spesielt i cellemembranen. Planter tar opp mineraler i ioneform. Ettersom de må bruke energi for å flytte de elektrisk ladde partiklene inn i roten, har de en rekke ionepumper der kationer de trenger blir byttet mot positive hydrogenioner, mens anion blir byttet mot negative hydroksidioner. Ettersom planter som regel tar opp flere kationer enn anioner, vil jorda rundt rotnettet etter en tid bli sur. Historie. Kationet går mot en negativt ladd anode Michael Faraday var den første som omtalte ion rundt 1830 for å snakke om de delene av molekylet som enten gikk til en negativt ladd anode eller til en positivt ladd katode. Han brukte det greske ordet ἰόν, 'en som går'. "Anion" betyd da «noe som går opp» mens "kation" betyr «noe som går ned». Det var likevel først i 1884 at mekanismene bak det som skjedde i Faradays elektrolyse ble forklart av Svante Arrhenius i sin doktoravhandling. Da teorien til slutt ble godtatt, ble han tildelt Nobelprisen i kjemi i 1903. Politi. Politi er offentlige myndigheter som skal håndheve og opprettholde lov og orden og bekjempe kriminalitet. Betegnelsen ble tatt i bruk i Frankrike på 1700-tallet, og er avledet fra det greske ordet "politeia", som betyr «borgerskap». Politiet har som regel monopol på bruk av makt (vold) mot statens innbyggere, dog i rettsstater underlagt lovgivning og juridisk kontroll. Oppgaver. Politiets hovedoppgave er å sikre trygghet, lov og orden, deretter er det prioritert å forhindre og forebygge straffbare handlinger og etterforske lovbrudd (forseelser og forbrytelser). Den mest sentrale oppgaven er å beskytte liv og eiendom, og å opprettholde eller gjenopprette offentlig ro og orden. Politiet pågriper personer som mistenkes for lovbrudd, og holder disse i varetekt til mistanken er vurdert av domstolene. Et særlig dansk og norsk fenomen er at også den anklagende myndighet – påtalemyndigheten – er administrativt integrert i politietaten. I praksis er det politijurister som leder politietterforskningen, i kraft av rollen som påtalemyndighet. Politijuristene (politiadvokatene og politifullmektigene) opptrer også som anklagere for domstolen, og har myndighet til å avgjøre om straffeforfølgning skal fortsette eller innstilles i enkelte saker. Trafikkontroll er en av politiets oppgaver og utføres gjerne av egne politiavdelinger. Politiet er også en del av redningstjenesten, og bistår brannvesen og ambulansetjenesten ved ulykker og katastrofer. Politistyrker er inndelt i ordenspoliti, som patruljerer og opprettholder ro og orden, og kriminalpoliti, som etterforsker lovbrudd. I landdistrikter kan en egen lensmann eller sheriff være stedets lokale politimyndighet. I enkelte land er den tjeneste som er ansvarlig for nasjonens indre sikkerhet, sikkerhetstjeneste, også en del av politiet, ofte benevnt som sikkerhetspolitiet, så som Politiets sikkerhetstjeneste i Norge eller Politiets Efterretningstjeneste i Danmark eller Säkerhetspolisen i Sverige. Historie. I oldtiden var det militæret som hadde ansvaret for å opprettholde lov og orden i byene. Romerriket hadde et meget effektivt system inntil riket begynte å smuldre opp, og bystatene i Hellas hadde egne militære styrker som utførte politioppgaver. Fra det 5. århundre begynte de forskjellige høvdinger og monarker i Europa å ta på seg ansvaret for oppgavene. De gav gjerne oppgavene videre til lokale adelsmenn, som i sin tur gjerne oppnevnte en konstabel. Denne stillingen var ofte ubetalt, og ble i stedet lønnet gjennom visse fordeler. Den første organiserte og betalte politistyrke ble opprettet i London i 1663, for å styrke den ubetalte styrken man allerede hadde. Dette spredde seg til andre steder i Storbritannia, slik at de halvoffisielle «tyvefangerne» og de ubetalte konstablene, som var beryktet for korrupsjon og vilkårlig behandling av folk, ble erstattet med profesjonelle. Storbritannia var igjen ute med en nyvinning fra innenriksminister sir Robert Peel i 1829 fikk gjennom en lov som opprettet Metropolitan Police Service. Den regnes som den første moderne politistyrke, og er mønster for politiets oppbygning i en rekke land. Naomi Campbell. Naomi Campbell (født 22. mai 1970 i Streatham, London) er en engelsk modell, skuespiller, popartist og forfatter. Hun ble oppdaget allerede som 15-åring og var den første sorte modellen som prydet forsidene til amerikanske "TIME" og den franske og engelske utgaven av "Vogue". Eksterne lenker. Campbell, Naomi Campbell, Naomi Diego Fajardo Chacón. Diego Fajardo Chacón var generalguvernør på Filippinene 11. august 1644 – 25. juli 1653. Han stilte sin forgjenger i embedet, Sebastian Hurtado de Corcuera, for retten, og holdt ham fengslet i fem år. Han ble dominert av sin sekretær Eustacio de Venegas til september 1651. Han vant en rekke sjøslag mot hollenderne i mars, juli og august 1646, og bygde ut befestningene rundt Manila. Fajardo Chacón, Diego Fajardo Chacón, Diego Dosent. Dosent (av latin "docere", undervise, fra tysk "Dozent" over dansk "docent") er en tittel på en innehaver av et "dosentur", som er en forsknings- og undervisningsstilling ved universiteter og høyskoler. Dosent kan også være en tittel som er knyttet til vedkommendes vitenskapelige kompetanse. Tittelen dosent som brukt i Skandinavia tilsvarer omtrent den britiske tittelen "Reader". Danmark. Dosent (dansk: "docent") er en stilling plassert mellom universitetslektor (førsteamanuensis) og professor. Dosentstillingen tildeles som regel lektorer som har hatt en vesentlig vitenskapelig produksjon på internasjonalt nivå og som gjerne har ytt en særlig innsats innen sin institusjons undervisning. Tradisjonell bruk av dosenttittelen i Norge (frem til 1985). Tidligere var det som regel bare en professor ved hvert institutt ved norske universiteter. Vitenskapelig ansatte med tilsvarende kompetanse hadde tittelen dosent. Det var likevel et noe større krav til faglig bredde for professorer, mens dosenter kunne ha en noe smalere faglig innretning. Det ble i regelen forventet en noe større vitenskapelig produksjon fra professorer, men personer i dosentstilling kunne likevel i mange tilfeller være bedre kvalifisert enn innehaveren av professoratet. Den eneste muligheten til å bli professor var å søke på ledige professorater, som det var få av, og det kunne gå lang tid mellom hver gang de ble ledige. Tittelen dosent bortfalt ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene i Norge i 1985, da alle dosenter fikk professortittel. Den tradisjonelle ordningen i Norge tilsvarte ordningen i Danmark. Den norske dosenttittelen kunne oversettes til engelsk både som Professor og Reader, evt. brukte man den direkte engelske oversettelsen Docent, men dette ordet kan bety mange ting på engelsk. Høgskoledosent. Dosenttittelen eksisterte ved regionale høyskoler i formen "høgskoledosent", som primært var en høyere undervisningsstilling. I motsetning til dosenttittelen ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene ble denne tittelen ikke avskaffet i 1985. Undervisningsdosent/dosent – opprykksstilling fra førstelektor. Stillingen "undervisningsdosent" ble vedtatt innført som stillingstittel i 2003. I 2006 ble tittelen bestemt endret til bare "dosent" og det ble vedtatt innført en opprykksordning fra førstelektor. Opprykket til førstelektor og ny type dosent bygger på undervisningsmessige kvalifikasjoner, og er et alternativ til opprykk til stillinger som førsteamanuensis og professor, som bygger utelukkende på vitenskapelige kvalifikasjoner. Titlene førstelektor og undervisningsdosent/(ny type) dosent er mest brukt ved høyskolene, men kan i prinsippet brukes ved alle lærestedene. Ved universitetene er likevel hovedregelen at undervisningen skal være forskningsbasert, slik at faste stillinger aldri vil lyses ut som dosentstillinger. Det kan likevel tenkes at fast ansatte på universitetslektor- og førstelektornivå vil kunne kvalifisere seg for opprykk til dosent. Denne (undervisnings)dosentstillingen er en videreføring av høgskoledosent-stillingen, og ikke av den tradisjonelle dosentstillingen (ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene) i Norge. Sverige. I Sverige er dosent (svensk: "docent") en akademisk tittel som kan tildeles etter 4 års heltidsforskning etter doktorgrad. Å være dosent er ikke et «yrke», men en vitenskapelig kompetansemarkering som gir rett til å undervise og veilede på alle nivåer på universiteter og høyskoler, og å være opponent og komitémedlem i doktorgradskomitéer. En dosent kunne i Sverige tidligere være ansatt med stillingstittelen dosent, eller være «antatt som ulønnet dosent», og tilsvarer da den tyske Privatdozent-ordningen. Dosenter er i dag som regel ansatt ved institusjonen hvor de er dosenter (evt. er de emeriterte), men ikke som dosenter, men vanligvis som universitetslektor eller høyskolelektor (førsteamanuensis). Dosenttittelen beholder man på livstid, med unntak av de som utnevnes til professorer, som ikke lenger anvender tittelen. Tyskland. I Tyskland brukes dosent (tysk: "Dozent") som en generisk betegnelse på enhver som underviser innen høyere utdannelse, dvs. om alt fra professorer til innleide timelærere. Ordet inngår også i stillingen "privatdosent" ("Privatdozent"), som er en person som har fullført habilitasjon og som har rett til å undervise ved et universitet, men uten å være fast ansatt som professor. Sveits. I Sveits er dosent (tysk: "Dozent") den vanligste stillingsbetegnelsen på faste vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler. Tittelen professor brukes som ærestittel og tildeles særlig fortjente forskere. Det skilles mellom "hauptamtliche Dozenten", dvs. dosenter i fulltidsstilling, og "nebenamtliche Dozenten", dosenter i deltidsstilling. Spelthorne. Spelthorne er et distrikt i Surrey, England. Det omfatter byene Ashford, Laleham, Shepperton, Staines, Stanwell og Sunbury. Området var tidligere del av Middlesex, men da dette grevskapet ble innlemmet i Stor-London i 1965 ble området overført til Surrey. 1. april 1974 ble Sunbury og Staines slått sammen til Spelthorne. Distriktet forble innenfor Londons politidistrikt inntil 2000. Navnet kommer fra et av de gamle administrasjonsområdene i Middlesex, som dengang dekket deler av det som i dag er Hounslow i London. Shepperton. Shepperton er en liten by i distriktet Spelthorne, som ligger i Surrey, England. Den ligger ved Themsen, og deles i to av motorveien M3. Navnet kommer fra "Shepherds Town", «Sauegjeterbyen». Den eldste delen er området rundt Church Square. Byen har senere vokst nordover, da det ble anlagt en jernbanestatsjon omkring halvannen kilometer nord for sentrum. Det er togforbindelse til Waterloostasjonen i London. Shepperton Studios, et av Englands viktigste filmstudioer, ligger i byen. Forfatteren James Graham Ballard bodde der, og H.G. Wells nevner byen i boken "Klodenes krig", der den blir ødelagt. Solan, Ludvig og Gurin med reverompa. "Solan, Ludvig og Gurin med reverompa" er en av Norges første helaftens tegnefilmer. Filmen varer 76 minutter og var ferdig i 1998. Den bygger løselig på Kjell Aukrusts bok "Gurin med reverompa", som kom ut 1991, og for øvrig på andre figurer fra Aukrusts typegalleri. Medvirkende på tegnesiden av filmen var Svein Samuelsen. Emanuel Schikaneder. Emanuel Schikaneder, egentlig "Johann Joseph Schickeneder" (født 9. september 1751 i Straubing, Bayern, død 21. september 1812 i Wien) var en tysk og østerriksk skuespiller, sanger, regissør, dikter og teaterdirektør. Han er mest kjent for å ha skrevet librettoen til "Tryllefløyten". 1773 trådte han inn i "Moserschen Schauspielgesellschaft" og ble senere deres regissør. Arbeidet førte ham i 1780 til Salzburg, hvor han ble kjent med Wolfgang Amadeus Mozart. I Wien ledet han fra 1785 Kärntnertortheater og spilte også i Burgtheater. Keiser Josef II nektet ham å oppføre et teater foran bymuren, derfor dro han til Regensburg i Bayern. Han dro derimot snart tilbake til Wien, der et teater ble oppført på hans anmodning i Wiens dengang største leiegård, "Freihaus auf der Wieden". Dette teateret åpnet 12. juli 1789 med et stykke skrevet av ham, "Der dumme Anton im Gebirge". 30. september 1791 fant preimeren på hans største suksess sted her, syngespillet Tryllefløyten med musikk av Mozart. Schikaneder spilte selv rollen "Papageno". Angivelig ga suksessen så store inntekter, at Schikaneder (med hjelp av Kaufmanns "Zitterbarth") kunne bygge et nytt teater, "Theater an der Wien", rett i nærheten. Freihaus-teateret ble stengt i 1801. Theater an der Wien ble også åpnet med en Schikaneder-opera, nemlig "Alexander" den 13. juni 1801 med musik av Franz Toyber. Schikaneder benyttet kostbare dekorasjoner og effekter til sine forestillinger. Han ledet teateret til 1806 und dro deretter til Brünn og Steyr. Fordi krig førte til at tidens valuta sank i verdi fra 1811, tapte Schikaneder sin siste formue og døde åndelig forvirret som "tigger" (Honolka) i Wien. Emanuel Schikaneder skrev 55 teaterstykker og 44 libretti til opera og syngespill. Litteratur. Schikaneder, Emanuel Schikaneder, Emanuel Schikaneder, Emanuel Ildlandet. Ildlandet (spansk: Tierra del Fuego) er en øygruppe som utgjør sørspissen av Sør-Amerika. Den er skilt fra fastlandet ved Magellanstredet, hvor Ferdinand Magellan og andre tidlige oppdagere passerte gjennom. Navnet "Ildlandet" kommer av at Ildlenderne (den indianske urbefolkningen) pleide å tenne bål langs strendene. Charles Darwin gjorde omfattende undersøkelser av dyre- og plantelivet på øyene. Øygruppa har et areal på 73 746 km², hvorav ca. 1/3 tilhører Argentina (nordøstlige del) og 2/3 tilhører Chile (sørlige og vestlige del). Den chilenske delen er en fortsettelse av Andesfjellene og er fjellrikt med mange isbreer. Høyeste punkt er 2469 moh. (like høyt som Galdhøpiggen). Den argentinske delen er forholdsvis flatt lavland med steppe. Den største øya heter Isla Grande og utgjør 48 100 km². I tillegg kommer et stort antall mindre øyer, blant annet Isla Hornes. Der ligger Kapp Horn, som er Amerikas sydligste punkt. Klimaet på Ildlandet er kaldt og svært fuktig, men det vokser en del skog på øyene. I tillegg er det stadig voldsomme stormer i området, noe som har gjort Ildlandet fryktet blant sjøfolk gjennom tidene. Den mest kjente byen på Ildlandet er argentinske Ushuaia, som av mange regnes som verdens sørligste by. Andre regner chilenske Puerto Williams som verdens sørligste by. Stine. Stine og Stina er kortformer av navn som slutter på -stine eller -stina, som for eksempel Kristine og Kristina. Stine har navnedag den 5. desember i Norge. Stina har navnedag 24. juli i Sverige. Andre navn som slutter på -stine eller -stina og kan være mulige opphav til navnene: Augustina, Augustine, Ernestina, Ernestine, Justina, Justine, Karstine, Kerstine, Kirstina, Kirstine, Kjerstina, Kjerstine, Krestina, Krestine, Ristina, Torstine. Utbredelse. Stine er et mye brukt navn i Norge og Danmark, og Stina er mye brukt i Sverige. Navnene er lite utbredt i andre land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnene Stine og Stina i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Deutschnationale Volkspartei. «La de gamle flaggene få vaie» - Valgplakat fra 1932 Deutschnationale Volkspartei (det tysknasjonale folkepartiet, DNVP) var et høyrekonservativt politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt i november 1918 som etterfølger etter Deutschkonservative Partei, Freikonservative Partei og en rekke mindre partier. Også høyrefløyen i Nationalliberale Partei sluttet seg til DNVP. I 1922 brøt en rekke medlemmer som så seg som en del av den tysknasjonale bevegelsen ut og dannet Deutschvölkische Freiheitspartei. DNVP var preget av nasjonalisme, keiserlig konservatisme og høyreliberalisme. Partiet var en del av den «nasjonale opposisjonen» mot Weimarrepublikken. I motsetning til de konservative under keisertiden kunne partiet utvide sin sosiale basis. Ved siden av sine høyborger i argrarområdene øst for Elben, vant det også velgere i middel- og arbeiderklassen i byene. Mens partiet i begynnelsen aktivt bekjempet Weimarrepublikken, ble det senere mer moderat og deltok i regjeringer på riksnivå. Partiet ble oppløst etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Valgresultater. Parlamentsmedlemmet Heinrich Fassbender, som tidligere hadde vært medlem av DNVP og Deutsche Volkspartei, og etter krigen hadde sluttet seg til det liberale partiet FDP, forsøkte sammen med andre høyrekonservative å starte opp DNVP igjen i 1962. Partiet gikk senere inn i NPD. Kristine. Kristine er et nordisk kvinnenavn avledet av Kristian, som har opprinnelse i latinske "Chrístiána", en hunkjønnsform av mannsnavnet "Chrístiánus". Betydningen er «tilhører Kristus, kristen». Stine er en kortform av Kristine. Kristine har navnedag den 24. juli i Norge. Popularitet. Varianten "Kristīne" er blant de mest brukte kvinnenavnene i Latvia. Kristine var blant de mest brukte navnene på jentebarn i Norge i siste halvdel av 1800-tallet og igjen på 1980- og 1990-tallet. Kristina. Kristina og Christina er kvinnenavn avledet av mannsnavnet Kristian, som har opprinnelse i det latinske navnet "Christianus", «kristen». Dette kommer igjen fra det greske ordet "christós" som er en oversettelse av det hebraiske "masjiah", «salvet». Stina og Tina er kortformer av Kristina. Kristina har navnedag 24. juli i Sverige og Finland. "Christina" har navnedag samme dag i Danmark og "Kristiina" samme dag i Finland. Utbredelse. "Kristina" er svært vanlig i Litauen og Sverige, og "Krystyna" er et svært vanlig navn i Polen. Disse navnene er sammen med andre varianter av Kristina vanlige i de mange vestlige land. Kristina er mer utbredt enn variantene Kristin, Kristine og Kristi. Navnet "Kristina" er kjent i Sverige fra 1100-tallet, da den svenske kongen Inge Stenkilsson den eldre døpte sin datter Kristina. Formen "Christina" var et populært navn på norske jentebarn på 1980-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Deutsche Volkspartei. Deutsche Volkspartei (DVP) var et høyreorientert nasjonalliberalt parti i Tyskland. Det liberale folkebegrepet var preget av impulser fra romantikk og idealisme, og partiets velgere tilhørte hovedsakelig middel- og overklassen. DVP ble grunnlagt i desember 1918 av tidligere medlemmer av Nationalliberale Partei, anført av Gustav Stresemann, som var partiets formann frem til sin død i 1929. Selv om partiet først avviste Weimarforfatningen, og så seg som en del av den «nasjonale opposisjonen» mot Weimarrepublikken, deltok partiet i nesten alle riksregjeringer mellom 1920 og 1931. Dette skyldtes først og fremst Stresemanns rolle. Både Stresemanns politikk og regjeringsdeltagelsen var gjenstand for intern opposisjon. Stresemanns viktigste motstander innen partier var storindustrimannen Hugo Stinnes. Han og partimedlemmene rundt ham ønsket et tettere samarbeide med DNVP, det tysknasjonale folkepartiet. Mens DVP de facto var blitt en av Weimarrepublikkens støtter, tenderte det etter Stresemanns død i et stadig mer radikalisert politisk landskap til høyre. Det var imidlertid betydelig mer moderat enn partier som DNVP og NSDAP, og ved valgene i 1932 sank det til ubetydelig størrelse. Det ble oppløst i 27. juni 1933. Politikere fra DVP sluttet seg etter annen verdenskrig til CDU og FDP. Kristi. Kristi og Christi er kortformer av kvinnenavnet Kristina. Dette navnet er avledet av mannsnavnet Kristian, som har opprinnelse i det latinske navnet "Christianus", «kristen». Dette kommer igjen fra det greske ordet "christós" som er en oversettelse av det hebraiske "masjiah", «salvet». Utbredelse. Kristi er et sjeldent navn. Det er mange engelske varianter av navnet, hvorav "Christy" er den vanligste. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Kristi i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Christine. Christine er en opprinnelig fransk form av kvinnenavnet "Christina", som er avledet av Kristian. Betydningen er «den kristne». Popularitet. "Christine" er blant de mest brukte kvinnenavnene i Frankrike. Christine var mest brukt som navn på jentebarn i Norge på 1980-tallet. Nikolai. Nikolai (med kyrilliske bokstaver skrevet Николай) er et russisk mannsnavn som er avledet fra det greske Nikolaus. Den opprinnelige betydningen er «seier» og «folk». Nikolai har navnedag den 6. desember. Det er mange alternative skrivemåter av Nikolai: Nikolaj, Nikolay, Nicolai og Nicolay. Navnet er i slekt med den nordiske kortformen Nils og en lang rekke nasjonale varianter. På tysk er "Nikola" et kvinnenavn som svarer til Nikolai. Utbredelse. Nikolai er et svært vanlig navn i Russland og Estland. Varianten "Nikolaj" er mye brukt i Danmark. I Norge i 2006 er det 2314 menn som har Nikolai som første fornavn og 1952 menn som har Nikolai som eneste fornavn. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Nikolai og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Nicolay. Nicolay er et arkeologisk tidsskrift som utgis ved Historisk Filosofisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Tidsskriftet, som er oppkalt etter arkeologen Nicolay Nicolaysen, har eksistert siden 1967. Det er hovedsakelig et studentmagasin med populærvitenskapelig profil, hvor studenter får muligheten til å utgi kortere artikler. Nils. Nils er en nordisk kortform av det greske mannsnavnet Nikolaus som er dannet av ordene "nike", det vil si «seier», og "laos", «folk». Eldste belegg i Sverige er år 1455. Nils har navnedag den 6. desember. Nils har også gitt navn til julenissen. Nisse er en form av Nils, og nisse som navn på fjøsnissen eller haugbonden, kommer fra Danmark, der skikkelsen også kunne kalles «Niels» eller «Niels Gårdbo». Nisse ble ellers brukt i Skåne og i Norge mest på Østlandet. Den moderne julenissen har sin rot i helgenskikkelsen Sankt Nikolaus. Utbredelse. Navnet "Nikolas" var det 13. vanligste navnet i Norge på 1300-tallet. På første halvdel av 1600-tallet var "Nils" det sjette mest brukte mannsnavnet i Norge. Varianten "Niels" var et svært vanlig navn i Norge på 1700-tallet. Statistisk sentralbyrås navnestatistikk viser at "Nils" i perioden 1880–1900 var blant de fem til ti mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge. Det var i 2006 over 14 000 norske menn som hadde "Nils" som det eneste eller som en del av fornavnet. I Sverige er "Nils" er et av de mest brukte fornavnene, med over 140 000 navnebærere i 2006. Navnevarianten "Niels" er et av de mest brukte fornavnene i Danmark, med over 43 000 navnebærere i 2007, og er også svært vanlig på Grønland. "Niels" var et svært populært navn på danske guttebarn født i perioden ca 1900–1920 og igjen i perioden ca 1940–1960. Kjente personer som heter Nils. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Nikolaus. Nikolaus er et gresk mannsnavn som betyr «seier» og «folk». Navnet Nikolas/Nicolas/Nicholas/Nichlas er en variant av dette. I tillegg kommer avledede former som Nikolai og Nils, og kortformer som Klaus, Claes, Clas og Klas og Nick. Nikolaus og Nikolas har navnedag den 6. desember. Utbredelse. På slutten av 1500-tallet var "Nicholas" et svært vanlig navn i England. "Nicolas" er i dag et vanlig navn i Frankrike og Chile, og "Nikólaos" er vanlig i Hellas. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Nikolaus og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. "Nikolas" var blant de mest brukte mannsnavnene i Norge på midten 1300-tallet. "Nils" har senere vært en mer populær form av navnet. Kjente personer som heter Nikolaus/Nikolas. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Cindy Crawford. Cynthia Ann Crawford (født 20. februar 1966 i Illinois) er en amerikansk modell og skuespiller. Hun var den første «moderne supermodellen» som poserte for "Playboy", og i det samme magasinet er hun rangert på 5. plass på listen over «de 100 mest sexy stjernene i det 20. århundre». Hun ble berømt i Norge som undertøysmodell for kleskjeden Hennes & Mauritz. I tillegg til å posere for "Playboy" har hun også prydet forsiden av over 600 magasiner, bl.a. "Vogue", "W", "People", "Harper's Bazaar", "ELLE" og "Allure". I perioden 1989 til 1995 var hun programleder for MTVs "House of Style". Crawford er i dag gift for andre gang med Randy Gerber, som hun har to barn med. Hun var tidligere gift med skuespilleren Richard Gere. Fernando Primo de Rivera y Sobremonte. Markgreve Fernando Primo de Rivera y Sobremonte av Estrella (født 1831 i Sevilla i Spania, død 1921 i Madrid) var en spansk offiser og politiker. Han var involvert i to spanske opprør i 1848 og 1866. Han var i to perioder generalguvernør på Filippinene (15. april 1880–10. mars 1883 og 23. april 1897–11. april 1898), den siste gangen under den filippinske revolusjon. Fernando Primo de Rivera kom fra Sevilla og var sønn av en general i den spanske flåte, og på morssiden barnebarn av en spansk visekonge. Han gikk tidlig inn i det militære og var involvert i omveltningene under dronning Isabela IIs regjeringstid. Under den annen carlistkrig erobret han Montejurra og Estella-plazaen (1876), og fikk deretter tittelen markgreve av Estella. Han var generalkaptein en kort tid i Madrid (1880). Samme år ble han generalguvernør på Filippinene (1880- 1883). På den tiden ble det strukket telegrafkabler som muliggjorde telegrafforbindelse mellom Madrid og Manila. Han oppløste tobakksmonopolet i 1881. Ellers var hans embedsperiode preget av endel korrupsjon. Tilbake i Spania ble han generaldirektør for infanteriet. I 1893 kjempet han i Melilla-kampanjen, og i 1895 ble han forfremmet til generalkaptein for hæren. Fra den 23. april 1897 var han igjen generalguvernør på Filippinene, og klarte nesten – men ikke helt – å – slå de revolusjonære på slagmarken; i én provins ble 30 000 filippinere drept. Istedet undertegnet han kompromissfredsavtalen i Biak-na-Bato den 14. desember 1897. Pakten innrømmet filippinerne en rekke politiske reformer, og de revolusjonære 800 000 peso i krigsreparasjoner, mot at de dro i landflyktighet. Revolusjonens leder general Emilio Aguinaldo og en rekke andre dro få uker etter til Hongkong. Den 3. mars 1898 meldte Primo de Rivera til den spanske koloniminister Segismundo Moret y Prendergast at kommandør George Dewey, som ledet en amerikansk flåteenhet som lå i Hongkong, hadde mottatt ordre om å gå til angrep på Manila. Den 13. april 1898 ble Fernando Primo de Rivera overraskende erstattet med Basilo Augustín Dávila. Da Primo de Rivera forlot Filippinene, blusset den filippinske revolusjon opp igjen, ettersom den spanske regjering ikke så ut til å komme med de reformer som den hadde lovet i Biak-na-Bato. Han var spansk krigsminister i regjeringen Maura (1907) og i regjeringen Data (1917), og formann for det øverste krigs- og marineråd 1920-21. Han døde i Madrid i 1921. Primo de Rivera y Sobremonte, Fernando Primo de Rivera y Sobremonte, Fernando Primo de Rivera y Sobremonte, Fernando Primo de Rivera y Sobremonte, Fernando Sigurd Friis. Sigurd Friis (født 1937) er en norsk offiser. Han har vært sjef for Befalsskolen for Infanteriet i Sør-Norge, bataljonssjef for kontingent XVI i Norbatt fra november 1985 til mai 1986 og senere sjef for Krigsskolen. Friis har også vært aktiv i Rotary i Kongsberg. Torleif Stein. Rolf Torleif Stein (født 2. november 1927) var bataljonssjef for kontingent IX i Norbatt fra mai til november 1982. Stein var ansvarshavende da Israel den 6. juni 1982 invaderte Sør-Libanon og etter hvert områdene helt opp til Beirut. Store deler av den israelske invasjonsmakten passerte gjennom den norske teigen. Birger Gunvaldsen. Birger Gunvaldsen (født 18. desember 1930, død 2001) var bataljonssjef for kontingent X i Norbatt fra november 1982 til mai 1983. Grossist. En grossist er en virksomhet som ivaretar funksjoner som er nødvendige for vareflyten mellom produsenter og importører på den ene siden og detaljister og andre aktører på bedrifts- eller institusjonsmarkedet på den andre. Uttrykket grossist henger sammen med det gamle tallbegrepet gross, som beskriver tolv dusin, dvs. 144 enheter. Grossisten tok inn varer i større partier og fordelte til detaljistene som i sin tur solgte til kunder som bare skulle ha få enheter av gangen. En som driver grossistvirksomhet blir også betegnet som «grosserer». Slik næringsvirksomhet kan drives som enkeltmannsforetak eller i aksjeselskap (AS) som er det mest vanlige. I følge de Forente Nasjoners statistikkavdeling er "grossist" (engros)-virksomhet videresalg (salg uten bearbeiding) av nye eller brukte varer til detaljister og industrielle, kommersielle, institusjonelle eller profesjonelle brukere, eller til andre grossister. Det kan også innebære å opptre som en agent eller megler for kjøp eller salg av varer for slike personer eller selskaper. Grossister er ofte involvert i innhenting, sortering og gradering av varer i store partier, som deretter brytes opp, ompakkes og redistribueres i mindre partier. Lydia (navn). Lydia er et kvinnenavn etter oldtidsriket Lydia. Navnet Lidia er en variant av Lydia. Lydia har norsk navnedag den 13. desember. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Lydia i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Himno Nacional de Chile. Himno Nacional de Chile (instrumentalversjon), framført av "United States Navy Band" Himno Nacional de Chile eller eller Dulce Patria, recibe los votos er den chilenske nasjonalsangen. Den har tekst av Eusebio Lillo Robles, refreng av Bernardo de Vera y Pintado og melodi av Ramón Carnicer i Batlle. Ilevollen. Ilevollen ligger i bydelen Ila i Trondheim. Ilevollen er kjent for et stort slag mellom Sverre Sigurdson og Magnus Erlingsson i 1180. Sverre Sigurdson vant slaget, og Magnus Erlingsson måtte trekke seg ut av Trøndelag. Historiens første 17. maitog gikk fra Ilevollen i 1826 med Matthias Conrad Peterson som initiativtaker. Domstoladministrasjonen. Domstoladministrasjonen er et norsk uavhengig forvaltningsorgan med ansvar for administrativ støtte for alle landets alminnelige domstoler samt jordskiftedomstolene. Domstoladministrasjonen har budsjettmyndighet, ansvar for kompetanse- og utviklingsarbeid og informasjonsvirksomhet både innenfor domstolene og eksternt. Toralv Nordbø. Toralv Ottar Nordbø (født 7. juli 1949) var oberst og militærrådgiver ved Norges permanente delegasjon til OSSE i Wien. Han var bataljonssjef for kontingent XXV og XXVI i Norbatt fra mai 1990 til mai 1991. Han jobbet i NATO, med grad av oberst, fra 1999 til 2001. Oberstløytnant/midlertidig oberst II Toralv Ottar Nordbø ble den 21. april 1995 utnevnt til oberst II i Infanteriet med virkning fra det tidspunkt Forsvarsdepartementet bestemte. Navnedag. En persons navnedag er den dag som ifølge almanakken er tilegnet personens fornavn. Skikken å feire navnedag oppstod i den tidlige kristne kirken, nærmest for å redusere betydningen av fødselsdagsfeiringen. Feiring av fødselsdagen ble oppfattet som en hedensk og ukristen skikk. Å feire dåpsdag og navnedag ble sett på som mer heldig enn å feire den dagen man ifølge kristen tradisjon ble født inn i arvesynd. De tidlige navnedagene var hovedsakelig knyttet til en liste over helgener og martyrer, og navnedagene ble feiret mer til deres ære enn til en særskilt person. Hverken navnedagsfeiring eller fødselsdagsfeiring hadde særlig betydning i Skandinavia på denne tiden. De tidligste eksemplene på navnedagsfeiring er fra Sverige på 1600-tallet, og da helst i de øvre samfunnslag. Til å begynne med fantes ingen standardiserte lister over navnedager, men i 1747 fikk Sverige en offisiell almanakk. To år senere ble navnedager inkludert i denne almanakken. Fra denne tiden har navnedagsfeiring vært vanlig i store deler av Sverige og Finland. I Finland oppdateres dessuten navnedagslisten jevnlig for å få med størst mulig del av befolkningen. De katolske landene feirer navnedager etter en offisiell liste fra Vatikanet, men i mange land har navnedagsfeiring aldri slått an. Hellas er blant landene hvor navnedagsfeiring er mest vanlig. I Danmark er navnedagsfeiring svært uvanlig. Norge. har norsk navnedag i dag .. Danske navnedager ble tidligere brukt også i Norge og var oppført i almanakken fram til 1911. Disse navnedagene var hentet fra katolske helgenkalendere fra middelalderen. Selv om det religiøse grunnlaget for helgendagene falt bort med reformasjonen i 1536, ble de bevart i folketradisjonen. Navnene ble trykt i den dansk-norske almanakken som kom ut fra midten av 1600-tallet. Da Norge fikk sin egen almanakk i 1814, ble de samme navnene tatt med. I 1912 valgte man å ta ut de aller fleste av disse, da både navnene og tradisjonene rundt dem hadde dødd ut. Kun de viktigste katolske merkedagene ble beholdt, som olsok, larsok og barsok. Navnedager hadde liten betydning i Norge gjennom 1900-tallet, mens feiringen av folks navnedager fikk stor utbredelse i Sverige. Dette vakte en viss oppmerksomhet i norske medier på 1980-tallet, og 1. januar 1988 lanserte Almanakkforlaget en ny kalender som etter svensk forbilde inneholdt navnedager. Listen var laget med hjelp fra Universitetet i Oslo, men hadde ingen offisiell status. For hver dato i året, bortsett fra 1. januar, 29. februar og 25. desember, ble to navn valgt ut, basert på statistikk over navn for perioden 1900–1982. Listen inneholdt totalt 769 navn, 386 kvinnenavn og 383 mannsnavn. Rundt 125 av navnene fra den gamle navnedagskalenderen ble gjeninnført på samme dato som tidligere. Noen få navn ble lagt på datoer knyttet til historiske personer med navnet. Eksempler på dette er "Snorre", som fikk navnedag 23. september etter dødsdatoen til Snorre Sturlason, og "Håkon" og "Maud", som begge fikk navnedag 22. juni etter kroningsdagen til kong Haakon VII og dronning Maud i 1906. Rundt 100 navn ble plassert i henhold til den svenske navnedagskalenderen, og de resterende 110 navnene ble fordelt der det passet språklig. Den nye navnedagslisten fulgte det svenske forbildet ved å bryte med den gamle tradisjonen som hentet navnedagene fra den katolske helgenkalenderen. Tradisjonsbruddet kom klarest til uttrykk ved at noen av de mange variantene av særlig populære helgennavn ble lagt til tilfeldig valgte dager. Dette illustreres av de mange navnene som er avledet av helgennavnet Johannes. Tradisjonelle helgendager knyttet til disse navnene er 24. juni (Døperen Johannes), 27. desember (Evangelisten Johannes) og 30. mai (Jeanne d'Arc). I den norske navnedagslisten er navnene Johannes, Jon og Hans lagt til helgendagen St. Hans eller Jonsok. Festdagen for Evangelisten er i Norge navnedag for Narve og Natalie. Jeanette, diminutiv av helgennavnet "Jeanne", har fått en annen navnedag, 21. april, mens helgenens festdag 30. mai er norsk navnedag for Gard og Geir. Andre avledninger av "Johannes" har fått andre kalenderdager: Jonny 26. juni, Johanne, Janne og Jane 21. juli, Johan, Jone og Jo 29. august, og Jan og Jens 24. september. Margareta av Antiokia har katolsk festdag 20. juli, som ble norsk navnedag for Margareta og Marit, mens Margrete har navnedag 25. oktober. Noen av navnedagene ble endret i 1998. Blant annet ble navnedagen for Odd flyttet fra 4. mars til 15. april. I tillegg ble 49 nye navn lagt til basert på statistikk for perioden 1988–1995. Utover at enkelte aviser trykker dagens navn, muligens sammen med et intervju med en navneinnehaver, er markering av navnedager fremdeles lite utbredt i Norge. Navnedag feires i den norske filmen Bare Bea (2004), muligens som følge av at filmens manusforfatter er svensk. Distrikt (England). Et distrikt er i England den laveste ordinære enhet for lokalstyre. Distriktene er dermed på samme nivå som norske kommuner. En del distrikter er ytterligere inndelt i verdslige sogn, som er enheter med begrenset myndighet. Nivåene over er grevskap og deretter regioner. Ordinære distrikter er underlagt grevskapet de ligger i, mens enhetlige myndigheter er selvstyrte. Man skiller også mellom urbane distrikter ("metropolitan districts") og andre distrikter; de førstnevnte er selvstyrt og fungerer i praksis nærmest som enhetlige myndigheter. Noen distrikter omtales som "borough" (opprinnelig "burh", «befestet by», senere med betydning «valgkrets»); administrasjonsmessig er det ingen forskjell mellom en "borough" og et "district", og hva som brukes er normalt et spørsmål om historisk status. Kretser og sogn. Et distrikt kan være ytterligere inndelt i kretser ("wards") og / eller verdlige sogn. Disse enhetene har et begrenset lokalstyre. Kretser brukes mest i byer, slik at hver bydel utgjør en krets. Sogn brukes med noen få unntak bare på landet, og består gjerne av en landsby eller av flere landsbyer som ligger svært nær hverandre. Sissel Kyrkjebø. a> under platesignering i Bergen 2009 Sissel Kyrkjebø (født 24. juni 1969 i Bergen) er en norsk sanger. I Norge er hun kjent for en rekke utgivelser og opptredener siden midten av 80-tallet. Internasjonalt er hun mest kjent for å ha sunget OL-hymnen under OL på Lillehammer, duettene med Plácido Domingo, julekonserter i Wien og Moskva samt for å ha medvirket til musikken til filmen "Titanic". Karrière. Kyrkjebø sang i barnekor fra hun var ni år gammel, og som elleveåring vant hun sin første lokale talentkonkurranse. Hun ble påvirket av ulike musikksjangere. Foreldrene var interessert i countrymusikk og klassisk musikk, og brødrenes interesse for rock påvirket henne også. Senere har Kyrkjebø uttalt at en sanger som Barbra Streisand var til stor inspirasjon. I 1983 opptrådte hun for første gang på TV i barneprogrammet "Halvsju", hvor hun sang Barbra Streisands "Evergreen". Senere opptrådte hun som solist i allsangprogrammet "Syng med oss" og det ble gitt ut en LP-plate. I 1984 sang Kyrkjebø solo på TV flere ganger. Hun opptrådte hos Odd Grythe i Husker Du?, hvor hun sang to gamle slagere: "Barndomshjemmet" og "Sukiyaki". Rune Larsen var også med i dette programmet og han ble senere hennes manager. I 1986 opptrådte Sissel Kyrkjebø i pausen under Eurovision Song Contest, som ble arrangert i Grieghallen i Bergen. Samme år ble hennes første album – "Sissel" – utgitt, og hun ble kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 1986 og «Årets navn» av avisen Dagbladet. Hun medvirket også i Kanal 1 på norsk fjernsyn hvor hun sang "You Don`t Bring Me Flowers". I 1987 ble juleplaten "Glade jul" utgitt. Den inneholdt flere tradisjonelle julesanger, og ble etter hvert allemannseie i norske hjem. Den er blitt solgt i over 600 000 eksemplarer, og er tidenes mestselgende album i Norge, foran hennes egen debutplate "Sissel". Høsten 1988 flyttet Kyrkjebø for en kort periode til Oslo for å spille Maria von Trapp i den norske versjonen av "Sound of Music". Senere spilte hun samme rolle i Bergen. 21. august 1993 ble hun gift med den danske artisten Eddie Skoller. Vielsen skjedde i Mariakirken i Bergen, og hele bryllupet ble omfattet med stor interesse av både norsk og dansk presse. Paret gikk fra hverandre i 2003. I 1994 opptrådte Kyrkjebø under både åpnings- og avslutningsseremonien for Vinter-OL på Lillehammer. Den verdensberømte tenoren Plácido Domingo oppholdt seg i Norge under OL, og kom tilfeldigvis over Kyrkjebøs tidligere album. Han kontaktet henne, og neste dag spilte de inn «Fire in Your Heart», en engelsk versjon av «Se ilden lyse». Domingo inviterte Kyrkjebø og den franske sangeren Charles Aznavour til å delta i hans årlige julekonsert i Wien, en konsert som ble sendt på TV-stasjoner over hele Europa. I 1997 turnerte Kyrkjebø med den irske gruppen The Chieftains i USA. De opptrådte blant annet på "The Late Show" med David Letterman. Sommeren dette året var hun med på innspillingen av musikken til filmen "Titanic". Filmmusikken ble solgt i 24 millioner eksemplarer. Også i 1998 var hun gjest hos Letterman, og er dermed, i tillegg til Sondre Lerche i november 2011, eneste nordmann som har vært gjest på programmet to ganger. Begge opptredenene var forøvrig på St. Patricks-dagen. I 1997 spilte hun inn sangen «Prince Igor» sammen med den amerikanske rapperen Warren G for albumet "The Rapsody Overture: Hip Hop Meets Classic". I 2001 hadde hun en av rollene i den danske suksessfilmen Flyvende Farmor. Her spiller Sissel en tømmerhugger. Hun synger også sangen Himlen Over Himmelbjerget i denne danske filmen. I 2010 utga Sissel Kyrkjebø platen "-- til deg" på Universal Music. Hun kom ut på frimerke 16. september 2011 da Posten utga en serie med fire frimerker med tema «Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister». Ildlendere. Ildlenderne var urbefolkningen på Ildlandet på Sør-Amerikas sørspiss. De var sammen med patagonerne en gruppe indianere som var genetisk fjernt beslektet med resten av indianerne. Ildlenderne fikk mange besøk fra tidlige oppdagelsesreisende, som for eksempel Ferdinand Magellan, James Cook og Charles Darwin. James Cook beskrev dem som det bedrøveligste av alle folkeslag. Ildlenderne snakket en rekke ulike språk, men bare Ona overlevde fram til vår tid. I dag er alle språkene utdødd. Agusan del Norte. Agusan del Norte er en filippinsk provins i regionen Caraga i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til Surigao del Norte, i øst til Surigao del Sur, i sør til Agusan del Sur og i vest til Misamis Oriental. Provinssetet er i Butuan City. Politisk inndeling. Agusan del Norte er delt i 1 "city" (bykommune) og 11 "municipalities" (landkommuner). Agusan del Sur. Agusan del Sur er en filippinsk provins i regionen Caraga i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til provinsen Agusan del Norte, i øst til Surigao del Sur, i sørøst til Davao Oriental, i sør til Compostela Valley og Davao, og i vest til Bukidnon og Misamis Oriental. Provinssetet er i Prosperidad. Politisk inndeling. Agusan del Sur er delt i 11 "municipalities" (landkommuner). Bukidnon. Bukidnon er en filippinsk provins i regionen Northern Mindanao i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til Misamis Oriental, i øst til Agusan del Sur, i sørøst til Davao, i sør til Cotabato og i vest til Lanao del Sur og Lanao del Norte. Provinssetet er i Malaybalay City. Navnet Bukidnon. "Bukid" er et ord for fjell; "bukidnon" betyr "fjellbygg" "(fjellboer)". Politisk inndeling. Bukidnon er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 20 "municipalities" (landkommuner). Lanao del Sur. Lanao del Sur er en filippinsk provins i regionen Administrative Region in Muslim Mindanao (ARMM) i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til Lanao del Norte, i øst til Bukidnon, i sør til Maguindanao og Cotabato. Provinssetet er i Marawi City. Politisk inndeling. Lanao del Sur er delt i 1 "city" (bykommune) og 38 "municipalities" (landkommuner). Lanao del Norte. Lanao del Norte er en filippinsk provins i regionen Northern Mindanao i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til Misamis Occidental, i nordøst til Misamis Oriental, i øst til Bukidnon, i sør til Lanao del Sur og i vest til Zamboanga del Sur. Provinssetet er i Tubod. Politisk inndeling. Lanao del Norte er delt i 1 "city" (bykommune) og 22 "municipalities" (landkommuner). Surigao del Norte. Surigao del Norte er en filippinsk provins i regionen Caraga i landsdelen Mindanao. Den grenser i sør til Surigao del Sur og Agusan del Norte. Provinssetet er i Surigao City. Politisk inndeling. Surigao del Norte er delt i 1 "city" (bykommune) og 27 "municipalities" (landkommuner). Surigao del Sur. Surigao del Sur er en filippinsk provins i regionen Caraga i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til Surigao del Norte, i øst til Davao Oriental og i vest til Agusan del Sur og Agusan del Norte. Provinssetet er i Tandag. Politisk inndeling. Surigao del Sur er delt i 1 "city" (bykommune) og 18 "municipalities" (landkommuner). Geiranger. Geiranger er en bygd i Stranda kommune, innerst i Geirangerfjorden, en sidefjord av Storfjorden i Møre og Romsdal. Navnet kommer antakelig av norrønt "geirr" (spyd) og "angr" som betyr fjord. Kjente attraksjoner er byggverkene "Geirangervegen" og "Ørnevegen", utkikkspunktene "Flydalsjuvet", "Ørnesvingen" og fjellet Dalsnibba. Fjorden med fossefallene Bruresløret, Friaren og De syv søstrene. I en sidedal ligger Storsæterfossen, et fossefall det er mulig å gå bak. Geiranger- og Nærøyfjorden ble i 2005 innlemmet i UNESCOs verdensarvliste. I 2006 ble disse to landskapsområdene kåret, av det amerikanske magasinet National Geographic, til de best bevarte blant alle UNESCOs verdensarvsteder. Geiranger kirke er en åttekantet kirke fra 1842, og ligger ved gården Maråk.Ved gården "Vinje" ligger en gravhaug fra vikingtiden. Den eldste gården i bygda er "Gjørva", i middelalderen lå den under Bakke kloster i Nidaros. Turisme. Det er 255 fastboende i Geiranger (2012) og de fleste er engasjert i turistnæringen. Bygden er omgitt av bratte fjell på hver side av fjorden, noe som har gjort stedet til et av landets mest besøkte turistmål med over 700 000 besøkende hvert år. Mange kommer med bil over Geirangervegen og Ørnevegen. Den nordgående Hurtigruten legger i sommerhalvåret turen om Geiranger. Det er flere campingplasser, hytter og hoteller i Geiranger. Blant annet "Hotell Geiranger" og "Hotell Union". Hotell Union er det eneste hotellet som har tilnærmet helårsåpent, med stengt kun de to første ukene i januar. Veien til toppen av Dalsnibba (Nibbevegen) ble anlagt (i 1939) kun for turistene etter at motorkjøretøy gjorde den lange stigningen fra fjorden overkommelig. Ørnevegen mellom Geiranger og Eidsdal sto ferdig først i 1956, slik at det før den tid var lite gjennomgangstrafikk med kjøretøy. Trafikken med båt eller ferge helt fra Ålesund og Valldal til Geiranger. Før bilens tid var bygdefolket engasjert i skyssing av turister med hest og vogn opp langs Geirangervegen. Senere ble det investert i biler som tålte de bratte bakkene og krappe svingene. Under krigen beslagla okkupasjonsmakten 37 skyssbiler, rett etter krigen var bare 9 biler i virksomhet. I 1938 var taksten for skyssing med bil til Djupvasshytta 45 kr, noe som tilsvarte 30 til 45 timelønner for en anleggsarbeider. Trollstigen åpnet i 1936 og Ørnevegen i 1956, dermed var det sammenhengende bilvei (bare avbrutt av en kort ferge til Eidsdal) fra Åndalsnes (med Raumabanens endestasjon) til Grotli. Om sommeren går det bilferje mellom Geiranger og Hellesylt. For året 2010 reiste i gjennomsnitt 140 kjøretøy og 690 personer daglig med ferja. Geiranger har årlig besøk av 150-200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen. I 2011 kom 230.000 til Geiranger med cruiseskip, 20.000 flere enn i 2010. I 2012 var tallet oppe i 312.000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 1906 var det totalt 12.600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. I 1910 var det totalt 16.601 besøkende, av dette 4700 med engelske og 4900 med tyske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel altså besøkte Geiranger. Kommunikasjon. På vinteren er både fergen til Hellesylt og Geirangervegen stengt og den eneste helårsforbindelsen til bygda er Ørnevegen på Fylkesvei 63. Kultur. I fjellene er gamle dyregraver og bogesteller (buestillinger) fra steinalderen. Mye tyder på at enkelte av disse er fra slutten av siste istid og blant de eldste byggverk i Norge. Norsk Fjordsenter ligger i Geiranger og gir innblikk i fjordkulturen, særlig livet slik det var på de mange fraflyttede fjellgårdene ved Storfjorden. Geiranger har inspirert en rekke kunstnere. Sangen "Å Vestland, Vestland" skal være skrevet i Geiranger. Hvert år arrangeres Frå fjord til fjell, som består av halvmaraton, miniton, marsj og sykkelritt som går fra sentrum i bygden til toppen av Dalsnibba, 1497 moh. Eggkleiva. Eggkleiva er et tettsted i Skaun kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved nordenden av innsjøen Laugen omtrent seks kilometer sør for kommunesenteret Børsa. Idi Amin. Idi Amin Dada Oumee (født cirka 1924 i Koboko, død 16. august 2003 i Jeddah, Saudi-Arabia) var en ugandisk offiser og politiker; president og diktator i perioden 1971–1979. Nøyaktig fødselsdato er ukjent, men Amin brukte 1. januar som fødselsdag. Amin ble kjent som en svært brutal leder og ble på 1970-tallet sammenlignet med historiske personer som Caligula, Hitler, Beria og Himmler. I flere av nabolandene ble han stemplet som «sadist, morder, fascist og undertrykker». Karriere. Idi Amin innledet sin militære karriere i 1946 da han vervet seg til den britiske hæren i regimentet King's African Rifles (KAR). Han ble gjentatte ganger østafrikansk mester i tungvektsboksing i årene 1951–1960. I løpet av disse årene steg han i gradene, og etter at Uganda ble selvstendig i (1962) ble han utnevnt til sjef for hæren i 1966. Amin var en av frontfigurene under militærkuppet i 1971, da den daværende presidenten, Milton Obote, ble styrtet, og Amin ble gjort til landets leder. Etter at Amin hadde utnevnt seg til president på livstid, og utvist alle asiater fra landet, noe som fikk alvorlige konsekvenser for Ugandas økonomi, begynte han å få verdensopinionen mot seg. Hans hensynsløse forfølgelse og massemord på mennesker fra blant annet acholi- og langostammene, gjorde ikke situasjonen bedre. I 1978 ble Uganda invadert av eksilnasjonalister og tanzanianske styrker, og året etter greide man å styrte Amin, som da flyktet til Libya. Han bosatte seg senere i Saudi-Arabia, der han levde frem til sin død i 2003. Adur. Adur er et distrikt i West Sussex, England. Det har sitt navn etter elven Adur. Administrasjonssenteret er Shoreham-by-Sea. Distriktet har et areal på 41,80 km², og et befolkningstall på 60 536 (2002). Det ble opprettet 1. april 1974, da de urbane distriktene Southwick og Shoreham ble slått sammen. Deler av Worthing landdistrikt ble også inkludert i Adur. Göteborgs-Posten. Göteborgs-Posten, (ofte kalt G-P), er en svensk uavhengig liberal dagsavis som utgis i Göteborg. Avisens viktigste dekningsområde er Vest-Sverige. Avisen er den nest største morgenavisen i Sverige etter "Dagens Nyheter" og foran "Svenska Dagbladet". Historie. Før dagens G-P fantes "Götheborgs-Posten" som ble utgitt med to nummer i uken, fra 23. mars 1813 og frem til 1832, av boktrykkeren og redaktøren Geo Löwegren. Avisen gjenoppsto den 3. desember 1859. Bokhandleren David Felix Bonnier (1822–1881) sto bak utivelsen av avisens to nummer i uken, onsdag og lørdag. Avisens første redaksjonslokale lå på Smedjegatan. Deretter ble G-P utgitt regelmessig. Først i 1939 begynte avisen å bli gitt ut syv dager i uken. I 1995 ble GP på Internet lansert, og 5. oktober 2004 gikk avisen helt over til tabloidformatet. Dagens Nyheter. ' ("DN") er Sveriges største dagsavis. Den ble grunnlagt av Rudolf Wall i 1864, og den første utgaven utkom 23. desember samme år. Avisen utgis i Stockholm og er landsdekkende. DN betegnet seg tidligere (fra 1973) som uavhengig, men siden 1998 har avisen kalt seg "uavhengig liberal". "Dagens Nyheter" endret format fra klassisk fullformat til tabloid 5. oktober 2004. Opplag. "Dagens Nyheter" har størst opplag av de svenske dagsavisene, fulgt av "Göteborgs-Posten" og "Svenska Dagbladet". Milton Keynes (distrikt). Milton Keynes er et distrikt i England. Det er siden 1. april 1997 en enhetlig myndighet, og tilhører det seremonielle grevskapet Buckinghamshire. Distriktet har navn etter den største byen, Milton Keynes, som er administrasjonssenter. Det siste formelle overslaget over antall innbyggere, fra 2002, er på drøyt 210 000. På grunn av byen Milton Keynes' store vekst ble det i 2004 anslått at byen hadde omkring 250 000 innbyggere, hvilket betyr at distriktets befolkningstall er en god del høyere enn det siste offisielle tallet. Distriktet ble opprettet 1. april 1974, da distriktene Bletchley, Newport Pagnell, Wolverton, Newport Pagnell landdistrikt og Wing landdistrikt ble slått sammen. Byområdet. "Hovedartikkel: Milton Keynes" Byområdet, ofte kalt "New City", dekker omkring en tredjedel av arealet og har 90% av befolkningen. Omegnen. Området utenfor selve byen dekker omkring to tredjedeler av arealet og har 10% av befolkningen. Svenska Dagbladet. Svenska Dagbladet (SvD eller «Svenskan») er en stor dagsavis i Sverige, som utgis i Stockholm. Avisen eies av det norske konsernet Schibsted. Avisen er hovedsakelig en abonnementsavis, og de fleste abonnentene bor i Stockholmsområdet. Avisens politiske syn er uavhengig moderat. Avisen ble første gang utgitt 18. desember 1884. "Svenska Dagbladet" har Sveriges tredje største opplag (170 000 i 2003) for abonnementsaviser, etter "Dagens Nyheter" og "Göteborgs-Posten". Eksterne lenker. Sverige Antonio Vivaldi. Antonio Lucio Vivaldi (født 4. mars 1678 i Venezia, død 28. juli 1741 i Wien) var en italiensk komponist, fiolinist og katolsk prest. I vår tid regnes Vivaldi som en av de viktigste komponistene fra barokken, og som hovedskaperen av solokonserten, en genre Arcangelo Corelli initierte. I sin egen tid var Vivaldi en av Italias mest beundrede fiolinvirtuoser. Vivaldis musikk fikk betydelig innflytelse over hele Europa, og Johann Sebastian Bach arrangerte og transkriberte mer musikk av Vivaldi enn av noen annen komponist. Vivaldi var særlig aktiv innen opera og instrumentalmusikk, spesielt musikk for fiolin. Han skrev et stort antall konserter, sonater, operaer, i tillegg til kirkemusikk, og var stolt av å kunne komponere en konsert raskere enn noen klarte å kopiere den etter ham. Presteyrket og et karakteristisk rødt hår ga ham navnet "il Prete rosso" («den røde prest»). Som tilfellet var for mange komponister på 1700-tallet ble både musikken og navnet hans fort glemt etter hans død. Først etter at J.S. Bach var blitt gjenoppdaget på 1800-tallet ble det en viss interesse for Vivaldi blant musikkvitere, men den virkelig anerkjennelsen kom på første halvdel av 1900-tallet. Mange av Vivaldis komposisjoner er livsglade og lekende, og ment for det brede publikum. Fiolinkonsertene «De fire årstider» hører til blant de mest populære komposisjonene i den klassiske musikken. Vivaldi regnes som en av de komponistene som førte barokkmusikken inn i en retning som senere utviklet seg til den klassiske stil. Oppvekst. Vivaldis far, Giovanni Battista Vivaldi (1655–1736), kom fra Brescia til Venezia som tiåring. Han var barberer som sin far, men ble senere yrkesmusiker. I 1676 giftet han seg med skredderdatteren Camilla Calicchio, og Antonio var deres førstefødte av i alt ni barn, og den eneste som ble yrkesmusiker. Han skal ha kommet til verden under et jordskjelv og ble døpt i all hast, enten på grunn av jordskjelvet eller fordi hans senere helseplager var åpenbare allerede ved fødselen. Faren hadde et godt ry som musiker, og ble i en av samtidens reisehåndbøker nevnt som en fiolinvirtuos verd å høre. Han ble ansatt som fiolinist i Markuskirken og hadde som medlem av musikerforeningen "Sovvegno dei musicisti di Santa Cecilia" en mengde verv innenfor det venetianske musikklivet Antonio viste tidlig sin begavelse på fiolin og skal allerede i ung alder ha vikariert for sin far i orkesteret. Giovanni Legrenzi oppgis å ha gitt Antonio undervisning i musikkteori, men siden Legrenzi døde da Vivaldi bare var tolv år blir dette betvilt – selv om han i den beskjedne alder av tretten år skrev verk påvirket av Legrenzis stil. Faren kan ha vært komponist selv: operaen "La Fedeltà sfortunata" (1688) var komponert av en Giovanni Battista Rossi, det samme navnet Vivaldis far var oppført under i Sovvegno di Santa Cecilia. Navnet "Rossi" (rød) bar han på grunn av hårfargen. Vivaldi led av en medisinsk tilstand han selv omtalte som "tetthet i brystet", sannsynligvis en form for astma. Dette forhindret ham ikke i å lære å spille fiolin, komponere eller delta i ulike musikkaktiviteter, men blåseinstrumenter kunne han ikke spille. 15 år gammel, i 1693, begynte han å studere til prest i den katolske kirke. Ordinasjonen skjedde da han var 25 år, og han fikk snart det kjente tilnavnet "il Prete Rosso" («den røde prest»), sannsynligvis fordi han i likhet med sin far var rødhåret. Mange venetianere kjente ham bare under dette navnet. Ved "Conservatorio dell'Ospedale della Pietà". Ospedale della Pietà i Venezia Etter ordinasjonen ble han kapellan ved kirken "Sta. Maria della Pietà", og på oppdrag av Francesco Gasparini fiolinlærer ved det tilknyttede barnehjemmet Ospedale della Pietà, for foreldreløse og forlatte jenter. Dette var en av fire slike institusjoner finansiert av Republikken Venezia. Foreldreløse gutter lærte et håndverk mens jentene fikk musikalsk opplæring. De mest talentfulle ble igjen som medlemmer av Ospedales anerkjente kor og orkester. I et og et halvt år holdt Vivaldi messer her, men i 1704 ble han fritatt fra denne oppgaven. Han beholdt prestetittelen, men det ser ikke ut til at han var i aktiv prestetjeneste senere. I et vesentlig senere brev oppgir Vivaldi "strettezza di petto", dvs tetthet i brystet, som årsak til at han sluttet i prestetjenesten. Mer nærliggende er det nok at det skyldtes personlige årsaker, problemer med ledelsen, at musikeryrket ga lite tid til overs og at han ikke lengre var avhengig av inntektene fra arbeidet som prest. Det framgår av bøkene til Ospedale della Pietà at han etter kort tid underviste i cello og viola d'amore i tillegg til fiolin. Ifølge en anekdote spilte han også cembalo. Ospedales orkester oppnådde snart en legendestatus som lokket tallrike reisende til byen. Framførelsene skjedde under gudstjenestene. Den største delen av Vivaldis tallrike fiolinkonserter og sonater skrev han for Ospedale. Av disse ble 30 fiolinkonserter skrevet for hans dyktigste elev og senere kollega ved Ospedale, "Anna da Violin". Forholdet til Ospedales ledelse var ofte anstrengt. Lærerne var ansatt for et år av gangen, og styret stemte hvert år over hvorvidt de skulle beholde en lærer. Vivaldi ble sjelden enstemmig valgt, og i 1709 mistet han jobben etter 7 mot 6 stemmer. Han var da freelancemusiker et år, men ble enstemmig valgt inn igjen i 1711, så styret forsto nok etterhvert hvor viktig han var. I 1713 ble han ansvarlig for de musikalske aktivitetene ved institusjonen, og i 1716 forfremmet til "maestro di' concerti". Ukjent musiker, kanskje Vivaldimaleri, F. M. de La Cave (1723) Etter at han fikk trykt to sonatesamlinger, 12 triosonater op.1 og 12 fiolinsonater op.2 (Venezia hhv. 1705 og 1709), vant Vivaldi europeisk berømmelse med konsertsamlingen "L'Estro Armonico" (omtrentlig «den harmoniske inspirasjon») op. 3 (Amsterdam 1711). Denne dundrende suksessen fulgte han i 1714 opp med "La stravaganza" (forsøksvis «Det ekstraordinære») op 4, en samling konserter for solo fiolin og strykerorkester. Fram til 1729 ga han ut tilsammen 12 samlinger, deriblant de tolv solokonsertene op 8 (1725) "Il cimento dell'armonia e dell'inventione" (ca «konkurransen mellom harmoni og oppfinnsomhet») hvor de fire første konsertene er "Le Quattro Stagioni" («de fire årstider»). I «De fire årstider» framstiller Vivaldi naturscener ved hjelp av instrumentalmusikk. Her hører vi kvitrende fugler av ulike arter, bjeffende hunder, summende mygg, gråtende gjetere, stormer, branner, fulle dansere, stille netter, jegere, byttedyr, klukkende bekker, frosne landskap og barn som går på skøyter. Vivaldi forfattet selv en beskrivende sonett til hver av konsertene. Operaimpresario. Vivaldi begynte å komponere operaer allerede mens han var ansatt i Ospedale, og fram til 1739 komponerte han over 50 operaer. Den første var "Ottone in villa" som ble uroppført i Vicenza i 1713. Året etter tok Vivaldi spranget over til Venezias operascene og ble impresario ved det venetianske operahuset "San Angelo". I anledning venetianernes seier mot tyrkerne i august 1716 komponerte Vivaldi det patriotiske oratoriet "Juditha triumphans" med stoff fra Judits bok. Oratoriet ble oppført på Ospedale hvor alle de elleve sangerne var jenter fra Pietà, de sang også de mannlige karakterene. Mange av ariene inneholdt partier for soloinstrumenter, som blokkfløyte, obo, klarinett, viola d'amore og mandolin, og viser hvilken bredde det var på jentenes talenter. Samme år, 1716, skrev og produserte Vivaldi også to operaer, "L'incoronazione di Dario" (RV 719) og "La costanza trionfante degli amori e degli odi" (RV 706). Den siste var så populær at den ble utgitt på ny to år senere med tittelen "Artabano re dei Parti" (RV 701, tapt) og ble tilslutt oppført i Praha i 1732. De følgende årene skrev Vivaldi flere operaer som ble oppført over hele Italia. Omslagssiden til "Il teatro alla moda" Vivaldis moderne operastil gav ham en del problemer med mer konservative musikere. For eksempel skrev amatørmusikeren Benedetto Marcello en pamflett med tittelen "Il teatro alla moda" som angrep Vivaldi og den moderne operastilen. Marcellofamilien var Sant'Angelo-teatrets rettmessige eiere og hadde kjempet en lang og forgjeves rettslig kamp for å få kontroll over det igjen. Pamfletten angriper Vivaldi uten å nevne ham direkte, men omslaget viser båten Sant'Angelo med en fiolinspillende engel iført prestehatt ombord (til venstre i båten). Den obskure teksten under bildet nevner ikke-eksisterende steder og navn, og ikke minst "ALDIVIVA" som er et anagram over "A.Vivaldi". Reiseår. Etter stridighetene i Venezia aksepterte Vivaldi et tilbud om en prestisjefylt post hos greve Philipp von Hessen-Darmstadt i Mantova. Her var han i tre år fra 1718 og skrev flere operaer, blant annet "Tito Manlio" (RV 738). I 1721 reiste han til Milano for å presentere det pastorale dramaet "La Silvia" (RV 734, tapt). Året etter var han tilbake med oratoriet "L'adorazione delli tre re magi al bambino Gesù" (RV 645, også tapt). Fra 1721 oppholdt han seg flere ganger i Roma, spilte to ganger for pave Benedikt XIII og fikk mange bestillinger på operaer og kirkemusikk. I 1726 vendte han tilbake til Venezia som musikalsk leder ved "Teatro S. Angelo". Der ble han en levende legende som fiolinvirtuos og et valfartsmål for mange musikere fra hele Europa. På denne tiden lærte han den franske sangerinnen "Anna Girò" å kjenne. Girò, som dengang var 16 år, ble hans elev, protégée og foretrukne "prima donna". Anna og halvsøsteren Paolina fulgte Vivaldi på mange reiser, og det ble selvsagt spekulert mye rundt dette forholdet. Man fant imidlertid aldri bevis for annet enn vennskap og profesjonelt samarbeid. Mellom 1729 og 1733 besøkte Vivaldi tallrike norditaliensk byer (Verona, Ancona, Reggio og Ferrara). Han var sannsynligvis også i Praha hvor han fikk uroppført to operaer. Siste år og død. Rundt 1730 skjedde det en stilendring i musikklivet, barokkmusikken ble etterhvert sett på som gammeldags og "den galante stilen" kom på moten. Det venetianske publikumet sviktet Vivaldi, og det er en sannsynlig grunn til at han i sine sene år reiste rundt og promoterte musikken sin i Norditalia. I 1740 reiste han til Wien, sannsynligvis i håp om å tjene til livets opphold hos Karl VI av Det tysk-romerske rike som var en stor beundrer av Vivaldis musikk. Keiseren døde imidlertid i oktober samme år, og Vivaldis helse var på dette tidspunktet så dårlig at han døde 28. juli 1741, ti måneder etter ankomsten. Han som en gang var Europas mest kjente musiker døde ensom og fattig, og ble lagt i en enkel grav ved Stefansdomen hvor den unge Joseph Haydn på det tidspunktet var korgutt. Både samtidige beretninger og nyere forskning støtter antakelsen om at Vivaldi døde som et fattiglem. Han er begravet ved Karlskirche i Wien der hovedbygget til Technische Universität ligger. Huset han bodde i mens han var i Wien er revet – det lå der det kjente Hotel Sacher senere ble oppført. Minneplaketter er satt opp på begge stedene. Musikk. I over 240 av Vivaldis nesten 500 konserter er fiolin hovedinstrumentet. Deretter følger 39 fagottkonserter på andreplass, konserter for ulike treblåserinstrumenter, noen konserter for cello og noen få for viola d'amore og mandolin. Rundt 70 konserter er skrevet for to eller flere solister og noen for helt spesielle instrumentkombinasjoner. Vivaldi banet veien for at solokonserten og tresatsige verk fikk sitt gjennombrudd i barokkmusikken. Han introduserte ritornell-formen (tilbakevendende, refrengaktige motiver) i de hurtige yttersatsene hvor orkesteret gjentar en passasje flere ganger og veksler med solistene som spiller de samme motivene fritt og episodisk, og med modulerende passasjer. I den langsomme midtsatsen spiller solisten sangbare partier (kantilene). Hans rundt 55 ripieno-konserter (dvs uten solister) og ca 21 kammerkonserter (for solister uten orkester) viser en ganske heftig eksperimentering med konsertformen. Vivaldi hevdet selv å ha komponert 94 operaer, men til nå er det bare identifisert 49. Av disse er ca 20 helt eller delvis bevart. Alle Vivaldis operaer er en tidlig form for dramma per musica. Johann Georg Pisendel formidlet Vivaldis teknikker ved hoffet i Dresden, og studium og transkripsjon av en rekke av Vivaldis konserter kan ha vært en kritiske faktor til å hjelpe den hovedsakelig selvlærte Bach til å forstå hvordan "«Ordnung»", "«Zusammenhang»" og "«Verhältnis»" kunne skapes i musikken. Ettermæle. Vivaldis musikk var gammeldags ved hans død, og selv hans publiserte konserter falt stor sett i glemsel. Også etter at interessen for Bach begynte å stige, ble Vivaldi ignorert. På 1930 og 1940-tallet begynte den franske musikkforskeren "Marc Pincherle" og andre samlere å kjøpe bunkevis av manuskripter som hadde ligget nedstøvet på slott og i klostre i over 200 år, og etterhvert som man ble klar over omfanget av og kvaliteten i Vivaldis musikk våknet interessen. Tidligmusikkbevegelsen førte bare til enda mer oppmerksomhet, og nå er Vivaldi kanskje den klassiske komponisten som appellerer til det bredeste publikummet. Verkfortegnelse. Førsteutgaven av "Juditha triumphans", Vivaldis første store oratorium. De første som forsøkte å katalogisere Vivaldis verk var Mario Rinaldi ("RN" eller "Op.") og Giovanno Ricordi ("RC" eller "PR"). Senere gjorde Pincherle ("P", "PS" eller "PV") et mer fullstendig forsøk som viste seg å ha alvorlige luker etterhvert som det dukket opp flere komposisjoner. En verksfortegnelse av Antonio Fanna ("F") er fremdeles i bruk. Den danske musikkvitenskapsmannen "Peter Ryom" (født 1937) offentliggjorde i 1973 en oppdatert verksfortegnelse (RV), og det er denne som nå vanligvis brukes. Verkene nedenfor ble publisert allerede i Vivaldis levetid, de fleste i Amsterdam. Man kan gå ut fra at de fleste av disse ble skrevet opp mot ti år før de ble publisert. Yaghan. Yaghan var en indianerstamme som levde på Ildlandet ved sørspissen av Sør-Amerika. Ordet brukes også om språket deres. Yaghan var i sin tid verdens sydligste folk. Yaghan-folket nevnes første gang av Charles Darwin. A. H. Keane, en skribent i den 9. utgaven av "Encyclopædia Britannica" skriver at de var ca. 1,5 m høye med lave øyenbryn, store lepper, flat nese og løs rynkete hud. Han skriver videre at deres mentale kapasitet vises ved deres «nesten totale fravær av klær under slike ugjestmilde forhold, ved deres brutale behandling av kvinner, som ofte ble spist når de ble gamle og ubrukelige, ved mangel på kjærlighet og menneskelige følelser overfor barna, som ofte ble kastet overbord i dårlig vær, enten som fredsoffer til stormguden eller for å redusere kanoens vekt, og ved mange motbydelige skikker knyttet til matvaner og sosial omgang.» Men Keane rapporterer også at de hadde et språk med ca. 30000 ord, selv om de ikke hadde ord for tall større enn 5. Det er ingen tvil om at Yaghan-folket levde et hardt liv og hadde en nærmest barbarisk kultur, selv om Keanes beskrivelse kan være overdrevet. Etter spanjolenes kolonisering, flyttet Yaghan-folket inn i bosetningene og ble assimilert i den spanske befolkningen. Yaghan er nå utdødd, selv om enkelte etterkommere fortsatt har noe kjennskap til språket. Adur (elv). Adur er en elv i Sussex, England. Den har gitt navn til distriktet Adur i West Sussex. Elven har sitt utspring omkring syv kilometer sør for Horsham. Den renner forbi Coolham, Shipley, West Grinstead og Ashurst. Rett etter Ashurst renner en bielv inn i Adur, som så renner videre forbi Henfield. Elven var tidligere farvar for større fartøyer opp til Steyning, hvor det lå en større havn. Etterhvert ble den så gjenmudret at havnen ble flyttet til Shoreham-by-Sea, nær elvemunningen. Det er tidevann nesten atten kilometer innover fra sjøen. Det osmanske rike. Det osmanske rike var et keiserrike sentrert rundt det østlige Middelhavet fra 1299 til 1922. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Veldig mye av områdene som var underlagt riket var under indirekte kontroll av en sentralregjering. Det hadde sitt hovedsete i dagens Tyrkia og ekspanderte både mot vest og øst under sin 600 år lange historie. Riket kalles iblant Det ottomanske riket eller Det ottomanske imperiet på grunn av påvirkning fra de engelske og franske benevnelsene, som baseres på rikets grunnlegger Osmans navn på arabisk: "ʿUthmān" (عُثمَان). Tidligere kunne det også bli kalt Det tyrkiske riket (eller bare Tyrkia). Det osmanske riket ble etablert av en klan bestående av oghuz-tyrkere, og ble styrt av det osmanske dynastiet, etterkommere av disse tyrkerne. Imperiet ble grunnlagt av Osman I. I 1453 erobret sultan Mehmet II Konstantinopel, det moderne Istanbul, fra Det bysantinske riket og gjorde det til sin hovedstad. Da endret man også navnet til "Kostantiniye", med en tyrkisk endelse istedenfor det greske "-polis". I det 16. og 17. århundre var riket en av verdens mest innflytelsesrike og mektige politiske enheter, som konstant truet europeiske stormakter med sine stadige fremstøt på Balkan og i de sørlige deler av Polen-Litauen. Riket ble også sentrum i den islamske verden etter erobringen av Konstantinopel, og særlig etter at sultanen overtok verdigheten som kalif i 1517. På sitt største kontrollerte riket steder som Aleksander den stores gravsted, Homers Olympos og Nilen. Oppløsningen av riket var en av følgene av første verdenskrig, da de allierte, sammen med arabiske opprørere, nedkjempet tyrkerne i Midtøsten. Mot slutten av krigen falt Det osmanske rike sammen, og store stykker av det ble fordelt mellom de allierte maktene. I årene som fulgte ble mange nye stater opprettet, deriblant republikken Tyrkia. Medlemmene av osmandynastiet ble utvist og nektet adgang til Anatolia, hvor de engang hadde lagt grunnlaget for et mektig verdensrike og en sivilisasjon som satte varig preg på store deler av den gamle verden. I 1999, etter 76 år, skjenket det tyrkiske parlamentet statsborgerskap til de nåværende medlemmene av osmanfamilien. Den siste som fikk statsborgerskap var det nåværende overhodet for familien, Ertuğrul Osman V. Historie. Det osmanske rikets vekst og fall 1300-1920 Historien til det osmanske rike spenner fra 1299 til 1922. Opprinnelse. Det osmanske riket utviklet seg fra en vasall-stat ("Uç Beyliği") innenfor Seldsjukk-staten i Anatolia mot slutten av 1200-tallet. Denne staten var selv underlagt mongol-rikets Ilkhanatet. Uavhengighet ble erklært av Osman I, i 1299 (Nøyaktig dato er usikkert). Riket grunnlegges (1299-1453). I rikets vekstfase, var Mehmet II («erobreren») en av statssjefene. Det var i denne perioden at den osmanske eliten (kjernen av tyrkere rundt Osman I) diskuterte hvordan man skulle organisere en ny stat. Det er viktig å legge vekt på det ekspanderende rikets geopolitiske situasjon. Det hadde kontakt med og kunne hente erfaringer fra mange forskjellige kulturer. Ut fra sin kunnskap om tidligere imperier og deres historie, var den osmanske elite av den klare oppfatning at det ikke var sverdet alene som kunne bygge og vedlikeholde store imperier. Det var viktig å finne sterke og dyktige menn som var villige til å samarbeide for å erobre store deler av Europa, Asia og Afrika. Det var også viktig å organisere og regjere disse erobrede områdene på en tilfredsstillende måte, og etablere en struktur det ville være vanskelig å bryte ned senere. Den osmanske elite gav prioritet til politiske ideer som legitimerte imperiet. Kun med disse ideene var det mulig å skape samhold mellom så mange forskjellige folkeslag, kulturer og religioner, og få alle disse til å dra i samme retning. Ideen og kulturen som ble skapt i disse tidene var så sterk at det tok 300 år med forfall og katastrofer å bryte ned riket. Under byggingen av dette enorme riket ble det utvilsomt utøvet både urett, vold og ødeleggelse. Men det ville være urettferdig ikke å gi anerkjennelse til den historien som begynte i det 8. århundre, da tyrkerne begynte å utvandre fra et saracenerrike i forfall. Til tross for at Det osmanske riket oppsto før Osman I, blir han sett på som grunnleggeren av riket. Han var den først høvdingen ("Bey" på tyrkisk). Han erklærte uavhengighet av Det bysantinske riket og skapte en front mot det, og hans eget rike fikk navn etter ham. Tidligere tyrkiske ledere slet med interne konflikter. Osman I flyttet hovedstaden til Bursa, hvor han preget mynt i sitt navn. Som bevis på hans gode ettermæle var uttrykket «måtte han bli like god som Osman» mye brukt blant tyrkere, og det blir til dels fortsatt brukt i dag. Mehmet II var bare tolv år da han ble sultan, og han ble omtalt som en «lærd kriger». Hans militære ferdigheter ble demonstrert ved slaget om Konstantinopel. Han reorganiserte statens struktur og militærvesen. Veksten (1453-1683). Man kan dele inn veksten av Det osmanske riket i to perioder. Den første perioden var preget av erobringer og vekst; fra erobringen av Konstantinopel i 1453 til Sultan Süleyman den stores bortgang i 1566. Dette var en periode med store bragder sett med osman-tyrkiske øyne. Etter erobringen av Konstantinopel ekspanderte imperiet nordover. Slaget ved Kosovo Polje var et gjennombrudd for osman-tyrkerne, til tross for at den serbiske ridderen Miloš Obilić klarte å drepe den daværende sultan Murat I. Seieren var grunnlaget for ekspansjonen videre inn i Sentral-Europa. Sultan Selim I (1512–1520) gikk mot øst, slo Safavidene i Persia under slaget på Chaldiran, og etablerte en egen marine i Rødehavet. Hans etterfølger Süleyman den store skulle øke imperiets makt og størrelse ytterligere. Etter å ha inntatt Beograd, erobret han Ungarn i 1526, men tapte 16 000 mann i Slaget ved Mohács. Det ungarske kongedømmet brøt sammen etter dette, og Huset Habsburg overtok de delene av Ungarn som tyrkerne ikke besatte. Süleyman den store fortsatte mot Wien, men inntok ikke byen, og vinteren kom og tvang ham til retrett. Ikke lenge etter ble Transylvania, Valakia og Moldavia fyrstedømmer under Det Osmanske rike. I øst ble Bagdad erobret fra Det persiske riket i 1535, stadig under ledelse av sultan Süleyman den store. Dette innebar at tyrkerne fikk kontroll over store deler av Midtøsten. Det osmanske riket gikk inn i sin gullalder i regjeringstiden til Suleiman den Store, også kjent som Lovgiveren. De 230 årene med ubrutt vekst ble avsluttet med den første beleiringen av Wien i 1529. Angrepet på Wien var ikke et egentlig erobringsforsøk, men nærmest en reaksjon på Huset Habsburgs innblanding i Ungarn. De osmanske styrkene tapte rundt 25 000 mann, mens motpartens tap kun var minimale. Dette førte også til at noen av imperiets allierte vendte dem ryggen. Paven mante nå til et korstog mot tyrkerne, etter at han tidligere hadde inntatt en relativt passiv holdning. Nå var Det osmanske riket ikke lenger bare en inntrenger og okkupasjonsmakt, men en varig faktor i europeisk politikk. Det andre Slaget om Wien i 1683, da Polens konge Jan III Sobieski brøt tyrkernes beleiring, ble et vendepunkt i den 300 år lange kampen mellom de kristne rikene i Sentral-Europa og Det osmanske imperiet. Riket gikk nå inn i en langvarig periode med stagnasjon. Stagnasjonen (1683-1827). I denne perioden hadde Det osmanske riket en rekke av sultaner som til tross for gode forutsetningene ikke klarte å nå målene sine i samme grad som Mehmet II, Selim I og Suleiman I. Riket var på sitt største i 1683 med et område på rundt 5 200 000 km². Under denne stagnasjonen ble imperiet svekket av kriger mot Persia, Polen-Litauen, Russland og Østerrike. Den russiske ekspansjonen sørover ga opphav til serie på ti kriger mellom Det russiske imperiet og Det osmanske imperiet på 1600-tallet, 1700-tallet og 1800-tallet. Det osmanske imperiet viste stor utholdenhet under disse krigene og holdt stand lenge. Da Kara Mustafa tapte slaget om Wien i 1683 mot Jan III Sobieski fra Polen, begynte tilbaketrekningen fra Europa. Kara Mustafa falt ikke i slaget, men ble beordret henrettet i Beograd desember 1683 som følge av nederlaget. Etter nok et nederlag i den store tyrkiske krigen i 1699 gav Det osmanske rike for første gang fra seg områder i Karlowitz-traktaten. Disse vesentlig ungarske områdene hadde vært under Det Osmanske rikes kontroll i 200 år. Men tyrkerne slo Russland i Pruth-kampanjen i 1712, og Passarowitz-traktaten skapte en kortvarig fred mellom de to imperiene fra 1718 til 1730. Etter dette samlet tyrkerne seg til en kraftanstrengelse og seiret over Østerrike i 1736. Ved Beograd-traktaten fikk osmanerne igjen noen av de europeiske områdene som hadde gått tapt i 1699. Det osmanske riket konsentrerte seg etterhvert om å beholde det man hadde vunnet fremfor å ekspandere ytterligere. Riket begynte å utvikle byene på Balkan, dets ytterste forpost mot europeisk ekspansjon. Man begynte å forbedre levekårene for folkene i riket. Skattetrykket ble redusert, det ble opprettet konsulater, og handel, håndverk og industri ble oppmuntret. Tiden ble kalt «tulipanæraen» etter et motiv som ble mye anvendt i dekorativ kunst. Det vitenskapelige forspranget som den muslimske verden hadde hatt over Europa, ble innhentet i denne perioden. I stagnasjonsperioden klarte tyrkerne ikke å holde tritt med utviklingen hos de europeiske rivalene Frankrike, Storbritannia, Østerrike og Russland. Kriger ble tapt og områder avstått på Balkan og i Kaukasus til fordel for Østerrike og Russland. Områder som Egypt og Algerie fikk reell uavhengighet, selv om de i navnet tilhørte riket. Frankrike og Storbritannia fikk økende innflytelse i Nord-Afrika. Under sultan Selim III ble det gjort forsøk på å modernisere systemet. Men mange av reformene som sultanene forsøkte å gjennomføre for å fornye riket ble motarbeidet av konservative krefter, både de religiøse og det nå korrupte elitekorpset janitsjarene. Janitsjarkorpset ble til slutt tilintetgjort i 1826. «Europas syke mann» (1828-1908). Til tross for stagnasjonen hadde Det osmanske riket beholdt sin posisjon som stormakt helt frem til 1800-tallet, men da begynte oppløsningen av det enorme riket. Samtidig var perioden preget av omfattende moderniseringsforsøk med reorganisering og forandringer i alle deler av riket. Karikaturen til høyre er fra denne perioden (1885) og viser hvordan riket ble oppfattet. Det er en parodi av en funksjonær i det osmanske utenlandskontoret (anden). Papegøyen, apen, og grisen (briter, italienere og tyskere) som plager ham er voktere og oversettere (europeiske stormakter). Russerne er i bakgrunnen som bjørner. Perioden er kjent som Tanzimat (tyrkisk for "reorganisering") og varte fra 1839 til 1876. I denne tiden ble hæren betydelig modernisert. Likeså gjennomgikk banksystemet store reformer. En begynnende industrialisering førte til at håndverkslaugene fikk konkurranse fra moderne fabrikker. Økonomisk hadde imperiet problemer med å betjene lånene det hadde tatt opp i europeiske banker. Militært hadde det problemer med å forsvare seg mot utenlandsk aggresjon og de balkanske minoritetenes ønsker om løsrivelse. Frankrike okkuperte Egypt i 1798 og erobret Algerie i 1830. Montenegro fikk autonomi i 1798, og Serbia i 1804. Hellas frigjorde seg i 1829 etter en langvarig frihetskamp, hjulpet av utenlandske frivillige og trusler om intervensjon fra stormaktenes side. Vasallstatene på Balkan oppnådde å gjøre seg mer autonome. En betydningsfull forandring var at imperiet sluttet å gå til krig alene og etablerte allianser med europeiske land. Det ble inngått en rekke allianser med land som Frankrike, Nederland, Storbritannia og Russland. Krimkrigen ble utkjempet i allianse med Frankrike, Storbritannia og Kongedømmet Sardinia for å stanse den russiske fremmarsj, som vestmaktene var bekymret for. De allierte slo Russland i september 1856. Av alle ideer Det osmanske imperium ervervet fra vesten var nasjonalismen en av de mest innflytelsesrike ideologiene. Osmanerne måtte ikke bare bekymre seg for nasjonalismen innenfor egne grenser, men også utenfor. Mange nasjonale minoriteter gjorde opprør i løpet av det 19. århundre. Det er blitt sagt at disse opprørene var avgjørende for den politikken som Det osmanske imperiet måtte slå inn på i det 20. århundre, men grunnene til opprørene er omstridte. Det osmanske imperiet hevdet selv at årsakene til de nasjonalistiske opprørene var interne og at de ble støttet av krefter som hadde skjulte mål. Et opprør i Bosnia-Hercegovina i 1875 spredte seg til Bulgaria og utløste intervensjon fra Østerrike-Ungarn, Serbia, Montenegro og Russland. Russerne inntok nesten Istanbul, men ble stanset etter press fra vestmaktene. Fredsslutningen i 1878 etter Berlinerkongressen førte til at Østerrike-Ungarn besatte Bosnia-Hercegovina, mens Serbia, Montenegro, Valakia og Moldavia vant full uavhengighet. Bulgaria ble utskilt som autonomt fyrstedømme. Kypros ble overlatt til britene til gjengjeld for britisk støtte i krigen mot Russland. Frankrike sikret seg herredømmet i Tunis. Av landevinningene i Europa var bare Albania, Novi Pazar og Trakia tilbake. Det ottomanske riket fikk en kortvarig periode med konstitusjonelt styre mens konfliktene med indre og ytre fiender pågikk. Reformkreftene, kjent som "Ung-Osmanerne", gjennomførte i 1876 et militærkupp og tvang sultan Abdülaziz til å abdisere til fordel for Murat V. Han var mentalt syk og måtte gå av etter få måneder, og kuppmakerne tilbød Abdülhamit II (1876–1909) tronen mot løfte om å innføre konstitusjonelt monarki, noe han gjorde 23. november 1876. En grunnlov ("Kanûn-ı Esâsî") ble utformet og et parlament med representanter for alle folkegrupper i imperiet ble sammenkalt. Men det første konstitusjonelle styret varte bare i to år, til Abdulhamit oppløste parlamentet i 1878. Oppløsningen (1908-1922). To osmanske soldater går mot Istanbul etter den osmanske hærens tap i Den første balkankrigen. Mot slutten av 1800-årene ble arven etter Ung-osmanerne tatt opp av en ny generasjon progressive tyrkere, nå med et sterkere innslag av tyrkisk nasjonalisme. Ungtyrkerne (tyrkisk: "Jöntürkler") var en patriotisk organisasjon, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: "İttihat ve Terakki Cemiyeti"). Lederne gjorde i opprør mot Sultan Abdülhamit II i 1908 og fremtvang gjeninnføringen av konstitusjonelt styre. De hadde regjeringsmakten i Det osmanske rike til slutten av første verdenskrig i november 1918. Oppløsningen av imperiet hadde pågått lenge da Kreta gikk tapt i 1898, etter at et opprør i den greske befolkningen førte til at stormaktene grep inn og fremtvang opprettelsen av en autonom republikk under formell osmansk overhøyhet, men med en gresk prins som president. I 1908 ble øya annektert av Hellas. I 1908 ble også Bosnia-Hercegovina formelt annektert av Østerrike-Ungarn, og Bulgaria benyttet anledningen til å erklære seg som et fullt uavhengig kongedømme. Italias ønske om å skaffe seg et kolonirike gjorde at landet med støtte fra vestmaktene gjorde invasjon i Libya i 1911 og uløste slik Den italiensk-tyrkiske krig. Den osmanske hær under general Musta Kemal Pasja gjorde sterk motstand, men italienernes overmakt til sjøs førte til at både de osmanske provinsene Tripolitania og Kyrenaika som ble til Libya og øyene Rhodos og Dodekanesene ble avstått til Italia i 1912. Det var store uroligheter på Balkan før Den første balkankrigen brøt ut i 1912. Den osmanske hærens styrke på Balkan var stor, og tilsynelatende var den moderne. Men det var bare på overflaten, i virkeligheten var den korrupt, dårlig ledet, dårlig trent og lite stridsdyktig. Etter opprør i Albania, og oppmuntret av italienernes militære fremgang, angrep Balkanligaen (bestående av Serbia, Montenegro, Hellas og Bulgaria) de ottomanske styrkene i oktober. Albania erklærte uavhengighet 28. november. Det ble inngått våpenhvile 2. desember. Det osmanske riket måtte avstå nesten alle sine gjenværende besittelser i Europa – Albania, Kosovo, Novi Pazar-regionen, Makedonia og det meste av den historiske regionen Trakia. Bare et brohode ble tilbake, en kyststripe fra Svartehavet til Middelhavet. Seierherrene ble imidlertid uenige om fordelingen av erobringene, og i Den andre balkankrigen i 1913 gikk Det osmanske rike sammen med de andre Balkanstatene mot Bulgaria og lyktes i år gjenerobre deler av Trakia, omtrent til de nåværende grensene. Første verdenskrig. I begynnelsen av krigen hadde Det Osmanske rike noe fremgang. De allierte, som nå også omfattet den nydannede ANZACstyrken, ble beseiret i Irak og i forsøket på å erobre Gallipoli. Britene ble slått tilbake, og noen av de tapte territoriene ble gjenerobret. I Kaukasus tapte imidlertid osmanene store landområder og over 100 000 soldater. Russerne rykket frem i Armenia til en linje fra Trabzon, Erzurum til Van. Den russiske revolusjon gav Det osmanske rike en sjanse til å slå tilbake, men den britiske offensiven i Midtøsten ble for mye. Osmanerne ble beseiret helt mot slutten av krigen av de allierte under ledelse av general Edmund Allenby, med hjelp av arabiske opprørere og Thomas Edward Lawrence. Under første verdenskrig innledet det ungtyrkiske styret en massiv forfølgelse av den store og innflytelsesrike armenske minoriteten i riket. Konsentrert armensk bosetning fantes i det historiske Armenia i rikets østlige deler mot Kaukasus, men armenere utgjorde også et stort innslag i bybefolkningen i hele riket, hvor de var kjent som dyktige handelsmenn. De første isolerte massakrene mot armenere i det østlige Anatolia ble opptakten til en statlig organisert utryddelsesaksjon, til dels med bakgrunn i frykten for at armenerne skulle gå sammen med rikets kristne fiender. I 1915 innførte staten lover rettet mot armenere, og organisasjonen "Teşkilat-ı Mahsusa" ble opprettet for å gjennomføre deportasjoner over de neste to år. Kanskje så mange som 1,0 millioner armenere ble drept eller omkom under deportasjonene. Antallet døde er imidlertid usikkert og omstridt, og den tyrkiske stat benekter at det fant sted. Etter første verdenskrig. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanerne godta en oppdeling av riket ved Sèvres-traktaten av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike. De ydmykende fredsbetingelsene, sammen med okkupasjonen av Istanbul og İzmir, utløste en så sterk reaksjon blant rikets tyrkiske innbyggere at den utløste et opprør som førte til Osman-rikets fall og til opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923. Men i mellomtiden tok nye nasjonalistiske ledere makten i det svekkede imperiet og innledet den tyrkiske uavhengighetskrigen, som skulle komme til å omstøte de fleste av bestemmelsene i Sèvres-traktaten og jage okkupasjonsstyrkene ut av det tyrkiske kjerneområdet. Mustafa Kemal og Rauf Bey under Sivas kongressen. Den osmanske regjeringen ble sett på som passiv og mistet respekt blant folk. Den ble kritisert for å avgi for store landområder etter krigen. Hellas hadde forestillinger om et nytt Stor-Hellas forsøkte med base i det okkuperte İzmir å utvide sitt herredømme langs hele kysten mot Egeerhavet. Frankrike okkuperte Hatay og Syria og ønsket i tillegg deler av Anatolia. Italienerne ville ha den sørlige delen av Anatolia, som de også var blitt lovet. Britene hadde allerede Arabia, Palestina, Libanon, Jordan og Irak. Den tyrkiske nasjonalismen blusset opp, spesielt næret av frykten for gresk ekspansjon. Anført av Mustafa Kemal, en tidligere seierrik general i den osmanske hæren, slo tyrkerne tilbake. I april 1920 opprettet Kemal Pasja en revolusjonsregjering med hovedkvarter i Ankara. Den besluttet å slå tilbake med militær makt mot okkupasjonen av tyrkiske områder. De allierte var krigstrette og trakk seg fort tilbake. Det ble holdt mange kongresser, deriblant en nasjonal kongress i Sivas. Der ble det bestemt at gresk uavhengighet i Aydin, Manisa og Bahikesir var uakseptabelt. Lausannetraktaten (undertegnet 24. juli 1923) annullerte så Sèvres-traktaten oppdeling av Anatolia-delen (hvor det nå bodde nesten kun etniske tyrkere og kurdere, ettersom grekerne og armenerne var jagd ut) av det osmanske rike. Sultan Mehmet VI Vahdettin ble den siste sultanen. Han frasa seg sin verdslige makt den 1. november 1922 og forlot Konstantinopel 17. november ombord på et britisk krigsskip for å gå i eksil på Malta. Han døde i Italia den 15. mai 1926. Men sultanatets religiøse lederstilling som kalif ble opprettholdt ennå i to år under prins Abdülmecid II, inntil republikken avskaffet kalifatet 3. mars 1924. Republikken Tyrkia ble etablert 29. oktober 1923. Staten. Det osmanske riket ble administrert ved hjelp av erfarne kristne, jøder og folk fra andre etniske og religiøse grupper, i motsetning til andre herskere, som favoriserte folk av egen religion og nasjonalitet. Det var et fornuftig veivalg for en raskt ekspanderende stat, som trengte lokalkjente undersåtter til å styre imperiet. Denne pragmatiske holdningen kom også til uttrykk ved at riket i begynnelsen brukte gresk språk i sin diplomatiske korrespondanse med fremmede makter. Sultanene brukte rådgivere (såkalte "vesirer") som ofte ble valgt blant lojale kristne – grekere, italienere og andre. Diplomater omtalte ofte imperiet som بابِ علی ("Bâb-i-âlî" «Den store porten» eller «Porten»), en hentydning til den store slottsporten til det keiserlige Topkapı-palasset,, der Sultanen tok i mot utenlandske ambassadører. Andre tror det stammer fra imperiets plassering og byen Istanbul, som en slags passasje mellom Europa og Asia, øst og vest. Folk fra vest omtalte ofte Det osmanske riket som "Det tyrkiske rike" eller bare "Tyrkia", noe som er noe misvisende. Det osmanske riket må ikke forveksles med den moderne nasjonalstaten Tyrkia. Riket produserte lite varer, bortsett fra osmantyrkiske bønder som produserte matvarer. Det osmanske riket var ikke økonomisk utnyttende eller oppstått og motivert som de europeiske koloniriker. Den osmanske regjeringen var opptatt av å beskytte landet og å sørge for sikkerhet og harmoni i landet. Det er en del vestlige og kristne som forbinder Det osmanske rike med vold på grunn av rikets siste år, men dette var heller et resultat av nasjonsbygging, og ikke av den osmanske administrasjonen. Ellers er Det osmanske rike også kjent for å være et sentrum for forskere og vitenskapsmenn, og det er først på 1700-tallet at de ble forbigått av andre europeiske stormakter når det gjelder teknologi og medisin. Sultaner. a> var den siste sultanen av Det osmanske riket. Sultanen var den offisielle enehersker i riket. Dynastiet ble som oftest kalt "Osmanli" eller Huset Osman. De første herskerne kalte seg for "bey" og gav med det til kjenne at de aksepterte Suljek-sultanatets forrang og overherredømme, etterfølgerriket etter Ilkhanat-sultanatet. Murad I var den første tyrkeren som tok tittelen «sultan» (konge). Med erobringen av Konstantinopel i 1453 var staten på vei til å bli et mektig rike med Mehmed II som hersker, eller padishah, i Europa ofte omtalt som Stortyrken (den store tyrker). Fra 1517 og framover var sultanen også Kalif av Islam, og fram til 1922 (eller 1924) var Det osmanske rike synonymt med Kalifatet, den islamske verdensstaten. Sultanen hadde mange titler som Hersker av Huset Osman, Sultanenes Sultan, Khanenes Khan, og fra 1517, Kommandør av de trofaste og etterfølger av Profeten for Universets Herre, m.a.o. kalif, som teoretisk sett gav ham herredømme over alle andre muslimske herskere i hele verden. Organisasjon. Det var en del endringer i organisasjonen opp igjennom tiden, men det var også mye som var konsekvent. Den øverste herskeren var alltid sultanen. De utviklet en avansert organisasjon over tid. De hadde en veldig sentralisert regjering med Sultan som overhode, men hadde også en veldig effektiv kontroll på sine provinser og byer. De hadde en klasse som ble kalt for "askeri", som inkluderte adelige, militære offiserer og den religiøse klasse "ulema". Middelklassen ble kalt "reaya". Denne klassen hadde ingen hentydning til religion, det betydde i en mer praktisk forstand at man ikke tilhørte askeriklassen. Likevel har klasseskillet aldri vært like stort i det Osmanske riket som i land som Storbritannia og Russland. Regjeringen. Alle avgjørelser ble tatt av den imperiale regjeringen. Rikdom og rang var ikke noe du nødvendigvis arvet, men derimot måtte det fortjenes. Militærtjeneste var ett viktig element med tanke på steg opp i hierarkiet. Dette viser seg ved at sultantittelen ikke fulgte noe spesifikt mønster, (tittelen gikk til eldste sønn eller til eldste bror osv). Den administrative eliten. Ministrene ("Nazir"ene) hadde ikke så mye innflytelse på sultanen som vesirene, men kontrollerte ministerium ("Nazereti"). Ministeriet og avdelingene var viktige deler av det osmanske byråkratiet. Ministeriet gav vesirene alt av informasjon som de krevde. Den viktigste ministeren var "Adliye Nazırı" (justisministeren) som omfattet både den borgerlige rett ("kadis") og den militære rett ("kadiaskers" eller "kaziaskers"), som var den øverste juridiske autoriteten etter "seyhulislam" som var den øverste religiøse lederen av "ulema". Andre representanter innenfor ett ministerium var "Kethüdar", en assistent til ministeren som hadde flere funksjonærer ("kalfas") under ham. Det var "kalfaene" som gjorde alt papirarbeidet. Den militære eliten. Janitsjarene på patrulje i Konstantinopel. For hver militære avdeling var det en "nazir" som hadde den administrative makten. Under ham var det en "Ağa" som hadde den høytidelige kommandoen over avdelingen. Det var også en avdeling av palassvakter ("Zuluflu Baltaci") som var under kommando av Sverdmesteren og palassgartnere ("Bostancı") som også hadde ansvaret for sultanens luksusbåt. De som ble lært i europeisk etikette og språk (for det meste fransk) tjente som "yasakçi", vakter for utenlandske ambassadører i Konstantinopel. Man hadde også det berømte elitekorpset janitsjarene. Den politiske eliten. Til tross for at sultanen var eneveldig, hadde han mange rådgivere og ministere. Den med størst makt var "vizeri", storvesiren, av Divan. Divan var ett råd hvor vesirene møttes og diskuterte politikken i imperiet. Det var den øverste vesiren sin plikt å informere sultanen om rådets mening. Sultanen tok veldig ofte dets mening til betraktning, men han måtte på ingen måte adlyde det. Noen ganger innkalte sultanen selv til møte hvis det var noe viktig han måtte informere om, som f.eks. en forstående krig. Vesirene sørget så for at hans ordre ble fulgt. Antallet vesirer i Divan varierte fra 3 til 7. Enkelte ganger deltok også lederen av Janitsjarene ("ağa") på møtene. Retten. Vesirene var den harde kjerne av adelen, til tross for at de hovedsakelig var tjenere for sultanen. I tillegg hadde vesirene egne rådgivere ("kahya"). Andre adelige familier som bodde i Konstantinopel besøkte ofte retten for festlige anledninger og seremonier. Geistligheten var en annen prominent del av retten. Muftiene og imamene var alltid til stede ved religiøse seremonier, noe som det ofte var. "Müteferrika" var en slags klubb for unge adelige menn. De var ofte ute på jakt med sultanen. Palasset. I palasset var det også en hel del tjenere som brakte mat, drikke og ved til peisene gjennom palasset. Avdelingen til døråpnerne ("Kapıcı") talte mange hundre og var ansvarlige for å åpne dører. Den øverste av døråpnerne var også ansvarlig for å eskortere viktige gjester. En del lakeier ("Çikadar") tjente som budbringere i palasset og i byen. Osmanhuset. Sultanen ble bevertet av en hærskare av tjenere. Han hadde kokker, tjenestemenn til å vedlikeholde sine skatter og våpen, tjenere som fulgte han på kampanje, og de beste av tjenerne ble valgt til å tjene sultanen personlig. En som var ansvarlig for hans garderobe, en til å servere han drikkevarer, en til å bære hans våpen, en til å hjelpe han på hesten, en var ansvarlig for turbanen hans og en barberer som barberte sultanen hver dag. Men mange av sultanene er også kjente for å ha gitt avkall på luksus selv om de levde i palasset. Harem. Haremet var et av de viktigste delene av Det osmanske hoffet. Den ble styrt av Valide Sultan (eller "Baş Kadın") som var moren til sultanen. Hun nøt absolutt makt over haremet og en utsøkt posisjon i hoffet. Hun ville til tider involvere seg i statspolitikk og svekke makten og posisjonen til sultanen i det som ble kalt Sultanatet av Kvinner. Under sultanens mor i hierarkiet var "Hasseki Sultan", dronningen og moren til sultanens førstefødte sønn. Sultanen hadde også tre andre offisielle koner, "Hasseki Kadın". Under sultanens koner kom hans åtte favorittelskerinner ("ikbaliks" eller "hassodaliks" direkte oversatt «heldig jente») foran de «foretrukne» elskerinnene ("gözde" eller "gedik"). Neste på rangstigen var elskerinnene til embetsmenn under sultanen. Elever ("acemi") eller noviser ("cariye" eller "şahgird") var yngre kvinner som enten ventet på å bli giftet bort eller som ikke var ferdig med Haremskolen. Haremet var under administrasjon av evnukkene, som igjen var delt i to kategorier, Svarte og Hvite evnukker. Svarte evnukker var slaver tatt i Afrika som serverte og tjente Harem-kvinnene og embetsmennene i haremet som sammen med vanlige tjenestepiker var av lav rang. Hvite evnukker var europeere fra Balkan. De tjenestegjorde som rekrutter til Palasskolen og mistet adgang til haremet fra 1582. En viktig person i det osmanske hoffet var sjefen for de svarte evnukkene ("Kızlar Ağası" eller "Harem Ağası"). Han hadde kontroll over haremet og hadde et nettverk av spioner gjennom de svarte evnukkene over hele palasset, derfor var han involvert i de fleste intriger og kunne dermed oppnå en viss makt over sultanen og/eller hans vesirer og andre embetsmenn av hoffet. Feil av staten. Slutten på Det osmanske imperiet var veldig mye økonomisk relatert. Det er allment ment at de ikke klarte å etablere ett økonomisk og politisk hegemoni innenfor sitt eget imperium. Uten økonomisk støtte eller deltagelse i sykehus, biblioteker, nært sagt med alt som hadde med allmenn trivsel og velferd å gjøre, så var dette kun avhengig av sivile investeringer som fikk navnet "vakif". Gjennom hele veksten til imperiet gikk så å si all handel mellom Europa og Asia gjennom Det osmanske imperiet både på land og på sjø. Når dette endret seg på slutten av 1700-tallet mistet imperiet ett av sine viktigste inntektskilder. Staten feilet også ved at de ikke fornyet seg med tanke på at de ikke industrialiserte seg noe nevneverdig, men var stort sett avhengig av bønder som en inntektskilde. Mens Europa hadde en enorm industrialisering i samme periode, stod Det osmanske riket i det store og det hele stille. Økonomi. Den økonomiske strukturen til Det osmanske rike var definert av geopolitisk struktur. Imperiet stod midt i mellom Vest og Øst, dermed blokkerte de spanjolene og tvang dem til å søke ut en ny rute til Orienten. Imperiet holdt samme rute som Marco Polo en gang brukte. Når Christofer Columbus ankom Amerika var Det osmanske rike på sitt største som en økonomisk stormakt som spredde seg over tre kontinenter. Det er studier som viser at det er en sammenheng mellom en endret politikk mellom det Osmanske imperiet og sentral Europa og åpninger av nye ruter til Østen. Det er også mulig å se forfallet av det Osmanske imperiet ved følge tapene av viktigheten av land rutene. I realiteten stod imperiet fast på sine tradisjoner mens sentral Europa beveget seg framover. Lov og rett. Rettsystemet til imperiet var basert på filosofien av lokal rettsvitenskap. Lokale rettsystemer som ikke var i konflikt med staten som en helhet, ble stort sett latt være i fred. Det betydde at kristne og andre grupper kunne dømme hverandre etter egne roller. Det osmanske imperiet hadde tre rettsystemer; en for muslimer styrt av "kadi" (dommere), en for ikke-muslimer (utnevnte jøder og kristne hadde sine trosretninger som ansvar) og en for handel. Retten som ble brukt var avhengig av hvilke parter som var involvert. På toppen av dette var Kanun-loven. Disse kategoriene var ikke eksklusive; muslimske rett kunne bli brukt for en handelskonflikt eller intern-religiøse saker. Øverst var den islamske retten. For lovsystemer gjaldt Kanun-loven og Sharia-loven. Det osmanske imperiet involverte seg ikke i andre religiøse lovsystemer. Sharia utviklet seg fra Qur'an og fra ordene til profeten Muhammed,og baserte seg hovedsakelig på Hanafi-tradisjonen. Kanun-loven var en sekulær lov av sultanen. Det var undervisning av begge på jusskolene som var i Bursa og Konstantinopel. Jøder og kristne gikk ofte til den islamske retten for å få en mer mektig avgjørelse på konflikter og saker. Kvinner gikk som regel alltid til den islamske retten da det oftere tok parti for kvinner og gav mer rettferdige erstatninger til dem. Militæret. «"En offiser var igjen, han holdt en enkel tale for de som gravde gravene. Brødre, sa han, her er menn av alle nasjonaliteter, tyrkere, albanere, grekere, bulgarere, jøder; men de døde sammen, på samme dag, kjempet under samme flagg. Mellom oss er det også menn fra alle nasjoner, både muhammedanere og kristne; men vi har ett flagg og vi ber til en Gud. Nå kommer jeg til å be en bønn, og når jeg ber så skal enhver av dere be også, på deres språk og på deres måte."» Den osmanske hæren var på sin tid en av de mest avanserte og best trente. De var bla. en av de første som tok i bruk muskett. De berømte janitsjarsoldatene var en eliteavdeling som tok seg av vaktholdet rundt sultanen. Men de var også kjente for å var korrupte og ble oppløst i 1826. Den osmanske hæren led under janitsjarenes korrupsjon og i krigene mot Russland manglet hærene moderne våpen og teknologier. Moderniseringen av Det osmanske rike på 1800-tallet startet med militæret. Offiserer ble sendt på trening i vesteuropeiske land og det ble hyret inn utenlandske eksperter som skulle forbedre militæret. Teknologi og nye våpen ble kjøpt inn fra Tyskland og Storbritannia. De fikk ett flyvåpen og marine. De lyktes med å modernisere hæren, men det var fortsatt veldig langt igjen til de vestlige stormaktene. Religion. Før tyrkerne konverterte til islam, praktiserte de en monoteistisk religion. Etter den første kontakten med araberne aksepterte en rekke tyrkiske stammer islam og forkynte sin nye tro lengre inn i Turkistan. Prosessen med konvertering var over lenge før imperiet oppstod. Så tidlig som i 1453, etter at de hadde beseiret Konstantinopel, gav de spesielle privilegier til kristne som hadde tilhørt det gamle bysantinske riket. De kristne ble undersåtter av Det osmanske imperiet, men ikke av muslimsk tro og regler. Det osmanske imperiet gikk aldri aggressivt til verks for å konvertere individer eller fremme islam blant ikke-muslimske grupper. Staten var det viktigste målet for Det osmanske imperiet og samarbeid med alle forskjellige parter var livsviktig hvis imperiet skulle bestå. I mange hundre år ble Det osmanske imperiet sett på som en trygg havn for jøder og andre som ble forfulgt for sin tro. Det osmanske imperiet hadde også et fredelig forhold til den ortodokse kirken. Den fikk lov til å fortsette de stedene den befant seg. Konstantinopel ble forandret eksternt for å fremstå som mer tyrkisk. Navnet ble endret til Istanbul, og mange kirker ble omgjort til moskéer, inkludert Hagia Sofia, men lite ble ødelagt i kirken. De kristne mosaikkene ble kun tildekt. I 1935 ble de igjen tatt frem og Hagia Sofia er i dag et museum. Den ortodokse kirke kjemper fremdeles for at Hagia Sofia igjen skal bli en kirke. Eksterne lenker. Osmanske rike Davao del Norte. Davao del Norte (tidligere Davao) er en filippinsk provins i Davao Region i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til Agusan del Sur, i øst til Compostela Valley, i sør til Davao del Sur og i vest til Bukidnon. Provinssetet er i Tagum City. Provinsen ble i 1967 utskilt fra den tidligere Greater Davao Province, sammen med Davao del Sur og Davao Oriental. I 1972 byttet den navn til Davao Province, men i 1998 byttet den tilbake til dagens navn. Politisk inndeling. Davao del Norte er delt i tre «cities» (bykommuner) og åtte «municipalities» (landkommuner). Davao Oriental. Davao Oriental er en filippinsk provins i Davao Region i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til Agusan del Sur og Surigao del Sur og i vest til Compostela Valley. Provinssetet er i Mati. Politisk inndeling. Davao Oriental er delt i 11 "municipalities" (landkommuner). Compostela Valley. Compostela Valley er en filippinsk provins i Davao Region i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til Agusan del Sur, i øst til Davao Oriental og i vest til provinsen Davao. Provinssetet er i Nabunturan. Politisk inndeling. Compostela Valley er delt i 11 "municipalities" (landkommuner). Shoreham-by-Sea. Shoreham-by-Sea, i dagligtale bare Shoreham, er en by i West Sussex, England. Den ligger i, og er administrasjonssenter for, distriktet Adur. Den eldste delen av byen, og havnen New Shoreham, ble grunnlagt av normannerne mot slutten av det 11. århundre. Den nåværende sognekirken i New Shoreham, St. Maria de Haura («i havnen») ble bygget innenfor et tiår etter nedtegningen av "Domesday Book" (1086). Dagens kirke er bare halvparten så stor som den opprinnelige, da deler har falt ned. Byen ble planlagt med et regelmessig gatenett, som i stor grad har overlevd. Da Brighton, Hove og Worthing begynte å vokse ble grunnlaget lagt for at Shoreham kunne bli en aktiv havneby, med aktiv handelstrafikk og flere skipsverft. Havnen er fortsatt i kommersiell drift. Shorehamfortet ble bygget for å forsvare havnen. Shoreham Beach, sør for byen, var en grusbanke som er bygget opp over flere århundrer av havets krefter. Rundt 1900 begynte flere å ta i bruk ombygde jernbanevogner som sommerhus i nærheten av Shoreham Beach. Området der disse sto fikk tilnavnet Byngalow Town, og ble i en kort tid hjem for den britiske filmindustrien i dens tidlige fase. Under andre verdenskrig ble grusbanken fjernet av militære årsaker, og det er nå anlagt moderne boligområder der. En av de få bygningene som overlevde utplaningen under krigen var Den gode hyrdes kirke, fra 1913. Shoreham lufthavn, vest for byen, drives av byrådet i Brighton and Hove og distriktsrådet i Worthing i fellesskap. Det er planer om å utvide lufthavnen, som er den eldste regulerte flyplass i Storbritannia. Terminalen, i art deco-stil, er listet som en bygning av historisk interesse. Hornindalsrokken. Hornindalsrokken (1529 moh.) i Hornindal, Stranda og Ørsta kommuner er et fjell som ligger på grensen mellom de tre kommunene. Samtidig ligger det på grensen mellom Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. På nordsiden ligger fjellet ved Tyssevatnet innerst i Hjørundfjorden. Fjellet regnes derfor som en del av Sunnmørsalpene. Hornindalsrokken blir ofte omtalt som "Honndalsrokken", eller bare "Rokken" eller "Rokkjen". Hornindalsrokken kan bestiges både sommer og vinter. Om sommeren er den vanligste ruten fra Hornindalssætra / Sæterdalen i Hornindal kommune. Alternativ rute er Kjellstaddalen i Stranda kommune. Oppstigningen fra Sæterdalen og opp skaret mellom Hornindalsrokken og Lidafjellet er bratt og har partier med snø som ligger langt ut på sommeren. Turgåere venter ofte til oppstigningen er snøfri. Fra skaret er det vanlig å krysse i underkant av toppen, og runde mot toppen fra baksiden. Som skitur er ruten via Kjellstaddalen eneste alternativ, men også her kan det vere rasfare og store snøskavler, spesielt tidlig på vinteren. Fra Hornindalsrokken kan en se både Sunnmørsalpene og Jostedalsbreen. Enkelte kilder oppgir høyden til 1526 moh. Et kjent utsiktspunkt mot Hornindalsrokken er ved Honndøla bru (bygd 1810), denne ligger ved riksvei 60 i indre Hornindal. Elvedelta. Et elvedelta (eller bare "delta") er et landområde som er blitt dannet ved avleiringer ved munningen av en elv. Elveløpet i et delta er i mange tilfeller lite stabilt, og ved flom tar elven ofte nye løp og kan da dele seg i flere grener. Enklere formulert: et delta er en "sandbanke" i munningen til ei elv; grus, sand og silt som har blitt skylt ned med vannet. De kan ha forskjellige størrelser. Grunnen til at det heter «delta» er at disse sandbankene ofte får form som større og mindre trekanter, det vil si omtrent samme form som den greske bokstaven Δ. Oppbygning. Hva er et delta og hvordan er det dannet? Når en elv legger igjen mer sand, grus og slam ved munningen enn hav og innsjøer kan føre bort, bygges det opp landbanker, og elva deler seg i flere armer. Det nye landområdet som dannes på denne måten kalles et delta. Navnet ble først brukt i Nilen som har en triangelformet deltamunning som minner om den greske bokstaven (– delta). I dag betegnes delta som avleiringer ved en elvemunning uansett hvilken form deltaet har. I Norge finnes det flere typer delta. Geologisk sett er et delta et flatt slettelandskap med til dels tykke lag av fluvialt materiale (avsatt av rennende vann). Løsmassene er både grovkornet, sortert og lagdelt materiale av stein, grus og sand med god drenering, men også finkornet slam (silt) og fin sand avsatt i områder hvor elva flyter langsomt. Elva bygger opp en lav slette hvor elveløpet er lite stabilt, og ved flom tar ofte elva et nytt løp. Elva kan da dele seg vifteformet i flere deler. Deltaet skiller seg fra øvrige deler av elvedalen ved arealets beliggenhet, form og elvas ustabile løp, ofte ved å ha en markert strandsone med grunntvannsområde utenfor. Årsaken til at avleiringene dannes nær munningene er at strømhastigheten minsker ved utløpet. Sand og grus som elva trekker med seg langs bunnen stanser, ofte ved en bratt skråning. Denne kalles gjerne distalskråning. Utenfor denne avsetter det seg finere, oppslemmet materiale som har holdt seg svevende i vannet. Når banken som danner seg på denne måten når vannflaten, blir elva tvunget til å dele seg i to armer som i sin tur fortsetter oppdemmingsprosessen. På den måten kan elva bli delt opp i mange forgreininger. Det hender ofte at elva bukter seg gjennom deltaet fordi elveleiet tvinges til å endre retning, bl.a. pga. erosjon i ytterkant av en elvesving og sedimentasjon i innersvingen. En ettertraktet og trua naturtype. Elvedelta og elvedaler med store løsmasseavsetninger har i lang tid vært ettertraktet for ulike typer virksomhet og bosetting. Arealbruken i disse områdene er oftest meget intensiv. I brattlendte fjordbotner har de elvenære områdene ofte vært de eneste egna arealene for menneskelig virksomhet Elvedeltaene omfatter landarealene rundt nederste del av elveløpene, og gruntvannsområdene utenfor. Ved elvedelta ut i sjø dannes det en overgangssone mellom fersk- og saltvann Dette er særlig rike og produktive økosystemer. Områdene får tilførsel av næring både fra land, elv og sjø. De har ofte stor botanisk og ornitologisk verdi. Deltaene er oppvekst-, hekke- og også overvintringsområder for en lang rekke fuglearter, og inneholder vegetasjonssamfunn og plantearter som er spesielle for slike områder. Disse har tilpasset seg vekslingen mellom ferskvanns- og saltpåvirkning og tidvis flom. Deltaene ble tidlig opparbeidet og nyttet intensivt til jordbruksformål. Skogholt, kantsoner og enkelttrær var tidligere viktige elementer i dette landskapet. Senere har endringer i driftsforhold, eiendomsstruktur og virkemiddelbruk bidratt til å redusere kulturbetinget biologisk mangfold. Sammenslåing av arealer i større enheter, spesialisering av produksjon og mekanisering med ytterligere intensivering av arealbruken, bakkeplanering, bekkelukking og omdisponering av arealer forsterker denne effekten. Industrietablering og tettstedsutvikling preger i dag svært mange av deltaene våre. Det er ofte lite igjen av opprinnelig vegetasjon, fugle- og dyreliv. Det som finnes av intakt natur er sterkt oppstykket, ligger som regel på lite attraktive arealer og er tett omgitt av intensiv og oftest forstyrrende arealbruk. Standsonen er særlig sterkt belastet av inngrep. I tillegg har masseuttak, elveforbygninger og vannkraftreguleringer endret deltaenes biologiske verdi vesentlig. Mangel på alternative arealer utenfor deltaene kombinert med den sterke nedbyggingen som allerede har skjedd og oppstykkingen av gjenværende økosystemer, truer med å redusere det biologiske mangfoldet ytterligere. Generelt er elvedelta i Norge (som i verden for øvrig) en truet naturtype. I Norge utgjør de forholdsvis små areal, men er viktige som biotop/naturtype langt ut over det areal de representerer bl.a fordi de fungerer som nøkkelområder for en rekke arter, jf. hekkebiotop for fugl og raste- og næringsområde under trekk. Også i tilknytning til biologisk mangfold er elvedelta viktige områder med stor betydning for å opprettholde mangfoldet av dyrearter (fugl) over store områder. Mange særegne plantesamfunn har sine nisjer i elvedelta/ våtmarksområder. Elvedeltaer er i særlig grad sårbare for inngrep/ endringer. De representerer økosystem som påvirkes både fra land, sjøsiden og fra vassdrag. I utgangspunktet har de sin form ut fra prosesser skapt av renneden vann, og representerer en del av en dynamisk likevekt som i prinsippet stadig er i endring med basis i naturlige prosesser (f.eks. flom og isgang). Pga. deltaenes geografiske beliggenhet er de i de fleste tilfeller også utsatt for en betydelig menneskelig påvirkning. Bare et fåtall elvedeltaer er i sin helhet vernet etter naturvernloven. Det foregår i dag flere steder en rekke menneskelige aktiviteter som fører til at de opprinnelige økosystem og områdenes verdi som naturområde og biotop sterkt forringes. Det største og mest kjente deltaet er Mississippi-deltaet. Elven har der tilført slam og finsand som ble avsatt lag på lag i deltaet, som dermed klassifiseres som et elve-dominert delta. Mer vanlig er det at materialet blir omarbeidet når det når kysten av bølger eller tidevann. En typisk landskapsform i Norge kan være terrasser som indikerer marin grense (MG), disse terrassene ligger i dag langt over havnivå men de kan vise oss prosesser som har foregått ved siste istid (Yngre-Dryas). Et typisk scenario der en isbre har ligget lengre inne i landet (i en varmere periode) og avsatt glasifluviale sedimenter over en elveslette (sandur). Der den glasifluviale elven møter havnivået får vi avsatt et delta. Havnivået i dag er lavere enn på den tiden og vi kan derfor se spor etter disse gamle deltaene (landhevning har løftet terrassene 30-80 m o.h.). Elvedeltaer i Norge. Nordre Øyeren er et av Norges største elvedeltaer. Her renner Glomma ut i Øyeren, og opp gjennom tidene har det dannet seg store løsmasseavsetninger i området. Innlandsdelta. Et innlandsdelta er et elvedelta som er formet i innlandet, i forbindelse med at ei elv løper ut i en innsjø (mest vanlig) eller kanskje forsvinner i grunnen (slik for eksempel Okavangoelva gjør i Afrika). Innlandsdeltaer i Norge. Nordens største innlandsdelta ligger i Nordre Øyeren i Akershus og dannes i forbindelse med Glomma, Leira og Nitelvas utløp til Øyeren. Et annet delta finnes i Fåvang naturreservat, der Gudbrandsdalslågen renner ut i Losna. Hidra. Hidra er ei øy i Flekkefjord kommune (Vest-Agder) med 700 innbyggere. Oppdrett av laks utgjør en stor del av næringslivet, og det arbeides med å få øya landfast. Landfestet vil bli via undersjøisk tunnel. Hidra er et populært feriemål, nå også med restaurant, Isbua, og kystmuseet Fedrenes Minne. Kunstmaleren og dikteren Olav Omland (1909–1998) bodde hele sitt liv på øya, og han fant stadig nye motiv herfra. Omland laget tekst og melodi til Hidrasangen. Restauranten Isbua har en midlertidig utstilling av en del av samlingen hans. Hidra pleier også å arrangere en tennisturnering kalt Hidra Open. Historikk. Hidra fra 1837 del av Nes og Hitterø formannskapsdistrikt. 8. oktober 1893 ble denne kommunen delt i to og Hidra (Hitterø) ble selvstendig kommune med 2 075 innbyggere, Nes kommune hadde ved opprettelsen 1 704. I 1920 ble kommunenavnet endret fra fra Hitterø til Hidra. 1. januar 1965 ble Hidra, som da hadde 1 277 innbyggere, slått sammen med Flekkefjord, Gyland og Nes kommuner, samt det meste av Bakke kommune (unntatt Øksendal) til den nye Flekkefjord kommune. Hidra landfast. Våren 2007 ble det fra samferdselsmyndighetene gitt tilsagn om at undersjøisk tunnel kunne delfinansieres ved innsparte ferjesubsidier og bompenger i lang nok tid til at prosjekteringsarbeidet er i gang pr. juli 2007. Tunnelen vil følge nesten samme rute som ferjen går i dag. Den 20. august 2010 kom det endelige vedtaket. Byggestart blir tidlig i 2012 og tunnelen skal etter planen åpnes høsten 2013. Topografi og geologi. Øya er nesten utelukkende granitt, med litt moreneavsetninger i fjellsprekkene. Sett fra havet er den en grå klump. Innsiden er atskillig mere gjestmild, med eike- og annen løvtreskog og en del sjelden flora (ballastplanter?), bl.a. viltvoksende primula, som lokalt kalles "«kosmar» (kusymre)." Øya er delt av Eiekanalen innerst i Rasvågfjorden, med gjennomfart for småbåter (max ca. 45 fot og ikke for stort overbygg på grunn av bropassering). Øyas strategisk gode plassering førte til at tyske okkupasjonsmakter bygde et av sine større artillerianlegg på Hågåsen over Kirkehavn i løpet av den andre verdenskrigen. Kirken på øya ligger i Kirkehavn. Der arrangeres årlig Skalldyrtreff, som etter en del driftsår ser ut til å bli et fast sommerarrangement. Arun. Arun er et distrikt i West Sussex, England. Det har navn etter elven Arun. De viktigste byene er Littlehampton, som er administrasjonsby, og Bognor Regis. Arealet er 221,01 km², og befolkningstallet 141 842 (2002). Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at distriktene Littlehampton, Bognor Regis, Arundel og deler av Worthing og Chichester ble slått sammen. Arun (elv). Arun er ei elv i grevskapet Sussex i England. Den har sine kilder i en rekke små bekker (lokalt kjent som "ghylls" eller "gills") i området St Leonard's Forest øst for Horsham. Den renner forbi Horsham og renner ved Nowhurst sammen med North River (også kalt Ockle), som kommer fra åsene i Leith Hill og Holmbury Hill i Surrey. Elva renner gjennom Arundel og forbi Arundel Castle, og munner ut i Den engelske kanal ved Littlehampton. Den viktigste sideelva er den vestre Rother. Arun er 41 km lang. Arun er knyttet til kanalnettet gjennom Wey og Arunkanalen som nå er under restaurering etter å ha vært stengt siden 1871. Den er påvirket av tidevannet opp til Pallingham Quay nordvest for Pulborough. Rother (vest). Rother er ei elv i grevskapene Hampshire og West Sussex i England. Den er 48 kilometer lang, og renner fra Empshott i Hampshire til den munner ut i Arun ved Stopham i West Sussex. Elvas nederste del, nedstrøms fra Midhurst, ble gjort farbar for båttrafikk ved byggingen av vannveien "Western Rother Navigation" i 1794. Rother Navigation steg 26 meter fra Stopham til Midhurst ved hjelp av åtte sluser. Petworth ble knyttet til elva med en kort kanal kalt Petworth Canal, som var 2 kilometer lang med to sluser. Vannveien ble stengt for trafikk i 1888, og formelt forlatt i 1936. Elva får deler av sin vannføring fra kilder i den bratte hellingen i krittlagene i South Downs, som renner med konstant volum og temperatur gjennom hele året. Dette gir elva en mer stabil sommervannføring enn hva man finner i Aruns øvre løp, som drenerer leiregrunn. Denne stabile vannføringen ga kraft til flere vannmøller langs elva. Rother (øst). Rother (opprinnelig kalt «Limen») er ei elv i East Sussex og Kent i England. Den har sitt utspring nær Rotherfield i East Sussex, og renner derfra mot øst, og munner ut i Den engelske kanal sørøst for byen Rye. Rother er 56 km lang, og har et nedbørfelt på. Den største sideelva er Brede. Elva er farbar for båter nedstrøms fra Bodiam Castle. Deretter følger slettelandet i "Rother Levels", hvor havet rakk inn i tidligere tider. Nord for elva ligger Isle of Oxney og ved Rye ligger Walland Marsh langs østbredden. Elva er farbar med kano og kajakk helt opp til landsbyen Etchingham. Eksterne lenker. a> mot sør, med Rother til venstre og sideelva Tillingham midt i bildet. Elvene løper sammen i venstre billedkant. Rother (distrikt). Rother er et administrativt distrikt i East Sussex, England. Administrasjonssenteret er Bexhill-on-Sea. Det har navn etter elven Rother. Distriktet omfatter byen Battle, ved stedet hvor slaget ved Hastings stod i 1066 og havnebyen Rye. Byen og distriktet Hastings er helt omkranset av Rother. Rother ble opprettet den 1. april 1974 ved sammenslåing av bydistriktene Bexhill og Rye samt Battle landdistrikt. Molekyl. Et molekyl er en elektrisk nøytral enhet som består av minst to atomer. Atomene deler ett eller flere par av elektroner i sterke kovalente bindinger. Som hovedregel er det bare ikke-metaller som danner denne bindingstypen. Et molekyl kan bestå av to like atomer som for eksempel oksygengass (O2) eller av ulike atomer som for eksempel vann (H2O) som består av to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Molekyler finnes også i form av makromolekyler, som for eksempel proteiner og DNA. I mange tilfeller er det vanskelig å bruke den enkle definisjonen på molekyler når en har med makromolekyler å gjøre, idet en naturlig molekylær enhet egentlig består av flere subenheter med tilstrekkelig mange svake bindinger til å holde dem sammen i en mer eller mindre permanent enhet, som mister sin naturlige funksjon dersom en forsøker å skille subenhetene fra hverandre- Molekylgeometri. Molekyler har en likevektstilstand med hensyn til geometri (bindingslengde og vinkler). De oscillerer med vibrasjon og rotasjon stadig omkring likevektstilstanden. Et rent stoff består av molekyler med samme gjennomsnittlige geometriske struktur. Den kjemiske formelen og strukturen til et molekyl er de to viktigste faktorene for de kjemiske egenskapene, spesielt reaktivitet. Isomerer deler kjemisk formel men har normalt svært ulike kjemiske egenskaper på grunn av deres ulike strukturer. Stereoisomerer, en spesiell variant av isomerer, kan ha svært like fysiokjemiske egenskaper og samtidig svært ulike biokjemiske aktiviteter. Santa Catarina (delstat). Santa Catarina er en delstat i den sørlige regionen av Brasil. Nabodelstater er Rio Grande do Sul i sør og Paraná i nord, i vest grenser delstaten til Argentina. Hovedstaden heter Florianópolis og ligger på øya Santa Catarina. Geografi. Delstaten har skjærgård mot Atlanterhavet, med øyer, sund, og bukter. De sentrale områdene har mye furuskog mens landskapet i sørvest består av pampas. Santa Catarina er regnet som den kaldeste delstaten i Brasil, dette på grunn av høyslettene i innlandet. Historie. De første bosettingene i delstaten kom med spanjoler som bosatte seg på øya Santa Catarina i 1542. Portugiserne fikk herredømme over området i 1675, og distriktet Santa Catarina ble etablert i 1738. Europeiske immigranter, spesielt fra Tyskland, begynte å flytte inn i på begynnelsen av det 19. århundre. I dag er delstaten et senter for tysk kultur i Brasil. Senere kom det også immigranter fra Italia, Polen, Russland og andre deler av Europa. Dette førte til en fremvekst av små, famileeide gårder i det indre av delstaten. Økonomi. Santa Catarina er blant de delstatene i Brasil med høyest levestandard, og er et viktig område for landbruk og industri. Kvegdrift, mineralutvinning, elektronikk-, metallbearbeiding- og tekstilindustri er noen viktige næringsveier. Byer. Araranguá, Blumenau, Chapecó, Criciúma, Florianópolis, Fraiburgo, Imbituba, Itajaí, Joinville, Laguna, São José, Palhoça Læstadianske menighet. Den Læstadianske menighet er en kristen menighet som tilhører retningen de småførstefødte. Menigheten står sterkt i Alta der også menighetsbladet Sions Blad har utkommet siden 1932. Simpsons. "Simpsons" (originaltittel: "The Simpsons") er en amerikansk animert situasjonskomedie laget av Matt Groening. Serien ble først sendt i 1987 som en del av "The Tracey Ullman Show", men ble en egen serie i 1989. 27. juli 2007 ble figurene sett i en helaftens film kalt "The Simpsons Movie". "Simpsons" er blitt særdeles populær, og er den lengst sendte animerte TV-serien i verdenshistorien. Serien handler om familien Simpson, som bor i den amerikanske byen Springfield. Serien spøker stadig med at den ikke avslører hvor i USA byen ligger, selv om det ofte hintes om det. Springfield i Vermont, vant konkurransen mellom tretten andre byer ved navn Springfield om å få ha premieren av "The Simpsons Movie". Matt Groening har inngått en kontrakt med FOX om å fortsette serien. I Norge går serien på Viasat 4. Handling. Handlingen kan variere, men er som oftest som en vanlig situasjonskomedie: En figur eller byen får et problem som må løses. Disse problemene er vanligvis dagligdagse som alle kan kjenne seg igjen i, men av og til meget usannsynlige – i motsetning til vanlige situasjonskomedier. Handlingen er ofte tatt fra en kjent film eller TV-serie og parodiert, slik som i Hurricane Neddy som er en parodi på filmen "Twister". Ellers henter parodiene ofte sitt forelegg i politikkens verden, men da hver episode tar over et halvt år å lage, er ikke temaene hyperaktuelle, men snarere mer generelle som homofili, likestilling, rase og liknende. Hvert år er det tradisjon at det sendes en Halloween-spesial med en bestemt struktur: tre forskjellige korthistorier i kategorien grøsser eller skrekkfilm. I disse kan det være mye «blod og gørr». Hele episoden er preget av Halloween: Alle manusforfatterne og produsentene skifter navn til et «grusomt» et, og åpnings- og avslutningsmelodien er skumlere. I noen episodene skjer det alvorlige ulykker, dødsfall og fødsler, disse er permanente bortsett fra "Treehouse of Horror"-episodene. I "Treehouse of Horror"-episodene er ingenting permanent, for eksempel når det ble avslørt at Maggie var datteren til et romvesen ved navn Kang. Romvesene Kang og Kodos er forøvrig med i alle halloweenspesialene, og ingen andre episoder. Det finnes handlingsmønstre som går igjen: Homer får en ny jobb eller prøver å bli rik på en idé, men det går galt eller oppstår et problem; Marge vil flykte fra den kjedelige tilværelsen som husmor og skaffer seg en jobb; Bart skaper et stort problem og må fikse det. Av dette kan det lages lange lister over Homers jobber. Det samme med Marge. Når hele familien er en del av handlingen sammen, er de ofte ute på reise eller, som de kaller det, på ferie. Homers faste frase er da: «The Simpsons are going to Brazil!» (Landet eller stedet kan variere, og byttes ut med «Brazil».) Familien Simpson har vært på alle kontinenter unntatt Antarktis. Politikk. Politikk er et vanlig tema i "Simpsons" med sine parodier av politikere og det faktum at familien er en parodi på gjennomsnittsfamilien i USA. George H.W. Bush har uttalt at amerikanere burde være mer som familien Walton og mindre som familien Simpson. George W. Bush har imidlertid «innrømmet» å være en fan av "Simpsons". Betegnelsen «Cheese-eating surrender monkeys» om franskmenn oppfunnet i "Simpsons" i episoden 'Round Springfield førte til mye oppstyr, og er senere brukt av politikere og soldater blant annet i krigen i Irak. Skuespillere. I tillegg er Simpsons ofte frekventert av mer eller mindre kjente gjesteskuespillere. Kjæledyr. Familien Simpson har hatt en rekke kjæledyr som for eksempel Snuffy, Princess, Stampy og Mojo. Deres to mest sette kjæledyr, hunden Santa's Little Helper og katten Snowball II, har imidlertid sine helt spesielle historier. Santa's Little Helper ble medlem av familien i episode en, Simpsons Roasting on an Open Fire, der Homer lette etter gaver til familien, men hadde for lite penger. De siste pengene han hadde, brukte han på hundeveddeløp. Han hadde fått et innsidetips om vinneren, men tippet på Santa's Little Helper fordi han så på navnet som et lykketegn. Dessverre vant den ikke, og hundens eier ville ikke ha noe med den å gjøre. Bart ville så ha med seg hunden hjem, og den ble den perfekte julegave til familien. Trivia: I ettertid, da Santa's Little Helper ble kjendis og tjente store penger, ville den opprinnelige eieren ha hunden og alle pengene tilbake. Familien hadde nemlig ikke kjøpt hunden, og juridisk sett eide han den derfor fortsatt. Til slutt fant de ut at det var best at familien Simpson fikk beholde den. Trivia: Kattene Snowball II, Snowball III og Coltrane døde alle i samme episode, I, D'oh-Bot. Produksjon. Al Jean og David Mirkin "The Simpsons" ble først sendt 1989 i USA. Etterhvert har serien blitt sendt i nesten hele verden. Manus. Simpsons-staben er delt inn i to. Hvert "team" skal komme fram med 16 idéer, der 12 av dem blir gjort til hele skript. Å lage en Simpson-episode tar fra seks til ni måneder. De ferdige skriptene leveres til en gruppe som fikser på dem. Da sletter de vitser, legger til nye og annet finpuss. Lederen av dette arbeidet er George Meyer, som har vært siden begynnelsen. Jon Vitti, en erfaren manusforfatter i "The Simpsons", sier at han får kreditt for mange episoder, men at det er George Meyer som har laget de beste sitatene. Med sine krediterte 59 episoder, er John Swartzwelder den mest profilerte manusforfatteren i "The Simpsons". En annen profilert manusforfatter var Conan O'Brien, som skrev fire skript før han ble programleder på "Late Night with Conan O'Brien". Den engelske komikeren Ricky Gervais er den første som har gjesteskrevet en episode. Sendinger. I Storbritannia ble serien vist på BBC i 1996. Sky One har de nyeste episodene på lufta, mellom en uke og en måneds differanse. Channel 4 sender eldre episoder. "Simpsons" debuterte i Saudi-Arabia (med navn الشمشون "Al-Shamshoon") i 2005. Det var imidlertid noen haker: referanser til alkohol, bacon, grisekjøtt og liknende måtte fjernes. Noen karakterer ble også fjernet, slik som Apu, prest Lovejoy og Krusty the Clown. Grunnen er trolig grunnet figurenes som er (i bestemt rekkefølge) hinduisme, kristendom og jødedom. Karakterene fikk også sære navn; Omar, Mona, Abar, i stedet for henholdsvis Homer, Marge og Bart I Norge er det Viasat 4 som sender "Simpsons". TV3 begynte å sende serien i desember 1990 og MTG, som eier TV3 og Viasat 4, har retten på alle eventuelt nye sesonger. I Kina er "Simpsons", og andre utenlandske forbudt å sende i beste sendetid. Ifølge Adresseavisen er ikke det noe spesielt med Simpsons (selv om serien ofte har parodiert Kina), alle utenlandske serier er ikke lov å sende mellom kl. 17:00 og 20:00, inkludert da Donald og Pokémon. I 2005 var det slik at 60% av sendetiden mellom 17 og 20 måtte være kinesisk, for å satse på egne serier. Åpningsekvens. "Simpsons åpningsekvens er en av seriens mest kjente kjennemerker. Særlig fordi den forandrer seg mellom hver episode. Åpningssekvensen er ofte brukt som hjelp for å lage episoden lengre eller kortere. For eksempel varer sofasekvensen som oftest i fem sekunder, men den lengste varte i 46 sekunder. Av og til dropper manusforfatterne den faste innledningen og åpningssekvensen hopper rett fra tittelen med skyene, til da familien samler seg i sofaen. Altså scenene der Homer drar fra jobb, tavla, og Lisas saksofonsolo er lite brukt – men ikke borte – og ofte starter en episode bare med skyene, oppkjørselen og sofaen. I første sesong var åpningssekvensen annerledes og for eksempel kjørte Bart på skateboard og stjal et busskilt som gjorde at bussen kjørte rett forbi, til busspassasjerenes fortvilelse. Treehouse of Horror-episodene. Ulikt andre Simpsons-episoder består Treehouse of Horror-episodene av tre separate segmenter, og de er ikke en del av kontinuiteten da hovedpersonene ofte opplever grusomme ting som å bli drept, havne i en tredimensjonal verden, bli halvt hest eller havne i alternative virkeligheter. Disse endringene overføres ikke til neste episode, i likhet med andre dramtiske handlinger, selv om unntak skjer. Første utgave Treehouse of Horror ble sendt i 1990, og var en del av den andre sesongen. Siden har det vært en årlig foreteelse. De kjennetegnes av at åpnings- og avslutningssekvensene er annerledes. De starter gjerne med en advarsel før en dyster kjenningsmelodi starter. Skriften kan forestille blod, og navnene omgjøres til makabre navn – for eksempel kan Matt Groening bli til Rat Groening, James L. Brooks til James Hell Brooks og Sam Simon til Sam Sayonara Simon. I alle disse episodene, og kun disse, opptrer romvesenene Kang og Kodos. De har ulike roller hver gang, og kan noen ganger kun være med i bakgrunnen, uten dialog. Priser. "Simpsons" har vunnet en rekke priser siden debuten, blant annet 23 Emmy Awards, 22 Annie Awards og en Peabody. Den 14. januar 2000, fikk serien en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1998-jubileumsutgaven til "Time", utnevnte de "Simpsons" til århundrets TV-serie I samme utgave fant de en plass, som eneste fiktive figur, til Bart blant listen over århundrets 100. innflytelsesrike person. I 2002 kom serien på 8. plass på topp 10-listen til "TV Guides" liste over beste TV-serier gjennom tidene. De var på en 8. plass rett bak showet til David Letterman, og listen ble vunnet av "Seinfeld". "Entertainment Weekly" kåret "Simpsons" til beste TV-underholdning på 90-tallet. «Channel 4» i Englands seere stemmet på Internett frem "Simpsons" som beste tegneserie for barn, foran Tom og Jerry. Språk. Mange av figurene, konseptene og sitatene fra "Simpsons" er blitt vanlig i vårt samfunn, spesielt det amerikanske. En rekke neologismer er laget i "Simpsons", der det mest kjente er d'oh, som er blitt meget populært og oppført i Oxford English Dictionary som «Doh». Rulletekstene i USA har i det siste stavet det «D-OHH», men «D'oh» er den mest vanlige og anbefalte stavning. I manus er det nevnt som «annoyed grunt». Andre kjente uttrykk er «excellent», uttalt «eeeexcelllent» av Mr. Burns, Homers glade «Woohoo!» og Nelson Muntz' hånende «HA-ha». Karakteren Waylon Smithers er et annet eksempel på kulturell innflytelse, «Smithers» er blitt et uttrykk for en smisker og en som lar seg kontrollere. Musikk. Mange band har navn etter steder eller figurer fra "Simpsons", blant annet Noisland Arcade, I Voted For Kodos, Evergreen Terrace, Daddy's Soul Donut, Jebediah, The Canyoneros, Pinmonkey, Fall Out Boy, Vote Quimby, Stupid Sexy Flanders, Hot Rod Circuit, Poindexter, Maggie Speaks, Malibu Stacy, Worker & Parasite og Laszlo Panaflex. The Bloodhound Gang har laget en hel sang av bare Ralph Wiggum-sitater TV. "Simpsons" var det første animerte programmet i beste sendetid siden Flintstones-perioden. I 1980-årene var animerte programmer og tegneserier bare sett av barn og animasjonen var for dyr, noe som gjorde at kvaliteten ikke var tilegnet beste sendetid. "Simpsons" endret dette. Simpsons tok i bruk koreanske produksjonsstudioer, noe som gjorde produksjonen mye billigere. Dette var en av grunnene til at flere animasjonsserier startet opp og fulgte suksessen til "Simpsons". Blant disse er "South Park", "King of the Hill", "Futurama", "Family Guy", "American Dad" og "The Critic". Matt Groening, skaperen av "Simpsons", har også laget Futurama. "The Critic" var en serie som ble sendt mellom 1994 og 1995 skapt av Mike Reiss og Al Jean, produsentene av "Simpsons". "Simpsons" har også innflytelse på andre tv-programmer. Malcom i midten, som først ble sendt januar 2000, går rett etter "Simpsons" og er inspirert av serien. Skuespillerne spiller som de var tegneseriefigurer og følger ikke de vanlige situasjonskomediene i innhold. Frasen «D'oh!» er nevnt i episoden «Rated Aargh!» av "Lizzie McGuire". Kritikk. I mange år har journalister kalt de siste episodene av "Simpsons" geniale, realistiske og intelligente. På slutten av 90-tallet var det imidlertid annerledes. De kalte serien kjedelig og brukt opp. Ved 2000-tallet hadde tidligere trofaste fans uttrykt sin misnøye for endringen av manus fra figur-orienterte til gale, overnaturlige fantasier. En av grunnene til seriens popularitet er alle gjesteskuespillerne som er med. Det er med tiden blitt meget attraktivt å bli med i serien, og flere har til og med "spurt" om å få bli med. Noen av de mest kjente gjestene inkluderer: Tony Hawk, Tony Blair, 50 Cent og Ricky Gervais. Noen mener at seriens mange gjester bare er en enkel måte å gjøre det på, og påstår manusforfatterne begynner å gå tom for ideer. Det har ikke kommet mange forandringer gjennom de 20 årene serien har blitt sendt men det har vært mange unntak også; de siste årene har det spesielt kommet mange forandringer. Noen eksemplr er at Barney blir edru, Homer mer dum, Maude Flanders dør, Milhouse' foreldre skilles, Lisa blir vegetarianer og buddhist mens Patty blir lesbisk etter å ha vært heterofil i tidligere episoder. Endringer i figurene er derimot sjeldne permanente, Bart er ikke blitt katolikk etter «The Father, the Son, and the Holy Guest Star», og Barney er heller ikke edru. Til tross for denne kritikken, har ikke "Simpsons" mistet særlig seere – selv om den første sesongen hadde et gjennomsnitt på 13,4 millioner seere, og den syttende 9,2. Matt Groening har ikke gitt tegn til at serien stanses, han sier «så lenge vi har det gøy med å lage serien, ser jeg ingen grunn til å stanse den i nærmeste fremtid», og det er uvisst når serien vil slutte. The Simpsons Movie. a>-butikker ble i omgjort til Kwik-e-Marts i forbindelse med promoteringen av filmen. Siden seriens tidlige dager, har det vært diskutert en mulig filmatisering av den populære serien. Episoden «Kamp Krusty» var opprinnelig ment som en film, men grunnet problemer med å få den lang nok, ble den heller en ordinær episode. Det er nå bekreftet at det kommer en fullaftens film. Filmen blir produsert av 20th Century Fox, Gracie Films og Film Roman. Det er en planlagt premiere i byen Springfield, Vermont, den 27. juli 2007. En trailer har blitt lansert på kino under filmen Istid 2 samt episoden «Million Dollar Abie» den 2. april 2006. Sendingene blir ikke utsatt til tross for filmens produksjon, men mange mener produksjonen starter når sesongen er over. Premieren er 27. juli 2007, også i Norge. Denne har kommet Produkter. For det første er "Simpsons" blitt meget populær, og det er laget en rekke produkter, nettopp fordi fansen vil kjøpe det. De mest vanlige "Simpsons"-produktene er blitt T-skjortene, spillet, tegneseriene og figurene samt plakatene og sangene (prioritert rekkefølge). Noen bordspill er også gitt ut, mest kjent er Simpsons Jeopardy! og deres versjon av Monopol. Mange plakater fåes kjøpt, også i Norge, der den mest kjente er en plakat med alle figurene som har opptrådt i serien (dvs. flere hundretalls). I tillegg kan man kjøpe (mer sjeldent i Norge) figurer av figurene i serien.. Bøker. Det er blitt laget en rekke bøker om "Simpsons", der forskere og andre fagfolk forsker på «fenomenet Simpsons», hvorfor er det blitt populært? Hva er det som er så genialt med "Simpsons"? I tillegg er det publisert en hel del av "Simpsons" selv, slik som veiledningene, såkalt «Complete guides». I disse bøkene blir det analysert episoder, publisert fakta og lignende tilknyttet episodene og sesongene. Veiledningene omhandler som oftest to sesonger om gangen, men den første boken omhandlet Tracey Ullman-kortfilmene og til og med sesong åtte. Ellers er det blitt gitt ut bøker som "The Homer Book", "The Bart Book" og lignende. Tegneserier er også populært, og er gitt ut av Bongo Comics. Musikk. "Simpsons" har alltid inneholdt en del sanger, noe som har ført til flere utgivelser bla. sangen «Do the Bartman» og «The Simpsons Sing the Blues». Sanger i episoder er også blitt populære og gitt ut på samle-CD-er slik som «Songs in the Key of Springfield» og «Go Simpsonic with The Simpsons». Videospill. En rekke "Simpsons"-spill er blitt gitt ut. De mest kjente, som også er gitt ut i Norge, er "The Simpsons Road Rage", "The Simpsons Hit & Run" og "The Simpsons game". De første spillene ble profilert av Bart Simpson, grunnet hans popularitet blant barna. DVD-er. Mange episoder av serien har blitt gitt ut på DVD og VHS under tittelen «Ths Simpsons Classics». En hel del sesonger har også blitt gitt ut på DVD, for tiden tolv sesonger. Den første sesongen ble gitt ut i 2001 og ble raskt den mest solgte DVD-en i sin sjanger. Den åttende sesongen av "Simpsons" er (pr. august 2006) den mest solgte DVD-boksen av en TV-serie noensinne. DVD-boksene har blitt utgitt i Nord-Amerika, Europa, Australia, New Zealand og Latin-Amerika. I Norge har sesongene blitt gitt ut til og med sesong tolv. Alle episode på DVD-ene har et kommentarspor. Eksterne lenker. Simpsons Landskapsvernområde. Et landskapsvernområde er et områdevern, av offentlig eller privat grunn, som iverksettes i medhold av naturvernloven. Et landskapsvernområde er den minst strenge formen for områdevern som finnes i Norge, nest etter naturreservat og nasjonalparker. Landskapsvernområde omfatter egenartede natur- eller kulturlandskap og brukes blant annet for å ta vare på kulturlandskap i aktiv bruk. Det skilles i noen tilfeller mellom landskapsvernområder, landskapsvernområder med dyrelivsfredning og landskapsvernområder med plantelivsfredning. Per 1. januar 2006 hadde Norge 159 landskapsvernområder med et samla areal på 14 000 km², noe som utgjør 4,4 % av landets areal. Landskapsvernområder opprettes med hjemmel i §36 i naturmangfoldsloven og vedtas ved kongelig resolusjon. Fylkesmennene er forvaltningsmyndighet for de fleste av verneområdene. Det er ikke tillatt å iverksette tiltak som kan skade eller forringe landskapet i slike områder. Jord- og skogbruk kan imidlertid fortsette, selv om det er bestemmelser som det må tas hensyn til. Landskapsvernområder i Norge. Auskarnes, Brannsletta, Garsjøen, Oksevatnet, Sandfjorden, Straumen, Vassbotndalen, Stabbursdalen, Øvre Pasvik Ráisduottarháldi, Skipsfjord, Store Risøya, Laugen, Prestvatn Eikefjelldalen, Gåsvatnan, Saltfjellet, Austre Tiplingan, Møysalen, Borgværet, Søla, Måstadfjellet, Røstøyan, Svellingsflaket, Åsvær, Favnvassdalen, Os, Glomådeltaet, Østerdalen, Kvikkleirøyran, Sandværet, Langholmen Kjenstad, Skjækra Drivdalen, Austråttlunden, Været, Gaulosen, Nedre Hassel, Trollheimen, Budalen, Endalen, Forddalen, Øyungen, Knutshø, Åmotan-Grøvudalen, Åmotsdalen, Langtjønna, Froan, Hosensand, Ledalen, Kvitsanden, Vinstradalen Hestad, Innerdalen, Trollheimen, Dalsida, Eikesdalsvatnet, Åmotan-Grøvudalen, Raudøya Veøy, Vingen, Utladalen, Stølsheimen, Nærøyfjorden, Ålfotbreen, Naustdal-Gjengedal Hardangerjøkulen, Berge, Sævareidberget, Stølsheimen, Fjøsanger, Nærøyfjorden, Fedjemyrane, Brandvik, Gjuvslandslia, Ølveshovda, Rambjøra, Bondhusdalen, Ænesdalen, Hattebergsdalen, Buerdalen Lyngaland, Urådalen, Lusaheia, Vormedalsheia, Synesvarden, Sletthei, Jærstrendene, Frafjordheiane, Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane, Søndre Frøyland, Synesvarden, Dyraheio, Kvanndalen Havnehagen, Kalkheia, Listastrendene, Hanangervann og Kråkenesvann, Frafjordheiane, Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane Hovden, Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane, Kalvøya – Ytre Tronderøya, Raet, Hasseltangen, Auesøya, Raet (Tromlingene) Jomfruland, Møsvatn Austfjell, Dammane, Skrimfjella, Stråholmen, Brattefjell – Vindeggen, Møsvatn Austfjell – Hondle, Møsvasstangen Øvre Rød, Ormø – Færder, Bokemoa, Fritzøehus, Larvik bøkeskog, Storemyr – Fagerbakken, Bastøy Tranby, Hardangerjøkulen, Biliåsen, Indre Vassfaret, Vassfaret og Vidalen, Ultvedt, Hydalen, Fødalen, Djupdalen, Skrimfjella Drivdalen, Birisjølia, Østhagan, Indre Vassfaret, Vassfaret og Vidalen, Dalsida, Fokstugu, Jora, Knutshø, Dørålen, Frydalen, Grimsdalen, Vesle Hjerkinn Hodalen, Londalen-Ørvilldalen, Magnilldalen-Busjødalen, Vangrøftdalen-Kjurrudalen, Knutshø, Femundslia, Dørålen, Grimsdalen Maridalen, Blankvann Dælivann, Semsvannet, Aurmoen, Elstad, Nordbytjernet, Djupdalen, Romerike Valbrekke, Søndre Jeløy, Rokke, Eldøya-Sletter Øvre Pasvik landskapsvernområde. Øvre Pasvik landskapsvernområde er et landskapsvernområde med plantelivsfredning som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Området, som er på 54,6 km², ble opprettet i 2003 og grenser til Øvre Pasvik nasjonalpark og Pasvik naturreservat. Området er vernet på grunn av sitt natur- og kulturlandskap samt sin geologi. Kilobyte. Kilobyte, fork. kB eller KB er måleenhet for datalagringskapasitet. En kilobyte er 1024 eller 1000 byte. Bruk av kilobyte i betydningen 1024 byte er sterkt frarådet i SI-standarden. Kilo er et SI-prefiks som betyr 1000. Men det vanligste og mest allment aksepterte er å benytte betydningen 1024 byte. For å betegne 1024 byte kan også kibibyte (KiB) brukes. Tocantins. Tocantins er en delstat i Brasil. Delstaten ble skilt ut fra Goiás som en egen delstat i 1988. Byggingen av hovedstaden Palmas begynte i 1989 og står i kontrast til de andre byene i delstaten, som ble bygget i den portugisiske koloniperioden. Geografi. Tocantins danner et skille mellom regnskogen i Amazonas og savannene. Det finnes mange elver, blant annet elva Tocantins, som har gitt navn til delstaten. Om lag 20 arkeologiske utgravingssteder finnes i området. Økonomi. Tocatins økonomi er i hovedsak basert på kvegdrift. I tillegg dyrkes det mye ananas, som selges både i Brasil samt eksporteres til andre land i Mercosul-samarbeidet. Nord i delstaten produseres det trekull og palmeolje fra Babaçu-palmen. De føderale myndighetene i Brasil forsøker å gjøre næringslivet mer variert ved å bygge et vannkraftverk i delstaten. Historie. Det som i dag er Tocantins, ble første gang utforsket av Jesuittmisjonærer rundt 1625, som prøvde å kristne den indianske urbefolkningen. Tocantins utgjorde opprinnelig nordre del av Goiás. Historisk sett har dette området vært adskilt fra resten av denne delstaten. Dette førte til at de sørlige deler av Goías fikk mesteparten av investeringene og som en følge av dette ble mer utviklet. Som en følge av dette har det vært en sterk separatistbevegelse i Tocantins i mange år. De første separatistbølgene oppsto i 1809, da det ble innført kraftige skatter på gruvedrift. Dette førte til et mindre opprør som raskt ble slått ned av de militære. Mindre forsøk på opprør fulgte gjennom det 19. århundre. Gjennom 1970-tallet ble det lagt press på de føderale myndigheter i Brasil for å skille ut de nordre deler av Goías som en egen delstat. I den nye grunnloven av 1988 ble Tocantins, sammen med bl.a. Roraima og Rondônia, opprettet som egne delstater. Byer. Tocantinópolis, Colinas do Tocantins, Araguaína, Gurupi Maguindanao. Maguindanao er en filippinsk provins i regionen Autonomous Region in Muslim Mindanao (ARMM) i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til provinsen Lanao del Sur, i øst til provinsen Cotabato og i sør til Sultan Kudarat. Provinssetet er i Shariff Aguak. Politisk inndeling. Maguindanao er delt i 28 "municipalities" (landkommuner). Cotabato (provins). Cotabato er en filippinsk provins i regionen SOCCSKSARGEN i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til provinsene Lanao del Sur og Bukidnon, i øst til provinsen Davao del Sur, i sør til Sultan Kudarat og i vest til Maguindanao. Provinssetet er i Kidapawan City. Politisk inndeling. Cotabato er delt i 1 "city" (bykommune) og 17 "municipalities" (landkommuner). Davao del Sur. Davao del Sur er en filippinsk provins i regionen Davao i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til provinsen Davao og i vest til provinsene Sarangani, South Cotabato, Cotabato og i Sultan Kudarat. Provinssetet er i Digos City. Politisk inndeling. Davao del Sur er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 20 "municipalities" (landkommuner). Kate Moss. Kate Moss (født 16. januar 1974) er en engelsk supermodell best kjent som «Face of Calvin Klein». Hun ble oppdaget som 14-åring, i 1988, av Sarah Doukas, grunnlegger av "Storm Model Agency". Etter å ha figurert i diverse tenåringsblader ble hun introdusert for den internasjonale modellbransjen av "Harper's Bazaar". De siste årene har hun vært mye i mediebildet på grunn av sitt rusmisbruk, og kjæresten Pete Doherty, som er tidligere frontfigur i bandet The Libertines og gitarist og sanger i bandet Babyshambles. Hun giftet seg i 2011 med The Kills gitaristen Jamie Hince. Referanser. Moss, Kate Moss, Kate Råna. Råna (1586 moh) er et grensefjell mellom Sykkylven og Ørsta kommuner i Møre og Romsdal, det regnes som en del av Sunnmørsalpene. Fjellet er det høyeste i Sykkylven kommune. Navnet Råna kommer av at fjellets form ligner på et råseil, sett fra Storfjorden i sør. Ved bestigning av Råna starter turen ofte fra Urke, nærmere bestemt fra Haukåssetra (bomvei). Råna kan også bestiges fra Indre Trandal, ruten er merket av Turistforeningen. Turen er regnet som krevende og egner seg best for erfarne fjellfolk. Berti Vogts. Hans Hubert «Berti» Vogts (født 30. desember 1946 i Kaarst-Büttgen i Tyskland) er en tysk fotballspiller og -trener. Vogts spilte 419 kamper i Bundesliga for Borussia Mönchengladbach Karriere som spiller. Vogts spilte for den lokale klubben VfR Büttgen fra han var sju år gammel til 1965, da han gikk til Borussia Mönchengladbach. Den hardtarbeidende høyrebacken fikk tilnavnet «Der Terrier» (terrieren). Han var en av hovedmennene bak Borussias suksesser i 1970-årene, da klubben vant Bundesliga fem ganger, den tyske cupen én gang og UEFA-cupen to ganger. Vogts ble værende i Borussia Mönchengladbach resten av karrieren som spiller. Han spilte også på som vant VM i fotball 1974. Karriere som trener. Han trente det tyske ungdomslandslaget frem til 1990, og fungerte som assistenttrener for det tyske A-landslaget fra 1986. I 1990 ble han forfremmet til forbundskaptein, og ledet Tyskland til EM-gull i 1996 før han sluttet i 1998. I august 2001 ble han trener for. Etter et halvt år i Kuwait sa Vogts opp for å bli trener for. Resultatene uteble, og Vogts måtte tåle mye kritikk i pressen. I november 2004 sluttet Vogts i jobben. Etter ett år i Nigeria signerte han kontrakten med landslaget i Aserbajdsjan inntil 2009. Rigel-katastrofen. Flyfoto av senkingen av MS «Rigel» og «Korsnes» «Rigel»-katastrofen inntraff den 27. november 1944 da fangeskipene MS «Rigel» og DS «Korsnes», samt to militære følgeskip, ble bombet i sundet mellom Rosøya og Tjøtta sør for Sandnessjøen i Nordland. «Rigel» tilhørte Det Bergenske Dampskibsselskab, men var rekvirert av tyskerne for troppe- og fangetransporter. Ombord i skipet var det både krigsfanger, tyske desertører, sju arresterte nordmenn som skulle til Akershus fengsel og den norske losen Edvin Nicolay Mørch Dagsvik samt tyske soldater. Bombingen ble utført av britiske Barracuda-fly som kom fra hangarskipet HMS «Implacable». Etter bombingen kjørte den tyske kapteinen skipet på grunn ved Sør-Rosøya, noe som trolig bidro sterkt til at omkring 267 personer, deriblant nordmannen Asbjørn Schultz, overlevde forliset. Man er usikker på hvor mange som virkelig døde under angrepet. Det har vært spekulert i tall fra rundt 2 000 opp til 4 500, men man har «offisielt» sagt at 2 572 mennesker, i hovedsak russiske, polske og serbiske krigsfanger, omkom. Blant de omkomne var det også sju nordmenn. Ute på krigskirkegården på Tjøtta lå det tidligere navneplater for de døde, men de er nå tatt vekk. Fra det som på folkemunne kalles «Russerkirkegården» kan man se ut over sundet der skipet ble bombet og forliste. På kirkegården befinner det seg en minnestein hvor det står: «Til minne om de 2571 som døde under krigen 1941-1945». Skipet ble liggende synlig opp av sjøen ved Rosøya til rundt 1970. Da ble baugen kuttet seks meter under overflaten, og restene av de omkomne som lå i skipet ble begravd. De omkomne ligger på den norske krigskirkegården på Tjøtta. De allierte har i ettertid forklart angrepet med at en trodde fangeskipet var et tysk troppetransportfartøy. Overlevende har hevdet, senest i et dokumentarprogram i 2005, at britiske fly tok livet av flere av ofrene ved å skyte mot livbåtene. "«Rigel»-katastrofen" er norgeshistoriens desidert største, og et av verdenshistoriens største skipsforlis noensinne, målt i antall omkomne. Til sammenligning omkom 1 502 mennesker da «Titanic» forliste. Solflekk. En solflekk er et område på solens overflate med lavere temperatur enn dets omgivelser, og med intens magnetisk aktivitet. Solflekkene har en temperatur på 4000-4500 K, mens områdene rundt har en temperatur på rundt 5700 K. Denne temperaturforskjellen gjør at solflekken blir seende mørkere ut enn områdene rundt. Området rundt solflekken, som kalles fakula, har høyere temperatur enn både solflekken og omgivelsene rundt. Det veier mer enn nok opp for mindre stråling fra selve flekken, og det er dette som gjør at solstrålingen øker i styrke med antall solflekker. Solflekkintensiteten varierer og er på sitt høyeste hvert ellevte år. Solflekkaktiviteten påvirker nordlyset, som vil ha en tilsvarende økning i aktivitet. It (album). "It" er debutalbumet til den britiske gruppa Pulp. Plata ble opprinnelig gitt ut i et opplag på 2000, men er senere blitt reutgitt flere ganger. Låta "«My Lighthouse»" var gruppas første singel. Sporliste. Alle sanger er kreditert Jarvis Cocker, bortsett fra nr. 1, som er skrevet av Jarvis Cocker og Simon Hinkler. Diverse reutgivelser inneholder singelen "«Everybody's Problem»", "«There Was»" og/eller "«Looking for Life»" som ekstraspor. Kongedømmet Kent. Kongedømmet Kent var i middelalderen et rike i dagens England, i området som i dag er grevskapet Kent. Det var befolket av jyder, og var et av de syv kongedømmene i det angelsaksiske Heptarkiet. Det er uklart når kongedømmet ble opprettet. Området var et av de første som ble befolket av invaderende germanske stammer, i en tid som det ikke finner primærkilder fra. Navnet Kent kommer fra den keltiske stammen "Cantiaci", som levde der før jydene kom. Området skal ha blitt gitt til Hengest, Kents første konge, rundt midten av det 5. århundre. Legender nevner enda tidligere hendelser, en Gwangron eller Gourong som skal ha vært visekonge under Vortigern på 420- eller 430-tallet. Den tidligste sikkert daterte hendelsen er Augustin av Canterburys grunnleggelse av bispesetet i Canterbury. Fordi det var det første av de angelsaksiske kongedømmene som ble grunnlagt, klarte Kent å bli et av de mektigste rikene i regionen i tidlig middelalder. Størst innflytelse ser det ut til at det hadde under Æthelbert på begynnelsen av 7. århundre. Aethelbert ble regnet som bretwalda inntil sin død i 616. Han var også den første angelsaksiske kongen som konverterte til kristendommen, og den første som fikk skrevet ned lovene. Etter hans tid ble Kents posisjon svekket, og mot midten av 7. århundre ser det ut til det ble dominert av de andre kongedømmene. I 686 ble Kent erobret av Caedwalla av Wessex, som innsatte sin bror Mul som konge. Innen et år hadde gått gjorde folket i Kent opprør og drepte Mul, men Caedwalla invaderte igjen. Etter dette oppsto kaos i riket. Mercia støttet en lydkonge, Oswine, men han hersket bare i omkring to år. Deretter kom Withred til makten, og han gjorde mye for å gjenoppbygge Kent. I 694 fikk han til en fredsavtale med vestsakserne ved å betale en kompensasjon for drapet på Mul. Etter Withreds død i 725 begynte riket å gå i oppløsning. I de neste 40 årene var det ikke uvanlig med to eller tre konger samtidig, og det kan ha vært denne splittelsen som lokket Offa av Mercia til å angripe Kent. I 764 fikk han makten i området, og begynte å styre det gjennom lydkonger. Tidlig på 770-tallet begynte han å styre riket direkte, noe som utløste et opprør. Slaget ved Otford ble utkjempet i 776. Utfallet er ikke kjent, men ser man på de neste hendelsene ser det ut til at de kentiske opprørerne seiret, eller i det minste at Offa vant en dyrekjøpt seier. De neste kongene, Egbert II og Ealhmund, ser nemlig ut til å ha hersket uavhengig av Offa i omkring et tiår. Denne ordningen ble ikke varig, da Offa igjen sikret seg kontroll i 785. Offa døde i 796, etter at Kent hadde vært styrt direkte fra Mercia i to års tid. Et nytt opprør brøt ut under Eadbert Praen, og opprørslederen tok makten. I 798 tok Offas etterfølger Coenwulf kontroll, og innsatte sin bror Cuthred som konge. Etter hans død i 807 styrte Coenwulf Kent direkte. I 825 ble Mercias kontroll overtatt av Wessex etter slaget ved Ellandun. Mercias lydkonge Baldred ble forvist. Alfred den store forente det sørlige England i 892. Kent var da på sammenbruddets rand, etter et århundre med stadige vikingangrep. I 892 kom en vikingflåte på opptil 350 skip. De angrep et saksisk fort ved Bonnington og drepte alle der. Deretter bygde de en stor festning ved Appledore. Danene i East Anglia og andre steder brøt da sine løfter til Alfred og sluttet seg til vikingene. I begynnelsen utførte de korte raid ut fra Appledore, og etterhvert begynte de et regelrett felttog innover i landet. Det ble utkjempet flere slag, inntil vikingene ga opp etter fire år. Noen av dem dro til East Anglia, mens andre dro tilbake til Frankrike. De som vendte tilbake dit regnes som forfedrene til normannerne, som senere erobret England. Se også. Kent, kongedømmet Kvernberget. Kvernberget (205 moh.) er et fjell i Kristiansund. Kristiansunds lufthavn er oppkalt etter fjellet. Kvernbergets topp er et populært turmål for folk i Kristiansund, derfra er det praktfull utsikt over store deler av ytre Nordmøre. På toppen av fjellet er det plassert viktige instrumenter for flyplassen, bl.a. VHF-peileutrustning. Navnet "Kvernberget" kommer sannsynligvis av at fjellet likner ei handkvern, det redskapet som i middelalderen ble brukt til å forvandle korn til mel, og som var velkjent over hele landet. Handkverna gikk av bruk da bekkekverna ble introdusert i seinmiddelalderen. Handkverna brukes fremdeles i Nord-Afrika. Flere tolkninger av navnet. Det er lansert flere tolkninger av navnet Kvernberget, og de kan deles i to grupper. Den ene tolkningen hevder at navnet henger sammen med plantenavnet "kvann",(Angelica Archangelica) en ettertraktet plante i skjermplantefamilien, den andre gruppen tolkninger hevder at navnet har noe med kverner å gjøre. Den lokale uttalen "Kvennberget" åpner for flere tolkingsmuligheter. "Kvenn" er såvel flertallsform av plantenavnet "kvann" som dialektuttale for gjenstandsbetegnelsen "kvern". Dessuten hevder urinnvånerne i området at navnet kommer av at fjellet ser ut som en liggende kvinne; derav navnet "kvennberget" (kvinneberget). Mange stedsnavn har sammensetningen kvann og fjell. Store mengder av planten kvann finner man ikke på eller ved Kvernberget. Likevel er det denne tolkningen som hevdes i Norsk stadnavnleksikon. Et sjøkart fra 1791 er trolig den eldste skriftlige kilde for navnet Kvernberget. På kartet kan man lese navnet "Quern Berget". Fikk fjellet sitt navn fordi det her var kvernsteinsbrudd? Kvernberg er et fellesnavn for slike lokaliteter. Eller lå det et markant kvernhus nær ved fjellet, slik at det fikk navn etter kvernhuset? Begge disse tolkingene kan avskrives. Bergarten egnet seg ikke til kvernsteiner, og her er ingen spor etter kvernsteinsbrudd, og vi vet ikke om noe kvernhus eller bekkekvern som kunne gi opphav til navnet. Navnet er sannsynligvis langt eldre enn bekkekverna i Norge, og det er en hånddrevet kvern vi må tenke på. Silhuetten av fjellet har store likheter med ei handkvern, et redskap som var vel kjent i middelalderen. For fiskerne på havet utenfor Grip var Kvernberget et viktig hjelpemiddel til å finne de gode fiskeplassene. Kvernberget i landtoningen. Behovet for å navigere på havet utenfor Nordmøre var påtrengende allerede tidlig i middelalderen, lenge før 1742 da Kristiansund fikk bystatus. Nordmøres viktigste tettbebyggelse på den tiden var fiskeværet Grip som lå ute i havet nord for dagens Kristiansund. Allerede tidlig i middelalderen var Grip et viktig fiskevær og sentrum på Nordmøre. Den viktige arbeidsplassen var Griphavet, og der gjaldt det å finne tilbake til de gode fiskeplassene. For å vite hvor man var på havet tok man krysspeilinger etter landet omkring, fjellene var viktige i denne sammenheng, og ett av disse landemerkene var nettopp Kvernberget. I silhouetten av fjellene, landtoningen, sett fra Griphavet fremstår Kvernberget omtrent som tverrsnittet av en håndkvern. a>a var et redskap alle kjente både i middelalderen og på 1700-tallet. Løwenørns kystbeskrivelse fra 1791–1803 forteller at Kvernberget ble brukt på denne måten. Her beskrives landskapet sett fra sjøen når et skip befinner seg i Griphølen, utenfor åpningen av Trondheimsleia. Tustna og Stemshesten nevnes, Magnillberget og Freikollen likeså. "Quærn-Bierget" og "Plak-Myssen" nevnes som fjell som kan brukes til å sikte seg inn, og allerytterst er Øen Grib som er et meget godt merke. Det er mange navn på fjell som tolkes ut fra en visuell likhet. Bjønnahaugen, også på Nordlandet i Kristiansund, likner på en sovende bjørn. På Averøy ligger et fjell som i dag heter Bremsneshatten; vi synes den likner en hatt; opprinnelig skal navnet ha vært Brimill, og det likner hodet på en sel (en steinkobbehan) som stikker opp av sjøen. RMS «Titanic». a>, tegnet av den tyske marinemaleren Willy Stöwer a> 15. april 1912. Det er fortsatt mange som anser ulykka og følgene av den som en av de viktigste begivenhetene i den moderne verdenshistorien. RMS (også SS) «Titanic» var et britisk passasjerskip som forliste på sin jomfrutur mellom Southampton i England og New York i USA 15. april 1912, da den traff et isfjell og sank. Forliset, hvor mellom 1 350 og 1 512 personer omkom, og bare 705 overlevde, er en av de største og mest kjente maritime katastrofer i fredstid. Det korrekte tallet på antall omkomne er aldri fastslått. Rederiet (White star Line/Cunard) oppga ett tall, Handelsdepartementet et annet, og granskingskommisjonen et tredje. «Titanic» var et passasjerskip i «Olympic»-klassen. Skipet var 269 m langt og 28 m bredt og var i sin tid verdens største passasjerskip. Skipet bar prefikset RMS ("Royal Mail Steamer") i tillegg til SS ("Steam Ship"), førstnevnte fordi det fraktet post under kontrakt med det britiske postverket. Skipet hadde fire skorsteiner, men bare tre av dem var i bruk som eksosrør fra dampmaskinene – den fjerde var en såkalt «dummy», lagt til for å gi inntrykket av et sterkere skip, og ble kun brukt til avtrekk og ventilasjon fra byssa. Skipet hadde et mannskap på 885 (884) og var bygget for 3 300 passasjerer. Jomfruturen og forliset. a>et fra havaristen og kom til unnsetning Fotografi av et isfjell som antas å være det som senket «Titanic». Fotografiet ble tatt bare fem dager etter katastrofen. Isfjellet hadde røde merker og inneholdt vrakgods. Ruten for jomfruturen. Der «Titanic» forliste er merket med «x». «Titanic» forlot Southampton kl. 12 den 10. april og satte kurs for Cherbourg i Frankrike og deretter Queenstown (nå Cobh) i Irland for å slippe av og på passasjerer. Deretter satte den over Atlanteren med kurs for New York – med 1316 passasjerer (mange av dem verftsarbeidere og teknikere fra verftet) og et mannskap på 885. Planen var at Titanic skulle ankomme New York syv dager senere. Kaptein på seilingen var den erfarne Edward J. Smith. Også ombord på seilingen var skipets konstruktør Thomas Andrews og direktør for White Star Line J. Bruce Ismay. Ombord var også 31 norske statsborgere. 28 av disse var på tredjeklassedekket, Arne Fahlstrøm var passasjer på andreklasse og familien Østby på førsteklasse. I alt omkom 20 nordmenn under forliset. «Titanic» fikk en rekke advarsler om isfjell og tok hensyn til dette ved å sette kursen om lag 20 km lenger sørover enn planlagt. Imidlertid ble ikke farten på skipet satt ned. Klokken 23.45 på posisjon den 14. april 1912 fikk utkikksmannen Fredrick Fleet øye på et stort isfjell rett forut og advarte 1. styrmann William McMaster Murdoch på brua, som beordret skipet til å legge roret hardt mot styrbord,(Dette skulle svinge skipet mot babord - med datidens styresystem)og reversere propellene for å styre unna. Dette var ikke tilstrekkelig, og skipet traff isfjellet på styrbord side og rev opp en revne under vannlinjen som gikk langs fem av de vanntette rommene i skroget. Dette førte til at vann strømmet inn i fem av de vanntette avdelingene, ett rom mer enn det skipet kunne tåle for å holde seg flytende. Etter hvert som skipet sank flommet vann over de vanntette skottene og inn i neste kammer. Resultatet ble at skipet sank til slutt. Det er lansert et vell av forskjellige teorier vedrørende flengen i skroget, noen hevder det kun finnes små rifter, andre mener det finnes større flenger. Det er bevist via sonarskanning av baugen at Titanic fikk en rekke små rifter hvor kjelerom nr 6 også ble åpnet opp. Årsaken til at flengene kunne oppstå er også omdiskutert: dårlig kvalitet på naglene har blitt lansert som en teori, for svakt stål er en annen; Det er imidlertid klart at skipet tok inn mer vann enn det kunne tåle. Det ble tidlig klart at skadene var alvorlige nok til å senke skipet, og livbåtene ble gjort klare for evakuering av skipet. Siden reglementet omkring livbåtkapasitet på den tiden bare tok hensyn til skipets vekt og ikke antall personer ombord, hadde ikke Titanic nok livbåter til alle ombord, på tross av at Titanics livbåter oversteg det påkrevede antall. Ikke alle de livbåtene som var tilgjengelige ble fylt opp, for eksempel ble den første livbåten med plass til 65 personer satt på vannet med kun 28 personer ombord. En annen livbåt beregnet for 40 personer som ble sjøsatt med bare 12. Låringen av livbåtene gikk med sneglefart. Folk vegret seg for å forlate det (for øyeblikket) trygge skipet – Titanic var markedsført som «skipet som praktisk talt ikke kan synke», og folk på dekk merket lite til skadene den første tiden. Det gikk tre kvarter etter at skipet traff isfjellet før den første livbåten ble låret. Da mannskapet begynte å låre livbåtene helt akterut begynte folk å innse at skipet faktisk sank. Det ble mye oppstyr og bråk rundt livbåtene. Offiserene måtte avfyre skudd i luften for å holde menn unna, frivillige passasjerer og mannskap hjalp til med holde dem unna. Imens hadde musikerne fra «Titanic»s orkester (som hadde spilt i salongen litt tidligere) flyttet seg ut på dekk, der spilte de helt til båtdekket ble oversvømt. Nødsignaler var blitt utsendt fra Titanic kort tid etter at det ble klart at skipet sank. Et skip ble visuelt observert i natten, men dette skipet oppfattet ikke nødsignalene, som ble gitt i form av nødraketter og CQD/SOS-morsekode. Klokken 01:45 ble den siste raketten avfyrt. Omtrent kl. 02:10 brøt propellene vannflaten og andre skorstein falt av. Skipet reiste seg til en 23 graders vinkel, folk nærmest «akte» nedover skipsdørken. Kort tid etter brakk Titanic i to på grunn av spenningene i skroget – akterenden hang nå langt over vannflaten, mens forskipet var fylt av vann og lå under sjøen. Titanic brakk mellom tredje og fjerde skorstein. Akterenden som var igjen reiste seg loddrett opp. Det ble stående og «duppe» litt i vannet før den så begynte å gå ned – «som en heis», som overlevende sjefskokk Charles Joughin sa. Titanics akterende sank kl 02:23. 1512 (noen kilder hevder 1356) passasjerer og besetningsmedlemmer omkom, de fleste på grunn av det kalde vannet. 705 overlevde. Blant de overlevende var det dessuten to hunder. Både kapteinen og skipsbyggeren Andrews omkom, mens direktør Ismay ble reddet. De overlevende ble plukket opp av Cunard-skipet «Carpathia», som hadde hørt nødsignalene over radio og gått mot havaristen straks meldingen ble mottatt. De overlevnde ble brakt til New York. 328 omkomne ble funnet, de fleste av dem ble begravd i Halifax på Nova Scotia. En av livbåtene med overlevende fra «Titanic»s forlis Etter forliset. Tapet av «Titanic» kom som et sjokk på publikum, og førte til flere sikkerhetstiltak for sjøfart. En organisert ispatrulje i Nord-Atlanteren ble opprettet og drives ennå av den amerikanske kystvakten. Nye regler om antall livbåter ble utformet. Nye regler for telegrafvakt ble også utformet – det nærliggende skipet Titanic hadde observert visuelt, hadde ikke telegrafist på vakt. Hva som kunne skjedd dersom dette skipet hadde oppfattet SOS-signalet til Titanic blir kun spekulasjoner, men trolig kunne omfanget av katastrofen vært redusert. Et automatisk system for telegrafvakt kom først senere – ved å sende en bestemt sekvens av signaler, kunne telegrafister på skip i nød utløse en alarm ombord i alle skip som mottok signalet. Dette ble blant annet benyttet ved forliset av «Andrea Doria». I tillegg til ovennevnte tiltak ble konstruksjonen av skipskrog endret og flere skip fikk dobbeltskrog med to lag («Titanic» hadde dobbel "bunn" men ikke dobbelt "skrog", slik som for eksempel «Great Eastern» hadde). Vraket ble funnet 1. september 1985 av et fransk-amerikansk team ledet av Jean-Louis Michel og Robert D. Ballard. Oppdagelsen av vraket bekreftet at skipet hadde brukket i to. Dramatisering. Forliset har blitt dramatisert i flere filmer, mest kjent er den oscarbelønte spillefilmen "Titanic" fra 1997, regissert av amerikaneren James Cameron. Mange regner imidlertid filmen "A night to remember" fra 1958 som den beste. Filmen er basert på Walter Lords bok med samme navn. Det er også utgitt en mengde bøker om Titanic-katastrofen. En 3D-versjon av spillefilmen fra 1997 ble gitt ut i 2012. Sparta. Sparta ligger i den fruktbare dalen til elva Eurotas, flankert av Taygetosfjellene (i bakgrunnen) og Parnonasfjellene. Sparta (gresk: "Σπάρτη") er en by i Hellas. Den var en av de mest kjente polisene i antikkens Hellas, og den mektigste på Peloponnes. Ruinene av den antikke byen ligger i utkanten av den moderne. Spartanerene var trolig etterfølgerene av det folkeslaget som slo seg ned i Lakedaimondalen, om lag 1000 f.Kr. I motsetning til de fleste andre poliser, ekspanderte Sparta til lands, istedenfor å ekspandere til sjøs, ved å grunnlegge datterpoliser. Det eneste unntaket var kolonien Taras eller Tarentum i Sør-Italia (Magna Graecia), grunnlagt omkring 708 f.Kr. Spartas geografiske utstrekning var på størrelse med et middels norsk fylke. Sparta bestod av perioikene, helotene og borgerne. Perioikene bodde i landsbyer utenfor byen og hadde ingen politiske rettigheter i Sparta. De kunne derfor ikke eie jordlotter på borgernes land. Perioikene kjempet lojalt for Sparta i kriger. Helotene var ufrie, men ikke slaver. De kunne ikke kjøpes og selges, de levde i sine egne familier og de hadde visse rettigheter. Heloter som kjemper tappert i krig kunne få borgerrett, dog uten fulle rettigheter. Historie. Rundt midten av det 6. århundre f.Kr. var det sørlige Peloponnes spartansk territorium. Det var den største staten i Hellas med et areal på 8050 km². Territoriet var delt i to deler, Lakonia og Messenia som var delt av Taygetosfjellene. I motsetning til andre greske byer kontrollerte Sparta mye dyrkbar jord. De tidligste arkeologiske bevisene for bosetning i Sparta dateres rundt 950 f.Kr. Klassiske kilder forteller oss at Sparta ble grunnlagt i det 10. århundre f.Kr. Det bestod av de fire landsbyene Pitane, Mesoa, Limnai og Konooura som senere ble forent under et styre. Sparta begynte ekspansjonen sakte men sikkert. Den underlagte befolkningen i Lakonia ble enten heloter eller perioiker. Helotene beholdt sitt jordbruksland, men ble krevd å levere halvparten av det de dyrket til den spartanske staten, mens perioikene var innbyggere i byene som forble autonome, med unntak av utenrikspolitikk og militærpolitikk. Perioikene utgjorde en vital del av det spartanske samfunnet. Perioikene arbeidet som handelsmenn, håndtverkere og kunstnere siden spartanerne hadde forbud mot å drive med ikke-militære sysler. Fra 650 til 620 f.Kr. førte Sparta Messenia under sin kontroll. Sparta ble beseiret av byen Argos og senere av Tegea. Det var i etterkant av den messenianske krigen og de påfølgende nederlagene at den unike spartanske livsformen utviklet seg og som gjorde Sparta berømt i Antikkens Hellas. Fra 550 f.Kr. og fremover ser det ut til at målene til Sparta, om en sterk og effektiv militærmakt, ble oppnådd. Sparta led ikke under styret til noen tyranner eller diktatorer, og dens falankser ble regnet som ubeseierlige. Sparta hadde den mektigste hæren i antikkens Hellas og var den mektigste staten før Athens vekst, og mange hevder at den forble det også etterpå. Sparta og Athen var nølende allierte mot perserne, men ble rivaler deretter. Den største rekken med konflikter mellom de to statene som endte i det athenske imperiets undergang, kalles Peloponneserkrigen. Athenske forsøk på å kontrollere Hellas, og å ta over Spartas rolle som «hellenismens vokter», var mislykkede. Det første nederlaget til en spartansk hoplitthær i full styrke skjedde i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr.. Etter dette mistet Sparta sin status som den dominerende greske bystat, mye på grunn av tapet av helotene. Da Aleksander den store dukket opp, var Sparta bare en skygge av sin tidligere storhet, og de klamret seg til en isolert uavhengighet. Under punerkrigene var Sparta alliert med Romerriket. Spartansk politisk uavhengighet tok slutt da byen ble overmannet av sin gamle rival Argos og tvunget inn i det akhaiske forbund. Spartanerne fortsatte sin levemåte selv etter den romerske erobringen av Hellas. Byen ble en turistattraksjon for den romerske elite, som kom for å observere de «uvanlige» spartanske tradisjonene. Etter katastrofen som den romerske imperielle hæren opplevde i slaget ved Adrianopel (378) skal en spartansk falanks ha møtt og beseiret en styrke av plyndrende vestgotere i et slag. Der finnes ingen håndfaste bevis for at dette virkelig skjedde. Forfatningen. Lite vites om den interne utviklingen av Sparta. Mange grekere trodde at det ikke hadde vært noen, og at «stabiliteten til den spartanske forfatningen» hadde vart uendret fra Lykurgs dager. Spartanske lover ble gitt videre muntlig, og lite er kjent om det spartanske samfunnet. Samfunnet ble regnet som primitivt, selv etter gresk standard. Bosetningene var spredte og minnet om husene under de greske mørke århundrene (1150-800 f.Kr.), som betyr at de stort sett var hus av strå. Steinkonstruksjoner var reservert for offentlige bygninger, som templer, regjeringshaller og gymnasium. Det vi vet om spartanernes samfunn på den tiden, har vi fra samtidige historikere. Sparta hadde et blandet forfatningssystem. Forfatningen var sammensatt av elementer både fra monarkiske, oligarkiske, så vel som demokratiske systemer. Den spartanske regjeringen var etter mange målestokker regnet som totalitær. Lover regulerte alt fra barnefødsler til skjegg og lengden på menns hår. Spartanerne hadde ingen nedtegnet historie, litteratur eller skrevne lover, som ifølge tradisjonen var forbudt av en forordning av Lykurg. Den doriske staten Sparta utviklet en blandet styreform ved å kopiere doriske kretere. Staten ble styrt av to arvelige konger, av de agiadiske og eurypontidiske familiene, som var likestilte i autoritet, slik at ingen kunne handle mot vetoet til sin kollega. Men den agiadiske kongen fikk større ære som den øverste i sin familie (Herodot, VI.5). Opprinnelsen til utøvelsen av makten, ved en folkeforsamling av borgere, eller "apella", er så godt som ukjent på grunn av manglende historisk dokumentasjon. Der er flere legendariske forklaringer på denne uvanlige kongemakten. En slik forklaring var at kong Aristodemos hadde tvillingsønner som gikk med på å dele kongemakten. Dette ble en permanent ordning. Moderne forskere har fremmet forskjellige teorier for å forklare ordningen. Noen sier at dette systemet ble opprettet for å forhindre absolutisme, og et parallelt eksempel som blir trukket frem er de to konsulene i Roma. Andre tror at det peker mot et kompromiss for å gjøre slutt på maktkamp mellom de to familiene eller samfunnene. Andre teorier foreslår at dette var en ordning som ble inngått da et samfunn av landsbyer samlet seg og dannet Sparta. Etterpå ble to høvdinger fra de største landsbyene konger. En annen teori foreslår at de to kongehusene hver for seg representerer de spartanske erobrerne og deres akhaiske forgjengere. De som fremmer dette siste synet peker på ordene som Herodot (v. 72) sier til Kleomenes I: «Jeg er ikke dorisk, men akhaisk.» Dette forklares vanligvis av den (like legendariske) avstamningen til Aristodemus fra Herakles. Uansett var kongemakten i Sparta arvelig og dermed var hver konge som Sparta hadde etterkommer av agiadenes eller eurypontidene. Tronen ble gitt til det mannlige barnet som først ble født etter at kongen fikk makten. Kongenes plikter var hovedsakelig religiøse, juridiske og militære funksjoner. De var øversteprester i staten og utførte visse offer. De opprettholdt også kommunikasjon med den delfiske helligdommen som alltid utøvde stor autoritet i spartansk politikk. I Herodots tid (rundt 450 f.Kr.) hadde deres juridiske funksjoner blitt begrenset til saker som hadde med arv, adopsjon og de offentlige veiene å gjøre. Sivile saker ble avgjort av eforer, mens strafferett også hadde blitt overlatt til eforene i tillegg til rådet til de eldste. Leonidas ved Thermpylae av Jacques-Louis David, 1814. Innen 500 f.Kr. hadde spartanerne i økende grad blitt involvert i politiske saker i omkringliggende bystater, ofte ved å legge vekt bak sine prospartanske kandidater. Kort tid før 500 f.Kr., slik det beskrives av Herodot, førte en slik handling til konfrontasjon mellom Sparta og Athen. De to kongene, Demaratos og Kleomenes førte sine styrker til Athen. Men rett før slaget startet, forandret kong Demaratos mening om å angripe athenerne og forlot sin medkonge. Av denne grunn ble Demaratos bannlyst og fant seg til slutt ved den persiske kongen Xerxes I i hans invasjon av Hellas 20 år senere (480 f.Kr.) Spartanerne innførte en lov som krevde at den ene kongen måtte være igjen i Sparta mens den andre ledet styrkene i slag. Dette var en av grunnene til at kong Leonidas I i 480 f.Kr. ledet sine 300 livvakter til Thermopylae hvor de konfronterte Xerxes sin hær. Aristoteles beskriver kongemakten i Sparta som «en mild form for ubegrenset og vedvarende generalmakt» (Pol. III. I285a), mens Isokrates henviser til spartanerne som «undersåtter av et oligarki hjemme, til en konge i felttog» (III.24). Også her ble den kongelige makten endret over tid. Fra et tidspunkt til de persiske krigene mistet kongen retten til å erklære krig og han ble fulgt av to eforer i felten. Han ble også fulgt av eforene i kontrollen av utenrikspolitikken. Over tid ble kongene marionetter med unntak av deres stilling som generaler. Den reelle makten ble overført til eforene og til Gerousia. Årsaker til denne endringen lå delvis i det faktum at eforene, valgte gjennom folkelig valg fra alle borgerne, representerte et demokratisk element i forfatningen uten å bryte de oligariske metodene som virket nødvendige for statens administrasjon. De skyldtes også delvis svakhet hos kongemakten, karakteren av en duo førte til sjalusi og kjølig forhold mellom de to embetsholderne. Dette førte i praksis til stillstand. En annen grunn lå i tapet av prestisje som kongemakten led, særlig i løpet av det 5. århundre f.Kr. som skyldtes kranglene mellom kongene og jevnlige konger som steg opp på tronen som mindreårige og måtte få utnevnt en regent. De to kongemaktenes prestisje led også av at kongene var, riktig eller galt, mistenkt for å ha mottatt bestikkelser fra fiendene av staten på et eller annet tidspunkt. Den spartanske forfatningen bestod av to institusjoner: rådet og folkeforsamlingen. Rådet bestod av 28 aristokratiske menn over 60 år, som satt livet ut. I rådet satt også Spartas to konger. Folkeforsamlingen var en mer demokratisk institusjon, der alle spartanere over 30 år med borgerrett kunne sitte. Forsamlingen møttes en gang i måneden, og de som hadde møterett var de som tilhørte en "fyle". I tillegg til rådet og folkeforsamlingen hadde polisen embetsmenn kalt eforer. Disse mennene ble valgt for en femårsperiode, og ble valgt på samme måte som mennene i rådet, men i motsetning til rådsmennene kom ikke eforerne kun fra aristokratiske slekter. Statsorganisering. Etter at eforene ble introdusert, var de sammen med de to kongene den utøvende grenen av staten. Eforene hadde mer makt enn noen andre i Sparta, selv om det at de bare hadde makten i ett enkelt år reduserte deres evne til komme i konflikt med allerede etablert makt i staten. Siden det ikke var mulig å bli gjenvalgt, ville en efor som misbrukte sin makt eller konfronterte et etablert maktsentrum, bli utsatt for hevnaksjoner. Forskjellen fra dagens stater er at Sparta hadde et eget råd som utformet statens politikk. Dette var Gerousia, et lite råd som bestod av 28 eldre som var valgt på livstid og vanligvis var del av den kongelige husholdning, og de to kongene. Viktige avgjørelser i statens politikk ble diskutert av dette rådet som foreslo forskjellige løsninger for spartanske borgere (kalt Damos på spartansk dialekt). Damos måtte velge et av alternativene gjennom stemmegivning. Ikke alle innbyggerne i den spartanske staten ble regnet som borgere (del av Damos). Bare de som hadde fulgt militær trening, kalt agoge, var borgere. Men de eneste av innbyggerne som kunne få agoge var spartanere eller mennesker som kunne spore sitt opprinnelige opphav til byen. Andre i staten var perioikene som kan beskrives som sivile og heloter som var statseide slaver. På grunn av at etterkommere av ikke-spartanske sivile ikke kunne få agoge og spartanere kunne miste sitt borgerskap dersom de ikke kunne betale utgiftene til agogen, ble det faktiske antallet spartanske borgere stadig redusert, kjent som oliganthropia. Utenrikspolitikk. Sparta var innen det 5. århundre f.Kr. den mektigste staten i hele Hellas. I motsetning til mange av de greske bystatene hadde den bare en koloni, og det meste av dens makt kom fra allianser med andre regioner. Sparta var ikke et imperium. Ingen skatt ble betalt med unntak av krigstider. Det Sparta i praksis dannet var et forbund, og de valgte sine allierte strategisk. Sparta foretrakk for eksempel Korint på grunn av deres marine. De allierte måtte sverge å ha de samme vennene og fiendene, følge Sparta overalt de ble ledet og ikke gå til krig uten at alle de allierte var enige. Forbundets styringsstruktur var nokså demokratisk. Det møttes i Korint og ble ledet av Sparta. Kongressen som den ble kalt, bestod av representanter fra hver av de allierte bystatene som hver hadde en stemme. Samfunnet. Sparta var fremfor alt en militærstat, og det ble lagt vekt på militær evne nesten fra fødselen av. Kort tid etter fødselen badet moren barnet i vin for å se om barnet var sterkt. Dersom barnet overlevde ble det ført frem foran de eldste i stammen av barnets far. De eldste bestemte så om det skulle beholdes. Dersom det ble funnet defekter eller ble ansett som svakt, ble barnet etterlatt i de ville bakkene ved fjellet Taygetos. På denne måten forsøkte spartanerne å opprettholde høy fysisk standard i sin befolkning. Fra de tidligste tidene til spartanske borgere, var statens krav på borgerens liv absolutt og strengt gjennomført. Det var vanlig i Sparta at før mennene dro i krig, ville deres koner eller en annen kvinne av betydning gi dem deres skjold og si: «ē tan ē epi tas» (ἢ τὰν ἢ ἐπὶ τᾶς) som oversettes med «med dette eller på det». Idéen var at spartanere bare kunne returnere til Sparta på en av to måter, seirende eller døde. Dersom en spartansk hoplitt skulle returnere til Sparta i live og uten hans skjold, ble det antatt at han kastet sitt skjold på fienden i et forsøk på å flykte. Dette var straffbart med døden eller bannlysning. Begravelser i Sparta ble også regnet som en æressak. Merkede hodesteiner ville bare bli gitt spartanske soldater som døde i kamp under et seirende felttog eller, for kvinnenes del, i tjeneste for et guddommelig embete eller i barnefødsel. «"En eldre mann forsøkte å finne et sted å sitte for å se på de olympiske lekene. Han gikk fra seksjon til seksjon. Alle de andre grekerne lo da han forsøkte å presse seg vei gjennom folkemengden. Noen ignorerte ham. Da han nærmet seg den spartanske seksjonen, reiste alle spartanerne seg og tilbød mannen sine seter. Plutselig applauderte hele stadionet. Alle grekerne visste hva som var det rette å gjøre, men spartanerne var de eneste som gjorde det."» Utdannelse. Frem til de var syv år gamle, ble guttene utdannet hjemme og ble lært å kjempe mot sin frykt og generell overtro av deres barnepassere som ble høyt verdsatt i Hellas. Treningen deres ble overtatt av staten i agoge-systemet og overvåket av "paidonomos", en embetsmann som ble utnevnt til dette formålet. Denne treningen bestod for det meste av fysiske øvelser som dansing, gymnastikk og ball-leker. Dorerne var de første som brukte atletiske øvelser i tillegg til å olje sine kropper under øvelser for å fremheve dens skjønnhet, en dyr praksis som brøt med den nøysomme tradisjonen til spartanerne. Ifølge Platon ble denne praksisen introdusert fra Kreta til Sparta og så til hele Hellas. Spartanerne praktiserte verdens første obligatoriske, statlig drevne utdannelsessystem, og til andre grekeres morskap sikret spartanerne seg at også pikebarna lærte å lese og skrive. Til overmål fikk de timer i retorikk. Et annet særtrekk ved spartanerne var at i nødstider fikk pikebarna den beste maten. Spartanerne hadde observert at kvinner som vokste opp på dårlig kost, senere fikk problemer under fødsel og med å bære frem friske barn. Utdannelse i musikk og litteratur hadde en underordnet posisjon. Den utrettelige vektleggingen på fysisk trening gav spartanerne rykte for å være «lakoniske», sparsommelige med ord, et ord som har sin opprinnelse i deres hjemland Lakonia. Utdannelsen ble også utvidet til jenter i den tro at sterke og intelligente mødre ville produsere sterke og intelligente barn. Derfor har dagens historikere, sammen med samstemmende antikke forfattere, en tendens til å konkludere med at spartanske kvinner var blant de best utdannede i den antikke greske verden. Begge kjønn trente nakne, da det ble lagt vekt på fysisk form for både menn og kvinner. Til tross for sin fysiske form fikk ikke kvinner konkurrere i de olympiske leker etter de olympiske reglene. I stedet konkurrerte de i de heraiske leker. Der var også konkurranser for å se hvem som kunne tåle den alvorligste piskingen, kjent som "diamastigosis". Tretten år gamle ble de unge mennene ordnet i grupper og sendt til landsbygda uten noen ting, og det var forventet at de skulle overleve på humor og sluhet. Det ble antatt at de ville stjele mat, men alle som ble tatt i tyveri, ble alvorlig straffet. Mange spekulerer i om dette var for å lære de unge spartanerne listighet og raskhet. Dersom du ble tatt, ble det konkludert med at du ikke var rask eller stille nok. Dette ble kalt "krypteia", hemmelig. Dette var høyst sannsynlig opprinnelig en gammel overgangsrite, en forberedelse for deres senere karriere som elitesoldater. Andre kilder hevder at "krypteia" var en «ungdommelig dødsskvadron» som utgjorde de mest lovende unge spartanerne. Deres jobb var å ferdes på landsbygda og drepe heloter om natten, for å skape frykt i slavebefolkningen og forhindre opprør. Militæret. Den vanlige spartaner var kriger, trent til å adlyde og holde ut. Han ble politiker bare dersom han ble valgt til efor i ett eneste år. Han kunne bli valgt som livsvarig medlem av rådet etter hans sekstiende år som var samme år som han ble fritatt fra militærtjenesten. Tjue år gammel startet spartaneren sin militære tjeneste, og han ble medlem i en "syssitia" (matmesse eller klubb) som hver bestod av rundt femten medlemmer. Alle borgere var påkrevd å være medlem. Her lærte hver gruppe å knytte seg til hverandre og stole på hverandre. Spartaneren hadde alle rettigheter og plikter da han ble tretti år. Bare innfødte spartanere ble regnet som fullstendige borgere og trengte å gjennomføre treningen slik det var påkrevet etter loven og delta i og bidra til en av matklubbene. De som oppfylte disse betingelsene ble ansett som «likemenn» ("homoioi"), borgere, mens de som mislyktes ble kalt «mindre menn» og beholdt bare de sivile rettighetene i borgerskapet. Spartanerne var helt forhindret gjennom loven å drive med handel eller produksjon som derfor hvilte på "perioikene" og hadde i teorien forbud mot å ha gull eller sølv. Spartansk valuta bestod av jernbarrer. Dermed var tyveri og utenlandsk handel svært vanskelig, noe som også talte mot akkumulering av rikdom. Rikdom kom fra, i det minste i teorien, landeiendommer og bestod i årlig avkastning fra helotene som kultiverte landområdet som spartanerne eide. Men dette forsøket på å utligne eiendom hadde en svakhet: Fra de tidligste tider var der markerte forskjeller innenfor staten, og disse ble til og med alvorligere etter loven til Epitadeus som ble innført en gang etter Peloponneserkrigen og som fjernet forbudet mot gaver eller arv. Helotene ble nådeløst kontrollert, hovedsakelig gjennom det hemmelige politiet eller krypteia. Fullverdige borgere, løslatt fra enhver økonomisk aktivitet, fikk et stykke land ("kleros") som ble kultivert og drevet av helotene. Ettersom tiden gikk, ble større deler av land konsentrert i hendene på store landeiere, men antallet fullverdige borgere gikk ned. Det var rundt 8000 borgere i begynnelsen av det 5. århundre f.Kr., men dette hadde gått ned til mindre enn 1000 i Aristoteles sine dager (384-322 f.Kr.), og gikk videre nedover til 700 da Agis IV ble konge i 244 f.Kr. Forsøk ble gjort på å forbedre denne situasjonen ved å opprette nye lover. Visse straffer ble lagt på dem som forble ugifte eller som giftet seg for sent i livet. Disse lovene kom derimot for sent og var ineffektive i å snu trenden. Den kanskje mest kjente hendelsen som viste effektiviteten til den spartanske krigsmaskinen, skjedde i Perserkrigene. Den spartanske motstanden i slaget ved Thermopylae har gjentatte ganger blitt sitert i en militær "Grand strategy"-kontekst som rollemodell for fordelen med trening, strategi og mot overfor ekstremt overveldende odds. Det sosiale liv. Til tross for moderne antagelser, var homoseksualitet i Hellas kun begrenset til noen få bystater. En kan ikke nekte for at de moralske linjene for seksualitet var mindre definerte i antikken enn de er nå. Biseksuelle forhold var vanlige blant spartanske kvinner, og det var ofte regnet som akseptabelt for spartanske kvinner å ha affærer med ugifte kvinner i sin alderdom. Dette ville etter dagens standard bli regnet som ekteskapsbrudd, men spartanerne regnet det ikke som det, og derfor var Sparta også en av de mest monogame bystatene i den kjente greske verden. Der var et unntak til den normale regelen om ekteskap i Sparta. Kvinner var mer uavhengige enn i andre greske samfunn og kunne klare å forhandle med sine ektemenn om å ta med seg elskere inn i deres hjem. Ifølge Plutark i sitt verk "Lykurgs liv", tillot og oppmuntret mennene sine koner til å bære andre menns barn, på grunn av den generelle fellesetikken, som sa at det var viktigere å bære mange barn til byens beste, enn å være sjalu og bekymre seg for ens egen familieenhet. Noen historikere, derimot, hevder at denne «konedelingen» bare var reservert for de eldre mennene, som ikke hadde skaffet seg en arving. Av den grunn, hevder Plutark, var konseptet om «ekteskapsbrudd» fremmed for spartanerne. Videre forteller Plutark at en gammel spartaner hadde sagt at det var like sannsynlig å finne en okse, med en nakke lang nok til å stå på en fjelltopp og drikke fra en elv nedenfor, som å finne en ekteskapsbryter i Sparta. Arkeologi. Den første følelsen, som de fleste reisende som besøker det moderne Sparta får, er skuffelse over de antikke restene. En bedre «forestilling» gir den bysantinske Mistra, med sine gressbelagte gater, sine forfalne hus, sine festninger i ruiner og sine flotte kirker. Frem til det 20. århundre var den viktigste antikke bygningen i Sparta teateret. Av dette vises lite over bakken, med unntak av deler av veggene som holder jorda tilbake, den såkalte "graven til Leonidas", en kvadratisk bygning, kanskje et tempel, konstruert av enorme steinblokker og som inneholdt to kammere, fundamentet til en antikk bro over Eurotas, ruinene til en sirkulær struktur, noen rester av sene romerske befestninger, flere mursteinsbygninger og mosaikkfortauer. Den resterende arkeologiske rikdommen består av inskripsjoner, skulpturer og andre objekter, samlet i det lokale museet som ble grunnlagt av Stamatakis i 1872 (og utvidet i 1907). Utgravninger ble utført nær Sparta, på stedet til Amyclaeum i 1890 av Tsounas og i 1904 av Furtwängler, ved tempelet til Menelaos i Therapne av Ross i 1833 og 1841 og av Kastriotis i 1889 og 1900. Organiserte utgravninger ble forsøkt i området til det egentlige Sparta. Delvise utgravninger av den runde bygningen ble foretatt i 1892 og 1893 av American School at Athens. Det har senere blitt funnet ut at bygningen er en semisirkulær vegg av hellensk opphav som holder jorda tilbake og som ble delvis restaurert i den romerske perioden. British School at Athens begynte i 1904 en nøye utforsking av Lakonia, og i det etterfølgende året ble det gjort utgravninger ved Thalamae, Geronthrae og Angelona nær Monemvasia da flere fetninger fra middelalderen ble undersøkt. Utgravninger i selve Sparta begynte i 1906 og gav mange funn som har blitt publisert i "British School Annual", xii. sqq. En liten sirkel beskrevet av Leake viste seg å være en teaterlignende bygning konstruert kort tid etter 200 rundt alteret og foran tempelet Artemis Orthia. Her fant musikk og gymnastikkonkurranser sted, i tillegg til de kjente piskekonkurransene ("diamastigosis"). Tempelet som kan dateres til det 2. århundre f.Kr. ligger på fundamentet til et eldre tempel fra det 6. århundre, og rett ved siden av det ble det funnet rester av et enda tidligere tempel som er datert til det 9. eller kanskje det 10. århundre f.Kr. Votivgavene i leire, rav, bronse, elfenben og bly ble funnet i stor overflod. Disse ble datert fra det 9. til det 4. århundre f.Kr. og gir uvurderlige bevis for tidlig spartansk kunst. De viser at Sparta nådde sin kunstneriske høyde i det 7. århundre og at hennes nedgangstid allerede hadde begynt i det 6. århundre f.Kr. Helligdommen til Athene «av messinghuset» ("Chalkioikos") ble lokalisert i 1907 på akropolisen umiddelbart over teateret, og selv om tempelet er nesten fullstendig ødelagt, har stedet produsert den lengste sammenhengende arkaiske inskripsjonen i Lakonia, tallrike bronsenagler og plater og et betydelig antall votivgaver. Den greske bymuren, bygget i flere stadier fra det 4. til det 2. århundret, ble sporet i en stor del av dens omkrets som målte 48 stadier eller nesten 10 km (Polybios 1X. 21). Den sene romerske muren som omslutter akropolisen, hvor deler av den antagelig stammer fra årene etter det gotiske raidet i 262, ble også undersøkt. Ved siden av de faktiske bygningene som ble oppdaget, ble et antall punkter lokalisert og kartlagt i en generell studie om spartansk topografi, basert på beskrivelsene til Pausanias. Utgravninger viste at byen i den mykenske perioden lå på den venstre bredden av Eurotas, litt sørøst for Sparta. Bosetningen var stort sett trekantet i form pekende mot nord. Dets område var omtrent like stort som det «nyere» Sparta, men ruinene er plukket rene, noe som har ødelagt dets bygninger og ingenting er igjen med unntak av noen få ødelagte fundamenter og ødelagte potteskår. Dagens Sparta. Før moderne tid var området til Sparta okkupert av en relativt liten landsby som lå i skyggen av Mistrá, en viktigere middelaldersk gresk bosetning i nærheten. Etter den greske uavhengighetskrigen bestemte kong Otto av Hellas at landsbyen skulle bli gjenoppbygd til en by og bære samme navn. Byen ble designet med tanke på å skape en av de flotteste byene i Hellas gjennom bruken av trelinjede boulevarder og parkområder. Under monarkiet ble tittelen "hertug av Sparta" brukt for den greske kronprinsen. I dag er Sparta det administrative senteret for Lakonia. Et lakonisk dorisk (spartansk) språk kjent som tsakonisk overlever i den lakoniske regionen i Peloponnes frem til i dag, men antall som snakker språket har gått betydelig ned. Sparta er sentrum for en landbruksslette hvis fokus er Eurotas-dalen. Den er det lokale senteret for produksjon av varer som sitrusfrukter og oliven. Liste over konger av Kent. Det er uklart når kongedømmet Kent ble opprettet. Tradisjonelt regnes Hengest som den første konge, men det finnes også legender som forteller om tidligere konger. Årstallene i oversikten er i de fleste tilfeller å anse som omtrentlige. Til tider styrte flere konger sammen, uten at det er helt klart hvilke år de enkelte tiltrådte, og hvilket forhold de hadde seg imellom. Kent, liste over konger av Kent Tjøtta. Det gamle handelsstedet på Tjøtta Tjøtta (av norrønt Þjótta, «den tykkeste del av låret» med henvisning til øyas visuelle form) er ei øy og et tettsted i Alstahaug kommune i Helgeland i Nordland. Tjøtta var tidligere også et eget kirkesogn og et selvstendig herred. Øya har et areal på 11,3 km², er særdeles flat og er velegnet for jordbruk. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Historie. Tjøtta var også eget kirkesogn som innbefattet en rekke øyer og deler av fastlandet omkring. I 1862 ble Tjøtta herred (2781 innbyggere) skilt ut fra Alstahaug herred (3280 gjenværende innbyggere). I geografisk henseende samsvarte Tjøtta herred i stor grad med kirkesognet. Den 1. juli 1916 ble deretter Vevelstad herred (1097 innbyggere) skilt ut fra Tjøtta herred (2287 innbyggere). Den 1. juli 1920 fant det sted en grenseregulering, da gården Giskåen (10 innbyggere) ble overført fra Tjøtta til Vevelstad herred. Den 1. januar 1964 ble området på øya Alsten i Tjøtta herred slått sammen med Leirfjord kommune og Nesnas område sør for Ranfjorden til den nye Leirfjord kommune. Den 1. januar 1965 ble Skogsholmen skolekrets overført til Vega kommune. Det resterende av Tjøtta herred ble samtidig slått sammen med bykommunen Sandnessjøen og det meste av Alstahaug (skolekretsene Husvær, Brasøy og Prestøy ble overført til Herøy kommune) til den nye kommunen Alstahaug. I 1965 hadde Tjøtta herred knapt 1 800 innbyggere. Herredet Tjøtta omfattet også deler av fastlandet ved Halsfjorden, en del av øya Alsten og en del mindre øyer. Øya har vært bebodd siden gammel tid. Det finnes en stor mengde funn fra jernalder i tuftene av en større gård sør på øya, som rundt vikingtiden ble til Tjøttagodset, et maktsentrum på kysten gjennom mange år. Skalden Øyvind Skaldespiller bodde der, samt sønnen Hårek av Tjøtta. Ved kirken står det en bauta av Øyvind Skaldespiller. Næringsliv og severdigheter. Som tidligere er næringslivet preget av fiske og jordbruk. Tjøtta har forskningsstasjon for planter, Bioforsk Nord Tjøtta, som har tatt over Tjøttagodset. På Nordøya ligger Tjøtta internasjonale krigskirkegård med over 7 500 enkeltgraver for russiske krigsfanger. Tjøtta er også ferjeleie på Kystriksveien (Rv 17) med fergeforbindelse til Forvik i Vevelstad kommune og flere mindre stoppesteder (Mindlandet, Tro, Stokka og Vågsodden). Tjøtta Småbåtforening eier og driver småbåthavna på Tjøtta. Tjøtta kirke er en steinkirke (bygd 1851) som ble bygd etter at den forrige trekirken brant ned. Tjøtta Grendesamling med ca. 1 000 innsamlede gjenstander holder til i «gammelskolen». Tasmania. Tasmania (forkortet TAS, på engelsk ofte kalt Tassie) er en australsk øy og delstat. Den ligger 240 km sør for den østre delen av kontinentet, adskilt av Bass-stredet. Delstaten Tasmania omfatter øya Tasmania, som er verdens 26. største øy, samt 334 omkringliggende øyer. Delstaten har 507 626 innbyggere (per juni 2010), hvorav nesten halvparten er bosatt i Hobart og nærliggende områder. Den har et areal på 68 401 km², hvorav hovedøya dekker 62 409 km². Tasmania blir markedsført som "nature state", som oversatt blir «naturlig delstat», eller også «naturlig tilstand», som «øya for inspirasjon», og "A World Apart, Not A World Away" (En annen verden, ikke all verden unna), med henvisning til delstatens store og relativt urørte naturomgivelser. Nesten 37 % av Tasmania består av reservater, nasjonalparker og verdensarvsteder. Øya er 364 km lang fra det nordligste til sørligste punktet, og 306 km fra øst til vest. 36 % av Tasmania er i dag naturreservat. Den største byen i Tasmania er Hobart, som også er hovedstaden. Unionsoppløsningen. a> gjør spede forsøk på å slukke ilden som har flammet opp mellom landene i unionen. Postkort med oppfordring til å stemme for unionsoppløsningen. Tysk kart over Norge og Sverige 1905 Unionsoppløsningen betegner oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige, erklært av Norge 7. juni 1905 og akseptert av Sverige 26. oktober samme år. Unionen mellom Sverige og Norge 1814. Ved Kielfreden ble kongen av Danmark-Norge tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Kiel-traktaten ble mottatt med forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins Christian Frederik, stilte seg i spissen for et norsk opprør med krav om selvstendighet. 17. mai 1814 ble Kongeriket Norges Grunnlov vedtatt i Riksforsamlingen på Eidsvoll, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Sverige gikk samme sommer til krig mot Norge for å gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men gjennom Mossekonvensjonen 14. august inngikk partene våpenstillstand, og Sveriges kronprins Karl Johan gikk med på å la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre mot at Christian Frederik skulle abdisere og at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge. Christian Frederik overlot den utøvende makt til Stortinget 10. oktober 1814, og samme dag forlot han landet og reiste til Danmark, hvor han ble konge i 1839 under navnet Christian VIII. Stortinget vedtok 4. november 1814 den reviderte Grunnloven og valgte samme dag Sveriges konge Karl XIII til norsk konge. Norge måtte bare godta de endringer i Grunnloven som unionsinngåelsen gjorde nødvendige, og landet fikk bestå som en formelt selvstendig stat i personalunion med Sverige. Kongen var forfatningsmessig norsk konge i Norge og svensk i Sverige. Landene beholdt separate lovverk, styringsorganer, kirkeordninger, undervisningssystemer og forsvar. Deres eneste fellesinstitusjon utenom kongemakten var utenriksstyret, som imidlertid var underlagt svensk kontroll. Det felles utenriksstyret gjorde at unionen i utlandet ble oppfattet som mer av en realunion enn den faktisk var. Maktkamp mellom Konge og Storting. Striden mellom kong Karl III Johan – og senere konger – og det norske Stortinget om hvem som hadde makten kulminerte i 1884, da kongen måtte bøye seg for at hans regjeringer måtte ha tillit hos flertallet i Stortinget (parlamentarisme). Det rene norske flagget ble fra 1879 også en merkesak for unionens motstandere. Unionsmerket i begge lands flagg, sammensatt av begges flaggfarger, ble innført i 1844 for å markere likestilling mellom statene, og var derfor populært i begynnelsen. Men da motstanden mot unionen økte, ble unionsmerket en stridssak. Venstre fikk drevet «det rene flagg» igjennom i 1898 uten kongelig sanksjon. Konsulatsaken. Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Da Norge i 1814 aksepterte unionen med Sverige, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker på begge lands vegne. Derfor fantes det bare unionelle legasjoner og konsulater rundt om i verden, underlagt et felles svensk-norsk utenriksdepartement. Da Norge fra 1850 og utover ble en stor sjøfartsnasjon, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra konsulene. Disse var lite flinke til å ta seg av norske interesser, og det var ikke alltid konsulater i de store havnebyene der norske skip ofte trengte bistand. Samtidig har man i Norge hatt lett for å overse at de fleste unionelle konsuler faktisk var nordmenn, mens ministerrepresentasjon til andre land som oftest ble utgjort av svensker. Norske sjøfolk og skipsredere ble mer og mer misfornøyde med at konsulene var styrt fra Stockholm. Samtidig har nyere forskning vist at norske sjøfolk slettes ikke støttet kravet om det «rene» norske flagg på slutten av 1800-tallet, hvilket kan bety at de ikke nødvendigvis støttet et krav om unionens oppløsning. Et eget norsk konsulatvesen ble i alle tilfeller en merkesak for unionsmotstanderne i Venstre og ble sett som et skritt på veien til egen utenrikstjeneste og eventuelt unionsoppløsning. Konsulatstriden besto, kort forklart, i at Venstre i Norge krevde egne norske konsuler som "ikke" skulle være underlagt det felles svensk-norske utenriksdepartement. På svensk side fryktet man imidlertid at dette kunne bane vei for et eget norsk utenriksministerium i miniatyr, hvilket ville underminere den eneste virkelige unionelle fellesinstitusjonen. Selvstendighetserklæringen 7. juni. a> leser opp regjeringens erklæring. Fargelagt fotografi. Mot slutten av unionstiden vokste den norske misnøyen. Høyre ville beholde unionen dersom det ble full likestilling mellom statene, mens Venstre ønsket full uavhengighet. Også andre saker bidro til at brudd virket mer og mer sannsynlig i årene fram mot 1905. Til tross for forhandlinger i mange år, ble det brudd våren 1905. Stortinget hadde vedtatt en lov om eget norsk konsulatvesen for tredje gang. Kong Oscar II nektet å sanksjonere loven, og hadde ikke tredje gangs vetorett. Derfor svarte den norske regjering med å nekte å kontrasignere kongens beslutning. Regjeringen leverte sin avskjedssøknad, som kongen nektet å motta, siden han ikke ville klare å finne folk som var villige til å danne ny regjering. Da vedtok Stortinget 7. juni 1905 at «foreningen med Sverige under én konge er opphørt som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge». Han klarte nemlig ikke å skaffe landet en regjering, noe han etter Grunnloven var forpliktet til. Imidlertid ble ikke "kongeinstitusjonen" som så avskaffet av Norge. Det var ene og alene en avsettelse av kong Oscar II som "norsk" konge, men siden han forble svensk konge kunne Stortinget understreke at «foreningen med Sverige under én konge [...]» var opphørt. «Da statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans majestæt kongen har erklært sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt således er trådt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmene af det idag aftrådte statsråd til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.» Folkeavstemning om unionsoppløsningen 13. august. Reaksjonen i Sverige ble voldsom, og det ble truet med maktbruk. Sveriges generalstabssjef Axel Rappe understreket at de norske grensefestningene ikke utgjorde noe vesentlig hinder for en invasjon, men ville ikke ta stilling til om Sverige burde rette et militært angrep mot Norge. Sveriges Riksdag krevde folkeavstemning i Norge som vilkår for å godkjenne unionsoppløsningen. Norges regjering og Storting kom svenskene i forkjøpet ved å kunngjøre folkeavstemningen før kravet ble offisielt fremlagt fra svensk side. Dermed fikk nordmennene selv bestemme avstemningstemaet, som ikke var ja eller nei til unionsoppløsning, men til å bekrefte det bruddet som etter norsk oppfatning allerede hadde funnet sted. Den 13. august ble folkeavstemningen avholdt, og 85% av de stemmeberettigede deltok. Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinnene var dermed utelukket, men de organiserte sin egen underskriftskampanje ledet av Elise Welhaven Gunnerson. Avstemningen ga et overveldende flertall for oppløsning av unionen. Hele 368 208 stemte ja til «den stedfundne Opløsning af Unionen», mens bare 184 stemte nei. Andelen som var imot unionen var svært høy, og svenskene var skeptiske til resultatet. Det hadde de grunn til å være, for folkeavstemningen foregikk ikke etter moderne, anerkjente, demokratiske prinsipper. Blant annet var det flere steder ikke trykt opp nei-sedler, mens kirkene (som var avstemningslokalene) var prydet med norske flagg. I flere aviser ble i tillegg de som etter ryktene hadde stemt imot «den stedfundne oppløsning» (man stemte ikke for eller imot unionsoppløsning; man stemte bare over hvorvidt man var enig i det som hadde skjedd eller ikke) hengt ut med navn og adresser. Karlstadforliket 23. september. Gjennom folkeavstemningen var Riksdagens vilkår for å forhandle om unionsoppløsningen innfridd, og partene ble enige om å legge forhandlingene til den svenske byen Karlstad, midtveis mellom de to hovedstedene. Fire delegater fra hvert land møttes i Frimurerlogen i Karlstad 30. august. Midt i september var situasjonen fastlåst, og i begge land fryktet man krig. Imidlertid var krigsfaren forsvinnende liten. Begge land var beredte til kompromiss om grensefestningene, som var hovedstridspunktet i forhandlingene. Andre tvister, som reinbeite, vassdragsspørsmål og noen skjær et stykke utenfor Iddefjorden ville aldri utløst krig mellom de to land. Dessuten hadde ikke Sverige noe å vinne på en krig. Den svenske generalstaben var fullt innforstått med at en invasjon av Norge ville innebære norsk folkekrig og vesentlige problemer for Sverige. Den delvise norske mobiliseringen den 13. september som etter få dager gjorde at 22 500 mann sto under våpen på grensevakt eller i marinen, må forstås på grunnlag av at man i samtiden ikke visste hva Sverige kom til å gjøre, samt at det norske forsvaret var lite forberedt på krig. Opprustningen før 1905 hadde hovedsakelig vært rettet mot Russland. Partene kom til enighet i Karlstad om unionens oppløsning, og 23. september undertegnet de Karlstadkonvensjonen. Noen har skrevet at «det ble overraskende fort enighet mellom to land som nesten var gått til krig mot hverandre noen uker før». Situasjonen var imidlertid altså at krigsfaren var liten, hvilket forklarer det hurtige kompromisset. Norge måtte rive de fleste av sine nye grensefestninger mot Sverige, som til gjengjeld godtok Norges krav om en demilitarisert sone også på svensk side av grensen. Partene forpliktet seg til å løse fremtidige konflikter ved internasjonal voldgift. Karlstadforliket ble sett på som et ydmykende nederlag av radikale venstrefolk og sosialister, som heller ville ha tatt et militært oppgjør enn å oppgi grensefestningene. Dette må forstås på bakgrunn av noe av datidens tankegods, som blant annet innebar forherligende og romantiserende tanker om krig. Referanserammen man hadde var de hurtige og ærerike prøyssiske felttog mot Danmark, Østerrike og Frankrike mellom 1864 og 1870; man visste ikke at en moderne krig ville arte seg som den kom til å gjøre under 1. verdenskrig. Svensk anerkjennelse 26. oktober. a>, den svenske statsministeren som hadde avgått på våren og tidligere hadde sanksjonert «det rene norske flagg». Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet 26. oktober 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo et norsk tilbud om å la en av sønnene overta tronen. Etter svensk oppfatning var Norges ensidige uavhengighetserklæring av 7. juni ulovlig, og den egentlige dato for unionsoppløsningen var 26. oktober. Derfor fremstår også den norske 7. junimarkeringen i de påfølgende år som anakronistisk. Svensk anerkjennelse og kong Oscars tronfrasigelse åpnet for at Norge også kunne vinne internasjonal anerkjennelse og opprette diplomatiske forbindelser med andre land. Det er forøvrig en myte at Storbritannia presset Sverige til å godta unionsoppløsning i 1905. Vel var britenes konge begeistret over tanken på å få sin svigersønn på den norske trone, men han hadde ingen makt over britisk utenrikspolitikk. Det hadde imidlertid utenriksminister Landsdowne og hans diplomater, og det viktigste for dem var at det ikke ble krig i Skandinavia og at Norge og Sverige løste sine problemer til gunst for begge land. Den samme holdningen inntok de andre stormaktene, selv om Frankrike og Russland lot seg lure av norske diplomater til å tro at Sverige krevde riving av historiske norske festninger, og derfor leverte anmodninger til Sverige om å frafalle disse kravene. Sverige svarte imidlertid som sant var, at de ikke på noe tidspunkt hadde fremsatt disse kravene. Det hører med til historien at britiske diplomater var kraftig irriterte over hva de anså som nordmennenes «jugglery with words». Folkeavstemning om monarkiet 12.–13. november. Da Sverige hadde anerkjent unionens oppløsning og Norges uavhengighet 26. oktober, kunne regjeringen omsider åpent forhandle med den danske prins Carl om å overta Norges trone. Prinsen forlangte imidlertid en folkeavstemning for å forsikre seg om folkets tillit. Den ble holdt 12. og 13. november og ga et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. Reelt var det en avstemning over spørsmålet om monarki eller republikk, og slik ble den også oppfattet av folk flest. Men det offisielle temaet var ja eller nei til å spørre prins Carl om å la seg velge til norsk konge. Stortinget kåret prins Carl til norsk konge 18. november, og han aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav. Den nye kongefamilien ankom hovedstaden Kristiania 25. november 1905. Stormaktenes rolle. I 1855 skrev Sverige og Norge under på en traktat, kalt Novembertraktaten, med Frankrike og Storbritannia. Traktaten var en forsikring om at Sverige og Norge ikke skulle avstå noe land til Russland, og at de to stormaktene skulle garantere forsvaret av Sverige og Norge mot et eventuelt angrep fra Russland. Traktaten ble inngått rett etter at Krimkrigen mellom Det osmanske rike, Frankrike og Storbritannia på den ene siden og Russland på den andre. I 1905 var imidlertid Russland og Frankrike allierte, Frankrike og Storbritannia hadde inngått en vennskapsavtale (Entente cordiale), og det var diplomatiske forhandlinger mellom Storbritannia og Russland. Dessuten hadde Tyskland blitt en ny stormakt, og forholdet mellom Tyskland og Storbritannia var uavklart. Denne maktforskyvingen og den militære utvikling gjorde Skandinavia til et område av økt militær og politisk viktighet. Det var et ønske fra Storbritannia at Novembertraktaten skulle bli erstattet av en tilsvarende traktat uten brodd mot Russland. I tillegg ble unionsoppløsningen gjenstand for dynastisk politikk. Da det ble klart at Norge forholdt seg i hovedsak til to kandidater, prins Carl av Danmark og prins Carl av Sverige, var det relativt klart at den førstnevnte var det realistiske alternativet. Carl av Sverige ville selv helst ikke bli konge av Norge, og Oscar II tillot det ikke heller. Carl av Danmark var gift med den britiske kong Edvard VIIs datter Maud, og ville sikre en sterk tilknytning mellom Norge og Storbritannia. Edvard VII ivret selv for dette alternativet, helst så fort som mulig. Den tyske keiser Wilhelm II, som selv hadde et godt forhold til Norge, ville helst unngå denne alliansen. Han lanserte sin egen kandidat, den danske prins Valdemar, som var gift med prinsesse Marie av Orleans og var bror av enkekeiserinne Dagmar av Russland. Valdemar var for øvrig prins Carl av Danmarks onkel. Dette alternativet lanserte Wilhelm II for den russiske tsar Nikolaj II under et impromptu møte mellom dem i Björkö. Begge de to monarkene prøvde å påvirke sitt lands diplomatiske korps og sin utenriksminister. Samtidig prøvde både de to uoffisielle norske diplomatene Fridtjof Nansen og Fritz Wedel-Jarlsberg å påvirke stormaktenes sendebud i Stockholm og særlig København for å fremskynde valget av prins Carl av Danmark ved å vise til faren for republikk i Norge. Imidlertid var stormaktenes faktiske inngripen i 1905 relativt beskjeden. Begge lands utenriksministre og deres sendebud i Stockholm hadde god oversikt over både den faktiske fare for republikk, over de såkalte troppebevegelsene under Karlstadforhandlingene, over den politiske situasjonen og over forskjellen mellom de faktiske svenske krav og de overdrevne framstillingene de uoffisielle diplomatene ga av dem. Derfor forholdt både Tyskland og Storbritannia seg faktisk nøytrale og påvirket i liten grad forhandlingene mellom Norge og Sverige. Østerrike-Ungarn var så godt som nøytral under hele perioden, muligens fordi det var mange paralleller mellom de to dobbeltmonarkiene. Imidlertid hadde både Frankrikes og Russlands sendebud blitt inspirert av Nansen og Jarlsberg, og sendte en svært forsiktig ordlagt note der de ba om moderasjon. Noten virker ikke å ha hatt noen større betydning for utfallet av forhandlingene. 1905 i perspektiv. Mye har blitt sagt om diplomatiet som avverget krig mellom Sverige og Norge i 1905. I virkeligheten hadde Norge mye mer å kjempe for enn svenskene hvis det hadde blitt krig. Begge sider innså at deres geografiske nærhet ville gjøre langvarige fiendtligheter utålelige under enhver omstendighet. Mange dokumenter relatert til hendelsene ble ødelagt i årene etter. Noen historikere spekulerer i at utenlandske interesser spilte en større rolle enn tidligere antatt; blant annet at Storbritannia ønsket å redusere Tysklands innflytelse over norske havner i tilfelle av en stor konflikt i Europa. Horsa av Kent. Horsa (død ca. 488) skal ha vært konge av Kent i England sammen med sin bror Hengest fra ca. 455, evt. 449, til 488. Navnet betyr «hest» på angelsaksisk. Ifølge tradisjonen var han en jysk kriger som sammen med sin bror ledet en av invasjonene av de britiske øyer rundt midten av det 5. århundre. De erobret et område i det sørøstlige England, og den keltiske høvdingen Vortigern skal ha gitt dem dette som et kongerike. Horsa skal ha dødd i kamp i Kent. Idéen om tvillingkrigere er vanlig i mytologi, og den eldste kilde som forteller om Hengest («Hingst») og Horsa er Beda den ærverdige, som levde to århundrer senere. Det er derfor usikkert om det i det hele tatt dreier seg om to reelle personer. Det er mulig at det i stedet er snakk om titler, eller at det er en person som gikk under to navn. Turtagrø. Turtagrø ligger ved Sognefjellsvegen (Fv55) vest i Jotunheimen, i Luster kommune (Sogn og Fjordane fylke). Stedet ligger snaut 900 moh. og er et kjent utgangspunkt for fjellturer i Hurrungane. Historie. Turtagrø var fra gammelt av et stoppested på veien over fjellet mellom Lom og Skjolden i Luster. I 1870-1880-åra var Ole Berge fjellbonde og reinjeger på Turtagrø. Her ga han veifarende som dro over Sognefjellet mat og husly på stølen. Engelskmenn og pionerer innen nordisk fjellsport søkte hit, og overnattet på stølen til Ola og konen Anna. William Cecil Slingsby, førstebestiger av Store Skagastølstind i 1876, besøkte Turtagrø på flere av sine ekspedisjoner, og hotellet var utgangspunkt for mange av hans klatreturer i Hurrungane. Dette gjorde at interessen for stedet og tindebestigning økte utover i 1880-årene, og skapte en økende interesse for Hurrungene som fjellområde. Turtagrø Hotel ble bygget i 1888 og ble fra begynnelsen det viktigste møtestedet og tilholdsstedet for fjellklatrere og fjellvandrere i Norge. Mange av pionerene innen norsk klatresport har bodd her, blant andre Emanuel Mohn, Thomas Heftye, Carl Hall, Cecil Watson Patchell og William Slingsby. Henrik Ibsen var òg innom hotellet og Edvard Grieg spilte der flere ganger. Hotellet fikk etterhvert en stor samling bøker, tidsskrifter, brev og fotografier fra norsk og internasjonal tindesport. Natt til 24. januar 2001 brant hotellets hovedbygning og personalbolig ned til grunnen og med det gikk uerstattelige kulturminner tapt for alltid. Ole Berge Drægni, fjerde generasjons eier av hotellet, bestemte seg raskt for at hotellet skulle gjenoppbygges og 1. mai 2002 gjenåpnet det nye Turtagrø Hotel tegnet av Vigsnæs AS Arkitekter. Etter at Ole Berge Drægni omkom i flomkatastrofen i Thailand i desember 2004, tok Laila Hjellvoll over som daglig leder av hotellet. Hun hadde i flere sesonger arbeidet side om side med Ole Berge Drægni. Ole Berge Drægnis datter eier nå 80% av aksjene i driftsselskapet. Fjellbiblioteket. Sommeren 2000 ble fjellbiblioteket etablert, og i tillegg til hotellets mangeårige bok- og tidsskriftssamling, ble det gitt betydelige boksamlinger om fjellet, fjellsport, fjelliv og filosofi. Blant annet bestod en stor del av samlingen av personlige bidrag fra David Durkan og Arne Næss. Dette var en av Norges fineste samlinger av fjellitteratur. Etter brannen i 2001 ble Turtagrøs Venner stiftet, med hovedformål å bygge opp igjen det som gikk tapt i brannen – og utvide bredden og dybden i boksamlingen. Biblioteket ble gjenåpnet sommeren 2002. På hotellets kan man søke på forfatternavn og boktitler i en database som omfatter hele bok- og tidsskriftsamlingen. Den omfatter nå ca 1400 bøker og 600 tidsskrifter, og det gis stadig nye bidrag. Fjellturer. Hurrungane er et av Norges mest alpine områder, og 24 av toppene er over 2000 moh. Tindene har kvasse topper og smale egger, ofte adskilt av breformasjoner. Mange av fjellene krever kunnskap om brevandring og fjellklatring for å nå toppen, og dette er noe av det som lokker mange fjellentusiaster til Turtagrø. Gjennom sesongen er det knyttet fjellførere til hotellet. Disse kan gi råd og har oppdatert informasjon om vær, føre og forhold, i tillegg til å tilby føring i området. Thanet (distrikt). Thanet er et distrikt i Kent, England. Det var opprinnelig en øy, atskilt fra fastlandet av Wantsumkanalen. Den første broen over kanalen ble bygget i 1485. Omtrent på samme tid ble kanalen så tilmudret at Thanat ikke lenger kunne kalles en øy. Det eneste som nå avgrenser den er de små elvene Wantsum og Stour. De største byene i distriktet er Margate (administrasjonssenter), Ramsgate og Broadstairs. På grunn av nærheten til kontinentet var Thanet det første stedet romerne gikk i land under invasjonen i 55 f.Kr.. Det var også i Thanet at Vortigern skal ha inngått en allianse med de jyske brødrene Hengest og Horsa, som resulterte i opprettelsen av kongedømmet Kent. St. Augustin av Canterbury skal også ha kommet til Thanet, der han steg i land ved Ebbsfleet før han grunnla Englands første bispesete i Canterbury. Thanet er et av Englands minst utviklede områder med tanke på infrastruktur. Maradalstindane. Maradalstindane (eller Maradalstindene) er en rygg som ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen, på grensen mellom Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane fylke. Maradalstindane ligger ved Maradalsbreen, og sør for Styggedalstindane. Mardalsryggen har mange topper over 2000 meter, hvor den høyeste er Nordre Maradalstinden (2160 moh.). Wantsum. Kart over elva Stour og sideelvene, med Wantsum lengst nord. Wantsum er ei elv i grevskapet Kent, England. Den er ei sideelv til Stour. På området hvor Wantsum og den nedre delen av Stour i dag renner lå tidligere Wantsumkanalen, et sund som skilte Isle of Thanet fra fastlandet i Kent. I dag er Wantsum ikke stort mer enn ei dreneringsgrøft som begynner like øst for Reculver, renner sørover gjennom de rike jordbruksområdene på den tidligere havbunnen, og munner ut i Stour ved Stourmouth. Fra vest kommer sideelva Sarre Penn (lokalt også kalt "Fishbourne Stream", som løper sammen med Wantsum ved Sarre.) Beda sa på 700-tallet at Wantsum – altså Wantsumkanalen – var tre furlong bred (ca 600 meter). I 1414 fantes det ennå ei ferge som krysset over Wantsum ved Sarre, men i 1550 var Thanet ikke lenger ei øy. Ved Reculver bygget romerne et fort som lå rundt 1,5 kilometer fra sjøen, mens historikeren John Leland på første del av 1500-tallet sa at Reculver lå 400 meter fra sjøen, og den store stormen i 1809 tok til slutt med seg halve fortet. Det hevdes at det eroderte materialet ble fraktet langs kysten og med tiden blokkerte den nordlige munningen til Wantsumkanalen. Europavei 105. Europavei 105, også kalt E105, går mellom Kirkenes i Norge og Jalta i Ukraina. Lengde 3770 km, herav 15 km i Norge. Lyndon B. Johnson. a>. Johnson seiret med 486 valgmannstemmer, mot 52 for Goldwater. Lyndon Baines Johnson, også kalt LBJ (født 27. august 1908 i Stonewall i Texas i USA, død 22. januar 1973 samme sted), var en amerikansk politiker og representerte det demokratiske partiet. Han var visepresident i USA under John F. Kennedy fra 20. januar 1961 til 22. november 1963. Han ble USAs 36. president etter mordet på Kennedy. Han ble valgt inn i Kongressen i 1937. I 1941 stilte han til valg i Senatet, mot den sittende guvernøren i Texas, W. Lee O'Daniel, men tapte i et kontroversielt valg. Han prøvde seg igjen i 1948, og vant i nok et kontroversielt valg. I 1953 ble han valgt til minoritetsleder i Senatet. I 1954 ble han gjenvalgt, og siden Demokratene fikk flertall, ble han majoritetsleder. I 1960 stilte han som presidentkandidat i primærvalget, men ble slått av John F. Kennedy. Kennedy nominerte Johnson til visepresident, og sammen slo de såvidt Richard M. Nixon og Henry Cabot Lodge jr. i presidentvalget i november. Presidentperioden. Johnson avla presidenteden ombord på Air Force One i Dallas etter at det ble bekreftet at Kennedy var død. I 1964 ble han valgt til president med en solid margin på 61 prosent av stemmene mot Barry Goldwater. 1960-tallet var preget av frykten for atomkrig i USA, og president Johnson var meget avansert i sine valgkampstrategier med utstrakt bruk av svært negativ PR mot den republikanske motkandidaten Barry Goldwater. I 1964 brakte Johnson negativ PR til nye høyder ved å vise en TV-reklame som hevdet at Ku Klux Klan støttet Goldwaters kandidatur. Men Johnson fremmet også sitt eget budskap, med for eksempel TV-reklame som pekte på «The Great Society» og opphevelsen av raseskillet i Sørstatene i 1964. Goldwater selv var mer tradisjonell, men brukte blant annet TV-personligheter til å fremføre støttende budskap i TV. Han stilte ikke til gjenvalg i 1968, fordi han ikke ville splitte nasjonen på grunn av Vietnamkrigen, og gikk av som president i 1969. Ettermæle. Selv om Johnsons presidentperiode og ettermælet hans skulle bli sterkt preget av Vietnamkrigen, er han også kjent for innføring av nye og vidtgående sosiale reformer gjennom det såkalte «Great Society»-programmet. Gjennom sine år i Kongressen var Johnson godt kjent med arbeidsprosessene og hvem som var nøkkelmedspillere i de ulike sakene. Slik fikk han igjennom mange av sine saker og det ble en maktforskyvning fra Kongressen og til presidentembetet. Han døde 22. januar 1973 av hjerteinfarkt. To dager senere ble han den siste president i det 20. århundre som fikk en statlig begravelse. I 1980 fikk han Presidentens frihetsmedalje posthumt av Jimmy Carter. Som visepresident i Kennedys regjering kom Johnson til Oslo den 10. september 1963 på offisielt besøk til Norge. Tiberen. Tiberen (italiensk: "Tevere", latin: "Tiberis") er den tredje lengste elven i Italia på 406 km. Den har sine kilder på fjellet Fumaiolo i Apenninene i provinsen Emilia-Romagna og renner gjennom Umbria og Lazio til Tyrrenhavet hvor den renner ut mellom byen Ostia og Fiumicino. Siden romertiden har elvedeltaet blitt forlenget med 3 kilometere. Elven er særlig kjent da den renner gjennom Italias hovedstad Roma, som ble grunnlagt på elvens østre bredder. Navnet stammer mest sannsynligvis fra et før-latinsk, sannsynligvis etruskisk ord. Tiberen gikk jevnlig over sine bredder, og dette skapte fuktige områder der malariamyggen trivdes. Som en følge av dette regnet man i 1869 med at to tredjedeler av befolkningen i Lazio-regionen, der Roma ligger, var kronisk malariasyke. Geriljalederen Garibaldi mente at løsningen måtte være å lede Tiberen rundt Roma, men dette ble det aldri noe av. I stedet begynte man i 1907 en oppdemning av elven der den flyter gjennom hovedstaden. Skurene i slummen langs elven ble revet, og høye murer reist som et vern mot vannmassene. Froan. Froan, "Froøyene" eller "Froværet" ligger i Frøya kommune i Sør-Trøndelag, og er en gruppe øyer i havet vel 40 kilometer vest for Fosenhalvøya. Navnet Froan kommer trolig av «fraade», som en betegnelse på havets skumming når det slår mot land. Froan utgjør en del av en øyrekke nord-vest for øya Frøya med fiskeværene Sula, Bogøy og Mausund i sør, videre Gjæsingen, så Froan, for deretter å ende ytterst i det gamle fiskeværet Halten og Halten fyr. To av Froøyene, Sørburøy og Sauøy, har permanent befolkning, om enn lav, rundt 50 personer. Sørburøy har barne- og ungdomsskole med vel 10 elever, med nettbasert undervisning i enkelte fag i samarbeid med Norsk nettskole. Det drives oppdrettsvirksomhet i området. Froan kapell på Sauøy ble bygd i 1904. Det er betydelig tilflytning til øyrekken i sommerhalvåret. Froan består av flere hundre øyer, foruten en mengde holmer og skjær. For det meste er øyene lave og småkuperte, med Kunna på 49 moh. som det høyeste punktet. Noen av øyene har små innsjøer eller tjern som resultat av tidligere tiders torvuttak for brensel. Noen få av øyene har beiteland og dyrket areal, og det holdes sauer på Sauøy. Væreiere. I 1694 solgte den dansk-norske kong Christian V Froøyene til stiftsmann og justisråd Hans Kaas i Trondheim. Henrik Borthen kjøpte Froværet i 1779, og hans familie solgte været videre i 1923 til staten som solgte videre til oppsitterne få år etter. Bosetning. Gamle boplasser på øyene viser tidlig befolkning. Folk fra øya Nordbuan (nå fraflyttet) regner sin slekt fra Svartedauen, da folk flyktet hit ut. Det finnes imidlertid ingen faste holdepunkter til fast bosetning før første halvdel av 1700-tallet. Trolig var det fastboende på Halten før det. Det finnes kilder som sier at Halten ble benyttet som fiskevær helt tilbake til 1548. Rike fiskeforekomster bidro til befolkningsvekst og en enorm befolkning i høysesongen som gjorde Halten til det største og viktigste fiskeværet i Fosen. På det meste skal 900 mann overnattet i skreisesongen tidlig på året. Befolkningsutviklingen har vært markant opp og nedadgående. I 1865 bodde det 190 mennesker i Froan og i 1900 var dette økt til 272. Folketallet gikk raskt tilbake etter andre verdenskrig. I 1960 bodde det over 400 mennesker i Froan, i 1970 vel 300, i 1983 vel 130 og i 1992 75 personer. Leveveier. Folk i Froan har levd av fiske og det lille landsbruksjorda og få husdyr kunne gi. I tillegg var jakt på sel og fugl viktig, men særlig egg og dunsankningen som ble drevet i svært organiserte former. Tidligere væreier Borthen organiserte det hele slik at innbyggerne fikk sine øyer de kunne sanke på. Folk fikk beholde eggene, Borthen selv tok duna. Rettighetene til egg og dunsankning ble flere ganger rettslig bekreftet ettersom det til tider var stor tilstrømning fra folk utenfra. Dokumenter viser at fredlysning blant annet skjedde i 1756, 1781, 1801 og i 1810. Naturreservat. Froan har det største sammenhengende havområdet som er fredet som naturreservat i Norge. Froan naturreservat og landskapsvernområde ble opprettet i 1979. Det er begrensninger i den frie ferdsel på land i enkelte tider av året. Det er båtforbindelse mellom Froan og Sistranda på Frøya et par ganger i uka, noe oftere i sommerhalvåret. Koloni. En koloni (av latinsk "colonia", jordeiendom, og "colere", dyrke jord) er et landområde som ligger utenfor moderlandets grenser, som oftest erobret ved makt eller som nybygging på andre øyer. De mest kjente og omfattende eksemplene på kolonier er den europeiske (særlig den britiske og franske) koloniseringen av Amerika, Australia, Afrika og deler av Asia. De fleste koloniene lå på andre kontinenter eller øyer, men også her finnes det unntak; den russiske koloniseringen av Sibir foregikk over land. Det er de greske bystatenes kolonisering av nye landområder, slik som vestkysten av Tyrkia, Krimhalvøya, Sicilia og Spania, som er de første kjente koloniseringene. Bakgrunnen for denne koloniseringen var et økende behov for å flytte sitt befolkningoverskudd til nye områder. En lignende årsak lå bak den europeiske utvandringen til Amerika på 1800-tallet. Lars. Lars er et mannsnavn som er utbredt i Skandinavia. Det er en kortform av det latinske navnet Laurentius, og er dermed i slekt med navn som Laurits og det engelske Lawrence. Navnets betydning er opprinnelig «fra byen Laurentum» eller «den laurbærkransede». Men kortformen Lars har en enda lengre historie. Det var nemlig et vanlig etruskisk navn, og mange av deres konger het Lars. En stor del av Romas innbyggere var av etruskisk opprinnelse, og navnet Laurentius tolkes ofte som en forvansking av Lars. Dette kan ha bidratt mye til at navnet var så populært i Romerriket. Den opprinnelige etruskiske betydningen av Lars er ukjent. Til Norge kom navnet på 1100-tallet, da i formen Lavrans. I middelalderen ble navnet forkortet videre til Lars. Lars har navnedag den 10. august. Utbredelse. "Lars" er det mest brukte tiltalenavnet i Sverige. Lars var det femte mest brukte mannsnavnet i Norge på 1600- og 1700-tallet. Kjente personer som heter Lars. Personene i listen er ordnet i kronologisk rekkefølge. Danmark-Norges kolonier. Danmark-Norges kolonier var i hovedsak de kolonier Norge hadde ført inn i Kalmarunionen, dvs. Grønland, Island og Færøyene. Dessuten ble det utvidet utover på 1600-tallet med besittelser i India (Trankebar), Ghana og øyene St. Thomas, St. John og St. Croix i Karibien. Det var Christian IV som påbegynte denne kolonialiseringen. Disse koloniene skulle sikre Danmark-Norge store verdier og inntekter. Da Norge brøt ut av samkongedømmet i 1814 fulgte koloniene Danmark videre. Besittelsene i Ghana og India ble solgt til britene i løpet av 1800-tallet, mens de danske sukkerøyer ble solgt til Amerikas forente stater i 1917. Dieselmotor. En dieselmotor er en intern forbrenningsmotor som ble konstruert av den tyske ingeniøren og oppfinneren Rudolf Diesel (1858–1913) i 1897. Moderne dieselmotorer har kompresjonsforhold på mellom 14:1 og 25:1, og de er ofte turboladet for å øke vekt-effekt-forholdet. En bensinmotor har normalt ikke høyere kompresjonsforhold enn mellom 8:1 og 12:1. Høyere kompresjon betyr bedre virkningsgrad, som fører til at dieselmotorer har et generelt lavere brennstoff-forbruk enn bensinmotoren, selv om Otto-prosessen i teorien har høyere virkningsgrad. Dieselmotoren kan, som bensinmotoren, operere både etter to- og firetaktsprinsippet, men totakts dieselmotorer er kun vanlig i store marine motorer (krysshodemotor), lokomotiver, eller i spesielle motorvarianter. I desember 2005 ble det for første gang i Norge registrert flere nye personbiler med dieselmotor enn med bensinmotor. I 2006 var 48,3% av de nyregistrerte personbilene i Norge utstyrt med dieselmotor. Virkemåte. Prinsippet bak en dieselmotor ligner prinsippet bak en vanlig bensinmotor. Dieselmotorer har verken forgasser eller gasspjeld slik som bensinmotorer har. Dreiemomentet styres i stedet av mengden drivstoff som sprøytes direkte eller via forkammer inn i sylindrene. Hvis motoren har mekanisk dieselpumpe, er gasspedalen koblet til denne via en wire. Mekaniske dieselpumper distriburerer dieselen gjennom et rør for hver sylinder. Moderne dieselmotorer har ett felles rør (common rail) som forsyner elektrisk styrte innsprøytningsdyser (injektorer) med diesel under høyt trykk, i størrelsesorden 300-2000 bar. Personbiler med dieselmotor har ofte egen undertrykkspumpe til drift av bremsekraftforsterkeren og vacuumstyring av enkelte funksjoner på motoren som feks ladetrykkregulering,strypespjeld o.l, ettersom dieselmotorer ikke har noe brukbart undertrykk i innsugsmanifolden. Under normal gange øker temperaturen i sylinderene til mellom 700 og 900 °C ved komprimering av luften. Ved start når motorblokka er kald, brukes gjerne glødeplugger til å varme opp sylinderene før motoren startes for å sikre antenning av drivstoffet. Merk også at i motsetning til bensinmotorer, kan en tradisjonell dieselmotor med mekanisk dieselpumpe, gå uten spenning på batteri og dynamo etter at den først er startet. Misamis Occidental. Misamis Occidental er en filippinsk provins i regionen Northern Mindanao i landsdelen Mindanao. Den grenser i sør til provinsen Lanao del Norte og i vest til provinsene Zamboanga del Sur og Zamboanga del Norte. Største by er Ozamiz City (som het Misamis fram til 1948) og provinshovedstaden er Oroquieta City. Navn. Navnet Misamis kommer fra "kuyamis" som er en kokosnøtt med søtlig smak. Spanjolene forvansket det. Provinsens største by, Ozamiz City, het Misamis fra den spanske kolonitiden og frem til 1948. "Occidental" betyr "vestlig". Politisk inndeling. Misamis Occidental er delt i 3 "cities" (bykommuner) og 14 "municipalities" (landkommuner). Zamboanga del Norte. Zamboanga del Norte er en filippinsk provins i regionen Zamboangahalvøya i landsdelen Mindanao. Den grenser i vest til provinsen Misamis Occidental og i sør til provinsene Zamboanga del Sur og Zamboanga Sibugay. Provinssetet er i Dipolog City. Politisk inndeling. Zamboanga del Norte er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 25 "municipalities" (landkommuner). Oliver Cromwell. Oliver Cromwell (25. april 1599 – 3. september 1658) var en engelsk militær og politisk leder, kjent for å ha henrettet den engelske kongen. I en periode forvandlet Cromwell England til et republikansk samvelde, og han fungerte som "Lord Protector", «herrebeskytter», av England, Skottland og Irland. Cromwell var en av kommandantene i New Model Army som beseiret rojalistene i den engelske borgerkrigen. Etter henrettelsen av kong Karl I i 1649, dominerte Cromwell det kortvarige Samveldet England, erobret Irland og Skottland, og hersket som Lord Protector fra 1653 og fram til sin død i 1658. Cromwell var født inn i lavadelen og forble relativ ukjent i de første førti årene av sitt liv. Sammen med sin bror Henry hadde han en gård med noen høner og sauer, solgte egg og ull som leveveg. Hans livsstil minnet om selveierbonde i liten målestokk inntil han fikk en arv fra en onkel. Etter å ha gått gjennom en religiøs omvendelse det samme tiåret, gjorde Cromwell en uavhengig puritansk stil som en vesentlig del av sitt liv. Som hersker utøvde han en aggressiv og effektiv utenrikspolitikk og gjorde så mye som enhver annen engelsk leder for å forme framtiden til det landet han styrte. Men hans Samvelde falt sammen etter hans død og den kongelige familie ble gjeninnsatt i 1660. Som en intenst religiøs mann — som kalte seg selv for en «puritansk Moses» — trodde han glødende at Gud selv hadde sørget for hans militære seirer. Han identifiserte seg som puritaner, men aldri med en bestemt sekt eller posisjon, og favoriserte religiøs toleranse innenfor alle ulike protestantiske grupperinger, og tilsvarende fiendskap mot katolisismen. Han ble valgt til medlem av parlamentet for Huntingdon i 1628 og for Cambridge i de korte (1640) og lange (1640–1649) parlamentene. Han gikk inn i den engelske borgerkrigen for «rundhodene», eller parlamentarikerne, og ble en avgjørende militærleder. Han tilnavn var «Old Ironsides», «Gamle Jernside», og ble raskt forfremmet fra å lede en enkel kavaleritropp til å kommandere en hel hær. I 1649 ble han en av de som signerte dødsdommen for kong Karl I av England og var et medlem av Rumpparlamentet (1649–1653), som valgte Cromwell som kommandant for den engelske invasjonen av Irland i tiden 1649–1650. Han ledet også en hær mot den skotske hæren mellom 1650 og 1651. Den 20. april 1653 avsatte han Rumpparlamentet med makt, og satt opp et kortvarig råd kjent som Barebones parlament, eller det lille parlamentet, før han gjorde seg selv til Lord Protector av England, Wales, Skottland og Irland den 16. desember 1653. Han ble gravlagt i Westminster Abbey, men etter at rojalistene kom tilbake til makten fikk de gravd opp liket, hengte det opp i kjettinger og halshugde det. Cromwell har forblitt en av de mest kontroversielle figurer i britisk historie — betraktet som en "regicidal" (kongemorder) diktator av historikere som David Hume og Christopher Hill, men ble betraktet som en frihetshelt av andre, blant annet Thomas Carlyle og Samuel Rawson Gardiner. I en avstemning hos BBC i 2002 ble Cromwell valgt som en av ti fremste briter gjennom alle tider. Hans virkemidler mot katolikker i Skottland og Irland har blitt karakterisert som folkemord, eller bortimot som folkemord. I Irland har han blitt skarpt kritisert og fordømt. Tidlige år. Oliver Cromwell ble født i Cromwell House i Huntingdon den 25. april 1599, som sønn av Robert Cromwell og Elizabeth Steward. Han nedstammet fra Katherine Cromwell (født ca 1482), en eldre søster av Tudortidens politiker Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, som var kong Henrik VIIIs viktigste minister i forskjellige posisjoner i løpet av første halvdel av 1500-tallet. Katherine ble gift med Morgan ap William, sønn av William ap Yevan fra Wales. Selv om Katherine giftet seg beholdt hennes barn hennes etternavn, blant annet for å opprettholde koblingen til deres berømte onkel. Familielinjen fortsatte gjennom Richard Williams, også kjent som Cromwell, (ca 1500–1544), Henry Williams, også kjent som Cromwell, (ca 1524–6. januar 1604), og deretter til Olivers far Robert Cromwell (ca. 1560–1617), som giftet seg med Elizabeth Steward (ca. 1564–1654) på den dagen som Oliver ble født. Thomas Cromwell var således hans tipp-tipp grandonkel. Olivers far var en yngre sønn av en familie som ble grunnlagt av nevnte Thomas Cromwell (ca. 1485–1540), en statsråd under Henrik VIII som hadde gjort seg selv meget rik ved å overta klostereiendommer under reformasjonen. På den tiden da Oliver ble født var hans bestefar, sir Henry Williams, den ene av de to rikeste jordeierne i Huntingdonshire. Oliver hadde beskjedne midler, men ble fortsatt betraktet som tilhørende lavadelen. Som en yngre sønn med mange søsken var Roberts arv begrenset til et hus i Huntingdon og en liten andel med jord. Dette jordstykket kunne skaffe en årlig inntekt på rundt 300 pund, i nærheten av bunnen for lavadelens inntekter. Cromwell sa selv i 1654: «Jeg var ved fødselen en herre som levde hverken i betydelig høyde, dog heller i ubemerket.» Bevarte nedtegnelser viser at Cromwell ble døpt den 29. april 1599 ved St. John's Church og at han gikk på latinskole i byen, Huntingdon Grammar School. Han fortsatte sine studier ved Sidney Sussex College ved Universitet i Cambridge, den gang et nyopprettet lærested med meget strengt, puritansk livssyn. Han forlot skolen i juni 1617 uten å ta noen eksamen umiddelbart etter at hans fars død. Tidlige biografer har hevdet at han deretter gikk på Lincoln’s Inn, men det finnes ingen nedtegnelser som bekrefter dette. Fraser (1973) har konkludert at han sannsynligvis fikk en del trening som advokat ved en av et av Londons Inns of Court på denne tiden. Hans bestefar, hans far, og to av hans onkler hadde gått på Lincoln's Inn, og Cromwell sendte sin egen sønn Richard dit i 1647. Cromwell reiste antagelig hjem til Huntingdon kort tid etter sin fars død da hans mor var blitt enke og hans syv søstre var ugifte, og det var derfor behov for at han kom hjem for å hjelpe sin familie. Ekteskap og familie. Elizabeths far, sir James Bourchier, var en lærhandler i London som eide omfattende landområder i Essex og hadde tette forbindelser med de puritanske familiene innen lavadelen her. Ekteskapet førte Cromwell også i kontakt med Oliver St John og med ledende medlemmer av handelsstanden i London, og bak dem innflytelsen til jarlene Warwick og Holland. Kontakten i denne innflytelsesrike nettverket kom til å bli avgjørende for Cromwells militære og politiske karriere. Krise og bedring. På dette tidspunktet finnes det ingen informasjon som antyr Cromwells egen religiøse overbevisning. Hans brev i 1626 til Henry Downhall, en arminiansk prest, antyder at Cromwell ikke ennå hadde blitt påvirket av radikal puritanisme. Det imidlertid bevis på at Cromwell gikk i gjennom en periode av personlig krise fra slutten av 1620- til begynnelsen av 1630-tallet- Han søkte også behandling for "valde melancolicus" (depresjon) hos Londonlegen Theodore de Mayerne i 1628. Han havnet også i en slåsskamp med lavadelen i Huntingdon over et nytt charter for byen med det resultat at han måtte møte for Privy Council (kongens geheimeråd) i 1630. I 1631 solgte Cromwell det meste av hva han eide i Huntingdon — antagelig grunnet den nevnte striden — og flyttet til en gård i St Ives. Dette var et betydelig skritt nedover på den sosiale rangstigen sammenlignet med hans tidligere posisjon, og det synes å ha vært en stort følelsesmessig og åndelig nedslag for ham. Et brev datert 1638 fra Cromwell og til hans kusine, hustruen til Oliver St John, gir et vitnesbyrd av en åndelig oppvåkning. Brevet framstiller Cromwell som fra å være den fremste blant syndere, har han blitt kalt til å være i «menigheten til de førstefødte». Språket i brevet, som er fylt opp av bibelsitater og vitner om Cromwells egen oppfatning om at etter han har blitt frelst av Guds nåde, har plassert sin tro håndfast innenfor den radikale puritanske oppfatningen om at den protestantiske reformasjonen ikke hadde gått langt nok. Som gruppe var puritanere medlemmer av den engelske kirke som ønsket en renere, "pure", form for kristendom, fri for katolske tradisjoner og praksis, og det som ble oppfattet som katolsk overtro, både i kirkens fysiske utforming som i gudstjenestens form. Puritanere ønsket renhet og enkelhet, og ville ikke bære giftering eller korse seg. I det private liv verdsatte de bønn og samtaler om religiøse emner, og mange skrev dagbok for å holde nedtegnelser over eget gudfryktig liv. Puritanere var særlig mange i østlige England og i London, de mest framgangsrike og litterære områdene, og Universitet i Cambridge produserte mange intellektuelle puritanere. I 1636 endret Cromwells livssituasjon seg betraktelig da han arvet kontroll over ulike eiendommer i Ely fra en onkel på sin mors side. Han arvet også onkelens stilling som innsamler av tiende for Elykatedralen. Som et resultat av denne steg hans inntekter antagelig til mellom 300 og 400 pund i året. Ved slutten av 1630-tallet hadde Cromwell på nytt kom tilbake blant de anerkjente i lavadelen. Han hadde også blitt en bekjennende puritaner og hadde etablerte viktige familieforbindelser til ledende familier i London og Essex. Parlamentsmedlem: 1628–29 og 1640–42. a> skulle kunne hugge ut en marmorbyste av kongen Cromwell ble parlamentsmedlem for Huntingdon i det engelske parlamentet for 1628–1629. Han gjorde seg lite bemerket. Nedtegnelser for parlamentet viser kun én tale, og da mot den arminianske biskop Richard Neile, og den ble heller ikke godt mottatt. Etter å ha oppløst dette parlamentet styrte kong Karl I uten et parlament i 11 år. Da kongen sto opp mot et skotsk opprør kjent som biskopkrigene tvang mangelen på økonomiske midler Karl I til sammenkalle parlamentet på nytt i 1640. Cromwell kom tilbake til parlamentet som representant for Cambridge, men dette parlamentet varte i kun tre uker før kongen oppløste det, og det ble av den grunn kalt for det korte parlamentet. Cromwell flyttet sin familie fra Ely og til London i 1640. Et nytt parlament ble sammenkalt senere det samme året, og det ble siden kjent som det lange parlamentet. Cromwell kom atter tilbake som parlamentsmedlem for Cambridge. Som med parlamentet for 1628–29, er det sannsynlig at Cromwell skyldte sin posisjon ved innvirkning fra andre, noe som kan forklare hvorfor han den første uken i parlamentet hadde ansvaret for å presentere ansøkninger for løslatelse av John Libourne, som hadde blitt en puritansk martyr etter at han var blitt arrestert for å ha importert diverse religiøse avhandlinger og bøker fra Nederlandene. I de første to årene av det lange parlamentet var Cromwell knyttet til denne religiøse gruppen av aristokrater i overhuset og underhuset som han hadde etablert familiære og religiøse forbindelser med på 1630-tallet. Blant disse var jarlene av Essex, Warwick and Bedford, Oliver St John, og vicomte Saye and Sele. Ved dette tidspunktet hadde gruppen en religiøs agenda for reformasjon: de som utøvet regjeringsmakt skulle bli kontrollert av regulære parlamenter og dessuten ville de ha en moderat utvidelse av samvittighetsmessige rettigheter. Cromwell synes å ha hatt en rolle i en del av denne gruppens politiske manøvreringer. Eksempelvis i mai 1641 var det Cromwell som fremmet den andre lesningen av de årlige parlamentslovene og senere var han med på å ta initiativet til og gjennomføringen av det puritanske lovforslaget "Root and Branch Bill" som fremmet et forbud mot bispestyret. Begynnelsen på den engelske borgerkrig. Da stridspunktene ikke ble løst for det lange parlamentet førte det til at konflikten utviklet seg til væpnet strid mellom parlamentet og kong Karl I høsten 1642, som ble begynnelsen på den engelske borgerkrigen. Før han deltok i parlamentets styrker var Cromwells eneste militære erfaring i den lokale bygdemilitsen. Han rekrutterte en tropp kavalerister i Cambridgeshire etter å ha blokkert en verdifull skipslast med sølvplater fra lærestedet Cambridge som var ment for kongen. Cromwell og hans ryttere slåss deretter i det ikke avgjørende slaget ved Edgehill den 23. oktober 1642. Troppen ble utvidet til å bli et fullt regiment i løpet av vinteren 1642 og 1643, og utgjorde en del av den østlige sammenslutningen av rundhodene, "Eastern Association", under kommando av Edward Montagu, jarlen av Manchester. Cromwell fikk erfaring i en rekke suksessfulle hendelser og slag i East Anglia i 1643, mest kjent er slaget ved Gainsborough den 28. juli. Han ble deretter utpekt som guvernør av Ely og som en oberst av den østlige sammenslutningen. Marston Moor. Ved tidspunktet for slaget ved Marston Moor i juli 1644 hadde Cromwell steget i gradene fra generalløytnant for kavaleriet i Manchesters hær. Kavaleriets suksess i å bryte rekkene til rojalistkavaleriet og deretter angripe deres infanteri bakfra ved Marston Moor var en avgjørende faktor i den parlamentariske seieren. Cromwell kjempet i fremste rekker for sine tropper i slaget og ble lettere skadet i nakken, gikk til side for en kort stund for å motta behandling under slaget, men kom tilbake for å tvinge fram seieren. Etter at Cromwells nevø ble drept ved Marston Moor skrev han et berømt brev til sin svoger. Marston Moor sikret nordlige England for rundhodene, men de klarte ikke å overvinne helt og holdent rojalistenes motstand. "Sir Thomas Fairfax, ridder", idealiserende strekgravering, 1680. National Portrait Gallery, London Heller ikke det andre slaget ved Newbury i oktober ble avgjørende og betydde at ved slutten av 1644 viste krigen intet tegn på å bli avsluttet. Cromwells erfaring ved Newbury, hvor Manchester hadde latt kongens hær unnslippe en omsirklet manøver, førte til en alvorlig diskusjon med jarlen av Manchester som han mente var mindre enn entusiastisk i dennes ledelse av krigen. Manchester anklaget senere Cromwell for å rekruttere menn «av lav fødsel som offiserer i hæren, og Cromwell skal da han svart: «Om du velger gudfryktig, redelige menn til å være kapteiner av hestene, vil redelige menn følge dem... Jeg vil heller ha en ordinær av fødsel i hjemmegjort jakke som kapteiner som vet hva han slåss for og elsker hva han vet, enn hva du kaller en herre og er ikke noe mer.» Ved denne tiden hadde Cromwell også begynt å krangle med generalmajor Lawrence Crawford, en skotsk presbyteriansk konvenanter, tilknyttet Manchesters hær og som protesterte mot Cromwells oppmuntring av uortodokse uavhengige puritanere og anabaptistere. Cromwells stridigheter og uenigheter med skottene, den gang allierte med parlamentet, utviklet seg til direkte fiendskap i 1648 og i 1650–1651. New Model Army. Delvis som svar på fiaskoen av å ikke dra nytte av seieren ved Marston Moor, vedtok parlamentet Bestemmelsen om selvforsakelse, "Self-Denying Ordinance", tidlig i 1645. Det tvang medlemmene av underhuset, og herrer som Manchester, å velge mellom sivil tjente og militær kommando. Alle av dem — unntatt Cromwell, hvis kommisjon var gitt fortsatt unntak og fikk tillatelse til å fortsette å være parlamentsmedlem til tross for hans militære kommando — valgte å si fra seg sine militære posisjoner. Forordningen bestemte også at hæren skulle bli «remodellert» på et nasjonalt grunnlag, noe som erstattet de gamle tilknytningene til fylkene. Cromwell bidro betydelig til disse militære reformene. I april 1645 dro den nymodellerte hæren, "New Model Army", ut i strid med sir Thomas Fairfax, 3. lord Fairfax av Cameron, som kommandant, og med Cromwell som generalløytnant for kavaleriet og som nestkommandant. På dette tidspunktet var parlamentets rundhoder overlegen i antall sammenlignet med kongens hær i forholdet to til en, løst regnet. Slaget ved Naseby. Det kritiske slaget ved Naseby i juni 1645 knuste New Model Army kongens hovedhær. Cromwell ledet sin ving med stor suksess ved Naseby, igjen nedkjempet han rojalistenes kavaleri. I slaget ved Langport den 10. juli deltok Cromwell i nederlaget til den siste betydelige rojalistiske hæren. Naseby og Langport avsluttet effektivt kongens håp om seier, og de påfølgende krigstoktene til rundhodene involverte å erobre de gjenværende befestede posisjonene i vestlige England. I oktober 1645 beleiret Cromwell og erobret den rike og betydelige katolske festningen Basing House, skjønt han ble senere anklaget for å ha drept ett hundre av stedets rojalistgarnison på tre hundre menn etter at de hadde overgitt seg. Cromwell tok også del i de vellykte beleiringene av Bridgwater, Sherborne, Bristol, Devizes, og Winchester, og tilbrakte deretter første halvdel av 1646 i å slå ned motstanden i Devon og Cornwall. Kong Karl I overga seg til skottene den 5. mai 1646, noe som avsluttet den første engelske borgerkrigen. Cromwell og Fairfax tok imot den formelle overgivelsen til rojalistene i Oxford i juni. Cromwells militære stil. Cromwell hadde ingen formell trening i militær taktikk, og fulgte den vanlige praksis med å lede sitt kavaleri i tre rekker og presset forover, avhengig av sammenstøt framfor ildkraft. Hans styrke var en instinktmessig evne til lede og trene sine menn, og hans moralske autoritet. I en krig som ble utkjempet hovedsakelig av amatører, var disse styrkene betydelige sammensveiset og bidro likeledes til disiplinen til sitt kavaleri, noe som gjorde dem langt mer effektive. Cromwell introduserte også kavaleriformasjoner i tett orden med tropper som red fra kne til kne. Det var en nyvinning i England på denne tiden, og var en betydelig faktor for hans suksess. Han holdt sine tropper tett sammen etter sammenstøt hvor de hadde fått overtaket, framfor å la dem jage motstanderne en for en på slagmarken. Denne disiplinen førte til større intensitet og raske reaksjoner på utviklingen av slaget. Dette opplegget i hans ledelse var avgjørende i begge slagene ved Marston Moor som ved Naseby. Politikk: 1647–49. I februar 1647 ble Cromwell såpass syk at han ble holdt borte fra det politiske liv i over en måned. Da han hadde kommet seg på beina igjen hadde parlamentet blitt delt over saken om hva man skulle gjøre med kongen. Et flertall i begge husene gikk inn for en avtale som ville betale og kvitte seg med den skotske hæren, avskjedige det meste av New Model Army, og gjeninnsette Karl I på tronen i bytte for en presbyteriansk avtale av kirken. Cromwell avviste den skotske utgaven av presbyterianismen, som truet med å erstatte et autoritært religiøst hierarki med et annet. Hæren som var blitt radikalisert ved at parlamentet ikke utbetalte den lønnen som den var blitt lovet, stemte mot disse endringene, men underhuset erklærte oppropet som ulovlig. I mai 1647 ble Cromwell sendt til hærens hovedkvarter i Saffron Walden for å forhandle med dem, men klarte ikke å komme til en enighet. I juni 1647 grep en kavaleritropp under ledelse av kornett George Joyce kongen fra parlamentets fengsling, noe som svekket parlamentets posisjon. Selv om det er kjent at Cromwell møtte Joyce den 31. mai er det umulig å vite hvilken rolle Cromwell spilte i denne hendelsen, men han hadde egeninteresse i å ha grepet om kongen. Cromwell og Henry Ireton skrev deretter et manifest — "Heads of Proposals", «Forslagenes overhoder» — formet for å sjekke den administrative makten, og som krevde et fast og valgt parlament, og gjenopprettelsen av en ikke obligatorisk episkopal avtale. Mange i hæren, som levellere ledet av John Lilburne, mente at dette ikke var nok og krevde full politisk likhet for alle menn, noe som førte til opphisset debatter i Putney i løpet av høsten 1647 mellom Fairfax, Cromwell og Ireton på den ene siden, og radikale levellere som oberst Thomas Rainsborough på den andre siden. Debattene i Putney ble brutt av til sist uten å nå fram til en løsning. Debattene og kongens rømning fra Hampton Court den 12. november var antagelig medvirkende til å ha hardne Cromwells beslutningen angående kongens skjebne. Den andre borgerkrig. Cromwell fengsler kong Karl I av England. At man ikke greide å komme til en enighet med kongen førte til sist til at den andre engelske borgerkrigen brøt ut i 1648 da kongen forsøkte å gripe makten på nytt ved våpenmakt. Cromwell slo først ned et rojalistisk opprør i sørlige Wales ledet av Rowland Laugharne, vant tilbake festningen Chepstow Castle den 25. mai og seks dager senere tvang han fram overgivelse av Tenny. Festningen ved Carmarthen ble ødelagt ved brann. Den langt sterkere festningen ved Pembroke overga seg først etter åtte uker med beleiring. Cromwell behandlet tidligere rojalistiske soldater lemfeldig, men mindre skånsomt de som tidligere hadde vært en del av den parlamentariske hæren. John Poyer ble til sist henrettet i London etter å ha trukket lodd. Deretter marsjerte Cromwell nordover for å ta seg av den prorojalistiske skotske hæren ("engagere") som hadde invadert England. Ved Preston hadde Cromwell for første gang eneansvaret for å lede an og med en hær på 9000 mann vant han en strålende seier over en motstander som var dobbelt så stor. I løpet av 1648 begynte Cromwells brev og taler å bli stadig tyngre basert på bibelsk billedbruk, mange av dem meditasjoner over meningen i bestemte bibelavsnitt. For eksempel etter slaget ved Presten førte studiet av Salmenes bok og ham til å fortelle parlamentet at «de som er uforsonlige og ikke vil slutte å plage landet må raskt bli sendt ødelagt ut av landet». I et brev til Oliver St John i september 1648 anmodet Cromwell ham om å lese Jesajaboken hvor kongedømmet faller og kun de gudfryktige overlever. Dette brevet antyder at det var Cromwells tro framfor et engasjement i radikal politikk, parret med parlamentets beslutning å inngå forhandlinger med kongen i Newportavtalen som overbeviste ham at Gud hadde talt imot både kongen som parlamentet som landets lovlige myndigheter. For Cromwell var hæren nå blitt Guds utvalgte redskap. Episoden viser Cromwells faste tro i forsynets styrelse — at Gud aktivt dirigerte hendelsene i verden gjennom handlingene til «utvalgte mennesker» (som Gud hadde «framskaffet» for denne hensikt). Cromwell trodde under borgerkrigene at han var en av de utvalgte, og han fortolket sine militære seire som indikasjoner på Guds godkjennelse av hans handlinger, og nederlag som tegn på at Gud ville lede ham i en annen retning. Kongen anklaget og henrettet. I desember 1648 ble de medlemmer av parlamentet som ønsket å fortsette forhandlingene med kongen forhindret fra å sitte i parlamentet ved en tropp soldater ledet av oberst Thomas Pride, en episode kjent som «Prides utrenskning», "Pride's Purge". Det gjenværende delen av parlamentsmedlemmene, kjent som rumpparlamentet («resteparlamentet»), var enig i at Karl I skulle bli anklaget for høyforræderi. Cromwell var fortsatt nord i England, opptatt av rojalistisk motstand da disse hendelsene skjedde, men etter at han hadde kommet tilbake til London, på dagen etter Prides utrenskning av parlamentet, ble han en besluttsom pådriver av de som presset på for kongens rettssak og henrettelse, overbevist om at kongens død var den eneste måten å avslutte borgerkrigen på. Dødsdommen for Karl I ble signert av 59 av domstolens medlemmer, inkludert Cromwell (som var den tredje som signerte den). Fairfax nektet påfallende å signere den. Henrettelsen ble forsinket fram til den 30. januar 1649. Kongen ble halshugd foran Banqueting House til Palace of Whitehall. Grunnen for forsinkelsen var for at rumpparlamentet skulle kunne vedta en kriselov, «Loven forbyr proklameringen at noen person kan være konge av England eller Irland, eller dets maktområder», noe som gjorde det til et lovbrudd å proklamere en ny konge. Parlamentet stemte for å forby overhuset den 6. februar og forby monarkiet den 7. februar. En lov som forbød kongedømmet ble formelt vedtatt av parlamentet den 17. mars som ble fulgt av en lov som forbød overhuset den 19. mars. Etableringen av det engelske samveldet: 1649. Etter at kongen var henrettet ble England erklært som en republikk, kjent som det engelske samveldet. Rumpparlamentet var både utøvende som lovgivende myndighet, og med et mindre statsråd, "Council of State", som også hadde en del utøvende funksjoner. Cromwell forble både medlem av parlamentet og ble også utpekt som medlem av statsrådet. I de første månedene etter kongens henrettelse forsøkte Cromwell, men feilte i å forene den opprinnelige gruppen av «rojale uavhengige» sentrert rundt Oliver St John og William Fiennes, 1. vicomte Saye and Sele, som hadde fraksjonert i løpet av 1648. Cromwell hadde vært knyttet til denne gruppen siden før utbruddet av krigen i 1642 og hadde vært nært assosiert med dem på 1640-tallet. Imidlertid var det kun St John som ble overtalt til å beholde sin plass i parlamentet. Rojalistene hadde i mellomtiden omgruppert seg i Irland og signerte en avtale med irske katolikker organisert i det irske forbund. I mars ble Cromwell valgt av parlamentet til å føre krig mot dem. Forberedelsene for en invasjon av Irland tok Cromwells tid og oppmerksomhet i de påfølgende månedene. Etter å ha slått ned mytteri fra levellere i den engelske hæren ved Andover og Burford i mai kunne Cromwell reise fra Bristol i slutten av juli med kurs for Irland. Den irske krig: 1649–50. Cromwell på slagmarken, illustrasjon 1877. Cromwell ledet en invasjon av Irland fra 1649–50. Rundhodenes fremste opposisjon var den militære trussel som besto av det katolske irske forbundet og engelske rojalister (som hadde inngått en avtale i 1649 med irene). Den irsk-rojalistiske allianse ble bedømt som den største enkelttrussel mot det engelske samveldet. Imidlertid var den politiske situasjonen på Irland i 1649 ekstremt fraksjonert: det var også adskilte styrker bestående av irske katolikker som var motstandere av den rojalistiske alliansen, og det var protestantiske rojaliststyrker som gradvis nærmet seg parlamentet. Cromwell sa i en tale til hærens råd den 23. mars at «Jeg hadde heller valgt å bli veltet av rojalistiske interesser enn skotske interesser; jeg hadde heller blitt veltet av skotske interesser enn irske interesser og jeg mener at av dem alle at denne er den aller farligste.» Cromwells fiendskap mot irlenderne var like mye basert på religion som politikk. Han var en lidenskapelig motstander av den katolske kirke som han, og andre puritanere, mente nektet Bibelens forrang i favør av pavens og presteskapets autoritet, og som han klandret for tyranni og forfølgelse av protestanter i Europa. At Cromwell assosierte katolisisme med forfølgelse ble sterkere befestet med det irske opprøret i 1641. Dette opprøret, som hadde til hensikt å være uten vold og blod, endte med massakrer av engelske og skotske protestantiske bosettere, begått av både irlendere, gammelenglendere, og skotske katolikker i Irland. De engelske og skotske bosetterne hadde etablert seg på landområder som var tatt fra tidligere innfødte katolske landeiere. Disse faktorene var en del av det politiske bakteppet som bidro til å motivere brutaliteten og grusomhetene ved Cromwells krigføring i Irland. Parlamentet hadde planlagt å gjenerobre Irland siden 1641 og hadde allerede sendt en invasjonsstyrke dit i 1647. Cromwells invasjon i 1649 var langt større og da borgerkrigen i England var over, kunne hans hær bli jevnlig forsterket og få inn nye tropper. Hans ni måneder med krigføring i Irland var kortfattet og effektiv, men den avsluttet ikke den irske krigen. Før hans invasjon hadde de parlamentariske styrkene holdt utposter i Dublin og Derry. Da han dro fra Irland hadde de okkuperte det meste av de østlige og nordlige delene av landet. Etter at han gikk i land ved Dublin den 15. august 1649 (i seg selv kun nylig forsvart mot angrep fra irske og rojalistiske angrep i slaget ved Rathmines), overtok Cromwell de befestede havnebyene Drogheda og Wexford for å sikre logistikktilførsel fra England. En framstilling Oliver Cromwell av George S. Stuart Ved beleiringen av Wexford i oktober ble en annen massakre utløst og skjedde under forvirrende omstendigheter. Mens Cromwell tilsynelatende forsøkte å forhandle fram betingelser for overgivelse, brøt en del av hans soldater inn i byen, massakrerte rundt 2000 irske soldater og opp til 1500 sivile, og brente ned det meste av byen. Det ble ikke foretatt noen former for disiplinærstraff mot de av hans soldater som hadde utført denne massakren. Etter å ha erobret Drogheda sendte Cromwell soldater nordover til Ulster for å sikre den nordlige delen av landet og dro selv for å beleire Waterford, Kilkenny og Clonmel sørøst i Irland. Kilkenny overga seg under vilkår, det samme gjorde andre byer som New Ross og Carlow, men Crowmell greide ikke å ta Waterford, og ved beleiringen av Clonmel i mai 1650 mistet han 2000 menn i avbrutt forsøk på å erobre byen før den til sist overga seg. En av Cromwells største seire i Irland var av diplomatisk art framfor militært. Med hjelp fra Roger Boyle, 1. jarl av Orrery, overtalte Cromwell de protestantiske rojalistsoldatene i Cork til å bytte side og slåss sammen med parlamentets styrker. Ved dette tidspunktet hadde nyheten nådd fram til Cromwell om at Karl II, sønn av den henrettede kongen, hadde gått i land i Skottland og hadde blitt utropt som konge av konvenanterregimet der. Cromwell måtte derfor dra tilbake til England fra Youghal den 26. mai 1650 for å ta seg av denne nye trusselen. Den parlamentariske erobringen av Irland trakk ut for bortimot tre år etter Cromwell selv hadde forlatt Irland. Krigføringen under Cromwells etterfølgere Henry Ireton og Edmund Ludlow besto hovedsakelig av lange beleiringer av befestede byer og geriljakrig på landet. Den siste byen holdt av katolikker, Galway, overga seg i april 1652 og de siste irske tropper kapitulerte i april året etter. I kjølvannet av samveldets erobringer ble offentlig utøvelse av katolsk tro forbudt og katolske prester ble drept straks de ble fanget. Alle eiendom eid av katolikker ble konfiskert under loven om bosetning av Irland 1652 og gitt til skotske og engelske bosettere, parlamentets finansielle kreditorer og til parlamentets soldater. De gjenværende katolske jordeierne ble flyttet bort til dårligere jord i provinsen Connacht — dette førte til en fast frase tilskrevet Cromwell: «Til helvete eller til Connacht!». Under samveldet sank antallet katolske jordeiere i Irland fra rundt 60 prosent av det hele og til rundt 8 prosent. Cromwell hadde gjort Irland til forbudt område for irlendere. "«Guds bøddel»". Graden av Cromwells brutalitet i Irland har vært omfattende diskutert blant historikere. En del historikere har argumentert at Cromwell aldri aksepterte at han ble gjort ansvarlig for drapene av sivile på Irland, og har hevdet at han handlet hardhendt kun mot de «som var væpnet». Andre historikere har derimot sitert Cromwells samtidige rapport til London, inkludert den fra 27. september 1649 hvor han lister om drapene på 3000 militært personell, fulgt av frasen «og mange innbyggere». I september 1649 rettferdiggjorde han herjingen av Drogheda som hevn for massakrene av protestantiske bosettere i Ulster i 1641, og kalte massakren for «Guds rettferdige dom over disse barbariske krekene, som har farget deres hender i så mye uskyldig blod...» Imidlertid ble Drogheda aldri holdt av opprørere i 1641 — mange i dens garnisoner var faktisk engelske rojalister. På den annen side, de verste grusomheter som har vært begått i Irland, slikt som masseutkastelser, drap og deportasjon og forvisning av over 50 000 menn, kvinner og barn som slaver til Bermuda og Barbados, ble utført under kommando av andre generaler etter at Cromwell hadde reist fra Irland for England. Da Cromwell ankom Irland krevde han det ikke skulle bli tatt forsyninger fra den sivile befolkningen og alt skulle bli kjøpt på rettferdig vis: «Jeg advarer herved... alle offiserer, soldater og andre under min kommando, ikke gjør noe galt eller vold mot landets folk eller noen personer eller hva som helst, unntatt om de faktisk bærer våpen eller tilhører fienden... ved det motsatte, da skal de svare på det med deres eget ansvar.» Flere engelske soldater ble hengt for å ha forbrutt seg mot disse ordrer. Mens massakrene ved Drogheda og Wexford var på et vis typisk for samtiden, særlig i kontekst av den nylig avsluttede Tredveårskrigen, som reduserte den mannlige befolkningen i Tyskland til opp mot det halve, er det få sammenlignbare hendelser i løpet av rundhodenes krigføring i England eller Skottland. En mulig sammenligning er Cromwells beleiring av Basing House i 1645 — setet til den framtredende katolske marki av Winchester — som resulterte i at rundt 100 av garnison 400 menn ble drept etter å ha blitt nektet nåde. Samtidige rapporterte også sivile døde, seks katolske prester og en kvinne. Imidlertid var mengden av døde ved Basing House langt mindre. Cromwell selv sa om drapene ved Drogheda i sin første brev tilbake til statsrådet: «Jeg tror at vi la ved sverd ned hele antallet forsvarere. Jeg tror ikke at tretti av hele antallet unnslapp med livet.» Å nekte å gi nåde til garnison, selv etter å ha brutt gjennom murene, var Cromwells rettferdiggjøring for massakren. Hvor Cromwell forhandlet overgivelsen av befestede byer som ved Carlow, New Ross, og Clonmel, respekterte han overgivelsens vilkår og beskyttet livene og eiendommene til byfolkene. Ved Wexford begynte Cromwell på nytt forhandlinger om overgivelse, imidlertid overga kapteinen for festningen i Wexford midt under forhandlingene, og i forvirringen begynte en del av Cromwells soldater sanseløst med drap og plyndring. Den irske forfatteren, amatørhistorikeren og bysbarn av Drogheda, Tom Reilly, har dratt dette argumentet videre og hevdet at de aksepterte versjonene av kampanjene i Drogheda og Wexford hvor omfattende drap skjedde på sivile på Cromwells ordrer, «er en fiksjon fra 1800-tallet.» Reillys konklusjoner har derimot blitt avvist av andre forskere. Selv om Cromwells tid tilbrakt med krigføring på Irland var begrenset, og selv om han ikke fikk utøvende makt før i 1653, er han ofte det sentrale fokus for bredere debatt om hvorvidt, slik historikere som Mark Levene og John Morrill antyder, det engelske samveldet utførte et bevisst program med etnisk rensning på Irland. Ved slutten av krigføringen og bosetningene som Cromwell hadde satt i gang, hadde det vært en omfattende fordrivelse av katolske landeiere, og en stort fall i befolkningsantallet. Etter at Cromwell hadde dratt tilbake til England overtok den engelske kommisjonæren, general Henry Ireton. Han «benyttet seg av en bevisst politikk av brenning av avlinger og sult, noe som var ansvarlig for det meste av et beregnet antall av 600 000 døde av den totale irske befolkningen på 1 400 000.» Cromwell er fortsatt en hatet figur i Irland, hans navn er knyttet til massakrer, religiøs forfølgelse, og massedeportasjoner av den katolske samfunnet på Irland. Som Churchill merket seg, en tradisjonell irsk forbannelse var "mallacht Chromail ort", «Cromwells forbannelse på deg». Et bevart utsagn som uttrykker Cromwells eget syn på erobringen av Irland er fra januar 1650, erklæringen "Declaration of the lord lieutenant of Ireland for the undeceiving of deluded and seduced people" («Erklæring for herre løytnant av Irland for å rive ut av villfarelse og forlede folket»). I dette var han bitende om katolisismen ved å si at «Jeg skal ikke, hvor jeg har makt... lide ved utførelsen av [den katolske] messen.» Imidlertid erklærte han også at «for folket, hvilke tanker de har i henhold til religionen i deres egne bryster skal jeg ikke nå, men jeg skal tenke det er min plikt, om de går redelig og fredelig, skal ikke det minste skje dem for å lide det samme.» Private soldater som har overgitt sin våpen skal «leve fredelig og redelig i sine hjem, de skal ha tillatelse å gjøre så.» Som med mange hendelser i Cromwells karriere er det debatt om graden eller omfanget av hans oppriktighet i gi disse offentlige uttalelsene: Rumpparlamentets senere "Lov om bosetning av 1652" fremmet en langt strengere politikk i utførelsen og konfiskeringen av eiendommene til enhver som hadde støttet de irske opprørene. Skottene utropte Karl II som konge. Moray House – Cromwells bolig i Edinburgh mens han anmodet Forsamlingen i Kirk om ikke å støtte Karl II. Cromwell forlot Irland i mai 1650 og flere måneder senere invaderte han Skottland etter at skottene hadde proklamert den henrettede kongens sønn Karl II som konge. Cromwell var langt mindre fiendtlig innstilt til de skotske presbyterianere, en del av dem hadde vært hans allierte i den første engelske borgerkrigen, enn hva han var overfor irske katolikker. Han beskrev skottene som et folk som «fryktet Hans [Guds] navn, dog forledet.» Han fremmet et berømt klagemål til Hovedforsamlingen til den skotske kirke hvor han bønnfalt dem å se feilen i en rojalistisk allianse — «Jeg bønnfaller dere, i Kristi Jesu hjertelag, tenk det mulige at dere kan ta feil.» Skottenes svar var tilsvarende fast: «Vil du ha oss til å bli skeptiske til vår religion?» Skottenes beslutning om å forhandle med Karl II ført til at Cromwell ble overbevist om at det var nødvendig med krig. Slaget ved Dunbar. Cromwells bønn til skottene ble avvist, og Cromwells veterantropper invaderte deretter Skottland. I begynnelse gikk krigføringen dårlig da soldatene manglet nødvendige forskninger og ble holdt tilbake av skotske festningsverkene, ledet av David Leslie, en skotsk veteran med erfaring både som leiesoldat i Europa og sammen med Cromwell i den første engelske borgerkrigen. Cromwell var på kanten av å gi opp og evakuere hæren sjøvegen fra Dunbar. Imidlertid knuste han den 3. september 1650 skottenes hovedhær i slaget ved Dunbar hvor 4000 skotske soldater ble drept og ytterligere 10 000 ble tatt til fange, og deretter erobret han den skotske hovedstaden Edinburgh. Seieren var av slik størrelsesorden at Cromwell karakteriserte det som «En stor handling av Herrens forsyn til oss, et av de mest klare tegn på nåde Gud har gjort for England og Hans folk.» Slaget ved Worcester. «Cromwell ved Dunbar», maleri av Andrew Carrick Gow, 1886 Det påfølgende året gjorde Karl II og hans skotske allierte et desperat forsøk på å invadere England og erobre London mens Cromwell var opptatt i Skottland. Cromwell fulgte dem sørover og kom i fatt med den skotske hæren ved Worchester den 3. september 1651. I det påfølgende slaget ved Worchester tilintetgjorde Cromwells hær den siste store skotske rojalisthæren. Det var bare så vidt Karl II greide å unnslippe og til sist flyktet til landflyktighet i Nederlandene og Frankrike hvor han ble værende fram til 1660. Mange av skottene som ble tatt til fange under Cromwells krigføring døde av sykdom, andre ble sendt avsted som straffanger eller kontraktsarbeidere i koloniene i Amerika hvor de færreste kom tilbake fra. For å utkjempe dette slaget organiserte Cromwell slik at hæren lå i skjul og deretter brøt ut i et angrep koordinert fra tre kanter samtidig med tre elver som delte hans styrker. I løpet av slaget byttet Cromwell sine reserver fra den ene siden av elven Severn til den andre og tilbake igjen. Skribenten i "Encyclopædia Britannica" (11. utgave) merket seg at i sammenligning med det tidligere slaget ved Turnham Green under den første borgerkrigen, var Worcester et slag med manøvreringer og som de engelske parlamentariske styrkene ved begynnelsen krigen ikke var i stand til å utføre. Det var således en prototype for slaget ved Sedan i 1870. Konklusjon. I de siste stadiene av krigføringen i Skottland herjet Cromwells hær, anført av George Monck, byen Dundee, drepte opp til 2000 av byens befolkning på 12 000, og ødela de 60 skipene så lå fortøyd i byens havn. I tiden under det engelske samveldet ble Skottland styrt fra England, og var et land som var militært okkupert. En rekke festninger stengte av høylandene. Det var fra høylandene at de skotske soldatene i stor grad ble rekruttert. I den nordvestlige delen av høylandene kom det nok et pro-rojalistisk opprør i 1653–1655. Det ble først slått ned ved å anbringe hele 6000 engelske soldater der. Presbyterianere hadde tillatelse til å praktisere som tidligere, men "Kirk" (den skotske kirke) hadde ikke lenger støtte fra de sivile domstoler som den hadde tidligere. Cromwells erobring, hvor lite ønskelig den enn var, etterlot likevel ikke et varig trykk av bitterhet i pg=PA128Skottland, kanskje for at dette var noe skottene hadde opplevd gjentatte ganger fra engelsk side gjennom dets historie. Styret til samveldet og protektoratet var, sett bort fra høylandene, hovedsakelig fredelig. Det var heller ingen konfiskering av land og eiendom som i Irland. Tre ut av hver av de fire fredsdommere i samveldets Skottland var skotter, og landet som helhet ble styrt av både engelske militære offiserer og et skotsk statsråd. Selv om Cromwell sjelden blir gunstig vurdert, er det også sjelden at han beskrives med det samme hatet som i Irland. Oppløsning av parlamentet: 1651–53. Fra midten av 1649 og fram til 1651 var Cromwell vekk fra London grunnet krigføring. I mellomtiden, med kongen borte (og med ham deres felles sak), begynte de ulike fraksjoner i parlamentet å strides seg i mellom. Da Cromwell kom tilbake forsøkte han å oppildne rumpparlamentet til å sette dato for nye valg, forene de tre kongedømmer under en politikk, og utbre en nasjonal kirke basert på toleranse. Imidlertid vaklet parlamentet i å bli enige om datoer for nyvalg og selv om de fremmet en grunnleggende erklæring om frihetens sameksistens, klarte det ikke å produsere alternativer for tiende eller avvikle andre aspekter av det eksisterende religiøse fundamentet. Cromwell observerte parlamentets manglende handlekraft med økende frustrasjon inntil han i april 1653 krevde at rumpparlamentet etablerte vaktmesterregjering bestående av 40 medlemmer (trukket fra både parlamentet og hæren) og deretter oppløse seg selv. Det førte til at parlamentet isteden begynte å diskutere sitt eget lovforslag for en ny regjering. Etableringen av Barebones parlament: 1653. Etter at parlamentet ble oppløst, gikk makten imidlertid til et råd som diskuterte hvilken form konstitusjonen skulle ha. De tok opp et forslag fra generalmajor Thomas Harrison for et "sanhedrin" av hellige menn. Selv om Cromwell ikke selv delte Harrisons apokalyptiske femtemonarkistiske tro — som så på "sanhedrin", jødenes hellig råd fra det gamle testamente, som begynnelsen på Kristus' styre på jorden — var han tiltrukket av ideen om et råd fylt av menn som var valgt for deres religiøse akkreditiver. I hans tale ved åpningen av rådet den 4. juli 1653 takket Cromwell Guds forsyn som han trodde hadde ført England til dette punktet og påbegynt deres hellige misjon: «sannelig har Gud kalt på dere for å gjøre dette arbeidet ved, tror jeg, som en fantastisk forutseenhet som noen gang har kommet for menneskets sønner på slik en kort tid.» Denne sammenkomsten av menn har blitt kjent under flere navn, blant annet som «de helliges parlament» eller mer vanlig som «det nominerte råd», men det ble også nedsettende kalt for «Barebones parlament» etter et av medlemmene, en lærselger og lekpredikant fra London, som hadde det uvanlig navn Praise-God Barebone (som oversatt er «Pris-Gud Beinrangel»). Rådets oppgave var å finne en endelig konstitusjonell og religiøs avtale. Cromwell ble selv bedt om å bli medlem, men han avslo. Imidlertid, avsløringen at et betydelig større andel av dets medlemmer enn hva som hadde vært trodd, var radikale femtemonarkister, førte til at forsamlingen stemte over å oppløse seg selv den 12. desember 1653 i frykt for hva de radikale religiøse kunne finne på om de fikk kontroll over rådet. Protektoratet: 1653–58. Etter at Barebones parlament ble oppløst, fremmet John Lambert en konstitusjon kjent som "Instrument of Government", «Regjeringens instrument», nært modellert på "Heads of Proposals", «Forslagenes hoder», en rekke forslag fra 1647 som hadde til hensikt å være grunnlaget for en lovmessig avtale etter kong Karl I var blitt beseiret i den første engelske borgerkrigen. Regjeringens instrument gjorde Oliver Cromwell til Lord Protector, «herrebeskytter», på livstid for å ta «sjefsmagistratet og administrasjonen av regjeringen». Cromwell ble sverget inn som Lord Protector den 16. desember 1653 med seremoni hvor han bar en ren svart kledning framfor noen form for monarkisk regalier. Imidlertid underskrev Cromwell fra dette tidspunktet sitt navn som «Oliver P» i betydningen "Oliver Protector" — i en tilsvarende stil som hadde vært benyttet av de engelske monarker — og det ble snart skikken å adressere ham som «Deres høyhet». Som Beskytter hadde han makten til å sammenkalle og oppløse parlamentet, men var forpliktet under Instrumentet i å søke flertall ved stemmegivning til et nasjonalt råd. Uansett var Cromwells makt støttet ved hans fortsatte popularitet i hæren. Som Lord Protector ble han betalt 100 000 pund i året. Cromwell hadde to hovedoppgaver som Lord Protector. Den første var «lege og bilegge» nasjonen etter borgerkrigens kaos og kongemordet, hvilket betydde å etablere en stabil form for ny regjering. Selv om Cromwell første erklærte til det første protektoratparlamentet at «Regjering ved en mann og et parlament er grunnleggende», i praksis tok sosiale prioriteringer forrang over former for regjering. Slike former var, sa han, «...avfall og møkk i sammenligning med Kristus». Sosiale prioriter inkluderte ikke, til tross for regjeringens revolusjonære vesen, noen form for meningsfylt forsøk på å reformere den sosiale orden. Cromwell erklærte at «En adelsmann, herremann, fri bonde; skillet mellom disse, det er en god interesse for nasjonen, og en mektig en!» Reformer i liten skala som på det juridiske system ble oppveid av forsøkene på å gjeninnføre orden til engelsk politikk. Direkte skatt ble redusert kun litt og det ble inngått fred med nederlenderne og avsluttet således første anglo-nederlandske krig. Englands amerikanske kolonier i denne perioden besto av New Englands konfødererte kolonier, Rhode Island-kolonien og Providence-plantasjene, kolonien Virginia og kolonien Maryland. Cromwell sikret seg raskt underkastelsen til disse og etterlot dem i stor grad til å skjøtte sine egne interesser, og blandet seg inn kun for å sikre at puritanerne kunne ta kontroll over Maryland i slaget ved Severn i 1655. Dette slaget var en forlengelse av de konflikter som utgjorde den engelske borgerkrigen, og kan således tolkes som det siste slaget i borgerkrigen. Av alle de engelske kolonier var Virginia det land som var mest satte seg imot Cromwells styre, og rojalistisk utvandring dit økte i stor grad under protektoratet. Til sammenligning sank antallet puritanske utvandrere under Cromwell. Cromwells vektlegging å gjenopprette orden i sin berømte tale til det første protektoratparlamentet i dets åpningsmøte den 3. september 1654. Han erklærte at å «lege og bisette» var «det store mål i deres møte». Imidlertid ble parlamentet raskt dominert av de som presset på for mer radikale, republikanske reformer. Etter en del innledende geberder ved å godkjenne utnevnelser som allerede var blitt gjort av Cromwell, begynte parlamentet å arbeide på et radikalt program for konstitusjonelle reformer. Framfor å motsette seg parlamentets lovforslag, oppløste Cromwell bare parlamentet den 22. januar 1655. Cromwells andre mål var åndelige og moralske reformer. Han aktet å gjeninnføre frihet i samvittighetsspørsmål og fremme både utvendig og innvendig gudfryktighet over hele England. I løpet av de første månedene av protektoratet ble en rekke «kontrollører» opprettet for å vurdere hensiktsmessigheten til framtidige sogneprester, og et tilsvarende rekke av «ejektorer» som ble opprettet for å avskjedige prester og lærer som ble ansett som uskikket for sine stillinger. Disse hadde til hensikt å være fortroppen til Cromwells reformer av gudsdyrkelsen i kirkesognene. Dette målet var også i konteksten for å se det konstitusjonelle eksperimentet til generalmajorene som fulgte oppløsningen av det første protektoratdepartementet. Etter et rojalistisk opprør i mars 1655, ledet av sir John Penruddock, delte Cromwell under innflytelse av Lambert England inn i militære distrikter styrt av hærens generalmajorer som var underlagt ham direkte. De 15 generalmajorene og deputerte generalmajorer — som ble kalt for «gudfryktige guvernører» — var sentrale ikke bare for den nasjonale sikkerheten, men for Cromwells korstog for reformere nasjonens moral. Generalene ikke bare ledet de lokale militsstyrkene og sikkerhetskommisjoner, men samlet også inn skatt og sikret støtte for myndighetene i de engelske og walisiske provinsene. Kommisjonærer for å sikre freden til samveldet ble utpekt for å arbeide med dem i hvert fylkte. Mens noen få av disse kommisjonærene var karrierepolitikere, var de fleste nidkjære puritanere som ønsket generalmajorene med åpne armer og omfavnet deres arbeid med stor entusiasme. Imidlertid varte generalmajorene mindre enn et år. Mange fryktet at de truet deres reformarbeid og autoritet. Deres posisjoner ble ytterligere skadet av et skatteforslag av generalmajor John Desborough for skaffe finansiell støtte for deres arbeid, mens det andre protektoratparlamentet — installert i september 1656 — ble nedstemt i frykt for en varig militærstat. Til sist greide ikke Cromwell å støtte sine menn, og ofret dem til sine motstandere og de opphørte. Deres aktiviteter mellom november 1655 og september 1656 hadde imidlertid gjenåpnet sårene fra 1640-tallet og økt antipatiene til Cromwells styre. Som Lord Protector var Cromwell innforstått med de positive bidragene som det jødiske samfunnet ga til Nederlandenes økonomiske suksess, nå Englands ledende kommersielle rival. Det var dette — støttet av Cromwells overbevisning om retten til privat religiøs gudsdyrkelse for de som sto utenfor den evangelistiske puritanismen — som førte til at han oppmuntret jødene å komme tilbake til England i 1657, over 350 år etter at de var blitt forvist av kong Edvard I av England, i det håp om at de ville hjelpe til å øke gjenopprettingen av landet etter borgerkrigens forstyrrelser. I 1657 ble Cromwell tilbudt kronen av parlamentet som en del av en revidert konstitusjonell avtale, noe som presenterte ham for et dilemma ettersom det hadde vært sterkt medvirkende til å avskaffe monarkiet. Cromwell grublet over tilbudet i seks uker. Han var tiltrukket av muligheten av stabilitet, men i en tale den 13. april 1657 gjorde han det klart at Guds forutseenhet hadde talt mot posisjonen som konge: «Jeg vil ikke søke å sett meg opp mot hva forsynet har ødelagt og lagt i støvet, og jeg vil ikke bygge Jeriko igjen.» Referansen til Jeriko hørte tilbake til en tidligere anledning hvor Cromwell hadde slitt med sin samvittighet da nyheten nådde England om nederlaget til en militær ekspedisjon mot den spanskholdte øya Hispaniola i Karibia i 1655 — sammenlignet seg selv med Ahas fra "Jesajaboken" som hadde ført israelittene til nederlag etter å brakt med seg pyndringsgods tilbake til leiren etter å ha erobret Jeriko. Isteden ble Cromwell seremonielt installert på nytt som Lord Protector den 26. juni 1657 ved Westminster Hall og satt da på kong Edvards stol som var spesielt flyttet fra Westminster Abbey for anledningen. I seremonien som delvis etterlignet en kongelig kroning ved at den benyttet mange av dens verdighetstegn, symboler og regalier, som eksempelvis en purpurkappe, rettferdighetens sverd og et septer, men ikke en krone eller et rikseple. Viktigst var at posisjonen som Lord Protector fortsatt ikke var arvelig, skjønt Cromwell var nå i stand til å utnevne sin egen etterfølger. Cromwells nye rettigheter og makt ble lagt ut i "Humble Petition and Advice", «Den ydmyke ansøkning og råd», et lovmessig dokument som erstattet Regjeringens instrument. Til tross for at den nye konstitusjonen ikke klarte å gjeninnføre monarkiet ved at Cromwell takket nei, satte den opp mange av levningene fra de gamle konstitusjoner, blant annet et Hus for adelen tilsvarende overhuset. I "Humble Petition" ble det kalt for "Other House", «Det andre huset», ettersom underhuset ikke kunne bli enig om et egnet navn. I tillegg tok Oliver Cromwell i økende grad over mer av monarkiets tradisjonelle funksjoner. I særdeleshet opprettet han to baronstander etter mottagelse av "Humble Petition" — Charles Howard ble gjort til vicomte Morpeth og baron Gisland i juli 1657 og Edmund Dunch ble gjort til baron Burnell av East Wittenham i april 1658. Cromwell selv anstrengte seg i stor grad til å minimalisere sin egen rolle og beskrev seg selv som en konstabel eller en vaktmann. Død og posthum henrettelse. Det er antatt at Cromwell ble syk av malaria og fra «stein», en vanlig betegnelse for infeksjoner i urinveiene/nyre. I 1658 ble han rammet av en brå omgang med malariafeber, fulgt direkte av sykdom symptomatisk av lidelse på urinveiene eller nyrer. En lege fra Venezia som fulgte Cromwells siste sykdom hevdet at Cromwells personlige leger feilbehandlet hans helse, noe som førte til rask tilbakegang og død. Tilbakegangen i hans helse kan også ha blitt framskyndet av at hans yndlingsdatter Elizabeth Claypole døde i august. Han døde selv 59 år gammel ved Whitehall den 3. september 1658, årsdagen for hans store militære seirer ved Dunbar og Worcester. Den mest sannsynlige årsak for Cromwells død var sepsis (blodforgiftning) som følge av urinvegsinfeksjon. Han ble gravlagt under en storslått seremoni med en like storslått grav basert på den til Jakob I ved Westminster Abbey. Hans datter Elizabeth ble også gravlagt her. Han ble etterfulgt som Lord Protector av sin sønn Richard Cromwell. Selv om Richard var absolutt ikke uten evner hadde han ingen maktbase i verken parlamentet eller hæren, og han ble tvunget til avgå i mai 1659, noe som avsluttet protektoratet. Det var intet klart lederskap blant de ulike fraksjonene som strebet etter makt i løpet av det kortlivde samveldet slik at George Monck, militær øverstkommanderende av New Model Army og engelsk guvernør av Skottland, kunne marsjere til London og gjeninnføre det lange parlamentet. Under Moncks overvåkne øyne ble de nødvendige lovmessige justeringene gjort slik at Karl II i 1660 kunne bli invitert tilbake fra landflyktighet under et restaurert monarki. Den 30. januar 1661 (symbolsk på den 12. årsdagen for henrettelsen av Karl I), ble Oliver Cromwells legeme grav opp fra Westminster Abbey og underlagt ritualet av en posthum henrettelse. Det samme skjedde med levningene av John Bradshaw og Henry Ireton. Legemet til Cromwells datter ble derimot etterlatt urørt i Westminster Abbey. Cromwells lik ble hengt opp i kjettinger ved Tyburn. Til sist ble hans levninger kastet i en grop mens hans hode ble satt opp på en påle utenfor Westminster Hall og ble hengende der fram til 1685. Ironisk nok ble Cromwells grav deretter benyttet som gravsted for Karl IIs illegitime etterkommere. Cromwells hode skiftet eier flere ganger, inkludert solgt i 1814 til en mann ved navn Josiah Henry Wilkinson, før det til sist ble gravlagt i grunnmuren av Sidney Sussex College ved Universitet i Cambridge i 1960. Politiske omdømme. Medaljong gjort av Pieter van Abeele, 1658 I løpet av hans levetid har en del avhandlinger framstilt Cromwell som en hykler motivert av makt — eksempelvis "The Machiavilian Cromwell" og "The Juglers Discovered", begge deler et angrep på Cromwell av levellere etter 1647 og som framstilte ham som en machiavelliansk figur. Mer positive samtidige bedømmelser — eksempelvis John Spittlehouse i "A Warning Piece Discharged" — sammenligner ham typisk nok med Moses som reddet engelskmennene ved å ta dem trygt over borgerkrigenes Rødehav. Flere biografier ble utgitt kort tid etter Cromwells død. Et eksempel er "The Perfect Politician" som beskrev hvordan Cromwell «likte menn bedre enn bøker» og ga en nyansert bedømmelse av ham som en energisk forkjemper for samvittighetsfrihet, men trukket ned av stolthet og ambisjoner. En like nyansert, men langt mindre positiv bedømmelse ble utgitt i 1667 av Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon, i hans bok "Rebellion and Civil Wars in England". Clarendon er kjent for å ha erklært at Cromwell «vil bli sett positivt på som en modig, dårlig mann». Han argumenterte at Cromwells vekst til makt hadde blitt hjulpet av ikke bare hans store ånd og energi, men også av hans hensynløshet. Clarendon var derimot ikke en av de som Cromwell betrodde seg til, og hans redegjørelse må også vurderes i det lys at den er skrevet etter at monarkiet ble gjeninnført. I løpet av tidlig på 1700-tallet begynte bildet av Cromwell å bli utviklet og formet av de som tilhørte det politiske partiet til whigene og var en del av et bredere prosjekt som ga deres politiske mål historisk berettigelse. En versjon av Edmund Ludlows "Memoirs" ble omskrevet av John Toland for å fjerne hans radikale, puritanske elementer og erstatte dem med whigenes særegne utgave av republikanisme. Den presenterte Cromwells protektorat som et militærdiktatur. Gjennom Ludlow portretterte Toland Cromwell som en diktator som knuste begynnelsen på et demokratisk styre på 1640-tallet. I løpet av tidlig på 1800-tallet begynte Cromwell å bli adoptert av romantikkens kunstnere og poeter. Thomas Carlyle fortsatte denne revurderingen av Cromwell på 1840-tallet ved å presentere ham som en engelsk helt i kampen mellom det gode og det onde, og som en modell for å bedre moralen i en politisk samtid som Carlyle bedømte som dominert av engstelse, meningsløs retorikk og moralske kompromisser. Cromwells handlinger, inkludert hans krigføring på Irland og hans oppløsning av det lange parlamentet måtte, hevdet Carlyle, bli verdsatt og lovprist i sin helhet. På slutten av 1800-tallet hadde Carlyles portrett av Cromwell som understreket det sentrale med puritansk moralitet og ærlighet blitt innarbeidet i whigenes og de liberales historiografi. Samuel Rawson Gardiner, den store borgerkrigshistorikeren i Oxford, konkluderte med at «mannen — det er alltid slik med de edleste — var langt større enn sitt verk». Gardiner la vekt på Cromwells dynamiske og livfulle karakter, og hans rolle i å avvikle monarkiet, men vurderte Cromwells religiøse overbevisning som mindre viktig. Cromwells utenrikspolitikk skaffet også en attraktiv forløper for viktoriatidens imperialistiske ekspansjon og hvor Gardiner vektla Cromwells «fasthet i anstrengelsen om å gjøre England storslått til lands og til havs». I løpet av den første halvdelen av 1900-tallet ble Cromwells omdømme ofte påvirket av framveksten av fascisme i Nazi-Tyskland og i Italia. Eksempelvis Wilbur Cortez Abbott, historiker fra Harvard University i USA, benyttet det meste av sin karriere til å sammenstille og redigere en stor samling på flere bind med Cromwells brev og taler. I dette verket, som ble utgitt i årene mellom 1937 og 1947, argumenterte Abbot at Cromwell var en utgave av tidlig fascist. Imidlertid har senere historikere som eksempelvis John Morrill har kritisert både Abbotts fortolkninger og hans redaksjonelle tilnærming. Tilsvarende har forskeren Ernest Barker sammenlignet de uavhengige (puritanerne) med nazistene, men ikke alle historiske sammenligner som ble gjort på 1900-tallet vurderte Cromwell og hans tid opp mot 1900-tallets mest beryktede diktatorer. I den grad det er fruktbart å drive sammenlignende analyser synes det mest hensiktsmessige å gjøre det med de forhold som er mest mulig like, og da er det mer rimelig å sammenligne Cromwell som en engelsk hersker med det styre som gikk forut hans eget og det som fulgte, henholdsvis Karl I og Karl II. Historikere fra sent på 1900-tallet har forsøkt å undersøkte det vesentlige i Cromwells tro og hans autoritære regime. Austin Woolrych utforsket emnet «diktatur» i dybden og argumenterte for at Cromwell var drevet av to motstridende krefter: hans forpliktelser til hæren og hans ønske om å oppnå en varig avgjørelse ved å vinne tilbake tilliten til den politiske nasjonen som en helhet. Woolrych argumenterte for at de diktatoriske elementene ved Cromwells styre stammet ikke så mye fra dens militære opprinnelse eller deltagelse hærens offiserer i den sivile regjeringen, men fra hans varige engasjement og forpliktelse overfor interessene til Guds folk, og hans overbevisning om det riktige i å undertrykke feil og synd og oppmuntre til dyd, det utgjorde den viktigste delen av hans regjering. Historikere som John Morrill, Blair Worden og J. C. Davis har videreutviklet dette temaet og har avdekket den grad som Cromwells skrifter og taler er gjennomtrengt av bibelske referanser, og argumentert for at hans radikale handlinger var drevet av hans nidkjærhet for en gudfryktig reformasjon. Monumenter og posthume æresbevisninger. Storskalastuen av Cromwell i Manchester, 1875 Ingeniøren sir Richard Tangye på 1800-tallet var en kjent Cromwell-entusiast og stor samler av Cromwell-manuskripter og erindringer. Hans samlinger besto av mange sjeldne manuskripter og trykte bøker, medaljer, malerier, kunstobjekter og en mer bisarr samling av «relikvier». Dette inkluderte Cromwells Bibel, knapper, kisteplate, dødsmaske og gravskilt. Ved Tangyes død ble hele samlingen donert til Museum of London hvor det kan bli sett i dag. I kulturen. Oliver Cromwell og hans sekretær John Milton tar imot en delegasjon som søker støtte for sveitsiske protestanter, maleri av Charles West Cope 1872 Cromwell betrakter kongens lik, maleri av Hippolyte Delaroche, 1831 En av de tidligste romaner hvor Cromwell opptrådte som en figur, Abbe Prevosts "Le philosophe anglais" (1731–39), er han framstilt som en hyklersk kvinnejeger, en svikefull tyrann, og en kujon. Hovedfiguren i romanen, Cleveland, er illegitim sønn av Cromwell med en av Karl Is forkastede elskerinner. For et sammendrag, se. Cromwell ble omfavnet av romantikken, eksempelvis ved Victor Hugos skuespill "Cromwell" fra 1827. Det er ofte forstått som symbolsk for den franske romantiske bevegelsen. Cromwell ble framstilt som en hensynsløs, men likevel dynamisk romantisk helt. En lignende framstilling av et enkeltmenneske med evner til å endre verden ved sin sterke vilje og personlighet ble gitt i 1831 av den franske maleren Hippolyte Delaroche. Det framstilte Cromwells legendariske besøk for å beskue den henrettede kong Karl I. Rutland Boughtons Symfoni Nr. 1 (1904–05) hadde undertittelen «Oliver Cromwell». Ken Hughes film "Cromwell" kom ut i 1970 med Richard Harris i tittelrollen. I filmen "To Kill a King" fra 2003 lå fokuset på forholdet mellom Dougray Scott som Fairfax og Tim Roth som Cromwell, og hvor Rupert Everett framstilte kong Karl I. Jack Shepherds skuespill fra 2004, "Through a Cloud", var tidsmessig plassert i 1656, og tenkte seg et møte mellom Cromwell og John Milton. Oliver Cromwell ble spilt av Bernard Hepton i en radiodramatisering i tolv deler kalt "God's Revolution" som var skrevet av Don Taylor. Det ble første gang sendt i BBC Radio 4 i 1998 og sendt på nytt i BBC Radio 7 i 2010. En ekstra episode i serien om Blackadder, "The Cavalier Years", framstilte en parodi på Cromwell spilt av Warren Clarke, og hvor Blackadder, framstilt av Rowan Atkinson, som en rojalist som ender opp som kongens bøddel. Kongen ble spilt av Stephen Fry. En amerikansk dramatisering i fire deler rundt en fiktiv kvinneskikkelse kalt "The Devil's Whore" (kalt for "The Devil's Mistress" i USA) har Cromwell, spilt av Dominic West, som en av hovedpersonene. Serien er innspilt i Sør-Afrika da produsentene hevdet at det var vanskelig å finne lokaliteter for «det gamle England» i England. Cromwell opptrer som en mer eller mindre perifer figur i en rekke romaner innenfor alternativ historie, blant annet av Orson Scott Card og Neal Stephenson. Mer kuriøst er Rachel Caines ungdomsromaner om vampyrer hvor også Cromwell er framstilt som vampyr. Akkadisk. Akkadisk er et utdødd østsemittisk språk, som var sterkt påvirka av sumerisk. Det ble brukt i perioden fra omkring 2500 f.Kr. til det første århundret etter Kristus i Mesopotamia og i dagens Syria. De siste århundrene av språkets levetid ble det i stor grad utkonkurrert av arameisk, og ble til slutt bare brukt som skrift- og lærdomsspråk. Språkets navn er avleda fra navnet på byen Akkad. Akkadisk var folkespråk og embetsspråk i Mesopotamia og i en periode språket for internasjonal korrespondanse i Midtøsten og Egypt. Akkadisk er en fellesbetegnelse på tre nært beslekta dialekter, "gammelakkadisk", "babylonsk" og "assyrisk". Den mellombabylonske språkformen ble i en periode brukt som et lingua franca i Midtøsten, og er dokumentert, ofte i former som var påvirka av språklige substrater som for eksempel kanaanittiske språk, i dokumenter fra andre deler av regionen, blant annet i de såkalte Amarnabrevene. Fra og med den mellombabylonske perioden ble det brukt en bestemt dialekt, standardbabylonsk, ved skriving av litterære tekster i Babylonia og Assyria. Denne litteraturdialekten er en syntese av gammel- og mellombabylonsk. Klassifisering. Sammen med de øvrige semittiske språka tilhører akkadisk de afroasiatiske språka, en språkfamilie som hører hjemme i Vest-Asia og Nord-Afrika. Innenfor de semittiske språka danner akkadisk en egen østsemittisk undergruppe. Den skiller seg fra nordvest- og sørsemittiske språk gjennom ordstillinga subjekt–objekt–predikat (SOV), mens de to andre greinene vanligvis benytter en predikat–subjekt–objekt- eller subjekt–predikat–objekt-ordstilling. Ordstillinga i akkadisk er annerledes på grunn av innflytelse fra sumerisk, som har SOV. Dessuten bruker akkadisk som eneste semittiske språk preposisjonene "ina" (lokativ, altså norske "i", "på", "ved", "med") og "ana" (dativ-allativ, altså norske "for", "til"). Mange beslekta, nordvestsemittiske språk, som arabisk og arameisk, har isteden preposisjonene "bi/bə" (lokativ) respektive "li/lə" (dativ). De akkadiske rompreposisjonenes opprinnelse er ukjent. I motsetning til de fleste andre semittiske språk har akkadisk bare én frikativ, nemlig. Akkadisk har mista både de glottale og de faryngale frikativene, som er typiske for de øvrige semittiske språka. Sibilantene i akkadisk var i alle fall fram til gammelbabylonisk tid (cirka 1800-tallet f.Kr.) utelukkende affrikater. Skrift. stavelsestegn (ST) ',2 = OT "vanngrav",3 = ST ',4 = ST ",, ",5 = ST "kam",6 = ST "im",7 = ST "bir") Gammelakkadisk har blitt bevart på leirtavler siden 2600 f.Kr. Det ble skrevet med kileskrift, som ble overtatt fra sumererne. I motsetning til i sumerisk ble dette til en fullt utvikla stavelsesskrift. Kileskriftens opprinnelige logogramkarakter kom i bakgrunnen. Imidlertid fortsatte man å bruke de tilsvarende logogrammene for frekvente ord som «gud», «tempel» og så videre. Derfor kan for eksempel tegnet "AN" på den ene sida stå som logogram for «gud», og på den andre sida betegne guden An, og til og med brukes som stavelsestegn for stavelsen "-an-". Dessuten ble det samme tegnet brukt som determinativ for gudenavn. Eksempel 4 på bildet til høyre viser en annen egenart hos det akkadiske kileskriftsystemet. Mange stavelsestegn har ikke noen entydig lydverdi. Enkelte tegn, for eksempel "A", har samme betydning uavhengig av stavelsesvokalen sin. Heller ikke i den andre retningen er det noen entydig koordinering. Stavelsen "-ša-" gjengis for eksempel med tegnet "ŠA", men også med tegnet "NÍĜ". Ofte brukes til og med disse to tegna for den samme stavelsen i en og samme tekst. Språkutvikling. Gammelakkadisk, som ble benytta fram til slutten av det tredje årtusenet f.Kr., skiller seg fra både babylonsk som assyrisk, og ble utkonkurrert av disse dialektene. Allerede på 2000-tallet f.Kr. kunne disse to, som senere skulle bli hoveddialekter, tydelig skilles fra hverandre. Gammelbabylonsk er, på samme måte som den nærstående dialekten mariottisk, tydelig mer innovativt enn både det gammelassyriske språket og det fjernere eblaittiske språket. Derfor er det i gammelbabylonsk at man for første gang finner former som "lu-prus" (jeg kommer til å avgjøre), istedenfor den eldre "la-prus". Selv om assyrisk var temmelig arkaisk sammenligna med akkadisk, utvikla også dette språket visse nyvinninger, for eksempel den «assyriske vokalharmonien», som dog ikke kan sammenlignes med vokalharmonisystemet i tyrkisk eller finsk. Eblaittisk var et enda mer arkaisk språk. Det beholdt hele tida et produktivt dualis og et relativt pronomen som særstilles etter kasus, numerus og genus. Begge deler forsvant allerede i gammelakkadisk. Gammelbabylonsk var kong Hammurabis språk, og med dette skapte han det som i dag kalles Hammurabis lover, en av verdens eldste lovtekster. Fra 1400-tallet f.Kr. snakker man om «mellombabylonsk». Grensedragninga bygger på at kassittene erobra Babylonia omkring 1550 f.Kr. og deretter beherska dette språket i over 300 år. De ga opp sitt eget språk til fordel for akkadisk, men hadde liten innflytelse på språket. I mellombabylonskens blomstringstid var det i hele den gamle Orientens verden, inkludert Egypt, diplomatiets skriftspråk. Under denne perioden ble tok det også opp tallrike lånord fra nordvestsemittiske språk og fra hurrittisk. Disse ble imidlertid brukt kun i det akkadiske språkområdets grenseområder. Selv gammelassyrisk utvikla seg videre under det andre årtusenet før Kristus. Siden det var et rent folkespråk – konger skrev på babylonsk – finnes det bare noen få bevarte omfangsrike tekster fra denne tida. Fra rundt 1500 f.Kr. snakker man om «mellomassyrisk». I løpet av det første årtusenet før Kristus mista akkadisk mer og mer sin status som embetsspråk. I begynnelsen, fra rundt 1000 f.Kr., sto akkadisk og arameisk parallelt som embetsspråk. Dette ble tydelig på mange avskrifter, hvor leirtavleskriverne skrev på akkadisk, mens papyrus- og lærskriverne brukte arameisk. Til og med de samtidige tekstene viser dette. Fra og med denne tida kalles språka «nyassyrisk» og «nybabylonsk». Nyassyrisk fikk på 700-tallet f.Kr. et stort oppsving da det assyriske riket utvikla seg til en stormakt. 612 f.Kr. ble byen Nineve, og dermed det assyriske riket, ødelagt. Bare i omtrent ti år til forekom det tekster som var skrevet utelukkende på assyrisk. Etter slutten på de mesopotamiske rikene, som kom gjennom persernes erobring av området, forsvant akkadisk (som nå kun eksisterte i form av «senbabylonsk») som folkespråk, men det ble fremdeles brukt som skriftspråk. Også etter grekernes invasjon under Alexander den store på 300-tallet f.Kr. kunne språket hevde seg som skriftspråk. Mye tyder imidlertid på at akkadisk som talespråk allerede var utdødd på denne tida, eller i det minste veldig lite brukt. De yngste tekstene på akkadisk stammer fra midten av 200-tallet e.Kr. Dessifrering. Det akkadiske språket ble gjenoppdaga først da dansken Carsten Niebuhr i 1767 kunne gjøre omfangsrike avskrifter av kileskrifttekster og presenterte dem i Danmark. Umiddelbart begynte mange å prøve å tyde språket. Til særlig stor hjelp i den sammenhengen var flerspråklige tekster, som blant annet inneholdt gammelpersiske og akkadiske deler. Siden mange kongenavn forekom i disse tekstene kunne man identifisere i alle fall enslige kileskrifttegn, som ble presentert for allmennheten i 1802 av Georg Friedrich Grotefend. Allerede da var det mulig å se at akkadisk tilhørte de semittiske språka. Det endelige gjennombruddet i tydinga av skriften, og dermed i tilgangen til det akkadiske språket, lyktes Henry Rawlinson med på midten av 1800-tallet. Dialekter. Den følgende tabellen inneholder en sammenfatning av de hittil sikkert identifiserte dialektene i akkadisk. Enkelte forskere (for eksempel B. Sommerfeld 2003) antar videre at den «gammelakkadisken» som ble brukt i de eldste tekstene ikke var noen forgjenger til de senere dialektene assyrisk og babylonsk, men en egen dialekt som ble utkonkurrert av disse to og døde ut tidlig. Fonetikk og fonologi. Siden akkadisk som talespråk er utdødd og ingen samtidige beskrivelser av uttalen ble gjort, kan man ikke forske noe særlig på fonetikken og fonologien. Man kan allikevel, på grunn av slektskapet med de øvrige semittiske språka og ved hjelp av variantene i skrivemåten av ord i akkadisk, trekke noen slutninger. Konsonanter. Den følgende tabellen gjengir de lydene som særskilles i den akkadiske bruken av kileskrift. IPA-tegna representerer den antatte uttalen etter Streck 2005. I klammer følger den transkripsjonen for lyden som brukes i faglitteraturen, i de tilfellene hvor det skiller seg fra det fonetiske tegnet. Denne transkripsjonen har blitt foreslått for alle semittiske språk av Deutsche Morgenländische Gesellschaft (DMG) og betegnes derfor som "DMG-Umschrift". Når det gjelder lateralaffrikaten /š/, tror noen forskere at den har hatt en frikativ uttale (eller). Vokaler. Dessuten regner de fleste akkadologer med at det fantes en bakre mellomvokal (o eller). Kileskriften gir imidlertid ikke noe godt bevis på dette. Alle konsonanter og vokaler forekommer som korte og lange. Konsonantlengde uttrykkes ved dobling av den gjeldende konsonanten, vokallengde ved en strek over vokalen (ā, ē, ī, ū). Denne forskjellen er fonemisk, det vil si betydningsskillende, og utnyttes også i grammatikken, for eksempel "iprusu" (at han avgjorde) – "iprusū" (de avgjør). Betoning. Om betoningen i akkadisk er ingenting kjent. Riktignok fins det visse holdepunkter, som regelen om bortfall av vokaler (se neste avsnitt) og det at visse skrivemåter i kileskriften kan representere en betoning av bestemte vokaler, men hittil har man ennå ikke kunnet bevise noen betoningsregel. Akkadisk har en regel som stryker korte (og sannsynligvis ubetonte) vokaler. Dette skjer ikke med vokaler i siste stavelse i ord, og kun i åpne stavelser som følger en annen åpen stavelse med kort vokal. Åpne stavelser er i denne sammenhengen dem som slutter på en vokal. For eksempel uttales verbaladjektivet (partisipp II) av verbet "prs" (avgjøre) i sin feminine form "paris-t-um" (-t markerer hunnkjønn, -um er nominativ-endelsen). /i/-en strykes ikke, ettersom den befinner seg i en lukka stavelse (/ris/). I ordets maskuline form heter det imidlertid "pars-um", siden /i/-en i den formen som ligger til grunn, /pa.ri.sum/, står i en åpen stavelse og kommer etter en kort åpen stavelse (/pa/). I akkadiskens senere språkstadier ser man i tillegg et generelt bortfall av korte vokaler i slutten av ord. Generelt. Som alle semittiske språk benytter også akkadisk seg av den såkalte rotbøyninga. En ordrot består vanligvis av tre konsonanter, de såkalte radikalene. Radikalene eller rotkonsonantene gjengis av og til i transkripsjonen med store bokstaver, for eksempel "PRS" (avgjøre). Mellom og rundt disse rotkonsonantene settes det i akkadisk inn ulike infikser, prefikser og suffikser, som har grammatiske og orddannende funksjoner. Konsonant-vokal-mønsteret som dette fører til, differensierer rotas grunnbetydning. Den midterste rotkonsonanten (radikalen) kan være enkel eller dobbel (forlenga). Denne forskjellen er betydningsskillende. Et eksempel på dette fins i avsnittet «verbmorfologi». Konsonantene ', ', ' og ' betegnes som «svake radikaler». Røtter som inneholder disse radikalene danner uregelmessige stammeformer. Kasus, numerus og genus. Akkadisk har to grammatiske kjønn, "maskulinum" og "femininum". Feminine substantiv og adjektiv har som oftest en "-(a)t" i slutten av stammen. Kasussystemet er enkelt. Det inneholder i entall tre kasus (nominativ, genitiv og akkusativ), i flertall bare to kasus (nominativ og oblik). Adjektiv kongruerer i kasus, numerus og genus med hovedordet og følger dette. Som man ser, skiller endelsene for substantiv og adjektiv seg fra hverandre bare i hannkjønn flertall. Enkelte substantiv, framfor alt geografiske begrep som «by», «område» og så videre, kan dessuten danne en lokativ på "-um" i entall. Denne er imidlertid ikke produktiv, og de resulterende formene framstiller adverbiale bestemminger. I nybabylonsk tid blir "um"-lokativet vanligere og erstatter i mange former konstruksjoner med preposisjonen "ina". I senere utviklingsstadier av akkadisk har framfor alt den såkalte mimasjonen (endelsen "-m"), som opptrer i de fleste kasusendelsene, forsvunnet, bortsett fra i lokativ. Senere sammenfaller entall av substantiv i nominativ og akkusativ til "-u". I nybabylonsk skjedde det en lydendring som gjorde at korte vokaler i slutten av ord forsvant. Dermed forsvant forskjellen mellom kasus bortsett fra ved maskuline nomen i flertall. I mange tekster skrev man imidlertid fortsatt kasusvokalene, men ikke konsekvent og ofte feilaktig. Siden det viktigste kontaktspråket på denne tida var arameisk, som også mangla kasusforskjeller, var denne utviklinga kanskje ikke bare fonologisk betinga. Status. Det akkadiske substantivet kan ha tre forskjellige status. De uttrykker substantivets syntaktiske forhold til andre konstituenter. "Status rectus" (styrt status) er grunnformen. "Status absolutus" (absolutt status) brukes når substantivet i en nominalsats (for eksempel "A er en B") brukes som predikativ. Hvis et substantiv følges av et possessivsuffiks eller et substantiv i genitiv, må det stå i "status constructus", som ofte, på samme måte som status absolutus, markeres ved bortfall av kasussuffikset. En genitivforbindelse kan også markeres med partikkelen "ša". Substantivet som genitivfrasen avhenger av, står da i status rectus. Den samme partikkelen brukes også til tilknytning av relativsatser. Verbmorfologi. Det akkadiske verbet har seks finitte (preteritum, presens, perfektum, imperativ, prekativ og vetitiv) og tre infinitte former (infinitiv, partisipp og verbaladjektiv). Preteritumsformen brukes for handlinger som av taleren anses å ha hendt på ett punkt i tida. Presensformen har hovedsakelig et imperfektivt innhold, og brukes til samtidige og framtidige handlinger samt fortidshandlinger med tidsutstrekning. De tre siste formene er injunktive former der imperativ og prekativ til sammen danner et paradigme for positive befalinger og ønsker, og vetitiv brukes for negative ønsker. I tillegg brukes den perifrastiske prohibitiven, danna av presensformen med nektelsesadverbet "lā", til å uttrykke negative befalinger. Infinitiven til det akkadiske verbet er et verbalsubstantiv, og ulikt en del andre språk kan den bøyes i kasus. Verbaladjektiv er en adjektivisk form av verbet som beskriver tilstanden eller resultatet som kommer fra verbet, og betydninga til verbaladjektivet bestemmes dermed av det semantiske innholdet til verbet. Partisippet er nok et verbaladjektiv, og betydningsinnholdet er omtrent tilsvarende det norske presens partisipp. I tillegg kan det akkadiske verbet opptre i flere såkalte stammer. Grunnstammen (G-stammen) er den ikke-avledede formen. Fordoblingsstammen (D-stammen) dannes kasative eller intensive former av verbet. Den får betegnelsen sin fra fordoblinga av den midterste radikalen, som er karakteristisk for D-formen. Denne fordoblinga opptrer også i presensformene, men i D-stammen brukes de sekundære bøyningselementene, så en D-form vil aldri være lik en form i en annen stamme. Š-stammen dannes ved at et prefiks "š-" legges til, og disse formene er stort sett kausativer. N-stammen inneholder passivformene til verbet. Stammedannelseselementet "n-" blir assimilert til etterfølgende konsonant, og den opprinnelige /n/ synes derfor bare i et fåtall former. Videre kan det fra hver stamme avledes en refleksiv og en iterativ verbstamme. Refleksivstammen dannes ved hjelp av et infiks "-ta-", og derav kalles de avledede stammene for Gt, Dt, Št og Nt. Preteritumsformen til Xt-stammen er lik perfektumsformen til X-stammen. For iterativstammene brukes infikset "-tan-", og disse stammene kalles derfor Gtn, Dtn, Štn og Ntn. Pågrunn av assimilasjonen av "n" til etterfølgende konsonant synes /n/ i infikset bare i presensformene, og Xtn preteritum er lik Xt durativ. Et alternativ til dette navngivingssystemet for verbstammene er et numerisk system. De grunnleggende stammene nummereres med romertall slik at G, D, Š og N blir henholdsvis I, II, III og IV, og infiksene nummereres med arabiske tall; 1 for former uten infiks, 2 for Xt-formene, og 3 for Xtn-formene. De to tallene skilles med en skråstrek. I dette systemet blir dermed Štn-stammen III/3. Den viktigste brukeren av dette systemet er "Chicago Assyrian Dictionary". Det er obligatorisk kongruens mellom en finitt verbform og subjektet i en setning. Dette uttrykkes ved hjelp av prefikser og suffikser. De er to slike sett med affikser. Den primære rekka brukes i G- og N-formene av verbet, den sekundære til D- og Š-formene. Tabellen under viser affiksene, og som man kan se skiller de formene for de grammatiske kjønna seg kun i 2. person entall og 3. person flertall. Slik det er vanlig i semittisk filologi, er rekkefølga av personene fra 3. til 1. person. Foruten subjektskongruensen kan opp til to pronominale suffikser henge seg på verbet, som da markerer det direkte og indirekte objektet. Disse pronominalsuffiksene er like for alle verbstammer. Til forskjell fra ved kongruensmorfemene skiller de to grammatiske kjønna i 2. og 3. person seg fra hverandre i entall og flertall. Siden både direkte og indirekte objekt markeres pronominalt, står det indirekte objektet (dativ) før det direkte (akkusativ). Suffikset for det indirekte objektet for 1. person entall («meg», «til meg») tilsvarer ventiv-suffikset. "-am" brukes når subjektkongruensen opptrer uten suffiks, "-m" etter suffikset "-ī" og "-nim" etter suffiksene "-ā" og "-ū". Ventiv-suffikset opptrer ofte sammen med andre dativ-suffikser eller med suffikset for 1. person entall akkusativ. Dativsuffiksets "-m" ble assimilert til den etterfølgende konsonanten, jf. eksempel (7) nedenfor. De følgende eksemplene illustrerer bruken av de beskrevne morfemene. Av mange verb kan det på denne måten teoretisk sett dannes mange tusen former. Denne ytterst omfangsrike verbmorfologien er ett av de semittiske språkas særlige kjennetegn. Følgende tabell viser et lite utsnitt av mangfoldet av former av rota "PRS" (avgjøre/bestemme). Stativ. En veldig frekvent form, som kan dannes både av substantiv, adjektiv og verbaladjektiv, er stativ. Tilføyd substantiv med predikativ funksjon (i status absolutus) tilsvarer dette forma verbet «å være» på norsk. Satt sammen med et adjektiv eller verbaladjektiv uttrykker det en tilstand. Tilsvarende funksjon som stativ har pseudopartisipp i egyptisk. Den følgende tabellen inneholder de enkelte formene for substantivet "šarrum" (konge), adjektivet "rapšum" (brei) og verbaladjektivet "parsum" (avgjort). I tillegg kan "šarr-āta" bety både «du var konge», «du er konge» og «du kommer til å bli konge». Stativ er altså uavhengig av tidsformer. Orddannelse. I tillegg til den allerede nevnte muligheten for avledning av ulike verbstammer, har akkadisk tallrike nominaldannelser fra verbrøttene. En veldig vanlig nominalisering er den såkalte "ma-PRaS"-formen. Den kan uttrykke stedet for en hendelse, personen som utfører handlingen, og flere andre ting. Hvis en av rotkonsonantene (radikalene) er en labial lyd, blir prefikset til "na-". Eksempler på dette er: "maškanum" (sted, plass) av "ŠKN" (sette, legge), "mašraum" (prakt) av "ŠR" (være praktfull), "maarum" (vekter) av "NṢR" (vokte), "naparum" (sum) av "PR" (sammenfatte). En lignende dannelse er "maPRaSt"-formen. De substantiva som stammer fra denne nominaldannelsen er grammatisk feminine. For dannelsen gjelder de samme reglene som for maPRaS-formen, for eksempel "maškattum" (depositum) av "ŠKN" (sette, legge), "narkabtum" (vogn) av "RKB" (ri, kjøre). For avledning av abstrakte substantiv har man suffikset "-ūt". De substantiva som dannes med dette suffikset er også grammatisk feminine. Suffikset kan føyes til både substantiv, adjektiv og verb, for eksempel "abūtum" (farskap) av "abum" (far), "rabûtum" (storhet) av "rabûm" (stor), "waūtum" (bortgående) av "WJ" (dra vekk). Også avledninger av verb fra substantiv, adjektiv og tallord er det mange av. For det meste dannes det en d-stamme fra substantivets eller adjektivets rot, som da har betydningen "bli X" eller "gjøre noe til X", for eksempel "duššûm" (la spire) fra "dišu" (grass), "šullušum" (gjøre noe for tredje gang) fra "šalāš" (tre). Preposisjoner. Akkadisk har preposisjoner som består av ett enkelt ord (for eksempel "ina" (i, på, gjennom, under), "ana" (til, for, mot), "adi" (til), "aššu" (på grunn av), "eli" (på, over), "ištu/ultu" (fra, siden), "mala" (ifølge), "itti" (med, hos)). I tillegg fins det også noen preposisjoner som er satt sammen med "ina" og "ana" (for eksempel "ina maar" (foran), "ina balu" (uten), "ana ēr" (fram til), "ana maar" (foran). Uavhengig av kompleksiteten styrer alle preposisjonene genitiv. Eksempler: "ina bītim" (i huset, fra huset), "ana... dummuqim" (for å gjøre … god), "itti šarrim" (hos kongen), "ana ēr mārīšu" (til sin sønn). Tallord. Siden tall vanligvis skrives som talltegn i kileskrift, er uttalen av mange tallord ennå ikke avklart. I kombinasjon med noe som telles står grunntalla i status absolutus. Siden andre tilfeller er veldig sjeldne, er formene av status rectus bare kjent for isolerte tallord. Tallorda 1 og 2, og også 21-29, 31-39, 41-49 og så videre kongruerer med det talte i grammatisk kjønn. Tallorda 3-20, 30, 40 og 50 viser en genuspolaritet. Det vil si at foran maskuline substantiv står den feminine formen av tallordet og motsatt. Denne polariteten er typisk for de semittiske språka og opptrer for eksempel også i klassisk arabisk. Tallorda 60, 100 og 1000 er like i begge kjønn. Med tallorda fra og med to står det som telles i flertall. Ved kroppsdeler som forekommer i par kan man legge merke til en dualisform, som imidlertid ikke lenger kan dannes produktivt, for eksempel "šepum" (fot) blir "šepān" (to føtter). Ordenstalla dannes med få unntak ved tilføying av en kasusendelse til nominalformen "PaRuS", hvor P, R og S må erstattes av tallordets tilsvarende konsonant. Spesielt iøynefallende er det når ordenstallet og grunntallet er like. Ved "fire" inntrer det en metatese (lydombytting). Følgende tabell inneholder de maskuline og feminine formene av status absolutus av noen akkadiske grunntall sammen med de tilsvarende ordenstalla. Eksempler: "erbē aššātum" (fire kvinner) (maskulint tallord!), "meat ālānū" (ett hundre steder). Nominalfraser. Med unntak av tallorda, står alle determinativene som føyes til et substantiv etter dette substantivet. Det gjelder både adjektiv, relativsatser og apposisjoner. Tallord står derimot foran substantivet. I følgende tabell analyseres nominalfrasen "erbēt šarrū dannūtum ša ālam īpušū abūja" (de fire sterke kongene, som har bygget byen, mine fedre). Satssyntaks. Verbformer i bisatser som innledes med en konjunksjon, bærer subordinativ-suffikset "-u", som imidlertid faller bort når et annet suffiks som begynner med en vokal legges til. Den eneste konjunksjonen som alltid opptrer uten subordinativ i verbformen er "šumma" (hvis, om). Grunnen til dette er man ennå ikke sikker på. Noen andre konjunksjoner er "ša" (for relativsatser), "kī(ma)" (at, slik at, alt etter som, så snart, slik som), "ūm" (da, så snart, mens), "adi" (så lenge til), "aššum" (imens). I nominalsatser brukes det ikke noe kopulativt verb i akkadisk, det vil si verb som det norske «være». I stedet for dette står det predikativt brukte substantivet eller adjektivet i stativ, som for eksempel i "Awīlum šū šarrāq." («denne mannen er en tyv»). Ordforråd. På grunn av den intensive språkkontakten først med sumerisk og seinere med arameisk, består det akkadiske ordforrådet av et stort antall lånord fra disse språka. De arameiske lånorda var under de første århundredene i det første årtusenet før Kristus hovedsakelig begrensa til Nord- og Mellom-Mesopotamia, mens de sumeriske lånorda var utbredt i hele språkområdet. I tillegg til orda fra de nevnte språka, ble enkelte substantiv innenfor områdene ridning og husholdning lånt inn fra hurrittisk og kassittisk. Noen få lånord stammer fra ugarittisk. På grunn av den semittiske ordstrukturen, som var veldig forskjellig fra ikke-semittiske språk, var det ikke mulig for akkaderne å overta sumeriske eller hurrittiske verb i den semittiske rotbøyninga. På grunn av dette ble bare substantiv og enkelte adjektiv lånt inn fra disse språka. Siden derimot arameisk og ugarittisk er semittiske språk, og dermed har rotbøyning, kunne akkadisk overta enkelte verb og også mange substantiv fra disse språka. Følgende tabell inneholder eksempler på lånord i akkadisk. Men også akkadisk var kilde for lånord, framfor alt til sumerisk. Noen eksempler er: sumerisk "da-rí" (varig, fra akkadisk "dāru"), sumerisk "ra-gaba" (ridende, budbærer, fra akkadisk "rākibu"). Eksempeltekst. Den følgende lille teksten er paragraf 7 i Hammurabis lover, som ble skrevet rundt 1700-tallet f.Kr. Forkortelsene "st.cs." og "st.abs." står for henholdsvis «status constructus» og «status absolutus». Oversettelse: «Hvis en medborger ut av hånda på en annen medborger eller en slave til en medborger uten vitner eller enighet kjøper eller tar i forvaring sølv, gull, en slave, ei slavinne, et storfe, et får, et esel eller noe som helst annet, er denne medborgeren en tyv og drepes.» Sultan Kudarat (provins). Sultan Kudarat er en filippinsk provins i regionen SOCCSKSARGEN i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til provinsene Maguindanao og Cotabato, i øst Davao del Sur og i sør South Cotabato. Provinssetet er i Isulan. Politisk inndeling. Sultan Kudarat er delt i 1 "city" (bykommune) og 10 "municipalities" (landkommuner). Rettskildelære. Rettskildelære (eller juridisk metodelære) er læren om hvordan man resonnerer (tenker), og hva man bygger på, når man skal ta stilling til juridiske spørsmål. Rettskildefaktorer. Listen kan ikke anses å være en uttømmende oversikt over relevante rettskilder, idet internasjonale rettskilder som folkerett og EØS-rett ikke er med. Rettsprinsipper. Hvordan man resonnerer, blir styrt av visse rettskildeprinsipper som er et sett retningslinjer som sier noe om hvilke rettskildefaktorer det er tillatt å bruke (relevansspørsmålet), hvordan en rettskildefaktor skal forstås og tolkes (slutningsspørsmålet) og hvilken betydning eller vekt en rettskildefaktoren kan tillegges (vektspørsmålet). De ulike rettskildefaktorene har ulik vekt i seg selv og i forhold til hverandre. Dette innbyrdes vektforholdet varierer bl.a. ut fra hvilket rettsområde det dreier seg om. F. eks. er det av avgjørende betydning om det finnes en lovbestemmelse når det er spørsmål om straff, fordi ingen kan straffes uten hjemmel i lov. Eirik Raude. a> på Grønland. Eirik Raude (født ca. 950 på Jæren [på Sola?], død ca. 1003 på Grønland) (norrønt "Eiríkr rauði") var en norrøn oppdager som grunnla den første bosetning på det land som han kalte for Grønland. Tilnavnet "røde" fikk han sannsynligvis for sitt rødlige hår og skjegg, og kanskje også for sitt ilske humør. Kildene til kunnskap om hans liv er "Eirik Raudes saga" og "Grønlendingenes saga", som innbyrdes spriker i detaljene. Fredløs mann. Eirik Torvaldsson ble født på Jæren, antakelig Sola i Norge en gang rundt år 950 som sønn av Thorvald Åsvaldsson. Fra "Eirik Raudes saga" vet vi at Torvald var sønn av Åsvald, som igjen var sønn av Ulv, og som igjen var sønn av Øksna-Tore. Faren Torvald var blitt lyst fredløs i Norge for noen drap rundt 960. De seilte derfor fra Norge og bosatte seg på Island. De tok land på Hornstrandene og bodde på Drangar. Her døde Torvald noen år senere. Som far så sønn, for i 982 ble Eirik Raude lyst fredløs på Island. I henhold til den sagaen som bærer hans navn kom trellene til Eirik til å løse ut et skred over gården til naboen som deretter drepte trellene. Eirik drepte derfor naboen, og i tillegg en mann med det fryktinngytende navnet Holmgange-Ravn ved Leikskålar. Det ble reist sak mot Eirik og han ble dømt til å flytte fra stedet. Det neste året havnet han i en krangel om noen benkestokker han hadde lånt bort og ville ha igjen fra en mann ved navn Torgest eller Torgjest. I kampen som fulgte falt Torgests to sønner og noen andre. Etter det ble Eirik dømt fredløs på tinget. Han bestemte seg da for å seile ut og finne det land som Gunnbjørn Ulvsson hadde sett da han kom av kurs vest for Island. Eirik satte ut til havs fra Snæfjellsjøkelen. Utforskningen av Grønland. Selv om populærhistorien har gitt Eirik Raude rollen som oppdageren av Grønland, hadde flere andre norrøne menn både oppdaget og forsøkt å bosette seg der før ham. Gunnbjørn Ulvsson, sønn av Ulv Kråke, kom ut av kurs en menneskealder før Eirik og fikk i sikte noen skjær i vest som fikk navn etter ham, Gunnbjørnskjær. Etter Gunnbjørn kom Snøbjørn Galte. I henhold til de islandske opptegnelsene forsøkte Snøbjørn Galte å bosette seg på Grønland, men forsøket endte i katastrofe. I henhold til sagaen kom Eirik Raude i land ved den jøkelen som heter Blåserk. Derfra seilte han sørover langs østkysten for å se om det gikk an å bo der. Han rundet sørenden, nåværende Kapp Farvel, og nådde til slutt en del av kysten som i det store og hele hadde områder som var isfri, dype fjorder som minnet om Norge, og de forhold som for en nordmann betydde muligheter for gårdsdrift, skjønt det var ikke trær der. Smie og båtbygging var derfor utelukket. I henhold til "Eirik Raudes saga" tilbrakte han hele tre år på å utforske dette landet. Den første vinteren tilbrakte han på ei øy helt syd som han kalte opp etter seg selv, Eiriksøy, og som lå omtrent midt i det området som han kalte for Austerbygda. Den andre vinteren tilbrakte han på Eiriksholm som lå i nærheten av Kvarvsgnipa. Den siste sommeren utforsket han så langt nord som til Snæfjell og i Ravnsfjord, og i det området som han kalte for Vesterbygda, og som lå en sjøreise unna Austerbygda tilsvarende strekningen mellom Bergen og Bodø. Bosetningen av Grønland. "Hovedartikkel: Eirik Raudes kolonisering av Grønland" Eirik Raudes Grønland.Da Eirik kom tilbake til Breidafjord på Island var hans treårige fredløshet over. Med seg brakte han fortellinger om et enormt, ubygd land. Meget bevisst ga han det nye landet et godt og velklingende navn – Grønland – som han visste ville virke tiltrekkende på folk på Island. For at bosetningen på Grønland skulle bli vellykket, måtte det være en kritisk masse av mennesker for å opprettholde et samfunn. Hans reklamering var vellykket og mange islandske bønder og emigranter fra Norge som hadde dårlig håp om god jord på Island ville bli med til Grønland. På Grønland lå alle muligheter åpne. I henhold til Are Torgilsson seilte det fem og tyve skip til Grønland fra Breidafjord og Borgarfjord, men bare femten kom fram; noen drev i land igjen, og noen gikk under. Ulikt vanlige oppdagelsesreisende tok de med seg kvinner og barn, bufe og hester. Noe som var risikabelt og farlig last i vanskelig vær. Det ble fortalt at det var femten år før kristendommen ble vedtatt lov på Island, hvilket betyr år 985. Sagaen sier at Eirik tok Eiriksfjord for seg selv og der bygde han gården Brattahlíð (Brattalid) ved dagens Narsarsuaq. Det ble etablert to bosetninger, en i Austerbygda og den andre i Vesterbygda, 600–700 km lengre nord. Førstnevnte tilsvarte dagens Qaqortoq (Julianehåb) og den andre dagens Nuuk (Godthåb). Begge stedene var de eneste områdene på vestkysten som var egnet for gårdsdrift. I sommermånedene var værforholdene egnet til å seile og begge bosetningene sendte grupper av menn nordover på jakt etter sel (brukt til reip), hvalross (for elfenben i støttennene) og kanskje om de var heldige også hval (for kjøttet og oljen). På disse ekspedisjonene møtte de sannsynligvis inuitter (eskimoer) som ennå ikke hadde innvandret til det sydlige Grønland. a>.Det var mildere på Grønland den gang. Kyr og sauer trivdes bra, men korn kunne man ikke dyrke, og det var heller ikke trær til å bygge med. Jern manglet det også. Fiske og selfangst var viktige bidrag til kosten. Hver sommer dro folk nordover fra de nordligste gårdene til Grønlands Lofotfiske ved Nordseta ved 73 grader nord. Bosetningen på Grønland blomstret og vokste til i underkant av 3000 mennesker som var spredt over et betydelig område langs Eiriksfjord og nabofjordene. Bortimot 200 gårder i Austerbyda og i underkant av halvparten i Vesterbygda. Ettersom de beste jordbruksområdene på Island var opptatt, kom det nye immigranter til Grønland. Beklageligvis kom en gruppe over i 1002 som brakte med seg en smittsom sykdom som herjet i bosetningene, drepte mange av innbyggerne, blant annet Eirik Raude selv i løpet av vinteren 1003. På tross av dette kom bosetningene seg igjen og overlevde helt til den lille istid på 1400-tallet gjorde landområdene for marginale til å overleve for et europisk liv, kort tid før Christofer Columbus' sjøreise til Kanariøyene i 1492. Klimaendringene, muligens herjinger fra sjørøvere, konflikter med inuittene som kom til de norrøne områdene, og at sjøfarten fra Island og Norge uteble var blant de faktorer som er nevnt som grunner til at de norrøne innbyggerne døde ut på Grønland. Høvdingen på Brattalid. a>. Bygget i år 2000 i anledning av tusenårsfestlighetene.Sagaene forteller at Eirik Raude og hans hustru Tjodhild Jørundsdatter ("Þjóðhildr"), datter til Jørund Ulvsson og Torbjørg Knarrebringe på Island, hadde tre sønner, Leiv Eiriksson, Torvald Eiriksson og Torstein Eiriksson. I tillegg hadde Eirik en datter, Frøydis Eiriksdatter, som var født utenfor ekteskap. I følge "Eirik Raudes saga" var det Leiv Eiriksson som i år 1000 brakte med seg kristendommen til Grønland. Det er kanskje tvilsomt om han selv prekte den nye tro. Antagelig hadde han med seg en prest som var sendt av kong Olav Tryggvason. Eirik var for gammel til å gå over til en ny tro som brøt med alt han hadde trodd på, men sagaen forteller at «Tjodhild gikk fort over og lot bygge en kirke ikke altfor nær husene. Dette huset ble kalt Tjodhildskirken; der bad hun sine bønner, både hun og de andre som tok ved kristendommen.» I tillegg ville hun ikke dele seng med ektemannen etter at hun tok den nye tro, og sagaen kommenterer tørt at «det var slett ikke etter hans sinn.» Det ble bygd forbausende mange kirker på Grønland. Tolv i Austerbygd, samt et nonne- og et munkekloster, og fire i Vesterbygd. Sønnen Leiv Eiriksson ble den første norrøne mann og den første europeer som satte sin fot i Amerika da han utforsket det land han kalte for Vinland. Sagaene forteller at Leiv ba faren Eirik med på ferden og at han skulle lede ekspedisjonen for «folk trodde at han hadde mest hell og best skjønn». Eirik var liten lysten på en sjøreise og kvidde seg, men ble overtalt. I henhold til Eirik Raudes saga tok han med seg «en liten kiste, og i den var det gull og sølv; den gjemte han og siden red han av sted. Da gikk det slik at han falt av hesten og brakk ribbene og forvred armen i skulderleddet.» En statue av Leiv Eiriksson i St. Paul, Minnesota i USA. Således ble det til at Leiv Eiriksson oppdaget Vinland. Eirik selv døde vinteren etter at sønnen seilte fra Grønland. Eirik Raude holdt tittelen overhøvding av Grønland og ble både en svært respektert og rik mann. I henhold til "Grønlendingenes saga" var han «den som stod høyest i heder på Grønland; alle bøyde seg for ham». Lenge synes det som om Eiriks etterkommere også holdt en særstilling i det lille samfunnet. I nyere tid er boreplattformen «Eirik Raude», som leter etter olje i Barentshavet for Statoil, oppkalt etter Grønlandshøvdingen. South Cotabato. South Cotabato er en filippinsk provins i regionen SOCCSKSARGEN i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord og vest til provinsen Sultan Kudarat, i øst til Davao del Sur og i sør og øst til Sarangani. Provinssetet er i Koronadal City. Politisk inndeling. South Cotabato er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 10 "municipalities" (landkommuner). Sarangani. Sarangani er en filippinsk provins i regionen SOCCSKSARGEN i landsdelen Mindanao. Den grenser i nord til provinsen South Cotabato og i øst til provinsen Davao del Sur. Provinssetet er i Alabel. Provinsen er delt i to deler som adskilles av Saranganibukten. Politisk inndeling. Sarangani er delt i 7 "municipalities" (landkommuner). Formuerett. Formuerett sikter til den del av rettssystemet som omhandler de økonomiske rettigheter. Formueretten inndeles vanligvis i undergruppene tingsrett, panterett, obligasjonsrett, erstatningsrett og immaterialrett. Zamboanga del Sur. Zamboanga del Sur er en filippinsk provins i regionen Zamboangahalvøya i landsdelen Mindanao. Provinssetet er i Pagadian City. Provinsen Zamboanga Sibugay deler Zamboanga del Sur i en vestlig og en østlig del. I nord ligger Zamboanga del Norte og i øst Misamis Occidental og Lanao del Norte. Politisk inndeling. Zamboanga del Sur er delt i 2 "cities" (bykommuner) og 26 "municipalities" (landkommuner). Zamboanga Sibugay. Zamboanga Sibugay er en filippinsk provins i regionen Zamboangahalvøya i landsdelen Mindanao. Provinssetet er i Ipil. Provinsen Zamboanga Sibugay deler provinsen Zamboanga del Sur i en vestlig og en østlig del. I nord ligger Zamboanga del Norte. Politisk inndeling. Zamboanga Sibugay er delt i 16 "municipalities" (landkommuner). Avtalerett. Avtalerett eller kontraktsrett omhandler i hovedsak de fellesregler som gjelder i alle rettsforhold som stiftes ved en avtale. I avtaleretten behandles blant annet reglene om hvordan avtaler blir til og reglene om ugyldige avtaler. Videre er det vanlig å behandle reglene om fullmakt innenfor avtaleretten. Norsk avtalerett er bygget på romerretten. Norsk avtalerett er derfor veldig lik annen europeisk rett og nær identisk annen nordisk avtalerett. Både FN og EU har utformet regler for avtalerett som anses som norsk avtalerett. Med økt internasjonalisering er det en merkbar trend mot globalisering av avtaleretten. Avtaler skal holdes. En avtale er en avtale, så partene kan ikke bare trekke seg fra en avtale. Avtalen skal gjennomføres etter hva partene har blitt enige om. Prinsippet blir omtalt som «pacta sunt servanda». Hver av partene kan få hjelp av myndighetene til å gjennomføre avtalen med tvang (tvangsfullbyrdelse) dersom motparten ikke holder hva han/hun lovet. Det finnes visse begrensninger i dette prinsippet. Blant annet plikter man ikke å oppfylle en avtale som strider mot lov eller «ærbarhet». Det siste innebærer at man ikke kan tvinges til å gjennomføre noe som er direkte umoralsk, eller som er et for stort inngrep i den personlige frihet. Formfrihet. En avtale kan inngås på hvilken form man vil: Skriftlig, muntlig, eller hva partene måtte ønske. Det er selvfølgelig lettest å bevise hva avtalen faktisk går ut på hvis man har en skriftlig avtale. Avtalefrihet. Man kan inngå avtale om hva man vil og med hvem man vil, så lenge det ikke kommer i strid med andre viktige hensyn i et samfunn. En avtale om å gjøre noe kriminelt binder ingen. Slik er det også med avtaler som i for stor grad binder den personlige friheten. Basilan. Basilan er en filippinsk øy og provins i regionen Administrative Region in Muslim Mindanao (ARMM) i landsdelen Mindanao. Nord før øya ligger Zamboanga City i provinsen Zamboanga del Sur, og i sørvest ligger øygruppen og provinsen Sulu. Provinssetet er i Isabela City. Politisk inndeling. Basilan er delt i 2 "city" (bykommune) og 9 "municipalities" (landkommuner). Sulu. Sulu er en filippinsk øygruppe og provins i regionen Administrative Region in Muslim Mindanao (ARMM) i landsdelen Mindanao. Nordøst for øya ligger øya og provinsen Basilan og i vest ligger øygruppen og provinsen Tawi-Tawi. Provinssetet er i Jolo. Navnet Sulu. Navnet Sulu kommer fra "sug" som betyr havstrøm. Andre former av navnet er "Sooloo", "Soolooc", "Xole", "Sojo" – og "Jolo". Med andre ord er provinsens navn Sulu og hovedøyas og provinshovedstadens navn Jolo egentlig det samme. Politisk inndeling. Sulu er delt i 18 "municipalities" (landkommuner). Tawi-Tawi. Tawi-Tawi er en filippinsk øygruppe og provins i regionen Administrative Region in Muslim Mindanao (ARMM) i landsdelen Mindanao. Den ligger rett øst for Borneo og er den ytterste av Filippinenes provinser mot sørvest. Nordøst for Tawi-Tawi ligger øygruppen og provinsen Sulu. Provinssetet er i Panglima Sugala. Politisk inndeling. Tawi-Tawi er delt i 10 "municipalities" (landkommuner). Tingsrett. Tingsrett er et juridisk felt som omhandler rettsreglene vedrørende materielle ting, løsøre og fast eiendom. Tingsretten regnes gjerne som en del av formueretten som i tillegg omfatter obligasjonsretten. Blant de temaene som faller inn under betegnelsen tingsrett er forholdet mellom parter i et sameie eller servituttforhold, hevdsreglene, reglene om tomtefeste, samt nabolovgivning. De rent kontraktsmessige spørsmål faller utenfor tingsretten, reglene om forholdet mellom partene i avtaler vedrørende ting hører hjemme i obligasjonsretten. I tingsretten skilles det mellom statisk tingsrett og dynamisk tingsrett. Statisk tingsrett tar for seg de regler som særlig er aktuelle i de rettsforhold der rettighetene allerede er etablert. Den dynamiske tingsrett behandler derimot i hovedsak regler som gjelder i de tilfeller der rettsforholdene endrer seg ved at rettigheter stiftes, opphører, samt hvordan rettighetene går over fra en person til den annen. Obligasjonsrett. Obligasjonsrett er en samlebetegnelse på den rettsdisiplinen som behandler rettsreglene om fordringer (krav). De krav som behandles i obligasjonsretten springer ut av kontrakt. Krav kan også oppstå på andre måter, for eksempel ved en skadegjørende (erstatningsbetingende) handling. Slike ikke-kontraktsrettslige krav behandles under andre rettsdisipliner, som for eksempel erstatningsrett. Erstatningskrav som ikke følger av kontrakt reguleres av denne disiplinen, som i denne sammenheng gjerne benevnes "deliktserstatningsrett". Dette for å skille den fra erstatningskrav som følger av kontrakt, som reguleres under obligasjonsretten (kontraktserstatningsrett). Kravenes innhold. Forholdet obligasjonsrett - kontrakts/pengekravsrett. Fordringer kan lyde på penger eller annet, f.eks krav på en gjenstand eller en arbeidsinnsats (naturalytelser). En annen type naturalytelse er unnlatelsesforpliktelsene, f.eks krav om at man ikke driver en konkurrerende virksomhet. Det varierer noe fra forfatter til forfatter hvorvidt pengekravene skilles ut til separat behandling (kalt pengekravsrett), mens de øvrige kravene da gjerne behandles under overskriften kontraktsrett. Betegnelsen obligasjonsrett omfatter både pengekravsrett og kontraktsrett. Kravenes livsløp. Grensen obligasjonsrett - avtalerett. Obligasjonsretten behandler kontraktskravenes forløp, før og under kontraktsavviklingen, frem til oppfyllelse skjer. Tradisjonelt behandles kontraktenes inngåelse i en egen fagdisiplin, avtaleretten. Enkelte emner befinner seg imidlertid midt i mellom disse fagfeltene, læren om avtaletolkning er ett av flere eksempler på dette. Alminnelig og spesiell kontraktsrett. Obligasjonsretten spaltes opp i en rekke særskilte rettsforhold – pengekravsrett og forskjellige former for spesiell kontraktsrett, eksempelvis kjøp av ting eller fast eiendom, håndverkertjenester eller entreprise. Ofte er de enkelte kontraktsdisipliner blitt undergitt en egen lovgivning og en særskilt rettsteoretisk behandling. Det som behandles under betegnelsen obligasjonsrett er de mer generelle prinsippene og regelsettene, som gjenfinnes i de enkelte kontraktforholdene. En slik sammenfattende behandling åpner for å se enkeltregler som utslag av mer overordnede betraktninger, og gir grunnlag for å trekke slutninger fra tilgrensende rettsforhold. Et dypdykk i den enkelte rettsdisiplin er imidlertid påkrevd dersom en skal ta stilling til et spesifikt rettslig spørsmål. Obligasjonsretten omhandler topartsforhold - grensen mot tredjemannsfagene. Et kontraktsforhold fordrer at det eksisterer minst to parter – en debitor som hefter for kravet, og en kreditor som skal ha det fordringen lyder på. Kravet kan som nevnt lyde på enten penger eller naturalytelser (alt annet enn penger). De tilsvarende betegnelsene er pengedebitor/pengekreditor og naturalkreditor/naturaldebitor. De fleste kontraktsforhold er gjensidig bebyrdende – altså at begge partene har rettigheter og plikter etter avtalen. I de fleste tilfellene vil altså begge parter være både debitor og kreditor. Typisk vil den ene være pengedebitor og den andre være naturaldebitor – A skal levere en ting til B, som B skal betale en bestemt sum penger for. A er her naturaldebitor og pengekreditor, mens B er pengedebitor og naturalkreditor. Vi kan også tenke oss tilfeller der begge krav lyder på penger, f.eks ved pengelån, og der begge krav lyder på naturalytelser, f.eks ved bytte av løsøre. I tillegg til topartsforholdet debitor – kreditor kan det tenkes at det kommer inn tredjemenn, hvis handlinger kan få en innvirkning på kontrakten mellom debitor og kreditor. A selger f.eks en sykkel til B; før B har fått sykkelen overlevert dukker C opp og påstår at sykkelen er frastjålet ham, eller A går konkurs etter at B har betalt, men før han har fått sykkelen. Disse tredjemannsspørsmålene behandles andre steder enn i obligasjonsretten, typisk i den dynamiske tingsrett. Obligasjonsrettens hovedemne: Misforhold mellom det som ytes og det som skulle ytes (kontraktsbrudd), og følgene av dette (kontraktsbruddssanksjoner). Obligasjonsrettens hovedfokus ligger på hva det enkelte kravet går ut på (og følgelig hva debitor er forpliktet til å prestere), og hva følgen er dersom det som presteres ikke er i samsvar med det kreditor hadde krav på. I tillegg behandles enkelte særskilte spørsmål, f.eks krav mot andre enn egen medkontrahent (direktekrav). En fastleggelse av hva kravet går ut på vil i de fleste tilfeller først og fremst bero på hva partene har avtalt seg i mellom – altså en tolkning av kontrakten dem i mellom. Her må en ty til avtaletolkningslæren som tradisjonelt behandles med størst tyngde i avtaleretten. I enkelte tilfeller har man imidlertid ufravikelige bestemmelser i lov som begrenser hva partene kan avtale seg i mellom (preseptorisk lovgivning). Eksempelvis er Forbrukerkjøpsloven og Avhendingsloven ufravikelige til fordel for forbrukere. Hovedsakelig skal debitor prestere rett ytelse til rett tid, f.eks levere kjøpsgjenstanden i den stand som ble avtalt, på det avtalte tid og sted. Dette utgjør debitors hovedforpliktelse. I tillegg kan debitor ha tilleggsplikter, såkalte biforpliktelser. I rettspraksis har vi f.eks eksempler på at debitor pålegges å gi kreditor et varsko om at levering ikke vil gå som forutsatt. Slike biforpliktelser er ofte et utslag av lojalitetsbetraktninger. I særlige tilfeller har man regelsett som kan modifisere en eksisterende avtaleplikt (såkalt kontraktsrevisjon) i de tilfellene hvor denne virker svært urimelig, herunder den ulovfestede læren om bristende forutsetninger og Avtalelovens § 36. Dersom avtalen ikke gir klare svar på hva som skal presteres, finnes supplerende regler i lovgivningen, eksempelvis om unnlatelse av å gi opplysninger eller å gi feilaktige opplysninger. Disse enkeltreglene er i stor grad utslag av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, og kommer således til anvendelse på kontraktsområder som ikke er lovregulert. Når debitor ikke oppfyller i henhold til avtalen, og dette ikke skyldes kreditor eller forhold han har risikoen for, foreligger et kontraktsbrudd. Dette kan bestå i et brudd på hovedforpliktelsen, i form av forsinkelse (det leveres for sent eller ikke i hele tatt) eller mangel (det som leveres samsvarer ikke med de krav avtalen og rettsreglene forøvrig stiller til ytelsen), eller det kan være snakk om en misligholdt biforpliktelse (f.eks en overtrådt varslings- eller handlingsplikt). Når avtalen er misligholdt, har kreditor en rekke tiltak han kan iverksette. Disse kalles gjerne misligholdsbeføyelser eller kontraktsbruddssanksjoner. Hva kreditor kan foreta seg avhenger av hva slags krav det er snakk om (penge- eller naturalkrav). Ved begge typer krav kan kreditor imidlertid holde egen ytelse tilbake (detensjonsrett); så lenge misligholdet varer er kreditors egen yteplikt suspendert. For pengekravenes vedkommende vil kontraktsbrudd fra pengedebitor først og fremst innebære et krav på oppfyllelse, som kan gjennomdrives i rettssystemet, f.eks ved utlegg i formuesgoder som tilhører skyldneren. I tillegg vil kreditor ha krav på forsinkelsesrenter etter Forsinkelsesrenteloven. For naturalkravene har kreditor et enda videre spekter av beføyelser å velge blant. Ved forsinkelse typisk krav om fastholdelse, heving (ved vesentlig kontraktsbrudd) eller erstatning for økonomisk tap. Ved mangel typisk avhjelp (retting eller omlevering), prisavslag, heving eller erstatning. De reglene i de enkelte lovene som regulerer misligholdssanksjonene er i stor grad utslag av alminnelige prinsipper, og gjelder således også utenfor de lovregulerte kontraktstypene. Brahman. Brahman er et sentralt begrep innen hinduismen og indisk filosofi. Brahman er «verdenssjelen» – det store verdensaltet, den guddommelige virkeligheten, «Gud finnes i alt» – som menneskets sjel, atman, forsøker å gå inn i. Begrepet er særlig viktig i Vedanta-filosofien, og hinduistiske slekter som kommer derfra. Upanishadene, som er de eldste tekstene innen Vedanta, beskriver Brahman på ulike måter. Det er evig, endeløst og grenseløst, og er den urokkelige kilden for alt i universet. Brahman er årsaken til verden og alle skapninger. Det fins i alt og over alt, og er det innerste jeget for alle vesener. Karma. Karma (Sanskrit: कर्म, ' «gjerning», «handling», «utførelse»; Pali: "kamma") betegner filosofien rundt handling, gjerning og kausalitet i indiske religioner. Karma er innen visse religioner og åndelige lærer den virkning som handlinger har på ens nåværende og senere liv. Denne læren spiller en stor rolle i alle indiske religioner, for eksempel hinduisme, jainisme, sikhisme og buddhisme. Karma er etter hinduisk tro årsakene bak menneskets plass i livet. De handlingene et menneske gjør i dette livet, vil være med å bestemme hvordan det skal gå i det neste liv. Det er først og fremst motivet bak handlingen og selve handlingen som er det viktige. Motivene bak alt vi gjør, skaper enten god eller dårlig karma. Tanken om at karma opprettholder liv er i Upanishadene kombinert med tanken om gjenfødelse/reinkarnasjon. De handlingene et menneske gjør i dette livet, vil være med å bestemme hvordan det skal gå i det neste. Den amerikanske komiserien "My name is Earl" er basert på dette konseptet. Buddhistisk karma skiller seg fra hinduistisk karma i det at resultatene av handlingene kommer med en gang, her og nå. Der man i hinduismen snakker om at handlingene (både gode og dårlige) regnes sammen etter ett liv før det avgjøres hva vedkommende skal gjenfødes til, kan man i buddhismen snakke om noe mer liknende en naturlov. Alle handligner; det være seg seg aktive handlinger, valgt passivhet eller tanker; setter fra seg karmiske spor i bevisstheten. Disse sporene vil påvirke alle dine fremtidige tanker og handlinger. Men alle kan bryte ut av dette mekaniske handlingsmønsteret. Man kan til en hver tid ta aktiv stilling i sine valg. Om man klarer å fullstendig bryte løs fra den karmiske mekanikken når man det stadiet som i buddhismen kalles opplysning, Nirvana Og Moksha i hinduismen. Erstatningsrett. Erstatningsrett omhandler vilkårene for å kreve økonomisk erstatning for påført tap eller skade. Erstatningretten behandler både betingelsene for erstatningsansvar og reglene for hvordan selve erstatningen skal beregnes (erstatningsutmålingen). Hensyn bak erstatningsretten. Hovedhensynet bak denne grenen av privatretten er at skadelidte skal stilles som om skaden ikke skjedde. Dette hensynet kalles ofte reparasjonshensynet. Et annet hensyn bak erstatningsretten er prevensjonshensynet. Det at en eventuell skadevolder vil stå økonomisk ansvarlig for sine handlinger har en forebyggende effekt og gjør at folk handler mer aktsomt enn de ellers ville. Historie. Norsk erstatningsrett har røtter i gammelgermansk rett, hvor hovedregelen var at skade kunne kreves erstattet uavhengig av om skadevolder voldte skaden ved skyld. Romerskrettslige tankemønstre gjorde seg imidlertid gjeldende, og det ble, i tråd med de liberalistisk-individualistiske holdninger som med tiden fikk innflytelse, regnet som en gjeldende rettssetning at erstatningsansvar var betinget av skyld. På 1800-tallet så man dog spiren til et generelt objektivt ansvar for farlige bedrifter, idet ulike virksomheter ble idømt ansvar selv om de ikke kunne klandres for skadeforvoldelsen. I dag synes erstatningsansvaret å bero like mye på skyld som på rent objektive forhold. Det vanligste ansvarsgrunnlaget er likevel det ulovfestede culpaansvaret, der en spør om skadevolder var så aktsom som han burde være. Vilkår for erstatning. 1. Den skadelidte handlingen må ha ført til et økonomisk tap. 2. Skadevolderen må ha foretatt en ansvarsbetingende handling eller det må foreligge et annet ansvarsgrunnlag. 3. Det må være faktisk og rettslig årsaksammenheng mellom skaden og den ansvarsbetingende handlingen. 1. Økonomisk tap. Norsk erstatningsrett krever som hovedregel at skaden lar seg verdsette økonomisk. Således er erstatningsretten hovedsakelig økonomisk fundert. En erstatningsrettslig relevant skade er vanlig å definere som en negativ effekt som kan verdsettes i penger. regler om oppreisning, som kan overgå skadelidtes faktiske økonomiske utlegg ved skaden (Erstatning for krenkelse og varige mén). 2. Krav til ansvarsbetinget handling/ansvarsgrunnlag. Ingen kan pålegges å yte erstatning overfor en skadelidt uten at det er et rettslig grunnlag for ansvaret. Det skilles mellom erstatning i kontraktsforhold og erstatning utenfor kontraktsforhold. Erstatning i kontraktforhold er aktuelt der den ene parten i avtalen har stått for et kontraktbrudd som har påført motparten et økonomisk tap. Her tar vi imidlertid for oss erstatning utenfor kontraktsforhold. Lovfestet objektivt ansvar finnes blant annet i bilansvarsloven. Av denne loven følger det at man er ansvarlig for skade ens egen bil gjør, uavhengig av om noen kan lastes for skaden. Nedenfor tar vi grundigere for oss det ulovfestede objektive ansvaret. Culpagrunnlaget. Den alminnelige culparegelen er utviklet gjennom rettspraksis og teori. Culpa (ved uaktsomhet) foreligger dersom skadevolder burde ha reagert og avverget risikoen før risikoen utløste skaden. Det overordnede spørsmålet blir derfor om «påstått skadevolder» burde reagert på risikoen (som for eksempel kjøringen hans representerte). Vurderingen tar utgangspunkt i rolleforventningen til en normal fornuftig person i skadevolders situasjon. Sentrale vurderingmomenter. For at det skal kunne kreves at skadevolder burde reagert på risikoen må det i det minste foreligge et tilnytningsforhold mellom skadevolder og risikoen. Som regel er dette uproblematisk. Den som selv skaper risikoen ved sin egen aktive handling er alltid rette vedkommende til å reagere. Der «påstått skadevolder» ikke har skapt risikoen ved egen handling, men heller opptrådt passivt, kan det være problematisk om det foreligger tilstrekkelig nær tilknytning. Ansvar er da normalt betinget av at det foreligger et særskilt grunnlag som oppfordret til reaksjon. Eksempler på dette er der det foreligger instruks om å handle, f. eks gjennom arbeidskontrakt, eller der risikoen er skapt av en innretning som skadevolder eier eller leier. Skadevolders oppfordring til å reagere påvirkes av muligheten til å gjennomføre en alternativ handling som ville eliminert risikoen. Dersom det ikke forelå en alternativ handling som ville avverget risikoen, må «påstått skadevolder» gå fri for skyld. Der det foreligger en alternativ handling vil handlingens gjennomførbarhet og effektivitet utgjøre moment i vurderingen om «påstått skadevolder» burde reagert. Jo lettere det var å gjennomføre handlingen og jo mer effektivt den ville avverget skaden, jo mer taler det for at «påstått skadevolder» burde reagert. Dersom de alternative handlinger ville satt andre i fare kan det ikke kreves at «påstått skadevolder» burde reagert. Unntaket er der skadevolder kan klandres for å ha satt seg selv i en slik posisjonen, slik at det kan sies at han burde reagert på et tidligere tidspunkt. Hvorvidt det kan kreves at påstått skadevolder burde reagert på risikoen og gjennomført den alternative handlingen beror på risikoens størrelse i art og grad. Risikoen må ha vært av en slik alvorlighet, både når det gjelder mulig omfang og sannsynlighet for skadeinntreden, at det ga «påstått ansvarlige» oppfordring til å gjennomføre den alternative handlingen. Det må altså her vurderes hvilke typer skade det var risiko for, og hvor sannsynlig det var at skade ville inntre. Dersom det var andre risikomomenter som var mer fremtredende og derfor mer aktuelle å rette oppmerksomheten mot, kan det tale for at påstått skadevolder hadde mindre oppfordring til å reagere på den aktuelle risikoen. Man kan si at skadevolderen da har mindre tankekontakt til risikomomentet Skadelidtes opptreden utgjør en objektiv faktor i det risikobildet «påstått skadevolder» skulle reagert på. Dersom skadelidte har bidratt til skaden gjennom uventet og unaturlig opptreden, kan man si at skadeinntreden fremstod som mindre sannsynlig for skadevolder på det kritiske tidspunkt(altså tidspunktet det eventuelt skulle kreves at han burde reagert). Risikoen er i så fall mindre i grad, noe som senker oppfordringen til reaksjon. Ulovfestet objektivt ansvar. Ansvarsgrunnlag kan foreligge på bakgrunn av den ulovfestet læren om objektivt ansvar, utviklet gjennom rettspraksis og teori. Objektivt ansvar foreligger dersom «påstått ansvarlige» er nærmere til å bære risikoen for skaden enn skadelidte selv. Utgangspunktet er at skadelidte selv er nærmest til å bære risikoen for egen ulykke. Objektivt ansvar er derfor betinget av at det foreligger særlige forhold som gjør det rimelig å velte ansvaret over på noen andre. Gjennom langvarig rettspraksis har Høyesterett særlig lagt vekt på fire forhold i denne vurderingen. Det første forholdet er i realiteten ansett som et vilkår, og går ut på at den påståtte ansvarlige må ha tilstrekkelig tilknytning til risikokilden. Eieren av innretningen/virksomheten som utgjør risikokilden har normalt tilstrekkelig tilknytning. De andre forholdene er at virksomheten eller risikokilden må ha utgjort en stadig, typisk og ekstraordinær risiko for skade. Tanken er at dersom disse tre forholdene er til stede vil påstått ansvarlige ha større grunn til å forutse skadeinntreden enn skadelidte selv. I så fall vil påstått ansvarlig meget lett være nærmest til å bære risikoen for skaden. Det er en glidende overgang mellom disse tre momentene og også andre reelle hensyn kan trekkes inn, deriblant pulveriseringshensyn og driftkostandshensyn. I rettspraksis har det også vært vektlagt om risikoen skyldes manglende sikkerhetstiltak som enkelt kunne vært gjennomført av virksomheten. Tanken er da at selv om sikkerhetsmangelen eller den uforsvarlige ordningen ikke leder til culpaansvar eller arbeidsgiveransvar for virksomheten, vil dette forholdet uansett tale for at virksomheten er nærmest til å bære risikoen under vurderingen av objektivt ansvar. I det hele dreier det seg om en helhetlig vurdering bygd på risiko- og rimelighetsbetraktninger." 3. Årsakssammenheng. For at «påstått skadevolder» skal kunne bli ansvarlig må hans uaktsomhet være en avgjørende grunn for at skaden inntraff. Dersom skaden ville inntruffet uansett kan ikke «påstått skadevolder» kjennes ansvarlig. Dette omtales som kravet til faktisk årsakssammenheng. Dersom «påstått skadevolders» handling er så bagatellmessig i risikoutløsningen at det er vanskelig å ta stilling til om den var avgjørende for skaden, så er ikke kravet til årsakssammenheng oppfylt. Høyesterett har derfor stilt krav til at «påstatt skadevolders» handling må ha vært en ikke uvesentlig faktor i risikoutløsningen («ikke uvesentlig» er ikke det samme som «vesentlig»). Dersom slik faktisk årsaksammenheng kan påvises er utgangspunktet at skadevolder er ansvarlig. Den grunnleggende Høyesterettsdommen om årsakssammenheng er P-pilledom II, Rt. 1992 s. 64. Imidlertid har Høyesterett oppstilt ytterligere krav til årsakssammenhengen. Selv om faktisk årsakssammenheng foreligger er det ikke alltid rimelig at «påstått skadevolder» blir ansvarlig. Disse kravene omtales gjerne som rettslige avgrensninger eller adekvanslæren. For det første må skaden ha vært en påregnelig følge av «påstått skadevolders» handling. Den aktuelle skaden må være noe en en normal person i «påstått skadevolders» rolle ville ha kunnet forutberegne da han foretok handlingen. For det andre stilles krav til at skaden ikke må ha vært for fjern og avledet. Dette er aktuelt når det er en lang årsaksrekke mellom skadevoldende handling og skaden, særlig der det er tale om tredjemannsskader. I Flymanøverdommen i Rt. 1973 s. 1286 stilte Høyesterett opp et krav om «en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet». Dette skapte således en sondring mellom påregnelighet og nærhet. Det finnes også økonomiske tap som ikke har erstatningsrettslig vern. I Steriliseringsdommen gikk et ektepar til sak mot et helseforetak som hadde utført en steriliseringsoperasjon. Ekteparet fikk likevel barn, og krevde erstatning for utgiftene de hadde hatt ved å ta omsorg for barnet. Høyesterett kom enstemmig til at erstatning for et slikt tap ville hatt en uheldig signaleffekt overfor den egenverdi det har å få barn. Augustin av Canterbury. Augustin av Canterbury (ukjent fødselsår, død 26. mai 604 eller 605) var første erkebiskop av Canterbury. Augustin ble sendt til dagens England av pave Gregor den store i 597, sammen med Laurentius, som ble hans etterfølger i Canterbury. Han var i 596 "praepositus" (prior) i et kloster viet til apostelen Andreas, som var grunnlagt av pave Gregor. Paven sendte dem for å forkynne for angelsakserne, men de gjorde vendereis da de hadde nådd Provence. Paven godtok ikke dette, og sendte dem ut igjen. De nådde fram til Thanet i Kent våren 597. Kong Aethelbert av Kent var gift med Bertha, en datter av merovingerkongen Charibert I. Hun hadde tatt med seg en kapellan til Kent, og hadde fått bygget en kirke i Canterbury, eller restaurert en gammel romersk kirke der. Den var viet til St. Martin av Tours, som var skytshelgen for merovingernes kongefamilie. Aethelbert selv var hedning, men lot sin kone følge sin egen tro. Det var antagelig etter hennes ønske at konge ba pave Gregor om å sende misjonærer. Innen året var omme hadde han konvertert til kristendommen, som den første av de angelsaksiske kongene. Da det var klart at misjonsvirksomhet ville lykkes, ble Augustin bispeviet i Arles. Augustin sendte rapport til Den hellige stol, og paven svarte med å sende palliet, symbolet på erkebispeverdigheten, som Augustin mottok i 601. Paven ba Augustin om i vie 12 biskoper, og å sende en biskop til York der han også skulle vie 12 nye biskoper. Dermed ville det være opprettet et kirkelig hierarki i hele det angelsaksiske området. Han skulle også opprette sitt erkebispesete i London. Dette var ikke mulig enda; utenfor Kent var øya enda ikke kristnet. Erkebispesetet ble derfor opprettet i Canterbury. Mellitus ble viet som biskop av London, og Justus som biskop av Rochester. Det ble også gitt ordre om at Augustin skulle være fornuftig i sin framferd. Beda den ærverdige siterer pavens brev til Augustin: «Han som vil klatre til store høyder må gå opp trinnvis, ikke i sprang». Augustin skulle derfor så godt det lot seg gjøre vigsle hedenske templer til kirker, og omdefinere hedenske høytider til helgenfester. I Canterbury bygde han om den gamle kirken som sin katedral, og reiste også et kloster. Hans forsøk på å forene sin misjon med den gamle keltiske kirken i Wales lyktes ikke. Han døde 26. mai 604 eller 605, og ble gravlagt i klosterkirken til Peter og Paulus-klosteret utenfor Canterbury, som han selv hadde grunnlagt. Hans relikvier ble flyttet til et nytt sted i kirken i 1091, for så å bli fullstendig ødelagt under reformasjonen i det 16. århundre. Rockatansky. Rockatansky er et norsk rockeband fra Bergen som er mest kjent for deres sanger «Hey Fellows», «Return to Battle», and «A Fisherman's Soul». Alle de fem medlemmene i gruppa bruker pseudonymer istedenfor deres virkelige navn. Konføderasjon. En konføderasjon er et statsforbund, i motsetning til en føderasjon, som er en forbundsstat. Den er et forbund av (del-)stater der suvereniteten er lagt til medlemmene, mens den er delt mellom nivåene i føderasjonen. Som en allianse mellom formelt suverene stater er det en løsere og mindre enhetlig allianse enn hva gjelder en føderasjon. I en konføderasjon må det være enstemmighet om en lov eller bestemmelse skal gjelde de deltakende statene. USA var opprinnelig en konføderasjon, men ble en føderasjon ved ratifikasjonen av den amerikanske grunnloven. Slik ble de føderale lovene overordnet delstatenes egne lover. Den europeiske union beskrives av noen som en konføderasjon. I Europa er Sveits en konføderasjon, ettersom suvereniteten ligger i kantonene. En stat der suvereniteten er lagt sentralt omtales i statsvitenskaplig litteratur som en unitær stat (enhetsstat). HTTPS. HTTPS er en sikker utgave av HTTP, som er kommunikasjonsprotokollen til World Wide Web. Det ble oppfunnet av Netscape Communications Corporation for å tilby autentisering og kryptering av kommunikasjon i forbindelse med elektronisk handel ved hjelp av digitale sertifikater. En HTTPS-sesjon blir kryptert enten ved bruk av SSL-protokollen (Secure Socket Layer) eller TLS-protokollen (Transport Layer Security), og tilbyr på denne måten er fornuftig beskyttelse mot «tyvlytting», og at noen endrer på de sendte dataene. Graden av beskyttelse avhenger av hvor korrekt implementasjonen av HTTPS er i nettleseren, tjeneren og den faktiske krypteringsalgoritmen som er brukt. Nettsider som benytter HTTPS har en URL som begynner med «https://» i stedet for «http://». Hvordan det virker. Egentlig så er ikke https en egen protokoll men kombinasjonen av vanlig HTTP over en kryptert SSL (Secure Sockets Layer) eller TLS (Transport Layer Security) kopling. Dette skaper en brukbar beskyttelse mot avlytting og mellom-ledds angrep. En https: URL kan spesifisere hvilken IP port som skal brukes. Hvis ikke brukes port 443 (usikret HTTP bruker typisk port 80). Når en web-tjener skal settes opp for til å akseptere https forbindelser må administratoren skape ett digitale sertifikat for web-tjeneren. Disse serfikatene kan skapes for Unix baserte tjenere med verktøy som OpenSSL sin ssl-ca eller SuSE sin gensslcert. Dette serfikatet må så signeres av en eller annen serfikat-autoritet. Dette beviser at serfikat-eieren virkelig er entiteten den oppgir å være. F.eks en organisasjon eller en person. Nettlesere er generelt distribuert med signerings serfikatene til kjente sertifikat autoriteter for å kunne verifisere at serfikatene virkelig var signert av dem. Organisasjoner kan også drive deres egen serfikat autoritet. Spesielt om de er ansvarlige for å sette opp nettlesere for å aksessere deres egne sider (for eksempel et internt intranet). Da kan de enkelt legge til sine egne signeringsserfikater med de som fulgte med nettleseren. Noen sider, spesielt de drevet av hobbybrukere, bruker selv-signerte serfikater på offentlige nettsider. Ved å gjøre dette sikrer de seg mot enkel avlytting, men dette kan ikke stoppe et mellomledds-angrep slikt et godtkjent serfikat kan. Systemet kan også brukes til klient pålitelighetskontroll for å begrense tilgang til en Web-tjener bare til autoriserte brukere. For å virkeliggjøre dette lager typiskt nettstedets administrator serfikater for hver bruker. Serfikatene lastes inn i brukerens nettleser. Disse inneholder normalt navnet og epostadressen til brukeren, og sjekkes automatisk av tjeneren ved hver nye oppkopling. Dette kan brukes i stedet for å måtte taste inn ett passord. Union. Union (av kirkelatin "unio", «enhet», fra "unus", en) betegner en sammenslutning, en forening eller et forbund av politiske, private eller kirkelige enheter med felles mål. Nils Gaup. Nils Gaup (født 12. april 1955 i Kautokeino) er en norsk-samisk filmregissør og skuespiller. Biografi. Gaup utdannet seg som skuespiller ved Statens Teaterhøgskole. Der tok han eksamen i 1978. Gaup var blant annet med på å opprette Beaivváš Sámi Teahter før han som filmskaper fikk sitt gjennombrudd med filmen "Veiviseren". Filmen ble nominert til Oscar for beste utenlandske film, tjente inn over en halv milliard kroner, og ble en av det årets mest populære leievideoer i mange land, deriblant England. Den neste filmen hans kom i 1990, og var den delvis Disney-finansierte "Håkon Håkonsen". Den ble med sitt budsjett på 60 millioner kroner den til da dyreste, skandinaviske filmen noensinne (og gjorde det godt på amerikanske kinoer i dubbet versjon). Året etter takket Gaup nei til å regissere dramaet "Not Without My Daughter" med Sally Field. Han valgte i stedet å lage en etterfølger til "Håkon Håkonsen", nemlig komedie/thrilleren "Hodet over vannet" (1993) som vant Amanda for beste film. "Hodet over vannet" ble senere nyinnspilt i USA med Cameron Diaz og Harvey Keitel i hovedrollene. Gaup var fortsatt ikke glemt i Hollywood, hans navn ble knyttet opp til mulige Bond-filmer, og han nøt respekt som en filmskaper som behersket å arbeide i naturen. Dermed ble Gaup mannen som påbegynte regien av "Waterworld" med Kevin Costner, men hoppet av da han mente prosjektet ble for vanskelig og budsjettet var urealistisk (filmproduksjonen kostet til slutt 175 millioner dollar). Gaups alternativ til "Waterworld" ble ikke særlig vellykket. Han valgte å regissere westernfilmen "Tashunga" ("North Star") med Christopher Lambert og James Caan. Filmen ble spilt inn i Nordmarka. Den var langt fra like dyr å produsere, men ble slaktet desto mer av kritikerne. Gaup har selv innrømmet at det er det dårligste han har gjort. Etter det virket Gaup langt fra Hollywood, og hans neste prosjekt var å regissere NRKs dramaserie "Nini" med Irén Reppen. Året etter, i 1999, hadde han regioppgaven for "Misery Harbour", en samproduksjon mellom Norge, Canada, Sverige og Danmark. Gaup gikk deretter i gang med å fullføre en gammel drøm, å filmatisere Kautokeinoopprøret i 1852. I 2002 ble det gitt endelig klarsignal og førproduksjonen kunne begynne. "Kautokeino-opprøret" ble vist første gang på TIFF, Tromsø Internasjonale Filmfestival, 16. januar 2008. Norgespremieren var den 18. januar. Gert Nygårdshaugs roman "Mengele Zoo" fra 1989 skal bli film, og Nils Gaup er filmregissøren. Åse Lill Kimestad. Åse Lill Kimestad (født 16. august 1955) (Ap) er tidligere ordfører i Mandal. Hun ble valgt ved direkte ordførervalg i 2003, og vant med klar margin mot Kristelig Folkepartis Øistein Garcia de Presno. Forrige gang Arbeiderpartiet fikk ordføreren i Mandal, var i 1946. Etter valgnederlaget i 2007 ble Åse Lill Kimestad rektor ved Vågsbygd videregående skole. Fra 2010 er Åse Lill Kimestad nestleder i Språkrådet. Hun er også medforfatter av lærebokverket "Signatur". Æthelbert av Kent. Æthelbert (også skrevet Aethelbert, Ethelbert) (født ca. 552, død 24. februar 616) var konge av Kent i dagens England fra ca. 580 eller 590 til sin død. Han ble etter sin død regnet som helgen. a>.Han var sønn av forgjengeren Eormenric, ifølge "Den angelsaksiske krønike". Det er noe uklart når han kom til makten; Gregor av Tours nevner ham som «en mann fra Kent», og ikke som konge, og derfor er det mulig at det var såpass sent som ca. 590. Æthelbert skal tidlig ha forsøkt å ta posisjonen som bretwalda, angelsaksisk overherre, fra Ceawlin av Wessex, men lyktes ikke med dette. Hans ekteskap med Berthe, datter av merovingerkongen Charibert styrket hans posisjon, og førte til en allianse med Europas mektigste rike. Senere i sin regjeringstid lyktes han med å bli bretwalda. Berthe var kristen, og hadde tatt med seg en kapellan til Kent. Det var antagelig på grunn av hennes ønske at Aethelbert, som selv var hedning, ba pave Gregor den store sende misjonærer fra Roma. Paven sendte Augustin og andre munker, som steg i land på Thanet i 597. Æthelbert skal ha hatt sitt første møte med Augustin under et eiketre, i den tro at treet ville nøytralisere enhver magi presten kunne prøve å bruke mot ham. Ifølge tradisjonen skal Æthelbert ha latt seg døpe innen året var omme, men det er mulig at det ikke skjedde før i 601. Det året ble Augustin erkebiskop. Æthelbert etablerte skrevne lover for Kent, de første i noe angelsaksisk kongedømme. Blant lovene som er kjent er noen som ga beskyttelse for kristne, og et komplisert bøtesystem. Etter sin død ble han helligkåret for sin rolle i kristningen av England. Hans fest ble tradisjonelt feiret 25. februar, dagen etter dødsdagen som var på festen for apostelen Mattias. Mandal sykehus. Mandal sykehus ble vedtatt bygget i 1877. Sommeren 1878 startet arbeidet på tomten, og det sto ferdig og ble tatt i bruk 9. oktober 1879. Sykehuset ble bygget på «Lille Simons Bakke». Det var i 2004 125 år siden sykehuset ble tatt i bruk. I denne forbindelse ble det utgitt en bok som heter "125 år på Lille Simons bakke". Sykehuset ble finansiert ved bevilgninger fra brennevinsbolaget, totalt kr. 20 612,-. I denne summen var materialer, arbeidslønn og inventar med 12 senger inkludert. Byggmester Carl Weyergang reiste sykehuset. Han bygget også blant annet lord Salvesens hytte i Åseral samt sommerboligen på Risøbank. Det første styret for sykehuset ble valgt av formannskapet og representantskapet i Mandal for 3 år og bestod av doktor Johan Jørgen Broch Hagemann, hotellvert Laurits Olsen og kjøpmann Fred. E. Reymert. Telegrafist Hansen var sykehusets første kasserer. Verken styret eller kassereren fikk betalt for arbeidet. I 1955 ble nytt hovedbygg reis av Mandal kommune. Straks dette var ferdig ble alle sykehus i Vest Agder overført til Vest Agder Sykehuslag. Siden ble dette da en del av Vest Agder Fylkeskommune. Sykehuset ble i 2001 og 2002 bygget om og kraftig modernisert både i operasjonsavdelingen, røntgen/MR og generell bygningsmessig standardheving med blant annet nye ventilasjonsanlegg. Mandal sykehus er en del av Helse Sør RHF, organisert som en del av Sørlandet sykehus HF (SSHF). Ved omorganisering 1. februar 2003 ble sykehusets navn endret til Sørlandet sykehus Mandal. Ansvaret for sykehusdriften ble da flyttet fra Vest Agder Fylkeskommune over til staten. Selve sykehusfunksjonene, operasjon, dagkir, sengepost, poliklinikk, laboratorie, og andre støttefunksjoner, ble avviklet i 2005, med overføring av disse funksjonene til de andre sykehusene i helseforetaket. Sykehuset ble i 2006 bygget om til pasienthotell og drev med rehabilitering av hjerte-, lunge- og overvektpasienter. Dette tilbudet ble flyttet til Sørlandet Sykehus HF i Kristiansand sommeren i 2008. Årsaken var at finansieringen av tiltaket ble lagt om og derfor lot det seg ikke å fortsette denne driften. Det ble i januar 2009 innledet forhandlinger om salg av sykehuset til Mandal kommune. Samtidig startet planlegging av ombygging for å flytte inn Distriktpsykiatrisk senter (DPS) Mandal, inn i deler av sykehuset. Forhandlingsresultatet foreligger, okt. 2010, om salg av sykehuset til Mandal kommune. Salgsummen er avtalt til kr. 27,5 mill. De formelle vedtak er enda ikke gjort. Det er da meningen at Sørlandet Sykehus HF skal skal leie tilbake ca. 1500 m3. I disse lokalene drives DPS, BUP, ABUP, RUSP, Rtg. MR, Ambulansesentral og Blodgivertapping. 1. februar 2011, ble ble Mandal sykehus ovetatt av Mandal kommune. Da var alle formelle vedtak i kommunen og i departementet gjort. Global Trade Item Number. Global Trade Item Number (GTIN) er det nummeret som gir unik identifikasjon av et produkt, og danner grunnlaget for strekkoden på produktet. Denne ble tidligere kalt EAN (European Article Number). EAN var en organisasjon som ble stiftet i 1977 av handels- og industribedrifter i tolv europeiske land. EAN vokste seg ut av Europa, og endret først navn til EAN International. Etter å ha blitt slått sammen med amerikanske UCC (Uniform Code Council) og den tilsvarende kanadiske organisasjonen ble navnet endret til GS1. Standarden for merking av varer endret samtidig navn fra EAN til GTIN (Global Trade Item Number). GS1 har over 800 000 medlemmer på verdensbasis, er representert i over 100 land og organisasjonen regulerer produktnumrene som benyttes i GTIN-strekkodesystemene. Merking av varer. Strekkoden er varenes personnummer og opplysninger om varens opprinnelse i form av en tallkode. Denne koden identifiserer varen uansett hvor i verden den blir sendt. Det finnes over 200 forskjellige strekkodesystemer, men mest utbredt er det vi kjenner fra varene i hyllene i butikkene, den såkalte GS1-koden. Det er varemerkeeiers (leverandørens) oppgave å GTIN-merke produktene. Varenummerets 13 (eller 8) sifre består av prefiks (landskoden), GS1 leverandørnummer, artikkelnummer og et kontrollsiffer. Landskoden besto opprinnelig av to sifre, men består nå av to eller tre sifre. Landskoden forteller hvilket medlemsland produsenten av varen hører til (men ikke nødvendigvis produksjonsland). Leverandørnummeret forteller hvem leverandøren er. Artikkelnummeret tildeler man selv, da helst i stigende nummerorden. Kontrollsifferet beregnes ut fra de foregående sifrene i henhold til en gitt formel. Ut fra nummeret slår datamaskinen varen opp i forretningens database og utstyrer den med den prisen og det varenavnet som gjelder i vedkommende butikk. GS1 Norway (tidligere EAN Norge), som tidligere hadde landskode 70, har nå numre i området 700 – 709. Danmark, Færøyene og Grønland har kodene 570 – 579, mens Sverige har kodene 730 – 739. XML Schema. XML Schema ble publisert som en "W3C Recommendation" i mai 2001, er et "XML schema"-språk. Det ble det første XML schema-språk som fikk status som «anbefalt» fra W3C. Et XML Schema-dokument brukes til å validere XML-dokumenter med hensyn til struktur og innholdsformater. Ettersom andre XML schema-språk eksisterer, som f.eks. RELAX NG, er det viktig å referere til språket som enten XML Schema eller W3C XML Schema, og alltid med ordet "Schema" med stor forbokstav. Det blir også referert med forkortelsen WXS. En XML Schema-instans kalles XML Schema Definition (XSD), og har som regel filtypen ".xsd". I sitt vedlegg av referanser anerkjenner XML Schema-komiteen påvirkningen fra DTD og andre tidlige XML schema-forsøk som Document Definition Markup Language (DDML), Simple Outline XML (SOX), XML-Data og XML data reduced (XDR). XML Schema-definisjonen har tydelig hentet elementer fra alle disse forslagene, samtidig som det er et kompromiss mellom dem. Av disse språkene er det to som fortsatt er i bruk og videreutvikles: XDR and SOX. Deres sponsorer, Microsoft and Commerce One, har begge annonsert at de ønsker å støtte XML Schema i all nyutvikling, så W3C XML Schema burde være den eneste i familien som kommer til å overleve. Etter en XML Schema-basert validering, er det mulig å uttrykke et dokuments struktur og innhold gjennom datamodellen som ble forutsatt under valideringen. Denne samlingen av informasjon kalles Post-Schema Validation Infoset (PSVI). XML Schema-dokumenter er bygd opp etter et gitt mønster eller design. De mest kjente er Salami Slice, Venetian Blind, Russian Doll og Garden of Eden. IPv4. IPv4 ("Internet Protocol version 4") er versjon 4 av Internett-protokollen og var den første versjonen som oppnådde vidstrakt bruk. IPv4 opererer på nettverkslaget i OSI-modellen for datanett og er en "forbindelsesløs" og "upålitelig" pakkeleveringstjeneste. IPv4 er spesifisert i IETF RFC 791, som ble publisert i september 1981. IPv4 bruker 32-bit adresser, som begrenser antall unike adresser til 4 294 967 296. En del av disse adressene er reservert for spesielle foremål som lokale nettverk eller multicast-adresser, noe som reduserer antall adresser som kan tildeles vanlig bruk. Etterhvert har store deler av de tilgjengelige adressene blitt delt ut til ulike organisasjoner, og det har ført til en mangel på IP-adresser. Mangelen på adresser er noe av motivasjonen bak neste versjon av IP protokollen, IPv6. IPv4 adresse-representasjoner. IPv4 adresser skrives vanligvis i "dotted decimal" notasjon. Her er et eksempel: 207.142.131.235. Adressene ovenfor skal fungere i de fleste nettlesere og peker til wikipedia.org. Allokering. Dette ga en øvre grense på 256 nettverk og førte til opprettelsen av nettklasser. Med klasseinndelinger opprettet man fem klasser (A, B, C, D og E) hvor tre ble opprettet med forskjellige inndelinger av antallet nettverk og hoster; få nettverk med mange adresser til mange nettverk med få host-adresser. Klasse D var for multicast og klasse E er reservert. Rundt 1993 ble nettklassene erstattet av Classless Inter-Domain Routing (CIDR). CIDR sin fordel var kunne dele opp nettverk slik at en organisasjon kunne dele ut IP-adressene videre (for eksempel en ISP kan dele ut IP-adresser videre til en kunde). Den faktiske tildelingen av en adresse er ikke tilfeldig. Det grunnleggende prinsippet bak ruting er at en adresse innehar en koding av en enhets posisjon innenfor et nettverk. Dette innebærer at en adresse som er tildelt en del av et nettverk ikke vil fungere i en annen del av nettverket. En hierarkisk struktur, laget med grunnlag i CIDR og styrt av Internet Assigned Numbers Authority (IANA) og dets regionale internettregistere (RIR) administrerer tildelingen av internett-adresser over hele verden. Hver RIR har en offentlig tilgjengelig søkbar WHOIS database som gir ut informasjon om en IP-adresse sin tildeling. Informasjon fra disse databasene blir hele tiden benyttet av forskjellige verktøy for kunne finne ut hvor IP-adresser tilhører geografisk. Private nettverk. Av over 4 milliarder adresser som er tillatt i IPv4 er det reservert fire områder for bruk kun i private nettverk. Disse områdene er ikke rutbare utenfor de private nettverkene og private maskiner kan derfor ikke kommunisere direkte med offentlige nettverk. Ved hjelp av adresseoversetting kan de derimot få tilgang. Følgende fire områder er reservert for private nettverk IPv4 hode-format. Oversikt over de ulike felta i IPv4 hodet Som vist i figuren til høyre er det første feltet i IPv4-hodet "version" feltet som er på 4 bit. Dette feltet viser hvilken versjon av IP-protokollen det er snakk om. Videre følger "Internet header length" (IHL) som også er på 4 bit. Dette feltet inneholder lengda på IPv4-hodet i 32-bits ord. Som vist i figuren over så har IPv4 et valgfritt opsjonsfelt, "Options". Dette feltet kan inneholde et variabelt antall opsjoner, noe som fører til at lengda på IPv4 hodet kan variere. IHL-feltet fungerer derfor som en peker til begynnelsen av nyttelasta i ip-pakka. Minimum Ipv4 hodelengde er på 20 tegn, så minimum verdien uttrykt i 32-bits ord i IHL feltet er 5. Hvis "Options" feltet benyttes må dette omfatte kun hele 32-bits ord, så hvis kun en del av et ord benyttes må de resterende bit fylles med 0. I RFC 791 brukes de neste 8 bit til "Type of Service" (ToS) feltet. Dette feltet har blitt gjenbrukt til Diffserv og Explicit Congestion Notification. Tanken med ToS feltet var opprinnelig at avsender av pakka kunne spesifisere ønsker om hvordan pakka skulle håndteres gjennom nettverket. For eksempel kunne en avsender spesifisere et ønske om lav forsinkelse i ToS feltet, mens en annen avsender kunne spesifisere et ønske om høy grad av pålitlighet. I praksis så har ikke ToS feltet blitt tatt i bruk i vesentlig grad. I "Total Length" feltet som omfatter de neste 16-bit lagres størrelsen til hele pakka inkludert hodet og nyttelasta i 8-bit tegn. Minimum lengde på pakka er 20 tegn (kun hodet), mens maksimum er 65535. Den maksimale størrelsen en vert er påkrevd å kunne håndtere er 576 tegn, men de aller fleste moderne verter kan håndtere mye større pakker. Noen ganger kan underliggende nettverksteknologi begrense pakkestørrelsen, noe som fører til at pakka må deles opp i mindre biter, "fragmenteres". I IPv4 blir fragmentering enten håndtert av verten eller av en ruter. Det neste 16-bit feltet, "Identification" brukes til å identifisere hvert enkelt fragment av ei IP-pakke. Det har også vært foreslått å bruke Identification-feltet til andre bruksområder, som å legge til sporingsinformasjon i IP-pakker for assistere sporing av IP-pakker med forfalska avsenderadresser. "Fragment Offset" feltet er på 13-bit og tillater en mottaker å avgjøre plasseringa av et enkeltfragment i den originale IP-pakka og måles i enheter av 8-tegn store blokker. Deretter har vi et 8-bit felt, "Time to Live" (TTL) som brukes for å unngå at IP-pakker forblir i nettverket, for eksempel ved at det går i sirkel. Opprinnelig var TTL feltet tenkt å begrense tida ei IP-pakke kunne oppholde seg i nettverket i antall sekunder, men det har endt opp med å bli en hoppteller. Hver ruter i nettverket reduserer TTL feltet med 1. Når TTL feltet når 0 så vil ikke pakka bli sendt videre, og den vil bli sletta. Videre kommer "Protocol" feltet der transportlagsprotokollen spesifiseres. Internet Assigned Numbers Authority administrerer ei liste over protokollnummer. Noen eksempler på vanlige protokoller og tilhørende desimale protokollnummer er: ICMP (1), TCP (6) og UDP (17). Så kommer et 16-bit felt, "Header Checksum" som er en sjekksum for IPv4 hodet. Noen felt (TTL) i IPv4 hodet endres for hver ruter som passers, så denne sjekksummen må oppdateres på vei gjennom nettverket. Etter sjekksummen følger "Source Address" og "Destination Address" som begge er på 32-bit og inneholder IP-adressene til kilde og mål-vert for IP-Pakka. Deretter kommer et valgfritt felt, "Options" som også kan ha variabel lengde. Fragmentering og sammensetting. IPv4 støtter bruken av nettverksforbindelser med små pakkestørrelser. Dette kan føre til at vi kommer i den situasjonen at en ruter får ei pakke som er større enn nettverksforbindelsen pakka skal sendes på tillater. En mulig løsning er å fragmentere og sette sammen igjen IP-pakker for hver enkelt punkt til punkt forbindelse der fragmentering er påkrevd. En slik løsning ville føre til at ruteren knytta til den andre enden av forbindelsen som krevde fragmentering måtte sette sammen igjen IP-pakka. Dette er en komplisert operasjon, spesielt i tilfeller der enkeltfragmenter forsvinner som følge av feil på forbindelsen. Løsningen i IPv4 er derfor at den første ruteren som kommer i den situasjonen at IP-pakka er større enn det underliggende nettverket støtter fragmenterer IP-pakka. Pakka forblir fragmentert resten av veien gjennom nettverket og det er opp til mottaker å sette den sammen igjen Når ei stor IPv4 pakke blir delt opp i mindre fragmenter, får hvert enkeltfragment et eget IP-hode og oppfører seg som ei vanlig IP-pakke. Nyttelasta til den opprinnelige IP-pakka som førte til fragmentering blir delt opp i biter som er små nok (sammen med IP hodet) til å kunne overføres over det underliggende nettverket. En bit av den originale IP-pakka er plassert i hvert fragment. Mottaker ser på identifikasjonsfeltet til enkeltfragmenter for å kunne sette de sammen igjen til ei komplett pakke. Fragmenter med lik identifikasjon hører alle til den samme opprinnelige IP-pakka. Offset og Total Length felta avgjør hvor hvert enkelt fragment skal plasseres inad i ei komplett pakke og hvor stor del av pakka fragmentet ugjør. Den totale pakkestørrelsen kan hentes ut av Total Length feltet i fragmentet der More Fragments ikke er satt. Verdien av Total Length feltet i den pakka og verdien av Offset feltet (multiplisert med den 8-tegn store blokkstørrelsen for fragmentene) utgjør den totale lengda av den opprinnelige pakka. Merk at en ruter kan gjenta fragmenteringsprosessen selv om den kun har et enkelt fragment. Hvis dette skjer så tar ruteren fragmentet og deler det opp på samme måte som beskrevet tidligere, og lager to eller flere nye fragmenter. Offset og Total Length feltene blir justert til å passe. En kompliserende faktor er hvis More Fragments flagget var 0, isåfall må det settes til 1 for alle unntatt det siste av de nye fragmentene. Rasulykken i Loen i 1905. Rasulykken i Loen i 1905 (blir sammen med Rasulykken i Loen i 1936 omtalt som "Lodalsulykkene") var en ulykke den 15. januar 1905. Det raste fra det 1493 meter høye Ramnefjellet i Loen i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. Tilsammen 61 mennesker i bygdene Nesdal og Bødal omkom. Bare ni mennesker ble funnet, de 52 andre fikk sin grav i Loenvatnet. En stor fjellblokk "(100m. høy, 50 m. bred og 10m. tykk, eller ca. 50 000 kubikkmeter)" ca. 500 meter oppe i fjellsiden løsnet, og tok med seg en stor steinur under. En regner med at til sammen 870 000 tonn masse raste ut i vannet. Flodbølgen var ca. 40m. høy. Alle husene både i Bødal og Ytre Nesdal ble rasert bortsett fra et par løer og noen mindre uthus i Bødal. Turistbåten ”Lodalen” ble kastet 350 meter inn på land. Flodbølgen raserte i alt 60 hus og drepte også 94 kyr, 10 hester, 145 sauer og 16 griser. En minnestein ble satt opp på Nesodden samme år, 46 meter over Loenvannet, men den ble ødelagt av flodbølgen i 1936. Flere vurderte å flytte fra stedet etter raset, men alle gårdene ble bygget opp igjen, men husene ble trukket lenger opp fra vannet. Rasulykken i Loen i 1936. Monumentene ved Loenvannet. 98 moh. "(46 meter over Loenvannet)". Nærmest, restene av monumentet fra 1905 som ble knust av flodbølgen i 1936. Monumentet etter ulykken i 1936 er formet som et 4 meter høyt kors i stål. Rasulykken i Loen i 1936 (blir sammen med Rasulykken i Loen i 1905 omtalt som "Lodalsulykkene") var en ulykke den 13. september 1936, ved 5-tiden om morgenen. Som under Rasulykken i 1905 raste det fra det 1493 meter høye Ramnefjellet i Loen i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. Tilsammen omkom 74 mennesker i bygdene Nesdal og Bødal, 41 av disse ble ikke funnet. På tross av at geologer etter raset i 1905 mente at det ikke ville være fare for flere store ras i området, løsnet det en steinblokk på ca. en million kubikkmeter 800 meter opp i Ramnefjellet. En 70 meter høy flodbølge skylte gjennom gårdstunene og ødela alt som kom i dens vei, både mennesker og dyr, gårdstun og dyrket mark. Over hele landet ble det satt i gang innsamlinger for å hjelpe de overlevende. Kronprins Olav deltok i gravferden i Loen kirke, der det var samlet ca. 4500 mennesker. Minnestunden ble kringkastet over riksnettet. Etter den siste ulykken var disse grendene så raserte at området ble fraflyttet. Richters skala. Richters skala er en logaritmisk lokalmagnitudeskala som ble etablert for å sammenligne styrken til jordskjelv i California. Den ble utviklet av Charles Francis Richter og Beno Gutenberg ved California Institute of Technology, USA, i 1935. Det er vanligvis "ikke" Richters skala som brukes for å måle styrken til jordskjelv, det er nesten alltid momentmagnitude som brukes. Definisjon. Richters skala baserer seg på største målte amplitude målt på en Wood-Anderson seismograf, plassert i California og nøyaktig 100 km fra jordskjelvets episenter. Skalaen er logaritmisk, og definert slik at et jordskjelvopptak målt til formula_1 = 5.0 på Richters skala har 10 ganger større maksimalutslag enn et opptak med formula_1 = 4.0. Denne måten å beregne styrken på ble utviklet for å skille mellom de mange små skjelvene fra de få store i California på denne tiden. der formula_5 er største målte utslag målte i µm på en Wood-Anderson-seismograf plassert 100 km fra episenteret. Richters skala er en lokalmagnitudeskala. Det vil si at den "kun" er gyldig i et bestemt område, og for Richters skala er det California. Årsaken til denne svakheten er at man sjelden har seismografer plassert akkurat 100 km fra episenteret, og at man da må bruke grunnfjellets materialegenskaper for å regne seg fram til hvordan utslagene ville vært dersom seismografen sto litt nærmere eller litt lengre fra episenteret. Nullpunktet i skalaen ble definert som «en bevegelse i jorden som på 100 kilometers avstand kunne registreres av en Wood-Andersen-seismograf med et utslag på 1 mikrometer». Nullpunktet er altså en meget svak bevegelse i jordskorpen – på den tiden nesten ikke målbar – men poenget var at man ikke skulle behøve å forholde seg til negative verdier, selv om skalaen også støtter dette. Moderne måleinstrumenter kan registrere skjelv med negative verdier på Richters skala. Svakheter. Richters skala har mange svakheter når det kommer til å sammenligne jordskjelvstyrker. Svakhetene kommer av at Richters skala bare tar utgangspunkt i en variabel. Det finnes ingen direkte sammenheng mellom Richters skala og jordskjelvets energi. Richters skala bryr seg bare om det største utslaget, og dermed vil et kort jordskjelv med ett stort utslag gi større magnitude enn et langvarig jordskjelv med lavere maksimalutslag, selv om det kan frigjøres mer energi i det sistnevnte. Det er dermed heller ingen direkte sammenheng mellom Richters skala og momentmagnitude, som er et direkte mål på jordskjelvets energi og er den størrelsen som vanligvis blir brukt. Et jordskjelv kan ha flere forskjellige formula_1. En seismograf plassert 100 km sør for episenteret kan gi en helt forskjellig graf enn en seismograf plassert nord for skjelvet. Det kan skyldes jordskjelvets bruddretning, spesielle fjellformasjoner eller andre uheldige forhold. Richters skala tar i praksis ikke større verdier enn ~6,8. Dette fordi så store skjelv vil ha større utslag enn en Wood-Anderson seismograf kan klare å måle, og fortsatt være nær nok episenteret. For eksempel vil en lokalmagnitude formula_1 = 7.0 tilsvare et utslag på seismografen på 10 m. Magnitude. Det finnes mange andre mål for magnitude formula_8. Den mest brukte er momentmagnitude. For å beregne momentmagnitude tar man inn den frigjorte energien og gir ut en logaritmisk skala, som ofte gir omtrent samme tall som Richters skala. Momentmagnituden ble definert slik for å legge til rette for en glattere overgang da Richters skala ble faset ut på 1970-tallet. Dersom et jordskjelv har en momentmagnitude på 5.0 har det ~32 ganger mer energi enn ett med momentmagnitude 4.0. Tabellen under sammenligner Richters skala (formula_1) og momentmagnitude (formula_10) for jordskjelv i California. Intensitet. Magnitudeskalaene er ment å være mål på energien som utløses i jordskjelvets sentrum. I mange tilfeller oppleves dette som misvisende, da den energien som utløses ved et jordskjelv ikke alltid tilsvarer graden av ødeleggelse. Det er flere faktorer som spiller inn, bl.a. hvordan jorden beveger seg i forhold til det aktuelle terrenget. For å måle den opplevde styrken til et jordskjelv har det blitt utviklet intensitetsskalaer, som Rossi-Forel-skalaen og Mercalliskalaen. Disse er bedre egnet til å måle de humanitære konsekvensene av et jordskjelv. Vortigern. Vortigern (5. århundre) var en keltisk høvding i dagens England. Tradisjonen forteller at han inviterte angelsakserne til Britannia som leiesoldater. De gjorde siden opprør og opprettet sine egne kongedømmer. Det eldste av disse, Kent, skal ha blitt opprettet ved at Vortigern ga området til brødrene Hengest og Horsa, som ble de første kongene i Kent. Gildas historie. Den første forfatter som nevner Vortigern er Gildas, som skrev i det 6. århundre. Han sier at en krigsherre sammen med sine rådgivere gjorde en tabbe da han inviterte anglere og saksere til Britannia for å virke som leiesoldater. Kelterne og de romano-britiske aristokratene trengte større styrker i kampen mot pikterne. Det var først en liten gruppe som kom, men de inviterte flere, og tilslutt måtte Vortigern gi etter. Bedas historie. Beda den ærverdige, som skrev i det 7. århundre, var den første som nevner Vortigerns navn. Det er ingen tvil om at han skriver om samme person som Gildas. Han oppgir årstallet 449 («da Markian ble keiser sammen med Valentinian») som datering for når Kent ble opprettet. Denne datering har inntil det 20. århundre vært allment akseptert, men er siden trukket i tvil. Det er også Beda som først navngir Hengest og Horsa. "Den angelsaksiske krønike". I "Den angelsaksiske krønike" oppgis det flere detaljer, blant annet datoer for slag mellom angelsaksere og briter. Vortigern nevnes som britenes leder bare i det første slaget, men han kan ha ledet dem også senere. Krøniken tyder på at angelsakserne ble slått tilbake, da det siste slaget i Vortigerns tid sto i 465 ved Wippedsfleot, som er stedet hvor sakserne først gikk i land. Geoffrey av Monmouth. Geoffrey av Monmouth utdyper historien en del. Det er mulig at han kjente en muntlig tradisjon, men det ser også ut til at han arbeidet en del med å harmonisere forskjellige tradisjoner, noe som kan ha ført til feilaktige framstillinger. Han forteller at Vortigern var etterfølger til Konstans, sønnen til keiser Konstantin III, og at han brukte Konstans nærmest som en lydkonge inntil han fikk ham drept ved hjelp av piktere som gjorde opprør. Han forteller at Vortigern ble etterfulgt av sønnen Vortimer, som hersket en kort periode, og at Vortigern så kom tilbake til makten. Geoffrey nevner Vortigern som en av de mytiske konger over britene. Han knytter også den mytiske skikkelsen Merlin til Vortigern. Wolfgang Schäuble. Wolfgang Schäuble (født 18. september 1942 i Freiburg im Breisgau) er en tysk konservativ politiker. Han overtok som formann for CDU etter Helmut Kohl i 1998 og ble etterfulgt av Angela Merkel i 2000. Etter Abitur i 1961 studerte han jus og økonomi i Freiburg og Hamburg, og tok i 1966 den første og i 1970 den annen juridiske statseksamen. I 1971 ble han dr. juris. Deretter trådte han inn i statstjenesten i delstaten Baden-Württemberg, og ble etterhvert regjeringsråd i finansdepartementet. Mellom 1978 og 1984 var han dessuten virksom som advokat. Schäuble ble innvalgt i det tyske parlamentet i 1972, og var minister uten portefølje i den føderale regjeringen og sjef for Kanzleramt mellom 1984 og 1989. Fra 1989 til 1991 var han innenriksminister, og fra 1991 til 2000 var han parlamentarisk leder for CDU/CSU-fraksjonen i det tyske parlamentet. I 2005 ble han utnevnt til innenriksminister i Angela Merkels regjering. I 2009 ble han finansminister i Merkels andre regjering. Ved et attentat under et valgkamparrangement i Oppenau den 12. oktober 1990 ble Schäuble skutt og sterkt skadet. Han har siden vært rullestolbundet. Han er gift med Ingeborg Schäuble og har fire barn. Hans bror Thomas Schäuble var innenriksminister i Baden-Württemberg. Schäuble er tildelt Karlsprisen for 2012. Aids. Aids (eng. "Acquired Immune Deficiency Syndrome", eller "ervervet immunsviktsyndrom" på norsk) er en sykdom – eller et kompleks av sykdommer – forårsaket av hiv "(humant immunsviktvirus"), som første gang ble registrert i San Francisco i 1981. Tross intens forskning har det inntil i dag ikke lykkes å fremstille en vaksine mot hiv, men i 1996 ble en kombinasjonsbehandling av minst tre ulike antiretrovirale medisiner (HAART) "(Highly active antiretroviral therapy)" introdusert som hindrer virusets mulighet til å reprodusere seg og dermed dets evne til å fremkalle sykdom. Aids er en terminal, irreversibel diagnose basert på det sykdomsforløp man kjente da hiv-epidemien oppstod på 1980-tallet. Dagens virkelighet er en annen. Med riktig antiretroviral behandling er det mulig å bryte hivs reproduksjonskjede, gjenoppbygge immunforsvaret og spole hele sykdomsforløpet tilbake. AIDS-diagnosen er derfor i praksis reversibel, og hivpositive vil – forutsatt riktig behandling – ikke dø av aids, men av sykdommer som ikke inngår i listen over hivrelaterte sykdommer. Det er derfor behov for et nytt og oppdatert klassifikasjonssystem for sykdomskomplekset rundt hiv og aids. Definisjoner. For industrialiserte land brukes nå 1993-definisjonen av aids, som ble publisert av "Center for Disease Control and Prevention" (CDC) i USA. Før dette sa man at en person hadde aids dersom vedkommende utviklet en eller flere hivrelaterte opportunistiske infeksjoner. Etter 1993 er definisjonen utvidet til å omfatte personer som har under 200 000 CD4-positive celler per milliliter blod, eller mindre enn 14% av totale sirkulerende lymfocytter og hiv-infeksjon er påvist. Det ble da også lagt til tre nye sykdommer i listen over opportunistiske infeksjoner, eller tilstander som kvalifiserer for diagnosen. I listen over aids-definerende sykdommer inngår blant annet Candida-infeksjon i lunger eller spiserør, invasiv cervical cancer, Kryptokokk-infeksjon, Cytomegalovirus-infeksjon utenfor det lymfatiske system, utbredt og vedvarende Herpes Simplex, Kaposis sarkom, Burkitts lymfom, Histoplasmose, Pneumocystis pneumoni, Salmonella-sepsis, progressiv multifokal leukoencephalopati, hjerne-toxoplasmose, hiv-relatert demens og hiv-relatert avmagringssyndrom. En rekke av disse sykdomstilstandene, som Candida-infeksjon i lunger og spiserør, Kaposis sarkom etc, opptrer aldri, eller uhyre sjelden, uavhengig av hiv-smitte, og er derfor enkeltvis aidsdefinerende. For utviklingsland brukes en litt annen definisjon da man her ikke har tilgang til den avanserte laboratorieteknologi som er nødvendig for å kunne stille diagnosen etter CDC-kriteriene. Verdens helseorganisasjon, WHO, etablerte en aidsdefinisjon for utviklingsland i 1985, som ble revidert i 1994. Diagnosen bygger på en kombinasjon av alvorlige og mindre alvorlige symptomer og funn. Sykdomsforløp. Ubehandlet vil hiv gradvis angripe kroppens T4-lymfocytter eller CD4-celler. Disse cellene er hvite blodlegemer som har en sentral oppgave i koordineringen av immunologiske reaksjoner i kroppen. Hiv er et såkalt retrovirus, som vil si at det angriper levende celler i kroppen gjennom å binde seg til celleoverflaten og sende sitt arvestoff av typen RNA inn i vertscellen, der det konverteres til DNA og inkorporeres i cellens eget arvestoff. Ettersom virus ikke har noe eget stoffskifte, utnytter det vertscellens stoffskifte til å reprodusere seg. Vertcellene blir således fabrikker for produksjon av nye viruskopier. Hivinfeksjonens utvikling fra "primærinfeksjon" via "asymptomatisk fase" til "symptomatisk" fase og "aids". Det er særlig de celler som er vitale i menneskets immunforsvar som angripes av viruset. Når et stort nok antall slike celler er infisert, vil hele reguleringen av immunforsvaret bryte sammen. En rekke "opportunistiske infeksjoner" vil da oppstå, dvs. infeksjoner som utnytter immunforsvarets svekkelse til å gå til angrep på kroppen (se ovenfor]. Fase 1: Primærinfeksjon. Primærinfeksjon 3 – 4 uker smitte med kraftige influensasymptomer, hovne lymfekjertler og feber. Symptomene vil gå over etter normal rekonvalesenstid. Ikke alle som smittes har denne akuttreaksjonen. Fase 2: Asymptomatisk fase. Etter primærinfeksjonsfasen inntrer en asymptomatisk fase som kan vare fra ett til opp til tjue år. Normal latenstid er 6 – 8 år. Noen vil imidlertid kunne utvikle lett forstørrede lymfekjertler og ha diffuse feberfornemmelser eller av hete samt tiltakende tretthet. Fase 3: Symptomatisk fase. Etter en lengre asymptomatisk fase vil forstadiene til aids melde seg i form av en lang rekke flere diffuse, men stadig mer spesifikke symptomer. Disse vil variere fra individ til individ, men visse symptomer er gjennomgående. Man vil gå kraftig ned i vekt, være plaget av feber, kraftig nattesvette, utmattelse og tretthet, markant forstørrede lymfeknuter, diaré, soppinfeksjon i munn eller spiserør, helvetesild samt økende plager med utbrudd av herpes. Fase 4: Aids. Aids er det terminale, dvs. det dødelige stadiet av en hiv-infeksjon da kroppen ikke lenger har et fungerende immunforsvar. Infeksjonssykdommer som kroppen ellers nedkjemper samt visse former for kreft og sykdommer i hjernen vil da melde seg og ha dødelig utgang. Historisk spredning. Spredningen av hiv og dermed aids har gått raskt og i akselererende tempo. De første tilfellene av aids ble offisielt påvist 5. juni 1981 i San Francisco, USA, og i 1984 ble hiv-viruset påvist av to uavhengige forskergrupper fra USA og Frankrike som årsak til sykdomstilstanden. Senere forskning har imidlertid påvist hiv i en rekke tilfeller så langt tilbake som til 1950-tallet. På 1970-tallet forekom det epidemier med aidsdefinerende sykdomstilstander i flere afrikanske land, men dette påkalte ikke forskernes oppmerksomhet og ble forklart ut fra den generelle sykdomsproblematikk som preger fattige land. Det var først i 1981 det ble klart at man stod overfor en ny sykdomstrussel. Ikke lenger etter at de første tilfellene i USA var blitt påvist, ble nye tilfeller registrert i London og deretter i de fleste andre vesteuropeiske land. Man regner i dag med at hivsmitte eksisterte i alle verdensdeler og i de fleste av verdens regioner innen utgangen av 1980-tallet. a> i forhold til andre dødsårsaker Utbredelse. Totalt i verden anslås det pr. 31.12. 2009 at mellom 46 og 50 millioner mennesker er hivsmittet i hele verden. Tallet er usikkert på grunn av mangelfulle rapporteringssystemer i ulike land og fordi diagnostiske metoder og kriterier varierer. Det er beregnet at ca. 26 millioner personer har dødd av aids siden sykdommen ble oppdaget i 1981. Aids er vår tids verste helsekatastrofe og den verste i menneskehetens historie noen sinne målt i antall døde og rammede. I 2005 døde det ca 2,8 millioner mennesker av aids, 570 000 av dem var barn under 15 år. Hver dag får 15 000 nye personer hiv. Hver dag dør mellom 6000 og 9000 av aids. Spredningen av hiv og dermed aids er globalt svært ujevnt fordelt. I den vestlige verden har USA fra epidemiens start vært et episenter. Det er anslått at 1,2 millioner personer er hivsmittet i USA alene, av disse har 350 000 fått aidsdiagnosen. Vest-Europa har hatt samme utvikling i smittemønster som USA, men i mindre omfang. Globalt er det Afrika sør for Sahara som er hardest rammet, med nærmere 30 millioner, eller to tredeler, av det samlede antall smittede i verden. I Asia er India hardest rammet tett fulgt av de sørøstasiatiske landene. Øst-Europa har hatt en eksplosjonsartet utvikling siden slutten av 1990-tallet med en tjuedobling av antall smittede de siste ti år. Verst stilt er Ukraina, Russland og Estland. Estland har hatt den største relative vekst i verden med nær en hundredobling på ti år. De sentralasiatiske republikkene som danner hovedårene for internasjonal narkotikatrafikk, har de seneste år hatt en epidemisk spredning. Det er fryktet at Kina står foran en eksplosjonsartet spredning. Områder som til nå har vært minimalt berørt, er Midtøsten med unntak av Iran, Nord-Afrika samt Tyrkia og statene på Balkan med unntak av Albania. a>. Situasjonen i Afrika sør for Sahara har lenge vært spesielt dramatisk. Her har hiv satt den økonomiske og sosiale utvikling tilbake med mange tiår og forandret kontinentet mer grunnleggende enn slavehandel og kolonialisme noen gang rakk å gjøre. Tidlig på 1980-tallet var smitten mest utbredt i et bånd tvers over kontinentet fra Vest-Afrika i vest, til Indiahavet i øst og med tyngdepunkt i de sentralafrikanske republikkene samt i Etiopia. Senere er epidemien forskjøvet sørover, slik at de de sørafrikanske statene i dag er verdens hardest rammede region. I Sør-Afrika er 18,8 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år smittet. I tillegg kommer ca 270 000 barn. I Cape Town-regionen alene er det beregnet at minst 40 prosent av befolkningen er smittet. Hvert år dør ca 350 000 av aids i Sør-Afrika. I Vest-Afrika stabiliserte imidlertid smitten seg på et relativt lavt nivå. Unntaket er Nigeria, som er verdens tredje hardest rammede land. Alternative hypoteser. Hiv/aids har vært gjenstand for en rekke konspirasjonsteorier og alternative forklaringer, representert ved forskere som Peter Duesberg, Kary B. Mullis og den såkalte "Perth-gruppen" i Australia. I følge disse forskerne er hiv et harmløst virus og aids en sykdomstilstand fremkalt av fattigdom, seksuell promiskuøsitet og bruk av rekreasjoneller droger, samt av de antiretrovirale medisinene selv. selve eksistensen av hiv, Disse påstandene blir ansett som grunnløse og uvitenskapelige av det overveiende flertall av forskere. Medisinske forskere hevder at personer som sår tvil om sammenhengen mellom hiv og aids begår et tragisk feiltrinn ved selektivt å ignorere resultater som taler for at hiv forårsaker aids og at de utgjør en trussel mot folkehelsen ved å så tvil om viktigheten av hiv-testing og anerkjente behandlingsmetoder Forkjempere for alternative hypoteser om aids hevder at dagens etablerte tilnærming til aids, basert på at hiv er årsaken, har resultert i unøyaktige diagnoser, psykologiske redsler, behandling med giftige medisiner som påstås i seg selv å føre til sykdom, og ødsling av offentlige midler. Synspunktene til forkjemperne for alternative hypoteser har blitt undersøkt og deretter forkastet, og anses som pseudovitenskap av det vitenskapelige miljøet. I Norge. Det første dødsfallet i Norge skjedde høsten 1983. Den døde skal har vært en homofil mann på 35 år fra Larvik. Han døde på Ullevål sykehus etter lengre tids sykeleie. Vedkommende skal tidligere ha oppholdt seg flere perioder i USA, og det er antatt at det var der han ble smittet. Det var per september 1983 registrert fire personer i Norge med AIDS. Den første «hiv-kjendisen», Henki Hauge Karlsen, døde i desember 1988. Karlsen ble kjent da han gikk til sak mot sin arbeidsgiver, "Papillon restaurant" i Fredrikstad, da han ble oppsagt etter å ha stått frem som hivpositiv. Saken ble ført helt til Høyesterett, der det ble slått fast at oppsigelsen var usaklig. Henki Hauge Karlsen var den første i Norge som stod offentlig frem som hivsmittet og betydde mye for å gi hiv/aids et ansikt. I 1993 ble den blødersyke gutten Odd Kåre Rabben landskjent da han stod frem som aidssyk. Han var blitt hivsmittet under en blodoverføring. Han døde hjemme like før han fylte 17 år etter å ha hatt aidsdiagnosen i fire år. Odd Kåre betydde mye for å avmystifisere hiv/aids. Han gjorde en stor innsats for forskningen rundt hiv ved Rikshospitalet. Han oppdrettet også et fond og spilte inn en kassett med egne sanger. Da han døde i februar 1993 hadde han fått inn mange penger som kom forskningen til gode. Aidsdiagnose for fall. Diagnosen aids er etablert ut fra det sykdomsbildet man kjente ved hivepidemiens start på begynnelsen av 1980-tallet, og er en terminal og i prinsippet irreversibel diagnose. Dagens medisinske virkelighet er en annen. Med vellykket antiretroviral behandling kan aids reelt sett reverseres og immunforsvaret bygges opp igjen med tilnærmet samme styrke som før sykdom satte inn. Har man først fått diagnosen aids, vil man imidlertid ha denne så lenge man lever, selv om man takket være behandling er blitt frisk. Hivpositive under behandling vil i dag ikke dø av aids, men av andre sykdommer som ikke er klassifisert som hivrelaterte, men som kan være forbundet med langvarig smitte og medisinering. Det empiriske forskningsgrunnlag er fortsatt ufullstendig, men foreliggende forskning peker mot at hivpositive under behandling har en statistisk høyere sjanse for å pådra seg hjerte- og kar-sykdommer, visse kreftformer samt sykdommer forbundet med lever og nyre. Slike dødsfall vil imidlertid ikke bli registrtert som hivrelaterte. Det er derfor behov for et nytt klassifikasjonssystem som beskriver sykdomskomplekset rundt hiv på en mer sakssvarende måte. Aids vil da måtte inngå som ett av flere sykdomskompleks forbundet med hiv, og på sikt trolig forsvinne som diagnose. Erkebiskop av Canterbury. Listen over erkebiskoper i Canterburykatedralen Kartskisse over områdene underlagt erkebiskopen av Canterbury Erkebiskopen av Canterbury er den fremste av de to erkebiskopene i Den engelske kirke, og preses for Den anglikanske kirke. Alle overhyrdene i Canterbury erkebispedømme regnes med i en ubrutt rekke helt siden katolsk tid. Erkebiskopen er den personen som kroner den britiske monarken. Se også. Canterbury Canterbury Erkebiskoper av Canterbury, liste over Canterbury São Paulo (delstat). São Paulo er en delstat i den sørøstlige regionen av Brasil og har en befolkning på om lag 38 millioner (2003). Hovedstaden er byen São Paulo. Delstaten er et økonomisk og industrielt kraftsenter i Brasil og i Sør-Amerika. Økonomi. São Paulo står for om lag en tredjedel av Brasils BNP og en tredjedel av landets energiforbruk. Delstaten har omfattende industri, dette innebærer både stål-, mekanisk- og elektronikkindustri. Flere bilkonsern har fabrikker her og flyprodusenten Embraer har sitt hovedkvarter i denne delstaten. Innenfor landbruk er blant annet kaffe en viktig inntektskilde. Politikk. Politikken i São Paulo er kontrollert av Arbeiderpartiet (PT) og av Sosialdemokratene (PSDB). Begge disse partiene har sin opprinnelse i denne delstaten. Guvernøren, Geraldo Alckmin, kommer fra PSDB, og er valgt for perioden 2003-2006. De to siste brasilianske presidentene, Fernando Henrique Cardoso (PSDB) og Luiz Inácio Lula da Silva (PT), bor i delstaten. Historie. Den første bosettingen i delstaten er registrert tilbake til 1532, med etableringen av "Vila da São Vicente". I 1554 ble det etablert en jesuitt-misjon som skulle kristne Tupi-indianerne i området. Denne misjonen ble senere til det som i dag er byen São Paulo. Delstaten fikk sitt første økonomiske oppsving på 1900-tallet med etableringen av flere kaffeplantasjer i området. For å kunne eksportere kaffen gjennom havnebyen Santos ble det i denne perioden bygget både veier og jernbaner. Veksten i kaffeplantasjene gjorde at et stort antall innvandrere kom til delstaten fra midten av 1900-tallet og utover. Innvandrerne kom fra land som Tyskland, Italia, Libanon og Japan. I tillegg til innvandrere, har delstaten også opplevd en stor innflytting fra andre deler av Brasil, spesielt fra delstatene i nordøst. Satellittbilde over storbyområdet São Paulo og omegn Byer. Viktige byer er São Paulo (hovedstad), Santos, Campinas, Osasco, São José dos Campos og Ribeirão Preto. Andre byer er: Araraquara, Araçatuba, Barretos, Bauru, Franca, Jacareí, Jundiaí, Marília, Piracicaba, Presidente Prudente, São Carlos, São José do Rio Preto og Sorocaba. Distrito Federal. Distrito Federal (det føderale distrikt) inkluderer også Brasília, hovedstaden i Brasil. Distriktet er omsluttet av delstaten Goiás og ligger i den sentral-vestre regionen av landet. Historie. Distrito Federal ble skilt ut fra delstaten Goiás den 21. april 1960, da Brasils regjering ble overført dit fra Rio de Janeiro. Geografi. Distriktet er avgrenset av elvene Rio Preto i øst og Rio Descoberto i vest. Store deler (42%) av naturen i distriktet er beskyttet. Dette inkluderer blant annet Brasilía Nasjonalpark. Økonomi. Økonomien preges av organisasjoner og lobbyvirksomheter som jobber mot Brasils regjering og parlament. Jordskjelv. a> i oktober 2005. Dette jordskjelvet hadde magnitude 7,6 på Richters skala, og førte til at bygninger kollapset Jordskjelv er rystelser og bevegelser i bakken på grunn av plutselig utløste bevegelser i jordskorpen eller øvre del av mantelen, den såkalte litosfæren. Rystelsene kan forårsake skader på bygninger, og om jordskjelvet inntreffer under havet kan en flodbølge, tsunami, utløses og bevege seg over lange strekninger og forårsake store ødeleggelser når den når land. Jordskjelv skyldes langsomme bevegelser i jordskorpen som over tid skaper spenninger i jordskorpen som kan bli så store at den aktuelle bergarten til slutt gir etter, og plutselige forskyvninger oppstår. Denne typen jordskjelv kalles "tektoniske jordskjelv" og er de mest vanlige, mens jordskjelv som skyldes vulkanutbrudd forekommer langt sjeldnere. Senteret for et skjelv kalles hyposentrum i jordens indre, mens det samme punktet (loddrett over) på jordoverflaten kalles "episentrum". Et jordskjelvs størrelse kan måles i seismisk moment, magnitude (f.eks. Richters skala eller momentmagnitude), intensitet eller fysisk størrelse. De fire største jordskjelvene gjennom tidene – og de eneste som har målt 9,0 eller mer på Richters skala – var langfredagsjordskjelvet i Alaska 27. mars 1964 (målt til 9,2), i Chile 22. mai 1960 (målt til 9,5), jordskjelvet ved Tōhoku i Japan 11. mars 2011(målt 9,0) og jordskjelvet i Indiahavet 26. desember 2004 (målt til 9,1). De siste hundre årene har over én million mennesker omkommet på grunn av jordskjelv. Årsaker. Jordskjelv oppstår når spenningen bygget opp på grunn av bevegelser i jordskorpen eller øvre mantelen utløses. Store mengder energi frigjøres og distribueres i form av seismiske bølger gjennom jorda. Det er disse bølgene som forårsaker ristingen som karakteriserer et jordskjelv. Jordskjelv kan forekomme under flere forskjellige forhold. Områdene i verden som er mest rammet av jorskjelv ligger på eller nær grensene mellom de ulike tektoniske platene som utgjør jordskorpen. Jordskjelv er også assosiert med vulkanutbrudd og landhevning. Også underjordiske atomprøvesprengninger kan utløse mindre jordskjelv. Grunnen til at de fleste og kraftigste jordskjelvene registreres nær grensene mellom de tektoniske platene er det største spenningene bygger seg opp i disse sonene. Ved plategrense ligger også det meste av planetens vulkaner. Store jordskjelv er alltid fulgt av en lang rekke "etterskjelv" som kan gå over flere måneder og komme opp i flere tusen i antallet. I forbindelse med de sterkeste jordskjelvene i kan det i sjeldne tilfeller oppstå etterskjelv som er nesten like kraftige som hovedskjelvet. Noen ganger innledes det store skjelvet av flere forskjelv. Forekomster og typer. a> for jordskjelv 1963-1998 markert med punkter Jordskjelv forårsaker ofte forkastninger i jordskorpen. En av de mest kjente er kanskje San Andreas-forkastningen som løper fra nord til sør i California, et strekk på mer enn 1 000 kilometer. Forkastningen har et dyp på mer enn 15 kilometer. San Andreas-forkastningen er overgangen mellom Stillehavsplaten, som hovedsakelig består av Stillehavets bunn og Californias kystområde, og Den nordamerikanske kontinentalplaten. Et stort antall mindre forkastninger forgrener seg ut fra hovedlinjen og danner "San Andreas-forkastningssonen". Stillehavsplaten forflytter seg i nordvestlig retning med en hastighet på cirka 5 centimeter per år og gnis mot den nordamerikanske platen. I denne sonen skjer forflytningen med en «krypende» bevegelse, noe som resulterer i et stort antall meget små og for mennesker umerkelige skjelv, men også noen større jordskjelv (som er merkbare for oss). Seismologer har beregnet sannsynligheten for at et stort jordskjelv (større enn 6,7 på Richters skala) skal intreffe før 2032 i området rundt San Francisco, som ligger umiddelbart inntil San Andreas-forkastningen, til 2/3. Andre steder på jorden er ikke bevegelsen konstant krypende, der bygges spenningen opp gjennom en tidsperiode på kanskje hundretalls år for så plutselig å utløses og da forårsake enorme jordskjelv (av seismologer ofte kalt "mega-thrust-jordskjelv"), som det med den hittil høyeste målte styrken på Richterskalaen, jordskjelvet i Chile 22. mai 1960, som ble målt til 9,5. Jordskjelvet i Indiahavet 2004 ble til sammenligning oppgitt til en styrke på 9,0 og ble dermed også klassifisert som et "mega-thrust-jordskjelv". Senere undersøkelser viste at skjelvet var enda kraftigere enn først oppgitt, nå beregnes styrken til 9,15–9,3. Tar man utgangspunkt i den øvre grensen er dette det nest kraftigste jordskjelvet som er registrert siden målingene begynte. Trolig ville skjelv forårsaket av for eksempel et stort komet- eller asteroidenedslag (som det i Mexico for 65 millioner år siden da dinosaurene og mange andre dyregrupper forsvant) kunne nå en styrke over 10. Også jordskjelv i forbindelse med utbrudd fra en såkalt "supervulkan" skulle kanskje kunne nå styrker over 10. Slike monsterutbrudd er svært sjeldne – det siste kjente intraff på Sumatra for cirka 70 000 år siden. Et jordskjelv med styrkw over 12 ville være så voldsomt at jordkloden ville slites i stykker. Menneskeskapte skjelv. a> har en kapasitet på kubikkmeter Mens de fleste jordskjelv er forårsaket av bevegelsene i jordas tektoniske plater kan menneskelig aktivitet også produsere jordskjelv. Fire hovedaktiviteter bidrar til dette fenomenet: store mengder vann lagret i en demning (og muligens ekstremt tunge bygninger), boring og fylling av væske inn i brønner, kulldrift og oljeboring. De fleste skjelv som er forårsaket av mennesker har svært liten styrke. I noen tilfeller kan likevel vår inngripen i naturen få store seismiske konsekvenser. Kanskje det mest kjente eksemplet er jordskjelvet i Wenchuan i mai 2008 i Sichuanprovinsen i Kina. Dette skjelvet resulterte i omkomne og er den nittende dødeligste jordskjelvet i historien. Det antas at presset fra Zipingpudemningen har påvirket trykket på forkastningen 503 meter lenger bort, og at dette presset sannsynligvis økt styrken til jordskjelvet og fremskyndet bevegelsene i forkastningen. Det største jordskjelvet i Australias historie er også hevdet å være forårsaket av menneskeheten, gjennom kulldrift. Byen Newcastle ble bygget over en stor sektor av kullgruvene i området. Gjennom gruvedriften millioner av tonn stein fjernet, og dette antas å ha reaktivert forkastningen som forårsaket skjelvet. Måling og lokalisering av jordskjelv. Jordskjelv registreres av seismografer på veldig lang avstand fordi seismiske bølger beveger seg gjennom hele Jordens indre. Den absolutte størrelsen av et skjelv er oppgis vanligvis som et tall på momentmagnitudeskalaen (tidligere Richters skala hvor styrke 7 forårsaker alvorlige skader over store områder), mens opplevd omfang er oppgis med den modifiserte utgaven av Mercalliskalaen (intensitet II-XII). Fasefarten til de seismiske bølgene varierer fra ca. 3 km/s opp til 13 km/s, avhengig av tetthet og elastisitet av mediet. I jordens indre beveger sjokkbølger, P-bølger, seg mye raskere enn S-bølger (ca. forhold 1,7: 1). Forskjellene i reisetid fra episenteret til observasjonsstedet er et mål på avstand og kan brukes til å kartlegge både kildene til skjelvene og strukturer inne i Jorden. Også dybden av hyposentrum kan beregnes grovt. I fast fjell beveger P-bølger seg ca 6-7 km per sekund, og hastigheten øker i den dype mantelen til ~ 13 km/s. Hastigheten til S-bølgene varierer fra 2-3 km/s i lette sedimenter og 4-5 km/s i jordskorpen opp til 7 km/s dypt nede i mantelen. Som en konsekvens av dette vil de første bølgene av et fjert jordskjelv ankomme et observatorium via jordens mantel. Som en tommelfingerregel kan vi si at i gjennomsnitt er den kilometerlange avstanden til jordskjelvet antall sekunder mellom P og S bølgene ganger 8. Små avvik kan forårsakes av variasjon i jordas indre struktur. Ved slike analyser av seismogrammer ble jordas kjerne lokalisert i 1913 av Beno Gutenberg. Jordskjelv er ikke bare kategorisert etter størrelsen, men også ved stedet der de oppstår. Verden er delt inn i 754 Flinn-Engdahl regioner (FE regioner), som er basert på politiske og geografiske grenser samt seismisk aktivitet. Mer aktive soner er delt inn i mindre FE regioner mens mindre aktive soner hører til større FE regioner. Skalaer. Det finnes flere ulike skalaer for klassifisering av jordskjelv. Et kart over intensiteten i jordbevegelsene under jordskjelvet i Peru 2007. Styrken var 8, men intensiteten varierer avhengig av avstanden fra episentrum, berggrunnens oppbygning og lignende Richters skala. Richters skala benyttes av seismologer for å måle styrken på jordskjelvet, det vil si hvor mye energi som frigøres. Skalaen er logaritmisk der en økning med 1 trinn tilsvarer 32 ganger større energimengde og 10 ganger større jordbevegelse. Et jordskjelv med styrke 6,0 er således cirka 1 000 ganger kraftigere (32· 32) og med 100 ganger større bevegelser enn et skjelv med styrke 4,0. Den frigjorte energimengden i jordskjelvet i Chile i 1960 tilsvarte styrken i en million Hiroshima-bomber. Sannsynligvis kan "vanlige" jordskjelv ikke bli stort kraftigere enn det i Chile. Momentmagnitudeskalaen. Momentmagnitudeskalaen er en mer moderne skala, og som seismologene benytter i dag. Denne målemetoden ble utviklet i 1979 og erstattet Richters skala.[1]Magnitudemålet forkortes "MW". Mercalliskalaen. Mercalliskalaen var den vanligste skalaen for jordskjelv fram til Richterskalaen kom i 1935. Den har 12 nivåer og er ikke et mål på den utløste energimengden, men beskriver skjelvets "intensitet" ut fra skadene det forårsaker på mennesker, dyr og bygninger. En noe modifisert utgave kjent som "Mercallis modifiserte intensitetskala" er fortsatt i bruk i noen land i dag. Shindoskalaen. Shindoskalaen er en japansk skala som på samme måte som Mercalliskalan måler skjelvets styrke ved et spesifikt punkt på jordoverflaten. Resultatet varierer altså med måleplassen, og måleskalaer av denne typen er som regel av større interesse i et jordskjelvrammet område enn for eksempel Richterskalaen som kun beskriver hvor kraftig jordskjelvet var i sitt sentrum, uansett hvor dypt og i hvilken type av berggrunn det lå. Europeisk makroseismisk skala. Den europeiske makroseismiske skalaen er en skala som brukes som utgangspunkt for å vurdere intensiteten til jordskjelv. Skalaen ble siste gang oppdatert i 1998 og blir angitt med forkortelsen EMS98. EMS98 er delt inn i 12 trinn hvor romertall I angir den minste effekten og romertall XII angir den største effekten som med ord angir at skjelvet har hatt totalt ødeleggende effekt. Skadevirkninger. Rundt om i verden registreres det hvert år flere millioner seismiske forstyrrelser, altså jordskjelv. Flesteparten av dem er imidlertid så svake at de bara registreras med seismografer. For at mennesker skal kjenne dem må skjelvet har en styrke på Richterskalaen som minst overstiger 3,0. For at omfattende skader skal skje vil skjelvet måtte ha en styrke på minst 6,0. Kraftigere skjelv med styrke på minst 8,0 forekommer bare en eller et par ganger i året. Mega-thrust jordskjelv med styrke opp mot 9,0 eller høyere forekommer i gjennomsnitt bare en gang på 20 år. Om store jordskjelv (over 7,0 på Richterskalaen) inntreffer i tettbefolkede områder blir følgene ofte katastrofale. Et kraftig jordskjelv har potensial til å jevne millionbyer med jorden og kreve utallige menneskeliv. I det siste seklet alene har milliontalls mennesker omkommet i forbindelse med jordskjelv. Det er imidlertid ikke skjelvet i seg selv som tar liv, det er de sekundære effektene – sammenraste hus, broer med mer, jordskred, demningsbrudd, brann et cetera. Selv et kraftig jordskjelv under havet, såkalt havskjelv, langt fra bebyggelse kan forårsake store katastrofer når veldige tsunamier dannes. Dette ble sist vist av jordskjelvet i Indiahavet i jula 2004. Nesten samtlige av de mellom 250 000 og 300 000 omkomne ble drept av tsunamien. I tillegg til jordskjelvets styrke spiller flere faktorer inn på hvor stor skade skjelvet forårsaker. Blant dem spiller framfor alt bygningskonstruksjonenes utforming og de lokale geologiske forholdene stor rolle. Et byggverks form har stor betydning, for eksempel er en L-formet bygning mer utsatt en et punkthus. Ju grunnere episentrum ligger desto større er potensialet for ødeleggelse. For byggverk sier styrken på Richterskalaen veldig lite om hvilke krefter bygninger utsettes for, for slike målinger er shindo- eller Mercalliskalaen bedre. Kreftene er avhengig av jordskjelvets dyp, avstand til jordskjelvet, lokale geologiske forhold med mer. For dimensjonering av hus, dammer og andra konstruksjoner benyttes den horisontale G-kraften. Denna bestemmes vanligvis gjennom målinger på stedet. Et område som kan utsettes for store G-krefter ved relativt ubetydelige jordskjelv er Mexico by. Dette beror hovedsakelig på at byen er grunnlagt på store leireforekomster som forsterker svingningene ved et jordskjelv. Det er uvanlig at underjordiske fasiliteter, som tunneler, gruver og tunnelbaner tar skade av jordskjelv. Effekter av jordskjelv. a> i 1755. En tsunami skyller over skipene i havnen. Rystelser og sprekker i bakken. Rystelser og sprekker i bakken er de vanligste effektene av et jordskjelv, og resulterer i mer eller mindre omfattende skader på bygninger og andra konstruksjoner. Størrelsen på lokale skader avhenger av det komplekse samspillet mellom jordskjelvets styrke, avstanden fra episentrum, og lokale geologiske og geomorfologiske forhold som kan forsterke eller redusere bølgepropagering. Spesielle lokale geologiske, geomorfologiske og geostrukturelle egenskaper kan føre til omfattende rystelser på jordoverflaten selv om jordskjelvet i seg selv har lav intensitet på rystelsene. Dette fenomenet kalles lokal forsterkning og skyldes hovedsakelig at de seismiske bevegelsene overføres fra dyptliggende, hard jord til løsere jord lenger oppe og at geometrien på avleiringene kan fokusere den seismiske energien. Sprekker i bakken er synlige brudd og forskyvninger på jordoverflaten langs en forkastning. Disse sprekkene kan være i størrelsesorden flera meter ved store jordskjelv. Sprekker i bakken er en stor risiko for konstruksjoner som dammer, broer og kjernekraftverk. Det er derfor nødvendig med nøye kartlegging av forkastninger i grunnen i jordskjelvutsatte områder før slike sensitive byggverk reises. Jordskred og laviner. Jordskred er en stor geologisk risiko ettersom de kan inntreffe hvor som helst i verden. Alvorlige stormer, jordskjelv, vulkansk aktivitet, bølgeerosjon og skogbranner kan svekke skråninger og utløse jordskred. Jordskred kan være farlige for redningspersonell etter at de har intruffet Brann. Branner kan oppstå etter et jordskjelv gjennom skader på strømnettet eller gassledninger. Vannrør kan skades eller brytes og vanskeliggjøre slukningsarbeidet. Ved jordskjelvet i San Francisco 1906 døde flere mennesker av de påfølgende brannene enn av selve jordskjelvet. Dette skjelvet var den årsak til den til da største urbane storbrannen, og som i ettertid i fredstid kun har blitt overgått i størrelse av brannene etter Kanto-jordskjelvet i 1923. Majoriteten av de som dør i jordskjelvkatastrofer omkommer i brannene som oppstår. Jordlikvifaksjon. Likvifaksjon inntreffer når vannmettet kornete materiale, som for eksempel sand, mister sin substans og går fra fast til flytende form. Slike endringer kan utløses av vibrasjoner. Likvifaksjon kan få konstruksjoner som bygninger eller broer til å begynne å sige eller synke ned i den flytende grunnen. Dette kan være en ødeleggende bivirkning av jordskjelv. Ved langfredagsjordskjelvet i Alaska i 1964 sak mange bygninger ned i jorden på grunn av jordlikvifikasjon og jordskred og kollapset så etter hvert. Tsunami. Tsunamien som rammet Asia i 2004 Tsunamer er havbølger med lang bølgelengde og lang periode som oppstår når et stort volum vann plutselig settes i bevegelse. På åpent hav kan avstanden mellom bølgetopper være over 100 kilometer, og perioden kan variere mellom 5 minutter opp til en time. Tsunamier kan bevege seg med en hastighet på 600 - 800 km/t, avhengig av hvor dypt det er. Store bølger som dannes ved et jordskjelv eller et jordskred under vann kan skylle over nærliggende kystområder i løpet av minutter. Tsunamier kan også bevege seg hundretalls mil over åpent hav og ødelegge kystområder flere timer etter jordskjelvet som utløste den Vanligvis utløser jordskjelv ved subduksjonssoner ingen tsunami om de har magnitude lavere enn 7,5 på Richterskalaen. Oversvømmelse. En oversvømmelse inntreffer når vann skyller over et område. Oversvømmelser skyldes vanligvis at volumet vann i et vassdrag som en sjø eller elv overskrider kapasiteten for å ta unna vann. Dette tvinger en del av vannmengden til å ta nærliggende lave landområder i bruk for å ta det unna. Oversvømmelser kan også være bivirkninger av jordskjelv om dammer skades. Jordskjelv kan også forårsake jordskred som sperrer elveløp og dermed kan medføre oversvømmelser oppstrøms, og også nedstrøms når rasmassene skylles bort og elven renner inn i sitt vanlige løp igjen. I sjøen Sarez i Tajikistan ble det i 1911 dannet en dam av et jordskjelv med en styrke på 6,5-7,0. Om denne dammen skulle rase i et nytt jordskjelv vil omkring 5 millioner mennesker bli hjemløse i oversvømmelser nedstrøms. Store jordskjelv. Jordskjelvet i Shaanxi 1556 var et av de mest ødeleggende jordskjelv nedtegnet i historiebøkene. 23. januar 1556 mistet mer enn mennesker livet i Shaanxi-provinsen i Kina Kina ble også rammet av et kraftig jordskjelv i 1976. Etter jordskjelvet i Tangshan ble dødstallet anslått til mellom og, og det regnes for å være det største jordskjelvet i det 20. århundre med tanke på dødstall. Det største jordskjelvet som er målt på en seismograf nådde en styrke på 9,5 og inntraff den 22. mai 1960 med episenter i nærheten av Cañete, Chile. Energien som ble frigjort var omtrent det dobbelte av den nest kraftigste jordskjelvet, langfredagsjordskjelvet i Alaska, som hadde episenter i Prince William Sound, Alaska De ti største registrerte jordskjelvene har alle vært megathrust jordskjelv, men av disse ti er det bare Jordskjelvet i Indiahavet 2004 som også havner på topplistene over antall omkomne. Jordskjelv i Norden. Med unntak av Island ligger alle landene i Norden langt fra grensen mellom noen kontinentalplater der de store skjelvene intreffar. Det inntreffer likevel dusinvis jordskjelv her hvert år, men flesteparten av dem er så svake at de kun registreres av seismografer. Det største historisk kjente skjelvet i Norden inntraff på slutten av 1700-tallet på grensen mellom Norge og Sverige i nærheten av Bodø. Skjelvet som kunne merkes så langt unna som Stockholm har på basis av historiske kilder blitt anslått til en styrke på cirka 6,0-6,5. Norge. I Norge ble det registrert et større jordskjelv på Helgeland den 31. august 1819. Styrken må ha ligget like under 6, noe som gjør det til det største kjente jordskjelvet i Norge frem til 2008. Det var også et skjelv sør for Oslo 23. oktober 1904. Man har funnet ut at dette skjelvet hadde en styrke på 5,4 på Richters skala, og ble merket i store deler av Sør-Skandinavia og Nord-Europa. Ingen omkom under skjelvet, men det ble konstatert en god del skader på bygninger. Den 21. februar 2008 hadde Svalbard et jordskjelv som NORSAR registrerte med en styrke på 6,2 på Richters skala i Storfjorden. Episenteret lå ved Billefjorden. Dette var det kraftigste jordskjelvet på norsk sokkel i moderne tid og det er aldri tidligere målt et så kraftig skjelv i Norge. Sverige. I Sverige inntreffer cirka et skjelv per år med en styrke over 3,0 og cirka ti med styrke 2,0 - 3,0. I Sverige er de mest frekvente områdene for jordskjelv Vestkysten og Norrlandskysten. Kosteröskalvet/Osloskjelvet 23. oktober 1904 er det største i Sverige i moderne tid med en styrke mellom 5,4 - 6. Den 15. juni 1985 var det et skjelv med episentrum utenfor Halmstad som målte 4,6 på Richterskalan, det kraftigste siden skjelvet i 1904. Den 14. juli 1986 ble Sørsverige rammet av et skjelv som målte styrke 4,5 og hadde sitt episentrum i ikke langt fra av Skövde. Finland. Finland er blant verdens roligste områder sett fra et seismisk ståsted. De fleste skjelvene er for små til å merkes, det kan gå 20-30 år mellom hver gang at skjelv her når styrker som kan oppfattes av mennesker. Det kraftigste skjelvet i Finland inntraff i Österbotten 22. juni 1626. Skjelvet hadde sannsynligvis en styrke på mellom 4 og 5. Danmark. Jordskjelv som er så kraftige at de kan merkes er ganske sjeldne i Danmark, men små skjelv forekommer jevnlig. De mest jordskjelvsaktive områdene i Danmark er Thy, Læsø og Nordsjælland. Jordskjelv forekommer ikke i den sørvestlige del av Danmark. Geologiprofessor Jens Morten Hansen har dokumentert at Læsø roterte om sin egen akse og sank i havet for ca. år siden i bronsealderen, formodentlig under et jordskjelv på 7-8 på richterskalaen. Læsø gjenoppstod for høyst år siden. Hansen mente at det siden den gang har vært kraftige jordskjelv gjennomsnitlig en gang hvert 300-400 år. Han hevdet også at atomkraftverket Barsebäck er feilplassert, og at det ville ha vært ulovlig i USA å plassere et atomkraftverk i en tilsvarende risikosone. Et jordskjelv i Danmark fra 1073 er veldokumentert, bl.a. i "Scriptores rerum Danicarum". Den 15. juni 1985 rammet et jordskjelv med styrke 4,5 på richterskalaen det nordøstlige Sjælland og Sydsverige. Episenter var i havet nord for Gilleleje. Den 19. februar 2010 kl. 22:08:56 inntraff et jordskjelv i en dybde av ca. 10 km under epicentret i Nordsjøen ca. 45 km vest for Lyngby i Thy. Rystelsene nådde land et minutt senere. Skjelvet målte 4,7 på richterskalaen. Høyrisikoområder for fremtidige storskjelv. Cirka 3 milliarder mennesker lever i områder som potensielt kan rammes av kraftige jordskjelv. Risikoen for fremtidige katastrofer med i verste fall millioner av dødsoffer øker siden byene i u-landene vokser eksplosjonsartet. Blant storbyer i fattigere områder som løper stor risiko for å rammes av svært kraftige skjelv (minst 8,0) kan nevnes Teheran, Delhi, Lahore, Mexico by, Jakarta, Bombay, Manila og Lima. Kina har historisk sett blitt rammet av flere jordskjelvkatastrofer enn noe annet land og kommer til å rammes igjen. På bare 12 år (1920 til 1932) omkom nesten en halv million kinesere som følge av jordskjelv og i 1976 omkom minst, kanskje så mange som når millionbyen Tangshan ble lagt i grus. Så sent som i 1976 bodde fortsatt mange flere på landsbygda enn i dagens Kina. Seismologer mener likevel at selv om risikoen definitivt er til stede for storbyer som Peking, Shanghai, Chongqing og flere er den ikke like stor som for byene nevnt i avsnittet over. Selv storbyer i den rike delen av verden ligger i høyrisikoområder, for eksempel Tokyo, Osaka og Los Angeles. Andre storbyer i i-land som kan nevnes er San Francisco, Napoli, Nagoya og Aten. Flertallet av disse har tidligere blitt utsatt for større jordskjelv og kommer før eller siden til å rammes igjen. Like utenfor USAs nordvestre kyst ligger en subduksjonssone der Stillehavsplaten tvinges inn under den Nordamerikanske platen og synker ned mot mantelen. Seismologer er overbeviste om at det bare er et spørsmål om tid før området rammes av et jordskjelv av samme styrke som jordskjelvet i Det indiske hav i 2004 eller enda kraftigere. Et slikt skjelv kan i verste fall danne en opp til 30 meter høy tsunami som kan skape store ødeleggelser langs hele kysten fra nord i California opp til Vancouver i sør i Canada. Andra høyrisikoområder for fremtidige tsunamier er Det indiska hav (spesielt en drøyt 100 mil lang strekning sør for episentret til skjelvet 26. desember 2004), den øvrige Stillehavsregionen og det østre Middelhavsområdet. Jordskjelvvarsler. Det er nå flere lovende overvåkningssystemer for seismisk aktivitet som i framtiden kanskje vil kunne forutsi jordskjelv med større presisjon. Siden ingen institusjoner har dette som sitt ansvar begrenses idag innsatsen vanligvis til at forskningsinstitusjoner i etterkant av skjelv forsøker å analysere hva som foregikk i tiden før jordskjelvene. Små forskjelv, såkalte mikroskjelv som inntreffer ved episentrum før et større skjelv, har ofte vist seg å komme i forkant av større skjelv. For eksempel kunne to skjelv sør på Island i juni 2000 forutsis på denne måten med en spenningsanalysemetode utviklet av FOA. 8 timer før det andre skjelvet (magnitude 6,5) fikk sivilforsvaret en varsling. Alle skjelv på Island med styrke over 5 i perioden 1990-2005 har vist seg å etterfølge mikroskjelv, og sannsynligheten for falsk alarm har vist seg å være liten. Svermer av mikroskjelv opptrer ofte årene før større skjelv ved episentrum og aktiviteten øker i tiden for hovedskjelvet. Et problem er at flertallet av seismografene har for lav deteksjonsgrense til å kunne registrere disse skjelvene (magnitud <1). Også før det store skjelvet i Indonesia andre juledag 2004 ble det registrert flere mikroskjelv. Elektromagnetiske fenomener kan opptre i noen uker, dager, eller timer før et jordskjelv. Før det store jordskjelvet i Kobe 1995 kunne det observeres et lys i noen timer før. I California har er det observert lavfrekvente elektromagnetiske forstyrrelser før skjelv. I USA planlegges en kontinuerlig elektromagnetisk overvåkning ved hjelp av satellitter. Lund (Kristiansand). Lund (Lundsiden) er en bydel i Kristiansand. Den ligger øst for bykjernen og Otra og er med sine 9 782 innbyggere (1. januar 2004) den nest mest folkerike bydelen i Kristiansand etter Vågsbygd. Området tilhørte tidligere Oddernes kommune. 14. juni 1921 ble de første 2,75 km² av Lund overført til Kristiansand og 1. januar 1965 ble ble også resten av Lund en del av Kristiansand ved kommunesammenslåing. Navnet Oddernes eller Utrunes er utledet fra «neset med oter». Det gamle kommunenavnet kommer altså fra neset mellom Prestvika i elva som kaltes Torridalselva (Otra) og Marvika ved Topdalsfjorden. I dag er Kuholmen det viktigste navnet i dette området. Mens den tidligere Oddernes kommune omgav Kristiansand på tre sider, stammer altså kommunenavnet fra Lundsiden. Lund i tidlige tider. På Lund er det funnet spor av mennesker helt tilbake til eldre jernalder, gjennom vikingtid og frem til tidlig middelalder forskjellige steder. Her har vært bosetting siden steinalderen. I vikingtida fantes en stormannsgård her. Runesteinen ved Oddernes kirke gir en forbindelse til denne gården. Et stort felt med gravhauger som tidligere fantes syd og vest for kirka, kan også settes i forbindelse med denne gården. 1400-tall. På 1400-tallet var det tre store gårder på Lund. De hette Odde, Ellesie og Møglestue. Disse tre var igjen delt i fem skattegårder. Navnet Odde har igjen gitt navnet til den delen av Lund som kalles Oddemarka. Navnet har derimot ingenting med navnet Oddernes å gjøre. I 1492 kom det inn røvere fra sjøen og angrep Lundsiden. Dette er nevnt i to brev som ligger i Riksarkivet. Brevene beskriver at angrepet foregikk med mye vold mot både kvinner og menn og at det var drepte på begge sider. Også prestegården ble plyndret. Man vet ikke hvem røverne var, men høvedsmannen deres het Per Syvertsen. Navnet kan tyde på at han og mannskapene hans kom fra Norge eller fra Danmark. Før Kristiansand ble grunnlagt, var Lahelle og Vige på Lundsiden (ved siden av Flekkerøy) de viktigste havnene i distriktet. 1600-tall. I 1635 eksproprierte kong Christian IV gårdene Møglestue, Ellesie og Odde på Lund. Lensherren, Palle Rosenkranz som til da hadde vært bosatt på Nedenes måtte flytte til Oddernes og reise en standsmesig kongsgård. Palle Rosenkrantz var en høyadelig danske, av den fornemme Rosenkrantz-ætten. Han administrerte området som den gang ble kalt Agdesiden på vegne av kongen. Odderneshalvøya ble ved ekspropriasjonen delt i to: En del som tilhørte kongsgården og en som tilhørte prestegården. Dermed kom navnet Kongsgård inn i området. 1700-tall. I 1790-årene ble eiendommene som tilhørte kongsgården og prestegården delt opp i løkker for byens kjøpmenn og embetsmenn. Det er fra denne tiden navnene Freyasdal, Valhalla, Lovisenlund, Marienlyst, Gimle, Grethesminde, Cathrineborg stammer. Liste over jordskjelv. Nedenfor er en liste over jordskjelv som har vært svært kraftige eller forårsaket store menneskelige eller materielle tap. Styrken er angitt i forhold til Richters skala som ble utviklet av Charles Francis Richter i 1935. Den angitte styrken før den tid er altså en verdi man har regnet seg ut til i etterkant, og er derfor ikke helt sikker. ¹ Oppdateres fortløpende; tusenvis er fremdeles savnet. Se også. Jordskjelv Alexander Ødegaard. Alexander Ødegaard (født 13. september 1980 på Voss) er en norsk fotballspiller som spiller for den norske 3.divisjons klubben Førde. Fra 2006 og ut 2010-sesongen spilte han for Viking i Tippeligaen. Han har i tillegg tidligere spilt for klubbene Førde, Sogndal og Rosenborg. Klubblag. Ødegaard vokste opp i Førde og spilte på juniorlaget til Førde og senere på A-laget. Sommeren 1999 gikk Ødegaard til klubben Sogndal. Det første året for Sogndal skåret han to mål i debuten mot Hønefoss på Fosshaugane. I opprykksesongen 2000 satt Ødegaard inn ti seriemål og ett cupmål, i 2001 åtte seriemål og to cupmål, i 2002 tre seriemål og i 2003 syv seriemål og seks cupmål. Sesongen 2004 skulle derimot bli et mareritt for klubben, men på tross av klubbens manglende uttelling gjorde Ødegaard det bra. Han skåret hele 15 mål og vant Kniksenprisen. De to andre nominerte spillerne i denne kategorien var Rosenborgspilleren Frode Johnsen og Branns skotske spiller Robbie Winters. I 2004 forlengte Ødegaard også kontrakten ut 2007, men Ødegaard ble likevel solgt til Rosenborg 28. desember 2004. Han ble kjøpt for hele 10 millioner kroner og fikk en kontrakt som skulle vare i tre år. Dessverre for både Ødegaard og Rosenborg ble han kun i én sesong. Den 28. desember 2005 ble angrepsspilleren klar for Viking FK. Alexander Ødegaard var da den dyreste spilleren Viking noen gang har kjøpt. Han skåret tre mål for Viking den første sesongen (2006), og det var i underkant av hva spilleren og klubben hadde forventet. Grunnen var delvis at Ødegaard var ute med knekt fot og delvis at laget samlet sett ikke presterte godt. I januar 2011 signerte Ødegaard en 2,5 års kontrakt med den franske klubben Metz. 1 August 2012 vende Ødegaard hjem til sin ungdomsklubb Førde. Han signerte en 2,5 års kontrakt med Førde. Landslag. Alexander Ødegaard har spilt på aldersbestemte landslag siden 1996, da han spilte på G15-laget. I februar 2004 debuterte han på A-landslaget, og har spilt fire A-landskamper og scoret ett mål. Dirch Passer. Dirch Hartvig Passer (født 18. mai 1926 på Østerbro i København, død 3. september 1980 i København) var en populær dansk skuespiller og en foregangsmann både for den danske folkelige stand-up-komikken og som crazy-komiker med typisk understatement-humor. I årene 1955–1962 opptrådte han i komikerduoen "Kellerdirk Bros" sammen med Kjeld Petersen, og dette bidro til å befeste hans posisjon som en av Danmarks mest populære revystjerner. Dirch Passer medvirket også i en lang rekke danske filmer. Passer ble 4. mars 1950 gift med skuespillerkollegaen Sigrid Horne-Rasmussen. Paret fikk en datter. I mai 1956 ble de separert, og i 1959 fikk de innvilget skilsmisse. Etter et forhold med sangerinnen Inge Østergaard ble han sammen med skuespillerinnen Judy Gringer, som han møtte på ABC Teatret. De levde i samboerskap til 1963. Samme år flyttet Passer sammen med reklametegneren Hanne Bjerre Pedersen. De fikk en datter i 1966 og giftet seg i 1970. Også dette ekteskapet endte i skilsmisse, i 1976. Passer flyttet samme år sammen med Bente Askjær. Den 3. september 1980 opptrådte Passer på Tivolirevyen, mens samboeren satt i sufflørboksen. Under forestillingen falt han om, og han ble erklært død kort tid etter. Kvelden før hadde han hatt et illebefinnende på scenen, og da han falt om siste gang, trodde publikum først at det var en spøk av den typen Dirch Passer gjerne kom med. Da han døde, hadde Passer levd med et enormt arbeidspress i flere år, og hadde også et stort alkoholkonsum. Passers to søstre Kirsten og Marchen er også skuespillere. Immunforsvar. Immunforsvaret, eller immunsystemet, er en organismes forsvar mot biologiske fremmedlegemer. Alle organismer har en form for immunforsvar, måten det fungerer på kan variere sterkt. For mennesket – og de fleste andre pattedyr – er immunforsvaret delt opp i en ytre og en indre del. Det indre forsvaret deles opp i to deler, det uspesifikke og det spesifikke immunsystemet. Ytre forsvar. Det ytre forsvaret består av huden, slimhinnene og andre organer (som for eksempel magesekken). Så lenge huden er «tett», er det lite som kan trenge gjennom den. Men åpne sår kan føre til infeksjoner, som igjen kan føre til alvorlige sykdommer. På samme måte vil flimmerhårene i slimhinnene i nesen og i halsen fange opp eventuelle fremmedlegemer, og om de skulle klare å komme seg forbi vil syren i magesekken ta livet av det aller meste. Øyet og slimhinnene inneholder enzymer som dreper både viruspartikler og bakterier (for eksempel lysozymer). Indre forsvar. Om fremmedlegemene allikevel skulle klare å ta seg forbi det ytre imunforsvaret, vil det indre forsvaret – de hvite blodcellene – gå til angrep. Disse vil prøve å drepe fremmedlegemene ved enten å «spise dem», eller ved å «sprøyte med» antistoffer. Det siste skjer imidlertid bare hvis kroppen har vært utsatt for sykdommen tidligere; cellene «lærer» hvilke antistoffer som fungerer mot hver enkelt sykdom, slik at de er forberedt neste gang kroppen blir utsatt for et angrep av den samme sykdommen. Det indre immunforsvaret deles inn i to deler, det medfødte og det ervervede. Den medfødte delen er mer eller mindre felles for alle dyr, den ervervede derimot finnes kun hos høyerestående virveldyr, altså ikke hos for eksempel insekter. Det medfødte immunforsvaret. I alle tilfeller der patogener entrer kroppen vil et fungerende medfødt immunforsvar øyeblikkelig angripe disse. Dette er «første forsvarslinje» i krigen mot smittsomme sykdommer. I tillegg til det ytre immunforsvaret består den medfødte immuniteten av molekyler som kjenner igjen og skader ikke-egne partikler, og fagocyttene. Fagocyttene dannes i benmargen fra stamceller og vil differensieres til makrofager, monocytter, og nøytrofile granulocytter. Disse cellene kjenner igjen ikke-egne celler og også egne celler det er noe galt med (NK-celler, «natural killer»-cells), for eksempel virusinfiserte celler og kreftceller og angriper disse. Den vanligste måten disse cellene angriper på er ved fagocytose, det vil si at de svelger fremmede partikler og bryter de ned med degraderende enzymer inne i lysosomblærer i cytoplasmaen. Noen av disse cellene tar vare på noen spesielle molekyler fra overflaten av patogenet. Det kan være proteiner eller karbohydratstrukturer. Disse molekylene fraktes til overflaten og presenteres for den andre delen av immunsystemet, det ervervede. Selvhjelp. I mange tilfeller kan immunforsvaret få store problemer med å hanskes med sykdommen(e) som angriper. Da kan det bli aktuelt å tilføre kroppen et antibiotikum (jfg. antibiotika), en type medisin som dreper mikroorganismer. Antibiotika hjelper imidlertid kun mot bakterieinfeksjoner, og har ingen virkning på sykdommer som er forårsaket av virus, som for eksempel viruset HIV som fører til AIDS. Når kroppen angriper seg selv. Noen ganger kan det imidlertid skje at immunforsvaret går til angrep på kroppens egne celler. Det er dette som skjer når mennesker får såkalte autoimmune sykdommer, som for eksempel diabetes (sukkersyke) og revmatisme. Man er ikke helt sikker på årsaken til dette, men man tror at slike situasjoner oppstår når antallet T-celler (en type hvite blodceller) når en viss nedre grense. Når kroppen oppdager at den har for få T-celler, begynner den å produsere kopier av de få cellene som er igjen, en såkalt «homostatisk produksjon». Disse nye T-cellene mangler imidlertid «hukommelse», og klarer ikke å skille mellom kroppens eget vev og eventuelle fremmedelementer. Resistens. I enkelte tilfeller kan bakterier utvikle resistens mot visse typer antibiotika; bakteriene blir motstandsdyktige. Resultatet blir at antibiotikumet har liten, eller ingen, effekt mot den aktuelle bakterien. Det er med andre ord ikke "kroppen" som blir resistent mot antibiotika, men bakteriene "i" kroppen som blir resistente. For å unngå at resistens oppstår, bør man forsikre seg om at det antibiotikumet med best effekt mot den aktuelle infeksjonen tilføres kroppen til rett tid, i tillegg til at pasienten fullfører hele antibiotikakuren. Tidslinje over Russlands historie. Russlands historie strekker seg godt over 1100 år tilbake. Her følger en kort oversikt. Se også liste over Russlands monarker. Samveldet av uavhengige stater. Flagget til Samveldet av Uavhengige Stater (SUS) Samveldet av uavhengige stater (SUS) (russisk: Содружество Независимых Государств (СНГ) – "Sodruzhestvo Nezavisimykh Gosudarstv") er en konføderasjon eller allianse som består av elleve av de tidligere 15 statene som utgjorde Sovjetunionen. Landene som ikke er med, er de tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen, og Georgia som meldte seg ut av SUS i 2009. Hovedkvarteret ligger i Minsk i Hviterussland. Dannelsen av SUS signaliserte oppløsningen av Sovjetunionen. Historie. Samveldet av uavhengige stater ble grunnlagt 8. desember 1991 av Russland, Ukraina og Hviterussland da lederne for de tre landene, Boris Jeltsin, Leonid Kravtsjuk og Stanislav Sjusjkevitsj, møttes i Białowieżaskogen nord for Brest i Hviterussland og signerte Minsk-avtalen. Avtalen oppløste Sovjetunionen og etablerte et nytt forbund uten sentral politisk ledelse. Det ble samtidig uttalt at den nye organisasjonen skulle være åpen for alle de tidligere Sovjetrepublikkene, såvel som alle andre nasjoner som delte samme mål. SUS' statutter oppgir at alle medlemsstater er suverene og selvstendige stater og avskaffer derved Sovjetunionen. Den 21. desember 1991 gikk ytterligere åtte tidligere Sovjetrepublikker, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan med i SUS. Avtalen ble signert i Alma Ata i Kasakhstan og de nye medlemsstatene ble retroaktivt regnet som grunnleggere av SUS på lik linje med Russland, Ukraina og Hviterussland. Med dette hadde organisasjonen 11 medlemsstater. Den 26. desember samme år ble beslutningen bekreftet ved at Sovjetunionens øverste sovjet fattet tilsvarende vedtak, Sovjetunionen skulle formelt oppløses ved nyttårsslaget 1991/1992. Georgia ble med to år senere, den 3. desember 1993. De tre baltiske landene, Estland, Latvia og Litauen, som hadde fått forlate Sovjetunionen allerede i september 1991, ble ikke med i SUS og valgte istedet å søke medlemskap i Det europeiske fellesskap. Medlemsstater. Opprettelsesavtalen forble det viktigste konstitusjonsdokumentet til SUS fram til januar 1993, da SUS-charteret (russisk: Устав "Ustav") ble vedtatt. Charteret formaliserte begrepet medlemskap, et medlemsland er definert som et land som ratifiserer SUS-charteret (2. seksjon, artikkel 7). Turkmenistan har ikke ratifisert charteret og skiftet status til å være tilknyttet medlem 26. august 2005 for å være i samsvar med sin FN-anerkjente internasjonale nøytralite status. Selv om Ukraina var en av de tre opprunnelige grunnleggerne og ratifiserte opprettelsesavtalen i desember 1991 valgte Ukraina å "ikke" ratifisere SUS-charteret da landet er uenig i at Russland er den eneste lovlige etterfølger av Sovjetunionen. Dermed anser det ikke seg selv som medlem av SUS. Det fellesøkonomiske rom. Det har vært avholdt diskusjoner om å opprette et «fellesøkonomisk rom» for Russland, Ukraina, Hviterussland og Kasakhstan. En intensjonsavtale om å danne et slikt område ble signert 23. februar 2003, hvor det ble avtalt at hovedkvarteret skal ligge i Kiev. Tanken er at andre land skal ha mulighet for å slutte seg til området på et senere stadium. Parlamentet i Ukraina, Verkhovna Rada, stemte i mai 2003 for å slutte seg til det fellesøkonomiske rom (266 stemmer for, 51 stemmer mot). Dildo. En dildo er et fallos-formet sexhjelpemiddel beregnet for onani eller seksuelt samkvem. Det er uenighet rundt den presise definisjonen av en dildo. Stort sett defineres det som en ikke-vibrerende innretning som ligner en penis i form, størrelse og generelt utseende. Noen inkluderer også vibrerende innretninger, såkalte vibratorer, i denne definisjonen. Andre utelukker penisproteser. Noen inkluderer fallos-formede gjenstander med det klare formål å penetrere kroppsåpninger, selv om de ikke ligner en penis. Historie. Dildoer har vært brukt av mennesker i svært lang tid. Man vet ikke nøyaktig hvor lenge, men det er funnet spor som tyder på at de i hvert fall var i bruk for 2000 år siden. Dildoer er også nevnt i Bibelen. Det er funnet steindildoer under arkeologiske utgravninger, og dildoer i en eller annen form har sannsynligvis vært brukt gjennom hele menneskehetens historie. Etymologi. Ordet «dildo» kommer muligens fra det italienske «diletto», som betyr «nytelse». En annen mulig opprinnelse for ordet er ordene «Dil Doul», som betyr en erigert penis. Dette uttrykket er brukt i den gamle sangen «The Maids Complaint for want of a Dil Doul», som var en del av biblioteket til Samuel Pepys. Materialer. thumb Tidlige dildoer var laget av stein, tre, lær, voks, eller keramikk. Av disse er lærdildoer med hardt pakket bomullsfyll fremdeles i bruk av enkelte. Gummidildoer, som regel støpt rundt en stålfjær for å gjøre dem stivere, ble tilgjengelige i 1940-årene. Disse var forbundet med fare for alvorlige skader når gummien til slutt sprakk. Senere kom dildoer laget av PVC, som er det mest vanlige materialet i billige dildoer i dag. Det blir også laget dildoer i forkrommet stål, som blir brukt av enkelte, spesielt i BDSM-miljøer. Disse er ikke fleksible, og er derfor ikke særlig komfortable i bruk. I 1990-årene ble silikondildoer mer populære, og denne trenden har økt ettersom prisene har gått ned. Silikon er lettere å holde rent og har ikke den karakteristiske plastlukten PVC har. Da de først ble introdusert var de dyre, men har etter hvert blitt rimeligere. Silikon holder godt på kroppsvarme og leder vibrasjoner godt, noe som gjør silikondildoer godt egnet for bruk sammen med en vibrator. Silikon er også et materiale av høy kvalitet som kan steriliseres ved koking eller bleking. Mer nylig har det kommet dildoer av borsilikatglass (Pyrex) på markedet. Disse er dyre og ikke fleksible, men en del bruker dem delvis fordi de kan varmes til kroppstemperatur i varmt vann, og steriliseres ved koking. Et annet nyere dildomateriale er Cyberskin, et materiale som er laget for å se ut som og føles som menneskehud. Mange mener at Cyberskin føles ganske realistisk, men det er et porøst materiale som ikke kan steriliseres. Det blir ofte klebrig etter å ha blitt vasket, og er betydelig mer ømfintlig enn silikon. Dildoer av PVC og Jelly har vært mye diskutert, spesielt rundt helsefare da enkelte inneholder ftalater, et mykgjøringsmidler som tilsettes mange plaststoffer. Ftalater kan komme inn i kroppen gjennom slimhinner i munnen, vagina eller anus, og blir forbundet med fare for kreft og fødselsdefekter. Eksperter og forskere strides om hvorvidt det i det hele tatt er noe helsefare rundt normal bruk av sexleketøy som inneholder stoffet. Produkter av PVC og Jelly bør ikke kokes men rengjøres med rensegelé for sexleketøy i tillegg til mildt såpevann. Silikondildoer og silikonbaserte glidemidler er kompatible når silikonen i dildoen er av høy kvalitet. De fleste leverandører opplyser om dette i produktinformasjonen. Et vannbasert glidemiddel går til alle typer dildoer, uansett materiale det er laget i. Porøse materialer suger til seg fuktighet og fungerer mer optimalt med et glidemiddel. Utforming. Tradisjonelt er dildoer utformet som en menneskelig penis, med varierende grader av detaljer. Til tross for dette produseres det mange dildoer som ikke er laget for å realistisk gjenskape den mannlige anatomien, og dildoer kommer i mange forskjellige former. For eksempel kan de ligne gudinne-figurer eller delfiner, eller bare være praktiske kreasjoner som stimulerer kvinner bedre enn konvensjonelle utforminger. I Japan blir mange dildoer formet som tegneseriefigurer som for eksempel Hello Kitty for å unngå lover som forbyr salg av obskøne gjenstander. Bruksområder. Det mest vanlige bruksområdet for dildoer er vaginal og/eller anal penetrering. Dildoer har også en fetisjistisk verdi, og noen par bruker dem for eksempel ved å stryke dem over huden under forspill. Dildoer av passende størrelse kan også brukes som knebel, til oral penetrering eller en form for kunstig fellatio, eller til anal penetrering. Noen bruker dildoer som er designet spesielt for å stimulere G-punktet. Dildoer brukes av mennesker av begge kjønn og alle seksuelle orienteringer, alene eller sammen med andre. Varianter. En dildo som er laget for å penetrere anus og bli der en stund kalles en «butt-plugg» eller analplugg. Dildoer som brukes til gjentatt anal penetrering kalles som regel bare dildo. Det finnes "dobbeldildoer" både med skaft med forskjellig størrelse som peker i samme retning for samtidig vaginal og anal penetrering, og rette utgaver med to skaft som peker i motsatte retninger slik at to kvinner eller to menn, eller en kvinne og en mann kan dele den samme dildoen. Dildoer uten en utvidet ende eller andre måter å kontrollere dybden på bør ikke brukes analt, da de kan være vanskelig å få ut igjen. thumb Det finnes også dildoer som er utformet spesielt for å brukes i en sele, mest kjent som en «strap-on» dildo. Strap-on dildoer kan også være doble, for kvinner som vil oppleve vaginal penetrering samtidig som hun penetrerer en partner. Andre typer dildoer omfatter dildoer som er laget for å festes til ansiktet til en av partene, oppblåsbare dildoer, og dildoer med sugekopper på basen, slik at de kan festes til en glatt overflate. Variasjoner av seler til strap-on dildoer (utover å feste dem i lysken) omfatter lårseler (hovedsakelig brukt av kvinner som har sex med kvinner), ansiktsseler, og seler man kan feste til diverse møbler. Enkelte svært store dildoer er laget kun for visuelt inntrykk, og bør ikke brukes til penetrering. Helse og sikkerhet. Dildoer kan overføre seksuelt overførbare infeksjoner mellom brukere på samme måten som andre former for seksuell kontakt, og bør ikke deles mellom brukere dersom dette er en bekymring. Dette gjelder spesielt dildoer laget av porøse eller mikroporøse materialer som de fleste myke syntetiske materialer. Dildoer i stål eller glass kan steriliseres på flere forskjellige måter, og kan blant annet steriliseres ved koking eller vasking med et blekemiddel. Sistnevnte gjelder ikke alle silikondildoene da bleking også går utover fargen. En dildo bør ikke brukes av flere enn en person uten å steriliseres først. En måte å omgå dette problemet på er å bruke et kondom utenpå dildoen. Infeksjon. En infeksjon (fra latinsk "inficere", «besmitte») er en betegnelse på når bakterier, parasitter, virus o.l. trenger inn i en organisme og begynner å formere seg. Inntrengeren drar nytte av bærerens (organismens) ressurser for å formere seg, vanligvis på bærerens bekostning. Inntrengeren, eller patogenet, forstyrrer bærerens funksjoner, som kan føre til kroniske sår, koldbrann, og i verste fall død. Bærerens reaksjon på infeksjonen er betennelse, eller "inflammasjon". Det benyttes også medisiner mot infeksjoner. Eventuelle sykdommer som følge av dette, kalles infeksjonssykdommer. Det utvikles ofte flere variasjoner av en infeksjon hos en bærer, men de fleste er harmløse. Det finnes imidlertid tilfeller som har gitt kroniske skader eller ført til død. Farlige infeksjoner er vanligvis utløst av virus, ikke bakterier. Av de vanligste farlige virusinfeksjoner, finnes blant annet meslinger, hepatitt, herpes og infeksiøs mononukleose (kyssesyke). Bakterier kan forårsake kroniske infeksjoner hos personer med diabetes, personer med redusert immunforsvar og røykere. Diagnostisering. Det å diagnostisere en varig infeksjon er vanskelig i og med at det ikke finnes spesifikke tegn eller symptomer. Om der er mistanke om en infeksjon er blod, urin og sputum vanligvis det første som blir sjekket. Røntgen av brystet og analyser av avføringen benyttes også noen ganger for å finne infeksjonen. Om det er mistanke om hjerneinfeksjon er væske fra ryggmargen analysert. Hos unger med cyanose, rask pusting, dårlig blodsirkulasjon eller purpura øker sjansen for en alvorlig infeksjon veldig. Forløp. De fleste infeksjoner dør ut under betennelsen. Varige infeksjoner oppstår når organismen ikke klarer å rense kroppen for hovedinfeksjonen. Varige infeksjoner karakteriseres av langvarighet og tilbakefall hos bæreren. Enkelte virusinfeksjoner er umulige å bli kvitt når man først har fått det, blant andre herpes. Behandling. Vurdering av infeksjonen er viktig for å avgjøre strategier mot utvikling av sykdom. Infeksjonsforløpet kan blir brutt mange steder under utviklingen. God hygiene, rent miljø og gode helsekunnskaper er viktige faktorer i brytelsen av forløpet. Vaksinasjon er også en måte å avverge infeksjonssykdom på. Bakterieinfeksjoner er vanligvis behandlet med antibiotika. Hva slags antibiotika som benyttes og hvordan det injiseres avhenger av alvorlighet og type infeksjon. Alvorlige hjerneinfeksjoner behandles med intravenøs antibiotika. Noen ganger brukes flere antibiotikaer for å hindre at inntrengeren utvikler resistens og for å øke effekten. Antibiotikumet virker ved å sakne bakterieformeringen eller ved å drepe dem. Det finnes et mangfold av typer antibiotika, blant andre penicillin. Trondenes fort. Trondenes fort ligger på halvøya Trondenes i Vågsfjorden nord for Harstad. Fortet ble anlagt av tyskerne i 1943 og ble bestykket med fire av verdens største, landbaserte kanoner med kaliber 40,6 cm. Tre kanoner med samme, grove kaliber ble plassert på Batterie Dietl på Engeløya i Steigen kommune samt ved et anlegg i Frankrike. Alle de fire kanonene ved Trondenes fort er fortsatt på plass. En av kanonene er operativ i museumssammenheng. Batteriet på Trondenes fort er nevnt som et av 14 særskilt verneverdige forsvarshistoriske anlegg omtalt i Stortingsmelding 54 (1992–1993) om «Nasjonale festningsverk». Batteriet har som helhet stor verneverdi både i nasjonal og internasjonal målestokk. På området finnes også flere andre fortifikatoriske anlegg fra årene 1940 til 1945 i form av kanonstillinger, nærforsvarstillinger, bunkere osv. Dimensjoner. De store Adolfgranatene (som er opphav til navnet Adolfkanonene) veier 1 030kg, og er de minste. En Adolfgranat har en rekkevidde på 56 000 meter. Prosjektilbanen har en maksimal høyde på 21 800 meter. Det tar 90 sekunder fra utskyting til prosjektilet når maksimal skuddvidde. Sprengladningen er 76 kilo TNT. Kanonrøret alene veier 158.864 kilo og har en levetid på 250-300 skudd. Bakgrunn for anlegget. Storbritannia var i krigens første fase for svakt militært til å iverksette en større invasjon på kontinentet. Men ved stadige raid og sabotasje en rekke steder i det okkuperte Europa ble det gjort betydelig skade samtidig som tyskerne ble holdt i stadig uvisshet om hvor og når neste angrep kom. ”Striking companies" eller "commandos" som gjennomførte disse aksjonene var Winston Churchills hjertebarn. Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for norskekysten. SOEs norske seksjon organiserte et første, vellykket raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operation Claymore. I Norge er operasjon Claymore også kalt Svolværraidet. Målene befant seg i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. 6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater. I romjulen 1941 (26. – 28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, Operation Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og Operation Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert. Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten og gjentatte raid mot mål i Lofoten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3—400.000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene. Etter disse raidene regnet Hitler med at det ville komme en stor, britisk landingsoperasjon våren 1942, og holdt det for sannsynlig at tyngdepunktet kom til å være i Nord-Norge. Det tyske "Nordverstarkung"-programmet ble endelig vedtatt den 13. november 1942. Programmet gikk blant annet ut på å forsterke det langtrekkende kystartilleriet ved havner og andre krigsviktige anlegg. Narvik var på grunn av malmtransporten av så vital betydning at det ble stilt syv 40,6 cm kanoner til disposisjon for to marinebatterier. Disse ble fordelt på Engeløy og Trondenes, med helholdsvis 3 og 4 kanoner. Kanonene på Trondenes dekket blant annet hele Vågsfjordbassenget. Engeløybatteriet dekket hele Vestfjorden samt ytre Ofotfjord. Før kapitulasjonen i 1940 hadde de allierte styrkene etablert artilleristillinger på åsryggen ovenfor Trondenes kirke som standplass for antiluftskyts. Et batteri bestående av tre engelske 9,4 cm luftvernkanoner ble overtatt av tyskerne. Ellers var det relativt liten militær aktivitet i Harstad i de første krigsårene. 1942–1945 Anlegg og utbygging. 40,6 cm-batteriene på Trondenes og Engeløy ble anlagt i tiden fra 1942 til 1943. Utbyggingen av Trondenes fort fortsatte så lenge krigen varte. Kanonen med tilhørende bunkersystem ble lagt noe lenger ut på neset enn de britiske luftvernstillingene fra krignes første uker. Under byggingen ble det satt opp dekningsbatterier. Det var tre 21 cm Škoda K 39/40. Batteri Trondenes II ble satt opp på Rolløya. Da 17 cm-batteriet på Kråkenes var operativt i oktober 1942, ble skytset ved Trondenes II flyttet til Andenes. Kanondelene til 40,6 cm-batteriet ble transportert sjøveien til Trondenes. Syd for kirken ble det anlagt en egen kai med tungløftskran for lossing av delene. Kaien brukes fortsatt, men landingssystemet for lektere ble fjernet etter krigen. Kanondelene ble fraktet på store lastebiler langs en egen vei opp til batteriområdet. Anleggsarbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger. Det var etablert en egen fangeleir øst for kirken. Det tunge arbeidet og klimaet var en hard belastning for fangene. Om lag 800 fanger omkom under tvangsarbeidet – og ble gravlagt på en egen kirkegård. Etter krigen ble levningene etter alle disse overført til en egen, sovjetisk krigskirkegård på Tjøtta, men det er reist et eget minnesmerke for de sovjetiske fangene på Trondenes. Trondenes fort ble bygd for å kunne være selvforsynt under strid i lang tid. Fortet har tankanlegg for drivstoff, vann-reservoar, kraftforsyning, luft-renseanlegg og velutstyrte forlegninger for vakt-mannskapene – alt inne i de enorme bunkerne hvor også ammunisjon og granater ble lagret. Arbeidet med støpingen foregikk kontinuerlig for at betongen skulle få størst mulig styrke. Batteriet stod operativt med tre kanoner i mai 1943, mens den siste kanonen sto klar i august samme år. Arbeidene med batteriet foregikk imidlertid helt frem til kapitulasjonen. Etter krigen. Kystartilleriet overtok artillerianlegget i Trondenes-området 17. juni og det ble standkvarter og øvingsplass for kystartilleriet i Nord-Norge. En rekke tyskerbrakker som ble overtatt i 1945 var i dårlig forfatning. En nybyggings- og restaureringsplan ble utarbeidet i 1946. Den førte til en storstilet utbygging i årene 1951–54. De fleste bygningene i området er fra denne perioden. 40,6 cm-batteriet ble tatt inn i K.Brig Ns mobiliseringsoppsetning. Det ble foretatt flere fullkaliber prøveskytninger med to av kanonene i tiden fra 1951 frem til 1957. Klokka 14:50 den 1. september 1958 gikk et ammunisjonslager ved fortet i lufta ved et uhell. Fem liv gikk tapt. Braket som hørtes i Harstad sentrum var svært kraftig. Derfra kunne det også ses en mektig røyksopp. 40,6 cm-batteriet ble tatt ut av den norske mobiliseringsoppsetningen i 1961. All instrumentering i KO-plass ble demontert for å gi plass til nytt materiell, og kanonene ble stående uten vedlikehold i nesten 20 år. Forsvarsdepartementet bekostet i 1978 full restaurering av kanon I, også kalt «Barbara». Restaureringsarbeidet pågikk i årene 1978–82. De øvrige kanonene ble sandblåst og malt i 1991 – etter 30 år. Nåtid. Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Kurt Weill. Kurt Julian Weill (født 2. mars 1900 i Dessau, død 3. april 1950 i New York) var en tysk komponist som var aktiv fra 1920-tallet frem til sin død. Han var en ledende komponist for teateret, men skrev også konsertmusikk. Ungdomsverk. Han ble født i en jødisk familie. Faren Albert Weill stammet fra Kippenheim, og var da Kurt ble født kantor i det jødiske trossamfunnet i Dessau i Preussen, senere også i Eichstetten ved Kaiserstuhl i Baden. Kurt Weill påbegynte 18 år gammel studiet i musikk ved Hochschule für Musik i Berlin. Allerede før han fylte 20 år hadde han komponert en serie med arbeider, sangsyklusen "Ofrahs Lieder", en strykekvartett og en suite for orkester. Senere studerte han musikkomposisjon med Ferruccio Busoni og skrev sin første symfoni. Busoni fikk stor betydning for Weills senere verk og for hans operaestetikk. Selv om han hadde noe suksess med sitt første modne arbeid av ikke-scenisk musikk, sterkt influert av Gustav Mahler, Arnold Schoenberg og Igor Stravinsky (som for eksempel "Strykekvartett op. 8" eller "Konsert for fiolin og blåseorkester, op. 12"), tenderte Weill mer og mer mot vokalmusikk og musikkteater. Musikkteater. Hans arbeid for musikkteater og hans sanger ble ekstremt populære hos et bredere publikum i Tyskland på slutten av 1920-tallet og på begynnelsen av 1930-tallet. Weills musikk var beundret av komponister som Alban Berg, Alexander von Zemlinsky, Darius Milhaud og Stravinsky, men ble også kritisert av andre som Anton Webern og Arnold Schoenberg, som riktignok reviderte sin mening senere. Weill arbeidet allerede i "Royal Palace" og "Der Zar lässt sich photographieren" med en stilblanding som skulle komme til å bli hans kjenningsmerke. Den sofistikerte vekslingen mellom det dominerende, nærmest ekspresjonistiske tonespråket og det populære i tangoens form fant sin dramaturgiske form i begge operaene hans. Lotte Lenya. Skuespilleren og sangeren Lotte Lenya ble født i Wien i 1898 som Karoline Wilhelmine Blamauer. Hun tok kunstnernavnet Lotte Lenya allerede i attenårsalderen. Kurt Weill og Lotte Lenya møttes for første gang i 1924 og de giftet seg hele to ganger; i 1926 og på nytt i 1937 etter deres skilsmisse i 1933. Lenya gjorde store anstrengelser for å støtte Weills arbeid, og etter hans død tok hun initiativet til å øke interessen for hans musikk, blant annet ved å etablere Kurt Weill Foundation. Lenya ble senere kjent som skuespiller i rollen som Rosa Klebb i en James Bond-film. Bertolt Brecht. Weills mest kjente verk er "Tolvskillingsoperaen" ("Die Dreigroschenoper") fra 1928, skrevet i samarbeid med Bertolt Brecht. Stykket er i seg selv en bearbeidelse av John Gays "The Beggar’s Opera". Operaen inneholder Weills mest berømte sang, «Die Moritat von Mackie Messer», ofte bearbeidet og framført, blant annet av Louis Armstrong, under tittelen «Mack the Knife». Siden har også «Sjørøver-Jennys vise» («Die Seeräuber-Jenny») blitt et populært nummer for kvinnelige kabaretsangere, slik som Nina Simone og Marianne Faithfull. Weills heldige samarbeid med Brecht, som han gjorde noe av sitt beste arbeid sammen med, varte bare i tre år, fra 1927 til 1930, med ett senere unntak. Samarbeidet ble brutt på grunn av politisk uenighet, og ifølge Lotte Lenya, kom Weill med en hissig kommentar om at det var umulig «å sette musikk til det tyske kommunistpartiets manifest». Eksil. Weill ble tvunget til å flykte fra Tyskland i mars 1933 på grunn av nazistenes forfølgelser. Han ble sett på som en betydelig trussel av de nazistiske autoritetene ved å være jødisk komponist. Nazipartiet organiserte bråk og trakassering på fremføringene av hans arbeid, bl.a. ved premieren av "Byen Mahagonnys oppgang og fall" ("Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny") i Leipzig 1930. For Weill var det ikke noe annet valg enn å gå i eksil, i første omgang til Paris i Frankrike, hvor han igjen arbeidet sammen med Bertolt Brecht etter at et prosjekt med Jean Cocteau falt sammen. Resultatet var balletten "De syv dødssyndene" ("Die sieben Todsünden"). I 1934 fullførte han sin "Symfoni no. 2", hans siste rene orkesterverk, og det ble framført i Amsterdam og New York med Bruno Walter som dirigent. Han komponerte også påtagelig franskinspirert musikk til Jacques Devals skuespill "Marie Galante". USA. I 1935 emigrerte han til USA og han fikk statsborgerskap i 1943. Da passasjerbåten la til havnen i New York var han overbevist om at det Tyskland som han hadde forlatt ville ødelegge hans arbeid. Bare sjelden og motvillig kom han til å snakke tysk igjen, unntatt i brevene til foreldrene som hadde unnsluppet til Israel. Mye av Weills amerikanske arbeid er blitt ansett for å være av lavere kvalitet enn hans tyske verk, men hans arbeid for Broadway inkluderer en rekke respekterte show. Blant disse blir "Lady in the Dark" og "Love Life" ansett som begynnelsen på utviklingen av den amerikanske musikalen. Weill arbeidet sammen med forfattere som Maxwell Anderson og Ira Gershwin. Han skrev også filmmusikk for Fritz Lang – "You and Me" (1938). I 1844 åpnet «Palmo's Opera House» i New York og i 1883 åpnet «Metropolitan Opera House». Fram til 1930 var opera i USA begrenset til rene «museumsstykker», som Kurt Weill sa, det var reproduksjoner av europeiske oppsetninger. Opera hadde ikke påvirket utviklingen av den amerikanske formen for musikkteater som heller hadde sine røtter i musikkindustrien. Weill forsøkte å utvikle en amerikansk opera med gjennomkomponert musikk, og en sammenhengende handling med røtter i den amerikanske musikken. Det mest interessante forsøket i denne retningen var "Street Scene", basert på et skuespill av Elmer Rice Med unntaket av «Mack the Knife», inkluderer hans mest berømte sanger «Alabama Song» (fra "Mahagonny") som blant annet er innspilt av The Doors; «Surabaya Johnny» (fra "Happy End"), «Youkali» (fra "Marie Galante"), og «September Song» (fra "Knickerbocker Holiday"). Sangsykluser. Hvert år finner Kurt-Weill-Fest sted i Dessau, og varer som regel ti dager. Til arrangementene hører utstillinger, foredrag og musikalske fremførelser innen opera, klassisk og samtidsmusikk. Jaco Pastorius. John Francis Pastorius III (kjent som Jaco Pastorius) (født 1. desember 1951, død 21. september 1987) var en amerikansk bassist som bidro sterkt til å gjøre el-bass til et stuerent instrument i jazzkretser, og med sin fretless Fender Jazz Bass, som han for øvrig var en av de første til å gjøre bruk av, redefinerte han hvordan en el-bass kan brukes både teknisk og musikalsk. Han anses av mange, særlig blant jazzmusikere, for å ha vært verdens beste bassist. Pastorius ble født i Pennsylvania, men familien flyttet tidlig til Fort Lauderdale i Florida der han vokste opp. Faren Jack var jazztrommeslager og sanger, og Jaco begynte også selv som trommeslager. Tidlig i tenårene gikk han over til bass etter å ha skadet håndleddet i en fotballkamp. Allerede i 16–17-årsalderen hadde han gjort seg bemerket i musikkmiljøet i Florida og ble regnet som en av delstatens dyktigste bassister. I 1974 utkom plata "Jaco Pastorius/Pat Metheny/Bruce Ditmas/Paul Bley: Jaco". Året etter ga Pat Metheny ut sin solodebut Bright Size Life der Pastorius også spilte bass. Pastorius gjør seg for alvor bemerket som stilskapende bassist, komponist og arrangør da soloalbumet Jaco Pastorius kommer ut i 1976. Denne plata framholdes av mange som den viktigste utgivelsen gjennom hans korte og intense karriere. Pastorius ble oppdaget av et stort internasjonalt publikum da han samme år overtok som bassist i fusion-gruppa Weather Report. Perioden fra 1976 til 1981, der Pastorius setter sitt preg på Weather Report både som bassist, komponist og medprodusent, regnes av mange som gruppas gullalder, og de gjestet endog Chateau Neuf i oktober 1980. I 1976 innleder Pastorius også samarbeidet med den kanadiske artisten Joni Mitchell, et samarbeid som varte i flere år med både plateinnspillinger og turneer. I ungdomstiden i Florida hadde Pastorius spilt mye i storband. I 1980 dannet han sitt eget storband som fikk navnet Word of Mouth. Deres opptreden ved Moldejazz 1983 ble beskrevet som «oppstykket, tildels rotete, egosentrisk», litt fordi Pastorius forlot scenen etter et kvarter. Har av andre blitt beskrevet som en av Pastorius' beste konserter. På samme festival sang en debuterende Silje Nergaard "My Funny Valentine" barføtt med dette bandet. Senere samme året lovpriste Ketil Bjørnstad gruppas Liveplate fra Japan og oppsummerte med at Pastorius skapte «revolusjon med sitt temperamentsfulle gitarlignende bassspill som dessuten også innebar en klanglig fornyelse av instrumentet. Pastorius er en polyfon musiker. Han tenker i linjer, i "horisontale" strukturer... i et overbevisende pastoriusk sammensurium». Han turnerte også med det samme repertoaret med en mindre gruppe med kjente jazzmusikere. Ut over 80-tallet ble det stadig tydeligere at Jaco Pastorius hadde alvorlige psykiske problemer. Da han fikk diagnose som manisk depressiv hadde han lenge drevet omfattende selvmedisinering med stoff og alkohol, noe som bare gjorde sykdommen verre. Hans selvdestruktive livsførsel ødela både ekteskapet og karrieren. Jaco Pastorius døde 21. september 1987 etter å ha blitt slått helseløs av en dørvakt i hjembyen Fort Lauderdale. Tre av Jaco Pastorius' fire barn er i ferd med å skape sine egne navn som musikere. Tvillingene Felix og Julius er henholdsvis bassist og tommeslager. Datteren Mary er vokalist og frontfigur i gruppa Queen Mary. Referanser. __NOTOC__ Laurentius av Canterbury. Laurentius (død 3. februar 619) var andre erkebiskop av Canterbury. Han ankom til Thanet i kongedømmet Kent (dagens Kent i England) i 597, sammen med Augustin av Canterbury og andre misjonærer. Etter at kong Æthelbert av Kent hadde latt seg døpe ble han sendt tilbake til Roma med bud til pave Gregor den store, og vendte tilbake våren 601 med palliet, tegnet på erkebispeverdighet, til Augustin. Etter at Augustin døde i 604 eller 605 ble Laurentius valgt til hans etterfølger. Under hans tid som erkebiskop døde Aethelbert (616, og hans sønn Eadbald vendte tilbake til den gamle troen. Flere av misjonærene forlot da de britiske øyer, og ifølge "Den angelsaksiske krønike" ønsket også Laurentius selv å vende tilbake til Roma. Krøniken forteller videre at han hadde en visjon av apostelen Peter, som irettesatte og pisket ham, og at han deretter bestemte seg for å bli. Merker etter denne piskingen skal ha vært synlige, og da han viste dem til Eadbald lot kongen seg omvende. Han ble gravlagt i kirken til Peter og Paulus' kloster utenfor Canterbury, senere gitt navnet St. Augustins kloster. Probiotikum. Probiotika er kosttilskudd som påstås å inneholde «gode» bakterier. Noen bruker disse produktene i håp om å forbedre sin fordøyelse og helse. Noen bakteriestammer kan tilsettes i mat for å skape en balanse med "Lactobacillus"-bakterier i tarmsystemet. "Lactobacillus"-stammer, som blant annet finnes i yoghurt, påstås å bidra til et sterkere immunforsvar. Teorien om nytteverdi. Teorien bak probiotika er at kroppen inneholder en mikroøkologi av mikrober som kan komme i økologisk ubalanse, i likhet med økologien ellers. Om bakteriefloraen er ute av balanse, vil bakterier som samarbeider godt med kroppen synke i antall og gi plass til «dårlige» bakterier. Disse er parasitter og skader helsen. Om man da bruker et probiotikum, vil en større mengder «gode» bakterier overvelde parasittene og gjenopprette en sunn økologi i tarmen. Alle vanlig brukte probiotika tilhører slektene "Lactobacillus" eller "Bifidobacterium". De aller fleste probiotika tilhører de gram-positive bakteriene, men det finnes unntak. Enkelte stammer av den gram-negative "E. coli" kan brukes som probiotika. I kontrast til dette prinsippet står antimikrobielle produkter som tar sikte på å utradere alle bakterier. Særlig antibakterielle såper er kjent for å forstyrre den naturlige økologien i kroppen og på huden. Antibiotikakurer kan også utrydde sunne bakteriefloraer og legge tarmsystemet åpent for «dårlige» bakterier. Eadbald av Kent. Eadbald (død 20. januar 640) var konge av Kent i dagens England fra 616 til sin død. Han etterfulgte sin far Æthelbert. Faren hadde latt seg døpe av Augustin av Canterbury, men Eadbald vendte etter farens død i 616 tilbake til den gamle troen. "Den angelsaksiske krønike" forteller at den daværende erkebiskopen av Canterbury, Laurentius, ville vende tilbake til Roma, men hadde en visjon der apostelen Peter irettesatte og pisket ham. Piskingen satte fysiske merker, som han viste til Eadbald; dermed ble kongen omvendt. Noen historikere mener at krøniken tar feil, og at det var den fjerde erkebiskopen, Justus, som omvendte Eadbald. Eadbald arrangerte et ekteskap mellom sin søster Aethelberg og Edwin av Northumbria. Etter Edwins død i 632 tok han henne og sønnen Paulinus tilbake. Han giftet seg selv med den frankiske prinsessen Emma, datter av Teodebert II av Austrasia. Bryllupet stod muligens i 624. De fikk en sønn, Eorcenberht, som etterfulgte Eadbald. Det er funnet gullmynter fra Eadbalds regjeringstid, slått i London. Marlene Dietrich. Den 49 år gamle Marlene Dietrich i 1951 Marlene Dietrich underholder amerikanske soldater Marlene Dietrich, egentlig Maria Magdalene Dietrich, (født 27. desember 1901 i Berlin, død 6. mai 1992 i Paris) var en tysk-amerikansk skuespillerinne og sangerinne. Biografi. Marlene Dietrich ble født i Berlin-Schöneberg som andre datter av politiløytnanten Louis Erich Otto Dietrich og Josefine Wilhelmine Elisabeth. Etter at faren døde i 1907, giftet moren seg i 1914 med løytnanten Edouard von Losch som senere falt i første verdenskrig. Under oppveksten fikk Dietrich musikkundervisning. Hun begynte å studere fiolin ved musikkhøyskolen i Weimar i 1918, men avbrøt studiet etter et år på grunn av en skade. I 1921 ble hun elev ved Max Reinhardts berømte teaterskole i Berlin i 1921 og debuterte på film året etter. Hun ble gift med Rudolf Sieber i 1924 og fikk en datter Maria, senere Maria Riva. Marlene Dietrich ble i 1930 verdensberømt som Lola-Lola i Josef von Sternbergs film "Den blå engel" der hun spiller mot Emil Jannings. Hun dro senere til Hollywood hvor hun spilte inn en rekke filmer. Med tiden brøt hun med sitt hjemland på grunn av nasjonalsosialistenes maktovertakelse og ble amerikansk statsborger. Hun opptrådte for amerikanske styrker i Europa under andre verdenskrig. Da filmkarrièren dalte ble hun en feiret nattklubb- og kabaretsangerinne. Hun opptrådte igjen i Tyskland i 1960, men fikk en kjølig mottakelse på grunn av sitt valg av side under andre verdenskrig. Hun uttalte deretter til pressen at hun aldri ville se sitt fødeland igjen, og at tyskerne og hun ikke lenger snakket det samme språket. Dietrich ble betegnet som «verdens deiligste bestemor» og kalt frem 15 ganger etter avslutningskonserten på et halvfullt Titania Palast til 170 kroner per billett i Vest-Berlin i mai 1960. Under samme turneen med et besetning på 56 musikere, sangere og assistenter, gjestet hun et ikke utsolgt Regnbuen i Oslo den 11. mai 1960, der billettprisen på kroner 125 dekket hennes honorar på kr pr time. Anmeldelsen i VG mente at Dietrich som begynte med «You're the cream in my coffee», ikke var fortreffelig da hun stanset showet for å vise bort Sverre Heiberg som hadde gjemt seg i en palme. Derimot syntes Aase Bye at hun var henrivende i komposisjonen «Johnny», som avsluttet første avdeling, før hun i andre avdeling iførte seg kjole og hvitt. De siste årene av sitt liv levde hun tilbaketrukket i Paris, der hun døde i 1992. Etter eget ønske ble Marlene Dietrich begravet ved familiegravstedet i Berlin-Schöneberg. Hennes etterlatenskaper ble solgt til Stiftung Deutsche Kinemathek i 1994 og finnes i det tyske filmmuseet på Potsdamer Platz i Berlin. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og i 1972 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Richard M. Nixon. Referanser. __NOTOC__ Max Reinhardt. Max Reinhardt (født 9. september 1873 i Baden bei Wien, død 30. oktober 1943 i New York; egentlig Maximilian Goldmann) var en tysk-østerriksk jødisk regissør og teatermann. Han var en dominerende kraft i det tyske teaterliv fra ca. 1900 til 1933, og ledet blant annet Deutsches Theater Berlin, som han reorganiserte sammen med Maximilian Harden, og Theater in der Josephstadt i Wien. Eksterne lenker. Reinhardt, Max Reinhardt, Max Reinhardt, Max Nytt på nytt. "Nytt på nytt" er et norsk humoristisk TV-program som har gått på NRK1 hver fredag kveld siden 1999. Programmet regnes som en del av den såkalte «Gullrekka» og ble etter få år et av Norges mest populære TV-program, med over enn én million seere i snitt. I starten var seersnittet på rundt 400 000, men i 2001 var dette doblet. Det mest sette programmet var programmet som ble sendt etter Anne-Kat. Hærlands fyllekjøring i 2003. Programmet har vunnet fem Gullruten-priser og fem Komipriser. I tillegg har programleder Jon Almaas vunnet tre Gullruten-priser for beste programleder. "Nytt på nytt" er en norsk versjon av det britiske satireprogrammet "Have I Got News for You", som lages av produksjonsselskapet Hat Trick. Om programmet. Programmet er en konkurranse mellom to lag, hvor hvert lag skal løse flest mulig oppgaver. Programmets konkurransemoment er lite – det er humoren som er det viktige. Programleder er Jon Almaas. De to lagene har to deltagere hver, og faste deltakere, på hvert sitt lag, er Knut Nærum og Linn Skåber. Serien hadde premiere på NRK 9. april 1999. Innhold og tekst til programmet leveres av en rekke tekstforfattere, blant annet er flere av medlemmene i forfatterkvartetten De Gyngende Seismologer involvert. Fem tekstforfattere jobber i programmet, og programmet spilles inn hver torsdag. Til sammen blir det spilt inn halvannen time, men kun en tredjedel av dette kommer med i selve programmet. Programledere og faste deltagere. a>, en av "Nytt på Nytts" faste deltagere Annet. Anne-Kath. Hærland kunngjorde 14. januar 2007 at hun kom til å slutte i serien etter at vårsesongen 2007 var over. 2. mars 2007 ble det offentliggjort at Linn Skåber skulle overta etter henne. Våren 2010 offentliggjorde NRK at Linn Skåber skulle ta en pause fra programmet høsten 2010 fordi hun da ble opptatt med showet "Kåre, Linn, men Christian Skolmen". Ulike komikere vikarierte for henne i denne perioden, nemlig Nils Henrik Wærstad, Siri Kristiansen, Thomas Seltzer, Pernille Sørensen, Are Kalvø, Trond-Viggo Torgersen, Egil Hegerberg og Lisa Tønne. Også høsten 2012 tar Skåber en pause fra programmet, denne gang for å spille i Ingmar Bergmans "Scener fra et ekteskap". Den britiske originalversjonen av programmet har gått siden 1990. Anne-Kat. Hærland. Anne-Katrine Hegna Hærland (født 27. mars 1972) er en norsk komiker og programleder som er mest kjent fra underholdningsprogramet "Nytt på nytt" på NRK. I 2005 gav hun ut den humoristiske boka "Krig og fred og religion og politikk og sånn". Anne Kat. Hærland fikk endel oppmerksomhet i 2003 da hun kjørte bil i alkoholpåvirket tilstand. For dette ble hun idømt 30 dagers ubetinget fengsel. __TOC__ Hærland begynte å jobbe som lystekniker i NRK i 1993. Deretter ble hun ansatt i NRKs "U"-redaksjon, og jobbet der en måneds tid. Høsten 1996 debuterte hun som programleder i serien "Direkte lykke" som gikk på NRK2. Høsten 1997 ble hun programleder i sitt eget show, "Bombay Surprise" (NRK2) i programmet "Bla, bla, bla" i 1999. Hærland er særlig kjent for sin deltakelse i programmet "Nytt på nytt", hvor hun var fast paneldeltaker sammen med Knut Nærum og Jon Almaas fra 1999 til 2007. Hun fikk publikumsprisen under Gullruten 2007. I 2012 slutter hun i NRK etter 15 år, og går til TV Norge der hun får sitt eget talkshow. På scenen. Hærland har også opptrådt som stand-up-komiker i flere år og har vunnet klassen beste standup-artist under Komiprisen 2003, 2006 og 2009. I 2003 hadde hun stor suksess med enmannsforestillingen "Jeg er ikke Dina" og i 2006 og 2007 var hun aktuell med forestillingen "Tatt av vinen". I 2008 var Hærland aktuell med showet "Gift, men ingen fanatiker" på Latter i Oslo. Familie. Anne-Kat. er datterdatter av politiker og redaktør Trond Hegna. 25. august 2007 giftet hun seg med sin samboer, Espen Hauglid. De ble skilt våren 2009. Etanol. Etanol eller etylalkohol er den mest kjente alkoholen, og kalles i dagligtalen gjerne for «alkohol». Etanol er den viktigste bestanddelen i brennevin, f.eks. whisky og rom. De fleste sorter vin og øl inneholder også etanol i større eller mindre konsentrasjoner. Etanol har den kjemiske formelen C2H5OH, og er en fargeløs væske med spesifikk vekt 0,78 kg/l som er blandbar med vann i alle konsentrasjoner. Fremstilling. Etanol blir fremstilt petrokjemisk ved hydratisering (tilsetting av vann) til etylen. Etanol til bruk i drikke blir fremstilt ved fermentering av sukker, poteter eller frukt. Bruk. Moderate mengder etanol virker berusende og euforiserende. Det brukes som nytelses- og rusmiddel i konsentrasjoner mellom 1-2% og 96% i drikkevarer som øl, vin, likør og brennevin. Etanolholdige drikkevarer har vært utbredt over det meste av verden siden forhistorisk tid og fremstilles på et utall forskjellige vis, de fleste basert på gjæring av frukt (f.eks. epler), bær (f.eks. druer), knoller (f.eks. poteter), korn (f.eks. bygg) og sukker. Etanol kan gi leverskade og føre til avhengighet, det er et av de farligste rusgiftene i bruk. En stor del av innleggelsene i norske somatiske og psykiatriske sykehus har direkte eller indirekte sammenheng med alkoholskader. Etanol er et bedøvende og sløvende middel, og i de fleste land er det under påvirkning av alkohol ulovlig å føre bil, andre motorkjøretøyer, eller fartøyer over en viss størrelse. I enkelte kulturer er det helt forbudt å drikke alkohol, da oftest religiøst begrunnet. Etanol virker desinfiserende og brukes som desinfeksjonsmiddel bl.a. i helsevesen, legemiddelindustri og matindustri. I konsentrasjoner over 10-15% hemmer eller dreper etanol mikroorganismer og brukes som konserveringsmiddel i miksturer. Etanol gir mye energi ved forbrenning. Før kunstig ernæring med direkte tilførsel i blodårene av sukker, fettoppløsninger og aminosyreoppløsninger ble lett tilgjengelig, ble det benyttet intravenøs tilførsel av etanoloppløsning som energitilførsel for pasienter. I norsk litteratur ble det anbefalt en moderat mengde etanol som ikke ville gi rus, men engelsk litteratur anga en noe større mengde etanol som ville ha en positiv psykisk effekt på pasienten. Etanol er et effektivt løsemiddel og brukes som rengjøringsmiddel i industri, annen virksomhet og privathusholdninger. Det brukes også som løsemiddel og tildels råstoff i kjemiske reaksjoner i forskning og produksjon. Etanol blir også brukt som et egnet kjølemiddel til varmepumper, da bla. i et forhold 30 % Etanol og 70 % vann. Ferdigblandet Etanol (35 %) i vann er da kjent under betegnelsen HX 35 akkurat som ublandet (95 %)har betegnelsen HX 95. Etanol (HX) brukes istedet for ordinær frostveske Monoetylenglykol (MEG også bla. kjent som Dowcal 10) eller Monopropylenglykol (MPG også bla. kjent som Dowcal 20). Etanol produseres i Norge av Borregard og selges bare gjennom Arcus. Prisen stiger voldsomt gjennom forhandlerleddet og ut til bruker og sluttleddet f.eks. kuldeentrepenørene kan ta mye over 50 kr literen, mens det koster svært lite å produsere det. Etanol som drivstoff. Etanol er et rent og forholdsvis rimelig brennstoff og brukes i noen land som drivstoff i biler, eventuelt som tilsetning i bensin, bl.a. Brasil. I Brasil fremstilles denne etanolen fra sukkerrør eller avfall etter sukkerproduksjon. Sukkerrørproduksjonen i Pernambuco i Brasil er kraftig omdiskutert både på grunn av forhold for arbeiderne og miljøskader i forbindelse med denne produksjonen. Sverige er langt fremme på produksjon og bruk av etanol. Når etanol brukes som drivstoff, og ikke er framstilt fra fossilt brensel, er det vanlig å omtale det som bioetanol. Bioetanol og etanol er samme stoff. Opptak og nedbrytning i kroppen. Når etanol drikkes, tas det opp i kroppen fra magesekken og tarmene. Nedbrytningen av alkohol begynner allerede i magesekken hos menn, men i liten grad hos kvinner. Det kommer av at enzymet ADH finnes i større konsentrasjon hos menn. Alkoholen som suges opp fra mage og tarm passerer gjennom leveren og til resten av kroppen, hvor alle kroppens vev raskt får samme konsentrasjon. Nedbrytningen av etanol skjer gjennom flere ulike mekanismer, men den helt dominerende veien er nedbrytning til acetaldehyd ved hjelp av enzymet ADH (alkoholdehydrogenase). Acetaldehyd er en giftig substans som er skyld i mye av ubehagsfølelsen «dagen derpå». Dette brytes videre ned til eddiksyre, som i sin tur blir til karbondioksid og vann, eller skilles ut i urinen. Når etanolen omdannes til energi forbrukes mye B-vitaminer. Det er mye B-vitaminer i ølgjær, men svært lite i klart øl. Ved innleggelser for alkoholrelaterte skader vil injeksjoner av B-vitaminer ofte være hensiktsmessig. Etanol hemmer det antidiuretiske hormon. Hormonet virker på nyrene og gir en normalt begrenset vannlatning. Ved inntak av etanol hemmes hormonet og nyrene skiller ut langt mer urin. Ved inntak av mye alkohol kan individet bli dehydrert og trenger mer væske, helst vann. En av mekanismene ved bakrus er manglende væske mellom hjernehinnene som gir hodepine. Produksjon og salg. Vinmonopolet har enerett i Norge til å selge drikkevarer som inneholder over 4.7 volumprosent alkohol til private forbrukere. Servering for forbruk på stedet, skjenking, kan gjøres av de som innehar skjenkebevilling. Det å destillere væsker med det formål å øke alkoholprosenten i privat sammenheng er forbudt i Norge og mange andre land. (Se hjemmebrenning.) Det eksisterer mange myter om at etanol over 60 volumprosent er definert som blant annet narkotika, men det stemmer ikke. Etanol over 60 volumprosent er forbudt i henhold til alkohollovens § 8-13, men det finnes en rekke unntak. Allianse. Allianse er en avtale mellom land, forretningspartnere, grupper av personer eller enkeltindivider, hvor avtalen skal være til gjensidig nytte for alle avtalepartnere. Allianser kan anses som en variant av konføderasjoner. Eorcenberht av Kent. Eorcenberht (død 14. juli 664) var konge av Kent i dagens England fra 640 til sin død. Han etterfulgte sin far, Eadbald. Tradisjonen forteller at han var den yngste av to sønner, og at broren Eormenred ble hoppet over i arverekkefølgen. Det er en mulighet for at de hersket sammen i en periode. Beda den ærverdige skrev ("Kirkehistorien" III.8) at Eorcenberht var det første konge på de britiske øyer som ga ordre om at hedenske gudebilder skulle fjernes, og om at man skulle markere fastetiden. Etter at erkebiskop Honorius av Canterbury døde i 655 fikk kongen utnevnt den første angelsaksiske erkebiskopen, Deusdedit. Han var gift med Seaxburg, datter av kong Anna av East Anglia. Deres datter Eorcengota ble nonne i klosteret i Faremoutier-en-Brie. De hadde også en sønn, Ecgberht, som etterfulgte ham. Satire. Satire er vittig spott, det vil si en forteller- eller kunstform som kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtida på en humoristisk og poengtert måte. Satiren bruker gjerne ironi, grove overdrivelser og karikaturer for å latterliggjøre og synliggjøre svakheter ved systemene eller gjøre narr av menneskenes laster og skrøpeligheter. Satire kan være reint underholdende eller brukes som politisk kampmiddel og omfatter alt fra spydige kommentarer og vitser til refsende pamfletter og store diktverk. En god satire kan derfor ha en viktig frigjørende funksjon i samfunnets regulering av makt. Historikk og eksempler. Samfunnskritiske spøker og syrlige kommentarer har svært lange tradisjoner i menneskenes kulturhistorie. Satire var opprinnelig en type folkelige, dramatiske festspill, såkalte satyrspill, i oldtida, men ble etterhvert en diktsjanger som skulle vise menneskenes dårskap og laster i privatlivet og offentligheten. Av romerske satirikere kan nevnes Ennius, Horats og Persius Flaccus. Størst er likevel Juvenalis (ca. 60–127 e.Kr.), som i fem bøker fritt kritiserte Romas moralske forfall og latterliggjorde både grekere, romerske patrisiere og transvestitter. Fra 1400-tallet ble sjangeren igjen populær og nådde et høydepunkt på 1700-tallet. Satirikere i denne tradisjonen omfatter Shakespeare, Rabelais, Erasmus, Boileau, Cervantes, Swift, Voltaire og Holberg. Av en mengde kjente eksempler på satirisk litteratur kan nevnes Sebastian Brants klassiske "Das Narrenschiff" fra 1492 og Jonathan Swifts "Gullivers reiser" fra 1726. Samuel Johnson anså satire som en svært effektiv måte «å justere ondsinn og dårskap» på, mens John Dryden sa: «Satirens sanne mål er å korrigere laster.» Satire er i vår tid kjent fra en uendelig mengde underholdningsinnslag i massemediene, enten det dreier seg om det russiske vittighetsbladet "Krokodil", den amerikanske TV-serien "South Park" eller radioprogrammet "Hallo i uken" fra NRK. Knut Nærum er en typisk samfunnskritisk forfatter som bruker satire som et viktig virkemiddel i sine bøker og tegneserier. Fretless. Fretless, som kan oversettes til båndløs på norsk, brukes vanligvis om en bassgitar med glatt gripebrett som en kontrabass. De fleste bassgitarer har bånd (tverrgående metallforhøyninger) på gripebrettet slik som en gitar. En fretless bass gir en tone som minner mer om kontrabass, og man kan gli på tonene og lage vibrato. Til gjengjeld vil en nybegynner ha problemer med å spille rent fordi fingrene må plasseres helt presist på gripebrettet. Den amerikanske jazzbassisten Jaco Pastorius gis mye av æren for utbredelsen av fretless-bassen. Irene Dalby. Irene Karine Dalby (født 31. mai 1971 på Hamar) er en av Norges beste svømmere gjennom tidene. Hun representerte Hamar IL. Andre meritter. I 1991 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Personlige rekorder. Hun innehar per januar 2011 5 norske rekorder. XSD. XSD er en forkortelse for "XML Schema Definition", som er et XML Schema-dokument. Korrosjon. Korrosjon er det generelle navnet på fenomenet oksidasjon av metaller, og kan oppstå på metallene når de kommer i kontakt med vann. Verbet som er avledet fra substantivet "korrosjon" heter "å korrodere". Vi kunne si at korrosjon er det samme som rust eller irr, var det ikke for at disse to alminnelige norske ordene er reservert for metallene jern og kobber. Når jern korroderer, sier vi at jernet "ruster". Når kobber korroderer, sier vi at det "irrer". Korrosjon er et enormt problem blant annet i offshoreindustrien, og store pengesummer blir hvert år satt av til inspeksjoner og utbedringer som følge av korrosjon. Ettersom metaller alltid søker tilbake til en lavere energitilstand, vil korrosjonsproduktet være er en blanding av oksider og salter av originalmetallet. Korrosjonstyper. Oksidet legger seg oppå som et belegg. Innsiden blir da spart, og et skall av oksider blir dannet. Uniform korrosjon/jevn korrosjon. Er den vanligste typen korrosjon og gir en jevn korrosjon over hele metallet. Denne typen er også relativ lett å måle. Materialer som er utsatte for denne korrosjonsformen har i tillegg til å være relativt homogene, en tendens til å ikke kunne lage en overflatefilm i det aktuelle miljøet. Dette resulterer i at det er denne typen korrosjon som gir størst reduksjon i vekt. Men den er likevel ikke å oppfatte som en av de farligste formene. Dette fordi tykkelsesreduksjonen relativt lett ved enkle forsøk kan fastlegges. Det er ofte tilgjengelige vernetiltak som effektivt reduserer korrosjonshastigheten til et akseptabelt nivå. Galvanisk korrosjon. Galvanisk korrosjon oppstår når et edelt metall er i kontakt med et "uedelt metall" (mindre edelt). Da vil det edle metallet opptre som en katode, mens det andre som en anode. Spenningsrekken avgjør hvilke metaller som er edle eller uedle. Eks.: Sink er mindre edelt metall enn stål og blir ofte brukt som anodisk beskyttelse (en offeranode). Et godt og vanlig eksempel på galvanisk korrosjon er også messingdeler som er i kontakt med varmtvannsrør i et hus. Erosjonskorrosjon. Erosjonskorrosjon oppstår som regel når det oppstår bevegelse mellom metall og korrosjons-mediet. I ekstreme tilfeller kan for eksempel faste bestanddeler i en væske rive ut partikler fra sjølve metallet og gi plastisk deformasjon på metalloverflata, og metallet kan da bli enda mer aktivt. Resultatet er ofte grøfter eller groper med et mønster bestemt av strømretningen og lokale strømningsforhold. Spesielt utsatt for denne typen korrosjon er rør, pumper, dyser, ventiler osv. Punktkorrosjon. Opptrer ofte som små hull i en ellers uskadet overflate. Grunn til at punktkorrosjon oppstår er ofte en nedbrytning av beskyttelsesfilmen til metalloverflaten. Er ofte vanskelig å oppdage og kan da gjøre store skader. Spaltekorrosjon. Spaltekorrosjon oppstår i rustbestandig stål i trange spalter hvor det ikke er tilgang på oksygen. Mangelen på oksygen fører til at det rustbestandige stålet ikke får bygget opp oksydhinnen og dermed korroderer. Interkrystallinsk korrosjon. Interkrystallinsk korrosjon er lokalisert angrep på eller ved korngrensene med relativt lite angrep på overflata ellers. Dette er en særs farlig fordi sammenhengen mellom korna kan bli så dårlig at strekkrefter ikke kan overføres, materialets seighet blir sterkt nedsatt på et relativt tidlig tidspunkt, og brudd kan oppstå uten forvarsel. Selektiv korrosjon. Selektiv korrosjon oppstår i legeringer der metallene har ulik edelhet. Det fører til at det minst edle metallet tæres ut. En får då et porøst material med liten styrke og svært dårlig duktilitet. Spenningskorrosjon. Spenningskorrosjon blir definert som sprekkdannelser som følge av statiske strekkspenninger og korrosjon. Strekkspenningene kan ofte skyldes ytre belastning, sentrifugalkrefter eller temperaturvariasjoner. Men kan også oppstå som følge av indre spenninger som kan skrive seg fra kaldbearbeiding, sveising eller varmebehandling. Tørrkorrosjon. Tørrkorrosjon kalles også atmosfærisk korrosjon, dvs at metallet ikke har direkte kontakt med en væske. Det vil likevel dannes væskefilmer på overflaten slik at ioner kan dannes og videre inngå i korrosjonsprodukter. Våtkorrosjon. For våtkorrosjon er metallet i et væskemiljø, hvor ioner lett kan ledes til og fra overflaten til metallet. Korrosjonshastigheten er som regel mye høyere ved våtkorrosjon. Motstandsdyktighet. De metallene som er mest motstandsdyktige mot korrosjon er titan og gull. Titan kan sammenlignes med det beste rustfri stål, mens gull ikke blir påvirket av luft, vann eller syrer – med unntak av fritt klor. Videre blir det blant annet i offshoreindustrien benyttet en del rustfritt stål, som for eksempel 316-stål, 6 Mo-stål og 25 Krom-stål, men disse er ikke like motstandsdyktige som titan på alle områder. Hvorfor korrosjon er farlig. Korrosjon fører til at metaller mister sin hardhet og duktilitet (flytespenning). Videre kan stor korrosjon føre til sprekker og store groper, noe som naturlig nok kan føre til brudd i metaller og strukturer. Mandal kirke. Mandal kirke er en trekirke i Mandal i Vest-Agder. Den er Norges største trekirke, har 1 800 sitteplasser og er et av de største trebyggene i Norge. Kirken ble bygget etter bybrannen i 1810, og offisielt åpnet i 1821. Før brannen stod en gammel stenkirke fra 1500-tallet på det gamle torget nede i byen. Dette var tidligere byens sentrum. Byggestil. Kortveggen med det klassisistiske inngangspartiet Mandal kirke er bygget i empire som legger vekt på renhet og enkelhet med forbilde i gammel gresk og romersk arkitektur. Den er Norges største trekirke og det første store monumentalbygg som ble reist etter unionsoppløsningen med Danmark. Selv om veggene er av bindingsverk og tegl er den kledd med panel og regnes derfor som trekirke. Dimensjonene på treverket er usedvanlig store og arbeidet er spesielt godt utført. På grunn av kirkens byggestil er det få utsmykninger i kirkerommet. Orgel. Orgelet er i dag en sjelden representant for sin tidsepoke. Faktisk blir ikke pneumatiske orgel som dette laget lenger, siden de trenger svært mye vedlikehold. Dette ble i 1923 installert. Det er bygget av Oscar Walcker i firmaet W. Sauer, Frankfurt an der Oder. At det er pneumatisk betyr at orgelet drives med lufttilstrømming (til forskjell fra mekanisk og elektronisk drivverk). Orgelet har 1500 piper fordelt på 32 stemmer. Trondenes. Trondenes er en bydel nord i Harstad. Trondenes var tidligere et eget herred i Troms fylke, opprettet i 1838. Stortinget vedtok ved lov av 9. juni 1903 at Harstad skulle være egen bykommune fra 1. januar 1904. I 1926 ble Sandtorg og Skånland utskilt fra Trondenes. I 1964 gikk Trondenes, sammen med Sandtorg, inn i Harstad kommune. Geistlig inndeling. Trondenes er også et prestegjeld i Trondenes prosti i Nord-Hålogaland bispedømme. Trondenes prestegjeld omfatter i tillegg til Trondenes sokn også Grytøy sokn og Bjarkøy og Sandsøy sokn. Trondenes prosti omfatter følgende prestegjeld i tillegg til Trondenes: Sandtorg, Harstad, Ibestad, Skånland, Kvæfjord og Gratangen. Historie. Bjarkøy og Trondenes var viktige politiske sentre fra slutten av vikingtiden og gjennom middelalderen. Området var også et av landsdelens befolkningstyngdepunkt. Trondenes kirke fra ca. 1250 er verdens nordligste steinkirke fra middelalderen. Den står på et av Hålogalands tidligste og viktigste kirkesteder. Sjøveien har alltid ligget der klar til bruk, og dampskip i rute langs kysten anløp fra starten Sandtorg og Trondenes. I 1844 ble Trondenes erstattet av Harstadhavn og fra 1848 Harstadsjøen. Dette var første steg mot utviklingen av Harstad som by. Trondenes sentrale posisjon understrekes også av at Trondenes fort anlagt i 1943 av den tyske okkupasjonsmakten ble bestykket med hele fire av verdens største landbaserte kanoner, hvorav to av dem ennå er intakt, i et anlegg kjent som Adolfkanonen. Laugen. Laugen er en innsjø som ble til for ca 4000 år siden. Innsjøen er ca 300 m lang og 8 m på det dypeste. Pollenanalyse viser at det var dyrket korn i området på denne tiden. Sagaen sier at det var her den første kristne dåp fant sted i 999 av biskop Jon Sigurd. Laugen og området rundt er idag landskapsvernområdet, hvor det blant annet er registrert ca 40 hekkende fuglearter. Det er et lite areal, men vegetasjonsmessig har den stor variasjon. Ca 174 av alle registrerte arter er kulturindikatorer. Ved laugen ligger også tyskerbrakker som etter krigen og frem til 1951 ble benyttet som hjem for noen av de som var evakuert fra Finnmark. Her er det også etablert friluftsscene, hvor det tidligere ble oppført historiske spill. Trondenes som tusenårssted. Trondenes er Harstad kommunes tusenårssted, blant annet med bakgrunn i med bygningene fra gammel og ny tid, og med fornminner av forskjellige slag utgjør det en samling kulturminner med et manglfold av materiale fra den nære og fjerne historien. Influensa. right Influensa er en sykdom forårsaket av et virus som tilhører familien orthomyxoviridae. Viruset er et negativt 'sensed' RNA-virus, noe som betyr at viruset må «oversette» sitt genom før nye virusproteiner kan lages. Viruset har en lipidmembran som er derivert fra cellen der viruset ble produsert. Det finnes tre ulike typer influensavirus, A, B og C, som er plassert i hver sitt genus. I hvert genus er det kun én art, som også heter influensa A, B og C. Imidlertid finnes det mange varianter av hver art og disse er referert til som én virusstamme. Influensa C-virus finnes utelukkende hos mennesker og er assosiert med en mild sykdom, og utgjør ikke noe stort helseproblem. Influensa B virus finnes også hovedsakelig hos mennesker, selv et og annet utbrudd hos andre arter er kjent. Influensa B kan forårsake kraftig sykdom hos mennesker og er sammen med influensa A-viruset, de virusenene som kommer hver vinter. Influensa A-virus, i motsetning, finnes hos en rekke arter. Influensa A-virus kan videre deles inn i subtyper alt etter hvilke varianter av overflateproteinene Hemagglutinin (H) og Neuraminidase (N) viruset har. Det er idag kjent 16 ulike typer av Hemagglutinin (H1-16) og 9 ulike typer av Neuraminidase (N1-9). Alle disse variantene finnes hos ville fugler, i første rekke vadefugler som ender. Hos menneske finnes i dag to varianter som kalles H3N2 og H1N1. Varianten H5N1 finnes hovedsakelig hos fugler, men har smittet mennesker i noen hundre tilfeller. Influensa er i de aller fleste tilfeller ikke en dødelig sykdom. Sykdommen kan imidlertid være veldig alvorlig – og i ekstreme tilfeller dødelig – hos eldre, og hos personer med dårlig immunforsvar (f.eks. hos de som har utviklet AIDS). Sykdommen kan også være alvorlig for personer med alvorlige hjerte-, kar- eller lungesykdommer. Influensa i Norge. I Norge kommer oftest influensaen i løpet av vinterhalvåret – desember til mars – men influensaviruset har allerede vært på en lang reise før det kommer så langt. Det er fordi influensautbruddene også skjer i vinterhalvåret på den sørlige halvkule – april til oktober – slik at legene har vaksinen klar når viruset kommer. Smitte. Influensa smitter dagen før symptomene bryter ut, også mellom 5 og 7 dager (noen personer smitter i en lengre periode). Barn blir lettere smittet enn voksne, og smitter i omkring to uker etter infeksjonen. Influensa smitter lett, enten ved direkte kontakt, luftveiene eller håndkontakt (for eksempel hånd-til-munn eller hånd-til-øye). Større epidemier. Det har vært tre større epidemier, såkalte pandemier, i Norge i forrige århundret; Paul von Rennenkampf. Paul von RennenkampfPaul von Rennenkampf (født, død 1. april 1918) var en russisk general. I likhet med flertallet av offiserene i Den keiserlige russiske hær var han etnisk tysk med tysk baltisk bakgrunn. Han hadde kommandoen på russisk side under slaget ved Tannenberg i 1914, og var generalguvernør i Petrograd (St. Petersburg). Bakgrunn. Familien Rennenkampf stammet formentlig opprinnelig fra området omkring Münster og Osnabrück i det nordvestlige Tyskland, men omkring 1600 dukker navnet opp i Riga dit mange tyskere var utvandret. I slutten av 1800-tallet var familien Rennenkampf en av de rikeste i hele Baltikum. Familien eide 21 gods i Estland, og var således landets femte største jordeier. Paul von Rennenkampf ble utdannet på kadettskolen i Helsingfors og gikk i 1873 inn i hæren. Fra 1870 til 1882 gikk han på militærakademiet i Sankt Petersburg. Han klarte seg ualminnelig godt og besto avgangseksamen med det beste resultatet for sin årgang. Derfor kom han inn i generalstaben allerede samme år. Her fikk han en serie spesialoppgaver, blant annet en post som spesiell stabsoffiser i det 14. armekorps, senere i Kazan militærdistrikt og hos kosakker ved Don. I 1890 ble han utnevnt til oberst og ble deretter stabssjef i den 14. kavaleridivisjon. I 1895 fikk han kommandoen over det 36. Dragonregiment, hvor han ble inntil 1899. Både overordnete og underordnete betraktet ham som en intelligent og aggressiv offiser, på alle måter en glimrende kavaleri-offiser. I år 1900 ble han utnevnt til generalmajor, fikk kommandoen over en kavaleri-brigade og kjempet mot Bokseropprøret, og erobret Tsitsihar og Kirin. Han deltok også i den russisk-japanske krig i 1904–1905. Her ble han kritisert for sin innsats i det nordøstlige Korea. Etter slaget ved Mukden i 1905 hevdet general Alexander Samsonov at Rennenkampf hadde unnlatt å komme ham til unnsetning. Etter den russisk-japanske krig deltok han i Sibir i nedkjempelsen av revolusjonen 1905. I 1913 ble han så utnevnt til kommandør for militærdistriktet Vilna. Ved starten av første verdenskrig fikk Rennenkampf kommandoen over 1. arme, som sammen med 2. arme skulle invadere Østpreussen. Etter Slaget ved Tannenberg, hvor 2. arme ble tilintetgjort og det etterfølgende slaget ved de masuriske sjøer, hvor 1. arme ble drevet ut av Østpreussen ble Rennenkampf utsatt for hard kritikk. Da han også tapte slaget ved Łódź i november 1914 forlot han hæren. Rennenkampf trakk seg tilbake til Taganrog. Her ble han i 1918 tatt til fange av kommunistene. De oppfordret ham til å kjempe i borgerkrigen på deres side. Det avslo han, og han ble deretter henrettet. Hvorfor stoppet Rennenkampf? Paul von Rennenkampf med sin stab.Etter slaget ved Gumbinnen ble Rennenkampfs 1. arme stående i den østlige enden av Østpreussen. I nesten åtte dager foretok han seg stort sett ingenting, mens Samsonovs 2. arme ble nedkjempet bare 100 km borte. Denne passivitet er en av de store gåter i krigshistorien. Rennenkampf selv nådde ikke, å gi sin utredning. Derfor har det vært åpent for spekulasjoner. Bilde til høyre har bidratt til ryktene. Paul von Rennenkampf (nr. 2 f.v.) hygger seg med sin stab i vertshuset «Dessauer Hof» i Insterburg. I det øyeblikk da bildet ble tatt ble Samsonovs soldater omringet syd for Allenstein. Noen, deriblant også Winston Churchill, Erich Ludendorff og Max Hoffmann, mente at Rennenkampfs passivitet måtte skyldes hans hat til Alexander Samsonov. Marquis de Laguiche som var fransk attaché i det russiske hovedkvarteret mente enda at Rennenkampf var bestukket av tyskerne. På den annen side mente Hoffmann, som personlig kjente Rennenkampf fra Mandsjuria at denne var en av de dyktigste russiske offiserene, og både energisk og tapper. Bildet av en feiging eller forræder passer heller ikke med hans død. Han ble myrdet av kommunistene fordi han sta nektet å kjempe på deres side. Årsaken ligger derfor formodentlig et annet sted. Hvis Rennenkampf skulle fortsette mot vest etter Gumbinnen, måtte han rykke frem mellom festningene Lötzen og Königsberg. Rennenkampf har antagelig overvurdert deres styrke. I sin organisasjon hadde han seks reservedivisjoner til å beleire disse festninger. Men de var stadig under mobilisering i Russland. Rennenkampf hadde også sett at deler av I og XVII tyske korps trakk seg inn i henholdsvis Königsberg og Lötzen etter slaget. Men han visste ikke om de var i festningene eller fortsatt gikk mot vest. I tillegg hadde guvernøren i Königsberg, generalløytnant Pappritz, tatt uniformer fra byens militærskoler og delt dem ut til sine dårligst utrustede landvernsoldater og de mange frivillige som hadde meldt seg i krigens første dager. Disse lignet derfor på eliteenheter. Samtidig så Rennenkampf neppe noe grunn til hastverk. Både han selv, Aleksander Samsonov og deres felles sjef Shilinski var overbevist om at tyskerne var slått ved Gumbinnen og nå var på flukt mot vest hvor Samsonov var godt i gang med å avskjære og ta dem til fange. Alt var altså i sin beste orden. Avtale. En avtale, eller kontrakt, er i juridisk forstand en skriftlig eller muntlig enighet mellom to eller flere parter om forhold av rettslig karakter. Etter hovedregelen i avtaleloven blir en avtale til ved at en part aksepterer et tilbud som den andre part har fremsatt, og det er overensstemmelse mellom tilbud og aksept. Avtaleinngåelse skjer imidlertid ofte etter en mer komplisert prosess med tilbud fram og tilbake før enighet oppnås. Muntlige avtaler er like bindende som skriftlige avtaler om ikke annet er blitt bestemt i lov eller forutgående avtale mellom samme parter. For å sikre bevis for en muntlig avtale, bør det være vitner tilstede ved avtaleinngåelsen, eller foreligge annet som kan sannsynliggjøre at det er inngått en avtale med et bestemt innhold. En avtale mellom to parter angående en fast eiendom, må ha skriftlig form dersom den skal ha et sikret rettsvern overfor utenforstående ved tinglysing. Det foreligger en del standardiserte mønstre for skriftlig utforming av forskjellige typer avtaler, bl.a. utarbeidet gjennom Forbrukerrådet, så som avtaler med håndverkere. For avtaler vedrørende bygg og anlegg finnes en del Norsk Standard (NS). Inneholder en avtale urimelige vilkår eller krav, kan den settes helt eller delvis til side av en domstol, eller Forbrukerombudet om avtalen gjelder varer og tjenester til en forbruker. Når det inngås avtaler om større verdier, brukes normalt skriftlig form. Dette gjøres f.eks. ved kjøpekontrakter for bil, båt og fast eiendom, samt ved offentlige anskaffelser og bygge- og anleggskontrakter (entrepriseprosjekter). Avtaler i forbindelse med bl.a. offentlige anskaffelser og entrepriseprosjekter inngås normalt ved underskrift på et særskilt avtaledokument. Ved offentlige anskaffelser er det påbudt at avtale inngås etter konkurranse "så langt det er mulig", ifølge offentlig anskaffelsesloven § 5. Avtale mellom partene i arbeidslivet kalles tariffavtale eller overenskomst. Avtale mellom to eller flere stater kalles traktat, konvensjon eller overenskomst. Internet Assigned Numbers Authority. Internet Assigned Numbers Authority (IANA) er en organisasjon som fører tilsyn med forvaltningen av IP-adresser, toppnivådomenenavn og "Internet protocol code points". I begynnelsen besto IANA av en person, Jon Postel. Generell informasjon. IANA delegerer lokal forvaltning av IP-adresser til "Regional Internet Registries (RIRs)". Hver RIR forvalter adresser for en del av verden. Samla utgjør disse en del av "Numbers Resource Organization" som er et organ som skal representere felles interesser. IANA delegerer forvaltningen av IPv4-adresser til de ulike RIRene i større biter (typisk /8 eller mer). Hver RIR forvalter adresseblokkene etter egne bestemmelser. Typisk fungerer det på den måten at forvaltningen av adresser blir delegert videre til ISPer som får tildelt mindre blokker av adresser som /19 og /20. Det er også et system for delegering og forvaltning av IPv6-adresser, men det er lite konkurranse om IPv6 adresseblokker siden tilgjengeligheten på adresser er mye større enn etterspørselen. IANA er under kontroll av ICANN, men den endelige kontrollen over DNS rot-sona er det det amerikanske næringsdepartementet som har. Olje for mat. Olje for mat-programmet ble igangsatt av FN i 1996, og ga Irak tillatelse til å selge olje på verdensmarkedet i bytte for mat, medisin o.l. Formålet med dette var å hjelpe den irakiske regjeringen med å gi innbyggerne i landet det absolutt nødvendige til tross for de økonomiske sanksjonene landet var pålagt etter den første Gulfkrigen. Mange støttet dette programmet, og håpet at det ville hjelpe innbyggerne i Irak, men det var også noen som kritiserte det – spesielt etter at regimet til Saddam Hussein opphørte – og påstod at den irakiske regjeringen beholdt pengene som oljesalget førte med seg for seg selv. Det var også noen som påstod at denne korrupsjonen inkluderte andre lands regjeringer, i tillegg til høyt plasserte personer innad i FN. I desember 2004 måtte FNs generalsekretær Kofi Annan tåle kraftig kritikk etter å ha latt sin sønn motta betaling fra et sveitsisk firma som vant en lukrativ kontrakt ifm. dette programmet. Mytiske konger av britene. Brutus fra Troia, den mytiske grunnlegger av London, og den som skal ha gitt navnet til Britannia. De mytiske konger av britene var konger i det britonske Britannia. Kongene er nevnt av kilder som er skrevet ned tildels langt senere. De tidligste kildene er Nennius og Gildas, men den som skrev mest om temaet var Geoffrey av Monmouth, som ble født omkring 1100, det vil si mer enn 450 år etter at den siste av de mytiske kongene døde. De kalles britiske konger, eller konger av britene, fordi det ikke er mulig å feste dem til et klart definert territorium. Det er ingen tvil om at i det minste en del av kongene på listen virkelig har levd, i det minste de siste av dem og de romerske keisere som er tatt med. Men de omtales alle likevel som mytiske, fordi de tilhører en kongerekke som har sitt opphav i prehistorisk tid og er sterkt myteomspunnet. Listen omfatter flere dronninger; allikevel er den i tekster konsekvent omtalt som en liste over konger. Dette skyldes antagelig at det var en patriarkalsk linje, og at dronninger var unntakstilfeller. Geoffrey av Monmouths verk fra ca 1136, "Historia Regum Britanniae" ("Historiene til kongen av Britannia"), er den som hovedsakelig er kilden for den listen nedenfor. Geoffrey konstruerte en stort sett fiktiv historie for britonerne, forfedrene til waliserne, kornikerne, og bretonerne, delvis basert på verker til tidligere middelalderhistorikere som Gildas, Nennius og Beda den ærverdige, delvis fra walisiske slektstavler og helgenbiografier, delvis fra kilder som i dag er gått tapt og ikke kan identifiseres, og delvis fra hva han selv fant opp. Flere av hans konger er likevel basert på faktiske historiske figurer, men opptrer i en ikke-historisk fortelling. Et antall mellomwalisiske versjoner av Geoffreys "Historia" eksisterer. All eksisterer etter at Geoffrey skrev sin tekst, men kan gi forskerne en del innsyn i de innfødte tradisjoner som Geoffrey kan ha støttet seg på. Geoffreys fortelling begynner med den landsforviste trojanske prinsen Brutus, som Britannia etter sigende skal være navngitt etter, en tradisjon som tidligere var blitt nedtegnet i en mindre utbrodert form på 800-tallet i "Historia Brittonum" ("Britonenes historie"), et verk forsøksvis tilskrevet munken Nennius. Brutus er en etterkommer av Aineias, den legendariske trojanske stamfar til grunnleggerne av Roma, og hans historie er tydeligvis beslektet med legendene rundt Romas grunnleggelse. Kongene fra før Brutus kommer fra et dokument som har som mål å spore reisene til "Bibelen"s Noah i Europa og en gang tilskrevet den babylonske historikeren Berossus. I dag er det kjent at dette dokumentet er en fabrikasjon fra den italienske skribenten og svindleren Annio da Viterbo på 1400-tallet. Renessansehistorikere som John Bale og Raphael Holinshed tok for seg listen med konger fra Celtica som var blitt satt opp av pseudo-Berossus, og gjorde også disse til konger av Britannia som av Gallia. John Milton, kjent fra "Det tapte paradis", nedtegnet disse tradisjoner i sitt verk "History of Britain" ("Britannias historie"), men ga dem liten tillit. De første konger avledet fra pseudo-Berossus. Samothes, og kjent som Dis: sønn av Jafet, sønn av Noah. Viterbos fragmenter ble senere avslørt som forfalskninger eller fabrikasjoner, derav ble hans verk kjent som "pseudo-Berossus". Hans liste med konger, selv om de er betraktet å ha et lite substrat av sannhet ettersom flere av kongenavnene allerede var kjent i litteraturen (eksempelvis Albion og Brutus) forut utgivelsen av "Antiquitatum" (1498) og mange kronikører aksepterte at hans bibelske kongefigurer (som Samothes, sønn av Jafet) hadde en bakgrunn i en delvis sannhet basert på deres preferanse i mosaisk historie. Viterbos kongeliste dukket senere opp i John Bales "Illustrium majoris Britanniae scriptorum" (1548), John Caius' "Historia Cantabrigiensis Academiae" (1574), William Harrisons "Description of England" (ss. 3–5, 1577), "Holinshed's Chronicles" (bind 2, s. 2, 1587) og Anthony Mundays "A briefe chronicle" (s. 467, 1611). På 1600-tallet var Vitebos kongeliste ikke lenger populær blant kronikører, oldtidsforskere eller historikere. John Speed, William Camden og Walter Raleigh ("The Historie of the World", ss. 112–115, 1614) var blant de som avviste Viterbos kongeliste. John Milton i hans "The History of Britain" (s. 3, 1670) referer kortfattet til Viterbos kong Samothes, men konkluderte at denne figuren er fra en etterligning eller utroverdig kilde. Samothes. De tidligste historikerne som skrev om Britannias historie som benyttes seg av Det gamle testamentes syn på historien, var alle enige om at Britannia aldri var befolket før syndefloden. Eksempelvis skrev "Holinshed's Chronicles" (bind 2, s. 1, 1587) at Britannia var aldri befolket før syndfloden og siterer Polidoro Virgili (på engelsk kalt Polydore Vergil) og andre kilder. Viterbo var intet unntak i å hevde at Samothes var det første som bosatte seg etter syndefloden og den første kongen av Celtica. I henhold til Viterbo kom Samothes til Celtica 143 år etter oversvømmelsen mens Miltons "The History of Britain" (s. 3, 1670) sier 200 år. Andre tidlige kronikører referer til 310 år, slik som George William Lemon har rapportert da han satte sammen mange av disse kildene. Aylett Sammes daterte i henhold til Lemon i hans "Britannia Antiqua Illustrata" (1676) ankomsten til Samothes i Britannia til 2068 f.Kr. Viterbo, John Bale og William Harrison er alle samstemte i at det «Samotheanske dynasti styrte i 335 år». I hans "Illustrium majoris Britanniae scriptorum" (1548) skrev Bale at styret til dette dynastiet (inkludert alle kongene før Albion) endte i år 1736 f.Kr. ved å legge sammen 335 år = 2071 f.Kr. for Samothes' ankomst i Britannia og begynnelsen på hans slekt. Bales' anslag (2071 f.Kr.) er svært nært Sammes' (2068 f.Kr.) og Anthony Munday i hans "A briefe chronicle" (ss. 467–469, 1611) som beregnet et tilsvarende årstall (2075 f.Kr.). Viterbo hevdet først at Samothes var en sønn av Jafet, en sønn av Noah. Senere kronikører (som blant annet Raphael Holinshed) identifiserte Samothes som Mesjek, en sønn av Jafet i henhold til "Første Mosebok". Viterbo, John Bale og Raphael Holinshed skrev alle at Samothes ga sitt navn først til Britannia som Samothea og dets innbyggere var derfor samotheanerne. En del legender fra renessansen har senere forsøkt å knytte samotheanernes opprinnelse til den greske byen Samothraki, basert på enkel navnlikhet. Magus, Saron, Druis og Bardus. Magus, Saron, Druis og Bardus var alle i henhold til Viterbo grunnleggere, eksempelvis Druis av druidene og Bardus av bardene. Magus er i ulike kilder knyttet til Mager eller Magos, i den hellenistiske verden assosiert med Zarathustra. John Bale forsøkte å forbinde ham til bestemte stedsnavn med endelsen "magus", eksempelvis Noviomagus Reginorum, Aylett Sammes hevdet at Saron var grunnlegger av en prestekult kalt «saronittere». Albion. Albion er ikke nevnt i Viterbos "Antiquitatum", men i andre kilder er det hevdet at han var en etterkommer av Neptun. Han er beskrevet som en kjempe som invaderte Britannia og beseiret den samotheanske kongen Bardus, men ble selv drept av Herkules. John Bale daterte Albions seier over Bardus til år 1736 f.Kr. Legenden om kjempen Albion opptrer i langt tidligere litteratur som hos Geoffrey av Monmouth (1136), og er den eldste nedtegnede kjente navnet på de britiske øyer. "Des grantz geanz". Des grantz geanz («Fra de store kjemper»), et anglo-normannisk dikt fra 1300-tallet, inneholder en variasjonsfortelling om det eldste nedtegnede navnet Albion for Britannia og har også en noe forskjellig legendarisk kongeliste. Diktet hevder at en koloni av landflyktige grekere ledet av en dronning kalt Albina fant først Britannia, men før deres bosetning «bodde ingen der». Albina ga til sist sitt navn først til Britannia, men som senere ble omdøpt til Britannia etter Brutus. Diktet forsøker også ved evhemerisme å rasjonalisere legendene om kjempene, Albina er således beskrevet som å være «meget høy», men er presentert som en menneskelig dronning, en etterkommer av en gresk konge, og ikke et mytologisk vesen. Albina-myten er også funnet i en del senere manuskripter av Waces "Roman de Brut" (1155) i form av en prolog. Scota. Scotia i skotsk mytologi og pseudohistorie er navnet som gitt til en mytologisk datter av en egyptisk farao som gælere og skotter mener de nedstammer fra. Scota opptrådte først i litteraturen fra 1000- eller 1100-tallet og de fleste moderne forskere tolker legendene som er knyttet til henne som oppstått for å konkurrere med Geoffrey av Monmouths påstander at etterkommerne av Brutus (via Albanactus) grunnla Skottland. Imidlertid har også en del tidlige irske kilder også referert til legendene om Scota, og ikke alle forskere betrakter legendene som fabrikasjoner eller som politiske konstruksjoner. I skotske opphavsmyter har Albanactus liten plass og skotske kronikører som John av Fordun og Walter Bower hevder at Scota var den eponyme grunnleggeren av Skottland og skottene lenge før Albanactus, en gang på den tiden til Bibelens Moses. Kongeliste avledet fra Geoffrey av Monmouth. Geoffrey av Monmouth synkroniserte (for gi påstått historisk berettigelse) en del av hans konger med figurer og hendelser fra Bibelen, greske, romerske og irske legender og nedtegnet historie. Disse er nevnt i spalten «Synkronisering» i tabellen nedenfor. Geoffrey daterte Brutus' ankomst til Britannia (og påfølgende grunnleggelse av det trojansk-britisk monarki) til 1115 f.Kr. Etter at Cadwaladr var død ble kongene til britonere redusert til et slikt lite område at de opphørte å være konger av hele det brytonisktalende området. To av hans slektninger, Yvor og Yni, førte de landflyktige tilbake fra Bretagne, men var ikke i stand til å gjenetablere et forent kongedømme. Angelsakserne styrte den sørøstlige delen av Britannia, det som ble hetende England, etter en tid hvor kongene ble kalt for "bretwaldaer", og senere for konger av England. Arvingene til den britonsk trone fortsatte via de walisiske kongene av Gwynedd fram til denne slekten ble tvunget til å underkaste seg England på 1200-tallet. Fyrstene av Gwynedd styrte sitt walisiske område fram til styrtet til Dafydd ap Gruffydd, som styrte fra 1282 til 1283. Hans død markerte slutten på huset til Brutus. Owen Tudor, bestefar til Henrik VII av England, var en etterkommer på morsiden av kongene i Gwynedd; Henriks ekteskap med Elizabeth av York markerte således en sammenslåing av to kongeslekter (foruten også de rivaliserende slektene York og Lancaster). Iolo Morganwgs walisiske konger. Iolo Morganwg (Edward Williams) utga i tidsrommet 1801 og 1807 en serie med walisiske triader som han hevdet å ha oppdaget i et manuskript. Han fikk hjelp av oldtidsforskeren William Owen Pughe. Disse tekstene ble senere avslørt for å ha vært en blanding av forfalskninger gjort av Morganwg og hans endringer på autentiske triader. Nøyaktig hvor mye «autentisk» innhold det er i Morganwgs utgitte tekster har forblitt et stridsemne hos dagens forskere. Morganwgs triader beskrev den tidligste okkupasjonen av Britannia (Prydain) og inneholdt en pseudohistorisk rekke av konger som begynte med Hu Gadarn, «plogkongen». Flere kristne forfattere fra 1800-tallet, eksempelvis Henry Hoyle Howorth tolket denne myten som bevis for den bibelske syndeflod med Noah, dog i Morganwgs kronlogi er Dwyfan og Dwyfach datert til 1700- og 1600-tallet f.Kr., noe som ikke passer inn i den bibelske beretningen av Noahs syndeflod. Tea Tephi. Tea Tephi er en legendarisk prinsesse som er beskrevet i britisk israelittisk litteratur fra 1800-tallet. Anglo-israelisme er en teologisk lære som hevder at engelskmenn er de rette arvtakere etter oldtidens Israels ti stammer, Prost F. R. A. Glover i London utga i 1861 boken "England, the Remnant of Judah, and the Israel of Ephraim" hvor han hevdet at Tea Tephi var en av døtrene til Sidkia av Juda som er nevnt i Det gamle testamente. Ettersom denne kongen hadde fått alle sine sønner drept under fangenskapet i Babylonia var den ingen mannlig etterkommer som fortsette kong Davids trone. Glover hadde merket seg at kong Sidkia hadde døtre som hadde overlevd Glover antok at Tea Tephi var prinsesse som hadde sluppet unna og deretter reist til Irland hvor hun giftet seg med en lokal konge på 500-tallet f.Kr. og som siden ble blodknyttet til det britiske monarkiet. Denne teorien ble senere utvidet av prost A. B. Grimaldi som i 1877 utga et slektsdiagram kalt «Pedigree of Queen Victoria from the Bible Kings and later» i heftet "The Royal House of Britain an Enduring Dynasty" (1902) hvor han mente å påvise at dronning Viktoria nedstammet fra Bibelens gamle konger. Dette ble fulgt opp av den amerikanske evangelisten Charles Fox Parham som forfattet en artikkel hvor han hevdet å spore dronning Viktorias slekt tilbake til kong David (via Tea Tephi): "Queen Victoria: Heir to King David's Royal Throne". Forbindelsen Tea Tephi og det britiske monarki er også gjengitt i den amerikanske presten J. H. Allens "Judah's Sceptre and Joseph's Birthright" (1902, s. 251). En sentral grunnsetning i anglo-israelisme er at det britiske monarki nedstammer fra kong David og legenden om Tea Tephi fra 1800-tallet er forsøket på å rettferdiggjøre denne påstanden. Tea Tephi er imidlertid aldri blitt sporet til noe bevart irsk kilde før hun på 1800-tallet ble framhevet, hovedsakelig av nevnte F. R. A. Glover. En samling av påståtte bardiske tradisjoner og irske manuskripter som ga detaljer om Tea Tephi ble utgitt av J. A. Goodchild i 1897 som "The Book of Tephi". Dette verket er blitt avvist som pseudohistorie og forfalskning. Tea Tephi er en ren fiktiv oppfinnelse av Glover. Det finnes en dronning kalt Tea (entall) i irsk mytologi som opptrer i manuskriptet "Annalene av de fire mesterne", nedskrevet en gang rundt 550 e.Kr., men satt sammen en gang på 1600-tallet. Hun er beskrevet som hustruen til Érimón, en Míl Espáine (Milesier) og datert til 1700 f.Kr. (Geoffrey Keating: 1287 f.Kr.). Men disse datoene er ikke i overensstemmelse med anglo-israelismens litteratur som daterer Tea Tephi til 500-tallet f.Kr., men senere anglo-israelitter som Herman Hoeh ("Compendium of World History", 1970) har hevdet ved å sitere Ruaidhrí Ó Flaithbheartaighs reduserte kronologi at denne irske kongsætten, inkludert Tea, var fra en tidligere blodlinje etter kong David som kom til Britannia en gang rundt 1000 f.Kr. Knyttet til Glovers opprinnelige påstander om Tea Tephi er Grimaldi og Milners spekulasjoner at Jeremia selv i selskap med sin skriver Baruch ben Neriah reiste til Irland med Tea Tephi og at de er funnet beskrevet i irsk folkeminne og i gamle irske manuskripter. En anglo-israelitter har forsøkt å identifisere Baruch ben Neriah med en figur kalt Simon Berac eller Berak i irske myter, og Jeremia med en Ollom Fotla (eller Ollam, Ollamh Fodhla). Imidlertid er disse påstandene fortatt i strid med dateringer som ikke er konsistente. I 2001 skrev British-Israel-World Federation en artikkel hvor de ikke lenger trodde på disse identifikasjonene, men opprettholdt likevel påstanden at det britiske monarkiet nedstammet fra oldtidens Israel. Selv om Glovers forfalskninger har blitt avslørt er det fortsatt de som holder fast på Tea Tephi-legenden til Glover. Litteratur. Storbritannia, mytiske konger Cambridge. Cambridge er en universitetsby i Cambridgeshire, England. Den er også administrasjonby for grevskapet, og utgjør et distrikt. Byen ligger omkring 80 km nord for London, og er omkranset av en rekke mindre byer og landsbyer. Den er også i hjertet Silicon Fen, hvor mange av Storbritannias viktigste høyteknologiske bedrifter og laboratorier holder til. Den har et areal på 40,70 km², og et befolkningstall på 110 556 (2002). Cambridge er mest kjent for universitetet, som også inkluderer Cavendishlaboratoriet, King's College-kapellet og universitetsbiblioteket. De to sistnevnte bygningene dominerer byens utseende. Cambridge er også fødestedet til Matthew Bellamy, frontfiguren i bandet Muse. Historie. De eldste kjente bosetninger i området er fra sen bronsealder, omkring 1000 f.Kr., da det bodde et jegerfolk der. I jernalderen bosatte en stamme seg på det som nå er Castle Hill. Den første større bosetningskonsentrasjon kom med romerne. Castle Hill var et godt sted for en militær utpost, da det var mulig å forsvare elven Cam derfra. Stedet var også et krysningspunkt for "Via Devana", som forbant Camulodunum med garnisonene i nord. Den romerske bosetningen fikk navnet "Durolipons". Den forble et regionalt senter fram til omkring år 400. Det er fortsatt synlige rester etter romerske veier og innhegninger i området. Etter romerne kom angelsakserne, som også slo seg ned ved Castle Hill. Cambridge ble en viktig handelsby, fordi den var et praktisk knutepunkt i myrlandskapet som omgir den. I "Den angelsaksiske krønike" nevnes byen som "Grantebrycge"; dette er den første referansen til en bro der. Krøniken forteller videre at vikingene kom til Cambridge i 875. I 878 ble Danelagen grenser definert, og Cambridge var dermed under danenes styre. Deres aktive handelsvirksomhet førte til at byen vokste raskt, og sentrum flyttet seg fra Castle Hill til området på den andre siden av elven, som nå heter Quayside. Dette kan sies å markere en endring fra en strategisk plassert by til en ren handelsby. Angelsakserne kom tilbake etter at danene mistet makten i området. De bygget i 1025 St. Benets kirke, som fortsatt står. I 1068, to år etter normannernes erobring av England, bygde Vilhelm Erobreren et slott på Castle Hill; derav navnet. Den spesielle Rundekirken er fra denne perioden. Byens navn hadde nå blitt "Grentabrige" eller "Cantebrigge", mens elven het "Granta". Byen ble etterhvert hetende Cambridge, mens elven forble Granta lenge. Selv i dagen går den ofte under det navnet lokalt, selv om det formelt er endre til Cam for å passe med bynavnet. Universitetet bruker adjektivet "cantabrigiensis", men dette er en latinisering av det moderne navnet og ikke et egentlig latinsk navn. Et av de første utdanningssentrene i byen var Pythagorasskolen, grunnlagt i 1200. Bygningen står fortsatt ved St John's College. I 1209 flyktet en del studenter fra voldshandlinger i Oxford, og grunnla et universitet. Peterhouse College, det første, ble grunnlagt i 1284. King's College-kapellet ble påbegynt i 1446 av Henrik IV, og fullført under Henrik VIII i 1515. Cambridge University Press fikk sin trykkelisens i 1534. I 1610 ble den første drikkevannsledningen lagt inn i byen; deler av den er bevart. Jernbanen kom i 1845, og tradisjonene forteller at det var universitetsledelsen som sørget for at den ble lagt godt utenfor sentrum, slik at ikke studentene skulle bli fristet til å reise til London. Selv om universitetsbyer normalt får status som "city", og ikke bare "town" (se bystatus), fikk ikke Cambridge denne statusen før i 1951. Årsaken er at den ikke er en katedralby, noe som tradisjonelt er et krav for status som "city". Kirkelandet kirke. Kirkelandet kirke er Kristiansunds hovedkirke, reist i 1964. Kirken ligger ved Langveien på øya Kirkelandet. Bygningen. Kirken regnes som det første virkelige moderne kirkebygg i Norge. Arkitekt Odd Østbye har gitt bygget en form som bryter totalt med tradisjonell kirkearkitektur. Den arkitektoniske idéen bak Kirkelandet kirke er «Bergkrystall i roser», dvs. at kirken skal skinne som en lysende krystall blant rosene i vestskråningen. Kirkelandet kirke står på Riksantikvarens liste over verneverdige kirker i nasjonal klasse. Interiør. Kunstneren Gunnar S. Gundersen har stått for den innvendige dekorasjonen, blant annet glassmaleriet som bidrar til den spesielle belysningen bak altertavlen. Kirken ble nominert som Møre og Romsdals bidrag til "Århundrets byggverk 1905–2005", en kåring i regi av bladet "Byggeindustrien". Ansatte. Prost Sverre Reinert Jansen er sogneprest i Kristiansund menighet og prost i Ytre Nordmøre prosti. Han ble ansatt i 1993, og tok over etter Egil Aakenes. Almaty. Almaty (tidligere "Alma Ata") er den største byen i Kasakhstan og har 1 168 000 innbyggere. Frem til juni 1998 var den også hovedstad, hvorpå statusen ble overført til Astana. Navnet Almaty betyr «far til epler» ("alma" = eple) og henspiller på de ulike epleslagene som vokser rundt byen. Historie. I bronsealderen på 900- eller 1000-tallet f.Kr. slo de første bøndene og kvegoppdretterene seg ned i området rundt Almaty. Under styret til Saka, fra 600-tallet f.Kr. til like etter år 0 var Almaty tilholdssted for Sakastammer og senere Wusunstammer som bebodde områdene nord for Tian Shan-fjellene. Her finnes spor etter flere gravhauger og gamle bosetninger, blant annet de store gravhaugene til Saka-tsarane. Mellomalderen. Fra 700- til 900-tallet utviklet det seg en bykultur ettersom flere jordbrukere avviklet sitt virke og samlet seg i landsbyer i og byer i området Zjetysu. I perioden fra 900- til 1300-tallet utviklet bosetningene seg i det såkalte «Stor Almaty» beliggende ved handelsstedene langs Silkeveien. Dette gjorde at området ble et senter for handel, håndverk og landbruk og Silkeveien hadde egne mynter. Byen ble først omtalt som "Almatu" i bøker fra 1200-tallet. 1400- 1700-tallet. I perioden 1400- til 1700-tallet kom nedgangstider med mindre handel langs Silkevegen. Dette var en tid med store etniske og politiske omveltinger, og den kasakhstanske nasjonen ble grunnlagd her, nær Almaty. Dzjungarene gjorde sitt inntog i området og kaskhastanerne gjorde harde forsøk på å forsvare seg og holde på egen selvstendighet. I 1730 vant kasakhstanerne over dzjungarene i i kamper i Anyrakajfjellene, 70 km nordvest for Almaty. Seieren ble en avgjørende i patriotkrigen mellom kasakhstanerne og dzjungarene. Grunnlegging av Vernij. Den sentrale moskeen i Almaty 4. februar 1854 startet den nyere historien til byen da den russiske festningen Vernij nær Zalesskij-Alataufjellene mellom elvene Bolsjaja og Malaja Almatinka ble forsterket. Vernij festning sto nesten ferdig høsten 1854 med tregjerde langs Malaja Almatinka. Senere ble tregjerdene erstattet av mur. I 1855 ble de første kasakhstanerne omplassert i Vernij og etter 1856 tok Vernij imot russiske bønder. Kosakklandsbyen Bolsjaja Almatinskaja Stanitsa ble grunnlagt nær festningen. Flere flyttet til byen, og bosetningene Malaja Almatinskaja Stanitsa og Tatarskaja (Tasjkentskaja) sloboda ble opprettet for tatariske handelsmenn og håndverkere. I 1867 ble fortet Zailijskij omformet til en by og fikk navnet "Almatinsk". Innbyggerne likte ikke det nye navnet, og snart ble byen omdøpt til Vernij igjen. 28. mai 1887 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv som ødela nesten hele Vernij på 11–12 minutter. 1900-tallet. Zenkovkirken, en russisk-ortodoks kirke fra 1800-tallet, er den nest høyeste trebygningen i verden. I 1921 ble navnet på byen igjen endret, nå til "Alma-Ata". I 1930 sto jernbanelinjen Turkestan-Sibir ferdig. I 1930 ble også flyplassen i byen åpnet og det ble satt opp flyforbindelser til Moskva. Byen fikk med dette et kraftig økonomisk løft. Satsingen på infrastruktur var avgjørende for at hovedstaden i republikken Kasakhstan under Sovjetunionen ble flyttet fra Kyzyl-Orda til Alma-Ata i 1927. Omformingen fra å være en en liten by til å bli hovedstaden i en republikk medførte også kraftig utbygging av administrative bygg og boliger. Siden 1981 har undergrunnsbanen i Almaty vært under utbygging. I 1993 valgte regjeringen i Kasakhstan å omdøpe byen til Almaty, og i 1997 ble hovedstaden i landet flyttet fra Almaty til Astana. Byen er også kjent for sine skøytekonkurranser på skøytebanen Medeo. Kurt Aust. Kurt Aust er pseudonym for Kurt Østergaard (født 6. desember 1955 i Ikast i Danmark), en forfatter og frilansskribent. Østergaard er utdannet pedagog. Han har vært bosatt i Horten i Norge siden 1982. Aust debuterte som romanforfatter i 1999. Før dette hadde han skrevet manus til en historisk tegneserie om slaveskipet «Fredensborg». Hans bøker er oversatt til dansk, tysk, nederlandsk, spansk, russisk, sør-koreansk, gresk, tsjekkisk og fransk. Han har skrevet flere historiske kriminalromaner fra Danmark-Norge omkring begynnelsen av 1700-tallet. Hovedpersoner her er professor Thomas af Boueberg ved Københavns Universitet og hans dr. Watson, den uskolerte nordmannen Petter Hortten. I 2006 utga han sin første samtidsroman, thrilleren "De usynlige brødre", og sin første barnebok "Den store kaosdagen". Kurt Aust har skrevet to skuespill: Det historiske "Sagn, svermeri og svartekunst ved Olavskilden", samt et bestillingsverk om løytnant Dons og START som ble oppført i forbindelse med Norsk Flyvåpens 100-års jubileum og markeringen av Norges første flying. Kurt Østergaard er gift med tegneren Kin Wessel (Ann-Carin Wessel). Hun har blant annet illustrert tegneserien om Fredensborg og barneboka "Kasper & Måns. Den store kaosdagen". Priser. (2012) – Mads Wiel Nygaards legat 2011 Gardermoen. Gardermoen kontrolltårnGardermoen er et område i Ullensaker kommune i Akershus. Det er mest kjent for Oslo lufthavn, Gardermoen. Før første verdenskrig. Gardermoen begynte sin historie som ekserserplass for kavaleriet. Det var Akershus dragonregiment nr. I som i 1740 første gang gjorde sitt inntog på den flate moen. Plassen het den gang bare «lilleplassen» til tross for at den var omkring 1000 meter lang og 570 meter bred. Det var da heller ikke lenge før den i offentlige dokumenter ble omtalt som FREDERICKFELDT, og i 1788 ble navnet Gardermoen offisielt antatt. Avdelinger på Gardermoen. Litt senere kom også DR 2, Opland Dragonregiment, eller Oplandske ridende Jegerkorps som det da het. De sistnevnte hadde tilhold i Oplandsleiren som lå omkring hovedkvarteret og hangar C, mens Akershus dragonregiment lå i Akershusleiren nede ved kinoen. I 1834 inntok Romerike lette infanterikorps plassen, og i 1860 kom også artilleriet med, da I. og 2. artilleribataljon begynte å holde sine øvelser på plassen. Intendanturkompaniet etablerte seg i Intendanturleiren som lå i området ved kinoen. Gardermoens lystige liv. På og omkring Gardermoen har det i generasjoner utfoldet seg en malerisk og ofte dramatisk virksomhet. Omkring midten av det 19. århundre var plassen midtpunkt for store manøvre, ledet av den svensk-norske kongen. Om kvelden var det sang og musikk. Lystigheten konsentrerte seg særlig om den delen av leiren som ble kalt «Østerrike» hvor det var mer enn ti brennevinssjapper. Soldatene. I årene før første verdenskrig lå det hver sommer mange tusen mann her, de fleste i telt. Soldatenes kosthold ble den gangen ordnet på en måte som virker fremmed for dagens militære. Ukerasjonen var for en soldat 5 kilo brød, 1,3 kilo ferskt flesk, et halvt kilo saltet flesk, et halvt kilo saltet kjøtt, l kilo erter, 200 gram sild og en liter brennevin (kanskje for å holde orden på magen). Alt dette fikk soldaten utlevert direkte, og måtte tilberede maten selv etter beste evne. Kong Gustav og Kong Haakon. Blant minner som knytter seg til Gardermoen kan nevnes at kong Gustav tjenestegjorde som rittmester i 1880. Under en stor manøver i 1907, som omfattet 14 000 mann, besøkte kong Haakon for første gang Gardermoen. Gardermoen som flyplass. Første flyvning ble foretatt høsten 1912 da premierløytnant H. Dons fraktet flyet til Gardermoen og holdt oppvisning over området. Sommeren 1913 tok Jul Hansen sin nyoppbygde Duperdussin monoplane til Gardermoen, men flyvningen var ikke særlig vellykket. Jul Hansen måtte på sykehus med brukket arm og andre skader. Flyet var så sterkt skadd at det ikke kunne bygges opp igjen. Men premierløytnanten bygde opp et nytt fly. Det er i dag utstilt ved Norsk Teknisk Museum. 14. juni 1914 avla Roald Amundsen prøve til det første norske flysertifikat i Norge. Da Kjeller var for liten for prøvene, ble to Farman fløyet til Gardermoen. Det første med Sem-Jacobsen som fører og Amundsen som elev, det andre med rittmester Thaulow. Sem-Jacobsen skulle vise Amundsen hvordan prøvene skulle utføres. Like etter start i cirka 20–30 meters høyde registrerte flyverne at bakre høyde- og sideror hadde sluttet å virke. Sammenstøtet med bakken ble hardt, men ingen ble skadet. Amundsen klarte prøven med det andre Farmanflyet som var fløyet opp for anledningen. Mellomkrigstiden. I mellomkrigsårene ble Gardermoen brukt som øvingsplass. Det kan nevnes at den første Junkers Ju 52 landet her i 1934 eller -35. AR2. Feltartilleriregiment nr. 2 (AR 2) flyttet sine verksteder og magasiner til nye bygninger som sto ferdige i 1924. Denne leiren ble kalt AR 2-leiren og besto av flere solide murbygninger bygget rundt en åpen firkant til høyre for vegen, like innenfor gamle hovedport Luftwaffe overtar. I 1940 landet «Die Luftwaffe» på Gardermoen etter å ha bombet plassen. Det falt om lag 20 bomber og det ble treff på en del bygninger, samt vannledningen. Tyskerne overtok nå plassen og satte straks i gang arbeidet med planering og utbygging. Omkring 40 hus måtte vike plassen, blant annet Gardermoen skole. Foruten selve flyplassen bygget tyskerne jernbanen fra Hauerseter, og alle hangarene. Det ble bygget fire store og ti små hangarer. I tillegg kom kontrolltårn med brannstasjon og opsavdeling. Av den øvrige bebyggelse satte tyskerne bare opp et par hus og foretok noen utbedringer på andre. Tyskerne bygget begge flystripene med taxebaner i tillegg til rundbanen. Nord-sørbanen var 2 000 x 50 meter, mens østvestbanen var 2 000 x 80 meter. Banene sto vinkelrett på hverandre i det nordlige hjørnet. Naturforhold. Gardermoen består av en terrasse med store mengder sand og grus, skyllet ut av smeltevannselvene ved avslutningen av siste istid. Gardermoen-trinnet er det mest markerte ra-trinnet på Romerike med store sandterrasser. Deretter kom Minnesund-trinnet som det siste før isen smeltet. Sanden rommer landets største grunnvannsmagasin med tilførsel utelukkende fra nedbør. Under utbyggingen av den nye hovedflyplassen i 1990-årene forsøkte man å ta hensyn til at grunnvannet ikke skulle bli skadet. Innen området er det også terreng som er foreslått fredet etter naturfredningsloven, blant annet en enestående samling av 24 grytehullsjøer dannet da isbreen trakk seg raskt tilbake fra Gardermoterrassen. Gardermoen ligger vest for Gardermoen flyplass; 259 innbyggere (1998). Flyplassen. Oslo lufthavn, Gardermoen ligger på grensen mellom kommunene Ullensaker og Nannestad. Området var opprinnelig en del av ekserserplassen for Hæren, første gang benyttet som flyplass av marineløytnant H.F. Dons, som landet der i 1912. Roald Amundsen foretok i 1914 sin første solotur med fly fra Gardermoen. Tyskerne anla under den annen verdenskrig en større militær flyplass. Senere ble den bygd ut i flere trinn for både militært og sivilt bruk; store deler ble NATO-finansiert. Flyplassen ble 1992 vedtatt utbygd til hovedflyplass for Østlandet, og store investeringer ble gjort. Den nye hovedflyplassen ble offisielt åpnet 8. oktober 1998. Det er nå snakk om at det skal bygges en tredje terminal og rullebane. Militære forhold. Det ble opprettet som ekserserplass for kavaleriet i 1740, til 1940 Norges største ekserserplass. Flyvåpenet, som i dag heter Luftforsvaret, overtok området etter 2. verdenskrig og etablerte Gardermoen flystasjon. Etter vedtaket om utbygging av Gardermoen som ny hovedflyplass for Østlandet, avviklet Forsvaret sin virksomhet ved Gardermoen flystasjon og Sør-Gardermoen leir. Ny flystasjon med standkvarter for Luftforsvarets 335 skvadron (transportfly) er bygd i hovedflyplassområdet. Intendanturregimentets virksomhet ble overflyttet til trenregimentet på Sessvollmoen. Kavaleriets virksomhet ble 1997 flyttet fra Trandum til den nye Rena leir i Åmot. Navnet. Første del er etter gården Garder i Ullensaker og betyr visstnok «gjerdene», dvs. de inngjerdede jordstykkene. Tradisjonell lokal uttale er «ga'aLmon» (L = tykk l). Harrongs Cowboy Komikk. Harrongs Cowboy Komikk var en norsk tegneserie som ble utgitt fra 1952 og et stykke ut på 50-tallet. Heftet ble utgitt i lommeformat, i likhet med serier som Præriebladet, Vill Vest (blad), Jukan m.fl. Serien ble tegnet av Odd Harrong, som på 1950-tallet var den dominerende tegneren innen humorserier. Forgjeneren til 'cowboy bladet' var 'Harrongs Komikk' som kom ut med noen få nummer i større format (ca. A4). Her ble det plass til flere av hans seriefigurer, nemlig 'Knokkelmannen' og ikke minst 'Den usynlige mann'. Odd Harrong hadde også en stor produksjon av linoleumstrykk, både i sort/hvitt og farger. De fleste av hans motiver var fra Finnmark med samer og reinsdyr. De fleste av Nord Norges hoteller og restauranter hadde et eller flere bilder fra Harrong's produksjon. Dovre nasjonalpark. a> er en karakterart på Dovre Dovre nasjonalpark er en norsk nasjonalpark beliggende i fjellområder nord i Hedmark og Oppland; mellom Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og Rondane nasjonalpark; sammen med disse og andre verneområder utgjør parken et nærmest sammenhengende verneområde fra Sunndalsfjellene i nordvest til Ringebufjellet i sørøst. Parken ble opprettet i 2003, og den dekker et område på 289 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Dovre (Oppland) og Folldal (Hedmark); og den grenser opp til Grimsdalen landskapsvernområde i sør og sørøst mot Rondane; og til Fokstugu landskapsvernområde i nordvest mot E6 og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Disse to landskapsvernområdene gjør at de tre nasjonalparkene utgjør et sammenhengende verneareal. Inne i Dovre nasjonalpark ligger Kattuglehøi naturreservat, Mesætermyre naturreservat og Veslehjerkinntjørnin naturreservat. Like utenfor parken ligger Fokstumyra naturreservat, Haukskardmyrin naturreservat og Hjerkinnholin naturreservat. Geografi, landskap, geologi. Mesteparten av Dovre nasjonalpark ligger over tregrensa. Landskapet er formet av bresmeltinga, med smeltevannsløp, dødisgroper og eskere. Rundt de høyeste toppene har landskapet et nærmest arktisk preg, med spor etter permafrost. Falketind (1684 moh) og Halvfarhø (1689 moh) er de høyeste fjelltoppene. I parken finner vi noen av de sørligste palsmyrene i Norge. Næringsrike bergarter som grønnstein og svart fylitt har skapt vilkår for et rikt plante- og dyreliv i parken. Flora og fauna. Det gunstige jordsmonnet har gjort Dovre nasjonalpark til et kjerneområde for norske fjellplanter. Nasjonalparken har de eneste sørnorske fjellforekomstene av finnmarksrørkvein og store mengder stivsildre og grynsildre. Andre arter er issolleie, dovrevalmue og dovreløvetann. Dovre, inklusive de to tilstøtende nasjonalparkene, er et av leveområdene for den siste resten av den opprinnelige villreinstammen i Europa. Området har en sårbar bestand av jerv, og noe fjellrev. Karakteristiske fuglearter er boltit, fjellerke, kongeørn og jaktfalk. Kulturminner. Nasjonalparken er et kjerneområde for arkeologiske kulturminner fra forhistorisk villreinjakt. Her finnes hele fangstsystemer med ledegjerder, oppmurte og jordgravde fangstgroper, bogesteller og steinbuer. Forvaltning og bruk av området. Informasjon om parken gis fra nasjonalparksenter-nettverket iNasjonalparker, som har informasjonssentre i Dombås, Folldal og fire andre steder. Nettverket dekker også Rondane og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalparker. Turisthytta Grimsdalshytta, som eies av Den norske turistforening, ligger sørøst i parken. Palsmyr. Palsmyr er ei myr som består av pals (torvhauger) med permafrost. Deler av myra er dermed frosset hele året. I Norge finnes palsmyrer på flere ulike steder, blant annet i Sør-Varanger i Finnmark og i Dovre nasjonalpark. Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark er en norsk nasjonalpark beliggende i et høyfjellsområde på Dovrefjell og i Sunndalsfjella, der Sør-Trøndelag, Oppland og Møre og Romsdal fylker møtes. Parken ble opprettet i 2002, for å ta vare på et intakt høyfjellsøkosystem, og den dekker et område på 1.693 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Lesja og Dovre i Oppland, Oppdal i Sør-Trøndelag og Sunndal og Nesset i Møre og Romsdal. Parken tar opp i seg den eksisterende Dovrefjell nasjonalpark (etablert 1974 – 265 km²); og den er omgitt av 8 landskapsvernområder og to biotopvernområder. Foruten de to nevnte fjellområdene omfatter parken et separat område øst for Drivdalen. Det tilgrensende Fokstumyra naturreservat ble opprettet i 1974 og utvidet i 2002. Geografi, landskap, geologi. Parken spenner over et bredt spekter av norske fjellandskapstyper: fra det steile, karrige i vest til det kalkrike, fruktbare med rolige former i øst. Flora og fauna. Parken skal ta vare på et intakt høyfjellsøkosystem. Den er kjerneområde for villrein, dette var en hovedbegrunnelse for opprettelsen og for avgrensingen av verneområdene i Dovrefjell. Sentrale deler av parken har en bestand av moskusfe, introdusert i mellomkrigstida, dette var ikke en del av begrunnelsen for vernet, men er likefullt det folk flest forbinder med Dovrefjell, sammen med Snøhetta (2286). Området har en fast bestand av jerv, en bestand av fjellrev døde ut rundt 1990, men er nå (2012) under reintroduksjon, foreløpig med suksess. En har fast bestand av store rovfugler som kongeørn og jaktfalk. Dovrefjell (særlig Knutshøene) og Sunndalsfjella er kjent for en rik fjellflora med mange endemiske fjellplanter. Vel så rike plantelokaliteter ligger imidlertid i noen av landskapsvernområdene. Parkens vegetasjon inneholder også noen særegne planter som trolig overlevde istiden på nunataker: norsk malurt og ulike varianter av fjellvalmue. Kulturminner. Nasjonalparken er et kjerneområde for arkeologiske kulturminner fra forhistorisk villreinjakt. Her finnes hele fangstsystemer med ledegjerder, oppmurte og jordgravde fangstgroper, bogesteller. Området har også flere spor av å være den tradisjonelle ferdselsvegen mellom Sør-Norge og Trøndelag, med spor av både kongeveier og pilegrimsruter. Begge deler skapte behov for fjellstuer, og de første "sælehusene" skal ha blitt oppført ca 1120 på kong Øystein Magnussons initiativ. Fjellstuene Fokstugu, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstua, som helt til 1900-tallet var i statens eie, var opprinnelig skysskifter på strekningen Dovre – Oppdal. Forvaltning og bruk av området. Fra 2011 har Miljøverndepartementet oppnevnt et nasjonalparkstyre som forvalter både nasjonalparken og de øvrige verneområdene i Dovrefjell-Sunndalsfjella. Et forvaltningssekretariat for nasjonalparken og tilknyttede verneområder er etablert på Hjerkinn. Nasjonalparken ble fra 2003 og til 2011 forvaltet lokalt av Dovrefjellrådet. Dette var en forsøksordning med lokal forvaltning ment å vare ut 2007 men forlenget. Rådet var oppnevnt av medlemmene (8 kommuner, 4 fylkeskommuner) og i tillegg koordinerte rådet kommunenes forvaltning av de andre verneområdene i Dovrefjell. Informasjon om parken gis fra nasjonalparksenter-nettverket iNasjonalparker, som har informasjonssentre i Dombås, Folldal, Spranget og på Gjøra i Sunndal. Nettverket dekker også Rondane og Dovre nasjonalparker. I tillegg har nettverket to informasjonssatellitter dvs. mindre informasjonsenheter i hhv. Oppdal og Eresfjord. Se også www.nasjonalparker.org. Kun områdene vest for Drivdalen er enkelt tilrettelagt for fotturisme. Turisthyttene i verneområdene er selv- eller ubetjente og mange av dagsmarsjene er lange. Hyttene er Reinheim og Åmotsdalhytta. Vest for Snøhetta blir terrenget tungt med store høydeforskjeller og steinet grunn, her blir også klimaet en utfordring med ustabilt vær, mye vind og mye nedbør, i motsetning til lenger øst. Området gir flotte naturopplevelser, men krever erfaring. Femundsmarka nasjonalpark. a>, og er mye brukt som innfartsåre til nasjonalparken Femundsmarka nasjonalpark er en norsk nasjonalpark beliggende i et særpreg fjellområde i Hedmark og Sør-Trøndelag; mellom sjøen Femunden og svenskegrensen. Nasjonalparken ble opprettet i 1971, for å «å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt skog- og fjellområde, å bevare landskapsformer med blant annet det særpregede dødislandskapet med blokkmark, morenerygger, sjøer og vannsystemer, og å bevare det naturlige biologiske mangfoldet med et egenartet plante- og dyreliv.» og den dekker et område på 597 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Engerdal (Hedmark) og Røros (Sør-Trøndelag); og den grenser opp til Langtjønna landskapsvernområde og Femundslia landskapsvernområde. Grøvelsjøen naturreservat ligger inne i parken. Parken har felles grense med de to svenske verneområdene Långfjället naturreservat og Rogen naturreservat. Gutulia nasjonalpark ligger ca 5 km sør for Femundsmarka. Geografi, landskap, geologi. En av grunnene for vernet av Femundsmarka er det særpregede dødislandskapet. Dette er kvartære geologiske formasjoner som er tydelige spor etter siste istid. Landskapet består av blokkmark, forgrende morenerygger, sjøer og vannsystemer. Vann og elver utgjør over ti prosent av verneområdets areal. Terrenget er i hovedsak småkupert, og og landskapslinjene er lange og slake. Man finner fjelltopper både nord og sør, og flere strekker seg over over 1000 moh. I nord finner man Storvigelen (1561 moh.) og i sør Elgåhogna (1460 moh.), Store Svuku (1415 moh.), Grøthogna (1401 moh.). Flora. Et næringsfattig berggrunn og et tørt og kaldt innlandsklima fører til en fattig og glissen vegetasjon i store deler av Femundsmarka. Kortvokste og krokete kraggfuruer preger det åpne landskapet, mens man i nordlige områder av marka finner områder med bjørkeskog. Skoggrensen ligger på 800-900 moh. Det er lite bunnvegetasjonen og store områder består for det meste av lav. I våtmarksområdene finner man både torvmyr, rismyr og grasmyr. I femundsmarka nasjonalpark finner man også forekomster av sjelden ulvelav., Forvaltning og bruk av området. Femundsmarka byr på en rekke merkede turstier, med overnattingsmuligheter i to turisthytter, Muggsjølia og Røvollen, som ligger inne i selve nasjonalparkområdet. I tillegg til disse, ligger det flere hytter rundt nasjonalparken. De mange vannene og vassdragene gjør at området er mye brukt til kanopadling. Det er lange tradsisjoner for fiske og jakt. Mye brukte startområder for friluftsaktiviteter i området er Elgå, Grövelsjön, Jonasvollen/Revlingen, Langen, Valldalen, Synnervika, Røros og Tynset. Forollhogna nasjonalpark. Forollhogna nasjonalpark (eller "Forålhogna") er en norsk nasjonalpark som ligger i fjellområdene i Hedmark og Sør-Trøndelag; mellom Orkla, E6, Gauldalen og Glomma. Parken ble opprettet i 2001, som landets 19. nasjonalpark, for å «"bevare et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt fjellområde, å bevare i naturlig tilstand landskapsformer og det biologiske mangfoldet med en variert vegetasjon med stort innslag av kravfulle plantearter og et rikt dyreliv med en høyproduktiv villreinstamme, og å verne om kulturminner og kulturlandskapsinnslag."» og den dekker et område på 1 062 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Tynset, Tolga og Os i Hedmark og Holtålen, Midtre Gauldal og Rennebu i Sør-Trøndelag; og den grenser opp til Budalen landskapsvernområde, Vangrøftdalen-Kjurrudalen landskapsvernområde, Londalen-Ørvilldalen landskapsvernområde, Ledalen landskapsvernområde, Øyungen landskapsvernområde, Magnilldalen-Busjødalen landskapsvernområde, Endalen landskapsvernområde, Forddalen landskapsvernområde. Innenfor nasjonalparkens grenser ligger Grønntjønnan naturreservat. De åtte landskapsvernområdene ligger typisk øverst i dalfører som leder inn i nasjonalparken, og representerer en mellomløsning mellom verneinteresser og bygdenes tradsjonelle bruk av områdene. Geografi, landskap, geologi. Landskapet er rolig med lave topper, sjøer og små bekker. I dalene inn mot nasjonalparken ligger det setergrender. Berggrunnen er næringsrik og forvitrer lett, noe som gir grobunn for en rikholdig flora. Parkens høyeste punkt er Forollhogna (1332 moh). Flora og fauna. Fjellbjørk, vier og kjerr er den vanlige vegetasjonen i parken. Alle fire arter av fjellender som finnes i Norge hekker i Forollhogna, og rovfuglene kongeørn, jaktfalk og myrhauk er vanlige. Villreinstammen er stor og stabil, jerv og fjellrev finnes i beskjedent omfang, og ellers er det en variert bestand av smågnagere og gode bestander av lirype, elg og etterhvert også hjort. Kulturminner. Fjellet har vært brukt av mennesker i flere tusen år. Rester av boplasser og ofringsplasser er spor etter samisk og annen bosetting. Det er funnet mange dyregraver og fangstanlegg Pilegrimsleden til Nidaros (Østerdalsleden) går gjennom nasjonalparken. Summen av kulturspor tyder på at den alminnelige ferdselen mellom dalførene i tidligere tider gikk over fjellet. Etter opprettelsen av Røros kobberverk ble det kløvjet kobber over fjellet fra Dalsbygda til Støren, en rute som var lettere enn å ferdes nede i dalene. Tufter etter slåttebuer viser at området har vært viktig for fjellslåtter for alle bygdene rundt fjellet. Forvaltning og bruk av området. Informasjon om parken gis fra nasjonalparksenter-nettverket iNasjonalparker, som har informasjonssentre i Kvikne, Dombås, Oppdal, Folldal, Otta og Sunndalsøra. Nettverket dekker også Dovrefjell-Sunndalsfjella, Rondane og Dovre nasjonalparker. Forollhognaområdet er i begrenset grad tilrettelagt for friluftsliv med fjellbuer eller merkede stier, og er et mye brukt høstings- og kulturlandskap for bygdene rundt nasjonalparken. Villreinjakta i området er høyt verdsatt, og det er godt fiske etter fjellørret. Området brukes i sommerhalvåret som beitelandskap for sau og storfe. I seterdalene inn mot Forollhogna drives det fremdeles setring; særlig i Midtre Gauldal, Os og Tolga, hvor mer enn 100 setre fremdeles drives, på ulike vis. Flere steder tilbys opplevelsesturisme: setring, villreinsafari, fiske, toppturer, ridning og sledehundturer. Nær Forollhogna finnes en av Norges fem "nasjonalparklandsbyer": Vingelen. Angrepet på Pearl Harbor. Angrepet på Pearl Harbor var det japanske angrepet mot den amerikanske marinebasen Pearl Harbor, søndag den 7. desember 1941. Angrepet ble gjennomført av fly og miniubåter fra den japanske marinen, kommandert av viseadmiral Chuichi Nagumo, uten at Japan hadde erklært krig mot USA. Angrepet var rettet mot USAs Stillehavsflåte, og tilhørende fly og marineinfanteristyrker på øya. Den amerikanske opinionen så angrepet som en forrædersk handling, og fordømmelsen av Japan førte til at USA ble med i andre verdenskrig. Angrepet skadet eller ødela 21 amerikanske krigsskip, 188 fly og drepte 2 335 amerikanske soldater og 68 sivile. Stillehavsflåtens tre hangarskip var imidlertid ikke i havnen og var uskadet. Pearl Harbors viktige oljedepot, verft og verksteder ble heller ikke skadet, og disse ressursene var viktige da USA ett halvår etter angrepet gikk på offensiven mot Japan, noe som var avgjørende for det videre forløpet av 2. verdenskrig. Bakgrunn. Etter «Meijirestaurasjonen» i 1868 gikk Japan inn i en periode med betydelig økonomisk, politisk og militær ekspansjon. Hensikten var å oppnå likeverd med de vestlige maktene som hadde innflytelse eller kolonier i Øst-Asia eller i Stillehavsområdet. For å finansiere denne ekspansjonen gjorde det ressursfattige Japan en rekke fremstøt som brakte landet i konflikt med nabostatene. Dette inkluderte den første kinesisk-japanske krig hvor Japan i 1894 okkuperte Taiwan, og den russisk-japanske krig i 1904 hvor Japan vant territorium i deler av Kina og på den koreanske halvøy. I 1910 okkuperte Japan hele Korea, og i 1931 etablerte landet en marionettregjering i kinesisk Mandsjuria. Etter videre japansk opprustning, angrep landet Kina i 1937 hvor blant annet Nanjing-massakren fant sted. USA og Storbritannia fordømte Japans invasjon og svarte med diplomatisk press. Japan vek ikke for presset og fortsatte sin militære ekspansjon i Kina; i 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia og dannet aksemaktene. USA svarte med utvidete økonomiske sanksjoner, blant annet delvis stopp i eksport av skrapmetall og olje, sa opp tidligere handelsavtaler mellom landene og stengte Panamakanalen for japanske skip. Japan lot seg ikke stoppe og invaderte det nordlige Indokina. USA svarte med å fryse japanske midler og iverksette full stans i eksporten av olje. Japan var svært sårbar for en total amerikansk oljeembargo, da all olje landet trengte måtte importeres, og omtrent 90 % av den kom fra USA. Diplomatiske forhandlinger kulminerte med en note, den såkalte «Hull-noten», fra den amerikanske utenriksminister Hull den 26. november 1941, som den japanske statsminister Hideki Tojo beskrev som et ultimatum. Japan hadde nå tilsynelatende bare to valgmuligheter, enten å godta USAs krav og avslutte sin aggressive militære ekspansjon i Kina; eller å gå til krig mot USA og dets allierte. Besatt av tanken på å miste sin internasjonale prestisje, og bekymret over mulighetene for ytterligere vestlig press, valgte Japan krig mot USA. Japanske forberedelser. Japanerne hadde studert admiral Andrew Cunninghams angrep på den italienske flåtebasen under Taranto, hvor 20 gamle torpedofly påførte den italienske marinen alvorlig skade. Sjefen for den keiserlige japanske marine, admiral Isoroku Yamamoto sendte en gruppe japanske marineoffiserer til Italia, de konkluderte med at en større versjon av britenes angrep kunne tvinge den amerikanske flåten tilbake til California. En slik amerikansk retrett ville gi japanerne kontroll over oljeressursene i Nederlandsk Øst-India, med en forsvarbar buffer rundt området. Den japanske gruppen fikk også med seg hemmeligheten med de britiske torpedoene som fungerte selv på grunt vann. Japanske strateger kan ha vært påvirket av manøvrene til admiral Harry Yarnell under fellesøvelsen mellom US Navy og US Army i 1932. Som sjef for angrepsstyrken seilte Yarnell sine hangarskip nordvest av øya Oahu og startet et angrep mot Pearl Harbor. Stridsdommere ved øvelsen fant at Yarnells fly påførte forsvarerne alvorlig skade, uten at de klarte å lokalisere hans styrker. Gjeldende doktrine for den amerikanske marinen dikterte imidlertid at en angripende styrke ville bli møtt og nedkjempet av slagskip og avfeide Yarnells strategi som upraktisk i den virkelige verden. Oversikt over den japanske flåtens seilas mot Pearl Harbor, og retur til Japan Hensikten med angrepet mot Pearl Harbor var å nøytralisere USAs Stillehavsflåte, mens koordinerte, japanske angrep ble gjennomført mot flere land. Admiral Yamamotos vurdering var imidlertid at selv et vellykket angrep bare ville gi Japan et pusterom. Innledende planlegging av angrepet startet i januar 1941 og trening av mannskapene begynte sommeren 1941. Angrepet var avhengig av torpedoer, men de eksisterende japanske torpedoene krevde dypt vann ved bruk fra fly. I løpet av sommeren 1941 ble det testet en modifisert torpedo, som fungerte på grunt vann. Japanske våpenteknikere produserte også spesielle panserpenetrerende bomber, ved å montere finner på 14 og 15 tommers pansergranater. Disse modifiserte granatene klarte å trenge gjennom de pansrede dekkene på slagskip og kryssere når de ble sluppet fra 3 000 meters høyde. Den 26. november 1941 seilte en flåtestyrke med seks japanske hangarskip under kommando av viseadmiral Chuichi Nagumo fra Hitokappubukten i Kurilene med kurs for Hawaii. Eskorte var to slagskip, to tunge kryssere, en lett krysser, ni jagere, tre undervannsbåter og åtte tankskip. Totalt hadde styrken 423 fly, blant disse Mitsubishi Zero jagerfly, Nakajima Type 97 «Kate» torpedobombere og Aichi Type 99 «Val» stupbombere. I tillegg til hovedstyrken var det en fortropp med 20 undervannsbåter og 5 to-manns miniundervannsbåter; de skulle samle etterretning og senke amerikanske krigsskip som forsøkte å unnslippe Pearl Harbor under angrepet. USAs beredskap. Rekken med slagskip i «Battleship Row» var en attraktiv samling av mål (selve bildet er nylig tatt, og kun brukt for å antyde plasseringen av de største fartøyene under angrepet) USAs sivile og militære etterretning hadde gjennom sommeren og høsten 1941 mottatt mye informasjon som antydet videre japansk aggresjon. Ikke noe av det pekte spesielt mot et angrep på Pearl Harbor. Reportasjer i pressen, inkludert aviser på Hawaii, hadde omfattende artikler om spenningen og utviklingen i Stillehavsområdet. I november ble alle amerikanske kommandoer i området, inkludert US Navy og US Army på Hawaii, advart om at krig med Japan ble ansett som nært forestående. Selve dagen angrepet fant sted sendte general Marshall et telegram om snarlig krigsutbrudd. På Hawaii var det flere indikasjoner om et forestående angrep, men ingen av dem førte til høynet beredskap. Det japanske angrepet fant sted mot et Pearl Harbor som var uforberedt; antiluftskyts var ikke bemannet, ammunisjon var låst inne, antiubåt-tiltak var ikke satt i verk, ingen jagerfly fløy patruljer og ingen speiderfly var på vingene. Amerikansk signaletterretning fanget opp japansk, diplomatisk trafikk og hadde brutt mange av de japanske kodene. Distribusjonen av denne informasjonen var imidlertid uorganisert. På det beste var informasjonen stykkevis, med motstridende fakta. På tross av den økende informasjonsmengden som tydet på en ny fase i Japans aggresjon, ble lite informasjon sendt spesielt til Pearl Harbor. Amerikanske militære sjefer ble advart om at tester hadde vist at torpedoer kunne slippes fra luften mot grunne havner, men ingen med myndighet på Pearl Harbor forsto rekkevidden av dette. I det man trodde at Pearl Harbor, med sitt relativt grunne havnebasseng, hadde et naturlig forsvar mot torpedoangrep, ble det ikke lagt ut torpedonett. Forhandlingsbrudd. Japanske bombefly klar for å ta av fra et hangarskip En del av den japanske planen var å bryte forhandlingene med USA 30 minutter før angrepet. Japanske diplomater i Washington hadde ført omfattende samtaler med USAs utenriksdepartement i forbindelse med Japans innmarsj i Indokina. Den siste delen av meldingen ankom sent og tok lang tid å dekode og ble derfor ikke levert amerikansk UD før etter angrepet. Amerikansk signaletterretning hadde dekodet den siste delen av meldingen før den japanske ambassaden hadde klart det, og det var denne meldingen som fikk general Marshall til å sende sitt berømte varslingstelegram til Hawaii, om morgenen den 7. desember. Meldingen ble av flere grunner forsinket og ble levert general Walter Short flere timer etter angrepet, ironisk nok av et japansk-amerikansk sykkelbud. Japanske kilder viser at Japan først skrev en krigserklæring etter at angrepet mot Pearl Harbor ble offisielt kjent. Krigserklæringen på to linjer ble levert USAs ambassadør i Tokyo om lag 10 timer etter angrepet. Han fikk tillatelse til å sende det til Washington hvor det ble mottatt sent på kvelden. Angrepet. a>, fotografi tatt fra et japansk fly De første amerikanske skuddene som ble avfyrt i annen verdenskrig og de første tapene under angrepet mot Pearl Harbor kom da jageren USS «Ward» angrep og senket en japansk miniubåt klokken 06:37. Fem japanske miniubåter var satt inn for å angripe amerikanske skip etter at bombingen hadde startet. Ingen av ubåtene klarte å unnslippe etter angrepet, og av de ti besetningsmedlemmene overlevde bare én, Kazuo Sakamaki, som ble den første japanske krigsfangen i USA. En av miniubåtene klarte å komme inn i havnen og traff slagskipet USS «West Virginia» med en torpedo; denne miniubåten har aldri blitt funnet. De innkommende, japanske flyene ble oppdaget av US Armys radarstasjon på Opana Point, men flyene ble forvekslet med amerikanske B-17 som var ventet fra fastlandet, og ledelsen ble derfor ikke varslet. Flere amerikanske fly ble skutt ned idet angrepsstyrken nærmet seg, et av disse sendte en usammenhengende varsling over radio. Andre tegn på at noe ekstraordinært skjedde ble fremdeles behandlet eller ventet på bekreftelse da angrepet startet. Angrepet på Pearl Harbor startet 07:53 og de japanske flyene angrep i to bølger, totalt nådde 353 fly Oahu. De sårbare, langsomtflyvende torpedobomberne ledet første angrepsbølge med 183 fly. Hensikten var å utnytte overraskelsen til å angripe US Navys hangarskip og slagskip, mens stupbombere angrep US Armys flybaser. Den største flybasen var «Hickam Field», mens «Wheeler Air Field» var den viktigste jagerflybasen. De 170 flyene i den andre bølgen angrep «Bellows Field» og «Ford Island», en marinebase og en flybase for marinens flyvåpen midt i Pearl Harbor. Den eneste motstanden kom fra noen P-36 og P-40 som fløy 25 oppdrag, fra marinens antiluftskyts og en liten gruppe SBD Dauntless fra USS «Enterprise» ("CV-6"). De to japanske angrepsbølgene kom fra to ulike retninger. Den amerikanske radaren som oppdaget de på 200 nautiske mil var plassert øverst på dette kartet Skipsmannskapene våknet av bombeeksplosjonene og rop om innsats for brann- og redningslag. På tross av mangel på forberedelse, var det deler av det amerikansk personellet som gjorde en stor innsats under angrepet. Kontreadmiral Isaac C. Kidd og kommandør Franklin Van Valkenburgh, skipssjef på slagsskipet USS «Arizona», var begge på broen og ledet forsvaret av skipet, inntil de ble drept av en eksplosjon i skipets forre ammunisjonsmagasin. Nesten halvparten av alle de omkommne under angrepet på Pearl Harbor befant seg om bord på "USS Arizona". Menig Joe Taussig fikk opp trykket på den ene kjelen slik at slagskipet USS «Nevada» kunne seile ut fra angrepsområdet. En destroyer seilte ut med kun fire offiserer ombord, resten var menige mannskap hvorav ingen hadde mer enn ett års sjøtjeneste. Kommandør Mervyn Bennion på slagskipet USS «West Virginia» ledet mannskapet inntil han ble dødelig såret av splinter fra en bombe som traff slagskipet USS «Tennessee». Den kanskje mest kjente, amerikanske helten fra angrepet var Doris «Dorie» Miller, en farget amerikaner som tok over en ubemannet luftvernkanon. Han hadde ikke blitt trenet til å bruke skytset, men klarte tross det å skyte ned minst ett fiendtlig fly mens bomber traff skipet hans. I alt fikk 14 menige og offiserer medaljen "«Medal of Honor»" for sin innsats under angrepet. Angrepet varte i 90 minutter, da det sluttet var 2 403 drept, av dem 68 sivile, de fleste av dem drept av amerikanske luftverngranater som falt ned over Honolulu. 1 178 var skadet, 18 skip hadde blitt senket, blant dem 5 slagskip. Nesten halvparten av de amerikanske tapene, 1 102 mann, kom fra senkingen av USS «Arizona». Skipet eksploderte da en modifisert 40 cm panserbrytende granat ble sluppet fra stor høyde, gikk gjennom to armerte dekk og traff forre ammunisjonsmagasin. «Arizona» ble senere et minnesmerke over dem som døde den dagen, mange av dem fremdeles i vraket. Slagskipet USS «Nevada» forsøkte å sette til sjøs, men ble beordret strandsatt for å unngå å blokkere innseilingen til havnen. Allerede skadet av et torpedotreff, og med brann forut ble skipet et mål for flere japanske bombefly mens det seilte vekk, og fikk flere treff under strandsettingen. Vraket av en japansk miniubåt Slagskipet USS «California» ble truffet av to bomber og to torpedoer. Tross det kunne skipets besetning muligens holdt henne flytende om de ikke hadde blitt beordret å gå fra borde, idet brennende olje fra «Arizona» og «West Virginia» drev ned mot henne. Slagskipet USS «Utah» ble truffet av to torpedoer, mens USS «West Virginia» ble truffet av hele syv torpedoer, den siste sprengte vekk roret. Slagskipet USS «Oklahoma» ble truffet av fire torpedoer, de siste to traff over armeringen på siden og gjorde at hun gikk rundt, som det eneste slagskipet under angrepet. Slagskipet USS «Maryland» ble truffet av to, modifiserte, 40 cm granater, men ingen av dem gjorde noe alvorlig skade. Selv om de japanske angriperne konsentrerte seg om slagskipene, ignorerte de ikke andre mål. Den lette krysseren USS «Helena» ble torpedert, og rystelsen fra eksplosjonen fikk mineleggeren USS «Oglala» til å gå rundt. To jagere i tørrdokk ble ødelagt idet bomber trengte inn i drivstofftankene. Oljen lakk ut, tok fyr, og da tørrdokkene ble fylt med vann fikk det bare den brennende oljen til å stige; resultatet var to fullstendig utbrente skip. Den lette krysseren USS «Raleigh» ble truffet av en torpedo, den lette krysseren USS «Honolulu» ble også skadet, men ble senere reparert og satt i tjeneste. Jageren USS «Cassin» kantret, og jageren USS «Downes» ble sterkt skadet. Redningsfartøyet USS «Vestal» ble sterkt skadet og strandsatt. Et hjelpefartøy for sjøfly, USS «Curtiss», ble skadet. Nesten alle de amerikanske flyene som ble ødelagt og skadet (188 og 155), ble truffet på bakken. Angrep på boligbrakkene drepte piloter som var der. 55 japanske flygere ble drept under angrepet. Av de 353 flyene som deltok i angrepet gikk 29 tapt (9 i første angrepsbølge og 20 i andre). 74 japanske fly ble skadet av amerikansk beskytning, av dem var om lag 20 av flyene som returnerte til hangarskipene kondemnerbare. Nagumo trekker seg tilbake. Forre magasiner på slagskipet USS «Arizona» eksploderer etter treff av en japansk bombe Noen av de ledende offiserene i den japanske hangarskipsstyrken oppfordret Nagumo til å beordre et tredje angrep for å ødelegge oljedepoter, verksteder og tørrdokker ved Pearl Harbor. USA hadde vurdert oljedepotenes sårbarhet og hadde i hemmelighet begynt konstruksjon av bombesikre depoter før det japanske angrepet. Drivstoffdepotene til venstre og ubåtbasen i senter, mot høyre, bilde tatt i oktober 1941 Dagene etter angrepet. a> undertegner krigserklæringen mot Japan dagen etter angrepet mot Pearl Harbor Nitti minutter før angrepet på Pearl Harbor invaderte japanske tropper Britisk Malaya. Dette ble fulgt av et angrep mot Hongkong og i de nærmeste dagene angrep mot Filippinene, Wake Island og Thailand. Den 8. desember 1941 erklærte USAs Kongress krig mot Japan. USAs befolkning var rasende over angrepet og over den forsinkede diplomatiske noten som avbrøt forhandlingene; det siste ble ansett som særlig forrædersk. President Roosevelt undertegnet erklæringen samme dag og kalte dagen for angrepet «a date which will live in infamy» (en dag som vil minnes i skjensel). Angrepet på Pearl Harbor virket umiddelbart samlende på en splittet nasjon; knapt noe annet kunne på samme måte ha mobilisert USA for krig. Noen historikere anser at angrepet forseglet Japans nederlag, fordi det «vekket den sovende kjempen». USAs industrielle og militære kapasitet, når det ble mobilisert, evnet å sette overveldende ressurser inn både i krigen mot Japan og mot Tyskland. Oppfatningen om at angrepet var utført på en forrædersk måte ga grunnlag for redsel for sabotasje og spionasje fra japansk-amerikanere. Presidenten bestemte at alle japansk-amerikanere måtte møte for å arresteres og interneres, en avgjørelse som etter krigen ble kritisert av mange. Tyskland erklærte USA krig den 11. desember 1941, fire dager etter det japanske angrepet. Hitler var ikke forpliktet til å gjøre dette, siden USA ikke hadde angrepet Japan, og årsaken til den tyske krigserklæringen er omstridt. Den tyske krigserklæringen opphisset amerikanerne ytterligere, og president Roosevelt erklærte Tyskland krig med bred støtte fra befolkningen. Etter samtaler med Hitler, gikk Mussolini med på å erklære at også Italia var i krig med USA fra samme dato. Det medførte at USA aktivt ble dratt inn i den krigen som hadde rast i Europa siden 1. september 1939, og gjorde at denne ble en virkelig verdensomspennende krig, kalt "andre verdenskrig". Slagskipet USS «Utah» etter å ha blitt truffet av en torpedo President Roosevelt utnevnte en kommisjon, ledet av en høyesterettsdommer, for å utrede angrepet på Pearl Harbor. Både den lokale sjefen for US Navy, kontreadmiral Husband E. Kimmel og hærsjefen, generalløytnant Walter Short, ble fjernet fra sine stillinger rett etter angrepet. De ble anklaget for pliktforsømmelse av kommisjonen, for å ikke ha tatt tilstrekkelige forholdsregler. I forhold til sine mål var angrepet på Pearl Harbor en taktisk suksess som langt overskred planleggernes forventninger. I gjennomføringen har det få paralleller i militærhistorien. Selv britenes overraskende angrep på den italienske marinebasen i Taranto var ikke så ødeleggende materielt sett, selv om det angrepet hadde større strategisk betydning. På grunn av tapene ved Pearl Harbor og den påfølgende japanske invasjonen av Filippinene, var USAs Stillehavsflåte ikke i stand til å forhindre Japan i å erobre Sørøst-Asia, de sørvestlige øyene i Stillehavet og følgelig dominere deler av det Indiske hav. Japansk syn på angrepet. a>, bilde tatt etter 1940, mens han var øverstkommanderende for den keiserlige japanske marine Yamamoto hadde studert i USA, hadde vært marineattaché i Washington og kjente godt til USAs overlegne, industrielle kapasitet. Selv om den japanske regjeringen hadde gjort noen forsøk på å forberede den japanske befolkningen på krig med USA, virket det som de fleste japanere var overrasket og bekymret over utviklingen. Den japanske befolkningen aksepterte og støttet krigføringen inntil landet kapitulerte i 1945. Det japanske lederskapet anså at krig mellom USA og Japan var uunngåelig. I 1942 holdt Saburo Kurusu, tidligere japansk ambassadør til USA en tale hvor han erklærte «the historical inevitability of the war of Greater East Asia». Hans påstand var at krigen var en reaksjon på USAs langsiktige aggresjon mot Japan, gjennom USAs rasistiske behandling av japanske immigranter, og til sist med den aggressive boikotten av Japan. Om selve angrepet sa han at det kom som et direkte svar på utenriksminister Hulls ultimatum, og at overraskelsesangrepet ikke var forrædersk siden USA måtte forvente det. Konsekvenser av angrepet. Angrepet på Pearl Harbor provoserte amerikanerne Selv om angrepet taktisk sett var en enorm suksess tapte US Navy bare to skip, slagskipene USS «Arizona» og USS «Oklahoma» (et tredje skip, USS «Utah» var i ferd med å utrangeres). Fire skip som sank under angrepet ble hevet og reparert, de viktigste var slagskipene USS «California», USS «West Virginia» og USS «Nevada». I et strategisk perspektiv var angrepet en katastrofe for Japan. De amerikanske hangarskipene hadde ikke blitt ødelagt, og de skulle seks måneder etter gi den japanske marinen dens første knusende nederlag i slaget ved Midway. Amerikanske ubåter kom også til å spille en viktig rolle, ved massive senkninger av japanske handelsfartøy tvang US Navys ubåter Japans økonomi i kne. Angrepet på Pearl Harbor markerte fremveksten av hangarskipet som det sentrale instrument for sjømakt, til fortrengelse for slagskipet. Den allierte seieren og USAs senere dominans skulle komme til å prege internasjonal politikk frem til våre dager. En inntil nylig lite kjent konsekvens av angrepet var at det førte til slaveriets endelige avskaffelse i USA. I sørstatene var det etter borgerkrigen systematisk bruk av fanger som arbeidskraft på slavevilkår, dette ble nå endelig avskaffet av frykt for at Japan ville benytte det i sin krigspropaganda. Pannekake. En pannekake med krem og syltetøy Pannekake er en matrett som tilberedes i en stekepanne. De vanligste ingrediensene er hvetemel, salt, melk og egg. Tradisjonelt nytes pannekaken med sukker, kanel, blåbærsyltetøy eller bacon som middagsrett, men den kan også nytes som dessert, da gjerne sammen med pisket krem og multer. Det finnes mange forskjellige typer pannekaker: I Amerikas forente stater spiser de oftest en variant vi kaller amerikansk pannekake, en tykk variant med kortere radius som gjerne spises med lønnesirup. Ovnspannekaken er en annen variant som ikke er like vanlig, hvor en form med pannekakerøre settes i ovnen eller stekes i pannen. Denne røren inneholder ekstra mye egg. I den senere tid har man, i butikkene, kunnet få kjøpt ferdigstekte pannekaker, eller ferdigblandet pannekakemiks (som bare skal tilsettes vann). I Frankrike fås pannekaker (crêpes) og galettes i egne "crêperier", som det finnes minst en av i enhver by av noenlunde størrelse. En kjent variant av franske pannekaker er crêpes suzette. En indisk variant er den tynne og porøse pannekaken dosa eller dosai (tamilsk) som er laget av mel fra linser og fra ris på en rund støpejernspanne. Silicon Fen. Silicon Fen («Silisiummyra») er et vanlig navn på regionen nord for Cambridge i England, som er et viktig sentrum for Storbritannia høyteknologiske industri og forskning. Flere av bedriftene ble startet av personer med tilknytning til Universitetet i Cambridge, og området trakk etterhvert til seg også andre bedrifter. Navnet er et ordspill på Silicon Valley i California; Silicon Fen ligger i et tørrlagt myrområde. Starten på Silicon Fen dateres til opprettelsen av Cambridge Science Park i 1970. Initiativet kom fra Trinity College. Cambridge hadde før dette bare hatt lett industri, i motsetning til Oxford som blant annet har bilproduksjon. Det typiske firma i Silicon Fen er lite, noen ganger så få som tre ansatte, og det er spesialisert på et snevert område innenfor høyteknologi. Det finnes ikke en fullstendig oversikt fordi flere er registrert andre steder og bare har et laboratorium eller kontor i området, men antallet firmaer er anslått til omkring 3500. Noen få av firmaene har blitt store multinasjonale selskaper; ARM er det fremste eksempel på dette. Jobbmarkedet regnes som meget fleksibelt med stor mobilitet. Utover datateknologi, som var blant det første man begynte å arbeide med i området, er det også firmaer som jobber innen f.eks. bioteknologi, bioinformatikk og mobiltelefoni. Sør-Audnedal. Sør-Audnedal kommune ("Sør-Undal") er en tidligere kommune i Vest-Agder fylke. Den ble fra 1844 dannet av Spangereid og Valle ved utskillelse fra Audnedal formannskapsdistrikt. I 1897 ble både Valle og Spangereid selvstendige kommuner. Valle beholdt Sør-Audnedal som kommunenavn. I 1964 ble Sør-Audnedal, Spangereid, og Vigmostad kommuner slått sammen til en ny storkommune som valgte navnet Lindesnes kommune. I den tidligere kommunen ligger tilhenger-produsenten Tredal. Valle sokn. Valle kirke med Dronninghaugen til venstre og prestegården helt til høyre. Valle er et sokn i Sør-Audnedal prestegjeld i Mandal prosti i Agder og Telemark bispedømme. Fra 1837 til 1843 var Valle en del av Audnedal formannskapsdistrikt. I 1844 dannet Valle og Spangereid sammen Sør-Audnedal kommune. Valle sokn var selvstendig kommune fra 1897 til 1964. Kommunen hadde navnet Sør-Audnedal (Audnedal ble opprinnelig skrevet Undal). I dag er Valle del av Lindesnes kommune. Det forekommer hyppig navneforvekslinger mellom Valle sokn i Audnedal i Vest-Agder og Valle sokn i Setesdal i Aust-Agder. Valle kirke. Valle kirke ligger på østsiden av Audnaelva på Vigeland. Den er hovedkirka i prestegjeldet. Kirka har korsform og er bygget i 1793 med hele 6 gallerier og 550 sitteplasser. På den tiden var det viktig å få inn flest mulig sitteplasser på minst mulig areal. På slutten av 1980-tallet ble taket på kirka restaurert. Den ble innvendig restaurert til 200 års jubileet i 1993, blant annet ble tømmerveggenes naturlige farge da avdekket. Det er dokumentert at det var kirke på Valle i 1390. Plasseringen er ikke kjent. I 1577 bygde Peder Claussøn Friis en ny kirke i nordenden av dagens kirkegård. Den ble kalt Peder Claussøns kirke og var i bruk til 1792, da den ble revet. Dagens kirke ble bygget i 1793. I Valle kirke henger det et maleri av Peder Claussøn Friis som blant annet har vært utstilt på Nasjonalgalleriet. Maleriet og andre detaljer er overført fra Peder Claussøns kirke. På Valle kirkegård er gravene til Gustav Vigelands foreldre, Anna og Eliseus, og eldste bror, Theodor, blant de som er fredet. Gravstenene er tegnet av billedhuggeren. Gustav Vigeland ble konfirmert i Valle kirke i 1883. Kjente personer. Peder Claussøn Friis (1545–1614) var sogneprest i Valle fra 1566 til sin død. Han er kjent for sin interesse for geografi og historie. Han skrev boken «Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Besschriffuelse». Denne ble utgitt først etter hans død – i 1632. Han var den første som oversatte Snorres kongesaga til norsk: «Norske kongers Chronica». Den ble utgitt i 1633. Det er reist en statue av Peder Claussøn Friis ved Valle prestegård. Den er laget av Gustav Vigeland (1869–1943) som hadde sine ungdomsår på gården Mjunebrokka på Vigeland i Valle (nå Lindesnes) kommune. Mark David Chapman. Mark David Chapman (født 10. mai 1955 i USA) er kjent for mordet på musikeren John Lennon, utenfor Lennons hjem i Dakota-bygningen i New York 8. desember 1980. Tidligere samme dag hadde Lennon, sammen med sin sønn Sean, signert LP-platen "Double Fantasy" for den tidligere fanatiske tilhengeren. Chapman ventet på Lennon i flere timer foran Dakota-bygningen, før han ankom boligkomplekset. Da Lennon steg ut av sin limousin og gikk mot leilighetskomplekset, avfyrte Chapman fem skudd, hvorav fire traff Lennon i ryggen. Yoko Ono, Lennons kone, hadde sekunder før gått inn i Dakota-bygget, og ble ikke truffet av skuddene. Lennon klarte å ta seg opp seks trappetrinn før han uttalte «I'm shot» til dørvakten. John Lennon ble erklært DoA (Dead on Arrival) da ambulansen nådde sykehuset. Mark Chapman hadde J.D. Salingers bok "The Catcher in the Rye" med seg den aktuelle natten. Etter drapet satte Chapman seg ned på fortauskanten og leste videre i boken. Det er antatt at Chapman egentlig hadde som intensjon å skrive et nytt kapittel i boken; det såkalte «Chapter 27» (siste kapittel i boken er det 26.), med Lennons blod. Chapman lot seg uten motstand bli påsatt håndjern og deretter ble han ført til politistasjonen. Chapman ble tiltalt for overlagt drap og sa seg selv skyldig, selv om mange trodde han skulle hevde at han var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Han soner dommen i Attica Correctional Facility i nærheten av Buffalo, New York (september 2010). Han er blitt nektet prøveløslatelse seks ganger – i oktober 2000, oktober 2002, oktober 2004, oktober 2006, august 2008 og september 2010. Herostratisk berømmelse. Liksom Herostratos, etter å ha brent et av verdens syv underverker, Artemistempelet i Efesos i år 356 f.Kr., tilsto at han hadde gjort det for selv å vinne berømmelse, ønsket også Lennons morder å bli kjent gjennom sin misgjerning. Nevningsforbudet synes ikke å ha lyktes i noen av tilfellene: Herostratos ga opphav til adjektivet herostratisk (= få berømmelse gjennom en udåd), og Lennons morder er blitt flere bøker, artikler og dokumentarprogrammer til del, f.eks. Andrew Piddingtons film "The Killing of John Lennon" (2007). Gradering (klatring). I fjellklatring og andre relaterte klatregrener gis ruter ofte en «grad» som gir en indikasjon på hvor vanskelig (og i noen graderingssystemer også hvor farlig) ruten er å klatre. Forskjellige former for klatring og forskjellige nasjoner/områder har forskjellige graderingssystemer. Det er flere faktorer som bidrar til gradering av en klatrerute er: teknisk vanskelighet til enkeltbevegelser, krav til styrke og utholdenhet, og hvor vanskelig det er å sikre klatreren. Forskjellige graderingssystemer vektlegger disse faktorene på forskjellig måte, så overføring fra et graderingssytem til et annet er ikke alltid mulig. Teknisk klatring. Teknisk klatring bruker gradene A0 til A5 avhengig av terrengets bratthet og påliteligheten til sikringsplasseringene. En rute gradert A0 har tett med gode plasseringer, mens en rute med grad A5 typisk har lange partier med sikringer som er upålitelige eller ikke tåler mer en kroppsvekten. Buldring. For buldring finnes det flere graderingsystemer. I Norge er det vanlig å benytte seg av standarden som er utviklet i forhold til klatringen i Fontainebleau. Fransk graderingssystem. Det franske graderingssystemet tar for seg vanskeligheten til ruta som en helhet, og vektlegger vanskeligheten til bevegelsene og klatrelengden. Dette skiller seg ut fra de fleste graderingssystemene som graderer en rute etter det vanskeligste partiet (eller enkeltflytt). Gradene er numeriske, og starter fra 1 (veldig lett) og øker med vanskelighetsgraden. Hver numerisk grad kan deles inn ved å legge til en bokstav ("a", "b", eller "c"), for eksempel 2, 4, 4b, 6a og 7c. Et + kan brukes for ytterligere indikasjon av vanskelighet. Mange europeiske land bruker graderingssystemer med lignende grader, men ikke nødvendigvis sammenfallende vanskelighetsgrad. Det norske systemet. Det norske systemet er basert på UIAAs graderingsystem. Opprinnelig var graderingen fra I – VI (skrevet som romertall). Senere førte utviklingen innen klatring til at skalaen ble utvidet oppover. Normalt skrives graderingen nå med tall. I tillegg til tallangivelsen brukes pluss og minus, og i den øvre halvdelen av skalaen også en blanding, som 7/7+, 7+/8- osv. Korte ruter (opp til ca 50 m) graderes som regel helhetlig. Lengre ruter (flere taulengder) graderes som regel pr passasje i Norge. I dag brukes gradering mellom 1 og 10 i Norge, men stadig flere benytter den franske graderingsskalaen også på norske klatrefelt. Ewbanksystemet. Ewbanksystemet, brukt i Australia, New Zealand, og Sør-Afrika, ble utviklet i miden av 1960-årene av John Ewbank. (Ewbank utviklet også et "M"-system for teknisk klatring.) Det numeriske Ewbanksystemet starter på 1, som en kan (i alle fall teoretisk) spasere opp, og øker med vanskelighetsgraden. I 2004 var 34 høyeste grad. Opprinnelig var Ewbanksystemet tenkt å gradere det hardeste individuelle forflytningen på ruten, men vanlig praksis nå er å se på helhetlig opplevelse av ruten, og gradering i moderne klatreførere i Australia og New Zealand gjør ikke noe forsøk på å skille mellom forskjellige vanskeligheter – lengde, utsatthet, teknisk vanskelighet og sikring. Derfor kan dårlig sikrede- og vedvarende ruter bli gradert 17 selv om ingen enkeltflytt er hardere enn f.eks. 14, mens en annen rute med gode sikringer og hvilepunkter, men med noen flytt som har vanskelighetsgrad rundt 19 eller 20 kan få helheltig gradering 17. Fellesnevneren er at man, for å lede begge rutene, trenger et visst ferdighetsnivå. Yosemite Decimal System. "Yosemite Decimal System" har sin opprinnelse i USA (etter klatringen i Yosemite-dalen i California) og spredte seg raskt til Canada og resten av Amerika. Systemet består av fem kategorier. Kategori 1 er gange; kategori 2 til 4 er økende grader av bratt klatring, mens kategori 5 er vanlig, sikret friklatring med standplass- og mellomforankringer. Den opprinnelige hensikten var å la klassene fininndeles med desimaler, slik at en rute gradert 4.5 ville svare til klyving midt mellom klasse 4 og klasse 5, og slik at 5.10 ville svare til de hardeste klippeklatrerutene. Stadig økende klatreteknisk nivå har imidlertid gjort at ruter som ble gradert til 5.10 på 1960-tallet nå ligger langt under toppnivået vanskelighetsmessig. I stedet for å nedgradere gamle ruter hver gang nivået ble hevet, ble desimalsystemet i klasse 5 gjort om ved å følge på med nye grader i toppen, slik at 5.10 nå følges av 5.11, 5.12 og så videre. I tillegg ble bokstaver lagt til de nye gradene for å få en finere inndeling. Grader fra 5.10 og oppover kan nå underinndeles ved å legge til bokstavene a (lettest), b, c eller d (hardest), men forskjellen mellom hver bokstavgrad skal være den samme som forskjellen mellom tallgrader under 5.10. Eksempelvis skal det være like vanskelig å gå opp fra en rute gradert til 5.12a til en som er gradert 5.12b som å gå opp fra en 5.7 til en 5.8. I 2004 ligger de vanskeligste klipperutene som er klatret på grad 5.15a. Våren 2009 ble en ny standard for klippeklatring satt til 5.15b (tilsvarende fransk 9b) av Chris Sharma. Naturreservat. a> verner et svært lite, men mangfoldig økosystem med kystbarskog, varmekjær løvskog, og havstrand. Et naturreservat er en type områdevern hvor det normalt er én spesiell type dyrebestand, natur- eller landskapsform som er vernet. Naturreservat er en streng verneform, og utbredt i store deler av verden. I Norge er dette den strengeste formen for områdevern som finnes, med større regulering av ferdselen enn i både et landskapsvernområde og en nasjonalpark. Under Svalbardmiljøloven er også "fuglereservat" et naturreservat, og på fastlandet er svært mange av naturreservatene nettopp fuglereservater for hekkende fugl – spesielt sjøfugler. Naturreservatene omfatter uberørt eller tilnærmet uberørt natur, eller de utgjør en spesiell naturtype av vitenskapelig eller pedagogisk betydning. Et naturreservat kan totalfredes, eller fredes for bestemte formål. Spesielt viktige våtmarksområder av internasjonal betydning kan også fredes som såkalte ramsarområder. Naturreservater i Norge. Per 1. januar 2006 hadde Norge 1 753 naturreservater med et samla areal på 3 846 km², som tilsvarer 1,2 % av landets areal. I tillegg har Svalbard 21 reservater på til sammen 25 314 km², 41,5 % av øygruppas areal.. Det største naturreservatet i Norge ligger på Svalbard, Nordaust-Svalbard naturreservat, og ble opprettet 1. juli 1973 og utgjør et totalareal på 55 354 315 dekar (inkludert havområdene). Naturreservater opprettes med hjemmel i § 37 i naturmangfoldsloven, og vedtas ved kongelig resolusjon. Fylkesmennene er forvaltningsmyndighet for de fleste av verneområdene. På Svalbard er reservatene forankret i Svalbardmiljøloven, og her er det sysselmannen som er forvaltningsmyndighet. Musikkalbum. Musikkalbum er en grammofon- eller CD-plate med en samling av flere musikkinnspillinger, særlig av populærmusikk. Selve plateinnpakkingen kan likne på tradisjonelle fotoalbum. Nå dekker uttrykket nesten all slags innspilling av musikk; samlealbum, studioalbum, EP (Extended Play) og konsertalbum. Singler og demoer refereres sjelden til som album. Det har blitt diskutert mye om hva som må til for at en innspilling skal kalles et album. Noen har sagt at et album med åtte, eller flere, musikkspor kvalifiserer til å kalles album, mens andre mener at et album kan inneholde færre spor. Reglementet for de britiske hitlistene sier imidlertid at et album må inneholde minst fire spor, eller vare i mer enn 20 minutter tilsammen. Ofte er det opp til hvert enkelt musikkgruppe å bestemme hvilken definisjon et album skal ha. Austre Tiplingan landskapsvernområde. Austre Tiplingan (Luvlie Diehpell) landskapvernområde ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland. Landskapsvernområdet er 44 km² og grenser opp mot Børgefjell nasjonalpark. Cam (elv). Cam er en bielv til Great Ouse i det østlige England. De to elvene møtes sør for Ely, ved Pope's Corner. Via Great Ouse er Cam knyttet til det engelske kanalsystemet. Elven renner gjennom Cambridge, og så omkring 65 km videre før den renner ut i Nordsjøen. Den het tidligere Granta, og fortsatt bruker mange som bor langs den dette navnet. Et av flere eldre navn på Cambridge var Grentabrige, som etterhvert ble forvansket til Cambridge. Ettersom byen hadde navn etter en bro over elven, ble det etterhvert noe underlig av det ikke var samsvar mellom navnene, og Granta ble omdøpt til Cam. I 1702 ble det grunnlagt en forening for elvens bevaring, som fikk ansvar for å sørge for at den var farbar for båttrafikk. Dette inkluderer blant annet driften av tre sluser: Jesus-slusen, Bottisham-slusen og Baits Bite-slusen. Elven over Jesus-slusen, kalt Top River, er kun farbar for robåter og prammer. Mellom Jesus-slusen og Mill Pond ligger et populært turområde, hvor man har god utsikt mot mange av bygningene til universitetet i Cambridge. Rokonkurransene mellom forlegge universitetslag er en gammel tradisjon. De foregår mellom Jesus-slusen og Bottisham-slusen. Nedenfor Baits Bite, i delen som kalles Lower River, ligger mange husbåter. De viktigste bielvene heter også offisielt Cam, men den ene går gjerne under det gamle navnet Granta, mens den andre kalles Rhee. Grammofonplate. En grammofonplate, tidligere bare kalt plate eller skive, er et analogt medium for gjengivelse av lyd på en grammofon (platespiller). I dag kalles en slik plate gjerne vinylplate (eller bare vinyl) for å unngå forveksling med en CD-plate. En grammofonplate består av en tallerkenstor, sirkelrund skive der et lydopptak er gjengitt som inngraverte riller, det vil si som ett sammenhengende, spiralformet spor med ujevnheter som følger endringene i lydstyrken og -kvaliteten. Grammofonplater har lydspor på begge platesidene. Grammofonplater blir avspilt på en platespiller. Der legges plata på en platetallerken og roteres i jevn hastighet mens en spiss grammofonstift på en arm fanger opp mønsteret i platesporet og gjengir vibrasjonene som lyd. Grammofonspillerne var opprinnelige reint mekaniske og hadde fjærmotor og lyddåse, men fikk seinere elektrisk motor og lydforsterkning ved hjelp av pickup, forsterker og høyttaler. De første grammofonplatene ble laget av skjellakk, men ble siden støpt i plast, ofte svart vinyl (polyvinylklorid eller polystyren). Stereoplater kom første gang i 1957. Stereongjengir lyden i to atskilte lydkanaler ved at hver sideflate i rillene er forskjellige. Grammofonplater gir en rik lydgjengivelse og har lang holdbarhet, men er sårbare for slitasje og skader. CD-plater kom første gang i 1980, og har siden begynnelsen av 1990-tallet praktisk talt erstattet vinylplater helt. Andre digitale lydformater, som mp3, har kommet til fra 1990-tallet. Formater. Grammofonplater finnes i forskjellige formater med ulike størrelser og beregnet for ulike omdreiningshastigheter (ofte kalt omdreiningstall eller RPM). De første normalplatene hadde grovere riller beregnet for mekaniske platespillere og 78 omdreininger. På 40 og 50 tallet var det vanlig med disse keramiske knusbare plateene (såkalte steinkaker). De ble spilt med hastigheten 78 omdreininger pr minutt. Senere ble disse avløst av vinylplater. 7" (45 omdreininger pr minutt) - 10" LP (33 1/3 omdreininger pr. min) - 12" LP (33 1/3 omdreininger pr. min) I 1931 ble første plate (RCA-L16000, Wayne King and his Orchestra, Popular Selection) med 33 1/3 RPM utgitt. De ble utgitt i "shellakk" (ikke vinyl) Og 10" størrelse. De første utgivelsene (L-16000 serien) hadde innspilling bare på side en og "RCA Program Transcription" på labelen. I 1948 ble første LP (Long Playing) utgitt. Dette var i 10" størrelse med Frank Sinatra (CL-6001 "The Voice of Frank Sinatra) med plateselskapet Columbia (US). Samme år ga Columbia ut totalt 30 titler i dette formatet. På 50 tallet ble det vanlig med 12" størrelse på LP. Den første stereoutgivelsen kom ut 1957 av plateselskapet Bel Canto (US). Tittelen var "Stereophonic Demonstration Record" SR 1000. Det har også blitt utgitt plater i andre formater, og det finnes også plater som er formet spesielt. Dette dreier seg imidlertid først og fremst om spesialutgivelser. Favnvassdalen landskapsvernområde. Favnvassdalen landskapsvernområde ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland. Landskapsvernområdet har dyrelivsfredning på grunn av et sårbart fugleliv i dalføret. Området ble opprettet i 1983 og er på 14,5 km². Landskapsvernområdet grenser i nord til Storslettmyra naturreservat og i vest til Varnvassdalen naturreservat. Grammofon. En grammofon (fra gresk "gramma", skrift, og "fone", lyd, også kalt platespiller) er en maskin som brukes til å avspille grammofonplater. Grammofonen ble oppfunnet på 1880-tallet av den tyske oppfinneren Emile Berliner. Gjennombruddet kom rundt år 1900. Grammofonen spiller av lyd på runde, flate plater, som er billige å masseprodusere. Den skiller seg dermed fra fonografen (oppfunnet av Thomas Edison), som spiller av lyd på en roterende rull eller sylinder. Lyden spilles av ved at en stift, kalt "pickup", følger et spiralformet spor i grammofonplaten. Lyden er lagret som variasjoner i sporet, og vibrasjonene i pickupen forsterkes og gjøres om til lyd. Typer plater. På 40 og 50 tallet var det vanlig med keramiske knusbare plater (såkalte steinplater). De ble spilt med hastigheten 78 omdreininger pr minutt. Senere ble disse avløst av vinylplater. - 10" LP (33 1/3 omdreininger pr. min) - 12" LP (33 1/3 omdreininger pr. min) I 1948 ble første LP (Long Playing) utgitt. Dette var i 10" størrelse med Frank Sinatra (CL-6001 "The Voice of Frank Sinatra) med plateselskapet Columbia (US). Samme år ga Columbia ut totalt 30 titler i dette formatet. På 50 tallet ble det vanlig med 12" størrelse på LP. Den første stereoutgivelsen kom ut 1957 av plateselskapet Bel Canto (US). Tittelen var "Stereophonic Demonstration Record" SR 1000. Modulering av lyd i sporet. Når rillen på overflaten av en rull eller plate skal overføre lydbevegelser må man tenke seg et plan i rett vinkel med platerillen. Midt på dette planet er spissen eller bunnen av platerillen. På fonografen med rull var lyden gjengitt ved at sporet varierte i dybde. Da beveget bunnen av rillen seg opp og ned i planet. Da grammofonplatene ble vanligere enn rullene ble lyden gjengitt i en enkelt mono-kanal ved konstant dybde på sporet. Lyden var gjengitt ved sideveis bevegelse i sporet og dermed fra side til side i planet. Dette var vanlig på 78-plater og de tidlige mono 45 og 33 platene. Ved stereogjengivelse ble hver kanal gjengitt ved bevegelse i 45 graders vinkel med like mye variasjon i dybde som i sideveis bevegelse. Sett i planet gikk da den ene kanalen på skrå 45 grader opp til høyre og den andre på skrå 45 grader opp til venstre. De to kanalene for høyre og venstre stereohøyttaler ga bevegelse i rillen i 90 graders vinkel i forhold til hverandre. Med en mono-platespiller og forsterker vil en stereoinnspilt plate gi like mye lyd fra begge kanalene. Pickup-teknikk. Pickupen er innretningen på enden av platespillerens arm der stiften følger bevegelsene i platerillen og denne bevegelsen blir omsatt til elektriske signaler som sendes til en forsterker. De første pickupene hadde direkte mekanisk forbindelse fra stiften til en membran som omsatte lyden direkte til luft uten elektrisk forsterkning. Dette var vanlig på sveivegrammofoner. Lyden ble ofte sendt ut i rommet gjennom en lydtrakt for bedre gjengivelse. De tidligste elektriske pickupene var krystallinske og ga et sterkt elektrisk signal som trengte lite forsterking, men som ga noe dårlig lydgjengivelse. Piezoelektriske pickuper utnyttet effekten at bøyingen av en metallplate med forskjellig metall på de to sidene ga et elektrisk signal med rimelig god gjengivelse. Utover 60- 70 og 80 tallet var magnetiske pickuper nesten enerådende. Bevegelsene i stiften ble overført enten til magneter som beveger seg i en fast induksjons-spole (MM / moving magnet), eller til en induksjonsspole som beveger seg i forhold til en fastmontert magnet (MC / moving coil). En stereopickup har dobbelt sett med spoler og magneter der det ene settet registrerer bevegelser 45 grader i en retning og det andre settet registrerer bevegelser 45 grader den andre retningen.(Se ovenfor under modulering av lyd i sporet.) De magnetiske pickupene gir god lydgjengivelse, men den elektriske energien som sendes til forsterkerene er liten. Derfor kreves en ekstra forforsterker for magnetisk pickup i stereoanlegget. Dette var vanlig på eldre stereoanlegg, men på de nyeste forsterkerene er slik forforsterker ofte ikke med siden det er noe sjelden å bruke platespiller. Det finnes likevel slike forforsterkere i handelen for å koble mellom platespiller og forsterker. Når pickupens stift gnis langs platerillen og det kan være støv tilstede, blir det mye høyfrekvent støy fra stiften som bør dempes i gjengivelsen. En måte å oppnå dette på er å forsterke disse frekvensene i opptaket når platen spilles inn. Ved avspillingen dempes disse frekvensene like mye slik at også støyen fra stiften blir dempet og den innspilte lyden gjengis riktig. De mest lavfrekvente tonene skaper store utslag på stiften, så disse kan dempes under innspillingen og de samme frekvensene blir like mye forsterket etter avspillingen. Disse frekvensjusteringene er fastsatt av RIAA som står for Recording Industry Association of America. Forforsterkerene som settes mellom grammofonen og en vanlig stereoforsterker kalles derfor også en RIAA forsterker. Det finnes flere slike teknikker som bedrer lydgjengivelse med båndopptak og radiooverføring. Se Dolby. Armen på platespilleren. Pickupen er festet på enden av platespillerens arm. Det vanlige er at armen svinger om en aksling bak på høyre side av platespilleren. Forå få best posisjon for pickupen i forhold til rillen hele veien fra de ytterste sporene til de innerste sporene er det en vinkel på pickuparmen. Når stiften på undersiden av pickupen trekkes i rillen i platen blir det et drag som på grunn av armens vinkel trekker stiften mot innsiden av rillen. Enkelte platespillerarmer har et lite lodd som gir en svak kraft utover slik at begge sider av rillen blir belastet like mye. Dette kalles «anti-skating». Pickupen bør trykkes ned mot grammofonplata med et nærmere definert trykk for at pickupen skal fungere best mulig. Denne kraften angis i gram, oftest mellom 1 og 3 gram. Siden det er snakk om en kraft burde det vel være angitt som 0,01 – 0,03 Newton (enhet), men sånn er det ikke. Det er vanlig at armen kan balanseres slik at stiften er i høyde med rillene uten støtte. Ved opphenget av armen bak på platespilleren er det justeringsmulighet enten med lodd eller en fjær med skala, slik at det riktige pickuptrykket kan innstilles. Drivverk. De tidligste platespillerene var sveivegrammofoner som krevde at en fjær ble spent ved en sveiv før platen kunne spilles. Med elektromotorene er det flere overføringsmekanismer av motorkraft fra motor til platetallerkenen. En direkte kobling av motor til tallerkenen ga mye motorstøy inn på pickupen som ble forsterket sammen med musikken. En vanligere kobling er en motor med en kapstan gjerne med flere trinn for forskjellige hastigheter (78, 45 eller 33 omdreininger pr minutt). Mot ett av trinnene på kapstanen rullet et gummihjul som også rullet på innsiden av ytterkanten av platetallerkenen. Beltedrift ble vanligere med de dyrere platespillerene. Elastisiteten i beltet reduserer overføring av støy fra motor til pickup. Det er vanlig å gjøre platetallerkenen tung slik at rotasjonen av platen blir så jevn som mulig. Platespillerene har vanligvis et fjæringssystem slik at lyd fra gulvet, veggen eller hyllen som platespilleren står på ikke blir overført til pickupen. Forstyrrelsene i en platespiller blir ofte beskrevet som wow, flutter og rumble. En skjev kapstan vil gi raske hastighetsvariasjoner som «flutter». Dersom stiften gjennom hullet i platen er for liten, eller hullet i platen er skjevt blir det langsomme hastighetsforandringer som kalles «wow». Motorlyd og lyd fra lagre for oppheng av platetallerkenen gir oftest «rumble». PSE-kjøtt. PSE-kjøtt er betegnelsen på grisekjøtt av dårlig kvalitet grunnet stress før – eller ved – slakting. Stressfaktorer fører til at grisen begynner å produsere syrer som fører til et fall i pH, noe som igjen fører til at vannbindingskapasiteten til muskelproteinet avtar. Dette fører til at kjøttet blir «blekt, mykt og vassent» (av eng. «pale, soft, exudative»). Fonograf. Edison og hans fonograf, ca. 1878 En fonograf er en maskin for opptak og avspilling av lyd. Lyden lagres på en roterende voksrull. Fonografen ble oppfunnet av Thomas Edison i 1877 og solgt kommersielt fra 1890 til 1925. Fonografen ble etterfulgt av grammofonen, oppfunnet i 1888 av Emile Berliner. Sébastien Loeb. Sébastien Loeb (født 26. februar 1974 i Haguenau, Frankrike) er en fransk rallyfører, og åtte ganger verdensmester, som kjører for Citroën World Rally Team i WRC. Han holder rekorden for flest VM-titler og flest seiere. Han har også vunnet Race of Champions tre ganger (2003, 2005 og 2008) og tatt en 2. plass under 24-timersløpet på Le Mans i 2006. Loeb debuterte i 1996 og deltok for første gang i VM i 1999. I 2003, Loebs første fulle rally-sesong, oppnådde han bedre resultater enn stallkameratene Colin McRae og Carlos Sainz, begge tidligere verdensmestre. Tittelen det året gikk derimot til nordmannen Petter Solberg, mens Loeb endte på en 2. plass i sammendraget. I 2004 vant Loeb verdensmesterskapet foran Solberg, og tok dermed sin første tittel. I 2004 satte han rekorden for flest seiere i løpet av en sesong med 10 seiere, en rekord han slo i 2008 ved å vinne 11 av 15 løp. Siden 2004 har Loeb tatt tittelen i samtlige sesonger. Gutulia nasjonalpark. Gutulia nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i et lite urskogområde nordøst i Hedmark; ved svenskegrensa og nær Femundsmarka nasjonalpark. Parken ble opprettet i 1968, for å «" å bevare et i det vesentlige urørt skog-, myr- og fjellområde, bevare det naturlige biologiske mangfoldet med et egenartet plante- og dyreliv, og å verne om kulturminner"» og den dekker et område på 23 km². Nasjonalparken ligger i Engerdal kommune; og den ligger bare 5 km fra Femundsmarka nasjonalpark. Den ble opprettet den 20. desember 1968 og var da cirka 18 km². Den 10. september 2004 ble parket utvidet, slik at det verna arealet nå utgjør 22,563 km². Med innlemmelsen av Ormtjernkampen i Langsua nasjonalpark 11. mars 2011 ble Gutulia Norges minste nasjonalpark. Geografi, landskap, geologi. Parken er i et typisk østnorsk, høytliggende (615-949 moh) skogsområde rundt fjellet Gutulivola (949 moh), øst for Gutulisjøen og sør for riksvei 221. Det gode fiskevannet Valsjøen ligger i et myrområde øst for vola. Begge sjøene har utløp østover mot Sverige. Jordbunnen består for det meste av næringsfattig sandstein. Flora og fauna. Liene rundt Gutulivola er preget av åpen furuskog, mens lavere deler av parken er preget av tett granskog, med stort innslag av døde og nedfalne trær. Botanisk sett er området artsfattig, med rikest varisjon langs elver og bekker inne i granskogen. Skogen har sporadiske forekomster av de fleste skogsdyrene: elg, rådyr, rødrev, mår, mink, bever og oter. Tamrein beiter her, og de store rovdyrene streifer i området. De vanligste fugleartene er typiske fjellskogarter som bjørkefink, trepiplerke og løvsanger. Kulturminner. Det var setring fra tre gårder i området rundt "Gutuliasetra" ved parkens sørvestre grense i perioden fra 1750 til 1949. Tretten hus fra denne perioden er bevart, og landskapet og floraen rundt setrene har fortsatt preg av kulturlandskap. Området har vært kjent som beiteområde for samer fra 1600-tallet. Det er få eller ingen spor av skogbruk i området. Forvaltning og bruk av området. De første forslagene om å frede Gutulia, på grunn av den storvokste furuskogen, ble lansert i 1916. Parken er lite tilrettelagt for turisme, og er uten merkede stier. Det er imidlertid merket 3 km sti fra parkeringsplass sørvest for Gutulisjøen og inn til Gutulisetrene. Et av husene her er åpent for overnatting. Naturen i Gutulia har siden 1990 blitt overvåket gjennom forskningsprogrammet Terrestrisk naturovervåking. Prosjektet overvåker tilførsel og virkninger av langtransporterte forurensninger på ulike naturtyper og organismer. Vinyl. En vinyl forbindelse er en organisk forbindelse som inneholder en vinylgruppe (også kalt etenyl), −CH=CH2. Disse er derivater av eten, CH2=CH2, hvor et hydrogen er byttet ut med et annet atom eller gruppe. Vinylgruppen er den del av allylgruppen og er også en del av alle acrylater. Mange alkener inneholder en vinylgruppe. I et karbonskjelett blir "sp"2-hybridiserte karbonatomer eller posisjoner ofte kallt vinyliske. En relatert funksjonell gruppe er vinyliden som har substituert to hydrogenatomer i stedet for et, som f. eks. 1,1-dikloreten (vinylidenklorid). Etymologi. Etymologien til "vinyl" er det latinske "vinum" = «vin». Polymerer. Vinylgruppen kan enkelt polymeriseres og danne vinylpolymerer. Omdreiningstall. Omdreiningstall eller turtall (vanligvis forkortet RPM eller rpm, en engelsk forkortelse for "revolutions per minute" (amerikansk engelsk: "rounds per minute"), på norsk omdreininger per minutt). er en enhet for frekvens, brukt for å måle omdreiningshastighet. Standardiseringsorganisasjoner anbefaler symbolet r/min, som på en bedre måte følger de generelle prinsippene for enhetsymboler. Omregning fra rpm til radianer. Innenfor naturvitenskapen er det i mange sammenhenger enklere anvende størrelsen vinkelhastighet i stedet for omdreiningshastighet. Vinkelhastighet måles i "radianer per sekund" (skrives gjerne "s-1"). East Anglia. East Anglia er en region i England. Det har ingen offisielt fastsatte grenser, og ingen administrativ rolle. Det inkluderer grevskapene Norfolk og Suffolk, samt deler av Essex og Cambridgeshire; noen regner også med hele Essex og/eller Cambridge og deler av Lincolnshire. I middelalderen var East Anglia de østlige anglernes rike. Det har sitt navn etter anglernes hjemland, Angeln (Slesvig-Holsten). Det ble grunnlagt omkring 520, og var et av de syv kongedømmene i Heptarkiet. Etter en seier over Northumbria omkring 616 var East Anglia i en periode det mektigste av de angelsaksiske rikene, og kong Raedwald var bretwalda, angelsaksisk overherre. Dette varte ikke, og i løpet av de neste førti årene ble East Anglia tre ganger beseiret av Mercia. Det ble deretter gradvis mer og mer svekket, og i 794 tok Offa av Mercia direkte kontroll. Uavhengigheten ble gjenopprettet etter et opprør i årene 825–827. To konger av Mercia falt i denne krigen. 20. november 870 tok danene over, og opprettet Det danske kongedømmet East Anglia. Angelsakserne tok det tilbake i 920, bare for å miste det igjen 1015–1017, da Knut den store erobret det. I 1017 ble det gitt til vasallen Torkjell Høge. Hjul. Gammelt hjul for en hestevogn Hjulet regnes som en av fysikkens enkle maskiner med dets evne til å omdanne lineær bevegelse til rotasjonsbevegelse. Det kan også benyttes til det motsatte; å omdanne en rotasjonsbevegelse til lineær bevegelse. Et hjul er alltid sirkel- eller sylinderformet. Historie. Hjulet regnes også som en av menneskehetens viktigste oppfinnelser. De fleste plasserer oppfinnelsen av hjulet i Mesopotamia (i det Persiske riket) omkring 4000 f.Kr. Det ser også ut til å ha blitt uavhengig oppfunnet i Kina omkring 2800 f.kr. Blant sivilisasjoner på den vestlige halvkule finner man hjullignende gjenstander i forbindelse med leketøy fra omkring 1500 f.Kr. De første hjulene var laget av en skive, av tre, eller også stein. I bronsealderen ble eikede hjul oppfunnet og de klassiske delene av hjulet oppstod: nav, eike, og felg. Hjulets nav kobles til kjøretøyet via en aksling. Hjul på biler. Grunnen til at det er hjul på en bil er at den skal kunne bevege seg (rulle), og bære vekten av seg selv, passasjerer og last. Videre vil hjulene også gjøre det mulig å styre bilen. Hjulene overfører kreftene fra motoren til veien slik at bilen akselererer, eller bremser (retarderer). På moderne personbiler består et hjul av en felg og et dekk. Felgen er laget av et metall, oftest stål eller en legering av lettmetaller som for eksempel aluminium, magnesium el.l. Det har vært en rivende utvikling, særlig de siste 30 årene, både når det gjelder felger og dekk. Firmaer som produserer bildekk inkluderer blant annet Michelin, Goodyear, Continental og Nokian. Tannhjul. Et tannhjul er en del av drivverket til mekaniske innretninger som for eksempel urverk. For utdypende artikkel se tannhjul. Patent på hjulet. I juli 2001 registrerte "John Keogh", en advokat fra Melbourne i Australia, et australsk innovasjonspatent på hjulet. Han beskrev det i søknaden som en «sirkulær gjenstand som muliggjør transport». Meningen var å vise at australias nylig innførte system for innovasjonspatent hadde svakheter. Et innovasjonspatent (Innovation Patent) er ikke det samme som et vanlig patent. Det er en ren registreringsordning beregnet for småoppfinnelser som ikke tilfredsstiller kravene til vanlige patenter, og søknaden om et innovasjonspatent vil ikke behandles av patentmyndighetene før innehaveren ønsker å håndheve rettighetene innovasjonspatentet gir. Vi har ikke noe som tilsvarer innovasjonspatent i Norge. Terråk. Terråk er et tettsted og administrasjonssenteret i Bindal kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Bindalsfjorden. Kommunens hjørnestensbedrift, trevarefabrikken Bindalsbruket A/S, ligger i Terråk. Tettstedet har også en barne og ungdomsskole, kalt Terråk skole. Terråk var opprinnelig en nokså stor gård med flere husmannsplasser og egen seter. Det var her Nord-Norges første postkontor ble opprettet i 1804 under navnet Nordlands Postkontor. Peder Knoph (født 1760, død 1821), som eide gården Terråk, ble postkontorets første postmester. Næringsliv. Det har vært lange båtbyggertradisjonener i Terråk og omegn. I dag kan Terråk tilby post i butikk, to frisørsalonger, blomsterhandler, Bindalsbruket, sykehjem, Bygger'n, bank i butikk, Coop S-marked, pub og gjestegård (spise og overnattingssted), samt en rekke idrettslige aktiviteter. Bindalsbruket er, som nevnt over og foruten primærnæringene, hjørnesteinen i det private næringslivet i Bindal. Plahte-familien var eiere av bedriften inntil de ble nødt til å selge aksjeandeler til andre, blant andre Bindal kommune. «Bruket» som bedriften populært blir kalt, skal ha mye av æren for at Terråk er blitt det stedet det er i dag. Ellers er kommunen i seg selv en stor arbeidsgiver. Mye av samferdselen i Bindal har sitt utgangspunkt i Terråk, her kan nevnes båtruteforbindelse til Bindalseidet, Røytvoll og Harangen. Kongedømmet Sussex. Kongedømmet Sussex (fra angelsaksisk Suth Seaxe, «sør-sakserne») var i middelalderen et av de angelsaksiske kongedømmene i dagens England. Det var et av de syv kongedømmene i Heptarkiet. Grensene sammenfalt stort sett med grensene for det tradisjonelle grevskapet Sussex, det vil si de moderne West Sussex og East Sussex. Store deler av området var dekket av Andredskogen. Ifølge "Den angelsaksiske krønike" ble riket opprettet etter at sakseren Aella gikk i land med en hærstyrke i 477 og gradvis underla seg innbyggerne. I 485 sto slaget ved Mearcredes burne, og i 491 plyndret Aella og hans sønn Cissa Anderida og drepte alle innbyggerne. På et tidspunkt ble Aella utropt til konge over området. Årstallene er svært usikre, men også Beda den ærverdige mener at det var Aella som var første konge av Sussex. Etter dette er historien uklar fram til 607, da Ceolwulf av Wessex kjempet mot sør-sakserne. I 681 søkte Wilfrid av York tilflukt i Sussex etter å ha blitt forvist fra Northumbria av kong Ecgfrith. Han ble der inntil 686 og konverterte i løpet av de fem årene mange av innbyggerne til kristendommen. Kong Aethelwalh hadde allerede tidligere latt seg døpe, og etter oppfordring fra Wulfhere av Mercia ga han Wight til Wilfrid. Et bispesete ble opprettet ved Selsey. Kort tid etter dette ble Aethelwalh drept, og kongedømmet ble plyndret av den vest-saksiske prinsen Caedwalla, som var blitt forvist fra Wessex. To prinser fra Sussex, Berhtun og Andhun klarte å slå ham tilbake og tok deretter over styret i riket. Sør-sakserne angrep i 686 Hlothere av Kent, da de allierte seg med hans nevø Eadric. Ikke lenge etter ble Berhtun drept, og Caedwalla, som nå var konge i Wessex, tok igjen kontroll over Sussex. Etter dette er det igjen mangel på kilder. Det var flere konger samtidig, og i en periode var Sussex ifølge Beda underlagt Ine av Wessex. I 825 ga sør-sakserne fra seg riket til Ecgberht av Wessex, og de var fra da av del av det vest-saksiske riket. Jarledømmet Sussex ble senere til tider kombinert med jarledømmet Kent. Se også. Sussex, kongedømmet IPv6. IPv6 er versjon 6 av Internett-protokollen og er etterfølgeren til IPv4. Hovedgrunnen for å utvikle en ny standard var å håndtere mangelen på IP-adresser. Samtidig er flere mangler ved IPv4 utbedra. Selv om IPv6 ble lansert av IETF som etterfølgeren til IPv4 allerede i 1994 så brukes den fortsatt lite i forhold til IPv4. Et system som kan håndtere IPv4 og IPv6 samtidig kalles dual-stack (dobbel protokollstakk). Tidsplan for overgang fra IPv4 til IPv6. Norske internett-tilbydere oppgir ulik tidplan for overgangen fra IPv4 til IPv6. Ventelo oppgir å ligge langt fremme på IPv6. Telenor oppgir i mai 2011 at IPv6-forbindelse skal være tilgjengelig i deres nett for alle som ønsker det innen 2013. Post- og teletilsynet har i mars 2011 laget en oversikt over situasjonen. IKT-Norge opprettet i desember 2010 et norsk IPv6-forum for å sette fokus på overgangen. IKT-Norge IPv6 forum ledes av Torgeir Waterhouse og er det norske chapteret av det internasjonale IPv6 Forum. Forumet arrangerer bla IPv6 konferanser, sist med internasjonale speakere fra bla. T-Mobile (US) og U.S. Dren i Stavanger i november 2011 hvor fokuset var at tiden er overmoden for å øke hastigheten på transmisjonen fra IPv4 til IPv6 IPv6-adresser. Den største endringa fra IPv4 til IPv6 er antall tilgjengelige IP-adresser. Adressefelta i IP-hodet er i versjon 6 av protokollen økt til 128 bit fra 32 bit i IPv4. IPv6-adressering beskrives i RFC 2373 og i RFC 2374. I mange sammenhenger uttrykkes IPv6-adresser i to deler, et 64-bit langt nettverksprefiks og en 64-bit lang del som adresserer verten. Den siste delen, grensesnittidentifikatoren (eng. interface identifier), genereres ofte automatisk fra MAC-adressa på nettverkskortet. En MAC-adresse er på 48 bit. For å få MAC-adressa oversatt til 64 bit for bruk som grensesnittidentifikator, må man gjennomføre metoden som er beskrevet i avsnitt 2.5.1 i RFC 4291. En automatisk generert grensesnittidentifikator sies å være på "modifisert EUI-64-format" (eller 64-bit Extended Unique Identifier). IPv6-hodet. Oversikt over de ulike felta i IPv6-hodet Ei IPv6-pakke består av to deler; et hode som vist i figuren til høyre, og nyttelast. Hodet omfatter de 40 første tegn i ei pakke og inneholder flere ulike felter. Først har vi "Version" som inneholder versjonen av IP-protokollen (6). Deretter kommer "Traffic Class" som benyttes på samme måten som "Type of Service" feltet i IPv4 (for eksempel til diffserv). "Flow Label"-feltet benyttes for å klassifisere pakker inn i flyter. Både "Traffic Class"- og "Flow Label"-feltene brukes for å implementere støtte for ulike multimedia-applikasjoner. "Payload Length"-feltet inneholder lengda av nyttelasten ("Data" feltet) i IPv6-pakken. Minimum pakkestørrelse i IPv6 er på 1280 tegn, eller 1500 tegn på nettverk med fleksibel maksimal pakkestørrelse. Maks pakkestørrelse er på 65535 i standard modus. Deretter kommer "Hop Limit"-feltet som brukes for å unngå at pakker flyter rundt i nettet evig. Verdien i feltet reduseres med 1 for hver ruter IP-pakka passerer og hvis det når 0 vil pakka bli kasta. «Hop Limit» har samme funksjon som "TTL"-feltet i IPv4. Til slutt kommer de to adressefelta "Source Address" og "Destination Address" som inneholder kilde- og mottakeradresser. Utvidelseshoder. IPv4-hodet har mange flere felter enn IPv6-hodet. Dette er fordi en del av funksjonaliteten har blitt flytta til "Utvidelseshoder" i IPv6. Feltet "Next Header" vist i figuren brukes på samme måte som "Protocol"-feltet i IPv4, men kan også vise til utvidelser av IP og ikke bare til hva slags protokoll som brukes på transportlaget. Et eksempel på funksjonalitet som er flytta fra selve IP-hodet og ut i utvideleseshoder er fragmentering. I IPv4 ligger dette fast i hodet, og må alltid være der. I IPv6 er det flytta til et utvidelseshode. Siden fragmentering brukes lite, og er uønska er det en fordel at dette ikke må være med i hver eneste Propan. Propan er et hydrokarbon av gruppen alkaner som inneholder tre karbonatomer og 8 hydrogenatomer. Propan er en av de lettere komponentene i råolje og kan fremstilles ved raffinering. Den er også tilstede i rikgass fra gassfelt og skilles fra resten av naturgassen ved gassbehandlingsanlegg, f eks Kårstø. Propan kan være en hovedbestanddel av LPG, som er en samlebetegnelse for alkanene propan og butan og blandinger av disse. Propan er en gass ved vanlige atmosfæriske forhold, men oppbevares og fraktes oftest i flytende form under moderat trykk. Propan blir tilsatt karakteristiske luktstoffer, oftest etylmerkaptan, som man kan lukte i tilfelle lekkasje. Egenskaper og bruksområder. Propan gjennomgår forbrenningsreaksjoner på en lignende måte som andre alkaner. I nærvær av nok oksygen, danner propan ved brenning vann og karbondioksid. Når ikke nok oksygen er tilstede for fullstendig forbrenning, oppstår ufullstendige forbrenning og det dannes vann, karbonmonoksid, karbondioksid, og karbon. I praktisk bruk kan det være noe forskjell på propan fremstilt ved raffinering (refinery grade propane) og propan utvunnet fra rikgass (field grade propane), selv om spesifikasjonene kan se like ut. Raffinerigass inneholder noe mer oljerester og svovel, samt ofte noe vann. For å hindre utfrysing og driftsproblemer knyttet til vannet, tilsettes det gjerne noe metanol til raffinerigass. Forurensningene, og metanoltilsetningen, er gjerne på ppm-nivå, men kan under ugunstige forhold akkumuleres og gi driftsproblemer. Propan har mange bruksområder, blant annet som drivstoff. Propan kan erstatte olje i mange fyringsanlegg og kan anvendes i mange industrielle varme- og tørkeprosesser. Til oppvarming av større bygg kan propan brukes i spesielle strålevarmepaneler. Andre anvendelser er gasskomfyrer, gassgriller, ovner, kjøleskap, kjøleanlegg, drivgass i spraybokser og ved fremstilling av propylen og etylen. Propan brukes dessuten ofte i filmindustrien til spesialeffekter i forbindelse med eksplosjoner. Bruk av propan i Norge. Holder man den petrokjemiske industrien utenfor, er det norske propanmarkedet på ca 200 000 tonn årlig (2010). Hovedvolumet av dette er såkalt field grade propan produsert på Kårstø. Noe av denne distribueres derfra med tankbil direkte til kunde, mens mye transporteres med skip til Stenungsund i Sverige, og derfra til Østlandet med tankbil. Resterende del av markedet forsynes med propan fra norske og svenske oljeraffinerier. Noe transporteres også med jernbane fra Stenungsund til Nord-Sverige og kjøres videre derfra til Nord-Norge med tankbil. Sikkerhetsregler. Mange anbefaler også at det monteres gass- og kullmonoksid varsler der det blir lagret og brukt propan. Ved bruk av raffinerigass i større industrianlegg, anbefales det regelmessig å drenere tanken for fritt vann (ved overgrunnstanker), å tømme oljeutskillere, samt å skifte membraner, pakninger og slitedeler i regulatorer. Enkel maskin. Plansje over enkel maskiner, fra "Chambers' Cyclopedia", 1728 En enkel maskin er, i fysikk, en innretning som kun behøver én enkelt kraft for å virke. Hydrokarbon. Et hydrokarbon er et organisk stoff som består av karbon- og hydrogen-atomer. Karbonatomene ligger i kjeder med hydrogenatomene festet på dem. Typer av hydrokarboner. Hydrokarboner kan være gass (e.g. metan og propan), væske (e.g. heksan og benzen), voks eller low melting fast stoff (e.g. parafin og naftalen) eller polymer (e.g. polyetylen, polypropylen og polystyren). Alkaner. H- C -H H- C – C -H H -C -C -C -C -C -H Alkener. Molekylkjeder med dobbeltbindinger mellom karbonatomene kalles "alkener". Dobbeltbindingen mellom karbonene gjør at alkenene har færre antall hydrogenatomer i forhold til alkanene. Dobbeltbindingen er mer energirik enn enkeltbindingen, men også mer ustabil. Alkenene har sammen navn som Alkanene, men endelsen er -en ikke -an. Den generelle kjemiske formelen er CnH2n. Alkyner. Molekylkjeder med trippelbindinger mellom karbonatomene kalles "alkyner". Trippelbindingen mellom karbonene gjør at alkynene har færre antall hydrogenatomer i forhold til alkenene. Navnsettingen er som for alkener men med -yn ending. Trippelbindingen er enda mer energirik og ustabil enn dobbeltbindingen. Den generelle kjemiske formelen er CnH2n-2. RELAX NG. RELAX New Generation (RELAX NG) er et enkelt, men elegant skjemaspråk for XML, basert på TREX, som er spesifisert av Murata Makoto og James Clark. Et RELAX NG-skjema spesifiserer et mønster for struktur og innhold i et XML-dokument. Skjemaet er selv et XML-dokument, men RELAX NG tilbyr også en populær DTD-inspirert. Språket er spesifisert gjennom en til OASIS, og også som en internasjonal standard ISO/IEC 19757-2 the Document Schema Definition Languages (DSDL). Impedans. Allment . Impedans er forholdet mellom spenning over og strøm gjennom en topol ved en gitt frekvens. Begrepet impedans er en utvidelse av begrepet resistans, og vi trenger det når vi utvider betraktningen til å inkludere reaktanser i tillegg til resistanser, det vil si når vi går fra likestrømsbetraktninger over til vekselstrømsbetraktninger. For hver frekvens finnes én reaktansverdi og én resistansverdi og summen deres utgjør impedansen ved denne frekvensen. Dette gjelder for alle tenkelige nettverk uten begrensning av antall resistanser og reaktanser. Reaktansens fortegn bestemmer typen; en negativ reaktans er kapasitiv og en positiv reaktans er induktiv. Resistansen og reaktansen kan tenkes som to forskjellige komponenter koplet i serie. Vi betegner reaktans med X, resistans med R og impedans med Z. Måleenheten for alle er Ohm eller formula_1. En positiv suseptans er kapasitiv og en negativ suseptans er induktiv alle målt i Ohm [formula_1]. alle målt i Siemens [S], eller Mho Vi kan selvfølgelig parallellkople reaktans og resistans eller seriekople suseptans og konduktans, men da er vitsen med dualiteten med inverse verdier borte; det er tungvint. Siden resistanser og reaktanser (som også konduktanser og suseptanser) er ortogonale til hverandre i tid (derfor "j", se senere i artikkelen), kan vi ikke bare addere Ohmverdiende deres. Heri ligger vanskeligheten med en lett fordøyelig beskrivelse av begrepet impedans. Resistansen og konduktansen står for energitapet i topolen. De reaktive komponentene opptar, lagrer og avgir elektrisk energi til hverandre og mot kilden gjennom perioden, men avgir aldri energi i form av varme. Reaktanser for komponenter. For gitte, faste verdier av komponentene induktivitet (=spole) eller kapasitet (=kondensator) blir den tilhørende reaktansen frekvensavhengig. Sammenhengene er som følger, hvor X er størrelsen av reaktansen. Vi ser at verdien av reaktansen for en induktivitet stiger proporsjonalt med frekvensen, mens den for en kapasitet er omvendt proporsjonal med frekvensen. Komponenter er ikke perfekte; kondensatorer og (særlig) spoler er beheftet med energitap. Vi føyer en motstand til komponenten ved beregninger for å beskrive dette. Reaktanser med lignende verdier. Det er ved frekvenser som frembringer de samme absoluttverdier for reaktans og resistans (som ved lav- og høypassfiltre), eller induktans og kapasitans (som ved resonans), at grense- eller resonansfrekvenser finnes. I det videre gjelder altså formula_9, samt lave og høye frekvenser i forhold til frekvensene som oppfyller likheten. Ved resonans er reaktansene like, altså er Analogier. Det er ofte lettere å få begrep om kompliserte forhold hvis vi bruker analogier til mer dagligdagse ting som vi alt har en brukbar forestilling om. Her vil vi assosiere den elektriske spenningen med kraft og strømmen med hastighet. Analogien her er god fordi matematisk behandling av begge systemene frembringer de samme løsningene på differensialligningene. NB! Energibetraktninger er "ikke" gyldige i denne anlogien! Fase. Når vi kopler en motstand (resistans) til en spenningskilde vil strømmen i motstanden være størst når spenningen er størst. Tilsvarende blir spenningen størst når strømmen fra en strømkilde er størst. Slik forholder det seg ikke for reaktanser. Vi mener alltid sinusformete signaler når vi henviser til en frekvens. Sinusformede signaler kommer ut av løsningene av differensialligningene for reaktive komponenter. Det kommer av den egenskapen ved sinussignaler at de deriverte signalene har samme formen. Dette igjen betyr at signalene ikke endrer form uansett hvor kompliserte nettverk vi betrakter; signalene er alltid sinusformede. Med blanding av reaktans og resistans oppnår vi fasevinkler mellom spenning og strøm som ligger mellom null og +/-90 grader. Vi bruker en motstand på 150 Ohm koplet i serie med en kondensator på 1.2 µF og en spole på 3.3 mH. Beskrivelse med kompleks matematikk. Man kan beskrive impedanser ved hjelp av vektorer, men det er nokså tungvint. Impedansbeskrivelser og kompleks matematikk har det til felles at begge bruker to størrelser som er ortogonale til hverandre, altså alltid står 90 grader på hverandre. Av den grunn passer denne grenen av matematikken ypperlig som verktøy for beskrivelse av og operasjoner med, impedanser. Begreper som imaginær og reell kommer fra matematikken som vi benytter, men det er ingenting som er imaginært med fysikken som vi betrakter. Det eneste vi trenger å gjøre er å definere reaktansen som imaginær, og etter det kan vi bruke hele regelverket fra den komplekse matematikken for å lett beskrive eller behandle kompliserte impedanser. Vi skrev i første kapittel at vi ikke bare kunne addere reaktanser og resistanser selv om begge måles i Ohm. Med innføringen av den imaginære enheten gjelder ligningene herfra uinnskrenket. Fasevinkelen mellom R og X er Beregning for parallellkopling av reaktans og resistans. Vi ganger nå både teller og nevner med formula_37. Denne kalles den kompleks konjugerte; reaktansen har byttet fortegn i forhold til nevneren. Grunnen til denne multiplikasjonen ser vi over; nevneren er blitt reell. Liste over konger av Sussex. Kongene av Sussex hersket i kongedømmet Sussex i det sørøstlige England fra ca. 477 til ca. 790. Flere i listen styrte ikke som konge, men som "ealdorman", en slags stedforstreder for kongen. De fleste årstallene er usikre og omtrentlige, selv om dette ikke er spesifisert nærmere. I perioder hersket flere konger samtidig. For enkelte konger kjenner man kun til et år eller en periode som utgjør et høydepunkt i deres regjeringstid, det tidspunkt hvor de blomstret. Sussex, liste over konger av Sussex Kanselli. Et kanselli (fra latin "cancellaria", "cancer", «gitter», «skranke»), betegner et sentralt forvaltningsorgan for en stat eller en organisasjon. Et kanselli var opprinnelig et embetsrom som var avdelt med en skranke. I middelalderen var det kanslerens kontor og de sørget for at kongens eller regjeringens dekret ble skrevet og sendt ut. I Danmark-Norge var kanselliet, innført med eneveldet i 1660, delt i det danske kanselli, som hadde ansvaret for danske og norske innenrikssaker, og det tyske kanselli, som hadde ansvaret for utenrikssaker og saker angående kongens tyske hertugdømmer Schleswig og Holstein. I Den katolske kirke opprettet pave Pius II kanselliet i 1463 og satte abbreviatorer til å skrive sine pavebrev. Kongedømmet Mercia. Mercia, det mørkegrønne området er det opprinnelige riket, det lysegrønne viser rikets største utbredelse Mercia, også stavet Mierce, var i middelalderen et av de angelsaksiske kongedømmene i dagens England. Det var et av de syv kongedømmene i Heptarkiet og lå i regionen Midlands. Kjerneområdet var i dalen elven Trent renner gjennom. I moderne tid er navnet lite brukt, med unntak av en politistyrke som har navnet West Mercia Constabulary. Mercias utvikling i tiden rett etter anglernes og saksernes invasjoner er svært obskur. Arkeologiske undersøkelser viser at anglerne bosatte seg nord for Themsen før 6. århundre. Navnet på riket er angelsaksisk for «grensefolk», og en vanlig tolkning er at Mercia utviklet seg langs grensen mot waliserne. Alternativt er det grensen mot Northumbria det siktes til. Den første kjente konge av Mercia var Creoda, som skal vært et oldebarn av Icel, som forøvrig også Winston Churchills slekt skal stamme fra. Creoda kom til makten omkring 585, og han ble etterfulgt av sin sønn Pybba i 593. En av de mest kjente av kongene av Mercia var Penda, som regjerte fra 626 til 655. Gjennom en allianse med kongen av Gwynedd lyktes han i å beseire og drepe Edwin av Northumbria, men falt selv i slaget ved Winwaed der han kjempet mot Oswiu av Northumbria. I løpet av sin regjeringstid hadde han styrket Mercias status kraftig. Hans død førte til en midlertidig nedgangstid, og våren 656 tok Oswiu makten fra Pendas sønn Peada. I 658 sørget et opprør for at en annen sønn av Penda, Wulfhere, ble innsatt som konge. Han hersket til 675, og kom langt i å gjenopprette Mercias maktposisjon, men mot slutten av hans tid led Mercia igjen nederlag for Northumbria på slagmarken. På et tidspunkt før Aethelbald tiltrådte i 716 erobret Mercia området rundt Wroxeter, som waliserne kalte «Paradiset Powys». Flere elegier ble skrevet til minne om tapet av dette området, som var et hardt slag for waliserne. Aethelbald startet sin regjeringstid med å slites mellom Wihtred av Kent og Ine av Wessex. Men da Wihtred døde i 725 og Ine abdiserte året etter, fikk han mulighet til å etablere Mercias hegemoni over de andre angelsaksiske rikene sør for Humber. På grunn av de militære framgangene ble han bretwalda, angelsaksisk overherre. I 752 hadde han et tilbakeslag da Cuthred av Wessex beseiret ham, men situasjonen var tilbake i Mercias favør innen 757. I 757 ble Aethelbald myrdet av en av sine livvakter, og borgerkrig brøt ut. Offa gikk seirende ut av den og fant ut at han måtte bygge opp Mercias hegemoni på nytt. Dette lyktes han så godt med at han regnes som Mercias største konge. Han sto for den første storstilte produksjonen av gullmynt på de britiske øyer, grunnla en rekke markedsbyer, tok aktivt del i organiseringen av kirken og på et tidspunkt forhandlet han med Karl den store som likemann. Offas dike, en forsvarsvoll som markerer grensen mellom Mercia og Wales, ble bygget på hans ordre. Offas sønn overlevde sin far med bare fem måneder, og i desember 796 tok en fjern slektning, Coenwulf, over makten. Han ble i 821 etterfulgt av sin bror Ceolwulf, som viste seg å være en dyktig hærfører. Han tok blant annet festningen Deganwy i Powys. Samtidig bygde Wessex opp sin styrke, og i 825 ble Coelwulfs etterfølger Beornwulf beseiret av Ecgberht av Wessex i slaget ved Ellendun. Beornwulf selv falt i et forsøk på å slå ned et opprør, og den samme skjebne rammet hans etterfølger Ludeca. Wiglaf hersket i to år, men ble så drevet ut av Ecgberht. Han kom tilbake, og i 830 klarte han å gjenopprette Mercia som uavhengig rike, men det var klart at Wessex nå var det sterkeste riket. I 852 kom Burgred til makten, og sammen med Aethelwulf av Wessex underla han seg det nordlige Wales. I 868 tok danene Nottingham. Burgred, som ble Mercias siste konge, ble drevet ut i 874. I 886 ble den østlige delen av Mercia del av Danelagen, mens den vestlige delen ble tatt av Wessex. En liten, uavhengig del av Mercia ble styrt av Æthelred, ealdorman av Mercia, som var "ealdorman", stedfortrede, og ikke konge i eget navn. Han giftet seg med Ethelfleda, datter av Alfred den store av Wessex, og hun tok gradvis over makten da Aethelred ble syk omkring år 900. Etter hans død i 911 styrte hun riket til 918, da hennes bror Edward den eldre ble konge av både Wessex og Mercia. PDA. En personlig digital assistent (PDA), også kjent som en Palmtop (ettersom Palm, Inc. var tidlig ute med produksjonen av PDAer), er en mobil enhet som fungerer som en «personlig informasjon manager». Nåværende PDAer har ofte muligheten til å koble til Internett. En PDA har en elektronisk visuell skjerm, slik at det går an å inkludere en nettleser, men noen nyere modeller har også muligheter for lyd, slik at de kan brukes som mobiltelefoner eller bærbare mediespillere. Mange PDA kan få tilgang til Internett, intranett eller ekstranett via Wi-Fi, eller trådløst nettverk. Mange PDA bruker i dag touchscreen-teknologi. Begrepet PDA ble først brukt 7. januar 1992 av Apple Computer sin toppsjef John Sculley på Consumer Electronics Show i Las Vegas, Nevada, med henvisning til deres produkt Apple Newton. I 1996 introduserte Nokia den første mobiltelefonen med full PDA-funksjonalitet, "9000 Communicator", som vokste til å bli verdens mest solgte PDA. Denne "Communicator" ga støtet til en ny kategori av mobiltelefoner: smarttelefonen. I dag er det store flertallet av alle PDA er smarttelefoner. Over 150 millioner «smartphones» selges hvert år, mens "stand-alone" PDAer uten funksjonaliteten til mobiltelefonene selger bare rundt 3 millioner enheter per år. PDAer i tradisjonell (ren) form og uttrykket som sådan er dermed på vei ut, da smarttelefoner er omtalt som «Personal Pocket Computer» (personlig lommedatamaskin) fremfor PDA. Funksjoner. Personlige digitale assistenter inneholder i dag en rekke funksjoner i tillegg til møtekalender, adressebok og klokke. For eksempel kan de ha meldingssystemer for elektronisk post og navigasjonssystem. Den bruker ofte USB2 for å koble til datamaskinen. De fleste har kalkulator, bluetooth og trådløst nettverk. Prisen på tradisjonelle PDAer varierte fra 3000,- kr – 20000,- kr. Statssekretær. Statssekretær er en politisk stilling i en rekke land, bl.a. Norge, Sverige og Tyskland. I Norge, der stillingen ble gradvis innført fra 1947, er statssekretæren rangert nest etter statsråden i vedkommende departement, og fungerer i realiteten som "vise-statsråd" i det daglige arbeidet når det gjelder behandling av politiske saker. Ofte vil statsråden og en eller flere statssekretærer seg imellom dele de områdene departementet har ansvar for, og statssekretæren vil kunne uttale seg offentlig om politiske saker, men statsråden er politisk ansvarlig for alt. En statssekretær har ingen formell rolle som del av regjeringen, møter aldri i Statsrådet på Slottet og fungerer aldri som formell vikar i statsrådens fravær. Dersom en statsråd er forhindret fra å skjøtte embedet på grunn av fravær eller inhabilitet, oppnevnes det blant de andre statsrådene en vikar (ved fravær) eller en "sette-statsråd" (ved inhabilitet). 1814–1925. Da prins Christian Frederik 2. mars 1814 oppnevnte et regjeringsråd, ble det det opprettet et embete som sekretær for rådet. Innehaveren fikk tittel "regjeringssekretær". Grunnloven av 17. mai 1814 fastsatte at kongens råd skulle hete «Statsrådet», og sekretærembetet fikk nå betegnelsen "statssekretær". Statssekretærens stab fikk betegnelsen Statssekretariatet. Under unionen med Sverige 1814-1905 hadde Statssekretariatet i Christiania/Kristiania også en avdeling ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Innehaveren av dette ble det meste av tida betegnet som "ekspedisjonssekretær", men hadde fra 1822 til 1841 tittelen "statssekretær". I 1926 ble statssekretærens tittel endret til statsrådssekretær, og sekretariatets navn til Statsrådssekretariatet. Tittelen statssekretær hadde dermed ikke vært benyttet på tyve år da den i 1947 ble tatt i bruk om den nye politiske stillingen statssekretær. Tyskland. I Tyskland brukes på forbundsplan tittelen statssekretær på omtrent samme måte som i Norge, Sverige og Slovakia. Det sondres imidlertid mellom statssekretærer som er embetsmenn (tysk: "Beamtete Staatssekretäre") og de politisk utnevnte "parlamentariske statssekretærer" (tysk: "Parlamentarische Staatssekretäre"). I noen tilfeller blir en statssekretær gitt tittelen statsminister (tysk: "Staatsminister"), for å gi posisjonen ytterligere vekt. En slik "statsminister" passerer imidlertid ikke under noen omstendighet en minister i rang og er derfor heller ikke på nivå med en statsminister etter norske forhold. Engelsktalende land. I mange engelsktalende land er "Secretary of State" tittelen til en minister som leder et departement eller ministerium, mens det i USA er tittelen til utenriksministeren. Den engelske oversettelsen av den norske betegnelsen statssekretær er state secretary. Vatikanstaten. I Vatikanstaten er "Segretario di Stato" et embete som tilsvarer statsminister. Document Type Definition. Document Type Definition (DTD) er en deklarasjon i et SGML- eller XML-dokument som definerer strukturen til dokumentet. Det kan inkluderes i dokumentfilen, eller lagres i en separat referert fil. Syntaksen for SGML- og XML-type DTD-er ganske like, men ikke identisk. En DTD beskriver tillatte elementer og attributter i et dokument og eventuelt tillatte attributtverdier for hvert element. Videre beskriver det hierarki og antall av elementer. Det meste av en DTD pleier å være ELEMENT- og ATTLIST-definisjoner. Eksempel. DTD-en ovenfor krever at alle person-elementer har et navn-element. personliste-elementet er også påkrevet, mens resten er frivillig. Der er mulig å fremstille dette i en XML-tilpasset nettleser, som f.eks. IE5 eller Mozilla, ved å lime inn og lagre DTD-komponenten over til en tekstfil kalt eksempel.dtd" og XML-filen til en tekstfil med et annet navn, og så åpne XML-filen med nettleseren. Filene bør lagres til samme katalog. Det er imidlertid mange nettlesere som ikke sjekker at et XML-dokument tilfredsstiller reglene i DTD-en. Det eneste de krever er at "DTD-en" syntaktisk korrekt. DTD-kritikk og alternativer. Av disse to er XML Schema den desidert mest brukte. Pari kurs. Uttrykket «pari kurs» var en betegnelse under gullstandarden på en valutakurs (pris) som tilsvarte valutaens lovfestede innhold av, eller vekslingskurs mot gull. Begrepet «gullparitet» betegner egentlig den eksakte vekslingskursen overfor gull. Pari kurs brukes ikke bare om valuta, men også om verdipapirer som aksjer og obligasjoner og betegner at markedsverdien/prisen/kursen sammenfaller med pålydende verdi. Over- eller underkurs i forhold til pari betegnes agio. Marshallplanen. Marshallplanen var et amerikansk hjelpeprogram rettet mot Europa som ble satt i gang i 1947 etter den annen verdenskrig av den amerikanske utenriksministeren George C. Marshall. Programmet ble satt i gang etter at Marshall hadde vært på en seks uker lang tur rundt i Europa, hvor han ble overbevist om at det krigsherjede kontinentet ikke kunne overleve uten hjelp fra USA, og ga ordre om et massivt amerikansk hjelpeprogram. Hjelpeprogrammet ble snart omtalt som Marshallplanen. Hele Europa – i tillegg til Sovjetunionen – fikk tilbud om hjelpen, som innebar at USA aktivt skulle gå inn med økonomisk støtte for å få landene på rett kurs, mot at de åpnet for mer frihandel. Med unntak av Spania og Finland takket alle de vestlige landene ja til støtten, mens Sovjetunionen sa nei, da de ikke ville legge sin økonomi i en felles internasjonal kontroll. I tillegg nektet alle de øst-europeiske landene å motta støtten. Det var totalt 18 land som godtok nødhjelpen; Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Trieste, Nederland, Belgia, Luxemburg, Østerrike, Danmark, Norge, Hellas, Sverige, Sveits, Tyrkia, Irland, Portugal og Island. I løpet av de fire neste årene (1948–1952) utbetalte USA omtrent 13 milliarder dollar, hvor Frankrike og Storbritannia fikk til sammen fem milliarder. Det var «Organisasjonen for økonomisk samarbeid i Europa» som bestemte hvor mye hvert enkelt land skulle få. Utbetalingen skjedde i form av både lån og gaver. Gavene var hovedsakelig ren kapital, men også mye industri- og landbruksutstyr som kunne fremskynde den økonomiske veksten. USA selv tjente også godt på dette, da de europeiske landene etter hvert ble betalingsdyktige og kunne kjøpe mer utstyr fra USA. Norge mottok i denne fireårsperioden om lag 400 millioner dollar – av disse var 10 % lån, og resten gaver. I dagens pengeverdi tilsvarer dette i underkant av 50 milliarder kroner. Virkninger. En av mange plakater som ble laget for å promotere Marshallplanen i Europa Da Marshallplanen gikk mot slutten, var økonomien til alle landene som hadde takket ja, med unntak av Tyskland, blitt mye større enn den hadde vært før krigen. Over de neste 20 årene opplevde mange land i Vest-Europa en enestående vekst og gode konjunkturer. I løpet av de første fire årene steg industriproduksjonen med over 35 %, og jordbruksproduksjonen overgikk betraktelig det den hadde vært før krigen. Fattigdommen og hungersnøden som hadde preget landene før krigen var nå vekk. Marshallplanen ble sett på som et av de første elementene til europeisk-integrering fordi den fjernet tollbarrierer, og satte lover for å sideordne økonomien landene imellom. En konsekvens av dette var den systematiske tilretteleggingen av amerikanske ledelsesteknikker. De politiske virkningene av Marshallplanen kan kanskje ha vært minst like viktig som de økonomiske. Nødhjelpen bidro til at nasjonene i Vest-Europa kunne ha en mildere rasjonering, redusere misnøyen og å bringe politisk stabilitet. Den kommunistiske innflytelsen ble i sterk grad redusert, og gjennom hele regionen ble kommunistpartier mindre populære. Handelsforbindelsene bidrog til at den Nordatlantiske alliansen (NATO), som ville vedvare under den kalde krigen, ble opprettet. USA dro nytte av Marshallplanen; nødhjelpen var et maktmiddel hvor de kunne demme opp for kommunismen og skape et felles Europa som var sterkt nok til å stå imot eventuelle angrep. Dette ville igjen begunstige USA da de over tid ville, når Vest-Europa var økonomisk på fote, få en stor og sterk alliert som da i stor grad var integrert i amerikansk økonomi blant annet gjennom OEEC. Både de amerikanske og mange av de europeiske lederne følte at den europeiske integrasjonen var nødvendig for å sikre fred og fremgang, og brukte derfor Marshallplanens retningslinjer for å begunstige denne integrasjonen. På noen måter feilet dette forsøket, fordi OEEC aldri vokste til å bli noe mer enn et middel for økonomisk samarbeid. Det var snarere det separate Det europeiske kull- og stålfellesskap som ville med tiden vokse og bli til den Europeiske Union. I Vest-Tyskland kom den økonomiske bedringen delvis fra den økonomiske bistanden fra Marshallplanen, men hovedsakelig fra valutareformen i 1948 som erstattet Riksmark med Tyske mark som lovlig betalingsmiddel og effektivt stoppet den stigende inflasjonen. Grunnen til at Marshallplanen ikke fikk så stor innvirkning på Tyskland var at de måtte betale erstatninger til de allierte for kostnaden for okkupasjonen som var på 2,4 milliarder dollar hvert år. Det var mye mer enn bistanden de fikk fra Marshallplanen og gjorde at det tok lengre tid før Vest-Tyskland kom opp på samme nivå som de andre landene. Kritikk. Kritiske røster til Marshallplanen ble markant blant historikere i løpet av 1960- og 1970-årene. De påstod at planen var en amerikansk økonomisk imperialisme, og at det var et forsøk på å få kontroll over Vest-Europa på samme måte som Sovjeterne kontrollerte Øst-Europa. Det var et resultat av USAs geopolitiske mål, heller enn sjenerøsitet. Andre historikere fremhever fordelene av Marshallplanen for USAs industri. Et resultat av ødeleggelsene i Europa gjennom to verdenskriger var at USAs jordbruk og industri hadde en overlegenhet i verden. Historikerne mente at private amerikanske virksomheter derfor bare kunne tjene på dette ved å åpne nye markeder og innføre frihandel. Selv om den europeiske gjenoppbyggingen trengte produkter fra USA, hadde ikke europeerne i etterkrigstiden pengene til å kjøpe utstyret. I tillegg fikk europeisk kapitalisme problemer fordi det var mangel på dollar. USA hadde nok av handelsfortjenester, og pengebeholdningen var stor og økte kraftig. Men kredittinnretningene til det internasjonale pengefondet ("International Monetary Fund") og IBRD ("International Bank for Reconstruction and Development") kunne ikke takle Vest-Europas enorme handelsunderskudd. Derfor begynte USA å gi ut dollarkreditt i Europa på forskjellige måter, og én av de måtene var Marshallplanen. På 1980-tallet påstod noen historikere at Marshallplanen kanskje ikke hadde spilt en så stor rolle i Europas gjenoppbyggelse som tidligere antatt. De mente at den økonomiske veksten i mange Europeiske land var godt i gang allerede før Marshallplanen ble satt til verks; selv om bistand fra Marshallplanen lettet vanskeligheter og bidrog til gjenvinningen av noen nøkkelsektorer, var veksten fra etterkrigstiden stort sett en uavhengig prosess. Europeiske sosialister hevdet at penger til gjenoppbygging kunne skaffes ved å nasjonalisere verdipapirer til velstående europeere som hadde satt pengene sine i amerikanske banker under den andre verdenskrig. Andre historikere mente at de nasjonene som fikk mest bistand fra Marshallplanen, hadde minst utbytte og vokste minst mellom 1947 og 1955. De nasjonene som mottok lite bistand, vokste til gjengejeld mest. Det bør bemerkes at de landene som fikk mest bistand, var de mest ødelagte og derfor hadde det største potensialet for gjenoppbygging. Førsteminister. Førsteminister (engelsk: "first minister") er en tittel for regjeringssjef. I Storbritannia ble betegnelsene førsteminister og premierminister brukt om hverandre, som i Winston Churchills berømte sitat: «Jeg ble ikke Hennes Majestets førsteminister for å overvære tilintetgjørelsen av det britiske imperiet!» Idag brukes betegnelsen for å beskrive regjeringssjefene i Skottland, Wales og Nord-Irland. I Canada benyttes betegnelsen førsteminister for å beskrive alle de canadiske regjeringssjefene, inkludert statsministeren av Canada og de provinsielle og territorielle premierministrene. Etterretning. Etterretning er informasjon og kunnskap tilegnet gjennom observasjon, innsamling, analyse, evaluering, m.m. Etterretning skaffes ofte til veie om en motpart, fiende, konkurrent, e.l., men kan også gjelde landområder, værforhold og andre objektive forhold. Oktoberkrisen. Oktoberkrisen er navnet på en serie dramatiske hendelser som skjedde i Canada i 1970, og som ble utløst med to kidnappinger og førte til unntakstilstand. Siden 1963 hadde terroristene som kalte seg Front de libération du Québec (FLQ – Frihetsfronten for Québec) gjennomført rundt 200 aksjoner, blant annet flere bombeaksjoner som drepte flere mennesker. En av bombeaksjonene var mot børsen i Montreal 13. februar 1969, hvor 27 personer ble skadet. Før oktoberkrisen hadde FLQ planlagt kidnappinger av ambassaderåd fra både USA og Israel. Tidslinje. Rundt 3000 studenter samlet seg i en arena i Montreal til støtte for FLQ. Den mektige og radikale fagforeningslederen, Michel Chartrand, som støttet FLQ uttalte: "«Vi kommer til å vinne fordi det fins flere gutter klare til å skyte medlemmer av Parlamentet enn det fins politimenn.»" Rowan Douglas Williams. thumb Rowan Douglas Williams (født 14. juni 1950) er erkebiskop av Canterbury, og dermed overhode for Den anglikanske kommunion. Han er teolog, men er også kjent som poet og foreleser. Han ble født i Swansea, Wales, i en walisisktalende familie, og fikk sin utdanning ved Dynevorskolen i Swansea, Christ College i Cambridge og ved Christ Church og Wadham College i Oxford. Deretter underviste han i teologi ved universitetene i Oxford og Cambridge, og ble dekan ved Clare College i Cambridge. I 1991 ble han biskop av Monmouth, og i 1999 erkebiskop av Wales. I 2002 ble han utpekt til etterfølger for George Carey som erkebiskop av Canterbury. Han var da strengt tatt ikke medlem av Den engelske kirke, ettersom Kirken i Wales er en selvstendig enhet innenfor Den anglikanske kommunion. Han ble innsatt i embetet 27. februar 2003. Valget av Williams var kontroversielt. Mange anglikanere, ikke minst utenfor Storbritannia, reagerte mot hans liberale holdninger til ordinasjon av kvinnelige biskoper og homoseksualitet. Hans utgivelser viser at han avviker fra forgjengernes teologiske syn på en rekke punkter. Han har også blitt kritisert fra en del kretser for å delta i aktiviteter som mange regner som hedenske. I august 2002 ble han tatt opp i Skaldenes fellesskap, en walisisk forening som har «druidiske» seremonier, men som ikke er en religiøs forening. I mars 2004 holdt han en tale i Downing Street og publiserte en artikkel i The Guardian der han lovpriste Philip Pullmans trilogi "Den mørke materien", som av Foreningen for kristne lærere hadde blitt omtalt som «skamløs blasfemi» og av avisen Catholic Herald som «egnet for bålet». Samtidig har han selv uttrykt forargrelse over det han ser som moralsk forfall, som da han i mars 2004 kritiserte ITVs serie "Footballers' Wives" for å representere det han så som umoralen som gjennomsyrer mye av dagens Storbritannia. han sa at den viste «en verden der nestekjærlighet og rettferdiget, generøsitet og et perspektiv i forhold til deg selv blir feid til side». 30. juni 2004 skrev han sammen med David Hope, erkebiskop av York, og på vegne av alle de 114 anglikanske biskoper, et brev til Tony Blair der han uttrykte dyp bekymring over den britiske regjeringens politikk i forhold til Irak, og kritiserte de britiske styrkene framferd i Irak. Han tok spesielt opp mishandlingen av fanger, som det nylig hadde blitt kjent at både britiske og amerikanske soldater hadde utført. I september 2004 gikk han ut offentlig og fortalte at troen hans hadde blitt prøvd under terroraksjonen i Beslan, da over 300 mennesker ble drept på en skole i det sørlige Russland. Liste over konger av Mercia. Kongene av Mercia hersket over et område i det som i dag er det sentrale England. Den første kongen ble innsatt ca. 585, og den siste ble forvist i 874. Noen kvinner er med på listen, da de styrte som regenter under kongen av Wessex i en periode etter at den siste konge av Mercia var forvist. Det var da også en mannlig stedfortredere, "ealdormen". Det er derfor, selv om det er kvinner med på listen, korrekt å omtale dette som en liste over konger. De fleste årstall må oppfattes som omtrentlige. Dermed opphører Mercias kongelinje, men riket består som et lydrike eller besittelse først under danene og deretter under Wessex. Mercia Tamfe. Tamfe ("Bos taurus") kalles også kveg, tamkveg, kyr, naut, fe og storfe med mer. Det er en underart som har utviklet seg fra uroksen ("Bos primigenius"). Hannen benevnes gjerne som "okse" eller "kvegokse". En ukastrert hann kalles "tyr" når den er mer enn to år gammel, "stut" om den er kastrert og yngre enn to år, og "okse" om den er kastrert og mer enn to år. Hunnen kalles "kolle" om hun mangler horn (er "kollet"), "kvige" til første kalving, og "ku" når dyret har kalvet. Avkommet kalles "kalv" til de er omkring ett år gamle. Bakgrunn og klassifisering. Tamfeet kan neppe kalles en egen art. Det nedstammer fra den nominative underarten av uroksen ("B. primigenius"). Uroksen oppsto trolig i India for omkring 2 millioner år siden og utvandret via Midtøsten til Europa, der den dukket opp for omkring 250 000 år siden. Den siste uroksen døde ut, etter å ha blitt skutt i Jaktorowskaskogen i Polen i 1627. De domestiserte etterkommerne av den nominative underarten ("B. p. primigenius") kalles tamfe og beskrives internasjonalt som "Bos taurus". En distinkt gruppe av kvegraser er sebukveg som er vanlige i Asia og Afrika. Disse har en fettpukkel over skuldrene og svært velutviklet hudlapp under halsen. Mange raser har også svært store horn. Det har blitt hevdet at sebukveg er en egen art ("Bos indicus") som har oppstått i India med utgangspunkt i lokale arter som gaur. Andre forklaringer på sebukvegenes avvik fra europeiske raser er at de er nærmere beslektet med uroksen enn tamfe. Moderne forskning har imidlertid slått fast at sebu er en underart av vanlig kveg. Mer en 30 seburaser er beskrevet. Sebukveg er i dag eksportert til hele verden. En av de største populasjonen av tamsebu befinner seg i Brasil. IUCN hevder at alt tamfe skal klassifiseres under "B. taurus", mens vilt kveg skal klassifiseres under "B. primigenius". Beskrivelse. Tamfe er store pattedyr som er drøvtyggende planteetere. Vekten kan variere fra 147 til over 1 350 kg. Hannene er betydelig større enn hunnene. Kroppen er dekket av et kort hårlag, som i temperert klima vil vokse seg tettere og lengre om vinteren. Fargen kan variere fra sort til hvit, via nyanser i rødt og brunt. Ulike mønstre og fargekombinasjoner er også vanlig. Kveg kan nå en alder på mer enn 20 år, men driftsdyr når sjeldent opp i slike aldre. Tamfe har delte hover som kalles klover og består av to klover og to biklover på hver fot. Tamfe mangler fortenner i overkjeven og har en mage med fire rom. De fire magedelene kalles vom, nettmage, bladmage og løypemage. Foret svelges fortløpende etter første tygging. Det havner først i vomma og går deretter ned i nettmagen. Herfra gulpes maten opp igjen og tygges en gang til. Tyggingen skjer sidelengs slik at maten males. Etter andre gangs tygging, går maten til bladmagen. Deretter havner den i løypemagen, som er den eneste magen som tilfører fordøyelsesvæsker. Drektighetstiden er normalt 266-300 døgn. Kveg holdes først og fremst på grunn av kjøtt, skinn og melk. De har tradisjonelt vært brukt som trekkdyr, særlig i områder der hest ikke har vært vanlig. Store okser har vært vanlig å bruke til ekstra tunge lass. Trekkokser brukes fortsatt flere steder i verden. Dette har vært vanlig i vestre deler av Asia gjennom mer enn 6 000 år. Tamkveg har gitt mennesker mat og klær i uminnelige tider. Utbredelse og habitat. Tamfe var opprinnelig utbredt i Europa, Nord-Afrika og det sørlige Asia, men i dag finnes det over hele verden. Habitatet er variert, men består som regel av utmark med ulike gress-sorter. Det opprinnelige habitatet til urokser har vært åpen skogmark og grassletter. Norsk rødt fe. Norsk rødt fe forkortes gjerne til NRF. De gamle stedegne norske storferasene er i stor grad blitt borte i norske besetninger til fordel for NRF-dyr. Dette er en blandingsrase som er avlet frem blant annet på grunnlag av rødt trønderfe og rødt kollet østlandsfe i kombinasjon med ulike importerte raser. Utviklingen av NRF-rasen har vært styrt av landbrukssamvirket siden starten i 1935. NRF har primært blitt avlet frem med tanke på høy melkeproduksjon. Kjøttfe i Norge. Det er endringer i gang innen norsk storfehold med noe overgang fra bruk som produserer både melk og kjøtt til noe mer spesialisert produksjon. På en rekke gårder satses det også på rene kjøttferaser, som øker tilbudet av kjøtt. Det drives nasjonal avl på rasene Hereford, Charolais, Simmental, Limousin og Aberdeen Angus. I 2002 var det 26 000 storfebesetninger på norske gårdsbruk. Av disse var 19 000 besetninger med primært fokus på melkeproduksjon. Andre populære kjøttferaser er: Brahman, Redpoll, Santa Gertrudis, Galloway og Highland cattle. Tom Lund. Tom Lund (født 10. september 1950 i Lillestrøm) er en tidligere norsk fotballspiller og -trener, regnet av mange som tidenes beste norske spiller. Tidlig karriere. Lund var et multitalent innen idrett, og spilte ishockey og håndball, gikk på ski og deltok i mange friidrettsgrener, fra sprint til langhekk og stav. Han vokste opp i bydelen Furuskogen. Ivar Hoff mente i sin tid at Lund ville kvalifisert seg til OL i tikamp dersom han hadde gått inn for det. Han var involvert i flere idretter også mens han spilte fotball, men var aldri i tvil om at fotballen var viktigst. Hans far hadde også spilt for Lillestrøm på 1950-tallet. Allerede som lilleputt viste han talent og scoret blant annet 13 mål i én kamp. Han spilte mye med dem som var eldre enn seg selv. Blant annet var han en av lagets beste spillere da Lillestrøm vant junior-NM i 1966. Selv var Lund egentlig guttespiller på den tiden. Store Bergan ble slått med 3-1 på Åråsen Stadion foran ca. 3000 tilskuere. I 1967 scorer han seiersmålet da juniorlaget fra Vestre Romerike vant Hortenturneringen. Etter dette ble han tatt ut på juniorlandslaget, og scoret på Ronny Hellström da Norge for første gang slo Sverige (3-2) i en kamp på juniornivå. I 1968 fikk han sitt gjennombruddd i LSK, og mottok blant annet tilbud fra Osloklubbene Skeid og Vålerenga. I 1969 ble han tatt ut på pressens landslag i den årlige kampen mot landslaget, men meldte forfall fordi han selv mente han ikke var god nok. I 1971 storspilte han i tilsvarende kamp, og debuterte 26. mai 1971 i A-landslagets kamp mot Island (Resultat: 2–1). Han spilte så overbevisende at han fra denne kampen var fast på laget, men i 1972 meldte han forfall til flere landskamper og kom på kant med landslagssjef George Curtis. Lillestrøm spilte på denne tiden i 3. divisjon (tilsvarende 2. divisjon i dag), og hadde ambisjoner om å rykke opp. Laget feilet gang på gang og andre klubber meldte raskt sin interesse. Tommy, som han ble kalt, ble værenede, og sier i ettertid at «vi var en kameratgjeng som følte en veldig forpliktelse til å få Lillestrøm opp igjen. Det tok mye lenger tid enn vi trodde, men vi hadde en innebygget aldri gi opp-holdning». Tom Lund spilte angrep, gjerne som ving, men kunne også spille offensiv midtbane. Han var ikke særlig kraftig og var en utpreget dribler. Han kunne ofte prøve på «det umulige». Nøkkel til suksess var hans fantastiske timing i driblingene. Forsvarerne trodde de hadde kontroll når de satte inn taklingen, men i neste øyeblikk var han forbi. Han var lynrask med ball og driblet i voldsom fart, uten å miste rytmen og kontrollen. I tillegg var han like god med begge bein. Han ble kjent for de lange klyvene med ballen i beina. Han hadde en tendens til å overdrive driblingen i yngre dager, men utviklet seg etter hvert til å bli en dyktig strateg også. For å underbygge dette scoret han et av tidenes mål i norsk fotball. Dette skjedde mot Mjøndalen på Åråsen i 1976. Han startet ved cornerflagget, driblet av fem motspillere langs dødlinja på vei inn i feltet og skjøt ballen i mål. Utpekt som erstatter for Johan Cruyff mens han spilte i norsk 3. divisjon. I 1973 hadde Ajax Amsterdam vunnet Serievinnercupen tre år på rad, men superstjernen Johan Cruyff var solgt til Barcelona. Ajax hadde lett etter erstatteren i 13 land og fant ham til slutt i norsk 3. divisjon, avdeling Østland/Nordre. Tom Lund var da 23 år gammel og allerede en etablert profil på landslaget. 12. september 1973 spilte han mot på Ullevaal, men selv om Norge tapte 1-2 hadde Ajax oppdaget at Lund satt med de samme kvalitetene som Cruyff. Noen dager senere var forhandlingene i gang i Amsterdam, og det var en sensasjon både i Norge og Nederland. Lund sier selv «jeg fikk mange tilbud med årene, men var aldri så nær ved å skrive under som den gangen med Ajax. Jeg hadde faktisk så godt som bestemt meg for å si ja, men forhandlingene var ikke sluttført da jeg reiste hjem. Det gjorde nok utslaget. Jeg fikk noen dager til å tenke meg om. Det ble mye for og mot de dagene. Økonomisk var tilbudet veldig bra. Men Solveig og jeg hadde en liten datter, LSK var endelig på vei mot opprykk, kontraktstiden på to og et halvt år var lenger enn jeg ønsket. Så jeg sa nei». Senere sa han også nei til Aurskog, Vålerenga, Skeid, Drafn, Fet, Strassbourg, Bayern München, Feyenoord, Real Madrid, Leeds United, Sunderland, Twente, Go Ahead Eagles og Middlesbrough. Hans lagkamerat Grønlund sa senere at «Tommy ville blitt proff om han hadde tatt med seg kiosken i Storgata og noen kamerater». Selv har Lund uttalt «jo da, men jeg er veldig stedbundet. Men jeg har aldri angret på at jeg ikke ble proff. Jeg gikk helt sikkert glipp av penger og opplevelser i utlandet, men tviler på om det kunne erstattet all gleden jeg fikk med Lillestrøm». Endelig opprykk. I 1973 rykket endelig Lillestrøm opp til 2. divisjon, og nådde samtidig kvartfinale i cupen. Året etter var laget suverene i sin divisjon og rykket dermed opp til 1. divisjon. Lund scoret 21 av lagets 44 mål denne sesongen. Lund ble kåret til Norges beste fotballspiller (av spillerne) denne sesongen. Det nyopprykkede laget var sårbart uten Lund. De tapte ikke før i niende serierunde og ledet serien. Publikumsinteressen var på topp og bortekampene ble telefonoverført til Åråsen der opptil 1600 tilhørere hadde benket seg på hovedtribunen. Lund ble skadet og måtte operere etter bortekampen mot Fredrikstad. Klubben opplevde total formsvikt og tapte alle kampene uten Lund. Han kom tilbake utpå høsten, og endelig vant laget igjen. Til slutt reddet de plassen med god margin. Lillestrøm dominerer norsk fotball. I 1976 vant Lillestrøm seriegull, etter en overbevisende 2-0-seier hjemme mot Bryne i siste serierunde. Tom Lund ble igjen kåret til årets fotballspiller i Norge (av spillerne). 3. januar ble Joseph Hooley ansatt som trener i Lillestrøm. Han satset på disiplin og dødballer. Spillerne måtte terpe cornere og frisparkformasjoner til det satt som det skulle. Man utviklet egne tegn på hvilken variant som skulle utføres, og med Tom Lund som pasningslegger var man sikker på at ballen kom der den skulle. VG skrev «Ingen andre lag har Tom Lund, som kan legge ballen på samme centimeter 20 ganger på rad». Lillestrøm scoret 62 mål i serie og cup, der 50 av dem kom på dødball. Laget vant «The Double» denne sesongen, og Lund sier følgende om sin trener: «Blant alle de gode trenerne jeg hadde, var Joe Hooley den som lærte meg mest om fotball. Han var en stor trener, langt forut for sin tid; klare tanker om utvikling av angrepsspillet. Stram organisering av forsvaret. En læremester når det gjaldt å se laget som helhet. Han kunne uten tvil trent et topplag i dag. Mange av de elementene han tok med seg var bedre enn det man gjør i dagens fotball – og husk at dette er lenge siden». I cupfinalen vant Lillestrøm 1-0 over Harald Johan Bergs Bodø/Glimt på Ullevaal, etter mål av Tom Lund. I 1978 tok Lillestrøm sølv i serien, men Tom Lund ble toppscorer med 17 mål. Klubben vant samtidig cupfinalen med 2-1 over Brann. I 1979 og 1980 var han så mye skadet at han vurderte å legge opp, men kom tilbake og spilte cupfinalen mot Vålerenga (1-4) i 1980. Året etter scoret han ett mål da klubben slo Moss i cupfinalen (3-1) på Ullevaal. I 1981 ble Tom Lund tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i Norge. Landslaget. Etter en landskamp borte mot Wales, der han var banens suverent beste spiller, trakk Wales' manager Mike England Tor Røste Fossen til side. Dette var etter den obligatoriske pressekonferansen. Fossen ble fortalt at «Gutta har ikke dusjet ennå. De sitter og snakker om Tom Lund. Jeg har aldri opplevd noe lignende». Spillerne han snakket om var blant annet Ian Rush og Mark Hughes. Lund scoret også det første målet i den legendariske 2-1 seieren over England i 1981. Roger Albertsen hevdet lenge at han var borti ballen, noe ingen TV-bilder kunne bevise eller motbevise, men Albertsen innrømmet dette før han døde. Kampen er mest kjent for Bjørge Lilleliens kommentarer etter kampen. Dette har i senere tid blitt kåret til verdens beste sportskommentar i England. Lund sier selv at «kampen mot England er det beste minnet mitt fra landslaget, men ikke på langt nær den beste jeg spilte». Lund var for øvrig sterkt delaktig i en berømt 3-1 seier mot Jugoslavia året etter også. Han fikk 5 landskamper som kaptein, den første var mot Sveits i 1976. Kampen endte 1-0 og Lund scoret målet etter 75 minutter, for en gangs skyld med hodet. Dette var landslagets første mål på 377 dager. Etter to år med skader spilte han en rekke gode landskamper i 1981 og 1982, der den siste sesongen kanskje var hans beste i landslagstrøya. Tom Lund ga seg da han var på topp, etter landskampen mot Bulgaria (2-2 i Sofia) 27. oktober 1982. «Jeg begynte tidlig å tenke på livet etter fotballen, og bygde opp en forretning mens jeg spilte. Hensynet til forretningen var også grunnen til at jeg tok pause fra landslaget i et par perioder. Dersom jeg kunne hatt fotballen som yrke, ville jeg nok spilt i 4-5 sesonger til. Forutsetningene var helt annerledes for spillerne den gangen». Norge kvalifiserte seg aldri til VM eller EM mens Lund spilte for landslaget. Lund spilte 47 landskamper og scoret tolv mål. Hans flyskrekk ble etter hvert viden kjent. Den utviklet han da flyet til landslaget kom ut for tordenvær etter en kamp i 1974, og ble ikke bedre av at begge motorene stanset på et småfly han satt i året etter. Løsningen ble ofte å kjøre bil til landskamper, enten de gikk i Bulgaria, Italia, Ungarn eller Sveits. Lagkamerat Frank Grønlund har uttalt at «de gangene Tommy reiste med fly til bortekamper med LSK, var han ikke seg selv. Under kampen gikk han og grudde seg til flyturen hjem. Etter kampen måtte han gjerne roe seg ned med et par pils på flyplassen før avgang». La opp og ble senere trener for Lillestrøm. Tom Lund tilbrakte hele karrieren i Lillestrøm Sportsklubb, fikk 336 obligatoriske kamper (193 mål), var med på å vinne cupen i 1977, 1978 og 1981, og toppserien i 1976 og 1977. Han spilte 47 ganger på, og scoret 12 landslagsmål. Fra 1985 til 1988, og i 1990, var Tom Lund trener for Lillestrøm, og var med på å bli cupmester i 1985 og sikret seriemesterskapet i 1986. I dag (2006) er Tom Lund investor i Lillestrøm, og er medlem av klubbens sportskomité. Han har også dyrket interessen for bridge, golf og hestesport. Lillestrøm Sportsklubb har satt opp en statue til ære for Tom Lund utenfor Åråsen stadion. Han sier selv at «jeg setter stor pris på de følelsene og på menneskene som står bak, men statuen gjør meg litt beklemt. Det blir litt mye. Jeg er forholdsvis beskjeden av meg. Det ville vært greit å bare være en eks-fotballspiller». Karriere. "Det var 10 lag som spilte i 3. divisjon." Anders Lange. Anders Sigurd Lange (født 5. september 1904 i Aker i Akershus, død 18. oktober 1974) var en norsk organisasjonsmann, journalist og politiker. Han grunnla Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) – forløperen til Fremskrittspartiet. Lange ble valgt inn på Stortinget som den tiende representanten fra Oslo i perioden 1973–1977 for ALP, der han var medlem av administrasjonskomiteen og formann i ALPs gruppestyre fram til sin død et år etter. Politisk sett stod Lange forholdsvis langt til høyre. Han begynte å markere seg politisk allerede på 1950-tallet, først via Hundeavisen og diverse folkemøter, og senere gjennom dannelsen av partiet ALP. Bakgrunn, utdannelse og yrkesliv. Anders Langes slekt stammer fra Langenburg i Tyskland og den første i hans slekt som etablerte seg i Norge kom fra Tyskland for å ta stilling som kruttmester ved Akershus slott. Lange var sønn av legen Alf Lange (født i 1869) og Anne Elisabeth Svensson (født i 1873). Han utdannet seg til skogtekniker ved Oddernes skogskole i 1926. Året etter arbeidet han som planteskoleleder i Argentina (1927). Anders Lange startet sin politiske karriere som sekretær i den borgerlige samlingsorganisasjonen Fedrelandslaget fra 1930 til 1938. Laget ble grunnlagt av den da unge industriherren Joakim Lehmkuhl, som senere er kjent for å ha grunnlagt såvel klokkeprodusenten Timex Corp i USA, samt Lehmkuhl Industrier i Norge. Som fødselshjelpere og pådrivere for etableringen av Fedrelandslaget, var polfareren Fridtjof Nansen og tidligere statsminister Christian Michelsen, som også var Lehmkuhls onkel. Anders Lange forlot Fedrelandslaget i 1938 da Vidkun Quisling og hans meningsfeller i Nasjonal Samling grep makten i organisasjonen. Under andre verdenskrig var Anders Lange motstandsmann og ble flere ganger fengslet av tyskerne. I det meste av etterkrigstiden reiste Anders Lange land og strand rundt og agiterte for mer personlig frihet, lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati. I sin tid var Lange kanskje Norges mest kjente agitator og en yndet foredragsholder i borgerlige kretser. Han ble ikke rik av denne virksomheten, men fikk allikevel skaffet seg et lite småbruk i Heggedal vest for Oslo etter å ha mottatt en pengegave fra næringslivsorganisasjonen Libertas. På småbruket drev Lange hundekennel, såvel som saueavl samtidig som han utga og var redaktør for tidsskriftet Hundeavisen fra 1948. I 1962 byttet avisen navn til Anders Langes Avis. Han opprettet også organisasjonen «Anders Langes Frihetsbevegelse» der tilhengerne på folkemunne raskt fikk navnet «Langes hundegutter». På midten av 1960-tallet kom organisasjonen i medienes søkelys etter at noen av medlemmene som da var blitt unge offiserer forsøkte å verve seg til krigen i Vietnam. I januar 1972 søkte han jobben som kringkastingssjef i NRK. Til VG uttalte han at NRK trenger sensur, og at han i jobben ville gått inn for å «fjerne alt som kan virke fordervende på barn og ungdom rundt om i hjemmene». Politisk syn. Anders Lange var en karismatisk taler, og en engasjert antikommunist og markerte motstand mot de organiserte partiene og politikere generelt. Gjennom avisen han ga ut, kom han med sterke utfall mot skatter og avgifter, for et fritt næringsliv og privat eiendomsrett. Han protesterte intenst mot det han kalte statlig intervensjonisme, formynderi, byråkrati, og skatter, avgifter og offentliges inngrep i folks privatliv. En viktig verdi for Lange var forestillingen om det sterke og myndige enkeltmennesket som stod på egne ben og ikke var «pattebarn» av politikere og byråkrater. En annen holdning var motstanden mot det han oppfattet som et knugende puritansk etablissement. Eggelikøren som han dro med seg på debatter i fjernsynet, var et symbol på dette. Likeså hans utstudert ironiske humor og politisk ukorrekte retorikk. Et eksempel: «Jeg skjønner meg ikke på ungdommen nå til dags. De drikker på dette fæle skvipet Coca Cola, i stedet for å drikke godt norsk øl!». I slike utsagn identifiserte Lange seg ironisk først med konservative som han var imot, og i neste setning med en da fremtredende sekstitalls-radikal symbolsak som han var imot, for så i tredje setning å ta avstand fra det puritanske ved det fellesskap han opprettet i de to første setningene, på en måte som var egnet til å gjøre dette fellesskap perpleks. Anders Lange var sterkt imot -ismer og hatet og ville ikke bli kalt liberalist, selv om det kan være vanskelig å finne andre kategoriseringer på ham. Hans forbilde gjennom hele sitt liv, var Joakim Lehmkuhl. For å forstå Anders Langes tenkning må man derfor kjenne Joakim Lehmkuhl og Fedrelandslaget han bygget opp, da det var i Fedrelandslaget Lange fikk sin politiske utforming og som la grunnlaget for hans politiske orientering. I Lehmkuhls bøker, og særlig i hans bok for de tillitsvalgte i Fedrelandslaget, danner mye av grunnlanget for Langes politiske tenkning. Lange uttrykte flere ganger at kvinner ikke hadde noe på Stortinget å gjøre, men til tross for det sto to kvinner på partiets Oslo-lister i 1973 og i Sør-Trøndelag var hele 4 av 10 listeplasser opptatt av kvinner. Et nytt parti blir stiftet. Valget i 1973 ga altså ALP fire mandater, og de etablerte partiene en real støkk. Fra Oslo ble Anders Lange selv valgt inn. En av de andre fire representantene som fikk plass var Erik Gjems Onstad, som senere ble ekskludert fra Frp og gjorde seg bemerket som innvandringsmotstander. Før valget i 1973 mottok ALP penger fra apartheid-regimet i Sør-Afrika: «Vi finansierte [Anders] Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter ga vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år (1973).» Dette skrev sørafrikaneren Eschel Rhoodie i den selvbiografiske boka «The Real Information Scandal» (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet. ALP på Stortinget. Anders Langes protestparti vant raskt tilhengere, og partiet oppnådde i stortingsvalget samme år 5,0 % av stemmene (107 784 stemmer) og fire mandater. Da Lange gikk bort året etter, høsten 1974, kom Carl I. Hagen, som var 1. vararepresentant på Anders Langes partiliste, inn på Stortinget, men da som representant og leder for Reformpartiet. Hagen var på det tidspunktet han tok sete i Stortinget utmeldt av ALP. ALP og Reformpartiet ble senere forent igjen, og ble i 1977 omdøpt til Fremskrittspartiet. Forbindelse til apartheid-regimet i Sør-Afrika. Noe av kritikken som ble rettet mot Anders Langes parti ALP, kom på bakgrunn av anklager om en positiv holdning til Sør-Afrikas apartheid-politikk og Lange mente under henvisning til Idi Amin i Uganda at svarte mennesker trengte hvite til å styre.. Allerede på slutten av 1970-tallet ble det påstått at ALP hadde mottatt penger fra apartheid-regimet for at partiet skulle tale deres sak i Norge. "«Vi finansierte Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter ga vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år (1973).»" Dette skrev sørafrikaneren Eschel Rhoodie i den selvbiografiske boka "The Real Information Scandal" (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet. Informasjonsdepartementet jobbet med åpne og hemmelige operasjoner over Europa og USA for å spre positiv omtale av regimet i Sør-Afrika. Støtten til Anders Langes parti var en av disse operasjonene. At ALP fikk fire mandater gledet sørafrikanerne like mye som det gledet Anders Lange: "«Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire medlemmer i nasjonalforsamlingen. Owen Horwood (en av sjefene i Informasjonsdepartementet) spøkte med at hvis de hadde gitt meg nok penger ville vi ha endt opp med et parti i flertall og styrt Norge. Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) John Vorster»" skriver Rhoodie videre. Enterprise resource planning. Enterprise resource planning (ERP) er betegnelsen på programvare som støtter opp om et flertall av en bedrifts virksomhetsområder, som produksjon, lager, salg, innkjøp og økonomi. ERP er "ikke" en produktbetegnelse, men en beskrivelse av kvaliteten på integrasjonen mellom de nevnte områdene. Begrepets opprinnelse. Begrepet ERP ble innført av forsknings- og analysefirmaet Gartner i 1990. Det oppsto som en forlengelse av MRP (materialbehovsplanlegging) og CIM (Computer Integrated Manufacturing). Dagens ERP-systemer forsøker med noe forskjellig tilnærming, fokus og strategi å dekke de grunnleggende funksjonene i en bedrift, uavhengig av organisasjonens virksomhet. For å bli ansett som et ERP-system må programvarepakken være integrert av minst to systemer. For eksempel, en programvarepakke som inneholder både lønn og regnskapsfunksjoner kan teknisk sett anses som en ERP programvarepakke. Eksempler på moduler i ERP som tidligere ville ha vært frittstående programmer er produksjonssystemer, logistikk, regnskap, kundeoppfølging (CRM), lønn og personal og beslutningsstøtteverktøy. I Norge har man tidligere også brukt begrepet OLFI, en forkortelse for "ordre, lager, faktura, innkjøp", altså sterkt relaterte moduler som gjerne i dag er en del av ERP, men vesentlig smalere enn alle modulene moderne ERP-systemer kan tilby. Implementeringsprosessen. De forskjellige ERP-leverandører har utformet sine systemer rundt standard forretningsprosesser, gjerne basert på en ”best practice”. En rasjonell implementering av et ERP-system i en bedrift vil fordre en viss tilpasning av organisasjonen og av bedriftens forretningsprosesser fremfor å tilpasse programvaren til eksisterende prosesser. Manglende kartlegging av eksisterende forretningsprosesser er en viktig årsak til feilslåtte ERP-prosjekter. Det er derfor avgjørende at det utføres en grundig analyse av alle forretningsprosesser før man velger system og leverandør. Analysen skal kartlegge alle aktuelle operasjonelle prosesser, slik at ERP-systemets standard moduler og forretningsprosesser er mest mulig i samsvar med den etablerte organisasjonen. Rådgivningstjenester. Mange organisasjoner har ikke tilstrekkelig intern kompetanse til å gjennomføre et ERP-prosjekt. Dette har skapt et marked med mange tilbydere av rådgivningstjenester for ERP implementering. Vanligvis tar eksterne tilbydere ansvaret for hele ERP implementeringen herunder planlegging, opplæring, testing, implementering og levering av eventuelle tilpasninger. De enkelte ERP-produsentenes partnerstrategier og evne til å formidle kompetanse til eksterne konsulenter er viktige faktorer for omfang, nivå og tilbud av ekstern kompetanse. Dette er også meget viktige faktorer for en vellykket implementering og en god driftsstøtte. Her er det viktig å være klar over at det er store forskjeller på tilbud og tilgjengelighet mellom de forskjellige produsentene. Tilpasninger. Tilpasninger av et ERP-system innebærer at det gjøres endringer eller utvidelser som endrer hvordan det standardiserte systemet fungerer. Tilpasninger kan være svært kostbart og komplisert. Enkelte ERP-pakker er ikke utformet for å støtte tilpasninger, mens andre pakker har svært høy grad av generisk funksjonalitet som innebærer at man gjør tilpasninger under selve implementeringsprosessen. Det er også ofte mulig å utvide standardiserte ERP-pakker ved å anskaffe tredjeparts programvare for å gi ytterligere funksjonalitet. Vedlikehold og brukerstøtte. Vedlikehold og brukerstøtte omfatter også kontroll og administrasjon av det operative ERP systemet. Dette utføres ofte av en intern IT-avdeling, men kan også outsources til eksterne konsulenter. Frikildeetterretning. Frikildeetterretning (OSINT) er en etterretningsdisiplin som baserer seg på informasjon innsamlet fra «frie kilder», dvs. informasjon fritt tilgjengelig for allmennheten. Frie kilder kan være aviser, bøker, Internett, telefonkataloger, fagtidsskrifter, radio- og TV-sendinger, m.m. John Arne Riise. John Arne Semundseth Riise (født 24. september 1980 i Ålesund) er en norsk fotballspiller som spiller for Fulham FC. Han er også fast på det norske. Han er den som gjennom tidene har spilt flest kamper for det norske herrelandslaget. John Arne Riise er storebror til fotballspilleren Bjørn Helge Riise. I 2009 debuterte John Arne Riise som forfatter med boken "Fortellingen om Liverpool". Boken er skrevet sammen med Lars Lenth. I 2005 dukket han opp i Hos Martin, som seg selv, i episoden «VIP». John Arne Riise har tre barn. Han har tidligere vært gift en gang og søkte i februar 2012 separasjon fra sitt andre ekteskap. Aalesund og Monaco. Riise begynte sin seniorkarriere i Aalesund, hvor han debuterte allerede som 16-åring. Sommeren 1998 dro han, mot Nils Arne Eggen og andre eksperters råd, til den franske proffklubben Monaco. Den første proffkontrakten ble til under rådgivning fra hans mor og agent Berit Riise, og viste seg å bli starten på en av Norges mest suksessrike proffkarrierer. Allerede i sin første sesong i Monaco klarte Riise å etablere seg på A-laget, og opparbeidet seg et rykte som en hardtarbeidende offensiv back med et veldig godt skuddben. Riise ble ligamester med Monaco i 1999/00-sesongen og vant den franske super-cup'en i 2000/01-sesongen. Liverpool. Sommeren 2001 ble han så kjøpt av Liverpool for 4,6 millioner pund som Gerard Houlliers første kjøp for transfervinduet. Han overtok trøye nr. 6 etter Markus Babbel sommeren 2004, etter å ha benyttet trøye nr. 18 sine første sesonger. Han debuterte mot Bayern München i en UEFA Supercup-finale 24. august 2001, der han også gjorde sitt første mål, etter pasning fra Michael Owen. I sin første sesong for Merseyside-laget skårte han hele ti mål, inklusive et spektakulært langskudd på frispark mot Manchester United 4. november 2001, noe som gjør at Liverpool-fans synger om det den dag i dag. I januar 2006 signerte Riise en ny kontrakt som holder ham på Anfield ut sesongen 2008/2009. I mai 2008 kom det sterke rykter, bl.a gjengitt i britiske medier om at Liverpool var interessert i å kjøpe italienske Andrea Dossena, og at de skulle være i forhandlinger med Udinese om et kjøp, der han angivelig skulle erstatte Riise som venstreback. Samtidig ble det også kjent i britiske media at fire andre klubber, tyske Schalke, spanske Villarreal og Atletico Madrid, samt italienske Juventus, var ute etter Riise. Den britiske avisen Liverpool Echo skrev etterhvert at Riise var plassert på transferlisten. Roma. I juni 2008 signerte John Arne Riise en fireårsavtale for den italienske toppklubben AS Roma. Overgangen kostet Roma 5 millioner euro og gjør at Riise får en årslønn på 2,8 millioner euro. Samtidig mottar Liverpool 100.000 euro for hver sesong mellom 2009 og 2011 som Roma deltar i Champions League, og 75.000 euro for hver 25. kamp Riise spiller for Roma. Riise spilte sin første kamp 27. juli 2008 for "Giallorossi" i en treningskamp mot Steaua Bucuresti som de tapte 3-1, men som Riise allikevel fikk ros for etter kampen. Utover høsten 2008 ble andre klubber interessert i sunnmøringen og spesielt engelsk Newcastle, med sin manager Joe Kinnear, som etterhvert fikk avslag til tilnærmelsene i desember. I slutten av januar 2009 ble Riise skadet etter et sammenstøt med Palermos Giulio Migliaccio, som etterhvert viste seg å sette sunnmøringen på sidelinjen i flere uker med en kneskade. 21. februar var han tilbake etter skaden, i en kamp mot Siena som Roma vant 1-0. Hans første mål kom 1. mars 2009, i en 3-3 kamp borte mot Mourinhos Inter, der han satte inn 0-2 målet for Roma. Fulham FC. I juli 2011 ble det annonsert at Riise hadde signert en treårskontrakt med Fulham. John Arne Riise ble dermed lagkamerat med broren Bjørn Helge Riise som kom til Fulham i 2009. Debuten for Fulham kom den 21. juli 2011 i UEFA-ligaen. Landslagsspill. Han debuterte på det norske A-landslaget i januar 2000, og fikk sin landskamp nr. 50 på Ullevaal Stadion i VM-kvalifiseringskamp mot Tsjekkia 12. november 2005. Hans første landslagsmål kom 23. februar 2000 i en vennskapskamp mot Tyrkia. I kvalifiseringen til VM i 2010, scoret han 3 mål på 3 kamper. Alle var på frispark. I kampen mot Hellas 15. august 2012 tangerte han Thorbjørn Svenssens rekord med 104 kamper med flagget på brystet. I kampen mot Island 7. septemer 2012 spilte han sin 105. landskamp og overtok rekorden alene. 10. august 2011 fikk også Riise overta kapteinsbindet for landslaget midlertidig grunnet skadefraværet til Brede Hangeland. Bildeetterretning. Bildeetterretning (IMINT) er en etterretningsdisiplin som baserer seg på innsamling og analyse av informasjon via satellitt eller flyfotografering. Satellittbilder. Det har blitt skutt opp flere hundre rekognoseringssatellitter som tar bilder egnet for bildeetterretning. Noen av dem tjener også sivile formål, som å skaffe tilveie kartografisk underlagsmateriale. Andre er holdt strengt hemmelige, og er gjerne satt til å overvåke spesielle områder av militær interesse. Den fremste oppgaven til de såkalte spionsatellittene er å overvåke aktivitet på bakken. Oppløsningen og klarheten i bildene har blitt meget god, og man kan skille ut og identifisere små gjenstander. I tillegg brukes det varmefølsomt utstyr, som kan kartlegge menneskelig aktivitet, kjøretøyer, industri og kraftverk, og avlinger. Det er ofte mulig å skille ut forskjellige typer avlinger ut fra varmen de avgir, noe som er brukt blant annet til å kartlegge dyrking av planter for produksjon av narkotika. Bildene fra satellittene kan også brukes til å lage tredimensjonelle kart, som er gode redskaper i planlegging av militære aksjoner, og i styringssystemer for raketter. Utbredelsen av gode sivile satellittkameraer har ført til at land som ikke selv har spionsatellitter har kunnet skaffe bildemateriale som er egnet til bildeetterretning. Flere land, i det minste Amerikas forente stater og Russland, og muligens også Folkerepublikken Kina og andre, har utviklet våpensystemer som kan ødelegge andre nasjoners satellitter. I krigstid vil det å kunne «blinde» fienden være avgjørende for å kunne foreta f.eks. troppeforflytninger uten å bli oppdaget. Flyfotografering. Fotografering fra luften har en betydelig lenger historie. Allerede i den amerikanske borgerkrig brukte man varmluftsballonger som plattformer for overvåking. Dengang var fotografier av slik kvalitet at man sjelden kunne bruke dem i etterretningsøyemed. Under første verdenskrig var det tilgjengelige utstyret bedre, og spesielt under den statiske krigføringen på vestfronten var det praktisk å kunne ta bilder som kunne analyseres i ro og mak bak fronten, slik at man kunne identifisere fiendtlige stillinger. I tillegg til ballonger som ble kontrollert ved hjelp av vinsjer, brukte man også luftskip og fly til fotografering. Under andre verdenskrig ble flyfotografering mer utbredt innen etterretningsvirksomhet. Man brukte både fotografier og film, og mange jager- og bombefly ble utstyrt med kameraer slik at man kunne se effekten av dem etter utført oppdrag og eventuelt justere framgangsmåten. Under den kalde krigen begynte man å utvikle spionfly, som i tillegg til fototustyr også hadde annet utstyr for å samle etterretningsmateriale. Det første flyet av denne typen, Lockheed U-2, er fortsatt i bruk. Fordelen med slike fly framfor satellitter er at det ofte er raskere å sende dem inn over riktig område og man kan få bilder fra flere vinkler, ettersom de ikke er bundet til en bane. De kan også få meget detaljerte bilder, ettersom avstanden er betraktelig mindre enn fra en satellitt. Problemet er at de er langt lettere å skyte ned enn en satellitt. For å gjøre spionfly vanskeligere å skyte ned, og for å spare mannskaper i de tilfeller de blir skutt ned, er det utviklet ubemannede spionfly, ofte kalt "droner". Disse er små og raske, med lav varmeutvikling, noe som gjør det mye vanskeligere å skyte dem ned enn et vanlig fly. Mens det ofte er for stor risiko forbundet med bemannet flyovervåking mens en militær aksjon pågår, kan dronene brukes også da. Bildene sendes trådløst, slik at kommandanten kan få overblikk i realtid. Selv om styringssystemene er kostbare, er de allikevel også billigere enn et fly, selv når man ser bort fra den menneskelige kostnaden ved å miste et fly. Droner er oftest utstyrt med selvødeleggelsesmekanismer, for å hindre at styringsmekanismen faller i fiendtlige hender dersom de blir skutt ned eller styrter. Signaletterretning. Signaletterretning (SIGINT) er en etterretningsdisiplin som baserer seg på oppfanging av signaler, for eksempel ved radiospaning. SIGINT innebærer ofte kryptoanalyse og dechiffrering. Blant organisasjoner som hovedsakelig driver signaletterretning er Etterretningstjenesten (Norge), Government Communications Headquarters (Storbritannia), National Security Agency (USA), Defence Signals Directorate (Australia), Communications Security Establishment (Canada) og Försvarets radioanstalt (Sverige). SIGINT (POSIX). SIGINT (fra engelsk "Signal Interrupt", avbruddssignal) er, i UNIX og UNIX-lignende operativsystemer, et signal som sendes til en prosess fra kjernen i operativsystemet. En slikt signal sendes for eksempel når en bruker ønsker å stoppe et program og trykker Control-C for å avslutte det. Militær etterretning. Militær etterretning er en form for etterretning som fokuserer på innsamling, kontroll og formidling av informasjon om fiendtlige avdelinger, terreng og værforhold i operasjonsområder. De fleste forsvarsvesen har egne avdelinger som bedriver militær etterretning. I Norge driver spesielt Etterretningstjenesten, Forsvarets militærgeografiske tjeneste, ISTAR-bataljonen, Forsvarets spesialkommando, Hærens jegerkommando, Marinejegerkommandoen, Kystjegerkommandoen, FS «Marjata» og 717 skvadron med militær etterretning. Militær etterretning er imidlertid en underliggende oppgave for alle militære avdelinger. FS «Marjata» (1992). F/S «Marjata» er et norsk forskningsskip for ELINT i Forsvarets tjeneste. Skipet benyttes av Etterretningstjenesten til militær etterretning og forskning i Nordområdene. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) ivaretar rederifunksjonen for «Marjata» og skipet markerer sin militære forskningsrolle ved å bære orlogsflagg og FFIs våpenskjold som rederimerke. Tidvis blir skipet omtalt som et "spionskip". Skipet er antatt å være et av de mest avanserte av sitt slag. Skipet er det tredje i rekken som bærer navnet «Marjata». Det første var operativ i perioden 1966–1975, det andre i perioden 1976–1995 og den tredje fra 1995. Skipet ble kontrahert i mars 1991 fra Aker Yards og satt i operasjon i 1995, etter at den teknologiske utviklingen hadde gjort at de tidligere fartøyene ikke lengre dekket rollen. Skipet er spesialbygget for formålet er er utført slik at det skal ha lav egenstøy slik at det ikke forstyrrer signaturmålinger, og har høy stabilitet slik at sensorer kan opereres utfra en stabil plattform. For å oppnå høy stabilitet er skipet påfallende bredt, en form som omtales som "ramform". Formen gjør at det på folkemunne blir kalt for «strykejernet». Skrogformen er karakteristisk med en skarp baug, sinusformet vannlinje, en avtagende bakkropp som ender i en rett avskåret akterende der skipet har største bredde. På grunn av den store bredden så får skipet en "operational metacentric height" på omtrent 16 meter. Skipet kan fortsette å operere selv med store deler av det indre satt under vann, da skipets eksakte trimming er ukritisk. Det samme gjelder om last forskyver seg, om skipet blir utsatt for ising eller store mengder vann på dekk. Skipet er i tillegg utrustet slik at det kan operere i arktiske farevann i lange perioder, men det er også konstruert for operasjoner i andre havområder. I og med skrogets store stabilitet og strukturens generelle evne til å tåle store mengder ising, er det antatt at operasjon i polare nordområder kan pågå uten avbrudd i svært lange perioder. Tidligere ble skipene operert utfra havner i Nord-Norge, men «strykejernets» spesielle form stilte ekstra krav til havneanlegget. Planlagt base for skipet var Svartnes havn i Vardø nordøst på Varangerhalvøya i Finnmark, og det ble igangsatt mudringsarbeider med dette som formål. Det viste seg imidlertid at prosjektet ble vesentlig dyrere enn kalkulert. De forskjellige skipene som har båret navnet «Marjata» har alltid blitt sett på med misbilligelse av russiske, og tidligere sovjetiske, myndigheter. Under og etter hevingen av den sunkne, russiske ubåten «Kursk» mottok norske myndigheter kritikk fra russisk side fordi skipet hadde vært for pågående og skulle ha forstyrret arbeidet. Skipet var også i området da uhellet med ubåten inntraff. Det lå 19 kilometer unna da det ble registrert noe som ble tolket som en «dempet eksplosjon». Noe senere detekterte jordskjelvsensorer en større forstyrrelse som er antatt å ha inntruffet da ubåten traff havbunnen. Denne sekundære hendelsen er estimert å tilsvare to tonn med TNT. Etter hendelsen fremkom det påstander om at skipet "ikke" hadde observert noe unormalt, men denne påstanden har flere militære kilder betvilt riktigheten av. Under hevingen av «Kursk» var det også en betydelig uenighet om «Marjata» sin posisjon og handlinger. Generelt mener russiske myndigheter i henhold til admiral Einar Skorgen at skipet operer for nær russiske farvann. Forsvaret har bestilt et nytt etterretningskip fra Langsten Verft med byggestart i 2014, til en prislapp på NOK 1,4 milliarder. Enkelte kilder sier NOK 1,2 milliarder, men kostnadsrammen er senere økt fra NOK 1,246 miliarder til NOK 1,379 miliarder. Det er uvisst om det nye skipet vil bære navnet «Marjata», men det vil få en mer ordinær form enn dagens «Marjata». Det nye skipet vil bli 125 meter langt og 23 meter bredt. SIGTERM. SIGTERM (fra engelsk "Signal Terminate", termineringssignal) er, i UNIX og UNIX-lignende operativsystemer, et signal som sendes til en prosess fra kjernen i operativsystemet, når det er et ønske om at denne prosessen skal avslutte. SIGTERM-signalet gir prosessen beskjed om å rydde opp etter seg og deretter avslutte. Velskrevne programmer er i stand til å fange opp, det vil si registrere at det har mottatt, et SIGTERM-signal og foreta den nødvendige opprydningen. Når et UNIX-operativsystem avsluttes er det normalt at et SIGTERM signal sendes til hver kjørende prosess. Deretter får programmene noen sekunder på å rydde opp, før eventuelle gjenværende programmer avsluttes med SIGKILL. Signalet sendes normalt ved hjelp av systemkallet eller kommandoen "kill". SIGKILL. SIGKILL (fra engelsk "Signal Kill", drapssignal) er, i UNIX og UNIX-lignende operativsystemer, et signal som brukes når en ønsker at en prosess skal bli drept. En prosess kan aldri fange opp, det vil si registrere at det har mottatt, et SIGKILL-signal, så en prosess kan aldri velge å overse et SIGKILL-signal. Dette gjør at det å sende et SIGKILL-signal til en prosess er en sikker måte å drepe prosessen på. Signalet sendes normalt ved hjelp av systemkallet eller kommandoen "kill". Thomas Myhre. Thomas Myhre (født 16. oktober 1973 i Sarpsborg) er en tidligere norsk fotballkeeper. Myhre var lenge førstekeeper på det norske, men mistet plassen etter kampen mot i mars 2007 i EM-kvalifiseringen. Myhre har også spilt i utlandet for flere europeiske klubber. Karriere. Etter å ha startet karrieren i Moss, untatt 1 års utlan til Rygge IL, signerte Myhre for Moss i 1991, hvor han raskt ble førstekeeper, og fikk etterhvert også sjansen på U21-landslaget. Etter to sesonger på Melløs, gikk han til Viking foran 1993-sesongen. En alvorlig kneskade gjorde at Myhre mistet hele 1996-sesongen. Han kom tilbake for fullt sesongen etter, og ble proff i Everton ved sesongslutt. Myhre gjorde en god jobb mellom stengene i Everton, og ble belønnet med landslagsdebut i en privatlandskamp mot Danmark i april 1998. Samme år var han reservemålvakt i den norske VM-troppen. Han spilte samtlige ligakamper for Everton i 1998/99-sesongen, men da han ble skadet i begynnelsen av neste sesong, mistet han plassen på laget til Paul Gerrard. Resten av Everton-oppholdet ble preget av benkesliting, og han ble lånt ut til 1. divisjonsklubbene Birmingham og Tranmere, samt skotske Rangers og danske FC København, som han hjalp til seriemesterskap i 2000/01. Han var også Norges førstekeeper i Euro 2000. Sommeren 2001 ble Myhre kjøpt av den tyrkiske klubben Beşiktaş, men etter bare én sesong i Tyrkia returnerte han til England, og signerte for Sunderland. Også i Sunderland ble det mye benkesliting de to første sesongene, men da hans konkurrent Mart Poom ble skadet tidlig i 2004/05-sesongen, tok Myhre vare på muligheten, og ble førstekeeper i en sesong som endte med opprykk til Premier League. Til tross for godt spill i Sunderland-målet, valgte klubben noe overraskende å ikke fornye Myhres kontrakt da den gikk ut i 2005. Etter dette, vendte Myhre tilbake til hjemlandet, hvor han hadde et kort opphold i Fredrikstad, før han nok en gang returnerte til England – denne gangen til Charlton. Han signerte for klubben i august 2005, og forlenget kontrakten i desember samme år. I februar 2007 skrev han under på en kontrakt for Viking ut 2010-sesongen. I februar 2010 så forlot Myhre imidlertid Viking etter en konflikt mellom ledelsen i klubben og spilleren selv. På landslaget var Myhre lenge stabil og hadde over 50 landskamper. Flere tabber fra Myhre mot og førte til at Norge tapte viktige poeng, som ble avgjørende for at laget ikke kvalifiserte seg til EM. Etter disse to kampene ble Myhre erstattet av Håkon Opdal. SIGSEGV. SIGSEGV (fra engelsk "Signal Segmentation Violation", minnesegmentsfeil-signal) er, i UNIX og UNIX-lignende operativsystemer, et signal som indikerer at en prosess har utført en minnesegmentsfeil. Forsvarssjefen. Forsvarssjefen (forkortet FSJ) er Norges øverste militære leder under Kongen. Forsvarssjefen fungerer også som Regjeringens nærmeste fagmilitære rådgiver og som etatssjef for Forsvaret. Forsvarssjefen er direkte underlagt Forsvarsdepartementet og støttes av Forsvarsstaben. Forsvarssjefen har siden 1972 hatt (virkelig) general eller admirals grad. Før 1972 var det bare kongen som hadde denne graden. Forsvarets militære organisasjon. Forsvarets militære organisasjon (FMO) er de organisasjonsenheter som er underlagt forsvarssjefen. Historie. Fra 1857 til 1940 ble den tilsvarende stillingen betegnet generalstabssjef og var sjef for Generalstaben (som eksisterte 1814–1940), med unntak av perioden 1930–1933 da Generalstaben ble ledet av kommanderende general. Surtningssue. Surtningssue, også kalt Surtningssui, er et fjell som ligger i øst i Jotunheimen, på grensen mellom kommunene Lom og Vågå. Surtningssue består av flere topper med til dels svært smale og luftige partier mellom. Foruten hovedtoppen på 2368 moh, regner mange Sørtoppen 2302 moh som en egen topp. Videre finnes Midtre Surtningssue 2251 moh, Søre Surtningssue 2120 moh, Austre Surtningssue 2078 moh og Nestaustre Surtningssue 2033 moh. Ingen av disse har imidlertid primærfaktor over 30 meter. På 2230 moh ligger en nyrestaurert steinbu som var oppført rett før år 1900 av Memurubu Turisthytte. Steinbua ble restaurert i 2008 av eieren på Memurubu. Surtningssue nås enklest fra Memurubu ved den nordlige bredden av Gjende. Toppen ble første gang besteget av Johan Sverdrup i 1840. Sven-Göran Eriksson. Sven-Göran Eriksson, født 5. februar 1948 i Torsby kommune, populært kalt «Svennis», er en svensk fotballtrener. Han er for tiden klubbløs etter å ha blitt sparket fra jobben i Leicester City FC i 2011. Han har tidligere vært manager for blant annet, Manchester City, Lazio, SL Benfica og s landslag. Han var også den første utlendingen som ledet det engelske landslaget. Han har vært en høyt respektert fotballtrener i ca 20 år. Han begynte karrieren hjemme i Sverige, før han opplevde suksess med klubblag i Portugal og Italia. Hans største prestasjon som klubbmanager var å vinne den italienske Serie A med Lazio i sesongen 1999/2000. Dette var andre gang i historien at Roma-klubben vant det italienske mesterskapet. 23. januar 2006 ble det kjent at Eriksson slutter som engelsk landslagstrener etter VM-sluttspillet i Tyskland 2006. Før 08 ble Eriksson ansatt som ny manager i Manchester City. I mai 2008 ble han sagt opp fra jobben, selv om City hadde gjort det bedre enn på lenge. I juni 2008 fikk han jobb som trener for s landslag, og denne hadde han til april 2009, da han mistet jobben etter flere dårlige resultater, bl.a et tap for. I juli 2009 ble Eriksson ansatt som sportsdirektør i Notts County som spiller i engelsk 4. divisjon, men dette engasjementet varte bare frem til midten av februar 2010, da han sa opp stillingen. Etter dette ble han ansatt som trener for. Han slutta i jobben etter fotball-VM 2010. 3. oktober 2010 ble Eriksson ansatt som ny manager i Leicester City, som på dette tidspunktet lå nederst i The Championship. Eriksson har siden slutten av 1980-tallet samarbeidet tett med Willi Railo, en norske professor i prestasjonspsykologi. Samarbeidet har blant annet resultert i boken "Fotbollens insida: om det mentala spelet", fra 2000. IRA. Den irske republikanske armé (forkortes IRA, irsk Óglaigh na hÉireann, engelsk Irish Republican Army'") er en irsk paramilitær bevegelse som kjemper for en samlet irsk republikk uavhengig av Storbritannia. Siden 1969 har IRA blitt splittet opp i flere fraksjoner; Det provisoriske IRA, Det virkelige IRA, Det offisielle IRA, m.fl. I en oppsiktsvekkende erklæring meddelte Det provisoriske IRA 28. juli 2005 at man ikke lenger skulle kjempe med våpenmakt, men derimot demokratiske midler. Meldingen ble møtt med tilfredshet fra statsminister Tony Blair. Leder i Sinn Fein Gerry Adams uttrykte også tilfredshet med beslutningen. Dermed er det kun grupper som brøt ut etter 1997 som fortsatt opererer under navnet IRA, men ingen av disse marginale gruppene er aktive. 1916–1922. Røttene til IRA går tilbake til opprøret i 1796, som ble ledet av Wolfe Tone. I forbindelse med dette ble Det irske republikanske brorskap (IRB) opprettet. Denne bevegelsen sto i spissen for flere opprør gjennom 1800-tallet, og er på flere måter en klar forløper for IRA. Under påskeopprøret i 1916 ble det proklamert at Irish Volunteers og Irish Citizen Army skulle slås sammen til en organisasjon. Begge grupper fortsatte allikevel å eksistere, men de gled gradvis sammen og ble IRA. De tok navnet "Óglaigh na hÉireann", «Den irske armé», som fortsatt brukes som offisielt navn av alle de forskjellige grupper som kaller seg IRA. Det er vanskelig å tidfeste overgangen helt sikkert, men fra 1917 hadde den i realiteten funnet sted, og i 1919 ble den gjort offisiell. Michael Collins reorganiserte IRA etter det mislykkede påskeopprøret i 1916 Etter at påskeopprøret var slått ned tok Michael Collins en aktiv rolle i reorganiseringen av IRA. Den væpnede kampen mot britene fortsatte, men man forlot den gamle strategien med store, åpne opprør. Collins, og andre ledere, så at dette hver gang hadde resultert i at britene sendte større styrker, og at man uansett ikke ville kunne måle seg med stormaktens militærstyrker i direkte konfrontasjon. Man begynte derfor med geriljakrigføring, blant annet snikmord, bombeattentater, angrep på politistasjoner og mindre militærforlegninger osv. I 1919 erklærte IRA, som anså seg som representant for den ennå ikke anerkjente Irske republikken, krig mot Storbritannia. Den irske uavhengighetskrigen ble ført med geriljataktikk, og man unngikk hele tiden store, avgjørende konfrontasjoner. I 1921 sluttet krigen, da Den irske fristat ble opprettet ved den anglo-irske traktat. Irland ble dermed delt, da seks grevskap i Ulster forble under britisk kontroll. IRA og Sinn Féin ble splittet i spørsmålet om traktaten. I korte trekk mente Michael Collins og hans støttespillere at det var bedre å få en selvstendig stat i deler av Irland, og så bruke den som base for å også få en republikk som også omfattet Nord-Irland. Motstanderne, ledet av blant andre Éamon de Valera, mente at traktaten ikke gikk langt nok, da den krevde at Fristaten skulle være med i Samveldet, og dermed hadde den britiske monarken som statsoverhode, og at det ikke ville bli lettere å få med Nord-Irland senere når man først hadde vist ettergivenhet. Dette resulterte i en borgerkrig fra juni 1922 til april 1923, der det som var igjen av IRA kjempet mot Fristatens hær. De som var for traktaten kom seirende ut av krigen. Michael Collins falt under krigen for en snikmorders kule. IRA gikk dermed over fra å være republikkens hær til å igjen være en geriljabevegelse i opposisjon til myndighetene. 1923–1969. Etter borgerkrigens slutt forsøkte man å avvæpne IRA, noe som ikke lyktes helt. Men det ble klart at borgerkrigen bare hadde svekket Irland, og at IRA ikke hadde noe å tjene på å forsøke å presse regjeringen på spørsmålet om traktaten. Derfor ble aggresjonen igjen rettet mot britene. IRA hadde også blitt delt i to på en annen måte, med en nordlig gruppe i Nord-Irland, og en sørlig gruppe i Fristaten. Den nordlige gruppen definerte seg først og fremst som beskyttere for republikanerne i Nord-Irland, mens den sørlige fokuserte på geriljaraid over grensen. Fristaten, og senere Republikken Irland, inntok i lange perioder en passiv holdning, slik at IRA hadde mulighet til å utføre angrep i Nord-Irland og deretter komme seg i sikkerhet over grensen. På 1930-tallet begynte en ny strategi. IRA hadde fortsatt med bombeangrep mot britiske tjenestemenn og britiske interesser, men ønsket også å føre krigen på engelsk territorium. Dette skyldte dels et ønske om å sikre seg mot å ramme sine egne meningsfeller med bomber, og dels et ønske om å få den engelske opinionen til å kreve at Storbritannia skulle gi fra seg kontrollen over Nord-Irland. Det er verdt å merke at i IRAs tankegang måtte slike angrep rettes kun mot England, ettersom Skottland og Wales var keltiske områder som de anså for å være under engelsk dominans. Dette stemte for så vidt et stykke på vei med den politiske situasjon inntil Skottland og Wales fikk økt selvstyre. Bombekampanjen i England fikk liten virkning. Den fortsatte inn i 1940-årene, men ble avsluttet da man fant ut at den bare vakte avsky for IRA i England. Det viste seg å være svært vanskelig å tvinge engelskmennene til å gi etter på denne måten, noe IRA virkelig fikk se da den tyske bombingen av engelske byer bare førte til økt motstandsvilje. Etter andre verdenskrig gled IRA inn i en mer og mer obskur tilværelse. Republikken Irland ble fullt ut selvstendig og rekrutteringsgrunnlaget ble stadig tynnere. Vendepunktet kom mot slutten av 1960-årene, da borgerrettsbevegelsen i Nord-Irland begynte sitt arbeid for like rettigheter for katolikker og protestanter. Konflikten i Nord-Irland er egentlig ikke en religiøs konflikt; siden den utkjempes mellom er republikanere og lojalister. Men skillelinjene mellom de to gruppene er stort sett identiske med de religiøse skillelinjene; republikanerne er irske katolikker, og lojalistene er britiske protestanter. Arbeidsløsheten var langt høyere blant katolikkene, og valgkretsene var inndelt slik at protestantene hadde langt flere representanter enn katolikkene. Borgerrettsbevegelsen ønsket å få endret dette, slik at alle fikk like muligheter. Deres protestmarsjer ble flere ganger møtt med kraftig voldsbruk fra protestantiske grupper, ledet av blant annet Ian Paisley. Politiet tok nokså konsekvent protestantenes side. Fra 1969. I 1969 hadde situasjonen tilspisset seg kraftig, og det var jevnlig opptøyer. Den britiske hæren måtte til slutt settes inn for å skille partene fra hverandre. I begynnelsen var det en periode som gjerne kalles «hvetebrødsdagene» av republikanere. Katolikkene var svært fornøyd med at hæren kom, fordi de gjenopprettet balansen i et samfunn hvor politiet hadde tatt side for den ene part i konflikten. IRA, derimot, var ikke spesielt populære. De hadde tradisjonelt vært regnet som republikanernes beskyttere, men i 1969 var de ikke en faktor å regne med. IRA hadde blitt overtatt av venstreradikale ledere som ønsket å invitere protestantene til en felles klassekamp, og innrettet seg ellers mot politisk arbeid, fremfor å føre en væpnet motstandskamp mot det britiske styret. I den fobindelse hadde IRA nærmest blitt avvæpnet. Under IRAs nye ledelse hadde medlemsmassen krympet betydelig. Da lojalister gjennomførte angrep for å fordrive den katolske befolkningen fra deler av Belfast, satte ikke IRA seg til motverge. Det var derfor at man i tiden som fulgte kunne lese graffiti som «IRA = I Ran Away» («IRA = Jeg stakk av»). Hendelsen ble et veiskille i IRAs historie. Det forekom nå en splittelse. Den provisoriske irske armé (Provisisonal Irish Republican Army, PIRA), ble opprettet, og tok den rolle det gamle IRA hadde hatt før andre verdenskrig. De ble heretter betraktet som det «offisielle» IRA, eller OIRA. PIRA ble republikanernes beskyttere, blant annet ved å opprette såkalte «no-go areas», der politiet og den britiske hæren ikke fikk komme inn. Den mest kjente av disse var i Bogside i Derry, der en vegg med graffitien «You are now entering Free Derry» («Du går nå inn i det frie Derry») ble et symbol på motstandskampen. Amerigo Vespucci. Amerigo Vespucci (født 9. mars 1451 i Firenze – død 22. februar 1512 i Sevilla) var en italiensk sjøfarer og oppdagelsesreisende. Han utførte flere ekspedisjoner langs kysten av Mellom- og Sør-Amerika rundt år 1500 og har fått verdensdelen Amerika oppkalt etter seg. Vespucci var blant de første som innså at Amerika var et selvstendig kontinent, og ikke en del av Østindia. Hans første reise gikk til Guyana. Hans neste reise i 1500 førte ham til kysten av Brasil. På denne ekspedisjonen utforsket han hele strekningen fra Monte Pascual til innløpet av den dype bukta Rio de la Plata. Bakgrunn. Amerigo Vespucci ble født i Firenze hvor faren var sekretær for pengevekslernes laug. Han tilhørte en familie som levde under sterk innflytelse fra Medici-slekten. I 1478 reiste han til Paris hvor han arbeidet sammen med sin bestefar, Guido Antonio Vespucci, som var ambassadør for Lorenzo il Magnifico. Da faren døde i 1482, vendte han hjem til Firenze hvor han ble i Medicienes tjeneste inntil 1491. I 1492 ble han overført til Sevilla for å fortsette sitt arbeid for familien Medicis spanske interesser derfra. I Sevilla fikk han kontakt med Juanoto Berardi, en florentiner som beskjeftiget seg med bevæpning og utrustning av skip, deriblant skipene som Christofer Columbus skulle bruke til å seile mot den nye verden. Da Berardi døde i 1496 overtok Vespucci virksomheten, og kom på den måten inn i kretsen av de kjente oppdagelsesreisende. Utforsking av Sør-Amerikas kyster. I 1499 ble Columbus fratatt monopolet på ekspedisjoner mot vest, og en privat ekspedisjon ble straks organisert for å søke lykken. Vespucci gav ekspedisjonen utrustning mot en andel i forventet fortjeneste fra ekspedisjonen. Vespucci ble selv med for å sikre seg firmaets del. Da ekspedisjonen nådde nordkysten av Sør-Amerika, delte de seg i to, der den ene skuta seilte vestover og utforsket kysten av nåværende Venezuela, mens Vespucci med sin skute seilte østover og utforsket nordkysten av Sør-Amerika fra Guyana til munningen av Amazonas-elven 1499. Vespucci seilte ut igjen sommeren 1500 for å utforske kystene til "Ilha de vera Cruz" (Det sanne korsets øy), som en portugisisk ekspedisjon under kaptein Cabral til India samme år hadde oppdaget. Ekspedisjonen hadde på sin vei sørvestover i Atlanterhavet på vei til India oppdaget et landområde med et høyt fjell som de kalte Monte Pascoal, ettersom fjellet ble oppdaget 1. påskedag. Kapteinen på ekspedisjonen mente de hadde kommet til en øy. Skipet med Vespucci ombord seilte videre sørover langs kystlinjen fra Monte Pascoal, og oppdaget at det dreide seg om en svær landmasse. Ferden fortsatte like til kysten dreide vestover inn i det vi i dag kjenner som Rio de la Plata-bukta på 35 grader sør. Vespucci var nå overbevist om at de hadde oppdaget et nytt, ukjent kontinent, og ved tilbakekomsten mot slutten av 1501 sendte han straks et brev til sine mesener Mediciene om at et nytt kontinent var funnet. «Amerika». Medici-familien offentliggjorde brevet. Det vakte oppsikt i de lesekyndiges kretser, og da boktrykkeren Waldseemüller utga en bok om den siste tidens oppsamlede kunnskap om verden i 1507, omtalte han Amerigo Vespuccis berettelser om det nye kontinent, og foreslo at kontinentet burde hete America for å hedre Amerigo Vespucci. Forslaget slo an, og selv om det var Sør-Amerika Vespucci hadde oppdaget, fikk også landmassen nord for Karibien det samme navn etter hvert. Slik ble det Amerigo Vespucci som fikk æren av å gi navnet til alt nyoppdaget land i vest, selv om det var Columbus som hadde åpnet sjøveien dit. Men mens Columbus hele tiden trodde at øyene han hadde funnet var en del av Asia, var det Amerigo Vespucci som var den første som forsto at man var kommet til et nytt kontinent, og bidro til å spre denne forståelsen slik at den i løpet av kort tid ble allmenn. Vespucci skapte "ideen" om det nye kontinent, og navngivingen er dermed fullt ut forståelig. Vespucci, Amerigo Vespucci, Amerigo Vespucci, Amerigo Oligarki. Oligarki (fra gresk "ὀλιγαρχία" ("oligarkhía"), «fåmannsvelde», av "ὀλίγος" ("olígos"), «få» og "αρχία" ("arkhía"), «styre») er en styreform hvor den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker, såkalte "oligarker". Begrepet ble først definert av Aristoteles i hans analyse av styresformene, oligarkiet ble definert som en styresform, der få har makten og styrer etter egeninteresser. De få er økonomisk sterke og styrer basert på deres økonomiske interesser. En bredere definisjon kan være at makten ligger hos de mektigste, ut ifra rikdom, familierelasjoner, militær styrke, politisk innflytelse og/eller lignende. Visse politiske teoretikere har påstått at alle politiske styrer til en viss grad er et oligarki, uansett hva slags politisk styreform en nasjon har. Et oligarki er som oftest styrt av et fåtall mektige familier hvor deres barn blir oppdratt som arvinger av denne makten. I kontrast til aristokrati («styrt av de beste») behøver ikke makten i et oligarki å bli styrt offentlig, men fungerer ofte som et økonomisk styre bak «tronen». I et demokrati blir dette et alvorlig problem ettersom oligarkiet – i motsetning til politikerne – ikke er valgt av folket. Mange europeiske kongedømmer begynte som et oligarki, hvor familiene med makten bestemte hvem som skulle innsettes som konger, biskoper og lignende. Et vanlig moderne eksempel på et oligarki er når en nasjon styres av en militærjunta, for eksempel Burma. Oligarker i nyere tid. Da Boris Jeltsin overtok makten i Russland lot han en del oligarker kjøpe store deler av statens eiendommer for en slikk og ingenting. Disse bygde seg opp enorme formuer på bekostning av den vanlige befolkning. Det var viktig for oligarkene å ha Boris Jeltsin i førersetet i Russland, derfor sørget de for at han vant valget i 1996. Vladimir Putin har etter at han ble valgt til president forsøkt å redusere makten til oligarkene noe. Charlotte Knobloch. Charlotte Knobloch (født 29. oktober 1932 i München) er president for Zentralrat der Juden in Deutschland og visepresident for den europeiske jødiske kongressen og for den jødiske verdenskongressen. Hun har også gjennom mange år vært leder for det jødiske trossamfunnet i München og Oberbayern. Liv. Charlotte Knobloch ble født inn i en velstående jødisk juristfamilie i München, og var datter av den dengang kjente München-advokaten Fritz Neuland, som på 1920-tallet hadde et advokatkontor sammen med den senere bayerske statsministeren Wilhelm Hoegner. Moren Margarethe var født som kristen, men konverterte til jødedommen da hun ble gift med Neuland. Etter at foreldrene ble skilt i 1936 hun oppdratt av bestemoren Albertine Neuland. Da faren ble arrestert ble hun reddet av en fremmed kvinne med en barnevogn, som tok henne i hånden og gikk bort. Fra 1942 ble hun skjult av katolske bønder i Franken i Nord-Bayern (hennes onkels tidligere husholderske utga henne for å være sitt eget utenomekteskapelige barn), og faren overlevet krigen som tvangsarbeider. Fritz Neuland reiste etter krigen tilbake til München og ble leder for den lille jødiske menigheten der. Han ble senere bayersk senator. Charlotte Neuland giftet seg i 1951 med Samuel Knobloch som opprinnelig var fra Kraków, men hadde flyktet fra det antisemittiske kommunistregimet. Opprinnelig planla hun å utvandre til USA, men etter at hennes barn var født og hennes mann opplevet sin første yrkesmessige suksess ble familien boende i München. Også Charlotte engasjerte seg i det jødiske trossamfunnet i byen, og ble i 1981 første gang innvalgt i styret. I 1984 ble hun den første kvinne som ble leder for et jødisk trossamfunn i Tyskland. Hun ble valgt til visepresident for Zentralrat der Juden in Deutschland i 1996, og i 2005 til visepresident for den jødiske verdenskongressen. I 2005 ble hun æresborger av München. Etter Paul Spiegels død ble hun i juni 2006 valgt til den første kvinnelige presidenten for Zentralrat der Juden. Hun har særlig engasjert seg for bygningen av det Jødiske Senteret på St. Jakobsplatz i München, som har nærmere 10 000 jødiske innbyggere. I forbindelse med EU-utvidelsen advarte hun bl.a. om antisemittisme i de nye medlemslandene i Øst-Europa. Norsk ordbok. "Norsk ordbok" er en håndordbok for riksmål og moderat bokmål. Ordboken er utarbeidet av Tor Guttu og utgitt av Kunnskapsforlaget. Førsteutgaven ble utgitt i 1993 under tittelen "Norsk Illustrert Ordbok", fra 1998 heter den "Norsk ordbok" med undertitlene "riksmål og moderat bokmål" og "med 1000 illustrasjoner". Den er en videreføring av "Riksmålsordboken" fra 1977 – en bok av dictionary-typen som var den første i sitt slag i Norge. Ordboken er også utgitt under navnet "Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok", i samme format som Store norske leksikon. Verket inneholder over 1000 illustrasjoner for å vise hva et oppslag betyr der det er vanskelig forklare det med ord. Ordboken tar for seg både riksmål og moderat bokmål. Riksmålsord og -former er markert med en trekant for å skille ordet fra gjeldende bokmålsrettskrivning. Annenutgaven fra 2005 er på over 1300 sider og inneholder over 81 000 oppslagsord. Riksmålsnormalen er gjennomgått av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (2002) og justert på noen punkter. De moderate bokmålsformene er revidert på bakgrunn av Norsk språkråds vedtak fra 2003, stadfestet av Kultur- og kirkedepartementet i 2005. Norsk Riksmålsordbok. "Norsk Riksmålsordbok" er et omfattende ordboksverk over det norske riksmål, og det eneste komplette litterære ordboksverk på norsk. Det ble først utgitt av Riksmålsvernet mellom 1937 og 1957 i fire bind, og var hovedsakelig basert på dugnadsarbeid fra mange av landets ledende språkforskere. Annen utgave utkom i 1983 og var et opptrykk av førsteutgaven. Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur overtok ansvaret for verket i 1981 og ga sammen med Kunnskapsforlaget ut to supplementsbind i 1995. "Norsk Riksmålsordbok" er en referanseordbok som søker å dokumentere alt norsk språk (tale/dialekter og skrift) som ikke er spesifikt nynorsk. Svært mange av oppslagsordene er forsynt med sitater fra norsk presse og norsk litteratur for å dokumentere og eksemplifisere bruken av ordet. Disse sitatene gjør at ordboken er meget anvendelig som sitatordbok. Jubileumsutgaven i 2014 – Det Norske Akademis store ordbok (NAOB). I 2002 ble Norsk Riksmålsordbok, sammen med nynorskverket Norsk Ordbok, utpekt av Stortinget som «nasjonalt ordboksprosjekt», og det ble bevilget penger til at en gjennomarbeidet utgave skal utkomme til jubileet i 2014. Den nye utgaven vil ha tittelen "Det Norske Akademis store ordbok – Norsk Riksmålsordbok" (NAOB). Årsaken til navneskiftet er dels at ordboken nå eies av "Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur" og dels at man vil understreke at ordboken gjelder alt norsk språk som ikke er nynorsk. Hovedredaktør for neste utgave er Tor Guttu, og utgiver er Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i samarbeid med Kunnskapsforlaget. Elektronisk utgave. Alle de seks bindene er, ved hjelp av optisk lesing, konvertert til XML-kodet tekst og gjort tilgjengelig mot betaling på Kunnskapsforlagets ordboktjeneste Ordnett. Universiteter og mange andre offentlige institusjoner abonnerer på denne tjenesten. Viken Folkehøgskole. Viken Folkehøgskole er en kristen musikkfolkehøgskole i Gjøvik. Skolen ble grunnlagt som "Oplandenes kristelige ungdomsskole" i 1901. I 1988 valgte Viken å gå over til å kun tilby musikkfordypninger. Skolens mål er «å gi anerkjennelse og respons i et musikalsk fellesskap». Alle som blir tatt opp ved skolen må spille minst ett instrument. Gjennomsnittsalderen er 20 år. Skolen har et utvekslingsprosjekt med Haba na haba i Nairobi. Fagene er delt inn i linjefag, fellesfag og valgfag. Linjene har sine fastlagte prosjekter og valgmuligheter. Fellesfagene er felles for alle linjene, blant dem sentrale musikkfag som hørelære og musikkhistorie. Valgfagene omfatter blant annet besifringsspill, satslære, låtskriving, matlaging og fjellklatring. Alle elevene har undervisning på sitt hovedinstrument. UDP. UDP (User Datagram Protocol) er en minimal "meldingsorientert" nettverksprotokoll for forbindelsesløs overføring av informasjon, og opererer på transportlaget i OSI-modellen for datanett. UDP tilbyr et veldig enkelt grensesnitt mellom nettverkslaget og applikasjonslaget i TCP/IP-modellen. UDP gir ingen garantier for at en melding (pakke) skal bli levert og ingen tilstand om UDP-meldinger lagres hos avsender etter at meldinga er sendt ut på nettverket. UDP legger kun til applikasjonsmultipleksing og sjekksumming av data på toppen av en IP-pakke. UDP-hodet ("header") består av kun 4 felt som vist i figuren til høyre. To av disse felta er valgfrie. "Source Port", kildeport og "Destination Port", destinasjonsport er begge på 16-bit og identifiserer sender- og mottakerprosessene. Siden UDP er tilstandsløs og en sender ikke nødvendigvis krever noe svar så er det valgfritt om senderporten fylles ut. Hvis feltet ikke benyttes bør det settes til 0. Etter portfelta følger "UDP Length" feltet som spesifiserer den totale lengda på UDP-pakka (inkludert hodet) i antall 8-bit tegn. Minimum lengde er på 8 tegn og omfatter kun UDP-hodet uten noe nyttelast. Det siste feltet i UDP-hodet, "UDP Checksum" er en 16-bit sjekksum som dekker hodet og nyttelasta. Sjekksummen er også valgfri, men nesten alltid brukt i praksis. Oversikt over de ulike felta i UDP hodet Siden UDP ikke tilbyr pålitelighet så må applikasjoner som benytter protokollen akseptere litt tap, feil eller duplisering. Noen applikasjoner som Trivial File Transfer Protocol kan implementere enkle mekanismer for å oppnå pålitlighet i applikasjonslaget etter behov. Som regel krever ikke applikasjoner som benytter UDP pålitlighet og kan i noen tilfeller forstyrres av det (uforutsigbar forsinkelse). Eksempler på applikasjoner som ofte benytter UDP er multimediastrømmer, sanntidsspill og IP-telefoni. Hvis en applikasjon krever høy grad av pålitlighet så kan en protokoll som TCP benyttes istedet. UDP har ingen innebygd funksjonalitet for å unngå og kontrollere metning, så enheter i nettverket implementerer gjerne mekanismer for å kontrollere UDP-trafikk for å unngå overbelastning. Dette kan gjøres i enheter som rutere ved hjelp ulike pakke-køer og pakkekastings-teknikker. DCCP er en alternativ transportlagsprotokoll som har blitt utvikla som en erstatning for UDP, som beholder mange av egenskapene, men implementerer metningskontroll. Selv om UDP-trafikk ofte står for noen få prosent av nettverkstrafikken så bruker flere viktige applikasjoner protokollen. Blant annet DNS, SNMP, Lantanoid. Lantanoider er en gruppe grunnstoffer med atomnummer fra og med 57 til og med 71. De er alle metaller. Grunnstoff nr. 61, promethium, er radioaktivt og har ingen stabile isotoper. Lantanoidene tilhører periode 6 i periodesystemet, men er oftest plassert nedenfor resten av tabellen sammen med aktinoidene. Sjeldne jordmetaller. Scandium og yttrium kalles sammen med lantanoidene "sjeldne jordmetaller", siden de har en tendens til å finnes i samme malmen og har lignende kjemiske egenskaper. Betegnelsen er misvisende da flere av disse metallene er nokså vanlige. For eksempel er det mer lantan på kloden enn det er bly og sølv. Internet Protocol. Internet Protocol (IP) er en protokoll som opererer på nettverkslaget i OSI-modellen. IP er en "forbindelsesløs" og "upålitelig" pakkeleveringstjeneste som er grunnsteinen i IP-protokollsettet. Alle transportlagsprotokoller som UDP og TCP blir overført som IP-pakker (som også kalles datagram). IP brukes også til å overføre kontroll-protokoller på nettverkslaget som ICMP, IGMP og ruting-protokoller. Med upålitelig menes at det er ingen garantier for at en IP-pakke kommer frem. En årsak til at en IP-pakke ikke kommer frem kan være at en ruter går tom for bufferlager og må kaste pakker. Konfigurasjonsfeil på rutere kan også føre til pakketap, bl.a. hvis feilen forårsaker en loop. Med forbindelsesløs menes at hver enkelt IP-pakke behandles uavhengig, IP lager ingen tilstand til strømmene av pakker. Dette fører til at pakker kan komme ut av rekkefølge til mottakeren. Hvis det er ønskelig med pålitelighet og at pakker skal bli levert til mottakerapplikasjonen i rekkefølge, benyttes en pålitelig transportlagsprotokoll som TCP. Den mest brukte versjonen av IP er IPv4. Arbeidet med etterfølgeren IPv6 ble påbegynt i 1994 og er relativt moden, men har ikke blitt tatt i bruk i noen stor grad. IP-adressering og ruting. Det mest kompliserte aspektet av IP er kanskje adressering og ruting. Hver enkelt vert koblet til nettverket identifiseres med en eller flere IP-adresser. IP-adresserommet deles opp i mindre biter, og bitene benyttes på ulike nettverk. IP-ruting utføres av alle verter på nettverket, men viktigst av internettverk-rutere (rutere som knytter sammen nettverk). Disser ruterne bruker typisk enten interior gateway protocols (IGPs) eller external gateway protocols (EGPs) for å utveksle informasjon om ulike nett. Denne informasjonen må være tilgjengelig for at en ruter skal kunne avgjøre hvor en pakke skal sendes. Johan Jørgen Broch Hagemann. Johan Jørgen Broch Hagemann (født 1840 i Kristiansand, død 1919 i Stavanger) var en norsk lege som var en sentral drivkraft i opprettelsen av Mandal sykehus. Han avla medisinsk embedseksamen 1867 med haud og var i 1867 og 1868 ansatt som kandidat ved Rigshospitalets Hovedafdeling. I mai 1868 kom han til Mandal der han praktiserte som privatlege fram til 1884. Broch Hagemann regnes som initiativtaker og drivkraft til opprettelse av Mandal sykehus som stod ferdig 9. oktober 1879. Han ble formann i byggekommiteen og deretter formann i sykehusstyret. Han var og flere år medlem av sunnhetskommisjonen. Hagemann var også formann i Byselskabet i Mandal som ble stiftet 5. september 1877. Byselskabet fikk i 1883 lagt ny vei til Kleven. Hagemann var en pasjonert dyrker av seilsporten. I 1874 giftet han seg med ei mandalsdame; Laura Charlotte Salvesen (1856–1919) som var datter til kjøbmann og bankkasserer Søren Salvesen. Han var far til offiser Reginald Fredrik Hagemann (f. 1879, d. 1955). Hagemann ble i 1884 distriktslege i Indre Hardanger. Ti år senere flyttet familien til Stavanger der han var distriktslege og også amtslege og overlege ved Stavanger Amtssygehus. Mazda. Mazda er en japansk bilprodusent med hovedkontor i Hiroshima. Firmaet ble stiftet i 1920 og i 1979 startet selskapet et samarbeid med Ford Motor Company. Modeller i salg i Norge i 2005. I 1966 sendte Mazda en 1500 og en varebil til Oslo med en flytende japansk industriutstilling. Tom Kolberg så utstillingen og reiste kort tid etter til Japan for å sikre seg agenturet. I 1967 etablerte han Kolberg Motor AS. Før tiåret var omme så var det registrert 2666 Mazda personbiler pluss 146 varebiler. I 1971 var Mazda Norges mest solgte japanske bilmerke. De hadde en markedsandel på personbiler på 7,6% og på varebiler 4,9%. Mot slutten av 1970-årene gikk bilsalget ned i Norge, og dette rammet også Mazda. På begynnelsen av 1980-tallet klatret personbilsalget igjen, og Mazda tok seg opp, fram til en ny nedgangsperiode på slutten av tiåret. Siden det har Mazdas markesandel sunket, og konsernet overtok selv agenturet i 2004. På slutten av 1993 var det 142 906 person biler regisrert i Norge, på slutten av 2007 var det 75 259. Montessoriskole. En montessoriskole er en privatskole og/eller barnehage som praktiserer undervisningen i henhold til pedagogiske prinsipper grunnlagt av den italienske legen Maria Montessori. Pedagogikken er basert på barnas egenverdi, læring uten negative inntrykk, og at elevene selv skal søke etter kunnskap. Elevene er ikke inndelt i klasser, og de undervises i grupper på 3 år om gangen; 3-6 år, 6-9 år og 9-12 år. Montessoriskolene er også kjent for sitt konkretiseringsmateriell for innlæring av matematikk, språk og andre fag. De har friheten til å jobbe med materiell i så store mengder som de vil; de kan enten fordype seg eller så kan de ta litt etter litt i små mengder. Mest kjent fra montessoriskolen er "Casa dei Bambini", som er pedagogikk som er mye brukt i barnehager og småskolen. Lokalene er innredet på barnas premisser med små stoler og bord. Montessoriskoler i Norge. Pr. 2006 finnes over 50 montessoriskoler og -barnehager i Norge. Oslo Montessoriskole er landets største. Friskoleloven regulerer norske friskoler, det vil si skoler som ikke er drevet av det offentlige. I Norge er Norsk Montessoriforbund med i Friskolenes kontaktforum sammen med Norske Fag og Friskolers Forbund (NFFL), Kristne Friskolers Forbund (KFF), og Steinerskoleforbundet. Rikskammerretten. Rikskammerretten (tysk "Reichskammergericht") var den høyeste rettsinstans i det tysk-romerske rike. Den ble grunnlagt av riksdagen i Worms i 1495, og eksisterte frem til 1806. Rikskammerrettens sete var først i Frankfurt, fra 1527 i Speyer og fra 1693 i Wetzlar. Den var en av få felles institusjoner i det gamle tyske rike. Alle rettsavgjørelser kunne bringes inn for rikskammerretten, såfremt territorialherren ikke besatt noe "privilegium de non appellando" eller "de non evocando". I 1772 var Johann Wolfgang von Goethe praktikant ved rikskammerretten i Wetzlar. Svevende ord bibelsenter. Svevende Ord Bibelsenter er navnet på parodimenigheten som presenteres på den satiriske nettsiden Herregud.com'", som ved gjentatte anledninger har blitt truet med politianmeldelse på grunn av påstander om blasfemi. Svevende Ord har vært på Internett siden 1999 og er særlig populært blant religionskritiske grupperinger som hevder at satiren på nettstedet tar religiøs fundamentalisme på kornet. Svevende Ord Bibelsenter omtales ofte som bare Herregud.com. Nettstedets budskap. I et intervju sier innehaveren: «"Den parodierer det jeg kaller karismatiske og ultrakonservative menigheter i Norge(...)Jeg opplever at de har et hat mot de som ikke deler de kristnes livssyn, og jeg synes det er rart hvor opptatt kristne kan være av homofili. Ingen synd er verre, virker det som. Jeg mener de kan begynne et annet sted, med å ta onanistene, for eksempel"» Gjennom satire forsøker nettstedet å ta et oppgjør mot det de oppfatter som intoleranse, dogmer, overtro og inkonsekvenser i religion generelt og i kristendommen spesielt. Forum. Nettstedet har et aktivt forum hvor debatten går livlig for seg. I forumreglene står det følgende: «"Dette forumet har nesten ingen regler. Kun innlegg som ikke er innenfor det man kanskje kan kalle en liberal form for folkeskikk vil bli slettet (...) Ellers kan man forvente å finne blasfemi og meningsmotstandere som sjikanerer hverandre i dette forum. Du vil forhåpentlig finne innlegg som latterliggjør kristne, muslimer, ateister, hedninger og andre raringer.»" Under knappen for "lagre kommentar" står blant annet følgende tekst: «"Når du trykker på knappen for å lagre kommentaren, aksepterer du også at Jesus døde på korset for din skyld. Du samtykker da også til at Svevende Ord kan innhente dine skatte- og kredittopplysninger og andre forhold som vedrører din økonomi, opplysninger om din familie og hvor du eventuelt arbeider eller studerer.»" Spørsmål på forumet blir ofte besvart i en ekstremt religiøs tone og konkluderer ofte med trusler, eller forsikringer, om evig fortapelse. Bibelsitater blir ofte benyttet, oftest de mindre kjente. Hvor skriften kan tolkes på flere måter vil som oftest den mest negative bli valgt og det blir alltid forsikret om at dette er den eneste rette tolkning av skriften. Dette er i overensstemmelse med at de innehar "Den Sanne Tro." Svevende Ord vs. Levende Ord. I 2002 ble nettstedet truet av Levende Ord med anmeldelse for brudd på straffelovens paragraf 135a, som handler om hetsing av folkegrupper. Trusselen fikk medieomtale, men ble ikke gjennomført. Levende Ord har gjentatte ganger uttrykt misnøye ved Svevende Ords aktiviteter. Levende Ords talsmann kom med uttalelser som: «"Siden er absolutt en forhåning"», «"Faren er at mennesker begynner å se på kristen tro som et sosialt avvik. Unge kan komme til å tro at kirken og kristendommen bare er noe tull.»" og "«(...) kan føre til at autoriteter ikke blir tatt seriøst.»" Innehaveren av Svevende Ord har besvart kritikken med: «"Jeg har i utgangspunktet full respekt for kristne mennesker. Men når enkelte kan tillate seg å mene at homofili er en sykdom, og at alle som ikke tror havner i det evige helvete, da har det gått for langt. Jeg synes heller ikke mye om at kristne skal reise verden rundt og fortelle alle andre at det de tror på er feil."» Markabygd. Markabygd, eller Markabygda, er ei bygd i Levanger kommune i Nord-Trøndelag. Bygda ligger 15 kilometer sør for selve byen Levanger. Bygda har en egen privatskole, Markabygda Montessoriskole. Markabygd sogn er et sogn i Skogn prestegjeld. Markabygda var en del av Skogn kommune frem til 1962. Poststedsnavnet "Skogns Markabygd" ble endra til "Markabygda" i 1986. Postkontoret ble lagt ned i 1992, men postadressa 7622 MARKABYGDA er fremdeles i bruk. Markabygda er også navn på flerfoldige andre steder. Utøy. Utøy (også kalt "Utøya") er ei bygd i Inderøy i Nord-Trøndelag fylke. Bygda er kommunens grense mot Mosvik forbundet med Skarnsundbrua, og ligger ytterst på halvøya som Inderøy ligger på nesten innerst i Trondheimsfjorden. Mesteparten av næringsvirksomheten her er jordbruk, men vi finner også bedrifter som driver med entreprenørvirksomhet, mekanisk verksted og handel. Som i resten av Inderøy preges også Utøy av et rikt kulturliv. Her finner vi blant annet UL Øyna som hvert år setter opp revyer. Her er òg idrettslag og bedehus. Høyeste punkt er Tittinghalla 268 meter over havet. Ommunddal. Ommunddal eller Ommunddalen (også stavet Amund- og Åmund-), er ei lita fjellbygd i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Næringsvirksomhet i bygda er jordbruk. Ellers er bygda rik på flott fjellnatur med store muligheter til jakt og fiske. Ommunddalselva renner forbi her. Ommunddalen var en av de første stedene hvor man fikk et kraftverk i Åfjord. Det ble bygget ca. 1929. Ommunddal har vært regnet som gård siden 1594. Volleyball. En ball brukt i volleyball Volleyball er en ballidrett med 6 spillere på banen for hvert lag. Spillerne roterer med klokken rundt på banen slik at alle kommer på de ulike posisjonene på sin banehalvdel underveis i spillet. Banen er delt i to med et nett på midten. Nettets høyde er 2,43 m. for menn, og 2,24 m. for kvinner. Hver banehalvdel er 9x9 meter. Spillets mål er å vinne flest mulig poeng ved å slå ballen ned på motstanderens banehalvdel. Hvert lag kan kun berøre ballen tre ganger før den må sendes over nettet. Samme spiller kan ikke slå ballen to ganger etter hverandre, med unntak av dersom første berøring er i blokk. Kampene spilles først til 3 sett, hvor de første fire sett spilles til 25, men må vinnes med to poeng (F.eks. 25-12, 25-23, 33-31). Dersom det må spilles et 5. sett, er det første lag til 15 poeng. Dette settet kalles tie-break, også dette må vinnes med to poeng (F.eks. 15-7, 15-13, 20-18). I en del turneringer som går over kortere tid, spilles det bare best av tre sett og ikke av fem sett. Per 2007 er volleyball den 9. største idretten i Norge målt i antall registrerte lisensierte utøvere. Poeng. Dagens regler for poeng er slik at det laget som får ballen til å lande innenfor motstanderens banehalvdel eller som ikke gjør en feil – får poeng. Det laget som får poeng får også neste serve. Dersom laget som skal serve fikk forrige poeng blir de stående i samme posisjoner, men dersom laget som skal serve ikke fikk forrige poeng så skal spillerne rotere en plass med klokken. Spillet fortsetter til det ene laget vinner settet ved 25 poeng (og med to poeng mer). Det siste settet i en kamp spilles normalt til 15 poeng. Dette settet kalles tie-break. I en tre-setts kamp er tie-break tredje sett mens det er femte sett i en fem-setts kamp. Poengreglene som er gjeldende i dag omtales som «rallypoeng», og ble innført i 1999/2000 for å kunne gi større forutsigbarhet med hensyn til kampenes lengde (i tid) samt mer publikumsvennlig. Før 1999 ble poengene kun gitt til det laget som hadde serven, hvilket kunne føre til lange ballvekslinger med stadig skifte av servende lag, uten at det ble noe poeng. Mottak. Mottak relaterer seg til at laget tar i mot ballen etter serve eller etter angrep fra motstanderen. Et mottak kan utføres normalt med baggerslag eller fingerslag. Det er ikke ulovlig å bruke andre kroppsdeler, men det er ikke fordelaktig. Et godt og presist mottak er veldig viktig for at angrepet skal kunne bli godt. Mottaket kan variere etter hvilke angrep man vil kjøre. I 1.tempo hvor alt skal skje raskt, vil det kunne være hensiktsmessig med et rask mottak uten for mye høyde. Opplegg. Opplegg er normalt lagets andre slag på ballen og har til hensikt å legge opp ballen i luften slik at den kan slås mot motstanderen i en smash eller på annen måte som et angrep. Et opplegg gjøres primært med et fingerslag ettersom dette gir best kontroll på ballens fart og retning, men baggerslag benyttes også dersom ballen er for lav til at fingerslag kan brukes. Et opplegg utføres fortrinnsvis av oppleggeren på laget, som styrer spillet. Oppleggeren er den spilleren som er spesialisert i forhold til å legge opp ballen og befinner seg på en på forhånd bestemt posisjon. I et enkelt spillesystem vil oppleggeren befinne seg mellom posisjon 2 og 3, og på den måten vet alle at mottak skal sendes til denne posisjonen hvor da oppleggeren vil befinnes seg. Et lag kan spille med én, eller to leggere – alt etter som man ønsker. En opplegger som ser muligheten kan forsøke seg på en dipp. Dette er et slag som kommer over nettet i et forsøk på å lure mottakende lag. Typisk kommer en dipp på andre slaget og ofte ved at oppleggeren ser en åpning for å sende ballen direkte over uten å legge opp for angrep. Dippen kommer ofte overraskende på motstanderen, som forventer et vanlig angrep. Angrep. Angrep eller smash er som regel det tredje og siste slaget. Hensikten er å slå ballen slik at den treffer gulvet på motstanderens side, eller at den treffer en motstander og deretter går ut over sidelinjen. En spiller tar fart, hopper og sikter på ballen slik at ballen slås med hånden mens spilleren er på det høyeste punkt i hoppet. Spilleren slår med armen, bøyer håndleddet og bruker kroppen i en stor bevegelse for å slå ballen så hardt som mulig. Ballen styres med håndleddet nedover og sidelengs. En smash kan enten utføres av spillerne ved nettet eller en av bakspillerne. Bakspillerne må imidlertid ikke trø lenger frem enn til tremetersmerket, og derav omtales en slik smash for 'tremeter'. Et angrep kan utføres på mange måter for å oppnå hensikten – nemlig å få ballen i gulvet på motstanderens side. Dette er en vurdering som angriperen gjør fortløpende, og som kan resultere i alt fra en hard smash som tar sikte på å treffe gulvet umiddelbart, og til den andre ytterligheten et veldig svakt slag som lurer mottakerne hos motstanderne. Blokk. En blokk relaterer seg til at en eller flere spillere kjemper mot et angrep eller smash. En blokkering kan enten resultere i at ballen blokkeres tilbake til angriperens side (offensiv blokk), eller at ballen fart/retning endres slik at den lettere kan tas av medspillerne til de som blokkerer (defensiv blokk). En offensiv blokk utføres med hendene samlet i vinkel og med press frem og ned slik at ballen styres inn på angriperens banehalvdel. En defensiv blokk utføres med håndflatene oppover og fingerene tildels bakover slik at ballen kan kontrolleres. En god blokk er enten når ballen styres tilbake til angriperens banehalvdel, men en blokk kan være like god dersom den tvinger angriperen til å styre ballen utenom blokken slik at ballen lettere kan plukkes opp av forsvaret bak blokken. En blokk settes av en person og støttes deretter av en eller to personer til. Normalt vil spillerne på høyre og venstre side sette blokkens plassering korrekt i forhold til angriperen slik at spilleren i midten kun trenger å konsentrere seg om selve blokken. Dersom angrepet kommer i midten vil spilleren i midten 'sette' blokkens plassering og spillerne på hver side følger inntil. En blokk kan således bestå en en, to eller tre spillere. En blokk teller ikke som slag i forhold til reglene om at det kan kun være tre slag før ballen må over på motstanderens banehalvdel, eller i forhold til regelen om at en spiller ikke kan slå ballen to ganger etterhveranrde. Dette betyr at en spiller kan delta i blokk av ballen for deretter å ta ballen etterpå med et nytt slag. Fisking. Det å fiske i volleyball relaterer seg til å hindre ballen fra å treffe gulvet ved å stupe fremover der hvor ballen forventer å treffe gulvet. Spilleren vil da kunne slå ballen i luften for så selv å lande på brystet og ta seg for med hendene. Fisking er typisk aktuelt ved opphenting av smash bak en blokk eller etter at ballen har truffet blokken. Dersom spilleren klarer såvidt å få håndflaten mellom ballen og gulvet, slik at ballen lander på hånden som er i gulvet så kalles det "pancake". Enlegger system. Et enlegger system innebærer at det er en spiller som alltid er opplegger uansett hvilken posisjon på banen, noe som betyr at det er tre angripere når oppleggeren er bakspiller og kun to angripere ved nett når oppleggeren selv er foran. Dette gir veldig gode muligheter for at både oppleggeren og de øvrige spillere kan spesialisere seg på sine posisjoner. Kantspilleren er den som angriper fra kanten på motsatt side av oppleggeren. Kantspilleren vil normalt unngå å ta mottak ved å stille seg bak de andre spillerne, dermed vil kantspilleren kunne gjøre seg tidlig klar til angrep/smash. Kantspilleren som er bak vil også kunne angripe fra bak tremeterlinjen når oppleggeren er fremspiller, og dermed oppnås det allikevel tre angripere til enhver tid selv om oppleggeren er fremspiller. Lærer. Lærer er en betegnelse på en person som har faglig og pedagogisk utdannelse for å undervise barn, unge og voksne i en skole eller en annen utdannelsesinstitusjon. Lærerutdanning og -typer. I Norge gjennomføres lærerutdannelse som minimum 4 års utdannelse ved landets høgskoler eller universitet. Utdanningskravene for plassering i disse stillingene fantes tidligere i lov av 8/6 1973 om lærerutdanning som nå er opphevet. I dag er kravene gjenstand for forhandling mellom fagforeningene og kommunene og nedfelt i tariffavtalene. Ellers er kravene til fordypning i fag og pedagogikk for å bli tilsatt i skolen gitt av Kunnskapsdepartementet i forskrift. Normalt kreves det et halvt års fordypning (30 studiepoeng (sp)) for å undervise i et fag på grunnskolen og et helt års fordypning i faget (60 sp) for å undervise på videregående nivå. Fra 2009 er kravet for undervisning i matematikk, norsk og engelsk på ungdomstrinnet også blitt 60 sp fordypning. Utviklingen av lærerrollen. Den norske skolen har gjennomgått ulike faser siden etableringen av allmueskolen i midten av det 19. århundre. Lærerrollen har også gjennomgått store forvandlinger i denne tiden. Da folkeopplysningsskolen, eller folkeskolen, tok form i siste halvdel av 1800-tallet kunne en typisk lærer passe til denne beskrivelsen: «"Læraren hadde høge hugmål, og var engasjert i fråhaldssak, målsak, norskdom og kristendom. Han levde med folket i glede og sorg, og han var kyrkjesongar, og forsongar ved gravferder og slikt. På 17de mai var han sjølvskriven talar. Det var han som hadde lengste maisløyfa i jakkeslaget, og dette vart oppfatta som han var den som stod på høgast nivå i kunnskap og nasjonalkjensle"» Dagens lærerrolle er sterkt preget av en utvidet funksjon og forståelse av det pedagogiske. Utvikling av individuelt tilpasset læreplan for alle elever, opplæring av elevene som har vært innom PPT-tjenesten, og utvikling av planprogram for klassen og skolen: ukeplaner, halvårsplaner, fagplaner og årsplaner. Kontaktlæreren skal i tillegg ha regelmessige samtaler med foreldrene og eleven. Kompensasjon. På 1800-tallet fantes lærere i Norge som ikke fikk lønn, men som fikk disponere en lærergård som kompensasjon for undervisning i skolestua på slike gårder. Noen av disse lærerne forpaktet bort disse gårdenes dyrkbare jord, mens andre fikk inntekter ved salg av landbruksprodukter som stammet fra egen (lærer-)gård. Utøyeliten Ballklubb. Utøyeliten Ballklubb er et lite idrettslag med tilhold på Inderøy i Nord-Trøndelag og med lag i 3. divisjon volleyball. Laget ble grunnlagt i 2002. Gran. Gran ("Picea abies"), også kalt norsk gran («Norway spruce») er et tre i furufamilien. Arten vokser i nordlige strøk i et «taigabelte» rundt Nordishavet og brukes til bygningsmateriale, papir og møbler, samt som juletre. På engelsk heter gran "Norway Spruce". Dette kommer av at engelskmennene lærte å kjenne dette treslaget først ved kjøp av trevirke fra Norge. I 1666 brant store deler av London ned, noe som medførte stor etterspørsel etter grantrevirke. I dag er gran det mest dominerende treslaget i Norge, selv om den fortsatt ikke har fått fotfeste på Vestlandet. Granas blomster, hunnblomstene røde og hannblomstene gulbrune. Ormegran er en form - "Picea abies" f. "virgata". Lav på gran - Blefjell Karaktertrekk og varianter. Grantrær kan bli opptil 50 m høye. Den har flatrot som vanligvis ikke går lenger ned i bakken enn 1 m. Blomstring i mai. Trekronen er smalt konisk, grenene ofte litt hengende og svaie. Barken er rent brun eller gråbrun, årsskuddene kan være oransjebrune og litt hårete. De er flate under, og har barnåler oppå. Nålene er inntil 10 mm lange og 3 mm brede, mørkegrønne og litt blanke. Unge hunnblomster er rubinrøde og opprette. Konglene kan bli 10-20 cm lange, men sjelden mer enn 3 cm brede, og ofte hengende. Kongleskjellene har rombeform, de er ovale, og spisse ytterst. Et grantre kan i spesielle tilfeller bli ca 6-700 år gammelt, men roten kan være inntil 10 000 år gammel og avgi nye, genetisk identiske trær som hver for seg gjennomlever fem prosent av rotsystemets levealder. Granen har evne til å klone seg selv, og overlever derfor under sterkt skiftende klimatiske og biotopiske forhold. I perioder med kulde, som under Den lille istiden i senmiddelalderen, skjøt granrøttene ut lave busker, mens individene i tider med mildere temperaturer blir høyreiste og slanke – som i våre tider. Varianter omfatter "sibirgran (Picea obovata)", mens en vanlig form er "ormegran (Picea abies" f. "virgata)" med lange og hengende grener som ofte nesten ikke er greindelte. Granas historie i Norge. I Norge vokser det både vill og dyrket gran. Vill gran forekommer helt nord til Pasvik som spredte forekomster. Skogdannende gikk den like nord for Bjellånes i Dunderlandsdalen i Rana. Da Sulitjelma gruber ble etablert i 1880-årene, var det også gran der. Den ble utryddet av hogst, geitehold og utslipp fra smeltehytta. Under siste istid fantes det ikke gran i Norge, men den etablerte seg svært tidlig, antakelig for minst 10 000 år siden. Man har tidligere antatt at den innvandret rundt 500-400 f.Kr., først i Lierne i Nord-Trøndelag, men funn fra Dalarne like over grensen til Sverige viser at den var en pionerart som etablerte seg straks isen forsvant. På helleristningene i Østfold finnes det bare to avbildninger av trær, og de ser ut til å vise to grantrær. I bronsealderen var grantrær fremdeles sjeldne i Norge, noe som kan forklare avbildningene, som er å finne ved Solberg gård i Sarpsborg kommune. Etter formen på de avbildete skipene å dømme, kan dette helleristningsfeltet dateres til 800-tallet f.Kr. De to bartrærne ses nederst i feltet. Den tradisjonelle forståelsen er at grana kom til Lierne fra Sverige, og at den hadde spredt seg dit fra det nordlige Russland via Finland. Det er gjort funn av gran i grenseområdene ved Ladogasjøen som er omlag 5 500 år gamle. Det er funnet minst 3 000 år gamle eksemplarer på Finlands vestkyst og grensestrøkene inn mot Sverige ved Bottenviken.Men det er uvisst om dette var den første spredningsveien vestover inn til Sverige og Norge, eller om det bare representerer en senere innvandringsbølge. Det er gjort funn av gran fra tiden 300-600 e.Kr. i de mest sentrale strøkene på Østlandet. Det har vært antatt at de nordvestre delene av Nordmarka (Ringkollen og Krokskogen) hadde grantrær omkring år 450-500 e.Kr., mens for eksempel Nittedalstraktene hadde gran alt i år 215-390 e.Kr. Til Hurdal og Vestre Toten kom den trolig alt i det første hundreåret etter år 0. Det vokser ikke gran på Vestlandet. Det eldste levende individet av gran i Norge er registrert i Trillemarka i Buskerud og er 484 år (2008). I Skandinavia er den eldste grana funnet i Vilhelmina kommune i Sverige. Den var hele 587 år (1999). Men rotsystemene kan altså være betydelig eldre, inntil 10 000 år. Verdens eldste levende tre. I Fulufjällets nasjonalpark i Dalarna i Sverige er det oppdaget ei levende gran som vokser på et rotsystem som er C14-datert til 9 550 år gammelt. Funnet kan føre til at vi må revidere vår forståelse for når og fra hvor grantreet kom til Skandinavia. "Leif Kullman", professor i naturgeografi ved Umeå universitet, har kartlagt granas utbredelse og funnet en rekke grantrær som er mellom sju og ni tusen år gamle. Den eldste av disse antas å være det eldste levende treet i hele verden. Kullman hevder at trærne har overlevd som lavtvoksende buskvekster. Midt i Trillemarka i Buskerud, på grensen mellom Sigdal og Numedal står det som sannsynligvis er Norges eldste levende grantre. Det er år gammelt, det begynte å spire i 1480. Bruk. Gran er et svært viktig treslag som opp gjennom tidene har medvirket til velstand gjennom båtbygging, husflid og fremveksten av sagbruks- og treforedlingsindustrien i Norden. Tradisjonelt er gran også det mest vanlige juletreet i de norske hjem. Gran blir også brukt i lokket på strykeinstrumenter som fiolin, cello ol. Mesteparten av grantømmeret blir brukt til skurlast (planker og bord til husbygging og innredning) og møbler. Tremasse og cellulose blir brukt til papirproduksjon. Grantrefibrene (cellene) er lange og derfor godt egnet til formålet. Det dårligste tømmeret blir brukt til produksjon av spon- og fiberplater. Penedo. Penedo er en by og kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Byen ligger på nordsiden av elva São Francisco og har en befolkning på 59 429 "(2004)". Det er ferjeforbindelse over elva til byen Neópolis i Sergipe. Byen er en gammel koloniby, etablert i 1614, og er kjent for sine mange og vakre kirker. Noen av dem er Igreja de Nossa Senhora das Correntes, Catedral de Nossa Senhora dos Pretos og Igreja Santa Maria dos Anjos. Penedo fikk bystatus i 1842. Langenes i Vest-Agder. Langenes er et bygdelag syd-øst i Søgne kommune i Vest-Agder. Langenes var tidligere eget poststed med navnet «Langenesbygda». På Langenes ligger blant annet Langenes barneskole, Langenes arbeidskirke (vigslet 29. november 1987), Agder Folkehøgskole, og et gammelt fiskemottak. I friområdet rundt Kvernhusvannet finnes det også et funn av en steinalderbosetning. På området der Langenes barneskole ligger i dag, strandet det for ca. 12 000 år siden en blåhval. Skjelettdelene er utstilt på skolen. (Datert 10 350 f.Kr.) I 1999 ble Helleviga på Langenes utpekt til «Årets friluftsområde i Norge». Johan Herman Wessel. Johan Herman Wessel (født 6. oktober 1742 i Vestby i Akershus, død 29. desember 1785 i København) var en norsk dikter og forfatter. Sentralt i forfatterskapet står komedien "Kiærlighet uden Strømper" og "Comiske Fortællinger", vitser og anekdoter i verseform. Johan Herman Wessel var prestesønn og bror av Caspar Wessel, norsk-dansk landmåler og matematiker. Faren var brorsønn av Peter Wessel. I 1761 ble han sendt fra latinskolen i Christiania til Universitetet i København for å studere. I København tok Wessel aldri eksamen, og levde som litterat og privatlærer. Han oversatte stykker for teateret og redigerte vittighetsbladet "Votre Serviteur otiosis". Wessel var med og stiftet "Det Norske Selskab" i 1772, og ble en sentral person i selskapet. "Det Norske Selskab" var en gjeng festglade norske studenter i København, som holdt til på Madam Juels Kaffehus i Læderstræde. Der samlet de seg og hyllet landet sitt gjennom feststemte taler, vitser og sanger. De diskuterte kunst og politikk og var opptatt av rettferdighet og folkestyre. Den norske bonden og den norske naturen ble hyllet i store ordelag, samtidig som Norges storhetstid i middelalderen ble trukket fram. På det meste hadde klubben ca. 100 medlemmer, og flere prøvde seg som forfattere. Men dessverre var de fleste av dem verken flittige studenter eller gode forfattere. Det de kunne best var å skåle for Norge, Kiæmpers Fødeland, en sang som en av lederne i klubben, Johan Nordahl Brun, hadde skrevet til ære for sitt hjemland. Mange av medlemmene dro etter hvert hjem til Norge, men Johan Herman Wessel forble i København. Johan Herman Wessels håndskrift. En billet til teatrets direktør kammerherre Warnstedt angående Wessels oversettelse av Monvels tekst til to-akts syngestykket "De tre Forpagtere" oppført første gang den 30. oktober 1780. En av Wessels største komiske fortellinger er "Herremanden". Her forteller han om en godseier som kommer til helvete fordi sønnen har brukt opp hele formuen hans på kvinner og spill. Dette fører til at han må kreve så mye penger av bøndene at han blir sendt til helvete. Her møter han overraskende kusken Jochum, som også har lidd samme skjebne. Han har nemlig stått i med kona til herremannen, og det er han som er faren til denne spille- og kvinnegale sønnen. Wessels største og betydeligste verk er "Kiærlighet uden Strømper", et parodisk sørgespill med satire over det franske psevdoklassiske drama. Stykket ble en kjempesuksess og gjorde Wessel til en berømt forfatter. Det ble fremført for første gang i 1772, og er fortsatt mye spilt den dag i dag. Et annet av hans skuespill er Anno 7603 fra 1781. Dette er lite kjent, og det har trolig aldri vært oppført – men det har oppnådd en kultstatus i science fiction-kretser, siden dette er et av verdenslitteraturens første eksempler på en tidsreise. Det mest kjente av de komiske diktene er "Smeden og Bageren." Han har også skrevet "Hundemordet", "Gaffelen" og en hel del småvers som fremdeles leses av nordmenn og dansker. Wessel prøvde seg også som forfatter av mer seriøst stoff, med oder til søvnen og nøysomheten. Nest etter Ludvig Holberg er Wessel ett av våre største navn i felleslitteraturen. Wessels plass ved Stortingsbygningen i Oslo ble i 1891 oppkalt etter Wessel. Wessels gate på Meyerløkka i Oslo er også oppkalt etter Wessel. Hans fødested Wesselstuen i Vestby er bevart, og eies av kommunen. Han aad og drak, var aldrig glad Tilsidst han gad ei heller leve. Du, som for din og min Plaseer Dig, som jeg svor en evig Troe - dig giør jeg vitterligt, min Mo'er at jeg ei spiser ved dit Bord Wessel døde i København og ble gravlagt ved Trinitatis kirke. Graven er senere forsvunnet, men det er satt opp to minnesmerker over ham på utsiden. Det ene er et fellesmonument for Johannes Ewald og Wessel fra 1879 utført av billedhuggeren av Otto Evens. St. Anger. "St. Anger" er det åttende studioalbumet til Metallica, utgitt i 2003. Bandet hadde en svært lang pause før de begynte innspillingen av dette albumet. Mye av fansen og kritikere mener bandet har vært for eksperimentelle med dette albumet og de har også fått mye kritikk for den spesielle lyden på platen. Utgivelsen av albumet ble fremskyndet fem dager på grunn av frykt for ulovlig spredning av albumet over internett. Albumet vant en Grammy for beste heavy metal-album Albumet gikk til tops på slagslistene i over 30 land, inkludert både den amerikanske Billboardlista, og i hele Skandinavia. Albumet har til i dag solgt over 3 millioner eksemplarer over hele verden, hvorav omtrent 2 millioner er solgt i USA. "St. Anger" er den siste CD-en hvor Metallica samarbeider med Bob Rock. Metallica og Rock jobbet sammen helt fra albumet "Metallica" som ble utgitt i 1991, fram til 2006, da produsent Rick Rubin tok over arbeidet hans på Metallica sitt niende studioalbum "Death Magnetic". Bakgrunn. I november 1997 ga Metallica ut sitt syvende studioalbum ReLoad, noe som markerte slutten på en lang periode hvor bandet hadde blitt karakterisert som hardrock og «mainstream». Mange fans mente at Metallica hadde blitt en gruppe som hadde solgt imaget sitt for en mykere musikk, som appellerte til et større og mer kommersielt publikum. I tiden fra ReLoad og frem til deres neste album ble det gitt ut både en cover-CD, Garage Inc. og en konsert DVD, "S&M", men det skulle gå 5 år før Metallica kom tilbake på musikkscenen med nytt eget materiale. I denne perioden slet Metallica hardt. Bandet hadde fått mye dårlig reklame etter at trommeslager Lars Ulrich deltok aktivt i kampen mot fildelingsnettverket Napster, og mange spådde at bandet aldri kom til å lage et nytt album etter at bassist Jason Newsted sluttet i bandet. Mye av grunnen til at Newsted sluttet var fordi han gjennom mange år hadde følt at han ikke helt var akseptert som et likeverdig medlem av bandet. Han hadde i mange år måttet finne seg i behandling som inkluderte å få tingene sine kastet ut av hotellvinduer og få bestilt romservice i sitt eget navn til de andre bandmedlemmene. Tidlig i 2002 bestemte Metallica seg gjennom avstemning å hyre en psykiater. Bandet hadde begynt å skjønne at det var for mange musikalske interesser i gruppen, og at egoene til de individuelle bandmedlemmene begynte å vokse seg for store. Newsted mente at det var idiotisk at de som en av verdens største band ikke skulle kunne klare og takle dette problemet på egenhånd. Dette har Jason i intervju fortalt at var den endelige faktoren som fikk han til å bestemme seg for å forlate bandet. I 2002 begynte allikevel Metallica arbeidet på sitt nye album, som etter hvert skulle komme til å få tittelen «St. Anger». Mange fans hadde voldsomme forhåpninger til dette albumet og mange håpet på at bandet skulle gi ut en plate som lignet mer på deres tidligere album sjangermessig. Arbeidet med det ferdige albumet skulle bli tungt. Problemene startet bare uker etter at arbeidet med den nye skiva hadde startet, når vokalist James Hetfield sjekket inn på rehabilitering for alkoholmisbruk. Testament-vokalist Chuck Billy ble så skuffet av en av hans største thrash metal-forbilder at han leverte "St. Anger" tilbake til platebutikken, noe han aldri hadde gjort med et musikkalbum før. Innspilling. Før arbeidet på "St. Anger" begynte ble det gjort grunnlegende endringer i arbeidsfordelingen mellom bandmedlemmene. Tidligere var det slik at de fire artistene jobbet individuelt med sine deler av albumet. Trommene ble arrangert av Ulrich, bassen ble komponert av bassisten: i dette tilfellet Jason Newsted og gitarriff og soloer ble skrevet av Kirk Hammett og vokalist James Hetfield. Sangtekstene ble også hovedsakelig skrevet av Hetfield. På dette albumet hadde bandet i stedet bestemt seg for at alle skulle få bidra på alle fronter. I dokumentaren "Some Kind of Monster" påpeker produsent Bob Rock at dette var en barriere som tidligere ikke hadde vært brutt. Produksjonen av albumet begynte i Presidio, San Francisco, California i 2002. Etter mange år med lang avstand fra familiene sine så valgte bandet at det var på tide å spille inn et album i hjembyen sin, men etter frontman James Hetfields opphold på rehab, omtrent 3 måneder inn i innspillingsprosessen så ble studioet likevel flyttet til Metallica sitt hovedkvarter. Fire av sangene som kom på det endelige albumet har blitt avslørt av produsent Bob Rock å ha kommet fra Presido-innspillingene. Disse er: «Frantic», «Some Kind of Monster», «All Within my Hands» og «Invisible Kid». Singler. Sporene «St. Anger», «Frantic», «The Unnamed Feeling» og «Some Kind of Monster» har blitt gitt ut som singler. Riksmålsforbundets litteraturpris. Riksmålsforbundets litteraturpris deles hvert år ut av Riksmålsforbundet for fremragende behandling av riksmålet. Prisen har blitt utdelt årlig siden 1957. Frem til 2002 ble den utdelt av "Oslo og Bærum Riksmålsforening". Etter at denne foreningen ble oppløst, blir prisen utdelt av Riksmålsforbundet. Avslått tildeling. I 2011 ble Tomas Espedal tilbudt prisen, men han takket nei fordi han ikke kunne identifisere seg med Riksmålsforbundets ideer om språk og rettskrivning eller med de andre forfatterne som har fått prisen, spesielt Jens Bjørneboe. Olavsund. Olavsund, eller Olavsundet, er en del av øygruppen og ut-havnen Ny-Hellesund i Søgne kommune i Vest-Agder. Mellom Kapelløya og Helgøya går Olavsund som etter sagnet ble dannet da Olav den hellige slo med sverdet sitt mot fjellet på flukt fra forfølgere. I den trangeste delen av Olavsund kan man se konturen av Olavs ansikt i fjellet. På Kapelløya, som «har sit Navn af et Kapel, hvoraf endnu sees Levninger,» skal Olav den Hellige ha reist et kapell som takk for redningen. På dette stedet er det planlagt reist et kapell tegnet av Sverre Fehn. I selve innseilingen ligger skjæret Trollkjerringa, som sies å være ei gyger som falt i sjøen da Olav den hellige seilte gjennom fjellet. På en av bergveggene er det innrisset monogrammer fra flere medlemmer av den norske kongefamilien. Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. a> fikk Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 1989 a> fikk Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 1986 Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris deles ut av Riksmålsforbundet til en norsk barnebokforfatter eller en oversetter av utenlandske barnebøker. Siden 1988 utdeles prisen årlig. Selve prisen består vanligvis av et grafisk trykk. Wankelmotor. En wankelmotor (også kalt rotasjonsmotor) er en bensinmotor konstruert av den tyske ingeniøren Felix Wankel på 1950-tallet. I en vanlig stempelmotor gjør stemplene i sylinderne fire forskjellige oppgaver etter hverandre; innsug, kompresjon, forbrenning og utblåsning. I en wankelmotor skjer disse fire oppgavene samtidig ved hjelp av en roterende «trekant» i sylinderen. Rotasjonen overføres til et tannhjul som sitter på drivakselen i midten. Wankelmotoren ble brukt av NSU i bilen NSU Wankel Spider fra 1964 – og senere i NSU Ro 80 – men på grunn av tekniske problemer ble ikke dette noen suksess. Mazda benytter fremdeles motoren i sine sportsbiler, for eksempel Mazda RX-7 og Mazda RX-8. Fordeler. En engelsk animasjon som viser Wankelmotorens virkesmåte. Effekt=dreiemoment*turtall. Altså kan Wankelmotoren gi mye effekt i forhold til slagvolumet, spesielt vekt. Ulemper. Dette var, og er fortsatt wankelmotorens største problem. På grunn av dette har wankelmotorer kortere levetid enn stempelmotorer. Vedlikeholdet er imidlertid enklere. Liste over konger av East Anglia. Kongene av East Anglia styrte i middelalderen øst-anglernes rike East Anglia i dagens England. Man mener at riket ble opprettet omkring 520, men det er usikkert når den første konge, Wehha, ble innsatt. I 794 ble riket underlagt Mercia, og senere var det i noen perioder selvstendig og i andre styrt av kongen av Mercia. I 870 kom East Anglia under dansk kontroll, og Det danske kongedømme East Anglia ble dermed opprettet. Dette varte til 918, da East Anglia ble erobret av Wessex. Årstall må i de fleste tilfeller oppfattes som omtrentlige selv om dette ikke er spesifisert i listen. East Anglia Felix Wankel. Felix Heinrich Wankel (født 13. august 1902 i Lahr, Tyskland, død 9. oktober 1988 i Heidelberg, Tyskland) var en tysk ingeniør som konstruerte wankelmotoren. Bakgrunn. Wankel ble født i Lahr i det daværende Storhertugdømmet Baden. Ettersom hans mor ble enke under den første verdenskrig, mottok Wankel ingen universitetsutdannelse og heller ikke noen lærlingplass. Forhold til NSDAP. Han gikk inn i NSDAP allerede i 1921, og han møtte Adolf Hitler i 1928. Fra begynnelse av 1930-årene var han gauleiter for Hitlerjugend i Baden. Wankel hadde imidlertid sine sympatier på partiets venstrefløy, under ledelse av Gregor Strasser. Han gikk ut av partiet i 1932 etter uenighet med partiledelsen i Baden og anklaget denne for korrupsjon. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble han arrestert og satt fengslet i seks måneder, til han ble løslatt etter at forretningsmannen og en av de viktigste av partiets finansiører, Wilhelm Keppler, hadde intervenert. Fra 1936 og til slutten av andre verdenskrig arbeidet han ved Reichsluftfahrtministerium. Oppfinner. Uten formell utdannelse klarte han på egen hånd å tilegne seg teknisk innsikt og utviklet ideen om det som skulle bli kjent som wankelmotoren allerede i 1924. I 1951 begynte han utviklingen av maskinen mens han arbeidet hos NSU Motorenwerke, og den første fungerende prototypen så dagens lys i 1957. 5. desember 1969 mottok at et æresdoktorat ved det tekniske universitetet i München. Han ble også kjent som en forkjemper av dyrenes rettigheter og som motstander av dyreforsøk. Felix Wankel døde i Heidelberg. Stein Eriksen. Stein Eriksen (født 11. desember 1927 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist. Han kjørte for klubben Ready i Norge, og ble senere kalt «Mr. Ski» i USA. I VM i 1950 i Aspen vant Eriksen bronsemedalje i slalåm. Eriksen vant gull i storslalåm i OL 1952 som ble arrangert på Norefjell i Krødsherad. Han tok også sølv i slalåm. Eriksen var den første alpinisten utenfra Alpene som vant OL-gull i alpint for herrer. I 1952 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. I VM i 1954 i Åre vant Eriksen tre gullmedaljer, i slalåm, storslalåm og i den alpine kombinasjon. Kort tid etter OL-suksessen dro Eriksen til USA, hvor han siden har bodd. Han arbeidet som skiinstruktør og som leder for forskjellige skiskoler. I dag er han tilknyttet skisenteret Deer Valley i Utah, og driver også "Stein Eriksen Lodge". Han er gift og har fire barn. Steins far, Marius Eriksen deltok som turner i OL 1912 i Stockholm. Hans bror Marius Eriksen ble Norgesmester i slalåm i 1947 og 1948. Hans mor, Bitten Eriksen var viktig som andre formann i Damenes skiklubb. Han ble nevnt av Elaine (Benes) i episode 168 (sesong 9) av Seinfeld. Elaines kjæreste, Puddy, stilte med en diger pelsjakke, og Elaine beskrivelse var at han «gikk rundt som om han var Stein Eriksen». Mesterskapsmedaljer. Stein Eriksen i slalåmbakken under Vinter-OL 1952. Alex Ferguson. Alex Ferguson i mars 1992. Alexander Chapman Ferguson, mer kjent som Alex Ferguson, sir Alex eller Fergie (født 31. desember 1941 i Govan, Glasgow) er en skotsk fotballtrener og tidligere spiller. Han er pr. 2011 manager for den engelske klubben Manchester United. Han har vunnet flere trofeer enn noen annen manager i engelsk fotballs historie, og har ledet Manchester United i over 1 200 kamper. Han ble slått til ridder som "Knight Bachelor" i 1999 som første «fortsatt arbeidende» manager, tildelt offisergraden av ordenen "Order of the British Empire" i 1983 og forfremmet til kommandør av samme orden i 1995. Oppvekst og interesser. Han er født og oppvokst i Glasgow som arbeiderklassesønn. Familien var protestanter. I sterk opposisjon til faren, som heiet på det katolske Celtic, var Alex Ferguson supporter av det protestantiske Rangers. Hans lederegenskaper kom til syne allerede da han som pur ung, ledet en forhandlingsrunde angående en lønnskrangel på skipsverket i Clyde der han arbeidet. Ferguson har uttalt i intervjuer at han kommer på jobb kl. 07:30 året rundt, og jobber ofte 18 timers dag, ikke bare med å være trener, men også med å se motstandere og potensielle spillerkjøp. Av interesser utenom fotball, nevnes veddeløpshester. Han eide veddeløpshesten «Rock of Gibraltar», som vant syv gruppe 1-seiere, noe som er rekord. Hesten eide han sammen med Sue Magnier, kona til den tidligere United-storaksjonæren John Magnier. En langvarig konflikt om hestens avlsrettigheter førte til uvennskap mellom Ferguson og Magniers Coolmore Stud. Opplevelsen ødela imidlertid ikke Fergusons interesse for veddeløpshester, og senere eide han blant annet av hesten «Gatwick», som vant tre store nasjonale løp. Har også hatt interesse i andre hester som var trent av Ed Dunlop. I 2005 kjøpte han hesten «Against The Grain» sammen med Mark Johnston. Andre interesser er golf, pianospilling og snooker. Han har også drevet lett valgkampanje for Tony Blairs Labour. Ferguson fungerer også som UNICEF-ambassadør, der han blant annet har fått United til å samle inn én million britiske pund over to år. Han har også frontet flere kampanjer mot rasisme. Sir Alex Ferguson er gift og har tre sønner, blant annet den tidligere fotballspilleren, nå manager, Darren. Ferguson og kona har ni barnebarn. Spillerkarriere. I 1958 kom Ferguson til den skotske klubben Queen's Park som amatør, mens han var lærling som verktøysmed. Han var bare 16 år da han debuterte, som angriper. Han beskriver sin første kamp som et «mareritt», men scoret Queen's Parks mål i 1–2-tapet for Stranraer. Den mest kjente kampen han spilte i for denne klubben, var da de tapte 1–7 for Queen of the South, da Ivor Broadis scoret fire mål, mens Ferguson scoret sin klubbs eneste mål. Selv om han scoret 15 mål på 31 kamper, fikk han aldri fast plass på laget. Derfor gikk han til St. Johnstone som halvprofesjonell i 1960. Selv om han fortsatte å score regelmessig, slet han med å få fast plass også her, og ba derfor om å komme på transferlisten. Selv om han ikke møte noen godvilje i klubben, og fordi manageren ikke lyktes å kjøpe en toppspiss, fikk han sjansen i en kamp mot Rangers. Der scoret han hat-trick i en overraskende seier. I 1964 sluttet han som verktøysmed og ble solgt til Dunfermline. Den følgende sesongen (1964–65) var klubben en sterk utfordrer til å vinne den skotske ligaen, og kom til FA-cupfinalen. Ferguson ble droppet til finalekampen etter en dårlig ligakamp mot St. Johnstone. Dunfermline tapte finalen 2–3 for Celtic, og misset på ligamesterskapet med ett poeng. Han scoret hele 45 mål på totalt 51 liga- og cupkamper denne sesongen, og ble delt toppscorer i ligaen. Både Ferguson og Joe McBride (Celtic) scoret 31 ligamål. I 1967 ble Ferguson kjøpt til Rangers for 65 000 pund, noe som var overgangsrekord mellom to skotske klubber. Selv om Ferguson hadde en rimelig bra spillerkarriere, er han mest kjent som syndebukk i den skotske FA-cupfinalen i 1969, da Rangers tapte 0–4 for naborival Celtic. Han ble holdt ansvarlig for det ene baklengsmålet, da han glapp en markering ved en corner (selv om han spilte i angrep). Han ble derfor tvunget til å spille for klubbens juniorlag istedet for A-laget. I følge hans egen bror ble Alex Ferguson så sint for dette, at han kastet tapermedaljen. Det ble fra flere hold påstått at han ble oversett fordi han var gift en katolikk, men Ferguson hevder i sin selvbiografi at Rangers visste dette da de kjøpte ham, og at han ble utelatt på grunnlag av prestasjoner. I oktober 1969 ville Nottingham Forest kjøpe Ferguson, men på den tiden ville ikke kona flytte til England. I stedet gikk ferden til Falkirk for 20 000 pund. Han ble oppgradert til spillende trener der, men da John Prentice ble manager, fjernet han Fergusons treneransvar. Derfor ba han om en overgang til Ayr (1973, og var fra da av semiproff igjen, mens han drev en pub i Glasgow. Her avsluttet han sin spillerkarriere. East Stirlingshire. Allerede som 23-åring hadde Ferguson tatt B-trenerkurs, og like etterpå fullførte han trenerutdannelsen via det skotske fotballforbundet.Han skulle være godt forberedt på trenergjerningen da spillerkarrieren skulle ta slutt. I 1974 fikk han sin første jobb som manager, for East Stirling, da han bare var 32 år gammel. Han tjente 40 pund i uken, og klubben hadde ingen keepere på dette tidspunktet. Han fikk øyeblikkelig rykte på seg som tilhenger av disiplin. I et intervju med UEFA.com sier han at disiplin på trening og generelle situasjoner er viktig for å ha kontroll på spillerne. Det er viktig for at spillerne ikke skal få overtaket og dermed miste respekten for treneren. East Stirling-spilleren Bobby McCulley har senere uttalt at «aldri hadde jeg vært redd for noen før jeg møtte Ferguson, men han var en jævel fra første øyeblikk». Spillerne beundret imidlertid hans taktiske kløkt, og lagets resultater ble kraftig forbedret. St. Mirren. Han ble invitert til St. Mirren tre måneder senere (i oktober), men han følte lojalitet ovenfor East Stirlingshire. Etter en prat med managerlegenden Jock Stein ble han overbevist om å ta oppdraget. Ferguson var manager for St. Mirren fra 1974 til 1978, og tok klubben fra nedre halvdel av den skotske 2. divisjon (med ca. 1000 tilskuere i snitt), til å vinne 1. divisjon i 1977, og dermed opprykk til Premier Division. Han oppdaget talenter som Bill Stark, Tony Fitzpatrick, Lex Richardson, Frank McGarvey, Bobby Reid og Peter Weir, samtidig som klubben spilte glimrende angrepsfotball. Gjennomsnittsalderen på laget som vant 1. divisjon var bare 19 år, og kapteinen Herald Fitzpatrick var bare 20 år. St. Mirren er den eneste klubben som noensinne har sparket Ferguson, og han gikk til sak mot dem, men tapte. I følge Billy Adams' artikkel i Sunday Herald 30. mai 1999 ble Ferguson sparket på grunn av forskjellige kontraktsbrudd, inkludert uautoriserte utbetalinger til spillerne. Han ble beskyldt for truende oppførsel mot sin sekretær fordi han ikke fikk gjennomslag for at spillerne skulle få visse goder skattefritt. Han snakket ikke med henne på seks uker, og eneste kommunikasjonen var gjennom en 17 år gammel assistent. En arbeidsrettsdomstol konkluderte med at han hadde vært «spesielt smålig» og «umoden». Den 31. mai 2008 publiserte avisen "The Guardian" et intervju med Willie Todd, den tidligere St. Mirren-styreformannen (på denne tiden var han blitt 87 år), som hadde sparket Ferguson 30 år tidligere. Han forklarte at den virkelige grunnen for bruddet var at Ferguson hadde avtalt en overgang til Aberdeen. Ferguson fortalte til journalisten Jim Rodger fra "Daily Mirror" at han hadde spurt minst en spiller i troppen om å bli med ham videre til Aberdeen. Han hadde også fortalt personalet i St. Mirren at han skulle forlate klubben. Todd uttrykte sinne over det som hadde skjedd, men beskyldte Aberdeen for å ikke gå i forhandlinger med St. Mirren om en kompensasjon. Aberdeen og det skotske landslaget. I juni 1978 fikk Ferguson jobb som arvtager etter Billy McNeill i Aberdeen. McNeill hadde bare vært manager i ett år da han ble tilbudt tilsvarende jobb i Celtic. Selv om Aberdeen var en av landets største klubber, hadde de ikke vunnet ligaen siden 1955. Laget hadde imidlertid spilt glimrende og ikke tapt en ligakamp siden desember, og endte dermed på andreplass sesongen før. Ferguson hadde nå vært manager i fire år, men var fremdeles på alder med noen av spillerne. Han hadde problemer med å vinne respekt fra noen av de eldre spillerne, som Joe Harper. Hans første sesong gikk ikke spesielt bra, selv om klubben kom til semifinalen i FA-cupen og finalen i ligacupen. I ligaen endte Aberdeen på fjerdeplass. I desember 1979 tapte laget ligacupfinalen igjen, denne gangen mot Dundee United etter omkamp. Ferguson tok skylden for tapet og sa han burde gjort endringer på laget til omkampen. Aberdeen hadde startet sesongen dårlig, men formen steg dramatisk etter nyttår og de vant den skotske ligaen denne sesongen, blant annet etter en 5–0-seier i siste serierunde. Dette var første gangen på 15 år at ikke Celtic eller Rangers vant den skotske serien. Ferguson følte nå at han hadde vunnet respekten til spillerne, og uttalte senere at «dette var seieren som spleiset oss sammen. Jeg hadde endelig fått spillerne til å tro på meg». Han kjørte fremdeles en linje med hard disiplin, og spillerne ga ham tilnavnet «Rasende Fergie» (engelsk: "furious Fergie"). Han ga blant annet bot til spilleren John Hewitt for å kjøre forbi ham på motorveien, og sparket en tekanne på spillerne i pausen av en kamp som gikk dårlig. Han uttalte at han var misfornøyd med stemningen på tribunen i Aberdeen, og han beskyldte media for å holde med Glasgow-klubbene. Dette gjorde han for å motivere spillerne sine, med en «oss mot hele verden»-taktikk. Laget fortsatte suksessen og vant FA-cupen i 1982, med seier 4–1 over Rangers. Ferguson ble tilbudt jobben som manager for Wolverhampton Wanderers, men takket nei fordi han følte Wolves var i trøbbel og fordi hans ambisjoner med Aberdeen ikke var oppfylt. Ferguson ledet Aberdeen til enda større suksess i 1982–83. Denne sesongen var laget kvalifisert for Cupvinnercupen. De slo blant annet Bayern München som hadde slått ut Tottenham Hotspur med 4–1 runden før. I følge Willie Miller ga dette spillerne troen på at de kunne vinne turneringen, noe de gjorde, med 2–1-seier over Real Madrid i Göteborg 11. mai 1983. Aberdeen ble dermed den tredje skotske klubben til å vinne et Europacuptrofé, og Ferguson følte han hadde «gjort noe nyttig med livet sitt». Klubben hadde også spilt bra i ligaen, og ble FA-cupmester igjen, denne gangen etter 1–0-seier over Rangers. Etter cupfinalen uttalte imidlertid Ferguson at han ikke var fornøyd med lagets prestasjoner i kampen og kalte det en «pinlig affære» i et TV-intervju etterpå, en uttalelse han senere trakk tilbake. I 1984 vant Aberdeen «The Double» i Skottland, etter å ha slått Celtic i finalen. Dette året ble Alex Ferguson utnevnt til offiser av "Order of the British Empire"., og ble tilbudt managerrollen i Rangers, Arsenal og Tottenham i løpet av sesongen. I 1985 ble det ligagull igjen, men 1986 ble et skuffende år. Riktignok vant Aberdeen ligacupen, i ligaen ble det bare fjerdeplass. I januar 1986 ble Ferguson valgt inn i styret i klubben, men hadde fortalt styreformann Dick Donald at han kom til å finne en ny klubb til sommeren. I Aberdeen brøt Ferguson storklubbene Rangers og Celtics dominans i skotsk fotball, med tre ligagull og fire seiere i FA-cupen. I 1985 ble Ferguson midlertidig manager for, da Jock Stein døde på slutten av en fotballkamp 10. september. Første kamp var VM-kvalifiseringskampen borte mot s. Skottland kom seg til VM i Mexico, etter å ha vunnet kvalifiseringskampen mot men røk ut i gruppespillet. Tilsammen ledet han Skottland i ti kamper. På grunn av forpliktelsene med landslaget hadde Ferguson ansatt Archie Knox som assisterende manager i Aberdeen. Den første tiden i Manchester United. Under sin tid i Aberdeen, takket Ferguson nei til managerjobb i Wolves, Rangers, Barcelona, Arsenal og Tottenham Hotspur (som han seriøst vurderte). Da muligheten til å lede Manchester United kom, tok det ikke lang tid før Ferguson ble enig med styreformannen i United, Martin Edwards. Ferguson overtok etter Ron Atkinson som manager for Manchester United. Men som Ferguson selv sier i boken «6 years at United», kan ingen manager i hele verden være forberedt på en slik utfordring. Det tok ham 3–4 år å skjønne politikken, kravene, presset og forventningene i og rundt klubben. Han overtok managerjobben 6. november 1986, men i følge Ron Atkinsons selvbiografi «Big Ron», hadde spillet for å få Ferguson som manager pågått i kulissene helt siden sommeren samme året. Hovedpersonen selv har aldri kommentert dette offentlig. Faktum er uansett at styreformann Martin Edwards sparket Atkinson tidlig på morgenen, og to timer senere var han på vei til Aberdeen med privatfly for å hente Ferguson til signering og pressekonferanse. Fergusons første kamp var borte mot Oxford United to dager etterpå. Laget tapte 0–2 med følgende lagoppstilling: Turner, Mike Duxbury, Arthur Albiston, Kevin Moran, Paul McGrath, Graeme Hogg, Clayton Blackmore, Remi Moses, Frank Stapleton, Peter Davenport og Peter Barnes. Reserve var danske Jesper Olsen. Dette laget hadde bare fire dager tidligere røket ut av ligacupen med 1–4 mot Southampton. Manchester United hadde ikke vunnet ligaen siden 1966/67-sesongen, og nå lå de nest sist på ligatabellen. Laget var preget av høy gjennomsnittsalder, formsvikt og mye skader. Holdninger var heller ikke de beste, med bl.a. drikkeproblemer hos sentrale spillere. Oppgaven var enorm, selv om United ble sett på som den mest velstående og populære klubben i hele England. Den første sesongen valgte Ferguson å stille med laget han overtok etter Atkinson, for å gi dem en sjanse og for å se hvilke kvaliteter han trengte å hente inn. Laget klatret opp til en 11. plass denne sesongen. Laget spilte underholdende fotball, men hadde problemer med fysikken. Ferguson så lyspunkter i spillerstallen, men regnet seg frem til at han trengte 9 nye spillere for å kunne vinne ligagullet. Styremedlemmene i klubben ble mildest talt overrasket i følge Ferguson selv. Styremedlemmene hadde håpet at spillerstallen var god nok, og at en ny manager med nytt pågangsmot og nye ideer skulle være nok. Ferguson mente imidlertid at for mange spillere var på feil side av 28 år eller deromkring. De var for gamle for de utfordringene Ferguson hadde sett for seg. Individuelt hadde de mye fotball i seg, men kollektivt hadde de mistet gnisten som ville være avgjørende for å vinne titler. I sin andre sesong (1987/88) gjorde Ferguson noen store spillerkjøp, blant annet Brian McClair, Viv Anderson, Steve Bruce og keeperen Jim Leighton. Disse spillerne forbedret laget kraftig, og sesongen endte med 2. plass, ni poeng bak Liverpool. Angriperen McClair ble en stor suksess med sine 24 ligamål, som første United-spiller med over 20 ligamål siden George Best. Fikk nesten sparken - reddet av FA-cupen. Før sesongen 1988/89 var det bygget opp enorme forventninger til United. Spesielt på grunn av lagets andreplass, og tilbakekjøp av stjernen Mark Hughes. Likevel endte sesongen i ren skuffelse, med 11. plass i ligaen og tap i kvartfinalen i FA-cupen mot Nottingham Forest. Supporterne var klar over at Ferguson trengte tid for å bygge opp et stabilt lag, men nå var kritikken begynt å hagle. Det skulle ikke bli bedre utover sesongen 1989/90. Sommeren 1989 investerte klubben i noen av Englands mest lovende fotballspillere: Paul Ince fra West Ham, Neil Webb fra Nottingham Forest og Gary Pallister fra Middlesbrough FC. Sistnevnte for klubbrekord på £2,3 millioner. Sesongen åpnet med en meget sterk 4–1 seier hjemme mot regjerende ligamester Arsenal. Etter noen kamper var det likevel klart at United skulle slite også denne sesongen. Stjernene var ikke samspilte, og klubben slet på nedre halvdel av ligatabellen. Ferguson beskriver fremdeles 1–5 tapet mot Manchester City 23. september 1989 som det verste øyeblikket i hans managerkarriere på Old Trafford. På hans treårsdag som manager hengte fansen opp en banner på Old Trafford med følgende tekst: «Three years of excuses; Ta-ra Fergie». Dette er i følge hans bok «Just champions», hans laveste punkt i karrieren. Følelsen var forferdelig, og laget slet skikkelig. I januar begynte FA-cupen, en turnering der klubben hadde gode tradisjoner, blant annet med seier sist i 1985. I tredje runde møtte laget Nottingham Forest. Det endte målløst i første kamp, og de fleste forventet tap i returkampen og at Ferguson skulle få sparken etterpå. United klarte, mot spillets gang, å vinne denne bortekampen 0–1, og kjempet seg videre etter mål av Mark Robins. I mai endte klubben på 13. plass i ligaen, men nådde FA-cup-finalen mot Crystal Palace. På et solfylt Wembley Stadium så 80 000 tilskuere at kampen endte 3–3, blant annet etter to mål av Hughes. Omkampen gikk 17. mai, også denne på Wembley, og United vant 1–0 etter mål av Lee A. Martin. Dermed fikk supporterne sitt første trofé på 5 år og kritikken stilnet. I ettertid blir FA-cupseieren ofte regnet som redningen for Fergusons jobb. Smak av suksess. I 1990/91 nådde United Ligacupfinalen, men tapte for Sheffield Wednesday, som ble ledet av «Big» Ron Atkinson. I ligaen gikk det bedre denne sesongen, og klubben endte på 6. plass. Kritikerne mente fremdeles at Ferguson ikke kunne klare å lede laget til seier i ligaen. Den 19 år gamle venstrevingen Lee Sharpe slo igjennom denne sesongen, blant annet med et hat-trick borte mot Arsenal i Ligacupen. Dette året fikk engelske lag for første gang på fem år delta i Europacupen igjen. United vant sammenlagt mot Wrexham, Pecsi Muncas, Montpellier og Legia Warszawa i Cupvinnercupen. I finalen ventet FC Barcelona med blant annet Ronald Koeman på laget. Denne maikvelden i Rotterdam var Mark Hughes i storform og scoret 2 mål før Koeman reduserte. De siste minuttene var enveiskjøring mot Uniteds mål, men laget holdt unna og vant en historisk seier. Etter kampen uttalte Ferguson at laget var godt nok til å vinne ligagull påfølgende sesong. I tillegg til stjerneskuddet Sharpe, hadde laget kjøpt inn den store danske keeperen Peter Schmeichel, ukraineren Andrej Kanchelskis og England-back Paul Parker. I tillegg gikk det rykter om det største talentet siden George Best. Guttens navn var Ryan Giggs, og han hadde debutert mot Everton FC og ble matchvinner mot Manchester City i mai 1991. Giggs skulle vise seg å bli viktig for Ferguson, og sammen har de vunnet blant annet ti ligagull (opppdatert 2008). Selv snakket Ferguson om det fantastiske juniorlaget han hadde bygget opp. Han mente selv, uten å overdrive, at 6&ndash,;8 av disse spillerne kunne nå A-laget innen et par år. Så mange spillere fra ett juniorlag hadde aldri noensinne klart dette store steget. Sesongen 1991/92 var knapt i gang før United og Leeds United tok kommandoen. Ingen andre kunne blande seg inn i kampen om ligatittelen. I løpet av noen våruker kastet United bort ligaseieren, som så mange ganger før, og dermed ble Leeds ligamester. Det endte med en ligacupfinale, mot Nottingham Forest, der McClair ordnet kampens eneste mål. Dermed ble det en pokal også denne sesongen. Ferguson selv var irritert fordi han ikke hadde klart å få igjennom kjøpet av Luton Towns Mick Hartford, og mente at dette hadde kostet klubben ligaseieren. Han mente også at klubben trengte «en ekstra dimensjon» for å vinne ligaen neste sesong. Darren Ferguson, sønn av Alex Ferguson, som spilte for klubben fra 1990-94. Foran 1992/93 sesongen hadde Ferguson kjøpt inn angriperen Dion Dublin fra Cambridge United. I tillegg skulle hans egen sønn, Darren Ferguson, få tillit fra start i mange kamper. Fra og med denne sesongen het det forøvrig ikke lenger 1. divisjon, men FA Premier League. Dublin brakk et ben allerede etter tre kamper. Jakten på ny angriper var i gang, og det gikk rykter om kjøp av David Hirst, og Tore André Dahlum fra Norge var på prøvespilling. En berømt telefonsamtale med Howard Wilkinson, manager i Leeds United, ordnet det som senere har blitt omtalt som tidenes beste kjøp av United. Wilkinson hadde ringt Ferguson for å kjøpe venstrebacken Denis Irwin, men Ferguson sa umiddelbart i fra om at dette ikke var aktuelt. De snakket litt om løst og fast, før Wilkinson plutselig sier: «Du er ikke interessert i Eric Cantona?» «Jo,» var Fergusons korte svar. Eric Cantona ble kjøpt for £1,5 millioner. Begge klubbers supportere var vantro og sjokkerte. Man visste ikke helt hva man skulle tro, fordi Cantona var kjent som en notorisk bråkebøtte i sine tidligere klubber. Også i Leeds var han havnet i unåde. Dette kjøpet snudde imidlertid Uniteds lykke. Med Cantonas briljante overblikk, pasninger, innflytelse, innsats og mål vokste lagets selvtillit. På våren var United utilnærmelige, og hentet hjem sin første ligaseier på 26 år. Cantona regnes fremdeles som en av de beste spillerne United noensinne har hatt. Sommeren 1993 kjøpte Ferguson den 22-årige midtbanespilleren Roy Keane fra Nottingham Forest. Han skulle bli den langsiktige erstatteren for Bryan Robson, som på denne tiden var blitt både gammel og skadeforfulgt. Sesongen 1993/94 endte med «The Double», altså både ligamesterskap og FA-cup-seier. Finalen i FA-cupen endte med 4–0 over Chelsea FC på Wembley. Det har blitt spekulert i om dette var tidenes beste United årgang, med spillere som Schemeichel, Parker, Irwin, Bruce, Pallister, Keane, Robson, Ince, Sharpe, Giggs, Kanchelskis, Hughes, McClair og Cantona. Dette var den hittil beste sesongen til United. Bare i Europa manglet nå suksessen. Episoden med Cantona. Det var helt til 25. januar 1995. United spilte borte mot Crystal Palace, og Cantona ble utvist for andre gang på noen dager. En tilskuer ved navn Matthew Simmons løp ned til banen fra 13. rad og skjelte ut Cantona på det groveste. Spilleren svarte med et «kungfu-spark». Cantona krysset en linje ingen hadde gjort før. Det oppsto full slåsskamp mellom spiller og tilskuer. Verken media, FA eller klubben ville la dette gå upåaktet hen. Dette ble den store saken i media de neste ukene, med blant annet spekulasjoner om at spilleren hadde fått sparken, at han hadde lagt opp eller at han skulle til Inter Milan. Ferguson valgte å ta vare på sin viktigste spiller, og prøvde å beskytte ham mot pressen. Klubben gikk ut med en offentlig unnskyldning og en tre måneders utestengelse av spilleren. FA valgte å utestenge ham i hele åtte måneder, noe Ferguson karakteriserte som altfor strengt. I tillegg fikk Cantona samfunnstjeneste og £20 000 i bot. Andre følger var at han mistet kapteinsvervet for, og spilte aldri mer en kamp for landslaget. For å illustrere hvordan Ferguson tar vare på sine spillere, enten de er superstjerner eller læregutter, nevnes denne historien som et viktig bidrag til biografien av den berømte manageren. Cantona hadde reist hjem til Frankrike og nektet å snakke med noen. Ferguson reiste til Frankrike og overtalte Cantona om å komme tilbake. Det ville ikke være bra, verken menneskelig eller sportslig, å legge opp på et slikt tidspunkt. Ferguson argumenterte bra, men måtte virkelig jobbe for å få Cantona tilbake i varmen. I senere tid har også Ferguson overtalt Ronaldo til å bli værende i klubben, etter han medvirket til å få Rooney utvist i VM 2006 i Tyskland, samt 2 år senere da han ønsket å gå til Real Madrid. Siden Uniteds viktigste spiller var utestengt de fire siste månedene av sesongen, gikk dette utover spillet og selvtilliten til resten av laget. United var likevel så nær et nytt ligamesterskap at, hadde nyinnkjøpte Andy Cole satt ballen i mål istedet for i stolpen på overtid mot West Ham i siste kamp, hadde sesongen sett helt annerledes ut. Bare noen dager senere møtte United Everton i FA-cup-finalen på Wembley. Det endte med nederlag, 0–1. Laget var med andre ord tre scoringer fra å ta «the Double»! Savnet etter Cantona var merkbart. Denne våren kom også Alex Fergusons største seier som United-sjef, med 9–0 hjemme mot Ipswich Town, etter blant annet fem mål av Cole. Store utskiftninger. Sommeren 1995 skjedde det radikale forandringer på Old Trafford. Ferguson hadde sett den fantastiske utviklingen til 1992-årgangen av juniorlaget. De fleste av dem hadde fått prøve seg litt på A-laget allerede. Flere var i ferd med å spille seg inn. Flere av talentene var så store at andre spillere simpelthen ikke kunne stå i veien for deres utvikling. Det endte med salg av fansens tre store helter; Mark Hughes til Chelsea, Paul Ince til Inter og Andrej Kanchelskis til Everton. Ikke mange skjønte hva Ferguson hadde i tankene, og kritikken haglet igjen. Etter et ligacuptap mot Aston Villa i sesongstarten sa den gamle Liverpool-kjempen Alan Hansen at «Man vinner ingenting med guttunger». Han ante ikke hvor feil han skulle ta. Sesongen startet nølende, og supporterne gledet seg til lagets kreative maskin, Eric Cantona, skulle gjøre comeback mot Liverpool i oktober. Da han endelig kom tilbake, scoret han på straffe. Hele sesongen kjempet United mot Newcastle United, men rundt nyttår lå rivalene over ti poeng foran. Stadige ordkriger i avisene mellom Ferguson og Newcastles manager, Kevin Keegan, gjorde duellen mer levende. Utover våren spiste United innpå forspranget, spesielt takket være Cantona. Når supporterne mimrer tilbake til den våren, snakkes det om at United vant alle kampene 1–0, og at Cantona var målscorer hver eneste gang. Det er ikke så langt fra sannheten. Cantonas innflytelse var enorm, og til slutt sto United igjen som vinner. I FA-cupen spilte de finale mot Liverpool. Eric Cantona scoret igjen kampens eneste mål. Fansen hoverte kraftig mot Alan Hansens utsagn tidligere i sesongen. Dette ble Uniteds andre «The double» på tre sesonger. Ferguson var nå blitt godtatt på Old Trafford. Han hadde ført klubben igjennom et generasjonsskifte, noe som oftest er synonymt med sportslige problemer. Ferguson visste nøyaktig hva han gjorde da han solgte stjernespillerne og satset på ungdommene David Beckham, Nicky Butt, Gary Neville, Phil Neville og Paul Scholes. Sommeren 1996 var det fotball-EM i England, og Ferguson ble så imponert over den tsjekkiske stjernen Karel Poborsky, at han havnet i Manchester. I tillegg gikk han til innkjøp av Ronny Johnsen, Jordi Cruyff, Raimond van der Gouw og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte hadde Ferguson faktisk aldri selv sett i aksjon, men han stolte på speidernettet sitt. Forøvrig la Steve Bruce opp denne sommeren. Nok en gang endte det med ligaseier. Det store sjokket var at Cantona valgte å legge opp etter sesongen. Laget mistet sin kreative kraft, og manageren kjøpte derfor inn den rutinerte landslagsspilleren for, Teddy Sheringham. Henning Berg ble også kjøpt som tidenes dyreste forsvarspiller i verden. Men nå hadde Ferguson endelig fått en verdig konkurrent i Arsenals manager Arsène Wenger, som var i ferd med å bygge opp et storlag nede i London. Arsenal vant "The double" denne sesongen. The treble. Nå måtte United ta opp kampen mot Arsenal, og kjøpte blant annet inn Aston Villa-spilleren Dwight Yorke, som opprinnelig kom fra Trinidad & Tobago. Plutselig satt Ferguson med 4 kvalitetsangripere som alle hadde funnet sin favorittpartner: Yorke/Cole og Sheringham/Solskjær. Dette skulle vise seg å fungere utmerket. I tillegg ble PSV Eindhovens forsvarskjempe Jaap Stam innkjøpt. Høstsesongen var turbulent, slik den ofte har vært under Fergusons tid i United, men etter hvert løsnet det. I Europacupen hadde laget spilt seg videre fra gruppespillet, og i cuprundene var det duket for italienere. Først ble Inter Milan overvunnet, før det daværende beste europeiske fotballaget, Juventus fra Torino, sto på andre banehalvdelen. Det endte dårlig, og med kun 1–1 på hjemmebane, måtte United helst vinne i Italia. United hadde aldri tidligere vunnet i Italia, men denne kvelden ble Juventus slått 3–2, anført av en strålende opplagt kaptein Roy Keane. Juventus tok ledelsen 2–0, men United kom tilbake og snudde kampen. Han og Scholes ble suspendert til selve finalen. I løpet av noen få dager i mai 1999 vant United ligamesterskapet, (etter 2–1 seier over Tottenham Hotspur på Old Trafford), FA-cupen (seier over Newcastle United) og UEFA Champions League. Europacupfinalen sies å være den mest dramatiske gjennom alle tider. Motstander Bayern München ledet hele kampen. Helt til United presset oppover på overtid. Desperat prøvde laget å få en utligning, og Ferguson sendte keeper Peter Schmeichel oppover ved en cornersituasjon. Dette forvirret motstanderne, og Sheringham scoret, dermed var det 1–1. Bayern München-spillerne var helt ferdige, og så ut til å ta utligningen tungt. Innbytter Solskjær skaffet et hjørnespark. Dette var det siste som skulle skje i kampen. Corneren ble slått, og traff Sheringham på hodet. Det ble en miss som var på vei utenfor, Solskjær fikk en fot på ballen og sendte den i nettaket. United vant kampen i det tredje tilleggsminuttet, og hadde dermed vunnet «The Treble» som første engelske lag. 12. juni 1999 ble Alex Ferguson utnevnt til "Knight Bachelor" og dermed slått til ridder av Dronning Elisabeth II. Han uttalte da følgende: «I am delighted and honoured. I see this as an honour not just for me but for the people who have supported me through my life and made me what I am.» Tiden etter The treble. Ferguson vant ligaen med United også i 00 og 01. Dermed hadde laget vunnet ligaen tre år på rad, som eneste lag i historien utenom Huddersfield Town, Arsenal og Liverpool. Mange sa at laget hadde vunnet uten å egentlig spille så bra, det var bare mangel på gode nok konkurrenter som gjorde at klubben vant. I Europacupen feilet United gang på gang. Ferguson meldte på en pressekonferanse at han skulle gi seg som manager etter 2001/02-sesongen, og da aller helst etter seier i Champions League finalen i sin hjemby Glasgow. Oppladningen til siste sesong (02) ble gjort med de største kjøpene i klubbens historie. Ruud van Nistelrooy kom fra PSV Eindhoven for £19 millioner, mens Juan Sebastián Verón kom fra Lazio for £28 millioner. Høsten var preget av boklanseringen til Jaap Stam, som røpet metodene sir Alex Ferguson hadde benyttet under kjøpet av ham selv fra PSV Eindhoven i Nederland. Ferguson har aldri noensinne bekreftet at det var derfor Stam ble solgt, men det slo ned som lyn fra klar himmel at han plutselig var solgt til Lazio i Italia. Ferguson har i ettertid uttalt at han angret på salget, men at Stam hadde mistet noe hurtighet etter akillesoperasjonen tidligere på året. I tillegg hadde han spilt elendig i sesonginnledningen, og da Lazio la 175 millioner kroner på bordet for en 30-åring, var saken klar. Alt dette skjedde i løpet av noen uker. Den franske verdens- og europamesteren Laurent Blanc ble hentet inn som erstatter. De første månedene i sesongen var et mareritt defensivt, med mange spillerfeil og fordi enkelte nøkkelspillere var i dårlig form. Kritikken gikk hardt ut over Laurent Blanc. U-sving av Ferguson. I februar 2002 gjorde Ferguson en dramatisk u-sving da han bestemte seg for å ikke legge managerkarrieren på hylla likevel. Til slutt var det hans kone, Cathy, som overtalte ham til å fortsette. «Det ville være bortkastet å slutte allerede nå, fordi min helse fremdeles er god og vinnerviljen er like stor som alltid. Det var bare ikke fornuftig å slutte.» Peter Kenyon og resten av styret kunne puste lettet ut, siden det ikke virket som de beste managerne rundt om i verden ønsket jobben. Ferguson skrev nå under en treårskontrakt med klubben. Denne kontrakten er etter hvert gjort om til en løpende ettårskontrakt. Det har blitt uttalt ved flere anledninger fra både nåværende og tidligere styreformenn Gill og Martin Edwards, at Ferguson kan beholde jobben på livstid. Sesongen endte som en stor skuffelse for klubben, da United tapte på bortemålsregelen i europacupens semifinale mot Bayer Leverkusen. Selv om United ledet ligaen i tre måneder etter januar, endte det med 3. plass. Igjen var det Fergusons argeste konkurrent Arsène Wenger som vant ligaen, med en ny «The Double», slik som i 1998. Feilene skulle korrigeres i 03, blant annet med innkjøp av Rio Ferdinand for rekordsummen £29 millioner. Carlos Queiroz, den tidligere sjefen for Sporting Lisboa og, ble ansatt som assisterende manager. Starten på sesongen var virkelig dårlig, med åtte poeng av 18 mulige. Dette var den verste starten siden 90-sesongen, da laget holdt på å rykke ned. Klubben tapte blant annet 1–3 for Manchester City i november. Hentet inn Arsenal og vant ligaen igjen. Denne sesongen hadde Ferguson latt syv spillere opereres for skader. Dette skulle vise seg å være et smart trekk. I løpet av jula så det ut til at lykken skulle snu, da både Liverpool og Arsenal ble beseiret. Ferguson prøvde å fortelle spillerne at de var gode nok til å vinne ligaen, men det så ut som Arsenal skulle stikke av med seieren. Den dagen United tapte ligacupfinalen mot Liverpool, ledet Arsenal ligaen med åtte poeng. Men United var virkelig i form. Fra 2. juledag og helt frem til 3. mai, spilte United 17 kamper på rad uten å tape. Arsenal kollapset og United kom seg opp på førsteplass like før ligaavslutningen. Ruud van Nistelrooy hadde da scoret hele 43 ganger, inkludert 12 mål på syv viktige kamper i innspurten. Selv ikke episoden der Ferguson sparket en fotballstøvel i ansiktet på David Beckham, med alt avisskriveri som fulgte, og etter hvert ledet til Beckhams overgang til Real Madrid påfølgende sommer, så ut til å distrahere United fra ligainnspurten. Dette har blitt omtalt som Uniteds mest imponerende ligaseier gjennom tidene. Det var samtidig Fergusons 8. ligamesterskap på 17 år i klubben. Året etter startet klubben bra, men det gikk verre da forsvarsbautaen Rio Ferdinand ble utestengt i åtte måneder for å ha unnlatt å møte til en dopingtest. Mange skylder på Ferdinand for at United ikke vant ligaen denne sesongen. Likevel vant klubben FA-cupfinalen, etter seieren mot Millwall FC, der van Nistelroy (2) og Ronaldo sto for målene på Millennium Stadium i Cardiff. I desember måtte Ferguson ha behandling for en uregelmessighet i hjerterytmen, og var borte to dager fra jobb. Ferguson selv dysset ned viktigheten av dette, og mente at hver gang en kjent person oppsøkte lege, havnet dette i media. Managerene Graeme Souness Gerrard Houllier hadde begge hatt hjerteproblemer tidligere, og sendte nå sine hilsner til Ferguson gjennom media, de mente at stressnivået ved å være manager hadde mye av skylden. I 05 hadde laget store problemer med å score mål, mye takket være Ruud van Nistlerooys skade. Sesongen hadde likevel sine lyspunkter, spesielt da nykomlingen Wayne Rooney gjorde sin berømte debut for klubben, ved å score et hat-trick. Unggutten endte med å score 20 mål, og ble «årets unge spiller». Intern uro og motgang snudde i løpet av noen vårmåneder. Påfølgende år var preget av urolighetene rundt overtakelsen av aksjene i klubben. Ferguson hadde vist sympati med supporterne da amerikaneren Malcolm Glazer kjøpte 99 prosent av aksjene, og tok klubben ut av børsen. Dette var uttalelser Ferguson ble umåtelig populær for. Etterhvert begynte likevel Ferguson å forsvare Glazer og hans intensjoner med oppkjøpet. Sommerkjøpene var Park Ji-sung og Edwin van der Sar. I ligaen gikk det dårlig og klubben røk ut av Europacupen i gruppespillet. Det toppet seg da United tapte 1–2 hjemme mot Blackburn Rovers høsten 2005 (etter to mål av Morten Gamst Pedersen, da tilskuerne for første gang på 15 år uttrykte sin misnøye med Ferguson. Det ble protestert mot lagets defensive spillestil, og et samlet publikum sang følgende strofe: «4-4-2, attack, attack, attack». Selv Ferguson var opprørt etter tilskuermisnøyen. Kaptein og «motor» i laget, Roy Keane, gikk for første gang ut og kritiserte klubbens egne spillere for manglende innsats og evne. Høsten var preget av mye intern uro, og det ble ikke bedre da Roy Keane fullstendig overraskende valgte å slutte i klubben etter 12 år. I tillegg hadde Ferguson før sesongen solgt spillere som Eric Djemba-Djemba, Kleberson og Nicky Butt. Forøvrig ble Alan Smith skadet da han brakk beinet mot Liverpool, etter han skulle blokkere et skudd fra John Arne Riise. Balansen på midtbanen var borte, og det manglet spillere. I overgangsvinduet i januar kjøpte Ferguson bare to forsvarsspillere (Nemanja Vidic og Patrice Evra), og dermed var kritikken over ham igjen. Men selv i denne «dårlige» sesongen klarte han å motivere spillerne til å reise seg igjen. Da situasjonen så som verst ut, klarte Ferguson å bringe fram håpet igjen. Våren 2006 vant laget hele ti ligakamper på rad, og mange mente de hadde spilt seg inn i kampen om mesterskapet igjen. I april vant United Ligacupfinalen mot Wigan Athletic med hele 4–0, etter scoringer av Rooney (2), Cristiano Ronaldo og Louis Saha. Chelseas forsprang var kuttet ned en hel del, United imponerte, men etter hvert ble jobben for stor. Slo tilbake mot Abramovitsj og Chelsea. Ferguson feiret 20 år som manager i Manchester United 6. november 2006, og ble hyllet av nåværende og tidligere spillere, i tillegg til konkurrenter som Arséne Wenger. Dagen etter ble imidlertid feiringen ødelagt av et tap for Southend United i ligacupen. 1. desember ble det kunngjort at klubben skulle ha 35-åringen Henrik Larsson på lån i 3 måneder fra og med januar 2007. Dette var en spiller Ferguson flere ganger tidligere hadde uttrykt sin begeistring for. Han hadde også prøvd å kjøpe ham fra Celtic flere ganger. 23. desember 2006 scoret Ronaldo Manchester Uniteds mål nr 2000 under ledelse av Alex Ferguson i en kamp mot Aston Villa. Larson hadde en flott effekt på laget, og scoret i sin debut i FA-cupen hjemme mot Aston Villa, i en kamp Solskjær scoret vinnermålet på overtid. Larson spilte bindeledd mellom midtbane og angrep, i en sesong Paul Scholes var mye ute på grunn av en øyeskade. United vant ligaen igjen, og brøt dermed Chelseas seiersrekke. I FA-cupen kom laget til finalen på nye Wembley Stadium og tapte for nettopp Chelsea, etter et mål av Didier Drogba i 2. ekstraomgang. I UEFA Champions League ble AS Roma nedsablet med hele 7–1 på Old Trafford, men United røk ut i semifinalen mot AC Milan, etter først å ha vunnet hjemmekampen 3–2. «Årets spiller» blant både spillerne og journalistene ble Cristiano Ronaldo. Han ble også kåret til «årets unge spiller». Andre sentrale spillere var Nemanja Vidic, Paul Scholes og Rio Ferdinand Sommeren 2007 forsterket Ferguson laget med Owen Hargreaves fra Bayern München, etter et år med forhandlinger og mediaspekulasjoner. Midtbanen ble ytterligere forsterket med Nani og den brasilianske playmakeren Anderson. Den siste sommersigneringen ble Carlos Tevez etter en kompleks transfersaga. United hadde den verste ligastarten i tiden under ledelse av Ferguson, og tapte blant annet 0–1 for byrival Manchester City. Formen tok seg imidlertid opp og United jaget Arsenal i kampen om tittelen. Etter en god seiersrekke uttalte Ferguson at dette var den beste troppen han hadde disponert i sin tid på Old Trafford. 16. februar 2008 ble Arsenal slått med 4–0 i 5. runden av FA-cupen på Old Trafford, men klubben ble slått ut i kvartfinalen mot Portsmouth FC 8. mars (0–1 hjemme). Den 11. mai ledet Ferguson Manchester United til sin 10. ligatittel da Wigan Athletic ble slått 2–0 på JJB Stadium, nøyaktig på dagen 25 år etter han ledet Aberdeen til cupvinnercup-tittelen mot Real Madrid. Den nærmeste rivalen Chelsea, hadde like mange poeng men dårligere målforskjell før siste runden, men klarte bare 1–1 hjemme mot Bolton, og endte dermed to poeng bak. Arsenal hadde begynt å tape terreng allerede fra januar, og endte bare på 3. plass. I kampen mot Wigan spilte for øvrig Ryan Giggs sin 758. kamp for klubben, noe som var tangering av rekorden til sir Bobby Charlton. Han benyttet anledningen til å score vinnermålet, og vant i likhet med Ferguson sitt 10. ligagull. 21. mai vant United sin 2. tittel i UEFA Champions League, etter at klubben slo Chelsea 6–5 på straffesparkkonkurranse på Luzjniki Stadion i Moskva. Kampen sto 1–1 etter ordinær tid og ekstraomganger, etter mål av Ronaldo og Frank Lampard. Ronaldo bommet på straffe, men ble reddet av John Terrys miss på den avgjørende straffen. Senere bommet også Nicolas Anelka og dermed var United mester. Dette var den første hel-engelske finalen noensinne. Etter å ha vunnet finalen uttalte Ferguson at han kom til å gi seg i managerjobben innen de neste 3 årene. Uniteds styreformann var raskt ute og roet ned spekulasjonene vedrørende Fergusons pensjonisttilværelse. United tar igjen Liverpool. Sommeren 2008 mistet Ferguson sin assistent Carlos Queiroz til s landslag, og ga etterhvert sin gamle elev Mike Phelan opprykk fra førstelagstrener. Ole Gunnar Solskjær fikk jobben som reservelagstrener. Hele sommeren ble det spekulert i at Dimitar Berbatov var mål for Uniteds sommerkjøp. Dette skulle vise seg å stemme, men overgangen kom ikke i orden før i siste time av før overgangsvinduet ble lukket 1. september. Etter en noe vaklende start på sesongen, kom United skikkelig i siget. I desember vant laget FIFA Club World Cup, og så fulgte elleve ligakamper på rad uten baklengsmål, og ligacupfinalen ble vunnet av et reserve- og juniorpreget lag. Etter å ha imponert i begge semifinalene mot Arsenal i Mesterligaen, var United nå klare for sin andre finale på rad i turneringen. Men først skulle ligaen vinnes. Ferguson har tidligere uttalt at et av hovedmålene han satte seg da han kom til klubben, var å ta igjen Liverpool på antall ligatroféer. Etter flere nervepirrende kamper var tittelen sikret allerede før siste kamp. Med klubbens 18. ligatittel kom endelig United opp på samme totale antall ligamesterskap som erkerivalen, og Ferguson hadde nådd et stort mål. Et annet mål var at United skulle etablere seg i europatoppen. Med klubbens fjerde og sir Alex' tredje Mesterligafinale var håpet å kunne vinne to år på rad. Men Barcelona ble for sterke, og vant 2-0 i en finale der Lionel Messi ble katalanerenes store helt. Mange tenkte nok tilbake til feiden med David Beckham da Cristiano Ronaldo åpenlyst protesterte mot Fergusons disponeringer. Den gangen endte det med at Beckham ble solgt til Real Madrid, og det ser ut som om Ronaldo også får «sparken» i United, og blir solgt til den spanske klubben. Stort temperament. Det fremgår fra flere hold at Ferguson sterkt misliker å tape, og at han i den sammenheng ofte har endt med å dra igang «hårføneren», som han har blitt så kjent for. Dette er et uttrykk man har for Fergusons varierende temperament, som ofte kan føre til «bakoversveis» for den det går ut over. Han sier selv i sin bok «6 years at United» at en kjent manager en gang fortalte ham at han måtte vente til mandagen med å analysere kampen sammen med spillerne. Men han klarer bare ikke å vente. Han må få det ut der og da. Han sier selv i et lenger intervju med SkySports at han har blitt mildere og roligere med årene, noe som også har blitt bekreftet av Ryan Giggs i intervjuer. Det verserer også historier om at tekopper flagrer i pausen av kamper som ser ut til å gå dårlig. Han forventer at spillerne skal vinne hver eneste kamp for ham, og han forventer at spillerne skal ha samme vinnerinnstilling. De får innprentet at man spiller helt til fløyta går, og det kan være grunnen til at United har scoret så mange mål på overtid de siste 15 årene. På engelsk kaller man overtid for «injury time», men for United heter det «Ferguson time», på grunn av lagets spesielle evne til å score sent i kampene. Ferguson sier i intervjuer at det er «driven» og «sulten» etter suksess som gjør at han klarer å lede laget til topplasseringer år etter år. Han omtales som perfeksjonist til fingerspissene, og som en person som liker å detaljkontrollere alt han har øverste ansvar for, selv om oppgavene er delegert til hans medarbeidere. Lønnsnivå og forhold til styreformann Martin Edwards. Lønnsmessig fikk Ferguson ny 3-årskontrakt gjeldende fra 1. juli 2002, der han fikk rundt £70 000 pr uke (£3,6 millioner i året) – en dobling i forhold til hans forrige kontrakt. Han har nå en kontrakt som automatisk blir fornyet hvert år. Ferguson har flere ganger uttalt at han skal gi seg innen de neste 3 årene, blant annet i 2005 og 2008. En annen uttalelse går på at han vil fortsette så lenge han har helse og drivkraft (motivasjon) til å lede klubben videre med samme glød. Han har også uttalt at han ikke kommer til å meddele media om sin avgang før den er et faktum, en lærdom av alt oppstyret i 2001/02. Klubben vil bli meddelt om avgangen lang tid på forhånd, slik at de får tid å finne en verdig erstatter. Fergusons forhold til klubbens styreformann Martin Edwards, en forretningsmann fra Manchester som hadde arvet klubbaksjene fra sin far Louis i 1980, ble svekket bare noen år inn i Fergusons regjeringstid. Edwards hadde gjort klubben til et allmennaksjeselskap (ASA) i 1991. Klubben ble da børsnotert i London. Ferguson skaffet klubben titler og økonomisk oppsving, og mens Edwards tok ut rekordutbytte var ikke Ferguson engang den best betalte manageren i ligaen. Ferguson brukte media til å uttrykke sin misnøye med dette, og supporterne gjorde raskt Edwards til sin fiende nr. én. Ikke lenge etter forsøkte Edwards å selge seg ut. Han prøvde på dette tre ganger, til mediemogulen Robert Maxwell, til forretningsmannen Michael Knighton og Rupert Murdochs BSkyB. Selv om Knighton ble presentert på Old Trafford som ny eier på slutten av 1980-tallet, var det BSkyB som var nærmest overtakelse, med et bud på £623 millioner i 1998. Budet ble blokkert av konkurransetilsynet. Selv da Edwards solgte seg gradvis ut ble ikke Fergusons forhold til styret noe bedre. Styreformann Peter Kenyon (som senere fikk tilsvarende jobb i Chelsea) og hans medhjelper David Gill (som nå er styreformann), klarte ikke å bli enige med Ferguson om hvilken rolle han skulle inneha etter han skulle gi seg som manager. Ferguson hadde foreslått £1 million i året for å være klubbens ambassadør, mens klubben svarte med å tilby £100 000 for en vagt definert rolle. Ferguson følte seg ikke verdsatt og var frustrert, og dermed annonserte han at han kom til å gi seg etter 2002-sesongen, og deretter kutte alle bånd med klubben. Fansen reagerte voldsomt og Uniteds styremedlemmer ble kraftig utskjelt. Mange boikottet også salget av supporterutstyr, og dermed begynte klubbens aksjeverdi å synke. Bare noen dager senere kom imidlertid redningen da Fergusons irske venner fra hestesporten, JP McManus og Michael Tabor, økte sin aksjeportefølje fra 3 til 7 prosent, før de kjøpte ytterligere 10 prosent av BskyB. Saken skled derfor sakte ut i sanden. Vennskapsforholdet mellom Ferguson og de nye irske eierne ble ødelagt over en uenighet om avlsrettigheter for hesten de eide i lag, «Rock of Gibraltar». Ferguson saksøkte sine medeiere fordi han ikke fikk rettigheter til avlsproduksjonen, som kunne skape inntekter opp mot 1 milliard kroner etter en fenomenal karriere på løpsbanen. Under Glazer blir Ferguson godt behandlet, og i følge enkelte kilder blir lønnen nå estimert å være rundt £4,5 millioner i året. Taktikk. Ferguson er en manager som ikke er redd for å følge sine instinkter og gamble. Instinktet hans har ofte rett, enten det er flaks eller rent intuitivt. Han lever i den formening om at hvis du skal oppnå noe, må du ta noen sjanser. Gjerne uventet risiko som kan svinge ting til sin egen favør. Han tok en sjanse da han kjøpte Eric Cantona og Dwight Yorke, og ofte manipulerer han troppen med å hvile nøkkelspillere. Laget som vant «The double» i 1994 løste han opp, og erstattet det, for det meste med unge, «sultne» spillere. Han fikk Alan Hansen til å spise sine ord om at «man vinner ingenting med guttunger.» Mange ganger har folk sagt at nå er Ferguson blitt gal, men han har overrasket dem gang på gang. Ferguson er en av de dyktigste taktikerne innen fotballen. Han har skapt et United-lag som er svært anvendelig til de fleste situasjoner. Hans favorittformasjon er den klassiske 4-4-2, men han har eksperimentert med andre modeller også, uten særlig suksess. United var det første engelske laget i 90-årene til å bruke lynkjappe kontringer som bevisst taktikk, noe Arsenal senere har adoptert. Hans beste lag ble bygd på et solid forsvar, vinger på flankene og gjerne med en kreativ angriper eller bindeledd. Da United ble med i Champions League måtte Ferguson lære seg å spille mot europeiske lag, men etter hvert nådde laget minimum kvartfinalen åtte år på rad med seier i 1999 som best resultat. Spillestilen i Europa er mer kynisk, og det ble en lang læreprosess. Ferguson leverer aldri ut notater til spillerne, det er derfor klubben har to ansatte til videoanalyse av motstandere. Ferguson bruker selv avanserte dataprogrammer for analyser, i motsetning til tidligere da han noterte alt for hånd. Psykologi og spillerhåndtering. Ferguson er åpenbart en av de beste motivatorene i europeisk fotball. Spillermotivasjon er en balansekunst. For mye motivering hver eneste dag kan føre til null effekt, og det konstante presset kan ødelegge spillere. Ferguson tror på å bruke det når det har best effekt. Da United lå under for Bayern München i europacupfinalen i 1999, var det eneste han sa: «Etter kampen, når pokalen skal deles ut, da kommer dere til å være to meter fra den uten å få røre den hvis dere taper. For mange av dere er dette det nærmeste dere noensinne vil komme. Ikke våg å komme tilbake i garderoben uten å ha gitt absolutt alt.» Flere spillere har uttalt at Ferguson behandler førstelagsspillerne akkurat likt som lærlingene, og støtter dem alltid gjennom vanskelige tider. Cantona-episoden i 1995 eller Beckhams røde kort i VM-1998 som gjorde ham hatet av den store opinionen i landet, er eksempler på dette. Han har aldri kritisert enkeltspillere offentlig. Selv hvis de har spilt dårlig eller gjort noe dumt, holder han det internt. Samtidig kan han være helt ubarmhjertig hvis noen overtrer hans sett av regler, noe flere spillere har fått erfare, blant annet keeperen Jim Leighton, som gjorde flere tabber FA-cupfinalen i 1990. Reserven Les Sealey sto hele neste sesong i mål, og Leighton fikk aldri mer spille for klubben. Paul Ince ble i følge Ferguson for stormannsgal og sendt avgårde til Italia. Jaap Stam ga ut sin kontroversielle selvbiografi og ble kjapt solgt til Lazio. Beckham kom på kant med Ferguson og forsvant til Real Madrid. Roy Keane kritiserte medspillerne offentlig og ble presset ut. Van Nistelrooy demonstrerte tydelig at han var misfornøyd med å sitte på reservebenken under ligacupfinalen, og ble til slutt solgt, selv om han hadde vært toppscorer i flere sesonger på rad. Hvis det er til det beste for laget, vil ikke Ferguson nøle med å svinge øksa. Både i Aberdeen og United har han motivert spillere med tanken om at «hele verden» er imot dem og hater dem, og at de må bevise ovenfor verden at laget virkelig har noe å fare med. Media har omtalt ham som en mester på «tankespill», og elsker å opprøre motstanderens manager med listige angrep som får dem til å fremstå som bedragere. Kevin Keegan og Kenny Dalglish klarte ikke å svare med samme mynt, og ble ganske satt ut. Arsène Wenger derimot kan virkelig håndtere dette, illfall helt til våren 2003. Da knakk Arsenal sammen og tapte tittelen til United. Den normalt sett sindige franskmannen var stresset og åpenbart distrahert, og var i selvfornektelse om at Arsenal egentlig var et bedre lag selv om de tapte ligaen. Ferguson sier i et intervju med UEFA.com at han har fokus på enkel kommunikasjon på treningene. Roper man for mye på spillerne, vil budskapet forsvinne. I artikkelen gir han tips til andre trenere om å kommunisere enkelt og kort, men standhaftig. Gjør det helt klart hva du ønsker å oppnå med den treningsøkten. Å snakke for mye er en felle som mange trenere går i. Primus motor for utviklingen av klubben. Da Ferguson kom til klubben var prestasjonene ustabile, og hadde ikke vunnet ligaen siden 1967, altså på 19 år. Klubben klarte ikke å fylle stadion med tilskuere og de hadde dårlig med penger. Den gangen hadde klubben åtte ansatte i staben rundt laget. Det var for eksempel ingen fast ansatt lege. I dag har klubben øyelege (som fikk Paul Scholes tilbake på laget etter hans tåkete syn i 2006), hovedlege, 4 fysioterapeauter, en fitnesstrener, en vekttrener, samt de vanlige trenerne for lagene. Ferguson sier i intervju med UEFA.com at han har blitt flinkere å delegere oppgaver til andre. Han har ikke lenger mulighet å involvere seg så mye med juniorlaget, men mener han har ansatt de riktige folkene til denne jobben. Selv bare overvåker han at jobben blir ordentlig gjort. Fotball som idrett har utviklet seg i en retning der penger spiller en mye større rolle enn det gjorde i 1986. Den største forandringen har vært innføringen av TV-avtalene i sammenheng med FA Premier League og UEFA Champions League. Ferguson har likevel en del av æren for at klubben har et av verdens beste treningsfelt. Klubben flyttet fra The Cliff til Carrington på initiativ fra Ferguson. I tillegg har klubben hatt så mye suksess under Ferguson at de har fått råd til å bygge ut Old Trafford til en av verdens mest moderne stadioner med over 76  000 plasser. Stadion er utsolgt til hver eneste kamp, det er årevis venteliste på sesongkort og klubben har midler til å kjøpe de beste spillerne. United har blitt en merkevare på størrelse med andre verdensomfattende firmaer. Det ble i 2007 beregnet at United har rundt 333 millioner supportere på verdensbasis Junioravdelingen hadde ikke produsert så mange spillere til A-laget de siste 20 årene før Ferguson ankom klubben, men dette systemet er nå såpass utbygd at United er den klubben med flest egenproduserte spillere i stallen i Premier League (se også avsnitt om juniorårgangen fra 1992). Speidernettverket er også utbygd kraftig på initiativ fra Ferguson. Tilbake i 1986 hadde klubben rundt 20 speidere i Skottland, men bare fire i Manchester-området (Harry McShane i Manchester, en i Bolton, en i Rochdale og Joe Brown som juniorutvikler). Ferguson følte ikke systemet fungerte, og at speiderne skaffet gode nok spillere. Han kalte sammen til møte og forklarte at han ikke ville ha «den beste spilleren i gata», men «de beste spillerne i landet». Ferguson sier selv at han tror speiderne ble såret, men det var et nødvendig grep. I dag har klubben speidernettverk på alle kontinenter i verden. Dette er en av grunnene til at United ofte kjøper «ukjente» spillere som kjapt blir verdensstjerner, som f.eks. Ronaldo, Vidic og Patrice Evra. Ferguson har vært manager i den forstand at han har styrt store deler av klubben, ikke bare den fotballmessige men også den strategiske. Han er av den oppfatning at en manager skal ha all makt for å legge tilrette for lagets prestasjoner, så lenge styrets tillit er på plass. Mange lukrative tilbud. Foruten tilbudene fra Rangers, Wolverhampton, Arsenal og Tottenham på 1980-tallet, ble Ferguson tilbudt jobben som manager for tre ganger i følge tidligere direktør for FA, David Davies. Tilbudene kom i 1996, 1999 og 2000 da henholdsvis Terry Venables, Glenn Hoddle og Kevin Keegan ga seg i jobben. Davies var personlig venn med styreformann i United på den tiden Venables ga seg, sir Roland Smith, som ikke hadde vært helt fremmed for idéen. Davies fortalte videre i intervjuet at han ikke trodde Ferguson noensinne var nær ved å ta jobben som Englands manager. Kjøp i Manchester United. 1987: Viv Anderson, Brian McClair, Steve Bruce. 1988: Jim Leighton, Lee Sharpe, Mal Donaghy, Ralph Milne, Mark Hughes, Giuliano Mairoana. 1989: Mike Phelan, Gary Pallister, Neil Webb, Brian Carey, Danny Wallace, Paul Ince. 1990: Denis Irwin, Neil Whitworth, Les Sealey. 1991: Andrej Kanchelskis, Paul Parker, Peter Schmeichel. 1992: Dion Dublin, Pat McGibbon, Eric Cantona. 1993: Les Sealey, Roy Keane. 1994: David May, Graeme Tomlinson. 1995: Andy Cole, Nick Culkin. 1996: Tony Coton, Karel Poborsky, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Johnsen, Raimond van der Gouw, Jordi Cruyff. 1997: Teddy Sheringham, Erik Nevland, Henning Berg. 1998: Jaap Stam, Dwight Yorke, Jesper Blomqvist. 1999: Mikael Silvestre, Massimo Taibi, Quinton Fortune, Mark Bosnich. 2000: Fabien Barthez. 2001: Laurent Blanc, Roy Carroll, Juan Sebastian Veron, Ruud van Nistelrooy 2002: Diego Forlan, Luke Steele, Ricardo, Rio Ferdinand, Kieran Richardson. 2003: Cristiano Ronaldo, Kleberson, Tim Howard, Eric Djemba-Djemba, David Bellion. 2004: Liam Miller, Gabriel Heinze, Alan Smith, Louis Saha, Wayne Rooney. 2005: Edwin van der Sar, Ben Foster, Park Ji-sung. 2006: Patrice Evra, Nemanja Vidic, Michael Carrick, Thomasz Kuscszak. 2007: Nani (Luís Carlos Almeida da Cunha) (£14 mill), Anderson Luís de Abreu Oliveira (£17 mill), Carlos Tévez, Owen Hargreaves 2008: Dimitar Berbatov (£30,75 mill) 2009: Luis Antonio Valencia (£16 mill), Michael Owen (gratis), Gabriel Obertan (£3 mill), Mame Biram Diouf. 2010: Chris Smalling, Javier Hernández Balcázar. 2011: Ashley Young, Phil Jones, David de Gea 2012 Robin van Persie, Shinji Kagawa, Alexander Büttner, Nick Powell, Harald Sverdrup. Harald Ulrik Sverdrup (født 29. mai 1923 på Vestvågøy i Lofoten, død 26. juni 1992) var en norsk lyriker, og blant de ledende i etterkrigslitteraturen. Bakgrunn og arbeid. Sverdrup debuterte i 1948 med diktsamlingen "Drøm og drift". Men både denne samlingen og den neste, "Evigbyggende Babel", er relativt uferdige. Ikke før med sin tredje samling "Han finner sin elskede" (1953) framstod Sverdrup som en moden og formsikker lyriker. Det er derfor rimelig å behandle ham sammen med de «egentlige» 50-årsdebutantene. Harald Sverdrup var en vitalist og livsdyrker, og en av de mest intense lyrikerne i norsk etterkrigslyrikk. Sverdrups poesi er preget av en varm erotikk, og av kunnskap om og kjærlighet til naturen. Med et frodig bildespråk skriver Sverdrup om erotikk og politikk. Et tema som står svært sentralt i diktene hans, er den brutale rovdriften på naturen. Med humor, sarkasme og ikke minst ironi går han til angrep på samfunnsutviklingen i atomalderen. Han advarer mot hensynsløs utnytting av naturen og mot faren for å utslette kloden ved bruk av atomvåpen. Sangene «Drikkevise», «Jeg vil bli keiser» og «Sjømannsvise» på Alf Cranners album "Rosemalt Sound" fra 1967 er basert på tekster av Harald Sverdrup. Harald Sverdrup bodde og arbeidet i mange år i Stokke i Vestfold. Han var faren til smykkekunstneren og sangeren Elfi Sverdrup. Spellemannprisen. Spellemannprisen er en prisutdeling til norske musikkartister som har utmerket seg på en positiv måte det foregående året. Prisen ble etablert på initiativ fra det norske IFPI (internasjonal organisasjon for platebransjen) og delt ut første gang i 1973 for plateåret 1972 og har blitt delt ut hvert år siden. Utdelingen arrangeres av Spellemannskomiteen, som er oppnevnt av IFPI Norge og FONO. Det deles ut priser i 17 sjangerbestemte klasser, to priser til opphavsmenn (årets komponist og tekstforfatter) og seks tilleggsklasser (Årets spellemann, nykommer, hit, musikkvideo, innovatør og produsentpris). I tillegg tar komiteen stilling til om det skal deles ut hederspris og bransjepris. For hver av de sjangerbestemte klassene utnevnes det en fagjury hvor sammensetningen holdes hemmelig for hverandre og utenforstående. Fagjuryene bestemmer ved hjelp av poenggivning hvilke av de påmeldte artistene og platene som skal nomineres i de ulike klassene. Det nomineres normalt tre i hver klasse. Fagjuryen stemmer deretter fram en vinner som mottar en bronsestatuett og diplom. En egen fagjury nominerer opp til ti videoer til årets musikkvideo mens Spellemannkomiteen selv nominerer artister til kategoriene årets hit og årets nykommer. Vinner av årets hit og årets musikkvideo kåres ved hjelp av publikumsavstemning mens komiteen selv kårer vinneren av årets nykommer. Spellemannkomiteen kårer også Årets spellemann. Her blir det ikke offentliggjort noen nominasjon på forhånd. Nåværende sjangerbestemte klasser. Ved utdelingen av 1972-prisen, ble det delt ut pris i syv sjangerbestemte klasser og tre heders- / bransjepriser. Siden den gang har det vært en del endringer i hvilke priser som deles ut og navn og til dels innhold i de ulike klassene. De to eneste klassene som har vært totalt uforandret gjennom historien, er barneplate og åpen klasse. Begge har imidlertid vært fraværende ved to utdelinger hver. Alle klasser fra det første året deles fortsatt ut i en eller annen form. Klasser som har vært med siden første utdeling (1972) Klasser som har blitt opprettet etter første utdeling Nåværende tilleggsklasser og priser til opphavsmenn. I 1983 ble Årets spellemann innført som den første tilleggsklassen. Etter det er det blitt innført ytterligere tre tilleggsklasser. Fra Spellemannprisen 2007 ble prisen årets nykommer utvidet til også å inneholde et arbeidsstipend på 200 000 kroner. Stipendet blir delt ut av bransjens vederlagsbyrå Gramo for å gi vinneren «et utgangspunkt for å arbeide videre med musikken sin, slik at de kan glede oss mer i fremtiden». Stipendet ble oppjustert til 200 500 for 2011. I samarbeid med TONO ble det ved Spellemannprisen 2008 innført tre klasser for opphavsmenn som senere ble slått sammen til to klasser. Året etter ble produsentprisen innført og i 2010 ble prisen årets innovatør opprettet i samarbeid med Spotify. I tillegg til tilleggs- og opphavsmennklassene kommer bransjeprisen og spesialprisen/hedersprisen som ikke deles ut fast. Begge prisene ble delt ut ved første utdeling og det er til nå delt ut 15 bransjepriser og 37 spesialpriser/hederspriser. Utgåtte klasser. Enkelte klasser har kommet og forsvunnet igjen. Kortest levetid hadde klassen korplate som kun ble delt ut én gang. Mestvinnende artister. a> har vunnet tretten prisera>Vamp har vunnet fem priser Femten artister står som vinner av fem eller flere Spellemannpriser. To av de som har vunnet flest priser, Oslo-Filharmonien og Leif Ove Andsnes med henholdsvis ni og åtte priser hver, har aldri mottatt mer enn en pris samme år. Enkelte artister har vunnet flere priser både som soloartist og med band, som Morten Harket som totalt har vært med å vinne hele tretten priser, og Gustav Lorentzen som har vunnet prisen for seks forskjellige plater, to av dem med Knutsen & Ludvigsen. Etterhvert som det er blitt innført flere tilleggsklasser, har det blitt mulig å vinne mer enn en pris samme år. The Monroes var de første til å vinne to priser samme år under utdelingen i 1983. I nyere tid er det ikke uvanlig at samme artist vinner både tre og fire priser. Artister som har vunnet fire priser samme år Artister som har vunnet tre priser samme år Språklig samlings litteraturpris. Språklig samlings litteraturpris deles hvert år ut av Landslaget for språklig samling til forfattere som først og fremst framviser litterære kvaliteter, men som i sin litterære kunst også gir verdighet til språkformer som peker fram mot et felles norsk skriftspråk. Prisen blei delt ut første gang i 1963, og etter at Tomas Refsdals litteraturfond blei oppretta i 1980 består prisen av ei pengegave i tillegg til sjølve utmerkelsen. Halldis Moren Vesaas var medlem av den første prisjuryen, og sia har juryen alltid hatt medlemmer som enten har vært erfarne forfattere, framstående litteraturforskere eller litteraturpedagoger. Raedwald av East Anglia. Raedwald (død ca. 627) var konge av East Anglia fra ca. 599 til sin død. Han var også bretwalda, angelsaksisk overherre, den eneste av kongene av East Anglia som oppnådde å få denne posisjonen. Han var sønn av Tyttla, som han etterfulgte på tronen. Under Raedwald nådde East Anglia høyden av sin makt og posisjon blant de angelsaksiske rikene. Omkring år 615 søkte prins Edwin av Deira tilflukt i East Anglia. Hans fiende, Æthelfrith av Northumbria, forsøkte å bestikke Raedwald for å få Edwin drept. Raedwald skal først ha vurdert å ta imot bestikkelsen, men ble irettesatt av sin kone som mente det ville være galt å drepe en gjest. Om dette virkelig er årsaken, eller om Raedwald så en politisk årsak til å ikke ta imot tilbudet, er uklart. Utfallet ble uansett at han samlet en hær og marsjerte mot Northumbria, og at et slag ble utkjemet ved elven Idle. Den northumbriske hæren var i mindretall, antagelig fordi angrepet kom overraskende slik at Æthelfrith ikke hadde klart å samle en større styrke i tide. Raedwalds sønn Raegenhere falt i slaget, men øst-anglerne vant en overveldende seier. Æthelfrith falt også, og hans sønner flyktet nordover. Dermed kunne Edwin innsettes som konge av Northumbria. Fra dette tidspunkt ble Raedwald regnet som bretwalda. Etter oppfordring fra kong Æthelbert av Kent konverterte Raedwald til kristendommen. Man mener at han senere blandet den gamle og den nye tro; Beda forteller at han i tempelet i Rendlesham hadde et kristent og et hedensk alter side ved side. Dette var ikke uvanlig i kristendommens tidligste år i Britannia. Raedwald er regnet som den mest sannsynlige kandidat til å være gravlagt i Sutton Hoo-skipet, men det er ikke gjort funn av menneskerester under utgravningene. Danseband. Danseband er et band som spiller lett dansemusikk (dansebandmusikk), en rytmisk musikkform som hovedsakelig er inspirert av swingmusikken. Dansebandmusikken innbyr til dans og regnes som «folkelig». Dansebandmusikken kom til Norge fra Sverige, og sjangeren ble derfor tidligere ofte omtalt som «svensktoppar». Kulturhistorisk har dansebandsjangeren sine røtter i britisk-amerikansk femti- og sekstitalls pop, men den har også tatt opp i seg trekk fra andre sjangre, som rock'n roll, tysk slagermusikk, countrymusikk, og tradisjonell folkemusikk. Dansebandsjangeren har sitt tyngdepunkt i Sverige og Norge, men den er også tilstedeværende i andre europeiske land, som Danmark, Nederland, Tyskland og Østerrike. I Norge har indre strøk av Østlandet og Trøndelag tradisjonelt vært områdene med størst interesse for dansebandmusikk. Historisk har Sverige eksportert en rekke populære danseband til Norge, deriblant Sven-Ingvars, Vikingarna og Lasse Stefanz, men de siste ti årene har norske danseband også nytt økende salgstall i Sverige, deriblant Ole Ivars. Pompel og Pilt. Pompel og Pilt er de to hovedfigurene i den surrealistiske dukketeater-serien "Reparatørene kommer!" Serien gikk som Barne-TV på NRK og ble første gang sendt i 1969. Den var produsert av Bjørg og Arne Mykle i samarbeid med Ebbe Ording. Serien ble deretter sendt på NRK i 1973, 1976, 1979, 1985 og 1994. Det lange oppholdet skyldes at NRK mente at serien var uegnet for barn. Serien ble lansert som «pre-ironisk» i Programbladet i 1969. Handlingen. Hovedpersonene er de to lett forvirrede reparatørene og en innpåsliten Gorgon vaktmester. Samme hvor mye Pompel og Pilt roter og ødelegger, blir han aldri sint. Gorgon er vaktmester i et merkelig bygningskompleks, og Pompel og Pilt klarer aldri å reparere noen ting. Moffedillen og Migrantene er andre gjennomgangsfigurer. Gorgon vaktmester ser ut til å ha en hel familie; i en episode møter vi en veldig sulten baby, i fjerde episode møter vi fru Gorgon og hennes dyrebare esker, og i femte episode møter vi den sinte Gorgon Assistentvaktmester, som på det bestemteste skal ha seg frabedt enhver hjelp fra Pompel og Pilt. Vi ser aldri disse figurene samtidig, så det er uvisst om fru Gorgon er i familie med Gorgon vaktmester eller hvem babyen tilhører; i tilfellet Gorgon Assistentvaktmester er det en viss sjanse for at han ikke eksisterer, og at det bare er Gorgon Vaktmester som har tatt på seg en løsbart. Pompel og Pilt ser ut til å kjenne Gorgon Vaktmester, og de vet også navnet på Moffedillen, men ellers er det ikke mye de vet om husene (huset?) de stadig kommer til. I hver episode leter Pompel og Pilt etter noe å reparere. Hver gang de forsøker å reparere noe, så ender det med totalt kaos – ganske naturlig når de var verdens mest håpløse reparatører. Utdrag fra manus. Pilt: Å, Gorgon vaktmester, er det mulig at du har noe i dag som skal repareres? Gorgon: Hehehe… Repareres, revideres, registreres, reflekteres, reformeres, reviteres, resigneres, respireres, resulteres, revulteres, respekteres, repareres, reglereres, respireres … ehh… Pompel og Pii-iilt?!! … Pompel og Pii-iilt! … Pompel og Pii-iilt! Vent! … Pilt: Oh-h, jammen er det ikke farlig? Pompel. Nettopp hmm hva farlig ? Pompel passer på vet du. Jeg står her og venter Pilt, Javel (Pilt svinger en runde i døren og kommer ut igjen) Pompel: Var det noe farlig ? Pompel: Akkurat det var jo det jeg sa. Nå skal jeg prøve. Tilgjengelig på DVD. Pompel og Pilt er tilgjengelig på DVD fra NRK. Serien ble også utgitt på VHS tidlig på 90-tallet. L'Anse aux Meadows. Rekonstruksjon av vikingbuplass på L'Anse-aux-Meadows L'Anse aux Meadows er et lite fiskevær på nordspissen av øya Newfoundland, i provinsen Newfoundland og Labrador, Canada, der funn fra en vikingboplass ble oppdaget av de norske oppdagerne Helge Ingstad og hans kone arkeologen Anne Stine Ingstad i 1960. Selve stedsnavnet kan forklares på flere måter alt etter som man velger en fransk- eller engelskspråklig etymologi. Dersom «meadows» kommer fra engelsk, betyr navnet «Engbukta» eller «Engskjæret». En annen, og mer plausibel forklaring er at «meadows» er en forvanskning av det franske «méduses», og at stedsnavnet derfor kan oversettes med «Manetbukta». Vikingtidsbosetningen. 3-400 meter vest for bebyggelsen ligger stedet der Helge og Benedicte Ingstad fant bosetningsspor av nordisk opprinnelse. Dette var i 1960, og Ingstad hadde da etter grundige studier av sagakilder begynt å saumfare den newfoundlandske nordkysten. Og da de kom til L'Anse aux Meadows møtte de fangstmannen George Decker. Da han hørte Ingstads ærende, tok han dem med og viste dem stedet. Sommeren etter åpnet Anne Stine Ingstad den første prøveundersøkelsen. Hun fikk bekreftet at det dreide seg om hustufter med torvvegger, og at de hadde store likheter med tilsvarende norrøne tufter på Grønland og Island. Særlig ildstedene var svært like de grønlandske. Utgravningene gikk videre hver sommer fram til 1968. Det ble funnet i alt åtte større og mindre bygninger som hadde ligget på en gammel strandvoll, nå omtrent fire meter over havflaten. Den største bygningen, «Hus A», var 24 meter lang og innvendig bredde fire meter, orientert VSV-ØNØ, med langsiden mot stranden. Tre av husene hadde sikkert vært boliger, de øvrige er tolket som lager eller verksteder. En av disse har helt sikkert vært en smie. Ellers var fire små nausttufter gravd inn ved foten av strandvollen. Det var lite gjenstander å finne, men et spinnehjul av kleberstein og en ringnål av bronse er entydig typiske for vikingtids kontekst på Grønland, Island og Skandinavia. Det ble også tatt kullprøver til radiologisk datering, 16 av disse ble analysert, og ga en middeldatering til ca. 1000 AD. Ingstad knytter dette funnet til sagaenes beretning om Thorfinn Karlsefni, som ledet et koloniseringsforsøk med så mange som 125 menn og 15 kvinner, med base i Leifurs sin leir. Redskaper for strikking og sying er funnet, noe som indikerer at kvinner oppholdt seg på L'Anse aux Meadows. Temaet har vært gjenstand for livlig diskusjon blant historikere, se Vinland for nærmere omtale, men konsensus ser nå ut til å være samstemt for at det virkelig dreier seg om en ekte norrøn bosetning. Dette er det eneste arkeologisk bekreftede norrøne funnsted i Nord-Amerika. Boplassen, som er 500 år eldre enn Christofer Columbus, inneholder de tidligste europeiske strukturer i Nord-Amerika. Boplassen er på UNESCOs Verdensarvliste, Klimaet i Newfoundland var da betydelig varmere enn i dag. Som det har blitt fortalt i sagaen, dro Leifur fra Grønland, for å lete etter landet Bjarni Herjólfsson hadde fortalt han om. Han fant et land rikt med druer, laks og frostfri vinter, og ikke minst mye tømmer og ved, som Grønland hadde lite av. L'Anse aux Meadows kan muligens også knyttes til legenden fra algonkinerene om et kongedømme kalt Saguenay som var befolket av en rase med blonde, rike mennesker kledd i pels og metall. Dette er imidlertid bare en konjektur. Litteratur. Ingstad, Helge: "Oppdagelsen av det nye land". J.M.Stenersens Forlag A.S. Oslo 1996 ISBN 82-7201-195-6 Eksterne lenker. Den første offisielle sommerdag på L'Anse-aux-Meadows Halfdan Cleve. Halfdan Cleve (født 5. oktober 1879, død 6. april 1951) var en norsk pianist og komponist, født og oppvokst i Kongsberg. Han var et vidunderbarn og komponerte blant annet fem klaverkonserter, andre klaververker, samt en del kammermusikk. Cleve ble født inn i en musikalsk familie, og var sønn av organisten i Kongsberg kirke, Andreas Johan Julius Kleve (1832–1903). Cleves musikalske talent viste seg tidlig, og han begynte å spille klaver tre år gammel. Han ble riktignok aldri utnyttet som vidunderbarn. Han ble først undervist av faren, og fra 1895 studerte han i Kristiania under Otto Winther-Hjelm. I 1898 flyttet han til Berlin, hvor han studerte under Oscar Raif og brødrene Scharwenka. I 1902 gjorde Cleve sin debut i Berlin, hvor han fremførte sin egen pianokonsert i A-dur. Han fortsatte å bo i Berlin, hvor han fastsatte sitt ry som en glitrende pianist og en lovende komponist. Han ga konserter både i Tyskland og andre steder. Cleve giftet seg i Vestre Aker kirke i 1902 med pianisten Berit Winderen (1878–1964), som han fikk fire døtre med. I 1907 var han solist ved en konsert for å hedre Edvard Grieg – med Grieg selv på dirigentpodiet. Cleve bodde så en kort periode i København, men flyttet i 1909 tilbake til Norge, hvor han bosatte seg i hovedstaden og konsentrerte seg fullt om komposisjon. Komponisten Cleve ble av enkelte kalt «Nordens Brahms». Musikken hans karakteriseres best som senromantisk. Etter hvert fikk den et norskere preg. Cleve fikk Statens kunstnerlønn fra 1946. Ælle av Sussex. Ælle (også skrevet "Aelle" eller "Ella") er nedtegnet i de tidligste kildene som den første konge av sørsakserne, og styrte i det området som i dag er Sussex i England fra 477 og kanskje så sent som til 514. Informasjonen om denne kongen er så begrenset at det ikke kan bli sagt med sikkerhet om Ælle har eksistert. Ælle og tre av sønner kom i henhold til kildene fra kontinentet og til det stedet som i dag er Selsey Bill — det nøyaktige stedet ligger i dag under havets overflate, og er sannsynligvis det grunne stedet som for tiden er kjent som the Owers. Han kom deretter i kamp med britonerne. En seier i 491 ved dagens sted Pevensey er sagt å ha blitt avsluttet med at sakserne drepte deres motstandere til siste mann. Selv om detaljene for disse tradisjonene ikke kan bli verifisert, er bevis i stedsnavn i Sussex åpenbart at det var en omfattende og tidlig bosetning av saksere i området, noe som i det minste støtter hva som har blitt sagt at det var et av saksernes første erobringer. Ælle var den første konge som ble nedtegnet av den geistlige kronikøren Beda som holdt et «imperium», eller overherredømme, over andre angelsaksiske kongedømmer. "Den angelsaksiske krønike", skrevet på slutten av 800-tallet, rundt 400 år etter hans tid, ble Ælle nedtegnet som den første "bretwalda" — eller «britannia-hersker» — skjønt det finnes ikke noen bevis for at dette var en samtidig tittel. Ælles død er ikke nedtegnet, og det er heller ikke kjent hvem som etterfulgte ham som konge over sørsakserne i Sussex. Historiske kontekst. Ælle, om han har eksistert, levde i midten av den minst dokumenterte perioden i engelsk historie. Ved tidlig på 400-tallet hadde Britannia vært romersk i over 350 år. De vanskeligste fiendene var piktere fra sentrale og nordlige Skottland og gælere, kjent som "scoti", fra Irland. Også problematiske var saksere, det navn som romerske forfattere ga de folk som levde i den nordlige delen av hva som i dag er Tyskland, og sørlige Danmark. Sakserne herjet og plyndret de østlige og sørlige kystene av England i en slik økende grad at romerne på slutten av 200-tallet bygde en rekke kystfestninger på begge sider av den engelske kanal og som av den grunn ble kalt for «Den saksiske kysten». Romersk kontroll over Britannia ble avsluttet tidlig på 400-tallet. Den datoen som tradisjonelt blir oppgitt er 410 da keiser Honorius sendte et brev til britene hvor han ba dem om selv å sørge for sitt forsvar. Britannia hadde da allerede blitt gjentatte ganger blitt avkledd sine romerske soldater for å støtte usurpatorer som gjorde hevd på Romerriket. Og etter år 410 kom romerske soldater aldri tilbake til Britannia. Historiske kilder for hva som skjedde etter denne dato er meget sparsommelige, men en tradisjon, rapportert så tidlig som midten av 500-tallet av en britisk prest ved navn Gildas, hevdet at britonerne sendte bud på hjelp mot barbarene til den romerske konsul Flavius Aëtius, antagelig så sent som på 440-tallet. Men ingen hjelp kom. Til sist, og her er Gildas' informasjon supplert med andre og senere kilder som "Den angelsaksiske krønike", skal en britonsk leder ved navn Vortigern ha invitert leiesoldater fra kontinentet til å hjelpe til med å slå tilbake piktiske angrep fra nord. Lederne av disse leiesoldatene, navngitt som Hengest og Horsa (begge navn henspiller på hester) gjorde opprør, og en lang periode med krigføring begynte. Angriperne, folk som anglere, saksere, jydere og frisere, fikk kontroll over deler av England, men skal ha tapt et større slag ved Mons Badonicus (stedet er ikke lenger kjent). En del forfattere har spekulert om Ælle kan ha ledet de saksiske styrkene i slaget, mens andre forfattere har avvist denne tanken. Britene fikk således et pusterom, og freden varte minst fram til den tiden da Gildas skrev. Det er for kanskje førti eller femti år, fra tiden rundt slutten av 400-tallet og fram til midten av 500-tallet. Tidlige kilder. Det er to tidlige kilder som nevner Ælle ved navn. Den tidligste er "Historia ecclesiastica gentis Anglorum" («Anglerfolkets kirkelige historie»), skrevet av en engelsk munk ved navn Beda i 731. Beda nevner Ælle som en av de angelsaksiske kongene som utøvde hva han kaller et «imperium» over «alle provinsene sør for elven Humber»; «imperium» er vanligvis blitt oversatt som «overherredømme». Beda gir en liste på syv konger som holdt et «imperium», og Ælle er den første av disse kongene. Av annen informasjon oppgir Beda at Ælle ikke er en kristen — Beda nevner en senere konge som «den første som kom til himmelens kongerike». Krøniken ble satt sammen rundt fire hundre år etter disse hendelsene. Det er kjent at skribentene av disse årbøkene benyttet materiale fra andre og tidligere krøniker foruten også fra muntlige kilder. Det er ikke lenger noe måte å verifisere disse linjene. Det skal også nevnes at begrepene «briter»/«britoner» og «waliser» ble benyttet med lik betydning, og refererte til språk, ikke geografi. «Waliser» er forøvrig det angelsaksiske ordet for «fremmed», og ble benyttet på alle innfødte romersk-britonere i området. Tre av stedsnavnene som er navngitt kan bli identifisert. «Cymens kyst» («Cymenes ora» i den latinske originalen) ligger i dag under havet, men fra senere referanser er det åpenbart at det lå sør for hva som i dag er Selsey Bill, rett øst for Isle of Wight. Sandbanker markerer i dag stedet. Skogen som kalles for «Andredes leag» er i dag Weald, som på den tiden var en skog som strakte seg fra nordvest i Hampshire gjennom hele nordlige Sussex; og «Andredes cester» er blitt identifisert som Anderitum, en romersk kystborg som var en del av forsvarslinjen den saksiske kysten. Den ligger rett ved middelalderborgen Pevensey Castle, rett utenfor byen. Dette stedet ble senere en normannisk base før slaget ved Hastings i 1066, noe som markerte slutten på angelsaksisk styre i England. Krøniken nevner Ælle ytterligere en gang for året 827, hvor han er listet som den første av åtte angelsaksiske overherrer, «bretwaldas». Listen består av Bedas opprinnelige syv, pluss Egbert av Wessex. Det har vært omfattende forskningsdebatt om akkurat hva det innebærer å være en «bretwalda», og graden av Ælles faktiske makt i sørlige England er et åpent spørsmål. Det er også verd å merke seg det store spennet mellom Ælle og den neste kongen på Bedas liste, Ceawlin av Wessex. Dennes styre begynte på slutten av 500-tallet. Dette spennet kan indikere at det var en periode hvor angelsaksiske dominans ble forstyrret på et vis. Tidligere bevarte kilder enn Beda nevner sørsakserne, skjønt de nevner ikke Ælle. Den tidligste referansen er fortsatt ganske sen, imidlertid, fra omtrent 692: et charter av kong Nothelms, som kaller ham for «konge av sørsakserne». Chartere er dokumenter som bevilget landområder til tilhengere eller til kirkemenn, og som ble bevitnet av konger som hadde makt til å tildele landområder. De er blant nøkkeldokumentene for kilder til angelsaksisk historie, men ingen originale chartere fra tidligere enn fra slutten av 600-tallet er blitt bevart. Det er andre tidlige forfattere hvis arbeider kan belyse Ælles tidsepoke, selv om de ikke direkte nevner ham eller hans kongedømme. Gildas' beskrivelse av forholdene i England på hans tid er nyttig for å forstå flo og fjære i angrep og fiendtlige streiftog. Procopius, en historiker fra Østromerriket, skrev ikke lenge etter Gildas, og har lagt til de magre kildene om folkevandringene på denne tiden ved å legge til et kapittel om England i et av hans arbeider. Han nedtegner at folkene i Britannia — han nevner de engelske, de britiske, og de frisiske — var så tallrike at de migrerte til kongedømmet til frankerne i et stort antall hvert år. Dette antageligvis er en referanse til britonerne som emigrerte til Armorica for å slippe unna angelsakserne. De kom til sist til gi sitt navn til det området som de kom til, «Bretagne» («lille Britannia»). Bevis fra stedsnavn i Sussex. De tidligste datoer gitt i "Den angelsaksiske krønike" for innvandring og besettelse i Sussex er støttet av en analyse av stedsnavn i regionen. Det fremste beviset kommer fra stednavn som ender på «-ing», slik som Worthing og Angmering. Disse er kjent for å være avledet fra en tidligere form som endte på «-ingas». «Hastings» er eksempelvis avledet fra «Hæstingas» som betyr «tilhengerne eller etterkommerne av en person kalt Hæsta». Fra vest for Selsey Bill til kysten av Pevensey kan de ble funnet en tett konsentrasjon av disse navnene over alt i Britannia. Det er totalt bortimot 44 stedsnavn i Sussex i denne formen, og personnavn fra disse som er avledet fra disse stedsnavnene synes å ha gått ut av bruk før 600-tallet da skriftlige nedtegnelser igjen begynte å bli foretatt. Av den grunn er det generelt akseptert at disse stedsnavnene er bevis på etableringen av en saksisk bosetning med stabile befolkninger så tidlig som 400- og 500-tallet. I tillegg har Sussex uvanlig få stedsnavn av britonsk opprinnelse. Det betyr ikke nødvendigvis at sakserne drepte eller fordrev bortimot alle fra den opprinnelige befolkningen, til tross for de drap av britonere som er nedtegnet i "Den angelsaksiske krønike" for året 491. Imidlertid kan det antyde at invasjonen var i en slik skala at det ble lite plass igjen for britonerne. Disse linjene med begrunnelser kan ikke bevise datoene som er gitt Krøniken, langt mindre eksistensen av Ælle selv, men de støtter forestillingen av en tidlig erobring og etableringen av et bebodd kongedømme. Styre. Et kart over sørøstlige England som viser stedsnavn besøkt av Ælle, i henhold til "Den angelsaksiske krønike", og området til dagens moderne Sussex. Om datoene gitt av "Den angelsaksiske krønike" er nøyaktige innenfor et halvt århundre, da lå Ælles styre en gang midten av den angelsaksiske utbredelse, og forut for den endelige erobring av britonerne. Det synes også i overensstemmelse med datoene som er gitt til å anta at Ælles slag gikk forut Mons Badonicus. Det ville på sin måte forklare det store spranget på femti eller flere år i rekkefølgen av «bretwaldas»: om freden som britonerne skaffet seg faktisk holdt seg til andre halvpart av 500-tallet, da er det ikke å forvente at en angelsaksisk leder ville ha greid å skaffe seg et overherredømme i England på denne tiden. Forestillingen om en pause i den angelsaksiske framgangen er også støttet av redegjørelsene til Procopius om en utvandring fra Britannia på 500-tallet til Frankerriket. Procopius' redegjørelse er konsistent med hva som er kjent for å være en samtidige kolonisering av Armorica (i dag Bretagne i Frankrike); bosetterne synes å ha kommet i det minste delvis fra Dumnonia (dagens Cornwall), og det området som ble tatt var kjent som Dumnonée og Cornouaille. Det er sannsynlig at noe på denne tiden forstyrret den generelle flyten av angelsaksere fra kontinentet og til Britannia. De datoene som oppgitt for Ælles slag er også rimelig i overensstemmelse med hva som er kjent av hendelser i kongedømmet til frankerne på denne tiden. Kong Klodvig I forente frankerne til et samlet kongedømme i løpet av 480-tallet og framover, og frankernes evne til å utøve makt langs kysten av den engelske kanalen kan ha avledet og forstyrret saksiske eventyrere til England framfor til kontinentet. Det er derfor mulig at det eksisterte en historisk konge ved navn Ælle, som kom fra kontinentet en gang på slutten av 400-tallet, og som erobret mye av det som i dag er Sussex. Han kan ha vært en kjent krigsherre med en lederrolle i en sammenslutning av angelsaksiske grupper og stammer som kjempet for landområder i Britannia på denne tiden. Det kan ha vært opphavet til et rykte som førte til at skribenten Beda listet ham som en som holdt et overherredømme over sørlige England. De slagene som er listen i Krøniken er på linje med en erobringen av Sussex fra vest til øst mot en britonsk motstand sterk nok til at den varte i fjorten år. Hans område som han hadde militær kontroll over kan ha strukket seg så langt som til Hampshire og nord til den øvre Thames-dalen, men det er sikkert at den ikke strakte seg over hele England sør for elven Humber som Beda hevder. Ælles død er ikke nedtegnet av Krøniken, som ellers ikke gir noe informasjon om ham, eller hans sønner, eller om sørsakserne, før i 675 da den sørsaksiske kong Æthelwalh ble døpt. Besseggen. Besseggen, eller Besseggi, er en fjellrygg i Vågå kommune i Oppland fylke. Besseggen ligger øst i Jotunheimen, mellom vannene Gjende og Bessvatnet. Turen over Besseggen er en av de mest populære fjellturene i Norge. Omtrent 40 000 mennesker går denne turen hvert år. Den vanligste ruten over Besseggen starter på Gjendesheim, går opp til Veslfjellet (1743 moh.), går ned Besseggen, videre over det flatere partiet Bandet (1604 moh.), og ender til slutt på Memurubu hvor mange velger å overnatte. En del turgåere velger å gå motsatt retning der de begynner turen fra Memurubu Turisthytte. Turen er beregnet av Den Norske Turistforening å ta 6 timer. Fra Besseggen er det flott utsikt over Gjende og Bessvatnet. Noe av det karakteristiske ved utsikten er at Gjende ligger nesten 400 meter lavere enn Bessvatnet, og mens Bessvatnet har en blåfarge som de fleste andre innsjøer, har Gjende en tydelig grønnfarge. Grønnfargen er et resultat av brevann som skyller leire ned i vannet. Det er også en alternativ måte å gå Besseggen på. Det er å gå fra enten Gjendesheim, eller Bessheim, opp til Bessvatnet. Fra der går man rundt Bessvatnet, og kommer inn på stigen fra Memurubu, på Bandet. Derfra følger man stigen over selve Besseggen. Dersom man skal tilbake til Gjendesheim, så følger man hovedstien hele veien. Skal man tilbake til Bessheim, så følger man hovedstigen til litt forbi høyeste punkt, til man kommer til et lite skilt med Bessheim på. Fra der går man ned til Bessvatnet, og videre ned til Bessheim igjen. Besseggen i litteraturen. kan en se til begge sider Besseggen er også kjent fra diktet «Besseggen» av Ragnvald Skrede. Naturvern. Det store antallet turgåere har ført til stor slitasje på stiene opp til Besseggen både fra Gjendesheim og Memurubu. Statens naturoppsyn (SNO) bevilget 1 175 000 kroner til restaurering av stiene i 2005. Prosjektet som begynte i 2005 legger ned steinplater på stien for å begrense ytterligere skade og forebygge videre erosjon av stien. Steinplatene ble fløyet med helikopter fra Vågå, siden det er ulovlig med masseuttak av stein fra Jotunheimen nasjonalpark. Konkurranser. I 1961, 1962 og 1963 ble Besseggløpet arrangert om sommeren av Norges Orienteringsforbund i samarbeid med Den Norske Turistforening. Rekorden fra 1963 ble satt av Reidar Andreassen som var nesten fire og et halvt minutt før andremann i mål. Rekordtida på 1.16.48 står der den dag i dag. I dameklassen satte Valborg Østberg fra Gjøvik rekord i 1963 med tida 1.39.47. «32-årig husmor med to barn løp som ei geit over Besseggen», sto det å lese i Dagbladet. Slaget ved Mons Badonicus. Slaget ved Mons Badonicus (walisisk "Mynydd Baddon", engelsk "Mount Badon"; men på begge språk oftest nevnt med det latinske navnet) var et slag mellom angelsaksiske styrker på den ene siden og en allianse av romano-britiske og keltiske styrker på den andre. Slaget sto en gang mellom 496 og 516; at det var etter 500 synes å være den rådende oppfatning. Det finnes ingen gode kilder til akkurat hvor og når slaget sto, og det er lite som er kjent om hvordan det ble utkjempet. Utfallet var en viktig seier for de keltiske og romano-britiske styrkene, som forsinket den angelsaksiske overtagelsen av dagens England med flere år. Kommandantene er heller ikke kjent, men flere historikere mener at det kan ha vært Ælle av Sussex som ledet den angelsaksiske hæren. Da han var den første "bretwalda", eller angelsaksiske overherre, er dette absolutt en mulighet. I så fall bør slaget ha stått før 514, som man regner som siste mulighet for Ælles dødsår. Kandidater som kommandant for den keltiske og romano-britiske hæren er Arthur eller Ambrosius Aurelianus. I senere tid har Ambrosius gjerne blitt regnet som den mest sannsynlige leder, men slaget har lenge vært knyttet til Arthurlegenden. Andre slag ved Mons Badonicus skal ha stått i 665. Mons Badonicus, slaget ved Sverdbroderordenen. Sverdbroderordenen (offisielt "Broderskapet av Kristi Riddere i Livland", på latin Fratres militiae Christi in Livonia, også kjent som "Sverdordenen", "Sverdridderne", "den livlandske ridderorden"; tysk "Schwertbrüderorden"), var en katolsk ridderorden opprettet i 1202 og approbert av pave Innocent III i 1204. Opprettelse. Ordenen ble opprettet av biskop Albert av Riga med tanke på korstog mot hedenske baltiske stammer, både fordi de utgjorde en trussel mot den kristne befolkning, og for at de skulle kristnes. Paven forordnet at ordenen skulle være underlagt biskopen av Riga, men allerede i 1207 anså de seg ubundet av dette. Sverdbroderordenens første stormester var Winno von Rohrbach, som var en av brødrene til biskop Albert. Ordenens hovedsete var først i Riga, bl.a. i Riga festning som ble bygd til formålet i 1330. Kort tid senere ble hovedsetet flyttet til Wenden i Livland, der de bygde en borg. Erobringer i Livland og Kurland. Ordenen erobret raskt hele Livland og det meste av Estland. Det var derfor den i 1207 ikke bare kunne løsrive seg fra biskoppelig kontroll, men også underlegge seg direkte en tredjepart av de erobrede områdene. Etter erobringene gikk kristningen av lettere og kurlendere lett; man daterer gjerne kristningen av disse folk til 1208. Samme år begynte de første ekspedisjonene inn i de estiske områder – skjønt hovedangrepet skulle komme nesten ti år etter. Winno ble myrdet i borgen av en annen ordensridder i 1208. Bakgrunn og motiv er noe uklart; noen historikere fester lit til at mordenen var en av hans brødre, andre mener at kildene ikke strekker til. I 1210 utvirket Sverdbroderordenen enda mer vidtgående rettigheter fra paven. Også i Estland begynte kristendommen å få noe innpass. I 1210 opprettet biskopen av Riga et bispedømme for Estland med Leal (Lihula) som bispesete. Leal ble approbert av Pavestolen den 31. oktober 1213. Erobringer i Estland. I 1216 angrep korsridderne de estiske stammene, og i 1217 hadde de inntatt Fellin (Viljandi) som var deres viktigste støttepunkt i det som nå er øvre Estland. Den estiske lederen Lembitu måtte bøte med livet. Ordenens hovedsete ble deretter flyttet til Fellin / Viljandi. De hadde andre viktige festninger i Cesis (Wenden), Sigulda (Segewold) og (Ascheraden). Kommandantene av Viljandi, Kuldiga (Goldingen), Aluksne (Marienburg), Reval (Tallinn), og ballien av Paide (Järva), utgjorde stormesterens følge på fem. Biskopen av Riga var lite fornøyd med at Sverdbroderordenen så bort fra at de skulle være hans vasaller. I 1218 bad han Danmarks biskop Valdemar II og hjelp, men danskekongen inngikk istedet en avtale med ordenen og erobret Reval (Tallinn) i nedre Estland. Det nordlige og vestlige Estland, inklusive øyene Øsel og Dagø, ble dermed dansk. Det ble nå vanlig å oppfatte "Estland" som dette danskstyrte området; de sørlige og indre områdene (med byer som Fellin og Dorpat) var rett og slett deler av Livland. Estiske bønder fra øya Øsel ledet i 1223, og gjenerobrer det meste av Estland, med unntak av Reval. Men opprøret ble slått ned og var over i 1227. Biskopen av Leal flyttet i august 1224 sin residens til Dorpat, men det var ikke før den 8. januar 1235 at bispedømmet endret navn fra Leal til Dorpat. Slaget ved Saule. Nå begynte forholdene å gå Sverdbrødrene i mot. Blant annet tapte de et slag mot litauerne og semgallerne ved Saule i 1236. De tapte femti riddere, noe som for dem var et stort tap. Blant de døde var også stormesteren. Dermed var de i en meget trengt situasjon militært. Dersom litauerne ville, kunne de nå lett ha inntatt hele Kurland og Livland. De begynte imidlertid med et angrep mot Riga, men ridderne klarte med nød og neppe å stå imot. Imens fikk forsvarerne tid til å områ seg. De tilkalte hjelp. Forbund med Den tyske orden. Slik gikk det til at Sverdbrødrene i 1237 forente sine krefter med Den tyske orden. De gikk over til sistnevntes ordensregler, men beholdt administrativ selvstendighet i sine områder i Livland. I praksis var det bare dette og ordensdrakten/-uniformen som skilte dem fra Den tyske orden. Feilstått korstog mot russerne. Med nye krefter og ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av Dorpat forsøkte Den tyske orden og Sverdbroderordenen sammen med danskene i Estland et fremstøt mot Novgorod i 1240 og 1241. Men felttoget gikk ikke bra. Russerne gjeninntok i 1241 både Pskov og Koporije, der ordensridderne hadde prøvd å etablere seg. Ridderne gjorde et nytt fremstøt, men den ca. 2 000 mann store styrken ble slått tilbake av ca. 6 000 russerne under Aleksander Nevskij av Novgorod ved slaget på den islagte Peipus-sjøen den 4. april 1242. Livland i utvikling og vekst. Livland, og særlig Riga og Dorpat, gjennomgikk en sterk økonomisk vekst under 1200-tallet, blant annet på grunn av russerhandelen med Novgorod. I 1255 ble bispedømmet Riga elevert til erkebispedømme, noe som også bidro til å gi Livland en ekte karakter av et selvstendig ordensland. Nye erobringer. Mellom 1288 og 1290 klarte de å erobre alle de gjenstående småområder av Kurland og Livland. I 1346 kjøpte de to ordenene den danske norddelen av Estland fra kongen av Danmark, Valdemar IV Atterdag. Større selvstendighet. På 1500-tallet ble ordenen, under landmester Wolter von Plettenberg noe mer uavhengig. I 1557 intervenerte den polske konge Sigismund II Augustus i en krig mellom erkebiskopen av Riga og Sverdbroderordenen. Ordenen går under. Etter en overenskomst med den polske konge og hans representanter (særlig Mikołaj 'Czarny' Radziwiłł) sekulariserte deres siste stormester Gotthard Kettler hele Sverdbroderordenen og konverterte til den lutherske tro. I den sørlige delen av ordenslandene opprettet han hertugdømmet Kurland og Semgallen. Det meste av de øvrige ordensområdene ble annektert av Polen-Litauen. Det nordlige Estland ble delvis overtatt av Danmark og delvis av Sverige. De sverdbrødrene som fremdeles fantes, gikk etter tre års motstand mot russerne, som presset på fra Narva og Dorpat (1558–1561), helt over til Den tyske orden. Memurubu. Memurubu (oppført 1872) er en turisthytte som ligger øst i Jotunheimen, i Lom kommune. Det er en vanlig start eller avslutning på turen over Besseggen og mange velger derfor å overnatte på Memurubu Turisthytte. Hvert år går et sted mellom 60- og 70.000 mennesker turen over Besseggen. Memurubu ligger nederst i Memurudalen, ved den nordlige bredden av Gjende ved utløpet til elva Muru. Den var den fjerde turisthytte oppført av Den norske turistforening og ligger midt mellom foreningens hytter Gjendesheim og Gjendebu. På Memurubu er det totalt 150 sengeplasser fordelt på 2- og 4-sengsrom. Hytta er nå på private hender, men det gis rabatt til DNT-medlemmer. Det er i tillegg muligheter for å bo i telt utenfor Memurubu. Det er muligheter for flere toppturer i området rundt Memurubu. Surtningssue på 2368 moh og Besshøe 2258 moh er noen av dem. Bukkelægret er en annen, luftig turmulighet mellom Memurubu og Gjendebu. Det er også mulig å gå i slakere terreng opp Memurudalen til Memurubre. I området rundt Memurubu er det fine fiskemuligheter. De vanligste stedene for fiske er i Gjende og Memurutunga. Memurutunga ligger ca. 1,5 time fra Memurubu mot Bukkelægret. Det er båtforbindelse med flere daglige avganger mellom Gjendeosen og Memurubu, og mellom Memurubu og Gjendebu. Det er også mulig å ta utflukter med Gjendebåten. Ingvar Carlsson. Ingvar Carlsson (født 9. november 1934 i Borås) er en svensk sosialdemokratisk politiker. Biografi. Han var riksdagsmedlem 1965-1996, utdanningsminister 1969–1973, konsultativt statsråd 1973 og 1982–1986 (boligminister 1973, visestatsminister 1982-86 og fra 1985 også miljøminister), boligminister 1974–1976 og statsminister 1986–1991 og 1994–1996. Carlsson var leder av den sosialdemokratiske ungdomsorganisasjonen 1961–67 og sosialdemokratisk partileder 1986–96. Ingvar Carlsson var statsminister i Sverige etter Olof Palmes død 1986. Etter valgnederlaget 1991 satt Carlsson tre år i opposisjon før sosialdemokratene igjen vant valget 1994, og Carlsson ble på ny statsminister. Etter at han bl.a. fikk Sverige inn i EU ved folkeavstemningen 1994, kunngjorde han sin avgang som partileder og statsminister 1996. Utgav blant annet memoarboken "Ur skuggan av Olof Palme" (1999). Botilrud. Botilrud er et lite sted i Ringerike kommune i Buskerud som består av 18 hus, der det første huset ble bygd i 1950. Navnet Botilrud kommer av en historisk person av høyere rang i omegnen ved navn "Botil". Björn Borg. Björn Rune Borg (født 6. juni 1956 i Stockholm, oppvokst i Södertälje) er en tidligere svensk tennisspiller. Björn Borg ble tidlig betraktet som et vidunderbarn, og spilte allerede som 15-åring på Sveriges Davis Cup-lag. I debutkampen slo han sin langt mer erfarne motstander. Historien om hvordan Borg slo baller mot garasjen hjemme i Södertälje som barn, spredte seg raskt. Borg fortsatte utviklingen i rask takt, og tok tre år senere sin første Grand Slam-tittel i French Open. Borg skulle vinne i Paris ytterligere fem ganger, men er kanskje best kjent for sine fem seire på rad i Wimbledon. Björn Borg var også ankermann for det svenske laget som vant Sveriges første Davis Cup-tittel ved å slå Tsjekkoslovakia i 1975. Borg avsluttet tenniskarrieren i 1983, men gjorde senere et kortvarig comeback. Han er den eneste, sammen med Ingemar Stenmark, som har blitt tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje to ganger, første gangen i 1974 og for annen gang i 1978 da sammen med Stenmark. Björn Borg ble i forbindelse med milleniumskiftet av Svenska Idrottsakademin kåret til «Århundradets svenska idrottsman» foran Ingemar Stenmark og bokseren Ingemar Johansson. Han har gitt navn til det meget populære undertøysmerket «Björn Borg Underwear», vesker og andre produkter, men har ikke lenger kontroll med disse. Cornelis Vreeswijk. Cornelis Vreeswijk (født 8. august 1937 i IJmuiden, Velsen, Nederland, død 12. november 1987 i Katarina sogn i Stockholm) var en nederlandsk-svensk trubadur, komponist og poet. Etter sin død er han blitt ansett som en av Sveriges største sangere sammen Carl Michael Bellman og Evert Taube. Vreeswijk vokste opp i Nederland, men i en alder av tolv flyttet han med familien til Sverige. Han ble populær i Sverige i løpet av 1960-tallet som balladesanger, låtskriver og skuespiller. Vreeswijk var produktiv til sin død, og utover sine egne komposisjoner spilte han blant annet tolkninger av Carl Michael Bellman, Victor Jara, Povel Ramel, Evert Taube og Lars Forssell. Han spilte også mange konserter og var på mange turneer. Med sine tekster og sin musikk, var han i Sverige en svært høyt elsket visesanger. Oppvekst. Vreeswijk ble født i havnebyen IJmuiden i Nederland. Hans far, Jacob Vreeswijk, var grossist som eide flere drosjer og lastebiler. Hans mor het Jeanne, og han hadde tre yngre søstre, Marianne (født 1939), Ida (født 1943) og Tonny (født i Sverige i 1952). Vreeswijk har beskrevet sin barndom som ganske idyllisk, helt til andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Nederland i 1940. Familien hadde før den tid sett ganske bra ut, noe som endret seg under krigen, da Jacob Vreeswijk fikk sine biler beslaglagt, og dermed stoppet lastebilvirksomheten hans. I 1949 ønsket faren at familien flyttet til Sverige, etter å ha vært på reise i landet, og i november 1950 reiste familien til Ekerö utenfor Stockholm. Hans far fikk arbeid som mekaniker i Stockholm, mens Cornelis og søsknene begynte i Träkvista folkeskole. Selv om han i utgangspunktet ikke kunne et eneste ord svensk, klarte han skolen svært godt, inkludert leksene utenat. Han gikk hardt ut på egen hånd for lære det nye språket, og blant annet har han fortalt at tegneserien «Fantomet» var en av hans viktigste kilder til å lære språket. Etter bestått eksamen fra Sankt Görans samrealskola i Stockholm dro Vreeswijk til sjøs som maskinoffiserelev, men mønstret av etter fire måneder. Deretter arbeidet han som kontorgutt på Lidingö, hvor familien flyttet. Det var på denne tiden han lærte å spille gitar og begynte å skrive sine egne låter, hovedsakelig for å underholde vennene sine. Hans ønske var å bli journalist, men karakterene fra skolen var ikke nok til å komme inn Journalistinstitutet. En mulighet for dem som ønsket å bli journalist på den tiden var først å utdanne seg til å bli sosionom, og Vreeswijk begynte derfor på Socialinstitutet. Under en kort ansettelse som psykiatrisk sykepleier ved Beckombergasykehuset, møtte han Inga Rehnberg, og et forhold utviklet seg. De giftet seg i 1962 og to år senere fødte hun deres sønn Jack. Vreeswijks foreldre og søstre Marianne og Tonny flyttet i 1961 tilbake til Nederland, mens han selv og søsteren Ida valgte å bo videre i Sverige. Gjennombruddet på 1960-tallet. I 1960 hadde Vreeswijk sin første konsert da hans gode venn Leif Samuelsson fortalte foreldrene sine at Vreeswijk ville spille i frelsesarmeens lokaler på Östgötagatan i Södermalm. I 1962 ble Vreeswijks dikt «Den förtrollade telefonen» publisert i Dagens Nyheter, på samme tid om han begynte å opptre på studentarrangementer med sine egne sanger. Han ble kjent med andre visesangere, som Torgny Björk og Fred Åkerström og begynte å vises på Vispråmen Storken i Stockholm. I desember 1963 ba Fred Åkerström, Anders Burman som var grunnlegger og produsent av plateselskapet Metronome, å synge noen av Vreeswijks låter, og Burman hørte dermed Vreeswijks låter og ble imponert. Resultatet var at Vreeswijk selv fikk synge sine egne sanger inn på plate, og på forsommeren 1964 kom hans første LP ut på Metronome, «Ballader och oförskämdheter». De første 500 eksemplarer av platen ble solgt ut raskt, og året etter ble albumet en gullplate. På høsten 1964 gjorde Vreeswijk, Fred Åkerström og Ann-Louise Hanson sammen med gitaristen Nils Hellmark en omfattende turne i Sverige. En av konsertene i Stockholm (4. desember 1964) ble spilt inn og utgitt på albumet «Visor och oförskämdheter». I 1965 fortsatte Vreeswijk med revyspillet sitt i Göteborg og Stockholm. Han skrev populær musikk for andre artister, blant andre, Per Myrberg, Siw Malmkvist og Anna-Lena Löfgren. Han skrev også sanger som ble sunget av blant annet Monica Zetterlund. Dette året ble også hans andre LP gitt ut, «Ballader och grimascher». Han holdt flere konserter, og hadde en mindre rolle i filmen «Salt gutta og sekstantar» (senere omdøpt «Hei du glad sommer!»). Samme år ble Vreeswijk etablert i underholdningsindustrien, inkludert to sanger på de svenske hitlistene («I natt jag drömde» og «Brev från kolonien»). I 1966 kom hans tredje LP, «Grimascher och telegram», der han samarbeidet med jazz-pianisten Jan Johansson. I løpet av sommeren 1967 sank husbåten som Vreeswijk brukte som bolig ved Årstaviken, og på grunn av denne ulykken forsvant mye av hans arbeid, blant annet mange visetekster og et manus. Samme året hadde han en stor rolle som kokken i filmen Svarta palmkronor, regissert av Lars-Magnus Lindgren. Filmen ble filmet i over fire måneder i Rio de Janeiro, Brasil. Her fant han sin kjærlighet til samba, som kom til å påvirke hans kreativitet veldig sterk. I 1968 skilte Cornelis og Inga seg. Samme år sang han for første gang ved Visfestivalen i Västervik, der han også spilte mange ganger senere. Dette året ga han også ut sin LP, «Tio vackra visor och Personliga Person», som bærer tydelige spor av hans opphold i Brasil, spesielt sambaen. I årene 1968–69 spilte Cornelis teater i Helsingborg og Malmö, samtidig som har var på turne med Östen Warnerbring. Høsten 1969 ga han ut LP-en «Cornelis sjunger Taube», noe han fikk mye oppmerksomhet for på grunn av hans ukonvensjonelle måter å tolke sangene til Evert Taube. Albumet ble en stor suksess blant kritikere og platekjøperne, og noe av musikken ble senere brukt som soundtrack i filmen «Ni ljuger!». 1970-tallet. I 1970 kom Cornelis første diktsamling, «En handfull gräs», som ble godt mottatt av kritikerne. Det samme året gjorde han en omvisning på folkeparkene i Stockholm sammen med pop-gruppen Made in Sweden, der Georg Wadenius, Bosse Häggström og Tommy Borgudd var med. Sammen med Made in Sweden og ble det til et dobbelt-album, «Poem, ballader och lite blues». Cornelis gjorde også et show på Hamburger Börs i Stockholm sammen med Ernst-Hugo Järegård og Östen Warnerbring – «Lyckohjulet eller Var ska jag hänga min hatt i natt». Dette showet resulterte også i en LP. Samme år giftet Cornelis seg med Bim Warne. Året etter flyttet kona og Cornelis til en villa i Skåne. Han byttet også plateselskap, etter å ha hatt samme selskap helt siden det første albumet kom ut, men inngikk nå en avtale med det nederlandske selskapet Philips Records. Etter at han signerte en kontrakt med Philips i Amsterdam, kom han tilbake med en plastpose full av nederlandske gylden. Hans første LP for Philips ble «Spring mot Ulla, spring!», med tretten av Carl Michael Bellman sine brev i unike og personlige tolkninger. Dette albumet solgte svært godt, og samme år kom Cornelis på første plass i de svenske hitlistene med låten «En fattig trubadur» (med tekst av Arne Pärson, tonsatt av Alvar Kraft). Under en opptreden i Söderhamn i 1971 fortalte Cornelis om den da helt uetablerte Monica Törnells sang i farens kro. Cornelis verdsatte henne mye, og sørget for at hun fikk en platekontrakt med Philips. Han begynte også å turnere med henne og samme år. I 1972 ga Cornelis ut platen «Visor, svarta och röda», der han tolket musikeren Lars Forssell. I perioden 1972–1974 bodde Cornelis og kona delvis i Nederland og delvis i Frankrike og Cornelis dukket bare sporadisk opp i Sverige. Han gjorde turneer i Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike, der planen var å få et gjennombrudd i utlandet hvor han ble fremmet som en nystartet artist. Han oversatte noen av sine sanger til nederlandsk og hadde suksess med sanger som «De nozem en de non» (Rockeren og nonnen) og «Veronica». I 1973 kom LP-en, «Istället för vykort», publisert på Yrkestrubadurernas plateselskap. I løpet av sommeren 1974 ble filmen «Rännstensungar», der Cornelis hadde en av de ledende rollene spilt inn i Stockholm, der han også skrev noen av filmens sanger. Samme år kom LP-en «Getinghonung» og han gjorde også flere en-manns-show i Stockholm på puben Stockholms Börsen. Han hadde også en populær opptreden i Västervik, der festivalen ikke hadde hørt ham siden 1971. I løpet av 1975 og 1976 ble han separert og skilt, og begynte på to plater, «Narrgnistor och transkriptioner» og «Vildhallon», som først ble gitt ut senere. I 1977 publiserte han enda en ny plate med Bellmans tekster, «Movitz! Movitz!». Sammenlignet med den forrige. «Spring mot Ulla, spring!» var tolkningene denne gang mer tro mot perioden. Cornelis ble på denne platen akkompagnemert av musikklæreren og gitaristen Ulf G. Åhslund. Begge var veldig fornøyd med albumet, som riktignok var en kritisk suksess, men solgte dårlig. Det samme året gjorde Cornelis et album med tolkninger av den chilenske visedikteren Victor Jara med sine egne oversettelser. På høsten ble et show spilt på Bacchi Wapen i Stockholm, der Cornelis opptrådte sammen med Diana Nuñez, Inger Öst og Anita Strandell. Showet turnerte i Sverige og gikk på TV i 1978. De siste årene. Cornelis giftet for tredje gang, med Anita Strandell i begynnelsen av 1979. Bryllupsreisen gikk til Brasil og dens kunstneriske resultat var platen «Om Deirdre», der Anita Strandell synger Cornelis ballader og samba-oversettelser og Cornelis selv er samlende forteller. Fra samme periode kom også LP-en «Bananer – bland anna». I 1980 kom platen «En spjutkastares visor», med Cornelis bearbeiding av materialer fra den finske pop- og visesangeren Tapio Rautavaara. Platens tittel kom av at Rautavaara vant OL-gull i spyd under Sommer-OL 1948 i London. I samme periode kom også to to plater med tolkninger av Povel Ramels sanger. I 1981 turnerte Cornelis mye i Sverige, og derfor kom det kun en plate, en plate med eget materiale kalt «Hommager och pamfletter». Nå innledes en ytterligere vanskelig periode i livet til Cornelis. Han turnerte utenfor Sverige, og i 1983 foretok han en sultestreik for å få orden på skattproblemene sine, og først etter mekling av statsminister Olof Palme, ble et forlik inngått med skattemyndighetene. Cornelis levde et omflakkende turneliv og utførte de fleste konserter og turneer alene mens han bodde alene i København. I løpet av høsten og vinteren 1984 spilte han inn en ny LP i Tromsø i Norge, «Mannen som älskade träd» med nyskrevet materiale. I 1985 ble han diagnostisert med diabetes, og det han ble anbefalt å gå ned i vekt og slutte å drikke alkohol. Dette året opptrådte han på blant annet visefestivalene i Vaxholm og Västervik og hadde rollen som Pontius Pilatus i en produksjon av Jesus Christ Superstar i Stockholm. På nyttårsaften 1985 var Cornelis hemmelig gjest på en nyttårsgalla ledet av Ulf Lundell på Johanneshovs Isstadion i Stockholm, som ble sendt direkte på fjernsyn. Cornelis sang hans mektige bluestolkning av Bellmans «Fredmans epistel nummer 81», «Märk hur vår skugga» noe som førte til stor applaus. Dette var en gjenoppliving av Cornelis, og han skjønte han hadde fremdeles hadde et ungt publikum. Den 12. desember 1986 hadde Agneta Brunius TV-film «Balladen om den flygande holländaren», en film om Cornelis liv og kunstnerskap, premiere. I 1986 kom også platen med den nesten profetiske tittelen «I elfte timmen», en plate som inneholdt Cornelis klassiske visemateriale i ny rockestil. Platen var et forsøk fra Cornelis venn og produsent Silas Bäckström om å finne et nytt publikum til Cornelis, og albumet, som ble utgitt som både som LP og CD – var en suksess. Etter denne ble han tildelt Nils Ferlin-Sällskapets trubadurpris i 1987. Vreeswijks grav på Katarina kyrka. Sommeren 1987 gjorde han mange anerkjente opptredener på Roskildefestivalen og visfestivalen i Västervik. Det følgende året sa musikk-journalist Oscar Hedlund: «Aldri har jeg hørt Cornelis bedre, enn i Västervik sommeren 1987, skjelvet ruinene av hans styrke og tristhet. Han var syk, uthulet, men blikket var en jevn marg. Det var en slags stille høytid av ham». Den samme kvelden sa også Cornelis til Hedlund: «Nå kan du ta det siste skuddet». Det var først senere at Hedlund forstod hva Cornelis hadde ment med dette. Foruten den tidligere nevnte diabetesen led han også av leverkreft, men til tross for dette deltok han på turneer og arrangementer Sverige rundt. I løpet av september og oktober 1987 spilte han inn sitt siste album «Till Fatumeh – rapport från de osaligas ängder». Tekstene fra platen er også inkludert i diktet med samme navn. Cornelis gjorde en innsats i dagene før hans død for å se denne boken på trykk, men diktet ble utgitt posthumt. Cornelis døde 12. november 1987 på Södersjukhuset av leverkreft. Han er gravlagt på Katarina kyrkogård, ved siden av 1600-tallets Lars Wivallius grav. Vreeswijks karriere i Nederland. I 1966 ble Cornelis invitert til Nederland av tv-stasjonen Vara. Cornelis hadde oversatt noen av hans svenske sanger, og skrev også nye sanger på nederlandsk. Visen «De nozem en de non» ble gitt ut som singel, men fikk ingen suksess. Når Cornelis få år senere endret plateselskap til Philips, håpet han at Philips kunne gjøre et nytt forsøk på å starte hans karriere i Nederland, og i 1972 kom hans første nederlandske album, Cornelis Vreeswijk, som ble en stor suksess, og solgte over 100 000 eksemplarer. Samme sommer havnet han på topplisten da radiostasjon Veronica begynte å spille låtene hans, og i løpet av høsten reiste han på en vellykket turné i landet. Hans andre album i Nederland, «Leven en laten leven», ble derimot ingen stor suksess, og heller ikke det tredje albumet «Liedjes voor de Pijpendraaier en mijn Zoetelief» solgte spesielt bra. Årsaken til det sviktende salget kan ha vært at han ikke hadde god nok nederlandsk til å uttrykke seg bra nok, i forhold til utviklingen av det svenske språket, og at Nederland manglet en sangtradisjon som svenskene. Etter en noe mislykket forsøk på en ny start i Nederland, med oversettelser av Jim Croce og Victor Jara, gikk Cornelis og Philips hvert til sitt, og hans karriere i Nederland så ut til å være over, men i 1982 prøvde en gruppe av venner og kolleger å overtale ham til å gjøre et nytt forsøk. Resultatet ble albumet «Ballades van de gewapende bedelaar», som noen har klassifisert som hans beste noensinne. Hvorfor er vanskelig å forstå, selv om det nok er hans mest "Corneliske" album på nederlandsk, uten Philips og deres popstil. Selv om hans suksess i Nederland ikke er sammenlignbar med den svenske, har det siden 2000 eksistert en nederlandsk Cornelis Vreeswijk-selskap, og de gir ofte ut samleplater med nederlandskspråklige låter. Vreeswijk som person. Portrett av Cornelis Vreeswijk malt av den svenske kunstneren Tommy Tallstig Cornelis første kone, Ingalill Rehnberg har fortalt at Cornelis var ekstremt skjør. Når han sto på scenen eller i studio, hadde han full kontroll, men i resten av livet hadde han en veldig lav selvfølelse. Han var noen ganger sjenert, og hvis det var konflikt, kunne han ofte gå bort fra situasjonen for å unngå en konfrontasjon. Men selv om han for det meste hadde kontroll, kunne det like godt komme et raserianfall, som for eksempel i 1966, da han nektet den svenske radioen å spille sangene hans fordi radioledelsen hadde bestemt at noen av sangene hans fra hans andre album «Ballader og grimascher» bare skulle spilles med forsiktighet. Cornelis sendte da et klagetelegram til daværende samferdselsminister Olof Palme og radiosjef Olof Rydbeck. Hans andre kone, Bim Warne har beskrevet han som en svært generøs person. Bim og Cornelis bodde i et hus i Vismarlöv nært Klågerup i Skåne, og der trivdes han i starten. Familielivet innebar dog ingen kunstnerisk vekkelse, men det virket som om han trengte motgang og problemer for å komme til sin rett som kunstner. Både Inga og Bim har fortalt Cornelis enorme sjalusi kunne gå til psykotiske uttrykk, og han kunne bli veldig sint hvis han trodde noen viste mer enn en høflig interesse for hans koner. Økonomi. Cornelis manglet full bevissthet om verdien av penger, og hvis han hadde noen så brukte han dem raskt opp. Han brydde seg ikke om kvitteringer, bokføringer og selvangivelse, men mot venner og bekjente kunne han være sjenerøs. Ved høsten 1969 ble skatten hans så stor som 125 000 svenske kroner, og han ble truet med konkurs. Cornelis ble da enig om en betalingsplan, men i desember 1972, var gjelden derimot økt til 425 000. I valgkampen 1982 dukket Cornelis opp på Socialdemokraternas valgmøter, og når betalingen for dette kom på 190 000 pluss utgifter, viste det seg at hele beløpet gikk til kronofogden, og Cornelis begynte derfor på en sultestreik. På sin andre streikedag, ble det arrangert et møte mellom skattemyndighetene, Olof Palme og Cornelis selv. Cornelis, som nå skyldte nesten 1,5 millioner, lovet å betale 10 000 per måned, men avtalen varte bare noen få måneder og Cornelis endte opp med å betale alt fordi han følte at skattemyndighetenes skatt etter skjønn var for høy. Cornelis flyttet høsten 1983 til København, fordi han hevdet å ha yrkesforbud i Sverige. Da hans skjønnsskatt ble senket ned en halv million, returnerte han til Sverige på sommeren i 1984 for en turné. I årene som fulgte betalte Cornelis tilbake mindre deler av gjelden, men nok til å vise sin goodwill. Da han døde i 1987, hadde han 700 000 i gjeld, og det tok fram til 1990 før all gjeld ble betalt og avgjort. Vreeswijk som artist. Fred Åkerström hadde kontrakt med plateselskapet Metronome, som også ga ut hans debutalbum, «Fred Åkerström sjunger Ruben Nilson» i 1963 . Da tiden kom for å spille inn en oppfølger foreslo Åkerström en plate med tekster av Cornelis Vreeswijk. Siden det var ingen demolåter av Cornelis, tok Åkerström Cornelis med til Metronomes platestudio i Karlbergsvägen i Stockholm. Metronomeeier Anders Burman hørte Cornelis låter, og bestemte at de skulle gis ut på LP, men sunget av Cornelis selv, og i 1964 ga Cornlelis ut sin første LP, «Ballader och oförskämdheter». I 1966 ga Metronome ut «Grimascher och telegram», hvor Cornelis spilte sammen med jazzpianisten Jan Johanssons trio. Albumet inneholdt sanger som «Ångbåtsblues», «Jag hade en gång en båt», «Telegram för fullmånen», samt «Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind». I 1968 kom sambaplaten «Tio vackra visor och Personliga Person» ut, en plate som er blitt kalt «juvelen i hans krone». På platen blir han akkompanjert av gitaristen Rune Gustafsson, bassisten Sture Nordin og congaspilleren Sabu Martinez. Produsent Anders Burman har fortalt at Cornelis ikke ønsket å bli styrt av noen. Ved innspillinger visste han hva han ville, men tok også imot kommentarer fra studioet. Vanligvis blomstret han i studio, men noen ganger ville han bli mer distrahert og uinteressert om innspillingen tok tid. Cornelis ble i Metronome frem til 1971, men forlot selskapet da de trakk penger fra inntekten hans for å betale foreløpig skatteberegning. Cornelis hadde også inntekter fra STIM og SAMI, og pengene ble utbetalt uten skattetrekk. Resultatet var at inntektene fra Metronome gikk direkte til resterende skatt og Cornelis følte seg derfor lurt av selskapet. Når Metronome ikke ønsket å gi ham 50 000 kroner som han trengte for forskuddsbetaling for et hus i Skåne, avsluttet han kontrakten. Cornelis kontaktet så Boo Kintorp, leder av plateselskapet Philips Records i Nederland, og snart skrev Cornelis platekontrakt med plateselskapet med et forskudd på 50 000 kroner i kontanter. Den første platen med Philips var «Spring mot Ulla, spring!», der Cornelis synger Bellman med arrangement av, og platen solgte raskt over 50 000 eksemplarer. Philips hadde også muligheten til å lansere ham i Nederland, og Cornelis oversatte sine tekster til nederlandsk, og hadde suksess der også. I løpet av fire Grammisgallaer tok han hjem hele fem priser: årets visesanger i 1969, årets komponist – musikk og tekster i 1969, årets produksjon vise eller folkemusikk i 1970, årets populærproduksjon av mannlig artist i 1971 og årets mest populære artist 1972. I 1974 kom albumet «Linnéas fina visor», der Linnéa var mellomnavnet til han andre kone Bim Warne. For Philips laget Cornelis én plate i året frem til 1978, inkludert en plate der han tolket Lars Forssell («Visor, svarta och röda»). Selv om han hadde kontrakt med Philips ga han ut i 1973 et album for Yrkestrubadurernas; «I stället för vykort». Dette var faktisk et brudd på kontrakten, men Philips lot det passere fordi tekstene var litt for politisk for selskapets smak, men Philips interesse for Cornelis dalte litt på grunn av hans upålitelighet og synkende salg. Vreeswijks anstrengte økonomi gjorde at han valgte små plateselskap som kunne gi ham kontanter på forskudd i stedet for skattetrekk. Det siste tiåret av sitt liv spilte han totalt inn sytten LP-plater på fjorten selskaper i fem land. Året 1986 var en kunstnerisk oppvåkning for Cornelis. Hans venn Silas Backstrom ga ut platen I elfte timmen på sitt eget selskap fordi andre plateselskap var uinteressert. Cornelis fikk diabetes, noe som gjorde han syk, og den siste platen «Till Fatumeh» ble til da han var innlagt Södersjukhuset, selv om han var så syk at han bare orket og jobbe to timer om dagen, og innspillingen ble avsluttet 28. oktober 1987, to uker før hans død. Cornelis visste at hans helse var dårlig og han ville at albumet ville komme ut for å advare unge mennesker for å bruke narkotika, samtidig som han var overbevist om at albumet ville selge bra. Ti dager før han døde, fikk han et forskudd på 200 000 svenske kroner, noe Cornelis brukte til forskuddsbetaling for en ny båt. «Till Fatumeh» ble utgitt to uker etter hans død. Vreeswijks musikk- og dikterskap. Cornelis ble sterkt påvirket av fransk chanson, amerikansk blues og nederlandske høresanger, som var lengre sanger fremført i en folkelig tradisjon med en fortellende tekst. Han ble inspirert av musikere som Josh White, Leadbelly og Georges Brassens. Etter å ha etterlignet bluesmusikere en stund, innså han etter å ha hørt Brassens at han kunne skrive sine egne sanger. Hans utenlandske forbilder smeltet han sammen med den svenske sangtradisjonen og litterære impulser fra forfattere som Gunnar Ekelöf og Aksel Sandemose gjorde musikken hans til en stor og unik produksjon av sanger og ballader. Senere i hans karriere spilte også latinamerikansk samba en stor innflytelse på musikken hans. For det brede publikum ble han først kjent for tolkninger av amerikanske sangeene «I natt jag drömde något som» og «Brev från kolonien» (org: «Hello Muddah, Hello Fadduh»), så vel som hans egen småfrekke sang «Hönan Agda». Cornelis var i Sverige en svært populær balladesanger, og noen ganger sett på, sammen med Carl Michael Bellman og Evert Taube som landets nasjonale poet – selv om han aldri var svensk statsborger. Det kan legges til Cornelis i 1968 søkte om svensk statsborgerskap, men dette ble avvist – ironisk nok med den begrunnelse at han ikke kunne språket godt nok. Typisk for Vreeswijks viser, slik som Bellmans og Taubes, er de tilbakevendende karakterene (Hönan Agda, Ann-Katrin/Ann-Katarin, Fredrik Åkare, Polaren Pär med flere) – en medfølelse for sosialt dårlig tilpasset pasifisme og et språk som blander slang og formelle setninger. Cornelis persongalleri var en blanding av eksisterende og fiktive personer. Ann-Katrin/Ann-Katarin er Cornelis muse, en tilsvarende til Bellmans Ulla, mens Fredrik Åkare var opprinnelig en nabo av familien Vreeswijk på Lidingö, som senere fikk selskap av flere sider fra Cornelis gode venn Nisse Gustafson. Vreeswijk kan sies å ha levd opp til bildet av kunstnerens geni, som brente lyset i begge ender. Hans private liv var farget en del av disse mørke sidene, med skatteproblemer, slosskamper og narkotika som element, men som trubadur var - og er han er en av Sveriges aller største. Etter hans død har han blitt stadig mer elsket og sunget, og anerkjent som visesanger. Hans royalties samles i et fond, administrert av stiftelsen Cornelis Vreeswijk minne, som hvert år tildeler Cornelis Vreeswijk-stipendet. Flere bøker har blitt skrevet om Cornelis, den mest omfattende er biografien «Ett bluesliv. Berättelsen om Cornelis Vreeswijk» (2006) av Klas Gustafson. «Cornelis Vreeswijk – artist – vispoet – lyriker» (1996) av Ulf Carlsson er en også en omfattende bok, faktisk en doktorgrad i litteraturvitenskap. Man kan også nevne «Cornelis: scener ur en äventyrares liv» (2000) av Oscar Hedlund, og i 2000 ble alle hans visetekster, dikt og prosa samlet i tre bind. I boken «Psalmer i 2000-talet» er Cornelis representert med sangen «Vägen till regnbågen» («Jag har rest genom världen och ej haft ett mål»), opprinnelig skrevet av Tony Granqvist, frontfigur i trioen Jailbird Singers. Den 12. november 2010 var det premiere for filmen "Cornelis" som omhandlet Vreeswijks liv. Den var regissert av Amir Chamdin. Før filmen ble det funnet tidligere uutgitt musikk av Vreeswijk som ble inkludert i filmens soundtrack. Diskografi. Se Cornelis Vreeswijks diskografi Rivertonprisen. a>, vant i 1975 og 2002 a> vant i 1981 og 2001 a> fikk den første internasjonale æresprisen i 1991 Rivertonprisen – «Den gyldne revolver» – deles ut hvert år av Rivertonklubben, og skal gå til forfatteren av årets beste norske kriminallitterære arbeid enten det gjelder en roman, novellesamling, skuespill, originalmanus for spillefilm, fjernsynsdrama, eller radioteater. Prisen er et samarbeid mellom Rivertonklubben, Bokhandlerforeningen, Den norske Forleggerforening og De norske Bokklubbene. Det er Rivertonklubbens egen jury som utnevner vinneren. Prisen og klubben er oppkalt etter forfatteren Stein Riverton, som var Sven Elvestads psevdonym som krimforfatter. Nils Nordberg skriver om Rivertonklubbens historie at klubben startet som en idé hos Bjørn Carling som ble fulgt opp av Sigurd B. Hennum. Disse to etablerte klubben våren 1972 sammen med Gerd Nyquist, Tor Edvin Dahl og Nordberg. «Tre ting syntes opplagte fra starten: Klubbens fremste oppgave skulle være å fremme kvantitet og kvalitet i norsk kriminallitteratur, og den burde derfor dele ut en årlig pris til beste verk i genren (Hennums idé); klubben måtte ta sitt navn etter den fremste norske kriminalforfatter gjennom tidene, vår (til da) eneste internasjonale stjerne, Stein Riverton; og Gerd Nyquist var selvskreven som Rivertonklubbens første formann.» Selve prisen er en Nagantrevolver. Nordberg skriver «At prisen ble en gylden revolver, eller rettere sagt en revolver med forgylt skjefte, har sin egen bakgrunn. Forslaget var Bjørn Carlings, som viste til at Rivertons detektiv Asbjørn Krag var den stolte besitter av to gullbelagte duellpistoler». Det var Kjell Hallbing som foreslo Nagant, en belgisk pistol som ble brukt av det norske politiet på Asbjørn Krags tid. Klubben kjøpte først et restlager av Nagant fra forsvaret, men «denne beholdningen er forlengst oppbrukt og nå må prisgjenstandene kjøpes inn for en ganske annerledes ublu samlerpris.» Rivertonklubbens ærespris – også den en gylden revolver – gis til personer som «har gjort en særlig innsats for norsk kriminallitteratur, her hjemme eller utenlands.» Fram til 2001 kunne en person ikke motta prisen mer enn én gang. Etter 2001 kan forfattere få prisen to ganger, forutsatt at den andre tildelingen gjelder en bok som vurderes som et klart høydepunkt i karriéren, eller er et markant comeback. To forfattere har mottatt prisen to ganger: Gunnar Staalesen i 1975 og 2002, og Jon Michelet i 1981 og 2001 – begge for markante comeback. Torolf Elster er den eneste som har mottatt både ordinær pris (1982) og ærespris (1997). Norsk Ornitologisk Forening. Norsk Ornitologisk Forening (NOF) er en ideell forening som har vern av fugler som sin viktigste oppgave. Foreningen arbeider for vern av naturen, særlig fuglefaunaen, og for å fremme interessen for og bedre kunnskapen om fugler, samt å stimulere til ulike ornitologiske aktiviteter. Foreningen er også et bindeledd mellom Norges fugleinteresserte. Foreningen arrangerer turer og foredrag og har ca. 9 000 medlemmer. NOF ble stiftet i 1957. Foreningens medlemmer mottar tidsskriftet Vår Fuglefauna fire ganger i året. I tillegg utgir NOF fagtidsskriftet "Ornis Norvegica" (to utgaver i året) og rekrutteringstidsskriftet "Fuglevennen" (to utgaver i året). Norsk navnekomite for fugl og Norsk sjeldenhetskomité for fugl er begge opprettet av NOF. Eksterne lenker. Ornitologisk Romersk Britannia. Romersk Britannia består av de deler av de britiske øyer som var okkupert og kontrollert av Romerriket i tidsrommet 43 og fram til rundt 410 e.Kr. Romerne refererte selv til provinsen som Britannia. Før romerne invaderte hadde jernalderens Britannia allerede kulturelle og økonomiske forbindelser med det kontinentale Europa, men romerne introduserte ny utvikling og nye teknologier innen jordbruk, urbanisering, industri og arkitektur, og etterlot en arv som fortsatt er tilstedeværende i dag. De historiske nedtegnelser og dokumentasjon fra før og under invasjonen er sparsommelige selv romerske historikere tidvis nevner provinsen. Det meste av kunnskapen om tidsepoken er derfor fra arkeologiske utgravinger og særlig studier av innskrifter (epigrafikk). Tidlig kontakt. Britannia var ikke ukjent for antikkens verden. Så tidlig som på 300-tallet f.Kr. hadde grekerne, fønikere og karthagere handlet tinn fra Cornwall: grekerne referert til "Cassiterides" («Tinnøyene») og beskrev at disse øyene lå et sted nær vestkysten av Europa. Den karthanske sjømannen Himilco skal etter sigende ha besøkt øyene på 400-tallet f.Kr., og den greske utforskeren Pytheas fra Massalia på 300-tallet f.Kr. Men generelt ble øyene sett på som et mystisk sted som en del antikke forfattere tvilte på i det hele tatt eksisterte. Den første direkte romerske kontakt kom med den romerske general og framtidige diktator Julius Cæsar. Han gjennomførte to ekspedisjoner til Britannia i årene 55 og 54 f.Kr. som avleggere av erobringen av Gallia fordi han mente at britonerne i dagens England hadde bidratt til gallernes motstand. Den første ekspedisjonen som mest var en form for rekognosering og sondering enn en full invasjon, tok fotfeste på kysten av Kent, men uten kavaleri og fordi en storm i den engelske kanalen ødela skipene hans, var det umulig for romerne å avansere videre. Om ekspedisjonen var militært mislykket var den likevel en politisk suksess: det romerske senatet erklærte 20 dagers offentlig ferie i Roma for å feire denne enestående bedriften ved å ta gisler fra Britannia, og fordi belgiske stammer ble beseiret da de romerske styrkene igjen var tilbake på kontinentet. I hans andre invasjon året etter tok Cæsar med seg en betydelig større hær og fortsatte med «pisk og gulrot»-politikken; han inviterte innfødte stammer til å underkaste seg ham og gi fra seg gisler i bytte mot fred. En vennligsinnet lokal høvding, Mandubracius, ble installert, og hans rival Cassivellaunus ble underkastet. Gisler ble tatt, men historikerne er uenige om den tributt som man kom overens om, ble betalt av britonerne først etter at Cæsar hadde reist tilbake til Gallia med sine styrker. a>s forestilling om Julius Cæsars første invasjon. Cæsar hadde ikke erobret noe territorium og hadde heller ikke etterlatt seg tropper, men han hadde etablert klientkonger på øya og hadde ført Britannia inn under Romas sfære av politisk innflytelse. Keiser Augustus planla invasjoner i 34, 27 og 25 f.Kr., men omstendighetene var aldri gunstige. Forholdet mellom Britannia og Romerriket besto av diplomati og handel. Strabo, som skrev sent i Augustus’ regime, hevdet at skattene på handelen førte til større årlige inntekter enn hva en erobring ville ha gitt. Likeledes har arkeologiske undersøkelser vist en økning i importerte luksusvarer til det sørøstlige Britannia på denne tiden. Strabo nevner også britonske konger som sendte ambassadører til Augustus, og Augustus’ egen "Res Gestae Divi Augusti" refererer til to britiske konger han mottok som flyktninger. Da en del av Tiberius’ skip ble ført til Britannia av en storm under hans krigføring i Germania i år 16 e.Kr. ble disse sendt tilbake til ham av lokale høvdinger og det ble fortalt fortellinger om store uhyrer. Roma synes å ha oppmuntret til en maktbalanse i sørlige Britannia ved å støtte to mektige kongedømmer: Catuvellaunere ("Catuvellauni"), styrt av etterkommerne til Tasciovanus, og atrebatere ("Atrebates"), styrt av etterkommerne til Commius. Denne politikken ble fulgt fram til år 39 eller 40 da keiser Caligula mottok et forvist medlem av catuvellaunere, og keiseren satte i gang en invasjon av Britannia. Denne invasjonen som kollapset under farseaktige omstendigheter allerede "før" invasjonshæren hadde forlatt Gallia. Han skal ha stilt opp sine styrker i slagformasjon i Gallia, vendt mot den engelske kanal, og beordret dem til å angripe sivet i vannkanten. Han fikk så soldatene til å samle skjell som ble bragt til Roma som «krigsbytte». I 43 foretok Claudius et felttog, som var vellykket, og provinsen ble formelt opprettet. Også denne gangen var det offisielle målet å gi støtte til en landflyktig britonsk hersker, denne gangen Verica fra atrebaterne. Den romerske invasjonen. Invasjonen ble forsinket da de romerske soldatene fryktet å seile hinsides grensene av den kjente verden, det vil si å krysse den engelske kanal. Invasjonsstyrken i 43 ble ledet av Aulus Plautius. Det er ikke kjent hvor mange romerske legioner som ble sendt. Bare en legion, "II Augusta" som ble kommandert av den framtidige keiser Vespasian, er dokumentert i å ha deltatt. "IX Hispana", "XIV Gemina" (senere kalt "Martia Victrix") og "XX" (senere kalt "Valeria Victrix") er attestert for å ha deltatt under Boudiccas opprør i 60 og 61. Det er sannsynlig at de hadde vært der siden den innledende invasjonen, men den romerske hæren var veldig fleksibel med enheter som ble brukt og flyttet når det enn var nødvendig, slik at dette er ikke sikkert. Kun Legio IX Hispana er sannsynlig i å ha blitt stasjonert der, fordi det er attestert at denne legionen sto ved Eburacum (York) i år 71. Legionen er nevmt på en bygningsinskripsjon der, datert år 108, før de siste ødeleggende kampene i øst, sannsynligvis i løpet av Bar Kokhba-opprøret. Invasjonen ble forsinket da det brøt ut mytteri blant troppene, men de ble til slutt overbevist av en frigitt slave om at ikke var farlig å krysse havet og kjempe bortenfor grensene av den kjente verden. De seilte i tre divisjoner og gikk sannsynligvis i land ved Richborough i Kent, men det er også blitt foreslått at en del av invasjonsstyrken gikk i land på sørkysten, i Fishbourne-området i West Sussex. Romerne beseiret catuvellaunere og deres allierte i to slag: det første, forutsatt landgang ved Richborough, ved elven Medway, det andre på Themsen. En av catuvellauneres ledere, Togodumnus, ble drept, men hans bror Caratacus overlevde og fortsatte motstanden senere. Plautius gjorde stopp ved Themsen og sendte bud til Claudius om forsterkninger, inkludert artilleri og elefanter, for den endelige marsjen mot catuvellauneres hovedstad, Camulodunum (Colchester). Den framtidige keiser Vespasian nedkjempet og underkastet den sørvestlige delen av England. Cogidubnus ble innsatt som konge over flere territorier, og det ble inngått avtaler med stammer utenfor det området som kom inn under direkte romersk kontroll. Romersk styre etablert. Den romeske provinsen Britannia i år 125 e.Kr. som viser de innfødte stammene, byer, hovedveger og posisjonene til de romerske legionene. Etter at den sørlige delen av øya var blitt erobret vendte romerne oppmerksomheten mot det som i dag er Wales. Silurere, ordovikere og dekeangliene kjempet innbitt mot de romerske inntrengerne og i løpet av de første tiårene etter invasjonen konsentrerte romerne seg om dem, til tross for mindre opprør blant romerske allierte som brigantere og icenere. Silurere ble ledet av en høvding romerne kalte Caratacus og som drev effektiv geriljakrig mot den romerske guvernøren Publius Ostorius Scapula. Først i år 51 klarte Ostorius å lure Caratacus inn i et rent slag og beseiret ham. Den britonske lederen søkte tilflukt hos briganterne, men deres dronning Cartimandua viste sin underdanighet og utleverte ham til romerne. Han ble ført som fange til Roma hvor den verdige talen som han holdt under Claudius' triumftog, fikk keiseren til å spare livet hans. Imidlertid var silurere fortsatt ikke pasifisert og Cartimanduas tidligere ektemann Venutius overtok Caratacus’ posisjon som den mest framtredende britonske lederen. I årene 60-61, mens guvernør Gaius Suetonius Paulinus drev hærtokt i Wales, gjorde det sørøstlige Britannia opprør under Boudicca, enken etter en nylig avdød konge av icenerne, Prasutagus. Hun var provosert av at stammens landområder var blitt tatt og av den brutale behandlingen som hun selv og døtrene hennes var blitt utsatt for. Prasutagus hadde etterlatt et testamente hvor halvparten av kongedømmet han ble gitt til keiser Nero i håp om at resten av kongedømmet ville bli etterlatt uberørt. Han tok feil. Icenerne, sammen med nabostammen trinovantere, ødela den romerske kolonien ved Camulodunum (Colchester) ved å plyndre og svi av byen. De drepte alle innbyggere de fikk tak i, både menn, kvinner og barn. Da Legion IX ble sendt som støtte, ble den nedkjempet. Suetonius Paulinus red til Londinium (London), opprørernes neste angrepsmål, og måtte konkludere med at London ikke var mulig å forsvare. Forlatt ble Londinium brent og ødelagt, og samme skjebne led Verulamium (St. Albans). Mellom 70 000 og 80 000 mennesker skal etter sigende ha blitt drept i de tre byene. Suetonius regrupperte med to av de tre legionene som han fortsatt hadde tilgjengelig, valgte slagmark og til tross for å være i langt mindre antall, beseiret han opprørerne i slaget ved Watling Street. Boudicca levde ikke lenge etterpå, enten på grunn av sykdom eller fordi forgiftet seg selv. Opprøret hadde nesten klart å overbevise Nero om at han burde trekke seg ut av Britannia helt og holdent. Agricolas krigføring i dagens Skottland. Det var flere opprør i 69, «året med de fire keisere». Da borgerkrig raste i Roma, maktet ikke svake guvernører å kontrollere legionene i Britannia, og Venutius av brigantene grep sjansen. Romerne hadde tidligere forsvart Cartimandua mot ham, men denne gangen klarte de det ikke. Cartimandua ble evakuert og Venutius overtok kontrollen over det nordlige England. Etter at Vespasian hadde sikret seg Romerriket var hans første to utnevnelser guvernører: Quintus Petillius Cerialis og Sextus Julius Frontinus fikk oppgaven med å nedkjempe henholdsvis brigantene og silurene. Frontinus utvidet romersk styre til hele det sørlige Wales og begynte utnyttelse av mineralressursene, som gullgruvene i Dolaucothi. I de følgende årene erobret romerne mer av øya og utvidet romersk Britannia. Guvernør Gnaeus Julius Agricola, svigerfar til historikeren Tacitus, nedkjempet ordovikere i Wales i 78. Med Legio XX Valeria Victrix beseiret Agricola caledonere i år 84 i slaget ved Mons Graupius i det nordlige Skottland. Dette var den største utstrekningen av den romerske provinsen Britannia, for kort tid etter denne seieren ble Agricola kalt hjem til Roma, og den romerske hæren trakk seg tilbake til en forsvarslinje mellom Forth-Clyde-landtangen. Dermed ble det frigjort styrker som det var sterkt behov for ved andre frontlinjer. Under meste av det romerske Britannias historie var et stort antall soldater stasjonert på øya. Dette krevde at keiseren plasserte en dyktig guvernør i provinsen. Et resultat ble at flere framtidige keisere hadde tjent som guvernører eller legater i denne provinsen, inkludert Vespasian, Pertinax og Gordian I. Okkupasjon og tilbaketrekning fra sørlige Skottland. Sørlige Skottland rundt år 84. Det er ingen historiske kilder som beskriver tiårene som fulgte Agricolas tilbaketrekning. Selv navnet på hans etterfølger er ukjent. Arkeologi har vist at en del romerske festninger sør for Forth-Clyde ble bygget opp på nytt og utvidet, mens andre synes å ha blitt forlatt. Romerske mynter og keramikk er blitt funnet i innfødte bosetninger på det skotske lavlandet i årene før 100. Det indikerer voksende tilpasning til Romerriket. En del av de viktigste kildene for denne tiden er inskripsjoner fra festningen ved Vindolanda i Northumberland, de fleste datert til mellom 90 og 110. Disse tavlene er fargerike bevis for hvordan en romersk festning i utkanten av Romerriket fungerte med offiserenes hustruer som opprettholdt et dannet samfunn mens handelsmenn, transport og militært personell opprettholdt festningens drift og forsyninger. Rundt år 105 ser det imidlertid ut som om et betydelig tilbakeslag i forbindelsene med piktiske stammer (antagelig de samme som romerne kalte for caledonere). Flere romerske festninger ble ødelagt av brann, med menneskelige levninger og ødelagte rustninger ved Trimontium (dagens Newstead i det sørlige Skottland). Det antyder at det var fiendtligheter i det minste på dette stedet. Det ligger også bevis for dette at militære forsterkninger ble sendt fra Germania, og at en britisk krig uten navn i denne perioden er nevnt på gravsteinen til en tribun i Kyrene. Imidlertid kan de dakiske krigene som Trajan førte, ha resultert til troppereduksjoner eller en total tilbaketrekning fra området, og at de romerske festningene ble ødelagt av pikterne etter at romerne hadde trukket seg ut. Romerne ødela egne festningsanlegg når de ble oppgitt for at de ikke skulle falle i hendene på fienden. Uansett hva som var tilfelle her, ble grensen antagelig flyttet sørover til linjen ved Stanegate ved Solway-Tyne-landtangen på denne tiden. Rester av den antoninske mur ved Barr Hill, Twechar. En ny krise oppsto ved begynnelsen av Hadrians regime i 117: et opprør i nord ble undertrykket av Quintus Pompeius Falco. Da Hadrian nådde Britannia på sin berømte rundreise til de romerske provinsene rundt 120, ga han ordre om at en forsvarsmur, kjent i ettertid som Hadrians mur, skulle bygges nær linjen ved Stanegate-grensen. Hadrian utpekte Aulus Platorius Nepos til guvernør. Han skulle lede dette arbeidet og førte Legio VI Victrix med seg fra Germania Inferior og erstattet den berømte Legio IX Hispana (og denne legionens forsvinning fra de historiske kildene har vært mye diskutert). Arkeologi indikerer betydelig politisk uro i Skottland i den første halvdelen av det andre århundret, og flyttingen av grensen mot pikternes område må sees i denne sammenhengen. I løpet av regimet til Antoninus Pius (138-161) ble den hadrianske grensen en kort periode flyttet nordover til Forth-Clyde hvor en ny mur, den antoninske mur, ble bygget rundt år 142 fulgt av en ny militær okkupasjon av det skotske lavlandet under en ny guvernør, Quintus Lollius Urbicus. Den første antoninske okkupasjonen av Skottland ble avsluttet etter en krise i årene 155-157 da brigantene gjorde opprør. Med begrensete muligheter til å få forsterkninger flyttet romerne troppene sørover, og opprøret ble slått ned av guvernør Gnaeus Julius Verus. I løpet av et år ble den antoninske mur gjenerobret, men i 163 eller 164 ble den igjen forlatt. Den andre okkupasjonen skjedde antagelig i forbindelse med Antonius' anstrengelser for å beskytte votadiniene eller hans sterke ønske om å utvide Romerriket ettersom tilbaketrekningen til den hadrianske grensen igjen kom ikke lenge etter at han døde. Romerne trakk seg imidlertid ikke helt ut av Skottland på denne tiden; en stor festning ved Newstead ble opprettholdt sammen med minst syv mindre utposter minst fram til rundt 180. I løpet av en tyveårs periode som fulgte justeringen av grensen til Hadrians mur, var Roma opptatt av hendelser på kontinentet, hovedsakelig problemer i provinsene langs Donau. Økende antall av nedgravde samlinger av mynter i Britannia på denne tiden antyder at freden ikke var blitt oppnådd. De betydelige mengdene romersk sølv som er blitt funnet i Skottland, antyder mer enn ordinær handel, og det er sannsynlig at romerne forhandlet fram fredsavtaler med å betale sølv til sine uforsonlige fiender, pikterne. I år 175 kom en stor styrke av sarmatiske kavalerister, rundt 5 500 mann, til Britannia for å forsterke troppene som bekjempet utallige opprør som ellers ikke er nedtegnet. I år 180 trengte pikterne gjennom den hadrianske mur og den kommanderende romerske offiser ble drept i det som Dio Cassius har beskrevet som den mest alvorlige krigen under regimet til keiser Commodus. Ulpius Marcellus ble sendt som ny guvernør og rundt 184 hadde han vunnet en ny fred, kun for å bli møtt av et mytteri blant sine egne tropper. Misfornøyd med Marcellus' strenghet hadde troppene forsøkt å velge en legat ved navn Priscus som egen guvernør; han nektet, men Marcellus var heldig som klarte å forlate provinsen i levende live. Den romerske hæren i Britannia fortsatte sin insubordinasjon: de sendte en delegasjon på 1500 mann til Roma for å kreve henrettelse av Tigidius Perennis, en praetoriansk prefekt som de mente hadde gjort dem urett tidligere ved å løfte opp equitere av lavere rang til legatrang i Britannia. Commodus møtte gruppen utenfor Roma og sa seg enig i å få Perennis drept, men dette førte til at mytteristene følte seg enda sikrere i sitt opprør. Den framtidige keiser Pertinax ble sendt til Britannia for å kvele mytteriet og hadde innledningsvis suksess i å skaffe seg kontroll. Imidlertid brøt det ut et opprør blant troppene. Pertinax ble angrepet og etterlatt som død, og ba om å bli kalt tilbake til Roma hvor han kortvarig klarte å etterfølge Commodus som keiser i år 192. Styringen av provinsen. Rekonstruksjon av fort nær Newcastle. Fredelige romerske provinser var underlagt Senatet, men de som trengte permanente garnisoner, som Britannia, var under keiserens kontroll. Lokalt ble provinsene styrt av guvernører, som var tidligere konsuler. De hadde gjerne både militær og administrativ bakgrunn, og de som ble sendt til urolige provinser ble ofte utvalgt spesielt på grunn av sine militære evner. Den viktigste oppgaven til guvernørene av Britannia var å sikre militær kontroll, men de skulle også sørge for diplomatisk kontakt med klientkonger, bygge veier, sørge for at kurérsystemet fungerte, overvåke byene og fungere som dommere i viktige saker. Guvernøren hadde en assistent, "legatus iuridicus", som var rådgiver i juridiske saker. I Britannia ser det ut til at disse legatene var valgt blant fremtredende jurister, spesielt fordi det var vanskelig å finne en modell for innføring av rikets skattesystem i provinsen. Den finansielle administrasjonen var underlagt en prokurator. Legionene hadde hver sin kommandant, som var underlagt guvernøren. I spesielt urolige tider kunne kontrollen over et område bli overlatt til kommandanter, slik at avgjørelser raskt kunne tas lokalt. Den første hovedstaden i provinsen var antagelig Camulodonum, men London tok raskt over på grunn av de gode handelsforbindelsene byen hadde. Handel og industri. Da romerne okkuperte Britannia var tinneksporten fra provinsen redusert i forhold til tidligere, på grunn av at det var funnet forekomster i Iberia. De viktigste mineraler og råvarer romerne tok ut fra Britannia var gull, jern, bly, sølv, marmor, perler, jakthunder, dyrehuder, tømmer, ull, korn og slaver. Gjennom investeringer fra utlandet oppsto et levekraftig indre marked, og det ble importert varer fra kontinentet. Uttak av mineraler, som Dolaucothi gullgruve, jernmalm fra Weald og sølvgruver i Mendip Hills, ser ut til å ha vært drevet som private foretak mot at det ble betalt avgift til myndighetene. Gruvedrift hadde allerede en lang historie i Britannia, men romerne introduserte nye teknikker, og revolusjonerte industrien. Mange av de rikeste forekomstene lå i områder som romerne brukte tid på å undertvinge. Lokale kunsthåndverkere fortsatte å lage gjenstander i La Tène-stilen, selv om romersk design raskt ble det mest populære. Den lokale keramikken var generelt av dårligere kvalitet enn den galliske, men Castorkeramikk fra Nene-dalen var av høy kvalitet. Det meste av keramikken var enkelt laget og ment for lokale markeder. Innen det 3. århundre hadde Britannia en variert og godt etablert økonomi, med handel både med kontinentet og den ikke-romerske delen av øyene. Hadrians mur fungerte ikke bare som en festning mot kelterne, men også som tollgrense, slik at det også ble inntekter til myndighetene av denne handelen. Det tredje århundre. Da Commodus døde begynte en utvikling som etterhvert skulle lede til borgerkrig. Etter Pertinax' korte regjeringstid dukket det opp flere rivaler, blant annet Septimius Severus og Clodius Albinus. Sistnevnte var guvernør i Britannia og så ut til å ha pasifisert lokalbefolkningen. Han kontrollerte tre legioner, hvilket gjorde han til en sterk utfordrer i kampen om keisermakten. Severeus valgte å kjøpe hans støtte ved å love ham tittelen "caesar" mot at han støttet Severus i kampen mot Pescennius Niger i øst. Etter å ha slått Niger snudde Severus og gikk til krig mot Albinus, som på sin side ser ut til å ha ventet dette og dermed var klar til kamp. Albinus krysset Den engelske kanal i 195. Året etter kom Severus til Gallia, og de møttes i et slag hvor Severus vant en avgjørende seier. Den britiske guvernøren begikk selvmord, og keiseren beslagla eiendommene til flere av hans støttespillere i Britannia. Denne hendelsen synliggjorde to store problemer i provinsen. Det ene var at man for å sikre seg mot kelterne måtte ha tre legioner stående i Britannia, noe som gav en ambisiøs guvernør mye makt. Det andre var at dersom man brukte legionene et annet sted, ble provinsen stående uten forsvar. Det tradisjonelle synet har vært at samfunnet i det nordlige Britannia kollapset under Albinus' fravær. Cassius Dio forteller at den nye guvernøren, Virius Lupus, måtte kjøpe fred fra maeterne. Nyere forskning har vist at det er mer sannsynlig at en relativt stor styrke ble stående igjen i provinsen, og at kaoset derfor ikke var så fullstendig som man har antatt. Uansett ser man at de neste guvernørene alle har utmerket seg i felten, noe som viser at det var behov for dyktige militære ledere i Britannia. I 207 rapporterte Lucius Alfenus Senecio til Roma at britene gjorde opprør og plyndret landet. Han bad om enten forsterkninger eller en keiserlig ekspedisjon, og Severeus valgte det siste til tross for at han da var 62 år gammel. Arkeologiske funn viser at Hadrians mur og fortene sør for muren ble forsterket, og at Severus' ankomst fikk de opprørske stammene til å be om fred. Keiseren var ikke interessert i å gå med på dette uten kamp, antagelig dels for å understreke sin makt og dels for å gi sønnene Geta og Caracalla førstehåndserfaring med å styre en provins. Keiseren hadde med seg anslagsvis 20 000 soldater, og i 208 eller 209 krysset de muren og marsjerte gjennom det østlige Skottland. Styrken ble stadig utsatt for små geriljaangrep, og det røffe terrenget sakket dem ned. Severus så at han ikke hadde mulighet til å møte caledonerne på slagmarken. De romerske styrkene nådde elven Tay, hvor man begynte forhandlinger og skrev under en fredsavtale med caledonerne. Innen 210 var keiseren tilbake i York, og grensen lå fortsatt ved Hadrians mur. Severus tok ærestittelen "Britannicus", «seierherre over britene». Kort tid etter gjorde maetaene opprør igjen. Caracalla ledet en straffeekspedisjon, men da faren døde neste år reiste han sammen med sin bror til Roma for å sikre seg makten. En av de siste handlingene Severus gjorde, var å forsøke å løse problemet med at guvernørene i Britannia hadde for stor makt. Han delte provinsen i to, Britannia Superior og Britannia Inferior (Øvre og Nedre Britannia). Dette førte til nesten et århundre med fred. Perioden, som kalles «Den lange freden», er dårligere belagt i kildene enn andre perioder i provinsens historie. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid vist at det ble flere nedgravde skatter, hvilket tyder på at det allikevel var uro i provinsene. Det ble også bygget en rekke fort, som etterhvert ble kjent som sakserkystfortene, for å få kontroll over problemet med sjørøveri langs kysten. I midten av det 3. århundre ble imperiet flere steder invadert eller rystet av opprør, samt at det kom stadig nye tronkrevere. Britannia ser ut til å ha vært blant de provinsene som slapp lettest unna, men kraftig inflasjon gjorde skade på økonomien. I 259 gjorde Postumus' galliske imperium opprør mot Gallienus. Britannia var en del av dette utbryterriket inntil 274, da Aurelian gjenforente det med Romerriket. Det var opprør i Britannia i slutten av 270-årene, først da en halvt britisk usurpator ved navn Bononus gjorde opprør for å slippe straff etter å ha mistet sin flåte ved Colonia. Dette opprøret ble slått ned av Probus, men kort tid etter gjorde en guvernør som man ikke kjenner navnet på opprør. Irregulære styrker bestående av vandaler og burgundere ble sendt over for å knuse opprøret, antagelig i 278. De siste opprørene i provinsen ble ledet av Carausius og Allectus. Carausius var kommandant i flåten, antagelig i Den engelske kanal. Han ble anklaget for å ha beholdt bytte som var tatt fra pirater, og keiser Maximian ga ordre om å henrette ham. I 286 utropte han seg til keiser i Britannia og det nordlige Gallia, og fordi keiseren var opptatt med andre opprør fikk han sitte i fred en stund. Først i 288 ble en invasjonsstyrke sendt, men den ble slått tilbake. Carausius slo mynt for å vise at han var en legitim keiser, men i 293 sendte Constantius Chlorus en ny styrke. Opprørernes havn ved Boulogne ble tatt, og dermed mistet de sin flåtestøtte. Carausius ble myrdet av sin skattmester Allectus, som selv tok makten. Kort tid etter landet Asclepiodotus ved Clausentum og slo Allectus. Det fjerde århundre. Constantius Chlorus vendte tilbake til Britannia i 306, i den hensikt å invadere den nordlige delen av øya. Han slet med dårlig helse, men ledet allikevel felttoget. Kildene er uklare, og det er lite arkeologisk materiale som belyser felttoget, men det ser ut til at han tidlig på sommeren 306 seiret i et stort slag langt mot nord, før han vendte tilbake til York hvor han døde av naturlige årsaker 25. juli 306. Statue av Konstantin i York. Hans sønn Konstantin hadde vært ved hans side da han døde og ble utropt til keiser av soldatene i Britannia. I motsetning til tidligere keiseremner i provinsen lyktes han i å sikre seg makten over imperiet. Etter Konstans' død ble en ny usurpator utropt til keiser. Magnentius styrte provinsen inntil 353, da han ble slått og drept i slaget med Mons Seleucus. Konstantius II sendte den keiserlige notaren Paulus Catena for å ta seg av Magnentius' støttespillere. Dette utviklet seg til en heksejakt, og "vicarius" Flavius Martinus grep inn. Paulus svarte med å anklage Martinus for forræderi, og Martinus så seg nødt til å angripe Paulus med sverd for å drepe ham. Episoden endte med at Martinus begikk selvmord. I det 4. århundre økte hyppigheten og omfanget av angrep på Britannia, spesielt fra saksere i øst og irer i vest. Fortene som ble bygget fra slutten av det 3. århundre ble forsterket, men det var ikke nok til å stå imot angrepene. Da det i tillegg oppsto indre konflikter i garnisonene ved Hadrians mur kom det i 367 en krise, kjent som barbarenes sammensvergelse. Den ble tilslutt løst av Theodosius den eldre, faren til den senere keiser Theodosius I, gjennom en serie militære og sivile reformer. I 383 kom nok en usurpator, Magnus Maximus, som gjorde opprør i Segontium. Han tok med seg styrker over Kanalen til Britannia og kjempet med hell mot piktere og skotter omkring år 384. Han tok også store deler av den vestlige delen av imperiet. Men da han trengte større styrker på kontinentet og hentet over deler av legionene fra Britannia, benyttet irene anledningen til å gjennomføre raid i det nordlige Wales. Opprøret endte i 388, men man var da ikke istand til å sende en full styrke tilbake til Britannia. Romerne hadde lidd store tap i slaget ved Hadrianopolis i 378 og slet med å finne nok soldater til å vokte grensene. Først i 396 ble det, på grunn av nye angrep på Britannia (antagelig ledet av vandalen Stilicho), sendt forsterkninger dit. Keiseren sendte flåtestyrker, og i 399 var det igjen fred i Britannia. Men garnisonene ble ikke forsterket, og i 401 ble ytterligere styrker trukket ut for å kjempe mot Alaric. Slutten på det romerske styret. Den siste perioden av det romerske styret må først og fremst belyses gjennom arkeologi, ettersom de skriftlige kildene er dårlige for denne perioden. Det tradisjonelle synet har vært at det var en kraftig og generell tilbakegang på alle områder av samfunnet, men siden 1950-årene er dette blitt revurdert. Man har for eksempel funnet ut at det ble reist nye bygninger i Verulamium og Cirencester, mens eldre bygninger ble tatt i bruk til nye formål. Angrepene mot provinsen ser ut til å ha vært rettet mest mot landsbygden, mens byene slapp lettere unna. Ødeleggelseslag i flere byer er blitt datert til senere perioder, mens man tidligere trodde at byene ble ødelagt mot slutten av romersk tid. Noen av byene, som Canterbury, Cirencester, Wroxeter, Winchester og Gloucester fortsatte å eksistere i 5. og 6. århundre. Flere romerske villaer fikk nye mosaikkgulv i denne perioden, hvilket viser at ikke alle hadde økonomiske problemer. Samtidig var det utvilsomt slik at flere byer ble forlatt, og at mange områder ble rammet av nedgangstider i det 5. århundre. Man har funnet svært få mynter slått mellom 378 og 388, hvilket også er et tegn på økonomiske nedgangstider. Det fortelles i kildene om problemer med å betale ut lønn til soldatene, og størrelsen på styrkene ble redusert. I løpet av 390-årene økte sirkulasjonen av penger igjen, men ikke slik som i tidligere perioder under det romerske styret. Etter 402 ble det slått meget få kobbermynter, mens sølv- og gullmynter fortsatt var tilgjengelige. Etter 407 ble ingen nye romerske mynter satt i sirkulasjon, og man antar at innen 430 var romersk mynt ikke lenger i bruk som vanlig betalingsmiddel. Storproduksjon av keramikk var antagelig oppgitt et par årtier før dette; mens de rike fortsatte å bruke metall og glass, begynte de fattige å bruke begere og kar av lær eller tre. Mynt slått av usurpatoren Konstantin III. I 407 ble Konstantin III utropt til keiser av soldatene i Britannia. Han krysset Kanalen og gikk inn i Gallia med en hær. Det er uklart hvor mange soldater som ble igjen, og om det noen gang ble utnevnt noen ny kommandant. Da sakserne invaderte med en stor hær i 408 var det britene selv som slo dem tilbake, og i 409 skal britene, ifølge Zosimus, ha kastet ut sivile romerske embetsmenn. I 410 sendte keiser Honorius et reskript som gjorde det klart at Roma ikke lenger ville sende soldater for å forsvare britene. Dette kom som et svar på en bønn om hjelp, noe som er underlig i lys av at man året før kastet ut romere. Historikeren E. A. Thompson har forklart dette med at det antagelig dreier seg om et opprør fra de lavere klasser mot jordeierne i 409, som så resulterte i en bønn om hjelp fra jordeierne i 410. En lignende situasjon i Gallia på samme tid er bedre dokumentert, så dette er et plausibelt scenario. Ettersom man nå ikke hadde verken sivile eller militære embetsmenn, begynte samfunnet å reorganisere seg. Høvdinger eller krigsherrer begynte å etablere seg over hele øya; mange av dem hadde romerske idealer og konvensjoner som forbilde. Kristendommen hadde fått fotfeste i deler av befolkningen. Den var sterkt influert av Pelagius' lære om fri vilje, som ble erklært for å være et heresi (vranglære) av kirken i Roma. Religionen ser ut til å ha vært en motivasjonsfaktor i britenes avgjørelse om å kaste ut romerne. Det var dog ikke før på slutten av det 6. århundre at kristningen av øya virkelig skjøt fart. Saksernes bosetning begynte på denne tiden. Vortigern oppfordret flere til å komme over fra kontinentet for å kjempe mot britene og pikterne. Gildas forteller at Vortigern fryktet en ny romersk invasjon, og det er mulig at dette var grunnen til at sakserne fokuserte spesielt på det sørøstlige England, det området hvor romerne hadde steget i land tidligere. Med slutten på det romerske styret begynte en ny periode i Storbritannias historie, kjent som sub-romersk Britannia. Byer i romersk Britannia. Der både latinsk og engelsk bynavn er markert som peker finnes det egen artikkel om romersk tid. For en mer omfattende oversikt, se Liste over romerske stedsnavn i Britannia Hedendom. Rekonstruksjon av et romersk tempel på Pagans Hills basert på utgravninger. Druidene, det keltiske presteskapet som er antatt å ha hatt sin opprinnelse i Britannia, ble gjort fredløse av Claudius, og i 61 forsøkte de forgjeves å forsvare sine helligdommer fra romernes ødeleggelser på øya Mona (Anglesey). Imidlertid fortsatte britonene under romersk styre å dyrke sine gamle keltiske guddommer, eksempelvis Ancasta, men ofte sammensmeltet med tilsvarende romerske guddommer som "Mars Rigonemetos" ved Nettleham. I hvor stor grad tidligere trosforestillinger overlevde er vanskelig å beregne nøyaktig. Bestemte europeiske rituelle trekk som betydningen av tallet 3, betydningen av hode og av vannkilder forblir i de arkeologiske nedtegnelsene, men ulikhetene i votivgaver som ble gjort ved romerske bad som ved Bath i Somerset før og etter den romerske erobringen tyder på at kontinuiteten var bare delvis. Dyrkelsen av den romerske keiser er omfattende dokumentert, særlig ved militærleire. Grunnleggingen av et romersk tempel dedikert Claudius ved Camulodunum var en av de umuligheter som førte til Boudiccas opprør. Det romerske tempelet på Pagans Hill i Somerset eksisterte fredelig fram til 400-tallet. Østlige religiøse kulter som Mithras-kulten vokste i popularitet i løpet av slutten av okkupasjonen. Mithrastempelet i London er et eksempel på populariteten til mysteriereligioner blant de rike urbane klassene og templene til Mithras eksisterte også i militære sammenhenger i Vindobala ved Hadrians mur (Rudchester Mithraeum) og ved Segontium i romerske Wales (Caernarfon Mithraeum). Kristendom. Kristen mosaikk fra et hus i London under den romerske tiden. Det er ikke klart når eller hvordan kristendommen kom til Britannia. Et «ordkvadrat» fra 200-tallet er avdekket i Mamucium, den romerske bosetningen i Manchester. Det består av anagrammet PATER NOSTER skåret inn på et stykke fra en amfora. Det har blitt diskutert blant forskere om «ordkvadratet» faktisk er å betrakte som en kristen kulturgjenstand eller ikke, men om det faktisk er det, er det et av de aller tidligste vitnemål på kristendommen i Britannia. Det tidligste skriftlige bevis for kristendom som er bekreftet er et utsagn av Tertullian, ca. år 200, hvor han beskriver «alle begrensningene til spanjolene, og de ulike nasjoner til gallerne, og tilholdsstedene til britonene, utilgjengelige for romerne, men underkastet Kristus.» Arkeologiske bevis for kristne samfunn begynner å opptre fra 200-tallet og 300-tallet. Små kirker i tre er antydet i Lincoln og Silchester, og små døpefonter er blitt funnet ved Icklingham og innenfor "litus Saxonicum" («den saksiske kysten», befestninger på begge sider av den engelske kanal) i Richborough. Water Newton-skatten er et forråd av kristne kirkeplater i sølv fra tidlig på 300-tallet, og romerske villaer ved Lullingstone og Hinton St Mary inneholdt henholdsvis kristne veggmalerier og mosaikker. En stor kirkegård fra 300-tallet ved Poundbury med graver som var orientert øst-vest og mangel på gravgaver har blitt tolket som en tidlig kristen kirkegård, skjønt slike gravritualer var også i økende grad vanlige i hedensk kontekst i den samme perioden. Sølvvase fra Water Newton-skatten i Water Newton. Kirken i Britannia synes å ha utviklet et brukbart geistlig system, noe som kommer tydelig fram i nedtegnelsene fra kirkemøtet i Arles i Gallia for året 314. Representert ved kirkemøtet var biskoper fra 35 bispeseter fra Europa til Nord-Afrika, inkludert tre biskoper fra Britannia: Eborius av York, Restitutus av London, og Adelphius. Kristendommen ble gort lovlig i Romerriket av Konstantin den store i 313. Theodosius den store gjorde kristendommen til statsreligion for riket i 391 og på 400-tallet var den allerede veletablert. Sankt Alban, den første britiske martyr, er antatt å ha dødd tidlig på 300-tallet (skjønt en del daterer ham til midten av 200-tallet), fulgte helgenene Aaron av Caerleon og Julius av Isca Augusta. Et kjetteri, pelagianismen, ble startet av en britisk munk som underviste i Roma: Pelagius levde fra ca. 354 til ca. 420 eller 440. Et brev funnet på en tavle av bly i Bath, datert til rundt 363, er i omfattende grad blitt publisert som bevis for kristendommen i Britannia under den romerske tiden. I henhold til den første oversettelsen ble det skrevet i Wroxeter av en kristen mann ved navn Vinisius til en kristen kvinne ved navn Nigra, og det er blitt hevdet at det var det første epigrafiske nedtegnelse av kristendommen. Imidlertid har denne oversettelsen av bokstavene åpenbart vært basert på paleografiske feil, og teksten har faktisk ingenting med kristendommen å gjøre, men består av hedenske ritualer. Miljøbestemte endringer. Romerne innførte et antall plantearter til Britannia, inkludert muligens den nå meget sjeldne romersk nesle ("U. pilulifera"), som etter sigende skal ha vært benyttet av romerske soldater for å varme armer og legger, og spiselige snegler, "Helix pomatia". Det er også en del bevis for at de må ha introdusert kaniner, men en mindre sørlige middelhavstype. Den europeiske hare ("Oryctolagus cuniculus") som er alminnelig i dagens Britannia er antatt å ha blitt introdusert fra kontinentet etter den normanniske invasjonen i 1066. Romerne var tvunget til justere seg til britisk klima og kunne ikke dyrke oliven som var vesentlig i dietten for befolkningen rundt Middelhavet. Grunnet befolkningsøkningen og stående hæravdelinger måtte matproduksjonen økes betydelig. Romerne ryddet skoger for å gjøre nye landområder egnet for jordbruk og innførte en skatt, "annona militari", som ble betalt som en prosentandel av bondens produksjon. Romerne forbedret jordbruksredskapene ved å innføre redskaper kledd i jern, innførte velteplog, ljå med to håndtak og nye typer sigder og river. De innførte også ventilerte kornmagasin som erstatning for lagringsgroper som var utsatt for råte. Romerne introduserte en ny type hvete kalt spelt som trivdes i britisk klima og som kunne bli sådd to ganger om året, noe som doblet produktiviteten. De innførte nye matvekster som kål, erter, selleri, løk, pastinakk, purre, agurk, reddik, gulrot og asparges foruten frukt som plomme, pære, druer, epler og kirsebær, og nøtter som valnøtt. De innførte dyr som påfugl, perlehøne og fasan. Arv. Romersk vogn for romerske veger (rekonstruksjon). I løpet av den romerske okkupasjonen bygde romerne et omfattende nettverk av veger som fortsatte å bli benyttet i senere århundrer. Eksempler er Ermine Street, Fosse Way, Stane Street, Stanegate og Watling Street. Mange er fortsatt i bruk den dag i dag. Romerne bygde også vannforsyninger, sanering og kloakksystemer, men benyttet i større utstrekning tre i Britannia. Derfor er disse ikke så godt bevart som andre steder. Mange av Britannias største byer, som London (Londinium), Manchester (Mamucium) and York (Eburacum), ble grunnlagt av romerne. Byer som ender på "-chester" eller "-cester" har som regel være romerste castra. Germanske språk kom til Britannia etter at romerne invaderte, og i større grad etter at de forlot de britiske øyer. Gjendesheim. Gjendesheim er en turisthytte som ligger ved øst i Jotunheimen, i Vågå kommune i Oppland. Gjendesheim ligger ved østenden av Gjende, omtrent 2 km fra Maurvangen ved Rv51 og er ca. 1 000 meter over havet. Gjendesheim har vært turisthytte for Den Norske Turistforening (DNT) siden 1878. Gjendesheim har 170 sengeplasser, de fleste på 2- og 4-sengs rom, 4 sovesaler og noen få enkeltrom. De som går den populære fjellturen over Besseggen begynner ofte turen på Gjendesheim. Turistene har valget mellom å gå fra Gjendesheim over Besseggen til Memurubu, og derfra ta rutebåten tilbake til Gjendesheim, eller ta båten til Memurubu og gå over Besseggen tilbake til Gjendesheim. Det er mest populært å ta båten til Memurubu og gå tilbake til Gjendesheim. Dusj og toalett er i et fellesanlegg. Historie. Opprinnelig skulle Gjendesheim bygges ved Leirungen som ligger lengre opp mot Valdresflya. Siden det ikke var mulig å få tomt der ble Gjendesheim bygd der den er i dag. I «Meddelelser til medlemmene» fra Den Norske Turistforening står det: «Den nye hytte ved Gjende blev ferdig sommeren 1878 og samme år besøkt av 125 turister. Den 4. mars 1879 fikk den navnet Gjendesheim.» Etter 1976 er det ikke oppført nye hus, men det har pågått stadig ombygging, påbygging og oppussing av alle hus. Gamlebygningen er påbygt i begge retninger, og den eldste delen fra 1878 eksisterer fortsatt i bygningen. Memurudalen. Memurudalen er en dal i Lom kommune i Oppland fylke. Nederste del av dalen begynner ved den nordlige bredden av Gjende, ved Memurubu, går vestover og dreier så nordover mot Memurutindan. Elven Muru renner gjennom hele dalen. Stien opp til Surtningssue går òg gjennom mesteparten av dalen. Muru. Muru er en elv i Lom kommune i Oppland fylke. Elven er ca. 10 km lang og renner fra Austre Memurubrean til Gjende, ved Memurubu. Elven fører med seg store mengder morenemasse fra isbreen, noe som gjør at vannet i elven er grågrønt og ugjennomsiktig. Det er Muru som gir Gjende sin karakteristiske smaragdgrønne farge. Muru brukes til elvepadling, men er en krevende elv. Det finnes ingen vei i nærheten, så padlere må selv bære båtene opp langs elven. Nærmeste vei er ved Gjendesheim, hvorfra det går rutebåt til Memurubu. Approbasjon. Approbasjon (fra lat., «godkjennelse») benyttes i juridisk språkbruk gjerne om en offentlig myndighets godkjennelse av vedtak gjort av en annen offentlig myndighet. Approbasjon brukes også i militær forstand. Når en artikkel er blitt approbert er den blitt testet og godkjent som en offisiell del av soldatenes utrustning. Charlotte Amalie (by). Klikk på kartet for å se en større utgave Charlotte Amalie er hovedstad på de amerikanske jomfruøyene. Byen ligger på øya St. Thomas og har ca. 12 000 innbyggere. Byen, som også har hatt det danske navnet Taphus (kro), er oppkalt etter dronning Charlotte Amalie, gift med kong Christian V som regjerte fra 1670 til 1699. Også navnet St. Thomas ble brukt i dansketiden før 1917, og fra 1921 til 1936. Navnet Charlotte Amalie har vært i bruk i perioden fra 1917 til 1921, og så fra 1936 frem til våre dager. Byen har en rekke spor etter dansketiden, blant annet med gateskilt med teksten: «Dronningens Gade», den jødiske synagogen (1833) ligger i «Crystal Gade» og festningen fra 1870-tallet heter Fort Christian. Charlotte Amalie er sannsynligvis den viktigste og travleste cruisehavnene i Karibien. Flyplassen utenfor byen heter Cyril E. King Airport. Charlotte Amalie av Danmark og Norge. Charlotte Amalie av Hessen-Kassel (født 27. april 1650 i Kassel, Hessen, død 27. mars 1714 i København) var gift med kong Christian V og var dronning av Danmark-Norge. Hun var datter av landgreve Vilhelm VI av Hessen-Kassel og Hedvig Sophie av Brandenburg, og var oppdratt i den kalvinistisk-reformerte tro, som hun beholdt hele livet. Dronning Charlotte Amalie var særlig avholdt både av folket og ved hoffet for sin vennlighet. I en tid der de kongelige og hoffet gjerne snakket tysk, er hun også husket for sin levende interesse for det danske språket. Under krigen mot svenskene utviste hun stort mot da Karl XII nærmet seg København med sine tropper. Hun fikk syv barn, blant annet den senere kong Frederik IV. Hovedstaden på De amerikanske Jomfruøyene, Charlotte Amalie, er oppkalt etter henne. Det samme er slottet Charlottenborg i København. ICMP. ICMP ("Internet Control Message Protocol") er en protokoll i IP-protokoll som settes og brukes til å overføre meldinger om feil eller andre hendelser. Et kjent bruksområde for ICMP er i ping- og tracerouteprogrammene. ICMP skiller seg fra TCP og UDP ved at ICMP vanligvis ikke brukes direkte av program. Ett unntak er programmene ping og traceroute som sender ICMP-ekkoforespørsler – og måler den tiden det tar til forespørselen kommer tilbake fra mottaker. Tekniske detaljer. ICMP er en del av internettprotokollene som er definert i RFC 792. ICMP-meldinger blir ofte brukt for å håndtere feil i IP datagram (som spesifisert i RFC 1122), i diagnosearbeid og for routing av datagram. ICMP-utgaven som brukes i versjon 4 av internett protokollen blir også kalt ICMPv4, fordi det er en del av IPv4. IPv6 har en tilsvarende protokoll, ICMPv6. ICMP-meldinger er på IP-laget, kommer oftest fra et vanlig IT-datagram som har generert et ICMP-tilbakemelding. IP-laget legger ICMP-meldingene i en IP-pakke (for å få ICMP-meldingen til rett sted), og videresender resultatet på vanlig måte. Ett eksempel: Hvert punkt som videresender en IP-pakke skal minke (TTL)-verdien i IP-hodet med én. Hvis TTL-verdien blir 0, sendes det ICMP-melding tilbake til avsender – og pakken droppes. Eksterne lenker. Se () for en oversikt over hvilke ICMP-meldinger som er, og hva de betyr. Jean Sibelius. Jean Sibelius (født Johan Julius Christian Sibelius 8. desember 1865 i Tavastehus i Egentliga Tavastland i Storfyrstedømmet Finland, død 20. september 1957 i Träskända i Nyland) var en finne som komponerte musikk i senromantikken. Sammen med Johan Ludvig Runebergs verk er Sibelius' musikk synonymt med den finske nasjonalidentiteten. Jean Sibelius er broren til den fire år yngre professoren i medisin, Christian Sibelius. Liv og virke. Jean Sibelius ble født som det andre av tre barn til den 44 år gamle legen Christian Gustaf Sibelius, og 24 år gamle Maria Charlotta Sibelius (født Borg). Faren var almenpraktiserende lege i Tavastehus skarpskytterbataljon. Familien var svenskspråklig, men bestemte seg for å sende Jean til en finskspråklig skole. Dette kan ses som et uttrykk for den finske nasjonalismen, i et Finland som den gang var et storhertugdømme under den russiske tsaren. Den finske nasjonalismen skulle bli en viktig del av Sibelius' kunstneriske produksjon.For den unge Sibelius førte dette også til at han ble tospråklig. Han startet tidlig å spille først piano i fem-års alderen, senere også fiolin fra han var femten år. I tiårsalderen lagde han sin første komposisjon, "Vesipisaroita" («Vanndråper»). Sammen med storesøsteren Linda på piano, lillebror Christian på cello og ham selv på fiolin, danne de tre barna en trio som spilte stykker fra wienerklassisistiske og romantiske stykker, men snart også kammermusikk komponert av den unge Janne, som han ble kalt i familien. Etter at han var ferdig med skolen i 1885, studerte han fram til 1891 komposisjon i Helsingfors, Berlin og Wien. Den første perioden i Helsingfors, studerte han juss parallelt med studier på Helsingfors Musikinstitutt (som idag heter Sibelius-akademiet. Etter hvert ga han opp juss-studiene, da musikken tok all hans tid. I løpet av denne perioden skapte han sitt første mesterverk, Strykekvartett i A-moll, som ble urframført i Helsingfors 29. mai 1889. I perioden 1889-1890 ferdigstilte han studiene i Berlin og 1890-1891 i Wien. Våren 1892 dirigerte Sibelius hans nye komposisjon "Kullervo", symfoni for sopran- og barytonsolister, mannskor og orkester, opus 7, ca 75 min i Helsingfors og dette innledet hans karriere som klassisk komponist. Dette var også hans debut som dirigent. Året etter fullførte han orkesterverket "En Saga", og i 1895 "Lemminkäinen-suiten". Århundreskiftet medførte en endring for Sibelius, inntil da hadde han vært en nasjonal komponist, men på dette tidspunktet begynte han å dirigere sine verker i utlandet, særlig i Storbritannia og i Tyskland. Videre begynte andre dirigenter å ta med hans verker i sine repertoarer, også i USA. Hans to først symfonier ble fullført i 1899 og i 1902. "Ainola" var komponisten Jean Sibelius' og hans families hjem fra 1904. På Ainola komponerte Sibelius fiolinkonsertens endelige versjon, symfoniene nr 3-7, Tapiola og flere andre mesterverk. Ainola ble en vesentlig del av Tusbys kunstnerskoloni. Sibelius var dirigent av sine egne verk. Han besøkte i blant orkesterforeningen i Göteborg, den senere Göteborgs Symfoniker, det svenske nasjonalorkester, hvor hans venn Wilhelm Stenhammar var leder. Han dirigerte også i Stockholm, blant annet uroppføringen av sin syvende symfoni 24. mars 1924. Jean Sibelius døde i sitt kjære Ainola den 20. september 1957. Hustruen Aino Sibelius ble boende i hjemmet helt til slutten av 1960-tallet, og i 1972 solgte Sibelius' døtre Ainola til den finske staten som hjemmuseum. Ainola ble åpnet for allmennheten i 1974. Hans mest berømte komposisjoner er "Finlandia", "Valse Triste", hans fiolinkonsert, "Kareliasuiten" og "Tuonela-svanen". Han skrev også mye annet, blant annet flere komposisjoner som var inspirert av Kalevala og sju nummererte symfonier. Publikumsmessig har hans første, andre og femte symfonier vært de mest populære av symfoniene, med deres heroiske preg og romantiske tonespråk. Stasi. Ministerium für Staatssicherheit (tysk for «ministeriet for statssikkerhet»), offisielt forkortet MfS, bedre kjent under forkortelsen Stasi, var etterretningstjenesten og det politiske politiet i det tidligere kommunistdiktaturet DDR («Øst-Tyskland») fra 1950 til 1990. Stasi var fremfor alt et undertrykkelses- og overvåkningsinstrument for det statsbærende kommunistpartiet, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som hadde som oppgave å overvåke alle sider ved innbyggernes liv og bekjempe motstandere av regimet. I kommunistpartiets språkbruk var Stasi «partiets skjold og sverd», og de fast ansatte var så å si uten unntak medlemmer av kommunistpartiet SED. Stasi, som hadde KGB som forbilde, hadde hovedkvarter i Øst-Berlin, med et omfattende bygningskompleks i Lichtenberg. Organisasjonen ble ansett for å være en av de mest effektive sikkerhets- og etterretningstjenester i verden, ikke minst på grunn av et omfattende nettverk av angivere. «Partiets skjold og sverd». a>s kontor i Stasi-sentralen i Berlin-Lichtenberg Organisasjonen ble grunnlagt i 1950 og overvåket alle sider av borgernes liv. Den var modellert etter det sovjetiske KGB. MfS sto under kontroll av lederen for Det Nasjonale Forsvarsrådet, som var identisk med generalsekretæren for det statbærende kommunistpartiet SED, og ble ledet av en minister som kommuniserte direkte med SEDs generalsekretær. Det tette forholdet mellom partiet og sikkerhetstjenesten var et resultat av organisasjonens tiltenkte plass i det politisk-ideologiske systemet i DDR. I årene 1953 til 1957 var Ernst Wollweber organisasjonens leder. Fra november 1957 til 1989 ble Stasi ledet av Erich Mielke som "Minister für Staatssicherheit". Per 31. oktober 1989 hadde MfS totalt 91.000 ansatte. I tillegg kom et stort antall informanter. Man regner med at det i DDR var én ansatt i sikkerhetsapparatet per 180 innbyggere. Etter den tyske gjenforeningen ble det dessuten avslørt at Stasi hadde støttet venstreekstremistiske terrorgrupper som RAF. Dette skjedde først ved at Stasi ga sikkert opphold og nye identiteter til RAF-medlemmer, senere også gjennom våpentrening. Informanter. Haus 1, Byrå for ledelse av Ministeriet sett. Til høyre for denne ser vi Haus 2, setet for Hauptabteilung II (HA II-Kontraspionasje). Midt i bildet i bakgrunnen sees kantine og kjøpesenter for Stasimedarbeidere. Tilholdssted for Hauptabteilung III (HA III) i Berlin-Lichtenberg, Gotlindestraße Stasi hadde et omfattende nett av angivere. Informantene var delt i flere grupper. De fleste var såkalte "IM", "Inoffizielle Mitarbeiter" (uoffisielle medarbeidere). Disse fungerte kun som angivere, og ble i liten grad informert om hva hensikten med deres virksomhet var, eller hva opplysningene de ga, ble brukt til. Etter MfS' egne tall utgjorde disse i desember 1988 til sammen 174.000 personer. I løpet av DDRs eksistens regnes det med at MfS hadde til sammen minst 600.000 uoffisielle medarbeidere. Stasis rolle i overvåknings- og undertrykkelsessamfunnet i DDR er behandlet i både litteratur og film, blant annet i filmen "De andres liv". Utenlandsetterretning. Stasi drev også etterretning i forhold til andre land. Organisasjonen for utenlandsetterretning het Hauptverwaltung Aufklärung (HVA). Gjennom det meste av HVAs eksistens var denne virksomheten ledet av Markus Wolf, som rangerte som nummer to i Stasis hierarki. HVA hadde spioner i flere vestlige land. Men HVA opererte hovedsakelig i Vest-Tyskland. En av de mest kjente Stasi-agentene i utlandet er Günter Guillaume, den vest-tyske forbundskansleren Willy Brandts rådgiver. Skandalen som fulgte av avsløringen av Guillaume som Stasi-spion førte til forbundskanslerens fall. De krigsbarna med norsk mor og tysk far som havnet på barnehjemmet Kohren-Sahlis i Sachsen, ble i hemmelighet frastjålet sin identitet av Stasi. Barna ble bortadoptert i DDR, men norske myndigheter nektet adopsjonsbevilgning fordi de på sin side ble nektet å inspisere hjemmene barna ble sendt til. Barna vokste derfor opp som norske borgere i en tid med fiendskap mellom Vesten og østblokklandene, noe som gjorde livet svært vanskelig for dem. De fikk heller ikke de norske passene de hadde krav på. I stedet utstyrte Stasi spioner med barnas navn og identitet, og sendte på 60-tallet disse «gjøkungene» til de norske familiene som hadde etterlyst dem, og derfor tok imot dem i den tro at dette var de bortkomne barna. Avvikling. Mielkes konferanserom i Stasi-sentralen der han møtte de 16 distriktslederne fra hele DDR Stormingen av Stasi-hovedkvarteret i januar 1990 Under DDRs siste dager ble Stasi omorganisert, for så å bli oppløst. I november 1989 skiftet organisasjonen navn til "Kontoret for nasjonal sikkerhet" ("Amt für Nationale Sicherheit", AfNS). Dette kontoret skulle ha svært reduserte oppgaver og fullmakter og en langt mindre stab enn Stasi hadde hatt. Kontoret var likevel bemannet med gamle Stasi-funksjonærer som fortsatt satt på Stasis omfattende arkiver og nettverk av informanter. På denne bakgrunn ble AfNS vedtatt oppløst i desember 1989, bare en måned etter navneskiftet. I januar 1990 ble denne beslutningen iverksatt. Organisasjonens hovedkvarter ble samme måned stormet av rasende borgere, men ikke før Stasi-offiserer hadde ødelagt en rekke kompromitterende dokumenter. Arkivene. Stasis arkiver forvaltes av en føderal institusjon, "Die Bundesbeauftragte für die Unterlagen des Staatssicherheitsdienstes der ehemaligen DDR" (BStU). Arkivmaterialet er tilgjengelig for enkeltpersoner, institusjoner og offentligheten ved forskere og journalister etter bestemte regler og med hensyntagen til personvern. Enhver har rett til å få vite om det finnes arkivmateriale om seg selv og har rett til å få denne informasjonen frigitt. BStU har også fått i oppdrag å drive opplysningsarbeid om Stasis oppbygning, virkemåte og metoder. Institusjonen skal bidra til forskning om DDR, totalitære ideer og strukturer. Hovedkvarteret for BStU ligger i Berlin, sammen med Stasis hovedarkiv. Institusjonen har 14 underavdelinger i ulike deler av det tidligere DDR. Kommisjonæren, som er leder for BStU, utpekes av Forbundsdagen. Museer. Grunnetasjen har blitt beholdt som den var. Dekoren er original med statuer og flagg. Andre redskaper her er et slips-kamera, sigarettetui-kamera og et AK-47-gevær gjemt i bagasje. To andre «Stasi museer» finnes i Berlin, i tillegg til en tidligere Stasi vaktbod som er omgjort til en utstilling. Sven Hedin. Den svenske oppdagelsesreisende Sven Hedin (1865-1952) malt av Carl Emil Österman i 1923 Norr Mälarstrand 66 i Stockholm, Hedins siste bolig. Sven Anders Hedin (født 19. februar 1865 i Stockholm i Sverige, død 26. november 1952 samme sted) var en svensk geograf, oppdagelsesreisende og forfatter. Under tre lange ekspedisjoner mellom 1893 og 1909 kartla Hedin store landområder i Tibet og øvrige Sentralasia som før dette hadde vært hvite flekker på europeiske kart, og løste gåten med Lop Norsjøen. Bare i Tibet kartla han 170 000 kvadratkilometer, ved hjelp av et system der avstandsbedømmelsen delvis bygde på kamelenes gjennomsnittlige skrittlengde. Hans karter viste seg senere å være temmelig gode. Biografi. Sven Hedin ble født i Stockholm, der hans far Abraham Ludvig Hedin var byarkitekt. Moren het Anna Berlin. Lenger tilbake nedstammet han fra en rabbi. Slekten Hedin er kjent siden midten av 1600-tallet. Slektens ane bodde på småstedet Hidingsta i Norrbyås sogn, 1,5 mil sør for Örebro. Hans sønn Lars tok etternavnet Hedin etter stedet. Lars Hedin arbeidet som "kronouppbördsman". Sven Hedins farfar Sven Anders Hedin var kanselliråd, og farfars far Sven Hedin (1750-1821) hoffmedicus. Hans søster Alma Hedin, en kjent filantrop som mottok Illis Quorum, var tidvis hans sekretær. Hedin ble adlet den 1. juli 1902, men beholdt sitt borgerlige navn. Han var den siste som ble adlet av den svenske kongen. I månedene før unionsoppløsningen merkerte Hedin seg som en motstander av norsk løsrivelse gjennom en serie debattinnlegg mot Fridtjof Nansen i The Times. Sven Hedin var etter sin siste ekspedisjon i 1935 og fram til sin død bosatt i Norr Mälarstrand 66, Stockholm, der han disponerte en leilighet siden 1931. Leilighetseieren lot dekorere to av portens vegger med karter over Asia. Kartene var i farger og relieff. Hedin er begravd på Adolf Fredriks kirkegård i Stockholm. Reiser og ekspedisjoner. Sven Hedins ekspedisjoner gjennom Asia dekket mange tusen mil på ukjente veier. I femtenårsalderen så Hedin Adolf Erik Nordenskiölds og Vegaekspedisjonens hjemkomst i triumf til Stockholm etter sin ferd gjennom Nordøstpassasjen. Hedin ble dypt betatt av inntrykkene da tusentalls mennesker hilste polarforskeren Nordenskiölds fartøy «Vega» og dets besetning velkommen til Stockholm. Det var denne begivenhet som fikk Sven Hedin til å bestemme seg for å bli oppdagelsesreisende. Første reise i Persia. I mai 1885 tok Hedin studenteksamen fra Beskowska skolan i Stockholm. Han var da blitt tilbudt å arbeide som «informatør» i Baku for en svensk gutt hvis far var ingeniør for brødrene Ludvig og Robert Nobel. I august la han ut på ferden dit via Helsingfors og Sankt Petersburg, med tog til Vladikavkaz, deretter til hest til Tbilisi og så det siste stykket til Baku ved Kaspihavet. I Baku begynte Hedin å studere asiatiske språk. Tysk og engelsk hadde han lært seg før, men nå lærte han seg persisk og tatarisk. Senere i livet lærte han seg også kirgisisk, mongolsk og tibetansk, og kunne også forstå så noenlunde kinesisk. Under tiden i Baku planla han sammen med vennen Baki Khanov å reise rundt i Persia. I april 1886 forlot de Baku via båt til Persias nordkyst og red over Elburzfjellene til Teheran. Der oppsøkte de shahens svenske hofftannlege doktor Hybenett og overleverte fire flasker punch, og doktoren gav dem introduksjonsbrev. I Teheran ble Baki sjuk og Hedin måtte fortsette reisen selv. Hedin red sørover mot Isfahan og så til Shiraz. 29 dagar etter avreisen fra Teheran red han inn i Bushir ved Persiagulfen, en strekning på 50 mil. I Bushir hadde Hedin ingen penger igjen og oppsøkte da den rike kjøpmannen Aga Muhammed Hassan. Da kjøpmannen forstod at Hedin var landsmann av Karl XII som hadde vært gjest hos tyrkerne, ble Hedin kjøpmannens hedersgjest en tid, och fikk også en slant for reisen hjem. Hedin kom etterhvert til Konstantinopel der han møtte avismannen C.G. Wrangel på gaten. Hedin fortalte at han ville skrive en bok om sin persiske reise og Wrangel skrev et anbefalelsesbrev til forleggeren Karl Otto Bonnier. Bonnier var interessert, og høsten 1887 gav forlaget ut Hedins første bok, "Genom Persien, Mesopotamien och Kaukasien". Andre reise til Persia. a> fra 1600-tallet. Hedin vendte flere ganger tilbake til Kashgar. Etter hjemkomsten til Stockholm begynte Hedin ved Stockholms högskola med geologi og geografi som hovedemnet og tok i desember 1888 fil.kand-eksamen. På høsten 1889 begynte han å studere geologi ved Friedrich Wilhelm-universitet i Berlin under ledelse av professor Ferdinand von Richthofen som selv hadde reist omkring i Kina. I april 1890 ble en delegasjon sendt av sted til shahen av Persia Nasr-ed-Din for å overlevere serafimerordenen til ham. Med sine kunnskaper i persisk fikk Hedin fungere som tolk. Da resten av delegasjonen dro hjem, ble Hedin igjen som gjest hos doktor Hybenett og fikk anledning til å være med da shahen med et følge på 1200 personer reiste på utflukt opp i fjellene. Hedin besteg også Persias høyeste fjell Kuh-e Damavand. I september 1890 forlot han Teheran och red karavaneveien mot Mashhad i Khorasan, Ashkhabad, Bokhara, Samarkand innen han til slutt nådde Kashgar i Kina. Der blev han god venn med den russiske generalkonsulen Petrovskij som ble hans vert og rådgiver. Hedin skulle flere ganger vende tilbake til Kashgar og benytte byen som base i fremtidide ekspedisjoner. I mars 1891 var han atter i Stockholm. Raskt skrev skrev han "Konung Oscars beskickning till shahen av Persien" (publisert høsten 1891) og "Genom Khorasan och Turkistan" (publisert høsten 1892). For å tjene penger holdt Hedin forelesninger og skrev artikler for både svenske og utenlandske aviser. I april 1892 reiste han til Berlin for å følge Richthofens forelesninger og siden til Halle der han skrev sin doktorsavhandling om sin reise til Demavand, "Der Demavend nach eigener Beobachtung". Første sentralasiatiske ekspedisjon. a>ørkenen, der Sven Hedin var nær ved å omkomme under sin første ekspedisjon. Mellom 1893 og 1897 reiste Sven Hedin gjennom blant annet Pamir, Tarimbekkenet med Taklamakanørkenen og det nordlige Tibet. Av den tilbakelagde strekningen på 26 000 km kartla han 10 498 km, hvorav 3 500 km tidigere ikke var blitt utforsket av noen vestlig forskningsreisende. Han fant i 1895, under ferden over Taklamakan, ruinene etter Danda Oilik, en by som hadde sunket ned i sanden. Veggmalinger derifra viste indiske, greske og persiske impulser. Det var bare så vidt han kom fra den reisen med livet i behold på grunn av at vannmangel. To ledsagere og syv kameler døde. Den dramatiske reisen er blitt legendarisk. (I den berømte forskningsreisenes spor gjennomførte Tibetkjenneren Bruno Baumann våren 2000 en reise gjennom ørkenen og holdt selv på å gå under.) I Taklamakan finnes det noen saltsjøer. Den mest kjente er Lop Nor, "den vandrende sjøen", som fikk sitt vann fra elven Tarim. Men den tørket ut i 1972 og dannet en saltørken. Uttørkingen har bevist at Hedins teorier om sjøens vandring mellom to leier var riktig. Andre sentralasiatiske ekspedisjon. Fra 1899 til 1902 fulgte nok en ekspedisjon i Sentralasia. Den førte gjennom Tarimbekkenet, gjennom Tibet og Kashmir til Calcutta. Hedin reiste langs elvene Jarkent-darja, Tarim og Kontsche-darja, og fant det tørre elveleiet til Kum-darja og det uttørkede Lop Nor. I nærheten av Lop Nor oppdaget han ruinene etter den 340 x 310 m store, muromkransede gamle kongeby og senere kinesiske garnisonsby Loulan med den kinesiske militærkommandantens teglsteinshus, en stupa og 19 boliger av poppeltre. Dessuten fant han et trehjul som stammet fra hestetrukne kjerrer (kalt "arabas"), og noen hundre skriftdokumenter av tre, paper og silke i Kharoshthiskrift. De gav informasjoner om byen Loulans historie; byen hadde ligget ved bredden av Lop Nor, men ble forlatt i år 330 ettersom sjøen tørket inn og dermed drikkevannet forsvant. Under reisene i 1900 og 1901 i Tibet forsøkte Sven Hedin forgjeves å kjomme til den for europeere forbudte by Lhasa. Via Leh i Ladakh og via Kashmir kom han seg til India og reiste der via Lahore, Delhi, Agra, Lucknow og Benares til Calcutta, og besøkte der George Nathaniel Curzon, den engelske visekonge av India. Blant denne ekspedisjonens frukter var 1149 kartblader der Sven Hedin presenterte nyoppdagede områder. Han beskrev i 1903 som førstemann de såkalte Yardangs i ørkenen ved Lop Nor. Tredje sentralasiatiske ekspedisjon. Årene 1905–1908 utforsket han Persias ørkener, Tibets vestlige høyland, og Transhimalaya, som deretter en kort stund ble kalt "Hedinfjellene". Han besøkte den niende Panchen Lama i klosterbyen "Taschi Lhumpo" (= "Taschilunpo" eller Zhaxilhünbo) i Xigazê. Sven Hedin var den første europeer som, trengte inn i Kailashregionen, til den hellige innsjøen Manasarovar og det hellige fjell Kailash, verdens midtpunkt i buddhistisk og hinduistisk mytologi. Ekspedisjonens viktigste hensikt var å lete etter flodene Indus' og Brahmaputras kilde, og Hedin fant dem begge. Fra India reiste han med skip via Japan hjem til Stockholm. Fra denne ekspedisjonen tok han med seg en samling av steinprøver som geologisk material. De ble overlatt til " Bayerischer Staatssammlung für Paläontologie und Geologie" i Universitetet i München. Sedimentsteiner som breksjer, konglomerater, kalksteiner og leirskifer samt vulkanske steiner og granitter, dokumenterer det geologiske mangfold i de områder som Sven Hedin besøkte under denne ekspedisjonen. Biltur i Mongolia. I 1923 kom Sven Hedin via USA, der han besøkte Grand Canyon, og via Japan, til Beijing. På grunn av den kinesiske krigsherrers stadige kriger måtte han gi avkall på sin planlagte ekspedisjon til Sinkiang. Istedet reiste han med en kjentmann og landsmann, kjøpmannen hertug "Frans August Larson" (også kalt "Hertugen av Mongolia") i november og desember i en Dodge fra Beijing gjennom Mongolia, til Ulan Bator til "Verkhne-Udinks". Derfra tok han den transsibirske jernbane videre til Moskva. Fjerde sentralasiatiske ekspedisjon. Sven Hedin ledet fra 1927 til 1935 den internasjonale kinesisk-svenske ekspedisjon, som undersøkte de meteorologiske, topografiske og prehistoriske forhold i Mongolia, Gobi og Sinkiang. Sven Hedin betegnet det som "det vandrende universitet", er de deltagende vitenskapsfolk arbeidet nesten uavhengig av hverandre mens Sven Hedin som en manager forhandlet med stedlige myndigheter, traff beslutninger, organiserte alle nødvendigheter, fremskaffet penger og kartla de tilbakelagte strekninger. Han gav arkeologer, astronomer, botanikere, geografer, geologer, meteorologer og zoologer fra Sverige, Tyskland og Kina sjansen til å delta på ekspedisjonen og bedrive forskning innen sine spesialfelter. Brevomslag av et brev fra Sven Hedin til hans søster Alma med kinesiske frimerker som var blitt utgikk i anledning av den sino-kinesiske forskningsekspedisjon. I Nanjing traff han Chiang Kai-shek, som ble en av ekspedisjonens støtter. Den kinesisk-svenske ekspedisjon ble verdiget med en kinesisk frimerkeserie ("Michel-Katalog Mittel- und Ostasien: China Nr. 246–249") i et opplag på 25 000 eksemplarer. De fire frimerkene viser kameler ved en leir med ekspedisjonens vimpel, og med påskrift i kinesisk skrift og på latin som oversatt betyr henholdsvis «Det blomstrende Midtens Rikes postvesen» og «Vitenskapelig ekspedisjon i Kinas nordvestlige provins 1927–1933». Forbildet for frimerkene var maleriet "Nomader i ørkenen" i Palassmuseet i Beijing. Av de 25 000 settene ble 4 000 solgt på det åpne marked, mens 21 500 forble i ekspedisjonens besittelse. Sven Hedin benyttet dem etterhvert til å spe på finanieringen av ekspedisjonen ved å selge dem til fem dollar per frimerke. Første del av ekspedisjonen førte i årene fra 1927 til 1932 fra Beijing via Baotou til Mongolia, inn i Gobiørkenen og gjennom Xinjiang til Urumqi og til de nordlige og østlige deler av Tarimbekkenet. Ekspedisjonen gav rikt vitenskapelig utbytte, som det tok mange årtier å systematisere, offentliggjøre og kommentere skikkelig. For stor økonomisk betydning for Kina ble funnsteder for malmer, jern, mangan, olje, kull og gull. Som anerkjennelse overrakte det tyske "Gesellschaft für Erdkunde zu Berlin" i 1933 sin "Ferdinand-von-Richthofen-Medaille"; samme æresbevisning ble også tildelt Erich von Drygalski for Gauss-ekspedisjonen i Antarktis, og Alfred Philippson for hans Egeis-forskning. Fra slutten av 1933 til 1934 gjennomførte Hedin i Kuomintang-regjeringens oppdrag en kinesisk ekspedisjon for å utrede irrigasjonstiltak og utvikle planer og karter for to bilveier langs Silkeveien fra Beijing til Xinjiang. Etter hans planer ble det senere bygd store irrigasjonsanlegg, bosetninger og veier langs silkeveien fra Beijing til Kashgar, slik at det er mulig å kjøre helt utenom Tarimbekkenet. Et tema i Sentralasias geografi som opptok Hedin intenst i årtier, var den av ham så kalte "vandrende innsjø", Lop Nor. I mai 1934 begynte han på sin elveekspedisjon til denne innsjøen. Han dro i to måneder med båt på elvene Kontsche-darja og Kum-Darja ned til Lop Nor, som fra 1921 igjen var fylt med vann. Etter at innsjøen var inntørket igjen i 1971, ble det mulig for Folkerepublikken Kina ved hjelp av det veinettet som Hedin hadde lagt opp til å anlegge det kinesiske testområde for atomvåpen i Lop Nor. For tilbakereisen valgte Sven Hedin Silkeveiens sørlige rute via Hotan (= Chotan = Khotan) til Xi'an, dit ekspedisjonen ankom 7. februar 1935. Han reiste videre til Beijing til presidfent Lin Sen og til Nanjing til Chiang Kai-shek. Han feiret sin 70-årsdag den 19. februar 1935 i nærvær av 250 medlemmer av Kuomintang-regjeringen, som han opplyste om sin kinesisk-svenske ekspedisjons oppdagelser. Samme dag overrakte den kinesiske regjering ham "den briljante Jadeorden av 2. klasse". Mot slutten av ekspedisjonen befant Sven Hedin seg i en vanskelig finansiell situasjon. Han skyldte store beløp til "Deutsch-Asiatischer Bank" i Beijing. Han nedbetalte gjelden med de honorarer han mottok for sine bøker og foredrag. I månedene etter sin hjemkomst holdt han 111 foredrag i 91 tyske byer, og dessuten 19 i nabolandene. På fem måneder tilbakela han strekninger som tilsvarte ekvators lengde; 23 000 kilometer med tog og 17 000 kilometer med bil. Den 14. april 1935 traff han Adolf Hitler i Berlin. Gammel versjon. Sven Hedin var sannsynligvis den best kjente svenske i vitenskapskretser. I en tid da Asia fremdeles kunne tilby uoppdagede flekker, reiste Hedin i Gobiørkenen på kamel og kartla deler av den. Han utforsket også ørkenen Taklamakan vest i Qing-Kina mellom 1895 og 1899. Referanser. Hedin, Sven Hedin, Sven Hedin, Sven Hedin, Sven Religiøs lov. Alle de store verdensreligionene har formulert religiøse lover for hvordan de troende skal leve. Lovene blir formidlet via utsendinger fra Gud (de store Profetene, Guds budbærere). De åndelige lovene er de samme for alle religioner, men de sosiale lovene endres og tilpasses fra tid til tid. I religiøs mening kan man tenke seg loven som et ordnende prinsipp av virkeligheten: kunnskap åpenbart av Gud for å definere og regjere menneskelige levesett. Den religiøse loven inkluderer kodeks for etiske og moralske leveregler. Eksempler er hinduiske loven, islamske loven, moseloven og bahá'íloven. Etablerte religioner. Statskirker og lignende etablerte trossamfunn er grener under de myndigheter som etablerte dem. Det betyr at de opererer med egne lovlige/juridiske systemer, eller spiller en rolle i de rettslige myndighetssystemer. Den kanoniske loven er en form av et rettslig system, og blir administrert av religiøse domstoler. Slik indrekirkelig lovgivning finnes f.eks. i Den katolske kirke og Den anglikanske kirke. I kristendommen ser man loven i kontrast til nåden: kontrasten taler her om å oppnå frelsning i lydnad til lovens kodeks, i motsetning til å søke frelse gjennom å tro på Jesus forsoning på korset. Dette forhindrer dog ikke at man har lovverk som regulerer en rekke sider ved det kirkelige liv. Muslimske samfunn har tradisjonelt betraktet islamsk lov som viktig for deres religiøse måte å se på verden. Tradisjonell islamsk lov kalles Shariah (شريعة). Som øvrige religiøse kulturer klassifiserer man ingen forskjell mellom religiøst og verdslig liv. Koranen er den fremste kilde til islamsk rettsvitenskap; den andre er Sunnah (Profetens sedvane og berettelser fra Hans liv). Sunnah i seg selv er ingen tekst som Koranen, men er utdrag av analyser fra Hadithtekster (arab. rapport) som inneholder fortellinger fra Profetens talesett, dyder og handlinger. Bahá'íloven, skrevet i Kitáb-i-Aqdas inneholder kodeks for individer og et fremtidig rettferdig samfunn basert på åndelige vurderinger. Det betraktes som charteret for en fremtidig verdensorden. Kolbotn. Kolbotn er administrasjonssentrum i Oppegård kommune i Akershus. Kolbotn ligger på nordsiden av Kolbotnvannet, omtrent 13 kilometer sør for Oslo sentrum. Tidligere ble navnet blant annet skrevet "Kullebunden". Opprinnelsen er gammelnorsk "Kolabotn", sammensatt av en genitivsform av "kol" og "botn", med betydning «sted der det ble brent kull». Kolbotn har jernbanestasjon på Østfoldbanen, ca. 15 minutters togtur fra Oslo sentrum. Kolbotn har rundt 6000 innbyggere, men den 37 km² store kommunen Oppegård rommer 25 004 (1.7.2010) innbyggere. I sentrum av Kolbotn ligger Kolben kultur- og aktivitetssenter, samt Kolbotn Torg, som er en del av «nye Kolbotn sentrum». Dessuten finnes Oppegård rådhus, flere forretningsbygg, bensinstasjon, skoler og mye boligbebyggelse. Kolbotn kirke er fra tidlig på 1920-tallet. Filadelfia Kolbotn ble stiftet i 1933 og er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Idrett. Kolbotn Idrettslag er et av landets største med nesten 4000 medlemmer. Det er et fleridrettslag med grupper for fotball, håndball, turn/RG, svømming, sykkel, basket, volleyball, orientering, snowboard, seniorlaug og handicapidrett, men også en amerikansk fotballklubb har startet, Kolbotn Hunters. Kolbotn Idrettslag har et av Norges beste fotballag på kvinnesiden, og ble seriemester i 2002, 2005 og 2006. De vant også cupfinalen 2007 mot Asker. Idrettslaget er også kjent for Jon Rønningen som ble olympisk mester i bryting, herrehåndball (seriemester i 1992-93) og volleyball herrer (seriemester i samme periode). De siste årene har snøbrettkjøreren Helene Olafsen satt klubben og Norge på kartet. Musikk. Kolbotn har et aktivt musikkliv, mest fra de tunge sjangrene. Blant andre er det norske black metal-bandet Darkthrone og Pål Bøttger Kjærnes fra bandet Turboneger fra Kolbotn.Ole Jørgen Moe (Apollyon) fra blant annet svartmetallbandene Immortal og Aura Noir er også derfra. Andre musikere fra Kolbotn er death metal-bandet Obliteration, Vinni i Paperboys, Marius Kristiansen, og rapperen Cast. Internasjonalt anerkjente metalband herfra er Nekromantheon, Beyond Dawn, Infernö, Lamented Souls, Condor, Gouge, samt det velrenommerte elektronikaorkesteret Ost & Kjex. Flere sentrale medlemmer i bandet Photoplankton er vokst opp på Kolbotn og hjemstedet er et sentralt tema i deres musikk. Kolbotn er også tilholdssted for ett av landets 10 elitekorps. Kolbotn Konsertorkester ble nummer sju i 2011-utgaven av Norgesmesterskapet, som hvert år avholdes i Olavshallen i Trondheim. Korpset er hjemmehørende i Kolben Kulturhus. Lützen. Støpjernsbaldakin over minnesteinen der kong Gustav Adolf falt Lützen er en småby i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt som ble kjent i historien som slagstedet der for den svenske kongen Gustav II Adolf av Sverige falt i 1632. Byen ligger omtrent 20 km vestlig for Leipzig. Både en minnesten og et kapell minner om kong Gustav II Adolf. Ettersom Napoleon demonstrativt overnattet ved minnestenen for Gustav Adolf natten forut for Slaget ved Großgörschen (2. mai 1813), omgitt av sine styrker, blir også sistnevnte slag av og til omtalt som "Slaget ved Lützen" – eller "det annet slag ved Lützen". Byen ligger i Burgenlandkreis, og hadde ved utgangen av 2007 et folketall på 3.620 innbyggere. Friherre. Friherre (tysk "Freiherr", finsk "vapaaherra") er en adelstittel som brukes i den tyskspråklige del av Europa inkludert de baltiske stater og hele Østerrike-Ungarn, i Sverige, Finland og i noen grad også Danmark(-Norge). Den ansees som likeverdig med baron, og friherrer blir normalt også tiltalt som «baron». I Skandinavia kalles både en friherres kone og hans døtre for friherrinner eller baronesser. I det tyskspråklige Europa kalles friherrens kone "Freifrau" og hans døtre "Freiherrin" (ofte forkortet til "Freiin"). I korrekt, skriftlig omtale plasseres tittelen på dansk-norsk og tysk mellom for- og slektsnavnet, uten komma ("Fornavn friherre Slektsnavn"). På svensk plasseres den oftere foran navnet ("Friherre Fornavn Slektsnavn"). Den rang både baroner og friherrer har, kalles "friherrelig stand". Det finnes rangkroner for friherre/baron. Rangkronens utforming varierer mellom de forskjellige land og tidsperioder. Nikolaikirken, Leipzig. Nikolaikirken (ty. Nikolaikirche) er en av de mest kjente kirkene i Leipzig. Kirken er fra nyere tid kjent som stdet hvor mandagsdemonstrasjoner begynte i 1989. Nikolaikirken (St. Nikolai) ble grunnlagt i 1165. Etter reformasjonen var Nikolaikirken sete for den første superintendent (biskop) i Sachsen. I 1983 begynte der "mandagsbønner" (Montagsgebete, Friedensgebete). Bønnene ble innført av den lutherske pastoren Christian Führer som tilhørte fredsbevegelsen i DDR. I 1989 begynte de med "mandagsdemonstrasjoner" å be for alle som ønsket seg forandring i DDR. Den 9. oktober 1989 fant den største demonstrasjonen sted med mer en 70 000 fredelige demonstranter som ropte "Wir sind das Volk" («Vi er folket»). Anita Ekberg. Kerstin Anita Marianne Ekberg (født 29. september 1931 i Malmö) er en tidligere svensk modell og skuespiller. Hun er mest kjent for hovedrollen i Federico Fellinis film "La dolce vita", med den berømte badescenen fra Fontana di Trevi i Roma. Anita Ekberg ble kåret til Miss Sverige i 1950. Hun arbeidet som modell i USA, og debuterte på filmlerretet med noen biroller for Universal. Etter fem år i Hollywood dro hun til Italia for å spille inn "La Dolce Vita", filmen til Federico Fellini som utgjorde Anita Ekbergs høydepunkt i karrieren. Anita Ekberg har vært gift to ganger: Med den britiske skuespilleren Anthony Steel (1956–1959) og skuespilleren Rick van Nutter (1963–1970). I november 1961 poserte hun for magasinet "Playboy". Colchester (England). Colchester er en by i Essex, England. Den er Storbritannias eldste dokumenterte by, med en historie som går tilbake til romersk tid. Den er administrasjonssenter i distriktet Colchester. Befolkningstallet i distriktet er ca. 160 000 (2004). Byen ligger omkring 86 km øst for London, med direkte forbindelse til hovedstaden med jernbane (ca. 47 minutter med tog) og motorveiene A12/M25. Universitetet i Essex ligger nær Colchester, ved landsbyen Wivenhoe. Historie. Den eldste kjente bosetningen på stedet var en keltisk landsby fra omkring 3000 år tilbake. På tiden for den romerske erobringen av Britannia het den "Camulodunon", «Camulos' festning». Dette ble latinisert til "Camulodunum". Romersk tid. En romersk militærforlening ble etablert kort etter invasjonen, som den første permanente romerske befestning i Britannia. Da den romerske grensen ble flyttet nordover i ca. 49 ble Colchester en "colonia" under navnet "Colonia Claudia Cictircensis. Den fungerte som den første romerske administrasjonsby i provinsen, inntil administrasjonen ble flyttet til London. Et stort tempel viet keiser Claudius ble bygget i 44. Dette ble ødelagt i 61 under Boadiceas opprør. Det ble startet omfattende produksjon av tegl i området, og flere vingårder ble anlagt. Flere romerske mosaikker er funnet i og rundt byen. Mye av de romerske bymurene står fremdeles, og byen har den største bevarte romerske byport i Storbritannia. I muren kan man også se hvordan det i middalalderen ble gjort tilpasninger til den nye tidens behov, slik at murene har blitt stående som en illustrasjon på byen lange historie. Middelalderen. Det viktigste landemerke fra middelalderen er Colchester slott, som ble bygget av normannerne i det 11. århundre over et romersk tempel. Det ligger helt i sentrum, bare et minutts gange fra hovedgaten, og er omgitt av en park. Et benediktinerkloster viet Johannes Døperen, gjerne kjent som Colchester Abbey, sto i byen inntil oppløsningen av klostrene under reformasjonen. I 1539 ble den siste abbeden henrettet, og klosteret ble revet. Alt som er bevart er porten og en liten kirke med tretårn som var bygget for legarbeiderne i klosteret. Det finnes også åtte andre middelalderkirker (normanniske) innenfor murene. Det er også ruiner av et annet kloster, St. Botolfs priori, opprettet på samme tid som Colchester Abbey. Omkring år 1200 gikk det over til Augustins regel, og ble moderkloster for alle augustinerklostre i Storbritannia. Kirken som nå står på stedet er fra viktoriansk tid. Byen fikk sitt første kongelige charter i 1189 av Richard Løvehjerte. Dette ble utstedt i Dover mens kongen var på vei ut av landet. Senere har flere andre chartere blitt utstedt, blant annet et fra Henrik V fra 1413 som er utstilt i slottsmuseet. Borgerkrigen. Under den engelske borgerkrig i 1648 var Colchester stort sett på parlamentarianernes side. En stor styrke fra rojalisthæren, under Sir Charles Lucas og Sir George Lyle, marsjerte inn i byen, forfulgt av en parlamentarianerhær ledet av Sir Thomas Fairfax. Byen ble beleiret i elleve måneder, og innbyggerne måtte til slutt spise vokslys og støvler for å overleve. Da rojalistene overga seg sommeren 1649 ble Lucas og Lisle skutt på slottet. Et monument er reist på stedet, og legenden sier at det aldri vil vokse gress der; praktisk nok er stedet nå lagt under asfalt. Colchesterjordskjelvet. Omkring kl. 9.20 på morgenen 22. april 1884 ble Colchester rammet av et jordskjelv. Byen lå i episenteret for Storbritannias mest ødeleggende skjelv, som er beregnet til å ha ligget på 5,2 på Richters skala. Mer enn 1200 bygninger ble ødelagt eller skadet i Colchester og omegn. Birger Ruud. Birger Johannes Ruud (født 23. august 1911 i Kongsberg, død 13. juni 1998 samme sted) var en norsk skihopper og alpinist. Han ble flere ganger olympisk mester og verdensmester. Birger Ruud ble regnet som verdens beste skihopper i årene før andre verdenskrig. I 1931, 1935 og 1937 ble han verdensmester i hopp, og tok OL-gull i denne øvelsen i 1932 og 1936. I tillegg vant han utfor i 1936, men utfor inngikk bare i den alpine kombinasjonen og her ble Ruud nummer fire sammenlagt. I 1937 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. I 1943 ble Ruud satt i tyskernes fangeleir på Grini ved Oslo. Etter krigen deltok han, 36 år gammel, i OL i 1948, og tok sølvmedalje i det spesielle hopprennet. Ruud var norsk flaggbærer i vinter-OL 1948 i St. Moritz. Ved åpningen av OL 1994 på Lillehammer skulle Birger Ruud vært norsk flaggheiser, men før åpningsseremonien fikk han hjerteproblemer og ble kjørt til sykehuset. Birger Ruud ble kanskje mer populær på eldre dager – som aktiv måtte han dele berømmelsen med brødrene Sigmund og Asbjørn, og til en viss grad hele hoppmiljøet i Kongsberg IL. Birger Ruud mottok Egebergs Ærespris 80 år gammel etter at reglene for tildelingen var gjort om slik at to ulike vinteridretter ble godkjent. I Ruuds aktive tid krevdes det en sommer- og en vinteridrett. Da Birger Ruud døde i 1998 besluttet Regjeringen å tildele ham begravelse på statens regning. Han var den første idrettsutøver som ble denne store ære til del, og per 1. mai 2011 er Grete Waitz den eneste andre som har blitt æret for sine idrettsprestasjoner på denne måten. I Kongsberg er det reist en bronsestatue av Birger Ruud laget av billedhoggeren Per Ung. Ruud har også en vei oppkalt etter seg. Colchester (distrikt). Colchester er et distrikt i grevskapet Essex, England. Det har navn etter administrasjonsbyen Colchester, og utgjøres av denne byen samt West Mersea, Wivenhoe og noen mindre landsbyer. Distriktet har et areal på 333,18 km², og 155 427 innbyggere (2002). Romersk provins. En romerske provins (latin "provincia") var den største territorielle og administrative enhet i Romerriket utenfor den italienske halvøy. En provins ble normalt styrt av politikere av senators rang, normalt en tidligere konsul eller praetor. Et unntak var Egypt, som fra keiser Augustus' tid ble styrt av en guvernør fra ridderstanden. Denne provinsen var så viktig for kornforsyningen til Roma at keiseren trengte en person som var lettere å kontrollere der. Under den romerske republikk ble guvernører utnevnt for et år av gangen. Utnevnelsen skjedde ved loddtrekning eller direkte tildeling blant de som hadde en stand som tilsa at de fikk et slikt embete. De provinsene som var vanskeligst å styre, på grunn av invasjoner fra nabostammer eller indre opprør, ble gjerne gitt til konsuler. Legioner ble også utplassert i provinser, med styrkeforhold ut fra hvilke trusler man hadde i provinsen. I keisertiden var det keiseren selv som utpekte guvernører, og det ble mer vanlig å utnevne dem for flere år av gangen. Den eldste provinsen var Sicilia, som ble erobret under første punerkrig 264–241 f.Kr. og opprettet som provins i 241. Antall provinser, og dere størrelse, varierte over tid. Store provinser, som Pannonia og Moesia, ble delt opp for å unngå at guvernørene fikk for mye makt. Andre ganger kunne små provinser slås sammen. En stor reform av rikets inndeling ble gjennomført under keiser Diocletian rundt 290. Han delte opp de fleste provinser slik at tallet steg fra omtrent 50 til rundt 100. Disse ble igjen sammenfattet i tolv dioceser. Eksterne lenker. Provins, romersk Anguilla. Anguilla er en øy i Karibia og et britisk territorium. Den ligger vest for De britiske jomfruøyene og nord for St. Martin. Hovedstaden heter The Valley. Øya har et areal på 102 km² og 12 800 innbyggere (2002). Anguilla er den nordligste av Leewardøyene i De små Antillene og var tidligere en del av De britiske Leewardøyene. Anguilla ble først befolket av indianere fra Syd-Amerika. De tidligste spor etter mennesker skriver seg fra omkring 1300 f.Kr., og spor av fast bosetning fra omkring 600 e.Kr. Det er usikkert når øya ble oppdaget av europeere. Noen kilder hevder at Columbus så øya i 1493, mens andre mener at den først ble oppdaget av franskmenn i 1564 eller 1565. Navnet Anguilla er ordet for ål på flere romanske språk, antagelig valgt på grunn av øyas langstrakte, åleliknende form. Anguilla ble først kolonisert av engelske innvandrere fra St. Kitts omkring 1650. Frankrike overtok øya i 1666, men avsto den igjen til England året etter ved freden i Breda. Evert Taube. Evert Axel Taube (født 12. mars 1890, død 31. januar 1976) var en svensk forfatter, visesanger, komponist og maler. Han ble født i Göteborg og vokste opp på øya Vinga i Göteborgs skjærgård. I 1925 ble han gift med Astri Linnéa Mathilda Bergman. De fikk tre barn, den yngste sønnen (født 1934) er Sven-Bertil Taube. Evert Taube døde i Stockholm i 1976. Evert Taube ble en av Sveriges og Nordens aller mest kjente og folkekjære visesangere, selv om han selv helst ville bli betraktet som forfatter. Han skapte blant annet figurene Fritiof Andersson og Rönnerdahl. På sin 60-årsdag i 1950 mottok Taube Bellman-prisen fra Svenska Akademin, og i 1960 ble han utnevnt til æresdoktor ved Göteborgs Universitet. Evert Taube tilhørte den tysk-baltiske adelsslekten Taube, introdusert på Riddarhuset som svensk adel på 1600-tallet (nr. 734 på Riddarhuset). Eksterne lenker. Taube, Evert Taube, Evert Taube, Evert Taybe, Ever Taybe, Ever Barbuda. Barbuda er en øy i Karibia og en del av øylandet Antigua og Barbuda. Barbuda ligger 40 km nord for Antigua. Juliane Marie av Danmark og Norge. Juliane Marie av Braunschweig-Wolfenbüttel (født 4. september 1729 i Wolfenbüttel, Braunschweig, død 10. oktober 1796 på Fredensborg slott) var gift med kong Frederik V og var dronning av Danmark og Norge. Hun var datter av hertug Ferdinand av Braunschweig-Wolfenbüttel og hertuginne Antoinette Amalie. Ved sitt giftermål med Frederik V ble Juliane Marie stemor til kronprins Christian og til prinsessene Sofia Magdalena, Vilhelmine Caroline samt Louise. Juliane Marie og Frederik V fikk sønnen Frederik i 1753. I 1766 døde Frederik V bare 42 år gammel og den 17–årige kronprins Christian ble konge. Den unge kongen begynte et liv med festing og utskeielser og han kunne få raserianfall hvor han gjorde hærverk. Det ble etter hvert mer og mer klart for omgivelsene at han led av en form for sinnssykdom. Struensee. I 1768 vendte kongen hjem fra sin store utenlandsreise, og med i følget var en tysk lege ved navn Johann Friedrich Struensee. Struensee ble knyttet til hoffet, ettersom han hadde god innflytelse på kongens sykdom. Den reformivrige Struensee utmanøvrerte etter hvert de forskjellige embetsmennene, blant andre Ove Høegh-Guldberg. Ikke bare vant Struensee makten, han hadde også innledet et forhold med dronning Caroline Mathilde. Da dronningen fødte prinsesse Louise Augusta 7. juli 1771, var det den alminnelige mening at Struensee var barnets far, selv om kongen anerkjente farskapet. Den 17. januar 1772 fant det sted et kupp som medførte at Struensee og hans venn Enevold Brandt ble arrestert. Det samme ble dronning Caroline Mathilde. Det er ikke påvist at enkedronning Juliane Marie var den drivende kraft, men hun tok del i utførelsen. Det var kjent også at Juliane Marie gjerne hadde sett sin egen sønn som tronarving i stedet for den sinnssyke kongen. Struensee og Brandt ble henrettet og dronning Caroline Mathilde forvist til Celle. Enkedronning Juliane Marie og Høegh-Guldberg innførte et konservativt styre; de reformene som Struensee hadde innført, ble for en stor del satt ut av kraft. Juliane Marie delte ut mange titler og ordener – muligens som et middel for å holde seg ved makten. Enkedronningen, Høegh-Guldberg og arveprins Frederik forsøkte å knytte kronprins Frederik nærmere til seg i de følgende årene, men uten å lykkes. Kuppet i 1784. Da kronprinsen (den senere Frederik VI) ble myndig, gjennomførte han et kupp den 14. april 1784 og Juliane Marie ble satt ut av spill. Den dagen kronprinsen utførte kuppet hadde planen vært at det skulle innsettes to nye embetsmenn i statsrådet. Kronprinsen forhindret dette ved å sikre seg kongens underskrift på et reskript som kunngjorde at alle fremtidige kongelige befalinger skulle bære kronprinsens underskrift for å være gyldig. Antigua. Antigua er en øy i Karibia som er en del av øylandet Antigua og Barbuda. Antigua ligger 40 km sør for Barbuda. Chelmsford (England). Chelmsford er administrasjonsby i grevskapet Essex, England. Den ligger omkring 48 km nordøst for London, midtveis mellom hovedstaden og Colchester. Chelmsford ligger nesten nøyaktig i midten av Essex, og det er antagelig dette som er årsaken til at den er administrasjonsby selv om den verken er den største eller den eldste byen i grevskapet. Den er også administrasjonssenter for distriktet Chelmsford, som dekker et større område. Byen er sete for Chelmsford bispedømme, som har Englands minste katedral, og hjemby for Anglia polytekniske universitet. Distriktet har ca. 156 000 innbyggere (2001), hvorav omkring en tredjedel bor i Chelmsford by. Historie. I 1199 besørget biskopen av London at Chelmsford fikk et kongelig charter for å holde marked; dermed fikk den bystatus. Den eldste bosetningen i området går mye lenger tilbake; under forstaden Springfield har man funnet spor etter bosetning fra bronsealderen. Byen var også bebodd av romerne, og rester etter et tempel fra den tiden er funnet. Siden det 19. århundre har byen vært et viktig industrisenter, og blant annet ble Storbritannias første elektroingeniørbedrift (1878) og første kulelagerfabrikk (1898) opprettet der. I 1898 ble også den første radiofabrikken i verden åpnet i Chelmsford, av Guglielmo Marconi. De første offentlige radiosender i Storbritannia ble sendt ut fra byen i 1920, og i 1922 ble de første underholdningssendinger på radio sendt fra Marconis forskningssenter i Writtle utenfor byen. Under andre verdenskrig ble Chelmsford angrepet flere ganger. Den verste enkelthendelse fant sted 19. desember 1944, da en V2-rakett traff byen i nærheten av Hoffmans kulelagerfabrikk. 39 ble drept og 138 skadet, mens flere bygninger ble totalødelagt og mange skadet. Dorothea av Brandenburg. Dorothea av Brandenburg (født 1430 i Brandenburg, Tyskland, død 10. november 1495 i Kalundborg) var dronning av Danmark og Norge i omkring 50 år. Hun var datter av markgreve Johan av Brandenburg og Barbara av Sachsen. Hun var først gift med Kristoffer av Bayern (av huset Wittelsbach) og etter hans død med Christian I (av huset Oldenburg). Ekteskapet med Kristoffer var barnløst. Etter Kristoffers død skulle det danske riksrådet både finne en ny konge og en løsning for Dorothea. Riksrådet valgte i samarbeid med hertug Adolf av Slesvig-Holsten å overdra både krone og dronning til hertugens unge søstersønn, Christian av Oldenburg. Dorothea ble derfor gift med Christian I 26. oktober 1449. Dronning Dorothea viste seg å være i besittelse av en handlekraftig karakter. Hun var interessert i ektefellens regjeringsanliggender og hun var dyktig til å administrere sitt livgeding, som blant annet omfattet Roskilde len og Ringsted len. Hun lånte ektefellen penger og ble etter hvert eier av store deler av Lolland, Falster, Slesvig og Holsten. Etter farens død var hun i arvestrid med sin onkel i mange år og da det oppsto problemer med hennes livgeding i Sverige, henvendte hun seg til paven for å få lyst stormennene Karl Knutsson og Sten Sture i bann. Hun kom dermed i et motsetningsforhold til de danske interessene i Kalmarunionen. I 1481 døde Christian I og dronning Dorothea ønsket at begge sønnene, Hans og Frederik, skulle tilgodeses og helst slik at Frederik fikk Hertugdømmene. Dette ønske fikk Hans redusert til at han skulle dele hertugdømmene med sin yngre bror. Dronning Dorothea grunnla Køge kloster, hvor munker av fransiskanerordenen, de såkalte «Gråbrødrene», etablerte seg. Hun foretok to reiser til Roma hvor hun besøkte kirker og klostre. På begge reisene henvendte hun seg til paven og fikk utstedt buller mot dem som krenket hennes eiendom. Dronning Dorothea levde sine siste år på Kalundborg slott hvor hun hadde sitt enkesete og her døde hun. Hun er begravet i Roskilde domkirke. Chelmsford (distrikt). Chelmsford er et distrikt i grevskapet Essex i England. Det har navn etter administrasjonsbyen Chelmsford, som også er administrasjonsby for grevskapet. Andre steder i distriktet er Great Baddow, Great Green og Writtle. Distriktet ble opprettet i 1974 ved at Chelmsford by og mesteparten av Chelmsford landdistrikt ble slått sammen. Ørret. Ørret eller aure ("Salmo trutta"), også kalt brunørret og brunaure, er en laksefisk (Salmonidae) som er svært populær som matfisk og blant sportsfiskere. Ørret fanges gjerne med flue, sluk eller garn. Dorging og trolling etter ørret er populært på større innsjøer, der slikt er tillatt. Likeledes er det populært å otre etter ørret der hvor dette er tillatt. Utbredelse og spredning. Ørret hører opprinnelig hjemme i Europa og Lilleasia, men den er for lengst spredt til nesten alle verdensdeler. Til Norge kom den trolig fra sjøen etter siste istid. Mennesket hjalp den videre, forbi høye fosser og opp strie elver, slik at den også kunne kolonisere store deler av høyfjellene. Ifølge "Svein Indrelid" har utsetting av ørret pågått i Norge siden eldre steinalder. Ørret tåler store temperatursvinginger bedre enn andre ørretarter. Den var derfor enkel å introdusere til nye steder. Britene introduserte arten i India (1863), Tasmania (1864), Australia, New Zealand (1867), og Sør-Afrika (1876). En amerikansk kultiveringsekspert ved New York Fish Commission bragte med seg befrukta ørretegg fra Tyskland til Caledonia klekkeriet i USA. Noe tidligere samme år bragte en annen kultiveringsekspert med seg befrukta ørretegg fra Tyskland til Northville klekkeriet i Michigan. Disse ble senere introdusert til Pere Marquette elva i det nordlige Michigan. Innen fem år var gått var befrukta ørretegg spredt til klekkerier over hele USA. Fisken ble introdusert til 45 stater, hvorav den trives og yngler i 34. Ørret ble også introdusert til Canada mot slutten av 1800-tallet. Beskrivelse. Navnet "ørret" eller "aure" stammer fra den norrøne beskrivelsen av denne fisken, "aurriði" – den som rir eller farer fram og tilbake på "auren", altså grusbunnen, i gytetiden. Ørret har karakteristiske prikker langs flankene og på ryggen. Det er en laksefisk med to finner på ryggen, hvorav den bakre kalles fettfinne. Grunnfargen kan variere fra nesten blank til mer brun og rødbrun. Buken er lys og ryggen mørk eller mørkere enn flankene. Prikkene kan variere i farge, størrelse og intensitet, fra nesten sorte til røde, og finnes over hele fisken, unntatt i buken. Vannkvalitet og føde påvirker utfargingen, i tillegg til naturlige forskjeller som følge av stor genetisk variasjon. Sjøørret, som er anadrom, bekkeørret, fjellørret og innsjøørret finnes naturlig i Norge. Sammenlignet med atlanterhavslaks har ørret en mer butt og kompakt hodeform; kraftigere kropp; et kjevebein som når bak øyet; mange velutviklede tenner; kraftigere halerot og slappere halefinne. Størrelse. Ørret kan trolig bli omkring 50 kg tung. I Kura elven i Aserbajdsjan skal det ha blitt fanget Kaspiørret på hele 51 kg, men det hersker noen usikkerheter omkring denne fangsten. World Records Freshwater Fishing regner den imidlertid som dokumentert. I Walchensee i Bayern i Sør-Tyskland ble det i 1934 fanget et eksemplar av storørret på stang som veide 31 kg. Det finnes også rapporter som kan fortelle om ørret på opp mot 42 kg (fra Chiemsee, Tyskland), men denne fangsten lar seg ikke dokumentere. I Norge er særlig Mjøsørret, Tyrifjordørret og Randsfjordørret kjent for å bli svært store, men det finnes storørret i en rekke vann også her i landet. Også sjøørret kan bli over 20 kg tung. I så måte er verdensrekorden en fisk på 22,23 kg, fanget på stang i Rio Grande elven i Argentina på 1990-tallet. Atferd. Ørret er en rovfisk, som også spiser sine egne artsfrender (kannibalisme). Den gyter helst i rennende vann, men altså ikke alltid. Sjøørret, som er anadrom, går altså opp elva til fødeplassen for å gyte. Ørret gyter også gjerne flere ganger gjennom livet. Typisk legger gytende hunner 1 000–2 000 egg per kilo fisk. På våre breddegrader er gytetiden som regel i oktober-november. Hunnen legger seg på siden og bruker sporden til å grave en gytegrop, som regel på en elvebunn med grus og småstein med en diameter på 0,5–3 cm. Yngelen klekkes etter cirka fire måneder, avhengig av temperatur og variant. De første ukene lever yngelen av den såkalte "plommesekken", ei «nistepakke» yngelen klekkes med. Etter 4–6 uker går yngelen over til å spise fast føde. Yngel og småfisk spiser krepsdyr, insektslarver, bløtdyr og andre småfisk. Ofte går de større individene etterhvert over på fiskediett og får en raskere vekstrate. Klassifisering. Ørret har svært stor genetisk diversitet (polymorfe)). Det hersker derfor stor usikkerhet omkring klassifiseringen av eventuelle underarter og/eller varianter. Regnbueørret regnes gjerne som en egen art. Den beskrives under to ulike vitenskapelige navn; "Oncorhynchus mykiss" og "Salmo gairdueri"). Fjellørret regnes av noen som en egen art ("S. alpinus"), mens andre hevder den er en underart ("S. t. alpinus") av ørret ("S. trutta"). Det er imidlertid stadig flere som mener den må klassifiseres som en genetisk variant. I så måte finnes det også en lokal variant i Norge som kalles finprikkørret, hovedsakelig utbredt øverst i Numedalsvassdraget (i et lite område på Hardangervidda). Storørret, bekkeørret, fjellørret og sjøørret er altså så like genetisk at de kanskje bør kalles miljøvarianter. Til en viss grad handler det også om ulike stammer og lokale vekstvilkår, snarere enn underarter. Varianter/underarter. Mange er beskrevet, men det er uklart hvilke, om noen, kan aksepteres som egne underarter. World Records Freshwater Fishing nevner bare seks underarter/varianter blant sine rekorder; "S. t. aralensis", "S. t. caspius", "S. t. fario", "S. t. lacustris", "S. t. macrostigma", og "S. t. trutta". FishBase nevner også seks. I tillegg til nedenforstående navn er det beskrevet en rekke flere, men dem som ikke listes opp her er trolig oppført som egne arter under "Salmo"-slekten. Utnyttelse. Ørret er den mest populære fisken blant sportsfiskere, trolig fordi den er mye mer tilgjengelig for folk enn for eksempel laks. Fiske etter ørret skjer helst med garn, oter eller stang. Ved stangfiske brukes det gjerne enten flue, sluk eller agn. Ørret regnes som en av de morsomste fiskene å få på stang, siden den gjerne gir fiskeren real kamp i forhold til fiskens størrelse. Otring etter ørret kan ha store begrensninger, siden bruk av oterfjøl mange steder er forbudt. Garnfiske etter ørret drives først og fremst som matauk. Det drives også oppdrett med ørret. Ørret som tilbys i butikkene er gjerne oppdrettet regnbueørret. Ørret har vært viktig for norsk matkultur og friluftsliv gjennom århundrer. Ørret er festmat og fisken kan foredles på en rekke måter. Den kan røykes, graves, rakes, saltes, spekes, kokes, stekes, grilles eller tilberedes som sushi (altså serveres rå). De fem første måtene å tilberede ørret på bygger på svært gamle matradisjoner, og må sees i sammenheng med våre forfedres behov for å kunne lagre mat over tid. De neste fire tilberedningsmåtene passer best for fisk som skal spises relativt snart. Ørret inneholder mye omega-3-fettsyrer og er rik på de fettløselige vitaminene A og D. Kjøttet er middels fett og rødlig i fargen. Dorothea av Sachsen-Lauenburg. Dorothea av Sachsen-Lauenburg (født 9. juli 1511, død 7. oktober 1571 på Sønderborg slott) var datter av hertug Magnus I av Sachsen-Lauenburg og hertuginne Katerine av Braunschweig-Wolfenbüttel. Hennes søster Katarina var gift med kong Gustav Vasa av Sverige. Dorothea giftet seg med hertug Christian, den senere Christian III i 1525, og ble dermed dronning av Danmark og Norge. Etter Christian IIIs død i 1559 overtok hun Sønderborg slott og Sønderborg. Som enkedronning bodde hun for det meste på Koldinghus. Hun forsøkte å gifte seg med Christian IIIs halvbror, hertug Hans den Eldre, men ble forhindret både av kirken og deler av familien. Dorothea var en aktiv dronning, som til sønnen Frederik IIs store irritasjon, blandet seg i alt fra lokalpolitikk til invasjonen av Ditmarsken og ikke minst i Den nordiske syvårskrig. Her skrev hun, bak ryggen på ham, til sin nevø Erik XIV av Sverige, for å forhandle om fred. Det ble aldri et varmt forhold mellom mor og sønn, og kong Frederik fratok henne gleden ved å se kongen gift, som han ventet med til hun var død. I 1581 fikk Frederik flyttet morens legeme fra Sønderborg slottskapell til Roskilde domkirke. Caroline Mathilde av Danmark og Norge. __NOTOC__ a> i anledningen av dronning Caroline Mathildes ankomst til København 8. november 1766 a> kort etter hennes bryllup med hertug Christian Frederik av Augustenborg. Hertuginnen er portrettert i en moderne gjennomsiktig kjole. Caroline Mathilde "Karoline Matilde" (født, død 10. mai 1775 var datter av Fredrik Ludvig av Hannover og Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha. Hun var søster av den senere Georg III av Storbritannia. Caroline Mathilde var dronning av Danmark og Norge gjennom sitt ekteskap med Christian VII. Caroline Mathilde vokste opp i en stor søskenflokk hvor moren, prinsessen av Wales, var alene om omsorgen. Ved det danske hoffet var man på utkikk etter en ektefelle til kronprins Christian VII og da den danske utsendingen var på besøk i England i 1765 valgte han Caroline Mathilde. Opprinnelig var det ikke henne man hadde utsett seg, men hennes eldre søster. Man kjenner ikke til årsaken til at man endret på dette. Caroline Mathildes far og Christian VIIs mor, dronning Louise, var søsken. Dronning Louise hadde vært en populær dronning i Danmark og man håpet på at hennes gode navn ville smitte over på Caroline Mathilde og Christian. I tillegg fremsto Caroline Mathilde som en robust person. Ekteskapet med Christian VII. I februar 1766 døde Frederik V og Christian overtok tronen. Han var på dette tidspunkt bare 17 år gammel og selv for konger på 1700-tallet var det ikke vanlig å gifte seg så tidlig. Det var imidlertid den øverste ledelsen i statsapparatet med J.H.E. Bernstorff som den toneangivende som presset frem at ekteskapet skulle fremskyndes. Årsaken var at Christian hadde det omgivelsene anså som en ustyrlig seksualitet og man mente dette kunne dempes ved å la det få utløp i en mer passende retning. Den 1. oktober 1766 ble Caroline Mathilde gift med den danske kongen ved stedfortreder i England. Hun la ut på reisen til sitt nye hjemland kort tid etter og ankom først til Altona med et stort hoff. Her ble hun mottatt av danske utsendinger som sendte hele hoffet tilbake og erstattet det med danske tjenere. Da dronningen ankom København møtte hun Christian for første gang. Kongens sinnssykdom hadde på dette tidspunkt ikke brutt endelig ut og deres første år sammen var preget av selskapelighet med dronningen som midtpunkt. Dette varte ikke lenge og snart var Christian i gang med festing som i mange tilfeller fikk voldelig utgang. Caroline Mathilde knyttet nærmere bånd til sin overhoffmesterinne Louise von Plessen og ble etter hvert ensom og fullstendig isolert fra det øvrige hoffet. Struensee kommer til København. Sommeren 1768 dro Christian på en lengre utenlandsreise og besøkte flere av hoffene rundt i Europa. Reisen var kommet i stand av personer i regjeringen som trodde nye impulser og omgivelser kunne endre kongens væremåte. Det var på denne reisen han ble kjent med legen Johann Friedrich Struensee. Struensee var den første som forsto at kongen var alvorlig syk. Da Christian kom hjem fra reisen var Struensee med og var blitt ansatt som livlege. I januar 1769 fødte Caroline Mathilde sønnen Frederik, den senere Frederik VI. Frederik var et svakelig barn og mye syk. I et forsøk på å få et bedre forhold til ektefellen lot hun seg overtale til at Struensee skulle undersøke Frederik. Struensee vaksinerte også barnet mot kopper. Til sin overraskelse ble hun tiltalt av legen, ikke bare fordi han lot til å forstå henne situasjon, men også fordi han hjalp henne med å få til et bedre forhold til ektefellen. Struensee og Louise Augusta. Dronning Caroline Mathilde. Dronningen hadde en forkjærlighet for å sitte overskrevs på hesten som en mann og hun opptrådte ofte i herreklær, slik som her i Dronningens Livregiments uniform. Fascinasjonen utviklet seg raskt til forelskelse og på vårparten i 1770 ble den 14 år eldre Struensee dronningens elsker. Etter at Struensee tok makten tilrettela Caroline Mathilde et tilnærmelsesvis borgerlig familieliv på Hirschholm slott sammen med han og sønnen Frederik. Frederik fikk en oppdragelse etter Rousseaus ideer om naturlig barneoppdragelse. Blant annet skulle han herdes ved å løpe barbent i det kalde slottet og stikke fingrene i grøten for å varme seg. Noe senere ble oppdragelsesmetoden mildnet. Man kan ikke se helt bort fra at herdingen var vellykket ettersom Frederik visstnok aldri var syk i voksen alder. I juli 1771 fødte Caroline Mathilde datteren Louise Augusta. Som vanlig under en fødsel i kongefamilien var mange tilstede i rommet under fødselen. Jordmoren var en kvinne ved navn Karen Ørslev, hun hadde også ledet dronningens første fødsel. Dronningens egen livlege Berger var med, han ble ansett for å være tidens største ekspert innen fødsler. Struensee var også til stede selv om det ikke var hans oppgave å bistå med selve fødselen. Det er aldri blitt klarlagt med 100 % sikkerhet hvem som var far til Louise Augusta. Amdisen skriver at det er flere motstridende kilder når det gjelder å kunne fastslå farskapet. Etter at Struensee ble styrtet og Caroline Mathilde arrestert og plassert på Kronborg sammen med Louise Augusta, ville hun ha barnet med seg i eksil og sa til sin forsvarer Peter Uldall at Louise Augusta ikke hadde noen forbindelser med den danske kongefamilien. Det kan allikevel ikke legges vekt på dette utsagnet ettersom hun på det tidspunktet var desperat og prøvde i det lengste å få beholde i det minste det ene barnet sitt. Louise Augusta ble portrettert av maleren Jens Juel rundt 1790 og er svært lik Struensee på dette maleriet uten at dette på noen måte kan tas som bevis for at han var faren. Kupp og forvisning. Slottet i Celle hvor Caroline Mathilde tilbrakte sine siste år. Natten mellom 16. og 17. januar 1772 fant kuppet mot Struensee sted og Caroline Mathilde ble arrestert i sine værelser på Christiansborg slott av Schack Carl Rantzau og ført til Kronborg. Hun fikk tillatelse til å ta med seg Louise Augusta mens Frederik måtte bli igjen. I en proformasak ble ekteskapet mellom Christian VII og Caroline Mathilde oppløst i april 1772 og samtidig mistet hun retten til tittelen sin. De nye makthaverne hadde bestemt seg for å sette henne i forvaring på Aalborghus på livstid, men ble utsatt for sterkt press fra det britiske kongehus og regjering. Caroline Mathildes bror var på dette tidspunktet blitt konge av England som Georg III og han hadde arveland i Hannover. Britene sendte to fregatter og en kongejakt til Danmark og de ankret opp på reden utenfor Helsingborg 26. mai 1772. Vitneutsagn fortalte at hun så skipene fra vinduet på Kronborg. I motsetning til det som var vanlig i samtiden ammet og stelte Caroline Amalie Louise Augusta selv. Hun ammet henne helt frem til sin avreise og barnet måtte fjernes med makt. Dronningen ble ført ombord i skipet og ført til Celle i Hannover, hvor hun slo seg ned i familiens slott. Hun så aldri sine barn igjen. Død. Caroline Mathilde døde av en voldsom febersykdom i 1775 23 år gammel. Det ble arrangert en stor innsamling i byen for å skaffe penger til et monument over henne. Monumentet står i Französischer Garten og hun selv er begravet i welfenes fyrstegrav (fürstengruft) i Stadtkirche St. Marien i Celle. Antillene. Antillene er en fellesbetegnelse for de karibiske øyene med unntak av Bahamas. Det skilles mellom "De store Antillene" og "De små Antillene". De store Antillene ligger i nordvest og inkluderer øyene Cuba, Jamaica, Hispaniola (med Haiti og Den dominikanske republikk) og Puerto Rico. De små Antillene omfatter resten av øyene i dette arkipelet fra De amerikanske jomfruøyene til Aruba i sørvest. Geografisk er Antillene del av Nord-Amerika. På grunn av den språklige likheten med spansktalende land, regnes Cuba, Den dominikanske republikk og Puerto Rico også ofte som del av Latin-Amerika. Tippeligaen 2004. Tippeligaen 2004 startet 12. april og sluttet 30. oktober. Det ble spilt 26 runder, og vant sitt 13. strake seriemesterskap. Ham-Kam og Fredrikstad rykket opp fra 1. divisjon før denne sesongen. Stabæk og Sogndal rykket ned etter sesongen. Glimt beholdt plassen i Tippeligaen etter å ha slått 4–1 sammenlagt i kvalifiseringskampene. De fire øverste lagene i Tippeligaen kvalifiserte seg til den nordiske turneringen Royal League. Dommere. Terje Hauge er en av dommerne Ulv. Ulv ("Canis lupus") eller gråulv er en av flere arter i hundeslekten, som tilhører hundefamilien. Arten er den mest vanlige ulvearten i verden og finnes over store deler av den nordlige halvkule. I Norge mener vi gjerne både arter og underarter når vi sier ulv, varg, gråbein eller skrubb, men i virkeligheten er ulven i Norge kun en av mange underarter. Denne kalles vanlig ulv. Beskrivelse. Ulvens store labber gir god bæreevne i snøen Ulveavtrykk sett i forhold til en menneskehånd Pelsen kan være tykk og isolerende og fargene varierer Ulv er et hundelignende rovpattedyr og en av fire kjente ulvearter i verden i dag. Størrelse og vekt varierer i henhold til både geografisk spredning og underart. Kroppen er langstrakt og slank med lange lemmer og en lang og busket hale. Labbene er store (også sett i forhold til dyrets størrelse) og runde. Hodet er relativt smalt og har et langt og spisst snuteparti med kraftige kjever. Øynene er normalt gulbrune og ørene triangulære og stående. Den strittende pelsen i ansiktsregionen gir hodet et mye større inntrykk enn hva det egentlig har. Dekkhårene i pelsen forøvrig er slette og glatte og står noe ut fra kroppen. I visse regioner utvikler ulven tett isolerende underull vinterstid, avhengig av klimaforholdene. Normalt blir ulv ca. 70-80 cm høye og omkring 30-50 kg tunge, men det finnes og underarter som er både større og mindre. Den norske underarten har en gjennomsnittsvekt på ca. 40 kg som voksen. Tispene oppnår normalt 87-98 % av hannens kroppslengde og veier omkring 80-85 % av hannene. I vill tilstand lever ulven i ca. 4-8 år (3-4 i Norge), men i fangenskap kan den bli nærmere 16 år gammel. De fysisk største ulvene lever i de store skogene i Latvia, Russland, Hviterussland, Alaska og Canada. Disse ulvene kan bli inntil 160-165 cm i kroppslengde, og dertil kommer halen på inntil 52 cm. Skulderhøyden kan nå opp i 100 cm og vekten kan nærme seg 80 kg for en fullvoksen hannulv. Til sammenligning veide den største ulven som er registrert skutt i Norge ca. 65 kg. De fysisk minste ulvene lever i de vestre delene av Asia, i Midtøsten og på den arabiske halvøya. Den kan nå en kroppslengde på ca. 80 cm og har en hale på inntil 29 cm. Vekten er normalt rundt 20 kg. Fargen på pelsen er variabel. Slik har den nordamerikanske ulven riktignok grå pels, men vanligvis tenderer fargen mot beigegrå og rødbrune innslag. Variasjoner i fargene gir ulven utmerket kamuflering, noe som gjør de nærmest umulig å oppdage i sitt naturlige habitat. I arktiske områder tenderer fargen mot det hvite, og det finnes også en rekke eksempler på nærmest helt sorte ulver. Det siste er ganske vanlig i visse nordamerikanske populasjoner, men heller ikke ukjent i Russland. Atferd. Ulver er sosiale rovpattedyr som hevder revir og danner større flokker eller mindre familiegrupper. Familiegruppene er en sosial struktur som oftest består av et ynglende par og deres avkom i løpet av de siste 1-3 årene. I noen tilfeller kan det dannes større flokker som består av flere (typisk 2-3) familiegrupper. Etter hvert som ungdyrene blir eldre vil de fra de er omkring 9 måneder til 3 år (typisk 1-2 år) gamle forlate flokken for å danne sin egen familiegruppe. Streifdyr som ikke er i slekt kan tas opp i en flokk, selv om dette skjer sjelden. De eneste langtidsmedlemmene i en flokk er derfor foreldrene, og flokken fungerer som en enhet året rundt. Nyere forskning viser at viltlevende ulv ikke ledes som tidligere antatt av en såkalt dominant alfa, men snarere i en sosial ordning der foreldrene er naturlige ledere for avkommet. I større flokker kan det imidlertid være flere ynglende lederpar, som hver i sær leder sitt eget avkom. I Banff nasjonalpark i Canada ble en flokk med fem ynglende lederpar observert. I flokker med flere ynglende par vil det være naturlig at eldre lederdyr rangerer over de yngre, og derfor kan ha en slags alfastatus og være litt dominante ovenfor de andre. Dominant konkurranse mellom ulver i samme flokk er imidlertid en sjeldenhet, kanskje til og med nærmest fraværende. Uttrykket "alfa" er derfor mangelfullt, siden betydningen ikke inneholder mer informasjon en det å være foreldre og lede sitt eget avkom. Flokken samarbeider gjerne om å skaffe føde, men den kan også dele seg opp i mindre jaktlag eller dyra kan jakte alene. En flokk kan nedlegge byttedyr som er mange ganger større enn hver enkelt ulv. Ernæring. Ulv kan overleve på ca. 1,6-1,7 kg mat i døgnet, men for å kunne reprodusere seg trenger den minst 2,25 kg i gjennomsnitt. Amerikanske estimater hevder imidlertid at ulver i snitt gjerne spiser ca. 4,5 kg mat i døgnet, om tilgangen på føde er tilstrekkelig. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det kan faktisk gå dagevis mellom hvert måltid. Når de først spiser, kan de fortære opp mot 9-10 kg i ett måltid. Ulv jakter i hovedsak på byttedyr som er betydelig større enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusfe og ulike andre hjortedyr, men om tilgangen på slik føde er begrenset tar den også mindre byttedyr. I Minnesota, der det finnes omkring 2 500 ulver, spiser hvert dyr i snitt 15-20 hvithalehjorter hvert år. I Skandinavia er elg hovedbyttet for ulven, men den nedlegger også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev, bever og mye annet om den må. Ulv er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene om det er en hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr, og derav holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter typisk på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer. Mye tyder på at ulven som topp-predator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever, gjennom å påvirke atferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet på elg har gått ned, men frykten for ulv holder også elgen borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulven har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe man regner som positivt. Utbredelse. Ulven hadde en gang i tiden det største utbredelsesområdet av alle pattedyr. Før nybyggerne kom hadde USA alene anslagsvis omkring 400 000 ulver. I Canada og Russland var antallene enda større. Ulven ble imidlertid utsatt for en rekke utryddelseskampanjer på 1800-tallet og i store deler av 1900-tallet. Rundt 1970 var den derfor så godt som utryddet i USA og mesteparten av Vest-Europa. Ulv finnes nå kun i visse deler av Nord-Amerika, Europa, Midtøsten og Asia. Mest tallrik er den i Russland og Canada. Ulven er hundens progenitor og kan reprodusere med vanlige hunder. Blandinger mellom ulv og hund kalles gjerne ulvehybrider, men siden ulven og tamhunden tilhører samme art er avkommet egentlig ikke hybrider, men bastarder. Bestand. Den samlede bestanden av ulv er i dag trolig omkring 150 000-200 000 dyr, verden sett under ett. Størsteparten av disse finnes i det tidligere Sovjetunionen (45 000-55 000), Canada (50 000-60 000) og Mongolia (25 000-35 000). Arten er således ikke i noen umiddelbar fare på verdensbasis, men det finnes en rekke faresignaler for lokale populasjoner. I Europa som sådan finnes trolig ca. 55 000-70 000 ulver, hvorav majoriteten befinner seg i Russland og det gamle Øst-Europa. Innenfor grensene det gamle Vest-Europa er det tilsvarende tallet kun ca. 3 000-3 600 ulv. I Norden er bestanden trolig omkring 185-320 dyr, hvorav de fleste (125-175 dyr) i Finland. I Nord-Amerika består bestanden av ulv av ca. 65 000-71 000 dyr, hvorav ca. 55 000-65 000 befinner seg i Canada alene. I Midtøsten er bestanden på ca. 2 500-3 700 dyr. I Asia består bestanden av ca. 32 000-41 000 dyr, hvorav de langt fleste (25 000-35 000 dyr) befinner seg i Mongolia. Den helnorske ulvebestanden oktober 2006 – februar 2007 var på 19-23 individer i 2 familiegrupper og ett revirmarkerende par samt noen enkeltindivider. Det er imidlertid verdt å merke seg at 5 ulver er skutt i Norge fra februar til oktober 2007. Det er nærliggende å tro at ulvebestanden har økt noe de siste tre år, frem til i dag. I Kynna-reviret ble det sommeren 2010 påvist hele 11 ynglinger, noe som er et rekordhøyt antall valper i ett og samme kull. Den samlede bestanden i Norge (2010) var i følge Norges Naturvernforbund på cirka 27-32 dyr. Habitat. Ulven er en meget tilpasningsdyktig art, som blant annet finnes i ørkenstrøk, skogområder, fjellstrøk og arktisk tundra. Denne arten er den mest tallrike av ulveartene. Den har en rekke underarter, både i Nord-Amerika (kalt amerikanske underarter) og i Europa og Asia (kalt eurasiske underarter). Arten må ikke forveksles med underarten vanlig ulv ("Canis lupus lupus"), som bl.a. lever i Skandinavia og kalles «ulv», og noen ganger «gråulv». Amerikanske underarter. Moderne klassifisering av nordamerikansk ulv deles gjerne i to faser, før og etter 1992. Tidligere ble 24 underarter anerkjent, men nå benytter man seg av den moderne klassifiseringen til Ron Nowak ("U.S. Fish and Wildlife Service"). Den deler amerikansk ulv inn i kun 5 underarter som vist nedenfor. Andre underarter (hunder). Forskerne har slått fast at ulvarten er stamfar til hunden, men det er uvisst hvilken underart (det kan være flere) den nedstammer fra. Hunder deles inn i tamme (domestiserte) og halv-ville (semi-domestiserte) raser. Andre ulvearter. Inkludert ulv finnes det fire kjent ulvearter i verden, hvorav en er relativt nyoppdaget. Denne har ikke rukket å bli fullt ut anerkjent som egen art ennå, siden slikt gjerne tar ganske lang tid. Nylig ble det også oppdaget to hittil ukjente ulver i India, nemlig indisk ulv ("Canis lupus indica") og himalayaulv ("Canis lupus himalayensis"). Det ble i en tid argumentert for at det var nye arter. Begge er svært gamle av opprinnelse, men har siden blitt klassifisert som underarter av vanlig ulv. Konflikter. I Norge slippes hvert år ca. 2,2 millioner sau i utmark 3-5 måneder i sommerhalvåret. Vegetasjonen der er en billig ressurs, og de færreste saueeiere har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Bruken av utmarksbeite er derfor en forutsetning for norsk sauehold slik det er i dag. Problemet med dette er at det – i forhold til å la sauen gå uten tilsyn – er upraktisk å utføre effektivt tilsyn av frittgående beitedyr med hensyn til rovpattedyr, slik at bøndene mister sau og rein. Riktignok står ulven bare for en svært liten andel av disse drapene, men den får langt den største oppmerksomheten. Det skyldes nok at Norge i noen tid har vært «ulvefritt», men også at ulv kan gi svært dramatiske skader i de besetningene som blir rammet. Ulv og beitedyr kan skilles fysisk, enten ved å bruke ulvesikre gjerder i utvalgte utmarksområder, gjennom å flytte beitedyrene til inngjerdet innmark eller til områder som ikke er en del av et ulverevir. Tradisjonell gjeting, dvs direkte kontroll med alle dyrene hele tiden, fungerer bra, men er for kostbart. Vokterhunder kan også være effektivt under visse forhold, men kan ikke brukes sammen med sau som går fritt på beite. Andre problemområder mellom ulv og folk, er at ulv dreper og skader hunder og konkurrerer med jegerne om elg, rådyr og andre byttedyr. Noen er også redd for å ha ulv i sitt nærområde. Politikk. Ulven har i de senere årene fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt. Flere og flere land vedtar vernetiltak for å sikre dette rovpattedyrets framtid, men politiske vedtak er ikke alltid nok. Der ulven kommer i konflikt med menneskene har den en tendens til å tape. Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt juni 2011 i det såkalte rovviltforliket. Her forlenges et stortingsvedtak fra 2004, som går ut på at ulven gis et leveområde øst for Glomma opp til Rendalen, og Østfold, Oslo og storparten av Akershus. Området kalles Forvaltningsområde for ynglende ulv, og omtales også ofte som ulvesonen. Innenfor dette området skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette området. Som en konsekvens av rovviltforliket ble det våren 2012 nedsatt et utvalg som skal evaluere ulvesonen. Lisensjakt på ulv, som sist ble gjennomført januar 2012, er et resultat av denne politikken. Trusselbilde. Som sådan er ulven nå beskyttet i henhold til CITES Appendix II (handel kun tillatt dersom artens eksistensgrunnlag ikke trues) i alle land. I noen også i henhold til CITES Appendix I (handel med arten er ikke tillatt) og Bern-konvensjonen. Noen land har også fredet arten, enten helt eller delvis. Ulven er listet som «direkte truet» i både Norge (Størkersen, 1996) og Sverige (Ahlén & Tjernberg, 1996), og som «sårbar» i Norden (Höjer, 1995) sett under ett. I så måte ser man gjerne på den norske og svenske populasjonen som en og samme stamme. Sverige har riktignok av og til migrering fra Finland, men dette er ubetydelig. Finland har imidlertid en viss migrering fra Russland. Rødlistestatus. I tillegg regnes den norske bestanden av vanlig ulv som kritisk truet (CR) av utryddelse. Ulv i Skandinavia. Den skandinaviske ulvebestanden var på mellom 127 og 151 dyr vinteren 2006/2007, hvorav 19-21 dyr ble sporet i Norge og resten i Sverige. Dette inkluderer blant annet to enslige ulver som ble sporet ved henholdsvis Karasjok og Kautokeino på Finnmarksvidda, og en enslig ulv som ble sporet i Birkenes-Åmli området i Aust-Agder. Det ble registrert 17 familiegrupper, hvorav 11 ulvepar var revirmarkerende. På begynnelsen av 1800-tallet var det store ulvebestander her, men antallet ble sterkt redusert fram mot midten av århundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: Ulvepesten slo til rundt 1840, og i 1845 startet en statlig utryddelseskampanje med innførsel av skuddpremie på flere rovpattedyr og store rovpattedyrbestander. Sammen med et sterkt befolkningspress (jakt, press på utmarka) førte dette til at de viktigste byttedyrene som elg, rådyr og hjort ble borte. Nedgangen i ulvebestanden fortsatte til den siste skandinaviske ulven var død engang på 1960-tallet. Revir i Norge. Fra Norge er det kjent to helnorske familiegrupper; den såkalte «Julussaflokken» (øst for Rena) og «Kynnaflokken» (øst for Elverum), begge i Hedmark. Lenger sør finnes dessuten «Gräsmarkflokken» (på grensen mellom Norge og Sverige) og «Dals-Ed-Haldenflokken» (på grensen mellom Norge og Sverige, sørøst av Halden). I tillegg finnes «Juvbergetreviret» (et revirhevdende ulvepar øst for Kynnaflokken, på grensen mellom Norge og Sverige), «Rotnareviret» (et revirhevdende ulvepar på grensen mellom Norge og Sverige, sør for Juvbergetreviret), og «Rømskog-Djurskogreviret» (et revirhevdende ulvepar på grensen mellom Norge og Sverige, sør for Gräsmarkflokken). Det er dessuten mulig at dyr fra «Nyskogaflokken» (i Sverige, øst for Rotnareviret) krysser over grensen til Norge. Det antydes dessuten en skandinavisk tilvekst på 18-22 valpekull i løpet av 2007. Innvandring fra Russland og Finland. Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nærmeste ulvebestand i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg i sørøst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver på vandring først måtte gjennom store reindriftsområder, der de «forsvant» til tross for fredningen. Slikt skjedde flere ganger, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner Projekt-VARG. De anbefalte utsetting av ulv i Dalarne i Värmland. Prosjektet inngikk i 1977, etter endel bråk og uenighet. Ny etablering i Norge/Sverige. Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere i Norge/Sverige, blant annet den kjente Vegårdsheiulven (en 46 kg tung hannulv som innvandret østfra og som ble skutt i 1984). Det første ulveparet etablerte seg på svensk side av grensen, like øst for Finnskogen. Mange koblet denne hendelsen med Projekt-VARG, og det ble satt ut rykter om at disse ulvene var satt ut med hensikt. Til tross for et stort reproduksjonspotensiale (30 % pr år) forble denne lille bestanden lite livskraftig som følge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsøkning utover på 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling. Det kan ha blitt født hele 13 valpekull i den svensk/norske bestanden. Revitalisering og avskyting. Ulvestammene i Norge/Sverige er svært utsatt p.g.a. innavl. For å unngå dette må bestanden vitaliseres gjennom tilførsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i alt for få tilfeller til å sikre genpoolen for framtiden. I så måte er den siste kjente suksessfulle hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsøkt å få innpass. Vinteren [2001] ga Direktoratet for Naturforvaltning klarsignal til en svært omstridt helikopterjakt på en hel ulvefamilie i Atnadalen. Etter at hele flokken var skutt, viste det seg at ett av dyrene bar på genmateriale som nå er borte fra den skandinaviske ulvestammen. I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, kalt laponiavargen med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Dette ble det stor misnøye med, og myndighetene satte inn store ressurser for å hindre at ulven forsvant, men 15 måneder senere ble radiosenderen tyst. Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nær Sundsvall i Västernorrlands län og en hannulv som markerte revir nær det lille tettstedet Ringvatnet i Jämtlands län, der ringvatnetvargen, som den ble kalt, hadde lagt sin elsk på ei av tispene i flokken. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse skutt nær Pajala i Norrbottens län, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse på Ringvatnvargen. Den ble skutt to dager senere. Den 1. juni 2006 ble den mye omtalte lesjaulven skutt av et jaktlag i nærheten av Lesja. En undersøkelse publisert i det vitenskapelige tidsskriftet "Proceedings of the Royal Society B" i 2011 antyder at ulovlig jakt utgjør rundt 50 % av dødeligheten hos ulv i Norge og Sverige. Valéry Giscard d'Estaing. Valéry Marie René Georges Giscard d'Estaing (født 2. februar 1926 i Koblenz, Tyskland) er en fransk politiker. Han var Frankrikes president fra 1974 til 1981 og medlem av det høyreliberale partiet Union pour la Démocratie Française (UDF). Han er fortsatt aktiv og har siden 1986 vært medlem av Conseil constitutionnel, som fungerer som Frankrikes grunnlovsdomstol. Han fikk i 2003 Karlsprisen i Aachen for sitt arbeid for Europasaken. I 2003 ble han også medlem av Académie française (16. stol). Opphav og utdannelse. Valéry Giscard d'Estaing ble født i Koblenz mens Rhinland var under fransk okkupasjon. Hans far, "Jean Edmond Lucien Giscard d'Estaing" (1894–1982) var en høyere embedsmann i den franske administrasjonen. Også i familien til hans mor "May Giscard d'Estaing", født "Bardoux" var det en lang tradisjon til å tjene i embedsverket. Som 17-åring ble han medlem av Résistance, den franske motstandsbevegelsen mens han enda var skoleelev i Clermont-Ferrand, som 18-åring ble han soldat i sluttfasen av den andre verdenskrigen. Etter krigen avsluttet han sin skoleutdannelse og begynte studiene. Dette ble fulgt av et år som lærer på en skole i Montréal i Canada (1948). Han ble tatt opp i det franske eliteuniversitetet for administrasjon, École nationale d'administration og ble uteksaminert 1952. Samme år gifter han seg med "Anne-Aymone Sauvage de Brantes" som han fikk fire barn med: "Valérie-Anne" (1953), "Henri" (1956), "Louis" (1958) og "Jacinthe" (1960). Karriere til 1974. Han startet sin karriere i de sentrale skattemyndighetene, "Inspection générale des finances" etter avsluttet utdannelse. Allerede 1954 (28 år gammel) blir han her direktør og assosiert til regjeringssjefens kabinett. I 1956 gir han opp denne karrieren for å bli representant i Frankrikes nasjonalforsamling for departementet Puy-de-Dôme (som sin bestefar). Han var finansstatssekretær i 1959-1962. I 1962, mens han var kandidat for statsrådsposten for økonomi og finans, brøt hans parti National Centre of Independents and Peasants (CNIP) med gaullistene. Giscard nektet å gå av og grunnla sin egen parti, Républicains indépendants (RI) som gikk 1978 opp i UDF. Han måtte forlate statsrådsposten i 1966 på grunn av dalende popularitet. Han fortsatte videre som et sentralt medlem i nasjonalforsamlingen. Han jobbet mot presidenten, Charles de Gaulle som var i Giscards øyner for skeptisk mot den europeiske samlingen, konkret innlemmelsen av Storbritannia i Det europeiske økonomiske fellesskap. Dessuten var Giscard mot en reform av de franske regionene i 1969. De Gaulle hadde knyttet sin stilling til referendumet om dette og gikk av etter at det falt gjennom. I det påfølgende presidentvalget støttet Giscard og hans parti Georges Pompidou. Etter hans seier ble Giscard igjen statsråd for økonomi og finans. I 1974 døde Pompidou uventet. Giscard ble presidentkandidat og klarte ikke bare å få støtte fra sentrumspartiene, men også fra Gaullistene. Disse ville forhindre at venstresidens kandidat François Mitterrand ble valgt. Giscard vant med 50,81 % og ble i mai 1974 Frankrikes president, 48 år gammel. President 1974-1981. Presidentskapet hans hadde å kjempe med økonomiske nedgangstider etter oljekrisen som førte til inflasjon, høy arbeidsløshet og sosial uro. På den andre siden klarte han å gjennomføre flere reformer som moderniserte Frankrike, blant annet en ny abortlov, en skilsmissereform og senket myndighetsalder fra 21 til 18 år. Også utbyggingen av høyhastighetstognettet TGV ble startet under ham. Han gjorde gaullisten Jacques Chirac til sin premierminister, etter uoverensstemmelser mellom de to ble Raymond Barre hans premier. Utenrikspolitisk var den europeiske integrasjonen sentral for Giscard. Han var med å grunnlegge det europeiske monetære system, som ledet til Euroen. Også opprettelsen av Europaparlamentet skjedde under hans tid som president. Han samarbeidet tett med den tyske forbundskansleren Helmut Schmidt som han også ble personlig venn med utover deres perioder som regjeringssjefer. I 1975, inviterte han regjeringssjefene fra Vest-Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og de Forente Stater til et møte i Rambouillet for å grunnlegge G6 (senere G8, med Canada og Russland), en koalisjon av de økonomisk ledende stater. Han fortsatte å forsvare Frankrikes særstilling internasjonalt. Ovenfor de tidligere franske koloniene var hans politikk til dels kontroversiell, særlig Frankrikes engasjement i krisen i den sentralafrikanske republikk i slutten av 1970-tallet er omdiskutert, selv om Giscard til slutt hjalp å fjerne diktatoren Jean-Bedel Bokassa. Bokassa hadde tidligere gitt Giscard diamanter i personlig gave, noe som utøste en skandale i Frankrike i 1981 og skadet hans omdømme betydelig. Det var med på å føre til at han tapte presidentvalget dette året mot François Mitterrand. Etter 1981. Etter tapet trakk han seg midlertidig tilbake fra politikken. I 1984 ble han igjen valgt til parlamentsmedlem. Han engasjerte seg ikke særlig i den nasjonale politikken, men heller regionalt og europeisk. Han var representant i Europaparlamentet 1989-1993 og leder for Europabevegelsen fra 1989 til 1997. Han ble valgt til president for den europeiske konvent 2001. Her var han med å utarbeide et forslag til en europeisk grunnlov, fremlagt 2003. Fortsatt er han en ønsket foredragsholder for Europasaken. Regionalt var han leder for regionalrådet for Auvergne fra 1986 til 2004 da han tapte valget. Han var også i en periode leder i partiet UDF (1988–1996). Det var i denne perioden flere muligheter for en comeback i nasjonalpolitikken som ikke realiserte seg. Peter Handke. Peter Handke (født 6. desember 1942 i Griffen, Kärnten) er en østerriksk forfatter. Writtle. Writtle er en landsby i Essex, England. Den ligger rett vest for byen Chelmsford, og hører også til distriktet Chelmsford. Stedet er nevnt i "Domesday Book". I middelalderen lå det en jakthytte der, som sies å være stedet hvor Robert the Bruce ble født. Kirken er fra normannertiden, og landsbyen har en tradisjonell landsbypark med andedam i sentrum. Celle (by). Celle (an der Aller) er en by i den tyske delstaten Niedersachsen. Den har 72 127 innbyggere (1. desember 2004), og ligger i den sydlige delen av Lüneburger Heide ved elven Allers bredde. Celle ble grunnlagt i 1292 i hertugdømmet Sachsen-Wittenberg. 80 år senere ble den hertugelig residensby. I 1452 grunnla hertug Fredrik den fromme et fransiskanerkloster, og i 1570 bygget hertug Wilhelm det vakre slottskapellet. Byens imponerende slott var blitt bygget i 1530 på ruinene av det tidligere slottet. Mellom 1665 og 1705 opplevde byen en kulturell storhetstid som residens for hertug Georg Wilhelm. I denne perioden ble de franske og italienske havene anlagt, og det barokke slottsteatret oppført. I 1705 døde den siste hertugen, og byen kom under Hannover. Kurfyrsten av Hannover, Georg Ludwig, ble i 1714 også konge av Storbritannia, og nære bånd ble knyttet mellom England og kongens opprinnelige tyske fyrstedømme. Ved bykirken, Stadtkirche, blåser byens trompeter en fanfare to ganger om dagen. Celle har dessuten en jødisk synagoge, bygget i 1740. I 1892 ble Bomann-Museum grunnlagt, med bl.a. viktige regions- og byhistoriske samlinger og moderne kunst. Danmark-Norges tidligere dronning Caroline Mathilde ligger begravet i byens slottskapell. Ved landsbyen Eschede i Celle skjedde togulykken omtalt som Eschede-ulykken i 1998. Celle Marsh Gibbon. Marsh Gibbon er en landsby i Buckinghamshire, England. Den ligger ved motorveien A41, like ved grensen til Oxfordshire og omkring 6 km øst for Bicester. Den inkluderer Westbury, en liten landsby som ble gitt av kong Edvard IV til Londons kokkelaug. Den har siden blitt solgt til privatpersoner og opptatt i Marsh Gibbon. Navnet kommer fra engelsk «marsh» («myr»), fordi vannspeilet står så høyt at det meste av området er myrlandskap, og en forvanskning av familienavnet «Gibwen». Denne familien eide en herregård ved landsbyen i det 12. århundre. I et dokument fra 1292 er landsbyen nevnt som «Mersh Gibwyne»; i "Domesday Book" het den rett og slett «Merse». Før 1365 tilhørte landsbyen abbediet Grestein i Normandie, men det året tok kongen den som sin egen eiendom fordi abbediet lå i et fiendtlig land. Den ble senere gitt til et hospital i Ewelme, Oxfordshire. I likhet med andre landsbyer i nærheten av Oxford og Aylesbury ble Marsh Gibbon nesten utslettet under den engelske borgerkrig i det 17. århundre. En trefning fant sted der i 1645, og jordvollene som ble kastet opp i den forbindelse er fortsatt synlige ved herregården. Landsbyen har en sognekirke som er viet til Jomfru Maria. Bicester. Bicester (uttales 'bister') er en by i distriktet Cherwell i Oxfordshire, England. Den har omkring 22 000 innbyggere (2004). Byen ble grunnlagt i angelsaksisk tid, og er nevnt i "Domesday Book". Den er nå en av de raskest voksende byene i Oxfordshire. Dette skyldes nærheten til motorveien M40, som forbinder den med Oxford, Birmingham og London, og dermed gjør stedet attraktivt for pendlere og bedrifter som trenger god kommunikasjon til flere byer. Det er også to jernbanestasjoner, Bicester North med forbindelse til London og Birmingham, og Bicester Town med forbindelse til Oxford. Et av den britiske hærens største våpenlagre ligger rett utenfor byen, som har lange militære tradisjoner. Veldedighetsorganiasjonen Oxfam, som forhandler brukte klær og andre varer, har sitt nødlager like ved Bicester. Cherwell. Cherwell er et distrikt i det nordlige Oxfordshire, England. Det har navn etter elven Cherwell, som renner gjennom regionen. Arealet er 588,77 km², og det er 130 873 innbyggere (2002). Blant byene i Cherwell er Banbury, Bicester og Kidlington. Sistnevnte er formelt en landsby, og med en befolkning på over 17 000 (2004) er den Englands største landsby og omtales gjerne som en by selv om den ikke har fått innvilget bystatus. Ulrich de Maizière. Ulrich de Maizière (født 24. februar 1912 i Stade, død 26. august 2006) var en tysk general. Han var generalinspektør (dvs. generalstabssjef) for det tyske forsvaret fra 1966 til 1972 og president for Clausewitz-Gesellschaft, en militær forening, mellom 1976 og 1982. Maizière tok sin abitur (artium) i 1930 og begynte å studere ved Det prøyssiske krigsakademiet. Han ble befordret til løytnant i 1933 og gjorde tjeneste på forskjellige fronter under krigen fra 1939. Ved slutten av krigen var han oberstløytnant og tilknyttet OKW-staben. Etter to års krigsfangenskap ble han repatriert i 1947. På 1950-tallet spilte han en viktig rolle under den tyske gjenopprustningen og ble 1955 forfremmet til oberst. Senere ble han forfremmet gjennom alle generalsgradene til full general. I 1966 overtok han det høyeste embedet i det tyske forsvaret, som generalinspektør. Han tilhører en hugenottisk adelsslekt av fransk opprinnelse som slo seg ned i Preussen under de franske forfølgelsene av hugenotter. Hans sønn Thomas de Maizière er medlem av Angela Merkels føderale regjering og sjef for Kanzleramt; hans nevø er den konservative politikeren Lothar de Maizière, DDRs siste og eneste demokratisk valgte statsminister. Ulrich de Maizières bror Clemens de Maizière var advokat og en fremstående CDU-politiker i DDR. Geostasjonær bane. En geostasjonær bane er en sirkulær bane i jordas ekvator. Ethvert punkt i banen roterer i samme retning og med samme periode omkring jorda, som jordas egen rotasjon. Fra jordoverflata vil en satellitt i geostasjonær bane synes å stå stille. Geostasjonære baner er nyttige fordi de plasserer satellitten stasjonært med hensyn til et fast punkt på den roterende jorda. En antenne kan rettes i en bestemt retning og få kontakt med satellitten. Banen til satellitten er i en høyde på ca. 35 786 km over jordoverflaten. Geostasjonær bane er et spesialtilfelle av geosynkron bane, som også brukes på noen kunstige satellitter. En satellitt i geosynkron bane vil ha omløpstid på nøyaktig ett døgn, men banen er elliptisk, ikke nødvendigvis sirkulær (en sirkel er et spesialtilfelle av en ellipse). Banen er heller ikke nødvendigvis i jordens ekvatorialplan. Geosynkron bane og geostasjonær bane var først omtalt av science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke i 1945, som nyttige baner for kommunikasjonssatellitter. Dette gjør at de av og til omtales som «clarkebaner». Liste over Fartein Valens verker. Dette er ei liste over Fartein Valens verker. Den er delt opp i Valens fire hovedperioder som komponist, etter Ola Tjørhoms modell i biografien "Fartein Valen – vestlandspietist og modernistisk banebryter" (ISBN 82-476-0312-8). Rivertonklubben. Rivertonklubben (stiftet 1972) er ifølge statuttene en norsk forening med formål å arbeide for fremme av den gode kriminallitteratur i Norge. Klubben skal fungere som et faglig fellesskap for forfattere, redaktører, litteraturforskere og andre som har en yrkesmessig tilknytning til kriminallitteratur. Klubben er oppkalt etter forfatteren Sven Elvestad, som også signerte med navnene Kristian F. Biller, Knut Gribb, Asbjørn Krag og Stein Riverton. Klubben ble opprettet etter en ide av Bjørn Carling, videreutviklet av Carling i samarbeide med Sigurd B. Hennum, Gerd Nyquist, Tor Edvin Dahl og Nils Nordberg. Stiftelsesmøtet ble holdt 12. juni 1972 hjemme hos Gerd Nyquist på Smestad. Fra 1973 utdeler Rivertonklubben den kriminallitterære Rivertonprisen. Første vinner var Sigrun Krokvik, for beste norske krimroman utgitt i 1972, "Bortreist på ubestemt tid". Prisen er senere utdelt årlig, med unntak for 1977 og 1984. Siden 2007 disponerer Rivertonklubben et eget rom i Litteraturhuset i Oslo, det såkalte Rivertonrommet. Her finnes klubbens samling av kriminallitteratur, den såkalte Rivertonsamlingen, og en påbegynt samling som skal omfatte all norsk kriminallitteratur. Rommet kan også disponeres til Rivertonklubbens styre- og medlemsmøter. Rivertonklubben hadde i 2008 omkring 100 medlemmer. Babylonia. Babylonia var et oldtidsrike i Mesopotamia (det moderne Irak). Det omfattet territorene til de tidligere rikene Sumer og Akkad. Hovedstaden var Babylon som lå ved elva Eufrat, ca. 110 km sør for dagens Bagdad. Første gang Babylon nevnes er på en tavle som ble skrevet på den tiden Sargon av Akkad regjerte, kanskje så tidlig som 2 300 år før Kristus. Babylonerne. Babylonerne var beslektet med assyrerne; disse folkene snakket semittiske språk. Assyrerne bodde i den nordlige delen av Mesopotamia og babylonerne lengre sør. Grensene var imidlertid ikke faste. Når Babylonia ble svekket, bredte Assyria seg mot sør, og når Assyria ble svekket og Babylonia ble sterkere, rykket grensen mot nord. a>s Babylonia, 1792 – 1750 f.Kr. Historie. Babylonerne begynte å dominere det sørlige Mesopotamia under sin sjette monark, Hammurabi (1780–1750 f.Kr.) Han var en svært effektiv leder, kjent for sitt lovverk som ga regionen stabilitet etter turbulente tider. Han og hans sønn regjerte over et stort rike. Det tidlige Babylonia eksisterte sammen med Isin, Elam, Uruk og det mektige kongeriket Mari. Men Mesopotamia hadde ingen naturlige grenselinjer, noe som gjorde dem sårbare for angrep utenfra. Handel og kultur blomstret i 150 år, men så kom hettittene i år 1595 f.Kr. og herjet Babylon. Riket kom så i hendene på folkeslaget kassitter, som dannet et eget mektig rike som eksisterte i en periode. Den siste kassittiske konge i Babylon ble fordrevet av elamittene. Deretter fulgte en periode med seks ulike dynastier. Babylonerne kom ganske sterkt tilbake under Nebukadnesar I på slutten av 1100-tallet f.kr. Siden kom Babylonia under innflytelse av arameerne. Assyrernes herredømme hadde stor betydning i tiden som fulgte. Babylonia og Assyria hadde et vekslende forhold. Ved flere anledninger støttet de hverandre, mens andre ganger var det konflikter mellom dem. Flere av de kjente assyrerkongene var også konger av Babylonia, og som babylonerkonger brukte de ofte et annet navn på seg selv. En babylonerkonge som gjorde mye for å kjempe mot assyrernes styre, var Merodak Baladan II. Til tross for sine årelange bestrebelser måtte han til slutt dra i landflyktighet. Det nybabylonske rike. Da assyrernes herredømme gikk tilbake, opplevde babylonerne på ny en storhetstid, som dog ble kortvarig. På slutten av 600-tallet f.Kr. kom kong Nabopolassar til makten i Babylon. Sammen med den mediske kong Kyaxares angrep han Ninive og flere andre assyriske byer og ødela dem. Dermed vant det som vi kaller Det nybabylonske rike makten. Dette riket kom til å regjere over det meste av Midtøsten i en periode. Nabopolassars sønn Nebukadnesar II ble en av de viktigste kongene i oldtiden. Før farens død hadde han utkjempet flere kriger. I slaget ved Karkemisj slo Nebukadnesar såvidt egypterne, og i et nytt slag vant han en overbevisende seier. Etter tronbestigelsen fortsatte hans suksess. Han erobret Sørriket Juda (assyrerne hadde invadert og ødelagt Nordriket Israel på et tidligere tidspunkt), ødela Jerusalem og førte landets innbyggere inn i babylonsk fangenskap. Babylonerne hadde gjennom sine erobringer etter hvert vunnet kontrollen over både Syria og Fønikia. Babylonerne befestet sitt rike og sørget for at det ble utført et stort og imponerende byggearbeid. Nebukadnesar hevdes å ha stått bak byggingen av de såkalte Babylons hengende hager. Nebukadnesar regjerte i over førti år og ble så etterfulgt av sin sønn Evilmerodak. Ifølge skribenten Berossos var Evilmerodak en dårlig hersker. Han ble myrdet og så etterfulgt av sin svoger Neriglissar, som altså var Nebukadnesars svigersønn. Han regjerte antagelig ikke så lenge og ble etterfulgt av sin sønn Labashi-Marduk. Han var ifølge det som fortelles meget ung da han ble konge og regjerte veldig kort før han ble myrdet. Om disse to foreligger ikke så mange opplysninger. Neriglissar førte noen store felttog i Anatolia. Etter dem fulgte kong Nabonid, som noen mener var en annen svigersønn av Nebukadnesar, mens andre mener at han ikke tilhørte familien. Nabonid brød seg ikke så mye om forholdene i Babylon og satte inn sin sønn Belsassar som underkonge mens han selv drog ut på reiser. Samtidig hadde kong Kyros II av Persia gjennom sine kriger i Lilleasia og andre steder blitt en mektig konkurrent til babylonernes herredømme. Mederne og perserne gikk til angrep på Babylon i 539 f.Kr. Det fortelles at mens babylonerne var opptatt av festligheter, sørget de for å lede vannet i Eufrat bort så det ble lett å komme seg over. Så kunne de gå inn i byen og erklære den for erobret uten noen egentlige krigshandlinger. Denne hendelsen gjorde ende på babylonernes storhet for godt, skjønt byen Babylon ikke ble ødelagt. I løpet av perserrikets tid fant det sted noen opprør i Babylon hvor to personer kalt Nebukadnesar III og Nebukadnesar IV prøvde å gjenopprette kongeriket. Imidlertid ble disse forsøkene slått kraftig ned. Babylonernes språk og kultur fortsatte å eksistere i flere århundrer etterpå. Den babylonske presten Berossos skrev om Babylonia omkring 290 f.Kr. Matematikk og vitenskap. Babylonske matematikere utviklet et tellesystem basert på det seksagesimale system (60-tallssystemet). Derfra stammer klokkesystemet med 60 sekunder og minutter, og at det er 360° i en sirkel. Babylonske lærde utviklet tidlig vitenskap og astrologi fra kunnskapen de arvet etter sumererne. Bokhandlerprisen. Bokhandlerprisen – fram til 1981 kjent som "Takk for boken-prisen" – deles ut hvert år av Den Norske Bokhandlerforening etter avstemning blant alle som arbeider i norsk bokhandel. Prisen utdeles for en av årets bøker innenfor kategoriene skjønnlitteratur / generell litteratur, også barne- og ungdomsbøker. Den består av bronsestatuetten "Takk for boken", utført av Nils Aas. Bokhandlerprisen ble ikke utdelt i perioden 1970–1980. Ettersom avstemningen foretas blant fotfolket i bokhandelen, er denne prisen som regel et godt uttrykk for hvilken forfatter som er høyeste vurdert det aktuelle året. Når det gjelder prisens vurdering av den enkelte bok, veksler den mellom "intuitiv teft" og "etterpåklokskap". Pristildelingene til for eksempel Vestly (1986), Christensen (1990) og Ragde (2005) kan like gjerne oppfattes som en takk for forrige bok eller bøker. Prisvinnere. Jo Benkow vant prisen i 1985 Gunnar Staalesen vant prisen i 1989 Ingvar Ambjørnsen vant prisen i 1996 Åsne Seierstad vant prisen i 2002 Bergenshallen. Bergenshallen er en kunstishall på Slettebakken i bydelen Årstad i Bergen. Hallen ble åpnet i 1968, og i tillegg til ishall fungerer den som messe- og arrangementshall. Hallen er islagt ca. syv måneder i året, fra august til mars. Hallen var privatdrevet i begynnelsen, men ble overtatt av Bergen kommune i 1980. Før sesongen 2005/2006 ble kjøleanlegget fullstendig rehabilitert. Bergenshallen har kallenavnet «Badekaret». I sørenden av hallen er det dessuten et påbygg som huser Bergen Klatreklubb sin klatrehall og vektløfterklubben Atletklubb Bjørgvin. Bergen Ishockeyklubb spiller sine hjemmekamper i Bergenshallen. Hallen har plass til 5300 tilskuere. Irma. Irma er en kortform av det tyske navnet Irmelin. Den opprinnelige betydningen er «høy» eller «mektig». Utbredelse. Irma er nokså vanlig i Ungarn. Navnet er i dag svært sjeldent i Norge, og har heller ingen navnedag. Irmelin. Irmelin er et kvinnenavn av tysk opprinnelse. Den opprinnelige betydningen er «høy» eller «mektig». Navnet kan også bety «den lille sterke». Irma er en kortform av Irmelin. Navnet er i dag svært sjeldent både i Norge og utlandet, og har heller ingen navnedag. I Tyskland hvor navnet opprinnelig kommer fra, er det nærmest utdødd. I Skandinavia brukes det fortsatt i svært beskjeden grad. Kjente personer som heter Irmelin. Irmelin Drake (f. 1963), siviløkonom og forsker Halvdan. Halvdan eller Halfdan er et norrønt navn som betyr «halvt danske». Navnet har vært i bruk i Norge og Danmark siden før vikingtiden. Flere konger og sagnhelter har hatt dette navnet. Halvdan har navnedag den 20. november. Utbredelse. "Halvdan" er et nokså sjeldent navn. Relativt til befolkningens størrelse er utbredelsen størst på Island, med formen "Hálfdán". Maiken. Maiken eller Majken er et plattysk kvinnenavn. Navnet er en diminutiv-form av "Maria". Den opprinnelige betydningen er omstridt. "Maiken" har navnedag den 7. mai i Norge og "Majken" har navnedag 18. mai i Sverige. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Maiken og Majken i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Maria. Maria er en opprinnelig latinsk og gresk form av det hebraiske kvinnenavnet "Miriam". Betydningen av navnet er omstridt. I Bibelen er jomfru Maria mor til Jesus, og på grunn av dette er "Maria" sannsynligvis det mest utbredte kvinnenavnet i den vestlige verden. Navnet "Maria" brukes også som mannsnavn i noen språk, da kombinert med et annet mannsnavn. "Mary", "Marie" og "Mari" er henholdsvis engelsk, fransk og nordisk form av navnet. Uttale. På norsk uttales "Maria" enten med trykk på den første a-en (lydskrift:) eller på i-en (lydskrift:). I begge tilfeller brukes tonelag 1. På norrønt, islandsk, engelsk, nederlandsk, tysk, italiensk og spansk er trykket på i-en. Navnet uttales omtrent som på norsk i alle disse språkene, bortsett fra engelsk hvor vokalene er annerledes (lydskrift: eller). Lydfiler med eksempler på uttale finnes i seksjonen «Eksterne lenker» nederst i denne artikkelen. Etymologi. "Maria" er en opprinnelig vulgærlatinsk form av de greske navnene "Μαριαμ" ("Mariam") og "Μαρία" ("María") i Septuagintaen. Disse navnene var igjen greske former av det arameiske navnet מרים ("Maryam") og det hebraiske navnet מִרְיָם ("MRYM", "Miryām", "Miriam"). Det latinske ordet "mare", «hav», som i flertall blir "maria", har gjort at navnet også har blitt tolket med betydninger relatert til «hav». Det hebraiske uttrykket "mar yam", «havets dråpe», nevnt over, ble først oversatt korrekt til latin som "stilla maris". I en senere utgave av bibelen ble dette feilaktig omskrevet til "stella maris", «havets stjerne». "Maria" er også kjent brukt som en feminin form av mannsnavnet "Marius", som kan ha opprinnelse i den romerske krigsguden Mars, eller fra latinske "maris", «mannlig». Utbredelse. Navnet "Maria" ble populært med utbredelsen av den kristne kulturen, men var kjent i Europa også før kristendommen som en kvinneform av "Marius". I Norden var det før reformasjonen uvanlig å gi barn navnet "Maria", da det ble ansett som tilnærmet blasfemisk å bruke Jesu mors navn som døpenavn. "Maria" er allikevel kjent i Norge fra 1000-tallet og i Sverige fra 1300-tallet. "Maria" er i dag sannsynligvis det mest brukte kvinnenavnet i den vestlige verden. Det er det mest brukte kvinnenavnet i Spania ("María"), Finland, Chile ("María"), Hellas ("Μαρία"), Sverige, Ungarn ("Mária"), Slovenia ("Marija"), Belgia og Italia. Det er også svært vanlig på Færøyene og i Polen, USA, Russland ("Мария"), Latvia ("Marija"), Island ("María") og Litauen ("Marija"). Spania skiller seg spesielt ut. Mer enn hver fjerde kvinne i Spania har navnet "María". "Maria" er sannsynligivis også svært mye brukt i Argentina, Brasil, Ecuador, Nicaragua, Peru, Portugal og Venezuela. Det er sannsynligvis også nokså vanlig i Bolivia, Colombia, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, Filippinene, Guatemala, Honduras, Indonesia, Mexico, Panama, Paraguay, Romania, Uruguay og Østerrike. I tillegg er den engelske formen "Mary" det mest brukte kvinnenavnet i USA og den franske formen "Marie" det mest brukte kvinnenavnet i Frankrike og Tsjekkia. Andre navn som har stor utbredelse i verden er: "Anna", "Anne", "Ana", "Rosa", "Eva" og "Elisabeth", men disse er alle mindre utbredt enn "Maria". Selv om statistikk for dette ikke er tilgjengelig, så er "María" sannsynligvis også svært mye brukt i andre spansktalende land, "Mary" i andre engelsktalende land og "Marie" i andre fransktalende land. Navnet "Maria" er i tillegg til i de nevnte landene også kjent i afrikansk, bulgarsk, estisk, indisk, katalansk, makedonsk, pakistansk, portugisisk, romansk, skandinavisk, tsjekkisk og tysk kultur. Maria som andrenavn. Katolikker tar gjerne et helgennavn som et ekstra fornavn i forbindelse med konfirmasjonen, og "Maria" er et ofte brukt navn i denne forbindelse. Dette kan være en medvirkende årsak til at Maria er et så utbredt navn. "Maria" er vanlig som andrenavn også utenfor katolske områder. Tabellen nedenfor viser fordelingen av antall personer med "Maria" som første- og andrenavn i noen av de landene hvor denne type statistikk er tilgjengelig. Radene er sortert etter hvor stor andel som har "Maria" som førstenavn. ! Maria som førstenavn eller tiltalenavn ! Maria som ett avde andre navnene I Mexico er Mária brukt som førstenavn i åtte og som andrenavn i to tilfeller i listen over de 30 vanligste kvinnenavnene i landet. USA. "Maria" har vært blant de 100 vanligste navnene på jentebarn i USA fra 1940-årene, med en topp i 1975. Det har blitt foreslått at navnet ble populært på grunn av sangen «Maria» i musicalen "West Side Story" fra 1957, men navnet hadde økende popularitet allerede før den tid. Formen "Mariah" har vært vanlig fra 1990-årene. Den engelske formen av navnet, "Mary", har helt fram til årtusenskiftet vært den vanligste formen i USA, men har på 2000-årene blitt tatt igjen av "Maria". Den franske formen "Marie" var populær fram til 1950-årene. Danmark. "Maria" var et svært populært navn på danske jentebarn på 1970-, 1980- og 1990-årene. Formen "Marie" var svært populær på første halvdel av 1900-tallet. Tyskland. "Maria" var uvanlig som fornavn i Tyskland før 1600-tallet. Det var et populært navn på tyske jentebarn fra 1890-årene og fram til 1950-årene, og igjen en periode på 1980-årene. Formen "Marie" har vært svært populær de siste tiårene. Norge. Navnet "Maria" er kjent i Norge fra 1000-tallet som prinsessenavn (datter av Harald Hardråde), men ble vanlig først fra 1500-tallet. Navnet var et populært navn på norske jentebarn på 1700- og 1800-tallet, og igjen fra ca 1975. Formen "Marie" var populær på hele 1700- og 1800-tallet og fram til 1930-årene, og igjen fra 1980-årene. Den nordiske formen "Mari" var populær på 1700-tallet og igjen fra 1980-årene, og den engelske formen "Mary" var populær i en periode på første halvdel av 1900-tallet. "Maria" har vært den mest populære av alle disse navneformene de siste tiårene. PlotArea = left:90 bottom: top:10 right:10 Vanlige norske navnekombinasjoner med "Maria" er: "Anna Maria", "Eva Maria", "Ida Maria" og "Ingrid Maria". Varianter av navnet. Navnet "Maria" har en lang rekke varianter. De vanligste er kortformene "Maja", "May" og "Mia", kjæleformene "Mariel", "Mariella", "Marielle", "Marijke", "Marika", "Marion" og "Marita", og variantene "Mara", "Mari", "Mariam", "Marie", "Marika", "Marina", "Marisa", "Mary", "Maryam", "Milea" og "Miriam". Hebraisk og engelsk form av Maria Kjente kvinner med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Maria som mannsnavn. Katolikker i Tyskland, Belgia, Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Nederland og Polen tar gjerne et helgennavn som et ekstra fornavn i forbindelse med konfirmasjonen. Det er ikke uvanlig at menn i disse områdene velger å bruke "Maria" i denne forbindelse. Over 300 000 spanske menn har "María" som ett av sine fornavn. Kjente menn med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Annen bruk av navnet. "Maria" brukes i navn på en rekke kirker, geografiske områder, merkedager, med mer, ofte som en referanse til en av de bibelske Mariaene. May. May, Maj eller Mai er et kvinnenavn som oppsto som en kortform av Maria. Det oppfattes også som knyttet til mai måned. May har navnedag den 7. mai. "May" er også et arabisk navn med ukjent betydning. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet May og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Kors. Kors på en eldre svensk runestein. Et kors er en figur der to linjer krysser hverandre, vanligvis i rett vinkel. Korsformen brukes særlig som matematisk symbol for addisjon og positivt fortegn og som symbol på kristendommen og den kristne kirke. Kors brukes bl.a. i kunst, mønstre og andre dekorasjoner, som grafisk figur i skrifttegn, flagg, våpenskjold, logoer, bumerker og andre kjennetegn. Bakgrunn. Korsets opprinnelse er omdiskutert. Kors er et ganske enkelt tegn, så det er ikke overraskende at folk mange steder gjennom historien har gjengitt det både som en enkel strekfigur og som mer forseggjorte og fantasirike avbildninger. Korset er brukt som et magisk symbol, i vestlig kultur har det ofte en religiøs tilknytning, og noen har ansett at korsfiguren bringer hell og lykke. Korset har vært et symbol som har blitt brukt i mange kulturer gjennom hele historien. Avbildninger fra steinalderen viser en form for kors. Det ble brukt av mange av oldtidens kulturfolk, og kanskje er Egypt mest kjent i så måte. Korssymboler av mange forskjellige typer er kjent i Midtøsten, antikkens Hellas, Romerriket, Asia og Amerika i førkolumbisk tid. Korset har blitt tillagt forskjellige betydninger, for eksempel har det blitt sett på som et symbol på årstidene eller himmelretningene, eller som fallos. I dag er det mye brukt innen kristendommen, og forbindes med Jesu offerdød. Av den grunn brukes det også som symbol på døden. Kors i forskjellige former er en av de vanligste figurer i europeiske våpenskjold. Det inngår i mange norske kommunevåpen: Rogaland,Nord-Trøndelag og Sør Trøndelag fylker, samt bl.a. kommunene Hjelmeland, Klepp, Krødsherad, Kråkerøy, Oppdal, Rennebu, Valle og Verdal. Korsformer er det bl.a. i de norske slektsvåpnene Christie, Hagerup, Haneborg, Leganger, Manthey, Meidell, Nannestad, Nilson, Saxe, Smith-Petersen og von Trepka. Det er også en rekke korsformer i bumerker fra norske bønder gjennom århundredene. Taukors. Taukorset er et T-formet symbol; det består av en loddrett strek som på toppen har en kortere vannrett strek. Ifølge den kristne tradisjon skal dette være den form for kors som det er mest sannsynlig at Jesus ble korsfestet på. Taukors forekommer i gamle kristne framstillinger, men brukes lite idag. Taukorset blir også brukt som nattverdsymbol. Taukors, egyptisk kors, T-kors og Antoniuskors er det samme korset bare med forskjellige navn. Grunnen til at korset også blir kalt Antoniuskors er fordi eremitten St. Antonius fra Egypt skal ha fordrevet demoner ved hjelp av dette korset. Andreaskors. Andreaskorset består av to like lange diagonaler som krysser hverandre på midten, som en 'X'. Det har navn etter apostelen Andreas, som ifølge tradisjonen skal ha blitt korsfestet på et slikt kors. Andreaskorset finnes i Skottlands flagg. I Norge brukes Andreaskorset som et faresymbol på kjemikalier. Gresk kors. Et gresk kors består av to like lange streker, en vertikal og en horisontal, som krysser hverandre på midten (som et plusstegn, '+'). Det er den vanligste formen for kors innen østlig kristendom. Det greske korset finnes i Hellas' flagg i Sveits' flagg med Røde Kors-flagget som en avledet form. Latinsk kors. Et latinsk kors har en vertikal del som er lengre enn del horisontale. 1/3 av vertikalen stikker ovenfor horisontalen, og denne delen er like lang som hver av de horisontale armene, mens den nedre delen er dobbelt så lang. Det latinske korset er den dominerende korsform for å symbolisere kristendom, men ortodokse kirkesamfunn bruker dette korset med tillegg av skråstilt del under den horisontale. Maja. Maja, Maya og Maia er kvinnenavn med flere opprinnelser. "Maija" er en finsk variant av navnet, og "Mæja" en tidligere islandsk variant. "Maja" og "Maya" har ingen navnedag i Norge, men "Maia" har navnedag den 7. mai. Utbredelse. "Maia" er det femte vanligste kvinnenavnet i Georgia. Varianten "Maija" er et svært vanlig navn i befolkningen i Finland, og "Maja" i Slovenia. "Maja" har på 2000-tallet også vært svært populært som navn på nyfødte jenter blant annet i Sverige, på Grønland og i Slovenia. Navnene er forholdsvis sjeldne i Norge, men alle navnevariantene har hatt en økende popularitet fra ca 1980, og "Maja" var på begynnelsen av 2000-årene blant de mest populære navnene på norske jentebarn. Miriam. Miriam er et bibelsk kvinnenavn av arameisk og hebraisk opprinnelse (skrevet M-R-Y-M, מרים). Navnet har flere alternative skrivemåter i forskjellige land, som Mirjam, Mariam, Maryam og Miryam. Betydningen av navnet er usikker. Noen mener navnet kan bety enten «ønsket som barn», «bitter» eller «opprørsk». Andre mener navnet kan bety «den vakre» eller «den tykkfalne». I Koranen er "Maryam" mor til profeten Isa og er den eneste kvinnen som nevnes ved navn. Maria og Jesus er de tilsvarende personene i Bibelen. Utbredelse. Navnet er vanlig i Midtøsten, blant en del kristne i Vesten og i kristne deler av Afrika. Mirjam har navnedag 5. juli i Norge, 1. juli i Sverige og 30. april i Finland. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Miriam i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Veronica (navn). Veronica eller Veronika er et latinsk kvinnenavn. Det stammer trolig fra det greske navnet Berenike som betyr «den seierbringende». Vera ble tidligere mye brukt som kortform av Veronica, men i dag er det sjelden. Veronica har navnedag den 4. februar. En sekundær tolkning av navnet er at det er en forvanskning av «vera eikon» (latin og gresk for «sant ikon»), en henvisning til legenden om St. Veronika og linkledet. Legenden forteller at Veronika ga Jesus et tørkle på vei til Golgata, og at et bilde av ham smittet over på duken. Denne forklaringen oppsto på et tidspunkt hvor navnet allerede var svært gammelt, men historien ble regnet for å være sann i middelalderen. Utbredelse. Veronica var et populært navn på norske jentebarn på 1980-tallet. Vera. Vera har norsk navnedag den 4. februar. Utbredelse. "Vera" er et vanlig navn i Russland og Slovenia, og varianten "Věra" er svært vanlig i Tsjekkia, og "Veera" er vanlig i Finland. "Vera" er også et kjent navn i Kosovë. Vera er et sjeldent navn i Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Vera og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Østerdalen. a>s løp, med nødbørsfeltet avmerket.Østerdalen er et dalføre og et distrikt i Hedmark, som følger Glåma fra Røros til Elverum. Sør for Elverum kalles dalføret Glåmdalen. De største sidedalene er Rendalen, Folldal og Atndalen. Østerdalen er de fleste steder temmelig bred, og regnes som Sør-Norges største dalføre. Landskapet Østerdalen, av og til Østerdalene, omfatter også sidedalene og Kvikne, Engerdal og Trysil, som ikke har avløp til Glåma. Østerdalen er preget av rolige landskapsformer og avrundede fjell. Dalføret er for det meste dekt av furuskog. Typisk for Østerdalen er at store deler av skogbunnen er dekt av reinlav, særlig arten kvitkrull. Østerdalen har et samlet areal på 19 389 kvadratkilometer med 50 122 innbyggere (1. juli 2009), fordelt på elleve kommuner (se under). Regionale inndelinger. Østerdalen deles ofte inn i Sør-Østerdal, med Elverum som sentrum, og Nord-Østerdal, med Tynset som sentrum. Geistlig inndeling. Begge disse prostiene ligger under Hamar bispedømme. Judisiell inndeling. Begge disse tingrettene ligger under Eidsivating lagdømme. Tidligere sivil inndeling. Begge disse fogderiene lå under Hedemarkens amt. Samferdsel. Østerdalen er en hovedferdselsåre mellom Oslo og Trondheim med både vei (Riksvei 3) og jernbane (Rørosbanen). Patronymikon. Patronymikon er et avstamningsnavn som helst er basert på farsnavnet (altså farens fornavn). Eksempler på slike navn er «Hansen», «Johansson» og «Olavsdotter». Det finnes også (sjeldne) eksempler på at morsnavnet har blitt brukt. I såfall kalles det et matrinymikon. Eksempler på dette er Eiliv Godrunarsson og Svein Estridsson. Et patronymikon er ikke et slektsnavn, da navnet kun gjelder i én generasjon. På Island praktiseres slik navngiving fremdeles, mens den ble gått vekk fra i Norge på slutten av 1800-tallet. Bruken av patronymikon var lenge vanlig i alle de skandinaviske landene og Island, og kjennes også fra andre land. I løpet av senmiddelalderen begynte spesielt adelsslekter og senere byborgerskapet å ta seg faste slektsnavn, mens patronymikon fortsatte å være vanlig i bondestanden opp til ganske ny tid. Det er kjent at opprinnelige patronymikon ble tatt som faste slektsnavn allerede på 1600-tallet, men dette hørte til unntakene og gjaldt ikke vanlige folk. I navneloven av 1923 ble det påbudt med slektsnavn i Norge. Mange beholdt et etternavn basert på et patronymikon, mens andre tok gårdsnavnet eller navn fra annen geografisk tilhørighet til sitt slektsnavn. Begge disse typene etternavn er vanlig i Norge idag. Det er fremdeles tillatt å ta et patronymikon enten som etternavn eller som mellomnavn (eksempel: Audhild Gregoriusdotter Rotevatn). På Island, der de fleste benytter patronymikon, blir telefonkatalogen sortert etter fornavn. Monster Allergy. Monster Allergy er en tegneserie inspirert av manga. Den ble lansert i mars 2003 etter en idé av Katja Centomo, som også er seriens forfatter. I likhet med W.I.T.C.H. blir Monster Allergy laget av italienske Disney-tegnere. Serien foregår i den fiktive byen Bigburg, og begynner når Beate Poteta (originalnavn Elena Patata) gjør seg til venns med Zick, den bleke og innadvente nabogutten. Zick er synsk, og kan blant annet se at spøkelser og monstre finnes overalt blant oss. Derfor blir huset hans brukt som soningsanstalt av Timothy-Flått, et monster maskert som katt. Timothys offisielle oppgave er å bevokte mistilpassede monstre, men egentlig er han der like mye for observere Zicks utvikling. Beate er ikke synsk, men tror på Zick når han forteller hva han ser. Fortellerstilen er en blanding av ambisiøs «fantasy» i stil med Harry Potter, og burlesk humor som kan minne om den en finner i bøker av Roald Dahl. Serien er særlig populær i Frankrike og Italia, og siden sommeren 2004 har den også gått som månedsblad i flere nordiske land, blant annet Norge. Egmont Serieforlaget måtte imidlertid legge ned sin bladutgave, tilsynelatende grunnet for dårlig salg. En tegnefilmserie som tett følger tegneseriens stil begynte på TV i 2005, og har siden 2006 vært vist på NRK1. Piero Sraffa. Piero Sraffa (født 5. august 1898, død 3. september 1983) var en italiensk økonom og elev av John Maynard Keynes. Sraffa er kjent for å ha redigert David Ricardos arbeider. Han publiserte uhyre lite. Hans mest kjente verk er "Production of Commodities by means of Commodities, Prelude to a critique of economic theory" som er en bok på i overkant av 90 sider utgitt i 1960, men skrevet allerede på 1920-tallet. Den er en modernisert versjon av Ricardos tanker, og representerer en kraftig kritikk av den marginalistiske økonomiske teori. I Norge ble Sraffa kraftig imøtegått av Jørgen Sandemose i boka "Ricardo, Marx og Sraffa". Sraffa markerte seg også som en markant motstander av Mussolinis fascistiske regime, og drev blant annet støttearbeid for den fengslede kommunistlederen Antonio Gramsci. Rutensk. Rutensk var et østslavisk språk som utviklet seg til hviterussisk og ukrainsk. Rutenia. Rutenia er et navn som brukes om deler av Øst-Europa som var befolket av østslaviske folk. I tillegg har navnet blitt brukt på en rekke stater som har eksistert i dette området. Egentlig er ordet en latinsk variant av "Rus'", et navn på en folkegruppe og middelalderstaten Kiev Rus. Den videste historiske bruken av begge ordene Rus' og Rutenia har vært om et område bestående av Ukraina, Hviterussland, samt mindre deler av Russland, Slovakia og Polen. På grunn av kontinuerlig politisk ustabilitet kan benevnelsen Rutenia ha ulik betydning avhenging av hvem, hvorfor og når det brukes. Rutenia har også vært brukt som et synonym på Russland. For eksempel har Hviterussland vært kalt Hviterutenia. I Vesten har ordet mer eller mindre gått ut av bruk, men brukes fortsatt i noen grad om den vest-ukrainske provinsen Karpato-Ukraina. Dette området var i perioden 1938–1939 en selvstendig stat under navnet "Karpato-Ruthenia". Den litauiske hovedstaden Vilnius var befolket av stedlige rutenere da byen fikk byrettigheter i 1387. Banbury. Banbury er en markedsby i distriktet Cherwell i Oxfordshire, England. Befolkningstallet var i 2001 41 802. Elven Cherwell renner gjennom byen. I romersk tid lå det en villa i Wykham Park rett ved byen. Det er ikke funnet noen andre romersk bosetning i eller ved byen, som vokste fram i angelsaksisk tid. Den kom under sterk dansk innflytelse. I løpet av middelalderen vokste den sterkt på grunn av omfattende ullproduksjon. I 1135 ble Banbury slott bygget av biskopen av Lincoln. Det var i bruk inntil borgerkrigen i det 17. århundre, da det ble beleiret. På grunn av nærheten til Oxford var Banbury offisielt en rojalistiske by, men innbyggerne var kjent som strenge puritanere. Etter krigen ble slottet revet. Banbury forble en landslig markedsby inntil Oxfordkanalen ble konstruert i 1790. Den bidro til stor vekst, og senere ble dette forsterket av jernbanen, som kom i 1850. De viktigste industriene i dag er produksjon av bildeler, elektriske apparater og aluminium, prosessering av matvarer og trykking. De gode kommunikasjonsmulighetene er forsterket ytterligere gjennom motorveien M40 som går like ved Banbury. Ernst August V av Hannover. Ernst August (V.) Albert Paul Otto Rupprecht Oskar Berthold Friedrich – Ferdinand Christian – Ludwig av Hannover, hertug av Braunschweig-Lüneburg, kongelig prins av Storbritannia og Irland (født 26. februar 1954 i Hannover) er en tysk adelsmann. Han er sønn av prins Ernst August IV av Hannover (1914–1987) og hans kone Ortrud av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg (1925-1980, av samme slekt som det norske kongehuset). Han er overhode for fyrstehuset Hannover, som regjerte som konger av Storbritannia og Irland fra 1714 til 1901, og som konger av Hannover frem til 1918. Han er eldste mannlige etterkommer etter kong Georg III av Storbritannia og Irland, og dessuten oldebarn av keiser-konge Wilhelm II av Tyskland og Preussen. Prins Ernst August er i tillegg til "prins av Hannover" titulert "hertug av Braunschweig og Lüneburg" og "kongelig prins av Storbritannia og Irland". Den siste tittelen fikk hans far tildelt i 1914 av kong Georg V av Storbritannia, ble fratatt gjennom "Titles Deprivation Act" i 1917 og fikk den på nytt tildelt av sin egen far i egenskap av overhode for huset Hannover i 1931. Han giftet seg i 1981 med sjokoladearvingen Chantal Hochuli, og fikk to barn, Ernst August (f. 1983) og Christian (f. 1985). De ble skilt i 1997. I 1999 giftet han seg med prinsesse Caroline av Monaco, datter av fyrst Rainier III av Monaco og Grace Kelly. Ettersom han giftet seg med en katolikk, mistet han dermed arveretten til den britiske tronen. Han har fremdeles arveretten til Hannovers trone, og er dermed en av Tysklands forbundsfyrste-pretendenter. Ernst August og Caroline har en datter, prinsesse Alexandra Charlotte Ulrike Maryam Virginia av Hannover (født 1999). Ernst August vakte oppsikt i Tyskland, særlig etter at han urinerte på den tyrkiske pavillionen på verdensutstillingen i Hannover i 2000, og for å jult opp en pågående journalist. Dette gav ham tilnavnene "Pinkelprinz" og "Prügelprinz" i den tabloide pressen. Kidlington. Kidlington er en landsby i distriktet Cherwell i Oxfordshire, England. Den ligger like nord for Oxford. Med over 13 719 innbyggere (2001) er den Englands største landsby, og det har flere ganger blitt foreslått at den skal få bystatus. Dette er egentlig innvilget allerede, men trenger befolkningens støtte. I siste folkeavstemning om spørsmålet valgte de å fortsatt være en landsby. I sentrum ligger en kirke fra det 13. århundre, og landsbyen har sakte men sikkert vokst opp rundt denne. Det er en rekke bygninger fra det 18. århundre i georgiansk stil, og i senere tid har det vært stor vekst som har ført til mye nybygging. Det avholdes tre ganger i året lekterløp på kanalen. Dette er en tradisjon som går tilbake til slutten av 1800-tallet, da lekterne ble trukket av eselspann. Grevskapets brannvesen og Thames Valley-politiet har sitt hovedkvarter i Kidlington. Oxford lufthavn ligger innenfor landsbygrensene. Det meste av trafikken på flyplassen er opplæringsflyvninger, da det siden 1962 har vært en flyverskole på lufthavnen. Landsby. Argyroupoli. Kretensisk fjellandsby i Asi Gonia-området. Landsbyen er bygget på ruinene av den doriske bosettingen Lappa.En landsby er i utgangspunktet en klynge gårder hvor gårdshusene ligger tett samlet om en brønn, plass, vei e.l. og hvor man har visse felles eiendommer og bruksting og utvikler en grad av samarbeidesfellesskap ved f. eks. våronn og innhøsting. Det sentrale i landsbysystemet var teigblandingen. Hver åker var delt i teiger hvor hver bonde hadde hver sin del. Åkrene lå gjerne nærmest bebyggelsen og omga den, deretter slåttemarker. Beitemarker og havnehager lå lenger vekk. Deretter kom skogarealene. Der hvor landsbyene kom opp i en viss størrelse kunne man finne en kirke og folk med spesialiserte yrker som smed, vever, møller, gjestgiver osv. Landbyene kunne ha et sosialt rangssystem som bygget på byrd, eiendommens og husholdets størrelse, antall dyr osv. Landsbyen Segura Idanha a Nova i Portugal. Opprinnelsen til landsbyen er uklar, men den har sammeheng med familie- og klanstrukturen i jordbrukssamfunn, hvor samhold og samarbeid har vært viktig, men også forhold som forsvar. Et eksempel på det siste kan være de ulike løsningene man har funnet i italienske og greske landsbyer. Landsbyer i Norge. I Norge var landsbyen ukjent, men vi hadde teigblanding og tundannelser hvor de største tunene kunne minne om små landsbyer, f. eks. Agatunet i Ullensvang kommune i Sørfjorden i Hardanger, Bleik på Andøya, Nordland fylke eller Flatbygdi / Bygdi i Flatdal, Seljord. Sistnevnte betegner seg selv som "landsby" (www.flatdal.net). De overnevnte tundannelsene skyldes i stor grad naturforholdene – husene ble lagt der det var trygt for skred eller flom. I Norge ble denne jordbruksformen oppgitt på 1800-tallet. Det hadde å gjøre med at de naturgitte jordbruksforholdene i Norge var uensartede og mange steder kompliserte. Teigblandingen ble derfor etter hvert en tungvint og lite lønnsom driftsform. I 1859 fikk vi et offentlig jordskifteverk som sto for gjennomføringen av en gjennomgripende jordskiftereform hvor man omfordelte jorden og flyttet gårdene ut der jorden ble drevet. Rester av den gamle jordbrukskulturen kan man ennå se enkelte steder, som f. eks. Havretunet på Osterøy i Hordaland. Begrepet landsby ble tatt i bruk på en ny måte i 2009 da statsråd Magnhild Meltveit Kleppa sammen med ordfører Liv Solveig Alfstad i Nordre Land kommune proklamerte Dokka som en landsby (med stor L). Offisiell åpning av Landsbyen Dokka skjedde 31. august 2009. Landsbyer i engelsktalende land== . I engelsktalende land skiller man gjerne mellom to typer tettsteder, "village" og "hamlet", som begge normalt oversettes til norsk som landsby. Moderne landsbyer i engelsktalende områder har ofte lite tilknytning til landbruk, da dette ikke er et kriterium som anvendes like strengt i den anglo-amerikanske definisjonen. Storbritannia. I Storbritannia, og spesielt i England, er det viktigste formelle skillet mellom de to kategoriene at en "village" er sentrum i et kirkesogn, mens en "hamlet" utgjør en mindre del av et sogn. I praksis er antallet innbyggere viktig, da dette naturlig nok påvirker muligheten for å få opprettet et eget sogn. Antallet innbyggere er ikke nødvendigvis en indikasjon på om et sted er en by eller en landsby. Det er flere landsbyer som hevder å være den største i Storbritannia, men det synes klart at Kidlington med 17 000 innbyggere, flere enn en rekke britiske byer, er blant de største. Bystatus er i Storbritannia knyttet til kongelige priviligier, og kan ikke som for eksempel i Norge tildeles av lokale myndigheter. En tradisjonell engelsk landsby består gjerne av en "village green", et grønt fellesområde midt i, med noen bygninger rundt. Sentrum i landsbyen har gjerne oppstått rundt kirken, eller rundt en pub eller et annet lokale som er felles for innbyggerne i området. De som opprinnelig bosatte seg der fremfor på gårdene var gjerne personer med andre yrker som det var behov for, som smeder, leger eller dyrleger. Husene er gjerne små, og omtales ofte som "cottages" (hytter). Rett utenfor denne husklyngen ligger gårdene. Landsbyen var gjerne knyttet til en herregård, en "manor", og det er fortsatt mange steder slik at beboerne ikke eier tomtene, men betaler årlig leie til herregårdens eier. Landsbyer i Hellas. Den greske landsbyen er gjerne åpen og plassert i f. eks. en (fjell)skråning, noe som gjør det enkelt for innbyggerne å flykte for så å kunne utføre geriljaangrep ovenfra. Landsbyer i Italia. Den italienske landsbyen er gjerne plassert på toppen av en høyde for lettere å kunne forsvares mot angrep og for å tåle beleiring. En slik plassering er også luftigere i varme perioder. Gadolinium. Gadolinium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Gd, atomnummer 64 og atommasse 157,25 u. Historie. I 1880 observerte den sveitsiske kjemikeren Jean Charles Galissard de Marignac spektrallinjer forårsaket av gadolinium i prøver av didymium og gadolinitt. Den franske kjemikeren Paul Émile Lecoq de Boisbaudran skilte ut gadolinia (gadoliniumsoksid) i 1886. Grunnstoffet i ren metallisk form ble isolert i 1935 av Georges Urbain. Grunnstoffet er oppkalt etter oppdageren av gadolinitt, den finske kjemikeren og geologen Johan Gadolin. Egenskaper. Gadolinium er et sølhvitt formbart metall som lar seg banke ut i plater. Det hører til de sjeldne jordmetallene og lantanoidene i tredje gruppe av periodesystemet, og foreligger i kjemiske forbindelser vanligvis som det treverdige ionet Gd3+. I motsetning til de andre sjeldne jordmetallene er stoffet relativt korrosjonsbestandig i tørr luft. I fuktig luft oksiderer det imidlertid raskt, og danner et løst oksidsjikt som skaller av og blottlegger mer metall for oksidasjon. Det reagerer langsomt i vann og løses opp i fortynnede syrer. Gadolinium er et ferromagnetisk metall som blir superledende ved temperaturer under 1,083 K. Det har også magnetokaloriske egenskaper, noe som betyr at stoffets temperatur øker når det utsettes for et magnetfelt, og reduseres når magnetfeltet forsvinner. Isotoper. Naturlig forekommende gadolinium består av 6 stabile isotoper: 154Gd (2,18%), 155Gd (14,8%), 156Gd (20,47%), 157Gd (15,65%), 158Gd(24,84%), 160Gd (21,86%),og 1 ustabil (og dermed radioaktiv) isotop: 152Gd (0,2%) med halveringstid 1,081 × 1014 år. I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 150Gd med halveringstid 1,792 × 106 år, 148Gd med halveringstid 74,6 år, 153Gd med halveringstid 240,4 døgn, 151Gd med halveringstid 124 døgn, 146Gd med halveringstid 48,27 døgn, 149Gd med halveringstid 9,28 døgn, 147Gd med halveringstid 38,06 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 30 minutt. CAS-nummer: 7440-54-2 Forekomst. Gadolinium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes sammen med andre sjeldne jordmetaller i mineralene monazitt og bastnäsitt. Andelen i jordskorpen er i gjennomsnitt omkring 6 mg per kg (ikke medregnet havet). Anvendelse. Gadolinium brukes i jern-legeringer, CD-plater, mikrobølgeovner, TV-skjermer, og som kontrastmidler for MR-undersøkelser. Dobrinerridderne. Ordenens våpenskjoldDobrinerridderne (eller Den polske ridderorden, Milites Christi Prucie, Fratribus militiae Christi in Prussia, Milites Christi Fratres de Dobrin) var en tysk ridderorden som spilte en begrenset rolle i polakkenes forsvar mot de hedenske baltiske prøyssere, men som etter få års eksistens ble innlemmet i Den tyske Orden. Det var den polske hertug Konrad I av Masovia som opprettet ordenen, sikkert i samarbeid med misjonsbiskop Christian av Preussen. Hertug Konrad var ikke hersker over hele Polen, men den klart mektigste av de forskjellige landsdelsfyrstene. Tilnavnet "Dobrinerridderne" kommer fra stedsnavnet Dobrin (polsk: Dobrzyn), en borg og en liten by ved Vislafloden, ikke langt fra Plock som var hertugdømmet Masovias hovedstad. Bakgrunnen for opprettelsen var at prøysserne på 1220-tallet hadde intensivert sine angrep sørover fra sitt område og inn i Masovia. Hertugdømmet var truet, og Konrad bad i 1225 Den tyske orden om unnsetning. De var imidlertid ikke kommet til i særlig utstrekning. En annen ridderorden, Sverdbrødrene, var allerede aktive blant balterne, men de var lenger nord i Baltikum, i Kurland og Livland. Det er uklart om initiativet til opprettelsen av Dobrinerordenen kom før eller etter innbydelsen til Den tyske Orden, men det kan ha vært så sent som 1227/28. Pave Gregor IX gav sin approbasjon til den nye ridderordenen i 1228. Dens forbilde var Tempelridderne. Det skulle vise seg at Dobrinerridderne ikke formådde meget, de satt stort sett i ro på sin borg. De deltok nok i forsvaret av Masovia, men hadde ikke styrke til offensive operasjoner. Men så var de tross alt opprinnelig bare 15 riddere, fra Mecklenburg i Tyskland. Etterhvert ble de noe flere, men ikke så det monnet. I 1237 sluttet de aller fleste ridderne seg til Den tyske Orden. Noen få riddere fortsatte som Dobrinerriddere, men de falt i kamp i 1238 da det skismatiske (ortodokse) hviterussiske fyrstedømmet Halyc erobret Drohiczyn. Riksrett (Norge). Riksretten er en særdomstol hjemlet i Grunnloven som skal dømme i saker mot statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter for straffbare handlinger disse har begått «som saadanne», det vil si under utøvelse av sitt embete. Riksretten er hjemlet i Grunnloven §§ 86 og 87. Riksretten dømmer i første og siste instans; dens dommer er endelige og kan ikke påankes. Organisatoriske regler. Under den opprinnelige ordningen var det Odelstinget som hadde påtalekompetansen i riksrettssaker, mens medlemmer av Lagtinget og Høyesterett utgjorde selve retten. Etter den i § 87 beskrevne utvelgelsesprosess skulle det gjenstå ti av Lagtingets og fem av Høyesteretts medlemmer til å dømme i saken. 20. februar 2007 vedtok Stortinget visse sentrale endringer i Grunnloven, som blant annet gjelder endringer i riksrettordningen. Skillet mellom Lagting og Odelsting ble vedtatt avskaffet, og i denne forbindelse ble det også vedtatt endringer i måten Riksretten skal sammensettes på. Riksretten skal heretter bestå av totalt 11 medlemmer; fem høyesterettsdommere, som velges etter ansiennitet og seks lekfolk fra et såkalt Riksrettsutvalg valgt av Stortinget for en periode på 6 år. Sittende stortingsrepresentanter vil ikke lenger ha mulighet til å sitte i Riksretten under den nye ordningen, ettersom dette blir sett på som en uheldig maktsammenblanding. Høyesterettsjustitiarius skal være Riksrettens president, mens Stortinget i plenum tar over Odelstingets rolle som påtalemyndighet. Det er også innført mer hensiktsmessige regler for å utrede om det er grunnlag for å reise tiltale ved Riksretten, noe som skal gjøres av det nyopprettede organet Stortingets ansvarskommisjon. Videre har Kontroll- og konstitusjonskomiteen erstattet protokollkomiteen som forberedende organ, og komiteens funksjon reguleres i Stortingets forretningsorden. Hensikten med endringene er primært at Riksretten igjen skal bli et organ som har praktisk betydning og utgjør en reell straffetrussel, noe det var en stund siden det kan sies at den har vært. Riksrettens historiske funksjon. Totalt har riksretten vært nedsatt åtte ganger, og hver gang har tiltalen vært reist mot medlemmer av regjeringen. Seks av disse sakene fant sted i perioden 1814–45. Riksretten spilte en viktig rolle i konstitusjonskampene i siste halvdel av 1800-tallet. Striden om Kongens veto i grunnlovssaker fikk sitt foreløpige punktum i og med riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1884, hvilket også resulterte i en utvikling mot parlamentarisme. Frem til denne dommen hadde riksretten vært eneste måte for Stortinget å få avsatt et regjeringsmedlem, mens man etter dommen kunne felle regjeringen eller den enkelte statsråd ved et mistillitsvotum. I dag brukes ikke riksretten lenger som politisk maktmiddel. Den siste gangen riksretten ble benyttet i Norge var i 1927, da tidligere statsminister Abraham Berge samt seks statsråder ble frifunnet. I de siste årene er spørsmålet om å reformere eller avskaffe riksretten, og overføre kompetansen til de ordinære domstolene, blitt utredet. Berge Furre-saken. I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til Stortingets forretningsorden § 14a) for å vurdere om det skulle reises tiltale mot de tidligere stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen. Komiteens flertall (alle medlemmer unntatt Hans Hammond Rossbach og Stein Ørnhøi) mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger fra Schei-komiteens innstilling. Rossbach ønsket ikke at komiteen skulle uttale seg om realiteten i saken. Ørnhøi mente at Furre og Gustavsen hadde opptrådt korrekt og kunne derfor ikke straffes. Schei-komiteen (ledet av høyesterettsdommer Andreas Schei) hadde i 1975 utredet forhold rundt den konstitusjonelle fremgangsmåten ved etableringen av navigasjonsysstemene LORAN C og OMEGA på norsk territorium på begynnelsen av 1960-årene. Furre og Gustavsen røpet hemmeligstemplede opplysninger fra rapporten i et åpent møte i Folkets Hus i Oslo den 22. august 1977. Komiteens flertall (Per Karstensen, Petter Furberg, Odd Lien, Liv Stubberud og Per A. Utsi) fant likevel at andre forhold tilsa at det ikke burde reises tiltale, mens komiteens representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet (Jo Benkow, Astrid Gjertsen, Sverre L. Mo og Arnold Weiberg-Aurdal) mente at det burde reises tiltale. Odelstinget voterte over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer. Det har også hendt enkelte andre ganger at spørsmål om å opprette en protokollkomite for å vurdere riksrettsrettstiltale er blitt diskutert i Stortinget, uten at dette har ført frem. W.I.T.C.H.. W.I.T.C.H. er en italiensk tegneserie fra Disney spesielt myntet på jenter. Serien oppsto på Disneys italienske studio i 2001. Mange forfattere og tegnere har arbeidet på serien, men det var Elisabetta Gnone som fikk ideen og utviklet konseptet. Serien inngår i fantasy-sjangeren. Den har også klare likhetstrekk med Mahō Shōjo-sjangeren, en sjanger som omhandler heltinner med magiske krefter. Mahō Shōjo-sjangeren er en undersjanger av manga, og tegnestilen er også klart inspirert av den japanske sjangeren. Handlingen finner sted i den fiktive byen Heatherfield. Her bor fem tenåringsjenter, Will Vandom, Irma Lair, Taranee Cook, Cornelia, og Hay Lin. Navnet på serien er at akronym av fornavnene deres. De fem jentene har blitt gitt makten over elementene som de nye vokterne av Kandrakar. Som voktere, er de har blitt utvalgt til å bruke disse elementene for å beskytte stabiliteten mellom sin egen, og paralelle verdener. De drar til disse paralelle verdenene gjennom portaler funnet i hjembyen Heatherfield. Media. Tegneserien kommer ut på ca. 20 ulike språk i Europa, Asia og Latin-Amerika. I Norge kom bladet ut 12 ganger i året fra 2001 til det ble utvidet til 18 nummer i 2006. I 2008 gikk det tilbake til 12 utgaver i året, før det ble kansellert i Norge på grunn av lave salgstall i juni 2010. Seriens livsløp var lengre enn i USA, hvor serien ble oppgitt allerede i 2005. Serien er pågående i utlandet. I Japan ble aldri den originale tegneserien utgitt. I stedet ble en manga basert på tegneserien. Haruko Iida (飯田晴子 Iida Haruko) sto for tegningen. Kadokawa Publishing (角川書店 Kadokawa Shoten) sto for utgivelsen i det månedlige utgitte magasinet Asuka Monthly (月刊あすか Gekkan Asuka). Senere ble de også utgitt i to samlinger ("Tankoban") og ble kansellert. Daisuke Ehara (江原大介 Ehara Daisuke) sto for illustrasjonene på permen av disse. En TV-serie basert på den originale serien ble påbegynt i USA i januar 2005. Omhandlingen var ikke helt den samme som i bladet, men holdt seg til det originale konseptet. I september samme år kom serien til Norge, hvor den gikk i to år før også den ble kansellert. Utallige merchendise-artikler ble også innført i løpet av tegneseriens liv. Herunder finnes dukker, skoleartikler, aktivitetshefter, brettspill, klær osv. I tillegg finnes det et videospill for Gameboy Advance basert på TV-serien, som har samme navn. Spillet ble utgitt i Europa i oktober 2005 av Disney Interactive. Heatherfield. Heatherfield er en fiktiv by som er hjemstedet til hovedpersonene i tegneserien W.I.T.C.H.. Byen har ca. 700 000 innbyggere, ligger ved havet og er omgitt av skogkledde åser. Heatherfields geografiske plassering er aldri blitt presisert, men sannsynligvis er den ment å være et sted i Nord-Amerika. Klaus Egge. Klaus Egge (født 19. juli 1906, død 7. mars 1979) var en norsk komponist og musikkritiker. Han er mest kjent for sine symfonier, konserter og sin kammermusikk. Egge ble født i Gransherad (nær Notodden) i Telemark. Han studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo, og tok organisteksamen der i 1929. Etter dette studerte han bl.a. komposisjon under Fartein Valen. I tiden 1937–38 studerte han under professor Walter Gmeindl ved Musikkhøgskolen i Berlin. Klaus Egge var en viktig figur i norsk kulturliv. Han var formann i Norsk Komponistforening i perioden 1945–72, og var det også i Norges kunstnerråd, TONO, Statens Musikkråd og Norges Nasjonale Musikkomité. I tillegg var han styremedlem i Nordisk Komponistråd og International Music Council. Han fikk Statens kunstnerlønn fra 1949. I 1972 ble han tildelt Norsk kulturråds ærespris. Han var kommandør av St. Olavs Orden og av Den islandske falkeorden. Hans musikk var inspirert av norsk folkemusikk, men etter hvert gikk han i en mer moderne retning Blant hans større verker finner vi fem symfonier, tre klaverkonserter, en fiolinkonsert og en cellokonsert. Kammermusikken står også sentralt, med en strykekvartett, en klavertrio, to blåsekvintetter, en fiolinsonate og mange klaververker. Han komponerte også mange verker for sangkor, samt flere sanger. Han er far til vokalisten Guri Egge og skuespiller Ketil Egge. Hangarskip. Et hangarskip er et krigsskip med start- og landingsbane for luftfartøyer, primært beregnet for å støtte operasjoner med disse samme luftfartøyene. I praksis er altså et hangarskip en flytende flyplass. Hensikten med hangarskipet er å bruke egen luftmakt over større avstander uten å være avhengig av lokale baser. Hangarskip er vanligvis de største skipene i en marine. De har overtatt plassen til slagskipet som den viktigste skipsklassen i større mariner. Ni land har idag hangarskip: USA, Frankrike, India, Russland, Spania, Brasil, Italia, Thailand, Kina og Storbritannia. USAs Nimitz-klasse er de største hangarskipene noensinne, med to atomreaktorer, over 80 krigsfly, over 6000 personer som mannskap og en toppfart på over 30 knop. På tross av størrelsen er hangarskip sårbare, både for luftangrep og angrep fra ubåter. De ferdes derfor sammen med andre fartøyer i hangarskipsgrupper. Hangarskipets forsvar er primært dens egen fly eller helikoptre, men er også godt utstyrt med luftvernvåpen- tidligere flak-kanoner, nå stort sett bare missiler. Fargede jakker. Dekkspersonale på et amerikansk hangarskip, med forskjellig fargede jakker Referanser. Utvalg av hangarskipbaserte fly fra US Navy, her på flåtebesøk i Japan Bigburg. Bigburg er en fiktiv by som er hjemstedet til hovedpersonene i tegneserien Monster Allergy. Foreløpig fins det få «fakta» om Bigburg, men i en Monster Allergy-historie blir det antydet at byen er grunnlagt av nordamerikanske nybyggere på 1600- eller 1700-tallet. Dessuten skal den ha vært tilholdssted for sjørøvere. Ovenfor Bigburg ligger Prompeii, en by som er befolket av monstre og som er er usynlig for de fleste mennesker. Rut Brandt. Rut Brandt (født Rut Hansen 10. januar 1920 på Hamar i Norge, død 28. juli 2006 i Berlin) var gift med Willy Brandt mellom 1948 og 1980, og gjorde som borgermesterfrue i Berlin og tysk utenriksministerfrue og kanslerfrue en stor innsats for å styrke forbindelsene mellom Norge og Tyskland. Hun er blant annet tildelt Den Kongelige Norske Fortjenstorden (kommandør, 2001). Liv. Hun vokste opp sammen med tre søstre på Hamar i Norge. Faren jobbet som privatsjåfør på et gods. Etter at han døde var moren aleneforsørger. Rut Brandt beskrev senere moren som «sosialist og kristenmenneske». Som 15-åring begynte hun å jobbe i et bakeri, og ble senere tjenestejente. Da hun var 16 år ble hun aktiv i en illegal sosialistisk ungdomsgruppe, og i 1942 flyktet hun sammen med søsteren til Sverige. I det svenske eksilet fikk hun jobb i pressebyrået i den norske eksilregjeringens ambassade. Der møtte hun den tidligere jernbanearbeideren Ole Olstadt Bergaust, som også arbeidet ved ambassaden, og de ble gift. Bergaust døde imidlertid allerede i 1946 av en lungesykdom. Mens hun bodde i Sverige ble Rut Hansen også kjent med den tyske sosialdemokraten Herbert Frahm fra Lübeck, som under sitt eksil kalte seg Willy Brandt og senere offisielt tok dette navnet. Brandt hadde på det tidspunktet fått norsk statsborgerskap av eksilregjeringens ambassade, etter at han var blitt fratatt sitt tyske. Selv om både Willy Brandt og Rut Hansen var gift på hver sin kant, innledet de et forhold. Etter at Rut Hansens første mann døde og Brandt ble skilt i 1948, giftet de seg. Under sitt mer enn tredve år lange ekteskap fikk de sønnene Peter (f. 1948), Lars (f. 1951) og Matthias Brandt (f. 1961). Ekteparet slo seg ned i Vest-Berlin, der Brandt i 1957 ble valgt til regjerende borgermester (bystatens statsminister). Det er blitt hevdet at Willy Brandt ikke kunne gjort sin karriere uten Rut Brandt. Gjennom sin åpne og kommunikative væremåte skaffet hun ekteparet mye sympati og fungerte ofte som talerør for ektemannen. Brandt ble i 1966 tysk utenriksminister, og var fra 1969 til 1974 tysk kansler. Rut Brandt var ved hans side Tysklands de facto førstedame (presidentparet har høyere rang, men mindre innflytelse). I årene etter at Brandt gikk av som kansler som følge av Guillaume-skandalen bodde de hver for seg. Da Brandt i 1979 innledet et forhold med Brigitte Seebacher, ba Rut Brandt om skilsmisse, som ble innvilget i 1980. Rut og Willy Brandt møttes for siste gang på dagen for skilsmissen. Hun fortsatte å være aktiv i samfunnslivet i Bonn etter skilsmissen. Etter ønske fra Brandts tredje hustru Brigitte Seebacher ble Rut Brandt utelukket fra statsakten i forbindelse med Willy Brandts død og hans begravelse. Dette vakte sterke reaksjoner. Rut Brandt døde 28. juli 2006 etter lengre tids sykdom, 86 år gammel i Berlin. Det Norske Blåseensemble. Det Norske Blåseensembles offisielle logo Det Norske Blåseensemble er Norges eldste profesjonelle orkester i kontinuerlig drift, stiftet i 1734. Ensemblet er også Norges eldste statlige kulturinstitusjon for utøvende scenekunst i kontinuerlig drift av noe slag, og slik sett en del av Norges nasjonalarv. Ensemblet fylte 275 år i 2009. Historikk. Man vet at det fra tidlig på 1600-tallet fantes registrerte profesjonelle musikere i "Fredrikshald", som så ble organisert til et profesjonelt orkester på Fredriksten Festning i 1733-1734. Siden den gang har musikk, musikere og organisasjon utviklet seg uavbrutt til det som i dag er Blåseensemblet. Blåseensemblet er seg vel bevisst sin unike historiske posisjon og tradisjon, og driver i dag med aktiv forskning på tidlig norsk og europeisk musikkhistorie og praksis. Ensemblet er for eksempel ett av få blåseensembler i verden som dyrker original fremførelsespraksis på historisk korrekte instrument. Ensemblet utgir også egne historiske innspillinger, i en egen historisk serie, på eget selskap; Norwind Records. Faglig profil. Blåseensemblet har en to-delt kunstnerisk profil, som stadig rendyrkes over tid. Den første bestanddelen er den historiske, med en stadig bredere og dypere aktivitet rettet mot original fremførelsespraksis fremført på replikk av historiske instrument. Herunder går tidligmusikk, barokk og romantisk musikkpraksis for blåsere. Ensemblet er blant annet iferd med å bygge opp et blåseorkester med barokkinstrumenter i alle ledd. Her er den engelske barokkspesialisten Mark Bennett en viktig støttespiller fra og med sesongen 2010. Også den romantiske blåsetradisjonen videreføres ved utgivelser av Oscar Borgs musikk for militærblåsere fra perioden 1880-1920. Disse utgivelsene skjer i samarbeid med dirigenten Bjarte Engeset. Den andre bestanddelen i den to-delte profilen, og motvekt til det historiske programmet, er Blåseensemblets utstrakte satsning og program for moderne- og samtidsmusikk. Dette har blant annet resultert i flere banebrytende prosjekter med norske samtidskomponister, hvor særlig samarbeidet med Peter Tornquist og med Eivind Buene må trekkes frem. Ensemblet har utviklet et program for ny musikk som inkorporerer improvisasjon som formelement, kalt "Sanntidsmusikk". Sanntidsmusikk-satsningen har igjen resultert i et tungt faglig samarbeid med Norges Musikkhøgskole, som manifesteres hvert år gjennom "Sanntidssymposiet" hvor komponister og utøvere fra hele verden ankommer Norges Musikkhøgskole for å samarbeide med Blåseensemblet. Blåseensemblet har totalt sett en modernistisk profil, hvor gammel og ny originalmusikk går hånd i hånd. Kvalitative aspekter tillegges større vekt enn kvantitative, hva gjelder såvel faglighet som publikumsbygning over tid. Fremtiden. Ensemblet nyter stor anerkjennelse både politisk og musikkfaglig, noe som har resultert i stadige utvidelser av aktiviteten over tid. For 2010 vil ensemblet påbegynne første fase av utvidelser til en sinfonietta, i samarbeid med nasjonale, regionale og lokale politikere. Fakta. Ensemblet er basert i Halden, med nye (2008) og spesielt tilrettelagte lokaler på Halden Brygge. 33 ansatte produserer ca.80 konserter for i snitt 20.000 mennesker per år siden 2003. "Det Norske Blåseensemble anno 1734" er en privat ideell stiftelse regulert av Stiftelsesloven/Stiftelsestilsynet. Foretaket ble stiftet av Halden Kommune og Østfold Fylkeskommune i 2003. Stiftelsen ble opprettet for å videreføre Norges eldste orkesteroperasjon av noe slag, med base i tradisjonen fra "1ste Brigades Musikkorps" på Fredriksten Festning i Halden. Det private ensemblet er idag fullstendig avmilitarisert relasjonelt og musikkfaglig, og mottar driftsmidler iht en funksjonsdelingsmodell mellom Kulturdepartementet og regionale myndigheter, på lik linje med f.eks. symfoniorkesterne i Norge. Ensemblet har fast plass i NTO og Norsk Orkester Leder Forum. I 2008 ble Blåseensemblet som første norske institusjon invitert til Huddersfield Contemporary Music Festival. Ensemblet mottok også gode kritikker i internasjonal fagpresse (Gramophone m.fl.) for sin egenproduserte kammeropera "Blue Mountain", samme år. Blåseensemblet er Norges fremste faste kammerorkester for blåsere, og fungerer som et solistensemble hvor ulike kammergrupper roteres konstant. Dioksin. Dioksin er en samlebetegnelse på en gruppe klorholdige giftstoffer som dannes under forbrenning av organisk materiale så lenge det er klor til stede. Dioksin er uten tvil skadelig for mennesker, selv om det enda ikke er registrert dødsfall som skyldes stoffet. Giften fører over lang tids eksponering til økt risiko for kreft, reproduksjonsforstyrrelser, nedsettelse av immunforsvaret, nevrotoksiske effekter og «hormonvirkninger». Dioksiner og furaner. Dioksiner og furaner er to grupper miljøgifter med nesten lik oppbygging og mange av de samme egenskapene. Disse miljøgiftene kan gi helseskader som nedsatt immunforsvar, hudskader, misdannelser og redusert vekst. Dioksiner bidrar også til økt risiko for kreft i lever og tarmer. Utslipp av dioksiner og furaner er stadig et betydelig miljøproblem i Norge. Dioksiner er en betegnelse på en stoffgruppe på 75 giftige kjemikalier. Det fullstendige navnet på denne gruppen er polyklorerte dibenzodioksiner (PCDD). En nært beslektet gruppe kjemikalier kalles furaner, eller mer presist polyklorerte dibenzofuraner. Denne gruppen består av 135 forskjellige stoffer. Det er vanlig å analysere og behandle disse to stoffgruppene sammen, og i resten av artikkelen vil hele gruppen av stoffer omtales som dioksiner. Den totale gruppen av miljøgiften dioksiner består da av 210 stoffer. Av disse er det 12 stoffer som regnes som ekstremt giftige. I engelskspråklig litteratur omtales disse ofte som «the dirty dozen». Det aller giftigste stoffet heter 2,3,7,8 tetraklordibenzo-p-dioksin (2,3,7,8 TCDD). Forsøk har vist at 0,5 milligram TCDD er nok til å drepe et marsvin. De andre stoffenes giftighet angis ofte som ekvivalenter av 2,3,7,8 TCDD, slik at dette stoffet brukes som referanse for de andre. Dioksinene er organiske miljøgifter. Det innebærer at stoffene er nedbrytbare i naturen, men at slik nedbrytning kan ta svært lang tid. Lagringstiden for dioksiner i naturen varierer fra noen måneder til mange år. Kilder til utslipp. I tillegg har nyere forskning vist at små mengder dioksiner kan dannes ved kompostering og vedbrenning. Det er videre observert spor av dioksiner i slam fra avløpsrenseanlegg. Tidligere hadde Norge en av verdens største punktkilder for utslipp av dioksiner. Hydros magnesiumfabrikk på Herøya slapp i perioden frem til 1990 ut like mye dioksiner som samtlige kilder i hele Sverige. Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand og avløp fra diverse klorblekerier i treforedlingsindustrien, har også gitt et kraftig bidrag til dioksinutslippene i Norge. Prosessendringer og en mer bevisst holdning til slike utslipp har bedret situasjonen betraktelig. I dag er det avfallsforbrenningen som gir de største utslippene av dioksiner. I tillegg bidrar biltrafikk, kloakkslam og brenning av PVC-isolerte kabler. Spredning til miljøet. Dioksiner finnes i lufta både som damp og bundet til partikler. Det siste er det vanligste, og som regel vil dioksinene binde seg til aske eller sot. Gjennom bindingene til partiklene kan dioksinene oppholde seg i lufta over lang tid og transporteres over store avstander. Dioksiner finnes derfor på hele kloden. Spredningen av dioksiner skjer også via vann. Dioksinene løser seg ikke i vann, men vil binde seg til partikler. Etter hvert vil partiklene falle til bunnen og dioksinene lagres i bunnsedimentene. Dioksinene er kjemisk bestandige og nedbrytningen skjer gjennom spalting som følge av sollys. Dioksinene er ofte knyttet til sot og skjermet for sollys slik at de ikke spaltes så lett. Tilsvarende er det for dioksiner lagret i jord eller bunnsedimenter. Skjermingen mot sollys gjør at nedbrytningen kan ta svært lang tid. Effekter av dioksiner. Menneskene tar i første rekke opp dioksiner gjennom mat og vann. I tillegg vil man kunne eksponeres gjennom huden og direkte ved innånding. Dioksinene løser seg i fett og vil derfor lagres i alle fettholdige deler av kroppen. I leveren er det en type proteiner som binder seg spesielt lett til dioksinene slik at leveren er det viktigste lageret for dioksiner i kroppen. Halveringstiden for dioksiner i menneskekroppen er mellom 7 og 11 år. Det betyr at dioksinene lagres i kroppen i årevis. Selv svært lave doser vil over tid kunne gi store konsentrasjoner i kroppen. Mye av forskningen på helseeffekter av dioksin-forgifting er gjort ved hjelp av dyreforsøk. Man kan diskutere hvorvidt resultatene fra disse forsøkene er overførbare til mennesker. På grunn av høyst ulik forbrenningsfart vil nemlig halveringstiden for dioksiner i kroppen variere mye fra art til art. Rotter har eksempelvis en halveringstid på noen få dager. Dette gir særlig problemer for forskningen på langtidseffekter. Til tross for problemene i forbindelse med forskning på dioksineffekter, er det mange helseeffekter som er mer enn godt nok dokumentert. Relativt små doser av dioksiner kan gi kroniske effekter som redusert vekst, forstyrrelse av A-vitaminomsetning, nedsatt immunforsvar, lavere testosteronnivå og hudskader. Dioksiner forstyrrer også med gen-funksjonen og vil kunne føre til misdannelser og/eller kreft (i lever eller tarmer). Ofte vil man kunne observere en kombinasjon av flere av disse helseeffektene. På grunn av at eksponeringen for dioksiner ofte skjer samtidig som man blir eksponert for andre miljøgifter er kombinasjonen av årsaksforhold og helseeffekter temmelig komplekse. Kjente eksempler på dioksinutslipp. Et av de mest kjente utslippene av dioksiner skjedde i Seveso i Italia i 1976. I forbindelse med produksjon av triklorfenol kom prosessen ut av kontroll, noe som resulterte i en sky som blant annet inneholdt dioksiner. Skyen drev gjennom et område der det bodde 37 000 mennesker. Ingen av menneskene døde som en direkte følge av ulykken, men mange fikk plager med luftveier og huden, mens en rekke dyr døde og over 70 000 ble slaktet. En av følgene av denne ulykken var at EU laget det såkalte Seveso-direktivet som omhandler risiko for storulykker i industrien. Et annet kjent eksempel er «Agent Orange». Dette er et dioksin-holdig plantevernmiddel som ble brukt av de amerikanske styrkene under Vietnam-krigen. På slutten av 60-tallet sprøytet de over 50 millioner kg «Agent Orange» over de vietnamesiske skogene. Nærmere 200.000 amerikanske krigsveteraner har rapportert inn helseskader som har blitt knyttet til eksponeringen for dioksiner i Vietnam-krigen. Sommeren 1999 ble det funnet dioksiner i en rekke belgiske matvarer. Per dags dato vet man ennå ikke alt om opphavet til dioksinforurensningen. Det man vet er at en belgisk fôrprodusent har tilsatt frityrolje fra gatekjøkken i fôret, og at denne oljen har vært forurenset med dioksin. Fôret er brukt av belgiske og muligens franske og tyske bønder ved produksjon av kylling, egg, gris og storfe. Dioksinverdien i det forurensede kjøttet er opptil 175 ganger høyere enn Verdens Helseorganisasjons (WHO) grenseverdier. Tiltak og virkemidler. For å hindre dioksin-forgiftning av mennesker har myndighetene innført kostholdsråd eller restriksjoner på fiske i enkelte fjordområder. Per i dag gjelder dette for en rekke fiske- og skalldyrarter i Grenlandsfjordene. Slike tiltak er imidlertid kun rettet mot å redusere konsekvenser av utslipp som har skjedd. Viktigere er det å fjerne dioksiner som har sluppet ut og hindre at enda mer dioksiner slippes ut i naturen. Etter påtrykk fra Bellona og andre miljøvernorganisasjoner jobber nå både stat, kommuner og industriselskaper med planer for tiltak mot særlig forurensede sedimenter. Aktuelle alternativer er tildekking, fjerning/deponering og rensing. Som tidligere nevnt er det i dag avfallsforbrenning som gir de største dioksinutslippene i Norge. En måte å redusere disse utslippene på er bruk av renseanlegg. De største avfallsanleggene har montert brukbare systemer for slik dioksinrensing og klarer dermed å begrense utslippene sine. Myndighetene arbeider nå for at de mindre avfallsanleggene også skal rense sine utslipp. En ekstra gevinst ved renseanlegg er at de også luker bort en del andre forurensninger. Et alternativ til rensing av avgassene er bedre styring av forbrenningsprosessen og avkjølingen av avgassene. Det har vist seg at dersom avkjølingen av røyken fra forbrenningen skjer raskt nok, vil det ikke dannes dioksiner i det hele. For eksempel vil dette være tilfelle ved en nedkjøling av røyken fra ca. 1 100°C til 150°C i løpet av 2 sekunder. Dette er fullt mulig med riktig tilpasset teknologi. Eberhard-Karls-Universität Tübingen. Eberhard-Karls-Universität i Tübingen ble grunnlagt i 1477 av hertug Eberhard av Württemberg. Universitetet i dag (2007) har 22 000 studenter, 10 000 ansatte, 450 professorer og 2 000 vitenskapelige ansatte. Historie. I 1477 grunnla hertug Eberhard universitetet i Tübingen med pavelig tillatelse og kalte 15 professorer til de fire klassiske fakulteter (teologi, juss, medisin og filosofi). Det første semesteret ble 308 studenter immatrikulert og berømte personligheter fra universitetets tidlige tider var: Johannes Vergenhans (eller Naukler), Johann Heynlin, Gabriel Biel, Konrad Summenhart, Heinrich Bebel, Martin Prenninger kalt Uranius, Johannes Reuchlin, Philipp Melanchthon og Johannes Stöffler. Etter to års byggetid, i 1480, sto det eldste nåværende universitetsbygg ferdig, Bursen. Det var et internat for studenter, men hadde også et stort auditorium. I 1509 hadde Martin Plantsch og Georg Hartsesser, begge geistlige, opprettet Martinianum. Martinianum var et studentstipend for de mindre velhavende. I 1535 ble reformasjonen innført på universitetet etter massivt trykk fra fyrstene. Tübingen ble en høyborg for den lutherske ortodoksi. Det evangeliske stift ble grunnlagt i 1536 som et stipendutdannelse for prestestand av hertugen. Johannes Kepler studerte ved Det evangeliske stift i perioden 1589–1594. I perioden 1790–1793 studerte Hölderlin, Hegel og Schelling samtidig i Det evangeliske stift. Den senere pave Benedikt XVI var professor ved universitetet fra 1966 til 1969. Rumiko Takahashi. Rumiko Takahashi (高橋 留美子; født 1957 i Niigata, Japan) er tegner og forfatter, utdannet ved Kazuo Koikes skole for tegneserieskapere. Hun debuterte i 1977 med serien Katte Na Yatsura, men fikk sitt gjennombrudd med sci-fi-komedien Lum Urusei Yatsura, som gikk i bladet Shonen Sunday fra 1978 til 1986. Hennes mest populære tegneserie er den romantiske farsekomedien 2(1986–1997). Typiske trekk ved både Ranma 1/2 og Lum Urusei Yatsura er bisarr humor og plump, tegnefilmaktig vold. Men Takahashi er mer allsidig enn som så, noe hun har bevist med blant annet såpeoperaen Maison Ikkoku(1982–1987), og fantasy-serien Inu-Yasha(1997–2008). Et tilbakevendende tema i seriene hennes ser ut til å være den umulige romansen: en gutt og ei jente som er tvunget sammen på grunn av omstendighetene, og aldri greier å ha et reelt forhold. Rumiko Takahashi jobber fortsatt full tid som tegneseriskaper, riktignok med assistenter. Alle de mest populære seriene hennes er blitt gjort til tegnefilmer for TV, og i noen tilfeller også for kino. Plötzensee (fengsel). Plötzensee er et kjent fengsel i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf i Berlin. På 1940-tallet ble rundt 2 000 antinazister, mest konservative offiserer, henrettet her. Det er opprettet et museum på stedet. Etter kommunismens fall har mange tidligere DDR-topper sonet straffen sin i Plötzensee. En av de mest prominente fangene var DDRs siste kommunistleder Egon Krenz, som ble løslatt julen 2003. Eden (Kent). Eden er en elv i Kent, England. Den er en bielv til Medway, som renner vestover fra grensen til Surrey gjennom Weald. Navnet kommer fra byen Edenbridge, som på gammelengelsk het «Eadhelmsbrigge» («Eadhelms bro»). Dette er motsatt av hva man skulle forvente, og en parallell til Cambridge der elven Granta fikk det nye navnet Cam fra byen. Weald. Weald er et område i det sørlige England, i grevskapene Kent, East Sussex og West Sussex. Det gammelengelske ordet "weald" betydde opprinnelig «tett skog», fra en indoeuropeisk rot som betydde «skog» eller «vill». Området har et areal på omkring 1300 km², og er erklært som et område med enestående vakker natur. Blant byer i Weald er Tunbridge Wells, Tonbridge, Crawley og Sevenoaks. Weald var et sentrum for jernindustri fra romersk tid fram til det siste jernverket ble stengt i 1820. Svært mye av skogen ble hugget i middelalderen, både til skipsbygging og til brensel for jernindustrien og tekstilindustrien. Ettersom ingen av disse næringsveiene lenger bruker tre har skogen i mer enn hundre år fått vokse til, og Weald er nå et av de mest skogrike områder i England. Andre områder som har "weald" i navnet er North Weald Bassett i Essex og Harrow Weald i det nordvestlige London. Bruce Willis. Walter Bruce Willis (født 19. mars 1955 i Idar-Oberstein i Rheinland-Pfalz i Vest-Tyskland) er en tysk-amerikansk skuespiller. Willis ble født på en militærbase i Idar-Oberstein i Tyskland. Hans far var amerikansk og moren tysk. Willis vokste opp i Penns Grove i New Jersey. Siden flyttet han til New York for å bli skuespiller. Hans første større rolle var i TV-serien "Moonlighting" (1985–89). Hans store gjennombrudd kom med filmen "Die Hard". Gjennom 1990-tallet etablerte Willis seg som blant Hollywoods store stjerner. Han var allsidig og medvirket i rene underholdningsfilmer som "Døden kler henne" og "Striking Distance", samt biroller i «smalere» filmer som "Pulp Fiction" og "Nobody's Fool". Willis har også medvirket i en rekke kritikerroste filmer, som blant annet "Den sjette sansen", "Twelve Monkeys" og "Sin City". I 2006 fikk Bruce Willis sin egen stjerne på "Hollywood Walk of Fame". Willis var gift med skuespillerinnen Demi Moore fra 21. november 1987 til 18. oktober 2000. Willis og Moore fikk tre barn i løpet av ekteskapet: Rumer Glen Willis (født 1988), Scout LaRue Willis (1991) og Tallulah Belle Willis (1994). Willis giftet seg på nytt med Emma Heming 21. mars 2009. Musikk. Sent på 1980-tallet debuterte Bruce Willis også musikalsk, ved å gi ut albumet "The Return of Bruno". Albumet solgte overraskende bra, spesielt etter at singelen "Respect Yourself" kom inn på Billboard topp 5 tidlig i 1987. Willis hadde senere to andre moderate hits, og spilte inn en annen LP to år senere, men har siden holdt seg unna musikken, med unntak av noen få opptredener ved enkelte Planet Hollywood-restauranter. Filmografi. Willis har hatt en mindre gjesterolle i TV-serien "Venner for livet" som «Paul Stevens», far til «Ross»' kjæreste «Elisabeth», og etterhvert som kjæresten til «Rachel» (i sesong 6 (2000)) Cora Sandel. thumb Cora Sandel er et pseudonym for den norske forfatteren Sara Cecilia Görvell Fabricius (født 20. desember 1880, død 3. april 1974). Hun ble født i Kristiania (Oslo), vokste opp i Tromsø, og flyttet i 1921 til Sverige etter å ha bodd i Paris i mange år. Hun døde i Uppsala. I unge år forsøkte Fabricius å etablere seg som kunstner. 25 år gammel dro hun til Paris for å gå på malerskole, og bodde i Frankrike i 15 år. Under oppholdet i Frankrike begynte hun å skrive reiseskildringer og noveller. Forfatterdebuten kom i en alder av 46 år, i forbindelse med skilsmissen fra mannen, den svenske skulptøren Anders Jönsson. "Alberte og Jakob" (1926) ble den første i en trilogi sammen med "Alberte og friheten" (1931) og "Bare Alberte" (1939). Etterkrigsromanen "Kranes konditori" ble en enda større publikumssuksess, og ble dramatisert av Helge Krog bare noen måneder etter at boka kom ut. Stykket er blitt satt opp med jevne mellomrom helt fram til i dag. "Kranes konditori" ble også filmatisert av den danske regissøren Astrid Henning-Jensen i 1951. Til tross for stor litterær suksess skjulte Fabricius seg bak sitt pseudonym og levde et nokså tilbaketrukket liv. Address Resolution Protocol. Address Resolution Protocol (ARP) er en protokoll som opererer på nettverkslaget i OSI-modellen (Open Systems Interconnection Basic Reference Model) og brukes til å få tak i adresser på data-link laget fra adresser på nettverkslaget. ARP er spesifisert i IETF RFC 826. ARP var i utgangspunktet utformet uavhengig av IP-protokollen, men brukes i praksis nesten utelukkende i forbindelse med IP. Typisk blir ARP brukt på denne måten; En vert benytter IP-protokollen på nettverkslaget, men for å kommunisere med en annen vert på det lokale nettverket må verten få tak i Ethernet MAC-adressen til mottakeren fra IP-adressen som er kjent. ARP fungerer på den måten at verten som skal sende en pakke kringkaster en ARP pakke som inneholder IP-adressen til mottakeren. Sender venter så på et svar fra verten som benytter den IP-adressen. En vert kan også svare på vegne av andre verter. Dette kalles proxy arp. Hver vert på nettverket vedlikeholder en hurtigbuffer med IP-adresser og tilhørende MAC-adresser for å slippe å gjenta prosessen for hver enkelt pakke som overføres. Oppføringer i hurtigbufferen slettes etter en viss tid, og verten må sende en ny ARP-forespørsel. The Late Show with David Letterman. "The Late Show with David Letterman" "The Late Show with David Letterman" (ofte kalt "David Letterman-show" på norsk) er et timelangt (ca. 45 minutter uten reklame) komi- og prateprogram produsert og ledet av David Letterman fra Ed Sullivan Theater på Broadway i New York. Programmet debuterte 30. august 1993, og produseres og sendes originalt av CBS. I Norge sendes programmet VOX. Det ble også sendt i noen år av Metropol, NRK 2, ZTV og TvNorge. Programmet blir sendt fra mandag til fredag, men blir tatt opp fra mandag til torsdag. To episoder blir tatt opp torsdag. Programmets musikkdirektør og leder av husbandet "The CBS Orchestra" er Paul Shaffer. Showet er en videreføring av det lignende showet "Late Night with David Letterman" som ble sendt på NBC fra 1. februar 1982 til 25. juni 1993. Ifølge august 2004-utgaven av programmets interne nyhetsbrev har "The Late Show", i løpet av de elleve årene, hatt 2264 sendinger, 4082 gjester og 1668 musikalske opptredener. Letterman involverer ofte programmets crew i sketsjer, blant andre Shaffer, programannonsør Alan Kalter, inspisient Biff Henderson, scenearbeiderne Pat Farmer og Kenny Sheehan, tekstforfatter Gerard Mulligan(egentlig pensjonert), kameramann Dave Dorsett, Harold Larkin, George Clark, plakatgutt Tony Mendez og assistent Stephanie Birkitt. Hello Delis eier Rupert Jee er også ofte med i forskjellige segmenter. Hans mor Dorothy Letterman (nå Mengering) er også ofte involvert i diverse segmenter. I mange år var hun bare med via telefon, men i 1994 gjorde hun sin debut på tv-skjermen under OL på Lillehammer, som utegående reporter/korrespondent. Der hadde hun et intervju med bla Hillary Clinton. Hun var også Letterman utsending til OL i 1998, Nagano, Japan og 2002 Salt Lake City, Utah, da sammen med Biff Henderson. Andre segmenter: Guess Mom's Pies og Top Ten List. Hun bruker også å komme til programmet rundt morsdagen og sin bursdag. Et tidligere «crew-medlem», Calvert DeForest, også kjent som Larry «Bud» Melman, var ofte brukt i sketsjer. Han var med fra starten på NBC i 1982 (der han brukte navnet Larry «Bud» Melman) og ble også med David Letterman over til CBS i 1993 (der måtte han ta i bruk sitt virkelige navn: Calvert DeForest). Han var med helt fram til 2002. DeForest døde 19. mars 2007. Temperatur i studio. De som har sett på "Late Show with David Letterman" hører ofte gjester klage fordi det er så kaldt i studio. Temperaturen i studio er bare mellom 10-13°C. Juletradisjoner. Siste sending før julekvelden har blitt en slags julespesial og en tradisjon. Den første mann ut er DJ, programleder for radio og skuespiller Jay Thomas som forteller The Lone Ranger Story. Historien involverer han, hans venner og skuespiller Clayton Moore som The Lone Ranger. Etter det er det Christmas Quarterback Challenge, der Jay Thomas og Letterman prøver å hive ned en stor kjøttbolle, ved hjelp av en amerikansk fotball, som de har plassert i toppen av juletreet i studio. Til slutt fremfører Darlene Love sangen «Christmas (Baby Please Come Home)» sammen med The CBS Orchestra og et kor. Det har hun gjort siden 1986 da Letterman ennå var hos NBC og tradisjonen ble tatt med over til CBS i 1993. Nordmenn som har gjestet Late Show. Sissel Kyrkjebø (to ganger), Sondre Lerche (to ganger), Maria Mena, Liv Arnesen og Mona Grudt er de fem norske som har opptrådt hos David Letterman. Eskil Rønningsbakken var invitert, men droppet sin opptreden i protest på grunn av sitt politiske standpunkt. Letterman har også hatt den ukjente Inger Tallaksen fra Norwegian-American Chamber of Commerce (NACC) på besøk før å finne ut om påstanden om at halvparten av husholdingene i Norge har en plate med den franske pianisten Richard Clayderman. For å finne ut det ringer de til Lilleba Mogard i Oslo, Norge. Favorittgjester. Letterman har hatt mange gjester gjennom årene, og etter hvert er det noen som har pekt seg ut til å være favorittgjester. Blant de som regnes som favorittgjester er: Steve Martin, Billy Crystal, Tom Hanks, Bruce Willis, Regis «Lee» Philbin, Bill Murray, Amy Sedaris, Julia Roberts, Martin Short, Jack Hanna, Tom Brokaw, Drew Barrymore, Robin Williams, Charles Grodin, og Lettermans favorittband Foo Fighters. Nå avdøde Paul Newman, Warren Zevon og George Miller var alle gjengangere som gjester. Miller var gjest på "Late Night with David Letterman" og "Late Show with David Letterman" hele 56 ganger. Skiftet fra NBC til CBS. 23. mai 1991 annonserte Johnny Carson under NBCs presentasjon av høstsesongen 1991 i Carnegie Hall i New York City at 22. mai 1992 var datoen det siste Tonight Show starring Johnny Carson var på lufta og at han gikk inn pensjonistenes rekker. Alle lurte på hvem som skulle bli Carsons etterfølger og bli programleder for The Tonight Show. Det sto mellom David Letterman, som var programleder for "Late Night with David Letterman" som gikk etter Johnny Carsons "Tonight Show", og Jay Leno som var fast gjesteprogramleder for "The Tonight Show starring Johnny Carson". Både Johnny Carson, David Letterman og hans støttespillere trodde at Letterman skulle ta steget opp fra klokken 00.30 og "Late Night" til 23.30 og "The Tonight Show". Det verken Carson, Letterman eller noen andre visste var at Jay Leno og hans agent Helen Kushnick allerede hadde skrevet under en kontrakt som sikret Leno jobben som programleder for "The Tonight Show" den dagen Johnny Carson gikk av. Grunnen til at Leno fikk jobben var at Lenos agent Helen Kushnick presset NBC til å ta en avgjørelse. Blant annet trykket de en artikkel med tittelen «There goes Johnny» i New York Post i slutten mai 1991 om at NBC ville presse Carson ut til fordel for Leno. Dette tvang NBC til å handle for å få bukt med problemet, Helen Kushnick, samtidig som de sikret seg å ha «late night-TV» låst opp med Leno klokken 23.30 og Letterman 00.30. De brukte også et kontraktforslag fra CBS til å presse NBC. Johnny Carson hadde sin siste sending 22. mai 1992 og overlot jobben som programleder for "The Tonight Show" til Leno som begynte i jobben Memorial Day 25. mai 1992. David Letterman måtte fortsette i 00.30 og med "Late Night with David Letterman". David Letterman ville imidlertid ikke fortsette i 00.30 etter "The Tonight Show" og han inngikk en avtale med agentbyrået CAA(Creative Artists Agency) og superagent Michael Ovitz som skulle bevare hans interesser. 14. januar 1993 hadde David Letterman og CBS innkalt til pressekonferanse i New York City for å presentere David Letterman som ny programleder for CBS' nye «late night-TV»program. Programmet skulle hete "Late Show with David Letterman" og skulle ha premiere 30. august 1993. 25. april 1993 utnevnte NBC og Lorne Michaels tekstforfatter for The Simpsons, Conan O'Brien, som erstatter for David Letterman som programleder for "Late Night". 25. juni 1993 ble det siste programmet av "Late Night with David Letterman" sendt etter 1 819 episoder fra begynnelsen 2. februar 1982. Tom Hanks og Bruce Springsteen var gjester. Det ble senere skrevet en bok kalt "The Late Shift" av New York Times' reporter Bill Carter basert på spillet bak kulissene i krigen om «late night-TV» i årene før Carson pensjonerte seg, til David Letterman begynte som programleder for "The Late Show with David Letterman". Boka ble senere til en film med samme navn laget av HBO. Utmerkelser. "Late Night with David Letterman" har mottatt fem Emmy Awards og 35 Emmy-nominasjoner og "Late Show with David Letterman" har mottatt ni Emmy Awards og 54 Emmy-nominasjoner. I 2003 var det 19. året på rad de har blitt nominert for en Emmy, for Late Night eller Late Show. Første Late Show. 30. august 1993 har Letterman sin første sending av The Late Show with David Letterman på CBS, og har mer enn 23 millioner seere, ifølge CBS NEWS. Bill Murray var første gjest som han var da Late Night with David Letterman hadde premiere i 1982. Billy Joel er musikalsk gjest og opptrer med sangen No Man's Land og setter seg i stolen og snakker med Letterman. NBCs nyhetsanker Tom Brokaw gjør en overraskende opptreden under monologen når han kommer og gratulerer Letterman med nytt program og ønsker han lykke til, men sier han er litt sjokkert og går bort og henter de to siste plakanten fra plakatgutt Tony Mendez og sier: "These last two jokes are the intellectual property of NBC" og går ut av scene etterpå. Letterman sier: «Who would have thought you would ever hear the words 'intellectual property' and 'NBC' at the same sentence». Litt senere prøver Letterman å tilkalle Ed Sullivans gjennferd som introduserer Paul Newman som reiser seg opp fra salen og spør: «Where the hell are the singing cats?». Carsons siste TV-opptreden. 13. mai 1994 gjorde Carson sin siste tv-opptreden hos David Lettermans Late Show with David Letterman en ukes show i Los Angeles. Letterman starter med å si: Mine damer og herrer, her med kveldens Top Ten List, programlederen for The Tonight Show i 30 år, Johnny Carson. Larry "Bud" Melman kommer ut med listen og alle ler og regner med at det bare er en vits fra David Letterman. Men listen han får fra Larry "Bud" Melman er blank, så Letterman ber Johnny komme ut med den ordentlige listen. Publikum tror fortsatt det er en spøk, men når de ser at det faktisk er Johnny Carson som kommer med The Top Ten List bryter applausen løs. Drew Barrymores bursdagsdans til Dave. 12. april 1995. Drew Barrymore er gjest og forteller om sin erfaring med stripping på en bar på Manhattan og spør Letterman om han vil se henne danse for han. Med ryggen til kamera og publikum, hopper hun opp på pulten hans og blotter brystene sine, som en del av en dans for hans fødselsdag, og overrasker den ellers så avbalanserte Letterman. Letterman har ved flere anledninger fortalt at dette er hans favorittøyeblikk. Late Show ringer inn millenniumet med prime-time sending. 31. desember 1999 sender Late Show with David Letterman en prime-time sending i forbindelse med det nye millenniumet. Gjester er Kevin James fra Kongen av Queens, en musikalsk opptreden av Brooklyn Philharmonic, Dick Clark som gjør en cameoopptreden og borgemester i New York City Rudolph Giuliani. Første sending etter 11. september 2001. 17. september 2001 returnerer Letterman på lufta etter terrorangrepene 11. september 2001 i New York City som den første av de store komiprogrammene på tv. Regis Philbin og Dan Rather som gjester, mens Tori Amos framfører sin versjon av Tom Waits sang "Time". Programmet vinner senere en Emmy Award for den episoden som ble kalt "one of the purest, most honest and important moments in TV history" av New York Daily News. Time Magazine kåret Lettermans retur til Tv-skjermen etter terrorangrepet Best TV Moment of 2001. Entertainment Weekly tok med episoden på sin best-of liste for tiåret. De skrev som begrunnelse, "He's snarky. He's snide. But when a solemn Letterman returned to the air Sept. 17, 2001 (his was the first late-night comedy show to air after the attacks), his off-the-cuff monologue showed the shell-shocked audience it was okay to laugh…and to cry." Warren Zevons siste opptreden. Warren Zevon var erstatter for Paul Shaffer og gjest gjentatte ganger mellom 1982 og 2001. 30. oktober 2002 var Zevon, som eneste gjest, på Late Show with David Letterman for å fortelle at led av sykdommen lungekreft. Til slutt i programmet spilte Zevon Roland the Headless Thompson Gunner, på forespørsel fra David Letterman, og dette var den siste sangen Warren Zevon noen gang fremførte for offentligheten. Etter programmet ga Zevon bort gitaren sin som han brukte å bruke på showet til Letterman og sa: "Here, I want you to have this, take good care of it." Fra plata My Ride's Here fra 2002 prater Letterman på sangen "Hit Somebody!(The Hockey Song)". Zevon døde av lungekreft 7. september 2003. President Obama. 21. september 2009 besøker President Barack Obama Late Show som den første sittende amerikanske president noen gang. Late night-jubileum. 24. september 2009 gjorde Letterman sin sending nummer 5000 i programmet. Sendinger utenfor det vanlige studioet. Late Show sender vanligvis fra Ed Sullivan Theater på Broadway i New York(Late Night sendtes fra Rockefeller Center), men ved spesielle anledninger har de sendt programmet fra andre steder. Late Night with David Letterman 4th Anniversary Special on board a Boeing 747 to Miami. 1. februar 1986 feirer de 4 års jubileum ombord på et Boeing 747 fra New York til Miami. David Sanborn spiller sammen med bandet. Late Night with David Letterman in Las Vegas. Fra 18. mai til 21. mai 1987 sendes Late Night fra Bally's Las Vegas Hotel & Casino.The Uptown Horns, David Sanborn, Hans Pantar, Rip Taylor, Tony Sacca, Robert Sacca, Jerry Vale, Sammy Davis Jr.(som synger For Once in My Life), Clint Carvallo, James Baggett The Solly Brothers, Lola Falana, Tony Roy, Regina Berenton, Robbie Gasser & his Sea Lions, Robert Goulet, Carlton the Magician og Wally Eastwood Late Night with David Letterman in Chicago. I 1989. Gjester Buddy Guy, Tom Dreesen, Vlasta Guest, Robert Palmer, Oprah Winfrey, James Cotton, Penn Jillette, Teller, Steven Wright, Ernie Banks, The Staple Singers, Laura Skidmore, Jay Leno, Lou Reed, Ernie Banks, The Jesse White Tumblers, Michael Jordan, Jerry Vale, Kevin Butler, Richard M. Daley, Joey D'Auria (som Bozo The Clown), John Mellencamp og Hank Crawford. Al Cheznovitz, Bruce Kapler og David Sanborn spiller sammen med bandet. Late Night with David Letterman 8th Anniversary Special form Los Angeles. 1. februar 1990 feiret programmet sitt 8 års jubileum i Los Angeles. Jerry Vale synger Late Night Anthem. Artister som spilte sammen med bandet er: David Sanborn, Stevie Ray Vaughan og Tower of Power Horns. Musikalske gjester: Tom Petty and the Heartbreakers. Late Night with David Letterman 10th Anniversary Special from Radio City Music Hall, New York. Late Night with David Letterman sitt siste jubilemsshow for NBC i 1992. Bill Murray er gjest. Artister som spilte sammen med badet er: Doc Severinsen, Steve Vai, Chrissie Hynde, Jim Keltner, Edgar Winter, Jim Horn, Maceo Parker og PeeWee Ellis. Musikalsk gjest er Bob Dylan Late Show with David Letterman in Los Angeles. Mai 1994 fra CBS Television City, Los Angeles, California. Gjest er Bette Midler som fremfører sangen Boogie Woogie Bugle Boy og et tilhørende dansenummer. Johnny Carson gjør sin siste tv-optreden. David Letterman reiser sammen med Zsa Zsa Gabor rundt i Los Angeles og spiser fast food. Billy Crystal, Ray Charles, Michael Keaton, Angela Lansbury, James Cahn, David Copperfield, Julia Louis-Dreyfus, Candice Bergen, Elvis Costello & The Attractions, Magic Johnson, Bette Midler og Traffic er gjester. Late Show with David Letterman in London. I mars 1995 drar David Letterman og co over Atlanteren til London, England og sender showet fra BBCs London Television Centre. Chuck Berry og Little Richard spiller sammen med bandet. Elton John (som synger Made in England), Peter O'Toole, Elvis Costello, David Duchovny, Van Morrison, Sinéad O'Connor,Jamie Lee Curtis, Annie Lennox(som synger No more i love you's), Pierce Brosnan, Jennifer Saunders og Joanna Lumley er blant gjestene. Late Show with David Letterman in San Francisco. Fra 6. til 10. mai 1996 tar de med Late Show til San Francisco. Tom Hanks, Steve Young, Paul Reiser, Jane Seymour, Keanu Reeves & Dogstar, Dean Cain, Elvis Costello, Eddie Murphy, Paul Doherty, Green Day, Don Johnson, Jeremiah Tower og Alice in Chains er gjester. Eksterne lenker. Late Show with David Letterman Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi. Richard von Coudenhove-Kalergi fotografert før 1926 Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi (født 16. november 1894 i Tokyo, død 27. juli 1972 i Schruns, Østerrike) var en østerriksk forfatter, politiker og grunnlegger av Paneuropa-unionen, den første folkebevegelsen for et forent Europa. Han var sønn av den østerriksk-ungarske ambassadøren i Japan og en japansk mor. Slekten var adelig, med tittel av greve. I 1923 publiserte han sitt manifest "Pan-Europa", og bevegelsen som fikk dette navnet ble grunnlagt året etter. Til de første medlemmene hørte Albert Einstein, Thomas Mann og Konrad Adenauer. Grev Coudenhove-Kalergi så Europa som en både økonomisk og kulturell motvekt til USA, Russland og Asia. Han var en av visjonærene for dagens europeiske idé og en europeisk selvforståelse. Han foreslo et flagg for Europa, som imidlertid strandet på motstand fra Tyrkia, fordi det inneholdt et rødt kors. I 1950 var han den første mottageren av Karlsprisen. Han foreslo den 3. august 1955 Ludwig van Beethovens ode «an die Freude» som europeisk nasjonalsang. Siden 1972 er oden Europarådets hymne, og siden 1985 den europeiske unions hymne, grunnlovsfestet i 2004. Etter Coudenhove-Kalergis død ble Østerrike og Ungarns tidligere kronprins Otto von Habsburg Paneuropa-unionens president. Coudenhove-Kalergi, Richard Coudenhove-Kalergi, Richard Coudenhove-Kalergi, Richard Sevenoaks (distrikt). Sevenoaks er et distrikt i grevskapet Kent i England. Aministrasjonssenteret er byen Sevenoaks. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Sevenoaks med Sevenoaks landdistrikt og deler av Dartford landdistrikt. Den norske Amerikalinje. Den Norske Amerikalinje A/S (NAL) var et norsk rederiselskap for norskamerikansk trafikk på USA, først og fremst utvandring, som ble stiftet i 1910. Selskapet ble etter hvert bare kalt «Amerikalinjen». «Amerikalinjen» var nasjonens stolthet, og selskapets skip ble betraktet som handelsflåtens flaggskip. Gjennom mer enn 70 år var selskapets skip et bindeledd mellom Norge og det norske USA. Ønske om en norsk Amerikalinje (frem til 1910). Av de anslagsvis 1 million nordmenn som utvandret fra landet, reiste de fleste mellom 1865 og 1930. Da masseutvandringen begynte rundt 1865, var det mange som ønsket å etablere et nasjonalt rederi med direkteforbindelse mellom Norge og USA. Til tross for mange forsøk på å etablere en norsk Amerika-linje, kom emigrant-trafikken til å bli dominert av utenlandske rederier. I 1902 begynte en komite å samle økonomisk og politisk støtte til et nytt forsøk. Målet var å etablere en linje-forbindelse mellom Norge og New York for å utvikle norsk skipsfart, stimulere handelen, og pleie forbindelsen til nordmenn og norsk-ættede i USA og Canada. Etableringen av en egen norsk Amerikalinje må bli sett i sammenheng med den politiske uavhengighet fra Sverige i 1905. I flere år arbeidet komiteen med saken, både i Norge og Nord-Amerika, og den 27. august 1910 ble den Norske Amerikalinje (N.A.L.) stiftet med styre og representantskap. Gustav Henriksen, som hadde vært instrumentell for opprettelsen av selskapet, ble konstituert til generaldirektør. Fra stiftelsen frem til 2. verdenskrig (1910-1939). I 1911 ble det inngått avtale med et engelsk verft om byggingen av rederiets første skip. Hun skulle være 510 fot lang og 62 fot bred, ha en lastekapasitet på 7 000 tonn, ha en marsjfart på 16,5 knop og ta 1 800 passasjerer. Nybygget ble døpt «Kristianiafjord» under sjøsettingen 23. november 1913. Like etter fulgte DS «Bergensfjord». Disse to skipene var søsterskip og hadde en tonnasje på 12 779 brt. DS Bergensfjord gikk ut fra Bergen 28. september 1913 på sin første Atlanterhavskryssing med kurs for New York. «Kristianiafjord» forliste utenfor Cape Race i Canada, men Amerikanlinjen fikk snart et nytt skip, DS «Stavangerfjord», som med tiden ble kalt «Atlanterhavets dronning». Hun ble levert i 1918, og var i trafikk helt frem til 1964, da hun ble solgt til opphugging. Selskapet ekspanderte raskt også på frakt og disponerte 19 skip i 1923. «Amerikalinjen», som den snart ble hetende på folkemunne, ble det viktigste bindeleddet mellom Norge og Nord-Amerika. Mellom jomfruturen og frem til andre verdenskrig reiste 417 129 passasjerer med N.A.L. Det største enkeltåret var 1920 da Amerikalinjens skip hadde 25 202 reisende mellom Norge, USA og Canada. I 1924 innførte USA restriksjoner på immigrasjonen og depresjonen som fulgte børskrakket i 1929 førte til nedgang i passasjertallet for Amerikalinjen. På 1930-tallet gikk det totale passasjertallet ned, men mens Amerikanlinjen tidligere hadde reist med fulle skip vestover og langt mindre belegg østover, ble den vestgående og østgående trafikken mer jevnt fordelt. Amerikanlinjen begynte også med cruisefart for pengesterke passasjerer, og bygde et nytt skip, «Oslofjord», i 1938. I oktober 1939, en måned etter utbruddet av 2. verdenskrig, døde Gustav Henriksen som hadde ledet rederiet fra stiftelsen. 2. verdenskrig og de første etterkrigsårene (1939-1948). Under 2. verdenskrig hadde Amerikalinjens skip forskjellige skjebner. «Stavangerfjord» var i Norge 9. april 1940 og ble internert av tyskerne. «Oslofjord» gikk på en mine utenfor Tyne i England i desember 1940, og ble ødelagt. «Bergensfjord» gikk i alliert troppetransport over hele verden. I løpet av fem år seilte hun ca 500 000 km og transporterte til sammen omkring 165 000 soldater mellom Amerika, Afrika, India og Europa. Etterkrigsårene og satsing på cruise-markedet (1948-1972). Da Amerikalinjen ville gjenoppta trafikken mellom Norge og Nord-Amerika etter krigen, måtte det ha nye skip. En ny «Oslofjord» kom i 1949 og syv år senere en ny «Bergensfjord». I 1956 hadde NAL tre passasjerskip i drift og fraktet 25 462 passasjerer over havet. Det skulle bli det beste året noensinne. Etter dette begynte flyene å ta stadig større andeler i markedet for passasjertransport over Atlanteren, og Amerikalinjens passasjerbelegg minket år for år. «Stavangerfjord» ble solgt til opphugging i 1963, mens «Oslofjord» og «Bergensfjord» gikk stadig mer over til cruisefart. Linjens siste passasjerskip, «Sagafjord», fra 1965... Fra 1960-tallet gikk NAL-skipene først og fremst i eksklusiv cruisetrafikk «world wide», men med en og annen krysning av Atlanterhavet med plass for vanlige passasjerer. NAL-cruisene på denne tiden kunne vare opptil tre måneder og passet bare for mennesker med svært mye penger og tid. Etter hvert ble det også lagt inn enkelte ukes- og 14-dagerscruise på Karibien. Fra NAL til NAC (1972-1980). Mot slutten av 1970-tallet var virksomheten tapsbringende, og den måtte restruktureres. I 1980 ble de to cruise-skipene Sagafjord og Vistafjord overført til selskapet Norwegian American Cruises (NAC), som var et joint venture med Leif Höegh & Co og eid 90 % av NAL. NAC ble solgt til Trafalgar House (Kværner) i 1983 og ble en del av Cunard Line. Oppkjøp og integasjon (etter 1980). I 1981 ble Øst-Afrika-linjen, Scandinavian East Africa Line (SEAL) som hadde rutefart til Madagaskar, solgt til Deutsche Afrika Line. I 1983 eide NAL ingen skip og de opererte bare chartret tonnasje inntil selskapet i 1986 gikk inn i biltransport og kjøpte nye skip for denne forretningsvirksomheten. I 1989 gikk selskapet også inn i bulk, men de kvittet seg med denne virksomheten i 1993. NAL ble i 1995 kjøpt opp og integrert i Wilh. Wilhelmsen Lines AS (senere Wallenius Wilhelmsen Lines AS). Skip i fortsatt drift. To av NAL-skipene seiler fortsatt. MS «Sagafjord» ble solgt videre i 1996, og det har i dag navnet MS «Saga Rose». MS «Vistafjord», som de siste årene har hatt navnet MS «Caronia», ble solgt høsten 2004 til Saga Cruises. I dag heter skipet MS «Saga Ruby». Begge to er hyppige gjester i norsk farvann om sommeren. Kontorbygget på Jernbanetorget. I 1915 utlyste NAL en arkitektkonkurranse for nytt kontorbygg. Vinnere ble Andreas Bjercke og Georg Eliassen, og bygget ble oppført i perioden 1916-19. NAL-bygningen ligger på Jernbanetorget 2 i Oslo. Torget var i 1915 under nyregulering. Hieronymus Heyerdahl hadde laget en reguleringsplan for denne viktige plassen, og det ble i konkurransen stilt strenge krav til dette bygget, som skulle danne sørveggen av torget. Bjercke og Eliassen leverte to forslag; det andre fikk fjerdeplass. Bygningen er i fem etasjer pluss en tilbaketrukket toppetasje og har valmtak. Konstruksjonen er i tegl, men første etasje har dekorerte granittplater. Hjørnene er skrå med karnapper i andre og tredje etasje. Stilen betegnes som nybarokk, noe som kanskje sees best i hovedinngangen midt på veggen mot Jernbanetorget. Treportalen her er voktet av to skulpturer på søyler, en triton og en nereide. Arkitektene designet også møbler og lamper til lokalene og valgte ut gardiner og tapeter. Dessverre gikk en del av interiørene tapt i en brann i 1986. En periode i senere tid huset gården blant annet en pub ved navn «Amerikalinjen». Sevenoaks. Sevenoaks er en by i Kent, England. Den er administrasjonssenter for distriktet Sevenoaks. Byen ligger omkring 40 km fra London, og en betydelig del av befolkningen er derfor pendlere. Elven Darent har sitt utspring ved Riverhead innenfor bygrensen. Befolkningstallet er omkring 18 000 (2004). Navnet kommer fra gammelengelsk "Seouenaca", «syv eiketrær», som var navnet på et lite kapell som omkring år 800 sto ved siden av syv eiketrær. Navnet har således ikke blitt forvansket eller endret slik det er tilfelle mange andre steder, men har bare utviklet seg sammen med språket. En moderne myte forteller at byen ble navngitt etter syv eiketrær som sto ved siden av cricketbanen. Dette skjøt særlig fart etter at seks av trærne ble ødelagt under en stor storm i 1987. Men disse trærne ble ikke plantet før i 1902, for å minnes kroningen av Edward VII, og kom således mange århundrer senere enn byens navn. De ødelagte eikene ble erstattet av syv nye, og ettersom det siste overlevde står det nå åtte eiketrær ved banen. Historie. Sevenoaks er ikke nevnt i "Domesday Book", mens landsbyen Otford var med. Dette kan tyde på at stedet i 1086 hadde svært få innbyggere og ingen eiendommer av betydning. I det 13. århundre ble det etablert et marked i Sevenoaks, og i 1456 kjøpte Thomas Bourchier, erkebiskop av Canterbury, en eiendom og bygde et hus der. To hospitaler ble opprettet av religiøse ordener i middelalderen. Disse ga stell spesielt til eldre mennesker og pilegrimmer på vei til Canterbury. Øst for byen ligger Knole House, en herregård med en stor rådyrpark som tilhører hertugen av Dorset, Sackville-familien. Den ble gitt til familien av Elisabeth I i 1577. Eiendommen eies nå av National Trust, men familien er fortsatt bosatt der. Cricketbanen i Sevenoaks er en av de eldste i England. Den ble gitt til byen av John, 3. hertug av Dorset, som da eide Knole House i 1773. Den er også kjent for å være den første banen hvor man spilte cricket med tre staver, slik det spilles i dag. Den sentrale jernbanestasjonen ble åpnet i 1868. I 1927 var byen åsted for en alvorlig togulykke, da et passasjertog mistet kontrollen. Tretten mennesker ble drept; selv om dødstallet er langt fra det høyeste for slike ulykker, fikk ulykken stor oppmerksomhet fordi den skjedde i selve byen. DS «Kristianiafjord». DS «Kristianiafjord» var et dampdrevet passasjerskip som tilhørte Den norske Amerikalinje A/S (NAL). «Kristianiafjord» var det første skipet til NAL, og «amerikabåten» ble overlevert til rederiet i september 1913. Første tur gikk fra Bergen den 7. juni 1913. Fartøyet var bygd av Cammell Laird i Birkenhead i England og søsterskip til DS «Bergensfjord». DS «Kristiania» gikk på grunn og gikk tapt den 15. juni 1917. Litteratur. Kristianiafjord Kristianiafjord DS «Bergensfjord». DS «Bergensfjord» ble overlevert til rederiet Den norske Amerikalinje A/S i september 1913. Skipet var bygd av Cammell Laird i Birkenhead i England. DS «Bergensfjord» var søsterskip til DS «Kristianiafjord». Jomfruturen gikk fra Bergen 28. september 1913 til New York. DS «Bergensfjord» var troppetransportskip under andre verdenskrig og ble levert tilbake til rederiet i 1946. Hun ble umiddelbart solgt videre til Panama Lines til bruk i emigranttrafikk til Sør-Amerika. Navnet ble endret til DS «Argentina». I 1952 ble skipet solgt videre til Zim Lines og fikk navnet DS «Jerusalem» og satt inn i rute mellom Israel og New York. I 1957 ble navnet endret til DS «Aliya». Skipet ble hugget i 1959. Litteratur. Bergensfjord Bergensfjord Darent. Darent er en bielv til Themsen som renner i Kent, England. Navnet antas å komme fra et keltisk ord som betyr «elven hvor det vokser eiketrær». Den har sitt utspring ved Sevenoaks, renner så nordover forbi Otford, Shoreham, Lullingstone ved slottet og ruinene av en romersk villa, Eynsford, Farningham, Horton Kirby, South Darenth, Sutton at Hone, Darenth og Dartford. Sistnevnte by var som navnet antyder («ford» = «krysningssted») et sted hvor veien fra London til kysten krysset elven. Det er dokumentert at dette krysningsstedet var i drift allerede i romersk tid. En fergetjeneste ble opprettet av en eneboer i 1235, og var i drift til 1518, lenge etter at den første broen var bygget under Henrik IV (1399–1413). Denne gangbroen sto helt til midten av det 18. århundre. Nord for Dartford renner elven Cray inn i Darent fra vestsiden. Darent renner så videre gjennom Dartfordmyrene og Crayfordmyrene, og inn i Themsen ved Crayford Ness. Lengden fra utspring til Crayford Ness er ca. 27 km. I 1989 innså man at vannføringen hadde sunket betraktelig, noe som gikk ut over dyre- og fuglelivet i området. Mye arbeid har blitt lagt i å rette opp dette, blant annet stengningen av flere borehull langs elven som førte til stor avrenning. I 2004 ble en skulptur reist i takknemlighet til de som har arbeidet for å redde elven; den viser noen av artene som har fått nye muligheter langs elven. DS «Stavangerfjord». DS «Stavangerfjord», Amerikalinjens tredje skip, ble i likhet med rederiets to første skip bygd av Cammell Laird i Birkenhead i England. Skipet ble sjøsatt 21. mai 1917 og satt i trafikk i april 1918. Skipet seilte til New York og på grunn av første verdenskrig kom det ikke til Bergen før 21. september 1918. DS «Stavangerfjord» ble beslaglagt av tyskerne i Oslo i 1940 og ble brukt som depotskip gjennom hele den andre verdenskrig. Etter krigen satte rederiet skipet på nytt inn i transatlantisk rutetrafikk. Den gamle damen krysset Atlanteren trofast helt frem til 1964 da hun ble solgt til opphugging. Før hun ble til spiker fikk hun lov å gjøre tjeneste som hotellskip under de olympiske sommerleker i Tokyo. Cray (England). Cray er en elv i det sørlige England. Den har sitt utspring i Priory Gardens i bydelen Bromley i London. Elven renner så nordover gjennom industri- og boligområdet St. Mary Cray, St. Pauls Cray, Foots Cray og så ut i det landlige området Foots Cray Meadows. Den renner deretter under Fice Arch-broen fra ca. 1781 og forbi Loring Hall, hvor Lord Castlereigh bodde og begikk selvmord i 1822. Den fortsetter nordover forbi North Cray og Bexley. I Bexley har man restaurert et badehus fra ca. 1766 i gotisk stil. Elven renner så gjennom parken til Hall Place, før den vender østover gjennom Crayford og Barnes Cray før den renner ut i Darent ved Crayford Ness. Landsbyene den renner gjennom og forbi er kollektivt kjent som «The Crays». Det er opprettet en ca. 16 km lang skiltet gangvei langs elven, med start ved Foots Cray Meadows. Otford. Otford er en landsby i det nordvestlige Kent i England. Den tilhører distriktet Sevenoaks. Befolkningstallet i Otford og Shoreham er tilsammen 4381 (2002), og flertallet av disse bor i Shoreham. Navnet er en sammentrekning av det angelsaksiske navnet "Ottenford", som muligens kommer fra kong Offa av Mercia. I 776 ble slaget ved Otford utkjempet mellom Offa og jydene i Kent. Blant sevedigheter er erkebiskopen av Canterburys palass, som ligger i byen Sevenoaks men rett utenfor Otford; en rundkjøring med andedam i midten og verdens største modell av solsystemet. Slaget ved Otford. Slaget i Otford ble utkjempet i 776 mellom kong Offa av Mercia og jyder fra kongedømmet Kent. Slagmarken var ved landsbyen Otford i Kent. Utfallet av slaget er ikke kjent, men fordi Kent ble gjenopprettet som et selvstendig kongedømme etter det kan man gå ut fra at jydene vant, eller at Offa vant en så dyrekjøpt seier at han ikke lenger kunne beholde kontrollen i området. Otford, slaget ved Otford, slaget ved MS «Oslofjord». MS «Oslofjord» var et norsk skip bygd i Nederland og overlevert rederiet Amerikalinjen (NAL) i 1949. MS «Oslofjord» var på 16 844 bruttotonn og hadde en passasjerkapasitet på 625; 266 på førsteklasse og 359 på turistklasse. I 1966 ble skipet lagt ut for salg. Forhandlinger med bl. a. finske interesser førte imidlertid ikke frem. Skipet ble derfor oppgradert i 1967 og deretter chartret til Greek Line for 1967 og 1968. I 1969 gikk skipet inn i et nytt charter for Costa Line og fikk navnet MS «Fulvia». Sammen med skipene MS «Federico C» og MS «Flavia» gikk så skipet i cruisetrafikk på Karibien med norsk flagg og mannskap. I juli 1970 brøt det ut brann ombord i farvannet ved Kanariøyene. Passasjerer og mannskap ble tatt ombord i MS «Ancerville». Skadene var så omfattende at skipet deretter gikk ned. MS «Bergensfjord» (1956). Bergensfjord på vei ut fra Oslo MS «Bergensfjord» ble overlevert fra verftet Swan, Hunter & Wigham Richardson, Wallsend-on-Tyne ved Newcastle i England til Amerikalinjen i 1956. Skipet var på 18 739 tonn og hadde en plass til 878 passasjerer. Det året MS «Bergensfjord» ble satt i trafikk, satte Amerikalinjen ny passasjerrekord for sine transatlantiske seilinger. Siden gikk det jevnt og raskt nedover for denne delen av virksomheten. MS «Bergensfjord» ble kjøpt i all hast av det franske rederiet CGT og gitt navnet «De Grasse II» i 1971 for å erstatte skipet «Antilles» som var gått tapt i brann. Rederiet klarte ikke å oppnå lønnsomhet på ruten Le Havre-Southampton-Karibien og overført skipet til cruisetrafikk i 1972. Skipet ble solgt videre allerede i 1973 og fikk navnet «Rasa Sayang». I 1980 overtok greske eiere, Aphrodite Maritime Co. 17. august 1980 brøt det ut brann i maskinrommet under oppgradering ved et verft i Perama i Hellas. Man valgte å taue det brennende skipet ut av havnen. Slukningsforsøkene var mislykket, skipet kantret og sank nær Kynosoura, en øy få nautiske mil ut av Perama. MS «Sagafjord». MS «Saga Rose», tidligere «Sagafjord» MS «Sagafjord» ble bygd i Frankrike. Verftet Societé des Forges de la Méditerranée i La Seyne sur Mer overleverte skipet til Den norske Amerikalinje (NAL) i mai 1965. Kontrakten var så ugunstig for verftet at det måtte stenge dørene allerede året etter. MS «Sagafjord» hadde en tonnasje på 24 002 brt. og var det første NAL-skipet bygd primært med tanke på cruisetrafikk. Det hadde kapasitet på 789 passasjerer på transatlantiske seilinger og 462 på cruise. Skipet var eid av NAL frem til 1980. Det ble da sammen med MS «Vistafjord» overført til det NAL-kontrollerte selskapet NAC, Norwegian American Cruises A/S. I 1983 ble skipet overtatt av det britiske selskapet Cunard. MS «Sagafjord» var i 2009 fortsatt i drift under navnet MS «Saga Rose» med selskapet Saga Cruises som eier. I 2010 ble skipet hogget opp i Kina. Borøy. Borøy er en øy ytterst i Oksefjorden i Tvedestrand kommune i Aust-Agder fylke i Norge. Øya har et areal på 3,4 km² og har tettbebyggelse blant annet i Borøykilen, Utgårdstrand og Snaresund. Høyeste punkt er Rendalsfjell, 67 moh. De eldste skriftlige kildene staver gjerne navnet Borøy med "e" i første stavelse (f.eks. Berøy). Førsteleddet kan komme av norrønt "beri" (bjørn) eller "ber" (bær). MS «Vistafjord». MS «Saga Ruby» i Montreal MS «Vistafjord» ble bygd i England av Swan Hunter i Wallsend, River Tyne og overlevert rederiet NAL i april 1973. MS «Vistafjord» hadde ved leveringen en tonnasje på 24 393 brt og passasjerkapasiteten var 550 på cruise, 830 i transatlantisk trafikk. Skipet ble utstyrt med samme motorer som MS «Sagafjord» (2x9 syl Sulzer diesel, 24 000 HK). I 1980 ble begge disse skipene overført til det NAL-dominerte selskapet Norwegian American Cruises (NAC). I 1983 ble dette selskapet kjøpt opp av Trafalgar House, et britisk investeringsselskap som senere ble overtatt av Kværner. MS «Vistafjord» gikk inn i Cunard-flåten som MS «Caronia» i 1983. Passasjerkapasiteten var da økt til 736 og tonnasjen til 24 492 ved å bygge nye passasjerlugarer på øverste dekk. Etter 10 år i Cunard Line, og med et stadig sterkere, frynsete rykte, kunngjorde Cunard at skipet var solgt til Saga Cruises i mai 2003 for igjen å gå inn i samme rederi som MS «Sagafjord» (MS «Saga Rose») fra 2005. Skipets nåværende navn er MS «Saga Ruby». Norwegian American Cruises. Norwegian American Cruises A/S (NAC) var et selskap som ble dannet for å fokusere cruisevirksomheten til Den Norske Amerikalinje (NAL) i 1980. Selskapet var eid 90% av NAL og overtok skipene MS «Sagafjord» og MS «Vistafjord». NAC ble solgt til Trafalgar House (Kværner) i 1983 og skipene ble deretter drevet av Cunard Line. De er siden solgt videre til selskapet Saga Cruises. Jostedalsbreen nasjonalpark. Jostedalsbreen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i og rundt isbreen Jostedalsbreen i Sogn og Fjordane. Parken ble opprettet i 1991, for å «"å verne eit stort, variert og verdfullt breområde med tilhøyrande område frå lågland til høgfjell, med plante- og dyreliv og geologiske førekomstar i naturleg eller i det vesentlege naturleg tilstand; å gje høve til naturoppleving gjennom utøving av tradisjonelt friluftsliv som er lite avhengig av teknisk tilrettelegging; og å verne om kulturminne og kulturlandskap"» og den dekker et område på 1310 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Balestrand, Luster, Sogndal, Førde, Jølster, Gloppen og Stryn; og den grenser opp til Nigardsbreen naturreservat. Geografi, landskap, geologi. Jostedalsbreen, som er fastlandseuropas største isbre, er en platåbre som strekker seg fra 300 til 2000 moh. Breen har 28 navngitte brearmer. Rundt breen ligger et karakteristisk landskap, formet av breens vekst og bevegelser: U-daler, morener, blankskurte fjellsider, breelvsletter, rasmarker og urer. De viktigste elvene i området er Strynevassdraget og Loenvassdraget. Høgste Breakulen (1952 moh.) og Lodalskåpa (2083 moh) er de høyeste toppene på breen og i nasjonalparken. Flora og fauna. I dalene nedenfor breen er plante-, dyre- og fuglelivet rikt og variert. Innunder breen finnes bare noen få fuglearter, som snøspurv. Av planter bare noen få, spesialiserte hardføre arter som issolleie, greplyng, rødsildre, brearve og fjellbunke. Kulturminner. I tidligere tider var det ferdselsvei over breen på vei mellom Øst- og Vestlandet, blant annet for heste- og storfedrifter, men dette gikk ut av bruk etterhvert som breen minket og fikk flere sprekker. Den siste kjente driften foregikk i 1923. I dalene og bøene innunder breen har det vært gårdsbruk og setre. Den engelske turisten og forfatteren W.C. Slingsby anses å ha vært den første turist på breen, med besøk flere år rundt 1880. Forvaltning og bruk av området. Det er tre museer/informasjonssentre rundt breen: i Jostedalen ligger Breheimsenteret, i Fjærland Norsk Bremuseum og i Stryn ligger Jostedalsbreen nasjonalparksenter. Turisthyttene Flatbrehytta, Bødalssetra og Vetledalssetra ligger inne i nasjonalparken. Jotunheimen nasjonalpark. Jotunheimen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger sentralt i høyfjellsområdet Jotunheimen i Oppland og Sogn og Fjordane. Parken ble opprettet i 1980, for å «"verne eit vilt, eigenarta, vakkert og i stor grad urørt fjellandskap med dyre- og planteliv på overgangen mellom austlandsk og vestlandsk fjellnatur."» og den dekker et område på 1 155 km². Nasjonalparken ligger i Lom, Vågå og Vang kommuner i Oppland samt Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane, og omfatter de sentrale deler av fjellområdet Jotunheimen. Parken ble opprettet i 1980 og er på 1 155,  km². Utladalen landskapsvernområde grenser opp til selve nasjonalparken. I Jotunheimen finnes flere av de høyeste fjelltoppene i Nord-Europa. Etter mange forsøk og langvarig kamp ble først Sjoavassdraget med Gjende fredet i 1973 og Jotunheimen ble opprettet som nasjonalpark i 1980. Området markedsføres, sammen med tilgrensende nasjonalparker, under navnet Nasjonalparkriket. Junkerdal nasjonalpark. Junkerdal nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i et artsrikt og viktig kulturområde i Nordland; i et fjellområdet rundt Skaitielva nordøst for den egentlige Junkerdalen. Parken ble opprettet i 2004, for å «"bevare et stort og tilnærmet urørt naturområde som sikrer biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander, geologiske forekomster og kulturminner. Spesielt viktig er det unike plantelivet."» Videre «"å stimulere til opplevelse av natur og landskap med få eller ingen inngrep gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv"» og den dekker et område på 682 km². Nasjonalparken ligger i Saltdal og Fauske kommuner i Nordland, øst for Saltdalen og nord for Junkerdalen, helt inn til grensa mot Sverige. Parken ble opprettet i 2004. Nasjonalparken grenser til det vesle Junkerdalsura naturreservat i sørvest. Mot nord går den helt ned til grendene rundt sørsiden av tettstedet Sulitjelma. På andre siden av Saltdalen, i Saltfjellet mot vest, ligger den enda større Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Geografi, landskap, geologi. Fjellområdene nord for Junkerdalen er et av de største uberørte villmarksområdene vi har i Norge, med tilstøtende villmark langt innover på svensk side. I parkområdet finnes samtidig mange gamle vitnesbyrd om samisk bosetting og naturbruk. Landskapet har en veldig rik flora med mange sjeldne plantearter. Hele området har vært meget viktig for å forstå etableringen og utbredelsen av planter og dyr etter siste istid i Nord-Norge. Nasjonalparken ligger mellom Sulitjelma i nord og Junkerdal i sør. Det varierte landskapet ble formet av istiden, og er geologisk viktig. I nord er det vidder med mange vann, størst er Balvatnet. Fjellene i vest har mange små, avsides elver og bekker som renner ut vestover ned i Saltdalen, mens det i sør er typisk innlandslandskap. Her er det brede u-daler og massive fjellpartier. Midt i parken er de sentrale fjellområdene flate og åpne rundt Balvatnet, som ligger midt i parken. Solvågtind er et markant fjell. Junkerdal nasjonalpark ligger i regnskyggen øst for Svartisen, og har ganske varmt og tørt sommerklima. Klimaet, og den gunstige berggrunnen, gir grobunn for veldig mange plantearter. Plantelivet i de øst ble fredet så tidlig som i 1928, og fredingen ble utvidet i 1935. Flora og fauna. I Junkerdal nasjonalpark finnes en rekke ”plantefjell” med betydelig botanisk artsrikdom. Sjeldne biotoper omfatter kantlynghei og reinrosehei, sistnevnte også med lapprose. Mange av planteartene finnes ellers bare lengre mot nord, eller i andre verdensdeler. Sjeldne arter er grønlandsstarr, tromsvalmue, halvkulerublom, svartbakkestjerne og fjellsolblom som alle har sin sørgrense i nasjonalparken. Andre sjeldne arter omfatter høgfjellsklokke, sølvkattefot, brannmyrklegg og lodnemyrklegg. Det er hekkeforekomst av svært sjeldne fugler i norsk forstand – jaktfalk, kongeørn, smålom, storlom og havelle er blant disse. Dyrelivet er rikt på grunn av den rike plantevegetasjonen. Jerv og gaupe har fast tilhold i nasjonalparken, og bjørn kan påtreffes. Hele året slippes rein på beite i Junkerdalen nasjonalpark. Nasjonalparken har også forekomster av slike sjeldne dagsommerfugler som polarblåvinge og heklagulvinge. Av fisk finnes det i området en av de beste bestandene av røye og ørret i denne delen av Nordland. Kulturminner. Junkerdal nasjonalpark er først og fremst samenes kultur- og naturområde. Reindriftsamer har hatt tilhold her siden 1500-tallet eller 1600-tallet, men det har vært jaktet og veidet her i uminnelige tider siden istiden. Det finnes spor av samiske teltboplasser, gammetufter, hellere, fangstinnretninger og ildsteder. I skoggrensen finnes også tufter etter fast samisk gårdsbosetting. Samene driver fortsatt reindrift her. Det finnes også andre rester av utmarksslåtter, fiske, fangst, hogst og spor etter prøveskjerping og boring i mineralforekomster. Forvaltning og bruk av området. Etter verneforskriftens bestemmelser skal nasjonalparken kunne brukes til reindrift. Fire større turisthytter og flere buer og småhytter ligger innenfor nasjonalparken – Argaladhytta er mest kjent. Det er godt fiske i området, og muligheter for elgjakt. Både fiskekort og jaktkort er obligatorisk. Nordland nasjonalparksenter ved E6 i Saltdal kommune dekker informasjonsfunksjoner for alle nasjonalparker i Nordland fylke. Møysalen nasjonalpark. Møysalen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i fjellandskap på Hinnøya i Vesterålen i Nordland. Parken ble opprettet i 2003, for å «"bevare et intakt utsnitt av et kystalpint landskap, sikre det biologiske mangfoldet med økosystemer, arter og bestander, og sikre kulturminner mot skader og ødeleggelser"» og den dekker 51,2 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Lødingen, Hadsel og Sortland, og den grenser i sør og vest opp til Møysalen landskapsvernområde. Nordland nasjonalparksenter i ved E6 i Saltdal kommune dekker informasjonsfunksjoner for alle nasjonalparker i Nordland fylke. Geografi, landskap, geologi. Møysalen nasjonalpark er Norges nest minste nasjonalpark. Det er bare Gutulia nasjonalpark som er mindre. Møysalen nasjonalpark er opprettet for å verne fjellet Møysalen (1262 moh.) og dets omgivelser. I tillegg til fjellet utgjør fjordarmen Vestpollen – innerst i Øksfjorden – en sentral del av nasjonalparken. I den østre delen av nasjonalparken ligger Stor Snytindan (996 moh.) og Nordtinden (883 moh.). Nasjonalparken har et dramatisk landskap, som strekker seg fra fjord til høgfjell, med daler, botner, deltaer og topper over 1000 meter. Landskapet er geologisk beytdningsfullt. Vest i nasjonalparken er terrenget alpint. Flora og fauna. Floraen er preget av det kjølige og fuktige kystklimaet. I områder med gode næringsforhold er det frodig småbregneskog. I de brattere partiene dominerer storbregnene. Rundt elveutløpet i Vestpolldalen er det havstrand med strandengvegetasjon. Flere truete rovfuglarter hekker her: jaktfalk, tårnfalk, dvergfalk, fjellvåk, havørn og kongeørn. Kulturminner. Nasjonalparken har kulturminner fra reindrift, fiske og jordbruk, foruten eldre fangstanlegg. Nordvest for Vestpollen finnes spor etter gammel gruvedrift. Gruvegangene på sørvestsida av Vestpolltinden er fortsatt synlige. Forvaltning og bruk av området. Det er merket sti til toppen av Møysalen både fra sørvest (Nordbotn) og sørøst (Vestpollen). Turisthytta Snytindhytta ligger et par km nord for nasjonalparken. det er merket sti til hytta fra E10. Møysalen landskapsvernområde. Møysalen landskapsvernområde ble opprettet i 2003 og ligger i Hadsel, Lødingen og Sortland kommuner i Nordland. Landskapsvernområdet har et areal på 67 km² (hvor 6 km² er sjøareal) og grenser til Møysalen nasjonalpark. Området er vernet for å ta vare på et vakkert kystalpint natur- og kulturlandskap med det biologiske mangfoldet og de kulturminnene som preger landskapet. Ormtjernkampen nasjonalpark. Ormtjernkampen nasjonalpark er en tidligere norsk nasjonalpark som lå i Gausdal kommune i Oppland. Parken ble i 2011 innlemmet i den langt større Langsua nasjonalpark på 537 km². Da Ormtjernkampen ble opprettet den 14. juni 1968, var det for å «"bevare et naturmiljø med urskog og østlandsk fjellandskap i naturlig tilstand der dyre- og plantelivet får utvikle seg mest mulig fritt, samtidig som området skal gi mulighet for opplevelse av uberørt natur."». Den dekket et område på 8,5 km,2 og var med god margin Norges minste nasjonalpark. Den grenset opp til Ormtjernsmyra naturreservat. Naturforhold. Nasjonalparken representerte et typisk østnorsk skoglandskap og lå sør/sørvest for Dokkvatnet (776 moh) og nord og nordvest for "Ormtjørnet" (0,13 km²; 836 moh) og omfattet selve toppen "Ormtjernkampen" (1128 moh) og to topper vest for denne. Ormtjernkampen stiger bratt opp fra Dokkvatnet. Det er i dette bratte og steinete lendet at man finner den mest karakteristiske urskogen. Barskogen, i da i praksis gran, dominerer de lavere delene av området. Oppe i liene avløses dette av et skrint bjørkebelte som etterhvert glir over i snaufjell. Området har gode vilkår for flere typer planter. Blandingen av levende og døde trær i urskogområdet, et alpint klima med kjølige somrer og kalde vintrer, og middels årsnedbør gir høg luftfuktighet. Dette gjør at mose, lav og sopp gror godt på bakken og på trærne. Plante- og dyrelivet er typisk for tett østnorsk barskog. Parken har en av Nord-Europas få kjente forekomster av skjeggklokke, en slektning av blåklokken. Forvaltning og bruk av området. Området har ingen kjente kulturminner – noe som i og for seg ligger i sakens natur når det er snakk om et lite, avgrenset område med urskog. Det er sti fra Ormtjernsetrene opp til toppen av Ormtjernkampen. Det er ingen hytter eller annen tilrettelegging innenfor den tidligere parkens område. Utvidelse. Fra 2005 ble det utredet en utvidelse av nasjonalparken til 1365 km² i fjellområdet mellom Gausdal og Øystre Slidre. Planområdet lå i sju kommuner: Etnedal: 24 km² (2 %); Nordre Land: 47 km²; (3 %); Nord-Fron: 104 km² (7 %); Sør-Fron: 133 km² (10 %); Nord-Aurdal: 137 km² (10 %); Øystre Slidre: 380 km² (28 %) og Gausdal: 540 km² (40 %). Planprosessen endte opp med Langsua nasjonalpark som ble opprettet 11. mars 2011. Den er på 537,1 km² og ligger i de nevnte kommuner med unntak av Etnedal. Ormtjernkampen nasjonalpark opphørte fra samme dato. Rago nasjonalpark. Rago nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i vilt fjell- og bre-landskap i Sørfold kommune i Nordland; ved utspringet og det øvre løpet av Storskogelva øst til grensen mot Sverige. Landskapsområdet kalles også Storskog-Rago. Parken ble opprettet i 1971, for å «"representere et uberørt nordlandsk fjellandskap med egenartet dyreliv i grenseområdet mot den svenske nasjonalpark Padjelanta"» og den dekker et område på 171 km². Nasjonalparken ligger i Sørfold kommunene i midtre Nordland; og den grenser opp til de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora sjöfallet, og tilsammen utgjør de fire parkene et verneareal på 5.700 km² – det største vernede arealet i Europa. Nordland nasjonalparksenter i ved E-6 i Saltdal kommune dekker informasjonsfunksjoner for alle nasjonalparker i Nordland fylke. Geografi, landskap, geologi. Storskog-Rago preges av vilt, storslagent fjellandskap med dype kløfter – og utallige store steinblokker av granitt som ble avsatt under Istiden. Her er også dype skoger og åpent fjell, klipper, fosser, og tre isbreer. Fjellet Rago (Ragotjahkka) når opp til 1.312 moh. De største innsjøene er Litlerivatnet og Storskogvatnet. Rago har et typisk nordnorsk kystklima med mye nedbør, kalde somrer og milde vintrer. Dette atskiller parken fra de svenske verneområdene lengre øst, som har innlandsklima med iskalde vintre. Storskogdalen fra Laksehola i vest går nordøstover fram til Storskogvatnet. Storskogelva renner gjennom furuskog fra vatnet og nedover Storskogdalen, med flere fine fosser og stryk underveis. Øst for vannet fortsetter dalen et stykke innover og møtes av bratte, grå fjell lengst nord i nasjonalparken – mot den isolerte Trolldalen. I de sørlige deler av nasjonalparken dominerer Lappfjellet og Flatkjølen langs en delvis bredekket fjellrygg som strekker seg inn mot Sverige. Nord for Lappfjellet ligger Litlverivatnet, med stupbratte fjellsider og et skar mot vest hvor vannet renner ut i en mer enn 100 meter høy foss og ned i Storskogelva. Flora og fauna. Floraen er generelt karrig, men sjeldne fjellplanter finnes noen steder. Jordsmonnet er karrig og klimaet ugjestmildt. I og langs Storskogdalen råder furu grunnen, men oppover mot skoggrensa overtar fjellbjørka. I nordenden av Storskogvatnet er det noe innslag av selje og rogn, samt blomsterplantene turt, ballblom og kranskonvall. Kalde somre gir grobunn for slike fjellplanter som rosenrot, fjellmarikåpe, fjellfiol, og den østlige arten kongspir i skogstraktene. En kystart som skrubbær forekommer en god del i bjørkeskogene. Granitten gir lite næring og myrområdene er lite artsrike – sveltstarr er her typisk. Myrplantene blåtopp, bjønnskjegg og rome trives også i det fuktige kystklimaet. Aller høyest finner vi grepplyng, fjellpryd, krekling og stivstarr, fjellmarikåpe, trefingerurt, musøre og hestespreng. I sørøst er det sjeldnre arter å finne, med skiferinnslag som gir grobunn for gullrublom, dvergrublom, polararve, sølvkattefot og snøsoleie. Fuglelivet er smalt, særlig i høyereliggende stråk. Viktigst er snøspurv, steinskvett, heipiplerke og fjellrype. Ragoelva har også noe bestander av måltrost, rødvingetrost og gråtrost, samt løvsanger og hagesanger. Nord av Storskogvatnet er det mer insekter og mygg, med noe flere arter av troster, sangere, finker og meiser. I Trolldalselva trives fossekallen seg, og blåstrupe holder til i vierkrattet langs denne elvan. Det er ikke mange vadefugler å se, men kvinand, smålom og fiskemåke streifer innom. Storskogselvahar årviss hekking av strandsnipe. Bjørkeskogen i Rago har enkelte år forholdsvis mye lirype, og i furuskogen i lavereliggendee strøk finnes både orrfugl og storfugl. Den karrige vegetasjonen medfører et lite framtredende dyreliv. Jerven har fast tilhold i området mens gaupe her er et streifdyr. Elgen er ganske nylig innvandret, og er det eneste fastboende hjortedyret. I de store svenske nasjonalparkene over riksgrensen er det mye bjørn, men det er ikke registrert bjørn på norsk side siden sent på 1940-tallet. Av mindre rovdyr er rødrev, mink og røyskatt vanlig, mens fjellrev og mår er sjeldent å treffe på. Verneområdet har også svingende bestander av byttedyr som hare, ekorn og andre smågnagere. Området var tradisjonelt fisketomt på grunn av de mange og store fossene Storskogelva. I mellom- og etterkrigstiden ble det likevel satt ut ørret og røye, som det i dag er store bestander av i flere vann. Kulturminner. Dagens Rago nasjonalpark ble i eldre tider brukt til jakt, fangst, og reinbeite. Samenes tamrein ble tradisjonelt drevet gjennom Rago på vei fra Sverige til sommerbeite i Norge, og folk i Sørfold har ofte måttet hogget tømmer i den fjerntliggende Storskogdalen. Rundt første verdenskrig ble det utvunnet sølv og bly ved Rago-toppen, som spredte og ulønnsomme forsøksprosjekter. Forvaltning og bruk av området. Den ubetjente Storskoghytta (DNT) ligger inne i nasjonalparken. Det er gode bestander av ørret og røye i flere vann i parken, og man kan jakte småvilt. Det er nødvendig med jaktkort og fiskekort. Reisa nasjonalpark. Reisa nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i den mektige, nedskårede Reisadalen – med mektige fosser og juv i Troms fylke. Parken omfatter øvre del av Reisaelva og ligger langs grensen til Finland. På finsk side er det også vernede områder. Nasjonalparken strekker seg østover mot overgangen til Finnmarksvidda. Reisa nasjonalpark ble opprettet i 1986, for å «"bevare et vakkert og tilnærmet urørt fjell- og dalområde med dets plante- og dyreliv og geologiske forekomster"» og den dekker et område på 806 km². Området har et av Norges aller rikeste arktiske planteliv. Nasjonalparken ligger i kommunen Nordreisa og grenser mot vest opp til det 80 km² store Ráisduottarháldi landskapsvernområde. Dette landskapsvernområdet strekker seg langs den aller nordligste grensen mot Finlands «arm» i nordvest, og omfatter fjellmassivet Raisduottarhaidi. Det er planlagt en tilstøtende nasjonalpark også mot øst – våtmarksområdet "Goahteluoppal nasjonalpark" på Finnmarksvidda – som vil kunne gi et 335 km² stort tillegg til dagens nasjonalpark. Geografi, landskap, geologi. Reisaelva har skåret seg ned i fjellvidda gjennom den lange og mektige Reisadalen. Her er det store fosser, hvorav fossen Mollis 269 meter fall er størst, med et fritt fall på 140 meter. Imofossen noen kilometer ovenfor Nedrefoss fører to elver som møtes i et trangt jel med en stor mengde jettegryter. En av disse er mer enn 10 meter dyp, og ved jelet går det også en buet granittbue, enestående i Norge. Reisadalen kan minne om Altadalen, og er et storslått naturområde. Nord for Imo er fjellet bratt og skaper et mektig canyon. Det er mange geologiske avsetninger med fine lagdelinger i fjellene, med grunnfjell nederst, deretetr et sand- og leirsteinslag på 200 meter, og dekkbergarter over dette. Nærmere utspringet mot Finland vider landskapet seg ut med mye hei- og myrlandskap. Flora og fauna. Plante- og fuglelivet er blant de rikeste i landsdelen, på grunn av den geologisk rike og varierte berggrunnen. Det er vilkår for både sure og kalkkrevende arter. Det er ialt registrert 525 karplanter, og av 230 norske fjellplanter finnes 193 i denne nasjonalparken. Her finner vi også østlige eurasiske arter av planter, med tett og fin løvtreskog langs elva. I vierbeltet finnes den blå blomsterarten lappflokk samt brannmyrklegg, kantlyng, fjellsolblomst og lapprose. Sjeldne er også elvedalens arter kveinhavre, småjonsokblom, sibirturt, sibirnattfiol og korallrot. Sibirnattfiol er ekstremt sjelden her, den vokser i store bare bestander ved Bajkalsjøen og i det østlige Sibir. Rovfugl trives godt i de ville fjellområdene, med fjellvåk, kongeørn, haukugle, tårnfalk og jaktfalk. Noen ganger ses også havørn i parken. I alt finnes det 140 fuglearter observert i dalen, herunder smålom og storlom. Av de mer sjeldne finner vi sædgås, dverggås og sangsvane. Dyrelivet omfatter jerv, gaupe og fjellrev. Det samiske navnet Njállaávzi betyr fjellrevkløften ("njalla = fjellrev"). Fjellreven er i klar tilbakegang. Rovdyrene har god tilgang på reinkjøtt. Også brunbjørn kan påtreffes i nasjonalparken. I Reisadalen gyter laks, sjørøye, sjøørret, abbor, lake, gjedde og sik. Kulturminner. Reisadalen er møtested for tre historiske kulturer – av samisk, kvensk (finsk) og norsk avstamming. Alle folkene har lange røtter i området, samene holdt til her i alle fall fra 1000-tallet. På 1700-tallet finske, bofaste innvandrere, kanskje tok de med seg dalens karakteristiske elvebåt. Den kvenske kulturen er tema i Halti nasjonalparksenter. Reisabåten var først bygd som stakebåt, men er nå motorisert. Reisadalen og fjellområdene rundt har vært viktige områder for jakt, fangst og fiske. Noen fanger fortsatt rype i snare. Furuskogen ble i gamle dager brukt til trevirke og tjærebrenning, som ga viktige inntekter til mange gårder godt innpå 1900-tallet. Rester av tjæremilene kan man se en rekke steder. Forvaltning og bruk av området. Nasjonalparken og tilstøtende fjell- og viddeområder er beitmark for tamrein. Friluftsinteresserte har store muligheter i Reisadalen, og kan gå til fots, eller reise oppover med elvebåt fra Saraelv. Det er flere ubetjente hytter i fjellet, for eksempel DNTs Nedrefosshytta som ligger langs Nordkalottruta, og ei ulåst hytte ved Ráisjávri helt øst i parken. I nedre del av Reisaelva kan man fiske laks, sjøørret og sjørøye. Laksen går 90 kilometer oppover, og rekordlaksen var på 32 kilo. De siste årene har fangsten av laks ligget på 8-13 tonn. Fiskeretten er delt mellom grunneierne og fastboende. Elva forvaltes av Reisa elvelag. Referanser. Tom Schandy og Tom Helgesen: «100 norske naturperler», Forlaget Tom&Tom, Vestfossen 2008, side 245-247. ISBN 978-82-995682-8-9 Ráisduottarháldi landskapsvernområde. Ráisduottarháldi landskapsvernområde ligger i Nordreisa kommune i Troms. Området ble opprettet i 1986 og er på 83 km². Landskapsvernområdet grenser opp mot Reisa nasjonalpark. Landskapsvernområdet strekker seg langs den aller nordligste grensen mot Finlands «arm» i nordvest, og omfatter fjellmassivet Raisduottarhaidi, 1 365 moh. Den ubetjente Somashytta (DNT) ligger helt sørvest i området. Kjenstad landskapsvernområde. Kjenstad landskapsvernområde ligger i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Landskapsvernområdet er på 3 km² og ble opprettet i 2000. Film noir. Film noir betyr oversatt "svart film" eller "mørk film", og ble brukt av franske filmkritikere for å beskrive en filmsjanger som hovedsakelig hadde sin storhetstid i USA på 1940-tallet. Felles for disse filmene var en effektiv, men sparsom bruk av lys, såkalt low-key lyssetting som preges av markante skiller mellom lys og mørke. En slik lyssetting er godt egnet til å skape gjennomgående dunkle stemninger. Film noir inneholdt ofte intense detektivhistorier eller thrillere med dystre menneskeskjebner. Selve stemningen i filmene var inspirert av de tyske ekspresjonistiske filmene som var store på 1920-tallet. Mange av filmregissørene som lagde filmer i Tyskland på 1920-tallet, som for eksempel Fritz Lang virket også under film noir-perioden. Et eksempel på en norsk film noir er Edith Carlmars debutfilm "Døden er et kjærtegn" fra 1949. Yellowstone nasjonalpark. Yellowstone nasjonalpark er en nasjonalpark og et verdensarvområde i delstatene Idaho, Montana og Wyoming i USA. Yellowstone ble etablert 1. mars 1872 og er med det verdens eldste nasjonalpark. Den dekker 8983 km², for det meste i Wyomings nordvestlige hjørne. De viktigste naturattraksjonene i nasjonalparken er geysirer, varme kilder og andre geotermiske egenskaper. Parken er hjem for brunbjørner, ulver, bison og hjort. Den er kjernen i Greater Yellowstone økosystem, en av jordas største gjenværende tempererte økosystemer. Lenge før mennesker kom til Yellowstone, var det et enormt vulkanutbrudd som førte til at massive mengder aske dekket det vestlige USA, mye av Midtvesten, nordlige Mexico og noe av stillehavskysten. Utbruddet var flere ganger så stort som det ved Mount St. Helens i 1980, og resulterte i en enorm kaldera som er 70 km langt og 30 km bred, som ligger over et enormt magmakammer (se Yellowstone-vulkanen). Yellowstone har hatt tre store utbrudd de siste 2,2 millioner årene, den siste av disse for 640 000 år siden. Disse utbruddene er de største på jorda innen denne tidsrammen, og førte til drastiske klimaendringer. Parken er navngitt etter de gule steinene sett i Yellowstones Grand Canyon – en dyp flenge i Yellowstone-platået som ble formet av oversvømmelser under tidligere istider og fra elveerosjon fra Yellowstone River. Menneskelig historie. Parkens menneskelige historie daterer seg 12 000 år tilbake. Den var kjent av de innfødte som «Mitzi-a-dazi», som betyr «De gule steiners elv», på grunn av de jernholdige gule steinene i Yellowstones Grand Canyon (mange tror feilaktig at gulfargen kommer fra svovel). Indianerne som levde i Yellowstone-området utnyttet også de store kvanta av obsidian i parken til å lage verktøy og våpen. Faktisk har pilspisser laget av obsidian fra Yellowstone blitt funnet så langt borte som i Mississippi-dalen, noe som indikerer at obsidian-handel mellom Yellowstone-indianere og stammer lenger øst har eksistert. I 1806 forlot John Colter Lewis og Clark-ekspedisjonen til fordel for ei gruppe pelsjegere, og var trolig den første ikke-indianer til å komme til Yellowstone og få kontakt med indianerne der. Etter å ha overlevd sår han fikk under kamper mot stammene Absarokee og Blackfoot, fortalte han om et sted av «ild og svovel», men dette ble feid bort som et delirium. Dette antatte fantasistedet fikk kallenavnet «Colters helvete». Fjellmannen Jim Bridger kom i 1857 tilbake fra en ekspedisjon i parkens område og rapporterte om kokende kilder, sprutende vann, et fjell av glass og gul stein. Dette ble ignorert av de fleste, fordi Bridger var kjent for å ha god fantasi. Hans historier interesserte likevel utforskeren og geologen Ferdinand Vandeveer Hayden som i 1859 startet en to-årig undersøkelse av den øvre Missouri River-regionen sammen med W.F. Raynolds fra U.S. Army. De nådde utkanten av Yellowstone, men kunne ikke gå videre på grunn av massivt snøfall. Den følgende borgerkrigen stanset alle forsøk på å utforske området, og det gikk 11 år før Hayden igjen kunne dra til Yellowstone. a>, som sier «For the Benefit and Enjoyment of the People» («For folkets nytte og fornøyelse»). Senere arrangerte folk fra Montana Washburn-Langford-Doane-ekspedisjonen, ledet av surveyor-general Henry Washburn. Med i gruppa var Nathaniel P. Langford, senere kjent som «National Park» Langford, og en militærdetasjement kommandert av løytnant Gustavus Doane. Ekspedisjonen tilbrakte én måned i området i 1870, og samlet prøver og ga navn til interessante steder. I 1871 ledet Hayden en andre større ekspedisjon, nå regjeringsstøttet, til Yellowstone-regionen. Han skrev en sammensatt rapport, som inkluderte store fotografier gjort av William Henry Jackson og malerier av Thomas Moran. Denne rapporten overbeviste Kongressen til å trekke regionen fra offentlig auksjon. 1. mars 1872, underskrev president Ulysses S. Grant et dokument som opprettet Yellowstone nasjonalpark. Langford arbeidet siden i fem år uten betaling som den første direktøren, og ble etterfulgt av flere andre bestyrere (som arbeidet med minimal lønn). Langford ble etterfulgt av Philetus Norris, som meldte seg frivillig til stillingen, etter å ha reist gjennom Yellowstone og opplevd parkens problemer selv. Under hans styre begynte endelig Kongressen å gi lønn til direktøren, og penger til å styre parken. Han brukte disse pengene til å utvide tilgjengeligheten og videre utforske parken. Norris ansatte også Harry Yount (kalt «Rocky Mountain Harry») for å stoppe krypskyting og vandalisme i parken. I dag regnes Yount som den aller første parkvokteren. Tre direktører fulgte, men ingen av disse klarte å sette en effektiv stopper for ødeleggingen av Yellowstones naturlige ressurser. Dette fortsatte inntil 1886, da Hæren ble gitt ansvaret for driften av parken (se Fort Yellowstone). Hæren forvaltet parken fram til 1916, da ansvaret ble overført til National Park Service. 26. oktober 1976 ble parken til et biosfærereservat, og 8. september 1978 ble den del av UNESCOs verdensarv. Skogbranner. a>, da parken ble herjet av skogbranner Sommeren 1988 var svært tørr, og en serie skogbranner starta av lyn begynte å herje. Tusener av brannmenn ble satt inn for å redde menneskelagde strukturer fra flammene, men – kontroversielt nok – ble få ressurses satt inn på å stoppe skogbrannene fullstendig. Økologer argumenterte for dette ved å si at brannene er del av Yellowstones økosystem, og at om man stopper skogbrannene, vil resultatet ble en syk og igjengrodd skog. Relativt få store dyr i parken ble drept av brannene, og etter brannene har nytt liv begynt å spire. Brannene gjorde også at interessante arkeologiske og geologiske områder som tidligere var ukjente ble oppdaget og katalogisert av viteskapsmenn. National Park Service pleier nå å tenne på mindre, kontrollerte branner, for å hindre nye opphopninger av brennbart materiale som i 1988. Geografi. Det nordamerikanske kontinentskillet går diagonalt gjennom den sørvestlige delen av parken. Skillet er en topografisk linje som er grensa mellom hvor vannet drenerer til Stillehavet og hvor det drenerer til Atlanterhavet (en tredel av parken drenerer til Stillehavet). For eksempel har Yellowstone River og Snake River utspring i nærheten av hverandre, men de løper i hver sin retning fra kontinentskillet – Snake River på vestsiden, Yellowstone River på østsiden. Resultatet er at Snake River ender opp i Stillehavet, mens Yellowstone River går til Atlanterhavet (via Mexicogolfen). Parken ligger på et høyt platå som i gjennomsnitt ligger 2400 moh., og nesten omringet av fjellkjeder fra Rocky Mountains, med høyder fra 3000 til 4300 moh. Disse fjellkjedene er Gallatin Range (i nordvest), Beartooth Mountains (i nord), Absaroka Mountains (i øst), Wind River Range (i sørøst), Teton Mountains (i sør, se Grand Teton nasjonalpark) og Madison Range (i vest). Like utenfor parkens sørvestlige grense ligger Island Park-kalderaen, som er et platå omgitt av lave åser. Forbi denne ligger sørlige Idahos Snake River Plain, som er dekket av flodbasalt og heller mot sørvest (se Craters of the Moon nasjonalmonument). Hovedseverdigheten ved Yellowstone-parken er Yellowstone-kalderaen; en veldig stor kaldera nesten helt dekket av vulkanske rester, og måler 50×60 km. Inne i denne kalderaen ligger det meste av Yellowstone Lake, som er den største høytliggende innsjøen i Nord-Amerika. Sør i parken, litt nord for Lake Yellowstone, ligger Upper Geysir Basin, og Old Faithful, samt Old Faithful Inn. Old Faithful er parkens mest kjente geysir, og den største turistattraksjonen. Geysiren kan sprute over 30 m. Det er ikke så veldig høyt, men det spesielle er at den får et nytt utbrudd hvert 72. minutt. Old Faithful Inn er en av verdens mest verneverdige bygninger. Den originale bygningen er av 100 % tre, bortsett fra steinpeisen (som har hele åtte fyringssteder!) I dag er det foruten overnattingsmuligheter, også souvernirbutikk, restaurant, bad og kiosk i huset. Det er også bygd på en nyere, mer moderne del, men denne er det ikke så stas å bo i! Klima. Klimaet i Yellowstone er er i stor grad påvirket av høyden over havet, hvor de lavereliggende områdene generelt er varmere året rundt. Den høyeste temperaturen som er målt var 37 °C i 1936, mens den laveste målte temperaturen var -54 °C i 1933. I sommermånedene fra juni til tidlig i september ligger høyeste dagtemperatur vanligvis rundt 20–25 °C, mens nattetemperaturen kan gå under frysepunktet, spesielt i høyereliggende områder. Sommerstid er det ofte en del tordenvær på ettermiddagene. Vår- og høsttemperaturen varierer gjerne i området 0–20 °C med kalde netter vanligvis mellom -5 og -20 °C. Vinteren i Yellowstone er svært kald, med høyeste temperatur vanligvis mellom -20 og -5 °C, og nattetemperatur under -20 °C. Nedbørsmengdene i Yellowstone er svært variable, og kan være mellom 380 mm/år i nærheten av Mammoth Hot Springs og 2 000 mm/år i de sørvestlige deler av parken. Nedbøren kan komme som snø i alle årets måneder, med gjennomsnittsmengder varierende fra 380 cm/år rundt Yellowstone Lake til omtrent dobbelt så mye i høyereliggende områder. Det er sjelden tornadoer i Yellowstone, men 21. juli 1987 slo den kraftigste tornadoen som noen gang er registrert i Wyoming ned i "Teton Wilderness" i "Bridger-Teton National Forest", og traff Yellowstone nasjonalpark. Tornadoen ble klassifisert som en F4, med vindhastigheter anslått til mellom 333 og 418 km/t. Tornadoen forårsaket store ødeleggelser i et område som var 1,6–3,2 km bred og 38 km lang, og blåste ned 61 km² med voksen furuskog. Serengeti nasjonalpark. Serengeti nasjonalpark er en nasjonalpark i Tanzania, oppført på Verdensarvlista. Parken omfatter 14 763km², og den dominerende landskapstypen er gressletter og savanne. Parken ligger nord i landet Nasjonalparken ligger vest for Meru og Kilimanjaro, på grensen til Kenya, som en del av Riftdalen. På kenyansk side av grensen ligger Masai Mara naturreservat. Serengeti er kjent for sin årlige migrasjon av millioner av gnuer, i tillegg til mengder med løver, leoparder, elefanter, neshorn og afrikanske bøfler. Nær parken ligger Olduvai-ravinen hvor mange av de eldste hominid–fossilene og gjenstander har blitt funnet. Parken ble første gang fredet i 1921 av den daværende tyske koloniadministrasjonen, og vernet ble forsterket i 1951 av britiske kolonimyndigheter. I forbindelse med fredningen ble innbyggerne i området flyttet til Ngorongoroområdet, et inngrep som fremdeles er kontroversielt. Serengeti var Tanzanias første nasjonalpark, og bioturisme i parken er en viktig næringsvei i landet. Parken inngår i "den nordlige safariruten", som også omfatter Manyarasjøen nasjonalpark, Tarangire nasjonalpark, Arusha nasjonalpark og Ngorongoro naturvernområde. Vest for parken ligger Victoriasjøen på den kenyansk–ugandisk-tanzanianske grensen. Thomas Bourchier. Thomas Bourchier (født ca. 1404, død 30. mars 1486) var erkebiskop av Canterbury, rikskansler i England og kardinal. Han var sønn av William Bourchier, greve av Eu (død 1420). Som yngre sønn hadde han ikke arverett til tittelen. Moren, Anne, var datter av Thomas av Woodstock, en etterkommer av kong Edvard III. En av hans brødre var Henry, jarl av Essex (død 1483), Humphrey Stafford, 1. hertug av Buckingham var hans halvbror, og John, Lord Berners, var hans grandnevø. Bourchier fikk sin utdanning ved Universitetet i Oxford, og gikk deretter i kirkens tjeneste. Han steg raskt i gradene, og ble biskop av Worcester i 1434. Samme år ble han kansellist ved Universitetet i Oxford. I 1443 ble han biskop av Ely. I april 1454, etter John Kemps død, ble han utnevnt til erkebiskop av Canterbury. Han ble rikskansellist i England i mars 1455. I dette embetet opplevde han starten på rosenes krig. I begynnelsen tok han ikke i nevneverdig grad side i krigen. Da Richard, hertugen av York, mistet sin makt i oktober 1456 ble Bourchier fjernet fra embetet som rikskansellist. Han bidro til å forsone partene i rosenes krig i 1458, men da krigen på ny blusset opp i 1459 tok han side for Yorkistene. Han kronet Edvard IV i juni 1461, og hans dronning fire år senere. I 1457 hadde han en viktig rolle i rettssaken mot Reginald Pecock, biskopen av Chichester, som var tiltalt for heresi. Bourchier ble utnevnt til kardinal i 1467, og i 1475 var han en av fire forhandlingsledere under utarbeidelsen av en Picquignytraktaten mellom England og Frankrike. Etter Edvard IVs død i 1483 overtalte Bourchier dronningen til å la hennes yngste sønn, Richard av York, bo sammen med den nye barnekongen, Edvard V, i Tower of London. Bourchier hadde sverget troskap mot Edvard V før den gamle kongens død, men i juli 1483 kronet han likevel Richard til konge under navnet Richard III. Begge de unge prinsene ble myrdet, men det er ikke mistanke om at Bourchier var innblandet i dette. Han kronet deretter en tredje konge, Henrik VII, og viet ham også til Elisabeth av York i januar 1486. Bourchier døde 30. mars 1486 i sin residens, Knole House ved Sevenoaks i Kent. Han ble gravlagt i Canterburykatedralen. LP. En typisk LP-plate var gjerne 12 tommer (30 cm) i diameter. Overflaten ble lett skadet og riper kunne gi ulyd, et tikk, hver eneste gang platen roterte på tallerkenen. LP, LP-plate eller langspillplate (etter engelsk "Long playing") er en type grammofonplate støpt i vinyl som spilles med en hastighet på 33 1/3 omdreininger per minutt. De første LP-ene kom på markedet i 1948 og var sammen med lydkassettene fra 1970-tallet det viktigste formatet for lydopptak og innspilt musikk frem til CD-platene overtok sent på 1980-tallet. LP-platen gav mulighet for analog gjengivelse av innspilt musikk. Digitale lydopptak og avspilling ble først praktisk mulig ved de tekniske fremskritt som skjedde innen mikroprosessorer og databehandling på 1970- og 1980-tallet. Samlerobjekt: LP-plater er også yndet som samlerobjekt av mange musikksamlere. Mange LP-plater har gjennom årene steget kraftig i verdi. For eksempel har det første UK albumet til Beatles (Please Please Me) i 1. og 2. Press STEREO ifølge POPSIKE (database for verdi på vinylplater) bltt omsatt for mer enn 100 000 kr. Historie. En forløper til den moderne LP-platen, ble oppfunnet av Thomas Alva Edison i 1926. De spilte på 80 omderininger per minutt og ble gitt ut i størrelser på 25 cm (10 tommer) i diameter som kunne spille 24 minutter tilsammen og 30 cm (12 tommer) som kunne spille 40 minutter tilsammen. Rillene på platene var tynne som hårstrå (over 17 riller pr. mm) og diamantstiften som spilte platene var tynnere enn avispapir. Platene hadde lavt volum, noe som Edison Records sa var fordi platene var beregnet for å bli spilt i middagsselskaper. På grunn av de tynne rillene ble platene fort slitt ned og de kunne ikke brukes til daglig. Slagordet til kampanjen var «Entertainment from Soup to Nuts». I alt ble det introdusert fem grammofonmodeller til å spille disse nye platene. Det ble også solgt oppgraderingssett til grammofoner uten LP-utstyr. Det ble ikke noen stor suksess. Bare 6 plater ble utgitt, og Edison sluttet å produsere LP-plater og utstyr etter et år. I 1931 ble første plate (RCA-L16000, Wayne King and his Orchestra, Popular Selection) med 33 1/3 RPM utgitt. De ble utgitt i "shellakk" (ikke vinyl) Og 10" størrelse. De første utgivelsene (L-16000 serien) hadde innspilling bare på en side og "RCA Program Transcription" på labelen. i 1948 ble første LP på vinyl (Long Playing) utgitt. Dette var i 10" størrelse med Frank Sinatra (CL-6001 "The Voice of Frank Sinatra") med plateselskapet Columbia (US). Samme år ga Columbia ut totalt 30 titler i dette formatet. På 50 tallet ble det vanlig med 12" størrelse på LP. Den første stereoutgivelsen kom ut 1957 av plateselskapet Bel Canto (US). Tittelen var "Stereophonic Demonstration Record" SR 1000. Fysiske og tekniske aspekter. Fra starten var mange LP-plater 25 cm (ti tommer) i diameter, slik som 78-platene hadde vært det tidligere. Etter hvert ble diameteren økt til 30 cm (12 tommer), mens de på 25 cm ble betegnet EP (extended play). De første LPene hadde en spilletid på 45 minutter fordelt på to sider. I 1952 klarte Columbia Records å lage plater med 52 minutters spilletid, 26 minutter på hver side. Disse ble i hovedsak brukt til innspillinger av musikken fra Broadway-musikaler som Kiss Me, Kate og My Fair Lady. Likevel var plater med 52 minutters spilletid et unntak fordi det fantes begrensninger ved produksjon av masterplatene og 30 til 45 minutters spilletid forble det vanligste. Ikke desto mindre var 45 minutters spilletid et betydelig fremskritt fra det foregående formatet, 78-platen, som hadde 3 til 5 minutters varighet. Med 15 til 20 minutters spilletid, gav LP-platene mulighet til å nyte musikk i fred og ro før man måtte skifte eller snu platene. Enkelte platespillere, kalt plateskiftere, kunne spille en hel stabel av LP-plater lagt oppå hverandre på en spesiallaget spindel. Lange musikkverk som ble fordelt på 2 eller flere plater, ble tilpasset disse skifterne slik at et verk som fylte to plater, fikk side 1 og 4 på en plate og side 2 og 3 på den andre. Dermed ble det mulig å lytte uavbrutt til de to første sidene, for så å snu platebunken og høre de to siste. På lange verk med 4 plater kunne dette føre til at sekvensen ble 1+8, 2+7, 3+6 og 4+5, noe som førte til en del problemer både når stabelen skulle sorteres og når man ville lete frem en enkeltsats i et større verk. I motsetning til dagens CD-spillere, kunne svært få platespillere spille sporene i noen annen rekkefølge enn den som fantes på platen. Dette førte til av musikere og produsenter begynte å arbeide spesielt med flyten på platen fra låt til låt for å gi en konsistent stemning eller følelse eller få til en tematisk kontinuitet, slik som vi kjenner det fra i konseptalbum. LP-platene var svært utsatt for slitasje. Overflaten ble lett skadet og riper kunne gi ulyd, et tikk, hver eneste gang platen roterte på tallerkenen eller føre til at stiften som skulle følge rillene ble ført på ville veier og avspillingen stoppet. Også selve avspillingen gav slitasje ettersom stiften med diamant eller safirspiss var langt hardere enn vinylen i platen. Vinylen var dessuten statisk ladet, og trakk til seg støv og røykpartikler fra luften, og disse kunne også føre til ulyder under avspilling. Det var derfor vanlig å rense overflaten varsomt før avspilling med en anstistatisk klut eller en antistatisk væske. LP-platene var skjøre og relativt tunge og store og derfor var de ikke så vanlig å bære platene med seg rundt når man skulle besøke venner eller var på reise som det ble da 90-minutters kassettene kom eller som det er i dag med de lette, digitale formatene. En gjennomsnitts LP hadde omtrent 500 meter riller på hver side, nesten en kilometer totalt. Stiften gikk raskere langs de ytterste rillene og beveget seg innover hvor hastigheten var lavere. For CD-formatet varierer rotasjonshastigheten slik at signalstrømmen holdes konstant, dessuten leses CD-platene innenfra og utover – altså motsatt av det som gjaldt grammofonplater. I 1954 normerte RIAA en equaliseringskurve som tillot at de dype tonene ble dempet, slik at rillene kunne plasseres tettere og man oppnådde mer spilletid på hver plate. Forsterkere for platespillere skal i sin tur reversere RIAA-kurven slik at lydbildet blir riktig i hele frekvensområdet. Disc jockeyer (eller DJs) bruker fremdeles vinylplater ettersom det ikke finnes en like god og enkel måte å finne spor på kassetter eller CDer som på plater. Disse formatene begrenser de kreative mulighetne. Mens DJ i dag omfatter scratching og manipulering med avspillinger, blanding av låter osv, var den oppinnelige disc jockey en som rett og slett spilte av låter fra LP-plater eller vinylsingler og vekslet mellom to platespillere. Han kunne presentere låtene og spille spesielle låter på oppfordring fra publikum. Disk jockeyfunksjonen er også uløselig knyttet til begrepet discoteque. Kunsten å lage elegante overganger med rytmer og instrumenter fra en låt til den neste slik at stemningen, rytmen og trykket på dansegulvet holdt seg nesten konstant er utviklet over tid. Gjengivelse og formater. LPens lydkvalitet ble sterkt forbedret over tid. Enkelte tilhengere av analog lyd, mener fortsatt at gjengivelsen på LP-plater er å foretrekke fremfor digitalisert lyd. 1970-tallet kom kvadrofoniske plater, plater som altså hadde 4-kanals lyd. Disse ble ikke spesielt utbredt, dels fordi folk manglet det nødvendig utstyr og dels fordi remixene av eldre, populære plater, ikke hadde god nok kvalitet. Kvadrofoni vil derfor huskes av få, og da fortrinnsvis som en gimmick. I tillegg til standard, sort vinyl, kan det spesielle plater med farger og også plater med bilder trykt på papp laminert mellom to lag gjennomsiktig PVC. Plater i forskjellige former ble også laget. Selv om 33 o/min var den alt overveiende hastigheten for LP-plater, (de ble også kalt 33-plater til forskjell fra 78-plater), ble det produsert enkelte plater for feinschmeckere med 45 o/min hastighet, noe som gav en bedre gjengiverelse. De ble gjerne kalt super fidelity-plater. Andre plater, spesielt med opptak fra taler, teater ol. ble laget for avspilling i 16 2/3 o/min, men det er vanskelig å finne platespillere som kan snurre i denne hastigheten. Sammensetningen av vinylen som ble brukt til platepressing har variert betydelig gjennom årene. Ren, jomfruelig vinyl er det foretrukne, men da oljekrisen var et faktum, ble det vanlig å bruke resirkulert vinyl, hentet fra usolgte, smeltede plater. Denne råvaren hadde mange urenheter og lydkvaliteten ble skadelidende. Selv nye plater kunne ha ulyder på grunn av at de var rester av etiketter og annen forurensning i materialet slik at rillene ikke bare gav musikalske signaler. Man eksperimenterte også med tykkelsen på platene, noe som førte til at de ble enda mer skjøre. Normalvekt var og er 130-140 gram, men det ble gjort forsøk med vekter ned til 90 gram. I dag lages kvalitetsplater i henhold til den japanske standarden med 160, 180, 200 eller 220 gram pr. plate. Fokstumyra naturreservat. Fokstumyra naturreservat er et naturreservat i Dovre kommune rett nord for Dombås. Naturreservatet har ramsarstatus, på grunn av sin betydning for våtmarksfugler, både trekkfugler og hekkende fugler. Området ble fredet i 1923, som en reaksjon på at Dovrebanen hadde påvirket et tidligere bortimot urørt naturområder; fredningen ble oppgradert til naturreservat i 1969. Fokstumyra er dominert av myrer, og ligger 940–960 m over havet, rett under skoggrensen.. Den første fredningen omfattet 7,5 km², dette ble utvidet til 18,2 i 2002. Det er en godt tilrettelagt sti i området med ett fugletårn. Utenfor denne stien er det ferdselsforbud i hekkesesongen 01.05 - 01.08. Avkjøringen fra E6 er ved Fokstugu gard ca. 10 km nord for Dombås. Ulysses. "Ulysses", engelsk utgave ved Egoist Press, 1922 "Ulysses" er en bok av den irske forfatteren James Joyce, utgitt 1922. Boken omtales stundom som «den beste romanen på engelsk i det 20. århundre». Boken foregår i Dublin i løpet av et døgn, 16. juni 1904. Denne datoen markeres i vår tid som Bloomsday i Dublin. Utgivelseshistorie. Mens Joyce i 1906 gjorde ferdig novellesamlingen "Dublinere" overveide han å tilføre nok en historie om en jødisk annonseagent ved navn Leopold Bloom under tittelen "Ulysses". Historien ble aldri skrevet, men han beholdte ideen og i 1914 startet han arbeidet på en roman hvor han brukte både tittelen og de grunnliggende premissene, og gjorde den ferdig i oktober 1921. Takket være Ezra Pound ble en rekke utdrag av romanen publisert i "The Little Review" fra 1918. Dette magasinet ble redigert av Margaret Anderson og Jane Heap med støtte av John Quinn, en advokat fra New York med interesse for tidens eksperimentelle kunst og litteratur. Dette førte imidlertid til problemer med amerikansk sensur, og i 1920 ble utgiverne straffet for å ha utgitt utuktig litteratur, noe som satte en stopper for videre offentliggjøring av romanen. "Ulysses" forble forbudt i Amerika frem til 1933. Denne kontroversielle hendelsen gjorde det vanskelig for Joyce å finne en forlegger som ville anta boken, men den ble utgitt i 1922 av Sylvia Beach på hennes velkjente Shakespeare and Company. En engelsk utgave utgitt samme år av Joyces beskytter, Harriet Shaw Weaver, førte til flere vanskeligheter med amerikanske myndigheter, og fem hundre kopier som var smuglet inn i Statene ble beslaglagt og muligens ødelagt. Følgende år trykket John Rodker et opplag på fem hundre nye eksemplarer for å erstatte de manglende, men disse ble brent av det britiske tollvesenet i Folkstone. En annen følge av bokens illegale status var at det dukket opp en rekke piratkopier. Ulysses og den litterære modernisme. 1922 er et nøkkelår i engelsk-språklig historie, med utgivelsen både av Ulysses og T. S. Eliots dikt, The Waste Land, som skulle prege den gryende litterære modernismen. I Ulysses anvender Joyce en rekke teknikker som stream of consciousness, parodi, intervju, drama, kiosklitteratur og praktisk talt alle andre teknikker og metoder for å presentere sine rollefigurer. Handlingen utspiller seg på en eneste dag, 16. juni 1904, i det moderne Dublin og følger den gamle myten om Ulysses (el. Odyssevs), Penelope og Telemakhos, representert i skikkelsen Leopold Bloom, hans kone Molly Bloom og Stephen Dedalus, parodisk portrettert mot sine anselige modeller. Boken utforsker diverse områder av livet i Dublin, og dveler ved dets elendighet og ensformighet. Boken er imidlertid også en lidenskapelig og detaljert studie av byen, og Joyce uttalte at hvis byen skulle bli ødelagt av en katastrofe, kunne den bli bygget opp på nytt, brikke for brikke, ved å bruke hans arbeid som modell. For å kunne oppnå dette nivået av presisjon, brukte han 1904 utgaven av "Thom's Directory"- et oppslagsverk over alle innehavere og leietakere i alle byens hus og leiegårder. Samtidig korresponderte han med venner som enda bodde der med forespørsler om informasjon. Romanen består av 18 kapitler fordelt over tre bøker eller deler, der hvert kapittel omtrentlig dekker en time av dagen, fra kl. 8 til ca. kl. 2 neste morgen. Hvert av de 18 kapitlene har sin egen litterære stil. Hvert kapittel refererer også til en spesiell episode i Homers Odysseen, og assosierer til en spesiell farge, kunst eller vitenskap og kroppslige organ. Denne kombinasjonen av kaleidoskopisk skriving med en ekstremt formell, skjematisk struktur representerer ett av bokens betydelige bidrag til utviklingen av den moderne litteraturen i det 20. århundret. Nyskapende var også kretsingen rundt ytre detaljer i en roman der nesten alt foregår på det indre planet. Tolkning. "Ulysses" har hatt en utvilsom innflytelse på den moderne romanens utvikling. Med dette verket innførte Joyce en ny hyperrealisme i prosaen, når han samtidig med at han følger personene skritt for skritt gjennom Dublins gater også følger deres indre tankeverden i alle dens assosiasjoner og uforutsette sprang. Denne stream of consciousness-teknikken er blitt tatt i bruk i skiftende grad i et stort antall seinere romaner. Den ytre realismen er også slående, tatt i betraktning at Joyce skrev hele teksten i utlandet. Når det ikke lenger er så lett å følge Blooms rute fra gate til gate, er det fordi Dublin har forandret seg. Joyce skal en gang ha sagt at Dublin kan gjenskapes – bit for bit – ut fra "Ulysses". I tillegg til de ofte uforklarlige tankesprangene vrimler det av henvisninger til mytologiske skikkelser og til andre tekster i romanen, og allusjonene er aldri forklart. Navn kan være forkortet eller bevisst forvrengt. Det finnes derfor en rikholdig litteratur om "Ulysses", der de gåtefulle henvisningene er forsøkt forklart. Joyce sa en gang: «Jeg har lagt inn så mange gåter at det vil holde professorene beskjeftiget i århundrer med å diskutere hva jeg har ment. Det er den eneste måten man kan sikre sin udødelighet på.» Fra forfatterens side er teksten delt i 18 nummererte kapitler. Titlene på kapitlene ble satt av senere kommentatorer for å tydeliggjøre forbindelsen med "Odysseen" og på den måten renvaske forfatteren for pornografibeskyldningene. Det er imidlertid blitt vanlig å bruke titlene i seinere utgaver. Telemakhos. Handlinga begynner tidlig om morgenen inne i et kystfort ved Sandycove i Dublinbukta. Buck Mulligan (en brautende og bråkjekk ung medisinerstudent), Haines (en ubestemmelig engelskmann) og Stephen Dedalus (en ung poet som også forekommer i "Et portrett av kunstneren som ung mann") forbereder seg på en ny dag. Stephen sørger over mora, som nettopp er død, og Buck fyrer opp under hans dårlige samvittighet for ikke å ha gjort nok for henne mens hun lå på det siste. De går hver til sitt, og Stephen bestemmer seg for ikke å vende tilbake til fortet pga. Mulligan. Nestor. Vi møter Stephen i klasserommet, der han prøver å undervise uinteresserte skolegutter i historie og engelsk. Når timen er slutt, går Stephen inn på kontoret til rektor og mottar lønn og et brev som skal avleveres i en avisredaksjon. Protevs. Stephen streifer rundt på stranda, tenker, minnes, betrakter et par og en hund, skriver ned noen diktfragmenter. Kalypso. I de følgende kapitlene er Leopold Bloom hovedperson. Bloom er en jødisk annonseakkvisitør som bor i Eccles street. Han rusler over til slakteren for å kjøpe seg en nyre å steke til frokost. Han serverer kona Molly post og frokost på senga, leser brevet fra datteren Milly og går deretter på do. Lotusspiserne. Bloom begir seg via en omveg til postkontoret, der han henter et kjærlighetsbrev fra en viss Martha Clifford, adressert poste restante til pseudonymet Henry Flower. Etter å ha lest brevet stikker han det i lomma og river konvolutten i biter. På veg til badet møter han et par bekjentskaper som han adspredt og likegyldig småprater med. Hades. Kapitlet åpner med at Bloom stiger inn i en vogn i et gravferdsfølge sammen med tre andre, blant dem Stephens far, Simon Dedalus. De skal i begravelsen til en bekjent, Dignam, som døde brått. Mye av praten går om ulike måter å dø på. Det framgår at Blooms far tok sitt eget liv. Kapitlet gjengir i stor grad Blooms tanker under seremonien og jordfestelsen; disse kretser om død og forråtnelse. Aiolos. Bloom ankommer avisredaksjonen for å få plassert en annonse samtidig som Stephen er der for å levere leserinnlegget fra rektor, men de to møtes ikke. Kapitlet er brutt opp i småkapitler med titler som likner avisoverskrifter Laistrygonerne. Bloom overveier hvor han skal innta lunsjen sin, og etter å ha vært innom et mindre delikat spisested der arbeidsfolk kaster i seg maten, ender han opp med vegetarmat på Davy Byrnes Skylla og Kharybdis. Kapitlet gjengir en samtale mellom Stephen Dedalus, Buck Mulligan, John Eglinton og Richard Best på nasjonalbiblioteket. Stephen prøver å forklare sine teorier om sammenhengene mellom Shakespeares liv og skuespillene. De andre er ikke særlig lydhøre, og oppfatter ikke alvoret som ligger under Stephens utlegninger om far-sønn-forhold, utroskap og incest. Særlig er Buck Mulligan plagsom med sine stadige avsporinger. Bloom kommer inn på biblioteket mot slutten av kapitlet, men møter ikke Stephen. Kapitlet er spekka med henvisninger til Shakespeares og andre dikteres verker, og det siteres på latin, italiensk og fransk. Vandrende klipper. Kapitlet er et lite stykke kollektivroman, der et stort antall personer vandrer rundt i Dublin og utfører sine mangehånde gjøremål. Personene har ikke stort annet til felles enn at de befinner seg på omtrent samme sted på samme tid. Noen kjenner hverandre flyktig, møtes og hilser. Fortelleren beveger seg uten overgang fra den ene gruppa til den andre. Mot slutten av kapitlet samles trådene, idet alle personene hver for seg registrerer visekongens kortesje på veg gjennom byen. Stilen er munter og lett. Sirenene. Bloom spiser middag med Ritchie Goulding på Ormond hotell. I den tilstøtende baren sitter Boylan, Lenehan, Ben Dollard og fader Cowley; Boylan og Lenehan flørter med de to barpikene. Ben Dollard synger ei vise om irenes opprør mot engelskmennene. Bloom observerer dem på avstand. Når Boylan reiser seg og går, er det sannsynligvis til et stevnemøte med Molly. Bloom tenker på Molly og på Martha. Under måltidet begynner han å skrive et svar på Marthas brev. Kapitlet er holdt i en særegen, rytmisk og musikalsk stil. Flere steder kan setningene minne om homeriske heksametervers. Ofte er ortografien forvrengt for å få fram spesielle klangvirkninger. Kyklopene. Handlinga utspiller seg i Barney Kiernans pub, dit Bloom er gått for å møte Martin Cunningham og diskutere økonomien til Paddy Dignams etterlatte. Den mest høyrøsta pubgjesten er Borgeren, en irsk nasjonalist. Borgeren mener at jøder og andre utlendinger ikke har noe å gjøre i Irland, mens Bloom hevder seg å være ire god nok, ettersom han er født i Irland. Det ene ordet tar det andre, og det ender med at Borgeren kaster Bloom på dør og setter bikkja Garryowen på han. Kapitlet inneholder en lang rekke parodier på ulike sjangre; sports- og nyhetsjournalistikk, rettsreferater, bibelspråk og ridderromaner – men framfor alt på irske sagn og myter slik de ble gjenfortalt på 1800-tallet. Ironien rammer først og fremst den kyklopisk enøyde ultransjonalisten, representert ved Borgeren. Solgudens okser. Bloom oppsøker klinikken der Mina Purefoy er i ferd med å føde. Mens fødselen pågår, sitter han sammen med Stephen Dedalus og en forsamling av leger og medisinerstudenter og drikker og diskuterer høylydt forskjellige medisinske emner. En pleierske må flere ganger snakke til dem og be dem dempe seg. Språklig sett er dette et av de mest krevende kapitlene. Stilen ser ut til å følge utviklinga av det engelsk språket fra angelsaksisk til dagens slang i Dublin, og kan se ut til å utgjøre en parallell til fosterutviklinga. Kommentatorene mener å identifisere parodier på blant annet Tacitus, angelsaksisk og mellomengelsk prosa, Thomas Malory, Milton, John Bunyan, Samuel Pepys, Daniel Defoe, Jonathan Swift, Laurence Sterne, Edmund Burke, Horace Walpole, Charles Dickens og Thomas Carlyle – før språket løser seg opp i en kakofoni av dialekter og slang. Kirke. Handlinga utspiller seg ved midnatt i et horestrøk i byen. Alle er drukne, og teksten er bygd opp som et surrealistisk drama der Bloom gjennomgår en rekke forvandlinger og skiftevis hylles som keiser og frelser eller anklages for sexovergrep og perversiteter og dømmes til døden. Forvandlingene avspeiler Blooms skiftende sinnstilstander mellom skyldfølelse og nytt livsmot. I en konfrontasjon med horemammaen Bella Cohen skifter de to kjønn og «hun-Bloom» utsettes for sadomasochistiske overgrep. Et stort antall personer, dyr og ting opptrer i de raskt skiftende scenene i dette indre dramaet. Samtidig er det mulig å følge en ytre handling. Bloom finner igjen Stephen i musikkrommet i bordellet. Stephen er svært drukken, blir kasta ut av bordellet etter å ha knust en lysekrone, fornærmer to engelske soldater på gata, blir slått ned, og klarer ikke å reise seg. Bloom prøver hele tida å gå imellom, og avverger arrestasjon når politiet kommer. Evmaios. Bloom får liv i Stephen og de to vandrer omkring i byen og natta. Etter hvert ender de opp i en kneipe der noen fyrer sitter og prater. Her er blant annet en sjømann som forteller skrøner fra de sju hav. En annen er er en mann som går under navnet Skin-The-Goat, og som muligens var en av hjelpemennene under nasjonalistoppstanden på 80-tallet. I alle fall kommer samtalen inn på det nasjonale spørsmålet, og hatet til England blusser opp hos noen av deltakerne. Kapitlet er holdt i en parodisk stil; det er en pretensiøst åndfull, men snirklete og klisjéfylt stil som kan minne om halvgode serieromaner fra hundre år tilbake: "«Øyeblikket etter var de to nattevandrerne våre trygt benket i en diskret krok, bare for å bli hilst av stirrende blikk av den høyst blandede forsamlingen av løse eksistenser og andre ubestemmelige eksemplarer av slekten homo som allerede satt og spiste og drakk og pratet med hverandre, og for hvem de nyankomne tydelig var et emne av åpenbar interesse.»" Bloom og Stephen deltar ikke i samtalen. Bloom gjør seg tanker om de som er til stede og det som blir sagt, han prøver å få i gang en samtale med Stephen, men denne svarer kort og uinteressert. Det framgår at Bloom er motstander av å hisse til hat mot nabofolket. I stedet tror han at mennesker med forskjellig språk, religion og historie kan leve sammen i fordragelighet. Han prøver også å formulere sitt eget politiske ståsted – og her parodierer ikke Joyce – som går ut på at hvis alle som arbeider kunne få en anstendig lønn og rimelige kår, ville strid og fiendskap opphøre. Det er tydelig at Bloom har fatta en sterk interesse for unge Stephen; han beundrer ham for hans talenter og er opptatt av at han ikke må kaste seg bort på horer og fyll, men skape seg en framtid som skribent. Til slutt tilbyr han Stephen ei seng for natta, og arm i arm vandrer de hjemover til Blooms hus. Når det viser seg at Stephen også har sangstemme, når Blooms forventninger til karrieren hans store høyder. Samtidig er det noe tvetydig over Blooms omsorg: Ser han for seg at Stephen med sitt skrivetalent kan fremme Mollys skrantende karriere som sangerinne, som Bloom er så dypt engasjert i? Skal forbindelsen til en lovende intellektuell kaste glans over han sjøl og hans hus? Ser han seg sjøl som impresario for Stephen i hans sangerkarriere? Ithaka. De kommer til Blooms hus i Eccles Street 7, og Bloom finner ut at han har lagt nøkkelen i lomma på ei annen bukse. Etter å ha brutt seg inn i sitt eget hus, serverer han Stephen en kopp kakao på kjøkkenet. Stephen avslår tilbudet om overnatting. De pisser side om side i hagen, mens de stirrer opp på soveværelsesvinduet til Molly. Etter at Stephen har gått, har Bloom en stille stund for seg sjøl i stua; han drømmer om det flotte huset han kunne kjøpe og den respekten han kunne oppnå hvis han plutselig ble en rik mann. Ting i en skuff bringer opp mange minner – særlig om faren, den ungarske jøden som etter å ha reist gjennom mange land slo seg ned i Irland og konverterte til Kristendommen. Til slutt kommer han seg opp på soverommet, han legger seg anføttes i dobbeltsenga, merker avtrykket av den mannen som har vært hos Molly, og tenker over hvordan samlivet med Molly har gått i stå for mange år sia. Til slutt våkner Molly, og Bloom forteller henne en redigert versjon av hva han har opplevd i løpet av dagen. Kapitlet har en gjennomført spørsmål-og-svar-struktur som kan minne om en forklaring til Luthers katekismus. Det særegne er at alt er gjengitt med samme slags tørre, skolastiske logikk, fra de mest trivielle detaljer til de aller største spørsmål om tilværelsens mening. Penelope. Det mest berømte kapitlet i boka er Molly Blooms 40 sider lange stream of consciousness, der hun ligger søvnløs og tenker over sin tilværelse etter at ektemannen har sovna. Vi møter en 34 år gammel, frustrert kvinne som har vanskelig for å forsone seg med at livet ikke har blitt en evig fest med vakre klær, galante menn og evig ungdom. Men kjærligheten får siste ordet. Kilder. Bjørn Tysdahl: "James Joyce – liv og diktning". Oslo, 2003. ISBN 82-02-20473-9 Interesseorganisasjon. En interesseorganisasjon, eller interessegruppe, er en organisasjon eller forening som arbeider for å fremme egne interesser, som oftest ved hjelp av politiske virkemidler. Blant de større interesseorganisasjonene i Norge kan nevnes fagforbund, næringsorganisasjoner, naturvern og andre hovedsammenslutninger som fungerer som «paraply» for klubber og lag av forskjellig slag. Mange driver lobbyvirksomhet rettet mot politikere og andre med makt og budsjetter. Knole House. Knole House er en herregård ved byen Sevenoaks i det nordvestlige Kent, England. Den er omgitt av en stor rådyrpark, Knole Park. Interiøret fra det 17. århundre er svært godt bevart, i motsetning til i mange andre engelske herregårder hvor det ble foretatt renovasjoner i det 18. århundre. Parken er også i svært god forfatning, bortsett fra at mange trær ble ødelagt under en kraftig storm i 1987. Huset ble bygget av Thomas Bourchier, erkebiskop av Canterbury fra 1456 til 1486. Han døde i huset, som etterpå ble testamentert til Canterbury erkebispedømme. Mellom 1486 og 1538 byggde erkebiskopene på en borggård, i dag kjent under navnet "Green Court". I 1538 tok Henrik VIII huset fra erkebiskop Thomas Cranmer. I 1566 ble Knole anskaffet av Sir Thomas Sackville, fetteren til Elisabeth I; hans etterkommere bor fortsatt der. En av disse var forfatteren Vita Sackville-West, hvis bok "Knole and the Sackvilles" (1922) regnes som en klassiker i litteraturen om engelske herregårder. Hennes venninne Virginia Woolf skrev "Orlando" etter inspirasjon fra huset og Sackvillefamilien. Huset eies av National Trust, og mange av rommene er åpne for publikum. Blant det som er utstilt er møbler og tekstiler fra det 17. århundre, og portrettet malt av blant annet Van Dyck, Thomas Gainsborough, Sir Peter Lely, Sir Godfrey Kneller og Joshua Reynolds. Flere gjenstander fra den engelske renessansen er unike. The Coca-Cola Company. The Coca-Cola Company er et internasjonalt drikkevareselskap med hovedkontor i Atlanta i USA. Selskapet ble grunnlagt i 1892 og er idag en av verdens største bedrifter. The Coca-Cola Company er etablert med to selskaper i Norge: Coca-Cola Norge AS skal ivareta merkevareinteressene i Norge, mens Coca-Cola Drikker AS har ansvaret for salg, produksjon og distribusjon. Rikskansler i Storbritannia. Rikskansler i Storbritannia (engelsk Lord High Chancellor, tidligere Lord Chancellor eller bare Chancellor; før 1707 rikskansler i England) er et av de høyeste embeter i Storbritannias regjering. Rikskansleren er en høyere statsoffiser, og utnevnes av monarken etter råd fra statsministeren. Det skal normalt utnevnes en adelig person, men det er ikke noe lovmessig hinder for at andre utnevnes. Charlie Falconer, baron av Thornton var rikskansler fra 2003 til 2007, mens Jack Straw var rikskansler fra 2007 til 2010. Mai 2010 ble Kenneth Clarke utnevnt til rikskansler i Storbritannia. Tony Blairs regjering foreslo å avskaffe embetet, fordi det ligger svært mye makt i det samtidig som det står på siden av det folkevalgte styret. Forslaget om dette ble lagt fram i Underhuset, men det ble modifisert slik at embetetsansvaret ble innskrenket fremfor at man avskaffet det. I stedet for en rikskansler kan det utnevnes en storseglbevarer. Dette embetet innebærer samme ansvar og myndighet som rikskanslerens; den eneste forskjellen ligger i hvordan man utnevnes. I tillegg er det mulig å la en komité i fellesskap utføre rikskanslerens oppgaver. Siden det 19. århundre har disse alternative mulighetene ikke vært brukt. Historie. Embetet har sitt opphav i det karolingiske monarkiet, hvor en kansler fungerte som vokter av kongens segl. I England ble det innført senest ved normannernes erobring i 1066, og kanskje tidligere. Noen kilder oppgir at den første rikskansleren i England var Angmendus, utnevnt i 605, det vil se lenge før England oppsto som en samlet statsdannelse, noe som gjør det til en tvilsom opplysning. Andre kilder oppgir at den første som utnevnte en rikskansler var Edvard Bekjenneren, som døde i 1066; dette plasserer opprettelsen i årene rett før normannernes invasjon. Det ble vanlig gjennom middelalderen at embetet ble gitt til en biskop. Flere av erkebiskopene av Canterbury var også rikskanslere. Liste over rikskanslere i Storbritannia. Listen over rikskanslere i Storbritannia starter med den første kjente rikskansler i 1068. Det er mulig at embetet ble opprettet før dette; ifølge en kilde så tidlig som 605, men mer sannsynlig under Edvard Bekjenneren, som døde i 1066. Listen omfatter også voktere av det store riksseglet. Listen er delt i to: Rikskanslere i England fram til 1707 og i Storbritannia etter dette. Skottland hadde fram til 1708 egen rikskansler, se liste over rikskanslere i Skottland. Rikskanslere og voktere av det store riksseglet i Storbritannia fra 1707. Rikskanslere i Storbritannia Rikskanslere i Storbritannia Gummi. Naturgummi samles fra et gummitre Gummiene (som også går under den mer generelle betegnelsen "elastomerer"), utgjør en stor og meget viktig gruppe polymere materialer. Det mest karakteristiske ved gummiene er at de har meget lave E-moduler (1-100 N/mm²) og høye bruddtøyninger (εB = 300-1000%), samt at Glassomvandlingstemperaturen (Tg)er lavere enn ca -20oC. De gjenvinner sin form praktisk talt øyeblikkelig, selv etter relativt store tøyninger. Historie. Naturgummi (cis-1,4 polyisopren), som i uminnelige tider er blitt fremstilt fra saften til gummitreet, var den første polymer som fikk industriell betydning. Allerede i 1839 fant amerikaneren Charles Goodyear ut at naturgummiens mekaniske egenskaper kunne forbedres vesentlig ved vulkanisering med svovel. I våre dager er syntetiske gummityper som dekker et vidt spekter av kjemiske og mekaniske egenskaper helt dominerende. Utvikling og produksjon av syntetiske gummier skjøt særlig fart under 2. verdenskrig som en konsekvens av at den japanske okkupasjonen av Malaysia i 1942 stoppet tilgangen på naturgummi. Forurensingsproblemer. Et typisk syntetisk gummi er bygget opp av et løsmasket, romlig nettverk av myke kjedesegmenter der avstanden mellom knutepunktene (tverrbindingene) normalt er flere hundre karbonatomer. Da nettverksstrukturen er permanent, kan brukt gummi ikke resirkuleres. De enorme kvanta av brukte bildekk er således et miljøproblem, selv om en del i de senere år brukes til fremstilling av aktivkull (ved pyrolyse), eller males opp for tilsetning til asfalt, noe som gir asfalten en mykere, mer elastisk konsistens. Erik Poppe. Erik Poppe (født 24. juni 1960 i Oslo) er en norsk regissør og filmfotograf. Biografi. Poppe vokste opp i Norge og i Portugal. Han er utdannet fotograf fra Oslo i 1982 og arbeidet som fotojournalist for nyhetsbyrået Reuters og avisen "VG" i perioden 1983 til 1987. Han ble deretter utdannet filmfotograf ved Dramatiska institutet i Stockholm fram til 1991. Han produserte deretter en rekke reklamefilmer og musikkfilmer, kortfilmer og dokumentarer fram til 2003. Sammen med Finn Gjerdrum og Thorleif Hauge startet han filmselskapet Paradox Produksjon AS i 1997. Hans mest kjente verk er Oslo-trilogien "Schpaaa" (1998), "Hawaii, Oslo" (2004) og "deUSYNLIGE" (2008). Det spesielle med trilogien, og det som gjør det til en trilogi er likheten mellom regi stil, tydelig influert av hans bakgrunn som fotograf. Hverken sted, rolleinnehaver eller identitypiske referansepunkter er å kjenne igjen. Den reneste og mer tydelige trilogi som er produsert i norsk film. Likheten mellom filmene er såkalte bransje vridninger og det gjør at den eksisterer som trilogi selv om man ikke har sett alle, begge eller bare en av filmene. Sistnevnte film tar for seg spørsmålet om forsoning, et spørsmål som befinner seg «på grunnfjellet av livsspørsmål», noe filmanmelder Per Haddal mener Poppe er den eneste norske regissør som tør å befatte seg med. Han ble tildelt Kodak Award ved Filmfestivalen i Moskva for "Eggs", regissert av Bent Hamer, i 1994. For "Hawaii, Oslo" vant han Amanda-prisen for beste norske film i 2004. Kurt von Schleicher. Kurt von Schleicher (født 4. april 1882, død 30. juni 1934) var en tysk general og politiker. Han var den siste rikskansleren i Tyskland under den såkalte Weimarrepublikken. Schleicher ble forsvarsminister under Franz von Papen, som han hadde håndplukket, men etter hvert kom det til strid dem imellom. Schleicher var motstander av et militært diktatur, og etter valgene i november 1932 etterfulgte han ham som kansler. Etter Hitlers maktovertagelse ble Schleicher og hans kone Elisabeth myrdet i sine hjem 30. juni 1934 sammen med andre mistenkte motstandere av det nye regimet (disse drapene ble kjent som de lange knivers natt). Otto Braun. "Se egen artikkel for forfatteren Otto Braun (1900–1974)" Otto Braun (født 28. januar 1872, død 14. desember 1955) var en tysk politiker (SPD), som var ministerpresident i Preussen. Han var opprinnelig fra Königsberg i Østpreussen og ble leder av det sosialdemokratiske partiet der. Han ble innvalgt i den prøyssiske landdagen, parlamentets underhus, i 1913. I 1919 ble han valgt til den grunnlovsgivende forsamlingen som møttes i Weimar. Han er mest kjent som statsminister i Preussen, en posisjon han hadde nesten sammenhengende fra 1920 til 1932. Han var også SPDs presidentkandidat i 1925. I Weimarrepublikkens siste år var Brauns koalisjonsregjering i Preussen en av de sterkeste demokratiske bastionene. I motsetning til rikspolitikken, som var preget av kriser og hyppige regjeringsskifter, lyktes det Braun å skape en relativt stabil statsregjering i Preussen. Regjeringen ble avsatt ved et kupp i 1932, ledet av den nasjonale regjeringen under sentrumspolitikeren Franz von Papen. Braun forble imidlertid i opposisjon til den nye nasjonalt utpekte (ikke lokalt valgte) regjeringen i Preussen inntil Hitlers maktovertagelse, da han emigrerte til Sveits, hvor han døde i Locarno 22 år senere. Etter annen verdenskrig oppfordret Braun fra sitt eksil de allierte til å gjeninnsette den lovlige prøyssiske regjeringen, men de allierte nektet på grunn av sine planer om etnisk rensning av tyskere fra store deler av Preussen. Adam Stegerwald. Adam Stegerwald (født 14. desember 1874 i Greußenheim (ved Würzburg), død 3. desember 1945 i Würzburg) var en tysk kristelig-konservativ politiker. I 1919 var han prøyssisk minister for folkevelferd, i 1921 også prøyssisk statsminister. I 1929/1930 var han rikssysselsettingsminister, 1930-1932 riksarbeidsminister. Han var medlem av den tyske riksdagen og grunnlovgivende forsamlingen fra 1919 for Det katolske sentrumspartiet. Under perioden med nasjonalsosialistisk styre var han uten innflytelse. I 1944 satt han to måneder i fengsel på grunn av sine kontakter til antinazister. Etter krigen ble han regjeringspresident i regionen Unterfranken i Bayern, men døde allerede i desember 1945. Stegerwald har hatt stor betydning for grunnleggelsen av det senere CSU i Bayern. Amish. Amiske (norsk: "en amisk mann, en amisk kvinne, amiske/amiskene/amiske mennesker", navnet kommer av grunnleggeren Jakob Ammanns etternavn) er en trosretning innenfor protestantisk (anabaptistisk/mennonittisk) kristendom som er utbredt i USA. De lever i et bondesamfunn uten moderne hjelpemidler som strøm og biler. Det er omkring 198 000 amiske i 20 delstater i USA. Flesteparten bor i Pennsylvania, Ohio og Indiana. De fleste amiske (mennonittene) snakker en tysk dialekt kjent som Pennsylvania-tysk, av dem selv kalt "deitsch". Levesett. Mange tror at de amiske lever uten strøm og biler og at de kun bruker hest til transport og jordbruk. Dette er bare delvis sant. Det er tillatt å bruke strøm som ikke leveres over strømnettet, dvs. at strøm fra generatorer og batterier er akseptert, og i visse tilfeller kan også solcellepaneler brukes. Selv om amiske ikke eier biler selv, er det akseptert at de kan bli kjørt i biler og busser; noe som gjør at de blir mer mobile. Det er også tillatt å ta tog. I den grad telefoner er tillatt, skal ikke denne være inne i huset, men i et eget utehus: På denne måten unngår man at omverdenen trenger inn i hjemmet. Det amiske samfunnet er basert på at alle hjelper hverandre, spesielt i tilfeller hvor ulykker inntreffer (brann, sykdom osv.). Den amiske mannen skal la skjegget gro fra dagen han gifter seg, men ikke ha bart fordi det minner om militæret. Alle amiske er pasifister. Bryllupene blir som oftest holdt i oktober av hensyn til jordbruket. Alle musikalske instrumenter er forbudt. Og barna bruker bare dukker uten ansikt. De foretrekker å ikke bli tatt bilde av. Som tenåringer/unge voksne, gis det gjerne tillatelse til at unge amiske får lov til å bøye reglene i en periode som gjerne kalles for "rumspringa". Ofte portretteres denne perioden som en tid da de unge forlater det amiske samfunnet for å leve i majoritetssamfunnet. De fleste amiske ungdommer velger å leve innenfor amisk samfunnets normer også i denne perioden. Etter denne "rumspringa" er det forventet at de skal døpe seg, og finne en ektefelle. Et fåtall velger å forlate kirken. Tro. I motsetning til andre kristne grupper, har ikke amiske kirker, men i stedet gudstjeneste hjemme hos hverandre. Det er bare gudstjeneste annenhver søndag, de andre søndagene er til hvile. Paul Hirsch. Paul Hirsch (født 17. november 1868 i Prenzlau, Uckermark, død 1. august 1940 i Berlin) var en tysk politiker (SPD) som var ministerpresident i Preussen fra 1918 til 1920. Megara. Megara (gresk: Μέγαρα) er en gammel by i Attika i Hellas ved den saroniske bukt, rett ovenfor øya Salamis som i antikken tilhørte Megara til den ble erobret av Athen. Megara var ett av Attikas fire distrikter, mytologisk knyttet til kong Pandions fire sønner; sønnen Nisos var den mytiske hersker av Megara. En rekke byer ble grunnlagt fra Megara i antikk tid, blant annet Byzantium. Megaras mest kjente borger var Euklid. Dikteren Theognis (500-tallet f.Kr.) kom også derfra. Under Peloponneserkrigen (ca 431-404 f.Kr.) var Megara alliert med Sparta. I dag er Megara en av Athens forsteder. Kommunen, med knapt 30 000 innbyggere, ligger 42 km vest for Athen. Selve sentrum, Megara, ligger på Megarissletten. Kommunen hører inn under prefekturområdet Vest-Attika og prefekturet og periferien Attika. Karpato-Ruthenia. Karpato-Ruthenia er et historisk navn på provinsen Karpato-Ukraina i Ukraina. Landskapet ligger på sørvestsiden av Karpatene og grenser mot Polen, Slovakia, Ungarn og Romania i tillegg til resten av Ukraina. Karpato-Ukraina var også navnet på en selverklært selvstendig stat i det samme området i 1939, som kun varte i tre dager før den ble annektert av Ungarn. Historie. Ruthenia er egentlig et latinsk navn på hele det østslaviske området, det henger sammen med navnet på middelalderstaten Kiev Rus. Den inneholdt det meste av dagens Ukraina, hele dagens Hviterussland og deler av dagens Russland, nærmere bestemt områder vest og sørvest for Moskva. Rus ble okkupert østfra på 1100-tallet. Navnet ruthenere ble sent i middelalderen tatt i bruk om østslavere som bodde vest for Karpatene. Karpato-Ruthenia var en del av keiserriket Østerrike-Ungarn fram til 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden tilhørte det Tsjekkoslovakia, men fikk i 1938 indre selvstyre. Under 2. verdenskrig lå området under Ungarn. Etter krigen ble det innlemmet i Sovjetunionen og ble en del av Ukrainske SSR under navnet "Sakarpatskaya oblast". Ved oppløsningen av Sovjetunionen ble området en del av Ukraina. Morgan Motor Company. Tre stykk Morgan oppstilt under treff. The Morgan Motor Company er en britisk bilfabrikk. Selskapet ble grunnlagt i 1912 av H.F.S. Morgan. Fra 1959 til 2003 ble det drevet av hans sønn Peter Morgan. Nå styres selskapet av H.F.S. Morgans sønnesønn, Charles Morgan. Fra starten og til 1936 produserte firmaet utelukkende sportslige trehjulsbiler med to hjul foran og et hjul bak. Da den første «bilen» kom i 1936 ble den kalt «4/4» fordi den hadde en firesylindret motor og fire hjul. I 2000 kom Morgan Aero 8. Dette var merkets første fundamentalt nye modell på 64 år, men også denne er bygget rundt en asketreramme. Alle Morgan håndbygges etter kundens spesifikasjoner og ventetiden kan være nesten ett år. Til tross for deres gammeldagse utseende har Morgan fartsegenskapene til en moderne sportsbil. Morgan Plus 8, med en 196 hestekrefter stor Rover V8-motor, akselererer fra 0 til 100 km/t på 5,6 sekunder. Morgan Aero 8 er enda raskere. Fabrikken befinner seg i Malvern Link (i Worcestershire) og har ca. 130 ansatte. Produksjonstallene var oppe i 50 biler i uka på 1920-tallet, men har ligget rundt 10 biler per uke de siste tiårene. Ludwig Curtius. Ludwig Michael Curtius (født 13. desember 1874 i Augsburg, død 10. april 1954 i Rom) var en tysk arkeolog og kunsthistoriker. Hans verker om antikke temaer, særlig "Das antike Rom" og "Antike Kunst" (2 bd.) har i særlig grad preget ettertidens forståelse av disse historiske epokene. Liv. Ludwig Curtius studerte etter gymnasiet filosofi, jus og sosialøkonomi i München og Berlin, før han lot seg begeistre til å studere klassisk arkeologi under Adolf Furtwängler. I 1899 ble han privatlærer for dennes sønn, den senere dirigenten Wilhelm Furtwängler. Fra 1904 til 1907 deltok Curtius i tyske utgravninger i Aegina og Boghazköj i Tyrkia. Etter hans habilisasjon i 1907 ble han professor i klassisk arkeologi ved universitetene i Erlangen, Freiburg im Breisgau og tilslutt det prestisjetunge Heidelberg. I 1928 ble han vitenskapelig direktør for Det tyske rikes arkeologiske institutt i Rom. Han ble pensjonert i 1937. Deutsches Archäologisches Institut. Deutsches Archäologisches Institut (det tyske arkeologiske institutt, DAI) er en vitenskapelig forskningsinstitusjon underlagt det tyske utenriksministeriet. Det utfører utgravninger og forskning innenfor arkeologi og beslektede fagområder. Viktige utgravningssteder inkluderer for tiden Madrid, Rom, Istanbul (Konstantinopel), Athen, Kairo, Damaskus, Bagdad, Teheran og Sanaa. Instituttet ble grunnlagt i 1829 i Rom under navnet "Instituto di corrispondenza archeologica". Hovedkontoret befinner seg siden 1832 i Berlin. Den romersk-germanske kommisjonen har sete i Frankfurt, kommisjonen for eldre historie i München og kommisjonen for almen og sammenlignende arkeologi i Bonn. Euklid fra Megara. Euklid fra Megara (født ca 450 f.Kr. i Megara i Hellas, død i 374 f.Kr.) var en gresk filosof og elev av Sokrates. Han grunnla den filosofiske skoleretning som kalles "Megara-skolen" (eller den eristike eller dialektiske skole). På en tid da borgere av Megara ved dekret var forbudt å besøke Athen, skal Euklid ha kledd seg i kvinneklær for å komme seg ubemerket inn i byen for å være nær Sokrates. Han skal ha vært en av dem som hørte Sokrates' siste tale. Etter at Sokrates var død, trakk Euklid og noen av hans filosofvenner seg tilbake til Megara. Selv om det ikke finnes noen direkte beviser for det, kan dette ha sammenfalt med den tiden da filosofen Platon bodde i Megara. Euklid skal ha skrevet seks dialoger, men bare titlene deres er blitt bevart for ettertiden. Hans lære var en kombinasjon av Parmenides' og Sokrates' prinsipper. Megara Hyblaea. Megara Hyblaea var en gresk koloni på Sicilias østkyst, noe nord for Siracusa. Den ble grunnlagt i 728 f.Kr. av kolonister fra Megara i Hellas. Hundre år senere grunnla kolonister fra Megara Hyblaea byen Selinus vest på Sicilia. Sicilia var den gang del av det greske kulturområdet Magna Graecia. Megara Hyblaea var aldri noen by av stor betydning. Den ble ødelagt av Gelon omkring 481 f.Kr. Habilitasjon. Habilitasjon ("Habilitation") er et begrep som brukes i universitetssystemet på store deler av det europeiske kontinentet, og som innebærer at man kvalifiserer seg til de øverste stillingene ved universitetene (dvs. får professorkompetanse). Ordningen finnes i Frankrike, Tyskland, Sveits, og i en rekke østeuropeiske land, bl.a. Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia og Slovenia. Det er en forutsetning at man fra før har tatt doktorgraden. Habilitasjonen skjer ved at kandidaten etter å ha kvalifisert seg gjennom publisering av vitenskapelige arbeider (den kumulative modellen), eller etter å ha skrevet en helt ny, lengre avhandling ("opus magnum", latin 'stort verk'), forsvarer seg i offentlig disputas. En person som har habilitert seg i Tyskland får "venia legendi" (sjeldnere: "venia docendi") og blir "privatdosent" (Privatdozent). Dermed får vedkommende rett til å søke professorstillinger. Habilitasjonsordningen ble innført av Wilhelm von Humboldt i Preussen i 1809. Elisabeth I av England. Elisabeth I av England (engelsk "Elizabeth") (født 7. september 1533, død 24. mars 1603), regjerte som dronning av England fra 1558 til 1603. Siden hun aldri giftet seg, ble hun kalt «jomfrudronningen» ("The Virgin Queen"). Hun ble den femte og siste monarken av Tudor-dynastiet. Hun var datter av Henrik VIII og Anne Boleyn og halvsøster til dronning Maria I, også kalt for «Maria den blodige». Elisabeth ble født som prinsesse, men hennes mor ble henrettet to og et halvt år etter at hun ble født, og i prosessen mot Anne Boleyn ble Elisabeth erklært illegitim. Hennes halvbror Edvard VI av England testamenterte kronen til lady Jane Grey, og fjernet sine søstre fra etterfølgelsen til tronen. Men hans siste vilje ble satt til side, og i 1558 etterfulgte Elisabeth den katolske Maria I, under hvis regime hun hadde vært fengslet i bortimot et år under mistanke om at hun hadde støttet et protestantisk opprør. Elisabeth begynte å styre ved god rådføring og hun gjorde seg avhengig av en gruppe med betrodde rådgivere ledet av William Cecil, 1. baron Burghley. En av hennes første handlinger som dronning var å støtte etableringen av en engelsk protestantisk kirke som hun selv ble øverste leder av. Denne elisabethanske religiøse politikken ble fast håndhevet i hele hennes regime og senere ble utviklet til dagens Den engelske kirke. Det var forventet at Elisabeth skulle gifte seg og skaffe en etterkommer, men til tross for flere ansøkninger fra parlamentet gjorde hun det aldri. Grunnene for dette valget er aldri blitt helt klargjort og de har stadig blitt diskutert. Da hun ble eldre ble Elisabeth berømt for sin jomfruelighet, og en kult vokste opp rundt henne som ble feiret i portretter, skuespill, opptog og litteratur. I regjering var Elisabeth langt mer moderat enn hennes far og søsken. Et av hennes motto var «video et taceo» ("«Jeg ser, og sier intet»"). Denne strategien, betraktet med utålmodighet av hennes rådgivere, reddet henne ofte fra hennes politiske og militære "mesallianser" (ekteskap med en som sto i lavere rang enn en selv). Selv om Elisabeth var forsiktig i utenlandspolitikken og kun halvhjertet støttet et antall lite effektive og dårlig utstyrte militære hærtokt i Nederlandene, Frankrike og Irland, var det seieren over den spanske armada i 1588 som har i all tid knyttet hennes navn til det som populært har blitt betraktet som en av de aller største militære seirer i engelsk historie. Innenfor tyve år av hennes død ble hun feiret som herskeren av en gullalder, et bilde som har beholdt sitt grep om det engelske folk. Hennes tidsalder er blitt kjent som Elisabethansk tid, berømt fram for alt for blomstringen av engelsk drama under engelsk renessanse, ledet av forfattere som William Shakespeare og Christopher Marlowe, og for den sjøfarende dyktighet til engelske eventyrere som Francis Drake. Historikere tenderer til å være langt mer forsiktig i sin bedømming. De har ofte avbildet Elisabeth som hissig, tidvis som en svært ubesluttsom hersker, som var mer heldig en vanlig er. Elisabeth videreførte den såkalte "Tudorplanen", en økonomisk politikk etablert av Henrik VII i 1485. Politikken gikk ut på å industrialisere England og stenge ute konkurrerende tekstilindustri på Kontinentet. Under ELisabeth ble eksporttollen på utførsel av rå ull fra England avløst av fullt eksportforbud, og kampen mot billig rå ull fra Spania utarttet etterhvert til regelrett handelskrig. England var i konflikt med Spania i nesten hele Elisabeths regjeringsperiode. Politikken under Elisabeth videreførte lenge den sterke økonomiske veksten som kjennetegnes av Tudorperioden, og dette ble videre utnyttet i byggingen av en sterkere marineflåte og en mer ekspansiv handelspolitikk. Mot slutten av hennes regime fikk en rekke økonomiske og militære problemer hennes popularitet til å bli svekket i en sådan grad at mange av hennes undersåtter var lettet da hun døde. Elisabeth er anerkjent som en karismatisk leder og som en trassig overlever i en tid da statsstyring var skrøpelig og begrenset, og da monarker i naboland fryktet interne problemer som truet tronene deres. Det var tilfellet med Elisabeths rival, Maria Stuart, dronning av Skottland, som hun fikk fengslet i 1568 og til slutt henrettet i 1587. Etter de korte regimene til hennes bror og søster ga Elisabeths 44 år på tronen en velkommen stabilitet for kongedømmet og bidro til gi en form for nasjonal identitet. Første år. Elisabeths foreldre, Henrik VIII og Anne Boleyn. Elisabeth ble født i slottet Greenwich Palace i Chamber of Virgins – "Jomfrukammeret" – den 7. september 1533 mellom klokken 3 og 4 om ettermiddagen og fikk navn etter begge sine bestemødre, Elizabeth av York og Elizabeth Howard. Hun var det andre barnet til Henrik VIII av England som overlevde spedbarnsalderen; hennes mor var Henriks andre hustru, Anne Boleyn. Ved fødselen var Elisabeth den trolige arvingen til Englands trone. Hennes eldre halvsøster Maria hadde mistet sin posisjon som legitime arving da Henrik annullerte sitt ekteskap med Marias mor Katarina av Aragon for å kunne gifte seg med Anne. Kong Henrik hadde desperat ønsket seg en legitim sønn for å sikre seg en etterfølger fra Huset Tudor. Anne hadde blitt kronet med Sankt Edvards krone, ulikt noen annen dronninggemal, mens hun var gravid med Elisabeth. Historikeren Alice Hunt har antydet at dette skjedde på grunn av at Annes graviditet var synlig under kroningen og at hun bar på en arving som man håpet var av hankjønn. Etter at Elisabeth ble født og i tiden etter maktet ikke dronning Anne å framskaffe en mannlig arving. Hun hadde minst to spontane aborter, en i 1534 og en annen i begynnelsen av 1536. Den 2. mai 1536 ble hun arrestert og fengslet. Hun ble i all hast domfelt på oppdiktede anklager, blant annet for utroskap, hekseri og incest, og ble halshogd den 19. mai 1536. Elizabeth Tudor, ca 1546, av en ukjent maler. Enkelheten i dette portrettet står i kontrast til de utsmykket ikonene som kom senere. Elisabeth var 2 år og 8 måneder gammel da hun ble frarøvet sin mor, og ble deretter erklært som illegitim (født utenfor ekteskap) og fratatt tittelen prinsesse. 11 dager etter at Anne Boleyn var død giftet Henrik seg med Jane Seymour, som døde kun tolv dager etter fødselen av deres sønn, prins Edvard. Elisabeth ble plassert i Edvards husholdning og bar dåpskjolen i hans dåp. Elisabeths første hoffdame, lady Margaret Bryan, skrev at hun var «så henimot et barn og så nennsom av forholdene som jeg noen gang jeg har kjent i mitt liv». Om høsten 1537 var Elisabeth plassert i omsorgen til Blanche Herbert, lady Troy som forble hennes hoffdame til hun pensjonerte seg tidlig i 1545 eller tidlig i 1546. Catherine Champernowne, bedre kjent under hennes senere navn fra ekteskapet som Catherine «Kat» Ashley ble utpekt som Elisabeths guvernante i 1537, og hun forble Elisabeths venn til hun døde i 1565 da Blanche Parry etterfulgte henne som "Chief Gentlewoman of the Privy Chamber". Hun gjorde opplagt en god jobb med Elisabeths første utdannelse: ved den tiden da William Grindal ble hennes lærer i 1544 kunne Elisabeth skrive engelsk, latin, og italiensk. Under Grindal, en talentfull og dyktig lærer, gikk hennes studier videre i fransk og gresk. Etter at Grindal døde i 1548 fikk Elisabeth sin utdannelse under Roger Ascham, en sympatisk lærer som var overbevist om at læring kunne være morsomt. Ved den tiden da hennes formelle utdannelse ble avsluttet i 1550 var hun åpenbart en av de best utdannede kvinner i sin generasjon. Thomas Seymour. a> i 1544. Den borderte innbindingen med monogrammet KP for «Katherin Parr» er også antagelig gjort av Elisabeth. Henrik VIII døde i 1547 da Elisabeth var 13 år gammel, og kongen ble etterfulgt av hennes halvbror Edvard VI. Katarina Parr, Henriks siste hustru og dronning giftet seg snart på nytt med Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley, som var onkel av Edvard VI og bror av riksforstanderen (Lord Protector) Edward Seymour, 1. hertug av Somerset. Paret tok med seg Elisabeth til deres hus i Chelsea. Der opplevde Elisabeth en følelsesmessig krise som en del historikere har ment påvirket henne for resten av hennes liv. Seymour var snart 40 år, men hadde sjarm og «en mektig seksuell tiltrekning» engasjerte seg i lek og styr og grov spøk med den 14 år gamle Elisabeth, blant annet å komme inn i hennes soverom i nattskjorten, kile henne og daske henne på baken. Etter at Katarina Parr oppdaget paret i en omfavnelse fikk hun avsluttet denne affæren. I mai 1548 ble Elisabeth sendt av sted. Marias regime. Edvard VI døde, antagelig av tuberkulose, den 6. juli 1553, 15 år gammel. Hans testamente satte til side av Forordningen om etterfølgelse til tronen ("Succession to the Crown Act") av 1543, ekskluderte både Maria og Elisabeth fra arverekkefølgen til tronen, og erklærte isteden lady Jane Grey, barnebarn av Henrik VIIIs søster Maria Tudor, hertuginne av Suffolk, som hans arving. Hun ble imidlertid avsatt etter å ha regjert som dronning i kun ni dager. Maria red i triumf inn til London med Elisabeth ved sin side. Framvisningen av solidaritet mellom søstrene varte ikke lenge. Maria, landets første dronningregent, var fast bestemt på å knuse den protestantiske tro som Elisabeth var blitt utdannet i, og hun beordret at alle skulle overvære messe. Dette omfattet også Elisabeth som utad måtte tilpasse seg den nye politiske virkelighet. Marias innledende popularitet fordampet da det ble kjent at hun planla å gifte seg med prins Filip av Spania, sønn av keiser Karl V. I hele århundret hadde England vært i økonomisk konflikt med Spania, og ofte alliert med Portugal. Misnøyen spredde seg hurtig over landet og mange begynte å se mot Elisabeth som et fokus for deres opposisjon mot Marias religiøse politikk. I januar og februar 1554 oppsto det et opprør, kjent som Wyatts opprør, i flere deler av England og Wales, ledet av Thomas Wyatt den yngre. a>, av mester John, 1544. Rett før hun døde navnga Maria sin halvsøster Elisabeth som hennes arving til tronen. Da opprøret kollapset ble Elisabeth forhørt og den 18. mars ble fengslet i Tower of London, hvor lady Jane Grey hadde blitt henrettet den 12. februar, for å avskrekke opprørerne. Den skrekkslagne Elisabeth protesterte heftig om sin uskyld. Selv om det er usannsynlig at hun hadde konspirert med opprørerne er det kjent at en del av hadde henvendt seg til henne. Marias nærmeste fortrolige, keiser Karl Vs ambassadør Simon Renard, argumenterte for at Marias trone aldri ville være trygg så lenge Elisabeth levde; og kansleren Stephen Gardiner arbeidet for å få Elisabeth stilt for en domstol. Elisabeths tilhengere i regjeringen, blant annet Wlliam Paget overbeviste Maria m at i mangelen av harde bevis var det best å spare livet hennes. Isteden ble Elisabeth den 22. mai flyttet fra Tower of London og til Woodstock hvor hun tilbrakte mer enn ett år i husarrest under forvaring av sir Henry Bedingfield. Det sto folkemengder og hyllet henne hele vegen til Woodstock. a>. Det var her hvor Elisabeth ble fortalt om hennes søsters død i november 1558. Den 27. april 1555 ble Elisabeth igjen tilkalt til hoffet for å være i nærheten av de siste fasene av Marias tilsynelatende graviditet. Om Maria og hennes barn døde ville Elisabeth bli dronning. På den andre siden, om Maria fødte et friskt barn ville Elisabeths sjanser til å bli dronning svinne hen. Da det ble klart at svangerskapet ikke var reelt, men innbilt, var det de færreste som trodde at Maria var i stand til å føde et barn i framtiden. Elisabeth syntes da som en sikekr kandidat som etterfølger. Selv Filip, som ble konge av Spania i 1556, aksepterte den nye politiske virkelighet. Fra denne tiden av begynte han å kultivere Elisabeth ved at han foretrakk henne framfor det sannsynlige alternativet, Maria Stuart, skottenes dronning, som da var forlovet til "dauphin" (tronarving) av Frankrike. Da Filips hustru ble syk i 1558 sendte Filip greven av Feria for å konsultere med Elisabeth. I oktober gjorde Elisabeth planer for sin regjering og den 6. november anerkjente Maria sin halvsøster som hennes arving. Elleve dager senere inntok Elisabeth tronen da Maria døde ved St. James's Palace den 17. november. Tiltredelse på tronen. Elisabeth i hennes kroningskjole, smykket med Tudor-roser og trimmet med hermelin. Hun har sitt hår utslått, slik det var tradisjon ved kroning av en dronning, kanskje også som et symbol på jomfruelighet. Maleriet er datert til første tiår av 1600-tallet og er basert på en tapt original. Elisabeth ble dronning i en alder av 25 år. Da hennes triumftog gikk gjennom byen i kjølvannet av kroningsseremonien ble hun ønsket velkommen av borgerne og møtt med taler og forestillinger, de fleste med en sterk protestantisk anstrøk. Elisabeths åpne og vennlige svar vant henne over for tilskuerne som var «undrende henført». Den påfølgende dagen, den 15. januar 1559 ble Elisabeth kronet ved Westminster Abbey og salvet av den katolske biskopen av Carlisle. Hun ble deretter presentert for folkets godkjennelse, midt blant en overdøvende støy av orgel, fløyter, trompeter, trommer og bjeller. Religion. Beklageligvis for historikere vil Elisabeths religiøse overbevisning aldri bli kjent i sin helhet. Hennes religiøse politikk favoriserte pragmatisme i forholdet til tre betydelige interesser. Det første var hennes legitimitet. Selv om teknisk sett var illegitim under både protestantisk som katolsk lov, men det var en mindre alvorlig sak for henne å bli i ettertid erklært illegitim av den engelske kirke sammenlignet med aldri å ha vært legitim slik den katolske kirke hevdet. Kanskje viktigst var at bruddet med Roma og pavedømmet gjorde henne legitim i egne øyne. Av den grunn var det aldri alvorlig tvil at Elisabeth ville omfavne i det minste en nominell (i navnet) protestantisme. Elisabeth og hennes rådgivere følte seg truet av et mulig av et katolsk korstog mot et kjettersk England. Hun søkte derfor en protestantisk løsning som ikke ville fornærme katolikkene alt for mye, samtidig som hun iavetok behovene til de engelske protestantene. Hun ville imidlertid ikke tolerere den mer radikale puritanismen, som presset på for mer omfattende reformer og endringer. Som et resultat begynte det engelske parlamentet av 1559 å gi lover for en kirke hvor monarken var kirkens overhode,basert på det protestantiske avtalen fra Edvard VI. Samtidig ble flere overflatiske katolske elementer, eksempelvis prestelige messedrakter. Underhuset ga sterk støtte til forslagene, men loven om monarkens overhøyhet møtte opposisjon i overhuset, særlig fra biskopene. Elisabeth var i dette tilfelle heldig ved at mange av bispedømmene sto ledig på denne tiden, inkludert det viktige Canterbury erkebispedømme. Dette gjorde det mulig for hennes støttespillere blant adelen å komme i stemmemessig overvekt mot biskopene og de konservative adelige. Uansett ble Elisabeth tvunget til akseptere tittelen "Øverste leder av Englands kirke" ("Supreme Governor of the Church of England") framfor den tittelen som Henrik VIII hadde hatt som "Øverste overhode" ("Supreme Head"), en tittel mange mente var uakseptabelt for en kvinne å inneha. Den nye "Forordningen om overhøyhet" ("Act of Supremacy") ble lov den 8. mai 1559. Alle offentlige myndigheter måtte å sverge troskapsed til monarken som den øverste leder eller risikere å bli diskvalifisert fra sin stilling. Kjetterlovene ble opphevet for å unngå en gjentagelse av Marias politikk med forfølgelse av dissentere og annerledes tenkende. Elisabeths søster fikk tilnavnet «Maria den blodige», og ikke uten grunn: hun brente 280 protestanter på bålet for kjetteri, og da Elisabeth overtok var flertallet av befolkningen fortsatt katolikker, til tross for tredve år med religiøse strid. Å lese "Bibelen" på engelsk ble tillatt under Edvard VI, forbudt under Maria, og igjen tillatt under Elisabeth. Kun fire personer ble brent som kjettere under Elisabeths langvarige regime, og de var alle protestantiske ekstremister. På den samme tiden ble en ny "Forordningen om ensartethet" ("Act of Uniformity") vedtatt som krevde tvunget fremmøte ved kirken en gang i uken og bruk av en tilpasset versjon av "Den allmenne bønneboken" av 1552. De som ikke møtte i kirken ble krevet en mulkt, men straffene var ikke ekstreme. Ekteskapsspørsmål. Fra begynnelsen av Elisabeths regime ble spørsmålet om hvem hun skulle gifte seg med reist. Hun giftet seg imidlertid aldri, og grunnene for det er ikke kjent. Historikere har spekulert i om Thomas Seymour hadde gitt henne avsky for seksuelle forhold, eller at hun visste at hun var ufruktbar. Inntil det ikke lenger var mulig å føde en sønn overveide hun flere beilere. Det siste beileriet ble avsluttet i 1581 da hun var 48 år gammel, og var fra François, hertug av Anjou, 22 år yngre enn henne selv. Elisabeth trengte ikke hjelp av en mann for å styre, og inngå ekteskap innebar en risiko for å miste kontroll med eller få utenlandsk innblanding i sine affærer, noe som hadde skjedd med hennes søster Maria. På den andre siden betydde et ekteskap muligheten for å få en arving. Lord Robert Dudley. a>, 1560-tallet. Elisabeths vennskap med Dudley, hennes aller fremst favoritt, varte i over tretti år. Elisabeth mottok ofte tilbud om ekteskap, men hun overveide alvorlig kun tre eller fire friere over en lengre tid. Av disse var hennes barndomsvenn lord Robert Dudley sannsynligvis den som kom nærmest. Tidlig i 1559 vendte hennes vennskap med den gifte Dudley seg til forelskelse. Deres intimitet ble snart samtaleemne ved hoffet og i landet, og også utenfor landets grenser. Det ble også sagt at hans hustru, Amy Robsart, led fra en «sykdom i det ene brystet», og et halvt år senere hadde lord Robert og dronningen en «hemmelig forståelse» om å bli gift når Amy til slutt var blitt «sendt inn i evigheten». Det var imidlertid mange som ikke syntes dette var en ønskelig ide. «Det var ikke en mann som ikke ville skrike ut mot ham og henne med indignasjon… hun ville gifte seg med ingen annen den favoriserte Robert», slik beskrev den spanske ambassadøren situasjonen i begynnelsen av 1560. Da Dudleys hustru døde i september det samme året fra et fall i en trapp brøt skandalen ut. For en tid overveide dronningen alvorlig å gifte seg med Dudley, men William Cecil, Nicholas Throckmorton, og andre politikere var svært opprørte og gjorde sin misnøye svært klar. Opposisjonen var så overveldende at det gikk rykter om at adelen ville gjøre opprør om dette ekteskapet ble inngått. a> for 2.6 millioner pund, mer enn dobbelt av hva som hadde vært forventet. Til tross for flere andre ekteskapsprosjekter ble Dudley sett på som en seriøs kandidat for nær et helt tiår. Elisabeth oppmuntret ham i hans kur, forble ekstremt sjalusi på hans andre følelser, selv i tilfelle da hun aldri mente å gifte seg med ham selv. Endelig, etter at Dudley, som hun opprett jarledømmet Leicester for i 1564, hadde giftet seg på nytt i 1578, reagerte dronningen med gjentatte ganger med stor misnøye mot ham for at han hadde giftet seg. Dudleys hustru måtte utholde dronningens livslange hat. Uansett beholdt Dudley en særegen plass i hennes hjerte. Etter Elisabeths død ble et notat fra ham, som hadde dødd i 1588, kort tid etter den spanske armada, funnet blant hennes mest personlige eiendeler, markert som «hans siste brev» i hennes håndskrift. Politiske aspekter. Dronning Elisabeth holdt spørsmålet om ekteskap åpent, men ofte kun som en diplomatisk eskapade. Parlamentet ba henne gjentatte ganger om å gifte seg, men hun svarte alltid unnvikende. I 1563 fortalte hun et sendebud fra keiseren: «Om jeg fulgte tilbøyeligheten i min natur, er det dette: tiggerkvinne og enslig, mye heller enn dronning og gift». I det samme året, i kjølvannet av dronningens sykdom med kopper, ble spørsmålet om arving og etterfølger et opphisset emne. Parlamentet ba dronningen innstendig om å gifte seg eller nominere en arving for å forhindre borgerkrig ved hennes død. Hun nektet å gjøre noen av delene. I april oppløste hun parlamentet som ikke hadde kommet sammen da hun trengte deres støtte for å øke skattene i 1566. Underhuset truet med å holde tilbake midler inntil hun gikk med å sørge for etterfølger. I 1566 forfulgte sir Robert Bell svært dristig denne saken til tross for dronningens ordre om avstå og han ble derfor mål for hennes raseri. Forskjellige tronfølgemuligheter ble overveid i løpet av Elisabeths regjeringstid. En mulig gren var den fra Margaret Tudor, en eldre søster av Henrik VIII, noe som førte til dronning Maria Stuart i Skottland, selv om hun var utelukket fra tronfølgen i henhold til Henriks testamente. En alternativ gren ledet fra Henriks yngre søster Maria Tudor, hertuginne av Suffolk, til Catherine Grey, søster av Lady Jane Grey. En annen mulig, men fjernere arvtager var Henry Hastings, 3. jarl av Huntingdon, som førte sin gren tilbake til Edvard III på 1300-tallet. Alle disse mulighetene hadde ulemper; Maria Stuart var katolsk, Catherine Grey hadde giftet seg uten dronningens tillatelse, og puritaneren lord Huntingdon var uvillig å arve tronen. I 1568 døde den siste dugelige engelske arvtageren til tronen, Catherine Grey. Hun etterlot en sønn, men han ble ansett for å være illegitim. Hennes arvtager var Mary Grey, en småvokst kvinne på 1.22 meter og med pukkelrygg. Det økte kravet til Maria Stuart. I 1566 betrodde Elisabeth seg til den spanske ambassadør at om hun skulle finne en måte å avgjøre spørsmålet om etterfølgelse uten å gifte seg, ville hun gjøre nettopp det. Ved 1570 var det eldre i regjeringen som privat hadde akseptert at Elisabeth aldri ville gifte seg og heller ikke navngi en etterfølger. William Cecil søkte allerede løsninger på problemet med etterfølger. For dette standpunktet, som for hennes forsømmelse i å gifte seg, ble hun ofte anklaget for uansvarlighet. Elisabeths taushet styrket hennes egen politiske sikkerhet: hun viste at om hun navnga en arving ville tronen være utsatt for et statskupp. Jomfrukult. Elisabeths ugifte status inspirerte på den annen side en jomfrukult rundt henne. I poesi og portrettskildringer ble hun beskrevet som en jomfru eller en gudinne eller begge deler, og ikke som en normal, jordisk kvinne. I begynnelsen var det kun Elisabeth som gjorde en dyd av hennes jomfrudom: i 1559 fortalte hun underhuset «Og til slutt, dette skal være tilstrekkelig for meg, at en marmorstein skal erklære at en dronning som har regjert i en slik en tid, levde og døde som en jomfru». Senere, særlig etter 1578, tok poeter og forfattere opp temaet og vendte det om til en ikonografi som begeistret dronningen selv. I en tidsalder med metaforer og forfengeligheter ble hun portrettert som gift med sitt kongedømme og sine undersåtter under guddommelig beskyttelse. I 1599 snakket Elisabeth selv om «alle mine ektemenn, mitt gode folk». Utenrikspolitikken. Bortsett fra frieriet til Dudley behandlet Elisabeth ekteskapspørsmålet som et aspekt av utenrikspolitikken. Selv om hun avviste Filip II av Spanias tilbud i 1559, forhandlet hun i flere år om å gifte seg med dennes fetter erkehertug Karl II av Indre Østerrike. Forholdene med habsburgerne ble dårligere fra 1568. Elisabeth overveide deretter ekteskap med to franske Valois-prinser etter hverandre, den første var Henrik, hertug av Anjou, og senere fra 1572 til 1581 hans bror François, hertug av Anjou. Det siste frieriet var knyttet til en planlagt allianse mot spansk kontroll av sørlige Nederlandene. Elisabeth synes å ha tatt dette frieriet alvorlig for en tid, og bar en ørering formet som frosk som hertugen hadde sendt henne. Hennes utenrikspolitikk var hovedsakelig defensiv. Unntaket var den katastrofale okkupasjonen av byen Le Havre fra oktober 1562 til juni 1563 da hennes allierte blant hugenottene slo seg sammen med katolikkene for å gjenerobre havnen. Elisabeth hadde som hensikt å bytte Le Havre for Calais, som var blitt gjenerobret av Frankrike i januar 1558. Hun sendte tropper til Skottland i 1560 for å hindre franskmennene å bruke landet som en base. I 1585 signerte hun Nonsuchtraktaten med Holland for å blokkere den spanske trusselen mot England. Kun via aktiviteten til den engelske flåten maktet Elisabeth å forfølge en aggressiv politikk. Det betalte seg i krigen mot Spania hvor rundt 80 prosent av kampene ble utkjempet til sjøs. Hun adlet Francis Drake etter hans jordomseiling fra 1577 til 1580, og han vant berømmelse for sine angrep mot spanske havner og skip. Et element av piratvirksomhet og mulighet for rikdom drev engelske sjøfarere i en aktivitet hvor dronningen hadde liten kontroll. Hennes regime så også den første kolonisering eller «plantasjer» i det nye landet i Nord-Amerika; kolonien Virginia ble oppkalt etter henne da hun modifiserte navnet på en høvding fra de innfødte amerikanere, en regional «konge» ved navn «Wingina», noe som var blitt nedtegnet i 1584 av Walter Raleighs ekspedisjon, markerte hennes status som «jomfrudronningen». Skottland. a>. Maria Stuart var en slektning av Elisabeth, og hun konspirerte for å få den engelske dronningen drept. Elisabeths første politikk i henhold til nabolandet Skottland var å motsette seg den franske tilstedeværelsen der. Skottland hadde tradisjonelt orientert seg i en allianse med Frankrike som en motvekt mot å bli overkjørt av sin langt sterkere fiende England. Elisabeth og hennes rådgivere fryktet at Frankrike ville invadere England nordfra og plassere Maria Stuart, skottenes dronning på Englands trone. Maria var betraktet av mange, særlig katolikker, som den rettmessige arvingen. Elisabeth lot seg overtale til å sende en militær styrke til Skottland for å støtte de skotske protestantiske opprørerne, og selv om militærkampanjen ikke førte fram, fikk den et resultat i Edinburgh-traktaten som ble inngått i juli 1560 hvor de franske styrkene måtte trekkes ut. Da den katolske Maria Stuart kom tilbake til Skottland i 1561 og overtok kongsmakten hadde landet allerede en etablert protestantisk kirke og ble styrt av protestantisk adel som var støttet av Elisabeth. Den skotske dronningen ga seg ikke uten kamp, og nektet i årevis å signere traktaten ettersom den anerkjente Elisabeth som Englands rettmessige dronning. Dette stridsspørsmålet ble en vedvarende splid mellom de to dronningene. Disse hendelsene førte raskt til Marias nederlag overfor de skotske protestantene og hennes fengsling på festningen Loch Leven Castle i innsjøen av samme navn. Den skotske adelen tvang henne til å abdisere til fordel for hennes sønn Jakob VI av Skottland som ble født i juni 1566. Han ble tatt til Stirling Castle for å få en protestantisk oppvekst og oppdragelse. Maria klarte å rømme fra Loch Leven i 1568, samlet en hær, men led et nytt nederlag som tvang henne til å flykte over grensen til England hvor hun en gang var blitt forsikret støtte fra den engelske dronningen. Elisabeths første instinkt var hjelpe Maria tilbake på den skotske tronen, men både hun og hennes kongelige råd valgte isteden å spille med sikre kort. Framfor risikoen med å sende Maria tilbake til Skottland med en engelsk hær eller sende henne videre til Frankrike og katolske fiender av England, ble hun holdt i varetekt i England inntil videre. Maria Stuart ble holdt i engelsk fengsel de neste nitten årene. Dronning Elisabeth I av Englands signatur. Maria Stuart ble snart fokus for opprør. I 1569 snakket opprørere fra Nord-Englands reisning om å frigjøre henne, og det ble planlagt å gifte henne til Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk. Elisabeth reagerte med å få Howard henrettet. Pave Pius V utstedte en pavelige bulle i 1570 kalt "Regnans in Excelsis" som erklærte «Elisabeth, den angivelige dronning av England og en tjener av forbrytelser», for å være en kjetter og fritok alle hennes undersåtter fra deres lydighet til henne. Engelske katolikker hadde en ekstra drivkraft for å se på Maria Stuart som den rettmessige overhode av England. Maria Stuart ble antagelig ikke fortalt om hvert eneste katolske komplott som ble planlagt for å sette henne på den engelske tronen, men fra Ridolfikonspirasjonen av 1571 til Babingtonkonspirasjonen av 1586, kunne Elisabeths sjef for de hemmelige tjenestene, sir Francis Walsingham, og det kongelige rådet, sette sammen en sak mot henne. I begynnelsen motsatte Elisabeth seg krav om Marias henrettelse, men ved slutten av 1586 hadde hun blitt overtalt til å gå for en rettssak med bevis i en rekke brev skrevet under Babingtonkonspirasjonen. Elisabeths proklamasjon av dommen annonserte at «den nevnte Maria, som foregir å ha tittelen til den sammen kronen, har planlagt og forestilt seg innenfor det samme rike atskillige ting med den hensikt å skade, drepe og ødelegge vår kongelige person.» Den 8. februar 1587 ble Maria Stuart halshogd ved Fotheringhay Castle i Northamptonshire. Hun ble 44 år gammel. Spania. Etter den katastrofale okkupasjonen og tapet av Le Havre i 1562-1563 unngikk Elisabeth militære ekspedisjoner på kontinentet fram til 1585 da hun sendte en engelsk hær for å gi støtte til hollandsk protestantiske opprørere mot Filip II av Spania. Dette kom i kjølvannet av dødsfallene i 1584 til de allierte Vilhelm I av Oranien, kalt for Vilhelm den tause, og François, hertug av Anjou, og overgivelsen av en rekke hollandske byer til Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza, som var Filips guvernør av spanske Nederlandene. I desember 1584 underminerte en allianse mellom Filip og den franske katolske liga i Joinville-traktaten Anjous bror Henrik III av Frankrikes muligheter til å motstå spansk dominans av Nederlandene. Den strakte også spansk innflytelse langs kanalkysten av Frankrike hvor den katolske liga sto sterkt, og økte trusselen om en invasjon av England. Beleiringen av Antwerpen sommeren 1585 ledet av hertugen av Parma gjorde det nødvendig med en form for reaksjon fra englenderne og hollenderne. Resultatet var Nonsuchtraktaten av august 1585 hvor dronning Elisabeth lovte militær støtte til Holland. Traktaten markerte begynnelsen på den anglo-spanske krig (1585) som varte fram til freden i London i 1604. Elisabeths ga ordre til at hennes sendebud skulle lese hennes brev med misbilligelse høyt for det hollandske statsråd og med Leicester tilstede. Denne offentlige ydmykelsen av hennes «løytnant-general» ble kombinert med hennes fortsatte samtaler for en egen fred med Spania, og underminerte ugjenkallelig hans posisjon hos hollenderne. Den militære kampanjen ble hardt hindret av Elisabeths gjentatte nei til å sende midler for hans sultende soldater. Hennes uvillighet til å forplikte seg for saken, Leicesters egne mangler som en politisk og militær leder og den kaotiske situasjonen i hollandsk politikk, preget av opprivende fraksjonsvirksomhet, var årsaken til at kampanjen feilet. Leicester oppga til slutt sin kommando i desember 1587. I mellomtiden hadde Francis Drake foretatt en større sjøreise mot spanske havner og skip i Karibien i 1585 og 1586, og i 1587 hadde han gjort et suksessfullt raid mot Cadiz, ødelagt den spanske krigsflåte som var påtenkt det som i den katolsk verden ble kjent som "Empresa de Inglaterra" ("the Enterprise of England" = «Englandsforetaket»), det vil si å velte det nye protestantiske regimet i England. Filip II av Spania besluttet til sist å ta krigen til England. Den 12. juli 1588 seilte den spanske armada, en store flåte av skip, mot den engelske kanal med plan om å skipe en spansk invasjonsstyrke kommandert av hertugen av Parma til kysten av sørøstlige England fra Nederlandene. En kombinasjon av feilberegning, uhell, og et angrep fra engelske brannskip den 29. juli utenfor Gravelines som spredte de spanske skipene til nordøst førte til at armadaen ble beseiret. Aramadaen kjempet seg hjem til Spania i spredte rester, etter katastrofale tap utenfor kysten av Irland (etter at en del skip hadde forsøkt å seile tilbake ved å seile opp Nordsjøen og gå rundt de britiske øyene og sørover langs kysten av Irland) Selv om noen historikere har kritisert Elisabeth av tilsvarende årsaker, har Raleighs bedømmelse mer ofte blitt bedømt som urettvis. Elisabeth hadde god grunn til å ikke å stole for mye på sine kommandanter som hadde en tendens i handling, slik hun selv uttrykte det, «å bli fraktet med forfengelighetens ødeleggelser». Frankrike. Da den protestantiske Henrik IV arvet den franske trone i 1589 sendte Elisabeth ham militær støtte. Det var hennes første vågestykke i Frankrike siden tilbaketrekkingen fra Le Havre i 1563. Henriks etterfølgelse til tronen ble sterkt motsatt av den katolske liga og av Filip II, og Elisabeth fryktet en spansk overtagelse av havnene på fransk side av kanalen. De følgende engelske militærkampanjene i Frankrike var imidlertid dårlig organiserte og lite effektive. Lord Willoughby ignorerte i stor grad dronningens ordre og med en hær på 4000 mann herjet han det nordlige Frankrike uten å oppnå noe. Han trakk seg tilbake i forvirring og uorden i desember 1589 etter å ha tapt halvparten av sine tropper. I 1591 ledet John Norreys et hærtokt på 3000 menn inn i Bretagne, og det ble en enda større katastrofe. Som med de fleste av disse ekspedisjonene var Elisabeth lite villig til gi midler til utstyr og forsyninger, og forsterkninger som ble krevd av kommandantene. Norreys dro til London for å be i egen person for mer støtte. I hans fravær ødela den katolsk liga bortimot hele hæren, eller det som var igjen av den, ved Craon, nordvest i Frankrike, i mai 1591. I juli sendte Elisabeth enda en styrte under ledelse av Robert Devereux, jarl av Essex, for å hjelpe Henrik IV å beleire Rouen. Resultatet var akkurat like bedrøvelig som tidligere, Essex oppnådde ingenting og dro hjem i januar 1592. Henrik oppga beleiringen i april samme år. Som vanlig hadde Elisabeth ingen kontroll over sine generaler straks de reiste utenlands. «Hvor han er, eller hva han gjør, eller hva han kommer til gjøre,» skrev hun til Essex, «er vi uvitende». Irland. Charles Blount, 8. baron Mountjoy, ca 1594, brukte tre år på å slå ned opprøret på Irland. Selv om Irland var en av hennes to kongedømmer møtte Elisabeth, rimelig nok, en fiendtlig og enkelte steder uavhengig katolsk befolkning som var villig til å sammensverge med hennes fiender mot henne. Hennes irske politikk var å gi landområder til hennes hoffmenn og forhindre opprørere fra å gi Spania en base fra hvor de kunne angripe England. Pave Gregor XIII sendte en styrke i 1580 for å bidra i det andre Desmondopprøret på Irland, ledet av Gerald FitzGerald, Earl of Desmond, men i 1583 hadde opprøret blitt slått ned etter et felttog som ble drevet med ild, sverd og sult, og hvor nesten hele befolkningen i den nordvestlige delen av provinsen Munster synes å ha dødt, anslagsvis 30 000 mennesker. Den engelske terrortaktikken med brent jord la store landområder øde, og slaktet ned og drepte hele familier; menn, kvinner og barn. Poeten Edmund Spenser var en iakttager av dette felttoget og beskrev det i "A View of the Present State of Ireland", men det ble først utgitt i 1633, førti år etter at det ble skrevet. Her sier han blant annet at de irske ofrene «ble brakt til slik fortvilelse at et hvilket som helst hjerte av stein ville ha angret på det samme.» Englands dronning rådet hennes kommandanter at irlenderne, «den uforskammete og barbariske nasjonen», til å bli behandlet vel; men hun viste ingen anger da makt og blodsutgytelse ble bedømt som nødvendig. Mellom 1594 og 1603 møtte Elisabeth sin vanskeligste prøvelse i Irland med opprøret kjent som Tyrones opprør, eller Den irske niårs krigen. Dets leder, Hugh O'Neill, jarl av Tyrone, ble støttet av Spania. Våren 1599 sendte Elisabeth Robert Devereux, 2. jarl av Essex, for å slå ned opprøret. Til hennes frustrasjon, fikk han liten framgang og reiste tilbake til England uten tillatelse. Han ble erstattet av Charles Blount, lord Mountjoy, som brukte tre år på å slå ned opprøret. O'Neill overga seg til slutt i 1603, noen få dager etter at Elisabeth var død. Barbareskkysten, det osmanske rike og Japan. a> ambassadør fra Barbareskkysten til dronning Elisabeths hoff i 1600 Handel og diplomatiske forbindelser ble utviklet mellom England og Barbareskkysten (navnet på en rekke muslimske stater langs Nord-Afrikas Middelhavskyst) under regimet til Elisabeth. England etablerte handelsforbindelser med Marokko i opposisjon til Spania, og solgte rustning, ammunisjon, tømmer og metall i utbytte for marokkansk sukker til tross for pavens forbud. I år 1600 besøkte Abd el-Ouahed ben Messaoud, den viktigste sekretær for den marokkanske hersker Mulai Ahmad al-Mansur til England som en ambassadør ved dronningens hoff, for å forhandle en anglo-marokkansk allianse mot Spania. Elisabeth «ble enige om å selge krigsmateriell til Marokko, og hun og Mulai Ahmad al-Mansur snakket til og fra om å gå sammen om en operasjon mot spanjolene». Diskusjonene forble imidlertid ikke avgjørende, og begge herskerne døde innenfor to år av besøket. Det ble også etablert diplomatiske forbindelser med det osmanske rike i løpet av befraktningen av Levant Company, eller det tyrkiske selskap, og ekspederingen av den første engelske ambassadøren til Porte, William Harborne, i 1578. For første gang ble en handelsavtale signert i 1580. Tallrike sendebud ble sendt i begge retninger og skriftlig korrespondanse skjedde mellom dronning Elisabeth og sultan Murad III. I en brevveksling fremmet Murad forestilling at islam og protestantismen hadde «mye mer til felles enn noen av dem hadde med den romersk-katolske kirke, da begge avviste dyrkelsen av idoler», og argumenterte for en allianse mellom England og det osmanske rike. Til stor misnøye for katolske Europa eksporterte England tinn og bly (for å støpe kanoner) og ammunisjon til det osmanske rike, og Elisabeth diskuterte seriøst felles militære operasjoner med Murad III da det brøt ut krig med Spania i 1585 da Francis Walsingham argumenterte for en direkte osmansk militær engasjement mot en felles spansk fiende. Den første engelskmann som nådde fram til Japan, William Adams, var en tidligere ansatt av handelsselskapet Barbary Company, som hadde blitt etablert i 1585. Han satte fot i Japan i august 1600 som fører for Det nederlandske Ostindiske kompani. Han kom til å spille en nøkkelrolle som en rådgiver for den japanske shogun, og bidro til å etablere de første diplomatiske kontaktene og kommersielle avtaler mellom England og Japan. De senere år. Da Elisabeth ble gammel og ekteskap ble usannsynlig endret forestillingen om henne seg gradvis. Hun ble portrettert som "Belphoebe" (= den vakre Diana) eller "Astraia" (= stjernejomfruen), og etter seieren over den spanske armada, som "Gloriana", den evige ungdommelige "Faerie Queene" (= "alvedronningen") i Edmund Spensers storstilte dikt. Oljemalerier av henne ble enda mindre realistiske og mer som et sett av gåtefull ikoner som fikk henne til å se langt yngre enn hva hun faktisk var. I virkeligheten hadde huden hennes blitt arret av kopper i 1562, etterlatt henne halvveis skallet og avhengig av parykker og kosmetikk. Walter Raleigh kalte henne for «en kvinne som var blitt overrasket av tiden». Jo mer hennes skjønnhet bleknet, jo mer priste hennes hoffmenn den. Elisabeth var mer enn tilfreds over å spille sin rolle, men det er mulig at i det siste tiåret av hennes liv begynte hun å tro på sin egen framføring. Hun ble øm og ettergivende for den sjarmerende, men lunefulle Robert Devereux, jarl av Essex, som tok seg friheter med henne som hun deretter tilga. Hun utpekte han flere ganger til militære posisjoner til tross for hans voksende liste over uansvarlighet. Etter at Essex deserterte sin kommando i Irland i 1599 satte Elisabeth ham i husarrest og det påfølgende året tok hun fra ham hans monopoler. I februar 1601 forsøkte å reise et opprør i London og hans hensikt var å ta dronningen til fange, men svært få ble med hans opprør. Han ble tatt til fange og halshogd den 25. februar. Elisabeth visste at hennes egen feilvurderinger hadde delvis skylden for hendelsene. En observatør rapporterte i 1602 at «Hennes glede er å sitte i mørket, og noen ganger med tårer for å sørge over Essex». Tiden etter seieren over den spanske armada i 1588 førte til nye vanskeligheter for Elisabeth som var i femten år fram til slutten av hennes regime. Konfliktene med Spania og i Irland fortsatte, skattebyrden vokste seg tyngre, og økonomien ble rammet av dårlige innhøsting, og krigskostnadene økte. Generelt steg prisene og levestandarden falt. I løpet av denne tiden økte undertrykkelsen av katolikkene, og Elisabeth autoriserte kommisjoner i 1591 som undersøkte og overvåket katolikker og deres familier. For å opprettholde illusjon om fred og framgang lente hun seg i økende grad på spioner og propaganda i sitt eget land. I hennes siste år reflekterte kritikken mot henne en nedgang i offentlighetens omsorg for henne. For en detaljert redegjørelse av slik kritikk, og Elisabeths «regjering ved illusjon», se kapittel 8, «The Queen and the People», Haigh, 149–169. William Shakespeare, en av de store litterære kreftene som ble modnet under Elisabeths regime. Illustrasjon fra 1700-tallet. En av årsakene for dette «andre regimet» til Elisabeth, slik det stundom blir karakterisert, var selve karakteren i Elisabeths styreorgan, det kongelige råd på 1590-tallet, var blitt en annen. En ny generasjon var kommet til makt. Med unntaket av lord Burghley, hadde de mest betydningsfulle politikerne død rundt 1590: Jarlen av Leicester i 1588, sir Francis Walsingham i 1590, sir Christopher Hatton i 1591. Fraksjonsstrid i regjeringen hadde ikke vært utpreget før 1590, men ble deretter dets kjennetrekk. En bitter rivalisering mellom jarlen av Essex og Robert Cecil, sønn av lord Burghley, og deres tilhengere, for de viktigste posisjonene i staten ble en hemsko for politikken. Dronningens personlige autoritet ble mindre, noe som ble vist saken om doktor Lopez, hennes betrodde lege. Da han feilaktig ble anklaget av Essex for forræderi ut av personlig nag, kunne hun ikke forhindre at Lopez ble henrettet, selv om hun hadde blitt rasende over at han ble arrestert og syntes ikke å tro på hans skyld (1594). Denne samme perioden var også økonomisk og politisk usikker, men produserte samtidig uovertreffelig litterær blomstring i England De første tegnene på en ny litterær bevegelse hadde oppstått ved slutten av det andre tiåret av Elisabeths regime med John Lylys "Euphues" og Edmund Spensers "Hyrdenes kalender" i 1578. I løpet av 1590-tallet nådde en del av de største navnene i engelsk litteratur sin modenhet, blant annet William Shakespeare og Christopher Marlowe. I løpet av denne perioden og inn i den jakobinske tiden som fulgte nådde engelsk teater sine høyeste topper. Oppfatningen av en stor elisabethansk tid er i stor grad avhengig av dens produsenter; dramatikere, poeter og musikere som var aktive i løpet av Elisabeths regime. De eide lite som kom direkte fra dronningen, som aldri var en større beskytter av kunstartene. Død. Elisabeths mest betrodde rådgiver, William Cecil, døde den 4. august 1598. Hans politiske mantel ble gitt videre til hans sønn, Robert Cecil, ble snart leder av regjeringen. En oppgave som han adresserte var å forberede en friksjonsfri etterfølgelse. Ettersom Elisabeth aldri ville navngi sin etterfølger måtte Cecil gå videre i all hemmelighet. Han gikk derfor inn i hemmelig forhandlinger med Jakob VI av Skottland som hadde et sterkt, men ikke anerkjent krav på den engelske trone. Cecil rådet den utålmodige Jakob om å føye Elisabeth og «sikre seg hjertet til den høyeste til hvem kjønn og kvalitet ikke er så upassende at verken nytteløse bebreidelser eller for mye nysgjerrighet i hennes egne handlinger». Rådet virket, Jakobs tone gjorde Elisabeth glad og som svarte: «Så stoler jeg på at du vil ikke tvile, men at dine siste brev er så akseptable at mine takk ikke kan mangle det samme, men overgi dem til deg i takknemlighet». I historikeren J. E. Neales syn er det mulig at Elisabeth ikke erklærte sine ønsker åpent for Jakob, men hun gjorde dem kjent med «umiskjennelig om enn i tilslørete fraser». a> noen få timer etter Elisabeths død. han forlot Skottland for aldri mer å vendte tilbake. Dronningens helse forble rimelig bra fram til høsten 1602 da en rekke dødsfall blant hennes venner sendte henne inn i en tung depresjon. I februar 1603 kom dødsfallet til Catherine Howard, grevinne av Nottingham, niese av hennes kusine og nære venn Catherine Carey som et særlig tungt slag. I mars følte Elisabeth seg syk og forble i en «stabil og vedvarende melankoli». Hun døde den 24. mars 1603 ved Richmond Palace, mellom klokken to og tre om morgenen. Noen få timer senere satte Cecil og rådet deres planer ut i bevegelse og proklamerte Jakob VI av Skottland som konge av England. Til tross for tilstedeværelsen av flere andre som kunne kreve tronen, gikk maktoverføringen glatt. Jakobs etterfølgelse satte til side Henrik VIIIs Tredje forordning for etterfølgelse ("Third Succession Act") og testament til fordel for slekten til Henriks yngre søster Maria Tudor. For å bøte på dette fikk Jakob parlamentet opprette Forordning for etterfølgelse til kronen 1603 ("Succession to the Crown Act 1603"). Spørsmålet om eller ikke parlamentet kunne kontrollere etterfølgelsen til kronen ved lov og vedtekt forble kontroversielt gjennom hele 1600-tallet. Arv og ettermæle. Elisabeth ble sørget, men mange mennesker var også lettet over hennes død. Forventningene til kong Jakob var høye, og i begynnelsen ble de også tilfredsstilt: krigen med Spania ble avsluttet i 1604 og skattene ble senket. Fram til Robert Ccecil døde i 1612 gikk regjeringsstyringen langs de samme retningslinjene som tidligere, men Jakobs styre ble imidlertid upopulært da han overførte statens affærer til sine favoritter på hoffet, og på 1620-tallet var det en nostalgisk gjenopplevelse av Elisabeths kult. Elisabeth ble priset som en heltinne for den protestantiske saken og en hersker av en gullalder. Jakob ble beskrevet som en sympatisør av katolisismen som ledet et korrupt hoff. Det triumferende bildet som Elisabeth hadde kultivert mot slutten av sitt regime, mot en bakgrunn fraksjoner og militære og økonomiske vanskeligheter ble tatt på alvor og hennes omdømme økte. Godfrey Goodman, biskop av Gloucester, mintes: «Da vi hadde erfaring med en skotsk regjering, synes det som om dronningen fikk nytt liv. Deretter ble minnet om henne meget forstørret». Elisabeths regime ble idealisert i en tid da kronen, kirken og parlamentet hadde fungert i en konstitusjonell balanse. a> holder kronen over hennes hode. De bildet som ble framstilt av Elisabeth av hennes protestantiske beundrere tidlig på 1600-tallet har blitt vedvarende og innflytelsesrikt. Hennes minne ble også gjenoppvekket i løpet av Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet da nasjonen igjen følte seg utsatt for invasjon. I den viktorianske tid ble legenden om Elisabeth tilpasset datidens ideologi om imperiet, og på midten av 1900-tallet ble Elisabeth et romantisk symbol for nasjonal motstand til utenlandsk trussel. Historikere i denne tiden, slike som J. E. Neale (1934) og A. L. Rowse (1950), tolket Elisabeths regime som en gylden tid med framskritt. Historikere fra senere tid har tatt et mer komplekst syn på Elisabeth. Hennes regime er berømt for å beseire den spanske armada, og for suksessfulle angrip mot spanjolene, slike som de ved Cádiz i 1587 og 1596, men en del historikere peker på militære fiaskoer på land og til sjøs. Elisabeths problemer i Irland har også satt merker på hennes ettermæle. Isteden for å være den dristige og modige forsvarer av protestantiske nasjoner mot Spania og Huset Habsburg er hun mer ofte sett på som forsiktig i sin utenrikspolitikk. Hun tilbød minimal støtte til utenlandske protestanter og feilet å gi å sine kommandanter nødvendige midler til at de kunne skape en forskjell utenfor Englands grenser. Elisabeth etablerte en engelsk kirke som bidro til forme en nasjonal identitet og dette står fortsatt. De som priser henne senere som en protestantisk heltinne overser hennes vegring mot å fjerne all katolsk praksis i kirken. Historikere har notert seg at i hennes tid så strenge protestanter på hennes forordning for religiøs avtale av 1559 ("Acts of Settlement and Uniformity") som et kompromiss. Faktisk mente Elisabeth at troen var personlig og ønsket ikke, som Francis Bacon uttrykte det, å «skape vinduer inn til menneskenes hjerter og hemmelige tanker.» Judi Dench er en av de skuespillere som har tolket den eldre, strenge Elisabeth I på film. Elisabeth kom til å bli en av de mest populære monarkene i britisk historie. Hun kom på syvende plass i en avstemming av den hundre største briter som ble utført av BBC i 2002, foran alle andre britiske monarker. I 2005 analyserte en gruppe historikere og kommenterte tolv monarker i History Channels dokumentar "Britain's Greatest Monarch" og tildelte dem poeng opp til 60 og Elisabeth I var vinneren med 48 poeng. Benjamin Britten skrev en opera, "Gloriana", som handlet om forholdet til Elisabeth og lord Essex, framført første gang i 1952 før Elisabeth II av Storbritannias kroning. Det har vært flere minneverdige rolletolkninger av Elisabeth på film og TV. Hun er den britiske monarken som har blitt filmet oftest. Blant de som har inntrykk i rollen som Elisabeth i løpet av de siste hundre årene er den franske skuespilleren Sarah Bernhardt i "Dronning Elisabeth" (1912), Florence Eldridge i "Maria Stuart" (1936), Flora Robson i "Fire Over England" (1937) og "The Lion Has Wings" (1939), Bette Davis i "Elizabeth og Essex" (1939) og "Jomfrudronningen" (1955) og Jean Simmons i "Hennes kongerike" (1953). I den senere tid har fortellingen om Elisabeth blitt filmet mer enn noensinne. I 1998 fikk den australske skuespilleren Cate Blanchett sitt gjennombrudd og en nominering til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin kritikerroste innsats i Elizabeth. Samme år mottok den britiske skuespilleren Judi Dench en Oscar for sin birolle som jomfrudronningen i den populære filmen "Shakespeare in Love". For fjernsyn har skuespilleren Glenda Jackson tolket dronningen i både BBCs dramaserie "Elizabeth R" (1971), og i den historiske filmen "Maria Stuart – dronning av Skottland" (1972), og Miranda Richardson i BBCs komedieserie "Svarte Orm" (1986), en komisk og kontrasterende tolkning av en egenrådig og bortskjemt dronning. Helen Mirren tolket Elisabeth i TV-filmen i to deler, "Elizabeth I" i 2005. Det har vært skrevet flere romaner om Elisabeth. Blant disse finnes "I, Elizabeth" (1993) av Rosalind Miles, "The Virgin's Lover" (2005) og "The Queen's Fool" (2004) av Philippa Gregory, "Queen of This Realm" (1984) av Jean Plaidy og "Virgin: Prelude to the Throne" (2001) av Robin Maxwell. Elisabeths historie føyes sammen med hennes mors historie i Maxwells bok "The Secret Diary of Anne Boleyn" (1997). Maxwell skriver også om et fiktivt barn til Elisabet og Dudley i "The Queen's Bastard" (1999). Margaret Irwin har skrevet en trilogi basert på Elisabets ungdomsår: "Young Bess" (1944), "Elizabeth, Captive Princess" (1948) og "Elizabeth and the Prince of Spain" (1953). Toyota Celica. Toyota Celica er en sportsbil produsert av den japanske bilprodusenten Toyota siden begynnelsen av 1970-tallet. Den første utgaven av Celica ble sluppet på markedet i 1971 og var en «strippet» utgave av Toyotas «superbil», 2000GT, og forholdsvis billig til sportsbil å være. Felles for alle de syv generasjonene Celica, er at de er bygd rundt Toyotas firesylindrede rekkemotor. Den mest «drastiske» endringen skjedde i 1986 da man gikk over fra bakhjulstrekk til forhjulstrekk; GT-modellene av Celica med bakhjulstrekk hadde doble overliggende kamaksler og et større utvalg når det gjelder interiøret i bilen, mens GT-modellene med forhjulstrekk hadde turbo og – i de siste modellene – variable ventiltider. Celica har gjort seg bemerket i rallysammenheng ved flere anledninger, og spesielt på begynnelsen av 1990-tallet da den spanske rallysjåføren Carlos Sainz gjorde det meget godt (og ble verdensmester ved flere anledninger). En egen utgave av Celica er oppkalt etter ham. 2005 blir det siste produksjonsåret pga. økende konkurranse og sviktende salg. Toyota solgte 52 406 enheter i 2000, men dette tallet sank til bare 14 856 i 2003 (og var offer for en ytterligere nedgang på 33,8 % fra 2003 til juni 2004). Man antar at Toyota Scion tC overtar det amerikanske Celica-markedet. I Europa vil ikke Toyota selge nisjebiler lenger, deriblant Celica. Herfast. Herfast (død 1084) var den første kjente rikskansler i England, fra 1068 til 1070. Han var født i Normandie, Frankrike, og sluttet seg til Vilhelm Erobreren under invasjonen av England i 1066. Han ble utnevnt til sjef for det kongelige skriverkontoret etter slaget ved Hastings. Etter 1070 ble han biskop av East Anglia. Der kom han i konflikt med abbediet i Bury St. Edmunds, og da saken ble lagt fram for erkebiskop Lanfranc av Canterbury gikk dommen mot ham, og det antas at han ble avsatt. William Giffard. William Giffard (død 1129?) var rikskansler i England under Vilhelm II og Henrik I, fra 1093 til 1101. I 1100 ble han utnevnt til biskop av Winchester av Henrik I. Året etter nektet erkebiskop Anselm av Canterbury å bispevie ham, ettersom han var innsatt av den verdslige makt. Giffard var vennlig innstilt overfor Anselm, og da han fikk tilbud om å bli bispeviet av erkebiskopen av York i 1103 nektet han dette. Han ble derfor forvist av kongen. I 1106 var han en av biskopene som lyktes i å presse Anselm til å gi etter for kongen, og året etter kom det til forlik mellom kirke og konge. Dermed kunne han endelig bispevies, syv år etter utnevnelsen. Han hjalp under sin tid som biskop cistercienserne med å opprette sitt første kloster i England, og restaurerte Winchesterkatedralen. Karl den store. Karl den store (tysk "Karl der Große", latin "Carolus Magnus", fransk "Charlemagne" (brukes på mange andre språk, bl.a. engelsk, av og til på norsk), italiensk "Carlomagno") (født 2. april 742, død 28. januar 814) var konge av frankerne fra år 771, konge av Lombardia fra 774, og tysk-romersk keiser fra 800. Han var eldste sønn av kong Pippin den yngre av frankerne. Han er det mest kjente medlemmet av dynastiet karolingerne. Karl ble kronet til keiser av Paven i Roma, 1. juledag år 800 e. Kr. Han bodde i Aachen og er begravet i katedralen her. Karlsprisen er oppkalt etter ham. Fødselsdato og sted. Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1. april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen. For det første ble 742 utregnet av hans alder da han døde, mer enn attestert med primærkilder. For det andre dateres hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet og han arvet sine foreldre. En annen dato er gitt i "Annales Petariensis", 1. april 747. Det året var 1. april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren. For tiden er det umulig å være sikker på datoen da Karl den store ble født. Den neste gjetningen inkluderer 1. april 747, etter 15. april 747 eller 1. april 748, antagelig i Herstal eller Jupille, hvor hans far ble født, begge nær Liége hvor en viktig del av det karolingske og merovingiske dynastiet bodde. Men andre byer er også nevnt: Prüm, Düren eller Aachen. Liv. Karl var den eldste sønnen til Pippin den yngre og hans kone Bertrada av Laon. Da Pippin døde ble kongedømmet delt mellom Karl og hans bror Karloman. Karl tok de ytre delene av kongedømmet som grenset til sjøen, hovedsakelig Neustria, Aquitania og de nordlige delene av Austrasia, mens Karloman fikk de indre delene som grenset til Italia. Karloman døde 5. desember 771 og etterlot Karl som leder av et forent frankisk kongedømme. Kort tid etterpå marsjerte han mot lombardene og la kongedømmet Italia permanent under den frankiske tronen. Karl var engasjert i nesten konstant krigføring gjennom hele sitt styre med sitt legendariske sverd Joyeuse i hånden. Etter tretti år med krig og atten slag, sakserkrigene, erobret han Sachsen, et mål som hadde vært den uoppnåelige drømmen til Augustus. Han fortsatte med å konvertere de erobrede til katolsk kristendom, med makt hvor det var nødvendig. I 782, ved Verden i nedre Sachsen, skal han ha beordret halshoggingen av 4500 saksere på en dag (den blodige rettssaken i Verden). Sakserne hadde gjort feilen med å gjøre opprør mot det frankiske styret og ble tatt i å praktisere hedenskap etter at de hadde gått med på å bli kristne. Moderne forskere har dratt disse beskyldningene i tvil, ettersom det ikke er funnet noen arkeologiske bevis for en slik massakre og at de opprinnelige kildene kan ha skrevet «halshogging» ved en feil istedet for «sendt i eksil». Karl forsøkte også å gjenerobre Spania, men klarte aldri helt å nå dette målet. Det var under en av hans mislykkete invasjoner i det nordlige Spania at lederen for hans baktropp, grev Roland, ble drept, noe som inspirerte til skapelsen av Rolandskvadet. a> ble truet av invasjon, skyndte kongen seg til Roma for å gi assistanse. Her ber paven om hjelp i et møte nær Roma. I 797 (eller 801?) gav kalifen av Bagdad, Harun al-Rashid, Karl en asiatisk elefant kalt Abul-Abbas og en mekanisk klokke. I 799 gjorde folk i Roma opprør mot pave Leo III. De kastet ham i fengsel, men han ble befridd og flyktet til Frankerriket. Der lovet Karl å hjelpe ham, og Leo ble gjeninnsatt i pavestolen. Under julemessen 1. juledag i Roma i år 800 kronet pave Leo III Karl "Imperator Romanorum" (romernes keiser). Dette ble Karls siste besøk i Roma, da han hadde ønsket selv å sette kronen på sitt hode, og mislikte at paven kom ham i forkjøpet. Går man inn hovedportalen i Peterskirken, støter man noen få meter oppe i midtskipet på en stor, rød porfyrstein nedsenket i gulvet der Karl stod da Leo overrasket ham. Som keiser ble han hyllet av folk, og de ønsket ham også framgang som «den av Gud kronede store og fredsbringende keiser av Roma». Selv om dette, ifølge kildene, skjedde mot hans intensjoner, ble Karl fornyeren av det vestlige riket som forsvant i det 5. århundre. For å unngå friksjoner med den østlige keiseren, kalte Karl seg senere "Imperator Romanum gubernans Imperium" (keiser som styrer Romerriket) istedet for "Imperator Romanum", som ble forbeholdt de østlige keiserne. Karl fulgte opp sin fars reformer og fjernet pengesystemet basert på gull "sou". Både han og kong Offa av Mercia tok opp systemet innført av Pippin. Han satte opp en ny standard, "livre" (pund), både som mynt og vektenhet, som var verdt 20 sous (som solidus og senere skilling) eller 240 "denierer" (som "denarius" og til slutt penny). I denne perioden var "livre" og "sou" tellende enheter, bare "denier" var rikets mynt. Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England. Autografen til Karl den store Karl organiserte imperiet sitt i 350 grevskap, hvert ledet av en oppnevnt greve. Grevene tjente som dommere, administratorer og de opprettholdt capitularier. For å opprettholde lojalitet, satte han opp et system av "missi dominici", som betyr «Herrens utsendinger». I dette systemet ville en representant fra kirken og en representant for keiseren lede de forskjellige grevskapene og hvert år rapportere tilbake til Karl om deres status. Europa ved Karl den stores død. Da Karl døde i 814 ble han gravlagt i sin egen katedral i Aachen. Han ble etterfulgt av sin eneste overlevende sønn, Ludvig den fromme. Etter ham ble styret av imperiet delt mellom hans tre overlevende sønner ifølge frankisk tradisjon. Disse tre kongedømmene ble grunnlaget for det senere Frankrike og Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Etter Karls død ble de kontinentale myntene degradert og mesteparten av Europa gikk over til å bruke engelsk mynt til rundt 1100. Det er vanskelig å forstå Karls holdning mot sine døtre. Ingen av dem fikk et sakramentalt ekteskap. Dette kan ha vært et forsøk på å kontrollere antallet potensielle allianser. Etter hans død gikk, eller ble tvunget til å gå, de overlevende døtrene i kloster. Minst en av dem, Bertha av Karolingen, hadde et anerkjent forhold, om ikke ekteskap, med Angilbert, et medlem av Karls hoffsirkel. Karls morsmål var gammelhøytysk-dialekten kalt frankisk. Han snakket også latin og forstod noe gresk. Ekteskap og barn. Karl den store hadde en lang rekke barn fra og utenfor ekteskap. Hans livsførsel i så måte avvek betydelig fra tidens kristelige etikk. I tillegg til at han inngikk minst én såkalt "Friedelehe", en samlivsordning som ikke var så juridisk bindende for noen av partene som tradisjonelt ekteskap, hadde han er rekke sidekoner, som inntok en stilling mellom fullverdig ektefrue og konkubine. Efterkommere. 14, Cambridge Corpus Christi, Ms 373, fol. 24r Kulturell betydning. Karls styre blir ofte referert til som den karolingiske renessanse på grunn av blomstringen innen utdannelse, litteratur, kunst og arkitektur. Mesteparten av de overlevende arbeidene av klassisk latin ble kopiert og preservert tubord. Karls innflytelse på tvers av Europa indikeres av opprinnelsen til mange av mennene som arbeidet for ham: Alcuin, en anglosakser, Theodulf, visigoter, Paulus Diaconus, lombard og Angilbert og Einhard, frankere. Karl den store nøt et viktig etterliv i europeisk kultur. En av de store middelalderiske litteraturkretsene, Karl den store-kretsen eller "Frankrikes saker", sentreres rundt dådene til Karl den stores kommandant av Breton-grensen, Roland, og paladinene som tjente som motpartene til ridderne av det runde bord. Deres eventyr ble først fortalt i "chansons de geste". Karl selv ble gitt helgen-status innenfor det hellige romerske riket etter det 12. århundre. Hans kanonisering av Paschal III ble aldri anerkjent av den hellige stol. Han var modellridder som en av de ni verdige. Det er ofte hevdet av slektsforskere at alle mennesker med europeiske forfedre i dag er antagelig etterkommere fra Karl. Men bare en liten prosentdel kan faktisk bevise avstamning fra ham. Karl ekteskaps- og forholds-politikk og etikk førte riktignok til et nokså stort antall etterkommere, og av disse hadde alle bedre muligheter for å vokse opp enn tilfellet var for barn generelt på den tiden. De ble giftet inn i adelshus og som et resultat av interne ekteskap kan mange av adelsopphav virkelig spore sitt opphav tilbake til Karl. Karls slektstre var ganske omfattende og kan spores nesten helt opp til moderne tider. Blant de mest kjente direkte etterkommerne av Karl er William Howard Taft, den 27. president i USA, den amerikanske skuespilleren Tyrone Power, den britiske skuespilleren Christopher Lee og Elisabeth II, dronning av Storbritannia og Nord-Irland. Han er uten tvil forfar til alle kongefamilier i Europa og dermed også det norske kongehuset. En annen interessant side ved Karl var at han gjorde alvorlige forsøk på å utdanne seg selv og andre lærde og lærte å lese i voksen alder, men han lærte aldri helt å skrive. Hans håndskrift var dårlig, derfra vokste legenden om at han ikke kunne skrive. Dette var en betydelig bragd for kongene på den tiden, de fleste var analfabeter. Bildet som angivelig gjengir Karl den stores autograf, er ikke Karl den stores autograf, men hans navnemerke (bumerke), som ble skrevet av utenforstående skrivere. Karl den stores autograf (dvs. egenhendige håndskrift) er begrenset til den bittelille v'en øverst i firkanten i midten, først når keiseren selv hadde tilføyd disse to små strekene var dokumentet offisielt. Det er en vanlig forekommende feil (dessverre også i Wikipedia sentralt) å anse Karl den stores bumerke som hans "autograf". Karl den stores portretter. Den romerske tradisjonen av realistiske personlige portretter var totalt borte på tiden til Karl, hvor individuelle trekk ble fjernet i ikonske typer. Karl, som ideell hersker, skulle portretteres på passende måte ville samtidige ha antatt. Bildene av Karl på tronen, Guds representant på jord, bærer flere fellestrekk med ikonene av Kristus som majestet enn moderne (eller antikke) forståelser av portrett. Selv portrettet av Einhard undertrykker detaljer som kunne være feil i denne konteksten. Karl i senere bilder ("se portrettet av Dürer til høyre") blir ofte portrettert med bølgende "blondt" hår, på grunn av en misfortåelse av Einharts "Vita caroli Magni" (kapittel 22) hvor Karl den store i sine gamle dager hadde "canitie pulchra", «nydelig hvitt hår», som har blitt oversatt med blondt eller flott i mange oversettelser. Det latinske ordet for blond er «flavus», og «rutilo» som betyr gylden-rød eller rødt, er ordet Tacitus bruker for germanernes hår. Se også. Karl I Winchester bispedømme. Winchester bispedømme er et av de eldste i England. Det ble opprettet i 635, da Winchester og Sherbourne ble utskilt fra Dorchester bispedømmme. Det var også et av de rikeste bispedømmene i middelalderens England, og flere av biskopene ble derfor utnevnt til viktige embeter. Blant biskopene i det 8. århundre var St. Svithun, som katedralen i Stavanger ble viet til i middelalderen. Biskopene av Winchester hadde sin London-residens i Winchester Palace i Southwark. På grunn av reformasjonen ble bispesetet stående vakant fra Stephen Gardiners død i 1531 til utnevnelsen av den siste katolske biskopen av Winchester, John White i 1556. Da han døde i 1560 ble den første anglikanske biskopen, Robert Horne, utnevnt. Ely bispedømme. Ely bispedømme i England ble opprettet i 1109, med sete i byen Ely. Opprettelsen hadde blitt foreslått i 1105 av en Richard, som var abbed i byens kloster, for å avlaste Lincoln bispedømme. Elykatedralen var opprinnelig klosteret kirke, som ble utvidet for å dekke det nye behovet for plass. Ely var organisert som et palatinat under biskopen, samt at biskopen også automatisk ble abbed for det rike klosteret, og derfor ble det et velstående bispedømme. Dette gjenspeiles i katedralen, som er rikt utsmykket. Etter reformasjonen i det 16. århundre gikk det over fra å være et katolsk til et anglikansk bispesete, samtidig som klosteret ble oppløst. Fram til 1830 dekket bispedømmet kun Cambridgeshire, men det ble det året utvidet til å dekke også Bedfordshire, Huntingdonshire og den vestlige delen av Suffolk. Dette ble igjen endret i 1914, da Suffolk bispedømme ble opprettet. Det vestlige Suffolk gikk da dit, mens Bedfordshire ble gitt til St. Albans bispedømme. Samtidig ble den vestlige delen av Norwich bispedømme gitt til Ely. Bispedømmet har i 2005 omkring 300 menigheter, 341 kirker og 610 000 medlemmer av Den anglikanske kirke. York erkebispedømme. John Sentamu, dagens erkebiskop av York Kartskisse over områdene underlagt erkebiskopen av York York erkebispedømme er nummer to i Den engelske kirkes hierarki, etter Canterbury erkebispedømme. Yorks historie som bispesete strekker seg lenger tilbake enn Canterburys, da byen allerede i 314 nevnes som bispesete under navnet "Eborus". Men dette romerske bispedømmet falt bort i 625. I 631 ble det gjenopprettet, nå som metropolitanerkebispedømme. Det var en tid strid mellom York og Canterbury om hvem som skulle være fremst i rang, og det ble til slutt bestemt av Canterbury skulle være først, men at erkebiskopene av Canterbury skulle innsettes av erkebiskopen av York. Etter reformasjonen har erkebiskopen av York vært primas for Den engelske kirke, mens erkebiskopen av Canterbury er åndelig overhode for hele Den anglikanske kommunion. I 1579 døde den siste katolske erkebiskopen av York, og Den anglikanske kirke tok over. John Major. John Major (født 29. mars 1943) er en britisk politiker. Han var britisk statsminister fra 1990 til 1997 for de konservative og har tidligere også vært utenriksminister og finansminister. Han er medlem av Det kongelige råd. Major ble tildelt Order of the Companions of Honour i 1999 og ble utnevnt til ridder av Hosebåndordenen i 2005. Han har derved rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Bruce Dickinson. Paul Bruce Dickinson (født 7. august 1958 i Worksop Notts, Nottinghamshire, England) er vokalist i heavy metal-bandet Iron Maiden. Dickinson er kjent for å ha en av de kraftigste stemmene innen heavy metal-sjangeren, samt hans karisma på scenen. Biografi. Etter endt skolegang var han i det militære i seks måneder, men mistrivdes med dette og begynte i stedet å studere historie på Queen Mary College i London. Han var på denne tiden med som vokalist i en rekke band, blant andre gruppene Speed og SHOOTS. Etter studietiden var han med i bandet Samson fra 1980 til 1982, hvor han så ble med i Iron Maiden hvor han erstattet Paul Di'Anno som vokalist. Han debuterte i Iron Maiden på albumet The Number of the Beast, som i ettertid blir regnet som en av klassikerne innen sjangeren. Bruce forlot Iron Maiden i 1993 for å satse på egen solokarriere, og ga ut syv album før han i 1999 vendte tilbake til Iron Maiden. Han har også utgitt to bøker ("Lord Iffy Boatrace" og "The Missionary Position"). Han er i tillegg programleder i BBC Radio og kommerisell flyger for det engelske flyselskapet Astraeus. Tidligere var han også en aktiv fekter. Han ble kåret til årets mann innen musikk i Storbritannia i 2006. I juli 2011 ble Dickinson tildelt en æresdoktorgrad i musikk ved Queen Mary, University of London, hvor han studerte historie på 1970-tallet. Stemme. Bruce Dickinson er kjent for å ha en av de kraftigste tenorstemmene i metallsjangeren, ofte sammenlignet med Ronnie James Dio og Rob Halford. Eksempler blant de mest kjente vokalprestasjonene hans finner man «Hallowed be thy Name», «Run to the Hills», «The Number of the Beast», «The Trooper» og «Rime of the Ancient Mariner». Dickinson har et stemmespenn som brer seg over nesten 4 oktaver, men som tenor synger han oftest med lys stemme. Samson. Bruce Dickinson under en konsert i 2006 Robert Oppenheimer. Dr. Julius Robert Oppenheimer (født 22. april 1904, New York, død 18. februar 1967, Princeton) var en amerikansk fysiker av tysk-jødisk opprinnelse. Han ble født i en jødisk familie. Faren, en rik tekstilimportør, hadde immigrert fra Tyskland i 1888. Robert Oppenheimer studerte fysikk, klassisk filologi, orientalistikk og kjemi ved Harvard, Cambridge og Göttingen. Han tok doktorgraden ved Göttingen, og arbeidet her med Niels Bohr og Edward Teller. I 1929 ble han professor ved Berkeley-universitetet i California. Fra 1943 til 1945 ledet han Manhattanprosjektet i New Mexico, som hadde som mål å utvikle atombomben. Han kalles gjerne «atombombens far». Etter å ha sett hvilke redsler bomben forårsaket i Hiroshima og Nagasaki ble han imidlertid en overbevist motstander av bruk av atomvåpen, og nektet å delta i utviklingen av hydrogenbomben. Han engasjerte seg i internasjonal lobbyvirksomhet for nedrustning og for internasjonal kontroll av alle atomvåpen. På 1950-tallet ble han beskyldt for anti-amerikansk virksomhet og påståtte tidligere kommunistsympatier, og ble fratatt sin sikkerhetsklarering. Selv om han hadde mistet all innflytelse i USA, fortsatte han å undervise, skrive og arbeide med fysisk forskning. Han ble først rehabilitert i 1963 av president Lyndon B. Johnson. Bolsjevik. Bolsjevik (russisk Большеви́к, «flertallsmann» - det russiske ordet for «flertall» er "bolsjinstvo") var opprinnelig et medlem av majoritetsfraksjonen i det russiske arbeiderpartiet ledet av Vladimir Lenin. Den andre fraksjonen var kjent som mensjeviker («minoritetsmenn»). Partiet ble splittet under partikongressen i 1903. Kort etter at bolsjevikene kom til makten gjennom Den russiske revolusjonen i 1917, endret de partiets navn til «Det all-russiske kommunistpartiet (bolsjevikene)». Det var først i 1952 at «bolsjevikene» ble strøket fra partinavnet. Bolsjevikene, som ble grunnlagt av Vladimir Lenin, var i 1905 en masseorganisasjon bestående hovedsakelig av arbeidere under et demokratisk indre hierarki styrt av prinsippene for demokratisk sentralisme som betraktet seg selv som ledere av den revolusjonære arbeiderklassen i Russland. Deres overbevisning og praksis ble ofte referert til som bolsjevisme. Den bolsjevikiske revolusjonære lederen Lev Trotskij benyttet vanligvis begrepene «bolsjevisme» og «bolsjevik» etter hans landflyktighet fra Sovjetunionen for å skille mellom hva han anså var sann leninisme og det regime innenfor staten og partiet som vokste fram under Josef Stalin. Stalinisme. Stalinisme er et begrep som brukes for å betegne det politiske systemet Josef Stalin innførte i Sovjetunionen. Etter Stalins død i 1953 blir begrepet brukt om stater som bekjenner seg til kommunismen og samtidig praktiserer et totalitært styresett. Allerede Leo Trotskij beskrev det stalinistiske systemet som totalitært. På grunn av den forbryterske karakter Stalins regime hadde, hvor millioner ble sendt i slaveleire og drept, velger noen kommunistiske grupper å ta avstand fra stalinismen som styresett. Stalinister avviser imidlertid begrepet stalinisme, og ser på Stalins politikk som en direkte og konsekvent videreføring av Lenins politikk. Etter Stalins død har regimene til Mao Zedong i Kina, Enver Hoxha i Albania, Nicolae Ceauşescu i Romania, Pol Pot i Kambodsja og Kim Il-sung i Nord-Korea, hatt mange av de samme kjennetegn som Stalins regime. Pr. 2008 synes Kim Jong-il i Nord-Korea å være eneste statsleder som fortsatt arbeider etter stalinistiske prinsipper, justert etter nordkoreanske forhold der Juche og Songun-politikken er sentral. Etter 1953 kom det gradvis en «"avstalinisering"» i Sovjetunionen. De fleste politiske fangene i konsentrasjonsleirsystemet Gulag ble satt fri. Det ble slutt på persondyrkingen og det ble et visst rom for debatt på noen få områder. Kulturlivet ble litt friere. Det ble satset mer på forbruksvareproduksjon og ikke bare maskinvare- og militær produksjon. Ettpartisystemet overlevde likevel, og det samme gjorde det sovjetiske imperiet. Politikken var også fortsatt i stor grad undertrykkende og autoritær, dette samme var landene i Østblokken, hvor noen også nektet å følge avstaliniseringen. Østblokklands forsøk på å bryte ut ble slått brutalt ned, som i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Også Mao Zedong benyttet seg av begrepet "stalinisme", men da i en annen sammenheng. I en tale til en partikonferanse i Nanning i 1958 omtaler han det å fremstille seg selv som «rød ekspert», hvilket innebærer å mene å kjenne fasiten fordi man innehar bestemte verv, som «den stalinistiske metoden». Røde Khmer. Røde Khmer utryddet 2 millioner mennesker Røde Khmer (khmer: "Khmer Krahom") (offisielt "Campucheas kommunistiske parti", senere "Partiet for Demokratisk Kampuchea") var det kommunistiske parti som styrte Kambodsja på despotiisk måte fra 1975 til 1979. Lederen av partiet var Pol Pot. Røde Khmer er særlig husket for det folkemordet regimet igangsatte. Rundt 500 000 mennesker ble henrettet. I tillegg døde mange av sult, tortur, tvangsarbeid, drap i konsentrasjonsleirer og selvmord. Totalt døde ca. 2 av de 8 millioner mennesker som levde i landet som følge av det totalitære styret. Også Pol Pot, lederen av Røde Khmer, har innrømmet 800 000 dødsfall. Hensikten ved folkemordet var å utrydde all selvstendig tenkning. Røde Khmer oppstod i 1953. Det var en gerilja som kjempet imot styret i Kambodsja, og ble under Vietnamkrigen (1959–1973) støttet av Nord-Vietnam. Under Vietnamkrigen holdt mangfoldige geriljagrupper til i Vietnams naboland. Røde Khmer var en av disse, og holdt til i Kambodsja. Mellom 1970 og 1975 bombet Amerikas forente stater store deler av Kambodsja. Mere enn 500 000 mennesker døde under amerikanernes forsøk på å fjerne Røde Khmer. I 1973 trakk amerikanernes og sørvietnamesernes styrke seg ut av Nord-Vietnam, og Sør-Vietnams regjering faller i 1975. Sør-Vietnam blir slått inn i det kommunistiske Nord-Vietnam, og den forente staten Vietnam, med kommunistisk styresett, grunnlegges. Samtidig tar Røde Khmer makten i Kambodsja og Pathet Lao i Laos. Røde Khmer styrte landet å en svært brutal måte. De satte igang masseutryddelser. Motstandere av regimet ble torturert eller drept. Utdannede folk ble også drept, og folk som ble sett på som intelligente. Regimet så på folk med briller som smarte, og derfor ble også disse ofre for styret. Røde Khmers styre bestod også av etnisk rensing. Kinesere og vietnamesere drept. Kun kambodsjanere ble regnet som "rene mennesker". De innførte en svært streng statsateistisk politikk, hvor det gikk like ille for mange religiøse som for vietnameserne og kineserne. Steder hvor folk ble torturert og drept kalles for dødsmarker. Røde Khmer innførte også agrarsosialisme. Rundt 2 millioner mennesker ble tvunget ut av byene og utpå landsbygda for å arbeide. Penger ble sett på som et symbol for kapitalisme, og totalt avskaffet. I 1978 angrep Vietnam Kambodsja. I februar 1979 klarte Vietnam, Røde Khmers tidligere allierte, å styrte Pol Pot. De satte inn en ny regjering, kjent som Republikken Khmer og senere Staten Kambodsja. Borgerkrigen fortsatte, siden Røde Khmer nødig ville gi fra seg statsmakten. Etter invasjonen skiftet partiet navn til Partiet for Demokratisk Campuchea. Pol Pot blir funnet i jungelen i 1981, hvor han hadde oppholdt seg siden Vietnams invasjon i 1979. Nuon Chea, som var kjent som "andre bror", tar over organisasjonen. En Vietnam-invasjon av Kambodsja utgjorde en stor trussel for Thailands nasjonale sikkerhet, og derfor støttet landet Røde Khmer materielt. Kina, som støttet Røde Khmer-regimet, gikk så langt som å angripe Vietnam. Etter kuppet i Kambodsja etter valgresultatet i 1997, kjempet Røde Khmer for at den nyvalgte regjeringen skulle beholde makten. Arbeidet mislyktes, og FUNSK, støttet av Vietnam, tok igjen makten i Kambodsja på udemokratisk vis ved å styrte den demokratisk valgte regjeringen. Partiet for Demokratisk Kampuchea ble totalt oppløst i 1998 etter Pol Pot døde i fengsel. Det var den øverste ledelse som selv bestemte dette. PDKs siste leder var Ta Mok. Han døde i 2006, mens han ventet på sin rettssak. Se også. Khmer Etnisk rensning. Etnisk rensning (opprinnelig fra serbokroatisk "etničko čišćenje" gjennom engelsk "ethnic cleansing", på engelsk også kalt "population transfer") ble definert av en FN-kommisjon i 1993 som «den planlagte og overlagte fjerningen av personer fra en bestemt etnisk gruppe fra et bestemt territorium, ved maktbruk eller trusler, for å gjøre området etnisk homogent». Selve praksisen som i dag kalles etnisk rensning er langt eldre enn begrepet. Begrepet stammer fra et uttrykk Det serbiske akademi for kunst og vitenskap i 1986 benyttet i et memorandum til den jugoslaviske stat om hva man oppfattet som et forsøk på å fortrenge etniske serbere fra Kosovo, og det kom i vanlig bruk i media, offisiell språkbruk og som fagterm internasjonalt fra 1992 under Jugoslavia-krigene. Før slutten av 1990-tallet hadde begrepet blitt «det allment aksepterte vitenskapelige begrepet som brukes for å beskrive den systematiske og voldelige fjerning av uønskede folkegrupper fra et gitt territorium.» Begrepet brukes i dag i faglige sammenhenger for å beskrive både aktuelle og historiske slike hendelser. Det engelske uttrykket "population transfer" er et eldre begrep for det samme fenomenet. Uttrykk som "deportasjon" (i visse sammenhenger) og "fordrivelse" kan også beskrive etnisk rensning. Begrepet etnisk rensning må ikke forveksles med folkemord. Disse begrepene er ikke synonyme, men innen akademisk diskurs regnes de begge til et spektrum av ulike typer angrep på nasjoner eller etniske eller religiøse grupper. Etnisk rensning er det samme som tvungen deportasjon (på engelsk også kalt «population transfer»), mens folkemord er «overlagt drap på deler av eller alle medlemmer av en bestemt etnisk, religiøs eller nasjonal gruppe» Hensikten med etnisk rensning er «å få folk til å flytte seg, og midlene brukt for å oppnå dette varierer fra de lovlige til de semi-lovlige». Noen forskere regner folkemord som en undergruppe av etnisk rensning («murderous ethnic cleansing») Konseptene etnisk rensning og folkemord er altså forskjellige, men knyttet til hverandre; «etnisk rensning går over i folkemord når massemord blir brukt for å fjerne et folk fra et landområde». Eksempler. Et av de tidligste eksemplene på moderne etnisk rensing var folkemordet på armenerne i Det osmanske rike under første verdenskrig. Etnisk rensing ble brukt svært aktivt av det nasjonalsosialistiske Tyskland, hvor folkemordet på 6 millioner jøder (holocaust) inngikk i en etnisk rensing av Europa for jøder. Nasjonslsosialistenes planer omfattet også systematisk å drepe, fordrive eller germanisere 50 millioner slavere i løpet av 20-30 år (Lebensraum) – planer som ikke ble fullført på grunn av avslutningen av andre verdenskrig. Blant annet ble 2 millioner polakker fordrevet (tallet omfatter ikke polakker sendt til konsentrasjonsleirer eller tvangsarbeid), og etter krigen befant om lag 11,5 millioner slavere (sendt til tvangsarbeid) seg i Tyskland. Tilsvarende ble også etnisk rensing aktivt brukt mot den tyske befolkningen i Øst-Europa etter andre verdenskrig, hvor den tyske befolkningen som ikke allerede var evakuert til dagens Tyskland under avslutningen av krigen, ble deportert vestover etterpå. Det er anslått at rundt 13 millioner tyskere fordrevet fra sine hjem i de tidligere østlige delene av Tyskland og andre deler av Øst-Europa fra omkring 1944, vel over 2 millioner sivile døde under denne prosessen. Andre grupper som ble utsatt for sovjetisk etnisk rensing inkluderer blant annet polakker (over 2 millioner), ungarere, bulgarere, latviere, litauere, estlendere og krimtatarer, også nordmenn ble utsatt for denne rensingen (se kolanordmenn) I 1948 ble ca 750 000 palestinere systematisk fordrevet fra sine landsbyer i det daværende Palestina ved opprettelsen av staten Israel (se Nakba). Et tilsvarende antall jøder måtte flykte fra de arabiske områdene. Greske og tyrkiske kyprioter ble nødt til å forlate sine hjem da Nord-Kypros ble okkupert av Tyrkia 1974–1975. FN, med støtte av EU, har bestemt at det ikke finnes noen «rett for flyktninger til å vende tilbake» etter mange år. Noen forskere mener at «retten til hjemlandet» er en grunnleggende menneskerett som følger av bl.a. FNs menneskerettighetserklæring, dvs. eksempelvis at samer har en menneskerett til å bo i sine tradisjonelle bostedsområder, kjent som Sameland, eller at nordmenn har en menneskerett til å bo i Norge. Denne tenkningen innebærer at flyktninger har en rett til å vende tilbake. Etter oppløsningen av Jugoslavia på 1900-tallet foregikk omfattende etnisk rensing under det som ble kjent som Jugoslavia-krigene bl.a. i det østlige Kroatia og Krajina (1991–1995), mesteparten av Bosnia (1992–1995) og i Kosovo (1999). Her ble store antall serbere, kroater, bosnjaker og albanere fordrevet fra sine hjem. Etnisk rensing benyttes også som et begrep innen medisinen, men da med tanke på å drepe en bestemt bakteriestamme med antibiotika. Thietmar av Merseburg. Thietmar (født 25. juli 975, død 1. desember 1018), også Dietmar, var en tysk historieskriver på de saksiske keisernes tid. Han var biskop av Merseburg. Han ble født i år 975 som sønn av grev Siegfried av Walbeck, som var i slekt med med de tyske keiserne. Han ble utdannet ved det keiserlige stiftet i Quidlinburg og i klosteret i Magdeburg. Han ble prost i år 1002 for klosteret Walbeck, som hans bestefar hadde stiftet. I 1009 fikk han bispedømmet Merseburg, som keiser Heinrich II hadde gjenopprettet fem år tidligere. Han døde i 1018 og er begravet i katedralen der. Han skrev mellom 1012 og 1018 en historie i åtte bind, som omfatter tiden mellom 908 og 1018. Den omhandler Merseburgs, Sachsens, Polens, sorbernes foruten verdifulle opplysninger om det tyske rikes historie. Thietmar er velinformert om sin egen samtid, sannhetssøkende og nøye. Manihiki. Manihiki er en av de nordligste øyene i øygruppen Cookøyene. Øya er en atoll, og består av 40 småøyer rundt en ca. 4 km bred lagune. Øya kalles ofte «perleøya» på grunn av sine forekomster av sorte perler. Østersene hører naturlig til her, og trives i det rene vannet. Øya trekker også mange turister, bl.a. for dykking. Her finnes et rikt undervannsliv med fargerike fisker og flotte koraller. Manihiki befinner seg på toppen av et 4 000 m høyt undervannsfjell. Tradisjonelt har øya vært en viktig kilde til mat for naboøya Rakahanga, ved at innbyggerne herfra har kommet til Manihiki dersom de selv har lite mat, slik at naturressursene får fornyet seg. Denne reisingen førte til tap av menneskeliv, og ble forbudt av misjonærer i 1852. Etter dette har befolkningen på disse to øyene vært delt. Polyneserne har trolig bodd her siden ca. år 1500, og øya ble oppdaget av europeerne i 1822, da det amerikanske skipet «Good Hope» fikk øye på den. Kapteinen (Captain Patrickson) kalte øya Humphrey Island. Flyselskapet Air Rarotonga flyr hit ukentlig fra Rarotonga, via Aitutaki. Hver ankomst blir behørig ønsket velkommen av de lokale på øya. Turen tar ca. 3 timer og 40 minutter. I 1998 ble Manihiki truffet av en syklon, og mange av husene er ennå ikke bygd opp igjen. Nassau (Cookøyene). Nassau er en av de nordvestlige øyene i øygruppen Cookøyene. Øya er nærmeste nabo til Pukapuka, og er den eneste av Cookøyene som ikke har en lagune. Nassau er en svært fruktbar øy, med palmer, forskjellige frukttrær og ferskvannskilder. I likhet med Pukapuka snakker de pukapukansk her. Det er lite turisme til denne øya. De har ingen flystripe. Innbyggertallet er på ca. 100. Pukapuka. Pukapuka er den øya som ligger lengst nordvest i øygruppen Cookøyene. Innbyggerne kom opprinnelig fra Samoa (1300-tallet), og kulturen og språket på Pukapuka reflekterer dette. Utgravninger viser imidlertid at det har bodd mennesker her siden 400-tallet. Øya ble på 1700-tallet kalt «Danger Island» på grunn av de farlige steinene som ligger utenfor revet. Øya ble oppdaget i 1865 av kommandør Byron på det britiske skipet «HMS Dolphin». Høyeste punkt er ikke mer enn 12 moh. De tre småøyene er bundet sammen av brede korallrev, og de innfødte beveger seg mellom dem med båt (kano eller seilbåt) eller spaserer over korallrevene. Det er ca. 660 innbyggere i 3 landsbyer på den nordlige øya, som heter Pulapuka. På de to andre øyene bor det ingen, de brukes kun til dyrking av mat. Samlet areal er ca. 4,9 km². Viktige matkilder er skalldyr, som er sesongavhengig, og lokale frukter. I likhet med på naboøya Nassau er språket pukapukansk. Det er lite turisme, bl.a. fordi Pukapuka er den av Cookøyene som ligger mest øde, samtidig som den heller ikke har regelmessig flyforbindelse. Rakahanga. Rakahanga ("Hararanga") er den nest nordligste øyen i øygruppen Cookøyene. Øya består av en nesten sammenhengende ring av korallrev rundt en grunn lagune. Den består av i alt 2 øyer og 7 småøyer. Landsbyen heter Matara, og ligger ved korallåpningen i syd-vest, som kun er stor nok til at mindre båter kan kjøre inn. På utsiden er det en brygge der større båter kan fortøyes. De har også en flystripe på vest-delen, men denne brukes sjelden, da de fleste besøkende kommer med båt. Det er ingen hoteller eller pensjonater her, så overnatting må avtales med øyas innbyggere. Camping er forbudt på Cookøyene. Hovedinntektskilden på øya er salg av kokoskjerner, som det finnes mye av, og de har i tillegg god tilgang på bl.a. brødfrukt og en grov rotfrukt som heter "puraka". Antall innbyggere her varierer litt, men ligger rundt 300. Innbyggerne har 2 skoler på øya. Rakahanga var den første av Cookøyene som ble besøkt av Europeere, dette var 2. mars 1606 da to spanske skip fra Spania, «Capitana» og «Almiranta» kom hit, under kaptein Pedro Fernandez de Quiros kom hit, han ga øya navnet «La isla de Gente Hermosa» ("Øya med vakre mennesker") på grunn av de vakre innbyggerne. 7. august 1820 kom den russiske utforskeren Fabian Gottlieb von Bellingshausen hit, han ga øya en russisk navn som tilsvarer «Stor-hertug Alexander-øya», mens i oktober 1822 kom "Kaptein Patrickson" med båten «Good Hope», og ga øya navnet «Reirson Island». I 1928 fikk øya nytt navn igjen, av Joshua Coffin fra Nantucket (by i Massachusetts, USA) som kom med hvalfangstskuta «Ganges». Han ga øya navnet "Little Ganges Island". Andre navn øya har hatt er Francis Island, Princess Marianne Island og Alliconga Island. Suwarrow. Suwarrow "(Suvarov)" er en av de nordlige øyene i øygruppen Cookøyene. Suwarrow er en nesten sirkelformet atoll, med kun én åpning, på nordvest-siden. Den består av ca. 25 små-øyer, de fleste svært små. Totalt landområde er bare ca. 2,4 km². Øya administreres fra Rarotonga, og det bor ingen her fast. Tidvis bor det folk fra andre øyer her, for å sanke kokosnøttkjerner og perleskjell, som det er rikelig av her. Det er også rikelig med fisk i lagunen. Siden øya er så lav, har høye havbølger mange ganger skylt over øya. Den øya som ligger vest for åpningen i atollet heter «Anchorage Islet», hele Suwarrow er avsatt som et marint naturreservat. Besøkende må søke om tillatelse til å oppholde seg på øya. Suwarrow ble oppdaget 27. september 1814, av Løytnant Lazareff, kommandør på båten «Suvorov» fra «the Russian-American Company». Hans nedtegnelser fra den gang sier at det ikke bodde noen på øya, men at det krydde av krabber, rotter og flokker med fugler her. Fra oktober 1952 til juni 1954, samt fra april 1960 til desember 1963 bodde Tom Neale alene på denne øya, og skrev etter dette boken «An Island To Oneself», utgitt i 1966. Tongareva. Tongareva (Penhryn), også kjent som Mangarongaro, er den nordligste øya i øygruppen Cookøyene. Den er et stort atoll, 9 – 13 km bred, og lagunen den omkranser er 280 km². Samlet landareal er ca. 16 km². Atollet har tre åpninger som båter kan passere gjennom. "Tongareva" er det lokale navnet på øya, navnet betyr "flytende tonga", og ble gitt øya av de polynesiske oppdagerne. Første gang europeere oppdaget øya var 9. august 1788, da det engelske skipet «Lady Penrhyn» så øya. Senere, i 1816 ble øya utforsket av mannskapet fra skuta «Rurick», som gjorde det første studiet av øya. I 1863 ble øya nesten avfolket av peruanske slavehandlere, og ca. 410 av øyas 500 innbyggere ble tatt med. I likhet med andre av Cookøyene er det en blomstrende industri med sorte perler her. Kokosnøttjkjerner er en annen stor industri her. Øya har egen flystripe, der det kommer fly hver lørdag fra Rarotonga. De to landsbyene som finnes, heter Omoka (på Moananui) og Te Tautua (på Pokerekere). Aitutaki. Bilde av Aitutaki fra toppen Aitutaki er et av de sørligste atollene i øygruppen Cookøyene. Den er den tredje største av de sørlige øyene, og består av 3 vulkanske småøyer og 12 koralløyer. Øya har trolig vært befolket siden ca. år 900, og legenden skal ha det til at det var den polynesiske høvdingen "Ra" som oppdaget øya, og ga den navnet "Utataki Enua O Ru Ki Te Moana", som betyr «Føringen av en last med folk av Ra over havet». Det sies at Ra tok med seg 4 koner, 4 brødre og 20 hoff-jomfruer for å befolke øya. Hoveddelen av befolkningen bor i landsbyen "Arutanga", som ligger på øst-siden av hovedøya. Her ligger også en flyplass, som Air Rarotonga flyr til fra Rarotonga. Aitutaki er den nest mest besøkte av Cookøyene. Her finnes flere hoteller og andre overnattingssteder, og mange aktiviteter. Mange anser Aitutaki for å være verdens vakreste lagune. Første registrerte møte med europeere er "Kaptein William Bligh" på skuta «Bounty», 11. april 1789, like før det berømte "Mytteriet på Bounty". Disse har også fått æren for å ha innført frukten "paw-paw", som i dag er en stor eksportartikkel her. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som går fra fjord (Nordfjorden) til fjell (Saltfjellet) gjennom flere ulike landskapstyper i Helgeland og Salten i Nordland. Den nordlige polarsirkelen går gjennom den søndre delen av parken. Den ble opprettet i 1989, for «"å bevare et vakkert og tilnærmet uberørt fjellområde med dets plante- og dyreliv og geologiske forekomster, der variasjonen i naturforholdene er særlig markert og verdifull. I tillegg skal nasjonalparken sammen med Gåsvatnan og Saltfjellet landskapsvernområder og Storlia naturreservat bidra å bevare et sammenhengende naturområde som også inneholder mange samiske og andre kulturminner."». Den dekker et område på 2102 km². Nasjonalparken ligger i Beiarn, Meløy, Rana, Rødøy, Saltdal og Bodø kommuner; og den grenser opp til Saltfjellet landskapsvernområde (som E6 går gjennom), Gåsvatnan landskapsvernområde, Blakkådalen naturreservat, Storlia naturreservat og indirekte til Semska-Stødi naturreservat. Geografi, landskap, geologi. Isbreen Svartisen, som dekker et område på 370 km² og som nå i nyere tid har blitt delt i to halvdeler på hver sin side av Vesterdalen, utgjør en stor del av nasjonalparken, om lag den vestlige tredjedelen. Brearmene strekker seg helt ned mot fjorden flere steder. I sentrale deler av nasjonalparken preges berggrunnen mange steder av kalkstein. Her finnes det svært mange grotter av typen karst. Landskapet er preget av mange frodige daler som skjærer seg inn mellom topper og fjellområder. I motsetning til enkelte andre nasjonalparker finnes det derfor intet samlende fjellmassiv eller topp som parken ligger rundt. Det høyeste fjellet i nasjonalparken er Ølfjellet (1751 moh.) i nordøst. I parkens midtre del finnes toppene Gilatinden (1415 moh.) og Semskfjellet (1531 moh.). I vestre Svartisen ligger Snøtinden (1594 moh.). Flora og fauna. Saltfjellet er tradisjonelt en nordlig eller sørlig grense for mange plantearter. Den kalkrike berggrunnen gir et frodig og variert planteliv, særlig i enkelte av bjørkedalene. Her vokser flere sjeldne eller kravfulle planter, bl.a. lapprose. Også de store reinroseheienes bør nevnes. Jerv og gaupe har faste bestander i området. I dalene er det elg. Kulturminner. De eldste kulturminnene fra samenes bruk av fjellet er datert til 800-tallet. Her finnes gamle offerplasser, dyregraver og ledegjerder. Dagens tamreindrift har sine røtter fra 1500–1600-tallet. Lønsdalen er kjerneområdet for tamreindrifta i området, som har røtter tilbake til 1500-tallet. Konsentrasjonen av samiske kulturminner i dette området er enestående i samisk sammenheng. I fjelldalene finnes spor etter bureisingen på 1800-tallet, med gårder og utmarksbuer. Televerket anla fra 1867 en telegraflinje langs den gamle veien mellom Rana og Salten, og etter dette arbeidet finnes det flere husvær. Forvaltning og bruk av området. Det er i alt 15 turisthytter i og inntil nasjonalparken. Området tilbyr både vanlig fotturisme, brevandring og grottevandringer. Nordland nasjonalparksenter i ved E6 i Saltdal kommune dekker informasjonsfunksjoner for alle nasjonalparkene i Nordland fylke. Det ble i 2007 igangsatt en utredning med tanke på utvidelse av nasjonalparken. Benny Andersson. Benny Bror Göran Andersson (født 16. desember 1946) er en svensk komponist og musiker (piano, trekkspill, orgel og synthesizer). Han var først stor stjerne i The Hep Stars fra Stockholm som hadde sitt store gjennombrudd våren 1965 med bl.a. «Cadillac» og «Farmer John» der han spilte orgel og piano og dessuten komponerte flere av bandets største hits: «Sunny girl», «Wedding» (sammen med vokalisten Svenne Hedlund), «Consolation» (alle i 1966) og «It's nice to be back» (som var B-siden på "Malaika" i 1967). The Hep Stars ble splittet tidlig på høsten 1969. Sammen med tre andre svenske musikere startet så Benny Andersson gruppen ABBA og i 1972 kom ABBAs første singel «People need love». Benny Andersson var gift med ABBA-medlemmet Anni-Frid Lyngstad 1978–81. Etter ABBA fortsatte samarbeidet med Björn Ulvaeus, blant annet i musikalene "Chess" og "Kristina från Duvemåla". I 2001 startet Benny sitt eget orkester, "Benny Anderssons Orkester", som besto av 16 musikalske venner. De har utgitt to album, i 2001,2004 og 2009. Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Skarvan og Roltdalen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i stort uberørt skog- og fjellområde i Sør- og Nord-Trøndelag; vest for Sylene. Parken ble opprettet i 2004, for å «"ta vare på et i det vesentligste urørt fjell- og skogområde typisk for regionen. Det biologiske mangfoldet med økosystemer, arter og bestander skal sikres. Det er også et formål å verne om kulturminner og sammenhengen mellom disse, særlig de kulturminnene som er knyttet til kvernsteinsdrifta. "» og den dekker et område på 441,5 km². Nasjonalparken ligger i Selbu og Tydal kommuner i Sør-Trøndelag, og Meråker og Stjørdal kommuner i Nord-Trøndelag; og den grenser opp til Stråsjøen-Prestøyan naturreservat i vest. Geografi, landskap, geologi. Landskapet i nasjonalparken består av flere landskapstyper. Nord i området ligger et fjellområde med Skarvan (1171 moh) som det høyeste punktet. Fongen (1441 moh) og Ruten (1179) er de høyeste toppene i en nord-sørgående fjellrekke sørøst i området. Roltdalen i sørvest er den største veiløse skog- og seterdalen i Sør-Trøndelag. Her og andre steder er det myrer og våtmarksområder. Flora og fauna. I et verneperspektiv er det det urskogaktive skogområdet i selve Roltdalen som er den største botaniske verneverdien i området. Myrvegetasjonen er også verdifull. 20 av fugleartene som er observert innenfor området står på de nasjonale rødlistene. Kulturminner. Området har rike og varierte kulturminner: fangstanlegg, jernvinner, setergrender og spor av samisk bosetning og næringsvirksomhet. Kvernsteinbruddet i Kvernfjellet var i drift fra middelalderen og inntil ca 1920. Selbu Kobberverk drev bergverk i Roltdalen 1713 til 1761. Forvaltning og bruk av området. Verneforskriftens formålsparagraf legger til rette for to typer bruk av området: «utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging», i praksis den type virksomhet som blant annet Den norske turistforening og dens regionalavdelinger driver. Trondhjems Turistforening har et nettverk av ruter i nasjonalparken, knyttet blant annet til Schultzhytta midt i nasjonalparken. Utenfor parkens grenser ligger Prestøyhytta, Græslihytta og Ramsjøhytta, med flere. I tillegg legger forskriften opp til at «Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift». I dag beiter reinen her i sommerhalvåret. Björn Ulvaeus. Björn Kristian Ulvaeus (født 25. april 1945) er en svensk musiker og komponist, mest kjent for sitt medlemskap i ABBA. Ulvaeus ble født i Göteborg, men familien flyttet til Västervik mens han var barn. Etter å ha vært medlem av ABBA har han, sammen med Benny Andersson, lagd musikalene "Chess", "Kristina från Duvemåla" (basert på romanserien "Innvandrerne" av den svenske forfatteren Vilhelm Moberg), og "Mamma Mia" (basert på eksisterende ABBA-sanger). Før ABBA ble startet var han forgrunnsfigur i visegruppen Hootenanny Singers som hadde en rekke hits på Svensktoppen. Björn deltok også på en del konserter med The Hep Stars gjennom sitt vennskap med Benny Andersson. Björn har på 2000-tallet markert seg som en fritenker og humanetiker. Han er medlem av de svenske Humanisterna (Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon). Jenny Lind. Jenny Lind i La Sonnambula Jenny Lind, egentlig Johanna Maria Lind, (født 6. oktober 1820, død 2. november 1887) var en svensk operasanger kjent som «den svenske nattergal». Allerede som 10-åring begynte hun å synge Vaudeville, og 18 år gammel fikk hun sin operadebut. På grunn av overbelastning ble hun sendt til Paris, der hun studerte en periode. Hun hadde engasjement både der og i Tyskland. Under et opphold i London sloss teatrene om å få henne på programmet. I 1850 la hun ut på en årelang turné til USA. Etter at hun trakk seg tilbake fra scenen, var hun tilknyttet Royal College of Music i London. Fra 1843 var hun venninne med H.C. Andersen, som besøkte henne i 1845 i Berlin. Stemmen, som hadde et omfang fra lille h til trestrøken g, behersket hun med full virtuositet. Lind, Jenny Lind, Jenny Lind, Jenny Den norske bokhandlerforening. Bokhandelens hus, Øvre Vollgate i Oslo. Lokaler for Den norske Bokhandlerforening siden 1922. Den norske Bokhandlerforening er en norsk interesseforening for bokhandlere som ble stiftet 10. januar 1851. Foreningen har som mål å ivareta og fremme bokhandlernes interesser, og arbeide for å styrke litteraturens og bokens plass i samfunnet. Foreningen representerer 630 bokhandler med over 3000 ansatte. Medlemmene varierer fra de største kjedebokhandlerne til små uavhengige bokhandler. Trine Stensen overtok i 2011 som direktør i Bokhandlerforeningen. Anne Storjohann Posner, administrerende direktør i Studia AS, ble i 2012 valgt til ny styreleder. Eksterne lenker. Bokhandlerforeningen, Den norske Eksistensialisme. Eksistensialisme er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens. Den avviser essensialistiske teorier om menneskets natur, noe som uttrykkes i det kjente eksistensfilosofiske slagordet «eksistens går foran essens», et utsagn som peker på at man ikke kan definere menneskenes essens uten å ta hensyn til det konkret levde liv. Dette innebærer at ethvert menneskes essens vil være avhengig av dets faktiske eksistens, noe som igjen innebærer at ens essens, i den grad man kan snakke om noe slikt, ikke er noe uforanderlig. Som man ser, setter eksistensialismen stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på den kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet. Dette er en tankeretning som er opptatt av menneskets liv med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter. Bevegelsen var spesielt populær på midten av 1900-tallet da filosof og forfatter Jean-Paul Sartre utviklet sin versjon av eksistensfilosofien. Andre filosofer, som Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche samt visse forfattere som Franz Kafka og Fjodor Dostojevskij, hadde tidligere behandlet eksistensielle problemer uten å like uttrykkelig kalle seg eksistensfilosofer. Martin Heidegger med sin eksistensielle fenomenologi, som bygde videre på, og kritiserte, Edmund Husserls fenomenologi var også en stor inspirasjonskilde for Sartre. Hans hovedverk "Væren og Tid" er, sammen med Sartres "Væren og Intet", blant eksistensfilosofiens viktigste verker. Andre viktige filosofer i denne tradisjonen er Simone de Beauvoir, Maurice Merleau-Ponty og Albert Camus. Eksistens. Eksistens er det konkrete individs levde liv, og dets måte å være i verden. Selv om det kan virke paradoksalt å utvikle abstrakte teorier samtidig som man fastholder hvor viktig det er å ta utgangspunkt i det konkret levde liv, så mener de fleste eksistensfilosofer at det finnes visse trekk som går igjen i ethvert individs jordlige eksistens. Hva disse trekkene er forstås best med utgangspunkt i ordet "eksistens", som kommer fra det latinske "eksistere", som betyr noe sånt som "å stå ut av". Dette betegner en viss form for avstand fra det meningsløse som gjør mennesket i stand til å projisere mening inn i verden. Bruken av ordet projisere henger også sammen med ordet prosjekt, da det hevdes at ethvert individ belyser verden gjennom sitt prosjekt. Denne projiserte meningen er skjør og står i konstant fare for å bryte sammen av en hvilken som helst grunn, fra en tragedie til et innsiktsfullt øyeblikk. I et slikt øyeblikk, står den enkelte ansikt til ansikt med tilværelsens meningsløshet, og det er i disse øyeblikkene vi er som mest sårbare. Et av hovedtemaene i eksistensfilosofi er dermed hvordan vi best kan møte det absurde, og hvilke konsekvenser vi kan trekke ut av det. Albert Camus mente for eksempel at "det finnes bare ett virkelig seriøst filosofisk problem, og det er selvmord". Siden det Absurde kan sies å være noe som gjelder menneskelig eksistens som sådan, kan det dog ikke begrenses til disse "psykologiske" effektene. Noe slikt må også ha filosofiske konsekvenser, og mange eksistensfilosofer har grunnlagt sin metafysikk på tanken om det absurde. Eksistens går forut for essens. Et av eksistensialismens "slagord" er at eksistens går forut for essens. Betydningen av slagordet forstås best i kontrast til en påstand om at essens går forut for eksistens, eller altså at det å være menneske innebærer en form for determinisme hvor noe slikt som en menneskelig natur eller en gud eller noe lignende har bestemt hva det betyr å være menneske. I en slik oppfatning av mennesket, er det én spesifikk ting som er spesielt knyttet til det å være menneske, og dette vil i stor grad være førende for hvordan vi bør leve. En typisk påstand kan for eksempel være at mennesket er essensielt egoistisk eller rasjonelt. Selv om det var Sartre som først lanserte slagordet, finner vi dette temaet behandlet hos de fleste eksistensfilosofer, fra Kierkegaard til Heidegger. At mennesket definerer seg selv misforstås ofte som en påstand om at det er opp til enhver å nær sagt "ønske" seg til det han vil være, og så blir han det. Slik Sartre ser det, er dette dog en form for Ond Tro. Det som menes er at mennesket er (1) definert i den grad han handler, og (2) at han er ansvarlig for sine handlinger. For eksempel, er en mann som handler ondt mot andre mennesker nettopp derved definert som en ond mann. Samtidig er det "han" (og ikke for eksempel genene hans) som er ansvarlig for handlingene. Som Sartre sier i Eksistensialisme er humanisme: "mennesket eksisterer først og fremst, møter seg selv, veller opp i verden – og deretter definerer han seg selv". Dette innebærer også det mer positivt terapeutiske aspektet som går ut på at vi kan velge å handle på en annen måte, en god måte, og så blir vi – ved disse handlingene – gode. Dette innebærer at mennesket ikke er noen av delene – verken god eller ond – "essensielt". Angst. Angst har blitt behandlet av mange eksistensfilosofiske tenkere, og selv om det rent konkret finnes en del forskjeller mellom de forskjellige behandlingene, har fenomenet visse fellestrekk hos dem alle. Det erketypiske eksempelet på angst går ut på bildet av et menneske på kanten av et stup. Når man står der på stupet, har man samtidig en opplevelse av den vanlige frykten for å falle, men også den mer ubestemte angsten for å selv hoppe; man erfarer at "intet" stopper en, og det er i denne erfaringen man erfarer seg selv som fri for enhver deterministisk "noe" som har allerede har bestemt resultatet av dette møtet med ens muligheter. Angsten er "frykt for intet," og slik sett viser angsten en ens frihet. I denne sammenheng ser man at angst skiller seg fra frykt i det at frykten har et objekt, og dermed kan være konstruktiv: Man kan "gjøre noe" for å motvirke det man frykter, men angsten, siden den er for intet, kan ikke inspirere en til å skape. Bruken av ordet "intet" betegner i denne sammenhengen det faktum at man, i angsten, ikke er klar over hva det rent konkret er man engster seg for, siden det ikke er noe objekt. Angsten kan være for en konsekvens av en mulighet, blandet med erfaringen av at man, siden man har handlet fritt, er ansvarlig for konsekvensen; det er "ingen ting" i deg som har handlet i ditt sted. Selv om eksempelet med stupet er et mer ekstremt eksempel, hevdes det som regel at angsten er en gjennomgående tilstand, eller ihvertfall en mulighet, ved ethvert valg, og at den er et resultat av kombinasjonen av det absurde, at verden ikke er "rettferdig," og sørger for at gode handlinger får gode konsekvenser, og den friheten og ansvaret vi har for våre egne handlinger og deres konsekvenser. Søren Kierkegaard behandlet begrepet inngående i sin bok Begrebet Angest fra 1844. Også her knyttes begrepet opp til friheten, men Kierkegaard tillegger det også en visse formativ kraft i sammenheng med et menneskes individuasjon: Når barnet opplever angsten i møte med mulighetene for å måtte stå til rette for det det har gjort, skjer det samtidig i følge Kierkegaard noe som markerer begynnelsen på barnets individuasjon; barnet opplever seg selv som fritt, og som i stand til å "handle på egen hånd". Ond Tro. Ond tro er det å nekte seg selv sin egen frie vilje ved å lyge til seg selv om at man er fri. Rent konkret kan dette ta form på mange forskjellige måter, som å overbevise seg selv om at determinisme er sant, eller at man "mimer" tilværelsen ved å bare gjøre "som "man" gjør." Hvordan "man" gjør er ofte diktert av et "bilde" man har av hvordan en person som, i et rent ytre henseende, bør handle. Dersom man for eksempel er fisker, og har et ganske klart bilde av hvordan en fisker handler, kan man la dette bildet erstatte ens egen valgfrihet. Hvordan "man" handler er ofte i sterk tilknytning til sosiale normer av forskjellig slag. Dette betyr dog ikke at man ikke kan handle i overensstemmelse med sosiale normer uten at det da automatisk blir ond tro: Man kan godt handle i overensstemmelse med sosiale normer fordi det er slik man selv mener at det er riktig å handle. Poenget er å ikke la "man" bli en slags "ting" i en som styrer ens handlinger. Et eksempel som klargjør er dersom noen unnskylder seg ved å vise til at han bare gjorde som "man" gjør, men ond tro kan også være det å hevde at ens gener determinerte en til å handle som man gjorde. Nøyaktig "hvordan" en person lyger til seg selv er vanskelig å få tak på, særlig siden Sartre benekter at det finnes noe underbevisst som har såpass stor makt over oss samtidig som han hevder at den som lyger til seg selv "egentlig" vet sannheten, at han ikke er dette "noe" som han gir seg ut for å være. Grunnene til å ty til ond tro er mange, men kanskje mest fremtredende er det at den angsten som følger med det å være fri kan bli ganske ubehagelig, og at man søker å flykte fra ubehaget ved å overbevise seg selv (gjennom løgn) om at man ikke er fri likevel. Frihet. Den eksistensielle beskrivelsen av frihet misforstås ofte som en abstrakt grenseløs frihet hvor alt er mulig, og hvor det ikke har noe å si hva man velger, eller om man velger basert på ens verdier. Denne tolkningen er ofte knyttet opp mot eksistensfilosofenes insistering på at verden er meningsløs eller absurd, og at det ikke finnes noen absolutte objektive verdier. At det ikke finnes verdier i verden i-seg-selv, betyr dog ikke at folk ikke har verdier: Hver av oss har vanligvis en rekke forskjellige verdier innen vi første gang begir oss ut på en refleksjon over verdienes gyldighet, og det er som regel på grunnlag av disse verdiene vi handler. Som eksempel kan man ta Søren Kierkegaards Assessor Wilhelm i Enten - Eller, som hevder at det å "velge" uten å la ens verdier gi alternativene i valget forskjellig verdi, er å velge å ikke velge, eller altså å overlate valget til tilfeldighetene; man kunne like gjerne kastet krone og mynt. Dette er å nekte å leve i konsekvensen av ens frihet, og er som sådan en form for Ond Tro. Eksistensiell frihet er altså ikke abstrakt absolutt frihet, men et spesielt menneske i denne verdens frihet; friheten er, som mennesket, begrenset av å være i verden, og bare på den måten får friheten betydning. Likevel kan man påpeke at denne begrensningen ikke går så langt at ens verdier er uforanderlige: Man kan alltid vurdere og revurdere ens verdier. Selv om en faktisk revurdering sjeldent skjer, er muligheten alltid der. Dette betyr at man ikke bare er ansvarlig for "handlingene" man utfører, men også for "verdiene" man utfører handlingene på bakgrunn av: Man kan ikke "unnskylde" sine verdier (og handlingene som følger) ved å vise til at dette er "vanlige verdier" som deles av andre i ens eget samfunn. For å oppsummere, kan man si at eksistensfilosofiens insistering på menneskelig frihet også samtidig er en insistering på menneskelig ansvar: En undersøkelse av friheten – og grensene for den – er også samtidig en undersøkelse av hva man kan være ansvarlig for. Det eksistensialistiske begrepet om frihet henger også sammen med begrepet om faktisitet. Faktisitet. Ens faktisitet er den faktiske situasjonen man er i, og som "rammer inn" ens frihet. Det er i stor grad knyttet til de tilfeldigheter som omgir livet, som at man er født til en viss tid og på et visst sted, at man er der man er, har den kroppen man har, men også den personen man rent faktisk er, med disse verdiene, disse tilbøyelighetene, osv. Noen ting ved ens faktisitet kan man ikke endre på (det å være født, for eksempel), mens andre ting er mer ettergivende. Et av de viktigere aspektene ved faktisitet er at, selv når det gjelder det man "kan" forandre, så er likevel det man forsøker å forandre allerede en del av en selv. Dette innebærer at man ikke kan "ønske" seg vekk fra seg selv, men at man må ta utgangspunkt i det konkrete selv man er, og forholde seg til dette på en ærlig og autentisk måte. Å gjennomføre denne prosessen uten å ha seg selv som konkret utgangspunkt, kalte Kierkegaard å gjøre bevegelsen abstrakt, og resultatet av dette ble at man ble abstrakt, eller altså at man er i ond tro. Den Andre og Blikket. Den Andre (når det skrives med stor a hos eksistensfilosofer) er et konsept som kommer fra den fenomenologiske tradisjonen og dens beskrivelse av intersubjektivitet. Eksistensfilosofien drar dog andre konklusjoner fra det enn hva fenomenologene generelt sett gjør. Når man erfarer den Andre, erfarer man et annet fritt subjekt som "bebor" den samme verden som en selv. I sin mest grunnleggende form, er det denne erfaringen som konstituerer intersubjektivitet og dermed også objektivitet: Når man erfarer noen Andre, erfarer man denne Andre også som erfarende subjekt. Implisitt i denne erfaring ligger det også en erfaring av at den andre, som subjekt, erfarer den samme verden som du erfarer, og de ting som er i den, men at han gjør det fra sin posisjon "der borte." Erfaringen av den andres blikk kalles Blikket. Mens denne erfaringen av den Andre, i sin vanlige fenomenologiske sammenheng, konstituerer verden som objektiv og en selv som objektivt eksisterende subjektivitet (man erfarer seg selv som sett i den Andres Blikk på samme måte som man ser den Andre med sitt Blikk – som subjektivitet), så har den også visse eksistensfilosofiske implikasjoner. Mer spesifikt er det en slags begrensning av ens frihet. Først og fremst fordi den Andre er like fri som en selv (man kan følgelig ikke fritt begrense dennes frihet), men også fordi Blikket, siden det er medkonstituerende for objektivitet, har en tendens til å objektivisere det det ser. Når man erfarer seg selv i Blikket, erfarer man dermed seg selv som "noe" istedenfor "intet". Sartres eget eksempel med mannen som kikker gjennom nøkkelhullet er illustrerende for fenomenet: Mannen sitter i en hotellgang og kikker gjennom et nøkkelhull på det som foregår i rommet. I utgangspunktet er mannen fullstendig prerefleksivt engasjert i det som foregår bak døren mens han selv bare er implisitt til stede. Plutselig hører han en knirkende gulvplanke bak seg, og han blir umiddelbart var på seg selv og situasjonen han er i; noen Andre har sett ham, og han ser seg selv gjennom den Andres Blikk. Dermed fylles han av skam over å selv gripe seg selv som det skammelige han ville oppfattet enhver han kom over i samme situasjon som – en kikker. Nå er det karakteristisk for Blikket at en konkret eller spesifikk Annen ikke nødvendigvis trenger å være til stede: Knirkingen kunne bare ha vært de vanlige lydene i et gammelt hus. Blikket er videre ikke noen mystisk telepatisk erfaring av hva den Andre "faktisk" ser; det kan like godt ha vært noen som ikke så mannen ved nøkkelhullet, eller en annen kikker som har lyst til å være med på moroa. Poenget er at man inntar et refleksivt forhold til seg selv, og man griper seg selv som det man er i øye"blikket". Det Absurde. Tanken om det Absurde går i store trekk ut på at det ikke finnes noen mening i verden ut over den mening vi selv gir til den. At verden er meningsløs betyr ikke bare at det ikke finnes konkret "mening" i verden i-seg-selv, men også at verden ikke er "rettferdig" eller at den er amoralsk: Ingenting kan, i verdens øyne (metaforisk sett), fremtre "for" verden som verken godt eller ondt. Implisitt i dette synet på verden ligger det at onde ting kan skje med gode folk, og egentlig at hva som helst kan skje med hvem som helst. Dette står i sterk kontrast til vår dagligdagse omgang med tingene, hvor det meste har mening for oss, og hvor man godt kan få belønning for gode handlinger, osv. Likevel vil de fleste eksistensfilosofer hevde at dette ikke er en "nødvendighet" (og ihvertfall ikke en egenskap ved verden i-seg-selv), og at en eller annen tragedie på et hvilket som helst punkt kan inntreffe og sende ethvert individ rett inn i et møte med det meningsløse. Mange eksistensfilosofer har behandlet det Absurde, men Albert Camus' behandling i Myten om Sisyfos er kanskje en av de mer kjente. Det Absurde er også et kjent tema blant eksistensielle forfattere, som for eksempel Fjodor Dostojevskij, Franz Kafka og i Jean-Paul Sartres literære verker. Ateistisk eksistensialisme. Ateistisk eksistensialisme er en filosofisk skole innen eksistensialismen, men adskiller seg fra kristen eksistensialisme ved at den ikke har en skapende Gud og hevder derfor at mennesket ikke har noen forutgående mening. Menneskets "eksistens" går således forut for dets "essens". Jean-Paul Sartre, som var den ateistiske eksistensialismens far, forklarte dette ved å sammenligne med fabrikasjonen av en saks. I dette eksemplet går essensen forut for eksistensen, da mennesket har en idé – et formål – med å skape saksen. I den ateistiske eksistensialismen er det ingen skaper – og derfor intet formål (essens) med mennesket før det eksisterer. Dette standpunktet står i klar kontrast til determinismen, da mennesket ifølge Sartre er "dømt til frihet", fordi det ikke finnes andre forklaringer på menneskets handling enn dets egne valg. Teistisk eksistensialisme. Selv om teistisk eksistensialisme i stor grad er kristen eksistensialisme, finnes det også eksistensfilosofer fra andre retninger (jødedom, for eksempel). Hovedforskjellen mellom teistiske og ateistiske eksistensialister er at de teistiske har en gud som har skapt verden, men at "hans veier er uransakelige," og at man dermed ikke kan forstå hele hans tankegang og alle hans gjerninger. Vi kan ikke bevise fysisk at han fins. Man kan bare velge å tro og se at han vil gi oss et meningsfullt liv, og tro på hans ord som sier at "hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst". De teistiske eksistensfilosofene setter altså fokus på at man skal ha tro, og at man skal foreta et troens sprang. Tilværelsen er like absurd, og mennesket er like fritt (det kan velge å ikke tro på gud), men det hevdes at troen er den egentlige måten å møte det absurde på. Nihilisme. Selv om nihilisme ikke er eksistensialisme, og eksistensialisme ikke nihilisme, eksisterer det en viss grad av forvirring med henhold til disse to filosofiene. Årsaken til forvirringen kan godt være at Nietzsche er en sentral filosof innenfor begge retninger, men i tillegg til dette, finnes det også en form for eksistensialistisk nihilisme. Det som skiller eksistensiell nihilisme fra vanlig nihilisme er at, mens vanlig nihilisme sier at "alt" er meningsløst, så fokuserer de eksistensialistiske nihilistene på at "livet" er meningsløst. Dette er selvfølgelig implisitt i vanlig nihilisme, og det er godt mulig at eksistensielle nihilister også er nihilister på andre områder, men eksistensiell nihilisme er like fullt i stand til å stå på egen hånd. Det som videre skiller de eksistensielle nihilistene fra vanlige eksistensialister er at mens vanlige eksistensialister tillater en å ha mening i livet (den meningen man selv skaper), så mener de eksistensielle nihilistene at selv sånn mening vil være et selvbedrag. Det eneste man kan gjøre er å leve i den fulle konsekvensen av livets meningsløshet, enten dette er selvmord, å unnlate å få barn, som Zapffe foreskrev, eller å bare hengi seg til betingelsesløs hedonisme. Holy Riders. Holy Riders (HR) er en norsk kristen motorsykkelklubb stiftet 1981. Den har pr. 2008 omtrent 500 medlemmer fordelt på 17 avdelinger i Norge og er således en av Norges største MC-klubber. Klubben har også avdelinger i Tyskland og Sverige. Klubbens mål er å spre evangeliet om frelsen gjennom Jesus Kristus død og oppstandelse til alle i MC-miljøene. Klubben er alkoholfri, og den er åpen for alle uansett alder, kjønn, eller kirkelig tilhørighet. Av type MCer kjører medlemmene alt fra engelske veteransykler, via Harley Davidson til japanske sykler. Avdelinger. Klubben er organisert i 18 lokalavdelinger i Norge, i tillegg til 3 avdelinger i Sverige og 1 avdeling i Tyskland. De fungerer som selvstendige avdelinger, men er formelt sett underlagt sentralstyret. Tyskland er skilt ut som eget nasjonalområde, og har eget nasjonalt styre. For alle land glelder internasjonale statutter. Det er også kommet til medlemmer både i Russland og Ukraina. Påska 2012 ble første ryggmerke gitt til et medlem fra Novosibirsk i Russland. De ulike avdelingene i Norge har sine egne opplegg gjennom året, men alle samles til HRs årlige MC-treff, Pilgrimstreffet, og årsmøtet. Power. Power er Holy Riders medlemsblad og utkommer med 3 nr. i året. Et nummer på ca. 20 sider. Kaffetelt. Holy Riders kaffetelt har blitt et kjent og kjært samlingsted for mange på treff i Norge. Her vil du kunne få en BikerBibel som deles ut gratis til deg som ønsker å ta imot. Kaffeteltet finner du på flere av de store mc-treffene i Norge. Noen av de treffene de har vært fast på de siste årene er Norgestreffet og Trollrally. På Norgestreffet har Holy Riders også hatt MC-Gudstjeneste ved noen anledninger. Kaffeteltet er ett tilbud for deg som ønsker å finne en rolig plass på ett ellers så hektisk treff, for å slå av en prat om hva du vil. Her er det plass til en god mc-prat, hverdagslige ting og det er også noen som kommer hit for å få prate om det som har med Jesus, tro og tvil å gjøre. Har du behov for å bli bedt for, vil de gjerne gjøre det også. Det er mange som har fått hjelp i Kaffeteltet med ting ting som kanskje ikke er så lett å snakket om andre steder. Kaffeteltet er stedet for den gode samtalen, Holy Riders MC Racing. Holy Riders MC Racing er en motorsport klubb som har som mål å være aktive deltakere i motorsport miljøet. De ønsker å være en klubb som er med og bidrar til et positivt miljø innenfor de forskjellige grenene. De ønsker også at alle innenfor motorsport miljøet skal få muligheten til å bli kjent med Jesus. Ryggmerke. - Må være minst 19 år - Vise at en vil være aktiv i klubben - Ha kjennskap til HR både lokalt og sentralt - Andre ryggmerker skal ikke bæres samtidig Rittmester. Rittmester (ty. "Rittmeister", da. "ritmester", nl. "ritmeester", pl. "rotmistrz") er en militær grad som brukes i kavaleriet. Den tilsvarer kapteins grad. Graden brukes i Norge, og har tidligere blitt brukt i flere andre land (Tyskland til 1946, Polen til 1947, Danmark til 1951, Østerrike til 1978, tidvis også i Russland). I Nederland brukes graden av panservåpenet, som står i tradisjonen etter kavaleriet. I Sverige brukes tittelen "ryttmästare" om kommandanten for rytterkorpset i livgarden, uavhengig av vedkommendes rang; dermed er det ikke en militær grad, men en ærestittel eller stillingsbetegnelse. Norge. I Norge brukes graden i kavaleriet, og tilsvarer kaptein i øvrige deler av Hæren og kapteinløytnant i Sjøforsvaret. Gradene oversersjant og stabssersjant opphørte 1. juli 1975 og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle stabssersjantene fikk kapteins eller rittmesters grad. Rittmesters grad, i likhet med kapteins grad, symboliseres med tre stjerner. Rittmester-tittelen var på 1800-tallet også knyttet til Det gyldne kor, en æresgarde som eskorterte unionskongen ved dennes besøk i Christiania. Ledende representanter for handelsstanden stod sentralt, og rittmesteroppgavene gikk på omgang. Beret. a>, forløperen til den militære bereten. Norsk soldat med olivengrønn beret Grønn beret i den østerrikske hæren Beret i den danske hæren Beret er en rund, flat og bløt filtlue som i dag oftest benyttes av militært personell. Forløperen til hodeplagget er baretten, som var særlig populær i den europeiske klesmoten på 1400- og 1500-tallet og ble benyttet av både kvinner og menn. Baretten ble siden beholdt i flere nasjonaldrakter og som arbeidsplagg, blant annet i Italia, Spania og Frankrike. Den ble igjen tatt i bruk som uformell fritidslue i et større område fra 1930-tallet, i Norge blant annet av studenter og intellektuelle og under navn som baskerlue og særlig alpelue. Som uniformsplagg mistet alpelua den vesle «stilken» midt oppå og fikk i Norge etter andre verdenskrig det amerikanske navnet "beret". Militær bruk. Bereten ble innført omkring første verdenskrig for stridsvognmannskaper som trengte et komfortabelt hodeplagg som ikke var i veien som en hjelm, en kaps, kepi eller andre skyggeluer med utstikkende skygger. Siden de første stridsvognene bare var en boks med motoren i midten, og kanonene på siden, satt mannskapet i samme rom som ammunisjonen og selve motoren. Dette gjorde stridsvognen til et svært sotete miljø, og av denne grunn ble kavaleriets bereter svarte slik at sotet ikke skulle vises. Det er fortsatt vanlig farge for bereter for kavaleri- og panseravdelinger i mange land. Militære beretfarger. Bereter blir brukt som uniformert hodeplagg i svært mange lands forsvar, både i Vesten og land som Russland og Pakistan. Militære bereter har ofte farge som viser hvor i den militære våpengrenen personen tjenestegjør. Hæren. Til beret bruker alt personell untatt HMKG forgylt luemerke med Hans Majestet Kongens monogram i eikekrans. Merket skal festes slik at dets midtlinje står vinkelrett på beretens svettereim. Underkanten av merket skal være 20 mm over svettereima. Pullen på bereten skal dras over mot høyre. Vidar Riseth. Vidar Riseth (født 21. april 1972 på Frosta i Nord-Trøndelag) er en tidligere norsk fotballspiller. Sesongen 2010 spilte han for Kongsvinger. Riseth spilte vanligvis som midtstopper, men kunne også spille høyreback og sentral midtbane. Vidar Riseth spilte for Neset FK, Rosenborg, Kongsvinger, Luton, LASK Linz, Celtic, 1860 München, Lillestrøm SK og Strømsgodset. Sesongen 2010 spilte han for Tippeligaklubben Kongsvinger, hvor han også hadde rollen som markedsdirektør. Riseth fikk sin debut for under en vennskapskamp mot høsten 1997. Han spilte total 52 landskamper og scoret fire mål for landslaget. Den 17. september 2009 meldte Riseth at han la opp som profesjonell fotballspiller etter sesongslutt. 11. desember 2009 offentliggjorde han at han tar minst ett år til på banen som spiller for Kongsvinger, men bestemte seg for å legge skoene på hylla etter kampen 6. juni mot Rosenborg på Lerkendal. I 2011 spilte han for fjerdedivisjonsklubben Bygdøy/Monolitten i Oslo. Richard Wagner. Wilhelm Richard Wagner (født 22. mai 1813 i Leipzig i Sachsen i Tyskland, død 13. februar 1883 i Venezia i Italia) var en innflytelsesrik tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent. Han er først og fremst kjent for sine operaer, eller musikkdramaer, som han senere kalte dem. Hans verker, særlig fra den senere perioden, kjennetegnes av kontrapunktisk struktur, kromatisk musikkspråk, fyldig harmonisk utforming og orkestrering og en velutviklet bruk av ledemotiver: musikalske tema som er assosiert med bestemte personer, steder eller begivenheter i operaen. Wagner bidro til musikkens utvikling med sin idé om det totale kunstverket eller enhetskunstverket (som vi på tysk kjenner som "das Gesamtkunstwerk") som nådde sitt høydepunkt i den monumentale tetralogien "Nibelungenringen" fra 1876. Wagner var og forblir en kontroversiell person, både for sine musikalske og dramatiske bidrag og for antisemittiske og politiske overbevisninger. I europeisk klassisk musikkhistorie var Wagners musikk et viktig skritt på veien mot videre bruk av den kromatiske skalaen, som i tolvtonemusikk. Komponister har også latt seg inspirere av Wagners gjentagende musikalske temaer, som senromantikerne, minimalistiske komponister og filmkomponister. De første årene. Richard Wagner ble født i Leipzig i Tyskland 22. mai 1813. Faren Friedrich Wagner, som var ansatt i en underordnet stilling i bystyret, døde seks måneder etter Richards fødsel. I august 1814 giftet hans mor Johanne Pätz seg med skuespilleren Ludwig Geyer som ifølge rykter skulle være guttens egentlige far. Han døde da Richard var seks år gammel. Gutten ble deretter oppdratt av sin mor alene. I 1822 ble Richard elleve år gammel innskrevet på skolen i Dresden, hvor han fikk en del klaverundervisning av sin lærer i latin. Wagner øvde allikevel ikke på skalaer, men foretrakk for det meste å spille ouverturer etter gehør. Den unge Richard Wagner hadde ambisjoner om å forfatte skuespill og fattet interesse for musikken som dramatisk virkemiddel. Han begynte derfor snart å studere musikk, og ble innskrevet ved universitetet i Leipzig i 1831. En av hans tidlige inspirasjonskilder var Ludwig van Beethoven. I Leipzig fikk Wagner blant annet undervisning av Theodor Weinlig, kantor i Thomaskirken. I 1833 skrev Wagner, 20 år gammel, sin første komplette opera, "Die Feen". Denne operaen, som ligner Carl Maria von Webers stil, skulle først bli satt opp på en scene 50 år senere, da den fikk premiere i München kort tid etter komponistens død i 1883. Wagner fikk nå periodevise ansettelser som musikksjef ved operahusene i Magdeburg og Köningsberg. På denne tiden skrev han "Das Liebesverbot", basert på Shakespeares "Like for like" ("Measure for Measure"). Denne andre operaen ble satt opp i Magdeburg i 1836, men fikk en lunken mottagelse. Den 24. november 1836 giftet Wagner seg med skuespillerinnen Christine Wilhelmine «Minna» Planer. De flyttet til Riga, der Wagner var blitt ansatt som kapellmester ved operaen. Få uker senere stakk Minna av med en offiser som senere forlot henne. Wagner tok Minna til nåde, men dette var begynnelsen på et vanskelig ekteskap som endte i elendighet tre tiår senere. I 1839 slet ekteparet med gjeldsproblemer og så seg nødt til å reise fra Riga for å unngå kreditorene. Gjelden skulle forfølge Wagner resten av livet. Reisen førte dem og newfoundlandshunden Robber ut på en stormfylt sjøreise over Nordsjøen mot London. Skipet var nær ved å forlise tre ganger, og søkte nødhavn på Norskekysten. På reisen fortalte noen han om legenden om havets vandrende jøde. Nødhavnen fant sted på Borøy i Tvedestrand kommune. Ved innseilingen gjennom skjærgården nær Askeflu skal ekkoet fra mannskapets sang ved en høy fjellvegg ha inspirert Wagner til temaet i Den flyvende hollender. Siden dro de til Paris, og bodde der i flere år. Her skapte Wagner seg et levebrød ved å skrive artikler og arrangere operaer av andre komponister. Dresden. Wagner fullførte sin tredje opera, "Rienzi", i 1840. Ved et hell ble den antatt til oppførelse på hoffteateret i Dresden i Sachsen. I 1842 flyttet paret til Dresden, hvor "Rienzi" ble oppført og fikk en stor suksess. Wagner bodde i Dresden de seks følgende år, og ble på et tidspunkt utnevnt til kongelig saksisk hoffdirigent. I denne perioden skrev han "Der fliegende Holländer" ("Den Flyvende Hollender") og "Tannhäuser", de første to av mellomperiodens tre operaer. Wagners opphold i Dresden fikk en ende, på grunn av hans engasjement i venstrepolitikk. En nasjonalistisk bevegelse hadde fått vind i seilene i de frie tyske statene. Den krevde større frihet, og samling av de svake statene til én nasjon. Wagner spilte begeistret en rolle i denne bevegelsen og mottok gjester i sitt hjem, blant andre August Röckel som utgav en radikal venstreavis, "Volksblätter", og den russiske anarkisten, Mikhail Bakunin. Den saksiske regjeringen vakte en utbredt misnøye som nådde kokepunktet i april 1840, da kong Friedrich August II av Sachsen oppløste parlamentet og avviste en ny forfatning som folket ønsket vedtatt. Maioppstanden brøt ut, og Wagner støttet den. Den begynnende revolusjonen ble hurtig bekjempet av de forente saksiske og prøyssiske troppene, og det ble utstedt arrestordrer mot de revolusjonære. Wagner måtte derfor flykte, først til Paris, og siden til Zürich. Det lykkes derimot ikke Röckel og Bakunin å slippe unna, og de ble idømt lange fengselsstraffer. Eksil, Schopenhauer og Mathilde Wesendonck. Wagner tilbrakte de neste tolv årene i eksil. Han hadde fullført "Lohengrin" før Dresdenoppstanden, og skrev til sin venn, Franz Liszt, for å få den oppført i sitt fravær. Liszt dirigerte premieren i Weimar i august 1850. Wagner befant seg i en krise, isolert fra den tyske musikkverden og uten nevneverdige inntekter. De musikalske skisser han arbeidet på (som først langt senere skulle bli til "Nibelungenringen") syntes ham ikke på daværende tidspunkt å ha noen sjanse for å bli til scenisk virkelighet. Hans kone Minna som ikke hadde brydd seg om de operaene han hadde skrevet etter "Rienzi", fikk en depresjon. Og til slutt fikk han erysipelas, en hudinfeksjon som gjorde det vanskelig for ham å skrive. Wagners produksjon i de første årene i Zürich var en rekke essays. Det gjelder for eksempel "Fremtidens kunstverk" ("Das Kunstwerk der Zukunft") fra 1849, hvor han beskriver sin visjon om det totale kunstverk ("Das Gesamtkunstwerk"). I dette skal de forskjellige kunstarter som musikk, sang, dans, poesi, bildende kunst og scenekunst forenes. "Das Judentum in der Musik" fra 1850 er et antisemittisk skrift, rettet mot jødiske komponister. Endelig bør "Opera og drama" ("Oper und Drama") fra 1851 nevnes, hvor han beskriver de estetiske ideer som han skulle gjøre bruk av i sin Ringsyklus. I disse årene møtte Wagner to inspirasjonskilder som ble avgjørende for verket "Tristan og Isolde". I 1854 ble han, av Georg Herwegh, introdusert til Arthur Schopenhauers filosofi. Wagner skulle senere omtale denne begivenheten som den viktigste i sitt liv. Hans personlige omstendigheter omvendte ham hurtig til det han oppfattet som Schopenhauers filosofi: Et dypt pessimistisk syn på menneskets lodd. Han skulle forbli en tilhenger av Schopenhauer resten av sitt liv, selv etter at hans lykke vendte. En av Schopenhauers doktriner var at musikken hadde en overordnet rolle blant kunstartene, ettersom musikken var den eneste som ikke har et materielt uttrykk. Wagner anerkjente denne læren, selv om den var direkte motstridende med hans egen argumentasjon i "Opera og drama", hvor det hevdes at musikken skal være dramaets tjener. Wagnerforskere har siden hevdet at Schopenhauers innflytelse fikk Wagner til å tildele musikken en viktigere funksjon i sine senere operaer, blant annet i den siste halvdelen av Ringsyklusen. Det er ingen tvil om at mange aspekter av Schopenahuers lære fant vei inn i Wagners senere librettoer. Den selvfornektende skomaker-dikteren Hans Sachs fra "Mestersangerne i Nürnberg" som alminneligvis betraktes som Wagners mest sympatiske figur, er i sin essens en schopenhauersk skapning (også selv om han er modellert over en virkelig person). Wagners andre inspirasjonskilde var dikteren og forfatteren Mathilde Wesendonck, silkehandleren Otto von Wesendoncks kone. Wagner møtte ekteparet i Zürich i 1852. Otto von Wesendonck som var wagnerianer, stilte en hytte på sine jorder til Wagners disposisjon. I 1857 var Wagner blitt besatt av Mathilde. Selv om hun syntes å ha gjengjeldt hans følelser i noe grad, hadde hun ingenlunde til hensikt å bringe sitt ekteskap i fare, og derfor holdt hun sin mann informert om sine kontakter med Wagner. Ikke desto mindre inspirerte forholdet Wagner til å legge sitt arbeide med Ringen til side (for først å gjenoppta det tolv år senere). I stedet begynte han å arbeide på "Tristan og Isolde" fra sagnkretsen om kong Arthur som omhandler ridderen Tristan og den allerede gifte Isolde. Det usikre forholdet endte i 1858, da Minna snappet opp et brev fra Richard til Mathilde. Etter den konfrontasjonen som fulgte, forlot Wagner Zürich alene, for å reise til Venezia. I 1859 flyttet han til Paris for å inspisere en ny-revidert "Tannhäuser". Premieren på den nye "Tannhäuser" i 1861 var en fiasko, da aristokratene fra den såkalte "Jockey Club" skapte oppstyr. Ytterligere forestillinger ble derfor avlyst, og Wagner forlot byen i hast. I 1861 ble den politiske bannlysingen av Wagner hevet, og komponisten kunne nå slå seg ned i Biebrich i Preussen, hvor han begynte arbeidet på "Mestersangerne i Nürnberg". Bemerkelsesverdig nok er denne operaen hans lyseste verk (hans andre kone, Cosima, skulle senere skrive: «Når fremtidige generasjoner søker vederkvegelse i dette enestående verket, måtte de da skjenke de tårer, av hvilke smilene oppstod, en tanke»). I 1862 ble Richard og Minna skilt. Wagner (eller hans kreditorer) betalte likevel hennes underhold inntil hennes død i 1866. Kong Ludvig IIs støtte. Richard Wagner i Bayreuth. Liszt som var hans svigerfar, kan ses ved pianoet. Wagners skjebne fant et nytt vendepunkt i 1864, da kong Ludvig II besteg tronen i Bayern i en alder av 18 år. Denne unge kongen, en brennende beundrer av Wagners operaer siden barndommen, fikk komponisten brakt til München. Han avviklet Wagners betraktelige gjeld og la planer om å få hans nye opera satt opp. Etter svære problemer i øvelsesforløpet ble "Tristan und Isolde" ("Tristan og Isolde") en enorm suksess ved premieren på hoffteatret i München den 10. juni 1865. I mellomtiden var Wagner blitt opptatt av en annen affære, denne gangen med Cosima von Bülow, dirigenten Hans von Bülows kone. Hans von Bülow var en av Wagners viktigste støttere og dirigerte premieren på "Tristan und Isolde" ("Tristan og Isolde"). Cosima var Franz Liszt og den berømte grevinne Marie d'Agoults uekte datter. Hun var 24 år yngre enn Wagner. Liszt, som var Wagners venn, mislikte forholdet mellom de to. I april 1865 fødte Cosima imidlertid Wagner en uekte datter som fikk navnet Isolde. Affæren var en skandale i München og for å gjøre saken verre falt Wagner i unåde blant medlemmer av hoffet som fryktet hans innflytelse på kongen. I desember 1865 ble Ludvig endelig nødt til å be komponisten å forlate München. Han tenkte også over idéen om å abdisere for å kunne følge sin helt i eksilet, men Wagner talte ham hurtig fra det. Ludvig fikk Wagner plassert i villa Triebschen ved innsjøen Vierwaldstättersee i Sveits. Her ble "Die Meistersanger von Nürnberg" ("Mestersangerne i Nürnberg") ferdigkomponert i 1867. Premieren stod i München den 21. juni det følgende året. I oktober overbeviste Cosima Hans von Bülow om en skilsmisse, og Richard og Cosima ble da gift den 25. august 1870 (Liszt frasto å tale med sin svigersønn i de følgende årene). Juledagen det året forærte Wagner Cosima verket "Siegfried Idyll" i fødselsdagsgave. Ekteskapet med Cosima varte resten av Wagners liv. De fikk enda en datter, Eva, og en sønn, Siegfried. Det var i Triebschen i 1869 at Wagner først møtte filosofen Friedrich Nietzsche som raskt ble en god venn. Wagners idéer øvde en vesentlig innflytelse på Nietzsche som var 31 år yngre enn komponisten. Nietzsches første bok, "Die Geburt der Tragödie" ("Tragediens Fødsel") fra 1872 var tilegnet Wagner. Forholdet mellom dem ble allikevel med tiden bitrere, ettersom Nietzsche ble stadig mer desillusjonert i forhold til forskjellige deler av Wagners tenkning som for eksempel hans pasifisme og hans antisemittisme. I "Der Fall Wagner" ("Tilfellet Wagner") fra 1888 og i "Nietzsche kontra Wagner" fra 1889 fordømte han Wagner som dekadent og korrupt og kritiserte endog sin egen tidligere beundring for komponisten. Bayreuth. Wagner som hadde avfunnet seg med sitt nye liv i sitt hjem, brukte nå sine krefter på å få avsluttet Ringen. Ved Ludwigs vedholdende press ble det gitt spesielle forpremierer på de to første verkene i syklusen, "Das Rheingold" ("Rhingullet") og "Die Walküre" ("Valkyrien"), i München, selv om Wagner ønsket den komplette syklusen oppført i et nytt spesiallaget operahus. I 1871 falt hans valg på den lille byen Bayreuth som hjemsted for sitt nye operahus. Familien flyttet dit året etter og grunnstenen til festspillhuset ble lagt. Med henblikk på å reise kapital til bygningen ble det grunnlagt Wagnerselskaper i adskillige byer, og Wagner begynte selv å dirigere konserter rundt om i Tyskland. Imidlertid var det først penger nok, da Von Ludwig trådte til med enda et stort bidrag i 1874. Senere det året, flyttet familien inn i sitt nye hjem i Bayreuth i en villa som Wagner kalte "Wahnfried" (Tysk: "fred for vanvidd"). Festspillhuset åpnet i august 1876 med premieren på "Der Ring des Nibelungen" ("Nibelungenringen") og har siden vært hjemsted for Bayreuth-festivalen ("Richard-Wagner-Festspiele Bayreuth"). De siste årene. I 1877 begynte Wagner arbeidet på sin siste opera, "Parsifal". Komposisjonen tok fire år. I disse årene forfattet han også en rekke stadig mer reaksjonære skrifter om religion og kunst. "Parsifal" var ferdig i januar 1882, og en ny festival ble stablet på benene for det nye verket. På den tiden var Wagner svært syk. Under den 16. og siste oppførelsen av "Parsifal" den 29. august kom han inn i orkstergraven i all hemmelighet under tredje akt, og tok dirigentstokken fra Hermann Levi og førte forestillingen til ende. Etter festivalen tok familien til Venezia for å overvintre der. Den 13. februar 1883 døde Richard Wagner av hjerteinfarkt i Palazzo Vendramin ved "Canal Grande". Han ble ført tilbake til Bayreuth, hvor han ligger begravet i Wahnfrieds hage. Verk. Wagners tidlige periode innledes av at han som nittenåring gjør sitt første forsøk på å skrive operaen "Die Hochzeit" som han dog oppgav i 1832 på et tidlig tidspunkt i arbeidsprosessen. Wagner fullførte tre operaer i det som regnes som hans tidlige periode: "Die Feen", "Das Liebesverbot" og "Rienzi". De er komponert i en konvensjonell stil og innehar ikke de trekkene som senere skulle gjøre Wagner fortjent til hans viktige plass i musikkhistorien. Senere i livet uttalte Wagner at han ikke betraktet disse tidlige operaene som en egentlig del av sitt verk. Wagners tidlige verker oppføres i dag sjelden, med ouverturen til ’’Rienzi'’ som et unntak. Wagners mellomperiode er etter fleres vurdering av en vesentlig høyere kvalitet. Her utvikler han sine krefter som dramatiker og komponist. Perioden begynte med "Der fliegende Holländer" ("Den Flyvende Hollender"), etterfulgt av "Tannhäuser" og "Lohengrin". Disse verkene oppføres meget hyppig i dag. Wagners sene operaer er mesterverker som utviklet operakunsten. Mange betrakter Tristan og Isolde ("Tristan und Isolde") som Wagners beste enkeltstående opera. "Die Meistersinger von Nürnberg" ("Mestersangerne i Nürnberg") er Wagners eneste komedie (bortsett fra den tidlige "Das Liebesverbot") og en av de aller lengste. Den oppføres stadig. "Der Ring des Nibelungen" ("Nibelungenringen") som ofte omtales som «Ringen» i dagligtale, er en tetralogi bestående av fire operaer: "Das Rheingold" ("Rhingullet"), "Die Walküre" ("Valkyrien"), "Siegfried" og "Götterdämmerung" ("Ragnarok"). Tetralogien er basert på personer og elementer fra blant annet nordisk mytologi. Spilletiden er omtrent 14 timer. Verket er derfor blitt betrakter som et av de mest ambisiøse musikalske verker som noensinne er blitt komponert. Wagners siste opera, "Parsifal" som han skrev til sin egen operafestival, "Festspillene i Bayreuth", og som kalles et religiøst festspill ("Bühnenweihfestspiel") i partituret, er et dypsindig verk som er basert på den kristne legenden om den hellige gral. Gjennom sine operaer og teoretiske skrifter, utøvde Wagner en stor innflytelse på operagenren. Han arbeidet for en ny operaform som han kalte musikkdrama. Her skulle alle musikalske og dramatiske elementer utgjøre et hele. I motsetning til andre operakomponister som normalt overlot utførelsen av librettoen til andre, skrev Wagner sine egne libretti som han omtalte som «dikt». De fleste av dramaene baserte han på nordeuropeisk mytologi og legender. I Wagners komposisjonsstil fikk orkesteret en rolle på like fot med sangerne. Orkesteret får en selvstendig kommenterende rolle og understøtter ikke sangen. Det skjer for eksempel gjennom ledemotiver som er musikalske temaer som annonserer personer, lokaliteter eller begivenheter. Gjennom deres komplekse sammenveving utvikler de dramaet og driver det frem. Wagners musikalske stil betraktes ofte som innbegrepet av den klassiske musikks romantiske periode, på grunn av utviklingen av det følelsesmessige uttrykk som var uten fortilfelle. Han innførte nye begreper om harmonikk og musikalsk form, herunder særlig kromatikk. I "Tristan og Isolde" utforsket han det tradisjonelle tonesystems begrensninger. Eksperimentene peker frem mot atonaliteten som ble utforsket i det 20. århundre. Noen musikkhistorikere fester begynnelsen på den moderne klassiske musikken til de første tonene fra "Tristan und Isolde", den såkalte Tristan-akkorden. Annen musikk. Utover operaer komponerte Wagner forholdsvis lite musikk. Han skrev en enkelt symfoni (da han var 19), noen ouverturer, og noen stykker for kor og klaver. Han reorkestrerte dessuten Glucks opera "Ifigenia i Aulis" ("Iphigénie en Aulide"). Av denne musikken er det hyppigst oppførte verk hans "Siegfried Idyll", et verk for kammerorkester som han skrev til sin annen kones, Cosimas, fødselsdag. Den trekker på flere motiver fra Ringsyklusen, selv om den ikke er en del herav. "Wesendonck-Lieder", som ble komponert til Mathilde Wesendonck mens Wagner stadig arbeidet på "Tristan og Isolde", oppføres også stadig i dag. Etter å ha komponert "Parsifal", ønsket Wagner å begynne og skrive symfonier. Imidlertid rakk han ikke å skrive noe inntil sin død. Ouverturene og de orkestrale mellomspillene fra Wagners operaer fra mellomperioden og sene periode, oppføres hyppig ved konserter. Til de fleste av disse, skrev Wagner små passasjer, så de ikke kom til å ende så abrupt (de er jo tatt ut av en operas dramatiske sammenheng). Dette er for eksempel tilfellet i forhold til forspillet til "Parsifal" og Siegfrieds begravelsesmusikk fra "Ragnarok". Konsertversjonen av forspillet til "Tristan og Isolde" spilles allikevel ikke så ofte. Her foretrekkes det opprinnelige forspillet, selv i konsertoppførelser. En av de mest populære bryllupsmarsjer er tatt fra brudekoret i "Lohengrin". I operaen synges det, idet bruden og brudgommen forlater seremonien og går inn i brudekammeret. Det katastrofale ekteskapet mellom Lohengrin og Elsa som når sitt uopprettelige lavpunkt 20 minutter etter at koret er blitt sunget, har allikevel ikke hatt betydning for bruken av musikken. Essayer og verker i andre kunstarter. Wagner var en ekstremt produktiv forfatter, og opphavet til hundrevis av bøker, dikt og artikler, foruten en stor korrespondanse. Hans skrifter dekket en lang rekke av emner, for eksempel politikk, filosofi og detaljerte analyser (ofte gjensidig selvmotsigende) av hans egne operaer. Skrifter av betydning er for eksempel: "Oper und Drama" ("Opera og Drama", 1851), om operaens teori og "Das Judenthum in der Musik" (1850) som var polemisk rettet mot jødiske komponister i alminnelighet, og mot Giacomo Meyerbeer i særdeleshet. Han skrev også en selvbiografi, "Mein Leben" ("Mitt Liv") (1880). Wagner var dessuten opphavsmannen til adskillige teatermessige fornyelser som ble utviklet i festspillhuset i Bayreuth, et operahus han hadde fått bygget spesifikt til oppførelsen av sine operaer. Fornyelsene omfatter mørklegging av tilskuerrommet under oppførelsene, og plasseringen av orkesteret utenfor publikums synsfelt. Festspillhuset i Bayreuth er stedet for den årlige Wagnerfestivalen, hvor Wagners verker fra mellomperioden og den sene perioden oppføres. Festivalen trekker tusener av operaelskere til Bayreuth hver sommer. Filmer om Wagner. Stumfilmen "Richard Wagner" fra 1913 ble regissert av Carl Froelich og hadde Giuseppe Becce i hovedrollen – som også skrev filmmusikken siden det var for dyrt å bruke Wagners musikk. En dokumentar med samme tittel ble laget i 1925. Wagners antisemittisme og nazistenes bruk av Wagner. I den siste halvdel av det 20. århundre har den offentlige mening om Wagner i stigende grad basert seg på hans antisemittisme. Det skyldes i høy grad begivenheter som fant sted 50 år etter komponistens død: Nazistpartiets bruk av Wagners musikk og navn i 1930-årene. Wagner anklaget ofte jødene, særlig de jødiske musikerne, for å være et skadelig fremmedelement i den tyske kulturen. Hans første og mest kontroversielle antismittiske skrift var "Das Judenthum in der Musik", som opprinnelig ble publisert under hans "nom de plume", «K. Freigedank» («K. Fritanke») i 1850 i "Neue Zeitschrift für Musik". Skriftet foregav å forklare den «folkelige motvilje» mot jødiske komponister, som for eksempel Wagners samtidige, Felix Mendelssohn og Giacomo Meyerbeer, som også var hans rivaler. Wagner skrev at det tyske folk fant jødene frastøtende på grunn av deres fremmedartede utseende og adferd – mennesker med «knirkende, pipende, summende stemmer, som vi tross alle våre skrifter og taler for jødefrigjørelsens sak alltid har følt oss instinktivt frastøtt av, når vi kom i faktisk kontakt med dem». Han argumenterte for at jødiske musikere kun var i stand til å skrive musikk som var tynn og kunstig, fordi de ikke hadde noen forbindelse med «folkets ekte sjel». Som konklusjon skrev han om jødene at «bare en ting kan frigjøre dere fra deres forbannelses byrde – forløsningen av Ahasverus – og det er å gå under!» Selv om dette er blitt oppfattet som faktisk utslettelse av jødene, refereres det i skriftet til utslettelsen av jødedommen, det jødiske. Wagner anbefalte en oppgivelse av den jødiske kulturen og innopptagelsen av jødene i det alminnelige tyske kulturliv. Den opprinnelige offentliggjørelsen fikk kun liten oppmerksomhet, men da Wagner gjenutgav skriftet under sitt eget navn i 1869, førte det til atskillige offentlige protester ved oppførelsene av "Die Meistersanger von Nürnberg" ("Mestersangerne i Nürnberg"). Wagner gjentok lignende synspunkter i adskillige senere artikler som for eksempel "Was ist deutsch?" fra 1878. Igjennom det 20. århundre har forskere som Robert Gutman fremført påstanden at Wagners antisemittisme ikke var begrenset til hans artikler, men at operaene også inneholdt skjulte antisemittiske budskaper. For eksempel skulle figurer som Mime fra "Der Ring des Nibelungen" ("Nibelungenringen") og Sixtus Beckmesser fra "Die Meistersinger von Nürnberg" ("Mestersangerne i Nürnberg") være antisemittiske stereotyper, selv om de ikke direkte identifiseres som jøder. Sådane påstander er meget omstridte. De påståtte «skjulte budskap» kan være et resultat av en overfortolkning. Wagner var ikke hevet over å inkorporere hån og fornærmelser i sitt verk, men det var alltid åpenlyst når han gjorde det. Man må notere seg at Wagner, i løpet av sitt liv, produserte et enormt skriftlig vitnesbyrd, som han også selv underkastet en analyse, herunder hans operaer og hans syn på jødene og ethvert annet tenkelig emne: De skjulte antisemittiske budskapene i operaene nevnes aldri. Wagners egne religiøse synspunkter var særegne. Han beundret Jesus, men insisterte på at han var gresk og ikke jødisk. Han mente også at Det gamle testamente ikke hadde noe å gjøre med Det nye testamente, og at Israels Gud ikke var den samme som Jesus' far, og at de 10 bud ikke inneholdt den kristne læres kjærlighet og tilgivelse. Wagner var også fascinert av buddhismen og overveiet i mange år å skrive en buddhistisk opera, "Die Sieger" ("De seirende"). Han ville basere den på "Sârdûla Karnavadanaan", som er en "avadana" (romantisk buddhistisk litteratur) om Buddhas siste reise. Deler av opplegget til "Die Sieger" ble senere opptatt i "Parsifal", som fremstiller en særlig wagneriansk utgave av kristendommen. For eksempel fortolker Wagner forvandlingen av nattverdelementene i en mer hedensk retning. På tross av de sterkt antisemittiske synspunktene Wagner luftet, hadde han et omfattende nettverk av jødiske venner og kolleger. En av de mest betydelige av disse var Hermann Levi, en troende jøde og sønnen til en rabbiner. Hans talent var anerkjent av Wagner. Levis stilling som kapellmester i Dresden betød at han måtte dirigere premieren på "Parsifal", Wagners siste opera. Wagner hadde umiddelbart mange innvendinger mot dette, og foreslo at Levi ble døpt først (antagelig på grunn av denne operaens religiøse innhold). Senere oppga han idéen, uten tvil av hensyn til forholdet til kong Ludwig. Levi var bekjent med Wagners opptatthet av det jødiske spørsmålet, men han beundret ikke desto mindre Wagner. Han ble bedt om å være sørgemarskalk ved komponistens begravelse. Noen kommentatorer har ment at Wagner selv kan ha vært delvis jødisk, men det er ikke noe belegg for dette. I sin barndom bar Wagner sin stefars etternavn, Geyer. Det er et alminnelig etternavn blant tyske jøder, men Ludwig Geyer, som stammet fra en slekt av kirkemusikere, hadde ikke hatt jødiske forfedre. Wagner ble senere karikert som en jøde med kroket nese og stort hode. Den muligheten at Geyer kan ha vært Wagners virkelige far, og Wagners sterke bevissthet om sitt utseende kan ha vært årsaken til hans intense avvisning av jødedommen og sterke forbindelse til alt tysk. I tiden omkring Wagners død var de nasjonalistiske bevegelsene i Europa ved å miste forbindelsen til den romantiske idealforelstillingen om likhet fra 1848. Et militaristisk sinne og en aggressiv holdning begynte å bre seg, ikke minst på grunn av Bismarcks maktovertagelse og forening av Tyskland i 1871. Etter Wagners død i 1883, ble Bayreuth i stigende grad sentrum for høyreorienterte tyske nasjonalister, som var tiltrukket av operaenes mythos. De ble kjent som Bayreuth-sirkelen. Denne gruppen ble anerkjent av Cosima, hvis antisemittisme var betydelig mindre kompleks og mer bitter enn Richards. Houston Stewart Chamberlain, forfatter av et antall filosofiske avhandlinger som senere ble populære blant nazistene, var medlem av denne Bayreuth-sirkelen. Han giftet seg med Wagners datter, Eva. Etter at Cosima og Siegfried var døde i 1930, ble Siegfried enke, den engelskfødte Winifred, som var en personlig venn av Adolf Hitler, ansvarlig for festivalen. Hitler beundret Wagners musikk, og forsøkte å innarbeide den i sin myte om den tyske nasjonen. Hitler oppbevarte mange av Wagners originale partiturer i sin bunker i Berlin under 2. verdenskrig, selv om Wieland Wagner hadde bedt ham om å utlevere disse viktige dokumentene. De gikk derfor tapt på Hitlers siste dager. Noen forskere har ment at Wagners synspunkter og særlig hans antisemittisme har øvet innflytelse på nazistene. Det er imidlertid sterkt omstridt, og ifølge historikeren Richard J. Evans er det intet bevis for at Hitler overhodet har lest noen av Wagners skrifter. Wagners verker understøtter ikke nazistenes heltedyrkelse. Siegfried, som skulle være «helten» i Nibelungenringen, kan – og gjør det i mange moderne oppsetninger – virke som en overfladisk og utiltalende lømmel – selv om det er fjernt fra hvordan Wagner selv så på ham. Disse forskjellene mellom hva som ligger i debatten om den protonazisme man tillegger Wagner. Mange av Wagners synspunkter må ha vært utiltalende for nazistene, for eksempel hans pasifisme og hans ønske om å assimilere jødene – i stedet for å utrydde dem. Goebbels forbød derfor oppførelsen av "Parsifal" i 1939, kort før krigsutbruddet, på grunn av denne operaens pasifistiske overtoner. Den nazistiske fascinasjonen over Wagner var faktisk stort sett begrenset til Hitler. Dennes glede ved Wagner vakte avsky hos andre høytstående nazister, for eksempel Goebbels. I 1933 beordret Hitler for eksempel at partidagene i Nürnberg skulle begynne med en oppførelse av ouverturen til "Die Meistersinger von Nürnberg" ("Mestersangerne i Nürnberg"). Han utstedte likefrem tusen fribilletter til nazistiske funksjonærer. Da Hitler ankom til teatret, var det imidlertid nesten tomt. Det følgende året ble de beordret til å være til stede, men man kunne se dem slumre under forestillingen. I 1935 gav Hitler derfor etter og frigav billettene til offentligheten. Generelt sett var Wagners musikk allestedsnærværende i det tredje rike, men blant folk var interessen laber, til fordel for italienske komponister som Verdi og Puccini. I sesongen 1938-1939 var det bare én Wagneropera på en liste over sesongens mest populære operaer. Øverst på listen sto italienske Ruggiero Leoncavallos "I Pagliacci" ("Bajaser"). Det er ikke rimelighet i å kritisere Wagner alene ut fra en senere generasjons mening om ham. Hitlers beundring kunne umulig være blitt gjengjeldt, for Wagner døde seks år før Hitler ble født. Den politiske filosofen Leo Strauss har skrevet om absurditeten i at man skulle ta avstand fra noe bare fordi Hitler kunne like det (eller omvendt). Han kaller det "reductio ad hitlerum". Det skulle eksempelvis bety at vi skulle avsky vegetarianere, fordi Hitler var vegetarianer. Ikke desto mindre oppføres Wagners verker ikke i Israel, hvor enkelte oppførelser har vakt et stort oppstyr. Selv om de sendes på offentlige radio- og fjernsynsstasjoner, er alle forsøk på å oppføre dem på scenen blitt stoppet av protester, særlig fra holocaustoverlevere (Wagners musikk ble spilt over høyttalerne i konsentrasjonsleirene). Da Daniel Barenboim dirigerte et avsnitt av "Tristan und Isole" ("Tristan og Isolde") som ekstranummer i 2001 på en festival i Israel, mente en komité i Knesset at Barenboim burde boikottes. En planlagt oppførelse av "Valkyrien" måtte dessuten avlyses. Ved en annen anledning insisterte Zubin Mehta på å spille Wagner i Israel på tross av at publikum kom med tilrop og forlot salen. Wagner er kompleks, og hans musikk fremprovoserer mange reaksjoner. Ironisk nok var Theodor Herzl, en av zionismens grunnleggere, en dyp beundrer av Wagners verker. Wagners betydning for senere musikk. Richard Wagners byste i parken i Bayreuth. Wagners bidrag til kunsten og kulturen er enormt. Allerede i sin egen levetid opplevde han en sterk hengivenhet blant sine tilhengere som ofte anså ham for nærmest guddommelig. Hans musikk, særlig "Tristan og Isolde", var banebrytende. I mange år etter Wagner har komponister følt seg nødt til enten å ta standpunkt for eller imot Wagner. Gustav Mahler, Anton Bruckner, Richard Strauss og Hugo Wolf skylder ham mye, men også Cesar Franck, Henri Duparc, Ernest Chausson, Jules Massenet, Alexander von Zemlinskij, Hans Pfitzner og mange andre står i gjeld til Wagner. Mestre i harmoni som Claude Debussy og Arnold Schönberg har hørt "Tristan og Isolde". Den italienske verisme er også inspirert av Wagners musikalske formspråk. Det var Wagner som først krevde at lyset ble dempet under forestillingene. Det var Wagner som først fant på å skjule orkesteret i en dekket orkestergrav som tilfellet er i Bayreuth. Wagner drømte om et «usynlig teater», hvor hans verker først og fremst skulle få liv i lytterens fantasi. Wagners betydning for litteraturen og filosofien er også nevneverdig. Friedrich Nietzsche, forfatteren til "Die Geburt der Tragödie", tilba innledningsvis Wagner. Han så en mulig fornyelse av den europeiske ånd i Wagners musikk. Men Nietzsche brøt med Wagner etter "Parsifal", da han mente at Wagner leflet for de kristne. I det 20. århundre kalte W.H. Auden Wagner det kanskje største geniet som noensinne har levet («perhaps the greatest genius that ever lived»), mens både James Joyce, Thomas Mann og Marcel Proust var dypt påvirket av ham og diskuterte ham i deres romaner. Wagner er et av hovedemnene for T. S. Eliots "The Waste Land" som siterer fra operaene. Og Charles Baudelaire, Stéphane Mallarmé og Paul Verlaine var alle wagnerianere. Mange av de idéene Wagner behandlet i sin musikk, for eksempel forbindelsen mellom kjærlighet og død (Eros og Thanatos) i "Tristan og Isolde", skulle senere tas opp av Sigmund Freud. Andre var mindre positive overfor Wagner. En tid var det tyske musikkliv delt i to leire, en for Wagner og en for Brahms. Den sistnevnte fikk støtte av den innflytelsesrike kritikeren Eduard Hanslick som var tilhenger av en mer tradisjonell opera i forhold til Wagners fornyelser. Konflikten kan ligne søskenmisunnelse sett fra våre dagers perspektiv. Selv de som var imot ham, som Debussy, kunne ikke avvise Wagners innflytelse. I sine senere verker arbeider Debussy med så lange og komplekse musikalske forløp at det nærmer seg wagnerianske dimensjoner. Rossini, som ikke brød seg om Wagner, skrev også lange operaer; for eksempel er hans Wilhelm Tell over fire timer lang. Wagners idealer, fra den blonde Siegfrieds heltedåd til den av Schopenhauers inspirerte opptatthet og forherligelse av døden, er dypt umoderne. Men hans operaer har stadig en stor skare av beundrere. Winchester (England). Winchester er administrasjonsbyen i grevskapet Hampshire, England. Befolkningstallet er 41 420 (2001). Byen er også administrasjonssenter for City of Winchester, et distrikt som dekker byen med omegn. Den har i en periode vært hovedstad i England. Flere viktige historiske bygninger er bevart, som Winchesterkatedralen fra det 12. århundre, Winchester College grunnlagt i 1382 og Storhallen, den eneste bevarte delen av det kongelige palasset. Storhallen ble gjenoppbygget mellom 1222 og 1235, og fremstår i dag i den formen. Den er kjent som stedet for kong Arthurs runde bord oppbevares; siden 1463 har et stort rundt bord hengt på veggen. Det er datert til det 14. århundre, og er således ikke fra Arthurs tid, men det er allikevel en stor turistattraksjon. Historie. Den tidligste kjente bosetningen er fra jernalderen, da det ble anlagt flere fort omkring byen. I romersk tid het byen "Venta Belgarum" og hadde stor betydning. I angelsaksisk tid ble byen hovedstad i kongedømmet Wessex under kong Alfred den store. Ettersom England ble samlet på denne tiden, ble den dermed også hovedstad i England frem til normannernes erobring i 1066. Winchester bispedømme er et av de eldste bispesetene i England. En av biskopene, William av Wykeham (1366–1404) var ansvarlig for mye av katedralen slik den står i dag, og han grunnla også Winchester College. En annen kjent biskop i Winchester er St. Svithun, som katedralen i middelalderens Stavanger ble viet til. I middelalderen var byen et viktig sentrum for ullhandel, en næringsvei som etterhvert døde ut. Det var også et viktig sted for pilegrimmer, ettersom den gamle pilegrimsleden til Canterbury begynte der. Forfatteren Jane Austen døde i Winchester i 1817 og er gravlagt i katedralen. Atiu. Atiu "(Enuamanu – «Fuglelandet»)" er en av de sørlige øyene i øygruppen Cookøyene. Øya er vulkansk, og har omkring 600 innbyggere. Samlet landareal er ca. 26,9 km². Sammen med Mauke og Mitiaro utgjør disse tre øyene øygruppen "Ngaputoru". Legenden sier at innbyggerne her stammer fra Aitus hovedgud, "Tangaroa", som er en gud som beskytter folk på havet ifølge polynesisk tro. Dette er en sumpete øy, med rik vegetasjon med blant annet bananer, brødfrukt, sitrusfrukter, paw-paw, kokosnøtter, kaffe, ananas m.m. Et gammelt navn på øya er "Enuamanu", som betyr «Insekt- og dyreøya». Aituanerne selv kaller seg «ormene (markene) fra Enuamanu». De er svært knyttet til jorda, og har et sterkt forhold til at man kommer fra jorda, og går tilbake til jorda når man dør. Kaptein Cook oppdaget øya 31. mars 1777. «Air Rarotonga» flyr til øya fra Rarotonga 5 dager i uka. Det finnes flere bungalower og hus til leie for turister. Anni-Frid Lyngstad. Anni-Frid Lyngstad, også kjent som «Frida» (født 15. november 1945) er en svensk popartist av norsk og tysk opprinnelse, kjent som et av de fire medlemmene av supergruppen ABBA. Gjennom sitt ekteskap med en prins av fyrstehuset Reuss ble hun i 1992 offisielt kjent som Prinsesse Anni-Frid Reuss von Plauen, med tiltaleformen "Hennes Høyvelbårenhet". Hun er bosatt i Sveits. Liv. Anni-Frid Lyngstad ble født utenfor ekteskap i Bjørkåsen utenfor Ballangen, nær Narvik i Norge 15. november 1945. Hennes mor, 19-årige Synni Lyngstad (19. juni 1926–28. september 1947), var norsk og faren, Alfred Haase (født 1919), var en gift tysk sersjant. I 1945 dro bestemoren med barnebarnet til Sverige, fordi den lille familien fryktet overgrep fra den norske befolkningen. Synni Lyngstad oppholdt seg i Sør-Norge en tid, men ble gjenforent med sin mor og datter i Sverige. Hun døde imidlertid av nyresvikt, 21 år gammel, i 1947, og Anni-Frid vokste opp hos bestemoren i Eskilstuna i Sverige. Lyngstad fikk sin første jobb som jazzsangerinne 13 år gammel, og startet etter hvert sitt eget band, "Anni-Frid Four". I 1967 vant Anni-Frid en talentkonkurranse på TV, og lagde et album for EMI. Hun lagde en ny plate i 1971, produsert av Benny Andersson. Dette var utgangspunktet for ABBA. Hun giftet seg første gang i 1964. Fra dette ekteskapet har hun to barn. Hun giftet seg med ABBA-medlemmet Benny Andersson 6. oktober 1978; de ble skilt i 1981. I 1992 giftet hun seg sin mangeårige kjæreste, Heinrich Ruzzo Reuss von Plauen, en tysk prins av det kjente fyrstehuset Reuss, og ble dermed prinsesse. De bodde dels i Sverige og dels i Sveits. Ektemannen var oppvokst i Sverige og hadde gått på samme kostskole som medlemmer av det svenske kongehuset, og Anni-Frid ble gjennom ekteskapet kjent med flere av de svenske kongelige. Ektemannen døde av kreft i 1999. Etter at ABBA-epoken var over, gjorde hun solokarrière med plater som "Something's Going On" (1982), "Shine" (1984) og "Djupa Andetag" (1996). Den største hiten var singelen «I Know There's Something Going On» som toppet listene i Belgia, Frankrike og Sveits. Lyngstad bor nå i Sveits og engasjerer seg hovedsakelig i veldedighet. Hun eier også et gods i Sør-Sverige. Hun har i intervjuer gitt uttrykk for at hun ikke interesserer seg for musikk lenger. William av Wykeham. William av Wykeham (født 1320, død 7. september 1404) var biskop av Winchester og rikskansler i England. Han grunnla Winchester College og bygde på Winchesterkatedralen, og bygde en stor del av Windsor slott. Han ble født i en vanlig familie Wickham, Hampshire, og gikk på skole i Winchester. Der ble han sekretær for bestyreren ("constable") på slottet, og lærte derigjennom mye om byggekunst. Kong Edvard III hyret han derfor til å lede ombyggingen av Windsor slott. Han fikk betaling i form av inntekter fra flere kirker, og i 1362 ble han ordinert. Han viste seg som en meget dyktig administrator, og i 1366 ble han utnevnt til biskop av Winchester. Neste år fikk han stillingen som rikskansler ("Lord Chancellor"). Hans karriere gikk opp og ned, men ved sin død var han en av Englands rikeste menn. Mye av pengene ble donert til skoler, men han lot også en nevø arve mye. Nevøens familie eksisterer i dag, og har navnet Twisleton-Wykeham-Fiennes. Hans motto var "«Manners maketh man»", «Manerer gjør mannen». Han tok dette inn i sitt våpenskjold, som ble opprettet da han ble biskop; hans familie hadde ikke tidligere ført våpenskjold. William døde i Bishops Waltham 7. september 1404. Stabbursdalen nasjonalpark. Bildet er tatt nord for fossekulpen Her finnes opptil 500 år gamle furutrær. Hengebru over ei av sideelvene til Stabburselva. Stabbursdalen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i et variert skogs-, elve- og viddeområde i Stabbursdalen i Finnmark; langs Stabburselva. Parken ble opprettet i 1970, for å «"bevare et stort naturområde tilnærmet fri for tekniske inngrep, for å sikre biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander. I dette inngår blant annet å bevare en del av verdens nordligste furuskog, variert vassdragsnatur og gáisáene med et karakteristisk preg, samt geologiske forekomster og kulturminner."» og den dekker, etter en utvidelse i 2002, et område på 747 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Porsanger og Kvalsund; og den grenser opp til Stabbursdalen landskapsvernområde. Stabbursnes naturreservat ligger i nærheten. Geografi, landskap, geologi. Sentralt i nasjonalparken ligger det høyeste fjellet i denne delen av Finnmark, Čohkarášša, 1139 moh. Det ligger også fire andre av fylkets 25 høyeste fjell i eller på grensen av parken. Disse inngår i fjellgruppen gaissene. Nasjonalparken har en meget interessant kvartærgeologi som viser innlandsisens bevegelser og arbeid under siste istid. Stabburselva ble i sin tid skapt av smeltevann fra isbreer fra siste istid. Den nedre delen av dalen er et platå som ligger 60 – 70 moh. Under nedsmeltingen av innlandsisen over Skandinavia ble store masser av sand og grus forflyttet med elver av smeltevann. Etter istiden lå landet mye lavere, og gjennom noen tusen år har det da hevet seg slik at det blir slik et karakteristisk platå. Stabburselva renner igjennom Stabbursdalen i vestre og nordre del av nasjonalparken. Elva er drygt 60 km lang og få større vassdrag i Norge har et så uberørt preg som denne elva. Elva har Atlanterhavslaks, sjørøye, sjøørret, brunørret og gjedde, og den er kjent for sine mange fiskeplasser. Innenfor furuskogen snevrer dalen seg sammen til et juv med fossefall. Her er det mange stryk og store blankskurte overløp fra den gangen elva tok smeltevann fra hele indre Finnmark. Flora og fauna. Nasjonalparken har verdens nordligste furuskog og ble først og fremst opprettet for å ta vare på denne skogen, områdets øvrige flora, og mange av Finnmarks karakteristiske landskapsformer: karrige høyfjell (Gaissa), åpne vidder, trange elvegjel, fjellbjørkeskog og furumoer. Furua bredte seg ut over store områder for 7500-5000 år siden, i overgangen mellom eldre og yngre steinalder. Det kom som et resultat av bl.a. en klimaforandring. Den årlige gjennomsnittstemperaturen økte med 2 – 3˚C. Rundt 450 f.Kr. sank temperaturen til omtrent dagens nivå, og skogen trakk seg igjen tilbake. Etter hvert var den bare å finne i de indre deler av fylket og innerst i i Altafjorden og Porsangerfjorden. At skogen ble gjenværende i Stabbursdalen, kan nok forklares med dalførets topografi. Porsangerfjorden ligger bortimot rett nord – sør, og Stabbursdalen nesten vinkelrett på, skjermet mot den kalde vinden fra havet av fjell i nord. Skogen ligger omkring et våtmarksområde, Lompola, der elva er stilleflytende og danner en serie av krokete sjøer. Dette flommarkspartiet er det rikeste området i hele stabbursdalen. De frodige våtmarkene i står i sterk kontrast til de ellers karrige fjellområdene rundt. Området har et rikt fugleliv, blant annet hekker kvinand og laksand. Bjørkefinken er typisk, likeså dvergspurv som har sin hovedutbredelse i Sibir. Fiskeørn og dvergfalk er vanlige, og verdens nordligste bestand av storfugl finnes i parken. Elg, tamrein og jerv er vanlige. Stabbursdalen er nordligste leveområde for flere dyre- og fuglearter. Kulturminner. Fangstgraver er spor etter eldre tiders villreinfangst, som på 1600-tallet ble avløst av tamreindrift. Reinen har i dag vår-, sommer- og høstbeite i området. I samenes før-kristne religion hadde landskapet en sentral plass i det religiøse livet. Enkelte fjell, innsjøer og offersteiner ble ansett som hellige. Stabbursdalen har vært en viktig del av næringsgrunnlaget for den sjøsamiske befolkningen. Her er lange tradisjoner for jakt og fiske så vel som fôrsanking. Starrbeltene i Lompola ble før i tiden slått til vinterfôr, og tømmer til båt- og husbygging hentet lokalbefolkningen fra Stabbursdalen ved å fløtet tømmer ned Stabburselva. Den forsiktige, høstingsrettede bruken har satt små spor i landskapet. Forvaltning og bruk av området. Stabburselva er en av de 10 viktigste lakseelvene i Finnmark. Agnetha Fältskog. Agnetha Åse Fältskog (født 5. april 1950 i Jönköping) er en svensk popsanger, låtskriver og komponist, som begynte sin karrière i 1967. I ettertid er hun mest kjent som medlem av det verdensberømte, svenske popkvartetten ABBA fra omkring 1971 til 1983. Hun var gift med Björn Ulvaeus, som også var medlem av ABBA, i perioden 1971 til 1983, og har to barn med ham: Linda, som er født i 1973, og Christian, født 1977. Solo-album før og under ABBA. «Jag var så kär» og «Utan Dig», og begge låtene havnet på Svensktoppen tidlig i 1968. 1. utgivelse 1967; «Jag var så kär» (tid: 1,35) – b-siden; «Följ med mig» (tid:2,15) - på Cupol CS 45 / 211 (Kred.: B /Mark Anthony – A+B / Agnetha Fältskog) Sangmaterialet på platene var med stort bidrag fra henne selv; bortimot halvparten av melodier og tekster. Solo-album og innspillinger etter ABBA. Den første inneholdt den selvkomponerte «Man», og en b-side på en single fra neste album var også egen komposisjon: «You're There». Hun har senere innrømmet at det var tungt å komponere på denne tiden. I 1983 medvirket hun i den svenske filmen "Raskenstam", og spilte samme år inn singelen "It's So Nice To Be Rich" til filmen "P & B". Hun spilte inn duettene «Never Again» sammen med Tomas Ledin i 1982, «The Way You Are» med Ola Håkansson i 1986 og «I Wasn't The One (Who Said Goodbye)» med Peter Cetera i 1987. I 2004 utgav hun for første gang på 17 år en plate, "My Coloring Book", med låter som hun selv har vært inspirert av, for eksempel. singelen «If I Thought You'd Ever Change Your Mind», en gammel Cilla Black-låt. Agnetha Fältskog har innrømmet at hun har følt seg plaget av pressen, og hun har selv valgt å holde en lav profil siden ABBA-tiden. Hysteriet når hun en sjelden gang viser seg offentlig forårsaker store overskrifter også internasjonalt. Agnetha Fältskog har ikke sunget offentlig siden tv-opptredener rundt lanseringen av albumet I Stand Alone i 1987. Til lanseringen av "My Colouring Book" i 2004, gjorde hun en del videoer samt noen tv-intervjuer. Hun har ingen planer om flere innspillinger eller gjenforening med de andre medlemmene i ABBA. Semikolon. Semikolon er tegnet «;». Tegnet inntar en mellomstilling mellom komma og punktum. Semikolon brukes på to måter på norsk: Den ene er for å skille mellom to helsetninger, den andre er for å skille mellom ting som ramses opp i en liste, der bruk av vanlig komma vil være forvirrende. Semikolon er ikke så mye brukt i norsk i dag. Som alternativ kan man bruke punktum og ny setning. Man kan også bytte ut semikolonet med et komma, som oftest er det da nødvendig å legge til en konjunksjon. Merk at dersom en av to setninger "ikke" er en fullstendig setning, kan man ikke bruke semikolon; da må man heller bruke komma eller tankestrek. Semikolon skiller her mellom de forskjellige personene, dette gjør at det klart kommer frem det er snakk om fire personer og at søsteren min er Janne, at broren til Hege er Thomas, og at Thomas' kjæreste er Nils. Dersom man bare hadde brukt kommaer, ville den samme oppramsingen blitt tvetydig: «søsteren min, Janne, Hege, broren hennes, Thomas, kjæresten hans, Nils, og Olav», ettersom det ikke er noe som indikerer om søsteren min og Janne; Heges bror og Thomas; og Thomas' kjæreste og Nils er forskjellige personer. Pga. navnet semi"kolon" og delvis utseendet til tegnet blir ofte semikolon feilaktig blandet med vanlig kolon på norsk. Men teknisk sett er et semikolon et komma med et punktum på toppen. Lignende tegn. På gammelgresk brukes et tegn med samme utseende som spørsmålstegn. Rolf Kirkvaag. Rolf Wilhelm Kirkvaag (født 20. september 1920 i Oslo, død 24. januar 2003 i Oslo) var en norsk journalist og programleder i NRK. Med sine store suksess som programleder i radio- og TV fikk han stjernestatus. Kirkvaag regnes av mange som Norges første kjendis. Liv og karriere. Rolf Kirkvaag ble født i Oslo, men vokste opp i Drammen. Under krigen gikk han bl.a på et lagførerkurs i regi av Arbeidstjenesten. Fra frigjøringen var Kirkvaag journalist i Verdens Gang. Han arbeidet i NRK i periodene 1946–1959 og 1969–1990, fram til 1953 særlig med sport, siden i underholdningsavdelingen. Kirkvaag var også en ildsjel for ishockeysporten. Han var president i Norges Ishockeyforbund i årene 1964–1966, og visepresident i 1962–1964. Rolf Kirkvaag var den mest populære personlighet i NRKs pionértid. Med sin karakteristiske munnrappe, gentlemansaktige stil ble han svært populær. Hans uhøytidelige radioshow på 1950-tallet samlet radiopublikummet og befolkningen på en enestående måte. Gatene var nærmest folketomme når Kirkvaag var på luften. Han refererte også fra mange store idrettsarrangementer, ledet flere direktesendinger fra NRKs «Store Studio» og siden spørreprogrammene «20 spørsmål» og «Det spørs». «Kom nærmere da, De» ble et kjent uttrykk. Etter at han i 1956 overlevde Hummelfjeld-ulykken og reddet liv etter flystyrten, ble han folkehelt. I 1958 valgte Kirkvaag å slutte i NRK etter å ha fått et tilbud om en mer lønnsom stilling som direktør i det såkalte Dypfrysingskontoret. Dette var et kontor som ble opprettet av selskapene Frionor, Findus, Strømmen Værksted (Isol) og Aanonsen. I Dypfrysingskontoret skulle Kirkvaag jobbe for økt forbruk av frossenmat. I denne jobben fikk han også leve ut showmannen i seg på møter som kontoret arrangerte for butikkeiere og husmødre. I løpet av 1960 holdt han for eksempel møter for mer enn 22 000 husmødre der dypfrysingens fortreffelighet var i fokus. I den første tiden som direktør ble Kirkvaag boikottet av NRK, de fryktet at han ville utnytte kringkastingen i reklameøyemed. Etter hvert vendte han likevel med jevne mellomrom tilbake i radio- og tv-show, blant annet gjestet han Sverige med stor suksess. Fra 1969 og til 1990 jobbet han igjen i NRK og lagde blant annet programmer som "Sjonkel Rolf" sammen med Birgit Strøm og hennes populære dokkefigur Titten Tei. Han var dessuten leder i radioens underholdningsavdeling fra 1972 til 1985. Etter at han sluttet i NRK kommenterte han en periode kamper fra Ishockey-VM på TV3 sammen med sin sønn, Rolf Kirkvaag jr. Rolf Kirkvaag var far til komikeren Trond Kirkvaag og ishockeyspilleren Rolf Kirkvaag jr. Han ble gift med Sonja (pikenavn Weber) i 1945. Trond Kirkvaags bok om faren. Sensommeren 2007 utgav Rolf Kirkvaags sønn, Trond Kirkvaag, boka "Kom ikke nærmere. Jeg og far". I boka blir leserne kjent med en ukjent og mørkere side av faren, blant annet at han kunne være voldelig. I boka skriver Trond Kirkvaag om episoder hvor faren ble så sint at sønnen følte at han ikke kjente igjen sin egen far. Rolf Kirkvaags yngre bror, Tor, rykket like etter ut i pressen og sa at Trond med dette svertet familienavnet. Saken fikk stor mediedekning i 2007, og forlaget fremskyndet utgivelsen noen måneder for å møte oppmerksomheten. Simon Langham. Simon Langham (død 22. juli 1376) var erkebiskop av Canterbury, rikskansler av England og kardinal. Han ble født i Langham i Rutland. Som ung mann ble han munk i St. Peters abbedi i Westminster, og etterhvert abbed der. I 1360 ble han utnevnt til skattmester i England, og i 1361 til biskop av Ely. Han ble så rikskansler i 1363, og erkebiskop av Canterbury i 1366. I Oxford drev han ut sekularprestene fra Canterbury Hall, og erstattet dem med munker. Lederen for prestene som ble drevet ut var en John de Wiclif, som man senere har identifisert til reformatoren John Wyclif. I 1365 og 1366 var Langham involvert i anti-pavelige tiltak, men han ble allikevel utnevnet til kardinal i 1368. Dette førte til at han mistet sitt gode forhold til kong Edvard III. To måneder etter å ha blitt kardinal gikk han derfor av som erkebiskop, og reiste til Avignon, der pavene residerte på denne tid. Han ble snart tatt i nåde, og fikk mindre embeter i England. I 1374 ble han igjen valgt til erkebiskop av Canterbury, men takket nei til dette. Han døde i Avignon 22. juli 1376, og ble gravlagt i Westminster Abbey. Hans gravmonument der er det største som for en geistlig i kirken. Hans betydelige rikdommen ble testamentert til abbediet, og han har derfor blitt kalt Westminster Abbeys andre grunnlegger. Johannes V. Jensen. Johannes Vilhelm Jensen (født 20. januar 1873, død 25. november 1950) var en dansk forfatter, kjent for sine dikt, artikler, noveller og romaner. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 1944. Jensen studerte medisin, men arbeidet aldri som lege. Etter lange reiser og opphold i USA, Storbritannia og Frankrike som journalist, fant Jensen sin litterære stil, preget av optimisme. National Trust (Storbritannia). a> er en av de mest populære stedene som National Trust bevarer National Trust (fullt navn The National Trust for Places of Historic Interest or Natural Beauty, «Den nasjonale stiftelse for steder av historiske interesse eller naturskjønnhet») er en organisasjon som arbeider for å bevare uberørte naturområder og historiske bygninger i England, Wales og Nord-Irland. Skottland har sin egen organisasjon, se National Trust for Scotland. Organisasjonen er registrert som en veldedig stiftelse, og eier en rekke historiske bygninger. De legger vekt på at disse skal være tilgjengelige for publikum. I noen tilfeller bor fortsatt de tidligere eierne i bygningen, og da søker man å finne ordninger for at deler av det skal være tilgjengelig. National Trust eier også store områder langs kysten, totalt omkring en femtedel av Englands, Wales' og Nord-Irlands kystlinje. Gjennom Prosjekt Neptun er det planer om å kjøpe opp enda mer av kystlinjen for å sikre den mot utbygging. Flere steder har de feriehytter som leies ut. Disse er plassert og bygget på en slik måte at de utgjør et minst mulig inngrep i naturen, og dermed oppfordrer til miljøbevisst turisme. National Trust ble opprettet i 1895 av Octavia Hill, Sir Robert Hunter og Hardwicke Rawnsley. Virksomheten drives for det meste gjennom bidrag fra dens over 3 millioner medlemmer. Den har gjennom lovgivning fått retten til å erklære eiendommer som uavhendelige, hvilket medfører at de ikke kan selges eller pantsettes mot stiftelsens ønske uten godkjenning fra det britiske parlamentet. I Norge tar foreningen til norske fortidsminnemerkers bevaring seg av bygninger av historisk interesse, men vi har ingen forening som vier seg til begge disse sakene, slik som på de britiske øyer. Robert Storm Petersen. a> er viet den danske tegneren og humoristen Storm P Robert Storm Petersen (født 19. september 1882, død 6. mars 1949) var en dansk tegner og humorist, maler, forfatter, skuespiller og oppfinner. Han ble særlig kjent for sine utallige vitsetegninger under kunsternavnet Storm P. Skuespiller-karriere. Robert Storm Petersen kom første i lære som slakter hos sin far. Etter at Nikolai-kirken i Københavns indre by brant ned i 1795, ble det innrettet slakterboder på den åpne plassen der bare tårnet stod tilbake. Storm P.s far var en av disse slakterne. Senere ble han skuespiller på Casino 1905–1907, Dagmarteatret 1907–1909 og seinere i flere kabareter i København, bl.a. i kunstner-kabareten "Edderkoppen" 1914–1918. Han var på turné i USA 1919–1920 og skuespiller ved Det Kongelige Teater i København 1930–1933. Han spilte også i noen av de tidligste danske stumfilmene og var en tegnefilmpioner. Seinere medvirket han i filmene "Fange nr. 1" (1935) og "Berlingske Tidende" (1949). Tegner-karriere. Under opphold i Paris ble han svært opptatt av fransk ekspresjonisme, men etter en periode med romantiske ungdomsmalerier fant han sitt rette felt i den humoristiske tegningen, der han med lun humor og sprudlende fantasi i britisk «crazy-humor»-tradisjon filosoferte over tilværelsens små og store hendelser. Han begynte som bladtegner ved vittighetsbladene Klods-Hans, Blæksprutten og Lurifax, der han skapte seriene "Peter Vimmelskaft", "Peter og Ping" og "De tre små mænd". Han var medarbeider ved Ekstra Bladet 1900–1905 og i Berlingske Tidende 1914–1949. De fleste av Storm P.s rundt 60 000 tegninger finnes i Berlingske Tidende og i de mange seriene han utgav med egen tekst. Han prøvde seg i USA, men amerikanerne likte ikke tegningene hans, og forstod ingenting av hans humor. I København ble han en kjent skikkelse med sin kjappe replikk. En gang da han på tur gjennom en kirkegård traff på to gravere som tok seg en pause, sittende på kanten av en åpen grav, sa han: «Vi har det nok bedre, vi er oppe i dag.» Mange av Storm P.s originaltegninger er utstilt i Storm P.-Museet på Frederiksberg i København. Det åpnet i 1967 i en nedlagt brannstasjon. Ved gjennomgang av dokumenter i Rigsarkivet ble det oppdaget at Storm P. gjennom mange år var medlem av den nazistiske foreningen "Nordische Gesellschaft", men meldte seg ut i 1944. Aforismer. Storm P. skreiv en lang rekke aforismer og vitser. Lista viser noen eksempler. Samvelde. Samvelde kan være betegnelse på en nasjon, stat, delstat, republikk, føderasjon eller konføderasjon. Ordet «samvelde» kommer fra det engelske "commonwealth" (egentlig "common wealth" eller "common weal"). "Commonwealth" er et oversettelseslån fra latin "res publica", som er blitt til ordet republikk. Betegnelsen benyttes idag om Samveldet av nasjoner (tidl. "Det britiske samveldet") og Samveldet av uavhengige stater. I tillegg benyttes det engelske ordet "commonwealth" som offisiell betegnelse på Australia, Bahamas, Dominica, Puerto Rico, Nord-Marianene, Kentucky, Massachusetts, Pennsylvania og Virginia. Roald Dahl. Roald Dahl (født 13. september 1916 i Llandaff ved Cardiff i Wales, død 23. november 1990 i Great Missenden i Buckinghamshire) var en norsk-britisk forfatter som blant annet har skrevet en rekke novellesamlinger preget av en utsøkt svart humor med overraskende vendinger, foruten rundt 30 burleske og fantastiske barnebøker hvor mange er blitt filmatisert. Roald Dahl kjennes også som mannen i lenestolen, med teppe over knærne, som introduserte morbide, humoristiske TV-grøss i serien "Tales of the Unexpected". Fra 1960 bodde Dahl i Gipsy House i Great Missenden i Buckinghamshire. Det var her han skrev flesteparten av bøkene sine. Han døde i 1990, og er gravlagt i hjembyen. De første årene. Roald Dahl ble født i Villa Mariè på Fairwater Road i Llandaff i Cardiff i Wales den 13. september 1916 av norske foreldre, skipsmegleren Harald Dahl fra Sarpsborg og Sofie Magdalene Dahl (født Hesselberg) fra Oslo. Fornavnet fikk han etter polfareren Roald Amundsen, en nasjonal helt i Norge på den tiden, som også var oppvokst i nærheten. Gjennom hele barndommen og tenårene, fra han var 4 til han var 17 år, tilbrakte han sommerferiene på Tjøme i Norge. Han har skrevet om barndomsårene i sin selvbiografiske bok kalt "Gutt". I 1920 døde hans søster Astri av blindtarmsbetennelse. Omtrent en måned senere døde hans far av lungebetennelse, 57 år gammel. Hans mor besluttet likevel å bli i Storbritannia i stedet for å flytte tilbake til Norge og slektningene. Det var hennes manns ønske at deres barn skulle få en britisk utdannelse ettersom han var overbevist om at skolesystemet i Storbritannia var verdens beste. Roald begynte først på Llandaff Cathedral School. Da han var åtte år gammel ble han sammen med fire av sine venner straffet med spanskrør av rektor for å ha sluppet en død mus i en krukke med sukkertøy i en lokal butikk som var eid av en «ondskapsfull og motbydelig» gammel kvinne som ble kalt for Mrs. Pratchett. Deretter ble Roald sendt til flere kostskoler, noe som var en ubehagelig opplevelse for ham. Han fikk stor hjemlengsel og skrev til sin mor nær hver eneste dag. Da hun senere var død fant han ut at hun hadde spart på hvert eneste brev, samlet i små bunter og holdt sammen med grønt bånd. «Dear Mama, jeg har det kjempefint her,» skrev Roald til moren, noe som opplagt var en løgn. Han signerte alle brevene «Boy», et klengenavn han hadde fått av sin norske barnepike. Forfatteren strevde med rettskrivning hele livet. Lettere ble det ikke av at han som liten var tospråklig. En skrivefeil som han har rettet i et brev til moren, er ordet «Thursdag». Ved Repton School i Derbyshire ble han tvunget til å være den personlige slaven til prefekten (eldre elev som er hjelper til med å holde disiplin) og måtte sitte ved en egen pult i dennes værelse en god del av sine unge år. Han var svært høy, hele 1,98 m som voksen, og han var god i sport og ble kaptein på skolens lag i «fives» (britisk ballsport) og squash, og spilte også på fotballaget. Det økte hans popularitet. Han utviklet en interesse for fotografi. I løpet av sine år der pleide sjokoladeselskapet Cadbury stundom å sende esker med ny sjokolade til skolen for å få elevene til å teste dem. Roald pleide å drømme om å utvikle en helt ny sjokoladeplate som ville vekke oppmerksomhet hos Cadbury. Denne tanken førte senere til inspirasjon for å skrive sin tredje barnebok, "Charlie og sjokoladefabrikken". Etter at Roald Dahl avsluttet skolegangen reiste han til Canada sammen med en gjeng som kalte seg for «Public Schools' Exploring Society» og tilbrakte tre uker med å hike rundt på Newfoundland. To år senere, i juli 1934, fikk han jobb hos oljeselskapet Shell Petroleum til tross for at hans mor ville han skulle begynne på universitet. Etter to år med opplæring i Storbritannia ble han overført til Dar-es-Salaam i Tanganyika i Øst-Afrika. Sammen med kun to andre ansatte for hele landet levde han i luksus i Shell House i utkanten av Tanganyika med egen kokk og tjenere. Jobben besto i å distribuere olje til kunder over hele Tanganyika mens han også opplevde grønne mambaer og løver foruten annet dyreliv. Dar-es-Saalam. I august 1939, rett før utbruddet av andre verdenskrig, ble det planlagt å fengsle alle tyske borgere i Dar-es-Salaam. De rundt femten britiske borgerne som var i Dar-es-Salaam, inkludert Dahl, ble gjort til offiserer, hver med kommando over en infanteritropp med askarier i King's African Rifles. Dahl var ubekvem med ordren, men utførte oppdraget. Kort tid etter, i november 1939 meldte Dahl seg ved flyvåpenet. Etter en kjøretur på rundt 960 km fra Dar-es-Salaam til Nairobi ble han akseptert for flytrening sammen med 20 andre, hvorav 17 senere døde i kamp. Han fløy solo etter kun å ha trent i 7 timer og 40 minutter i en de Havilland Tiger Moth, og nøt i fulle drag å se dyrelivet i Kenya fra luften. Han fortsatte med avansert flygertrening hos RAF Habbaniya, rundt 80 km vest for Bagdad i Irak. Denne opplæringen ble etterfulgt av seks måneders trening i Hawker Hart, han ble deretter flyoffiser og ble postert til No. 80 Squadron RAF for å fly de da foreldete Gloster Gladiators. Dahl ble overrasket over å finne ut at han ikke ville bli trent i flykamp og heller ikke i hvordan man fløy en Gladiator, før han ble sendt ut i kamp i nettopp denne flytypen. Kræsj-landing i Afrika. Den 19. september 1940 fikk Dahl ordre om å fly sin Gladiator fra Abu Suweir i Egypt til Amiriya for å tanke opp, og deretter til Fouka i Libya for enda en opptanking. Derfra skulle han fly til en flystripe rundt 50 km sør for Mersah Matruh, hvor skvadronen hans skulle befinne seg. På den siste etappen kunne han ikke finne flystripen. Drivstoffmangel, samt det faktum at natten nærmet seg, gjorde at han ble tvunget til å lande i ørkenen. Dahl valgte ut et sted han mente så trygt ut for landing, men uheldigvis traff understellet en rullestein og flyet krasjet. Krasjet gav ham en bruddskade i skallen, knuste nesen og blindet ham. Han klarte å dra seg vekk fra det brennende vraket før han besvimte. Senere skrev han om hendelsen i sitt første publiserte verk ("se nedenfor"). Det ble senere funnet ut i en undersøkelse av RAF at det stedet han var blitt beordret til å fly til var fullstendig feil, han hadde blitt sendt ut i et ingenmannsland mellom de engelske og italienske styrkene. Dahl ble berget og tatt med til en førstehjelpsstasjon i Mersah Matruh hvor han gjenvant bevisstheten, men ikke synet og ble derfor overført til et militært sykehus i Alexandria i Egypt. Han ble der kortvarig forelsket i sykepleier, Mary Welland, hun var den første han så da bandasjene ble fjernet. Legene mente at han ikke hadde noen muligheter til å begynne å fly igjen, men i februar 1941, fem måneder etter at han ble innlagt, var han utskrevet og akseptert for ytterligere flytjeneste. Slaget om Hellas. På denne tiden var 80 Squadron utplassert i Eleusis i nærheten av Athen i Hellas, og utstyrt med Hawker Hurricanes for å slåss sammen med de britiske ekspedisjonstyrkene i slaget om Hellas. Dahl fløy et erstatningsfly over Middelhavet i april 1941 uten videre instruksjon og kun syv timer praksis i en Hurricane. I slaget om Hellas hadde RAF kun 18 kampfly i Hellas, 14 Hurricane og 4 Bristol Blenheim. Dahl havnet i sin første flykamp over byen Chalcis den 15. april der han skjøt ned en tysk Junkers Ju 88. Alene mot seks bombefly som angrep skip kunne han den 16. april kreve en annen nedskytning som sannsynlig. Den 20. april deltok Dahl i slaget om Athen sammen med skvadronlederen 'Pat' Pattle og sin kompis David Coke, og han skjøt ned ytterligere en Ju 88. Etter at tyskerne erobret Athen ble Dahl trukket tilbake til Egypt. 80 Squadron ble satt sammen igjen i Haifa i daværende Palestina. Derfra fløy Dahl oppdrag hver eneste dag de neste fire ukene, skjøt ned en Potez 63 den 8. juni og enda en Ju 88 den 15. juni, men deretter begynte han å lide av forblindende hodepine som gjorde ham bevisstløs mens han var i luften. Han ble derfor erklært tjenesteudyktig og sent hjem til Storbritannia. Han hadde da løytnants rang. Første publisering. Dahl begynte å skrive i 1942, etter at han var blitt overført til den britiske ambassaden i Washington i USA som assisterende flyattaché. Hans første publiserte arbeid ble trykket i "Saturday Evening Post" den 1. august 1942 under tittelen «Skutt ned over Libya», som beskrev hans krasj-landing med hans Gloster Gladiator. Dahl var blitt oppfordret av forfatteren C.S. Forester, kjent for sin romanserie om Horatio Hornblower, til å komme med noen anekdoter fra tiden som kampflyger. Hensikten var å utgi det som propaganda. Den opprinnelige tittelen var «A Piece of Cake» (tilsvarende «Grei skuring»), men tittelen ble endret til noe mer dramatisk, til tross for at flykrasjet ikke hadde noe å gjøre med fienden å gjøre. Dahl avsluttet krigen med graden Wing Commander, tilsvarende oberstløytnant. Familie. a>Roald Dahl var gift i 30 år, fra 1953 til 1983, med den amerikanske skuespilleren Patricia Neal. De fikk fem barn: Olivia, som døde av meslinger og inflamsjon i en alder av syv år, "Tessa" (Chantal Sophia), som også har blitt forfatter, Theo, Ophelia og Lucy som er filmmanuskriptforfatter. Theo ble stygt skadd i en alder av fire måneder da barnevogna ble påkjørt av en drosje i New York City. For en tid led han av oppsamling av væske i hodet. Som resultat av dette ble Roald Dahl involvert i utviklingen av hva som skulle bli kjent som «Wade-Dahl-Till» (eller WDT)-ventilen – et redskap for å avhjelpe tilstanden. I 1965 fikk Patricia Neal tre hjerneslag mens hun var gravid med deres femte barn. Roald Dahl tok kontroll med hennes rehabilitering og over år klarte hun etter hvert å lære seg å snakke og gå igjen. De ble skilt i 1983 etter et svært turbulent ekteskap, og han giftet seg deretter med Felicity («Liccy») Crosland som han forble gift med inntil han døde. Den 8. april 1980 deltok Roald Dahl på Puffin Club Fair hvor han snakket og signerte bøker for et antall barn, blant annet Julien Foster som senere husker at Dahl fortalte ham hvordan han først tenkte ut ideen for "James and the Giant Peach", oversatt til norsk av Axel S. Seeberg som "Verdens største fersken": «Hva om det var en fersken som aldri ville stoppe å vokse?» Ophelia Dahl er direktør og medgrunnlegger (sammen med doktor Paul Farmer) av det ukommersielle selskapet Partners in Health som tilbyr helsepleie for de mest fattige samfunn i verden. Lucy Dahl skriver manuskripter for film i Los Angeles. Tessa Dahls datter (som var inspirasjonen til «hjelpevennen» i hennes bestefars bok "The BFG", på norsk som "SVK" som betyr «Store Vennlige Kjempe») er modellen og forfatteren Sophie Dahl. Sophie husker bestefaren som «en svært vanskelig mann – meget sterk, meget dominerende... ikke ulik Mitford-søstrenes far som liksom tråkker rundt i huset med høye brøl og forbyr bestemte gutter – du vet, overklasse – fra å komme til huset». Da han var 74 år gammel døde Roald Dahl av leukemi den 23. november 1990 i sitt hjem Gipsy House i Great Missenden i Buckinghamshire. Han ble gravlagt ved St Peter & St Pauls menighetens sognekirke. I henhold til hans datterdatter ga familien ham en slags «vikingbegravelse. Han ble begravd med sine biljardkøller, en svært god rødvin, sjokolade, penner og en elektrisk sag». Til hans ære ble et barnegalleri, Roald Dahl Children's Gallery, åpnet i Bucks County Museum i nærheten av Aylesbury. Dahl donerte til sosial velgjørenhet som nevrologi, hematologi og lesekyndighet, noe som er blitt fortsatt av hans enke gjennom "Roald Dahl Foundation". I juni 2005 ble Roald Dahl Museum and Story Centre åpnet i Great Missenden for å feire hans litterære arbeid. Bøker for voksne. Dahl ble inspirert av et møte med C.S.Forester som fikk ham til å skrive sin første fortelling som ble utgitt i USA 1942, og det innbrakte ham $900 (se "Første publisering"). Parallelt som forfatter av barnebøker, skrev han også makabre noveller for et voksent publikum, vanligvis med en mørk form for humor og en overraskende slutt. Mange ble opprinnelige skrevet for amerikanske magasiner som "Ladies Home Journal", "Harper's", "Playboy" og "The New Yorker", før Dahl samlet dem i antologier og etter hvert fikk litterær anerkjennelse over hele verden. Dahl skrev mer enn 60 noveller og de har blitt utgitt utallige samlinger. Hans samling "Someone like You" ble utgitt på norsk som "Slik er vi". En anmeldelse i en norsk avis slo fast at «slik er vi ikke!». Nyutgivelsen het "Et hode kortere og andre hårreisende historier". Hans fortellinger ga ham tre Edgar-priser: I 1954 for samlingen "Someone Like You"; i 1959 for samlingen "The Landlady"; og i 1980 for episoden fra "Fortellinger fra det uventede" basert på "Skin". En av hans mest berømte fortellinger for voksne, The Smoker (også kjent som Man from the South), ble filmatisert som en episode for Alfred Hitchcock presenterer, og dessuten adoptert for Quentin Tarantinos del av filmen fra 1995: Four Rooms. Hans novellesamling "Tales of the Unexpected" ble overført til en meget suksessfull TV-serie med samme navn. Noen av novellene gir inntrykk av å være løftet fra dagboken til hans fiktive Onkel Oswald, en rik herremann, hvis seksuelle erobringer utgjør innholdet i disse fortellingene. I en kort, relativt mislykket periode på 1960-tallet, skrev Dahl filmmanusskripter. To av disse, James Bond-filmen "You Only Live Twice" og "Chitty Chitty Bang Bang" var bearbeidelser av noveller skrevet av Ian Fleming, og han bearbeidet også sitt eget verk til filmene "Willy Wonka and the Chocolate Factory" (1971). "Memories with Food at Gipsy House", skrevet sammen med sin hustru Felicity og utgitt posthumt i 1991, var en blanding av oppskrifter, familieerindringer, og Dahls dagdrømmer om ynglingstemaer som sjokolade, løk og rødvin. Barnebøker. Dahl skrev i alt sytten barnebøker, samt tre poesibøker for barn. Hans første barnebok ble utgitt i 1943: "The Gremlins" som handlet om små, ondskapsfulle vesener som tilhørte folkloren i flyvåpenet. Walt Disney kjøpte rettighetene til boken for en film som aldri ble realisert. Dahl fortsatte å skrive de mest kjære barnebøkene på siste halvdel av 1900-tallet, blant "Charlie og sjokoladefabrikken", "Matilda", og "Verdens største fersken". Hans fortellinger for barn er vanligvis fortalt i fra barnas synsvinkel, ofte involvert en voksen skurk som både hater og mishandler barn, men inneholder også minst en «god voksen» i kontrast til skurken. Barnefortellingene inneholder mye svart humor og groteske handlinger, inkludert grusom vold. "Heksene" og "Matilda" er to eksempler på denne fortellerteknikken. Boken "SVK" (som betyr "Store Vennlige Kjempe") følger en mer analogisk vei til den gode kjempen som representerer den «gode voksne» og hvor andre kjemper er de «slemme voksne». Denne handlingsgangen er også tydelig i Dahls filmmanusskript for "Chitty Chitty Bang Bang". Temaer som klassebevissthet, rangert fra det som er tynt tilslørt til det som ikke er tilslørt i det hele tatt, finnes i flere av barnebøkene som for eksempel den "Den fantastiske Mikkel Rev" (1970) og "Danny og den store fasanjakten" (1975). Quentin Blake er den best kjente av illustratørene til Dahls barnebøker, og har stått for illustrasjonene til mange av dem. Synet på Israel og jøder. Dahl har blitt gjenstand for boikott i Israel og noen andre land på grunn av hans påståtte antisemittisme. Sommeren 1983 skrev han en bokanmeldelse i "Literary Review" av "God Cried", en billedbok av "Newsweek"-journalisten Tony Clifton om israelernes invasjon i Libanon. Der skrev han blant annet at det israelske angrepet på Libanon i 1982 var det tidspunktet «hvor vi alle begynte å hate jøder» og at lesningen av boken ville gjøre folk "voldelig anti-jødisk". Ifølge Dahls biograf Jeremy Treglown endret redaktøren av Literary Review, Gillian Greenwood, Dahls referanser fra 'jøde' og 'jødisk' til 'Israel' og 'israelsk'. Dahl hevdet derfor senere «jeg er ikke anti-semittisk. Jeg er anti-israelsk». Dahl trodde hans antiisraelske holdning var grunnen til at han ikke ble adlet. Han nektet å ta i mot utnevnelse til offiser (OBE) av Order of the British Empire i 1986. Ifølge to biografer skal han ha sagt til journalister samme år: "There's a trait in the Jewish character that does provoke animosity... I mean there is always a reason why anti-anything crops up anywhere; even a stinker like Hitler didn't just pick on them for no reason". I senere år forsøkte Dahl å nedtone anklagene om antisemittisme. Problemet er at han inkluderte en episode hvor involverte tysk-jødiske flyktninger i hans første bok "Going Solo" forteller om hvordan jødene har tenkt å kaste ut araberne og ta israel som sitt eget etter krigen. Han hevdet at han var motstander av urettferdighet, ikke jøder. Han forble dog en sterk motstander av Israel livet ut. Albert Nordengen. a> fra 1994 frem til sin død i 2004. Albert Emil Nordengen (født 2. mai 1923 i Våler i Østfold, død 18. desember 2004 i Oslo) var en norsk politiker (H). Han var mest kjent som Oslos ordfører fra 1976 til 1990. Oppvekst, utdannelse, yrkeskarriere. Albert Nordengen ble født og vokste opp i Våler i Østfold som en av seks barn til betjent Karl Severin Nordengen og Elsebet Vigdal. Som 14-åring flyttet han til Oslo hvor han gikk på Treiders handelsskole og senere avla examen artium som privatist ved Grimelands skole. Han tok deretter Bankakademiet og begynte i 1947 som assistent i Spareskillingsbanken. Han ble banksjef i Spareskillingsbanken i 1964. Politisk karriere. Nordengen startet sin politiske karriere som medlem av Oslos bystyre i 1951. Senere var han formann i Unge Høyres Landsforbund (1953–54), gruppeleder for Høyre i Oslos bystyre (1968) og kommunalråd for undervisning og kultur (1972). Foran kommunevalget i 1975 sto han øverst på Høyres liste og var partiets ordførerkandidat. Partiet drev valgkamp med sterkt fokus på Albert Nordengen og benyttet ofte bare fornavnet Albert på valgplakater, noe som på den tiden ikke var vanlig. Han ble utnevnt til ordfører i 1976 og hadde vervet til 1990. Han ble kjent som en humørfylt og folkekjær ordfører og ble gjerne omtalt som «Hele Oslos Albert». Som ordfører sto han i spissen for mange byutviklingstiltak i Oslo. Under hans tid ble blant annet T-banenettet i øst og vest knyttet sammen, E18 lagt i tunnell under sentrum og Holmenkollen-anlegget pusset opp. En rekke bygårder i Oslo sentrum øst ble sanert og det ble foretatt nyutbygging blant annet på Vaterland og Aker Brygge. Nordengen engasjerte seg sterkt for å få realisert Oslo Spektrum som i begynnelsen ofte gikk under navnet «Albert Hall». Nordengen var opptatt av Oslos kulturliv og var blant annet styreformann for Oslo Nye Teater 1986 – 90, for Oslo Konserthus 1979–87 og var en periode også styreleder for Oslo Kinematografer og nestleder i Nationalteaterets styre. 5. februar 1986 gikk Oslo kommune over til et nytt styringssystem basert på parlamentariske prinsipper. Dette gjorde at byrådet og byrådslederen overtok det meste av den politiske makta og at ordføreren i større grad ble en representasjonsfigur. Albert Nordengen var motstander av denne ordningen. Avgang. Albert Nordengen gikk av som ordfører 24.oktober 1990 etter sterkt politisk press. Deler av administrasjonen i Oslo kommune var anklaget for korrupsjon og Statens granskingsutvalg for Oslo ledet av jus-professor Eivind Smith la fram en rapport som påtalte habilitetsproblemer som også gikk på forholdet mellom Albert Nordengen og Andenæs-familien. I ettertid ble det konkludert med at Nordengen hadde vært inhabil i to saker, men han var ikke knyttet til noen av sakene som gjaldt korrupsjon. Utmerkelser mm.. I 1993 mottok Nordengen St. Hallvardsmedaljen, og i oktober 2002 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull for sin aktive deltagelse innen norsk politikk. I 2003 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel. Han var æresmedlem i Oslo Høyre og æresborger av Rotterdam. På Tjuvholmen i Oslo ble Albert Nordengens plass, som vil stå ferdig i 2012/13, oppkalt etter ham i 2007. Ved Kolstadgata på Tøyen i Oslo står en portrettbyste i bronse av Nordengen, utført av Nina Sundbye og avduket i år 2000. Familie og død. Albert Nordengen giftet seg i 1952 med Inger (“Bibi”) Tandberg (1929 – 2006). Han var far til prest, forfatter og foredragsholder Per Anders Nordengen. 18. desember 2004 døde han på Diakonhjemmet Sykehus uten å ha kommet til bevissthet etter at han 9. desember falt om på grunn av en akutt hjertesykdom etter å ha holdt et foredrag for idrettsveteraner i Oslo. Christchurch (Dorset). Christchurch er en by i grevskapet Dorset i England. Den utgjør sammen med omkringliggende områder et distrikt ved samme navn, og siden dette ble opprettet i 1974 har byen vokst slik at den nå kan sies å være praktisk talt identisk med distriktet. Befolkningstallet i distriktet er 45 316, og arealet er 50,38 km². Byen ble grunnlagt som en saksisk landsby, og het opprinnelige Twyneham, som betyr «bosetning mellom to elver». Dette viser til Avon og Stour, som begge renner ut i havet ved havnen i Christchurch. Sentrum domineres av klosterkirken som har gitt byen sitt nåværende navn. I 1974 ble byen slått sammen med deler av distriktet Ringwood og Fordingbridge, og overført fra Hampshire til Dorset. En viktig grunn til dette er at den utgjør en del av et urbant område som består av Bournemouth, Poole og Wimborne, et område som best kunne administreres som del av Dorset. Samfunn. Unge mennesker i Oslo som samhandler innenfor et kulturelt mangfoldig samfunn. Et samfunn er en gruppe individer som lever sammen og deler institusjoner og som ofte har en felles kultur, felles tradisjoner og interesser. I sosiologien brukes begrepet om et sosialt system, som kan være delvis åpent eller delvis lukka. Samfunnet står sentralt i samfunnsvitenskapene, som sosiologi, historie, økonomi, statsvitenskap, antropologi, lingvistikk og psykologi. Forliksråd. Forliksrådet er første instans i det norske rettssystemet. Et forliksråd er et kommunalt oppnevnt meglingsorgan bestående av tre lekdommere og tre varamedlemmer som velges av kommunestyret i den aktuelle kommunen hvert fjerde år. Det skal være et forliksråd i hver kommune. Forliksrådet behandler kun sivile saker – aldri straffesaker – og det avsier heller aldri dom i saker som det finner for vanskelige eller omfattende; slike saker sendes videre til en høyere rettsinstans, i første omgang tingretten. Det foreligger adgang til å avsi dom i saker som man finner tilstrekkelig opplyst, eller der innklagede part ikke møter. Politi- og lensmannsetaten overtok sekretariatene for forliksrådene fra kommunene 1. januar 2006, men forliksrådenes medlemmer skal fortsatt velges av kommunestyret og oppnevnes av fylkesmannen. Historikk. Forliksrådene het i begynnelsen forlikskommisjoner, og de fikk navnet forliksråd i 1927. Etter 1687 var det Kristian 5s Norske Lov som var gjeldende lov i Norge. Utover på 1700-tallet så man behov for nye lover, og det ble utgitt supplerende enkeltlover, ofte kalt forordninger. De forordningene som gjelder opprettelsen av forlikskommisjonene er: Forordning av 10. juli 1795: ”Forordning om Forligelses-Commissioners Stiftelse overalt i Danmark, samt i kjøbstæderne i Norge”, og Forordning av 20. januar 1797: ”Forordning om Forligelses-Indretninger paa Landet i Norge”. Disse to forordningene skapte grunnlaget og rammen for forlikskommisjonene og deres arbeid. Mot slutten av 1700-tallet var saksmengden ved domstolene svært stor, og økende. Rettsapparatet ble utsatt for et stort press, og hadde ikke kapasitet til en fullverdig behandling av alle saker. Samtidig ble rettergangen en enda mer tidkrevende og dyr prosess på grunn av økt profesjonalisering og krav om skriftlighet, og dette presset frem reformer. Forlikskommisjonene ble derfor opprettet for å minke saksmengden oppover i rettssystemet, og samtidig gjøre det enklere og rimeligere for vanlige folk å få tatt opp sine tvister til vurdering og megling. "Ligesom det er en af de behageligste Gjenstande for Kongens Ønsker, at kunne, ved mindelige Foreninger, see unødvendige og bekostelige Rettergangs-Trætter imellem Undersaatterne forebyggede; Saa har Han, til at opnaae dette Øiemærke, herved stiftet en Forligelses-Indretning […]" Etter dette skulle alle sivile tvistemål først opp i en forlikskommisjon som skulle forlike partene. Hvis ikke forlik ble oppnådd ble saken sendt videre til bygdetinget/bytinget. Forlikskommisjonene ble etter 1797 ny førsteinstans i alle sivile tvistemål både i byene og på landet. Samtidig ble Rådstueretten, Lagtinget og Overhoffretten fjernet. De ni lagtingene ble erstattet av fire stiftsoverretter, og en nasjonal øverste domstol, som Norge hadde hatt ved Overhoffretten, ble nå helt borte. Etter 1797 kunne sakene som ble behandlet på bytinget/bygdetinget om ønskelig ankes videre til Stiftsoverretten, og siste ankeinstans var Høyesterett i København. Forordningenes hovedpunkter. "Kongen vil derefter, ved nærmere Anordning, ogsaa udstrække den til Norges Landbeboere, med saadanne Forandringer, som, efter dette Riges locale Omstændigheder, findes passende." I kjøpstedene skulle magistraten foreslå fire eller seks av de mest opplyste og rettskafne menn blant byens innbyggere, og så skulle borgerskapet velge to av disse til forlikskommissærer. Disse skulle være forlikskommissærer i tre år. Prokuratorer skulle ikke velges til forlikskommissærer, men stiftamtmannen eller amtmannen ble oppfordret til å være tilstede så ofte de hadde mulighet. Dette trodde man ville sette fortgang i forliksprosessen mellom partene. Byskriveren skulle føre saksprotokollen for kommisjonen i byene, og protokollen skulle autoriseres av stiftamtmannen eller amtmannen. På landet skulle kommisjonen bestå av to medlemmer: én sivil embetsmann og én aktverdig bonde. Disse skulle utnevnes av amtmannen/stiftamtmannen. I landområdet der amtmannen hadde sin bopel, skulle han selv delta i forlikskommisjonen. Ellers opptrådte ofte presten som den sivile embetsmannen som satt i forlikskommisjonen, og det var da han som førte protokollen. Stiftamtmannen/amtmannen bestemte grensene for forliksdistriktene. Kommisjonsdistriktene måtte inndeles slik at ingen hadde mer enn to til tre, høyst fire mil til nærmeste kommisjon, slik at alle hadde mulighet til å møte opp i forlikskommisjonen. Det var ofte vanlig å la grensene for forliksdistriktene følge grensene for prestegjeldene, som ofte var sammenfallende med tinglagsgrensene. "Forordning om at Vidner ei maae føres, forinden Hoved-Sagen er bleven indklaget for Forligelses-Commissionen; samt at Søgsmaale, efter Vexel-Obligationer, ikke skal være undtagne fra at indkomme for bemeldte Commission, førend desangaaende skrides til Rettergang." I byene skulle forlikskommisjonene samles én bestemt dag i uken, og på landet skulle kommisjonen samles én gang i begynnelsen av hver måned. Klager til kommisjonene kunne fremstilles både muntlig og skriftlig. På landet måtte denne klagen fremstilles for den sivile embetsmannen som var forlikskommissær. De sakene som kom inn for kommisjonene i kjøpstedene skulle være avgjort og avsluttet i løpet av åtte dager. På landet skulle sakene vært avgjort og avsluttet etter fire uker. Alle møter måtte offentliggjøres i god tid. Partene skulle møte personlig i kommisjonen, men ved lovlig forfall kunne man sende en stedfortreder med fullmakt til å forlike saken. Sakene i forlikskommisjonen skulle foregå bak lukkede dører. For å kunne føre en sak videre inn for domstolene måtte man ha med seg en attest fra forlikskommisjonen som bevitnet at det hadde vært forsøkt å oppnå minnelig forening, men at dette ikke hadde lyktes. Ved forlik skulle forliket føres inn i protokollen og signeres av partene. Forliket hadde samme virkning som en dom. Ved hvert års slutt skulle forlikskommisjonene sende en fortegnelse over behandlede, forlikte og henviste saker til stiftamtmannen eller amtmannen. Disse fortegnelsene skulle etter stiftamtmannens/amtmannens gjennomgang videresendes til kanselliet, som igjen skulle forelegge fortegnelsene for kongen. Partene i en sak skulle ved forlik betale til sammen 64 skilling til forlikskommissærene og skriveren. Var en av partene så fattig at denne ikke kunne bringe til veie en slik sum kunne vedkommende fritas, eventuelt at summen ble redusert eller at den andre parten kunne bli pålagt å betale hele beløpet. Om det ikke ble oppnådd forlik skulle man ikke betale noe. Lovskriverne. Den første forordningen om forlikskommisjoner kom 10. juli 1795. Den hadde da vært forberedt en stund. Første skritt på veien ble tatt av stiftamtmann Buchwald i Odense i 1789. Han foreslo at alle stevninger skulle innom amtmannen før saken gikk til retten. I kanselliet ble ideen noe omformet, og kansellipresident Brandt kom med ideen om et forliksinstitutt. Året etter, i 1790, la generalprokurør Christian Colbjørnsen frem et gjennomarbeidet forslag til et slikt forliksinstitutt. Allerede 36 år før, i 1754, foreslo generalprokurør Henrik Stampe å opprette en forlikskommisjon for de danske kolonier i Vest-India. En kommisjon eksisterte på de danske vestindiske øyer allerede fra 1755, men den fungerte ikke så godt. Colbiørnsens forslag i 1790 lå svært nært forslaget Stampe hadde presentert i 1754, og allerede ved en forordning i 1769 fikk amtmennene i Danmark pålegg om å være forliksmeglere i saker om gjeld. Da Colbjørnsens forslag kom opp, var det stor oppslutning om forslaget. Generalprokurør Christian Colbjørnsen og hans forgjenger i embetet, Henrik Stampe, kan kalles forlikskommisjonens fedre. Kilder. Inge Manfred Bjørlin, "Forlikskommisjonene: ”...denne velgjørende Foranstaltning...” En studie av kommisjonenes virke i Trondheim og Strinda 1795/97 – 1804/06", Hovedfagsoppgave i Historie, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, Trondheim, 2004 Hans Eyvind Næss, "Vel forlikt. Forliksrådene i Norge 200 år. 1795 – 1995", Kulturkonsult i samarbeid med Justisdepartementet, Stavanger, 1995 Peter Hersleb Smith, "Kongelige Forordninger og aabne Breve samt andre trykte Anordninger m.m., som fra Mar 1670 til 1814 ere udkomne og vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning, i tidsfølgende Orden og udtogsviis udgivne og forsynede med alphabetisk Register, Andre del, årene 1755 – 1800", Christiania, 1824 City of Winchester. City of Winchester er et distrikt i grevskapet Hampshire i England. Det har sitt navn etter administrasjonssenteret, byen Winchester. I tillegg til denne byen inkluderer den flere byer og landsbyer i omegnen, bl.a. Alresford, Colden Common og Bishops Waltham. Distriktet fikk sine nåværende grenser 1. april 1974, da den gamle valgkretsen City of Winchester ble slått sammen med landdistriktene Droxford og Winchester. Bishops Waltham. Bishops Waltham (eller: Bishop's Waltham) er en by i Hampshire, England. Den ligger i distriktet City of Winchester, og har omkring 6500 innbyggere (2004). I 904 ble byen gitt til biskopen av Winchester, og den fikk dermed sitt navn («biskopens Waltham»). En senere biskop, Henry du Blois, bygde Bishops Waltham Palace, som nå ligger i ruiner. William av Wykeham døde i byen. Etter slaget ved Trafalgar ble flere franske fanger, inkludert admiral Pierre-Charles Villeneuve, innkvartert i byen. Byen har en normannisk sognekirke, og en rekke georgianske bygninger. Like utenfor byen ligger en vingård. Amazonas (Colombia). Amazonas er et departement helt sør i Colombia. Departementet ble opprettet 4. juli 1991 og grenser til nabodepartementene Caquetá, Putumayo og Vaupés samt til Brasil i sør og Peru i vest. Jordbruk er en viktig næringsvei, hvor man blant annet dyrker mais, bananer for koking samt ris. Andre næringsveier er fiske og turisme. Nasjonalparken Amacayacu ligger i departementet Amazonas. Slaveri. Slaveri eller trelldom er når et menneske innehar juridisk eiendomsrett til et annet menneske. Dette gjelder også retten til å styre over en annens arbeidskraft og til å selge den andre personen videre. Disse rettighetene vil ofte være knyttet sammen med andre rettigheter, som for eksempel retten til å mishandle slaven uten straffeansvar. Da en eier sjelden er interessert i å ødelegge egen eiendom, er slik mishandling oftest motivert av ønsket om å skremme andre slaver. Betegnelsen slaveri har også blitt brukt bl.a. i Danmark og Norge om en avstraffelsesmetode, dvs. hardt straffarbeid. Uttrykkes brukes også innen zoologi om eksempelvis maur som stjeler pupper fra andre maurtuer og setter dem i arbeid når de klekkes. Antikken. Slaveri har vært vanlig i de fleste kjente sivilisasjoner. Både i antikkens Hellas og Romerriket var slaveri ansett som en nødvendighet, som også for en del slaver innebar bedre kår enn friheten. De kunne oppnå privilegier av sin eier, til og med bli adoptert, mens fattigdom kunne innebære sult og få muligheter. Aristoteles uttalte at «En slave er en eiendel med en sjel», og at «bruken av husdyr og slaver er omtrent det samme; begge lar oss møte tilværelsens behov med sine fysiske anstrengelser». I første bok av "Politikken" slår han fast at «menneskeheten er delt i to: Herrer og slaver, eller om man vil, grekere og barbarer». Det høres ut som han mente at enhver som ikke var gresk, kunne – eller til og med "burde" – fanges og gjøres til slave. Imidlertid bemerket han at noen (ikke minst stoikerne) hevdet at «en herres makt over slaver er mot naturen», og at skillet mellom herre og slave bare var et påfunn av loven, og derfor urettferdig. Slike utsagn ble av betydning på 1500-tallet, da man anså at Aristoteles kunne gi rett svar på alt. Plato sammenlignet slaven med kroppen, herren med sjelen. Han ville gjerne gjøre slutt på at grekere kunne holdes som slaver, men motsatte seg ikke at utlendinger var slaver. Sofisten Alkidamas krevde at spartanerne satte nabofolket messenianerne fri, og mente at skillet mellom en fri og en slave var naturstridig. Kynikerne hevdet at en slave beholdt sin frie sjel, selv om han var underlagt sin herres vilje, og Diogenes uttalte at den som gjorde seg avhengig av en annens tvungne arbeid, var den egentlige slaven. Men slike sofistikerte betraktninger hjalp jo ikke slavene. Romerne skilte mellom en "servus" (slave) og en "colonus" (leilending). En slave hadde status som "res" (en ting) og kunne verken skrive testamente, vitne i en sak eller anmelde noe. Imidlertid kunne en slave straffes om han gjorde en forbrytelse, noe som beviser at romerne selv innså at slaver ikke var «ting» – i så fall kunne de jo ikke vært straffet. Seneca skrev at slaveri var en kroppslig affære; sjelen forble fri. Cicero mente at all ulikhet, som f.eks slaveri, kunne forklares med forfall, og skrev i "De Republica" at det var lovlig å ta et beseiret folk som slaver hvis folket det var tale om, ikke kunne regjere seg selv. Verken han eller andre romerske skribenter vurderte muligheten av å avskaffe slaveriet; for dem dreide saken seg om at slaver ikke skulle utsettes for overgrep eller grusomhet. Keiser Hadrian beskyttet ved lov slaver mot drap og fysiske overgrep fra eieren. Keiser Antoninus Pius rettferdiggjorde sine humane lover om behandling av slaver med med at disse lovene også var i slaveeierens interesse. For øvrig erklærte han at det ikke skulle stilles spørsmål ved herrens makt over sine slaver. Stoikere og kristne satte heller ikke spørsmål ved eksistensen av slaveri; men særlig stoikerne var kritiske til hva slaveri forårsaket. Stoikeren Epiktet, som selv var født som slave, lurte på om frigivning var til fordel for "alle" slaver; men han var også opptatt av den onde påvirkningen det kunne ha på folk å eie andre. Nyere tid. I nyere tid kjenner vi best til slaveri fra europeisk kolonihistorie. Gjennom slavehandelen med Afrika ble anslagsvis afrikanere fraktet over Atlanterhavet. Det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene, men de fleste historikere anslår et antall rundt 9,5 millioner ble solgt som slaver til både Sør- og Nord-Amerika. Det store behovet for slaver i koloniene oppstod etter at sykdommer fra Europa nærmest utraderte de innfødte (indianerne). Afrikanerne viste seg også mer motstandsdyktige enn europeerne mot tropiske sykdommer. Plakat som annonserer salg og utleie av slaver (St. Helena, 1829) Fordømmelsen av slaveriet regnes ofte for å stamme fra Rousseaus tanker om likeverd, og diskusjoner rundt slaveri og slavehandel verserte i både Frankrike og England fra 1760. I 1792 vedtok Danmark-Norge som det første land i verden, en lov som forbød handel med slaver. I realiteten var dette bare en privatisering av handelen, da forbudet i første omgang gjaldt den dansk-norske stats handel. Samme lov åpnet derimot for både privat og utenlandsk slavehandel i danske havner i en tiårig overgangsperiode. Dermed økte antallet slaver fraktet mellom danske havner frem mot det fullstendige forbudet i 1802. En regner med at omtrent slaver ble fraktet av dansk-norske skip, hvorav de siste Selve slaveriet ble forbudt i danske kolonier først i 1848, og mye illegal handel fant sted fra 1802 til 1850. 22. september 1862 erklærte den amerikanske presidenten Abraham Lincoln at fra og med 1. januar 1863 skulle slaveriet opphøre i alle utbryterstater i Amerika. Frakt av afrikanske slaver. Etter at afrikanske slaver var tatt eller kjøpt, ble de lenket sammen slik at de ikke kunne rømme. De ble tvunget til å marsjere til kysten, der de ble solgt til europeiske slavehandlere, tatt om bord i slaveskip og fraktet over Atlanterhavet. Forholdene om bord i skipene var svært dårlige. Under dekk ble slavene dyttet så tett sammen at de knapt kunne bevege seg. De var fortsatt lenket sammen. Jo flere slaver på et skip, jo bedre lønnet det seg for slavehandleren. Et typisk slaveskip var på to til tre dekk, slik at man skulle få plass til flest mulig. Det var mørkt, lite luft og mangel på toaletter, og den lille mengden mat og vann de ble tildelt, var svært dårlig. Det ble sagt at man kunne lukte et slaveskip på flere kilometers avstand. En slik tur tok bortimot ti uker, og mange fikk sykdommer som følge av de dårlige forholdene. Mannskapet var redd for at det skulle oppstå epidemier, og kastet derfor syke og døde slaver over bord. De som overlevde, ble ofte skilt fra familiene sine og solgt videre rundt til forskjellige slavehandlere. For ledelsen var slavene mer verd enn mannskapet, og ved knapphet på mat, fikk de mat før mannskapet. John Newton, som var kaptein på et slaveskip, og dessuten kjent for senere å ha skrevet 280 salmer, deriblant «Amazing Grace», «Glorious things of thee are spoken» og «How sweet the name of Jesus sounds» etter at han fikk en religiøs oppvåkning og fortlot slavehandlen, forteller i sin loggbok at han på en reise brukte åtte måneder på å fylle opp skipet med slaver, men på grunn av den høye dødeligheten under overfart, gav frakten ingen fortjeneste om ikke skipet var fullastet. Hvis man ankom Karibia i desember når sukkerhøsten tok til, var prisen på slaver høyere, men til gjengjeld byr årets siste tre måneder på de verste værforholdene i Atlanterhavet. Han beskriver sjøfolkenes fortvilte forsøk på sykdomsforebyggelse: «De skrubbet rommene, røykte deretter skipet med tjære, tobakk og svovel i to timer, og vasket etterpå med eddik.» Salmedikteren skrev om slavene som strøk med, at de «dør», hvorimot de hvite sjøfolkene som strøk med, «forlater denne verden». På sin første reise dro Newton ut med en 30-manns besetning, hvorav 7 døde i løpet av triangelreisen. Dette gir en høyere dødelighet enn blant slavene, noe som ble påregnet, siden hvite var mindre motstandsdyktige mot tropesykdommer. Av datidens offentlige skipsregistre fremgår det at gjennomsnittlig dødelighet for mannskapet på slaveskip var i overkant av 20 %. Men på en transport fraktet John Newton 218 slaver, hvorav hele 62 omkom under overfarten. Ved ankomst til Vestindia fikk slavene de første tre årene større matrasjoner og lettere arbeidsoppgaver som en tilvenning til slavetilværelsen. Like fullt døde nærmere en tredjedel i løpet av disse tre første årene. De som overlevde, ble ansett som klare for det hardeste arbeidet. «Fredensborg» er det best kjente dansk-norske slaveskipet. Sukkerslavene i Karibia. På 1700-tallet var sukker Storbritannias viktigste importvare, og sukkerslavene i Karibia hadde langt høyere dødelighet enn bomullsslavene i Sørstatene. Det finnes knapt noen hardere levevei enn sukkerdyrking. Slavene måtte plante sukkerrørskudd i hull som de grov med bare hendene, ofte i sumpmark med mye malariamygg, og måtte gjødsle jorden med kumøkk som de fraktet på hodet i dryppende kurver med vekt på oppunder førti kilo. Den mest intense perioden var de fem månedene med innhøsting. I stekende sol måtte slavene stå bøyd hele dagen og kutte av sukkerrørene nederst med en tung machete. Sukkerrør har knivskarpe kanter, som lett kan stikke og skade øyne og ansikt. Slavene fikk ikke noe verneutstyr, og i et tropisk klima kan jorden dyrkes året rundt, og gir ingen hvile i vinterhalvåret. Svære knipper med innhøstede sukkerrør måtte bæres til møllen og kjøres to ganger gjennom digre valser som presset ut saften. Slavene som kokte saften i kobberkjeler, ble ofte skåldet under arbeid. Sukkerrørene må umiddelbart til møllen når de har gjæret en dag eller to etter innhøsting, og møllene måtte ofte gå døgnet rundt for å få arbeidet unna. Slavene måtte da arbeide i møllen og kokeriet annenhver natt i tillegg til full dag på markene. Da maktet de sjelden å gå tilbake til hyttene etter endt skift, men sovnet på marken med klærne gjennomvåte av sukkersaft, noe som påførte dem lungebetennelse. Lady Nugent, som var gift med guvernøren på Jamaica, rapporterte fra en plantasje at folkene i kokeriet jobbet tolvtimersskift og derfor sovnet iblant og fikk fingrene inn i kvernen. Møllevalsene hadde ingen bremser, så det lå en øks klar om dette skjedde, slik at man kunne kutte armen av den uheldige, for det var eneste mulighet for redning. På en plantasje på Barbados mistet en plantasjeeier to sammenlenkede slavinner, da den ene fikk fingrene i klem mellom valsene, slik at kroppen hennes ble trukket gjennom møllen. Jernlenken ble også kjørt gjennom valsene, så den andre kvinnen ble dradd inntil og hodet hennes revet av kroppen. Ilden som flammet natten igjennom, den skåldende væsken, de dødelige valsene ­– alt dette gir inntrykk av Karibia som et underjordisk helvete. Straffen om en eier drepte en slave, var bare en bot på Men en rømt slave på Barbados som hadde vært borte i tretti dager eller mer når han ble funnet, ble dømt til døden. Siden den dyrkbare jorden var forbeholdt sukkerdyrking, ble slavenes kosthold tilsvarende slett. Protein fikk de bare i form av sursild og salt torsk som var for dårlig til å omsettes i Storbritannia, og som bare ble levert en eller to ganger i året, slik at det ofte dreide seg om råtten mat. Mytteriet på Bounty fant sted under kaptein William Blighs tokt for å hente brødfrukt fra Tahiti til Karibia, der brødfrukten skulle dyrkes som billig føde til slavene. Det første toktet mislyktes pga mytteriet, men på en annen reise hentet han den ønskede varen, og ble belønnet med tilnavnet "Brødfrukt Bligh" samt tusen guineas fra den lovgivende forsamling på Jamaica. Han brakte også med seg en ny art sukker fra Tahiti, denne gav bedre avling. Alvorlige mangelsykdommer var vanlige blant slavene, kvinnene nådde menopause før de var 35, og over halvparten fikk aldri barn. Statistikk viser hvordan slaver på plantasjer som Codrington, som ble eid av den anglikanske kirke, med overlegg ble satt til å arbeide på seg en tidlig død. Da slaveriet i USA ble avskaffet, hadde mindre enn en halv million slaver importert fra Afrika, vokst til en befolkning på nesten fire millioner. Da slaveriet ble avskaffet i britisk Vestindia, hadde derimot en samlet import av over to millioner slaver etterlatt bare overlevende. Etter at Frankrike hadde erklært krig mot Storbritannia 1. februar 1793, oppbrakte Royal Navy franske skip de kom over, og unnlot å behandle de frie svarte og mulattene blant de franske mannskapene som krigsfanger. I stedet solgte britisk marine dem som slaver for å tjene penger på dem. Under slaveopprøret på St. Domingue (våre dagers Haiti) led Napoleon større tap enn ved Waterloo, og den franske statskassen ble tømt. I hemmelighet fratok han mulattene deres rettigheter som likeverdige og gjeninnførte slaveriet og slavehandelen, som den franske revolusjon hadde avskaffet. Da dette ble kjent, grep opprørerne igjen til våpen. Den franske generalen som skulle nedkjempe dem, rigget til historiens første gasskammer ved å stue svarte og mulatter inn i lasterommet på et skip og brenne svovel der hele natten igjennom. Om morgenen ble likene slengt over bord og flere fanger stuet inn. Napoleon holdt opprørslederen Toussaint L'Ouverture isolert i Fort de Joux, en festning fra 800-tallet i Jurafjellene. Der døde Toussaint 7. april 1803 etter ti måneders fangenskap, men hans død kostet Napoleon fotfestet i Amerika. I stedet for å utbygge sitt imperium i Louisiana slik han hadde planlagt, solgte han området til USA for femten millioner dollars. De seirende slavene kunne 1. januar 1804 proklamere republikken Haiti. Trelldom og slaveri i Norden. Trelldom er den tradisjonelle skandinaviske betegnelsen på slaveri. I førkristen tid var bruk av treller vanlig i Norge og Skandinavia. I vikingtiden benyttet skandinavene seg av treller, både ufrie skandinaver og treller som ble røvet fra andre land i Europa. Det å holde treller var nedfelt i lovene, men 3–4 generasjoner etter vikingtoktene hadde trellene tjent opp nok til å kunne kjøpe seg fri. Vikingene førte slaver fra Baltikum til Konstantinopel, og de tok slaver på Irland og førte dem til arabiske land, hvor hvite treller var en svært populær handelsvare. I Skandinavia forsvant slaveriet i løpet av 1100-tallet, men trellenes frigjøring var ingen kampsak for kirken. Høvdinger på Island røvet iblant hverandres kvinner for å øve press på motstanderen. Man vet også at kvinner kunne være med på å planlegge ran av seg selv. Så sent som i 1170-årene utstedte erkebiskop Øystein Erlendsson et brev der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinner som lokket til seg medsøstre for å drikke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem også i Norge når erkebiskopen engasjerte seg i det. Trelleholdet i Norge var trolig på sitt høyeste ca år 1000. Hvor stort omfang det hadde, er umulig å si med sikkerhet. Den engelske Domesday Book fra 1086 oppgir at 9% av den totale engelske befolkningen var slaver, men dette trenger ikke å si så mye om norske forhold. I tidlig middelalder ble prestene ofte rekruttert blant trellene. Gulatingsloven fra første halvdel av 1100-tallet sier at hvis prestene bryter biskopenes påbud, skal de bøte for det, for «prestane skal styrast med hogg», en formulering som oftest ble brukt om treller. Men i løpet av det første århundret etter kristningen av Norge gikk prestene gradvis over til å bli respekterte samfunnsmedlemmer som også kunne gifte seg inn i etablerte familier. Når en fri person ble gjort til slave, ble vedkommende snauklipt, fikk nytt navn og ofte en ring rundt halsen. Når en trell ble frigjort, ble halsringen fjernet, derav ordet "frihals", som i kristen terminologi ble til "frelse". Vedkommende skulle feire med et frelsesøl. Som løysing var han og hans barn like fullt nokså avhengige av sin tidligere eier. Blant annet måtte de ikke motarbeide vedkommende; i så fall risikerte de å bli slaver igjen. Før Alltinget på Island var opprettet i 930, ble bonden på gården Blåskog øst for tinget på Kjalarnes, dømt fredløs for drapet på en annen bondes trell eller løysing. Jorden hans ble konfiskert og gjort til tingsted for hele Island. Trellene selv stod ikke under kongens lov. Da stormannen Asbjørn Sigurdsson Selsbane dro sørover for å kjøpe ekstra korn av sin morbror Erling Skjalgsson på Sola under et uår, fikk han først avslag fordi kong Olav den hellige hadde innført forbud mot korneksport fra Vestlandet pga den dårlige høsten. Men så omgikk Erling forbudet ved å la nevøen kjøpe korn som Erlings treller hadde dyrket. Treller hadde lov å skaffe seg egen inntekt på denne måten, og et forbud rettet mot frie bønder, omfattet ikke dem. Slaveri som straffarbeid i Danmark-Norge. Som kolonimakt arvet Danmark-Norge to impulser til dobbeltmonarkiets slaveri i moderne tid – den gamle norrøne trelletradisjonen, og den nyere slavehandelen fra koloniene i Vest-Afrika og til plantasjekoloniene i Karibien. I moderne tid artet det hjemlige slaveriet seg i form av straffarbeid («arbeid i jern»), også kjent som festningsslaveriet. Under hele dobbeltmonarkiets periode fra 1500-tallet til 1814 bestod slaveriet – i Norge til andre halvdel av 1800-tallet. Det hadde et militært utgangspunkt, formalisert gjennom Christian IVs krigsartikler av 1625. Vi kjenner i Norge til dødsdom over to rømte straffanger fra "Bergenhus Slaveri" i 1669, men det militære slaveriet er utvilsomt langt eldre enn dette. Videre inneholder Christian Vs krigsartikkelsbrev av 1683, som ble opphevet først i 1867, detaljerte opplysninger om straffemetodene for rømte og kriminelle soldater, med instrukser for bruk av halsjern, fotjern og kroppsjern, sistnevnte med en vekt av 25-30 kg. Etter Christian V's Norske Lov av 1687 skulle menn idømt arbeid i jern sendes til Bremerholms orlogsverft i København. Forbrytelsene var ofte tyveri og rømning, mens alvorligere forhold stort sett medførte dødsstraff. Fra 1739 ble det forordnet at norske straffanger skulle sone som festningsslaver ved nærmeste norske festning. Dette markerte slaveriets begynnelse på norsk jord, med Fredriksten, Bergenhus og Akershus som de viktigste slavefestningene. Ved Kielerfreden i 1814 var det ti slaver på Fredriksten festning i Frederikshald, og innen ti år var dette tallet tidoblet til 100 festningsslaver; tallet steg til 215 slaver i 1833. Først i 1842 ble kakstryking (pisking av fangene) formelt avskaffet i Norge. I 1845 ble festningsslaveriet nedlagt på Fredriksten, og slavene overført til Akershus festning. Der bestod soning og arbeid i jern i ennå en tid før det ble avskaffet. Européere som slaver. Mens européere fraktet mennesker fra Afrika til Nord- og Sør-Amerika, gikk handelen også motsatt vei. Også européere ble i løpet av 15- til 1800-tallet ranet fra sine hjem så langt nord som Island og Færøyene av barbareskpirater for å havne i slaveri i Midtøsten og det nordlige Afrika. På 1500-tallet ble ca 300 mennesker tatt som slaver på Lanzarote. Korsaren Mourad Reis som overfalt Island, var trolig egentlig fra Haarlem og het opprinnelig Jan Jansz. Han gikk i nordafrikansk tjeneste, og satte i 1627 kursen for Bessastadir på Island, der den danske konsul Holger Rosenkrands hadde satt ut tre bevæpnede danske skip på vakt, og oppbygd en skanse av blant annet avskårne torskehoder. Lite hjalp det, og i den lyse sommerkvelden måtte fortvilte islendinger se slekt og venner bli firt om bord i båter, og sammen med resten av tyvegodset bli rodd ut til det marokkanske handelsskipet. Reis' flåte fortsatte til Vestmannaeyjar ved hjelp av en veiviser, islendingen Thorstein. Bare på Heimaey ble 242 tatt som slaver og mer enn 30 drept ved det plutselige angrepet. Skrekken satt i lokalbefolkningen så lenge at en eldre kvinne på Vestmannaøyene i et fjernsynsprogram etter år 2000 fortalte hvordan hun som barn ble vist en særlig fluktrute hun skulle følge, om tyrkerne kom tilbake. Fra år 1500 til ca 1830 var rundt en million européere og nordamerikanere slaver eller gisler i Afrika. Den mest kjente av de europeiske slavene var Miguel Cervantes. Av de européerne som ble slaver, var kanskje det norske antallet på rundt Bare i løpet av 1750- og 1760-tallet ble minst tre tusen britiske borgere fanget og holdt som slaver av nordamerikanske indianere. Mer enn 20 % av de britiske soldatene som var stasjonert i India, ble mot slutten av 1700-tallet fanget og holdt som slaver. Størst oppmerksomhet fikk piratenes fanger. I 1751 møtte mer enn tusen mennesker opp i Covent Garden-teateret i London for å se på en gruppe utmagrede, solbrente landsmenn som nettopp var løskjøpt etter nesten fem års slaveri i Marokko, for anledningen iført fillene og lenkene de bar under fangenskapet. En tid satt også jarlen av Inchquin fanget i Algerie, uten at dette hindret ham i senere å bli guvernør på hjemlandets største slaveøy, Jamaica. Muslimske slaver. Johanitterordenen, også kjent som hospitalsbrødrene, slo seg på slaveri i korstogsområdene. Johanittene drev store sukkerplantasjer og -raffinerier i det hellige land. Cistercienserne drev store gårder og var særlig kjent for oppdrett av stridshester til korstogene. I Portugal drev cistercienserne jernutvinning ved hjelp av muslimske slaver. Hvis slavene gikk over til kristendommen, måtte de settes fri, så slaveeierne både i det hellige land og i Spania sørget for at misjonærer ikke fikk forkynne for dem. I første halvdel av 1200-tallet befalte derfor paven at alle slaver skulle ha adgang til Guds ord, men at de ikke skulle settes fri selv om de lot seg døpe. Pedro Álvares Cabral. Pedro Álvares Cabral (1467–1520) var en portugisisk oppdagelsesreisende. Han var den første europeer som gikk i land i Brasil. Det er antatt at han ble født i Belmonte i provinsen Beira Baixa i Portugal. Den 9. mars 1500 forlot han Portugal med en flåte på 13 skip og et mannskap på 1500 for å seile samme rute som Vasco da Gama til India. På veien til Kapp det gode håp la han kursen lenger mot sørvest enn da Gama gjorde. 1. Påskedag 22. april i år 1500 steg det opp fra horisonten et fjell som han kalte «Monte Pascoal» (fra portugisiske "Páscoa", påske). Cabral styrte mot fjellet, og dagen etter kunne han gå i land og etablerte en havn for skipene sine i Porto Seguro. Da han trodde han hadde oppdaget en øy, kalte det nye landet for «Det sanne korsets øy» ("Ilha da Vera Cruz") og erklærte det som portugisisk område. Cabral sendte et av skipene tilbake til Portugal for å fortelle om funnet, mens resten av skipene fortsatte ekspedisjonen sørøstover den 3. mai. Ved Kapp det gode håp kom ekspedisjonen ut for en storm, noe som førte til at 4 skip, blant annet skipet med den kjente oppdageren og kaptein Bartolomeu Dias, gikk ned i uværet. Et femte skip ble skilt fra de andre i det dårlige været, og var blitt drevet ut i Det Indiske Hav. På sin ferd nordover havet i forsøket på å finne veien til India på egen hånd, oppdaget skipet en øy som senere ble kjent under navnet Madagaskar. Skipets kaptein var Diogo Dias, Bartolomeu Dias´bror. Cabral fortsatte til India for å handle med pepper og annet krydder, og etablerte handelsstasjon i Cochin. Flertallet av flåtens skip var tatt av havet eller blitt skilt fra ekspedisjonen og seilte hjem, og bare fire av de opprinnelige 13 skipene nådde India. I de muslimske østafrikanske havnebyene hadde han møtt mye fiendtlighet, og da han ankom Calicut ble han fordrevet. Bare i Malindi og i den indiske byen Cochin, som var i strid med Calicut, hadde han funnet velvilje. De 4 skipene vendte tilbake til Portugal i 1501, med mye rikdommer, men med mistrøstige meldinger om den rådende situasjonen. Carbrals reise overbeviste de portugisiske myndigheter om at de måtte ta kontroll dersom de skulle greie å beholde den lukrative handelsruten, og sendte året etter en krigsflåte på 20 skip under ledelse av Vasco da Gama for å rydde opp. Cabral ble gravlagt i et kloster i Santarém i Portugal i 1520. Cabral, Pedro Cabral, Pedro Cabral, Pedro Ingrid Bergman. Ingrid Bergman (født 29. august 1915, død 29. august 1982) var en svensk skuespiller. Ingrid Bergman er en av Sveriges mest kjente skuespillere gjennom tidene, og er en av få skandinaver som med rette kan kalles Hollywood-stjerne. Hun var gift tre ganger, med Petter Lindström (1937–1950), Roberto Rossellini (1950–1956) og Lars Schmidt (1957–1976). Ingrid Bergmans foreldre døde da hun var ung, og hun vokste opp hos slektninger. Skuespillerkarrieren begynte med studier på Dramatens elevskole, og i løpet av denne tiden hadde hun en liten rolle i filmen "Munkbrogreven" (1935). Etter omkring et dusin filmer i Sverige fikk hun kontakt med USA og Hollywood-produsenten David O. Selznick, som gav henne filmkontrakt. Hennes første film i "Intermezzo", var en nyinnspilling av en film hun hadde spilt inn med Gösta Ekman i Sverige. En av hennes mest kjente filmer er "Casablanca" (1942), der hun spilte mot Humphrey Bogart. Hun har også hatt roller i Alfred Hitchcocks filmer "Trollbundet" (1945) og "Kvinne – spion" (1946). I 1950 møtte hun filmregissøren Roberto Rossellini. Hun ble hans elskerinne, og fikk samtidig en rolle i hans film "Stromboli". Begge var allerede gift, og kjærlighetsaffæren ble en medieskandale som gav henne visse yrkesmessige problemer, med færre rolletilbud. Det ble også demonstrert utenfor kinoer som viste filmene hennes og enkelte kinoer valgte å boikotte henne. Paret fikk to døtre, tvillingene Ingrid og Isabella, og sønnen Robertino. Etter noen filmer for Rosselini, filmer som ble verken kunstneriske eller økonomiske suksesser, fikk Ingrid Bergman igjen filme i Hollywood. Med "Anastasia" (1956) var hun igjen en lysende stjerne på Hollywoods himmel. Deretter fulgte en rekke Hollywood-filmer, inntil Ingmar Bergman i "Höstsonaten" (1978) gav henne muligheten til å gjøre karrierens beste rolleprestasjon. For sin rolle som "Greta Ohlsson" i filmen "Mord på Orientekspressen" (Murder at the Orient Express) i 1974 fikk hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Ingrid Bergmans siste film ble en TV-film i 1982, "Golda Meir", der hun spilte Israels tidligere statsminister, Golda Meir. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ingrid Bergman døde på sin fødselsdag i 1982 etter en tids sykdom. Skjørbuk. Skjørbuk er en mangelsykdom. Den forårsakes av mangel på vitamin C (l-askorbinsyre). Skjørbuk medfører blødninger, oppsvulmet og blodig tannkjøtt, dårlig appetitt, vekttap og tretthet. Sykdommen utvikler seg etter 4-7 måneder med ensidig kost. Navajoindianerne i Nord-Amerika har større risiko for å få skjørbuk. Tidligere rammet skjørbuk ofte sjøfolk, siden disse levde på ensidig kost i opptil flere måneder. Skjørbuk oppstod stadig hyppigere blant sjøfolk fra 1500-tallet og utover som en følge av lange sjøreiser og ensidig kosthold ombord. Skipslegene (håndverksutdannede kirurger) og det medisinske miljø (universitetsutdannende medisinere) hadde ingen effektiv behandling. En rekke forklaringer ble fremmet og en rekke tiltak ble forsøkt, men ikke før den skotske marinelegen James Lind gjennomførte et kontrollert eksperiment ombord på HMS Salisbury i 1747 fikk man en effektiv kur. Lind viste at pasienter som fikk sitroner ble friske på få dager. Dette var det første kontrollerte medisinske eksperiment som er dokumentert. Beskrevet i boken A Treatise of the Scurvey (1753). Ikke før i 1795 ble limejuice innført som en del av den daglige kost i Royal Navy. Dette er bakgrunnen for at britiske sjøfolk fikk tilnavnet limeys. Tilskudd med juice fra citrusfrukt ble innført i den Dansk-Norske Marine et par år før – i 1789. Sykdommen var tidligere ikke uvanlig i Norge, antall tilfeller var størst senvinters da tilgangen på frukt og grønnsaker var liten. Den økende bruken av potet i kostholdet mot slutten av 1700-tallet løste problemet. Skjørbuk var et betydelig problem på mange arktiske og antarktiske ekspedisjoner. Det var de norske legene Axel Holst og Theodor Frölich som i 1907 viste at skjørbuk var en kostholdssykdom. De gav først marsvin C-vitaminfattig diett og fremprovoserte skjørbuk. Når marsvinene igjen fikk C-vitaminholdig diett forsvant sykdommen. I 1937 fikk Albert Szent-Györgyi nobelprisen for sin oppdagelse av askorbinsyre som vitamin C. I folkemedisinen ble planten skjørbuksurt, "Cochlearia officinalis", brukt som middel mot skjørbuk. Wickham. Wickham er en liten markedsby i Hampshire, England. Den ligger nord for Fareham. Byen er mest kjent som fødestedet til William av Wykeham; hans navn inneholder en tidligere skrivemåte for Wickham. Fareham. Fareham er en markedsby i det sørøstlige Hampshire i England, mellom Southampton og Portsmouth. Den er administrasjonssenter for distriktet Fareham. Andre byer i nærheten er Gosport i sør, Portchester i øst og Wickham i nord. Distriktet har totalt 108 972 innbyggere (2002). Byen ligger på leire, og dette har ført til at produksjon av teglstein, takstein og pipeelementer har vært en viktig næringsvei. Teglsteinene "Fareham Red" er velkjente i England, og er blant annet brukt til å bygge Royal Albert Hall i London. Hovednæringsveien er nå handelsbedrifter. I tillegg har mange bedrifter plassert sine servicetelefonsentraler i Fareham. Byen ligger ved nordvestenden av Portsmouths havn, og elven Wallington renner fordi Fareham og ut i havneområdet. Av denne grunn har Fareham også en rik maritim historie. Royal Navy har sin sjøkrigsskole der, med over 2000 elever. Fareham har alltid blitt overskygget av sine naboer, og selv om byen har opplevd stor vekst og har mange innbyggere er det liten grunn til å tro at den får status som "city" i overskuelig framtid. Eretria. Eretria (Ερέτρια) var en by grunnlagt i antikkens Hellas på vestkysten av øya Evvia. Byen ble ødelagt og forlatt i 87, men en ny by med samme navn ble grunnlagt der 1 900 år senere, i 1824. Antikken. Eretria nevnes av Homer som en av de greske byer som stilte med skip under den trojanske krig. Rivalisering og strid med Khalkis. På 700-tallet f.Kr. lå Eretria i stadig strid med nabobyen Khalkis. Begge var mektige og velstående handelsbyer, og etretrierne kontrollerte de egeeiske øyene Andros, Tenos og Kea, og land på fastlandet i Boeotia. Mot slutten av 700-tallet utkjempet Eretria og Khalkis en langvarig krig som man i dag kjenner (hovedsakelig på grunn av Thukydides' nedtegnelser) som den lelantinske krig. Man kjenner ikke til mange enkelthetene, men vi vet at Eretria tapte, og mistet sine besittelser i Boiotia og alle øyene i Egeerhavet. Etter dette spilte verken Eretria eller Khalkis noen særlig rolle i gresk politikk. Koloniseringspolitikk. Som følge av nederlaget begynte Eretria da heller en koloniseringspolitikk, som så mange andre greske byer den gang. Eretria og Khalkis grunnla kolonier langs den nordlige Egeerhavskyst, den makedonske kyst, og dessuten i Italia og på Sicilia. Methone, Mende, Scione og Torone Allianse med Athen. Eretierne var jonere og således naturlige forbundsfeller til Athen. Da de joniske grekere i Lilleasia gjorde opprørt mot Persia i 499 sluttet Eretria seg til Athen og sendte hjelp til opprørerne. Som en følge av det straffet perserkongen Darius Eretria da han invaderte Hellas: I 490 ble byen plyndret og brent av perserne. På 400-tallet ble hele øya Euboia del av det delianske forbund som senere ble til det athenske rike. Under Peloponneserkrigen var Eretria alliert med Athen mot byens doriske rivaler Sparta og Korint. Strid mot Athen. Men eretrierne mislikte, likesom mange andre i riket, Athens styre, og da spartanerne beseiret athenerne i slaget ved Eretria i 411 gjorde alle byene på Euboia opprør mot Athen. Etter at Athen hadde lidd endelig nederlag mot spartanerne i 404, tok det likevel ikke lang tid før Athen kom til hektene igjen, og igjen etablerte sitt hegemoni over Euboia. Øya var et viktig kornkammer for Athens borgere. Eretrierne gjorde opprør på nytt i 349, og denne gangen maktet ikke athenerne å vinne tilbake kontrollen så snart. Makedonerne og romerne kommer. I 343 tok tilhengere av Filipp II av Makedonia kontroll over byen, men athenerne under Demosthenes gjenerobret byen i 341. Slaget ved Khaeronea i 338, da Filipp beseiret den samlede greske hær, markerer slutten på de greske bystatenes uavhengighet, og Eretria ble raskt redusert til en liten provinsby. I 198 ble den utplyndret av romerne. I 87 ble den fullstendig ødelagt under de mithridatiske kriger og forlatt. Moderne Eretria. Den moderne byen Eretria går tilbake til 1824, etter at Hellas ble selvstendig. Den er nå en populær badeby. Utgravninger av det gamle Eretria begynte i 1890-årene. Det viktigste utgravningsfeltet avdekket et Apollo Daphnephoros-tempel. Etters er et teater, gymnasium og en byport kommet for dagen. Byen Eretria med vel 3 000 innbyggere er sentrum i kommunen med samme navn. Kommunens befolkningstall var ved folketellingen i 2001 5 969. Alva Myrdal. Alva Myrdal (født 31. januar 1902, død 1. februar 1986) var en svensk diplomat, politiker og forfatter. Hun ble tildelt Nobels fredspris i 1982. Hun var gift med Gunnar Myrdal og mor til Jan Myrdal. Alva Myrdal ble først offentlig kjent på 1930-tallet, som medforfatter av boken "Befolkningsproblemet i krise", og betraktes som en av de viktigste kreftene bak den svenske velferdsstaten. Etter å ha vært et fremstående medlem av det sosialdemokratiske partiet i flere år, ble hun i slutten av 1940-årene involvert i internasjonalt arbeid. I 1948 ble hun tilbudt stillingen som sjef for FNs avdeling for sosiale spørsmål, noe hun takket ja til. I første halvdel av 1950-årene ledet hun UNESCOs sosialvitenskapelige avdeling i Paris, og fra 1955-61 var hun Sveriges ambassadør i India. I 1962 ble hun valgt inn i den svenske Riksdagen, og hun ble statsråd i 1967. I 1982 ble Alva Myrdal tildelt Nobels fredspris sammen med Alfonso García Robles for sitt arbeide med å sette opp den såkalte Tlatelolco-traktaten i 1969, som erklærte Latin-Amerika og Karibia som atomvåpenfri sone. Morgan 4/4. Morgan 4/4 var den første firehjulsbilen produsert av den britiske bilprodusenten The Morgan Motor Company, og ble sluppet på markedet i 1936. Modellbetegnelsen «4-4» (senere «4/4») stod for fire hjul og fire sylindre. Tidligere Morganbiler hadde alltid vært trehjulsbiler med to hjul foran og et hjul bak, og vanligvis med tosylindrede V-motorer. Bortsett fra et opphold pga. den 2. verdenskrig – og perioden mars 1951 til september 1955, da kun den kraftigere Morgan Plus 4 ble laget – har 4/4 vært i produsert uavbrutt frem til i dag. Motorstørrelsen har økt fra en 1.122 cc Coventry Climax motor i 1936 til en 1.800 cc Ford motor i 2004. Tuva (republikk). Tuva (Russisk: Республика Тыва [Тува], "Respublika Tyva [Tuva])" er en republikk i Den russiske føderasjonen. Innbyggerantallet var 313.940 i 2009. Området ligger helt sør i Sibir og grenser mot delrepublikkene Altaj, Khakasia, Krasnojarsk kraj, Irkutsk oblast og Burjatia. I sør grenser det til Mongolia. Geografi. Tuva ligger sentralt i det asiatiske kontinentet, hovedsakelig i Sajanfjellene og med en høyslette langs de øverste delene av elva Jenisej i 500-1000 meters høyde over havet. I sør ligger fjellkjeden Tannu Ola. I øst ligger Altaifjellene. Hovedstaden Kyzyl ligger 630 moh. i elvemøtet mellom Store Jenisei (russisk Большой Енисей, tuvinsk Бии-Хем) und Lille Jenisei (russisk Малый Енисей; tuvinisk Каа-Хем). Den østlige delen ligger høyere og er skogkledd, mens den vestlige er tørrere lavland. Det høyeste fjellet er Mongun-Taiga, 3976 moh. Det er 6700 større og mindre innsjøer, de fleste i Todsjinski-dalføret. Innsjøen Todsja (russisk Тоджа) er størst med 51,6 km² areal. Tosja-sjøen er vanligvis islagt fra medio november til medio mai. Klimaet er tørt, kontinentalt. Gjennomsnittstemperaturen i januar varierer mellom -45 °C og -28 °C. Gjennomsnittstemperaturen i juli er over 20 °C plus, oft sehr heiß bis um 30 °C herum. Årlig nedbørmengde er 200–300 mm, med 400–600 mm i fjellene. Tuva har omkring 300 soldager i året. Det er gruvedrift på kull, jern og gull. Den nest største byen, Ak-Dovurak, er anlagt ved verdens største åpne asbestgruve. Viktigste energikilde er vannkraft. Befolkning. Tuvinerne, et tyrkisk folkeslag, utgjør flertallet av befolkningen. Før 1989 var den russiske befolkningsdelen 40%, men i 2002 var andelen russere redusert til 20%. Russerne bor hovedsakelig i byene. Historie. Tuva, også kjent som Tannu Uriankhai, var kontrollert av mongolene fra 13. århundre til 18. århundre, deretter under det kinesiske Qing-dynastiet fra 1757 til 1911. Under revolusjonen i 1911 i Kina støttet Tsar-Russland en separatistbevegelse blant tuvinerne. Dette førte til at Tuva ble selvstendig, men Russland gjorde det til protektorat i 1914. Kaoset som oppsto under den russiske revolusjon i 1917 satte tuvinerne i stand til å erklære seg uavhengige på ny. I 1921 etablerte bolsjevikene «Den tuvinske folkerepublikk», som på folkemunne ble kalt Tannu-Tuva. I 1920- og 1930-årene var Tuva selvstendig, og ga blant annet ut egne frimerker. I 1944 ble Tuva innlemmet i Sovjetunionen som en del av Russland. Tuva beholdt et visst indre selvstyre og ble i 1961 gjort om til autonom republikk (Tuvinske Autonome Sosialistiske Sovjetrepublikk). Fra 31. mars 1992 har Tuva vært en delrepublikk i Russland. Kina har først på 1990-tallet gitt opp sitt territorielle krav på Mongolia og Tuva. Kultur. Tuvinerne er berømt for sin strupesang. De fem viktigste tuvinske stilartene er Sigit og Khoomei, Kargiraa, Ezengileer og Borbangnadyr. Musikkgruppen Huun-Huur-Tu har med sin tradisjonelle tuvanske musikk markert seg internasjonalt, og har blant annet opptrådt på Riddu Riđđu. Tannu Tuva. Den tuvinske folkerepublikk (vanligvis bare kalt Tannu Tuva) var en sovjetisk satellittstat i Sentral-Asia. Staten ble opprettet i 1921, og gikk inn i Sovjetunionen i 1944. Tannu Tuva erklærte sin uavhengighet fra Det russiske keiserriket i kaoset som fulgte av Den russiske revolusjonen. I 1926 ble landet anerkjent av Sovjetunionen og Mongolia. Dette var de to eneste landene som ankerkjente Tannu Tuva. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen gikk Tannu Tuva inn på alliert side i krigen. Høsten 1944 søkte landet opptak i Sovjetunionen, noe som formelt ble godkjent av Det øverste sovjet 1. november samme år. Området utgjør i dag den russiske delrepublikken Tuva. Novgorod. Velikij Novgorod (russisk: Великий Новгород, oversatt: «Mektige Novgorod», der "velikij" betyr «mektig» og "novgorod" betyr «ny by», må ikke forveksles med byen Nizjnij Novgorod), er en av Russlands eldste og viktigste historiske byer. Byen ble av vikingene kalt for Holmgard (norrønt: "Hólmgarðr"). Novgorod ligger langs den historiske ruten mellom Moskva og St. Petersburg (180 km sør-øst for St. Petersburg), ved elven Volkhov, som renner ut fra innsjøen Ilmen. Byen er administrativt senter for Novgorod oblast og har 240 000 innbyggere. De historiske monumentene i Novgorod og omegn ble satt på UNESCOs liste over verdensarven i 1992. Novgorods norske vennskapskommune er Moss. Geografi. Novgorod ligger i Priilmenskoj-lavlandet på begge sider av elven Volkhov i det vestlige Russland, omtrent seks kilometer fra innsjøen Ilmen og 522 kilometer unna Moskva. I 2004 ble forstaden Kretsjevitsy nordøst for byen innlemmet i Novgorod. Byen dekker pr. 2008 et areal på 90 km². Klimaet er forholdsvis tørt, med en gjennomsnittstemperatur om sommeren på +25°C og om vinteren på -10°C. Starten på Rurikdynastiet. Novgorod er den eldste slaviske byen som er registrert i Russland. Byen er først nevnt i 859, og da var den allerede en viktig stasjon på væringenes (skandinavenes) handelsrute mellom Baltikum og Bysants. I følge den norrøne mytologien skal Holmgard ha eksistert betraktelig mye tidligere, men det er vanskelig å skille myter fra historiske fakta. Senere nevnes Holmgard kun som en festning inne i byen "Rjurikovo Gorodisjtsje", oppkalt etter den norrøne herskeren Rurik (ca. 830 – 879), som ble invitert til byen for å skape ro og orden, og som gjorde den til sin hovedstad. Arkeologiske funn antyder at "Gorodisjtsje", som var knjazens (fyrstens) residens, kan dateres til midt på 800-tallet, mens selve byen dateres til slutten av århundret. På midten av 900-tallet var Novgorod en fullt utviklet middelalderby og et politisk sentrum. Rurikdynastiet skulle regjere over Russland i mer enn 750 år. Kievriket. I 882 inntok Ruriks etterfølger, Oleg av Novgorod (Helge), Kiev og grunnla Kievriket. Han valgte Kiev til sin hovedstad, noe som gjorde Novgorod til den nest viktigste byen i riket, men den beholdt sin posisjon som sentrum for utenlandshandel. I følge tradisjonen ble den eldste sønnen og arvingen til den regjerende fyrsten i Kiev sendt til Novgorod som barn. I norrøn mytologi ble byen nevnt som hovedstad i Gardarike. Fire norske konger – Olav Tryggvason, Olav Haraldsson, Magnus Olavsson og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot Konstantinopel (norrønt: «Miklagard») for å sikre handelen med Bysants. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kievriket. Av alle sine fyrster, satte novgoroderne minnet om Jaroslav den vise (ca. 978 – 1054) høyest. Han utstedte de første skrevne lovene (senere inkludert i "Russkaja pravda") og finansierte byggingen av den mektige St. Sofia-katedralen (1045), som fremdeles står. Som takk for hjelpen til å beseire sin eldre bror og beholde tronen, tildelte Jaroslav byen Novgorod flere privilegier. Til gjengjeld oppkalte novgoroderne byens torg etter Jaroslav. Innføringen av kristendommen på slutten av 900-tallet gjorde Novgorod til et mektig kirkelig senter. Anstrengelsen til biskopene i Novgorod for å spre og markedsføre den ortodokse troen bar frukter på midten av 1100-tallet, da embedet ble oppjustert til erkebiskops rang, og dermed ble bispestolen i Novgorod den mektigste i den russisk-ortodokse kirke. Sideblikk: Holmgard og Norge. Novgorod (Holmgard) spiller også interessante biroller i norsk historie. Én ting er at kong Olav Tryggvason tilbragte deler av sin barndom her, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen Olav Haraldssons opphold her. Da kong Knut den mektige dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte. Snorre lar oss i sin kongesagaer "Heimskringla" forstå at Olav gjennomgikk en dyp åndelig utvikling i Gardarike. Olav kommer til Gardariket og lærer lidelsens mysterium å kjenne. Hans kongsgjerning har lidd skibbrudd. Ættearven er tatt fra ham. Odelslandet er erobret av en utenlandsk konge. Kristendommens fremtid er truet når stormennene får ture frem som tidligere. Den selvbevisste Olav lever nå på fyrst Jaroslavs nåde. Han gjør en dårlig figur foran sin tiltenkte festmøy Ragnhild. Maktens glorie er tatt fra ham – en konge uten land. Han er handlingslammet. Skal han ta imot fyrst Jaroslavs tilbud om å styre over de hedenske bulgarerne? Flokken av menn som har fulgt ham fra Norge, råder ham fra det. Det fortelles fra oppholdet i Holmgard at mens Olav sitter og grunner, kommer han i vanvare til å bryte den kristne helgedagsfreden ved å spikke på et trestykke på en søndag. En av kongens menn ser hva kongen holder på med, og sier nennsomt: "«Det er mandag i morgen, herre.»" Grublerier tærer over tid på sinnets krefter. Det er bare en ting å gjøre – legge sin sak i Guds hender. Det gjør Olav. Snorre beretter: "«Slike tanker gikk han ofte med, og ga sin sak inn under Gud og ba ham la noe hende, så han kunne se hva som var det beste»." Det er bønnen som bringer Olav ut av grublerienes onde sirkel. Snorre skriver: "«Det er sagt at Olav var en from mann, som bad til Gud alle sine levedager. Men etter at hans makt minket, mens motstanderne ble sterkere, så la han all hug på å tjene Gud. Da hadde han ikke noe annet å tenke på som kunne ta ham bort fra det.»" Det er fra Novgorod at Olav i 1030 bryter opp for å gjenerobre Norge og befeste den spede og vaklende kristendom der. Veien fører til Stiklestad, der han faller den 29. juli. Republikken Novgorod. I 1136 løsrev novgorodske handelsmenn og bojarer seg fra Kiev, forviste sin fyrste og utropte Republikken Novgorod. Ikke lenge etter okkuperte tartarene mesteparten av Russland. Novgorod var den eneste byen som unnslapp tartarene, de kom seg ikke fram dit fordi byen var omgitt av myr og sump. Den mektige bystaten kontrollerte mesteparten av det nordøstre Europa, fra dagens Finland og Estland til Uralfjellene. Den viktigste personen i Novgorod var da "posadniken", en slags «borgermester», offentlig valgt fra byens aristokrati av en samling kalt "vetsje". Novgorod-retten ble formelt ledet av prinsen (som også ble valgt av vetsje-samlingen), men avgjørelsene hans måtte bekreftes av posadniken for å bli gjeldende. På 1200-tallet ble Novgorod en del av Hansaen, og ble en av Europas fire viktigste handelsbyer sammen med Bergen, Brugge og London. Tyske handelsmenn dannet en koloni i Novgorod. De kalte byen for "Naugard". Eksportartiklene var hovedsakelig pels, skinn, voks, honning, lin og tjære. Stoffer og metaller ble importert fra Europa, og korn fra Sentral-Russland. Transitthandelen med Sentral-Asia nådde også et stort volum. Igjennom middelalderen hadde Novgorod en god fremgang, byen ble et av Europas viktigste handels- og kulturelle sentra. Flesteparten av innbyggerne var lese- og skrivekyndige og de brukte ark av bjørkenever for skriftlig kommunikasjon. Allerede på 1000-tallet fikk byen sin første skole og Novgorod ble en av Russlands hovedbyer når det gjaldt litteratur og bokproduksjon. Noen av de eldste russiske dokumenter ble skrevet i Novgorod. Mens Paris og London vasset i gjørme, ble Novgorod berømmet av utlendinger for sine brolagte veier og rene gater. Handelsmannen Sadko fra Novgorod ble også en populær helt i russisk folklore. På 1200-tallet var Novgorod hardt presset av danskene i allianse med korsfarerordnene Den tyske orden og Sverdbroderordenen. Ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av Dorpat angrep de fra Estland mot Novgorod, men den ca. 2 000 mann store styrken ble slått tilbake av ca. 6 000 russerne under Aleksander Nevskij av Novgorod ved slaget på den islagte Peipus-sjøen den 4. april 1242. Novgorod var på høyden på 1300-tallet, da hadde befolkningstallet vokst til rundt. Byens storslagenhet fra denne perioden, med hundrevis av praktfulle kirker, handelshus, lagre og markedsplasser, har vært et rikt grunnlag for russisk kunst og folklore. Novgorods arkitektur, retning i ikon-maling, dekor og gullsmedkunst er kjent over hele verden. Men århundret var også starten på nedgangstidene med blant annet kamp mot Moskvas overlegenhet. Innlemmet i Moskvastaten. Novgorods voldsomme økning i befolkningstallet, førte til at det etterhvert ble vanskelig å brøfø så mange innbyggere. Interne stridigheter blant republikkens ledere svekket også bystatens suverenitet. Byen var avhengig av Vladimir-Suzdal-regionen for korn. De store byene i området, Moskva og Tver, brukte denne avhengigheten for å få kontroll over Novgorod. Storfyrstedømmet Moskva hadde på denne tiden samlet mange byer og områder i Russland, og var blitt et mektig rike. I 1478 annekterte Ivan III Novgorod inn i Moskvastaten. Novgorod forble Russlands tredje største by fram til Ivan den grusomme plyndret byen og drepte flere tusen av innbyggerne i 1570. Men Novgorod beholdt sin kommersielle posisjon fram til St. Petersburg ble grunnlagt i 1703. Mellom 1611 og 1617 var Novgorod okkupert av Sverige, men Russland greide til slutt å ta byen tilbake. I 1727 ble byen hovedstad for regjeringen i Novgorod. Novgorod på 1800-tallet. Fra Rambaud's Russia, volume 1 (1898). Den annen verdenskrigs ødeleggelser. Novgorod hadde slått tilbake angrepene fra ridderne av Den tyske orden og Sverdbroderordenen, og svenske angrep, og unngikk ødeleggelser under den mongolske invasjonen. Men under den andre verdenskrig havnet Novgorod i frontlinjen, og ble okkupert av tyske styrker den 15. august 1941. De historiske minnesmerkene ble systematisk ødelagt. Da den røde armeen befridde byen 20. januar 1944 sto kun 40 av de opprinnelig 2536 steinbygningene igjen. Store mengder kunst- og kirkeskatter var også blitt «bragt i sikkerhet» til Tyskland. Amerikanerne sendte det de fant og kunne identifisere tilbake fra det okkuperte Tyskland i slutten av 1940-årene, men meget er ikke kommet til rette. I tillegg til de store menneskelige og materielle tap medførte den tyske besettelse av Novgorod en mer akademisk skade. Den stortyske propaganda la ikke overraskende stor vekt på at ikke bare Novgorod, men også Russland som sådan, hadde skandinaviske røtter. Og da Novgorod var inntatt, hadde den tyske filmavisen «Wochenschau» skrytt: «Novgorod, den gamle tyske hansestaden Naugard, Østens Nürnberg, er på våre hender». Etter krigen ble det vanskelige tider for de russiske historikere som i sin forskning var kommet til at svenske vikinger hadde spilt en viktig rolle i byens og landets historie. En av dem som fikk føle det, var historikeren Lev Klejn. Han analyserte motviljen slik: «Det dreier seg om den nasjonale stolthet. For mange russere var det en formastelig påstand at den russiske stat på noe tidspunkt skulle ha blitt muliggjort av fremmede folkeslag. Vikingene var jo skandinaviske germanere, de var nordgermanere, og derfor var det en utålelig tanke». Så sent som i 1979 ble «normannisten» Lev Klejn dømt til tre års fangeleir, på papiret på grunn av homoseksualitet, i realiteten av først nevnte grunn. Etter krigen er byens sentrum gradvis blitt restaurert. De viktigste monumentene ble vernet av UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1992. I 1998 ble byen offisielt omdøpt til "Velikij Novgorod" og fikk dermed tilbake sin middelaldertittel "Mektige Novgorod". Politikk og administrasjon. Byens duma (bystyre) består av 25 representanter valgt for femårsperioder. Representantene velges i enkeltmannskretser. Byens administrasjon ledes av en folkevalgt ordfører, også han valgt for fem år av gangen. Siden 2008 har Jurij Bobrysjev (Forent Russland) vært Novgorods ordfører. Novgorod er administrasjonssenter i Novgorod oblast. Byens våpen er basert på byens historiske våpen fra 1781 og viser to svarte bjørner som flankerer en trone. Den moderne utgaven av byvåpenet ble innført i 1991. Næringsliv. Novgorods økonomi er i dag i hovedsak basert på turisme. Byen har også metall- og treindustri, og er dessuten en stor produsent av kunstgjødsel. Utdanning. Novgorods universitet er oppkalt etter Jaroslav I av Kiev, og ble opprettet i 1993 etter en sammenslåelse av to tidligere høyskoler. Flere andre høyskoler har også avdelinger lagt til byen, blant annet St. Petersburg statsuniversitet for økonomi og finans. Samferdsel. Byens togstasjon ligger 1,5 km vest for Kreml ved "Vokzalnaja"-plassen. Novgorod har daglige avganger til St. Petersburg og Moskva, og også togforbindelse til Kiev og Murmansk. Via motorveien M10 knyttes Novgorod til St. Petersburg (189 km) og Moskva (531 km). Novgorods to flyplasser Jurjevo og Kretsjevitsy har ikke vært i bruk siden 1990-tallet. Nærmeste operative flyplass er Pulkovo ca. 180 kilometer nord for byen. Kollektivtilbudet i Novgorod er basert på buss og trolleybuss. Trolleybussystemet består av fem linjer og begynte driften i 1995. Kultur. Ingen andre russiske eller ukrainske byer kan konkurrere med Novgorod om variasjonen og alderen på sine middelaldermonumenter. Novgorod har, i likhet med mange russiske byer, sitt eget Kreml (festningsverk). Her finnes den vakre Sofiakatedralen og tusenårsminnesmerket for Russland, formet som en kirkeklokke (motivet finner man igjen på 5-rubelseddelen). Sofiakatedralen og byens kirker. Den fremste av middelaldermonumentene er "Sofiakatedralen" som ble bygd mellom 1041 og 1050 av Vladimir av Novgorod, som ble ansporet av det av sin far Jaroslav den vise. Kirken skulle være et uttrykk for Jaroslavs takknemlighet for Novgorods støtte til ham i hans kamp mot Kiev. Dette er den best bevarte kirken fra 1000-tallet, og den første som viser de opprinnelige karaktertrekkene av russisk arkitektur, med strenge steinmurer og fem hjelmlignende kupler. Dette er en videreføring av sentralkirken med kupler i bysantinsk arkitektur. Freskene i kirken ble malt på 1100-tallet, og ble renovert i 1860-årene. Ikonografien er bysantinsk med blant annet avbilding av Konstantin den store og moren hans, keiserinne Helena. Katedralens berømte bronseporter er laget i Magdeburg i 1156 og skal angivelig være stjålet av novgoroderne fra den daværende svenske hovedstaden Sigtuna i 1178. Fra 1100-tallet til 1400-tallet var Sofia-katedralen det seremonielle og åndelige sentrum for republikken Novgorod. Navnet Sofia er gresk og betyr "visdom", som er en av de syv kristne hoveddygder. Initiativtageren til kirken hadde allerede under byggeperioden tilnavnet "den vise". Men navnevalget bør primært sees i lys av at de russiske kristne skjelte til den østlige kristendoms berømte hovedkirke i Konstantinopel, Hagia Sofia, der dedikasjonen «visdom» var en allegorisk «mellomstasjon»: Den hellige Visdom "(he hagia sophia)" er å forstå som Kristus, som er Guds inkarnerte Ord. Slik er kirken å forstå som en slags Kristkirke. I alt finnes det 39 kirker og katedraler i byen. Man må i denne forbindelse ikke tenke på det vestlige katedralsbegrepet, som en residerende biskops ene og eneste domkirke. Utenfor festningsmurene står det tre katedraler som ble satt opp under Mstislav den store, den siste monarken av det forente Russland. "St. Nikolaskatedralen" (1113–23), inneholder fresker av Mstislavs familie. "Jurjevklosteret" (trolig det eldste klosteret i Russland) inneholder en romansk katedral fra 1119. En lignende katedral med tre tårn (1117) som står i "Antonievklosteret", er trolig satt opp av de samme byggmesterne. Det er mange gamle kirker spredt over hele byen, noen av dem ble sprengt av nazistene og er senere restaurert. Eksempler på de eldste, er kirkene som er dedikert til "St. Peter og Paulus" (1185–92), "Maria Bebudelseskirken" i Mjachino (1179), "Maria Himmelopptagelseskirken" på Volotovo (1180-årene – ødelagt av den tyske Wehrmacht under annen verdenskrig, gjenoppbygningen finansiert for det meste fra Tyskland var ferdig i 2002) og "St. Paraskevakirken" (1207). Det største mesterverket fra tidlig novgorodsk arkitektur finner vi i "Vår Frelsers kirke" ved Nereditsa (1198). På 1200-tallet var det en utstrakt bygging av mindre kirker, "St. Nikolajkirken" (1292) er av denne typen. Denne kirken er også kjent for sine fresker fra 1300-tallet. På 1300-tallet ble det utviklet to nye kirkeformer, "St. Theodors kirke" (1360–61) med sine flotte fresker fra 1380-årene representerer den ene og "Frelserens kirke" (1374) i Iljina-gaten den andre. Under republikkens siste århundre ble et par nye gudshus innviet til "St. Peter og Paulus" (Slavna 1367 og Kozhevniki 1406), til "Kristi fødsel" (Cemetery 1387), til "Apostelen Johannes" (1384), til "De hellige apostler" (1455), til "St. Demetrius" (1467), til "St. Simeon" (1462) og til andre helgener. Ingen av disse kirkene er så nytenkende i formen som kirkene fra den forrige epoken. Flere skrin fra 1100-tallet ble tatt fra hverandre bit for bit og så satt sammen igjen akkurat som de var. Ivan IIIs erobring av Novgorod i 1478 endret avgjort karaktertrekkene til den lokale arkitekturen. Større oppdrag ble etterpå utført av byggmestere fra Moskva og hadde mønster etter katedralene på Moskvas Kreml, for eksempel "Frelserkatedralen" på "Khutjnklosteret" (1515) og "Nikolajkatedralen" på "Vjasjizhjklosteret" (1685). Men likevel ble noen provinsielle kirker bygget ifølge lokale tradisjoner, for eksempel "St. Boris og Gleb"-kirken (1586). Novgorods Kreml. Novgorods Kreml er det eldste i Russland. Festningen er nevnt så tidlig som i 1044, og dagens murer og tårn er fra 1400-tallet. Tradisjonelt er festningen kjent som «Detinets», og her skjedde det viktigste i novgorodenes samfunn; festningen huset utenlandske ambassader, her ble militære styrker samlet før de dro ut i kamp, og her foregikk veche-møtene. Kreml inneholder også det eldste palasset i Russland, det såkalte "Fasettkammeret" (erkebispegården), som ble bygget i gotisk stil av tyske mestere i 1433. Her finner vi også det eldste russiske bjelletårnet (fra 1493) med et sett av bjeller fra mellom 1500-tallet og 1700-tallet. Det eldste russiske klokketårnet fra 1673 står også her. Blant nyere konstruksjoner er det mest bemerkelsesverdige det kongelige palasset (fra 1771) og bronseminnesmerket for det russiske tusenårsjubileet (fra 1862). Tusenårsminnesmerket. Minnesmerket er utformet av Mikhail Mikesjin og ble avduket 8. september 1862. Motivet er en klokke i bronse med en høyde på 15,7 m og en vekt i bronse på 65,5 tonn. Monumentet udødeliggjør de viktigste fremragende personene fra Russlands historie. Den knelende figuren på toppen personifiserer Russland. Under toppen, rundt klokken, står seks grupper av figurer som symboliserer hver sin tidsepoke av russisk historie fram til begynnelsen av 1700-tallet. Relieffrisen under avbilder militære helter, statsmenn, vitenskapsmenn, poeter, forfattere og kunstnere - tilsammen 109 figurer. Friluftsmuseet. En av kirkene på friluftsmuseet. I landsbyen "Vitoslavlitsj", på veien mellom Novgorod og "Jurievklosteret", er det etablert et friluftsmuseum med trekunst. Mange trekirker, hus og møller, noen helt fra 1300-tallet, er blitt bragt hit fra hele Novgorodregionen. Fredrik Ljungberg. Fredrik Ljungberg (født 16. april 1977 i Vittsjö, Skåne) er en tidligere svensk landslagsspiller i fotball. Tidlig karriere. Familien hans flyttet til Halmstad da han var 5 år gammel, og han debuterte for Halmstads Bollklubb sitt A-lag i 1994-sesongen. Han vant både den svenske cupen og serien med klubben. Arsenal. Fire år senere, i 1998, ble Ljungberg solgt til den engelske fotballklubben Arsenal for £ 3 000 000. Han debuterte i en kamp mot Manchester United hvor han scoret etter bare noen få minutter. Han var med på å vinne to seriemesterskap, og tre FA-cup trofeer med Arsenal, samt et Community Shield. West Ham United. Den 23. juli 2007 signerte Ljungberg for West Ham United på en 4 årskontrakt for en overgangssum som kunne øke til £3 millioner. Ljungberg fikk bare 25 kamper i en skuffende første sesong i West Ham, og 6. august 2008 ble det kjent at West Ham United hadde betalt Ljungberg 60 millioner kr for å løse svensken fra kontrakten etter bare et år, og at han nå var klubbløs. Landslagsspill. Fredrik Ljungberg debuterte for Sverige mot USA i 1998 og har deltatt i fem mesterskap med landet sitt, han spilte under EM i fotball 2000, VM i fotball 2002, EM i fotball 2004, VM i fotball 2006 og EM i fotball 2008. I årets EM var han kaptein for Lars Lagerbäcks mannskap. Han har spilt 75 landskamper, og scoret 15 mål for Sverige. Tage Erlander. Tage Fritiof Erlander (født 13. juni 1901, død 21. juni 1985) var en svensk sosialdemokratisk politiker. Han var svensk statsminister i perioden 1946–1969, det vil si i hele 23 år, den lengstsittende regjeringssjef i noe demokratisk land. Han ble ofte omtalt som «Sveriges lengste statsminister», noe som siktet til lengden på både kroppen og regjeringsperioden. Det var i hans periode begrepet folkhemmet ble lansert og godtatt som en beskrivelse av det svenske velferdssamfunnet. Fareham (distrikt). Fareham er et distrikt i Hampshire, England. Administrasjonssenteret ligger i byen Fareham. Distrikter ligger mellom Southampton og Portsmouth, og tilhører et sammenhengende urbant belte i det sørlige Hampshire. En stor andel av innbyggerne pendler til de to større byene. Distriktet ble opprettet 1. april 1974, som etterfølger av Fareham bydistrikt. Grensene for dette ble satt i 1932. Wallington (Hampshire). Elva i det den renner gjennom Fareham Wallington er en liten elv i det sørlige Hampshire i England. Den renner ut i Portsmouths havn ved Fareham. Aasmund Olavsson Vinje. Aasmund Olavsson Vinje (født 6. april 1818 i Vinje i Telemark, død 30. juli 1870 på Gran på Hadeland) var en norsk forfatter og journalist. Vinje var en av de første etter Ivar Aasen selv som aktivt tok i bruk det norske landsmålet som Aasen hadde utviklet, og den første som gjennomgående brukte landsmål (nynorsk skriftspråk) også i prosa. Han var en foregangsmann innen norsk journalistikk og er opphav til folkekjære dikt som «Våren», «Ved Rondane», «Kunnskap skal styra rike og land», barnesangen «Blåmann» og mange flere. Da programposten "Ønskediktet", som tidligere ble sendt fast i norsk radio, ba lytterne om å stemme fram det mest elskede kjærlighetsdiktet i norsk litteratur, vant Vinje med «Den dag kjem aldri» fra syklusen "Storegut". Diktet kan synges på tradisjonelle folkemelodier som brukes på nystev. Komponisten Edvard Grieg har tonesatt flere Vinjedikt. Vinje skapte sin lyrikk i overgangstida mellom Henrik Wergelands død i 1845 og det såkalte moderne gjennombrudd, og plasseres gjerne litteraturhistorisk som en representant for (den poetiske realismen). Slekt. Aasmund Olavssons farfar, Aasmund Torjussen, kom fra garden Vå på Rauland i Vest-Telemark, men solgte garden og var siden bruker på forskjellige garder i Vinje og Mo i Vest-Telemark. Han giftet seg i 1782 med Ingeborg Asbjørnsdatter. Aasmund og Ingeborg hadde to sønner. Den yngste Olav Aasmundsen (født 1786 på garden Ljostad) ble i ung alder utskrevet som soldat, og var med både i Napoleonskrigen i 1808 og krigen i 1814. Når han var hjemme, arbeidet han som gardsgutt rundt om i Vinje. 11. november 1813 giftet han seg med Thorbjørg Gjermundsdatter (født 1787) fra Gøytilsgrenda i Eidsborg. På dette tidspunktet bygslet han parten Uppistog Vinje. Barndom. Aasmund Olavsson Vinje var eldste barn av Olav Aasmundsson og Thorbjørg Gjermundsdatter. Da han var rundt seks år gammel, flyttet familien til «Plassen» eller «Plassevja», en husmannsplass under garden Vinje som faren Olav Aasmundson tidligere hadde ryddet. Aasmund Olavsson Vinje vokste opp på Plassen. De materielle kår var ringe, og armoden tidviss stor, men litteratur og kultur var likefullt høyt verdsatt i heimen. Aasmund O. Vinje lærte å lese ni år gammel. Det fortelles at han satte fyr på ABC'en sin fordi hanen som var avbildet på siste side, ikke ville gale da han hadde stavet seg gjennom boka. Gutten hadde en ubendig trang til å tilegne seg kunnskap gjennom bøker. Han satte seg til og med fore å lære Bibelen utenat, men faren tok fra ham familiens eneste eksemplar for at den ikke skulle bli utslitt. Som guttunge ble Vinje satt til å gjete. Han var glad i dyra, og hadde stor sans for geitene. Kyrne regnet han nærmest som familiemedlemmer, og grisen gav ham visst forutsetninger for å tilegne seg filosofi. (Se nedenfor.) Han mistet moren 10 år gammel. Om dette forteller A. O. Vinje siden: «Jeg fikk bryst til jeg var omtrent 6 år, og derved således svekket min mor, at hun trolig av dette i forbindelse med en sterk forkjølelse fikk tæring og døde i mitt 10.år.» I 1831 giftet faren seg igjen, og snart hadde Aasmund en halvbror ved navn Olav. Høsten 1834 ble han konfirmert med «utmerket godt» i kristendomskunnskap, og presten vile ha ham til omgangsskolelærer i heimbygda. Vinje tok da hjelpeseminaret i nabokommunen Kviteseid og oppnådde det beste avgangsresultat i skolens historie. Det var prosten Søren Schive i Tinn som uteksaminerte ham. Unge år. Etter oppholdet i Kviteseid der han var i et halvt års tid, ble han omgangsskolelærer i Smørklepp og Grungedal, de øverste grendene i Vinje. Han holdt, som rimelig er, skole bare om vinteren og hadde en årslønn på 13 speciedaler. Om somrene lå han dels på setrene med buskap; dels tok han på seg gardsarbeid i bygda. Dessuten skaffet han seg inntekter ved å brenne brennevin. Det solgte han uten hensyn til loven om brennevinssalg. På denne måten klarte han å legge til side noe kapital. I tillegg fikk han en morsarv på 12 speciedaler. Etter vel fem års virke som skolemester hadde han klart å spare omkring 100 spd. Til Asker seminarium. Aasmund O. Vinje hadde tenkt å utvandre til Amerika, men presten A. E. Smitt overtalte ham våren 1841 til å begynne på seminariet i Asker., Han fikk tilbud om et lån på 50 spd. Vinje slo til, og om sommeren gikk han til fots til Asker Seminarium som på den tid ble bestyrt av K. Gislesen. Ved siden av skolearbeidet leste han atskillig utenom pensum, og i jula 1842 besøkte han for første gang Christiania. I juli 1843 tok han eksamen med karakteren «Udmærket godt». Lærer i Mandal. Han søkte klokkerpost i Vinje, men en annen søker gikk foran, til tross for at han vikarierte i den en stund. Han begynte da igjen å tenke på Amerika. Han dro til Christiania i håp om å tjene som klokker hos emigrantpresten J. W. C. Dietrichson, men stillingen var alt var besatt. På veien forhørte han seg om en skolelærerpost i Skien, og i Kristiania søkte han om å bli lærer ved asylet; men begge steder fikk han avslag fordi han hadde for gode papirer! Familien rådet ham til å søke en timelærerpost ved Mandal Borgerskole. Den fikk han i februar 1844 og tiltrådte 1. mars samme år. Ved siden av skoletimene, som skaffet ham en lønn på omtrent 120 spd. årlig, ga han privat undervisning. Samtidig fulgte han, som elev, undervisningen i de høyere klassene, og hans medlærere ga ham fri undervisning i tysk, fransk og latin. Han leste også mye på egen hånd, f. eks. Kant, Fichte og Hegel. Han mente han var for gammel til å studere, tok sikte på sjømannslivet og forsøkte å gå til sjøs våren 1846. Han ble imidlertid snart satt i land som ubrukelig. Vinje tok da til å interessere seg for handel. 25. januar 1847 hadde han skaffet seg handelsbrev i Kristiansand. Planen var å drive tømmer fra Åseral, men det ble det aldri noe av. Trolig tok han borgerbrev først og fremst for å få stemmerett. Allerede ved ankomsten til Mandal var han blitt kjent med Søren Jaabæk som hadde vakt politiske interesser hos ham. Disse to ble snart nære venner; Vinje ga Jaabæk undervisning i tysk, og Jaabæk anbefalte Vinje til valgene 1847. 5. august 1847 ble han valgt til 4. valgmann for Mandal sammen med Jaabæk og to andre bønder. I Mandaltida begynte han å skrive i byens avis, og i juli 1847 skrev han i «Morgenbladet» en kritikk over sogneprest K. O. Knutzens «Christelige Fortællinger». Etter dette fikk han høre at biskopen hadde uttalt at han aldri kunne bli forfremmet. Kort tid etter ble han gjort overflødig ved skolen i Mandal og seilte til Kristiania med 10 spd. i lomma for å friste lykken. Artium og embetseksamen. Han hadde tenkt å begynne å lese til examen artium, og hans venner, Jaabæk og G. Michelsen, hadde lovet å hjelpe ham med et lån, men da de ikke kunne skaffe pengene straks, besluttet han å søke døden i den slesvigske krig. Han har selv opplyst at han ikke lyktes i å treffe advokat Dunker som registrerte de frivillige. I slutten av juli (1847?) overhørte han odelstingsforhandlingene om lov om almueskolevæsenet fra Stortingsgalleriet. Om denne skrev han et oppsett i «Morgenbladet», og redaktøren A. B. Stabell oppfordret ham til å fortsette med å skrive der mot betaling, slik at han for alvor kunne ta fatt på artiumslesningen. Inntekten fra avisen og det lån han fikk fra Mandal, satte ham i stand til å begynne på «Heltbergs studentfabrikk» i 1848. Her kom han sammen med Henrik Ibsen, Frithjof Foss, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Ved siden av skolegangen dyrket han sine litterære og politiske interesser. I 1850 fikk han Examen Artium med haud, dimittert av stud. philol. T. J. Lie. Studier. Han ble opptatt av teoretiske synsmåter under studiet av naturfagene til anneneksamen, som han besto med haud i juni 1851. Han leste Treschow, historie, klassikerne og, med spesiell begeistring, Goldschmidt. Siden ble det jusstudier, og 15. desember 1856 tok han juridisk embetseksamen med laud, og 28. april 1857 ble han autorisert som overrettssakfører, men fortsatte sitt gamle levevis. Hans juridiske virksomhet innskrenket seg til å føre høyst to eller tre rettssaker som ansatt hos advokat J. C. Lous. Journalistikk. A O Vinje var så smått begynt på en journalistsk løpebane i Mandaltida, og fram til våren 1850 skrev han fast i «Morgenbladet», men kom i strid med redaktøren av politiske og personlige grunner, og forlot bladet. Alt høsten 1849 hadde Jaabæk vurdert Vinje som en frafallen fra bondepartiet. Nå var det arbeiderbevegelsen som opptok ham. I mai 1850 hjalp han Harro Harring med å skrive i hans blad «Folkets Røst» og ble medredaktør i dets etterfølger «Tiden». Han var medunderskriver på protesten mot Harrings utvisning fra riket 29. mai 1850, men da han erfarte at regjeringen var totalt likegyldig, vendte han seg bort fra alle partier og valgte å være tilskuer til kampen. Hans neste forum ble Drammens Tidende, der han skrev i alt 700 artikler. «Andhrimner». Hans første venner i Christiania var Ibsen og Paul Botten-Hansen. Sammen med dem utga han det satiriske bladet «Andhrimner» etter kokken i Valhall (jf. norrøn mytologi). Forbildet for bladet som også ble kalt «Manden», var den dansk-jødiske dikter Goldschmidts «Corsaren». Særlig nært ble vennskapet med Botten-Hansen, i den kretsen som kaltes med det Holberginspirerte navnet «Westphalerne». Landmålet og "Dølen". Fra midten av 1850-årene vanket han mye hos proprietær Johan Brandt på Haugerud i Vestre Aker. 1852–57 omgikkes han med Ole Vig, som la seg etter å fornorske skriftspråket. Dette inspirerte Vinje til å ta i bruk særnorske ord og vendinger i skrift, og i 1853 forsøkte han å skrive en salme på målføret fra heimbygda. Han kunne imidlertid ikke gammelnorsk, og syntes ikke han hadde gode nok forutsetninger for å skrive Aasens landsmål. Etter embetseksamen begynte han å høre forelesninger i gammelnorsk hos Rudolf Keyser. På samme tid ga seg igjen i kast med filosofiske og naturvitenskapelige studier. Han drøftet språkspørsmålet med Aasen, og i oktober 1858 var han rede til å gå i gang med vekebladet «Dølen». Resten av livet levde han for dette bladet, som han for det meste skrev selv, hjulpet av Aasen og unge studenter. Etter to år måtte han riktignok inntil videre oppgi «Dølen» på grunn av økonomiske tap, og fordi bladarbeidet lot til å være til hinder for å få de juridiske postene han hadde søkt. Med det sterkt personlige vekebladet "Dølen" fra 1858 satte Vinje et skille i utviklingen av norsk journalistikk. I "Dølen" var han sin egen herre. Mange av diktene hans er offentliggjort i "Dølen". I blant kom bladet ut uregelmessig, men så kunne det komme en hel bok, slik som "Ferdaminni frå sumaren 1860" (Ferdaminne), et høydepunkt i "Dølen"s historie. Dølen fyller samlet fire store bind i en praktutgave fra 1970-73 med tresnitt av Terje Grøstad. Som journalist er Vinje kjent for sitt berømte "Tvisyn". Han kunne på en gang se både retten og vrangen på «livsens vev», som han gjerne sa, eller han kunne le med ett øye og gråte med det andre. Folkelig væremåte. a>, 1907Vinjes korthugne stil fikk Bjørnson til å skrive om hans «Punktumraseri» og «Hakkemadstil» (i "Morgenbladet" 15/1854). Rett som det var kunne han sette folk i forlegenhet med kjeften sin. Det fikk Nils Collett Vogts far, som var driftsbestyrer ved Christiania sporveisselskap erfare. Vinje og Vogt kjente hverandre litt fra Mandal, og vekslet gjerne noen ord når de møttes tilfeldig på gata. Da Vinje omsider hadde inngått ekteskap, gratulerte gamle Vogt ham. Vinje svarte da med et flir: «Ja, hun hadde ei ku.» Vogt skjønte ikke slik folkelig tale og ble forlegen. Det var noe av samme type humor som kunne få Vinje til å skrive: «Min Omgang i Ungdomen med Grisen kom meg til den største Nytten, daa eg skulde studere tysk Philosophi. Det var den sama blinde Samanheng i Slutningsrekkja utan Syn for aandfulle Innvendingar i Oversetningen.» Svak økonomi og omflakkende liv. Vinje, som kom fra små kår, hadde ofte økonomiske problemer. I slutten av 1850 var det riktig ille, men det rettet seg noe da han fra nyttår 1851 ble fast korrespondent for «Drammens Tidende». Til slutt tjente han 300 spd. om året, og ved siden av skrev han ofte i andre blader, forfattet leilighetssanger for betaling og opptrådte som taler både i og utenfor hovedstaden. Han talte på hesteskuer, landbruksutstillinger og i andre offentlige forsamlinger. Vinje førte i noen år en omflakkende tilværelse, hjulpet av sine venner. Sommeren 1860 gikk han nesten uten penger til fots gjennom Østerdalen over Dovre til Trondheim, og tilbake gjennom Romsdal og Gudbrandsdalen. Det er denne turen han har beskrevet i sine "Ferdaminni". 24. november 1860 fikk han 250 spd. av offentlige reisestipender for å gjøre en studiereise til England og Skottland, hvor han skulle sette seg inn i de lokale kommunale innretninger og rettstilstand. Stipendet var imidlertid for lite til at han foreløpig kunne bruke det. Han besluttet da å lære et håndverk. I mars 1861 dro han til sin yngre halvbror, som var ølbrygger ved Charlottenberg i Sverige, for å lære ølbrygging. Etter noen måneder vendte han tilbake, og den følgende vinteren bodde han som gjest hos en engelskmann, Eardley John Blackwell (opprinnelig fra Richmond), i Vågå i Gudbrandsdalen, hvor han studerte engelsk språk og litteratur. I februar 1862 tok han avskjed da han klarte å bli uvenner med engelskmannen. 8. mars kunngjorde han så at han ville gjenoppta arbeidet med «Dølen». Da han 6. juni 1862 fikk et tilleggsstipend på 100 spd. av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og 20. april 1863 enda 80 spd. fra samme selskap, kunne han i juni 1862 delta i studentertoget til København, og straks etterpå reiste han til England og Skottland. Han vendte først tilbake i juli 1863, etter å ha vært en måned i Paris. I 1863 skrev han "A Norseman’s View of Britain and the British", som ble oversatt til norsk ti år senere. Høsten 1863 dro han til Stockholm, hvor han en tid var gjest hos statsminister Sibbern, og oppholdt seg der hele vinteren. I slutten av februar 1864 besøkte han Uppsala. Han måtte for en tid oppgi arbeidet med «Dølen» som påførte ham økonomisk tap. 23. mars 1864 søkte han forgjeves en referentpost ved Kristiania Stiftsoverret. På denne tid kom han imidlertid inn i kretsen omkring menn som J. E. Sars, W. Werenskiold og H. Ross, ble kjent med Comtes sosiologi og Spencers utviklingsfilosofi. Særlig ble han en god venn av Sars. Sammen med gikk de hver sommer fra 1864 en fottur i Jotunheimen, og sammen bygde de i 1868 en hytte ved Bygdin, Eidsbugarden. Fra 1. mars 1865 ble Vinje ansatt som ekstraskriver i justisdepartementet. Han tjente nå 250 spesidaler i året og kunne ta opp igjen «Dølen» og diktningen. Da han i februar 1868 angrep regjeringens unionsforslag, ble han imidlertid 24. februar gitt øyeblikkelig avskjed fra departementsposten. Noen stortingsmenn fremsatte 2. juni 1869 forslag om at han skulle gis en årlig forfatterlønn på 400 spd., men dette forslaget ble ikke tatt under behandling. Vinje drev likevel utrettelig på med «Dølen». Gav navn til Jotunheimen. Vinje ble svært glad i det fjellområdet som han kalte Jotunheimen, og som siden er blitt det offisielle navnet. Det er hentet fra norrønt og betyr "kjempenes bosted". Vinje uttalte ofte at når han var død, ville hans sjel sette seg på toppen av Falketind. Det er grunnen til at Vinjehodet i granitt ved Eidsbugarden hotell er vendt mot Falketind. Forsøkte å bli politiker. Vinje var med å stifte "Den norske turistforening" i 21. januar 1868, og 24. mars samme år deltok han ved opprettelsen av «Det Norske Samlaget» som hadde til formål å utgi litteratur på landsmål. 31. mars 1868 skaffet han seg stemmerett i Aker ved å bygsle jordlappen «Dølerud», som ble utparsellert av gården Store Ullevål. Han oppnådde ingen stemmer verken ved valgmannsvalget for Vestre Aker 28. april eller ved stortingsvalget for Akershus 6. mai samme år, men ble til gjengjeld valgt inn i Akers representantskap ved kommunevalget 10. juli 1869. Ekteskap, sykdom og død. a>, hvor Vinje er gravlagt.20. juni 1869 giftet han seg med Rosa Constance Sophie Kjeldseth (f. 28. oktober 1836) som hadde latt seg skille fra lensmann i Rendalen A. T. Enevoldsen. Hun var søster av redaktør G. O. Kjeldseth. Det var vanskelig å finne noen prest som ville vie en fraskilt. Men sognepresten i Vestre Aker, A. W. Fangen tok på seg oppdraget. Sommeren samme år gjorde Vinje sin siste fottur i Jotunheimen sammen med Ernst Sars. I november og desember holdt han syv foredrag i Bergen over estetiske og historisk-filosofiske emner, og i de første månedene av 1870 holdt han foredrag i Tønsberg og Larvik. 19. mars opptrådte han for siste gang i en større forsamling, da han talte for Bjørnsons gjenvalg som formann i Studentersamfundet, men i løpet av møtet ble han kastet ut av motstanderne. Om morgenen 30. juli ble han funnet død; det viste seg at han hadde hatt en kreftsvulst i underlivet. A.O. Vinje er gravlagt ved Søsterkirkene på Gran der det er reist et monument over ham. Hver år på på 17. mai er det tradisjon å hylle Vinje med tale og kransenedlegging ved Vinjemonumentet på Gran. "Et flogvet" fra Telemark. Aasmund Olavson Vinje var det en ofte kaller et flogvet. Det har nok hatt sitt å si at han var fra et fylke der folkemusikk og folkediktning alltid hadde hatt gode kår. Han var svært begavet, og arbeidet seg fram på en kronglete vei fra plassgutt til embetseksamen, banebrytnde journalist, målmann og betydelig lyriker i en tid da det ikke fantes noen Statens lånekasse for studerende ungdom. Tross alt som måtte skille i personlighet og framferd, hadde han noe til felles med Ivar Aasen som også kom fra små kår. Aasen valgte riktignok bort en akademisk karrierevei for ikke å svikte sin folkelige herkomst. Det gjorde ikke Vinje, men han forble likevel alltid en mann av folket. Han ville være «sant meg sjølv», kort sagt, han ville være «døl». Folkekjær lyriker. Vinje skrev til sammen rundt regnet 250 dikt. Av disse var mer enn halvparten refleksjonslyrikk. Det øvrige er sentrallyrikk og naturlyrikk. Men grensene mellom de ulike kategoriene kan imidlertid være flytende. Sans for metrikk. Vinje hadde sans for metrikk og vek ikke unna for krevende strofeformer. I diktet «Vaaren» kombinerer han til og med antikke versemål med avanserte rimmønster. Han kunne også ta folkediktningen til forbilde. «Den dag kjem aldri» kan for eksempel kalles for ei nystev-vise. Parallelt med Ivar Aasen var Vinje en pioner for nynorsk, sangbar lyrikk, og i likhet med Aasen oppnådde han et varig gjennomslag for sine dikt blant folk flest. Målformen har ikke vært til hinder. De har også begge vært med å brøyte veien for andre folkekjære landsmålslyrikere som Arne Garborg og Per Sivle. Aasens minnedikt. I det diktet Aasen skrev til minne om Vinje, taler han om gutten fra "Vinje-grend" som strebet mot «større ljos», om hans kunnskapstørst og formidlingsglede, og avslutter med å spå om at Vinjes "song" (lyrikk) vil leve blant folk. Minnesmerker. Monument med byste utført av Brynjulf Bergslien, ved søsterkirkene på Granavollen Ignaz Semmelweis. Ignaz Philipp Semmelweis (opprinnelig Ignác Fülöp Semmelweis (ungarsk) (født 1. juli 1818 i Budapest, død 13. august 1865 i Döbling ved Wien) var en ungarsk-østerriksk lege, som påviste sammenhengen mellom legers og jordmødres mangel på håndhygiene og utbredelsen av barselfeber. Den norske forfatteren Jens Bjørneboe skrev i 1968 skuespillet «Semmelweis». Betydning. Semmelweis var assistentlege ved klinikken for fødselshjelp i Wien. Det var kjent at dødeligheten i hans avdeling, hvor leger og medisinstudenter arbeidet, var høyere enn i den andre avdelingen, hvor jordmødre ble utdannet. Semmelweis ønsket å finne grunnen til dette og undersøkte mødrene stadig grundigere. Men nettopp derfor steg dødeligheten bare enda mer, slik at flere kvinner vegret seg for å la seg innlegge på avdelingen. Medisinstudentene arbeidet daglig med lik av pasienter som var død i barselseng. Med uvaskede hender undersøkte de deretter kvinner og overførte dermed infeksjoner. Årsaken til infeksjonene, bakteriene, var på dette tidspunktet ikke kjent. Jordmødrene i den andre avdelingen hadde derimot ingen kontakt med likene og utførte heller ingen vaginale undersøkelser. Semmelweis anviste sine studenter deretter til å desinfisere hendene med klorkalk etter å ha arbeidet med likene, et virkningsfullt tiltak som reduserte dødsraten fra 12,3 % til 2-3 %. Men da personer fremdeles døde på avdelingen, skjønte han at smitten ikke kun kom fra lik, men også fra levende personer. Han innskjerpet deretter sine forskrifter til at hender skulle desinfiseres etter enhver undersøkelse. Dermed klarte han i 1848 å senke dødsraten til 1,3 %, noe som også lå under dødsraten på den andre avdelingen. Tross sin suksess oppnådde hans arbeide lenge liten anerkjennelse blant andre leger. Hans studenter holdt rensligheten for unødvendig, og leger ville ikke gå med på at de selv forårsaket noen sykdom. Etter en intrige iscenesatt av hans sjef, som følte seg forbigått, måtte Semmelweis i 1849 forlate klinikken. Fra 1855 var Semmelweis professor i fødselshjelp i Pest. Hans resultater og erfaringer beskrev han i boken "Die Ätiologie, der Begriff und die Prophylaxe des Kindbettfiebers", som utkom 1861. Men få leger støttet hans syn. Ignaz Semmelweis brøt etterhvert sammen, og ble i juli 1865 innlagt på sinnsykehuset i Döbling utenfor Wien. Enkelte kilder hevder innleggelsen var resultat av en intrige. 13. august 1865 døde han av blodforgiftning etter en mindre sårskade han hadde fått gjennom sitt arbeid kort før innleggelsen. Etter hans død innførte den skotske kirurgen Joseph Lister (1827–1912) i 1867 hygieniske tiltak i kirurgien, noe som førte til et fall i dødsraten for operasjoner. Som følge av dette slo også hygieneprinsippene gjennom i andre deler av behandlingen av syke, og Semmelweis' arbeide oppnådde den vitenskapelig anerkjennelse han ikke hadde fått i sin livstid. Eksterne lenker. Semmelweis, Ignaz Semmelweis, Ignaz Semmelweis, Ignaz Semmelweis, Ignaz Debrecen. Debrecen (rumensk: "Debreţin", slovakisk: "Debrecín", polsk: "Debreczyn") er den nest største byen i Ungarn (største by og hovedstad er Budapest). Debrecen er hovedsete for Hajdú-Bihar provinsen. Befolkningen er (i 2001) 211 000. Gosport. Gosport er en by i Hampshire, England. Den utgjør også et distrikt. Arealet er på 25,29 km², og det er 77 092 innbyggere, hvorav de fleste bor i selve byen. Gosport feiret sitt 800-årsjubileum i 2004. I 1204 ga biskop Godfrey de Lucy av Winchester alle inntekter fra den nye byen til Winchesterkatedralen. Dette er den første offisielle anerkjennelse av Gosport som by. Stedets historie går lenger tilbake; utenfor bykjernen kjenner man til bosetninger fra angelsaksisk tid og enda lenger tilbake. Det synes også klart at det må ha vært en landsby der før 1204, og at denne så fikk bystatus ("town"). Royal Air Force anla en flybase på Rownerhalvøya ved byen, RAF Gosport i 1918. Under slaget om Storbritannia ble denne en av frontlinjebasene for jagerfly som ble sendt opp for å stoppe tyske bombefly. I 1946 ble basen solgt til Royal Navy, som brukte den som helikopterbase under navnet HMS Siskin. I 1966 trakk marinen seg ut, og et boligfelt ble anlagt på stedet. Erlend Loe. Erlend Loe (født 24. mai 1969 i Trondheim) er en norsk romanforfatter, oversetter og filmmanusforfatter. Han har tidligere jobbet på en psykiatrisk klinikk og har vært frilanser i Adresseavisen. Erlend Loe bor og arbeider i Oslo, hvor han i 1998 var med å starte Screenwriters Oslo – et kontorfelleskap for manusforfattere. Biografi. Etter første året på videregående tilbrakte Erlend Loe et år som utvekslingsstudent i Frankrike. Senere tok han artium som privatist samtidig som han arbeidet i det kommunale Rebellteateret. Loe bestemte seg for å nekte militæret, og avtjente heller siviltjenesten sin som skuespiller og altmuligmann i teatergruppa Stella Polaris, hvor han fant ut at teater absolutt ikke var noe for ham. Etter et par år i Sørlandet tok han cand.mag. -eksamen med grunnfag folkeminnevitenskap, mellomfag filmvitenskap og mellomfag litteraturvitenskap. I tillegg har han vært innom Kunstakademiet i Trondheim en liten periode. Mens han skrev på sin første bok, arbeidet han som lærervikar og begynte deretter å studere på Kunstakademiet i Trondheim. Han debuterte i 1993 med boken "Tatt av kvinnen" og kom året etter ut med barneboken "Fisken" om truckføreren Kurt. Loe har en spesiell skrivestil som etter gjennombruddsromanen "Naiv.Super." fra 1996 ofte blir karakterisert som naivistisk. Loe bruker ofte virkemidler som ironi, overdrivelse og humor. Hovedpersonene i bøkene er ofte litt smårare personer med egne tanker om livet, som har havnet på skråplanet. Alle hans barnebøker er illustrert av Kim Hiorthøy. Loe har selv lest inn mange av bøkene sine til lydbøker. Alle bøkene er oversatt til svensk. Bøkene om den truckførende Kurt er oversatt til tysk, dansk og italiensk. "Den store røde hunden" og "Maria & José" til dansk, "Tatt av kvinnen" til tysk og dansk og "L" til finsk og dansk. "Naiv.Super.", hans største suksess, er oversatt til 19 språk: svensk, finsk, estisk, latvisk, litauisk, dansk, islandsk, nederlandsk, tsjekkisk, tysk, polsk, russisk, slovakisk, serbisk, gresk, engelsk, italiensk, fransk og portugisisk. Kurt medvirker i bøkene "Fisken" (1994), "Kurt blir grusom" (1995), "Kurt Quo Vadis?" (1998), "Kurt koker hodet" (2003), "Kurtby" (2008) og "Kurt kurér" (2010). 31. oktober 2008 var det premiere på animasjonsfilmen "Kurt blir grusom". Thomas Arundel. Thomas Arundel (født 1353, død 1414) var erkebiskop av Canterbury og rikskansler i England. Han var også en av lollardenes sterkeste motstandere. Han var en yngre sønn av Richard Fitzalan, 10. jarl av Arundel, og hadde dermed ikke arverett til tittelen. Han ble på et tidspunkt før 1386 utnevnt til biskop av Ely. I 1388 ble han så erkebiskop av York, og i 1396 av Canterbury. Han var rikskansler fem ganger. Kort tid etter utnevnelsen som erkebiskop av Canterbury falt han i unåde hos kong Richard II, og ble sendt i eksil. Roger Walden ble utnevnt til ny erkebiskop. Men i 1399 ble han tatt i nåde av Henrik IV og kalt tilbake. Ettersom Waldens utnevnelse aldri ble bekreftet av paven, regnes Arundel for å ha vært erkebiskop kontinuerlig fra 1397 til sin død. Juleevangeliet. Juleevangeliet er fortellingen om Jesu fødsel, og er nedskrevet i Bibelens evangelium etter Lukas, kapittel 2, vers 1 til 20. Selv om det i Bibelen er fire evangelier – Johannes, Lukas, Markus og Matteus – er det bare juleevangeliet som forteller den fulle historien rundt Jesu unnfangelse og fødsel; Lukas beskriver løftet om Døperen Johannes' fødsel, Jesu unnfangelse, og til slutt historien rundt selve fødselen. New Forest. New Forest er et område i Hampshire, England. Det ble opprinnelig lagt ut som kongelig skog i 1079 av Vilhelm Erobreren. Hans sønn Vilhelm Rufus døde der i en mistenkelig «jaktulykke». Skogområdet har gitt navn til distriktet New Forest. Bebyggelsen er spredt, og det utgjør det største området med uinnhegnet beitemark, hei og gammel skog i det sørøstlige England. Blant byer og landsbyer i eller rett ved skogen er Lyndhurst, Brockenhurst, Fordingbridge, Ringwood, Beaulieu og Lymington. Området grenser mot Bournemouth i vest og Southampton i øst. Under en stor storm i 1703 gikk omkring 4000 eiketrær tapt i New Forest. New Forest nasjonalpark. Omtrentlig foreslått område for nasjonalpark Konsultasjoner omkring muligheten for å erklære området som nasjonalpark ble startet i 1999. I februar 2002 leverte de et utkast til regjeringen. Etter å ha hørt innvendinger fra lokalbefolkningen ble det foretatt en offentlig høring fra oktober 2002 til mars 2003, som munnet ut i konkrete forslag. 28. juni 2004 erklærte ministeren for landlige saker, Alun Michael, at regjeringen ønsker å opprette en nasjonalpark. Han presenterte samtidig reviderte grenser for parken. Den er tenkt å omfatte 571 km², og ha en befolkning på ca. 38 000. Dette betyr at de fleste av de drøyt 170 000 som bor i distriktet New Forest vil bo utenfor nasjonalparken, selv om det meste av distriktets areal omfattes av den. Det er også meningen å ta med en del av distriktet Test Valley omkring landsbyen Canada, og deler av distriktet Salisbury i Wiltshire. Lars von Trier. Lars von Trier (egentlig Lars Trier, 30. april 1956 i København) er en dansk filmregissør, som ble utdannet ved Den Danske Filmskole. Han har lagd en rekke mer eller mindre eksperimentelle og kontroversielle spillefilmer. Han har også stått bak fjernsynsseriene "Riget" (1994) og "Riget II" (1997), to miniserier om Rigshospitalet i København. Han er ellers kjent for å ha utviklet dogmebevegelsen Dogme 95 i nyere filmkunst sammen med de danske regissørene Thomas Vinterberg, Kristian Levring og Søren Kragh-Jacobsen. Navnetillegget «von» tok han mens han studerte ved den danske filmskolen. Bakgrunn. Lars Trier ble født i København, og navnet Trier har opprinnelig tysk opprinnelse (Trier er en by i Tyskland). Moren hans Inger Trier (1915–1989), regnet seg selv som kommunist, mens faren Ulf Trier (1907–1978) var sosialdemokrat. Begge foreldrene var aktive nudister og tilhengere av fri oppdragelse. På morens dødsleie i 1989, elleve år etter farens død, fikk Lars Trier vite at Ulf Trier ikke var hans biologiske far, men at morens tidligere arbeidsgiver Fritz Michael Hartmann var hans biologiske far. Som ung var han sammen med foreldrene sine innom flere nudistleire. Trier har selv sagt at foreldrene hans oppdro ham som ateist, selv om Ulf Trier opprinnelig var jøde. Foreldrene hans gav ikke mye plass for religion, følelser og moro mens han vokste opp. Dette kan på mange måter reflekteres i mange av hans senere filmverk. Den unge Trier så kino som en utvei fra oppdragelsen til foreldrene. Gjennom kino og film kunne han lære ting foreldrene hans ellers ikke ville lært ham. Som 11-åring fikk han sitt første super-8 videokamera, og skulle senere involvere seg i flere uavhengige filmprosjekter gjennom oppveksten. Karriere. I 1979 begynte han å studere ved den Danske filmskolen. Han avsluttet utdannelsen sin der i 1983 med en helaftens spillefilm kalt "Befrielsesbilleder" eller "Images of Relief" på engelsk. "Befrielsesbilleder" vant prisen for årets beste film ved filmfestivalen i Munchen i 1983. Et år senere hadde han sitt første store gjennombrudd med filmen "Forbrydelsens Element", en postmoderne ekspresjonistisk psykologisk thriller. Filmen blir ofte omtalt som futuristisk neo-noir. Filmen ble nominert til Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes, men endte i stedet opp med «Technical Grand Price». Denne filmen var også den første i Triers Europa-trilogi fulgt opp av filmene "Epidemic" (1987) som ikke ble spesielt godt mottatt, og til slutt "Europa" (1991) som vant «Best Artistic Contribution», «Jury Prize» og «Technical Grand Prize» ved filmfestivalen i Cannes. I 1992 startet Trier også sitt eget produksjonsselskap sammen med produsent Peter Aalbæk Jensen. Opphavet til selskapet kom av suksessen med "Europa", som gikk under navnet "Zentropa", noe som også er navnet på Triers produksjons selskap. Sammen eier de 25 % hver av firmaet, mens resten eies av medarbeidere. Dogmebevegelsen Dogme 95 ble introdusert av Trier under den franske filmfestivalen Le cinema vers son deuxieme siecle. Tidligere suksesser gjorde at publikum ble nysgjerrige. Meningen med Dogmebevegelsen var å rette fokuset over på en god historie i stedet for mye godt kameraarbeid. Alle Von Triers spillefilmer har deltatt i Cannes, og i 2000 vant han Palme d'Or (Gullpalmen) for filmen "Dancer in the Dark". På Cannesfestivalen i 2011 ble han 19. mai 2010 ble han erklært "persona non grata" av festivalens ledelse, som følge av uttalelser som ble klart oppfattet som nazistiske, der hans "Melancholia" var en av favorittene til å ta en ny gullpalme. Viktige filmverk. Den første filmen Trier slo an internasjonalt med var "Forbrydelsens element". Denne filmen vant flere priser ved filmfestivalen i Cannes. Dette gjorde at Lars von Trier allerede var rimelig kjent i 1995 da han med filmen "Breaking the Waves" introduserte Dogmebevegelsen. Denne bevegelsen skapte også interesse i USA. Her skulle man kunne filme på location. Ikke noe studiofilming var tillatt, og man skulle kun bruke lyden som kameraet fanget opp (reallyd). "Breaking the Waves" ble en suksess, men fikk også mye kritikk for sin nye fremstillingsform. Filmen "Dancer in the Dark" (2000) som handler om en mors kamp for sin sønn er av de første filmene i verden til å bli filmet på kun digitalt utstyr. Han kom i 2009 ut med skrekkfilmen "Antichrist". Som mange av de andre filmene til Trier er den et drama mellom to mennesker, men inneholder overnaturlige elementer. Filmhistorisk betydning. Lars von Trier kan regnes som en av de største regissørene fra Danmark i nyere tid, og har gjennom tidene gjort gjort navnet sitt stort nasjonalt og internasjonalt. Lars von Trier kom med den nye bølgen filmregissører som dukket opp i Danmark på slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet. Gabriel Axel med filmen "Babettes gjestebud", er regnet som en av de første til å dukke opp i denne bølgen. Senere kom Bille August ("Pelle Erobreren") i tillegg til flere. Med Dogmebevegelsen (Dogme 95) har Lars von Trier kanskje spesielt utmerket seg. Han har med de andre regissørene Thomas Vinterberg, Kristian Levring og Søren Kragh-Jacobsen gjort opphav til en helt ny måte å fortelle historien i en film på, og inspirert flere filmskapere over hele verden til å legge frem filmen sin på en ny måte. Dette har også gjort at han har klart å konkurrere med flere Hollywoodproduksjoner med filmer som blant annet "Idiotene", og bevist at ting ikke nødvendigvis trenger å være dyrt produsert for å fungere. Med denne filmen startet han også en egen kunstfilmbølge hvor regissører fulgte opp eksempelet hans med tydelige seksuelle bilder. Catherine Breillat med filmen "Romance" (1999), "Baise-Moi" (2001) og Vincent Gallos "The Brown Bunny" (2003) er eksempler på filmer som har fulgt hans eksempel. Med dogmebevegelsen har han også hjulpet Danmark med å integrere seg større globalt, og fått flere utenlandske festivaler til å rette fokuset på danske filmer. Med produksjonsselskapet sitt Zentropa har han klart å gjøre opphav til et av de beste produksjonsselskapene i Skandinavia. Med over 50 filmer produsert og over 30 millioner kr i overskudd kan man kalle det kanskje det mest suksessrike produksjonsselskapet i Norden. Traian Băsescu. Traian Băsescu (født 4. november 1951 i Murfatlar) er en rumensk politiker og landets president. Han var transportminister i periodene 1991–1992 og 1996–2000, før han i 2000 ble valgt til borgermester i hovedstaden București, hvor han også ble gjenvalgt igjen i 2004. Under presidentvalget i 2004 var han opposisjonens kandidat og kom i første valgomgang på andre plass, bak statsminister 259;stase. I den andre valgomgangen ble han imidlertid valgt til Romanias nye president. Årsaken var trolig at velgere som i første valgomgang hadde stemt på det ungarske minoritetspartiet UDMR og det nasjonalsosialistiske og antisemittiske PRM ga sine stemmer til Băsescu i andre valgomgang. Han er en av svært få ledende rumenske politikere som har gitt sin støtte til de homofiles rettigheter. Etter anklager om at han har gått ut over sine fullmakter, vedtok parlamentet 6. juli 2012 å suspendere Băsescu som ledd i riksrettssak mot ham. Innen 30 dager ble det så avholdt folkeavstemning for avgjøre hans skjebne. Under halvparten av de stemmeberettigete deltok i folkeavstemningen, som ble avholdt 29. juli 2012, og resultatet er derfor ikke gyldig. Băsescu beholdt dermed presidentvervet, men suspensjonen ble opprettholdt da det ble reist sak for forfatningsdomstolen med krav om folkeavstemningen likevel var gyldig. Forfatningsdomstolen bekreftet 21. august 2012 at folkeavstemningen var ugyldig, og Baesescu kunne gjenoppta sitt verv som president. Băsescu mottok i 2009 Den hvite ørns orden fra Polens president. MediaWiki. MediaWiki er en wiki-programvare utgitt under GNU General Public License. Den er skrevet i PHP og er avhengig av en MySQL- eller PostgreSQL-database til å lagre informasjonen. En webserver er nødvendig for å vise informasjonen på internett. MediaWiki ble opprinnelig skrevet for Wikipedia av den tyske studenten og Wikipedia-utvikleren Magnus Manske. Leksikonet brukte tidligere det mer primitive programmet UseModWiki («fase 1»). Den engelske utgaven skiftet til Manskes nye program («fase 2») den 25. januar 2002. Denne dagen er gjennom et dekret fra Jimmy Wales i Wikipediasamfunnet kjent som «Magnus Manske-dagen». En omskrevet og forbedret versjon av fase 2-programvaren ble på et tidspunkt kjent som «fase 3». Programmet ble gitt navnet MediaWiki i erkjennelse av at programmet kunne brukes også av andre prosjekter enn Wikipedia, og at et mer meningsfullt system for versjonsnumre var nødvendig. Elisabeth av Habsburg. Elisabeth av Habsburg (ty. "Elisabeth von Habsburg", pl. "Elżbieta Rakuszanka") (født 1437 i Wien, død 30. august 1505 i Krakow) var datter av Albrecht II av Habsburg og barnebarn av den tysk-romerske keiser Sigismund. Hun giftet seg med Kasimir IV av Polen. Ekteskapet forsterket forbindelsen mellom Huset Jagiełło og det tysk-romerske keiserhuset. Elisabeth ble kjent som «Jagiellonenes mor». Wolfgang Menzel. Wolfgang Menzel (født 21. juni 1798 i Waldenburg, Schlesien, død 23. april 1873 i Stuttgart) var en tysk dikter og forfatter under senromantikken. Som ung mann deltok han i frihetskrigen mot Napoleon. Fra 1825 ble han redaktør for et litterært blad i Stuttgart, og var dessuten medlem av den württembergiske landdagen (parlamentet) mellom 1833 og 1838. Hans viktigste verk er hans litteraturhistorie, som utkom i to bind i 1827 og 1836. Han var opprinnelig liberaler, men sluttet seg senere til det konservative partiet og orienterte seg mot romantisk inspirert "völkisch" (etnisk) nasjonalisme. Viktige verker. Menzel, Wolfgang Menzel, Wolfgang Menzel, Wolfgang Menzel, Wolfgang Tverrådalskyrkja. Tverrådalskyrkja (2088 moh.) er et ryggformet fjell på grensen mellom Skjåk kommune i Oppland i nord og Luster kommune i Sogn og Fjordane i sør. Fjellet ligger i fjellområdet Breheimen. Den høyeste toppen ("Tverrådalskyrkja" eller "Store Tverrådalskyrkja") er 2087 moh. Toppen har en meget karakteristisk og dominerende profil fra Sota i Skjåk. Tverrådalskyrkja har også et lavere toppunkt, Søre Tverrådalskyrkja, som er 2034 moh. og ligger ca. 700 m sørvest for det høyeste toppunktet. Toppen ble besteget første gang 2. august 1842 av Harald Nicolai Storm Wergeland. I dag er den vanligste ruten til toppen opp østryggen fra Fortundalsbreen. Øvre Anárjohka nasjonalpark. Øvre Anárjohka nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger sørøst på Finnmarksvidda; langs elven Anárjohka, ved grensen til Finland. Parken ble opprettet i 1975, for å «"å bevare et stykke av Finnmarksvidda med et representativt utvalg av de naturtyper som forekommer der, så som furuskog, bjørkeskog og vidde med kratt, myr, vatn, elver og låge fjell. Dyre- og plantelivet skal få utvikle seg mest mulig fritt uten menneskelig påvirkning. "» og den dekker et område på 1409 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Karasjok og Kautokeino; og den grenser opp til Lemmenjoki nasjonalpark i Finland. Geografi, landskap, geologi. Øvre Anárjohka utgjør en del av Finnmarksvidda og preges av bjørkeskog og furumoer, store myrer og mange vann. Vidda utgjør et flatt platå med flere rolige, lave høgdedrag. Myr, vann og skogløs vidde utgjør halvparten av nasjonalparken. Myrene kan være flere kilometer lange, og er da et hinder for ferdsel. Gavdnjajávri er den største innsjøen i området, og det er i alt over 700 vann. Flere elver har sitt utspring her. Flora og fauna. Nasjonalparken har stort innslag av "østlig vegetasjon", såkalte «Sibir-arter»: storveronika, sibirturt, finnmarksfrøstjerne, russefrøstjerne, lappflokk, lappsoleie og dvergmaigull, i tillegg til brannmyrull. Fuglelivet er rikt og variert, og også dette er delvis østlig orientert. Elgen er det største pattedyret i området. Den har sommertilhold her, og trekker inn i Finland om vinteren, da det ellers ville vært beitekonflikt med rein. Bjørn overvintrer her, mens jerv streifer. Rødrev, røyskatt og smågnagere er vanlig. Musearten rødmus, som ellers har sin vanligste utbredelse i Sibir, har en av få norske bestander her. Kulturminner. Området har vært brukt av samene til veiding og reindrift så langt tilbake som man kjenner kilder. En ikke drivverdig gullgraving på 1960-tallet er en parentes i områdets historie. Forvaltning og bruk av området. Nasjonalparken er lite tilrettelagt for friluftsliv, men det finnes noen turmuligheter. Elva Anárjohka er lakseførende og krever eget fiskekort for Tanavassdraget. I verneområdet er det 12 vinterbeiter av stor betydning for tamreindrifta. Øvre Pasvik nasjonalparksenter er nasjonalparksenter også for denne parken. Øvre Dividal nasjonalpark. Øvre Dividal nasjonalpark (nordsamisk: "Dieváidvuovddi") er en norsk nasjonalpark som ligger i en innlandsdal- og viddeterreng i Troms; ved svenskegrensen. Parken ble opprettet i 1971, for å «"ta vare på et stort område med innlandsnatur med lite tekniske inngrep i den nordlige landsdelen, for å sikre en stor diversitet i økosystemer, et høyt biologisk mangfold og mange sjeldne arter, samt kulturminner. Det er særlig viktig å ta vare på variasjonsbredden av naturtyper i tilknytning til skog, myr og vassdrag"» og den dekker et område på 750 km². Nasjonalparken ligger i Målselv kommune; og den grenser opp til Dividalen landskapsvernområde. Ved utvidelsen i 2006 ble nasjonalparken utvidet med 30 km², og samtidig ble landskapsvernområdet opprettet. Geografi, landskap, geologi. Kjerneområdet i nasjonalparken ligger i dalføret langs Divielva. Området vestenfor ligger rundt Anjavatnet og Anjavassdalen. Øst for Dividalen ligger et høyereliggende myr- og viddeområde rundt og øst for parkens høyeste fjell: Jerta (1428 moh). Vekslingen mellom skogkledde daler, bratte fjell, trange elvekløfter og åpne vidder er typisk for det nord-norske innlandslandskapet. Et berggrunnslag med konglomerat, sandstein og skifere er typisk for området og har fått navnet dividalsgruppen. Flora og fauna. Alle de «fire store rovdyrene» (bjørn, ulv, jerv og gaupe) har tilhold i parken, som er særlig kjent for å ha landets tetteste bestand av jerv. Øvre Dividal er hjemsted for ca 50 rødlistede arter av lav, sopp og biller. Kulturminner. Det finnes mange samiske kulturminner her, alt fra før-kristne offerplasser og kjøttgjemmer til gammer og reingjerder av nyere dato. Norsk bosetting i området er fra 1700- og 1800-tallet. Navnet "Dividalen" kommer fra det samiske ordet «dievva», som betyr rundaktig og tørr haug.. Forvaltning og bruk av området. Vandreleden Nordkalottruta passerer gjennom nasjonalparken. Turistforeningen har hyttene Vuomahytta, Dividalshytta og Dærtahytta. Rein fra de svenske samebyene Lainiovuoma og Saarivuoma har sommerbeite i nasjonalparken. Luxembourg (distrikt). Luxembourg er et distrikt i storhertugdømmet Luxembourg og består av kantonene Luxemburg, Esch-sur-Alzette, Capellen og Mersch. Det grenser i øst til distriktet Grevenmacher, i nord til distriktet Diekirch, i vest til den belgiske provinsen Luxembourg og i sør mot den franske regionen Lorraine. Milet. Teateret i Milet (august 2005) Milet (gresk "Μίλητος", Miletos, norsk uttale: "mil'et") var en gammel jonisk gresk by på Anatolias vestkyst mot Egeerhavet, i den nåværende Aydin-provinsen i Tyrkia, nær munningen av Meanderelven. Den var en gang blant de tolv joniske byer i Lilleasia. Byen hadde også en havn, som etter hvert ble ubrukelig på grunn av avleiringer fra Meanderelva. Stedet hadde vært bebodd siden bronsealderen. Byen nevnes først i hettittiske nedtegnelser som "Millawanda". På hettitterkongen Mursili IIs tid (ca. 1320 f.Kr.) ble Millawanda et brohode for mykeniske grekere i Lilleasia. På 1400-tallet f.Kr. kom nybyggere fra Kreta til Milet. På 500-tallet hadde Milet utviklet seg til et sjøfartsimperium som hadde grunnlagt en rekke kolonier rundt Marmarahavet og Svartehavet. Enkelte av koloniene som er nevnt nedenfor, ble ikke grunnlagt direkte fra Milet, men fra den miletiske kolonien Sinope. Kolonier ved Hellesponten og rundt Marmarahavet: Abydus, Parium og Kyzikus Milet kom under perserstyret frem til 479 f.Kr., da grekerne var i stand til å slå perserne tilbake. Milet var et viktig sentrum for filosofi og vitenskap, med skikkelser som Thales, Anaximander og Anaximenes. I 334 f.Kr. erobret Aleksander den store Milet. Milet i Bibelen. I Det nye testamente nevnes Milet i "Apg" 20,15-17 (apostelen Paulus møter de eldste fra menigheten i Efesos der) og i "2 Tim" 4,20 (som stedet der Paulus lot Trofimus, som var blitt syk, bli igjen). Grevenmacher (distrikt). Distriktet Grevenmacher består av kantonene Echternach, Grevenmacher og Remich. Det ligger i den østlige delen av Luxembourg og grenser i nord til Rheinland-Pfalz i Tyskland, i vest til distriktene Diekirch og Luxembourg, i øst til Rheinland-Pfalz og Saarland, og i sør til den franske regionen Lorraine). Diekirch (distrikt). Diekirch er et distrikt i Luxembourg. Det består av kantonene Redingen, Wiltz, Clervaux, Vianden og Diekirch. Distriktet grenser i nord og vest til Belgia, i sør til distriktet Luxembourg, og i øst til distriktet Grevenmacher og den tyske delstaten Rheinland-Pfalz Magna Graecia. Magna Graecia (latin: "Stor-Hellas", gresk: Megalê Hellas/Μεγάλη Ελλάς) betegner et av områdene som ble kolonisert av greske bosettere fra 800-tallet f.Kr. "Magna Grecia" omfattet Sicilia og Sør-Italia. Utstrekning. Opprinnelig brukte romerne navnet "Magna Graecia" kun om strøket rundt den greske kolonien Graia (Γραία), men etterhvert dekket navnet hele det nevnte området. Med denne koloniseringen ble gresk kultur eksportert til Sicilia og Italia, og denne forente seg opp gjennom århundrene med den lokale kultur og den romerske og latinske sivilisasjon. Mange av de nye byene ble svært mektige og rike, som "Kapuê" (Capua), "Neapolis" (Νεάπολις, Napoli), "Subaris" (Σύβαρις, Sybaris). Greske kolonier annetsteds i Italia. På den italienske halvøy fantes det også i samme epoke enkelte andre greske kolonier, eller byer så å si overtatt av greske bosettere, men nord for det område som betegnes som Magna Graecia. Griko. "Griko" er navnet på et blandingsspråk som forener elementer fra antikkens gresk, bysantinsk gresk og italiensk. En liten grikotalende minoritet finnes fremdeles i Calabria, for det meste i Salento. Jan-Ove Waldner. Jan-Ove Waldner (født 3. oktober 1965 i Stockholm) er en svensk bordtennisspiller. Han er to ganger verdensmester, en gang europamester og en gang olympisk mester i single. Han regnes som en av de mest fremtredende bordtennisspillerne gjennom alle tider. I 1992 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Jo Benkow. Josef Elias «Jo» Benkow (født 15. august 1924 i Trondheim) er en norsk politiker (H). Han var stortingsrepresentant 1965–1993 og stortingspresident 1985–1993. I Høyre var han 2. viseformann 1974–1978, 1. viseformann 1978–1980, formann 1980–1984 og parlamentarisk leder 1981–1985. Med dette ble Benkow en av partiets fremste politikere under «Høyre-bølgen» i slutten av 1970- og tidlig i 1980-årene. Han har blitt karakterisert som en «vidsynt, romslig og debattglad politiker, med respekt og åpenhet også for motspillere,» av partifellen Lars Roar Langslet, og har ifølge Langslet gjort seg bemerket for en «lun, avslappet veltalenhet». Benkow har engasjert seg mot jødehat som grunnlegger av Norsk forening mot antisemittisme. Bakgrunn og yrkeskarrière. Han er av jødisk slekt som sønn av fotografmester Ivan Benkow (1885–1955) og Annie Louise Florence (1895–1942). Han var onkel til journalist Bjørn Benkow (1940–2010). Jo Benkow var gift med Bjørg Gerda Folkestad (1930–) 1952–1983 og er fra 1985 gift med Annelise Høegh (1948–), tidligere stortingsrepresentant for Høyre og datter av krigsflyver Anders Høegh (1920–1989). Jo Benkows farfar, Chaim Eliah Benkowitz, var keiserlig russisk hoffotograf, bosatt i Hrodna i dagens Hviterussland og var den som endret det opprinnelige familienavnet Benkowitz til Benkow. Faren forlot Russland under jødeforfølgelsene i 1905, mens moren var født i Skottland av jødiske foreldre som hadde måttet emigrere fra Litauen. Jo Benkow ble født i Dronningens gate i Trondhjem i 1924, men i 1930 flyttet familien til Stabekk i Bærum. Han gikk i sin far og farfars fotspor som fotograf og gikk i lære hos faren og hos en onkel i Stockholm. Utdannelsen ble imidlertid avbrutt av andre verdenskrig, og høsten 1942 flyktet han til Sverige. Han tok examen artium i Uppsala i 1943, dro deretter til Storbritannia og tok utdannelse som jagerflypilot ved Little Norway i Canada. I Luftforsvaret oppnådde han grad av fenrik. Benkows far og bror kom etterhvert også til Sverige, men kvinnene i familien ble igjen i Norge, antagelig i den tro at de var mindre utsatt. Høsten 1942 ble kvinnene og de gjenværende barna deportert og gasset ihjel i Auschwitz. Tragedien ble skjellsettende i Jo Benkows liv. Etter krigen avla han eksamen ved Teknologisk Institut i København i 1949 og tok samme år norsk og dansk svennebrev i fotofaget (mesterbrev fra 1952). I 1949 åpnet han eget fotoatelier i Moss som han drev frem til 1965. I 1959 var han tilbake i Bærum, hvor han drev egen detaljforretning i parfyme og portefølje 1954–1982. Han var medlem av arbeidsutvalget i Norges Fotografforbund 1951–1957. Benkow var dessuten redaktør i "Norsk Fotografisk Tidsskrift" 1949–1956 og gjesteprofessor i internasjonal politikk ved Boston University 1994–1996, hvor han forøvrig er æresdoktor fra 1995. Han har beholdt en sterk interesse for fotografi, og blir jevnlig invitert til å åpne fotoutstillinger og som æresgjest på andre begivenheter innen fotobransjen. Politisk arbeid. Han gjorde sin politiske debut i Moss Unge Høyre, hvor han ble valgt til formann i 1949. En jevnaldring i foreningen slo følge med Benkow på vei hjem fra årsmøtet, og han betrodde Benkow at han alltid hadde følt avsky for jøder og betraktet seg selv som en overbevist antisemitt. «Men du er jo annerledes», føyde den unge mannen til, og han hadde derfor ikke gjort motstand da Benkow ble valgt, hvorpå han vedgikk at Benkow var den første jøden han hadde møtt personlig. Benkow har ofte blitt sitert på følgende: «Jeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.» I Moss Unge Høyre stiftet han nærmere bekjentskap med Svenn Stray, og siden var Benkow formann i Østfold Unge Høyre 1951–1954. Han har beskrevet Henrik Wergeland, med sitt arbeid for å gi jøder adgang til landet, som sin ungdomshelt og som en person han fortsatt har en sterk fascinasjon for. Tilbake i Bærum var han medlem av Bærum kommunestyre 1959–1963 og formannskap 1963–1967 samt formann i Bærum skolestyre 1965–1969. Han var også medlem av Akershus fylkesting 1962–1966. I 1965 ble han innvalgt på Stortinget fra Akershus, og han ble dermed den første jøde i landets nasjonalforsamling. Han utviste tidlig et sterkt og progressivt sosialt engasjement som medlem av Stortingets sosialkomité, hvor han ble en energisk forsvarer av velferdsstaten på konservative premisser. Han jobbet også for større ressurser til sosiale formål, og spilte en viktig rolle ved innføringen av Folketrygden i 1966. Han spilte også en viktig rolle i skolepolitikken som formann i Høyres utredningsutvalg om grunnskole og almendannende skoler, en del av Sjur Lindebrækkes utredningsprosjekt om «Utdannelsessamfunnet», hvor også Lars Roar Langslet og Jan P. Syse ledet hvert sitt utvalg. Fra 1971 var Benkow medlem av Høyres sentralstyre, i egenskap av å være formann i Akershus Høyre 1971–1974, og han var videre Høyres 2. viseformann 1974–1978 og 1. viseformann 1978–1980. Han var formann i Stortingets justiskomité 1977–1980, hvor han ledet opposisjonen mot Odvar Nordlis regjerings kriminalmelding av 1978 og førte ordet for en mer moderat kriminalpolitisk linje. Benkow ble også en nøkkelperson i striden om selvbestemt abort, hvor han først var sterkt imot en liberalisering, men senere endte opp med å forsvare prinsippet om at avgjørelsen måtte ligge hos kvinnen selv. Benkow støttet til sist Høyres vedtak av 1980 om å fristille partiets stortingsrepresentanter i saken. Når det gjaldt likestilling gikk Benkow i bresjen med en reformvilje som ble oppfattet som radikal i samtiden. Da Erling Norvik trådte tilbake som Høyres formann i mai 1980, ble Benkow valgt til å lede partiorganisasjonen gjennom stortingsvalget 1981. Som partiformann bidro han sterkt til Høyres valgseier og den påfølgende dannelsen av Kåre Willochs regjering. Idet Kåre Willoch ble statsminister høsten 1981, ble Benkow valgt til ny parlamentarisk leder. Det var på denne tiden at Benkow fremholdt viktigheten av blant annet eiendomsretten, fordi han mente at denne gav uavhengighet og personlig medansvar, samt at «ingenting er så utviklende og så utfordrende som det å bli betrodd ansvar, føle ansvar og ta ansvar.» Det oppstod etter sigende gnisninger mellom ham og Willoch som følge av rollen han hadde i skyggen av en sterk regjering. Sterke krefter i partiet ønsket Norvik tilbake som partiformann slik at Benkow kunne bruke sin kapasitet på oppgavene i Stortinget; da Norviks kandidatur ble kjent i 1984, vek Benkow til side og vakte oppsikt med sin rolige opptreden. Etter stortingsvalget 1985 ble Benkow enstemmig valgt til stortingspresident. I 1993 tilhørte han mindretallet i partiet, sammen med blant andre Erna Solberg og Kristin Clemet, som sikret flertallet for Partnerskapsloven i Lagtinget. Samme år avsluttet han sin politiske karrière som en respektert stortingspresident og avslo renominasjon til Stortinget. Som politiker var Benkow en varm tilhenger av transatlantisk, europeisk og nordisk samarbeid. Han var medlem av Norges delegasjon til Nordisk Råd 1973–1989, formann i Nordisk Kulturfond 1980–1989, president i Nordisk Råd 1983–1984 og styremedlem i Europabevegelsen fra 1989. Han har også innehatt en rekke andre internasjonale verv, deriblant president i Den internasjonale Helsingfors-føderasjonen, president Sakharovs Frihetsfond og medlem av L'Académie Universelle des Cultures fra 1991. I 1999 ble han med i styret for "Treffpunkt", en nettavis for eldre, som ble etablert av NRK-veteranen Per Øyvind Heradstveit. Etter sin siste periode på Stortinget har Benkow vært en ettertraktet foredragsholder i mange sammenhenger, spesielt i forhold til temaer som berører Midtøsten og antisemittisme. Benkow har flere ganger kritisert medienes ensidig vikling på Midtøsten-konflikten til fordel for palestinerne. Eksempelvis vakte det oppsikt da han karakteriserte Kåre Willoch som «den mest partiske person i landet» i forbindelse med Willochs engasjement for palestinerne. Utmerkelser. For sin krigsinnsats ble Benkow i 1945 hedret med Deltagermedaljen. I 1998 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han er videre utnevnt til storkors av Finlands hvite roses orden (1990) og stortegn i gull av Østerrikes Ærestegn for fortjenester (1996). I 1995 ble Benkow æresdoktor ved University of Boston. I 1993 ble han hedret med en skog plantet i hans navn i Israel. I 1993 fikk Benkow diplom og gullmedalje fra Den mosaiske internasjonale losje B'nai B'rith, i 1985 fikk han Bokhandlerprisen og i 2005 ble han utropt til æresmedlem i Norges Fotografforbund. Han er også æresmedlem i Bærum Høyre og Akershus Høyre fra henholdsvis 1991 og 1996. Carl Nielsen. Carl Nielsen (født 9. juni 1865 i Nørre Lyndelse, død 3. oktober 1931) var en dansk komponist og dirigent. Han vokste opp på Fyn, i nærheten av Odense. Faren var gårdsarbeider, men tjente litt ekstra som landsbymusikant. Han lærte sine barn å spille fiolin. Her viste Carl Nielsens store talent seg. Han kom inn som trombonist i et militærorkester. Her lærte han å spille på en rekke instrumenter, og ble forfremmet til korporal. Dette åpnet muligheter for en friplass på musikkonservatoriet. Som komponist er Carl Nielsen blitt betegnet som Nordens største musikkbegavelse i sin tid. Han skrev alt fra enkle melodier til symfonier og operaer. Carl Nielsens portrett pryder de danske 100-kronersedlene. Kulturkanonen. Maskarade, Symfoni nr. 4 'Det Uudslukkelige' og sangen "Vi sletternes sønner" er tatt opp i den danske Kulturkanonen. Gunnar Berge. Gunnar Berge (født 29. august 1940 i Etne) er en norsk tjenestemann og politiker (Ap). Han er tidligere direktør i Oljedirektoratet, og er i dag styreleder i det statlige oljeselskapet Petoro. Berge var industriarbeider 1957–1966. I 1962 fikk han fagbrev som platearbeider og arbeidet som det ved Rosenberg Mekaniske Verksted. Ved verftet var han avdelingstillitsvalgt fra 1964 til 1966. Han var lokalpolitiker i Stavanger fra 1963, han ble medlem av formannskapet i Stavanger kommune i 1964. Gunnar Berge var sekretær Rogaland Arbeiderparti i årene 1966 og 1967, og han var formann i perioden fra 1970 til 1978. Han ble innvalgt på på Stortinget fra Rogaland i perioden fra 1969 til 1993. Han var finansminister 1986–1989 og kommunalminister 1992–1996. Han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1990–1992. Har var medlem av Den Norske Nobelkomite i perioden 01.01. 1997 – 31.12. 2002, og var komiteens nestleder i 1999 og dens leder i 2000, 2001 og 2002. Berge ble ansatt som oljedirektør i 1990, men tiltrådte ikke stillingen før ved årsskiftet 1997, ettersom han var stortingsrepresentant og kommunal- og arbeidsminister. Den 26. juni 2007 annonserte han at han gikk av som oljedirektør for å bli styreleder i det statlige oljeselskapet Petoro. Johan Bojer. Johan Kristoffer Bojer (født 6. mars 1872 på Orkedalsøren i Orkdal), død 3. juli 1959) var en norsk forfatter. De beste av Bojers bøker er knyttet til hans hjembygd Rissa og folket der. Som hans viktigste bøker regnes "Den siste viking" om trøndere på lofotfisket, utvandrerromanen "Vår egen stamme" og den selvbiografiske "Læregutt". Liv. Johan Kristoffer fikk ved fødselen Hansen til etternavn. Moren var pike Johanna Elgåen fra Røros (1848–1884), mens handelsfullmektig Hans Bojer (Bøier) fra Kristiania (1822–1894) påtok seg farskapet. Moren var tjenestepike i Trondheim, og foreldrene bodde ikke sammen. Johan ble bortsatt, og vokste opp som fostersønn hos "Mor Randi", Randi og Elias Fætten i Reinsgrenda i Rissa. Han debuterte som forfatter i 1893. Fra 1895 til 1915 bodde han i Paris. Gift 1899 med "Ellen Lange" (1873–1932), søster av Christian Lous Lange. Bojers bøker i utlandet. Johan Bojers forfatterskap var svært populært også utenlands. Bøkene hans ble oversatt til en rekke språk, eksempelvis svensk, tysk, engelsk, kroatisk, polsk, rumensk, fransk, italiensk og spansk. Noe kuriøst ble de spanske oversettelsene utgitt under forfatternavnet Juan Bojer. Ånderdalen nasjonalpark. Ånderdalen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som representerer nord-norsk kystnatur i Troms; på øya Senja. Vernet ble opprettet første gang i 1970, utvidet med 15 km² og dagens vernestatus fra 19. september 1975 og utvidet igjen 4. juni 2004. Formålet var å «" å bevare et stort og tilnærmet urørt naturområde med opprinnelig furuskog, bjørkeskog og et fjell- og fjordlandskap som er karakteristisk for ytre deler av Troms. Landskapet og naturmiljøet med dyre- og plantelivet skal bevares."» Videre «"å bevare et naturområde med samiske og andre kulturminner"» og den dekker et område på 124,9 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Torsken i vest og Tranøy i øst. Den grenser ikke direkte opp til andre verneområder, men bare 1 km lengre øst starter Vardnesmyra naturreservat i Tranøy kommune. Geografi, landskap, geologi. Nasjonalparken ligger på den sørlige havldelen av øya Senja i Midt-Troms. Her er spisse fjelltinder, mange innsjøer, elver, myrvidder og urørt urskog. Det er mye god bestand av kystfuru, som er sjelden i så store bestander og var en av årsakene til at vernet ble opprettet. Enkelte av kjempefuruene er over 500 år gamle. Den representerer et nordnorsk kystlandskap med urskog (furu) i dalen fra Tranøybotn oppover mot Åndervatnet. Lengre opp overtar bjørkeskog og myrområder, fra ca. 100 moh.. I vest og nord er det snaufjell med mye granitt. Det er noen israndavsatte haugmorener og delta av breelver. Flora og fauna. Det finnes om lag 200 karplantearter i parken, med blant annet rome, korallrot og huldreblom. Vegetasjonen er karrig, fordi granittbunnen gir dårlig jordsmonn og lite fruktbart floragrunnlag. De fattige myrområdene er preget av myrull, starrarter og mose. Rundt myrene kan man støte på svarttopp, myrfiol, jåblom og flekkmarihånd. I fjellet finnes røsslyng, krekling og blåbær, vier og fjellpryd. Videre finnes ca 90 fuglearter, flere av dem hekkende (storlom, grågås og sangsvane). Det finnes også storspove, småspove, myrsnipe, trane og horndykker. Blant arter som bestemt ikke hekker her, finner vi sidensvans, trekryper, grønnspett og korsnebb. I vann og elver finnes røye, laks (sjelden), trepigget stingsild og ørret. Det er også en fast stamme av elg, som vandret inn her på 1940-tallet. Andre dyrearter er rødrev, hare, røyskatt og oter. Kulturminner. Det har antakelig ikke vært fast bosetning i Ånderdalen og naturen er i betydelig grad urørt. Før 1600 var det sjøsamer på Senja, og de har trolig jaktet og fisket i Ånderdalene. En Det finnes bevart noen samiske kulturminner. Forvaltning og bruk av området. Ånderdalen er mye brukt til friluftsliv. Det er svært lite tilrettelegging. Samiske kultur- og naturbruksområder er bevart, og det er tillatt med vedsanking for disse formålene. Området er en del av tamreinbeitet (Sør-Senja reinbeitedistrikt). Jan Stenerud. Jan Stenerud fotografert i 2005. Jan Stenerud (født 26. november 1942 i Fetsund) av foreldre Klara og Johan Stenerud. Han er en tidligere profesjonell utøver av amerikansk fotball. Han spilte for Kansas City Chiefs i American Football League og for Green Bay Packers og Minnesota Vikings i National Football League (NFL). Stenerud var den første profesjonelle fotballspilleren som utelukkende ble brukt som "kicker", på grunn av hans utrolige presisjon med skuddfoten. I 1970 vant han Super Bowl med Kansas City Chiefs. Stenerud er innlemmet i American Football League Hall of Fame og Pro Football Hall of Fame. Kansas City Chiefs bruker ikke lenger draktnummer 3, til ære for Stenerud. I 1998 ble veien i Fetsund der Jan Stenerud vokste opp, omdøpt til "Jan Steneruds vei". Tippeligaen 2005. Tippeligaen 2005 var den 15. sesongen at den høyeste divisjonen i norsk fotball gikk under navnet Tippeligaen. Før sesongen var det forventet at Rosenborg og Vålerenga ville kjempe om seriegullet. Sesongen endte med gull til Vålerenga foran. Disse to lagene kvalifiserte seg sammen med Lyn og Lillestrøm for spill i Royal League. Glimt og Aalesund rykket direkte ned, mens Molde fikk beholde plassen etter kvalifiseringskamper mot Moss, som kom på tredje plass i 1. divisjon. Etter å ha vunnet 13 seriemesterskap på rad hadde Rosenborg overraskende store problemer denne sesongen, og endte på 7. plass, etter å ha vært så langt nede som 12. plass på tabellen. Den andre store overraskelsen var nyopprykkede Start, som endte opp med sølv etter å ha ligget på 1. og 2. plass gjennom hele sesongen. Tabell. Molde slo Moss henholdsvis 2–0 hjemme og 3–2 borte i to kvalifiseringskamper og beholdt plassen i Tippeligaen. Tilskuerrekord. Sesongen 2005 ble den best besøkte eliteseriesesongen så langt i historien, med 1 726 145 tilskuere, dvs. et gjennomsnitt på 9 484 per kamp. Dette utgjorde en økning på 15% fra 2004-sesongen. Kampen som trakk flest tilskuere var Vålerenga–Rosenborg i nest siste serierunde, med 24 894 tilskuere. Spillere som spilte alle kamper. Totalt ble 335 spillere benyttet i løpet av sesongen. Fredrikstad var med 30 spillere det laget som brukte flest. Togliatti (bil). Lada ble markedsført under navnet Togliatti i Europa på slutten av 1980-tallet i et forsøk på å øke salget. Det var ikke vellykket og de vendte tilbake til Lada-navnet. Breheimen. Breheimen er et fjellområde vest for Jotunheimen mellom Sognefjorden, Nordfjord, Skjåk og Bøverdalen. Breheimen har, som navnet tilsier, mange isbreer – deriblant Jostedalsbreen, som den største i Norge. Breheimen nasjonalpark ble opprettet i 2009, og ligger i kommunene Skjåk og Lom i Oppland og i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Menneskene har benyttet Breheimen i ca 6000 år. Vi finner spor etter aktivitet helt tilbake til yngre steinalder. Dyregraver, fangstanlegg, støler og ferdselsveier vitner om tidligere tiders bruk. I dag har DNT et godt nett av betjente og ubetjent hytter i Breheimen. En mye brukt rundtur går mellom Sotaseter, Nøstedalsseter, Arentzbu og Sprongdalsbu. Carl Michael Bellman. Carl Michael Bellman (født, død 11. februar 1795) var en svensk dikter og visesanger. Han omtales ofte som Sveriges nasjonalskald. Bellman skrev muntre (og iblant triste) dikt om kjente personer fra Stockholms folkeliv. Melodiene i visene hans er ofte lånt fra samtidige musikkstykker, for eksempel av franske operaer, og komponister som Händel og Roman. Bellman-familien stammet fra Schwanerow i Bremen og innvandret til Sverige med Martin Bellman, som ble borger i Stockholm i 1663. Eksterne lenker. Bellman, Carl Michael Bellman, Carl Michael Bellman, Carl Michael Bellman, Carl Michael Bellman, Carl Michael Henrik Larsson. Henrik «Henke» Larsson (født 20. september 1971 i Helsingborg) er en tidliger svensk fotballspiller. Etter sju suksessrike år i den skotske klubben Celtic, skrev han sommeren 2004 under med den spanske storklubben FC Barcelona. Fra sommeren 2006 var han tilbake i Helsingborgs IF. I desember 2006 ble det klart at Larsson var signert på lån av Manchester United for tre måneder fra januar 2007. Etter en suksessfull utlånsperiode returnerte han igjen til Helsingborg i mars 2007. Han startet fotballkarrieren med å spille for den svenske klubben Högaborg 17 år gammel. Senere spilte han for Helsingborgs IF og Feyenoord. Han gikk til Celtic i juli 1997 for 650 000 britiske pund. Larsson scoret 242 mål for Celtic på 315 kamper, og i 2001 vant han «Gullstøvelen» som Europas toppscorer. I 2003 nominerte Sverige Larsson som den største svenske fotballspilleren gjennom de siste 50 årene Larsson trakk seg en periode fra landslagsspill, en beslutning som ble møtt med stor skuffelse. Til europamesterskapet i 2004 gjorde han landslagscomeback med stor suksess. Han scoret 3 mål på 4 kamper og førte frem til kvartfinalen, der de tapte på straffesparkkonkurranse mot. I november 2008 trente Larrson med innebandyklubben FC Helsingborg, som spiller i den svenske superligaen. Dette var en idrett hvor han tidligere hadde vært meget habil, men la opp i 1993 for å satse på fotball. Den svenske landslagssjefen i fotball, Lars Lagerbäck, var sjokkert over nyheten og mente det kunne tolkes som landslagskarrieren i fotball var over hvis han gjorde alvor av å spille innebandy. Thorbjørn Berntsen. Thorbjørn Berntsen (født 13. april 1935 i Aker kommune [nå Oslo]) er norsk tidligere politiker (Ap). Han var i en årrekke stortingsrepresentant, og var også miljøvernminister 1990–1997. Som miljøvernminister ble Berntsen kjent som en arg motstander av det britiske anlegget Sellafield. Det vakte internasjonal oppsikt da han kalte sin britiske kollega John Gummer en «drittsekk» i forbindelse med en disputt om sur nedbør og Sellafield-anlegget. Berntsen kom med karakteristikken på norsk, men uttalelsen ble av engelske aviser oversatt som «John Gummer is the biggest shitbag I have ever met». Han var stortingsrepresentant fra 1977 til 1997, men møtte allerede som vararepresentant i 1971. Han ble nestleder i Ap i 1989. Før politikken jobbet Berntsen som skipsrørlegger i Nylands verksted i 1951–1966, og er en av få sentrale Ap-politikere i nyere tid som har bakgrunn som industriarbeider. Berntsen har også vært hovedmannen bak den arbeidsmiljøloven Norge har i dag. På bakgrunn av dette har han fått tittelen «arbeidsmiljølovens far». Annet. Berntsen ble i løpet av sin politiske karriere kjent for en rekke «friske utspill». Blant annet vakte det oppsikt i mediene da han i 2002 uttalte «... at noen har truet seg til å danse med Anniken Huitfeldt på et fylkespartimøte - den personen må ha vært jævla full».. Feiden mellom han og Huitfeldt ble avsluttet kort tid etter. I 2006 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel. Odd Roger Enoksen. Odd Roger Enoksen (født 25. september 1954 på Å i Andøy) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1993. Han var vararepresentant fra 1989, har vært varaordfører i Andøy, og er utdannet agronom. Han var førstenestleder i Senterpartiet fra 1997 til 1999 og leder fra 1999 til 2003. Enoksen er nå direktør ved Andøya Rakettskytefelt. Grete Faremo. Grete Faremo (født 16. juni 1955 i Arendal) er en norsk jurist og politiker (Ap). Fra 11. november 2011 er hun justisminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Hun har tidligere vært forsvarsminister 2009-2011, bistandsminister 1990–1992, justisminister 1992–1996, stortingsrepresentant 1993–1997, og olje- og energiminister i 1996. Hun gikk av som statsråd i 1996 etter avsløringene omkring Politiets overvåkingstjenestes overvåkning av Berge Furre mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Faremo jobbet i det private næringsliv frem til 2009. Tidlig liv. Faremo ble født i Arendal i 1955, og vokste opp på Byglandsfjord i Setesdal. Hun er datter av Ap-politikeren Osmund Faremo (1921–1999) og husmoren Tora Aamlid (1921–), og vokste opp i et sosialdemokratisk arbeiderhjem hvor solidaritetstanken var noe av det mest fremtredende, sterkt påvirket av Osmund Faremos forhistorie som Nacht und Nebel-fange under andre verdenskrig. Grete Faremo tok examen artium i 1973, og studerte deretter jus med folkerett som spesialområde. Hun hadde et sommeropphold ved Folkerettsakademiet i Haag i 1978, og ble uteksaminert som cand.jur. fra Universitetet i Oslo samme år. Faremo var saksbehandler i Finansdepartementet 1979–1980, juridisk saksbehandler i NORAD 1980–1984, og byråsjef i Departementet for utviklingshjelp 1984–1986. Hun var så forhandlingsleder i Aker Eiendom 1986–1988, kulturdirektør ved Aker Brygge 1988–1989, og direktør i Norsk Arbeiderpresse i 1990. Politisk arbeid. 3. november 1990 ble Faremo, etter eget utsagn overraskende, bistandsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. Som bistandsminister ønsket hun å sette bistanden inn i en bredere utenrikspolitisk sammenheng, bidra til økt utvikling gjennom bedre samordning mellom giverland, enklere systemer for bistandsoverføringer, og et tettere samarbeid mellom Norge og internasjonale bistandsorganisasjoner. 4. september 1992 overtok hun som justisminister, og var særlig opptatt av trygghet og rettssikkerhet for den enkelte. Hun mottok forøvrig kritikk for å være for konsekvent i blant annet tilbakesendingssaker. I 1993 ble hun innvalgt på Stortinget fra Oslo, men Per Skau og Dagny Gärtner Hovig møtte mens Faremo var statsråd. 25. oktober 1996 gikk Brundtlands regjering av til fordel for Thorbjørn Jaglands regjering, hvor Faremo ble olje- og energiminister. Samme år ble det kjent at Berge Furre hadde blitt overvåket av Politiets overvåkningstjeneste mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Faremo måtte ta det politiske ansvaret for dette, som hadde pågått mens hun var justisminister, og gikk av som statsråd 18. desember 1996. Faremo betegnet hendelsene som førte til hennes avgang som «politisk røvertokt» og skal ha følt seg offentlig ydmyket. Hun tok sin plass på Stortinget, og var nestleder i Stortingets energi- og miljøkomité frem til hun gikk ut av Stortinget i 1997 uten å ha søkt gjenvalg. I 1997 trakk hun seg ut av aktiv politikk, og kom ikke tilbake før i 2009, da hun tiltrådte som forsvarsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 20. oktober. Den 11.november 2011 overtok hun som justisminister i Jens Stoltenbergs andre regjering etter Knut Storberget. Næringsliv. Hun var konserndirektør i Storebrand 1997–2003, og tok et ledelseskurs i Lausanne i 1998. Faremo gikk deretter inn i Microsoft, hvor hun var direktør for arbeid med jus og samfunnskontakt i Nord-Europa 2004–2005 og i Vest-Europa 2005–2008. Hun var partner i Rådgiverne LOS AS i 2009, og gikk så inn i politikken igjen. I tiden i næringslivet innehadde hun også en rekke styreverv, blant annet som styreleder i Norsk Folkehjelp 2003–2007, styremedlem i Norsk Hydro fra 2006, styremedlem i COWI AS fra 2008, samt styreleder i Norsk Helsenett SF fra 1. juli 2009. Hun var også nestleder i styret til Forsvarets Forskningsinstitutt fra 2006 inntil hun tiltrådte som Forsvarsminister i 2009. Faremo var forøvrig medlem av Pressens Faglige Utvalg 1998–2004. Erling Folkvord. Erling Folkvord (født 15. juni 1949 i Levanger) er en norsk politiker (Rødt) og sosialarbeider. Han var stortingsrepresentant i perioden 1993–1997, og har også sittet 19 år i Oslo bystyre. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Han er sønn av skolesjef Sverre Folkvord og lærer Eldrid Kjesbu, og avsluttet gymnaset i 1968. Folkvord utdannet seg ved sosialskolen i Trondheim, og ble ferdig sosionom i 1974. Han jobbet som sosialfullmektig ved Oslo kommunes omsorgstiltak for rusmiddelbrukere 1974–77, som verneassistent 1977–88, og har arbeidet som miljøarbeider etter det. Politisk virke. Folkvord var nestleder i Arbeidernes kommunistparti (AKP) fra 1990 til 1997. Han var nestleder for landsstyret i Rød Valgallianse fra 1989. Videre var han medlem av Oslo bystyre i perioden 1984–95, hvor han har vært medlem igjen siden 1999. Han var medlem av finanskomitéen i 1992. Dessuten var han leder for Sosiale etaters fagforening i Oslo 1976–78. I perioden 1993–1997 var Folkvord stortingsrepresentant for Rød Valgallianse fra Oslo. Han er dermed partiets første og siste stortingsrepresentant, ettersom partiet nå er erstattet av Rødt. Han stilte til gjenvalg både i 1997, 2005 og 2009 uten å bli innvalgt. Folkvord representerte Rødt (tidligere Rød Valgallianse & AKP) i Oslo bystyre i perioden 2007-2011. Folkvord var leder for Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO) 2003–2005. Han er blitt særlig kjent som korrupsjonsjeger og har stått bak flere avsløringer av maktmisbruk. Selv om partiet har slitt med oppslutningen er Folkvord kjent som en høyt respektert og populær politiker, også blant velgere på den politiske høyresiden. I mai 2010 skulle han delta i den mye omtalte Gaza-konvoien, men fikk ikke tillatelse av de tyrkiske myndighetene på Kypros. Familie. Datteren Jorunn Folkvord var også sentral i den revolusjonære bevegelsen på 90-tallet, først som leder av Rød Ungdom og senere som leder av Oslo AKP. Hun arbeider nå som lærer. Lollardisme. John Wyclif gir sin Bibeloversettelse til sine lollardiske disipler. Illustratør William Frederick Yeames, 1835-1918 Lollardismen var en politisk og religiøs retning i England på slutten av det 14. og begynnelsen av 15. århundre. Bevegelsen motsatte seg kirkens hierarki og avviste en rekke av dens læresetninger, og kirken forfulgte bevegelsens medlemmer som kjettere. Bevegelsens lære var at fromhet var nødvendig for at en prest skulle være en sann prest som kunne formidle sakramentene, og at en from lekmann kunne utføre de samme handlinger som en prest. De mente dermed at religiøs autoritet kom fra fromhet og ikke fra ordinasjonen og kirkens hierarki. Den lærte også at det fantes en «kirke av de frelste», som overlappet men ikke var identisk med Den katolske kirke. Denne læren inneholdt et element av predestinasjon. Kritikken rettet seg også mot kirkens rikdom, og lollardene krevde kirkelig fattigdom og skattlegging av kirkens eiendommer. I nattverdslæren trodde de på konsubstansiasjon, ikke transsubstansiasjon, og lå dermed nærmere den lære Martin Luther formulerte et drøyt århundre senere enn den katolske lære. Opphavet til lollardismen finnes i læren til John Wyclif, en fremstående teolog ved Universitetet i Oxford fra 1350-årene. Opprinnelsen til navnet er ikke kjent, men noen mener at det kan komme fra latin "lolium", som betyr «ugress», altså en bibelsk referanse fra kirkelig hold til at de sprang opp som ugress mellom såkornene. Det vil i så fall langt fra være det eneste eksemplet på et en bevegelse har fått et navn som i utgangspunktet var ment som et skjellsord. En annen mulighet er at det kommer fra en nederlandsk ord for «noen som mumler», en referanse til deres skikk med å be på en lavmælt måte. Lollardene fikk i begynnelsen støtte fra den mektige hertug John av Gaunt, som beskyttet bevegelsen og ga den legitimitet. Universitetet i Oxford støttet den akademiske frihet, og ga dermed en viss beskyttelse til akademikerne som var ledende i å formulere lollardismens lære. Etterhvert som bevegelsen vokste ble den i stadig større grad sett på som en trussel ikke bare mot kirkens lære, men også mot den verdslige makt og kirken som institusjon. Dermed mistet de sine beskyttere. På samme tid forsvant John av Gaunt, som gjennom sin andre kone, Costanza av Castilla, gjorde et et forgjeves forsøk på å kreve tronen i Castilla. Fra kirkelig hold var det særlig Thomas Arundel, erkebiskop av Canterbury fra 1396 til 1414, som markerte seg som motstander av bevegelsen. På begynnelsen av det 1500-tallet ble bevegelsen utslettet etter at kongen og kirken begynte å bruke hardere maktmidler. John Badby, en legmann og håndverker som nektet å frasi seg sine sympatier for lollardismen, ble brent; den samme skjebne ble flere andre til del. Den siste lollard som ble brent ser ut til å være Thomas Harding, som ble henrettet i White Hill, Chesham i 1532. Rune Gerhardsen. Rune Gerhardsen (født 13. juni 1946 i Oslo) er en norsk politiker (Ap) og tidligere byrådsleder i Oslo. Gerhardsen var byrådsleder fra 1991 til 1997. Fra september 1992 til oktober 1995 ledet han et samarbeidsbyråd bestående av Arbeiderpartiet og SV. Etter kommunevalget i 1995, gikk SV ut av byrådet, og Gerhardsen fortsatte som leder for et mindretallsbyråd til 15. januar 1997. I årene 1973 til 1975 var han leder for Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Rune Gerhardsen var i periodene 1986 til 1990 og 2001 til 2003 president i Norges Skøyteforbund, som representant først fra Ask Skøyteklubb og andre gang representerte han Aktiv Skøyteklubb. Klubben hadde skiftet navn i mellomtiden, så det var i realiteten samme klubben. Gerhardsen var i mange år gift med Tove Strand. Sammen har de døtrene Marte og Mina Gerhardsen. Han var fra 1996 til 2003 seniorrådgiver i Geelmuyden.Kiese. I 2003 var han igjen byrådslederkandidat for Oslo Arbeidetparti, fra valgnederlaget i 03 har han vært leder for Arbeiderpartiets bystyregruppe i Oslo. Rune Gerhardsen er sønn av tidligere statsminister Einar Gerhardsen og bror av Truls Gerhardsen. Gerhardsen ble i kommunevalgkampen 2007 kritisert for å holde kurs om politikerpåvirkning, samtidig som han stiller som byrådslederkandidat. Ved kommunevalget i 2011 var han Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Oslo. Diakonhjemmet Sykehus. Diakonhjemmet Sykehus er et privat, ikke-kommersielt og offentlig finansiert diakonalt sykehus som tilbyr behandling og pleie på spesialisthelsetjenestenivå. Sykehuset eies av stiftelsen Det norske Diakonhjem, og har avtale med Helse Sør-Øst om å ivareta lokalsykehusfunksjon for tre bydeler vest i Oslo. Administrasjon og de somatiske avdelinger ligger på Diakonhjemmets område på Steinerud. De psykiatriske avdelinger er lokalisert på Tåsen, Skillebekk, Vinderen og Slemdal. Det er cirka 1 530 ansatte ved sykehuset, og vel 1 225 årsverk. Behandlingstilbud. Sykehuset tilbyr spesialisthelsetjenester innen medisin, kirurgi og psykiatri for bydelene Vestre Aker, Ullern og Frogner i Oslo, til sammen 126 000 innbyggere. Sykehuset har også regionsykehusfunksjon innen revmatologi og revmakirurgi, samt funksjon som kompetansesenter innen revmatologisk rehabilitering (NRRK) og psykofarmakologi. Det er ingen medisinsk barneavdeling ved sykehuset. Innen psykiatri tilbys tjenester til barn og unge på BUP Vest, til eldre på Alderspsykiatrisk avdeling Tåsen og til øvrige pasienter på Voksenpsykiatrisk avdeling på Vinderen. Sykehuset har også et utvidet sektoransvar for eldre med behov for psykiatrisk behandling og eldre med bruddskader fra andre bydeler, et område med til sammen 330 000 personer. Diakonhjemmet Sykehus samkjører behandlingstilbudene til den eldre pasient. Under begrepet Helsetjenester til eldre inkluderes ulike faggrupper og disipliner innen både kirurgi, medisin og psykiatri, med tjenester rettet mot denne pasientgruppen. Avdeling for medisinsk biokjemi og Senter for psykofarmakologi er akkrediterte avdelinger etter internasjonale standarder. Utdanning og forskning. Diakonhjemmet Sykehus er praksisplass for utdanning innen flere helseprofesjoner, der leger og sykepleiere utgjør den største gruppen. Det er fem professorater knyttet til sykehuset, innen revmatologi, psykofarmakologi og psykiatri. Innenfor revmatologi har Diakonhjemmet Sykehus siden 2008 vært godkjent som Eular Center of Excellence, som betyr at avdelingen er blant de 18 ledende revmatologiske forskningsmiljøer i Europa. Revmatologisk avdeling har også i oppdrag fra Helse Sør-Øst å utvikle et regionalt forskningsnettverk innen revmatologi. Det foregår systematisk forskning og formidling innen Helsetjenester til eldre. Dette skjer også i nært samarbeid med Diakonhjemmet Høgskole, som blant annet har etablert et masterstudium i helsetjenester til eldre. Diakonhjemmet Sykehus er, som det eneste sykehus i Norge, også en del av et treårig EU-program for utvikling av e-helse (ICT for Health) med 22 prosjektpartnere i åtte europeiske land. Sykehuset var i 2011 det sykehus utenom de åtte universitetssykehusene i landet med størst forskningsproduksjon. Historie. Sykehuset startet i 1893 i lokalene til Magdalenahjemmet på Lindern. De nåværende bygninger ble reist i 1900 og er senere jevnlig utvidet. I 1998 ble Psykiatrisk avdeling og DPS Vinderen, samt Alderspsykiatrisk avdeling Søndre Borgen, en del av Diakonhjemmet Sykehus. I 2006 ble Mentalhygienisk Rådgivningskontor innlemmet i sykehuset, som barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP Vest). Det norske Diakonhjem. Sykehusbygning fra begynnelsen av 1900-talletDet norske Diakonhjem (Diakonhjemmet) er en stiftelse som har som formål å fremme diakonal virksomhet i kirke og samfunn. Det norske Diakonhjem er en selvstendig diakonal institusjon innenfor Den norske kirke. Siden starten i 1890 har målet vært å fremme diakonal virksomhet i kirke og samfunn. Dette har skjedd både ved konkrete behandlings- og hjelpetiltak og ved at mennesker er blitt utdannet til diakonal gjerning. Sykehusdrift og utdanning har i mer enn hundre år vært hovedoppgaver ved Diakonhjemmet. Hele tiden, men særlig fra 1960-tallet, har Diakonhjemmet vokst til en omfattende virksomhet. Organisasjonen har i dag ansvar for et bredt spekter av oppgaver innen utdanning, forskning og innenfor helse- og sosialsektoren. Videre utøver de et aktivt internasjonalt engasjement og samarbeider med en rekke internasjonale partnere. Samlet omsetning var i 2004 ca. 600 millioner kroner, mens antallet ansatte var ca. 1250. Historie. Diakonhjemmet vokste frem av den lavkirkelige vekkelsen som preget Norge på 1800-tallet. I tillegg til forkynnelse, rommet den også omsorg for foreldreløse, sultne, fattige og «moralsk forkomne». Vekkelsen var blant annet inspirert av utviklingstrekk i tysk kirke- og indremisjonsliv på begynnelsen av 1800-tallet. Diakonhjemmets grunnleggere ivret for det de kalte «urkirkens skjønneste egenskap»: diakonien, menighetenes innsats for mennesker i nød. Diakonhjemmet skulle bli et kraftsenter for et storstilt, kirkelig arbeid for mennesker i utsatte livssituasjoner. Primus motor for opprettelsen av Diakonhjemmet var presten og redaktøren Hartvig Halvorsen (1854 – 1910), som også var sentral i etableringen av Menighetsfakultetet. Han begynte med et lite pleiehjem/sykehus der diakoner kunne få sin sykepleiefaglige utdannelse og pasientene behandles på kyndig vis og «i Kristi kjærlighets ånd». Diakonhjemmet ble startet i 1890, 22 år etter at en kvinnelige varianten hadde kommet i gang ved Diakonissehuset. Det som startet med ti diakonelever ved et klosteraktig pleiehjem i Kristiania har siden vokst langsomt og sikkert i omfang og er blitt en stor privat institusjon som driver sin virksomhet innenfor offentlige helse- og utdanningsplaner. De tusentalls diakonene som i tidens løp ble utdannet ved institusjonen fikk ikke den mottakelsen og det spillerom i kirken som grunnleggerne hadde håpet. Først på 1980-tallet ble det fart i opprettelsen av diakonstillinger i menigheter i Den norske kirke. Men den brede, femårige diakonutdannelsen åpnet mange dører for diakonene innen det offentlige helse- og sosialvesenet og innen bedriftshelsetjeneste. Visjon. Diakonhjemmets selvforståelse springer ut av den kristne nestekjærlighetstanke, slik den blant annet kommer til uttrykk i fortellingen om den barmhjertige samaritan. Jesu spørsmål i denne fortellingen handler om hvem som «viste seg som en neste» for mannen som var falt blant røvere. Den kristne barmhjertighetstanken bærer i seg den forpliktelse som ligger i at hvert menneske er skapt i Guds bilde. Diakonhjemmets visjon er å kalle og utruste mennesker i kirke og samfunn til tjeneste for å gi omsorg og hjelp til mennesker som lider, kjempe mot urett og bidra til forsoning. Diakonhjemmet vil bygge fellesskap der den enkelte blir sett og møtt. Dette må komme til uttrykk både gjennom at vi selv er en institusjon og et sted hvor barmhjertighet øves og mennesker får hjelp og gjennom at vi ser vårt arbeid i et større samfunnsperspektiv, spesielt innenfor helse, omsorg og undervisning. Motto. Diakonhjemmet har presisert sin selvforståelse og sin visjon i følgende motto: Engasjert for mennesket I dette motto står ordet Diakonhjemmet i en subjektsform. Det betyr at Diakonhjemmet vil ta ansvar og sette kraft og handling bak sin selvforståelse og sin visjon. Begrepet "engasjert" har to betydninger: Diakonhjemmet vil være engasjert i betydning å bære på et særlig oppdrag fra kirkens Herre til å utøve diakoni på mange plan. Ordet "engasjert" uttrykker også at Diakonhjemmet med sine ansatte og i sine ulike virksomhetsområder vil møte omgivelsene med en ekstra innsats og hengivelse. Ordet "mennesket" er satt i bestemt form. Dette betyr at Diakonhjemmet ser det enkelte menneske med en særlig verdi fordi mennesket er skapt i Guds eget bilde. I en virksomhet med stort mangfold, vil Diakonhjemmet søke å fylle sitt motto «Engasjert for mennesket» med innhold og handling. Logo. Malteserkorset er det sentrale elementet i Diakonhjemmets logo. Korset har en mangslungen historie, men er kanskje best kjent som ordenstegn for johanitterbrødrene, en orden som hadde tilhold på Malta i middelalderen. I hovedstaden Valletta startet johanniterne, etter hvert kalt malteserordenen, ett av datidens beste hospitaler. I 1906 ble det bestemt at diakoner i Diakonhjemmets tjeneste skulle bruke en nål med malteserkorset på. Dagens logo har et nytt element, en himmelbue over korset, en himmel over tjenesten for mennesket. Trond Giske. __NOTOC__ Trond Giske (født 7. november 1966 i Trondheim) er en norsk politiker (Ap), og Norges næringsminister siden 20. oktober 2009. Han var statsråd i Kultur- og kirkedepartementet 2005–2009. Giske var leder i AUF fra 1992 til 1996, og styremedlem i Sosialdemokrater mot EU fra 1993 til 1994. Han ble første gang innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1997. Giske er utdannet cand.mag. med mellomfag sosialøkonomi ved NTNU og mellomfag statsvitenskap og første avdeling rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ludwik Lejzer Zamenhof. Ludwik Lejzer Zamenhof (født 15. desember 1859 i Białystok i Polen, datidens Russland, død 14. april 1917 i Warszawa) er skaperen av språket esperanto og var også kjent under pseudonymet «Doktoro Esperanto». Zamenhof var utdannet øyelege, men hadde også en omfattende kjennskap til språk. Hans morsmål var russisk (fra faren), jiddisch (fra moren) samt polsk, og han talte dessuten flytende tysk, og kunne lese fransk, gresk, latin, italiensk, engelsk, hebraisk, arameisk og volapük, og hadde et visst kjennskap til spansk og litauisk. De første år, 1859-1885. Zamenhof ble født i byen Bialystok i Polen, som den gang lå i det russiske keiserdømmet. Han ble født den 3. desember etter den julianske kalender, den 15. desember etter den gregorianske kalender, og den 19. Kislév etter det jødiske året. Han var sønn av språklæreren Mordeĥaj Zamenhof og Liba Rochla Szolemowna (født Sofer). Hans familie var jøder fra storhertugdømmet Litauen, men anså seg ikke som litauisk-talende. I følge ham selv, så var han en russisk hebreer. Hans mor snakket til ham på jiddisk, hans far på russisk, som også var det språk han fikk undervisning på. I et brev av 8. mars 1901 (til Th. Thorsteinsson) skrev Zamenhof: "Mitt morsmål er russisk; men nå snakker jeg mer polsk..." Til sine egne barn snakket han polsk hjemme. Dessuten lærte han tidlig tysk og fransk, hebraisk, foruten gammelgresk, latin og engelsk på skolen. Det synes som om han hadde noe kunnskap om spansk, litauisk og Volapük. Av eget utsagn snakket han flytende polsk, russisk og tysk, og litt dårligere på fransk. Han studerte medisin i Moskva (1879–1881) og Warszawa (1881–1885). Først var Zamenhof russisksinnet, men på grunn av pogromene i 1881/82 sluttet han seg til den tidlige sionistiske bevegelsen, som oppfordret jødene til å emigrere samlet til et annet land for å skape en jødisk stat. Først tenkte han på et eller annet sted på det amerikanske kontinent, etterpå på Palestina. Allerede i 1885 hadde han kommet fram til at sionismens mål, et jødisk hjemland i Palestina, var urealistisk: det hebraiske språk var i følge ham døende, og nasjonsfølelsen mellom jøder var feilaktig anslått. Og aller viktigst, Palestina ville vært for smått for alle jøder. Det ville ha vært plass for maksimum to millioner jøder, og resten hadde måttet forbli utenfor. I stedet for foretrakk han en framtid hvor jøder var trygge i verden, hvor religions- og språkbarrierer skulle være brutt ned eller tilbakelagt. Dette bragte ham på ny til en internasjonalistisk tanke. Nå ble den språklige siden av hans streben til språket Esperanto, den idealistiske siden av "homaranismo". Arbeidsliv og Esperanto, 1885-1917. Zamenhof på sitt kontor, ca. 1910 Hans første planspråkprosjekt, 'Lingwe universala', var ferdig allerede i 1878, da Zamenhof fremdeles gikk på gymnaset. På fødselsdagen sin det året sang han med sine venner en sang på det språket. I 1881 starta han et nytt prosjekt, og i 1885 hadde han dette prosjektet mer eller mindre ferdig, og i 1887 publiserte han det – Esperanto. Den 26. juli 1887 kunne han gi ut den første boka, i ettertid kalt nettopp for Unua libro, takket være økonomisk hjelp fra faren til Klara Zamenhof (født Silbernik), som han giftet seg med samme år. I denne perioden ble hans to første barn født, Adam (1888) og Sofio (1889). I 1904 fikk han datter nummer to, Lidia. I håp om å finne bedre arbeid, kom Ludwik Zamenhof til Hrodna i 1893, hvor han åpnet et øyelegekontor. I Hrodna hadde Zamenhof ikke bare en privat legepraksis, men han var også aktiv i Hrodna fylkes legeforening. I 1889 var medgiften til kona oppbrukt, på grunn av Esperanto og fordi Zamenhof måtte hjelpe sin far. Zamenhof måtte begynne som lege igjen, men hadde i lang tid vanskeligheter med å få nok arbeid (dvs. betalende pasienter) for å leve av, og måtte i noen år la Esperantoen ligge. Zamenhof forlot Hrodna til fordel for Warszawa i 1897. Der bodde de i et fattig hebraisk kvartal. Først omkring 1900 ble det noe bedre for ham økonomisk. Fra omtrent samme tid fikk Esperanto mer suksess, i Vest-Europa. Som medarbeider for tidsskriftet "La Revuo" og skribent for utgiveren "Hachette", tjente han nok til å reise på Esperanto-verdenskongresser. Den første kongressen, i franske Boulogne-sur-Mer, var hans første fritid på tyve år, mente hans bror Leon. Zamenhof reiste til alle verdenskongressene og noen ganger også til badesteder i Tyskland og Østerrike-Ungarn. Den første verdenskrig brøt ut, da han var på reise til Paris for den 10. verdenskongress i 1914. Fordi Tyskland og Russland nå kriget mot hverandre, kunne han ikke komme seg tilbake. Etter en toukers reise gjennom Skandinavia, kom han seg tilbake til Warszawa. I Warszawa brukte han tiden særlig til oversettelse, av H.C. Andersens eventyr og også deler av det gamle testamentet. På grunn av sykdom måtte han slutte som lege, og hans sønn Adam overtok legekontoret. Zamenhof døde 14. april 1917. Begravelsen fant sted 16. april. Allerede fra omtrent 1900 hadde han lidd av svakt hjerte og mangel på puls i bena. Originale verker. Det mest kjente verket av Zamenhof er "La Unua libro" (=den første boken). De øvrige verk av L.L. Zamenhof var hovedsakelig lærebøker eller lingvistikk. For eksempel skapte han diverse ordbøker (blant andre russisk-esperanto og tysk-esperanto), samling av ordspråk, og kongress-taler. Oversatte verker. Zamenhofs litterære virke var hovedsakelig oversettinger. De første oversettelser var Patro nia, deler av Bibelen, og et dikt av Heinrich Heine. Hans første viktige oversetelse var The Battle of Life av Charles Dickens. I 1894 kom Hamlet av William Shakespeare. Mellom 1907 og 1914 oversatte Zamenhof flere deler fra det gamle testamente. Etter hans død, kom oversettelsen av H.C. Andersens eventyr ut. La Fundamenta Krestomatio. "Den grunnleggende chrestomati" er en samling av bidrag utgitt i tidsskriftet "La Esperantisto". Zamenhof delvis forfattet det og delvis redigerte det, kontrolerte stilen til de øvrige bidragsyterne. Samlingen har øvelser, eventyr, fortellinger, anekdoter, populærvitenskaplige og vitenskaplige artikler og sytti artikler, hvorav fem originalt og tolv oversatt av L.L. Zamenhof. Riksforstander. Riksforstander er i noen europeiske land tittel på en person som utfører en monarks funksjoner i kongens fravær, eller under hans mindreårighet. I det tyvende århundre har Miklós Horthy og baron Carl Gustaf Mannerheim vært riksforstandere i hhv Ungarn og Finland. På 1400-tallet var flere medlemmer av Sture-ætten riksforstandere i Sverige. I det tysk-romerske rike ble tittelen riksvikar brukt for en tilsvarende stilling. Tittelen har vært lite brukt etter andre verdenskrig. Adalbert av Bremen. Adalbert av Bremen (også: Albert, Adalbert I.), (født omkring år 1000, død 16. mars 1072 i Goslar) var fra 1043 frem til sin død erkebiskop av Hamburg og Bremen, som dengang omfattet det meste av Nord-Tyskland og de skandinaviske land. Han var formynder for keiser Henrik IV under dennes mindreårighet, og hadde dermed den egentlige makten i Tyskland. Adalbert forsøkte også å gjøre sin nordeuropeiske kirkeprovins mest mulig uavhengig av paven. Han er begravet i domkirken i Bremen. Historikeren og kronikøren Adam av Bremen beretter i sin "Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum (De hamburgske erkebiskopenes store gjerninger)" utførlig om hans liv. Rolf Sagen. Rolf Sagen (født 21. desember 1940) er en norsk forfatter. Han er grunnlegger av og daglig leder for Skrivekunstakademiet i Bergen. Han har gitt ut romaner, noveller, dikt og barnebøker. Han debuterte i 1968 med diktsamlingen "Dørklinker", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. I 1976 mottok han Kritikerprisen for romanen "Mørkets gjerninger". Liv (navn). Liv er et kvinnenavn avledet av det norrøne ordet "hlif" som betyr «vern» eller «beskyttelse». Navnet har også blitt assosiert til det norrøne ordet "líf", «liv». Norrøne varianter av navnet er "Hlíf", "Hlífa" og "Lífa". Liv har navnedag den 2. oktober. Utbredelse. Navnet "Liv" er mest brukt i Norge, sjeldnere i resten av Skandinavia. Formen "Lív" er vanlig på Færøyene. Formene "Hlíf" og "Líf" er noe brukt på Island. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Liv og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Volt. Volt er en avledet SI-enhet som beskriver verdien av en elektrisk spenning. Symbolet for volt er V. Et vanlig batteri (saltsyre/sink) holder ca. 1.5 volt som nytt. En volt er definert som det elektriske potensialet (spenningen) over en leder når denne avgir 1 watt (W) effekt og fører en strøm på 1 ampere (A). Dette betyr at lederen har en motstandsverdi på 1 Ohm, men det vedrører ikke definisjonen. Volt er oppkalt etter den italienske vitenskapsmannen Alessandro Volta, 1745 til 1827, som blant annet fant opp batteriet. Jainisme. En jainprest velsigner tilbedere ved et tempel i Shravanbelgola Jainismen (sanskrit: Jain dharma (जैन धर्म), uttalt IPA) er en religion som blant sine doktriner har forbud mot all slags vold mot alle levende vesener. De fleste av dens omkring 4,2 millioner tilhengere, som kalles "jaina" eller "jainer", bor i India. De fleste bor i Gujarat (Kathiawarhalvøya) og Rajasthan i vest og Karnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. De to hovedretningene er Svetambara og Digambara, som har sine hovedtyngdepunkt i hhv nordvest og i sør. Opprinnelse. Jainismen slik den er i dag skriver seg tilbake til den omvandrende asketen Vardhamana Mahavira (599–527 f.Kr.), som jainene regner som den 24. og siste av "vadestedsmakerne". Det er uklart hvorvidt Mahavira er en religionsstifter, eller om han reformerte en munkeorden grunnlagt av Parshva – den 23. vadestedsmakeren – ca 250 år tidligere. Selv om jainene mener at alle de 24 vadestedsmakerne ("tirthamkara") er historiske personer, er det vanlig å anta at bare de to siste er historiske personer, mens de 22 eldste er mytiske personer. Selv om man kunne anta at det er Mahavira som er jainismens hovedperson, er det Parshva som har flest templer oppkalt etter seg. Jainene anser selv sin religion for å være universelt gyldig, og som noe som alltid har eksistert. På samme måte «som buddhismen oppsto jainismen i et miljø dominert av den vediske offerkulten og definerte seg selv i stor grad i opposisjon til denne. Den var én av de mange asketiske bevegelsene som blomstret opp i India fra rundt 700-tallet f.Kr.» Jainismen «tok til seg offerkultens symbolikk», på samme måte som upanishadene, men gjorde offeret til et spørsmål om etikk og livsførsel. Jainismen har tidligere hatt stor utbredelse, med tilslutning fra flere herskerdynatier vest og sør i India. En hinduistisk renessanse fra 1000-tallet førte til tilbakegang for jainisme, og dette ble forsterket av at jainene i de følgende århundrene ble forfulgt flere steder i India, båda av shivatilhengere og islamske herskere. Den har liten utbredelse utenfor India. Lære. Ifølge læren har universet aldri blitt skapt, og det vil aldri opphøre å eksistere. Det er imidlertid ikke uforanderlig, for det gjennomgår svingninger, hvor det går oppover og nedover med universet, og hvor Jainismen selv også forsvinner og gjenoppstår gjennom en syklisk historeforståelse. I løpet av disse svingningene fremstår det forskjellige lærere eller "Tirthankaer", som sørger for at religionen blir holdt i hevd. Jainismen kan, i likhet med buddhismen «karakteriseres som en ateistisk religion, i den forstand at den avviser at det skulle eksistere en skapergud slik de abrahamittiske religionene og de teistiske retningene innen hinduismen ser for seg. For selv om guder har en betydelig plass innen jainismen og en rekke guddommer tilbes, er det ikke gjennom disse at frelse kan oppnås. […] et hvert menneskes frelse ligger helt og holdent i dets egne hender». Jainistene lærer også at virkeligheten består av to evige prinsipper, "jiva" og "ajiva". Jiva består av et ubestemt nummer av åndelige enheter, mens ajiva (ikke-jiva) er materie i alle slags former og alle betingelser for at materie skal eksistere, som tid, rom og bevegelse. Universet anses å være «formet som et menneske som står med spredte bein og hviler armene på hoftene (derfor kalles det "lokapurusa" 'verdensmannen'), en form som kan ligne et nøkkelhull. De bebodde delene av univeret utgjør en søyle som strekker seg fra bunnen av denne strukturen helt opp til toppen.» Den nederste delene av strukturene er underverdnene ("naraka" eller "adha-loka"), hvor syndere og demoner holder til, den øverste halvdelen rommer "oververdner" ("urdhva-loka") der de dydige gjenfødes som guder. I midtverdenen ("madhyaloka") lever menneskene. Øverst finnes de frigjorte sjelenes verden, og det finnes flere underinndelinger. Religionen er kjent for sine asketer som følger en meget streng levemåte. I jainismen «ligger et ideal om fordringsløshet der det å forlate hus og familie og bli en omvandrende asket fremheves som den beste livsformen og veien til frelse». De ønsker ikke å skade noe levende vesen, og de går ofte så langt som å feie foran seg med en kost mens de går omkring slik at de ikke skal tråkke på noe insekt. Ikkevoldsprinsippet gjør at de fleste er vegetarianere. Innen Shvetambara-retningen er både menn og kvinner asketer. Innen Digambara-retningen er de aller fleste asketer menn. Munker kalles 'muni" eller "sādhu", nonner kalles "sādhvī" eller "āryikā". Lekfolkene ("srāvaka" eller "upāsaka") bærer religionen gjennom almisser til munkene og gjennom donasjoner som finansierer templer og statuer. Jainismens ideal om askese «har ført til at det er munkene og nonnene som anses å være de som utøver jainismens lære fullt ut.» Skillet mellom svetambara- og digambararetningene gjelder i hovedsak bare munkene, ikke vanlige troende. De to retningene er ikke enige seg imellom om når skillet mellom dem oppsto. Svetambaraene mener at skillet oppsto 609 år etter Mahaviras død (han antas å ha levd 599–527 f.Kr.), mens digambaraene mener at det skjedde 160 år etter Mahaviras død. Kildene til de to retningenes historie er imidlertid fra hhv 400-tallet og 900-tallet, og kan ikke regnes som gode historiske kilder. Skillet ble endelig formulert i år 79. De to retningene har sitt kjerneområde i hver sin del av India: svetambara i delstatene Gujarat og Rajasthan i nordvest, og digambara i delstaten Karnataka i sørvest. De læremessige ulikhetene mellom de to retningene er forholdsvis små, og gjelder i første rekke spørsmål om livsførsel, men det er også meningsforskjeller om hellige tekster, om Mahaviras biografi og om den oppvåknedes egenskaper. Svetambaramunker går kledd i hvite klær, og tigger sin mat i skåler, mens digambaramunker er enda mer asketiske: de går nakne omkring, og bruker ikke skåler for å tigge eller spise, men får maten rett i hendene. Nakenheten er noen steder mer å regne som et tradisjonelt ideal, ettersom det er forbudt flere steder. Tekster. De mest kjente jaintekstene kommer fra svetambarajainismen, som kaller sin kanon av hellige tekster for "siddhānta" eller "āgama". Kanon består av 45 tekster, fordelt i følgende grupper: 12 angaer, 12 upangaer, 7 cheda sutraer, 4 mula sutraer, 10 prakirnakaer og to culika sutraer. Summen er 47, men det er likevel 45 som er den angitte antallet. Inntrykket av kanondannelsen er i vesten preget av den versjonen som den tyske indologen (1837-98) presenterte på 1800-tallet og som hans kollega publiserte i 1883-85. Det er mulig at tekstkanon er mindre stabil gjennom historien enn Bühler og Weber kan gi inntrykk av. Utdrag fra svetambara-tekstene "Kalpasutra, Uttaradhyayana sutra" og "Sutrakrtanga sutra" er oversatt til norsk i antologien "Jainismen", 2011. Sikhisme. Sikhisme [si:kisme] (av sanskrit "shikshya", hindi "sikh": "elev, disippel"), er et religionssamfunn som ble stiftet i Punjab i India på 1500-tallet av Guru Nának (1469–1539) og konsolidert under hans ni etterfølgere som kalles guruer (lærere). Sikhene utgjør i dag flertallet av befolkningen i Punjab og rundt 2 % av Indias befolkning. Det finnes dessuten et betydelige antall sikher i andre deler av verden, blant annet i Storbritannia. Bakgrunn. Sikhenes religiøse lære oppstod i et nordindisk bhakti-miljø, som forkastet hinduismens ritualer og kastesystemer og istedet la vekt på yoga, et indre liv preget av mystikk og forestillingen om en enhetlig, altomfattende guddom. Sikhismen deler grunnleggende trekk med hinduismen, for eksempel læren om karma og gjenfødsel. Den har imidlertid også lånt vesentlige trekk fra islam: fremhevingen av monoteisme, den sentrale betydning av én hellig bok, oppfatningen av de troende som ett folk, og fraværet av presteskap. Spesielt har sufismen, den islamske mystikken, vært viktig. Sikhismen er en religiøs lære som ble grunnlagt av guru Nának på slutten av 1400-tallet. Læren har geografisk opphav i Punjab i grenseområdene mellom India og Pakistan. Sikhismen er en synkretistisk religion med røtter i islam og hinduisme, men sikhene selv ser på det som en helt ny religion. Etter guru Nának videreutviklet de ni etterfølgerene hans religionen til den formen den har i dag. Selve ordet «sikh» er punjabi og betyr ‘elev’. Antall tilhengere i verden ligger på omtrent 25 millioner mennesker Lære. Nának forfattet et stort antall hymner som er samlet i sikhenes hellige bok, "Adi Granth". I disse hymnene fremsettes sikhismens grunnleggende lære. Målet for det religiøse liv er forening med Gud som er én, evig, allvitende og allmektig. Gud er å finne i det enkelte menneskets sjel, men foreningen er likevel bare mulig ved en nådeshandling fra Guds side, for mennesket er dominert av begjær, egoisme og uvitenhet. Når mennesket frelses, frigjøres det fra gjenfødsel og oppnår en tilstand av evig og uendelig lykke. Sikhenes livsførsel er vanligvis preget av "de fem k'er": kirpan (å bære sverd), kangha (kam), kara (stålarmbånd), kacch (en type bukser), og kes (å ikke klippe håret). Dette er imidlertid ikke absolutte krav, og unntak forekommer. Sikhene avstår fra alkohol og tobakk, men har ellers ingen spesielle matforskrifter. Adi Granth. Sikhenes hellige bok "Adi Granth", med ærestittelen "Sri Guru Granth Sahib", ble sysematisert i 1604 av den femte guruen Guru Arjan Dev Ji. Boken inneholder tekster som brukes daglig, og tekster som brukes ved de fleste livsfasemarkeringene. Guru Granth Sahib er poetisk i formen. Boken er vesentlig under bryllups-, navne- og innvielsesseremonier, og for sikhenes gudsdyrkelse. Adi Granth består av tre deler: en kort innledende del med tekster som brukes daglig; en hoveddel ("Ragaene") som er organisert i 31 kapitler etter de ulike versemålene som brukes; og en tredje del med blandede tekster. Den siste delen inneholder også tekster av religiøse tenkere fra andre religioner, flest av sufien Sheikh Farid og dikterhelgenen Kabir fra sant-tradisjonen. Det at disse er tatt med, er for sikhene et symbol på deres egen åpenhet overfor andre religioner. Sikhene har aldri hevdet at deres egen vei er den ene sanne. Gurdwara. Sikhenes gudshus, gurdwara, «guruenes hjem», er i likhet med moskéer først og fremst forsamlingshus, men må alltid inneholde et eksemplar av Adi Granth. På taket skal sikhenes gule flagg være heist. Menn og kvinner deltar sammen i gudstjenesten, som består i lesning eller sang av hymner fra Adigranth. Sikhene har religiøse fester, for eksempel feiring av Nánaks og Gobind Singhs fødselsdager. Feiringene består ofte av prosesjoner og høytlesning fra Adi Granth. Historie. Sikhismen ble under Nának og de ni etterfølgende guruene (til 1708) utviklet til en stor religiøs bevegelse med sentrum i Punjab. Under den fjerde guru, Ram Das (aktiv 1574–1581), ble Amritsar («nektardammen») grunnlagt. Den femte guru, Arjun (1563–1606), påbegynte byggingen av Det gylne tempel i Amritsar som med det ble sikhenes hellige by. Under trykket fra muslimske herskere ble sikhene etter hvert organisert militært i et krigersamfunn (khalsa). Denne utviklingen begynte under den 6. guru (Har Gobind, død 1645) og ble fullført under den 10. (og siste) guru (Gobindh Singh, død 1708). Medlemmene av krigersamfunnet ble pålagt å bære "fem kjennetegn": uklippet hår og skjegg, skjult under en turban; en kam; et armbånd av stål; et sverd; en kortbukse. De skulle også bære tilnavnet Singh, som betyr «løve». Sikhene førte stadig kamp mot Mogul-styret i Delhi. Under Ranjit Singh (1780–1839) grunnla de et eget rike med sentrum i Lahore. I 1849 ble de slått av britene, og riket innlemmet i Britisk India. Sikhene forble lojale mot det britiske styret under det store oppgjøret i 1857, og kom derfor til å spille en viktig rolle i hæren, politiet og administrasjonen. De beholdt slike posisjoner også etter Indias frigjøring i 1947. Frigjøringen innebar imidlertid en deling av Punjab mellom India og Pakistan, og 2,5 millioner sikher flyktet til den indiske delen av Punjab. Der gjorde de sine interesser sterkt gjeldende i politiske kamper. I 1966 ble Punjab delt i et hindudominert Haryana og et sikhdominert Punjab, med panjabi og sikhenes eget skriftspråk gurumukhi som offisielt språk. Fra 1980-årene har deler av sikhbefolkningen i Punjab kjempet for løsrivelse fra India og opprettelse av en egen sikhstat, Khalistan. Denne kampen har ført til flere blodige oppgjør med den indiske statsmakten, se Historie. I Norge finnes det rundt 2700 medlemmer av sikh-menigheter. Det er menigheter i Oslo (Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji), Bergen (Bergen Singh Sabha Gurdwara) og Lier (Gurudwara Siri Guru Nanak Niwas). Georg Brandes. Georg Morris Cohen Brandes (født 4. februar 1842, død 19. februar 1927) var en dansk kritiker og litteraturforsker som hadde stor innflytelse på skandinavisk litteratur fra 1870-årene frem til begynnelsen av det 20. århundre. 30 år gammel formulerte Brandes prinsippene for en ny realisme og naturalisme, der han fordømte den hyperestetiske skriving og fantasi i litteraturen. Ifølge Brandes bør litteratur formidle «frihetens store tanker og menneskehetens fremskritt». Hans litterære mål ble delt av mange forfattere, blant andre Henrik Ibsen. Georg Brandes er blitt regnet som inspirasjonskilde for den venstreorienterte intellektuelle bevegelsen i mellomkrigstiden, den såkalte kulturradikalismen. Liv. Førsteutgaven av Georg Brandes' gennombruddsforelesninger "Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur - Emigrantlitteraturen" fra 1872. Senere utgaver inneholdt Brandes' mere modererende endringer i noen av de kritiserte passasjer. Georg Brandes som ung. Skisse ved Gotfred Rump, 1868. Georg Brandes ble født (4. februar 1842) i København i en jødisk grossererfamilie. Etter avlagt studenteksamen i 1859 begynte han å studere juss ved Københavns Universitet. Han byttet etter kort tid studium til kulturhistorie, filosofi og endelig estetikk. I 1862 vant han universitetets gullmedalje for sin prisoppgave i estetikk. Før dette hadde han vist utpregede evner innen skriving av vers, men resultatene var ikke omfattende nok til å rettferdiggjøre en selvstendig utgivelse. Brandes samlet ikke diktene sine før i 1898. På universitetet, som han forlot i 1864, var han under innflytelse av Heibergs kritikk og Søren Kierkegaards filosofi. Denne påvirkningen fortsatte å sette sine spor i hans arbeider. Fra 1865 til 1871 reiste Brandes en del i Europa, der han lærte om litteraturens vilkår ved de største læresentrene. Hans første viktige bidrag til litteraturkritikken var "Æstetiske Studier" (1868) med flere korte monografier over danske poeter. I 1870 utgav han flere viktige arbeider: "Den franske æstetik i vore dage", som primært omhandlet Taine, "Kritiker og Portraiter," og en oversettelse av "Kvindernes Underkuelse" av John Stuart Mill, som han hadde møtt samme år under et besøk i England. Brandes ble etter hvert betraktet som den ledende litteraturkritiker i Nord-Europa. Han ble dosent i dansk litteratur ved Københavns Universitet. Da professoratet i estetikk ble ledig i 1872, regnet man det for sikkert at Brandes ville bli utnevnt. Men den unge kritikeren hadde fornærmet mange med sin argumentasjon for moderne ideer, han var kjent for å være jøde, han ble ansett for å være radikal og mistenkt for å være ateist. Hans overordnede nektet å velge ham, men at Brandes var godt egnet for stillingen, var så åpenlyst at professorstillingen forble ledig. Ingen andre ville risikere å bli sammenlignet med Brandes. På denne tiden begynte Brandes å utgi sitt mest ambisiøse verk, "Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur", som utkom i fire bind mellom 1872 og 1875. Denne kritikken av litteraturen i de ledende land i Europa på begynnelsen av 1800-tallet, og Brandes' beskrivelse av det generelle opprøret mot pseudoklassisismen fra 1700-tallet, tiltrakk seg umiddelbart oppmerksomhet utenfor Danmark. Verket regnes i dag som det moderne gjennombrudd i dansk litteratur. I første del kritiserte Brandes blant annet romantikken og uttalte: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat.» Brandes fikk stor oppmerksomhet, spesielt i Tyskland og Russland. Blant hans senere arbeider kan nevnes monografiene om Søren Kierkegaard (1877), Esaias Tegnér (1878), Benjamin Disraeli (1878), Ferdinand Lassalle (1877), Ludvig Holberg (1884), Henrik Ibsen (1899) og Anatole France (1905), og Brandes har skrevet om de mest betydningsfulle av Danmarks og Norges samtidige diktere og forfattere. Hans «Danske Digtere» (1877) med studier av Carsten Hauch, Ludvig Bødtcher, Christian Winther, og Paludan-Müller, hans "Det moderne Gjennembruds Mænd" (1883) og hans "Essays" (1889), betraktes som essensielle verk i studiet av moderne skandinavisk litteratur. Han skrev en fremragende bok om Polen 1888, og var medredaktør i en tysk biografi om Henrik Ibsen. Georg Brandes. Portrett malt av P.S. Krøyer. I 1877 forlot Brandes København og bosatte seg i Berlin. Hans politiske synspunkter gjorde imidlertid at det ble ubehagelig for ham å oppholde seg i Preussen, og i 1883 vendte han tilbake til København, der han ble møtt av en helt ny gruppe forfattere og tenkere, som var ivrige etter å motta ham som sin leder. Det viktigste av hans senere arbeider er hans verk om William Shakespeare, som ble oversatt til engelsk av William Archer, og som straks ble anerkjent. Hans innflytelse på de skandinaviske forfatterne i 1880-årene var meget stor, men en reaksjon, anført av Holger Drachmann, mot Brandes' «realistiske» doktriner, begynte i 1885. I 1900 samlet han for første gang sine verker i en fullstendig og populær utgave. Hans bror, Edvard Brandes, var også en kjent kritiker og forfatter. Språkreformator. Det var Brandes som i 1899 innførte ordet og begrepet «intellektuell» i dansk. Ellers mislikte han fremmedord, og han avsluttet forordet til "Samlede skrifter" med at «"jeg tør sige, at det danske sprog i vore dage ikke har haft en mere trofast og agtpågivende elsker og dyrker"» [enn han]. Han sørget for at følgende ord fikk innpass i dansk: "Begrebsbestemmelse, bevisgrund, enstonig, folkeforfører, folkemening, foreteelse, foretræde, fremmedfører, følgeret, følgerigtighed, godkende, grundsætning, gøremål, henholdsvis, hærge, ildhu, indbildningskraft, kendetegne, knæsætte" og "tålsomhed". Fra norsk lånte han "bagstræv" og "målstræv"; og fra Bjørnstjerne Bjørnson ordet "folkestyre". Til dette kom de glosene han selv skapte eller oversatte som lånord fra tysk: "Almenbevidsthed, almenkendt, almennyttig, bedrestillet, bedreviden, bedsteborgerlig, billeddannende, bogmenneske, dennesidig, egenart, endegyldig, foreliggøre, folkelivsmaleri, folkerejsning, forespejling, forfaldstid, forfatningsbrud, forgrovethed, formgivning, formålsløs, fornuftægteskab, forundersøgelse, fremmedåg, fædrelanderi, jøderi, knaldroman, kraftudfoldelse, lystseende, læsekreds, massemorder, mellemfolkelig, modstille, mørkemand, samfundsbevarende, samfundsstormer, samhørighed, selvsikker, sidebemærkning, sjæleforskning, tænkemod, uselvisk og virkelighedsfjern". Når det gjelder å få nye ord opptatt i dansk, overgås han neppe av andre enn Holberg og Kierkegaard. Enkelte nyord mislyktes han med, så som "adhu" (= interesse), "folkehovmod" (= nasjonalisme), "gladsyn" (= optimisme) og "trangsyn". Men han sløyfet verbenes flertallsendelse og endret rettskrivningen sin fra «"De Danske betragte gjerne..."» til «"De Danske betragter gærne..."» Men noen ord måtte han gi opp overfor: «"Hvilket uhyre af et ord, det ord «forfatter», og hvordan skal vi blive af med det! Og alle de rædselsfuldt slæbende endelser på -else og -hed, der får stilen til at klinge som et slag med en karklud" (= oppvaskklut)!» Idriss Déby. Idriss Déby Itno (født 1952) er Tsjads sittende president og leder for partiet Mouvement Patriotique de Salut. I januar 2006 la han til «Itno» til etternavnet sitt. Déby er tidligere militæroffiser, som i desember 1990 inntok hovedstaden N'Djamena og avsatte president Hissène Habré, som hadde styrt landet i 11 år med et ettpartisystem. I 1991 ble Déby Tsjads president, en posisjon han har beholdt siden, tross væpnet opprør mot hans styre. Militær karriere. Déby gjennomførte offisersutdanning i Tsjad og deretter i Frankrike, der han i 1976 fullførte flygerutdanning. Da president Félix Malloums styre ble svekket, sluttet Déby seg til utfordreren Hissène Habré. Da Habré kom til makten i 1982 ble Déby gjort til hans sikkerhetsrådgiver og øverstkommanderende for hæren. Han hadde derfor det øverste ansvaret for overgrepene mot sivilbefolkningen sør i landet i årene som fulgte, blant annt den såkalte "septembre noir" i 1984. Han utmerket seg i krigen mot Libya i 1984, men i 1985 ble han sendt til Paris for et opphold ved École de Guerre. Da han vendte tilbake ble han utnevnt til presidentens militærrådgiver. I 1987 deltok han igjen i krig mot Libya. Vegen til makten. I 1989 utviklet det seg en konflikt mellom president Habré and Déby. Presidenten anklaget Déby for planer om statskupp og Déby flyktet til Libya og flyttet derfra videre til Sudan, der Déby etablerte Mouvement Patriotique de Salut. I oktober 1989 startet Déby, med libysk og sundanesisk støtte, et væpnet opprør mot president Habré. Den 2. desember 1990 inntok Déby hovedstaden N'Djamena uten å møte militær motstand. Déby sto deretter i spissen for en overgangsregjering. Presidentperiode. Opprørsbevegelsen Mouvement Patriotique de Salut ble omgjort til politisk parti. Den 28. februar 1991 ble et konstitusjonelt charter ble vedtatt og Déby ble gjort til president. En ny grunnlov ble innført etter folkeavstemning i mars 1996. I juni 1996 ble det avholdt presidentvalg, der Déby fikk flest stemmer, men ikke over 50%, i første valgomgang. I andre valgomgang i juli vant Déby 69% av stemmene. Déby ble gjenvalgt som president i mai 2001, da offisielle resultater ga Déby 63.17% av stemmene. Internasjonale valgobservatører fant uregelmessigheter ved valget. I juni 2005 ble det avholdt folkeavstemning som fjernet begrensningene på antallet sammenhengende presidentperioder, slik at Déby igjen kunne stille til presidentvalg i 2006. Opposisjonen boikottet presidentvalget 3. mai 2006 og Déby vant i følge offisielle tall valget med 64.67% av stemmene. Débys styre er utfordret av opprørsgrupper gjentatte ganger. I 1992 bidro franske tropper til å slå ned "N'Katha Zulu", væpnede grupper som opererte på grensen mot Sudan. I oktober 1993 mislykkes et forsøk på statskupp, ledet av Abbas Koty. I 2005 startet et langvarig væpnet opprør i det østlige Tsjad, som igjen vanskeliggjorde forholdet til Sudan. Ytterligere ett statskupp mot Déby, der presidenten ble direkte angrepet, ble slått ned i mars 2006. Måneden etter forsøkte opprørere å innta hovedstaden, men Débys regjering holdt stand. President Déby brøt deretter forbindelsene med Sudan, som han anklaget for å støtte opprørerne. Til tross for dette ble presidentvalget i 2006 gjennomført og Sudans president var tilstede ved innsettelsen av Déby for en ny periode. Opprørerne tok seg i februar 2008 inn i N'Djamena, men etter flere dagers kamp klarte regjeringsstyrker lojale mot Déby å vinne tilbake kontroll. Kalkedon. Den lille kirken for Sankt Euphemia tjener som Kalkedons katedral. Kalkedon (gresk: Χαλκεδον) var i oldtiden en havneby og en tidlig gresk koloni ved Bosporos i Bithynia, i Lilleasia, tvers overfor Bysants. I dag heter stedet Kadıköy og er en bydel i moderne Istanbul. Det greske navnet på oldtidens by er fra dets fønikiske navn, i betydningen «Nybyen», noe som også var tilfelle med Kartago. Stedet Kalkedon er lokalisert på en smal halvøya på nordkysten av Marmarahavet, i nærheten av munningen til Bosporosstredet. En elv, kalt for "Kalkis" eller også "Kalkedon" i oldtiden er i dag kjent som Kurbağalıdere, og flyter ut i bukten Fenerbahçe. Her grunnla greske kolonister fra byen Megara i Attika i antikkens Hellas en bosetning i år 685 f.Kr. Sytten år senere grunnla nybyggere fra samme sted Bysants, og Kalkedon kom raskt i skyggen av denne byen som skulle vokse seg til den viktigste byen i det greske kulturområde og senere til hovedstad i Østromerriket. Navnet Kalkedon er funnet på alle mynter derfra foruten i manuskriptene til Herodots historieverk, Xenofons "Hellenica", Arrianos' "Anabasis", og andre verker. Nær ingenting av oldtidsbyen har overlevd over bakkenivået i dagens Kadıköy. Arkeologiske funn er avdekket ved Altıyol og andre funnsteder er i dag utstilt i Istanbuls arkeologiske museum. Forhistorie. I jordhaugene ved Fikirtepe er det funnet levninger som er datert tilbake til kobberalderen (5500-3500 f.Kr.) og det bevitner vedvarende bosetninger siden forhistoriske tider. Fønikerne drev aktiv handel i dette området. Den romerske naturhistorikeren Plinius den eldre hevdet at Kalkedon var først kjent som "Prokerastis", et navn som muligens var avledet fra et punkt eller sjømerke i nærheten av stedet. Det ble deretter kalt for "Kolpusa", antagelig fra havnen, og til sist "Caecorum Oppidum", det vil si «byen til de blinde». Selymbria. Selymbria (eller Selybria, i dag Silivri i Tyrkia) var en gresk by ved nordbredden av Propontis (Marmarahavet). Den ble grunnlagt av nybyggere fra Megara i Hellas i 662 f.Kr., to år før de grunnla Bysants ved Bosporos noe lenger mot øst. Selinunt. Selinunt (italiensk: Selinunte) er i dag en berømt ruinby i provinsen Trapani sørvest på Sicilia i Italia. Dette var en viktig gresk by ved navn Selinus i Magna Graecia. Ifølge Thukydid ble Selinus grunnlagt fra Megara Hyblaea, en annen gresk koloni på Sicilia. Det kan ha skjedd i 629 f.Kr.. Megara Hyblea var, som navnet røper, i sin tid kolonisert fra Megara, en antikk by nær Athen. Selinunt hadde en heller kort levetid; byen var bebodd i bare 200 år. På sin høyde hadde den rundt 25 000 innbyggere. Den var et rikt handelssenter. Selinus allierte seg med Karthago mest for å stå sterkere mot Segesta. Men kartagenerne misunte Selinunt dens rikdom. Ifølge Diodorus Siculus ødela den kartagiske hærfører Hannibal i 409 f.Kr. Selinus etter en krig som tok 16 000 menneskeliv, og 5 000 ble tatt til fange. Byen ble beleiret i ni dager av en hær på 100 000 kartagenere. De arkeologiske utgravninger i Selinunt har blant annet avdekket fem templer rundt en akropolis. Lokris. Lokris (Λοκροί) var en region i antikkens Hellas. Den bestod av to distrikter: Det østlige (eller "opuntiske") Lokris var på fastlandskysten og strakk seg fra Thermopylae til Larymna, innenfor øya Euboea. Det vestlige (eller "osoliske") Lokris var på nordsiden av Korintbukta mellom Naupaktos og Krisa og strakk seg innover i landet opp Amphissadalen. De to delene var dermed atskilt fra hverandre av Doris og Phokis. Det kan tenkes at det en gang hadde eksistert en sammenhengende lokrisk stat, som var blitt delt på grunn av invasjoner i midtpartiet. Dette forhold, sammen med Lokris dårlige jordsmonn for landsbruk, innebar at Lokris spilte liten rolle i gresk historie, ettersom omliggende stater var så meget mektigere. Det opuntiske Lokris ble så kalt etter sin viktigste by, Opus. Den viktigste byen i osolisk Lokris var havnebyen Naupaktos. På 600-tallet f.Kr. grunnla Lokris (omstridt om det opuntiske eller det osoliske) en koloni i det etterhvert greskdominerte Sør-Italia, og kalte også den Lokris (Λοκροί). Erkebiskop av York. John Sentamu, dagens erkebiskop av York Kartskisse over områdene underlagt erkebiskopen av York Erkebiskopen av York er den nest fremste i presteskapet i den anglikanske kirke. I likhet med erkebiskopene av Canterbury har også erkebiskopene av York vært del av en ubrutt rekke siden katolsk tid. Erkebiskopen av York er en av to metropolitanerkebiskoper. Provinsen omfatter tolv bispedømmer. Bispesetet er York Minster, mens embedsboligen er Bishopthorpe Palace. Se også. York York Freiheitliche Partei Österreichs. Freiheitliche Partei Österreichs (det østerrikske frihetspartiet, FPÖ) er et høyreradikalt og nasjonalistisk østerriksk politisk parti. Det er representert i Østerrikes parlament, landdagene og de fleste kommunestyrer, og var sist med i Østerrikes regjering fra 2000 til 2007 i koalisjon med det konservative Østerrikske Folkepartiet (ÖVP). Partiet ble grunnlagt i 1955 i Wien. Det har sine røtter i den tysknasjonale (pantyske) bevegelsen, og gikk hovedsakelig ut fra "Verband der Unabhängigen", som besto av såvel tidligere nasjonalsosialister, antiklerikale liberalere som var redd for at Østerrike skulle bli isolert fra omverdenen og tyske nasjonalister. Mange medlemmer kom fra det stortyske folkepartiet, som eksisterte mellom 1920 og 1934. Partiet oppnådde i årene 1956-1986 jevnlig resultater mellom 5 og 10 % ved nasjonale valg, men forble et opposisjonsparti, ikke minst på grunn av partiets uavklarte forhold til Østerrikes nazistiske fortid og de to store partienes (SPÖ og ÖVP) utstrakte samarbeid på det praktisk-politiske plan. I 1983 gikk partiet for første gang inn i regjeringskoalisjon, da med det sosialdemokratiske SPÖ. FPÖ var på denne tiden ledet av den liberale Norbert Steger. Stemningen på grasrota i partiet og i ledelsen i visse delstater var imidlertid først og fremst tysknasjonal. På landsmøtet i 1986 iscenesatte den høyreradikale tankesmia «Lorenzener Kreis» et regelrett kupp mot den liberale ledelsen. FPÖ fikk dermed sin nye populistiske leder Jörg Haider, som skulle lede partiet inn i en svært framgangsrik periode. Ideologisk betydde skiftet av lederskap en sterk høyredreining. Partiledelsen knyttet faste kontakter til ekstreme grupper på ytre høyre og samarbeidet nært med kretsen rundt tidsskriftet "Die Aula". De kjente høyreradikalerne Otto Scrinzi og Andreas Mölzer inntok sentrale posisjoner. Politisk betydde skiftet at Europas mest markante populistleder fikk utfolde seg fritt både innen partiet, der Haider utøvet sterk sentral kontroll, og i østerrikske media, der Haiders personlige utstråling og evne til å refortolke østerriksk politikk i populistisk forstand ga partiet stadig flere tilhengere. Ved parlamentsvalget i 1999 fikk partiet 26,9% og ble nest største parti. Fra 2000 til 2007 satt det i en koalisjonsregjering med det konservative partiet, ledet av Wolfgang Schüssel. Frihetspartiets Susanne Riess-Passer var visekansler. Partiets leder mellom 1986 og 2001 var Jörg Haider, som senere ble guvernør i delstaten Kärnten fram til sin død 11. oktober 2008. Han ble etterfulgt som partileder av Riess-Passer. I juni 2004 etterfulgte Ursula Haubner, Haiders eldre søster, Herbert Haupt som partiformann. Regjeringsdeltakelsen slo negativt ut for partiet både på meningsmålinger, i valg og for partiet som organisasjon. Kjennere snakker om en «implosjon» av partiet og forklarer dette med at partiet etter sin populistiske vending i 1986 hadde hentet mye av sin støtte fra den «fundamentalopposisjonelle» stemningen Haider klarte å skape. Ved å framstille SPÖ og ÖVP som et ugjennomtrengelig maktkonsortium og henvise til faktisk korrupsjon og skandaler hausset Haider opp den allerede eksisterende misnøyen med det politiske systemet i Østerrike. I det FPÖ selv gikk inn i regjering gikk luften ut av deres tidligere kritikk, som hadde skaffet partiet så mange stemmer og som hadde rettet seg mot selve systemet. Våren 2005 hadde forfallet kommet så langt at Haider, sammen med ledelsen i FPÖ, bestemte seg for å danne et nytt parti, det såkalte «Alliansen for Østerrikes framtid», BZÖ (Bündnis Zukunft Österreich). David Michael Hope. David Michael Hope (født 14. april 1940) var anglikansk erkebiskop av York. Han ble utnevnt til dette embetet i 1995, og satt til 2005. Hope ble biskop i Wakefield i 1985, og deretter i London i 1991. I 1995, på samme tid som han ble utnevnt til erkebiskop av York, gikk den kontroversielle britiske menneskerettighetsaktivisten Peter Tatchell ut og sa at Hope er homofil. Dette førte til at Hope innkalte til en pressekonferanse, der han sa at hans seksuelle orientering er et «uklart område» («gray area»), at han har «søkt å leve et sølibatært liv» og at han er «fullstendig lykkelig og fornøyd». Han ble etter dette akseptert av langt de fleste innenfor Den engelske kirke. 30. juni 2004 skrev sammen med Rowan Williams, erkebiskop av Canterbury, og på vegne av alle de 114 anglikanske biskoper, et brev til Tony Blair der de uttrykte stor bekymring over den britiske regjeringens politikk i forhold til Irak. De tok spesielt opp anklagene om mishandling av irakiske fanger. 1. august 2004 ble det annonsert at Hope planla å trekke seg tilbake, og vil bli sogneprest i Ilkley, West Yorkshire. Han gjorde dette 28. februar 2005. 25. januar samme år ble det annonsert at han ville få et livsvarig baroni i Det forente kongerikes høyadel, og 25. mars fikk han tittelen baron Hope of Thornes. Oh Uganda, Land of Beauty. «Oh Uganda, Land of Beauty» er siden 9. august 1962, den dagen Uganda erklærte sin uavhengighet, landets nasjonalsang. Den er skrevet og komponert av George Wilberforce Kakoma og Peter Wingard. Ikke lenge før landet ble uavhengig ble tre komiteer opprettet, disse skulle spesifisere landets nasjonalsymboler. Senteza Kajubi var formann for komiteen som skulle utrede nasjonalsangen, og en landsomfattende kampanje ble startet for å få inn komposisjoner. Man ville ha en nyskrevet komposisjon som handlet om landets fremtid, som var festlig og dessuten måtte den være harmonisk i alle stemmeleier. I juli 1963 ble Kakomas komposisjon valgt, etter sigende ble den til i løpet av en natt like før fristen for å sende inn komposisjoner utløp. Richard Fitzalan, 10. jarl av Arundel. Richard Fitzalan, 10. jarl av Arundel (født ca. 1313, død 24. januar 1376) var en engelsk adelsmann og militærkommandant. Han var sønn av Edmund Fitzalan, 9. jarl av Arundel og Alice Warenne. Hans fødselsår er usikkert, men man antar at det var ca. 1313, og det var i alle tilfelle ikke før 1307. I 1321 allierte faren seg med Despenserslekten, som var Edvard IIs yndlinger. Alliansen ble beseglet ved at Richard giftet seg med Isabella, datter av Hugh le Despenser den yngre. Lykken snudde seg for Despenserslekten noen få år etter, og i 1326 ble Edmund Fitzalan henrettet. Richard fikk ikke arve sin fars eiendommer eller titler. I 1330 hadde det politiske klimaet endret seg, og i løpet av de neste årene klarte Richard å få tittelen som jarl av Arundel såvel som eiendommene i Sussex og Wales. I 1334 ble han overdommer i Nord-Wales (en tittel han etterhvert ble gitt for livstid), sheriff for livstid i Caernarvonshire og governær for Caernarfon slott. Til tross for hans embeter i Wales, tilbrakte Richard mye av sin tid med militær sysler i Skottland og Frankrike. I 1337 ble han medkommandant for den engelske hæren i nord, og året etter ble han enekommandant. I 1340 kjempet han i slaget ved Sluys, og deretter i beleiringen av Tournai. Han hadde så en ny periode i Skottland, før han vendte tilbake til kontinentet og ble medløytnant av Aquitaine. Han var en av tre mest sentrale engelske kommandantene i slaget ved Crecy i 1346. Etter dette tilbrakte han flere år med felttok og diplomatiske reiser. I 1353 arvet han tittelen jarl av Sussex (Warenne) fra sin morfar. Han brukte ikke denne tittelen før i 1361, da hans mor, som var enkegrevinne av Sussex, døde. Tittelen og eiendommene økte hans rikdom betraktelig, og han var i stand til å yte meget store lån til Edvard III. Allikevel var det etter hans død igjen en stor sum i kontanter. Hans første ekteskap, med Isabella Despenser, ble nullifisert, med henvisning til at hun ikke hadde giftet seg av fri vilje. Deretter giftet han seg med Eleanor av Lancaster, datter av Henry Plantagenet, 3. jarl av Leicester. Han fikk en datter i det første ekteskapet, og tre sønner i det andre. Richard etterfulgte ham som jarl av Arundel, John ble marskalk av England, og Thomas ble erkebiskop av Canterbury og rikskansler i England. Han fikk også flere døtre i andre ekteskap, hvorav to overlevde barneårene: Joan, som giftet seg med Humphrey de Bohun, jarl av Hereford, og Alice, som giftet seg med Thomas Holland, 2. jarl av Kent. Arundel 10 Kolofon (by). Kolofon (Κολοφών) var en av de tolv ioniske byer i Lilleasia, og lå mellom Lebedos og Efesos. Stedet er nå i Tyrkia. I antikkens Hellas grunnla to sønner av kong Kodros av Athen en koloni der. Den var fødestedet til filosofen Xenofanes og dikteren Mimnermos. Nybyggere fra Kolofon grunnla i 679 f.Kr. den greske byen Siris i det greske kulturområde i Sør-Italia, i den nåværende regionen Basilicata. (Noen mener at Siris ble grunnlagt fra Troja, men det er lite sannsynlig.) Byen ble ødelagt av Lysimakhos, en av Aleksander den Stores etterfølgere. Österreichische Volkspartei. Österreichische Volkspartei (det østerrikske folkepartiet, ÖVP) er et konservativt østerriksk politisk parti. Det er det nest største partiet i Østerrikes folkevalgte parlament Nasjonalrådet, og tilsvarer stort sett det tyske CDU både når det gjelder politisk plattform og velgerdemografi. Siden 2008 har det østerrikske folkepartiet sittet i regjering sammen med det sosialdemokratiske SPÖ. Jarl av Arundel. Jarl av Arundel er den eldste eksisterende jarletittel i England, og muligens den eldste eksisterende adelstittel overhodet. Siden 1660 har hertugdømmet Norfolk også hatt denne tittelen, som brukes av arvingen til hertugtittelen. Tittelen ble først opprettet i 1138 for normanneren baron William d'Aubigny. De første jarlene hadde også tittelen jarl av Sussex, inntil midten av det 13. århundre. Omtrent på samme tid fikk den bretonske familien Fitzalan tittelen. En annen gren av slekten utviklet seg til Stewartslekten som senere regjerte i Skottland. Det oppsto en tradisjon for at den som eide Arundel Castle automatisk skulle være jarl av Arundel, noe som ble formelt bekreftet av Henrik VI i det 15. århundre. Dette hadde ikke vært håndhevet systematisk, slik at noen av de som regnes som jarler av Arundel egentlig aldri brukte tittelen. Da den 19. jarlen døde i 1580 gikk tittelen til Philip Howard, som var Thomas Howard, 5. hertug av Norfolks eldste sønn. Philip var gift med den siste Fitzalanjarlens eneste datter. Både Philip og faren ble snart etter fratatt sine titler for å ha konspirert mot Elisabeth I. Under Jakob I fikk de titlene tilbake. Det var også et opphold under Oliver Cromwells regjeringstid, men i 1660 ble alle titler gitt tilbake til hertugen av Norfolk. Jarler av Arundel. For senere jarler av Arundel, se hertug av Norfolk. Arundel Death Valley. Death Valley er en dal i Mojaveørkenen i det sydlige California, USA, i nærheten av grensen til Nevada. Dalen er omtrent 225 km lang og er kjent for sin ekstremt høye temperatur. 10. juli 1913 ble det målt 56,6 °C, den høyeste temperatur i verden utenfor Afrika. Dalens laveste punkt ligger 86 m under havoverflaten (laveste punktet i USA). Dalen ligger i Death Valley nasjonalpark. Hallbergmoos. Hallbergmoos er en kommune i Bayern med 7 817 innbyggere som ligger 25 km. fra Mïnchen, i nærheten av Flughafen München Franz Josef Strauß. Kommunen består av Birkeneck, Brandstadl, Erching, Fischerhof, Goldach, Mariabrunn og Zwillingshof. Borgermester er Klaus Stallmeister. Opprinnelig var det et landlig preget område, men det er i de seneste år blitt sentret for en rekke høyteknologibedrifter. Bl.a. har Eurofighter GmbH, som utvikler militære kampfly, sitt hovedkvarter her. Sussex. Sussex er et tradisjonelt grevskap i det sørlige England. Siden 1888 har det vært delt i to administrative grevskap, East Sussex og West Sussex. Denne inndelingen har en historisk forløper, da det har vært separate administrative organer i øst og vest i lengre tid. Inntil 1974 forble Sussex et seremonielt grevskap, men det året ble også den funksjonen delt i to. Området har tilnærmet samme grenser som det angelsaksiske kongedømmet Sussex. Det grenser mot Surrey, Kent, Hampshire og Den engelske kanal. Det har vært en felles politistyrke for begge grevskap i Sussex siden 1968, og det er også en rekke andre oppgaver de samarbeider om. Inntil Brighton and Hove fikk status som "city" i 2000 var Chichester eneste by i Sussex med slik status; alle andre byer har status som "town". Peter Forsberg. Peter Forsberg (født 20. juli 1973 i Örnsköldsvik) er en tidligere svensk ishockeyspiller. Forsberg, som alltid spilte med nummer 21 på ryggen, har i perioder av karrieren blitt ansett som verdens beste ishockeyspiller. Forsberg vokste opp i Domsjö, en forstad til Örnsköldsvik. Han eier en nyanlagt golfbane like utenfor Örnsköldsvik. Ingemar Johansson. Ingemar Johansson (født 22. september 1932 i Göteborg, død 30. januar 2009 i Onsala) var en svensk verdensmester i tungvektsboksing. Han debuterte i bokseringen i 1948, 15 år gammel. Det store gjennombruddet kom i 1950, da han som 17-åring ble svensk seniormester. I 1952 ble han profesjonell, og vant samtlige matcher frem til og med tittelkampen mot Floyd Patterson 26. juni 1959 i New York. Floyd Patterson vant tilbake verdensmestertittelen etter returoppgjøret 20. juni 1960, da «Ingo» ble slått knockout i 5. runde. Ingemar Johanson er medlem av boksingens Hall of Fame. Ingemar Johansson var en bokser som ikke nødvendigvis ble verdensmester fordi han var den beste i vektklassen. Cus D'Amato, manageren til Floyd Patterson som var VM-mester på denne tiden, gjorde alt han kunne for å holde Patterson unna de mest verdige utfordrerne som Cleveland «Big Cat» Williams, Zora Folley, Nino Valdez, «Hurricane» Jackson, Bob Baker, og ikke minst Sonny Liston. Johansson vs. Patterson. Johansson fikk VM-kamp mot Patterson i 1959 etter overraskende å ha slått ut den høyt rangerte Eddie Machen i Göteborg året før. De fleste mente at seieren over Machen var et lykketreff, og at Patterson ville vinne over Johansson uten problemer. Johansson hadde tross alt ingen andre spesielt imponerende navn på seierslisten sin, de beste seirene hans var over Franco Cavicchi (som han tok EM-tittelen fra), Peter Bates, Joe Erskine og Henry Cooper – ingen av disse var boksere i verdensklasse. Men Johansson sjokkerte verden da han sensasjonelt slo ut Patterson i tredje runde. Hele syv ganger var Patterson i kanvasen før dommeren stoppet kampen. D'Amato hadde en klausul i kontrakten som sa at dersom Johansson skulle vinne, måtte han forsvare tittelen mot Patterson i sitt første tittelforsvar. I juni 1960 møttes de to igjen og utkjempet det Ring Magazine kåret til årets kamp. Patterson revansjerte tapet og ble den første bokseren som gjenerobret tungvektstittelen, ved å slå en stygg knockout på Johansson i 5. runde. Johansson lå bevisstløs på kanvasen i et par minutter mens det ene benet hans ristet i krampetrekninger. Ettersom stillingen nå var 1-1 ble det arrangert en tredje kamp, en såkalt «rubber match», for å avgjøre hvem som var bestemann. Kampen fant sted i Miami Beach i Florida i mars 1961, og Patterson vant igjen på KO, denne gang i 6. runde. Siste kamper. Johansson gikk kun fire kamper etter dette, mest nevneverdig vant han EM-tittelen for annen gang da han slo Dick Richarson i 1962. Han la opp i 1963 etter sitt første forsvar av tittelen, mot Brian London. Hans endelige recliste var 26-2 (17 KO). I 1982 ble han tildelt sølvmedaljen han vant i OL i 1952, men ikke fikk da pga. at han hadde vanæret sporten ved å bli diskvalifisert. I 2002 ble han innlemmet i Boksingens æresgalleri i New York. Trivia. I Lasse Hallströms film Mitt liv som hund gis tittelkampen mellom Johansson og Patterson en vesentlig rolle i handlingen, som et tidsbilde. Stølsheimen landskapsvernområde. Stølsheimen landskapsvernområde ligger i Stølsheimen i Sogn og Fjordane og Hordaland fylker. Området er på 373 km² og ble opprettet i 1990. Landskapsvernområdet representerer et vakkert vestlandsk fjell- og fjordlandskap. Protein. Proteiner (fra gresk πρῶτος "protos": den første), også kalt eggehvitestoff, er en type molekyler som finnes i alle levende organismer, og er en av de grunnleggende bestanddelene for alt liv. De varierer i størrelse, form og egenskaper, og utfører et vidt spekter av oppgaver. Strukturelle proteiner (også kalt fiberproteiner) finnes blant annet i skjelett og muskler, hvor de er en nødvendig del av både oppbygning og funksjon. Globulære proteiner (proteiner som lar seg løse opp i væske) deltar i nesten alle biologiske prosesser, for eksempel ved å sende meldinger i organismer eller ved å utføre oppgaver direkte. Maten vi spiser blir omgjort til energi ved hjelp av proteiner, og det er også de som utfører fotosyntesen i planter. En annen type proteiner finnes i cellemembraner, der de sender beskjeder fra den ene siden av membranen til den andre, samt at de hjelper små molekyler gjennom Klassifisering. Proteiner kan klassifiseres på ulike måter: strukturelle, globulære og membran-proteiner refererer til selve oppbygningen av proteinet fremfor funksjonen. Mange proteiner er enzymer (katalysatorer), en type molekyler som får kjemiske reaksjoner til å gå fortere. En annen viktig oppgave for proteiner er å delta i regulering av celleprosesser, der mengden proteiner eller kjemiske signaler festet på proteinene indikerer at en prosess skal startes eller avsluttes. Dette er viktig for vekst og utvikling av levende organismer, fra bakterier til planter og alle dyr. Oppbygning. Et protein er bygget opp av en eller flere kjeder med aminosyrer. Aminosyrene er bundet sammen med peptidbindinger. Korte kjeder med aminosyrer kalles ofte peptider eller oligopeptider, men grensen mellom peptid og protein er ikke veldefinert. Under proteinsyntesen blir en og en aminosyre koblet på kjeden, og denne folder seg i en tredimensjonal struktur. Noen proteiner folder seg av seg selv, mens andre trenger hjelp av andre foldehjelpere (engelsk: chaperones) til å få riktig struktur. Historie. I 1838 beskrev den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius proteiner for første gang, men hvor viktig proteiner var for levende organismer begynte ikke å bli klart før i 1926, da James B. Sumner viste at urease var et protein. Insulin fikk æren av å være det første proteinet som ble sekvensert, noe Frederick Sanger fikk Nobelprisen i kjemi for i 1958. I 1958 ble for første gang strukturen til proteiner kjent, da Max Perutz og Sir John Cowdery Kendrew bestemte strukturene til hemoglobin og myoglobin ved hjelp av røntgenkrystallografi. Perutz og Kendrew delte Nobelprisen i kjemi for denne bragden i 1962. En annen viktig oppdagelse var at proteinets struktur ble bestemt av dets sekvens, noe Christian B. Anfinsen fikk Nobelprisen i kjemi for i 1972. Sykdom. Proteiner kan også forårsake sykdommer dersom mengden protein i en organisme er feil, eller dersom det er feil på proteinene. Diabetes er et eksempel på en sykdom forårsaket av proteiner, der kroppen enten ikke produserer nok av proteinet insulin, eller ikke reagerer riktig på insulinet. Huntingtons sykdom er en sykdom der endringer i et gen forårsaker endringer i strukturen til proteinet som genet koder for. Hemofili (blødersykdom) forårsakes av at genet for et protein enten ikke er tilstede i arvestoffet eller at genet er mutert slik at proteinet ikke virker som det skal. Mennesker og dyr trenger også proteiner som en del av dietten. Noen aminosyrer kan ikke organismen lage selv, og trenger å få disse tilført gjennom mat. I tillegg får organismen billig drivstoff siden den ikke trenger å lage alle aminosyrene selv. Struktur og produksjon. Proteiner er bygget opp av mange atomer. Størsteparten av atomene er av typen karbon, hydrogen, oksygen og nitrogen. Noen proteiner inneholder også fosfor og svovel. Atomene danner ulike aminosyrer som kobles sammen i lange kjeder. Disse kjedene bretter seg sammen i bestemte strukturer. Noen proteiner virker bare når flere kjeder kobles sammen eller når bestemte molekyler er bundet til proteinet. Disse kalles kofaktorer, og hjelper proteinene utføre sin funksjon. En kofaktor kan være et enkelt atom som magnesium eller jern, eller molekyler som heme-ringen. Heme-molekylet, som er bundet til hemoglobin, har et jern-atom som kan binde oksygen. Hele proteinkomplekset frakter oksygen og finnes i røde blodceller (erytrocytter). Proteinenes byggestener. Den generelle oppbygningen til en aminosyre Proteiner er kjeder med aminosyrer som er bundet til hverandre. Alle aminosyrer har en felles oppbygning, eller «ryggrad», som består av en karboksylgruppe (-COOH) som er bundet til et karbonatom som igjen er bundet til en aminogruppe (-NH2). Karbonatomet i midten er også bundet til et hydrogenatom og til en variabel gruppe kalt sidekjeden eller "R"-gruppen. Det er denne gruppen som skiller de ulike aminosyrene fra hverandre, og den kan være alt fra et hydrogenatom i aminosyren glycin til en dobbel aromatisk ring i tryptofan. Når aminosyrer bindes sammen med peptidbindinger, er det aminogruppen og karboksygruppen som danner en binding. Den kjemiske reaksjonen som fører til at peptid-bindingen blir dannet. Aminosyrene gir fra seg et H-atom eller en OH-gruppe, og et peptid og et molekyl med vann dannes. De to endene av en polypeptidkjede betegnes som den amino-terminale (N-terminale) eller den karboksy-terminale (C-terminale) enden avhengig av hvilken fri gruppe som finnes der. Begynnelsen av proteinkjeden har en aminogruppe, mens slutten av kjeden har en karboksygruppe, og vi leser sekvensen til proteinene fra N- til C-terminal. Aminosyrene karakteriseres ut fra egenskapene til "R"-gruppen. Vanligvis deles de 20 aminosyrene inn i to hovedgrupper avhengig av om de er hydrofile eller hydrofobe. Hydrofile aminosyrer ligger ofte i overflaten av proteinet siden de er polare eller har ladning, mens hydrofobe aminosyrer ofte ligger i kjernen av proteinet, gjemt vekk fra vannet. Hydrofobe atomer søker seg mot hverandre, dette kalles hydrofob effekt. Det er aminosyrenes egenskaper og rekkefølgen de kommer i som bestemmer proteinets struktur og dermed funksjon. Selv små endringer i sekvensen kan føre til at proteinet endrer eller mister funksjon. Siden aminosyrene kan kombineres i kjeder uten begrensninger er det mulig å danne utallige unike kjeder. Selv for et lite peptid på bare 10 aminosyrer finnes det flere enn 1013 mulige kombinasjoner av aminosyrer som alle gir unike sekvenser! Struktur. Alfaheliks hvor ryggraden er vist med tykke linjer, sidekjeder med tynne linjer og hydrogenbindinger mellom ryggraden i grønne stiplede linjer. Et eksempel på et proteinkompleks. Proteinkjedene er farget i ulike farger. Når man snakker om globulære, strukturelle eller membranproteiner, er det tertiær- eller kvartenærstrukturen som beskrives. Globulære og strukturelle klassifikasjoner beskriver helst formen på proteinet, men sier litt om funksjon også, siden strukturelle proteiner er viktig for oppbygningen og styrken til støttevev og skjelett i ulike organismer. Proteiner er ikke statiske. Beskrivelser av tertiær- og kvartenærstruktur kan gi inntrykk av at proteiner er rigide objekter som ikke er fleksible. De strukturelle proteinene som er en del av skjelett eller skall har også svært liten mulighet til å bevege seg, men i alle proteinstrukturer finnes det bevegelser på ulike nivåer. Dersom proteiner ikke hadde vært fleksible, ville vi ikke kunnet bevege oss, vokse eller fordøye mat, og planter ville ikke kunne utføre fotosyntese. Noen proteiner har ulike "konformasjoner", eller flere ulike tertiærstrukturer som er stabile og som har funksjon. Primærstrukturen er den samme, og for det meste er sekundærstrukturen lik, men tertiær- og kvartenærstrukturen kan være endret mellom ulike konformasjoner. Endringen består oftest av at atomene endrer posisjon, mens bindingene mellom atomene forblir den samme. Noen proteiner endrer form slik at kofaktorer eller andre proteiner skal kunne koble seg til, mens membranproteiner gjerne endrer form for å sende en beskjed fra en side av en membran til den andre. Endringer mellom konformasjoner har gjerne stor betydning for organismen. Konformasjonsendringer kan signalisere at en prosess skal starte eller avslutte, for eksempel brukes dette mye når en organisme utvikler seg. Proteiner får signaler som gjør at konformasjonen endres, og det kan sette igang neste steg i utviklingen, og proteinet vil alltid inneha denne konformasjonen etterpå. Andre proteiner går frem og tilbake mellom konformasjonene, som hemoglobin, som har to ulike konformasjoner, en der oksygen er bundet, og en der oksygen ikke er bundet. Ulike konformasjoner i proteiner gir mulighet for nøyaktig regulering av prosesser som foregår i en organisme. Eksempler på dette er regulering av stoffskifte og utvikling av cellene, og dette skjer i alle slags organismer, fra «enkle» bakterier til mennesker. Reguleringsmekanismene er helt generelle og brukes også når proteiner produseres (transkripsjon og translasjon) og når signaler skal sendes i kroppen. Fra DNA via RNA til ferdig protein (Proteinsyntese). DNA (deoksyribonukleinsyre) består av gener. Hvert gen transkriberes til RNA (ribonukleinsyre) i cellekjernen. Etter ulike modifiseringer oversettes RNA til proteiner i ribosomer gjennom en prosess som kalles translasjonen. Ribosomene gjenkjenner tripletter av baser som passer til den enkelte aminosyren. En aminosyre kan bli kodet av mange tripletter. Felles for alle proteiner er at de starter med basene adenin-guanin-cytosin som tilsvarer aminosyren metionin. Produksjon av protein er under regulering av andre proteiner og hormoner. Som respons til visse stimuli vil proteinproduksjonen reguleres opp eller ned. Ikke-ribosomale proteiner (NRPS, nonribosomal peptide synthetase) Stor gruppe med komplekse sekundære stoffskifteprodukter hos actinomyceter, sopp og bakterier som lages fra aminosyrer katalysert av et flerfunksjonelt ikke-ribosomal peptidsyntetase. Funksjoner. Proteiner er byggesteinene i alle levende celler. De utfyller et utall mer eller mindre svært spesialiserte funksjoner. Hos mennesker er dette alt fra å bygge opp og vedlikeholde muskler, skjelett, hud og slimhinner, til å stå for transport av oksygen og næringsstoffer i blodet. Proteinene deltar også i immunrespons, samt lagring og transport av forskjellige stoffer i kroppen. Gjennom ernæring er proteinene kilde til aminosyrer for organismer som ikke kan lage disse selv. Inngår som del av sikringskosten mot mangelsykdommer for mennesker. Proteiner skaper folk - og dyr. De fleste organismer er bygd opp av strukturelle proteiner. Cellenes form, og dermed også formen til multicellulære organismer, er stort sett bestemt av proteiner. Videre er proteiner et viktig næringsmiddel. Nedbrytingen av proteiner begynner i magen, der de splittes opp i aminosyrer av proteaser. Mesteparten av aminosyrene tas opp i tynntarmen, og svært lite (~1 %) går ut med avføringen. Aminosyrene som tas opp kan benyttes videre direkte som byggesteiner i nye proteiner, eller de kan brytes videre ned og gjøre nytte som energikilde. Enzymer: naturens katalysatorer. Alle enzymer er proteiner, men ikke alle proteiner er enzymer. Enzymer deltar som katalysatorer i kjemiske reaksjoner som ellers ville gått sakte eller ikke i det hele tatt ved å senke aktiveringsenergien som kreves for at reaksjonen skal starte. I enkelte tilfeller ved å bringe reaktanter i nærheten av hverandre, mens andre reaksjoner krever tilførsel av energi fra for eksempel adenosin trifosfat (ATP). Mange proteiner har enzymatisk aktivitet eller inngår som underenheter i enzymer. Reaksjonene enzymet deltar i utføres i det aktive setet. Dette er ofte lommer eller fordypninger i proteinet der substratene binder. I området rundt det aktive setet er gjerne aminosyresekvensen konservert mellom arter som har proteiner med lignende funksjoner. Studier av slike sekvenser, helst på DNA-nivå, bidrar ofte til å finne ut av enzymenes funksjon eller å si noe om evolusjonen av en art og slekstkap mellom dem. Kort om enzymkinetikk. Innledningsvis øker hastigheten i en enzymreaksjon hyperbolsk med økende substratkonsentrasjon. Ved substratmetning, det vil si når alle enzymmolekylene er bundet til substratet, øker ikke hastigheten ytterligere. Den enkleste enzymreaksjonen kan uttrykkes på formen formula_1 der E er enzym, ES er et enzym-substrat-kompleks og P er produkt. Noen enzymer kan brukes på nytt etter å ha dannet produktet, mens andre blir inaktivert på grunn av forandringer i proteinstrukturen. formula_2 Her er Vmax den maksimale reaksjonshastigheten for enzymet, mens Km er Mikaelis-konstanten, som gir substratkonsentrasjoner ved halvparten av Vmax. Regulering av enzymer. Enzymer kan binde til ulike molekyler i spesifikke bindingsseter som finnes i proteinet. Molekylene som bindes kalles ligander. Hvor sterkt liganden binder uttrykkes som ligandens affinitet. Høy affinitet betyr sterk binding. Regulering av slik binding gjøres gjerne ved strukturelle (allosteriske) forandringer i proteinet, slik at liganden ikke kan komme i kontakt med bindingssetet. Binding av ligand til ett sete kan også påvirke affiniteten for ligander til andre seter. Konsentrasjon av proteinet er en viktig type regulering. Det finnes også kunstige metoder for å regulere proteiner. Man kan for eksempel begrense tilgangen på co-faktorer og derved senke aktiviteten. Under sterk varmepåvirkning vil de fleste enzymer denatureres og miste sin funksjon. Denatureringen er i de fleste tilfeller irreversibel og enzymet er ødelagt. Proteiner som næringsstoff. Proteiner regnes også som en av tre hovedgrupper næringsstoffer i kosten, ved siden av fett og karbohydrater. Proteinene som vi får i oss gjennom maten, brytes ned til aminosyrer i fordøyelsessystemet. Disse aminosyrene kan kroppen bruke enten som byggesteiner til å bygge opp egne proteiner, eller som brensel («drivstoff») i cellene på samme måte som fettsyrer (fra fett) og druesukker (fra karbohydrater). Åtte såkalte "essensielle aminosyrer" må tilføres gjennom mat som fisk, egg, kjøtt, melk, ost og brødvarer, siden kroppen ikke kan produsere dem selv. Disse åtte er tryptofan, lysin, metionin, fenylalanin, treonin, valin, leucin og isoleucin. To andre, histidin og arginin, er i tillegg essenielle for barn. Litteratur. C. Branden and J. Tooze "Introduction to protein structure" 2nd ed. 1999. Garland publishing Sukkerhuset. Sukkerhuset i Sverres gate 15 på Kalvskinnet i Trondheim er en av landets eldste bevarte fabrikkbygninger som stod ferdig i 1754. Sukkerhuset ligger med fasade mot Erling Skakkes gate og Leüthenhaven. Her var det sukkerraffineri fra 1754 til midt på 1800-tallet. Byggets historie. Initiativtakerne bak byggingen var «Handelskapet» i Trondheim, med lagmann Hans Ulrich Møllmann og rådmann Hans Horneman i spissen. De kjøpte en eiendom med et påstående våningshus, kjent som Schnitlergården oppført i 1729 med fasade mot Sverres gate. I 1851 ble eiendommen solgt til Erich Christian Dahl, som i 1856 etablerte ølbryggeriet E. C. Dahls Bryggeri. Bryggeriet holdt til i bygningen fram til 1984. Huset ble fredet i 1927 og eies i dag av E. C. Dahls Eiendom (Odd Reitan), og huset brukes i dag mest av HiST (Høgskolen i Sør-Trøndelag). Slaveriets innpass i Trondheim. Plakett til minne om oppføringen i 1752 Produksjonen av raffinert sukker var basert på import av råsukker fra Karibia, særlig fra "Dansk Vestindien", nå de amerikanske Jomfruøyene, St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Eierne av Sukkerhuset fraktet råsukkeret til Trondheim med egne skip, og i den mest aktive perioden hadde huset egne oppkjøpere på St. Croix. De deltok også i den profitable slavetransporten fra Gullkysten til Karibia. Sukkerproduksjonen på Kalvskinnet førte til at det ble etablert en rekke «sukkerbedrifter» i Trondheim, bl.a. Crystal, Erbe og Nidar. Byggets arkitektur. Eksteriøret har endret seg lite siden huset ble bygget. Nordsiden av bygget ut mot Erling Skakkes gate (bildet) har en symmetrisk og monumental fasade med innslag av både barokk og rokokko. Interiørmessig har bygningen gjennomgått markante endringer, med unntak av loftsetasjen. Som bryggeri rommet første etasje i murverk produksjonslokalene, mens de øvre etasjene i laft ble brukt til lager av ferdigvare. Córdoba (Argentina). Córdoba er delstatshovedstad i provinsen Córdoba i Argentina. Den har om lag 1,350,000 innbyggere, og er dermed den nest største byen i landet. Byen er sentrum i det mest produktive jordbruksområdet i Argentina og ble etablert i 1573 av Jerónimo Luis de Cabrera, som kalte den opp etter Córdoba, Spania. Hjorten Revy- og Varietéteater. Hjorten Revy- og Varietéteater, også kalt Trondhjems Tivoli Hjorten eller bare Hjorten, var et tidligere underholdnings- og serveringssted i Trondheim. Det ble startet i Ila i 1867 av Hans Lemvig Christiansen. I starten het stedet "Christiansens Have", men fikk under nye eiere på 1880-tallet navnet Hjorten. Bygningen i Ila der det hele startet var i den gamle Klæthgården hvor det hadde vært overnatting og servering gjennom årtider. Hjorten hadde sin storhetstid fra 1890-årene frem til første verdenskrig. Blant annet hadde den svenske trubaduren og revyskuespilleren Ernst Rolf sitt gjennombrudd på Hjorten i 1911. Etter at Christiansen døde i 1879, fikk Hjorten tyske eiere, deriblant Rudolf Gehe og Fritz Topp. Tyskerne reiste på såkalte «underholdningsbørser» i Hamburg og Berlin og hentet internasjonale artister og musikere til Hjorten. I tillegg til revyer, blant annet studentenes UKE-revy, kom det en strøm av omreisende artister og skuespillere til Hjorten. Blant annet kom det afrikanere og inuitter fra Canada som viste frem sin kultur og levemåte mot betaling. Hjorten besto av en rekke bygninger og et stort hageanlegg. Det karakteristiske restauranthuset i dragestil ble tegnet av arkitekt Karl Norum og bygget i vestenden av Ilaparken i 1899. Underholdningen ved Hjorten opphørte i 1947, mens restaurantdriften fortsatte til den også stengte i 1955. Huset forfalt og ble revet i 1961 for å gi plass til Ila alders-og sykehjem. Achaea. Den romerske provins Achaea i år 120 e.Kr. Mynter som feiret provinsen Achaea under keiser Hadrian. Achaea (gresk form: Akhaia) var en romersk provins, som dekket halvøyen Peloponnes og deler av det sydlige fastlands-Hellas. Den grenset i nord mot provinsene Thessalia og Makedonia. Akhaia i Bibelen. I Romerriket omfattet provinsen Achaea hele Hellas med unntak av Thessalia, Epirus og Acarnania. Det er i denne mening – med dette omfang – at ordet Akhaia benyttes i Det nye Testament: "Apgj" 18,12.27; 19,21; "Rom" 15,26; "1 Kor" 16,15; "2 Kor" 1,1; 9,2; 11,10; "1 Tess" 1,7; 2,8. På 1200-tallet ble fyrstedømmet Achaea grunnlagt i Hellas etter det fjerde korstog. Dette fyrstedømmet ble senere erobret av det ottomanske Tyrkia. Det ble del av det selvstendige Hellas i 1821. Rosario (Argentina). Rosario er største by i provinsen Santa Fe i Argentina. Byen har om lag 1,04 millioner innbyggere (2011) og er dermed landets tredje største by. Rosario ligger nær utløpet av elva Paraná og er en havneby med stor eksport av jordbruksprodukter. Fotballspilleren Lionel Messi kommer fra Rosario. Rettsregel. Rettsregel er en juridisk rettighet eller plikt i samfunnet som om nødvendig kan fastslås av en domstol eller annen lovlig offentlig myndighet. Når rettsregelen er fastlagt har en kommet frem til gjeldende rett på et rettslig spørsmål og like konkrete tilfeller skal gi samme rettsvirkning (rettslige løsning). At like tilfeller juridisk behandles likt, er en del av rettssikkerheten i en rettsstat. Normalt kan en rettsregel håndheves med bistand fra offentlig myndighet. Den alminnelige juridiske lære er at en kommer frem til rettsregelen ved å anvende den juridiske metode, som tradisjonelt består av å avveie relevante rettskildefaktorer, lov, forarbeider, rettspraksis mv. mot hverandre når et rettspørsmål skal avgjøres. Rettsregelen er resultatet av denne tolkningsprosessen. Noen ganger er lovteksten så klar at en alminnelig språklig forståelse alene er tilstrekkelig til å kunne fastslå hva som er gjeldende rett, men ofte må rettsanvenderen gjøre bruk av flere rettskildefaktorer for å komme frem til rettsregelen. Rettsreglene skiller seg fra moralske normer og sosiale normer i samfunnet som en domstol ikke kan avgjøre med bindende rettslig virkning. Dette under forutsetning av at moral normen eller den sosiale norm ikke er gjort til en rettsregel. En rettsregel kan over tid endres, eksempelvis ved lovendring eller hvis høyere rettsinnstans endrer rettsregelen eller den høyeste rettsinnstans endrer rettsoppfatning og endrer rettsregelen. Rettsregelen kan være skreven og uskreven rett. Den uskrevne retten blir normalt til ved at domstolene er satt til å avgjøre konkrete rettstvister mellom rettssubjekter. Når det ikke er skreven rett som kan anvendes i en konkret sak vil domspraksis skape retten eller rettsregelen slik at saken kan gis en rettslig løsning. Historisk har det eksistert ulike teorier om hva som må til for at noe skal være en rettsregel. Typisk er positivisme og naturrett, og i nyere tid rettsrealismen. Positivismen forfekter at kun positive omstendigheter kan påvirke og skape rettsregler, mens naturretten mener rettsreglene er allmenngyldige og finnes iboende i mennesket eller gitt fra Gud. Rettsrealismen likestiller gjeldende rett med de rettsreglene domstolen faktisk anvender eller bør anvende. Gudmund Hernes. Gudmund Hernes (født 25. mars 1941 i Trondheim) er norsk sosiolog, forfatter og tidligere politiker og statsråd for Arbeiderpartiet. Utdannelse. Gudmund Hernes tok artium ved Trondheim katedralskole i 1960, historie mellomfag ved Norges Lærerhøgskole i 1961, siden sosialøkonomi støttefag (1963) og sosiologi grunnfag (1964) ved Universitetet i Oslo. I 1966 dro han til Johns Hopkins University i USA, der han studerte under Arthur L. Stinchcombe og James S. Coleman, med sosiologisk teori og matematisk sosiologi som spesialemner. Han fikk sin Ph. D. i 1970 med en avhandling om maktforhold i det norske Stortinget: "Interest, Influence and Cooperation". Akademisk karriere. I 1969 ble Hernes universitetslektor ved Universitetet i Bergen og professor samme sted i 1971. I 1970-årene var han med i forskergruppen for den første Levekårsundersøkelsen. Han ledet den første maktutredningen, som fikk ros for å ta i bruk sin tids mest moderne analyseteknikker for å forstå det norske samfunnet. I 1974-75 var han Fellow ved Center for Advanced Study in the Behaviorial Sciences ved Stanford (Palo Alto). Fra 1983 var han forskningsleder ved FAFO, som han sammen med Terje Rød-Larsen hadde tatt initiativ til opprettelsen av. Han ble senere utnevnt til professor i annenstilling ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han var gjesteprofessor ved Harvard University fra 1986 til 1987 og høsten 1990. Politisk karriere. Fullblodsakademikeren Hernes lot seg aldri velge som stortingsrepresentant. Direkte engasjert i regjeringsarbeid ble han derimot første gang for en kort periode i 1980–81, som statssekretær i Planleggingssekretariatet (knyttet til Finansdepartementet), ledet av statsråd Per Kleppe. 9 år senere, høsten 1990, ble Gudmund Hernes statsråd i Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, en stilling han hadde til han ble helseminister i samme regjering fra desember 1995 til oktober 1997. Reform 94. Som utdanningsminister ble han mest husket for innføringen av Reform 94, som gav elever rett til tilbud om videregående opplæring, men som også har blitt møtt med kritikk om teoretisering av (særlig) yrkesopplæringen. Reform 94 var en parallell til den elevsentrerte reformpedagogikken i Danmark, der Bertel Haarder var undervisningsminister inntil 1993. Som minister forberedte Hernes også grunnskolereformen R97 som utvidet grunnskolen fra 9 til 10 år. Karriere etter politikken. I perioden 1997-99 var Hernes knyttet til IT Fornebu og Norsk Investorforum. I desember 1999 ble han direktør ved UNESCO International Institute for Educational Planning, og har også vært UNESCOs koordinator for hiv/aids. Han er æresdoktor ved Universitetet i Umeå og har vært gjesteprofessor ved Stanford University, hvor han stadig er på forskningsopphold. Hernes er fra 2006 igjen forsker ved forskningsstiftelsen Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI ved Institutt for regnskap - revisjon og jus. Han er medlem av Det norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab og Agder Akademi. Priser og utmerkelser. I 2010 ble Gudmund Hernes tildelt Norsk sosiologforenings hederspris. Privat. Gudmund Hernes var tidligere gift med den tyskfødte samfunnsviteren Helga Hernes og er nå gift med Charlotte Haug, redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. Naturlov. En naturlov er en sammenheng i naturen som gjelder overalt, alltid og nødvendigvis, men som logisk sett "ikke hadde trengt" å gjelde. Naturlover formuleres ofte som utsagn av formen «alle A er B». Noen vitenskapsfilosofer betrakter også statistiske lover som naturlover, altså utsagn av typen «de fleste A er B», eller «etter lang nok tid vil A bli B». Å oppdage naturlover er de nomotetiske vitenskapenes fremste mål. Det er fire grunnleggende naturlover. Det er tyngdekraft, fargekraft, elektromagnetisme og svak kjernekraft. Rolv Wesenlund. Rolv Helge Wesenlund (født 17. september 1936 i Horten) er en norsk komiker, plateprodusent, sanger og skuespiller. Han er kanskje mest kjent for å ha spilt tittelrollen i musikalen og filmene om Bør Børson og figuren Marve Fleksnes i TV-serien «Fleksnes». __TOC__ Karriere. I sin ungdom var han jazzmusiker (klarinett) og vant NM i jazz to år, samt ble engasjert som jazzjournalist for NRK med eget jazzmagasin, samt jazzspaltist i Dagbladet. Wesenlund ble kjent på TV allerede i 1960-årene med serien "Og takk for det" fra 1969 der han spilte en hel del sketsjer sammen med Harald Heide-Steen jr. (duoen Wesensteen) og Kirsti Sparboe. I denne serien presenterte de klassikere som "Supperådet", "Hos tannlegen" og "Doble Fustasjeopphengsforkoplinger". Serien ble en bestselgende plate, og ble laget i en like populær svensk versjon. Wesenlund opptrådte også i den svenske underholdningsserien "Publikfriarna" (1968–1970) og i det svenske lystspillet "Skärgårdsflirt" i 1972). Fra 1964 var han revyforfatter og skuespiller med lengre engasjementer ved bl.a. Chat Noir, ABC-Teatret, Oslo Nye Teater og Det Norske Teater. Med bakgrunn som skribent i flere aviser og frilans-jazzmedarbeider i NRK, ble han i slutten av 1950-årene innspillingssjef hos Philips og hos Arne Bendiksen AS 1964–1965. Som innspillingssjef hos Philips var Wesenlund blant annet ansvarlig for den korte, tidlige satsingen i Bergen på 60-tallet, Bergen Beat, et forsøk på å lansere norske grupper innen det man den gang kalte piggtrådmusikk. Han har også skrevet sangtekster, blant annet «Twist it» (1962). Fra 1966 var Wesenlund i en tid programsekretær i NRK. Sammen med andre unge, fremadstormende menn med stor entusiasme for det nye fjernsynsmediet (som Harald Heide-Steen jr., Harald Tusberg, Bengt Calmeyer og den svenske regissøren Bo Hermansson) etablerte han en opprørsk og, med datidens øyne, ganske bøllete type underholdning. I TV laget de "Kunden har alltid rett", en parodi på samtidige TV-programmer, og i radioen de legendariske "Telefonrøret" og "Hørerøret", som gjorde suksess på plate, og på restaurant Cecil i Oslo hadde de i 1965 den nyskapende revyen "Lysthuset", nå med Elsa Lystad og Karin Krog på laget. Wesenlund var speaker i den snodige radioserien "Radio Skagerak", som ble en populær LP på Triola. Hans mest markante tidlige kreasjon var "Feriebiskop Fjertnes", med platen "Feriebiskop Fjertnes slår til igjen" som ble en bestselger i 1968. Wesenlund har hatt en rekke hovedroller i teateroppsetninger, som i Charlies Tante på Det Norske Teatret 1994. Den var så populær at den ble overført til Chateau Neuf, oversatt til riksmål og filmatisert for TV. Han var Leopold i "Sommer i Tyrol" i Oslo, Århus og København, og 1987 var han homofil dragartist i Jerry Hermans "La Cage Aux Folles", på Chateau Neuf. Innen film har han hatt hovedroller i kjente klassikere som "Norske byggeklosser", "Den siste Fleksnes", "Bør Børson jr.", "Mannen som ikke kunne le" Rolv Wesenlund hadde også sitt eget talkshow (Wesenstund), som først gikk på Norsk TV1 og senere på TVNorge. I seinere år har Rolv Wesenlund vært en av frontfigurene for Seniorsaken. I forbindelse med hans 60-årsdag i 1996 sendte NRK1 portrettprogrammet "Rolv" som ble sett over en million mennesker. Rolv Wesenlund hadde sin aller siste opptreden i adventskalenderen Den unge Fleksnes som ble sendt på TVNorge julen 2010. Her spilte han Marve Fleksnes i drømmesekvenser mot den unge Fleksnes (Reidar Fredrik Frydenlund). Privatliv. Wesenlund bor på Frogner terrasse. Han er gift med Ruth og har tre barn, samt tre barnebarn. Rolv Wesenlund er frimurer av grad II. Death Valley nasjonalpark. Sanddyner i Death Valley nasjonalpark Death Valley nasjonalpark er en overveiende ufruktbar nasjonalpark som ligger i det tørre Great Basin, øst for fjellkjeden Sierra Nevada i USA. Parken utgjør et område på 13 518 km². Parken har to store daler; Death Valley og Panamint Valley og omfatter flere store fjellkjeder. Death Valley er den aller varmeste og tørreste av alle nasjonalparkene i USA. Det nest laveste punkt på den vestlige halvkule ligger i Badwater Basin, som ligger 282 fot (86 meter) under havnivå. Parken er hjemmet til mange forskjellige arter av både planter og dyr som har tilpasset seg dette barske ørken-miljøet. Omtrent 95% av parken er utpekt som villmark. Parkens verneområder dekker 12 360 km². Death Valley Nasjonalpark blir besøkt av mer enn 770 000 turister hvert eneste år. De fleste av disse som kommer for å oppleve parkens mangfoldige geologiske egenskaper, dyrelivet i ørkenen, alle de historiske stedene, naturen, og den klare nattehimmelen i området. De eldste bergartene er utstrakt omdannete og er minst 1.7 milliarder år gamle. Gruvedrift var den primære aktiviteten i dette området før parken ble lagt under myndighetenes beskyttelse som verneområde. Den første dokumenterte ikke-indianerne som besøkte Death Valley gjorde det, iløpet av vinteren 1849, som tenkte de ville spare tid ved å ta en snarvei til de store gullfeltene i California. De ble sittende fast i flere uker og i den prosessen ga de dalen sitt nåværende navn, selv om bare en av denne gruppen døde der iløpet av den perioden som de satt fast der. Flere kortvarige byer sprang opp i området iløpet av slutten av det 19. og tidlig på det 20. århundre da de ville utnytte feltene av gull som fantes der. Den eneste langsiktige lønnsomme malmen i dette området viste seg derimot, å være var boraks, et mineral som ble brukt til å produsere såpe. Det er to store dalfører som dominerer nasjonalparken, disse har fått navnene Death Valley og Panamint Valley. Death Valley er den mest kjente av disse. Begge disse dalene ble dannet i løpet av de siste par millioner år, og begge blir avgrenset av de store fjellkjedene som strekker seg fra nord til den sørlige delen av parken. Death Valley er det varmeste og tørreste stedene i hele Nord-Amerika på grunn av sin mangel på overflatevann. Den 10. juli 1913 ble en rekord på 134 ° F (56,7 ° C) målt på Weather Bureau's observasjon-stasjon på Grønland Ranch. Juli er den varmeste måneden i parken, med en gjennomsnittlig varme på rundt 115 ° F (46 ° C). Daværende resident Herbert Hoover erklært ete Death Valley.området til et nasjonalt monument den 11. februar 1933, og han satte til side nesten to millioner hektar (8000 km²) i det sørøstlige California og små deler av sørvest Nevada til opprettelsen av Death Valley nasjonalpark. Opprettelse av dette nasjonale monumentet førte til en midlertidig stenging av diverse landområder som egentlig var ment å bli brukt til prospektering og gruvedrift. Imidlertid ble Death Valley raskt gjenåpnet til gruvedrift igjen av den amerikanske kongressen i juni samme år. Alle dagbruddene i det arrete landskapet og de internasjonale gruveselskapene som kjøpte opp gruver i svært synlige deler av det nasjonal monumentet førte snart til offentlige ramaskrik som førte til en større beskyttelse av nasjonalparken i USA. Mojaveørkenen. Mojaveørkenen er et ørkenområde i sydvestlige USA. Området dekker over 35 000 km² og omfatter betydelige deler av Syd-California og deler av Utah, Nevada og Arizona. Mojaveørkenen er oppkalt etter den indianske Mojavestammen. Største delen av ørkenen ligger 900 meter over havet. Opprinnelig har ørkenen vært svært tynt befolket, men i moderne tid har deler av ørkenen blitt urbanisert. Den største byen Las Vegas, Nevada har 1,9 millioner mennesker (2006) Klima. I Mojaveørkenen regner det mindre enn 250 mm nedbør per år i gjennomsnitt. Ørkenen ligger mellom 1000 og 2000 meter over havet. En del av ørkenen er avsatt til Mojave National Preserve. Death Valley finnes her, som er det lavest liggende og varmeste stedet i Nord-Amerika. Her kan temperaturen regelmessig nærme seg 49°C i slutten av juli og begynnelsen av august. Zion National Park i Utah ligger i krysningen mellom Mojave, Great Basin, og Coloradoplatået. På tross av tørken har Mojave, og særlige Antilopedalen, lenge vært et senter for alfalfaproduksjon, forsynt med grunnvann ved irrigasjon og på 1900-tallet med vann fra den Californiske Akvedukten. I Mojave forekommer det ekstremtemperaturer, og det er fire tydelige årstider. Om vinteren går temperaturen ned til -7 °C ved dalbunnene, og under -18 °C ved større høyder. Stormer som kommer inn fra nordvest i Stillehavet kan føre med seg regn og snø til hele området. Men Mojave ligger i regnskyggen av både Sierra Nevada og fjellmassiver inne i ørkenen, som f.eks. Spring Mountains, slik det ofte kun kommer skyer og vind inn over området, ikke regn. I lange perioder mellom stormsystemer kan vintertemperaturen komme helt opp mot 27 °C. Været om våren fortsetter å bli påvirket av Stillehavsstormer, men det regn sjeldnere og mer spredt etter april. Bugge Wesseltoft. Jens Christian Bugge Wesseltoft (født 1. februar 1964) er en norsk pianist, jazzmusiker, komponist og produsent. På 1990-tallet beveget han seg over fra å spille i en nordisk jazztradisjon typisk for plateselskapet ECM til å spille i en retning gjerne kalt NuJazz, som er en variant av jazz med innslag av elektroniske og digitale elementer. Han har spilt sammen med blant annet Jan Garbarek og Arild Andersen, og tre ganger blitt tildelt Spellemannprisen. I 1996 dannet han plateselskapet Jazzland Recordings. Han har også et eget lydstudio, Bugge's Room. Han har også en kontrakt med plateselskapet Beatservice Records. Frankrikes politiske system. Frankrikes politiske utvikling har, siden 1789 vært preget av ustabilitet og mange regimeskifter. Landets konstitusjonelle historie har vært tilsvarende ustabil, med 13 forskjellige konstitusjoner siden 1789. Overgangen fra et regime til et annet har ofte vært preget av voldelig og blodig konflikt. Revolusjonen i 1789 utviklet seg snart til Terroren. Det andre keiserdømmets sammenbrudd førte til Pariskommunen, et opprør blant befolkningen i Paris som ble slått ned av hæren. Den tredje republikk falt som en følge av den tyske okkupasjonen av Frankrike under andre verdenskrig. Også andre regimeoverganger var preget av opptøyer. Frankrikes politiske utvikling skiller seg dermed drastisk fra nabolandet Storbritannia, som, med unntak av den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, har vært preget av stabilitet og en gradvis demokratisering. Frankrike under den femte republikk. Frankrike er, ifølge grunnloven, en udelelig, sekulær, demokratisk og sosial republikk. Grunnloven foreskriver også maktfordeling og respekt for en rekke konstitusjonelle rettigheter. Grunnloven er nedfestet i den såkalte femte republikk fra 1958 med Charles de Gaulle som dens første president. Denne kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene med stadige regjeringsutskiftninger og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962). Det franske parlamentet har et tokammersystem; nasjonalforsamlingen ("Assemblée Nationale") med 577 medlemmer og senatet med 317 medlemmer. I tillegg sitter et såkalt konstitusjonelt råd som skal overvåke at den lovgivende statsmaktens vedtak (som bare krever simpelt flertall i nasjonalforsamling) ikke er i strid med grunnloven. Den franske styreformen kan karakteriseres som semipresidentialisme, en styreform som kombinerer trekk fra parlamentarisme og presidentstyre med en statsminister og en president som begge har betydelig utøvende makt. Den franske presidenten, som er direkte valgt av folket, har en særlig sterk posisjon i utenrikspolitikk. I utgangspunktet er det presidenten som velger statsministeren og godkjenner dennes valg av ministre. I motsetning til under et system med rent presidentstyre er imidlertid statsministeren og regjeringen ansvarlig ovenfor den lovgivende makt, som kan tvinge regjeringen til å ga av ved et mistillitsvotum. I praksis vil vil dermed parlamentet avgjøre fra hvilket parti statsministeren skal komme. Frankrike har derfor opplevd perioder med såkalt «samboerskap», der presidenten kommer fra et annet parti enn statsministeren og regjeringen. Dette kan altså skje siden de to delene av den utøvende makten velges på forskjellig måte og har forskjellig legitimitetsgrunnlag. Presidenten har myndighet til å oppløse parlamentet ved å skrive ut nyvalg. Frankrike har et flerpartisystem med to dominerende blokker, samt andre partier som ikke er en del av disse blokkene. Høyresiden er dominert av Nicolas Sarkozys "Union pour un Mouvement Populaire" (UMP), som ved parlamentsvalget i 2007 fikk over 10 millioner stemmer. På venstresiden har "Parti Socialiste" (PS) særlig vært avhengig av "Parti communiste français" (PCF) for å danne regjering. De største partiene utenfor de to blokkene er Mouvement démocrate og Front national, førstnevnte et moderat pro-europeisk sentrumsparti, sistnevnte et høyreekstremt parti, dominert av Jean-Marie Le Pen, som blant annet har markert seg ved å omtale gasskamrene som en «detalj i den andre verdenskrigs historie». I 2002 vakte han internasjonal oppsikt ved å gå videre til andre valgomgang i presidentvalget. Presidenten blir valgt direkte (flertallsvalg) for en periode på fem år. Fram til år 2000 var presidentperioden på sju år, men ble da redusert og begrensningene på gjenvalg fjernet. Presidentvalget i 2002 var det første denne reduksjonen fikk betydning for. For å velge underhuset benyttes det flertallsvalg i enmannskretser i to omganger, mens valg til senatet er indirekte ved cirka 90 000 valgmenn utgått fra lokal- og regionalpolitikere. Caspar Wessel. Caspar Wessel (født 8. juni 1745 i Wesselstuen i Vestby, død 25. mars 1818 i København) var en dansk-norsk matematiker. Etter avsluttede gymnasstudier ved katedralskolen i Christiania flyttet han i 1763 til Danmark for videre studier (Norge hadde dengang ikke noe eget universitet), og avla der juridisk embedseksamen i 1778. Fra 1794 arbeidet han som landmåler, og ble i 1798 kongelig inspektør for landmåling. Den matematiske siden ved landmåling førte ham til å utforske en geometrisk tolking av komplekse tall, og han leverte i 1797 en grunnleggende avhandling: "Om directionens analytiske betegning" Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, publisert i 1799. Siden avhandlingen var skrevet på dansk, forble resultatene relativt ukjente, og Jean Robert Argand og Carl Friedrich Gauss kom senere, uavhengig av Wessel, frem til de samme metodene. I dag regnes imidlertid Wessel som opphavsmann til ideen om å representere komplekse tall som punkter i et koordinatsystem med den reelle delen av tallet på den ene aksen og den imaginære delen på den andre. I 1815 mottok han Dannebrogordenen som anerkjennelse for sitt bidrag til Danmarks landmåling. 75 år senere ble hans banebrytende resultat gjenoppdaget. Caspar var en yngre bror av forfatteren Johan Herman Wessel. Roger Walden. Roger Walden (død 6. januar 1406) var skattmester (finansminister) i England, biskop av London og erkebiskop av Canterbury. Man kjenner ikke til når han ble født, og svært lite er kjent om hans barndom. Han hadde en tilknytning til Kanaløyene, og bodde en periode på Jersey. Deretter bodde han en tid i Yorkshire og Leicestershire, før han ble erkediakon i Winchester i 1387. Samme år ble han også skattmester i Calais, som var en engelsk besittelse, og hadde også andre embeter i det området. I 1395, etter å ha virket som sekretær for Richard II en tid, ble han skattmester i England, og samtidig dekan i York. Da Thomas Arundel falt i unåde og reiste utenlands i 1397 ble han utnevnt til erkebiskop av Canterbury. I 1399 hentet Henrik IV Arundel tilbake, og Walden ble en kort periode fengslet. Da han slapp fri trakk han seg tilbake fra det offentlige liv. Ettersom hans utnevnelse som erkebiskop aldri ble bekreftet av paven, regnes han ikke med blant Canterburys erkebiskoper. Arundel var ikke fiendtlig innstilt overfor Walden, i det minste ikke etter at det hadde gått noe tid. I 1405 brukte han sin innflytelse for å få Walden utnevnt til biskop av London. Walden døde i Much Hadham, Hertfordshire den 6. januar 1406. Et manuskript til "Historia Mundi" («Verdens historie») som er i British Museum har av noen blitt attribuert til Walden, men det er nå ikke lenger tvil om at det dreier seg om et eldre verk. Johan Jørgen Holst. Johan Jørgen Holst (født 29. november 1937 i Oslo, død 13. januar 1994 på Nesodden) var en norsk forsker og politiker (Ap). Han var forsvarsminister 1986–1989 og 1990–1993, og deretter utenriksminister fra 1993 til sin død i 1994. Han var styremedlem i Europabevegelsen fra 1973, og var dens formann 1982–1986. Holst er trolig mest kjent for sin medvirkning til Oslo-avtalen som utenriksminister i 1993. Holst hadde bakgrunn som forsker på sikkerhetspolitikk, men han tok imidlertid aldri noen doktorgrad. Hans stil var intellektuell, men hans forskning var mer preget av interesse for det praktiske, for det som kunne bidra til en fremsynt politikk og især fremme rustningskontroll. Bakgrunn. Holst hadde examen artium fra Oslo katedralskole fra 1956, gjennomførte Forsvarets russiskkurs 1956–1958, og ble uteksaminert med bachelor (B.A.) i statsvitenskap fra Columbia University i 1960. Holst ble mag. art. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1965. Han var vitenskapelig assistent ved Forsvarets forskningsinstitutt 1960–1962, forskningsstipendiat ved Center for International Affairs ved Harvard University, 1962–1963, forsker ved FFI 1963–1967, samt ved Hudson Institute i USA 1967–1969. Deretter var han forskningssjef ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) 1969–1976. Holst ble tilbudt stilling som direktør for "International Institute of Strategic Studies" (IISS) i London i 1970. Han ble da oppfordret av Trygve Bratteli til å bruke sin kompetanse i et norsk miljø. Allerede på 1960-tallet ble Holst brukt som taleskriver og rådgiver for Arbeiderparti-politikere. I 1969 ble han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Han ble statssekretær i Forsvarsdepartementet, under Rolf Hansen, fra 1976. Etter at Knut Frydenlund ble utenriksminister i 1974, var Holst, Frydenlund og Thorvald Stoltenberg nøkkelpersoner i utformingen og gjennomføringen av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk. Holst flyttet til Utenriksdepartementet som statssekretær i 1979. Mens Arbeiderpartiet var ute av regjeringskvartalene under Kåre Willochs regjering 1981–1986, var Holst direktør ved NUPI. Han var senere forsvarsminister 1986–1989 og 1990–1993, og utenriksminister fra april 1993 til januar 1994. Han hadde et vidstrakt internasjonalt kontaktnett som inkluderte nøkkelpersoner i utformingen av diplomatiet under Den kalde krigen, spesielt innen NATO, men også i nøytrale land og i Warszawapakten. Holsts kone Marianne Heiberg var søster av Karin Stoltenberg, og Holst var dermed svoger med sin forgjenger Stoltenberg og onkel til Jens Stoltenberg. I slutten av november 1993 ble Holst innlagt på sykehus. Kort tid etter utskrivning i desember fikk han hjerneslag. Etter noen ukers opphold på Rikshospitalet ble han overført til rehabilitering på Sunnaas sykehus på Nesodden utenfor Oslo, der han døde plutselig dagen etter ankomsten, mens han enda var i embetet som utenriksminister. Marianne Heiberg uttalte senere at Holst hadde arbeidet seg i hjel med fredsprosessen. Utmerkelser. I 1994 ble Holst kåret til Årets europeer, sammen med ektefellen Marianne Heiberg, og ble samme år tildelt Fredsprisen fra Harry S. Truman-instituttet i Jerusalem og Fredsprisen fra den amerikanske veldedighetsorganisasjonen "Pax". Få dager før sin død fikk Holst melding om at han var nominert til Nobels fredspris for 1994, men ettersom denne kun kan gis til levende personer, ble Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, alle kjent fra Oslo-prosessen, tildelt prisen i desember. En byste av Holst, utført av Per Ung, ble avduket på Akershus festning i mai 1999. I Gaza by er aktivitetssenteret Holst Park, for barn fra 6 til 16 år, oppkalt etter Holst. Johan Jørgen Holsts minnefond, som Marianne Heiberg administrerte inntil sin død, ble opprettet like etter hans død. Johan J. Jakobsen. Johan Jakob Jakobsen (født 15. april 1937 i Namsos), også kalt Johan J. og JJJ, er en norsk agronom, gårdbruker og tidligere politiker (Sp). Han var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1973–2001, og var formann i Senterpartiet 1979–1991. Jakobsen var samferdselsminister i Kåre Willochs regjering 1983–1986, og kommunalminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990. Som partiformann fra 1979 brukte Jakobsen sine diplomatiske evner, og opptrådte som en samlende leder for partiet. Selv etter at formannskapet i partiet gikk videre til Anne Enger Lahnstein i 1991, var han Senterpartiets fremste parlamentariker. Jakobsen er karakterisert som pragmatiker, og av blant andre Carl I. Hagen og Thorbjørn Jagland som en «fremragende hestehandler». Bakgrunn. Johan J. Jakobsen ble født i Klinga i dagens Namsos kommune i Nord-Trøndelag i 1937, som sønn av fylkesagronom Harald Jakobsen (1899–1985) og husstellæreren Gjertrud Myklebost (1907–2001). Han vokste opp på familiegården Lønset. Han har examen artium fra Namsos gymnas fra 1956, og befalsskole i Bergen fra 1957. Jakobsen ble uteksaminert som agronom fra Jønsberg landbruksskole i 1959, og deretter som sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole i 1962. Han var avdelingsbestyrer ved Felleskjøpet i Namsos og A/L Namdal Kornsilo fra 1962 til 1972. Han tok over gården Lønset i 1963, og drev denne frem til 1993. Jakobsen har dessuten handelsskoleeksamen fra 1971. Den politiske aktiviteten på riks- og lokalplan startet samtidig som han overtok gården og stiftet egen familie. Først var han politisk nestformann i Senterungdommen fra 1967 til 1969, og vararepresentant til Stortinget i perioden 1969–1973. I forkant av stortingsvalgene i 1969 og 1973 var han medlem av Senterpartiets programkomité, og senere dennes formann i 1977. Lokalt var Jakobsen formannskapsmedlem i Namsos fra 1967 til 1972, og medlem av Nord-Trøndelag fylkesting fra 1971 til 1973. Fra 1972 til 1973 var Jakobsen politisk sekretær i Samferdselsdepartementet i Lars Korvalds regjering, hvor John Austrheim var statsråd. Stortingsrepresentant. I 1973 ble Jakobsen valgt inn på Stortinget fra Nord-Trøndelag. Han ble medlem av Landbrukskomiteen og varamedlem av Valgkomiteen, samt sekretær i Odelstingets presidentskap. I 1977 steg Jakobsen i gradene ved å bli medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen. Han ble også parlamentarisk leder. I 1979 ble han ny partiformann etter Gunnar Stålsett. Med Jakobsen fikk Senterpartiet en samlende formann med store diplomatiske evner. Partihistorikeren Roar Madsen legger til at «kontinuiteten i ledelsen gjennom 1980-årene må ha kommet godt med i strevet med å berge partiskuten gjennom brottsjøene». Senterpartiets oppslutning gikk imidlertid ikke opp i Jakobsens tid som formann, og partiet gjorde sine, til da, dårligste valg i etterkrigstiden. Partiet stod på sidelinjen mens Høyre-bølgen ivret for mindre regulering og mer privatisering. Dessuten fikk Senterpartiet lite oppmerksomhet rundt tradisjonelle saker som landbruks- og distriktspolitikk. Det svekket også partiet at det, i samarbeidets navn, var med å gjennomføre Høyre-politikken. Fra 1981 fortsatte Jakobsen som medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen og Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen. Statsråd. I en tale i pinsen 1983 åpnet Jakobsen for at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kunne samarbeide med Høyre i regjering. Dette ble ikke akseptert av alle i partiet, med Per Bortens regjerings fall i 1971 friskt i minne. I juni 1983 ble Kåre Willochs regjering utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og Jakobsen ble samferdselsminister. Da Willochs regjering gikk av etter kabinettspørsmål om bensinavgift i 1986, gikk Jakobsen tilbake til Stortinget. Etter stortingsvalget 1989 ble han på nytt statsråd, denne gang som kommunalminister i Jan P. Syses regjering. Jan P. Syse og Høyres iver for tilpasninger med hensyn til EU gjorde at Senterpartiet var med på å felle Syses regjering i november 1990. I 1991 gikk Jakobsen av som partileder, og ble etterfulgt av Anne Enger Lahnstein. Han ble selv parlamentarisk leder. EU-avstemningen i 1994. Ved stortingsvalget 1993 ble Senterpartiet nest største parti på Stortinget etter å ha markert seg som en garantist mot norsk EU-medlemskap i forkant av avstemningen året etter, og Lahnstein og Jakobsen ledet an i fjernsynsdebattene mot Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland. Midt i EU-striden fikk han diagnosen testikkelkreft. Han ble operert i en fart, stilte til en fjernsynsdebatt før stingene var fjernet, og gjennomførte i vanlig stil. «Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at jeg knapt nok har hatt en vond dag som følge av kreftoperasjonen i 1994,» har Jakobsen skrevet. EU-avstemningen endte med 52,2 prosent imot en EU-søknad og 47,8 prosent for en slik, og i Jakobsens hjemfylke Nord-Trøndelag var hele 64 prosent imot; sør for Nordland var det bare større prosentvis EU-motstand i Sogn og Fjordane. Statsministerkandidat i 1997. Jakobsen var Senterpartiets opplagte statsministerkandidat i 1997, men partiet opplevde et dramatisk fall, og gikk til å bli kun det femte største, og Kjell Magne Bondevik (KrF) ble statsministeren i den nye sentrumsregjeringen. På forhånd hadde ikke Jakobsen underslått at Senterpartiet hadde store ambisjoner for regjeringsmakt, og kommenterte til partiavisen Sentrum: «Det er et uttrykk som sier at en aldri skal la det beste bli det godes fiende. For å oppnå noe i politikken, er det helt nødvendig å inngå kompromisser. Men, og det er viktig, en må hele tiden være seg bevisst at en er på riktig vei [...] Ethvert seriøst politisk parti må ha ambisjoner om regjeringsmakt. En regjering har stor innflytelse, selv om det er en mindretallsregjering.» Etter politikken. Jakobsen avsluttet sin karrière på Stortinget som medlem i Utenrikskomiteen, Valgkomiteen, Arbeidsordningskomiteen og Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen. Han stilte nemlig ikke til gjenvalg i 2001, og hadde overlatt vervet som parlamentarisk leder til Odd Roger Enoksen i 2000. Han gikk da til en stilling som konsulent for Phytochem Holding, inntil han ble seniorrådgiver for Europaprogrammet. Europaprogrammet ble senere nedlagt, og driften gikk over til Norsk institutt for strategiske studier (NORISS) hvor Jakobsen har vært seniorrådgiver siden 2006. Han har også skrevet tre bøker, memoarene "Mot strømmen" (2000) og "Muntre minner fra ting og torg" (2001), samt "Makten og æren" (2005), en biografi om Nils Trædal. Sigbjørn Johnsen. a> på Arbeiderpartiets landsmøte i april 2009 Sigbjørn Johnsen (født 1. oktober 1950 på Lillehammer) er en norsk politiker (Ap). Han var stortingsrepresentant for Hedmark 1977–1997 og fylkesmann i Hedmark 1997–2009. Han var finansminister under Gro Harlem Brundtland 1990–1996, og er finansminister under Jens Stoltenberg fra 20. oktober 2009. Johnsen har bakgrunn fra en arbeiderfamilie i Hedmark, og var aktiv skiløper i yngre år. Han gjorde karriære i AUF og AOF, og har et bredt politisk engasjement også utover finanspolitikken. Yrkesmessig har han arbeidet i bank i Hedmark, ved siden av ulike stillinger i Arbeiderpartiet og tilknyttede organisasjoner. Johnsen er bemerket for sin jordnære stil og for å holde dialekten sin i hevd, og brukte heller uttrykk som «vi har itte mer peeng» eller «vi har peeng på bok» enn sosialøkonomiske begreper som «budsjettbalanse» og «forventet overskudd på oljefondet» da han var finansminister i 1990-årene. Han er en beundrer av lyrikeren Hans Børli og gir ofte referanser til hjemtraktenes innlandskultur i taler og foredrag. Tidlig karriere. Johnsen ble født på Lillehammer, men vokste opp i en arbeiderfamilie på Stavsjø i Nes i Hedmark. Foreldre var kommunearbeideren Jens Johnsen (1928–1999) og kjøkkenassistenten Arnlaug Pettersen (1927–). Johnsen hadde også to brødre, og var aktiv idrettsmann som ung, særlig som skiløper. Johnsen meldte seg inn i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) som 14-åring. Etter examen artium i 1969 tok han studentfageksamen i 1970. Han var en liten stund bankkasserer 1970–1971, og deretter undervisningsleder i Arbeidernes opplysningsforbund (AOF) i Hedmark 1971–1974. Han tok kveldskurs ved Handelshøyskolen BI 1974–1976, og var samtidig regnskapsfører i AOF på sentralt nivå. Sekretær i Ringsaker Arbeiderparti 1973–1976, og styremedlem i Hedmark Arbeiderparti 1973–1996. Johnsen var nestformann i AUF 1975–1977, og deretter sentralstyremedlem inntil 1981. Han var 1. vararepresentant til Stortinget fra Hedmark fra 1973, og møtte fast, som Stortingets yngste, for Oddvar Nordli fra 1976. I 1977 ble Johnsen valgt inn på eget mandat, og ble medlem i Stortingets kommunal- og miljøvernkomité. Gjennom 1980-årene hadde han ulike roller i Stortingets finanskomité, og var dennes nestleder fra 1986 til 1990. Foran Arbeiderpartiets landsmøter i 1989 og 1992 var han også på tale som kandidat til nestledervervet i Arbeiderpartiet. Finansminister 1990–1996. Da Gro Harlem Brundtlands tredje regjering ble utnevnt den 3. november 1990 ble Johnsen statsråd i Finans- og tolldepartementet, og ble et fåtall statsråder som ble sittende helt frem til regjeringen gikk av den 24. oktober 1996. Johnsen måtte snart hanskes med bankkrisen i 1991, da Den norske Bank, Kreditkassen og Fokus Bank var nær en konkurs. Finansminister Johnsen sørget da for opprettelsen av Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Bankene ble til slutt reddet, men aksjonærene mistet sine verdier, og staten satt igjen med eierskap i bankene. Det brede skatteforliket i 1992 senket nivået, men utvidet grunnlaget for skatteinnkreving i Norge, og dempet den politiske debatten rundt dette temaet i noen år. Samme år måtte man motvillig gi opp fastkurspolitikken, men i 1993 begynte rentene å falle, og man begynte å se den første positive utviklingen i den økonomiske krisen Norge hadde vært i siden slutten av 1980-årene. Arbeidsledigheten gikk ned, og i 1995 var Norge for første gang siden 1946 uten nettogjeld til utlandet. På tross av flere gode resultater ble flere av Johnsens år som finansminister preget av parlamentarisk motstand, med flere seriøse mistillitsforslag. I den siste saken ble Johnsen reddet med 83 mot 80 stemmer, takket være fire utbrytere fra Fremskrittspartiet. Da Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister i 1996, ble Johnsen avløst av Jens Stoltenberg som finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering. Fylkesmann 1997–2009. Da det ble klart at Johnsen ikke ville ta gjenvalg til Stortinget i 1997, ble han i statsråd i desember 1996 utnevnt til fylkesmann i Hedmark. Han tiltrådte da stortingsperioden løp ut, satt i stillingen helt frem til han ble finansminister igjen. I løpet av tiden som fylkesmann var han medlem i, og ledet, en rekke offentlige utvalg, som Valglovutvalget 1997–2000 og Pensjonskommisjonen 2000–2002. Medlem av Norges Banks hovedstyre 1999–2004 og Hamar Olympiske anlegg 1999–2003. Styreleder i Birkebeinerrennet 1998–2004. Leder i rådet for Europaprogrammet 1998–2002, samt Bio Inn 1999–2001. Han var medlem av rådet for SOS-barnebyer 1997–1999, leder 1999–2004, og styreleder fra 2004. Johnsen ble i 1997 styreleder i Statkorn Holding, et rent landbruksselskap som på få år er utviklet til et av verdens ledende foretak innen havbruk og akvakultur, under navnet Cermaq. Johnsen ble utnevnt til styreleder i Norsk Tipping av Kultur- og kirkedepartementet den 21. mai 2008, og ble fra da også styreleder i resten av perioden for det daværende styret, som varte frem til 30. april 2009. Kultur- og kirkeminister Trond Giske sa blant annet at «med Sigbjørn Johnsen får Norsk Tipping en styreleder med solid erfaring og innsikt i den samfunnsmessige og politiske virkelighet som Norsk Tipping er en del av». Johnsen gav ut memoarboken "Saligheta heme" på forlaget Gyldendal i 2005. I boken beskriver Johnsen sin barndom, karrière, visjoner og tanker for fremtiden. Finansminister fra 2009. Den 20. oktober 2009 ble Sigbjørn Johnsen utpekt til ny finansminister i Jens Stoltenbergs andre regjering, etter at Kristin Halvorsen gikk over til Kunnskapsdepartementet. På forhånd hadde spekulasjonene dreid seg rundt hvorvidt Halvorsen ville forlate Finansdepartementet, og i tilfelle om Sigbjørn Johnsen eller Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ville bli ny statsråd her. Valget falt til slutt på Johnsen, mens Schjøtt-Pedersen ble statsråd ved statsministerens kontor. Politisk redaktør i "Aftenposten", Harald Stanghelle, kommenterte tidlige meldinger om utvelgelsen med «dersom det er riktig, vil jeg si at Sigbjørn Johnsen representerer bunnsolid erfaring og dyp innsikt. Dessuten har han en form som er veldig jovial. Han er i stand til å forklare kompliserte sammenhenger på en enkel måte.» Kyrre Nakkim i NRK sa at «ingen kan selge inn et økonomisk kutt så godt som Johnsen. Med sin brede hedmarksdialekt er han både jovial og pedagogisk. Han evner å begeistre.» Sigbjørn Johnsen har brukt særlig begrepet ”generasjonskontrakten” i sitt virke som finansminister i Stoltenberg II-regjeringen, som en betegnelse på hvordan innbyggerne i en moderne velferdsstat veksler mellom å være forsørgere og forsørgede gjennom livets ulike faser. "Diagrammet viser netto overføring etter alder. 2009-tall. Kilde: Finansdepartementet" Utgangspunktet for begrepet ”generasjonskontrakt” er at samfunnet består av en rekke individer som er gjensidig avhengig av hverandre. Både behovet for overføringer og offentlige tjenester og evnen til å betale skatter og avgifter varierer med innbyggerens alder. Kjernen i begrepet ”generasjonskontrakten” er derfor at den arbeidsdyktige mellomgenerasjonen skal ta vare på barna og de gamle, slik de selv som barn ble tatt vare på av dagens gamle og slik de som gamle kan forvente å bli tatt vare på av dagens barn. I en moderne velferdsstat gjelder en slik ”kontrakt” hele samfunnet, ikke bare innen den enkelte familie. Finansminister Sigbjørn Johnsen bruker begrepet ”generasjonskontrakten” også om bærekraft i vid forstand, om økonomi, natur og klima. Da brukes ”generasjonskontrakten” som en betegnelse på en moralsk forpliktelse om at dagens generasjon ikke skal forringe mulighetene økonomisk og miljømessig for generasjonene som kommer. London bispedømme. Kart over London bispedømme i 1714, dagens bispedømme er sterkt redusert i størrelse London bispedømme ble opprettet som katolsk bispedømme i 604, og har siden reformasjonen vært et anglikansk bispedømme. Det dekker 17 distrikter i London med et areal på 458 km². Biskopen av London er en av de fem seniorbiskopene i Den engelske kirke, sammen med erkebiskopene av Canterbury og York og biskopene av Durham og Winchester. De fem har i kraft av sitt embete sete i Overhuset. Den første biskopen av London var St. Mellitus, som senere ble erkebiskop av Canterbury. Den siste katolske biskopen, Edmund Bonner, døde i Marshalseafengselet i 1559. Fordi bispedømmet omfatter flere kongelige palasser og regjeringsbygningene i Westminster regnes biskopen av London ofte som «monarkens biskop». Historisk sett har han hatt betydelig innflytelse på kongefamilien og ledende politikere. Katedralen for London bispedømme er St. Pauls katedral. Biskopens residens var inntil det 18. århundre Fulhampalasset, men ble så flyttet til London House ved siden av biskopens kontor i Aldersgate Street. I 1688, da det katolske hierarkiet i England ble gjenopprettet, ble det opprettet et apostolisk vikariat for distriktet London. Dette fikk ble i 1850 hevet til metropolitanerkebispedømme og fikk navnet Westminster erkebispedømme. Kaci Kullmann Five. Karin Cecilie «Kaci» Kullmann Five (født 13. april 1951 i Oslo) er en norsk rådgiver, styregrossist og tidligere politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Akershus 1981–1997, midlertidig partiformann i 1988, handels- og skipsfartsminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990, samt partileder 1991–1994. Five var partiets første kvinnelige leder, og representerte politisk og stilmessig en ny generasjon av norske politikere. Hun trakk seg ut av politikken av familiære hensyn mot slutten av 1990-årene, og har siden innehatt en rekke styreverv. Fra 2002 driver hun eget rådgivningsfirma for samfunns- og myndighetskontakt. Tidlig liv. Hun ble født i Oslo i 1951, som datter av tannlege Kjell Kullmann (1925–1996) og tannpleierske Anne-Lise Kullmann (født Heiberg, 1927–). Hun har fullført folkeskole fra Eiksmarka fra 1964, og tok examen artium ved Nadderud gymnas i 1969. Hun tok senere studentfageksamen ved Oslo Handelsgymnasium i 1970, etter ett år i Frankrike som au pair. Hun er cand.mag. med offentlig rett, fransk og statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1975, og er cand.polit. med statsvitenskap hovedfag fra samme sted fra 1981. Konsulent i Norsk Arbeidsgiverforening 1980–1981. Hun er gift med redaktør Carsten O. Five siden 1972, og har to barn med ham. Kaci og Carsten O. Five har vært et par siden tenårene, og hadde et kort, men mye medieomtalt, samlivsbrudd i 2004, men bor siden da igjen sammen. Five har lidd av diabetes (sukkersyke) siden hun var 29 år gammel. Ungdomspolitiker. Sine første politiske verv hadde hun i Bærum Unge Høyre, først som kasserer 1970–1971, siden som viseformann 1971–1972 og formann 1972–1973. Hun var medlem av Unge Høyres sentralstyre 1975–1982, og formann 1977–1979. Hun ble med dette Unge Høyres første kvinnelige leder. Lokalpolitisk var hun dessuten medlem av Bærum kommunestyre 1975–1981 og viseformann i Bærum Høyre 1979–1982. Medlem av Høyres programkomité foran stortingsvalget 1981. Fives gjennombrudd kom i NRKs utspørring av Høyre foran stortingsvalget 1977, hvor hun som Unge Høyre-formann stilte som representant sammen med Høyre-formann Erling Norvik. Her klarte hun å besvare kompliserte, politiske spørsmål innenfor mange felter, og stilte til dels Norvik i skyggen. Five var allerede her, i senere velkjent stil, iført hårspenne, ifølge "Dagbladet" «Norges mest berømte og omtalte». Pressen omtalte Five i etterkant som «1970-årenes største fjernsynssuksess». Rikspolitiker. Five var 3. vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1977–1981, men ble i 1981 fast innvalgt. Hun ble værende på Stortinget frem til at hun frasa seg gjenvalg i 1997. Fra 1980 var hun medlem av Høyres sentralstyre, og i 1982 ble hun valgt til 2. viseformann. Bortsett fra økonomisk politikk, viste også Five engasjement i særlig naturvernspørsmål, blant annet som viktig pådriver i vernet av Gaularvassdraget og Strynvassdraget. Hun var også aktiv i likestillingsspørsmål, men hovedarbeidsfeltet hennes ble allikevel Norges forhold til EF (senere EU). I 1984 var hun blant de som argumenterte for å stoppe norsk handel med Sør-Afrika, grunnet apartheidregimet der. I 1983 ble Five tilbudt å ta over som ny justisminister etter Mona Røkke i Kåre Willochs regjering, men avslo ettersom hun hadde fått sitt andre barn samme år. Av samme grunn avslo hun å bli partiformann etter stortingsvalget 1989, men var 1. viseformann 1984–1988. Graviditeten gjorde henne dessuten til den første gravide stortingsrepresentanten. Hun trakk seg som 1. viseformann etter å ha vært nestleder i Høyres stortingsgruppe siden stortingsvalget 1985. Ved dannelsen av Jan P. Syses regjering i 1989 tok hun imidlertid imot tilbudet om regjeringsmedlemskap, og ble statsråd for handels- og skipsfartssaker i Utenriksdepartementet (handels- og skipsfartsminister). Fives hovedfokus ble her å videreføre planene om en europeisk økonomisk samarbeidsavtale, EØS. De formelle samtalene om avtalen startet i juli 1990. Five la forøvrig ikke skjul på at hennes fremste mål var fullt norsk medlemskap, hvilket ledet an til heftige debatter mellom Five og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) etter Syses regjerings fall i november 1990. Brundtland ønsket ingen debatt om norsk medlemskap før EØS-avtalen var ferdigforhandlet og Arbeiderpartiet hadde avklart sitt ståsted. Jan Tore Sanner møtte på Stortinget i Fives fravær. Five var fungerende partiformann etter Rolf Presthus' dødsfall nyttårsdagen 1988 og frem mot Høyres landsmøte våren samme år. Ved landsmøtet i 1991 gikk Five, som første kvinne, til topps i partiet, og tittelen «formann» ble samtidig endret til «leder». Straks hun takket ja til vervet, økte Høyres oppslutning med 3 prosentpoeng på MMI, hvilket "Dagbladet" betegnet som «Kaci-effekten». Høyres tilbakegang ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991 og klare nederlag ved stortingsvalget 1993, begge preget av EU-debatten, viste imidlertid at person telte lite når en sak med så stor sprengkraft stod på dagsordenen. Et voldsomt munnhuggeri mot Brundtland i en radiodebatt i 1993 ble også mye omtalt. Som partileder jobbet Five særlig for en sterkere vektlegging av helse- og sosialpolitikk. I 1994 hadde Five en uventet tidlig avgang som partileder, og det ble i stedet Jan Petersen som ledet partiet inn i folkeavstemningen om EU-medlemskap i november samme år. I 1997 frasa hun seg gjenvalg til Stortinget av familiære årsaker, og har siden ikke innehatt noen folkevalgte verv. Etter politikken. Etter at Kaci Kullmann Five forlot norsk politikk, har hun foruten fire år som konserndirektør i Aker RGI 1998–2002, arbeidet som selvstendig rådgiver innenfor samfunns- og myndighetskontakt siden 2002. Hun er siden 2003 medlem av Den Norske Nobelkomité, siden 1997 nestleder i Rådet for SOS-barnebyer, og fra 2003- 2010 leder av Stiftelsesforeningen. Hun har også blant annet vært styreleder i Norges Eksportråd 2000–2002 og P4 i 1999. Hun var styremedlem i Statoil 2002–2007 (nestleder 2003–2007), og næringsminister Dag Terje Andersen (Ap) og olje- og energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) kom under sterk kritikk fra blant andre Børge Brende da Five og Anne Kathrine Slungård ble vraket til det nye styret. Brende mente dette var utslag av «ren partipolitikk». Slungård hevdet i etterkant at hun selv hadde blitt presset ut av styret, men at det ikke lå noen politiske hensikter til grunn for vrakingen av Five. Utmerkelser. Kaci Kullmann Five er ridder av den franske Æreslegionen siden 2006. Patagonia. Patagonia er et område i Sør-Amerika som ligger øst for Andesfjellene, og hovedsakelig sør for Rio Negro (41°S). På vestsiden av Andesfjellene dekker Patagonia området sør for (42°S). Den chilenske delen av Patagonia omfatter den sørlige delen av Los Lagos, samt regionene Aisén og Magallanes. Øst for Andesfjellene dekker Patagonia fire provinser i Argentina: Neuquén, Río Negro, Chubut, og Santa Cruz. Glassnøkkelen. Glassnøkkelen er en årlig pris for beste kriminallitterære verk (roman eller novellesamling). Den utdeles årlig av Skandinaviska Kriminalsällskapet for en bok utgitt av en dansk, finsk, islandsk, norsk eller svensk forfatter. Prisen har fått navn etter Dashiell Hammetts hardkokte krimklasikker av samme navn. Firda Folkeblad. Firda Folkeblad var en avis som ble utgitt i Askvoll, senere Florø, i Sogn og Fjordane. Avisa kom ut første gang i 1906 under navnet "Nordre Bergenhus Folkeblad". Initiativet til avisa kom fra boktrykker Erik Johannesson Natvik og Venstre-politiker David O. Bakke. Fra starten av støttet avisa partiet Venstre og ble redigert på nynorsk. I 1909 ble avis og trykkeri flyttet til Florø. I 1919 fikk avisa navnet "Firda Folkeblad", samtidig som utgivelsesfrekvensen ble økt fra to til tre ukentlige utgaver. Under andre verdenskrig ble avisa i perioden 1942 til 1945 tvangssammenslått sammen med Høyreavisa Fylkestidene til den nye avisa Folkebladet for Sogn og Fjordane. Avisa kom ut siste gang 21. august 1992. Avisa konkurrerte lenge med Firdaposten, men tapte til slutt for konkurransen og ble nest største avis i 1971. Erling Norvik. Erling Esbensen Norvik (født 9. april 1928 i Vadsø, død 31. desember 1998 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker (H). Han huskes for ettertiden best som mannen bak «Høyre-bølgen» i slutten av 1970- og tidlig i 1980-årene, og var Høyres formann 1974–1980 og 1984–1986. Han var også stortingsrepresentant 1961–1973 og generalsekretær i partiet 1970–1974. I løpet av sin lange politiske karrière ble han meget populær, med et vel utviklet velgertekke og en sjelden evne til å oppnå kontakt med sine medmennesker. Han personifiserte Høyre og gjorde det til et moderne folkeparti, men understreket selv at suksessen skyldtes samarbeidet med blant andre Kåre Willoch og Fridtjov Clemet. Norviks utpregede folkelige og direkte stil i kombinasjon med Willochs kunnskapsbaserte og velartikulerte lederskap skapte et politisk radarpar. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Vadsø i Finnmark i 1928 som sønn av skattefogd og stortingsrepresentant Erling Johannes Norvik (1899–1964) og Mosse Esbensen (1896–1970). Han er også fetter av industrimann Harald Norvik (1946–). Erling Norvik vokste også opp i Vadsø, men flyttet til Oslo i 1943 og tok examen artium ved Kristelig Gymnasium i 1946. I 1947 tok han studentfagkurs ved Oslo Handelsgymnasium, og utover dette hadde han ingen formell utdannelse. Han var først gift med Marion Oline Sætermo (1930–) og senere med Kate (1946–). I 1947 vendte han tilbake til Finnmark og startet arbeidslivet i familiebedriften H.F. Esbensen, hvor han opprinnelig var tiltenkt en karrière som kjøpmann. Allerede høsten 1948 – da han var 20 år gammel – ble han imidlertid ansatt som redaktør i "Finnmark Tidende" i Vadsø. I 1949 var han journalist i "Finnmarksposten" i Hammerfest, og deretter var han redaktør i "Vestfinmarken" i Honningsvåg 1950–1953. Norvik var journalist ved Høyres Pressekontor i Oslo i 1950 og på nytt redaktør i "Finnmark Tidende" 1953–1956. Det journalistiske virket i Høyre-avisene i fylket gjorde at han knyttet enda nærmere bånd til partiet. Fra 1956 var han politiker på heltid, men var redaktør i "Sør-Varanger Avis" i Kirkenes 1980–1981 og fylkesmann i Østfold 1986–1998. Politisk arbeid. Med en far som var blant annet stortingsrepresentant for Høyre fra 1950, var ikke Erling Norviks partivalg overraskende. I 1948 var han sekretær i Finnmark Unge Høyre, og i 1952 var han formann i Honningsvåg Høyre. Videre var han formann i Vadsø Høyre 1954–1956, formann i Hammerfest Høyre 1958–1960 og fylkessekretær i Finnmark Høyre 1957–1961. Som fylkessekretær bygde han opp et fylkesparti som i langt større grad enn tidligere evnet å nå ut til alle lag av befolkningen. Norvik var lokalpolitisk aktiv som medlem av Vadsø bystyre 1955–1959 og av Hammerfest bystyre 1959–1963. I 1961 entret han rikspolitikken som stortingsrepresentant, etter å ha «arvet» mandatet fra sin far. Han ble sittende på Stortinget i tre perioder frem til 1973, men la aldri skjul på at Stortinget ikke var hans foretrukne politiske arena. Hans rastløse personlighet og trang til handling gjorde at han trivdes bedre iblant folk enn på Stortinget, hvor han mente arbeidet var for tungrodd. Norvik var nestformann i Stortingets protokollkomité 1962–1965, medlem av Stortingets skog-, vassdrags- og industrikomité 1965–1967 og medlem av Stortingets sjøfarts- og fiskerikomité 1967–1969 og 1972–1973 og Høyres parlamentariske nestformann 1969–1971. I Høyre var Norvik medlem av sentralstyret 1966–1970 og 1980–1981, 1. viseformann 1970–1972 og generalsekretær 1970–1974. I 1974 ble han valgt til partiets nye formann etter Kåre Willoch. Norviks første formannstid varte frem til 1980, og i løpet av denne tiden ble det dannet lokalforeninger av Høyre i alle landets kommuner. Norvik reiste rundt omkring og pleiet partiorganisasjonen med utallige store og små møter, og var i sitt ess når han fikk reise og møte velgerne. Hans oppfordring til Høyres landsmøte, «Hiv dokker i kalosjan», har blitt stående som Norviks mest berømte sitat og som et symbol på «Høyre-bølgen». Utsagnet var først og fremst en oppfordring om å følge opp ord med handling. Norvik var ikke den ideologisk profilerte politikeren, men snakket mindre om systemer og mer om mennesker. Det ble gjort flere forsøk på å fremheve Norvik som mindre prinsipiell og mer sentrumsorientert enn sine nærmeste medarbeidere, men i hjertesakene – fiskeri, industri, skatt og skole – var han på linje med de ledende strømningene i partiet. Det at han snakket om vekst som grunnlaget for fordeling på sin egen måte, ble allikevel oppfattet som nye toner fra partiet. Det var under hans formannstid at «bunads-Høyre» ble et begrep, og samtidig som han ble respektert av partiets tradisjonelle byvelgere, klarte han å forene by og bygd internt i partiet. I 1980 gikk Norvik av og lot landsmøtet velge Jo Benkow til ny formann. Ved stortingsvalget 1981 gjorde Høyre et brakvalg som førte partiet til regjeringsmakten med Kåre Willoch som statsminister. For Nordland og Troms' vedkommende økte Høyres oppslutning fra 1973 til 1981 henholdsvis fra 11 % til 27,4 % og fra 13,6 % til 30,4 %. Antagelig stod Norvik fritt i å velge hvilken som helst statsrådspost han måtte ønske, men han avslo og mente han ville gjøre en bedre innsats for sine politiske merkesaker i en friere stilling. Willoch godtok Norviks ønske om å bli statssekretær (stabssjef) ved Statsministerens kontor med ansvar for presse- og informasjonsarbeid. Hans arbeid og innflytelse har gjort at blant andre Kåre Willoch har beskrevet ham som en «uoffisiell visestatsminister». I 1984 trakk han seg tilbake fra rollen som statssekretær og ble på nytt valgt til formann i Høyre, noe som ble virkeliggjort av at sterke krefter i partiet ønsket en formann som ikke måtte dele sin tid mellom partiet og Stortinget (som Jo Benkow måtte). Ved stortingsvalget 1985 vant den sittende borgerlige regjeringen gjenvalg. I 1986 gikk han av som formann og trakk seg ut av politikken for å tiltre som fylkesmann. Etter tiden som fylkesmann var over i 1998 var han igjen aktiv i partiet, og kort tid før sin død lot han seg velge til leder i Høyres økonomistyre. Fylkestidene. Fylkestidene var en avis som ble utgitt i Florø i Sogn og Fjordane. Den ble etablert i 1872 som "Nordre Bergenhus Amtstidende" av Livius Smitt og var fylkets første avis. Mellom 1886 og 1891 ble avisa gitt ut i Førde. Avisa fikk sitt første navn fra fylkets navn, som den gang var Nordre Bergenhus amt. I 1930 ble navnet endret til "Fylkestidende". Under andre verdenskrig ble avisa i perioden 1942 til 1945 tvangssammenslått sammen med Venstreavisa Firda Folkeblad til den nye avisa Folkebladet for Sogn og Fjordane. Avisa kom ut først i 1947. Avisa var organ for partiet Høyre fram til den ble lagt ned i 1957. Aconcagua. Aconcagua (6962 moh.) er et fjell i Argentina, nær grensen til Chile. Dette er det høyeste fjellet både i Andesfjellene og i Amerika – kun i Asia finner man høyere fjell. Fjellet ble første gang besteget i 1897 av sveitseren Matthias Zurbriggen. Aconcagua inngår i The Seven Summits, som er det høyeste fjellet på hvert av jordens kontinenter. Fjellet ble første gang vinterbesteget av nordmennene Eilert Sundt og Thorleif Bache i 1915. I 2002 ble Tormod Granheim og Tomas Olsson de første skandinaver som kjørte ski fra toppen av fjellet, via den 55° bratte Polskebreen. Terje Rød-Larsen. Terje Rød-Larsen (født 22. november 1947 i Bergen) er en norsk sosiolog, diplomat og tidligere politiker (Ap), som var planleggingsminister i Thorbjørn Jaglands regjering høsten 1996. Fra 1999 til 2004 var han FNs visegeneralsekretær for Midtøsten. Fra 2004 er han leder for tankesmien International Peace Institute i New York. Familie. Terje Rød-Larsen er gift med diplomaten Mona Juul, som var norsk ambassadør i Israel fra 2001 til 2004. De har en datter og en sønn sammen. FAFO. Rød-Larsen ledet Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon (FAFO), som han var med å grunnlegge i 1981. FAFO var først en egen avdeling i LO, men ble etterhvert omorganisert til Forskningsstiftelsen FAFO i 1993. Organisasjonen var ment å¨være en møteplass for forskere, politikere, fagorganiserte og næringslivsfolk, i tillegg til å drive forskning. På slutten av 80-tallet ble FAFOs internasjonale engasjement større. Terje Rød-Larsen flyttet til Kairo i 1989 da hans kone, UD-diplomaten Mona Juul, ble stasjonert på ambassaden der. I Midtøsten utførte han i FAFO-regi en omfattende levekårsundersøkelse blant palestinerne i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Dette førte ham nærmere i kontakt med personer som både hadde samband med israelske myndigheter og PLO, og Rød-Larsen brukte disse kontaktene til å spille en viktig rolle i de senere hemmelige forhandlingene som førte til en fredsavtale, og undertegnelsen av denne foran Det Hvite Hus i september 1993. Utenriksdepartementet. Samme år som fredsavtalen ble undertegnet, ble Terje Rød-Larsen ansatt i UD som spesialrådgiver i Midtøsten-spørsmål, med rang som ambassadør. Som nær medarbeider for utenriksminister Johan Jørgen Holst var han med å tilrettelegge Oslo-avtalen som i 1993 ble undertegnet mellom lederne for Israels regjering og Palestinas frigjøringsorganisasjon. I 1994 ble han utnevnt til visegeneralsekretær i FN og spesiell koordinator for de palestinske områdene, og hadde denne stillingen fra juni 1994 til oktober 1996. «Superministeren» i 35 dager. I oktober 1996 ble Rød-Larsen bedt av Thorbjørn Jagland om å lede et nytt planleggingsdepartement i hans nye regjering. Ved siden av Anne Holt som justisminister var dette den største overraskelsen i Jagland-regjeringen. Forventningene til Rød-Larsen som en sentral aktør i byggingen av "Det norske hus" var svært høye, og han ble omtalt som "superministeren". 1. november 1996 skrev så avisa Fiskaren en artikkel med tittelen: «"Planla fiasko i Finnmark"», der avisa undersøkte Fideco-prosjektet som FAFO ved Gudmund Hernes og Terje Rød-Larsen hadde vært involvert i mot slutten av 1980-tallet. Dette ble begynnelsen på flere reportasjer om Terje Rød-Larsens fortid. Det kom fram at Rød-Larsen hadde tjent 600 000 kroner på å selge sine aksjer i Fideco tilbake til Bird Technology AS, som han hadde kjøpt dem fra. Det ble så reist tvil om tidspunktet for det opprinnelige aksjekjøpet, og om fortjenesten skyldtes at aksjene hadde økt i verdi eller om Rød-Larsen hadde fått kjøpe dem til underpris. Da skulle de 600 000 vært oppført i selvangivelsen og beskattet. Terje Rød-Larsen fortsatte å være toppoppslag i alle aviser, radio og fjernsyn gjennom hele november og primo desember måned. Til slutt trakk han seg, og sa på pressekonferansen: «"...Av hensyn til regjeringens videre arbeid og min egen situasjon, har jeg på denne bakgrunn innlevert søknad om å gå av som statsråd..."» – Terje Rød-Larsen var minister i bare 35 dager, fra 25. oktober til 29. november 1996. 4. mars 1997, besluttet Økokrim å gi Rød-Larsen en bot på kr. 50 000,- for uriktige eller ufullstendige opplysninger i selvangivelsen sin for 1986. Etter å ha vurdert dette i seks uker, bestemte Rød-Larsen seg for å akseptere boten på 50 000 kroner for «"å spare familien og seg selv for ytterligere personlige og økonomiske belastninger"». Han påpekte i en uttalelse at han ikke erkjente skyld, og var uenig i Økokrims vurdering av skattesaken. I januar 1997 vurderte Oslo likningsnemnd saken, og kom til at Rød-Larsen hadde fått en skattepliktig fordel på 600 000 kroner som han burde ha tatt med i selvangivelsen. Men da det hadde gått svært lang tid, og fordi Skattedirektoratet hadde kjent til forholdet uten å gjøre noe, besluttet flertallet i nemnda å henlegge saken. Ambassadør og visegeneralsekretær i FN. I januar 1998 utnevnte Bondevik-regjeringa Rød-Larsen til ambassadør med ansvar for fredsforhandlingene i Midtøsten. Høsten 1999 ble han utnevnt til visegeneralsekretær i FN, FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten og generalsekretærens representant overfor PLO og den palestinske selvstyremyndigheten. Rød-Larsen var også involvert i forsøkene på å få avslutten kampen i Libanon under de israelske angrepene mot Hizbollah i Libanon i 2006. Hedersbevisninger. 25. januar 2008 dekorerte Frankrikes tidligere president Jacques Chirac personlig Terje Rød-Larsen med Æreslegionen. Mellitus av Canterbury. Mellitus av Canterbury (død 24. april 624) var første biskop av London og tredje erkebiskop av Canterbury. Melittus var fra Roma, og ifølge Beda den ærverdige var han fra en fornem familie. Augustin av Canterbury sendte etter en tid i England Canterbury til Roma for å rapportere til pave Gregor den store, og ba samtidig om å få sendt flere misjonærer. Melittus, som da var abbed i et benediktinerkloster var blant de utvalgte som ble sendt, og fikk med seg palliet, tegnet på erkebispeverdighet, til Augustin. Han hadde også med seg bøker og annet som trengtes i kirken i England. I 604 ble han bispeviet av Augustin, og ble den første biskopen av London. Ca. 616 ble han drevet ut av London av sønnene til kong Saebert av Essex, som var hedninger. De hadde krevd å få motta nattverd uten å la seg døpe først, noe Melittus ikke gikk med på. Han flyktet til Gallia, men ble kalt tilbake av Laurentius. Etter dennes død i 619 ble Melittus utnevnt til erkebiskop av Canterbury. Beda forteller at han gjennom bønn reddet en kirke i Canterbury fra å bli flammenes rov, noe som har gitt opphav til at han ofte avbildes i bønn ved en brennende by. Han døde i Canterbury 24. april 624, og ble gravlagt ved siden av Augustin i klosterkirken St. Peter og Paulus. Etter sin død ble han regnet som helgen. Tarjei Vesaas' debutantpris. Jan Erik Vold – 1965 Tarjei Vesaas’ debutantpris blir hvert år delt ut til årets beste skjønnlitterære debutant. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens "Litterære råd" som er prisjury. Juryen består av rådets ni medlemmer, som alle er medlemmer av forfatterforeningen, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier. I henhold til en avtale mellom forfatterforeningen og Den norske forleggerforening blir all ny norsk skjønnlitteratur sendt til alle medlemmer av det litterære råd. Rådets medlemmer velger derfor "årets debutant" uten at det foreligger en direkte påmelding til denne prisen. Prisvinneren velges på rådets årlige 3-dagers januarmøte, dette er et møte hvor rådet behandler de fleste innstillinger som ligger til deres mandat: om stipedier, garantiinntekt og priser. Prisen deles vanligvis ut i mars. Prisen ble innstiftet av Tarjei Vesaas i 1964 med pengene Vesaas mottok som vinner av Nordisk Råds litteraturpris dette året. Havmus. Havmus ("Chimaera monstrosa") er en fisk i havmusfamilien. Den kalles også havkatt, gullhå, hågylling, spelstrenghyse, levremus og levrekulp. Beskrivelse. Havmusen kan bli opptil 1,5 m lang og veie 2,5 kg. Hunnfisken blir størst. Havmusen har et stort hode og en kropp som gradvis smalner bakover til den lange og tynne halen. Fargen er brun med hvite marmoreringer og hvit buk. Øynene er store med grønn linse. Sidelinjen har forgreninger på hodet. Havmusen har en tydelig pigg i første ryggfinne som er forbundet med en giftkjertel. Brystfinnene er store og kan ligne på vinger. Adferd. Havmusen lever på bløtbunn fra 50 m til 1000 m. Den kan enkelte steder observeres grunnere. Den lever av forskjellige bunndyr og småfisk. Havmusen har indre befruktning og gyter i april-juni. Eggkapslene er 17 cm lange og 3 cm brede. Når ungene fødes er de omtrent 11 cm lange og ser ut akkurat som de voksne individene. Utbredelse. Havmusen finnes i Øst-Atlanteren fra Vest-Afrika og nordover til Island og Nord-Norge, samt i de vestlige delene av Middelhavet og Skagerrak. I Norge finnes havmusen langs hele kysten. En art som finnes utenfor Sør-Afrika er muligens også havmus. Økonomisk betydning. Det foregår ikke noe kommersielt fiske etter havmus. Tidligere er olje fra leveren blitt brukt som smøremiddel og som medisin mot betennelser og stikkskader. Argentinas provinser. Provinsene er videre delt inn i "departementer", med unntak av Buenos Aires provins (Provincia de Buenos Aires), som er delt inn i "partidos". Historie. Den 27. juli 1955 fikk en rekke territorier i Argentina endret status til provinser. Delstater i Brasil. Det er 27 delstater i Brasil (portugisisk "estados"). Dette inkluderer de føderale delstatene i Brasil pluss Det føderale distriktet, hvor hovedstaden Brasília ligger. Historie. En del av delstatene i Brasil har sin opprinnelse i «kapteinsrikene» som ble etablert mens landet var en portugisisk koloni. Dette gjelder blant annet Pernambuco og Espírito Santo. Regioner i Brasil. Brasils delstater er delt inn i fem regioner, ifølge Instituto Brasileiro de Geografia e Estatistica (IBGE). Disse regionene har felles geografiske, kulturelle, økonomiske, historiske og sosiale særtrekk. Denne inndelingen er ikke presis i konstitusjonell forstand. Det faktum at IBGE bruker dette systemet, gjør imidlertid at det er i omfattende bruk i Brasil. Delstatene. Hver delstat er videre inndelt i municípios (kommuner). Antall municípios og størrelsen på dem varierer veldig mellom de ulike delstatene. Se også: Flaggene til brasilianske delstater. Fernando Henrique Cardoso. Fernando Henrique Cardoso (født 18. juni 1931 i Rio de Janeiro) var president i Brasil mellom 1995 til 2003. Han grunnla og ledet det brasilianske sosial-demokratiske partiet Partido da Social Democracia Brasileira i 1988. Han var tidligere finansminister og lanserte da "Plano Real" som gjorde slutt på hyperinflasjonen i Brasil. Cardoso mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president. Laurence Fishburne. Laurence John Fishburne III (født 30. juli 1961 i Augusta i Georgia) er en amerikansk skuespiller. Kasein. Kasein er det dominerende fosfoprotein som finnes i frisk melk. Når kasein koaguleres med løpe, kalles det av og til parakasein. I fri tilstand i melk, er det et kalsium-salt. Kasein koaguleres ikke ved varme alene. Det kan felles ut ved hjelp av syrer og løpe, et proteolytisk enzym fra kalvens mage. Definisjonen av kasein: Det proteinet som feller ut fra melk ved pH 4,6 (kaseinets isoelektriske punkt). Kasein består av et ganske stort antall prolin-peptider som ikke virker på hverandre. Det er heller ingen disulfidbroer. Som resultat av dette har kasein relativt lite tertiærstruktur. Dermed denaturerer det heller ikke særlig lett. En annen konsekvens er at hydrofobe grupper havner på utsiden av proteinet og gjør det uløselig i vann. Kasein finnes i melk som store aggregater som kalles kaseinmiceller som er i suspensjon i melka. Kaseinmicellene inneholder også kolloidalt kalsiumfosfat(CCP) som binder micella sammen. Ved reduksjon av pH løses CCP opp, og går ut i serum i melka. I tillegg til å bli drukket i form av melk, brukes kasein i lim, bindemidler og som beskyttende belegg. Rent protein er uløselig i vann og nøytrale saltløsninger, men løses lett i alkaliske løsninger og i natriumoksalat og natriumacetat. Kasein brukes også som lokkemiddel av isfiskere som vil lokke spesielt røye og ørret til isfiskehullet. Når kasein fordøyes dannes peptidsekvenser som kalles casomorfiner. Noen mennesker med autisme, ADHD og Aspergers syndrom er sensitive mot casomorfiner og gluten-peptider. Personer som har Proteinintoleranse kan være intolerante for kasein. Karl II. Karl II (født, død 5. februar 1818), i Sveriges kongerekke Karl XIII, av fyrstehuset Holstein-Gottorp, var konge av Sverige fra 1809 og Norges konge fra 1814 frem til sin død i 1818. Han ble den første kongen over Norge og Sverige etter at unionen trådte i kraft. Han overtok den svenske tronen etter nevøen Gustav IV Adolf som var blitt arrestert i mars 1809 og avsatt av Riksdagen senere samme år. Familie. Tre brødre; Gustav III i gullfarget jakke til venstre med brødrene prins Fredrik Adolf og prins Karl, den senere kong Karl. Karl II var sønn av kong Adolf Fredrik av Sverige og Louise Ulrike av Preussen og bror av Gustav III, Fredrik Adolf og Sofia Albertina. Etter at Gustav var blitt konge støttet Karl brorens statskupp i 1772 og ble belønnet med tittelen hertug av Södermanland. 7. juli 1774 giftet han seg med sin kusine Hedvig Elisabeth. Ekteskapet kom i stand etter påtrykk fra broren Gustav som på dette tidspunkt ikke hadde fått noen barn og det var nødvendig å sikre arven til tronen.I 1778 fikk imidlertid Gustav sønnen Gustav Adolf. Karl og Hedvig Elisabeth fikk sønnen Karl Adolf, hertug av Värmland i 1798 etter mer enn 20 års ekteskap, men han levde bare noen dager. Drapet på Gustav III. Under den russisk-svenske krigen i 1788–1790 tjente Karl som admiral. Han hadde kontakter med ledende menn innen opposisjonen, men det er fremdeles ikke klarlagt om han kjente til eller støttet planene om å myrde broren Gustav III i 1792. Karl overtok som formynder for den mindreårige tronfølgeren Gustav IV Adolf og trakk seg tilbake da han ble myndig. Etter at Gustav IV Adolf ble avsatt overtok han som konge i 1809. Mangel på tronfølger. Ettersom kongeparet ikke hadde noen barn, bestemte Riksdagen at de skulle adoptere en sønn. De adopterte derfor Christian August av Holstein-Sonderburg-Augustenburg og ved hans død i 1810 den franske feltmarskalken Jean-Baptiste Bernadotte, som etterfulgte kongen som Karl III Johan. På grunn av Karls dårlige helse tok Karl Johan over store deler av kongens plikter fra han kom til Sverige. Kongen var redusert og nesten senil etter et slagtilfelle noen år forut. Litteratur. Karl 02 Karl 13 Liste over Belgias monarker. Belgia Pedro I av Brasil. Pedro I av Brasil (portugisisk: "Dom Pedro I do Brasil") (født 12. oktober 1798, døde 24. september 1834), erklærte Brasil selvstendig i 1822 og ble landets første keiser. Han la dermed grunnlaget for det eneste etablerte keiserriket på den vestlige halvkule. Han var en kort tid også konge av Portugal (1826, som Peter IV). Han ble født i Lisboa og var sønn av tronarvingen Johan (portugisisk João), den senere Johan VI av Portugal. I 1809, da han var ni år gammel, måtte den portugisiske kongefamilien rømme til Brasil for å slippe unna Napoleonskrigene. Deres tilstedeværelse gjorde Rio de Janeiro til "de facto" hovedstad for Portugal, og som følge av dette ble Brasil sett på som likestilt med moderlandet. Etter farens død arvet han den portugisiske kronen som Pedro IV av Portugal, og hans vakling mellom de to landene gjorde ham upopulær i Brasil. Derfor abdiserte han først fra den portugisiske tronen til fordel for datteren Maria II av Portugal og senere fra den brasilianske tronen til fordel for sønnen Pedro II av Brasil. Loveless. "Loveless" er et musikkalbum av shoegaze-bandet My Bloody Valentine. Det kom ut i november 1991 til fantastiske kritikker. Innspillingsprosessen, ledet av perfeksjonisten Kevin Shields, tok svært lang tid og ruinerte nesten MBVs plateselkap, Creation. MBV skiftet kort etter til et annet selskap. Pitchfork Media har kåret "Loveless" til 1990-tallets nest beste album. «Soon» og «Only Shallow» er de mest kjente sangene på albumet. Santorini. Seilbåt i solnedgang fra Oia Santorini (gresk: Σαντορίνη) eller Thera/Thira (Θήρα) er en gresk øy i Egeerhavet, del av øygruppen Kykladene. Øygruppen har et areal på 73 km², og har 13 600 innbyggere (2001). Santorini er restene av en enorm eksplosjon for 3500 år siden. Denne ødela de tidligste bosettingene på det som kun var én øy og førte til dannelsen av den store kalderaen. Den er det mest aktive vulkanske sentrum i den vulkanske øybuen i Sør-Egeerhavet, selv om restene hovedsakelig er en vannfylt kaldera. Det største vulkanske utbruddet i historien hjemsøkte Thera: det minoiske utbruddet (eller Thera-utbruddet), som fant sted for ca 3600 år siden, da den minoiske sivilisasjonen var på sitt høyeste. Utbruddet etterlot seg en stor kaldera omringet av vulkanske askeavleiringer av betydelig tykkelse og har kanskje forårsaket kollapsen av den minoiske sivilisasjonen på Kreta, 110 km sør fra Thera, gjennom en gigantisk tsunami. Dette er det Thera som er kjent fra antikkens Hellas. Santorini er det italienske navnet på øya, som var under italiensk styre i rundt 300 år frem til den ble erobret av tyrkerne i 1539. Fira er navnet på den største av landsbyene på øya og er også hovedstaden. Andre store byer og populære turistmål er Kamari og Oia. Thera ble kristnet på 200-tallet. På 1100-tallet kom frankerne; det var de som endret navnet til Santorini. Øya kom under det osmanske rike i 1579. Den ble en del av Hellas da landet ble selvstendig og internasjonalt anerkjent 1832. Referanser. Santorini Jesu apostler. Etter at Jesus Kristus hadde forkynt i nesten et og et halvt år, valgte han ut tolv av disiplene sine for at de skulle være apostler. Apostlene var menn som han sendte av gårde for at de skulle gjøre et spesielt arbeid. Dette arbeidet bestod blant annet i at de skulle forkynne at Guds rike var kommet nær. Etter at Judas Iskariot hadde forrådt Jesus på skjærtorsdag ble Mattias valgt til å erstatte ham. Jesu Kristi Kirke av Siste-dagers Hellige hevder at de har samme apostoliske kirkestilling av at Peter, Jakob og Johannes påførte den til Joseph Smith, som innviet andre, og at det derfor fremdeles finnes apostler i dag. Óscar Berger. Óscar Berger Perdomo (født 11. august 1946) er en guatemalansk politiker. Han var president i Guatemala fra 2004 til 2008. Berger ble født i Guatemala By og er advokat av yrke. Mellom 1991 og 1999 var han borgermester i Guatemala by. Han representerer det konservative "nasjonale storalliansen" partiet (spansk:"Gran Alianza Nacional"). Brian Mulroney. Martin Brian Mulroney (født 20. mars 1939 i Baie-Comeau i Quebec i Canada) er en canadisk politiker og var Canadas statsminister fra 1984 til 1993. Han var også leder av Canadas konservative fremskrittsparti. Under sin tid som statsminister hadde han et godt, personlig forhold til den amerikanske presidenten Ronald Reagan. Han ratifiserte også frihandelsavtalen med Amerikas forente stater. Han er utdannet jurist. Rhodos. Rhodos eller Rodos (Gresk: Ρόδος, Rodos) er en gresk øy som ligger 18 kilometer sørvest for Tyrkia, i det østlige Egeerhavet. Øya er den største av totalt 12 større øyer som utgjør prefekturet Dodekanesene. Det bor totalt 117 007 mennesker på øya, hvor av 53 709 bor i Rhodos by, øyas hovedstad og største urbane område. Lindos er den nest største byen på Rhodos. I et historisk perspektiv er øya viden kjent for Kolossen på Rhodos, ett av Verdens syv underverker. I dag er turisme hovednæringen på øya, som er en populær turistdestinasjon, spesielt blant europeere i sommerhalvåret. Historie. Øya ble først bebodd på neolittisk tid, selv om det finnes få spor av bosetning på Rhodos fra den tiden. I det 16. århundre f.kr. kom minoanerne Geografi. Øya er formet som en spydspiss, og er 79,7 km lang og 38 km vid på det bredeste. Det totale arealet av øya er på 1400 km². Øyas hovedstad, Rhodos by ligger på nordtuppen av øya, hvor ca. halvparten av Rhodos' totale befolkning bor. De resterende byene og landsbyene på Rhodos ligger i hovedsak på kysten av øya, deriblant Trianta, Kallithea, Paradisi, Lindos og Pefkos. Innen flora og fauna ligger Rhodos nærmere Anatolia enn resten av Hellas. De indre delene av øya er lite befolket, og er i hovedsak dekket av furuskog og Sypress. Øya er også hjemsted for rhodisk hjort. Petaloudes-dalen er en kjent attraksjon på øya, hvor store mengder av Bjørnespinnesommerfugler samler seg i løpet av sommermånedene. Attavyros-fjellet (1 216 moh.) er Rhodos' høyeste fjell. Landskapet på øya er rimelig kupert, spesielt langs kysten. Likevel finnes det steder med åpent marklandskap, hvor det er oppbygd en viss industri rundt dyrking av sitrusfrukter, vindruer, grønnsaker og oliven. Klima. Rhodos har et temperert middelhavsklima, med lange, varme somre og korte, milde vintre. De kaldeste månedene er januar og februar, med en snittemperatur på 12 °C, mens de varmeste er juli og august, med en snittemperatur på 26 °C. Gela. Gela er en by i provinsen Caltanissetta sør på Sicilia i Italia. I 1996 hadde den 72 535 innbyggere. Byen ble grunnlagt i 688 e.Kr. av nybyggere fra Rhodos, 45 år etter at korinterne grunnla Syrakus øst på øya. Grekerne hadde mange kolonier på Sicilia og på det sørlige italienske fastland, og det greske kulturområdet der ble kalt Magna Graecia av romerne. Aischylos døde i Gela i 456 e.Kr.. Fra Gela ble også andre deler av Sicilia hellenisert. I 405 f.Kr. ble byen ødelagt av Karthago. En ny by ved navn Terranova di Sicilia ble grunnlagt på samme sted i 1233 e.Kr. av keiser Fredrik II. I 1928 ble navnet endret til Gela. Gela er sørlige endepunkt for Europavei 45. Richard Chartres. Richard John Carew Chartres (født 11. juli 1946) er den 132. biskop av London. Han ble innsatt i embetet 26. september 1996. Chatres ble utdannet ved Hertford Grammar School og Trinity College i Cambridge. Deretter studerte han teologi ved de teologiske høyskoler i Cuddesdon og Lincoln. Han ble presteviet i 1974. I 1982 giftet han seg. I 1992 ble han biskop av Stepney, noe han var fram til 1995. Han har også vært professor i teologi ved Gresham College, og han sitter i Det kongelige råd. Han har skrevet "History of Gresham College 1597–1997", basert på en tredelt forelesningsserie han holdt der i mai 1992. I den første forelesningen refererte han til høyskolen som en «magisk øy som liksom Atlantis forsvinner og kommer opp igjen fra havet». Dette falt ikke i god jord hos alle tilhørere, og i det andre foredraget var han nøye med å distansere seg fra okkulte referanser. Andre temaer han har arbeidet med er likkledet i Torino, Den hellige grav i Jerusalem og bønn. Chartres er også beskytter og medlem av Burgonselskapet for studiet av akademiske drakter. Agrigento. Agrigento (latin: Agrigentum, gresk Akragas) er en by på Sicilia i Italia. Den har omkring 55 000 innbyggere. Byen ble grunnlagt som den greske koloni "Akragas" av nybyggere fra Gela omkring 582 f.Kr. og ble et viktig kulturelt og økonomisk senter med omkring 200 000 innbyggere. Den var således en av de viktigere byer i Magna Graecia. I 406 f.Kr. ble den plyndret av styrker fra Karthago. I 262 f.Kr. ble den inkorporert i Romerriket og fikk navnet "Agrigentum". Senere ble navnet "Grigent" eller "Girgenti", men i 1927 endret italienerne navnet offisielt til "Agrigento". Bjørn Tore Godal. Bjørn Tore Godal (født 20. januar 1945 i Skien) er en norsk politiker (Ap). Han var formann i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) 1971–1973, stortingsrepresentant 1989–2001 (møtte fast fra 1986), handels- og skipsfartsminister 1991–1994, utenriksminister 1994–1997, og forsvarsminister 2000–2001. Godal var Norges ambassadør til Tyskland 2003–2007, og er spesialrådgiver i Utenriksdepartementet fra 2007. Viktige arbeidsområder i hans tid som statsråd var Norges forhold til EU og EØS, reformer i Forsvaret, samt samarbeid med Baltikum og landene ved Barentshavet. Bakgrunn. Godal ble født i Skien i 1945, som sønn av verksmester Aksel Godal (1913–1986) og husmor Kari Pettersen Lia (1918–2008). Han fullførte Telemark Handelsgymnas i 1964, gikk på den britisk-norske folkehøyskolen i Manchester i 1965, og er cand.mag. med sosiologi, statsvitenskap og historie fra Universitetet i Oslo fra 1969. Han var kontorassistent ved Telemark sentralsykehus i Skien 1964–1965, før han ble trukket inn i politikken på heltid. Godal var gift med Sissel Rønbeck 1971–1981, og er gift med Gro Balas siden 1988. Politisk karriere. Han kom med i politikken som 16-åring i AUF i desember 1961, og begynte især å engasjere seg i internasjonale utviklingsspørsmål. Han var formann i Telemark AUF 1964–1965. På sentralt plan i AUF var han organisasjonssekretær 1970–1971 og formann 1971–1973. Særlig spørsmål knyttet til UNCTAD og en mer rettferdig handelspolitikk ble viktige for ham, men etterhvert viet han mer av sin tid til sikkerhetspolitikk. Godal ledet AUFs sikkerhetspolitiske arbeidsgruppe, som gikk inn for avspenning og våpennedrustning gjennom oppløsning av militærblokkene NATO og Warszawapakten. Som AUF-formann var han en av frontfigurene ved dannelsen av Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (AIK), og var dessuten førende i den indre opposisjonen i Arbeiderpartiet mot norsk EF-medlemskap. Han innehadde også aksjonsrettede verv i Vietnambevegelsen i Norge og i ungdomsarbeidet mot apartheidpolitikken i Sør-Afrika. Han var utredningssekretær i Arbeiderpartiet 1973–1980, sekretær i Oslo Arbeiderparti 1980–1982, og leder i Oslo Arbeiderparti 1982–1990. Som utredningssekretær hadde han også ansvar for partiets internasjonale arbeid, og jobbet med blant annet bankdemokratisering, likestilling og miljøvern under partiformennene Trygve Bratteli, Odvar Nordli og Reiulf Steen. Medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1983–1990. Godal var 2. vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1985–1989, og møtte fast fra 1986, først for Sissel Rønbeck 1986–1987 og deretter for Gro Harlem Brundtland 1987–1989. Medlem av Stortingets finanskomité og samtidig Arbeiderpartiets skattepolitiske talsmann 1986–1989. I 1989 ble han valgt inn på eget mandat, og var leder i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité 1990–1991. 15. november 1991 ble Godal utnevnt til ny handels- og skipsfartsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. Han var fungerende utenriksminister etter Johan Jørgen Holsts død den 13. januar 1994, og gikk fra å være handels- og skipsfartsminister til å bli utenriksminister 24. januar. Ved utnevnelsen av Thorbjørn Jaglands regjering den 25. oktober 1996 forble Godal utenriksminister, og ble sittende inntil regjeringen gikk av 17. oktober 1997. Godal gikk da tilbake til Stortinget, hvor han var sekretær i Stortingets forsvarskomité. Han var senere forsvarsminister i Jens Stoltenbergs første regjering fra 17. mars 2000 til 19. oktober 2001, og tok ikke gjenvalg til Stortinget i 2001. Som forsvarsminister ønsket han å flytte fokus fra verneplikt og invasjon til terrorberedskap, overvåkning til havs, samt andre typer krisehåndtering. Etter tiden som stortingsrepresentant og statsråd var han seniorrådgiver ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo 2002–2003. 13. desember 2002 ble han utnevnt til ny norsk ambassadør i Berlin, og var i stillingen 2003–2007. I 2007 ble Godal tildelt den nyopprettede stillingen som spesialrådgiver i internasjonale energi- og klimaspørsmål i Utenriksdepartementet. Eldbjørg Løwer. Eldbjørg Løwer (født 14. juli 1943 i Ål) er en norsk politiker (V). Hun var nestleder i Venstre 1981–1985. Løwer var arbeids- og administrasjonsminister 1997–1999 og forsvarsminister 1999–2000 i Kjell Magne Bondeviks første regjering, og dermed Norges første kvinnelige forsvarsminister. Karriere. Løwer gikk statsrealskole i Brandbu 1958–1960, og keramikklinjen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo 1961–1964. Hun var keramiker med eget verksted 1970–1984 og direktør ved Kongsberg nærings- og handelskammer 1991–1997 og 2000–2004. Fra 2004 er hun selvstendig næringsdrivende, og fra 2005 styreleder i Konsulentselskapet Glasshuset. Styreleder i NRK 2004–2006. Medlem av representantskapet i DnB NOR fra 2006. Løwer ble tildelt Likestillingsprisen i Kongsberg kommune i 2001, og Kongsberg-medaljen i 2003. Politisk arbeid. Løwer var medlem av Kongsberg kommunestyre 1975–1979 og formannskapet 1979–1983, og var ordfører 1984–1987. Nestleder i Venstre 1981–1985. Ved utnevnelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering ble Løwer statsråd i Planleggings- og samordningsdepartementet med ansvar for arbeids- og administrasjonssakene fra 17. oktober 1997. Fra 1. januar 1998 var hun statsråd i Arbeids- og administrasjonsdepartementet, inntil hun ble statsråd i Forsvarsdepartementet fra 15. mars 1999. Løwer gikk av sammen med resten av regjeringen 17. mars 2000. Robert Runcie. Robert Runcies grav i St. Albans Robert Alexander Kennedy Runcie, Baron Runcie (født 2. oktober 1921, død 11. juli 2000) var den 102. erkebiskop av Canterbury. Han er blant annet kjent for å ha viet prins Charles og lady Diana Spencer. Han har senere fortalt at han personlig fryktet at deres ekteskap ikke ville holde. Runcie var biskop av St. Albans fra 1970 til 1980, da han ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury. I hans tid som erkebiskop brøt det tradisjonelle forholdet mellom Det konservative parti og Den engelske kirke sammen. Dette skyldtes i stor grad en strid mellom kirkelige ledere og Margaret Thatcher; hennes politikk ble av mange sett sett som en støtte til individualisme og jag etter penger som ikke var kompatibelt med kristendom. Da kirken i 1985 kritiserte regjeringens håndtering av sosiale problemer i rapporten "Faith in the City", førte dette til økt friksjon mellom kirken og regjeringen, sistnevnte spesielt representert ved Norman Tebbit. Tebbit ble en fremtredende forkjemper for løsriving av kirken fra staten, med den begrunnelse av en institusjon som var så nært knyttet til staten ikke burde uttrykke det han så som partipolitiske synspunkter. Hans kone Rosalind var en kjent pianist. I 1991, da han var 70 år gammel, fikk han gå av med pensjon. Han ble utnevnt til Baron Runcie av Cuddesdon i Oxfordshire. Dette betød at han kunne fortsette å sitte i Overhuset, der han tidligere hadde sittet på grunn av sitt embete. Runcie døde av kreft i 2000, og ble gravlagt ved St. Albans katedral i St. Albans. Oscar Niemeyer. 200px "Esplanada dos Ministérios" i Brasilia 150px "Pritzker Architecture Prize" (USA) 1988 Oscar Soares Filho Niemeyer (født 15. desember 1907 i Rio de Janeiro) er en brasiliansk arkitekt av fjern tysk opprinnelse som ansees som en av de viktigste pionérene innen moderne arkitektur. Han begynte å eksperimentere med armert betong og sto blant annet bak arkitekturen i Brasils nye hovedstad Brasilia. GmbH. Tyske GmbH tilsvarer omtrent norske AS. GmbH er en forkortelse for det tyske Gesellschaft mit beschränkter Haftung'", det vil si «selskap med begrensede heftelser», en betegnelse for et tysk handelsselskap. Det er en av formene for kapitalselskap; de andre er AG ("Aktiengesellschaft") og KGaA ("Kommanditgesellschaft auf Aktien"). St. Albans. St. Albans (engelsk skrivemåte St Albans) er en by i Hertfordshire i England, omkring 35 km nord for London. Den er administrasjonssenter og største by i distriktet St. Albans. I romersk tid lå by Verulamium på samme sted; dette var en av de viktigste romerske byene på de britiske øyer. Byens navn kommer fra den første kjente kristne martyr på de britiske øyer, St. Alban. Katedralen som er viet til ham er et av byens viktigste landemerker. Historie. Før romerne kom hadde den keltiske stammen catuvellaunerne en bosetning på Prae Hill omkring halvannen kilometer fra byens sentrum. Den romerske byen Verulamium ble anlagt nær denne, ved elven Ver, og strakk seg inn mot dagens sentrum. I middelalderen vokste byen oppover i åssiden der katedralen ligger, ved stedet hvor St. Alban ble halshugget en gang før 324. Flere store kirkebygninger og klostre har ligger på stedet, og byen vokste sakte men sikkert på grunn av tilstrømningen av pilegrimmer. Det er mange rester etter bygninger fra både romersk tid og middelalderen, og byen er derfor en stor turistattraksjon. Det er dyrt og bo der, og det er et popolært sted blant engelskmenn og briter. Under den engelske borgerkrig ble det utkjempet to slag i St. Albans. I mellomkrigstiden ble den et viktig senter for elektronikkindustrien. Etter andre verdenskrig har den vokst betraktelig på grunn av befolkningsflyttingen som skjedde. Med moderne kommunikasjonsmidler ligger den godt innenfor området som er attraktivt for pendlere til London. Skip. Skip (av norr "skip", trolig i betydningen "uthult trestamme") betegner i sin moderne betydning vanligvis et større havgående fartøy, beregnet på transport av personer og/eller gods. I sin opprinnelse en beskrivelse av et fartøy i alminnelighet, uten hensyn til beskaffenhet, størrelse, byggemåte, form eller det farvann det var tenkt benyttet i. Spesialiserte skip kan også benevnes som for eksempel krigsskip, lasteskip, bulkskip, containerskip, passasjerskip, seilskip og lignende. Opprinnelsen til betegnelsen er imidlertid ikke like enkel å forklare. Etymologi. Norsk terminologi er uklar i skillet mellom skip, skuter og båter. Benevnelsen "skipsbåt" indikerer imidlertid at skip må ha vært en større farkost enn en båt, siden dette åpenbart var en båt som fulgte med et skip. Opprinnelsen til uttrykket "skip" er svært lik som for "båt" og kommer til norrønt via urgermansk ("skipan") og urindoeuropeisk ("*skēi-b-"). Både skip og båt tolkes i betydningen "kløyvd" og/eller "uthult" trestamme, noe som indikerer at forskjellen i størrelse ikke kan ha vært betydelig opprinnelig. Kan hende var besetningens størrelse av betydning når våre forfedre skilte mellom båter og skip gjort av uthulte trestammer, men dette er altså svært uklart i dag. Egypterne. Egyptisk skip (1422-1411 f.kr.)I og med at skillet mellom båt og skip er uklar, er det også vanskelig å bestemme når skipenes historie startet. Av de aller tidligste er antakelig egypternes transportskip som kan spores tilbake til ca. 3000 f.kr. Skipene var kjølløse, naglete treskip. I Egypt skal den dominerende vindretningen ha vært fra nord. Dermed kunne egypterne seile fra nord og oppover Nilen mot sør. For returreisen kunne de drive med strømmen og hjelpe til med årer. Det største skipet som kan finnes i gamle egyptiske kilder er dronning Hatsheputs skip fra ca 1400 f.kr. Det var 100 meter langt og kunne frakte 350 tonn. Fønikerne. Videreutviklingen av seilene gjorde at skipene kunne reise friere og lenger og brukes både til transport og krigføring. De første, enkle navigasjonsmetodene gjorde at skipene kunne forlate de nære kystområdene. Fønikerne (1000-774 f.kr.) ble viden kjent som dyktige sjømenn. De seilte handelsskip fra Kanaan i dagens Libanon og Syria igjennom hele Middelhavet, opp til de Britiske øyene og også rundt Afrika. Skipene var kortere og bredere enn egypternes. Dessuten hadde de en kjøl som antakelig gjorde dem sterkere. Grekere og Bysants. I krig krevet nærkamp enda større manøvreringsdyktighet enn det seilene kunne gi. Fønikerne bygget biremene som hadde to dekk med roere. De mer krigerske grekerne (800-146 f.kr.) lanserte også triremene. Og som navnet antyder, hadde de tre dekk med roere. Fra et eller annet sted mellom det fjerde og andre århundre før Kristus dukket latinerseilet opp i middelhavet. Dette spredde seg langsomt og var i senantikken og den tidlige middelalder å finne på bysantinske og italienske skip. Herifra spredde latinerseilet seg langsomt til resten av Europa i senmiddelalderen. Mens de tidligere skipene hadde overlappende bord som var naglet sammen, introduserte bysantinske skipsbyggere skrog der bordene lå butt i butt. Kravellbygging skulle gjøre det mulig å bygge større skip. Kineserne. I en annen del av verden utviklet kineserne svært avanserte skip. Allerede 900 e.kr. hadde de seil som gjorde at de kunne krysse mot vinden. Roråren hadde de byttet ut med ror på rorstamme så tidlig som 100 e.kr. Kineserne kunne bygge de største seilskipene verden til da hadde sett. Allerede på 1200-tallet hadde Marco Polo fortalt om skip med fire master, 60 lugarer og mannskap på tre hundre mann. I 1400 e.kr. var de over 150 meter lange og under ledelse av admiral Zheng He la de under seg landområder fra Afrika i vest til Stillehavet i øst nesten et hundreår før Kristoffer Columbus oppdaget Amerika i 1492. En annen banebrytene egenskap ved den kinesiske skipsbyggingen var vanntette innvendige skott som gjorde skipene mye mer sjøsikre i tilfelle skade. Nordeuropeerne. Nordeuropeisk sjøfart utviklet seg tildels uavhengig av rikene rundt Middelhavet. De første «skipene» var trolig uthulte trestammer. I så måte var den såkalte Sørumbåten (en norsk stokkebåt fra cirka 170 fvt.) omkring eleve meter lang og kunne ta tolv mann med lette håndvåpen. Helleristninger viser imidlertid at man alt i bronsealderen hadde større og mer avanserte roskip, som trolig var klinkbygde. Vikingskipene var også klinkbygde, åpne fartøyer, men disse var også rigget for seilføring. Langskipene var smekre og hurtige roskip som også kunne seiles og var havgående. Skeiden var i så måte blant de største. Knarren var et lastefartøy som var dypere og bredere og i større grad tilpasset seiling enn roing. Basert på disse bygde hanseatene (fra 1200 e.kr.) koggene som var fyldigere og hadde større lasteevne. Koggene hadde råseil og klinkerbord akkurat som vikingskipene, men de plasserte roret i senter i stedet for på styrbord side. Etter hvert ble kravellbygging også introdusert i Nord-Europa, og denne teknikken gjorde det mulig å bygge større seilskip. Spania og Portugal. I senmiddelalderen vokste nye sjøfartsnasjoner frem. Portugiserne gjorde store fremskritt i navigasjon etter himmellegmene og med karavellen og den større karakken introduserte de flere master og liten dypgang. Med disse båtene kunne de utforske verden og ”fant” blant annet Amerika. Med erobringen av «den nye verden» økte transportbehovet samtidig som skipene måtte være bevæpnet. Fra det 16. århundre kom galleonen til alminnelig anvendelse i sjøfart. Galleonen var lengre og smalere enn forløperne karavellene og karakkene. Dessuten var bakkens høyde redusert for å gi mer vind i seilene og den rundede hekken ble erstattet med et akterspeil. Disse skipene ble brukt inn i det 18. århundre uten at skipsteknologien gjennomgikk banebrytene utvikling. Det britiske skipet HMS Warrior ble bygget i jern. Industrilandene. I 1783 ble det første dampskipet bygget av franskmannen Claude de Jouffroy d’Abbans. Frem til propellen ble introdusert på 1800-tallet ble dampskipene primært bygget som kombinerte seil og dampskip. Neste teknologiske sprang var jernskipene som senere ble til stålskip. Også her ble det først bygget kombinerte tre og jernskip før teknologien var moden nok til rene metallskip. Den britiske flåte bestilte HMS «Warrior» i 1859. Fra 1870-årene begynte man å bygge rene jernskip for sivile formål. Etter annen verdenskrig etablerte dieselmotoren seg som det vanligste fremdriftsmaskineriet til fordel for dampmaskinen. Og de største fremskrittene fra den gang til i dag ligger innen navigasjon der radar og gps har sørget for en mye bedre sikkerhet til sjøs. Konstruksjon. Selv om skip finnes i mange varianter er det en del elementer som går igjen på de aller fleste. Illustrasjonen viser et typisk skip. Størst. De største lasteskipene er oljetankere og størst av disse er M/T «Knock Nevis» som kan frakte rundt 560 000 tonn olje. Siden 1960-tallet er personbefording på lengre strekninger utkonkurrert av flyene og linjeskip som tar en blanding av passasjerer og stykkgodslast har nesten forsvunnet. De største passasjerskipene er nå cruise-skipene som egentlig tilbyr opplevelser fremfor transport. De største er «Freedom» serien til Royal Caribbean Cruise Lines som kan ta opp til 4 370 passasjerer. Nedenfor følger en oppstilling av de største skipene av forskjellige typer. Raskest. Med moderne skipsteknologi er det utviklet mange raske båttyper. Den største motstanden kommer naturlig nok fra vannmassene og nyvinninger som "SES" og hydrofoil prøver derfor ofte å løfte skipene ut av vannet. Dette setter naturlig nok begrensinger på størrelse. De raskeste konvensjonelle skipene (deplasementsskipene) er flerskrogskkip som katamaraner og trimaraner. I august 2005 tok den amerikanske marinen leveranse av FSF 1, en prototyp på 79,8 m som skal kunne operere med en oppgitt hastighet på over 50 knop. Det norske sjøforsvaret tar etter hvert i bruk 6 skip av Skjold-klassen kystkorvetter, som skal kunne komme opp i en hastighet på 60+ knop. Eldst. Verdens eldste havgående skip ble funnet i noen huler nær Rødehavet i Egypt. I tillegg til massive treplanker og reip, ble det funnet flere lastekasser som skal stamme fra den mytologiske byen Punt (det er fortsatt ukjent hvor byen lå). Skipet er omkring 4 000 år gammelt, og funnet støtter teorien om at egypterne alt på denne tiden kunne dra på lange ferder til havs. Moderne lasteskip hugges gjerne etter cirka 25 til 30 år. Enkelte skipstyper som bl.a. passasjerskip, LNG-skip og taubåter blir eldre før de hugges. Med god konstruksjon og godt vedlikehold kan skip nå svært høy levealder. Av de treskipene som har nådd høyest alder er det engelske skipet «Betsy Canes». Det ble bygget som lystbåt (yacht) for kong Wilhelm III i 1688 og forliste i 1827, etter 139 år. HMS «Victory», som ble sjøsatt i 1765, eksisterer fortsatt. Verdens eldste marinefartøy er USS «Constitution», som ble sjøsatt og satt i tjeneste i 1797. Skipet ligger i Boston, USA. Skibladner er verdens eldste hjuldamper, satt i drift 2. august 1856. Siden da har skipet hele tiden gått i rute mellom Eidsvoll og Lillehammer. Skipsterminologi. Terminologien som brukes innen skipsfart er preget av de store sjøfartsmaktene. Noen ord stammer fra vikingene som f.eks. styrbord og babord. Fra 1200-tallet ble vår terminologiutvikling påvirket av hanseatene som ekporterte ord som f.eks. bysse og dørk. Nederlendere vokste frem som en stor sjøfartsnasjon fra 1600-tallet og tilførte begrep som f.eks. akter og skott. Sist, men ikke minst, er en rekke engelske ord tatt opp i norsk skipsterminologi som f.eks. chief og kabin. Se kategorien Skipsterminologi for en mer utfyllende liste over skips- og sjøfartsteminologi. Skipstyper. Det skilles mellom skip på en rekke måter. Lasteskip er det transportmiddel som frakter mest last både av tørrlast, våt last og stykkgods. I 2003 anslås det at 6,27 milliarder tonn last ble fraktet på verdens hav. Til tross for at skipsforlis av oljetankere som Prestige får mye oppmerksomhet, viser at maritim transport generelt er mer miljøvennlig enn de andre store transportmidlene som bil, fly og tog. Lastetype. Det vanligste skillet settes på den lasten skipene er beregnet for: Passasjerskip, tankskip, tørrlasteskip eller stykkgodsskip. Under disse hovedkategoriene finnes en rekke spesialskip. Et lite utvalg av de vanligste er listet nedenfor, men en mer utfyllende liste kan finnes blant Båt- og skipstyper. Cruiseskipet Serenade of the Seas som eies av Royal Caribbean Cruises Ltd Seilingsmønster. En annen måte er etter seilingsmønsteret de følger: Linjefart eller trampfart. Seilingsområde. Atter en annen måte er seilingsområdet: Elvebåt, kystruteskip eller Atlanterhavskrysser. Fremdrift. Kraften som genereres av maskineriet omsettes i fremdrift eller propulsjon. Størrelse. Endelig skilles det også mellom størrelsen på skipene. Betegnelsene varierer avhengig av skipstype, men blant de mer kjente er Panamax og Suezmax som betegner største tonnasje som kan passere igjennom henholdsvis Panamakanalen og Suezkanalen. Annen betydning. Transportmidler som har kommet etter skipet har hentet både navn og mye av sin fagterminologi fra skipene. Vi har hatt luftskip og romferjer. Et fly har ror, skott, skrog, spant samt styrbord og babord side. I kirker dukker ordet skip opp i et begrep som kirkeskip. Kirkeskip. «Kirkeskip» kan også referere til en skipsmodell, et votivskip, som er hengt opp i en kirke. I Nord-Europa, og spesielt i Skandinavia, har slike skip vært svært vanlige, og finnes fortsatt i mange kirker. Szeged. Szeged (på serbisk "Segedin", polsk "Segedyn", rumensk "Seghedin", slovakisk "Segedín") er den fjerde største byen i Ungarn, regionsenter for den sørøstlige delen av Ungarn og hovedsete for Csongrád fylke Geografi. Szeged ligger nær sørgrensa i Ungarn, like sør for munninga av elva Maros, på begge breddene av elva Tisza. Innbyggertall: 175 301 (2003). Siden Szeged har mange timer med sol i året, blir byen ofte kalt "Solskinnsbyen" (et navn den deler med en annen ungarsk by, Debrecen). Demografi. Ved ei folketelling i 2001, var det 163 699 mennesker som bodde i byen; 93,5% magyarer, 0,7% roma-folk, 0,5% tyskere, 0,2% serbere, 0,2% rumenere, 0,1% kroater, 0,1% slovaker, og 5,9% andre. Befolkningstettheten er 582,9/km². Det fins 70 787 boenheter med et gjennomsnitt på 252,05/km². Historie. Szeged og området rundt har hatt bosetting svært lenge. Ptolemy nevner det eldst kjente navnet på byen: "Partiscum." Det er mulig at Attila, kongen over hunerne, hadde setet sitt et sted i dette området. Navnet Szeged blei først nevnt i 1183, i et dokument av kong Béla III. Under den mongolske invasjonen blei byen ødelagt, og innbyggerne flykta til sumpen i nærheta, men de kom tilbake og bygga snart opp igjen byen sin. I det 14. århundret, under herredømmet til Louis den første av Ungarn, blei Szeged den viktigste byen i det sørlige Ungarn, og da tyrkiske krigsstyrker kom nærmere Ungarn, vokste den strategiske viktigheta til Szeged. Kong Sigismund av Luxemburg fikk bygd en mur rundt byen. Szeged fikk status som «fri kongeby» i 1498. Szeged blei første gang plyndra av tyrkiske styrker den 28. september 1526, men blei ikke okkupert før i 1543, og blei da et administrativt senter for det osmanske riket. Byen blei fridd fra tyrkisk styre den 23. oktober 1686, og fikk tilbake sin frie kongeby-status i 1715. I 1719 fikk Szeged våpenskjoldet sitt, som fremdeles er i bruk. De neste årene vokste og utvikla Szeged seg. Piaristmunker kom til Szeged i 1719, og åpna en ny grammatikkskole i 1721, og de holdt også teaterforestillinger og faglige forelesninger. Men disse årene brakte også annet enn framgang og glede; mellom 1728 og 1744 fant det sted hyppige hekseprosesser i byen. Katedralplassen med scener klargjort for friluftsspilla Borgerne i Szeged spilte en viktig rolle i revolusjonen og frigjøringskrigene i 1848-49. Louis Kossuth gav sin berømte tale her. Szeged var det siste setet for den revolusjonære regjeringa i juli 1849. Habsburg-herskerne straffa lederne i byen, men seinere blei Szeged velstående igjen, jernbanen nådde byen i 1854, og fikk igjen fri kongeby-status i 1860. Butikken til Mark Pick – forgjengeren til dagens verdensberømte Pick salamifabrikk – blei åpna i 1869. I dag har indrebyen i Szeged nydelige bygninger og breie avenyer. Dette er hovedsakelig pga. den store oversvømmelsen i 1879, som nærmest jevna heile byen med jorda (bare 265 av 5723 hus sto igjen og 165 mennesker døde). Keiser Frans Josef besøkte byen og lovte at «Szeged vil bli vakrere enn den var». Han holdt løftet sitt. I løpet av de neste årene reiste en ny, moderne by seg fra ruinene, med palasser og breie gater. Etter første verdenskrig mista Ungarn de sørlige territoriene sine til Romania, så Szeged blei en by nær grensa. Byen blei mindre viktig, men etter som den tok over rollene som før hørte til de nå tapte byene, henta den seg inn igjen. Universitetet i Kolozsvár (nå Cluj-Napoca, Romania) flytta til Szeged i 1921. I 1923 tok Szeged over rolla som det episkopale setet fra Temesvár (nå Timisoara, Romania). Utdanning. Szeged har 62 barnehager, 32 barne- og ungdomsskoler, 18 videregående skoler og ett universitet, sistnevnte blei etablert ved sammenslåing av flere høyere utdanningsinstitusjoner. De to mest framstående gymnasa ("Ságvári Endre Gyakorló Gimnázium" og "Radnóti Miklós Gimnázium") er blant de femten beste i landet. Szeged er senteret for høyere utdanning i det sørlige Ungarn, og har skaffa seg et godt rykte på dette området. Tusener av studenter studerer her, og av dem er mange utenlandske studenter fra heile verden. "Senteret for biologisk research" ved det ungarske forskningsakademiet, som blei bygd mha. UNESCO-fond, har vært ei viktig kjelde for avansert research. Forskere ved dette laboratoriet var de første i verden til å produsere "kunstig arvemateriale" i år 2000. Bygningen har vært vert for mange velkjente konferanser og vil fortsette å gjøre bidrag til forskningens verden. Universitetet i Szeged blei rangert som det beste universitetet i landet på. Fullrigger. Fullrigger er et seilskip med minst tre master og der alle er skværriggede. Det fantes også fire- og femmastede fullriggere. På disse kalles den aktre masten jiggermast. To av de tre skværriggede norske skoleskipene, «Sørlandet» og «Christian Radich», er fullriggere, mens det tredje, «Statsraad Lehmkuhl», er barkrigget. Stagseil. Stagseilene har navn etter de rærne de hører til. Bark (skip). Bark er et seilskip med minst tre master, hvor de fremste er skværriggede mens den akterste masten har mesanseil. Barken har en noe enklere rigg enn en fullrigger, og kan dermed seile med mindre mannskap. Norske seilskipsredere kjøpte på slutten av 1800 – tallet ofte inn gamle fullriggere fra utlandet og rigget dem ned til barker. Disse skipene var som regel bygget av stål eller jern. Dette i motsetning til de norskbyggede, som vanligvis var bygget av tre. En bark er større og smekrere bygget enn en brigg, og derved raskere. Det fantes også fire- og fem mastede barker. Mastene på en tremastet bark heter fokkemast, stormast og mesanmast eller kryssmast. Det norske skipet SS «Statsraad Lehmkuhl» er en tremastet bark. Eksterne lenker. a>Stående og deler av løpende rigg på en 3-mastet bark. Brigg. Brigg er et tomastet, mellomstort, seilskip med rær på begge master, og gaffelseil på bakre masten. Det var Storbritannia som på 1700-tallet begynte å bygge denne skipstypen og navnet er avledet av «brigantin» som betyr sjørøverskip, hvorfra de trolig også hadde hentet idéen. Brigger var veldig vanlig i Norge for 150 år siden. Skutene lastet godt, men var ikke raske. Størrelsen gjorde det overkommelig både å bygge og finansiere dem lokalt. Et eksempel på en norsk brigg kan være «Hovvarpner». Aalborg. Aalborg eller Ålborg er en by ved Limfjorden, som ligger i Nordjylland. Aalborg er Danmarks fjerde største by med 122 461 innbyggere (2009). Aalborg ble grunnlagt i vikingtiden. Byen er sete for Aalborg stift og Region Nordjylland. Byområdet på nordsiden av Limfjorden heter Nørresundby. Historie. I folkevandringstiden var det hektisk virksomhet med metallarbeid på alle de kritthøydene som utgjør Aalborg – Lindholm Høje, Tranders og Hasjeris. De tre bakkene markerer det mest naturlige overfartsstedet i den østlige Limfjorden, og hadde stor handelsmessig betydning. Lindholm Høje er Danmarks største forhistoriske gravsted og hadde permanent bebyggelse 400-1000. I fjorden rant en elv ut på sørbanken (Østerå), og en på nordbanken (Lindhiolm Å). Dette ga meget gunstige havneforhold. Kvinnegrav fra Sønderholm mellom Aalborg og Nibe. Romersk jernalder, ca 400 e.Kr. Aalborg er en av Danmarks eldste byer, trolig bebodd fra 600-tallet. I tidlig middelalder stod den likevel i skyggen av Ribe på Sør-Jylland. Fra begynnelsen av 700-tallet har en rekke håndverkere hatt arbeid i området ved dagens Gråbeinbrødre-gårder i Aalborg. Bydannelsen virker derimot ikke uavbrutt på denne tiden, fra 700 til 1000 e.Kr er det skiftevise lag av bygninger og åkermark som starter hele fire meter under dagens gatenivå. I andre halvdel av 1000-tallet trer en umiskjennelig og regulær by fram. Over Østerå rant gikk den plankedekkede gaten "Algade", ved en antatt elvehavn. På hver side lå en kirke, og graver er datert til 995-1025. Omkring 1040 anla kong Harde-Knud (1035–1042) myntverk i Aalborg "(Alabu)" og Århus. Også under Knud den Hellige og Erik Ejegod ble det slått mynt i byen. Handelen med Norge og Vest-Sverige var viktig. Gråbrødreklosteret som lå på østsiden av Østerå, er nevnt i 1268 og var et fransiskanerkloster. Det ble trolig bygget omkring 1240, mens fransiskanerklosteret i Ribe fra 1232 er Danmarks eldste. De grå kappene ga navnet til Frans av Assisis brødre her oppe i nord. Det antas at Gråbrødreklosteret var dedikert til Sta Katerina av Alexandria. Klosteret ble stengt i 1530, altså allerede før reformasjonen. Byens tredje kloster, det delte munke- og nonneklosteret Helligåndsklosteret, ble stiftet 1451 for å hjelpe syke, foreldreløse og fattige, og ble omgjort til sykehus ved Reformasjonen. Bondeopprørerne under Skipper Clement inntokt byen under Grevefeiden og slo adelshæren til Christian III ved Svendstrup like sør for Aalborg i 1534. Som hevn ble Aalborg ble brent ned til grunnen av den nye kongens leietropper på høsten samme år. Reformasjonen i 1536 satte en stopper for Danmarks og Aalborgs katolske kirke- og klosterliv. Kjøpmanns- og handelsforeningen "Guds Legems Laug" ble opprettet i 1481, etter lang tids handel med hanseatene. Gammeltorv fra ca 1300 vitner om rikdommen fra denne handelen, likeså den mektige gotiske steinkirken Skt. Budolfi. I århundrene som fulgte vokste Aalborg gradvis fram på det rike sildefisket rundt Jylland, som fikk et særlig sterkt oppsving fra 1680-årene. Næringsliv og forskning. I året 1787 ble sigarfabrikken C.W. Obel startet, og ble etter hvert Europas nest største tobakksfabrikk. Fabrikken hadde 2 000 ansatte i 1950, mest kvinner. Tobakkshandelen med Amerika la grunnlag for en betydelig industriell utvikling i Aalborg. Den viktigste bedriften ble likevel Stuhrs Verft, grunnlagt i 1912, og sentrum i byens skipsfartsindustri i mer enn femti år. Det ble 1937 omdøpt til Aalborgs Verft og hadde 4 000 ansatte så sent som i 1980. På 1980-tallet opplevde også Aalborg en industriell krise, blant annet ved at Aalborgs Verft be nedlagt i 1988. Tre nedleggingstruede bedrifter gikk i 1989 sammen og opprettet "Nordjyllands Videncenter" (NOVI), som knyttet seg til Aalborgs Universitet (grunnlagt 1975) og utgjør et av de sterkeste høyteknologiske forskningssentrene i Danmark. Byen er i dag kjent for snaps, i det De Danske Spritfabrikker ble grunnlagt i 1881 av C.F. Tietgen og C. A. Olesen. Aalborg tårn står ved en høyde i byen og har en utrolig utsikt med en høyde på over 100 meter. Rå. Rå (flertall "rær") er en rund stang laget av tre som er festet horisontalt til en mast på et seilskip. Den enkleste formen for rå er kjent fra vikingskip som hadde ett skværseil festet til en rå (råseil). Råen gjør det mulig regulere seilet i to retninger. Seilmanøvrene kalles henholdsvis å brase seil og å toppe seil. Å brase vil si å svinge råen i forhold til vindretningen. Å toppe vil si å heve råen på en av sidene. En fullrigger har rær på alle tre master. En brigg er en tomastet «fullrigger». En bark har rær på de to fremste mastene og mesanseil på den tredje. Seilskip. Seilskip (av norrønt "seglskip") er et sjøgående skip hvor fremdriften besørges av seil som utnytter vindkraften. Seilskip har vært kjent siden oldtidens Egypt, men i Skandinavia ble trolig de første skipene rigget med mast og råseil først i tiårene like før år 800. Det eldste norrøne seilskipet vi kjenner til er Osebergskipet fra ca. 820. I de første århundrene var det ikke snakk om regulære seilskip, men heller roskip rigget for seilføring. Regulære seilskip ble først vanlig i Nordeuropa utover i senmiddelalderen. Seilskipenes storhetstid var på 1700-tallet og 1800-tallet. I overgangen mellom damp og seil, kjøpte norske smårederier opp et stort antall seilskip, som etterhvert ble svært kostnadskrevende. Skipene var væravhengige i større grad enn motoriserte fartøyer, og oppnådde derfor ikke beste fraktrater. Resultatet var både havarier, der forsømt vedlikehold var medvirkende årsak – og flere konkurser. Etter seilskutetiden overtok først dampskipene og siden motorskipene. Riggtyper. En skiller ofte mellom råseilrigger og gaffelseilrigger. Betegnelsene henspilte på de store seilene som krevde oppmonterte rær (råseilrigg) eller bommer i skipets lengderetning (gaffelseil) for å holdes på plass. I tillegg kunne en bruke et stort antall trekantede småseil som ble heist for å utnytte vinden fullt ut. Disse krevde bare en ferdigspent line fra en mast og til dekk, annen mast, baugspryd eller klyverbom som oppspenning, og tauverk til å holde igjen siste hjørnet. Overgangsformer fantes. Latinerseilet var f. eks. trekantet og ble festet i en rå som ble heist og stilt enten skrått eller tilnærmet loddrett, alt etter vindforholdene. En variant av denne riggen er vanlig på den arabiske dhowen fortsatt og var en av de gjengse seiltypene på polynesiske utriggerbåter. Skonnert eller brigantine hadde minst to master med gaffelseil, normalt med aktre mast høyest. Den var også utstyrt med baugseil (fokk,klyver og jager) men kunne vanskelig ha seil mellom mastene. Råseil forekom. Skrogstørrelsen avgjorde antall master. Andre gaffelseilbåter: Yawl, Ketch. Disse seilarrangementene satt vanligvis på små tomastere, mens lugger og kutter var enmastet. De store skværseilerne (råseilene er firkantede ("square" på engelsk), hadde benevnelser som Brigg, Bark og som marinefartøyer: Fregatt, Slagskip m. fl. Noen av disse kaltes i tillegg fullriggere. Det var på grunn av antall råseil per mast (5). Vanlig antall master: tre eller fire, med unntak for de største fullriggerne som kunne ha flere. Akterste seilmast var uten unntak utstyrt med et stort gaffelseil, og kunne ha råseil i tillegg. Kutter. a> viser en typisk kutterrigg, dog uten gaffeltoppseil. Kutter er opprinnelig et mindre seilskip med én mast. Hovedseilene er gaffelseil og toppseil. Kutteren har dessuten tre forseil: Fokk, klyver og jager. Kutter er en betegnelse for et lite fiskefartøy av engelsk opprinnelse. Denne kuttertypen var også populær i Norge fra 1880 og frem til 1920. I denne perioden gikk mange engelske fiskere over til motor og norske fiskere overtok de gamle båtene deres. Kutterne ble brukt i sesongfiskeriene som sildefisket og makrellfisket, men også som fraktefartøy. Det ble utviklet egne, norske kuttertyper: Mørekutteren og Hardangerkutteren. Kutter er også en entype kjølbåtklasse med seilareal på 13 m². Dampskip. Dampskip (eller også dampbåt) var opprinnelig en betegnelse på skip med kullfyrt dampmaskin som etter hvert overtok etter seilskipene. Historie. Verdens første dampskip ble satt i drift i 1807. Det var ingeniøren og oppfinneren Robert Fultons «Clermount». Den ble sjøsatt på Hudson-elven, nær New York. I 1819 var DS «Savannah» fra USA, det første dampskipet som krysset Atlanterhavet, innom Arendal som siste europeiske havn på hjemreisen etter å ha besøkt Stockholm og St. Petersburg. Dette var første gang noen så en dampbåt i Norge. Norges første dampskip var DS «Constitutionen» og DS «Prinds Carl», hjuldampere som ble satt i trafikk i 1826. Den norske marinens første dampskip, var hjuldampskipet «Nordcap». Det første dampskipet bygget i stål var «Aaron Manby» bygget i 1821 i England. DS Royal William blir i 1833 det første dampskipet som krysser Atlanterhavet utelukkende ved hjelp av dampkraft. De første propelldrevne dampskip, skruedampere, ble bygd og satt i drift i årene fra 1836 til 1839. Det første krysset Atlanterhavet i 1845. Fra 1860 ble dampskipene bygd i jern. Utviklingen gikk mot stadig større skip og DS «Mauretania» som ble sjøsatt i 1907 var på 45 000 tonn. I 1911 kom så DS «Olympic» og RMS «Titanic» på 60 000 tonn. I enkelte sammenhenger var dampmaskiner spesielt funksjonelle, og ble foretrukket langt opp i tid. Dampmaskiner lager lite støy, og hvalfangerne ønsket stillegående fangstbåter, derfor ble hvalbåter bygd med dampmaskiner helt til 1950-årene. Den bevarte hvalbåten Southern Actor ble bygd med dampmaskin i 1950. Fortsatt drives enkelte skip med damp, men da ved hjelp av dampturbin. Disse betegnes vanligvis ikke som dampbåter, men som turbinskip. Dampskip i Norge. Det første dampskipet kom til Norge i 1826, det var DS «Constitutionen» og driften ble mer gjeldende fra 1849 og utover, da den 200 år gamle navigasjonsloven ble opphevet. Fram til 1880 ble norsk handelsdrift femdoblet. Rundt 1900 begynte bensin- og elektromotoren å gjøre seg gjeldende, men dampskip og damplokomotiver var økonomiske i drift til langt ut på 1900-tallet. Det første dampskipet som ble bygget i Norge var «Kong Ring». Den ble bygget på Øya i Hønefoss og sjøsatt på Begnaelva, like oppunder Hønefossen den 9. juli i 1837. Det var meningen at båten skulle trafikkere på elva mellom Hønefoss og Tyrifjorden, men den viste seg snart å være for svak for oppgaven, og ble derfor erstattet av en ny og større båt. Det mest kjente dampskipet i Norge i dag er trolig Skibladner, som fremdeles trafikkerer på Mjøsa. Skipet ble bygget ved Motala verft i Sverige i perioden 1854–1856. I Haldenkanalen i Østfold og Akershus har en rekke dampbåter tilhold. Blant disse båtene finner man DS «Engebret Soot», DS «Ara» og DS «Hans». I juni 2009 kom skipet DS «Turisten» tilbake til vassdraget etter en omfattende restaurering. Mangaia. Mangaia er den sørligste av øyene i øygruppen Cookøyene. Den er den nest største av Cookøyene, og er den eldste øya i Stillehavet, og er dermed svært interessant for geologer. Den midtre delen er et vulkanisert platå, og ytterkanten er en 60 meter høy ring av fossiliserte koraller. Denne veggen av kalkstein er gjennomhullet av huler med nydelige stalagmitter. Den størse og flotteste hulen er "Teruarere". Øyas høyeste punkt (vulkantoppen) er "Rangimotia", med 169 moh. Navnet har øya fått fra en gjest fra Aititaki, ca. 2 år før Kaptein Cook oppdaget øya 29. mars 1777. Før dette het øya «A'Ua'U», som betyr jevn eller flat. Innbyggerne her har rykte på seg for å være svært trassige og ukuelige, dette har sin historiske årsak i at de ga Cook en ugjestmild mottakelse da han kom, samt at de har motsatt seg å bli underlagt Cookøyenes føderasjon. Det bor under 1 000 innbyggere her, fordelt på 3 landsbyer; Oneroa, Ivirua og Tamarua. Air Rarotonga flyr hit fra Rarotonga. For turister finnes det flere muligheter for leie av overnattingsplass her. Air Rarotonga. Saab 340A tilhørende Air Rarotonga Air Rarotonga er flyselskapet på Cookøyene. Det flyr mellom hovedøya Rarotonga og åtte av de andre øyene. Selskapet er privateid og ble etablert i 1978. Årlig trafikk er over 70 000 passasjerer. Ormurin langi. thumb thumb thumb thumb thumb thumb thumb thumb thumb «Ormurin langi» er en svært populær sang på Færøyene. Kvadet om Ormen den Lange henter sin inspirasjon fra Heimskringlas fortelling om Sjøslaget ved Svolder rundt år 1000, da de svenske og danske kongene, Svein Tjugeskjegg og Olof Skötkonung, sammen med den norske Eirik Håkonsson-ladejarl, angrep den norske kongen Olav Tryggvason, mens han var på vei hjem fra Vendland (Pommern) til Norge ombord på skipet «Ormen Lange» sammen med flåten sin. De angriper etter tur, kong Olav slår de to kongenes angrep tilbake, men må se seg slått av sin landsmann Eirik Jarl. Slagets utfall er velkjent: når Olav innser at slaget er tapt, hopper han overbord sammen med de få overlevende blant sin hird. Man ved ikke hvor slaget fant sted, det er tvilsomt at en øy har hatt navnet Svolder. I kvadet lar dikteren Olav seile fra Østersjøen inn i Øresund, hvor han tenker seg at øyen ligger og sjøslaget foregår mellom øyen og land. Viljið tær hoyra kvæði mítt, (Vil dere høre kvadet mitt.) vilja tær orðum trúgva, (Vil dere ordene tro,) um hann Ólav Trygvason, (om han Olav Trygvason.) hagar skal ríman snúgva (her skal rimet snu (dreie seg om)) Kongurin letur snekju smíða (Kongen lot seg snekke bygge) har á sløttumsandi; (her på [den] slette sand.) Ormurin langi støstur var, (Ormen Lange størst [skip] var) Sum gjørdur á Noregis landi. (som [ble] bygd i norges land.) Knørrur var gjørdur á Noregis landi, (Knarren ble lagd i Norges land.) gott var í honum evni: (Gode var emnene i ham.) sjútti alin og fýra til (Sytti alen og fire til) var kjølurin millum stevni (var kjølen mellom stevnene.) Har kom maður á bergið oman "Hoyr tú tað, tú ungi maður, eg kvøði ei longur á sinni; nú skal eg taka upp annan tátt; Einar spenti triðja sinni, (triðja sinni = tredje gang) ætlar jall at raka, (vil treffe jarlen) tá brast strongur av stáli stinna, (tá = da) "Hvat er tað á mínum skipi, (hva er det på skipet mitt) so ógvuliga dundrar ?" (som så høgt/fælt dundrer) Svaraði Einar Tambarskelvir "Nú brast Noregi úr tínum hondum, (nå brast norge ut av dine hender,) kongurin, harri mín!" (kongen, min herre!) Det populære færøyske viking-metalbandet Týr, har lagd en innspilling med "Ormurin langi", i mer moderne form, men allikevel med originalteksten (som er sitert ovenfor). Forlandet nasjonalpark. Forlandet nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger på Svalbard; og dekker hele øya Prins Karls Forland samt havet rundt. Parken ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973, og har ramsarstatus. Opprettelsen skjedde for å "«bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt naturområde på land og i sjøen med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner og kulturmiljøer som referanseområde for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv, herunder sikre» øyens karakteristisk alpine fjellrekke, en stor strandslette, velutvikla steinbreer og frostjordsformer, flere større og mindre fuglefjell, verdens nordligste steinkobbebestand, samt viktige kulturminner og kulturmiljøer fra hvalfangsttida, overvintringsfangst og mineralleting.". Nasjonalparken dekker et område på 4 626,89 km². Forlandet nasjonalpark ligger på øya Prins Karls Forland vest for Spitsbergen og Isfjorden; og den grenser opp til Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Geografi, landskap, geologi. Prins Karls Forland er langstrakt og nesten delt i to av Forlandssletta. Nord for strandsletta ligger en alpin fjellrekke med spisse topper. Vestsiden har store strandflater, østsiden har ville og bratte isbreer som flere steder går helt ned til havet. Geologisk består Forlandet av kaledonske, foldede og metamorfe (omdannede) bergarter, og ellers noen yngre sedimentære lagbergarter i nordøst. Strandflatene har strandvollavsetninger, og det er flere steinbreer oppover sidene av de alpine fjellene. Flora og fauna. Området er kjerneområde for verdens nordligste bestand av steinkobbe og her finnes også verdens nordligste hekkebestand av lomvi. Det er en rekke fuglefjell rundt øya innenfor nasjonalparksgrensen, og både Plankeholmane fuglereservat og Forlandsøyane fuglereservat ligger iverneområdet, begge med noen store hekkebestander av ærfugl og gjess. Kulturminner. I tillegg har området flere kulturminner etter norsk og russisk jakt og hvalfangst. Forvaltning og bruk av området. Forlandet ligger i skipsleia langs vestkysten av Spitsbergen, med en god del cruisetrafikk. Det er derimot lite ferdsel på land, og ingen bosettinger der. Nasjonalparken og området rundt ligger i sin helhet utenfor Forvaltningsområde 10, og har derfor full meldeplikt og forsikringsplikt for tilreisende og turister. Palle Rosenkrantz-prisen. Palle Rosenkrantz-prisen er en årlig pris for beste kriminallitterære verk utgitt på dansk, uavhengig av opprinnelsesland. Den utdeles årlig av Det danske Kriminalakademi. Prisbeløpet var i 2007 på 7500 danske kroner. Prisen har fått navn etter Palle Rosenkrantz (1867–1941), som antas å være Danmarks første kriminalforfatter. Jærstrendene landskapsvernområde. Jærstrendene landskapsvernområde ligger i jærkomunene Klepp, Hå, Randaberg og Sola i Rogaland. Området som består av flere separat beliggende lokaliteter, ble opprettet i 2003 og er på 34 km² landareal og 79 km² sjøareal. Området strekker seg langs det 7 mil lange strekket fra Tungenes i Randaberg til Sirevåg i Hå, i tillegg til øyriket Håstein – Rott vest for Jæren. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt egenartede kultur- og naturlandskap. Verneområdene omfatter 8 fugelfredningner, 10 plantefredninger og 4 naturminner i tillegg til landskapsvernkvalitetene. Jærstrendene har et egenartet natur- og kulturlandskap med særpregede strandtyper. De geologiske, botaniske, zoologiske og kulturhistoriske elementene gir området særpreg, og landskapet som helhet er unikt i Norge. Det er stor variasjon i plantesamfunn, og en rekke sjeldne plantearter finnes i området. Deler av det vernede området inngår i Jæren våtmarksystem, som står på listen over internasjonalt viktige våtmarksområder under Ramsar-konvensjonen. Innenfor sandstrendene er det store områder med sanddyner og en spesiell flora og fauna, flere av disse artene er truede arter. Trollheimen landskapsvernområde. Trollheimen landskapsvernområde ligger i Trollheimen i Møre og Romsdal og i Sør-Trøndelag. Området ble opprettet i 1987 og er på 1208 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sine høyfjellsområder med en rik og spesiell flora. Den Norske Turistforening har flere turstier i området. Kaizers Orchestra. Kaizers Orchestra er et norsk alternativ rockeband fra Rogaland, startet i Bergen i 2000. Bandet forbindes også med Bryne og Jæren hvor grunnleggerne og låtskriverene, vokalist Janove Ottesen og gitarist Geir Zahl, kommer fra og på grunn av sangtekstene som framføres på jærsk. Bandet har gitt ut syv studioalbum, vunnet to Spellemannpriser og en Alarmpris. Historie. Janove Ottesen, Rune Solheim, Helge Risa og Geir Zahl, som tidligere hadde spilt i bandene Blod, Snått & Juling og gnom, startet Kaizers Orchestra først som et prosjekt ut ifra et ønske om et råere og mer energisk uttrykk enn det Blod, Snått og Juling og Gnom hadde stått for. Bandets navn, Kaizers Orchestra, er inspirert av en strofe fra sangen «Bastard» av gnom; «Eg blei tatt hånd om av en viss Mr. Kaizer / Han er den stolte eiger av verdens tyngste siameser». Denne sangen inneholdt også en særpreget oljetønne-solo, noe som senere skulle bli en slags signatur for Kaizers Orchestra. Sangene til Kaizers Orchestra er hovedsakelig sentrert rundt krigen, og det som følger med den. Bak sangene til Kaizers ligger det et surrealistisk univers, der alt henger sammen. 3. september 2001 kom bandets debutalbum "Ompa til du dør", et album som umiddelbart ble svært godt mottatt av både publikum og kritikere. Albumet høstet blant annet stort sett terningkast 5 og 6 i norske aviser og vant også flere musikkpriser, blant annet Spellemannprisen 2001 i klassen rock og to priser under Alarmprisen 2002 i klassen rock og som beste liveband. "Ompa til du dør" endte også opp med å bli det mest solgte rockealbum i Norge til da. Kaizers Orchestra insisterte på at framsida på plata skulle være av resirkulert papir som kostet "flesk". Dette var manageren lite begeistret for, men han gikk med på det. I 2003 kom bandets andre album, "Evig Pint", et album som gikk rett inn på førsteplass på VG-lista. For videoen til singelen "Evig Pint" fikk bandet prisen årets musikkvideo under Spellemannprisen 2003. I 2004 fikk bandet kontrakt med Universal Records, noe som også medførte en økt internasjonal oppmerksomhet, og i 2005 ble albumet "Maestro" lansert. Dette albumet ble en kommersiell suksess over hele Europa og høstet også mange gode kritikker. På Europaturnéen i forbindelse med utgivelsen benyttet Kaizers Orchestra kanadiske Geoff Berner som oppvarmer. Kaizers Orchestra har etterhvert opparbeidet seg et rykte som et av Norges beste live-band. De har også, til tross for sine norskspråklige tekster, oppnådd en viss popularitet i utlandet, og har blant annet spilt konserter på Vega i København, Danmark og Roskilde-festivalen. I 2006 ble bandet frontet som et av de største navnene på Roskilde-festivalen og fikk opptre på hovedscenen, hvor de spilte for ca. 50 000 mennesker. Stilistisk henter musikken til Kaizers Orchestra inspirasjon fra en rekke hold; fra Tom Waits' mørke tekstunivers og østeuropeisk sigøynermusikk til punkrock og «ompamusikk». Bruken av oljefat og skrapmetall som perkusjon er et av bandets kjennetegn, og pumpeorgel (salmesykkel) utgjør også et distinkt karaktertrekk ved bandets lydbilde. Høsten 2007 spilte bandet inn sitt fjerde studioalbum. Albumet ble spilt inn og mikset i Berlin og Los Angeles og ble gitt ut 18. februar 2008 under navnet "Maskineri". Desember 2007 ble «Enden av november» som er en av låtene fra albumet sluppet som radiosingle. Januar 2009 var bandet i et studio på Jæren sammen med produsent Yngve Sætre og spilte inn albumet "Våre demoner". Albumet består av nyinnspillinger av 11 sanger som har vært laget i forbindelse med de forrige utgivelsene, men aldri tidligere er blitt utgitt. Albumet ble utgitt 27. april 2009 og CD-utgaven var kun i salg i en uke. Til tross for kort tid i salgshyllene, toppet albumet VG-lista i likhet med bandets øvrige fire studioalbum. Mars 2010 startet Kaizers innspillingen av trilogien "Violeta Violeta" i Bergen. Det første albumet i trilogien, "Violeta Violeta Volume I", ble gitt ut 31. januar 2011, mens de to neste albumene skal gis ut i november 2011 og november 2012. Innspillingen av albumet ble finansiert av en firedagers miniturné til Stavanger, Oslo, Bergen og Trondheim. Inkludert i billettprisen var en spesialutgave av albumet som ble tilsendt da det var ferdiginnspilt. Vokalist Janove Ottesen har uttalt: «Jeg kan love størst mulig musikalsk variasjon, men summen blir selve inkarnasjonen på vår egenart og integritet. Vi gjør nøyaktig som vi vil, uten å ta hensyn til noe annet enn å gi dette albumet et maksimalt Kaizers-preg.» I forbindelse med tiårsjubileet og utgivelsen av første album i trilogien, gjennomførte bandet en større Europaturné som endte i Oslo Spektrum den 9. april 2011. Under Øyafestivalen 2011 fremførte bandet hele "Violeta Violeta Volume II" tre måneder før albumet ble gitt ut. I Januar 2012 kom bandets medlem Terje Røthing i medias fokus etter å helt øl over Plumbo-vokalist, Lars Erik Blokkhus. Røthing uttalte rett etter hendelsen at "- Nei, dette står jeg inne for til den dagen jeg dør" (ref. VG Nett). Røthing beklaget opptrinnet dagen etter. Musikal. På en pressekonferanse i august 2009 annonserte bandet at de sammen med Tore Renberg (på manus), vil sette opp en musikal. Den skal hete "Sonny", og blir basert på tekstuniverset og karakterene fra gruppas tre første album – "Ompa til du dør" fra 2001, "Evig pint" fra 2003 og "Maestro" fra 2005. Musikalen hadde premiere på Rogaland Teater 11. november 2011. Verulamium. Ruiner av den romerske bymuren. Verulamium var den tredje største byen i Romersk Britannia. Den lå nær sentrum i dagens St. Albans i Hertfordshire, England. Det meste av området er dekket av parker og jordbruksland, men den moderne byen har spredd seg rundt det gamle Verulamium. Før romernes erobring bodde den keltiske stammen catuvellaunerne på stedet. Deres leder Tasciovanus skal ha grunnlagt bosetningen, som hadde navnet Verlamion, som betyr «bosetning over myra». Dette er et av de eldste kjente stedsnavn i Storbritannia. Den romerske bosetningen fikk status som "municipium", en slags bystatus, ca. år 50. Den vokste jevnt og trutt, med unntak av et tilbakeslag i 61 da den ble angrepet av Boadiceas styrker. Rundt år 200 dekket den et areal på 0,5 km², omgitt av en dyp vollgrav og en mur. Den hadde et forum, en basilika og et teater. Store deler av byen ble ødelagt av brann i 155 og igjen ca. 250. Gjenoppbyggingen ble hovedsakelig gjort i stein i stedet for tre. Romernes styre i England endte tidlig i det 5. århundre, og byen begynte da å forfalle. Den nye byen St. Albans vokste i stedet fram i åsen overfor Verulamium, der katedralen ligger. Francis Bacon bygde på begynnelsen av det 17. århundre et hus innenfor de romerske murene, og fikk tittelen baron Verulam. Senere ble hans tittel endret til vicomte St. Albans. Deler av flere bygninger er bevart, og ble utgravd av blant andre Sir Mortimer Wheeler i det 20. århundre. Blant det bevarte er deler av bymuren, en hypokaust og deler av teatret. Man regner med at det fortsatt ligger mye under jordbruksland som ikke er grundig undersøkt av arkeologer. Det finnes også et museum som viser gjenstander fra romersk tid. Morten Harket. Morten Harket (født 14. september 1959 i Kongsberg/Buskerud) er en norsk sanger og låtskriver. Han har vært vokalist og frontfigur i gruppen a-ha fra 1983 til gruppen tok avskjed i desember 2010. Bakgrunn. Harket vokste opp på Gullhella i Asker/Akershus, sammen med tre brødre og en søster. Før han ble med i a-ha opptrådte han en kort periode med bluesbandet. Musikkarrière. Sammen med Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy utgjorde han gruppen a-ha, som var Norges hittil største og mest langvarige eksportsuksess innen popmusikk. Som soloartist har han gitt ut fire musikkalbum. Han ble Årets spellemann og mottok fire priser for albumet "Wild Seed" og singlen "A Kind of Christmas Card" under Spellemannprisen 1995. De øvrige klassene han vant var mannlige artist, årets album og årets låt, sistnevnte sammen med tekstforfatter Håvard Rem. I tillegg har han vunnet syv Spellemannpriser med a-ha. Harket har europarekord i å synge en og samme tone lengst på en Topp 40-låt; i 20,2 sekunder på sporet «Summer Moved On» på musikkalbumet "Minor Earth Major Sky" fra 2000. Kongen utnevnte i 2012 Harket til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «innsats for norsk musikkliv». Harket ble i 2011 sammen med a-ha innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Wallenberg. Wallenberg (eller "Wallenbergarna", "Familien Wallenberg") er en svensk slekt med stort eierskap og innflytelse innenfor næringslivet i Sverige og Skandinavia. Familiens motto hevdes å være: «Esse, non videre», "att verka, men inte synas". Familiens formue forvaltes gjennom holdingselskapet Investor AB. En del av selskapene som har vært med i Wallenbergsfæren i lengre tid er SEB, ASEA, Saab-Scania og Skandia. Familien hjalp også til med finansieringen i forbindelse med dannelsen av Norsk Hydro. Raudøya landskapsvernområde. Raudøya landskapsvernområde er et landskapsvernområde med plantelivsfredning som ligger i Ørsta kommune i Møre og Romsdal. Området ble opprettet i 2000 og er på 0,371 km². Landskapsvernområdet er opprettet for å verne kultur- og naturlandskap med kristtorn. Området har en stor og vital forekomst av kristtorn. Respirator. En respirator er et apparat som sørger for å holde et menneske i live ved hjelp av mekanisk ventilering og fungerer ved at oksygenholdig luft blåses inn i pasientens lunger, samtidig med at karbondioksidholdig luft pumpes ut. Respirasjon betyr utveksling av oksygen og karbondioksid over en permeabel membran, altså mellom atmosfæren og lungene. Begrepet respirator er ganske misvisende for den funksjon denne maskinen har. Respiratoren utfører ikke gassutveksling for lungene, slik en hjerte-lungemaskin gjør. Den utfører derimot gasstransport inn og ut av luftveiene, med andre ord ventilasjon. Det ville være mest korrekt å kalle maskinen ventilatorer, men respirator er likevel begrepet i praksis. Historie. Selv om prinsippet med kunstig ventilasjon ble kjent så tidlig som på 1500 – tallet.(beskrevet av A. Wesle Vedalius i år 1543), er det først i dette århundre at metoden for alvor er tatt i bruk i behandling av pasienten med respirasjonsvikt. Bruken av respiratorer kan spores tilbake til 1920. Da benyttet man undertrykksrespiratorer eller Jernlunge. Pasienten ble da lagt i en jerntank uten endotrakealtube, og ved hjelp av undertrykk hjalp man pasienten til å puste. Utenfor operasjonsstuene ble denne metoden benyttet i flere tiår fremover. Før andre verdenskrig ble overtrykksventilasjon bruk i forbindelse med anestesi på operasjonsstuene. Etter andre verdenskrig ble intuberingsteknikkene forbedret og man tok i bruk overtrykksventilasjon også utenfor operasjonsstuene. Høsten 1952 ble København rammet av en alvorlig polioepidemi. Dødeligheten var 90% selv om man benyttet jernlunger i behandlingen av disse pasientene. De fleste pasientene som fikk polio som hemmet respirasjonen, var tenåringer. På Blegdams Hospital i København, som var mottakssykehus for poliorammet i Københavnområdet, stod man maktesløse. Legene på dette sykehuset, med anestesilege Bjørn Ibsen i spissen, begynte etter hvert å forstå at pasientene døde som følge av CO2 narkose og ikke virus infeksjonen. Sjefen for det kliniske laboratoriet ved sykehuset fant ut at antagelsen var riktig. Etter hvert ble pasientene tracheostomert med cuffet tube og håndventilert med bag. Dødeligheten falt fra 90 % til 25 % i løpet av noen uker. Da epidemien var på sitt verste, ble 70 pasienter håndventilert samtidig på dette sykehuset. For å klare dette engasjerte man medisinstudenter og tannlegestudenter for å håndventilere på skift. Håndventilasjon ble erstattet av volumstyrte ventilatorer, som var utviklet av den svenske fysikeren Engstrøm Ny og gammel teknologi. I Norge har de mest brukte respiratorer til voksne vært produsert av Siemens, Engstrøm og Dräger. Selv om mange intensivavdelinger i Norge fortsatt har den generasjonen av respiratorer som ble produsert på 1970-tallet, er man nå i ferd med å skifte ut disse med ny teknologi. Jernlunge. En jernlunge, eller tankrespirator, er den eldste formen for respirator som sørger for at pasienten blir holdt i live vha. kunstig åndedrett. Pasienten ligger inne i en «tank» – bare hodet er utenfor – og puster fordi trykket inne i «tanken» skiftet mellom å øke og å avta. Når trykket øker, ble brystkassen presset sammen, mens den blir utvidet igjen når trykket synker. Prinsippet kalles også undertrykksventilering. Dette en virkemåte som ligger tett opp til det som er normalt, i motsetning til vanlig respiratorbehandling hvor luft presses ned i lungene med overtrykk. Slike respiratorer er fortsatt i bruk, blant annet ved sykdommer hvor pasienten kun trenger respiratoren enkelte perioder og hvor man ønsker å unngå intubering. Ordovikere. Ordovikene var en keltisk stamme som levde på de britiske øyer før romernes erobring. Deres hovedområde var i dagens Wales, mellom silurene i sør og decangelerne i nord. De ble beseiret av den romerske guvernøren Gnaeus Julius Agricola i et felttog i årene 77 og 78. De livnærte seg på jordbruk og sauehold, men hadde også en sterk militær tradisjon og levde i befestede bosetninger og fort anlagt på åsrygger. Deres motstand mot romerne ble for det meste styrt av Caratacus, som hadde gått i eksil hos ordovikene etter at hans egen stamme var blitt slått i slaget ved Medway i år 43. Han ble krigsherre hos ordovikene og silurene og ble regnet som samfunnsfiende av romerne. Han ble beseiret i slaget ved Caer Caradock i år 50 av romerske styrker under Publius Ostorius Scapula. Man antar at ordovikene led store tap i slaget, da de etter dette ikke lenger utgjorde en større militær trussel. I 70-årene gjorde de opprør mot den romerske okkupasjonen og knuste en kavaleriskvadron. Dette førte til en skarp reaksjon fra Agricola, som ifølge Tacitus utslettet hele stammen. Dette ser ut til å være korrekt, da det etter dette ikke finnes nye referanser til ordovikene. Eventuelle overlevende kan ha blitt opptatt i andre stammer, slik Caratacus hadde blitt tidligere. Andre betydninger. I 1879 ga geologen Charles Lapworth navnet den ordovikiske periode til en geologisk periode, ettersom hans forskning var basert på steiner funnet i stammens kjerneområde. Aeolis. Greske byforbund i Anatolia, de som er markert i gult er aiolske byer Aeolis (antikk gresk: Αἰολίς, "Aiolís") eller Aeolia (Αἰολία, "Aiolía", kan også skreves med som "Æolis", "Æolia") er det navn som i antikkens Hellas ble brukt om den greske bosetningen i den vestlige og nordvestlige delen av Anatolia (Lilleasia) langs kysten av Egeerhavet, og dessuten flere av øyene, særlig Lesbos. Aeolis utgjorde de sørlige delene av Mysia som omga det i nord, Jonia i sør og Lydia i øst. Disse områdene utgjør i dag, unntatt Lesbos, Tyrkia. Geografi og navn. Aeolis var oldtidsområdet langs vestkysten av Anatolia. Det strakte seg langs Egeerhavet fra inngangen av Hellespont, dagens navn Dardanellene, og sør til elven Hermos, dagens navn Gediz. Det hadde navn etter aiolere, en del av de som utvandret hit fra det greske fastlandet før 1000 f.Kr. Aeolis var imidlertid etnologisk og lingvistisk en enklave framfor en geografisk enhet. Området er ofte betraktet som del av den større nordvestlige regionen av Mysia. Aiolerne var den ene av fire betydelige stammer i oldtidens Hellas som oldtidens grekere var inndelt i. Deres navn er avledet fra Aiolos, den mytiske stamfaren til aiolene, og han var en sønn av Hellen, den mytiske stamfaren og patriarken til den greske nasjon og hellenerne (grekerne). Historie. En fortelling henviser til Aeolis mytisk fortid. I henhold til Homers beskrivelse, etter at Odyssevs hadde oppholdt seg hos kyklopene, nådde han fram til øya Aeolia som skaffet ham vestvinden Zephyr. I tidlig tider, ved 700-tallet f.Kr., var aiolernes tolv viktigste byer uavhengige og utgjorde et forbund, "Dodecapolis": Kyme (også kalt for Frikonis), Larissae, Neonteichos, Temnos, Killa, Notion, Aegiroessa, Pitane, Aigai, Myrina, Gryneion, and Smyrna. Den mest kjente byen var Smyrna (dagens tyrkiske by Izmir), men i 699 f.Kr. ble Smyrna en del av det joniske forbundet. De gjenværende byene ble erobret av Krøsus, konge av Lydia (styrte i tiden 560-546 f.Kr.). Senere ble etter hverandre erobret av perserne, makedonerne, Selevkideriket, og kongeriket Pergamon. Attalos III, den siste kongen av Pergamum, lot Roma få Aeolis i arv i 133 f.Kr.. Kort tid etter ble det gjort til en del av den romerske provinsen Asia. Ved delingen av Romerriket i 395 e.Kr., ble Aeolis gitt til Østromerriket og forble under bysantinsk styre fram til muslimene okkuperte området og er i dag en del av Tyrkia. Liste over keltiske stammer. Det følgende er en liste over keltiske stammer med angivelse av deres kjerneområde ut fra moderne geografiske navn. Caratacus. Caratacus (død ca. 54) var en keltisk krigsherre som ledet catavellaunernes og senere ordovikenes motstand mot romerne på de britiske øyer mellom år 43 og 50. Navnet han er kjent under er en romersk form av det keltiske navnet Caradoc. En alternativ skrivemåte er Caractatus. Han var fra stammen catuvellaunerne, som bodde i området rundt dagens St. Albans. De ble fordrevet derfra da romerne grunnla Verulamium over den keltiske bosetningen Verlamion. Caratacus var antagelig yngste sønn av kong Cunebelin, kjent fra Shakespeares stykke "Cymbeline". Under den indre maktkampen i stammen fulgte han lojalt sin onkel Epaticcus. Hans ry som kriger begynte med krigen mot atrebatene under kong Verica. Catuvellaunerne seiret, og Verica ba i et siste desparat forsøk på å redde sin stamme om hjelp fra romerne. Dette ble av keiser Claudius brukt som påskudd for å invadere de britiske øyer. Caratacus ledet sammen med sin bror Togodumnus motstanden mot romerne. Togodumnus ble drept i slaget ved Medway i år 43, og Caratacus måtte flykte. Stammen aksepterte romersk styre, men Caratacus valgte å kjempe videre. Han ledet styrker mot guvernøren Aulus Plautius i det sørlige England, og etterhvert i dagens Wales, dit han flyktet. I Wales organiserte han silurenes og ordovikenes motstand, og skapte store problemer for Plautius' etterfølger, Publius Ostorius Scapula. I år 50 klarte Scapula å slå ordovikene i slaget ved Caer Caradock, og Caratacus måtte flykte nordover. Han søkte tilflukt hos brigantene, som ble ledet av dronning Cartimandua. Men hun hadde alliert seg med romerne, og utleverte Caratacus for å bevise sin lojalitet. Etter å ha blitt tatt til fange ble Caratacus ført til Roma i lenker, og ble vist fram i en triumfparade. Han fikk lov til å tale til senatet, og gjorde der et så godt inntrykk at han ble benådet og fikk leve fritt i Roma. Man antar at han døde ca. 54. På de britiske øyer ble hans navn husket i flere århundrer, og i "Historia Britonum" blir en ellers ukjent konge oppgitt å være en etterkommer av ham. I de arthuriske legender blir Lot av Lothian, Orknøyene og Norge oppgitt som etterkommer av Caratacus. Kvitsanden landskapsvernområde. Kvitsanden landskapsvernområde ligger i Røros kommune i Sør-Trøndelag. Området ble opprettet i 2004 og er på 0,4 km². Landskapsvernområdet er et av de største flygesandområdene i innlandet i Norge. Hetti, Netti og Letti. Hetti, Letti og Netti er tre fiktive figurer i Disneys Andeby-univers. Opptreden. De opptrådte for første gang i en historie av Carl Barks i 1953, og kom til Norge i Donald Duck & Co nr. 6/1954. I denne historien hadde de imidlertid ikke navn. I Donald Duck & Co nr. 45/1961 kom de tilbake, men het da Hetty, Letty og Netty. Hetti, Letti og Netti er en slags jenteversjon av Ole, Dole og Doffen, men de er like forskjellige som Dolly Duck er fra Donald Duck. Øvrig liv. Hetti, Letti og Netti er Grønnmeiser, som er Andebys jentespeiderklubb. De og Hakkespettene kommer ofte i konflikter. En gang utfordret Grønnmeisene Hakkespettene, og da valgte Hakkespettene brubygging som konkurranse. Det endte uavgjort, men Hakkespettene fikk mest ære, for landssjefen deres hadde sett hele konkurransen og lagt merke til alle gangene de måtte redde Donald Duck, som prøvde å hjelpe dem. En av de store tingene Grønnmeisene har klart å få til, er å få et gratis klubbhus hos Skrue McDuck, noe som neppe er så lett som det kan høres ut som. Pampa. Pampas (fra Quechua: "slette") er et grøderikt sletteområde rundt Buenos Aires i Argentina. Den dekker mesteparten av provinsene Buenos Aires, La Pampa og Santa Fe samt deler av Córdoba. Videre strekker den seg inn i Uruguay og delstaten Rio Grande do Sul i Brasil. Pampasen, som ikke er like tørr som cerradoen, er en naturtype som finnes i flere verdensdeler, men den går under ulike navn. Den kalles eksempelvis prærie i Nord-Amerika, steppe i Eurasia, savanne i Afrika og veld i Sør-Afrika. Pampasen er ofte gressrik og yrer av liv. Buenos Aires (provins). Provincia de Buenos Aires er en provins øst i Argentina. Dette er den mest folkerike provinsen i landet, med 13,8 millioner innbyggere (2003). Naboprovinsene er Rio Negro, La Pampa, Córdoba, Provincia de Santa Fe og Entre Ríos. Provinshovedstaden er La Plata. Hovedstaden i Argentina, Buenos Aires, er en autonom region nord i provinsen. Den er dermed ikke en del av Provincia de Buenos Aires. Córdoba (provins i Argentina). Provincia de Córdoba er en provins nord i Argentina. Den har en befolkning på 3,1 millioner (2001) og et areal på 165,321 km². Naboprovinser er Provincia de Santiago del Estero, Provincia de Santa Fe, Provincia de Buenos Aires, La Pampa, Provincia de San Luis, Provincia de La Rioja, Argentina og Catamarca. Provinshovedstaden heter Córdoba. Lesjaskogsvatnet. Lesjaskogsvatnet er en ca. 10 km lang innsjø i Lesja kommune i Oppland fylke. Sjøen ligger 611 moh. og har et areal på 4,34 km². Innsjøen ble demmet opp i 1660-årene på grunn av Lesjas jernverker, og ble dermed en av få innsjøer i Norge som har to utløp. Disse er utgangspunkt for to av Norges mest kjente elver. I sørøst, ved Lesjaverk, begynner Gudbrandsdalslågen og i nordvest, ved Lesjaskog, begynner Rauma. Under felttoget i Norge opererte en britisk jagerflyskvadron (oppsatt med fly av typen Gloster Gladiator) fra det islagte Lesjaskogsvatnet. Córdoba. Córdoba kan ha flere ulike betydninger; Odd Iversen. Odd Helge Iversen («Ivers») (født 6. november 1945 i Trondheim) er en tidligere norsk fotballspiller, og er av mange karakterisert som den beste norske fotballspilleren gjennom alle tider. Han kom til Rosenborg fra klubben Trond i 1964. De rykket opp i eliteserien (1. divisjon) i 1967, og Odd Iversen ble toppscorer i serien tre år på rad med hele 73 mål på 54 kamper. Totalt scoret han 158 mål i eliteserien, og ligger med det på fjerde plass på listen over mestscorende i norsk fotball. Han fikk sin landslagsdebut i en landskamp mot 1. juni 1967 (resultat: 2–0). Våren 1970 ble han sammen med Harald Sunde utenlandsproff i den belgiske klubben Racing Mechelen, hvor han spilte frem til 1973. Han slet med lenge med en skade, og situasjonen ble ikke bedre av at legen som behandlet ham sannsynligvis hadde sett sine bedre dager. Før han ble skadet sto han øverst på ønskelisten til den belgiske toppklubben Anderlecht, som nr. to på listen hadde de den legendariske vingen Johan Cruyff. Iversen spilte for Rosenborg frem til 1975, da han gikk til Vålerenga, hvor han ble i fem år. Han avsluttet karrieren som fotballspiller i Rosenborg, hvor han igjen spilte fra 1980 til 1982. «Ivers» fikk 45 og han scoret 19 mål for Norge. I 1981 ble han tildelt Olavstatuetten. Det er skrevet tre bøker om Odd Iversen. Odd Iversen er far til landslagsspilleren Steffen Iversen. Sigurd Frisvold. Sigurd Frisvold (født 5. juli 1947) er en norsk general. Han har tatt sin utdannelse i Hæren, i tillegg har han cand.mag i historie, statsvitenskap og samfunnskunnskap. Etter å ha tjenestegjort som sjef for Forsvarskommando Sør-Norge, tok Frisvold over som forsvarssjef etter Arne Solli 30. april 1999. Hans tid som forsvarssjef var preget av reorganiseringen av Forsvaret og nedleggelse av avdelinger og leirer, samt innføringen av endel nye administrative tiltak, blant annet innføringen av Regional støttefunksjon (RSF) og Horisontal samhandel. 10. desember 2004 varslet Frisvold at han ville gå av som forsvarssjef etter eget ønske, og etter at han hadde vært sykemeldt flere ganger det siste året. Allerede samme dag ble Sverre Diesen utnevnt som etterfølger, og han overtok stillingen 1. april 2005. Mayotte. Mayotte (shimaore: "Maore", også kalt "Mahoré") er ei øy og et fransk oversjøisk departement i den nordlige delen av Mosambikkanalen i Indiahavet mellom Madagaskar og nordlige deler av Mosambik. Geografisk er øya en del av øygruppen Komorene. Den er 34 km lang og har et areal på 375 km². I juli 2007 hadde øya 186 452 innbyggere. Hovedstaden heter Mamoudzou. Mayotte ble i 1841 solgt til Frankrike av sultan Andriantsoly. I 1886 kom de andre øyene i Komorene under Frankrike som protektorat. Da det i 1974 ble holdt folkeavstemning om uavhengighet for Komorene, ble det flertall for dette på alle øyene, med unntak av Mayotte. I en ny folkeavstemning, i april 1976, stemte 99,4 % av velgerne for fortsatt tilknytning til Frankrike. I en folkeavstemning holdt i 2009 gikk 95,2% av velgerne inn for at Mayotte skulle bli et fransk oversjøisk departement. Dette skjedde 31. mars 2011, men med en overgangsperiode på 20–25 år for å innføre alle rettslige og sosiale systemer som gjelder i Frankrike. Komorene hevder fremdeles suverenitet over øya. Verken FN eller Den afrikanske union har anerkjent splittelsen av Komorene. Geografi. Mayotte og de andre øyene i Komorene Mayotte er en del av øygruppa Komorene, som ligger i Mosambikkanalen i Indiahavet mellom Madagaskar og nordlige deler av Mosambik. Øya ligger nærmere Madagaskar, dit avstanden til vestkysten er 300 km, enn det afrikanske fastlandet, dit avstanden er 400 km. En økonomisk sone på 73 600 km² omgir Mayotte. Mayotte består av en større øy, Grande-Terre, og en mindre, Petite-Terre eller Pamanzi, samt et trettitalls mindre øyer og holmer. Øya er av vulkansk opprinnelse og ble dannet for om lag 8 millioner år siden, som den eldste av øyene i Komorene. Det er ikke lenger aktiv vulkanisme på Mayotte. Høyeste punkt er Mont Bénara, også kalt Mavingoni, på 660 moh., deretter følger Mont Choungui på 594 moh., Mont Mtsapéré på 572 moh. og Mont Combani på 477 moh. Hovedøya har mange bukter og i sør finnes den større Bwenibukta. På grunn av hovedøyas form kalles Mayotte også "sjøhestøya" ("île hippocampe"). Sjøhesten benyttes også som symbol for Mayotte. Mens Grande-Terre er fjellrik, har Petite-Terre et lavt og tørt landskap. Innsjøen Dziani Dzaha fyller krateret på den utslokte vulkanen på Petite-Terre. De to hovedøyene ligger i en lagune dannet av ytre korallrev på 160 kilometers lengde. Lagunen dekker et areal på 1100 km². Kysten av øyene preges av klipper og bukter med mangrovevekst. Øya har et fuktig tropisk klima. Årlig middeltemperatur er 25,6 ºC. April til september utgjør den tørre årstiden, da vinder fra sørøst svaler øyene. Monsunen bringer nedbør fra oktober til mars og dette utgjør regntiden. I denne perioden kan det også komme sykloner. Befolkningen. I juli 2007 bodde det 186 452 mennesker på Mayotte. Med 511 innbyggere per km² er befolkningstettheten høy. Mayotte har Frankrikes yngste befolkning. Hele 54% av innbyggerne er under 20 år, sammenlignet med 25% i den europeiske del av Frankrike. I 2002 var 64,7% av befolkningen født på Mayotte. Tall for 2007 viser at 59,3% av innbyggerne har fransk statsborgerskap, mens 38,7% er statsborgere av Komorene. Innvandringen fra Komorene har økt de senere år: Andelen med komorisk statsborgerskap var i 2002 på 33%. I 2007 hadde 1,7% av befolkningen statsborgerskap i Madagaskar og 0,3% i andre land. Språk. Det tales flere språk på Mayotte, både opprinnelige og introduserte språk. Fransk er offisielt språk. De to viktigste opprinnelige språkene er shimaore, som er en dialekt av komorisk og nært beslektet med bantuspråket swahili, og kibushi, en vestlig dialekt av madagassisk og dermed tilhørende de malayopolynesiske språk. Det har vært flere som taler shimaore enn kibushi og over tid er shimaore styrket som dagligspråk. Shimaore benyttes som kringkastningsspråk. I tillegg har swahili begrenset utbredelse på Mayotte. Historie. a> overdro Mayotte til Frankrike i 1841. Tegning fra "Le Magasin pittoresque", Paris, 1855 Fransk frimerke for Mayotte, utgitt i 1892 Mayotte ble først folkesatt av swahilier i det åttende og niende århundre. Øya ble, sammen med Anjouan, befolket senere enn Grande Comore og Mohéli, og har hatt en annen språkutvikling enn disse. Det var aktive handels- og kulturkontakter sjøvegen, til kysten av Øst-Afrika, Madagaskar og nordover til Midtøsten. Islam spredte seg etter hvert til øya og ble den dominerende religion. Omkring 1470 etablerte ledere fra shirazifolket et sultanat og dette satt med makten til 1800-tallet. Den siste sultanen i dynastiet ble i 1832 etterfulgt av Andriantsoly, som tilhørte sakalavafolket i det nordlige Madagaskar og hadde vært hersker over kongedømmet Iboina. I 1503 kom portugiserne til øya, kartla den, men ble ikke værende. Det fant sted innvandring fra det afrikanske fastlandet. Mellom 1742 og 1791 gjorde sultanen av Anjouan flere forsøk på å erobre Mayotte. Angrep fra sjørøvere fra Madagaskar bidro mellom 1795 og 1820 til å redusere folketallet dramatisk. Sultan Andriantsoly solgte i 1841 Mayotte til Frankrike, som konkurrerte med Storbritannia om kontrollen over de mindre øyene i området. Portugal var etablert i Mosambik, men landets innflytelse i regionen var avtagende. Traktaten om overdragelse til Frankrike ble undertegnet 25. april 1841. Den ble ratifisert av Frankrike i februar 1843. Frankrike etablerte også kontroll over Grande Comore, Moheli og Anjouan og i 1886 ble Komorene et fransk protektorat. Først ble øygruppa styrt av guvernøren av Mayotte, men fra 1908 ble den gjort til koloni og underlagt guvernøren av Madagaskar. Ved inngangen til kolonitiden under Frankrike hadde raid og tilfangetagelse av befolkningen til slaver redusert folketallet sterkt. I 1843 beregnet franskmennene befolkningen på Mayotte til 3000, hvorav halvdelen var slaver. Både slaver og kontraktsarbeidere ble hentet fra det østafrikanske fastlandet, deriblant fra Mosambik. Den 9. desember 1848 ble det utstedt et dekret om avskaffelse av slaveriet på Mayotte, noe som ble gjennomført i 1848. Det ble fra 1846 gjort forsøk på å starte sukkerplantasjedrift og det var fortsatt behov for import av arbeidskraft. Selv om slaveriet var avskaffet var forholdene vanskelige og afrikanskættede landarbeidere gjorde i 1856 opprør mot franskmennene. Folketellingen i 1866 viste et folketall på 11 713, hvorav 31,7% var afrikanere, de fleste landarbeidende menn. Etter andre verdenskrig ble Komorene skilt fra Madagaskar og fikk status av oversjøisk område ("territoire d'outre-mer"). Tilbud om uavhengighet ble i 1958 avslått og i stedet fikk Komorene i 1961 indre selvstyre, som ble utvidet i 1968. Med indre selvstyre fulgte eget deputérkammer og et råd av ministre ledet av en president, mens Frankrike var representert ved en høykommissær. Etter innføring av selvstyre ble hovedstaden i Komorene flyttet fra Dzaoudzi på Mayotte til Moroni på Grande Comore, den største av øyene. Dette bidro til å skiftet maktforholdene til fordel for den største øya i Komorene. Flyttingen av offentlig forvaltning medførte et økonomisk tap for Mayotte. Mens det i den nye hovedstaden vokste fram ønske om uavhengighet, søkte politiske grupper på Mayotte større indre selvstyre for hver enkelt av øyene. Kravet gikk etter hvert sammen med ønske om å bevare båndene til Frankrike. FNs avkoloniseringskomite satte i 1972 Komorene på sin liste over områder med rett til selvbestemmelse og året etter ble Frankrike og Komorene enig om en uavhengighetsavtale. Den 22. desember 1974 ble det avholdt folkeavstemning om uavhengighet. Valgresultatet viste overveldende flertall for uavhengighet i Komorene sett under ett, men stort flertall mot, 63,8%, på Mayotte. Frankrike besluttet derfor å avholde nye folkeavstemninger, øy for øy, noe som fikk regjeringsledelsen i Komorene til ensidig å erklære uavhengighet i juni 1975. Mayotte forble under fransk kontroll, men Komorene gjør krav på den. På Mayotte ble en andre folkeavstemning avholdt 8. februar 1976. I et valg med en deltagelse på 82,3% stemte 99,4% av velgerne for å forbli under Frankrike. FNs generalforsamling har behandlet Mayottespørsmålet en rekke ganger og i vedtak fastslått Komorenes suverenitet over øya. Den afrikanske union har også støttet Komorenes krav om gjenforening med Mayotte. Spørsmålet var til 1994 gjenstand for en serie resolusjoner i FNs generalforsamling, der Komorenes suverenitet ble bekreftet. Senere har spørsmålet ikke kommet inn på generalforsamlingens dagsorden, men Komorene forsøker stadig å ta spørsmålet opp i FN. Mayotte har en stor innvandrerbefolkning. Mange ulovlige innvandrere kommer fra de andre øyene i Komorene, som siden uavhengigheten har hatt en mindre fordelaktig økonomisk utvikling og en ustabil politisk posisjon. Politikk og administrasjon. I 1976 fikk Mayotte status som "collectivité territoriale", noe som ble endret til "collectivité départementale" i 2004. Dette innebar lokalt selvstyre med folkevalgte organer. Den 29. mars 2009 ble det avholdt folkeavstemning om framtidig status for Mayotte. Velgerne ga sin tilslutning til å endre status til oversjøisk departement, noe som innebærer tettere integrasjon med Frankrike. Overgangen til departementsstatus fant sted 31. mars 2011. Mayotte ble dermed Frankrikes 101. departement. Sammen med departementsfunksjonene overtok de lokale organene på Mayotte også funksjonene som utøves av regionene i Frankrike. I løpet av en tjue-tjuefemårsperiode skal forvaltningen av Mayotte harmoniseres med rettslige, sosiale og administrative standarder som gjelder i Frankrike. Blant annet skal tradisjonell rett skal erstattes av fransk sivilrett. Departementet styres av et folkevalgt generalråd på 19 representanter. Generalrådet velger en generalrådspresident. Stridigheter mellom partiene i etterkant av lokalvalget, som styrket venstresiden, førte til at representantene for høyrepartiene UMP og Nouveau Centre ikke møtte ved generalrådets konstituerende møte 31. mars 2011 og det var derfor ikke vedtaksdyktig i valg av generalrådspresident. Valget ble utsatt til søndag 3. april, sammen med seremonien for markering av overgang til departementsstatus. Ifølge Mayottes prefekt markerte generalrådets første møte likevel den formelle overgang til departementsstatus. Mayotte er representert i den franske nasjonalforsamlingen med én deputert og to senatorer. Staten er representert på Mayotte ved en prefekt, som ivaretar statens interesser og blant annet har ansvar for ivaretakelse av indre sikkerhet. Frankrike har militære styrker stasjonert på Mayotte, inkludert en mindre orlogsstasjon og en avdeling av Fremmedlegionen. Administrativ inndeling. Mayotte er inndelt i 17 kommuner, som hver styres av et direktevalgt kommunestyre. Ordføreren ("maire") velges av kommunestyret. Økonomi. Mayotte har utviklet seg fra et jordbrukssamfunn til et samfunn dominert av tertiærsektoren, der en stor andel av de yrkesaktive arbeider i offentlig sektor. Eksporten består etter verdi for det meste av oppdrettsfisk, vanilje og ylang-ylang-essens, som benyttes i parfymeindustrien. Tradisjonelt har mange drevet selvbergingsjordbruk. Det er mange små bruk og lite kommersielt landbruk på Mayotte. De 15 500 gårdshusholdningene utgjør 30% av alle husholdninger på øya, men bare 28% av gårdshusholdningene driver kommersielt. Fiskerisektoren, som årlig lander rundt 2000 tonn, har for det meste vært uformell og fangsten har for en stor del gått til eget forbruk. Det er satset på modernisering av fiskeriene, herunder også fiskeoppdrett. Turistindustrien er ikke like utviklet på Mayotte som på enkelte andre øyer i Indiahavet. Mens Réunion, Frankrikes andre departement i Indiahavet, i 2008 mottok omkring 400 000 turister, var tallet for Mayotte knapt 38 000. De besøkende kommer i hovedsak fra Frankrike, bare 10% annetsteds fra. Mange av de besøkende reiser for å besøke familie på Mayotte. Av de franske besøkende kommer det omtrent like mange fra europeisk Frankrike, som fra øya Réunion. Antallet turister fra selve Frankrike har vært i vekst. Kogge. Kogge er fra 1100-tallet en betegnelse på et fiskefartøy med dekk og seil. Koggen er bred, høy og relativt kort. Navnet kommer fra det tyske ordet «Kugel» som betyr "kule". Koggen ble i middelalderen brukt både som handelsskip og krigsskip. Den hadde overlegen lastekapasitet i forhold til de norrøne handelskipene og utkonkurrerte derfor disse raskt. Hanseatene handelsskip var i hovedsak kogger. Skipstypen hadde mast med råseil og var gjerne i overkant av 20 meter lang. I Bremen havn ble det i 1962 funnet en godt bevart 23,5 m lang og 7,5 m bred kogge, som er dendrokronologisk tidfestet til ca. år 1380. Den hadde 40 spant og høyden mistskips var ca. 5,3 m. Ved det påbygde akterspeilet var høyden ca. 7,5 m. Romsdalshornet. Romsdalshornet (1 550 moh.) (eller Romsdalshorn) er et fjell i Rauma kommune i Møre og Romsdal fylke. Fjellet er et av de mest kjente blant Romsdalsalpene. Adkomst fra Romsdalen eller vanligvis fra øverst i Vengedalen. Førstebestingningen. I mange år hadde det versert historier om at toppen ble besteget allerede i 1828, Christen Smed fra Gausdal, som tok navnet "Kristian Hoel" da han flyttet til Romsdalen, og Hans Bjermeland fra Vestnes. Ingen trodde på dem. Da Carl Hall og følge nådde toppen 1. september 1881, viste det seg imidlertid at det var reist en steinvarde på toppen, så Hoel og Bjermeland hadde virkelig vært på toppen av «Hornet», over 50 år tidligere. Den «offisielle» førstebestigningen av Romsdalshornet ble foretatt 1. september 1881 av dansken Carl Hall og nordmennene Erik Norahagen og Mathias Soggemoen, to husmannssønner fra Romsdalen. Dette var Halls sjuende forsøk på å nå toppen. De seks forgående mislykkede forsøkene ble gjort somrene 1880 og 1881 med Jo Venjesbrekkå som lokalkjent fjellmann. Sommeren 1881 var regnfull da Hall kom til Hotel Aak for å gjenoppta fjorårets mislykkede forsøk på å bestige Romsdalshorn. Uventet var også den engelske tindbestigeren William Cecil Slingsby der i samme ærend. Den 24. august møttes de to tindebestigerne på Hotel Aak og skal ha hatt en lang og god samtale. Sligsby hadde nettopp klart å bestige Store Venjetinden og var kanskje fornøyd, i alle fall reiste han fra Romsdalen dagen etter i håp om at været var bedre i Jotunheimen. Carl Hall ventet i Romsdalen på bedre vær. Jo Venjesbrekkå som Hall hadde brukt som lokal fjellmann trakk seg, men Hall fikk med seg Erik Norahagen og Mathias Soggemoen i stedet. Da været lettet den 1. september lykkes de med å nå toppen. Denne ruten fikk navnet «normalveien via Halls renne» og var den vanligste ruten helt til på 1980-tallet engang. Det har vært uenighet om året for førstebestigningen. For mer om dette, se artikkelen om Christen Smed. Nå ble det flere som besteg Romsdalshorn. Allerede to uker senere kom neste besøk. Veteranen blant de lokale fjellguidene og kaptein Sejersteds fjellfører fra 1860-årene, Ole E. Kolflot, gjorde turen på egen hånd etter å ha mumlet noe om at han skulle se etter sauer opp i Venjesdalen da han gikk hjemmefra om morgenen. Ole Endresen Kolflot (1863–1908) var med landmåleren kaptein Broch på førstebestigning av Kalskråtind i 1864. To år senere, i 1866, guidet han kaptein Sejersted på et tidlig forsøk på Romsdalshorn fra øst. de snudde da de var nesten på høyde med Den gule flekk. 11. september 1881 klatrer Ole E. Kolflot til topps alene. Dette var den første solobestigning av toppen. Sønnen til Ole E. Kolflot, Henning Nygård (1870–1941) var DNT-patentfører fra 1914 til slutten av 20-åra. Henning Nygård var på Romsdalshorn ca. 50 ganger. Han var også med på førstebestigningen av superklassikeren nordveggen på Romsdalshorn i 1920. Eldste sønn til Henning Nygård, Ole Nygård (1895–1956) var DNT-patentfører fra 1932-1946. Han besteg Romsdalshorn 121 ganger. Kongen av Hornet. Arne Randers Heen er omtalt som «Kongen av Romsdalshorn», med sine 233 turer til toppen. Han bygde en steinhytte på toppen, lagde en god stol av stein og anla et lite bed med noen blomster. Lima. Lima er hovedstaden i Peru, og er også landets største by, med ca. 8,4 millioner innbyggere. Byen ligger ved den sentrale delen av kysten av Peru, ved Stillehavet. Navnet Lima blir også brukt på et stort sammenhengende urbant område som strekker seg over de tre elvedalene Chillon, Rimac og Lurin. Dette området ligger innenfor provinsene Lima og Callao. I dette urbane området bor nesten en tredjedel av Perus befolkning. Lima er den femte mest folkerike byen i Latin-Amerika og er en av de 30 største byene i verden. Byen ble grunnlagt av Francisco Pizarro 18. januar 1535 og ble raskt et sentrum for den spanske kolonimakten. Det finnes fremdeles endel eldre arkitektur fra 15–1600-tallet i byen, blant annet i bydelen Barrios Altos. I 1746 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv. Universitetet Universidad de San Martín de Porres befinner seg her. Geografi og klima. Klimaet i Lima er ganske spesielt, siden byen ligger i tropene og ved en ørken. Mikroklimaet gjør atmosfæren klam gjennom hele året, men det blir verken kaldt eller veldig varmt her. Den gjennomsnittlige dagtemperaturen om vinteren (juni–september) varierer fra 12° C til 20° C. Vinterdagene har vanligvis skyer, tåke og dis, men Lima opplever likevel ikke spesielt mye regn. Om sommeren (desember–april) er den daglige maksimumstemperaturen gjennomsnittlig 29° C, med minimumstemperatur på rundt 19° C. Høsten og våren (september, oktober og mai) er det som regel milde temperaturer, fra 17° C til 23° C. Den relative luftfuktigheten er svært høy (nær 100 %), noe som fører til morgentåke fra juni til desember og vedvarende lave skyer fra mai til november. Det er sol, varmt og fuktig om sommeren, overskyet og kjølig om vinteren. Lima har i snitt bare 1284 timer med solskinn årlig; 28,6 timer i juli og 179,1 i januar. Dette er eksepsjonelt lave tall med tanke på breddegraden. Skonnert. Den franske skonnerten FS «Etoile» brukes som skoleskip av den franske marinen Skonnert var en skipstype som ble utviklet fra 1600-tallet. Skonnerten hadde to eller flere master med sneseil. «Skonnert» er egentlig et samlebegrep for flere fartøytyper med hovedvekt på gaffelseil eller sneseil som kunne seile tett opp mot vinden og kunne ha en mindre besetning. Skonnerten med tre eller flere master kaltes skonnertskip i Norge. Betegnelsens opprinnelse. Skipstypen oppsto i nederlandske farvann på 1600-tallet som en videreutvikling av den lokale båttypen «jacht», en en- eller tomastet farkost med gaffelseil beregnet på rask seilas. Navnet "skonnert" hadde ikke eksistert før det amerikanske ordet "schooner" dukket opp i 1713. Den amerikanske skipsbyggeren Andrew Robinson i Glouchester, Massachusetts som sjøsatte et nytt fartøy, overhørte en tilskuer som ropte ut, «"Oh, how she scoons!"» idet fartøyet gled ut i vannet. Robinson bemerket det: «"A scooner let her be".» Slik vil den lokale tradisjonen fortelle om hvordan begrepet «schonner» hadde oppstått. Ordet som tilskueren hadde brukt, er noe omstridt. Ifølge Arthur H. Clark nedstammet dette ordet fra det nederlandske ordet "schoon", som betyr «skjønt, lovende, henrivende», og normalt hadde det ikke noen maritime betydning. Robinson henviste muligens til den sjøsatte seilbåtens skrogform i kontakt med vannet, ikke til riggingen som allerede hadde eksistert i cirka hundre år. Det amerikansk-engelske ordet «"schoon"» (smuttstein) kan ha vært brukt, dvs. «som glir lett i vannet». Dette ordet skal ha bakgrunn i det skotske ordet "scoon". Tilføyelsen av "sch" tatt fra nederlandsk og tysk verb kan ha hendt ifølge Walter William Skeat, dermed hadde ordet «schooner» blitt til. Det var først lenge etterpå den nye betegnelsen som ble tatt i bruk omkring riggingen, hadde blitt allment akseptert i forbindelse med større popularitet i de amerikanske kolonier. Det første seilskipet som var betegnet som en skonnert i Europa, er «St. Ann» i 1736, som vakte oppsikt hos engelske skipsbyggere. Den svenske skipsdesigneren Fredrik Henrik af Chapman som hadde besøkt England rundt dette tidspunktet, fikk laget tegninger av dette skipet, som var bygget i Amerika og senere solgt til Portugal. Dette ble gjengitt i hans publikasjoner om skip og båt i 1768. Det første portrettet av en ekte skonnert som har blitt bevart, er datert til 1765 og viste «Baltick», en tremastet skonnert med konvensjonelt skrog. Skonnertens rigging. En skiller en skonnert fra en yawl eller ketch ved at skonnertens fremste mast, fokkemasten, er lavere eller like høy som de øvrige mastene. Den rendyrkede skonnerten var slettopperen som ikke førte råseil i det hele tatt, kun gaffelseil og stagseil. En rekke andre skonnerttyper med blandingsrigg representerte overgangen fra råseil til gaffelseil. Skip med kombinerte rigger var bl.a skonnertbarken og skonnertbriggen. Den typiske skonnerten hadde to master. Det ble imidlertid bygd skip av denne typen med både seks og syv master. Mersseil-skonnert. De første, flermastede skonnerter på 1700-tallet med den første skonnertriggen, har blitt omtalt som toppseilskonnert med toppseil på fokkemasten, men denne betegnelsen har også blitt brukt om slettopperskonnerter med gaffelseil eller stagseil som toppseil i senere tid. Toppseilskonnerten med mersseil øverst på fokkemasten som også er formast på denne skipstypen, hadde derfor blitt omtalt som «"mersseil-skonnert"» med gaffelseil på både fokkemasten og stormasten. Riggen kunne ha to til tre mersseil på tremastede og firemastede toppseilskonnerter som var meget populært helt fram til mellomkrigstiden i de europeiske land deriblant Storbritannia, Danmark og Norge. Denne riggingen ble meget raskt erstattet i Nord-Amerika av slettopperskonnerten uten råseil på 1800-tallet. Dobbelt toppseilskonnert. Mersseil-skonnerten har normalt bare råseil på fokkemasten, men det finnes en egne rigging med mersseil som toppseil også på stormasten som ble brukt i Nord-Amerika og Storbritannia. Betegnelsene på denne type rigg er «double topsail schooner», «two topsail schooner» og «main topsail schooner». På den amerikanske vestkysten var riggingen tatt i bruk på de store skonnertskipene. En femmasters toppseilskonnert på Stillehavet i slutten av 1800-tallet kunne ha tre mersseil på fokkemasten som også kan ha storseil, deretter bare gaffelseil på stormasten og siden tre mersseil øverst på mesanmasten, de to aktre mastene hadde kun gaffelseil. Slettopperskonnert. Den amerikansk-engelske betegnelsen på den type skonnertrigg er «fore-and-aft schooner» som oversatt betyr «for til akter skonnert» som en betegnelse på arrangementet av seilene på mer enn to opptil syv master på senterlinjen. I motsetning til fullriggede seilskip er seilene normalt langs skipets lengde istedenfor på tvers, derav begrepet "for til akter skonnert". Med bare gaffelseil, gaffeltoppseil og stagseil var riggen mindre krevende, og dermed behovet for mannskap mindre. Den norske betegnelsen «slettopper» eller «slett-topper» kom muligens av den like mastehøyden på alle master fra de minste tomastede til den største, syvmastet skonnerten. Samtidig så er den vanligste betegnelsen på en rigget mast en topp. Man snakker om f.eks. "fortoppen", "stortoppen" og "krysstoppen". Når det så var kun sneiseil, eller slette seil (langsskipsseil) så ble dette omtalt som en slett topp. I norsk litteratur er slettopperskonnerten også omtalt som «sneiseil-skonnert» med gaffelseil samt forseil (stagfokk, klyver, jager mellom fokkemasten og klyverbom/baugspryd). Det finnes norske slettopperskonnerter, men de største var kjøpt fra USA i tiden frem til 1917. De fleste amerikanske skonnerter i siste halvdel av 1800-tallet og inn i første halvdel av 1900-tallet er av denne type for bulklast på kyst- og utenriksfart. Europeiske slettoppere hadde også eksistert, men meget sjeldent med mer enn fire master, de største var bestilt eller kjøpt fra amerikanske selgerne av både nybygde og brukte skip. Mersseil-skonnerter i Storbritannia. a>ene øverst på formasten. De britiske eksemplarene var ikke så elegante som den franske «La Recouvrance». De britiske skonnertene med to master var mest vanlig på 1800-tallet, men skilte seg ut ved å ha to råseil satt på formasten under lens og slør i tillegg til et mindre gaffelseil og et større gaffelseil på mesanmasten. Disse tomastede skonnertene, som var mest vanlig rundt de britiske øyene, ble derfor kjent som "mersseil-skonnerter" som et rent fraktskip så langt borte som ved Newfoundland i Canada. Riggen hadde blitt valgt for å ha så liten besetning som mulig, helt nede i fire-fem mann som benyttet vinsjer til tungarbeidet. De første mersseil-skonnerter var opprinnelig ombygde kuttere som hadde blitt delt i to og forlenget med nye seksjoner midtskips. Riggens økonomiske forhold var ansett for å være langt viktigere enn dens hastighet på et drektig skrog. En av de få mersseil-skonnerter i den første halvdelen av 1800-tallet som er dokumentert for ettertiden, er «Glasgow» på 155 tonn fra 1826 som hadde et drektig skrog med butt baug og akterspeil hevet over vannlinjen samt slett dekk fra baug til hekk. Riggingen med et baugspyd samt klyverseil og stagseil var karakteristisk med råseil øverst og gaffelseil på både for- og aktermaster. Fram til 1840 hadde de fleste britiske lasteskipene dypt skrog for å oppnå større lasteevne, men en ny lov om beregnering av tonnasje førte til en ny generasjon seilskip med lengre skrog som ikke stakk så dypt som tidligere. Dette dro mersseil-skonnertene meget stor fordel av med en rigg som i tillegg til å være økonomisk og praktisk, også var hurtigere enn andre samtidige rigger på de britiske øyene. Med lengre og grunnere skrog kom riggingen til sin rett, og spesielt fra 1870-årene var denne skipstypen svært vanlig. Som en ekstra gevinst ble de tomastede skonnerter utviklet til tremastede skonnerter i annen halvdel av 1800-tallet. Tremastede skonnerter i Storbritannia. I annen halvdel av 1800-tallet var skonnerter med flere enn to master utbredt i Nord-Amerika, men vant også innpass i Europa. De britiske mersseil-skonnerter hadde utviklet seg til tremastede skonnerter som dessuten var også utsatt for eksperimenter av de britiske skipsbyggere som blant annet hadde bygd skonnerter med komposittskrog, jernskrog og sist stålskrog. Newfoundland-farten mellom Canada og de britiske øyene hadde sammen med fruktfarten fra Amerika ledet til satsing på skonnerter med stor sjødyktighet i tillegg til hastighet. I 1895 seilte skonnerten «Spinaway» en fruktlast fra Oporto i Portugal til St John's i England på 15 dager, hvilket regnes for å være meget raskt. Skonnertene som var konstruert for Newfoundland-farten, fikk sin egen betegnelse, «"Western Ocean Yachts"» og hadde ekstra seilføring med tre mersseil istedenfor de vanlige to på formasten. En av de meste kjente mersseil-skonnerter som hadde tre master, var bygget som én av en serie på omlagt 50 skip i Wales, og er dokumentert. «M A James» med en tonnasje på 97 tonn var sjøsatt i 1906 med en lengde på 27,25 meter som slettdekket seilskip med fine linjer på underskroget for rask seilas. Skipet fraktet klippfisk hjem til Storbritannia over Atlanteren, og fordi lasten ikke var spesielt stor, kunne utseendet på disse «vestens havgående yachter» være meget elegant sett med datidens øyne. Få tremastede skonnerter bygd i Storbritannia med mersseil har blitt bevart. «Result» bygd i stål fra 1892 med tonnasje på 88 tonn og registertonn på 122 tonn samt et forhold på 4,7:1 mellom lengde og bredde. Denne mersseil-skonnerten var tatt i bruk som et «Q-ship» under den første verdenskrigen, og hadde vært i kamp to ganger mot tyske ubåter. Firemastede skonnerter. Den første skonnerten i historien med fire master er antagelig «Victoria» i San Francisco, USA i 1863 en ombygd lekter. Den første skonnerten som var bygd som et firemastet seilskip er «William L White», bygget og sjøsatt i Bath, Maine, USA i 1880 på 996 registertonn som et rent fraktskip for utenriksfart. Ny England på den amerikanske østkysten hadde rommelige havner og god tilgang på tømmer, derfor var det mulig å lage større seilskip både for kystfart og utenriksfart. Skipsbyggerne i Maine var ledende i denne utviklingen fordi dampskip bygd av trevirke ble rammet av strenge forsikringsvilkår, og man gikk over til seilskip. De skværriggede seilskipene hadde forlengst blitt erstattet av de rimeligere skonnertene i kystfarten. Et viktig skritt var de oppfinnelser som gjorde det mulig å bruke damp til drift av vinsjene, dermed sank behovet for besetning på skip større enn 700 til 800 tonn med mer enn tre master. De store, firemastede skonnerter i kystfart var normalt brukt til bulklast som kull til de mange havnene langs østkysten; økonomisk sett var de billige å bygge, bemanne og bruke. Men på grunn av den hektiske skipsbyggingen som et resultat er disse sårbart for svingninger i markedet med overkapasitet og stor etterspørsel etter hverandre. I 1883 var 136 tremastede og 3 firemastede skonnerter levert, tre år senere bare 13 tremastede og 5 firemastede skip var levert, i 1891 stiget det på nytt til 75 tremastede og 37 firemastede skonnerter. Igjen falt det til bare 5 skonnerter i 1897, før det svinget oppover under den første verdenskrigen med 138 firemastede skonnerter i 1915 til 1921. Skipsbyggerne i staten Maine hadde mellom 1879 og 1921 bygd 326 av 459 "østkysts firemasters skonnerter". De første firemasters skonnerter hadde nedsenkbar senterbord montert i kjølen som «William L White» som var 57,9 meter lang og 12,2 meter bredt, den typiske representanten for de amerikanske østkysts firemastede skonnerter var «William H Clifford» på 1595 tonn med en lengde på 67,5 m og bredde på 13,3 m. De fleste skonnertene bygd i Maine hadde mellom 1100 og 1600 tonn som deres tonnasje. Noen få firemastede skonnerter ble også bygd i Storbritannia, tilsammen var fire skip bygd av britiske verft – «Americana» på 901 tonn i 1892, «Honolulu» på 1080 tonn i 1896, «Rimac» på 858 tonn i 1896 og «Tacora» på 828 tonn i 1888 som kort etter ble ombygd til en barkentine. De var bygd i stål i motsetning til de amerikanske oppført i tre. De norske skonnerter. De første norske skonnerter bygd på norske verft kom i begynnelsen av 1800-tallet, en av de første var skipsbyggeren Jens Olsen Støles «Christian Borg» i 1807 som deretter skulle bidra sterkt til innføringen av denne skipstypen i Norge. De norske rederier i september 1905 hadde 550 mellomstore og store seilskip på andreplassen etter de britiske rederiene som eide opptil 800 av de over 3 500 registrerte seilskipene. De fleste store og mellomstore skonnerter var bestilt eller kjøpt fra utlandet, spesielt Danmark som i årene siden 1890 hadde produsert et stort antall skonnertskip med tre til fire master. Fram til 1917 hadde store firemastede og femmastede slettopperskonnerter vært kjøpt fra USA. 4 femmastede og 19 firemastede skonnerter var levert fra den amerikanske østkysten til Norge som et billig fraktskip av kort varighet til handelsvirksomhet på Østersjøen. En av de siste slettopperskonnerter som var levert til et norsk rederi, var i 1920. Rederiet etablerte av Hans Christian Hansen, Isak Peter Abrahamsen og Peder Næss Hermansen, var Porsgrunns største i en by som hadde gjort seg bemerket for bruk av mellomstore og store seilskip fra slutten av 1890-årene til begynnelsen av 1920-tallet. Frakt av stykkgods, tømmer og bulklast var overlatt til de store, fire- og femmastede seilskipene bygd i jern, stål og sist tre. De amerikanske slettopperskonnertene var bygd av tre og dermed billige i anskaffelse. Hansen & Hermansen rederiets siste skonnert, som også var det siste seilskipet, het «Gunn». I den samme byen hadde rederiet H. Chr. Hansen & Waldemar Holm også tre, amerikanskbygde, firemastede slettoppere. I 1919 var en stor firemastet slettopperskonnert levert til Åland fra Canada under navnet «Valborg», den ble senere oppkjøpt av et norsk rederi og hadde dimensjonene: 60,2 meter lengde, 12,2 meter bredde og 5 meter dybde samt en tonnasje på 964 tonn. Santa Fe (provins). Provincia de Santa Fe er en provins nord i Argentina. Den har en befolkning på 3,0 millioner (2001) og dekker et areal på 133,007 km². Naboprovinser er Chaco, Corrientes, Entre Ríos, Provincia de Buenos Aires, Córdoba og Santiago del Estero. Provinshovedstaden heter Santa Fe og har en befolkning på 370 000. Den største byen er Rosario med en befolkning på 1,1 millioner. Økonomi. Landbruket er en viktig inntektskilde for Santa Fe, og da spesielt soya og hvete. Det finnes også en del industri, og denne er fokusert mot landbruket. Dette inkluderer blant annet landbruksmaskiner, meieriprodukter og raffinering av planteoljer. Giuseppe Antonio Brescianello. Giuseppe Antonio Brescianello (født ca. 1690 muligens i Firenze, død 1758 i Stuttgart) var en italienskfødt komponist. Han levde det meste av sitt voksne liv i Tyskland, og var i nesten 40 år hoffkapellmester ved det hertugelige hoff i Württemberg. Eksterne lenker. Brescianello, Giuseppe Antonio Brescianello, Giuseppe Antonio Slupp. Slupp er et lite seilskip, ofte med én, to-delt mast, gaffelseil og tre forseil. Den har permanent baugspryd eller klyverbom. Sluppen ble i store trekk bygd og rigget som en kutter, men var mindre enn denne. Norske slupper. I distriktet Sunnhordland / Hardanger var også ordet «slupp» brukt om fartøy som og ble rigget med to master. Folk fra Sunnhordlandsdistriktet har fått stipend for å reise til Holland å studere hvordan hollenderne bygde disse seilsskipene. De tidlige sluppene hadde bare en mast, men etter hvert som de ble bruk i Nordsjøfiske ble alle bygd eller rigget med 2 master. Noen få var rigget med «stengerigg», en todelt mast som kunne taes ned, og klyverbom som kunne taes inn. De eldre sluppene kunne ha optil 4 råseil men i senere tid var det vanlig med en breifokk og noen få hadde rå toppsegl. Senere ble nesten alle rigget med «pålemast». Når motoren ble innført endret betegnelsen seg til kutter, «motorkutter» om disse norske sluppene. Forskjellen på kutter og slupp gikk ofte på skroget, hvor smekkert det var, riggen var stort sett lik. Slupp som terminologi. Slupp brukes også i sjømilitær terminologi og betegner da en mindre skipsbåt (evnt. med motor) for personbefordring. En slupp er mindre og lettere enn en barkasse. I moderne seilsport og seiling er slupp en båt med én mast, hvor man har ett forseil og ett storseil, med mulighet for spinnaker. Chubut (provins). Provincia de Chubut er en delstat sør i Argentina. Provinshovedstaden heter Rawson mens den største byen heter Comodoro Rivadavia og har 125 000 innbyggere. I det 19. århundre bosatte det seg en del walisere i provinsen, og dette førte så til at walisisk er et språk som blir pratet av en del av innbyggerne. Hans Bjermeland. Hans Haldorsen Bjermeland (født 1789 på gården Bjermeland i Veøy prestegjeld, død 1858) var den første som besteg Romsdalshornet, sammen med Christen Smed i 1828. Han ble i 1817 gift i Grytten kirke (i Rauma kommune) med Marit Nilsdatter Alneshaug. Den 5. mai 1829 fikk han husmannskontrakt på Nerbøvågen (på øya Gossa i Aukra), bygget seg hus der samme år, og tok navn etter stedet slik det var vanlig på den tiden. Christen Smed. Christen Smed (egentlig Christen Christensen Storsveen) (født 1797 på gård nr. 34 i Vestre Gausdal, død 28. april 1846 i Molde) var den første som besteg Romsdalshorn, sammen med Hans Bjermeland i 1828. Christen var smed av yrke. Den 24. mars 1828 fikk han utflyttingsattest til Romsdalen, og den 22. september 1829 ble han gift med Ingelev Jonsdatter Myrabøe. I 1830 flyttet de til Molde, og bodde der siden. Det har vært mye uenighet om hvilket år førstebestigningen av Romsdalshorn fant sted. Kilder oppgir 1826, 1827 og 1828. Utflyttingsattesten, som dokumenterer at Christen Smed flyttet til Romsdalen i 1828 regnes som bevis på at bestigningen må ha foregått i 1828. Aulus Plautius. Aulus Plautius (levde i 1. århundre) var den første guvernøren i Romersk Britannia fra 43 til 47. Han tidlige politiske karriere er ukjent, men man antar at han startet som militærtribun. Omkring 36 ble han utnevnt til guvernør i Pannonia, hvor han fikk erfaring som feltherre. Keiser Claudius anså ham som pålitelig, og ga ham kommando over den britiske invasjonen av de britiske øyer i mai 43. Han hadde med seg fire legioner: II Augusta, IX Hispana, XIV Gemina og XX Valeria Victrix, samt omkring 20  soldater i støttetropper. Plautius hadde den overordnede kommando under slaget ved Medway, mens Lelius Hamo ledet styrkene på slagfeltet. Han var med disse styrkene i stand til å underlegge seg store områder, og i løpet av de neste årene bidro han til å konsolidere den romerske kontrollen. Ved sin hjemkomst ble han innvilget et triumftog, noe som var en stor ære. Johan VI av Portugal. Johan VI (portugisisk João VI), konge i Portugal (født 13. mai 1767 i Lisboa, død 10. mars 1826) fikk tittelen Prins av Brasil i 1788. Han regjerte i moren Maria Is navn som regent fra 1799 og frem til hennes død i 1816. Under Napoleonskrigene måtte han og resten av kongefamilien rømme til Brasil. Dette skjedde i 1808, han returnerte til Portugal i 1821. Dette oppholdet gjorde Rio de Janerio til en midlertidig hovedstad for Portugal og la grunnlaget for et stigende ønske blant brasilianerne om å erklærte seg uavhengig fra Portugal. Publius Ostorius Scapula. Publius Ostorius Scapula (død 52) var guvernør i romersk Britannia. Han erstattet den første guvernøren, Aulus Plautius, i 47 og fortsatte arbeidet med sikre provinsen ved å ekspandere det romerskkontrollerte området nordover mot elven Trent. Etter sjokket fra Plautius' angrep hadde de keltiske stammene begynt å organisere seg, og utgjorde i enkelte områder en alvorlig trussel. Vinteren 47 innledet flere stammer fra nord og vest en ny bølge med angrep. De regnet antagelig med at den nye guvernøren ville være uvillig til å kjempe på denne årstiden. Men Scapula nølte ikke og sendte umiddelbart inn styrker for å knuse kelterne. Han avvæpnet også noen stammer som hadde forholdt seg fredelige, slik at de ikke skulle kunne falle ham i ryggen. Dette hadde ikke den ønskede hensikt, da det førte til icenernes første opprør, som flere andre stammer sluttet seg til. Scapulas dyktighet som strateg tillot ham å slå kelterne i et slag som muligens sto ved Stonea Camp i Cambridgeshire. Etter å ha slått ned opprøret begynte han med ekspedisjoner i grenseområdet. Først ut var et felltog mot decangelerne i det nordlige Wales i 48. Dette medførte at stammene i nord ble skilt fra de i Wales. Da brigantene gjorde opprør måtte han igjen dra østover. Opprøret ble raskt slått ned, men det viste en svakhet i det romerske systemet med klientkongedømmer; de kunne lett gjøre opprør dersom de fant det opportunt. Legionen XIV Gemina, til da stasjonert i Viroconium, ble stasjonert i området for å holde brigantene i sjakk. På samme tid holdt II Augusta til i sørøst, IX Hispania var stasjonert i nordøst på den andre siden av Trent og XX Valeria Victrix sto i Camulodunum. I Wales hadde Caratacus blitt leder for silurene og ordovikene. Scapula satte igang bygging av festningsverker for å holde dem under kontroll og drev Caratacus gradvis tilbake. Han beseiret ordovikene i slaget ved Caer Caradock i 50. Caratacus ble tatt til fange etter å ha blitt angitt av dronning Cartimandua av brigantene. Han ble sendt til Roma i lenker. Scapula fikk triumftegn etter slaget, men opprøret var ikke helt over. Spesielt fortsatt silurene med mindre angrep på romerske styrker. Ved noen tilfeller led romerne store tap. Scapula på sin side hevdet at kelterne var fullstendig slått og gjorde ingen trekk for å møte dette. Silurene begynte å ta romere som gisler, og fordelte dem mellom forskjellige stammer, som dermed ble bundet tettere sammen i motstanden mot romerne. I 52 døde Scapula plutselig og etterlot Roma med en voksende problem i grenseområdene. Før den neste guvernøren, Aulus Didius Gallus, hadde ankommet ble en hel legion slått. I sør hadde Scapula oppnådd en sterkere romanisering av samfunnet, og han grunnla Britannias første veterankoloni, Camulodunum i 49. Han sto også antagelig bak den første romerske bosetningen i Verulamium. Pedro II av Brasil. Pedro II av Brasil (portugisisk: Dom Pedro II do Brasil) (født 2. desember 1825, død 5. desember 1891) var den andre, og siste keiseren av Brasil. I 1831, bare fem år gammel, ble han keiser etter faren Pedro Is abdisering. Frem til 1841 ble landet styrt av flere regenter i hans sted. Pedro II ble beskrevet som en liberal monark som tok skritt for å reformere og industrialisere Brasil. Blant annet ved å forby slaveri i 1888. På tross av at han var populær blant befolkningen ble monarkiet avskaffet ved et militærkupp i 1889. Han flyttet da til Paris, der han døde 5. desember 1891. Christiaan Barnard. Christiaan Neethling Barnard (født 8. november 1922 i Beaufort West, død 2. september 2001 i Paphos på Kypros) var en sørafrikansk lege som ble verdenskjent i 1967 da han utførte den første hjertetransplantasjonen på et menneske. Biografi. Barnard studerte medisin ved University of Cape Town, senere utførte han sin turnustjeneste og spesialisering ved Groote Schuur hospital i Cape Town. Fra 1956 studerte han kirurgi ved University of Minnesota. Mens han var i Minnesota ble han involvert i kardiologi, og valgte dette som sitt spesiale. Bernard returnerte senere til Sør-Afrika, og ble thorax-kirurg ved Groote Schuur hospital i 1958, hvor han etablerte sykehusets hjerteavdeling. Han underviste også ved universitetet, og i 1961 ble han leder for thorax-kirurgi ved universitetet. Barnard hadde eksperimentert med hjertetransplantasjon etter at den første vellykkede nyretransplantasjonen ble utført i 1954. Barnard utførte den første nyretransplantasjonen i Sør-Afrika i 1959. Den første hjertetransplantasjonen. Den første pasienten ble Louis Washkansky, en da 55 år gammel mann som led av diabetes mellitus og hjertesykdom. Hjertet ble donert fra en ung kvinne, Denise Darvall, som hadde blitt drept i en bilulykke. 3. desember 1967, ved en operasjon som krevde 9 timer og et team på 30 personer, ble den første hjertetransplantasjonen utført. Washkansky overlevde operasjonen, og levde 18 dager etter operasjonen. Han døde til slutt av lungebetennelse som en følge av den immunosuppresive behandling han mottok. Den andre hjertetransplantasjonen ble så utført kort tid etter, 2. januar 1968. Bernard var fotogen og mediekåt, og ble i løpet av kort tid etter den første transplantasjonen verdenskjent. Hans livsstil var ganske uortodoks for medisinske forskere, i det han tilbrakte mye tid på nattklubber i sene nattetimer, hvor han ofte omga seg med datidens kjendiser, som Sophia Loren og Gina Lollobrigida – og ble behandlet som en kjendis, og ble blant annet mottatt av president Lyndon Johnson og paven. Han fortsatte med å utføre hjertetransplantasjoner, samt utvikle nye teknikker, inklusive hel hjerte-lunge-transplantasjon (1974), kunstige hjerteklaffer og bruk av dyretransplantater. Han utførte 10 ortotopiske transplantasjoner (1967–1973) og Barnard eller hans gruppe utførte 48 heterotopiske transplantasjoner (1975–1983). Innføring av ciklosporin innebar muligheten for gjenopptagelse av ortotopiske transplantasjoner. Alderdom. Barnard ble pensjonist i 1983 og bosatte seg på sin ranch i Great Karroo. Han hadde blitt over-interessert i anti-aldringsprosesser og hans anseelse ble skadet da han i 1986 promoverte produktet "Glycel", som senere ble forbudt av den amerikanske Food og Drug Administration (FDA). Han døde mens han var på ferie i Paphos på Kypros av et astma-anfall. Han giftet seg første gang i 1948 med en sykepleier, Aletta Louw, mens han jobbet som lege i Hellas. De ble skilt i 1969 og Barnard giftet seg med den glamorøse Barbara Zoellner i 1970. Han ble påny skilt i 1982 før han giftet seg for tredje gang i 1988 med den langt yngre Karin Setzkorn, men ble atter en gang skilt i 2000. Han fikk fem barn. Samos. Samos (gresk: Σάμος) er en øy i det sørøstlige Hellas, ved Egeerhavets østkyst og like inntil Tyrkia. Samos har ca. 36 000 innbyggere. Samos by I antikkens Hellas var øya et sentrum for jonisk kultur og luksus. Den store matematikeren Pythagoras ble født på Samos. Samos grunnla kolonien Perinthua ved Marmarahavet. Det er flere byer på Samos og Vathi (av turister også kalt Samos by) er Samos hovedstad. I antikken var den varme lille havnebyen Tigani (som betyr "stekepanne) hovedstaden på Samos. Etter Pythagoras ble byen omdøpt til Pythagorion. I den nest største byen, Karlovasi og i Votsalakia kan man finne to av flere huler som Pythagoras gjemte seg i, da han var på flukt fra en tyrann. Pythagoras rømte senere til Italia. I gresk mytologi regnes Samos som fødestedet til gudinnen Hera. Som skal være Zevs hustru. Det er også bygd et Hera-tempel som ble bygd ca. 570 f. Kr. I det arkeologiske museet i Samos by er det mange funn fra utgravninger ved Hera-templet. Vitus Bering. Vitus Jonassen Bering, på russisk Витус Ионассен Беринг eller Иван Иванович Беринг = Ivan Ivanovitsj Bering (døpt i Horsens i Danmark, død på øya Avatsja - nå Beringøya i Sibir i Russland) var en dansk polarforsker i russisk tjeneste. I 1703 ble han vervet til tsar Peter den stores flåte og deltok med heder i den store nordiske krig. Etter krigen ønsket Peter den Store å utforske og kartlegge Russlands østlige områder for å finne ut om det fantes en landfast forbindelse mellom Sibir og Nord-Amerika. Formålet var å legge til rette for russisk ekspansjon på det nord-amerikanske kontinent. Bering ble utnevnt til leder av ekspedisjonen som dro ut fra Kamtsjatka 24. juli 1728 i skipet Svjatoj Gavrijl (St. Gabriel). Med på reisen var også Morten Spangsberg, som trolig var hans landsmann. Ekspedisjonen seilte nordover langs Russlands østkyst inntil man på 65 grader nordlig bredde så halvøya Tjukter forsvinne i vest. De mente dermed å ha påvist at det var et strede mellom de to kontinentene selv om de aldri så land på den amerikanske siden. Stredet er senere oppkalt etter Bering: Beringstredet. I 1740 dro han ut på nok en ekspedisjon på i området for blant annet å finne Amerika. De la ut i skipene Svjatoj Pjotr (St. Peter) og Svjatoj Pavel (St. Paul) fra byen som i dag er oppkalt etter skipene, Petropavlovsk. Ekspedisjonen støtte på store problemer og allerede etter 16 dager forsvant skipene fra hverandre i en storm. På vei tilbake fra Alaska i 1741 strandet skipet på det som nå heter Beringøya på posisjon 67 grader N og 170 grader V. På dette tidspunktet var forsyningene blitt så knappe at det hadde brutt ut skjørbuk blant besetningen på Svjatoj Pjotr. Flere av dem, deriblant Bering, døde før de greide å bygge opp igjen skipet for å seile tilbake til Russland. Vitus Berings levninger ble funnet på Beringøya i 1991. Kilder/henvisninger. Bering, Vitus Bering, Vitus Bering, Vitus Lina Sandell-Berg. Carolina (Lina) Vilhelmina Sandell, gift Berg (født 3. oktober 1832 i Fröderyd i Småland, død 26. juli 1903 i Stockholm) var dikter, teolog, forfatter og salmeforfatter. Hun skrev oftest under signaturen L.S., og navnet hennes oppgis med hennes pikenavn, kun mannens etternavn, eller begge disse navnene i ulike kombinasjoner. Lina Sandell var redaktør ved mannens (Carl Oscar Berg) bokforlag i Stockholm. Hun forfattet først og fremst tekster til bruk i søndagsskolen. Hun utgav "Berättelser för söndagsskolan" (1870–1874), "Samlade sånger" (2 bind, 1882-1885), kalenderen "Korsblomman" (1865- 1902) og en mengde oversettelser. Fra 1889 var hun redaktør for et religiøst tidsskrift. Hun skrev over 1 700 dikt, bl.a. "Tryggere kan ingen vara" (norsk: Ingen er så trygg i fare), "Blott en dag" samt "Jag kan icke räkna dem alla", hvorav flere siden har fått melodier. Lina Sandell Berg døde i 1903, 70 år gammel. På gravsteinen på Solna kirkegård i Stockholm står hennes egne ord: «Tryggare kan ingen vara än Guds lilla barnaskara». I hennes barndomshjem, Fröderyds prästgård, finnes det i dag et lite museum, Lina Sandell-gården, og utenfor minnegården, under det 300 år gamle asketreet, der hun satt mens hun skrev, står Axel Wallenbergs statue av Lina Sandell. Det norske plateselskapet Kirkelig Kulturverksted utgav i 1998 albumet "Blott en dag", der Carola Häggkvist synger salmer av Lina Sandell. Frans II av Det tysk-romerske rike. Franz II Joseph Karl (født 12. februar 1768, død 2. mars 1835) var keiser av det tysk-romerske rike fra 1792 til 1806, og som Franz I keiser av Østerrike fra 1804 til sin død i 1835. Han er også kjent som Franz av Habsburg. Han ble den siste tysk-romerske keiseren da han under press fra Napoleon avviklet det tysk-romerske riket i 1806. Han var sønn av den tysk-romerske keiser Leopold II (1747–1792) og Maria Luisa av Spania (1745–1792). Som leder for en stor og multietnisk nasjon følte han seg truet av Napoleons retorikk om frihet og likhet i Europa. Han gikk inn i de franske revolusjonskrigene og ble slått av Napoleon. Ved traktaten i Campo Formio måtte han avstå området vest for Rhinen til Frankrike i bytte mot Venezia og Dalmatia. Han kjempet imot Frankrike igjen under den andre koalisjonen, men etter å ha blitt slått ved Austerlitz måtte han gå med på traktaten i Lunéville, som oppløste det tysk-romerske riket etter omkring tusen års eksistens, svekket hans kronland Østerrike og desentraliserte Tyskland. I 1809 angrep Franz igjen Frankrike, og håpet å dra fordel av den konflikten Napoleon var inne i i Spania. Han ble igjen slått, og ble tvunget til å alliere seg med Napoleon, avstå territorium, slutte seg til det kontinentale systemet og gifte bort sin datter Maria Luise til ham. I realiteten ble han gjort til en vasall under keiseren av Frankrike. Napoleonskrigene svekket Østerrike drastisk og reduserte landets prestisje, noe som senere ville hjelpe Preussen å komme seirende ut i kampen om å dominere Tyskland. I 1813 gikk Østerrike mot Frankrike for fjerde gang, og sluttet seg til koalisjonen av England, Russland og Preussen i deres krig mot Napoleon, Østerrike spilte en stor rolle i Frankrikes endelige nederlag, og som anerkjennelse av dette var det østerrikerne, representert ved Klemens von Metternich, som ledet Wienkongressen, og bidro til å danne den europeiske konsert og den hellige allianse, og lede verdensdelen inn i en ny æra av konservatisme og reaksjon. Franz I Slaget ved Caer Caradock. Slaget ved Caer Caradock ble utkjempet ved Caer Caradock i dagens Wales i år 50 mellom romerske og keltiske styrker. Den romerske guvernøren Publius Ostorius Scapula lyktes å beseire ordovikene under Caratacus. Dette førte til en endring i maktbalansen i romersk Britannia, og var begynnelsen på slutten for den keltiske motstanden mot romersk styre. Takket være Scapulas motvilje mot fortsatte tiltak mot kelterne etter slaget kunne de fortsette med angrep på romerne i nesten tretti år til, men de nådde ikke det samme nivå som før dette slaget. Caer Caradock Edith Södergran. Den finlandssvenske lyrikeren Edith Södergran ca. 1918 Edith Irene Södergran (født 4. april 1892 i St. Petersburg, død 24. juni 1923 i Kivinebb) var en finlandssvensk dikter. Hun betraktes som en av de fremste modernististiske dikterne fra Norden. Edith Södergran ble født i St. Petersburgav finlandssvenske foreldre. Da hun bare var noen måneder gammel, flyttet familien til Raivola i Kivinebb kommune i Karelen. Etter tre år gikk imidlertid farens arbeidsplass konkurs, og familien hadde vansker med å betale sin gjeld. Dette ble ikke lettere etter farens død noen måneder senere. Hun begynte på den tyske skolen i St.Petersbrug, men var alltid knyttet til Karelen. Södergran debuterte med diktsamlingen "Dikter" i 1916 og er på mange måter den første modernisten i svenskspråklig diktning. I sin samtid var Södergran lite kjent, og det er først senere at hennes dikt også leses av et bredere publikum. I kjølvannet av Södergran oppstår det likevel et modernistisk miljø blant finlandssvenske diktere. I Sverige påvirket hun i stor grad senere diktere som Karin Boye og Gunnar Eklöf. Hennes ungdoms filosof fremfor noen var Friedrich Nietzsche. I mye av hennes diktning merker man spor av hans bok «Således talte Zarathustra». Den er skrevet i et saftig og følelsesrikt språk, som må ha ligget henne nær. Diktene preges av et stolt og selvbevisst dikter-jeg. Södergran har likevel et tydelig kvinnelig preg, og dette har gjort henne til et forbilde for mange senere kvinnelige diktere. "Mitt liv var en het villa.' Men ett har jag funnit och ett har jag verkligen vunnit – vägen till landet som icke är." Hun døde av tuberkulose kun 31 år gammel, men rakk å skrive syv diktsamlinger. Christian Vieri. Christian Vieri (født 12. juli 1973) er en tidligere italiensk fotballspiller. Han var under kontrakt med Sampdoria da det ble meldt at han la opp i august 2006 uten å ha spilt kamper for klubben. Han spilte sist for Monaco. 29. august gikk han imidlertid gratis til Atalanta med kontrakt ut sesongen 2006–07. Vieri fikk bare 7 kamper, og gikk til Fiorentina før 2007–2008-sesongen. Meritter. Vieri mistet EM 2000 på grunn av skade. Han ble i 1999 og 2002 kåret til Årets italienske spiller i Serie A. Per Gessle. Per Håkan Gessle (født 12. januar 1959 i Halmstad) er en svensk vokalist og låtskriver, kjent fra gruppene Gyllene Tider og Roxette. Han var med på å starte Gyllene Tider i 1979, og sammen med Marie Fredriksson startet han Roxette i 1986. Han har også opptrådt med den svenske sangeren Nisse Hellberg i prosjektet "The Lonely Boys". Albumet "Mazarin" har solgt til fem ganger platina i Sverige. "The World According to Gessle", "Son of a Plumber" og "Party Crasher" er på engelsk, på de andre platene synger han på svensk. "Per Gessle" og "Scener" ble relansert sammen med et demoalbum i 1992 som "På väg". "Son of a Plumber" ble utgitt under artistnavnet Son of a Plumber. Gnaeus Julius Agricola. Gnaeus Julius Agricola (født 13. juli 40, død 23. august 93) var guvernør i romerske Britannia fra 78 til 84. Han ble født i Gallia Narbonensis, den sørlige del av dagens Frankrike. Foreldrene var Julius Graecinus og Procilla. Han giftet seg med Domitia Decidiana, og de fikk en datter sammen, antagelig ved navn Julia Agricola, som giftet seg med historikeren Tacitus. Hans svigersønn skrev om hans felttog, og var en av hans fremste støttespillere. Karrieren startet med en periode som militærtribun i Britannia fra 58 til 62, i staben til Gaius Suetonius Paulinus. Etter å ha vendt tilbake til Roma var han folketribun i 66 og kvestor i 68. I 71 ble han legat til guvernøren i Britannia, Quintus Petillius Cerialis, og kommandant for legionen XX Valeria Victrix. Da Cerialis forlot Britannia ble Agricola guvernør i Galllia Aquitania. Dette førte også at hans stand ble endret fra plebeier til patrisier. Årene i Gallia var fredelige. I 77 ble han utnevnt til konsul, og året etter til guvernør i Britannia. Han lyktes i å beseire kelterne i det som nå er Wales og det nordlige England. Deretter invaderte han dagens Skottland og beseiret caledonerne i slaget ved Mons Graupius. Det var i Agricolas tid som guvernør at den romerske flåte for første gang seilte rundt de britiske øyer. I 84 ble han kalt tilbake til Roma, angivelig fordi hans felttog ble for kostbart, men det er sannsynlig at den egentlige grunnen var at keiser Domitian engstet seg over hans fremganger. Han ble innvilget et triumftog, men falt i unåde hos keiseren. I 93 døde han i utenfor Roma, i realiteten i eksil etter å ha nektet å ta imot embetet som guvernør i provinsen Africa. Pernilla Wiberg. Pernilla Wiberg (født 15. oktober 1970 i Norrköping) er en svensk alpinist. I 1990-årene var hun den mestvinnende kvinnelige alpinisten, og vant renn i alle disipliner i verdenscupen. Hun vant verdenscupen sammenlagt 97, over 500 poeng foran Katja Seizinger på andreplass. Hun ble i 1991 tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje og Radiosportens Jerringpris fikk hun i både 1991 og 1992. Fokaia. Fokaia (eller Phocaea, i dag det moderne Foça i Tyrkia) var en jonisk by i antikkens Hellas på Lilleasias vestkyst. Antagelig er byen mest kjent for at det var herfra at den greske kolonien Massalia (det moderne Marseille i Frankrike) ble grunnlagt. Fokaia var et viktig senter for handel og sjøfart. De hadde antagelig handelsforbindelser med den greske kolonien Naucratis i Egypt (sannsynligvis grunnlagt fra Fokaias naboby Miletos), og de medvirket ved grunnleggelsen av Amisus ved Svartehavet. Fokaia var den nordligste av de joniske byene. Den lå nær munningen av elva Hermos (nå Gediz) på kysten av halvøya som skiller bukta til Kyme, den største av de aioliske byene, mot nord og bukta til Smyrna (nå Izmir) mot sør. Fokaia hadde to gode havner. Historie. Satellittbilde som viser de antikke byene Fokia, Kyme og Smyrna. Den greske geografen Pausanias sier at Fokaia ble grunnlagt av fokiserne under athensk lederskap på land som ble gitt dem av de aioliske kymeiene. Han sier videre at de ble opptatt i det joniske forbund etter å ha aksepter linjen til Kodros som konger. Keramikkrester indikerer et aiolisk nærvær så sent som det 9. århundre f.Kr. og jonisk nærvær så tidlig som slutten av det 9. århundre f.Kr. Fra dette kan en antyde et omtrentlig bosetningstidspunkt for Fokaia. Ifølge Herodot var fokaiene de første grekerne som foretok lange sjøreiser og oppdaget kystene i Adriaterhavet og langs Etruria og Spania. Herodot forteller at de imponerte Arganthonios, kongen til Tartessos i Spania, i den grad at han inviterte dem til å slå seg ned der. Da de takket nei, fikk de en stor sum penger for å bygge en mur rundt byen. Deres sjøreiser var omfattende. Mot sør handlet de antagelig med den greske kolonien Naukratis i Egypt som var kolonien til den joniske byen Milet. Mot nord hjalp de antagelig til med å bosette Amisos (Samson) i Svartehavet og Lampsakos i den nordlige enden av Hellespont (nå Dardanellene). Men Fokaias betydelige kolonier var i vest. Disse inkluderte Alalia på Korsika, Massalia i Frankrike og Emporion i Spania. Fokaia forble uavhengig til styret til den lydiske kong Krøsus (ca 560–545 f.Kr.) da de sammen med resten av fastlandet Jonia falt under lydisk kontroll. Sammen med Lydia som hadde alliert seg med Sparta, ble de erobret av Kyros den store av Persia i 546 f.Kr. i en av åpningstrefningene i den store gresk–persiske konflikten. Istedet for å underkaste seg persisk styre, oppgav fokaiene byen sin. Noen kan ha flyktet til Khios, andre til sine kolonier på Korsika og andre steder i Middelhavet, mens noen til slutt returnerte til Fokaia. Mange ble derimot grunnleggerne av Elaia, rundt 540 f.Kr. Fokaia sluttet seg i 500 f.Kr. til det joniske opprør mot Persia. Dionysis, en fokaier, ble valgt til å lede den joniske flåten i det avgjørende slaget ved Lade i 494 f.Kr., noe som indikerer deres dyktighet til sjøs. Men det var tydelig at Fokaias lykke var nedadgående da de bare klarte å stille med tre skip av totalt 353. Den joniske flåten ble beseiret og opprøret tok slutt kort tid etterpå. Etter nederlaget til Xerxes I for grekerne i 480 f.Kr. og athenerne ble mektige, sluttet Fokaia seg til det athenske sjøforbundet og betalte to talent i skatt til Athen. Fokaia gjorde sammen med resten av Jonia opprør i 412 f.Kr., under Peloponneskrigen, med hjelp fra Sparta. Byen falt først under selevkidene i den hellenistiske perioden, så under attalidenes styre. Den var for en kort tid under kontrollen til Benedetto Zaccaria, ambassadøren fra Genova i Bysantium. Zaccaria samlet seg en betydelig formue fra sine eiendommer der. Mynter. Fokaiene fulgte lydernes eksempel og var blant de første i verden som laget og brukte mynter som penger. Deres mynter ble laget av elektrum, en legering av sølv og gull. British Museum har en fokisk mynt som har bilde av et segl ("foka" betyr «segl» på gresk) som er datert til mellom 600 og 550 f.Kr. Elaia. Elaia (Ελαία, eller Elea, Velia) var en gresk kystby grunnlagt av nybyggere fra Fokaia i antikkens Hellas omkring år 540 f.Kr. i Lucania i Sør-Italia, i det greske kulturområdet som er kjent under det navn romerne gav det, Magna Graecia. Filosofene Parmenides og Zenon fra Elaia kom derfra. Romersk guvernør i Britannia. Den romerske guvernør i Britannia var øverste leder i romersk Britannia. Dette var en konsulær provins, hvilket betydde at guvernørene skulle ha gjort tjeneste som konsul før de ble sendt til provinsen. Ikke alle guvernører er nevnt hos romerske historikere, og mange er bare kjent fra innskrifter og brev. Etter at Gnaeus Julius Agricola ble kalt tilbake til Roma i 84 er de fleste datoer omtrentlige. Etter at Britannia ble delt i flere provinser blir listene enda mer uklare. Severiske guvernører. Keiser Septimius Severus' to sønner Caracalla og Geta styrte til en viss grad provinsen mellom 208 og 211. Deling i to provinser. Provinsen ble delt omkring år 216. Mange av guvernørene styrte bare i deler av det tidsrom som er angitt. Deling i fire provinser. Diokletian delte Britannia i fire, og hver av disse hadde en guvernør. Bare noen få navn er kjent fra denne perioden på omkring 100 år. Richard av Cornwall. Richard, jarl av Cornwall (født 5. januar 1209 i Winchester, død 2. april 1272) var fra 1257 til 1272 konge av det tysk-romerske rike. Han var sønn av den engelske kongen Johan uten land og barnebarn av Elenore av Aquitanien. I det andre dobbeltvalget av en tysk konge etter Wilhelm av Hollands død (1256) valgte det «engelske» partiet av de tyske kurfyrstene (Köln, Main, Pfalz) Richard til tysk konge. Han ble kronet i Aachen, men klarte ikke å hevde seg mer enn sin motkonge Alfons X av Kastilien. Med hans etterfølger Rudolf I av Habsburg tok det såkalte "interregnum" slutt. I løpet av dette hadde de syv kurfyrster (tre geistlige, fire verdslige) etablert seg som de egentlige territorialherskere og kongevalgkollegium. Wroxeter. Wroxeter er en landsby i Shropshire, England, omkring 8 km sørøst for Shrewsbury og nær Atcham. Elven Severn renner i nærheten. Den ligger over den romerske byen Viroconium, som var en av de største byene i romersk Britannia. Byen forfalt etter at det romerske styret endte omkring 410. Severdige romerske ruiner står rett utenfor landsbyen, og det er et lite museum. Landsbyen har en vingård, den eneste kommersielle i Shropshire. Siden 2004 har den rekorden for nordligste dyrkingssted for røde vindruer. Galei. Modell av galei fra antikken Galei er en skipstype som har sin opprinnelse i oldtidens Roma og Karthago, et krigsskip som ble rodd av slaver. For å kunne forflyttes over lengre strekninger, ble galeier rigget med to master og latinerseil, men de ble alltid rodd i kamp. Galeien. Skipstypen kom etterhvert i bruk i en rekke middelhavsland. Det er bygd galeier med opptil tre dekk for roere, 500 totalt. På de største årene var det fire roere på hver. Fartøystypen var i bruk frem til slutten av 1700-tallet. I våre farvann var galei et langt, smalt, lettgående seil- og rofartøy med stor besetning, de hadde gjerne 18 til 26 årer. De nordiske galeiene var bestykket med 1 til 4 kraftige kanoner i stevnen og mindre sideskyts. Galeiene var lite sjødyktige. I Norge var galei et fellesnavn for bl.a kanonsjalupper, kanonjoller og skjærbåter. Galeienes ankomst til Danmark-Norge. Fellesbetegnelsen "galei" på rofartøy for militær hensikt som ment en rekke skipstyper i de norske farvannene kom til Norge i midten av 1500-tallet. Galeibyggingen av større rofartøyer som betegnes som "galei" var kjent siden 1566, kan ha vært inspirert av de engelske rofartøyer som betegnes som "galleass", fullriggede, smalt og lavbordet krigsskip. I 1555 ble en bark bygget på samme måte ved å ha 40 til 60 årer med et dekk over. Bestykningen var deretter satt på det øverste dekket som med de engelske galleasser. Galeier fram til cirka 1600 besto av ulike skipstyper som en bark, en jakt/jagt, en pinke, en "dobbelt pinke" eller en rorsjagt (kjent siden 1550). Frederik II ansatte en skipsbygger ved navn Hugo Beda i 1573 som dro til Norge der han fikk en gård med eiendommer på livstid uten avgift. Etter å ha slått seg ned fikk han ordre for å bygge 3 nye galeier. Skipsbyggerens opprinnelse er ikke kjent, men kan være fransk dersom han var kjent med galeibygging. De tre galeier ble en suksess, 10 andre var bygget i løpet av 1570-årene. I 1576 var 18 galeier bygget i Danmark-Norge. Trønderne bygget en galei og en bark i desember 1579. En skipsbygger var sendt til Båhuslen av kongen for å fullført byggingen av en galei i 1581. En annen galei ble også bygget samme år i Akershus len. I 1576 var et storskip, «Hercules» på 200 lester utrangert. Det ble ombygget til en galei som kunne ha en tung bestykning på 16 store kanoner opptil 24 punds kaliber. De større galeier fram til midten av 1600-tallet var egentlige smale orlogsfartøyer med full rigg fremfor gruntgående, raske rofartøyer, mer lik galleass enn galei. De mindre galeier hadde latinerseil. En utgiftspost over proviant bevart fra mai 1576 for «Danske Galej» antyder et samlet mannskap på 160 mann inkludert roere. Christian IVs galeier. Christian IV hadde egne galeieskadrer i den dansk-norske fellesflåten som i ettertiden var navngitt som «David», «Salomon», «Jacob», «Blaa Mynde» f.eks og noe mer broket utfra hvilken skipstype det var tale om. «David» sjøsatt i 1580 hadde et deplasement på 200 tonn og et mannskap på 52 mann med 24 skyts ombord, hadde tre master med under- og mersseil og kunne og drives frem med årer. Mesteparten av galeiene var bygget i Norge ved Christian IVs kroning i året 1596. Betegnelsen "jagt" som var anvendt for de mindre rofartøyer i dansk tjeneste, var også brukt om en typisk galei som «Pønitens» sjøsatt i 1602 på 100 tonn i deplasement med en bestykning på 10 skyts. Fra midten av 1500-tallet var franske skipsbyggere hyret for galeibygging i Danmark-Norge. Fra 1600 finnes det bevarte konstruksjonstegninger av galeier av middelhavstype som kan ha vært disse som betegnes som jagter. I 1597 ble skotske skipsbyggere hyret for å bygge galeier, den første var David Balfour som skulle bygge storskipet Tre Kroner. Balfour bygget en galei på 40 alen i kjøllengde med 24 årer på hver side, senere to mindre galeier med 17 årer på hver side. En lettere type med latinerseil og stevnarmering beregnet for lokalforsvar og seilas i indre farvann var oppført som en del av det norske sjøforsvaret fra midten av 1500-tallet, men de var dyre å bygge og utruste. Under Kalmarkrigen uttrykket nordmenn flere ganger ønske om å få bygge de mer robuste skjærbåter ovenfor kongen fremfor galeier som var vanskelig å bygge med liten ekspertise fra før. Dette var noe rettet opp omkring 1618 da galeibyggingen var gjenopptatt og et stort antall var bygget. Dette skulle vise seg å være et hell for forsvaret av de danske øyene under Keiserkrigen 1625-29. Etter at de keiserlige styrker hadde tatt halvøya Jylland høsten 1627 måtte kongen gjøre bruk av sin flåte for å hindret de keiserlige fra å komme seg over til øyene. Med en aggressiv bruk av de mindre fartøyer medregnet galeiene klarte danskene å forsvare sitt farvann, å rette angrep på keiserlige holdepunkter og å avverge forsøk på å organisere en sjøstyrke. Ved årsskiftet 1628/29 var det tilsammen 21 galeier under det danske flagget, størstedelen var bygget i Norge. Først i 1632 beordret Christian IV alle norskbyggede galeier nedsendt, de erstattes av skjærbåter som "roersjagter". I årene framover besluttet man at de gjenværende galeiene skulle selges. Det skyldes mangel på penger til å ha disse i krigsberedskap. To nye galeier, «Højenhald» og «Ørnen» var bygget omkring 1636. De var egentlig mindre orlogsfartøyer, mer som fregatter med årer i tillegg. Skip med tungt artilleri var nå foretrukket. Flere skip som fikk tilleggsnavn "galej" som «Samsons Galej» kunne mer betegnes som mindre, fullriggede fartøyer med årer i tillegg. Cort Adeler. Den norskfødte sjøoffiseren Cort Adeler hadde bakgrunn i veneziansk tjeneste fra 1641 og hadde deltatt i krigene mot tyrkerne i det Ottomanske riket hvor galeien var fremdeles dominerende i sjøstridighetene. Han la sitt elsk på den sedvanlige galeien av middelhavstype som bygges i "tyrkisk fasong" med åpent fribord, tung stevnarmering med overbygg og hytte ovenpå akterenden. Denne skipstypen var slankere, gruntgående med stor besetning av roere som ble arrangert i samme fasong som på middelhavsgaleier. Som generaladmiral for den dansk-norske fellesflåten i 1663 startet Adeler en massiv opprustning med nybygging og oppkjøp av mange krigsskip. Det var bare fire jagter tilbake året før. Etter å ha vært i Nederland kom han til Bergen i mars 1664 hvor han oppførte et verft for bygging av galeier. I juli, få måneder senere, ble den første galeien ved navn «Friderich» ferdigstilt etter å ha vært ført fra Nederland. Som den tyrkiske galei nr. 1 var denne modellen for tre andre galeier som ble bygget i 1666 i København. Den voldsomme nysatsingen på galeier som en midlertidig avløsning av skjærbåter skyldes de nye forhold etter Karl Gustav-krigene, svensk herredømme over vestkysten mellom Falsterbo i sør og Halden i nord med mye skjærgårdsfarvann som ble oppfattet som en ny trussel på sjøsiden mot Danmark-Norge. Med den nye skipstypen kunne også sterkere krigsskip i skjærgården angripes fordi den sterke stevnarmeringen kunne ha større stykkvekt enn tidligere, delvis beskyttet av en lukket bakk med dobbelt frontvegg som kunne beskytte roere mot beskytning forfra. De nye galeier etter tyrkiske mønster som Adeler innførte, var en suksess på de fleste områder. De kunne ha en fast besetning på bare 20 mann i tillegg til de mange roere som kunne besta av soldater eller sjømenn fra kystbefolkningen, dermed avlastet de de større orlogsfartøyene. Ikke lenge etterpå innførte Sverige den nye skipstypen som motsvar mot de dansk-norske galeier som hadde vist seg formidable som et kraftig våpen i skjærgårdskrig. Gyldenløvefeiden 1675-79 så ikke mye strid mellom galeier og fiendtlige skip, men de var meget anvendelige til støtte for de norske styrker i Båhuslen. Tordenskjolds galeier. Adeler hadde ved sin død i 1675 bygget 8 større galeier med en lengde på mellom 70 og 104 fot samt et mindre antall mindre galeier også betegnet som halvgalei, noe større enn en skjærbåt. Behov for et stort mannskap av roere som måtte underholdes tvang fram en begrensning på antall galeier som i 1697 var på 6 stykker som måtte i opplag når det ikke var krigsberedskap. Dette antallet var noe øket under den Store nordiske krigen da det var oppstått et behov for gruntgående krigsfartøyer som kunne støtte stykkprammer og for å angripe mål i kysttrakter ved Rügen som på den svenske vestkysten. Galeiene under denne krigen var i hovedsak bemannet med nordmenn. Under Slaget i Dynekilen hadde Tordenskjold med seg tre galeier, «Louise», «Prins Christian» og «Charlotte Amalie» som var meget viktig for å kunne slepe stykkprammene. Galeiene deltok i kampene under den berømte sjøhelten i årene 1716 til 1719 med stor heder. De siste galeier i Norge. Etter den Store nordiske krigens slutt fortsatte galeitjenesten i det norske forsvaret som del av den dansk-norske fellesflåten, men nedrustingen i årene framover førte til et synlig forfall som ble aktualisert i 1740-årene. Da hadde svenskene startet en ny militær opprustning med en atskilt skjærgårdsflåte som kunne bli et alvorlig problem for forsvaret av Norge. En egen flotilje forutbestemt for Norge med base i Stavern ble planlagt. Den skulle bestå av 8 galeier, 1 fregattgalei, 1 brigantingalei, 6 skjærbåter, 6 dobbelte sjalupper, 2 stykkprammer, 1 hukkert og 1 galiot. Fredriksvern Verft ble anlagt fra 1750 til 1767 med tilsammen ti galeiskur og seks skjærbåtskur langs sjøen og ble basen for den nye flotiljen, den såkalte Fredriksvernflotiljen. Det første fartøyet som var bygget var «Moss» på 40 årer som ble sjøsatt i 1762. Fram til 1767 var 11 galeier bygget, en med 40 årer, 8 med 32 årer og 2 med 24 årer. Den største av disse galeiene hadde en besetning på 189 mann, det var to mann på hvert par årer. Den vanlige galeien i 1760-årene var opptil 120 fot lang, 20 fot bred og 6 fot dypgående og hadde to master med latinerseil. Galeiene var mobilisert for krig flere ganger uten å ha sett strid, men bare to ganger var de norske galeier i krigsoppdrag, under Tyttebærkrigen og i 1801. Årene mellom 1801 og 1807 var en fredelig tid som så mye nedrustning. Tiden for tanker om en fornyelse av flotiljen var ankommet. Mobiliseringen i 1801 hadde vist at galeiene var lite brukbare med altfor stor behov for mannskap. De mindre, billigere kanonsjaluppene kunne ha tyngre skyts med seg, slik at disse kunne erstatte de større og mer krevende galeiene. I 1807 var bare to galeier tilbake, resten var solgt. De ble raskt utrangert da større kanonsjalupper for de tyngre sjøartilleristykker med en lengde på 70 fot ble bygget for et mer effektiv forsvar med halvparten av en galeis besetning. I Norge eksisterer fortsatt minner om bygging av denne båttypen i form av galeiskurene ved Fredriksvern Verft i Stavern anlagt mellom 1750 og 1758. Arsène Wenger. Arsène Wenger (født 22. oktober 1949 i Strasbourg, Frankrike) er en tidligere fransk fotballspiller og nåværende manager. Han er nå manager for den engelske fotballklubben Arsenal, og blir sett på som den mest fremgangsrike manageren i klubbens historie. Wenger har en solid utdannelse, med en grad som ingeniør, og en mastergrad i økonomi fra Universitetet i Strasbourg. Han snakker flytende fransk, elsassisk, tysk og engelsk. Han kan også snakke noe italiensk, spansk og japansk. Spilleren. Wengers aktive karriere var relativ anonym. Han begynte som forsvarer eller sweeper for diverse amatørklubber (Mutzig (71–73), Mulhouse (73–75) og Vauban Strasbourg (75–78)), mens han var student på «Institut Européen d'Etudes Commerciales Supérieures de Strasbourg» på Robert Schuman Universitetet, der han fullførte en mastergrad i økonomi i 1974. Wenger ble profesjonell i 1978, og debuterte for RC Strasbourg mot Monaco. Han spilte bare 12 kamper for laget, deriblant også to kamper da laget vant Ligue 1 i 1978-79, og han spilte en kamp i UEFA-cupen samme sesong, den eneste smaken han fikk av europeisk fotball. I 1981 ble han utnevnt til trener for klubbens ungdomslag. Manageren. Managerkarrieren begynte hos Nancy, der han tok over i 1984. Wenger hadde liten suksess i klubben, og i hans tredje og siste sesong rykket klubben ned til Ligue 2 etter en 19. plass i Ligue 1. Hans suksess tok derimot av da han ble manager i Monaco i 1987. I sin første sesong (1987–88) vant laget ligaen og i 1991 vant de den franske cupen. Han signerte flere kvalitetsspillere, blant annet Glenn Hoddle, George Weah og Jürgen Klinsmann. Han signerte også den 23 år gamle Youri Djorkaeff fra RC Strasbourg, som kom på en delt førsteplass om toppscorer-tittelen (med 20 mål) i Wengers siste sesong i klubben. På grunn av sin lojalitet til klubben takket han nei til forespørsler om å lede Bayern München og det franske landslaget, men etter en dårlig start på sesongen 1994-95 fikk han likevel sparken i klubben. Han flyttet da til det japanske laget Nagoya Grampus Eight, der han var i suksessfulle 18 måneder. Han ledet laget til seier i den nasjonale cupen, Emperors Cup. Og han førte laget bort fra en bunnplassering (siste tre) til en andreplass i ligaen. I Grampus ansatte han Boro Primorac som sin assistent og han skulle komme til å bli en viktig medarbeider også senere i Arsenal. Wenger hadde blitt en venn av viseformannen i Arsenal, David Dein, etter at de hadde møtt hverandre da Wenger var på en kamp mellom Arsenal og Queens Park Rangers i 1988. Etter at Bruce Rioch forlot Arsenal i august 1996, ble Wenger anbefalt til Dein av Gerard Houllier, som da var teknisk direktør i det franske fotballforbundet. Arsenal bekreftet utnevnelsen 28. september 1996, og Wenger tok offisielt over 1. oktober. Wenger var Arsenal sin første manager som kom utenfra de britiske øyer. Selv om han tidligere hadde blitt vurdert som teknisk direktør i FA, så var han et relativt ukjent navn i England. Selv før han tok over klubben rent formelt startet han å forme laget på sin måte. Han hadde bedt om at klubben signerte de franske midtbanespillerne Patrick Vieira og Remi Garde en måned før han tok over klubben. Hans første kamp som manager var 2-0 seieren over Blackburn Rovers 12. oktober 1996. I hans første sesong kom laget på tredje plass, og misset en plass i Champions League på målforskjellen. I sin andre sesong som manager (1997–98), vant Arsenal både «the Premiership» og FA-cupen, klubbens andre «The Double». Ligatittelen kom etter at Arsenal hadde tatt igjen forspranget på tolv poeng som Manchester United hadde opparbeidet tidligere i sesongen, og to kamper før sesongslutt var tittelen sikret. En av nøkkelene til suksessen var backrekken som han «arvet» med Tony Adams, Nigel Winterburn, Lee Dixon og Martin Keown. Samtidig så signerte han, i tillegg til Vieira, Emmanuel Petit og Marc Overmars, men også tenårings-angriperen Nicolas Anelka som dannet spisspar sammen med Dennis Bergkamp. De påfølgende sesongene var uten relativt store resultater, selv om Arsenal var nære på flere ganger. I 1999 tapte de ligatittelen med et poeng til Manchester United, og United slo også ut Arsenal i ekstraomganger i semifinalen i FA-cupen. Deretter tapte laget finalen i UEFA-cupen på straffespark-konkurranse til Galatasaray, og i 2001 tapte laget FA-cupfinalen 2-1 mot Liverpool. For å endre dette signerte Wenger noen nye spillere. Den kontroversielle signeringen av Sol Campbell fra Tottenham var en, og i tillegg signerte han Fredrik Ljungberg, Thierry Henry og Robert Pires. Selv om noen av de nye signeringene trengte litt tid til å tilpasse seg, så var de med på å sikre en ny «the double» i sesongen 2001–02. Det store øyeblikket var i den nest siste kampen for sesongen, borte mot Manchester United, da Sylvain Wiltord lagde kampens eneste mål og sikret ligatittelen. Det var klubbens tredje dobbelt-mesterskap, og klubben hadde spilt rekordmessige 23 hjemmekamper uten tap. Etter en svært god start på sesongen 2002–03, så det ut til at Arsenal ville forsvare mesterskapet for første gang. Laget deltok med en utrolig kombinasjon av angrepsvillig fotball, og med fart og fantasi. Men mot slutten av sesongen buttet det mot, og Manchester United passerte «the Gunners» på tabellen. Arsenal rotet bort en en to måls ledelse mot Bolton Wanderers (resultat: 2-2), og tapte tittelen hjemme mot Leeds United. Arsenal vant derimot FA-cupen i 2003, så sesongen var ikke ødelagt. I sesongen 2003–04 tok Arsenal tilbake ligatittelen og satte en uslåelig rekord ved å gå gjennom ligasesongen ubeseiret, og var det første laget som gjorde det siden Preston North End i 1888–89. Totalt gikk «The Invincibles» 49 kamper uten tap, før seiersrekken ble brutt. Et år tidligere hadde Wenger blitt latterliggjort for å ha hevdet at det var mulig for Arsenal å gå ubeseiret gjennom en hel sesong. Den neste sesongen (2004–05) vant Arsenal FA-cupen, og totalt har laget under Wengers ledelse vunnet tre ligatitler og fire FA-cup titler, noe som gjør han til Arsenals mest suksessfulle manager gjennom historien. Det eneste som mangler er en tittel i UEFA Champions League, der det nærmeste laget har kommet er finalen (lagets første) i 2005–06, med tap mot FC Barcelona 2-1. Da Wenger forlenget sin kontrakt i 2004, sa daværende nestformann i styret at Wenger hadde jobb for livet i klubben, og planla da å tilby Wenger plass i styret når han sluttet som manager. Selv om det ble stilt spørsmål ved hans fremtid i klubben da David Dein forlot Arsenalstyret, 18. april 2007, så signerte Wenger ny kontrakt 6. september 2007 som vil holde ham i klubben ut sesongen 2010–11. 14. august 2010 ble det offentliggjort at Wenger har forlenget sin kontrakt med Arsenal, den nye kontrakten binder han klubben til juni 2014. Bragder. Wenger har et meget godt rykte når det gjelder å finne nye talenter. Hos Monaco brakte han inn George Weah, som senere ble «FIFA World Player of the Year» med AC Milan. Weah kom fra det kamerunske laget Tonnerre Yaounde. I hans tid i Arsenal har han signert spillere som Patrick Vieira, Cesc Fàbregas, Kolo Touré, Robin van Persie og Emmanuel Eboué, og hjulpet dem med forvandlingen til spillere i verdensklasse. Under hans ledelse gikk Arsenals forsvar ti kamper i Champions League uten å slippe inn mål før tapet mot Barcelona i 2006-finalen, dette forsvaret kostet Arsenal mindre enn £ fem millioner å sette sammen. Selv om Wenger har signert noen «big-money» spillere, så er hans netto-forbruk veldig gunstig i forhold til andre ledende klubber i Premier League, dette iflg. Arsenals formann Peter Hill-Wood. Han uttaler at «Arsene har i grunn bare brukt £4 – £5 millioner netto pr. sesong». Et godt eksempel på dette er kjøpet av Nicolas Anelka som kom fra Paris Saint-Germain for bare £ 500.000 og ble solgt til Real Madrid to år senere for £ 22,3 millioner. Disse pengene ble brukt til å kjøpe tre spillere, Thierry Henry, Robert Pires og Sylvain Wiltord, som alle spilte en viktig rolle i mesterskapene som Arsenal tok i 2001–02 og 2003–04. I tillegg til å bringe unge og relativt ukjente talent til klubben, så har Wenger også hjulpet noen av de mer erfarne spillerne til en ny karriere i klubben. Dennis Bergkamp, som kom til klubben før Wenger, var på høyden av sin karriere under Wengers ledelse. Wenger brakte også sin tidligere elev i Monaco, Thierry Henry, til klubben. Henry skulle komme til å bli tidenes topp-scorer i Arsenal, og kaptein i klubben. Wenger har også reformert regimet for trening og diett, ved å fjerne klubbens drikke og søppelmat kultur. Wenger støttet kapteinen Tony Adams, da han stod frem som alkoholiker i 1996. Wengers støtte blir regnet som en viktig faktor i Adams sin rehabilitering og at han kom tilbake i form, noe som sannsynligvis forlenget karrieren med flere år. Wengers regime vedr. trening og diett, har kanskje også bidratt ti å forlenge karrieren til de andre medlemmene av Arsenals backrekke: Nigel Winterburn, Lee Dixon og Martin Keown. Wenger planla tidlig å erstatte de, men oppdaget at det ikke var nødvendig. Wenger har også hatt en direkte innflytelse på byggingen av lagets nye stadion, Emirates Stadium, og flyttingen til det nye treningsområdet ved London Colney. Han opplever en stor støtte blant Arsenals supporterbase, tilhengerne har stor tro på han som manager og på hans visjoner for fremtiden. Dette kommer klart frem i populære fraser, «Arsene knows» og «In Arsene We Trust», som en ofte ser på fansens bannere på Emirates Stadium. I den siste sesongen på Highbury i 2005–06, viste fansen sin takknemlighet ved å velge «Wenger Day» som et av flere temaer som ble brukt på hjemmekampene på denne historiske arenaen den sesongen. «Wenger Day» ble holdt på hans 56. fødselsdag, 22. oktober 2005, i hjemmekampen mot Manchester City. Wenger feiret sitt 10-års jubileum i klubben i oktober 2006. Davis Dein, Arsenal tidligere viseformann, har beskrevet Wenger som den viktigste manageren i klubbens historie: «Arsene's a miracle worker. He's revolutionised the club. He's turned players into world-class players. Since he has been here, we have seen football from another planet». Tildelinger. Wenger ble tildelt Frankrikes høyest rangerte orden, Æreslegionen i 2002. Han ble tildelt en honorær grad av Den britiske imperieordenen for sin tjeneste for britisk fotball i 2003, sammen med sin landsmann Liverpool-manager Gerrard Houllier. I 2006, ble Wenger valgt inn i English Football Hall of Fame som en anerkjennelse for hans bedrifter som manager i engelsk fotball. Han var den andre ikke-engelske personen som ble valt inn, etter den italienskfødte Dario Gradi fra Crewe Alexandria. Kontroverser. Wengers lag har ofte blitt kritisert for å være udisiplinerte, laget fikk 52 røde kort mellom 1996 og 2003. Men i 2004 og 2005, så vant Arsenal «Fair Play»-tabellen for sportslig oppførsel, og i 2006 kom dei på andreplass etter Charlton Athletic. I 1999, så tilbød Wenger en omkamp av FA-cupens fjerde runde til Sheffield United, umiddelbart etter at kampen var blåst av. Arsenals vinnermål kom etter at Marc Overmars scoret fordi Kanu ikke kastet ballen tilbake til motstanderlaget, etter at ballen var spilt ut av banen p.g.a. en skade på en Sheffieldspiller. Arsenal vant omkampen 2-1. Billettinntektene fra omkampen gikk til veldedige formål. Han er også kjent for sin rivalisering med Manchester Uniteds manager Sir Alex Ferguson, som i flere år har vært Arsenals erkerival om ligatittelen. Denne rivaliseringen kulminerte med den berømte Battle of the Buffet-hendelsen på Old Trafford etter 2-0 tapet i oktober 2004. Det ble påstått at Arsenallaget kastet et pizza-stykke på Ferguson (av Fabregas) i spillertunnellen etter kampen, men Wenger hevder at han ikke har sett denne hendelsen. Ferguson har blitt sett på som en mester i å psyke ut motstanderen (mind games), men i Wenger har han møtt sin likemann. Wenger ble bøtelagt med £ 15 000 får å kalle United-angriperen Ruud van Nistelrooy for en «juksemaker» i et intervju på tv etter en kamp. Han ble bøtelagt nok en gang for å ha kommet med samme utsagn en gang senere, noe som viser at han står ved sine meninger. Begge managerene har senere blitt enige om å dempe ordbruken for å roe rivaliseringen. I oktober og november 2005, kom Wenger inn i en ordkrig med Chelsea manageren Jose Mourinho. Mourinho anklaget Wenger for å ha en «uprofesjonell besettelse» i forhold til Chelsea, og han gikk så langt som å kalle Wenger for en «kikker» (voyeur), og han ble sitert på å ha sagt «He's worried about us, he's always talking about us – it's Chelsea, Chelsea, Chelsea, Chelsea». Wenger svarte ved å påpeke at han bare hadde svart på spørsmål om Chelsea fra en journalist, og beskrev Mourinhos oppførsel som respektløs. Mourinho har senere sagt at han angret på «kikker»-kommentaren og Wenger har godtatt unnskyldningen. Wenger har ofte blitt kritisert av andre managere i Premier League for at han har så få engelske spillere på laget, spesielt i Champions League. West Ham United sin tidligere manager Alan Pardew sa at Arsenals suksess i Champions League ikke nødvendigvis var en triumf for britisk fotball. Wenger ser på spørsmålet om nasjonalitet som irrelevant, og sier: «When you represent a club it's about values and qualities, not about passports». Andre eksperter, som f.eks. FA sin direktør for fotballutvikling, Trevor Brooking, har forsvart Wenger. Brooking påpekte at mangelen av engelske spillere i en av de mest suksessfulle engelske klubbene, mer var et speilbilde av mengden talenter i England enn en speilbilde av Wenger. Wenger har også hatt kontroversielle uttalelser om dommerne, i kamper der resultatet ikke har gått hans vei. Etter finalen i Carling Cup i 2007, kalte han en linjedommer for «løgner», noen som førte til sterk kritikk, en FA-undersøkelse og en bot på £ 2.500 og en advarsel om fremtidig oppførsel. Leopold II av Det tysk-romerske rike. Leopold II (født 5. mai 1747 i Wien, død 1. mars 1792) var tysk konge, tysk-romersk keiser, erkehertug av Østerrike, konge av Ungarn og konge av Bøhmen fra 1790 til 1792. Han var dessuten storhertug av Toscana og hertug av Milano. Han var sønn av keiser Frans I og keiserinne Maria Theresia. Leopold var en av de såkalte opplyste monarker. Michael Owen. Michael James Owen (født 14. desember 1979 i Chester) er en engelsk fotballspiller. Owen er spiss, og var i sin tidlige karriere kjent for sin fart og akselerasjon. Han har tidligere spilt for Liverpool FC, Real Madrid CF, Newcastle United FC og Manchester United FC, og spiller nå for Stoke City. Han er for tiden fjerde mestscorende spiller for. Klubbkarriere. Han ble profesjonell spiller i Liverpool like etter 17-årsdagen i desember 1996, og debuterte mot Wimbledon FC i mai 1997, da han scoret et mål etter å ha kommet inn som reserve. Han ble raskt fast på laget, og ble toppscorer i 98-sesongen med atten mål (like mange som Chris Sutton og Dion Dublin). Han fortsatte å score mange mål for Liverpool, og ble i klubben frem til august 2004, da han ble solgt til den spanske klubben Real Madrid for 12,9 millioner euro. Etter bare én sesong i Madrid, ble han solgt til Newcastle, hvor han hadde moderat suksess, mye på grunn av skader. Sesongen 2008/09 rykket Newcastle ned. Den 3. juli 2009 skrev Owen under på en toårskontrakt med Manchester United, en av de argeste rivalene til hans tidligere klubb Liverpool. I Manchester skal Owen ha undertegnet en kontrakt som i hovedsak er prestasjonsbasert. Han har fått tildelt drakt nr. 7, et draktnummer som tidligere storspillere som George Best, Bryan Robson, Eric Cantona, David Beckham og Cristiano Ronaldo har hatt. Den 18. juli 2009 gjorde han «liksom-debut» for Manchester United, da han kom inn for Wayne Rooney i det 60. minutt, i en treningskamp mot Malaysia XI. Han takket for tilitten med å score seiersmålet i et 85. minutt. Kampen endte 3-2. Owens første offisielle mål i Manchester United-drakta kom i kampen mot Wigan den 22. august 2009, der han scorte det fjerde målet. Kampen endte 5-0 til United. Også i denne kampen kom han inn for Wayne Rooney omtrent midt i andre omgang. Det virkelige gjennombruddet kom imidlertid i hjemmekampen mot Manchester City den 20. september samme høst, da United vant 4-3 i en kamp som ble omtalt som «Tidenes byderby». Owen var innbytter, og sikret United seieren i det sjette minuttet av tilleggstiden. I mai 2012 ble det klart at Owen ikke ble tilbudt ny kontrakt med Manchester United, og at han fra sommeren 2012 kunne forhandle med nye klubber. Internasjonal karriere. Owen debuterte for i februar 1998, i en vennskapskamp mot, og ble dermed den yngste spilleren som representerte England i hele det 20. århundret. Manager Glenn Hoddle tok ham ut i VM-troppen, og Owen takket blant annet for tilliten med et minneverdig mål i kampen mot. Etterpå har han spilt i EM 2000 og EM 2004, og i VM 2002, og har scoret mål i alle disse mesterskapene. Dermed er han den eneste spilleren som har scoret i fire store mesterskap for England. Per 2009 har Owen spilt 89 landskamper for England og scoret 40 mål. I VM 2006 i Tyskland fikk han en alvorlig kneskade som holdt han ute til april året etter. John Cleese. John Marwood Cleese (født 27. oktober 1939 i Weston-super-Mare, Somerset) er en engelsk komiker og skuespiller. Han ble internasjonalt berømt som medlem av Monty Python og med TV-serien "Hotell i særklasse". Det komiske talentet utviklet han som medlem av "Cambridge Footlights Revue" under studiene ved Downing College i Cambridge. Det opprinnelige familienavnet var "Cheese", men faren (Reginald Francis Cheese), en forsikringsmedarbeider, endret navnet til "Cleese" da han gikk inn i hæren i 1915. Liste over romerske stedsnavn i Britannia. Listen over romerske stedsnavn i Britannia omfatter en rekke romerske regioner, byer og landsbyer i det som i dag er Storbritannia. De fleste ligger i England, som var området hvor romerne sto sterkest. Det er også noen referanser til Irland, ettersom provinsen Britannia i utvidet forstand inkluderte hele området vi kjenner som de britiske øyer. Dette selv om romernes innflytelse var svært begrenset i enkelte regioner og så godt som ikke-eksisterende i Irland. Byer, landsbyer og festninger. Romerske stedsnavn i Britannia Romerske stedsnavn i Britannia Monty Python's Flying Circus. "Monty Python's Flying Circus", "Monty Pythons flygende sirkus" var en populær komedieserie som gikk BBC fra 1969 til 1974. Serien ble laget av "Monty Python"-teamet og inneholdt mye crazy-humor og absurd humor. Den kjente foten fra Monty Python's Flying Circus' åpningssekvens Serien satte ofte fokusen på de typiske aspektene ved den britiske levemåten, og ble av og til møtt med politisk motstand. Medlemmene i "Monty Python" var høyt utdannet (ved Universitetet i Oxford og Cambridge), og deres komedie var ofte intellektuell med flere referanser til filosofer og litterære figurer. Serien hadde en lik stil med den Spike Milligan brukte i sin TV-serie "Q5", noe ulikt det den gangen tradisjonelle sketsjformatet. Medlemmene i "Monty Python" forsøkte å lage en humor som man ikke kunne sette i bås, og da de greide dette måtte man finne på det nye adjektivet «Pythonesque» for å kunne definere humoren. Terry Jones innrømte imidlertid at det at de laget et nytt ord i ordboken viser hvor totalt de feilet. Seriens kjente kjenningsmelodi er den første strofen i John Philip Sousas «Liberty Bell». Denne artikkelen omfatter selve TV-serien. For informasjon om gruppen og andre medium de skapte, se artikkelen om "Monty Python". For episodene, se episoder av Monty Python's Flying Circus. Kjente sketsjer. Disse sketsjene var alle med i de to første sesongene. En mulig forklaring på deres berømthet er at de også er med i filmen "And Now for Something Completely Different", som ble laget mellom sesong 2 og 3. Filmen var imidlertid ikke mye mer enn en gjeninnspilling av populære sketsjer som skulle vises i land der TV-serien ennå ikke var sendt, og den gjorde det ikke spesielt bra i noen av disse landene (det eneste landet filmen var en suksess i var Storbritannia, selv om — eller kanskje på grunn av at — britene allerede kjente til materiellet). En annen grunn kan være at da serien ble sendt i reprise, ble det ofte kansellert igjen før kanalene rakk å vise de siste sesongene. "Flying Circus" tar slutt. John Cleese forlot serien etter den tredje sesongen, og var dermed ikke med i de siste seks episodene som utgjorde den fjerde sesongen, selv om han ble kreditert for de sketsjene han hadde vært med på å skrive. Neil Innes og Douglas Adams er de eneste to som ikke er medlemmer i "Monty Python" som ble kreditert for å ha skrevet manus til serien — Innes for sanger i episodene 40, 42 og 45 (og for å ha bidratt med en sketsj i episode 45), og Adams for å ha bidratt med en sketsj om noe «completely different» i episode 45. Innes opptrådte også av og til i sceneshowene til "Monty Python", og kan også sees i "Monty Python og ridderne av det runde bord" (og såvidt i "Life of Brian"). To episoder av serien ble produsert på tysk for WDR (Westdeutscher Rundfunk), og begge fikk tittelen "Monty Python's Fliegender Zirkus" (som er den engelske tittelen direkte oversatt til tysk). Den første episoden ble reklamert som "Monty Python's Fliegender Zirkus: Blödeln für Deutschland", og ble produsert i 1971. Denne episoden ble spilt inn på tysk. Den andre episoden ble produsert i 1972 som "Monty Python's Fliegender Zirkus: Blödeln auf die feine englische Art", og ble innspilt på engelsk, og senere dubbet til tysk. Den originale engelske innspillingen ble vist på BBC i oktober i 1973. Den siste episoden i sesong fire ble spilt inn den 16. november i 1974, og sendt den 5. desember. Det samme året ble serien vist i USA, og den ble raskt en hit også der. For en oversikt over episodene, se episoder av Monty Python's Flying Circus Weston-super-Mare. Weston-super-Mare er en kystby i Somerset, England. Den har 71 758 innbyggere (2001), og ligger ved Bristolkanalen, omkring 28 km sørvest for Bristol. Byen er kjent for sine sandstrender, som er populære badesteder selv om det ved lavvann kan være drøye halvannen kilometer fra strandlinjen til vannet. Navnet Weston kommer fra angelsaksisk «west tun», «vestlig bosetning». Den beskrivende delen er uvanlig, da man har beholdt middelalderlatinens form, som betyr «på havet», men uttalen er endret. Byen vokste i viktoriansk tid, da det ble populært å reise på ferie til sjøen. Sammen med Burnham-on-Sea tjente Weston på beliggenheten, nær både Bristol, Bath og det sørlige Wales. Da jernbanen kom begynte tusenvis av turister å komme til byen for kortere opphold. Birnbeck Pier ble ferdigstilt i 1867 for å gi et tilbud til alle de besøkende i form av spillehaller, teservering, tivoli og et fotostudio. Den nye piren betød at mange besøkende ikke kom inn i sentrum. De startet derfor byggingen av Grand Pier, som ble åpnet i 1904 nær hovedgatene. Den var opprinnelig tenkt å bli 2,4 km lang. Den står fortsatt i forkortet form, men musikkteatret som sto på den er erstattet av kafeer og forskjellige underholdnignstilbud. Den 28. juli 2008 brant den ned til grunnen. Etter første verdenskrig ble det bygget flere ting for turistene, som en vinterhage og paviljong, et utendørs svømmebasseng og en flyplass. Under andre verdenskrig ble mange som var evakuert fra andre steder innkvartert i byen. Weston ble bombet flere ganger, og deler av sentrum ble skadet. Etter krigen kom en nedgangstid for Weston, såvel som for andre kystbyer. Etterhvert kom tilbudene om billige utenlandsreiser, og med nedleggelser innen mange industrier kunne færre arbeiderfamilier, som de fra gruvebyene i Wales, reise på ferie. Flere industrinæringer etablerte seg i byen, blant annet flyproduksjon. Med motorveien M5 i nærheten ble transportmulighetene bedret, og byen har fått flere industribedrifter, og mange innbyggere pendler til Bristol. Turisttrafikken har aldri helt blitt borte, og sørger fortsatt for en del arbeidsplasser i Weston. Et helikoptermuseum, et maritimt opplevelsessenter og en miniatyrjernbane gir nye tilbud til besøkende. Blant kjente personer fra Weston-super-Mare er John Cleese, Jeffrey Archer og Jill Dando. Dinosaurer. Dinosaurer (fra gresk "deinos", «fryktelig» og "sauros", «øgle») er en gruppe krypdyr som dominerte landjorden i mesozoikum, i de geologiske periodene trias, jura og kritt, fra omtrent 230 til 65 millioner år før vår tid. Gruppen inkluderte de største landdyrene som har eksistert. Dinosaurene døde ut under den store tertiær-masseutdøingen. Dagens fugler regnes for å være direkte etterkommere av små, kjøttetende dinosaurer. Tross navnet er ikke dinosaurene øgler, men en undergruppe av Archosauria (sammen med krokodiller og bl.a. flygeøgler). Betegnelsen dinosaurer har også vært brukt om andre utdødde krypdyr, som for eksempel svaneøgler og flygeøgler, men disse tilhører andre krypdyrgrupper. Geologisk historie. Det fantes store mengder dinosaurer på jorda gjennom mye av trias og hele jura- og kritt-perioden, men alle døde brått ut over hele planeten etter dette. Det har i årenes løp vært fremmet mange hypoteser, men den mest populær går ut på at de døde ut da en asteroide med en diameter på ca. 10-15 km kolliderte med jorda i det som nå er Chicxulub nær byen Progreso i Mexico. Kollisjonen førte sannsynligvis til vulkanutbrudd og skogbranner. Aske fra disse, sammen med støv fra sammenstøtet, mørkla jorden i mange år og førte til katastrofale ringvirkninger på klimaet i de følgende ti tusen årene, i følge utregninger gjort etter analyser av heliumisotoper i sedimenter fra perioden. Et panel på 41 vitenskapsmenn konkluderte i 2010 med at et asteroidenedslag på Chicxulub er den beste forklaringsmodellen på masseutdøingen. Det tynne sedimentlaget som oppsto som følge av denne hendelsen danner et geologisk skille i tid kalt Kritt-Paleogen grensen. Fossilfunn. Forsteinede dinosaurbein må ha blitt funnet av mennesker i forhistorisk tid, og dette er kanskje opphavet til sagnene om drager. I Kina, der det har vært gjort mange fossilfunn av dinosaurer, brukes ordet «lūng» – drage om dinosaurer. Det første funnet av dinosaurbein i moderne tid ble gjort i Woodbury Creek i New Jersey i 1787, men ble ignorert av forskerne. De første utgravede beina som ennå er bevarte, ble funnet i 1818 og finnes nå på Peabody Museum ved Yale University. Først på midten av det 19. århundret skjønte forskerne hvor gamle slike fossiler faktisk er, og innså hvor store noen av disse dyrene må ha vært. Dyrene fikk navnet dinosaurer, «skrekkøgler», og både navnet og størrelsen på fossilene satte fantasien i sving hos folk flest. Ikke minst ble det populært blant barn å lære om de store, fryktinngytende kjempene som levde for lenge siden. I løpet av de siste hundre årene er det funnet fossiler fra flere hundre tusen arter av dinosaurer, men bare noen hundre av disse er grundig undersøkte; de andre har ikke engang fått navn. Dinosaurer og fugler. Det norske navnet "dinosaur" er forbeholdt utdødde krypdyr. Også det vitenskapelige navnet «Dinosauria» ble opprinnelig definert slik i 1842 av Richard Owen og har stort sett vært brukt på denne måten siden. En slik gruppe er imidlertid ikke en komplett naturlig gruppe, ettersom fuglene stammer fra dinosaurene. Dette har man visst i mer enn hundre år. Fuglene oppsto fra de små rovdinosaurer, og deres nærmeste slektninger, slik som "Tyrannosaurus", er nærmere beslektet med fugler enn med "Allosaurus", og "Allosaurus" står nærmere fuglene enn noen av dem står "Triceratops". I vanlig (Linnéisk) systematikk kalles en slik enhet som ikke omfatter alle etterkommere for en evolusjonær grad eller en parafyletisk gruppe. Innenfor kladistikk (en gren av systematikken) er slike parafyletiske grupper ikke tillatt, og man vil derfor av og til finne at begrepet «Dinosaurer» brukes om både dinosaurer og fugler, eller at begrepet «dinosaurer» ikke brukes i det hele tatt og erstattes av Pan-Aves eller Ornithodira (som også omfatter flyveøgler). Det finnes eksempler på begge deler i den taksonomiske litteraturen. Dette har imidlertid ingen konsekvenser for hverdagsspråket, der det fremdeles er like korrekt å snakke om dinosaurer. Slektskapsforholdet mellom dinosaurer og fugler er i dag kjent i detalj takket være DNA-sekvensering og flere spektakulære fossilfunn der fjærdrakten til små rovdinosaurer er bevart. I Linnéisk tradisjon vil man si at «dinosaurer har gitt opphav til fugler», i kladistisk tradisjon at «dinosaurer omfatter fugler». Begge deler er forsåvidt like riktig, og valget mellom dem er et spørsmål om semantikk, ikke om systematikk. Dinosaurenes evolusjon og systematikk. Dinosaurene var svært varierte: Noen var svært store, andre ganske små. De eldste dinosaurene var trolig tobeinte kjøttetere, men planteetere oppsto også tidlig i dinosaurenes evolusjon. Flere planteetende dinosaurer ble etter hvert helt eller delvis firbeinte. Det er funnet fossiler med delvis intakte skinn, som minner om krokodilleskinn, og noen av de mindre rovdinosauren hadde fjær. Fuglene utviklet seg fra en av disse gruppene i Jura. Dinosauria deles vanligvis i ordenene Saurischia og Ornithischia. Navnene henspiller på et av de viktigste skillene mellom disse to, forskjellen i hoftestruktur. Medlemmene av Saurischia har såkalt «øgle-lignende hofter», mens Ornithischia har «fugle-lignende». Videre består Saurischia av to svært ulike grupper: Theropoda, tobeinte, hovedsakelig kjøttetende dinosaurer; og Sauropodomorpha, gigantiske planteetere. Enkelte detaljer av dinosaurenes stamtre jobbes det fremdeles med. Kanskje det mest omstridte temaet innenfor dinosaurenes systematikk er plasseringen av gruppene nærmest fuglene. En kontroversiell teori plasserer Oviraptosauria (av og til også Deinonychosauria) innenfor Avialae. Det vil i såfall bety at moderne fugler er nærmere i slekt med "Oviraptor" enn "Archaeopteryx". Vekselvarme eller jevnvarme? En av de største diskusjonene om dinosaurene er diskusjonen om hvorvidt disse dyrene var vekselvarme eller jevnvarme. Den mest utbredte oppfatningen blant forskere er at de var vekselvarme dyr. Tilhengerene av denne teorien peker på at dinosaurene var reptiler, og at dagens reptiler er vekselvarme. Dinusaurene manglet også nesemuslinger, hvilket alle jevnvarme dyr er avhengige av for ikke å tørke ut når de avgir fuktighet under pusting. Tilhengerne av teorien om at dinosaurene var jevnvarme, peker på at de antagelig var svært aktive dyr, hvilket er uvanlig for vekselvarme dyr. De store dinosaurene ville uansett ha holdt en relativt jevn kroppstemperatur, ettersom store dyr har for liten overflate i forhold til volumet til å kunne kjøles ned eller varmes opp raskt av omgivelsene, såkalt «gigantothermi». Et annet indisium er kroppstemperatur hos fugler: Siden fugler er jevnvarme, er det rimelig å anta at i alle fall deres nærmeste slektninger blant dinosaurene var det. Undersøkelse av oksygenisotoper fra rovdinosaurene "Tyrannosaurus" og "Giganotosaurus" og enkelte fuglehoftedinosaurer viser tegn på varmblodighet, men ikke like kraftig som hos fugler, mens varaner fra de samme lagene ikke viser slike tegn. En del små rovdinosaurer har vært funnet med rester av dunaktig fjærdrakt, og har trolig vært jevnvarme med høy kroppstemeratur, slik som fugler. Denne diskusjonen åpner også for å diskutere om dinosaurer virkelig var krypdyr. Skjelettmessig er det mange dinosaurer som har mer til felles med dagens fugler enn krypdyr. Ett av kjennetegnene på krypdyr er at beina står ut til siden (derav "kryp"dyr), mens dinosaurer hadde beina under kroppen. Slår man fast at dinosaurer var jevnvarme, vil man få problemer med å klassifisere dem som krypdyr dersom man basserer definisjonen av krypdyr på om de er vekselvarme. Julemat. a> viser tradisjonell svensk julaften og julemat 1904. Julemat er matretter som tradisjonelt blir spist i forbindelse med feiring av jul. Rettene og skikkene varierer mye mellom landsdeler og land. I Norge er det vanlig å servere svineribbe, pinnekjøtt eller torsk til julemiddagen, mens det i Danmark ofte blir servert and, i Sverige juleskinke og lutefisk, i Polen og deler av Tyskland karpe og i USA kalkun. Julematen omfatter både varme middagsretter, desserter, pålegg, julekaker og julegodteri. Australia. Australias julemat er en blanding av lokale spesialiteter og tradisjoner som ble innført fra Storbritannia og andre land. Kalkun eller skinke, ofte servert kald, og barbecuegrillede skalldyr som tigerreker og marronkreps er vanlige hovedretter på juledagen. Pavlovakake og julepudding er vanlige desserter. Danmark. I Danmark har det tradisjonelle måltidet på julaften vært "flæskesteg" (skinkestek), tillaget med svor som grilles til den er sprø ved å heve temperaturen i ovnen før steken tas ut. Man kan også spise and eller gås på julaften, hvilket i den senere tid er blitt mer populært. Tilbehør er oftest det samme uansett hvilket kjøtt man velger. De består av "brunede kartoffler" - små poteter som kanderes i sukker og smør, vanlige poteter, brun saus, rødkål og iblant også vinbærsgelé eller tyttebærsyltetøy. Efter hovedretten serveres gjerne risalamande med varm kirsebærsaus. I denne blander man hakkede mandler av ulike størrelser, samt en hel mandel, og den som finner den hele mandelen får en "mandelgave", oftest noe godt såsom en marsipangris. På juledagen spiser man i Danmark "julefrokost", et dansk motstykke til vårt julebord der man dekker opp med det som faller en i smak. Tradisjonelle retter er stekt medisterpølse, ovnsbakt, grovhakket leverpostei med bacon samt blodpølse, men også saker som man finner på svenske julebord som sild, kjøttboller og sylte. I julen drikker de voksne juleøl, mens barna får "hvidtøl", også kallt "nisseøl", en søt mørk lettøl brygget på hvete, malt, sukker og lakris. Andre drikker som drikkes i julen, er gløgg og snaps – oftest en type juleakevitt. I juletiden spises også andre godsaker. Liksom i Sverige spiser man i Danmark pepperkaker, men også "pebernødder", som kan beskrives som små pepparkaker på størrelse med nøtter, og "honningkager", ennu en variant av pepperkaker. Utover dette spises "juledrømme", "klejner" og "jødekager". Finland. Julen og dens forgjenger i Finland, "kekri" ("keyri"/"köyri"), er tradisjonelt årets viktigste fest. Julematen skulle være finere enn vanlig husmannskost. I de ulike landsdelene varierte rettene. I de vestre landskapene åt man ulike typer "lådor" (pudding) mens pirogene var julemat i øst. I våre dager har matkulturen smeltet sammen slik at spesielt puddingen hører til julemenyen overalt i landet. Fråtsing hører til julen i Finland og rettene på julemenyen er mange. På fiskemenyen finnes gravet fisk, fiskinnlegg og lutefisk. Skinke rulles med lever-, kålrot-, gulrot- og potet. Skinken spises med tilbehør så som brød, hjemmeost, soppsalat eller rosoll (se rødbet- eller sildesalat). Desserten kan bestå av risengrynsgrøt (tidl. korngrynsgrøt) med saftsuppe eller av julekaffe, -te eller gløgg med dopp. Doppen består oftest av pepperkaker og julekake. I våre dager er lutefisken blitt mindre vanlig på julebordet. Lutefisk var en vanlig julerett i vestre Finland og spesielt i svenske Õsterbotten. Kalkun har blitt et vanligere alternativ til juleskinken. Norge. Hva som spises i julen varierer geografisk og slektsmessig etter tradisjon. I Trøndelag og på Østlandet har svineribbe sterke tradisjoner – mens det på Vestlandet er en vanlig skikk med pinnekjøtt. Populære juleretter er også kalkun, lutefisk og torsk. Til kjøttrettene serveres gjerne også medisterkaker, -pølser eller sossisser. Svineribba ble innført med grisehold, det vil si der det på Østlandet var mulig å fôre grisene med korn, og hvor husholdningene hadde ovner som ble varme nok til steiking. I mange norske hjem inntas julemiddagen fra klokka fem til seks julaften. Etterpå har det vært vanlig å gå rundt juletreet og så å åpne julegavene. I mellom dette er det vanlig å knekke nøtter, og ha litt "godsaker" på bordet med litt drikke til. Storbritannia. I Storbritannia bruker hovedretten på juledagen være ovnsbakt gås eller kalkun med potet, fulgt av "Plum pudding"." Sverige. I Sverige står julebordet på julaften i en særstilling. Tilsvarende oppdekking tilbys dessuten i lang tid før julen på restauranter. Julebordet består av mange ulike retter. Retter basert på svinekjøtt dominerer, såsom juleskinka, julepølse (iblant i form av grynpølse), sylte, kjøttboller, stekt prinsepølse og dopp i grytan (man dypper vørtebrødsskiver i sjy, som hentes fra tilberedningen av alle de retter som inngår i julebordet). Dertil er ulike fiskeretter vanlige, ikke minst innlagt sild men også strömming, ål, laks samt lutefisk, til hvilken hvit saus ikke er uvanlig. Langs kysten, blant annet i Roslagen har det vært tradisjon å spise "julgädda", en rett som imidlertid ikke har klart å hevde sin stilling i takt med en stigende velstand. Også risengrynsgrøt, rundkornet ris langsomt kokt med helmelk i mange timer, spises i forbindelse med julen. Melken kan gjerne forbedres med en skvett fløte. Av det som blir til overs lages Ris à la Malta. En gammel, men etterhvert forlatt tradisjon, er å dekke bordet med helstekt grisehode, pyntet med et lite eple i munnen og krøllet papir rundt ørene. Julebordet innledes gjerne med snaps og med "mumma" eller most/cider som måltidsdrikk. I grøten legges ofte en skoldet mandel. Den som får mandelen spås bli gift i løpet av det kommende året. Hva som hender den som eventuelt allerede er gift, er uklart. Iblant legges også en bittermandel i, med uklar symbolverdi. I det gamle bondesamfunnet var det viktig å stille en tallerken med julegrøt utomhus for å holde husnissen i godt humør. Om man glemte det, kunne nissen bli sint, og hevne seg gjennom hele det kommende året og stelle til ulykker av ulike slag. Tyskland. Julematen i Tyskland varierer mellom ulike områder. Folk pleide å arbeide på julaften og da lagde man noe enkelt som for eksempel potetsalat og knackwurst. Gås og karpe er vanlige juleretter. Begge retter tillegges derfor ofte med prefikset «jul»: julegås og julekarpe. På juledagen eller annendag jul spiser man ofte gås-, and- eller viltkjøtt med "Kartoffelklöße". Typiske grønnsaker er rødkål, grønnkål og rosenkål. Man spiser også bakverk som "Lebkuchen", "Spekulatius" og "Stollen". Morbid Remix Show. "Morbid Remix Show" er en CD-Single (CD-EP) av Bertine Zetlitz. Den ble utgitt i 1998 på plateselskapet EMI. Løvstakken. Løvstakken (477 moh.) er et av de syv fjell rundt Bergen. Fjellet ligger mellom Fyllingsdalen og Bergensdalen. Fjellet gav også navn til en tidligere bydel i Bergen (nå del av bydelene Årstad og Fyllingsdalen). Løvstakken og tilliggende skoger er populært turterreng blant lokalbefolkningen. Kjente landemerker på Løvstakken er blant annet "Jesus Lever-steinen", Skillingsbollen og Trollskogen. Det er merkede turstier opp mot Løvstakken fra blant annet Løvstakkveien, Solheimslien, Øvre Riplegården, Frydenbølien, Øvre Fredlundsvei, Langegården, Krohnegården, Rosenlundveien, Nils Langhelles vei, C.J. Hambros vei, Bråtet og Øvre Kråkenes. Løvstakken henger sammen med de lavere fjelltoppene Gullsteinen (351 moh) mot sør, Ravnefjellet mot nordvest og Strandafjellet (294 moh) mot nord. Løvstakksiden. Løvstakksiden er en betegnelse på et strøk som ligger rundt Ny-Krohnborg skole i boligområdet Solheim i Årstad bydel. Dette er et tradisjonelt arbeiderstrøk hvor kjernen er gatene Løvstakkveien og Løvstakklien. Hvilke andre gater som tilhører Løvstakksiden vil nok alltid være et diskusjonstema, men noen av de tilstøtende gatene er Solheimslien, Lien, Skoglien, Nordre Skogveien, Søndre Skogveien, Rogagaten, Hordagaten, Blekenberg, Grønnlien, Strandlien og Bøhmergaten. Dette området ble rikt skildret i boken "Guttene i Markegaten" av Stig Holmås. Buekorpset i strøket er Løvstakkens Jægerkorps og idrettslaget er Ny-Krohnborg Idrettslag. Korint. Korint (gresk "Κόρινθος", "Kórinthos") er en gresk by på den smale landbroen som forener halvøya Peloponnes med resten av det greske fastland. Vest for landbroen ligger Korintbukta, i øst ligger Saroniabukta. Korint ligger 78 km sørvest for Athen. Landbroen som i antikken ble passert ved å dra skipene over på sleder, er nå skåret over av en kanal. Byen har 36 000 innbyggere. Korint er også hovedstaden i prefekturet Korinthia. Byen er (med klokken) omringet av kystlandsbyene Lekaio, Isthmia, Kekries og landsbyene Examilia og det antikke Korint. Geofysisk er byen på samme måte omringet av de trange kystslettene til Voka, Korintbukta, Korintkanalen, Saroniabukta, Oneia-fjellene og den monolittiske høyden Akrokorint hvor den middelalderske akropolisen ble bygd. Den historiske by ligger noe lenger mot sørøst, på et sted som var bebygd allerede i bronsealderen. Det antas at Korint var en mykensk palassby, likesom Mykene, Tiryns og Pylos. Ifølge gresk mytologi var det Sisyfos som var stamfar til den gamle korintiske kongeslekt. Forhistorisk tid. Byen ble grunnlagt i neolitikum rundt 6000 f.Kr. Ifølge myten ble byen grunnlagt av Korintos, en etterkommer av guden Helios (solen), mens andre myter antyder at den ble grunnlagt av gudinnen Efyra, en datter av titanen Okeanos. Derfor ble den antikke byen også kalt Efyra. Der er bevis for at byen ble ødelagt rundt 2000 f.Kr. Før slutten av den mykenske perioden, forsøkte dorerne å slå seg ned i Korint. Dette slo først feil, men deres andre forsøk under deres leder Aletes fulgte en annen vei rundt den korintiske bukten fra Antirio. Oldtidsnavnet for stedet, som "Korinthos", synes å komme fra et førgresk «pelasgisk» språk. Andre ord fra samme språk er "hyasinthos" (planten hyasint) og "labyrinthos" (= labyrint). Det virker sannsynlig at Korint også var stedet for en mykensk palassby i bronsealderen, slik som Mykene, Tiryns eller Pylos. Ifølge myten var Sisyfos grunnlegger av en slekt antikke konger i Korint. Det var også i Korint at Jason, lederen for argonautene, oppgav Medea. Under trojanerkrigen deltok korinterne under lederskapet til Agamemnon. Klassisk tid. I klassisk tid rivaliserte byen med Athen og Theben i velstand, basert på handelen og trafikken over landbroen. Frem til midten av det 6. århundre f.Kr. var Korint en betydelig eksportør av svartfigurkeramikk til byer rundt i den greske verdenen. Athensk pottemakere dominerte senere markedet. Korints store tempel på sin antikke akropolis var dedikert Afrodite. Ifølge de fleste kilder, var der mer enn tusen tempelprostituerte tilknyttet tempelet til Afrodite. Korint var også verten for de isthmiske leker. Korint var på 600-tallet f.Kr. styrt av tyrannene Kypselos (hersket 657-627 f.Kr.) og hans sønn Periander (hersket 627-585 f.Kr.). På denne tiden sendte byen kolonister for å grunnlegge bosetningene Epidamnos (dagens Durrës i Albania), Siracusa, Ambracia, Korkyra og Anactorium. Periander grunnla også Apollonia og Pontidaia. Korint var også en av de ni sponsorbyene som grunnla Naukratis i antikkens Egypt. Naukratis ble grunnlagt for å ta seg av den stadig økende handelen mellom den greske verdenen og faraoenes Egypt under styret til farao Psammetikus I av det 26. dynastiet. Periander var en av de sju vise menn i Hellas. Under hans styre ble de første korintiske mynter preget. Han var den første som forsøkte å skjære gjennom landbroen for å skape en sjøvei mellom Korinbukta og Saroniabukta. Han oppgav forsøket på grunn av de ekstreme tekniske problemene han møtte, men han laget Diolkos (en rampe over land bygget av stein) istedet. Epoken til kypselidene som endte med Perianders nevø Psammetikos, oppkalt etter den hellenofile egyptiske faraoen Psammetikus I, var gullalderen til byen Korint. Under denne epoken utviklet korinterne sin søyleorden, den tredje ordenen av klassisk arkitektur etter de joniske og doriske. Den korintiske søyleordenen var den mest kompliserte av de tre og viste oppsamling av rikdom og luksuirøs livsstil i den antikke bystaten, mens den doriske ordenen samtstemte med den strenge og enkle livsstilen til de eldre dorerne som spartanerne, mens den joniske var en balanse mellom de to etter filosofien og harmonien til jonere som athenerne. På den tiden var der et berømt gammelt ordtak, "Ou pantos plein es Korinthon" («ikke alle kan dra til Korint», på grunn av den dyre levestandarden som hersket i byen. Byen ble beryktet for de tempelprostituerte til Afrodite, kjærlighetsgudinnen, som betjente de rike handelsmennene og de mektige embetsmennene som levde i eller reiste innom byen. Den mest kjente av dem, Lais, ble sagt å ha ekstraordinære evner og tok ekstremt høy betalinger for sine tjenester. Byen hadde to hovedhavner, en i Korintbukta og en i Saroniabukta, som betjente handelsrutene i henholdsvis det vestlige og østlige Middelhavet. I Korintbukta lå Lakaion som forbandt byen med sine vestlige kolonier (apoikoiai) og Magna Graecia, mens havnen Kekhriais betjente skipene som kom fra Athen, Jonia, Kypros og resten av Levanten. Begge havnene hadde dokker for bystatens store krigsflåter. Byen var en betydelig bidragsyter i perserkrigene, deltok med 40 krigsskip i slaget ved Salamis under admiral Adeimantos og 5000 hoplitter i det etterfølgende slaget ved Plataiai. Etter dette var Korint jevnlig fiende av Athen og alliert med Sparta i det peloponnesiske forbund. En av faktorene som førte til Peloponneskrigen i 431 f.Kr., var krangelen mellom Korint og Athen over den korintiske kolonien Korkyra (Korfu), som antagelig stammet fra den tradisjonelle handelsrivaliseringen mellom de to byene. Etter at peloponneserkrigen var slutt, hadde Korint og Theben, som var tidligere allierte med Sparta, blitt misfornøyde med hegemoniet til Sparta og startet Korintkrigen mot bystaten. Dette svekket polisene i Peloponnes ytterligere før invasjonen til makedonerne fra nord og formingen av korintforbundet av Filip II av Makedonia mot det persiske riket. Filips sønn, Aleksander den store, var den førte generalen til hellenerne. Romertiden. Romerne under Lucius Mummius ødela Korint etter en beleiring i 146 f.Kr.. Da han gikk inn i byen drepte Mummius alle menn og solgte kvinner og barn som slaver før han satte byen i brann. For dette fikk han tilnavnet "Achaicus" som erobrer av det akhaiske forbund. Mens der er arkeologiske bevis for minimal beboelse i årene etterpå, grunnla Julius Cæsar byen på nytt som "Colonia Iaus Iulia Corinthiensis" i 44 f.Kr. kort tid før han ble myrdet. Ifølge Appian bestod de nye bosetterne av frigitte slaver i Roma. Under romerne ble den sete for styret av det sørlige Hellas eller Akhaia (ifølge apostelgjerningene 18, 12-16). Befolkningen ble kjent for sin velstand og for sine luksuriøse, umoralske og lastefulle vaner. Byen hadde en stor blandet befolkning av romere, grekere og jøder. Da apostelen Paulus først besøkte byen (51 eller 52), var Gallio, bror til Seneca, prokonsul i byen. Paulus bodde der i atten måneder. Her ble han kjent med Aquila og Priscilla, og kort etter at han reiste kom Apollos fra Efesos. Paulus skrev to av sine brev til det kristne samfunnet i Korint, 1. korinterbrev og 2. korinterbrev. Det første brev omhandler vanskene med å opprettholde et kristent samfunn i en slik verdensby. Det andre brevet ble skrevet til korinterne mens Paulus var i Makedonia. Bysantinsk tid. Byen ble ødelagt av et jordskjelv i 375 og igjen i 551. Under Alarik Is invasjon av Hellas, i 395–396, var Korint en av byene han plyndret og solgte mange av dens borgere som slaver. Under styret til den østromerske keiseren Justinian I ble det reist en stor steinmur fra Saroniabukta til Korintbukta for å beskytte byen og den peloponnesiske halvøya mot barbariske invasjoner fra nord. Steinmuren var rundt ti km (seks "miles") lang og ble kalt Examilion (exi=seks på gresk). Under denne perioden var setet for "Thema" av Hellas (representerte dagens Hellas). I det 12. århundre, under styret til Komnenos-dynastiet, tiltrakk byens rikdom som var skapt av silkehandelen til de latinske statene i Vest-Europa, seg oppmerksomheten til de sicilianske normannerne under Roger av Sicilia som plyndret den i 1147. Fyrstedømmet Akhaia. Geoffrey I Villehardouin, nevø av den berømte historikeren med samme navn, ble i 1204 gitt Korint etter erobringen av Konstantinopel med tittelen prins av Akhaia. Fra 1205 til 1208 gjorde korinterne motstand mot det frankiske herredømmet fra deres festning i Akrokorint under ledelse av den greske generalen Leo Sgouros. Den franske ridderen William av Champlitte ledet korsfarerstyrkene. I 1208 begikk Leo Sgouros selvmord ved å ri utfor toppen av Akrokorint, men fra 1208 til 1210 fortsatte korinterne å gjøre motstand mot fiendens styrker. Etter kollapsen til motstanden og i årene etterpå ble Korint fullstendig del av fyrstedømmet, styrt av Villehardouinere fra deres hovedstad i Andravida av Elis. Korint var den siste betydelige byen i Akhaia på dets nordlige grense med en annen korsfarerstat, hertugdømmet Athen. Ottomansk styre. Fem år etter det endelige fallet til Konstantinopel, erobret tyrkerne i det osmanske riket byen og dens mektige slott. Under den greske uavhengighetskrigen, 1821–1830 ble byen fullstendig ødelagt av de tyrkiske styrkene. Byen ble offisielt frigjort i 1832 etter London-avtalen. Stedet ble regnet blant kandidatene for den nye hovedstaden til det nylig grunnlagte kongedømmet Hellas i 1833, på grunn av sin historiske betydning og strategiske posisjon. Athen som da var en ubetydelig landsby, ble istedet valgt. Korint i dag. Den gamle byen (antikkens Korint, i dag en landsby 3 km sørvest for den moderne byen) ble i 1858 fullstendig ødelagt av et jordskjelv. Den nye byen Korint ble grunnlagt på kysten ved Korintbukta. Korint er den nest største byen i periferien av Peloponnes etter Kalamata (53 659 innbyggere i 2001). I folketellingen i 1991 hadde byen en befolkning på 28 071, mens de siste tallene fra 2001 viser en økning på 2363 innbyggere (+8,4%) til 30 434. Mellom folketellingene i 1981 og 1991 hadde byen en av de raskest økende befolkningene i landet. Byområdet til Korint, eller "Dimos Korinthion" hadde en befolkning på 36 991 i 2001. Byområdet omfatter landsbyen rundt det antikke Korint (1770 innbyggere), dvs den antikke og middelalderske byen ble bygget ved høyden "Akrokorinth" tre km fra det nye bysenteret, og dessuten landsbyen Examilia (1547 innbyggere) og de mindre bosetningene til Xylokeriza (777 innbyggere) og Solomos (686 innbyggere). Korintkanalen som er sjøveien for endel av skipstrafikken mellom det vestlige Middelhavet og Egeerhavet, er rundt fire km øst for byen der den skjærer gjennom landbroen til Korint. Et bytorg ligger ved siden av havnen. Havnen ligger nord for torget og betjener lokale behov for industrien og landbruket. Det er hovedsakelig en eksportsfasilitet. Korint er et betydelig industriknutepunkt på nasjonalt nivå. Kobberkabler, petroleumsprodukter, medisinsk utstyr, marmor, gips, keramikkfliser, salt, mineralvann og kjøttprodukter produseres i nærheten. Et stort rørledningskompleks, en tekstilfabrikk og en fasilitet for kjøttpakking la ned sin virksomhet i 2005. Et stort oljeraffineri ligger rundt 12 km nordøst for byen som noen mener er grensen for byområdet til Athen. Komplekset er blant de største i det østlige Middelhavet. Det er omringet av riksvei 8A og en motorvei med 3+1 filer i hver retning. Et moderne rekreasjonsområde med restauranter og bensinstasjoner ligger i nærheten av motorveien. Motorveiforbindelsen går til Athen, Patras og Tripoli. Byen er endestasjon for en nylig bygget toppmoderne jernbanelinje (Prostiakos) til metropolområdet til Athen. Forventningene for videre økonomisk og bosetningsekspansjon er betydelige på grunn av denne nye utviklingen. Byen er også et betydelig knutepunkt for trafikken inn i Peloponnes, den sørligste delen av fastlandet i Hellas. Brigantere. Brigantene var en keltisk stamme som levde mellom Tyne og Humber. De hadde navn etter den keltiske gudinnen Brigantia. Da romerne invaderte de britiske øyer i år 43 var brigantene den sterkeste keltiske stammen på øyene. Fra begynnelsen av var de vennligsinnede overfor romerne, og fikk status som klientkongedømme, det vil si et kongedømme kontrollert av guvernøren i romersk Britannia, men med en viss autonomi. I år 50 søkte Caratacus tilflukt hos brigantenes dronning Cartimandua etter å ha lidd nederlag i slaget ved Caer Caradock. For å vise sin lojalitet mot romerne overleverte hun ham, og han ble ført til Roma i lenker. Dermed var en av de sterkeste av de keltiske krigsherrene satt ut av spill. Trinovantere. Trinovanternes område er i øst Trinovantene, eller trinobantene var en keltisk stamme som levde i dagens England før romernes invasjon. Deres område lå på nordsiden av Themsen, i dagens Essex og Suffolk, og inkluderte også områder som i dag er del av London. Navnet betyr «de sterke». Hovedstaden lå der romerne anla Camulodunum, dagens Colchester. Dette regnes som et mulig sted for det mytiske Camelot. Da Julius Cæsar invaderte de britiske øyer i 55 f.Kr. ble trinovantene styrt av Cassivelaunus, som var høvding for catuvellaunerne. Deres egen høvding hadde antagelig blitt avsatt av Cassivelaunus, og arvingen Mandubracius søkte tilflukt hos romerne. Han ga viktig informasjon til romerne, som til gjengjeld fikk han innsatt som høvding over trinovantene. Da romerne i år 9 ble slått av teutonerne under Arminius ble deres oppmerksomhet fjernet fra Mandubracius, og catuvellaunernes leder Cunobelin angrep dem og tok Camulodunum. Trinovantene forsvant dermed en tid som selvstendig stamme, men dukket opp igjen i 61, da de sluttet seg til Boadiceas opprør. Navnet hadde da fått en ny form, Troi-novantes («Det nye Troja»), noe som er kilden til Geoffrey av Monmouths påstand om at det keltiske Britannia var grunnlagt av Brutus, som hadde sitt opphav i Troja. Brigitte Zypries. Brigitte Zypries (født 16. november 1953 i Kassel) er en tysk politiker (SPD). Hun var fra 2002 til 2009 justisminister i den føderale regjeringen, både under Gerhard Schröder og Angela Merkel. Etter Abitur studerte hun fra 1972 jus i Giessen. Hun tok den første juridiske statseksamen i 1978 og den annen i 1980, for deretter å arbeide som vitenskapelig medarbeider ved Universität Giessen. I 1985 ble hun referent ved det hessiske statskanselliet, og i 1988 vitenskapelig medarbeider ved den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Fra 1991 var hun ansatt ved det nedersachsiske statskanselliet, frem til 1995 som referatsleder og deretter frem til 1997 som avdelingsleder. Fra 1997 til 1998 var hun statssekretær i ministeriet for kvinner, arbeid, og sosiale tjenester i delstaten Niedersachsen. I 1998 ble hun statssekretær i det tyske innenriksdepartementet, og året etter ble hun formann for statssekretærutvalget for forberedelse av programmet «Moderner Staat – moderne Verwaltung». Den 22. oktober 2002 ble hun utnevnt til føderal justisminister av Gerhard Schröder. Hun beholdt denne stillingen da Angela Merkel dannet ny regjering. Hun gikk av til fordel for Sabine Leutheusser-Schnarrenberger i 2009. Keltere. Keltere er en moderne begrep for beskrive de stammer i Europa som snakket et keltisk språk. Begrepet blir benyttet i utvidet omfang for å beskrive dagens etterkommere av disse folkene, særlig av de som deltar i keltisk kultur. Merk at på engelsk skrives keltere som "«celts»", og uttales som både "kelts" og "selts" hvor «c» tidvis uttales «k». Generelt uttaler det historiske folket med k, mens eksempelvis den skotske fotballklubben Celtic FC uttales med s. De historiske keltere var en ulik gruppe av stammesamfunn i jernalderens Europa. Før-keltisk kultur ble dannet i tidlig jernalder (1200 f.Kr. – 400 e.Kr.) i sentrale Europa (Hallstatt-perioden, navngitt etter et arkeologisk sted i dagens Østerrike). I senere jernalder (La Tène-perioden) hadde kelterne eller den keltiske kultur strukket seg over et omfattende landområde: så langt vest som Irland og den iberiske halvøy, så langt øst som Galatia (sentrale Anatolia i dagens Tyrkia), og så langt nord som Skottland. Den tidligste direkte bevitnelse på et keltisk språk er inskripsjoner på lepontisk, et nå utdødd språk i Alpene, fra begynnelsen av 500-tallet f.Kr. Keltiske språk på det europeiske kontinentet er attestert kun i inskripsjoner og stedsnavn. Keltisk språk på de britiske øyer er attestert fra rundt 300-tallet e.Kr. i oghaminskripsjoner. Den litterære tradisjonen begynner med gammelirsk fra rundt 700-tallet. Sammenhengende tekster i tidlig irsk litteratur, som "Táin Bó Cúailnge" ("Cooleys krøttertyveri"), ble bevart i manuskripter på 1100-tallet. På begynnelsen av det første årtusen e.Kr., etter Romerrikets erobringer og ekspansjon, folkevandringene av germanske folk, ble keltisk språk og kultur begrenset til de britiske øyer, og kontinentale keltiske språk døde stort sett ut i løpet av 500-tallet. «Keltiske Europa» i dag referer til de landområder som omgir Irskesjøen, foruten også Cornwall og Bretagne på begge sider av den engelske kanal. Galicia (Spania), og nordlige og midtre Portugal (sammen med Galicia, deler av oldtidens "Gallacea") og Asturias (i nordlige Spania) er også klart sett på som keltiske områder, men uten et bevart keltisk språk. Navn og terminologi. Opprinnelsen til de ulike navnene som ble benyttet siden antikken for de folk som i dag er keltere er tåkete og uklare, og har også vært kontroversielle. Det latinske navnet "Celtus" (flertall "Celti" eller "Celtae") synes å ha vært lånt fra gresk (; gresk Κέλτης flertall Κέλται eller Κελτός flertall Κελτοί, "Keltai" eller "Keltoi"), i seg selv tatt fra et innfødt keltisk stammenavn (sammenlign med "Celtici"). På gresk, den første litterære referanse til det keltiske folk, som Κελτοί ("Κeltoi"), er ved den greske historikeren Hekataios av Miletos i år 517 f.Kr.; han sier at byen Massilia (Marseille) er nær keltere og nevner også en keltisk by, Nyrex (muligens Noreia i dagens Østerrike). Den greske historikeren Herodot synes å lokalisere kelterne ved Donaus kilde og/eller i Iberia, men avsnittet er uklart. Det engelske (og norske) ordet «Celt», kelter, er moderne, attestert fra 1707 i skriftene til Edward Lhuyd. Hans verker, sammen med tilsvarende fra andre fra begynnelsen av 1700-tallet, førte til akademisk oppmerksomhet til språkene og historien til disse tidlige bosetterne på de britiske øyer. Latinske "Gallus" kan opprinnelig ha vært fra et keltisk etnisk eller stammenavn, kanskje lånt inn i latin i løpet av tidlig på 400-tallet f.Kr. ved keltiske stammer som trengte ned i Italia. Dets rotord kan være førkeltisk "*galno" i betydningen «makt» eller «styrke». Det greske "Galatai" synes å være basert på det samme rotordet, lånt direkte fra den samme hypotetiske keltiske kilden som ga oss "Galli" (endelsen "–atai" er ganske enkelt en indikator på etnisk navn). Se for øvrig Galatia i Anatolia. Den engelske formen «Gaul» (tilsvarende norske gallere og Gallia) er avledet fra franske "Gaule" og "Gaulois", som er den tradisjonelle gjengivelse av latinske "Gallia" og "Gallus", "-icus" henholdsvis. Imidlertid peker diftongen (tvelyden) "au" mot en annen opprinnelse, nemlig en romansk bearbeidelse eller tilpasningen av det germanske "*Walha-". Det engelske ordet waliser for folket i Wales har sin opprinnelse i ordet "wælisc", den angelsaksiske formen av "walhiska-", det germanske ordet for «fremmed», altså «de andre». På engelsk finnes begrepet «Celticity» som vanligvis referer til de kulturelle fellestrekkene til disse folkene, basert på likheter i språket, materielle gjenstander, sosial organisasjon, og mytologiske faktorer. Tidligere teorier var at dette indikerte en felles raseopprinnelse, men nyere teorier reflekterer kultur og språk framfor et ullent begrep som «rase». Keltiske kulturer synes å hatt tallrike karaktertrekk, og det viktigste fellestrekket mellom disse ulike folkene over store strekninger i Europa var bruken av keltisk språk. «Keltisk» er en deskriptor av en familie av språk, og mer generelt betyr «av kelterne» eller «i keltisk stil». Det har også vært benyttet til å referere til flere arkeologiske kulturer definert av et unikt sett av arkeologiske funn av gjenstander. Forbindelsen mellom språk på den ene siden og gjenstander på den andre siden er støttet av tilstedeværelsen av inskripsjoner. ("Se pekesiden for begrepet Keltisk for andre anvendelser av begrepet.") I dag blir begrepet «keltisk» vanligvis benyttet til å beskrive språk og respektive kulturer på Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Man, og Bretagne, også kjent som «De seks keltiske nasjoner». Disse er regioner hvor fire keltiske språk fortsatt til en viss grad er bevart som morsspråk: irsk-gælisk, skotsk-gælisk, walisisk, og bretonsk, foruten også to nyere gjenopplivede morsspråk, kornisk (et av de brytoniske språk) og mansk (et av de goideliske språk). Det har også vært gjort forsøk på vekke til live kumbrisk (et brytoniske språk i nordvestlige England og sørvestlige Skottland). Keltisk blir tidvis også benyttet for å beskrive regioner på kontinentale Europa som har en keltisk arv, men hvor ingen keltiske språk har overlevd; disse områdene omfatter vestlige iberiske halvøy, det vil si Portugal og nordlige og sentrale Spania (Galicia, Asturias, Cantabria, Castilla y León, Extremadura) og i en mindre grad også Frankrike. ("Se Moderne keltere") «Kontinentale keltere» referer til keltisk-talende folk på Europa på fastlandet, mens øykeltisk ("Insular Celts") referer til keltisk-talende folk på de britiske øyer og deres etterkommere. Keltere i Bretagne fikk deres språk fra utvandrere fra øykeltere fra vestlige Britannia og er således gruppert i samsvar med dette. Opprinnelse. Keltiske språk danner en avdeling av den større indoeuropeiske familien. På den tiden da keltiske språk kommer inn i historien en gang rundt 400 f.Kr. (Brennus’ angrep på Roma i år 387 f.Kr.), er de allerede delt i flere språkgrupper, og spredd over det meste av midtre Europa, den iberiske halvøy, Irland og Britannia. En del forskere mener at Urnemarkskulturen i nordlige Tyskland og Nederland kan representere en opprinnelse for kelterne som en særegen kulturell avdeling av den indoeuropeiske familie. Denne kulturen pekte seg særlig ut i sentrale Europa i løpet av den sene bronsealder, fra rundt 1200 f.Kr. og fram til 700 f.Kr. og fulgte i seg selv Únětice- og Tumuluskulturene. Perioden med Urnemarkskulturen så en dramatisk økning av befolkningen i regionen, antagelig på grunn av nyvinninger i teknologi og jordbruk. Den greske historikeren Eforos fra Kyme i Lilleasia skrev på 300-tallet f.Kr. at han mente at kelterne kom fra øyene utenfor munningen av Rhinen og var «drevet fra sine hjem av hyppigheten av kriger og sjøens brutale stigning». Spredningen av jernutvinning og redskaper av jern førte fra Urnemarkskulturen direkte til utviklingen av Hallstattkulturen (ca 700 til 500 f.Kr.). Førkeltisk, den siste felles forgjenger til alle kjente keltiske språk er betraktet av denne forskningsretningen til å ha vært snakket på tiden rundt de sene Urnemark- eller tidlige Hallstattkulturene, en gang tidlig på 1000-tallet f.Kr. Spredningen av keltiske språk til Iberia, Irland og Britannia ville ha skjedd i løpet av 500-tallet f.Kr., de tidligste stridsvogngraver i Britannia er datert til rundt 500 f.Kr. I århundrenes løp utviklet de seg i adskilte keltiberisk, goideliske og brytoniske språk. Hallstattkulturen ble etterfulgt av La Tène-kulturen i sentrale Europa, og i løpet av de første stadiene av jernalderen ble den gradvis omformet til de tydelig keltiske kulturer fra tidlig historisk tid. Keltiske navn på elver er funnet i et stort antall rundt de øvre delene av Donau og Rhinen, noe som fikk mange keltiske forskere til å plassere den etniske opprinnelsen av kelterne i dette området. Diodorus Siculus og Strabo har begge foreslått at det keltiske «hjemlandet» lå i sørlige Frankrike. Den første sier at gallerne var nord for kelterne, men at romerne referert til dem begge som gallere. Før oppdagelsen av Hallstatt- og La Tène-kulturene var det alment akseptert at det keltiske sentrale området lå i sørlige Frankrike, se eksempelvis "Encyclopedia Britannica" for 1813. Martín Almagro Gorbea har lagt fram et forslag at kelternes opprinnelse kan spores tilbake til det tredje årtusen f.Kr. ved å søke den innledende røtter i Klokkebegerkulturen, og således tilby en bredere og videre utbredelse av keltere over hele vestlige Europa, foruten også variabilitet av de ulike keltiske folk og stammer, og eksistensen av nedarvete tradisjoner fra et oldtidsperspektiv. I mellomtiden har forskeren og forfatteren Stephen Oppenheimer med bakgrunn i genetikk, historie, og arkeologi antydet at keltere var et middelhavsfolk som først etablerte seg i hva som i dag er sørlige Frankrike ved slutten av siste istid, en gang rundt 11 000 f.Kr. Derfra har ytterligere integrering med hva som kan ha vært før-baskiske befolkninger, disse folkene spredde seg utgående inn i Italia, Spania, de britiske øyer og Tyskland. Faktisk finnes det keltiske legender om deres opprinnelse som er nedtegnet i middelalderens Skottland og Irland som antyder en mulig begynnelse i Anatolia, og derfra til Iberia via Egypt. Men i Oppenheimers bok fra 2006, "The Origins of the British" ("Opprinnelsen til britene"), revidert i 2997, argumenterer han for at hverken angelsakserne eller kelterne hadde større innvirkning på genetikken til innbyggerne på de britiske øyer, og at britenes slekt isteden kan hovedsakelig spores tilbake til paleolittiske iberere, i dag representert av baskere. I senere tid har det blitt notert at spredningen av gener for laktoseintoleranse tilsynelatende har hatt sin opprinnelse i nærheten av Østersjøen et sted i Baltikum en gang for mellom 4 800 og 6 000 år siden. Det antyder en spredning fra Baltikum til både de britiske øer og til Iberia senere enn de opprinnelige paleolittiske folkene spredde seg. Lingvistisk bevis. Før-keltiske språk er vanligvis datert til tidlig europeisk jernalder. De tidligste nedtegnelsene av et keltisk språk er de lepontiske inskripsjoner i Gallia Cisalpina (latin for Gallia på denne siden av Alpene), den eldste som fortsatt går forut La Tène-perioden. Andre tidlige inskripsjoner gallisk og finnes fra tidlig La Tène-periode i inskripsjoner som er funnet i området Massilia, skrevet med gresk alfabet. Keltiberiske inskripsjoner opptrer til sammenligning sent, en gang rundt 200 f.Kr. Bevis på øykeltisk er tilgjengelig kun fra rundt 400 e.Kr. i form av primitive irske oghaminskripsjoner. Foruten epigrafiske bevis (læren om innskrifter) er en viktig informasjonskilde om tidlig keltisk toponymi (læren om stedsnavn). Opprinnelse og utbredelse. Da de keltiske språkene tilhører de indo-europeiske språkene, mener en del forskere at de har sin opprinnelse på steppene i det sentrale Asia. Men de første arkeologiske spor finnes i Sentral-Europa. De spredde seg derfra til et område som går fra Irland i vest til Anatolia i øst; fra Danmark og Skottland i nord til den iberiske halvøy og Italia i sør. Det finnes i romerske kilder god dokumentasjon for at kelterne invaderte Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Den før-romerske befolkningen på De britiske øyer var i stor grad keltere, utvandret dit fra Nord-Spania og Frankrike fra ca år 500 f.Kr. og fremover. Det opprinnelige folkeslaget i Skottland het piktere. Dagens «skotter» stammer fra irske innvandrere fra Scotia, dagens Nord-Irland, som en gang rundt 400 e.Kr. invaderte det daværende Caledonia. Det er etter dem Skottland har fått navnet sitt. Under Peloponneser-krigen skaffet tyrannen Dionysos fra Syrakus keltere til å hjelpe spartanerne. Noen tiår senere, i 335 f.Kr, møtte Alexander den store noen keltiske høvdinger i traktene ved Adriaterhavet. Han spurte hvem de fryktet mest, i håp om at de ville si det var ham. I stedet svarte de at de ikke fryktet annet enn at himmelen skulle falle ned i hodet på dem. Alexander syntes de var «utrolig kjepphøye», men inngikk en avtale om at de skulle være hans allierte så lenge himmelen ikke falt ned i hodet på dem. Dette var trolig en vanlig keltisk ed, for den var fremdeles i bruk i det kristne Irland. Nyere forskere mener at kelterne ikke oppnådde sin dominans gjennom invasjon, men ved migrasjon og annen kontakt. Den greske historikeren Diodorus Siculus beskriver dem i 1.årh.f.Kr som «høyreiste, og musklene veller frem under deres rene, hvite hud». De bleket håret, ifølge Siculus med sitron, mens andre nevner kalkvann som også virker som leggevann. Han beskrev at de gikk med bronsehjelmer, noen med horn, og noen gikk nakne i kamp, mens andre bar en brynje av lenker. Videre fortalte Siculus at keltiske menn bar skjegget kort, men bartene var så lange at det de drakk, nærmest ble «filtrert gjennom bartene». Selv om de holdt det rent der de spiste, syntes han de «glefset» i seg maten, for det meste kjøtt med litt brød til, og som drikke var de glade i øl lagd av hvete og honning, alternativt uhorvelige mengder vin. En av de få gangene kelterne nevnes hos Platon, er i en liste over seks folkeslag som er altfor glade i å drikke. Men Siculus baserte det han skrev om kelterne, på opplysninger fra stoikeren Poseidonius, som skrev om dem hundre år tidligere. Også den greske historikeren Strabo baserte seg på Poseidonius når han skrev: «Hele rasen er gale etter krig.» Den romerske historikeren Ammianus Marcellinus (ca 330-395) skrev om kelterne: «De er fryktinngytende med sitt strenge blikk, svært trettekjære, og stolte og uforskammede.» Romere og keltere. Første gang en romersk hær møtte en keltisk, støtte de sammen ved elven Allia ca 20 mil nord for Roma 18.juli 390 f.Kr. Kelterne kom fra Gallia, og virket så skremmende på romerne med sine svære skikkelser og blekede hår at romerne bare snudde og ble hogd ned bakfra «da de flyktet som en forvirret og oppjaget flokk», ifølge historikeren Livius. Gallerne var så forbløffet over denne uventet lette seieren at de trodde det måtte dreie seg om en listig manøver for å få dem i et bakhold. Med stor varsomhet tok de seg sørover til Roma. Her fant de byportene åpne, og var nå overbevist om at de ble forsøkt lokket i en felle. Forsiktig undersøkte de den tomme byen, uten å finne annet tegn til liv enn ni gamle patrisiere som satt ubevegelige i sitt stiveste puss for å møte sin skjebne. De var blitt nektet å søke tilflukt på den overfylte Capitol-høyden, siden de var så gamle at de skulle dø snart likevel. En av gallerne strøk prøvende over skjegget til den ene gamlingen, Marcus Papirius, for å finne ut om han var levende, og fikk seg en smekk med gamlingens elfenbensstokk som bekreftelse på det. Rystet grep gallerne til våpen og drepte de gamle. Nå stod Capitol for tur. Først prøvde gallerne å storme høyden fra dalsenkningen Forum. Dette viste seg umulig. Så ble et nattlig snikangrep forsøkt, men mislyktes fordi de hellige gjessene i Junos tempel våknet og varslet romerne. Gallerne forsøkte seg nå med en beleiring, men ble så hardt angrepet av malaria at de på slutten ikke maktet å begrave alle sine døde. Etter syv måneder så de ingen annen råd enn å forlange løsepenger og forsvinne. Et halvt tonn gull satte kommandanten Brennus som krav for å gi opp beleiringen. Romerne betalte, men beskyldte ham for å jukse med vektene. Rystet slengte Brennus sitt sverd på vekten og ropte: "«Væ victis!»" (= Ve de overvundne!) - men han tok sin hær og gullet og dro sin vei. Julius Cæsar var guvernør over Gallia Cisalpina da han gikk til kamp mot de keltiske helvetierne. Etter å ha seiret over dem, rykket han inn i Gallia. I 55 f.Kr fortsatte han like godt over den engelske kanal for å beseire de britiske kelterne. Kanskje dette også var en straffeekspedisjon med tanke på den støtten gallerne hadde fått fra britene. Han tok noen gisler, trakk seg tilbake og kalte dette en seier. I 52 f.Kr gjorde gallerne igjen opprør under ledelse av Vercingetorix, oppmuntret av at Cæsar hadde måttet gi opp å beseire britene. Vercingetorix kom fra Arvernia (den sentrale del av våre dagers Frankrike), og Cæsar beskrev ham som ung, energisk og flink til å holde disiplin. Cæsar måtte gi opp å innta festningen Gergovia i Arvernia, og opplevde nå at også nabofolket aeduierne, som ellers hadde holdt seg inne med romerne, allierte seg med sine egne og avskar romerne fra innkommende forsterkninger. Vercingetorix begikk nå den feil å forskanse seg på en høyde ved Alesia. Cæsar omringet høyden med sine ca 50 000 mann, mens keltere i et antall på ca 250 000 omringet dem igjen. Likevel innså Vercingetorix etterhvert at situasjonen var håpløs, og sa til sitt råd: «Gjør romerne tilfredse ved å drepe meg, eller overgi meg levende til dem, slik dere tror er best.» Rådet ville ikke drepe opprørslederen, men valgte å overgi seg. I seks år satt Vercingetorix som fange før han ble ført til Roma og henrettet der. Plutark anslo at en million mennesker omkom under Cæsars felttog i Gallia, mens enda en million var tatt som slaver. Siden Cæsar hadde startet felttoget på eget initiativ, rettferdiggjorde han det som best han kunne i sitt verk "Gallerkrigen". Tafjord-ulykka. Tafjord-ulykka var en naturkatastrofe som fant sted natt til 7. april 1934 i Tafjord på Sunnmøre. Et større fjellparti raste ut i fjorden og flodbølgen fra raset raserte store områder og drepte 40 mennesker. Tiden i forkant. Det hadde i lang tid vært fare for at fjellblokken Langhammaren, som lå 730 meter over fjorden, skulle rase ut. Det var på grunn av at en fjellsprekk der hadde utviklet seg etter hvert. Folk som fisket eller rodde i fjorden holdt seg langt unna Langhammaren. Folket visste at fjellblokken kunne rase ut når som helst, men siden ingen bodde rett under den, trodde de at det ikke kunne skje noe særlig alvorlig. Ingen kunne tenke seg hvilke konsekvenser et slikt ras kunne få. For å unngå at en eventuell flodbølge skulle ødelegge noe de eide, dro de båtene sine opp på land. Bare folket i Fjørå visste om sprekken i Langhammaren. De som bodde i Tafjord fikk ikke vite om den. Raset og etter raset. Tafjordulykka var kl. 03:10 natt til 7. april 1934. Langhammaren, 730 meter over havet, løsnet og falt ned i Tafjorden. Raset tok ca. 3 millioner kubikkmeter stein med seg ned i fjorden. Dette dannet flodbølger som var opp til 64 meter høye. Folk våknet brått. Det var mørkt, og ingen forsto hva som skjedde før vannet kom. De som bodde nærmest Langhammaren hadde ingen mulighet til å komme seg i sikkerhet. Bølgene var 16-17 meter da de traff land. Både Tafjord og Fjørå ble rammet. 40 mennesker omkom i ulykka. Dette er en av de største naturkatastrofene I Norge. Inkvisisjonen. Inkvisisjonen brenner bøker de ikke har godkjent, på et spansk 1400-tallsmaleri Inkvisisjonen var en betegnelse på flere instanser innenfor den katolske kirke som var ansvarlig for å bekjempe kjetteriet. Opprinnelse. Inkvisisjonen hadde som formål å bekjempe kjetteri, og var en permanent institusjon i den katolske kirke. Inkvisisjonen ble opprettet etter beslutning i det tredje laterankonsil i 1179, oppfulgt av et pavedekret av 1252 (Ad Extirpanda). Navnet ««Inkvisisjon»» er eldre, og betegner en romersk rettsprosedyre, "inquisitio". Bekjempelsen av splittelse, vranglære og kjetteri, samt kampen for Kirkens og dens dogmers universalitet, er gammel. Tidligere anslag over antall ofre for inkvisisjonen er svært overdrevet, og historikere arbeider nå i større grad med å fremskaffe en reell statistikk. Fraksjonering av de kristne kirkene har vært et problem fra kirkens begynnelse. Den greske betegnelsen for kjetteri er haeresis og betyr sekt, trosretning, og skole. Apg. 15 forteller om samling av et råd i Jerusalem, som skulle ta hånd om en den jødekristne fraksjonen som skapte splittelser av kirkesamfunn i Lilleasia. Især et område kalt Galatia (som idag er det moderne Ankara), ble rammet av dette rådet (jf. Paulus' brev til galaterne). Etter at Konstantin I, som også ble kalt ««Den første kristne keiser»», gjorde Romerriket religionsfritt gjennom Milanediktet sammen med sin medhersker Licinius, tok han initiativ til det berømte kirkemøtet i Nikea (325). Her ble den lokale administrative strukturen i kirken samlet i en hierarkisk organisasjon i Roma, og den baserte seg på den patriarkalsk-militaristiske romerske Mithrasordenens organisasjonsstruktur. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble den kristne bekjennelseslæren i vesentlig grad institusjonalisert, og den katolske kirken økumenisert ("økumeni" av gresk "Oikomene": verdensomspennende/det som verden eller huset består i). En av følgene var den arianske kontroversen, hvor den såkalte arianismen (etter biskop Arius) ble erklært vranglære. Også den egyptiske koptiske kirken m.fl. falt utenfor den katolske økumenien, etter dette første «verdensomspennende» kristne konsilet. Arianerkjetteriet ble etter hvert utryddet, mens kopterne har overlevd. Det kan paradoksalt nok skyldes at kopterne ble reddet av islams utbredelse til Egypt på syvhundretallet. På denne måten oppretthold det romerske imperiet evnen til å bekjempe "vranglære". De kirkene som avvek tilstrekkelig fra den romerske ortodoksien, sørget man for å bringe inn i folden med de midler som var nødvendig. Det er et stort spørsmål om de enkeltstående, og de forskjellige utspringene av de kristne kirkene, i praksis opplevde mer religionsfrihet og mindre undertrykkelse etter dannelsen av den romersk-katolske sentraladministrasjonen. Det er ikke usannsynlig at selve betegnelsen kjetter via tysk, kommer av katar. Katarene betegnes som en religiøs, kristen, gnostisk-lignende bevegelse som oppstod på 1100-tallet. Dette kom parallelt med riddervesenet, trubadurene og kjærlighetsdiktningen i Provence og det nåværende sydlige Frankrike. Området var den gang kristendommens grensetrakter mot det maurisk-muslimske Spania. Det var først på bakgrunn av det albigensiske kjetteriet (navngitt etter den franske byen Albi), at Inkvisisjonen ble en permanent ordning satt i system for å ta hånd om problemet. Da Inkvisisjonen begynte på 1100-tallet, trengte kirkerådene sekulære herskere til å forfølge kjetterne. Den første av inkvisisjonene som foregikk i middelalderen, ble kalt den episkopale inkvisisjonen. Denne ble stiftet i 1184 etter et brev fra paven. Han var en såkalt pavelig bulle, kalt "Ad abolendam" som betyr «til formål å bli kvitt det». Inkvisisjonen var et svar på katarenes økende kjetteri i det sydlige Frankrike. Den ble kalt episkopal fordi den ble administrert av lokale biskoper (latin "episcopus"). Den episkopale inkvisisjonen var av mange grunner lite effektiv. Den pavelige inkvisisjonen i 1230-årene ble satt i verk da den episkopale inkvisisjonen feilet. Den bestod av profesjonelle som var trent spesielt for å gjøre jobben etter pavens ønsker. Enkeltpersoner ble valgt ut fra forskjellige ordener og sekulære kirketjenere, men de kom primært fra Dominikanerordenen, som hadde en rekke passende egenskaper. Etter det 13. århundre spredde inkvisisjonen seg nordover til Tyskland og Skandinavia. I Nord-Europa var inkvisisjonen betraktelig mildere, og i de skandinaviske land hadde inkvisisjonen lite å si. I Norge virket den aldri, og de første heksejaktene begynte først etter reformasjonen. Inkvisisjonen ble aldri etablert i England, men Christofer Columbus tok den med seg over Atlanterhavet. På slutten av 1400-tallet var den spanske inkvisisjonen blitt uavhengig av Roma og underlagt spanskekongen. Deres håndtering av konverterte muslimer, jøder og illuminister er med sine offentlige avstraffelser (se «auto da fe»), er et mørkt kapittel i inkvisisjonens historie. Paven Paul III etablerte i 1542 en permanent samling av kardinaler og andre med kirkelige embeder, hvis oppgave var å bevare og forsvare troens integritet, samt undersøke og fordømme feil og falske doktriner. Dens navn var "Den hellige kongregasjon for den hellige romerske og universelle inkvisisjon", og dette dikasteriet heter nå Kongregasjonen for troslæren. Siracusa. Det greske amfiteateret i Siracusa. Siracusa (Syrakus) er en by på østkysten av Sicilia i Italia. Bykjernen ligger på øya Ortigia (også kalt Ortygia). Byen ble grunnlagt av greske kolonister fra Korint i 734 f.Kr. som Sirako (som betyr «myr», «sump» på gresk). Etterhvert utviklet navnet seg til Syrakousses ("Συρακούσσες") eller Syrakusai ("Συράκουσαι"). Byen vokste og blomstret og var en stund den mektigste av alle greske byer i Magna Graecia og hele middelhavsområdet. Den var også et viktig senter for gresk kultur; her fant man blant annet dramatikere som Aischylos og lyrikere som Pindar, Bakchylides, Sofron og Simonides. Bevart fra denne tiden er blant annet byens Apollotempel og Athenetempel (som ble ombygd til katolsk katedral). Mellom 600 og 400 f.Kr. behersket Syrakus ikke bare hele Sicilia, men beseiret også (i 474 f.Kr. også etruskerne i sjøslaget ved Kumae. Mot slutten av 400-tallet f.Kr. kom det til krig mellom Syrakus og Athen. Syrakus søkte assistanse fra spartanerne og klarte å slå athenerne, ødelegge deres skip og etterlate de beseirede styrker uten mat på øya. Ikke lenge etter, på tidlig 300-tall, klarte Dionysius av Syrakus å stå imot Kartagos angrep slik at denne nordafrikanske byen ikke lyktes i å erobre hele Sicilia. Byens best kjente borger på denne tiden var filosofen Arkimedes. Blant hans mange oppdagelser og oppfinnelser var militære hjelpemidler som ble tatt i bruk for å motstå en romersk beleiring. Byen holdt ut i tre år, men falt i 212 f.Kr. Den hellige Lucia (ca. 283–304 e.Kr.), som ble drept under keiser Diokletians kristenforfølgelse, kom fra Siracusa. Den athenske filosofen Platon bodde i byen i flere år. I 450 plyndret vandalene byen. Et første eroblingsforsøk fra arabiske muslimers side slo feil i 728 fordi det brøt ut pest. Etter en senere beleiring, i 878, inntok muslimene byen og kontrollerte den i to århundrer. Da ble byen erobret av den normanniske Roger I, og dette fullførte hans erobring av hele Sicilia. I dag har Siracusa omkring 125 000 innbyggere. Leonid Brezjnev. Leonid Iljitsj Brezjnev (eller Bresjnev; russisk: Леонид Ильич Брежнев, født i Kamenskoje, død 10. november 1982 i Moskva) var leder i Sovjetunionen fra 1964 til 1982. Bresjnev kom fra Ukraina, som den gang var et sørvestlig hjørne av Det russiske imperiet. Han meldte seg inn i kommunistpartiet som ung mann. Han steg i gradene i partiapparatet helt til 1952, da Josef Stalin oppdaget hans dyktighet. Han ble da raskt medlem av politbyrået, som var regimets viktigste politiske forum. Ved Stalins død i 1953 mistet Bresjnev sin stilling i Moskva, men han ble hentet tilbake til maktposisjon av Nikita Khrustsjov, som han hadde kjent fra Ukraina. Da Khrustsjov ble styrtet i 1964, tok Bresjnev over som førstesekretær i kommunistpartiet. Selv om mange mente at han var en kjedelig og en lite inspirerende person, førte han en dynamisk utenrikspolitikk som var basert på økte utgifter til forsvaret, for å sikre Sovjetunionens innflytelse i utlandet. Da den røde hær invaderte Tsjekkoslovakia i august 1968 for å slå ned det som den tsjekkiske regjeringen kalte for sosialisme med menneskelig ansikt, formulerte han Bresjnev-doktrinen. Den erklærte at Sovjetunionen har rett til å tvinge sin sosialistiske modell på alle land som ligger innenfor den sovjetiske innflytelsessfæren. I 1976 ble Bresjnev alvorlig syk, han fikk antagelig hjerneslag. Tilstanden hans ble holdt hemmelig mens andre styrte i hans navn, blant annet da Afghanistan ble invadert i 1979. Leonid Brezjnev døde i 1982. Leonid Brezjnev og Jimmy Carter undertegner SALT II avtalen. Brezjnev-doktrinen. Brezjnev-doktrinen var et sovjetisk utenrikspolitisk program oppkalt etter politikeren Leonid Brezjnev. Doktrinen gjorde det mulig for landet å gripe inn i en annen sosialistisk stats indre forhold når statens samfunnssystem og statenes felles interesser var truet. Doktrinen ble første gang brukt da Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia i 1968, men programmet ble tatt avstand fra av Mikhail Gorbatsjovs regjering. World Wide Web Consortium. World Wide Web Consortium, forkortet W3C, er en organisasjon som ble startet i oktober 1994. Organisasjonens hovedmål er å utvikle protokoller og standarder for teknologien som brukes på World Wide Web. I den sammenheng tilbyr W3Cs nettsted ulike tjenester for testing eller validering av nettsider, stilark og andre, mer avanserte valideringsverktøy. For funksjonshemmede. Undergruppen Web Accessibility Initiative (WAI), utarbeider retningslinjer for hvordan nettsider skal kodes og legges opp, slik at de er best mulig tilrettelagt for funksjonshemmede. Crotone. Crotone (opprinnelig Kroton, Κρότων) er en by på den italienske halvøys «tåspiss», med ca. 50 000 innbyggere. Byen ble grunnlagt som gresk koloni av nybyggere fra Akhaia ca. 710 f.Kr., og ble en viktig by i Magna Graecia, som romerne kalte det greske kulturområde i Sør-Italia. Byen var hjemstedet til Pythagoras og hans skole (grl. 532 f.Kr.) som frembragte hans esoteriske broderskap «pythagoreerne». Sybaris var en rivaliserende gresk by i Magna Graecia, men i 510 f.Kr. sendte Kroton av sted en stor hær (angivelig 100 000 mann) og ødela Sybaris. I en kortere periode var Kroton underlagt Syrakus som forsøkte å ta herredømme over alle de greske byene i området. Da Pyrrhus invaderte Italia var Kroton fremdeles en viktig by, men etter krigen var den halvveis forlatt. Da kartagenserne angrep noe senere, overgav de gjenværende grekerne seg og fikk leide til å trekke seg tilbake til Locri. Crotona ble i 277 f.Kr. erobret av romerne, som i 193 f.Kr. etablerte en egen koloni der. Jurij Andropov. Jurij Andropov i 1974, da han var leder for KGB Jurij Vladimirovitsj Andropov (russisk: Юрий Владимирович Андропов; født i Nagutskaja, død 9. februar 1984 i Moskva) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) fra 12. november 1982 til sin død 16 måneder senere. Andropov ble født den 15. juni 1914, mest sannsynlig i Nagutskoje, Stavropol Gubernija, som sønn av en jernbanefunksjonær. Han ble medlem av Komsomol i 1930 og fullt medlem av partiet i 1939. Under andre verdenskrig deltok Andropov i partisangrupper som bedrev geriljakrig mot tyskerne. Etter krigen flyttet han til Moskva og ble en del av partisekretariatet i 1951. Etter Stalins død i 1953 ble han sendt i «eksil» til den sovjetiske ambassade i Budapest. Han spilte en viktig rolle i den sovjetiske invasjonen i Ungarn i 1956. Han returnerte til Moskva i 1957 og fikk diverse verv i det sovjetiske maktapparatet. I 1967 ble Andropov utnevnt til leder for KGB. I 1973 ble han fullt medlem av Politbyrået. Han satt som leder av KGB helt frem til han overtok som generalsekretær i 1982, da Bresjnev døde. At nettopp Andropov ble valgt var overraskende, de fleste ventet at Konstantin Tsjernenko skulle bli utnevnt til Sovjetunionens nye leder. I vesten ble valget mottatt med mistenksomhet, spesielt siden Andropov hadde vært leder av KGB og hans rolle ved invasjonen av Ungarn i 1956. Andropov fikk også vervet som president i Sovjetunionen i 1983. Juri Andropov forsøkte under sin tid som leder å bedre økonomien og redusere korrupsjonen. Dessuten vil han bli husket for sin kampanje mot alkoholmisbruk og hans streben etter å øke arbeidsdisiplinen. I utenrikspolitikken oppnådde han lite, krigen i Afghanistan fortsatte og forholdet til vesten ble stadig dårligere. Andropov forsøkte seg med utspill om nedrusting, men dette ble dårlig mottatt i vesten, da spesielt hos Reaganadministrasjonen og i Storbritannia av Thatcher. I september 1983 skjøt sovjetiske jagerfly ned et sivilt passasjerfly som hadde forvillet seg inn over russisk område. Dette førte til en meget spent tone mellom øst og vest og ting ble ikke noe bedre da USA utplasserte Pershing-raketter i Europa. Dette var et svar på at Sovjet hadde stasjonert ut SS20-raketter. Andropov led av en nyresykdom, og den 9. februar 1984 døde han i Moskva etter lengre tids sykeleie. Han ble etterfulgt av Konstantin Tsjernenko. I ettertid mener mange av det var Andropovs fortjeneste at Gorbatsjov kom seg oppover i partiapparatet, og flere håpet at det var nettopp han som skulle etterfølge Andropov. Sossen Krohg. Sossen Finne Anker Krohg (født 18. desember 1923 i Kristiania) er en norsk skuespillerinne og er de siste årene mest kjent som «Astrid Anker-Hansen» i såpeserien "Hotel Cæsar" som sendes på TV 2, en rolle hun innehadde fra seriens start i oktober 1998 frem til begynnelsen av april 2010. For dette fikk hun sammen med medskuespiller Anette Hoff hedersprisen under Gullruten 2010. Hun tok eksamen ved Det norske teatrets teaterskole i 1946 og ble umiddelbert ansatt. Derfra gikk det videre til Folketeateret, hvor hun var ansatt frem til 1960. I 1966 var hun med på å starte opp den berømte Club 7 i Oslo, og var ansatt der ved Scene 7 frem til 1985. Sossen Krohg har i tillegg bodd og arbeidet i Paris i flere perioder av sitt liv, og franske viser har blitt en av hennes spesialiteter. Hun var gift med Thorleif Schjelderup mellom 1940 og 1944, og de fikk to barn sammen. Senere giftet hun seg med kunstneren Guy Krohg, som var barnebarn av maleren Christian Krohg og sønn av maleren Per Krohg. Sossen og Guy var kjent som «de siste bohemer», Guy døde i 2002. Larry Wall. Larry Wall (født 27. september 1954 i Los Angeles, California) er en programmerer, lingvist og forfatter. Han er mest kjent som opphavsmannen til programmeringsspråket Perl, som ble sluppet i 1987. Det allestedsnærværende verktøyet patch må også nevnes. Wall mottok i 1998 Free Software Foundations Award for the Advancement of Free Software for tallrike bidrag til fri programvare, i særdeleshet Perl. Édith Piaf. Édith Piaf (født Édith Giovanna Gassion, 19. desember 1915 i Paris, død 10. oktober 1963 i Plascassier, var en fransk sangerinne. Hun er allment betraktet som Frankrikes største populærmusikkartist. Piaf var arvtager til en sterk tradisjon av parisisk chanson (vise og sang), og den logiske etterfølgeren til 1920-tallets Chanson réaliste: Yvonne George, Damia og Fréhel. Hennes tolkninger av Marguerite Monnots "Mon légionnaire" (1937) og Michel Emers "L'Accordéoniste" (1940) tilhører den gamle music hall-tradisjonen. Piafs dramatiske tolkninger av tekstene hun framførte, samt hennes karakteristiske stemme, harmonerte godt med hennes egne kompliserte livsforhold, som inkluderte alkoholmisbruk og andte rusproblemer. Hun hadde framgang med sanger som "La Vie en Rose" (1946; egen tekst), "Milord" (1959) og "Non, je ne regrette rien" (1960). Hun var den franske chanson-tradisjonens fremste representant på 1950- og 1960-tallet. Piaf medvirket også i filmer. Piafs oppvekst. Til tross for at det er utgitt et stort antall biografier, er man ukjent med en betydelig del av hennes liv. Det er hevdet at hun ble født på fortauet utenfor Rue de Belleville 72, men i fødselsattesten står det Hôpital Tenon, sykehuset i 20. arrondissement, hvor Belleville ligger. Édith er oppkalt etter Edith Cavell, en britisk sykepleier som under første verdenskrig flyktet da hun forsøkte å hjelpe franske soldater å flykte fra tysk fangenskap. «Piaf» – som er parisisk slang for spurv – var et tilnavn hun skulle få tjue år senere. Piafs mor, Annetta Giovanna Maillard (1895-1945), hadde fransk-italienske aner på farsiden, og var av marokansk-berbisk opprinnelse på morsiden. Piafs mor var født i Livorno i Toscanas veskyst i Italia, hvor hun senere skulle komme til å arbeide som cafésanger under artistnavnet "Line Marsa". Piafs far, Louis-Alphonse Gassion (1881-1944), var en normanisk gateakrobat, med bakgrunn fra teater. Piaf ble forlatt av sine foreldre, og hun bodde en kortere tid hos sin mormor, Emma (Aïcha) Saïd ben Mohammed (1876–1930). Da hennes far ble innkalt til den franske hæren i 1916, bragte han Piaf til Piafs farmor, som drev et bordell i Normandie, og hun ble tatt hånd om av kvinnene som jobbet der. Da hun var 14 år, opptrådte hun sammen med sin far, og sang offentlig for første gang. Hun forlot sin far, og bosatte seg på Grand Hôtel de Clermont i 18 rue Veron i Paris' 18. arrondissement. Hun forsørget seg selv som gatesanger i Pigalle, Ménilmontant, og i forstedene (jevnfør sangen "Elle fréquentait la Rue Pigalle"). Hun inngikk et samarbeid med sin venn og halvsøster Simone Berteaut («Mômone»), som senere skulle komme til å skrive en biografi om Piaf. Da Piaf var 16, ble hun forelsket i Louis Dupont, og 17 år gammel fødte hun sitt eneste barn, datteren Marcelle, som i 1935 døde av hjernehinnebetennelse, to år gammel. Som sin mor, hadde Piaf problemer med å ta hånd om barn, da hun levde sitt liv på gaten, og Dupont tok hånd om barnet fram til barnets død. Piafs neste forhold var med en hallik med navnet Albert. Han tok provisjon av Piafs inntekter, i bytte mot ikke å tvinge henne ut i prostitusjon. Da Piaf avsluttet forholdet, forsøkte han å skyte henne, men han lyktes ikke. Artistkarriere. Nattklubbeieren Louis Leplée, som drev klubben Le Gerny i Champs-Élysées, oppdaget Piaf i Pigalle-området. Han overtalte henne til å synge, og hennes nervøsitet, samt at hun bare var 147 cm lang, fikk han til å gi henne tilnavnet «Piaf», et navn som kom til å være hennes artistnavn resten av livet. «La môme piaf» er parisisk, og kan oversettes med «spurvungen». Hennes første plate ble produsert samme år. Kort tid etter ble Leplée myrdet. Piaf ble anklaget for å ha vært medvirkende, men ble frikjent. Leplée lærte henne det grunnleggende i å opptre på en scene, og presenterte henne i en svart kjole, en klesstil som skulle komme til å kjennetegne hennes framtidige opptredender. Han gjennomførte en intens markedsføring foran hennes første opptreden, noe som resulterte i at flere celebriteter, blant annet Maurice Chevalier, kom til å overvære hennes premiere. Hun ble en stor suksess, noe som førte til hennes to første grammofoninnspillingene i januar 1936, da hun spilte inn "Les Momes de la Cloche" og "L'Étranger" gjennom Polydor. Den sistnevnte var skrevet av Marguerite Monnot, som kom til å bli en samarbeidspartner for Piat resten av hennes karriere. Sangskapere som Marguerite Monnot, Michel Emer og Raymond Asso forsto hennes stil og behov, og skrev følgelig sanger som passet for hennes artistuttrykk. Den 6. april 1936 ble Leplée myrdet, og Piaf ble avhørt og anklaget for medvirkning, men hun ble sluppet fri. Leplée ble drept av gangstere med tidligere koblinger til Piaf. Et oppkom av negativ medieoppmerksomhet truet hennes karriere. For å bedre sitt image ansatte Piaf Raymond Asso, som hun senere også innledet et forhold med. Han endret hennes artistnavn til «Édith Piaf», hindret henne i å møte upassende venner, og gav Monnot i oppdrag å skrive sanger som beskrev eller henviste til hennes tidligere liv på gaten. I 1940 hadde Piaf en birolle i Jean Cocteaus enakter "Le Bel Indifférent". Dette bidro sterkt til hennes gjennombrudd, og hun knyttet relasjoner blant prominente personer som Chevalier og poeten Jacques Borgeat. Hun skrev tekster til flere av egne sanger, og samarbeidet med komponister. I 1944 oppdaget hun Yves Montand i Paris, opptrådte sammen med ham, og ble hans mentor og elskerinne. Før det hadde gått ett år, hadde han blitt en av de mest populære sangerne i Frankrike, og hun brøt forholdet da han nærmet seg henne i popularitet. Piaf ble etterhvert svært etterspurt, kunne vise til stor suksess i Paris, og hadde etablert seg som Frnkrikes mest ettertraktede innen underholdningsbransjen. Etter andre verdenskrig ble hun kjent internasjonalt, og hun turnerte i Europa, USA og Sør-Amerika. I Paris samarbeidet hun på scenen med Atahualpa Yupanqui, som senere ahr blitt anerkjent som en av Argentinas mest betydningsfulle folkemusikere. Piaf besøkte Sverige to ganger, i 1947 og 1958. Hun bidro til at Charles Aznavours karriere skjøt fart da hun turnerte i Frankrike og USA sammen med ham, samt spilte inn enkelte av hans sanger. Tidlige forsøk på gjennombrudd i USA var ikke vellykkede, da mange oppfattet henne som dyster, men etter en anmeldelse av en av de mest inflytelsesrike kritikerne i New York, økte hennes popularitet, og hun kom til å opptre åtte ganger i The Ed Sullivan Show, samt to ganger, 1956 og 1957, i Carnegie Hall. Édith Piafs signatursang "La vie en rose" ble skrevet 1945, og ble belønnet med en Grammy Hall of Fame Award i 1998. På L'Olympia, som er en av Paris mest berømte scener, som ble drevet av Bruno Coquatrix, framførte Piaf mange konserter under sin storhetstid mellom januar 1955 og oktober 1962; mange av disse konsertene er utgitt på vilyl og cd. En av konsertene, fra 1961, var et forsøk på å redde L'Olympia fra konkurs, og var første gangen hun framførte "Non, je ne regrette rien". I april 1963 spilte hun inn sin siste sang, "L'homme de Berlin". Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig opptrådte hun jevlig for de tyske troppene i det okkuperte Frankrike, og mange betraktet henne som en forræder. Etter krigen meddelte hun at hun jobbet for motstandsbevegelsen. Det finnes ingen belegg for dette, men det anses som sannsynlig at hun bidro til å hjelpe flere personer å unnslippe nazistenes forfølgelse. Hun oppnådde uansett popularitet både på et nasjonalt og internasjonalt plan. I denne perioden var Piaf i kontakt med en jødisk pianist, og skrev sammen med Monnot en subtil protestsang. Ifølge en beretning fikk hun, da hun sang for tyske offiserer på et høyere nivå på "One Two Two Club", tillatelse til å la seg fotografe sammen med franske krigsfanger for å høyne deres moral. Fangene kunne senere klippe ut bildene og benytte dem som falske passfoto. Privatliv. Édith Piafs store kjærlighet, den gifte bokseren Marcel Cerdan, døde i en flyulykke i oktober 1949, da han fløy fra Paris for å treffe henne. Flyet styrte på Azorene, og alle ombord omkom, blant disse var også fiolonisten Ginette Neveu. Piafs og Cerdans forhold var mye omtalt, da Cerdan var verdensmester i mellomvekt, og betraktet som en legendarisk fransk bokser. Piaf ble alvorlig skadet i en bilulykke i 1951, sammen med Charles Aznavour. Hun fikk brudd i en arm og og to ribbein, og fikk etter ulykken store problemer med å frigjøre seg fra alkohol og morfin. Ytterligere to bilulykker, som nesten kostet henne livet, forverret hennes situasjon. Jacques Pills fikk henne innlagt for rehabilitering ved tre ulike tilfeller, uten hell. Piaf giftet seg med sangeren Jacques Pills i 1952, men skilte seg fra ham igjen i 1956. I 1962 giftet hun seg med Theophanis Lamboukas, også kjent som Théo Sarapo, en gresk frisør som hadde blitt artist og skuespiller, og som var tjue år yngre enn henne. Paret opptredde sammen ved noen av hennes siste opptredender. Død og ettermæle. Piaf døde av leverkreft 47 år gammel, i Plascassier ved den franske riviera 11. oktober 1963 (enkelte kilder oppgir 10. oktober i Paris). Hun hadde da periodevis vært bevisstløs i en tidsperiode på flere måneder. Hennes legeme ble ført tilbake til Paris, slik at hennes fans skulle oppfatte det slik at hennes død skjedde i hennes hjemby. Piaf ligger gravlagt på Cimetière du Père Lachaise, ved siden av datteren Marcelle. Piafs gravsted er en av de mest besøkte. Til tross for at erkebiskopen av Paris vegret seg mot en dødsmesse på grunn av hennes livsstil, samlet begravelsesprosesjonen titusener, sørgende samlet i Paris gater og ved seremonien på kirkegården samlet over 100 000 personer. Charles Aznavour har senere uttalt at Piafs begravelsesprosesjon var det eneste som til da hadde fått trafikken i Paris til å stå fullstendig stille siden andre verdenskrig. I Paris er det et lite museum betående av to rom, som er dedikert Piaf, Musée Édith Piaf i Rue Crespin du Gast 5. Artisten Piaf. Piafs stemme har en utpreget altklang, og spennet i sanger hun framførte, ligger som regel innenfor en drøy oktan, vanligvis mellom g og a1. Hennes stemme har blitt omtalt av både samtidige og senere anmeldere. Mikael Katz skrev i Expressen ved et av hennes Sverigesbesøk: «Når hun begynner å synge med sin harde, hese stemme, beveger hun hendene forsiktig, men meget uttrykksfullt, diskret sensuelt. Ofte beskrives hennes evne til å fange publikum og uttrykke følelser. Stanegate. Stanegate (gammelengelsk «steinvei») var en romersk vei i Britannia. Den gikk fra vest til øst, omtrent fra Carlisle til Corbridge. Hadrians mur ble bygget langs samme linje som veien. Gallipoli (Italia). Gallipoli er en italiensk havneby nede på «hælen» på den italienske «støvelen». Kommunen har ca. 20 000 innbyggere. Byen ble grunnlagt av greske nybyggere som Kallipolis, og inngikk således i Magna Graecia. I 266 f.Kr. ble den romersk, og på 1000-tallet e.Kr. normannisk. Cartimandua. Cartimandua (levde i 1. århundre) var dronning for den keltiske brigantene i den nordlige del av dagens England fra ca. 43 til ca. 70. Hun var nylig innsatt som dronning da romerne i 43 invaderte de britiske øyer og opprettet provinsen Britannia. Sammen med sin mann, carvetiernes krigsherre Venutius, ledet hun en allianse mot romerne. Det ser ut til at hun tidlig delvis underkastet seg romerne, og styrte et klientkongedømme underlagt guvernøren. Etter slaget ved Caer Caradock i 50 flyktet Caratacus, en av de fremste lederne for den keltiske motstanden, til brigantenes område. Cartimandua valgte å overgi ham til romerne, og Caratacus ble ført til Roma i lenker. Hennes lojalitet ble belønnet i 53, da Venutius' forsøk på å underlegge seg brigantene ble stoppet ved romersk intervensjon. I 61 nektet Cartimandua å slutte seg til Boadiceas opprør. I 69 kastet hun ut sin mann Venutius, og tok en tidligere livvakt, Vellocatus, som gemal. Venutius invaderte brigantenes område, og avsatte henne omkring år 70. Tacitus antyder at romerne reddet henne fra å bli holdt fanget. Hun dukker ikke senere opp i kildene, så det er ingen tegn til at hun fikk noen ny maktposisjon noe annet sted. Carvetiere. Carvetierne var en keltisk stamme som levde på de britiske øyer da romerne invaderte i 43. De hadde tilhold i det som i dag er Cumbria og Lancashire i det nordlige England. Deres hovedstad blir på latin kalt "Carvetiorum". Stammen inngikk antagelig i en konføderasjon som ble styrt av brigantene. Omkring år 70 erobret deres krigherre Venutius, som inntil året før hadde vært gift med brigantenes dronning Cartimandua, brigantenes område, og det kan se ut til at carvetierne i en periode ble den ledende stammen. Newfoundland. Newfoundland (fransk: "Terre-Neuve", irsk: "Talamh an Éisc", latin: "Terra Nova") er ei øy på østkysten av Canada. Øya er den tettest befolkede del av provinsen Newfoundland og Labrador. Newfoundland har et flateinnhold på 111 390 km² og er dermed verdens sekstende største øy. Newfoundland er adskilt fra Labrador av Belle Isle-stredet og fra Cape Breton Island av Cabot-stredet. Provinshovedstaden St. John's befinner seg på den syd-østlige spissen av Newfoundland. Historie. Newfoundland ble navngitt av den portugisiske oppdageren João Vaz Corte-Real i 1472 og er dermed det eldste navnet i Nord-Amerika. I 1960 oppdaget den norske arkeologen Anne Stine Ingstad en gammel vikingboplass ved L'Anse aux Meadows på den nordlige delen av øya. Dette er det eneste arkeologiske beviset på europeisk kontakt med Nord-Amerika i før-colombiansk tid. L'Anse aux Meadows ble av Helge Ingstad i 1960 identifisert som stedet hvor Leiv Eirikson i år 1000 gikk i land og kalte for Vinland. Nyere analyser av sagaene og det arkeologiske og palaeoøkologiske materialet viser imidlertid at ruinene i L'Anse aux Meadows er restene etter en viking-base på veien til og fra Vinland, som derfor må ha ligget lenger sør. Det er blant annet funnet en type valnøtter ved L'Anse aux Meadows som aldri har vokst der, og som i dag har sin nordgrense i New Brunswick. New Brunswick er også nordgrensen for ville druer, noe som kan ha gitt opphav til navnet Vinland. Newfoundland har hatt innvandring fra flere europeiske land, spesielt fiskere fra Irland og Frankrike, som søkte hit på grunn av det rike fisket på Newfoundlandsbankene sør og øst for øya. Her foregikk lenge store torskefiskerier som leverte råstoff til en stor produksjon av klippfisk. Newfoundland var lenge en viktig konkurrent til Norge i klippfiskmarkedet. Språk. Newfoundland har en egen dialekt av engelsk kjent som Newfoundland-engelsk. Klassifikasjon. Klassifikasjon er det å dele inn ting eller begreper i klasser; eller resultatet av en slik inndeling. Evolusjonsbiologi. Evolusjonsbiologi er den grenen av biologien som undersøker hvordan evolusjon foregår. Denne forskningen har resultert i evolusjonsteorien, som beskriver evolusjonens mekanismer. Evolusjonær genetikk. Evolusjonær genetikk studerer det genetiske grunnlaget for evolusjonære endringer. De genetiske prosessene som har størst betydning for evolusjonen, er mutasjoner, rekombinasjon og gendrift. Selv om den velger mellom fenotyper og ikke mellom genotyper, kan også naturlig seleksjon studeres fra en evolusjonsgenetisk vinkel. Detter er fordi betingelsene for at en fordelaktig egenskap kan spre seg i populasjonen, er avhengig av både populasjonens og egenskapens genetiske struktur. Evolusjonær genetikk har blitt til i skjæringspunktet mellom populasjonsgenetikk og den klassiske evolusjonsbiologien, som studerte tilpasninger ut ifra et morfologisk perspektiv. Evolusjonær økologi. Evolusjonær økologi undersøker tilpasningene til organismer, og hvordan disse kan forklares ut ifra miljøet de lever i. Blant fenomenene som evolusjonære økologer forsker på, finner man dermed Evolusjonær utviklingsbiologi. "Se hovedartikkel evolusjonær utviklingsbiologi" Evolusjonær utviklingsbiologi er en forholdsvis ny gren av evolusjonsbiologien, som undersøker hvordan endringer i "livsløpet" (utvikling eller ontogenese) henger sammen med endringer i "evolusjonen". Tidligere har man ofte bare studert voksne individer, og hvordan disse har endret seg i evolusjonens løp. Dermed går man imidlertid glipp av viktig informasjon, nemlig når "i livsløpet" denne endringen påvirker organismen. Resultatet av en evolusjonær endringer vil alltid avhenge av tidspunktet i individualutviklingen den viser sin effekt på. For eksempel har mutasjoner som påvirker den tidlige individualutviklingen ofte en større effekt på den voksne organismen enn mutasjoner som påvirker senere stadier av individualutviklingen. Fylogenetikk. Fylogenetikk er vitenskapen som rekonstruerer «livets tre», dvs. artenes innbyrdes slektskapsforhold eller organismenes stamtre. Se fylogenetikk for mer utfyllende informasjon. Viktige evolusjonsbiologer. Her er et utvalg av evolusjonsbiologer som har hatt betydning for fagets utvikling. Evolusjon. Evolusjon (latin "evolutio" = utfolding) betegner innen biologi endringen av arter og deres antall. "Endringer av arter" innebærer endringer i organismenes bygning (morfologi), genetikk, økologi, atferd m.m. "Endringer i antall arter" innebærer at nye arter kan oppstå og at arter kan dø ut. Evolusjon undersøkes av evolusjonsbiologer og forklares med evolusjonsteorien. Utvikling er i det biologiske fagspråket ikke synonymt med evolusjon, men gjerne forbeholdt endringer i løpet av livet til enkelte organismer. Evolusjon foregår derimot over større tidsperioder, dvs. fra noen generasjoner til millioner av år. Evolusjon brukes også i andre sammenhenger i overført betydning om langsomme, gradvise endringer, i motsetning til revolusjon. Andre definisjoner. En annen definisjon på evolusjon, som er hyppig brukt i bl.a. innførende lærebøker, er "populasjonsgenetiske forandringer over generasjoner", eller "endringer av arters genomer". Ulempen ved denne definisjonen er at den ignorerer mange viktige prosesser, som artsdannelse og epigenetisk og kulturell evolusjon innen arter. Begrepet evolusjonisme brukes i etnologi om en forskningstradisjon på tidlig 1900-tall som understreket de ulike kulturelementers utvikling. Forskerne beskrev kulturfenomenene som om det foregikk en evolusjon, en utvikling fra opprinnelige primitive og enkle former mot stadig mer høyverdige og høyerestående former. Fysiologi. Fysiologi er læren om organismenes funksjoner, og deles inn i plantefysiologi og zoofysiologi (dyr). Faget er dermed en del av biologien. Økologi. Økologi er læren om interaksjonene mellom organismer og miljøet. Faget er dermed en del av biologien, men har også mange berøringspunkter med andre vitenskaper, som geologi, geografi, kjemi og også samfunnsvitenskapene. Spesielt adjektivet «økologisk» brukes ofte som omskrivning før «miljøvennlig» eller «bærekraftig». Ordet økologi. Ordet økologi stammer fra to greske ord; Oikos [οίκος] som betyr hushold og Logos [λόγος] som betyr læren om. Økologiens miljøbegrep. Når økologi defineres som "læren om interaksjonene mellom organismer og miljøet", må man være klar over hva økologien legger i begrepet «miljø». Helheten av en organismes relasjoner eller interaksjoner med miljøet betegnes som organismens nisje. Økologiske interaksjoner. Det som menes med "interaksjon" er at individer på en eller annen måte påvirker andre individer – enten av andre arter eller artsfrender. En nyttig inndeling av former for interaksjon tar utgangspunkt i om interaksjonen er fordelaktig (+), negativ (–) eller nøytral (0) for de involverte partene. Atferdsbiologi. Atferdsbiologi eller etologi er den vitenskapelige studien av dyrs atferd, spesielt i deres naturlige miljø. Atferdsbiologien ble grunnlagt rundt 1950-60 av blant annet Nikolaas Tinbergen, Konrad Lorenz og Karl von Frisch. Etologer er opptatt av hvordan nervesystemet og hormonene virker på atferden, hvordan atferden utvikles gjennom medfødte instinkter og læring, hvordan økologiske og sosiale faktorer påvirker atferden og hvordan den varierer fra art til art. Etologien har vært en europeisk tradisjon, og har stått i en viss motsetning til amerikansk dyrepsykologi, som studerer hvordan dyr lærer i laboratorieforsøk. Etter hvert har de to retningene nærmet seg hverandre. 1935 regnes som den moderne etologiens fødselsår. Da utga østerrikeren Konrad Lorenz det grunnleggende arbeidet "Der Kumpan in der Umvelt des Vogels". Det var også Lorentz som gav navnet etologi til denne vitenskapsgrenen av zoologi. Utviklingsbiologi. Utviklingsbiologi er læren om organismers individualutvikling (eller ontogenese). Utvikling (biologi). Utvikling, eller individualutvikling, betegner i biologien endringene som skjer med organismer mellom befruktningen av eggcellen og individets død. Begrepene "ontogenese" eller "ontogeni" er strengt tatt ikke synonyme, ettersom ontogenesen etter sin betydning forholder seg til levevesenets tilblivelse fra befruktning til modent (maturt) stadium. Morfologi (biologi). Faget er dermed en del av biologien (både botanikken, mikrobiologien, mykologien og zoologien). Begrepet "anatomi" brukes som samlebegrep over de fem første av disse grenene (dvs. morfologi unntatt eidonomi). Morfologi er en viktig forutsetning for mange andre biologiske disipliner, f.eks. evolusjonsbiologi og fysiologi. Agnar Mykle. Agnar Mykle (født Agnar Myklebust 8. august 1915 i Trondheim, død 14. januar 1994 i Asker) var en norsk forfatter. Hans mest berømte bøker, romanene "Lasso rundt fru Luna" og "Sangen om den røde rubin" om en ung manns erfaringer med livet, er blitt stående som høydepunkter i norsk litteraturhistorie. Den sistnevnte romanen førte til at Mykle i 1956-57 ble involvert i en omfattende rettssak hvor han sammen med Gyldendal forlag ble saksøkt på grunn av bokens påståtte pornografiske innhold. Han ble frifunnet, men rettssaken synes å ha påført ham store påkjenninger, og siden publiserte han få bøker. Mykle var også en pioner innen norsk dukketeater. Sammen med sin kone Jane Mykle etablerte han Norsk Dukketeater i 1949, og de to skrev viktige lærebøker innen dette emnet. Biografi. Agnar Mykle vokste opp i Trøndelag, og tok utdanning i økonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen hvor han utmerket seg som en meget dyktig student. Senere bodde han det meste av livet i Asker. Mykle slo for alvor gjennom med sin andre roman "Lasso rundt fru Luna" i 1954. Romanen handler om livet til en ung mann som flytter fra sine foreldre i Trøndelag og tar seg jobb nord i landet. Her gjør han sterke erfaringer med både kvinner og den nord-norske kultur. Boken ble kritikerrost og oppnådde gode salgstall, men samtidig lot en del seg provosere av det erotiske aspektet ved historien. En ny sedelighetsdebatt var i gang. Det hele toppet seg imidlertid med oppfølgerromanen "Sangen om den røde rubin" som kom ut to år senere. Boka ble politianmeldt på grunn av dristige seksualskildringer. En omfattende rettsprosess førte først til at boka ble konfiskert og forbudt i 1957. En anke førte saken til Høyesterett, der forlag og forfatter ble frikjent. Rettssaken er i ettertid blitt stående som et bilde av 1950-tallets puritanske rettsvesen og samfunn, og utgjør dermed et viktig kapittel i Norges historie. I sine fire romaner er det den unge mannens sinn Mykle utforsker. Hovedpersonen er i en situasjon der han orienterer seg bort fra de småborgerlige verdiene som preget oppveksten, samtidig som han ennå ikke har etablert et sikkert fotfeste i livet. Særlig står forholdet til kvinnene i fokus. Hovedpersonen i "Lasso rundt fru Luna" og "Sangen om den røde rubin", Ask Burlefot, er dypt splittet i sitt syn på kvinner. Mykles skrivestil var meget digressiv og detaljskildrende. Mykle hadde sin kanskje største inspirasjonskilde og litterært slektskap i den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe. Annen litteratur som Mykle satte høyt var blant annet den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij og fransk 1800-tallslitteratur. Han var også begeistret for den britiske forfatteren John Collier. Sønnen Arne Bust Mykle (født 1937) har også arbeidet med dukketeater, blant annet barne-tv-serien om Pompel og Pilt fra 1969. Darwinisme. Darwinisme betegner den forklaringen på evolusjon som går tilbake på Charles Darwins teorier. I dag er den darwinistiske evolusjonsteorien med visse modifikasjoner (se nydarwinisme) bredt akseptert blant fagfolk. Darwinismens innhold. Darwinismens startskudd falt med utgivelsen av Darwins bok "Artenes opprinnelse" i 1859. I dette verket argumenterte Darwin grundig og kritisk for et syn på evolusjon som fortsatt gjelder i dag. Darwin var ikke den eneste og ikke engang den første som hadde tenkt disse tankene. Han var imidlertid den første som satte dem i sammenheng, som underbygget dem med grundig dokumentasjon, og som skjønte at de samlet bygget opp om en teori som kunne forklare tilblivelsen av det biologiske mangfoldet. Darwin snakket riktignok ikke om "evolusjon", men om «nedstamning med modifikasjon». Termen evolusjon er kommet til i ettertid. Darwinisme kontra lamarckisme. Man ser ofte at Darwins evolusjonsteori settes opp mot Lamarcks evolusjonsteori. Lamarck trodde også på evolusjon, men ikke på et felles opphav for artene. Artene kunne endre seg over tid, men de kunne ikke gi opphav til nye arter. Dessuten var Lamarck fremmed for tanken om at det fant sted et naturlig utvalg. Også Darwin mente nedarving av ervervede egenskaper fant sted. Men Darwin la vekt på at naturlige seleksjon virket forsterkende på de nedarvede ervervede trekkene som han mente ble forårsaket av "bruk og manglende bruk" og miljøets direkte innvirkning, slik at naturlig seleksjon dermed ble den viktigste evolusjonsfaktoren. Darwinismens mottagelse. I fagkretser fikk Darwins teori forholdsvis fort en stor tilhengerskare, spesielt i England og Tyskland. Tegnene på "at" evolusjon hadde foregått, ble mer og mer tydelige for de fleste fagfolk. Det som manglet var en teori som kunne "forklare" dette fenomenet. Mottagelsen av teorien blant biologiske legfolk var mer blandet. «La oss håpe at teorien ikke er sann. Og hvis den er sann, la oss be om at den ikke blir viden kjent.» Spesielt støtende var åpenbart forestillingen om å være i nær slekt med aper, selv om Carl von Linné allerede 100 år tidligere hadde sammenfattet mennesket og aper til herredyr. Det er interessant at gjenoppdagelsen av Gregor Mendels skrifter i 1900 betød en svekkelse av darwinismen. Dette er ikke lett å forstå i dag siden vi er blitt vant til å formulere naturlig seleksjon i vendinger som «overlevelsen av de beste genene». Da man skjønte genenes betydning i begynnelsen av 1900-tallet, trodde man imidlertid først at evolusjon kunne forklares ved mutasjoner alene, uten hjelp av naturlig seleksjon. Det var så sent som i løpet av 1930- og 40-tallet, at man klarte å forene genetikkens funn med darwinismen. Resultatet av denne «moderne syntesen», som den ble omtalt som, var nydarwinismen. Nydarwinismen er en modifisert form av darwinismen, og ofte ser man at «darwinisme» brukes også om den "ny"darwinistiske teorien. Selv om han ikke visste hva gener var og hans arvelighetsteori var feil, var evolusjonsteorien hans fullt forenlig med funnene og utviklingene som har blitt gjort siden. Jean-Baptiste de Lamarck. Jean-Baptiste Pierre Antoine de Monet, chevalier de Lamarck (født 1. august 1744 i Bazentin-le-Petit, Somme, død 18. desember 1829 i Paris) var en fransk vitenskapsmann og zoolog. Han var knyttet til naturhistorisk museum (Muséum national d'histoire naturelle) i Paris som professor i zoologi fra museets stiftelse i 1793 til sin død. Han var én av de første naturvitenskapsmenn som argumenterte for at arter er foranderlige, og at artene slik de framtrer i vår tid er resultat av en evolusjon. Lamarck mente at artene forandret seg gjennom en tilpasning til omgivelsene. Om omgivelsene gjør det nødvendig å bruke bestemte organer vil disse forandres, for eksempel bli større. For eksempel har giraffer som lever på savannene fått lang hals gjennom å strekke seg mot høytvoksende blader. Tilsvarende vil organer som ikke er i bruk bli svakere. For eksempel vil dyr som begynner å leve et sted uten lys etterhvert miste synet. Disse forandringene i kroppsorganene ville ifølge Lamarck gå i arv (se lamarckisme). Evolusjonsteorien ble presentert i boka "Philosophie Zoologique" fra 1809, som er et ambisiøst forsøk på å beskrive artens utvikling, og også menneskets plass i naturen. Her presenterer Lamarck også en slags psykologi som lener seg tungt på de franske "ideologene". Et hovesiktemål her var å vise at menneskets psykologi ('moral') kunne forstås i materielle termer. I 1801 ga han ut "Système des animaux sans vertèbres", et pionerarbeid om virvelløse dyr. I 1802 var han en av de første som brukte betegnelsen biologi om vitenskapen om levende vesener. Sosiobiologi. Sosiobiologi er læren om opphavet til dyrs sosiale atferd. Sosiobiologiens bidrag til atferdsbiologien er å forklare hvordan et gitt atferdsmønster kan ha blitt til i evolusjonens løp, det vil si hvilke økologiske betingelser det respektive atferdsmønsteret har vært en tilpasning til. Sosiobiologi kan derfor betegnes som den delen av atferdsøkologien som spesielt fokuserer på "sosial" atferd. Med «sosial» atferd menes i denne sammenheng atferd som kommer til uttrykk i samspill med individer "innen samme art". Sosiobiologien fikk sitt gjennombrudd med Edward O. Wilsons bok "Sociobiology" (1975), og er i dag – sammen med resten av atferdsøkologien – et florerende biologisk fagfelt, som har gitt unike innsikter i dyrenes atferd. Human sosiobiologi. I boken "Sociobiology"s siste kapittel prøvde Wilson også å anvende sosiobiologiske forklaringer på menneskelig atferd. Dette vakte sterke reaksjoner spesielt på 1970-tallet – både fra samfunnsfagene og fra den politiske venstresiden. Mens de førstnevnte kanskje fryktet en «bortforklaring» av sine egne fagfelt (se reduksjonisme og genetisk determinisme), var de sistnevnte mest bekymret for politisk motivert misbruk av biologiske funn (se sosialdarwinisme). I etterkant må man kunne si at begge disse farene stort sett har vært overdrevet. I dag er det bred enighet om at sosiobiologi verken kan «totalforklare» eller ha "normativ" betydning for menneskelig atferd. Det er også i økende grad akseptert at sosiobiologien og andre evolusjonære tilnærminger likevel kan bidra til en forståelse av menneskelig atferd på et "deskriptivt" plan. Den tidligere humane sosiobiologien har nå blitt videreutviklet til evolusjonspsykologien. Sosialdarwinisme. Sosialdarwinisme betegner forsøk på å avlede "normative" utsagn om menneskelige samfunn fra evolusjonsbiologiens "faktiske" funn. "Sosialdarwinisme i egentlig forstand" var en samfunnsvitenskapelig strømning som ble grunnlagt av den britiske filosofen Herbert Spencer på slutten av 1800-tallet. Teorien innebar en rettferdiggjørelse av klasseskiller, kjønns- og rasediskriminering ved hjelp av den best tilpassets rett. Rundt århundreskiftet hadde strømningen fått en del tilhengere, spesielt i USA. Den påvirket bl.a. eugenikk-bevegelsen og nazistenes raseteorier. Denne formen for sosialdarwinisme har ingen forsvarere i dag. Spencer forutsatte at evolusjon er en forutbestemt form for fremskritt, noe den ifølge darwinismen ikke er. Dessuten satte Spencer likhetstegn mellom "survival of the fittest" og «den sterkestes rett», noe som er nokså fremmed for evolusjonsbiologer, fordi "fitness" ikke betegner styrke, men tilpassethet, og fordi evolusjonsbiologien ikke kan uttale seg om «rett» (eller «galt»). Darwinisme og sosial«darwinisme» (i egentlig forstand) er uforenlige teorier. "Sosialdarwinisme i vid forstand" kan brukes om andre forsøk enn Spencers på å gi evolusjonsteorien en normativ kraft. Det fantes få slike forsøk etter den andre verdenskrig. De trenger heller ikke å være rasistiske eller sexistiske. Man kan f.eks. betegne noen marxistiske biologers forsøk på å «avkrefte» rasisme ved hjelp av genetiske funn, som en form for antirasistisk sosialdarwinisme. Felles for alle slike forsøk (uansett fortegn) er at de forutsetter at det i det hele tatt er mulig å avlede normative fra faktiske utsagn. Denne antakelsen er høyst omstridt både blant filosofer og biologer (se bør-dikotomi). Den sterkestes rett. Den sterkestes rett betegner en tilstand der det er opp til enkeltindividene å ivareta sine egne rettigheter, der det med andre ord ikke er noen samfunnsinstans som verner om samfunnets «svake». Ifølge Thomas Hobbes er den sterkestes rett menneskets eneste rettighet i «naturtilstanden», dvs. i et tenkt samfunn der alle menneskeskapte regler er fjernet. Det er en seiglivet misforståelse at den sterkestes rett har noe med evolusjon å gjøre, eller til å med kan rettferdiggjøres ved hjelp av evolusjonsbiologi. Misforståelsen kommer sannsynligvis av at enkelte personer uten særlig forståelse for biologi har feiloversatt darwinismens prinsipp om "survival of the fittest" med nettopp «den sterkestes rett». Det ironiske i denne sammenheng er at evolusjonsbiologiens resultater heller avkrefter enn bekrefter Hobbes' forestilling. Liv. Liv er fenomenet som skiller bakterier, dyr og andre organismer fra døde organismer og fra anorganiske (ikke-organiske) gjenstander som krystaller. Liv er knyttet til komplekse kjemiske strukturer og forutsetter en stoff- og energiflyt fra og til omgivelsene. I og med at vi bare kjenner til livsformer på jorden, og at man derfor ikke kan vite sikkert hva som kjennetegner liv generelt og hva som er særtrekk for jordisk liv, er det best å redegjøre for disse to fenomenene hver for seg. Ordet «livet» i bestemt form brukes gjerne generelt eller symbolsk om den menneskelige tilværelsen og livsforløpet, særlig det som gjelder et enkelt individ, og ofte i motsetning til døden. Fellestrekk. Alle livsformer på jorden går tilbake på én felles stamform. Livet på jorden er knyttet til vann og hydrokarbonforbindelser. Livsformene er bygget opp av celler. Alle livsformer på jorden deler dessuten noen celleorganeller, bl.a. ribosomer. Til slutt benytter alle jordiske livsformer seg av den samme genetiske koden. Det vil si at «oversettelsen» fra RNA eller DNA til proteiner følger den samme oppskriften. Enkelte endringer i koden har skjedd i løpet av livets evolusjon, men alle former kan enkelt avledes av én opprinnelig kode. Noen av disse egenskapene kan være nødvendige for liv, mens andre (som den genetiske koden) er mer eller mindre tilfeldige særtrekk ved "jordisk" liv. Å skille mellom dette er som sagt ingen enkel sak. Inndeling. Dagens livsformer hører til bakterier, arkebakterier og eukaryoter. De sistnevnte omfatter bl.a. dyr, planter og sopp. En del nyere forskning godkjenner ikke splitten mellom ekte bakterier og archebakterier og foretrekker å operere med en enkelt bakterierike: Monera. Nærmere ti millioner arter av organismer er kjent for vitenskapen. Det totale tallet nålevende arter er imidlertid det mangedobbelte av dette tallet – ifølge noen estimater eksisterer minst 100 millioner ulike arter. Disse nålevende artene utgjør i sin tur bare en brøkdel av livsformene som har funnets på jorden gjennom tidenes løp. Sannsynligvis har minst 99 % av alle arter dødd ut, slik at ti milliarder arter kan ses på som en nedre grense for det totale antallet livsformer som fantes og fins på jorden. Dette stamtreet viser slektskapsforholdene mellom de basale grenene i «livets tre». Man ser bl.a. at vi (eukaryotene) er nærmere beslektet med arkebakterier enn med bakterier (og omvendt – at arkebakterier er nærmere beslektet med oss enn med bakterier). Inndelingen og grupperingene er fortsatt omstridt. Den svenske "Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna" opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Thomas Cavalier-Smith hevder imidlertid at det er seks riker. Er virus liv? Virus betegnes ofte som mikro"organismer", mens det i andre sammenhenger påpekes at virus "ikke" er liv. At virus ikke skal være liv, bygger på en streng tolkning av en definisjon på liv som forutsetter stoffskifte, vekst, og evne til reaksjon på miljøinnflytelser. Virus kan ikke "drepes", siden det ikke har noe stoffskifte som kan stoppes, men det kan ødelegges (brytes ned). En slik tolkning er imidlertid nominalistisk og vanskelig å forene med evolusjonsteorien. I dag mener man at virus har oppstått fra andre livsformer gjennom sekundær forenkling. Virus er helt avhengig av andre livsformer for å formere seg, og kan derfor ikke være en tidlig eller primitiv «nesten-livsform». Virus kan rett og slett ikke ha eksistert før livet hadde oppstått, og må derfor ha oppstått fra mer komplekse organismer (sannsynligvis flere ganger uavhengig av hverandre). Dermed blir det veldig kunstig å ville ekskludere noen av grenene i «livets tre». Når nye virus «bygges» av vertscellen, kan viruset sies å vokse og å oppleve stoffskifte (om enn drevet av vertscellen). Reaksjon på miljøinnflytelser fins ikke i form av atferd, men virus har i hvert fall evnen til å infisere vertsceller. Dette innebærer nødvendigvis at viruset «responderer» til kjensgjerningen at det har kommet i nærheten av en vertscelle. Det viktigste argumentet er imidlertid at virus kan evolvere, altså gjennomgå biologisk evolusjon. Som man ser, er flere tolkninger mulige. Dette kommer av at alle overganger i naturen, selv de mellom levende og død materie, er flytende; og at alle definisjoner nødvendigvis bærer en porsjon vilkårlighet i seg. Det samme problemet oppstår når man vil definere utenomjordisk liv (se nede). Eksistens. Vitenskapen som undersøker betingelsene for utenomjordisk eller ekstraterrestrisk liv, heter astrobiologi. Så langt kjenner man ikke til liv utenfor jorden. Mange vitenskapsfolk antar imidlertid at sannsynligheten for liv andre steder i universet er nokså stor. Den første grunnen til dette er at de fleste stjerner antakeligvis har opptil flere planeter (selv om bare et fåtall har blitt observert). Derfor må det finnes mange steder i universet der forholdene ligger til rette for liv. For det andre tok det maksimalt noen hundre millioner år fra miljøet på jorden ble «levelig» til det faktisk hadde oppstått liv her. Dette kan tyde på at liv oppstår nokså fort når forholdene ligger til rette for det. Fellestrekk. Som sagt er det vanskelig å fastslå fellestrekk for alt liv i universet når man bare kjenner til jordens vann- og karbonbaserte liv. Til en viss grad vil det også være et skjønnsspørsmål å avgjøre om et visst fenomen skal kalles liv eller ikke. Mange biologer ser på "evolverbarhet" som en brukbar definisjon på liv. Det vil si at enheter må kunne gjennomgå evolusjon for å kunne omtales som "levende". Dette innebærer at alle livsformer i universet kan formere seg, har en form for arv (som ikke trenger å være DNA- eller RNA-basert), og kan tilpasse seg til miljøbetingelsene. Kunstig liv. Aksepterer man evolverbarhet som definisjon på liv (se over), vil man oppdage at det fins flere fenomener også på jorden som må betegnes som liv, selv om de vanligvis ikke omtales som levende. To ikke-biologiske fenomener som er evolverbare, er dataprogrammer og ideer. For å kunne skille mellom disse og «biologisk liv», kan disse fenomenene omtales som "kunstig liv". Datavirus er et eksempel på dataprogrammer som har evnen til å spre seg selv til nye «verter» (datamaskiner). I tillegg har de en form for arv (kopiering av sin egen eksekverbare kode). Til slutt tillater denne formen for arv «mutasjoner» (stokastiske kopieringsfeil). Datavirus har altså alle egenskaper som skal til for å kunne simulere evolusjon. Richard Dawkins var blant de første som argumenterte at ideer er en tredje form for evolverbar enhet. Han innførte ordet mem for slike enheter. Memer er all informasjon som kan spres og lagres. Eksempler er moter, melodier, språk, teorier, religioner, teknologier osv. Felles for disse er at de kan lagres (i hukommelsen, på papir, på harddisken osv.), at de kan gis videre til andre individer som bruker/husker/viderefører dem (= memenes «forplantning»), at de kan endre seg over tid (= memenes «mutasjoner»), og at noen memer dukker under i «memenes naturlige seleksjon» (moter blir avleggs, melodier glemmes, språk dør ut, teorier forkastes osv.). Dermed har også memer evnen til evolusjon og egenskaper som ligner på liv. Ikke-metall. Ikke-metaller er grunnstoffer som er isolatorer i kondensert tilstand (faststoff eller væske). De fleste ikke-metallene er imidlertid gasser. De har forholdsvis høy elektronegativitet (gir ikke lett fra seg elektronene sine), og med unntak av hydrogen befinner de seg i øvre høyre del av periodesystemet og adskilles fra metallene med en diffus skrå linje bestående av halvmetaller. Bortsett fra vann (dihydrogenmonoksid), som er nøytralt, er oksider av ikke-metaller sure – f.eks. karbondioksid (danner kullsyre i vann), nitrogendioksid (danner salpetersyre) og svoveltrioksid (danner svovelsyre). Følgende faste stoffer, "væsker" og gasser hører til ikke-metallene: hydrogen, karbon, nitrogen, fosfor, oksygen, svovel, selen, fluor, klor, "brom", jod, helium, neon, argon, krypton, xenon og radon. Selv om mindre enn en 1/4 av antall grunnstoffer er ikke-metaller, utgjør de mer enn 3/4 av stoffmengden på jorden. Naturlig seleksjon. Naturlig seleksjon (eller "det naturlige utvalg") er en viktig faktor som er ansvarlig for evolusjon. Dette skjer ved at de best tilpassede individene innen en populasjon til enhver tid har en større sjanse for å etterlate seg mye avkom enn et gjennomsnittlig individ. Resultatet av en slik seleksjonsprosess er tilpasninger i arten. Naturlig seleksjon var en av hovedhypotesene som Charles Darwin la frem i sin bok "Artenes opprinnelse" (1859). Hypotesen har fått mye støtte gjennom evolusjonsbiologisk forskning gjennom de siste over 100 år, og er i dag viktig en bærebjelke i evolusjonsteorien. Mange evolusjonsbiologer mener at naturlig seleksjon er en naturlov, som sannsynligvis også gjelder for andre enn de jordiske formene for liv (såfremt slike fins). Honshu. Honshū (本州) noen ganger kallet ”fastlandet”, er med sine 230 500 km² den største av de fire japanske hovedøyer. Øyen er ca 1300 km lang, mellom 50 og 230 km bred, og avskåret fra det asiatiske fastlandet i vest av Japanhavet, mens Stillehavet ligger mot øst. Mot nord avskjærer Tsugarustredet øyen fra Hokkaidō, mens Innlandshavet mot sydøst og Kanmonstredet avskjærer Honshu fra henholdsvis Shikoku og Kyūshū. Øyen er i areal den sjuende største øy i verden, og den andre i befolkning etter Java. Geografisk er øyen berglendt og vulkansk, og er regelmessig utsatt for jordskjelv. Det er mange elver på øyen, blant dem Tone, Kone og Shinano, hvorav den siste er Japans lengste elv (367 km). Elvene er hovedsakelig små og fortløpende. Blant de mest merkbare fjell og fjellområder er Fuji-san (3,775 m), en aktiv vulkan og Japans største fjell, samt de Japanske Alper. Klimaet er temperert, men det er forskjeller mellom den østlige eller sydlige side (Stillehavskysten) og den vestlige eller nordlige side (kysten langs det Japanske Hav). Dette kommer bl.a. av de mange fjell som løper igjennom øyen fra ende til ende, og den varme Kuroshiostrømmen (den Japanske Havstrøm) som bringer milde vintre til den østlige og sydlige del av øyen. Den østlige eller vestlige side av øyen har normalt fuktige og varme somre pga monsuner fra sydvestlig retning og korte vintre. I oktober-september er østkysten ofte truffet av tyfoner, og med dem kommer store mengder regn, som kan medføre store oversvømmelser. Den vestlige og nordlige side har i motsetning til østlige side, harde vintre med relativt mye snø. Men er ikke påvirket av de tyfoner som treffer østsiden av øyen. Befolkningen var i 2007, 103 516 000 (89 101 702 i 1975), hvorav store deler av denne befolkning bor i det tilgjengelige lavland. Blant annet Stortokyo med en befolkning på over 35 millioner. Byer på øyen inkluderer Tokyo, Japans hovedstad samt andre større byer som Osaka, Nagoya, Kyoto, Sendai, Niigata, Yokohama, Kobe og Hiroshima. Store deler av den Japanske befolkning og industri finnes i det beltet som strekker seg langs Honshus sydlige kystlinje, fra Tokyo i vest til Fukuoka på Kyushu i øst. Øyen er delt opp i 5 regioner, med til sammen 34 prefekturer. Regionene er følgende: Chugokuregionen (vest), Kansairegionen (syd, vest for Chugoku), Chuburegionen (sentral), Kantoregionen (øst) og Tohokuregionen (nord). Honshu er forbundet til de tre andre japanske hovedøyer; Hokkaido, Shikoku og Kyushu via broer og tunneler. Kawasaki. Kawasaki (japansk: 川崎市; -shi) er en by i Kanagawa i Japan. Den har i underkant av 1,5 millioner innbyggere. Kawasaki ligger ved munningen av elven Tama. Mellom Tokyo og Yokohama, på østsiden av Tokyobukten, ligger industriområdet Keihin og den vestlige forstaden, som er et boligområde for personer som pendler til Tokyo. Tokyo Wan Aqua-linjen, en bro-/tunnel-kombinasjon som krysser Tokyobukten, forbinder Kawasaki med byen Kisarazu i prefekturet Chiba. Byen ble grunnlagt 1. juli 1924. Kanagawa (prefektur). Japans prefekturer med Kanagawa uthevet Kanagawa (神奈川県; Kanagawa-ken) er et geografisk område og politisk prefektur i Kanto-regionen på Honshu i Japan. Hovedstaden er Yokohama. Havnen i Yokosuka, som ligger ved munningen av Tokyoviken, er hovedkvarteret til den amerikanske 7. flåte. Geografi. Kanagawa er et relativt lite prefektur, mellom Tokyo i nord, Fuji-san i nordvest, og Stillehavet og Tokyobukta i sør og øst. De største byene ligger i det flate området øst i prefekturen, mens det i vest er fjellandskap. Elven Tama danner store deler av grensen mellom Kanagawa og Tokyo. Sagami renner gjennom selve Kanagawa. Byer. "Den store bølge ved Kanagawa" Icenere. Icenerne var en keltisk stamme som levde i dagens Norfolk i England fra ca. 1. århundre f.Kr. til 1. århundre e.Kr.. De nevnes av Tacitus, som i ca. 118 skrev om hendelser i romersk Britannia i det 1. århundre. Han fortalte at icenerne i 43, da keiser Claudius invaderte de britiske øyer, hjalp romerne. For dette ble de belønnet med at icenernes rike fikk fortsette som klientkongedømme. I 61 gjorde de opprør mot romerne. Det siste av de to opprørene var det største og mest framgangsrike. Forhistorien var at stammens hersker, Prasutagus, forsøkte å gi halve sitt rike til familien framfor å overlate til det romerne. Prokuratoren Catus Decianus tok hele området og skal ha latt Prasutagus' kone Boudicca piske og hans døtre voldtas. Dette førte til at Boudicca samlet en stor hær og gikk mot Camulodunum, som ble plyndret og brent. Hun utsatte deretter Verulamium og Londinium for samme behandling. Romerne klarte etter dette å slå icenerne på slagmarken et sted utenfor London. Etter at icenerne var slått ble deres rike gjort til en romersk administrativ enhet, en "civitas". Administrasjonssenteret var Venta Icenorum, 2–3 km fra Arminghall, ved landsbyen Caistor St. Edmund omkring 8 km sør for dagens Norwich. Flere mynter slått av icenerne er funnet. Flere av dem har avbildninger av en hest, som man mener er et dyr som hadde en spesiell betydning for stammen. Det er også funnet flere torquer, tunge halsringer som er tvinnet av gull, sølv eller elektrum. Prasutagus. Prasutagus var konge av icenerne, en keltisk stamme i dagens Norfolk i England. Han hersket da romerne invaderte de britiske øyer i 43, og fordi han først samarbeidet med romerne ble icenernes rike et klientkongedømme i romersk Britannia. Han var gift med Boadicea, som i 61 ledet icenerne i et voldsomt opprør mot romerne. Samuel L. Jackson. Samuel Leroy Jackson (født 21. desember 1948 i Washington, DC) er en amerikansk skuespiller. Jackson vokste opp i Chatanooga, Tennessee, og var mye plaget av stamming i oppveksten. Etter at en logoped rådet ham til å prøve skuespill, merket han at plagene forsvant. I 1991 vant han Cannes filmfestivals pris for beste mannlige birolle, en pris de laget kun for ham. I tillegg til denne prisen, har han vunnet mange andre, blant annet en sølvbjørn i Berlin (for sin rolle i "Jackie Brown"), en BAFTA Film Award, og to Independent Spirit Awards. Jackson ble dessuten Oscar-nominert for sin rolle som Jules Winnifield i "Pulp Fiction". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Jackson er mest kjent for sine roller i "True Romance", "Pulp Fiction", "Die Hard i New York", "Jackie Brown", "Unbreakable", de tre siste "Star Wars"-filmene, "xXx", "S.W.A.T.", "Coach Carter" og som Nick Fury i "Iron Man"-filmene, "Thor", ', "The Avengers" og "Nick Fury". Jackson har vært gift med LaTanya Richardson siden 1980, og sammen har de datteren Zoe. Kyoto. Kart over kyoto prefekturet, med byen Kyoto merket med blått Kyoto (japansk: 京都市; Kyōto-shi) er en by i prefekturet Kyoto i Japan. Tidligere var Kyoto hovedstad i Japan (794–1868) før den ble flyttet til Edo (nå Tokyo). I dag blir Kyoto ansett som Japans uoffisielle kulturhovedstad da 60 % av Japans kulturarv ligger i dette området. Mange forbinder i dag Kyoto med Kyoto-avtalen, avtalen om reduksjon av verdens klimagassutslipp som ble vedtatt her i 1997. Kobe. Kōbe (japansk: 神戸市; -shi) er en by i Japan, som ligger på øya Honshu. Kobe er hovedstaden i Hyogo området og er en av Japans viktigste havner. Byen ligger i Kansai regionen, vest for Osaka, og var en av de første japanske byene som åpnet for handel med Vesten i 1868. Den kosmopolitiske havnebyen har en befolkning på 45 000 utenlandske innbyggere fra mer enn 100 nasjoner. Den 17. januar 1995 var det et jordskjelv som målte 7,3 på richers skala. Kobe utgjør sammen med Osaka og Kyoto japans nest største område med en befolkning på rundt 18 millioner innbyggere. Boudicca. Boudicca (også kjent som Boadicea og Boudica) var dronning av icenerne, en keltisk stamme i dagens Norfolk i England. Hun ledet icenerne og allierte stammer i et opprør mot romerne i år 61. Statue av Boudicca ved Westminster Pier, London Navnet. Kelterne kalte dronningen Boudica, trolig av keltisk "buideac" (= seirende, seierrik), så det kan dreie seg om et tilnavn heller enn et personnavn. Tacitus feilstavet det «Boudicca», og i middelalderen forvansket en kopist navnet ytterligere, da han feilleste Tacitus' "u" som en "a", og den siste "c" som en "e". Dermed ble det «Boadicea», som hun iallfall ikke het. Dio Cassius kaller henne «Buduica». I Wales kalles hun «Buddug», mens hun i nyere tid er blitt kalt «Bonduca». Opprøret. Boudiccas mann Prasutagus var konge over icenerne da romerne invaderte de britiske øyer i 43. Han inngikk raskt avtaler med dem, og fikk fortsette å styre icenernes rike som et klientkongedømme. Tacitus skriver at Prasutagus var «"berømt for sin langvarige velstand"». Det er funnet skatter som man mener tilhørte icenerne. Filosofen Seneca, keiser Neros mentor og formynder, lånte ifølge Dio Cassius «"øyboerne førti millioner sestertser som de ikke ønsket"». Beløpet rakk til å finansiere førti legioner i et helt år. Da Prasutagus døde i år 59, hadde han ifølge Tacitus «"innsatt keiseren og sine to døtre som sine arvinger, idet han mente at han ved en slik føyelighet kunne gi sitt rike og sitt hus en virkelig sikkerhet mot overgrep"». Etter keltisk lov var hans enke Boudicca lovlig formynder for døtrene sine, og ansvarlig for gjelden. Hos kelterne kunne kvinner godt være familiens overhode; en «forbannelsestavle» funnet i Bath, navngir en viss Veloriga som sin families overhode. Hundrevis av denne typen tavler, der opprørte keltere oppfordrer gudene til å straffe folk som har stjålet fra dem eller behandlet dem dårlig, er bevis for at britiske kvinner hadde eiendom og drev forretning. Det irske Brehon-lovverket tok utgangspunkt i at kvinner hadde samme rett til eiendom som menn, og kunne forlange skilsmisse. Tacitus forteller også om Cartimandua, brigantenes dronning i Nordvest-England: «"I Britannia finnes det ingen rangordninger som utelukker den kvinnelige linjen fra tronen, eller kommandoen over hærer."» Ammianus Marcellinus som var i aktiv tjeneste i Gallia på 300-tallet, skrev: «"Alle keltiske kvinner holder seg rene og pene, og steller sig med den samme omhu."» Men også: En keltisk kvinne «"er som regel svært sterk og har blå øyne; når hun er rasende, svulmer halsårene opp, hun skjærer tenner og veiver med sine snøhvite, robuste armer. Hun begynner å dele ut slag blandet med spark, som om de var like mange projektiler sendt ut fra strengen på en katapult."» Men etter romersk lov kunne ikke kvinner være formyndere, og ifølge en lov vedtatt i år 46, kunne kvinner ikke lenger overta ansvaret for andres gjeld. Seneca og Nero tilbakekalte derfor lånene; men enten var Boudicca ikke i stand til å betale, eller hun har ikke villet. Dermed konfiskerte Nero kongeriket hennes, og stilte henne for retten. Prokuratoren Catus Decianus overtok icenernes område, og lot Boudicca piske og hennes to døtre voldtas. Tacitus skriver at området ble «plyndret av centurioner», og kongefamiliens hus «av statholderens slaver, som om det var erobret bytte». Arvegods ble inndradd, og «kongens slektninger behandlet som om de var slaver». Veteranene, dvs pensjonerte romerske soldater som fikk tildelt jord hos undertvungne folk, var særlig forhatt. De hadde opprettet en koloni i Camulodunum, og drev med støtte fra de regulære troppene lokalbefolkningen ut av deres hjem, vekk fra markene deres, og kalte dem krigsfanger og slaver. Boudicca samlet en hær, og allierte seg med blant annet nabofolket trinovantene. Ifølge Dio Cassius hadde hun 120 000 mann med seg; det reelle tallet var trolig betraktelig lavere. Han beskriver dronningen som svært høy og skremmende, «"blikket hennes var uhyre vilt, og hennes stemme svært skarp...En diger manke av det mest gulbrune hår rakk henne til hoftene; om halsen hang et stor gullkjede; og hun var iført en tunika i forskjellige farger, og over den en tykk kappe, festet med en brosje".» Hun angrep først det forhatte Camulodunum, det romerske administrasjonssenteret for provinsen Britannia. Ifølge Tacitus var byens befolkning i forveien vettskremt av varsler: Seiersstatuen i byens sentrum hadde veltet uten påviselig grunn og snudd ryggen mot fienden, som om den flyktet fra dem, og «"kvinner varslet i profetisk besettelse undergang for romerne. Man hadde også hørt larm av barbarer i romernes forsamlingshus, teateret hadde gjenlydt av skrik, og i Tamesas (Themsens) brakkvann hadde det vist seg et bilde av en ødelagt koloni; havet hadde vært blodrødt, og da det trakk seg tilbake, etterlot det noe som så ut som menneskelik."» Innbyggerne tryglet prokuratoren Catus Decianus om hjelp, men han sendte bare 200 soldater som ikke engang var ordentlig utstyrt. Beleiringen var da også over på to dager, og før det endelige angrepet satte inn, søkte soldatene tilflukt i tempelet. Opprørerne satte imidlertid fyr på Camulodunum, dro ut soldaterne og henrettet dem i en hellig lund. Byen ble brent, og alle innbyggere som ikke klarte å flykte, ble drept, både menn, kvinner og barn. Uansett hvor man graver et tre meter dypt hull i sentrum av Colchester, vil man komme ned til et lag med trekull som Boudiccas brann etterlot seg. Statuen av keiser Claudius ble veltet; først i 1907 fant man hodet av den i elven Alde. Catus Decianus flyktet til Gallia, ifølge Tacitus, «"forferdet over nederlaget og den hatefulle innstillingen i provinsen, som hans egen grådighet hadde drevet til krig."» Flere hundre kvinner skal ha blitt ofret til krigsgudinnen Andraste. Boudicca angrep deretter Verulamium og Londinium, som også ble brent. Guvernøren Gaius Suetonius Paulinus begav seg i ilmarsj tilbake gjennom fiendeland for å forsvare Londinium, men innså at overmakten var for stor. I dag er et tyve cm tykt lag av brent, rød leire det eneste som er tilbake etter det gamle romerske handelssenteret Londinium. Antallet romerske dødsofre anslås til rundt 70.000. Paulinus valgte sin slagmark med omhu, og et sted utenfor London møttes de to hærene. Slaget begynte ifølge Dio Cassius med en tale som Boudicca holdt til sine menn. Trolig er talen en rekonstruksjon, basert på en romers oppfatning av okkupasjonen av Britannia: «"Dere har lært hvilken stor feil dere begikk, da dere foretrakk et importert despoti fremfor forfedrenes levevis, og dere er blitt klar over hvor mye bedre fattigdom uten en herre er, enn velstand med slaveri...La oss vise [romerne] at de er harer og rever som prøver å herske over hunder og ulver."» Den romerske styrken som var mindre, men hadde bedre utstyr, strateger og disiplin, lyktes i å vinne en knusende seier. Der er mange teorier om hvor slaget ble utkjempet, men man har ikke kommet frem til noe klart svar. Ifølge Tacitus mistet romerne 400 mann, mens Boudicca mistet nærmere 80 000. Dette ser ut til å være en overdrivelse, noe som er vanlig blant antikkens historikere, men ut fra hans beskrivelse av slaget er det ingen tvil om at romernes tap var små i forhold til kelternes. Den vanligste oppfatningen er at Boudicca flyktet og deretter begikk selvmord. Ifølge Tacitus tok hun gift. Det er også mulig at hun falt i slaget eller døde i fangenskap. Snettisham-skatten som ble funnet i august 1990 av metallsøkeren Charles Hodder, og er utstilt i British Museum, kan muligvis være kongefamiliens nedgravde rikdom. London-legender vil ha det til at det siste slaget sto ved King's Cross stasjon, og at Boudicca ligger gravlagt under perrong 8, 9 eller 10 (et område som nå til dags også knyttes til Harry Potter). Det er ingen grunn til å tro at dette er sant. Statue. I det 19. århundre ble det reist en statue av henne ved Themsen i London, like ved parlamentsbygningen i Westminster. Hun står sammen med sine to døtre i en stridsvogn med knivblader på hjulene. Statuen ble laget av Thomas Thornycroft. Hokkaido. Hokkaidō (北海道), bokstavelig: «Nordsjø-veien», ainu: Mosir, tidligere kjent som Ezo eller Yezo, er en region, den nest største øya og det største prefekturet i Japan. Tsugaru-stredet ligger mellom Hokkaidō og Honshū, men øyene er forbundet under vannoverflaten med jernbaneforbindelsen Seikantunnelen. Den største byen på Hokkaidō er Sapporo. Asahi-dake er en 2 290 meter høy vulkan som ligger på øya. Shikoku. Shikoku (japansk: 四国、– «fire provinser») er den minste av de fire japanske hovedøyene i både areal (18 800 km²) og befolkning (4 040 000 i 2007). Øya er ca 225 km lang og mellom 50 og 150 km bred. Nord for Shikoku ligger Honshu, mens Kyushu ligger i vest og Stillehavet i sør og øst. Geografisk er Shikoku berglendt og skogkledt. Fjellene går i retning øst-vest og deler øya i to, med en region mot Innlandshavet i nord og en sørlig del ut mot Stillehavet. Det er ingen vulkaner på øya. Det høyeste fjellet er Ishizuchi-san på 1 982 moh. Øya har et fuktig subtropisk klima, og det faller sjelden snø om vinteren. På grunn av fjellene er det merkbare forskjeller mellom nord og sør på øya. Den nordlige delen mot Innlandshavet ligger i regnskyggen fra fjellene, og har relativt lite årlig nedbør. Sørsiden derimot, vender ut mot Stillehavet og har en stor årlig nedbørsmengde med milde vintre. Området blir ofte truffet av tyfoner. De mange fjellene på midten av øya gjør at befolkningen er konsentrert langs kystene. Størstedelen av befolkningen bor i nord, hvor de fleste av de største byene også ligger, herunder Matsuyama, Takamatsu, Marugama og Tokushima. Byene Matsuyama og Takamatsu utgjør regionens kommersielle og industrielle sentrum. De største byene på den sørlige delen av øya er Kōchi og Nankoku. Størstedelen av Shikokus industri ligger i nord, hvor det også dyrkes hvete, mens de milde vintre og store nedbørsmengder på den sørlige delen gjør dyrking av sitrusfrukter, grønnsaker og høsting av ris to ganger årlig mulig. De viktigste industriene er fiskeri, saltutvinning og tre- og papirfabrikasjon. Shikokus moderne navn er avledet av de fire provinsene som øya historisk var inndelt i: Awa, Tosa, Sanuki og Iyo. I dag er Shikoku delt opp i fire prefekturer: Ehime (vest), Kagawa (nord), Kōchi (syd) og Tokushima (øst). Øya var «isolert» fra resten av Japan inntil åpningen av Shimotsui-Seto-brua og Seto-Chuo-motorveien mellom Shikoku og Honshu i 1988, og det har siden den gang blitt fullført to andre forbindelser mellom øyene, blant annet via Akashi-Kaikyo-brua, verdens lengste hengebru. Shikoku har også fire regionale flyplasser. Kyushu. Kyūshū (japansk: 九州、– «ni provinser») er med sine 35 640 km² den tredje største av de fire japanske hovedøyene. Kyūshū er den sydøstligste av de fire hovedøyene og den øyen som ligger tettest på det asiatiske fastlandet. Kyushu er separert fra Sør-Korea og det asiatiske fastlandet av Østkinahavet i vest, og fra de andre japanske hovedøyer av Kunmanstredet i nord (Honshū) og Bungostredet i øst (Shikoku). Kyushu er en berglendt øy av vulkansk opprinnelse, og det er den dag i dag mange aktive vulkaner på øyen, bl.a. Japans største aktive vulkan Aso (1 591 moh.) på det sentrale Kyushu. Det meste av øyen er berglendt, men det eksisterer relativt flate områder på øyen hvor det dyrkes landbruk. Det høyeste punktet på Kyushu er fjelltoppen Kujū i prefekturet Ōita, med sine 1 788 moh. Den sydlige del av Kyushu har et subtropisk klima og det er her varmt og fuktig det meste av året. Klimaet på den nordlige del av øyen er kaldere og mer temperert, og kan om vinteren oppleve snø. Men klimaet her er stadig varmt nok til at det kan dyrkes grønnsaker om vinteren. Kyushu er sammen med Okinawa det området som er mest utsatt for tyfoner i Japan. Tyfonene begynner å komme tidlig høst og kan forårsake oversvømmelser. Deler av øyen har store årlige nedbørsmengder og ”regnsesongen” ("baiu") varer fra juni til juli. Kyushu har i dag en befolkning på rundt 13 230 000 (2006). Øyen har den største befolkningstetthet av de fire hovedøyene (332,4 mennesker/km²). Det meste av befolkningen bor på den nordlige delen av øyen, hvor de største byer og det meste av industrien også ligger. Fukuoka (1,4 mill.) er den største byen på Kyushu og øyens kommersielle sentrum, mens Kitakyushu den neste største byen er øyens industrielle sentrum. Andre store byer på Kyushu er Kumamoto, Kagoshima, Ōita, Miyazaki, Saga, Sasebo og Nagasaki. Det eksisterer betydelige om enn ikke så store så før, kullreserver på den nordlige delen av Kyushu. Kullet har gjort så at området rundt Nagasaki, Kitakyushu og Oita har blitt et område med mye tungindustri, spesialisert i produksjonen av metaller, kjemikalier og maskineri. Landbruk har også en stor betydning og foruten ris og grønnsaker er de viktigste avgrøter sitrusfrukter, hvete, te, soyabønner og tobakk. Andre produkter fra Kyushu inkluderer blant annet rå silke og forskjellige typer porselen. Kyushu som betyr ”ni provinser” har fått sitt moderne navn etter de ni provinser som øyen historisk var delt opp i: Chikuzen, Chikugo, Hizen, Higo, Buzen, Bungo, Hyuga, Osumi og Satsuma. Kyushu har flere universitet, og et av japans to romfartssentre finnes på øyen. Kyushu er forbundet med Honshū mot nord av en bro og tre tunneler, inkludert en brukt av "shinkansen", Japans høyhastighetstog. Venutius. Venutius var krigsherre i den keltiske stammen carvetierne i romersk Britannia. Han var gift med Cartimandua, brigantenes dronning. Hans stamme var i en periode underlagt brigantene, men da Cartimandua omkring 70 sendte Venutius bort og tok en av sine livvakter som ny gemal invaderte han hennes område og avsatte henne. Han styrte deretter over både brigantene og carvetierne i en periode. Jackie Brown. "Jackie Brown" er en amerikansk film fra 1997 regissert av Quentin Tarantino. Pam Grier og Robert Forster har hovedrollene, mens Robert De Niro, Samuel L. Jackson, Bridget Fonda og Michael Keaton fyller andre roller. Filmmanuskriptet er basert på romanen "Rum Punch" av Elmore Leonard, men Tarantino foretok store endringer i manuset. Handling. Pam Grier spiller «Jackie Brown», en middelaldrende flyvertinne som blir presset av ATF-etterforsker «Ray Nicolette» (Keaton) til å hjelpe med å fange våpensmugleren «Ordell» (Jackson) og hans medhjelpere (De Niro og Fonda). Catuvellaunere. Catuvellaunerne var en keltisk stamme som levde på de britiske øyer før romernes invasjon i 43. De hadde sitt kjerneområde i dagens Hertfordshire, Bedfordshire og det sørlige Cambridgeshire. Deres hovedstad ved Verlamion («bosetning over myra»), rett ved stedet romerne grunnla Verulamium, i dagens St. Albans. Det første man kjenner til om catuvellaunerne er i forbindelse med Julius Cæsars andre invasjon av de britiske øyer i 54 f.Kr.. I "Gallerkrigene" nevner Cæsar at krigsherren Cassivelaunus ledet den keltiske motstanden. Området han kom fra stemmer med catuvellaunernes område, og man mener derfor at han var deres leder. Alternativt er de identiske med den stammen Cæsar kalles "Cassii". Stammen ble mektig i årene som fulgte. Den første konge som er kjent fra myntfunn er Tasciovanus, som antagelig grunnla Verlamion. Fra 20-årene og utover ser det ut til at de var i stadig krig med nabostammen atrebatene, som ble styrt av Cunobelin. Det var denne konflikten som gav Claudius et påskudd for å invadere i 43. Etter at provinsen Britannia var opprettet kjempet de en kort stund mot romerne. De ble ledet av Caratacus og hans bror Togodumnus. I slaget ved Medway i 43 falt Togodumnus, og catuvellaunerne ble slått. De aksepterte romersk styre og ble raskt romanisert. Caratacus flyktet og ledet senere andre stammer i motstanden mot romerne. De hensynsløse. "De hensynsløse" (originaltittel: "Reservoir Dogs") er en amerikansk film fra 1992 og Quentin Tarantinos debut som spillefilmregissør. Harvey Keitel, Tim Roth, Michael Madsen, Chris Penn, Steve Buscemi og Lawrence Tierney har hovedrollene. Tarantino selv har en liten rolle. Filmen, med manus av Tarantino, har noen scener og historieplott som er inspirert av filmen "Long hu feng yun" (også kjent under den engelske tittelen "City on Fire") av Ringo Lam. Tarantino har selv beskrevet "De hensynsløse" som en ransfilm der, jf. Murphys lov, alt som kan gå galt, går galt. Handling. Filmen handler om seks fremmede kriminelle som er samlet og gitt dekknavn av den storkriminelle Joe Cabot for å utføre det perfekte kupp. Alt er nøye planlagt, men noe går fryktelig galt. De overlevende trekker tilbake til møtestedet med politiet i hælene. Mr. Orange er skutt og i ferd med å blø i hjel. Mr. White kom med ham, og ser på Oranges liv som sitt ansvar. Den sleipe Mr. Pink mistenker alt og alle for angiveri. Mr. Brown er død. De vet ikke hvor Mr. Blonde og Mr. Blue er, og venter på at Cabot og sønnen hans, Nice Guy Eddie, skal ankomme. Etter hvert blir stemningen mer og mer spent mellom dem, før et fysisk klimaks kommer mot slutten. Filmen bruker retrospektiv teknikk, og viser det som skjer før og etter (men ikke under) det fatale ranet. Store deler av filmen blir også fortalt i realtid. Tafjord. Tafjord ligger i Norddal kommune innerst i Storfjorden på Sunnmøre. Bygda er kjent for sitt milde klima, for kraftproduksjon og for vill natur og farlige fjell. I 2012 var det 103 fastboende i Tafjord. U.S. Secret Service. U.S. Secret Service er en amerikansk føderal politietat. Etaten har ansvar for bekjempelse av bedrageri, falsk og identitetstyveri, og har også ansvar for beskyttelse av den amerikanske presidenten og en rekke andre dignitærer, samt utenlandske ambassader og diplomater i USA. Secret Service ble etablert 5. juli 1865 og er underlagt det amerikanske sikkerhetsdepartementet. Inntil 1. mars 2003 var Secret Service underlagt Finansdepartementet. Bakgrunn. Secret Service har som hovedoppdave å bekjempe bedrageri, falsk og identitetstyveri. Etaten er også ansvarlig for beskyttelse av den amerikanske presidenten, visepresidenten og deres nærmeste familier, tidligere presidenter og deres ektefeller. Etter mordet på presidentkandidat Robert Kennedy i 1968 fikk etaten også ansvaret for å beskytte ledende president- og visepresidentkandidater i siste del av valgkampen. Secret Service har dessuten ansvar for forhenværende presidenter samt førstedamer, barn av forhenværende presidenter inntil de er seksten år, samt enker av forhenværende presidenten til de eventuelt gifter seg igjen. Etaten har også ansvar for å beskytte alle besøkende statsoverhoder og regjeringsmedlemmer. Secret Service etterforsker også saker som har med finaniselle misligheter og identitetstyveri å gjøre. I tillegg yter etaten assistanse til andre politietater. Opprinnelse. Loven som la til rette for opprettelsen av Secret Service ble signert av president Abraham Lincoln og det var en av de siste offisielle handlinger han utførte. Ironisk nok etablerte Lincoln etaten på den dagen han selv ble skutt, 14. april 1865. Secret Service ble etablert 5. juli 1865 i Washington, DC for å få bukt med falskmynteri. Secret Service ble av den grunn underlagt finansdepartementet, som også FBI senere ble. Etter at president William McKinley ble drept i 1901 ba den amerikanske Kongressen om at Secret Service skulle beskytte presidenten. Et år senere overtok etaten det fulle ansvar for beskyttelsen av den amerikanske presidenten. I 1902 ble William Craig den første Secret Service-agenten som ble drept mens han beskyttet presidenten. Presidentbeskyttelsen er i dag etatens mest kjente oppgave. Personlig beskyttelse skiller seg fra hva etaten ellers holder på med. Grunnen for denne kombinasjonen av oppgaver er at når behovet for beskyttelse av presidenten oppstod på slutten av 1800-tallet, var det bare noen ytterst få føderale etater som kunne håndtere dette. Etater som FBI, CIA, BATFE og DEA var ennå ikke opprettet. Det eneste andre logiske valget ville ha vært U.S. Marshal Service, og denne etaten utførte faktisk jobben på et tidspunkt. Til slutt falt imidlertid valget på Secret Service. I 2002 bestemte president George W. Bush at noe måtte gjøres med organisasjonen av de føderale politi og eteretningsetater. Secret Service sammen med mange andre etater ble overført til et eget departement som fikk ansvaret for nasjonens totale sikkerhet. Beskyttelse. Besyttelsesavdelingen passer på den amerikanske presidenten og hans nærmeste familie. Avdelingen er tungt bevæpnet og samarbeider med lokalt politi og det amerikanske militæret for å beskytte presidenten når han er ute på reiser. Secret Service avverget et attentat på president Gerald Ford fra en av Charles Mansons tilhengere i 1975 og reddet livet til Ronald Reagan under et attentat i 1980. Etaten. Secret Service har over 5 000 ansatte. Av disse er 2 100 spesialagenter, 1 200 er uniformerte ansatte og 1 700 er tekniske og administrative ansatte. Spesialagentene er de som har ansvaret for beskyttelse og for etterforsking av økonomisk kriminalitet. Eksterne lenker. Secret Service Secret Service Kongens fortjenstmedalje. Kongens fortjenstmedalje ble innstiftet 1. februar 1908 av kong Haakon VII «til belønning for fortjenester av kunst, vitenskap og næringsliv samt for utmerket forhold i offentlig tjeneste». Statuttene er senest revidert 30. mars 2012. Medaljen finnes i to valører, gull og sølv. Medaljen tildeles for særlig samfunnsgagnlig eller frivillig innsats, for særlig fortjenstfullt arbeid over lang tid eller for livsinnsats som er til eksempel for andre. Kongens fortjenstmedalje i gull tildeles bare i særskilte tilfeller. Bakgrunn. Kongens fortjenstmedalje ble innstiftet for å fylle tomrommet etter "Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet" (innstiftet 1882), "Kong Oscar IIs belønningsmedalje" (innstiftet 1873) og "Kong Oscar IIs medalje til belønning for det norske landbruk" (innstiftet 1887). Da disse medaljer var knyttet til den siste unionskongens navn, falt tildeling bort med unionsoppløsningen i 1905. "Kongens fortjenstmedalje" supplerer samtidig den mer fornemme "St. Olavs Orden". Utforming. Kongens fortjenstmedalje bærer regjerende monarks portrett på advers sammen med monarkens valgspråk. Siden 1908 har medaljen båret bilde av Haakon VII, Olav V og Harald V. Valgspråket, «ALT FOR NORGE», har vært det samme. Revers har en krans med omskriften «KONGENS FORTJENSTMEDALJE». Navnet til den som tildeles medaljen inngraveres innenfor kransen. Medaljen er opphengt i et høyrødt bånd med en smal gul stripe i midten. Dette er riksbannerets farger. Medaljen bæres på venstre side av brystet. Tildeling. Tildeling av "Kongens fortjenstmedalje" skjer i kongens navn. I løpet av medaljens hundreårige eksistens, fant det sted omkring 35000 tildelinger. Omkring 15 % av det totale antall tildelinger er i gull. Etter endring av statuttene i 2012 tildeles medaljen som hovedregel i sølv. I «helt ekstraordinære tilfeller» kan medaljen tildeles i gull. Kongens fortjenstmedalje tildeles for samfunnsnyttige innsats, enten det gjelder pionerinnsats eller annen samfunnsgagnlig innsats, særlig langvarig og fortjenstfullt frivillig (ulønnet) innsats eller arbeidsinnsats i offentlig eller privat sektor, eller ved livsinnsats som tjener til eksempel for andre. Ved tildeling for arbeidsinnsats må innsatsen ha vært betydelig større enn det vanlige og mottageren må også ha utvist samfunnsengasjement utenfor arbeidslivet. Fra 2012 er belønning for lang og tro tjeneste i arbeidslivet, med tjenestetid på minst 40 år hos samme arbeidsgiver, tatt ut av statuttene. Tidligere ble "Kongens fortjenstmedalje i gull" tildelt som belønning for livslang innsats av landsomfattende betydning eller for pionérinnsats av landsgagnlig betydning på ett eller flere felt. Medaljen i gull hedret langvarig innsats for kunst, kultur og vitenskap. Den kunne også tildeles for langvarig sosialt og humanitært arbeid av samfunnsmessig verdi og landsomfattende rekkevidde. Medaljen i gull ble også tildelt for fortjenstfull innsats i ett eller flere enkelttilfeller av ekstraordinær samfunnsmessig rekkevidde. Også oppfinnelser av samfunnsgagnlig art kunne hedres med "Kongens fortjenstmedalje i gull". "Kongens fortjenstmedalje i sølv" ble tildelt som belønning av særlig fortjenstfull innsats over lengre tid, enten innsatsen fant sted i offentlig stilling eller verv, i frivillige organisasjoner eller ved annet personlig virke av samfunnsnyttig art. Innsats innen kunst, kultur, vitenskap, sosialt og humanitært arbeid kom i betraktning. Medaljen i sølv kunne også tildeles for særlig fortjenstfullt arbeid i privat eller offentlig sektor, så fremt innsatsen lå godt over det normale og med en tjenestetid på 40 år. "Kongens fortjenstmedalje i sølv" kunne derutover også tildeles den som ved sin livsinnsats kunne stå som eksempel for andre. Enhver kan nominere kandidater til medaljen. Søknad om tildeling av medaljen skjer gjennom Fylkesmannen i fylket der den som foreslås er bosatt, men forslaget skal stiles til Kongen, ved Ordenskanselliet. I søknaden skal det redegjøres for den nominertes innsats i yrkesliv, verv og foreninger, lag og organisasjoner. I følge Det kongelige hoff bør forslag fremmes «i nær tilknyting til avslutninga på den verksemda som skal lønnast.» Dette kan eksempelvis være ved avsluttet yrkeskarriere. Forslaget om tildeling av "Kongens fortjenstmedalje" saksbehandles av Fylkesmannen, som utarbeider en anbefaling om sakens utfall. Denne oversendes så til Ordenskanselliet. I april 2009 ble det opprettet et medaljeråd for behandling av medaljesaker ved Det kongelige hoff. I 2008 ble det foretatt 274 tildelinger av "Kongens fortjenstmedalje". Av disse var 73 (26,6 %) i gull. Kvinneandelen blant mottakerne av medaljen i gull var i 2008 16,4 %, for medaljen i sølv 30,3 %. Kvinneandelen for tildelingene i 2008 var totalt sett 26,6 %. Det innkom i 2008 337 forslag (søknader) om tildeling av "Kongens fortjenstmedalje". I alt 81 % av disse ble godkjent. Rangrekkefølge. "Kongens fortjenstmedalje i gull" rangerer som den 8. høyeste norske dekorasjonen, etter "Krigskorset", "Medaljen for borgerdåd", "Den Kongelige Norske St. Olavs Orden", "Den Kongelige Norske Fortjenstorden", "Haakon VIIs Frihetskors", "St. Olavsmedaljen med ekegren" og "Medaljen for edel dåd i gull", men over "St. Olavsmedaljen". "Kongens fortjenstmedalje i sølv" rangerer som den 22. høyeste norske dekorasjonen, etter "Sivilforsvarsmedaljen med laurbærgren" og over "Deltagermedaljen". Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives. Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives (oversatt "Direktoratet for alkohol, tobakk, skytevåpen og sprengstoff"; som regel forkortet ATF) er en amerikansk føderal kriminalitetsbekjempelsesetat. ATF er underlagt justisdepartementet og arbeider for å redusere voldelig kriminalitet. ATF har ansvar for håndhevelse av føderale lover og forskrifter vedrørende alkohol, tobakk, skytevåpen, sprengstoff og brannstiftelse. Eikesdalsvatnet landskapsvernområde. Eikesdalsvatnet landskapsvernområde ligger i Rauma, Sunndal og Nesset kommuner i Møre og Romsdal fylke. Området ble opprettet i 2002 og er på 470 km². Verneformål er naturlandskap, kulturminner, villrein og geologi. Båt. Båt betegner et hvert fartøy for bruk på sjø eller vann, med ett eller flere skrog som drives frem med årer, seil eller motor. Ordet brukes normalt om mindre fartøy, til forskjell fra skip. Verdens eldste båt er en cirka 10 000 år gammel stokkebåt som ble funnet i Nederland. Den kalles gjerne Pessebåten. Etymologi. Betegnelsen "båt" stammer fra det norrøne ordet "bátr", som er avledet fra gammelengelsk "bāt" og betyr "kløvd", "delt" eller "splittet" (trestamme). Ordets opphav er omstridt, men det kan stamme fra den indoeuropeiske roten "*bheid-", som betyr å "kløyve", "dele" eller "splitte". På norsk har man ikke noen klar og entydig definert grense mellom hva som er båt og hva som er skip. Sistnevnte benevnelse stammer også fra norrønt og betyr "uthult trestamme". I tradisjonell norsk regnes imidlertid båten gjerne som en mindre farkost enn skipet, jf. betegnelsen "skipsbåt" (en medfølgende båt til et skip). Båtens betydning. Norge har en samlet strandlinje på og 80 % av innbyggerne bor langs kysten. Derfor har båten alltid vært viktig for nordmenn flest. På norsk har vi svært mange forskjellige betegnelser på båter, både tradisjonelle og nyere. Aluminiumsbåt. Aluminiumsbåt er en båt med skrog av aluminium. Fordelen med dette byggematerialet er at det gir et skrog med stor fasthet og lav vekt. Dessuten ruster ikke aluminium, men det brytes ned ved galvanisk tæring. Aluminiumsbåter er gjerne hurtiggående båter, både seilbåter og motorbåter. Også livbåter og båter som skal være lette å transportere, f. eks på taket til en bil, kan med fordel bygges i aluminium. Amerikabåt. a>, i bakgrunnen kan en se Sjømannsskolen på Ekeberg Amerikabåt betegner først og fremst skip som går til og fra USA. Betegnelsen oppstod i Norge og Sverige under de store utvandringene. Etter at det ble opprettet en norsk amerikalinje, henviser «amerikabåt» i Norge først og fremst til båtene som tilhører dette rederiet. «Amerikabåtens» ankomst, og ikke minst avgang var begivenhetsrike hendelser i norske byer på anløpslisten, i en tid før fly gjorde reiser fra kontinent til kontinent raskt og enkelt. Mange møtte opp for å se avgangen, både de som hadde kjente ombord blant de reisende, men også mange skuelystne. Bergingsbåt. Bergingsbåt er en fellesbetegnelse for båter som er laget for å redde mannskap og skip eller individer som er nødstedt eller forulykket. Som bergingsbåter regnes redningsbåter, MOB-båter og livbåter. Også redningsskøyter, redningskryssere og taubåter er bergingsbåter. Cruiseskip. Cruiseskip er et skip som er spesialbygd for cruisetrafikk. Cruiseskip kan sammenliknes med flytende luksushotell. Moderne cruiseskip skal i tillegg til høy lugarstandard ha gode restauranter og barer og omfattende fritids-, underholdsnings- og tax-free shoppingtilbud. Svømmebasseng, kino, bibliotek, golfsimulator, trimsenter og casino er blant basistilbudene på cruiseskip. I norsk farvann og i norsk eie tidlig på 1900-tallet, var DY «Meteor» og MY «Stella Polaris» kjent. Disse er gode eksempler på tidlige, eksklusive cruiseskip, og jordomseilinger med 100 passasjerer var et populært cruisetilbud. I dag er det først og fremst de store cruiseskipene med korttidscruise og passasjerkapasitet på rundt 4 000 gjester som er kjent for folk flest. For tiden er det RCCL-eide skipet MS «Allure of the Seas» verdens største (desember 2010). Det finnes imidlertid fortsatt mindre skip som tilbyr eksklusive cruiseprodukter. Forurensing. Verdens trafikk av cruiseskip vokser med ca 8 % årlig. I vestnorske fjorder blir fisken borte, og lokalbefolkningen plages av smog i cruise-sesongen. Eksos fra et cruiseskip har 90 % høyere innhold av svovel enn eksos fra en bil. Et cruiseskip genererer daglig nesten like mye avfall som en stor kommune. I løpet av en ukes cruise kan det dreie seg om opptil 50 tonn kloakk. Der finnes ingen forbud mot utslipp av «grått vann» (dvs vann fra dusj, vask og oppvask). Undersøkelser har påvist at cruiseskipenes «grå vann» slipper de farligste miljøgiftene, slik som bromoform, cyanid, naftalin, benzofluorantren, karbon tetraklorid og toluen, ut i vann og luft. Noen av disse stoffene er svært kreftfremkallende. Cruise-turisme slipper imidlertid unna internasjonal klimapolitikk, og derfor kommer cruiseskipenes utslipp ikke med i noen lands klima-regnskap. Alaska har delvis tapt kampen for å få cruiseskipene til å redusere utslippene. Danskebåt. Danskebåt er en betegnelse for passasjerskip som går (eller har gått) i rute mellom Norge og Danmark. Alle ruter. Gjennom tidene har mange rederier og mange skip trafikkert farvannene mellom Norge og Danmark. Listen under er ikke komplett, og sikkert ikke feilfri, men er et utvalg av ruter hentet fra en dansk database, www.faergelejet.dk. Enkelte av disse rutene hadde kort levetid, og hvor data har vært lett tilgjengelig, er årstall angitt. Hvilke skip som trafikkerte rutene kan de interesserte finne i angitt danske database. Ferjestrekningene er satt opp fra avgangshavn i Norge fra vest mot sør og øst, likeledes med ankomsthavn i Danmark fra sørvest og langs Danmarks kyst «med klokken». Santa Monica. Santa Monica beach med Santa Monica i bakgrunnen. Santa Monica er en kystby i Los Angeles County i USA med 96 500 innbyggere (2004). Med 325 soldager i året er byen et populært turistmål. Den svært populære stranden, Santa Monica Beach, har en flott beliggenhet. Dykkerbåt. Dykkerbåt er en yrkesbåt eller bruksbåt som er base for undervannsarbeid, enten det utføres av froskemenn eller dykkere. Dykkerbåt kan også betegne et moderskip for dykkerklokker og andre undervannsfarkoster, bemannede eller ubemannede. Elvebåt. Elvebåt er en båt som en konstruert og bygd for å trafikkere en elv. Den kan være lang, smal og liten, som f. eks. båtene som brukes på Tana i Norge. Elvebåter som går på Rhinen og Donau har imidlertid helt andre dimensjoner, liksom elvebåtene på Nilen og Amazonas har det. Entypebåt. Entypebåt kalles også typebåt og betegner konkurransebåter med felles skrog og rigg. Hensikten er å lage sammenfallende forutsetninger for alle som konkurrerer i samme båttype, slik at det er mannskapets prestasjoner som er avgjørende for utfallet. Et eksempel på entypebåt er Soling. Det motsatte av entypebåt er konstruksjonsbåt. Firemannsbåt. Firemannsbåt kalles også "firer" og er en konkurransebåt i roing med fire årer. De kan ros av fire mann med en åre hver, eller av to med to årer hver (sculler). En firer kan være med eller uten styrmann. (Se også dobbeltfirer.) Firromsbåt. Firromsbåt er (som oftest) en robåt (kan visstnok også være en seilbåt) bygd i tre med fire ro-rom mellom spantene. Det fremste og det akterste rommet teller ikke. Krigen mot terror. Krigen mot terrorisme, også kalt kampen mot terror, er krigshandlinger, samt detensjon og rettsforfølgelse av sivile personer, ledet av Amerikas forente stater og dets nærmeste allierte med begrunnelse i å nøytralisere en vag kategori av land og grupper som anses som en trussel mot USA og dets alliertes sikkerhet. Termen ble lansert av daværende president George W. Bush Jr. i etterkant av terrorangrepet 11. september 2001. Selv om termen ikke lenger blir brukt av Det hvite hus er kampanjen i stor grad blitt videreført av president Barack Obama. Krigen mot terrorisme pågår i blant annet Afghanistan, Filippinene, Indonesia, Irak, Israel og Russland. USA utpekte i 2002 Iran, Nord-Korea og Irak til å inngå i det de kalte ondskapens akse. Etter det amerikansk-ledede angrepet på Irak har sistnevnte blitt fjernet fra kategorien. Sammen med land som Libya, Syria og til tider også land som Cuba og Venezuela, omtales disse av USA som «land som støtter terrorisme». Mange menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert krigen mot terror, fordi de mener den fører til at statene som fører krigen støtter udemokratiske regimer som er deres taktiske allierte, og fordi det skjer menneskerettighetsbrudd i fengslene der angivelige terrorister holdes hemmelig, uten lov, dom eller tilgang til forsvarer. I USA mener et økende antall politikere at sider ved krigen mot terror som homeland security act undergraver amerikanske borgeres grunnlovsbestemte rettigheter og truer demokratiet. Derfor har president Bush hatt vansker med å skaffe det flertallet han ønsker for å få denne loven fornyet. Rapporten «Cost of Major U.S. Wars» anslo i juli 2010 at krigen mot terror (siden 11. september 2001) har kostet USA 1,15 billioner dollar (i overkant av 7,25 billioner norske kroner: Justert i forhold til inflasjon, er dette den dyreste krigen siden andre verdenskrig. Oversikt. Islamistiske terrorgrupper utførte flere angrep mot amerikanerne og deres allierte gjennom slutten av det 20. århundre, som ble til tider svart med militære angrep. Etter at de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania ble bombet den 7. august 1998, innledet president Bill Clinton Operasjon Infinite Reach, med formål å bombe mål assosiert med Al-Qaida i Sudan og Afghanistan. Den 12. oktober 2000 ble den amerikanske destroyeren USS «Cole» angrepet i Aden havn, og den 11. september 2001 ble fire sivile fly kapret av selvmordsaktivister, hvor to av dem ble styrtet inn i høyblokkene på World Trade Center i New York, et tredje fly ble styrtet inn i forsvarsdepartementets hovedkvarter Pentagon i Washington DC, mens det siste flyet gikk i bakken i Pennsylvania. Etter det sistnevnte angrepet ble det krevd av det amerikanske folket at man skulle hevne seg på de ansvarlige for angrepet. De første aspektene av krigen mot terrorisme kom fra FNs Sikkerhetsråd, som med UNSC Resolusjon 1373 krevde at alle stater skulle kriminalisere støtte til terrorisme, nekte finansiell støtte og tilfluktssted til terrorister og dele informasjon om terrorgrupper i gang med å planlegge angrep. Den 4. oktober innledet NATO Operasjon Active Endeavour, med mål å øke antallet av sikkerhetssjekk i middelhavsområdet. Etter at Taliban nektet å svare på ultimatumet om å utlevere al-Qaida medlemmer i Afghanistan begynte USA og deres NATO-allierte og bombe mål mot Taliban og al-Qaida den 7. oktober 2001. Nordalliansen, støttet av amerikanske spesialstyrker, innledet en bakkeoffensiv som hadde tatt kontroll over størsteparten av Afghanistan ved begynnelsen av 2002. Mens kampene fortsatte i Afghanistan, ble krigen mot terror utvidet til Filippinene, hvor amerikanske spesialstyrker støttet den Filippinske hæren med å bekjempe elementer av al-Qaida, Jemaah Islamiyah og Abu Sayyaf. Krigen mot terror ble også utvidet til Afrikas horn, hvor NATO-allierte begynte å trene etiopiske og djiboutiske soldater i metoder til å bekjempe terrorister og opprørere. Den 20. mars 2003 utvidet USA, Storbritannia og en koalisjon av villige land krigen mot terrorisme til Irak, med målet å fjerne Saddam Hussein fra makten på grunn av hans påståtte lager av masseødeleggelsesvåpen og støtte til terrorisme. Invasjonen av Irak var kontroversiell og millioner av mennesker verden over protesterte imot krigen da koalisjonen gikk inn uten støtte fra FN. Den 1. mai hadde koalisjonen vellykket fjernet ham fra makten, men den raske seieren ble etterfulgt av et blodig opprør mellom sunni- og sjiamuslimer, støttet av al-Qaida og andre militante grupper. Således spredte opprøret seg til Afghanistan, og deres hyppige grensekryssninger inn i Pakistan ledet pakistanerne til å utvide kampen mot terrorisme til Waziristan i 2004 for å nedkjempe elementene av Taliban og al-Qaida som oppholdt seg der. a> terrorister har blitt utført på eller etter den 11. september 2001. I 2006 spredte krigen mot terror seg til øst-Afrika da Etiopia gikk inn i Somalia for å støtte den somaliske regjeringen og krigsherrene mot Den islamistiske rettsunion, en det den islamsk gerilja med målet å innføre et islamisk rettssystem basert på Sharialoven med sjeik Sharif Ahmed som den øverste lederen. I løpet av sommeren hadde geriljaen tatt over kontroll over hovedstaden Mogadishu, samt de viktige byene Johwar, Kismayo, Beletweyne, Dusa Mareb, Hobyo, samt mange andre mindre byer, og skulle til å nedkjempe regjeringsstyrkenes siste tilholdssted da da Etiopia (med amerikansk støtte) gikk inn og nedkjempet geriljaen i en rekke slag ved Baidoa, Bandiradley og Beledweyne. Islamistene trakk seg tilbake til hovedstaden Mogadishu, men måtte også flykte herfra den 28. desember 2006. Islamistene forlot Mogadishu i kaos og flyktede sørpå til Kismayo, som de tapte etter et slag ved Jilib. Etter at de i 2007 tapte stort set hele deres tidligere territorium, spekuleres det nå om, at bevegelsen vil starte en geriljakrig mot regjeringen. I 2007 begynte den amerikanske surge-strategien å ta effekt i Irak, og i slutten av året hadde antallet av angrep og døde synket dramatisk flere steder, men i Afghanistan begynte Taliban å øke sin tilstedeværelse i sør-Afghanistan igjen, og hadde tatt kontroll over byen Musa Qala i begynnelsen av februar, men byen kom igjen under afghansk og ISAFs kontroll etter at Taliban trakk seg tilbake fra byen den 12. desember. Islamistenes tilstedeværelse i Pakistan økte også dramatisk i løpet av 2007. I mars-april klarte pakistans militære å nedkjempe Usbekistans Islamistiske Bevegelses tilstedeværelse i det sørlige Waziristan. Den økende tilstedeværelsen av al-Qaida og Taliban i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan (Waziristan i særdeleshet) har resultert i flere kamphandlinger mellom islamister og pakistanske militærenheter og terrorangrep mot sivile, militære og regjeringsmål, blant annet attentatforsøket på innenriksminister Aftab Ahmad Khan Sherpao, terrorangrepet i Karachi og attentatet mot Benazir Bhutto. Slaget ved Mons Graupius. Slaget ved Mons Graupius ble utkjempet i år 84, alternativt i 83. Romerske styrker, omkring 20 000 mann, møtte omkring 30 000 caledonere og deres allierte. Slagmarken ligger på et ukjent sted, antagelig i det skotske høylandet. Den romerske guvernøren i provinsen Britannia, Gnaeus Julius Agricola, sendte flåte- og landstyrker nordover for å møte caledonerne, som utgjorde en trussel mot provinsens nordlige grense. Da de nådde fram fant de at kelterne sto klare til å møte dem. Felttoget og slaget er godt dokumentert av Tacitus, som var Agricolas svigersønn. Romerne var i undertall, men hadde likevel problemer med å få fienden til å møte dem i åpent slag. Dette skyldes antagelig tidligere erfaringer; hver gang romerne fikk lagt tilrette for et større slag endte det i nederlag for kelterne. Caledonerne var den siste større gruppe som gjorde motstand, og de trakk seg unna hver gang det så ut til at man kunne få istand et avgjørende slag. Romerne presset dem tilslutt til å møtes på slagmarken ved å gå mot kornlagerne deres rett etter innhøstingen. Valget sto dermed mellom å kjempe eller å sulte gjennom vinteren. I slaget stilte Agricola opp støtteinfanteriet, omkring 8 000 mann, i midten, mens 3 000 ryttere var plassert på flankene. Legionærene ble holdt reserve. Den caledonske hæren under Calgacus sto høyere i lende. Fortroppen sto på flat mark, mens resten var oppmarsjert i hesteskoformasjon i en bakke. Etter en innledende utveksling av piler og spyd beordret Agricola støttetroppene framover. Caledonerne ble presset oppover bakken. De som sto øverst forsøkte å ramme den romerske flanken, men ble selv rammet av romersk kavaleri og jaget på flukt. De forsøkte å nå et skogområde, men ble forfulgt av god organiserte romerske enheter. Ifølge Tacitus falt 360 romere og 10 000 caledonere; dette kan være overdrevet, men det er ingen tvil om at det var svært stor ubalanse i tapstallene. Omkring 20 000 caledonere kom unna, og romerske speidere var ute av stand til å finne dem neste dag. Etter slaget ble det proklamert at Agricola hadde underlagt seg alle stammer i Britannia. Han ble kort tid etter kalt tilbake til Roma, og erstattet av Sallustius Lucullus. Årene etter viste at man ikke hadde lykkes med å pasifisere all motstand i nord, noe som gjentatte ganger skulle få alvorlige konsekvenser. Tacitus skrev at etter slaget var Britannia fullstendig erobret, og umiddelbart overlevert («perdomita Britannia et statim missa»). Dette stemmer ikke med utviklingen i de neste tiårene, da det stadig var mindre kamper, og det ble bygget fort flere steder, som Glenfortene og Inchtuthil. Den senere romerske innsatsen fokuserte på å stenge caledonerne ute, og ikke å slå dem fullstendig. Enkelte tviler på om seieren i det hele tatt var så viktig, og det er en mulighet for at Agricola overdrev betydningen, godt hjulpet av Tacitus. Det er usikkert hvor slagmarken lå, men Bennachie i Aberdeenshire er foreslått og har en del støtte blant historikere. Stedet ligger på grensen mellom høy- og lavlandet. Mons Graupius Caledonere. a> som romerne bygde for å stanse barbarerne fra nord. Caledonere (også nevnt i forbindelse med Den caledonske konføderasjon) er navnet på en gruppe piktere og keltiske stammer som levde i det skotske høylandet på den tiden de britiske øyer ble invadert av romerne. Ved minst to tilfeller samlet de sine styrker for å møte den romerske hær. De ble i 84, evt. 83, ledet av Calgacus, som ble tvunget til å møte romerske styrker under guvernøren av provinsen Britannia, Gnaeus Julius Agricola. I slaget ved Mons Graupius led caledonerne nederlag, og utgjorde etter dette en betraktelig mindre trussel mot den romerske provinsens nordlige grense. I 209 overgav de seg til Septimius Severus, men året etter gjorde de opprør og dannet en allianse med maetaerne. Severus' sønn Caracalla ledet en straffeekspedisjon mot dem, mens Severus planla den endelige erobringen av nordområdet. Men han var allerede syk, og døde i York i 211, før planen kunne settes ut i livet. Caracalla forsøkte å ta over, men styrkene nektet å anerkjenne ham som keiser. Han inngikk derfor en fredsavtale med caledonerne, og dro sørover for å styrke sitt krav på keiserembetet. Den caledonske konføderasjonen inkluderte ikke noen stammer, kjent for sine spesielle festninger (broch), i det aller nordligste Skottland. De ser ut til å ha vært i konflikt med caledonerne, og var muligens mer velvillig innstilt overfor romerne. Den britiske historikeren Peter Salway betrakter caledonere som bestående av de innfødte piktiske stammene, kanskje også bestående av flyktninger av britonere som hadde rømt nordover fra Britannia. "Caledonii"-stammen, som Den historiske caledonske konføderasjon (også kalt for «Den barbariske sammensvergelsen») er navngitt etter, må ha slått seg sammen mot romerne, bestående av stammer i nordlige og sentrale Skottland på denne tiden, slike som vacomagi, taexali og venicone som Klaudios Ptolemaios nedtegnet. Det er en del akademisk debatt om piktere også var brytonisktalende, og foruten om romerne oppnådde en allianse med votadini-stammen som enten nøytrale eller som allierte. Det synes som om caledonere fungerte for romerne som et fellesnavn for samtlige stammer i Skottland, altså Caledonia, et fellesnavn som senere ble erstattet med Piktland og piktere. Piktere synes uansett å være direkte etterkommere av caledonerne. Chichester (distrikt). Chichester er et distrikt i grevskapet West Sussex i England. Administrasjonssenteret er byen Chichester. Andre steder i distriktet er Fishbourne, Wittering og Selsey. Chichester by har også et eget byråd, ettersom byen har eldgamle privilegier som tildels er bevart. Byen dekker omkring 10,6 km², mens distriktet har et areal på hele 786,32 km² og 106 703 innbyggere (2002). Selsey. Selsey er en kystby i grevskapet West Sussex i England. Den tilhører distriktet Chichester, og ligger omkring 11 km sør for byen Chichester. Byen var bispesete inntil 1075. Littlehampton. Littlehampton er en by i grevskapet West Sussex i England. Den ligger ved elven Arun, og tilhører distriktet Arun. Byer i nærheten inkluderer Bognor Regis og Worthing. Selskapet Body Shop har sitt hovedkvarter i Littlehampton. "Look and Sea Visitor Centre" er et besøkssenter med interaktive utstillinger som forteller om Littlehamptons historie, med spesielt vekt på den geologiske utvikling og havet. Vintersolverv. Jordens stilling ved vintersolverv på den nordlige halvkule. Vintersolverv er tidspunktet én gang i året når jorda er i det punktet av sin bane rundt sola hvor den nordlige halvkule heller lengst bort fra sola. Dagen dette inntreffer er den med kortest daglengde. Når sola står i sør midt på dagen, har den sin årlig laveste døgn­maksiumums­høyde over horisonten (gjelder nord for ekvator og sør for polarsirkelen). I dagligtale sier man ofte at «sola snur» på dette tidspunktet. Ved Stenbukkens vende­krets når sola opp til senit midt på dagen på dette tidspunktet. På den nordlige halvkule inntreffer vintersolverv enten 21. eller 22. desember. På den sørlige halvkule inntreffer det 20. eller 21. juni. Sommersolverv inntreffer på motstatt halvkule på de samme datoene. Noen tidsregninger sier at vintersolverv er den første dagen av vinteren. Den kinesiske kalenderen kaller vintersolverv "dong zhi" (vinterens ankomst), og dette er en viktig merke­dag. Andre regner dagen som midten av vinteren. I Skandinavia ble vintersolvervet feiret med luciadagen, men da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember, og kom da i utakt med solvervet. Primstavsmerket var en sol. Denne dagen skulle man ikke arbeide med noe som ble dreid rundt, og heller ikke bake. Juleølet skulle også være ferdig innen 22. desember så det ikke kom «solverv» i det. Varierende tidspunkt. År 46 f.Kr. etablerte Julius Cæsar den julianske kalenderen og fastsatte vintersolverv i Europa til 25. desember. Forskjellen mellom kalenderårets lengde av 365,25 dager og det tropiske årets lengde av 365,2422 dager flyttet gradvis datoen for vintersolverv framover omtrent tre dager for hvert fjerde århundre, slik at i de 16. århundre var den kommet til 12. desember. I 1582 besluttet pave Gregor XIII å reformere kalenderen for å harmonisere årstidene med det astronomiske året. Han referererte imdlertid ikke til Cæsar, men til 325-konsilet i Nikea, som hadde fastlagt tidene for de viktigste kristne høytidene. Paven annullerte dermed det 10 dagers avviket som hadde påløpt fra 4. århundre til 16. århundre, men tok ikke med de tre dagene som hadde påløpt mellom 46 f.Kr. og 325 e.Kr. Den nye kalenderen fastsatte vintersolverv til omkring 22. desember. I den gregorianske kalenderen varierer tidspunktet fortsatt noe. Vanligvis vil datoen variere fra år til år mellom 21. og 22. desember. Mot slutten av 21. århundre vil vintersolverv falle på 20. desember, og ved begynnelsen av 24. århundre vil det igjen inntre at vintersolverv faller på 23. desember. São Paulo. São Paulo (portugisisk for St. Paulus, offisielt navn Município de São Paulo) er hovedstad og en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Paulo er det økonomiske og industrielle sentrum i Brasil. Byen har en befolkning på rundt 11 millioner (2007), med drabantbyer er befolkningen om lag 19 millioner. Dette gjør São Paulo til den største byen i Brasil, og til et av verdens største byområder. São Paulo er den største byen på den sørlige halvkule. Byens mest kjente fotballklubber er São Paulo Futebol Clube, Corinthians og Palmeiras. Historie. São Paulo ble etablert 25. januar 1554 av de portugisiske jesuitt-misjonærene José de Anchieta og Manoel da Nóbrega, som etablerte "Colégio de São Paulo de Piratininga" for å kristne urbefolkningsgruppen tupi-guarani. São Paulo ble offisielt en by i 1711. Den opplevde en kraftig oppgang da man begynte å dyrke kaffe sent i det 19. århundre. Veksten skyldes først og fremst at kaffeplantasjene lå relativt nær havnebyen Santos, som på den tiden var Brasils viktigste eksporthavn. Etter 1881 kom det flere bølger med immigranter til byen. Hovedsakelig fra Italia og Japan, men også fra andre land. Den største konsentrasjonen av japanere utenfor Japan finnes nettopp her, med anslagsvise 300 000 japanskættede bosatt. I begynnelsen arbeidet immigrantene på de store kaffeplantasjene som fantes i delstaten. Geografi. São Paulo ligger i sørøstlige Brasil, i delstaten São Paulo, omtrent halvveis mellom Curitiba (Hovedstaden i Paraná) og Rio de Janeiro (tidligere hovedstad i Brasil). Byen ligger på et platå innenfor regionen Serra do Mar med en gjennomsnittlig høyde på 760 moh, selv om den ligger bare 70 km fra Atlanterhavet. Det totale arealet i kommunen er 1 523 km², som i henhold til Det brasilianske instituttet for geografi og statistikk (IBGE) gjør den til Brasils niende største kommune i areal. Den urbaniserte delen av kommunen dekker 968 km², det største urbane området i landet.Kupert terreng råder innenfor de urbaniserte områdene av São Paulo unntatt i den nordlige delen av byen, hvor Serra da Cantareira-fjellene strekker seg høyere. Hele regionen er svært stabil tektonisk, og ingen signifikant seismisk aktivitet er noensinne registrert. Elva Tietê og bielva Pinheiros var en gang viktige kilder til ferskvann og fritidsaktiviteter for São Paulo. Men tunge industrielle utslipp og avløpsvann har fra siste del av det 20. århundre gjort disse sterkt forurenset. Et større opprenskningsprogram for begge elvene er i gang, finansiert gjennom et samarbeid mellom lokale myndigheter og internasjonale interessenter. Ingen av elvene er farbare på strekningen som renner gjennom byen, selv om vanntransport blir stadig viktigere på Tietêelven lenger nedstrøms. Det er ingen store naturlige innsjøer i regionen, men to reservoarer i den sørlige utkanten av byen brukes til kraftproduksjon. Den opprinnelige floraen besto hovedsakelig av et stort utvalg av eviggrønne blomsterplanter. I dag er fremmede arter vanlige, det milde klimaet og rikelig med nedbør tillater dyrking av et mangfold av tropiske, subtropiske og tempererte planter. Klima. Klimaet i São Paulo regnes som subtropisk eller høytliggende tropisk klima. Dette er fordi byen ligger 760 m.o.h., dersom den hadde ligget ved kysten hadde den hatt et tropisk klima. Dette gir relativt kjølige vintre og varme somre. Temperaturene på høsten og våren er relativt like, men vinteren er mildere enn i et temperert klima siden det er uhyre sjelden at temperaturene går under null grader Celsius. (Offisielt har det bare vært registrert snøfall én gang, den 25. juni 1918). Sommeren er veldig lik et temperert klima. I São Paulo starter sommeren den 21. desember og varer til 20. mars. Høsten starter 20. mars og varer til 21. juni. Vinteren starter 21. juni og varer til 22. september. Våren varer fra 22. september til 21. desember. Vinteren i São Paulo er tørr, sommeren fuktig, og vinteren og høsten er delvis fuktige. Den årlige middeltemperaturen er på 19,5 °C. Om sommeren er middeltemperaturen på 23, med minimum rundt 19 °C og maksimum middelstemperatur på 27 °C i januar. Om vinteren har São Paulo temperaturer på mellom 12 og 22 °C. På våren og høsten er temperaturen på mellom 14 og 25 °C. Den høyeste registrerte temperaturen var på 36,9 grader i januar, og den laveste -2,2 °C i juli 1918. São Paulo er en av byene med færrest soltimer i Brasil, med seks timer sol per dag i januar og sju timer i juli. São Paulo er den tredje kaldeste delstatshovedstaden om vinteren i Brasil, etter Curitiba og Porto Alegre. Det er vanlig at luftforurensningen øker om vinteren i São Paulo. August er den verste måneden og februar er den måneden med best luftkvalitet. Administrativ inndeling. Disse var i 2010 inndelt i 96 distrikter. Survival of the fittest. Survival of the fittest er et beskrivende synonym for naturlig seleksjon. Det ble myntet av Herbert Spencer. Charles Darwin overtok uttrykket i den sjette utgaven av sin bok "Artenes opprinnelse", fordi han mente at det var en god illustrasjon av prosessen som fører til et naturlig utvalg. Frasen har imidlertid skapt en del forvirring, spesielt fordi den feilaktig og svært misvisende har blitt oversatt med «den sterkestes rett» (se sosialdarwinisme). En annen feilaktig oversettelse tar utgangspunkt i at begrepet "fitness" i dag (men ikke av Darwin) brukes som fagord for «antall avkom», noe som gjør "survival of the fittest" til en sirkelslutning («de best overlevendes overlevelse»). Den korrekte oversettelsen er «de best tilpassedes overlevelse». På 1800-tallet betød ikke "fitness" eller "fit" det samme som i dag, nemlig "god fysisk kondisjon". Denne betydningen kom først inn i språket i annen halvdel av 1900-tallet. For Darwin og Spencer betød begrepet nettopp "passende". Pico da Neblina. Pico da Neblinha (2994 moh.) er det høyeste fjellet i Brasil og er en såkalt tepui. Det ligger nord i delstaten Amazonas, på grensen mot Venezuela. «Neblinha» betyr «tåke» på portugisisk. Fjellet ble første gang besteget i 1965 av personell fra den brasilianske hæren. Nordsiden av fjellet inngår i Neblina Nasjonalpark i Venezuela mens sørsiden inngår i Pico da Neblina Nasjonalpark i Brasil. sammen med nasjonalparken Parima-Tapirapeco i Venezuela danner dette et fredet område på om lag 80 000 km². Valg. Et valg er en prosess for beslutningstaking hvor et elektorat utpeker personer til politiske verv. I dag forbindes valg ofte med demokratiske valg, men dette er ingen selvfølge. Valg kan også brukes av autoritære makthavere som forsøker å skaffe seg legitimitet. Slike valg har sjelden reell konkurranse, fordi opposisjonen ikke får delta og / eller det sittende regimet utøver press for å få folk til å stemme. Valg er den vanligste og mest realistiske måten å organisere et moderne demokrati på. Selve ordet demokrati kommer fra gresk og betyr folkestyre. Opprinnelsen til demokratiet var imidlertid ganske annerledes. Her foregikk det loddtrekning blant Athens ”frie” menn (ikke slaver). Dette var mer en oligarkisk institusjon enn et demokrati. Etter middelalderen har demokrati blitt en styreform hvor alle borgere skal få anledning til å gi uttykk for sin mening i avgjørelser som påvirker livene deres. Ideelt sett betyr det lik (og mer eller mindre direkte) deltakelse i forslag, utvikling og vedtak av lover. Det velges for det meste representanter til en lovgivende forsamling. I tillegg kan det velges personer til utøvende myndighet, og til domstolene. Mange land i Vest-Europa har dette systemet, som kalles parlamentarisme. Det innebærer at regjeringen dannes med utgangspunkt i parlamentet og er ansvarlig overfor denne. Andre politiske systemer, særlig det amerikanske, har tradisjon for å velge en lang rekke offentlige tjenestemenn direkte. Frie valg med flere partier er grunnlaget for et demokrati slik vi forstår det i dag. Hvis det ikke er konkurranse eller velgerne ikke står fritt til å velge mellom de ulike alternativene, kan det ikke lenger kalles et demokrati. For mange er imidlertid ikke dette nok. Det har med tiden utviklet seg en rekke andre tilleggskriterier, som pressefrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Likhet for loven er også et prinsipp de aller fleste er enige om ligger til grunn for et velfungerende demokrati. Norge. Demokratiet har lange og sterke tradisjoner i Norge. Det avholdes stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg hvert fjerde år. Valgene arrangeres annenhver gang, slik at det arrangeres et valg annethvert år. Stortinget velges på landsbasis, slik at de 169 setene fordeles blant de 19 fylkene. Valgordningen er proporsjonal representasjon i flermannskretser. Det betyr at partiene vinner mandater basert på stemmetallet i det enkelte valgdistriktet. Ikke noe parti vinner alle mandat i et gitt distrikt, med mindre det oppnår en så høy prosentandel av stemmene at ikke noe annet parti slipper til i mandatfordelingen. Dette foregår etter en bestemt metode som kalles modifisert Sainte-Laguës metode. Det brukes i dag samme valgordning for stortingsvalg og lokalvalg. Prinsippet er at antall mandater skal være så nær som mulig det stemmetallet partiet oppnår i det aktuelle valget. Det er to viktige unntak: utjevningsmandater og distriktstillegg. Utjevningsmandatene skal rette opp den skjevheten som kan skapes når et parti får et antall stemmer totalt, men ikke nok i et valgdistrikt til å vinne noe mandat. Partiet må få 4 % oppslutning på landsbasis (sperregrensen) for å komme med i fordelingen av utjevningsmandatene. For å sørge for at de som bor langt unna får like mye å si i rikspolitikken som de som bor i Oslo og omegn får valgdistrikter i utkantstrøk flere mandater enn de ”skulle” ut fra innbyggertallet. Dette er for å sikre god representasjon i Stortinget, og unngå at urbane interesser overkjører distriktene. Flerpartisystemet gjør at partiene ofte må samarbeide og danne koalisjonsregjering for å regjere. Det er allmenn stemmerett fra året man fyller 18 (forsøksordning med stemmerett for 16- og 17-åringer ved lokalvalget i 2011). Bare norsk statsborger kan stemme ved stortingsvalg, mens utledninger som har bodd i Norge sammenhengende i tre år kan stemme ved lokalvalg. Kvinner fikk stemmerett i 1913. Norge er et monarki, og Kongen har ikke stemmerett. Dronningen og Kronprinsen har stemmerett, men det er tradisjon for at de ikke benytter seg av den. Kongen har formelt sett øverste politiske myndighet, men har ikke utøvet politisk innflytelse siden parlamentarismen ble innført i 1884. Registrering av partier. Det er opprettet et partiregister ved Registerenheten i Brønnøysund. Alle partier som vil ha enerett til partinavn eller som ønsker å stille liste etter ”forenklede regler” jf. § 6-3 første ledd, må la navnet sitt registrere i registeret. Det er et vilkår for registrering av partiet at navnet ikke skal kunne forveksles med navnet på annet partinavn registrert i Partiregisteret eller samepolitisk enhet registrert hos Sametinget. Dersom særlige grunner foreligger, kan registreringsmyndigheten også ellers nekte å registrere et partinavn. Søknaden må ha blitt journalført hos registreringsmyndigheten innen 2. januar i valgåret for at registreringen skal kunne få virkning for valget. Listeforslag. Innleveringsfristen for listeforslag er 31. mars, jf. § 6-1 (1). Fristen for å trekke tilbake et listeforslag er 20. april, jf. § 6-5. Valgloven § 6-2 omhandler antall kandidater på listeforslaget. Ved stortingsvalg skal listeforslaget i henhold til første ledd være utfylt i rekkefølge med navnet på så mange kandidater som det skal velges representanter til Stortinget fra fylket. Det er tillatt å føre opp inntil seks andre navn i tillegg. For valg til kommunestyre og valg til fylkesting stiller valgloven § 6-2 annet ledd krav om at det er oppført minst sju kandidater på listen. Oppover er det en maksimumsgrense på like mange kandidater som det skal velges representanter i kretsen, med et tillegg på inntil seks andre kandidatnavn. Listeforslagene skal inneholde kandidatenes fornavn, etternavn og fødselsår, jf. valgloven § 6-1 (2) bokstav c. Det er opp til forslagsstillerne om de i tillegg ønsker å påføre kandidatenes stilling eller bosted. Hvis det er nødvendig for å unngå forveksling av kandidatene på listen, skal stilling og / eller bostedsadresse oppgis. Tidligstemmegivning og forhåndsstemmegivning. Fra valget 2009 skal velgere kunne avgi stemme innenriks fra 1. juli, såkalt tidligstemme. Det skal være mulig å tidligstemme frem til og med 9. august, det vil si frem til ordinær forhåndsstemming starter 10. august. Tidligstemmegivning er ment som en ordning for de som ikke har anledning til å forhåndstemme innenfor ordinær periode eller på valgdagen. Det kreves imidlertid ikke at velgeren må dokumentere at han eller hun ikke har anledning til å forhåndsstemme på valgdagen. Velgeren må selv sørge for å stemme så tidlig at stemmegivningen kommer frem til valgstyret innen valgdagen kl. 21. Åpningstiden ved mottak av forhåndsstemmegivning har tradisjonelt fulgt kommunens åpningstid. For å sikre god nok tilgjengelighet bør kommunene vurdere åpningstidene nøye. og stiller enkelte krav til de lokalene som skal benyttes til forhåndsstemmegivningen. Lokalene skal både være egnet for stemmemottak og de skal være tilgjengelige for velgerne (se nye krav om universell utforming i den nye). Valglokalenes tilgjengelighet vil blant annet bero på geografisk plassering i kommunen, parkeringsmuligheter eller busstopp nær valglokalet, om det er trafikknutepunkt, sted der mange ferdes etc. Kravene til valglokalene gjelder selvfølgelig også på selve valgdagen. Forhåndsstemmegivning utenriks kan enten skje i overvær av offisiell stemmemottaker eller som brevstemmegivning. Forhåndsstemmegivning i overvær av stemmemottaker foregår På valgdagen. Det er kommunestyret, med tilslutning fra minst 1/3 av medlemmene, som bestemmer om det skal være todagers valg, både mandag og søndag, i kommunen, jf. § 9-2 annet ledd. Denne avgjørelsesmyndigheten kan ikke delegeres til valgstyret, jf. lovens uttrykk ”kommunestyret kan selv vedta”. I de kommunene hvor det skal være valg også søndag, kan kommunestyret fastsette at ett eller flere valglokaler ikke skal holdes åpne søndag, jf. § 9-2 annet ledd. Stemmegivningen mandag kan ikke i noe tilfelle foregå senere enn kl. 21.00. For øvrig inneholder ikke valgloven bestemmelser som regulerer stemmetiden, verken søndag eller mandag. Alle velgere som møter opp i valglokalet på valgdagen(e) skal som utgangspunkt få avgi stemme. Velgere som er ukjent for stemmemottaker og som ikke kan legitimere seg, må henvises til å komme tilbake med legitimasjon. Stemmestyret skal ikke motta stemmer fra ukjente velgere som ikke kan legitimere seg. Klage. Alle med stemmerett har klagerett, jf. valgloven § 13-1 og § 13-2. Dette gjelder både ved stortingsvalg og ved kommunestyrevalg/fylkestingsvalg. Ved kommunestyrevalg har man klagerett i den kommunen man er manntallsført, ved stortingsvalg og fylkestingsvalg i det fylket man er manntallsført. Man kan klage over ”forhold i forbindelse med forberedelsen og gjennomføringen av valget”. Dette betyr at man i prinsippet kan klage over alle typer forhold. Det er ingen begrensninger ut over at forholdet må knytte seg til forberedelsene og gjennomføringen av valget på en eller annen måte. Det er ikke krav om at det for eksempel dreier seg om et enkeltvedtak. Valgloven § 13 fjerde ledd regulerer hvem som behandler klager ved stortingsvalg. Stortinget er klageinstans når det gjelder klager om stemmerett og retten til å avgi stemme. Riksvalgstyret skal avgi uttalelse til Stortinget om klagesakene. Øvrige klager behandles av riksvalgstyret. Riksvalgstyret sender sine vedtak i klagesaker til Stortinget. er klageinstans for klager over kommunestyrevalg og fylkestingsvalg, jf. § 13-2 fjerde ledd. De vedtak departementet treffer i klagesaker er endelige. De kan ikke bringes inn for domstolene til overprøving. Bakgrunnen er behovet for en snarlig og endelig avgjørelse. Valgobservasjon. Norge er, som medlemsstat i blant annet FN, Europarådet og OSSE, gjennom ulike internasjonale dokumenter forpliktet både til å invitere og ta i mot nasjonale internasjonale valgobservatør. Rammeverket er, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), OSSEs Københavndokument fra 1990 og OSSEs Sikkerhetspakt for Europa fra 1999 (”Charter for European Security”), for å nevne de viktigste dokumentene. En av de viktigste internasjonale bestemmelsene når det gjelder valgobservasjon er art. 8 i det såkalte København-dokumentet fra 1990. Dette dokumentet ble vedtatt på en konferanse mellom utenriksministrene i deltakerlandene i OSSE den 5. juni 1990 i København. I dokumentet slås det fast prinsipper som beskyttelse og styrking av menneskerettigheter og grunnleggende friheter som viktige mål for demokratiske stater. I henhold til art. 8 er OSSE-stater forpliktet til å ta imot valgobservatører fra andre medlemsland – private institusjoner og organisasjoner, internasjonale og nasjonale, i tillegg til at de også aktivt skal ta initiativ til valgobservasjon. Disse forpliktelsene om valgobservasjon er senere gjentatt i ulike internasjonale dokumenter. Valghåndbok. inneholder mer utdypende informasjon og det meste man trenger å vite om regelverk knyttet til gjennomføringen av valg i Norge. Bindalsbåt. Bindalsbåt er en type nordlandsbåt bygd i Bindal. I Bindal er byggematerialet ofte gran, som i Trøndelag og i Rana, men også furu blir brukt. De større båtene kan gjøre opptil 16 knop på lens, og krysser ganske godt når det ikke er for mye bølger. Størrelser opptil nesten 50’ med åtte-ti årer (fembøring). Ordliste til robåter Togodumnus av britene. Togodumnus (også kjent som Guiderius og på walisisk som Gwydr) (født ca. 25, død 43) var en av de mytiske konger av britene, og leder for catuvellaunerne sammen med sin bror Caratacus. Han var sønn av Cunobelin. Catubellaunerne var i krig med atrebatene fra 20-årene, og i 43 ble dette benyttet som påskudd for en romersk invasjon av de britiske øyer og den påfølgende opprettelse av provinsen Britannia. Togodumnus samlet en stor keltisk styrke og gikk mot romerne. De møttes ved elven Medway. I slaget ved Medway hadde kelterne store framganger, og presset romerne tilbake mot skipene. Men den romerske kommandanten, Lelius Hamo, kom seg fram til Togodumnus og påførte ham banesår. Han ble etterfulgt er sin bror Arvirargus, som tok kongemakten under slaget, mens Caratacus fortsatte motstandskampen fra dagens Wales. Slaget ved Medway. Slaget ved Medway sto ved elven Medway i Kent, England i år 43. Det ble utkjempet mellom invaderende romerske styrker og keltiske forsvarere. Slaget var den første store trefning under keiser Claudius invasjon av de britiske øyer. Keiseren hadde brukt krigen mellom atrebatene og catuvellaunerne som påskudd for å invadere, og catuvellaunernes ledere Togodumnus og Caratacus, samt deres bror Arvirargus, ledet en stor styrke sørover for å møte romerne. De romerske styrkene bestå av fire legioner og støttetropper; det er usikkert hvor mange som ble satt inn i slaget. I begynnelsen hadde kelterne overtaket, og presset romerne tilbake mot skipene. Men romernes kommandant Lelius Hamo kom seg fram til Togodumnus og påførte ham banesår, noe om svekket den keltiske disiplinen. Arvirargus tok over kongemakten umiddelbart, men romerne fikk overtaket og seiret. Etter slaget flyktet Caratacus for å fortsette motstanden, mens Arvirargus anerkjente romernes styre av provinsen Britannia. Medway, slaget ved Atrebatere. Gallia i år 54 f.Kr Atrebatene var en keltisk stamme som levde på de britiske øyer før den romerske invasjonen. De hadde sitt kjerneområde i dagens Hampshire, West Sussex og Surrey, og hadde sin hovedstad i Calleva Atrebatum, nær dagens Silchester. De var av gallisk opprinnelse, og stammen hadde under Commius alliert seg med Julius Cæsar. Under Vercingetorix' opprør gikk de mot romerne, og var med i den galliske hæren under beleiringen av Silesia. I 51 f.Kr. flyktet Commius og hans stamme til de britiske øyer for å unnslippe romersk styre. Fra 20-årene var de i krig med catuvellaunerne, og denne krigen ble av keiser Claudius brukt som påskudd for invasjonen i 43. Etter opprettelsen av provinsen Britannia ble atrebatenes område organisert som en del av regnensernes klientkongedømme. Lelius Hamo. Lelius Hamo var kommandant i felt over de romerske styrkene under slaget ved Medway i år 43. Aulus Plautius, som ble første guvernør i provinsen Britannia, hadde den overordnede kommandoen. Under slaget lyktes Hamo i å komme fram til kelternes leder Togodumnus og påføre ham banesår. Dette ser ut til å ha vært et avgjørende moment i slaget, da romerne først ble presset tilbake mot skipene. Etter at Togodumnus falt lyktes romerne i å få overtaket. Frans I Stefan av Det tysk-romerske rike. Frans I Stefan (født 8. desember 1708, død 18. august 1765) var tysk-romersk keiser og storhertug av Toscana. Som Franz III var han også hertug av Lothringen. Han ble født i Nancy i Lothringen som sønn av hertug Leopold Joseph av Lothringen og hans kone Elisabeth Charlotte, datter av Phillippe I av Orléans. Hans bestemor Eleanore var datter av keiser Ferdinand III og gift med hans bestefar hertug Karl Leopold av Lothringen. Keiser Karl VI tilgodeså sin familie, som i tillegg til å være hans fettere og kusiner, hadde tjent Østerrike med utmerkelse. Han bestemte seg for å gi bort sin datter Maria Theresia til Franz' eldre bror Clement. Da Clement døde adopterte keiseren hans yngre bror som sin fremtidige svigersønn. Franz vokste opp i Wien, med Maria Theresia og i forståelse med at de skulle giftes en gang. I løpet av denne tiden oppsto også en virkelig forelskelse mellom dem. 15 år gammel ble han etablert i det schlesiske hertugdømmet Teschen, som hadde blitt mediatisert og gitt til hans far av keiseren i 1722. Han etterfulgte sin far som hertug av Lothringen i 1729, men keiseren, som ønsket å kompensere den polske kongen for tapet av hans egen krone ved slutten av Den polske tronfølgekrig, overbeviste ham om å bytte Lothringen mot storhertugdømmet Toscana. Den 12. februar 1736 ble Franz og Maria Theresia gift, og de levet et stykke tid i Firenze, da han etterfulgte den tidligere storhertugen, den siste av huset Medici. Hans kone sikret hans valg som tysk-romersk keiser den 13. september 1745, som etterfølger til Karl VII, og hun gjorde ham til viseregent over hennes arveland. Franz hadde ikke noe imot å overlate mye av makten til sin kone, som i realiteten styrte de kompliserte østerrikske besittelsene. Han døde plutselig på vei hjem fra operaen i Innsbruck den 18. august 1765. Franz I og Maria Theresia fikk seksten barn; det nest yngste var den fremtidige dronningen av Frankrike, Marie-Antoinette. Han ble offisielt etterfulgt av sin eldste sønn Joseph II, selv om den virkelige makten forble hos hans kone. En annen av hans sønner var keiser Leopold II. Karl VII av Det tysk-romerske rike. Karl VII Albrecht (født 6. august 1697 i Brussel, død 20. januar 1745 i München) av huset Wittelsbach var kurfyrste av Bayern og tysk-romersk keiser fra 24. januar 1742 til sin død i München i 1745. Han var sønn av kurfyrst Maximilian II Emanuel av Bayern. Hans familie ble splittet under Den spanske arvefølgekrigen og var i mange år i husarrest i Østerrike. Først i 1715 ble familien gjenforent. Hans bror Klemens August av Bayern, senere erkebiskop og kurfyrste av Köln, som i hovedsak støttet Habsburg-Lothringen gjennom Habsburg-suksesjonene, støttet broren og kronet ham personlig som romersk keiser i Frankfurt am Main. Josef II av Det tysk-romerske rike. Josef II (ty. også "Joseph", ungarsk "József", tsjekkisk "Josef", slovakisk "Jozef") (født 13. mars 1741, død 20. februar 1790) var tysk-romersk keiser fra 1765 til 1790. Han var eldste sønn av keiser Frans I Stefan og Maria Teresia av Østerrike. Josef var en av de såkalte opplyste monarker. Josef II var gift to ganger. Først med Isabella, datter av Philip, greve av Parma, som han var bundet til. Etter hennes død den 27. november 1763, ble det arrangert et politisk ekteskap med Josepha (død i 1767), datter av Charles Albert, kurfyrste av Bayern (keiser Karl VII av det tysk-romerske rike). Det andre ekteskapet var ekstremt ulykkelig. Josef fikk ingen barn, og ble etterfulgt av sin bror Leopold II. Stefan Edberg. Stefan Edberg i Båstad, Sverige (juli 2007) Stefan Edberg (født 19. januar 1966 i Västervik) er en tidligere svensk tennisspiller. Han toppet ATP-rankingen i 72 uker, fra 13. august 1990 til 4. oktober 1992. Han vant Wimbledon-turneringen to ganger, i 1988 og 1990. i 1990 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Konge av romerne. Tittelen konge av romerne (latin: "Rex Romanorum") – ikke å bli forvekslet med de mytiske konger av Rom – ble benyttet av de tysk-romerske keiserne etter at de hadde blitt bekreftet som keisere, men før de hadde blitt kronet av paven. Denne funksjonen begynte sent i den saliske perioden, men tittelen hadde allerede blitt brukt så tidlig som i ottoske tider, særlig av keiser Henrik II, da den erstattet tittelen konge av tyskerne (latin "Rex Teutonicorum"), som impliserte en keiserlig rolle som på dette tidspunktet ble avvist av paven. Den ble også brukt som tittel for en arving til keisertronen som ble valgt mens keiseren fremdeles levet. Etter kroningen som hellig romersk keiser (og noen ganger før det) ble tittelen erstattet med det keiserlige "semper Augustus" («alltid Augustus», eller «alltid majestetisk», «alltid opphøyet», «alltid større», fra lat. "augere"). Ikke alle som ble valgt til konge av romerne ble kronet til keiser. Konge av romerne var også tittelen frankerne ga til Syagrius, en romersk general som styrte det nordlige Gallia i det sene 5. århundre Bananbåt. Bananbåt er tradisjonelt en type fruktbåt. Begrepet er brukt om båter som gikk i fast trafikk mellom bananproduserende land i Syd-Amerika og Mellom-Amerika og europeiske havner med bananmodnerier. Sangen «Når det kommer en båt med bananer» ble en populær sang i Norge etter andre verdenskrig. Ordet bananbåt har fra 1980-tallet fått en ny betydning som en bananlignende farkost som brukes til vannsportsaktiviteter. To til ti personer sitter over skrevs på bananbåten mens den trekkes av en hurtiggående motorbåt. Dette er en aktivitet som bedrives på en del typiske feriedestinasjoner. Fjordbåt. En fjordbåt har navn etter sitt fartsområde, hvilket betyr at den er laget for trafikk i lukket farvann, på en fjord. Samtidig med at nettet av dampdrevne kystruteskip fra 1841 skapte sammenhengende forbindelse fra Oslo til Hammerfest, utviklet det seg grunnlag for rutemessig lokaltrafikk inn og ut av fjordene. I tillegg til passasjerer fraktet fjordbåtene alle slags varer til forretningene ved bryggene langs ruten samt levende dyr som sauer, kuer og hester. Fruktbåt. En fruktbåt er et spesialskip for frakt av frukt og andre lett bedervelige varer. En fruktbåt er utstyrt med kjølemaskiner og isolerte lasterom. Kjøleanlegget er gjerne dimensjonert slik at skipet også kan nyttes til frakt av fryselaster som krever temperaturer ned til ÷20°C. Fiskebåt. Fiskebåt er en samlebetegnelse for alle typer fartøy som brukes i fiskeri. Ved utgangen av 2003 var det 9 931 fiskebåter registrert i Norge. 2 366 var åpne båter og 6 915 hadde dekk. Av de dekkede båtene var 650 bygd i stål og 6 915 i tre og andre materialer. Dette registeret omfatter båter som deltar profesjonelt i fiskeriene. I tillegg finnes et ukjent og stort antall fiskebåter som brukes av av hobbyfiskere og fritidsfiskere. Greta Garbo. Greta Garbo (født Greta Lovisa Gustafsson 18. september 1905 i Stockholm, død 15. april 1990 i New York), var en svensk filmskuespillerinne. Hun er kjent som en av filmhistoriens mest myteomspunne personer; berømt for sin karisma, klassiske skjønnhet og gåtefullhet. Før gjennombruddet. Greta Lovisa Gustafsson vokste opp i enkle kår i en av Stockholms fattigste bydeler. Faren døde da hun var fjorten år og hun måtte tidlig tjene til livets opphold. Greta begynte å jobbe i en frisørsalong, senere ble hun ekspeditrise i et varemagasin. Hennes store drøm var å bli skuespillerinne, og mot alle odds kom hun gjennom nåløyet under en opptaksprøve på den prestisjetunge Dramaten så mellom 1922 og 1924 studerte hun ved Dramatens elevskola i Stockholm. Her ble hennes særegne talent snart oppdaget av den svenske stjerneregissøren Maurits Stiller som ga henne kunstnernavnet Greta Garbo. Han sørget for at hun som 18 åring debuterte i en filmatisering av "Gösta Berlings saga". Deretter fikk hun hovedrollen i 2 svenske spillefilmer og én tysk. Stiller overbeviste henne imidlertid om at fremtiden hennes var i USA, og med ham som hennes manager og nære venn dro de i 1925 sammen til Hollywood. Dette ble starten på en eksepsjonell filmkarriere. Hollywoodårene. I USA skaffet Stiller henne kontrakt med filmselskapet MGM. Det internasjonale gjennombruddet kom med "The Flesh and the Devil" (1925) som umiddelbart gjorde henne til en av stumfilmens mest lysende stjerner. Det tette forholdet til Stiller kjølnet imidlertid i takt med Garbos stigende berømmelse. Han reiste tilbake til Sverige i 1928, der han døde kort tid etter. Dette skal ha gått svært hardt inn på Garbo, som likevel valgte å fortsette filmkarrieren. I motsetning til mange stumfilmstjerner, beholdt hun stjernestatusen da lydfilmen overtok. Tross sin mørke, monotone stemme og gebrokne engelsk, fascinerte hun nå kan hende i enda sterkere grad sitt publikum helt fra sin første talefilm "Anna Christie" i 1930. Suksessen ble fulgt opp med rollen som spion i "Mata Hari" (1932), samt "Grand Hotel" hvor hun spilte en danserinne. En krangel med MGM om kontraktsbetingelser, resulterte i et toårig opphold i filmingen. Garbos store popularitet resulterte i at filmselskapet omsider gikk med på hennes noe uvanlige krav for datiden: hun skulle fra nå av selv få velge både filmmanus og sine motspillere. I tillegg gjorde en kraftig honorarøkning henne snart til en av Hollywoods rikeste kvinner. Nå fulgte de filmene Garbo huskes mest for; i "Dronning Christina" (1934) fremstiller hun Christina av Sverige, den svenske dronningen som frasier seg tronen. Siden fulgte en tolkning av Leo Tolstojs " Anna Karenina" (1935) og den kanskje mest typiske Garbo-filmen av dem alle; "Kameliadamen" (1937) (engelsk: "Camille"). I 1939 kom hennes eneste komedie, "Ninotchka", hvor hun spiller sovjetisk spion. Andre verdenskrig innebar slutten for hennes karriere. Mye av MGMs inntekter hadde kommet fra kinovisninger i Europa hvor Garbo hadde et stort publikum. Med et tyskokkupert Europa stoppet denne pengestrømmen, og MGM måtte satse utelukkende på det amerikanske markedet. Garbos siste film, "Two-faced Woman" (1941), ble en fiasko og tjente inn for lite. Hun valgte med dette å avslutte karrieren i en alder av 37 år. Hun fikk flere lukrative filmtilbud etter krigen, men avslo. Hun valgte å bli amerikansk statsborger. Frem til sin død i 1990 levde hun helt tilbaketrukket i en luksusleilighet i New York. Hun giftet seg aldri og fikk ingen barn. Greta Garbo var nominert til Oscar fire ganger. Hun mottok en æresstatuett flere år etter krigen, men var ikke selv tilstede ved utdelingen. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Myteomspunnet. Greta Garbo var kjent som en svært sky person. I årene som filmskuespillerinne skydde hun publisitet. Hun viste seg aldri på Hollywoods premierer og deltok ikke i filmbyens selskapsliv. Hun gav ingen intervjuer eller autografer, fanbrev ble ikke besvart. Hun reiste ofte inkognito, helst under falskt navn. Det later til at Hollywoodfilmingen ikke var noe annet enn en jobb for henne. På filmsettet opptrådte hun alltid høyst profesjonelt. Hun fulgte alltid regissørens råd, likefullt lot hun til å spille rollene sine nærmest intuitivt. Bare unntaksvis behøvde man å bruke tid på å øve inn scener før filmingen kunne begynne. Garbos replikker satt som støpt. Hun stilte alltid opp til avtalt tid, og gikk alltid hjem nøyaktig på det klokkeslettet som var avtalt i kontrakten. Greta Garbos tilbakeholdenhet og noe forretningsmessige væremåte ble bare forsterket etter at hun trakk seg tilbake. Hun omgikkes kun noen få, gode venner samt sin brors familie som flyttet til USA etter krigen. Alle forsøk på å få den myteomspunne kvinnen til å uttale seg offentlig, gi et intervju eller medvirke til en bok om sitt liv, mislyktes. Hun brukte mye av tiden sin på å reise, eller stenge seg inne i sitt hjem i uker av gangen. Da hun døde i 1990, var niesen enearving til hennes store formue. Enkelte hevder at Garbo forble enslig på grunn av sin ubesvarte kjærlighet til en nær venninne fra dramastudiene, den svenske skuespilleren Mimi Pollak. Garbos personlige brev kan indikere at hennes kjærlighet for Pollak varte til hennes død. Da Pollak fortalte at hun var gravid, svarte Garbo: «Vi kan ikke hjelpe for vår natur, slik Gud har skapt den. Men jeg har alltid ment at du og jeg hører sammen». Barry Paris, som skrev en Garbo-biografi, påstår at hun var «teknisk sett bifil, hovedsakelig lesbisk, og i økende grad aseksuell ettersom årene gikk». Tross sitt amerikanske statsborgerskap, bevarte hun ifølge niesen sin følelsesmessige tilknytning til Sverige frem til sin død. Etter eget ønske ligger Greta Garbo begravd på Skogskyrkogården i Stockholm. Sonja av Norge. Sonja (født 4. juli 1937 som Sonja Haraldsen i Oslo) er Norges dronning. Dronning Sonja er datter av Karl August Haraldsen (1889–1959) og Dagny Haraldsen, f. Ulrichsen (1898–1994). Hun giftet seg med kronprins Harald den 29. august 1968 og ble da Norges kronprinsesse. Oppvekst og utdanning. Sonja Haraldsen vokste opp på Vinderen i Oslo og tok realskole-eksamen i 1954. Hun utdannet seg i kjole- og draktsøm ved Oslo yrkesskole. Deretter reiste hun til Sveits og tok eksamen ved "l'Ecole Professionelle des jeunes Filles" i Lausanne. Undervisningen omfattet også samfunnsfag, regnskap og motetegning. Senere tok Dronningen artium som privatist ved Bjørknes Privatskole. Etter å ha avlagt eksamen i fagene fransk, engelsk og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo ble hun cand. mag. Hun er også tildelt tittelen æresdoktor (Doctor of Humane Letters) ved Pacific Lutheran University. Forlovelse og bryllup. Sonja Haraldsen møtte kronprins Harald første gang i 1959. Ni år senere ble det klart at han fikk gifte seg med sin utvalgte. I mars 1968 kom meldingen om at kong Olav hadde gitt sin tillatelse til at kronprinsen fikk gifte seg borgerlig. Forlovelsen ga støtet til en debatt om monarkiets fremtid i Norge. Motstanden mot at kronprinsen giftet seg borgerlig viste seg å bli langt mindre enn mange fryktet. Kronprinsesse Sonja ble fra første stund godtatt av folket som medlem av Kongehuset. Den 29. august 1968 sto bryllupet i Oslo domkirke. I forbindelse med vielsen ble kronprinsessen også tildelt Storkorset av St. Olavs Orden. Dronningen. Da kong Olav V døde 17. januar 1991, besteg kronprins Harald tronen som kong Harald V. Kronprinsesse Sonja ble samtidig Norges første dronning på 53 år. Dronning Sonja ledsaget kong Harald da han avla ed til forfatningen i Stortinget 21. januar 1991. For første gang på 69 år var en dronning tilstede i Stortingssalen. Senere har dronningen også vært til stede når kongen har lest Trontalen under Stortingets høytidelige åpning. Etter eget ønske ble kongeparet signet i Nidarosdomen i Trondheim 23. juni 1991. Som dronning har hun bidratt til å omforme og nyorganisere kongehusets funksjoner. Under oppussingen av Slottet i Oslo var dronning Sonja en av de viktigste premissleverandørene. Også ved ivaretakelsen og byggingen av andre kongeboliger i Norge har hun spilt en betydelig rolle. Fra tidlig ungdomstid av har hun vært opptatt av moderne kunst, og som samler og mesén har hun betydd mye for mange kunstnere. Hennes private kunstsamling ble utstilt på Henie-Onstad-Museet i 2001–2002 og ble en publikumsmagnet. Hun er ellers et aktivt friluftsmenneske og stortrives med turgåing og fjellvandring. Beskytterskap. Dronning Sonja beskytter for følgende organisasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over beskytterskap. Dekorasjoner. Dronning Sonja er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner. Samothraki. Samothraki (gresk "Σαμοθρακη", Samothraki, tyrkisk Semadirek) er en øy i det nordlige Egeerhavet i Hellas. Navnet betyr «det thrakiske Samos». Samothraki har et areal på 178 km², og øya har 2 723 innbyggere (2001). Hovednæringene er fiske og turisme. Ressurser på øya er blant annet granitt og basalt. Samothraki er en av de mest kuperte og kuperte av samtlige greske øyer, og hvor fjellet Fengari (som betyr «måne») strekker seg til 1 611 meter. Kjente steder. Et av de meste kjente stedene på øya er helligdommen til de store guder, gresk "Hieron ton Megalon Theon". Den mest berømte kunstgjenstanden herfra er den 2,5 meter høye marmorstatuen av Nike, seiersgudinnen i gresk mytologi. I dag er statuen kjent som Nike fra Samothrake, datert til tiden rundt 190 f.Kr. Den ble oppdaget i biter på øya i 1863 av den franske arkeologen Charles Champoiseau, og er dag, uten hode, utstilt i museet Louvre i Paris. Andre steder av interesse er ruinene av et genuesisk festning, den maleriske "Chora" (gamlebyen) og flere fosser. Historie. Samothraki var ikke en stat av større politisk betydning i oldtidens Hellas ettersom det var ingen naturlig havn og det meste av øya var altfor kupert og fjellrik til å bli kultivert. Øya var imidlertid et religiøst senter av stor betydning med helligdommen for de store guder for hellenistiske og før-hellenistiske seremonier. Blant de som besøkte helligdommen for å bli innviet i øykulten var kong Lysander fra Sparta, Filip II av Makedonia og, Cornelius Piso, svigerfaren til Julius Cæsar. Oldtidens by, ruinene av hva som i dag kalles Palaeopoli («gamlebyen») lå på nordkysten. Betydelige levninger eksisterer fortsatt av de antikke murene som ble bygget i kyklopisk stil, foruten også helligdommen til de store gudene, hvor mystiske ritualer ble utført og som var åpent for både slaver og frie mennesker (tilsvarende som med De eleusinske mysterier). Den tradisjonelle redegjørelsen fra antikken er at Samothraki ble først bebodd av pelasgere og kariakere, og senere av trakere. Mot slutten av 700-tallet f.Kr. ble øya bosatt av grekere fra øya Samos, derav navnet Samothraki («Samos i Thrakia»). Imidlertid benekter den greske historikeren og geografen Strabo at dette var tilfelle. Arkeologiske vitnemål antyder at den greske bosetningen skjedde på 500-tallet f.Kr. Perserne okkuperte Samothraki i år 508 f.Kr.. Øya kom senere inn under kontroll av bystaten Athen, og var et medlem av Det athenske sjøforbundet på 400-tallet f.Kr. Det ble underlagt Filip II av Makedonia, og fra da og fram til 168 f.Kr. var øya underlagt makedonsk kontroll. Med slaget ved Pydna hvor Makedonia tapte for Romerriket fikk Samothraki sin uavhengighet, noe som varte fram til keiser Vespasian la øya inn under Romerriket i år 70 e.Kr. "Apostlenes gjerninger" i den kristne Bibelen har nedtegnet at apostelen Paulus på hans andre misjonsreise utenfor Palestina seilte fra Troas i Anatolia og til Samothraki hvor han tilbrakte en dag før han reiste videre til Makedonia. Etter romerske tid. Fiskebåter i havnen i Samothraki Den hellige Theophanes døde her i 818. Østromerriket hersket over området fram til 1204 da venetiansk handelsmenn overtok, og disse ble erstattet av familien Gattilusi fra Genova i 1355. I 1457 havnet øya på muslimske hender da det osmanske riket overtok. Øya fikk et tyrkisk navn, Semadirek. Et opprør mot undertrykkelsen under den greske selvstendighetskrigen (1821–1831) førte til at det meste av befolkningen ble massakrert. Øya kom tilbake på greske hender i 1913 etter Balkankrigene. Øya ble kortvarig okkupert av Bulgaria under den andre verdenskrigen. I dag. Den moderne havnebyen Kamariotissa ligger på nordvestkysten og tilbyr fergetilgang til og fra steder i nordlige Hellas som Alexandroupoli og Kavala. Det er ingen kommersiell flyplass på øya. Samothraki har skoler, et par latinskoler, banker, et postkontor, strender og et par byplasser ("plateies"). Klazomenai. Klazomenai var en jonisk gresk by i Lilleasia. I dag ligger byen ligger i Tyrkia og heter Urla. I 656 f.Kr. grunnla nybyggere fra Klazomenai kolonien Abdera på den nordlige Egeerhavskyst i landskapet Trakia. Innbyggerne der, abderittene, var den antikke tilsvarigheten til våre dagers innbyggere på Mols, molboene – det vil si ansett som litt langsomme eller dumme. Anaxagoras ble født i Klazomenai. Teos. Teos var en jonisk gresk by i Lilleasia. I 542 f.Kr. grunnla flyktninger fra Teos under ledelse av Fanagor byen Fanagoria ved Det kimmeriske Bosporos (sundet som forbinder Svartehavet og Azovhavet). De hadde flyktet fra perserne som hadde inntatt hjembyen. I 500 f.Kr. grunnla andre nybyggere fra Teos på nytt kolonien Abdera på den nordlige Egeerhavskyst i landskapet Trakia. Denne byen var opprinnelig blitt grunnlagt fra Klazomenai, en annen by i Jonia, i 656. Andros. Andros eller "Andro" (gresk: Άνδρος) den øya i de greske øygruppen Kykladene som ligger lengste nord, rundt 10 km sørøst for Euboea og om lag 3 km nord for Tinos. Øya er nesten 40 km lang og på det bredeste 16 km. Området utgjør 380 km2. Andros er en fjellkledd øy med mange frodige daler som god tilgang på vann og har god avling. Den største byen er Andros, det administrative senteret med samme navn som øya, som ligger på østkysten og har rundt 4 000 innbyggere. Andre, mindre byer er Gávrio, Bátsi, og Órmos Korthíou. I 1900 hadde øya rundt 18 000 og i dag er det 10 009 i henhold til folketellingen i 2001. Turismen er i likhet med de fleste andre greske øyer viktigste næringsvei. Øya er berømt for sin fontene Sariza i landbyen Apoikia hvor vannet kommer ut av et løvehode. Historie. Øya hadde i oldtiden en jonisk befolkning, kanskje også med en blanding av trakisk avstamning. Selv om den opprinnelig var avhengig av Eretria, var den rundt 650-tallet f.Kr. blitt såpass velstående at den sendte (i samarbeid med Khalkis) flere kolonister til Khalkidiki ved Egeerhavets nordkyst (Akanthos, Stageira, Argilos, Sane). Ruinene av Palaeopolis, hovedstad i oldtiden, ligger på vestkysten og ble bygget langs en bratt fjellside. I dens havn kan den gamle bølgebryteren fortsatt bli sett under vannet. Byen hadde et berømt tempel, dedikert til Dionysos. I 480 f.Kr. hadde øya avgitt skip til Xerxes I av Persia og ble av den grunn straffet av den greske flåten som herjet øya. Selv om øya ble innlistet i det athenske sjøforbundet forble øya harm og opprørsk overfor Athen. I 477 f.Kr. ble den påtvunget etableringen av en "klēroukhia" (en særskilt athensk koloni av ubemidlede athenere) og i 408 f.Kr. motsto øya et angrep fra Athen. Som et medlem av det andre athenske forbundet ble øya igjen kontrollert av en garnison og en "arkont" (hersker), den høyeste form for athensk embetsmann. I hellenistisk tid ble Andros krigsskueplass for to sjømakter i Egeerhavet; flåtene fra Makedonia og Ptolemeerdynastiets Egypt. I 333 f.Kr. etablerte Antipatros fra Makedonia en garnison på øya, og i 308 f.Kr. ble denne nedkjempet av Ptolemaios I av Egypt. Den chremonideiske krig, oppkalt etter den athenske politikeren Chremonides, i årene 266-263 f.Kr. havnet kontrollen over øya igjen hos Makedonia etter at et slag ble utkjempet ved dens kyster. I år 200 f.Kr. ble øya erobret av en kombinert flåte fra Romerriket, Pergamon og Rhodos og øya forble under overherredømmet av kongeriket Pergamon fram til kongeriket ble oppløst i 133 f.Kr. Øya ble da romersk før den havnet på bysantinske hender. Andros var fra 1207 og fram til 1566 styrt av de private familiene Zeno og Sommaripa under venetiansk beskyttelse og kontroll. Deretter havnet øya igjen under direkte osmansk og muslimsk styre. Først i 1821 ble øya sammen med Kykladene frigjort og slått sammen med resten av Hellas. Den 10. mai 1821 erklærte presten og revolusjonære Theophilos Kairis, en av de ledende intellektuelle i den greske selvstendighetskrigen, Hellas’ uavhengighet ved å heise det greske flagget på den maleriske klippekirken for den hellige Georgios og holde en berømt, hjertefølt tale, "ritoras" (ρήτορας), som inspirerte skipseiere og handelsfolk til å bidra med midler for å bygge en gresk flåte som kunne bekjempe den osmanske undertrykkelsen. Messina. a>, det italienske fastland i bakgrunnen. Messina er den italienske øya Sicilias tredje største by med en befolkning på rundt 260 000. Den er også provinshovedstad i provinsen med samme navn. Geografisk er byen plassert helt nordøst på Sicilia, ca. 90 km fra Catania og ca. 230 km fra Palermo, og har fergeforbindelse med Reggio di Calabria på det italienske fastland over Messinastredet. For å gi fast forbindelse med fastlandet planlegges verdens lengste hengebro over stredet, den er tenkt ferdigstilt år 2012. Grekerne fra Khalkis og Eretria som grunnla byen på 700-tallet f.Kr. gav den navnet Zankle (sigd) på grunn av havnens utforming. Byen ble plyndret av kartagenerne i 396 f.Kr.. Messina har flere ganger blitt nesten fullstendig ødelagt av jordskjelv, det siste om morgenen den 28. desember 1908 ledsaget av en tsunami – over 75 000 innbyggere omkom. Se Jordskjelvet i Messina, Italia. Renessansemaleren Antonello da Messina ble født i Messina i 1430. Filippo Juvarra (Felipe Juvara), en ledende barokkarkitekt, ble født der i 1678. Paros. Naoussa som ligger på nordkysten av Paros Paros (gresk: Πάρος) er en gresk øy i Egeerhavet, en av de største i øygryppen Kykladene. Paros er et populært reisemål for turister og er kjent de de flotte strendene. Det var nybyggere fra Paros som grunnla de greske koloniene Neapolis (Napoli) i Italia og dessuten Oisyme, Neapolis og Thasos nord i Egeerhavet. Catania. Catania er den nest største byen på Sicilia med i underkant av 300 000 innbyggere, og er også provinshovedstad i provinsen med samme navn. Byen er den nest største på Sicilia (etter Palermo) og den tiende største i Italia. Byen ligger på Sicilias østkyst midtveis mellom byene Messina og Siracusa, ved foten av vulkanen Etna. Lava fra vulkanen har delvis begravet byen syv ganger gjennom historien; særlig omfattende ødeleggelser var det i 1169 og i 1693. Byen ble grunnlagt på 700-tallet f.Kr. av greske nybyggere fra Khalkis; på gresk er navnet Katane eller Katana. Det første sicilianske universitet ble grunnlagt her i 1434. Etter ødeleggelsene etter vulkanutbruddet i 1693 ble byen oppbygget i den barokke byggstil. Gamlebyen står på UNESCOs liste over verdens kulturarv, sammen med andre barokke byer i den nærliggende "Val di Noto". Herskere fram til Italias samling. Utsikt fra fly over Catania Demografi. I desember 2007 var Catanias innbyggertall 298 597, hvor 47.2% er menn og 52.8% kvinner. Befolkningen som er 18 år eller yngre utgjør tilsammen 20,5% av innbyggertallet, til sammenligning med antall pensjonister som er 18.87%. Tilsvarende tall for hele Italia er 18,06% som er 18 år og yngre og 19,94% pensjonister. Gjennomsnittsalderen er 41 år, mot 42 for Italia totalt. I de fem årene fra 2002 til 2007 falt innbyggertallet med 3,35%, mens det for Italia totalt steg med 3,85%. Årsaken til befolkningsnedgangen er at en stor del flytter ut av byområdet og bosetter seg i den nærmeste omegnen. Dette har ført til en sterkt befolkningsøkning i områdene rundt byen og befolkningen i regionen som helhet har økt. Fødselsraten i Catania er 10,07 fødsler per 1 000 innbyggere, mot 9,45% i Italia som helhet. Or 2006 hadde 98,03% av befolkningen italiensk bakgrunn. Innvandrergruppene kommer hovedsakelig fra Afrika sør for Sahara, 0,69%, Sør-Asia med 0,46% og fra andre europeiske land, særlig Ukraina og Polen med tilsammen 0,33% av befolkningen. Kirkelig tilhører nesten hele befolkningen Den romersk-katolske kirke. Khalkis. Khalkis (gresk: Χαλκίδα "Khalkída", gammelgresk: Χαλκίς "Khalkís") er den største byen på den greske øya Euboea. Byen har et areal på 30,8 km², og har 53 584 innbyggere (2001). Den gamle broen i Khalkis Methone, Mende, Scione og Torone Historie. Khalkis var en av de første polisene i den greske verden. Byen lå gunstig anlagt ved kysten med den havn som stod for omfattende handelsvirksomhet. Handelskonvoiene reiste blant annet til Nord-Syria i øst, og til Etruria i vest. På grunn av flåten grunnla Khalkis flere datterpoliser på Sicilia og i Sør-Italia på 700- og 600-tallet f.Kr.. Khalkis var spesielt kjent for sine krigere, som skulle være de beste i Hellas. Sybaris. Sybaris ("Σύβαρις") var en akhaiisk koloni i Sør-Italia, grunnlagt av greske nybyggere i 721 f.Kr. (noen kilder sier 709). På 500-tallet hadde den utviklet seg til landsdelens største greske by, og grunnla på sin side egne underkolonier i Poseidonia, Laos og Skidros. I 510 ble den ødelagt av Kroton. Forsøk på å gjenoppta botsetning i Sybaris slo feil; Kroton ødela byen for annen gang i 448. Derimot klarte sybarittene på initiativ fra Perikles å etablere seg i Taeis nokså nær Sybaris' ruiner, som de gir det nye navnet Thurioi. Dette skjedde i år 444 f.Kr. Sybaris ble av Herodot gjort til en slags typebetegnelse for en by som ved sin hang til luksus og vellevned besegler sin egen undergang. Ordet brukes slik den dag i dag, og en «sybaritt» betegner en nytelsessyk person som lever i luksus. I norsk litteratur. Forfatteren Hans E. Kinck skrev en novelle med tittelen "Skalden i Sybaris", en fordekt omtale av Knut Hamsun. Leontini. Leontini (egentlig Leontinoi, "Λεοντῖνοι") var en gresk by på Sicilia. Den ble grunnlagt av nybyggere fra Khalkis og Eretria i 730 f.Kr. Den lå stadig i strid mot Syrakus, den nærliggende greske byen som etterhvert ble hovedby i hele Magna Graecia. Locri. Locri er en liten by i Italia som var en viktig gresk koloni i Magna Graecia, grunnlagt i 673 f.Kr. i det området som den gang ble kalt Bruttium og som omtrent tilsvarer dagens region Calabria. Det greske navnet var Lokroi epizephyrioi ("Λόκροι οἱ Ἐπιζεφύριοι") ble så sterk at den beseiret Kroton, en annen gresk koloni noe lenger nord, slaget ved Kaulon i 550 f.Kr. Byen grunnla underkoloniene Hipponion og Medma ved Calabrias nordvestkyst. Under pelopponeserkrigen var byen alliert med Syrakus, senere med Dionysios. I 280 f.Kr. kjempet lokrierne på kong Pyrrhos' side, og i 277 på romersk side. I 216 gikk den over fra Roma til Karthago under Hannibal, men i 205 tok romerne igjen kontrollen. I 89 f.Kr. ble byen et romersk "municipium". Nafpaktos. Nafpaktos (latin: Naupactus eller Naupactos; italiensk: Lepanto; moderne gresk: "Ναύπακτος", mer sjeldent Epakto) er en by i Hellas. Den ligger ved Korintgulfen, og har omkring 11 000 innbyggere (1995). Nafpaktos ble grunnlagt av lokriere; årstallet for grunnleggelsen er ukjent. I 455 f.Kr. ble den tatt av athenerne. De opprettet en koloni for messenere som hadde blitt fordrevet av spartanerne. Under første peloponneserkrig ble byen i 429 f.Kr. forsvart av Phormion og i 426 f.Kr. av Demosthenes. Begge ganger klarte den å stå imot spartanernes angrep. Den ble etter krigen brukt som base for ekspedisjonen til Sicilia. Den viktigste severdigheten er slottet, som i hovedsak er fra venetiansk tid. En gammel moské ved havnen brukes som arkeologisk lagerbygning. Slaget ved Lepanto i 1571 har navn etter byen, som var den venetianske havneby som lå nærmest stedet hvor sjøslaget ble utkjempet den 7. oktober. En koalisjon av katolske middelhavsflåter ledet av Don Juan de Austria nedkjempet da den ottomanske flåte i et stort og blodig slag. Under den greske frigjøringskrig mot ottomanene kom Nafpaktos under gresk styre den 27. mars 1829. Antibes. Antibes er en by og kommune i det sørøstre Frankrike, på Côte d'Azur. Byen ligger mellom Cannes og Nice. Antibes var opprinnelig en akhaisk gresk koloni ved navn Antipolis og kan strekke sine historiske aner 2.600 år tilbake. Innbyggertallet i dag er omkring 75 000 (2005). Antibes var tidligere sterkt befestet, men anleggene ble i hovedsak revet på 1860-tallet. I dag er det Fort Carré, bygd av Vauban og fortifikasjonene langs havnen som minner om byens betydning i tidligere tider. Antibes har en av de største lystbåthavnene på Côte d’Azur. Den nye havnen ble anlagt på 1960-tallet der det tidligere hadde vært en romersk havn. Byen var tidligere en betydelig fiskehavn, men i dag drives bare et mindre fiske for lokalt forbruk. Parfymeindustrien i byen var også viktigere tidligere. Denne var basert på blomsterproduksjonen, blant annet av lavendel, i omegn. I dag finner man kommersiell parfyme- og kosmetikkproduksjon i Grasse. Forvaltning. Kommunen Antibes er en del av departementet Alpes-Maritimes. Den omfatter også Antibes propre, Juan-les-Pins og Golfe-Juan i tillegg til de sydligste delene av Sophia Antipolis. Turisme/kultur. Antibes tiltrekker seg turister på grunn av historien, klimaet, kunstsamlingene, strendene og lystbåthavnen. I Château Grimaldi har byen et galleri med en unik samling av Pablo Picassos verker, skapt i den perioden han bodde i byen. Her finnes tegninger, trykk, malerier og flere keramikkarbeider – mer enn 300 arbeider alt i alt donert av kunstneren. Samlingen er også supplert med gaver og er nok byens største attraksjon. Både Victor Hugo og Graham Greene har bodd i Antibes, Greene i de 25 siste årene av sitt liv (1966–1991). F. Scott Fitzgeralds roman ”Tender is the Night” har hotellet Eden Roc på Cap d’Antibes som ramme. Juan-les-Pins som er en egen by, men del av kommunen Antibes, arrangerer hvert år i juli en jazzfestival med verdenskjente utøvere. Perinthua. Perinthos ("Πέρινθος") var en gresk koloni ved Marmarahavet, kolonisert i 654 eller 599 fra Samos. Senere ble navnet endret til Herakleia. I dag ligger stedet i Tyrkia og heter Marmara Ereğlisi. Taormina. Utsikt over Taormina fra byens greske teater. Taormina er en by på øya Sicilia i Italia. Den var en gresk koloni i Magna Graecia (Tauromenium), grunnlagt omkring 400 f.Kr.. Den underkastet seg romerne i 212 f.Kr. Den har vært et populært turistmål siden 1800-tallet. Byen ligger ikke langt fra vulkanen Etna, men siden byen ligger så høyt oppe, er det ikke noen stor fare for vulkanen katastrofalt sett. Byen har et gammelt gresk teater som er en severdighet for være en som er der. Under byens høyde ligger den mindre byen Giardini Naxos. Varna. Varna (bulgarsk "Варна") er med en befolkning på 349 073, Bulgarias tredje største by og EUs 82. største by. Varna er administrasjonssentrum i Varna oblast. Geografi. Arealet på Varna er 205km². Byen ligger ligger litt nord på svartehavskysten, 470 km nordøst for Sofia og 125 km nord for Burgas. Historie. Varna ble grunnlagt tidlig i middelalderen. Mot slutten av 1300-tallet, tok tyrkerne over byen. På 1700 og 1800-tallet var Varna en av de sterkeste festningsbyene til Tyrkia ved Svartehavet. I 1878 kom Varna under Bulgarias styre. Fra 1949-56 het byen Stalin. Navnet var etter generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti Josef Stalin. Sport. Fotball er den største publiumssporten i Varna. Med to rivalklubber i toppserien, Cherno More, grunnlagt i 1913 og Spartak, grunnlagt i 1918. Cherno More er fire ganger serievinner, mens Spartak har en gang havnet øverst på tabellen. Cherno More var med i UEFA-cupen i 1983 der de røk ut i andre runde mot Manchester United. På slutten av 1800-tallet var Varna fødeby for bulgarsk fotball. I Februar 2007 ble det bestemt å erstatte den gamle arenaen i Varna, med en ny stadion som er innenfor kravene til UEFA/FIFA. Denne stadion kommer til å ha 30000 sitteplasser(40000 for konserter som inkluderer ståplasser på gresset). Basketball, volleyball, boksing og seiling er også sporter som er populære i Varna. Det 4 km lange svømmemaratonet, Kappe Galata—Varna er også veldig populært. Varna har ofte arrangert nasjonale mesterskap og verdensmesterskap, i forskjellige sporter. Det bulgarske basketball-landslaget og volleyballagene spiller sine kamper på Palace of Sports, landets største stadion. Romersk legion. En legion var basisenheten i det romerske militærvesenet. Den besto opprinnelig av 5000 til 6000 infanterister (senere 8 000) og flere hundre kavalerister. Det kunne ofte være betraktelig færre. Julius Cæsars legioner hadde f.eks. omkring 3500 mann. I tillegg ble de normalt fulgt av støttetropper ("auxiliares"). I keisertiden kunne de også forsterkes med allierte styrker, "allae". Legioner ble identifisert med nummer (angitt med romertall) og navn. Navnet kunne vise til hvor legionen først ble opprettet, eller være et æresnavn gitt etter en seier. Omkring 50 legioner er kjent, men det var aldri så mange aktive legioner på en gang, gjennomsnittsantallet ligger på ca. 28. Historie. Under kongedømmet, før 509 f.Kr., var "legio" betegnelsen på hele den romerske hær, som besto av utskrevne borgere. Tidlig i republikansk tid ble den delt i to legioner, som hver ble kommandert av en konsul. Det er usikkert om hele styrken noen gang var aktiv på en gang i denne perioden, ettersom krigføringen stort sett besto av mindre raid. I 4. århundre f.Kr. ble militærvesenet formalisert, og romersk krigføring tok en dreining mot hyppigere og mer planlagte operasjoner. Etter 331 f.Kr. ble det utnevnt militærtribuner, og den indre organiseringen av legionene ble mer avansert. De hadde startet som en klassisk falanksformasjon, men da manipelsystemet ble utviklet kunne man foreta mer avanserte taktiske manøvre. Legionene spilte en viktig rolle i Romerrikets historie. Deres taktikk, disiplin og utstyr førte til at de var de fleste fiender overlegne, selv om de ofte var tallmessig underlegne. Soldatene ble klar over sin sentrale rolle i forsvaret og utvidelsen av imperiet, og ble derfor tidlig i keisertiden en viktig politisk faktor under keiservalg. Flere keisere ble først utropt av legionene og deretter godkjent av senatet. Under republikken spilte de også en rolle, da forskjellige ledere sikret seg lojalitet fra forskjellige legioner og dermed mulighet til å ta makten gjennom borgerkrig. For å hindre dette var det ikke tillatt for guvernører å ta med seg legionene fra provinsene, men Julius Cæsar ignorerte dette da han krysset Rubicon og gikk inn i Italia med sine styrker. Organisering. I republikken var legionene, med fire unntak, ikke stående enheter. Legio I til IV utgjorde konsulenes hær, med to legioner under hver konsul. Andre enheter ble innkalt ved behov. Opprettelsen av flere permanente legioner kom først av indrepolitiske grunner, da man ønsket å sikre at de var lojale mot keiseren og ikke først og fremst mot generalen som hadde samlet legionen. Legionene ble da også standardisert, og de kunne bygge opp individuelle historier som forsterket stoltheten og dermed kampmoralen hos legionærene. Kommando. En legion ble kommandert av en legat. Han var normalt omkring 30 år gammel (det romerske embetsverket var basert på en rad av embeter man helst skulle ha på forskjellige tidspunkter i livet), og var normalt en senator som var utnevnt til legat for tre år. Under seg hadde han seks valgte militærtribuner. Fem av dem var stabsoffiserer, mens den sjette var en adelsmann som var på vei inn i senatet og ble forberedt på en rolle som legat senere. Det fantes også en egen gruppe offiserer for den medisinske staben, ingeniørene, administrative enheter og leirkommandanturet ("praefecti castrorum"), samt for mindre spesialistgrupper som prester og musikere. Enheter. Det tunge kavaleriet var den mest prestisjetunge enheten, hvor unge menn fra rike og adelige familier kunne bygge seg opp et ry og dermed legge et fundament for en senere karriere. Hver enkelt kavalerist måtte bekoste hest og utstyr. De utgjorde normalt omkring 8–10 % av en legions menn. Under en dyktig kommandant kunne de utgjøre en mye større del av legionens slagkraft. Deres hovedrolle var å angripe fiendens flanker, og å fungere som en mobil styrke som raskt kunne komme andre enheter til unnsetning. De ble kommandert av decurioner, som hver hadde kommando over en tidel av kavaleristene. Det fantes også et lett kavaleri, som besto av utskrevne soldater. De fleste som ble plassert der var fattige borgere som var spesielt egnet, og rike unge menn som ikke var gamle nok til å gjøre tjeneste i det tunge kavaleriet. Det lette infanteriets hovedvåpen var tunge spyd. De hadde ikke en spesiell funksjon i slag, men ble brukt der det var bruk for dem. Det tunge infanteriet utgjorde hovedenheten i en legion. Det besto av borgere som hadde råd til å betale for utstyret. Hovedvåpenet var et kort sverd, "gladius". De hadde også et kort spyd, "pilum", som hadde en lang jernspiss som bøyde seg når den ble sittende fast i noe. Dermed ville også et spyd som ikke direkte skadet en fiende ha en effekt, ettersom den hindret fiendens mobilitet. Hver av de tre gruppene var delt inn i manipeler, som hver besto av to "centurier". En "centurie" hadde ideelt 100 mann (derav navnet), men i praksis kunne det gjerne være ned i 60. Den var ytterligere delt inn i ti "contuberniae", som besto av ca. åtte soldater som delte et telt, et muldyr til transport, kokeutstyr og annet fellesutstyr. I senrepublikken ble manipelene erstattet av "cohorter" som basisenhet for taktiske manøvre. En cohort besto av seks til åtte centurier, og ble ledet av en centurion assister av en "optio", en soldat som kunne lese og skrive. Støttetropper og spesialister ble normalt organisert i egne enheter. Høyere offiserer. "Legatus legionis" (legionslegat): Kommandant for hele legionen. Normalt var han en tidligere militærtribun som ble utnevnt for tre eller fire år av keiseren. Mange ble gjenutnevnt flere ganger. I en provins med bare én legion var legaten også provinsguvernør. I provinser med flere legioner hadde hver legion sin egen legat, mens guvernøren hadde overordnet kommando for styrkene. "Tribunus Laticlavius" (bredstripet tribun): Denne militærtribunens tittel kom av den brede stripen menn av senatorrang bar på sin toga. De var gjerne unge og hadde lite erfaring, men var allikevel nestkommanderende. "Praefectus Castrorum" (leirprefekt): Normalt en veteran som hadde blitt forfremmet etter tjeneste som centurion. "Tribuni Angusticlavii" (smalstripet tribun): Det var fem av disse militærtribunene, som kom fra ridderstanden. Mange av dem var profesjonelle offiserer. Selv om de nesten alltid hadde mer militær erfaring enn den bredstripete tribunen, sto de lavere i rang. "Primus pilus" (første spyd): Kommanderende centurion i første cohort, og dermed seniorcenturion i hele legionen. En "primus pilus" var garantert inntreden i ridderstanden når han ble dimittert etter endt tjeneste, og han fikk 60 ganger basislønnen. Offiserer på mellomnivå. "Centurion": Hver legion hadde normalt 60 centurioner (59 hvis man ikke teller "primus pilus", se ovenfor). De var ryggraden i den profesjonelle hæren, og var karrieresoldater. I tillegg til kommandoansvar i kamp hadde de ansvar for disiplin blant legionærene i leire og under marsj. De fleste hadde blitt forfremmet fra lavere rang, men i noen tilfeller kunne de være satt inn direkte av keiseren eller høyere embetsmenn. Centurionene i de første fem cohortene, inkludert "primus pilus", ble kalt "primi ordines", og fikk 30 ganger basislønnen (unntatt "primus pilus", som fikk 60 ganger basislønnen). Lavere offiserer. "Aquilifer" (ørnebærer): Hver legion hadde en "aquilifer", som bar legionen standard, utformet som en ørn ("aguila"). Tap av ørnen var en stor vanære, så hans posisjon var viktig, men utsatt. Han fikk to ganger basislønnen. "Signifer" (tegnbærer): Hver centurie hadde en "signifer", som bar centuriens standard. Den besto av et spydskaft dekorert med medaljonger, og ofte kronet med en åpen hånd som symbol på lojalitetseden soldatene hadde avlagt. De fikk to ganger basislønnen. "Optio": Hver centurion (unntatt "primus pilus") hadde en optio som nestkommanderende. De ble valgt ut av centurionen blant vanlige soldater. Det var et krav at de kunne lese og skrive. De fikk to ganger basislønnen. "Tesserarius": Hver centurie unntatt den første hadde en "tesseratius", som fungerte som hjelper for optiene. De fikk en og en halv gang basislønnen. "Cornicen" (hornblåser): Hornblåserne var sammen med "signiferene" sentrale i å holde centuriene samlet i strid. De formidlet også kommandoer fra høyere offiserer gjennom hornsignaler. "Imaginifer" (bildebærer): Hver legion hadde én, som bar keiserens bilde som en påminner om lojalitetseden til ham. Liste over romerske legioner. Listen over romerske legioner er organisert etter nummereringen av legionene. Mange numre ble brukt om igjen etter at en legion var oppløst, og de ble derfor identifisert også med tilnavn. Legionene som er oppgitt er fra keiserdømmet; under republikken var bare fire av dem stående enheter. Listen inkluderer tilnavnets betydning, stedet de ble opprettet, perioden legionen var aktiv, årsaken til oppløsning hvis kjent samt navnet på den som rekrutterte legionen først dersom det er kjent. Carl Gustav Fleischer. Carl Gustav Fleischer (født 28. desember 1883 i Bjørnør, død 19. desember 1942 i Ottawa) var en norsk offiser (generalmajor) og den første generalen som vant en landmilitær seier over tyskerne i andre verdenskrig. Bakgrunn. Fleischer var sønn av sogneprest Carl Edvard Fleischer (1843–1885), født på Bjørnør prestegård i Sør-Trøndelag. Familien stammet fra Elbing i Øst-Preussen, hvor stamfaren Phillipp Fleischer var rådsherre, og kom til Norge med kaptein Herman Reinhold Fleischer (ca. 1656–1712). Faren døde tidlig (drukning), derfor flyttet han og moren Johanne Sophie Fergstad (1850–1926) til Trondheim, der han vokste opp. Ved folketellingen i 1901 var han gymnasiast i Kristiania, der han bodde i Johannes Bruns gate 13. Han var bror til biskop Andreas Fleischer. Han søkte Krigsskolen og ble uteksaminert i 1905 som den nest beste i kullet. I perioden 1909–1933 tjenestegjorde han i Generalstaben. Han var så sjef for kommanderende generals adjutantstab, lærer ved den militære høyskolen og redaktør for Norsk Militært Tidsskrift. I januar 1939 ble han utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon. Andre verdenskrig. Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 etablerte han seg som øverstkommanderende for de norske styrkene i Nord-Norge. Sammen med fylkesmannen i Troms, Hans J. Gabrielsen, iverksatte han full mobilisering av militære og sivile ressurser i landsdelen. Fleischer ledet de norske styrkene under kampene som førte til den allierte gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 under Slaget om Narvik. Da tyskerne invaderte Frankrike, Belgia, Luxembourg og Nederland 10. mai 1940, ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge, og de gjenværende norske styrkene kapitulerte 10. juni. Kongen og regjeringen vedtok å forlate landet for å fortsette krigen på de alliertes side. Fleischer ønsket ikke at kongen og regjeringen skulle forlate landet, og ville heller ha en kapitulasjonsordning med tyskerne. Mot sin vilje ble han beordret til å følge med over til Storbritannia. Der ble han sjef for Hærens overkommando og dermed regjeringens militære rådgiver. Som sådan kom han i konflikt med regjeringen, som foretrakk en annen da det i februar 1942 skulle ansattes en forsvarssjef for Hæren, Marinen og Luftforsvaret. Han sa da opp sin stilling som sjef for Hæren og ble beordret til Canada som sjef for de norske militære styrkene der. Et annet perspektiv på Fleischers liv og virke trekkes opp i i Oslo Militære Samfund (19. mars 2001). Den 1. desember 1942 ble han beordret til militærattaché og sjef for den norske militærmisjonen i Washington, DC. Men før han fikk tiltrådt, tok han sitt eget liv 19. desember. Minnesmerker. Kong Haakon VII avduket den 20. juli 1950 en statue av general Fleischer i Harstad sentrum. Han har også en gate oppkalt etter seg i Harstad (General Fleischers gate), en i Bodø (General Fleischers gate), en vei i Bærum (General Fleischers vei) og europavei 6 mellom Bardufoss og Narvik heter fra 2009 General Fleischers vei. Utmerkelser. 18. desember 1942, dagen før sin død, ble han tildelt Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Utmerkelsen kom så sent at han aldri mottok den personlig. Fleischer ble av Kongen i statsråd tildelt "Krigskorset med sverd" «for fremrakende planlegging og ledelse av operasjoner under felttoget i Nord-Norge 1940.» I tillegg til det norske Krigskorset mottok Fleischer Croix de Guerre med stjerne. I desember 1940 ble han tildelt sølvkors av den polske Ordenen Virtuti Militari. Han ble også utnevnt til "Knight Commander" av britiske Order of the Bath. Garnbåt. Garnbåt er en fiskebåt tilpasset garnfiske. Garn ble tatt i bruk i Lofotfisket omkring 1740 og den nye redskapen satte sitt preg på utviklingen av egnede båter. Garnbåtene på denne tiden hadde gjerne et mannskap på seks og var utstyrt med en rulle som gjorde det enklere å sette og trekke garnene. Gummibåt. Gummibåt brukes som en fellesbetegnelse på oppblåsbare båter laget i kunststoff. Selv om andre og bedre materialer enn gummi brukes i dag, henger det opprinnelige navnet igjen. Gummibåter er populære som lettbåt og livbåt for mindre lystbåter og fritidsbåter. Innerdalen landskapsvernområde. a> sett fra Renndølsetra i Innerdalen. Innerdalen landskapsvernområde er et verneområde som ligger i Sunndal kommune i Møre og Romsdal fylke. Området ble opprettet i 1967 og var det første landskapsvernområdet i Norge. Vernereglene ble revidert i 1977, det kom da klart frem at formålet med vern av Innerdalen var å bevare et naturlandskap som på grunn av topografi, vassdrag og vegetasjon har betydelig rekreasjons og naturvitenskaplig verdi. Området har et areal på 73 km², og det strekker seg fra Ålvundeid i vest til Innerdalsporten og grensen mot Storlidalen (Oppdal), 25 kilometer lenger øst. Hytter. Ved Innerdalsvatnet (397 moh) ligger "Renndølsetra", her blir det drevet tradisjonell seterdrift i tillegg til tilbys det overnatting. Litt lenger opp i Innerdalen har Kristiansund og Nordmøre Turistforening den selvbetjente turisthytten "Innerdalshytta". Der ligger også "Innerdal turisthytte" som er privat, betjent hytte. Taipei. Taipei på politisk-administrativt kart over Republikken Kina (Taiwan) Taipei (kinesisk, pinyin: ', taiwansk ') er Republikken Kinas provisoriske hovedstad og den største byen på Taiwan. Den har en befolkning på 2 625 000 (2004). Byen har en stor elektronikk-, tekstil-, metall-, skipsverfts- og motorsykkelindustri. Taipei by er en egen kommune administrert direkte av sentralregjeringen i Republikken Kina. Den er ikke en del av, men er omgitt av, Taipei-provinsen. Republikken Kinas offisielle hovedstad er Nanking, men regjeringen har holdt til i Taipei siden republikken mistet kontrollen over fastlands-Kina i 1949. Dalsida landskapsvernområde. Dalsida landskapsvernområde ligg i Nesset og Rauma kommuner i Møre og Romsdal fylke og i Lesja kommune i Oppland. Området ble opprettet i 2002 og er på 647 km². Landskapsvernområdet er opprettet for å verne naturlandskap, kulturminner, villrein og geologi. Brutus trojaneren. Brutus trojaneren (også "Brutus av britene", på walisisk "Bryttys") var den mytiske grunnleggeren av det britiske kongeriket. Ifølge Geoffrey av Monmouth var han sønnesønn av Aineias, som flyktet fra Troja da grekerne ødela byen. Alle opplysninger om ham er av mytisk karakter. Han ble født i Italia, og flyktet derfra etter å ha drept sin far Silvius ved et uhell. Han dro først til Hellas, der han satte fri en del trojanske slaver. Disse ledet han ut av Hellas, og på vandringen fikk han en visjon om at han skulle opprette et kongerike i et land hvor det bodde kjemper. Etter å ha ukjempet flere slag nær dagens Tours i Frankrike slo han seg ned i Britannia, hvor han sammen med sin følgesvenn Korineus drepte kjempene som bodde der. Han grunnla så byen Ny Troja ("Troia Nova"), som senere ble London. En mer sannsynlig forklaring på et tidlig navn på London er at den fikk navn etter trinovantene, en keltisk stamme som bodde i området. Han hersket i 23 år, og fikk tre sønner med sin hustro Ignoge: Locrinus, Kamber og Albanactus. Etter hans død delte de riket mellom seg; Locrinus regnes som hans arvtager som konge av britene. Geoffrey daterer hans død til samme tid som Eli var prest i Judea, Paktens ark ble tatt av filisterne, Hektors sønner hersket i Troja og Aineias styrte Alba Longa i Italia. Han hevder også at Britannia har navn etter Brutus. Det finnes ikke noe historisk eller arkeologisk belegg for denne historien, og den regnes normalt som fiksjon fra middelalderen, skrevet for å gi en ærverdig bakgrunn til en eller flere walisiske kongefamilier. Geoffrey plasserer også Brutus i den trojanske genealogi, som antagelig ble skrevet for å kunne relatere Troja til den kristne Gud. Årets person (Time). Årets person, på engelsk kalt Person of the Year (tidligere "Man of the Year") eller Time Person of the Year'", er en oppmerksomhet eller tittel som velges ut og markeres av det amerikanske ukentlige nyhetstidsskriftet "Time". I realiteten trenger det ikke være en person, det kan også være flere personer, grupper og organisasjoner, idéer, steder, maskiner osv. som «på godt eller vondt har preget det siste årets hendelser». Prinsesse Takamatsu. Prinsesse Takamatsu (japansk 高松宮妃 喜久子 "Takamatsu no miya hi Kikuko"; født 26. desember 1911 i Japan, død 18. desember 2004) var en japansk prinsesse. Prinsesse Takamatsu, født som Tokugawa Kikuko (徳川喜久子) og eldste datter av prins Tokugawa Yoshihisa bar titlen «kongelig høyhet». Hun var gift med prins Takamatsu (Nobuhito), den tredje sønn av keiser Yoshihito og yngre bror av keiser Hirohito. Hennes bestefar var den siste japanske shōgun Tokugawa Yoshinobu. Prinsesse Takamatsu var tante av den nåværende keiseren i Japan. Masako av Japan. Hennes Keiserlige Høyhet Kronprinsesse Masako av Japan (født 9. desember 1963 i Tokyo) er gift med kronprins Naruhito av Japan. Hun er datter av diplomaten Owada Hishashi og Owada Yomiko. Kronprinsessen har selv arbeidet i det japanske utenriksministeriet, og snakker flytende tysk, fransk og engelsk. Vale (gruveselskap). Vale er et brasiliansk gruveselskap som også driver med logistikk og elektrisitetsforyning. Selskapet ble etablert i 1942 under navnet «Companhia Vale do Rio Doce» (CVRD), dette skjedde gjennom en sammenslutning av «Itabira jernmalmselskap» og «Vitoria-Minas jernbaneselskap». Selskapet var tidligere statseid men ble privatisert i 1997. Med sine 26 000 ansatte er Vale det største gruveselskapet i Sør-Amerika. Hovedkontoret ligger i Rio de Janeiro. Gjennom oppkjøpet av det kanadiske gruveselskapet INCO i 2006, ble selskapet en global aktør. Dette førte også til at man skiftet navn fra CVRD til Vale i slutten av 2007. Selskapet utvinner og produserer produkter som jernmalm, stål, bauksitt og alumina. Innenfor aluminium har selskapet et samarbeid med Norsk Hydro ASA. I samarbeid eier og driver man selskapene Mineração Rio do Norte S.A. og Alumina do Norte do Brasil S.A. Disse to selskapene ligger i delstaten Pará. I tillegg driver Vale med mangan, kobber og nikkel. Selskapet er også stort på logistikk og opererer om lag 9000 km. med jernbaner. Selskapet står for om lag 4,5% av det totale energiforbruket i Brasil. I Norge eier selskapet et ferrolegeringsverk i Mo i Rana som produserer ferromangan og silikomangan. Dette verket ble kjøpt fra Elkem i 2003 og drives under navnet Vale Manganese Norway. Norsk Hydro ASA inngikk i april 2010 en intensjonsavtale om å overta Vales aluminiumvirksomhet for 30 milliarder kroner. Transaksjonen vil gi Hydro full kontroll over og eierskap til Paragominas, 91 prosent i verdens største aluminaraffineri Alunorte, 51 prosent i aluminiumverket Albras og 81 prosent i aluminaraffineriprosjektet CAP. Gruvedrift. Christian VII stoll på Kongsberg a> i Clara stoll på Blaafarveværket Gruvedrift er bergverk for uttak av mineraler fra jorda. Den enkleste formen for gruvedrift er dagbrudd, hvor hele gruveområdet er synlig, eller underjordsdrift, hvor man tar ut mineraler via tunneler under bakken. Bergindustrihistorie. Den eldste kjente gruven er "Lion Cave" i Swaziland. Karbondatering viser at denne gruven er 43 000 år gammel. Steinaldermennesker skjerpet på det jernholdige mineralet hematitt, som de malte for å lage det røde pigmentet oker. Skjerp av tilsvarende alder hvor neandertalere kan ha skjerpet flint til våpen og verktøy er funnet i Ungarn. Oldtidens egyptere drev malakitt-gruver ved Wady Maghareh på Sinaihalvøya og ved Timnadalen i Negev. Først ble de lysegrønne steinene brukt for ornamentering og keramikkglassur, men ca. 1200 f.Kr. oppdaget egyptere at malakitt kunne omdannes til kobber ved tilførsel av intens varme og luft. I USA er det forhistoriske kobber-gruver langs Lake Superior som var del av et omfattende innenlandsk handelsnettverk av kobberverktøy, spyd, pilhoder og kulturgjenstander. Enkelte kobberspyd er over 3000 til 4000 år gamle, og kobber ble handlet over hele kontinentet langs de større elverutene. I tillegg ble det også skjerpet på kvarts, flint og andre metaller. I Manitoba er det antikke kvartsgruver i nord og sørvest ved Winnipeg River i Whiteshell Provincial Park. Turkis ble skjerpet i førkolumbisk Amerika i Cerillos Mining District i New Mexico, hvor en 60 meter høy og 90 meter bred stein ble tatt ut med steinredskaper; gruvesjakten er på 81 000 m². Svartkrutt ble først brukt i en gruvesjakt under Banská Štiavnica, Slovakia i 1627, i samme by som verdens første gruveskole ble etablert i 1762. Gruvedrift ble utbredt i USA i det 19. århundre. Skjerping på mineraler og edle metaller, som Gullrushet i California midt på 1800-tallet, var svært viktig for vestlig ekspansjon til Stillehavskysten ved siden av landbruk og utvinning av petroleum. På denne tiden reiste mange hvite amerikanere og frigitte afrikanske slaver vestover med tog for å prøve seg med gruvedrift. Mange vestlige byer som Denver, Colorado og Sacramento, California ble etablert som gruvesamfunn. Norsk bergindustrihistorie. I Norge har det vært drevet gruvedrift etter blant annet jernmalm, koboltmalm, kobberkis, svovelkis, sinkblende, bly, sølv og gull. Da gruvedrift ble viktig næringsvei for Norge på 1600-tallet, ble kapital og fagfolk hentet fra Tyskland. Gradvis ble det bygget opp norsk kompetanse og i 1754 ble Bergseminaret på Kongsberg opprettet som et av de første i Europa. Det var den første høyere læreanstalt i Norge. Bergstader vokste opp rundt gruvedriften. Helt frem til 1960-årene hadde Norge en betydelig gruveindustri. I dag drives det gruvedrift flere steder i Norge på ressurser som pukk, forskjellige malmer og industrimineraler. I flere sammenhenger regnes også teglverk inn i samme industrigren som bergverk og stenindustri Hino Nacional Brasileiro. Brasils nasjonalsang (portugisisk: Hino Nacional Brasileiro) ble komponert av Francisco Manoel da Silva i forbindelse med selvstendigheten fra Portugal i 1822. Sangen ble imidlertid ikke tatt i bruk før i 1890. Den første sangen som ble brukt, var istedet Hino da Independência som var komponert av den første keiseren, Pedro I. I forbindelse med overgangen til republikk i 1889, skrev Joaquim Osório Duque Estrada en tekst som skulle følge musikken til da Silva. Originalkomposisjonen har imidlertid blitt modifisert i ettertid. Locrinus av britene. Locrinus var den andre mytiske konge av britene, ifølge Geoffrey av Monmouth. Han var eldste sønn av Brutus trojaneren. Alle opplysninger om ham er av mytisk karakter, og det finnes ikke historisk eller arkeologisk belegg for at han virkelig har levd. Etter farens død ble riket delt mellom de tre brødrene Locrinus, Kamber og Albanactus. Locrinus blir, som den eldste, regnet som den neste konge av britene. Han styrte i Loegria, hvis grenser omtrent tilsvarer grensene til dagens England. Der hersket han i ti år, som for det meste var fredelige. Albanactus ble drept av Humber hunneren, og Locrinus hevnet dette ved å alliere seg med sin andre bror, Kamber, og kjempe mot Humber ved en elv. Humber druknet, og ga sitt navn til elven Humber (nå en fjord). Locrinus delte opp krigsbyttet, og beholdt selv gull og sølv som han fant på fiendens skip, samt Estrildis, datteren til germanernes konge. Dette forargret Corineus, som hadde vært alliert med Brutus. Han hadde arrangert et ekteskap mellom sin datter, Gwendolen, og Locrinus, som det nå så ut til ikke å bli noe av. Locrinus gav seg, og giftet seg med Gwendolen. Men han elsket fortsatt Estrildis, som han holdt innestengt i en grotte under Trinovantum i syv år. Han fikk datteren Habril med Estrildis, og sønnen Maddan med Gwendolen. Kort tid etter Maddans fødsel ble han sendt til sin morfar Corineus. Etter at Corineus døde skilte Locrinus seg fra Gwendolen, og tok Estrildis til hustru. Gwendolen fant seg ikke dette, og samlet en hær i Cornwall for å avsette Locrinus. De møttes ved elven Stour, og Locrinus falt i slaget. Gwendolen hersket deretter i 15 år før Madden tok over. De jordløses bevegelse. De jordløses bevegelse (portugisisk: Movimentodos Trabalhadores Rurais sem Terra (MST)) er den største sosiale bevegelsen i Brasil. Formålet til organisasjonen er «jord, jordreform og et mer rettferdig samfunn.» Organisasjonen er kjent for å skaffe jord til fattige gjennom å okkupere landområder som ligger brakk. Bakgrunnen for arbeidet til MST er at mindre enn 3% av Brasils befolkning eier 2/3 av landarealet. Videre ligger 60% av Brasils dyrkbare arealer brakk. Samtidig er det anslått at det finnes mellom 4 og 5 millioner jordløse i landet. Organisasjonen henviser til den brasilianske grunnloven som sier at jord som ikke oppfyller sin «sosiale funksjon» skal kunne bli ekspropriert av staten og brukes til jordreform. Organisasjonen jobber både politisk for å få til jordreformer, samt at den fysisk okkuperer land for folk som trenger det. Siden stiftelsen i 1984 har MST skaffet landarealer til over 250 000 familier. I Norge støttes bevegelsen av CARE Norge, Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), Mellomkirkelig råd, Det Kongelige Selskap for Norges Vel, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Kirkens Nødhjelp og Utviklingsfondet. Utviklingsfondet. Utviklingsfondet er en norsk organisasjon som ble stiftet i 1978. Initiativtakerne var medlemmer av organisasjonen Fremtiden i våre hender. Utviklingsfondet har som formål å jobbe for en «mer rettferdig fordeling av verdens ressurser, og arbeide for bærekraftig utvikling og lokal deltakelse rettet mot demokrati og menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og beskyttelse av miljøet.» Utviklingsfondet er en uavhengig miljø- og utviklingsorganisasjon. Organisasjonen støtter fattige småbønder i Sør i deres eget arbeid for å komme seg ut av fattigdommen, sikre miljøet og klare seg selv. Fondet mener at vi står overfor klimaendringer som gjør koblingene mellom utviklingstiltak og miljøvern viktigere enn noensinne. Målet til Utviklingsfondet er at folk skal kunne opprettholde en forutsigbar og miljøvennlig matproduksjon. Gjennom selvhjelpstiltak basert på lokale behov og dyrkingsforhold, forsøker Utviklingsfondet å bidra til å redusere fattigdom og bygge opp sterkere lokalsamfunn. På denne måten ønsker organisasjonen å være med på å så håp for framtida. Utviklingsfondets største innsats foregår i land som Nepal, Sri Lanka, Etiopia, og Honduras, men det har også regionale prosjekt i for eksempel Sørøst-Asia og Mellom-Amerika. Gjennom samarbeid med lokale partnere jobber Utviklingsfondet med temaer som sosial mobilisering, matsikkerhet, nomader i tørrlandsområder og biologisk mangfold i jordbruket. Daglig leder er Knut Harald Ulland. Ungdomsorganisasjonen Spire. Spire er Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon. De jobber rent med utviklings-informasjon og -politikk. Amazonas (Venezuela). Estado Amazonas er en delstat "(estados)" i Venezuela. Delstatshovedstaden heter Puerto Ayacucho. Delstaten dekker et areal på 180 145 km² og har en befolkning på om lag 97 000 (1997). Ola Haldorsen. Ola Haldorsen (født 29. april 1965) var hovedtrener for Glimt i sesongen 2005, og tidligere spiller for den samme klubben og Moss FK. Moderklubben er IL Bølgen fra Finnmark. På Bodø/Glimt spilte Haldorsen høyreback, og var kaptein i flere sesonger. Kapteinsvervet hadde Haldorsen også som spiller i Moss. Trenerkarrieren startet Haldorsen i Bodø/Glimt som hjelpetrener under Dag Opjordsmoen i perioden 1998 til 2000. Etter denne perioden reiste Haldorsen hjem til Finnmark og reddet moderklubben IL Bølgen fra nedrykk, og førte klubben opp i tredje divisjon. Etter Bodø/Glimts nesten-nedrykk i 2004 ble Haldorsen, etter ønske fra spillerne, hentet tilbake til Glimt for å være hovedtrener. Imidrertid fikk ikke Haldorsen de pengene som trengtes til å styrke spillerstallen. Ingen nye spillere ble hentet inn foran 2005 sesongen, og Haldorsen ledet klubben til nedrykk i 2005. Etter eget ønske trakk Haldorsen seg som Glimt trener i november 2005. Ola Haldorsen er for tiden trener for IK Junkeren. Legio II Augusta. Legio II Augusta var en romersk legion. Den ble opprettet av Keiser Augustus før år 9, og var først stasjonert i Hispania. Etter at Varus' legioner ble knust i slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 ble den flyttet til Germania, muligens i området rundt Mainz. Etter 17 ble den flyttet til Argentorate. I 43 deltok legionen i invasjonen av de britiske øyer. En av kommandantene som ledet felttoget mot durotrigene var den fremtidige keiser Vespasian. Fra 66 til 74 var den stasjonert ved Glevum, og flyttet deretter til Isca Silurum hvor det ble anlagt en festning som de holdt til slutten av det 3. århundre. Legionen ble så oppløst. Se også. Legio 02 Augusta Nordenskiöld Land nasjonalpark. Tundralandskap i Bellsund, lengst sørvest i nasjonalparken Nordenskiöld Land nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i alpine og delvis bredekte fjellområder rundt lavlandene Reindalen og Nordenskiöldkysten, på øya Spitsbergen (Svalbard); langs nordkysten av Van Mijenfjorden. Parken ble opprettet i 2003, for å «"å bevare et storslått, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk dal- og kystlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner som referanseområde for naturforskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv"». Nasjonalparken dekker et område på tall 1 362 km², herav 1 207 km² landareal og 155 km² marint område. Grensen strekker seg en nautisk mil ut fra land ved lavvannslinjen. Nasjonalparken ligger i den internasjonale traktatsonen Svalbard, innenfor Sysselmannens Forvaltningsområde 10 (hvor det ikke er særskilt forsikrings- og meldeplikt for ferdsel). Nordvest for parken ligger det lille Kapp Linné fuglereservat helt ytterst i Isfjorden, og i Sassendalen 15 km nord for nordenden av parken starter Sassen-Bünsow Land nasjonalpark. Geografi, landskap, geologi. Nordenskiöld Land nasjonalpark omfatter den sørlige halvdelen av Nordenskiöld Land – den lange landtungen mellom Isdalen og Van Mijenfjorden. Grovt sett omfatter parken (fra vest) først det flate lavlandet langs Nordenskiöldkysten mellom utløpene av de to fjordene, deretter sørdelen av Fridtjofbreen, Berzeliusdalen, Vassdalen, Semmeldalen, og Reindalen. Rundt dalførene følger grensen stort sett vannskillet langs de omliggende fjelltoppene. Landskapet er alpint og vilt (640-1 047 m) i øst og nord, og bratt (500-900 m) med en bred og helt flat kyststripe i vest. Det er evig isdekke (fra vest) på breene Erdmannbreen, Fridtjofbreen, Gleditschfonna, Marstranderbreen, Tavlebreen, Medalsbreen, Krokbreen, Bergmesterbreen, Marthabreen, og Slakbreen. Det er forekomster av pingoer i Berzeliusdalen og Vassdalen, og et stort antall av dem øverst i Reindalen. Ellers har Reindalen geomorfologi, morener, steinbreer og ulike rasfenomener av stor betydning. Dalen munner ut med et av øygruppens største og bredeste elvedelta kalt Stormyra, som er på 100 km² og munner ut i Kaldbukta i Van Mijenfjorden. Reindalen har sure bergarter, mens Nordenskiöldkysten i vest har kalkholdig grunn. Flora og fauna. Reindalen er det frodigste vegetasjonsområdet på hele Svalbard, og isfri hele året. Det er viktige torvmoser i Reindalen, og mye fuglefjellsvegetasjon på Nordenskiöldkysten. Parken har vadefugl, gjess, dykkender og sjøfugl. Ingeborgfjellet ved kysten i sørvest er et stort fuglefjell som sammen med Nordenskiöldkysten i 2011 ble utpekt til ramsarområde, og som også står på BirdLife Inter­nationals liste over viktige, europeiske fuglefjell. Det er både alkefugl, krykkje og havhest. Av fauna kan nevnes fjellrev, streifende isbjørn, og beitende og kalvende svalbardrein. Kulturminner. Det er kulturminner med fangsttufter tilbake til sent på 1600-tallet, mange av dem russiske overvintringsstasjoner. Blant eldre bo- og fangstplasser kan nevnes (fra vest) Camp Bell og, Camp Millar i Vårsolbukta, og Camp Morton litt lengre øst. Det er også industrielle kulturminner fra tidlig mineralutvinning. Forvaltning og bruk av området. Den 40 km lange Reindalen med tilliggende fjellsider utgjør halve parkarealet. Her er det restriksjoner på ferdselen, men dalen utgjør eneste landfaste scooterløype mellom Longyearbyen og Sveagruva, og har motorisert ferdsel for ansatte ved Store norske Spitsbergen kulkompani. Det har vist seg vanskelig å etablere mobildekning i området. Ellers har Røde Kors ei hytte midt i Reindalen. Scooterløyper går nord-sør fra Longyearbyen til Sveagruva, og vestover via Semmeldalen til Barentsburg.Den vestlige delen har ingen scooterløyper. Helt sørvest i nasjonalparken ligger Bellsund fyr, ved nordinnløpet til Van Mijenfjorden. Nordre Isfjorden nasjonalpark. Nordre Isfjorden nasjonalpark omfatter kystområdene og øyene langs Isfjordens norkyst Nordre Isfjorden nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i et fjord- og kystterreng på Svalbard; ved Isfjorden. Parken ble opprettet 26. september 2003, for å «"bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk kyst- og fjordlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer og kulturminner som referanseområde for naturforskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv,"» herunder spesielt sikre store strandsletter med artsrik arktisk vegetasjon og våtmarksområder, grunne sjøarealer, hekkeområder for sjøfugl, et generelt rikt fugleliv, særegne kvartærgeologiske formasjoner, og spesielt fjellformasjonene Skansen og Alkhornet. Nasjonalparken dekker et område på 2 952,1 km², hvorav landarealet utgjør cirka 2 047 km² og det marine arealet cirka 905 km². Nordre Isfjorden nasjonalpark ligger på den vestlige delen av Spitsbergen, langs fjorder og øyer på nordkysten av Isfjorden; og den omfatter Boheman fuglereservat ved vestmunningen av Nordfjorden. Geografi, landskap, geologi. Nasjonalparken strekker seg fra St. Jonsfjorden (Forlandsundet) i vest til Dicksonfjorden i øst, over Oscar II Land, James I Land og den vestre fliken av Dickson Land. Den viktigste fjorden ligger midt i parken – Nordfjorden, som er en nordlig arm av Isfjorden og som innerst deler seg i Ekmanfjorden og Dicksonfjorden. Større isbreer er (fra vest) Eidembreen, Venernbreen, Nansenbreen, Borebreen, Wahlenbergbreen, Sveabreen, Sefstrømbreen og Holmströmbreen. Nasjonalparken har store strandsletter hvor løsmasser i stor grad er marine avsetninger. Coraholmen og Flintholmen i Ekmanfjorden har helt spesielle landskap forårsaket av Sefströmbreen, sannsynligvis oppstått i 1896. Fjellformasjonene Skansen og Alkhornet (616 moh. på sørpynten av Oscar II Land ved utløpet av Isfjorden) er karakteristiske landformer med betydelige fuglefjell. Flora og fauna. Vegetasjonen er svært utbredt og frodig, og meget artsrik. Flere sjeldne planter blomstrer her. Det finnes også tykke torvavsetninger i større områder, noe som er uvanlig på Svalbard. Ellers finnes det rike strandenger, våtmark og vadefuglområder. Strandslettene og de grunne sjøarealene er viktig for gjess og ender. Det er flere hekkekolonier og fuglefjell for sjøfugl, bl.a. Alkhornet som sammen med Daudmannsøyra står på BirdLife Internationals liste over viktige fugleområder i Europa. Kulturminner. Området som omfattes av Nordre Isfjorden nasjonalpark har vært mye brukt til fangst i historisk tid, hvor hovedstasjonen var Kapp Wijk. Her finnes 3 generasjoner av fangst­hytter og et nett av bistasjoner. I området er det registrert kulturminner fra hvalfangst-perioden på 1600-tallet, fra russisk overvintringsfangst og en rekke industrielle kulturminner. Forvaltning og bruk av området. Det er forbud mot bruk av fly og helikopter, sykkel og motorkjøretøy på barmark. Snøscooterfordselen er underlagt de generelle Svalbard-bestemmelsene. Området ligger i sin helhet utenfor Forvaltningsområde 10 (et område på det sentrale Spitsbergen hvor tilreisende kan ferdes på egen hånd uten å melde fra til Sysselmannen på Svalbard) – dermed er det forsikrings- og meldeplikt ved ferdsel. Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Kart over Albert I Land med den nordvestre hoveddelen av nasjonalparken. Herunder skal vernet sikre et område med spisse (alpine) fjellformer, Reinsdyrflya som den største strandflata på Svalbard, en rekke isbreer, fuglefjell og hekkeområder for ender, gjess og vadefugl, områder med interessant geologi – særlig Bockfjorden med varme kilder, tilhørende kalkavsetninger, unik botanikk og rester av vulkaner, samt avslutningsvis betydelige kulturminner fra hvalfangsten, overvintringsfangst, polarekspedisjoner og andre verdenskrig. Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark har et dramatisk landskap, spisse fjell, isbreer, øyer og sund. Svalbards største strandflate er Reinsdyrflya i nordøstre Haakon VII Land, og sjøfugl og gjess har svært viktige hekkeområder i området. Spesielt for nasjonalparken er de varme kildene og vulkanrestene i Bockfjorden, og rike kulturminner fra hvalfangst og nordpolekspedisjoner rundt Smeerenburg og Virgohamna helt i nordvest. Lilliehöökbreen starter midt i nasjonalparken og heller vestover og ned i Krossfjorden Nasjonalparken dekker et område på 9 914 km², herav landareal 3 683 km², og marint areal 6 231 km². Den ligger helt nordvest på Spitsbergen og strekker seg langs Mitrahalvøya ned til Krossfjorden (Kongsfjorden) i sør. I øst går grensa midt i Woodfjorden. I nordvest, på hnhv sør- og vestpynten av Danskøya, ligger Moseøya fuglereservat og Skorpa fuglereservat. Helt sør i parken, på østkysten av Krossfjorden, ligger Guissezholmen fuglereservat. Videre finner vi Moffen naturreservat på den lille, øde øya Moffen 20 km nordøst for Velkomstpynten på reinsdyrflya. Geografi, landskap, geologi. På Reinsdyrflya i nordøst og Mitrahalvøya i sørvest er det store strandflater som har strandvoller og enorme flater med vegetasjon. Berggrunnen består ellers stort sett av kaledonske, omdannede (metamorfe) bergarter. I de østre delene dominerer devonske konglomerater og sandstein. Området rundt Bockfjorden – en vestlig sidearm av Woodfjorden – har en helt særegen geologi med varme kilder og tilhørende kalkavsetninger med rester av kvartære vulkaner. De to store isbreene er Lilliehöökbreen i vest og Monacobreen i øst, som heller ned i hnhv Krossfjorden og Liefdefjorden. Kystområdet tilhører den nordarktiske tundrasone, med varme vannmasser som kommer nordover med fra Vest-Spitsbergenstrømmen som er en nordlig utløper av Golfstrømmen. Vestkysten har dermed isfrie fjorder og åpent vann det meste av året. Flora og fauna. Omkring kalksteinsavsetningene og de varme kildene i Bockfjorden, finnes det en unik botanikk med mange varmekjære planter. Flere plantearter har sine eneste forekomster på Svalbard i nettopp dette området. Nasjonalparken har har utallige kolonier av sjøfugl, og alle de fire fugle- og naturreservatene innenfor parken har store bestander av hekkende ærfugl og gjess. i tillegg til svalbardrein og fjellrev. Det er også et hiområde for isbjørn. Hvalross finnes her også, og flere vassdrag har bestander av røye. Kulturminner. Smeerenburg er en tidligere nederlandsk hvalfangststasjon på Amsterdamøya som ligger i nasjonalparken. Hvalfangsstasjonen ble etablert omkring 1620 og forlatt omkring 1660 på grunn av nedgang i hvalbestanden. På det meste hadde 200 hvalfangere tilhold i Smeerenburg om sommeren og var nederlendernes viktigste hvalfangststasjon. Det er registrert 7 spekkovner (6 dobbelovner og en enkel), 19 hustufter og 101 graver. Det finnes òg rester etter hvalfangststasjoner og graver fra 1600-tallet. I tillegg finnes rester etter flere arktiske ekspedisjoner, blant annet i Virgohamna på Danskøya, hvorfra den svenske ingeniøren Andrée forsøkte på å nå nordpolen med hydrogenballong i 1897. Forvaltning og bruk av området. Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark har betydelig turisme sommerstid, bl.a med besøk til Smeerenburg og Virgohamna. Geirr Tveitt. Geirr Tveitt (født Nils Tveit 19. oktober 1908 i Bergen, død 1. februar 1981 i Oslo), var en norsk komponist og pianist. Han hadde sine slektsrøtter i Norheimsund i Kvam herad, Hardanger, hvor han også bodde de siste 40 årene av sitt liv. Geirr Tveitt var en av Norges mest markante, fargerike og velutdannede komponister på 1900-tallet. Hans musikk forener elementer fra den norske folkemusikken med kontinental musikk, spesielt fransk kunstmusikk. Han skrev klaverkonserter, balletter, operaer og ruvende verk for kor og orkester. Det verket som har nådd videst ut og oppføres oftest, er «Hundrad folketonar frå Hardanger». Det består av komprimerte satser bygd på folketoner, fargerikt instrumentert og med suggestive titler. Han komponerte også folkekjære sanger og viser. Best kjent er kanskje «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» til tekst av Aslaug Låstad Lygre og viser til tekster av Jakob Sande og Aslaug Vaa. I 1971 fikk han NOPA-prisen Årets verk for «7 sanger til tekster av Ragnvald Skrede» og i 1980 ble han påskjønnet med Lindemanprisen. 1. februar 1981 døde han i Oslo, 73 år gammel. Han er gravlagt på Vikøy kirkegård i Kvam i Hardanger. De første årene. Geirr Tveitt ble født på Nordnes i Bergen hvor familien bodde til han var fire år. Han ble døpt Nils Tveit, men skiftet i ungdommen fornavn først til Nidvu og deretter til Geirr, og la på en ekstra «t» i etternavnet. Faren Lars Tveit var styrer på Danvik kristelige ungdomsskole i nåværende Drammen i ni år, før han ble lærer i hjembygda Kvam i Hardanger. Her kom Tveitt tidlig i kontakt med vokal folkemusikk og hardingfele. Gymnastiden hadde han på Voss hvor han ledet sitt eget orkester, "Vesle-Frikk", og hvor han forsøkte seg med sine første symfonier og operaer. Han fikk undervisning i både fiolin og klaver, og ble fulgt opp av Christian Sinding. Studier i Tyskland. Etter råd fra Sinding dro Tveitt i 1928 til Leipzig i Tyskland for å studere, slik Edvard Grieg og andre nordmenn hadde gjort før ham. Han fikk undervisning i komposisjon av Hermann Grabner på Leipzig-konservatoriet. Han forlot Leipzig etter fire år, og i årene deretter studerte han periodevis i Paris hvor han fikk undervisning i komposisjon og orkestrering av Arthur Honegger og den brasilianske komponisten Heitor Villa-Lobos. I Wien fikk han undervisning av Egon Wellesz før han flyttet tilbake til Norge. Debut. Komponistdebuten fant sted i april 1931 med "Klaverkonsert i f-moll". Den består av tre satser og varer ca. 20 minutter. Alfred Szendrei dirigerte Leipzig symfoniorkester og amerikaneren Herman Berlinski var solist. Året etter spilte Ingebjørg Gresvik verket i Oslo. Harald Sæverud skrev i Bergens Tidende at «Konserten er et forsøk på å fylle de store former med uforfalsket norsk musikk, med folkevisestemning og slåtter som bærende grunnlag... Som helhet var verket meget velskapt, morsomt og takknemlig.» Til å være en klaverkonsert er den bygd opp på en utradisjonell måte med en rolig første sats, en tranquillo, deretter følger en spenstig giocoso som andre sats. Den avsluttende finalen har også et rolig preg en lento. Gjennombrudd. Tveitt stilte for første gang selv som konsertpianist i Norge den 2. mars 1934 i Handelens og Sjøfartens Hus med nye klaverstykker inspirert av norsk folkemusikk, deriblant kadenser til tre klaverkonserter, hvor også felespilleren Halldor Meland medvirket. Noen dager senere presenterte Harald Heide og Harmoniens orkester i Bergen "Konsert for strykekvartett og orkester" som skapte begeistring blant kritikerne. Tveitt arbeidet også med musikkteori og fikk ros av dirigenten Felix Weingartner og andre musikkeksperter, deriblant den franske komponisten Florent Schmitt, for en avhandling som han ville ta doktorgraden på, nemlig "Tonalitätstheorie des parallelen Leittonssystems" (Gyldendal, 1937). Men han kom på kant med juryen som han mente ikke hadde tilfredsstillende fagkunnskap, og han trakk derfor avhandlingen tilbake. I de seks årene var han bosatt i Oslo til han forlot byen, skrev han en rekke komposisjoner med balletten "Baldurs Draumar" som høydepunkt. Fra denne perioden stammer også operaen "Dragaredokko", satt opp i Harmonien og Filharmonisk Selskaps Orkester vinteren 1940–1941. Baldurs Draumar. Hans første store verk, balletten "Baldurs Draumar", ble urframført i klaverversjon i 1935. Stykket var et koreografisk drama i to versjoner for henholdsvis klaver og for symfonisk besetning, med eller uten sangsolister. Oppføring med dans lyktes det ikke å få istand. Tveitt fremførte selv pianoversjonen i Leipzig og Berlin i 1935. Verket ble framført to ganger i Oslo i 1938. Komponisten dirigerte selv, og orkesteret besto for anledningen av 100 musikere. «Baldurs Draumar» ble betraktet som den viktigste musikalske begivenheten i Oslo det året. Verket er stort anlagt og henter sitt emne fra norrøn mytologi, det vil si fra den eldre og yngre Edda. Deler av det ble senere oppført i København og Paris. Tveitt skaffet seg tidlig god kjennskap til den norrøne kulturarven og lærte seg til å tale norrønt. Til tross for farens kristne bakgrunn betraktet han seg selv som en slags hedning og innførte sin egen tidsregning etter Leiv Eirikssons oppdagelse av Vinland. Politiske holdninger og kulturpolitisk virke. I boka "Religion og rase" fra 2003 dokumenterer Terje Emberland at den unge Geirr Tveitt tidlig på 1930-tallet kom med antisemittiske uttalelser. Slike holdninger tok han siden avstand fra. Emberland dokumenterer også at Tveitt sympatiserte med Deutsche Glaubensbewegung, en tysk nyhedensk bevegelse som ønsket å gjøre et modernisert norrønt hedenskap til Det tredje rikes offisielle religion, og at han utviklet et nært vennskap med bevegelsens leder, religionshistorikeren Wilhelm Hauer. Emberland påpeker imidlertid også at Hauer brøt ut av denne bevegelsen og skapte sin egen. Tveitt besøkte Hauer i Tübingen, og da «Baldurs Draumar» ble framført i Tyskland, oversatte Wilhelm Hauer teksten til tysk og la den nærmere opp til nyhedensk tenkning. Slik kan det hevdes at han endret Tveitts opprinnelige kunstneriske intensjoner. Emberland opplyser videre at Tveitt på 1930-tallet sympatiserte med en radikal nasjonalsosialisme som han møtte i kretsen rundt "Tidsskriftet Ragnarok". Dette kom ut mellom 1935 og 1945 og ble utgitt av Hans S. Jacobsen, en økonom som tidlig markerte en nasjonalsosialistisk opposisjon til Nasjonal Samling og Vidkun Quisling. Gruppen ønsket en raseorientert og radikal nasjonalsosialistisk politikk basert på Völkisch-tenkning, i motsetning til det som ble oppfattet som NS' borgerlige, kristne og «slappe» linje. "Ragnarok"- sympatisørene var pangermanister og nyhedninger og mente at fremtidens religion måtte bygges på rasetilhørigheten og den norrøne tradisjon. Da kretsen gikk i oppløsning høsten 1940 gikk dens medlemmer i ulike retninger, hvor Tveitt fulgte dem som gikk inn i motstandsarbeid mot okkupasjonsmakten. Flere av Tveitts komposisjoner var basert på Edda-diktning og norske sagn. Tveitts interesse for det norrøne gikk tilbake til barndommen og hadde sin bakgrunn i det folkehøyskolemiljøet han vokste opp i. I egenskap av konsultativt råd motarbeidet han nazifisering, og da han sa fra seg vervet, gjorde han det i vendinger som lett kunne ha blitt farlige for ham selv. Han sloss for eksempel også for musikk av «ikke-ariere», musikk av franske, russiske og jødiske komponister. Hans virke som konsultativt råd fikk likevel langvarige negative følger for ham, selv om han også motarbeidet Nasjonal Samling og aldri var medlem. Han flyttet fra Oslo til Norheimsund i 1941. Han fikk Statens kunstnerlønn fra 1941. Allerede før okkupasjonen var det blitt stilt i utsikt at den neste kunstnerlønn som ble ledig, skulle tilfalle ham, og da Iver Holter døde, gikk den ledige kunstnerlønnen etter Holter til Geirr Tveitt. Forslaget om kunstnerlønn til Geirr Tveitt, som var undertegnet av et ti-talls framtredende kulturpersonligheter, ble behandlet av regjeringen Nygaardsvold i 1938. Det var imidlertid på dette tidspunktet ingen ledig kunstnerlønn, men han ble meddelt at utbetaling av kunstnerlønn ville bli iverksatt når slik lønn ble ledig. Dette skjedde to uker etter at okkupasjonen var et faktum. Embetsverket iverksatte da en beslutning som allerede var fattet, og av den grunn tok Tveitt imot kunstnerlønnen uten motforestillinger. Under den sterke polariseringen etter okkupasjonen ble imidlertid ikke denne bakgrunnen akseptert, og Tveitt ble fratatt kunstnerlønnen for lange tider. Han fikk senere kunstnerlønnen tilbake, men først i 1958. I Hardanger kom Tveitt med i motstandsarbeid og ble av sambygdingene sett på som en «god nordmann». Han kunne for eksempel huse motstandsfolk i sitt hjem. Likevel ble han ekskludert fra TONO og Norsk Komponistforening i ett år etter krigen. Tveitt betraktet dette som et justismord. Han ønsket selv at hans forhold skulle undersøkes av den uavhengige rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner. Denne nemnda som var nedsatt av Justisdepartementet, besto av tre jurister, deriblant høyesterettsdommer og lagmann Erik Solem. Nemnda frifant Tveitt for anklager om unasjonal holdning, men gav betinget kritikk for at han hadde mottatt kunstnerlønn og arbeidsstipend. I ettertid har det feilaktig blitt hevdet at det ble reist landssviksak mot ham. Fra 1947 var han igjen på de store institusjonenes repertoarer i utlandet. Det ble imidlertid reist tvil om Tveitts holdninger under okkupasjonen med ujevne mellomrom i hele etterkrigstiden. På denne bakgrunn rykket pianisten Kjell Bækkelund ut i Aftenposten 5. juli 1994 og skrev under tittelen «Mobbingen av et geni» blant annet følgende: «Geirr Tveitt var et geni. Han stilte seg dermed for hugg – i en andedam som ikke var overbefolket med den slags talenter». Av granskningsnemndas dokument. Nemnda uttaler videre at Geirr Tveitt drev direkte antinazistisk virksomhet og skriver «at det neppe er tvilsomt at Tveit har vært til hjelp for den nasjonale front [dvs. fronten mot okkupasjonsmakten] i sitt arbeid i det konsultative råd, og at man må godskrive ham, i alle fall delvis, at en rekke nazistiske tiltak strandet. Videre er den enig i at Tveit i det hele synes å ha benyttet alle midler som var til rådighet for å holde sin linje [dvs. den antinazistiske linje], og har ført en kraftig og uredd penn med risiko for sin egen sikkerhet. Til slutt har han uten omsvøp sagt klart fra om grunnene for sin fratreden.» [Dvs. at Tveitt, på en måte som ikke var til å misforstå, har forklart hvorfor han gikk ut av det konsultative råd.] Karrieren etter krigen. Tilbake i Hardanger forsvant Tveitt ut av rampelyset. Han la nå ned et stort arbeid i å nedtegne vokalmelodier fra folketradisjonen, i hovedsak fra Hardangerregionen. Han samlet i løpet av sitt liv rundt 1000 slike. Det er dette stoffet som kom til å danne grunnlaget for det populære instrumentalverket «"Hundrad hardingtonar frå Hardanger"». NRK. På 1960- og 1970-tallet arbeidet Tveitt i NRK radio som programsekretær og det er fra denne perioden at mange av hans mest kjente sanger ble skrevet til poesi av lyrikere som han presenterte i programmene; blant annet Arnulf Øverland, Aslaug Vaa og Herman Wildenvey. Tveitt hadde en usedvanlig lett notepenn. Han skrev svært kompliserte orkesterpartiturer nesten uten kladd eller skisser. Hans andre konsert for hardingfele og orkester, «Tri fjordar», ble skrevet rett ned. Den første solisten som skulle urfremføre den sa senere at notene var så pent skrevet at han trodde det måtte ligge et omfattende skissearbeide bak. Tveitt var også svært impulsiv. Verkene kunne plutselig forandres om han fikk et kreativt innfall for eksempel på en konsert. Der kunne resultatet iblant fravike sterkt fra det opprinnelige. Turné i Europa. I årene 1947 – 54 turnerte Geirr Tveitt en rekke steder i Sør-Europa, bl.a. en rekke ganger i Paris hvor han ble hilst velkommen som Nordens Bartok, og i Nord-Afrika. Han ble anerkjent og mange av konsertene var store suksesser. Som pianist fremførte han verker av Edvard Grieg, Frédéric Chopin og Franz Liszt, foruten egne komposisjoner. Illustrerende for hans improvisatoriske evner er en situasjon fra 1947 da han skulle spille et Grieg-stykke direkte på BBC radio i London. Mens han satt og ventet på klarsignalet fikk han plutselig jernteppe og husket ingenting. Han improviserte da et «nytt» Grieg-stykke på direkten. Forfulgt av ulykker. En rekke ulykker fulgte Tveitt. Det partituret til «Baldurs draumar» som ble brukt i Paris, ble borte i et flyangrep over London under krigen. Huset hans Bjødnabrakane i Norheimsund, 230 meter over havet, ble knust av snøras i 1960. Ti år senere brant bolighuset på Tveitt ned. I denne katastrofen forsvant så godt som samtlige originale nedtegnelser av folketoner. Dertil brant ca 80 % av hans samlede musikalske produksjon opp. En del av musikken som gikk tapt er senere blitt rekonstruert på grunnlag av arkivmaterial, radioopptak og liknende. Rundt 90 verk er derfor fortsatt tilgjengelige. Tapet gikk sterkt inn på Tveitt, som etterhvert mistet lysten på å komponere i de store formater. Han fortsatte imidlertid sitt arbeide i NRK og laget en rekke kulturprogrammer med egen musikk. I NRK har han også, på karakteristisk vis, sunget inn noen av folketonene han samlet inn. Ekteskap og barn. Tveitt giftet seg første gang 1936 med pianisten Ingebjørg Marie Gresvik (1908–2000). Ekteskapet, som var barnløst, ble oppløst i 1941. Han giftet seg andre gang i 1944 med Karen Margrethe («Tullemor») Berg-Olsen (1918–1997). I annet ekteskap fikk han barna Gyri og Haoko. Etter Tveitts død har hans enke og de to barna nedlagt mye arbeid i å samle og få fram igjen tapte verk. I de senere år er f.eks. «Baldurs Draumar» rekonstruert på grunnlag av lydopptak. Personen. Geirr Tveitt hadde mange talenter, tegnet godt, kunne flere språk, var stor som musikkutøver og enda større som komponist. Han hadde en sjelden arbeidskapasitet. Ambisjoner som politiker hadde han ikke, men han hadde en veldig selvstendighetstrang og ville ikke «gå i takt». Han var ruvende og fargerik, mild og vill, barnekjær, fantasifull og lekende. Under påvirkning av alkohol kunne han være uvøren og breikjeftet og gav mulige fiender våpen i hende. Ikke overraskende måtte det gro en vilter myteflora rundt en slik person. At den har skadet hans omdømme, er rimelig å tro. Inspirasjonskilder. Geirr Tveitts musikk er for en stor del inspirert av norsk natur og folkemusikk, særlig fra Hardanger. En del arbeider er direkte basert på overleverte folketoner. Men like ofte er temaene hans egne, men kan ha en folkemusikalsk svip. Han tok også sterke inntrykk av europeisk kunstmusikk og særlig av impresjonismen der Ravel nok har vært et forbilde. Aram Khatsjaturjan later også til å ha befruktet ham som komponist. Tveitt er ofte inspirert av tekst, og særlig de tidlige komposisjonene har referanser til norrøn diktning. Denne er så godt som fraværende i verkene etter krigen. Han var meget skrivefør og utformet gjerne tekstgrunnlaget for sine komposisjoner selv. En stor del av Tveitts musikk nytter modale tonearter, gjerne kalt kirketonearter, som dorisk, frygisk og lydisk. Geirr Tveitts musikalske livsverk var preget av sterke motsetninger. Han var uttalt kritisk mot modernismen, men samtidig oppfattet som radikal i sin samtid. Av enkelte komponister som var preget av et nazistisk kunstsyn ble han vurdert som «entartet». (Ref Hans Jørgen Hurum: "Musikken under okkupasjonen".) Bakgrunnen for sin musikk har Tveitt et stykke på vei beskrevet i det musikkteoretiske verket "Tonalitätstheorie des parallellen Leittonsystems" i 1937. Musikalsk ettermæle. Interessen for Tveitts produksjon har etter hans død vært stigende, også internasjonalt, og de fleste av hans gjenværende orkesterverker og konserter er nå innspilt på platemerkene BIS og NAXOS, mange av hans verker er også utgitt av det norske selskapet Simax. Av pianister som har Tveitt på repertoaret, kan nevnes pianistene Leif Ove Andsnes, Håvard Gimse og Einar Røttingen. Musikkprofessor Hallgjerd Aksnes ved Universitetet i Oslo uttalte til Aftenposten at «Som musiker er han etter min mening absolutt en av de viktigste i norsk musikkhistorie i det 20. århundret.» NM i fotball for menn. Norgesmesterskapet i fotball for menn er en fotballturnering som spilles etter cupsystemet og der vinneren kåres til Norgesmester i fotball. Turneringen har blitt avholdt siden 1902, med unntak av krigsårene 1941–44. Mesterskapet ble ikke et reelt Norgesmesterskap før i 1963, da klubber fra Nord-Norge fikk lov til å delta. Disse klubbene var tidligere henvist til et eget Nord-norsk mesterskap. Fra 1924 til 1939 ble Arbeidermesterskapet i fotball arrangert som en konkurrerende turnering. Turneringen ble tidligere avgjort med omkamp dersom finalen endte uavgjort, og både i 1945 og 1965 trengtes det tre kamper for å kåre en vinner. Dette er nå erstattet med straffekonkurranse. Den siste finalen som gikk til omkamp var da slo i 1995, mens var det første laget som ble norgesmester på straffer etter seier mot i 2009. har flest mesterskap totalt med 12, mens har flest (8) siden 1963. Finalen i 1965 mellom og er den eneste der to lag fra samme by har spilt finale. Norgesmestre i fotball siden 1902. a>, den første finalen som ble spilt på gress a> er nå fast arena for cupfinalen Eksterne lenker. NM i fotball Sassen-Bünsow Land nasjonalpark. Seilbåt til anker ved Brucebyen i Billefjorden Sassen-Bünsow Land nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i et dal- og fjellområde med brede elveløp på det sentrale Spitsbergen på Svalbard; innerst i Isfjorden. Parken ble opprettet 26. september 2003, for å «"bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk fjord- og dallandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer og kulturminner som område for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv"» Nasjonalparken dekker et område på 1 230,57 km², hvorav landarealet er på cirka 1 157 km² og det marine arealet på cirka 73 km². Den ligger ca 15 km nord for nordgrensen av Nordenskiöld Land nasjonalpark, også den på Spitsbergen. Umiddelbart vest for parken ligger videre Gåsøyane fuglereservat, som nesten tangerer den vestligste grenselinjen for Sassen-Bünsow Land nasjonalpark ute i Isfjorden (Sassenfjorden). Sassen-Bünsow Land nasjonalpark utgjør østgrensen for Forvaltningsområde 10, og øst og nord for denne nasjonalparken er det særskilt forsikrings- og mldeplikt for Sysselmannen på Svalbard for alle som vil ferdes. Geografi, landskap, geologi. Nasjonalparken utgjør i hovedsak tre områder: Sassendalen, Tempelfjorden, og Bünsow Land med Gipsdalen, samt tilliggende isdekte fjell- og breområder i øst. Gipsdalen og fjellene ved Tempelfjorden har geologiske forekomster av gips. I vest utgjør østbredden av Billefjorden vestlig begrensning, herfra kan man se over fjorden og over til det nedlagte, russiske tettstedet Pyramiden. Parken strekker seg opp til vannskillet i øst, men går ikke helt ned til østkysten av Spitsbergen og Barentshavet. Nasjonalparken har betydelige arealer med fine kvartærgeologiske innslag, bl.a. marine avsetninger, elveavsetninger og strukturmark. Nordsiden av selve Sassendalen har en rekke elvegjel (canyons). Et av Svalbards høyeste fosser finner vi ytterst i Eskerdalen, der Sassendalen munner ut. Det er innslag av yngre tiders sedimenter og bergarter i området. Fjellformasjonen Templet er et velkjent og lett synlig, særegent landskaps­element. Fjellene i området har mektige raskjegler. Isbreer (fra sør til nord) er Fimbulisen, Von Postbreen og Filchnerfonna, alle tre øst for Tempelfjorden. Flora og fauna. Sassendalen har kalkgrunn og langt rikere vegetasjon enn f.eks Reindalen. Også Bünsow Land har frodigere vegetasjo nenn mange andre områder på Svalbard. Begge områder har en del unik flora, og noen arter som i hele Europa bare er registrert her. nasjonalparkområdet er viktig for gjess og har våtmarker med viktige hekkeområder for vadefugl. Det finnes flere hekke­kolonier for sjøfugl i dette området, hovedsakelig havhest, og dette er også et sentralt beite- og kalvings­område for svalbardrein. Tempelfjorden har et avgjørende kaste- og hvileområde for ringsel. Kulturminner. Fangstmannen Hilmar Nøis bygde fangststasjonen Fredheim på nordsiden av utløpet av Sassendalen. Det er også en russisk hustuft her oppe, og ulike kulturminner fra 1900-tallet. På østkysten av Billefjorden, helt nordvest i nasjonalparken, ligger den nedlagte Brucebyen. Forvaltning og bruk av området. Det er forbud mot bruk av scooter og annen motorisert ferdsel. Det er ikke mobildekning når man kommer så langt øst på det sentrale Spitsbergen. Thomas Graham. Thomas Graham (født 20. desember 1805 i Glasgow, Skottland, død 16. september 1869) var en skotsk kjemiker utdannet ved Universitetet i Glasgow. Han formulerte «Grahams lov» som omhandler gassenes effusjonshastighet, og er også blitt kalt kolloidkjemiens far. Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Dunderdalen munner ut på vestkysten av Spitsbergen, nordvest i nasjonalparken. Foto 26.april 2011. a> i Hornsund, midt i nasjonalparken Sør-Spitsbergen nasjonalpark er Norges største nasjonalpark og dekker den sørlige delen av øya Spitsbergen på Svalbard; sør for Bellsund og Van Keulenfjorden. Parken omfatter områdene Wedel Jarlsberg Land, Torell Land, Dunøyane og Sørkapp Land, samt kyststrøkene rundt disse. Dette er Norges største nasjonalpark. Nasjonalparken ble opprettet ved kongelig resolusjon den 1. juni 1973, for å «"bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt naturområde på land og i sjøen med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner og kulturmiljøer som referanseområde for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv"» og den dekker et område på 13 286 km², hvorav 5 029 km² landareal og 8 257 km² marint areal. Nasjonalparken ligger i traktatområdet Svalbard under norsk jurisdiksjon og forvaltning, og går nordover nesten opp til der Nordenskiöld Land nasjonalpark starter lengre nord i Bellsundet. Ellers omfatter nasjonalparken en rekke fuglereservater på øyene nord for Hornsund. Her omfatter Dunøyane fuglereservat alle øyer og skjær vest for Dunøysundet, Isøyane fuglereservat omfatter nordre Isøya og Isøykalven, mens Olsholmen fuglereservat omfatter Olsholmen. Sør for Hornsund omfatter Sørkapp fuglereservat ved Sørkapp både Sørkappøya og tilstøtende holmer og skjær rundt denne. Geografi, landskap, geologi. Landskapet er storslagent og har spisse, alpine fjellformasjoner, kystsletter og isbreer. Innlandsområdene har store bresystemer og landarealet er i stor utstrekning dekket av evig is. Langs vestkysten består berggrunnen av kaledonsk, omdannet grunnfjell, og her er de høyeste og mest alpine fjellformasjonene i hele denne nasjonalparken. Hornsund er den dominerende fjorden, nest etter Van Keulenfjorden i nord som utgjør grense for parken. Lengre øst finner vi foldede og flatte etter-kaledonske sedimentære bergarter, og fjellene i denne delen er ikke så ville og dramatiske som langs vestkysten. I sør er Sørkapp Land et utspring avgrenset av Hornsund, og her ligger fjellet Hornsundtind på hele 1 431 moh. Det er det høyeste fjellet på Sør-Spitsbergen. Flora og fauna. vestkysten har mest fruktbart klima, og er blant øygruppens mest produktive områder botanisk sett. Her vokser det en god del varmekjære planter. Østkysten har kaldere klima og har lite vegetasjon i sine landskap som preges av morener og breområder. Hornsund er et viktig habitat for isbjørn. Her foregår det viktigste trekket av isbjørn mellom Storfjorden og Vest-Spitsbergen. I nasjonalparken er det en rekke fuglefjell langs kysten og på øyene, med hekke- og overvintringsområder for ender og spesielt ærfugl. Her er ellers både krykkje, havhest og alkefugl. Østkysten langs Barentshavet har noen av Svalbards største sjøfuglkolonier. Fuglereservatene Sørkapp, Dunøyane, Isøyane og Olsholmen ligger innenfor parken som også omfatter flere vassdrag med mye røye. Kulturminner. I Gåshamna har det vært gravd ut et 1600-talls anlegg for hvalfangst, og i Recherchefjorden i nord har det vært utgravninger foretatt av norske og russiske arkeologer. Det er også kulturminner fra overvintringsfangst, gruvedrift, turisme, forskning og fra andre verdenskrig. Forvaltning og bruk av området. Ved utløpet av Hornsund ligger en polsk forskningsatasjon – Isbjørnhamna. Legio IX Hispana. Legio IX Hispana var en romersk legion. Den ble antagelig opprettet av Julius Cæsar før 58 f.kr., i forbindelse med gallerkrigene. Legionen forsvant under Marcus Aurelius, og det kan antas at den ble knust i en trefning uten at dette er sikkert dokumentert. Symbolet for legionen er ukjent, men det var muligens en okse, slik det var for de andre legionene til Cæsar. Legionen var med under hele felttoget i Gallia. Under borgerkrigen var de lojale mot Cæsar hele tiden. De kjempet ved Dyrrhakhium og Pharsalos i 48 f.Kr., og i felttoget i Africa i 46 f.Kr.. Etter sin endelige seier oppløste Cæsar legionen, og ga veteranene jord i området rundt Picenum. Etter mordet på Cæsar gjeninnkalte Octavian veteranene for å kjempe mot Sextus Pompeius på Sicilia. Etter seieren der ble de sendt til provinsen Macedonia. De forble lojale mot Octavian i krigen mot Marcus Antonius i 31 f.Kr., og kjempet i slaget ved Actium. Etter at Octavian var blitt keiser under navnet Augustus ble de sent til Hispania for å ta del i et stort felttog mot cantabrierne i 25 til 13 f.Kr.. Tilnavnet "Hispana" kommer antagelig fra denne tiden, og kan ha vært et æresnavn gitt for utvist tapperhet under felttoget. Etter dette var legionen antagelig del i keiseren hær ved Rhinen. Etter nederlaget ved Teutoburgerskogen ble området oppgitt, og legionen ble sendt til Pannonia. I 43 deltok de i invasjonen av de britiske øyer under Aulus Plautius. Under Boudiccas opprør i 61 led IX Hispana store tap, og fikk gjenoppsatt med legionærer fra Germania. Siste gang de nevnes i Britannia er tidlig i det 2. århundre, da de bygde en festning nær Eboracum. Etter dette ble de øyensynlig flyttet til Germania Inferior, sannsynligvis i 108. Fra 120 og utover er legionen ikke nevnt i kildene, og man regner med at den ble knust enten i det jødiske opprør under Simon bar Kokhba eller i opprørene ved Donau i 160-årene. Legio 09 Hispana Skjækra landskapsvernområde. Skjækra landskapsvernområde ligger i Steinkjer og Snåsa kommuner i Nord-Trøndelag og grenser til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Landskapsvernområdet er på 96 km² og ble opprettet i 2004. Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark ("sørsamisk: Låarte-Skæhkere nasjonalpark") er Norges 4. største nasjonalpark, beliggende i skog- og fjellområdene øst i Nord-Trøndelag; inn til svenskegrensen. Parken ble opprettet 17. desember 2004 for å beskytte et karakteristisk fjellandskap med innslag av urskog, og den dekker et område på 1 924 km². Samme dag ble Lierne nasjonalpark opprettet, litt lengre øst. Den har flere verneformål, med et stort uberørt verneområde, viktige landskaps- og naturtyper, viktig rekreasjonsterreng, samisk natur- og kulturbruk, samt ulike kulturminner. I tilknytning til parken ligger også et landskapsvernområde og fire naturreservater. Nasjonalparken ligger i kommunene Verdal, Steinkjer, Snåsa (halve kommunen), Grong og Lierne; og den grenser opp til Skjækra landskapsvernområde, Arvasslia naturreservat, Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat, Gaundalsmyra naturreservat og Storfloa naturreservat. Parken tar opp i seg eksisterende Gressåmoen nasjonalpark (etablert 1970, 151 km²), som blir et område hvor storviltjakt er forbudt. Geografi, landskap, geologi. Man kan grovt sett si at nasjonalparken avgrenses av Verdalen i sør, Sverige og Lierne i øst, Grong i nord og Snåsa i vest. Lierne nasjonalpark ligger litt lengre øst, i sin helhet i Lierne kommunes østlgie del. Norges geografiske midtpunkt ligger i parken. Parken består av to nesten adskilte områder. Det sørlige området rundt Skjækerhatten og de øvrige "Skjækerfjella" byr på frodige daler og topper opp mot 1 000-1 100 moh; I det nordlige/østlige området ligger "Blåfjella" i øst med flere tette topper, blant annet Midtiklumpen (1333 moh) som er parkens høyeste fjell; og det karrige nordlige området rundt Gressåmoen, Almedalen og Bukvassfjellet. Den tidligere nasjonalparken fra 1970 lå i dette området. Et smalt midtområde som bare delvis er med i parken omfatter noen fjellgårder rundt sjøene Skjelbreien, Gjevsjøen og Holden. Landskapet sør i parken består av flere ulike bergarter som gir grunnlag for en frodig vegetasjon. Nord i parken finnes næringsfattige gneisbergarter, som er årsak til den mer sparsomme vegetasjonen der. Landskapet veksler mellom urskog, lauvskog, barskog, myrer og høyfjell. Området rundt fjellet Raudfjellet er regulert utenfor nasjonalparken, fordi det er mulig at det her finnes en drivverdig forekomst av bergarten serpentin. Serpentin inneholder magnesiumoksid og jernoksid, noe som har bidratt til å gi fjellet det navn og karrige landskap. Flora og fauna. Landskapet er preget av myrer med fattig vegetasjon. Karakterarter er bjørneskjegg, kvitlyng og tranebær. Her finnes også "bakkemyrer" med rome og blåtopp. Nasjonalparken tilhører det området hvor grana først innvandret til Norge. Parken har flere rødlistearter. Floraen består ellers av alt fra kystplanter til innlandsplanter. Nasjonalparken har tilhold for 28 arter av pattedyr. Den er yngleområde for fjellrev, og det finnes også bjørn, jerv og gaupe her. Jerven er den sørlige bestanden av den skandinaviske stammen. I alt er det registrert 28 pattedyrarter her. Småspove kan ofte sees på myrene i parken. Flere av fugleartene står på rødlista. Kulturminner. Området har en lang rekke sørsamiske kulturminner, og i deler av parken (særlig i Verdal og Snåsa) har det vært drevet setring, fjellbeiter og fjellslåtter. Fjellgårder med sinekulturlandskap finnes flere steder i og inntil parken. Parkens yttergrense går utenom Gaundalen og Gjevsjøen, som begge ligger "mellom parken og svenskegrensa". Gressåmoen i nordvest er også bebodd, mens Holderen, som eies av Statskog, "Gaunmoen" og "Gjevsjøen Vestre" er fraflyttet. Forvaltning og bruk av området. Lierne nasjonalparksenter er informasjonssenter for Blåfjella-Skjækerfjella. Statens naturoppsyns kontor på Steinkjer har oppsyn med parken. Det drives (samisk) reindrift i nasjonalparken, og dette er blant motivene for vernet. I tillegg er det gode muligheter for friluftsliv, jakt og fiske som skal fremmes. Den norske turistforening (Nord-Trøndelag Turistforening, NTT) har hyttene Skjækerdalshytta, Sætertjønnhytta, og Bekkstuggu ved Holden fjellgård. Turisthytta på Gressåmoen fjellgård ligger like utenfor nasjonalparkgrensa. Det er private hytter ved flere (sesong)bebodde fjellgårder. Kabul. Kabul ("Kâb'l", persisk: کابل) er hovedstaden i Afghanistan og landets største by. Befolkningsanslagene varierer mellom 2 og 4 millioner innbyggere. Kabul er et økonomisk og kulturelt senter som ligger strategisk plassert i en trang dal langs elven Kabul, høyt i fjellene før Khyber-passet. Kabul har veiforbindelse med grensen mot Tadsjikistan gjennom en tunnel under Hindu Kush-fjellene. Byen produserer ammunisjon, klær, møbler og sukkerrør, men den kontinuerlige krigføringen siden 1979 har begrenset den økonomiske produktiviteten i byen. Kabul forblir en av byene med flest landminer i verden. Kabuls befolkning er hovedsakelig tadsjiker og byen er det viktigste tadsjikiske stedet i Afghanistan, mens pashtoer er den største etniske minoriteten i byen. Gjenoppbygning. Offentlig transport i byen er for tiden utilstrekkelig, med 108 busser for byens 2-4 millioner mennesker. Et prosjekt som koster 23 millioner dollar, er i gang for å gjenopprette og utvide det offentlige elektriske buss-systemet. Målet er å legge 50 km med spor og få i gang 50 kjøretøy. Ekspertise og trening vil komme fra Tsjekkia, særlig Ostrov-Skoda. I tillegg har India, Iran og Japan gått med på å skaffe flere vanlige busser til byen. I juni 2004 fungerer tre banker i Kabul. Kabul Hotell (i sentrum av byen) blir renovert av Aga Khan Utviklings Nettverk til en prislapp på 25 millioner dollar. Et 200 roms Hyatt Regency-hotell er planlagt å åpne i 2006. Det vil ha konferanserom og kommunikasjonssenter. InterContinental-hotellet er for tiden under betydelig gjenoppbygning. Historie. Kabul ble først nevnt i en hentydning til elven "Kubha" rundt 1200 f.Kr. og i en referanse til en bosetning ved navn "Kabura" av perseren Akamenidene rundt år 300 f.Kr. Bactrianerne grunnla byen Parapamisidae nær Kabul, men det ble senere overgitt til mauryanerne i det 1. århundre. Kabul ble så innlemmet i Kushan-riket. Byen kom så under indisk kontroll frem til den ble erobret av araberene i 664. I løpet av de neste 600 årene ble byen kontrollert fortløpende av samanidene av Bukhara, Ghaznavid-riket og ghoridene av Bamiyan. I det 13. århundre passerte mongolhordene gjennom. Kabul reiste seg igjen til et handelssentrum det neste århundre, under Timur Lenks kongerike, som giftet seg med søsteren til herskeren i Kabul. Ettersom timurenes makt avtok, ble byen erobret i 1504 og gjort til hovedstad av Babur og etterfulgt av mogul-herskerene. Haidar, en indisk poet som besøkte byen på den tiden, skrev «spis og drikk i Kabul: den er fjell, ørken, by, elv og alt annet.» Nadir Shah av Persia tok byen i 1738. I løpet av midten av 1700-tallet steg Ahmed Shah Durrani til makten i Afghanistan og gjeninnførte afghansk styre. I 1772 arvet sønnen Timur Shah makten og gjorde Kabul til hovedstad, selv om riket begynte å falle sammen. Dost Mohammed Khan gjorde krav på tronen i 1826, men den ble tatt av den britiske hæren i 1839, som innsatte den upopulære Shoja Shah. Et lokalt opprør i 1841 førte til massakrer av britiske misjonærer og den britiske hær på tilbaketog til Jalalabad. Britene kom tilbake i 1842 og plyndret Bala Hissar som hevn før de trakk seg tilbake til India. Dost Mohammed tok da over tronen. Britene kom igjen tilbake i 1878 da byen var under Shir Ali Khans styre, men deres innbyggere ble igjen massakrert. Den britiske hær kom da tilbake i 1879 under general Roberts som delvis ødela Bala Hissar før han trakk seg tilbake til India. Abdur Rahman Khan var tilbake og hadde kontroll over landet. Kong Amanullah Khan regjerte tidlig på 1900-tallet. Hans reformer inkluderte elektrisitet og skolegang for jenter. Han kjørte en Rolls Royce og bodde i et palass sørvest i Kabul (Kings Palace). Amanullah erklærte Afghanistan uavhengig i 1919 etter den tredje anglo-afghanske krig. Bacha-i-Saqao, en tadsjiksk kommander, kastet Amanullah i 1928 og Kabul i ni måneder inntil gjenskapte ro og orden. Universitetet i Kabul åpnet i 1932. På 50-tallet var gatene i byen asfaltert med sovjetisk hjelp. Etter 1940 begynte byen å vokse som industrielt senter. I 1960-årene utviklet Kabul seg som storby. Vestlige butikker etablerte seg og dyreparken i Kabul ble åpnet i 1967. Dyreparken ble opprettholdt med hjelp fra besøkende tyske zoologer og fokuserte på det afghanske dyrelivet. I 1975 fikk Kabul et system av trolleybusser som gav offentlig transport gjennom byen i øst-vestlig retning. Systemet ble bygd med hjelp fra Tsjekkoslovakia. Sovjetunionen invaderte byen 23. desember 1979 og gjorde byen om til sitt kommandosenter gjennom de ti årene krigen mellom den sovjetisk allierte regjeringen og mujahedin-opprørerne. Kabul falt i gerilja-hender etter at regjeringen til Mohammed Najibullah kollapset i 1992. Ettersom disse styrkene delte seg inn i krigførende fraksjoner, økte byens lidelser. I desember ble den siste elektriske bussen tatt ut av drift på grunn av konflikten. På den tiden fortsatte 800 vanlige busser å gi transport til befolkningen på rundt en million mennesker. Nå var det Burhanuddin Rabbanis "Jamiat-e Islami" (Afghanistans Islamske Råd) som hadde makten, men statsminister (kun i navnet) Gulbuddin Hekmatyars Hezb-e Islami begynte en fem års beskytning fra sørsiden som varte til 1996. Kabul var delt inn i fraksjoner, og kamper fortsatte mellom Jamiat-e Islami, Abdul Rashid Dostum og Hazara Hezb-e Wahdat. Titusenvis av sivile ble drept og flere ble flyktninger. Kabul ble erobret av Taliban i september 1996. Taliban lynsjet ekspresident Najibullah, undertrykket byens farlige utdannede befolkning og flyttet hovedstaden til Kandahar. Taliban oppga byen 12. november 2001 på grunn av betydelig amerikansk bombing og Kabul kom under Nordalliansens kontroll. Etter den amerikanske invasjonen av Afghanistan, ble den hovedstad for den afghanske overgangsregjeringen. Etter den amerikanske invasjonen i 2001, har tilstedeværelsen av internasjonale hjelpeorganisasjoner og militære styrker i Kabulområdet økt betraktelig. ISAF styrkene (International Stabilisation and Asistance Force) er i stor grad bygd opp av bidragsytere fra NATO land som USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Tyskland, Tyrkia, Italia, Hellas, Ungarn, Danmark og Norge, og bistår det lokale Kabul City Police og den nasjonale hæren i å opprettholde sikkerheten for byens innbyggere. ISAF styrkene har og hatt en viktig rolle i forbindelse med sikkerhet og avvikling av Afghanistans første president og parlamentsvalg (2004/2005)siden kommunistenes maktovertagelse i 1970 årene. Attraksjoner. Den gamle delen av Kabul har mange basarer som ligger langs de trange, svingete gatene. Kabul har universitet som ble etablert i 1931 og et antall høyskoler. Kulturelle severdigheter består av et veldig bra museum, Baburs grav og hager, mausoleet til Mohammed Nadir Shah, Minar-i-Istiklal (uavhengighetssøylen) bygd i 1919 etter den tredje anglo-afghanske krig, graven til Timur Shah og noen viktige moskeer. Bala Hissar, et fort som ble ødelagt som hevn for mordet på britiske utsendinger i 1879, ble restaurert som en militær høyskole. På utsiden av selve byen ligger en festning og det kongelige palass (Kings Palace). Steder av interesse inkluderer vest-Kabul, Kabul museum, Darul Aman-palasset (regjeringsbygningen), dyrehagen, det afghanske nasjonalgalleriet, det afghanske nasjonalarkivet, det afghanske kongelige mausoleum, OMAR Mine-museet, Bibi Mahroo-fjellet, Kabuls kristne kirkegård, Chakari-minareten (med buddhistiske hakekors), Paghman-hagene, samt Paghman- og Jalalabad-dalene mot nord og øst fra byen. Lanzarote. Lanzarote er en spansk øy, den østligste av Kanariøyene, som ligger i Atlanterhavet utenfor kysten av Afrika. Øya har et areal på 845,9 km². Administrasjonssenteret ("Cabildo Insular") ligger i Arrecife, en by med 50 000 innbyggere (2006). Språket er spansk, og valutaen er Euro. Turismen har vært øyas viktigste inntektskilde siden turismens inntog på 1960-tallet. Ved siden av turisme er jordbruk en viktig næringsvei. Vulkaner. Lanzarote er kjent som en vulkanøy. Mellom 1700 og 1736 hadde mer enn 100 vulkaner utbrudd, og dekket over 50 kvadratkilometer av øya med lava. Siste utbrudd var i 1824. Grunnet lite regn er det lite botaniske vekster og dermed en fattig flora. Dette har resultert i at landskapet ser ut som om utbruddene var nylig. Vulkanen Timanfaya er fremdeles aktiv, men har ikke hatt utbrudd siden 1824. Fotball. Det lokale laget UD Lanzarote spiller på tredje nivået i spansk fotball (Segunda B). Kanariøyene. Kanariøyene, spansk "Islas Canarias" (av latin "Insulae canariae", «Hundeøyene») er en spansk øygruppe og autonom region. Øygruppen ligger i Atlanterhavet, utenfor Afrikas nordvestlige kyst. Øyene ligger ca. fra det spanske fastlandet. Geografisk regnes Kanariøyene som en del av Afrika da de ligger på den afrikanske kontinentalsokkel, men politisk og kulturelt regnes de som en del av Europa fordi de er en del av Spania. Øygruppen består av sju større øyer: Tenerife, Gran Canaria, Lanzarote, La Palma, La Gomera, Fuerteventura og El Hierro, samt flere mindre øyer. Kanariøyene er en autonom enhet som består av to provinser, Las Palmas og Santa Cruz de Tenerife. Disse provinsenes hovedsteder (Santa Cruz de Tenerife og Las Palmas de Gran Canaria) deler hovedstadsstatusen i den autonome enheten. Hver av de sju øyene styres av et ting som kalles "cabildo insular". Kanariøyene ble tidlig et populært mål for charterturister fra Skandinavia, etter en enkelt tur i januar 1955 som ble utført av det svenske flyselskapet Svenska Aero. Året etter startet flyvningene for fullt med serieflyvninger og nye turoperatører og flyselskaper kom fort på banen. Geografi. Kanariøyenes unge geologi strekker seg fra 20 millioner år siden på La Gomera (blått), til 1800-tallets lavabergarter på Lanzarote (oransje). Kanariøyene er en del av Makaronesia sammen med Azorene, Kapp Verde, Madeira og Selvagensøyene. Vulkanen Teide på Tenerife er Spanias høyeste fjell og den tredje største vulkanen i verden. Øyenes geografiske plassering og passatvindene gjør at klimaet kan være mildt og fuktig eller veldig tørt. Den nærmeste øya i øygruppen, Lanzerote, ligger 108 km fra den afrikanske kysten. Hovedøyene i øygruppen er fra vest til øst: El Hierro, La Palma, La Gomera, Tenerife, Gran Canaria, Fuerteventura og Lanzarote. Nord for Lanzarote ligger flere små øyer som utgjør øygruppen Chinijoøyene. Øya Isla de Lobos ligger nord for Fuerteventura. El Hierro. El Hierro delvis dekket av skyer. El Hierro er den vestligste og sørligste øya og har et areal på 268,71 km². Øya er den minste av de største øyene og er den yngste. I tillegg har øya færrest innbyggere av disse øyene med 10 558 innbyggere (2007). Øyas høyeste punkt er Pico de Malpaso på 1 501 moh og Valverde er hovedstaden. Punta de la Orchilla på øya ble lenge ansett som nullmeridianen, da det var det vestligste punktet i den kjente verden. Hele øya ble i januar 2000 erklært som biosfærereservat. Som alle de andre øyene på Kanariøyene er El Hierro en turistdestinasjon og er kjent for sine vindskeive einer ("Juniperus turbinata"), det hellige treet Garoé og El Hierro-kjempeøglen. I Valverde ligger øyas flyplass og fergeterminal, som begge har forbindelse med Tenerife. I løpet av 2007 hadde flyplassen 184 843 passasjerer, en økning på 7,8% fra året før. Energiforsyningen på øya var tidligere knyttet til et kraftverk drevet på diesel på 10MW og 5% av energitilførselen kom fra fornybar energi, som bestod av to vindmøller nær Valverde på 100 kW og 180 kW. I 1997 vedtok øyrådet at alt energiforbruk på øya skulle komme fra en fornybar kilde, som sol-, vind- eller vannkraft. Prosjektet er finansiert av Generaldirektoratet for energi og transport som er underlagt Europakommisjonen og administrert av Instituto Tecnológico de Canarias. Så langt er det installert anlegg for termisk solenergi og photovoltaic solenergi. Fuerteventura. Satellittbilde av Fuerteventura. Kanariøyenes nest største øy og den som ligger nærmest Afrika. Fuerteventura er Kanariøyenes nest største øy, etter Tenerife, og ligger 97 km vest for det afrikanske fastlandet. Øya er 100 km lang og 31 km bred på det bredeste og dekker et areal på 1 660 km², 80km² mer enn den norske øya Senja. Administrativt er øya en del av provinsen Las Palmas og består av seks kommuner, som totalt har 100 bosetninger. Øya har 94 386 innbyggere (2007) og 28 357 bor i Puerto del Rosario, øyas hovedstad. Høyeste punkt er Pico de la Zarza med 812,4 moh, som ligger sørvest på øya. Nord for Fuerteventura ligger den ubebodde øya Isla de Lobos på 6 km². Øya ligger på samme breddegrad som Florida og Mexico og temperaturene faller sjelden under 18°C eller over 24°C. Øya har 152 streder, hvor 50 km består av fin hvit sand og 25 km med svart vulkansk singel. Fuerteventura er den eldste av Kanariøyene og ble dannet ved et vulkanutbrudd for 20 millioner år siden. Brorparten av øya er 5 millioner år gammel og er siden den gang erodert av vær og vind. Det første turisthotellet ble bygd på øya i 1965 etterfulgt av byggingen av Fuerteventura lufthavn. I løpet av 2007 hadde lufthavnen 4 629 877 passasjerer, en økning på 3,8% fra året før. Gran Canaria. Gran Canaria ligger sørøst for Tenerife og vest for Fuerteventura. Øya har et areal på 1 560 km² med en diameter på 50 km. Total kystlengde er 174,5 km og avstanden til Afrika er 190 km. Administrativt er øya en del av provinsen Las Palmas og er inndelt i 21 kommuner med totalt 815 379 innbyggere (2007). Øya er den nest største målt etter befolkning, etter Tenerife. Nær halvparten av øyas befolkning bor i hovedstaden (377 203). Andre store kommuner er Telde (98 399), Santa Lucía de Tirajana (58 335), San Bartolomé de Tirajana (49 601), Arucas (35.280), Ingenio (28 132) og Agüimes (27 310). Øyas største by er Las Palmas de Gran Canaria, som også er hovedstad for provinsen Las Palmas og den autonome regionen Kanariøyene (sammen med Santa Cruz de Tenerife). Øyas høyeste punkt er Pico de Las Nieves på 1 949 moh, plassert midt på øya. I 2005 ble en tredjedel av øyas sørveststide et biosfærereservat. Området dekker tre kommuner, deler av en kommune og alt over 300 moh i tre andre kommuner. Gran Canaria internasjonale lufthavn har kapasitet på 53 landinger og avganger i timen. Flyplassen ligger øst på Gran Canaria ved Bahía de Gando, ca 18 km fra Las Palmas og 25 km fra turistområdene i sør. I løpet av 2007 hadde lufthavnen 10 354 903 passasjerer, en økning på 0,7% fra året før. Lanzarote. Lanzarote ligger lengst øst i øygruppen, 11 km nordøst for Fuerteventura. Lanzarote er den fjerde største øya i øygruppen og har et areal på 845,9 km². Øya er 60 km lang, 25 km bred og har en kystlinje på 213 km. Av øyas 132 366 innbyggere bor 56 834 i øyas største by Arrecife. På grunn av øyas relativt lave høyde og lite vegetasjon, så fanger øya lite av passatvindens fuktighet og nedbør er begrenset til 115 mm årlig. Plantene er derfor tilpasset et tørt klima og drikkevann kommer fra avsalting av sjøvann. På tross av det tørre klimaet har øya en rik flora, hvor 20 planter er endemiske. Timanfaya nasjonalpark ble dannet etter et vulkanutbrudd som fant sted mellom 1730 og 1736. Det høyeste punktet er Peñas del Chache, i Massif de Famara, med 670 meter. Hele øya ble erklært et biosfærereservat 7. oktober 1993. Viktigste næringsvei er turisme som startet i 1960-årene. Arkitekt og kunstner César Manrique er født på Lanzarote og står blant annet bak Jameos del Agua, Jardin de Cactus og Mirador del Río. Øya ble navngitt av Angelino Dulcert som "Insula de Lanzarotus Marocelus", etter den genovesiske navigatøren Lancelotto Malocello. La Gomera. La Gomera er den nest minste av hovedøyene og har et areal på 369,76 km². Øya er av vulkansk opprinnelse som de øvrige øyene og er rund, med en diameter på 22 km. Garajonay nasjonalpark ble etablert som nasjonalpark i 1981 og tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1986. Nasjonalparken ligger midt på og nord på øya og dekker et område på 40 km². I nasjonalparken ligger øyas høyeste punkt Garajonay på 1487 moh. Øya er en del av provinsen Santa Cruz de Tenerife og er inndelt i seks kommuner. Øyas største by og hovedstad er San Sebastián de La Gomera, hvor nær en tredjedel av øyas 22 259 innbyggere bor (2007). La Gomera var siste havn for Christofer Columbus før han krysset Atlanterhavet i 1492. La Palma. La Palma er den nordvestligste av Kanariøyene og er den femte største øya med et areal på 706 km². La Palma har 85 933 innbyggere (2007). og Santa Cruz de La Palma er øyas største by. Vulkanen Teneguía hadde sitt siste utbrudd i 1971 og øya har i dag ikke tegn til vulkansk aktivitet. Den nordlige delen av La Palma er dominert av Caldera de Taburiente, som er 9 km bred og 1500 meter dyp. Kalderaen er omgitt av fjell på 1600 til 2400 meter over havet. Bare den dype kløfta Barranco de las Angustias fører inn til de indre områdene av kalderaen, som er en nasjonalpark. Kanariøyenes nest øyeste fjell, Roque de los Muchachos med 2 423 moh, ligger på øya. Som resten av Kanariøyene har La Palma flere endemiske arter, slik som La Palma kjempeøgle, kanarigransanger, kanarivaktel "(Coturnix gomerae)", vestkanarifuglekonge ("Regulus regulus ellenthalerae"), vestkanariøgla ("Gallotia galloti"), og graja "(Pyrrhocorax pyrrhocorax barbarus)", som er en endemisk underart av alpekråke. Opprinnelig ble øya navngitt "San Miguel de La Palma", som refererer seg til Erkeengelen Mikael siden øya ble erobret for Corona de Castilla på Mikkelsmessen i 1492. Tenerife. Tenerife har et areal 2 034 km² og er den største øya i øygruppen og med 865 071 innbyggere (2007) er også øya den mest folkerike. På Tenerife ligger vulkanen Pico del Teide som med sine 3718 meters høyde, er Spanias høyeste fjell og verdens tredje største vulkan. Santa Cruz de Tenerife er hovedstaden på øya og sete for øyrådet ("cabildo insular"). Santa Cruz de Tenerife er den nest største byen på Kanariøyene etter Las Palmas de Gran Canaria, samt hovedstad i det autonome området Kanariøyene sammen med Las Palmas de Gran Canaria. Mellom 1833 og 1927 var Santa Cruz de Tenerife den eneste hovedstaden på Kanariøyane. Tenerife besøkes årlig av ca. 5,1 millioner turister, hvor de viktigste feriesentrene er Puerto de la Cruz i nord og Los Cristianos og Playa de las Americas i sør. I landbruket produseres hovedsakelig bananer, poteter, tomater og vin. Klimaet på Tenerife er ganske jevnt året rundt; på nordsiden kan temperaturen være litt lavere enn på sørsiden av øya. Det er den eneste øya som har to store flyplasser og to store havner (Reina Sofía internasjonale lufthavn, Los Rodeos internasjonale lufthavn) og havnen i Los Cristianos og Santa Cruz de Tenerife. Øya er den av Kanariøyene som mottar det største antallet passasjerer og turister fra forskjellige steder. Verdens nest største karneval går årlig av stabelen i Santa cruz. Bare karnevalet i Rio de Janeiro er større og mer kjent. Chinijoøyene. Chinijoøyene er en øygruppe nord for Lanzarote og består av øyene Montaña Clara, Alegranza, Graciosa, Roque del Este, Roque del Oeste og flere mindre øyer av vulkansk opphav. Øyene har et samlet areal på 192,7 km² og hører administrativt til kommunen Teguise i provinsen Las Palmas (Lanzarote). Øyene ble vernet i 1986 og omklassifisert og gjort om til et spesielt vernet område for fugler i 1994. La Graciosa er den eneste bosatte øya av øyene med om lag 600 innbyggere. Klima. a> nord for Kanariøyene. Med vinden følger støv og sand fra de tørre områdene i Nordafrika, der vinden begynner. Calima fører til ekstremt høye temperaturer når den forekommer og gjør at lufta ser disaktig ut. Forhistorie. Den eldste bosettingen på øyene er datert med C-14-metoden til ca. 500 f.Kr. Dette kan henge sammen med kartageren Hannos sjøreise langs Afrikas kyst mellom 450 – 425 f.Kr. Hanno hadde som oppgave å etaablere nye kolonier. Det finnes en datering på La Graciosa som er eldre (ca. 800 f.Kr.), men ingen funn tyder på at dette var en bosetting. Muligens kan allerede fønikerne vært innom øyene (ca. 1000 f.Kr.) og satt navnet «Purpurøyene» på Lanzarote og Fuerteventura. Øyene ble hovedsakelig befolket av forskjellige grupper med berbere fra Nord-Afrika. DNA-analyser av skjeletter viser også innvandrere fra Den iberiske halvøya, øyer i Middelhavet, Midtøsten, «det afrikanske hornet» og fra områdene sør for Sahara. Befolkningene som kom til øyene, hadde ulike tradisjoner, ulike religioner og var ulike av utseende. En og samme øy hadde dermed befolkninger med forskjellige kulturer. Ingen vet med sikkerhet når de ulike gruppene kom til de forskjellige øyene - eller i hvilken rekkefølge de ankom. Disse regnes idag som Kanariøyenes urbefolkning. Urbefolkningene tok/fikk senere navn etter hvilken øy de bodde på. "Guanchene" levde på Tenerife (oppr. Chenerfe), "bimbaches" på El Hierro (oppr. Hero? = sisterne), "gomerere" på La Gomera, og "auaritas" på La Palma (Benahoare). Ingen kjenner de lokal navnene til urbefolkningene på Lanzarote, Fuerteventura og Gran Canaria. Europeerne ga navnet "majos" (eg. en som bor på stedet i det lokale språket) for innbyggerne både på Lanzarote og Fuerteventura. Senere ble majos bare bruk for urbefolkningen på Lanzarote (eg. Tyterogakaet - det som er brent). Urbefolkningen på Fuerteventura fikk betegnelsen "majoreros". Det opprinnelige navnet på Fuerteventura kan ha vært Erbani (muren - etter en mur som delte landområdene Jandia i sør og Maxorata i nord. Det opprinnelige navnet på Gran Canaria og de innfødte der, er ukjent. På Museo Canario i Las Palmas brukes betegnelsen Tamarán (palmelund) som de innfødtes navn på øya. Ordet "canaria" forekommer første gang hos Plinius den eldre. Han hevder at ordet stammer fra noen store hunder (lat. cane = hund) som ble gitt i gave til kong Juba av Mauretania. Denne teorien er nå forlatt av de fleste forskerne. Tilbake står tre teorier: At Plinius den eldre skrev feil av sin greske kilde og at dyrene skal være "canis marinus" (sel). Eller at navnet kommer etter at en folkegruppe kalt "canarii" ble deportert av romerne etter sitt opprør i Atlasfjellene år 42. Den tredje teorien kan være at navnet kommer fra "ganar"folket som bodde på den afrikanske siden av stredet over mot øyene, kalt Gannaria. Romerne hadde for øvrig egne navn på fem av øyene, de som ble kalt «de lykkelige øyene» (lat. fortunatas insulas): El Hierro (Pluvalia el. Ombrion), La Gomera (Capraria), La Palma (Junonia), Tenerife (Ninguaria/Nivaria) og Gran Canaria (Canaria og Planasia). Fuerteventura og Lanzarote gikk under fellesnavnet Purpurøyene (lat. pupurariis). Arnobius fra Sicca er den første som omtaler hele øygruppen for Kanariøyene (lat. Insulas Canarias) ca. år 300. Dagens navn på hver av øyene stammer fra tiden etter at europeerne fant tilbake til øyene på 1300-tallet. Lanzarote får navnet etter Lancelotto Malocello, lederen for de genovesiske sjøfarerne som kom til øya rundt 1312. Genoveserne måtte rømme øya 1338. I 1339 finnes Lanzarote, ForteVentura og Vesci Marini (senere Los Lobos) på et kart laget av Angelino Dulcert. Gran Canaria skal ha fått tillegget "grand" av normannerne etter gjentatte forsøk på å erobre øya 1404 og 1405. Tenerife er en spansk skrivemåte for "Chenerfe", "Tenerfe" eller "Achineche" (snø på toppen/fjellet) som var guanchenes navn på øya. Derav navnet "guanche": "guan-chenerfe" (en som bor på Chenerfe). Den ulike bokstaveringen skyldes uenighet blant de første kronikørene om skrivemåten av det de hørte. La Palma fikk navnet av spanjolene for sin overflod av palmer. La Gomera skal ifølge opplysninger fra de innfødte alltid vært kalt Gomera. På kartet til Dulcert blir øya kalt "Gommaria". De normanniske erobrerne på 1400-tallet kalte El Hierro for "Ile de fer" (jernøya). Øya fikk sannsynligvis dagens navn som en direkte oversettelse til spansk (hierro = jern). Begrepet "guanche" er ukorrekt omtalt i mange leksika som et felles navn på alle urbefolkningene på Kanariøyene. Dette baserer seg på en misforståelse og stammer fra en fransk offiser som hevder dette i en reiseskildring 1801. Franskmennene tok til seg navnet, tross iherdige protester fra vitenskapsmenn på Kanariøyene. Begrepet etablerte seg likevel i språket – spesielt fordi ingen kjente navnet på de innfødte som levde på Gran Canaria. De siste 30 årene forsøker man å korrigere feiltagelsen. I media og i skolene skilles det idag klart mellom guanchene på Tenerife og "los aborigenes" på Gran Canaria. Før 1800-tallet bruker offentlige dokumenter fellesbetegnelsen for de innfødte som "canarios". Det vanligste er likevel at dokumentene omtaler de innfødte som "indigenes" eller "aborigenes" på den øya de tilhørte. Erobringen av Kanariøyene. Da korstogenes siste festning i Akko falt i 1291, ble handelsveiene mot øst stengt for europeere. Handelshus – spesielt på den italienske halvøya – begynte å lete etter en rute rundt Afrika. Dette førte til at genoveseren Lancelotto Malocello og hans mannskap gjenoppdaget Kanariøyene rundt 1312. Genoveserne holdt muligens til på Lanzarote (se over) i over tjue år. De besøkte også naboøya og ga den navnet ForteVentura (et sterkt eventyr?). I 1338 ble de jaget fra øyene av de innfødte. Nyheten om øyene fikk den portugisiske kongen, Alfonso IV, til å sende en ekspedisjon i 1341 ledet av Angiolino del Tagghia fra Firenze og Nicoloso da Recco fra Genova. Portugal ønsket en base på Kanariøyene i forsøkene på å finne gull på Afrika-kysten. Informasjonene fra denne ekspedisjonen gjorde Kanariøyene kjente i hele Europa. Dette førte til en drakamp om retten til øyene mellom Portugal, Aragon, Mallorca og Castilla. Fra disse landene ble flere ekspedisjoner sendt til øyene for å etablere støttepunkter i årene som fulgte. Det førte til at mange innfødte ble tatt som slaver. Pave Klemens VI fikk kjennskap til øyene og ville kristne dem. Han utnevnte arveprinsen i Castilla, "Luis de la Cerda", til prins over "La Fortuna". Prinsen kom aldri til Kanariøyene og døde i 1348. I 1351 gjorde paven et nytt forsøk ved å erklære øyene som "bispedømmet La Fortuna" (7. november). Kongedømmet Aragon fikk bistand til å gjennomføre prosjektet. En ekspedisjon under Arnaldo Roger ankret opp i bukten ved dagens Telde på Gran Canaria og fikk til en overenskomst med de innfødte. Deretter begynte europeerne å bygge en katedral. I pavens bule heter det bl.a. at stedet hvor man reiser en katedral, må være en by. Derfor regner Telde sin grunnleggelse til 7. november 1351 og er dermed den eldste byen (i europeisk forstand) på Kanariøyene. I 1369 ble den tredje biskopen (og den første som kom til Kanariøyene) utnevnt – denne gang til bispedømmet "Telde". Da ble det også bygget en festning ved "Gando" (hvor flyplassen på Gran Canaria ligger idag). Castilla ønsket ikke å la Aragon få herredømmet over Kanariøyene. Derfor foretok de strandhugg på Gran Canaria, tok slaver og drepte innfødte. De innfødte svarte med å gjøre opprør 1393. Både katedralen og festningen ble brent og de fleste europeerne drept. Det neste forsøket på å erobre øyene kom i 1402. Normannerne Jean de Bethencourt og Gadifer de la Salle fikk tillatelse til å erobre øyene på vegne av kongen i Castilla. Betencourt og De la Salle avtalte med en lokal høvding på Lanzarote om å bygge en festning i Rubicón på sørsiden av øya. Da de innfødte gjorde opprør mot inntrengerne, tvang normannerne den lokale «kongen», "Guadarfia", til å underkaste seg og la seg døpe. Etter mange forgjeves forsøk klarte de også å beseire de innfødte på Fuerteventura. Senere tok de El Hierro ved hjelp av forræderi. Dessuten erobret de en liten del av nordøstre La Gomera. Derimot klarte de aldri å beseire de innfødte på øyene La Palma, Tenerife og Gran Canaria. Derfor ble bispesetet for Kanariøyene offisielt overført fra Telde til Rubicón i 1404. De to lederne ble etterhvert uenige om maktfordelingen. De la Salle dro tilbake til Frankrike. Bethencourt hentet da sin nevø "Maciot" for å hjelpe til med å administrere øyene. Kong Juan II av Castilla ga ham rett til å slå mynt, men ga ingen støtte til å erobre de andre øyene. Derfor overlot Bethencourt ansvaret til Maciot og forlot Kanariøyene i 1412. Den normanniske perioden sluttet i 1418. Da solte Maciot rettigheten over de erobrede øyene til greven av "Niebla" mot å få administrere øyene på livstid. Kong Juan II brukte salget til å erstatte normannisk med kastiljansk lov på øyene. Samtidig ga han adelmannen "Alfonso de Las Casas" rettigheten til de øyene som ennå ikke er erobret. Dette førte til krangel innen den kastiljanske adelen, en konflikt Portugal forsøkte å utnytte. Ved to anledninger, 1424 og 1427, sendte portugiserne store flåtestyrker mot Gran Canaria. Begge gangene ble de slått tilbake. Castilla henvendte seg til paven og krevde erstatninger. Man hevdet at Castilla er «arving» til det vestgotiske riket som fram til 711 strakk seg ned til "Mauretania Tingitana" på Afrikakysten, og at Kanariøyene var en del av dette riket. Pavens kurie bestemte at Castilla derfor skulle ha retten til øyene. I Portugal hadde kongens bror Henrik Sjøfareren fått ansvaret for landets virksomhet langs kysten av Afrika. Han protesterte mot vedtaket. Paven nedsatte en kommisjon som kom fram til Portugal fikk rett til å erobre territorier som fremdeles var i hendene på hedninger. Castilla viste igjen til det vestgotiske riket og hevdet at det ikke dreier seg om erobring, men «gjenerobring». Resultatet ble pavens bule «"Dudum cum ad nos"» som godkjente Castillas totale dominans over Kanariøyene. Portugiserne ga seg ikke. Henrik nektet å bøye seg for pavens vedtak og overtalte Maciot til å la ham forpakte Lanzarote. Både portugisisk lov og mynt ble innført på øya fra 1448. Greven av Niebla hadde fått økonomiske problemer i 1430 og solgte rettighetene sine til etterkommerne etter Alfonso de Las Casas. Disse organiserer et opprør mot portugiserne, anklager Maciot for høyforræderi og tar over makten igjen fra 1450. I 1452 er "Inés Peraza" eneste arving etter Las Casas. Hun gifter seg med "Diego Garcia de Herrera". Sammen med biskop Illescas planlegger de å erobre Gran Canaria uten kamp. I 1458 får de til en avtale med de innfødte i Telde-området om etablere en handelsstasjon der. Samtidig bygger de opp igjen festningen ved Gando – for å forsvare handelsstasjonen og lokalbefolkningen mot slavehandlere. Henrik Sjøfareren forstår at Portugals muligheter er i ferd med å forsvinne. Han sender derfor en flåte under ledelse av "Diego da Silva" for å ødelegge festningen ved Gando. Da Silva erobret festningen og slo seg til der. Samtidig døde Henrik Sjøfareren. Den portugisiske kongen ble svoger til kong "Enrique IV" av Castilla og beordret Da Silva å gi tilbake festningen. Da Silva gikk med på dette mot å få gifte seg med datteren til paret Peraza-Herrera. Dette gikk i orden, og sammen forsøkte de å kontrollere Gran Canaria. Biskop Illesca ville utnytte freden til å bygge en ny kirke. De innfødte hadde dårlig erfaring med europeere og forlangte tretti europeiske barn som gisler for at de ikke skal bli lurt igjen. Tross store protester ble dette kravet oppfylt. Fransiskanere fikk ansvaret for å bygge en kirke sammen med en festning i Telde. Senere dro både ekteparet Peraza-Herrera og familien Da Silva fra Gran Canaria. Innen de dro, ga de ordre om at garnisonen som ble tilbake, skulle gjøre alt for svekke lokalbefolkningen. Dette skjedde, men de innfødte gjorde opprør mot soldatene og kirken. Både festningen ved Gando og festningskirken i Telde ble brent ned. De fleste europeerne som overlevde, flyktet fra øya. Barna som var plassert rundt på øya som gisler, ble tilbake. I 1469 inngikk Castilla og Aragon avtale om ekteskap mellom prinsesse Isabella I av Castilla og arveprins Ferdinand II av Aragón. Isabela er halvsøster av kong Henrik IV. Arvingen til tronen i Castilla er datteren Juana som kongen hadde med søster av den portugisiske kongen. Da Henrik IV døde, forventet Alfonso V av Portugal at niesen skulle arve tronen. Imidlertid ble det Isabela, som med støtte av en gruppe adelsmenn, som utropte seg til dronning av Castilla. Den portugisiske kongen erklærte da krig mot Castilla. Denne arvefølgerkrigen førte til ny interesse for Kanariøyene. Portugal hadde funnet gull på kysten av Afrika og ønsket en forsyningsbase på øyene. Et opprør mot Herrera på Lanzarote fikk Isabela til å tvile på at den kastiljanske adelen styrte øyene godt nok. Hun var redd de innfødte ikke vil hjelpe til med å holde portugiserne borte. Dessuten mente hun at adelen gjorde for lite for å «sikre» øyene som ikke var erobret. Både hun og Ferdinand innså at de ikke hadde økonomi til å sette igang nye erobringsforsøk. Derfor søkte de hjelp i utlandet. Pave Sixtus IV ga støtte til å bygge nye klostre og kirker på de erobrede øyene. Dessuten fikk kongeparet midler til å utruste en hær for å erobre de øvrige øyene. Betingelsen var at bispesetet skulle flyttes fra Rubicón tilbake til Telde. I juni 1478 seilte en flåte sørover mot Gran Canaria. Den ble ledet av Juan Rejon og en representant for kirken. De våget ikke gå i land ved Telde. Rejon landsatte hæren sin i en bukt nordøst på øya. De forskanset seg der etter at Rejon og kirkens mann hadde tatt området i besittelse på vegne av kronen i Castilla. De døpte stedet for "El Real de Las Palmas". De innfødte hadde vært vant til å kaste europeerne på havet, men denne gangen begynte en langvarig og blodig krig som varte i fem år. I løpet av den tiden var «kongen» deres ("guanarteme") blitt fanget, sendt til Castilla og kristnet innen han ble sendt tilbake som "Fernando Guanarteme". Han fortalte om hvilken overmakt de innfødte står overfor og ba dem overgi seg til "Pedro de Vera", den nye hærføreren fra Castilla som hadde ansvaret for erobringen etter uenighet mellom Rejon og kirken. Den siste rest av motstand opphørte 29. april 1483. Samtidig tok de to lederne for motstanden livene sine ved å kaste seg ut fra «festningen» deres, klippen "Ansite". Pedro de Vera bisto også da resten av La Gomera ble erobret. Han gikk så hardt fram mot lokalbefolkningen at dronning Isabela avsatte ham. En annen hærfører som bidro til erobringen av Gran Canaria, var Alfonso Fernández de Lugo. Kongeparet ga ham retten til å erobre La Palma. På La Palma hadde auaritene tidligere latt europeere opprette handelsplasser. Derfor ble de overrumplet av angrepet, men gjorde sterk motstand under lederen Tanausú. Fernández de Lugo tilbø Tanausú en fredsavtale, men lokket ham i bakhold. Et stort antall innfødte ble sendt til slavemarkedene i Sevilla. Tanausú sultet seg ihjel underveis. Alfonso Fernández tilbø kongeparet å avstå fra belønningen for å ha erobret La Palma dersom han fikk tillatelse til å erobre Tenerife. Han angrep øya med en hær av tidligere innfødte fra Gran Canaria og La Gomera i 1494. I tre av områdene sør på Tenerife hadde Herrera tidligere etterlatt noen munker. De hadde «pasifisert» den delen av øya, og guanchene her valgte å samarbeide med invasjonshæren. Guanchene på nordsiden av øya samlet seg til motstand under sin "mencey" (konge). Fernández krevde at de skulle underkaste seg Castillas trone. Guanchene avviste kravet og jaget inntrengerne fra øya etter blodige kamper. Fernández de Lugo overlevde mirakuløst og innså at han behøvde mer rutinerte soldater. Etter to år hadde han samlet en ny hær og denne gangen lyktes han bedre. Over tusen guancher falt i ett av slagene, og motstanden ble knust. Fernández grunnla "La Laguna". Fra september 1496 tilhørte alle Kanariøyene Castilla-Aragon og ble heretter en del av historien til det kommende Spania. Næringsliv. Turisme er den største innkomsten til flere av Kanariøyene. Turisme. Antall turister er høyt på Kanariøyene. Mesteparten av turistene kommer fra Nord-Europa (Norge, Sverige, England, Tyskland) og vinteren er den mest populære tiden på året å feriere på Kanariøyene. Politikk. Kart over Kanariøyene som viser provinsgrensene. Den autonome regionen Kanariøyene består av to provinser, Santa Cruz de Tenerife og Las Palmas. Hovedstedene i provinsene er henholdsvis Santa Cruz de Tenerife og Las Palmas de Gran Canaria, som begge er likestilte i den autonome regionen. Hver av de syv største øyene er styrt av et øyråd under navnet "cabildo insular". Kanariøyenes internasjonale grense er omstridt mellom Spania og Marocco. Øyene har 13 seter i det spanske senatet. Av de 13 er 11 direktevalgte, tre fra Tenerife, 3 fra Gran Canaria og 1 for hver av de øvrige øyene. De to siste setene er indirekte valgt av den autonome regjeringen. Litteratur. Thor Thorstensen: "Kanariøyenes forhistorie og erobring." (2008) Gran Canaria. Gran Canaria er den sørligste av Kanariøyene, en øygruppe i Atlanterhavet, i overkant av 200 km fra den nordvestlige kysten av Afrika. Med et areal på nærmere 1560 kvadratkilometer er øya den tredje største av Kanariøyene. Gran Canaria har en befolkning på 789 908 innbyggere, hvorav 377 600 (2003) bor i hovedstaden Las Palmas de Gran Canaria. Las Palmas de Gran Canaria er også hovedstaden i provinsen Las Palmas, og en av de to hovedstedene på Kanariøyene. Stranden Las Canteras ligger i hjertet av byen Las Palmas. Markedet i fiskerlandsbyen Arguineguin (i kommunen Mogán) er øyas største. Det er åpent på tirsdager. I denne landsbyen bor også mange nordmenn fast eller i vinterhalvåret og Sjømannskirken finnes også her. Det er ikke uvanlig med skilt og informasjon på norsk/skandinavisk her og enkelte norske varer i butikkene. Antallet årlig besøkende er 2,2 millioner. Turisme. Gran Canaria sin største næring er turismen. Det er hovedsakelig charterturister som besøker Gran Canaria. Øyas tradisjonelle attraksjoner er sol og strender. I de senere år har det blitt etablert stadig flere golfbaner og det er nå 7 18-hullsbaner på øya. Reisemålene på Gran Canaria med mest liv og røre er Playa del Inglés og Maspalomas. Begge ligger på sørkysten til øya. Her er det hundrevis av barer, nattklubber og restauranter. Prisnivået er moderat. En halvliter øl i butikk koster 0.5–1 euro, på bar koster den 3–4 euro. Fuerteventura. Fuerteventura er en spansk øy. Den er en av Kanariøyene i Atlanterhavet utenfor kysten av Afrika. Øya har et areal på 1660 km². Administrasjonssenteret ("cabildo insular") ligger i Puerto del Rosario. Det bor totalt 74 983 mennesker på øya (2003). Hovednæringen er turisme. Det første turisthotellet ble bygd i 1965. Fiske og jordbruk var det lokalbefolkningen levde av før turismen sitt inntog. Honolulu. Honolulu er den største byen og hovedstaden i den amerikanske delstaten Hawaii. Byen ligger ved den sørøstlige kysten på øya Oahu. Byen har et innbyggertall på omkring 377 000. Like utenfor Honolulu ligger turiststedet Kawikiki beach. Röyksopp. Röyksopp er en musikkgruppe som spiller elektronisk musikk. Röyksopp består av duoen Svein Berge og Torbjørn Brundtland som begge kommer fra Tromsø, og gruppen ble offisielt dannet i 1998. Året etter debuterte de med singelen «So Easy». Biografi. Selv om Berge og Brundtland var kamerater i hjembyen Tromsø og eksperimenterte med elektroniske instrumenter tidlig på 1990-tallet (blant annet inspirert av Kraftwerk og Tromsø-artisten Biosphere), oppstod ikke Röyksopp før de flere år senere møttes i Bergen. Gruppen ble offisielt dannet i 1998, og debuterte med singelen «So Easy» på Mikal Telles selskap Telle Records i 1999. Röyksopp fikk snart oppmerksomhet internasjonalt, og inngikk kontrakt med selskapet Wall of sound recordings, som har utgitt resten av deres musikk. Röyksopp fikk stor oppmerksomhet og kommersiell suksess med sitt første album "Melody A.M." i 2001. Mye av grunnen til suksessen tilskrives bandets grafiske musikkvideoer, som gjennomgående var eksperimentelle og for sin tid også delvis nyskapende. Videoen til «Remind Me», laget av det franske selskapet H5, vant MTV-prisen for beste musikkvideo under utdelingen i Barcelona i 2002. Her opptrådte de også live på scenen foran millioner av europeiske TV-seere, med låten "Poor Leno". Oppfølgeralbumet The Understanding ble lansert i juli 2005, med "Only This Moment" som første singel. 5. januar 2009 kunngjorde Röyksopp at deres tredje studioalbum "Junior" vil bli utgitt 23. mars. Låten «Happy Up Here» ble 9. mars gitt ut som første singel fra albumet. "Junior" vil ifølge gruppen selv være en miks av de to tidligere albumene, og på platen bidrar de svenske artistene Robyn, Lykke Li og Karin Dreijer Andersson. I tillegg bidrar norske Anneli Drecker, kjent fra Bel Canto. Priser. Röyksopp har vunnet Spellemannprisen seks ganger. Under Spellemannprisen 2001 vant de i klassen elektronika for albumet "Melody A.M." og ble tildelt prisen årets musikkvideo for videoen til låten «Eple». Under Spellemannprisen 2002 ble de kåret til Årets spellemann og ble dessuten tildelt prisen årets musikkvideo for «Remind Me». Under Spellemannprisen 2005 vant de i klassen popgruppe for albumet "The Understanding". Under Spellemannprisen 2009 vant de klassen elektronika for "Junior". I tillegg vant Berge og Brundtland klassen årets populærkomponist for musikken til albumet. De har dessuten vunnet Alarmprisen hele fire ganger, flere enn noen andre artister. Under Alarmprisen 2002 fikk de pris i både klassen pop og klassen house/techno for "Melody A.M." og i tillegg ble de tildelt prisen årets låt for «Eple». Under Alarmprisen 2006 vant de i den nyetablerte klassen klubb for albumet "The Understanding". Jilin (Jilin). Jilin (kinesisk: 吉林; pinyin: "Jílín"; Wade-Giles: "Chí-lín") er en by på prefekturnivå sentralt i provinsen Jilin i det nordøstlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (31. desember 2001, offisielt overslag) til 1 244 000, men hele prefekturet har 4,3 millioner innbyggere. Jilin ligger ved elven Songhua, og har elvehavn. Byen er et jernbaneknutepunkt i området, og er et handels- og industrisenter. Her er stor kjemisk industri og cellulose- og papirfabrikker. Det produseres eller raffineres også olje, kunstgjødsel, sement, tømmer og sukker. Jilin var hovedstaden i provinsen av samme navn frem til 1954. Historie. Jilin ble grunnlagt under Qing-dynastiet som garnisonsby i 1673. I 1913 fikk den jernbaneforbindelse til Changchun. Under det japanske styret mellom 1931 og 1945 ble det bygget mye tungindustri i byen. Administrative enheter. Byprefekturet Jilin har jurisdiksjon over fire distrikter (区 "qū"), fire byfylker (市 "shì") og ett fylke (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Kinas riksvei 302 løper gjennom området. Den går fra Hunchun i provinsen Jilin til Ulanhot i Indre Mongolia. Jiamusi. Jiamusi (kinesisk: 佳木斯; pinyin: "Jiāmùsī"; Wade-Giles: "Chiā-mù-ssū") er en storby og by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordøstlige Kina. Befolkningen innen grensene anslås (31. desember 2001, offisielt overslag) til 591 000. Byen er en viktig elvehavn ved Songhuaelvens nedre løp. Den omfattende tung- og lettindustri i byen er for det meste statseid, og er blitt akterutseilt av den økonomiske utvikling i landet slik at arbeidsløsheten har økt. Jiamusi har jernbaneforbindelse til Harbin, Nord-Korea og Russland. Byen var tidligere hovedstaden for provinsen. Byen har et kjent universitet, Jiamusiuniversitetet (佳木斯大学). Samferdsel. Kinas riksvei 201 fører gjennom området. Den begynner i Hegang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian. Kinas riksvei 221 løper gjennom området. Den begynner i Harbin og løper til Tongjiang, begge i Heilongjiang. Administrative enheter. Jiamusi byprefektur har jurisdiksjon over 5 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 4 fylker (县 "xiàn"). Daqing. Daqing (forenklet kinesisk: 大庆; tradisjonell kinesisk: 大慶; pinyin: "Dàqìng"; Wade-Giles: "Tà-ch'ìng") er en by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordøstlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (31. desember 2001, offisielt overslag) til 861.000, men hele prefekturet har 1,4 millioner innbyggere. «Daqing Oilfield Company Limited» har hovedkvarter i Daqing og er operatør på Daqingfeltet, som er verdens fjerde største oljefelt. Administrative enheter. Daqing byprefektur har jurisdiksjon over 5 distrikter (区 "qū"), 3 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Norsk misjon. Norsk luthersk misjonsarbeid tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband pågikk i dette området i 1930- og 1940-årene. Samferdsel. Kinas riksvei 301 går fra Suifenhe via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia. Yichun (Heilongjiang). Yichun (kinesisk: 伊春; pinyin: "Yīchūn"; Wade-Giles: "Ī-ch'ūn") er en by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordøstlige Kina. Befolkningen innenfor prefekturgrensene anslås (31. desember 2001, offisielt overslag) til 803 000. Administrative enheter. Yichun byprefektur har jurisdiksjon over 15 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og ett fylke (县 "xiàn"). Jixi (Heilongjiang). Jixi (forenklet kinesisk: 鸡西; tradisjonell kinesisk: 雞西; pinyin: "Jīxī"; Wade-Giles: "Chī-hsī") er by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordøstlige Kina. Jixi har et areal på 23.040 km² og rundt 1,96 millioner innbyggere (2002). Administrative enheter. Jixi byprefektur har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og ett fylke (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 201 fører gjennom området. Den begynner i Hegang i provinsen Heilongjiang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian. Mudanjiang (Heilongjiang). Gate i Mudanjiang i 1942 Mudanjiang (kinesisk: 牡丹江; pinyin: "Mǔdānjiāng"; Wade-Giles: "Mǔ-tān-chiāng") er en by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordøstlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (31. desember 2001, offisielt overslag) til 666 000, men hele prefekturet har 2,7 millioner innbyggere. Byprefekturet har stor handel med Russland, som det grenser til i øst. Vladivostok er ikke langt unna. Mudanjiang var hovedstad i den tidligere provinsen Sungkiang. Byen er et kommunikasjonsknutepunkt. Den ligger bare 160 km fra Vladivostok, det østlige Russlands viktigste by. Jingposjøen er en attraksjon i byprefekturet. Den er kjent for sine ruglete kalkklipper, sine ferskvannskoraller og sitt turkise vann og 40 fiskeslag. Administrative enheter. Mudanjiang byprefektur har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū"), 4 byfylker (市 "shì") og 2 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 201 fører gjennom området. Den begynner i Hegang i provinsen Heilongjiang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian. Kinas riksvei 301 fører gjennom området. Den går fra Suifenhe i Heilongjiang via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia. Qiqihar. Qiqihar (forenklet kinesisk: 齐齐哈尔; tradisjonell kinesisk: 齊齊哈爾; pinyin: "Qíqíhā'ěr"; Wade-Giles: "Ch'í-ch'í-hā-ěr") er en by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordøstlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (31. desember 2001, offisielt overslag) til 1 126 000, men hele prefekturet har 5,4 millioner innbyggere. Administrative enheter. Qiqihar byprefektur har jurisdiksjon over 7 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 8 fylker (县 "xiàn"). Severdigheter. Hver vinter arrangeres en isfest, som regel i desember, og da utskjærer iskunstnere skulpturer av store isblokker. Sør i byen er et buddhistisk tempelanlegg fra ca ca år 1700. Det er tilknyttet et fungerende munkekloster. Noe som er spesielt her, er at buddhastatuene er ikledt klær (i motsetning til at klærne bare er en del av skulpturen). Klærne utskiftes etter særlig fastlagt rituelt seremoniell. Den katolske St. Mikaelskatedralen 圣弥勒尔大教堂 ble bygd i nygotisk stil av sveitsiske betlehemsmisjonærer i 1931. I 1982 ble eiendomsretten til kirken tilbakeført til det katolske bispedømme, etter mange års konfiskasjon. Byen ble erklært som kulturobjekt i 1987. I 1991 bevilget bystyrets religionsbyrå midler til renovering av kiketårnet. De fem stjernene som var satt opp på toppen av spiret ble fjernet, og erstattet med det opprinnelige korset. Historie. Qiqihars historie går tilbake til 1700-tallet. Byens sørlige forstad Zhalong er kjent som «De rødkronede traners by», og det har smittet over på Qiqihar som har fått tilnavnet «Tranebyen». Byen er blitt en turistattraksjon. Norsk misjon. Norsk luthersk misjonsarbeid tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband pågikk i dette området i 1930- og 1940-årene. Samferdsel. Kinas riksvei 301 går fra Suifenhe via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia. Harbin. Harbin (forenklet kinesisk: 哈尔滨; tradisjonell kinesisk: 哈爾濱; pinyin: "Hā'ěrbīn", Wade-Giles: "Hā-ěrh-pīn"; russisk Харбин; "Kharbin") er hovedstad i provinsen Heilongjiang i det nordøstlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås til 4,6 millioner, og hele det subprovinsielle området har 9,6 millioner innbyggere. Byen het tidligere Pinkiang. Blant de mange ting som minner om russerne, er også noen lokale matskikker. Harbins bakerier er kjente for brødet "lie-ba" (kommer fra det russiske ordet "khleb" for brød). Harbins pølser har også et russisk eller europeisk preg. En rekke dialektord kommer fra russisk. Byens nordlige beliggenhet, og strenge kulde om vinteren gjør at den blir kalt Kinas Sibir. Sentralt i byen ligger den gamle gresk-ortodokse Sankta Sofia-kirken. Elven Songhua renner gjennom byen. Historie. Det moderne Harbin går tilbake til 1898 og russernes utbygging av jernbanenettet i denne delen av Kina. Frem til det russiske nederlag under den russisk-japanske krig (1904–05) var den russiske innflytelse meget sterk i Harbin (de ble kalt harbinrussere). Men så avtok den, samtidig som det strømmet til så meget som 160.000 utlendinger fra 33 land (som USA, Tyskland og Frankrike til det som ble en internasjonal metropol for industri, handel og finans. I desember 1918, under den russiske borgerkrig etter revolusjonen, inntok russiske «hvite» tropper med kinesisk hjelp byen. Da kom det igjen endel russere til byen, blant dem et stort antall jøder. Japanerne okkuperte Harbin den 4. februar 1932. Sovjetarmeen inntok byen den 20. august 1945. Riktignok overgav de formelt, i henhold til avtale, til Republikken Kina, men sovjetiske styrke forble stasjonert der. Med deres stilltiende samtykke kunne det kinesiske kommunistiske parti ta kontroll der allerede i 1946. Industrianlegene der skulle så bli et viktig grunnlag for den kommunistiske seier i den kinesiske borgerkrig. Harbin er en av Kinas vakreste byer. Den er kjent for sin russiskpåvirkede arkitektur og har fått tilnavnet «Orientens Moskva». Byen har hatt et vesentlig russisk innslag. Den hadde også et av de største jødiske innslag i Det fjerde Østen, både russiske og andre jøder. I 1920-årene kan det ha vært 20.000 jøder i byen. Blant dem var foreldrene til Ehud Olmert, tidligere statsminister i Israel. I november 2005 ble byen rammet av et benzen-utslipp, forårsaket av en eksplosjon som førte til utslipp i elven som renner gjennom byen. Myndighetene stengte av for drikkevanntilførselen, samtidig ble vann transportert inn til byen i store mengder. Administrative enheter. Gammelt gatebilde fra den russiskpregede forretningsgaten kjent som "Kitaiskaja ulitsa"; bildet viser tre nasjoners nærvær. Den subprovinsielle byen Harbin har jurisdiksjon over 8 distrikter (区 "qū"), 3 byfylker (市 "shì") og 7 fylker (县 "xiàn"). Den 15. august 2006 ble Dongli (动力区) slått sammen med Xiangfang (香坊区). Fly. Byen betjenes av Harbin Taiping internasjonale lufthavn. Vei. Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Kinas riksvei 221 begynner i Harbin og løper til Tongjiang, også i Heilongjiang. Kinas riksvei 222 fører fra Harbin til Yichun i Heilongjiang. Kinas riksvei 301 går fra Suifenhe via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia. Changchun. Changchun (forenklet kinesisk: 长春; tradisjonell kinesisk: 長春; pinyin: "Chángchūn"; Wade-Giles: "Ch'áng-ch'ūn") er hovedstad i provinsen Jilin i det nordøstlige Kina. Bynavnet betyr «evig vår». Befolkningen innen det bymessige område var i 2005 på 2.541.729, offisielt overslag) til 2 223 000 innbyggere, men i hele det subprovinsielle område var det 7,12 millioner. Historie. Det var Jiaqing-keiseren som i år 1800 anla denne byen i landsdelen Mandsjuria. Den var lenge bare en mindre handelsby. Men dette endret seg fra 1906, da byen ble knutepunkt der den japanske sørmandsjuriske jernbane og den russiske østkinesiske jernbane møttes her. Hsinking, dvs. Changchun, på 1930-tallet. Changchun var under navnet Hsinking (Xinjing, kinesisk 新京) hovedstad i Manchukuo, en formelt uavhengig stat ledet av landets siste keiser Pu-yi, men reelt et japanskkontrollert lydrike, fra 1931 til 1945. Etter at Kuomintang etter annen verdenskrig hadde inntatt byen, brøt den kinesiske borgerkrig ut på nytt. Etter en rekke militære tilbakeslag i Mansjuria, særlig under forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg området. Maos fremste virkemiddel var en nådeløshet som utløste lammende frykt. Da hans tropper ikke klarte å innta Changchun ved et direkte angrep i 1948, beordret han at byen skulle sultes ut: "«Gjør Chungchao om til en dødens by»". Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere. Ettersom det ikke var mat nok til å brødfø de 500.000 innbyggere til juli, forsøkte han å evakuere sivilbefolkningen. Lin Biaos ordre var, med Maos ryggdekning, "«Forby sivilbefolkningen å forlate byen»". Det utløste snart den ønskede hungersnød, og etter fem måneders beleiring var befolkningen nede i 170.000. Mannefallet var med andre ord større enn under de japanske massakrene i Nanjing i 1937. Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også i en rekke andre byer. Administrative enheter. Den subprovinsielle byen Changchun har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū"), 3 byfylker og ett fylke (县 "xiàn"). Næringsliv. Changchun er et vintersportssted og ønsket å være vertsby da Kina vurderte å søke Vinter-OL 2006 og Vinter-OL 2018. Det var hit til "Changchun Tyre Factory" at Viking-Askim solgte produksjonsanlegget etter de la ned i 1991. Samferdsel. Yakolev YAK-40 på flyplassen i Changchun, Kina Flytrafikk. Byens lufthavn er Changchun Longjia-lufthavnen, som ligger ca. 30 km fra byen. Dette er samtidig provisens største lufthavn. Herfra er det (2008) faste innenriksruter til bl.a. Xi'an, Shenzhen, Nanjing, til Hongkong, og utenriksruter til bl.a. Tokyo, Seoul, Sendai og Vladivostok. Jernbane. Byen er et viktig jernbaneknutepunkt for det nordlige Kina. Byen er blant annet stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghabanen som løper fra Beijing til Harbin via blant annet Tianjin, Tangshan og Shenyang. Vei. Dessuten betjenes byen av en motorringvei og flere motorveier til bl.a. Shenyang, Dalian, Harbin og Fushun. Kinas riksvei 102 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og fører gjennom provinsene Hebei, Liaoning, Jilin og Heilongjiang. Den er innom byene Qinhuangdao, Shenyang og Changchun underveis til Harbin. Kinas riksvei 302 løper gjennom området. Den går fra Hunchun i provinsen Jilin til Ulanhot i Indre Mongolia. Referanser. __NOTOC__ Desmond Tutu. Desmond Mpilo Tutu (født 7. oktober 1931) er vinner av Nobels fredspris, sørafrikansk kirkeleder og aktivist som ble verdenskjent i 1980-årene på grunn av sin motstand mot apartheid. Han var den første svarte anglikanske erkebiskopen i Cape Town, Sør-Afrika. Han er også kjent for å ha lansert begrepet "regnbuenasjon" om Sør-Afrikas befolkning, som motsatsen til apartheid-begrepet. Utdanning og yngre år. Desmond Tutu ble født i Klerksdorp i det som nå er provinsen North West i Sør-Afrika og er av folkegruppen Xhosa. Han flyttet med familien til Johannesburg da han var 12 år gammel. Han ønsket selv å bli lege, men familien hadde ikke råd til utdannelsen, så Desmond fulgte i farens fotspor og begynte å undervise. Etter studier i perioden 1951–1953 underviste han ved Johannesburg Bantu High School fra 1954 til 1957. I 1955 giftet han seg med Leah Nomalizo Tutu. De har fire barn. I protest mot dårlige utdanningsmuligheter for svarte, sluttet Tutu som lærer i 1957 og begynte å studere teologi. I 1961 ble han utnevnt til anglikansk prest, og var kapellan ved Universitetet i Fort Hare, ett av få gode universiteter som var åpne for svarte studenter i den sørlige delen av Afrika. Fra 1962 til 1966 tok han bachelor- og mastergrader ved King's College, London. Tilbake i Sør-Afrika brukte han forelesningene til å ta opp situasjonen til den svarte befolkningen. Han skrev et brev til statsminister Vorster, der han beskrev situasjonen i Sør-Afrika som «en kruttønne som når som helst kan eksplodere». Brevet forble ubesvart. Mellom 1972 og 1975 oppholdt han seg igjen i England, denne gang som visedirektør for det teologiske utdanningsfondet til Kirkenes verdensråd i Bromley i Kent. Kamp mot apartheid. Tutu var hele livet aktiv i antiapartheidkampen, men fra midten av 70-tallet ble han kjent nasjonalt og internasjonalt for denne innsatsen. Med dette skrivet gjorde han seg med en gang bemerket som en aktiv stemme mot apartheid, og ut fra denne plattformen fortsatte han en pasifistisk, aktiv antiapartheidkampanje i landet. I 1976 startet opprøret blant elever og studenter i Soweto, som førte til at motsetningene mellom myndighetene og den svarte befolkningen ble stadig verre, og volden økte. Fra nå av støttet han også internasjonal økonomisk boikott av sitt eget land. Fra 1976 til 1978 var han biskop av Lesotho. I 1978 ble han generalsekretær for det sørafrikanske kirkerådet. I denne stillingen kunne Tutu fortsette arbeidet mot apartheid, med støtte fra nesten samtlige kirker. Afrikandernes kalvinistiske kirker meldte seg imidlertid ut av kirkerådet. Tutu utgav publikasjoner og reiste utenlands, og talte alltid om forsoning mellom begge sider. Det var denne pasifistiske motstanden mot apartheid, og hans innsats for forsoning mellom kirkesamfunnene, som gjorde ham til mottaker av Nobels fredspris den 16. oktober 1984. Han ble den første svarte personen som ledet den anglikanske kirken i Sør-Afrika den 3. september 1986, da han ble erkebiskop av Cape Town. Etter apartheid. Etter 1994, da de første demokratiske valgene fant sted i Sør-Afrika og apartheidstaten ble avviklet, ledet han sannhets- og forsoningskommisjonen. Dette var en kommisjon som hadde i oppgave å avdekke grusomheter og vold foretatt under og av apartheidregimet. Kommisjonen hadde også myndighet til å gi voldsutøvere amnesti for deres handlinger. Dette var en jobb han gjennomførte samvittighetsfullt, og etter manges mening greide han å holde en upartisk linje både i forhold til det gamle apartheidregimet og motstandsbevegelsen. Han gjorde seg imidlertid her upopulær blant alle parter i konflikten, ikke minst hos ANC, som ikke ville innrømme at de selv hadde opptrådt klanderverdig i konflikten på noen måte. Han har kritisert brudd på menneskerettighetene i Zimbabwe, han har kalt Zimbabwes president Robert Mugabe en «karikatur på en afrikansk diktator», og han har kritisert den sørafrikanske regjeringens tause diplomati overfor Zimbabwe. Han har kritisert ANCs til dels manglende politikk i forhold til bekjempelsen av AIDS. Han har kritisert ANCs visepresident Jacob Zuma, og bedt ham å trekke seg fra sin posisjon, etter at han ble anklaget for voldtekt av en ung ANC-aktivist. Tutu mener at Israels behandling av palestinerne er en form for apartheid. Han har gjentatte ganger oppfordret den israelske regjeringen om å respektere menneskeverdet til det palestinske folket, enten de er muslimer eller kristne. Tutu har ved flere andre anledninger besøkt Norge. På sin 79-årsdag, i 2010, trakk han seg tilbake fra offentligheten. Han uttalte at tiden var inne for å drikke rooiboste, se cricket og tilbringe tid med familien. Tutu som forkjemper for homofiles rettigheter. «Er det ikke trist, at i en tid hvor vi støter på så mange fundamentale problemer – fattigdom aids– krig og konflikt - At vi i vår menighet skal bruke så mye tid og energi på uenighet rundt seksuell orientering? Menigheten, som var innstiftet for å innlemme alle, for å uttrykke egenskaper som forståelse, inkludering, for å inkludere alle forskjellige syn. Den viste at vi kan ha forskjellig teologisk syn og praksis, men vi er brødre og søstre. Nå virker den som den er opptatt med å forbanne og forvise. Gud må se på, og gud må gråte.» Folke Bernadotte. Grev Folke Bernadotte af Wisborg Folke Bernadotte af Wisborg (født 2. januar 1895, død 17. september 1948) var en svensk greve, leder av Røde Kors og diplomat. Han var sønn av prins Oscar Bernadotte og Ebba Munck av Fulkila. I Norge er han mest kjent for sitt arbeide med organiseringen av de hvite bussene, som friga blant annet norske og danske fanger fra tyske konsentrasjonsleirer. Han ble utnevnt til FNs hovedmegler i Palestina i 1948, blant annet klarte han å få til en våpenhvile mellom Israel og de arabiske landene. Under oppdrag i Jerusalem ble han 17. september 1948 drept av jødiske militante. Det er blitt antatt at det var Stern-gjengen som stod bak drapet, selv om det aldri har blitt bevist. Ma'anshan. Ma'anshan (kinesisk: 马鞍山; pinyin: "Mǎ'ānshān") er en by på prefekturnivå i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1.243.900. Administrative enheter. Byprefekturet Ma'anshan har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og ett fylke (县 "xiàn"). Næring. Hovednæringen i Maanshan er stålindustrien med konsernet "Magang" eller "Mastål" med over 100 000 ansatte. Hoveddelen av befolkningen i Maanshan er sysselsatt i stålindustrien. Byen ligger også strategisk plassert ved elven Chang Jiang og det forekommer en del handel og skipsindustri. Nylig har verftene forsynt den kinesiske marinen med 3 nye fregatter. Turisme er enda ikke spesielt utbredt, men nabobyen Nanjing trekker mange. Både kinesiske og utenlandske. Maanshan er omgitt av vakker natur med mye bambusvegetasjon. Befolkningen er ikke vant til utlendinger. Samferdsel. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Wuhu. Wuhu (kinesisk: 芜湖; pinyin: "Wúhú") er en by på prefekturnivå i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 2.245.600. Historie. Wuhu hadde fast besetting i alle fall siden 770 f.Kr. Den ble en strategisk viktig by under De tre rikers tid, da den var del av riket Wu. På den tid bar den navnet Jiuzi ("Chiu-tzu", 鳩茲). Under Mingdynastiet ble Wuhu igjen et viktig handelssenter og en stor elvehavn, av særlig betydning for rishandelen. I 1644 ble Hongguang-keiseren (bedre kjent som "prinsen av Fu"), en av de siste Ming-keiserne, tatt til fange av Qingdynastiets styrker i Wuhu. Byen ble hard rammet av Taipingopprøret. Byen ble traktatshavn i 1876 og er forblitt et kommersielt senter siden da, med handel i ris, trevirke og te og annet. Byens katolske domkirke, "St. Josef-katedralen" (圣若瑟主教座堂), stammer fra denne tiden. Det beste av den sentrale delen av byen langs elvebredden ble britisk konsesjonsområde. Ved begynnelsen av den andre sino-japanske krig ble byen okkupert av Japan den 10. desember 1937. Økonomi. Hovedkontoret til bilprodusenten Chery er i Wuhu. Wuhu er femte største elvehavn ved Yangtze. Yuxikoupiren er landets største innlands-kullpir. Matskikk. Wuhu og Anqing er kjente sentra for Yanjiangkjøkkenet. Det kjennetegnes ved ferskvannsfiisk og fjærkre, og har egne teknikker for partering, forming og fargesettin. Smaken har ofte preg av søkning og røking. Administrasjon. Byprefekturet Wuhu har jurisdiksjon over fire distrikter (区 "qū") og tre fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Legio XIV Gemina Martia Victrix. Legio XIV Gemina Martia Victrix var en romersk legion. Den ble grunnlagt av Octavian; hvilket år er ukjent. Tilnavnet "Gemina" («tvilling») tyder på et den er et resultat av fusjonering av to eldre legioner, og man mener at en av disse kan ha vært en tidligere Legio XIV som kjempet i slaget ved Alesia. Legionen var i 43 en av fire som var med under invasjonen av de britiske øyer. I 61 utmerket den seg under Boudiccas opprør, og fikk tilnavnet "Martia Victrix" («Stridsseier») av keiser Nero. I 68 var den stasjonert i Gallia Narbonensis. Se også. Legio 14 Gemina Huaibei. thumb Huaibei (kinesisk: 淮北; pinyin: "Huáiběi") er en by på prefekturnivå i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 808.000. Administrative enheter. Byprefekturet Huaibei har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og ett fylke (县 "xiàn"). Samferdsel. I Huabei stanser Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Huainan. Huainan (kinesisk: 淮南; pinyin: "Huáinán") er en by på prefekturnivå i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 2,31 millioner. Administrative enheter. Byprefekturet Huainan har jurisdiksjon over fem distrikter (区 "qū") og ett fylke (县 "xiàn"). Kommunikasjoner. Kinas riksvei 206 løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Historie. Byen Huainan ble grunnlagt av bønder 283 f.Kr., og ble raskt Anhuis «kornkammer» på grunn av sine vide åkermarker. I 1112 forordnet borgermester Gohku Wong en folketelling som kom til et innbyggertall på 15.923. Etter mange århundres vekst og utvikling fulgte de såkalt «femti svarte år». Fra 1580 til 1630 var det uår; det brøt ut en alvorlig hungersnød og antallet arbeidsløse steg raskt. En rask avfolking av byen fant sted. I 1630 kom det en storm som raste i en uke, og byen ble nesten fullstendig rasert. Men etter stormen var markene igjen fruktbare, og byen ble gjenoppbygd og fikk et raskt økonomisk oppsving. Byen ble et kulturelt og religiøst sentrum. Keiserne bygde seg flere residenser i området. Bengbu. Bengbu (eller "Pengpu", kinesisk: 蚌埠; pinyin: "Bèngbù") er en by på prefekturnivå i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 3.469.700. Den er dermed Anhuis tredje største byprefektur. Hele 98,9 prosent av befolkningen var ved folketellingen i 1999 hankinesere. Én prosent var huikinesere, det vil si tilhørende den største av landets muslimske minoritetsfolk. Historie. I den kinesiske antikken bebodde dongyifolk dette området, og ble kalt "huaiyi", etter elven Huai. Under den senere Zhou-tiden og tidlig under Vår- og høstannalenes tid ble de mer og mer sinifisert. Under senere del av Vår- og høst-perioden ble den en gang så mektige dongyi-staten Xu presset fra alle kanter og til slutt knust av krigene med sine naboer, som statene Chu og Wu. En annen dongyi-stat var det lille riket Zhongli, som var del av huaiyikonføderasjonen anført av staten Xu. Gravmæler for kongeslekten i Zhongli ble oppdaget og utgravd mellom 2005 og 2008 nær Fengyang. Til slutt ble huaiyifolkene enten presset sørover eller assimilert. Byen har i mange århundrer vært det sentrale transport- og handelsmidtpunkt for norddelen av provinsen Anhui og tilgrensende områder. Den ligger på en av de kinesiske hovedjernbanelinjer, Jinghubanen, mellom Beijing og de sørlige og sentrale strøk av landet. Byen er ellers delt i to av den store elven Huai He, en elv som enkelte betraktes som skillet mellom det nordlige og det sørlige Kina. Navnet Bengbu, som betyr "skjellkaien", er et ekko av stedets tidligere betydning som senter for fisket etter ferskvannsperler. I 1948, under den kinesiske borgerkrig, vant den kommunistiske Folkets Frigjøringshær en avgjørende seier over Chiang Kai-sheks nasjonalistiske (KMT) hærstyrker nær Bengbu, under Huaihaikampanjen. Administrative enheter. Byprefekturet Bengbu har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū") og 3 fylker (县 "xiàn"). Fly. Bengbu lufthavn, som frem til ca år 2000 lå nær Bengbu sentrum, er flyttet lenger ut. Jernbane. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Byen Bengbu er også stoppested på den Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan, Nanjing og Suzhou. Hefei. Bybilde fra Wuhugaten i Hefei Hefei (kinesisk: 合肥; pinyin: "Héféi") er en by på prefekturnivå og hovedstad i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1.363.000, men hele storbyområdet har 4,22 millioner innbyggere. Historie. Veggkart over det gamle Hefei Fra 700-tallet til 500-tallet f.Kr. var det en rekke småstater i Hefei-området, men de ble etterhvert erobret av kongeriket Chu. Det er gjort rike arkeologiske funn fra disse tidene. Havnet "Hefei" ble gitt da Han-dynastiet organiserte området som fylke på 100-tallet f.Kr.. Fra 200-tallet til 500-tallet e.Kr. var dette et viktig grenseområde som de nordkinesiske og sørkinesiske riker ofte kjempet om; det førte til både omskiftende navn og administrative ordninger. Under De tre rikers tid stod det ikke mindre enn fem slag om byen. I det største skal ifølge senere historiografi generalen Zhang Liao fra kongeriket Wei med 800 kavalerister ha klart å beseire en hær på 200.000 mann fra kongeriket Wu. Under Sui-dynastiet (581–618) og Tang-dynastiet (618–907) var det sete for prefekturet Lu, og var kjent under det navnet frem til 1400-tallet. Under Ming- og Qingdynastiene het byen Luzhou (庐州). Byen var en kort tid provinshovedstad for Anhui mellom 1853 og 1862. Den skiftet navn til "Hefei fylke" i 1912. Etter den kinesiske seier etter den annen sino-japanske krig ble Hefei i 1949 atter hovedstad for Anhui. I 1912 ble Tianjin-Pukou-jernbanen bygget, og den hadde trasé et stykke øst for Hefei. Dermed var Hefei mer i bakevjen, og byen Bengbu overtok mye av dens betydning. Men årene 1932–36 bygde et kinesisk selskap en jernbane som i sørvest knyttet Hefei til Yuxikou (ved floden Yangtze på motsatt bredd for Wuhu), og i nord knyttet byen til elven Huai He ved byen Huainan. Selv om jernbanen primært var bygd for å kunne utvikle de rike kullforekomstene nord i Anhui, medførte den at Hefeis økonomi fikk en ny oppblomstring ved at den kunne levere sine produkter til Wuhu og Nanjing. Før var Hefei mest et administrativt senter og stille regional markedsby for det fruktbare landbruksområdet særlig sør for byen. Her ble det handlet med hvete, bønner, bomull og hamp, og det var bygd opp foredlingasindustri for klær, lærvarer, bambusprodukter og jernvarer. Fra et folketall på rundt 30.000 midt i 1930-årene vokste byen til mer enn det tidoble i løpet av de påfølgende tyve år. Da den overtok som provinshovedstad etter Anqing i 1949 ble dens administrative rolle styrket. Men det meste av veksten skyldtes industriutvikling. Hefei fikk bomullsindustri, kullkraftverk, maskinindustri, aluminiumsverk, og kjemisk industri, blant annet av kjemisk gjødsel. Flere universiteter ble grunnlagt i byen. Administrative enheter. Byprefekturet Hefei hadde frem til august 2011 jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū") og 3 fylker (县 "xiàn"). Senere er byfylket Chaohu fra det da oppløste byprefekturet Chaohu tilkommet. Samferdsel. Kinas riksvei 206 løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender på grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Havbåt. Havbåt betegner fiskebåter beregnet for bruk på åpent hav. De var åpne båter, 12 meter lange og 3 meter brede. De hadde 4 årepar, seil og seks manns besetning. Hjulbåt. Skibladner er Norges mest kjente hjulbåt Hjulbåt er et skip med dampmaskin som driver skovlhjul som sørger for fremdriften. Hjulbåten representerte første fase i overgangen fra seilbåter til båter med motor. De første propeller (skruer) for drift av skip ble først utviklet i 1836. Skovlhjulene var fortrinnvis plassert ett på hver side da dette gav best manøvreringsegenskaper. Ulempen var at brygger og gangveier måtte tilpasses spesielt. Alternativt ble skovlhjulet plassert akterut. Dette var vanlig blant annet på elvebåter (floddampere). Norges første dampskip DS «Constitutionen» og DS «Prinds Carl» var hjulbåter. De ble satt i trafikk i 1827. I 1819 var DS «Savannah», det første dampskipet som krysset Atlanterhavet, i Arendal. Dette var første gang noen så et dampskip i Norge. DS «Skibladner» som fortsatt er i sommertrafikk på Mjøsa ble bygd i 1856 og er verdens eldste, bevarte hjuldampskip som fortsatt er i drift. Hardangerbåt. Hardangerbåt er i dag betegnelse på en trerobåt bygd i indre Hardanger, innenfor Strandebarm, som var ett av flere distrikter hvor det ble drevet omfattende båtbyggeri. Slik de fleste Sør-Vestlandsbåter var tidligere, har Hardangerbåten kun 3 bord på hver side. Den har nokså kraftige, ca 30 cm høye, stevntopper, som har rett skråflate ned fra toppen på innsiden, i motsetning til de fleste andre båttyper på Sør-Vestlandet med litt høye stevntopper, som har en litt innbuet flate her. De har tydelig krappere bue i lottene enn i stevnene. De har ganske brede ripbord mot stevnene, og tilsvarende smalere børebord. Gamle Hardangerbåter er svært like gamle Oselvere, og det er antydet at oppdelingen i to typer er uheldig. Det er heller ikke helt godt å si om ikke andre båttyper fra Hardangerdistriktet i gamle dager var mer lik de nåværende Hardangerbåtene. Robåter fra lengre ute i Hardangerfjorden kalles ikke Hardangerbåter, men Strandebarmere, Kvinnheradsbåter osv. Det ble ellers også bygd mye tyngre og større småskip i Hardanger og andre steder Hardangerjekt og Hardangerjakt (skipstypen). Se også Ordliste til robåter. Brønnbåt. En brønnbåt eller kvase er en betegnelse for et spesialfartøy for transport av levende fisk (hovedsakelig laks og ørret) over lengre avstander. Betegnelsen i Norge har også blitt tatt i bruk om lokalbåter i utsatte farvann for passasjer- og godstransport fra århundreskiftet mellom 1800-tallet og 1900-tallet. Moderne brønnbåt for fisketransport. Brønnbåter har rom – eller «brønner» – hvor friskt sjøvann sirkulerer, slik at fisken kan føres levende fra oppdrettsanlegg til fiskeforedlingsbedrifter. Vannet sirkuleres ved hjelp av båtens fart gjennom vannet og inntak fremme i brønnen hvor vann blir presset inn og ventiler i akterkant hvor vannet blir presset/sugd ut. Laks og ørret kan også føres i såkalt «lukket system». Det vil si at man ikke sirkulerer med nytt vann, men at brønnen er lukket og vannet resirkuleres ved hjelp av et pumpesystem hvor det tilsettes oksygen til vannet. Ved lukket transport er det viktig at man får luftet ut CO2 som dannes. Dette gjøres ved hjelp av et eget system hvor vannet pumpes opp i en «luftekasse» der vannet piskes opp og CO2 frigjøres. Brønnbåter brukes også til å transportere fisk i bulk. En del av kystfiskeflåten samler fisken de fanger i mærder eller steng fordi de ikke har lastekapasitet til å føre den selv. Ved behov blir en brønnbåt hyrt inn (gjerne gjennom oppkjøper) til å transportere fisken til pakkeri/viderefordeling. Fisken blir under transporten kjølt ned av båtens RSW-anlegg. Fangsten kan også blandes med is, men dette er mindre vanlig i dag, og da helst om sommeren når temperaturene er høye. Brønnbåten veier fisken etterhvert som den lastes slik at fiskeren vet hvor mye han har fått, og dette trekkes av kvoten hans. Det er vanlig at en brønnbåt henter fisk hos flere fiskere i samme last for å utnytte lastekapasiteten. Brønnbåt for passasjer- og godstransport i Norge. DS «Stord» fra 1913, opprinnelig bygd som brønnbåt, senere ombygd til stormdekker i 1931. Langs den norske kysten hadde dampskip og motorskip av mindre størrelse blitt tatt i bruk i den siste halvdelen av 1800-tallet som passasjer- og godstransport langs de lokale ruter i bygdene og dermed er disse kalt «lokalbåter'"». De fleste lokalbåtene i Norge er oppdelt i flere typer etter dekksarrangementet som slettdekkere og halvdekkere samt stormdekkere i Nord-Norge. Det lave fribordet på slettdekkeren gjorde ikke denne båttypen egnet for de meste værutsatte farvann, og et nytt dekksarrangement var nødvendig for rutefart på disse farvannene. Lasten måtte flyttes ned fra hoveddekket, og det ble vanlig for både slettdekkeren og halvdekkeren å ha et mindre forbygg, en bakk med avrundede sider på et dekk kalt «hvalrygg». Forbygget i full dekkshøyde over hoveddekket gav høyere fribord. Et lettdekk kalt shelter, stormdekk eller promenadedekk ble reist til full dekkshøyde også akterut. Hoveddekket hadde blitt lukket av bakken forut og shelterdekket som sluttet i dekkshuset med skorsteinen og bruen. Dette dekksarrangementet har også vært omtalt som «partiell stormdekker» med bare en åpning foran dekkshuset som gav navn til denne båttypen, «"brønnen"». Brønnen ledet ned til det forreste lasterommet under hoveddekket, dette ledet til båttypens popularitet på Vestlandet fordi det var meget lettvint å ekspedere ved mindre kaier og til og fra småbåter. Fra lasterommet akterut var lasten ført inn og ut gjennom en sjakt kalt «trunk» opp til shelterdekket. Men brønnen var en risikofaktor om en sjø skulle slå inn her, for maskinrommet midtskips lå mot det forreste lasterommet. I desember 1951 forulykket lokalbåten DS «Sandeid» i uvær på Boknafjorden nord for Stavanger. En stor sjø veltet inn i brønnen og tvang seg ned i skipet som fikk slagside. Lokalbåten sank med tap av åtte menneskeliv. Behovet for brønnbåter ble mindre etterhvert som bryggene var utbygget langs kysten, og det ble ikke lenge brukt lossingsbåter mellom lokalbåten og landstedene. De største brønnbåtene inkludert den bevarte DS «Stord» bygd i 1913 var som et konsekvens ombygget til stormdekkere ved å få et lokk på brønnen. Bukserbåt. Bukserbåt er en båt som brukes til å slepe eller manøvrere andre båter eller større skip til og fra havn eller kai og i trange eller andre vanskelige farvann. Taubåt er et eksempel på bukserbåt. De første bukserbåtene var små dampbåter som ble brukt når seilskip skulle til og fra havn. Eikesdalsvatnet. Eikesdalsvatnet er en innsjø i Nesset kommune i Møre og Romsdal fylke. Høyde over havet er 22 m og største dyp er 155 m. Sjøen er lang og smal – snaut 18 km i luftlinje. Arealet er 23 km², noe som gjør Eikesdalsvatnet til den største innsjøen i Møre og Romsdal. I sommersesongen går fergen MF «Mardøla» på Eikesdalsvatnet mellom Øverås i nordenden og Eikesdalen i sørenden. Veien langs vannet inn til Eikesdalen, fylkesveg 191 Eikesdalsvegen, har vært stengt flere ganger på grunn av ras. I august 2003 forsvant 200 meter av veien på grunn av flom etter kraftig regnvær. Mye arbeid har vært gjort for å rassikre veien, blant annet er mer av veien lagt i tunnel, men deler av veien er fremdeles svært utsatt for ras. Eikesdalsvatnet er omkranset av fjell med topper mellom 1500 og 1800 moh. De bratte fjellsidene ned mot Eikesdalsvatnet gjør området sterkt utsatt for ras. Liene rundt vannet har rike edelløvskoger og angivelig Nord-Europas største hasselskog. Eikesdalsvatnet har flere innløp, blant annet Aura som renner fra gjennom Eikesdalen fra Aursjøen. Det mest kjente innløpet er Mardøla med den berømte Mardalsfossen. Legio XX Valeria Victrix. Legio XX Valeria Victrix var en romersk legion. Symbolet for legionen var et villsvin. Tilnavnene betyr «tapper» og «seirende»; enkelte mener at "valeria" viser til slekten Valeria og ikke til adjektivet, men det finnes ikke noen klar forbindelse som styrker dette. Den ble høyst sannsynlig opprettet av keiser Augustus etter 31 f.Kr., og gjorde tjeneste en rekke steder. Fra 25 til 13 f.Kr. var legionen med i det store felttoget mot cantabrierne i Hispania Tarraconensis. Deretter ble den sendt til Illyricum. Der var den med i tronarvingen Tiberius' hær som kjempet mot markomannerne i 6 e.Kr., og i et slag ble den omringet bak fiendens linjer og lyktes i å slå seg ut. Etter nederlaget ved Teutoburgerskogen i 9 e.Kr. ble legionen flyttet til Germania Inferior, med base i dagens Colonia Augustorum. Under Tiberius' tid som keiser ble den flyttet til Novaesium. I 43 var den én av fire legioner som deltok i invasjonen av de britiske øyer. Etter slaget ved Medway ble hovedstyrken plassert i Camulodunum, med noen mindre enheter i dagens Kingsholm i Cloucestershire. Den bidro til å slå ned Boudiccas opprør i 61, og det er mulig at den fikk sitt tilnavn etter dette. I firkeiseråret tok legionen parti for Vitellius, og noen enheter fulgte ham til Roma mens de fleste av legionærene ble igjen i Britannia. Fra 78 til 84 deltok den i Gnaeus Julius Agricolas felttog i nord. Etter slaget ved Mons Graupius bygde legionen en festning ved Inchtuthil, og ble der inntil de vendte sørover i 88. De ble da plassert i Chester, hvor de ble i minst to århundrer. Under usurpatorene Carausius (286–293) og Allectus (293–296) var XX Valeria Victric fortsatt aktive. Den er ikke nevnt i noen kilder fra det 4. århundre, så det antas at den ble oppløst mot slutten av 3. århundre. Legionen er en av de som har blitt studert nest, og minst 250 legionærer og offiserer som tjenestegjorde der er identifisert gjennom innskrifter på gravstøtter og andre monumenter. Legio 20 Valeria Victrix Gallia Narbonensis. Gallia Narbonensis var en romersk provins i dagens Provence, Frankrike. Den grenset mot Italia, og kontrollerte dermed landveien mellom Roma og den iberiske halvøy. Provinsen ble derfor en buffer mellom fiendtlige stammer i andre deler av Gallia og Italia. Det var også mulig å kontrollere den lukrative handelen på elven Rhone, hvor gods ble fraktet mellom Gallia og handelssenteret Massilia. Området ble en provins i 121 f.Kr., først under navnet Gallia Transalpina. Romerne kalte den ofte "Provincia Nostra" («vår provins», ettersom resten av Gallia stort sett var kontrollert av keltere. Dette navnet har blitt forvansket til Provence. Navnet Narbonensis kommer fra kolonien Narbo Martius (det moderne Narbonne), som ble grunnlagt i 118 f.Kr. ved kysten. Edelløvskog. Edelløvskog er en av våre rikeste vegetasjonstyper, med stort biologisk mangfold og høy produksjon. Edelløvskogene er levested for mange sjeldne og truede dyrearter. Det er en varmekrevende vegetasjonstype som ofte ligger i sørvendte, solrike lier. Karakteristiske treslag i edelløvskoger er eik, lind, hassel, alm, svartor, lønn, bøk og ask. For å sette modne frø krever treslagene i en slik skog, omkring 12,5 grader celsius i gjennomsnittlig dagtemperatur i tre måneder. I Norge er de derfor begrenset til et belte fra området omkring Oslofjorden og langs kysten nord til Trøndelag. Noen få arter har også spredte forekomster lenger nord, og nordgrensen for alm er for eksempel Beiarn, like sør for Bodø. Jordsmonnet er stort sett brunjord av god kvalitet, og mye av den tidligere edelløvskogen er i dag Norges beste dyrkningsjord. I Norge brukes edelløvskog synonymt med temperert løvskog. Norge har flere av de nordligste forekomstene av edelløvskog, og det er iverksatt 15 fylkesvise verneplaner for edelløvskog. Edelløvskogen har et artsrikt følge i busk- og feltsjiktet av en rekke busker, blomster, insekter, moser og lav (det siste særlig på Vestlandet). Mange av disse artene har sin hovedutbredelse sørover i Europa og har nordgrensene her i landet. Edelløvskogen er en næringssrik kilde. Hispania. Diokletians reorganisering (298 e.Kr.). Diokletian omgjorde Hispania til en av de fire diocesene som utgjorde prefekturet Gallia. Lianyungang. Lianyungang (kinesisk: 连云港; pinyin: "Liányúngǎng") er en by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 700 000, men hele prefekturet har 4,65 millioner innbyggere. Industri. Tianwan kjernekraftverk, ett av verdens største, ligger ute ved kysten 30 km øst for selve byen Lianyungang. Jernbane. Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, begynner i Lianyungang. Vei. Kinas riksvei 204 løper gjennom området. Den løper fra Yantai i Shandong sørover til Shanghai, og er innom blant annet Lianyungang, Nantong og Taicang. Kinas riksvei 310 begynner i byprefekturet, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Kinas riksvei 327 ender opp i Lianyungang. Den fører Heze i Shandong til Lianyungang. Yangzhou. Yangzhou (forenklet kinesisk: 扬州; tradisjonell kinesisk: 揚州; pinyin: "Yángzhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen anslås (2004) til 548 000. Byen ligger ved Kinas store kanal. Bosetning i Yangzhou lar seg belegge så tidlig som 400 år før Kristus. Byen er et ledende økonomisk og kulturelt senter i området. Prefekturet er på nordbredden av Yangtze. Det grenser til Nanjing i sørvest, Huai'an i nord, Yancheng i nordøst, Taizhou i øst og over elven i sør ligger Zhenjiang. I vest har prefekturet også en kort grense mot provinsen Anhui. Historie. Fempaviljongbroen i en av Yangzhous store haver Yangzhous historie går tilbake til Vår- og høstannalenes tid da byen het Guangling 廣陵. Rundt år 590 e.Kr. begynte navneskiftet til "Yangzhou", som egentlig var et områdenavn for et stort omliggende område. Beliggenheten ved Yangtze og Keiserkanalen gjorde byen til et ledende kulturelt og økonomisk senter og en viktig havn for utenrikshandelen fra Tang-dynastiets tid av (618-907). Yangzhou er landskjent for de tre havene "Shouxihu Gongyuan", "Ge Yuan" og "He Yuan". De stamme alle tre fra Tang-dynastiets tid og er et yndet turistmål på grunn av sin klassiske stil. Utenfor Kina er særlig mange japanene tiltrukket av byen, for grunnleggeren av den japanske buddhisme, munken Daming Si, kom fra et kloster ikke langt utenfor den gamle bygrensen. Men kan se japansk innflytelse gjøre seg gjeldende i tre av byens pagoder; de er gaver fra Japan og gjenspeiler japansk byggestil. Byen var en kort stund hovedstad for kongedømmet Wu under De fem dynastiers og ti kongedømmers tid. Fra 900-tallet til 1300-tallet var byen en kulturell høyborg, og mange av tidens fremste kinesiske diktere og kunstnere bodde her. Nevnes kan også de åtte eksentrikere fra Yangzhou, en gruppe malere som bodde her, skjønt noe senere enn da byen hadde sin gullalder. Av kulturhistorisk betydning er de godt bevarte islamske gravene fra Song-dynastiets tid, nede ved Chang Jiangs bredder. Marco Polo skal ha tjenestegjort her under den mongolske keiser Kubilai Khan fra rundt 1282 til 1287. Selv om noen versjoner av Polos memoarer gjør det nærliggende å tro at han var guvernør der, er det mer rimelig å anta at han hadde et oppdrag knyttet til saltutvinningen. Forestillingen om at Marco Polo skal ha vært guvernør i byen skyldes sannsynligvis en avskriftsfeil eller misforståelse i et gammelt manuskript. Der det skulle ha stått "sejourna" (oppholdt seg) var det blitt til "gouverna" (var guvernør). Oppdagelsen av en gravstein fra 1342 for en Katarina Vilioni, medlem av en italiensk handelsfamilie i Yangzhou vitner om at byen hadde et merkbart innslag av italienske handelsfolk på 1300-tallet. Det var under Ming-dynastiet (1368–1644) at byen fikk sin nåværende struktur og sine ni km lange bymurer. Yangzhou var åsted for en ti dager lang massaker i 1645 da Qing-erobrenes styrker under general Dodo rykket frem. Massakren er skildret i "Yangzhou shiri ji" av Wang Xiuchu. Frem til 1800-tallet var Yangzhou et viktig senter for handelen med salt (som var et statsmonopol), ris og silke. Yangzhouopptøyene i 1868 var en hendelse med stor betydning for anglokinesiske relasjoner, og ledet nesten til krig. Kristen var nbørt opp under av mandariner i byen som var motstandere av den protestantiske misjon som gikk for seg der. Det kom til opptøyer sa en rasende mengde på 8 000-10 000 kinesere gikk til angrep på hovedkvarteret til det britiske China Inland Mission i Yangzhou. De plyndret, brente og gikk til angrep på misjonærene under ledelse av Hudson Taylor. Ingen misjonærer ble drept, men flere ble skadet da de mått flykte for livet. Da han fikk melding om opptogene førte den britiske konsul i Shanghai, Sir Walter Henry Medhurst med seg sytti Royal Marines i en «Man of war» og dampet opp Yangtzefloden til Nanjing som en styrkedemonstrasjon. Det endte med at den kinesiske visekongen der, Zeng Guofan, kom med en offentlig beklagelse og betalte skadeserstatning til de skadede misjonærene. Fra Taipingopprørets tid (1853) til den kommunistiske maktovertakelse (1949) sank Yangzhou hen som følge av krigsskader og dårlig vedlikehold av Keiserkanalen på en tid da jernbanetransport overtok mer og mer. Men senere er kanalen blitt satt i stand igjen, og Yangzhous betydning har tiltatt. Byen har så utviklet noen nye industrier, særlig bomull og tekstiler. Først i 2004 fikk Yangzhou direkte jernbaneforbindelse med Nanjing. Kinas tidligere president Jiang Zemin var født og oppvokst i Yangzhou. Yangzhou er berømt for sine lakkarbeider og jadefigurer. Samferdsel. Kinas riksvei 328 i provinsen Jiangsu løper fra Nanjing via blant annet Yangzhou til Nantong. Wuxi. Wuxi (kinesisk: 无锡, pinyin: "Wúxī"; eldre stavemåter: "Wu-shi, Wushi" eller "Wuish"; betyr «uten tinn»; shanghaidialekt: "[ɦu.ɕiɪʔ]") er en by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen anslås (2004) til 1 010 000, men hele prefekturet har 4,32 millioner innbyggere. Den ligger ved den store innsjøen Taihu mellom Shanghai og Nanjing. På grunn av sin kraftige økonomiske vekst kalles byen ofte "Lille Shanghai". Wuxi er en av de økonomiske og industrielle sentra i provinsen Jiangsu, og har en gunstig beliggenhet ved Keiserkanalen og ved hovedtrafikkårene (motorvei, jernbane) mellom Shanghai og Nanjing. Prefekturet er delt i to halvdeler av Taihu, og grenser til Changzhou i vest og Suzhou i øst. Den nordlige halvdelen av prefekturet skuer nordover over Yangtsefloden til prefekturet Taizhou, mens den sørlige halvparten har sørgrensen sin mot provinsen Zhejiang. Etymologi. Under Zhoudynastiet og Qindynastiet var den også sentrum for gruvedrift etter tinn, hvorved formodentlig det gamle bynavnet "Youxi" (forenklet kinesisk: 有锡, tradisjonell kinesisk: 有錫 = har tinn) kan forklares. Men så tok tinnet slutt, og navnet ble endret til "Wuxi" (= ikke tinn). Dette er den vanlige forklaringen på bynavnet. Det finnes imidlertid også alternative teorier. Noen mener at navnet kan komme fra "Wuxu" (吳墟), som betyr ruinene av staten Wu. Andre viser til et ord på baiyue som kan bety «god fugl». Historie. Byen Wuxi har eksistert siden ca år 1000 f.Kr. Grunnleggelsen fant sted henimot slutten av Shangdynastiet. Taibo, eldste sønn av keiser Zhouwu, grunnla byen som ble et kulturelt sentrum i staten Wu. Staten Wu ble et av de sterkeste kongedømmene under Vår- og høstannalenes tid. Sunzi kom til Wu og hjalp kongen med militære anliggender. Wu ble betraktet som et av de syv sterkeste rikene under denne perioden. Men Wu ble senere nedkjempet av staten Yue, i dagens Zhejiang og Fujian, som i sin tur ble erobret av staten Chu under De stridende staters tid. Området "Wu"s kulturelle og økonomiske senter forskjøv seg til Suzhou under herredømmet til den første av Qindynastiets keisere, Qin Shi Huang, som forente Kina. Wuxi ble da underordnet Suzhou administrativt. Under Handynastiet ble Wuxi etablert som et eget fylke av keiser Han Wudi. Det var tidlig under Han-tiden at det ble oppdaget tinn i området, noe som førte til konflikter. Men det tok ikke lenge før tinnet var utvunnet. Administrative enheter. Buddhafigur i Lingshan ved Wuxi Kulturminner. Qing-diplomaten Xue Fuchengs gamle hjem i Wuxi ble i 2001 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Fly. Sunan Shuofang internasjonale lufthavn ble åpnet i 2004 og ligger 14 kilometer fra Wuxi sentrum. Den har både innenlands og utenlands trafikk. Vannbåren transport. Byen ligger både ved Keiserkanalen og nær Kinas viktigste naturlige vannvei Chang Jiang. Jernbane. Wuxi er er også stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan, Nanjing og Suzhou. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har også stoppested her. Vei. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Suzhou. Suzhou (forenklet kinesisk: 苏州; tradisjonell kinesisk: 蘇州; pinyin: "Sūzhōu"; gammelt navn: 吳; suzhoudialekt: "[səu][tsøʏ]") er en by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Byen ligger 90 km vest for Shanghai. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1 150 000, men hele prefekturet har 5,21 millioner innbyggere. Prefekturet grenser i vest til Taisjøen og prefekturet Wuxi. I nord over elven er Nantong, og i øst er Shanghai. Tre av byens landemerker er Panporten, Ruiguangpagoden og Wuportbroen. Historie. Suzhou er Wu-kulturens vugge og en av de eldste byene ved Yangzielvens nedre løp. Omkring 500 år før Kristus, mot slutten av Shang-dynastiet, bodde det her stammefolk som gikk under fellesbetegnelsen «Gou Wu». I 514 f.Kr., i Vår- og høst-perioden, etablerte kong Helu av Wu det som senere skulle bli kalt Suzhou. Han kalte byen «Helus store by». I 496 ble kong Helu begravd i Huqiu "(Tigeråsen)" her. I 473 ble Wu beseiret av Yuekongedømmet, et østenforliggende rike. Men allerede i 306 f.Kr. ble Yue oppslukt av Chu-kongedømmet, og dermed var Suzhous første gullalder over. Under Qin-dynastiet var byen rett og slett bare et fylke ved navn Wu. Xiang Yu gikk til opprør her i 209 f.Kr.; Qindynastiet ble styrtet. Under Sui-dynastiet fikk byen navnet Suzhou (i 589). Da Kinas Store kanal (Keiserkanalen) var fullført, hadde Suzhou fått en overordentlig strategisk betydning handelsmessig. Den ble en av de mest fremtredende industrielle og merkantile sentra i den sørøstlige kystregion. Under Tang-dynastiet konstruerte i 825 Bai Juyi, en stor dikter, Shantangkanalen som forbandt byen med det nærliggende Huqiu. I 1035 ble Konfuciustempelet grunnlagt. I februar 1130 kom jin-hæren fra nord og plyndret, ødela og slaktet ned befolkningen, og i 1275 fulgte mongolenes invasjon med nye alvorlige ødeleggelser, blant annet av kongebyen (innerst i den muromkransede bykjernen, ødelagt tidlig under Ming-dynastiet i 1367). Men etterhvert kom byen til hektene igjen, og blomstret på nytt senere i Ming-perioden og under Qing-dynastiet. Men i 1860 ble den rammet av nye katastrofer under Taipingopprøret. Taipingerne inntok byen, og den forble på deres hender til november 1863 da Den alltid seierrike hær under Charles Gordon gjenerobret den. Den ble også hardt rammet da japanerne invaderte i 1937. Fra 1950-tallet har det pågått omfattende restaurering og gjenoppbygging. I 1981 ble Suzhous gamleby designert som en av de fire kinesiske byer som skulle prioriteres høyest hva gjaldt vern om deres historiske og kulturelle arv. De andre tre byene var Beijing, Hangzhou og Guilin. I byen ligger også Baodai-broen som ble bygd i 806. Samferdsel. Byen ligger ikke bare ved Keiserkanalen og ved Kinas viktigste naturlige vannvei Chang Jiang, men er også stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan og Nanjing. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har også stoppested her. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Hovedkvarteret til bussprodusenten Higer ligger i Suzhou. Nantong. Nantong (kinesisk: 南通; pinyin: "Nántōng") er en by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen anslås (2004) til 7 737 900. Historie. Ettersom kysten mot Østkinahavet hele tiden har trukket seg tilbake på grunn av avleiringene av slam fra floden Chang Jiang har dette prefekturet stadig blitt større. Avstanden fra hovedbyen, nAntong, til kysten, er nå meget større enn under Handynastiet. Fra Han-dynastiet til Tangdynastiet var det som nå kalles Nantong bare et lite fylke som var understilt Yangzhou et godt stykke lenger innn i landet. I 958 hadde byen volst såpass at det ble utsktilt som et selvstendig prefektur, ved navn "Tongzhou". Navnet betyr «åpningsprefektuet»,noe sopm henspiller på beliggenheten ved storelvens munning. Men Yangzhou ble etterhvert en meget rik by, og det førte til at Tongzhou fra 1368 ble understilt Yangzhou igjen. Først i 1724 gjenvant det sin rang som selvstendig prefektur, men da under det nye navnet Nantong («Sørlige Tong») for å unngå sammenblanding med Tongzhou nær Beijing. (Ved Nantong videreføres navnet Tongzhou i et regionalt navn). Nantong rikdom var tradisjonelt knyttet til produksjonen av salt, ris - og bomullsdyeking, og ikke menst av tekstilindustrien. Den lokale entreprenør Zhang Jian grunnla Nantongs første moderne bomullsspinneri i 1899, opg fortsatte med en industriutvikling som omfattet mel, olje, silkespinning, et destilleri og en maskinfabrikk. Han ble også skipsreder og gjenvant saltmarkene øst for Nantong og gjorde dem egnet for bomullsproduksjon. Nantong fikk på folkemunne kallenavnet «Zhang Jians kongerike». Området ble skadelidende under de økonomiske nedgangstider i 1930-årene og så av den japanske okkupasjon, men har tatt seg inn og er fremdeles et viktig sentrum for tekstilindustrien. Havnen kan ta imot havgående skip, og har profitert av dette og sin gunstige beliggenhet for videretransport i mange retninger. Samferdsel. Kinas riksvei 204 løper gjennom området. Den løper fra Yantai i Shandong sørover til Shanghai, og er innom blant annet Lianyungang, Nantong og Taicang. Kinas riksvei 328 i løper gjennom området, fra Nanjing via blant annet Yangzhou til Nantong. Nanjing. Nanjing eller Nanking (kinesisk: 南京, pinyin: "Nánjīng", Wade-Giles: "Nan-ching"; Postal System Pinyin: "Nanking", tidligere "Jinling" 金陵, "Jiangning" 江宁, og "Tianjing" 天京) er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Jiangsu. Nanjing betyr "den sørlige hovedstad" (i motsetning til Beijing i nord). Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 2 870 000, men hele området (Nanjing er by på subprovinsnivå) har 5,3 millioner innbyggere. Den regnes for å ha vært verdens største by rundt år 1400 med nærmere Byen ble i 1937 utsatt for japansk bombing og en stor massakre på sivilbefolkningen. Byen var, og er fremdeles (2009), offisielt hovedstad for Republikken Kina, som nå bare er virkeliggjort på Taiwan. Fram til 1368. Nanjing er en av Sør-Kinas eldste byer. Ifølge legendene lot Fu Chai, hersker av staten Wu, bygge byen "Yecheng" (冶城, pinyin: "Yěchéng") på dette sted i 495 f.Kr.. Allerede i 473 erobret staten Yue byen, og den bygde sin egen by ved den nåværende Zhonghua-porten, og kalte den "Yuecheng" (越城, "Yuèchéng"). Så, i 333 f.Kr., da også Yue gikk under, bygde staten Chu byen "Jinling Yi" (金陵邑, "Jīnlíng-yì") nordvest i dagens Nanjings område. Siden den gang har byen/e vært gjennom mange ødeleggelser og gjenoppbygginger. Byen ble for første gang hovedstad i 229 f.Kr., da Sun Quan av riket Wu under de tre rikers tid flyttet sin residens til "Jianye" (建邺), en by rett ved Jinling Yi. Etter de fem Hus invasjon flyktet Jin-dynastiets adel over Yangzi og gjorde på nytt Nanjing til hovedstad, nå med navnet "Jiankang". Den tapte denne status først da Sui-dynastiet på nytt forente Kina. Nanjing og særlig dens industri fikk en oppsving igjen under Tang og Song. Under Yuan-dynastiets mongolertid ble byen til et sentrum for tekstilproduksjon. Ming-dynastiet. Den første Ming-keiseren, Hongwu, eleverte Nanjing i 1368 på nytt til Kinas hovedstad, og kalte byen Yingtian. I løpet av 21 år utbygde ca. 200.000 arbeidere til det som da var verdens største by, med et antatt innbyggertall på nærmere en halv million. Nanjings bymur som fremdeles står i byen, stammer fra denne tiden. Nanjing ble svært velstående. Ved siden av dens tradisjonewlle tekstilindustri ble også trykkerier og skipsverft etablert der; Nanjing var verftsbyen for Middelalderens største seglskip og hjemmehavn for admiral Zheng Hes skatteflåte. Herfra seile han på sine lange reiser til India, Arabia og Afrika. Ming Xiaoling-mausoleet, som er det største blant Ming-gravene, ligger utenfor Nanjing. Etter at Yongle-keiseren i 1421 flyttet hovedstaden til Beijing («den nordlige hovedstad») gav han Yingtian for første gang navnet Nanjing – «den sørlige hovedstad». Qing-dynastiet. Under Qing-dynastiet hat byen i lang tid navnet "Jiangning" (江宁), og var regjeringssete for visekongen av Liangjiang. Nanjing ble ufrivillig et symbol på Kinas åpning for vestlig innflytelse og dominans, i og med Nanjingtraktaten av 1842. Under navnet Tianjing (天京, "Tiānjīng", «den himmelske hovedstad») var den på midten av 1800-tallet sentrum for Taipingopprøret. Etter at Qing-generalen Zeng Guofan gjenerobret byen i 1864 omkom ca. 100.000 innbyggere ved massakrer og selvmord. I Nanjing ligger Det historiske museet om Taipingriket, som er et museum med gjenstander fra Taipingopprøret. Første republikk. I 1912 fremstod Nanjing under Sun Yat-sens regime nok en gang som Kinas hovedstad. Yuan Shikai flyttet riktignok etter få år hovedsstaden til Beijing, men etter Kuomintangs (KMT) splittelse etablerte generalissimo Chiang Kai-shek i 1927 sin hovedstad der, som konkurrerte om rangen med KMTs venstrefløy (som var i Wuhan) og krigsherre-hovedstaden Beijing. Tiden 1927-1937 kalles gjerne Nanjingdekaden. Mange velhavende familier flyttet på den tiden til Nanjing, og forbruk og konjunkturer pekte bare oppover. Det oppstod en rekke varehus som for eksempel Zhongyang Shangchang. I 1933 var industri og landsbruk ikke lenger viktigste næringsvei; det var blitt næringsmiddelindustrien og underholdningsindustrien. En tredjedel av befolkningen arbeidet i servicenæringer, og prostitusjon, narkotikahandel og gambling florerte. Under den annen japansk-kinesiske krig kom japanske tropper frem til Nanjing den 9. desember 1937. De kinesiske styrker ville ikke kapitulere. Da gikk japanerne til angrep. Den 13. desember trengte japanske divisjoner inn i selve byen, og begynte raskt å forøvre omfattende massakrer mot byens sivilbefolkning. Hvor mange som omkom, kan ikke sies med absolutt nøyaktighet. Men vanlige anslag er 20 000 voldtatte kvinner og jenter, og rundt 300 000 drepte. Japanerne etablerte bakteriologiske forskningsstasjoner i byen der japanske leger eksperimenterte på mennesker. En marionettregjering kjent som «Nanjingregimet» eller «Nanjings nasjonalistregjering» ledet av Wang Jingwei ble opprettet i Nanjing for å motvirke Chiang Kai-Sheks regjering som nå var flyttet til Chongqing langt inne i landet. Etter annen verdenskrig flyttet KMT sin sentralregjering tilbake til Nanjing. Folkerepublikken. Etter den kommunistiske maktovertagelse i 1949 sank Nanjing ned til status som provinshovedstad. Men KMT-regjeringen på Taiwan fortsatte å betrakte byen som Kinas egentlige hovedstad – Taipei er bare en provisorisk hovedstad. I 1950-årene fikk byen mye tungindustri. Denne statlige elektro-, kjemi- stål- og maskinindustri endret i stor grad byens fremtoning. Luftfart. Nanjing Lukou internasjonale lufthavn ligger i distriktet Jiangning. Jernbane. Nanjing er ikke bare gunstig plassert ved Kinas viktigste vannvei Chang Jiang, men er også stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan og Suzhou. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har også stoppested her. Her går også den 301 km lange høyhastighetsjernbanelinjen mellom Shanghai og Nanjing; Shanghai-Nanjing intercity høyhastighetsjernbane. Vei. Kinas riksvei 104 løper gjennom storbyen. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Kinas riksvei 205 passerer gjennom byen. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Kinas riksvei 312 løper gjennom byen. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Kinas riksvei 328 løper fra Nanjing via blant annet Yangzhou til Nantong. Huai'an (Jiangsu). Huai'an (kinesisk: 淮安; pinyin: "Huái'ān" – før 2001: Huaiyin) er et byprefektur på det nordlige slettelandet i provinsen Jiangsu, i Folkerepublikken Kina, i et rikt landbruksområde. Befolkningen anslås (2004) til 564 000. Byprefekturet ligger ved Den store kanal. Prefekturet grenser til Suqian i nordvest, Lianyungang i nord, Yancheng i øst, Yangzhou i sørøst, og provinsen Anhui i sørvest. Huai'ans/Huaiyins historie går mer enn 2.200 år tilbake. I dette området oppstod Qingliangangkulturen for 5000 år siden. Administrasjon. Huai'an administrerer fire distrikter og fire fylker. Samferdsel. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Changzhou. Changzhous plass i provinsen Jiangsu Changzhou (kinesisk: 常州; pinyin: "Chángzhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innen selve byens grenser anslås (2004) til 917 000, men hele prefekturområdet har 3 489 000 innbyggere. Byprefekturet er på sørbredden av Yangtzefloden. Changzhous naboprefekturer er Nanjing i vest, Zhenjiang i nordvest, og Wuxi i øst. I sør ligger provinsen Zhejiang. Keiserkanalen løper gjennom prefekturet. Historie. Den første omtale av bosetning på stedet gjelder året 221 f.Kr.. Men ruinene av en langt eldre by – grunnlagt ca 1000 f.Kr. tidlig i det vestlige Zhou-dynasti, ligger noen få kilometer utenfor byen. Byen fikk sitt nåværende navn i 589. Etter at «Den store kanalen» ble anlagt i 609 ble Changzhou en viktig kanalhavn. Omlandet rundt byen hadde, og har fortsatt, en viktig produksjon av ris, oppdrettsfisk, te, silke, bambus og frukt. Under Taipingopprøret i 1850-årene var ett av de fem palassene for lederne av det såkalte «Kongeriket for den himmelske fred» bygd i Changzhou. I dag er bare ruinene tilbake, nær "Folkets sykehus nr. 1". På 1920-tallet begynte bomullsindustrien å vokse frem i Changzhou. Etterhvert som mer bomullsindustri flyttet ut fra Shanghai-området etter at byen ble okkupert av Japan, vokste byen ytterligere. I motsetning til de fleste kinesiske byer fortsatte Changzhou å blomstre økonomisk også under Kulturrevolusjonen 1966–76. I dag er byen et viktig industrielt senter for tekstiler, næringsmidler, maskineri og teknologi. I 1982 ble Changzhou utropt til «modellby» for Kinas barnebegrensningspolitikk som kun tillater ét barn pr. familie i byene. Det året meldte myndighetene i Changzhou at nær 100 % av alle ektepar hadde avgitt løfte om kun å få ett barn. Administrasjon. Changzhou administrerer 7 territorielle enheter, hvorav 5 er distrikter og 2 er byfylker. Økonomit. Tradisjonelt er Changzhou berømt for sin produksjon av kammer. Men i modernere tid har den fått en ekspanderende industri, for eksempel med gjenvinning av silisium og produksjon av silisiumbiter (ingots), wafere, solceller og solarmoduler. Jernbane. thumb Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Byen er også stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan, Nanjing og Suzhou. Vei. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Zhangdian. Zhangdian (kinesisk, 张店区; pinyin: "Zhāngdiàn Qū") er et kinesisk bydistrikt i Zibo i provinsen Shandong i Kina. Befolkningen anslås (2004) til 679 000. Yantai. Yantai (kinesisk: 烟台; pinyin: "Yāntái", også kjent som "Yentai" og "Chefoo") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shandong ved Kinas kyst mot Bo Hai, en del av Gulehavet. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 652.000, men hele prefekturet har 6,35 millioner innbyggere. Byen er den største fiskerihavnen nordøst på Shandonghalvøya, og et viktig økonomisk senter. Byens navn. Byens gamle vestlige navn Chefoo bygger egentlig på en misforståelse, fordi Chefoo egentlig er den lille øya Zhifu (moderne transkripsjon) i Bo Hai-havet som ble regjert fra Yantai på fastlandet. Men også navnet Yantai har noe med denne øya å gjøre. For under Ming-dynastiet ble det bygd et fyr på Zhifu. Yantai betyr "varselstårn". Samferdsel. Både Kinas riksvei 204 (G204) og 206 (G206) begynner i Yantai. G204 løper til Shanghai, gjennom provinsene Shandong og Jiangsu. G206 løper gjennom Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Historie. Regionen var opprinnelig befolket av en folkegruppe kalt dongyi, «de østlige Yi» (som ikke var han-kinesere). Det antas at de i Xia-epoken tidlig i det annet årtusen f.Kr. hadde etablert et eget kongedømme i området rundt der den moderne byen Laizhou nå ligger. Den utviklet seg til føydalstaten Lai på de stridende staters tid, og ble så annektert av staten Qi. Under Qin-dynastiet tilhørte Yantai prefekturet Qi (kalt Donglai-prefekturet på Han-dynastiets tid). På Jin-rikets tid (265-420) ble Donglai kongedømme, men gikk senere tilbake til prefekturstatus (først jùn, deretter zhōu). Senere ble byen til subprefekturet Laizhou (under Qing-tiden subprefekturet Dengzhou). I juli 1858 undertegnet det kinesiske keiserrike Tianjintraktaten, og Dengzhou forandret navn en siste gang. Yantai åpnet sin havn for handel i mai 1861, men ble ikke designert som internasjonal handelshavn før noe senere samme år, den 22. august. Dette dekretet ble ledsaget av konstruksjonen av Donghaipasset. 17 nasjoner, deriblant Storbritannia, etablerte ambassader i Yantai. Chefoo-konvensjonen ble undertegnet der i 1876. I 1894 var byen blitt sete for en katolsk apostolisk vikar med ansvar for katolsk misjon i det som ble kalt det apostoliske vikariat Øst-Shandong (fra 1924 kalt det ap. vikariat "Chefoo"). Den 11. april 1946 ble det oppgradert til bispedømme ved navn "Yentai". Den kinesiske fransiskanerpresten Alphonsus Zong Huaimo O.F.M. (1904-1975/1978) ble biskop der i 1951. Etter at alle utenlandske biskoper ble utvist av kommunistregimet i 1953, ble den katolske kirke utsatt for et sterkt press for å innordne seg som en kommunistiskstyrt statskirke løsrevet fra Pavestolen. I 1957 ble biskop Zong en av de første ti såkalte "patriotiske" biskoper i denne nye kirkelige struktur. Den 12. november 1911 erklærte den østlige grenen av Tongmeng Hui seg som del av den revolusjonære bevegelse. Neste dag etablerte den Shandongs militærregjering, og den påfølgende dag gav den seg selv det nye navnet "Yantaiavdelingen av Shandongs militærregjering". I 1914 ble Jiaodong-kretsen organisert med Yantai som hovedstad. Jiaodongkretsen forandret i 1925 navn til Donghaikretsen. Den 19. januar 1938 deltok Yantai som del av en antijapansk revolusjonær komité. Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina ble Yantai i 1950 gitt bystatus og de nærliggende byene Laiyang og Wendeng ble tillagt den som "spesialregioner". Wendeng ble innlemmet i Laiyang seks år senere, og denne større "Laiyang spesialregion" ble deretter slått sammen med Yantai. Den nye enheten ble designert som Yantairegionen. I november 1983 fikk regionen status som på prefekturnivå. Qingdao. Qingdao (forenklet kinesisk: 青岛, tradisjonell kinesisk: 青島, pinyin: "Qīngdǎo", Wade-Giles: "Ch'ing-Tao"; «grønn øy») er en kinesisk storby og havneby i provinsen Shandong ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 2.584.000, men hele det subprovinsielle området har 7,0 millioner innbyggere. Byen er en av Kinas viktigste flåtebaser, og hovedkvarter for Kinas nordflåte. Byen er blitt til en typisk kinesisk millionby. Den ble utsett som olympiadeby for seilingskonkurransene under Sommer-OL 2008. Andre navneformer. Jiāo'ào 胶澳 var det tidligere navn under det aller meste av Qing-dynastiets tid. Et moderne tilnavn er Qindao 琴岛 ("Strengeinstrumentøya", inspirert av kystlinjens utforming). Det tyske navn under den tyske kolonitid var Tsingtau. En annen stavemåte er Tsingtao. Kulturminner. Under byggeboomen måtte mange av bygningene fra kolonitiden vike. Frem til 1990-årene ble mange av dem revet også av andre grunner; de ble oppfattet som skampletter. Senere er imidlertid en rekke av de gjenværende bygninger fra tyskertiden blitt satt på Kinas liste over verneverdig kulturgods. En del av den store Qi-muren står igjen i verneverdig tilstand her, og er også oppført på samme liste. Historie. Qingdao ligger ved en av Kinas beste naturlige havner, i en bukt sørøst på Shandonghalvøya. Stedet ble kalt Jiao'ao under Qing-dynastiet. I 1891 besluttet Qing-regjeringen å utvikle bukten der til en forsvarsbase mot utenlandske flåtestyrker, og begynte å bygge byen. Tyske skip ved havnen (postkort fra 1899) Til tyskernes store irritasjon ble stedet vinteren 1895 benyttet til oppankring av den russiske stillehavsflåten. Keiser Wilhelm II advarte tsar Nikolaj II om at hvis russerne fremsatte territorielle krav i Kina, ville Tyskland til gjengjeld kreve et «kulldepot», for å forsvare egne handelsinteresser. Baron Ferdinand von Richthofen og admiral von Tirpitz foreslo at provinsen Shandong kunne bli nyttig for Tyskland som en motbalanse mot den russiske flåten i Darien og den britiske i Weihaiwei. Under påskudd av å straffe drapene på to tyske misjonærer i fylket Juye i Shandong, Richard Henle og Franz Xaver Nies, inntok tyskerne byen den 14. november 1897, og påtvang kineserne en traktat som innbefattet en leasingavtale for områdene rundt byen og bukta. Byen utviklet seg til en større tysk marinebase i Det Fjerne Østen. Dette åpnet for en betydelig tysk innflytelse i hele Shandong-provinsen. Tyskerne bygget en utlendingebydel som var godt regulert, både hva utseendet og det sanitære angikk, de installerte elektrisk belysning og stasjonerte en garnison på 2.000 mann der. I 1914 forsøkte japanerne, som også ville ha et fotfeste i Kina, å dra fordel av sin allianse med Storbritannia, og krevde at Tyskland avstod Qingdao til dem. Da tyskerne ignorerte kravet, erklærte Japan krig den 23. august 1914, og bombarderte Qingdao sammen med britene. Byen forsvarte seg, men falt den 7. november. Fem tusen fanger ble bragt til Japan. Disse ble bra behandlet: «De laget sine egne pølser, hadde gymnastikklubb og oppførte teaterforestillinger og syngespill», forteller Hans Kettle, som driver en tysk restaurant i Tokyo; hans farfar var en slik fange, og bosatte seg i Japan fordi han hadde giftet seg med en japansk kvinne. Dødeligheten blant fangene lå på 1,2 prosent, og fotografier fra Bando-leiren viser sunne og friske menn som bader og drikker øl. Til grunn for den humane behandlingen lå en keiserlig ordre fra 1880 til Japans væpnede styrker om å behandle krigsfanger med respekt. Etter første verdenskrig fikk Japan, trass i kinesiske protester, overta alle de tidligere tyske områder i Kina. I 1922 gikk byen tilbake til kinesisk styre. Byen fikk navnet Qingdao i 1930, og en spesiell administrativ status innen Kina. I 1938 ble byen på nytt okkupert av japanerne. Etter annen verdenskrig tillot Kuomintang-regjeringen den amerikanske flåte å etablere et hovedkvarter der for sin vestlige stillehavsflåte. Men den 2. juli 1949 var det slutt, for da marsjerte kommunistiske styrker inn i byen. Byen har flere bygninger som vitner om tyskertiden. Det gjelder for eksempel byens katolske katedral, "St. Mikaelskatedralen". Kinas første kardinal, Thomas Tien S.V.D., var biskop der da han ble utnevnt av pave Pius XII på slutten av 1945. Senere ble han promovert til bispedømmet Beijing. Jernbane. Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog begynner her og fører til Taiyuan. Vei. Kinas riksvei 308 begynner i Qingdao og fører via Jinan til Shijiazhuang i Hebei. Jinan (Shandong). Jinan (kinesisk: 濟南, pinyin: "Jǐnán", også godt kjent under stavemåten "Tsinan") er en kinesisk storby ved elven Huang He. Den er hovedstad i provinsen Shandong. Befolkningen anslås (2004) til 1.961.000, men innenfor det som administrativt er en by på subprovinsnivå er det 5,49 millioner innbyggere. Arkeologiske funn viser at byens historie går tilbake til første del av Shang-dynastiet. Kulturminner. En del av "den store Qi-muren" står igjen i verneverdig tilstand her, og er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Det gjør også den gamle buddhistiske "Simenpagoden", det buddhistiske Lingyantempelet og "Slekten Guos graver og offerskrin av stein på Xiaotangshan-høyden". Bynavnet. Navnet er belagt siden før Han-dynastiets dager. Under de stridende staters tid residerte kongene av Wei, blant dem Cao Cao, her. "Jinan" betyr «byen sør for floden Ji». Ji (济 eller 済) var elvenavnet, og Nan (南) betyr sør. Floden Ji var en av det klassiske Kinas fire største elver (de andre er Guleelven (Huanghe), Yangzi og Huai). Ji eksisterer ikke lenger, ettersom Guleelven etter sin siste kursendring har overtatt dens løp fra Henan og ut til havet. Selv om navnet "Ji" dermed viser til situasjonen før 1855, bevares elvenavnet i stedsnavn som Jinan, Jiyang og Jiyuan. Historie. Høstfarger i Qiao- og Hua-fjellene, (鹊华秋色) venstre halvdel Området rundt Jinan har vært befolket siden senest 2000 år før Kristus, Den neolittiske Longshankulturen ble først oppdaget på Chengziyafeltet (城子崖) øst for Jinan (i fylket Zhangqiu) i 1928. Under Vår- og høstperioden (722 – 481 f.Kr.) og De stridende staters tid (475-221 f.Kr.) var Jinan-området delt mellom to stater – Lu i vest og Qi i øst. I 685 f.Kr. begynte staten Qi byggingen av Qi-muren (齐长城) over fylket Changqing. Deler av muren står fortsatt, som friluftsmuseer. Bian Que (扁鹊), i følge legendene Kinas første lege og aktiv rundt 500 f.Kr., skal ha stammet fra dagens Changqing fylke. Zou Yan (邹衍, 305-240 f.Kr.), fra Zhangqiu, utviklet konseptene Yin-Yang og de fem elementer (阴阳五行说). Under Han-dynastiet (206 f.Kr. - 220 e.Kr.) var Jinan hovedstad for kongedømmet Jibei (济北|国 / 濟北國; pinyin: "Jǐbĕi Guó") og ble regionens kulturelle og økonomiske sentrum. Han-dynasti-graven der den siste kongen av Jibei, Liu Kuan ble gravlagt i på Shuangrufjellet, ble utgravd av arkeologer fra Shandonguniversitetet i 1995 og 1996. Mer enn 2000 artefakter som jadesverd, jademasker og jadeputer ble funnet på stedet. Cao Cao (曹操, 155-220 e.Kr.) var embedsmann i Jinan før han ble Han-dynastiets "de facto" hersker. Hans sønn styrket den siste Han-keiseren og grunnla Wei-riket (220-265 e.Kr.) under De tre rikers tid. På 400-tallet kom buddhismen til Jinan. Langgongtempelet (朗公寺; pinyin: "Lǎnggōng Sì", senere kalt Shentongtempelet, (神通寺; pinyin: "Shéntōng Sì", og nå i ruiner) i fylket Licheng var et av de viktigste buddhisttempelet i hele Nordkina den gang. Det ble samtidig reist en rekke andre buddhistiske byggverk i fylkene Licheng og Changqing, som for eksempel Lingyantempelet (灵岩寺) og Tusen Buddha-klippen (千佛崖). Særlig mange huletempler ble anlagt i høydene sør for Jinan. Jinan forble regionens kulturelle sentrum under Songdynastiet. To av de fremste diktere under det sørlige Somg ble født i Jinan: Li Qingzhao (李清照, 1084-1151), den mest kjente kvinnelige dikter i kinesisk historie, og Xin Qiji (辛弃疾, 1140-1207), som også var rn militær leder under det sørlige Song. Etter at Jinan kom under Jin-dynastiets kontroll, måtte både Li Qingzhao og Xin Qiji flykte hjemmefra, og skrev om dette i sine senere verker. Administrative enheter. Jesu Hellige Hjerte katolske kirke i Jinan Jernbane. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Byen Jinan er også stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Xuzhou, Nanjing og Suzhou. Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan. Veier. Kinas riksvei 104 løper også gjennom fylket. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Kinas riksvei 220 løper gjennom området. Den går fra Binzhou i Shandong til Zhengzhou i Henan. Kinas riksvei 308 løper gjennom området. Den begynner i Qingdao i Shandong og fører via Jinan til Shijiazhuang i Hebei. Humphrey Bogart. Humphrey DeForest Bogart (født 25. desember 1899 i New York i USA, død 14. januar 1957 i Los Angeles i California av kreft i halsen) var en amerikansk skuespiller, ofte betraktet som en av de største gjennom alle tider. Blant hans mest kjente filmer er "Malteserfalken", "Casablanca" og "Afrikadronningen". For sistnevnte film mottok han karrierens eneste Oscar. Bogart var sønn av Belmont (1867–1934) og Maud Bogart (1865–1940). Etternavnet er nederlandsk og betyr orkidé. Belmont var kirurg og Maud designer og etter hvert ansvarlig redaktør for et motemagasin. Begge foreldrene, især moren, tjente godt, og Humphrey Bogart fikk således en oppvekst som materielt sett står i sterk kontrast til rollefigurene han senere ble kjent for. Imidlertid var forholdet i liten grad preget av følelser, og mer av krangling Bogart viste lite eller ingen interesse for akademiske studier, og etter en rekke mislykkede forsøk på å få ham til å studere, valgte han selv å melde seg inn i marinen og tjenestegjøre der i slutten av første verdenskrig. Etter denne tiden ble han involvert via venner i show business, for det meste svært lettbente komedier. Bogart utmerket seg ikke spesielt i disse rollene, men heller i livet bak oppsetningene, hvor han ble med i barer som solgte sprit ulovlig. Om det var i et barslagsmål her, i hans tid i marinen eller ved et uhell som barn er usikkert, men rundt denne tiden fikk han sitt karakteristiske arr i ansiktet. Film. Etter børskrakket i 1929 ble det stadig vanskeligere å sette opp teaterstykker, og de fleste skuespillerne beveget seg mot film. Humphrey Bogart begynte sin karriere innen film i 1928 med filmen "The Dancing Town", en film som aldri har blitt funnet i sin helhet. Det var imidlertid hans rolle på Broadway i teateroppsetningen «The Petrified Forest» som ga ham oppmerksomhet og skapte karrieren. Filmkarrieren ble innledet med en lang rekke B-filmer, der han stort sett spilte den samme rollen, det vil si en gangster. Ettersom Warner Bros. ikke hadde noen planer om å bruke Bogart som helt, spilte han stort sett biroller, og James Cagney, Edward G. Robinson og flere andre filmstjerner som siden er blitt langt mindre kjent, tok hovedrollene. Den store forandringen kom da Bogart ble gitt hovedrollen, om enn fordi flere av de ovennevnte takket nei, til filmen High Sierra. Med Bogart i hovedrollen fikk filmen, og særlig Bogart, gode anmeldelser. High Sierra var basert på en roman av William Riley Burnett som John Huston hadde omskrevet til film. I neste film av en viss størrelse spilte Bogart i Hustons debut som regissør, en film som skaffet begge øyeblikkelig A-kjendisstatus. Malteserfalken var basert på boken med samme navn av Dashiell Hammett, en anerkjent amerikansk krimforfatter, og handler om detektiven Sam Spade som blir trukket med i et desperat spill om en pakke på avveier. Bogart hadde gjennom sine mange roller som gangster brukt mye tid til å perfeksjonere rollen som etter hvert ble hans varemerke: den tøffe mannen som egentlig hadde samvittighet, men den var godt skjult bak et svært tøft ytre. Bogart ble dermed forbeholdt A-filmer, og hans neste store film ble en enda større suksess. Casablanca var Bogarts første film som hovedpersonen i en romantisk film. Hans anstrengte forhold til ekskjæresten, hans tilgjorte nøytralitet, hans evne til å balansere mellom alle fraksjonene som forlangte absolutt lojalitet, er for lengst gått inn i Hollywood-mytologien som en av de mest kjente fortellingene. Etter disse filmene kom en rekke filmer med Bogarts framtidige kone Lauren Bacall, av hvilke The Big Sleep regnes som den beste, men også To have and have not og Key Largo regnes som gode. Han lagde også The Treasure of Sierra Madre, en film blottet for romantikk og lykkelig slutt. Der det sistnevnte ikke var helt uvanlig med Bogarts filmer, om kanskje med de siste. En film uten romantikk var svært uvanlig. Filmen vant Oscar, men ble ingen publikumssuksess. I 1951 lagde Bogart filmen Afrikadronningen med Katharine Hepburn. De to ble regnet av American Film Institute som de to største legendene innen film, men de lagde bare denne filmen sammen. Bogart vant en Oscar for sin rolle i filmen, og i motsetning til Sierra Madre, ble dette en publikumssuksess. Bogart satte en standard for den typiske tøffe mannen som få har greid å leve opp til. Han er også generelt ansett for å være et kulturikon. I filmen om livet hans, Bogie fra 1980, blir han portrettert av Kevin O'Connor. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ekteskapene. Bogart var gift fire ganger, siste gang med den amerikanske skuespillerinnen Lauren Bacall, som han fikk en sønn og en datter med. De tre første ble han skilt fra, mens han var gift med Bacall frem til sin død. Zhangjiakou. Zhangjiakou (forenklet kinesisk: 张家口; tradisjonell kinesisk: 張家口; pinyin: "Zhāngjiākǒu"; Wade-Giles: "Chāng-chiā-k'ǒu") er by på prefekturnivå i provinsen Hebei. Befolkningen er på 4,3 millioner. Zhangjiakou var kjent blant europeerne under navnet Kalgan frem til midten av 1900-tallet, forvansket fra "хаапга"/khaapga: mongolsk for port. Økonomi, utdannelse. Området rundt og særlig vestenfor Zhangjiakou er rikt på kull og jernmalm, og dette har ført til en stor jern- og stålindustri i byen. Men ved siden av den metallurgiske industri er byen også hjemsted for en av Fastlandskinas viktiske vinindustrier. Et av landets mest kjente vinmerker, "Great Wall Wine", har sitt hovedkvarter i Shacheng (沙城镇) i fylket Huailai. Zhangjiakou er hjemsted for Hebei Nord-universitetet. I byen ligger også energiprodusentene Zhangjiakou kullkraftverk og Xiahuayuan kullkraftverk, som leverer elektrisitet til kraftnettet i Beijing-Tianjin-Tangshan-området. Administrative enheter. Byprefekturet Zhangjiakou har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū") og 13 fylker (县 "xiàn"). Historie. Zhangjiakou var under hele sin lange historie en militær forpost for Beijing, og ble av og til kalt hovedstadens "nordlige port". Her førte en viktig trafikkåre gjennom passet Juyongguan til byen Datong og til den mongolske slette, og den kunne være en angrepsakse for mongolske og andre angripere i nordvest. Av denne grunn ble den kinesiske mur fordoblet her på Ming-dynastiets tid. Den såkalte "indre mur" løp fra Juyongguan sør for Zhangjiakou og ned til Guleelven. Den nordligere "ytre mur" løp fra Juyongguan mot Zhangjiakou og Datong. Ved Guleelven ble den gjenforent med "den indre mur". Enkekeiserinne Ci Xi kom hit under sin flukt fra åttenasjonsalliansen under bokseropprøret i 1900. Hun dro senere videre, men ikke uten å ha navngitt et nærliggende fjell: "Jimingshan", «den galende hanes fjell». Zhangjiakou var et viktig sted langs karavaneveien gil Beijing til Ulaanbaatar. Men den tapte mye av sin betydning da den transsibiriske jernbane ble åpnet i 1905. Den utkonkurrerte den såkalte sibirske rute, eller "teveien", fra Kina til Europa. I 1928 ble Zhangjiakou hovedstad for provinsen Chahar og 1937 for den japanske satellittstat Mengjiang. Tidlig under den annen sino-japanske krig ble byen inntatt av japanske styrker som ønsket å kontrollere transportveiene fra de store kullfeltene i området rett vestenfor. De japanske tropper ble etterhvert jaget vekk av Guomindangs, før de kinesiske kommunister kom til makt. De oppløste provinsen Chahar i 1952, og overførte området rundt Zhangjiakou til provinsen Hebei. Samferdsel. Kinas riksvei 110 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og passerer gjennom Zhangjiakou, Jining, Hohhot og Baotou til den ender i Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui. Kinas riksvei 207 løper gjennom prefekturet. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Xingtai. Xingtai (kinesisk: 邢台; pinyin: "Xíngtái"; Wade-Giles: "Hsíng-t'ái") er en by på prefekturnivå sentralt beliggende i provinsen Hebei i Kina. Befolkningen innenfor prefekturgrensene anslås (2004) til 512 000. Byen ligger 400 km fra hovedstaden Beijing, og ligger ved jernbanehovedlinjene fra Beijing sørover til Guangzhou og Hongkong. Arkeologiske funn viser at byens historie går tilbake til første del av Shang-dynastiet. Administrasjon. Byprefekturet Xingtai har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 15 fylker (县 "xiàn"). Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Baoding, Shijiazhuang, Handan, Anyang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Tangshan. Tangshan (kinesisk: 唐山; pinyin: "Tángshān") er en kinesisk storby og by på prefekturnivå i provinsen Hebei ved Kinas kyst mot Gulehavet. Provinsen omkranser Beijing og byprovinsen Tianjin. Befolkningen anslås (2004) til 7,1 millioner. Byen er ca 135 km øst for Beijing og noe nordøst for Tianjin. Den 28. juli 1976 ble byen hjemsøkt av 1900-tallets mest dødbringende jordskjelv. Tangshan kalles av og til Nord-Kinas porselenshovedstad – det er en betydelig porselensindustri der. Administrative enheter. Byprefekturet Tangshan har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 6 fylker (县 "xiàn"). Jernbane. Tangshan er stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghabanen som løper fra Beijing til Harbin via blant annet Tianjin, Shenyang og Changchun. Vei. Kinas riksvei 112, en ringvei som går rundt Beijings byprovins, fører gjennom området. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tianjin, Zibo,Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Luansheng. Luansheng er en kinesisk by i provinsen Hebei ved Kinas kyst mot Gulehavet. Provinsen omkranser Beijing og byprovinsen Tianjin. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 528.000. Langfang. Langfang (kinesisk: 廊坊) er en by på prefekturnivå i provinsen Hebei ved Kinas kyst mot Gulehavet. Langfang inngår i det industrialiserte området som omgir og strekker seg fra Beijing til Tianjin. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 722 000. Byen tiltrekker seg investeringer fra inn- og utland og har særlig utviklet maskinindustri, elektronikk, tekstilindustri og bygningsindustri. Her produseres også matvarer og medisiner. Selve byen Langfang er relativt grønn. Hver 300 til 500 meter langs byens hovedgater er det parker. Langfang har en hele fem kilometer lang gågate, nå (2008) den lengste i Kina. Etter oktober 1999 er det vokst frem et universitetsområde kalt "Oriental University City" (东方大学城) i Langfang. Rundt 30 universiteter er etablert der, med en kombinert studentmasse i 2008 på rundt 50 000 studenter. Administrative enheter. Byprefekturet Langfang har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì"), 5 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Byfylket Sanhe (三河市), fylket Xianghe (香河县) og det autonome fylket Dachang (大厂回族自治县) utgjør en enklave adskilt fra resten av byprefekturet av byprovinsene Beijing og Tianjin. Jernbane. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Byen er også stoppested på jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan, Nanjing og Suzhou, og for Jinghabanen som løper fra Beijing til Harbin via blant annet Tianjin, Tangshan, Shenyang og Changchun. Vei. Kinas riksveier 104 og 105 løper også gjennom Langfang. De begynner i Beijing, løper sørover og deler seg etter Dezhou. Riksvei 104 fortsetter da til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou, mens 105 løper til Jining, Shangqiu, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou, og ender opp i Zhuhai. Hengshui. Hengshui (kinesisk: 衡水; pinyin: "Héngshuǐ") er en by på prefekturnivå i provinsen Hebei i det nordlige Kina, nær Beijing. Arealet er på 8 815 km² og befolkningen 4,15 millioner. Byen ligger i et av det nordlige Kinas rikeste jordbruksområder. Her ligger også Hengfeng kullkraftverk. Administrative enheter. Byprefekturet Hengshui har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 8 fylker (县 "xiàn"). Jernbane. Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Heze, Shangqiu, Xinzhou, Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen. Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan. Vei. Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Puyang, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina. Baoding. Baoding (kinesisk: 保定; pinyin: "Bǎodìng"; Wade-Giles: "Pǎo-tìng"), tidligere "Qingyuan", er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Hebei. Befolkningen innen prefekturgrensene anslås (2004) til 10,7 millioner. Baoding ligger ved elven Fu og har en elvehavn. Byen ligger i et landbruksområde og har næringsmiddelindustri og annen lettindustri. Frem til 1958 var Baoding hovedstad i provinsen Hebei. Økonomi. En av byens største arbeidsgivere er China Lucky Film, Kinas største produsent av fotosensitive materialer og magnetisk opptaksutstyr. Byen er til en viss grad blitt internasjonalt kjent for sin miljøindustri, det vil si selskapet Yingli Green Energy som produserer kiselingoter, kiselplater, solceller og solarmoduler av polysilisium. Historie. Arkeologiske funn viser at det har vært fast bosetting i området i det minste siden annen del av Shang-dynastiet (Yin-tiden). På den tiden hadde elven Huang He et nordligere løp og rant ut i Bohaibukten ved Baoding. Men denne og andre elver har bragt med seg så meget jord og slam at kystlinjen har flyttet seg langt østover slik at Baoding ligger nokså langt fra havet. Baoding som by har en historie som går tilbake til Han-dynastiet. Den ble ødelagt av mongolene på 1200-tallet, men etter at mongolene opprettet sitt Yuan-dynasti ble den gjenoppbygd. Navnet "Baoding" stammer fra dette dynastiets tid — det kan tolkes omtrent som «hovedstadens vern»; Yuan-dynastiets hovedstad var Khanbalik, dvs. Beijing. En av forgårdene i guvernørboligen for Zhili. I mange år var Baoding hovedstad for provinsen Zhili, og var et viktig kulturelt sentrum under Ming-dynastiet og under det tidlige Qing-dynastiet. Den fortsatte som provinshovedstad også etter at provinsen fikk det nye navnet Hebei. Under annen verdenskrig hadde de japanske okkupanter et av sine viktigere hovedkvarter i byen. I 1958 overtok Tianjin (inntil da by på provinsnivå) som Hebeis provinshovedstad. Da Tianjin fikk tilbake sin status som egen byprovins i 1966, ble Baoding igjen provinshovedstad. Men allerede i 1970 ble den raskt voksende storbyen Shijiazhuang provinshovedstad istedet. Folk og kultur. De fleste av innbyggere i byprefekturet er hankinesere. Det tales en egen dialekt av mandarin, kalt "baodingdialekten", som igjen innordnes som en variant av Ji-Lu-mandarin. Til tross for Baodings nærhet til Beijing ligger dialekten ikke så nær beijingdialekten, men er mer beslektet med tianjindialekten. Denne delen av provinsen Hebei har svært mange kinesiske katolikker, og det er et stort antall så godt som helt katolske småbyer og landsbyer i området. Mange katolske religiøse ledere har vært utsatt for asrrestasjon og fengsling også fra 1990-årene og fremover. Administrasjon. Peter-og-Pauls-katedralen i Baoding, bygd i 1905 Byprefekturet Baoding har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), 4 byfylker (市 "shì") og 18 fylker (县 "xiàn"). Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Anyang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er også innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Cangzhou. Cangzhou (forenklet kinesisk: 沧州; tradisjonell kinesisk: 滄州; pinyin: "Cāngzhōu"; Wade-Giles: "Ts'āng-chōu") er et kinesisk byprefektur i provinsen Hebei ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innen byprefekturgrensene anslås (2006) til 6,8 millioner innbyggere, og innen selve byen Cangzhou til 488.000. Cangzhou ligger 180 km fra Beijing og 90 km fra Tianjin. Cangzhou er kjent for en gammel støpjernsstatue som forestiller en løve. Den ble laget i år 953, under Song-dynastiet. Administrative enheter. Byprefekturet Cangzhou har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), 4 byfylker (市 "shì"), 9 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Økonomi. Cangzhous administrasjonsby er en tungt industrialisert by, men byprefekturet hat også store og viktige jordbruksområder, som er kjent i Kina for sine kinesiske jujubær og Ya-pærer (velkjent under eksportnavnet "Tianjin Ya Pear"). Et stort oljefelt ligger også innen byprefekturet. Jernbane. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Cangzhou er også+ stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan, Nanjing og Suzhou. Veier. Kinas riksveier 104 og 105 løper også gjennom Cangzhou. De begynner i Beijing, løper sørover og deler seg etter Dezhou. Riksvei 104 fortsetter da til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou, mens 105 løper til Jining, Shangqiu, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou, og ender opp i Zhuhai. Kinas riksvei 307 passerer gjennom området. Den begynner i Qikou i Hebei og fører gjennom provinsene Shanxi og Shaanxi til Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui. Havn. Cangzhou har også en stor fiskerhavn og den moderne kullutskipningshavnen Huanghua. Qinhuangdao. Qinhuangdao (forenklet kinesisk: 秦皇岛; tradisjonell kinesisk: 秦皇島; pinyin: "Qínhuángdǎo"; Wade-Giles: "Ch'ín-huáng-tǎo") er en kinesisk storby og havneby i provinsen Hebei ved Kinas kyst mot Bo Hai-delen av Gulehavet. Byen ligger øst for Beijing og nordøst for Tianjin. Den er en by på prefekturnivå. Befolkningen innenfor selve det bymessige område anslås (2004) til 707.000, men hele prefekturet har 2,7 millioner innbyggere. Administrative enheter. Byprefekturet Qinhuangdao har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), 3 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Historie. Postkort fra idylliske Beidaihe i 1903 Bynavnet betyr ordrett «Qin-keiserens øy», og har sin bakgrunn i en av keiserne under Qin-dynastiet (221-206 f.Kr.) som kom til dette området i håp om å finne piller som etter sidende skulle sikre ham et langt liv. Fra å være en liten fiskerlandsby har byen vokst til en av det nordlige Kinas største havnebyer. Havnen ble åpnet for utenlandsfart i 1898. Byen er også blitt kraftig industrialisert, og den medfølgende forurensning av strendene har langt på nei knekket den betydelige badeturismen som også utviklet seg på 1900-tallet. Badebyen Beidaihe ligger innen byprefekturet Qinhuangdaos grenser. Samferdsel. Qinhuangdao er stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghabanen som løper fra Beijing til Harbin via blant annet Tianjin, Tangshan, Shenyang og Changchun. Kinas riksvei 102 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og fører gjennom provinsene Hebei, Liaoning, Jilin og Heilongjiang. Den er innom byene Qinhuangdao, Shenyang og Changchun underveis til Harbin. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Chengde. Chengde (kinesisk: 承德; pinyin: "Chéngdé"; Wade-Giles: "Ch'éng-té"; tidligere kalt Rehe eller Johol) er en kinesisk storby i provinsen Hebei ved Kinas kyst mot Gulehavet. Den er en by på prefekturnivå. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 442.000, men hele prefekturet har 3,53 millioner innbyggere. Chengde ligger nord for den kinesiske hovedstaden Beijing og er mest kjent som sommerresidens for keiserne under Qing-dynastiet. Administrative enheter. Byprefekturet Chengde har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), ett gruvedistrikt (矿区 "kuàngqū"), 5 fylker (县 "xiàn") og 3 autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn"). Historie. Chengde het tidligere "Rehe" ("Jehol") og var hovedstad for den tidligere provinsen Rehe. Qing-dynastiets keisere begynte å bygge seg sommerpalass der på 1700-tallet, og det bestod til slutt av et anlegg med store parker med innsjøer, pagoder og palassbygninger. Utenom anleggets murer ble det reist åtte ytre templer som hver ett skulle reflektere forskjellige byggestiler i det kinesiske rike. Særlig oppmerksomhet fra besøkende får Putuo-Zongcheng-tempelet (普陀宗乘, "Pǔtuó Zōngchéng"), som er inspirert av Potalapalasset i Lhasa (Tibet), og Puletempelet, som er inspirert av Himmeltempelet i Beijing. Sommerpalasset og templene i omgivelsen ble i 1994 oppført på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. Samferdsel. Vei- og jernbaneforbindelsene til Beijing er gode. Motorveien fra Beijing til Chengde ble helt ferdig i 2006. Kinas riksvei 101 går gjennom området. Den begynner i Beijing og fører via blant annet Chengde til Shenyang. Shijiazhuang. Shijiazhuang (forenklet kinesisk: 石家庄; tradisjonell kinesisk: 石家莊; pinyin: "Shíjiāzhuāng"; Wade-Giles: "Shíh-chiā-chuāng") er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Hebei i Kina. Den er en by på prefekturnivå. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1.684.000, men hele prefekturet har 8,6 millioner innbyggere. Byen ble anlagt i 1925, og fikk formell bystatus den 7. oktober 1939, da under navnet Shimen ("Shímén", 石門). Den 26. desember 1947 ble navnet endret til "Shijiazhuang". Historie. I før-Han-tider (dvs. før 206 f.Kr.) var dette stedet for byen Shiyi i staten Zhao, og, fra Han (206 f.Kr. – 220 e.Kr.) til Sui (581–618) var den sted for fylket av samme navn. Med nyordningen av lokalregjeringer som fant sted tidlig under Tangdynastiet (618–907) ble fylket avskaffet. Byen ble da bare en liten markedsby understilt den blomstrende byen Zhengding (det moderne Zhengding) noen få kilometer lenger mot nord. Shijiazhuangs vekst til en betydelig by av nasjonal målestokk begynte i 1905, da jernbanen mellom Beijing og Hankou (Jinghanbanen) kom frem til området. Dette stimulerte handelen og førte til at bøndene begynte å dyrke mer for salg. To år etter ble stedet et jernbaneknutepunkt da Shitaibanen kom til, et spor som førte fra Shijiazhuang til Taiyuan i provinsen Shanxi. Denne formindelsen førte raskt til at det vokste frem en by av nasjonal betydning på hovedferdselsåren mot Shanxi, Beijing og Tianjin. Senere ble det også et knutepunkt for trafikken til Shaanxi. Under tiden før annen verdenskrig var Shijiazhuang en stor jernbaneby og et stort nærings- og handelssenter, viktig for handel blant annet med korn, tobakk og bomull. I 1935 var den blitt et betydelig viktigere senter enn Zhengding. Ved slutten av krigen endret byens karakter seg igjen. Ikke bare ble den sdministrativt senter for det vestlige Hebei, men fikk også mye industri. Frem til 1948 het byen Shímén (石門), men da fikk den navnet "Shijiazhuang". Xibaipo, en landsby 90 km fra Shijiazhuang, i fylket Pingshan, var åsted for Det kinesiske kommunistiske partis sentralkomite og hovedkvarter for Folkets Frigjøringshær under en avgjørende sluttfase av den kinesiske borgerkrig (mellom 26. mai 1948 og 23. mars 1949, da man flyttet til Beijing). Her er det nå et minnested. Etter 1949 skjøt industrialiseringen stor fart. Befolkningen ble mer enn tredoblet fra 1948 til 1958 (bomullsspinning, tekstilindustri, matvareindustri). I 1960-tallet kom også kjemisk industri, ingeniørindustri og produksjon av traktordeler. Nærheten til kullgruver bidro til kraft til industrien. Senere ble det bygd en stor flyplass. I 1967 ble Tianjin utskilt fra provinsen Hebei, og dermed overtok Baoding som provinshovedstad. Men allerede året etter ble den avløst av Shijiazhuang. Administrasjon. Byprefekturet Shijiazhuang har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū"), 5 byfylker (市 "shì") og 12 fylker (县 "xiàn"). Fly. Shijiazhuang Zhengding internasjonale lufthavn er provinsens senter for lufttransport. Den ligger 30 kilometer nordøst for byen. Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Baoding, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong), og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 307 passerer gjennom området. Den begynner i Qikou i Hebei og fører gjennom provinsene Shanxi og Shaanxi til Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui. Kinas riksvei 308 ender opp i Shijiazhuang. Den begynner i Qingdao i Shandong og fører via Jinan til Shijiazhuang. Yingkou. Yingkou (forenklet kinesisk: 营口; tradisjonell kinesisk: 營口; pinyin: "Yíngkǒu"; Wade-Giles: "Yíng-k'ǒu") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Kina. Befolkningen innenfor grensene anslås (2004) til 2,3 millioner. Yingkou var tidligere kjent som Newchwang (牛莊; pinyin: "Niúzhuāng"; mandsjuisk: "Ishangga gašan hoton") – en av traktatshavnene bestemt åpnet av Tianjintraktaten av 1858. Byen lå nær 50 km fra kysten, langs elven Liao He. Etter at traktaten var undertegnet oppdaget britene at elven ikke var dyp nok for deres skip. Da ble traktatshavnen flyttet nedover nærmere elveutløpet, og det er der dagens Yingkou ligger. Administrative enheter. Byprefekturet Yingkou har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū") og 2 byfylker (市 "shì"). Anshan. Anshan (forenklet kinesisk: 鞍山; tradisjonell kinesisk: 鞍山; pinyin: "Ānshān") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 1.226.000. Byen har Kinas største jern- og stålverkskompleks. I dette området er det mange jern- og kullgruver. Anshan har en viktig produksjon av jernbaneskinner, kabler og lignende stålprodukter, og har også industrianlegg for kjemikalier, traktorer, maskineri, sement og papir, og oljeraffineri. Historie. Anshan ble grunnlagt i 1387 og befestet på 1500-tallet. Under bokseropprøret (1900) og deretter den japansk-russiske krig (1904–1905) ble byen sterkt skadet. Den ble gjenoppbygd med brede gater. Industrialiseringen tok til i 1918, og skjøt kraftig fart under den japanske okkupasjon som begynte i 1931. Det var japanerne som utviklet byens metallurgiske industri under annen verdenskrig. Sovjetunionen demonterte og fraktet bort de fleste stålverkene mellom 1944 og 1946, og byen stod tilbake utplyndret og ribbet. Gjenoppbyggingen, men mer moderne industrianlegg, tok til tidlig i 1950-årene, og i 1956 var den sluttført. Administrative enheter. Byprefekturet Anshan har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì"), ett fylke (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Panjin. Panjin (forenklet kinesisk: 盘锦; tradisjonell kinesisk: 盤錦; pinyin: "Pánjǐn"; Wade-Giles: "P'án-chǐn") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 1,25 millioner innbyggere. Panjin ligger sør i provinsen, ved elven Liao Hes sørlige løp. Den petrokjemiske industri preger næringslivet. Administrative enheter. Byprefekturet Panjin har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū") og 2 fylker (县 "xiàn"). Liaoyang. Liaoyang (forenklet kinesisk: 辽阳; tradisjonell kinesisk: 遼陽; pinyin: "Liáoyáng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 1,81 millioner. Liaoyang er en viktig by innen den nordsøstkinesiske tungindustri. Historie. Slaget ved Liaoyang i 1904 (den russisk-japanske krig) fant sted i dette området. Det var et stort lederlag for de russiske styrker. Administrative enheter. Byprefekturet Liaoyang har jurisdiksjon over 5 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og ett fylke (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Jinzhou (Liaoning). Jinzhou (forenklet kinesisk: 锦州; tradisjonell kinesisk: 錦州; pinyin: "Jǐnzhōu"; Wade-Giles: "Chǐn-chōu"), tidligere Jehol eller Johol, er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Nord-Kina. Den er en viktig havneby og vender mot Bo Hai-delen av Gulehavet. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 3,07 millioner. Historie. Jinzhou var en gang en strategisk militærby i Liaoxipassasjen. Den vant en tragisk berømmelse tidlig under 1930-årene, i forbindelse med Japans ekspansjon i det nordlige Kina. Den japanske hær inntok byen, som da hadde om lag 100 000 innbyggere, i januar 1932. Det skjedde etter harde kamper. Jinzhou var strategisk viktig, og kampene der spilte en viktig rolle for japanernes ovetagelse av kontrollen over Mandsjuria. Dens erobring ble en av ankeppunktene fra USAs side overfor Japan, og ble på sitt vis en av markørene langs den vei som skulle føre frem til det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941. Da japanerne innledet sitt angrep på kinesiske styrker i Mandsjuria i september 1931, ble «den ynge marskalk», Chang Hsueh-liang, dødt til å rømme sin hovedstad Mukden (Shenyang). Han tok med seg en del av sine 200 000 tropper sørover til Jinzhou, som ble hans nye hovedkvarter. I et av de første slike angrep i krigshistorien gjennomførte japanerne bombeangrep mot byen fra luften. Da de etterpå rykket inn i byen, gjennomførte de omfattende herjinger, drap og plyndringer. Administrative enheter. Byprefekturet Jinzhou har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì"), 2 fylker (县 "xiàn") og en spesiell utviklingssone. Samferdsel. Jinzhou er stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghabanen som løper fra Beijing til Harbin via blant annet Tianjin, Tangshan, Shenyang og Changchun. Kinas riksvei 102 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og fører gjennom provinsene Hebei, Liaoning, Jilin og Heilongjiang. Den er innom byene Qinhuangdao, Shenyang og Changchun underveis til Harbin. Fuxin (Liaoning). Fuxin (kinesisk: 阜新; pinyin: "Fùxīn"; Wade-Giles: "Fù-hsīn") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Nord-Kina ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 1,9 millioner. Administrative enheter. Byprefekturet Fuxin har jurisdiksjon over 5 distrikter (区 "qū"), ett fylke (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Fushun (Liaoning). Fushun (forenklet kinesisk: 抚顺; tradisjonell kinesisk: 撫順; pinyin: "Fǔshùn") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Nord-Kina ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 1.409.000. Fushun ligger i et sterkt industrialisert område. Byen har jernbaneforbindelse til Shenyang i nord og Dalian i sør. Fushan har et enormt dagverksbrudd for kull som har vært i drift siden 1100-tallet. Byen ble utviklet av russerne fra 1905 og av japanerne frem til 1945. Administrative enheter. Byprefekturet Fushun har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū"), ett fylke (县 "xiàn") og 2 autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Dandong. Dandong med broene over Yalu Dandong (forenklet kinesisk: 丹东; tradisjonell kinesisk: 丹東; pinyin: "Dāndōng"; Wade-Giles: "Tān-tūng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Nord-Kina ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innenfor prefekturgrensene anslås (2004) til 2,41 millioner – på 14 910 kvadratkilometer; selve det bymessige senteret er på 563 kvkm og har 643 000 innbyggere. Kart fra ca 1930 over Dandong (øverst) og Aingishu (Sinujiu, nederst). Dandong ligger nær ved Yaluelvens munning ut i Koreabukten i Gulehavet. Den ligger rett overfor Nord-Korea med byen Sinuiju på den motsatte elvebredd, forbundet med Den kinesisk-koreanske vennskapsbrua. Dandong har en havn, og har siden 1907 hatt togforbindelse med Shenyang og Nord-Korea. Supungdemningen ved Yalu genererer kraft til Dandongs industri. Det produseres papir, eikebladsilke, kjemikaler, medisiner, maskineri, sement og gummiprodukter. Administrative enheter. Byprefekturet Dandong har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Historie. Kart og arkeologiske funn gjør det nærliggende å konkludere at området hadde bosetting allerede under Zhou-dynastiet. Selve byen ble grunnlagt under Ming-dynastiet (1368–1644), og den utviklet seg til et viktig handelsknutepunkt mellom Kina og Korea. Området ble kjent som fylket "Andong" (安東) 1876. Andong betyr i denne sammenheng «[skape] fred i øst», og navnet reflekterte det syn datidens Qing-Kina hadde på Korea: Korea var deres lydrike og det var Kinas ansvar å skape fred der. Under den første sino-japanske krig ble Andong raskt okkupert av japanerne i 1894. Dangong ble åpnet som traktatshavn for fremmede makter i 1907. Under Mandsjukuo-eraen ble byen hovedstad for provinsen Andong, en av fjorten provinser som ble etablert i denne japanskledede marionettstaten. Byen fikk sitt nåværende navn 20. januar 1965, ettersom man mente at det forrige navnet vitnet om en imperialistisk innstilling. Samferdsel. Kinas riksvei 201 fører gjennom området. Den begynner i Hegang i provinsen Heilongjiang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian. Kinas riksvei 304 løper gjennom området. Den begynner i Dandong og fører til Holingol i Indre Mongolia. Friøkonomisk sone. I juni 2011 bestemte kinesiske og nordkoreanske myndigheter seg for å etablere en fri økonomisk sone på elveøyene Hwanggumpyong (sør for byen) og Wihwa (nord for byen) begge innenfor nordkoreanske grenser, men like ved den kinesiske grensa. Benxi. Benxi (kinesisk: 本溪; pinyin: "Běnxī"; Wade-Giles: "Pěn-hsī"), er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i Nord-Kina ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 919 000. Byen har tungindustri og store jern- og kullgruver. Den ble grunnlagt som et metallurgisk senter i 1915 og ligger på jernbanelinjen mellom Shenyang og Nord-Korea. Administrative enheter. Byprefekturet Benxi har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū") og 2 autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn"). Shenyang. a>en foran Zhong Jie, en handlegate i det sentrale Shenyang. Shenyang (forenklet kinesisk:沈阳; tradisjonell kinesisk: 瀋陽; pinyin: "Shěnyáng"), også kjent som Mukden, er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Liaoning i Kina. Den er en subprovinsiell by. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 3.528.000, men hele det subprovinsielle område har 7,73 millioner innbyggere. Historie. Shenyang betyr «byen nord for Shen-floden» med hentydning til beliggenheten ved elven Hun (tidligere kalt Shen). Her har arkeologer funnet tegn på menneskelig bosetting fra omkring 5.200 år før Kristus. Byen ble grunnlagt av en general omkring 300 f.Kr. under navnet "Hou". Under Ming-dynastiet ble den etter forskjellige tilløp kalt "Shenyang Zhongwi", og i 1625 flyttet den mandsjuriske leder Nurhaci sitt hovedkvarter til byen og omdøpte den offisielt til "Shengjing" eller på mandsju "Mukden". På vei til å overta makten i Kina gjorde Qing-dynastiet kortvarig Shengjing til hovedstad, inntil Ming-dynastiets fall i 1644, hvoretter Qing-dynastiet overtok Beijing som landets samlede hovedstad. Shengjing bibeholdt tross tap av æren som hovedstad meget av sin prestisje med palasser med store skatter, samt graver for de tidlige Qing-regenter. I 1657 skiftet den navn til "Fengtian". I forbindelse med bygningen av en jernbane i Mandsjuria omkring år 1900 ble byen av strategisk betydning både økonomisk og militært, og den huset i en periode en russisk festning. Under den russisk-japanske krig i 1904–05 nådde en stor japansk hær i februar 1905 frem til Mukden, og slaget ved Mukden fant sted 20. februar – 10. mars med mer enn 400.000 soldater på hver side. Omkring hver fjerde mann falt under slaget, som japanerne vant. Slaget var avgjørende for utfallet av krigen, og Japan fikk makten i Mandsjuria i løpet av de påfølgende år. Mukden ble sete for en kinesisk visekonge, og i 1914 skiftet byen navn tilbake til det kinesiske Shenyang. I 1920-årene var byen hjemsted for den kinesiske krigsherre Chang Tso-lin, som i en periode hersket over en temmelig stor del av det nordlige Kina inntil sin død ved et attentat i 1928 i nærheten av Shenyang. Det var Chang som fikk fart på byens industrialisering da han tok initiativ til oppførelsen av en rekke fabrikker for produksjon av ammunisjon. Den 18. september 1931 fant Mukden-hendelsen sted. Den dreide seg om sprengningen av et stykke av jernbanen, som var eid av et japansk firma. Sprengningen ble utført av japanske offiserer, men den japanske regjering gav kineserne skylden og fikk på den måten en foranledning til å ta kontrollen over Manchukuo, som de kalte et større stykke av Manchuria samt Mongolia. I Manchukuo-perioden het byen igjen Fengtian, men med Japans nederlag i andre verdenskrig skiftet byen navn tilbake til Shenyang. Det var sovjetiske styrker som i august 1945 inntog Shenyang, men de ble snart avløst av nasjonalistiske kinesiske styrker fra Kuomintang. Under den kinesiske borgerkrig i de følgende år holdt Kuomintang byen trass i stort kommunistisk press. I oktober 1948 måtte Kuomintang likevel gi seg der, og kommunistene inntok byen. Siden da har byens betydning som sentrum for tungindustri vært stor. Administrative enheter. Den subprovinsielle byen Shenyang har jurisdiksjon over 9 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 3 fylker (县 "xiàn"). Luftfart. Shenyang Taoxian internasjonale lufthavn ligger i Taoxian storkommune i bydistriktet Dongling. Jernbane. Shenyang er stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghabanen som løper fra Beijing til Harbin via blant annet Tianjin, Tangshan, Shenyang og Changchun. Vei. Kinas riksvei 101 ender opp i Shenyang. Den begynner i Beijing og fører via blant annet Chengde beneste vei til Shenyang. Kinas riksvei 102 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og fører gjennom provinsene Hebei, Liaoning, Jilin og Heilongjiang. Den er innom byene Qinhuangdao, Shenyang og Changchun underveis til Harbin. Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Kinas riksvei 203 går fra Shenyang til Mingshui i Heilongjiang. Kinas riksvei 304 løper gjennom området. Den begynner i Dandong i Liaoning og fører til Holingol i Indre Mongolia. Rødvingetrost. Rødvingetrost (vitenskapelig navn "Turdus iliacus") er en fugl som er utbredt over hele landet. De fleste trekker til Nord-Afrika og Sørvest-Asia i oktober måned. Rødvingetrosten er brun av farge, hvit over øynene og rustrød på kroppssidene og under vingene. Den måler 22 cm. Hannen og hunnen er like. Den spiser larver, meitemark, bær og frukt. Den lager rede av strå i tre og busker og legger 4-6 blågrønne egg som ruges i 13-15 dager. Dalian. Dalian (forenklet kinesisk 大连; tradisjonell kinesisk: 大連; pinyin: "Dàlián"; japansk: "Dairen"; russisk: Далянь, "Dalian" eller Дальний, "Dalny" – også tidligere kjent på engelsk som "Darien") er en kinesisk subprovinsiell storby i provinsen Liaoning i Nord-Kina ved Kinas kyst mot Gulehavet, sør på Pulandianhalvøya. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 1 925 000, men hele subprovinsen har 5,6 millioner innbyggere. Historie. Dalian ble allerede på 500-tallet en av Kinas viktigste havner. Den var del av staten Yan i Vår- og høstperioden. I 1880-årene ble den en liten by, da Qing-dynastiet bygde broer, kanonstillinger og militærleirer der. Stedet ble okkupert av britene i 1858 men ble returnert til Kina i 1880-årene. Byen fikk navn etter bukten den ligger ved, "Dalianwan". Qing-dynastiet bygde ut byen til det viktigste støttepunktet for nordflåten, som imidlertid gikk tapt i 1895, etter den første kinesisk-japanske krig (1894) som Japan vant. Fra 1898 til 1905 ble den kontrollert av russerne ved en påtvinget forpaktningsavtale, som kalte den "Dalny" og "Port Arthur" (Lüshun) – disse to nabobyene er idag en enhet igjen. Byen opplevde et oppsving på grunn av byggingen av den transmandsjurske jernbane. Under denne perioden hadde byen mange russiske innbyggere, og likeså endel vest- og mellomeuropeere. Det russiske navnet Dalni kommer fra дальний – "fjern" –, og skyldes at byen tilhørte Det fjerne Østen. Den var ved siden av Vladivostok en av de to endestasjonene for den transsibirske jernbane. Etter den russisk-japanske krig 1904/05 kom byen på japanske hender, og ble del av det japanske Kwantungterritoriet (også kalt Guandongzhou). Da japanerne etablerte Manchukuo i 1932 ble byen overført til dette japanskkontrollerte lydriket, skjønt Japan beholdt også den direkte kontrollen ved en leasingavtale. I 1937 ble byen utvidet og modernisert av japanerne som to separate byer, "Darien" i nord og Ryojun (Lushun) i sør. Etter annen verdenskrig ble byen til å begynne med administrert av Kina og Sovjetunionen, teoretisk i fellesskap men i virkeligheten under russernes kontroll. Den ble da kalt "Lüda" (en sammentrekning av Lüshun og Dalian). I 1950 fikk Lüda bystatus igjen, men mistet den igjen mellom 1953 og 1954. Først i 1955 ble byen tilbakeført til kinesisk styre. Byens navn ble atter endret til Dalian den 5. mars 1981. I 1984 ble Dalian en kinesisk særlig økonomisk sone. På grunn av sitt milde klima er byen en yndet ferieby for de nordligste deler av Kina. Havnen er også en av landets viktigste marinebaser. Administrative enheter. Den subprovinsielle byen Dalian har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū"), 3 byfylker (市 "shì") og ett fylke (县 "xiàn"), Changhai (长海县), som består utelukkende av øyer. Fly. Dalian har det nordøstlige Kinas travleste lufthavn, Dalian Zhoushuizi internasjonale lufthavn. Veitrafikk. Kinas riksvei 201 ender opp i Dalian. Den begynner i Hegang i provinsen Heilongjiang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian. Kinas riksvei 202 ender også opp i Dalian. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang før den ender i Dalian. Wenzhou. Wenzhou (kinesisk: 溫州; pinyin: "Wēnzhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Zhejiang ved Kinas kyst mot Østkinahavet. Befolkningen anslås til (2006). Wenzhou kullkraftverk ligger her. Historie. Det kan spores bosetting på stedet tilbake til 2000 år f.Kr. Området ble kalt kongedømmet Dong'ou på 200-tallet f.Kr.. Havnebyen ble grunnlagt på 300-tallet e.Kr., og bar da navnet Yongjia. Under Tang-dynastiet ble den elevert til prefektur, og i 675 fikk den navnet Wenzhou. I 1876 ble byen åpnet for utenrikshandel. På 1800-tallet utviklet den seg til en viktig havn for kinesisk teeksport. Under den andre sino-japanske krig var Wenzhou en av de få havner som ikke ble okkupert av japanerne, og byen hadde da stor betydning for den kinesiske side. Etter krigen var den i bakevjen til kysthandelen begynte å ta seg opp ca 1955. Den er senere vokst til stor velstand. Wenzhou er også hjembyen til mange handelskinesere i USA og Europa. Administrasjon. Byprefekturet Wenzhou administrerer tre distrikter, to byer på fylkesnivå, og seks fylker. Jernbane. Høyhastighetsbanen Ningbo–Taizhou–Wenzhou-banen har sitt sørlige endepunkt i Wenzhou, og knytter der an til høyhastighetsbanen Wenzhou–Fuzhou-banen videre til Fuzhou. Veier. Kinas riksvei 104 løper gjennom prefekturet. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Kinas riksvei 330 løper nordvestover fra Wenzhou i Zhejiang til Shouchang i Jiande i samme provins. Luqiao. Luqiao er en del av det gule området - som markerer hele byprefekturet Taizhou i Zhejiang Luqiao (kinesisk: 路桥区; pinyin: "Lùqiáo Qū") er et kinesisk bydistrikt i byprefekturet Taizhou i provinsen Zhejiang ved Kinas kyst mot Østkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 429.000. Det har et areal på 274 km². Distriktet ble opprettet i 1994 da det som ledd av en større administrativ omorganisering i Zhejiang ble avdelt fra Huangyan. Den store kinesiske bilprodusenten Geely begynte sin virksomhet i Luqiao, og har fortsatt stor bilproduksjon her. Jernbane. Høyhastighetsbanen Ningbo–Taizhou–Wenzhou-banen går gjennom området. Jiaxing. Jiaxing (kinesisk: 嘉兴; pinyin: "Jiāxīng") er en by på prefekturnivå i provinsen Zhejiang ved Kinas kyst mot Østkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 3.320.000, hvorav 467.000 i hovedbyen. Byen Jiaxing ligger ved elven Huangpu, som fortsetter ned til Shanghai, og derfra ut i Chang Jiang og Østkinahavet. Reiseavstanden til Shanghai i nord er ca én time. Jiaxing er en av Folkerepublikken Kinas viktigste byer for silkeindustrien. Dessuten har den også en betydningsfull almen tekstilindustri, og er en av verdens største eksportører av lærvarer. Det er også mekanisk, kjemisk og elektronisk industri i Jiaxing. Byen ble i 2005 regnet som den by i Folkerepublikken Kina med sterkest økonomisk vekst, et sted der man kan se hvordan kommunistpartiets holdning til kapitalistiske markedskrefter er blitt etter Maos død. Kulturminner. "Majiabang-funnstedet" (forenklet: 马家浜遗址, pinyin: "Majiabang yizhi") for Majiabangkulturen ble i 2001 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Administrasjon. Katolsk kirkeruin i Jiaxing (Maria Smerter, 1902) Jiaxing administrerer to distrikter, tre byer på fylkesnivå og to fylker. Samferdsel. Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Historie. Jiaxing spiller en viss betydning i Det kinesiske kommunistpartis historie. Partiet anses ofte å ha blitt stiftet i Shanghai, men i virkeligheten skjedde det i Jiaxing. Stiftelsesmøtet begynte rett nok i Den franske konsesjon i Shanghai i 1921, men selve det formelle stiftelsesvedtaket fant sted 31. juli 1921 en båt på Nanhusjøen i Jiaxing sør for byen etter at delegatene i hui og hast rømte den franske konsesjon. Jiaojiang. Jiaojiang (kinesisk: 椒江区, pinyin: "Jiāojiāng") er en kinesisk by på distriktsnivå i byprefekturet Taizhou i provinsen Zhejiang ved Kinas kyst mot Østkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 470 000. Til 1980 var distriktet administrativt understilt Huangyan, og ble kalt Haimen. Da Haimen-distriktet ble oppgradert til by på fylkesnivå i 1981 fikk det som nytt navn Jiaojiang for å unngå sammenblanding med Haimen i provinsen Jiangsu. Da byprefekturet Taizhou ble opprettet i 1994, ble Jiaojiang et av dets distrikter. Tilhørende distriktet men langt til havs er Dachenøyene, med i alt 29 øyer, holmer og skjær på 14,6 kvadratkilometer. Fra 1951 til 1955 var dette hvor eksilregjeringen for Zhejiangprovinsen holdt til inntil Republikken Kina evakuerte øyene. Shaoxing. Østsjøen, Shaoxings tradisjonelle naturperle og utfartssted Shaoxing (kinesisk: 绍兴; pinyin: "Shàoxīng") er en by på prefekturnivå på Ningshaosletten i provinsen Zhejiang ved Kinas kyst mot Østkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 351.000, men hele prefekturet har 4,3 millioner innbyggere. Den kjente kinesiske samfunnskritiske forfatteren Lu Xun (1881–1936) kom fra Shaoxing. Administrasjon. Byprefekturet Shaoxing administrerer ett distrikt, tre byer på fylkesnivå og to fylker. Historie. Moderne Shaoxing ligger på samme sted som hovedstaden for kongedømmet Yue under Vår- og høstannalenes tid. Omkring det sjette århundre før Kristus var den stedlige elite blitt sinifisert, og staten lå i stadige kriger mot nabostaten og erkerivalen Wu i nord. Shaoxing var subprefektur under Ming- and Qing-dynastiene. Under Republikken Kina ble det et fylke. Under Folkerepublikken ble det byprefektur. Samferdsel. Kinas riksvei 104 løper gjennom prefekturet. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Kinas riksvei 329 går gjennom området, fra Hangzhou via Shaoxing og Ningbo til Putuo på Zhoushanøyene. Ningbo. Ningbo (kinesisk: 宁波, pinyin: "Níngbō") er en subprovinsiell storby på Ningshaosletten i provinsen Zhejiang ved Kinas kyst mot Østkinahavet, 160 km sør for Shanghai. Befolkningen anslås (2004) til 6 millioner i subprovinsen, hvorav i storbyområdet. Ningbo er ikke bare en viktig havneby, men også et av den kinesiske østkystens viktigste økonomiske kraftsentra. Dens handel med utlandet går tilbake til 600-tallet, og er fremdeles svært fremtredende. I 2008 ble reisetiden til Shanghai kortet ned til to timer av den nybygde Hangzhoubuktbroen, og dette har ytterligere stimulert Ningbos økonomiske vekst. Wushashan kullkraftverk ligger her. Historie. Ningbo er en av Kinas eldste byer med en historie som går tilbake til 4800 f.Kr. da det var bosetninger knyttet til Hemudukulturen der. Ningbo ble kjent som en viktig handelshavn ved siden av Yangzhou og Guangzhou under Tang-dynastiet, og var også en viktig havn under Song-dynastiet. Ningbo var en av de første fem traktatshavner som ble åpnet for vestlige handelsfolk og andre gjennom Nanjingtraktaten (1842) Under første opiumskrig hadde britene klart å erobre den befestede indre by etter først å ha stormed festningsbyen Zhenhai ved munningen av elven Yong den 10. oktober 1841. I 1864 holdt taipingerne byen i seks måneder. Ningbo var lenge kjent for sin tradisjonelt kinesiske møbelproduksjon. Under annen verdenskrig bombet Japan i 1940 Ningbo med lopper smittet med pest. Administrative enheter. Ningbo administrerer seks distrikter, tre byer på fylkesnivå og to fylker. Luftfart. Ningbo Lishe internasjonale lufthavn betjener byen. Jernbane. Høyhastighetsbanen Ningbo–Taizhou–Wenzhou-banen har sitt nordlige startpunkt i Ningbo. Den knytter an til Hangyong passasjerjernbane, en høyhastighetsbane til Hangzhou som planlegges åpnet for trafikk i desember 2011. Vei. Kinas riksvei 329 går gjennom området, fra Hangzhou via Shaoxing og Ningbo til Putuo på Zhoushanøyene. Hangzhou. Hangzhou (kinesisk: 杭州; pinyin: "Hángzhōu", tidligere romanisert "Hangchow"; Hangzhoudialekt: "ɦaŋ tsei") er en kinesisk sub-provinsiell storby som er hovedstad i provinsen Zhejiang. Den ligger 180 km sørvest for Shanghai. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1 881 000, men hele subprefekturet har 6,16 millioner innbyggere. Hángzhōu har vært hovedstad i to omganger; for kongedømmet Wu Yue (904-978 – kongedømmet var et av flere i Kina), og under Det sørlige Song-dynasti (1127–1279 – byen ble da kalt Lin'an 临安; (pinyin: "Lín'ān"). Byen er kjent for sin vakre beliggenhet, med innsjøen Xihu "(vestsjøen)", som fremheves særlig. Innsjøen forbindes med Qiangtangelven, som tømmer seg i Hangzhou-bukten. Frem til byens nær totale ødeleggelse i 1862 under Taipingopprøret gjaldt den for en av Østasias vakreste byer. thumb Hángzhōu ligger ved sørenden av Den store kinesiske kanal. Historie. Den syv tusen år gamle neolittiske Hemudukulturen ble oppdaget i dette området. Dette var den første risdyrkende kulturen i det sørøstre Kina. Denne vestre delen av dagens Zhejiang-provins var fra senest 700-tallet f.Kr. en del av den gamle staten Wu. Wus kjerneområde var i provinsen Jiangsu. Wu lå fra 510 f.Kr. i stadige kriger med den østlige nabostaten Yue, som dominerte det vestlige Zhejiang. Yue viste seg å være den sterkere part, og erobret Wu i 473 f.Kr.. Fra da ble det innlemmet i den løse føydalstaten Zhou men beholdt i virkeligheten sin selvstendighet. Yue ble i sin tur erobret av andre slike lensstater, først av Chu i 334 f.Kr. og til sist av Qin i 223 f.Kr.. Byen Hángzhōu ble grunnlagt under Qin-dynastiet. Navnet "Hángzhōu" er første gang kildefast i 589. Bymuren ble bygd under Sui-dynastiet (591). Den var hovedstad for kongedømmet Wu Yue under De fem dynastiers og ti kongedømmers tid på 900-tallet. Byens eldste buddhisttempel antas å være Lingyin Si ("sjelens hvile"), som imidlertid er blitt ødelagt og gjenoppbygd en rekke ganger, likesom meget i byen forøvrig. Det nåværende tempelbygget ble ferdig i 1910. Hángzhōu var hovedstad for Det sørlige Song-dynasti fra 1127 til 1279. Den het da Lin'an", og kom opp i en befolkning på over 450.000. På den tiden vokste Hángzhōu frem som den kinesiske sivilisasjons sentrum, ettersom de områdene som man ellers betraktet som det kinesiske kjerneområde (i og rundt Henan) hadde kommet under fremmed dominans. Herskerne tilhørende Jin-dynastiet (1115–1234) i nord tilhørte en etnisk minoritet. En rekke filosofer, politikere, diktere og forfattere slo seg ned i Hángzhōu, som f.eks. dikterne Su Shi, Lu You og Xin Qiji. I 970 ble den 100 meter høye Liuhepagoden bygget ved Qiantang-elvens nordlige bredd, men den brøt sammen i 1121. I 1156 ble den gjenoppbygd med den mer bærekraftige høyde av 60 m. I 1089 bygde Su Shi et 2,8-km langt dike over Xi Hu-sjøen, som Qingkeiseren Qianlong senere anså som særlig attraktiv tidlig på morgenen om våren. Innsjøen er kunstig, og på i de fleste sidene omgitt av høyder. Baoshi-pagoden er på toppen av en av høydene mot nord. Yue-Wang Miao "Kong Yues Tempel" nær Xihu ble opprinnelig bygd i 1221 til minne om general Yue Fei, som mistet livet på grunn av politisk forfølgelse. Den venetianske reisende Marco Polo (1254-1324) besøkte Hángzhōu sent på 1200-tallet og beskrev byen som den «udiskutabelt fineste og edleste i hele verden». Odoricus av Pordenone (ca. 1286-1331) kom også dit - han kalte byen Camsay og priste dens skjønnhet og rikdom. Også den arabiske reisende Ibn Battutah (1304)-(1368|69) har etterlatt seg detaljerte skildringer. Kinesere, mongoler, nestorianske kristne og buddhister fra mange land bodde sammen i harmoni i Hángzhōu. Også etter at mongolerkeiserne erobret det sørlige Song og gjorde Beijing (da kalt Khanbalik) til sin hovedstad i 1279, forble Hángzhōu et viktig senter for handel og kommers. Byen var havneby frem til midten av Ming-dynastiet men da var havnen så mudret opp av sedimenter fra elven at den ikke lenger kunne benyttes. Skipshandelen flyttet gradvis over først til Ningbo i øst og deretter til Shanghai i nord. Gamle hus i Hangzhou, maleri av Chen Chengpo fra 1938 Byen forble et fremragende kulturelt senter helt til 1861–1863, da den ble herjet og ødelagt under det blodige Taipingopprøret. Først inntok Taipingopprørerne byen, og deretter ble den gjenerobret av keiserlige styrker. I alt ble 600.000 av byens innbyggere slaktet ned, og de øvrige skal ha blitt spredt for alle vinder, begått selvmord eller dødd av sult og epidemier. Gjenoppbygningen av byen tok lang tid, og den ble aldri den samme. Under 1911-revolusjonen mot Qing-dynastiet ble byen inntatt av Chiang Kai-shek. Under annen verdenskrig var den okkupert av japanerne. Den ble ikke særlig rammet av den kinesiske borgerkrig 1946–1949. Kommunistene erobret byen den 3. mai 1949. Økonomi. Hángzhōus industrier har tradisjonelt vært tekstiler, silke og maskinvarer, men har senere utviklet elektronisk og annen lettindustri, særlig etter det ble åpnere kår for økonomisk virksomhet i 1992. Turisme er også en blitt en viktig næring for byen. Te produseres ved Longjing ("«dragebrønnen»" litt utenfor byen) Dette er det eneste stedet i Kina der te fremdeles bakes for hånd – den har ry på seg for å være Kinas fineste grønne te. Ikke langt unna finnes Hupao, ("Tigerdrømkilden") som regnes for å være det beste vannet for å trekke Longjingte i, og flere tehus ved XiHu henter vann fra Hupao hver dag for dette formålet. Høyere utdannelse. Hangzhou har også en rekke store utdanningsinstitusjoner, og tiltrekker seg studenter fra hele Kina. Tre av de ledende er Hangzhou Normal University, Kinas nasjonale kunstakademi og Zhejianguniversitetet. Ellers kan nevnes Zhejiang tekniske universitet, Hangzhou Dianzi-universitet, Kina Jiliang-universitet, Zhejiangs høyskole for vitenskap og teknikk Zhejiangs industri- og handelsuniversitet, og Zhejiang Shuren-universitet. Luftfart. Hangzhou Xiaoshan internasjonale lufthavn ligger i bydistriktet Xiaoshan. Jernbane. Shanghai-Hangzhou høyhastighetsjernbane forbinder Hangzhou med Shanghai. Vei. Kinas riksvei 104 løper gjennom storbyen. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Kinas riksvei 320 går også gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Kinas riksvei 329 begynner i Hangzhou og går østover via Shaoxing og Ningbo til Putuo på Zhoushanøyene. Metro. Hangzhou Metro er under bygging, og det er meningen at den vil ha åtte linjher når den er ferdig. Den første linjen skal etter planen åpnes 28. desember 2011. Zhangzhou. Statue av Xie An i Zhangzhou Zhangzhou (kinesisk: 漳州; pinyin: "Zhāngzhōu") er en kinesisk by på prefekturnivå helt sør i provinsen Fujian ved Kinas kyst mot Taiwanstredet og Sørkinahavet. Befolkningen anslås (1999) til 4 581 675. Administrasjon. Byprefekturet Zhangzhou administrerer to distrikter, én by på fylkesnivå og åtte fylker. Samferdsel. Kinas riksvei 319 fører gjennom byprefekturet. Riksveien begynner i Xiamen løper nordvestover gjennom provinsene Fujian, Jiangxi, Hunan, og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Utvandringshistorie. Zhangzhou er opphavssted for mange taiwankinesere og utenlandskinesere. En tredjedel av Taiwans befolkning stammer opprinnelig fra Zhangzhou. Dessuten stammer politikere som Corazon Aquino og Lee Kuan Yew fra denne regionen. Xiamen. Gammelt og nytt i Xiamen Xiamen (kinesisk: 厦门; pinyin: "Xiàmén" – også kjent som Amoy) er en kinesisk storby i provinsen Fujian ved Kinas kyst mot Taiwanstredet og Sørkinahavet. Administrativt regnes den som subprovinsiell by. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 536 000, men hele området har 1,24 millioner innbyggere. Navnet "Amoy" svarer til hvordan «Xiamen» uttales på det språket som tales i byen Zhangzhou, et "hokkien"-språk. Lokalt i Xiamen, på amoydialekten innen "sørlig min"språk (minnan), er uttalen omtrent Ē-mn̂g. Navnet betyr «Porten til det store herskapshuset». Administrasjon. Distriktene Siming og Huli utgjør Xiamen spesielle økonomiske sone. Historie. Xiamen ble siden 1541 anløpt av europeiske skip, eller var utgangspunktet for kinesiske handelsskip som omlastet til europeerne i rom sjø. På 1800-tallet var det hovedeksporthavnen for te. Xiamen var det siste støttepunktet for Koxinga i hans kamp mot Qing-dynastiets fremrykkende tropper før han måtte trekke seg tilbake til Taiwan. Luftfart. En stor flyplass, Xiamen Gaoqi internasjonale lufthavn, har rute- og cargotrafikk med både innenlands- og utenlandsdestinasjoner. Den er hjemmebase for Xiamen Airlines (厦门航空; pinyin: "Xiàmén Hángkōng"; Pe̍h-ōe-jī: E-mng Hang-khong), som var det første flyselskap i Folkerepublikken som drives av privatpersoner. Selskapet ble stiftet 25. juli 1984. Vei. Kinas riksvei 319 har sitt startpunkt i Xiamen. Riksveien løper nordvestover gjennom provinsene Fujian, Jiangxi, Hunan, og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Fuzhou. Hovedhallen i Hualinsi-tempelet i Fuzhou Fuzhou (kinesisk: 福州; pinyin: "Fúzhōu"; EFEO: "Fou-Tchéou"; Wade-Giles: "Fu-chou") er en kinesisk by på prefekturnivå som er hovedstad i provinsen Fujian ved Kinas kyst mot Taiwanstredet og Sørkinahavet. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1 120 000, men hele storbyområdet har 5,75 millioner innbyggere. Fuzhou er en viktig havneby. Det er en stor kristen minoritet i byen. Etter den første opiumkrig ble Fuzhou havn tvangsmessig åpnet for vestlig handel som en av de første traktatbyene. Byen har siden 1980-tallet gjennomlevet en rask og sterk økonomisk vekst. Språket mindong er det dominerende i Fuzhou, og Fuzhoudialekten er standard for mindong. Jernbane. Høyhastighetsjernbanen Wenzhou–Fuzhou-banen har sitt sørlige endepunkt i Fuzhou. Vei. Kinas riksvei 104 har sitt endepunkt i Fuzhou. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Kinas riksvei 316 begynner i Fuzhou og fører via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu. Kinas riksvei 324 går fra Fuzhou og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Heipiplerke. Heipiplerke ("Anthus pratensis") er en fugl i erlefamilien. Utseende og låt. Heipiplerka er knapt 15 cm lang og dermed noe mindre enn trepiplerka som ellers ligner mye. Sammenligna med denne er heipiplerka litt gråere i fargen og brystet er mindre gulaktig og finere streka. Bakkloa hos heipiplerka er mye lengre enn på trepiplerka. Beina er rødaktige og nebbet tynt og spisst. Lokkelåten til heipiplerka er et skarpt "ist" eller "ististist", i nærheten av reiret høres ofte et utholdende og monotont "tlitlitli". Sangen, som fuglen framfører i korte sangflukter, er høy og fin. Fuglen starter å synge før sangflukta, og stiger deretter opp fra ei tue eller en stein, og vender som regel ikke tilbake til utgangspunktet når den glir ned. I felt skiller man heipiplerka fra trepiplerka snarere på grunn av omgivelsene og låta enn på utseende. Heipiplerkas sangflukt er heller ikke like iøynefallende som trepiplerkas. Utbredelse. Heipiplerka hekker i de fleste område i det nordlige Eurasia og også på østsida av Grønland. Storparten av verdenspopulasjonen er trekkfugler som overvintrer i vestlige og sørlige deler av Europa, det nordlige Afrika og sørøst i Asia. Fuglene som hekker på de britiske øyene og i kystområda vest på det europeiske fastlandet er derimot standfugler. Forekomst i Norge og trekkforhold. Heipiplerka er en av de vanligste fugleartene i Norge, og bestanden har blitt regna til godt over 1 million par. Den trives best til fjells i område med lite vegetasjon, i vierregionen og lavregionen, på myrer i bjørkebeltet og til dels også i lavereliggende områder, og på åpne heier langs kysten. Den er vanlig over det meste av landet, men i sørøst er heipiplerka sjelden, og skyr skogen, og om sommeren også jordbrukslandskapet. Heipiplerkene trekker ut av landet i september-oktober, og kommer tilbake i april-mai. På trekket sørover ser en fuglene ofte i flokker i åpent landskap og ved vatn. De overvintrer rundt Middelhavet og i Vest-Europa fra Belgia og sørover. Biotop og hekking. Heipiplerka hekker i åpent landskap. Reiret blir lagt på marka, oftest gjemt inn under ei tue, og er et lite byggverk av strå og mose fora med hår. Hunnen legger 4-6 lyst gråflekkete egg som blir ruga i 13 dager. Ungfuglene blir siden mata av begge foreldra i 12 til 14 dager. Heipiplerka er en av de vanligste vertsfuglene for gjøken sin unge. Føde. Heipiplerkene livnærer seg i sommerhalvåret hovedsakelig på små dagaktive insekt og edderkoppdyr av alle slag, i vinterhalvåret også på små snegler og frø. Zhuhai. Zhuhai (hànzì: 珠海, pinyin: "Zhūhǎi", betyr "Havets perle") er en kinesisk kystby på prefekturnivå i provinsen Guǎngdōng ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Arealet er på 1.653 km² og befolkningen på 1.454.100, hvorav 956.900 med fastboende-tillatelse ("hukou"). Byen har tilnavnet «romantikkens by». Grense mot Macao. Byen ligger tett inn i mot Macao. Den er preget av tallrike øyer og bukter. Ved Gongbei (供北) kan grensen til Macao krysses til fots. Det er også en grenseovergang over Lotusbroen mellom Cotai i Macao og øya Hengqin. Fremvekst. Det var ikke før ca. 1979 at Zhūhǎi dukket opp på kartene – tidligere var den en knapt nevneverdig fiskelandsby. Men den har utviklet seg eksplosjonsartet, særlig siden 1980, da den ble gjort til en av Folkerepublikken Kinas fire første spesielle økonomiske soner, og er blitt en ferieby i Sør-Kina og en soveby for fastlandskinesere som arbeider i Macao. Etter kinesiske mål er levestandarden høy. Den er forsåvidt en nokså pregløs moderne storby, men er yndet som sted for weekendboliger for folk fra Macao eller Hongkong. Byen har flere golfbaner og en rekke andre ferie- og fritidsanlegg. Administrative enheter. Byprefekturet Zhuhai har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"). Fly. Byen betjenes av Zhuhai-Sanzao lufthavn. Vei. Kinas riksvei 105 ender i Zhuhai. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, løper sørover og ender i Zhuhai ved Lotusbroen som fører over til Macao. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Jining, Shangqiu, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou. Zhanjiang. Zhanjiang (kinesisk: 湛江; pinyin: "Zhànjiāng", av franskmennene før kalt Fort-Bayard) er en by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen innen bygrensene anslås 6 698 500 (utgangen av 2006), hvorav i selve byen Zhanjiang hadde (2004) 568 000 innbyggere. Sørflåten for Folkets Frigjøringshærs Marine har hovedbase i Zhanjiang. Administrasjon. Zhanjiang byprefektur (rosa og gult) og bydistrikter (rosa). Byprefekturet Zhanjiang har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū"), 3 byfylker (市 "shì") og 2 fylker (县 "xiàn"). Historie. Zhanjiang var lenge bare en liten fiskerhavn. I året 1898 besatte franske styrker byen med det for øye å anlegge en handelspost. En 99-årig påtvunget forpaktelsestraktat (lignende den britisk-kinesiske for Hongkong) ble undertegnet, og hele området, kalt Guangzhouwan, ble franskstyrt. Den økonomiske utvikling ble imidlertid ikke sammenlignbar verken med Hongkongs eller Macaos; Området rundt havnen var svært fattig. Byen ble tilbakeført av Charles de Gaulle lenge før tiden, i 1946, kort etter annen verdenskrig. Da hadde byen også i en periode vært under japansk okkupasjon. Byen har opplevd en sterk vekst, særlig etter Deng Xiaoping kom til makt i Folkerepublikken Kina. Byen er begunstiget med en dypvannshavn og en beliggenhet som er gunstig i forhold til transport til rike områder langs den sørkinesiske kyst. Samferdsel. Kinas riksvei 207 løper gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya lengst sørvest i provinsen Guangdong. Kinas riksvei 325 ("Guangnan-veien") løper gjennom området. Den fører vestover fra Guangzhou i Guangdong til Nanning til den autonome region Guangxi. Shaoguan. Shaoguan (kinesisk: 韶关; pinyin: "Sháoguān") er en kinesisk by på prefekturnivå i innlandet i provinsen Guangdong i Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 529 000, men hele prefekturet på 18.380 km² har ca. 3,15 millioner innbyggere. Selve byen het tidligere Shaozhou. Sentralt i selve byen Shaoguan står "Fengcaitårnet", som ble bygd under Ming-dynastiet. Sør for tårnet, i motsatt ende av en gågate, ligger "Dajianklosteret" som stammer fra år 660. Nær Shaoguan, i distriktet Qujiang, er byen Maba, kjent for funnet av Mabamannen, «Kinas neandertalere». Nær ved er Nan Hua-tempelet, som, skal ha vært zenbuddhismens vugge om lag år 700 e.Kr. Shaogangs store jern- og stålverk ligger også nær Maba. I 1589 kom den kjente italienske misjonæren Matteo Ricci til Shaozhou og bygde en kirke i kinesisk arkitektonisk stil. Den finnes ikke lenger. Administrative enheter. Byprefekturet Shaoguan har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì"), 4 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Økonomi og samferdsel. I byen ligger Shaoguan kullkraftverk. Det har installert 1.050 MW effekt, men skal utvides til 2.200 MW innen får år. Shaoguan hovedjernbanestajon er nå navnet på jernbestasjonen som betjener høyhastighetsbanen mellom Wuhan og Guangzhou Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom området. Jingguangbanen, som er den tradisjonelle toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har også stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan og Changsha. Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina. Kinas riksvei 323 løper gjennom området. Den begynner i Ruijin i provinsen Jiangxi og fører gjennom Guangdong og Guangxi og ender opp i Lincang i Yunnan, på grensen mot Burma. Rongsheng. Rongsheng er en kinesisk by i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 669 000. Jiangmen. Den gamle sino-britiske restaurant sentralt i byen Jiangmen Jiangmen (forenklet kinesisk: 江门, tradisjonell kinesisk: 江門, pinyin: "Jiāngmén", Jyutping: "Gong1 Mun4", også historisk kjent som Kongmoon) er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 457 000, i hele preketuret ca 3,8 millioner. Jiangmen ligger i «Vestelvens» og elven Tans felles elvedeltaer. Byen har siden Qing-dynastiet hatt en bred kontakt med utlandet. Havnen ble åpnet for handel med Vesten i 1902. Den nåværende elvehavnen ble anlagt i 1904, og bebyggelsen mot havnen er i samme stil som i mange traktatshavner. Det anslås at så meget som 3,3 millioner kinesere utenfor Folkerepublikken Kina har sine røtter i Jiangmen-området. Dette er ikke bare kinesere i Hongkong, Macao og Taiwan, men også i oversjøiske områder. Byen har mye lettindustri. De viktigste produkter er tekstiler, elektronikkprodukter, møbler, lærvarer, næringsmidler, maskiner, byggematerialer, kjemiske produkter, papir og raffinert sukker. Økonomisk ligger Jiangmen over gjennomsnittet for provinsen. Administrasjon. Jiangmenprefekturet (gult) og Jiangmen by (rød) i Guangdong Byprefekturet Jiangmen har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og 4 byfylker (市 "shì"). Samferdsel. Stasjonen for høyhastighetsbanen under bygging Høyhastighetsbanen Guangzhou–Zhuhai Intercity Mass Rapid Transit betjener med en sidelinje byen. Foshan. Foshan (kinesisk: 佛山; pinyin: "Fóshān", på kantonesisk "Fat Saan" eller "Fatshan") er en by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 5,4 millioner. Historie. Foshan er en mange århundrer gammel by, og den ble tidlig kjent for sin porselensindustri. Med den voldsomme økonomiske vekst i den sentrale del av Guangdong er byen nå (2010) blitt til provinsens tredje største. Administrasjon. Byprefekturet Foshan har jurisdiksjon over 5 distrikter (区 "qū"). Samferdsel. Kinas riksvei 325 ("Guangnan-veien") løper gjennom området. Den fører vestover fra Guangzhou i Guangdong til Nanning til den autonome region Guangxi. Shenzhen. Shenzhen på nattetid, med Shun-Hing-plassen i bakgrunnen Shenzhen (kinesisk: 深圳; pinyin: "Shēnzhèn"; kantonesisk: "Sam Zan" eller "Cim-un") er en kinesisk storby i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Byen ligger tett opp mot Hongkong. Befolkningen anslås (2005) til 4 millioner, men hele storbyområdet, innenfor administrasjonsenheten som er en subprovinsiell by, har 8,27 millioner innbyggere, det vil si flere enn Hongkong. Deler av byen utgjør en av Folkerepublikken Kinas spesielle økonomiske soner. Administrasjon. Den subprovinsielle by Shenzhen har jurisdiksjon over 8 distrikter (区 "qū"), hvorav to er nye utviklingsområder (新区). Shenzhen "Special Economic Zone" består av Luohu, Futian, Nanshan og Yantian, men Bao'an og Longgang er ikke med. Historie. Det har vært bosetting i området i 6000 år. Shenzhens historie kan grupperes fire perioder. Byen står som arrangør av Universiaden 2011. Jernbane. Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Jiujiang, Nanchang, Heyuan og Huizhou. Vei. Kinas riksvei 107 ender i Shenzhen. Den løper fra Beijing, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 205 har sluttpunkt i Shenzhen. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp i Shenzhen. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Guangzhou. Guangzhou (tradisjonell kinesisk: 廣州市, forenklet kinesisk: 广州市, "Guǎngzhōu Shì", kantonesisk: "Guong2zeo1"; også kjent som Canton, Kanton) er en av de viktigste av Kinas storbyer. Den er hovedstad i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Provinsen omfatter egentlig også de særskilte administrative regionene Hongkong og Macao. Befolkningen innen bygrensene anslås til 6 560 500, mens hele storbyområdet har 12 600 000 millioner innbyggere. Den økonomiske vekst er kolossal i byen og i hele området på begge sider av Perleflodens munning helt ned til Hongkong og Macao. Kinas største eksportmesser finner sted i Guangzhou, én om våren og én om høsten. Norges generalkonsulat i Guangzhou dekker provinsene Guangdong, Fujian, Hainan og Guangxi. Historie. Bosetningen i området går tilbake til 800-tallet f.Kr., og den første kjente by i området var Panyu (Wade-Giles: "Fan Yü", 蕃禺, senere forenklet til 番禺; "Poon Yu" på kantonesisk, grunnlagt år 214 f.Kr.. Under Qin-dynastiet var Panyu hovedstad for prefekturet Nanhai (=Sydhavet). På Han-dynastiets tid, fra 206 f.Kr., var byen en stund hovedstad i kongedømmet Nanyue, som også omfattet store deler av dagens Vietnam. Handynastiet annekterte Nanyu i 111 f.Kr., og Panyu ble da regional hovedstad. I 226 e.Kr. ble Panyu hovedstad for prefekturet "Guang" (på kinesisk: Zhou = prefektur). Ordet "Guangzhou" var således navnet på prefekturet, ikke på byen. Men litt etter litt gikk folk flest over til å omtale også byen innenfor murene som "Guangzhou". De tettbygde områder rett utenfor murene fortsatte man imidlertid å kalle Panyu, og slik var språkbruken frem til slutten av Qingdynastiet. I dag benyttes Panyu om området sør for bydistriktet Haizhu. Lenge ble Guangzhou kalt utgangspunktet for «havets silkevei». Byen hadde handelsforbindelser med hele det sørasiatiske område, også så langt vestover som til India og Arabia. Arabiske og persiske pirater plyndret Guangzhou (som de kalte "Sin-Kalan") i 758. Den arabiske historiker Abu Zayd Hasan av Siraf skriver at byen i 878 ble beleiret av den kinesiske opprørslederen Huang Chaos hærer, og et stort antall utenlandske handelsfolk bosatt der ble da drept. Portugiserne var de første europeere som ankom sjøveien til Guangzhou i 1514, og de etablerte et monopol på utenrikshandelen fra denne havnen i 1517. De ble senere utvist fra byen, som de kalte "Cantão", men ble istedet tillatt å benytte seg av Macao som handelsbase i 1557. De klarte å beholde et nært fullstendig handelsmonopol på utenrikshandelen i regionen helt til hollenderne dukket opp tidlig på 1600-tallet. Det antas at romaniseringen «Kanton» kommer fra det portugisiske "Cantão", som igjen var en gjengivelse av provinsnavnet Guangdong. Da portugiserne kom, ble byen blant lokalbefolkningen for det meste omtalt bare som "Shang Sheng" (省城, = «provinshovedstaden»), så det var et europeisk påfunn å benytte provinsnavnet Guangdong/Kanton om selve byen innenfor bymurene. Etter at Kina fikk kontroll over Taiwan i 1683, ble Qing-regjeringen mer åpen for internasjonal handel, og etterhvert ble den internasjonale skipsfart utviklet, med handelsskip fra hele verden. Portugiserne i Macao, spanjolene i Manila, armenerne, og muslimer fra India, var allerede aktive i handelen i havnen lenge før 1690-årene, da franskmenn og engelskmenn gjorde sin entré og Kantonsystemet ble mer formelt etablert. Andre lands handelsselskaper fulgte: "Oostendes alminnelige Indiakompani" i 1717, Det nederlandske Ostindiakompani i 1726. Mellom 1757 og 1842 var Guangzhou den eneste handelshavnen der utlendinger kunne få kontraktfestet adgang til å etablere handelshus. Blant annet Sverige og Danmark-Norge etablerte slike hus. Det første svenske handelsskipet, "«Friedericus Rex Sueciae»", foretok sin første reise i allerede i 1732. Skip fra Trieste og Preussen fulgte, amerikanerne kom i 1784, og de første skipene fra Australia i 1788. Guangzhou var blitt en av verdens viktigere handelshavner, organisert rundt de tretten faktorier, og denne situasjonen vedvarte til Opiumskrigen og åpningen av andre kinesiske havner i 1842. I 1918 ble det opprettet et byråd, og navnet «Guangzhou» ble nå byens offisielle navn. Panyu ble navnet på et fylke sør for byen. Japanske styrker bombet Guangzhou heftig og okkuperte den fra 12. oktober 1938 til 16. september 1945. Etter at kommunistene inntok hovedstaden Nanjing i april 1949 ble Guangzhou i en periode sete for Kuomintangregjeringen under fungerende president Li Zongren. Kommunistiske styrker rykket inn den 14. oktober 1949, Da sprengte nasjonalistene istykker Haizhu-broen, viktigste bro over Perlefloden mot sør. Den fungerende president dro til New York, mens Chiang Kai-shek etablerte en ny Kuomintang-regjering i Chongqing. Den nye kommunistiske regjering innførte byfornyelsestiltak og andre reformer som forbedre manges liv. Det ble blant annet bygget husvære på land for mange fattige som holdt til i båter på elven. Etter at Deng Xiaoping kom til makt sent i 1970-årene har byens økonomi skutt fart. Administrative enheter. Den subprovinsielle by Guangzhou har jurisdiksjon over 10 distrikter (区 "qū") og 2 byfylker (市 "shì"). Geografi og klima. Guangzhou ligger i Perleflodens delta. Betinget av sin geografiske beliggenhet her sker det der et subtropisk fuktig monsunklima med en gjennomsnittstemperatur på årsbasis på 22 °C. Det meste av nedbøren (årsgjennomsnitt: 1.982 mm) faller i regntiden fra april til august. Økonomi. Mellom 1949 og 1979 var Guangzhou klart Kinas ledende by hva gjaldt den økonomiske utenrikshandel. Her gjennomføres hvert år i april og oktober "Chinese Export Commodities Fair" (også kjent som "Canton Fair"). Frem til 1979 hadde ikke "Canton Fair" noen nevneverdig kinesisk konkurrent. Fra 1980-årene og fremover har mange utenlandske bedrifter investert i Guangzhou. I 2002 var byen den tredje viktigste by i Fastlandskina i økonomisk forstand, etter Shanghai og Beijing. Sammenlignet med andre økonomiske kraftsentra i Perleflodens delta er det Guangzhous økonomi som er den ikke bare største, men også mest allsidige. I 2002 var de viktigste industrigrenene i byen transportutrustning (5,09 milliarder US$), kermi (4,21 mia. US$), elektronisk utstyr og telekommuniksjonsutstyr (3,67 mia. US$) og elektrisk utstyr og maskiner (2,72 mia. US$). Innen lettindustrien er tekstilindustri, lærprodukter og plastikkprodukter vel utviklet. Andre viktige industrier er skipsbygging, matvareindustri, sukkerraffinering, jern- og stålprodukter og kautsjukprodukter. Guangzhou er også ledende innen software, logistikk og distribusjon. Andre førende servicenæringer omfatter transport, lagring, post- og telekommunikasjon, handel, banker, forsikting og immobilia. Guangzhou er en viktig messeby. Det nye messeområdet "Pazhou International Convention and Exhibition Centre" har et areal på 10,5 kvadratkilometer. I 2002 hadde mer enn 8700 multinasjonale selskaper etablert seg i Guangzhou. Vikrige investorer er de japanske bilprodusentene Honda, Nissan og Isuzu, og siden 2004 også Toyota. Det kantonesiske kjøkken. I Kina heter det: "«Kantoneserne spiser alt som svømmer, flyver eller har fire ben, unntatt undervannsbåter, flyvemaskiner og bord»". Kanton har et meget allsidig kjøkken med en rekke svært velsmakende retter, såvel som retter som en europeer vil trenge noe tid til å venne seg til. På menyen står også hundekjøtt. Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har sørlig endepunkt her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er, fra nord til sør, også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 105 løper gjennom byen. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, løper sørover og ender ved kysten i Zhuhai. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Jining, Shangqiu, Jiujiang og Nanchang. Kinas riksvei 106 har sitt sluttpunkt i Guangzhou. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou. Kinas riksvei 107 fører gjennom byen. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 321 begynner i byen. Den fører via blant annet Wenzhou og Guilin til Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Kinas riksvei 325 begynner i Guangzhou og fører til Nanning til den autonome region Guangxi. Liuzhou. Liuzhou (kinesisk: 柳州; pinyin: "Liǔzhōu") er en kinesisk by på prefekturnivå i den autonome region Guangxi i Kina. Befolkningen innen prefekturgrensene anslås (2004) til 3,54 millioner. Liuzhou ligger sentralt til i Guangxi og er dermed et knutepunkt for samferdsel og økonomi. Byen ligger ved elva Rongjiang, og har jernverk og annen metallindustri, maskinbyggging og bilindustri. I jordbruksområdene dominerer sukkerrør. Administrative enheter. Byprefekturet Liuzhou har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū"), 4 fylker (县 "xiàn") og 2 autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi. Kinas riksvei 322 passerer gjennom området. Den fører fra Hengyang i provinsen Hunan, via Guilin og Nanning i Guangxi og frem til grensen mot Vietnam ved Vennskapsporten. Kinas riksvei 323 løper gjennom området. Den begynner i Ruijin i provinsen Jiangxi og fører gjennom Guangdong og Gangxi og ender opp i Lincang i Yunnan, på grensen mot Burma. Guilin. Utsyn over byen Guilin, 2009 Pagoder i Shanhu-sjøen i Guilin Guilin (kinesisk: 桂林; pinyin: "Guìlín", W.-G.: "Kweilin", oversettelse: «Osmanthusskogen») er en kinesisk storby i den autonome region Guangxi i Sør-Kina ved Kinas kyst mot Sørkinahavet og grensen mot Vietnam. Befolkningen innen bygrensene anslås (2006) til 670 000, men hele storbyområdet har 1,34 millioner innbyggere. Byen var en gang hovedstaden i Guangxi. Guilin er et transportsenter med gode forbindelser til omverdenen med jernbane, elvetransport og landevei. Her produseres papirprodukter, tekstiler, kjemikalier og jordbruksutstyr. I området utvinnes det mineraler som tinn og wolfram. Guilin er kjent for sitt vakre landskap som ofte gjengis i kinesisk landskapsmaleri. Det er en rekke kjente buddhistiske templer i dette området. Under annen verdenskrig hadde amerikanerne en flybase her. Administrative enheter. Byprefekturet Guilin har jurisdiksjon over 5 distrikter (区 "qū"), 10 fylker (县 "xiàn") og 2 autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn"). Historie. Området som i dag kalles Guilin nevnes i kilder fra så lant tilbake som Qin-dynastiets tid. Av militære grunner lot keiser Qin Shihuangdi bygge en kanal som knyttet Guilin til farbare elver som rant nord til Yangzifloden. Den 34 kilometer lange Lingqukanalen tok seg av stykket mellom elvene Xiang og Li. Senest år 111 e.Kr. var det organisert en administrativ enhet i området; det hadde navnet "Shi". Fra og med Song-dynastiet og langt inn i Qing-dynastiet var Guilin klart det kulturelle sentrum for Guangxi. Etter at Ming-keiserdømmet ble styrtet av mandsjuenes invaderende styrker slo ming-pretendenten Zhu Youlang (朱由榔 – som kalte seg Yongli-keiseren 永曆) av det sørlige Ming-dynasti ned i Guilin. Men etter en tid måtte han flykte med sitt hoff til Burma. I 1914 opphørte Guilin som provinshovedstad, og ble avløswt i så henseende av Nanning. Samferdsel. Kinas riksvei 321 løper gjennom området. Den fører fra Guangzhou via blant annet Wenzhou og Guilin til Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Kinas riksvei 322 passerer gjennom området. Den fører fra Hengyang i provinsen Hunan, via Guilin og Nanning i Guangxi og frem til grensen mot Vietnam ved Vennskapsporten. Nanning. Nanning (kinesisk: 南寧; pinyin: "Nánníng") er en kinesisk storby og by på prefekturnivå som er hovedstad i den autonome region Guangxi i Sør-Kina nær grensen mot Vietnam. Befolkningen innen byprefekturet anslås (2006) til 6,48 millioner, men storbyområdet Nanning har 2,79 millioner innbyggere. Administrative enheter. Byprefekturet Nanning har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū") og 6 fylker (县 "xiàn"). Historie. Byens historie går tilbake til Nord- og Sørdynastienes tid, da det her stod en viktig militær høyborg. Det nåværende navnet stammer fra Yuan-dynastiets dager. I 1914 overtok Nanning som hovedstad for Guangxi etter Guilin. Samferdsel. Kinas riksvei 210 ender opp i Nanning. Riksveien begynner i Baotou i Indre Mongolia, fører gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning. Kinas riksvei 322 passerer gjennom området. Den fører fra Hengyang i provinsen Hunan, via Guilin og Nanning i Guangxi og frem til grensen mot Vietnam ved Vennskapsporten. Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Kinas riksvei 325 ("Guangnan-veien") ender opp i Nanning. Den fører vestover fra Guangzhou i Guangdong til Nanning. Percival Patterson. Percival Noel James Patterson (født 10. april 1935) var statsminister på Jamaica fra 1992 til 2006 og er Jamaicas lengstsittende statsminister. Han er også leder for det jamaicanske nasjonale folkepartiet (engelsk: "People's National Party"). Han fikk internasjonal fokus i 2004 da han annonserte at Jamaica ikke ville anerkjenne Gérard Latortues regjering i Haiti etter at Jean-Bertrand Aristide hadde gått av. Zhuzhou. Zhuzhou (kinesisk: 株州; pinyin: "Zhūzhōu") er en kinesisk by på prefekturnivå ved elven Xiangjiang i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen anslås (2004) til 3,65 millioner. Byen er også søsterbyen til Fredrikstad. Jernbane. Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom området. Jingguangbanen, som er den tradisjonelle toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Veier. Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Yueyang. Lokalisering av Yueyang innenfor Hunan Yueyang (kinesisk: 岳阳; pinyin: "Yuèyáng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 5,27 millioner. Byprefekturet ligger ved bredden av Dongtingsjøen. Ved byen ligger Yueyang kullkraftverk. Historie. Området hadde befolkning allerede mer enn 1000 år f.Kr. Det ble etablert i 210 e.Kr. som distriktet "Hanchang", under De tre rikers tid. Under Song-dynastiet (960–1279) ble Yueyang sterkt befestet. En ca. 6,5 km lang mur ble bygd rundt byen, som ble sete for den militære områdeforvaltningen, og dfet var på denne tiden at navnet Yueyang kom i bruk. Erobringen av byen under Taipingopprøret i 1852 var en viktig seier for opprørerne på deres fremrykning nordover log langs Yangzielven mot Nanjing. Det var ved grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 at Yueyang ble byprefektur. Jernbane. Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom området. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Xiangtan. Xiangtan (kinesisk: 湘潭; pinyin: "Xiāngtán") er en by på prefekturnivå ved elven Xiangjiang i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 2,83 millioner. Samferdsel. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong), og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Shaoyang. Shaoyang (kinesisk: 邵阳; pinyin: "Shàoyáng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen anslås (2004) til 7,24 millioner. Byen er sete for Shaoyang-universitetet. I fylket ligger også Baoqing-Shaoyang kullkraftverk som skal bygges ut til hele 1.920 MW produksjonskapasitet. Blant kjente borgere var historikeren og diplomaten Tsiang Tingfu, og den lærde mandarinen Wei Yuan fra den siste del av Qing-dynastiets tid. Shaoyang. Kinas riksvei 207 løper gjennom prefekturet, både gjennom selve byen Shaoyang (bydistriktene) og gjennom fylkene Shaoyang og Xinshao. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Changde. Changde (kinesisk: 常德; pinyin: "Chángdé"), tidligere Langzhou, er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen bygrensene ble anslått til 458 000 i 2004, og innen hele prefekturet til ca. 6 millioner. Nå er byen et administrativt senter og et lagrings- og utskipningssted for olje, korn, bomull, medisinske urter, tekstiler, lær og foredlede matvarer. Changde har over 500 arkeologiske funnsteder fra steinalderen. Historie. Byen ble grunnlagt under Han-dynastiet. Den har en elvehavn, og var på 1800-tallet en av de mange traktatsbyene som ble tvunget til å åpne seg for utenrikshandel etter opiumskrigene. Ved Slaget ved Changde i 1943 ble det benyttet kjemiske og biologiske våpen. I 1975 ble byen hardt rammet av tyfonen Nina. Samferdsel. Kinas riksvei 207 løper gjennom prefekturet, gjennom fylkene Li og Linli, og så selve byen Changde (byprefekturene). Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Zhangjiajie. Zhangjiajie (kinesisk: 张家界; pinyin: "Zhāngjiājiè") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 440.000, men hele prefekturet har 1,53 millioner innbyggere. Det vernede fjellområdet Wulingyuan ligger i byprefekturet. Det samme gjør Fengtan-demningen som er en 113 meter høy buedam i You-elva. Hengyang. Hengyang (kinesisk: 衡 阳 / 衡 陽, pinyin: "Héngyáng", tidligere Hengzhou ("Hengchow"), er den nest største by i Kinas Hunanprovins. Den er en by på prefekturnivå som ligger ved elven Xiangjiang ca 500 km sør for Changsha, Hunans hovedstad. Hengyang hadde i 2006 anslagsvis 761.888 innbyggere. Hengyang er en travel og raskt voksende industriby og Hunans fremste trafikknutepunkt. Blant industriene i byen kan nevnes kjemisk industri, jordbruks- og gruveutstyr, tekstiler, papir og matvarer. Det er bly-, sink-, kull- og tinngruver i området. Jernbane. a> er en av Kinas travleste jernbanestasjoner Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom området. Jingguangbanen, som er den tradisjonelle toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har også stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 322 begynner i Hengyang og fører via Guilin og Nanning i den autonome region Guangxi frem til grensen mot Vietnam ved Vennskapsporten. Eksterne lenker. http://www.chinahotelsreservation.com/China_Hengyang_travel.html Changsha. Changsha (kinesisk: 长沙; pinyin: "Chángshā"; ordrett betydning: Lang sabel) er en by på prefekturnivå som er hovedstad i provinsen Hunan i Sør-Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2006) til 2 131 620, men hele prefekturet har 5,71 millioner innbyggere. Byen ligger ved Xiang-elven, en sideelv til Yangtsekiang. Historie. Den første bosetningen kom antagelig under det først tusenår før Kristus. I 202 f.Kr. var Changsha allerede en befestet by. Under Han-dynastiet var byen også hovedstad for kongedømmet Changsha. Fra Han-dynastiets tid stammer også Mawangduigravene. De ble til mellom 186 og 165 f.Kr. Den eldste graven (nr. 2), som ble utgravd i 1970-årene, hadde bevart legemet av den høybårne fruen Xin-Zhui i forbausende god tilstand. I samme grav ble også funnet de eldste kjente versjoner av Laozis Dao-De-Jing. På noen tøyer ble det funnet bruddstykker av verket Zhan Guo Ce, et viktig historieverk fra Han-tiden. Funnene er blitt publisert i Beijing i 1976 i den 27 kapitler lange "Zhanguo zonghengjia shu" (arbeider fra forhandlingsskolen under De stridende staters tid). Yuelu-akademiet (岳麓书院) ble grunnlagt i Changsha i 976 (Song-dynastiet), ble rasert av krig i 1127, og ble gjenoppbygd i 1165. Den fremstående neokonfucianske filosofen Zhu Xi (朱熹) underviste der i 1165. Skolen ble igjen ødelagt av mongolene, men atter istandssatt sent på 1400-tallet (Ming-dynastiet). I 1903 ble det omgjort til "Hunans høyskole". Det moderne Hunanuniversitetet er en arvtaker av akademiet. Shanghai-traktaten av 1903 mellom Kina og Japan åpnet byen for utenrikshandel. En følge av dette ble nye fabrikker, kirker og skoler. College of Yale in China, et college opprettet av det amerikanske Yale-universitetet er senere blitt til et medisinsk senter ved navn Xiangya og en videregående skole, "Yali"skolen. Mao Zedong, grunnleggeren av Folkerepublikken Kina begynte sin politiske løpebane i Changsha, grunnlaget for hans kommunistiske grunnsyn ble antagelig lagt her. Han var elev ved "Hunans nr. 1 lærerskole" fra 1913 til 1918. senere var han lærer og rektor der fra 1920 til 1922. Skolen ble ødelagt under Den kinesiske borgerkrig men er senere blitt restaurert. De tidligere kontorer for Hunans kommunistparti der Mao en gang bodde, er senere blitt et museum som inkluderer Maos bolig og viser fotografier og annet historisk materiale fra 1920-årene. Under Den annen kinesisk-japanske krig havnet Changsha på grunn av sin strategiske posisjon gang på gang i ildlinjen. Det stod fire slag om byen, i 1939, 1941, 1942 og 1944. Byen ble utsatt for store ødeleggelser. Den ble ikke gjenoppbygd før etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina. Den tidligere kinesiske statsminister Zhu Rongji ble født i Changsha. Jernbane. Wuhan-Guangzhou høyhastighetstog går gjennom Changsha. Jingguangbanen, som er den vanlige toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 319 fører gjennom fylket. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan, og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Media. Det kinesiske fjernsynsselskapet Hunan Satellit TV har sendinger via satellitt fra hovedkontoret i Changsha. TV-stasjonen når ca. 760 millioner seere. Norsk misjon. Det norske misjonsselskap etablerte en misjonsmark i provinsen Hunan i 1902, og den første misjonsstasjonen var i selve byen Changsha. Den ble også hovedmisjonsstasjonen. Det tilkom sykehus og skole. Andre steder i prefekturet Changsha, og i naboprefekturet Yiyang fikk også norske misjonsstasjoner. I Changshaprefekturet ble det grunnlagt en stasjon i fylket Ningxiang i 1904. De norske misjonærene måtte trekke seg ut etter Mao Zedongs utropelse av Folkerepublikken Kina i 1949. Nanchang. Nanchang (kinesisk: 南昌; pinyin: "Nánchāng") er en kinesisk by på prefekturnivå som er hovedstad i provinsen Jiangxi i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1 657 000, men hele prefekturet har 4,07 millioner innbyggere. Historie. Under Han-dynastiet ble byen Gan bygd her ca. 201 f.Kr.. I 589 e.Kr. (Sui-dynastiet) fikk den navnet Hongzhou og noe senere navnet Nanchang. På 1900-tallet ble byen kjent for sin betydning for den kommunistiske bevegelse. Her gjennomførte kommunistene under ledelse av Zhou Enlai Nanchangoppstanden som brøt ut 1. august 1927. Datoen 1. august ble senere erklært som grunnleggelsesdag for Folkets Frigjøringshær. Jernbane. Nanchang-Jiujiang intercity høyhastighetsjernbane betjener området. Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Jiujiang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen. Veier. Også Kinas riksvei 105 løper gjennom Nanchang. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, løper sørover og ender ved kysten i Zhuhai i provinsen Guangdong. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Jining, Shangqiu, Jiujiang og Guangzhou. Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang og Wuhan til Lanzhou i Gansu. Kinas riksvei 320 går også gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Xiangfan. Xiangfan (kinesisk: 襄樊; pinyin: "Xiāngfán") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Arealet er på 19 700 km², og befolkningen innen grensene anslås til 5.788.000. Kommunikasjoner. Kinas riksvei 207 løper gjennom Prefekturet, både gjennom bydistriktene og gjennom fylket Yicheng. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Shashi. Shashi (kinesisk: 沙市区; pinyin: "Shāshì Qū") er en kinesisk by og administrativt distrikt i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 540 000. Huangshi. Huangshi (kinesisk: 黄石; pinyin: "Huángshí") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2005) til 689 000. Huangshi ligger ved Yangtzeflodens sørøstre bredd og grenser i vest mot Wuhan og i sør mot naboprovinsen Jiangxi. Arealet er på 4 630 km². Landskapet er preget av små fjell og høyder, av en rekke store og små innsjøer. Høyeste fjell er Syvtoppfjellet som kommer opp i 860 moh. Huangshis gjennomsnittstemperatur er 17 °C og årlig nedbør 1400 mm. Det er 264 frostfri dager. Det kan snø fra desember til februar. I byen ligger Huangshi kullkraftverk. Samferdsel. Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sør-Kina. Yichang. Yichang (kinesisk: 宜昌; pinyin: "Yíchāng") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen selve byen anslås (2005) til 478 000, men hele prefekturet har 3,92 millioner innbyggere. Yichang har mange innbyggere som tilhører minoritetsgruppen tujia. Yichang var i antikk tid på grensen mellom kulturene knyttet til staten Ba i vest (for det meste i den senere provinsen Sichuan) og staten Chu i øst. De tre kløfters demning, med verdens kraftigste vannkraftverk (2010), spenner over elven Yangtze nær byen Yichang. De tre kløfter-universitetet. I 2002 fikk Yichang et stort universitet, De tre kløfter-universitetet. Det er resultat av sammenslåing av "Universitetet for hydraulikk og elektroteknikk" og "Hubei Tre kløfter-universitetet". Det er det største (2010) universitetet i provinsen Hubei utenfor proivinshovedstaden Wuhan, med over 20.400 studenter. Opprettelsen av universitetet henger sammen med De tre kløfters demning, som var under bygning i Yichang da. Samferdsel. Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu. Jingzhou (Hubei). Jingzhou (荆州; pinyin: "Jīngzhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 6,3 mill. innbyggere. Kommunikasjoner. Kinas riksvei 207 løper gjennom prefekturet, både gjennom selve byen Jingzhou (bydistriktene) og så fylket Gong'an. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper også gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu. Wuhan. a> fra "Gule tranetårn". Den 110 meter lange sovjetiskbygde broen i går over elva. Wuhan (kinesisk: 武汉, pinyin: "Wǔhàn") er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Húběi i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 4 104 000, men som by på subprovinsnivå har Wuhan et større territorium, med 7,16 millioner innbyggere. Navnet "Wǔhàn" betyr "«Den djerve kineser»" og er en moderne sammentrekning av tre andre bynavn. Byen ble nemlig til i 1953 da kommunistregjeringen slo sammen tre separate byer som nesten hadde vokst sammen. Den viktigste av de tre var Wǔchāng, de andre var Hànkǒu og Hànyáng. Wuhan ligger ved sammenflødet av elvene Yangzi Jiang og Han Jiang (汉江/漢江). De tre opprinnelige byene lå inntil hver sine kombinasjoner av land. Buområdet er flatt, og er foruten av elvene også preget av mange små innsjøer. Mot sør går terrenget over i høydedrag. Fly. Wuhan betjenes av Wuhan Tianhe internasjonale lufthavn. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan til Lanzhou i Gansu. Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu. Innsjø. En innsjø eller et vann er en fordypning i jordens overflate som inneholder flytende vann. Vanligvis er fordypningen fylt, slik at det dannes ett eller flere utløp. Tilsiget til en innsjø skjer via nedbør og innløp. Utsig skjer via fordampning, sig ned i grunnen under innsjøen og normalt også via utløp. Ferskvann og saltvann. Innsjøer inneholder normalt ferskvann. Enkelte innsjøer har intet utløp, og avhengig av berggrunn og tidsrom kan de inneholde saltvann og kalles en saltsjø. Hvis innsjøer har et innsig av saltvann fra havet kalles de brakkvannsjøer Det finnes også innsjøer uten innsig fra havet som likevel har et bunnlag av saltvann. Dette antas å være rester fra landhevinga etter siste istid. Disse kalles meromiktiske innsjøer. Et eksempel er Rørholtfjorden, en del av innsjøen Toke. Store og små innsjøer. Enkelte store innsjøer med saltvann kalles hav, som for eksempel Kaspihavet og Dødehavet. En stor innsjø kalles gjerne "sjø", for eksempel Vansjø i Østfold, Selbusjøen i Sør-Trøndelag og Aralsjøen i Kasakhstan og Usbekistan. En tommelfingerregel er at innsjøer med areal større enn fem kvadratkilometer er en sjø. Som med saltvann kan også en stor mengde ferskvann kalles "fjord" når innsjøen er lang og smal, som Randsfjorden i Oppland, Tunhovdfjorden og Norefjorden i Buskerud og Byglandsfjorden i Aust-Agder. En fjord kan òg være en del av en innsjø, som Vestfjorden, en del av Tinnsjø. Et unntak er Tyrifjorden ved Hønefoss i Buskerud som består av flere smale fjordarmer (Nordfjorden, Steinsfjorden og Holsfjorden), men i seg selv (Storfjorden) er ganske vid. Mange innsjøer kalles "vann" (eller "vatn"), som Snåsavatnet i Nord-Trøndelag, Lesjaskogsvatnet i Oppland og Maridalsvannet i Oslo. En tommelfingerregel er at innsjøer med areal mellom en halv og fem kvadratkilometer er et vann. En mindre vannsamling kan kalles "tjern" (eller "tjenn", "tjønn" og "tjørn"), som Blåtjønn og Kroktjenn (flere steder i Norge). En tommelfingerregel er at vannområder med areal mindre enn en halv kvadratkilometer er et tjern. Mindre "vann" og "tjern" beskrives ofte under samlebegrepet "småvann", men dette begrepet er sjelden eller aldri en del av navnet på innsjøen. Det brukes helst til å referere til flere mindre innsjøer i samtidig, for eksempel når en skal beskrive et område. Et eksempel er; «området består av "småvann" og...». En enda mindre innsjø kalles gjerne dam, som Litldammen (flere steder i Norge). De minste innsjøene kalles pytt (også "putt"), som Svartputt (flere steder i Norge). Det finnes også kombinasjoner av disse som Damtjern i Lier. Det samiske ordet "jávri" betyr "vann" eller "innsjø", så det samiske navnet på mange innsjøer ender på "-jávri", som for eksempel "Guovdelisjávri" ("Gautelisvatnet") i Nordland og "Vuolit Rostojávri" ("Litle Rostavatn") i Troms. Naturlige og kunstige innsjøer. En kunstig innsjø er en innsjø som har blitt til, eller fått sin nåværende størrelse, ved hjelp av menneskelig inngripen. Det motsatte er en naturlig innsjø. De fleste nye kunstige innsjøer er oppdemmede elver som tjener som vannmagasin for vannkraftverk. Tidligere ble også mindre elver og bekker demmet opp og tjente som vannmagasin for vanndrevne sager og pumper, for eksempel i forbindelse med gruvedrift. Lokka i Finland er Nord-Europas største kunstige innsjø, med et areal på. Rekord-innsjøer. Verdens største innsjø er Kaspihavet, mellom Europa og Asia, som for tiden har et areal på 371 000 km². Den dypeste er Bajkalsjøen i Sibir, som er 1637 m dyp. Norges største innsjø er Mjøsa på 368 km². Den dypeste er Hornindalsvatnet, som er 514 m dyp og blant Europas dypeste. Størst på hvert kontinent. Merk: Maracaibosjøen kan regnes som største innsjø i Sør-Amerika. Men den ligger ved havnivå med en relativt vid åpning til havet, så den er bedre beskrevet som en bukt. Innsjøer i Norge. I Norge er det registrert 450 000 innsjøer hvorav 18 er større enn 50 km². Våtmarkene er i hovedsak dannet av isbreer. På Finnmarksvidda og Hardangervidda er innsjøene grunne slik som det flate landskapet omkring. På Østlandet er innsjøene ofte erodert av isbreer til fjordsjøer, slik som Randsfjorden, Krøderen Sperillen, Bygdin og Gjende. Lavlandet på Vestlandet har også mange fjordsjøer som Hornindalsvatnet, Strynevatnet, Lovatnet og Jølstervatn. Det alpine landskapet i Lofoten har små, dype innsjøer. Xinyang. Xinyang (kinesisk: 信阳; pinyin: "Xìnyáng") også kjent som "Sinyang" eller "Hsin-yang", er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. den ligger ved elva Huaihe. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 1 412 000. Selve deet umiddelbare tettstedet derimot har bare omlag 30.000 innbyggere. Byen er et trafikknutepunkt på toglinjen mellom Beijing og Guangzhou og et viktig regionalt senter for den sørligste delen av Henan og det nordlige Hubei. Byen har blant annet matvare- og tekstilindustri. Omlag 8 km vest for bysentrum ligger Nanwan-demningen som demmer opp det inn til 50 km2 store, og meget fiske- og dyrerike reservoaret Nanwan (Sørsjøen). Dette området er skogkledt og vernet, og vannspeilet har hele 61 øyer som er mye besøkt. Arkeologi. I bydistriktet Pingqiao ligger kommunen Changtaiguan (长台关乡), som er av stor betydning for arkeologien, på grunn av utgravningene på funnstedet Changtaiguan Chumu (长台关楚简, «Chugravene ved Changtaiguan»). I 2006 ble kommunenavnet Changtaiguan endret til Changtai (长台乡). Utgradningene fant sted i 1957 og 1958, og i Chu-gravene ble det blant annet funnet bambustekster, lakkvarer og musikkinstrumenter. Det var funnet to graver fra De stridende staters tid. Særlig interesse vakte de konfucianske tekstene fra grav 1. Det ble funnet over hundre beskrevne bambustavler. En av tekstene var et «gravinventar» ("qiǎncè", 遣策) hva alt som var blitt lagt ned i graven var oppregnet. Jernbane. Utsyn over jernbanestasjonen i Xinyang Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Xinxiang. Xinxiang (kinesisk: 新乡; pinyin: "Xīnxiāng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 758 000. Byen var hovedstad for den kortlivede provinsen Pingyuan (1949 til 1952). Historie. I Xinxiang stod slaget ved Muye, der Shang-dynastiet ble beseiret av Zhou-dynastiet. Under Sui-dynastiet (581–618) var Xinxiang bare en liten markedsplass. Den ble utbygd til industrisentrum i 1950-årene. Fra 1949 til 1952 var Xinxiang hovedstad for den kortlivede provinsen Pingyuan (平原省), som også omfattet naboprefekturene Anyang, Hebi, Puyang, Jiaozuo og Heze. Samferdsel. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Puyang (Henan). Puyang (kinesisk: 濮阳; pinyin: "Púyáng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 3.585.600, hvordan 561.000 i administrasjonsbyen. Samferdsel. Kinas riksvei 106 går gjennom området. Den løper fra Beijing og er innom blant annet Hengshui, Kaifeng, Ezhou og Shaoguan på sin vei ned til Guangzhou i Sørkina. Pingdingshan. Pingdingshan (kinesisk: 平顶山; pinyin: "Píngdǐngshān") er stor kinesisk industriby og by på prefekturnivå i den sørlige del av provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 4,9 millioner. Byen ligger i et stort kullområde. Den har direkte jernbaneforbindelse bl.a. til provinshovedstaden Zhengzhou. Historie. Under perioden Vår- og høstannalenes tid (770 f.Kr. – 476 f.Kr.) bygde staten Chu en forsvarsmur mot nabostater som den lå i stadige feider med. Tidlig under den påfølgende De stridende staters tid ble muren utvidet, særlig for å beskytte seg bedre mot den mektige staten Qin slik at den også løp i nærheten av Pingdingshan. Selve byen kalles gjerne "ørnebyen", noe som skyldes at det her før lå et kongelig fylke ved navn "Ying", som i kinesisk oldtid betød «ørn». Det moderne navnet Pingdingshan Byprefekturet Pingdingshan ble ikke opprettet før i 1957. Jiaozuo. Jiaozuo (kinesisk: 焦作; pinyin: "Jiāozuò") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 3,5 millioner. Innen prefekturgrensene ligger Jiaozuo kullkraftverk fra 2005, som er et av Kinas moderne kraftvarmeverk med høyeffektiv kullutnyttelse. Anyang (Henan). Anyang (kinesisk: 安阳市, pinyin: "Ānyáng shì"; det historiske Yin, også kalt Yinxu) er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina, og ligger nær Den gule flod (Huang He). Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 760.000. Anyang ligger på jernbanelinjen mellom Beijing og Guangzhou i et bomullsdyrkende område. Den er et jordbruks- og handelssenter med tekstilindustri, kullgruver og jern- og stålverk. Historie. Som Shang-hovedstad het byen Yin men er også gått inn i historien under navnet Yinxu ("Yin-ruinen"). Yin var de siste 250 årene av Shang-dynastiet, Anyang-perioden, (ca. 1554 til ca.1045 f.Kr.) Kinas hovedstad, og er et av den kinesiske sivilisasjons tidligste sentra. Det er også grunn til å tro at det forutgående Xia-dynastiet hadde Yin som et sentrum. Det skal ha vært Shang-kongen Pan Geng som gjorde stedet til sin residensby. Selv om Shang-herskerne flyttet på sin hovedstad fra tid til annen etter det, forble Yin sentrum for deres åndelige univers. Tolv konger regjerte fra Yin i løpet av en åtte generasjoner lang periode. Byen ble ødelagt under det påfølgende Zhou-dynastiets første konge, "krigskongen" Wu Wang på 1000-tallet f.Kr. Dagens by ble grunnlagt i 1368 e.Kr., under Ming-dynastiet. Arkeologiske funn i 1899 og siden 1928. I 1899 dukket det opp hundrevis av orakelben, dvs beninskripsjoner på skilpaddeskjell og oksebrystben. Det ble sagt at de var funnet av en lege på jakt etter "drageben" for å kurere en embedsmann i Anyang. Bena er også blitt kalt "drageben". Det var i det året at en mandarin (embetsmann) fra Qing-dynastiet (1644–1911) la merke til at resepten legen hans hadde gitt ham nevnte en medisin kalt "drageben". Etter nærmere undersøkelse fant han ut at det dreide seg om et skilpaddeskapp med noen merkelige tegn innrisset i det. Mandarinen sendte da sine menn ut for å samle inn slike "drageben" fra forretninger som solgte naturmedisiner, for å få dem undersøkt av vitenskapsmenn. Over 4 000 kinesiske tegn lot seg identifisere på benene og skallene. Utgravinger påbegynt i 1928 (midlertidig avsluttet i 1937) ca tre km nord for dagens bykjerne under ledelse av den ledende kinesiske arkeolog og kjenner av Shan-tiden Li Chi avdekket rike bronsealderfunn fra Shang-dynastiets dager, som urner, orakelben med orakelskrift, steiner og jade, vogner, bronsearbeider og bygningsfundamenter. Utgravningene bekreftet at Anyang var en av den gamle kinesiske kulturs vugger. Til nå er over 100 000 orakelskall og -ben utgravd av arkeologer blant ruinene etter Shang-dynastiets siste hovedstad, "Yin", like ved storbyen Anyang. Det er også blitt funnet et lavere antall "drageben" med orakelskrift i Shangcheng utenfor Zhengzhou, også den i Henan. Dette var en tidligere hovedstad for Shan-herskerne. Det ble funnet spor fra paleolittiske kulturer som går 25 000 år tilbake. I forskjellige overlappende strata ble det også funnet elementer fra Yangshaokulturen (5000-2700 f.Kr.), Longshankulturen (5000-3000 f.Kr.) og muligens også Hsiao-thun. Det ble også funnet elementer fra tidlig Shan-periode. Her fant man inskripsjoner på skilpaddeskallben, og et tempel "Sjelens vår". Tempelet betegnes som det første buddhistiske tempel i Henan. Utgravningene ved Anyang fortsetter, og det er mulig at det dreier seg om verdens mest omfattende arkeologiske bronsealderfelter. Så sent som i 1998 ble det oppdaget et nytt felt like ved, Huayuanzhuang, nord for elven Huan. Shang-museet i Xiaotun. I landsbyen Xiaotun nær ved er Shang-ruinenes museum, Yinxu. Her er en modell av en hovedhall, en imitasjon av et keiserpalass, og en replika av gravkammeret til Fu Hao (død ca. 1250 f.Kr., hustru til kong Wu Ding av Shang), den første kvinnelige general i kinesisk historie. I denne graven, den rikeste av dem alle, ble det funnet over 400 kostbarheter av bronse, 2 000 orakelben og mer enn 500 jadegjenstander. Dette var den eneste graven som ikke var blitt plyndret av gravrøvere. Her er også utgravningsfelt nr. 127, der 17 096 orakelinskripsjoner ble funnet. Administrasjon. Anyang administrerer fire distrikter, 1 by på fylkesnivå og 4 fylker. Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Baoding, Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Luoyang. Luoyang (kinesisk: 洛阳; pinyin: "Luòyáng"), tidligere også kjent som "Loyang", er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1.417.000, men hele prefekturet har 6,1 millioner innbyggere. Ikke langt fra Luoyang er Longmengrottene, som i år 2000 ble oppført på UNESCOs liste over «verdensarven». Disse grottene ble utbygd på det nordlige Wei-dynastiets tid, omkring 500 e.Kr. Elven Yi renner gjennom Luoyang. Historie. Byen ble grunnlagt i det 11. århundre f.Kr. og het den gang "Chengzhou" (成周). Den sies tradisjonelt at Konfucius studerte her og at Laozi også virket her. Luoyang ble hovedstad for det østlige Zhou-dynasti i 770 f.Kr. Den ble ødelagt i 510 under en borgerkrig, men ble gjenoppbygd året etter av kongen. Den første buddhistiske kultbygning i det egentlige Kina, Baimasi (Den hvite hests tempel), ble etablert her i år 68 e.Kr. av Han-dynastiets keiser Mingdi (57–75). De aller eldste versjoner av mahayanabuddhismens sutraer gjengitt på kinesisk er dem som ble oversatt i Luoyang av den kushanske munk Lokaksema mellom 178 og 189, særlig "Pratyutpanna Sûtra" som introduserer Amitabha Buddha, og de første fragmenter av "Prajñāpāramitā Sûtra", fra hvilken senere ble frembragt "Hjertesutraen" og "Diamantsutraen". Byen hadde på denne tiden en stor keiserlig skole med 30.000 studenter. Det var i Luoyang at Cai Lun dokumenterte oppfinnelsen av papiret og at astronomen Zhang Hen hadde sitt virke. Etter Handynastiets fall forfattet Zuo Si diktet "De tre hovedstader", som er blitt bevart for ettertiden og som omhandler blant annet denne byen. Sui-dynastiet valgte også Luoyang som hovedstad for sitt rike. Byen ble da raskt gjenoppbygd etter omfattende ødeleggelser, og fikk da en befolkning som etter sigende kom opp i én million innbyggere. I 1971 fant arkeologer et kornlager fra Sui-tiden som var stort nok til å kunne beskytte 250 000 tonn grøde fra fukt og utøy. Det derpå følgende Tang-dynastiet flyttet hovedstaden til Chang'an, og dermed begynte Luoyang igjen en tilværelse som en normal kinesisk by. Luftfart. Byen betjenes av Luoyang Beijiao lufthavn. Jernbane. I Luoyang stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Weinan og Xi'an. Vei. Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Kaifeng. Kaifeng (hanzi: 开封; pinyin: "Kāifēng") er en kinesisk storby og en by på prefekturnivå ved floden Huáng Hé i provinsen Hénán i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 577 000, men hele prefekturet har 4,6 millioner innbyggere. Et tidligere navn på byen er Bianliang, andre historiske navn er Daliang og Dongjing. Historie. I 364 f.Kr. ble byen hovedstad for staten Wei, og fikk da navnet "Daliang". Da Wei-staten gikk under, ble byen helt forlatt. Men en ny by, med navnet "Bian" 汴, ble grunnlagt i 781 under Tang-dynastiet. Denne byen ble utvidet under Song-dynastiet. Under dette dynastiets tidlige fase ("Det nordlige Song-dynasti", 960—1127) ble Kaifeng gjort til landets hovedstad. Byen ble da kalt "Dongjing" eller "Bianjing", og fikk snart en befolkning på over 400 000, som bodde dels utenfor bymurene, og fortsatte å vokse. Folketettheten og forholdene ellers var slike at tyfus ble et akutt problem. I 1049 ble Youguosipagoden (佑國寺塔) (eller jernpagoden 鐵塔 som den kalles i dag), bygd. Den er 54,7 m høy, og har overlevd kriger og oversvømmelser slik at den nå er denne gamle byens eldste landemerke. En annen pagode fra Song-tiden, Bo Ta (繁塔) fra 974, er blitt delvis ødelagt. Kaifeng nådde høyden av sin betydning på 1000-tallet, da det var kommersielt og industrielt senter der fire større kanaler krysset hverandre. På denne tiden var byen omkranset av hele tre bymurer, og hadde sannsynligvis et innbyggertall på 600 000 til 700 000. Det antas at byen var verdens folkerikeste fra 1013 til 1127. På denne tiden ble Qingmingrullen til, en billedrull som skildrer dagliglivet i Kaifeng under den kinesiske minnehøytiden for de døde, Qingming. Glansperioden tok slutt i 1127, da byen falt for fremrykkende jursjenere og deretter ble del av Jin-dynastiets rike. Det forble et viktig administrativt senter, men skrumpet inn slik at bare området innen den innerste av bymurene var bymessig befolket. Ved begynnelsen av Ming-dynastiet i 1368 ble Kaifeng gjort til hovedstad for provinsen Henan. Militært sett hadde Kaifeng et stort problem. Byen var slik plassert at den lett kunne rammes av oversvømmelser fra Guleelven, og slike oversvømmelser kunne avstedkommes ved at en fiende rett og slett brøt opp dikene ssom holdt elven i sitt leie. I 1642 ble Kaifeng oversvømmet med vilje, da Ming-dynastiets styrker åpnet Den gule flods diker for å hindre opprøreren Li Zichengs fremrykning. I 1662 begynte gjenoppbygningen, under Kangxi-keiserens tid. I 1841 ble byen imidlertid igjen oversvømmet. En ny gjenoppbygging tok til i 1843. Kaifeng er også kjent for sin lille gruppe kinesiske jøder, kalt Kaifengjødene. I Kaifeng ligger et av Kinas eldste universiteter av moderne slag: Henanuniversitetet 河南大学, som ble grunnlagt i 1912. Under kulturrevolusjonen ble Folkerepublikken Kinas avsatte president Liu Shaoqi ført til byen, der han ble holdt i arrest og døde i 1969. Jernbane. I Kaifeng stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Shangqiu, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Vei. Kinas riksvei 220 løper gjennom området. Den går fra Binzhou i Shandong til Zhengzhou i Henan. Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Zhengzhou. Jernbanetorvet i Zhengzhou i 2006. Zhengzhou (kinesisk: 郑州; pinyin: "Zhèngzhōu"; W.-G.: "Chengchow") er en kinesisk by på prefekturnivå som er hovedstad i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 2 053 000, men hele prefekturet har 5,07 millioner innbyggere. Sentrum ligger 20 km sør for Den gule flod. Byen har mye industri (bomull, aluminium, maskinbygg). Zhengzhou er også et av Kina viktigste jernbaneknutepunkter, der hovedaksene øst-vest (Long-hai, linjen Shanghai-Xi'an-Urumqi) og nord-sør (Jing-guang, linjen Beijing-Guangzhou) krysser hverandre. Nordbanegården i Zhengzhou er Asias største gods- og rangerjernbanestasjon. Historie. Byen har en rik historisk og kulturell arv, først og fremst ved det at den var mangeårig hovedstad for Shang-dynastiet (ca. 1550-1045 f.Kr.). Byen het da Ao. Ved Zhengzhous østlige utkant, et sted som heter "Shangcheng", er det funnet rester av bybebyggelsen. Rett ved byen Dengfeng, 80 km sørvest for Zhengzhou, er det berømte Shaolin-klosteret, der noen av de kinesiske kampformer (kongfu) ble utviklet av buddhistmunkene, noe som går igjen i en rekke kinofilmer (som f.eks. Jet Lis "«Shaolin Monastery»"). Byen og området ble hardt prøvet under den annen kinesisk-japanske krig mellom 1937 og 1945. I håp om at det ville sinke de japanske styrkenes fremmarsj bestemte Guomindang-regjeringen seg i 1938 for å bryte dikene rundt Huang He – Den gule flod. Dermed ble et område på 54 000 m² satt under vann. Én million mennesker druknet, og 12 millioner omkom etterpå som følge av sult og sykdom. I 1906 var byen blitt sete for en katolsk apostolisk prefekt med ansvar for katolsk misjon i det som ble kalt det apostoliske prefektur Vest-Hunan (fra 1924 kalt det ap. prefektur Chengchow). Den 11. april 1946 ble det oppgradert til bispedømme. Den italienske xaverianerpresten Faustino M. Tissot S.X. (1901–1991) ble biskop, men ble utvist av kommunistregimet i 1953. Da hadde bispedømmet drøyt 20 000 katolikker av en samlet befolkning på fire millioner. I 1954 ble Zhengzhou hovedstad for provinsen Henan, noe som førte til en eksplosiv vekst. Zhengzhou ligger i et kjempesvært område for bomullsdyrking, og ble dermed raskt sentrum for Kinas tekstilindustri. Fly. Byen betjenes av Zhengzhou Xinzheng internasjonale lufthavn. Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Wuhan, Changsha og Shaoguan. I Zhengzhou stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Luoyang og Xi'an. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 220 ender i Zhengzhou. Den går fra Binzhou i Shandong til Zhengzhou. Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Yangquan. Yangquan (kinesisk: 阳泉; pinyin: "Yángquán") er en kinesisk byprefektur i provinsen Shanxi i det nordlige Kina. Befolkningen innen prefekturet angis (2004) til innbyggere. Administrative enheter. Byprefekturet Yanquan har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og 2 fylker (县 "xiàn"). Geografi. Området og byen ligger i vesthellingene av Taihangfjellene, som løper langs provinsgrensen mellom Shanxi og dens østlige naboprovins, Hebei. Det viktige Niangzipasset gjennom fjellene er en av prefekturets turistattraksjoner, likeså fjellet Zangshan. Historie. Området var frem til slutten av 1800-tallet en heller ugjestmild villmark. Det var først etter at jernbanelinjen fra Shijiazhuang til Taiyuan ble åpnet i 1903, og det dermed ble praktisk mulig og økonomisk rentabelt med gruvedrift i større stil (kull, jernmalm) at det vokste frem en mindre by her. Den hadde i 1936 vokst til over innbyggere. Formelle byrettigheter ble innvilget Yangquan by først i år 1951. Den ble dermed også den første byen som fikk byrettigheter etter Det kinesiske kommunistparti hadde erobret landet og etablert Folkerepublikken Kina i 1949. En av kullkvalitetene som leveres fra Yangquans gruver er kjent for å være røykfri ved brenning. Jernbane. Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan. Vei. Kinas riksvei 207 løper gjennom prefekturet, både gjennom selve byen Yangquan og gjennom fylket fylket Pingding. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Kinas riksvei 307 passerer gjennom området. Den begynner i Qikou i Hebei og fører gjennom provinsene Shanxi og Shaanxi til Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui. Changzhi. Changzhi (kinesisk: 长治市 / 長治市; pinyin: "Chángzhì Shì") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shanxi i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 683.000. Chanzhi har mye kull, jernmalm og asbest, med tilhørende industri. Selve byen het Luan frem til 1912; den har en historie som strekker seg tilbake til Shang-dynastiet. Administrative enheter. Byprefekturet Changzhi har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 10 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 207 løper gjennom prefekturet, både gjennom selve byen Changzhi (bydistriktene) og gjennom fylkene Lucheng og Licheng. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Kinas riksvei 208 ender opp i Changzhi. Den begynner i Erenhot i Indre Mongolia og fører via Jining og Datong og Taiyuan til Changzhi. Datong (Shanxi). Datongs beliggenhet i provinsen Shanxi Datong (kinesisk: 大同; pinyin: "Dàtóng"; W.-G.: "Ta-t'ung", EFEO: "Ta-t'ong") er en kinesisk storby i provinsen Shanxi i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås til 1,4 millioner. Den er også en by på prefekturnivå. Datong er en viktig industriby og et jernbaneknutepunkt i et område rikt på kullforekomster. Byen er sterkt industrialisert. Tidligere het byen Pingcheng, og var hovedstad i det nordlige Wei-kongedømmet (400- og 500-tallet). Kulturminner. Kalksteinsgrotter ved det nærliggende Yungang (Yunganggrottene) har buddhistisk kunst fra samme periode; grottene er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Historie. Buddhastatuen i 14. grotte i Yungang Arkeologiske funn i Datong viser at det var menneskelig bosetting der så tidlig som i eldre steinalder, dvs. for ca. 100.000 år siden. Under vår- og høstannalenes tid (春秋时), 771-475 f.Kr, bodde forskjellige nomadiske folk i området. Under de stridende staters tid (战国时代) 475-221 f.Kr. tilhørte Datong Zhaoriket (赵国), og mange soldatleirer og murer ble bygd. År 200 f.Kr. ble Liu Bang (刘邦), grunnleggeren av Handynastiet (汉朝), beleiret i syv dager av hunnerne (匈奴) ved Pingcheng (平城), dagens Datong. I 386 begynte en av de viktigste periodene i Datongs historie. Det var da et av de kinesiske minoritetsfolkene, Xianbei 鲜卑, under Tuobaklanen (拓跋) klarte å forene størstedelen av Kina nord for Gulelven, og grunnla det nordlige Wei-dynasti (北魏) med Datong som hovedstad. I 494 ble hovedstaden flyttet fra Datong til Luoyang (洛阳) etter et opprør. Under Datongs tid som hovedstad ble Datong ikke bare det nordlige Kinas politiske, økonomiske og kulturelle sentrum, men også en av verdens største metropoler der forskjellige kulturer fra India og fra sentralasiatiske land smeltet sammen med de kinesiske, noe som tydelig fremgår av utsmykningene i Yunganggrottene. Etter at Tuobaturkene hadde forenet det nordlige Kina og etablert hovedstaden for Det nordlige Wei i Datong antok keiseren buddismen som religion. Den stod allerede sterkt blant lokalbefolkningen. Dette kan ha skjedd både av religiøse og av økonomiske og politiske grunner. Buddistiske munkar kom til å virke som politiske rådgivere og skulle også bidra til en sammensmeltning av religion og politikk ved det at de identifiserte keiseren med Tathagata Buddha. Et viktig unntak fra denne linjen var under keiser Taiwu (424-452) som var influert av konfucianisme og daoisme og anklaget de buddhistiske prestene for å konspirere mot den politiske orden. Under Taiwus styre ble flere templer, bilder og skrifter ødelagt. Keiser Wencheng, som var Taiwus barnebarn, endret denne politikken i 452 og gav raskt store gaver til buddhistiske formål, noe som la grunnen for Yunganggrottene. Under Liaodynastiet (辽, 907-1125) og Jindynastiet (金代, 1115-1234) nådde Datongs befolkning en topp samtidig som den økonomiske utviklingen nådde nye høyder. Under Mingdynastiet (明朝, 1368-1644) var Datong en viktig by for forsvaret av Kina, og det finnes mange fort og murer bevart fra denne tiden. I 1937 ble Datong inntatt av japanske militærstyrker, og det var mye motstand mot japanerne i området under den annen sino-japanske krig. Administrative enheter. Byprefekturet Datong har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū") og 7 fylker (县 "xiàn"). Gruvedistriktet (矿区 'Kuang') består i hovedsak av separate gruveområder rundt om i byområdet. Økonomi. Kull dominerer i prefekturets økonomi. De største lokale bedriftene virker innen kol, elektrisitet, industriproduksjon, kjemi, medisin, metallindustri, bygningsindustri og turistindustri. Datongs styrke når det gjelder forskning og utvikling finnes innen områdene industriproduksjon, jordbruk og medisin. IT-kommunikasjonen er god i Datong, dels gjennom optiske fiberkabler og gjennom satellitt. Datong har lokale kommersielle banker og forsikringsselskaper. I Datongs spesielle økonomiske sone som ble etablerts i 1992 finnes (2009) ca 330 selskap på et areal på 8,2 kvadratkilometer. Mange utenlandske selskap har ivestert store penger i området. Samferdsel. Kinas riksvei 109 løper gjennom området. Den knytter Beijing sammen med Lhasa i Tibet. Den løper vestover fra Beijing via Datong, Yinchuan, Lanzhou og Xining til Golmud før den vender sørvestover mot Lhasa. Kinas riksvei 208 fører gjennom området. Den begynner i Erenhot og fører via Jining og Datong og Taiyuan til Changzhi i provinsen Shanxi. Taiyuan. Taiyuan (kinesisk: 太原市; pinyin: "Tàiyuán") er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Shanxi i det nordlige Kina. Arealet for hele prefekturet er 6.988 km² og innbyggertallet på ca. 3.398.000 (2003). Administrative enheter. Den subprovinsielle by Taiyuan har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 3 fylker (县 "xiàn"). Historie. Arkeologiske funn viser at byens historie går tilbake til første del av Shang-dynastiet. Taiyuan var en gammel hovedstad, anlagt av Zhaojianzi (赵简子) ca. 500 f.Kr., og den het da Jinyang (晋阳). Den fikk navnet "Taiyuan" på Qin-dynastiets tid. Jinyang var et strategisk senter i oldtidsstaten Zhao. Etter at Qin erobret Zhao i 221 f.Kr., ble byen sete for et kommanderi. Dette vedvarte under Han-dynastiet (206 f.Kr.–220 e.Kr.) og senere. Under den senere Han-periode ble byen hovedstad for provinsen ("zhou") Bing. For en stund på 500-tallet var byen sekundær hovedstad for Det østlige Wei og for Det nordlige Qi, og vokste seg temmelig stor. Den ble et senter for buddhismen. En ny by ble bygd i 562, og den ble slått sammen med den gamle by i 733. Fra da av, og til midten av Tang-dynastiet (618–907), ble det vedvarende utbygd huletempler i Tianlongfjellene rett sørvest for byen. Grunnleggeren av Tang-dynastiet begynte sin erobring av Kina med Taiyuan som viktig base og med hjelp fra det lokale aristokrati der. Periodevis var byen designert som Tangs nordlige hovedstad. Den ble et mektig og sterkt befestet militært støttepunkt. En rekke keisere kom fra Taiyuan; den mest kjente er Tang-keiseren Li Shimin (keiser Taizong). Også mange kinesiske diktere stammer fra Taiyuan. Byen lå i det som nå er Taiyuanzhen, noen kilometer øst for den moderne by. Etter at Song-dynastiet kom til makt der i 960 begynte man å bygge en helt ny by ved elven Fens bredder i 982. Byen ble sete for et overordnet prefektur i 1059 og ble administrativ hovedstad for Hedong (det nordlige Shanxi) i 1107. Den forble det – skjønt med varierende navn og status – frem til slutten av Yuan-dynastiet (1368). Ved begynnelsen av Ming-dynastiet (1368–1644) fikk den navnet Taiyuan Fu (府; "fu", som betyr «hovedby») og beholdt det navnet til 1912. Det var under Ming-tiden at bymuren ble til (1568). Under Ming-dynastiet og Qing-dynastiet var Taiyuan Fu hovedstad for Shanxi. Under republikken (etablert i 1911) ble navnet endret til Yangqu, et navn som ble bevart til 1947. Under Bokseropprøret i 1900 ble 77 ubevæpnede vestlige menn, kvinner og barn tilhørende protestantiske misjonærfamilier eller katolske ordenssamfunn henrettet på provinsgovernørens bud. Denne hendelsen er senere blitt kalt Taiyuanmassakeren. I 1907 steg Taiyuans betydning da byen fikk jernbaneforbindelse til Shijiazhuang i Zhili, på hovedlinjen mellom Beijing og Wuhanbyene. Men kort etter ble Taiyuan rammet av økonomiske nedgangstider. På 1800-tallet gadde handelsstanden og det lokale bankvesen i byen vært av stor betydning, men blant annet på grunn av moderniseringen av bankvesenet kom Taiyuan og hele Shanxi i bakevjen. Etter 1911 ble Shanxi kontrollert av krigsherren Yen Hsi-shan fra 1913 til 1948. Taiyuan blomstret økonomisk og industrien vokste. Det tilkomn også jernbaneforbindelse både til de sørvestlige deler av provinsen og nordover til Datong i nord. Etter japanernes invasjon i 1937 fortsatte Taiyuans industrielle vekst. I 1945 overgav den japanske hær i Shanxi seg til Yen Xi-shan og fortsatte å kjempe for ham til 1948. Men til slutt erobret kommunistene Taiyuan. Siden den kommunistiske maktovertakelse i 1949 har Taiyuan utbygd sin industrielle basis, selv om tungindustri – jern- og stålverk – er forblitt den viktigste; den lokale kullproduksjon er meget høy. Det produseres også maskiner, sement og kjemiske produkter. Byen har også fått store forsknings- og utdannelsesinstitusjoner. Kulturminner. Jinci-tempelanlegget ble i 1961 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige kulturminner. Geografi. En av Huang Hes største sideelver, Fen He renner igjennom byen. Demninger og vanningsanlegg lenger opp i elva gjør at den på det nærmeste er tørr og ikke lenge forskjønner byen med sitt elveløp. Jernbane. Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog sender her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan. Vei. Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan. Kinas riksvei 208 fører gjennom området. Den begynner i Erenhot og fører via Jining og Datong og Taiyuan til Changzhi i provinsen Shanxi. Kinas riksvei 307 passerer gjennom området. Den begynner i Qikou i Hebei og fører gjennom provinsene Shanxi og Shaanxi til Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui. Severdigheter. Byens eldste eksisterende bygning er Gudinnetempelet (圣母殿) inne i Jin Ci-komplekset; det ble opprinnelig bygd i 1023, og ble vesentlig ombygd i 1102. Hispania Tarraconensis. Hispania Tarraconensis var en romersk provins i dagens Spania, samt deler av det nordlige Portugal. Den utgjorde en av tre provinser som eksisterte i Hispania, den iberiske halvøy, etter 14 f.Kr.. Det sørlige Spania, dagens Andalucia, utgjorde provinsen Hispania Baetica. Den hadde navn etter administrasjonssenteret, Tarraco i dagens Catalonia. Historie. Hispania Tarraconensis erstattet Hispania Citerior, som under senrepublikken hadde blitt styrt av en konsul. Etter felttoget mot cantabrierne fra 25 til 13 f.Kr. var hele Hispania kommet under romersk kontroll. De to gamle konsulære provinsene kunne dermed deles i mindre områder. Hispania Tarraconensis ble da en keiserlig provins. Området ble styrt som del av Romerriket inntil visigoternes invasjoner i det 5. århundre, med start i 409. Dette førte til at baskerne og cantabrierne gjorde opprør, og endte med opprettelsen av et visigotisk kongerike. Husbåt. Husbåt betegner både en båt med kahytt over dekk akterut (særlig i Nord-Norge og på Vestlandet) og en båt som er laget spesielt med sikte på boligformål. Mens den første har en helt vanlig skrogform, har den sistnevnte gjerne et skrog som først og fremst er laget for å gi stor stabilitet og oppdrift. En husbåt er bygd med tanke på bokomfort og plass og har derfor gjerne begrenset hastighet og egner seg best i lukkede farvann. En båt som ikke er husbåt og som brukes som husvære hele eller deler av året kalles gjerne bobåt. Norsk Båtboerforening er en forening for de som bor i båter. Gaius Suetonius Paulinus. Gaius Suetonius Paulinus (også stavet Paullinus (levde i 1. århundre) var guvernør i romersk Britannia fra år 58 til 62. I 42 ble han sendt med praetors rang til Mauretania for å stanse et opprør, og han ble rask forfremmet til legionslegat (kommandant for en legion.) Han var den første romer som krysset Atlasfjellene. I 58 ble han utnevnt til guvernør i Britannia. Han gikk hardt til verks for å stoppe opprør, spesielt i dagens Wales. Mens han angrep druidene på Mona startet Boudicca sitt opprør i 61. Hun plyndret og brente provinshovedstaden Camulodunum og byene Verulamium og Londinium. Paulinus rykket hurtig fram langs Watling Street og møtte Boudicca et sted utenfor Londinium. Selv om romerne var i klart mindretall, seiret de takket være sin overlegne taktikk og disiplin og bedre krigsutstyr. Det var også til stor hjelp for romerne at Paulinus hadde klart å velge slagmark, slik at hærene møttes i et område som passet godt for den romerske taktikken. I 62 kalte keiser Nero ham tilbake til Roma. Han ble konsul i 66. Etter at Galba døde i januar 69 valgte Paulinus å lede styrkene til Otho mot Vitellius. Han vant en seier ved Cremona, men Otho tapte samtidig ved Bedriacum. Paulinus sto dermed på den tapende siden, men ble benådet i 69. Hva som skjedde med ham videre er ikke kjent. Quintus Veranius. Quintus Veranius (født 12 e.Kr., død 57) var guvernør i romersk Britannia i 57. Han var konsul i 49 etter at han i 30-årene med stort hell hadde bekjempet fjellfolk i Lilleasia. I 57 ble han utnevnt til guvernør i Britannia av keiser Nero. Claudius hadde bestemt at man skulle konsentrere seg om å sikre de etablerte grensene, mens Nero ønsket å utvide provinsen. Veranius fikk derfor i oppgave å erobre resten av dagens Wales. Det finnes lite dokumentasjon om hans fremgang med dette, men det er sannsynlig at han begynte reduseringen av silurene, som hadde skapt store problemer for tidligere guvernører. Han døde kort tid etter utnevnelsen, og i hans testamente sto det at han hadde trengt ytterligere tre år for å fullføre den oppgaven han var satt til. Hans etterfølger Gaius Suetonius Paulinus lyktes mye raskere enn det, noe som indikerer at det meste av felttoget allerede var utført, og at Veranius dermed hadde vært for beskjeden. Hvalbåt. «Southern Actor» ved Museumsbrygga i Sandefjord i Vestfold Hvalbåt betegner en båt som er brukt til eller bygd for å jakte og skyte hval. Harpunene ble til å begynne med kastet med håndkraft. De eldste hvalbåtene ble rodd eller seilt og var tilknyttet et moderskip (seilskuter, se illustrasjonene) eller landstasjoner. Aulus Didius Gallus. Aulus Didius Gallus var guvernør i romersk Britannia fra 52 til 57. Han var konsul i 36 og ledet antagelig kavaleriet under invasjonen av de britiske øyer i 43. Deretter ledet han et felttog på Krim og ble prokonsul for Asia. Gallus ble utnevnt til guvernør i Britannia i 52 på et tidspunkt hvor situasjonen var alvorlig på grunn av keltiske opprør. Han fokuserte på å slå ned disse opprørene, framfor å forsøke å utvide provinsen. Historikeren Tacitus mente at han var reaktiv og defensiv, men Gallus handlet antagelig etter ordre fra keiser Claudius. Keiseren mente at det ikke var verdt risikoen å forsøke å erobre resten av dagens Wales og områder i dagens Skottland, da dette kunne bety at de romerske styrkene forstrakk seg og ikke kunne forsvare provinsen effektivt. Gallus prioriterte derfor blant annet å bygge veier som tillot legionene å flytte seg raskt, samt grensefort som blant annet de ved Usk. Under hans tid som guvernør gjorde carvetieren Venutius opprør mot brigantenes dronning Cartimandua, som han tidligere hadde vært gift med. Fordi hun tidligere hadde utlevert opprørslederen Caratacus til romerne sendte Gallus styrker for å hjelpe henne. Julebåt. Julebåt var betegnelse på den siste amerikabåten som ankom norsk havn før jul. Julebåten ble imøtesett med stor forventning. Den brakte kjære mennesker hjem i tide til høytiden og hadde de mest eventyrlige «amerikapakker» i lasterommet. Mastetoppen var prydet med et forblåst juletre pyntet med lys. Julebåten var en institusjon i byene som hadde anløp av båtene fra Den norske Amerikalinje til langt ut på 1960-tallet. Julebåt kan i dag også brukes om passasjerbåter som arrangerer julebord før jul. I Stavanger brukes som restaurantskip og julebåt. Enkelte steder, for eksempel i deler av Hellas, pyntes det julebåter i forbindelse med julefeiringa. Kingston (Jamaica). Kingston er hovedstad på Jamaica, og med 600 000 innbyggere også landets største by. Den ligger sørøst i landet, og har en naturlig havn som er beskyttet av Palisadoes, en lang sandbanke som forbinder Port Royal og den internasjonale lufthavnen med resten av øya. Byen ble grunnlagt i 1693 av engelskmennene, etter at den tidligere hovedstaden Port Royal ble sterkt skadet av et jordskjelv. Kingston har også blitt rammet av et kraftig jordskjelv; 14. januar 1907 forårsaket et skjelv store ødeleggelser og mer enn 1000 mennesker omkom. I 1872 ble byen offisielt administrasjonssete for det britiske kolonistyret, og den beholdt hovedstadsstatusen da Jamaica ble selvstendig i 1962. I tillegg til å være sete for Jamaicas regjering ligger også University of the West Indies, åpnet i 1948, i Kingston. Kingston består av to hoveddeler: Sentrum, med den historiske byen, og New Kingston. I sistnevnte bydel finnes en av byens største turistattraksjoner, Bob Marley-museet, som ligger i reggaelegendens hjem. Andre attraksjoner er blant annet strendene Hellshire og Lime Cay, National Gallery of Jamaica og Devon House, et staselig hjem med parkanlegg som engang tilhørte Jamaicas første svarte millionær. Kingston har to flyplasser, Norman Manley internasjonale lufthavn og en mindre innenrikslufthavn ved Tinson Pen. Kingston. __NOTOC__ Parkinsons sykdom. Parkinsons sykdom er en nevrodegenerativ sykdom som rammer substantia nigra (et område i basalgangliene). Sykdommen ble først oppdaget og dens symptomer dokumentert i 1817 ("Essay on the Shaking Palsy") av den britiske legen James Parkinson; de biokjemiske forandringer i hjernen hos de pasienter som rammes av sykdommen ble identifisert på 1960-tallet. Sykdommen er en progredierende bevegelsessykdom som rammer det ekstrapyramidale system, som kontrollerer bevegelser og tilpasser kommunikasjonen mellom nevroner i hjerne og musklene i kroppen. Symptomene begynner vanligvis i armene, og er vanligvis ensidige i tidlig fase av sykdomsforløpet. Epidemiologi. I USA er prevalensen av Parkinsons sykdom 160 per 100 000, hyppigheten av sykdommen stiger med alderen, gjennomsnittlig debutalder er 55 år. Prevalensen i Norge er beregnet til ca 1% i gruppen 50-70 år, økende til drøye 3 % ved alder over 85 år. Prevalensundersøkelser antyder at sykdommen forekommer litt oftere hos menn enn kvinner. Årsaker. Parkinsons sykdom skyldes at kjerner i hjernen (basalgangliene) som skal regulere hvilke bevegelsessignaler som får lov til å komme fra hjernebarken til muskelnervecellene, er for «strenge» i sin regulering. Dette skyldes bortfall av dopaminproduserende celler i substantia nigras pars compacta (en del av basalgangliene). Dopamin brukes i hjernen til å overføre bestemte signaler mellom hjerneceller, og bortfallet av cellene som produserer dopamin gir en mangel på denne viktige nevrotransmitteren. Cellene i substantia nigra hemmer vanligvis en annen del av basalgangliene: corpus striatum, som igjen skal hemme Globus Pallidus. Dette fører til at basalgangliene gir for kraftig hemming av thalamus, som vanligvis skal sørge for at det kommer "flere" bevegelsesimpulser fra hjernebarken ("skjematisk fremstilling av hva som faktisk skjer i basalgangliene"). Resultatet blir at pasienten får redusert evne til å starte, stoppe og utføre myke bevegelser (se symptomer under). Ved Huntingtons sykdom er årsaken det motsatte: at basalgangliene utøver for "lite" hemming av thalamus. Per idag kjenner en ikke fullt ut årsaken(e) til at de dopaminproduserende celler i substantia nigra degenereres, men flere teorier peker på ulike kjemiske giftstoffer som kan ha en medvirkende årsak. Også infeksjoner, og da fortrinnsvis virusinfeksjoner, ansees som mulig utløsende årsak, enten ved direkte skade av cellene, eller gjennom en autoimmun mekanisme. Det er også funnet en viss arvelighet av sykdommen, en regner med at opptil 20% av alle pasienter med Parkinsons sykdom har nære slekninger med sykdommen. Som ved mange sykdommer som har en genetisk komponent, regner en med at genene gir en viss predisponering for å utvikle sykdommen, mens gener alene ikke gir tilstanden. Symptomer. Symptomer oppstår når dopaminmengden er redusert med 80-90%. Vanlige symptomer er akinesi, hypokinesi, bradykinesi, tremor og rigiditet. Posturale reflekser blir også forstyrret, og blant annet er balansen under gange forstyrret. Ansiktet er mimikkfattig. Gange gjerne med små skritt, og pendlende armbevegelser mangler ofte. Demensrelaterte symptomer ses hos 40-70% av Parkinson-pasientene. Årsaken til demens ved Parkinsons sykdom er ikke kjent. En mulig årsak kan være forstyrrelsen i acetylkolinsystemet. Demens som debuterer senere enn to år etter diagnostisering kalles Parkinson-demens. Demens som inntrer tidligere enn to år etter diagnostisering kalles diffus lewylegemesykdom. Diagnose. Det er ingen laboratorietest som med sikkerhet kan gi diagnosen Parkinsons sykdom. Pasientens medisinske historie og en grundig fysisk undersøkelse er sentral ved diagnostikken. En systematisk nevrologisk undersøkelse vil inkludere testing av reflekser, og observasjon av muskelstyrke i armer og bein, koordinasjon, balanse og andre bevegelsesrelaterte observasjoner. Med positivt funn på minst to av fire kardinaltegn ved Parkinsons sykdom gis diagnosen. Behandling. Det er viktig at behandlingsopplegget nøye tilpasses den enkelte pasient. De medisinene som virker for én pasient, har ikke nødvendigvis effekt hos andre. En medisin som ikke gir bivirkninger hos den ene, kan gi alvorlige problemer hos den andre. I tillegg mister enkelte av medisinene sin effekt etter langvarig bruk. Levodopa. Den mest utbredte form for medikamentell behandling er levodopa (forkortet "L-dopa") i forskjellige former, selv om preparatene p.g.a feedback-hemming fører til nedsatt endogen dannelse av L-dopa. L-dopa ble oppdaget som behandlingspreparat for Parkinsons sykdom av Arvid Carlsson. L-dopa er en dopamin prekursor som blir omdannet til dopamine av enzymet dopa-decarboxylase, som man finner i de presynaptiske terminalene i dopaminerge nevroner beliggende i basalgangliene. Imidlertid når kun 1-5% av L-dopa frem til målområdet, i det de øvrige 95% omdannes til dopamin i periferien av enzymr og blir hurtig absorbert i blodet hvor dopamin forårsaker bivirkninger som kvalme og svimmelhet. L-dopas (ønskede) virkninger og (uønskede) bivirkninger oppstår ved at stoffet omdannes til dopamin. Behandling for Parkinsons sykdom krever typisk kombinasjonsbehandling med flere forskjellige medisiner. Medisinering for å overkomme bivirkninger fra andre medisiner bidrar til polyfarmasi. For å behandle bivirkningene fra L-dopa i plasma, er det nødvendig å gi et preparat som kan hemme dopa decarboxylase-enzymt utenfor sentralnervesystemet. Slike preparater bør være hydrofile og ha en høy molekylærvekt, slik at de ikke krysser blod-hjerne-barrieren. Preparatet carbidopa innehar disse egenskapene og reduserer den nødvendige effektive dose med ca. 75%. En kombinasjonsformulering med L-dopa og carbidopa markedsføres som Sinemet. Preparatet Talcopone (Tasmar) ble utviklet for å komplementere Sinemet. Talcopone hemmer COMT enzymt, og forlenger derfor virketiden til L-dopa. Dette har også sine bivirkninger. Tolcapone er blitt knyttet til muligheten av leversvikt og har derfor blitt trukket fra markedet i flere land, deriblant Norge og Canada, men er fortsatt tilgjengelig i USA. Matvarer som inneholder mye proteiner kan redusere opptaket av, fordi enkelte aminosyrer binder seg til samme reseptor i celleveggen som levodopa. Dette kan vanligvis unngås ved å tidfeste inntak av medisiner utenom måltider; ved å konsumere den største delen av proteiner mot kvelden gjør at man kan dopamin-medikamenter om morgenen og tidlig på dagen, når dette vanligvis er av størst betydning. Dopamin-agonister. Andre behandlingsformer, som f.eks. dopamin-agonister bromokriptin (Parlodel), pergolide (Permax), pramipexol (Mirapex) og ropinirole (Requip), eksisterer og har moderat effekt. Disse har sine egne bivirkninger, inklusive de angitt ovenfor, og i tillegg trøtthet, hallusinasjoner og insomni. Det er enkelte rapporter om narkolepsi knyttet til bruk av denne type medisin. MAO-B hemmere. Selegiline (Eldepryl) reduserer symptomene ved å inhiberere enzymt monoamine oxidase-B (MAO-B), som hemmer nedbrytningen av dopamin utskilt av de gjenværende dopaminerge nevronene i basalgangliene. SiRI- og SSNRI-preparater. Dopamin-mangel er sentralt i patogenesen, men mangel på serotonin, norepinefrin og acetylcholin er også typisk. Kirurgisk behandling. Ved dyp hjernestimulasjon innopereres elektroder dypt inne i hjernen. Kirurgisk behandling av Parkinsons sykdom er et område hvor det pågår mye forskning, og i tiltagende omfang tilbys pasienter denne form for behandling, hvor såkalt dyp hjernestimulasjon for tiden er den mest populære og best dokumenterte behandlingsform. I fremtiden vil implantasjon av celler, som er genetisk modifisert til å produsere dopamin eller stamceller som transformeres til dopamin-produserende celler kunne bli en mulig behandlingsmulighet. Dette vil imidlertid heller ikke utgjøre en kurativ behandling, i det denne behandlingsformen ikke vil adressere den underliggende prosess, som innebærer utbredt tap av av aktivitet i forskjellige cellepopulasjoner i hjernen – og for de dopaminerge nevroners vedkommende, vil disse ikke kunne reetablere alle de opprinnelige nervebanenen i hjernen som er gått tapt. Ernæring. Næringsstoffer er blitt brukt i kliniske studier og er brukes av personer med Parkinsons sykdom for å delvis kontrollere sykdommen eller hemme progresjonen av sykdommen. Prinsippet er å øke dopaminmengden i striatum. På grunn av blod/hjerne-barrieren må det tilføres et forstadium av dopamin – levodopa (L-dopa) – som omdannes til dopamin i hjernen. Men sykdomsforløpet påvirkes ikke, og behandlingen er kun symptomdempende. Effekten avtar etterhvert som sykdommen skrider frem. Levodopa har enkelte bivirkninger. Det er fordi man påvirker dopaminmengden i hele hjernen, ikke bare i striatum. Dopamin er nemlig svært utbredt i hele hjernen. Forstyrrelser av dopaminmengden i hypothalamus kan medføre bivirkninger som kvalme, mangel på appetitt og forstyrrelser av blodtrykksreguleringen. Søvnforstyrrelser og endring av stemningsleie kan forekomme. Psykoser kan også utløses. Parkinsonisme. Begrepet "parkinsonisme" brukes når en pasient har symptomer like de som sees ved Parkinsons sykdom. En pasient som har sykdommen Parkinson vil nødvendigvis ha parkinsonisme, men en rekke andre årsaker kan gi de samme symptomene (f.eks. Kortikobasal degenerasjon, og dermed gjøre en pasient parkinsonistisk. En rekke medikamenter kan gi en, ofte reversibel, mangel på dopamin, og dermed medføre parkinsonisme. Særlig gjelder dette medisiner som brukes i psykiatrien, men også medisiner mot epilepsi og enkelte kvalmedempende medikamenter. Parkinsonisme som skyldes et legemiddel sees oftest hos eldre, og symptomene vil vanligvis forsvinne raskt når medikamentet ikke lenger brukes. Også forskjellige sykdommer, som for eksempel demens, kan gi parkinsonisme, det samme kan hjerneslag, stoffskiftesykdom og kreftsvulster i hjernen. Kaperbåt. Kaperbåt betegner en privat, væpnet båt i pirattrafikk med sin regjerings godkjennelse. Kaperfarten startet på 1600-tallet. En kaper (betegner både båten og kapteinen ombord) fikk utstedt kaperbrev som legitimerte virksomheten og gav dem som drev den en viss rettslig beskyttelse da de unngikk å bli straffet som sjørøvere dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapertrafikk pågikk i krigstid og var en del av sjøkrigen. Virksomheten gikk ut på å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn som prise. Kaperbåtene var av høyst varierende størrelse, fra 2 ½ til 50 lester. Bestykningen kunne variere fra en til ti kanoner. I Norge spilte kapertrafikken en stor rolle under krigen mot England fra 1807 til 1814, spesielt på Sørlandskysten. Ca 70 kaperbåter ble utrustet i Kristiansand. 450 skip ble kapret og tatt inn til Norge i krigsårene, 300 av dem ble ført til Kristiansand. 14 skip ble rustet i Trondheim. En kjent norsk kaperkaptein var Paul Andreas Kaald. Kaperbrev ble forbudt i følge Pariskonvensjonen av 1856. Hjerteinfarkt. Hjerteinfarkt (Infarctus cordis, hjerteattakk, myokardieinfarkt) er en sykdomstilstand som oppstår når blodforsyningen til deler av hjertet forstyrres. Den påfølgende oksygenmangel forårsaker skade og mulig død av hjertemuskulatur. Viktige risikofaktorer for utvikling av hjerteinfarkt er fremskreden alder, røyking, høyt LDL (farlig kolesterol) og lav HDL (bra kolesterol), diabetes og fedme. Hjerteinfarkt er en svært alvorlig tilstand som utvikler seg raskt. Over 90 % overlever et akutt hjerteinfarkt. Blir en innlagt på sykehus, er sjansene gode. Jo yngre den rammede er, jo bedre er prognosen. Det medisinske begrepet "infarkt" innebærer vevsdød forårsaket av nedsatt eller blokkert blodstrøm. Hjerteinfarkter deles generelt i to undergrupper, hjerteinfarkt med ST-elevasjon i EKG (STEMI-infarkt) og hjerteinfarkt uten ST-elevasjon i EKG (NSTEMI-infarkt). Disse to gruppene hjerteinfarkt representerer to forskjellige tilstander med svært forskjellig behandling og prognose, hvor det er STEMI-infarktene som er de mest akutte og livstruende. Uttrykket "hjerteanfall" eller "hjertekrampe" brukes generelt om tilstanden angina pectoris, som både kan være uttrykk for stabil og ustabil angina pectoris. Et hjerteinfarkt er et livstruende medisinsk nødstilfelle som krever umiddelbar inngripen fra medisinsk personell. Ved mistanke om hjerteinfarkt bør pasienten innlegges i sykehus på raskest mulige måte for videre behandling og overvåkning. Avansert hjerte- og lungeredning må være tilgjengelig både før og under transport og i sykehuset. Jo mer tid som går før medisinsk hjelp oppsøkes, jo mer sannsynlige og alvorlige blir permanente skader på hjertet, og jo mindre sannsynlig blir sjansen til å overleve. Det første døgnet etter symptomdebut gir størst fare for dødsfall. Hjerteinfarkt er en alvorlig sykdom, som er av de hyppigste årsakene til død hos begge kjønn på verdensbasis. Hvert år legges 15 000 pasienter inn på sykehus i Norge med akutt hjerteinfarkt. Symptomer. Hovedsymptomet ved hjerteinfarkt er klemmende, pressende eller snørende brystsmerter. Smerten blir ofte beskrevet som et intenst trykk («som en elefant sitter på brystkassen»), det kan også kun være et mildt trykk, eller skarp eller stikkende smerte. Smertene kan stråle ut i en eller begge armer, hals eller underkjeve. Ledsagende symptomer kan være kvalme, oppkast, tungpust, svette, hjertebank og svimmelhet. Jo flere symptomer som er tilstede, jo mer sannsynlig er diagnosen hjerteinfarkt. Smertene kan ha en uvanlig lokalisasjon som i rygg og mage, eller smertene kan mangle helt, oftest hos kvinner, eldre og diabetikere. Noen pasienter har debutsymptomer i form av akutte arytmier (rytmeforstyrrelser), hovedsakelig ventrikkelflimmer eller ventrikkeltakykardi, noen ganger pulsløs elektrisk aktivitet (PEA, tidligere kalt elektromekanisk dissosiasjon, eller EMD) som raskt kan føre til døden hvis de ikke behandles omgående. Ved disse former for komplikasjoner behøves hjerte- og lungeredning (HLR). Hjerteinfarkt varierer meget i alvorlighetsgrad. Ikke alle hjerteinfarkt blir oppdaget av de som rammes, eller av veltrent helsepersonell. Hos kvinner og hos pasienter med diabetes mellitus kan symptomene på hjerteinfarkt være vage og ikke-spesifikke. Kvinner rapporter noen ganger kun om nedsatt fysisk yteevne og kortpust. Diabetikere opplever sjeldnere brystsmerter, noen ganger har de kun kaldsvette, kvalme, smerter i armene, ryggen, kjeven eller magen (såkalte angina-ekvivalenter). Mekanismen bak dette antas å være p.g.a. polynevropati (perifer nerve-skade), som ofte opptrer hos diabetikere som har hatt sykdommen lenge. Dette kan dempe eller endre symptomene som ofte forbindes med hjerteinfarkt. Dette resulterer i mange «stumme» infarkter hos pasienter med diabetes. Diagnostikk. Klassiske tilfeller av hjerteinfarkt blir ofte diagnostisert av ambulansepersonellet eller legevaktslegen, uten ytterligere undersøkelser. For å stille en endelig diagnose kombineres sykdomshistorien med resultatet av elektrokardiogram-undersøkelsen og blodprøver. Elektrokardiogram. Et elektrokardiogram (EKG)-funn som tilsier hjerteinfarkt er hevet ST-segment (STEMI-infarkt) Et hjerteinfarkt uten hevet ST-segment kalles et (NSTEMI-infarkt). Akutt er det sentralt å skille mellom disse ettersom STEMI-infarkter skal ha akutt behandling med enten trombolyse(medikamenter som løser opp blodproppen) eller mekanisk fjerning av blodproppen, såkalt primær PCI, mens det ikke er indikasjon for denne typen akuttbehandling ved NSTEMI-infarkt. Ved hjelp av EKG er det vanligvis ikke mulig å skille mellom NSTEMI-infarkt og tilstanden ustabil angina, dette kan kun gjøres ved å vurdere troponinverdier i blod. Troponinverdiene i blodet stiger først noen timer etter smertedebut. Forandringer i QRS komplekset i de forskjellige avledningene kan angi hvor i hjertet et mulig infarkt sitter. Etter et gjennomgått infarkt, kan en ofte se foranderinger på EKG som kalles "Q-bølger", som representerer hjertemuskulatur erstattet av arrvev. QRS komplekset er et uttrykk for hvordan den nerve-elektriske bølgen som gir muskelsammentrekning sprer seg ut i hjertemuskelen. Siden skadet muskulatur og arrvev etter hjerteinfarktet ikke overfører denne bølgen, blir signalet forandret på samme måte som en bølge i vann som går rundt en stolpe i vannet. Hjertemarkører. Hjerteenzymer er proteiner fra sykt eller ødelagt hjertevev som har lekket ut i blodsirkulasjonen. Fra 2000-tallet er hjertemarkørene troponiner viktigst for å stille diagnosen hjerteinfarkt. Inntil 1980-tallet, ble enzymene ASAT og LDH brukt som markører for å påvise og vurdere omfang av hjerteinfarkt. Så fant man ut at en uforholdsmessig stor stigning i isoenzymet "MB" av kreatin fosfokinase (forkortes ofte CKMB) var mere spesifikk for skade av hjertemuskulatur. Senere er det også påvist at proteinmarkørene troponin I og troponin T også er meget sensitive og spesifikke markører for koronarsykdom, og at de ofte stiger "før" en permanent skade har oppstått. En positiv troponin-test ledsaget av brystsmerter gir en høy prediktiv verdi for at pasienten i nær fremtid vil utvikle et hjerteinfarkt. For å stille diagnosen hjerteinfarkt, var det tidligere slik at man krevde at det var overensstemmelse mellom anamnese, EKG og enzymer. Nå til dags har imidlertid de enzymatiske teknikkene blitt så pålitelige at de alene kan påvise hjerteinfarkt, hvor EKG brukes for å lokalisere hvor i hjertet skaden har inntruffet, og anamnesen for å styre bruken av ytterligere enzymatisk og EKG-messig utredning. Patofysiologi. Den underleggende mekanisme ved et hjerteinfarkt er at hjertermuskelcellene skades på grunn av mangel på surstoff/oksygen. Hvis disse cellene ikke får tilstrekkelig surstoff via kransarteriene til å dekke sine metaboliske behov, vil de dø gjennom en prosess som kalles infarkt. Dersom en trombe har fullstendig tettet igjen en kransarterie i hjerte, vil all hjertemuskulatur forsynt av denne arterien dø dersom ikke behandling blir iverksatt. Dette vil gi et STEMI-infarkt. Dersom tromben kun delvis hindrer blodtilførselen til en del av hjerte, vil kun den innerste delene av hjertemuskulaturen utvikle nekrose og dø, og dette vil resultere i et NSTEMI-infarkt. Hjertetamponade er en brist i hjertemuskelvev som gir blødning ut i pericard/hjertesekken. Da vil hjertet klappe sammen og slutte å pumpe. Dette kan oppstå i opptil 10 % av infarkttilfellene fra en dag etter sykdomsdebut til 3 uker etter. Ved mikroskopisk undersøkelse av hjertemuskelen etter infarkt kan det sees et rundt område med oksygenfattig nekrotisk vev. Ved ferskt infarkt er det svært få forandringer. Senere vil muskelfibrene gå i oppløsning og det blir en opphopning av røde og hvite blodlegemer i det nekrotiske vevet. Risikofaktorene for påleiring i blodårene er også risikofaktorer for infarkt. Disse er røyking, overvekt, høyt kolesterol, sukkersyke og arvelige faktorer. Koronarkarene sprer seg i mesteparten av hjertemuskelen som grenene i et frukttre. Det vil si at det ikke er et nettverk med blodårer som kan forsyne hjertemuskelfiber med blod fra mange kanter, men når det dannes en påleiring i et koronarkar er det en veldefinert muskelmengde som forsynes fra den blodåren og kan dø når blodstrømmen stoppes opp. Blodstrømmen kan hindres både av en avleiring som bygger seg opp på stedet og av en blodpropp, embolus som kommer med blodet fra et annet sted og setter seg fast i koronarkaret. Hjerteinfarkt kan av og til inntreffe under sterkt arbeidspress, eller med utilstrekkelig surstofftilførsel. Slik kan ekstremt fysisk press eller psykiske påkjenninger samt intens snømåking eller skyving av bil resultere i hjerteinfarkt. Plutselig sammentrekning av koronarkar ved kokainmisbruk kan også utløse et hjerteinfarkt. Umiddelbar hjelp. Den vanligste dødsårsaken ved hjerteinfarkt er ventrikkelflimmer som er en rytmeforstyrrelse der det oppstår en elektrisk bølge tilfeldig og samtidig flere steder i hjertemuskelen, slik at hjertet bare skjelver og ikke pumper blod. En defibrillator er et elektrisk apparat som lades opp til å gi et kraftig støt igjennom hjertet. Da utslukkes all elektrisk aktivitet i hjertet og det er mulighet for at det oppstår normal elektrisk aktivitet i hjertet, som gir normal sammentrekning og normal puls. Etter at publiserte forskningsdata har vist at tilgjengeligheten av automatiserte defibrillatorer på offentlige steder kan signifikant redusere dødeligheten, har disse apparatene blitt utplassert mange steder. Automatiserte defibrillatorer analyserer hjerterytmen og finner ut om den aktuelle arytmien lar seg behandle med defibrillering. Disse apparatene er tryggere enn de gamle, fordi det er umulig å utløse et støt ved å fikle med apparatet. Det elektriske støtet defibrillatoren gir, kan være farlig for andre enn pasienten. Før støtet gis skal alle i nærheten være sikre på at de ikke berører pasienten eller noe som kan overføre det elektriske støtet. Det har skjedd at behandleren har omkommet på grunn av mangel på respekt for det elektriske støtet som gis. Medisinsk personell. Ambulansepersonellet vil ofte gi pasienten Nitroglycerin, enten som tablett under tunga eller som spray i munnen. Dette gjelder særlig om pasienten tidligere har hatt angina eller hjerteinfarkt. Når ambulansen kommer fram til pasienten blir det ofte tatt et EKG som bli overført via mobiltelefon til sykehuset der det blir tolket av en indremedisiner. Avhengig av varigheten av sykehistorien og infarkttegnene på EKGet kan det gis kraftigere blodproppløsende behandling før transporten startes. Det blir vanligvis lagt inn en perifer venekanyle, også gjerne referert via produktnavnet venflon, som er en plastslange som legges inn i vene på eksempelvis hånda/underarmen. Den gir mulighet for å gi medisiner rett i blodåra. Pasienten vil oftest ha god nytte av å få surstoff på maske. I tillegg gis ofte smertestillende medisin. Pasienten skal fraktes raskt til sykehus. Pasienten bør likevel ikke ristes, stresses eller skremmes. I denne situasjonen er det aktuelt å kjøre på en forsiktig og behagelig måte med blålys for å hindre unødig tidsspille. Under transporten overvåkes hjerterytmen, blodtrykk, og åndedrett. Ved hjertestans må ambulansepersonellet raskt starte med hjertemassasje og kunstig ventilasjon. Førstehjelp i skog og mark. Ved mistanke om infarkt langt fra sykehus og på steder der bilambulanser ikke kommer til, kan det være berettiget med transport med luftambulanse (fly eller helikopter) eller bæring. En infarktpasient bør ha maksimal hvile og ro, så han bør absolutt ikke gå selv. Derfor kan ikke pasienten ta seg fram til vei selv. Lufttransport. Leger som reiser med rute- eller charterfly, kan i mange tilfeller være i stand til å hjelpe ved å bruke førstehjelpsutstyret som finnes om bord i de fleste passasjerfly. Det inneholder basis hjertemedisiner og oksygen. Kabinbesetningen er trenet i å utføre førstehjelp. Flygerne er forpliktet til å legge om kursen og fly til nærmeste flyplass hvor nødvendig hjelp kan gis. Det er ett kjent tilfelle der legene gav opp hjerte- lungeredning HLR etter få minutter, men kabinpersonalet fortsatte og fikk liv i pasienten etter 20 minutter (British Airways). Flere flyselskaper benytter spesielle sentraler med leger med kunnskap om flymedisin og akuttmedisin og med erfaring i rådgiving via radio/telefonsystemer til flybesetningen som behandler akutt-tilfelle ombord. Førstelinjetjeneste. Acetylsalisylsyre (Dispril), glyserolnitrat (nitroglyserin), morfin og surstoff bør gis pasienten så snart som mulig og før transporten påbegynnes. Denne behandlingen vil bli fortsatt og supplert på sykehuset. De siste årene er det blitt stadig mer vanlig med akuttbehandling for å fjerne hindringer i koronarkarene. Dette innebærer enten å gi et medikament som løser opp blodproppen(trombolyse), eller å føre en ballong inn i blodårene rundt hjertet for å presse ut forsnevringen(PCI). Infarktpasientene blir oftere sendt til kardiologiske sentre der det gjøres angiografi med blokking og stenting. Pasienter med ST-elevasjonsinfarkt sendes oftest akutt til et kardiologisk senter, ofte et universitetssykehus for angiografi. Pasienter med sikkert eller mistenkt hjerteinfarkt skal behandles i hjerteovervåkningsavdeling. Mange av pasientene med ikke-ST-elevasjonsinfarkt og ustabil angina vil også bli utredet og eventuelt behandlet med angiografi få dager etter symptomstart. En stent er et tynt rør som føres inn i koronararterien på enden av et kateter, der det sitter en ballong. Stenten er laget som strekkstål, det vil si at når ballongen blåses opp med omkring 12 atmosfærers trykk utvides røret og mønsteret blir seende ut som stålets små rhombeformede elementer som vi ser på endel trappetrinn. Røret danner en foring i blodkaret som er blitt utvidet der tromben satt. Det gjøres også shuntoperasjoner under akutt infarktbehandling ved å legge en bit fra en vene i benet som en "omvei" fra ene til den andre siden av blodproppen/forsnevringen. Overvåking og oppfølging. Det satses endel på overvåkning for å oppdage rytmeforandringer og ledningsforstyrrelser i hjertet. Det er aktuelt å gi forskjellige medisiner ved flere typer rytmeforstyrrelser. Dette gjøres oftest i hjerteovervåkningsenheter der det også er god beredskap for å kunne utføre hjerte-lungeredning ved hjertestans. Hjerteinfarktpasienter settes rutinemessig på beta-blokker(ofte metopropol/SeloZok), kolesterolsenkende medisin(ofte simvastatin/Zocor) og lett blodfortynnende medisin(acetylsalisylsyre/AlbylE). Etter kateterisering settes pasienten i tillegg på en litt sterkere blodfortynnende medisin, (Plavix) en periode. Historikk. Før oppdagelsen av EKG var det umulig å stille diagnosen hjerteinfarkt. Begrepet angina pectoris hadde allerede vært i bruk i 150 år, definert av (William Heberden i 1772), men det hersket lite kunnskap om sykdommen. Sykdommen hjerteinfarkt ble beskrevet av legen James Herrick i 1912 i en artikkel i JAMA. Han er blitt kreditert som opphavsmannen til den «trombogene teori», som er teorien om at hjerteinfarkt skyldes trombose (blodpropp) i en kransarterie. British doctors study i 1956 var et stort gjennombrudd i kartleggingen av risikofaktorer, denne studien dokumenterte økt risiko for hjerteinfarkt hos storrøykere. Forekomsten av hjerteinfarkt har variert i løpet av årene på en slik måte at det er fremsatt teorier om at sykdommen også kan være resultat av en infeksjon, men det er ikke funnet noen mikroorganisme som synes å være årsak til infeksjonen. Et slikt funn ville gi mulighet for å gi vaksine og/eller antibiotika mot sykdommen. Bobåt. Bobåt er en båt som ikke er husbåt og som brukes som husvære hele eller deler av året. I Norge er de som bor slik organisert i Norsk Båtboerforening. Det er en stor konsentrasjon av bobåter ved Herbern Marina på Aker Brygge i Oslo, ca 60 stk. I andre land er denne boformen langt mer utbredt. På de engelske kanalene regner man med at det er 350.000 båtbeboere. Huntingtons sykdom. Huntingtons sykdom eller Huntingtons chorea eller Setesdalsrykkja eller arvelig Sanktveitsdans er en arvelig sjelden sykdom som kjennetegnes av unormale kroppsbevegelser kalt chorea, og demens. Huntingtons sykdom debuterer oftest i 35-50 års alder, sjelden før 20 eller etter 60. Forekomst er i de fleste europeiske folkegrupper anslått til 4-8 per 100.000. I Norge finnes det anslagsvis 350 tilfeller av Huntingtons sykdom. Antall udokumenterte tilfeller, kan være dobbelt så mange. Huntingtons sykdom har sitt navn etter den amerikanske legen George Huntington. Genetikk. Genet som forårsaker sykdommen (et av de første gener som ble relatert til en sykdom), befinner seg på kromosom 4. Huntingtons sykdom er en arvelig autosomal dominant sykdom. Foreldre med sykdommen har 50% risiko for å føre genet videre til hvert barn. Sykdommen hopper ikke over en generasjon. Har en person fått Huntington, og dens barn ikke arver sykdommen, vil heller ikke neste generasjon få den. Produktet fra dette genet er et cytoplasmisk protein som kalles huntingtin, og dette har en vekt på 350 kDa. Huntingtin brytes ikke ned i cellene, og aggregeres derfor i nevronene og fører til celledød, og av en ukjent mekanisme særlig i frontallappene og basalgangliene (hovedsakelig i nucleus caudatus). Huntingtin har en karakteristisk sekvens på mellom 11 og 24 glutamin (CAG aminosyresekvens) i normalvarianten (villtypen). Den muterte varianten som forårsaker sykdom har vanligvis mer enn 37 i sekvensen. Sykdommens alvorlighetsgrad er proporsjonal med antallet CAG-repetisjoner. Teoriene om hvordan mutasjonen fører til sykdom er spekulative og peker i mange retninger, men forskere har identifisert mange spesifikke subcellulære abnormaliteter som er assosiert med det muterte proteinet, i tillegg til de uvanlige egenskapene proteinet har in vitro. Et eksempel er en oppdagelse gjort av Max Perutz i 2001, hvor det ble oppdaget at glutaminrestene danner en nanotube1 in vitro, og at den muterte formen i prinsippet er lang nok til å punktere cellemembraner. Diagnostikk. Symptomer på Huntingtons sykdom vises tidligere desto mer glutamin en person har i det muterte huntingtin-proteinet. Mutasjonene tiltar for hver generasjon genet føres videre, noe som fører til stadig tidligere sykdomsdebut i påfølgende generasjoner. Likevel er det en nedre grense for hvor tidlig sykdommen debuterer, ettersom barn med symptomer i barndommen tenderer til ikke å få egne barn senere i livet. Det er vanlig at pasienter med Huntingtons sykdom begynner å oppvise symptomer i 30-40-årsalderen. Symptomene inkluderer tap av kognitive evner, endringer i personlighet, ufrivillige rykninger i ansikt og kropp (dvs. chorea) og ustøhet. Diagnosen gis på bakgrunn av nevrologiske funn og gentest. Ved billeddiagnostikk av hjernen kan det ses forandringer, spesielt i nucleus caudatus, som kan oppdages etter kraniell undersøkelse med CT eller MRI. Patologi. Degenerasjon av caudatus og putamen (striatum) kan ses. Det er også nevronalt tap og astrogliose, i tillegg til tap av medium spiny neurons, et GABAerg resultat. Intranukleære dråper som farger for ubiquitin og huntingtin kan ses, i tillegg til huntingtin i kortikale neuritter. Genetisk sett er huntingtin plassert på kromosom 4, i likhet med CAG-repetisjonene. Man mistenker at kryssbinding av huntingtin fører til aggregater som er toksiske, og kan føre til dysfunksjon i proteosom-systemet. Denne mitokondrielle dysfunksjonen kan føre til excitotoksisitet og oksidativt stress. Sammenhengen mellom CAG-repetisjonene (huntingtin) og mitokondriell svikt er likevel uklar. Det er indikasjoner på at aggregatene kan binde kritiske enzymer involvert i energimetabolismen. Behandling og forebyggelse. Antagonister til dopamin-reseptorer kan ha en begrenset virkning for å lindre symptomer, det finnes imidlertid ingen effektiv behandling for sykdommen. Etiske aspekter. I motsetning til mange andre arvelige sykdommer, så er allelene som forårsaker Huntingtons sykdom dominant -- hvilket innebærer at dersom en av foreldrene har sykdommen, er det 50% sannsynlighet for at avkommene arver mutasjonen -- og de muterte allelene gir dødelig utfall for alle individene som arver dem. Gentester kan identifisere disse individene selv før symptomene viser seg. Med tanke på sykdommens utsikter, reiser Huntingtons sykdom mange viktige spørsmål om bioetikk. Barn av bærere må bestemme seg for om de selv ønsker en gentest av seg selv, tross fraværet av en kur mot sykdommen og et mulig tap av helseforsikringer som et resultat. Veiledning anbefales for familiemedlemmer, for å gå gjennom fordeler og ulemper ved en slik testing. Det er i Norge nå åpnet for preimplantasjonsdiagnostikk for å kunne sikre at man ikke fører sykdommen videre til sine barn om man selv har genet. Referanser. 1. "Proceedings", Volume 99, 5591-5596 Tjern. Et tjern (av norrønt "tjarn" (hankjønn) og "tjǫrn" (hunkjønn)) kan kalles en liten innsjø. Andre skrivemåter for "tjern" er "tjenn", "tjørn" og "tjønn". Begrepet "tjern" brukes først og fremst om en naturlig innsjø, men det kan òg brukes om en kunstig innsjø, som for eksempel Besserudtjernet i Holmenkollbakken. Ofte er tjern omringet av mer myre, myrlignende vegetasjon og løvtrær enn innsjøer. Naturlig innsjø. En naturlig innsjø er en innsjø som har blitt til, eller fått sin nåværende form og størrelse, uten menneskelig inngripen. Det motsatte er en kunstig innsjø. Liste over kommuner i Las Palmas. Dette er en liste over kommunene i provinsen Las Palmas i den spanske autonome enheten Kanariøyene. Las Palmas Goiânia. Goiânia er hovedstad og en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Byen ligger ca. 200 kilometer fra Brasilia og har 1,2 millioner innbyggere (2005). Byen ble grunnlagt i 1933. På samme måte som blant annet Brasilia og Belo Horizonte, er dette en planlagt by. Goiânia er kjent for sine art deco-bygninger som ble bygget på 1940- og 50-tallet. Las Palmas (provins). Las Palmas er en spansk provins som består av den østlige delen av den autonome enheten Kanariøyene. Provinsen består av omtrent halvparten av øyriket, inkludert øyene Gran Canaria, Fuerteventura og Lanzarote. Provinshovedstaden er byen Las Palmas på øya Gran Canaria. Las Palmas er også en av to hovedsteder i den autonome enheten. Omkring 38,5 % av provinsens befolkning på litt over en million (2008) bor i hovedstaden. Det er 34 kommuner i provinsen, se Liste over kommuner i Las Palmas. Den andre halvdelen av Kanariøyene utgjør provinsen Santa Cruz de Tenerife. Kunstig innsjø. En kunstig innsjø i Nederland En kunstig innsjø er en innsjø som har blitt til, eller fått sin nåværende form og størrelse, ved menneskelig inngripen. Det motsatte er en naturlig innsjø. Vannmagasin. De største kunstige innsjøene er laget for å fungere som vannmagasin for vannkraftverk. Disse er laget ved sette opp en demning i en elv eller eksisterende innsjø. Ved å kunne tære på vannet i magasinet får vannkraftverket stabil vannforsyning også i tider med lite tilsig i magasinet. Slike kunstige innsjøer har vært gjenstand for heftig debatt i Norge og andre land, blant annet på grunn av problemer for fisken, ødeleggelse av beitemark og boligområder, generelle estetiske hensyn med mere. I tidligere tider, før elektrisk kraft ble vanlig, ble kunstige innsjøer laget for å fungere som vannmagasin for sagbruk, pumper og annet mekanisk utstyr som var drevet av vannkraft. I området rundt Kongsberg finnes rundt 70 kunstige dammer som ble laget på 1600- og 1700-tallet i forbindelse med gruvedriften i området. Isdammer. Isdammer er dammer som ble laget for å kunne skaffe is til isskap, som ble brukt før det moderne kjøleskapet kom. Når isen på isdammen frøs om vinteren, ble den skåret i store blokker med sag. Noe av isen ble distribuert rundt, mens noe ble oppbevart på lager slik en kunne få is til langt ut på sommeren. Før salg ble de store blokkene skåret i mindre blokker som passet inn i isskap. Det var ikke bare isdammer som ble brukt til å skaffe slik is – naturlige innsjøer ble òg brukt der det fantes slike. Det var ikke lenger behov for isdammene etter at det elektriske kjøleskapet kom på 1950-tallet, og mange isdammer grodde igjen. Nå for tiden forsøker man å verne isdammene samt å gjenskape noen av de gjengrodde dammene ettersom man anser disse for å ha kulturhistorisk verdi. Den offisielle betegnelsen på denne næringen var isdrift. Hagedammer og pryddammer. Mindre innsjøer som "hagedammer" eller "pryddammer" er blitt laget for estetikkens skyld. Slike finnes i Norge, men det er mer vanlig lenger sør i Europa i tilknytning til herskapelig boliger. «Naturlige» kunstige innsjøer. Enkelte innsjøer og dammer er laget for å verne dyre- og plantelivet i et område. Dette gjelder spesielt i forbindelse med naturlige innsjøer som har grodd igjen eller er i ferd med å gro igjen. Når en slik innsjø er verdifull for dyre- og plantelivet har en flere steder gjenopprettet eller utvidet innsjøen for å verne om livet i tilknytning til den. I slike tilfeller forsøker en å gi innsjøen et så naturlig preg som mulig. Jernmalm. Hauger med pellets av jernmalm. Jernmalm er en malm som brukes for fremstilling av jern. De to mest vanlige typene jernmalm er de to jernoksidene magnetitt (Fe3O4) og hematitt (Fe2O3). På verdensbasis har man i dag tømt mesteparten av disse to oksidene, og det er derfor vanlig å ta ut andre jernmalmer som takonitt. Dette er en sammensatt malm hvor man må fjerne de ikke-jernholdige komponentene før man begynner med jernfremstillingen. Jernmalm i Norge. I Norge ble de første jernmalmene utvunnet fra myrmalm. Fra 1600-tallet ble mesteparten av jernmalm til norske jernverk tatt ut fra Arendalsfeltet. I nyere tid har man tatt ut jernmalm hos blant annet Sydvaranger i Finnmark og ved Rana Gruber i Nordland. Dam. "Må ikke forveksles med Damm." Dam og dam kan sikte til Agaete. Agaete er en kommune i provinsen Las Palmas på Kanariøyene. Agaete ligger nordvest på øya Gran Canaria. Agaetes areal er 45,50 km², og befolkningen er om lag 5 635 innbyggere (, 2003). Høyeste punkt ligger 43 moh. Vassøy. Vassøy er en liten øy (0,73 km²) i Rogaland, få minutter med båt fra Stavanger. Vassøy hører til Storhaug bydel som ligger øst i Stavanger, og regnes som del av de såkalte «byøyene». Øyen har egen barneskole hvor elevtallet varierer mellom 70 og 90. Når elevene når ungdomsskolealder må de pendle til Stavanger for å gå på skole, oftest på St. Svithun skole på Storhaug. Trafikkmessig betjenes Vassøy i dag av ferje («Rygerbuen») og diverse hurtigbåter, ansvarlig for tilbudet er trafikkselskapet Kolumbus. Det har i mange år vært diskusjon om bruforbindelse til Vassøy, men foreløpig er ferjeforbindelsen eneste tilknytning til fastlandet. Bygging av bro er godkjent, men man har ikke blitt enig om når den skal bygges. Folketallet var 642 innbyggere i 2006. Arguineguín. Stranden i Arguineguin fikk sand høsten 2004 Den nye parken i Arguineguin ble åpnet i april 2006 Arguineguín er et av de roligere stedene langs den klimagunstige sørkysten av Gran Canaria (en av Kanariøyene). Byen er i motsetning til turistbyene Playa del Ingles og Puerto Rico, en levende fiskerlandsby hvor lokalbefolkningen lever side om side med turister og nord-europeerere. Nordmenn utgjør en stor andel av beboerne om vinteren, i tillegg er det en del andre skandinaver, engelskmenn og tyskere. Landsbyen er en del av kommunen Mogán. Arguineguín har egen markedsplass, og tirsdag er markedsdag. Den samme plassen brukes jevnt over til forskjellige arrangement i løpet av året, og det mest spektakulære er karnevalet. Det er også et mindre marked på torsdager knyttet til kjøpesenteret Ancora. Og en søndag i hver måneden avholder Lions Clubs International loppemarked på kjøpesenteret Ancora. For noen få år siden ble bystranden i Arguineguín sentrum kraftig opprustet og fikk ny fin sand. Stranden ligger beskyttet bak moloene i havnen. På den andre siden av sentrum, ved markedsplassen, finner man en mindre sandstrand. Det går også en populær strandpromenade hele veien til Anfi del Mar. Denne er planlagt oppgradert med flere strender i løpet av noen få år. Norske institusjoner. Arguineguín har mange fastboende nordmenn. Den norske sjømannskirken på Gran Canaria ligger rett vest for sentrum, og Colegio Noruego – Den norske skolen ligger 2 km utenfor Arguineguín i retning Puerto Rico. Her ligger også Det norske helsesenter Valle Marina som eies og drives av Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF). Her får barn og voksne med ulike problemer trening og muligheten til et helseforebyggende opphold i godt klima. Like ved markedsplassen i Arguineguín finner man også et norsk legesenter. Her er det bare norske leger og legesekretærer. De holder åpent hele året. I samme område finnes Den norske klubben som tilrettelegger aktiviteter for fastboende nordmenn i vinterhalvåret. I tillegg finnes flere norske butikker og barer. Lions Club International (Spania) har en aktiv klubb i Arguineguin med medlemmer fra 8 forskjellige land, med både norske og svenske medlemmer. Se websiden Hoteller, restauranter og natteliv. De største hotellene i Arguineguín er Marinero I, Dorado Beach, Puerto Atlantico, Sunwing og Green Beach. Det er flere sandstrender i Arguineguín og nærliggende Patalavaca og Anfi del Mar. Det er mange gode restauranter i byen, men utover det er nattelivet beskjedent. Man finner mange restauranter og barer på kjøpesenteret Ancora. Shopping. Et nytt kjøpesenter, La Marena, åpnet i 2008, og rommer mange nye og spennende butikker, deriblant delikatessebutikken HiperCor, som er en del av den kjente, spanske butikkjeden Corte Inglés. En stor, ny Spar-butikk i sentrum tilbyr også et bredt utvalg av skandinaviske matvarer. I tillegg har man et utvalg av butikker i det eldre kjøpesenteret Ancora. Anfi del Mar. Like ved Den norske skolen ligger det norskeide timeshareanlegget Anfi del Mar som ble påstartet bygd av gründeren Bjørn Lyng i 1988. Anlegget eies i dag av det spanske selskapet Grupo Santana Cazorla, det norske selskapet Lyng Gruppen, og Lyng-familien med flere. Transport. Fra havnen går det ferge til Puerto Rico de Gran Canaria og Puerto de Mogán. Bussforbindelse til alle omliggende byer og tettsteder. Motorveien GC-1 går forbi Arguineguin. Reisetiden til flyplassen Gando på østsiden av Gran Canaria er på ca 30 min, øyhovedstaden Las Palmas er på ca 50 min. Dam (innsjø). En dam i en hage En dam er en vannsamling som i størrelse kan være alt mellom en liten innsjø og en pytt. Begrepet "dam" brukes ofte om en kunstig innsjø og om en midlertidige dam etter nedbør, men brukes òg om en naturlig innsjø. Pytt. En pytt, også kalt putt, er en naturlig vannsamling som i størrelse tilsvarer et lite tjern og alt som er mindre enn dette, som for eksempel en midlertidig dam etter nedbør (jf. "sølepytt"). Putt. En putt er et golfslag på greenen. Vanligvis benyttes en spesiell golfkølle kalt putter, men alle golfkøllene er tillatt, med mindre noe annet er fastsatt i lokale regler. Magnetitt. Magnetitt eller magnetjernstein er en jernmalm med kjemisk forbindelse Fe3O4, eller FeOformula_1Fe2O3. Krystalliserer kubisk med spinell-struktur. Magnetitt er ferrimagnetisk og brukes blant annet til fremstilling av jern og stål, som pigment i maling samt til magneter. Isskap. Et isskap, ca. 160 cm høyt. Det er ilegg av is på toppen. Skapet er foret med metall. Isskap er forløperen til kjøleskapet. I et isskap blir maten holdt kald ved hjelp av en blokk med is som ligger øverst i skapet. Isskap var utbredt – i velstående hjem – før kjøleskapet kom på 1950-tallet. Isskapet var kostbart i drift fordi det krevdes et omfattende apparat for henting og distribusjon av isblokkene, samt lagring i et godt isolert ishus eller isbod fra vinter til sommer. En eller to ganger i uken måtte isskapet forsynes med en ny isblokk, og det var selvfølgelig i sommervarmen behovet for et isskap var størst. Isen ble – i norske byer – gjerne hentet fra naturlige innsjøer og egne isdammer. Fra Norge foregikk dessuten en omfattende eksport av is til England, der man i velstående hjem hadde isskap av samme type. Isdam. En isdam er en liten, kunstig innsjø laget for å kunne skaffe is til isskap. Isdammer finnes fremdeles, men de brukes ikke lenger til å hente is. Mange isdammer har grodd igjen, men i dag anses isdammer å ha kulturhistorisk verdi og utgjøre en viktig del av kulturlandskapet, så flere steder arbeider man for å verne isdammer og hindre gjengroing. Mange gårder hadde tidligere en isdam for nedkjøling av melka. I Groruddalen var det blant annet fire firmaer som drev med isskjæring på 1920- og -30-tallet. Det spesielle med firmaet Oslo Ismagasin på Årvoll var at de drev Oslos siste naturisfirma. Helt fram til 1967/68 skar firmaet ut store isblokker som ble levert firmaer og privathusholdninger. Tainan. Tainan (kinesisk: 台南市 / 臺南市) er en Taiwansk by på øya Taiwan (Formosa). Befolkningen anslås (2004) til 734.000. Den ligger sør på øya Taiwan, mot Taiwanstredet. Tainan er den fjerde største byen på Taiwan, etter Taipei, Kaohsiung og Taichung. Tainan ble etter 1621 gjort til nederlendernes koloniby på øya Formosa. Det var rundt den festningen de anla ved kysten, opprinnelig kalt Fort Oranje, og kort etter omdøpt til Fort Zeelandia. Senere fordrev Koxinga nederlenderne, og opprettet fortet og byen rundt som hovedstad for sin regjering (under navnet "Taiwan-Fu"). Det var først på 1800-tallet at Taipei overtok som øyas hovedstad. Tainan er blitt en moderne storby, og her ligger nå National Cheng Kung University, et av Taiwans fremste universiteter, og en rekke andre universiteter. Byens moderne sentrum ligger et stykke inn fra kysten, slik at det gamle Fort Zeelandia (i gamlebyen i bydelen Anping) ligger i byens vestlige utkant. I Anping er mange minnesmerker bevart fra tidligere århundrer. Port ved Fort Providentia - ChiKanLou Enkelte av de mer enn tre hundre templene i Tainan regnes blant de best bevarte eksempler på tradisjonell kinesisk kultur i Taiwan. Blant de mer betydelige templer kan nevnes konfuciustempelet i Nanmengaten (fra 1665), Kuantitempelet i Yungfugaten der mandariner fra Qing-dynastiet frembar riter for krigsguden, og naboen Tempelet til den store himmelkeiserinnen som kanskje har de mest forseggjorte tempelutskjæringer på hele Taiwan, Wufeitempelet i Wufeigaten viet til fem konkubiner som heller ville dø med sin prins og dermed begikk selvmord framfor å overgi seg til det nye Qing-styret, og til siste Koxingahelligdommen i Kaishangaten. Panchiao. Panchiao er en kinesisk by på øya Taiwan (Formosa) i provinsen Taiwan i Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 531.000. Hsinchu. Hsinchu By (kinesisk: 新竹市) er en taiwansk by på øya Taiwan (Formosa) i Republikken Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2011) til 416 191. I byen ligger Hsinchu Science and Industrial Park (kinesisk: 新竹科學工業園區), som er et industriområde som ble etablert 15. desember 1980. Parken er nå en av verdens mest vesentlige områder for halvlederproduksjon. Taichung. Taichung (tradisjonell kinesisk: 臺中市/台中市; forenklet kinesisk: 台中市; Tongyong pinyin: "Táijhōng Shìh"; Hanyu pinyin: "Táizhōng Shì"; Wade-Giles: "T'ai-chung-shih"; Pe̍h-ōe-jī: "Tâi-tiong-chhī") er en kinesisk storby på øya Taiwan (Formosa) i provinsen Taiwan i Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1 114 000, noe som gjør den til den tredje største byen på øya etter Taipei og Kaohsiung. Byen er offisielt administrert som en provinsiell by av provinsen Taiwan i Republikken Kina. Byens navn betyr «Sentrale Taiwan». Taichungs internasjonale flyplass er den tredje største, og den nyeste på Taiwan. Havnen i Taichung er den andre største fraktfasilitet på øya som er i stand til å håndtere konteinerskipsfart. Til tross for dens størrelse er det ingen fergetrafikk og havnen er stengt for uautoriserte trafikk. Kaohsiung. Kaohsiung på politisk-administrativt kart over Republikken Kina (Taiwan) Kaohsiung (kinesisk: 高雄, tongyong pinyin: "Gaosyóng", hanyu pinyin: "Gāoxióng", POJ: "Ko-hiông") er en Taiwansk storby på øya Taiwan (Formosa).Den er Taiwans nest største by, og og en av republikkens fem regjeringsumiddelbare byer. Befolkningen anslås (2011) til ca 2 670 000 innbyggere. Dette er et kraftig hopp, noe som mest skyldes grenseutvidelse: Den 15. desember 2010 tok den opp i seg hele det tidligere Kaohsiung fylke. Macao. Macao (Machiao; 馬交), på portugisisk Macau, er en spesiell administrativ region på en liten halvøy og en utenforliggende dobbeltøy i det sørlige Kina, 65 km vest for Hongkong. Byens fulle og formelle navn på portugisisk er "Santa Nome de Deus de Macau". På mandarin heter Macao også Àomén (澳門). Macao er også kjent som Magok (媽閣廟), Haojing'ao (壕鏡澳), Xiangshan'ao (香山澳) og Liandao (蓮島 «Lotusøya»). Befolkningen er på omkring 531.000 fastboende (september 2007). Byen var i 442 år styrt av Portugal, og den er dermed den eldste europeiske koloni i Østasias historie. Siden byen ble gitt tilbake til Kina i 1999 har Macao (videre)utviklet industrier som tekstiler, elektronikk og leketøy, og sin betydelige turistindustri særlig knyttet til kasinoer, og byen har et vidt spekter av hoteller, feriefasiliteter, stadiumer, restauranter og kasinoer – de fleste bygget etter år 2000. Macao har sterke økonomiske bånd med Hongkong og hele regionen ved Perleflodens delta. Byen har en sterk infrastruktur og tilbyr gode finansielle og bankmessige tjenester. Keisertiden. Under Qin-dynastiets tid (221–206 f.Kr.) var Macau, da en øy, del av Panyu fylke i distriktet Nanhai i det som i dag er provinsen Guangdong. Under Jin-dynastiet (265-420) var området del av fylket Dongguan, og Nanhai og Dongguan alternere om å ha det administrative overoppsynet der. I 1152 (under Song-dynastiet, 960–1279) var det identifisert som del av det nye fylket Xiangshan. Siden 400-tallet seilte handelsskip mellom Sørøstasia og Guangzhou, og brukte ofte Haojingao (dvs. Macao) som et sted der man tok ombord ferskvann og mat, eller søkte ly for været. Dignitærer fra det sørlige Song-dynastiet og et følge på ca 50 000 tilhengere var de første innbyggere i området som man kjenner til fra historiske kilder. De søkte tilflukt rundt Macao fra de invaderende mongolerne i 1277. De klarte lenge å forsvare sine bosetninger der. Mong Há har lenge vært sentrum for kinesisk bosetning på Macao og det sted der det som kan ha vært regionens eldste tempel lå. Det var en helligdom viet til den buddhistiske barmhjertighetsgudinnen Guanyin. Hoklo-båtfolket var de første som viste interesse for Macao som handelssenter for de sørlige områdene. Under Ming-dynastiet (1368–1644) dro fiskere til Macao fra forskjellige deler av Guangdong og fra Fujian, og bygde A-Ma-templelet der de bad om trygg ferd til sjøs. Portugisernes styre frem til 1800-tallet. Portugiserne kom til den lille Macaohalvøya (som øya var blitt til) i første halvdel av 1500-tallet. Portugisiske handelsmenn hadde først gjort landfall i Shantou og i Ningbo, men ble tvunget til å oppgi sine handelsstasjoner der. I 1535 fikk portugiserne rett til å ankre skip i det som i dag kalles Macaos indre havn, mot sør på vestsiden av Macaohalvøya, og yrke handel der. I 1552 eller 1553 fikk de lov til å gå i land og sette opp noen lagerskur, slik at de kunne tørke ut varer som var blitt utsatt for sjøvann. At de også kunne overnatte på land skyldes at kineserne var takknemlige for deres innsats mot de japanske piratene langs kystene. De kunne nå bli mellommenn for handelen mellom Kina, Europa og Japan. Macao ble grunnlagt som en permanent portugisisk handelsstasjon og bosetning i 1557. De første byggeprosjektene var en kirke og noen festningsverker. Men kineserne krevde foreløpig ingen leieavgift; det begynte først i 1582. I 1580 ble Macao også gjort et katolsk bispesete av pave Gregor XIII. Byen ble et viktig handelssentrum. Når Kina tolererte opprettelsen av det som ble et portugisiskstyrt støttepunkt var det ifølge portugisiske historikere meget fordi landet hadde grunn til å forvente seg at portugisene klarte å bekjempe sjørøveriet i denne delen av kysten. Sjørøverne var både japanere og kinesere. Noen kinesiske historikere har begynt å så tvil om denne versjonen, og hevder at historiske kilder tier om et sjørøverproblem i dette området på den aktuelle tid, og antyder at det i stedet kan ha vært lokal kinesisk korrupsjon som muliggjorde at portugiserne ved pengegaver klarte å etablere seg på halvøya. Kontakten inn i Kina fra Macao var vanskelig; faktisk var den forbudt. Ikke desto mindre var det allerede i 1565 tusener av kinesere i byen, hvorav fem tusen som var blitt kristne. Byen blomstret, og dette var en viktig grunn til at Nederland gjorde gjentatte forsøk på å erobre byen på 1600-tallet. I 1670 leaset Portugal territoriet fra Qing-dynastiets Kina, skjønt det ikke var noe formelt suverenitetsskifte. Etter henholdsvis første (1839–42) og andre opiumskrig (1856–60) okkuperte Portugal øyene Taipa og Coloane i hhv 1851 og 1864. Dette var noen små øyer sør for Macaohalvøya. I 1887 undertegnet Portugal og Kina avtaler der Kina formelt gav portugiserne rett til «"evig okkupasjon og regjering av Macao"»; Portugal forpliktet seg på sin side å innhente Kinas godkjenning dersom man ønsket å overdra Macao til noe annet land. Macao mistet mye av sin status da britene grunnla Hongkong like ved. 1900-tallet. I 1928 inngikk Kuomintangregjeringen (Republikken Kina) og den portugisiske regjering «den sino-portugisiske vennskaps- og handelsavtale». Den tok kun for seg noen spørsmål vedrørende tariffer og handel, men tiet om Macaos status. Dermed vedvarte situasjonen slik den hadde vært siden 1887. I 1938 okkuperte portugisiske styrker øya Hengqin, der det allerede var bosatt portugisiske misjonærer. Henquin ble okkupert av japanerne i 1941 og tilbakeført til Republikken Kina ved utgangen av annen verdenskrig. Etter den portugisiske revolusjonen i 1974, som bragte et venstreorientert styre til makt i landet, opprettet Kina og Portugal diplomatiske forbindelser og begynte å forhandle om Macaos status. Portugal var da stemt for å returnere Macao til Kina, men kineserne (Folkerepublikken) var ikke interessert i det da, og bad Portugal med å fortsette å styre byen. I 1976 ble dermed Macao definert av Lisboa som et kinesisk territorium under portugisisk forvaltning, en definisjon som kineserne formelt tilsluttet seg (skjønt ved å understreke at det var en "midlertidig" situasjon) ved en avtale med Portugal i 1979. Etter ytterligere forhandlinger i 1987 besluttet man at Macao skulle overleveres til Kina i 1999, da det ble et spesielt administrativt område. Overgangen 20. desember 1999. Kart over Macao etter landvinningsprosjektene, ca 2007 Macao fikk etter innlemmelsen i Kina i 1999 stor grad av selvstyre for 50 år fremover. Lovverket skulle i stor grad opprettholdes og nye lover trengte ikke godkjennes av sentralregjeringen i Beijing, bare registreres. Det økonomiske systemet skulle fortsette å gjelde etter overtakelsen. Macao kunne også, under navnet "Macao, Kina", opprettholde og utvikle forbindelser med fremmede stater og internasjonale organisasjoner. Macaos øverste administrative leder er en guvernør som utnevnes av og står ansvarlig overfor myndighetene i Beijing. Den nest-høyeste stillingen i Macaos styringsverk er sekretæren for administrasjon og rettsvesen. Denne innehas av Florinda da Rosa Silva Chan. Geografi. Macao ligger på den vestre siden av viken hvor mange av utløpene Perlefloden (Zhujiang) renner inn i Sørkinahavet. Byen er 60 kilometer sørvest for Hongkong og 145 kilometer sør for Guangzhou. Den består av Macaohalvøya og av de nå forente øyene Taipa og Coloane. Halvøya er dannet av landtungen mellom Perleelvens hovedutløp i øst og en av munningsgrenene av Xijiang (Vestelven) i vest. Den grenser til Zhuhai i Fastlandskina. Den viktigste grensepasseringsposten mellom Macao og Kina er kjent som Portas do Cerco (Barrier Gate) på Macaosiden, og som grenseposten Gongbei på Zhuhaisiden. Macaohalvøya var opprinnelig en øy, men elveavleiringer dannet en tynn sandbanke mot nord som etterhvert ble bredere og bredere. Mange landvinningsprosjekter på 1600-tallet omgjorde etterhvert Macao til en stort sett flat halvøy, skjønt de mange bratte høydene er med på å markere den opprinnelige landmassen. Hele området er tett bymessig bebygd slik at det ikke er noen jordbruksområder igjen lenger. Macao består, foruten av halvøya, også av to nå sammengrodde øyer, Taipa og Coloane. Størstedelen av Macao er bebygd. Det finnes ingen stryk eller elver, elvevannet er forurenset, og derfor er drikkevann en mangelvare slik at alt må tilbringes utenfra. Demografi. Deler av Macaos sentrum, 2007 Macao er et av verdens mest tett befolkede områder, med en befolkningstetthet på 16.521 personer pr kvadratkilometer. Av befolkningen i Macao er 95% kinesere, for det meste kantonesere, fujianesere og dessuten noen hakka, shanghainesere og utenlandskinesere fra Sørøstasia (sørlig Vietnam og noen fra Thailand eller Filippinene) og andre steder. Det er en betydelig burmesisk befolkning også. Resten er av portugisisk bakgrunn. Det er gjestearbeidere særlig fra Filippinene og fra Thailand. Mange portugiserre og macanesere (lokalt fødte portugisere, endel helt eller delvis av kinesisk opphav) forlot Macao etter at byen ble overført til Kina i 1999. Befolkningsveksten i byen skyldes for det meste innvandring fra Fastlandskina og gjestearbeiderne fra oversjøiske land, ettersom fødselsraten er blant verdens laveste. Språk. Både kantonesisk og portugisisk er offisielle språk i Macao. Ellers tales det mandarin, engelsk og hokkien rundt om. Engelsk undervises på skolene, og er tildels undervisningsspråk på universitetsnivå. Ettersom Macao er så avhengig av turisme og handel er engelsk i ferd med å bli et viktig fellesspråk. Macanesisk, som gjennomgående omtales som "patuá", er et distikt kreolspråk blant de såkalte macanesere (nå to prosent av befolkningen), men det er nå bare noen få macanesere som virkelig har grepet om dette blandingsspråket. Arbeidsstokken. Arbeidsstokken i Macao SAR er for det meste engasjert innen manufaktur, byggebransjen, grossist- og detaljhandel, reparatur, hoteller, restauraner, finansielle tjenester og annen forretningsdrift, offentlig forvaltning, sosialtjenester, kasinodrift, transport, lager og kommunikasjon. I 2006 var det 37.357 arbeidere med gjestearbeiderstatus fra Fastlandskina; de utgjorde 57,7 % av alle gjestearbeiderne. Levetidsforventning, fødselstall. Ifølge en undersøkelse utført av USAs etterretningsorganisasjon CIA, var Macao blant de ti land i verden med høyest levetidsforventning ved fødsel. Macaos fødselsrate, fertilitetsrate og spebarnddødelighet er blant verdens laveste. Økonomi. Turisme er Macaos hovedinntektskilde. Kasinovirksomheten står for nesten halvparten av inntektene. Casino Lisboa var lenge det største, men i august 2007 kom The Venetian, og Wynn Macau planlegger utvidelse. Andre næringsveier er tekstilindustri og fyrverkeriproduksjon. I 2006 gikk Macaos kasinoer etter flere års dramatisk vekst forbi kasinoene i Las Vegas i inntjening. Av casinoenes bruttooverskudd betales 40 % i gevistskatt til byregjeringen. til Året etter fremkom det imidlertid at det i årevis en pågått "skimming" i meget stor målestokk, ved illegal "sidebetting". Omfanget er vanskelig å anslå, men selv når man legger moderate overslag til grunn har denne virksomheten berøvet kasinoene for over 100 HK$ de siste fem år, og byregjeringen er gått glipp av minst 40 milliarder HK$ i skatteinntekter. Denne økonomiske kriminaliteten har proporsjoner som mafiaens gullalder i Las Vegas aldri var i nærheten av. Selv med de aller lavest tenkelige overslag for Macao er beløpet på minst 1 100 000 US$, mens det i Las Vegas aldri kom opp i 20 000 US$ pr år. Tianjin. Tianjin (kinesisk: 天津; pinyin: "Tiānjīn"; Wade-Giles: "T'iēn-chīn"; kinesisk postalromanisering: "Tientsin") er en kinesisk storby som er hovedstad i den selvstendige byprovins av samme navn i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2007) til 11,5 millioner. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 津 for "Jin". Byen var tidligere del av provinsen Hebei. Historie. Landet som Tianjin ligger på er i historisk tid blitt til ved sedimentering av en rekke elver som tømmer seg i Bohaibukten. Også Guleelven hadde en gang utløp i dette området. Da Keiserkanalen ble åpnet under Sui-dynastiet gavnet det utviklingen av byen, som frem til 1404 het Zhigu. Det året endret Yongle-keiseren navnet til "Tianjin", «det himmelske vadested», for å minnes at keiseren («himmelens sønn») hadde krysset elven der i forbindelse med en militær kampanje for å fravriste sin nevø keisertronen. Det ble anlagt en befestning der, "Tianjin Wei" (天津卫). Tianjin ble gjort til prefektur i 1725. Tianjin fylke ble opprettet under prefekturet i 1731. I 1856 bordet kinesiske soldater det kinesiskeide skipet «The Arrow»; det var registrert i Hongkong og førte britisk flagg og ble mistenkt for sjørøveri, smugling og opiumhandel. De arresterte og fengslet 12 av mannskapet. Som reaksjon sendteStorbritannia og Frankrike kanonbåter under admiral Sir Michael Seymour for å erobre Taku-fortene (大沽砲臺) nær Tianjin i mai 1858. Ved slutten av første del av denneannen opiumskrig i juni samme år ble Tianjintraktaten undertegnet. Ved en tilleggsprotokoll innebar den at Tianjin ble åpnet for utenlandshandel. Traktatene ble ratifisert av keiseren i 1860. Mellom 1895 og 1900 fikk Storbritannia og Frankrike følge fra andre makter (Japan, Tyskland, Russland, og land som ikke hadde konsesjonsstraktater med Kina – Østerrike-Ungarn, Italia og Belgia, og de etablerte Tianjinkonsesjonene, meed sine egne fengsler, skoler, barakker og sykehus. De fremmedes nærvær var ikke fredelig hele tiden. En av de mest kjente urolighetene var den voldsomme Tianjinhendelsen (天津教案). I juni 1870 oppstod det falske rykter om katolske ordenssøstre som angivelig drepte små barn og benyttet deres øyeepler til magi. Det kan være at en observasjon av glass med innlagt småløk i søstrenes kjøkken var med på å starte hysteriet, skjønt antikatolske skrekkhistorier var i lengre tidd blitt spredt i landet. Under opptøyene som fulgte ble blant annet flere nonner drept, den nye katolske kirken Wanghailou og det franske konsulat nedbrent. Qing-dynastiet måtte yte skadeserstatning etter at det hele hadde roet seg. I juli 1900 ble byen erobret av bokserne under Bokseropprøret. Det var omfattende kamper i og rundt byen under opprøret; fremmedmaktenes unnsetningsstyrker gikk i land rett ved Tianjin. De utenlandske konsesjoner var under beleiring i ukevis. Fremmedmaktene okkuperte byen etter å ha slått ned opprøret, og gav ikke tilbake kontrollen til Qing-styret før i august 1902. Den ledende Qing-general Yuan Shikai gjorde meget for å utvikle Tianjin til en moderne by, og organiserte her den første moderne kinesiske politistyrke. Tianjin fikk riksumiddelbar administrativ bystatus (直轄市) i 1927. Fremmedmaktene fikk fortsatt holde militærstyrker garnisonert her for å sikre åpen adgang til Beijing. Britene hadde en brigade på to bataljoner. Italienerne, franskmennene, japanerne, tyskerne, russerne og austroungarerne noe svakere styrker. USA var opprinnelig ikke med, men kom til senere. Under første verdenskrig ble den tyske og den austroungarske garnison erobret, og soldatene holdt fanget. Den bolsjevikiske regjering trakk ut den russiske garnison i 1918. I 1920 inviterte de gjenværende makter USA til å tilslutte seg, og landet sendte da et redusert infanteriregiment til Tianjin fra Filippinene. Den senere så kjente George C. Marshall tjenestegjorde her i 1920-årene. Styrken ble trukket ut i 1938. Den 30. juli 1937 ble Tianjin tatt av Japan, som del av den andre sino-japanske krig, men byen ble ikke fullstendig okkupert idet konsesjonene ble latt i fred frem til japanernes krig ble utvidet i 1941. Sommeren 1939 representerte Tianjinepisoden en større krise mellom Japan og Storbritannia. Japanerne blokkerte den britiske konsesjon fordi britene ikke ville utlevere seks kinesere som hadde myrdet en kollaboratør med japanerne. Det kunne ha endt med krig. Da den britiske statsminister Neville Chamberlain etter råd fra Royal Navy i lys av situasjonen i Europa ikke var villig til å sende britiske krigsskip til Østen for å bryte blokaden, endte det etterhvert med at kineserne ble utlevert – og henrettet. Under den japanske okkupasjon ble Tianjin styrk av en marionettregjering med sete i Beijing. Den 9. august 1940 fikk de britiske styrker ordre om å trekke seg ut. Den 14. november 1941 fikk også de 47 amerikanerne fra US Marines tilbaketrekningsordre, men rakk det ikke før krigsutbruddet mellom Japan og USA den 8. desember. Bare de italienske og Vichy-franske styrker fikk lov til å være igjen av japanerne. Den japanske okkupasjon varte til krigsslutt 15. august 1945. Etter 1945 ble Tianjin base for amerikanske styrker. I desember 1946 ble en kvinnelig student fra Beijing voldtatt av en amerikansk soldat, og dette og en rekke andre og uoppklarte voldtekter i Tianjin utløste en meget stor studentdemonstrasjon der den 1. januar 1947. Amerikanerne trakk seg ut av Tianjin i juni 1947. Kommunistiske styrker inntok Tianjin 15. januar 1949 etter 29 timers lange kamphandlinger. Tianjin forble en egen byprovins, med unntak av årene fra 1958 til 1967, da den ble del av og hovedstad for provinsen Hebei. Tangshanjordskjelvet i 1976 tok livet av 23.938 mennesker i Tianjin og forvoldte store skader. Sportsarenaen "Vanndråpen" i Tianjin, bygd i forbindelse med Sommerolympiaden i Beijing i 2008. Etter at Kina begynte å åpne seg sent i 1970-årene er Tianjin gjennomgått rask utvikling selv om den nå henger noe etter andre viktige byer som Shanghai, Beijing og Guangzhou. Tianjin er blitt sentrum for Binhai New Area, en Pudong-lignende spesiell økonomisk sone som er ment å balansere ut Shanghai i noen grad. Noen av øvelsene under Olympiaden i Beijing 2008 ble avholdt i Tianjin. Administrative enheter. Moderne bygninger i Tianjins økonomiske og teknologiske utviklingsområde Byprovinsen Tianjin har jurisdiksjon over 13 distrikter (区 "qū") og 3 fylker (县 "xiàn"). I november 2009 ble distriktene Tanggu (塘沽区), Hangu (汉沽区) og Dagang (大港区) langs kysten slått sammen i Binhai nye område (滨海新区), Tianjins økonomiske og teknologiske utviklingsområde. Jernbane. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Selve byen er stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Jinan, Nanjing og Suzhou, og for Jinghabanen fra Beijing til Harbin. Vei. Tianjin ligger inntil motorveien Beijing-Tianjin-Tanggu, kalt "«den gyldne passasje»". Kinas riksvei 103 løper fra Beijing og gjennom Tianjin på sin vei ned til kysten ved Tanggu ved Gulehavet. Tanggu. Tanggu (kinesisk: 塘沽区; pinyin: "Tánggū Qū") var et kinesisk bydistrikt i den selvstendige byprovinsen Tianjin i det nordlige Kina. Den er administrativt et bydistrikt. Befolkningen innen bygrensene var i 2004 anslått til 490 000. Her er millionbyen Tianjins havneområde. Tidligere kunne sjøtransport følge elveløp helt opp til Tianjin, men sedimentering gjorde dette umulig slik at omlasting på flatbunnede elveprammer ble nødvendig ved Tanggu. I 2010 ble distriktet oppløst og innlemmet i Binhai nye område. Kulturminner. Takufortene er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Samferdsel. Tanggu har store havneanlegg som betjener ikke bare Tianjin, men også Beijing, Hebei og bakenforliggende områder. Kinas riksvei 103 strekker seg fra Beijing og 149 km ned til kysten ved Tanggu. Lhasa. Lhasa (forenklet kinesisk: 拉萨; tradisjonell kinesisk: 拉薩; pinyin: "Lāsà"; tibetansk: ལྷ་ས; Wylie: "Lha-sa") er en by som er hovedstad i den autonome region Xizang (Tibet) i det vestlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 115.000 innbyggere. Administrative enheter. Byprefekturet Lhasa har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū") og 7 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 109 ender i Lhasa. Den løper vestover fra Beijing via Datong, Yinchuan, Lanzhou og Xining til Golmud før den vender sørvestover mot Lhasa. Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu. Haikou. Handlegate i Bo'ai Lu-området i byens gamle franske kolonialområde Haikou (kinesisk: 海口; pinyin: "Hǎikǒu") er en by på prefekturnivå som er hovedstad i øyprovinsen Hainan i det vestlige Kina. Befolkningen innen prefekturgrensene anslås (2005) til 1,71 mill. innbyggere. Historie. Byens historie går tilbake til Han-dynastiets tid. Under Tang-dynastiet og Song-dynastiet var Haikou det viktigste forbindelsesleddet mellom Hainan og fastlandet. I 1988 ble byen erklært til hovedstad for provinsen Hainan. Det har bidratt til byens utvikling fra en liten grensehavn til en moderne storby. Fly. Byen betjenes av Haikou Meilan internasjonale lufthavn. Vei. Kinas riksvei 223 løper gjennom området. Den begynner i Haikou i nord og følger Hainans østkyst og ender sør i byen Sanya. Kinas riksvei 224, den sentrale veiforbindelse tvers over Hainan, begynner i Haikou og ender i Sanya i sør. Kinas riksvei 225, den vestlige halvdel av ringveien rundt Hainan, løper fra Haikou i nord via Danzhou og Dongfang til Sanya i sør. Yinchuan. Yinchuan (kinesisk: 银川; pinyin: "Yínchuān Shì", tidligere kalt "Ningsia", "Ningxia") er en kinesisk by på prefekturnivå som er hovedstad i den autonome region Ningxia Hui i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 1,38 millioner innbyggere. Kulturminner. To gamle buddhistiske pagoder er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Haibaopagoden (海宝塔, "Haibao ta" eller 宁夏银川海宝塔, "Ningxia Yinchuan Haibao ta") i byens nordlige forsteder, også kalt Heibaopagoden ("Heibao ta", 黑宝塔), Hebaopagoden ("Hebao ta", 赫宝塔) eller Nordpagoden ("Bei ta"), ble oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner i 1961. Den er en teglsteinspagode i tårnstil. Opprinnelig ble den reist på 400-tallet på Xixia-herskeren Helian Bobos tid. Dagens pagode er imidlertid fra Qianlongtiden under Qingdynastiet. Den er 53,6 m høy. Chengtiantempelets pagode ("Chengtian si ta", 承天寺塔) i bydistriktet Xingqing ble opprinnelig bygd i 1050. Den ble imidlertid ødelagt av jordskjelv i 1738. Den som står der nå er i Xixiastil men fra 1820. Den er åttekantet, har elleve etasjer og er 64,5 meter høy. Den er regionens største teglsteinspagode. Den ble oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner i 2006. Administrative enheter. På landeveien utenfor Yinchuan, 1930-årene Byprefekturet Yinchuan har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 2 fylker (县 "xiàn"). Yinchuan International Car and Motorcycle Tourism Festival. Fra og med år 2000 er det blitt arrangert et motorsykkelstevne i Yinchuan, "Yinchuan International Car and Motorcycle Tourism Festival", som regel i august. Det er (2009) det største av sitt slag i Kina. Andre severdigheter. De fremste turistattraksjoner i byprefekturet er den såkalte "Sandsjøen" (沙湖), og Xixia-mausoleene og det tilknyttede museum om Xixiarikets historie (西夏王陵). Samferdsel. Kinas riksvei 109 løper gjennom området. Den knytter Beijing sammen med Lhasa i Tibet. Den løper vestover fra Beijing via Datong, Yinchuan, Lanzhou og Xining til Golmud før den vender sørvestover mot Lhasa. Kinas riksvei 110 har sitt sluttpunkt i Yinchuan. Den begynner i Beijing men følger en mer nordlig rute. Den passerer gjennom Zhangjiakou, Jining, Hohhot og Baotou til den ender i Yinchuan. Kinas riksvei 211 har sitt startpunkt i Yinchuan. Den løper sørover til Xi'an i provinsen Shaanxi. Kinas riksvei 307 ender i Yinchuan. Den begynner i Qikou i Hebei og fører gjennom provinsene Shanxi og Shaanxi til Yinchuan. Xining. Fra Folkets Park i Xining. Det moderne Xining nattestider, 2008 Xining eller på tibetansk Silung eller Ziling (forenklet kinesisk: 西宁, tradisjonell kinesisk: 西寧, tibetansk: ཟི་ནིང་; pinyin: "Xīníng", Wylie: "Zi-ning") er en kinesisk by på prefekturnivå som er hovedstad i provinsen Qinghai i det vestlige Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 783 000, men hele prefekturet har 1,11 millioner innbyggere. Historie. Byen ble grunnlagt på 200-tallet f.Kr., da Han-dynastiet etablerte en garnison her. Opp gjennom århundrene ble stedet i perioder behersket av kineserne, tidvis av tributtstater eller av folk som lå i konflikt med Kina. Byen regnes som del av den tibetanske kulturregion og tidligere provins Amdo. Byen hadde i 1940-årene ca. 50 000 innbyggere, men er siden vokst til millionby. Rundt 90 km utenfor Xining er en arbeidsleir der man under Kulturrevolusjonen holdt innesperret overhodet for et lamaistisk kloster og 200 bonser. De utførte tvangsarbeid i en fabrikk for bildeler. Xiningjordskjelvet 1927. Den 23. mai 1927 ble Xining rammet av et jordskjelv som målte 7,6 på Richters skala. Det omkom 41.000 mennesker, og landforskyvningene var store. Administrative enheter. Byprefekturet Xining har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū"), 2 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Samferdsel. Monument utenfor jernbanestasjonen i Xining Kinas riksvei 109 løper gjennom området. Den knytter Beijing sammen med Lhasa i Tibet. Den løper vestover fra Beijing via Datong, Yinchuan, Lanzhou og Xining til Golmud før den vender sørvestover mot Lhasa. Kinas riksvei 214 fører fra Xining til Jinghong i Yunnan. Kinas riksvei 227 fører fra Xining til Zhangye i provinsen Gansu. Kinas riksvei 315 begynner i Xining og fører til Kashgar (Kashi) i Xinjiang. Shihezi. Shihezi (kinesisk: 石河子; pinyin: "Shíhézǐ"; Wade-Giles: "Shíh-hó-tzǔ"; uigurisk: شىخەنزە; uigur-latin: "Shixenze") er et kinesisk byfylke i den autonome region Xinjiang (Sinkiang) i det vestlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 553.000. Den er direkte understilt Xinjiangs sentralregjeing. Shiheziuniversitetet er Xinjiangs nest største universitet. Økonomi. Dette er en viktig industriby, med en rekke kullkraftverk. De største er Manas kullkraftverk i øst, og Tianye kullkraftverk og Tianfu kullkraftverk i nord. Tilsammen har disse tre omlag 3.000 MW kapasitet, en betydelig del av provinsens generasjonsevne for elektrisk kraft. Samferdsel. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender på grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Ürümqi. Det moderne Urumqi, sett fra høyden "Hong Shan". Ürümqi (forenklet kinesisk: 乌鲁木齐; tradisjonell kinesisk: 烏魯木齊; pinyin: "Wūlǔmùqí"; Wade-Giles: "Wū-lǔ-mù-ch'í"; uigurisk: ئۈرۈمچى; uigur-latin: "Ürümchi") er en storby som er hovedstad i den autonome region Xinjiang (Sinkiang) i det vestlige Kina. Fram til 1954 het den Dihua. Befolkningen var på 2 081 834 i år 2000, og er raskt voksende grunnet en målbevisst innflyttingspolitikk som allerede har ført til at byens befolkning for det meste er han-kinesisk. Byen er den største i hele den vestlige halvdel av Kina. Urumqi har tekstil-, jern- stål- og petrokjemisk industri. Jernbanelinjen Beijing – Kasakhstan fører gjennom Urumqi. Byen har et kontinentalt steppeklima med varme og tørre somre (gjennomsnittstemperatur i juli 24 °C) og fuktige og kalde vintre (januar: -16 °C). Den er den storby i verden som ligger lengst fra noen kystlinje: 2 500 km. Fakkelstafetten til sommer-OL 2008 passerte byen som første stoppested etter Tibet. i juli 2009 var det protester og uroligheter mellom han-kinesere og uighurer i byen, med mange dødsofre da myndighetene grep inn. Administrative enheter. Byprefekturet Ürümqi har jurisdiksjon over 7 distrikter (区 "qū") og ett fylke (县 "xiàn"). I 2007 ble byfylket Miquan (米泉市), som da lå under Changji, slått sammen med distriktet Dongshan (东山区) i Ürümqi og dannet dermed distriktet Midong (米东区), som nå ligger under Ürümqi. Etnisk sammensetning (2000). Folkets Plass i byens sentrum Ifølge folketellingen i 2000 hadde Urumqi 2 081 834 innbyggere. Luftfart. Ürümqi Diwopu internasjonale lufthavn betjener byen. Den ligger i kommunen Diwopu i bydistriktet Xinshi. Vei. Kinas riksvei 216 fører gjennom området. Den går fra Altay til byen Baluntai i fylket Hejing. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Ürümqi. Historie. Moskeer vitner om islams stilling Allerede rundt Kristi fødsel var Ürümqi en viktig by på den nordlige silkeveien. Under det 22. år av keiser Taizongs regjering under Tang-dynastiet, i år 648, etablerte Tang-regjeringen byen Luntai der det gamle Urabo lå, 10 kilometer fra de sørlige forsteder til dagens Ürümqi. Luntai bar et lokalt regjeringssete, og der ble det innkrevd skatt fra karavanene som fulgte den nordlige silkeveien. Under Qing-dynastiet kalte i 1763 Qianlong-keiseren den nå større byen Luntai for Dihua (:迪化; pinyin: "Díhuà"; mandsjuisk: "Wen de dahabure fu"), som betyr «å opplyse». I 1884 etablerte Guangxu-keiseren Xinjiang som provins, med Dihua som hovedstad. Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet, endret man den 1. februar 1954 bynavnet til Ürümqi, som betyr «vakkert beiteland» på junggarenes mongolske språkform. Severdigheter. Turister i og rundt byen oppsøker gjerne "Himmelsjøen" (110 km mot øst), "Hong Shan" («det røde fjell»), sydmoskeen, Xinjiangs regionalmuseum og markedet på engelsk kjent som «International Bazar» i byens sentrum. I bymuseet er det en rekke mumier av indoeuropeiske lyshudede tocharer. De ble funnet i Tarimbekkenet. Lanzhou. Lanzhou (forenklet kinesisk: 兰州; tradisjonell kinesisk: 蘭州; pinyin: "Lánzhōu"; Wade-Giles: "Lan-chou"; kinesisk postalstaving: "Lanchow") er en by på prefekturnivå ved elven Huang He, og er hovedstad i provinsen Gansu i det vestlige Kina. Befolkningen innen selve byen anslås (2004) til 1 409 000, mens hele prefekturet har 9,2 millioner innbyggere. Lanzhou er en av Kinas og dermed også en av verdens mest forurensede byer. Sikten er så dårlig at det er tider man ikke kan se Lanshan, et fjell som reiser seg bratt rett sør for byen. Byen ligger i en trang kløft der elven gjør en sving på en slik måte at det er nesten ingen fri luftutveksling med områdene rundt. Lanzhou har også petroleumsindustri, og lider under store støvstormer fra Gobiørkenen særlig om vinteren og våren. Administrative enheter. Byprefekturet Lanzhou har domsmyndighet over 5 distrikter (区 "qū") og 3 fylker (县 "xiàn"). Jernbane. Lanzhou er vestre enddepunkt på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Vei. Kinas riksvei 109 løper gjennom området. Den knytter Beijing sammen med Lhasa i Tibet. Den løper vestover fra Beijing via Datong, Yinchuan, Lanzhou og Xining til Golmud før den vender sørvestover mot Lhasa. Zhangye. Zhangye (forenklet kinesisk: 张掖; tradisjonell kinesisk: 張掖; pinyin: "Zhāngyè"; Wade-Giles: "Chang-yeh") er en by på prefekturnivå i provinsen Gansu i det vestlige Kina. Tidligere het byen Ganzhou'". Befolkningen innen selve byen anslås (2004) til 489 000, men hele prefekturet har 1,17 millioner innbyggere. Vestlige deler av den kinesiske mur går gjennom prefekturet. Zhangye er en del av Hexikorridoren, den farbare og beboelige stripen mellom høyfjellene i sørvest og Tenggerørkenen i nordøst. Historie. Her lå under de fem dynastiers og ti kongedømmers tid det lille middelalderriket Ganzhou. Marco Polo (1254–1324) beskriver i sine reiseskildringer ("Il Milione") at han tilbragte ett år i en by kalt Campichu. Man anser at den byen må ha vært Ganzhou (Zhangye). Kulturminner. I Zhangye ligger Dafo Si, med Kinas største liggende Buddha-statue. Den er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Administrasjon. Byprefekturet Zhangye har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), 4 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 227 ender i Zhangye. Veien fører fra Xining i provinsen Qinghai til Zhangye. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Zigong. Zigong (Forenklet kinesisk: 自贡; tradisjonell kinesisk: 自貢; pinyin: "Zìgòng") er en by på prefekturnivå i provinsen Sichuan i det vestlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 3.720.000. Administrative enheter. Byprefekturet Zigong har jurisdiksjon over 4 distrikt (区 "qū") og 2 fylker (县 "xiàn"). Panzhihua. Panzhihua (kinesisk: 攀枝花; pinyin: "Pānzhīhūa") er en by på prefekturnivå i provinsen Sichuan i det vestlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2007) til 1.100.800. Administrative enheter. Byprefekturet Panzhihua har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og 2 fylker (县 "xiàn"). Historie og geografi. Området har gjennomgått en rekke administrative grenseendringer. Det har i sin helhet tilhørt provinsen Sichuan bare siden 1955. Noen deler av Panzhihua var tidligere del av provinsen Yunnan. De er i dag i bydistriktet Renhe. Da Republikken Kina opprettet provinsen Xikang den 1. januar 1939, ble det som nå er fylkene Miyi og Yanbian del av den provinsen. I oktober 1955 ble Xikang oppløst som provins av Folkerepublikken Kinas regjering, og de aktuelle områder lagt tilbake til Sichuan. Panzhihua er et område rikt på naturressurser, men var relativt øde inntil 1960-årene. Byen, som ble grunnlagt med navnet "Dukou" i 1965, fikk stålindustri i 1966, og vokste raskt og var relativt velhavende mens resten av landet fikk en kraftig nedtur grunnet kulturrevolusjonen. Byen fikk senere navnet Panzhihua, som var et tidligere områdenavn, og har Sørvestkinas største stålkompani, som på engelsk kalles "Panzhihua Iron and Steel (Group) Co", og i Kina er best kjent under forkortelsen "Pangang". Området har rester av de gamle konglepalmeskoger som var habitat til kjempepandaen. Panzhihua er svært industrialisert, og preges av gigantiske gruver, mange av dem dagverk. Det meste av det land som ikke er gruveområder, har jordbruk. Området har subtropisk klima. Panzhihua har togforbindelse til Chengdu og Kunming, og har også en kommersiell flyplass. Jordskjelv i 2008. Panzhihua ble kl. 16:31 den 30. august 2008 rammet av et jordskjelv (momentmagnitude: 6,1) som kostet nærmere hundre mennesker livet. Episenteret var i grensetraktene mellom distriktet Renhe og fylket Huili i naboprefekturet Liangshan Yi. Skjelvet rammet også omliggende strøk i provinsene Sichuan og Yunnan. Neijiang. Neijiang (Forenklet kinesisk: 内江; tradisjonell kinesisk: 內江; pinyin: "Nèijīang") er et byprefektur i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 5 386 km² og et innbyggertall på ca. 4,2 millioner (2004). Byen ligger ved elven Tuo Jiang, har elvehavn, og er et jernbaneknutepunkt, med bl.a. en nybygd jernbanelinje med endepunkt Kunming i Yunnan-provinsen. Neijiang har også raffinerier for sukker og annen matvareindustri. Administrative enheter. Byprefekturet Neijiang har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū") og 3 fylker (县 "xiàn"). Jernbane. Chengdu-Chongqing-jernbanen betjener området; den fører fra Chengdu til Chongqing. Vei. Kinas riksvei 321 løper gjennom området. Den fører fra Guangzhou i provinsen Guangdong via blant annet Wenzhou og Guilin til Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Chengdu. Chengdu (kinesisk: 成都, pinyin: "Chéngdū", Sichuanmandarin: "Cen2du1", tidligere romanisert "Chengtu"), også kjent under tilnavnet "Róngchéng" (蓉城) «hibiskusbyen», er en kinesisk sub-provinsiell storby som er hovedstad i provinsen Sichuan i det vestlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2005) til 4,42 millioner, men hele subprovinsen har 10,44 millioner innbyggere. Borgermester i Chengdu (2011) er Ge Honglin. Historie. Chengdu ble grunnlagt i 316 f.Kr., i nærheten av Dujiangyan-irrigasjonssystemet. Dette irrigasjonsanlegget ble anlagt mellom 306 og 251 f.Kr., og er fremdeles i drift. Markgreven av Wus tempel, som er på listen over kulturminner i Folkerepublikken Kina, ble bygd tidlig på 300-tallet. Chengdu har vært ett av vest- og sørvest-Kinas kulturelle sentra i 2000 år. To Tang-keisere søkte tilflukt her etter å flyktet for sine liv fra Shaanxi. Det var også av samme grunn at den store dikteren Du Fu flyktet samme veien og havnet i en hytte utenfor Chengdus vestre bymur i 759. Under De fem dynastier (907-960) e.Kr. var byen kinesisk hovedstad. Mongolene plyndret byen grundig i 1279, og drepte systematisk alle dens innbyggere de kunne oppdage. Men byen hentet seg inn igjen, og omtales hundre år etter rosende av Marco Polo; han nevner særlig dens vakre broer. Men på denne tid lå dens omland fremdeles i stor grad i ruiner. Under både Ming-dynastiet og Qing-dynastiet skulle byen også gjennomleve sykluser av ødeleggelse og gjenreisning. Etter en massaker anført av den voldelige despot Zhang Xianzhong («Den gule tiger») i 1640-årene ble byen og området befolket på nytt av tilvandrende fra det sentrale Kina. Det forekom mindre dramatiske opprør på 1800-tallet. Men i 1911 var det en streik utløst av uenighet rundt jernbanebygging, og den skulle bli en forløper til Qing-dynastiets fall senere samme år. Chengdu fungerte som Republikken Kinas hovedstad under den kinesiske borgerkrig fra 30. november 1949 til 27. desember 1949, da Xichang lenger sør i Sichuan overtok for noen måneder. Under kulturrevolusjonen ble byen tilført mye skade. Blant annet ble den gamle bymuren revet ned. I dag er Chengdu det viktigste trafikknutepunktet i Vest-Kina. Selv om byen er sterkt industrialisert, med maskinindustri, kjemisk industri, næringsmiddelindustri og flykonstruksjon, er den også en «grønn by». Byen er også kjent for sine mange tehus. Her er det også et anlegg for pandabjørnavl. Da kommunistiske tropper erobret Chengdu i desember 1949 var det over 100 daoistiske templer der. De ble alle stengt. Men i 1988 ble det igjen tillatt åpnet et daoistisk tempel og kloster. Ca 40 km utenfor byen ligger det skjellsettende utgravningsfeltet Sanxingdui, som vitner om en høyt utviklet bronsekultur som blomstret omtrent samtidig som Shang-dynastiet men som ikke er nevnt i noen gamle historiske kilder. I mai 2008 ble byen rammet av et jordskjelv da 45 mennesker ble drept og mer enn 600 skadet. Kontorister i Chengdu meldte om en «kontinuerlig risting i omtrent to eller tre minutter», og mange mennesker rømte utendørs for å være i sikkerhet. Pandaparken. Pandaparken (成都大熊猫繁育研究基地) nord i Chengdu er både en dyrepark og et forsknings- og avlssenter med målsetningen å bevare og opplyse almenheten om kjempepandaene. Ved å forske på pandaer i fangenskap håper man å kunne øke forståelsen for pandaer i allmenhet og dermed bidra til gagns for den ville populasjonen. Parken ble grunnlagt i 1987 med seks kjempepandaer, som gjennom avl resulterte i en flokk på 83 dyr i 2008. Utover kjempepandaene har man også blant annet kattebjørner og rhinopithecus-aper. I januar 2012 ble seks pandaer fremavlet i fangenskap sluppet fri i et «halvvilt» miljø i Dujiangyan i Chengdu. Hvis dette viser seg vellykket mener vitenskapsfolk at det betyr et gjennombrudd for bevaringen av kjempepandaen i det ville. Administrative enheter. Den subprovinsielle by Chengdu har jurisdiksjon over 9 distrikter (区 "qū"), 4 byfylker (市 "shì") og 6 fylker (县 "xiàn"). Chengdu indre by består av distriktene Jĭnjiāng i sørøst, Qīngyáng i vest, Chénghuá i nordøst, Jīnniú i nordvest og Wŭhòu i sørvest. Klima. Byens klima er subtropisk mildt, med en årlig gjennomsnittstemperatur på 17,0 °C (15 °C i vest, inntil 18 °C i øst). Gjennomsnittlig regnmengde er på 900-1300 mm i året. Vinteren er mild, og sommeren lang og svært varm; det normale er overskyet og lummert vær. Luftfart. Chengdu betjenes av Chengdu Shuangliu internasjonale lufthavn. Jernbane. Chengdu-Chongqing-jernbanen løper fra Chengdu til Chongqing. Baoji-Chengdu-jernbanen ender opp i Changdu. Den knytter byen til naboprovinsen Shaanxi i nord. Chengdu-Dujiangyan intercity høyhastighetsjernbane betjener Chengdu, Pi og Dujiangjan. Vei. Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan. Kinas riksvei 213 løper gjennom området. Den begynner i Lanzhou i Gansu og fører via Chengdu og Kunming til byen Mohan ved grenseovergangen til Laos. Kinas riksvei 317 fører fra Chengdu til Nagqu i Tibet. Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu. Kinas riksvei 319 ender opp i Chengdu. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan og Chongqing. Kinas riksvei 321 ender også her. Den fører fra Guangzhou i provinsen Guangdong via blant annet Wenzhou og Guilin til Chengdu. Madonnastatue foran katolsk kirke i Chengdu Siping. Siping (kinesisk: 四平; pinyin: "Sìpíng"; Wade-Giles: "Ssù-p'íng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jilin i det nordlige Kina. Siping har 3,3 mill. innbyggere, hvorav ca. 582.000 i bykjernen, dvs. i distriktene Tiexi og Tiedong (2005). Historie. Sipings histore kan følges tilbake til ca 1000 f.Kr. og Shangdynastiets tid. Ruiner fra kongdømmet Yans tid tyder på at han-kinesere tilflyttet området under Vår- og høstannalenes tid. Gamle stammefolk som fuyuer, goguryeoanere, kitanere, jursjenere, mongoler, mandsjuer og koreanere har etterlatt seg kulturartefakter i Sipingområdet. Kommunen i Siping er hjemsted for to av Qingdynastiets keiserinner, enkekeiserinne Cixi og enkekeiserinne Longyu. Men Siping var ikke av særlig betydning før jernbanen mellom Changchun og havnebyen Dalian kom i 1902. Fa skjøt befolkningsveksten fart, og økonomien styrket seg under det sørmandsjuriske jernbaneselskaps administrasjon. Så tilkom det et jernbanespor til Baicheng i nordvestre Jilin i 1923, og en annen linje sørover til Tonghua og videre inn i Korea i 1939. En ny by ble bygd etter 1921, og het på den tid Ssupingkai. Etter 1932, under japanernes inntrengen i Mandsjuria, vokste det frem endel landbruksbasert industri, som ølbrygging, oljepressing og kornmølling. Mot slutten av annen verdenskrig ferdigstilte japanerne et raffineri for produksjon av syntetisk petroleum fra kull. Siping var åsted for en rekke slag under den kinesiske borgerkrig mellom kinesiske kommunister og kinesiske nasjonalister. Etter krigen var byen temmelig rasert. Siping vokste igjen raskt etter den kommunistiske regjering kom til makt, og ble etterhvert provinsens tredje største by. Administrative enheter. Minnesmerke over nasjonens falne helter i Siping Byprefekturet Siping har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì"), ett fylke (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Jernbane. Siping er stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghabanen som løper fra Beijing til Harbin via blant annet Tianjin, Tangshan, Shenyang og Changchun. Vei. Kinas riksvei 102 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og fører gjennom provinsene Hebei, Liaoning, Jilin og Heilongjiang. Den er innom byene Qinhuangdao, Shenyang og Changchun underveis til Harbin. Kinas riksvei 303 løper fra Ji'an i Jilin til Xilinhot i Indre Mongolia. Hegang. Hegang (forenklet kinesisk: 鹤岗; tradisjonell kinesisk: 鶴崗; pinyin: "Hègǎng"; Wade-Giles: "Hò-kǎng") er en kinesisk by og by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordlige Kina. Befolkningen er på 1,11 millioner innbyggere. Administrative enheter. Hegang byprefektur har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū") og 2 fylker (县 "xiàn"). Næringsliv. Hegang er gruvesentrum i et av Kinas viktigste steinkullområder med en anslått produksjon på ca. 10 mill. tonn i året. 31 gruvearbeidere er funnet omkommet etter en gasseksplosjon i en gruve tidlig om morgenen den 21. november 2009 i en kullgruve 10 km utenfor selve byen Hegang ifølge nyhetsbyrået Xinhua. Samferdsel. Kinas riksvei 201 begynner i Hegang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian. Zhaotong. Zhaotong (kinesisk: 昭通; pinyin: "Zhāotōng"; Wade-Giles: "Chāo-t'ūng") er en by på prefekturnivå i provinsen Yunnan i det sørlige Kina. Befolkningen er på ca 7 millioner innbyggere. Administrative enheter. Byprefekturet Zhaotong har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū") og 10 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 213 løper gjennom området. Den begynner i Lanzhou i Gansu og fører via Chengdu og Kunming til byen Mohan ved grenseovergangen til Laos. Dali. Sørporten inn til gammelbyen i Dali Dali (kinesisk: 大理; pinyin: "Dàlǐ") er et kinesisk autonomt prefektur i provinsen Yunnan i det sørlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 530 000, men hele prefekturet har 3,19 millioner innbyggere. Byen ligger ved bredden av Erhaisjøen. Den er kjent for en egen type marmor, "Dali-marmor", som fremdeles produseres. Administrative enheter. Det autonome prefekturet Dali har jurisdiksjon over ett byfylke (市 "shì"), åtte fylker (县 "xiàn") og tre autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 214 løper gjennom området. Den fører fra Xining i provinsen Qinghai til Jinghong i Yunnan. Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Kunming. Kunming (kinesisk: 昆明; pinyin: "Kūnmíng") er en by på prefekturnivå som er hovedstad i provinsen Yunnan i det sørlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 968.000, men hele prefekturet har 3,89 millioner innbyggere. Administrative enheter. Byprefekturet Kunming har jurisdiksjon over 5 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì"), 5 fylker (县 "xiàn") og 3 autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn"). Luftfart. Kunmings hovedflyplass heter Kunming Changshui internasjonale lufthavn. Vei. Kinas riksvei 108 har sitt endepunkt i Kunming. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu. Kinas riksvei 213 løper gjennom området. Den begynner i Lanzhou i Gansu og fører via Chengdu og Kunming til byen Mohan ved grenseovergangen til Laos. Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Kinas riksvei 324 ender opp her. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming. Zunyi. Zunyi (forenklet kinesisk: 遵义; tradisjonell kinesisk: 遵義; pinyin: "Zūnyì") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Guizhou i det sørlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 401 000. Zunyis befolkning er overveiende hankinesere, men også 36 minoritetsgrupper er representert, deriblant tujia-, miao- og gelaofolkene. Zunyi er sentralt beliggende i det turistisk severdige området i det nordlige Guizhou, og en av de viktigste historiske og kulturelle sentrene i provinsen. Byen har fått mye industri: Metallurgi, kraftverk, bygningsmaterialer, matvareindustri. Byen er også blitt et kommunikasjonsknutepunkt. Historie og turisme. Det kinesiske kommunistparti har byen på listen over sine «røde pilegrimsmål» ettersom byen var åsted for et viktig møte for den røde armes polibyrå under revolusjonsårene, under "«den lange marsjen»" i januar 1935. Som møtested benyttet de byens katolske kirke, bygd i vakker lokal stil. I 1953 omgjorde regjeringen kirken til et minnesmerke til Mao Zedongs ære, og man renoverte også det hus som han bodde i. Den stedlige katolse sogneprest, fader Xia, fikk som erstatning et stykke land med et hus på. Han ble senere kastet i fengsel. Etter 20 år ble han løslatt og i 1985 fullt rehabilitert, og i 1987 begynte han på byggingen av den nåværende (2004) kirke. Samferdsel. Kinas riksvei 210 løper gjennom området. Riksveien begynner i Baotou i Indre Mongolia, fører gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning i Guangxi. Kinas riksvei 326 løper gjennom området. Den begynner i Xiushan i Chongqing og går mot provinsen Guizhou, og ender i Hekou i Yunnan, ved grensen til Vietnam og den vietnamesiske byen Lao Cai. Guiyang. Utsikt fra Miracle Hotel i Guiyang Guiyang (kinesisk: 贵阳; pinyin: "Guìyáng") er en kinesisk storby og by på prefekturnivå som er hovedstad i provinsen Guizhou i det sørlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1 161 000, men hele prefekturet har 3,06 millioner innbyggere. Guiyang ligger langs hovedveien mellom Kunming og Chongqing. Den er også et jernbaneknutepunkt (siden 1959) og et industrisenter. Her produseres blant annet tekstiler, kunstgjødsel, maskinredskaper, petroleum, gummiprodukter, sement og papir. Viktige kull- og bauxittgruver ligger i nærheten. Luftfart. Guiyang Longdongbao internasjonale lufthavn betjener byen. Vei. Kinas riksvei 320 (G320) går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Kinas riksvei 321 deler trase med G320 på dette avsnittet. Den fører fra Guangzhou i provinsen Guangdong via blant annet Wenzhou og Guilin til Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Chongqing. Chongqing (forenklet kinesisk: 重庆; tradisjonell kinesisk: 重慶; pinyin: "Chóngqìng"; Wade-Giles: "Ch'úng-ch'ìng"; kinesisk postalromanisering: "Chungking") er en kinesisk storby som er hovedstad i den selvstendige byprovins med samme navn i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 3 378 000. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 渝 for "Yu". Historie. Chongqings historie går tilbake til oldtidsriket Ba og tiden før Qin-dynastiet, da området ble en del av Kina. Byen fikk sitt nåværende navn i år 1189. Chongqing var provisorisk hovedstad for Republikken Kina under annen verdenskrig etter at japanernes inntog i Nanjing. De japanske bomberaidene, som pågikk i flere år, har gitt byen ry som «verdens mest bombede». I 1954 ble den en gjort til provinsby i Sichuanprovinsen, og den forble det frem til 1997, da den ble løftet opp til provinsnivå ved sammenslåing av Chongqing by med naboene Fuling, Wanxian og Qianjiang. Administrative enheter. Byprovinsen Chongqing har jurisdiksjon over 19 distrikter (区 "qū"), 17 fylker (县 "xiàn") og 4 autonome fylker (自治县 "zìzhìxiàn"). Klima. Chongqing ligger i den subtropiske klimasone. Årlig gjennomsnittstemperatur er på 19,0 grader Celsius. Årlig nedbørsmengde ligger på 1.138 millimeter i snitt, hvorav 69 prosent i månedene mai til september. Chongqings klima kjennetegnes med korte og relativt milde vintre og fuktige varme somre. Fra oktober til april fremhersker en svært høy luftfuktighet med hyppig tykk tåke; derfor har byen også tilnavnet «tåkehovedstad» "(Wudu)". Chongqing har utpregede tørke- og regnperioder. Den varmeste måneden er august med maksimalt 32,8 grader Celsius og minimalt 24,5 grader Celsius middels dagstemperatur. Tildels når ekstremmålingene opp til 40 grader Celsius. Kaldeste måned er januar med maksimalt 9,5 grader Celsius og minimalt 5,6 grader Celsius dagsmiddeltemperatur. Sommeren 2006 var sterkt preget av tørke i Chongqing. En rekke elver tørket ut. Myndighetene mente at det dreide seg om den verste tørken i hele Kina på flere tiår. Den høyeste offisielt målte temperatur ble målt 15. august 2006 på værstasjonen i Qijiang: 44,5 grader Celsius. Den tidligere rekorden på 44,1 grader var fra 19. august 1953 ved værstasjonen i Pengshui. Sterk nedbør førte til store oversvømmelser i Chongqing sommeren 2007 in Chongqing. Den 18. juli 2007 ble det målt 266,6 millimeter på en dag – sterkeste nedbør siden målingene tok til i 1892. Forrige rekord på 206,1 mm var fra 21. juli 1996. Samferdsel. Verdens lengste buebro, Chaotianmenbroen, krysser Yangtzefloden i Chongqing. Lufthavn. Byen betjenes av Chongqing Jiangbei internasjonale lufthavn, som ligger ca 25 km fra bykjernen. Jernbane. Chengdu-Chongqing-jernbanen ender opp i Chongqing. Vei. Kinas riksvei 210 løper gjennom området. Riksveien begynner i Baotou i Indre Mongolia, fører gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning i Guangxi. Kinas riksvei 212 ender opp her. Den begynner i Lanzhou i Gansu og fører sørover via Nanchong i Sichuan og ender i Chongqing. Kinas riksvei 319 fører gjennom byprovinsen. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Xianyang. Rytterfigur fra Han-dynastiet, utgravet i Xianyang i 1965 Xianyang (kinesisk: 咸阳; pinyin: "Xiányáng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shaanxi i det nordlige Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 1.034.000. Byen ligger like nord for metropolen Xi'an. Prefekturet ligger på Guanzhongsletten. Historie. Den opprinnelige "Xianyang", som ligger omtrent der den moderne by av samme navn er i dag, var oldtidsstaten Qins hovedstad under De stridende rikers tid i kinesisk historie, og fortsatte som hovedstad under det kortlivede Qin-dynastiet. Byen ligger på nordbredden av elven Wei He. Kinas første keiser, Qin Shi Huang, lot bygge et forseggjort mausoleum i nærheten av hovedstaden, med hær laget av terracotta. Dette og andre storslagne tiltak, som krevde enorme ressurser både hva gjelder arbeidskraft og penger, var – sammen med dynastiets undertrykkende styremåte – til slutt lede til Qin-dynastiets og byens undergang. Kort tid etter den første keiserens død i 210 f.Kr. brøt det ut flere opprør. I begynnelsen av desember 207 overgav Qin-kongen Ziying seg til opprørslederen Liu Bang. Liu Bang erobret deretter Xianyang, men ble snart tvunget til å overlate den til en annen opprørsleder, Xiang Yu, som hadde men lye større hær enn Liu Bang. Xiang Yu drepte så Ziying og brente ned Xianyang. Under denne brannen gikk hele det kongelige bibliotek tapt, blant annet de eneste utgavene av mange såkalt "forbudte bøker". Etter at han til slutt hadde nedkjempet Xiang Yu, bygde Liu Bang i 202 en ny by i nærheten av den gamle Xianyang og kalte den Chang'an. Dette var 28 kilometer unna på motsatt side av Wei-elven. Chang'an som ble så hovedstad for Det vestlige Han-dynasti. Chang'an ligger nå i den nordvestre delen av den moderne byen Xi'an. Administrative enheter. Byprefekturet Xianyang har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 10 fylker (县 "xiàn"). Samferdel. I Xianyang stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Baoji. Baoji sent i november 2006. Baoji (kinesisk: 宝鸡; pinyin: "Bǎojī", eller Paoki eller Pao-chi) er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shaanxi i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2005) til 3,68 millioner. Prefekturet ligger på Guanzhongsletten. Det ligger vest i provinsen og inn mot naboprovinsen Gansu, ved Longhai-jernbanen, og har siden åpningen av jernbaneforbindelsen til Chengdu i naboprovinsen Sichuan i 1957 vært et viktig jernbaneknutepunkt for det nordvestre Kina. Baoji er en raskt voksende industriby med tekstil-, maskin- og kjemisk industri. Historie. En rekke arkeologiske funnsteder fra Longshankulturen ligger nord for elven Wei nær Silkeveien. Baoji ble grunnlagt tidlig under Tangdynastiet. I Baoji ligger Famen Si-tempelet som er hvilested for et av Buddhas fingerbein. Området Baoji var også hjemsted for legendeskikkelsen Yandi, en av Han-Kinas forfedre. Hans grav er sør i selve byen og hans tempel i i nord. Ca 20 km utenfor Baoji ligger Zhuge Liangs minnetempel som stammer fra De tre rikers tid. Tai Bai Shan har en del rester av veier bygd under De tre rikers tid; de er nå uframkommelige. Dette var veier som ble til ved at man bygde trebroer av planker som ble festet i fjellveggen. Sør for Baoji finnes begynnelsen på en slik plankevei gjennom Qinlingfjellene. Administrative enheter. Byprefekturet Baoji har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og 9 fylker (县 "xiàn"). Jernbane. I Baoji stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Baoji-Chengdu-jernbanen løper fra Baoji til Chengdu i Sichuan. Vei. Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Xi'an. Den sørlige byport i Xi'an Katolsk kirke nord i Xi'an Xian eller Xi'an (kinesisk 西安; pinyin: "Xī'ān", Wade-Giles: "Hsi-An", postalromanisering: "Sian"; bokstavelig betydning: «Den vestlige fred», mens benevnelsen "Xijing" også henleder på statusen som «vestlig hovedstad»; historisk kjent som Chang'an) er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Shaanxi i det nordlige Kina. Den er en subprovinsiell by. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 3 481 000, men hele det subprovinsielle området har 6,62 millioner innbyggere. Byen ligger på Guanzhongsletten i den sørlige sentrale Shaanxi. Xi'an markerer den østlige enden av "Silkeveien". I dag betjenes byen av Xi'an Xianyang internasjonale lufthavn. Byen har tidligere vært hovedstad i riket under flere dynastier under navnet Chang'an. Byen er mest kjent for det 2200 år gamle gravvokteranlegget nær keiser Qin Shi Huangdis grav, med flere tusen terrakottasoldater, noen kilometer utenfor bykjernen. Administrative enheter. Den subprovinsielle by Xi'an har jurisdiksjon over 9 distrikter (区 "qū") og 4 fylker (县 "xiàn"). Bymuren. Xi'ans bymur ble bygd mellom 1374 og 1378, og ble reparert og renovert i 1980-årene. Den er den største for det meste originale bymur i Kina. Med en samlet lengde på 13,6 km omslutter den helle Xi'ans indre by. Den byggverk dreier det seg om en innmurt jordvoll. Bredden ved sokkelen er på 18 m, på kronen er den 12 m bred. Den er også 12 m høy. Fire byporter (nordporten, vestporten, sørporten og østporten) gav trygg kontroll ved hele muren var omgitt av en vollgrav, med klappbroer kun ved portene. Disse broene ble felt ned hver morgen til signalet fra et klokketårn, og trukket opp på signal fra trommetårnet. Fly. Xi'an betjenes av Xi'an Xianyang internasjonale lufthavn. Jernbane. I Xi'an stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Baoji. Veitrafikk. Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan. Kinas riksvei 210 løper gjennom området. Riksveien begynner i Baotou i Indre Mongolia, fører gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning i Guangxi. Kinas riksvei 211 har sluttpunkt i Xi'an. Den fører fra Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui, gjennom det østlige Gansu og til Xi'an. Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender på grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Baotou. Baotou (Forenklet kinesisk: 包头; tradisjonell kinesisk: 包頭; pinyin: "Bāotóu"; mongolsk:; transkripsjon: "Buɣutu") er en by på prefekturnivå i den autonome region Indre Mongolia (Neimenggu) i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1 227 000, men hele prefekturet har 1.96 millioner innbyggere. Baotou ligger ved Huang He (Den gule flod) og har en stor elvehavn. Den har jernbaneforbindelse med Beijing, Lanzhou, Mongolia og Russland. Byen ble kraftig industrialisert på 1960-tallet. Det er jern- og kullgruver i nærheten, og byen har et integrert jern- og stålverk så vel som sukkerraffinerier, tekstilfabrikker og produksjon av motorkjøretøy, kjemikalier, gjødsel og aluminium. Det kan fremdeles sees rester av Den kinesiske mur i dette området. Administrative enheter. Byprefekturet Baotou har jurisdiksjon over 7 distrikter (区 "qū"), ett fylke (县 "xiàn") og 2 bannere (旗 "Qí"). Samferdsel. Kinas riksvei 110 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og passerer gjennom Zhangjiakou, Jining, Hohhot og Baotou til den ender i Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui. Kinas riksvei 210 begynner i Baotou og fører sørover gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning i Guangxi. Hohhot. Hohhot (Kinesisk: 呼和浩特; pinyin: "Hūhéhàotè"; mongolsk:; transkripsjon: "Kökeqota") er en kinesisk storby og by på prefekturnivå som er hovedstad i den autonome region Indre Mongolia (Neimenggu) i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 763 000, men hele prefekturet har 2 004 000 innbyggere. Hohhot ligger i et område rikt på naturressurser, som kull, grafitt, marmor, bentonitt, kaolin, bly og sink. Det er også et rikt landbruk i området. Administrative enheter. Byprefekturet Hohhot har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū"), 4 fylker (县 "xiàn") og ett banner (旗 "qí"). Historie. Byen ble grunnlagt i 1581 etter initiativ av Altan Khan (1507–1582), en etterkommer i 17. generasjon av Djengis Khan. Luftfart. Indre Mongolias største lufthavn, Hohhot Baita internasjonale lufthavn, ligger her. Jernbane. Beijing–Baotou, Hohhot–Taiyuan og Hohhot–Lanzhou-jernbanelinjene knyttes sammen i denne byen. Vei. Kinas riksvei 110 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og passerer gjennom Zhangjiakou, Jining, Hohhot og Baotou til den ender i Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui. Kinas riksvei 209 begynner i Hohhot, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi. Aspmyra stadion. Aspmyra stadion er et fotballstadion i Bodø med tilskuerkapasitet på. Den er hjemmebane for FK Glimt. Stadionet ble ombygd i 2001 for å møte UEFAs krav for Europacupspill. Før sesongen 2006 fikk Aspmyra kunstgress. Aspmyra Stadion A/S. Bodø kommune solgte i 1999 Aspmyra stadion til Aspmyra Eiendomsutvikling for 13,5 mill. kr. I henhold til avtalen ble 8 mill. kr. betalt ved overtakelse, resten av salgssummen skulle betales over tid etter hvert som økonomien i selskapet gjorde det mulig å ta ut utbytte. Bakgrunn for forslaget var at det var behov for en betydelig utbedring av anlegget, og kommunen hadde i sine budsjetter ikke avsatt midler til en slik utbedring. FK Bodø Glimt og private investorer sa seg villig til å påta seg oppgaven under forutsetning av at deler av området ble regulert om til bolig- og næringsformål med etappevis utbygging. Samlet utbygging var anslått til ca. 90 mill. kr. i 1997 kr. Arealene som Aspmyra Eiendomsutvikling kjøpte ble videresolgt til 4 selskaper. FK Bodø Glimt etablerte Aspmyra Stadion AS som bygget de nye tribuneanleggene. Bodø/Glimts økonomi har siden utbyggingen har ikke vært av det beste. Eierskapet i Aspmyra Stadion AS har blitt en belastning for fotballklubbens økonomi. Høsten 2005 hadde Aspmyra Stadion AS negativ egenkapital. Siden FK Bodø Glimt eide 67 pst av selskapet, var klubben pliktig til å levere et konsolidert regnskap som også omfatter Aspmyra Stadion AS. Dersom FK Bodø Glimt før årsskiftet 2005/2006 ikke kunne dokumentere at klubben kunne svare for sine forpliktelser og fortsatt hadde negativ egenkapital, ville klubben ikke få fornyet profflisensen. Bodø/Glimt fikk derfor i 2005 ettergitt 5,5 mill av selskapets gjeld til kommunen. I 2009 gikk Hovedsponsor Nordlandsbanken inn med 5 mill kr, slik at selskapets gjeld til banken dermed ble redusert fra 19,2 mill kr. til 14,2 mill kr. I 2008 mottok FK Bodø Glimt 3 DA tilsagn. To av tilsagnene knyttet seg til utbedringer av Aspmyra Stadion for å finansiere lisenspålagte investeringer i anlegget i perioden 2005-2008. Det ene tilsagnet var et tilskudd på 2,2 mill kr, og det andre var et rente- og avdragsfritt lån på inntil 8,3 mill. kr. I juli 2009 mottok Nordland fylkeskommune brev fra Kommunal og regionaldepartementet om at departementet ønsket å gå gjennom 14 ulike saker fra 2008. I gjennomgangen av sakene ble det blant annet stilt spørsmål ved lån og tilskuddet til FK Bodø Glimt. En nærmere gjennomgang av Innovasjon Norge konkluderte med at lånet og tilskuddet var å betrakte som ulovlig støtte i henhold til gjeldende regelverk. Selv om FK Bodø Glimt var i en vanskelig økonomisk situasjon måtte fylkeskommunen med bakgrunn i departementets brev, iverksette tiltak som brakte lån og tilskudd innenfor regelverket. Endringen innebar at tilskuddet måtte konverteres til et rentebærende lån, og det rentefrie lånet omgjøres til et rentebærende lån, med virkning fra de tidspunktene lån og tilskudd ble gitt. De fysiske investeringene er gjort i stadionanlegget, og lånene er å anse som lån til Aspmyra Stadion AS og ikke til FK Bodø Glimt. Derfor må AS-et stå som debitor for lånene. Endringen vil ytterligere forverre den økonomiske situasjonen for Aspmyra Stadion AS, og dermed også for FK Bodø Glimt siden klubben eier 67 pst av aksjene i selskapet Som en del av redningspakken til Bodø/Glimt gikk Bodø kommune inn og kjøpte tilbake Aspmyra våren 2011 under forutsetning av at Nordland fylkeskommune omgjør sitt rentebærende lån inklusive påløpte renter, til sammen ca. 12 mill. kr. til et tilskudd til Aspmyra Stadion AS. Nordlandsbanken må nedskriver sitt lån til selskapet ytterligere med 5,1 mill til 9,9 mill kr. Forhandlinger med Aspmyra AS må gjøres for å sikre et framtidig kjøp av ca 1 dekar for å kunne bygge en ny tribune til erstatning for den gamle hovedtribunen når behovet melder seg for å rive denne tribunen. Zibo. Zibo (kinesisk: 淄博; pinyin: "Zībó") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shandong i Kina. Befolkningen anslås (31. desember 2001) til 1 514 000 innbyggere. I fjellene sør for byen har elven Yi he sine kilder, og i nord er Den gule flod. Kulturminner. En del av den store Qi-muren står igjen i verneverdig tilstand her, og er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Staten Qi. Det gamle Qi-rikets hovedstad, Linzi, er rett øst for Zibo. Qi-riket var det siste som ble erobret av Qing-dynastiet, og da det var skjedd, i 221 f.Kr., var Kinas samling fullført. Restene av den gamle hovedstaden er også vernet kinesisk kulturminne. Houlikulturen. Funnstedet for houlikulturen ("Houli yizhi") fra tidlig neolittisk tid, som ble utgravd 1989-1990, ble i 2006 også tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Næringsliv. Zibo ligger i et område rikt på naturressurser: Over femti mineraler er blitt oppdaget der. I området utvinnes blant annet bauxitt, kull, jern og leire velegnet for keramikk. Noe nord for Zibo er det store olje- og naturgassreserver. Zibo er en rekke ganger blitt kåret til "en av Kinas 50 økonomisk sterkeste byer". Jernbane. Jiaojibanen, en jernbanestrekning som løper vest-øst i Shandong mellom Jinan og Qingdao, har stoppested i Zibo. Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan. Vei. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Kinas riksvei 308 løper gjennom området. Den begynner i Qingdao i Shandong og fører via Jinan til Shijiazhuang i Hebei. Usk. Usk (walisisk Brynbuga) er en liten by i Monmouthshire, Wales. Den ligger omkring 16 km nordøst for Newport. Elven Usk renner gjennom byen. Befolkningstallet er noe mindre enn 2500 (2004). Byen ble grunnlagt i 55 som en romersk bosetning. Den ble etter hvert en travel markedsby, noe den fortsatte å være i viktoriansk tid. Usk er nå populær som et sted for en rolig utekveld, og har et uvanlig stort antall puber og restauranter for en så liten by. Langs hovedgaten ligger det mange gamle hus, noen av dem fra det 15. århundre. En eldgammel steinbro krysser elven ved sørenden av byen. Zaozhuang. Zaozhuang (kinesisk: 枣庄; pinyin: "Zǎozhuāng") er en kinesisk by på prefekturnivå provinsen Shandong ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen anslås (31. desember 2001) til 883 000 innbyggere. Jernbane. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Zaozhuang ligger også på jernbanelinjen JingHu (Beijing-Shanghai) Vei. Kinas riksvei 206 løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Weifang. Dongfengjiebroen i det sentrale Weifang Weifang er Kinas største drageprodusent Weifang (kinesisk: 潍坊, pinyin: "Wéifāng") er en by på prefekturnivå i provinsen Shandong ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen anslås (2001) til 8,5 mill. innbyggere. Historie. Weifang hadde bosetting allerede 5000 år før Kristus. Under Xia- og Shang-dynastiene hadde lokale konger området som len. Under «Vår- og høst-perioden» (770-476 f.Kr.) og «Krigerstatenes periode» (475-221 f.Kr.) var Weifang del av statene Qi og Lu. Qingzhou av Weifang var også en by av stor militærhistorisk betydning. Denne lange historien har satt sine spor i Weifang: Ruiner, eldgammel arkitektur, litoglyffer, gamle statuer. Etter Qing-dynastiets Qianlong-år har Weifang gjaldt som et nordlig motstykke til Suzhou hva gjelder håndverkerkunst og brukskunst. Drager. Weifang er kjent for håndlagede og maskinelt produserte drager. Weifang er også Kinas største produsent av drager. Hvert år arrangeres det her en internasjonal dragefestival. Jernbane. Jiaojibanen, en jernbanestrekning som løper vest-øst i Shandong mellom Jinan og Qingdao, har stoppested i Weifang. Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan. Vei. Kinas riksvei 206 løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Kinas riksvei 308 løper gjennom området. Den begynner i Qingdao i Shandong og fører via Jinan til Shijiazhuang i Hebei. Dongying. Dongying (kinesisk: 东营; pinyin: "Dōngyíng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shandong ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen anslås (31. desember 2001) til 518 000 innbyggere. Dongying ligger i Den gule flods elvedelta, som er designert som en særlig sone for økonomisk utvikling. Området omfatter en viktig del av Kinas nest største oljeområde, Shenglifeltet. Linyi (Shandong). Linyi (kinesisk: 临沂; pinyin: "Línyí") er en by på prefekturnivå i provinsen Shandong i det østlige Kina. Befolkningen anslås (31. desember 2001) til 10,11 millioner innbyggere. Historie. Linyis historie kan spores tilbake til 400 før Kristus. Herfra stammet Zhuge Liang og Wang Xizhi. I 1972 ble verket Sun Bins Krigskunsten funnet her, tillike med andre klassikere skrevet på bambusstriper. Våren 1938, under den annen sino-japanske krig, var det heftige kamper i prefekturet. Samferdsel. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Kinas riksvei 206 passerer også gjennom Linyi. Den løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Kinas riksvei 327 løper gjennom området. Den fører Heze i Shandong til Lianyungang i Jiangsu. Jining (Shandong). Jining (kinesisk: 济宁 ; pinyin: "Jǐníng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shandong nordøst i Kina. Befolkningen anslås (31. desember 2001) til 508.000 innbyggere. Jining ligger i et kullrikt område og er derfor preget både av gruvedrift og elektrisitetsverker. Jining har også meget annet industri, som tekstilindustri, medisinsk industri, vinproduksjon, naturgjødsel og sementindustri. Huaneng Jining kullkraftverk, Shidongkou-1 kullkraftverk og Shidongkou-2 kullkraftverk ligger her. I nærheten er Weishansjøen som er Shandongs største innsjø med rik akvakultur. Jining er i dag (2007) den nordligste by som ennå kan nås på Keiserkanalen. I prefekturet Jining ligger Qufu, fødested til Konfucius, og Zoucheng, som var hjembyen til Mencius. Samferdsel. Jining er et av Shandongprovinsens viktigste jernbaneknutepunkter, og har en flyplass med forbindelser de de fleste kinesiske hovedbyene. Vei. Kinas riksvei 105 løper gjennom byprefekturet og selve byen Jining. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, løper sørover og ender ved kysten i Zhuhai i provinsen Guangdong. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Shangqiu, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou. Kinas riksvei 327 løper gjennom området. Den fører Heze i Shandong til Lianyungang i Jiangsu. Porsgrunnsposten. "Porsgrunnsposten" er en lokalavis for Porsgrunn og Bamble i Telemark. Avisen ble grunnlagt i februar 2004, og er eid av Varden A/S. Porsgrunnsposten er en gratisavis som fulldistribueres en dag i uken til husstandene i de to kommunene. Tacitus. Publius eller Gaius Cornelius Tacitus (født ca. 55, død ca. 117) var en romersk taler, advokat, senator og en av antikkens største historikere. Hans hovedverker er "Germania" som beskrev samfunn, levevis, sedevaner og religiøse forestillinger hos en del vestgermanske stammer. Dessuten forfattet han "Annales" og "Historiae", som tok for seg keisertidens første århundre, fra Tiberius ble keiser til Domitians død. Biografi. Tacitus var født i en provinsiell familie av ridderstand, antagelig i det nordlige Italia eller det sørlige Gallia. Som ung mann studerte han retorikk for å forberede seg på en karriere innen jus og politikk. Da han var i 20-årene giftet han seg med Julia Agricola, datter av Gnaeus Julius Agricola. Svigerfarens bedrifter som guvernør i provinsen Britannia ble nøye dekket i hans verker, og det er tydelig at det var et godt forhold mellom de to. Han begynte sin politiske karriere i 81, som kvestor. Deretter fortsatte han gjennom cursus honorum, og ble kjent som en dyktig taler og advokat. Det ble bemerket at hans navn ikke passet særlig godt; «tacitus» betyr «stille». Tacitus klarte seg gjennom Domitians terrorvelde, antagelig mye fordi han gjorde tjeneste i provinsene fra ca. 89 til ca. 93, og derfor ikke kom direkte i veien for keiseren. Han ble senator, og i 97 var han konsul, som den første i sin familie. Samme år nådde han høyden av sin berømmelse som taler med gravtalen for Verginius Rufus, en berømt soldat. I 98 ga han ut sine tre mindre verker, og gikk deretter tilbake til å virke som advokat. Sammen med Plinius den yngre vant han i 100 saken mot Marius Priscus, prokonsulen i provinsen Africa som var tiltalt for korrupsjon. Plinius berømmet noen dager senere Tacitus' talekunst i et av sine brev ("Brev" II, 11). I 98 skriver han også det som senere er blitt kjent som den første skriftlige referansen til Samene, om et folk han kaller Fenni. Han var så borte fra politikken i flere år, og skrev sine to hovedverker. Deretter ble han sivil guvernør i provinsen Asia i 112. Man antar at han døde ca. 117. Det er usikkert om han hadde barn som overlevde ham. Den senere keisere Marcus Claudius Tacitus hevdet, usant, at han var en etterkommer av Tacitus. Tacitus er også én av de ikke-kristne kildene som omtaler Jesus Kristus i sine verker (se engelsk wikipedia "Tacitus on Christ"). Skiensposten. Skiensposten var en lokalavis for Skien og Siljan i Telemark. Den ble etablert i februar 2004 som gratisavis. Den ble abonnementsavis fra 1. januar 2005. Avisas eier, Varden, la avisa ned i juni 2005. Deutsche Demokratische Partei. Deutsche Demokratische Partei (det tyske demokratiske parti, DDP, fra 1930 Deutsche Staatspartei (DStP)) var et tysk venstreliberalt politisk parti under Weimartiden. Det eksisterte fra 1919 til 1933. Det hadde sitt utgangspunkt i Fortschrittliche Volkspartei og de nasjonalliberale. Avvisningen av Gustav Stresemann, som dermed dannet det høyreorienterte Deutsche Volkspartei (DVP), la grunnlaget for splittelsen blant tyske liberale. DDPs program inneholdt både liberalt og sosialt tankegods. Dets tilhengere og medlemmer var i særlig grad rekruttert fra frie yrker, lærere og universitetsansatte. Prominente medlemmer av DDP inkluderte utenriksminister Walther Rathenau, Friedrich Naumann, Theodor Heuss, Thomas Dehler, Albert Einstein, Thomas Mann, Theodor Wolff, Nobelprisvinneren Ludwig Quidde, pasifisten Hellmut von Gerlach, Eduard Hamm, Weimar-forfatningens far Hugo Preuss, Anton Erkelenz, riksjustisminister Erich Koch-Weser, Hamburgs mangeårige borgermester Carl Petersen, Frankfurts overborgermester Ludwig Landmann, riksdagsmannen Ernst Lemmer, den senere statsministeren i Baden-Württemberg Reinhold Maier samt kortvarig sosiologen Max Weber. Nationalliberale Partei. Nationalliberale Partei (NLP) var et prøyssisk og tysk nasjonalliberalistisk politisk parti. Det ble grunnlagt i 1867, som følge av en avspaltning fra Deutsche Fortschrittspartei året før. Det konstituerte seg i 1866 i den prøyssiske landdagen (parlamentets underhus). Viktige punkter på programmet var nasjonal tysk enhet, med militære midler i Bismarcks ånd, en parlamentarisk og konstitusjonell rettsstat og forandring av det tyske rike til en moderne industristat. Partiet representerte hovedsakelig interessene til det nasjonalt og/eller liberalt innstilte dannelsesborgerskapet, eiendomsborgerskapet og det industrielle storborgerskapet. Etter novemberrevolusjonen 1918 mistet partiet sin betydning. Venstrefløyen dannet Deutsche Demokratische Partei, men flertallet av medlemmene gikk over til det høyreorienterte Deutsche Volkspartei, anført av Gustav Stresemann. Deutschvölkische Freiheitspartei. Deutschvölkische Freiheitspartei («det tyskfolkelige frihetspartiet», DVFP) ble dannet 16. desember 1919 av en gruppe tidligere medlemmer av Deutschnationale Volkspartei (DNVP). "Deutschvölkische Freiheitspartei" var et etnisk basert nasjonalistisk parti. I den såkalte "völkisch"-tekningen sto begreper som ættetenking, etnisk renhet og rasehygiene sentralt, og sammenhengen mellom ætt og jord, i betydningen at de naturgitte forutsetningene de ulike folkegruppene har levd under i århundrer har påvirket disse og gitt dem ulike karakteregenskaper. Historien som en evig strid mellom etniske grupper og denne kampen måtte vinnes om ikke egen folkegruppe skulle gå til grunne. De så jøder, frimurere, katolikker og kommunister som krefter som ødela germanerne og bekjempet derfor disse. Større betydning fikk det etter 1922, gjennom en videre avskalling fra DNVP. Partiet avviste Weimarrepublikken og krevet øyeblikkelig handling for å knuse kommunismen i Sovjetunionen. Det hadde sin basis i jordeiermiljøer i det protestantiske i nord- og øst-Tyskland og innen det prøyssiske offiserskorpset. I 1923 hadde partiet omkring 50 000 medlemmer. I spissen sto bl.a. Albrecht von Graefe, Reinhold Wulle, Erich Ludendorff og Wilhelm Frick. Partiets viktigste organ var "Das Deutsche Tagblatt", fra 1928 kalt "Deutsche Nachrichten". Bauksitt. Bauksitt (eller bauxitt) er en naturlig forekommende, heterogen aluminiummalm. Det består vanligvis av en eller flere aluminiumhydroksider pluss ulike mineraler som jernmalm, kvarts, titanoksid og aluminiumsilikat. Om lag 85% av all verdensproduksjon av bauksitt foredles til aluminiumoksid (Al2O'"3), som igjen brukes som råstoff for produksjon av aluminium. Bauksitt ble oppdaget for første gang i 1821 av geologen Pierre Berthier. Funnet ble gjort ved byen Les Baux de Provence i sør-Frankrike, og bauksitt ("bauxitt" – gammel skrivemåte) er oppkalt etter denne byen. Verdensproduksjon. I 2007 var Australia verdens største produsent av bauksitt med nesten en tredjedel av verdensproduksjonen. Fulgt av Kina, Brasil, Guinea og India. Selv om etterspørselen etter aluminium er økende finnes det nok uutvunnet bauksitt til å fylle etterspørselen i flere hundre år. I tillegg holder økt resirkulering av aluminium etterspørselen etter bauksitt nede Harald Johan Berg. Harald Johan «Dutte» Berg (født 9. november 1941 i Bodø) er en tidligere norsk fotballspiller. Berg var midtbanespiller, og spilte for Glimt, Lyn og Den Haag. Berg fikk kallenavnet «Dutte» siden han var liten og spe som barn. Han er bror av Knut Berg, og far til Ørjan Berg, Runar Berg og Arild Berg – alle fire med erfaring fra toppserien. I tillegg er han far til musikeren Terje Berg. Bergs ulike kvaliteter hurtighet, teknikk, pasninger og spilleforståelse medførte at han hadde en rekke ulike plasseringer og roller gjennom karrieren. Som 16-åring startet Dutte livet i seniorfotballen som spiss på A-laget til Glimt. På landslaget og Lyn ble han brukt som ving eller sentralt på midtbanen, men også der som spiss. Karrieren ble avsluttet hjemme i Bodø for Glimt, da som offensiv sentral midtbanespiller i Bodø/Glimts 70-tallsvariant av 4-3-3. Harald Berg hadde en avgjørende rolle i å gjøre Glimt til en toppklubb på 50-, 60- og 70-tallet, og Lyn på slutten av 60-tallet. Berg bidro sterkt til Lyns seriemesterskap i 1968, samt Lyns cupgull i 1967 og 1968, og Bodø/Glimts cupmesterskap i 1975. I 1969 var Berg med på å føre Lyn til kvartfinalen i Europa-cupen, men her ble det tap mot Barcelona 2-3 og 2-2. Det hører med til historien at begge kampene ble spilt i Spania på grunn av den kalde vinteren i Norge. På begynnelsen av 70-tallet spilte Dutte for ADO Den Haag i Nederland. En av høydepunktene i Nederland var en tapt cupfinale mot Ajax, hvor Ajax mønstret en lagoppstilling med blant annet legenden Johan Cruyff. Harald Berg gjorde comeback for moderklubben Bodø/Glimt i 1974. I hjembyen Bodø hadde Berg en offensiv midtbanerolle. Bergs rolle som playmaker og spillefordeler fikk en avgjørende betydning i å gjøre Bodø/Glimt til en norsk toppklubb på 70-tallet. Særlig framspillene til Glimts storscorer Arne Hanssen ble legendariske. Ikke uventet fikk han Nordland fylkes kulturpris i 1978. Berg spilte sin siste toppseriekamp i 1980 da Bodø/Glimt rykket ned. Imidlertid la ikke Berg skoene på hylla før etter 1981-sesongen, i en alder av 40 år. Et tegn på Duttes storhet er at han så sent som i 1979 ble kåret til sesongens beste spiller i Norge av VGs lesere. Også Dagbladets lesere valgte Dutte til tidenes beste norske fotballspiller samme år. Großdeutsche Volkspartei. Großdeutsche Volkspartei (det stortyske folkepartiet, GDVP) var et politisk parti i Østerrike, grunnlagt 8. august 1920 gjennom en sammenslutning av tysknasjonale og tyskliberale parlamentarikere i Salzburg. Det bestod til slutt av 17 forskjellige grupperinger. Medlemmene bestod særlig av høyere tjenestemenn, lærere ved høyere skoler og universitetsansatte. Partiet besto til partiforbudet ble innført i Østerrike i 1934. Historie. Großdeutsche Partei så seg selv om etterfølger etter den tysknasjonale bevegelsen og var stortysk innstilt. Det vil si at det ønsket én tysk nasjonalstat, som også omfattet Østerrike. Som partifarver hadde det "Schwarz-Rot-Gold". Mellom 1920 og 1932 satt partiet i regjering i Østerrike, fra 1921 sammen med de kristeligsosiale. 1922-1927 stilte det stortyske partiet den østerrikske visekansleren. I 1934 ble alle partier forbudt i Østerrike, som følge av landets nye italiensk-inspirerte fascistiske forfatning. Etter at partiets mål, en forening med Tyskland, hadde gått i oppfyllelse i 1938, sluttet de fleste medlemmene seg til NSDAP. Etter annen verdenskrig har tidligere medlemmer av det stortyske partiet særlig sluttet seg til det østerrikske frihetspartiet. Thorvald Stoltenberg. Thorvald Stoltenberg (født 8. juli 1931 i Oslo) er norsk diplomat og politiker (Ap). Han har vært utenriksminister i to perioder og forsvarsminister i én periode, og har etter den politiske karrieren blant annet vært president i Norges Røde Kors. Biografi. Stoltenberg tok utdanning i Østerrike, Sveits, USA og Finland og tok juristeksamen i 1957, og begynte i Utenriksdepartementet i 1958. Stoltenberg tjenestegjorde som visekonsul i San Francisco fra 1959 til 1961 og ambassadesekretær i Beograd fra 1961 til 1964. Han arbeidet i utenriksministerens sekretariat fra 1965 til 1970 og var ambassaderådgiver i Lagos i 1970. Han var internasjonal sekretær i LO 1970 til 1973 og 1981 til 1983. Han var statssekretær i flere Ap-regjeringer på 1970-tallet. Sammen med Knut Frydenlund og Johan Jørgen Holst regnes Stoltenberg som arkitekten bak Arbeiderpartiets utenrikspolitiske linje fra 1976-1994. Stoltenberg var forsvarsminister fra 1979 til 1981 og utenriksminister fra 1987 til 1989 og fra 1990 til 1993. I 1990 var han kortvarig FNs høykommissær for flyktninger. Han var FNs fredsmegler på Balkan fra 1993 til 1996. Han var Norges ambassadør til Danmark fra 1996 til 1999, og satt som president i Norges Røde Kors fra 1999 til 3. oktober 2008, den eneste som har sittet i tre perioder. Thorvald Stoltenberg har i 2009 og 2010 ledet Stoltenberg-utvalget, nedsatt av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen for å vurdere tiltak for å bedre rusomsorgen for de mest hjelpetrengende narkotikaavhengige i Norge. Blant tiltakene som ble vurdert, var heroinassistert behandling, et tiltak Stoltenberg støttet. Nylig har Stoltenberg blitt med i en internasjonal kommisjon gjennom FN som ønsker å fremme ny narkotikapolitikk som i mindre grad er basert på straff, med bl.a. tidligere statsledere fra Latin-Amerika. Stoltenberg var russepresident i Oslo i 1950 og formann i Norsk Studentunion i 1958. Familie. Thorvald Stoltenberg og hans kone, tidligere statssekretær Karin Stoltenberg, er foreldrene til politikeren Jens Stoltenberg, Nini Stoltenberg samt Camilla Stoltenberg. Han var også svoger til sin etterfølger Johan Jørgen Holst, ettersom Karin Stoltenberg er søster av Holsts kone Marianne Heiberg. Han er sønn av Theodor Emil Stoltenberg. Hans onkel på morssiden var den kjente operasangeren Ivar F. Andresen. Utmerkelser. Stoltenberg ble i tildelt Snill Gutt-statuetten i 1989, og han ble årets Peer Gynt i 1990. I 2004 ble han utnevnt til 2. klasse, storfølgesvenn, sølv, av den sørafrikanske ordenen O. R. Tambos følgesvenner for «for usedvanlig bidrag til idealene om et demokratisk, rettferdig ikke-rasistisk Sør-Afrika og for å ha fremmet internasjonal solidaritet mot undertrykkelse og kolonialisme». Han har også mottatt den litauiske "Medaljen for 13. januar". Han er tildelt Torstein Dales minnepris (1991) og er æresmedlem av Norges Røde Kors. Cursus honorum. Cursus honorum betegner den normale sekvens for politiske embeter i antikkens Roma, både under republikken og i keisertiden. Sekvensen var beregnet på menn av senatorstand, og inneholdt en blanding av militære og sivile embeter. Hvert embete hadde en minimumsalder for kandidatene, det var minimumsintervaller mellom periodene man hadde de enkelte embeter, og gjenvalg var i utgangspunktet ikke tillatt. Sekvensen fungerte slik den var ment så lenge disse reglene ble fulgt, men i republikkens siste hundre år ble de til stadighet brutt. Et av de grelleste eksempler på dette er at Gaius Marius var konsul fem år på rad. Sulla innførte en reform, slik at man kunne gjenvelges, men det ble krevd en periode på to år mellom hver gang man hadde samme embete. Militærtjeneste. Starten på "cursus honorum" var ti år i militærtjeneste i kavaleriet eller i en generals stab. Den man gjorde tjeneste under var gjerne en slektning eller venn av familien. Nepotisme ble ikke fordømt, tvert imot var det en del av systemet. Ti års tjeneste var egentlig obligatorisk før man fikk et politisk embete, men dette ble ikke alltid håndhevet. Embeter. Det ble foretatt direkte valg til embeter hvert år (i keisertiden kunne det skje ved keiserens utnevnelse i stedet). Roma hadde ikke politiske partier i moderne forstand, og det var kandidatens og hans families rykte som var det viktigste. Riktignok oppsto til tider partidannelser, men disse var mest løse sammenslutninger av de som hadde embeter. Systemet ga fordeler til de som kom fra gamle, veletablerte familier, fordi kandidatene da kunne bruke sine forfedres bedrifter i valgkampen. Allikevel var det en rekke homines novi («nye menn»), som ikke kom fra slike familier, som klarte å bli valgt og gjorde gode karrierer. Når en person hadde embetet på tidligst mulig tidspunkt ble det sagt at han hadde det «in suo anno», «i sitt år». Dette var viktig å forsøke å oppnå, ettersom det ellers ville bli forskyvninger gjennom hele sekvensen på grunn av perioden som krevdes mellom embeter. Noen få, som Cicero oppnådde å både komme som "novus homo" og samtidig bli konsul «in suo anno». Kvestor. Det første embetet var som kvestor. Kandidaten måtte være minst 30 år gammel. De som kom fra patrisierslekter kunne trekke to år fra dette og andre minimumsaldre. Det ble valgt fra åtte til tolv kvestorer, som fungerte i Romas økonomiske administrasjon eller som nestkommanderende for guvernører. Fra senrepublikken betydde det å bli valgt til kvestor at man automatisk ble senator. Aedil. En tidligere kvestor kunne når han var 36 (34) år gammel velges som aedil. Det var fire aediler hvert år, som utførte forskjellige administrative oppgaver. Dette var et trinn man ikke nødvendigvis måtte innom for å fullføre "cursus honorum", ettersom det ikke var noen embeter som krevde at man hadde vært aedil. Praetor. Man kunne velges til praetor når man var minst 39 (37) år gammel. Det var seks praetorer, som først og fremst hadde juridiske oppgaver i Roma. Men de kunne også styre provinser som ikke var forbeholdt konsuler, og ha kommando over én legion (en konsul eller tidligere konsul kunne ha kommando over flere legioner). Konsul. Konsulembetet var det mest prestisjefylte, og var høydepunktet i en vellykket karriere. Minimumsalderen var 42 (40) år. Det var to konsuler hvert år. Viktigheten av embetet illustreres ved at årene ble identifisert ved hvem som var konsul. De var ansvarlig for overordnede politiske linjer, kommanderte større hærstyrker og styrte de viktigste provinsene. I utgangspunktet kunne man bare gjenvelges etter at det hadde gått ti år, og helst skulle man ikke velges igjen i det hele tatt. Dersom en konsul døde i løpet av embetsåret ble en erstatter valgt, som fikk tittelen "consul suffectus". Censor. Censoren gjorde tjeneste i 18 måneder, i stedet for 12 som i alle de andre embetene. De ble valgt hver femte år, så det var ikke til enhver tid noen censor. Det lå ikke noe militært befalingsområde under embetet, men det ble allikevel sett som en stor ære å ha det. Oppgavene var å se etter byens moral, starte større offentlige anleggsarbeider og i den tidlige republikken å velge medlemmer til senatet. Embeter utenom "cursus honorum". Enkelte embeter lå utenom "cursus honorum", men kunne allikevel være viktige i den politiske karrieren, spesielt for plebeiere. Kirkens Nødhjelp. Kirkens Nødhjelp er en frivillig, felleskirkelig humanitær organisasjon, opprinnelig etablert innenfor Den norske kirke. Organisasjonen jobber med katastrofehjelp, langsiktig utviklingsarbeid og med påvirkning av holdninger og beslutninger. Internasjonalt samarbeider Kirkens Nødhjelp i nettverket ACT Alliance. Organisasjonen arbeider i rundt 70 land, hvor man har egne kontor i 25 av disse. Tematisk konsentrerer man seg om problemstillingene hiv/aids, vann, kjønnsbasert vold, fred og forsoning, godt styresett og klimaendringer. Organisasjonen får økonomisk støtte fra private, Norad og fra Utenriksdepartementet. Kirkens Nødhjelps politisk arbeidende ungdomsbevegelse bærer navnet Changemaker. Det ble opprettet i 1992. Kirkens Nødhjelps utvekslingsprogram for ungdom heter Communication for Change. Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp er Anne-Marie Helland. Hun overtok i 2012 for Atle Sommerfeldt som hadde vært generalsekretær siden 1994. Høsten 2011 ble han utnevnt til biskop i Borg bispedømme (Østfold og Akershus). Styreleder er Kjell Nordstokke. Historie. I oktober 1947 vedtok Menighetspleiernes Landsforbund å samle inn penger og forsyninger til folk som led nød i Tyskland. Ikke lenge etter stiftet man organisasjonen Kirkens Nødhjelp. I 1961 etablerte man arbeid i Abakaliki i Nigeria, hvor behovet var stort etter Biafra-krisen i regionen. Dette var det første langsiktige utviklingsprosjektet i regi av Kirkens Nødhjelp. Tidligere hadde det vært mest katastrofehjelp organisasjonen hadde deltatt i. Grad. Ordet grad kommer fra latin "gradus" som kan oversettes med skritt eller trinn. Gråtrost. __NOTOC__ Gråtrost ("Turdus pilaris") er den vanligste Beskrivelse. Gråtrosten er en kraftig bygget trost med forholdsvis lang stjert. Den er 25–27 cm lang, og har et vingespenn på 39–42 cm, på størrelse med svarttrosten. Den veier om lag 100 g. Gråtrosten er askegrå på oversiden av hodet, nakken, overgumpen og på sidene. Ryggen er kastanjebrun, stjerten sort, mens buken og undergumpen er hvit med kraftige pilspissformede flekker. Brystet er lyst beige med langsgående streker. Den har en lys øyebrynsstrek, og er mørk mellom øyet og nebbet. Nebbet er guloransje med grå nebbspiss. Den har mørkegrå ben. Kjønnene er like i fjærdrakt. Lyd. Hannens sang er en skvatrende «prating», iblant med et høyt, tynt «giih». Varsellyden er et kraftig, gjentatt «tsjakk». Utbredelse. Gråtrosten hekker i de nordlige delene av Europa, fra helt nord i Skandinavia til sydøstlige Frankrike, nordlige Italia, Slovenia, Kroatia, Russland, nordlige Ukraina, deler av Kaukasus og øst til elven Aldan i Sibir. Siden 1937 hekker den også helt syd på Grønland. De fuglene som hekker i den nordligste delen av utbredelsesområdet trekker gjerne sørover om vinteren. Den er en vanlig vintergjest i Storbritannia og Irland, selv om den sjelden hekker der. I Norge er den vanlig over hele landet, og spesielt på Vestlandet og i Nord-Norge. De fleste trekker sørover til sør/vest-Europa i oktober–november, men noen overvintrer også, spesielt om det har vært rikelig med bær. Levevis. Gråtrosten legger det åpne redet fortrinnsvis i trær og busker i løv- eller blandingsskog, parker og hager. Den opptrer som regel i flokk, og til forskjell fra andre troster ruger den helst i kolonier, sannsynligvis for gjensidig forsvar mot kråkefugler og andre eggtyver. Angripere mot kolonien blir jaget med stor aggressivitet, kraftig varsling og bombardement med avføring, som kan være skadelig for andre fuglers fjærdrakt. Den har derfor også fått navnet "skittrast". I mai–juni legger hunnen 5–6 lysegrønne egg med brune flekker. Hunnen ruger i 10–14 dager, hvoretter begge foreldrene forer opp ungene. Ungene er flyvedyktige etter ytterlige 12–14 dager og forlater da redet. Om våren og sommeren lever den for det meste av meitemark, men også andre slags smådyr, så som insekter og edderkopper, mens den om høsten og vinteren lever av bær, nedfallsfrukt o.l. Gråtrostreir med egg i Tufjorden, Magerøya, 1,5 km fra Nordkapp-platåetGråtrostunger i Tufjorden 22. juni Ingeborg Bachmann. Ingeborg Bachmann (født 25. juni 1926 Klagenfurt, død 17. oktober 1973 i Roma) var en av Østerrikes betydeligste kvinnelige forfattere i det tyvende århundre. Hun studerte filosofi, psykologi og germanistikk ved universitetene i Innsbruck, Graz og Wien, og avsluttet studiene med å ta doktorgraden. Hun publiserte snart sine første tekster, og hennes litterære karrière ble ytterligere fremmet gjennom kontakten med Hans Weigel og den litterære sirkelen kjent som Gruppe 47, som inkluderte personer som Ilse Aichinger, Paul Celan, Heinrich Böll, Marcel Reich-Ranicki og Günter Grass. I 1953 slo hun seg ned i Roma, hvor hun i de følgende år skrev dikt, essays, operalibretti og noveller som bragte henne stor internasjonal anerkjennelse. Liste over Norges justisministre. Følgende er en liste over Norges justisministere. Justisdepartementet ble opprettet 17. november 1818, da 2. departement (justisvesenet) og 3. departement (politivesenet) ble slått sammen. De to opprinnelige departementene ble opprettet 30. november 1814. Referanser og fotnoter. Justisministre Søndre Tverrådalskyrkja. Søndre Tverrådalskyrkja (2034 moh.) er et fjell i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Søre Tverrådalskyrkja er et toppunkt som ligger ca. 700 m sørvest for det høyere toppunktet, Tverrådalskyrkja. Cunobelin av britene. Cunobelin (også kjent som Cymbeline, walisisk Kynvelyn og latin Cunebelinus) (død 42) var en mytisk konge av britene ifølge Geoffrey av Monmouth. Romerske kilder forteller at han var konge av catuvellaunerne, en keltisk stamme på de britiske øyer. Cunobelin styrte mellom Julius Cæsars invasjoner i 55 og 54 f.Kr. og Claudius' invasjon og opprettelsen av provinsen Britannia i 43 e.Kr. Han var sønn av Tenvantius, og Geoffrey forteller at han var en mektig kriger som hadde vokst opp ved keiser Augustus' hoff. Hans menn skal ha vært utstyrt med romerske våpen. Han var meget vennlig innstilt overfor romerne, og betalte tributt som et tegn på respekt og ikke fordi han ble tvunget til det. Under Cunobelin og en av hans sønner, krigsherren Caratacus, kom catuvellaunerne i konflikt med flere andre keltiske stammer. De viste i disse krigene at de var militært sterke, og det skal ha vært på grunn av Cunobelin at Caligula i 40 gjorde sin «invasjon» i de britiske øyer til en farse, der soldatene angrep sivet i vannkanten på gallisk side av Den engelske kanal og tok skjell som «krigsbytte». Cunobelin utviklet seg etterhvert til en motstander av romerne, og ga blant annet økonomisk støtte til druidene på Mona, som var sterkt anti-romerske. Han ga også et fristed til flyktninger fra romerskokkupert Gallia. Omkring år 40 arrangerte Cunobelin det slik at atrebatenes konge Verica ble avsatt. Han flyktet til Roma, og ba om hjelp fra keiser Claudius. Dette ble for keiseren et påskudd til å invadere, og i 43 kom invasjonen og opprettelsen av provinsen. Cunobelin døde året før invasjonen, og hans sønner Caratacus, Togodumnus og Arvirargus var blant de som ledet den første keltiske motstanden mot romerne, blant annet i slaget ved Medway. Det er uklart hvor lenge han hadde hersket; noen kilder sier ti år, mens andre sider at han hersket fra 10 til 42. Han skal selv ha gitt makten videre til Togodumnus. William Shakespeares tragedie "Cymbeline" handler om hans liv. En gruppe landsbyer i Buckinghamshire, Kimbles, er oppkalt etter ham. Andes. Andes eller Andesfjellene (spansk: "Cordilleras de los Andes") er en uavbrutt fjellkjede langs kontinentets vestkyst fra Karibiske hav i nord til Kapp Horn i sør, nær vestkysten av Sør-Amerika. Fjellkjeden er over lang, det vil si Sør-Amerikas lengste (også verdens lengste) og høyeste fjellkjede, med en gjennomsnittshøyde på ca Største bredden er ved vannskillet mellom elvene Madeira og Pilcomayo, 19° sørlig bredde, og er på den minste bredden er i Chile, 47° sørlig bredde, og den er Middelbredden er Andesfjellene dekker et areal på over Andes er Sør-Amerikas hovedvannskille med losiden på østsiden av Andes der vi finner Amazonas, og lesiden, eller regnskyggen, på vestsiden av fjellkjeden. Det høyeste fjellet i Andes er Aconcagua, som er (denne ble tidligere målt til og som ligger i Argentina. Geologi. Geologisk henger Andesfjellene sammen med fjellsystemet i de vestlige delene av Nord-Amerika og er på samme måten som disse foldet i nyere geologisk tid. Fjellmassen er brutt opp ved forkastninger i litosfæreplatene i store blokker og er i dag fjellrekker som stort sett står parallelle med kysten, med høysletter fjellrekkene. Vulkanisme og jordskjelv er vanlig i området da fjellkjeden dannes ved at Nazcaplaten (havbunnsplate) synker ned inn under Sør-Amerikaplaten ved subduksjon. Av de mange vulkanene reknes ca. 60 fortsatt som virksomme, med 25 av disse vulkanene som mest aktive. Fjordene i sør i Chile er gravd ut av store breer under istidene. Fjellkjeden består av foldefjell fra kritt-tertiærtid i tre parallelle kjeder. Inndeling. Andesfjellene kan deles i tre hoveddeler: de nordlige Andesfjellene, de midterste Andesfjellene og de sørlige Andesfjellene. Høyde. Kamhøyden på fjellkjeden er i enkelte tilfeller mer enn og den er sjelden lavere enn Topphøyden på fjelltoppene er også forskjellig; den er i både Chile og Peru over Snøgrensen ligger i sør ved 15° sørlig bredde over og under ekvator så høyt som Innenfor Valparaíso er det et fjellpass på knapt som heter Uspallatapasset, mens i Peru og Bolivia ligger ingen av passene under På tross av den store passhøyden er det flere jernbaner som krysser over Andesfjellene. Eksempler er Arequipa–Punobanen i Peru ved Titicacasjøen, som har en passhøyde på Aconcagua 6 962 moh. (Denne ble tidligere målt til Ojos del Salado 6 863 moh. Nevado Sajamo 6 542 moh. Pico Bolívar 5 007 moh. Mineralforekomster. Det er rike kobber- og tinnforekomster i flere områder, og rettighetene til utvinning av disse er i flere land solgt til utenlandske multinasjonale selskaper. Men fjellene danner ofte en barriere for samferdselen generelt og utnyttingen av mineralene spesielt. Vannskillets betydning. Andesfjellene er Sør-Amerikas viktigste vannskille og deler dermed også Sør-Amerika klimatisk. Det er hovedsakelig fuktig og frodig regnskog på vestsiden og tørt og karrig på østsiden. Plante- og dyrelivet preges i stor grad av forskjellene i nedbørsmengdene. Befolkning og biologi. Andes har en stor indianerbosetning i høyde. De indianerfolkene som lever der, må tilpasse seg både den tynne luften og temperaturutvekslingen mellom dag og natt. Pattedyrene har ekstra stort lungevolum for å greie seg i den tynne fjellufta. Vi finner flere endemiske dyrearter i Andesfjellene, blant annet chinchillaen som blir holdt som kjæledyr i Norge i dag, og som er en delikatesse i blant annet Peru. Knut Frydenlund. Knut Olav Frydenlund (født 31. mars 1927 i Drammen, død 26. februar 1987 i Oslo) var en norsk jurist, diplomat og politiker (Ap) som også ga ut en rekke bøker. Frydenlund tjenestegjorde i utenrikstjenesten fra 1953. I denne tiden virket han også som utenriksminister Langes personlige sekretær. Frydenlund var stortingsrepresentant fra 1969-1987, og en sterk forkjemper for norsk EF-medlemskap i 1972. Frydenlund er, bortsett fra Halvard Lange, den utenriksminister som har sittet lengst i etterkrigstiden. Han var utenriksminister under Trygve Bratteli, Odvar Nordli og Gro Harlem Brundtland. Frydenlund videreførte i all hovedsak Arbeiderpartiets utenrikspolitiske linje slik den hadde blitt utformet etter Norges inntreden i NATO i 1949. Han forsøkte likevel å reformere tilnærmningen til utenrikspolitikken på flere plan, han tok blant annet til orde for dialog med PLO så tidlig som i 1974. Hans visjoner omkring en om-organisering av internasjonal økonomi for å etterkomme krav fra utviklingsland, må sies å ha vært radikale i hans samtid. Frydenlunds forhold til sin regjeringskollega Jens Evensen (handels- og senere havrettsminister) ble mye omtalt i media. På tross av samarbeids- og kommunikasjonsproblemer, balanserte tospannet hverandre godt. Han ble omtalt som «det gode mennesket fra Drammen». Frydenlund fikk hjerneblødning, og døde på Ullevål sykehus i begynnelsen på sin andre periode som utenriksminister, nær 60 år gammel. Han ble gravlagt fra Oslo domkirke den 6. mars, til stor deltakelse fra både det offisielle Norge og publikum. Javier Pérez de Cuéllar. Javier Pérez de Cuéllar (født 19. januar 1920 i Lima) er en peruansk politiker og diplomat. Han er mest kjent for å ha vært FNs femte generalsekretær fra 1982 til 1991. Han var også statsminister i Peru mellom 2000 og 2001. Bombe. En bombe er en eksplosiv anordning, vanligvis i form av en beholder som er fylt med sprengstoff. Hensikten med en bombe er å skape ødeleggelse der den sprenges. Bombeeksplosjonen må utløses av noe, vanligvis en lunte, en klokke, en fjernkontroll eller mot en kontaktflate. Selve ordet bombe kommer fra gresk "bombos", et onomatopoetisk (lydlignende) ord med samme betydning som "bom!" eller "bang!" på norsk. I dag benyttes begrepet bombe ofte som en fellesbetegnelse for alle typer sprenglegemer, bortsett fra de brukt i sivile gjøremål, for eksempel til å sprenge fjell. En bombe kan utgjøre en del av en bombefelle. De kraftigste bombene som finnes er hydrogenbomber. Folkebevegelsen mot innvandring. Konfrontasjoner mellom innvandringsmotstandere og motdemonstranter. Konfrontasjoner mellom innvandringsmotstandere og organiserte antirasister førte til en rekke oppslag i media på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Allerede på stiftelsesmøtet i 1987 måtte politiet gripe inn for å hindre demonstranter i å trenge seg inn på møtet. I 1989 ble FMI-årsmøtet ulovlig blokkert av demonstranter, mange fra blitzmiljøet i Oslo, uten at politiet grep inn. Landsmøtedeltagerne ble hilst som «nazisvin» og fysisk hindret i å komme fram når de prøvde å gå inn på hotellet, mens ledelsen ble stengt inne på det. Det ble utvekslet spyttklyser, slag og spark. Mange, deriblant Oslos daværende politimester, Willy Haugli, reagerte på dette, mens Arendals politimester Finn Steinkopf mente at det ikke var mulig å håndtere saken annerledes med ressursene de hadde. Neste år, i april 1990, ble demostrantene jaget av innvandringsmotstanderne med Arne Myrdal i spissen i det såkalte Fevik-slaget. De 40-50 demonstrantene hadde kommet med egen buss fra Kristiansand og heller ikke denne gangen fått tillatelse fra politiet til å demonstrere. Demonstrantene ble møtt med trekøller og kjetting da de kom til Fevik, hvor FMI holdt landsmøte. Fem personer ble skadet og kjørt til legevakten efter tumultene. Myrdal ble i 1992 idømt fire måneders fengsel for dette angrepet. Opptrinnet ble filmet og deler av opptrinnet vist på tv. I forbindelse med rettssaken mot Myrdal ble det krevd at NRK utleverte hele råopptaket, men NRK nektet å gjøre dette. Til slutt endte det med at NRK valgte å vise hele opptaket i en dagsrevysending for å få avsluttet saken. I juni ble Myrdal kjeppjaget fra et lovlig arrangert torgmøte i Tønsberg sentrum. Den tidligere FMI-lederen måtte trekke seg tilbake da flere hundre motdemonstranter gikk til angrep. Brorparten av demonstrantene kom fra Blitz-miljøet og SOS Rasisme i Oslo. De tilreisende blitzere og sympatisører, ledet av Stein Lillevolden, gikk til angrep på FMI-aktivistene. I 1991 brøt Arne Myrdal ut av FMI og dannet sin egen gruppe, Norge Mot Innvandring (NMI). Årsaken var at Myrdal ønsket mer handling og mindre prat. Den siste dagen i august 1991 holdt Arne Myrdal og tilhengerne hans møte i Brumunddal. Møtet endte med et gateslagsmål der flere hundre blitzere og antirasister ble jaget av FMI-tilhengere og lokale ungdommer. Det ble imidlertid satt i gang en omfattende aksjon i bygda, "Brumunddal på nye veier", med sterk politisk og økonomisk støtte fra myndighetene, og da Myrdal returnerte til Brumunddal for å fullføre framføringen av sitt budskap, ble han demonstrativt vendt ryggen av 4 000 mennesker. Senere samme år ble han på Youngstorget møtt av 10 000 demonstranter som vendte ham ryggen. I november 1992 ble Arne Myrdal banket opp utenfor sitt hjem i Arendal. Angriperne – to menn og en kvinne – sa at overfallet var en hilsen fra SOS Rasisme og en takk for sist etter Fevik-slaget. SOS Rasisme sentralt tok kraftig avstand fra angrepet og hevdet at de ikke hadde noe med Fevik-slaget å gjøre. FMI var svært aktiv de første årene etter stiftelsen og første halvdel av 1990-tallet. I dag (2011) består aktiviteten av flygeblad-aksjoner i nær sagt alle fylkene i landet. Organisasjonens aktivister distribuerer flere titalls tusen flygeblad hvert år. I tilleg blir det sendt leserinnlegg og artikler til media, politikerne på Stortinget og Biskopene. FMI gir ut tidsskriftet «Norge er vårt» to ganger per år. Man kan abonnere uten å være medlem. Meter over havet. Skilt på italiensk jernbanestasjon som viser stedets beliggenhet meter over havet Betegnelsen meter over havet (forkortes moh.) brukes tradisjonelt for å angi et punkts høyde over havets midlere normalvannstand (hoh.) målt i meter. I enkelte andre land er det mer vanlig å angi høyder i fot enn meter. Kart pleier å angi antall meter over havet for innsjøer og topografisk interessante punkter som toppunkter på åser, fjell og depresjoner. På kart angis normalt meter under havet som et negativt antall meter over havet. Selv om enheten meter ofte representeres med symbolet «m», så er «moh.» ikke et symbol, men en forkortelse. Bevegelsen for Sosialisme. Bevegelsen for Sosialisme (BfS) ble stiftet 9. desember 2002, av medlemmer fra ulike partier på venstresiden (SV, RV, NKP, DNA) og folk uten partipolitisk tilknytning. I gruppa som grunnla (BfS) var blant annet to nylig ekskluderte landstyremedlemmer fra NKU samt en god del nyutmeldte tidligere NKU-medlemmer, blant disse har BfS valgt sine to ledere så langt. Organisasjonen har som mål å overskride en rekke tradisjonelle politiske skillelinjer og forene til kamp for et nytt og annerledes samfunn. Organisasjonens sosialismeforståelse har ofte blitt omtalt som nokså vid, og organisasjonens mål og sosialismeforståelse er beskrevet i en politisk plattform og en organisatorisk visjon som samlet kan beskrives som en miniplattform. Bevegelsen for Sosialisme sin visjon er en sosialisme basert på felleseie av produksjonsmidlene og tuftet på humanistiske, økologiske og demokratiske verdier. De fremste sakene som Bevegelsen for Sosialisme arbeider for er sosial rettferdighet og likhet, fred og nedrustning og en bærekraftig miljøpolitikk. Bevegelsen for Sosialisme sine prioriterte praksisområder er enhetspolitikk, politisk aktivisme og arbeid med sosialistisk ideologi/teori. I følge organisasjonen må venstresiden stå mest mulig samlet i kampen for et rettferdig samfunn – tanke er at det er mer som binder de forskjellige fraksjonene sammen enn det som skiller. Organisasjonen forsøker å bidra til å videreutvikle sosialistisk teori og ideologi gjennom kunnskapsoppbygging og debatt, og arbeider med å gjøre det sosialistiske alternativet kjent ved å spre disse tankene mest mulig. Bevegelsen for Sosialisme forklarer målet som "å byggje vidare på det beste i ”den sosialistiske arven”, samstundes som vi kritiserer skarpt feilgrep i i sosialismens namn og analysar og tankar som ikkje er liv laga". Bevegelsen for Sosialisme er en organisasjon som legger avgjørende vekt på venstreenhet. I praksis har organisasjonen fokusert mye på den antiimperialistiske kampen og solidaritet med frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Organisasjonen markerer seg også med klar avstandstaken fra alle former for politisk vold. Den har også presentert noen generelle forslag til politiske strukturreformer. I Bergen (og Oslo) har BfS tatt initiativ til en rekke møter om politiske tema i samarbeid med en rekke partier og organisasjoner. Bevegelsen for Sosialisme gir ut magasinet "Sosialistisk fremtid", fra 2008 i samarbeid med Marxistisk Forum og Marxist Forlag. Organisasjonen har anslagsvis 60 medlemmer (2004) og lokallag i Oslo, Bergen og Narvik. Den synes å ha noen ideologisk og praktisk innflytelse i venstremiljøer enkelte steder, da særlig i Bergensområdet hvor også ledelsen er lokalisert. Meter under havet. Betegnelsen meter under havet (forkortes muh.) brukes for å angi et punkts høyde under gjennomsnittlig havnivå. Forkortelsen brukes noe i tekst, men normalt ikke på kart ettersom disse, for å være konsekvent, angir høyder i antall meter over havet. På kart angis derfor antall meter under havet som et negativt antall meter over havet. Dødehavet ligger 408 meter under havet, som enten kan angis som 408 muh. eller −408 moh. Selv om enheten meter ofte representeres med symbolet «m», så er «muh.» ikke et symbol, men en forkortelse. București. București (eller Bukarest) er Romanias hovedstad og landets økonomiske og industrielle sentrum. Byen er plassert på slettelandet sydøst i landet ved elven Dâmbovița. Selve București by har 2 082 000 innbyggere, medregnet tilliggende urbaniserte områder ca. 2.4 millioner, noe som gjør byen til den største mellom Berlin og Istanbul. București er landets mest velutviklede by og er et industrielt kjerneområde i det sydøstlige Europa. Bykommunen București er plassert administrativt på samme nivå som et județ (fylke), og er inndelt i seks sektorer. București er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1459. Byen ble et viktig handelssted i fyrstedømmet Valakia og var i perioder hovedstad og residensby for fyrstene. Etter at Valakia ble forent med Moldova i fyrstedømmet Romania, ble București landets hovedstad i 1862. Som hovedstad i uavhengig kongerike etter 1881, vokste byen raskt og ble en moderne storby. Den ble kjent for sitt rike kulturliv, for sin arkitektur og for sitt mondene urbane liv. Byen hadde Paris som forbilde og anla storslåtte bulevarder og avenyer etter parisiske forbilder, noe som gjorde at den fikk tilnavnet «Øst-Europas Lille Paris» (Micul Paris). Krigsskader, jordskjelv og president Nicolae Ceaușescus ekstravagante byfornyelsestiltak har gått hardt ut over byens historiske arkitekturarv. Etter kommunismens fall har București igjen hatt en økonomisk og kulturell oppgangstid. Severdigheter. Parlamentspalasset (også kjent som Ceaușescus palass) er turistattraksjon nummer én og var verdens nest største administrative bygning etter Pentagon da den ble bygget. Friluftsmuseet "Muzeul Satului" (Landsbymuseet) med 272 tilflyttede bygninger fra landsbyer i hele Romania ligger i den store parken "Parcul Herăstrău", nord i utkanten av byen, ved innfartsåren Șoseaua Kiseleff. Ved denne gaten, på en stjerneplass nærmere sentrum, står triumfbuen "Arcul de Triumf", reist i 1935 til minne om at Romania gikk seirende ut av første verdenskrig. "Lipscani", også kjent som gamlebyen, er et fascinerende område med en kombinasjon av sammensatte hus, små butikker, populære utesteder samt noen få fortausrestauranter. Depresjon (geologi). a>r i Death Valley, en typisk geologisk depresjon En depresjon er et området som ligger lavere enn havflaten. Slike områder har ofte ikke naturlig avløp for overflatevann, slik at utsig kun skjer via fordampning og sig ned i grunnen. Blant de mest kjente depresjonene er Dødehavet, Kaspihavet og Death Valley. Feber. Feber er en del av kroppens forsvarsrespons mot infeksjoner, og er en økning av kroppstemperaturen utenom det normale. I praksis sier man at man har feber når man måler en temperatur på 38°C i endetarmen, det vil si en økning på 1°C fra normalen. Når man måler i munnen vil temperaturen vanligvis ligge 0,4°C under endetarmstemperaturen, og målt i armhulen vanligvis 0,6°C under. Siden infeksjoner sjelden fører til temperaturer over 41,1°C, sier man at hypertermi foreligger dersom temperaturen er høyere enn det. Ved temperaturer over 40°C bør man ta kontakt med lege, og temperaturer over 42°C er direkte livstruende. Patofysiologi. Det er en rekke hierarkisk organiserte strukturer som regulerer kroppstemperaturen, og inkluderer fra hypothalamus, det limbiske system gjennom hjernestammen og retikulærsubstansen til ryggmargen og de sympatiske ganglier. Den preoptiske region, dvs fremre deler av hypothalamus er det området som synes å ha sterkest temperaturfølsomhet. Den preoptiske region orkestrerer en rekke responser for temperaturregulering, deriblant muskelskjelving og blodgjennomstrømming i hud. Hypothalamus får to typer av temperaturinformasjon, en fra perifere nerver som reflekterer varmereseptorer og kuldereseptorer i huden, og den andre informasjonen fra blodet som bader hypothalamus. Pyrogener. Dette er stoffer som øker referanseverdien til «termostaten» i hypothalamus, altså skrur opp temperaturen. De deles kunstig opp i exogene, dvs utenfra, og endogene, dvs fra kroppen selv, pyrogener. Endogene pyrogener er det samme som pyrogene cytokiner. Cytokinene er immunregulatoriske polypeptider som for eksempel interleukin(IL)-1ß, IL-6 og tumor nekrose faktor-a. De kommer som regel fra stimulerte monocytter. Lipopolysakkarid, peptidoglykan og lipopeptider og en rekke andre stoffer fra mikrober kan stimulere til frisetting av pyrogene cytokiner, og endogene stoffer som antigen-antistoff immunkomplekser, Komplement og metabolitter av androgene steroider og enkelte gallesyrer er andre eksempler på stoffer som fører til slik frisetting. Det er sannsynlig at enkelte exogene pyrogener kan aktivere noen reseptorer, såkalte Toll-like reseptorer, i hypothalamus direkte, og fører til feber uavhengig av cytokiner. Aktiveringen fører også til frisetting av prostaglandin-E2. Cytokiner virker på hypothalamus gjennom å aktivere spesielle endotel celler i blodbanen ved hypothalamus, og fører til frisetting av Prostaglandin-E2, virker på reseptorer i gliaceller, nervenes støtteceller, som responderer ved å frisette nevrotransmitteren syklisk adenosin monofosfat, monoaminer og kalsium i nevronene i fremre hypotalamus. Dette øker referanseverdien til «termostaten» og for å komme seg opp på denne nye normaltemperaturen starter kroppen å konservere varmen gjennom å trekke sammen blodårene i huden, og starter å produsere varme gjennom muskelsammentrekninger (skjelving). Febernedsettende midler. Febernedsettende midler, antipyretika, virker gjennom å hemme produksjonen av prostaglandin-E2, og er enten irreversibel hemmer av et enzym som kalles cyklooxygenase slik acetylsalisylsyre/dispril er, eller en konkurrerende hemmer av enzymet slik ibuprofen er. Paracetamol virker i utgangspunktet dårlig på dette enzymet, men blir omsatt og oksidert i hjernen, og den oksiderte formen virker godt. Feber trenger vanligvis ikke å behandles, men enkelte pasientgrupper med hjertesvikt, uttilstrekkelig blodsirkulasjon i hjernen eller lungesvikt, kan ha nytte av denne form for behandling, siden hver grad temperaturstigning fører til 13% økt oksygenforbruk og kan forverre disse tilstandene. Det er ikke bevis for at feber fører til bedret bekjempelse av infeksjon hos mennesker. Måling av temperatur. Alle målinger av temperatur tar sikte på å gi et estimat av kroppens kjernetemperatur. Denne temperaturen ligger vanligvis i gjennomsnitt på 36,8°C og varier gjennom dagen slik at laveste temperatur måles om morgenen og høyeste temperatur måles om kvelden. Øvre grense hvis vi inkluderer 99% av alle som har normal temperatur, også kalt 99% percentilen, vil ha en døgnvariasjon fra 37,2°C om morgenen og 37,8°C om kvelden. Hver enkelt har sitt normalområde. I øret. Den vanligste måten å måle temperaturen på ved et legekontor er ved bruk av øretermometer, som benytter avlesning av infrarød stråling avgitt fra trommehinnen til å bestemme temperaturen. Denne metoden gir temperaturen som blodet har nært ved kroppens egen termostat som ligger i hypothalamus, men er også beheftet med usikkerhet fordi ørevoks, kroket øregang og brukerfeil kan gi avlesninger av øregangens temperatur i stedet for trommehinnen. Metoden regnes som relativt sikker når den blir brukt av fagpersonell, og der nøyaktigheten på målingen ikke er kritisk. Metoden er raskere og mer hygienisk enn andre metoder. Ved bruk er det viktig å trekke i øret litt bakover slik at øregangen rettes ut og måleproben kommer godt inn og blir rettet mot trommehinnen. For å peke mot trommehinnen bør undersøkeren ta hensyn til at øregangen går litt oppover og fremover og rette måleproben i riktig retning. I endetarmen. Ved rektal måling, som er mest nøyaktig, føres termometerspissen inn ca 2 cm inn i endetarmen, hos barn ikke lengre enn 2cm. Man kan gjerne smøre vaselin eller en mild krem på termometeret eller utenpå plastovertrekk, og man skal føre termometeret i rett linje mot navlen, og stanse dersom man møter motstand. I munnen. Oral måling, måling i munnen: Temperaturmåling i munnen er mindre nøyaktig, og bør ikke brukes hos barn. Termometerspissen legges så langt inn under tungen som mulig, og munnen holdes lukket under hele målingen. For å sammenligne rektal og oral måling skal man legge 0,4° C til resultatet fra den orale måling. I armhulen. Axillær måling, måling i armhulen: Termometret kan også brukes til måling av kroppstemperaturen under armen. Denne metoden er mindre nøyaktig enn måling i endetarmen. Termometerspissen plasseres i armhulen, og armen holdes tett inntil kroppen. For å sammenligne temperaturen under armen med temperaturen i endetarmen legger man til 0,6° C til målingen fra armhulen. Termometeret skal sitte 10 minutter i armhulen. Feber eller hypertermi? Feber defineres som en tilstand av forhøyet kroppstemperatur som ofte, men ikke nødvendigvis, er en del av multicellulære organismers forsvarsrespons mot invasjon av mikroorganismer eller fremmed, ikke-levende materiale, som oppfattes som skadelig eller fremmed av verten. Eller forenklet: feber er en regulert stigning av kjernetemperaturen som respons på en fysiologisk trussel mot verten. Feber er bare en del av "feber-responsen", som består av cytokin-mediert økning av kjernetemperaturen, økning av akuttfase-proteiner og en rekke hormonelle, immunologiske, nevrologiske og fysiologiske endringer. Hypertermi derimot er en uregulert økning av kjernetemperaturen uavhengig av cytokiner og uten døgnvariasjon. Hypertermi responderer ikke på febernedsettende (antipyretisk) behandling. Eksempler på hypertermi er heteslag, malign hypertermi og malignt nevroleptikasyndrom. Feber hos barn. Barn får lettere feber enn voksne, de har en mer umoden temperaturregulering enn voksne, og høy feber behøver ikke bety at barnet er veldig sykt. Både bakterie- og virusinfeksjoner kan gi feber. Virusinfeksjon er mest vanlig. Det er viktigere å observere allmenntilstanden til barnet enn nøyaktig hvilken temperatur barnet har. Likevel er det viktig at en lege vurderer tilstanden ved høy feber eller vedvarende feber over flere dager. Det er en fordel å ta med en urinprøve til legen dersom feberen ikke har en åpenbar årsak som øreverk eller forkjølelse. Barn tåler som regel feber godt, og feberen går oftest over av seg selv. Antibiotikabehandling er bare nødvendig dersom legen finner en bakterieinfeksjon som tilsier slik behandling. Skyldes feberen en virusinfeksjon, vil ikke antibiotikabehandling hjelpe på plagene eller gjøre barnet fortere friskt. I tillegg kan antibiotika gi ekstra plager for det syke barnet, for eksempel diaré og oppkast. Omsorg for barn med feber. Når barna er syke blir foreldrene ofte redde for at det kan være noe alvorlig med dem. Det er naturlig at foreldrene blir redde dersom feberen blir spesielt høy, eller barnet virker medtatt. Dersom barnet har høy feber, undersøkelsene beskrevet nedenfor er normale og de ikke har andre symptomer som hoste, svie ved vannlatning, oppkast, diare eller smerter, er det neppe noe alvorlig med dem. Den sykdommen man som regel frykter mest hos barn er hjernehinnebetennelse. Det er en sykdom som lenge arter seg nøyaktig likt en ufarlig virussykdom som influensa eller kraftig forkjølelse. Dersom en lege undersøker barnet før symptomene er kommet, vil hun eller han ikke kunne oppdage at det er hjernehinnebetennelse under utvikling. Det kan ta kort tid fra symptomene dukker opp til tilstanden er dramatisk og farlig. Derfor er det best at foreldrene selv vet hva de skal se etter for å oppdage hjernehinnebetennelsen så tidlig som mulig, og at de selv kontrollerer barnet med rimelig korte mellomrom. Våkenhet og mental funksjon. Det er viktig at man kan kjenne igjen barnet mentalt. Små barn skal man ha normal blikkontakt med. Litt større barn skal bruke de lydene og ordene som er normale i forhold til til alder og situasjon. Et sykt barn kan gjerne sove, men da vet man ikke om barnet sover eller er i koma. Hvis barnet er dårlig kan det være rimelig av og til å vekke barnet, få kontakt med det og veksle noen ord så man er sikker på at barnet ikke er i koma. Røde prikker på huden. Noen av bakteriene som forårsaker hjernehinnebetennelse produserer et blodfortynnende stoff, slik at det blir små blødninger. Disse vil ofte sees først på magehuden som mørkerøde flekker 1-2 mm i diameter. Mange andre feberutslett er utvidede blodårer. Trykker man på de utvidede blodårene med glass eller annet gjennomsiktig materiale, vil blodet renne vekk og fargen forsvinner. Blødningene etter hjernehinnebetennelse vil bli liggende på plass og fargen blir der hvis man trykker med glass. Hjernen styrer armer og ben. Det skal være forbindelse fra hjernen til musklene i armer og ben. Det skal ikke være slik at en arm eller et ben henger rett ned uten å bli beveget. Tar man opp en syk unge vil armene komme rundt halsen på den som holder, og bena vil stabilisere rundt overkroppen. Man trenger ikke bedre bevis for at armer og ben virker. Nakkestivhet. Nakkestivhet er vanskelig å vurdere, og det krever håndlag og erfaring for å bedømme det. En grov test som egner seg til hjemmebruk for de litt eldre barna, er at de selv fører haken ned på brystbenet. Dette bør ikke være noe særlig problem å gjøre for barnet. Ett annet fenomen som gjerne kan vurderes hos syke barn er om hvor aktive de er. Selv om de er syke vil de oftest prøve å leke litt, selv om de sitter/ligger i ro for det meste. Dersom det går lang tid uten at barnet vil prøve å leke litt, kan det være tegn på dehydrering eller annen sykdom som bør undersøkes videre. Disse undersøkelsene bør gi normale resultater, ellers bør fastlege eller legevakt kontaktes. Utenom arbeidstid kan legevakt eller AMK-sentralen (Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) kontaktes. Der sitter sykepleiere med mye erfaring fra legevaktsformidling. Ofte er en samtale med sykepleieren og hennes/hans vurdering nok i forhold til syke barn. Sykepleieren gir råd og kan eventuelt sette pasient/pårørende i kontakt med den som har legevakt i kommunen over vanlig telefon, mobiltelefon, eller over helseradionettet. Lindring av ubehag. Det viktigste er å lindre barnets ubehag mens kroppen selv tar hånd om infeksjonen. Barnet selv bør få bestemme aktivitetsnivået. Barnet bør ha tilgang til rikelig med drikke. Dersom barnet er plaget av feberen, kan man gi febernedsettende midler for eksempel paracetamol. Det er viktig at instruksjonen på pakken følges nøye. Barnet blir ikke fortere friskt om det får febernedsettende medisiner. Har barnet det bra, er ikke febernedsettende midler nødvendig. Det kan hjelpe at barnet har lett påkledning (uten å fryse) og at romtemperaturen er sval. Ved høy feber bør man se til barnet minst én gang i løpet av natten og observere allmenntilstanden, om barnet har utslett og om det kaster opp. Det er viktigere å observere barnets allmenntilstand enn temperaturen. Kontakt lege dersom noe av følgende skjer I barnets første 6 levemåneder kan det være vanskelig å vurdere allmenntilstanden. Vær mer oppmerksom på symptomene over og på feber. Dersom man er i tvil bør en kontakte lege. Historikk. Tidligste referanser til feber som et tegn på sykdom finner man i Akkadiske inskripsjoner (Semittisk språk fra Assyria og Mesopotamia)fra ca 600 f.Kr. som kan ha vært fortolkninger av Sumeriske hieroglyfer som billedlig forestilte feber. Hippokrates hadde 500 år f.Kr. tanker om hvorfor feber oppstod. På den tiden var helse beskrevet som en hårfin balanse mellom de fire kroppsvæsker: Blod, flegma, svart galle og gul galle. Et overskudd av gul galle mente man at forårsaket feber, og målet for behandling var å gjenopprette balansen mellom kroppsvæskene. Han nevnte i sine skrifter bruken av seljebark i behandlingen av feber, forskjellige vondter og smerter. Vi vet nå at seljebark inneholder salicylater som er grunnlaget for dispril/aspirin (Acetylsalicylsyre). I middelalderen var feber omtalt som en demonisk prosess som skulle behandles åndelig og rituelt. På 1700-tallet begynte ny kunnskap om blodets sirkulasjon og om eksistens av mikrober å gi opphav til teorier om at feber skyldtes gjæring i blodet. Først i 1850 tilskrev Claude Bernard feber korrekt til en metabolsk prosess i kroppen. Muligheten til å måle temperatur kjenner man fra omkring 200 år f.Kr. gjennom beskrivelser av luftens evne til å utvide seg når den varmes opp Philo av Bysants og Heron av Alexandria, og dette gav opphav til termoskopet som ikke hadde en avlesbar skala. Den første fysiologen, Santorio Santorii (Sanctorius) av Padua, kan regnes som oppfinneren av termometeret som han beskrev i sitt verk "Commentaria in artem Medicinalem Galenis", som ble utgitt i 1612. Han gav et begrep om normaltemperatur hos mennesket. De tidligste termometrene var sårbar for barometrisk trykkforskjell, derfor var det et viktig fremskritt da Ferdinand II storhertugen av Toscana i 1654 tok i bruk ekspansjon av væske i et lukket rørsystem i sitt termometer. Men kalibrerings metodene var mange, deriblant frysepunkt for vann og munnhuletemperatur hos en frisk mann, og det var vanskelig å sammenligne termometre fra ulike håndtverkere. Tidlig på 1800-tallet populariserte Anders Celsius et pålitelig termometer basert på kvikksølv og en skala basert på frysepunktet og kokepunktet til vann. Carl Reinhold August Wunderlich gjennomførte en studie på 25 000 pasienter som han publiserte i 1868 med tittelen "Das Verhalten des Eigenwärme in Krankheiten" som konkluderte med at 98,6 grader Fahrenheit (37 grader C) var normaltemperatur, og 100,4 grader Fahrenheit (38 grader Celsius) kunne kalles feber. Disse tallene står fortsatt i dag, selv om målingene ble gjort i armhulen, med termometre kalibrert 1,5-2 grader høyere enn dagens termometre. Og de innledet alminnelig bruk av termometer i klinisk sammenheng. Grad (vinkel). En grad er en enhet for måling av en vinkel i planet. Grader symboliseres med °. En vinkel på én grad tilsvarer av en full sirkel. Én full sirkel er 360°. Tallet 360 ble antagelig valgt fordi det er delelig med 24 forskjellige positive heltall, inkludert alle heltall fra 1 til 10 unntatt 7. Dette gjorde det enkelt å dele inn sirkelen i mindre vinkler og regne på disse ved hjelp av hoderegning. (For at antallet grader i en sirkel skulle vært delelig med alle heltall fra 1 til 10 måtte det vært grader i én sirkel, noe som er et mye mindre bekvemt antall.) Når grader brukes for å måle vinkler, brukes ofte også "minutter", hvor ett minutt representerer av én grad og symboliseres med ′, og "sekunder", hvor ett sekund er av ett minutt eller av én grad og symboliseres med ″. For eksempel, 40,20361° presenteres ofte som 40°12′13″ eller 40 grader 12 minutter og 13 sekunder (eller som 40°12,217′ eller 40 grader 12,217 minutter). Det er vanlig å bruke disse mindre enhetene (minutter og sekunder) når man angir bredde og lengde til et sted på jorden (se også desimalgrader). Idéen at det skal være 360° i en sirkel er kunstig og noe tilfeldig, og mer knyttet til tallteori enn geometri. Derfor foretrekker matematikere å bruke radian som enhet for vinkelmål, ettersom antall radianer i en vinkel tilsvarer antall radier som er lik buelengden til vinkelen. Fordi det er 2π radier i omkretsen av én sirkel følger det at 360° er lik 2π radianer, så ≈ 0.0174533 rad, og Med oppfinnelsen av det (metriske) SI-systemet, basert på potenser av ti, ble det definert et nytt vinkelmål for «desimale grader», altså et vinkelmål basert på titallsystemet. Enheten kalles "gradian" eller "nygrader" og forkortes "gon". Det er i én rett vinkel og dermed i én sirkel. Dette vinkelmålet blir konsekvent brukt innen landmåling, og dessuten innen orienteringssporten. Grad Celsius. Grad Celsius er en måleenhet for temperatur. Enheten brukes for å uttrykke temperatur på "celsiusskalaen", og er oppkalt etter den svenske forskeren Anders Celsius (1701–44), som i 1742 fastsatte skalaen etter smeltepunktet og kokepunktet til vann under normalt trykk ved havflaten. Han satte kokepunktet til 0 °C og smeltepunktet til 100 °C. I 1747 oppkalte Carl von Linné skalaen etter Celsius og byttet samtidig om punktene, slik at smeltepunktet nå er 0 °C og kokepunktet er 100 °C. der 0 K = –273,15 °C er det absolutte nullpunkt, der all termisk aktivitet opphører og alt som fins av entropi er de små feilene i krystallstruktur som kan oppstå under frysing. Størrelsen til trinnene på Kelsiusskalaen og Celsiusskalaen er de samme, det vil si 1/100 av avstanden mellom smeltepunktet og kokepunktet til vann. Smeltepunktet for vann er dermed +273,15 K, og kokepunktet er +373,15 K. Kelvinskalaen er imidlertid ikke definert etter smelte- og kokepunktet til vann, men etter det absolutte nullpunkt og trippelpunktet til VSMOW (spesielt rent vann). Skrivemåte. Som med de fleste andre måleenheter, skal det være mellomrom mellom verdien og enheten: 200 ºC. Hvis det fremstår fra konteksten at det er snakk om grader Celsius, er det også mulig å skrive kortformen 200º, og isåfall skal det ikke være mellomrom foran gradsymbolet. Det er vanlig å skrive enheten som to tegn: gradsymbolet (Unicode: U+00B0, HTML: codice_1) fulgt av en vanlig C. I Unicode finnes det også et eget tegn for «grader celsius»: U+2103 ("DEGREE CELSIUS"), som ser slik ut: ℃. Se også. Termometer med både Fahrenheit- og Celsius-skala Gradian. En gradian, også kalt en nygrad forkortes "gon", er en enhet for måling av en vinkel i planet, og tilsvarer av én full sirkel og dermed av én rett vinkel. Én gon er lik av én grad eller av én radian. Symbolet for gon er g, en hevet minuskel "g", så én full sirkel er 400g. Én gon deles videre inn i desigon, centigon, milligon, mikrogon osv. Enheten har sitt opphav i Frankrike som en del av det metriske systemet. På grunn av sammenblanding med den eksisterende enheten "grader" – spesielt i Nord-Europa – ble navnet "gon" innført. Selv om det ble gjort forsøk på en generell innføring av enheten, var det bare noen land som begynte å bruke den og da innenfor spesialiserte områder som landmåling (og orientering). Én av fordelene ved å bruke gradianer, er at en forskjell i bredde på én centigon (gon) tilsvarer omtrent én kilometer (1000,1966 m (WGS 84) i gjennomsnitt; 995,1687 m (WGS 84) ved ekvator, 1005,2456 m (WGS 84) ved polene). (Dette ville gjort at nautisk mil ble overflødig.) Den mer kjente enheten "grad", av én sirkel, eller den matematisk mer bekvemme enheten "radian", av én sirkel (som brukes i SI-systemet), brukes normalt fremfor "gon". Handan. Handan (forenklet kinesisk: 邯郸; tradisjonell kinesisk: 邯鄲; pinyin: "Hándān") er en kinesisk storby og by på prefekturnivå sør i provinsen Hebei. Befolkningen anslås (2004) til 8,5 millioner, hvorav 1.39 millioner i selve byen Handan. Byen har i dag stålindustri, takket være steinkullbruddene i området. Administrativ inndeling. Byprefekturet Handan har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), ett gruvedistrikt (矿区 "kuàngqū"), ett byfylke (市 "shì") og 14 fylker (县 "xiàn"). Historie. Arkeologiske funn viser at byens historie går tilbake til første del av Shang-dynastiet. Den var under De stridende staters tid i det 4. og 3. århundre f.Kr. hovedstad for oldtidsstaten Zhào (趙). Byen ble erobret av staten Qin etter at så godt som hele Zhao var blitt annektert av Qin (med unntak av Dai-kommanderiet). Qin Shi Huang beordret under et besøk i byen at alle hans mors fiender skulle begraves levende. Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Xuzhou. Xuzhou (kinesisk: 徐州; pinyin: "Xúzhōu"; Wade-Giles: "Hsü-chou", postalromanisering: "Süchow") er en by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu øst i Kina. Befolkningen anslås (2004) til 9 168 500 innbyggere, hvorav 1 729 600 i selve byen. Historie. Arkeologiske funn viser at byens historie går tilbake til annen del av Shang-dynastiet (Yin-tiden). Den het tidligere Pengcheng. Under vår- og høstannalenes tid var den snarere en samling av små fiske- og jordbruksbyer og -landsbyer, i grensetraktene mellom statene Chu, Wu og Qi. Under de stridende rikers tid var den klart kommet inn under Chus kulturelle og administrative sfære. Liu Bang ble født i fylket Pei. Han ble keiser Gaozu av Han-dynastiet, som en av de få kinesiske keisere som stammet fra bondestanden. Xuzhouregionen ble kalt Huaiyang under Zhou-dynastiet ettersom elven Huai strømmer gjennom området. Staten Chu gjorde dette til sitt tyngdepunkt etter at Qinhæren erobret dens gamle hovedstad Ying i det moderne Jingzhou i Hubei. Etter at Guleelven begynte å endre sitt løp under Song-dynastiet, da kraftig sedimentering av elvens nedre løp tvang elven over i den nedre del av Huaielvens leie, ble området mer og mer brakk etter gjentatte oversvømmelser som forringet næringsinnholdet i jordsmonnet og gjorde det saltere. I dette området fant de siste avgjørende kamper under den kinesiske borgerkrig sted (Huaihaikampanjen, 1948-49). Kulturminner. Xuzhous museum er kjent for fine leirfigurer fra Han-dynastiets tid, og kostelige jadegjenstander. Her er jade-likklærene til prins Liu Sheng (155-113 f.Kr.) og prinsesse Dou Wan. De ble funnet i 1968 i Han-gravene i Mancheng. Administrative enheter. Byprefekturet Xuzhou administrerer 5 distrikter, 2 byfylker og 4 fylker. Matspesialiteter. Xuzhous kjøkken er nært beslektet med Shandongkjøkkenets Jinan-stil. Blant Xuzhous mest kjente spesialirteter er bazi rou (grisemage og andre ingredienser i en tykk stuing), sha tang, og noen retter av hundekjøtt. En kokestil er di guo (地锅), som går blant annet på bruk av krydder og en type flatbrød, Det finnes "di guo"-retter med Kylling, fisk, lam, svineribbe og auberginer. Samferdsel. Foruten sin århundrelange posisjon ved Keiserkanalen er Xuzhou et samferdselsknutepunkt med kryssende motorveier og jernbanelinjer mot Henan, Shanghai, Shandong og Lianyungang. Fly. Byen betjenes av Xuzhou Guanyin lufthavn. Jernbane. Travle jernbanelinjer krysser her: Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan, Nanjing og Suzhou, og dessuten Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Vei. Kinas riksvei 104 løper gjennom fylket. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Kinas riksvei 206 løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an. Kinas riksvei 311 begynner i Xuzhou, løper gjennom provinsen Anhui og videre inn i Henan der den ender opp i fylket Xixia. Guantánamobukta. Guantánamobukta (spansk: Bahía de Guantánamo, tildels også kjent under det engelske navnet Guantanamo Bay) er en bukt i provinsen Guantánamo sydøst på Cuba. Bukta utgjør den største havnen på sydsiden av øya, og omringes av bratte åser som avskjærer den fra de omliggende områdene. Guantánamobukta har siden 1903 blitt styrt av USA, etter en avtale som gir amerikanerne rett til evigvarende leie av området. Cubanske myndigheter mener at avtalen strider mot Wien-konvensjonen om traktatretten, og krevet at kontrollen overføres tilbake til Cuba. USA benytter området til marinebasen Guantanamo Bay Naval Station. Joik. Torgeir Vassvik i Warszawa, 1 oktober 2011 Joik, samisk for sang, er samenes tradisjonelle folkemusikk, som tidligere også har hatt en vesentlig posisjon i samisk religion. Joiken er meget lydmalende, og dens lyd er sammenlignbart til tradisjonell sang hos andre urfolk, blant annet en del indianske kulturer i Nord-Amerika. I henhold til musikkforskere er joik en av de lengste levende musikktradisjoner i Europa og går antagelig tilbake til samisk jernalder. Med kristningen av samene ble joik fordømt som syndig. Den norske assimileringspolitikken og kirkens og kirkelige bevegelsers syn på joik som synd har spilt viktige roller på nedvurderingen. På 1950-tallet var det forbudt å bruke joik i skolen i samiske områder, og noe av bakgrunnen for at joiken var kontroversiell kan komme av dens tilknytning til noaiden og før-kristen mytologis ritualer. Samtidig joiken var sterkt rotfestet i kulturen og tradisjonen ble vedlikeholdt. I dag er joik fortsatt levende og benyttes også som inspirasjonskilde og element i moderne samisk musikk. Karakterisering. Joik er et unik kulturelt uttrykk for det samiske folk. Hver joik er ment å reflektere en person eller sted, men ikke ment som en sang om en person eller sted. Det heter ikke å joike "om" noe eller noen, men å joike dem. Det er den som joikes som blir «eier» av joiken. Den som joiker forsøker å overføre essensen av personen eller stedet i sangen. Språklig sett er verbet «jojke» transitivt; hvis det er en venn, er det vennen som joikes, ikke "om" vennen. Sangene handler ofte om kjærlighet og relasjoner. En joik kan beskrive en vakker pike eller kjekk gutt som man liker, eller for del en rival som man ikke liker. Det er mye følelser, glede og sorg i joiken. Den kan også utøves i religiøs hensikt. I før-kristen tid ble joik brukt av noaiden for å oppnå transe, men joik har hatt og har mange funksjoner i samisk kultur som ikke er knyttet til slike ritualer. Joik består av korte tekster eller ingen tekster i det hele tatt. Improvisasjon er ikke uvanlig. Joik roer reinflokken og jager vekk ville dyr. En joik kan være endeløs. Ord er ikke nødvendig, joiken kan uttrykkes med gester, melodi, rytmer og andre uttrykksformer. I dag kan musikkinstrumenter kombineres, særlig i profesjonell framføring. Joik ble tradisjonelt sunget a cappella (uten musikkinstrumenter) og ofte dedikert et menneske, et dyr, eller et landskap som et personlig signatur. Den brukes til å fortelle historier (fortellende joiker) eller til å mane fram minnet om et sted, et dyr eller en person (personifiserte joiker). Markeringer. Hver påske blir det arrangert Sámi Grand Prix i Kautokeino, som er delt inn i to sjangrer, en joik og en sangdel. I Eurovision Song Contest 1980 fremførte Mattis Hætta en protestjoik som falt inn i Sverre Kjelsbergs vise Sámiid ædnan. Ved åpningen av de olympiske vinterleker på Lillehammer joiket Nils Aslak Valkeapää en joik, som var skrevet spesielt for anledningen. Artisten Mari Boine og Transjoik har kombinert joik og moderne musikkformer. La Palma. La Palma er en spansk øy, en av Kanariøyene i Atlanterhavet utenfor Afrika. Øya ligger på 28°40' N, 17°52 V. La Palma har et areal på 706 kvadratkilometer. Det bor om lag 85 000 mennesker på Palma, av disse bor 18 000 i hovedstaden Santa Cruz de La Palma (tallene er fra 2003). La Palma er en del av den spanske provinsen Santa Cruz de Tenerife. Foruten hovedstaden Santa Cruz de La Palma er den andre størrebyen på øya Los Llanos. Vulkan. Øya oppstod som følge av vulkanske aktiviteter, i likhet med de øvrige av Kanariøyene. La Palma er den mest aktive vulkanen på Kanariøyene, og ble dannet for 3 millioner år siden. Den hever seg 3500 meter fra havbunnen til havoverflaten, og når en høyde på 2 426 moh. Santa Cruz de Tenerife (provins). Santa Cruz de Tenerife er en spansk provins som består av den vestlige delen av den autonome regionen Kanariøyene. Provinsen består av omtrent halvparten av øygruppen, inkludert øyene Tenerife, La Gomera, El Hierro og La Palma. Hovedstaden er byen Santa Cruz de Tenerife på øya Tenerife, som også har delt hovedstadsstatus for den autonome enheten. Av de litt over en million innbyggerne (2008) i provinsen bor 24 % i hovedstaden. Det er 53 kommuner i provinsen, se Liste over kommuner i Santa Cruz de Tenerife. Den andre halvdelen av øygruppen utgjør provinsen Las Palmas. Santa Cruz de Tenerife. Santa Cruz de Tenerife er en større by på Tenerife, den største av Kanariøyene. Med sine nærmere 260 000 innbyggere er byen den nest største på øygruppen. Byen er den ene av to byer som deler hovedstadsfunksjonen for Kanariøyene. Den andre byen er Las Palmas de Gran Canaria på naboøya Gran Canaria. Der sistnevnte er hovedstad for de østlige øyene, er førstnevnte det samme for de vestlige. Fra havnen eksporteres det landbruksprodukter fra flere av Kanariøyene, ikke bare Tenerife. Et oljeraffineri ved utkanten av Santa Cruz bidrar til å gi byen industriarbeidsplasser. Samferdselsforholdene er gode, med både ferge og flyforbindelse til de andre øyene og til fastlandet (Marokko og Spania). Silchester. Silchester er en landsby og et verdslig sogn i Hampshire, England. Den ligger omkring 16 km sørvest for Reading, og tilhører distriktet Basingstoke and Deane. Landsbyen er best kjent for at den ligger rett ved Calleva Atrebatum, den keltiske stammen atrebatenes hovedstad. Klientkongedømme. Et klientkongedømme var et kongedømme som hadde en viss grad av selvstyre, men som i visse saker var underlagt et annet rike. Det forbindes særlig med Romerriket, som ofte brukte denne styreformen for å kontrollere erobrede områder. Det kan også brukes i omtale av lignende styreformer i andre perioder, og er i mange tilfeller synonymt med "lydkongedømme". Ordet henspiller på patron-klientforhold, en vanlig sosial ordning i Romerriket. Rike og mektige mennesker var "patroner", eller beskyttere, for mennesker av lavere stand, "klienter". Patronen ga beskyttelse, hjalp ofte til økonomisk, og kunne sørge for at klientene fikk politiske embeter. Samtidig ble klienten satt i takknemlighetsgjeld til patronen, og måtte støtte ham politisk og på andre måter. Klientkongedømmene er den samme ordningen brukt på et høyere nivå; romerne fungerte som patroner som sikret en viss selvstendighet, mens klientene på sin side støttet romerne i krig og var vennligsinnet mot de egentlige makthavere. Det var ikke uvanlig at klientkongedømmer gjorde opprør, spesielt når en guvernør søkte å berike seg på deres bekostning, eller dersom man så at andre grupper var i ferd med å lykkes med et opprør. Basingstoke and Deane. Basingstoke and Deane er et distrikt i grevskapet Hampshire i England. Administrasjonsbyen er Basingstoke. Distriktet har et areal på 633,81 km², og 153 032 innbyggere (2002). Det ble opprettet i under lokalstyrereformen i 1974, da valgkretsene Basingstoke, Basingstoke landsdistrikt og Kingsclere and Whitchurch landsdistrikt ble slått sammen. Andre byer og landsbyer i distriktet er Tadley, Kingsclere, Oakley, Whitchurch og Silchester. Like ved sistnevnte lå Calleva Atrebatum, som var den keltiske stammen atrebatenes hovedstad da romerne invaderte de britiske øyer. Arild Nyquist. Arild Nyquist (født 6. mars 1937 i Oslo, død 21. desember 2004 i Asker) var en norsk forfatter, musiker, billedkunstner og sceneartist. Han begynte på Kunst- og håndverksskolen for å bli maler, men debuterte som forfatter i 1963 med romanen "Ringer i et sommervann". Utdannet ved Statens Lærerskole i forming og fra 1968 til 1976 arbeidet han som formingslærer i Lofoten, hvor han hadde bodd siden 1963. Nyquist ble i 1994 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for den selvbiografiske romanen "Ungdom". Nyquist var sønn av forfatteren Gerd Nyquist. Hørespill (NRK, Radioteatret). Ifølge Tilman Hartenstein i boka "Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926-2001", Oslo 2001, s. 210 var Dødens ABC" kanskje den mest avantgardistiske produksjonen Radioteatret har laget. Kibibyte. Kibibyte er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde). Kibibyte er ikke en SI-enhet, men enheten er godkjent av International Electrotechnical Commission (IEC). 210 = 1 024 byte. Se binærprefiks og kilobyte. Enheten kibibyte er nært knyttet til enheten kilobyte, som enten er lik en kibibyte eller 103 = 1 000 byte, avhengig av sammenhengen. Kibibyte har samme anvendelsesområde som kilobyte, men brukes når en ønsker å unngå kilobyte, som er tvetydig i enkelte sammenhenger. Hồ Chí Minh. Ho Chi Minh (vietnamesisk "Hồ Chí Minh", kinesisk 胡志明) (opprinnelig navn Nguyễn Sinh Cung, og kjent som «Bác Hồ» («onkel Ho») i Vietnam) (født 19. mai 1890, død 3. september 1969) var en vietnamesisk revolusjonær og statsleder. Han var statsminister (1954) og president (1954–1969) i Nord-Vietnam. Biografi. Hồ Chí Minh rundt 1946 Hans far, Nguyen Sinh Huy, var en konfuciansk forsker, og Ho fikk selv en streng konfuciansk oppdragelse. Han fikk sin gymnasutdannelse ved en skole i Huế som brukte det franske utdanningssystem, den samme skole som hans senere disipler Pham Van Dong og Võ Nguyên Giáp gikk på. I 1915 reiste han til England for å studere kokkekunst, og ble der kjent med kommunismen. Han fortsatte studiene i Paris fra 1917 til 1923. Under forhandlingene i Versailles etter første verdenskrig oppfordret han stormaktene til gjøre noe med situasjonen i fransk Indokina, men han ble ignorert. Etter dette deltok han i å stifte Det franske kommunistparti, og tilbrakte en del tid i Moskva. Ho flyttet så til Hongkong, der han grunnla Det vietnamesiske kommunistparti. Han tok på denne tiden navnet Ho Chi Minh, som betyr «den som opplyser». I 1941 vendte han hjem til Vietnam for å lede frigjøringsbevegelsen Viet Minh. Han ledet vellykkede militære operasjoner først mot japanske styrker, og senere mot franske kolonistyrker under Frankrikes forsøk på å ta landet tilbake fra 1946 til 1954. Han utropte seg til president i Vietnam 2. mars 1946, noe som ikke ble internasjonalt anerkjent. Han signerte 6. mars 1946 en avtale med Frankrike, som anerkjente Vietnam som en autonom stat innenfor Den indokinesiske føderasjon og Den franske union. Dette kompromisset hindret ikke at krig brøt ut i desember 1946. I 1954 ble Den demokratiske republikken Vietnam (Nord-Vietnam) opprettet, og Ho ble først statsminister og deretter president. Innenfor kommunistpartiet var Ho en av de moderate, og han mistet stadig innflytelse i forhold til de mer militante og radikale kommunistene. I arbeidet for å gjenforene Nord- og Sør-Vietnam var han en av de ledende krefter. I 1960-årene benyttet han blant annet infiltrasjon og provokasjoner som ledet til opptøyer i sør for å oppnå dette. Da Vietnamkrigen brøt ut, først mellom Nord- og Sør-Vietnam og etterhvert intervensjon fra flere vestlige og kommunistiske land, ledet Ho krigen. Dette fortsatte han med inntil sin død 3. september 1969. Ho Chi Minhs mausoleum i Hanoi Allerede mens han levde var Ho gjenstand for en personkult, som vokste etter hans død. Hans legeme ble balsamert og utstilt i et mausoleum av granitt i Hanoi, bygget etter modell av Lenins mausoleum i Moskva. Dette var i stil med hva som ble gjort for andre kommunistledere, men i strid med Hos siste ønske; han ville bli kremert, og ba om at asken skulle graves ned på tre fjelltopper, en i hver av Vietnams hovedregioner. Han skrev: «Ikke bare er kremasjon bra fra et hygienisk synspunkt, men det sparer også jordbruksland». Byen Saigon ble omdøpt til Ho Chi Minh-byen i 1975. Ion Iliescu. Ion Iliescu (født 3. mars 1930) var president i Romania i to perioder, først fra 26. desember 1989 til 29. november 1996 og senere fra 20. desember 2000 til 20. desember 2004, da demokraten Traian Băsescu overtok. Iliescu mottok i 2003 Den hvite ørns orden fra Polens president. Albert I av Belgia. Albert I av Belgia (født 8. april 1875, død 17. februar 1934) var belgiernes tredje konge. Han etterfulgte sin onkel Leopold II av Belgia i 1909 og satt på tronen til sin død i 1934. Under første verdenskrig ble han et symbol på Belgias motstand mot den tyske invasjonen, og han var blant annet med i den militære ledelsen. Han døde 17. februar 1934 i en klatreulykke. Vaksine. Vaksine (av latinsk "vacca"; «ku», "vaccinia"; «kukopper») er svake eller døde smittestoffer eller toksiner som tilføres kroppen for å gjøre den immun mot sykdommen det aktuelle smittestoffet bærer med seg. En vaksine fungerer som et antigen og fører til at kroppen begynner å danne antistoffer. De fleste vaksiner består blant annet av thiomersal og ulike typer fenol. Mens mange vaksiner gir livslang beskyttelse, er det mange som må gjentas, f.eks. vaksinen mot influensaviruset. Historie. Vaksinering er en gammel prosess, med opphav i Kina, hvor man pustet inn et pulver laget av vev fra mennesker som var døde av kopper. I Europa ble vaksinasjon mot kopper først gjort av Edward Jenner, ved å sprøyte puss fra kukopper inn i kroppen. I 1979 ble kopper erklært utryddet av WHO, den eneste sykdommen menneskeheten så langt har klart å utrydde. Ordet kommer av "vaccina" som var navnet på kukopper. Den nye teknikken fra 1796 kalte man for vaksinasjon og dermed ble det beskyttende stoffet kalt vaksine. Funksjon. Ved en vaksinasjon blir enten døde, svekkede eller deler av en sykdomsfremkallende mikroorganisme sprøytet inn i kroppen. Lymfocyttene vil ta seg av de som de gjør med alle ukjente mikroorganismer, og vil danne hukommelsesceller som vil gjenkjenne disse mikroorganismene, og fjerne dem raskere hvis kroppen blir utsatt for dem igjen. Vaksineringen må skje før man blir smittet. Hvis ikke, kan man benytte seg av såkalt serumsbehandling, som vil si at man sprøyter inn blodserum fra en person som er vaksinert, eller som er immun, fordi personen har hatt sykdommen før. Leopold II av Belgia. Leopold II av Belgia (født 9. april 1835 som nest eldste sønn av Leopold I av Belgia og Louise-Marie av Orléans, død 17. desember 1909) Han etterfulgte faren Leopold I som belgiernes konge i 1865. Leopold II tilhørte det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha, som også var nært knyttet til den engelske tronen. Han er best kjent utenfor Belgia for å ha opprettet og eid Fristaten Kongo, der han tjente store penger på elfenben og gummi; de grusomme metodene som ble benyttet for å få tak i disse varene, kostet mellom 5-21 (mest sannsynlig omkring 10) millioner afrikanere livet – halve befolkningen i landet. Han igangsatte også masseavkutting av hender, føtter osv. på slaver som ikke produserte nok av varene belgierne hadde pålagt dem å levere. Samtidig som kappløpet om Afrika forgikk var Leopold meget interessert i kolonier, som han betraktet som et middel til å øke sitt lands storhet. Etter flere mislykkede forsøk på kolonialisering både i Afrika og Asia etablerte han en privat selskap, kamuflert som et filantropisk og vitenskapelig selskap. Han ansatte oppdageren Henry Morton Stanley for å etablere en koloni i Kongoområdet. Stanley fikk lagt beslag på et større landområde (dagens Kongo) som det lyktes, etter mye diplomatisk manøvrering før og under Berlinkonferansen, å få anerkjent som Leopolds private eiendom under navnet Fristaten Kongo. Rapporter om gjentatte overgrep mot lokalbefolkningen førte til en internasjonal protestbevegelse mot Fristaten Kongo, og i 1908 krevde den belgiske regjeringen at kongen avsto landområdet til Belgia. Staten ble etter dette kjent som Belgisk Kongo. Kong Leopold og Norge. Kong Leopold II ble 13. juli 1897 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Norge var et av hans favoritt-reisemål; han ferierte her fire ganger mellom 1896 og 1904. Han besøkte Christian Thams og skal ha gått på hjortejakt med ham. Thams fikk i oppdrag å tegne Kongostatens hovedkontor i Brussel, selv om han delegerte dette til arkitekt Finn Knudsen. Thams fikk også oppdraget med å tegne kongens villa i Ostende, som Leopold ønsket å omskape til et slags belgisk Brighton. Endelig stod Thams også for restaureringen av domkirken i Laeken, der den belgiske kongefamilien ligger begravd. Leopold var begeistret for dragestilen som var på mote i Norge, og penger tjent på grusomhetene i Kongo fant nå veien til Orkdal som betaling til tømrere, snekkere og treskjærere som arbeidet på kongens prosjekter. Hundreårskrigen. Hundreårskrigen er navnet moderne historikere har gitt til en serie med stridigheter og konflikter, utkjempet gjennom en 116-årsperiode, mellom England og Frankrike, og senere Burgund, i tiden fra 1337 til 1453. Historikerne ser alle disse konfliktene som én og samme krig, derav navnet hundreårskrigen. Den ble utkjempet hovedsakelig mellom monarkiene i de to nasjonene, og deres ulike allierte for kontrollen over den franske trone som var blitt ledig etter de franske kongene fra Huset Capet hadde dødd ut. Adelsslekten Valois kontrollerte Frankrike i kjølvannet av Capet, og var selv en sidegren av Capet, og krevde således den franske tronen under den saliske loven. Det ble bestridt av Huset Plantagenet, Angevinfamilien som hadde styrt England siden 1154, og dessuten store deler av hva som i dag er Frankrike. De krevde den franske trone på grunnlag av ekteskapet i 1308 mellom Edvard II av England og Isabella av Frankrike. Krigen har historisk betydning grunnet en rekke faktorer. Selv om den var hovedsakelig en dynastisk konflikt, ga krigen drivkraft til forestillinger om både fransk som engelsk nasjonalisme. Militært fremmet den ny våpen og taktikker som brøt ned de eldre systemene med føydale hærer som var dominert av tungt, pansret kavaleri i Vest-Europa. Bueskyttere viste seg for eksempel å være mer effektive og samtidig mer økonomiske enn tungt bevæpnede riddere. De første stående hæravdelinger i Vest-Europa siden Vestromerriket ble introdusert, og endret således bondestandens rolle. Dette, foruten krigens lange varighet, er ofte vurdert som en av de mest betydningsfulle konflikter i middelalderens krigføring. I Frankrike førte borgerkriger, dødelige epidemier, sult, og leiesoldater som drev omfattende plyndring til at befolkningen ble redusert med nær halvparten. Fransk suksess i krigen førte til uro og oppløsning i det engelske samfunnet som til sist endte i en borgerkrig, kjent som Rosekrigene (1455–1485) som brøt ut i England kort tid etter at Hundreårskrigen hadde blitt avsluttet. Innledning. Konfliktens utløsende årsak var at den franske kongen, Karl IV, ikke fikk en arving. Dette faktum ga den engelske kongen, Edvard III – som hadde arverett på den franske tronen – grunn til å starte krigen. Samtidig kontrollerte den engelske kronen store landområder i Gascogne. Hundreårskrigen huskes også for en ung pike fra Orléans, Jeanne d'Arc, som ledet av «stemmer» hun hørte lyktes i å lede en fransk unnsetningsekspedisjon til Orléans i 1429 og befri byen fra den engelske beleiringen. Under kong Henrik V vant England en knusende seier i slaget ved Agincourt i 1415. I 1420 måtte Karl VI av Frankrike akseptere Henrik V's sønn Henrik som sin arving. Henrik V og Karl V døde med kort mellomrom i 1422. Under det vaklende styret til Henrik VI falt Englands posisjon i Frankrike fra hverandre. Da stridighetene endelig tok slutt i 1453 var kun Calais tilbake. Føydal bakgrunn. a> var Edvard en vasall av den franske kongen. I 1066 ledet Vilhelm, hertug av Normandie, en invasjon av England. Han beseiret den engelske kong Harald Godwinson i slaget ved Hastings og fikk seg selv kronet som konge av England. Det skapte en ny situasjon for det normanniske aristokratiet og for politikken i Vest-Europa. Det var et mulig problem med at en konge i et land var underordnet en konge i et annet. Som hertug av Normandie forble Vilhelm en vasall av den franske konge og var påkrevd å sverge troskap til den sistnevnte for sine landområder i Frankrike. På den annen siden, som konge av England var han likestilt med kongen av Frankrike, og de normanniske kongene i England forsøkte generelt å unngå å komme i den situasjon hvor deres posisjon som vasall ble påkrevd. På fransk side var det krenkende for det kapetingiske monarki at en nabokonge holdt landområder innfor deres eget rike, og søkte å nøytralisere trusselen som England utgjorde for Frankrike. Imidlertid var de kapetingiske konger i realiteten kun en annen rekke av herskere som de normanniske hertugene måtte forholde seg til, like viktig var de ulike fyrstene i Flandern, Blois, Anjou og Britagne. Da grevene av Anjou hyppig allierte seg med de kapetingiske kongene mot de normanniske kongene i England, kunne de ofte få støtte fra dissenterende medlemmer av det normanniske dynasti foruten opprørere innenfor hertugdømmet Normandie, og representerte en virkelig trussel for det normanniske dynastiet. De normanniske herskerne sto overfor en konstant strid med kapetingiske kongene som benyttet hver mulighet til å overta områder fra det normanniske riket i Frankrike og til tider også i England. Til sist, etter en periode med borgerkrig og uro i England kjent som det engelske kaoset (1135–1154), kom det i stand en allianse mellom Geoffrey av Anjou og Robert av Gloucester, som betydde en overdragelse av det anglo-normanniske dynasti. Geoffreys sønn Henrik ble den første av Angevin-kongene som kontrollerte Normandie og England, sammen med Maine, Anjou, Touraine, Poitou, Gascogne, Saintonge, og Aquitaine (denne samlingen av franske områder er også kjent som Angevin-riket). Kongen av England kom således til direkte å herske over et større landområde i Frankrike enn hva den franske kongen gjorde. Denne situasjonen – hvor kongene av England var vasall til en hersker som var faktisk langt svakere, militært, økonomisk og territorialt – var årsaken for en stadig konflikt. Kong Johan av England arvet dette store riket fra sin bror kong Rikard Løvehjerte. Imidlertid handlet kong Filip II August av Frankrike besluttsomt for å utnytte Johans svakheter, både lovmessig og militært, og ved 1204 hadde han lyktes å vri kontrollene tilbake over det meste av de gamle territoriale besittelsene. Det følgende slaget ved Bouvines (1214), sammen med Saintongekrigen (1242) og til sist Saint-Sardos-krigen (1324), reduserte Englands besittelser på kontinentet til kun noen få mindre provinser i Gascogne, helt sør i Frankrike, og fullstendig tap av kronjuvel Normandie, selv dørstokken til England. Dynastisk opprør: 1314–1328. Da Ludvig X av Frankrike og Johan I var døde, søkte Filip IVs nest eldste sønn Filip, grev av Poitiers, den franske tronen for seg selv. Det ble bestridt av en rekke adelige, blant annet Odo, hertug av Burgund (onkel på morsiden av Johanna), Karl av Valois (Filips onkel) og Karl, grev av La Marche (bror av Filip). Imidlertid greide Filip å forhandle dem til stillhet; Filips onkel og bror må ha innsett at det ville bringe dem nærmere til tronen, mens hertugen av Burgund giftet seg med Filips eldste datter, Johanna, grevinne av Burgund. Opptil denne tiden hadde alle len i Frankrike blitt gitt videre ved slektskapets førstefødselsrett; Filip måtte gi en god forklaring og rettferdiggjøring hvorfor den franske trone skulle bli formidlet på annet vis. Av den grunn opphøyde Filip den franske trone til å være likestilt med det hellige romerske rike og med pavedømmet — en posisjon som kun kunne bli gitt til hankjønn. Konseptet til den saliske lov ville bli fremmet langt senere — på 1350-tallet — da en benediktiner fra klosteret Saint-Denis, som hadde tatt vare på kongedømmets offisielle krøniker, påberopte loven for å styrke den franske kongens posisjon i sin propagandakrig mot Edvard III av England. Da også Filip V døde i 1322 ble også døtre plassert på sidelinjen til fordel av hans bror: Karl IV av Frankrike, den tredje sønnen til Filip IV. Den franske adelen, imidlertid, rygget tilbake overfor utsiktene å bli styrt av den engelske kongen, selv om han hadde fransk som førstespråk som dem selv. Edvards forfedre, som hertuger av Aquitaine, hadde en historie som selvstendige og ulydige overfor den franske trone, mens Edvards mor, Isabella hadde dårlig omdømme hos den franske adelen grunnet hennes oppførsel. Den franske trone kunne derfor ikke gå til en kvinne, og kongelig arv kunne heller ikke gå via henne til hennes barn. Av den grunn var den mannlige arvingen av Filip III av Frankrike, Filip av Valois, den rettmessige arvingen i deres øyne. Han hadde tatt regentskapet etter at Karl IV var død og ble gitt tronen etter at Karls enke hadde født en datter. Filip av Valois ble kronet som Filip VI av Frankrike, den første fra Huset Valois, en gren fra Huset Capet. Johanna II av Navarra, datter av Ludvig X, hadde også et godt og gyldig krav på den franske trone, men manglet makt for å støtte det. Kongedømmet Navarra hadde ingen presedens mot kvinnelige herskere (Huset Capet hadde arvet kongedømmet via Johannas bestemor, Johanna I av Navarra), og ved en avtale fikk hun og hennes ektemann, Filip av Évreux, lov til arve kongedømmet. Imidlertid tvang den samme avtalen Johanna og hennes ektefelle å akseptere tiltredelsen av Filip VI på tronen i Frankrike, og å frasi seg hennes arvelige rett til de franske besittelsene Champagne og Brie til den franske trone i bytte for mindre områder. Johanna og Filip av Évreux avlet en sønn, Karl av Évreux. Han ble født i 1332 og erstattet Filip av Burgund som Filip IVs mannlige arving i førstefødselsrett, og i nærhet til Ludvig C; imidlertid forble Edvard den mannlige arvingen i nærhet til Ludvig IX (den hellige), Filip IV og Karl IV. Begynnelsen på krigen: 1337–1360. Slaget ved Sluys fra et manuskript med "Froissarts krøniker", Brugge, ca 1470 Åpen fiendskap brøt ut da franske skip begynte rekognosering kysten ved den engelske kanal, og i 1337 krevde Filip VI av Frankrike lenet Gascogne ved å hevde føydal lov og uttalte at Edvard III av England hadde brutt sin ed (troskapsbrudd) ved ikke å ta seg av behovene og kravene til sin overherre. Edvard III svarte med å si at han faktisk var den rettmessige arvingen til den franske trone, og på Allehelgensdag kom Henry Burghersh, biskopen av Lincoln, til Paris med denne utfordringen fra kongen av England. Krigen var blitt erklært. I de første årene av krigen allierte Edvard III seg med adelen i Nederlandene og burghene i Flandern, men etter to militære felttog hvor ingenting ble oppnådd, falt denne alliansen sammen i 1340. Betaling av subsidier til tyske fyrster og kostnadene av å opprettholde en hær utenlands førte den engelske regjeringen mot konkurs og ødela i stor grad Edvards prestisje. I til havs hadde Frankrike overherredømme for tid ved å bruke mannskap og krigsskip fra republikken Genova. Flere byer langs den engelske kysten ble angrepet og herjet, en del gjentatte ganger. Det førte til frykt og forstyrrelse hos den engelske kystbefolkningen. Det var også en konstant frykt for at franskmennene ville invadere England. Fransk sjømakt førte til økonomiske forstyrrelser i England da det senket eksporten av ull til Flandern og importen av vin fra Gascogne. Imidlertid i 1340, i et forsøk på å forhindre en engelsk hær å gjøre landgang på kontinentet, ble den franske flåten bortimot ødelagt i slaget ved Sluys. Etter dette var England i stand til å dominere sjøfarten i den engelske kanalen for resten av krigen og forhindret muligheten for en fransk invasjon av de britiske øyer. I 1341 førte konflikten over tronfølgen i hertugdømmet Bretagne til den bretonske krigen hvor Edvard støttet Johan V av Montfort og Filip støttet motparten, Karl av Blois. Hendelsene i de neste få årene var fokusert på framgangen og tilbakeslagene i kampene i Bretagne hvor byen Vannes skiftet herredømme flere ganger, foruten også hærtokt inn i Gascogne med blandet suksess for begge parter. I juli 1346 satte Edvard i gang en storstilt invasjon over kanalen, og gikk i land på Cotentinhalvøya i Normandie. Den engelske hæren erobret byen Caen på kun en dag, noe som overrasket franskmennene som hadde forventet at byen skulle holde ut lengre. Filip samlet sammen en stor hær, men Edvard valgte å marsjere nordover mot Nederlandene, herjet og ødela etter hvert som han avanserte framfor å erobre og holde på noe landområde. Til sist forsto han at han ikke var i stand til å utmanøvrere Filip, og stilte da opp sine styrker for slag. Filips hær gikk raskt til angrep, men det berømte slaget ved Crécy ble en stor katastrofe for de franske, hovedsakelig kreditert de engelske langbuene og at den franske kongen som tillot sin hær å angripe før de var samlet og klare. Edvard fortsatte deretter videre nordover uten møte motstand og beleiret byen Calais ved kanalen. Den ble erobret i 1347. Det ble en viktig strategisk sted for de engelske. Det gjorde det mulig å ha tropper fast og trygt i Frankrike. Calais forble under engelsk kontroll til mot slutten av krigen i 1558 da den ble gjenerobret av de franske. I samme tidsrom, den 17. oktober 1346, gikk England seirende ut av slaget ved Neville's Cross mot skottene, hvor den skotske konge David II ble tatt til fange, noe som i stor grad passiviserte Skottlands deltagelse på fransk side i årene framover. I 1348 begynte svartedauden å herje Europa. I 1356, etter at pesten hadde passert og England igjen var i stand til å komme seg finansielt igjen, invaderte Edvards sønn av samme navn, prinsen av Wales, kjent som Edward, den svarte prinsen, Frankrike fra Gascogne, og han vant en stor seier i slaget ved Poitiers. "Jacquerie", de opprørske bøndenes nederlag Etter slaget ved Poitiers, ble den franske landsbygda kastet inn i det komplette kaos. Plyndringen og omstreifende herjinger fra både adelen og profesjonelle soldater var voldsom og omfattende. Adelen hadde ingen omtanke for de bøndene som de var formodet til å beskytte. I 1358 samlet bøndene seg til opprør i hva som siden ble kalt for "Jacquerie" ettersom at adelen hånte bønder som «Jacques» eller «Jacques Bonhomme» grunnet deres polstrete skjorter, "jacque". De privilegerte i Frankrike, adelen, handelsklassen, og presteskapet, tvang bondestanden til å betale stadig økende skatter og til tvangsarbeid, foruten å stille som soldater for å beskytte godsene til de rike, uten kompensasjon. Det var de umiddelbare årsakene til de spontane opprørene i nordlige Frankrike i 1358. Underliggende lå også at bøndene la skylden for nederlaget ved Poitiers på adelen, og i tillegg kom uroen og forstyrrelsen ved at blant annet engelske, tyske og spanske soldater, foruten leiesoldater uten oppdragsgivere, og rene banditter drev ukontrollerte plyndringstokt rundt om på landsbygda. De drepte, stjal, voldtok uten at de franske myndighetene viste interesse eller maktet å hindre dem. En redegjørelse om opprøret av den samtidige kronikøren Jean le Ble omfattet beskrivelser av forferdelig grusomheter; bøndene «drepte en ridder, satte ham på et spidd og stekte ham mens hans hustru og barn så på...» Men opprøret manglet organisering og spredte seg ukontrollert. Opprøret ble slått ned av den franske adelen ledet av Karl II av Navarra, fetter, svoger og dødsfiende av den franske regenten, hvis trone han forsøkte tilrane seg. Et hærtokt gjennom regionen Beauvais ble utallige bønder lynsjet, og rundt 20 000 bønder ble drept i raseriet som fulgte, og i massakrer andre steder. Edvard invaderte Frankrike for tredje og siste gang i håp om å dra fordel av uroen og erobre den franske tronen, men selv om ingen fransk hær samlet seg mot ham, var han likevel ikke i stand til å ta Paris eller Rheims fra "dauphin", den franske tronarvingen, den senere kong Karl V av Frankrike. Han forhandlet fram fredstraktaten av Brétigny som ble signert i 1360. De engelske kom dog fordelaktig ut av denne fasen av krigen med halvparten av Bretagne, Aquitaine (i seg selv en fjerdedel av Frankrike), Calais, Ponthieu, og omtrent halvparten av Frankrikes vasallstater som deres allierte, noe som representerte en åpenbar fordel for en forent England mot et generelt splittet Frankrike. Første fred: 1360–1369. Da Johan IIs sønn Ludvig I, hertug av Anjou, sendt til de engelske som gissel på vegne av Johan II, rømte i 1362, overga Johan II seg ridderlig og vendte frivillig til fangenskap til England. Han døde i fangenskap i 1364 og Karl V etterfulgte ham som konge av Frankrike. Freden i Brétigny hadde fått Edvard til å gi avkall på sitt krav på den franske trone. På samme tid utvidet det stort hans områder i Aquitaine og bekreftet hans erobring av Calais. Den ratifiserte versjonen, freden i Calais, hadde en mindre endring: utveksling av nasjonale avsvergelser ville skje etter utveksling av områder, ikke umiddelbart, slik som det hadde blitt fastsatt i fredsavtalen i Brétigny. Grunnet kongedømmet Navarras angrep i Frankrike, gjorde Edvard III ytterligere et forsøk på å kreve større territorier fra den franske konge. Karl V pasifiserte kongen av Navarra ganske raskt. Med tiden hadde Edvard III glemt den formelle utvekslingen av avsvergelser av nasjonaliteter. Imidlertid måtte begge monarkene "de facto" oppfylle avtalen; Edvard III måtte slutte å benytte seg av det franske våpenskjoldet som en del av det engelske, og agenter fra den franske kongene kunne ikke lenger trenge seg inn i Aquitaine. Prinsen av Wales, nå og fyrste av Aquitaine, la skatt på sine undersåtter for at de skulle betale for krigen i Castilla. Protester kom ikke fra folkene i de områdene som nylig var blitt avgitt til den engelske kronen, fra engelske Gascogne. Før tapet av fransk overherredømme, hadde folkene i Gascogne vært kontrollert av en fjern hertug, men nå ville de engelske ha langt tettere kontroll på dem. Således protesterte greven av Armagnac til sin lensherre, som var kongen av England, men selv før det var mulig for den engelske monarken å svare, hadde greven bedt om innblanding fra Paris. Innledningsvis var ikke Karl V sikker på hvordan han skulle forholde seg til denne bønnen. Om han aksepterte, ville det være jevngodt med å bryte fredsavtalen. Han samrådde med sin advokater og rådgivere. De argumenterte at ettersom Edvard III ikke hadde gjort utvekslingen av avsvergelser, var Aquitaine fortsatt under fransk overhøyhet og Karl V kunne lovlig akseptere bønnen. I 1369 erklærte Karl V av Frankrike krig mot Edvard III under det påskudd at han ikke hadde oppfylt vilkårene i fredsavtalen i Brétigny. Fransk herredømme under Karl V: 1369–1389. Styret til Karl V opplevde at de engelske ble presset tilbake. Selv om den bretonske krigen i Englands favør i slaget ved Auray, måtte hertugene av Bretagne etter hvert forsone seg med den franske trone. Den bretonske ridder Bertrand du Guesclin, ble en av de mest kjente og suksessfulle franske generalene under Hundreårskrigen. På samme tid var den svarte prinsen opptatt med krigføringen på Den iberiske halvøy fra 1366, men på grunn av sykdom ble han avløst fra sin kommando i 1371, samtidig var Edvard III blitt for gammel til slåss, noe som ga de franske ytterligere fordeler. Peter I av Castilla, med tilnavnet den grusomme, hvis døtre Constance og Isabella var gift med brødrene til den svarte prins, henholdsvis John av Gaunt og Edmund av Langley, ble avsatt og drept av sin halvbror Henrik II av Castilla som tok tronen med støtte fra Du Guesclin og franskmennene under borgerkrigen i Castilla 1366-1369. Det brøt deretter ut krig mellom Castilla og Frankrike på den ene siden og Portugal og England på den andre siden. Andre fred: 1389–1415. Slaget ved Nájera, fra manuskript fra 1400-tallet, de engelske og Peter I av Castilla til venstre. England var også plaget med indre strid i løpet av denne perioden, som opprør på Irland og i Wales som igjen ble fulgt av fornyet grensekrig med Skottland og to adskilte borgerkriger. De irske vanskelighetene fulgte det meste av styret til Rikard II og som ikke hadde klart å løse dem på den tiden da han mistet livet og tronen til sin fetter Henrik IV, som tok makten i 1399. Selv om Henrik IV hadde planlagt krigføring i Frankrike, var han ikke i stand til å sette dem i gang i løpet av sin korte tid som konge. I mellomtiden hadde den franske kong Karl VI blitt stadige mer mentalt syk, og det utløste en åpen maktkamp mellom hans fetter Johan den uredde og hans bror Ludvig av Orléans. Etter at Ludvig ble myrdet, tok Armagnac-partiet den politiske makten i opposisjon til Johan. Ved 1410 søkte begge sider støtte fra de engelske styrkene i den franske borgerkrigen. Dette ble fulgt av opprøret til Owain Glyndŵr i Wales som ikke ble endelig slått ned før i 1415 og faktisk resulterte i delvis walisisk uavhengighet for et antall år. I Skottland førte endringen i styret i England til en rekke hærtokt over grensen som ble slått tilbake med en engelsk invasjon i 1402 og med et nytt tungt nederlag for skottene i slaget ved Homildon Hill. Strid over krigsbyttet fra denne aksjonen mellom Henrik IV og Henry Percy, 1. jarl av Northumberland førte til en langvarig og blodig kamp mellom de to for kontrollen over nordlige England som førte til nesten den totale utslettelsen av Percy-familien ved 1408. Gjennom hele denne perioden var England også utsatt for gjentatte angrep fra franske og skandinaviske pirater, noe som var ødeleggende for handelen og marinen. Disse problemene utsatte en gjenopptagelse av striden med Frankrike fram til 1415. Gjenopptakelse av krigen under Henrik V: 1415–1429. Det siste fasen av spenningen som forsterket Frankrike mellom 1415 og 1435 er den mest berømte fasen av Hundreårskrigen. Det hadde vært lagt planer for å erklære krig siden Henrik IV kom på tronen i 1399. Imidlertid var det hans sønn, Henrik V, som til sist ble gitt muligheten. I 1414 avviste han et tilbud fra Armagnac-partiet til å gjenopprette grensene til Brétigny i gjenytelse for hans støtte. Isteden krevde han en tilbakevending til det territoriale forholdene under styret til Henrik II. I august gjorde han landgang med en hær ved Harfleur og erobret byen, skjønt den gjorde motstand lengre enn forventet. Det betydde at på den tiden han kunne marsjere videre, var det meste av sesongen hvor det var mulig å drive krigføring allerede over. Selv om han var fristet til å marsjere direkte mot Paris, valgte han å ta herjingstokt over Frankrike mot engelskokkuperte Calais. I en kampanje som minnet om Crécy, fant han seg snart utmanøvrert og med manglende forskninger, og måtte stille opp mot en langt større fransk hær i slaget ved Agincourt nord for Somme. Til tross for hans disfavør, var hans seier nær total; det franske nederlaget var katastrofalt med tap av mange lederne fra Armagnac-partiet. Rundt 40 prosent av den franske adelen ble drept ved Agincourt etter at Henrik beordret at fangene skulle henrettes. Den engelske kongen erobret det meste av Normandie, inkludert Caen i 1417 og Rouen den 19. januar 1419, og gjorde Normandie engelsk igjen for første gang på to århundrer. Han gikk inn i en formell allianse med hertugdømmet Burgund som hadde erobret Paris etter at Johan den uredde var blitt myrdet i 1419. Henrik møtte den mentalt syke franske konge Karl VI, som signerte fredstraktaten i Troyes, hvor det ble bestemt at Henrik skulle gifte seg med Karls datter Katherine og at Henriks arvinger skulle arve Frankrikes trone. "Dauphin", tronarvingen, Karl VII, ble erklært illegitim. Henrik reiste formelt inn i Paris senere dette året og enigheten ble bekreftet av den franske "Estates-General", Stenderforsamling. Henriks framgang ble nå stoppet av en skotsk hær på rundt 6000 menn som var kommet til Frankrike. Den 21. mars 1421 knuste en fransk-skotsk styrke, ledet av John Stewart, jarl av Buchan, en langt større engelsk hær i slaget ved Baugé, og hvor den engelske kommandanten Thomas, 1. hertug av Clarence ble drept, dessuten ble de fleste engelske ledere også drept eller tatt til fange. De franske var så takknemlig at Buchan øyeblikkelig ble forfremmet til posisjonen som "Connétable de France", middelalderens høyeste militære embete i Frankrike. Kort tid etter slaget ved Baugé døde Henrik V ved Meaux i 1422, og ikke lenge etter døde også Karl VI i Paris. Henrik V barnebarn, den et år gamle Henrik VI, ble kronet til konge av England og Frankrike, men Armagnacs-partiet forble lojale til Karls sønn, og dermed medlem av huset Valois, Karl VII, og krigen fortsatte i sentrale Frankrike. De engelske fortsatte å angripe Frankrike og i 1429 beleiret de den betydningsfulle franske byen Orléans. Et angrep på en engelsk forsyningskonvoi førte til trefningen som i dag er kjent som «slaget om sildene» da John Fastolf i nærheten av den franske byen Rouvray lot sin rundt 300 vogner med forsyninger, hovedsakelig fylt med sild, danne en sirkel rundt sine rundt 1500 bueskyttere og soldater, og slo tilbake et ukoordinert skotsk-fransk angrep på kanskje rundt 4000 menn. Senere det samme året fikk de franske en frelser i form av en bondepike fra Domremy, skjønt hun ble kjent som "la Pucelle d’Orléans", «jomfruen av Orléans». Det var Jeanne d’Arc. Fransk seier: 1429–1453. Ved 1424 havnet onklene til Henrik VI i en krangel om barnets regentskap, og den ene, Humphrey, hertug av Gloucester, gift med Jacoba I av Holland, grevinne av Hainaut, invaderte Nederland for å erobre hennes tidligere besittelser, men det førte ham i direkte konflikt med Filip III, hertug av Burgund. Ved 1428 var de engelske igjen klare for å fortsette krigen og beleiret Orléans. Deres styrker var ikke tilstrekkelig for å erobre byen, men likevel forble de langt større franske styrkene passive. I 1429 overbeviste Jeanne d’Arc den franske tronarvingen om å sende henne til Orléans, hun hevdet at hun hadde mottatt visjoner fra Gud som befalte henne å drive ut engelskmennene. Hun løftet moralen til de lokale troppene og de angrep de engelske skansene, og tvang dem til å oppheve beleiringen. Inspirert av Jeanne, tok franskmennene flere engelske befestninger langs Loire. I et brev til borgerne av Tournai (i dag i Belgia) den 25. juni 1429 skrev hun: «...Jomfruen vil la dere vite at her, i åtte dager, har hun jaget de engelske ut av alle steder de holdt ved elven Loire ved angrep eller på andre måter: de er døde eller fanger eller mismodige fra å kjempe. Tro hva dere har hørt om jarlen av Suffolk, herren la Pole og hans bror, herre Talbot, Scales, Fastolf; mange flere riddere og ledere enn disse er beseiret.» Kort tid etter brøt en fransk hær på rundt 8000 menn gjennom den engelske forskansningen med bueskyttere ved Patay med 1500 tungt kavaleri, beseiret en engelsk hær på 3000 menn ledet av John Fastolf og John Talbot, 1. jarl av Shrewsbury. Denne seieren åpnet vegen for den franske tronarvingen til å marsjere til Reims for sin kroning som Karl VII av Frankrike. Etter at Jeanne d’Arc ble tatt til fange av burgunderne i 1430, senere solgt til de engelske, stilt for kirkerett og henrettet, ble franskmennene oppholdt i forhandlinger. Men i 1435 byttet burgunderne under Filip III side, signerte traktaten i Arras og reiste tilbake til Paris og til kongen av Frankrike. Burgunds allianse forble ustadig og uberegnelig, men deres fokus på å ekspandere sine besittelser inn i Nederlandene ga dem liten energi i å delta i krigshandlingene i Frankrike. De lange periodene med våpenstillstand som markerte krigen, ga Karl tid til å reorganisere hæren og regjeringen, erstattet sine føydale soldater med en mer moderne og profesjonell hær som kunne utnytte sin tallmessige overlegenhet til nytte, og sentralisere den franske staten. En gjentagelse av Du Guesclins kampstrategi med delvis å unngå direkte slag betalte seg og franskmennene kunne gjenerobre by etter by. Ved 1449 hadde de franske gjenerobret Rouen, og i 1450 hadde greven av Clermont og Arthur de Richemont, jarl av Richmond, av den franske Montfort-familien og den framtidige Arthur III, hertug av Bretagne, nådd fram til en engelsk hær som forsøkte å hjelpe Caen i slaget ved Formigny, og beseiret den. Den engelske hæren ble angrepet fra flanken og bakfra av Richemonts styrker rett før de holdt på å beseire Clermonts hær. De franske dro videre og erobret Caen den 6. juli og deretter Bordeaux og Bayonne i 1451. Forsøket fra John Talbot å gjenerobre Gascogne, selv om de var innledningsvis ønsket velkommen av de lokale, ble kunst av Jean Bureau, leder av det franske artilleri, og hans kanon i slaget ved Castillon i 1453 hvor Talbot ledet en engelsk-gascognsk styrke på rundt 9 000 menn i et frontalangrep på en fransk forskanset leir med rundt 10 000 menn. De engelske fikk et tap på rundt 4000 som ble drepte eller tatt til fange mot rundt 100 av de franske. Talbots hest ble drept av en kanonkule og han ble liggende fast under den inntil en franskmann gjenkjente ham og drepte ham med en håndøks. Talbots død, og den påfølgende gjenerobringen av Bordeaux tre måneder senere, førte til at Hundreårskrigen ble avsluttet. Slaget ved Castillon ble det siste. Betydning. Slaget ved Formigny, illustrasjon ved Martial d'Auvergne, 1400-tallet Krigføringen forandret seg stort under Hundreårskrigen. Alt fra våpen som ble brukt, militære taktikker, hærstrukturer til selve definisjonen på krig, ble endret. Det skjedde delvis grunnet krigens krav, delvis til teknologiutviklingen, og delvis grunnet lærdommer som krigføringen ga. Hundreårskrigen utfordret også det godt etablerte middelaldersamfunnet. Den tradisjonelle, føydale krigføringen, basert på pansrede ryttere, ble åpenbart mot slutten av krigen at det ikke lenger fungerte. Pansrete ryttere ble utjevnet av langbuer, og senere av langdistansevåpen som geværer og kanoner, og stasjonære forsvarsposisjoner bemannet med soldater, hvilket hjalp engelskmennene til seirer ved Crécy og Agincourt. Ved å lære av skottene, begynte engelskmennene å benytte lett pansret kavaleri, senere kalt for dragoner — med ryttere som steg av hestene før slaget. Mot slutten av krigen var det kostbare, langvarig trente tunge kavaleriet gradvis avviklet, og til sist også ridderne som militær styrke og adelen som politisk kraft. Krigen stimulerte også nasjonalistiske følelser. I det herjete Frankrike vekket krigen en nasjonalfølelse hos innbyggerne. Krigen og nasjonalismen førte i Frankrike til en raskere omforming fra et føydalt monarki til en mer sentralisert stat. Konflikten ble ikke utelukkende en kamp mellom de engelske og franske kongene, men også mellom det franske og engelske folk. Det var stadige rykter i England om at franskmennene ville invadere og ødelegge deres levevis og språk. Nasjonalfølelsene som oppsto fra slike rykter forente begge nasjonene. Hundreårskrigen kom til avslutte fransk som språk i England og som hadde tjent som hovedspråket hos de herskende klasser i England siden den normanniske erobringen og fram til rundt 1362. Ettermæle og virkning. Svartedauden, og gjentakende utbrudd av byllepest, og omfattende krigføring kom samlet til å minske befolkningen i Europa på 1300- og 1400-tallet. Eksempelvis Frankrike som hadde en befolkning på rundt 17 millioner var ved slutten av Hundreårskrigen blitt minsket til halvparten. En del regioner var påvirket mer enn andre. Normandie mistet tre fjerdedeler av sin befolkning i løpet av krigen. I regionen i og rundt Paris ble befolkningen mellom 1328 og 1470 redusert med minst to-tredjedeler. Forskeren Ben Lowe (1997) har argumentert at opposisjon mot krigen bidro til å forme Englands politiske kultur i tidlig moderne tid. Selv om talsmenn mot krigen og for fred generelt ikke klarte å påvirke historiens gang i sin tid, hadde de en betydning i det lange løp. England viste avtagende entusiasme for en konflikt som ikke var bestemt av nasjonale interesser, og som kun skapte tap for de økonomiske byrdene som konflikten påførte. Sammenligning med dette var analysene av britiske kostnader-fordeler opp med de franske holdninger, gitt at begge nasjonene led under svake ledere og udisiplinerte soldater, forsto det franske folket at krigføring var nødvendig for å forvise utlendinger som okkuperte deres hjemland. I tillegg fant de franske kongene alternative måter å finansiere krigen; merverdiskatt, degradere myntene, og var mindre avhengige av England på utskrivning av skatter som ble vedtatt av de nasjonale myndighetene. De engelske krigsmotstanderne hadde således mer å arbeide med enn de franske. Historikeren Donald Matthew (2005) har argumentert at for England ble middelalderens krig mot Frankrike ikke utkjempet for å bevare kongedømmets uavhengighet, men for å beholde det engelske fotfestet på det europeiske kontinentet. Kun da de engelske ambisjonene ble endelig stoppet, søkte England kompensasjon ved å vende seg mot Den nye verden i Amerika, og kun etter at det britiske imperiet var endelig tapt, begynte England igjen å vende sin oppmerksomhet tilbake til Europa. Within Temptation. Within Temptation er et nederlandsk symfonisk gothic metal-band. Bandet ble dannet i 1996 av vokalist Sharon den Adel og gitarist Robert Westerholt. Musikken deres varierer, men blir beskrevet som symfonisk metal og gothic metal. Within Temptations debutalbum, "Enter", slo ikke gjennom så stort i Nederland, men ble fort kjent på flere undergrunns-scener. Gruppas store gjennombrudd skjedde etter at singelen "Ice Queen" kom ut på markedet, fra albumet "Mother Earth". Plata debuterte som #2 på de nederlandske listene. De neste albumene "The Silent Force" og The Heart of Everything, nådde #1 på de nederlandske listene. Bandet tok en lengre pause etter at vokalist Sharon den Adel og gitarist Robert Westerholt i desember 2005 fikk en datter. Promoteringen av deres fjerde studioalbum, "The Heart of Everything", kulminerte i 2007 med Rotterdam-konserten "Black Symphony", med orkester, kor og ekstensiv bruk av pyro-effekter og levende bakgrunnsbilder på skjerm. Konserten ble utgitt på CD, DVD og Blu-ray året etter. Som en del av bandets mer nedtonede akustiske teater-turné rundt om i Nederland og Belgia, ble konsert CD-en "An Acoustic Night At The Theatre" utgitt i 2009. På denne er også studio-singelen "Utopia", som er en duett med den britiske sangeren Chris Jones. Den 30. mars 2010 ble det på deres offisielle nettside annonsert at trommeslager Stephen van Haestregt skulle forlate bandet etter den siste konserten på den akustiske turneen. Diskografi. Within Temptation på Bevrijdingsfestival, 2008 Titicacasjøen. Titicacasjøen (spansk: "Lago Titicaca") ligger i Andesfjellene på grensen mellom Peru og Bolivia. Den er den innsjøen i verden som ligger høyest over havoverflaten, på hele 3812 moh. Den har et areal på 8 372 km². Sjøen er 190 kilometer lang, åtti kilometer bred, har en maksdybde på 284 meter og rommer 41 øyer, deriblant flere bebodde. Mest kjent er Amatani og Taquile samt Soløya og Måneøya. Det sies at Soløya er stedet hvor inkaenes stamfedre ble skapt/født, søsken- og ekteparet Manco Capc og Mama Oclla. Den første av dem betraktes som den første inkakongen av i alt tretten. Navnet Titicaca er uklart. Det har vært oversatt med Den store Pumas sjø, ettersom formen kan minne om en puma som jager en kanin. Flere høykulturer har etterlatt seg spor i området, og de er langt eldre enn inkakulturen. Tiwanaku ved den bolivianske bredden blir betraktet som det mektigste, det svunne imperium, og fantes i perioden 400 f.Kr. til 1000 e. Kr. De 42 kunstige sivøyene i Titicaca, Uros, er dagens største turistattraksjon. De er laget av totorasiv. Sivene vokser rikelig ved bredden. Øyene ble anlagt under inkatiden av indianere som ønsket å unnslippe fiender. Nå bor det stammer der som taler quechua og aymara. Ifølge legenden hadde urosindianerne selv sort blod som hjalp dem med å overleve nettene på vannet og beskyttet dem mot drukningsdøden. Her finner man de sivbåtene som Thor Heyerdahl brukte som modell da han bygget Ra-ferdenes flåter. Det sies at Inkakulturens opprinnelse var ved Titicacasjøen. Sørøst for sjøen ligger Tiwanaku, restene etter en by som Aymaraene hadde. Denne er enda ikke gravd opp mer enn bare litt. Turisttrafikken står for hovedinntekten. Av den grunn ble det trange tider da terroristbevegelsen Sendero Luminoso herjet Peru i 1980-årene og 1990-årene og skremte bort turistene. Helvetesild. Helvetesild (herpes zoster) er en herpesvirusinfeksjon som forårsakes av reaktiveringen av varicella zoster-viruset. Det er en smertefull hudlidelse som bærer sitt navn med rette. Etiologi og patogenese. Herpes zoster forårsakes av samme virus som vannkopper; Varicella zoster-viruset (VZV). Dette viruset ligger latent i nervegangliene etter et primærutbrudd i form av vannkopper. VZV kan deretter reaktiveres når immunforsvaret er redusert, og forårsaker da helvetesild. De som får helvetesild har derfor hatt vannkopper som små. Kontakt med personer med vannkopper utløser ikke utbrudd av helvetesild. Symptomer og forløp. Helvetesild karakteriseres av en intens, brennende smerte, blemmer og påfølgende sår, som følger et "dermatom" (én nerves hudforsyningsområde). Dette hudområdet er begrenset til enten venstre eller høyre kroppshalvdel. Området ligger hyppigst i brystkasseregionen, men noen får utslettet i halsregionen og ansiktet. Helvetesild i ansiktet med affeksjon av øyets hornhinne kan ødelegge pasientens syn. Mange andre sykdommer kan være årsak til en reaktivering av VZV (reduksjon av immunforsvaret ved alderdom, AIDS etc.) Derfor kan det være fornuftig å få utført en generell legeundersøkelse få uker etter at helvetesilden er over. Behandling. Helvetesild kan behandles med antivirale midler (aciklovir, valaciklovir). Dette et tablettkurer som kan koste fra 800 til 1300 kroner for en ukes kur. Den viktigste grunnen for å ta en slik kur er at den reduserer sannsynligheten for postinfeksiøs nevralgi, som er en intens smerte i samme område som utslettet som kan vare resten av livet. Blodgiving etter helvetesild. For barn som får kreftbehandling kan vannkopper være en livstruende sykdom. Voksne som får helvetesild vil opparbeide mye antistoffer i blodet mot det aktuelle viruset. Voksne som gir blod 2-3 uker etter sykdommen, og gjør oppmerksom på helvetesilden på blodbanken, kan redde livet på flere barn ved en blodgiving. Helvetesild på bryst og rygg Langøya (Vesterålen). Langøya i Nordland er Norges tredje største øy, med et areal på 850,2 km². Øya er en del av Vesterålen. Hele Bø kommune, og deler av Øksnes, Sortland og Hadsel kommuner ligger her. Høyeste fjell på Langøya er Snykolla i Øksnes, på 763 moh. Et annet, vel så kjent fjell på øya er Ræka på 607 moh. Langøya er knyttet til Hinnøya i øst med Sortlandsbrua over Sortlandssundet. Langøya er knyttet til Hadseløya i sør med Hadselbrua over Langøysundet til Børøya og Børøybrua derfra til Stokmarknes på Hadseløya. De største tettstedene på øya er Sortland og Myre. Per Aabel. Peter Pavels Aabel (født 25. april 1902 i Kristiania, død 22. desember 1999 i Oslo) var en norsk skuespiller, tegner, danser, koreograf og instruktør. Liv og arbeid. Per Aabel var sønn av skuespillerene Hauk Aabel og Svanhild Johannessen, og fikk utdannelse innen tegning i Paris og ballett i London. Hans første kunstneriske oppdrag var å illustrere en barnebok, men han ofret raskt tegnekarrieren til fordel for dansen. Som ballettdanser debuterte han i 1921 på Mayol i balletten "Carneval". Etter å ha vært danselærer i Oslo i flere år, fikk han i 1926 sitt første instruktøroppdrag ved Nationaltheatret. Først i 1931 debuterte han som skuespiller på Det Nye Teater. Aabel var direktør for Carl Johan Teatret i perioden 1933 til 1938. Sammen med blant andre Thorleif Reiss og Wenche Foss sto han bak en rekke forestillinger i den lystigste og mest groteske genre. Aabel og Foss utviklet en timing og et samspill som skulle bli videreført i andre sammenhenger i årtier framover, blant annet i teateroppsetningen av "Soloppgang i Riga" (1979). Han var ansatt ved Centralteatret fra 1938 til 1940 og ved Nationaltheatret fra 1940 til 1972. Som pensjonist arbeidet han frilans, og gjestet Nationaltheatret jevnlig. Han deltok under teatrets 100-årsjubileum i 1999, kun uker før han døde. Aabel var da 97 år gammel. Som teatermann med bred fagbakgrunn ble Per Aabel en sentral kulturpersonlighet innen norsk scenekunst og underholdning i størstedelen av forrige århundre. Han spilte en rekke roller, særlig i komedier, på teater og i film, blant annet i flere Holberg-stykker og som populær oppleser av H. C. Andersens eventyr. Per Aabel fikk statens æreslønn fra 1973. Han mottok Storkors av St. Olavs Orden i 1988. Han vant Spellemannprisen 1975 i åpen klasse. En statue av ham, utført av Nina Sundbye, ble avduket utenfor Nationaltheatret i 1999. Han ble begravet på statens bekostning. Guantánamo. Guantánamo er en by på syd-østre Cuba og hovedstad i provinsen med samme navn. Byen har rundt 208 000 innbyggere og de fleste lever av produksjon av sukkerrør og bomull. Geografi. Grantanamo kommune har høye fjell i nord med fjellkjeden Sierra Maestra og i syd grenser provinsen mot Det karibiske hav. Guantánamo har også de fem større elvene Guantánamo, Yateras, Guaso, San Andrés og Sabanalamar. Provinsen er inndelt i disktriktene ("barrios") Arroyo Hondo, Baitiquirí, Bano, Bayate, Caimanera, Camarones, Caridad, Corralillo, Cuatro Caminos, Filipinas, Glorieta, Gobierno, Guaso, Hospital, Indios, Isleta, Jaibo Abajo, Las Lajas, Macurijes, Mercado, Ocujal, Parroquia, Palma de San Juan, Rastro, Tiguabos og Vínculo. Rundt 13 km syd for byen ligger Guantánamobukta med en naturlig havn. Dette stedet er kjent for den amerikansk marinebasen "Guantanamo Bay Naval Station", som igjen huser Guantanamobukten fangeleir. Marinebasen er også kjent fordi den amerikanske leiekontrakten med Cuba over området er omstridt. Cubas regjering har fra 1958 forsøkt å få USA til å trekke seg ut fra området, mens den amerikanske regjeringen konsekvent har nektet å gi slipp på området. Demografi. Guantánamo kommune har 244 603 innbyggere (2004). Den har et areal på 741 km², noe som gir en befolkningstetthet på 330.1/km². Se også. Sangen «Guantanamera» (spansk for "jenta fra Guantánamo"), en av Cubas mest kjente patriotiske sanger. Ivar Asbjørn Følling. Ivar Asbjørn Følling (født 23. august 1888 på Kvam (i dag en del av Steinkjer), død 24. januar 1973) var en prisbelønt norsk lege og kjemiker som oppdaget sykdommen Føllings sykdom. Følling gikk folkeskole i hjembygda, og han avla examen artium ved Trondheim katedralskole. Etter gymnaset studerte han kjemi ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim og tok eksamen som sivilingeniør i 1916. Han dro så til Universitetet i Kristiania, der han studerte medisin, samtidig som han underviste i kjemi ved Universitetets odontologiske fakultet. Etter medisinsk embetseksamen i 1922 fortsatte han sin undervisning. Under de følgende år reiste han meget, tok stillinger som assisterende lege og videreutdannet seg i England, Danmark og USA. I 1929 tok han doktorgraden. Han fikk så et forskningsstipendium og dro til Wien. Han var professor i ernæringsfysiologi ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo fra 1932 til 1935. Det var på denne tiden, i 1934, at han utforsket og beskrev "Føllings sykdom". Han ble så professor i fysiologi ved Norges veterinærhøgskole. Fra 1953 til sin pensjonering i 1958 var han professor i biokjemi og ledende lege ved sentrallaboratoriet ved Rikshospitalet i Oslo. Fenylketonuri. Fenylketonuri (PKU), også kalt Føllings sykdom, er en medfødt metabolsk sykdom (stoffskiftesykdom) hvor kroppens evne til å bryte ned aminosyren fenylalanin er sterkt redusert, på grunn av nedsatt funksjon av leverenzymet fenylalanin hydroksylase (PAH), som omdanner fenylalanin til tyrosin. Nedsatt funksjon av PAH fører til opphoping av fenylalanin i blodet, men også til mangel på tyrosin, som er en viktig byggesten for Dopamin syntesen i hjernen. Hos barn som ikke behandles kan sykdommen føre til alvorlig fysisk og psykisk utviklingshemming. Sykdommen ble først beskrevet av Ivar Asbjørn Følling i 1934. Siden 1967 har man screenet alle nyfødte i Norge for denne sykdom. Sykdommen kan behandles med en spesiell diett, hvor innholdet av fenylalanin er sterkt redusert. Som en del av dietten gis det en proteinerstatning, som inneholder blant annet alle aminosyrer unntatt fenylalanin. Disse proteinerstatninger, som er tilpasset pasientens alder og er den viktigste proteinkilde, inneholder ofte også mineraler og vitaminer. De allerfleste pasienter med PKU i Norge tar regelmessige blodprøver hjemme for å måle blodets nivå av fenylalanin. Resultatet av disse fenylalaninanalyser bestemmer hvor mye fenylalanin pasienten kan få i sin daglige diett. Det finnes forskjellige alvorlighetsgrader av sykdommen fenylketonuri. Jo mildere sykdom jo større er den tillatte daglige mengde av fenylalanin i dietten. Omtrent ett av hvert 13 000. barn rammes. Dvs. at det i dag fødes 4-5 barn hvert år med denne sykdom i Norge. Sykdommen nedarves recessivt. Det er her viktig å være oppmerksom på at søtningsstoffet aspartam inneholder fenylalanin. Disseminert intravaskulær koagulasjon. Disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC), synonymer: patologisk plasmaproteolyse, forbrukskoagulopati. DIC er en sykdomstilstand som kjennetegnes ved reduksjon i de komponenter som er blodets koagulasjon, fordi disse komponentene brukes opp i utbredt patologisk dannelse av blodpropper i kroppens blodårer. Sykdomstilstanden kan utløses av en rekke andre sykdommer. Generelt. Generell eller lokal aktivering av koagulasjonssystemet fører til økt forbruk av blodplater, koagulasjonsfaktorer og -inhibitorer. Er forbruket større enn produksjonen, faller konsentrasjonen av blodplater og koagulasjonsfaktorer (ukompensert DIC) og resulterer i defekt hemostase. Ved mindre grad av aktivering holder produksjonen tritt med et økt forbruk (kompensert DIC). Aktiveringen fører til dannelse av trombin som omdanner fibrinogen til fibrin, aggregerer blodplater og aktiverer faktorene V og VIII. Økt trombindannelse fører til økt forbruk og lav plasmakonsentrasjon av antitrombin og protein C. Intravasal fibrinavleiring aktiverer fibrinolysen lokalt, plasmin nedbryter fibrin til fibrindegraderingsprodukter (D-dimer). Tilstander som fører til DIC, aktiverer ofte samtidig det fibrinolytiske system (generell fibrinolyse), kininogen-kininsystemet og komplementsystemet (patologisk plasmaproteolyse). Etiologi. Septisk sjokk ledsages nesten alltid av økt aktivering av koagulasjonssystemet og nedsatt mengde koagulasjonsfaktorer og blodplater på grunn av økt forbruk. Aktiveringen skyldes vesentlig endotoksinene og fører til trombosering i mikrosirkulasjonen. Ved septisk sjokk forbrukes de naturlige koagulasjonshemmerne antitrombin og protein C. Ekstremt lave verdier av protein C er vanlig og forbundet med en dårlig prognose. Samtidig er fibrinolysen hemmet pga. økt konsentrasjon av PAI-1 (plasminogen aktivator inhibitor-1). Tilstander som kan utløse subakutt/kronisk DIC Diagnostikk. I noen tilfeller er DIC en ren laboratoriediagnose, men ved alvorlige infeksjoner som meningokokksepsis foreligger ofte kliniske tegn (hudblødninger, ekstremitetsnekroser) som skyldes mikrotrombosering og økt blødningstendens. Ukompensert DIC diagnostiseres på typiske utfall i hemostaseprøvene. Kompensert DIC er vanskeligere å diagnostisere. Baseres på positiv fibrinmonomertest, plasma fibrindegraderingsprodukter, aktiveringsprodukter, fallende blodplatetall og fibrinogen, nedsatt antitrombin. Behandling. Det viktigste er å behandle grunnsykdommen. Hvis denne raskt kan bringes under kontroll, er annen behandling unødvendig (evakuering av uterus ved obstetriske komplikasjoner, antibakterielle midler ved sepsis, endokrin terapi ved cancer prostatae). Korreksjon av patofysiologi som kan initiere eller vedlikeholde DIC (hypovolemi, sjokk, hypoksi, acidose). Klinikken avgjør om det er indikasjon for spesifikk behandling (heparin, aktivert protein C, antitrombinkonsentrat, tilførsel av koagulasjonsfaktorer eller blodplater, fibrinolysehemmere). Pasienter uten kliniske symptomer på DIC skal ikke ha spesifikk behandling selv om hemostaseprøver viser DIC. Grad (symbol). Grader, både når det gjelder vinkler (360 graders sirkelinndeling), og temperaturer, angis med gradsymbolet °. Med sirkelinndeling på 400 grader (nygrader) er gradsymbolet g (opphøyd g). I Unicode har gradtegnet (engelsk "degree sign") kode U+00B0 (°). HTML-koder for symbolet er codice_1 og codice_2. På grunn av liknende utseende kan enkelte andre tegn forveksles med symbolet for grader. Dette gjelder enkelte skriftsnitt mer enn andre, men gjelder spesielt ved lav oppløsning, som for eksempel på en dataskjerm. Tegnene som kan forveksles med gradsymbolet er spesielt Innskrivning. Noen tastaturoppsett, som QWERTZ-oppsettet brukt i Tyskland, Østerrike og Sveits, og AZERTY-oppsettet brukt i Frankrike og Belgia, har gradsymbolet lett tilgjengelig direkte på en tast. Men mange tastaturoppsett inkluderer ikke gradsymbolet. Hvordan gradsymbolet da skal settes inn varierer fra operativsystem til operativsystem, og for enkelte operativsystem varierer det også fra tastaturoppsett til tasturoppsett. Hypotyreose. Hypotyreose, også omtalt som lavt stoffskifte, er en sykdom forårsaket av nedsatt utskillelse av hormonet thyroxin, som produseres i skjoldbruskkjertelen ("glandula thyroidea"). Generelt. Forekomsten av manifest hypotyreose i Norge er antagelig 2–3 %. Forekomsten øker med alderen, og sykdommen er 4–5 ganger så hyppig hos kvinner som hos menn. Hos eldre kvinner er det 3–5 % som har hypotyreose. "Primær hypotyreose" (svikt i thyreoidea) er vanligst og årsaken til nesten (>98 %) alle tilfeller av hypotyreose. "Sekundær" (svikt i hypofysen) eller "tertiær hypotyreose" (svikt i hypothalamus), som med et fellesnavn blir kalt overordnet hypotyreose, er svært sjelden (<2 %). Etiologi. Primær hypotyreose skyldes oftest permanent destruksjon av skjoldbruskkjertelen. De vanligste årsakene er Forbigående hypotyreose sees blant annet ved subakutt tyreoiditt og postpartum tyreoiditt. Inntak av store doser jod kan gi forbigående hypotyreose. Litium-behandling og behandling med amiodaron kan også utløse hypotyreose. Medfødt hypotyreose er meget sjelden (forekomst levende fødte barn) og skyldes dysgenesi eller agenesi av kjertelen eller enzym-defekt. Sekundær/tertiær hypotyreose skyldes sykdom i hypofyse og/eller hypotalamus. Det krever nærmere undersøkelse med tanke på om det foreligger tumor, og om det er svikt i produksjon av de andre hypofysehormonene. Symptomer. I tillegg kan det være mye mer. Diagnostikk. Mistanke om hypotyreose får man gjennom sykehistorien og de kliniske funn. Det er viktig å tenke på hypotyreose også ved uklare sykdomsbilder. En eldre pasient som virker dement kan gjerne ha hypotyreose og bli psykisk velfungerende med thyroxinbehandling. Det er som regel enkelt å bekrefte eller avkrefte diagnosen ved å bestemme serumnivået av TSH (Thyroidea Stimulerende Hormon) og fritt T4 (Fritt/ikke proteinbundet thyroxin). Forhøyet TSH og lavt fritt T4 bekrefter diagnosen primær hypothyreose. Fritt T3 (ikke proteinbundet thyroxin med 3 jod-atomer, i motsetning til 4 jodatomer i T4) har ingen plass som rutineprøve ved mistanke om primær hypothyreose, fordi serum-konsentrasjonen er normal eller til og med forhøyet i de tidlige stadier av sykdommen. Hos pasienter med hypothyreose pga. sykdom i hypofysen eller hypothalamus er de typiske funnene normal eller lav TSH og lav fritt T4. Forhøyet anti-TPO (autoantistoffer mot tyreoperoksidase) taler sterkt for autoimmun tyreoiditt. Ved subklinisk hypotyreose (forhøyet TSH, normal fritt T4) er det av prognostisk verdi å bestemme anti-TPO. En høy verdi tyder på at sykdommen vil progrediere. Medfødt hypotyreose, kretinisme, er et spesielt problem. Det utføres screening-undersøkelser med blodprøver av alle nyfødte for å avsløre medfødt hypotyreose. Det er viktig å stille diagnosen tidlig, fordi ubehandlet gir tilstanden skader på sentralnervesystemet med psykisk utviklingshemning og redusert lengdevekst. Det er viktig å være klar over at ved annen alvorlig sykdom finner man regelmessig endringer i de vanlige thyreoidea-funksjonsprøvene. Ved alvorlig sykdom kan det være vanskelig å identifisere de som har hypotyreose. Komplikasjoner. Ved hypotyreose får mange legemidler forsterket effekt pga. langsommere metabolisering i leveren (digitalis, betareseptor-antagonister, morfin, sedativa og andre psykofarmaka). Behandling. Pasienter med primær hypotyreose behandles med levotyroksin (tyroksin) (Levaxin tabletter). Behandlingen skal alltid starte med en lav dose som gradvis økes til serumnivået av TSH er normalisert. Hos eldre pasienter, og spesielt om de har koronar hjertesykdom, må behandlingen starte meget forsiktig. Behandlingsmålet er å gjøre pasienten eutyreoid og å normalisere TSH- og fritt T4-konsentrasjonen. Legemidler (bl.a. aluminiumhydroksid, kolestyramin og kolestipol) og tarmsykdommer kan redusere absorbsjonen av tyroksin. Overdosering kan medføre økt risiko for utvikling av osteoporose. Pasienter med overordnet hypotyreose behandles med levotyroksin på samme måte som de som har primær hypotyreose, men doseringen må styres etter den kliniske responsen og serumnivået av fritt T4. Før behandling starter må hypofyse-funksjonen være utredet og glukokortikoid-behandling startet hvis det foreligger ACTH-mangel (sekundær binyrebarksvikt). Den første behandling kom i 1850 årene og besto i å spise deler av dyrekjertler. Dette ble raskt et apotekerfremstillt legemiddel og produksjonen etterhvert overtatt av større laboratorier. Man hadde den gang problemer med ensformighet i produksjonen. Både hver tablett og hver produksjonsserie (Batch) hadde litt forskjellig innhold av virkestoffene. Etterhvert kom produktstandarden Thyroid USP. Denne fremstår idag som et ensartet grunnlag for videre tablettproduksjon. Med moderne krav til sikkerhet og produktensformitet ultramoderne metoder for å nå dette, tabletter som eks. Armour Thyroid og Westhyroid svært stabile produkter. På midten av 60-tallet fant den kjemiske industri ut at man kunne benytte en nyoppdaget syntesemetode til å syntesere ett av hormonene kjertelen produserer – forhormonet T4. Denne produksjonsmetoden utkonkurrerte de gamle metodene enkelt ved å utgi seg for å være det samme «bare bedre» – for å bruke et argument fra den tiden. Så enkelt var det, at man ikke engang behøvde å henvise til produkt-tester mot de etablerte legemidlene. Man trengte ikke vise at det nye produktet var bedre – myndighetene i land etter land godtok industriens forklaring uten å kreve etterprøving og er fortsatt ett av meget få legemidler som ikke har fremlagt slikt bevis. I Norge markedsføres kun syntetisk thyroxin og kun ett fabrikat er tilgjengelig, Levaxin produsert av NycoMed. Andre merker må innføres på ordningen «registreringsfritak» som ble modernisert i 2006. Det er nå kun produkter av biologisk opphav som krever søknad og de er ikke tilknyttet blåreseptordningen. Monmouthshire. Monmouthshire (walisisk Sir Fynwy) er et grevskap i det sørøstlige Wales. Det nåværende grevskapet ble opprettet 1. april 1996, og dekker den østlige halvdelen av det tradisjonelle grevskapet. Det erstattet distriktet Monmouth med tillegg av en mindre del av distriktet Blaenau Gwent. Administrasjonsbyen er Cwmbran. Det tradisjonelle grevskapet inkluderer Newport, og grenser mot Brecknockshire og Glamorgan i Wales, og Gloucestershire og Herefordshire i England. Fra 1974 til 1996 var det dekket av grevskapet Gwent, som hadde praktisk talt samme grenser. Det inneholder også eksklaven Welsh Bicknor, som ligger mellom grensen mellom de seremonielle grevskapene Gloucestershire og Herefordshire, og som administrativt har vært en del av sistnevnte siden 1844. Monmouthshires nasjonale status var uklar inntil 1974, da området ble definert som en del av Wales under lokalstyrereformen. Tidligere hadde man snakket om 'Wales og Monmouthshire', selv om grevskapet hadde vært regnet som walisisk i flere århundrer. Årsaken til usikkerheten stammer fra at det ikke ble nevnt i Unionsloven mellom England og Wales i det 16. århundre. I Encyclopædia Britannicas utgave fra 1911 sto det at Monmouthshire var en del av England, men at når en lov ble vedtatt som gjeldende kun i Wales, ble alltid Monmouthshire regnet med i denne definisjonen. Da Departementet for Wales ble opprettet i 1964, ble også Monmouthshire tatt med under dets ansvarsområde, og av administrative årsaker klargjorde man det gjennom en regjeringsordre i 1968 og i lokalstyreloven av 1972. Usk (elv). Usk (walisisk: Afon Wysg) er en elv som renner fra Black Mountain-fjellene i det sentrale Wales, mot sørøst gjennom Abergavenny og byen Usk i Monmouthshire, forbi den romerske festningen Caerleon og ut i Bristolkanalen ved Newport. Ved elvemunningen er Usk den dypeste elven på de britiske øyer. Eksterne lenker. Usk ved City Bridge i Newport Mini Jakobsen. Jahn Ivar «Mini» Jakobsen (født 8. november 1965 på Gravdal i Lofoten) er en tidligere fotballspiller (venstreving/spiss) som har spilt for en rekke lag, blant annet Glimt og Rosenborg. Jakobsen var aktiv på elitenivå fra 1984 til han la opp i 1999. Han spilte totalt 65 landskamper for Norge. Karriere. I sin tidlige karriere spilte Mini for "I.K. Junkeren", "Grand", to mindre klubber fra Bodø, samt Mehamn IL. Minis karriere tok av da han begynte å spille for Glimt. På denne tiden spilte Glimt i den regionale andre divisjonen (den tredje øverste divisjonen). Mini var med på Glimts opprykk i 1986. I 1987-sesongen ble Glimt nr. 7 i førstedivisjon. I sesongene fra 1984 til 1987 ble Mini toppscorer for Glimt: 1984 7 mål (2. div), 1985 18 mål (2.div), 1986 26 mål (2. div), 1987 16 mål (1. div). Foran 1988-sesongen ble Mini sammen med lagkameraten Ørjan Berg kjøpt av Rosenborg. Dette ble en suksess og Mini og Berg var sterkt delaktig i at Rosenborg vant både serien og cupen det året. Mini ble toppscorer for Rosenborg med 18 mål i 1989 og 17 mål i 1990. Evnen til å score mål gjorde at Mini ble kjøpt av sveitsiske BSC Young Boys etter sesongen 1990. De neste fire årene spilte Mini i en rekke klubber på kontinentet; i Sveits, Tyskland (MSV Duisburg) og Belgia (Lierse). I 1994 returnerte Mini til Rosenborg og ble med på klubbens overraskende kvartfinalespill i Champions League 1996/1997. Mini avsluttet sin karriere i 1999 ved å vinne både serie og cup med Rosenborg. Landslaget. I landslagssammenheng har Mini deltatt i to VM-sluttspill (USA 1994 og Frankrike 1998). I 1994 ble Mini og Norge slått ut etter de tre innledende kampene. I 1998 gikk Norge videre fra gruppespillet, men ble slått ut av Italia (1-0) i første cup-runde etter mål av Christian Vieri. Han har totalt spilt 65 landskamper for Norge, og scoret til sammen 11 mål, hvorav ett med hodet. Hans siste landslagsmål var i 5-0-kampen mot Sveits 10. september 1997, i Norges siste kvalifiseringskamp til VM i Frankrike. Utenfor fotballbanen. Mini har etter fotballkarrieren arbeidet som ekspertkommentator på TV 2, men har uttalt selv at han ønsker en karriere som trener. Mini lanserte seg selv som trener for Glimt høsten 2004 uten å få jobben. Derimot ønsket Glimt Mini som sportsdirektør, men dette takket han nei til på grunn av familiens ønsker. I 1997 var han programleder for tv-serien "Minitimen" som ble sendt på TV3. Favorittklubben hans utenfor Norge er Liverpool. Skjoldbruskkjertel. thumb Skjoldbruskkjertelen (av latinsk "glandula thyroidea"), hormonkjertel bestående av to halvdeler beliggende på halsen på hver side av luftrøret. I skjoldbruskkjertelen produseres hormonenene thyroxin (T4), "trijodthyronin" (T3) og kalsitonin. Tyroxin og trijodthyronin blir ofte kalt for "stoffskiftehormonene", da disse regulerer kroppens stoffskifte (metabolisme). Kalsitonin er ansvarlig for å senke kalsiumnivået i blodet. Anatomi. Skjoldbruskkjertelen sitter på fremsiden av halsen, og dens øvre linje avgrenses av den skrå linjen på thyroidbrusken (like under Adamseplet) og strekker seg ned til den 6.trakealringen (C-formede bruskringer på trakea/luftrøret). Skjoldbruskkjertelen er en av de større hormonproduserende (endokrine) kjertlene – 10-20 gram hos voksne – og har form som en sommerfugl. Kjertelen kan bli forstørret ved en rekke sykdommer og gir det som kalles for struma. Fysiologi. Hovedfunksjonen til skjoldbruskkjertelen er å produsere hormonene tyroxin (T4), trijodtyronin (T3) og kalsitonin. Opptil 80% av T4 omdannes til T3 i perifere organer som leveren, nyrene, og milten. T3 har omtrent ti ganger så stor virkning som T4. Produksjon og virkning av T3 og T4. Tyroksin blir syntetisert av follikelcellene i kjertelen fra fritt tyrosin og fra tyrosinenhetene på et protein kalt thyroglobulin (TG, tidligere kalt "kolloid"). Jod fanges opp av hydrogenperoksid som dannes av enzymet thyroid peroksidase (TPO) og festes på posisjonene 3' og 5' på benzenringen til tyrosinenhentene på TG og på fritt tyrosin. Ved stimulering av thyroidstimulerende hormon (TSH, et hormon fra hypofysen) vil follikelcellene reabsorbere TG og ved en prosess kalt proteolyse "klippe av" jodiserte tyrosiner fra TG og dermed danne T4 og T3 (T3 har et mindre jodatom festet til seg enn T4), og frigjøre dem til blodbanen. Skjoldbruskkjertelhormonene som frigjøres består ca. av 90% T4 og 10% T3. Hjerneceller er et av hovedmålene for hormonene T3 og T4. De spiller en viktig rolle i utviklingen av hjernen under svangerskapet. I blodet er det meste av T4 og T3 bundet til transportmolekyler da de tungt løselige i vann. De er hovedsakelig bundet til thyroksin-bindende globulin (TBG), prealbumin og albumin. Bare 0,02% av T4 og 0,5% av T3 sirkulerer fritt. Det er bare den frie fraksjonen som er aktiv i kroppen. På samme måte som steroidhormonene krysser stoffskiftehormonene cellemembraner og virker på reseptorer inne i cellen og virker inn (via DNA-transkripsjon på proteinsyntesen). Regulering av T3 av T4. Produksjonen av tyroksin og trijodtyronin styres av thyroidea-stimulerende hormon (TSH) som blir skilt ut av hypofysens forlapp. TSH-sekresjonen blir igjen hemmet av T3 og T4 via en mekanisme vi kaller negativ tilbakekobling. TSH-produksjonen selv er avhengig av thyrotropin-frigjørende hormon (TRH) fra hypothalamus. Kalsitonin. Et annet hormon som skilles ut fra skjoldbruskkjertelen er kalsitonin. Dette er med og regulerer kalsiumnivået i blodet. De parafollikulære cellene i kjertelen produserer kalsitonin ved høyt nivå av kalsium i blodet (hyperkalsemi). Kalsitonin stimulerer opptak av kalsium i benvev, i motsetning til parathyroideahormonet (PTH) som frisetter kalsium fra benvev. Forøvrig ser kalsitonin ut til å spille en langt mindre rolle enn PTH ettersom kalsiumreguleringen holder seg normal ved fjerning av skjoldbruskkjertelen, men ikke ved fjerning av parathyroidea-kjertlene. Den kan brukes diagnostisk som en tumormarkør for en viss type kreft i skjoldbruskkjertelen (medullært thyroid adenokarsinom) hvor høye kalsitonin-nivåer kan forekomme, og økt nivå etter at kreftsvulsten er operert bort kan tyde på residiv (at gjenstående kreftceller fortsetter å vokse). Det kan også brukes i vevsprøver (biopsi) fra mistenkelige lesjoner (f.eks. forstørrede lymfeknuter) for å avgjøre om det er spredning fra den opprinnelige kreften. Kalsitonin kan brukes terapeutisk til behandling av hyperkalsemi og benskjørhet. Forskningsresultater fra Rikshospitalet har vist gode tendenser hos pasienter som har fått behandling med kalsitonin. Jodens rolle. I områder i verden hvor det er lite jod (essensiell for produksjon av tyroksin (T4) som innehar fire jodatomer) i maten kan skjoldbruskkjertelen bli forstørret og man får struma. Tyroksin er kritisk i reguleringen av stoffskiftet og vekst i hele dyreriket. Blant amfibier for eksempel, kan et thyroidblokkerende stoff hindre rumpetroll å utvikle seg til frosker, mens tyroksin kan fremme dette. Hos mennesker vil barn født med svikt i stoffskiftehormonproduksjon få forstyrret og mangefull vekst og utvikling. Hjerneutviklingen kan være mangelfull og man kan få det man kaller kretinisme. I Norge er dette ikke noe stort problem ettersom alle nyfødte tar en blodprøve hvor man måler nivået av TSH og dermed avdekker de fleste tilfellene av hormonmangel. Barn med hormonmangel kan behandles med syntetisk tyroksin som gjør at de utvikler seg og vokser normalt. Grunnet skjoldbruskkjertelens selektive opptak og konsentrering av hva som er et relativt sjeldent grunnstoff, er den sensitiv for opptak av radioaktive jodisotoper som produseres i atomkraftverk (og av atombomber). Ved større ulykker slipper disse ut i atmosfæren og opptaket av radioaktive jodisotoper kan i teorien blokkeres ved metting av opptaksmekanismene ved tilskudd av ikke-radioaktivt jod, som inntas i form av kaliumjod-tabletter. Dessverre er ikke alltid slike tabletter like tilgjengelige, og etter Tsjernobylulykken var det økt forekomst av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn i årene som fulgte. I Norge finner vi jod tilsatt i blant annet bordsalt. Thyroxin. Thyroxin (moderne norsk: "tyroksin") er et hormon som produseres i skjoldbruskkjertelen ("skjoldkjertelen"). Produksjonen av thyroxin styres av TSH, thyroid - stimulerende hormon som produseres i hypofysen. Thyroxin (T4) (også kalt "tetrajodtyronin") er en jodholdig aromatisk aminosyre, som fungerer som et skjoldbruskkjertelhormon. Det har betydning for reguleringen av veksthastigheten og oksygenforbruket. Dijodforbindelsen og især trijodforbindelsen (T3) (trijodthyronin/liotyronin) er også virksom. Kjertelen produserer formene T1 og T2 ved å binde henholdsvis 1 og 2 jodatomer til proteinet thyrosin ("tyrosin"). Senere forenes disse i alle varianter. Slik fremkommer T4 som 75 % og T3 som 20 % av kjertelens produksjon. T4 brukes ikke av kroppen og kjøres «på lager» ved at det binder seg til et bindingsprotein. Fortrinnsvis til TBG (thyroxinbindende globulin). Kun 0,02 % av dette går videre i stoffskifteprosessen og etter 2-3 uker fjerner de-jodinaseprosessen ett av jodatomene og lager på den måten et T3 hormon, som er kroppens egentlige stoffskiftehormon. Kroppen får altså tilført sitt livsviktige T3 fra to kilder, kjertelen og de-jodinaseprosessen. Det er kun formen T3 som har muligheten til å trenge inn i cellene og åpne for oxygenet. T2 har en viktig rolle i prosessen som danner enzymene til de-jodinaseprosessen. Newport. Newport (walisisk Casnewydd) er den tredje største byen i Wales, etter Cardiff og Swansea. Den er tradisjonelt en del av Monmouthshire, men utgjør nå et eget administrativt grevskap. Selve byen fikk status som "city" i forbindelse med feiringen av dronning Elisabeth IIs femtiårsjubileum som monark. Elven Usk renner ut i Bristolkanalen ved Newport. Det fulle walisiske navnet er Casnewydd-ar-Wysg, som betyr «det nye slottet ved Usk». Dette viser til et slott som ble bygget der i det 12. århundre, og som nå er bevart som ruin i sentrum. Det ble kjent som det nye slottet på grunn av den mye eldre romerske festningen ved Caerleon. Fordi byen var en viktig havneby for handelstrafikk fikk den på engelsk navnet Newport i stedet for Newcastle, som man kunne ha forventet. Under gravearbeider i forbindelse med et nytt kultursenter fant man et skip fra det 15. århundre som lå godt bevart i mudderet ved havnen. Newport er forbundet til resten av Storbritannia med motorveien M4 og hovedjernbanelinjen Great Western. Historie. I bronsealderen var fiskere bosatt langs elven og ved fjorden den renner ut i. Senere bygde silurene, en keltisk stamme, flere borger på åsrygger rundt fjorden. For romerne var stedet en utpost mot de keltiskkontrollerte områdene, og en festning ble anlagt ved Caerleon for å forsvare krysningsstedet i elven. Normannerne ankom i 1090, og begynte å bygge et slott, som ble fullført i 12. århundre. De bygde også en bro over elven nedenfor slottet. Byen vokste opp omkring dette, og i 1385 fikk den et charter fra Hugh, jarl av Stafford. I 1839 var Newport et sentrum for chartistbevegelsen. John Frost gikk sammen med 3000 opprørere mot Westgate Hotel, hvor man fortsatt kan se kulehull fra opptøyene ved inngangen. John Frostplassen i sentrum er oppkalt etter ham. Galaktorré. Galaktorré produksjon av brystmelk hos menn eller kvinner som ikke er knyttet til svangerskap og amming. Galaktorré kan forekomme ensidig eller dobbeltsidig. Den vanligste årsaken er hyperprolaktinemi (unormal produksjon av hormonet prolactin som blant annet fremmer produksjonen av brystmelk.) Prolaktin. Prolaktin er et hormon som produseres i fremre del av hypofysen. Hormonet er et polypeptid, vekt ca. 23 kD. Hormonet stimulerer produksjonen av melk i brystene hos mennesker. Under en graviditet, gjennomgår kvinnes kropp mange hormonelle forandringer. En rekke av disse hormonene, spesielt progesteron, østrogen og prolaktin øker verdiene ganske drastisk. Et resultat av denne hormonelle økningen er hevelse av brystene, og en økning av den faktiske størrelsen på brystenes melkekjertler og kanaler. Etter fødselen så vil hormonene østrogen og progesteron begynner å avta, mens prolaktin fortsetter å øke. Denne nye hormonelle ubalansen muliggjør naturlig amming. DS «Constitutionen». DS «Constitutionen» var Norges første dampskip, og Postverket var landets første dampskipsrederi. DS «Constitutionen» ble kjøpt inn fra England i 1826 som postbåt først og fremst for å bedre postgangen, men hun tok også ialt 32 passasjerer og last. DS «Constitutionen» ble i 1827 satt i kystrute mellom Oslo og Kristiansand. I 1827 kjøpte Postverket enda et skip, DS «Prinds Carl». De to skipene korresponderte i Stavern. DS «Prinds Carl» gikk til København via Göteborg, og var dermed den første danskebåt med dampmaskin som gikk i fast rute. Constitutionen ble hogd opp i 1871. Annet. Da «Constitutionen» anløp Oslo 17. mai 1829, ble ankomsten opptakten til det såkalte «torgslaget», der blant andre Henrik Wergeland kjempet for å markere Norges grunnlovsdag. Da koleraepidemien nådde til Kristiansand høsten 1853, hadde den første i byen som ble smittet og døde, arbeidet nettopp på «Constitutionen». Sunnhetskommisjonen i Kristiansand ønsket innskrenket drift av skipet, som opplagt hadde brakt med seg smitten, men fikk ingen respons fra sentralt hold. Delvis var karantene som sykdomsforebyggende tiltak fremdeles omdiskutert; delvis var «Constitutionen» et nasjonalt symbol og landets stolthet. «Constitutionen» har også vært i bruk som sykehus. Etter bybrannen i Drammen i 1866, holdt byens sykehus en kort stund til i telt før pasientene fikk plass på dampskipet. Eksterne lenker. Constitutionen Blodplasma. Blodplasma er den delen av blodet som er igjen etter at man har fjernet blodceller ved sentrifugering. Plasma er en strågul væske som består av 92% vann. I blodplasma fraktes organiske og uorganiske substanser som er vannløselige, deriblant ulike næringsstoffer, avfallsstoffer, ioner og hormoner. 7% av plasma er plasmaproteiner, for eksempel antistoffer koagulasjonsfaktorer og albumin. Enkelte fettløselige stoffer fraktes også i plasma, da bundet til plasmaproteiner som albumin. Fullblod er en betegnelse som presiserer at man mener blod med alt innholdet jevnt blandet, slik det er når blodet er inne i kroppen. (Altså til forskjell fra blodplasma, blodserum og blod som har stått lenge nok i et prøveglass til at det har begynt å skille seg, med bunnfall, eller forandres på andre måter). Blodserum er blodplasma uten fibrinogen og andre koagulerende stoffer. (Altså: fullblod minus røde og hvite blodceller og minus andre koagulerende stoffer). Nyresvikt. Nyresvikt er en sykdomstilstand hvor nyrens evne til å skille ut metabolitter er svekket (ved normale fysiologiske konsentrasjonsforhold), eller manglende evne til å opprettholde kroppens elektrolytt-balanse (ved normalt inntak av saltstoffer). Akutt nyresvikt kjennetegnes av uremi. Kronisk nyresvikt er irreversibel og krever hemodialyse, eventuelt organtransplantasjon. Phineas Gage. Phineas P. Gage (født 1823, død 21. mai 1860) var en jernbanearbeider som ble utsatt for en traumatisk hjerneskade i september 1848 som forårsaket en alvorlig skade i hans frontallapper ved en arbeidsulykke. Han overlevde, men utviste betydelig endring i personlighet, som ga datidens forskere en pekepinn på hvilke funksjoner som er knyttet til frontallappen. Netthinne. a>. Mange dyr har øyne som avviker fra det menneskelige øyet. Netthinnen, retina, er en del av øyet bestående av celler som fanger opp synsinntrykk; tapper (gir fargesyn og skarpt syn), og staver (gir svart-hvitt-syn og syn i mørke). Synsnerven forlater netthinnen ved den blinde flekk. Skarpsynet i netthinnen er lokalisert til "macula lutea" (den gule flekk), hvor det er særlig høy tetthet av celler. I tillegg til de velkjente stavene og tappene er det, hos patte- og en del andre dyr, ganglieceller i netthinnen som er lyssensitive. Disse har intet med synet å gjøre, og de fungerer hos mange totalt blinde som har minst ett øyeeple intakt. Gangliecellene sender informasjon til hjernen om lys, og det er dette signalet som dyra justerer døgnrytmen etter. Lillehjernen. Lillehjernen (latin: "cerebellum") er en del av hjernen, beliggende i bakre skallegrop. Lillehjernen er blant annet sentral i regulering av bevegelser. Anatomi. Cerebellum er anlagt i bakerste skallegrop, fossa cranii posterior, under durafolden tentorium cerebelli. Den er å anse som en utvekst fra pons på hjernestammen hvormed cerebellum kommuniserer via tre hjernestillker, pedunculi cerebelli. Overflaterelieffet avviker meget fra storhjernen (cerebrum). Istedenfor å være preget av gyri og sulci, består cerebellums overflate i små folder, folier orientert i anterioposteriør retning. Cerebellum består i corpus cerebelli som utgjøres av to hemisfærer på hver side, forbundet av en midtstilt del, benevnt vermis. Evolusjonsmessig er hemisfærene et ganske nytt tillegg til cerebellum. Den fylogenetisk eldste del av cerebellum benevnes lobus flocculonodularis. Denne delen befinner seg tett inntil hjernestammen og hører ikke under corpus cerebelli. Lobus flocculonodularis benevnes også vestibulocerebellum, da denne delen mottar afferente fibrer fra vestebulærkjernene som har med balanse å gjøre Histologi. I likhet med resten av hjernen består cerebellum i grå substans (substantia griseus) og hvit substans (substantia alba). Grå substans er bygget opp av nevroner og kler hele cerebellum som cortex cerebelli. Dette tilsvarer oppbyninigen av resten av storhjernen (cerebrum) hvor cortex cerebri er analog til cortex cerebelli. Imidlertid skiller cortex cerebelli seg ut ved å bestå i kun tre lag, mens cortex cerebri er delt i seks lag. Cortex cerebelli er også langt mere cellerik og homogent oppbygget enn cortex cerebri. Neuroanatomen Brodman kunne dele cerebrum inn i area basert på variasjoner i tykkelse på lagene og beskaffenheten til neuronene deri. Cortex cerebelli er imidlertid helt homogen og det er ikke grunnlag for tilsvarende oppdeling av cerebellums overflate i area. Hjernestamme. Hjernestammen er en del av hjernen som forbinder storehjernen med ryggmargen hos virveldyr. Den består av "mesencefalon" (midthjernen), "pons" (hjernebroen) og "medulla oblongata" (forlengede marg). Den forbinder storhjerne, lillehjerne og ryggmarg med hverandre. Hjernestammen er hovedsakelig opptatt av livsviktige funksjoner som pusting og blodtrykk. Hjernestammens og lillehjernens funksjoner er relativt lik hos mennesker og andre virveldyr. Både lillehjernen og hjernestammen arbeider under vår bevissthetsnivå ved hjelp av reflekser. De mottar sensorisk informasjon om temperatur, trykk, stilling eller smerte fra sensoriske reseptorer spredt rundt i hele kroppen. De overfører deretter passende reaksjoner tilbake, for eksempel til muskler i blodkar om å endre blodtrykket eller til en arm om å endre stilling. Hypofyse. Hypofysen ("glandula hypophyseos") er en liten indresekretorisk kjertel beliggende i sella turcica. Hypofysen er anatomisk og funksjonelt knyttet til hypothalamus. Hypofysen består av to deler; nevrohypofysen og adenohypofysen. Anatomi. Hypofysen har to deler: forlappen (adenohypofysen) og baklappen (nevrohypofysen). Disse har helt separate funksjoner. Forlappen består av endokrine celler og blodårer. Den mottar ikke direkte nervesignaler fra hypothalamus, men aktiveres av hormoner som sendes ut fra hypothalamus. Forlappen produserer syv ulike hormoner. Disse er: Adrenokortikotropt hormon (ACTH), thyroid - stimulerende hormon (TSH), luteiniserende hormon (LH), follikkelstimulerende hormon (FSH), prolaktin og veksthormon (GH). I tillegg produserer forlappen et syvende hormon kalt melanocytt-stimulerende hormon, men virkningen av dette hormonet er foreløpig ukjent. Baklappen består av nervefibre, gliaceller og blodårer, og er en del av sentralnervesystemet. Den har ingen hormonproduserende celler. Baklappens hormoner utskilles fra endene til nervefibre med cellekropp i hypothalamus. Hormonene som utskilles fra baklappen er vasopressin og oxytocin. Begge disse sirkulerer i blodet i oppløst form, med en plasmahalveringstid på 3-5 minutter. Sella turcica. "Sella turcica", latinsk betegnelse for en nedsenkning i bunnen av kraniet, beliggenhet for hypofysen. Benevnes på norsk som "tyrkersadelen". Minuskel. En minuskel, også kalt gemen, er innen typografi det som til daglig kalles en "liten bokstav", altså "a", "b", … i motsetning til "A", "B", … som kalles en "majuskel" eller "versal". Betegnelsen "minuskel" brukes for å unngå tvetydighet. Uttrykket «liten bokstav» kan bety «bokstav satt i liten type,» som refererer til den fysiske størrelsen en bokstav tar opp, i motsetning til hvorvidt bokstaven er en minuskel eller majuskel. Ordet "minuskel" kommer fra latin "minuscula (littera)", liten (bokstav). Ordet "gemen" kommer fra lavtysk "gemen(e)" og tysk "gemein", allmenn, og refererer til at minusklene er de bokstavene det er flest av i satt tekst. Cubakrisen. a>. Bildet ble tatt med lavtflygende jagerfly Cubakrisen var en krise i 1962 mellom Sovjetunionen og Cuba på den ene siden og USA på den andre. Krisen oppsto etter at Sovjet hadde utplassert missiler med atomladninger på Cuba. Den mest anspente perioden begynte den 16. oktober 1962, da president John F. Kennedy fikk se fotografiske bevis på sovjetiske installasjoner for avfyring av atomvåpen. Krisen varte i tretten dager til den 28. oktober 1962, da den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov beordret demontering av installasjonene mot at USA forpliktet seg til å ikke angripe Cuba og demontere og fjerne sine mellomdistansemissiler fra Tyrkia og Italia. Denne krisen oppfattes som den perioden hvor den kalde krigen var nærmest å utvikle seg til en atomkrig. Bakgrunn. En viktig faktor for å forstå alvoret i Cubakrisen, var den USA-støttede invasjonen i Grisebukta (Bahía de Cochinos) 17. til 19. april 1961. Invasjonen ble slått tilbake, men det cubanske lederskapet med Fidel Castro og Che Guevara i spissen, var overbevist om at USA ville slå til med et nytt og langt større angrep. Av denne grunn knyttet Cuba sterkere bånd til Sovjetunionen Hendelsene. Krisen brøt ut 22. oktober 1962 da USAs president John F. Kennedy fant ut at Sovjetunionen var i ferd med å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba. En slik utplassering ville utjevne terrorbalansen mellom USA og Sovjetunionen ved at Sovjetunionen med slike raketter hadde mulighet til et hurtig motangrep på USA med atomvåpen. Tidligere ville et slikt motangrep – på grunn av store avstander – vært umulig i tilfellet USAs angrep på Sovjetunionen fra sine base i nærheten av Sovjetunionen. Med raketter på Cuba ble responstiden redusert til om lag sju minutter. Før dette skjedde hadde Fidel Castro satt i gang en stor de-amerikanisering eller nasjonalisering av den kubanske industrien. Som følge av dette valgte Kennedy å stoppe all handel med Cuba og erklære at USA ville iverksette en blokade av Cuba, et begrep som senere ble redefinert til karantene. I tillegg bestemte han seg for å opppfordre dissidenter og dissidentorganisasjoner (f. eks. Alpha 66 og Den cubansk-amerikanske stiftelse) som motarbeidet Cuba, til å begå terror, attentatforsøk på politikere og attentater på sivile cubanere, som fra dette til 2006 har kostet 3478 cubanere livet. Kennedy gjorde dette både fordi han følte at USAs interesser ble truet og for å hindre utplassering av atomraketter, nettopp fordi han visste at dette kunne skje som følge av Cubas og Sovjetunionens gode forhold. En slik blokade var i strid med internasjonale regler og betraktes som en krigshandling. En karantene er mer selektiv og i dette tilfellet gjaldt den kun offensive våpen. Sovjetunionen nektet imidlertid å stoppe lastebåtene med raketter som allerede var på vei til Cuba. Et eventuelt sovjetisk forsøk på å bryte blokaden ville bli møtt med en amerikansk senkning av fartøyene, noe som igjen sannsynligvis ville blitt besvart med sovjetisk gjengjeldelse. I sum ville en slik konfrontasjon med stor sannsynlighet ha eskalert til bruk av atomvåpen i og med at USA og NATO på denne tiden hadde en forsvarsdoktrine om at atomvåpen kunne brukes for å forsvare alliansen og de individuelle medlemslandene. Mens de sovjetiske skipene var underveis til Cuba, drev amerikanske og sovjetiske diplomater med uformelle og hemmelige forhandlinger. Disse forhandlingene lyktes, og de sovjetiske båtene snudde like før de nådde den amerikanske blokaden utenfor Cuba. Blant annet det norske forsvaret var i denne perioden i høy beredskap, med kort varsel for utrykning spesielt for avdelinger i Nord-Norge. Avtalen mellom USA og Sovjetunionen var hemmelig og er i ettertid blitt gradvis offentliggjort. En del av avtalen var at Sovjet skulle stoppe arbeidet med å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba mot at USA demonterte og trakk tilbake mellomdistanseraketter utplassert i Tyrkia og Italia. Elektrokardiogram. Elektrokardiogram (EKG), er registrering av hjertets elektriske aktivitet. Det brukes til å diagnostisere blant annet hjerteinfarkt og arytmier (rytmeforstyrrelser i hjertet). Et Elektrokardiogram (forkortelse EKG) er en grafisk fremstilling laget av et apparat (EKG-apparat, eller elektrokardiograf) som registrerer hjertets elektriske aktivitet. EKG er et sentralt verktøy i hjertefysiologi, og har en viktig funksjon ved screening og diagnostisering av hjertesykdommer innen subspesialiteten kardiologi. Plassering av avledninger. Et EKG konstrueres ved å måle det elektriske potensialet mellom forskjellige punkter på kroppen. Når det elektriske signalet beveger seg i hjertet gir det en spenning av varierende størrelse, og samtidig en retning som varierer i intervallet fra pulsslag til pulsslag. Avledningene I, II og III blir dannet ved måling på ledningene fra ekstremitetene(armer og ben): I blir målt fra høyre til venstre arm, II er fra høyre arm til venstre bein og III er fra venstre arm til venstre bein. Ut fra dette kalkuleres et imaginært punkt kalt "V" som brukes som referanse for ni andre avledninger; tre ekstremitetsavledninger (aVR, aVL og aVF) og seks prekordiale avledninger (V1-6). Å forstå de normale og unormale utslagene, eller vektorene, for depolarisering og repolarisering gir viktig diagnostisk informasjon. Nervecellene bygger opp en elektrisk spenning mellom utsiden og innsiden av cellen. Når nerveimpulsen kommer, brytes spenningsforskjellen ned (depolarisering). Etter et øyeblikk bygger cellen opp igjen spenningsforskjellen (repolarisering) og er etter en refraksjonsperiode på 400 ms. klar til å ta imot neste impuls. Høyre hjertekammer har liten muskelmasse. Dette gir lite utslag på EKG og gjør det vanskeligere å diagnostisere forandringer i høyre hjertekammer enn i venstre hjertekammer. Avledningene måler elektrisk aktivitet som oppstår som summen av alle aksjonspotensialer i hjertemuskelcellene i et gitt øyeblikk. Ved en vanlig kontraksjon av atriene (forkamrene) vil den elektriske aktiviteten generere en elektrisk vektor som går fra SA-knuten (sinoatrialknuten) mot AV-knuten (atrioventrikulærknuten), og sprer seg fra høyre atrium til venstre atrium (siden SA-knuten befinner seg i høyre atrium). Dette gir P-bølgen på EKG, som er en opphøyning i II, III og aVF (siden det meste av den elektriske aktiviteten beveger seg MOT disse avledningene), og invertert i aVR (siden aktiviteten går BORT fra denne avledningen). SA-knuten er "dirigenten" i hjertet ettersom det er der den elektriske impulsen for hvert hjerteslag starter. AV-knuten er en forsinkelseskrets som bringer signalet fra forkamrene til hjertekamrene. Den sørger dermed for at blodet fra forkamrene får litt tid til å fylle hjertekamrene før signalet når frem og får dem til å trekke seg sammen. Det normale EKG. En typisk EKG-bølge fra et normalt hjerteslag med P-bølge, QRS-kompleks, og T-bølge En typisk EKG-bølge fra et normalt hjerteslag viser P-bølge, en liten pause, så QRS-komplekset, og til slutt en T-bølge. En liten U-bølge etter T ses av og til. Akser. Aksen er den gjennomsnittlige retningen av den elektriske impulsen gjennom hjertet. I det normale hjertet peker aksen ned mot venstre, men kan dreie mot høyre hos hos personer som er høye og tynne, og mot venstre hos overvektige. Ekstreme avvik er unormale og kan tyde på blant annet grenblokk, ventrikkelhypertrofi eller lungeemboli. Aksen blir selvsagt også annerledes ved den sjeldne tilstanden dextrocardi der hjertet ligger til høyre i brystkassen i stedet for til venstre (dette oppdages imidlertid oftes på et vanlig røntgenbilde av hjerte og lunger). P-bølge. P-bølgen er det elektriske kjennetegnet på strømmen som gir kontraksjon av forkamrene. Både venstre og høyre forkammer trekker seg sammen samtidig. Unormal eller fraværende P-bølge kan indikere en arytmi. PQ-tiden. Tiden/avstanden mellom P-bølgen og QRS-komplekset indikerer om det finnes en blokkering mellom forkammmere og hovedkammere. QRS-komplekset. QRS-komplekset svarer til de elektriske impulsene som forårsaker sammentrekningen av venstre og høyre hovedkammer. Muskelmassen i hovedkamrene er større enn i forkammerne, og det fører til et større bølgeutslag på EKG. Den første nedadgående bølgen etter P-takken i en EKG-avledning benevnes Q, den første oppadgående som krysser den isoelektriske linjen kalles R, og den negative som følger R-takken kalles S. Små Q-bølger sees i et normalt EKG, og representerer da depolariseringen av celler i septum, veggen mellom hovedkamrene. Større og dypere Q-bølger er et tegn på gjennomgått hjerteinfarkt. R- og S-bølgene representerer depolariseringen av hovedkamrene. Unormale QRS-komplekser kan oppstå som følge av grenblokk, ventrikkeltachycardi (raske hjerteslag som starter i et hovedkammer i stedet for i forkammeret), ventrikkelhypertrofi eller andre endringer i ventrikkelen. T-bølgen. T-bølgen representerer repolariseringen av muskelmassen i hovedkamrene. Den samme prosessen skjer i muskelmassen i atriene, men dette skjer samtidig med at hovedkamrene depolariserer, slik at man ikke kan se repolariseringen av atriene. Man kan tenke på hjertemuskelcellene som små spiralfjærer. De er i utgangspunktet strukket litt ut, så kommer en elektrisk impuls og slipper dem slik at de trekker seg sammen. Å strekke ut fjærene igjen til utgangsposisjonen tilsvarer repolariseringen (se aksjonspotensiale). I de fleste avledninger er T-bølgen positiv. En negativ T-bølge kan være et tegn på hjertesykdom, men en negativ T er vanlig i avledning V1 (og V2-V3 hos afroamerikanere). ST-segmentet er området mellom QRS-komplekset og T-bølgen. Dette området spiller en sentral rolle i diagnostikken av akutte hjertelidelser. Når hjertemuskelen får for lite oksygen, ischemi, trykkes ST-segmentet ned, mens det ved hjerteinfarkt ses en heving av ST-segmentet. Hjertemedisiner som digitoxin gir også forandringer i ST-segmentet, oftest en nedadgående bølge. Endringer i T-bølgene kan indikere elektrolytt-forstyrrelser som for eksempel hyperkalemi. QT-intervall. QT-intervallet måles fra begynnelsen av QRS-komplekset til slutten av T-bølgen. QT-intervallet varierer med hjertefrekvensen, og det finnes ulike formler for å regne ut et korrigert QT-intervall. Den mest brukte metoden ble publisert av Bazett i 1920. Bazetts formel er formula_1, der QTc er QT-intervallet korrigert for hjertefrekvens, og RR er intervallet fra et QRS-kompleks til det neste målt i sekunder. Denne formelen fungerer godt for hjertefrekvenser i normalområdet, men underestimerer QTc ved lave hjertefrekvenser og overestimerer ved høye. Historikk. På 1800-tallet ble det klart at hjerteslagene genererte målbare elektriske impulser. Den første som studerte hjertet fra denne elektriske synsvinkel var Augustus Waller, som arbeidet ved St Mary's Hospital i Paddington i London. I 1911 uttrykte han imidlertid at han ikke kunne se at hans forskning kunne komme til særlig klinisk nytte. Gjennombruddet kom da Willem Einthoven, som arbeidet i Leiden i Nederland oppfant trådgalvanometeret, som kunne måle svært små elektriske strømmer. Einthoven lagde et system for å navngi bølgene hjerterytmen produserte, og satte bokstavene P, Q, R, S og T på dem. I 1924 fikk han Nobelprisen i medisin og fysiologi for sitt arbeid. Kulturell betydning av EKG. EKG-bølgen er så kjent for folk flest at den brukes som en del av logoen til en rekke medisinske organisasjoner, kanskje som en merkelapp på den litt mer teknologiske siden av medisinen, i kontrast til Æsculaps stav, som er et mer tradisjonelt symbol. I en rekke TV-serier og filmer vises det et isoelektrisk EKG (ingen hjerteaktivitet, "flatline) som et symbol på død eller i hvert fall livsfare. Dette kalles teknisk asystoli, og er en form for hjertestans som har spesielt dårlig prognose. Referanser. 1. Rautaharju PM, Warren JW, Calhoun HP. Estimation of QT prolongation. A persistent, avoidable error in computer electrocardiography. J Electrocardiol. 1990;23 Suppl:111-7.. 2. Cooper JK. "Electrocardiography 100 years ago. Origins, pioneers, and contributors." N Engl J Med 1986;315:461-4.. Røntgenstråling. Et røntgenbilde av hånden til en ti år gammel gutt med seks fingre. Røntgenstråling er bremsestråling eller fotoner som produseres ved nedbremsing av elektroner. Fra en glødetråd i en evakuert glassbeholder akselereres elektroner med høyspenning mot en anode. Når elektronene treffer anoden bremses de; vekselvirker med materialet i anoden og sender ut bremsestråling. Høyspenningene som akselererer elektronene er fra 10 kV til 400 kV. I røntgendiagnostikk benyttes høyspenninger fra 30 kV til 150 kV. Røntgenstrålene ble oppdaget 8. november 1895 av den tyske vitenskapsmannen Wilhelm Conrad Röntgen. Da Röntgen oppdaget røntgenstråling, var han ikke klar over hva det var og kalte det derfor "X-Strahlen" (ukjente stråler), en betegnelse som i oversatt utgave er beholdt i engelsk (x-ray). Røntgenstråler kan trenge gjennom materialer og stoffer som er ugjennomtrengelige for synlig lys. Strålingen blir laget ved hjelp av et røntgenrør. Røntgenstråler kan avdekke egenskaper i materialene ved at røntgenstrålene blir absorbert forskjellig av materialer avhengig av dens egenskaper. Atomer med høyt atomnummer absorberer mer enn atomer med lave atomnummer. For eksempel absorberer kalsium vesentlig bedre enn karbon. I bildet av hånden blir ben lyse, mens vevet rundt er grått. Røntgenstråler brukes eksempelvis ved CT av kroppen og mammografi. Vestblokken. «Vestblokken» var en samling av land som stilte seg mot det som ble oppfattet som en reell fare for kommunistiske maktovertakelser etter den andre verdenskrigs slutt i 1945. Fra 1945 overtok sovjetisklojale regimer makten i en rekke europeiske land som var under sovjetisk militært herredømme. Vestblokken oppstod som en reaksjon på det som ble oppfattet som sovjetisk ekspansjon, og stod i konflikt med østblokken, der Sovjetunionen var den dominerende makten. Vestblokken utviklet seg sakte fra 1945, i takt med spenningen mellom USA og Sovjetunionen, over temaer som delingen av Tyskland, europeisk oppbygging og etter hvert utviklingen i den tredje verden. I praksis hadde USA størst avgjørende innflytelse innenfor vestblokken ved at landet hadde den største økonomien og den største militære slagkraften. Tanken om en deling av verden i en øst- og en vestblokk ble definitivt stadfestet med opprettelsen av NATO i 1949. Vestblokken omfattet både NATOs medlemsland, og det man fra NATOs side oppfattet som vennligsinnede land. Delingen av verden i vest og øst forsvant med oppløsningen av Sovjetunionen og avslutningen på den kalde krigen i 1991. De fleste landene i vestblokken, og alle de ledende landene, var demokratier. Dermed så vestblokken på seg som forsvarere av frihet og demokrati, som man oppfattet som truet av kommunismen og særlig av Sovjetunionen. Denne tankegangen finner man igjen i uttrykket "den frie verden", et vanlig kaldkrigsuttrykk for å betegne vestblokken. Det skal likevel nevnes at endel land som ble regnet til vestblokken, hvertfall i perioder, var mer eller mindre autoritære og noen kan betegnes som diktaturer. Dette gjaldt land som Portugal, Spania, Hellas, Tyrkia og en rekke land i Sør-Amerika, bl.a. Chile. Mange av disse landene gjeninnførte demokrati i løpet av den kalde krigen etter perioder med f.eks. militærregjeringer. Det som muliggjorde samarbeidet mellom demokratiene og diktaturene i vestblokken, var at regjeringene i samtlige land var motstandere av kommunismen og i store trekk tilhengere av en mer eller mindre liberal økonomisk politikk. Det skal også nevnes at selv om noen land i vestblokken ikke var demokratier, var ingen av dem totalitære og omfanget av menneskerettsbrudd var mindre omfattende enn i østblokken, der alle statene var diktaturer. I flere tilfeller gikk stater i vestblokken over til perioder med militærregjering/diktatur som direkte svar på det man oppfattet som forsøk på kommunistisk maktovertakelse. Dette var f.eks. tilfelle i Hellas og Chile, og det samme skjedde allerede på 1930-tallet i Spania, som gradvis gjeninnførte demokrati på 1970-tallet. Østblokken. Østblokken var under den kalde krigen betegnelsen på stater med sosialistisk eller kommunistisk styre i Øst- og Sentral-Europa. Begrepet inkluderte landene i Warszawapakten i tillegg til Jugoslavia og Albania, med Sovjetunionen som ledende land og største maktfaktor. De fleste av østblokklandene var kontrollert av Sovjetunionen; Ungarn og Tsjekkoslovakia ble også okkupert av Sovjetunionen. I tillegg fantes det land som ble oppfattet som mer nøytrale, stater som var styrt av kommunistiske partier, men som likevel klarte å unngå å bli styrt av Sovjetunionen, slik som Albania og Jugoslavia. Begrepet står i motsetning til begrepet Vestblokken, også omtalt som «den vestlige verden» eller mer retorisk som «Den frie verden», som, grovt regnet, omfattet NATO-landene. Landene i østblokken omtalte seg selv som "folkedemokratier" og "sosialistiske stater". Begrepet «Jernteppet» ble brukt for å markere skillet mellom øst- og vestblokken. Oversikt over østblokkland. Østblokkland i Europa dominert av Sovjetunionen Kybernetikk. Kybernetikk (av gresk κυβερνήτης, styrmann) er læren om styremekanismer og styringsproblemer. I dag blir begrepet benyttet for å beskrive styring og regulering i maskiner og levende systemer. Kybernetikk er referanseramme for moderne datavitenskap. Styring og regulering skjer ofte ved hjelp av tilbakekobling. Ved å måle eller estimere systemets nåtilstand kan det bli regnet ut hvilke endringer som er nødvendig for at systemet skal holde seg stabilt rundt en referanseverdi. Ett eksempel på dette kan være et skip man ønsker skal ligge i ro (for eksempel ved siden av en oljeinstallasjon for lossing av olje) selv om det er både vind og bølger. Man måler da posisjon og eventuelt vind, bølger og strøm, for å så beregne hva slags pådrag som må gis til motorene for at skipet skal ligge i ro i forhold til oljeplattformen. Begrepet kybernetikk brukes også innen systemisk familieterapi, der det viser til hvordan familier har kontrollmekanismer for å opprettholde likevekt (homeostase) i familiesystemet. Man bruker også begrepet «2. ordens kybernetikk» som viser til at terapeuten også blir en del av systemet i en terapitime. «Kybernetikk» ble første gang lansert av Norbert Wiener i boken «"Cybernetics or Control and Communication in the Animal and the Machine"» som kom ut i 1948. (MIT Press, 1948) er et femårig studium på NTNU som leder frem til tittelen «Master of Technology» ved endt studium. Mosul. Mosul (arabisk: موصل, "al Mawsil" eller "Nineveh", turkmensk:"Musul", kurdisk: "Mosul/Ninawa", gammelsyrisk "ܢܝܢܘܐ") er Iraks nest største by, etter Bagdad, med ca. 1,8 millioner innbyggere (pr. 2008) og er hovedstad i provinsen Ninawa. Ruinene av oldtidsbyen Ninive ligger nær dagens Mosul. Byen ligger nordvest i Irak, ved bredden av floden Tigris, i utkanten av det kurdiske selvstyreområdet. Byen er spesielt viktig for turkmenere da det historisk sett har bodd mange turkmenere her og i områdene rundt, samt at byen ligger innenfor grensene av et område som kalles Turkmeneli.. Befolkningen består hovedsakelig av arabere, kurdere og turkmenere, men byen har en høyere andel kristne (assyrere, armenere og kaldeere) enn de fleste andre irakiske byer. Mosul har etter den amerikanske invasjonen i 2003 vært et sentrum for sunniarabiske ekstremister tilknyttet grupper som al Qaeda og Ansar al-Sunnah. Disse har systematisk fordrevet det kristne mindretallet og har dessuten angrepet turkmenere og kurdere enten de måtte være sunnimuslimer eller yezidier. Verst har det likevel gått utover yezidiene som foruten å være kurdere også beskyldes for å være djevledyrkere. Kurdiske pesjmerga-styrker har idag kontrollen over østsida av byen. Irakiske regjeringsstyrker kontrollerer det urolige området vest for Tigris. Utdanning. Universitetet i Mosul er et av de største i Midtøsten når det gjelder antall fakulteter. Det er spredd på tre campuser og har om lag 17 000 studenter og 750 ansatte. Majuskel. Majuskel brukt på inskripsjon på bygning i antikkens Roma En majuskel, også kalt versal, er innen typografi det som til daglig kalles en "stor bokstav", altså "A", "B", … i motsetning til "a", "b", … som kalles en "minuskel" eller "gemen". Betegnelsen "majuskel" brukes for å unngå tvetydighet. Uttrykket «stor bokstav» kan bety «bokstav satt i stor type», som refererer til den fysiske størrelsen på en bokstav, i motsetning til hvorvidt bokstaven er en majuskel eller minuskel. De bokstavene vi i dag kjenner som "majuskler" er de opprinnelige latinske bokstavene. "Minusklene" er et senere tillegg som utviklet seg fra bokstavenes majuskelformer. Ordet "majuskel" kommer fra latin "maiusculus", litt større. Ordet "versal" kommer fra nylatin "versus", vers, og refererer til stor forbokstav i verslinje. Irak-krigen. Irak-krigen, også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom, var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon invaderte Irak, og sluttet offisielt 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over. Krigen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen av 1991, med en lavintensiv krig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene. Krigen var meget omstridt i store deler av verden og etterhvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne. I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig». Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp; den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum. 250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske soldater med luftstøtte fra koalisjonen. Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet. Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen som ikke har kunnet begrense styrkene. Pr. 2007 ser det ikke ut som det finnes en klar avslutning på konflikten. Kampene står nå både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet. Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse i en meningsmåling utført av Opinion i februar. De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011, over samme grenseovergang som de første styrkene benyttet under innmarsjen 20. mars 2003 Bakgrunn. Staten Irak ble konstruert av de allierte etter første verdenskrig, og har i hele sin historie vært preget av motsetningene mellom tre komponenter; i nord et området dominert av turkmenere og kurdisk administrert fra Mosul, et sentralt område hovedsakelig befolket av arabiske sunnimuslimer vest for Bagdad og et sørlig område med Basra som hovedstad der de fleste er arabiske sjiamuslimer. I følge den anerkjente folketellingen fra 1957 utgjorde turkmenere 9 % av befolkningen i Irak, mens kurdere utgjorde 13 % og resten var stort sett arabere. Antallet kurdere og turkmenere er veldig omdiskutert i dag pga arabiseringspolitikken under Saddam Hussein. Maktbruk har lenge blitt sett på som nødvendig for å holde Irak samlet og Ba'athpartiet som tok over makten ved et kupp i 1968 fortsatte den tradisjonen. Ba'athpartiet er et pan-arabisk sosialistisk-parti som har sin maktbase i sunniområdene vest og nord for Bagdad. I dette området bor om lag 30% av befolkningen. Irak er et klanbasert samfunn, klanmedlemmer og familie til eliten ble favorisert, likeens partimedlemmer og sunnier fra dette området. Andre grupperinger og enhver politisk opposisjon ble brutalt undertrykt. I 1972 nasjonaliserte Irak oljeindustrien og oljekrisen i 1973 ga rekordhøye oljepriser og store inntekter til regimet. Disse inntektene ble delvis brukt til å modernisere landet. Det ble innført en sekulær velferdsstat etter vestlig modell, men også et sterkt militærvesen og et nettverk av overvåkingsorganisasjoner. I denne perioden var Irak alliert med Sovjetunionen og førte en sterkt antivestlig politikk. Iran-Irak krigen. I september 1980 gikk irakiske styrker til angrep på det revolusjonære islamske regimet i nabolandet Iran, med utgangspunkt i en gammel grensekonflikt. Dette utløste den åtte år lange "krigen mot Iran", der Irak fikk støtte fra Sovjetunionen og arabiske naboland som Kuwait og Saudi-Arabia, etterhvert også fra USA. Irak tok i bruk kjemiske våpen mot iranerne, så vel som mot kurdiske opprørere som var alliert med Iran og ikke minst mot den kurdiske sivilbefolkningen på irakisk side. CIA har hevdet at også iranske styrker brukte slike våpen, men dette avvises av uavhengige forskere. Krigen endte i 1988 uten territorielle endringer. Irak hadde 250 000 falne og dyp gjeld. Blant annet for å lette på den finansielle situasjonen bestemte Saddam seg for å invadere sin største kreditor, den lille rike nabostaten Kuwait. Gulfkrigen. I august 1990 invaderte Irak Kuwait og i Gulfkrigen ble irakerne drevet ut av Kuwait og invadert av en USA-ledet koalisjon. Angriperne hadde overlegne styrker og brukte blant annet panserbrytende granater som inneholdt det radioaktive stoffet utarmet uran. Men koalisjonen ønsket ikke å avsette Saddams regime, av frykt for regional destabilisering. USAs president George H.W. Bush (senior) oppfordret riktignok irakerne til å gjøre oppprør, men da kurdere og sjiaer, oppmuntret av amerikanske radiosendinger, reiste seg mot undertrykkelsen, ble de slaktet ned av Saddams elitestyrker med støtte fra flyvåpenet, som de ikke hadde noe forsvar mot. USA gjorde intet for å hjelpe opprørerne. Senere ble det etablert flyforbudsoner over kurder- og sjiaområder, sonene ble patruljert av fly fra USA og Storbritannia. Saddams makt var derfor sterkt redusert i de sørlige og nordlige delene av landet, og kurderne benyttet sjansen til å utvikle noe som skulle bli en tilnærmet uavhengig provins i nord. Sanksjoner. Et resultat av Gulfkrigen var at FN sanksjonerte en omfattende boikott av Irak, oljeeksporten ble stoppet, det samme gjaldt vareimporten med unntak av livsnødvendige varer. Landet ble også pålagt å stoppe programmene for masseødeleggelsesvåpen og destruere de ferdige våpenene. Resultatet ble en lammelse av økonomien i Irak som allerede var hardt rammet av vanstyre og ti år i krig. Det var ikke mulig å importere deler og materiell for å få landet i gang etter krigen og uten oljeeksport var det heller ikke inntekter til å betale for mat og andre nødvendighetsvarer. Følgene av dette ble en humanitær katastrofe, med mellom en halv og en million døde grunnet sanksjonene, deriblant mange barn. FN innså etterhvert at sanksjonene ikke førte frem, og i 1996 startet Olje for mat-programmet. Det ga Irak anledning til å selge noe olje for å betale for livsnødvendige varer. Det viste seg senere at programmet var heftet med mye korrupsjon, hvor bl.a. irakerne solgte olje til underpris for så å få mellomlegget satt i på sine utenlandske konto. Tjenestemenn i FN var også innblandet. Irak brukte kjemiske våpen i krigen mot Iran og mot kurderne i Nordirak. Som endel av sanksjonene i 1991 opprettet FN en kommisjon som skulle kontrollere at Irak fulgte reglene for masseødeleggelsesvåpen. Våpenkontrollørene fant at irakerne hadde program for utvikling av biologiske våpen og kjernevåpen, men det er usikkert hvor nær landet var å produsere atomvåpen. Utover 1990-tallet ble forsknings- og produksjonsanlegg destruert sammen med lagre av ferdige våpen. I 1998 forlot våpeninspektørene Irak, som grunn oppga de manglende samarbeidsvilje fra myndighetene. USA svarte med å starte med en serie med bombeangrep mot militære mål som fortsatte til 2002. Da ble Saddam Hussein presset til å la FNs våpeninspektører komme tilbake under ledelse av Hans Blix for å foreta inspeksjoner, men de fant ikke annet enn gamle rester fra de tidligere våpenprogrammene. Blix påpekte likevel at over tusen tonn kjemiske våpen ikke var gjort rede for, og at regimet måtte komme med bevis for at disse var ødelagt. Krigen mot terror. I mellomtiden hadde spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blitt en sentral sak, etter terrorangrepet 11. september 2001 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror var Irak nå fokus for oppmerksomheten. Før 11. september var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet, denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 11. september styrket denne nykonservative gruppen ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet «Bush-doktrinen» som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land. Mot Afghanistan var ikke begrunnelsen et problem, men mot Irak var det vanskelig å finne en god grunn til å gå til krig . Det ble lagt særlig vekt på dette med masseødeleggelsesvåpen, og USA drev et omfattende spill i FN for å få aksept for en invasjon. Etter invasjonen sendte USA ut egne våpeninspektører som ikke fant masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etterretningstjeneste, samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen. Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist. I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen. Nøytrale norske fag- og forskningsmiljøer gav USA bortimot strykkarakter for den berømte «bevisførselen» i FNs sikkerhetsråd i februar 2003. Vegard Valther Hansen, forsker og militærrådgiver på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, uttalte like etter at «Colin Powell ga oss ikke et eneste skikkelig bevis på noe som helst» og at «Mye av materialet som ble presentert hadde lav troverdighet, men samtidig ble det lagt fram som en sannhet». Han mener videre at tegningene av de påstått rullende giftfabrikkene slett ikke er noe bevis på noe som helst. «USA serverte tegninger nettopp fordi de ikke er funnet. Informasjonene kommer fra avhoppere, men vi vet som et faktum at svært mange av disse informasjonene faktisk har vært fri fantasi.». Han uttalte videre «Vi vet at supermaktene, og USA er intet unntak, har manipulert verden før. Og vi vet at CIA har en historie med svært frynsete moral og etikk.». I 2011 ble det kjent at den irakiske avhopperen og kjemikeren Rafid Ahmed Alwan al-Janabi hadde løyet for amerikanske og tyske myndigheter om Husseins påståtte biologiske våpenprogram. USAs daværende utenriksminister Colin Powell skal ha lagt betydelig vekt på Janabis opplysninger da han talte til FN i februar 2003 om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Spillet i FN. Planene om invasjon av Irak førte til store demonstrasjoner mange steder i verden Den 8. november vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon nr. 1441 med betingelser for hvordan Irak skulle oppfylle kravene til nedrustning. De innebar blant annet å slippe til FNs våpeninspektører og deklarere alle landets våpen. Irak gikk med på betingelsene, produserte en 12 000 sider lang våpendeklarasjon og slapp inn våpeninspektørene som ikke fant spor etter masseødeleggelsesvåpen. Inspektørene fant likevel brudd på resolusjonen siden Irak hadde destruert kjemiske og biologiske våpen uten overoppsyn fra våpeninspektører som kunne bekrefte at det hadde skjedd. I begynnelsen av mars 2003 stod spørsmålet om dokumentasjon fortsatt åpent, og USA mente at Irak hadde brutt resolusjon nr. 1441 og at sikkerhetsrådet måtte komme sammen og gjøre de nødvendige tiltak for å sikre nødvendig internasjonal «fred og sikkerhet». Den 10. mars erklærte Jacques Chirac at Frankrike ville nedlegge veto mot enhver resolusjon som automatisk kunne føre til krig mot Irak, det viste seg at han hadde støtte fra flertallet i sikkerhetsrådet, og ingen andre resolusjonsforslag ble sendt. I et møte på Azorene 16. mars ga USA, Storbritannia og Spania, som var ikke-permanent medlem av sikkerhetsrådet, Irak én dags frist på å oppfylle resolusjon nr. 1441. Neste dag erklærte Bush og Storbritannias utenriksminister Jack Straw at tiden for diplomati var over, og at ingen videre autorisasjon fra FN var nødvendig for å angripe Irak. Siden invasjonen begynte uten eksplisitt tillatelse fra FNs sikkerhetsråd mener enkelte at den var brudd på FN-charteret. FNs generalsekretær Kofi Annan uttalte i september 2004 at krigen i følge FN var ulovlig. I sin tale til nasjonen 17. mars 2003 krevde president Bush at Saddam Hussein og hans to sønner Uday og Qusay måtte forlate Irak innen 48 timer. Dette kravet skal ha blitt avslått, og president Bush ga klarsignal for invasjonen. Invasjon. Den 20. mars 2003 kl. 0230 GMT startet fly- og rakettangrep mot mål i Irak. Russland, Frankrike og Kina fordømte angrepene. Kurdiske bakkestyrker sammen med spesialstyrker og flystøtte fra koalisjonen angrep regjeringsstyrkene fra nord, mens britiske styrker startet landkrigen i sør ved å angripe Faw-halvøya. De første dagene møtte koalisjonen tildels sterk motstand, særlig i kampen om havnebyen Umm-Qasr, men også i større byer som Basra og Nassiriya. Likevel var koaliasjonsstyrkene så overlegne at i begynnelsen av april stod amerikanske styrker ved «Bagdads porter». Fjerde april opptrådte Saddam Hussein på fjernsyn siste gang som president, men det er usikkert om det var et tidligere opptak. Ellers forsvant det irakiske regimet og forsvar etterhvert som styrkene nærmet seg hovedstaden, og snart så det ut til å være kun informasjonsministeren igjen for å forsvare regimet. Niende april ble den store statuen av Saddam Hussein i Bagdad sentrum revet. I nord rykket kurdiske styrker raskt fram, ofte flyktet regjeringsstyrkene uten kamp. Den 10. april rykket kurdiske peshmergas inn i Kirkuk og dagen etter tok kurderne makta i Mosul. Den 13. april inntok amerikanske styrker Saddams hjemby Tikrit. Første mai landet George W. Bush på et hangarskip i området og erklærte at hovdedelen av de militære operasjonene var avsluttet – "Mission Accomplished". I de påfølgende månedene kom landet under amerikansk kontroll. Saddam Husseins sønner ble drept i kamper i juli, mens Saddam selv ble tatt til fange 13. desember. Invasjonen var over, og en stor del av koalisjonens tropper og støttetropper dro fra landet og naboland. I følge PRIO endte derfor den regulære krigen i Irak i 2003. Det var sporadisk motstand fra restende av Saddams regime ut året. Disse forsvant etterhvert, men ble etterfulgt av nye motstandsgrupper fra begynnelsen av 2004. Okkupasjon. Rivingen av Saddam-statuen symboliserte slutten på 30 års terrorregime, men symboliserte også sammenbruddet i landets administrasjon og ordensmyndigheter. Okkupasjonsmakten hadde ikke tilstrekkelig med styrker til å holde orden, og ønsket heller ikke å benytte Iraks tidligere politi- og militære. I anarkiet som oppstod startet omfattende plyndringer, ødeleggelser og uroligheter. Mest kjent kjent er plyndringen av nasjonalmuseet, men sykehus og andre viktige offentlige bygninger ble også rammet. Utover sommeren begynte de første tegn til væpnet motstand mot okkupasjonen, først og fremst fra den sunniarabiske minoriteten; tidligere baathister, militære og etterretningsfolk. Seinere kom andre grupper til, blant annet sjia- og sunni-muslimske militsgrupper og Al-Qaida-tilhengere med erfaring fra Afghanistan. Amerikansk styre. På forhånd hadde amerikanerne samlet sammen eksil-irakere og andre til å administrere Irak, 21. april ankom medlemmene i "Coalition Provisional Authority" (CPA) Bagdad sammen med Jay Garner, en tidligere general som skulle være leder for den nye administrasjonen. Garner gjorde en så dårlig jobb at han ble erstattet med Paul Bremer den 11. mai. Bremers administrasjon begynte umiddelbart å si opp flere titusener offentlig ansatte som hadde hatt forbindelse med Baathpartiet, det vil si nesten hele administrasjonen av det irakiske samfunnet, inkludert 15 000 lærere og ledere i helsevesenet. Det samme gjaldt ansatte i militæret og politiet. Resultatet av denne de-baathifiseringen var sammenbrudd i store deler av det irakiske samfunnsmaskineriet, som åpnet opp for det kaos og anarki som skulle komme. CPA fikk ansvaret med å forvalte det "Irakiske utviklingsfondet", som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Disse midlene som var over 23 milliarder dollar skulle brukes til gjenoppbygging av Irak, men det har vist seg at en stor del av disse midlene forsvant på grunn av korrupsjon, bedrag og udugelighet. USAs opprinnelige plan var å gi makten til eksil-irakere som skulle få oppdraget med å utforme Iraks nye konstitusjon eller grunnlov. Denne planen ble oppgitt, og det ble i stedet dannet et nytt organ, "Det irakiske styringsråd" den 22. juli, som bestod av irakere håndplukket av den amerikanske administrasjonen. De var heller ikke istand til å lage noen grunnlov, og Bremer ønsket nå å lage et "grunnlovsstyre", håndplukket blant elitene rundt om i landet. Dette forsøket ble stoppet i styringsrådet av sjialederen Ali al-Sistani, som ønsket demokratiske valg. Sistani fikk sjiaene, som ellers hadde vært passive, ut i gatene som en advarsel om at alt annet enn demokrati ville være illegitimt for majoriteten i landet. Presset førte til at administrasjonen måtte gå med på valg i januar 2005, og selv da prøvde president Bush å utsette valget. Irakisk motstand. Den første tiden etter invasjonen var preget mer av kaos og kriminalitet enn motstand. Etterhvert ble det demonstrasjoner som ble slått ned av de amerikanske styrkene. Da de-baathifiseringen ble gjennomført ble det advart mot at det ville føre til økt motstand, særlig fra tidligere politi og militære. I juni 2003 økte den væpnede motstanden mot koalisjonsstyrkene, særlig i sunniområdene vest for Bagdad. De væpnede sunnigruppene tok i bruk bilbomer og selvmordsbombere og deres aksjoner rammet langt flere irakere enn okkupanter. Motstanden hindret effektivt gjenoppbygging av infrastruktur som elektristet, vannforsyning og kloakk. Ved systmatiske angrep på politirekrutter skapte den dessuten en generell lovløshet som banet veien for omfattende kriminalitet, herunder kidnapping, voldtekter og plyndring. I august 2003 ble FNs hovedkontor for gjenoppbygging av Irak sprengt i lufta av en selvmordsbomber. Minst 22 personer ble drept, heriblant FNs høykommissær for menneskerettigheter Sérgio Vieira de Mello. FN og mange humanitære organisasjoner trakk seg deretter ut av Irak, andre beholdt bare sin representasjon i Kurdistan. Sjiamuslimer organiserte store demonstrasjoner mot okkupasjonen under ledelse av Muqtada al-Sadr, som var i gang med å bygge opp sin milits, Mahdi-hæreni direkte konflikt med det mere moderate sjiapartiet SCIRI. Situasjonen ble likevel dempet av at sjiamuslimenes øverste religiøse leder, Storayatollah Sayyid Ali Husaini al-Sistani oppfordret til ro. 2004. a> skyter mot opprørere i Fallujah i november 2004 Våropprøret. Fallujah er en by som ligger i sunnitriangelet syv mil vest for Bagdad, i begynnelsen av 2004 var Fallujah under kontroll av baathist- og salafist-grupper. Den 4. april startet amerikanerne en offensiv – "Operation Vigilant Resolve" – for å gjenvinne kontroll over byen. De møtte sterk motstand som etter seks uker endte i en våpenhvile som ga kontroll over byen til en styrke – «Fallujah-brigaden» – som var ledet av tidligere Baath-offiserer. Denne styrken brøt snart sammen og kontrollen gikk over til opprørerne. I april 2004 ble amerikanske styrkers og kontraktørers tortur og misbruk av fanger i Abu Ghraib-fengslet avslørt. I november 2004 returnerte amerikanerne til Fallujah sammen med irakiske sikkerhetsstyrker i Operasjon Phantom Fury. Etter meget harde kamper hevdet de å ha kontroll over byen ved utgangen av året. Sjiaopprøret. Sjiaene i Irak har nære forbindelser med sine trosfeller i Iran. En av deres viktigste ledere er den iranskættede ayatollahen Ali al-Sistani. Han tilhører en tradisjon som tilsier at de religiøse lederne har en viss avstand til den daglige politikken. Samtidig finnes det arabiske/irakiske nasjonalister blant sjiaene som er i opposisjon til denne praksisen og den meste kontroversielle av disse er den unge religiøse lederen Muqtada al-Sadr. Etter invasjonen startet Sadr og hans tilhengere det såkalte "Sadr-byrået", som skulle hjelpe innbyggerne i "Sadr-byen", det store (slum)området nordøst i Bagdad. De hadde også sin egen milits – "Mahdi-hæren". I slutten av mars 2004, stoppet de amerikanske myndighetene utgivelsen av Sadr-byråets avis "al-Hawza", og det som opprinnelig var protester mot dette utviklet seg til regelrette kamper i Sadr-byen og flere byer sør om Bagdad. Mahdi-hæren tok over flere byer, men etter meget harde kamper tok koalisjonsstyrkene kontroll over alle byene, unntatt deler av Najaf, 16 mil sør for Bagdad. Den 6. juni beordret Mahdi-hærens leder Muqtada al-Sadr opphør i kampene og inngikk fredsavtale med amerikanerne. Avtalen varte til i august da amerikanerne angrep Najaf igjen og tilslutt beleiret Iman-ali-moskeen hvor al-Sadr befant seg. På dette tidspunktet var Sadrs posisjon svekket og gikk med på å samarbeide med Ali al-Sistani som forhandlet fram en våpenhvile med amerikanerne. Likevel fortsatte et begrenset sjiaopprør, blant annet i Sadr-byen, fram til slutten av året da al-Sadr gikk inn i politikken og Mehdi-hæren i den nasjonale sikkerhetsstyrken. Irakisk styre. Den 28. juni 2004 ble den nye irakiske regjeringen innsatt Den 8. juni 2004 vedtok FNs sikkerhetsråd at en provisorisk irakisk regjering skulle være på plass innen 30. juni, og at det markerte slutten på okkupasjonen. Sikkerhetsrådet la også fram krav om at valg skulle være gjennomført innen utgangen av 2005. Den 28. juni ble "Det irakiske styringsrådet" lagt ned, og en provisorisk irakisk regjering ledet av eksilirakeren Iyad Allawi fikk en begrenset myndighet. Regjeringens viktigste oppgave var å lede prosessen gjennom flere valg til en permanent irakisk regjering, og dens første vedtak var å starte rettslig forfølgelse av Saddam Hussein og andre ledere for det avsatte regimet. 2005. Det var lange køer da irakerne i januar 2005 for første gang i sin historie kunne delta i frie valg Valg på foreløpig nasjonalforsamling. 30. januar 2005 ble det gjennomført valg på foreløpig nasjonalforsamling. Dette var det første frie valg i Iraks historie. I sjiittiske og kurdiske områder strømmet store folkemengder til valglokalene, men i sunnitriangelet var det få som møtte fram, siden sunnittiske opprøre hadde beordret boikott og truet med angrep mot valglokalene. Den grunnlovgivende forsamling som ble valgt i januar fikk derfor nesten bare representanter fra sjiittiske og kurdiske partier. Overgangsregjering. 3. mai utnevnte parlamentet en ny overgangsregjering, ledet av Ibrahim Jaafari. Konstitusjon. Et utkast til ny grunnlov ble, etter langvarige forhandlinger, lagt ut til folkeavstemning i 15. oktober, og vedtatt med overveldende flertall. Grunnloven forutsetter desentralisering av makta i landet, og åpner for at provinser kan slå seg sammen i regioner med utstrakt selvstyre. Pr. februar 2007 er det bare blitt opprettet en region, den kurdiske. Valg på nasjonalforsamling. 15. desember 2005 var det valg på den andre demokratiske nasjonalforsamlingen i Irak. Viktige oppgaver for den nye nasjonalforsamlingen var forhandlinger om den nye grunnloven, herunder spørsmålet om føderativ inndeling av landet og om fordeling av oljeinntekter mellom regionene. Valgdeltakelsen var over 70%, og flere sunniarabiske partier deltok også, mens de væpnede opprørgruppene holdt seg i ro. Resultatet ble som ventet framgang for den sunniarabiske alliansen som fikk 55 av 275 representanter, sjiaalliansen SCIRI fikk 128 representanter og mistet det absolutte flertallet mens kurder-alliansen fikk 53 plasser og de kurdiske islamistene 5. 2006. En amerikansk soldat hjelper ofre for et terrorangrep mot et sykehus Året 2006 var preget av økt vold mellom grupper innen det irakiske samfunnet. Store deler av landet var utenfor sentralregjeringens direkte kontroll, og særlig i Bagdad foregikk det omfattende «sekterisk rensing». I mange områder ble sivilbefolkningen utsatt for brutal vold, og hundretusener flyktet internt eller ut av landet. Den irakiske samlingsregjeringen som kom igang etter flere måneders forsinkelser var svak. Gjenoppbyggingen av landet gikk svært tregt, og enorme summer av har forsvunnet gjennom korrupsjon, kriminalitet og udugelighet. Landene som var militært engasjert i Irak møtte et betydelig press for å trekke de militære styrkene styrkene ut, og etter at rebublikanerne i USA tapte kongressen ved valget høsten 2006, forventet mange at president Bush ville måtte vike fra en «stø kurs» i Irak. Slutten av 2006 ble preget av at Saddam Hussein ble henrettet ved hengning den 30. desember. Regjeringsdannelse. I overgangsregjeringen hadde sjia-alliansen absolutt flertall i tillegg til at den hadde støtte fra kurderne. Alliansen ønsket å la statsminister Ibrahim Jaafari fortsette som leder for en ny koaliasjonsregjering, men hans kandidatur ble avvist av kurdere, sunniarabere og sekulære sjiitter. Jaafari fikk støtte først og fremst fra SCIRI-partiet og Muqtada al-Sadr. Sunniaraberne avviste Jaafaris kandidatur av flere grunner, bl.a. ble han beskyldt for å la sjia-milits operere som en del av sikkerhetsstyrkene. Kurderne mistenkte Jaafari for å konspirere med Tyrkia om å motarbeide kravet om en folkeavstemning i Kirkuk. USA og sekulære grupper mistrodde Jaafari blant annet fordi han regnes for å være en fundamentalistisk islamitt. Ibrahim al-Jaafari trakk sitt kandidatur 20. april og Nouri al-Maliki, nestleder av Dawa-partiet, ble deretter valgt til ny statsminister. Regjeringen er preget av indre spenninger, og har ikke vært i stand til å styre lande effektivt. Voldsbruken økte utover sommeren, og høsten 2007 var antall døde og sårede de største siden krigen startet, og flere offensiver fra amerikanske og irakiske styrker mot opprørerne har ikke ført til noen løsning. Malikis regjering er kritisert for å være for avhengig av støtte fra al-Sadr, og Associated Press melder at det arbeides med å danne en ny irakisk regjering. Borgerkrig? Irakiske regjeringsstyrker under en øvelse Ved inngangen til 2006 var det klart at situasjonen var i ferd med å endre seg i Irak. De væpnede gruppene brukte mindre kraft på å bekjempe okkupantene, og mer på overgrep mot andre irakere. Sunniekstremistenes gjentatte angrep på sjiittiske sivile fikk svar fra Mahdihæren og sjiittiske grupper innen statsadministrasjonen. Hovedmønsteret ser ut til å være at sunniarabiske grupper angriper sivilbefolkningen ved hjelp av selvmordsbomber, bilbomber eller andre eksplosiver til å angripe sjiitter eller okkupantene, og de som har forbindelse med dem. De ekstreme sjiittene later til å være organisert i militser som opererer mer målrettet som dødsskvadroner som henter folk om natta og etterlater dem som lik med tydelige tegn etter mishandling. Endel av militsene har forbindelser med sikkerhetsstyrkene og regjeringen. Til dette kommer internasjonal terrorisme, og kriminalitet som følger et samfunn uten lov og orden. Resultatet av all denne volden er at hundretusener av irakere har flyktet ut av landet. Andre har blitt interne flyktninger i en «sekterisk rensing» av Irak, og Bagdad er idag delt i to mellom sjiaer og sunnier. Kurderne er den tredje irakiske parten. De har i praksis fullt selvstyre i sin region som har unngått omfattende sekterisk vold, og det er ventet at hvis situasjonen i de arabiske områdene fører til åpen borgerkrig, vil den kurdiske regionen erklære seg selvstendig. Amerikansk tilbaketrekning? Krigen i Irak ble svært upopulær etterhvert som de amerikanske kostnadene og tapene økte I løpet av 2006 ble det klart at Bush-administrasjonens mål om å overlate ansvaret for sikkerheten i Irak til den folkevalgte regjeringa fortsatt var langt unna realisering, situasjonen hadde forverret seg i løpet av året og det var små tegn til forbedring. Amerikanerne og andre utenlandske styrker måtte for en stor del holde seg innenfor «Den grønne sonen» i Bagdad og andre befestede områder. I flere av de sjiadominerte provinsene I Sør-Irak var kontrollen overlatt til irakiske regjeringsstyrker, men noen av disse områdene ble i praksis kontrollert av lokale militser som bare formelt sto under regjeringskontroll. Sunnigrupper i opposisjon til regjeringen sloss med hverandre om kontrollen i store områder i de vestlige provinsene. Det kurdiske området opplevde stort sett rolige forhold, med sterk økonomisk vekst og ubestridt kontroll fra de samarbeidende partiene KDP og PUK som var viktige deltakere i regjeringa i Bagdad. I USA var situasjonen i Irak medvirkende til at det republikanske partiet tapte kontrollen over begge husene i kongressen, og en uløst konflikt vil sannsynligvis føre til at republikanerne taper presidentvalget i 2008. Den 6. desember la den såkalte "Bakerkommisjonen" frem en rapport med en handlingsplan på 79 punkter som skulle gi USA og dets allierte muligheten til trekke en betydelig del av sine styrker ut innen første kvartal i 2008 . Et hovedpunkt i rapporten er at USA bør presse den sjia-/kurdiskdominerte regjeringen/styret i Irak til å komme de sunniarabiske opprørene i møte, reversere de-baathifiseringen av statsapparatet og garantere sunni-dominerte provinser en forholdsmessig andel av de statlige oljeinntektene. En annen anbefaling er å dra tidligere «ondskapens akse»-medlemmer som Syria og Iran inn på den diplomatiske siden, siden disse har innflytelse på henholdsvis sunni- og sjiagrupper i Irak. Rapporten påpeker også at fremgang i arbeidet for å løse den israelsk-arabiske konflikten er kritisk for situasjonen i Irak. Inntil nylig har president Bush stått for en «stø kurs» i Irak, men på pressekonferansen i forbindelse med fremleggingen av Baker-kommisjonens rapport innrømmet han at det «er problemer». Han avviste å innlede dialog med Iran og Syria, mens Iran og Syria skal være villig til å hjelpe USA med «å trekke seg ut med æren i behold»  . Presidenten i Irak, PUK-lederen Jalal Talabani , og presidenten i den kurdiske regionen, KDP-lederen Massoud Barzani , avviser begge hovedpunktene i Bakerkommisjonens forslag. De avviser at utenforstående skal kunne endre den grunnloven som er vedtatt gjennom en omfattende politisk prosess som munnet ut i en folkeavstemning. Det er ventet at Bush skal legger frem en ny irak-politikk tidlig i 2007 . 2007. Den 10. januar 2007 la president Bush frem USAs nye strategi for Irak  som innebærer en økning av de amerikanske styrkene med 21 500 soldater, økte krav til de irakiske myndighetene, samt satsing på gjenoppbygging. Tyngden i den økte amerikanske innsatsen vil bli satt inn i Bagdad. Den nye strategien bryter med mange av anbefalingene fra Bakerkommisjonen, og sies å være påvirket av en rapport fra en nykonservativ tankesmie . I mars 2007 var 2 av de 5 brigadene i innsatstyrken på plass under ledelse av den nye kommandanten av de amerikanske styrkene - general David Petraeus. Så langt ser det ut til at innsatsen har hatt liten virkning på aktiviteten fra sunniarabisk hold mens sjiamuslimene holder en lavere profil. Dette gjelder særlig Mahdi-hæren som ryktes å ha gått delvis i oppløsning, og blir styrt fra Iran etter at Muqtada al-Sadr ser ut til å forsvunnet fra bildet for en tid. I Bagdad er sikkerhetsstyrkene spredt mer utover og i kontakt med befolkningen, noe som i følge tidsskriftet Time har bedret situasjonen. Brudd på menneskerettigheter. Bilder av irakiske innsatte som ble ydmyket og torturert gikk verden rundt i 2004 I løpet av krigen i Irak har det vært gjentatte grove brudd på menneskerettighetene fra alle sidene i konflikten. Det mest kjente er amerikanske styrkers tortur og misbruk av fanger i Abu Ghraib-fengslet, men det er også flere andre tilfeller som er under etterforskning. Blant annet Hamandiya-drapet, Ramadi-drapet, Ishaqi-massakren, Mahmudiya-massakren og Haditha-massakren. Den såkalte «væpnede motstanden» har gjennomført systematiske overgrep, spesielt mot sjiittiske sivile, men også mot ikkemuslismke minoriteter som kristne, yezidier, mandeere m. fl.. Dette har ført til tusenvis av dødsfall (over 400 000 ifølge "The Lancet"), samt store antall lemlestede og en utbredt utrygghet. Blant overgrepene fra «motstandsbevegelsen» er kidnapping, mishandling og brutale henrettelser på journalister, helsepersonell, politirekrutter, og andre ikke-stridende. Mange slike overgrep er filmet og lagt ut på internett. Den irakiske befolkningen har vært utsatt for massive brudd på menneskerettene fra de forskjellige fraksjonene siden den borgerkrigslignende tilstanden startet for alvor i 2006. I perioden januar-juni ble det registrert over 12 000 drap på irakiske sivile, et antall som økte med 6 600 i juli/august. Over 5 000 av disse ble funnet i Bagdad, de fleste ofre for bilbomber, mange også med klare merker etter tortur og misbruk. Under dekke av motstand mot den amerikanske okkupasjonen har irakiske opprørsgrupper gjennomført en lang rekke angrep mot militære og sivile mål. I henhold til tall fra det amerikanske militæret, gjennomførte irakiske opprørsgrupper 34 131 angrep i 2005. Avtaleutkast 2008. Irak og USA skal ha blitt enige om en 27-punkts plan om tilbaketrekning av USAs styrker, om mulig innen utgangen av 2011. Det er per 24. august 2008 om lag 147.000 amerikanske soldater i Irak. Detaljene i planen er fremdeles gjenstand for forhandlinger. For eksempel er en ikke enige om i hvilken grad amerikanere skal være unndratt fra irakisk lovgivning. Intern strid mellom arabiske sjiamuslimer, arabiske sunnimuslimer og kurdere kan hindre at planen blir godkjent og resultere i at kampene i Irak blusser opp igjen og gjør rettretten vanskeligere. Avslutning av krigen 2010. 19. august 2010 trakk de siste 50 000 amerikanske stridene soldatene seg ut av landet. I Washington understrekes det imidlertid at USA fortsatt vil ha 50 000 soldater i Irak. Soldatene skal i hovedsak trene opp irakiske sikkerhetsstyrker og bistå i såkalt terrorbekjempelse. 31. august erklærte president Barack Obama at krigen var over. Kostnader. Kongressens granskingsorgan, Congressional Research Service (CRS) har kommet til at krigføringen i Irak pr desember 2008 har kostet USA 4.500 milliarder kroner. De reelle kostnadene knyttet til krigføringen er enda høyere, da renteutgiftene på lån, støtte til allierte og framtidige utgifter til krigsveteraner og utstyr som må erstattes, er ikke med i regnestykket. En rapport fra USAs generalinspektør for gjenoppbygging av Irak, sier at det er brukt over 800 milliarder kroner på å gjenreise Irak frem til desember 2008. Krigen i Irak har dermed kostet mer en Vietnamkrigen som kostet rundt 4.700 milliarder kroner i dagens dollarverdi. Utgiftene fortsetter å løpe ut i 2009. Minutt (symbol). Symbolet ′ har Unicode-navn "prime", Unicode-kode U+2032, og HTML-kode codice_1 og codice_2. Symbolet ′ brukes i flere sammenhenger På grunn av liknende utseende kan enkelte andre tegn forveksles med dette symbolet. Dette gjelder enkelte skriftsnitt mer enn andre, og gjelder spesielt ved lav oppløsning, som for eksempel på en dataskjerm. Symbolet kan særlig forveksles med følgende tegn. I parentes står Unicode-kode, symbolet, og Unicode-navn. Øystein Rottem. Øystein Rottem (født 1. februar 1946, død 4. desember 2004) var en norsk professor og litteraturkritiker med Knut Hamsun, kulturradikalismen og norsk etterkrigstid som sine spesialfelt. Han arbeidet i flere år ved Universitetet i Tromsø, var ansatt som universitetslektor i norsk ved Københavns universitet i perioden 1985–91, og var gjesteprofessor ved universitetet i Wien i 1991–92. De siste årene drev Rottem en omfattende pedagogisk og litterær virksomhet, som hovedanmelder for ny norsk skjønnlitteratur i Dagbladet. Som Rottems hovedverk må regnes de tre bindene med etterkrigslitteratur i «Norges litteraturhistorie» (1995–1998), men han har også skrevet biografier om Knut Hamsun og Sigurd Hoel. Øystein Rottem døde av kreft 4. desember 2004 i København, hvor han hadde bodd med sin familie siden 1985. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 2004, men døde før stipendiatet begynte å løpe. Bristolkanalen. Bristolkanalen (walisisk Môr Hafren) er ei stor bukt i Storbritannia som skiller det sørlige Wales fra det sørvestlige England. Den har navn etter byen Bristol og grenser mot St. George's Channel i nord og grensa mot Atlanterhavet i Det keltiske havet trekkes ved meridianen 5°V. Innerst i Bristolkanalen munner elva Severn ut gjennom et stort estuar. Det er bygget to broer over Bristolkanalen, Severn Bridge og Second Severn Crossing, som henholdsvis fører motorveiene M48 og M4 mellom England og Wales. Det er også en jernbanetunnel, Severntunnelen, som fører Great Western hovedlinje under bukta. Ved lavvann blir mye av kanalen gjørmefelter, ettersom Bristolkanalen har en tidevannsforskjell på 15 meter, den nest største forskjellen i verden, etter Bay of Fundy i Canada. Området er et viktig sted for dyre- og fugleliv, spesielt for vadefugler, og deler av det er beskyttet. Blant de større øyene i kanalen er Lundy, Steep Holm og Flat Holm. Sekund (symbol). Symbolet ″ har Unicode-navn "double prime", Unicode-kode U+2033, og HTML-kode codice_1 og codice_2. Symbolet ″ brukes i flere sammenhenger På grunn av liknende utseende kan enkelte andre tegn forveksles med dette symbolet. Dette gjelder enkelte skriftsnitt mer enn andre, og gjelder spesielt ved lav oppløsning, som for eksempel på en dataskjerm. Symbolet kan særlig forveksles med følgende tegn. I parentes står Unicode-kode, symbolet, og Unicode-navn. I tillegg kan to minuttsymboler, eller andre symboler som ligner på disse, satt ved siden av hverandre forveksles med dette sekundsymbolet. Steep Holm. Steep Holm er en engelsk øy i Bristolkanalen. Administrativt tilhører den grevskapet Somerset. Øya er ikke bebodd, og er beskyttet som naturreservat og sted av spesiell vitenskapelig interesse. Den virker som vind- og bølgefanger, og gir derfor roligere forhold i den indre del av fjorden enn hva som ellers ville vært tilfelle. Like i nærheten ligger øya Flat Holm, som er en del av Wales. Navneleddet «holm» er av nordisk opprinnelse, med samme betydning som holme. «Steep» (betyr «bratt») er en beskrivelse som må sees i forhold til Flat Holm, den flate holmen. Flat Holm. Flat Holm (walisisk Ynys Echni) er en walisisk øy i Bristolkanalen. Administrativt tilhører den grevskapet Vale of Glamorgan. Den 13. mai 1897 sendte Guglielmo Marconi, assistert av George Kemp, en ingeniør knyttet til Cardiffs postkontor, det første trådløse radiosignal over vann fra Lavernock til Flat Holm. Meldingen som ble sendt med morsekode var 'ARE YOU READY' ('er du klar'). Flat Holm er en liten, nesten rund øy med en diameter på omkring 500 m. På toppen av en lav høyde står et fyrtårn. Det har vært drevet fyrtårn der siden det 18. århundre; det første ble bygget av William Crispe. Tidligere lå et kolerasanatorium på øya, men den er ikke lenger bebodd. Den siste bofaste fyrvokteren forlot øya i 1988, da fyret ble automatisert. I 1975 leaset lokalmyndighetene øya i de neste 99 år, og Flat Holm er nå et lokalt naturreservat. Navneleddet 'holm' er av nordisk opprinnelse, og har samme betydning som norsk 'holme'. 'Flat' må sees i forhold til naboøya Steep Holm, som har et noe mer ulendt terreng. Steep Holm tilhører Somerset i England. Karl Viktor Hall. Karl Viktor Hall (født 19. juni 1917, død 29. desember 2001), norsk lege, thoraxkirurg. Oppfinner av mekanisk hjerteventil (Hall-ventilen). Han utførte den første koronare bypass-operasjon i Norge i 1969. Caput medusae. Caput Medusae (av latinsk) beskriver hvordan umbilikale vener springer ut fra navlen og brer seg ut over fremre bukvegg i et slangeformet mønster, hvor de så lager anastomoser med systemiske vener. Caput medusae er et klinisk tegn på uttalt portal hypertensjon. Navnet caput medusae har sitt opphav fra romersk mytologi; venemønsteret skal ligne på Medusas hår etter at Minerva hadde omdannet det til slanger. Sigvald Bernhard Refsum. Sigvald Bernhard Refsum (født 8. mai 1907 i Gransherad, død 8. juli 1991) var en norsk lege. Han beskrev sykdommen "heredopathia atactica polyneuritiformis", bedre kjent som Refsums sykdom. Han tok medisinsk embetseksamen i 1932 og sin doktorgrad i 1946. Han hadde stillinger ved Rikshospitalet og Ullevål sykehus fra 1936 til 1946 i nevrologi og psykiatri. I 1947 ble han universitetsstipendiat og året etter overlege ved Haukeland sykehus i Bergen. I 1951 ble han professor ved Universitetet i Bergen og i 1954 ved Universitetet i Oslo. Fra 1956 var han medlem av Det Norske Videnskapsakademi. Anerkjennelse. Sigvald Refsum var styremedlem og president i World Federation of Neurology. Han var æresdoktor ved universitetene i Uppsala, Kairo og Marseille. Fra 1977 var han også utenlandsk medlem av Det polske vitenskapsakademi. I 1989 ble han kommandør av St. Olavs Orden for fortjeneste av medisinsk forskning. Bibliografi. Refsum har skrevet en rekke artikler i fagtidsskrift innen nevrologi. Fot (måleenhet). Fot (av latin "pes" og norrønt "fótr") er en urgammel lengdeenhet som har vært brukt over store deler av verden, heunder også i Skandinavia. Enheten er ikke en SI-enhet. I Norge ble foten avviklet da metersystemet ble innført. I dag regnes en fot som 30,48 cm eller lik 12 internasjonale tommer ("inch"). Historie. Man må anta at fot har blitt brukt som måleenhet siden oldtidens Egypt, og kanskje før den tid. Som et lengdemål har den sin opprinnelse i lengden på en voksen manns fot. Noe eksakt mål finnes ikke for denne verdien, men det er rimelig å anta at dette var omkring 22–24 cm, basert på hva vi vet om voksne menns fotlengder i nåtid. Det første kjente standardmålet for fot stammer fra Sumeria, hvor definisjonen er gitt i en statue av den sumeriske herskeren Gudea av Lagash, som hersket omkring år 2150–2100 f.Kr. Den skal ha vært omkring 30 cm lang og passe godt inn med andre gamle lengdeenheter. Senere kjenner man til at en gresk fot ("pous") utgjorde ca. 31–32 cm, fordi det gikk 600 slike på et gresk stadion (som var omkring 177,5–198 meter). Likeledes kjenner man til at "romerske fot" ("pes") utgjorde ca. 29,6 cm, fordi et romersk stadion var omkring 185 meter. Det romerske målesystemet har siden influert fot(I) og tomme(II), i mindre grad også linje(III) og skruppel(IV), med sine romertall (i parentes). Dette er enheter som var tolvtedeler av hverandre, med akt som utgangsenhet. I dag skrives helst disse enhetene med apostrofer (15 fot = 15'), men opprinnelsen er altså romertall. Skandinavia. Fra Skandinavia kjenner vi til at det gikk 20 tommer på en alen til å begynne med. Vi vet også at det senere gikk 12 tommer på en fot og 2 fot på en alen, den gang tommen utgjorde 2,37 cm, så i fordums tid har altså foten en gang utgjort 28,44 cm i Norge (trolig også i Danmark). På denne tiden ble imidlertid målesystemet regulert av alnets lengde, som har variert mye gjennom historien. Både fra land til land og sted til sted. Det betydde i praksis at også fot og tommer varierte tilsvarende. I 1541 ble sjællandsk alen innført i Danmark-Norge. Det utgjorde 63,26 cm da det innført og gjorde foten til 31,63 cm. I 1683 ble det innført et nytt mål- og vektsystem basert på rhinsk fot. Samtidig ble det dansk-norske alensystemet avløst av et nytt fotsystem. En fot ble satt til å utgjøre 31,402 cm. Imidlertid viste det seg at den danske astronomen Ole Christensen Rømer (1644–1710), som hadde hatt ansvaret for det nye systemet, hadde gjort en feilanalyse den rhinske foten. Den dansk-norske foten ble derfor justert til 31,38535 cm fra den 10. januar 1698. Denne lengden holdt seg slik til i 1820 i Danmark, da foten med forordning ble satt til 31,375 cm. På denne tiden var Norge kommet i union med Sverige, så den norske foten var fortsatt 31,38535 cm. I lov av 28. juli 1824 ble imidlertid også den norske foten konvertert til 31,375 cm. Dette målet gjaldt fram til fotsystemet ble avviklet til fordel for metersystemet i Norge. I Danmark ble imidlertid forordningen opphevet i 1835 og foten justert til 31, 385 cm. Denne holdt seg slik til danskene gikk over til metersystemet (i praksis fra 1907). Både Danmark og Norge undertegnet meterkonvensjonen i 1875, men landene tok altså ikke i bruk metersystemt før mange år senere. Gamle alen, fot og tommer ble imidlertid etter dette satt i sammenheng med det nye målesystemet. I Sverige gikk man over til fotsystem fra den 31. januar 1855. En svensk fot utgjorde da 29,6904 cm. Fram til dette var den svenske foten preget av det svenske alensystemet. I hovedsak har en svensk fot utgjort 0,94607 av den dansk-norske, prøyssiske og rhinske foten. Sverige undertegnet også meterkonvensjonen i 1875, men som i Danmark og Norge tok det mange år før svenskne tok i bruk metersystmet i praksis. Internasjonal fot. I tillegg til den nåværende standarden "imperial foot" (30,48 cm) finnes det en litt annen "U.S. survey foot", som brukes av "U.S. Coast and Geodetic Survey". Denne er definert som nøyaktig 12 "U.S. survey inches", som er omtrent 30,48006 cm. Annet. Lengde og bredde av mindre båter har siden midten av 1800-tallet været oppgitt i fot, men tidligere var båtalen mest vanlig. Først i senere år har fabrikanter og forhandlere i større grad innført metriske enheter for båtstørrelser og for marsjhøydem for et fly. Don Giovanni. "Don Giovanni" er en "opera buffa" i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Lorenzo da Ponte. Den hadde urpremiere i Praha 29. oktober 1787. Operaen er basert på sagnet om "Don Juan"; handlingen foregår i Sevilla på 1600-tallet, og skildrer de siste dagene av "Don Giovannis" liv. I likhet med Mozarts andre italienske operaer består den av arier bundet sammen av seccoresitativ. Kjente utdrag er «Madamina, il catalogo è questo» (katalogarien), «Là ci darem la mano» og «Fin ch'han dal vino» (champagnearien). Brøk. En brøk er en måte å representere et tall på ved hjelp av divisjon. Tallet over brøkstreken kalles teller, og tallet under brøkstreken kalles nevner. Nevneren må være forskjellig fra null. Dersom teller er større enn nevner kalles brøken uekte, ellers kalles den ekte. En brøk hvor teller og nevner er heltall kalles et rasjonalt tall. En brøk representerer det eksakte tallet man får ved å dividere telleren med nevneren. Eksemplet med formula_1 representerer dermed 2: 3, som uttrykt med desimalbrøk er ca. 0,6667. Dette tallet kan faktisk ikke skrives helt nøyaktig som desimaltall, så en brøk kan være nyttig hvis man ønsker å beregne noe helt nøyaktig. I algebraen opererer man også med brøker hvor teller og/eller nevner er bokstavuttrykk. Disse kalles "rasjonale uttrykk". Ekte og uekte brøker. Man skiller ofte mellom ekte og uekte brøker, hvor ekte brøker alltid representerer et tall som er (numerisk) mindre enn 1, f.eks. formula_3. Hvis telleren er større enn nevneren, representerer brøken et tall som er større enn 1, og da er det snakk om en uekte brøk. Uekte brøker kan også skrives som et såkalt blandet tall. For eksempel er formula_4, og som blandet tall skrives denne brøken som formula_5. Sammenlikning av brøker. Når man skal sammenlikne brøker, trenger man en minste felles nevner. Dermed kan man bare sammenlikne tellerne for å avgjøre om brøkene er like, eller hvilken som er størst og minst. Dette kan man oppnå ved "utvidelse" eller "forkorting" av brøkene. Utvidelse. For å skulle bruke utvidelse i sammenlegging av brøker må vi finne "minste felles multiplum"- det vil si det minste tallet som er delelig med alle nevnerne i det aktuelle tilfellet. Så utvider man brøkene slik at begge får en nevner lik dette. Legg merke til at formula_8 og formula_11 begge representerer det samme tallet, nemlig 0,4. Forkorting. Igjen ser man at både den opprinnelige brøken og resultatet av forkortelsen representerer samme tall, her 0,75. Regneregler for brøk. Der fins en mengde regneregler som gjør det mulig å regne med brøker slik at man beholden den nøyaktige representasjon av tallene. Addisjon og subtraksjon. Etter addisjonen (subtraksjonen) kan det hende at den brøken man får til svar kan forkortes. Hvis brøkene har ulike nevnere, blir det nødvendig å utvide den ene eller begge brøkene slik at de får like nevnere – brøkene representerer fremdeles de samme tallene selv om man utvider eller forkorter dem. Deretter kan de adderes eller subtraheres som nevnt over. Legg merke til at den første brøken utvides med nevneren til den siste, og den siste brøken utvides med nevneren til den første. Dermed blir nevnerne nevnerne "b" · "d" og "d" · "b", som jo er like. Multiplikasjon. Resultatet etter multiplikasjonen kan muligens forkortes. Resiproke brøker. For eksempel er den resiproke brøken til formula_31 lik formula_32. Denne uekte brøken kan forøvrig skrives som et blandet tall: formula_33. Divisjon. Denne uekte brøken kan forkortes til formula_39. og skrives som et blandet tall: formula_40. Brudden brøk. En brøk hvor teller og/eller nevner selv er en brøk kalles en "brudden brøk". I eksempelet nedenfor kalles formula_7 og formula_42 for "småbrøker", "a" og "c" for "småtellere" og "b" og "d" for «smånevnere». Brøken kan omregnes ved å omgjøre hovedbrøkstreken til divisjonstegn og bruke framgangsmåten for divisjon av brøker. Periodiske desimaltall. (sett "a" = 0,123123... så er 1 000"a" (= 123,123123... = 123 + 0,123123...) = 123 + "a"). Prosent og promille. Prosent og promille er en annen måte å uttrykke desimalbrøk på: «Prosent» er hundredeler, og ordet betyr direkte oversatt «per hundre». Dermed er 20% = formula_53. Tilsvarende betyr «promille» direkte oversatt «per tusen», og 3 ‰ er det samme som formula_54. For svært små andeler – f.eks. i forbindelse med forurensninger og miljøgifter – brukes tilsvarende "ppm" («parts per million») for milliondeler og "ppb" («parts per billion») for milliarddeler. («Billion» er den engelske betegnelsen for det som på norsk heter «milliard», mens en «norsk» billion er 1000 milliarder.) Bueminutt. Bueminutt er en enhet for måling av vinkler. Et bueminutt er lik av én grad. Ettersom én grad er definert som av én full sirkel er ett bueminutt lik av én full sirkel, som er lik radianer. Enheten bueminutt ligger i størrelsesorden mellom grad og buesekund. En buelengde på ett bueminutt utgjør ca. 3 mm på en avstand av 10 m. Symbolet for bueminutt er ′, så 5′ er fem bueminutter. Symbolet har Unicode-navn "prime", Unicode-kode codice_1 og HTML-kode for symbolet er codice_2 eller codice_3. Bruken av bueminutt er stort sett begrenset til områder hvor en trenger en enhet som passer for små vinkler, som i astronomi. Bueminutter, og underenheten buesekunder, brukes også i kartografi og navigasjon. Ved havnivå er lengden av ett bueminutt 1842,905 m – 1861,566 m (WGS 84) (omtrent én nautisk mil). Tradisjonelt angis posisjoner på jorden i grader, minutter og sekunder i to retninger, en for breddegrad (vinkelen nord eller sør for ekvator) og en for lengdegrad (vinkelen øst eller vest for nullmeridianen). Dette kan brukes til å angi et hvilket som helst punkt på eller over jordens overflate. På grunn av det noe upraktiske seksagesimalsystemet (sekstitallsystemet) er det mange som nå foretrekker å angi posisjoner i grader med vanlige desimaler. Grader angitt med tre desimaler gir dårligere nøyaktighet (ca. 111 m) enn grader, minutter og sekunder (ca. 31 m), mens grader med fire desimaler gir bedre (ca. 11 m). I navigasjon brukes ofte også grader og desimalminutter. Primfaktor. I tallteori er primfaktorene til et positivt heltall de primtallene som tallet kan deles på uten rest. Å finne disse tallene kalles heltallsfaktorisering eller primtallsfaktorisering. For en primfaktor p av tallet n er multiplisiteten til p den største eksponenten a som lar n deles på pa uten rest. Eksempler. Primfaktorene til 6 er 2 og 3, begge med multiplisitet 1. (6 = 2*3) Primfaktorene til 18 er 2 og 3, der der 2 har multiplisitet 1 og 3 har multiplisitet 2. (18 = 2*32) Våk. Våk er et tettsted i Våler kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent åtte kilometer sørvest for kommunesenteret Kirkebygden. Våk er ett av tre sentra i kommunen og rommer barneskole, aktivitetshus, fotballbanene Våk grus og Varna gressbane. Stedet. Nedenfor Våk ligger Sperrebotn, en fjordarm i Vansjø. Rundt Våk ligger det eldre og nyere gårder som for eksempel Veker gård, Våk gård, Sperrebotn gård og Texnes gård. De fleste som har hatt siviltjeneste i Norge har passert Våk på vei til silviltjeneste-administrasjoen på Dillingøya. Her finner man også Varna Evangeliesenter, en kolonialbutikk, frisør og endel annen næringsvirksomhet. I tilknytning til Våk ligger boligfeltene Dammyr og Texnes, samt en klynge omsorgsboliger. Med utgangspunkt i Våk og kolonialbutikken kan man starte søndagsturen på i alt tre folkestier på mellom 1,6 og 3,4 kilometers lengde. Det ble i 2004 også laget gangvei fra Våk til byggefeltet Augerød lengst vest i kommunen. Sofies verden. "Sofies verden" er en filosofisk roman skrevet av Jostein Gaarder. Boken ble utgitt i 1991 med undertittelen «En roman om filosofiens historie». I 1995 var boka regnet som verdens mest solgte roman. "Sofies verden" er oversatt til 54 språk, solgt over 30 millioner eksemplarer og er filmatisert. Det er også laget musikal, brettspill og PC-spill av boken. En av de største suksessene i norsk litteraturhistorie. Da "Sofies verden" ble utgitt i 1991, visste man lite om hvor mye romanen skulle bety for norsk litteraturhistorie. Hvem ville trodd at en bok om filosofihistorie rettet mot ungdom skulle ende opp som verdens mest solgte roman i 1995? I tillegg ble boken filmatisert, og det er laget blant annet brettspill, PC-spill og en egen utstilling på Norsk Folkemuseum. Det hadde ingen norske litterære verk oppnådd før 1991. Nøkkelen til suksessen kan ha vært at Jostein Gaarder skrev en «fagbok» med en språklig blanding av sakprosa og skjønnlitterære virkemidler. Andre forfattere som har benyttet seg av denne teknikken, er Platon, Umberto Eco og Dan Brown. Gaarder gjorde samtidig et smart trekk ved å forenkle det filosofiske språket, slik at man ikke trenger høyere utdanning for å forstå de oppfatninger og meninger som de ulike filosofene sto for. "Sofies verden" kan derfor også være et viktig bidrag for studenter som studerer filosofi. Handling. Hovedpersonen, Sofie, mottar uventet flere mystiske brev med filosofiske spørsmål. Mange av brevene står under navnet Hilde Møller Knag. Etterhvert får hun et helt brevkurs i filosofiens historie som starter med mytene om de første greske filosofene. Deretter fortsetter kurset med Sokrates, Platon og Aristoteles helt opp til middelalderen. En dag møter hun filosofilæreren, Alberto Knox, som tar henne tilbake til middelalderen og forklarer om tidens filosofitenking. Under reisen møter hun viktige personer som Kant, Kierkegaard, Darwin og Freud. Boken er et tydelig eksempel på metatekst, da det mot slutten av boka går opp for Sofie at hun bare er en fiktiv person i en bok som en norsk FN-major i Libanon skriver og sender hjem til sin datter for å undervise datteren i filosofi. Tolkning. "Sofies verden" ble i sin tid skrevet som en «kommentar» til forfatterens bok "Kabalmysteriet" som ble utgitt i 1990, eller med forfatterens egne ord: «"Når hovedpersonen i "Kabalmysteriet", Hans Thomas, kommer hjem fra sin reise, tenkte jeg at han kanskje ville gå på biblioteket for å finne en bok som kunne forklare alle de filosofiske spørsmålene for ham. Men den boka fantes ikke, så derfor laget jeg den"». Romanen blir også tolket som å forenkle filosofien slik at vanlige folk som ikke er filosofer, kan forstå hva de ulike filosofene har ment. I Norge. I Norge ble romanen første gang utgitt i 1991 på Aschehoug forlag. For romanen fikk han Sonja Hagemanns barne- og ungdomsbokpris i 1991 og Skolebibliotekarforeningens litteraturpris i 1993. 2. opplag kom i 1997. Diverse. Romanen ble skrevet i løpet av tre måneder i en garasje i Klubbesvingen på Store Milde i Fana i Bergen. Gudmund Restad. Gudmund Olav Restad (født 19. desember 1937 i Skaun) er en tidligere norsk lensmann og politiker (Sp). Restad var ordfører i Smøla kommune 1979–1985 og innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal 1985–2001. Han var finansminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000. Han er utdannet befal og politi. Han var lensmannsbetjent i Ørland og Orkdal 1961–1967, ansatt ved Kriminalpolitisentralen 1967–1973, lærer ved Politiskolen 1973–1975, konstituert lensmann i Averøy og Frei 1977–1979, og lensmann på Smøla 1975–1985. Restad er i dag bosatt i Smøla kommune, og er leder av styringsgruppa Verneplan Smøla. Araer. Araer eller ara papegøyer (Arini) er en gruppe med parakitter som lever vilt i Mellom- og Sør-Amerika. De største araene tilhører de største papegøyene og kan bli opptil en meter lange (hyasintara), målt fra nebbet til ytterst på stjerten. Papegøyer har i likhet med hakkespetter fire tær på hver fot, to foran og to bak. De er ypperlige klatrere som også bruker venstre fot som griperedskap når de spiser. Dets naturlige habitat er i skoger, spesielt regnskogene i Mexico, Sentral- og Sør-Amerika. De blir kalt "guacamayos" eller "papagayos" på spansk og "arara" på portugisisk. Status. Størstedelen av de ville araene er nå utrydningstruet. Fem arter er allerede utryddet og Brillearaen anses nå som utryddet utenfor fangenskap. Asuraraen er også antakeligvis utryddet da det kun har vært rapportert to pålitelige observasjoner på 1900-tallet. Den største trusselen for ara-populasjonen er den hurtige avskogingen samt den illegale fangingen av fugler for salg.Den kan bli opp til 80-90 år gammel. Fugler i fangenskap. Araer spiser nøtter og frukt. De liker også å gnage og tygge på forskjellige objekter. De framviser en intelligens i framtredenen og trenger konstant intellektuell stimulasjon for å tilfredsstille sin naturlige nysgjerrighet. Imaginær enhet. I matematikk er den imaginære enhet "i" et komplekst tall med egenskapen formula_1. Navnet er gitt fordi ethvert komplekst tall "z" kan skrives på formen "z = a + ib", der "a" og "b" er reelle tall. Dersom "a" er lik null sies det komplekse tallet å være "rent imaginært" Komplekse tall er viktige i mange deler av matematisk analyse, og den imaginære enheten opptrer hyppig i matematiske formler. Et viktig eksempel er Eulers formel, med spesialtilfellet Eulers likhet. Historisk var innføringen av komplekse tall motivert av studiet av polynomligninger. Den imaginære enhet er en rot i andregradsligningen formula_2. "i" og −"i". Likningen formula_2 har to distinkte løsninger som er additive inverse. Eller bedre: Når en løsning "i" av likningen er fastslått, så er også −"i" ≠ "i" en løsning. Siden likningen er den eneste definisjonen av "i", betyr det at definisjonen er tvetydig. Men dette løser seg ved at vi velger alltid å bruke den positive "i" som løsning. Dette er en spissfindig betraktning. Den mest presise forklaringen er å si at selv om det komplekse feltet definert ved R["X"]/("X"2 + 1) er unikt opp til isomorfisme, er det ikke unikt opp til en unik isomorfisme — det er nøyaktig 2 feltautomorfismer fra R["X"]/("X"2 + 1), identiteten og automorfismen som sender "X" til −"X". (Det må bemerkes her at dette ikke er de eneste automorfismene til C; men de er de eneste feltautomorfismene til C hvor den reelle del er fast.) Et liknende problem får vi hvis de komplekse tall fortolkes som 2 × 2 reelle matriser, fordi både formula_4 er løsninger av likningen "x"2 = −1. I dette tilfelle kommer de tvetydige resultatene fra det geometriske valg av hvilken "retning" rundt enhetssirkeelen som er "positiv". En mer presis forklaring er å si at automorfismegruppen til den spesielle ortogonale gruppen SO(2, R) har nøyaktig 2 elementer — identiteten og automorfismen som bytter om "med klokken"- og "mot klokken"-rotasjoner. "i" og Eulers formel. Hvis en tar Eulers formel formula_17, og setter inn formula_18 for formula_19, får en Det er faktisk lett å fastslå at formula_24 har et uendelig antall løsninger på formen hvor "N" er et vilkårlig heltall. Alternativt symbol. I elektrofag og beslektete områder blir den imaginære enhet ofte skrevet som "j" for å unngå sammenblanding med betegnelsen for elektrisk strøm. Vilhelm Moberg. Vilhelm Moberg (født 20. august 1898, død 8. august 1973) var en svensk forfatter. Mobergs mest berømte verk er en serie med fire romaner (1949–1959) som beskriver en svensk families flytting fra Småland til Minnesota på slutten av 1800-tallet. Musikalen "Kristina från Duvemåla", skrevet av de to tidligere ABBA-medlemmene Björn Ulvaeus og Benny Andersson, er basert på denne historien. Senere liv. Moberg var svært anerkjent for sine fremstillinger av svensk historie fortalt fra folkets perspektiv, mest rendyrket i historieverket " Min svenska historia, berättad för folket (1-2)" (1970-1971), som ikke ble fullført. Med disse bøkene ville Moberg skildre vanlige folk - soldater, bønder og kvinner - som etablerte historikere hadde glemt. Men det har blitt påpekt at Moberg mislyktes i dette, og at hans to bøker primært er viet til kjente folk i svensk historie: folkungaætten, den hellige Birgitta, dronning Margareta, Engelbrekt og Sten Sture den eldre som allerede var blitt utforsket, mens sosialhistorie og kulturhistorie er stemoderlig behandlet. Mobergs brist på kildekritikk og hans negative bilde Gustav Vasa har også blitt nevnt. Moberg levde sine siste år med depresjoner, og begikk til slutt selvmord gjennom å drukne seg i en sjø utenfor sitt eget hus. Han etterlot seg et brev til sin kone der han skrev: "Klockan är tjugo över sju. Jag går att söka i sjön, sömnen utan slut. Förlåt mig, jag orkade inte uthärda." Moberg er begravet på Norra begravningsplatsen i Stockholm. Referanser. Moberg, Vilhelm Moberg, Vilhelm Moberg, Vilhelm Karl Friedrich Abel. Carl Friedrich AbelThomas Gainsborough, 1777 Karl Friedrich Abel (også "Carl"; født 22. desember 1723 i Köthen i Anhalt; død 20. juni 1787 i London) var en tysk komponist og gambevirtuos. Faren, Christian Ferdinand, var "Premier-Musicus" i stedets hofforkester som en tid var under ledelse av Johann Sebastian Bach. Karl Friedrich Abel kan ha vært student hos Bach ved Thomasschule i Leipzig, men det er ikke dokumentert. Derimot er det sikkert at Bach anbefalte Abel for Johann Adolf Hasse, dirigent for hoffkapellet i Dresden, og at Abel var „Kammermusiker des Königs von Polen“ i kongens hofforkester i ni år (1748–1757). På grunn av syvårskrigen reiste han fra Dresden i 1757. Etter noen års omflakkende tilværelse kom han til England i 1759 og ble kammermusiker for dronning Charlotte av England. I 1762 kom Johann Sebastian Bachs yngste sønn, Johann Christian Bach, til London. Bach og Abel ble venner og grunnla i 1764 de populære «Bach-Abel Concerts», de første abonnementskonsertene i engelsk historie. Konsertene ble i ti år arrangert av Teresa Cornelys, en tidligere operasangerinne fra Venezia som eide en konsertsal. I 1775 ble konsertene arrangert uten Teresa Cornelys, og suksessen uteble – spesielt etter Bachs død i 1782. Abel vendte tilbake til Tyskland, men klarte ikke å få fotfeste, så etter to år så han seg nødt til å returnere til London. Her var han fremdeles en etterspurt utøver på nye og gamle instrumenter. Hans død ble framskyndet av at han ble alkoholisert og levde sine siste år i fattigdom. Abel var den siste store gambesolist. Med ham forsvant instrumentet fra orkesteret – snart også som soloinstrument. Det finnes flere gode portretter av ham, blant annet to laget av hans mangeårige venn Thomas Gainsborough. Verker. Abel skrev bl.a. symfonier, overtürer, konserter, sonater og soloer; Cwmbran. Cwmbran (walisisk Cwmbrân) er en ny by i Monmouthshire i Wales. Den ble grunnlagt i 1950-årene for å gi nye jobbmuligheter i den sørøstlige delen av Wales, der kullgruvedrift tradisjonelt har vært viktigste næringsvei. Landsbyene Cwmbran, Pontnewydd, Upper Cwmbran, Croesyceiliog, Llantarnam og Llanyravon lå i området byen dekker, og ble innlemmet i den. Befolkningstallet er omkring 60 000 (2004). Cwmbran er administrasjonsby for Monmouthshire. De vestlige og nordlige delene av byen ligger i bakkete landskap, i ytterkanten av det kullrike området. Noen av åsene i nærheten har en høyde på over 300 m. Elven Lwyd renner gjennom området, og det samme gjør restene av Monmouthshire og Brecon-kanalen. Øst for Cwmbran ligger dalen Usk renner gjennom. I hjertet av byen ligger et moderne kjøpesenter og en eldgammel gård side om side. Gården, Llantarnam Grange, var engang del av eiendommen til klosteret Llantarnam Abbey. Eiendommen rommer nå et kultursenter Byen har et internasjonalt stadion, hvor det har blitt holdt flere store idrettsarrangementer. Byens fotballag er Cwmbran Town, og det er to Rugbylag, Cwmbran og Croesyceiliog. Mange av byens rugbytilhengere støtter heller det eldre laget fra Pontypool og laget fra Newport. Pontypool. Pontypool (walisisk Pont-y-pŵl) er en by ved elven Lwyd i Torfaen, Wales. Den har omkring 37 000 innbyggere (2004), og er administrasjonsby for grevskapsdistriktet Torfaen. Viktige industrinæringer har tradisjonelt vært jern- og stålproduksjon, kullgruvedrift og virksomhet knyttet til jernbanen. Mange av bedriftene er lagt ned, og byen er i ferd med å bli en soveby for nabobyene Cwmbran og Newport. Pontypool var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1924. Medietilsynet. Medietilsynet er en statlig etat under Kulturdepartementet. Etaten ble opprettet 1. januar 2005 ved en sammenslåing av de tidligere etatene Eierskapstilsynet, Statens filmtilsyn og Statens medieforvaltning. Medietilsynet ble samlokalisert i Fredrikstad 20. mars 2006. Etatens første direktør er Tom Thoresen. Medietilsynet fører tilsyn med kringkasting (allmennkringkastingsvilkårene, reklame og sponsing og beskyttelse av barn og unge) og er konsesjons- og registreringsmyndighet for lokalkringkasting og annen type kringkasting. Etaten har tilsyn med markeds- og eierforhold i dagspresse og kringkasting, og håndterer også ulike tilskuddsordninger. Medietilsynet setter aldersgrense på film som skal vises i næring med hjemmel i Lov om film og videogram. I tillegg registreres videogram som skal omsettes i næring. Medietilsynets Trygg bruk-prosjekt jobber for trygg bruk av digitale medier for barn, og har en nasjonalt koordinerende rolle. Medietilsynet Trygg bruk samarbeider med seks departementer, og er del av et større EU-prosjekt. Medietilsynet står også som medeier i Norsk Opplagskontroll, selskapet som er ansvarlig for kontroll av avisenes opplagstall. Disse tallene ligger til grunn ved fordeling av pressestøtten. Tidligere navn. Deler av Medietilsynets oppgaver sorterte tidligere under Statens Filmkontroll fra 1913 til 1993, og deretter Statens Filmtilsyn i perioden 1993 til 2005. Statens medieforvaltning het inntil 1994 Nærkringkastingsnemnda. Medieregisteret. Medieregisteret er et register opprettet og vedlikeholdt av Medietilsynet. Medieregisteret inneholder informasjon om eierforholdene i norske medier, begrenset til dagspresse, radio og TV. Registeret inneholder eieropplysninger for tilsammen 1000 bedrifter, og inneholder også opplysninger om eiernes eiere. Registerets mål er å bidra til større åpenhet og mer kunnskap om medieeierne. Eiere med en eierandel på under fem prosent er vanligvis ikke tatt med i registeret, eller tas med i samleposten «øvrige eiere». Registeret oppdateres hvert år basert på opplysninger fra mediebedriftene selv. Tilsyn med markeds- og eierforhold. Medietilsynet fører tilsynet med medieeierskapsloven. Foretak som eier eller driver dagspresse, kringkasting eller elektroniske medier omfattes av loven. Loven begrenser både nasjonalt og regionalt eierskap. Nasjonalt eierskap. Ingen kan eie eller kontrollere mer enn en tredel av det samlede dagsopplaget for dagspressen, av de samlede seertall for fjernsyn eller av de samlede lyttertall for radio. Walisisk. Walisisk eller "kymrisk" ("walisisk": Cymraeg) er et brytonisk språk i den keltiske språkfamilie. Den inneholder et antall engelske og latinske låneord. Det er morsmål for deler av befolkningen av Wales og i Chubutdalen, en walisisk immigrantkoloni i Patagonia, Argentina. Det finnes walisisktalende minoritetsgrupper i flere andre land. I dag regner en med at cirka 600 000 mennesker kan walisisk, hvis det store antall walisisk-talende i England medregnes. Grammatiske trekk. Walisisk er et VSO-språk, altså med setningsbygning Verb-Subjekt-Objekt. Subjekt-pronomener uttrykkes ofte i verb-bøyningen og utelates ofte i skrift. Ubestemt artikkel finnes ikke på walisisk. Første konsonant i ord endres i visse sammenhenger etter bestemte regler (mutasjoner. I noen få tilfeller kan en h legges framfor vokaler, en form for sandhi. Ved syntaktiske transformasjoner kan ord eller fraser som vil utheves bli flyttet til begynnelsen av setningen, i emfase. Adjektiv kommer vanligvis etter substantiv, som på fransk. Ortografi og uttale. "c" uttales alltid /k/, som i latin, også foran "i", "e" og "y". Vokalen "u" ligner på "i" i uttalen; "w" og "y" fungerer som vokaler: "y" kan uttales på to forskjellige måter avhengig av plassering i ordet, enten med samme i-uttale som "u"-en eller omtrent som norsk "ø", og "w" uttales som "o" i norsk «bok». Trykket i flerstavelsesord ligger stortsett på nestsiste stavelse. Status. Folketellingen i 2001 viste at 20,5 % av befolkningen i Wales regnet seg som walisisktalende. Dette var en økning på 2 % siden folketellingen i 1991. Den samme tellingen viste av 25 % av befolkningen var født utenfor Wales; dersom man begrenser seg til personer født i Wales blir andelen dermed høyere. Antallet walisisktalende utenfor Wales er ukjent, men de finnes særlig i større byer og i Englands grenseområde mot Wales. Blant de walisisktalende er det få som er enspråklige; en større andel oppgir dog at de finner det lettere å uttrykke seg på walisisk enn engelsk. Valget av språk er ikke bare betinget av ytre omstendigheter, men også tema, noe som innen lingvistikk kalles kodebytting. I andre halvdel av det 20. århundre vokste interessen for walisisk kraftig, parallelt med fremveksten av walisiske organisasjoner som partiet Plaid Cymru og Cymdeithas yr Iaith Gymraeg (Det walisiske språkselskap). De områdene som har flest personer med walisisk som førstespråk er de landlige områdene i nord og vest, spesielt Gwynedd, Denbighshire, Anglesey, Carmarthenshire, North Pembrokeshire, Ceredigion og deler av det vestlige Glamorgan. Walisisk er et levende språk, som brukes i dagligtale. Med Wales Language Act 1993 og Government of Wales Act 1998 fikk walisisk språk samme status som engelsk. Offentlige etater i Wales må derfor kunne behandle saker på begge språk. Den walisiske nasjonalforsamlingen og lokale myndigheter bruker walisisk som offisielt språk, og gir ut litteratur og informasjon på walisisk. Alle veiskilt er tospråklige, både i forhold til trafikkinformasjon og stedsnavn. Den offisielle statusen er også bekreftet ved at Storbritannia har ratifisert Europeisk charter for regions- eller minoritetsspråk. Fjernsynskanalen S4C ble grunnlagt i november 1982, og sender kun på walisisk. BBC har også walisiske sendinger som for eksempel radiokanalen Radio Cymru. Språket har også fått en betydelig plass på internett. Det finnes flere forlag som utgir bøker og tidsskrifter på walisisk, og en betydelig produksjon av skjønnlitterære tekster. Aviser på walisisk har vært utgitt siden 1800-tallet, men ingen dagsaviser. Dave Murray. David Michael Murray (født 23. desember 1956 i Edmonton, London) er en engelsk låtskriver og gitarist i heavy metal-bandet Iron Maiden, og regnes som en av grunnleggerne av bandet sammen med bassisten Steve Harris. Han er kjent for sitt smilende vesen. Murray er av skotsk og irsk herkomst, og er – på samme måte som Steve Harris, som ble født samme år «litt lenger oppi gata» – en ivrig fotballspiller og –tilhenger. Problemet var at familien hans var veldig fattig; faren var handikappet, mens moren bare hadde en deltidsjobb som vaskehjelp, og de bodde aldri lenge nok på et sted til at Murray fikk etablert seg på noen av skolelagene. Som han selv husker det, hadde han vært inn og ut av et dusin skoler allerede da han hadde fylt 15 år. Dave startet bandet Stone Free i 1972 sammen med kameraten Adrian Smith, et band som endret navn til Evil Ways, og senere ble til Urchin. Han ble medlem av Iron Maiden kort tid etter oppstarten av bandet på midten av 1970-tallet. Med unntak fra en kort periode i 1976 da han forlot bandet og returnerte til Urchin, har han vært medlem av bandet siden og har følgelig spilt på alle bandets album. Han anses av mange som en av verdens beste gitarister. Han er kjent for sin melodiøse og veldig improviserende solostil. Man hører aldri Murray spille den samme soloen live. Nord-Vietnam. Nord-Vietnam (Den demokratiske republikken Vietnam, på vietnamesiskViệt Nam Dân Chủ Cộng Hòa) ble grunnlagt av Ho Chi Minh i 1950, formelt anerkjent i 1954, og forent med Sør-Vietnam i 1976, 15 måneder etter at nordvietnamesiske styrker erobret Saigon). Hovedstaden i Nord-Vietnam var Hanoi. Den kommunistiske republikken ble ved grunnleggelsen i 1950 kun anerkjent av Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen. I 1954 sluttet krigen mellom vietnamesiske revolusjonære og Frankrikes kolonistyrker etter et fransk nederlag i slaget ved Dien Bien Phu. I 1954 anerkjente Frankrike republikken som et selvstendig land, og delingen av Vietnam ble dermed anerkjent av flere andre vestlige land. Første statsminister og president var Ho Chi Minh, som ledet landet fram til sin død i 1969. Etter delingen fulgte en masseutvandring fra nord til sør og omvendt. Særlig var det mange katolikker som flyktet fra kommuniststyret. Mens buddhismen og andre østlige religioner stort sett ble akseptert, ble kristendommen sett som en fremmed religion og en arv fra kolonitiden. De viktigste jordbruksområdene i Vietnam ligger i sør, og Nord-Vietnam hadde derfor dårligere vilkår for framgang enn Sør-Vietnam. Allikevel klarte landet å sørge for høy vekst i jordbruket ved hjelp av jordreformer som delte jorden ut til bøndene i landet. Dette førte til fengslinger av rike jordeiere som nektet å gi fra seg jordene de hadde, som ofte stod tomme. Men den høyeste veksten opplevde industrien, som fra 20 industrianlegg i 1954 hadde omtrent 1200 anlegg i 1965. Vietnamkrigen brøt ut i 1957, og i 1959 bestemte Nord-Vietnam seg for å legge bort ikke-innblandings-politikken sin, og en mer militant fløy av partiet vant frem, og begynte å støtte en mer åpen krigsinnsats i sør. Dette medførte store kostnader, og landet ble mer avhengig av hjelp fra blant annet Folkerepublikken Kina. Kinesiske myndigheter ga store summer til Hanoiregimet gjennom store deler av krigen. Allerede i slutten av 1950-årene begynte amerikanske soldater å ankomme, først med status som rådgivere og treningspersonell, for å støtte Sør-Vietnams regjering. I 1964 ble konflikten opptrappet, og amerikanerne begynte å sende større styrker. Også andre vestlige land, spesielt Australia, intervenerte. 30. april 1975 falt Saigon, og den kommunistiske Republikken Sør-Vietnam ble opprettet. Denne ble forent med Nord-Vietnam 2. juli 1976 til Den sosialistiske republikken Vietnam. Vietnam, Nord- Alcester (England). Alcester (uttales 'alster' eller 'ulster') er en liten by i Warwickshire, England. Den ligger omkring 13 km vest for Stratford-upon-Avon. Befolkningstallet er 6124 (2001). Byens historie går tilbake til romersk tid, da den hete Aluana. Den romerske byen hadde en bymor og en festning, og lå i et kryss mellom flere romerske veier, inkludert Icknield Street. Flere hus fra tudorperioden er bevart, og de to standmessige husene Coughton Court og Ragley Hall ligger der. Icknield Street. Icknield Street eller Ryknild Street er en romersk vei i England. Den går fra Bourton on the Water i Oxfordshire til Rotherham i South Yorkshire. Ved Bourton er den knyttet til Fosse Way. Veien går gjennom Alcester (romersk Aluana), området der Birmingham nå ligger, Lichfield og området der Derby ligger. Et godt bevart stykke av veien kan sees i Sutton Park i Sutton Coldfield, Birmingham. Navnet Icknield dukket opp i det 12. århundre. Ryknild er antagelig en forvanskning av dette. Opprinnelig med den kalt Icknield Way, men dette ble endret da det forårsaket sammenblanding med Icknield Way, en jernaldervei fra Norfolk til Dorset. Mye av traseen er brukt av moderne veier, spesielt A38 fra Lichfield til Derby. Peer-to-peer. Peer-to-Peer (også kalt P2P) er en måte å organisere ressursdeling på i et datanett. I motsetning til en klient-tjener formasjon der ressursen (fil, behandlingskraft, tjeneste) ligger hos en sentralt administrert serverprosess, vil ressursene i et P2P-nett ligge spredt på en eller flere lokalt administrerte klientprosesser. Ressursene som deles er vanligvis filer, men kan også være behandlingskraft (for eksempel i et GRID-nett), overføringskapasitet og korttidslagring. En nyere trend er P2P lån, også kalt person-til-person lån, der individer låner hverandre penger, oftest små summer med kort betalingsfrist. Kiva formidler mikrolån til entreprenører i fattige land, uten kompensasjon for långiver. Kommersielle tjenester som Zopa og TrustBuddy formidler forbrukslån der långiver mottar renteinntekter. Sistnevnte fungerer slik at långivers innskudd deles i små biter til mange ulike låntakere, for å spre risiko. Synonym. Et synonym er et ord som har samme eller liknende betydning som et annet ord. Synonymer er substantiv, verb, adverb eller adjektiver. Det er relativt sjelden at to ord har eksakt lik betydning, derfor blir ofte nyansene betont i ordbøker og leksikon. Noen språkforskere mener at ingen synonymer har nøyaktig lik betydning fordi de har oppstått på forskjellig måte, har forskjellig klang, andre assosiasjoner, forskjellig formell sammenheng – en advokat vil bruke andre ord i et juridisk dokument enn i dagligtale om samme tema. En ordbok med synonymer kalles en synonymordbok (se også tesaurus). Det motsatte av et synonym er et antonym ("synonym" og "antonym" er antonymer). Homonym. Et homonym (fra gresk "homoios" = «identisk» og "onoma" = «navn») er hvert av to eller flere ord som uttales eller skrives likt, men har ulikt opphav og ulik betydning. Fordi de lett blandes sammen kalles de også forvekslingsord. Homonymer kan inndeles i tre undertyper: homografer (lik skrivemåte), homofoner (lik ordlyd, men forskjellig skrivemåte) og "fullstendige homonymer" (både lik skrivemåte og lik ordlyd). På folkemunne blir homonymer av og til kalt "tepotter". Noen homonymer kan også klassifiseres som polysemer (der den opprinnelige betydningen har blitt forandret, imens et slags betydningsmessig slektskap fortsatt eksisterer mellom de to). Se også: Liste over homonymer Land of the Free. Land of the Free er Belizes nasjonalsang. Den ble skrevet av Samuel Alfred Haynes til musikk av Selwyn Walford i 1963, og ble offisielt anerkjent som nasjonasang i 1981 Andre betydninger. «Land of the free» brukes også som et kallenavn på Amerikas forente stater, som i The Star-Spangled Banner omtales slik. Det brukes også i sarkastisk betydning, med henvisning til at en forholdsvis høy andel av befolkningen sitter i fengsel (i forhold til andre vestlige land), og siden 2000 også i forbindelse med sikkerhetstiltak som setter tradisjonelle amerikanske borgerrettigheter tilside. Makt. Makt er evnen (veien) til å nå sine mål, om så mot andres vilje og interesser, og kan også bety det å ha autoritet eller myndighet over noe. Desto mer man oppnår av sine egne mål på tvers av andres vilje og interesser, desto mer makt har man. Makt skiller seg fra frihet ved at motsetninger til andres interesser på avgjørende vis inngår i begrepet. En person kan ha liten makt, men likevel være relativt fri hvis personens mål er av en slik karakter at de kun i liten grad kolliderer eller er gjenstand for andres mål. Makt-begrepet er gjenstand for mye diskusjon innen især samfunnsvitenskapene statsvitenskap og sosiologi. Mange definerer derfor makt mer generelt som «muligheten til å påvirke», altså det å være med på å bestemme og oppnå resultater. En kritikk til dette kan være at man da mister en allment akseptert betydning av begrepet. Makt skiller seg også fra autoritet. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Autoritet inneholder et element av legitimitet som ikke finnes i makten. Fordi bruk av makt går på å påvirke og få gjennomført mål uten hensynstagen til andre menneskers ønsker og verdier så kan man si det ikke sjelden er synonymt med bruk av tvang. Tvangen behøver ikke alltid å være eksplisitt, noe uttrykket «kanonbåtdiplomati» kan illustrere. Økonomisk makt er å begrense tilgang til begrensede ressurser som et maktmiddel. Det kan være boikott eller f.eks være handelsblokkade. Krig er et eksempel på bruk av militær makt, et typisk eksempel er Tysklands forsøk på å dominere Europa gjennom to verdenskriger. Innenfor statsvitenskap blir den italienske tenkeren Niccolo Machiavelli omtalt som en av de mest utpregede maktteoretikere. Machiavellis tilnærming til makt kjennetegnes ved kjølige kalkulasjoner som enkelte kritiserer som kynisme. Den franske kultur- og idéhistorikeren Michel Foucault presenterte på 1960–70-tallet et mer komplekst maktbegrep, som senere er videreutviklet av en rekke tenkere innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Her er makt knyttet til diskurser, som (i denne betydningen) kan forstås som selvfølgeliggjorte forståelsesfellesskap. Innenfor en slik diskurs vil noen tolkninger, ytringer og handlinger bli ansett for naturlige, mens andre er utenkelige. Slik bidrar alle til å opprettholde maktmønstre (men har også større eller mindre mulighet til å bryte med dem), og forestillingen om et klart skille mellom «undertrykker» og «undertrykt» avløses av en forståelse for dynamikk og sosialt samspill som gjør politisk og kulturell forandring mulig. P. V. Narasimha Rao. Pamulaparthi Venkata Narasimha Rao (født 28. juni 1921, død 23. desember 2004) var Indias niende statsminister fra 20. juni 1991 til 16. mai 1996. Nyre. Nyre (latin: "ren", flertall "renes") er et vitalt organ som utgjør begynnelsen av urinveiene. Hos virveldyr er nyrens primærfunksjon å filtrere væske fra vev (vevsvæske) på en måte som gjør at sammensetning i denne ikke endres, siden den saltholdige vevsvæsken er hva organismens celler lever av. Avfallsstoffene fra vevsvæsken blir skilt ut som urin og samler seg ved nyrebekkenet ("pelvis renalis"), en traktformet overgang mellom nyre og urinleder, før den renner ned til urinblæren. Beskrivelse. Nyrevevet består av to vevslag; ytterst ligger den rødbrune nyrebarken ("cortex renalis"), og innerst den gulaktige nyremargen ("medulla renalis") som omgir et hulrom ("sinus renalis"). Det er nyrebarken som inneholder nyrenes filtreringsapparat. Nyremargen, som er delt i 7-11, mest vanlig 8 kjegleformede vevsdeler, består av samlerør som leder urinen ut i nyrebekkenet. Det sitter på nyrens konkave side, der også nyrearterien og nyrevenen finnes. Der er det også rikelig med løst fettvev. Nyrefunksjonen. Nyrer er viktig for reguleringen av salt og surhetsgraden i blod, som normalt har en pH på 7,37 – 7,39. De er også viktige for reguleringen av væskemengden i blodet. Nyrene renser ikke vevsvæsken direkte, men filtrerer blodet som inneholder avfallsstoffer fra hele kroppen. Hovedoppgaver. Disse hovedoppgavene er med på å vedlikeholde homeostasen i kroppen. Arbeidsmåte. Nyrene benytter seg av tre forskjellige prosesser for å utføre sine oppgaver. Nefron. Selve filtreringen skjer av ca. 1,3 millioner blodrensende filterelementer, kalt "nefroner" i hver nyre. Blodet fra nyrearterien fordeles til et lite karnøste (glomerulus) som er begynnelsen på hvert nefron. Nyrevenen samler blodet igjen og sender det ut i kroppens nedre hovedvene (vena cava inferior) og tilbake til hjertet. Et enkelt neofren, med tilførende og fraførende artrier i rødt. Arterien ligger inne i Glomerulusfilteret med Bowmans kapsel rundt. Filtert væske sendes ut i nyrebekkenet Rundt glomerulus er en kapsel (Bowmans kapsel) som er begynnelsen av urinveien. Et filtrat som likner blodplasma utskilles fra karnøstet, i en mengde på hele 180 liter i døgnet. Denne væsken går igjennom nefronets kanal (tubulus) fra nyrebarken, mot nyremargen (proksimale tubulus) og opp i nyrebarken igjen (distale tubulus). Et stort antall prosesser skjer på denne turen. Det meste av vannet, de fleste saltene, glucose og noen andre stoffer blir aktivt pumpet tilbake til blodet. Det er varierende osmotisk trykk (forholdet mellom kosentrasjonen av vann og ioner/osmotiske partikler) fra nyremargen til nyrebarken. Noe av prosessen skjer på grunn av osmotisk trykk, mens andre prosesser baserer seg på aktive energikrevende transportmekanismer. Resten av vannet og de oppløste avfallsstoffene passerer igjennom samlekanaler ut i nyrebekkenet og videre til urinblæren. Urin skal normalt ikke inneholde glukose og store proteiner. Da ca. 180 liter/døgn filtreres fra begynnelsen av nefronet og omdannes til noen liter ferdig urin, blir mange avfallsstoffer fra kroppens forskjellige prosesser sterkt konsentrert i urinen som skilles ut fra kroppen. Utskillelsen av urin varierer fra 0,4 til 4 liter pr. døgn, avhengig av væskeinntaket. Hvis nyrene slutter å fungere, vil avfallsstoffene samle seg opp og forårsake en urinforgiftning. Primater har to nyrer, som ligger på hver side av ryggraden, ved bakre bukvegg. Hos mennesker veier hvert nyreorgan ca. 125-150g. Uremi. Uremi, eller urinforgiftning, er en type forgiftning hvor urin har kommet ut i blodet på grunn av nedsatt nyrefunksjon. Symptomene er blant annet slapphet, kvalme, kløe, hodepine, tung pust, ødemer, anemi, og til slutt nedsatt bevissthet og kramper. Våker. Våker er en gruppe rovfugler. Det finnes flere arter, hvor de mest vanlige i Norge er Vepsevåken er ikke en del av denne gruppen. Bratsbergbanen. Bratsbergbanen er etter 2008 navnet på jernbanestrekningen mellom Eidanger og Nordagutu. Før 2008 gikk Bratsbergbanen mellom Eikonrød og Tinnoset. Banen blir i dag betjent av NSBs linje 52 som går mellom Notodden og Porsgrunn. På den opprinnelige Bratsbergbanen finnes Norges høyeste jernbanebro, Bru over Hjuksa, som går 65 meter over det laveste punktet under den. Hva som menes med "Bratsbergbanen" før og etter 2008. Hvor Bratsbergbanen faktisk går, har ofte vært uklart. Dette ble ikke mindre uklart etter at Jernbaneverket i 2008 endret innholdet i endel banenavn. Uklarhetene har sin grunn i at den bygget som en sammenbinding mellom to baner og at den samtidig hadde driftsmessig fellestrekning med Sørlandsbanen mellom Hjuksebø og Nordagatu. I nord ble de normalsporte privatbanene Rjukanbanerne ferdig i 1909 som Norsk Hydros jernbaneforbindelse mellom Rjukan og Notodden. Selskapet fikk navnet Norsk Transportaktieselskab. Rjukanbanerne bestod av strekningene Rjukan – Mæl og Tinnoset – Notodden, med jernbaneferge på Tinnsjøen som forbindelse mellom de to enkeltstående banene. Banene fikk elektrisk drift fra 1911. 9. juli 1908 gjorde Stortinget vedtak om å bygge en parsell av Sørlandsbanen fra Kongsberg til Neslandsvatn, og en linje mellom Hjuksebø og Notodden som dermed koblet Rjukanbanerne til det nasjonale jernbanenettet. Tre år senere (25. juli 1913) vedtok man å bygge en bane fra Nordagutu til Eikonrød i Skien, for dermed å oppnå en sammenhengende og direkte jernbaneforbindelse mellom Rjukanbanerne og Skien-Porsgrunnsområdet. Norsk Hydro ønsket en slik forbindelse helt fram til kysten. Strekningen mellom Notodden og Eikonrød ble åpnet i 1917, tre år før Sørlandsbanen ble åpnet mellom Kongsberg og Hjuksebø. Hele strekningen Notodden – Hjuksebø – Nordagutu – Skien N – Eidanger ble kalt Bratsbergbanen. Etter en overenskomst 25. juli 1913 ble Tinnosbanen av Rjukanbanerne overtatt av statsbaneselskapet Tinnoset-Porsgrunnbanen (banemerke T.P.B.) og administrert av Norges Statsbaner fra 1920. Rjukanbanerne (flertall) ble dermed forkortet til Rjukan – Mæl og kalt Rjukanbanen, mens Bratsbergbanen fikk tillagt strekningen Notodden – Tinnoset. Allerede fra åpningen av strekningen Notodden – Eikonrød 17. desember 1917 gikk Bratsbergbanen offisielt fra Tinnoset til Eikonrød. I syd var Vestfoldbanen blitt bygget som smalsporet jernbane fram til Skien allerede i 1882. Jernbanestasjonen i Skien lå nede i sentrum og fikk etter at Bratsbergbanen ble bygget med ny stasjon på Nylendet, betegnelsen "Skien G" (gamle/gods). Bratsbergbanens stasjonen ble kalt "Skien N" (Nylendet). Bratsbergbanen normalsporede bane møtte Vestfoldbanens smalsporte i Eikonrød beliggende 1,9 km syd for Skien G. Norsk Hydro hadde transportbehov helt til Borgestad, så det ble etablert en 3-skinnestrekningen mellom Eikonrød og Borgestad allerede fra 4. desember 1916. Slik sett kan man si at Bratsbergbanen i praksis gikk helt til Borgestad fra starten. Norsk Hydro fikk kjøre massetransport på banen allerede fra 1916 mens anlegget ennå ikke var ferdigstilt som fullverdig jernbane. Fra 1. juli 1923 ble strekningen mellom Porsgrunn og Skien tillagt Bratsbergbanen, slik at navnet «Tinnoset-Porsgrunnbanen» ble fra den dato en korrekt beskrivelse på «Bratsbergbanen». Fra 16. juni 1921 ble hele strekningen fra Skien G til Eidanger normalsporet og tredjeskinnen fjernet. Slik sett kom Bratsbergbanen i praksis å strekke seg helt ned til Eidanger, som dermed ble sporbruddstasjon mot Vestfoldbanen. Sørlandsbanen ble åpnet mellom Nordagutu og Gvarv i 1922, og nådde etterhvert Kristiansand i 1938. Driftsmessig ble Bratsbergbanens strekning mellom Hjuksebø og Nordagutu mer og mer trafikkert av Sørlandsbanen tog og ble derfor gjerne oppfattet også som en del av Sørlandsbanen og ikke Bratsbergbanen. Ut på 1990-tallet opphørte også Norsk Hydros transporter mellom Rjukan, Notodden og Borgestad, og trafikken på Bratsbergbanens strekninger bortsett fra mellom Hjuksebø og Nordagatu ble derfor svært redusert i forhold til tidligere. I 2008 foretok Jernbaneverket flere endringer av sine banebetegnelser. Ut fra Jernbaneverkets egne nettsider er det noe uklart hva som regnes som Bratsbergbanen, se f.eks. Men legger man til grunn, kan det virke som Bratsbergbanen i dag regnes som strekningen Skien N - Nordagutu. Nordagutu-Hjuksebø er blitt en del av Sørlandsbanen, mens Hjuksebø - Notodden - Tinnoset er benevnt «Tinnosbanen». Historikk. Da Bratsbergbanen ble tatt i bruk for massetransport 4. desember 1916 besto den av den nye strekningen mellom Notodden og Eikonrød i Skien, og strekningen mellom Eikonrød og Eidanger som den delte med Grevskapsbanen. Grevskapsbanen var smalsporet, derfor hadde den felles strekningen tre skinner, slik at den kunne betjene begge systemene. Vanlig drift ble igangsatt 17. desember 1917, og høytidelig åpning skjedde 9. februar 1920. Fra 1. juli 1920 ble Tinnosbanen offisielt en del av Bratsbergbanen. Før vanlig trafikk ble igang satt i 1917 ble det kun kjørt godstog for Norsk Hydros behov mellom Rjukan og havnen på Menstad. Den 11. februar 1920 ble forbindelsen Hjuksebø – Kongsberg åpnet, strekningen Kongsberg – Hjuksebø – Nordagutu er i dag del av Sørlandsbanen. I 2004 ble det åpnet et nytt sidespor fra Notodden stasjon ned til Notodden kollektivterminal. Pr. 2004 ble stasjonene Porsgrunn, Skien, Nisterud, Nordagutu og Notodden kollektivterminal betjent av Telemark fylkeskommune i samarbeid med NSB. I 2004 ble stasjonene Hoppestad, Valebø, Dalsvatn, Holtsås, Hjuksebø, Trykkerud, Tveitan, Tinnegrend og Notodden stasjon nedlagt. Borgestad forsvant fra ruteplanen i 2006, Trykkerud ble gjenåpnet i 2008. Strekningen mellom Notodden og Borgestad ble elektrifisert 7. mai 1936. Fordi anlegget ikke har gjennomgått store moderniseringer siden, er det ikke mulig å holde høye hastigheter ved hjelp av det elektriske anlegget. Derfor benyttes i dag enmannsbetjente dieseltog av typen NSB Y1. Våren 2010 var banen nedleggingstruet, men staten bestemte seg senere for å videreføre banen, i første rekke frem til 2014. Sommeren 2011 var det en stor flom som førte til jordras under skinnene på Notodden stasjon som førte til at strekningen mellom Nordagutu og Notodden ble stengt en lengre periode. Kina og FN. Kinas sete i De forente nasjoner har vært innehatt av Folkerepublikken Kina siden 23. november 1971. Det var tidligere innehatt av Republikken Kina. Republikken Kina i FN. Republikken Kina var en av de opprinnelige grunnleggerne av FN og fast medlem i Sikkerhetsrådet fra etableringen i 1945. I 1949 tok det kinesiske kommunistpartiet makten over fastlandet og erklærte at Folkerepublikken Kina hadde erstattet Republikken Kina som den rette, lovlige styresmakten i Kina. Republikken Kina trakk seg tilbake til Taiwan, hvor den har fortsatt å eksistere. Republikken Kina mistet sin status som fast medlem av sikkerhetsrådet til folkerepublikken Kina i 1971. Harald Eia. Harald Meldal Eia (født 9. februar 1966 i Bærum) er en norsk komiker, tekstforfatter og skuespiller. Utdannelse. Eia gikk på Valler videregående skole og jobbet som avisbud i flere år før han begynte ved Universitetet i Oslo. Han har filosofi mellomfag, matematikk og data grunnfag. Han leverte hovedoppgaven "Lidende ledere og kompetente kalkulatører – næringslivsfolks symbolske kamper" i sosiologi i 1992. Komikerkarrière. Han var med i en teatersportgruppe som ble nordiske mestere i 1994. Han er kjent for en rekke humorprogrammer på NRK, i samarbeid med blant andre Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen. I 2010 fikk han Fritt Ords Honnør for den populærvitenskapelige TV-serien Hjernevask. I 2010 forlot Eia sammen Bård Tufte Johansen NRK og startet produksjonsselskapet Funkenhauser Productions. Privatliv. Eia er skilt ifra sin tidligere kone, skuespilleren Anne Ryg. TV-opptredener. Harald Eia har også opptrådt flere ganger sammen med trioen KLM. Pierre Curie. Pierre Curie (født 15. mai 1859, død 19. april 1906) var en fransk vitenskapsmann som var kollega av og gift med Marie Curie. Han og hans kone Marie klarte og isolere to radioaktive stoffer rundt år 1900. Den ene kalte de polonium etter Maries hjemland Polen og det andre Radium som betyr "Det som stråler". Ekteparet undersøkte disse stoffene og konkluderte at det kom stråling fra atomkjernene. De sendte ut energi. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1903 sammen med Marie Curie og Henri Becquerel. Han ble drept i en ulykke. En dag han skulle på jobb, skulle han smette forbi en hest. Hesten skled på brosteinen og han kom mellom hesten, kjerra og brosteinene og døde momentant. Og er far til Irène Joliot-Curie og Eve Curie. Time (magasin). Time (skrevet "TIME"), ofte kalt "TIME Magazine", er et ukentlig amerikansk nyhetsmagasin. Det er verdens største ukentlige nyhetsmagasin, med et opplag på ca. 3,4 millioner (2009) og ca. 20 millioner estimerte ukentlige lesere i USA og 25 millioner internasjonalt. En europeisk utgave ("Time Europe", tidligere kjent som "Time Atlantic") publiseres fra London, mens et asiatisk opplag ("Time Asia") utgis fra Hongkong. Andre utgaver er "Time Pacific", "Time Canada" og "Time for KIDS". Den første utgaven av "Time" utkom 3. mars 1923. Magasinet utgis idag av Time Inc., som eies av Time Warner. Magasinets mest kjente innslag er den årlige kåringen av «Årets person» (tidligere «Årets mann»), hvor "Time" utpeker den personen eller gruppen av personer som har hatt største innflytelse på årets nyheter. For eksempel ble i 1938 Adolf Hitler utpekt til tittelen. Til tross for tittelen behøver ikke den utkårede nødvendigvis være menneske. "Time" er også kjent for kåringen over verdens 100 mest innflytelsesrike personer, "Time 100". "Time" er også kjent for den røde randen rundt magasinets forside, som kun har vært forandret én gang gjennom magasinets 80-årige historie; randen var farget sort for sorg i utgaven publisert kort etter terrorangrepet 11. september 2001. Aksu (Xinjiang). Aksu (forenklet kinesisk: 阿克苏; tradisjonell kinesisk: 阿克蘇; pinyin: "Ākèsū"; uigurisk: ئاقسۇ; uigur-latin: "Aqsu") er et prefektur i den autonome region Xinjiang (Sinkiang) i det vestlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 263 000. Hovedsetet for prefekturet heter også Aksu. Prefekturet ligger ved elven Aksu. Den er vokst frem rundt et gammelt karavanserai på en av den historiske "Silkeveiens" ruter. Aksu har i dag tekstil- og teppeindustri, jadeutskjæring, bleking og metallbearbeidelse. Det er forekomster av jernmalm i området. De gamle buddhistiske graver og huler i Aksu er for det meste i dårlig forfatning. Administrative enheter. Prefekturet Aksu har jurisdiksjon over ett byfylke (市 "shì") og 8 fylker (县 "xiàn"). Changji. Changji (kinesisk: 昌吉; pinyin: "Chāngjí"; Wade-Giles: "Ch'āng-chí"; uigurisk: سانجى; uigur-latin: "Sanji") er et prefektur i den autonome region Xinjiang (Sinkiang) i det vestlige Kina. I 2002 hadde Changji 1 503 097 innbyggere. Changji ligger nord i det sentrale Xinjiang. Innbyggerne er for det meste av Han- eller Hui-bakgrunn. De viktigste turistattraksjonene er gamlebyen i Changji og Beiting, Bogdafjellet og hellerisningene i Shimenzi i Kangjia. Administrative enheter. Det autonome prefekturet Changji har jurisdiksjon over 2 byfylker (市 "shì"), 4 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). I 2007 ble byfylket Miquan (米泉市), som da lå under Changjis jurisdiksjon, slått sammen med distriktet Dongshan (东山区) i Ürümqi og dannet dermed distriktet Midong (米东区), som ble værende under Ürümqis jurisdiksjon. Dette delte det tidligere sammenhengende Changji i en østlig og en vestlig del. Samferdsel. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Kashgar (Xinjiang). Kashgar (kinesisk: 喀什; pinyin: "Kāshí"; uigurisk: قەشقەر; uigur-latin: "Qeshqer") er et prefektur i den autonome region Xinjiang (Sinkiang) i det vestlige Kina. Befolkningen var på 3.405.713 innbyggere i 1999. Prefekturet ligger i den vestlige delen av Tarimbekkenet. Historie. Kashgar, som var en viktig by på "Silkeveien", har en over 2000 år lang historie. Det mektige Kushanriket i det nordlige India ekspanderte til Tarimbekkenet under de 1. og 2. århundrer, og etablerte et kongedømme i Kashgar. Kushanerne innførte Brahmiskrift, det indiske prakritspråket for administrasjon, og den buddhistiske religion. De spilte en viktig rolle da Silkeveien bidro til å føre buddhismen til Østasia. Befolkningen i Kashgar er i dag (2008) overveiende uigursk og stort sett muslimsk av religion. Administrative enheter. Prefekturet Kashgar har jurisdiksjon over ett byfylke (市 "shì"), 10 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Et større område i sør ble avstått fra Pakistan til Kina i en grenseavtale i 1963, men denne avtalen anerkjennes ikke av India, og India gjør fortsatt krav på området som en del av Kashmir. Samferdsel. Kinas riksvei 314 begynner her. Den utgjør den kinesiske delen av Karakoramveien, som løper sørover til fjellpassene inn i Pakistan og fortsetter ned til det pakiskanske lavland. Kinas riksvei 315 ender her. Den fører vestover fra Xining i provinsen Qinghai til Kashgar. Yining (by). Yining (kinesisk: 伊寧 伊宁, pinyin: "Yíníng"; uighur: غۇلژا Gulja) er en by og et byfylke i den autonome region Xinjiang (Sinkiang) i det vestlige Kina. Den er hovedstad i Det autonome prefektur "Ili Kasak". Befolkningen anslås (2004) til 334.000. Yining ble inntatt av russerne i 1871 under Yakub Begs selvstendige styre av Kashgaria. Det var her den sino-russiske Kuldja-traktaten ble inngått i 1851, som åpnet området for handel. Byen ble tilbakeført til Kina i 1881. Kinesisk innvandring gir byen et kinesisk preg. Yining ligger ved Ili-elven i Dzungaria-bassenget, nær grensen mot Kasakhstan, og om lag 390 km vest for Urumqi. Yining har et viktig jordbruksmarked for regionen, og er dalens kommersielle senter. Området har også frukthager. I gamle dager var det kjent for sin handel med te og kveg. Jern og kull utvinnes i området. Samferdsel. Kinas riksvei 218 begynner her. Den løper til Ruoqiang, også i Xinjiang. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Guangyuan. Guangyuan (Forenklet kinesisk: 广元; tradisjonell kinesisk: 廣元; pinyin: "Guǎngyuán"; Wade-Giles: "Kuǎng-yüán") er en by på prefekturnivå i provinsen Sichuan i det vestlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 223.000. Kulturminner. "Huangzeklosterets klippeskulpturer" (广元千佛崖摩崖造像), "Tusen-Buddha-klippeskulturene i Guangyuan" (广元千佛崖摩崖造像) og "Jianmen Shudao" (剑门蜀道遗址) er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Jernbane. Baoji-Chengdu-jernbanen løper gjennom området. Den knytter Baoji i naboprovinsen Shaanxi til Chengdu i Sichuan. Vei. Kinas riksvei 212 løper gjennom området. Den begynner i Lanzhou i Gansu og sørover via Nanchong i Sichuan og ender i Chongqing. Administrative enheter. Byprefekturet Guangyuan har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og 4 fylker (县 "xiàn"). Luzhou. Luzhou (Forenklet kinesisk: 泸州; tradisjonell kinesisk: 瀘州; pinyin: "Lúzhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Sichuan i det vestlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 4,8 millioner. Selve byen Luzhou (drøyt 400 000 innbyggere) ligger der elvene Chang Jiang og Tuo Jiang møtes. Kulturminner. Det gamle spritbrenneriet i Luzhou ("Luzhou daqu laojiaochi", 泸州大曲老窖池) ble i 1996 tilføyd Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Administrative enheter. Byprefekturet Luzhou har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og 4 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 321 løper gjennom området. Den fører fra Guangzhou i provinsen Guangdong via blant annet Wenzhou og Guilin til Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Mianyang. Mianyang (kinesisk: 绵阳; pinyin: "Miányáng"; Wade-Giles: "Mian-yang") er en by på prefekturnivå og en stor by i provinsen Sichuan i det vestlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 5,2 millioner. Mianyang er provinsens nest største by, etter hovedstaden Chengdu. Mianyang er ett av Kinas største sentra for elektroindustri. Den har flere kjente forskningsinstitusjoner, som China Academy of Engineering Physics og China Air Dynamics Research and Development Center. Mange store bedrifter som Changhong Electronics Group Corporation, Jiuzhou Electronics Group, Shuangma Cement Group og Changcheng Special Steel Company har også sine hovedseter i Mianyang. Byen har seks universiteter og høyskoler, som er vel kjent for vitenskap og teknologi. Ved byen ligger Mianyang vannkraftverk som inngår i det større Sanjiang-komplekset for vannrensing, flomkontroll, irrigasjon og kraftproduksjon. Kulturminner. Tårnet (阙 "què") i det gamle prefektur Pingyang (平阳府君阙 "Píngyáng fǔjūnquè") ble i 1961 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Administrative enheter. Byprefekturet Mianyang har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì"), 5 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Jernbane. Baoji-Chengdu-jernbanen løper gjennom området. Den knytter Baoji i naboprovinsen Shaanxi til Chengdu i Sichuan. Vei. Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan. Nanchong. Nanchong (kinesisk: 南充; pinyin: "Nánchōng") er en by på prefekturnivå i provinsen Sichuan i det vestlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 7,26 millioner. Administrative enheter. Byprefekturet Nanchong har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 5 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 212 løper gjennom området. Den begynner i Lanzhou i Gansu og fører sørover via Nanchong og ender i Chongqing. Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu. Historie. Nanchong lå innen området til staten Ba før den i 314 f.Kr. ble erobret av det som skulle bli Qin-dynastiet. Qinstyret gjorde Langzhong til sin regionale administrasjonsby. I begynnelsen av Han-dynastiet ble byen Anhan etablert i Shunqing-distriktet. Anhan fikk det nye navnet Guozhou (fruktbyen) i 621 (under Tang-dynastiet), og deretter navnet Nanchong i 742. Yibin. Yibin (Forenklet kinesisk: 宜宾; tradisjonell kinesisk: 宜賓; pinyin: "Yíbīn", tidligere "Suibu") er en by på prefekturnivå i provinsen Sichuan i det vestlige Kina. Befolkningen anslås (2005) til 5,18 millioner. Kulturminner. Det tidligere sete for det kinesiske arkitekturselskap "De gamle bygninger på Zhenwu Shan" (daoistiske templer fra Ming-dynastiet, og annet) (真武山古建筑群, "Zhenwǔshān gǔ jiànzhùqún"), "Huangsan-klippegravene" (黄伞崖墓群, "Huángsǎn yámùqún"), "Shichengshan-klippegravene" fra Song- til Ming-tiden (石城山崖墓群, "Shíchéng shān yámùqún"), "Xuanluo-hallen" (旋螺殿, Xuánluó diàn) og "det tidligere sete for det kinesiske arkitekturselskap" (中国营造学社旧址, "Zhōngguó yíngzào xuéshè jiùzhǐ") er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Administrative enheter. Byprefekturet Yibin har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū") og 9 fylker (县 "xiàn"). Chifeng. Chifeng (kinesisk: 赤峰; pinyin: "Chìfēng"; mongolsk:; transkripsjon: "Ulaγanqada") er en by på prefekturnivå i den autonome region Indre Mongolia (Neimenggu) i det nordlige Kina. Befolkningen i prefekturet anslås (2004) til 4,48 millioner innbyggere (2004). Administrative enheter. Byprefekturet Chifeng har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), 2 fylker (县 "xiàn") og 7 bannere (旗 "qí"). Samferdsel. Kinas riksvei 111 løper gjennom området, på sin vei fra Beijing via Chifeng til Jiagedaqi i provinsen Heilongjiang. Hypertekst. Hypertekst er et brukergrensesnitt-mønster for å presentere dokumenter som inneholder automatiske kryssreferanser til andre dokumenter (noder), kalt hyperlenker (linker, hyperlinker, lenker, pekere). Når man aktiverer en hyperlenke vil datamaskinen raskt presentere dokumentet det er lenket til. Et dokument kan være statisk (skrevet og lagret på forhånd) eller dynamisk generert (som følge av interaksjon fra brukeren). Den mest kjente implementeringen av hypertekst er World Wide Web. Hypertekstfiksjon er en litterær sjanger der hypertekst utnyttes som strukturerende prinsipp. Jining, Neimenggu. Jining (eller Tsining) er en kinesisk by i den autonome region Indre Mongolia (Neimenggu) i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 348.000. Jining er et viktig knutepunkt på jernbanen fra Beijing til Lanzhou; herfra utgår linjen som krysser Mongolia og løper til Russland. Viktige næringsveier er kjøttproduksjon, bleking og tekstiler. Tongliao. Tongliao (Forenklet kinesisk: 通辽; tradisjonell kinesisk: 通遼; pinyin: "Tōngliáo") er en by på prefekturnivå i den autonome region Indre Mongolia (Neimenggu) i det nordlige Kina. Administrative enheter. Byprefekturet Tongliao har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì"), ett fylke (县 "xiàn") og 5 bannere (旗 "qí"). Samferdsel. Kinas riksvei 111 løper gjennom området, på sin vei fra Beijing via Chifeng til Jiagedaqi i provinsen Heilongjiang. Kinas riksvei 303 løper fra Ji'an i Jilin til Xilinhot i Indre Mongolia. Kinas riksvei 304 løper gjennom området. Den begynner i Dandong i Liaoning og fører til Holingol i Indre Mongolia. Anshun. Anshun (kinesisk: 安顺; pinyin: "Ānshùn") er en by på prefekturnivå i provinsen Guizhou i det sørlige Kina. Befolkningen innen prefekturgrensene anslås (2004) til 283.000. Anshun var en blomstrende by i opiumhandelens dager på 1800-tallet. Den er i dag et viktig handelssenter. I dette området produseres grønn te, stål og maskinvarer. Byen har også matforedlingsindustri. Den er kjent for sin produksjon av sakser og for sine lærprodukter. Samferdsel. Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Tongshuan. Tongshuan er en kinesisk by i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 224.000. Byen ligger nederst i Wei He-dalen, ikke langt fra der Wei He flyter inn i Huang He, og ved jernbanelinjen mellom Xi'an og Zhengzhou, hovedstaden i naboprovinsen Henan. Arkeologiske utgravinger har avdekket en prehistorisk landsby fra Yangshaokulturen ved Tongshuan. Jincheng. Jincheng er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shanxi i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 260.000. En viktig industri i Jincheng er kullgruvedrift. Administrative enheter. Byprefekturet Jincheng har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 4 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 207 løper gjennom prefekturet, både gjennom selve byen Jincheng (ovennevnte bydistrikt) og gjennom fylkene Gaoping og Zezhou. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Yuci. Yuci (kinesisk: 榆次区; pinyin: "Yúcì Qū") er et kinesisk bydistrikt i byprefekturet Jinzhong i provinsen Shanxi i det nordlige Kina. Befolkningen er ca 560 000 (anslag fra 2007). Xuanhua (distrikt i Zhangjiakou). Distriktets beliggenhet i byprefekturet, i rødt - 宣化区, "Xuānhuà Qū" Xuanhua (kinesisk: 宣化区, "Xuānhuà Qū") er en kinesisk by og et bydistrikt i provinsen Hebei i det nordlige Kina. Det ligger under byprefekturet Zhangjiakou. Det er nesten fullstendig omsluttet av et fylke av samme navn, Xuanhua. Xuanhua ligger 180 km nordvest for Beijing, og har en befolkning på 274 000. Historie. Xuanhua er en svært gammel by med en rik militær og landsbrukshistorie. I moderne tid er distriktet blitt et industrielt område med en høyteknologisone som promoteres av Hebeis provinsregjering. Zhu Di, før han ble Yongle-keiseren (Ming), regjerte Xuanhua som Prinsen av Yan. Kulturminner. Xuanhua har en grav fra Liao-dynastiet (960–1127) dekorert med et fargelagt himmelkart med 268 stjerner, solen, månen og fem planeter: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Samferdsel. Kinas riksvei 110 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og passerer gjennom Zhangjiakou, Jining, Hohhot og Baotou til den ender i Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui. Kinas riksvei 112, en ringvei som går rundt Beijings byprovins, fører gjennom området. Chaoyang (Liaoning). Chaoyang (forenklet kinesisk: 朝阳; tradisjonell kinesisk: 朝陽; pinyin: "Cháoyáng"; Wade-Giles: "Ch'áoyáng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 350.000. Administrative enheter. Byprefekturet Chaoyang har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì"), 2 fylker (县 "xiàn") og ett autonomt fylke (自治县 "zìzhìxiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 101 går gjennom området. Den begynner i Beijing og fører via blant annet Chengde til Shenyang. Harry Potter og Føniksordenen. "Harry Potter og Føniksordenen" er den femte boka i J.K. Rowlings Harry Potter-serie. På engelsk het den "Harry Potter and the Order of the Phoenix" og kom ut sommeren 2003. Den norske oversettelsen kom senere samme år og er ved Torstein Bugge Høverstad. Handling. Bemerk: begrep og navn i teksten som verken er forklart eller linket, er forklart i artiklene om tidligere bøker. Sommerferien. Som de andre Harry Potter-bøkene starter boka i "Hekkveien", der Harry bor hos tanten og onkelen sin. Harry har tidligere samme sommer (se slutten av Harry Potter og Ildbegeret) vært vitne til den onde fyrst Voldemorts gjenoppstandelse, og frykter at det bare er et spørsmål om tid før den grusomme trollmannen annonserer sin tilbakekomst for hele verden – så vel for gomper (umagiske) som for trollmenn/hekser. Imidlertid er Harry stresset fordi han ikke hører noe, verken fra Voldemort eller fra vennene sine, Hermine Grang og Ronny Wiltersen. Kvelden boka begynner går Harry ut en tur, og støter på sin umagiske og dumme fetter Dudleif. Plutselig dukker det opp to desperanter, og Harry må ty til avansert magi for å få dem bort. Han finner også ut at den kjedelige naboen, Fru Figg, er «ansatt» av Albus Humlesnurr for å overvåke Harry. Desperantangrepet gjør at Dumlingene ønsker å kaste ut Harry, men et mystisk brev gjør at tante Petunia snur i lufta. Harry får også et brev, fra Magidepartementet, fordi han har utført magi utenfor skoletiden. Han står i fare for å bli utvist, men har en sjanse til å forsvare seg på en høring senere i ferien. Få dager senere blir Harry hentet av en tropp trollmenn, både kjente (Remus Lupus, Galøye Bister) og ukjente (Nymfadora Dult, Nestor Bindebolt), som tar ham til "Grimolds Plass 12". Dette er Sirius Svaarts gamle familiebolig, der Føniksordenen har tilholdssted. Føniksordenen er en organisert gruppe trollmenn som jobber mot Voldemort. De var aktive forrige gang Voldemort var stor, og nå har de i likhet med ham gjenoppstått, under ledelse av Humlesnurr. Ronnys foreldre er med i ordenen, og både han og Hermine møter Harry ved ankomsten. Harry får snart greie på at både han selv og Humlesnurr har blitt stemplet av Magidepartementet og den største trollmannsavisa, "Aftenprofeten", som totale idioter og løgnere. Departementet prøver å overbevise folk om at ryktene om Voldemort (eller "han-du-vet", som de sier) bare er tull og oppspinn. Dette får Harry erfare når han skal på høringen sin... han blir «dømt» av hele Heksingating, som en fullvoksen forbryter. Men takket være Humlesnurr, fru Figg og simpel logikk, blir Harry frifunnet og kan begynne på Galtvort som vanlig til høsten. På Galtvort. På skolen er ikke alt som før. Den nye "forsvar mot svartekunster"-læreren, Venke Dolorosa Uffert, er plassert der av Magidepartetmentet for å passe på at Humlesnurr ikke finner på noe i strid med det Departementet mener (se Under press fra Magidepartementet). Uffert er også et kaldblodig vesen som praktiserer harde avstraffinger av elever som ikke gjør som hun sier (noe Harry får erfare til gagns, han blir også bannet fra rumpeldunk-ligaen). Læreren i "stell av magiske vesener", som dessuten er en nær venn av Harry, Gygrid, er ikke kommet tilbake fra hemmelig oppdrag enda. Hermine mener at siden Ufferts undervisning i et viktig fag er så passiv, og det mens Voldemort er på frammarsj, så er det elevenes ansvar å forberede seg selv. Med Harry som formelt overhode og lærer og seg selv som organisator, arrangerer hun et møte på puben "Galthodet" der alle interesserte skriver seg på en liste. Resultatet blir den hemmelige organisasjonen "Humlesnurr-legionen" (som egentlig ikke har noe med Humlesnurr å gjøre). Gygrid kommer tilbake, han har vært på oppdrag for Føniksordenen hos jøtulene, som han er halvt i slekt med. Oppdraget var dessverre ikke videre vellykket. Et stykke ute i semesteret begynner Harry å ha rare visjoner mens han sover. Han ser en mystisk korridor og en mystisk dør... Like før jul har han en visjon som er sterkere enn de andre. Han opplever at han er "inne i" et eller annet mystisk vesen, som overfaller en mann i denne mystiske korridoren. Når han våkner, skjønner han at det var en «ekte» opplevelse, og at mannen «han» angrep, er faren til Ronny. Når Humlesnurr får vite dette, organiserer han effektivt at den skadede blir fraktet til sykehuset, og Harry og alle Wiltersen-barna ved skolen drar til Grimolds Plass. Faren til Ronny blir frisk, og Harry må lære "psykoblokking" av sin fiende, Professor Slur. Dette fordi Humlesnurr frykter at Voldemort prøver å besette Harry, fordi det Harrys visjoner har vært fra Voldemorts tanker. Tilbake på Galtvort etter jul fortsetter Harry arbeidet med Humlesnurr-legionen, og han innleder også et slags forhold til den et år eldre Cho Chang, noe som skjærer seg helt etter et stevnemøte på "Tre Sopelimer" (Hermine mener Harry oppførte seg taktløst). En annen ting som også skjærer seg, er at Chos venninne røper Humlesnurr-legionen til Uffert. Humlesnurr tar uventet på seg «skylden», og flykter fra Galtvort. Magiministeren, Kornelius Bloeuf, blir mer og mer mistenksom til Galtvort. Uffert har sparket clairvoyance-læreren, "professor Rummelfiold", allerede. Gygrid har gjemt sin egen lillebror, jøtulen "Gnurrg", i skogen ved Galtvort. Slåsskamp i Mysterieavdelingen. Mot sommeren er det UGLE-eksamener, og midt under disse må Gygrid stikke av, mens professor McSnurp blir slått ut av Departementets menn og må på sykehus. Under den siste eksamenen har Harry igjen en visjon, og nå ser han Sirius som er fanget og blir torturert av Voldemort. Det skjer veldig mye på en gang, men det ender med at Harry, Hermine, Ronny, Nilus, Ronnys søster Gulla og Lulla Lunekjær drar til Magidepartementet, der Harry tror at Sirius befinner seg. Sammen drar de ned i Mysterieavdelingen, og Harry kjenner igjen rommene fra visjonene sine. Til slutt befinner de seg i et rom fullt av lysende kuler, som viser seg å være spådommer. I det Harry finner en med sitt eget navn på, blir de overrasket... ... av en gjeng "dødsetere", som er der for å hente spådommen og bringe den til Voldemort. Det viser seg at Sirius ikke er der der nede i det hele tatt, men hjemme hos seg selv. Det var bare et knep for å narre Harry. Det blir slåsskamp, og selv om dødseterne er voksne og Harry og co. er tenåringer, er kampen forholdsvis jevn. Etter hvert kommer det også medlemmer fra Føniksordenen for å hjelpe til. Nilus kommer i skade for å knuse profetien, og Sirius blir drept av en av de mest beryktede dødseterne, sin kusine "Bellatrix DeMons". Humlesnurr ankommer og det gjør også Voldemort i egen person. Sistnevnte forsøker å drepe Harry ved å besette ham, men han må gi opp, fordi Harrys kjærlighet til Sirius er for sterk. Voldemort fordufter, og magiministeren ankommer og må innse at Humlesnurr har hatt rett hele tiden. Den Andre Trollmannskrigen står for døren. Forklaringer fra Humlesnurr. Etter forvirringen i Mysterieavdelingen, fraktes Harry tilbake til Galtvort og Humlesnurrs kontor. Der får han høre alt om hvorfor Voldemort har forsøkt å drepe ham helt siden han var et lite barn. Det skyldes nemlig profetien som Nilus Langballe knuste under strabasene få timer i forveien. Profetien ble i sin tid framsagt av professor Rummelfiold, og forteller at den eneste som kan slå Fyrst Voldemort, er en gutt som ble født i slutten av juli 1980, av foreldre som tre ganger har overlevd dueller med Voldemort. Voldemort selv hørte aldri hele denne profetien, men han hørte nok til å forsøke å ta knekken på Harry (som passer inn i profetien, i likhet med Nilus) allerede mens Harry var et lite barn. Det gikk, som vi vet, ikke, og etter at Voldemort gjenoppstod, har han gjort mye for å forsøke å drepe Harry. Harry innser at på sikt kan ikke han og Voldemort eksistere samtidig. Dette er naturligvis en tung byrde for ham, men det som oppleves som det verste på dette tidspunktet, er tapet av Sirius, som var det nærmeste Harry kom en far. På slutten av boka får Harry littegrann av håpet tilbake etter en samtale med Lulla. Handlingen tar plass i skoleåret 1996. Avsløringer. I tillegg blir vi for første gang introdusert for Føniksordenen, hvordan det er i Magidepartementet og ikke minst Mysterieavdelingen, og trollmannssykehuset St. Mungos hospital for magiske sykdommer og skader. Haicheng (Anshan). Haicheng (kinesisk: 海城; pinyin: "Hǎichéng") er en kinesisk by og et byfylke i byprefekturet Anshan øst i provinsen Liaoning i det nordlige Kina. Befolkningen i byfylket var på 1,09 millioner i 1999. Kulturminner. Paleolitikum-funnstedet Xianrendong i Haicheng ("Haicheng Xianrendong yizhi", 海城仙人洞遗址) og bronsealder-dyssen i Ximucheng ("Ximucheng shipeng", 析木城石棚) ble i 2001 tilføyd på listen over kulturminner i Folkerepublikken Kina. Samferdsel. Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Magnesitt. En stor "lagerstätte" for magnesitt befinner seg i byfylket («Haicheng-lagerstätten»). Jordskjelvet i Haicheng 1975. Den 4. februar 1975 ble Haicheng rammet av et jordskjelv på 7,0 (eller 7,3 på Richters skala, som da var i bruk). Byen hadde da rundt én million innbyggere. Imidlertid hadde seismologer sendt ut advarsler om jordskjelvsfaren en dag i forveien, og det ble beordret evakuering av byen. At dyr oppførte seg uvanlig, bidrog til at ordren ble fulgt i meget stor grad, slik at evakueringen var fullført 5 1/2 time før jordskjelvet fant sted. Harald Blåtann. Harald Gormsson Blåtann, norrønt "Haraldr blátönn", (ca 930 – 986) regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein. Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion. Harald Blåtann på stein. Harald Blåtann var født en gang rundt 930 som sønn av kong Gorm den gamle, konge over Jylland, og Tyra Danebod. Harald døde i 986 etter å ha styrt Danmark fra rundt 958 og hevdet også delvis overherredømme over et så utstrakt og selvstendig land som Norge for en viss tid fra 970. Hva som menes med «vant seg hele Danmark og Norge» er omstridt. Noen har tolket det slik at Danmark var splittet mellom flere småkonger, og Harald Blåtann samlet det meste av Danmark under sin autoritet slik Harald Hårfagre hadde gjort i Norge. Det kan også bety at han gjenerobret det sydlige Jylland som muligens hadde vært under tysk kontroll i en periode. Hans krav på å være konge over Norge skal ikke overdrives. Det strakte seg stort sett til at stormennene i Viken og rundt Oslofjorden sendte gaver for å beholde en viss form for uavhengighet. Etter at Harald Gråfell var død var det ingen reell autoritet i Norge inntil Håkon jarl markerte seg. Harald Blåtann forsøkte å hevde sin autoritet over Norge, men det store invasjonsforsøket som endte i et storslått nederlag i Hjørungavåg, den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet overfor Danmark i krig. Snorre Sturlason skriver i "Heimskringla" at «Håkon jarl lot folk bygge og bo over hele landet og svarte aldri mer skatt til danekongen.» Underkastet kristendommen. Runesteiner til minne om Gorm og Harald, Jelling i Danmark Harald og Gorms runesteiner, baksideHarald Blåtann er kjent som mannen som lot seg kristne etter et sagnaktig møte med munken Poppo som etter sigende bar jernbyrd for å overbevise kongen om Kristi makt. Sagnet er neppe historisk. Harald kan like gjerne ha vært kristen hele sitt voksne liv, noe som ikke kan dokumenteres, og selve den offisielle «kristning» av Danmark skjedde helt eller delvis av politiske årsaker. Dels fratok den det kristne tysk-romerske keiserrike en god begrunnelse for å angripe og undertvinge Danmark, og dels kan Harald meget vel ha sett at fremtiden lå i å tilslutte seg det kristne, velorganiserte Europa. Selv om Harald Blåtanns forgjengere aksepterte kristendommen etter press fra den frankiske, karolinske kongen i 826 var før-kristen hedenskap overveiende dominerende blant danskene og de øvrige nordboerne i minst to hundreår til. Haralds mor kan ha gitt ham spor av kristendommen til tross for at Gorm den gamle var tilhenger av gammel tids sed og skikk. Da Harald konverterte rundt år 965 fikk han gravhaugene på Jelling omgjort til kristne monumenter til ære for sine foreldre Gorm og Tyra. Runesteinene på Jelling har blitt sagt var et monument for Haralds nye religion og et bilde på kristendommens militære seier, men mer sannsynlig er de å betrakte som en overgang og et bindeledd mellom det gamle og det nye. Utsmykningen viser en Kristuslignende figur med utstrakte armer omslynget av greinlignende bånd, men kan også tolkes som en Odin-figur som ofrer seg selv til seg selv i treet. Jellingsteinene kan således romme to tanker på samme tid. Den kristne religionen ble uansett stadig mer integrert hos danene som lå nærmere Europa enn Norge og Sverige. Selv enkelte av stormennene ble omvendt og bispeseter ble etablert, som i Slesvig, Ribe og Århus. Det første dokumenterte misjonsforsøk ble gjort av den engelske misjonæren Willibord tidlig på 700-tallet. Forsøket var mislykket, men etter sigende fikk Willibord med seg 30 unge dansker tilbake til England, sannsynligvis for å utdanne dem til prester. Andre forsøk ble gjort etter denne tiden som også var stort sett mislykket. I 845 herjet danene byen Hamburg hvor Ansgar, Hamburgs biskop, oppholdt seg. Som et indirekte resultat ble Ansgars erstatning at han fikk det rikere bispesetet i Bremen som ble slått sammen med Hamburg. Det var ikke før i 935 at kristne misjonærer hadde et større gjennombrudd i Danmark. På denne tiden fikk Unni, erkebiskopen av Hamburg-Bremen, tillatelse fra Harald Blåtann, selv om han ennå ikke var blitt konge, til å preke over hele Danmark. Så tidlig som 948 ble bispeseter etablert av tyske misjonærbiskoper i Hedeby, Ribe og Århus. Harald Blåtann ble døpt mellom 960-965 og ble således på linje med andre europeiske konger, unntatt de øvrige nordiske. Den betydning tyske misjonærer hadde i omstillingen foruten den luftige ideen om et tysk-romersk storrike, fikk Otto I den store til å kreve at Harald Blåtann anerkjente ham som «advocatus» eller øverste beskytter av den danske kirke, og til og med som overkonge av Danmark. Da informasjonen kom til danskekongen i 973 om at keiser Otto I var død utnyttet han øyeblikket ved å dra på et hurtig hærtokt ned i Tyskland, men ble ettertrykkelig slått og han måtte trekke seg tilbake. Året etter kom tyskerne nordover og erobret Hedeby og Dannevirke og besatte Sønderjylland. Årbøkene sier at tyskerne hadde mye motgang, men danene sendte ut fredsfølere da inntrengerne kom så langt nord som til Limfjorden, og da keiseren selv kom til området «vant han en stor seier». Det betydde sannsynligvis at han aksepterte danenes fredsforslag som mest av alt var hans eget ultimatum. Harald Blåtann var tvunget til å akseptere både fred og kristen dåp. Fra da av var det frie valget for hvilken religion en dansk mann valgte tapt og hedenskapen tapte stadig mer grunn. Bispesetet i Odense ble etablert i 980 og det hellige offerstedet Vejle i Jylland ble forlatt. Kong Harald flyttet kongsgården til Roskilde og reiste en trekirke forbeholdt Den hellige treenighet. Kirker ble bygget på mange steder under kong Haralds regjering der tyske og noen danske prester prekte. Harald Blåtann bidro aktivt til å spre kristendommen. Den norske jarlen på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson, som hadde vært i Danmark og kjempet på dansk side mot tyskerne ble tvunget til å ta med seg tyske prester hjem til Norge. I henhold til Snorre satte en svært motvillig Håkon jarl dem på land så snart han var kommet ut av syne, seilte videre og brøt all kontakt med den kristne danskekongen. Forsvarsanlegget Danmark. Gorm den gamles invasjon av Friesland i 934 blandet ham inn i en krig med den tyske keiseren og etter å ha blitt beseiret ble Gorm tvunget til å gjenreise de kirkene han hadde revet og tillate kristne fri adgang til riket. Gorm døde året etter og Harald ble konge. Biskop Unni fra Bremen preket i Jylland og fikk den unge kongen til å lytte, men ikke til å la seg døpe. Harald søkte å holde tyskerne ute av riket ved å forsterke forsvarsmuren Dannevirke, en serie av festningsvoller og festninger som eksisterte helt til siste halvdel av 1800-tallet. I løpet av sin tid satte Harald i gang reisningen av runesteinene på Jelling, men også andre prosjekter som festningsverker på fem strategiske steder, de såkalte Trelleborgene: Trelleborg på Sjælland, Nonnebakken på Fyn, Fyrkat sentralt i Jylland, Aggersborg i nærheten av Limfjorden og Trelleborg i nærheten av byen av samme navn i Skåne. Alle de fem festningene hadde lik form: perfekte sirkler med åpninger på fire sider, lik et solkors som delte sirkelen i fire områder med store langhus i kvadratiske mønstre. En sjette Trelleborg er lokalisert i Borgeby i Skåne (som i dag tilhører Sverige). Den har samme form og har blitt datert tilbake til rundt år 1000 og kan derfor ha blitt bygd av Harald Blåtann. Harald Blåtann bygget også den eldste kjente broen i sørlige Skandinavia, kjent som Ravningebroen ved Ravninge og som var 5 meter bred og 760 meter lang. Harald Blåtann som konge. Med sin hustru Gunnhild fikk Harald sønnen Svein som ble døpt sammen med resten av familien. I tillegg til navnet Svein fikk sønnen også navnet til den tysk-romerske keiseren, Otto. Et navn som Svein Tjugeskjegg tilsynelatende aldri brukte siden. Med absolutt autoritet i Danmark kunne Harald Blåtann også vende oppmerksomheten utover landets grenser. Han kom gjentatte ganger til hjelp for Rikard I av Normandie (i årene 945 og 963). Han tok også Harald Hårfagres sønnesønn Harald Gråfell under sin beskyttelse i dennes kamp om den norske kongetronen, og sviktet ham igjen senere som en del av det taktiske spillet med å spille ulike aktører ut mot hverandre. Ved å sette opp en felle for Harald Gråfell i 970 som fikk ham drept, satset Harald Blåtann i steden på Håkon jarl, som hadde vært med på å forsvare Daneveldet mot tyskerne. Det viste seg at Håkon jarl var en langt sluere hersker enn danskekongen hadde ventet, og jarlen ristet av seg båndene til Danmark straks han var kommet til makten. De norrøne kongesagaene, spesielt de av Snorre Sturlason, har framstilt Harald Blåtann i et negativt lys. Han ble tilsynelatende to ganger tvunget til å underkaste seg den svenske vikinghøvdingen Styrbjørn Sterke; først ved å gi Styrbjørn en flåte med skip og menn, og deretter med å gi ham sin datter Tyra Haraldsdatter, og deretter for andre gang ved å gi Styrbjørn flere skip. Styrbjørn Sterke seilte nord til Uppsala i Sverige for å ta den svenske tronen med makt fra kong Erik Seiersæl, men da brøt Harald Blåtann sitt troskapsløfte og flyktet tilbake til Danmark og unngikk å møte den svenske hæren ved Fyrisvall. En konsekvens av at Harald Blåtanns hær tapte for tyskerne i 974 var at hans grep om Norge ble svekket og at tyskerne bosatte seg ved grensen av Danmark i sør. I 983 ble de tyske bosetterne drevet ut av en hær bestående av et slavisk folk, obotrittere, og Haralds krigere. Kort tid etter var dog Haralds tid som konge over. Ikke av ytre krefter som fra Norge eller fra Tyskland, men av hans egen sønn, Svein Tjugeskjegg. Harald Blåtanns død. Harald Blåtann døde den 1. november i enten 985 eller året etter. Han ble begravd i Roskilde domkirke, hvor hans levninger fortsatt hviler, bygget inn i en av pilarene i koret. Harald Blåtann i ettertid. I romanen "Röde Orm" av den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson foregår en stor del av fortellingen ved hoffet til en aldrende Harald Blåtann, kort tid før Svein Tjugeskjeggs opprør. En av figurene i boken, en kristen prest, gjør en sammenligning med den bibelske fortelling om kong David og hans sønn Absalom. Hovedfiguren Orm blir gift med danskekongens datter Ylva. Blåtannteknologien, på engelsk kalt «Bluetooth», en spesifikasjon for trådløs, kabelfri forbindelse mellom komputere og andre elektroniske enheter som mobiltelefoner, PDAer og printere er oppkalt etter den gamle danske kongen. Årsaken til dette er ifølge oppfinnerne at Haralds diplomati førte til at fiender forhandlet seg imellom. Teknologiens logo består av Harald Blåtanns initialer i runer, H og B. Huludao. Huludao (forenklet kinesisk: 葫芦岛; tradisjonell kinesisk: 葫蘆島; pinyin: "Húludǎo"; Wade-Giles: "Húlu-tǎo") eller Jinxi (offisielt navn til 1994, men fremdeles i bruk om selve byen) en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Liaoning i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 2,6 millioner. Administrative enheter. Byprefekturet Huludao har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 2 fylker (县 "xiàn"). Republikken Sør-Vietnam. Republikken Sør-Vietnam var en stat som ble opprettet etter Saigons fall 30. april 1975 og forent med Nord-Vietnam til Den sosialistiske republikken Vietnam 2. juli 1976. Bakgrunn. Den provisoriske revolusjonære regjeringen i republikken Sør-Vietnam (vietnamesisk Chính Phủ Cách Mạng Lâm Thời Cộng Hòa Miền Nam Việt Nam) ble opprettet av Den nasjonale frigjøringsfronten i 1969 i opposisjon til regjeringen i det amerikanskstøttede Sør-Vietnam. Den ble i Norge oftes omtalt i kortformen «Den provisoriske revolusjonære regjering», PRR. Den fungerte for det meste som en slags eksilregjering, og utgjorde i seg selv ikke noen direkte trussel mot myndighetene i Sør-Vietnam. PRR hadde ingen reel makt før den overtok formelt styringen av Sør-Vietnam etter Saigons fall i 1975 under navnet Republikken Sør-Vietnam. Stat fram til sammenslåingen. Under seiersparaden la justisministeren i den «Provisoriske revolusjonære regjering» Trương Như Tạng merke til at de enhetene som tidligere hadde vært dominert av folk fra sør, var borte, og erstattet av folk fra nord. Statsadministrasjonen i Republikken Vietnam var helt dominert av den nordvietnamesiske hæren. Rundt en million mennesker som ble antatt å ha samarbeidet med det tidligere sørvietnamesiske regjeringen ble sendt på omskoleringsleire, på tross av protester fra de ikke-kommunistiske medlemmene av «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», som Tạng. Uten å høre med «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», bestemte Nord-Vietnam å oppløse denne på et partimøte i august 1975. Nord- og Sør-Vietnam ble slått sammen til Den sosialistiske republikk Vietnam i juli 1976 og «Den provisoriske revolusjonære regjeringen» ble oppløst. Referanser. Vietnam, Republikken Sør- Jinxian (Liaoning). Jinxian er en kinesisk by i provinsen Liaoning i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 232.000. Wafangdian. Wafangdian (kinesisk: 瓦房店; pinyin: "Wǎfángdiàn") er et kinesisk byfylke i Dalian i provinsen Liaoning i det nordlige Kina. Befolkningen var på innbyggere i 1999. Wafangdian er et viktig jordbruksdistrikt. Byen har også Asias største (2009) kulelagerfabrikk, bygd av japanerne under annen verdenskrig. Hongyanhe kjernekraftverk ligger i fylket. Toy. Toy var et svensk tyggegummimerke som ble lansert i Norge i 1934. Det var veldig populært i Norge fra 1960- til 80-årene. I noen områder nord for Korgfjellet bruker man fortsatt Toy som ordet for tyggegummi. Merket slo igjennom med ett av tidenes kanskje mest kjente slagord i Norge: "«Ta det rolig, tygg Toy.»" Produksjonen av Toy ble stanset i 1998. Dermed «døde» ett av Norges mest kjente varemerker. Dette har i ettertid blitt brukt som kroneksempelet på hvordan et markedsledende produkt kan gå fra toppen til bunnen i løpet av et par år. I Toys tilfelle fulgte man ikke strukturendringene i markedet. Toys dødsstøt var inntreden av sukkerfri tyggegummi. Daværende eier Freia mente at sukkerfri tyggegummi ikke kom til å bli noe stort, men sverget til sukker i Toy-resepten for å kunne ha best mulig smak. Dette viste seg å være en grov feilvurdering. I dag er nesten all tyggegummi på markedet sukkerfri. I forbindelse med Toys 70-årsjubileum i 2005 lanserte nåværende eier Leaf en sukkerfri variant. Re-lanseringen ble en suksess, men var bare et begrenset opplag. I 2009 lanserte også Leaf en ny sukkerfri tyggegummi under merkenavnet Läkerol, hvor de også bruker Toy-merket på pakken og sa at dette var "original flavor" av Toy. Krazy Kat. Krazy Kat var en amerikansk tegneserie, tegnet og fortalt av George Herriman (1880–1944). Den gikk i William Randolph Hearsts aviser fra 1913 til 1944. Serien er en lett surrealistisk humorserie om hat-kjærlighet-forholdet mellom en katt, ei mus og en politihund. Tegneserien har i ettertid fått kultstatus blant serieentusiaster. Begynnelse. Herriman begynte serietegnerkarrieren tidlig på 1900-tallet. I 1910 skapte han serien The Dingbat Family, en familieserie hvor en katt og en mus var stadig inventar. Katten og musa, som etter hvert fikk navnene «Krazy Kat» respektive «Ignatz Mouse», tok i økende grad over serien i løpet av de neste par årene. I 1913 ble så Krazy Kat en egen daglig stripeserie i avisene. Søndagssiden fulgte etter fra og med 23. april 1916. Herriman tegnet Krazy Kat fram til sin død i april 1944. Innhold og form. a>. Bildet viser en fargelagt helside som første gang stod på trykk i avisa "New York Evening Journal" i 1922. Søndagsserien begynte 1916. Herriman tegner for beundrere tidlig på 1920-tallet. Jenta til venstre holder ei dokke av seriefiguren Krazy Kat under armen. Krazy Kat i Norge. Krazy Kat ble aldri noen stor suksess utenfor statene, ikke heller i Norge, kanskje først og fremst fordi serien er meget vanskelig å oversette. Et knippe striper ble utgitt på norsk i boken "Verdens Beste Tegneserier" (SEMIC 1994), og et nytt utvalg fant veien i boken "Stripestreker: Humorserier i aviser" (Egmont 2005). Serien gjorde dessuten noen få opptredener i månedsbladet "Larsons Gale Verden" i 2007. Imidlertid har senere års samlebøker på originalspråket vært relativt lette å finne i norske bokhandlere med tegneserieutvalg. Baicheng. Baicheng (kinesisk: 白城; pinyin: "Báichéng"; Wade-Giles: "Pái-ch'éng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jilin i det nordlige Kina. Den har mye industri. Befolkningen anslås (2004) til 2 millioner. Historie. Baicheng ble fylke i 1904. Frem til da het det Jing'an. I 1914 fikk det som nytt navn Tao'an. I 1950 fikk det så navnet "Baicheng", som på kinesisk betyr «Hvit by». Navnet Baicheng er fra det mongolske navnet, "Chaghanhot", som også betyr den hvite byen. Baicheng var tidligere del av provinsen Heilongjiang, men ble overført til Jilin da den ble byprefektur. Administrative enheter. Byprefekturet Baicheng har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 2 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 302 løper gjennom området. Den går fra Hunchun i provinsen Jilin til Ulanhot i Indre Mongolia. Dongchang. Dongchang (kinesisk: 东昌区; pinyin: "Dōngchāng Qū") er et kinesisk bydistrikt i byprefekturet Tonghua i provinsen Jilin i det nordlige Kina. Befolkningen innen bydistriktet anslås (2004) til 328 000. Liaoyuan. Liaoyuan (forenklet kinesisk: 辽源; tradisjonell kinesisk: 遼源; pinyin: "Liáoyuán"; Wade-Giles: "Liáo-yüán") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jilin i det nordlige Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 1,25 millioner. Administrative enheter. Byprefekturet Liaoyuan har jurisdiksjon over to distrikter (区 "qū") og to fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 303 løper fra Ji'an i Jilin til Xilinhot i Indre Mongolia. Yanji. Yanji (kinesisk: 延吉; pinyin: "Yánjí"; hangul [koreansk]: 연길시, "Yeon'gil") er et kinesisk byfylke i provinsen Jilin i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 303.000. Byfylket ligger i det autonome prefekturet Yanbian for koreanere. På grunn av byfylkets store koreanske befolkning – omlag 58,4% var i 2005 etniske koreanere – er det foreskrevet av skilt der må skrives både med kinesisk skrift og koreansk skrift. Byen har et universitet, Yanbianuniversitetet (延边大学, "Yanbian Dàxué"; 연변대학, "Yeonbyeon Daehak"), grunnlagt 20. mars 1949 og som blant sine hovedoppgaver har å hegne om koreansk språk og kultur. thumb Byfylket har en muligens voksende bestand av ville sibirtigere. I 1928 grunnla tyske misjonsbenediktinerere et katolsk munkekloster i Yanji, og etterhvert ble det elevert til et abbedi. Etter den kinesiske borgerkrig ble det opphevet, men enkelte av munkene kom seg til Tokwon i Korea og grunnla et etterfølgerkloster der. Administrative enheter. Yanji har seks subdistrikter og tre storkommuner. Samferdsel. Kinas riksvei 302 løper gjennom området. Den går fra Hunchun i provinsen Jilin til Ulanhot i Indre Mongolia. Hulan Ergi. Hulan Ergi (kinesisk: 富拉尔基区; pinyin: "Fùlā'ěrjī Qū") er en kinesisk bydistrikt i Qiqihar i provinsen Heilongjiang i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 283 000. Qitaihe. Qitaihe (kinesisk: 七台河; pinyin: "Qītáihé"; Wade-Giles: "Ch'ī-t'ái-hó") er en by på prefekturnivå by i provinsen Heilongjiang i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 860 000. Administrative enheter. Qitaihe byprefektur har jurisdiksjon over tre distrikter (区 "qū") og ett fylke (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 201 fører gjennom området. Den begynner i Hegang i provinsen Heilongjiang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian. Ranghulu. Ranghulu (kinesisk: 让胡路区; pinyin: "Rànghúlù Qū") er et kinesisk bydistrikt i Daqing i provinsen Heilongjiang i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 230 000. Samferdsel. Kinas riksvei 301 går fra Suifenhe via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia. Shuangyashan. Nyttårsparade (februar 2002) i Shuangyashan Shuangyashan (forenklet kinesisk: 双鸭山; tradisjonell kinesisk: 雙鴨山; pinyin: "Shuāngyāshān") er en by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 209 000. Administrative enheter. Shuangyashan byprefektur har jurisdiksjon over 4 distrikter (区 "qū") og 4 fylker (县 "xiàn"). Suihua. Suihua (forenklet kinesisk: 绥化; tradisjonell kinesisk: 綏化; pinyin: "Suíhuà") er en by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i det nordlige Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 257.000. Administrative enheter. Suihua byprefektur har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), 3 byfylker (市 "shì") og 6 fylker (县 "xiàn"). Hebi. Hebi (kinesisk: 鹤壁; pinyin: "Hèbì") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 239 000. Hebi har flere kullgruver. Hebi nye område er et økonomisk utviklingsområde. Panshitoureservoaret er ikke langt fra Hebi. Luohe. Luohe (kinesisk: 漯河; pinyin: "Luòhé") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 351 000. Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Nanyang (Henan). Nanyang (kinesisk: 南阳; pinyin: "Nányáng") er en kinesisk by på prefekturnivå i den sørlige delen av provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2006) til 10 790 000 i hele byprefekturet og 1 730 000 i selve byen. Byen ligger ved elven Baihe, i et viktig jordbruksområde med allsidig produksjon. Byen har også mye industri. Nanyang er en av Han-dynastiets vugger, og har en rekke minner fra denne epoken i Kinas historie. I den isolerte 200 meter høye åsen Dushan nord for byen Nanyang utvinnes det fremdeles jade, og Dushanjaden derfra – som nå er svært sjelden – anses som en av de fire ypperste kinesiske jadesorter. Samferdsel. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Norsk misjon. Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund ved misjonær Olav Espegren opprettet i 1904 en misjonsstasjon i byen. Det er fremdeles (2007) kristne der som har sine trosrøtter fra dette misjonsarbeidet. Det ble også etablert lutherske misjonsstasjoner en rekke andre steder i det som i dag er Nanyang-prefekturet, som i Zhenping og i Dengzhou. Xuchang. Xuchang (kinesisk: 许昌; pinyin: "Xǔchāng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2004) til 4,5 millioner. Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Baoding, Shijiazhuang, Handan, Anyang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Kinas riksvei 311 løper gjennom området. Den begynner i Xuzhou, løper gjennom provinsen Anhui og videre inn i Henan der den ender opp i fylket Xixia. Zhumadian. Zhumadian (kinesisk: 驻马店; pinyin: "Zhùmǎdiàn", postalromanisering: "Chumatien") er en by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 8,26 millioner. Landbruk. I det lokale landbruket produseres det særlig hvete, mais, peanøtter, sesamfrø, grønne bønner og tobakk. Historie. Byens gamle navn var Yicheng. Den begynte som en skysstasjon. I Tang-dynastiets dager beordret en keiser sine soldater å bringe lichi fra Guangdong til sin søte prinsesse Yang som elsket smaken av disse fruktene. Zhumadian (Yicheng) var en av skysstasjonene på reisen. Et trist kapittel i Kinas historie utspant seg i og rundt Zhumadian på 1980-tallet. Driftige folk begynte å samle blod fra landsbybefolkningen og solgte det til lokale sykehus. Dessverre brukte de de samme nålene fra person til person uten noen sterilisering imellom. Slik ble mange blodgivere og pasienter smittet med HIV. I noen landsbyer i området ble så godt som alle innbyggere AIDS-ofre. Jernbane. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Baoding, Shijiazhuang, Handan, Anyang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Zhoukou. Zhoukou (kinesisk: 周口; pinyin: "Zhōukǒu") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Henan i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 10,75 millioner. Administrative enheter. I 1938 ble området overvømmet og rasert av et demningsbrudd forårsaket av hæren. Sucheng. Sucheng (kinesisk: 宿城区; pinyin: "Sùchéng Qū") er et kinesisk bydistrikt i byprefekturet Suqian i provinsen Jiangsu i det sentrale Kina. Det har et areal på 866 km² og teller ca. 850.000 innbyggere (2004). Taizhou (Jiangsu). Taizhou (kinesisk: 泰州; pinyin: "Tàizhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu i det sentrale Kina. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 622 000. Byen ligger ved Yangzielvens nordlige bredd. Historie. Taizhou er en by med lang historie. Den ble kalt «Haiyang» i Chunqiu-perioden, og «Hailing» under Det vestlige Han-dynasti. Under Det østlige Jin-dynasti var det på like fot med Jinling (Nanjing), Guangling (Yangzhou) og Lanling (Changzhou). Det fikk prefekturnavnet «Taizhou» under Det sørlige Tang-dynasti; det betyr «Fredelig fylke og lykkelige borgere», og det navnet har holdt seg. Samferdsel. Kinas riksvei 328 i løper gjennom området, fra Nanjing via blant annet Yangzhou til Nantong. Xinpu. Xinpu (kinesisk: 新浦区; pinyin: " Xīnpǔ Qū") er et bydistrikt i den kinesiske provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Lianyungang. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 322 000. Xinpu Yancheng (Jiangsu). Yancheng (kinesisk: 盐城; pinyin: "Yánchéng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til knapt 8 millioner. Historie. Det første organiserte kanton i Yancheng ble opprettet i 119 f.Kr., under Handynastiet. Området var viktig krigsskueplass under den kinesiske borgerkrig mellom kommunister og nasjonalister i 1930- og 40-årene. Samferdsel. Kinas riksvei 204 løper gjennom området. Den løper fra Yantai i Shandong sørover til Shanghai, og er innom blant annet Lianyungang, Nantong og Taicang. Zhenjiang. Zhenjiang (forenklet kinesisk: 镇江; tradisjonell kinesisk: 鎮江; pinyin: "Zhènjiāng"; Wade-Giles: "Chen-chiang") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jiangsu i det sentrale Kina. Befolkningen i selve byen anslås (2004) til 643 000; hele prefekturet har 2,67 millioner innbyggere. Prefekturet er på sørbredden av Yangtzefloden, og grenser mot Nanjing i vest, Changzhou i øst, og Yangzhou over elven mot nord. Keiserkanalen løper gjennom prefekturet. Ved byen ligger også det store energianlegget Zhenjiang kullkraftverk. Historie. Under Mingdynastiet og Qingdynastiet var Zhenjiang et viktig handelssentrum. Den amerikanske forfatterinnen Pearl S. Buck (1892–1973), som skrev romaner om Kina og vant Nobelprisen i litteratur, bodde i Zhenjiang med sine misjonærforeldre til hun ble 18, og underviste også der. Hennes barndomshjem er bevart. Fra 1928 til 1949, under Kuomintangregjeringen under Chiang Kai-shek ble Zhenjiang gjort til provinsen Jiangsus hovedstad, mens Nanjing (som nå er provinshovedstaden) var landets hovedstad. Zhenjiang er Li Lanqings fødested. Samferdsel. Byen ligger ikke bare ved Keiserkanalen og Kinas viktigste naturlige vannvei Chang Jiang, men er også stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Tianjin, Jinan, Nanjing og Suzhou. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har også stoppested her. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender ipå grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Kulinarisk. I matveien er Zhenjiang kjent for sin spesielle "Zhenjiangeddik". Anqing. Utblikk fra Zhenfengpagoden ut over Yangtze, i bakgrunnen Anqingbroen som stod ferdig i 2005 Anqing (kinesisk: 安庆; pinyin: "Ānqìng"), eller "Anking", tidligere "Hwaining", er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 346 000. Historie. Byen ble grunnlagt før år 100 f.Kr. på Han-dynastiets tid. Under Tangdynastiet tilsvarte området omtrent datidens "zhou" (prefektur) Shuzhou (). Blant dets guvernører og prefekter kan nevnes Zhang Zhenzhou (張鎭周, også romanisert "Chang Chên-chou", Lü Yongzhi (呂用之), Li Sujie (李素節) og Gao Yu (高澞, grandnevø av Gao Pian, 高駢. På 1100-tallet ble byen hovedstad for et militærprefektur og fikk sitt nåværende navn Anqing. Inntil 1949 var Anqing provinshovedstad i Anhui. Under Taipingopprøret mot Qing-dynastiet på 1800-tallet var Anqing en av opprørernes viktigste støttepunkter, etter at opprørslederen Hong Xiuquan (Hung Hsiu-Ch'üan) hadde inntatt byen i 1853. I 1861 ble byen gjenerobret av Qing-styrkene, som da anstilte et voldsomt blodbad. Mot slutten av 1800-tallet var Anqing et sentrum for kinesisk rustningsindustri. Den 6. juli 1907 fant det såkalte Anqingopprøret sted i byen. Det ble ledet av Xu Xilin fra bevegelsen Guangfuhui.Xu Xilin var på denne tid politikommissær og hadde oppsyn med politiakademiet. Målet med opprøret var i første omgang å ta livet av provinsguvernør En Ming (恩銘). Opprøret ble slått ned etter fire timers kamp. Xu ble tatt til fange og En Mings livvakter skar ut hans hjerte og lever og åt dem. Hans nevø Qiu Jin ble henrettet noen få dater etter. Kulturminner. Zhenfengpagoden (振风塔, "Zhènfēng tǎ") og den tidligere boligen til Zhao Puchu (亳州古地道, "Shìtàishǐdì") er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Økonomi. Anqing er et viktig handelssenter. Byen har også oljeraffineri, et kullkraftverk (Anqing kullkraftverk) og petrokjemisk industri. Matskikk. Anqing og Wuhu er kjente sentra for Yanjiangkjøkkenet. Det kjennetegnes ved ferskvannsfiisk og fjærkre, og har egne teknikker for partering, forming og fargesettin. Smaken har ofte preg av søkning og røking. Fly. Anqing betjenes av Anqing Tianzhushan lufthavn, oppkalt etter fjellet Tianzhu Shan ikke langt unna. Vei. Kinas riksvei 206 løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu. Chuzhou. Chuzhou (kinesisk: 滁州; pinyin: "Chúzhōu") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 4,34 millioner innbyggere. Administrative enheter. Byprefekturet Chuzhou har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 4 fylker (县 "xiàn"). Jernbane. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Vei. Kinas riksvei 104 løper gjennom prefekturet. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Tongling. Tongling (kinesisk: 铜陵, pinyin: "Tónglíng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Anhui i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 700 000. Historie. Tongling har vært en gruveby siden 600-tallet. Det er store kobbergruver i området, og dessuten visse tinnforekomster. Byen har derfor vært et viktig sted for bronseproduksjon i mange århundrer. Den industrielle aktivitet vokste særlig under Ming-dynastiet (1368–1644) og Qing-dynastiet (1644–1911), under den japanske okkupasjon 1938-45, og igjen etter 1949. Næringsveier. Det finnes også lavlandsområder rundt byen, og der dyrkes det ris, hvete, bomull, bønner, hvitløk og medisinurter. Det er også store fiskedammer i området. Elvedelfinen. De siste overlevende ferskvannsdelfinene fra Yangzekiangfloden (også kalt Chang Jiang) beskyttes i anlegg ved Tonglin. (Delfinartens latinske betegnelse er "Lipotes vexillifer", på kinesisk kalles de "Baiji"). Laohekou. Laohekou (kinesisk: 老河口, pinyin: "Lǎohékǒu"; også kjent som Laohokow eller Guanghua) er en kinesisk by på fylkesnivå i den nordvestlige del av provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås til 590 000 innbyggere. Laohekou er en av byene i prefekturnivå-byen Xiangfan. Selve Laohekou by er på kun 27 km², mens hele Laohekou byfylke er på 1,032 km². Samferdsel. Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu. Katolsk misjon. Den katolske kirkes nærvær i Laohekou-området går tilbake til jesuittenes virksomhet på 1600-tallets første halvdel. Da oppstod de første små kjerner av katolikker der. Etter at jesuittordenen ble opphevet i 1770-årene gav paven lazaristene ansvar for deres kinamisjoner. De etablerte arbeid i Gucheng (Kucheng) tett ved byen Laohekou. Der virket blant annet patrene Jean-François-Régis Clet og Jean-Gabriel Perboyre, som ble henrettet for sin tros skyld i henholdsvis 1820 og 1840 (begge helligkåret av pave Johannes Paul II i hhv. 2000 og 1996). Misjonen i det nordvestre Hubei ble i 1870 organisert som et apostolisk vikariat ved navn "Hu-Pè Occiduo-Settentrionale" (Nordøstre Hubei) med sete i Laohekou (navneskifte til Laohekou i 1924). Italienske fransiskanere fra ordenens Toscana-provins "S. Stimmate" ledet misjonen. Området fikk sin første biskop i 1904 (Fabiano Landi O.F.M., 1876–1920). Odoric Cheng Hede, en av de første seks kinesiske katolske biskoper, bispeviet i 1926, kom fra Laohekou og var blitt medlem av fransiskanerordenen. Han ble biskop i Puqi. I 1936 ble fire sivile underprefekturer utskilt og gjort til et eget apostolisk prefektur ved navn Xiangyang, og ble sjelesørgerisk betrodd til kinesisk sekulargeistlighet. Dette området omfattet halvparten av vikariatet Laohekous katolikker. Laohekou ble elevert til bispedømme i 1946. Etter Qing-dynastiets fall og særlig under den kinesiske borgerkrig led misjonen under de politiske og sosiale forstyrrelser; noen prester ble drept, andre ble bortført eller fengslet eller døde som følge av voldshandlinger, blant de sistnevnte også områdets annen biskop, msgr. Ermenegildo Ricci O.F.M. i 1931. I 1947 hadde bispedømmet (som da dekket et område med 2,5 mill. innbyggere) ifølge årsrapporten til Vatikanet 20.509 katolikker og 5.434 katekumener (dåpskandidater). Foruten biskopen hadde det 23 fransiskanerprester hvorav syv kinesere, og ti kinesiske sekularprester. I juniorseminaret i Hankou studerte 35 fra Laohekou, og fire studerte ved hovedseminaret samme sted. Det var fire fransiskanerlegbrødre (én kinesisk), 35 kinesiske og 13 italienske ordenssøstre, 36 kateketer, 23 lærere "(maestri)" og 38 dåpsforberedere. Bispedømmet var delt i 14 primær- og 157 sekundærstasjoner, med 24 kirker og 40 kapeller (oratorier). Virksomheten omfattet ellers blant annet et hospital med 120 senger, 12 ambulatorier, tre barnehjem med 236 barn, to gamlehjem med 38 eldre, 11 barneskoler med 591 elever, og tre yrkesskoler med 50 elever. Den siste kirkelige statistikk ble utarbeidet kort tid etter Mao Zedongs seier over Guomindang-regjeringen, og viste at bispedømmet Laohekou 1950 hadde 20.445 katolikker. Den tredje og siste Roma-utnevnte biskopen, Alfonso Maria Corrado Ferrani O.F.M., døde i eksil i sitt hjemland Italia i 1966. Norsk luthersk misjon. I 1894 ble Laohekou den primære misjonsmark for Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund, som var blitt opprettet i 1891. Området ble valgt særlig fordi ingen annen protestantisk misjonsorganisasjon virket der. Etterhvert utvidet de virksomheten slik at det også rakk inn i de sørvestlige deler av naboprovinsen Henan i nord. Misjonens første menighet ble organisert i 1898. Arbeidet ble for det midlertidig nedlagt i og med Bokseropprøret i 1900, da alle norske misjonærer unntatt én reiste ut av Kina, men høsten 1901 kunne de vende tilbake. I 1920 ble det første skrittet tatt til organisering av kirken. Det ble dannet to presbyterier med tilsammen 22 menigheter. I 1927 måtte misjonærene igjen trekkes ut for en periode på noen måneder, grunnet lovløse tilstander. Misjonen hadde allerede mistet en av sine fremste, dr. Tønnes Frøyland, under et røveroverfall på Laohekou i 1913, og vurderte situasjonen i 1926-1927 som enda farligere. Men de kom tilbake raskt, selv om problemet med røverbander fortsatte langt inn i 1928. I 1928 kunne forbundets misjonssykehus i Liangigai misjonsstasjon i Laohekou tas i bruk. Det hadde 70 sengeplasser. I 1936 ble misjonæren Knut Samset tatt til fange av røvere, og døde i fangenskap etter noen få måneder. I 1938 hadde misjonens to presbyterier 25 menigheter og ca. 4 000 medlemmer. Misjonærstyrken talte i 1940 67 norske misjonærer. De kunne fortsette sitt arbeid til 1944, men da japanske styrker trengte inn i naboprovinsen Henan og Laohekou ble utsatt for stadige bombeangrep, ble de evakuert til India av amerikanske fly. Etter tilbakekomsten fikk de bare noen få års virke. Alle ble evakuert fra Laohekou den 18. juni 1948, og et drøyt år etter var kommunistenes maktovertagelse på nær hele det kinesiske fastland et faktum. Det blir anslått at resultatet av Kinamisjonens arbeid i Hubei da var rundt fem tusen døpte. Blant kjente norske misjonærer som virket på Hubei-feltet var Marie Monsen og misjonsforfatteren Asbjørn Aavik. Shiyan. Shiyan (kinesisk: 十堰; pinyin: "Shíyàn") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2005) til 409 000. Bilindustri. Shiyan er kjent for sin store bilindustri. Siden 1975 har man her bygget biler av merket "Dongfeng" (东风). Samferdsel. Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi. Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu. Suizhou. Suizhou (kinesisk: 随州; pinyin: "Suízhōu") er en by på prefekturnivå i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen innen grensene anslås (2005) til 325.000. Samferdsel. Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu. Tianmen. Tianmen (天门市; pinyin: "Tiānmén Shì") er et kinesisk provinsregjeringsumiddelbart byfylke i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2005) til 1,7 millioner. Wuxue. Wuxue (kinesisk: 武穴; pinyin: "Wǔxué") er en kinesisk by og byfylke i byprefekturet Huanggang i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (1999) til innbyggere. Wuxue er en av de byene det ble meldt om mulige tilfeller av dødelig fugleinfluensa fra i 2004. Elvehavn. Wuxue er en viktig elvehavn fra 1500-tallet. Denne havnen ved Yangtzefloden er stadig blitt forbedret, og etter Yantaitraktaten (1876) tilkom utenlandske handelsstasjoner der og oppgraderte verftet der. Beliggenheten er gunstig som knutepunkt for handel i tre provinser — Hubei, Anhui og Jiangxi. Senere oppgraderinger av havnen fulgte i 1953, 1975 og 1980; kaibreddene er nå på 14 kilometers lengde. Jernbane. Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen. Xiantao. Xiantao i Hubei i Kina. Xiantao (kinesisk: 仙桃; pinyin: "Xiāntáo") er et kinesisk byfylke i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Det er ikke understilt noe byprefektur som vanlig er, men derimot er direkte under provinsen. Befolkningen var på 1 582 277 innbyggere i 1999. Samferdsel. Kinas riksvei 318, en av Folkerepublikken Kinas lengste hovedveier, løper gjennom området. Den begynner i Shanghai og fører blant annet innom Wuhan og Chengdu på sin vei inn i Tibet og Lhasa og helt frem til en kinesisk grenseovergang mot Nepal i Zhangmu. Yingcheng. Yingcheng (kinesisk: 应城; pinyin: "Yìngchéng") er en kinesisk byfylke i byprefekturet Xiaogan i provinsen Hubei i det sentrale Kina. Befolkningen var på innbyggere i 1999. Kulturminner. De neolittiske Menbanwan-funnstedet ("Menbanwan yizhi", 门板湾遗址) og det neolittiske Taojiahu-funnstedet ("Taojiahu yizhi", 陶家湖遗址) ble i 2001 henholdsvis i 2006 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Yiyang (Hunan). Yiyang (kinesisk: 益阳; pinyin: "Yìyáng") er en by på prefekturnivå i provinsen Hunan i det sentrale Kina. Befolkningen i prefekturet var i 2002 på 4,5 millioner, hvorav selve storbyen hadde 1,3 millioner innbyggere. Byprefekturet ligger langs elven Zijiang. Selve byen Yiyang ble grunnlagt under Qin-dynastiet. Under Taipingopprøret ble navnet endret til "Desheng" fylke. Samferdsel. Kinas riksvei 319 fører gjennom fylket. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Norsk misjon. Det norske misjonsselskap etablerte en misjonsmark i provinsen Hunan i 1902, og flere av misjonsstasjonene var i prefekturet Yiyang. I selve byen Yiyang (sentrum for de to moderne bydistriktene Heshan og Ziyang) var det flere virksomheter, blant annet en middelskole i Taohualun («Taohwalun» – Heshan). Sykehuset som først ble etablert der, er i dag byens største, og middelskolen har utviklet seg til en videregående skole med 4300 elever. To stasjoner ble også etablert i fylket Anhua: Dongping (W.-G.: "Tungping") i 1913, og i selve byen Anhua i 1937. Ganzhou (Jiangxi). Ganzhou (kinesisk: 赣州; pinyin: "Gànzhōu") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jiangxi i det sentrale Kina. Arealet er på 39 379,64 km² og befolkningen var i 2004 på ca. 8 456 900 innbyggere. Historie. Keiser Gaozu fra Han-dynastiet opprettet i 201 e.Kr. et fylke i dette området. På denne tiden var det minimalt med han-kinesere der, og de holdt til for det meste på elven Gan (elv)s sletteland. Denne sørlige bielven til Yangzifloden (via Poyangsjøen) dannet den viktigste kommunikasjonslenken mellom det sentrale Kina og de sørlige områder, og langs denne elven kunne man dyrke ris. Under Sui-dynastiet ble fylket oppgradert til prefektur, og det hadde da navnet Qianzhou (虔州). Under Song-dynastiet skjøt tilflytningen av han-kinesere fra nord fart, og de lokale stammer ble drevet opp i fjellandet. Særlig etter at Det nordlige Song-dynastis hovedstad Kaifeng falt, økte den han-kinesiske tilflytningen dramatisk. Navnet ble offisielt endret til Ganzhou under Det sørlige Song. Under det sene 1800-tall ble Ganzhou, det vil si elvebyen ved det navn, åpnet som en av de mindre traktatshavner for utenlandske selskaper. Mellom 1929 og 1934 var Ganzhou en del av Jiangxisovjetet, en av basene for Det kinesiske kommunistparti. Her lå kommunistenes hovedstad Ruijin, som gjentatte ganger ble forsøkt omringet av Kuomintang. Samferdsel. Kinas riksvei 105 løper gjennom Ganzhou. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, løper sørover og ender ved kysten i Zhuhai i provinsen Guangdong. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Jining, Shangqiu, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou. Kinas riksvei 323 løper gjennom området. Den begynner i Ruijin i Jiangxi og fører gjennom Guangdong og Guangxi og ender opp i Lincang i Yunnan, på grensen mot Burma. Jingdezhen. Porselensmaling i Jingdezhen, etter gammel stil Jingdezhen (kinesisk: 景德镇; pinyin: "Jǐngdézhèn"), eller "Fowliang", er en kinesisk by og et byprefektur i provinsen Jiangxi i det sentrale Kina. Befolkningen (2006) er på 1,53 millioner. Historie. Jingdezhen er verdenskjent for sin edle porselen. Jingdezhenporselen er blitt produsert siden Han-dynastiet (202 f.Kr.-220 e.Kr.) av hvit leire "(kaolin)" fra nær Poyangsjøen i vest. Det er ellers kullgruver i området. Byen nådde en storhetstid rundt år 1000 under det nordlige Sung-dynastiet, da det leverte porselen til hoffet. Under Taipingopprøret ble byen sterkt skadet og gikk inn i en nedgangsperiode. Samferdsel. Kinas riksvei 206 løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Jiujiang. Jiujiang (kinesisk: 九江; pinyin: "Jiǔjiāng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jiangxi i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2006) til 4 662 000 innbyggere. Jernbane. Nanchang-Jiujiang intercity høyhastighetsjernbane betjener området. Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen. Vei. Kinas riksvei 105 løper gjennom fylket. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, løper sørover og ender ved kysten i Zhuhai i provinsen Guangdong. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Jining, Shangqiu, Nanchang og Guangzhou. Pingxiang (Jiangxi). Pingxiang (kinesisk: 萍乡; pinyin: "Píngxiāng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jiangxi i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 380.000. Byen ble grunnlagt på 300-tallet. Området har rike forekomster av kull og porselensleire. Pingxiang er den største kullprodusent i provinsen Jiangxi og er kjent som «Sør-Kinas kullsenter». Samferdsel. Kinas riksvei 319 fører gjennom prefekturet. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan, og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Kinas riksvei 320 går også gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Shangrao. Byprefekturet Shangraos beliggenhet i Jiangxi Shangrao (kinesisk: 上饶; pinyin: "Shàngráo") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Jiangxi i det sentrale Kina. Befolkningen anslås (2004) til 6,76 millioner. Dialekten wu tales i Shangrao. Siden 1960-årene har det vært brutt uran i området, som dermed har fått en sentral betydning for oppbyggingen av Kinas atomstridsmakt. Samferdsel. Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali. Putian. Putian (kinesisk: 莆田; pinyin: "Pútián"), tidligere også kjent som "Hinghua" eller "Hingwha", er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Fujian ved Kinas kyst mot Taiwanstredet og Sørkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 3 mill, hvorav 372.000 i selve byen. Byen er blant annet kjent for sin skoproduksjon. Den er blitt en eksportbase for sko og for andre Fujia-produserte varer som elektronikk, klær, frukt, grønnsaker, maskineri og elektriske varer Gudinnen Matsu. Putian er i kinesisk mytologi fødestedet til "den himmelske keiserinne" "(Mazu)". På Meizhouøya i distriktet Xiuyu er et gammelt kloster til hennes ære, og en stor statue av henne fra senere tider. Administrasjon. Byprefekturet administrerer fire distrikter og ett fylke. Samferdsel. Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Sanming. Sanming (kinesisk: 三明; pinyin: "Sānmíng") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Befolkningen anslås (2004) til 2,7 millioner. Historie. Sanming var en mellomstasjon for en periode for hakkaene på deres vandreing fra det nordlige Kina og til Sørkina. Omrtådet omtales derfor gjerne som "hakkaenes vugge". Det gjelder især landsbyen Shibi, nær grensen mot Jiangxi. I Sanming lever etterkommere av historiske personligheter som Li Shimin (keiser under Tang-dynastiet; her ble også den ledende neokonfucianske filosofen Zhu Xi (Song-dynastiet), født. Administrasjonsenheter. Sanming administers to distrikter, ett byfylke og ni fylker. Samferdsel. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Shishi (Quanzhou). Shishi (kinesisk: 石狮市; pinyin: "Shíshī shì") er en kinesisk by på fylkesnivå i provinsen Fujian ved Kinas kyst mot Taiwanstredet og Sørkinahavet. Den er del av byprefekturet Quanzhou. Befolkningen anslås (2004) til 309 000. Sør-Vietnam. Sør-Vietnam, offisielt Republikken Vietnam (vietnamesisk Việt Nam Cộng Hòa) var en stat i den sørlige del av Vietnam fra 1954 / 1955 til 1975. Den dekket den delen av Vietnam som ligger sør for 17. breddegrad; nord for grensen lå det kommunistiske Nord-Vietnam. Bakgrunn. Sør-Vietnams opprinnelse kan spores tilbake til den franske kolonien Cochinkina som utgjorde den sørligste tredjedelen av Vietnam og kom under fransk kontroll i 1862. Dette var en del av Fransk Indokina som ble ansett som mer utviklet (Évolué) og hvor de franske interessene var større enn i resten av Indokina, særlig gjennom franskeide gummiplnatasjer. Cochinkina sendte egen representant til Frankrikes nasjonalforsamling. De to nordligste tredelene av Vietnam utgjorde protektoratet Annam og disse områdene ble administrert som en del av den franske kolonien Fransk Indokina gjennom en guvernør i Hanoi og med en vietnamesisk keiser i Huế. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble kolonien administrert av Vichy-regjeringen og okkupert av Japan. Da Japan kapitulerte ved krigens avslutning, abdiserte den vietnamesiske keiseren av Nguyen-dynastiet Bảo Đại, og Việt Minh, ledet av Hồ Chí Minh, erklærte uavhengighet i Hanoi. Som et svar på uavhengighetserklæringen i Hanoi, ble den franske koloniadministrasjonen gjenopprettet i september 1945, og året etter ble Cochinkina erklært for å være en selvstendig republikk innen Fransk Indokina og Første indokinesiske krig brøt ut da forhandlinger mellom vietnamesiske politikere og Frankrike brøt sammen. Første indokinesiske krig. I 1949 ble en ikke-kommunistisk rivaliserende regjering satt opp i Saigon under navnet Staten Vietnam, ledet av den tidligere keiseren Bảo Đại. Etter avslutningen av Første indokinesiske krig fastsatte fredskonferansen i Genève mellom Frankrike og Việt Minh en midlertidig deling av Vietnam langs den 17. breddegrad. Delelinjen ble etablert 21. juli 1954 som en demilitarisert sone, og fulgte i hovedsak Ben Hai-elvens løp til grensen til Laos, og 5 km på begge sider av elven var en del av sonen. Delingen av landet skulle etter avtalen vare fram til det kunne bli avholdt valg i sør, senest i 1956. Både perioden fram til valgene, og gjennomføringen av disse skule overvåkes overvåket av en internasjonal kontrollkommisjon, bestående av Polen, India og Canada. I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningestrøm på mellom og en million nord-vietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. av disse ble evakuert gjennom under Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954. Det var forventet at den sørlige sonen skulle fortsatt være knyttet til Frankrike fram til de avtalte valgene, men Bảo Đại ble imidlertid avsatt av den USA-orienterte statsministeren Ngô Đình Diệm i 1955, som utnevnte seg selv til president i en selvstendig stat, og fikk denne uavhengigheten legitimert i en folkeavstemning som ble gjennomført under noe tvilsomme forhold. Selvstendig stat 1955-1963. Gatebilde fra Saigon i 1966 Diệm erklærte Sør-Vietnam som selvstendig stat under det offisielle navnet Việt Nam Cộng Hòa («Republikken Vietnam»). Ut fra en frykt for en videre kommunistisk ekspansjon, ga USA både militær og økonomisk støtte til Sør-Vietnam, sendte rådgivere både i organiseringen og administrasjon av landet, og i utviklingen av landets infrastruktur. De øvrige politiske og religiøst baserte militsene i sør, blant annet fra Cao Dai ble knust. Diệm kunngjorde i en radiotale i juli 1955 at Sør-Vietnam ikke ville gjennomføre valgene som ble avtalt i Genève, da Sør-Vietnam ikke hadde vært en part i fredsforhandlingene i og var således ikke bundet av denne. Han hevdet videre at kommunistene i nord hadde skapt en situasjon i sør som gjorde det umulig å gjennomføre valgene. Diệm vendte i 1956 oppmerksomheten mot de kommunistiske gruppene, etter å ha slått ned andre opposisjonelle, både politiske og religiøse grupper. Han etablerte 26. oktober 1956 Sør-Vietnams hær gjennom en reorganisering av den eksisterende hæren, og etter få måneder ble FNLs grupper presset tilbake til mer fjerne utkantområder, og de siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956. I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi. I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under Den kalde krigen. Men Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen var motstander av en slik militær konfrontasjon på denne tiden rett etter Koreakrigen og Lê Duẩns plan ble avvist og kommunistene i sør måtte begrense seg til økonomisk kamp. Lederskapet ble delt i to fraksjoner, «Nord først», altså pro-kinesisk, ledet av Trường Chinh og en «Sør først», ledet av Lê Duẩn. I denne perioden ble den amerikanske politiske og materielle støtten til Diệm stadig økt. Vietnamkrigen. Fra 1957 rådet krigstilstand mellom nord og sør, og flere andre stater intervenerte. Etter at Diệm ble avsatt i et kupp, støttet av CIA i 1963 ble landet styrt av en rekke militær-regjeringer, men med general Nguyễn Văn Thiệu som president i perioden fra 1967 til 1975. Krigen sluttet med den sør-vietnamesiske hovedstaden Saigons fall 30. april 1975. Den provisoriske revolusjonære regjeringen tok over, og territoriet ble i noen måneder styrt som Republikken Sør-Vietnam. 2. juli 1976 ble det forent med Nord-Vietnam i Den sosialistiske republikken Vietnam. Etter Vietnamkrigen. «Den provisoriske revolusjonære regjering» hadde ingen reel makt før den overtok formelt styringen av Sør-Vietnam etter Saigons fall i 1975 under navnet Republikken Sør-Vietnam. Den styrte Sør-Vietnam frem til hele landet ble underlagt Den sosialistiske republikk Vietnam året etter. Under seiersparaden la justisministeren i den «Provisoriske revolusjonære regjering» Trương Như Tạng merke til at de enhetene som tidligere hadde vært dominert av folk fra sør, var borte, og erstattet av folk fra nord. Statsadministrasjonen i Republikken Sør-Vietnam var helt dominert av den nordvietnamesiske hæren. Rundt en million mennesker som ble antatt å ha samarbeidet med det tidligere sørvietnamesiske regjeringen ble sendt på omskoleringsleire, på tross av protester fra de ikke-kommunistiske medlemmene av «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», som Tạng. Uten å høre med «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», bestemte Nord-Vietnam å oppløse denne på et partimøte i august 1975. Nord- og Sør-Vietnam ble slått sammen til Den sosialistiske republikk Vietnam i juli 1976 og «Den provisoriske revolusjonære regjeringen» ble oppløst. Caerwent. Caerwent er en landsby i Monmouthshire, Wales. Den ble grunnlagt av romerne i 75 under navnet Venta Silurum, som en markedsby for de beseirede silurene. Grevskapet Gwent hadde sitt navn fra landsbyen. Store deler av de romerske bymurene er bevart. Andre severdigheter i landsbyen er ruiner av et romersk tempel. I nærheten av Caerwent ligger en av Royal Air Forces rakettbaser. Julaften. a> viser tradisjonell svensk julaften og julemat 1904. a> dekoreres fremdeles med levende lys på julaften. Julaften eller julekvelden er den 24. desember, dagen etter lille julaften og før første juledag. I noen kristne samfunn er dagen en offentlig fridag, men den hører egentlig ikke med til selve julehøytiden, som starter første juledag. Fra gammelt av var julaften dagen da det ble vaske, ryddet, pyntet og ordnet til selve høytiden. At julen ringes inn kl. 17 på julaften har sammenheng med at folk startet helgen (fikk fri) på denne tiden av dagen. I mange land er julaften fortsatt dagen da det pyntes til jul, men i Norge har det lenge vært tradisjon for å pynte til selve julehøytiden på lille julaften. Norske mattradisjoner på julaften. De eldste tradisjonene på julaften handler verken om pakker, julenissen eller juletreet, men om rike mattradisjoner med røtter tilbake til norrøn tid. Julaften er i dag den kvelden som er mest tradisjonsrik når det gjelder mat og drikke i Norge, selv om rettene kan variere utover landet. Blant de mest tradisjonsrike rettene finner man svineribbe og medisterpølse, pinnekjøtt, kalkun (en nyere tradisjon), lutefisk og kokt torsk, samt øl og akevitt og ulike viner og annet tilbehør. Kristne tradisjoner. Kristne ser på julaften som Jesus, Guds sønn – den etterlengtede Messias, sin fødselsdag. Dagen da man feirer inkarnasjonen – Gud ble menneske. Julaften begynner kl 1700. Tradisjonelt skal man lese fra juleevangeliet (dvs Lukas evangeliet) under middagen. Etter middagen er det vanlig å gå rundt juletreet, og synge julesanger, spise julekaker og åpne gaver. For mange katolske kristne er det en tradisjon å gå i midnattsmesse ved midnatt på julaften. Slike messer holdes i kirker over hele verden, og de markerer begynnelsen på juletiden. I Den Norske Kirke er det julegudstjenester på ettermiddagen og i noen menigheter også midnattsmesse. I folkelig norsk tradisjon var det vanlig å tegne et kors på alle ytterdører for å holde onde ånder borte. Julegaver. Julaften er også dagen da Julenissen, i en eller annen variant, tar runden med å gi gaver til snille barn. I Storbritannia, Sverige, Danmark, Italia, Norge, Finland, Portugal, Polen og Liechtenstein åpnes gavene på kvelden julaften eller på morgenen første juledag. I USA er det mange som åpner gavene på kvelden julaften, men de fleste åpner gavene på morgenen dagen etter. I Spania åpnes gavene etter tradisjonen den 6. januar. I senere år har en ny tradisjon utviklet seg i familier hvor det har vært en skilsmisse; der er det ikke uvanlig at barna tilbringer den ene dagen hos den ene delen av familien og den påfølgende dagen med den andre delen. Julekort. Danske hjemmelagde og ferdigkjøpte julekort omkring 2004 a>s barndom som ble laget som privat julekort rundt 1916-17. Julekort er postkort med julehilsen og julemotiv som sendes til slekt og venner ved juletider. Historikk. I dag er det ikke like vanlig å sende julekort, som det var før i tiden. Motiver. Motivet på julekortene kan være rene kristne symboler som Jesu fødsel og Betlehemstjernen, tradisjonelle gårds- og vintermotiver, gjerne med nisser, eller rene sekulære varianter, gjerne humoristiske, som refererer til aktiviteter knyttet til julen, som julehandel og festing. Eksempler. Galleriet viser julekort fra perioden 1880 til 1920 i Nasjonalbibliotekets samlinger. Bruk av julekort. Julekort sendes av mange, også ikke-kristne, i den vestlige verden og i Japan. Enkelte kristne grupper, som Jehovas vitner, markerer ingenting med mindre Bibelen sier eksplisitt at en skal, og feirer følgelig verken jul eller sender julekort. Elektroniske julekort og julebrev. De tradisjonelle julekortene har med bruken av Internett fått konkurranse fra elektroniske julekort. De blir sendt som tillegg til epost eller som reine e-kort fordi de er lettere og billigere å sende. Digital fototeknikk og hjemme-pc har også ført til at såkalte «julebrev» er blitt vanligere. Det er oppkopierte brev med julehilsener og en oppsummering av personlige høydepunkter i året som snart er omme. Julebrev sendes gjerne av barnefamilier til slekt og venner. Fremdeles er likevel de gammeldagse kortene mest populære. Chaozhou. Utsyn over Vestsjøen i Chaozhou Chaozhou (kinesisk:, pinyin: "Cháozhōu", også kjent som "Chiu Chow", "Teochew" eller "Chaochow") er en by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Den ligger noe nord for Shantou. Befolkningen anslås (2006) til 2 533 700, hvorav 688 600 i byområdet. Språket teochew, et minnanspråk, har hjemstavn i denne delen av Kina. Administrasjon. Byprefekturet Chaozhou har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū") og 2 fylker (县 "xiàn"). Dongguan. Dongguan (kinesisk: 东莞; pinyin: "Dōngguǎn") er en by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 381 000. Byen ligger nær Shenzhen og Hongkong og tar del i den sterke økonomiske veksten i området rundt Perlefloden. Navnet Dongguan kommer fra «guancao», et gresslag som det er meget av i området. Dongguans historie går tilbake til Zhide-styret under Tang-dynastiet (757). Her står det mer enn tusen år gamle Xichen-tårnet, og her er Ke-hagen som er en av de fire vidgjetne hagene i Guangdong-provinsen. Dongguan har også sjøfartsmuseum, Weiyuan-batteriet, og Humenbroen over Perlefloden. Det var ved Humen at keiserens kommissær Lin Zexu brant opp konfiskert opium i 1839, en hendelse som utløste første opiumskrig. Næringsliv. Kart over Perlefloddeltaet, Dongguan i øst. Dongguan er preget av lettindustri. De mange fabrikkene gjør at byprefekturet betraktes som Kinas mest produktive, Det produseres fremfor alt elektrisk utstyr, farmasøytiske produkter, matvarer, tekstiler og sko. Dongguan hat ca. 2 000 skofabrikker; i de fire produksjonssentraene til den største skoprodusenten, Pou Chen, arbeider ca. 160 000 arbeidere (2007). Dongguan har også stor computerindustri. Ut over dette er området rikt på wolfram, tinn og kobber. Jernbane. Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen. Vei. Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstadene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou. Huizhou (Guangdong). Utsyn over Vestsjøen i Huizhou Huizhou (kinesisk: 惠州; pinyin: "Hùizhōu", tidligere romanisert "Waichow") er en by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 2.932.200, hvorav 516 000 i selve Huizhou by. Administrasjon. Byprefekturet Huizhou har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū") og 3 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou. Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Maoming. Maoming (kinesisk: 茂名; pinyin: "Màomíng") er en by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 6.705.900, hvorav 346 000 i selve byen Maoming. her ligger Maoming kullkraftverk med 1.100 MW installert kapasitet. Administrasjon. Byprefekturet Maoming har jurisdiksjon over 2 distrikter (区 "qū"), 3 byfylker (市 "shì") og ett fylke (县 "xiàn"). Mianchang. Mianchang er en kinesisk by i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 239 000. Shantou. Shantous historiske sentrum, med vestlig og kinesisk arkitektur side ved side Shantou (kinesisk: 汕頭; pinyin: "Shàntóu"; tidligere mer kjent under stavemåten Swatow) er en kinesisk storby og by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet, og en viktig havneby i lange tider. Befolkningen anslås (2004) til 1 221 000 innbyggere. Shantou var en av de første «spesielle økonomiske soner» i Folkerepublikken Kina, men i motsetning til de fleste andre byer, som Shenzhen, Xiamen og Zhuhai, uteble den økonomiske oppblomstringen. Men byen har det eneste universitetet i den nordøstre delen av Guangdong-provinsen. Språket teochew, et minnanspråk, har hjemstavn i denne delen av Kina. Historie. Shantou var lenge en fiskelandsby under byen Tuojiang i Jieyang-distriktet under Song-dynastiet (960-1279). Under Yuan-dynastiet ble den til byen "Xialing". I 1563 var Shantou del av Chenghai-distriktet i Chao-prefekturet (Chaozhou). Så tidlig som i 1574 fikk Shantou tilnavnet "Shashan Ping". På 1600-tallet ble det laget en kanonplattform kalt "Shashan Toupaotai" i byen, og det er dette navnet som i forkortet versjon gjenfinnes i dagens navn «Shantou». Shantou fikk moderne bystatus i 1919, og ble utskilt fra Chenghai i 1921. Mellom 1983 og 1989 var den gamle situasjonen snudd på hodet ved at det var Shantou som administrerte nabobyen og den gamle handelsmetropolen Chaozhou. Shantou har likesom nabobyen i nord, Chaozhou, særlige bånd til Thailand, ettersom størsteparten av den kinesiske befolkningen der har sine røtter i området rundt Shantou. De fleste av innbyggerne identifiserer seg som teochew. Det er også mange hakkaer, særlig i distriktene Chaoyang og Chaonan. Administrasjon. Byprefekturet Shantou har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 "qū") og ett fylke (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 206 har sitt endepunkt i Shantou. Den løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Yangjiang. Yangjiang (kinesisk: 阳江; pinyin: "Yángjiāng") er en by på prefekturnivå i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet. Befolkningen anslås (2004) til 2.628.000 innbyggere. Administrasjon. Byprefekturet Yangjiang har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 2 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 325 ("Guangnan-veien") løper gjennom området. Den fører vestover fra Guangzhou i Guangdong til Nanning til den autonome region Guangxi. Økonomi. Av stor betydning for prefekturets økonomi er kniver, lakk, soyabønner og fiskeri. Seksti prosent av den kinesiske produksjon av kniver finner sted i Yangjiang, og åtti prosent av eksporten av slike varer. Produksjonen av drager er en tradisjon i prefekturet som går tilbake til 600-tallet. Det svært store Yangjiang kjernekraftverk er under bygging (2009) i Dongping i Yangdong fylke i byprefekturet. Da byggingen startet i desember 2008 var dette det så langt største kjernekraftverkprosjektet i Folkerepublikken Kinas historie. Effekten vil etter planene bli 2.000 MW. Lang strand. Byprefekturet er kjent for "sølvstranden Ten Li" på øya Hailing. Den er på 7,4 km, og skal dermed være verdens lengste sandstrand. Zhaoqing. Zhaoqing (kinesisk: 肇庆; pinyin: "Zhàoqìng") er en by på prefekturnivå i provinsen Guangdong i Kina. Befolkningen anslås (2004) til 3.910.000, hvorav 331 000 i selve byen. Historie. Året for Zhaoqings grunnleggelse er usikker, men byen fantes så tidlig som under Qin (221-206 f.Kr.) og Han (206 f.Kr. – 220 e.Kr.), da Zhaoqing var kjent som Gaoyao (高要). Under Suidynastiet (581-618), var Zhaoqing kjent som Duanzhou (端州) og fungerte som et viktig administrativt område og en militærbase. Det var under Songdynastiets keiser Huizong at byen i 1118 fikk navnet Zhaoqing, som omtrent betyr «gledens opphav». Det første belegget for at vesterlendinger befant seg i Zhaoqing er fra slutten av 1500-tallet da den italienske jesuitten Matteo Ricci kom til byen i 1583. Ricci flyttet til byen på invitasjon fra guvernøren, Wang Pan, i Zhaoqing. Ved det tidpunktet hadde han hørt tale om Riccis dyktighet som matematiker og kartograf. Ricci ble i Zhaoqing til 1589 da han forlot byen etter at en ny guvernør bestemte seg for å utvise ham og andre vesterlendinger. Det var i Zhaoqing Ricci utarbeidet den første verdskartet noensinne i Kina i år 1584. Det finnes nå en minnetavle i Zhaoqing for hedre de seks år som han bodde der, samt en bygning innrettet i 1860-årene som "Ricci minnesenter". Administrative enheter. Byprefekturet Zhaoqing har jurisdiksjon over to distrikter (区 "qū"), to byfylker (市 "shì") og fire fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 321 løper gjennom området. Den fører fra Guangzhou via blant annet Wenzhou og Guilin til Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Sanya. Sanya (kinesisk: 三亚; pinyin: "Sānyà") er Kinas sørligste by. Den ligger helt sør i øyprovinsen Hainan ved Kinas kyst mot Sørkinahavet og Tonkinbukten. Den er en by på prefekturnivå. Befolkningen anslås (2006) til 485.000. Byen er en yndet innenlands og internasjonal turistdestinasjon blant annet på grunn av trope-strendene. Miss World-konkurransen ble arrangert i Sanya både i 2003, 2004, 2005, og 2007. Sanya var også vertskap for World's Strongest Man-konkurransen i 2006. Kulturminner. Steinalderhulen i Luobi ("Luobidong yizhi", 落笔洞遗址) og Tengqiao-gravene ("Tengqiao muqun", 藤桥墓群) fra Tang-dynastiets til Ming-dynastiets tid ble i 2001 hhv. 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Samferdsel. Kinas riksvei 223 ender i Sanya. Den begynner i Haikou i nord og følger Hainans østkyst sørover til Sanya. Kinas riksvei 224, den sentrale veiforbindelse tvers over Hainan, begynner i Haikou og ender i Sanya. Kinas riksvei 225, den vestlige halvdel av ringveien rundt Hainan, løper fra Haikou i nord via Danzhou og Dongfang til Sanya i sør. Silurere. Silurene var en keltisk stamme som levde i den sørlige del av dagens Wales. Da romerne angrep deres rike i år 48 gjorde de kraftig motstand. De allierte seg med ordovikene, som ble ledet av Caratacus. Han tilhørte egentlig stammen catuvellaunerne, men hadde flyktet vestover etter at de ble beseiret av romerne. Romerne bygde en festning, Isca Silurum, ved dagens Caerleon. Denne ble brukt som base for operasjoner mot silurene, som i 78 måtte overgi seg. Det ble også, i 75, grunnlagt en by, Venta Silurum, nå landsbyen Caerwent. En innskrift som er bevart der, forteller at den var hovedstad for silurene, som fortsatte å eksistere og hadde lokale styringsorganer under romersk herredømme. Innen forskning på keltisk historie omtales enkelte ganger perioden rundt romernes erobring av Britannia som «silurisk tid». Dette er en upresis betegnelse, som stort sett bare kan ha praktisk anvendelse for det sørlige Wales' historie. Den geologiske perioden silurisk tid har navn etter stammen fordi steiner som kjennetegner den først ble funnet av Roderick Murchison i silurenes kjerneområde. Adventskalender. Adventskalender betegner en kalender som brukes til å telle ned de 24 dagene fra 1. desember til julaften. Adventskalendere oppstod tidlig på 1900-tallet som dekorerte papplater med nummererte luker med små bilder eller gaver bak. Siden 1960-tallet har det noe misvisende ordet "julekalender" blitt brukt om TV-serier med daglige episoder i svensk, og seinere dansk, finsk og norsk barne-TV. En adventskalender dekker de 24 dagene i adventstiden fram til julaften. I noen land finnes det som kan regnes som julekalendere, det vil si kalendere eller oversikter der startpunktet er julaften (eller juledagen), og sluttpunktet som regel er trettendag jul. Trykte adventskalendere. Adventskalendere er i sin enkleste form fargede bilder på papp med nummererte luker, en for hver dag fra og med 1. desember til og med julaften 24. desember i Norden og enkelte andre land, eller 25. desember (juledag) i andre land. Lukene åpnes, én for hver dag. Andre varianter har ikke bilder bak lukene, men figurer eller små sjokolader. Noen kalendere har i stedet små, innpakkede gaver. Den første adventskalenderen med små luker som kunne åpnes ble trykt i Tyskland i 1904. De hadde gjerne fromme bilder hentet fra bibelhistorien eller tradisjonelle julelegender; slike kalendere utgis også i vår tid. I Norge ble slike kalendere for alvor kjent på slutten av 1940-tallet da Norsk Speiderpikeforbund produserte og solgte slike kalendere. Den første adventskalenderen ble utgitt til advent 1947 og hadde 25 luker. Den fulgte tiden fra 1. søndag i advent til og med julaften. Den var tegnet av Ragnhild Elisabeth Boye. Allerede året etter, fikk adventskalenderen 24 luker for bruk fra 1. desember. Dette prinsippet er anvendt siden på alle adventskalendere. På 1950-tallet ble det også produsert kommersielle adventskalendere. Adventskalendere på bygninger. I flere byer i blant annet tyskspråklige områder har det vært tradisjon å dekorere fasaden av gamle bygninger, særlig rådhus, med plakater og annet som en kjempestor offentlig adventskalender. Dekorasjonene montres på ytterveggen eller i vinduene og avdukes én etter én slik at det hver dag i adventstida i desember avsløres en ny del eller et nytt motiv. Adventskalendere i radio og TV. Fra 1960-tallet har begrepet "julekalender" blitt brukt om TV-serier som sendes som 24 daglige episoder som teller ned til julaften. Tradisjonen gjelder de nordiske landene Sverige, Danmark, Finland og Norge. Den første adventskalenderserien i svensk fjernsyn het "Titteliture" og ble sendt før jul i 1960. Siden har det hvert år blitt sendt daglige førjulsprogram for barn, deriblant "Gumman som blev så liten som en tesked" med manus av Alf Prøysen. Serien gikk første gang i 1967 og i reprise i 1976. Sveriges radio hadde adventskalendere i radio fra 1957. I Danmark het den første adventskalenderen "Historier fra hele verden" og kom i 1962. NRK i Norge begynte ikke å sende adventskalendere som barneprogram på TV for alvor før i 1979. Blant de mest kjente seriene i denne sjangeren i Norge, er familieserien "Jul i Skomakergata" (1978) og kultserien "The Julekalender" (1994). Andre adventskalendere. Jostein Gaarder skrev i 1992 boken "Julemysteriet", som handler om en mystisk adventskalender. Boken kan leses som en adventskalender i seg selv, da den har 24 kapitler. Beihai. Katolsk kirke på Weizhouøya nær Beihai Beihai (kinesisk: 北海, pinyin: "Běihǎi", kantonesisk: "Pakhoi") er en kinesisk havneby og by på prefekturnivå i den autonome region Guangxi i Sør-Kina ved Kinas kyst mot Tonkinbukta og grensen mot Vietnam. Befolkningen anslås (2004) til 1,45 millioner. Byen er en viktig fiske- og handelshavn ved Tonkinbukta. Den ble åpnet for utenlandsinvesteringer og utenlandshandel i 1984 og har en stor verftsindustri, matvareindustri og alskens produksjon av utstyr for sjøfarten. Kinas viktigste perlebanker er i dette området. Byen har fått rykte på seg for å være tilholdssted for sjørøvere. Administrasjon. Byprefekturet Guigang har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū") og ett fylke (县 "xiàn"). Historie. Etter den sino-britiske Chefookonvensjonen ble undertegnet i 1876 etablerte åtte vestlige stater (Storbritannia, USA, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Frankrike, Italia, Portugal og Belgia) seg i byen med konsulater, hospitaler, kirker, skoler og tollhus. Det står (2008) fremdeles femten av disse vestlige bygninger i Beihai. Kinesiske myndigheter definerte byen som sted for internasjonal turisme (旅遊對外開放城市) i 1982. Samferdsel. Kinas riksvei 209 ender opp i Beihai. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender i Beihai. Wuzhou. Wuzhou (kinesisk: 梧州; pinyin: "Wúzhōu") er en by på prefekturnivå i den autonome region Guangxi i Sør-Kina. Befolkningen anslås (2004) til 264 000 innbyggere. Byen ligger ved Perlefloden, tett ved der den renner inn i Guangdong-provinsen. Den har nå en av Kinas ti største innlandshavner, blant annet med en stor containerhavn og 100 store og små dokkanlegg. Den har alle fasiliteter, og det er gods- og passasjertrafikk til Hongkong og Macao. Wuzhou ble først åpnet som havn for handel med utlandet i 1897. Administrative enheter. Byprefekturet Wuzhou har jurisdiksjon over 3 distrikter (区 "qū"), ett byfylke (市 "shì") og 3 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 207 løper gjennom selve byen Wuzhou og gjennom noen av prefekturets øvrige fylker (Cangwu og Cenxi). Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i provinsen Guangdong. Kinas riksvei 321 løper også gjennom Wuzhou. Den fører fra Guangzhou i Guangdong blant annet via Wenzhou og Guilin til Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Lille julaften. Lille julaften kalles også Tollesmesse, Torlaksmesse og Sjursmesse og er den 23. desember. Tollesmesse er til ære for den islandske biskop Thorlákr Thorhallsson (1133—1193), som ble gjort til helgen i 1198. I Norge var han først og fremst populær på Vestlandet og i Nord-Norge. Dagen er merket på primstaven med et halvkors. Nordafjells og i enkelte deler av Trøndelag kalles denne dagen for Sjursmesse. Opphavet til navnet «Sjursmesse» er ukjent, men det kan knyttes til et gammelt sagn om sjura (skjæra) som forsov seg for hu merka ikke forskjell på dag og natt. Lille julaften gjør de fleste nordmenn ferdig de siste forberedelsene til Julaften. Det er blant annet lang tradisjon med å vaske på dagen og pynte på kvelden. Mange steder i Norge ble senkvelden og natta mot Julaften kalt "vaskenatten". Da skulle vegger, bord og benker vaskes, og alle i huset skulle bade og ta på rene juleklær. I Norge er TV-programmet "Kvelden før kvelden", som sendes lille julaften, som oftest et av årets mest sette programmer. Bitte lille julaften. Bitte lille julaften er et begrep som av og til brukes om den 22. desember, dagen før lille julaften, 23. desember. Begrepet brukes hovedsakelig i sammenheng med juleforberedelser eller andre tema knyttet til jul. I Norge er det ikke noen utbredte tradisjoner knyttet til begrepet bitte lille julaften, men enkelte familier og grupper markerer dagen på forskjellig vis. Bitte lille julaften på en psykiatrisk avdeling er utgangspunktet for den norske filmen "Himmelfall" fra 2002. Folketradisjoner for 22. desember er heller knyttet til vintersolverv, som tradisjonelt markert på denne datoen. Primstavsmerket var en sol. Denne dagen skulle man ikke arbeide med noe som ble dreid rundt, og heller ikke bake. Juleølet skulle også være ferdig innen 22. desember så det ikke kom «solverv» i det. Begrepet bitte lille julaften kan forøvrig utvides ved å legge til enda flere «bitte» foran, for eksempel «bitte bitte lille julaften» for 21. desember, men denne typen bruk er mye mindre vanlig enn originalversjonen. Welsh Bicknor. Welsh Bicknor (walisisk Llangystennin Garth Brenni) er en landsby i Herefordshire, England. Det er en walisisk eksklave, som fortsatt regnes som tilhørende det tradisjonelle grevskapet Monmouthshire. Herregården på stedet og landet omkring den ble i 1651 inndratt fra Richard Vaughan fordi han var katolikk. Det ble gitt til Phillip Nicholas av Llansoy, fra Monmouthshire, og ble dermed et walisisk område. I 1844 ble det bestemt at Welsh Bicknor skulle administreres som del av Herefordshire, og dermed ble området en eksklave. Området har sterke bånd til Wales, og regnes i seremonielle sammenhenger som et løsrevet sogn i Monmouthshire. Naboområdet, English Bicknor, er en del av Gloucestershire. Angelltrøa. Angelltrøa er en bydel i Trondheim, og ligger mellom Omkjøringsveien (E6), Granåsveien og Jonsvannsveien. Angelltrøa er en av Trondheims drabantbyer og ble utbygd fra 1960-tallet. Navnet Angelltrøa stammer fra gården Angelltrøa som i dag ligger ganske inneklemt i bebyggelsen øst for Omkjøringsvegen. Gården ble eid av stiftsprost Jonas Angell (født 16. mars 1742, død desember 1828). Jonas Angell var fetter av Thomas Angell. Gården het opprinnelig Trøen, senere Angelltrøen og deretter Angelltrøa. 6 generasjoner Lassen har bodd på gården etter at auksjon ble holdt 31. mars 1839. Hele gårdsanlegget brant ned i 1933. Wannskrækk/DumDum Boys spilte tidlig i karrieren på (den nedlagte) Angelltrøa fritidsklubb. Lokalene lå i barnehagen ved siden av Bunnpris. Granåsveien går gjennom/ved utkanten av Angelltrøa, og Grånåslia ligger her, men Granåsen skisenter (med hoppanlegget) ligger på motsatt side av byen. Juletrekurv. Hjemmelagede kurver og lenker av farget papir er vanlig juletrepynt i Skandinavia. Juletrekurv er en liten kurv som er flettet av farget, oppstrimlet glanspapir og blir hengt på et juletre som dekorasjon. Juletrekurvene kan også bli fylt med små peppernøtter, rosiner, karameller eller andre julegodter. Skikken med å pynte treet med juletrekurver er særlig utbredt i Norge og Norden. De enkleste kurvene lages ved brette og klippe til to stykker glanspapir med forskjellig farge. Stykkene klippes i strimler med samme bredde og så flette sammen. Dette gir et ensartet rutemønster. Ved å variere bredden på strimlene og hvordan strimlene flettes sammen kan en lage forseggjorte mønstre og bilder, som hjerter, bjeller, med mer eller lage en tekst. Annen, vanlig juletrepynt som er laget av farget papir, er juletrelenker. Per Øivind Houmb. Per Øivind Houmb (født 14. mars 1964), også kjent som «Prepple», er vokalist og frontfigur i det norske rockebandet DumDum Boys. Han har også vært trommeslager i Belsen Boys, vokalist i Wannskrækk og bassist i Betty Bohm Bang Band. Kjartan Kristiansen. Kjartan Kristiansen (født 14. august 1963) er en norsk gitarist og låtskriver i det norske rockebandet DumDum Boys. Han dannet punkbandet Wannskrækk i 1978. Det skiftet i 1985 navn til Dum Dum Boys. Han har også vært medlem av The Beste som blant annet var satt sammen av tidligere medlemmer av The Aller Værste. På albumet fra 1985 har Kristiansen komponert to sanger som han også synger på platen. Har gitt ut en EP og to album med Tweeterfriendly Music fra 2001 og 2003. I 2006 fikk han Edvard-prisen i klassen populærmusikk for sangen «Enhjørning» fra DumDum-albumet "Gravitasjon". Sammen med Aslak Dørum vant han Spellemannprisen 2009 i klassen årets tekstforfatter for tekstene til Dum Dum Boys-albumet "Tidsmaskin". Glanspapir. Glanspapir er papir hvor den ene siden er matt og ufarget, og den andre siden er glanset og farget. Den fargede siden er normalt i sterke farger, hvor de mest vanlige er rød, gul, grønn og blå samt gull- og sølvfarget. Glanspapir i hvitt og sort finnes òg. Glanspapir brukes til fletting av juletrekurver og til å lage juletrelenker, og brukes i tillegg til origami. Juletrelenke. En juletrelenke er en lenke laget av strimler av glanspapir. Slike lenker brukes som juledekorasjon, gjerne på et juletre. Å lage juletrelenker brukes som en aktivitet for barn i førjulstiden. Julelenker lages ved først å klippe et stort antall strimler av glanspapir. Den første strimmelen limes til enden av seg selv for å danne en ring. Hver nye strimmel tres gjennom den forrige ringen og limes til enden av seg selv. Når dette gjentas dannes en kjettingliknende papirlenke. Liste over Indias statsministere. Indias statsminister har i praksis mer makt enn presidenten i landet. Teknisk sett står presidentembetet høyere, men fordi presidentens aktiviteter for det meste er av seremoniell art, har statsministeren ansvaret for regjeringen. Liste over Indias statsministre. Indias statsministre India Førjulstid. Førjulstiden er tiden for pynting til jul Førjulstiden er tiden før jul da juleforberedelsene gjøres, som innkjøp av julegaver, pynting, kakebakst og matlaging. Det finnes forskjellige oppfatninger av når førjulstiden begynner, men det er allment akseptert i Norge at den har begynt når advent begynner. Enkelte kommersielle interesser har forsøkt å utvide førjustiden til også å inkludere november og oktober. Dette har blitt gjort ved å distribuere reklame for juleprodukter og potensielle julegaver samt å selge julerelaterte produkter i butikkene, som julemat, julemarsipan, juleøl, julepynt med mere. Enkelte mener at en slik utvidelse av juletiden vanner ut julen og dermed ødelegger det spesielle med julen. Som en motreaksjon til utvidelsen av førjulstiden startet organisasjonen Fremtiden i våre hender kampanjen «Gi oss jula tilbake!» som har som formål at førjuletiden skal begynne med adventstiden. XChat. X-Chat, ofte skrevet XChat eller xchat, er en av de mest populære IRC klient (programvare)ene for Unix-like systemer. Den er også tilgjengelig for Microsoft Windows og Mac OS X (via et avstikker prosjekt X-Chat Aqua, som holder seg oppdatert mot hovedutviklingen og er mye mer populær en den offisielle Mac OS X versjonen som vedlikeholdes av Fink-prosjektet). Den har et valg om et fanebasert brukergrensesnitt eller et trebasert grensesnitt, med støtte for flere tjenere, og et høyt konfigurasjonsnivå. Både CLI- og GUI-versjoner er tilgjengelig, men GUI-grensesnittet er langt mer brukt. X-Chat er lisensiert under GNU General Public License og bruker GTK+ for brukergrensesnittet. Funksjoner. X-Chat er en fullfunksjonell IRC-klient som inkluderer alle grunnleggende funksjoner som finnes i andre IRC-klienter, inkludert CTCP, DCC filoverføring og prat, og en utvidelsessystem for forskjellige programmeringsspråk (inkludert C og C++, Perl, Python, Tcl og Ruby). Ved å skrive utvidelser, kan en utvide egenskapene og tilpasse funksjonene til X-Chat. X-Chat kjører i det minste på følgende systemer: GNU/Linux, FreeBSD, NetBSD, OpenBSD, Solaris, AIX, IRIX, Mac OS X, Windows og andre. Shareware-kontrovers. Fra og med 23. august 2004, ble shareware, og må kjøpes for 20 USD eller 25 AUD etter en 30-dagers prøveperiode. Tidligere frie versjoner for Windows har blitt fjernet fra den offisielle siden. Det har blitt mye diskusjon rundt legaliteten til denne utviklingen siden X-Chat prosjektet ikke har krevet noen kopirettighetsoverdragelse, holder faktisk ikke den som vedlikeholder X-Chat prosjektet kopirettighetene til hele koden. Mens han har tilbudt å fjerne og skrive om alle utvidelser, hvis den som har skrevet en spesifikk utvidelse ber han om det. Det er mange som mener at han fortsatt bryter GPL, særlig fordi koden fordi koden som gjør det til shareware ikke unndras GPL koden. Det har blitt uttalt at shareware-betalingen er nødvendig på grunn av den unødvendig lange tiden det tar å kompilere under Windows. blir gjort tilgjengelig (til ingen kostnad) av bidragsytere, som vedlikeholder binærversjoner av den siste utgaven, og også ofte kompilerer fra revisjonskontrollen. Men de fleste uoffisielle X-Chat kompilasjonene er mye større enn den offisielle, som benytter en tilpasse mindre GTK+ bibliotek. Hanoi. Hanoi (vietnamesisk: Hà Nội; kinesisk: 河内, gammelt kinesisk navn: "Lianlou") er hovedstad i Vietnam og landets nest største by. Byen ligger ved Den røde elv, og har 6.448.837 innbyggere (2009). Fra 1010 og fram til 1802 var byen det viktigste politiske sentrum i Vietnam. Det ble vraket som hovedstad til fordel for Huế under Nguyen-dynastiet, men Hanoi fungerte som hovedstad i Fransk Indokina fra 1902 og fram til 1954. Fra 1954 til 1976 var byen hovedstaden i Nord-Vietnam. Hanoi er også hovedstad for den administrative regionen Dong Bang Song Hong. Vietnams olympiske komité har sitt sete i byen. Historie. Hanoi ble Vietnams hovedstad allerede i det 7. århundre. Det eldre navnet Đông Kinh, som er en forvanskning fra kinesisk, ble i sin tur forvansket til Tonkin, som av europeere ble brukt om hele regionen. Fra 1010 til 1802 var byen med få avbrytelser det politiske senteret for et uavhengig land, noe som gjør byen til en av de eldste hovedsteder i Sørøst-Asia. Under Nguyendynastiet ble Hanoi imidlertid overskygget av Huế som ble den keiserlige hovedstad. I 1873 ble Hanoi tatt av franskmennene og etter 1887 ble byen igjen hovedstad i Fransk Indokina. Byen ble okkupert av japanske styrker i 1940. Etter frigjøringen i 1945 ble den sete for den vietnamesiske regjeringen, som året etter ble anerkjent av Frankrike som regjering for et autonomt Vietnam innenfor Den franske union. Kampene mellom Viet Minh og franske styrker ble ledet fra Hanoi, og det var ved flere anledninger harde kamper der mellom 1946 og 1954. Det året ble Nord-Vietnam anerkjent som selvstendig av Frankrike, og Hanoi ble hovedstad i den kommunistiske staten. Under Vietnamkrigen ble Hanoi bombet en rekke ganger, både taktisk bombing av broer, jernbanelinjer og industriområder, og strategisk teppebombing. Ødeleggelsene ble normalt reparert nesten umiddelbart. 2. juli 1976, 15 måneder etter den sørvietnamesiske hovedstaden Saigons fall ble Nord-Vietnam og Republikken Sør-Vietnam forent, og Hanoi ble hovedstad for Den sosialistiske republikken Vietnam. Vietnams nasjonaluniversitet, tidligere Universitetet i Hanoi, ligger i byen. Man finner også Ho Chi Minh-mausoleet, Det nasjonale historiske museum, Revolusjonsmuseet og flere historiske monumenter. Billy (tegneserie). Billy (originaltittel Beetle Bailey) er en amerikansk avistegneserie som tegnes av Mort Walker. Serien ble skapt i 1950, som en college-serie. I 1951, under Koreakrigen, vervet Billy seg i hæren, i likhet med mange andre amerikanske ungdommer på den tiden. Da Koreakrigen var over i 1953, returnerte Billy i en kort periode til det sivile liv, men dette ble ikke godt mottatt av seriens lesere, så Billy var snart tilbake i hæren igjen. Siden har all handlingen foregått i Sumpleiren, som er navnet på ekserserplassen der Billy er stasjonert. Handlingen i serien har dog aldri foregått i krig eller konflikt noen gang. Mort Walker har i en årrekke benyttet seg av assistenter, først og fremst sønnene Greg, Neal og Brian Walker. Billy er i A-kompaniet, sammen med resten av figurene. Figurer. Menig Billy er i utgangspunktet seriens midtpunkt, men like ofte dreier handlingen i den enkelte stripe om en av de andre figurene. Billy er lat og elsker å sove og sluntre unna tjenesten på andre måter. Han dro til hæren fra college sammen med de fleste av sine venner, mens noen kom til de senere årene. Sersjant Orville P. Snorkel, alias Sjanten (Sarge) Sjanten er A-kompaniets matglade og hissige sjef. Han er også svak for alkohol. Han ender som regel opp med 6-8 halvlitere når han er ute på baren. Til tross for dette er han aldri ute på byen. Sjanten er et stereotypt sadistisk befal, som gjerne juler opp soldater som ikke følger ordre, særlig Billy. Han har også et uavklart forhold til en annen sersjant, Lisa Lugg. Jegern er leierens (håpløse) romantiker og skjørtejeger Han prøver også å lære bort triksene sine, samtlige med dårlig ende. Men de forholdene som faktisk oppstår, varer ikke lenger enn en kveld eller et naschspiel. Platon er leierens allviter og bokorm. Det har han vært siden college. Han har alltid politiske ytringer, og mener noe om alt, noe som til tider driver psykologen i leieren til det ultimate vannvid. Nullet er leierens idiot, og sjarmtroll, samme om han vil eller ei og tar det meste bokstavelig. Han har vært med i serien siden College-starten. Otto er Sjantens menneskelige hund, like ølglad som eieren. Sjanten behandler Otto bedre enn karene i kompaniet svært ofte, også Kokken, som har blitt observert når han gir Otto bedre mat enn karene. Lisa Lugg er leierens eneste kvinnelige sersjant, og er forelsket i Sjanten. Hun liker det meste sammen med Sjanten. Hun har katten Bella. Kokken er verdens dårligste, men likevel verdens mest elskede kokk. Hans konstant mislykkede matretter hånes av karene. (Kjøttkakene brukes til sprettballer, og Nullet brukte spaghetti som skolisser en gang). Når dette skjer, flykter han opp på taket til matsalen, hvor han nekter å komme ned før karene har spist maten og bedt om unnskylding. Han har hatt to faste forhold før karrieren i hæren, med Rita og Lulu. Han hadde begge navnene tatovert på seg, og det var grunnen til at begge slo opp. Rita slo opp fordi han hadde tatovert navnet til elskerinnen Lulu. Han gikk til Lulu da Rita slo opp, og Lulu slo opp av samme grunn. Han røykte tidligere. General Amos Halvspenn (General Amos T. Halftrack) General Halvspenn er leierens tragiske overhode. Han er vilt forelsket i sekretæren Frøken Fryd, og som Mort Walker har sagt det: «Idiotenes overhode er den største idioten». Han søker ofte tilbake til ungdommen, men blir som regel latterliggjort. Majoren er Generalens nestkommanderende, og den kanskje mest fornuftige av de overordnede. Han er generalens beste kompis, og som regel den som korrigerer ham med dårlige ideer etc. Glad i å spille golf. Pastoren er kirkens mann i hæren, som prøver å spre gudstroen rundt om. Som regel er det ingen som virkelig tar ham alvorlig. Han plages ofte med baseballer inn igjennom de svindyre kirkevinduene. Cosmo er Rockys beste venn. De lurer generalen ved å ringe til ham. Cosmo har nesten alltid en sigar i munnen, og driver en intern kremmervirksomhet fra skapet sitt. Rocky er en rebell, som repesentant for Amerikas mørke side. Han røyker, og er utstyrt med kniv. Han har sterke meninger om politikere, og er med i alle protester, samme om han er for det som protesteres mot eller ikke. Løytnant Sonny Futt (Lt. Sonny Fuzz) Løytnant Futt ble med i serien tidlig etter at Billy vervet seg. Han er ekstremt barnslig, og prøver stadig å imponere Generalen, som hele tiden forsøker å skjerme seg for Futt. Futt er en ordentlig spyttslikker, er lettlurt, og sliter med å tilegne seg mannskapenes respekt. Fornavnet til Futt i England er Sonny, har ikke noe navn i Norge. Bella er Lisa Luggs katt. Hun er relativt anonym i serien, og opptrer seg regel i situasjoner som har noe med Sjantens hund Otto å gjøre. Kapteinen er leirens mest normale person, og er mannen som sammen med Majoren holder Sumpleirens daglige drift sammen. En gang fikk han et brev der det stod «kjære Sam». Det betyr at han heter Sam til fornavn. Yo er den eneste i leieren som er av asiatisk opprinnelse. Han er en relativt anonym person som nesten bare blir mobbet og lurt av karene. Løytnant Jack Flapp (Lt. Jackson Flap) Jack Flapp er en afroamrikaner fra Chicago. Han ter seg alltid spesielt når anledningen passer. Særlig fester, bybesøk eller «ledige» fredager. Han har som mange andre i leieren politiske meninger og ytringer. Frk. Blips er generalens sekretær og arbeider med Frk. Fryd. Hun musinner Frk. Fryd over hennes kropp og attraksjon hos gutta. Tekno er Sumpleirens data-nerd. Han har alltid en masse utstyr på seg og forvirrer stadig generalen. Han skal ha hatt ett forhold til Frk. Fryd men vi så aldri noe mer av det. Tekno er den nyeste figuren i BILLY-klanen og dukker opp litt av og til. Doktor Bonkus er Sumpleirens doktor. Han er en av Sjantens mange fiender, men kan også være veldig snill med han. Bladet i Norge. Billy dukket først opp i Norge i Vi Menn 1955, men kom som eget blad i 1971. Da kom det bare 1 utg. ut per år, og redaktøren ga vist ut blader når det passet seg fordi det varierte kraftig fra 1976 til 1979 med fra 8-10 utgaver pr. år. Men i 1980 ble Billy månedsblad. Etter 3 år, i 1983 bestemte de seg for å ha 17 utgaver pr. år med blad hver 3. uke. Slik fortsatte det til 1996 da det kom ut 21 utg. og i 1997 ble det hver andre uke med 26 utg. pr. år, og slik er det også i dag. Billy er også veldig populært i Sverige (KNASEN) og i Danmark (BASSERNE). Anglesey. Anglesey (walisisk Ynys Môn) er en øy og et grevskap utenfor nordvestkysten av Wales. Den er skilt fra fastlandet av et smalt strede, Menaistredet. To broer knytter Anglesey til resten av Wales: Menai Suspension Bridge bygget av Thomas Telford i 1826 og en nyere Britannia Bridge. Øyen ble et eget grevskap 1. april 1996, da den ble utskilt fra Gwynedd. Anglesey tilhører fortsatte det bevarte grevskapet Gwynedd. Grevskapet dekker også andre øyer enn selve Anglesey. Historie. Angelsey har lenge vært assosiert med druider. Omkring år 60 angrep Gaius Suetonius Paulinus øyen, som romerne kalte Mona, for å fjerne druidene som maktfaktor. Han ødela en helligdom og de hellige lundene. Vikinger, angelsaksere og normannere invaderte også øyen, og i det 13. århundre ble den tatt av Edvard I av England. Øyen er fruktbar og nokså flat. Det er noen høydedrag, som Cadair Mynachdy og Holyhead Mountain. I middelalderen var den kjent som Wales' brødkurv, fordi den forsynte andre områder med korn. Den ble også kalt «Môn Mam Cymru» («Wales' mor»). Dette ga den stor strategisk verdi i maktkampen mellom engelskmenn og walisere. Anglesey var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1999. Stedet Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch, som ligger på Angelsey, er kjent for å ha verdens lengste stedsnavn. Kakelinna. Kakelinna, som noen steder også ble kalt lefsetøvær eller lefsetøyra, er en betegnelse som brukes om en mildværsperiode som gjerne inntreffer i desember, før jul. Kakelinna er gjennom folketradisjonen nært knyttet opp mot Tomasmesse den 21. desember. I tidligere tider ble det hevdet at kakelinna skyldtes all bakingen – at alle ovnene forårsaket mildværet. I dag er denne folketroen forlatt, men begrepet brukes ennå. Llangefni. Llangefni er administrasjonsby i grevskapet Anglesey, på øya ved samme navn utenfor Wales. Den ligger omtrent midt på øya ved elven Cefni, som den har navn etter. Byen het tidligere "Llangygnar", etter sognekirken viet til St Cyngar. Byen er også det viktigste kommersielle senteret på Anglesey. Den hadde tidligere øyas største kvegmarked, og er fremdeles viktig for landbruket. Utenfor byen ligger et industriområde hvor man blant annet finner en kjemisk fabrikk og et slakteri. Oriel Ynys Môn-museet, som tar for seg Angeleys historie, ligger i byen. Museet eier Charles Tunnicliffes samling. Llangefni var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1957 og 1983. Ifølge folketellingen i 2001 snakker hele 83,8% av befolkningen flytende walisisk, herunder hele 95,2% i aldersgruppen 10–14 år. Coleg Menai har en avdeling i Llangefni. Ho Chi Minh-byen. Ho Chi Minh-byen (vietnamesisk: Thành Phố Hồ Chí Minh), tidligere Saigon (vietnamesisk Sài Gòn; brukes fortsatt av vietnamesere i dagligtale) er Vietnams største by, med ca. 5 140 412 (2004) innbyggere i selve byen. Men i hele det politiske forvaltningsområde, som strekker seg utenfor den egentlige by, bor det 6 117 251 innbyggere. Tar man med satellittbyer som ligger utenfor det politiske forvaltningsområde, som for eksempel Thủ Dầu Một, Di An og Bien Hoa, kommer man opp i ni millioner. Befolkningen er stadig voksende og brer seg utover; det antas at et fremtidig storbyområde anno 2020 kan bli på nær 20 millioner innbyggere. Byen ligger ved vestbredden av Saigonelven. Den var hovedstad i Sør-Vietnam fra 1954 til 1975, og i Republikken Sør-Vietnam fra 1975 til 1976. Den har siden vært administrert som en provins. Navnet i dag. Navnet "Ho Chi Minh-byen" stammer fra 1976, noe etter gjenforeningen av Nord-Vietnam og Sør-Vietnam. Men byen er vel så godt kjent, både innenlands og utenlands, under det gamle navnet, Saigon. Strengt tatt er Sài Gòn nå egentlig bare en av bydelene i byen, nemlig byens 1. distrikt. Som forkortelse ser man ofte TP. HCM, eller på engelsk HCMC eller HCM City. Navnehistorie. De opprinnelige khmerinnbyggerne kalte byen for Prey Nokor. Prey Nokor betyr «skogbyen» eller «trebyen» på khmer (Prey = «skog»; Nokor = «rike, by», fra sanskrit "nagara"). Navnet Prey Nokor benyttes fortsatt av kambodsjanerne (2007), og det benyttes også av minoritetsgruppen Khmer Krom som bor i Mekongdeltaet. Bakgrunnen for det gamle navnet Saigon er noe uklar. Kanskje ligger det noe kinesisk bak; den kinesiske tilpassingen av navnet betyr «Vestpalasset». Men ifølge en annen hypotese er navnet Saigon utviklet fra det kambodsjanske Prey Nokor – og tross alt var det slett ikke noe palass i området rundt år 1700. Navnet Saigon ble første gang brukt offisielt i 1698. Men navnet Saigon slo ikke helt gjennom da; det fikk konkurrere side om side med navnet som Nguyen-dynastiet foretrakk, Gia Định 嘉定 (opprinnelig navnet på citadellet i byen). Det er bare siden 1859 at Saigon ble det enerådende navnet (inntil oppkallingen etter Ho Chi Minh i 1976). Administrasjon. Ho Chi Minh-byen er en by på selve administrative nivå som Vietnams provinser. Den blir administrert på lignende måte som en provins, slik at de viktigste forvaltningstekniske styringsorganene er folkerådet og folkekomiteen. Byen er inndelt i 22 distrikter. Av dem er fem landdistrikter, skjønt de ligger innenfor bygrensene: Nha Be, Can Gio, Hoc Mon, Cu Chi og Binh Chanh. De 17 øvrige er bydistrikter. Bare de fem i byens sentrum har egentlige navn som offisiell betegnelse (Tan Binh, Binh Thanh, Phu Nhuan, Thu Duc og Go Vap), de øvrige har bare nummer – selv om distriktene på folkemunne naturligvis har sine navn. Historie. Byen begynte som en liten fiskerlandsby, i et område som stort sett var sumpmark. Antagelig bodde khmerfolket der før vietnameserne ankom; området var del av det kambodsjanske rike. Stedet tiltrakk seg ikke bare vietnamesiske innflyttere, men også malayiske, kinesiske og indiske handelsfolk. Vietnamesisk herredømme over områdene rundt det som skulle bli kalt Saigon og Bien Hoa ble formelt anerkjent av det kambodsjanske hoff i 1691. I 1698 sendte herskeren Nguyen Phuc Chu en av sine betrodde, Nguyen Huu Canh, til området for å organisere administrative strukturer. På grunn av sin gunstige beliggenhet for handel og som militært støttepunkt vokste stedet og ble en viktig by. I 1772 begynte Nguyen Cuu Dam å fylle igjen mange av kanalene som løp gjennom byen, og gjorde dem om til gateløp. Fransk kolonisering. I 1859 inntok franskmennene med Spanias hjelp Saigon og ødela byens festning. I 1862 avsto vietnameserne de tre sørligste av sitt rikes provinser til Frankrike, og i 1874 undertegnet Tu Duc i Hue tilslutt denne avtalen, og dermed var hele Cochinkina også formelt på franske hender. Saigon ble hovedstaden. Under det franske kolonistyret ble byens videre vekst sterkt preget av franske byggeskikker, noe som er tydelig på flere bygninger og boulevarder. Byen ble et viktig jernbaneknutepunkt og viktigste utskipningshavn for eksporten av ris dyrket i Mekongdeltaet. Andre verdenskrig. Da Saigon ble okkupert av japanerne under den andre verdenskrig i 1940, fikk de franske kolonimyndigheter likevel fortsette med å administrere landet, inntil japanerne ombestemte seg og kastet dem i fengsel i 1945. Noen måneder etter var krigen tapt for japanerne. Saigon hadde kommet fra krigsårene uten krigsskader eller større nød. Første indokinesiske krig 1946–1954. Etter andre verdenskrig erklærte Ho Chi Minhs kommunistparti Vietnams selvstendighet i 1945. Men Frankrike gikk ikke med på dette, og dermed brøt det ut krig mellom Frankrike og Ho Chi Minhs styrker, den såkalte Den første indokinesiske krig. Frankrike støttet den sørlige franskvennlige regjeringen som var opprettet av keiser Bao Dai. Han hadde gjort Saigon til sin hovedstad i 1950. Selve Saigon ble aldri krigsskueplass under denne krigen. Riktignok var det endel terrorbombinger i Saigon mellom 1951 og 1953 som kommunistene den gang ble mistenkt for å stå bak. Men det er senere blitt klart at det var Lien Minh-geriljaen under ledelse av Trinh Minh The, som hadde sin helt egen agenda, som var ansvarlig. I 1954 ble franskmennene slått av Viet Minh i slaget ved Dien Bien Phu, og trakk seg ut av Vietnam. Landet ble snart etter offisielt delt i to, og Sør-Vietnams hovedstad ble Saigon, mens Nord-Vietnam ble styrt fra den gamle hovedstaden Hanoi. Andre indokinesiske krig (Vietnamkrigen) 1959-1975. Under Vietnamkrigen ble tusenvis av amerikanske soldater stasjonert i Saigon, og amerikanerne bygde to svært store flybaser i området, den ene i byens nordlige utkant. Økonomien ble sterkt preget av kjøpesterke amerikaneres nærvær, og prostitusjonen grep også sterkt om seg. Tết-offensiven 1968. Saigon ble for første gang en krigsskueplass under Tết-offensivens første fase 30. januar – 24. februar 1968. De kommunistiske styrker foretok da koordinerte angrep en rekke steder over hele Sør-Vietnam. Det var en rekke angrep i og nær Saigon; omkring fem FNL-bataljoner hadde infiltrert byen. Den store flybasen Tân Sơn Nhất i Saigon ble angrepet av omkring 700 mann. Det kom til innbitte kamper, men de amerikanske tapene var bare på 110 mann. Flybasen i Bien Hoa noe lenger nordøst ble også angrepet, og to fly ble ødelagt. Angripernes tap under disse to angrepene og en rekke mindre kamphandlinger i og rundt byen var på over 1.100, men de vant kontroll over store deler av byen. Kampene pågikk nesten en uke, og noen deler av Saigon ble alvorlig rammet av amerikanernes luftangrep og artilleri. Kampene var over i midten av februar. Et av angrepene hadde vært mot den amerikanske ambassaden. Det var 20 kommunistiske commandos som angrep, men de ble raskt nedkjempet. Symbolverdien var imidlertid sterk. Stor symbolverdi skulle også en annen episode få: Den 1. februar hadde den sørvietnamesiske politigeneral Nguyen Ngoc Loan henrettet en sivilkledd Viet Cong-offiser på gaten i Saigon, foran amerikanske fotografer og fjernsynskameraer. Fangen, Nguyen Van Lem, var kaptein for en tropp Viet Cong-soldater som nettopp hadde henrettet sørvietnamesiske politifolks hustruer, barn og andre slektninger. 34 bundne og drepte sivilister var blitt funnet i bare ett dike. Nguyen Van Lem hadde angivelig vært stolt av sin dåd og skrytt av at han hadde klart å finne og likvidere alle på dødslisten han hadde fått. Adams beklaget også personlig overfor general Nguyễn og hans familie for en uopprettelige skaden bildet gjorde mot ham. Da general Nguyễn døde i 1998, hyldet Adams ham som en «helt» i «en rettferdig sak». Saigons fall 1975. Helikopter lander i Saigon under "Operation Frequent Wind" Vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip under "Operation Frequent Wind" Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for FNL og Den nord-vietnamesiske hær. 30. april 1975 falt Saigon; hendelsen kalles i ettertid i Vietnam offisielt for Giải phóng miền Nam («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagen Ngày mất nước («Dagen for tap av landet»). I april hadde den sørvietnamesiske hær brutt sammen på alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring ved Xuan Loc, en by 60 km øst for Saigon. Den 21. april brøt forsvarslinjene sammen og nordvietnamesiske stridsvogner og infanteri rykket raskt frem mot den sørvietnamesiske hovedstaden. Den 27. april hadde 100 000 nordvietnamesere omringet Saigon, der 30 000 sørvietnamesere skulle holde stand. Den 29. april satte amerikanerne i gang med "Option IV" (også kalt "Operation Frequent Wind"), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da hektiske vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent. Helikoptrene begynte å evakuere fra den amerikanske ambassaden og fra flyplassen. Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadør Graham Martin lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes. Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom store mengder av sør-vietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med. Bare utenfor den amerikanske ambassade vokste mengden til omkring 5 000. Imidlertid hadde en annen større evakuering startet endel dager tidligere, "Operation Babylift" som skulle bringe ca 2 000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. De fleste ble bragt til USA, andre til blant annet Australia. Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått, og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den 23. april hadde president Gerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte. Helikopterevakueringen fortsatte hele dagen og natten mens de nordvietnamesiske stridsvognene rullet inn i utkanten av Saigon. Tidlig på morgenen den 30. april forlot de siste ambassadevaktene fra "US Marines" ambassaden mens hektiske vietnamesere stormet sperringene rundt ambassadeområdet. De nordvietnamesiske T-54-stridsvognene rullet nå inn i Saigon. Den sør-vietnamesiske motstanden var svak. Det kom til noen trefninger mellom sør-vietnamesernes M41-stridsvogner og nord-vietnamesernes sovjetiske stridsvogner. Nord-vietnameserne rykket raskt frem for å innta ambassaden, den viktigste garnisonen for den sør-vietnamesiske hær, politihovedkvarteret, radiostasjonen, presidentpalasset og andre nøkkelmål. Her og der støtte de på sterkere motstand enn de hadde regnet med. På dette tidspunkt hadde helikopterevakueringen bragt ut 7 000 amerikanere og sør-vietnamesere, men den kom nå raskt til sin avslutning. Presidentpalasset ble erobret, og FNLs flagg ble heist kl. 12.30. Den sør-vietnamesiske øverstkommanderende og fungerende president, general Dương Văn Minh overgav seg selv og erklærte Sør-Vietnam for oppløst samme ettermiddag. Etter at kapitulasjonen var kringkastet, kom de gjenværende sørvietnamesiske styrker frem fra sine forsvarsposisjoner og la ned våpnene. De fleste av dem havnet etterpå i «omskoleringsleirer» som ofte også fungerte som dødsleire ettersom det anslås at omkring én million vietnamesere omkom under sitt fangenskap der. Nytt navn. Byen ble etter den nord-vietnamesiske erobringen hovedstad for den provisoriske Republikken Sør-Vietnam, som styrte den sørlige delen av landet inntil nord og sør ble forent 2. juli 1976. Hanoi ble da hovedstad for hele landet. Byens navn ble straks endret til Ho Chi Minh-byen til minne om Ho Chi Minh, som kommunistene anser som den sosialistiske republikkens landsfader. En av bydelene, Distrikt 1, heter fortsatt Saigon. Navnet Saigon blir fortsatt brukt i dagligtale, og blant motstandere av det kommunistiske regimet holder man særlig på dette. Demografi. Slumområde langs en kanal i byen Befolkningen antas i 2004 å ha økt til over seks millioner. I tillegg til å være den mest folkerike byen i Vietnam, utgjør den også den mest folkerike administrative enhet på provinsnivå. Flertallet av befolkningen er enten vietnamesere ("kinh") eller utenlandskinesere ("Hoa"). Det er også betydelige grupper av vietnamesiske minoritetsfolk i byen. Kineserne er spesielt tallrike i distriktet Cholon, som regnes som en "Chinatown". Turisme. Siden 1990 har Ho Chi Minh-byen stått for mellom 28 og 35 prosent av Vietnames samlede inntekter fra turisme. Byen mottar et stadig stigende antall turister fra utlandet, opp fra 180 000 i 1990 til millioner nå, noe som utgjør over halvparten av alle turister til landet. Cholon. Fra et tempel i Cholon Cholon, som er 5. bydel, er Ho Chi Minh-byens "Chinatown". Navnet Cholon betyr «stort marked», og Cholon var opprinnelig en egen by. Men etterhvert vokste den sammen med Saigon på grunn av den sterke tilflyttingen og flyktningestrømmene. Cholon befolkes av omkring en halv million kinesere som dominerer bybildet med sine kinesiske apoteker, restauranter og forretninger. Cholon er også det viktigste handelsområdet i byen. Kineserne i Cholon nedstammer fra forskjellige deler av det sørlige Kina, og de har i høy grad klart å bevare sine regionale skikker, sine språk og dialekter gjennom generasjonene. Det finnes egne temper for folk som stammer fra Chaozhou, for dem med sine aner i Guangzhou, og så videre Ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet var Cholon også beryktet for sine opiumshus. Den britiske forfatteren Graham Greene var blant besøkerne, og hans roman "The Quiet American" fra 1955, med handling fra tidlig 1950-tall, henter mye av sin koloritt fra dette området. Boken er grunnlag for to kinofilmer av samme navn, fra 1958 og 2004. Siden 1950-tallet var de trange og travle gatene i Cholon et ideelt gjemmested for Viet Minh og senere for Viet Cong. I Cholon finner man de severdige Quan-Am- og Thien-Hau-pagodene. Dong Khoi og Nguyen Hue. Dong Khoi var under navnet "Rue Catinat" Saigons fremste promenadegate allerede under den franske kolonitiden. Under Vietnamkrigen var det særlig mange barer og bordeller langs denne gaten som betjente amerikanske soldater under deres "Rest and recreation"-opphold. Siden "Doi Moi" er gaten, som nå heter "Revolusjonsgaten", heller blitt preget av mange restauranter, barer og dyre designerforretninger. Nguyen Hue er en parallellgate til Dong Khoi. Den ble anlagt av franskmennene som "Boulevard Charner", og ble betenget som Orientens "Champs Elysées". Nguyen Hue er i dag heller bare en bråkete hovedtrafikkåre. Men under Tet-festen er det lokale blomstermarkedet en attraksjon. I nordenden av Nguyen Hue befinner det tidligere rådhuset seg. Det er et kolonialhus fra 1906. I dag holder folkekomiteen til der. Notre Dame. En av de mest betydelige byggverk i byen er den katolske Notre-Dame-katedralen. Denne teglsteinskirken ble reist mellom 1877 og 1883 i neoromansk stil. Katedralens to klokketårn er 58 meter høye. Katedralen er det viktigste fokus for de sørvietnamesiske katolikker. Erkebiskopen av Ho Chi Minh-byen, msgr. Jean-Baptiste Pham Minh Man, er en av Den katolske kirkes kardinaler. Katedralen befinner seg i nordenden av Dong Khoi. Her feires det også messer på engelsk hver søndag. Foran kirken, på "Pariserkommuneplassen", står en statue av Jomfru Maria. Hovedpostkontoret. Hovedpostkontoret med bilde av «Onkel Ho» Rett ovenfor Notre Dame står hovedpostkontoret, som er en bygning fra 1880-årene og som siden den gang nesten ikke har sett noen ombygninger eller forandringer. Innvendig er riktignok betjeningslukene blitt renovert og modernisert, og det er tilkommet et kjempemessig veggmaleri av «Onkel Ho». Gjenforeningspalasset. Det tidligere presidentpalasset for den gamle republikken Sør-Vietnam er i dag et museum. Det heter i dag «Gjenforeningspalasset». Av og til benyttes det til representasjon ved statsbesøk. Bygningen er fra 1960-årene. Den 30. april 1975 ble palasset omringet av nordvietnamesiske stridsvogner og så inntatt, og denne erobringer markerer Saigons fall og Vietnamkrigens avslutning og de nordvietnamesiske kommunisters seier. Bare kort tid før hadde de siste amerikanske helikoptrene forlatt anlegget. Palasset har en omfattende utstilling av etterlatt amerikansk og sørvietnamesisk stridsutrustning. Krigsoffermuseet. En annen severdighet er "Krigsoffermuseet". I tillegg til en samling av stridsvogner, fly og andre etterlatenskaper etter den amerikanske krigsmaskin finner man her en tildels drastisk fotoutstilling som fremfor alt tydeliggjør følgene av amerikanernes bruk av avløvingskjemikalier «Agent Orange» over landets skoger, og deres bruk av napalm-bomber. Etter at relasjonene mellom USA og Vietnam har bedret seg er det også tilkommet utstillinger om antikrigsbevegelsene i USA og andre land, og om de amerikanske soldater som nektet å tjenestegjøre i Vietnam av etiske grunner. Revolusjonsmuseet. Revolusjonsmuseet holder hus i det tidligere palasset for Cochinkinas guvernører. Palasset var residens for Sør-Vietnams president Ngô Đình Diệm. Museet utstiller gjenstander fra kampene mot franskmenn og amerikanere. Le-Duan-boulevarden. Le-Duan-boulevarden er en boulervard av samme franske stil som Nguyen Hue. Den løper fra bykjernen til de botaniske haver. I dette området er det idag igjen en rekke utenlandske diplomatiske representasjoner (konsulater). Under Vietnamkrigen var dette åstedet for et spektakulært angrep under Tết-offensiven. Under de siste krigsdagene fløy helikoptere i skytteltrafikk med de siste gjenværende amerikanerne mellom den gamle amerikanske ambassaden og amerikanske krigsskip koordinert fra kommandoskipet "Blue Ridge" ute i Sørkinahavet. Ambassaden, som ble rasert, er nå gjenoppbygd, og bare minnetavler forteller om hendelsene i aprildagene i 1975. Ben-Thanh-markedet. Dette markedet, som ble bygd i 1914 og som er blitt renovert i løpet av de siste årene, er ett av Saigons varemerker. Ben-Thanh-markedet er i dag en stor markedshall for bekledning, tørkede matvarer, elektronikk, souvenirer, og for grønnsaker, frukt, fisk og blomster. Her tilbys også vietnamesiske kulinariske retter. Markedet med et særegent tårn som kan minne om et kirketårn ligger inntil en sterkt trafikkert sentral rundkjøring, der syv gater møtes. Saigonmuseet. Saigonmuseet ligger i tollvesenets tidligere hovedkontor, en bygning reist i 1863. Her er det mange forografier fra "onkel Ho"s liv og virke. Jadepagoden. Jadepagoden er Saigons mest fargerike gudshus. Den ble bygget i 1909 av byens kantonesisk-kinesiske innvandrere, og her æres både Buddha og en rekke taoistiske guddommer og helteskikkelser fra kinesisk mytologi. Bitexco Financial Tower. Byens høyeste skyskraper er Bitexco Financial Tower, som er 262,5 meter høy. Bygningen er åpen for besøkende som fra 49. etasje får full utsikt over byen. Til og fra byen. Ho Chi Minh-byen betjenes av den store flyplassen 7845;t (den tidligere flybasen fra Vietnamkrigen) som ligger noe nord for bykjernen. Det offisielle navnet "Ho Chi Minh internasjonale lufthavn" har i liten grad slått gjennom. Hertil er det enkelte direkte flyruter fra Europa, og en rekke direkteforbindelser til alle de største byene i Sørøst- og Østasia. Det er også gode flyforbindelser til alle Vietnams viktigere byer. Taxi og buss er tilgjengelig til og fra flyplassen og innenfor byen. På grunn av den høye veksten i antallet flypassasjerer og Tan Son Nhat lufthavns nære beliggenhet til byen, har den vietnamesiske regjeringen planer for å bygge en ny internasjonal flyplass nær Long Thanh Township i Dong Nai Provinsen ca 40 km nordøst for byen. Togforbindelser består fremfor alt til områdene nord for Ho Chi Minh-byen. Det er tog til Hanoi flere ganger om dagen – reisen tar mellom 30 og 40 timer. Det er ellers bussforbindelser til mange byer i Vietnam og inn i Kambodsja. Innen byen. En maskert mor og barn Ho Chi Minh-byen har verken undergrunnsbane eller trikk, men et godt fungerende bussnett, både til by og ut mot landsbygda. For individuell transport er tilbudet godt på taximoped, "Cyclo" (sykkeltaxi) eller taxibiler. Det er imidlertid besluttet å bygge en undergrunnsbane, i første omgang med fem linjer. Den vil bli 20,6 km lang og skal settes i drift i 2014. Man håper på 73 mill. passasjerer det første driftsåret, og 204 mill. det følgende året. Rein. Rein ("Rangifer tarandus") kalles også reinsdyr og karibu (amerikansk rein) og er et hjortedyr som lever i de nordligste landområdene på jorda, der de er godt tilpasset de ekstreme kulde- og snøforholdene som kan råde på vinterstid. Reinsdyret skiller seg fra andre hjortedyrene ved at både "bukkene" (hannene) og "simlene" (hunnene) utvikler gevir. Domestisering. Mye tyder på at reinen ble domestisert som følge av minst to samtidige uavhengige prosesser for omkring 2000–3000 år siden, den ene i Fennoskandia og den andre i Russland. Beskrivelse. Reinsdyr er en art som først og fremst utmerker seg med sin gedigne hodepryd – geviret, som bæres av både bukker og simler. Arten eksisterer i flere underarter som varierer i størrelse og utbredelse. På generelt grunnlag kan man hevde at de sørlige underartene er fysisk større enn de nordlige. Karibuen, som det finnes flere underarter av i Nord-Amerika, kan bli opp til 120 cm i skulderhøye og ha en total kroppslengde på mellom 150 og 230 cm. Den normale skulderhøyden hos reinsdyr er vanligvis 82-120 cm. Bukkene veier vanligvis mellom 70 og 150 kg, mens simlene veier 40-100 kg. Hos skogskaribuen kan imidlertid bukkene i de mest ekstreme tilfellene veie opp mot 270 kg. Halen utgjør gjerne ca 10-15 cm. Hos noen underarter kan bukkene bli dobbelt så store som simlene, men hos reinen utvikler begge kjønn gevir. Geviret. Reinen feier geviret. Hannreinen gjør dette i august, mens hunnreinen (simla) gjør det noe senere. Simla må også feie geviret for å komme i brunst. Trær og busker blir brukt til å skrape geviret for at det skal feies. Geviret, som er en struktur bygget opp av molekyler av keratin (som negler, hover, hår, klover, nebb og pels), blir større med årene, og takkene mer tallrike. De største gevirene kan bli så formidable i størrelse at de nærmest må betraktes som uhensiktsmessige for dyra. Det er bukkene som utvikler de største og mest prangende gevirene. Begge kjønn feller geviret årlig, men bukkene er først ute og feller det i november/desember. Når brunsten er over har ikke bukken lenger behov for geviret. Dette er praktisk for den kalvebærende simla, som da blir den dominante i matfatet og enkelt holder bukker og andre ikke kalvebærende dyr unna. Hun feller først geviret ettet at kalven er født i mai/juni neste år. Pelsen gir glimrende beskyttelse mot vær og vind, fordi hvert hårstrå er hult og derfor isolerer ekstra godt. Fargen varierer fra mørk brun til nærmest hvit. Fargen varierer dessuten mellom underartene, kjønnene, områdene de lever i og årstidene. Klauvene er store og konkave i formen, noe som gir dyra god bæreevne i dyp snø og våtmarksområder/myrgrunn. De store klauvene fungerer dessuten som utmerkede svømmeføtter og gjør reinen til en ypperlig svømmer. Klauvene er også redskapet reinen bruker for å nå ned til føden (lav og mose) vinterstid, som da kan være dekket av snø og is. Når reinen løper kan man høre en kneppelyd. Mange har trodd at lyden kommer fra de brede klauvene, men det er ikke tilfelle. Derimot er det et senefeste i bakbena som skaper lyden, når festet sklir over et ben. Man kan tenke seg at dette fenomenet har utviklet seg slik for at reinen lettere skal kunne følge flokken når denne forflytter seg i mørket, men man er på ingen måte sikker på dette. Underarter. Det er beskrevet flere underarter av arten reinsdyr, men det er usikkert i hvilken grad de kan anerkjennes som egne underarter. Derfor har ikke alle blitt tatt med i taksoboksen. De usikre underartene er trukket inn på linjen nedenfor. Sju av underartene kan sies å ha full internasjonal støtte som egne underarter, men det er knyttet usikkerhet til det utbredelsesområdet de har. Disse sju står i taksoboksen. Geografisk spredning. Rein finnes opprinnelig bare på den nordlige halvkule. I dag er rein naturlig utbredt i Canada, Alaska, Norge, Finland, det tidligere Sovjetunionen og Kina, samt på Svalbard og Grønland. I tillegg er det satt ut rein blant annet på Sør-Georgia i Antarktis og på Island. Verdensbestanden ble i 1986 estimert til å være omkring 3,3–3,9 millioner dyr (Williams & Heard, 1986), men da er ikke tamreinstammen talt med. Villrein i Norge. I Norge er "villrein" synonymt med "fjellrein", som noen også kaller "tundrarein". Arkeologiske utgravninger av steinalderboplasser viser at det har vært rein i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 12 000 år siden. Tamreindriften på 1800- og 1900-tallet førte til at villreinen ble totalt utryddet i Sverige, Finland og nesten hele Norge. Bare noen få dyr var igjen i noen av de større fjellområdene i sør. Villreinstammen ble totalfredet i årene 1902–1906, noe som førte til at stammen igjen ble skattbar for en periode, men etter noen år sank bestanden igjen. På 1920-tallet regnet man med at totalbestanden var omkring 2 700 dyr. Det førte til at det på 1930-tallet ble innført kvoteregulering for jakt på villrein, noe som ga resultater. Forvillet tamrein bidro i tillegg til å øke villreinbestandene, og i en del tilfeller ble det også kjøpt opp og satt ut tamrein som nå forvaltes som villrein. Dette førte til at villreinbestanden voks til over 30 000 dyr på midten av 1990-tallet, fordelt på 26 avgrensede forvaltningsområder i Sør-Norge. Tamrein i Norge. Tamrein og villrein er i utgangspunktet samme dyr. Tamrein har i så måte vært med på å styrke villreinstammen ved flere anledninger. Kun personer av samisk ætt kan drive reindrift innenfor reinbeiteområdene i Norge. Det betyr at enten foreldre eller besteforeldre må ha drevet med reindrift tidligere. Det gjør at det kun er noen få samiske familier som sitter på beiterettighetene og er reineiere. Utenfor reinbeiteområdene finnes imidlertid også norske tamreinlag som driver med reindrift i Sør-Norge. Reindriftsretten reguleres av reindriftsloven. Antallet tamrein er betydelig i Norge. Rundt år 1900 var det ca. 100 000 tamrein her. I 1991 var antallet oppe i ca. 220 000 dyr, for så å synke igjen mot slutten av 1990-tallet. På 2000-tallet har imidlertid antallet igjen økt. I 2003 ble antallet estimert å være omkring 203 000 dyr, hvorav ca. 70 % befant seg i Finnmark der antallet blir ansett som et problem for næringen. I inntektsåret 2004/2005 erstattet staten 11 400 tamrein som tapt på grunn av rovdyr, hvorav ca. 650 tilfeller var dokumentert. Det totale tapet var imidlertid på over 58 000 tamrein, hvorav næringen søkte om erstatning for 47 800 dyr. I driftsåret 2001/2002 var det registrert 184 925 tamrein i Norge, men siden da har antallet trolig steget betydelig. Det finnes også store mørketall. Tamrein på verdensbasis. Nordisk råd anslo i 2004 at den totale tamreinbestanden i verden var på ca. 1,8 millioner dyr, hvorav ca. 1,2 millioner (2/3) befant seg i Russland. I 1969 var den russiske tamreinbestanden på hele 2,5 millioner dyr. I Russland er det spesielt nenetserne som driver med reindrift, men også russiske samer og vepsere bidrar til det store tamreinholdet. I Sverige var tamreinstammen på ca. 220 000 dyr i år 2000, fordelt på ca. 4 700 reineiere. Ca. 3 700 av disse var samer. Antallet tamrein varierte mellom 160 000 og 300 000 dyr på 1990-tallet. Atferd. Reinsdyret er et flokkdyr som i vill tilstand gjerne ferdes i store grupper, som av og til kan telle flere tusen. Fra Nord-Amerika er det kjent at reinsdyr kan forflytte seg mer enn 5 000 km på et år. Reinsdyret bruker først og fremst luktesansen til å forsterke sitt sanseinntrykk, da dette dyret ser ganske dårlig. Reinsdyr er gode svømmere som enkelt krysser elver og havsund. Reinsdyr er hurtige dyr som over en kort periode kan nå en toppfart på mer enn 60 t (opp mot 80 km/t for caribou), eksempelvis om den blir skremt. Når flokken til vanlig forflytter seg er imidlertid halve farten eller mindre mer normalt. Rein som har blitt temmet kalles gjerne "tamrein", og er næringsmessig et viktig dyr for samene på Nordkalotten. Dyret har gjennom årtusener blitt skattet som matauk, trekkdyr og kilde til klær. Den varme pelsen gir god beskyttelse mot vær og vind. Klær og sko ble gjerne sydd med sener fra dyret. Av geviret har samene også tradisjonelt lagt både redskaper og pyntegjenstander. Reproduksjon. Simlene blir normalt kjønnsmodne når de er omkring 28 måneder gamle, selv om det finnes eksempler på simler som har blitt det alt i 16 måneders alderen. Paringstiden er i perioden august-november, avhengig av leveområdet. På denne tiden feller bukkene det tynne hudlaget som dekker geviret, og like etter går de i brunst. Hudlaget kalles for bast. De kjemper mot hverandre om retten til å pare seg, og samler seg ofte en gruppe med 10–15 simler (hunndyr). Simla går drektig i ca. 228 dager og føder normalt kun en kalv, selv om tvillingfødsler har blitt rapportert. Den nyfødte kalven veier normalt mellom 3 og 12 kg. Selve kalvingen skjer gjerne i perioden mai–juni. Reinkalvene blir tidlig utviklet og er klare til å patte mora få minutter etter at de er født. Kalven patter mora den første måneden, før den begynner spise gress selv. Reinkalver blir hurtig løpedyktige og kan i løpet av ett døgn følge mora og flokken når denne forflytter seg. Flokken er også kalvens beste beskyttelse i de første dagene og ukene etter fødselen, da de er mest utsatte for rovpattedyr. Ernæring og beskatningspress. Reinsdyr er planteetere som for det meste livnærer seg av ulike sorter løv, lav, mose og sopp. I Norge har studier vist at reinen livnærer seg på hele 37 ulike plantefamilier. Reinlav, som er energirik, men protein- og mineralfattig, og mose er spesielt viktig vinterstid, men de spiser også annen føde i denne årstiden. Det er også en myte at reinen ikke kan klare seg uten reinlav. Det er blant annet svalbardreinen et godt eksempel på. Om snøforholdene blir vanskelige kan imidlertid reinen risikere å dø av sult. I store deler av verden blir villreinstammene beskattet gjennom jakt, også kalt villreinjakt. I Norge har tendensen de siste årene vært at det blir stadig færre reinjegere. I 2005 var det 8 100. Det var en økning på ca. 1 700 jegere, noe som trolig skyldes økt villreinkvote. Til sammenligning var det 32 300 hjortejegere og 57 400 elgjegere (iflg. SSB). I 2005 ble det felt ca. 4 800 villrein i Norge, noe som var en oppgang på ca. 900 dyr (iflg. SSB, 2005). Fellingskvoten var på ca. 10 000 dyr. Størst kvote (felte/kvote) hadde Hardangervidda (860/2 530 dyr), men det ble felt flest dyr i Rondane (980/1 650). Fellingsprosenten var størst i Forellhogna, der det ble felt 264 dyr av en kvote på 300 (88 %). I tillegg til jakt er reinen er utsatt for rovdyrpress. I Nord-Amerika er ulv det rovpattedyret som hvert år dreper flest rein. Forskere har anslått at en voksen ulv kan ta opp mot 15-30 rein på en sesong. Reinen er imidlertid også utsatt for predasjon fra svartbjørn, brunbjørn, isbjørn, gaupe, jerv og ørn, i Norge kongeørn. Ørnen tar helst kalver. Bevaringsstatus. Reinsdyret som art er ikke en truet art. Forskere har estimert at det trolig finnes omkring 5-6 millioner reinsdyr i verden, hvorav nærmere 2 millioner er såkalt "tamrein". Reinen er således ikke truet som art, men den er utrydningstruet på mange lokale plan. Tap av habitat, klimaendringer og overbeskatning er de mest vanligste problemene. I dag er den kanadiske peary karibuen den mest truende underarten, trolig som følge av klimaendringer. Den ble satt på IUCNs rødliste som truet (EN A1b, C1) i 2003, men ny kunnskap dokumentert i 2006 viser at antallene kan være langt mindre enn tidligere antatt (ca. 10 000 dyr). Kanskje kun 2 000 dyr. Reinen er mest tallrik i Alaska, Canada, og Russland. Tidligere fantes det også villrein langt sør i USA og i land som Storbritannia, Tyskland og Polen i Europa. I dag er det bare i Norge, Finland og Russland at det fortsatt finnes villrein naturlig i Europa, og i USA er karibuen nærmest utryddet. Reindrift. I Europa har reindrift utviklet seg fra en samisk veidemannskultur, men det er vanskelig å tidsfeste når overgangen fra villreinjakt til tamreindrift skjedde. Trolig har det skjedd gradvis og over lang tid. Kanskje også til ulik tid i ulike deler av disse landene. I norsk sammenheng hører man først om reinhold av vikinghøvdingen Ottars beretninger til Kong Alfred på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant «"finnene"» (les samene), fordi de ble benyttet som lokkedyr under villreinjakt. Det finnes også tidlige beskrivelser om samer som brukte tamrein som kjørerein, klovdyr og melkedyr. På 1500- og 1600-tallet minket villreinflokkene sterkt som følge av økt handel og skattlegging av samene, samtidig som fangst- og jaktmetodene ble mer effektive. Samtidig økte tamreinflokkene, som måtte flyttes rundt på beite etter mønster av villreinens vandringer. Mange hevder at det var i denne tidsepoken at samene ble reindriftsnomader. I Nord-Amerika og i Sibir i Russland har reinen har en lignende betydning for indianere og andre urfolk, om enn kanskje ikke i samme økonomiske grad som i Fennoskandia. Reinkjøtt som matkilde. Reinkjøtt har vært en viktig matkilde for urfolk i nordlige strøk av verden så lenge det har eksistert rein der. I Nord-Amerika har eksempelvis indianerne utnyttet reinen gjennom alle tider, i Skandinavia samene, og i Russland samojedene og en rekke andre urfolk. Til Skandinavia kom reinen for omkring 9 000 år siden, da isen trakk seg vekk etter siste istid. I hælene på reinen fulgte jegerne. Samer og andre urfolk har rike tradisjoner med reinkjøtt som matkilde. For mange av dem er fortsatt reinkjøtt den viktigste proteinkilden. For at kjøttet skulle kunne brukes utover hele året ble det gjerne saltet, tørket eller røket. Hele dyret ble utnyttet. Innmat, beinmarg og såkalt "gumppus" (blodkaker og blodpølser) regnes fremdeles som delikatesser i det samiske kjøkkenet. Tørket reinkjøtt er også fortsatt populært og mange mener det smaker fortreffelig. En av de mest kjente samiske matrettene kalles "bidos" og er en kjøttsuppe kokt på mye reinkjøtt og lite vann. Også finnbiff/reinskav er en populær kjøttrett lagd av strimlet reinkjøtt. Reinsdyrkjøtt er svært magert sammenlignet med annet mørkt kjøtt. Det inneholder typisk omkring 4 % fett. For nordmenn flest er reinsdyrstek, reinsdyrbiff og ulike gryteretter der reinsdyrkjøtt inngår mest vanlig. Indrefilet av reinsdyr er en delikatesse som mange også velger å spise rå, men kjøttet kan være vanskelig å få tak i. Ytrefilet er mer vanlig og egner seg utmerket som grillmat. Kulturell betydning. I alle år har samer og andre urfolk utnyttet reinen kulturelt, eksempelvis i rituelle handlinger og som arbeidsdyr. Reinen har blant annet fungert som vekselvis trekkdyr og klovdyr gjennom sesongen. I moderne tid har reinen også blitt populær i sport, mens snøscooteren har overtatt mange av dens arbeidsoppgaver i det daglige livet. I reinkappkjøring blir det konkurrert over ulike distanser. Tradisjonelt konkurreres det over en distanse på 1 000 meter med slede, men i de siste årene har det også blitt utviklet en sprintdistanse. Mange forbinder reinsdyret med julenissen. Dette skyldes innflytelsen fra amerikansk folklore og litteratur. Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet "A Visit from St. Nicholas" fra 1823, hvor de opprinnelige åtte reinsdyrene som angivelig trekker nissens slede ble navngitt. Senere ble det niende reinsdyret introdusert i fortellingen om "Reinsdyret Rudolf," som ble skrevet i 1939 og presentert i en sang i 1949. Eisteddfod. Eisteddfod (flt.: eisteddfodau) er en walisisk festival for litteratur og musikk. Ordet er avledet av det walisiske «eistedd», som betyr «(å) sitte». En eisteddfod inneholder et konkurranseelement. Tradisjonen for slike møter mellom walisiske diktere/skalder, sangere og musikere går tilbake minst til det 12. århundre. Da skaldetradisjonene gikk tilbake i betydning og omfang sluttet man med festivalene, men i det 18. århundre begynte man å holde uformelle regionale eisteddfodau. Den viktigste festivalen er den nasjonale Eisteddfod, som avholdes årlig siden 1861. Man veksler normalt mellom å ha den i det nordlige og det sørlige Wales. Hele festivalen avholdes på walisisk. Den druidiske tradisjonen holdes i hevd, blant annet ved at vinnerne blir kronet av menn i hvite gevanter mens barn danser og det spilles på et tradisjonelt horn. Denne formen for festival ble laget av Iolo Morganwg for Gorsedd, den walisiske skaldeforeningen. I 1819 ble ordningen tatt i bruk for den nasjonale Eisteddfod. Seremonien tas svært alvorlig, og det regnes innenfor miljøet som en stor ære å vinne en krone eller stol for poesi. Et spesielt øyeblikk i den nasjonale festivalens historie var da man i 1917 skulle gi en spesiell pris, en stol, til Ellis Humphrey Evans, som virket som skald under navnet Hedd Wyn, for diktet "Yr Arwr" («Helten»). Da vinneren ble annonsert kom han ikke fram til podiet, og etter en kort stund ble det annonsert at Evans måneden før hadde falt på slagmarken i Belgia. Hendelsen er vist i den Oscarnominerte filmen «Hedd Wyn». En annen viktig festival er «Eisteddfod Yr Urdd», ungdommens eisteddfod. Den blir organisert av Urdd Gobaith Cymru, den walisiske ungdomssammenslutningen, for unge fra 7 til 24 år. Det finnes også en internasjonal eisteddfod, som holdes årlig i Llangollen. Kor, sanggrupper, folkedansere og andre artister fra hele verden deltar med bidrag fra sine egne lands folketradisjoner. Aberdare. Aberdare (walisisk Aberdâr) er en industriby i Rhondda Cynon Taf i Wales. Den tilhører det bevarte grevskapet Glamorgan. Byen ligger der elvene Dar og Cynon flyter sammen, omkring 6 km fra Merthyr Tydfil og 38 km fra Cardiff. Befolkningen var ved folketellingen i 1991 31 619. På begynnelsen av det 19. århundre var ikke Aberdare mer enn en landsby, og lå i et landbruksdistrikt. Befolkningstallet i sognet var bare 1486 i 1801. Så ble det funnet rike forekomster av jern og kull i området, og befolkningstallet ble tidoblet i løpet av første halvdel av 1800-tallet. Byen vokste også utover, og landsbyene Aberaman, Abernant, Cwmbach, Cwmaman, Cwmdare, Llwydcoed og Trecynon ble innlemmet i den. I senere år har det gått nedover igjen, på grunn av nedleggelser innenfor tungindustrien. Jernverk ble opprettet i Llwydcoed i 1799, i Abernant i 1800, Gadlys i 1827 og Aberaman i 1847. Ingen av disse har vært i drift siden ca. 1875. Før 1836 ble det meste av kullet som ble tatt ut brukt lokalt, for det meste i jernverkene, men det året begynte man eksport av kull til dampmaskiner. En rekke nye gruver ble åpnet, og rundt 1875 var kullgruvene den desidert viktigste næringsvei. Det brakte større inntekter å eksportere kull enn å drive jernverkene, som dermed ble lagt ned. Det fantes også noe annen industri, som bryggerier og teglverk. I andre halvdel av 19. århundre ble det utført mye forskjønnelse i byen. Den ble derfor et behagelig sted å bo, til tross for alle kullgruvene rett ved. En teologisk høyskole ble åpnet av Den engelske kirke i 1892, men ble flyttet til Llandaff i 1907. Teateret og kinoen Coliseum, med 600 seter, ble bygget i 1938 for midler samlet inn gjennom subskripsjoner fra gruvearbeidere. På fjellet mellom Aberdare og Merthyr ligger flere varder og ruinene av en eldgammel leirplass. På Hirwaunmyra, omkring seks km nordvest for byen, skal det ifølge tradisjonen ha blitt utkjempet et slag der Rhys ap Tewdwr av Dyfed ble slått av en allianse mellom normanneren Robert Fitzhamon og Iestyn ap Gwrgan av Glamorgan. Den første nasjonale Eisteddfod ble holdt i Aberdare i 1861, og byen var igjen vertskap for festivalen i 1885. Møysalen. a> på Austvågøya i Hadsel kommune. Møysalen (1262 moh.) er det høyeste fjellet på Hinnøya. Fjellet er også det høyeste i Lofoten og Vesterålen, og det nest høyeste fjellet på ei øy i Norge. Kommunegrensa mellom Sortland og Lødingen går over Møysalen, mens Hadsel kommune når til et stykke nedenfor toppen av Møysalen. Navnet Møysalen knytter seg til den karakteristiske formen på fjellmassivet. Rett sør for selve toppen ligger de mindre toppene Lille Møya og Store Møya, og sagnet om Møysalen forteller at dette er to trolljenter som ble forsteinet. Selve toppen er enten de to møyenes ridesal eller taket på møyenes sal. Ved toppen er det flere småbreer. I 2003 ble Møysalen nasjonalpark, med Møysalen i sentrum, grunnlagt. Ringvassøya. Ringvassøya (nordsamisk: "Ráneš") er Norges sjette største øy. Øya ligger i kommunene Karlsøy og Tromsø i Troms fylke. Navnet kommer av ordet "rind" f. «bergrygg», øya med fjellryggene. Her finnes Skogsfjordvatnet, Norges største innsjø på ei øy. Geologi. Sørlige del av Ringvassøya består tonalittiske til anorthosittiske og gabbroiske migmatittiske gneiser. En prøve av den tonalitiske gneisen gav en arkaeisk U–Pb zirkon alder på 2841 millioner år. Det 10 km brede og 30 km lange Ringvassøy grønnsteinsbelte utgjør nordlige del av Ringvassøy og består av ulike felsiske til mafiske metavulkanske bergarter av tholeiitisk til kalsium-alkalisk affinitet. U–Pb zirkon alder på 2 849 millioner år og 2 835 millioner år. Både gneisene og grønnsteinene er gjennomskåret av utallige mafiske ganger. Vest-Australia. Vest-Australia (en:"Western Australia") er en australsk delstat. Det er den største delstaten i Australia. I 2007 hadde den en befolkning på 2.105.800. Hovedstaden og den største byen heter Perth, og byen og omliggende metroområder har 74% av statens befolkning. Historie. Vest-Australia ble etablert i 1829 som en britisk koloni, kjent som Swan River Colony, av kaptein James Stirling. Det vokste sakte fram til oppdagelsen av gull i regionen Kalgoorlie i 1890-årene. I 1890 ble det gitt selvstyre av den britiske kronen under "Constitution Act 1889", med Sir John Forrest som første statsminister. I 1901 ble det en av de seks landene i den australske føderasjonen. Da gull fikk mindre betydning, fokuserte regjeringen på å åpne nye landbruksprodukter i hvetebelt-regionen (en:"Wheatbelt") i nordøst og øst for Perth. hvete, bygg, erter, sau og storfe er i dag viktig for statens økonomi. Fra 1960 og utover fikk driften av jerngruver i statens nordlige Pilbara-region økt betydning (og senere også naturgass). Dette har drevet statens og Perth' vekst. Vest-Australia er kjent for blant annet vin-distriktet Margaret River. Hvert år reiser mange turister hit for å prøve den berømte vinsmakingen, surfe i Yallingup, grottevandring og mange andre attraksjonene som finnes her. Merthyr Tydfil. Merthyr Tydfil (walisisk Merthyr Tudful) er en by og et grevskapsdistrikt i det sørlige Wales. Byen ligger i det bevarte grevskapet Glamorgan. Befolkningstallet er omkring 56 000 (2001). Før den industrielle revolusjon var Mertyr Tydfil en liten landsby. Men den lå nær forekomster av jernmalm, kull, kalkstein og vann, noe som gjorde stedet ideelt for jernverk. Dette førte til at den i 1851 var Wales' største by, med 46 000 innbyggere. Siden 1920-årene har byen jevnt over hatt nedgangstider. Dagens grenser ble vedtatt i 1974. Det tidligere grevskapsdistriktet ble noe utvidet, slik at det også dekket Vaynor i Glamorgan og Bedlinog i Breconshire, og det ble omdefinert til et distrikt i Mid Glamorgan. 1. april 1996 ble det igjen et selvstyrt grevskapsdistrikt. Byens fotballklubb heter Merthyr Tydfil F.C., med kallenavnet «The Martyrs». Merthyr Tydfil var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1881 og 1901. Victoria (Australia). Victoria er den sørligste australske delstaten på fastlandet. Den er også den geografisk nest minste og den tettest befolkede delstaten i Australia og grenser til New South Wales i nord og Sør-Australia i vest. Sør for Victoria ligger Basstredet og Tasmania. Før den europeiske kolonialiseringen bodde det rundt 30 000 aborginer i området som nå utgjør delstaten Victoria. Victoria ble kolonialisert som en jordbrukskoloni, men dette endret seg under gullrushet i 1851 som forandret delstaten til et industrielt og finansielt senter i Australia. Administrasjonssenteret er Melbourne og rundt 70% av Victorias befolkning bor der. Staten er oppkalt etter dronning Victoria av Storbritannia. Hopetounfossen, i Beech Forest, nær "Otway National Park", Victoria Historikk. Etter at kolonien New South Wales ble opprettet i 1788 var Australia delt i en østlig halvdel kalt New South Wales og en vestlig halvdel kalt New Holland administrert fra Sydney. Den første europeiske bosetningen i området som senere ble til Victoria kom i oktober 1803 ved Sullivan Bay ved Port Phillip-bukta. Bosetningen besto av 308 straffanger, 51 soldater, 17 frie bosettere, 12 lokaladministratorer, en misjonær og hans kone. De ble sendt fra England på HMS «Calcutta» på grunn av frykt for at franskmennene, som hadde drevet kartlegging i området, skulle opprette en bosetning der og utfordre britiske krav på kontinentet. Den neste bosetningen var Portland på vestkysten. Melbourne ble grunnlagt i 1835. Fra den første bosetningen var området rundt Melbourne kjent som Port Phillip District, en lokalstyrt del av New South Wales. I 1851 utskilte britiske myndigheter Victoria fra New South Wales og opprettet den som en egen koloni. I 1851 ble det oppdaget gull i nærheten av Ballarat og senere ved Bendigo. Gull ble også funnet flere andre stedet i Victoria. Dette satte igang det et av verdens største gullrush. Kolonien vokste kjapt, både i befolking og økonomisk betydning. I løpet av ti år sjudoblet befolkingen seg fra 76000 til 540000. Administrativ inndeling. Victoria er delt inn i 79 lokalstyrer ("Local Government Areas"), disse tilsvarer omtrentlig norske kommuner. Det finnes også noen mindre kommunefrie områder ("unincorporated areas"). En god del av lokalstyrene inngår i storbyområdet Melbourne. Denbigh. Denbigh (walisisk Dinbych) er en by i Denbighshire i Wales. Den var administrasjonsby i det tradisjonelle grevskapet Denbighshire. Byen ligger ved elven Clwyd, og vokste opp omkring hanskemakerindustrien. Denbigh slott ble påbegynt i 1282. Andre severdigheter er Leicester's Folly og en uferdig kirke som ble påbegynt i 1579. Kirken skulle egentlig blitt en katedral, da bispesetet i St. Asaph skulle overføres til Denbigh. Prosjektet gikk tom for penger og ble stoppet. Det ligger nå en tennisbane på eiendommen. Det finnes også et museum som tar for seg berømte personer fra Denbigh, som kartografen Humphrey Lloyd, forfatteren Twm o'r Nant, dikteren Rhoda Broughton, den oppdagelsesreisende Henry Morton Stanley og forfatteren Kate Roberts. Byen var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1882, 1939 og 2001. Grevinnen og hovmesteren. "Grevinnen og hovmesteren" (originaltittel "Der 90. Geburtstag oder Dinner for One", noen ganger bare "Dinner for One") er en svart-hvitt TV-sketsj produsert i 1963 av Norddeutscher Rundfunk (nordtysk kringkasting) med den engelske komikeren Freddie Frinton og May Warden. Programmet har blitt et tradisjonelt innslag i fjernsynsprogrammet på nyttårsaften i mange land, bl.a. i opphavslandet Tyskland samt i Østerrike, Sveits, Luxembourg, Danmark, Finland, Estland, Grønland, Australia og Sør-Afrika. Spesielt i Tyskland, Østerrike og Sveits har programmet fått kultstatus. I Norge har imidlertid NRK som tradisjon å sende filmen 23. desember. Programmet har oppnådd en plass i Guinness Rekordbok som den mest repeterte TV-sketsj noensinne. Det mest kjente sitatet fra filmen er: «Same procedure as every year, James!» Den komiske sketsjen handler om den engelske grevinnen Miss Sophie (May Warden), som får servert middag på sin 90-årsdag av hovmesteren James (Freddie Frinton). Miss Sophie forventer at hennes fire beste venner Sir Toby, Admiral von Schneider, Mister Pomeroy og Mister Winterbottom skal være tilstede under middagen; dessverre har alle fire forlengst dødd av alderdom. Den lett demente grevinnen nekter imidlertid å akseptere dette, og insisterer på at middagen skal avvikles som om alle fire var ilive. Det blir derfor butleren James som må agere tilstedeværelsen til de fire avdøde gjestene - dette medfører at han må få i seg alle gjestenes drikke, noe som gradvis gjør ham fullere og fullere. Det berømte tigerskinnet som James snubler over, var opprinnelig ikke en del av sketchen, men da butleren under en teateroppstening av stykket ved et uhell falt over det, medførte det et latterbrøl hos publikum slik at tigeren siden da har blitt en fast del av historien. Mange tror Miss Sophie feirer nyttårsaften, men dette er feil. At James sier "Happy New Year, Miss Sophie" må vi nok skrive på kontoen for alkoholinntaket. Regissør var Heinz Dunkhase. Filmens manus er et skuespill som opprinnelig kom fra London, skrevet av Lauri Wylie og urfremført i 1948. Sketsjen inneholder mange forskjellige former for humor, som slapstick og situasjonskomedie. Den ble opprinnelig importert til Norge som et eksempel på forskjellige typer humor. En undersøkelse i 2004 utført av firmaet UPC, viser at nesten syv av ti nordmenn (68,3 %) «må» se denne kortfilmen i julen. I 2003 ble programmet lille julaften sett av 1,4 millioner TV-seere. Interessant nok er filmen lite kjent i Storbritannia. Forskjellige versjoner. I tillegg til den originale, tyske innspillingen på 18 minutter finnes det en 11 minutters versjon spilt inn av den sveitsiske TV-kanalen SDR. I den sveitsiske versjonen spiller også Frinton og Warden, men den inneholder færre detaljer og kulisser. Det er sistnevnte som blir vist på norske tv-skjermer lillejulaften. Cardiff. Cardiff (walisisk Caerdydd, fra "caer", «fort» og "dydd", «Antonius Didius») er hovedstaden og den største byen i Wales. Den ligger i det bevarte grevskapet Glamorgan i det sørlige Wales, og har siden 1996 vært et selvstyrt hovedområde. Byen var liten inntil begynnelsen av det 19. århundre, da den ble tatt i bruk som havn for transport av kull. Den fikk status som "city" i 1905, og ble hovedstad i Wales 20. desember 1955. I folketellingen i 2001 fant man at den hadde 305 353 innbyggere, noe som gjorde den til Storbritannias 16. største by. Den walisiske nasjonalforsamlingen har sitt sete i Cardiff. Historie. Man var lenge i tvil om betydningen av det walisiske navnet på byen, Caerdydd. "Caer", «fort», var uproblematisk, men "dydd" betyr «dag» på moderne walisisk, og dette ga ingen skikkelig mening. Man trodde lenge at det kunne være en forvanskning av navnet på elven Taff, som byen ligger ved, altså «fortet ved Taff». Nyere forskning har avvist dette, og man har funnet ut av romeren Antonius Didius bygde et fort der byen ligger, og at "Dydd" er en forvanskning av Didius. Det finnes ingen kjente rester etter det romerske fortet, men et normannisk slott, Cardiff slott, på samme sted er bevart. Det ble utvidet og ombygget i viktoriansk tid av John Patrick Chrichton-Stuart, 3. marki av Bute og arkitekten William Burges. Nok et slott, Castell Coch («det røde slottet») ligger nordvest for sentrum. Dette er en viktoriansk "folly" tegnet av Burges for markien, og bygget i 1870-årene. Eksteriøret har blitt brukt under innspilling av flere fjernsynsserier, som ITV-serien «The Worst Witch». Kultur, medier, sport og turisme. Byens fotballag er Cardiff City F.C., kjent som «The Bluebirds». Byen har også et rugbylag, Cardiff Blues, og ishockeylaget Cardiff Devils. Det lokale stadionet Millennium Stadium har internasjonal standard, og i 1958 ble Samveldelekene arrangert i Cardiff. I tillegg til Cardiff slott, Castell Coch og nasjonalforsamlingens bygning finner man Det nasjonale museum og galleri og Cathays Park. I sistnevnte ligger lokaladministrasjonens bygninger, som er reist etter modell av tilsvarende bygninger i New Delhi. Den walisiske operaen flyttet inn i Wales Millennium Centre i november 2004. Byen har et eget universitet, Cardiff University, og i tillegg til to høyskoler og et institutt tilhørende University of Wales og Royal Welsh College of Music and Drama. Cardiff var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1883, 1899, 1938, 1960 og 1978. Det har også vært en norsk kirke i byen. Kirken blir nå brukt som kunstsenter. Franz Xaver Gruber. Franz Xaver Gruber (født 25. november 1787, død 7. juni 1863) var en østerriksk lærer og organist – først i Oberndorf, og så i Hallein, Salzburg. Sammen med Josef Mohr, som skrev den originale teksten på tysk, komponerte han julesangen "Stille natt" (eller "Glade jul" på norsk) i 1818. Sangen ble første gang fremført i kirken i Oberndorf i Østerrike 25. desember 1818. Gruber, Franz Xaver Gruber, Franz Xaver Gruber, Franz Xaver Persi Iveland. Per Christian «Persi» Iveland (født 30. august 1963) er en norsk bassist fra Trondheim, kjent først fra Wannskrækk og senere DumDum Boys. Sammen med gitarist Kjartan Kristiansen startet han i 1979 punkbandet Wannskrækk som var forløperen til rockebandet DumDum Boys som ble dannet i 1985. Som medlem av DumDum Boys var han med på innspilling av fire album, hvor tre av dem vant Spellemannprisen og flyttet med resten av bandet til Oslo. Han sluttet i bandet i 1993 og ble erstattet av Aslak Dørum. Han har senere vært medlem av Oslo-bandet The Moods. Han har dessuten vært tilknyttet Norgesnettet og har vært deres prosjektleder for Zoom Urørt og den årlige Zoom Urørt-turneen. Atle Karlsen. Atle Karlsen (født 27. august 1960) er en norsk musiker og keyboardist. Han er mest kjent som keyboardist i DumDum Boys fra 1989 til 2007. Han skrev sammen med Kjartan Kristiansen filmmusikken til Døden på Oslo S. Aslak Dørum. Aslak Dørum (født 7. august 1964) er bassist i det norske rockebandet DumDum Boys. Han ble hentet inn i 1993 som erstatter for Persi Iveland, og ble med det den første «ikke-trønderen» i bandet. Han begynte å skrive låter umiddelbart, og ble den nye låtskriveren i bandet. Sammen med Kjartan Kristiansen vant han Spellemannprisen 2009 i klassen årets tekstforfatter for tekstene til Dum Dum Boys-albumet "Tidsmaskin". Han ga ut soloplaten "Lonesome Means Happy" i 2005. Westminster. Westminster er et område i det sentrale London, England. Det utgjør kjernen i bydelen City of Westminster, og omfatter steder som Westminsterpalasset hvor Det britiske parlamentet er samlet, Westminster Abbey og Westminsterkatedralen. University of Westminster har tre av sine fire campuser innenfor Westminster. Stedet har vært et sentrum i engelsk og senere britisk politikk siden Edvard Bekjennerens tid. Han fikk reist et kongelig slott, Westminsterpalasset, i omkring 1050. Dette ble tatt over av Vilhelm Erobreren, og fortsatte å være en av de fremste kongelige residenser i lang tid. Etterhvert ble parlamentet etablert der, og navnet Westminster brukes derfor fortsatt synonymt med rikets folkevalgte og politiske myndigheter, på samme måte som Whitehall, som også ligger i City of Westminster, refererer til departementene. Distrikt (Wales). Et distrikt var den minste regulære administrative enhet i Wales mellom 1974 og 1996. Hvert av de åtte grevskapene var inndelt i flere distrikter, omtrent på samme måte som norske fylker er inndelt i kommuner. I 1996 ble ordningen avskaffet, og landet ble delt inn i 22 hovedområder. Viktoriatiden. Viktoriansk tid (engelsk "Victorian era") er en periode i Storbritannias historie som omfatter høydepunktet i den industrielle revolusjon og det britiske imperiets mest storslagne tid. Den viktorianske perioden regnes gjerne fra 1837 til 1901, årene da dronning Victoria regjerte. Perioden er oppkalt etter henne. Mange historikere legger starten på perioden noen år tidligere, da de mener at Reformloven av 1832 markerer inngangen til en ny kulturell æra. Perioden før kalles georgiansk tid, og perioden etter kalles edvardiansk tid. Adjektivet «viktoriansk» henviser til denne perioden, særlig til den britiske kulturen som på 1800-tallet var preget av industrialisering, oppfinnelser og vitenskapelige fremskritt, men også et klassesamfunn med sosial nød og streng seksualmoral. Politikk. Perioden karakteriseres av en lang tid med fred, og konsolidering av økonomien, koloniveldet og industrien. Dette ble midlertidig avbrutt av krimkrigen. Mot slutten av perioden førte den nyimperialistiske politikken til økte konflikter i koloniene, og i tilfellet Sør-Afrika til Boerkrigen. I Storbritannia ble den politiske dagsorden stadig mer liberal, og det var en gradvis dreining mot reformpolitikk og utvidelse av stemmeretten. Underhuset ble dominert av to partier, de liberale og de konservative (Tories). De ble ledet av henholdsvis William Gladstone og Benjamin Disraeli gjennom store deler av perioden. Det irske spørsmålet spilte en stor rolle i hvordan politikken utviklet seg, spesielt i forhold til Gladstones ønske om å nå fram til et politisk forlik. I januar 1858 reagerte statsministeren, Lord Palmerston på Orsiniplottet mot den franske keiseren Napoleon III. Bombene som skulle brukes mot ham ble kjøpt i Birmingham, og Palmerston forsøkte å få vedtatt en lov som definerte briters innblanding i slike affærer som forræderi. Han lyktes ikke i dette, og måtte gå av. I juli 1866 protesterte en folkemengde i London mot Russells avgang som statsminister. De ble stengt ute fra Hyde Park av politiet, og svarte med å rive ned gjerdene og trampe gjennom blomsterbedene. Dette overbeviste Derby og Disraeli om at det trengte ytterligere reformer i parlamentet. Da Egypt i 1875 trengte valuta for å kunne betjene sin utenlandsgjeld, kjøpte Storbritannia opp landets andeler i Suezkanalen. I 1892 tok britiske styrker kontroll over området langs kanalen for å sikre den viktige handelsruten og veien til India. Egypt ble da gjort til et britisk protektorat. Det fabianske selskap ble dannet i London i 1884, som en gruppe for intellektuelle fra middelklassen, blant annet Edward Pease, Havelock Ellis og Edith Nesbit, som ønsket å fremme sosialismen. Senere medlemmer inkluderte George Bernard Shaw og H.G. Wells. Søndag 13. november 1887 samlet titusener av demonstranter, mange av dem sosialister og arbeidsløse, seg på Trafalgar Square for å protestere mot regjeringen. Politikommissæren Sir Charles Warren beordret bevæpnede soldater og 2000 politikonstabler ut. Det brøt ut opptøyer, og flere hundre ble skadet. Hendelsen ble referert til som blodige søndag. Klesmote. Ved starten av den viktorianske perioden ble klær i all hovedsak sydd hjemme, for hånd. Ved avslutningen av perioden var symaskin vanlig i bedre hjem, og klær ble i stor grad laget på fabrikker. Fra 1860-tallet av begynte klær, særlig for menn, å anta det standardiserte utseende man i dag forbinder med klassisk herreklær. Den dominerende herremoten fulgte engelsk mote, mens kvinnemoten i stor grad fulgte den mer frivole franske moten. St. Thomas. St. Thomas eller Den hellige Thomas kan vise til en rekke helgener. Det brukes også enkelte ganger feilaktig om personer ved navn Thomas som er saligkåret men ennå ikke helgenkåret. Det kan også vise til steder oppkalt etter apostelen og annet. Caernarfon. Caernarfon (tidligere ofte nevnt ved en av de anglifiserte formene Caernarvon eller Carnarvon) er en liten by i det nordvestlige Wales. Den er administrasjonsby for grevskapet Gwynedd. Byen er mest kjent for Caernarfon slott, som ble reist av kong Edvard I av England og som derfor senere har blitt sett som en symbol på Englands dominans over Wales. Edvards arkitekt James av St. George var inspirert av Konstantinopels murer, da han var en ivrig tilhenger av korstogene. Befolkningen er for det meste walisisktalende, og byen er et sentrum for walisisk nasjonalisme. I 1911 fikk David Lloyd George, som da var parlamentsmedlem for byen, idéen at fyrsten av Wales burde innsettes på Caernarfon slott. Han mente at dette kunne dempe nasjonalistiske strømninger, og samtidig øke britisk patriotisme. Seremonien, der den framtidige Edvard VIII ble innsatt som fyrste av Wales, fant sted 13. juli samme år, og medførte et sjeldent besøk fra kongefamilien. Dette ble gjentatt 1. juli 1969, da prins Charles ble innsatt. I den forbindelse kom en rekke trusler mot arrangementet fra walisiske nasjonalister, men det hele fant sted uten uforutsette hendelser. Royal Welch Fusiliers ('Welch' er en gammel stavemåte i stedet for 'Welsh', 'walisisk') har sitt regimentsmuseum i byen. Caernarfon var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1894, 1906, 1921, 1935, 1959 og 1979. I tillegg ble det avholdt uoffisielle nasjonale eisteddfodau der i 1877 og 1880. James av St. George. James av St. George (født ca. 1230, død 1309) var en arkitekt fra Savoia som bygde flere festninger og borger for Edvard I av England. Disse fire festningene står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Pris (økonomi). Kjøpslåing om en hest. «Bargaining for a Horse» fra 1835 malt av William Sidney Mount. "For en inngående drøfting av markedsmekanismen, se tilbud og etterspørsel." Pris betegner bytteforholdet mellom varer eller tjenester (goder), oftest uttrykt i penger. I dagligtale er prisen ensbetydende med det pengebeløpet som en selger mottar for å avhende en tjeneste eller et produkt til en kjøper i markedet for tjenesten eller varen. Prisen oppstår som et resultat av tilbud og etterspørsel. Fordelingen mellom de ulike priskomponentene vil variere sterkt med tid og sted. Generelt vil lavteknologiske goder og landbruksvarer stort sett prises for å dekke lønns- og kapitalkostnader, mens høyteknologiske goder, industrivarer og tjenester har større innslag av innovasjon og imaginær verdi frambrakt gjennom markedsføring. Prisenes funksjoner. Prisene har mange funksjoner, blant annet å identifisere knapphet eller overflod i tilbudet, samt å koordinere tilbydere og etterspørreres atferd og valg mellom alternative goder. Prisendring kan bidra til at knappe goder spares eller overflodsvarer konsumeres. Videre fører prisene på råvarer, arbeid og kapital til å mobilisere disse ressursene til produksjonen, eller kanalisere dem til alternativ produksjon som har mer lønnsomme prisnivåer. Prisene kan også være forventningsstyrte og uttrykte forventninger, gode eksempler er aksjepris og oljepris, som også settes framover i tid på opsjoner om kjøp i framtiden. Lønn er prisen på arbeidskraft, og påvirker sysselsettingen ved at økt lønnsnivå mobiliserer flere til lønnsarbeid. Rente er også en pris, som et uttrykk for prisen på penger (kapital). Renten kan også forstås som prisen for framskyndet forbruk: Den som låner penger får anledning til å konsumere mere, og tidligere enn inntekten ellers ville tillatt. Dette framskyndede forbruket har en pris som utgjøres av lånerenten. Utlåner tar en pris for å låne ut kapital og dermed utsette sitt forbruk. Ulike prisbegreper. I Midtøsten og Europa var priskontroll og prisregulering alminnelig helt fra oldtiden til moderne tid. Hammurabis lover og senere gresk og romersk lovgivning regulerte prisene på mange landbruksvarer, spesielt korn. I oldtidens og middelalderens jordbrukssamfunn stod begrepet "rettferdig pris" sentralt, og tilsvarte i praksis at selgeren fikk dekket sine kostnader med en nøktern fortjeneste som personlig inntekt. Både ågerpris og rente ble sterkt fordømt av både Aristoteles og Thomas Aquinas. Utover middelalderen tillot skolastiske tenkere etterhvert rente, men beholdt påbudet om rettferdig pris. Selv midt på 1800-tallet rådet fortsatt arbeidsverditeorien som innebar at lønns- og prisnivå fulgte av arbeidsmengden som var nedlagt i produksjonen. Både Marx og Ricardo holdt fast ved dette «statiske» synet på prisdannelsen. Først med Alfred Marshall og nyklassisk økonomi oppstod grenseverdi-begrepet med forestillingen om at riktig pris ikke avspeiler tilbydernes kostnader, men etterspørrernes betalingsvilje. I nyere økonomisk teori er pris ikke det samme som verdien av det aktuelle godet – ulike selgere og kjøpere vil tillegge ett og samme gode ulik verdi, avhengig av kjøpers individuelle preferanser og nytte av godet, og selgers kostnader eller avkastningskrav. Forutsatt at transaksjonen er frivillig, vil ingen betale en høyere pris enn grensenytten av det som kjøpes, eller selge til en lavere pris enn det som dekker grensekostnadene inkludert krav til avkastning. I et «perfekt» marked vil "likevektsprisen" oppstå der hvor grensenytten (nytten som en eller annen kjøper tillegger én til enhet av godet) er lik med grensekostnaden (kostnaden som en eller annen selger har ved å tilby én til enhet), og ved dette prispunktet vil alle godene som tilbys bli omsatt. Både selger og kjøper vil her sitte igjen med hhv. produsentoverskudd eller konsumentoverskudd. Man skiller mellom priser underveis i verdikjeden – "grossistpriser" – og endelige priser for sluttbruker i enden av verdikjeden – "konsumentpriser". Når marked reguleres fordi det er manglende konkurranse, er det samfunnsøkonomisk mer effektivt å regulere grossistprisene enn konsumentprisene, fordi sistnevnte regulering vil stoppe priskonkurransen mot kjøperne og hindrer mye av markedets dynamikk. Det skilles også ofte mellom "nominell pris" uttrykt i faktisk, løpende pengeverdi, og "realpris" uttrykt som et godes verdi i forhold til andre goder. Dette skillet gjøres for å forstå prisutviklingen mellom goder eller mellom land, og over tid. En "framtidspris" er prisen på å motta en opsjon på et gode i framtiden. Framtidsprising brukes mye i finansmarkedene og i oljemarkedet, og påvirkes både av rasjonelle analyser og kalkyler, markedspsykologi og subjektive forventninger. Prisendringer. Dersom alle goders nominelle pris øker likt, har realprisene stått stille fordi prisforholdet mellom godene er uendret. Normalt vil derimot nominell pris endres ulikt for ulike goder – slik at realprisene endrer seg. Realprisbegrepet har vært viktig for å forstå inntektsfordelingen over tid mellom ulike næringer, for eksempel i studier av realpriser mellom industrien og landbruket. Når konsumentprisene øker, opplever markedet prisstigning. Når prisøkningen øker, opplever markedet inflasjon. Inflasjon er altså ikke det samme som prisstigning, men er betegnelsen på en økning i takten av prisstigning. Ofte forveksles i praksis inflasjon med prisstigning, uttrykt i konsumprisindeksene. For å forstå inflasjonsbegrepet fullt ut må prisutviklingen også studeres i relasjon til pengemengden. Endringer i realprisene mellom ulike land, innebærer at "pengeverdien" endres. Den første tenkeren som uttrykte forståelse for forholdet mellom pengemengde og prisnivå, var franskmannen Jean Bodin i 1569. Han fastslo helt korrekt at flommen av gull og sølv fra Amerika påvirket prisnivået i hele Vest-Europa, og David Hume brakte analysen videre på 1600-tallet med sin teori om at innenlands prisnivå vil utjevne skjeve handelsbalanser mellom land. Priser er viktige rammer for konsumenter og produsenters forventninger og atferd, rasjonelle aktører vil la seg påvirke av forventet prisutvikling over tid. Prisendringer og pengeverdi har også økonomiske fordelingseffekter. Dersom et marked opplever inflasjon med fallende pengeverdi, vil det gavne lånetakere og straffe fordringshavere. Prisstigning og inflasjon vil også påvirke konkurransekraften i utlandet ved å gavne eksportørene ute, men heve importprisene hjemme. Når prisene endres, vil dette påvirke etterspørselen etter godene i ulik grad. Sammenhengen mellom pris- og etterspørselsendring uttrykkes som godenes priselastisitet, som antar en tallverdi mellom 2 og -2. Priselastisitetene mellom varer avspeiler den innbyrdes verdi og nytte etterspørrerne tillegger de ulike varene på sine individuelle preferansekart. Nødvendighetsvarer som matvarer, elektrisitet og husrom har lavest priselastisitet, selv med en meget høy pris er forbrukerne tvunget til å spise og bo. Motsatt har luksusgoder ofte høy priselastisitet, hvor prisstigning på gull, diamanter eller luksusbiler gir merkbart redusert forbruk av disse godene. Ulike goder har også en krysspriselastisitet, det vil si at når et gode endrer pris så vil det også påvirke konsumet av andre goder. Prissetting og prisregulering. I markedsteorien er prisen et resultat av samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Men i tillegg påvirkes prisene også av en rekke andre faktorer, først og fremst tilstedeværelsen av skatter og avgifter, eventuell prisregulering av markedet, graden av konkurranse i markedet generelt, og tilbyders (mis)bruk av markedsmakt spesielt. Dersom etterspørrerne har liten informasjon om ulike konkurrenters salgspriser, kan selger ofte utnytte denne manglende transparensen og sette høyere pris enn markedspris. I mange markeder kan nytten og verdien av godet være så høy for kjøper at prisen kan settes nesten ubegrenset høyt, som i markedet for livreddende helsetjenester. Slike markeder unntas ofte fra markedsbestemt prissetting nettopp utfra slike avveininger. Videre kan tilbydere med monopolmakt sette høyere priser enn likevektsprisen for å øke profitten, mens tilbydere med stor markedsmakt og egenkapital kan sette lavere priser enn likevektsprisen for å presse ut konkurrenter. Settes prisen lavere enn kostnadene snakker vi om "underprising" "(predatory pricing)" med tilhørende "marginskvis". Av konkurransehensyn er underprising ofte ulovlig. Prisene kan også påvirkes gjennom markedsføring, som skal øke konsumentenes opplevde nytte av det aktuelle godet i forhold til andre goder, altså øke godets tillagte verdi. Dette gjøres ofte gjennom å skape eller styrke forestillinger om avledet (imaginær) nytte av godet, for eksempel at konsum av godet ledsages av lykke, ungdom, vellykkethet eller attraktivitet. Markedsføring og prissetting går hånd i hånd i mange selskaper – målet for selger er å sette en pris som overstiger kostnadene og dermed skaper produsentoverskudd (profitt), avstemt mot andre selgeres priser på en slik måte at man ikke taper markedsandel (priser seg ut av markedet). Ofte har "prisregulering" som formål å kompensere for markedssvikt, som regel ved å hindre at monopolister setter for høye eller lave priser. Av sosiale årsaker ble korn prisregulert fra oldtiden og fram til middelalderen, og av samme årsak reguleres fortsatt prisen på legebesøk hos fastlege i Norge og andre land. I Norge var også det priskontroll kombinert med rasjonering både under andre verdenskrig og under vareknappheten på 1950-tallet, og renten var regulert fram til 1981. Enkelte markeder har fortsatt mangelfull konkurranse og reguleres for å hindre misbruk av markedsmakt, et meget godt eksempel er telekommunikasjon som er et nesten totalt prisregulert marked, hvor grossistprisene til de dominerende teleoperatørene er regulert. Også markedene for elektrisitet, melk og fisk er prisregulert i Norge i dag. I prisreguleringen vender ofte tankene om «rettferdig pris» tilbake, ved at eksempelvis samtrafikkpriser innenfor telekommunikasjon ofte reguleres tilsvarende de objektive kostnadene pluss en normalavkastning på kapitalen. Denne typen prisregulering, kalt "kost-pluss", står i motsetning til en noe mer markedsbasert prisregulering hvor regulatøren tar utgangspunkt i konsumentprisene fra de mindre konkurrentene i telemarkedet og trekker fra en normalavkastning for å finne riktig pris på samtrafikk "(pris-minus)". Roger Valstad. Roger Valstad (født 4. juni 1951) er en norsk musikkprodusent og lydtekniker fra Trondheim. Han er blant annet kjent for å ha produsert de tre første DumDum Boys-albumene, "Blodig Alvor (NaNaNaNa)" (1988), "Splitter Pine" (1989) og "Pstereo" (1990), som alle ble belønnet med Spellemannprisen i klassen rock. Han har dessuten produsert artister som Gustav Lorentzen ("Bli blid!" fra 1990, "Kanskje kommer kongen – På konsert med Gustav" fra 1995 og "Amadeus" fra 1997), Tre Små Kinesere ("365 Fri" fra 1990 og "Luftpalass" fra 1991), Gluntan ("Sammen igjen" fra 1989) og Ola Uteligger ("Brølloppet i Kanaan" fra 1985). I tillegg har han medvirket som lydtekniker på en rekke innspillinger, blant annet under innspillingen for Forente Artister i 1985. Han spilte orgel i bandene Tiny Mites og Hitocritical Excellencies. Blodtrykk. thumbBlodtrykket er trykket som strømmen av blod utgjør i arteriene i kroppen, og forandrer seg i takt med hvilke «krav» hjertet har når det gjelder blodgjennomstrømningen i kroppen; blodtrykket er som regel lavere når man hviler seg, mens det er høyere når man bedriver fysisk aktivitet. Det "systoliske trykket" er det høyeste trykket, og måles når hjertet trekker seg sammen. Det laveste trykket, det "diastoliske trykket", måles mellom sammentrekningene i hjertets hvileperiode (diastolen). Forholdet mellom disse to trykkene forteller om motstanden i de mindre arteriene. Måling. Blodtrykket måles vha. et blodtrykksapparat. Normalt sett er dette et instrument som består av en mansjett som kan blåses opp, og en skala som angir trykket i mansjetten. Mansjetten festes på overarmen – i samme høyde som hjertet – og blåses opp til blodstrømmen i hovedarterien i armen stopper helt opp. Luften slippes så langsomt ut mens man lytter til blodstrømmen vha. et stetoskop. Når man begynner å høre pulsen, registrerer man det systoliske trykket. Når pulsen ikke lenger høres, strømmer blodet fritt, og man registrerer det diastoliske trykket. Høyt blodtrykk. Et høyt blodtrykk over lengre tid kalles "hypertensjon". En økning i blodtrykket er en normal reaksjon som følge av f.eks. stress og fysisk aktivitet. At noen har «høyt blodtrykk» betyr altså at de også har høyt blodtrykk når de normalt sett ikke burde hatt det, f.eks. når de hviler. Verdens helseorganisasjon definerer høyt blodtrykk som et systolisk trykk som konstant overstiger 160 mmHg, og 95 mmHg diastolisk. Eldre mennesker kan imidlertid ha et normalt blodtrykk over disse verdiene, da blodtrykket øker med alderen. På samme måte har barn som regel langt lavere blodtrykk. Symptomer. Normalt sett vil ikke høyt blodtrykk medføre noen symptomer, og blir ikke oppdaget før ved en rutineundersøkelse hos en lege. Alvorlige tilfeller av hypertensjon kan imidlertid medføre hodepine, svimmelhet, pustevansker og synsforstyrrelser. Forhøyet blodtrykk belaster hjertet og blodårene og fører til økt risiko for hjerneslag og hjerteinfarkt. Høyt blodtrykk over lengre tid kan også føre til skade på nyrene, forandringer i øyets netthinne ("retinopati") og forvirrings- og krampetilstander. Risikoen for alle disse komplikasjonene øker i takt med alder og grad av hypertensjon; en 40-åring vil f.eks. øke risikoen for en hjertesykdom med 20 % for hver 10 mmHg-stigning i det systoliske blodtrykket. Årsak. Forhøyet blodtrykk er på ingen måte uvanlig; man regner med at så mye som 20 % av befolkningen har økt blodtrykk i moderat eller alvorligere grad. Høyt blodtrykk forekommer imidlertid oftere hos menn enn hos kvinner. I tillegg til alder og kjønn er årsakene til forhøyet blodtrykk mange; røyking, fedme, alkohol, arvelighet, stillesittende liv og stress. Disse årsakene kalles "essensiell hypertensjon" og er årsaken til det høye blodtrykket hos 90 % av de med høyt blodtrykk. Høyt blodtrykk kan også være en indikator på dehydrering. Mange er dehydrerte uten at de er klar over det selv. "Sekundær hypertensjon" er årsaken til de resterende 10 % med høyt blodtrykk. Dette er langt alvorligere, og årsakene kan bl.a. være nyresykdommer, binyresykdommer, medfødt innsnøring av hovedpulsåren ("coarctatio aortae"), svangerskapsforgiftning ("preeklampsi"), bruk av forskjellige medikamenter (eksempelvis p-piller med østrogeninnhold) og – faktisk – et stort inntak av lakris. Behandling. I de fleste tilfellene av hypertensjon er det tilstrekkelig å endre livsstil; vektreduksjon, røykeslutt, reduksjon av alkoholinntaket, reduksjon av kaloriinntaket (spesielt gjelder det mettede fettsyrer som finnes i helmelk, egg, smør, fete oster og kjøtt) og økt fysisk aktivitet er alle anbefalte metoder. I tillegg er det å redusere saltinntaket også gunstig. Følger man disse «levereglene» minsker man risikoen for i det hele tatt å få hypertensjon betraktelig. I mange tilfeller vil imidlertid livsstilsforandringer ikke være tilstrekkelig. Da kan det være aktuelt å benytte seg av blodtrykkssenkende medikamenter som f.eks. "diuretika", "betablokkere", "vasodilaterende midler" og "kalsiumantagonister". Noen ganger vil det også være aktuelt å kombinere flere av disse medikamentene for å oppnå best mulig effekt. Det anbefales å ha et jevnt daglig væskeinntak i form av rent friskt vann. Totalt væskebehov for kroppen (inkl. væske i maten) er vanligvis 0,03 liter pr. kilo kroppsvekt, evt 1 ml. pr. konsumert kcal. i maten. En enkel selvdiagnose på væskemangel er å vurdere hvor gulfarget urinen er. Ved normal væskebalanse er urinen som oftest lys gul. Mørk gulfarge indikerer ofte væskemangel, men vær også obs på at B-vitaminkomplekser kan farge urinen fluorgul. Det er normalt å ha mørk morgenurin, så det trenger ikke være indikativt på væskemangel. Ved noe forhøyet blodtrykk kan daglig inntak av kanel og kiwi ha en positiv effekt. Lavt blodtrykk. Betegnelsen lavt blodtrykk, "hypotensjon", brukes vanligvis om tilstander hvor blodstrømmen til hjernen er så svak at man føler seg svimmel og – eventuelt – besvimer. Symptomer. Den vanligste formen for lavt blodtrykk, såkalt "posturalt" eller "ortostatisk" lavt blodtrykk, merker man om man reiser seg raskt og man føler svimmelhet med det samme. Blodtrykket vil i slike tilfeller som regel stige igjen etter kort tid. Plutselig stopp i inntak av koffein-lignende stimuli som bl.a. finnes i kaffe og te kan gi et midlertidig nedsatt blodtrykk, noe som ofte merkes i form av hodepine, gjerne over noen dager. Årsak. Ortostatisk blodtrykk kan også være en bivirkning ved bruk av "antidepressive" eller "blodtrykkssenkende" medikamenter, samt hos personer med sukkersyke (pga. svikt i den refleksive blodtrykkskontrollen som følge av en nerveskade). Lavt blodtrykk kan i tillegg være et resultat av høyt blodtap (sjokk), f.eks. etter alvorlige ulykker, og etter hjerteinfarkt eller binyresvikt. Behandling. Behandling foretas avhengig av årsaken til det lave blodtrykket. Hypertensjon. "Hypertensjon" (latin: "hypertensio arterialis") er en tilstand der arterieblodtrykket er høyere enn det normale for pasientens kjønn og alder. Hypertensjon er en av risikofaktorene for hjerneslag, hjerteinfarkt, hjertesvikt, og er en av de fremste årsakene til kronisk nyresvikt. Definisjon. Hypertensjon er forhøyelse av det arterielle middelblodtrykk sammenliknet med det normale for alderen. Blodtrykk er en kontinuerlig variabel, og risiko for diverse komplikasjoner stiger i takt med stigende blodtrykk. Et blodtrykk under 120/80 mmHg defineres som normalt. Hypertensjon kan defineres som vedvarende diastolisk blodtrykk over 95. Blodtrykket bør måles på begge armer ved tre gjentatte anledninger med ukers mellomrom før diagnosen hypertensjon brukes. Det er hvileblodtrykket som skal måles, blodtrykket varierer hele dagen relatert til fysisk anstrengelse og stress. Hos pasienter med diabetes mellitus eller nyresykdom, viser studier at blodtrykk over 130/80 mmHg bør betraktes som en risikofaktor, og kan derfor kreve behandling. Sekundær (ikke-essensiell) hypertensjon. Hos de fleste pasienter, vil man ikke kunne identifisere noen underliggende årsak til det høye blodtrykket (og klassifiseres dermed som «essensiell hypertensjon» eller «primær hypertensjon»), hos ca. 10 % av pasientene kan man påvise en årsak til blodtrykksforandringene, dette betegnes som sekundær hypertensjon. Tegn og symptomer. Hypertensjon blir vanligvis påvist tilfeldig, og gir ofte ikke opphav til symptomer i det hele tatt. Kun hos få pasienter forekommer øket hodepine elles svimmelhet før påvisning av høyt blodtrykk. Malign hypertensjon (eller "akselerert hypertensjon") er et endestadium i sykdomsutviklingen, og kan presentere seg med hodepine, tåkesyn, nevrologiske symptomer og svikt av andre kroppsorganer. Det er velkjent at stressituasjoner øker blodtrykket, hvis en vanligvis normotensiv pasient får blodtrykkstigning ved undersøkelser, blir dette ofte betegnet som "hvit frakk-syndromet". Ettersom det meste av tilgjengelig vitenskapelig litteratur er basert på blodtrykksmålinger foretatt av leger, er det vanskelig å fastslå hvor mye hvilken betydning dette har. Langtidsblodtrykksregistrering,eks.24-timers blodtrykk, kan bidra til å fastslå om kontakt med parkeringsvakter eller billettkontrollører kan forårsake blodtrykksstigning med en viss varighet. Akutt og farlig forhøyet blodtrykk. Blodtrykket hos hypertensive pasienter er sjeldent så høyt at det forårsaker symptomer. Disse oppdages ved tilfeldig målte systoliske blodtrykk på over 240 mmHg og/eller diastolisk blodtrykk over 120 mmHg. Slike trykk uten tegn til organskade som nyresvikt eller hjerneslag kan beskrives som akselerert hypertensjon. Når organskade er en mulighet eller allerede manifest, men i fravær av forhøyet intrakranielt trykk, kalles tilstanden hypertensiv krise. Hypertensjon under disse forutsetninger krever behandling og rask utredning som er enklest ved kortere innleggelse, men lengre sykehusopphold er ikke nødvendigvis indisert. Når hypertensjon forårsaker økt intrakranielt trykk, kalles tilstanden malign hypertensjon. Økt intrakranielt trykk leder til papilleødem, som er synlig ved oftalmoskopisk undersøkelse av retina/netthinnnen. Graviditet. Selv om få kvinner i fruktbar alder har høyt blodtrykk, utvikler opptil 10% hypertensjon i svangerskapet. Selv om dette vanligvis er av godartet natur, kan dette være en del av andre komplikasjoner som kan oppstå i forbindelse med graviditeten, f.eks. svangerskapsforgiftning og HELLP-syndrom. Nærmere undersøkelser og medikamentell behandling av blodtrykket kan være aktuelt. Diagnostikk. Diagnosen hypertensjon er vanligvis basert på signifikant forhøyet blodtrykk ved gjentatte målinger. Vanligvis vil dette kreve blodtrykksmålinger ved tre separate anledninger, hvor det bør gå minst en uke mellom hver måling. Hvis blodtrykket er svært høyt og det ikke blir akseptabelt når pasienten har fått hvile, kan det være nødvendig med innleggelse på medisinsk avdeling, eller oppstart av blodtrykksbehandling med en gang og ny kontroll innen få dager. Det å måle pålitelige blodtrykksverdier, avhenger av en rekke faktorer beskrevet nedenfor, og at undersøkeren er oppmerksom på alle mulige feilkilder og fallgruber. For eksempel, blodtrykksmålinger bør utføres minst en time etter inntak av koffein, 30 minutter etter røyking, og bør foretas med pasienten avslappet. Størrelsen på blodtrykksmansjetten bør tilpasses overarmens diameter. Pasienten bør sitte i minst fem minutter før man måler blodtrykket. Pasienten bør ikke bruke stoffer som kan øke blodtrykket som nesedråper og hostedempende medisiner. Ved blodtrykksmåling bør trykket pumpes opp til noe over overtrykket(det systoliske trykket). Et stetoskop plasseres over pulsåren i albuegropa. Blodtrykksmansjetten på overarmen må være i samme høydenivå som hjertet. Trykket reduseres ca 2-3 mmHg/sekund ved å slippe ut luft av mansjetten. Det systoliske trykket leses av når en pulserende lyd begynner. Det diastoliske trykket registreres når lyden forsvinner. Målingen bør gjentaes flere ganger Hvordan skille mellom primær og sekundær hypertensjon. Så snart diagnosen hypertensjon er etablert, er det viktig å utelukke eller identifisere reversible (sekundære) årsaksfaktorer. Hvor høyt er et forhøyet blodtrykk? På 80-tallet ble det akseptert et systolisk blodtrykk på "alder i år"+ 100, det vil si at en 70-åring kunne ha blodtrykk under 170 uten at hypertensjon ble vurdert som diagnose. De siste årene er det fra mange hold anbefalt 140/90 som en øvre grense uten behandling for alle. Det er mange i det norske allmennmedisinske miljøet som vil akseptere litt høyere nivåer enn dette, siden en så lav grense gir svært mange behandlingstrengende pasienter i befolkningen, og behandlingen vil ha en nyttig konsekvens for svært få av pasientene på behandling. Epidemiologi. Grensen for det blodtrykksnivå som oppfattes som sykelig har blitt nedjustert gjennom mange års epidemiologiske studier. Et viktig, og hyppig sitert vitenskapelig arbeide på området er Framingham Heart Study som ble utført i den amerikanske byen Framingham i Massachusetts. Resultatene fra Framingham-studiet og av tilsvarende arbeider i Busselton i Vest-Australia har blitt mye brukt. Det er rimelig å forvente at denne befolkningsgruppen til en viss utstrekning likner andre befolkningsgrupper, men det er kjente genetiske variasjoner i mennesket som gjør at enkelte subpopulasjoner kan oppleve forskjellig respons overfor enkelte preparater. I 2004 ble det vist at Framingham-tallene overestimerer risikoen for befolkningen i Storbritannia betraktelig, årsaken er ukjent. Framingham-studien anses likefullt å være et viktig element i den britiske helsepolitikk. Behandling. Leger anbefaler vektnedgang og regelmessig trening i tillegg til å slutte å røyke, som de første stegene i behandlingen av lett til moderat hypertensjon. Kosthold med forsiktig bruk av salt, moderat kaloriinntak, lite inntak av mettet fett og inntak av mye frukt og grønnsaker anbefales. Disse tiltakene kan være meget effektive m.ht. å bringe blodtrykket ned. Dessverre er disse tiltakene letter å foreslå enn å gjennomføre, og de fleste pasienter med moderat eller alvorlig hypertensjon ender opp med livsvarig medikamentell behandling for å bringe blodtrykket ned til et forsvarlig nivå. Medikamenter. Det er mange forskjellige typer blodtrykksmedisiner, antihypertensiva og mange forskjellige substanser innen hver gruppe. De forskjellige gruppene blodtrykksmedisiner har forskjellige mekanismer som setter ned blodtrykket. Undersøkelser har vist at reduksjon av blodtrykk på 5-6 mmHg reduserer risiko for hjerneslag med 40%, risiko for hjerteinfarkt med 15-20% og reduserer fare for senil demens, hjertesvikt og død av karsykdom. Tiazider er vanndrivende medikamenter med veldokumentert effekt på høyt blodtrykk. Farmasøytisk industri har ofte laget tabletter med et nyere og dyrere medikament med et thiazid i samme tablett. Dette skulle ofte være et alternativ om det dyre preparatet ikke ga ønsket blodtrykkssenkning alene. Når patenttiden på 20 år går ut for et medikament, kommer det vanligvis billigere kopipreparater med samme substans men med nye tablettnavn. Beta-blokkere er en gruppe medisiner som har vært brukt mye som blodtrykkssenkende medisiner, men enkelte nyere undersøkelser har stilt spørsmål ved om de beskytter pasientene godt nok mot konsekvensene av høyt blodtrykk. ACE-hemmere, kalsiumantagonister og angiotensin II-antagonister er andre vanlige medikamentgrupper med blodtrykksenkende effekt. Det er også flere andre typer medikamenter som har senking av blodtrykk som en "utilsiktet bivirkning", eksempelvis benzodiazepiner og antikolinergika. I det siste er det endel som mener at inntak av kanel er effektivt for å senke blodtrykket, så dette blir det forsket på. Imidlertid kreves det relativt store doser for å oppnå en blodtrykkssenkende effekt, og det synes urealistisk å kunne innta mengder på flere gram daglig gjennom kosten. Kanel må derfor inntas i kapselform i dette øyemed. Når blodtrykkspasienter endrer livsstil, eller har brukt blodtrykkssenkende medisiner lenge, kan det være grunn til å redusere eller slutte med medisinene. Da er det viktig med regelmessige kontroller for å oppdage en eventuell økning av blodtrykket. Det finnes antagelig ingen norske retningslinjer for slik reduksjon av blodtrykksmedisiner. Hypotensjon. Hypotensjon er den medisinske betegnelsen på lavt blodtrykk. Besvimelse skyldes i de fleste tilfeller at det er en midlertidig nedsatt blodsirkulasjon i hjernen på grunn av fall i blodtrykket. Bala (Wales). Bala (walisisk Y Bala) er en markedsby i Gwynedd i det nordlige Wales, ved nordenden av Balasjøen, omkring 27 km nordøst for Dolgellau. Befolkningstallet er ca. 1980 (2001). Byen består ikke av så mye mer enn en bred gate, Stryd Fawr (walisisk for «stor gate», på engelsk gjerne kalt «High Street»). I det 18. århundre var Bala velkjent for produksjon av flanell, strømper og hansker. Balatårnet er en ni meter høy kunstig haug, 15 m i diamter ved bakkenivå. Man trodde tidligere at den markerte stedet hvor det hadde ligget en romersk militærleir, men den er antagelig fra en tidligere befestning. Den kalvinistiske retningen innen Metodistkirken har hatt sin teologiske høyskole i Bala siden 1712. Byen har en statue av Thomas Charles (1755–1814), en framstående teolog som var hovedmannen bak grunnleggelsen av British and Foreign Bible Society. Bala var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1967 og 1997. Dolgellau. Dolgellau er en markedsby i Gwynedd, Wales, ved elven Mawsddach. Den var tidligere administrasjonsby i Merionethshire. Byens historie startet med en romersk militærleir. Byen er kjent som det siste sted det gamle walisiske parlamentet møttes, i 1404 under Owen Glendower. Det ble senere et fristed for kvekere. I en periode ble det lett etter gull i området. Blant byens severdigheter finner man Cymer Abbey fra det 13. århundre og i nærheten ligger Cader Idris. Dolgellau var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1949. Huế. Huế (før 1802: Phu Xuan) er en by i det sentrale Vietnam, hovedstad i den administrative region Khu Bon Cu, og i provinsen Thua Thien-Hue. Tidligere var den hovedstaden i det annamittiske kongedømme. Den fikk senere tilnavnet «keiserbyen» fordi den var keiserens hovedstad under Nguyendynastiet (1744–1945). Det franske kolonivelde betraktet imidlertid Hue bare som hovedstad for landsdelen Annam, en av de tre deler av Vietnam ved siden av Tonkin i nord og Cochinkina i sør. I dag (2004) beregnes byens folketall til rundt 277.000 innbyggere. Huếs anlegg av monumenter av forskjellig art ble i 1993 oppført på UNESCOs liste over verdensarven "(UNESCO World Heritage List)". Den ligger nær Parfymeelvens utløp i Sørkinahavet. På nordbredden av elva er den eldste delen av Huế, med det historiske bysentrum og de fleste av byens vikigere templer og pagoder. Der er også det citadellet som var så omkjempet i Tết-offensiven våren 1968 under Vietnamkrigen. Huếs «forbudte by» var blitt delvis ødelagt tidligere, både i 1885 og i 1947, men ødeleggelsene i 1968 var særlig omfattende. I dag befinner forretningssentrumet og de fleste boligområdene seg sør for Parfymeelven. Historie. Byggingen av Phu Xuan (som byen het til å begynne med) ble påbegynt i 1607 av føydalherren Nguyen Hoang. I 1744 ble Phu Xuan hovedstad for den sørlige del av Vietnam. Byen vokste frem som Nguyễn-dynastiets hovedsete. Dette føydaldynastiet kontrollerte det sørlige Vietnam, og utvidet også det vietnamesiske bosettings- og maktområde både innover i Indokina, sørover og nordover. I 1802 lyktes Nguyễn-Phúc Ánh (den senere keiser Gia Long) i å vinne kontrollen over hele Vietnam, og dermed ble byen under navnet «Hue» hovedstad for hele landet. Hue beholdt sin status som keiserens hovedstad helt til 1945, da keiser Bao Dai abdiserte og en kommunistisk regjering ble etablert med sete i Hanoi. Bao Dai ble riktignok noen år senere utpekt til «statsoverhode» i 1949 (uten at kommunistene anerkjente dette), men hans nye hovedstad var Saigon. Ved delingen av landet i Nord- og Sør-Vietnam havnet Hue i sør, men lå ganske nær grensen og den demilitariserte sonen mellom landene. Den led hardt under Tết-offensiven i 1968; nordvietnameserne gjennomførte en massakre av byens elite, folk de antok å være imot dem, og særlig av vietnamesiske katolikker (mange henrettet i eller halt ut av kirker som de hadde søkt tilflukt i). Minst 2 500 ble henrettet under kommunistenes tre uker lange kontroll av byen, det er mulig at antall henrettede var så høyt som 6 000. Den var den mest omfattende kommunistiske utrenskninger av «folkefiender» under hele Vietnamkrigen. Byen ble sterkt skadet under erobringen av FNL og den nordvietnamesiske hær, og særlig under gjenerobringen av amerikanerne og den sørvietnamesiske hær, med kamper fra hus til hus. Etter at krigen var over lot det nye regime de skadede og ødelagte bygningene bare forfalle; de betraktet dem som relikter fra føydaltiden. Men senere er innstillingen blitt en annen, og meget av den historiske by er blitt restaurert. Den er i dag et populært turistmål. Severdigheter. Verdensarvlisten: Alle de anleggene som er identifisert av UNESCO som del av verdensarven, er severdige. Det dreier seg om Hue-citadellet, Gia Long-mausoleet, Minh Mang-mausoleet, Thieu Tri-mausoleet, Tu Duc-mausoleet, Duc Duc-mausoleet, Dong Khanh-mausoleet, Khải Định-mausoleet, Nam Giao-esplanaden, Thien Mu-pagoden, templet for litteraturen og templet dor militærmandarinene, Hon Chen-tempelet, den kongelige arena, An Dinh-slottet, Minnehuset Phan Dinh Phung-gaten nr. 79, og Tran Hai-fortet. Hues citadell ble anlagt mellom 1804 og 1833 av Gia Long på et sted nøye utvalgt av spåmenn. Keiserbyen er omgitt av en siksakvollgrav 30 meter bred og fire meter dyp. Omkranset av en ytre mur kommer så den ytre by (Kinh Sanh), og inne i den omkranser en ny mur keiserbyen (Hoang Thanh). Inne i keiserbyen er et nytt område omgitt av en siste mur: Den forbudte rosa by (Tu Cam Thanh). Thai Nguyen. Thai Nguyen er hovedstaden i den administrative region Mien Nui Va Trung Du helt nord i Vietnam. Byen hadde i 2010 330 000 innbyggere. Cam Pha. Cam Pha er en by i den administrative region Mien Nui Va Trung Du helt nord i Vietnam, mot grensen til Kina. Byen hadde i 2004 136.600 innbyggere. Hoa Binh. Hoa Binh er en provins og en by i den administrative region Tây Bắc Bộ helt nord i Vietnam, mot grensen til Kina. Byen hadde i 2004 innbyggere. Ha Long. Ha Long, også kjent som Hong Gai, er en havneby i den administrative region Mien Nui Va Trung Du helt nord i Vietnam, mot grensen til Kina. Byen hadde i 2004 145 900 innbyggere. Byen ligger ved Ha Long-bukten, som er et av Vietnams fremste turistmål. Nord-Vietnams viktigste havneby Haiphong ligger bare 40 km sørvest for Hong Gai. Fra havnen i Ha Long utskipes blant annet kull fra de enorme gruvene i det nærliggende Quang Yen. Andre næringsveier i området er fiskeri og risdyrking. Haiphong. Haiphong (Hai Phong) er en by i den administrative region Dong Bang Song Hong nord i Vietnam. Byen hadde i 2004 591.100 innbyggere. Nam Định. Nam Dinh er en by i den administrative region Dong Bang Song Hong helt nord i Vietnam, og hovedstad i provinsen Nam Dinh. Byen hadde i 2004 192 200 innbyggere. Nam Dinh er et trafikknutepunkt i regionen, og ligger i hjertet av Nordvietnams silke- og bomullsindustri. Nam Dinh er også et viktig sted for annamesisk kultur. Thanh Hoa. Thanh Hoa er en by provinsen med samme navn i den administrative regionen Khu Bon Cu nord i Vietnam. Byen hadde i 2004 192 200 innbyggere. Vinh. Vinh er en by i den administrative region Khu Bon Cu nord i Vietnam, i landsdelen Tonkin. Den er også provinshovedstad i Nghe An. Byen hadde i 2004 97.800 innbyggere. Dette er vesentlig lavere enn tallene for folketellingene i 1979 og 1989 (hhv. 159.800 og 110.800). Byen var opprinnelig kjent under navnene Ke Van (på språket Nom), Ke Vinh (kinesisk), så Vinh Giang, Vinh Doanh, og etter det Vinh Thi. Europeerne kalte byen bare Vinh, og fra 1789 slo denne kortformen gjennom som fullstendig navn. Byen hai i de senere år bygd å bygge seg opp til et turistmål. Vinh ble utsatt for store ødeleggelser under Vietnamkrigene. På grunn av sin strategiske beliggenhet ble det hardt rammet av amerikansk bombing. Både Ho Chi Minh og Phan Boi Chau ble født i Nghe An-provinsen. Den såkalte Ho Chi Minh-veien begynte i Vinhs havneby Ben Thuy og gikk innover i landet og videre inn i Laos og Kambodsja, og forgrenet seg inn i fjellene i Sør-Vietnam. Kommunistene gikk særlig grundig til verks mot religionen i Vinh og i Nghe An. De fleste templer og pagoder ble ødelagt eller stengt. Men to står tilbake: Det kinesiske Hong Son-tempelet, og i byens utkant det såkalte "Kvinnenes tempel", som i virkeligheten er en pagode. Pagoden går tilbake til Le-dynastiet på 1500-tallet. Cam Ranh. Cam Ranh er en by i den administrative region Duyen Hai Mien Trung i det midtre Vietnam, mot Sørkinahavet. Byen hadde i 2004 145.700 innbyggere. Da Nang. Da Nang (Danang, Đà Nẵng, fransk navn Tourane i kolonitiden) er hovedstaden i den administrative region Duyen Hai Mien Trung i det midtre Vietnam, mot Sørkinahavet. Byen hadde 459 400 innbyggere i 2004. I desember 1996 ble området utskilt som en egen provins, også ved navn Đà Nẵng (728 000 innbyggere). Danang har en god havn som ved sin beliggenhet er gjort den til en ledende eksporthavn for vietnamesisk jordbruks- og fiskeproduksjon, som ris, te, tørket fisk og fiskesaus ("nước mắm"). Byen har også internasjonal flyplass, Danang internasjonale lufthavn, med ruter til blant annet Bangkok, Taiwan, Hongkong, Australia, Sør-Korea og Japan. Historie. Danang ble en havneby av middels betydning på 1500-tallet, men var helt i skyggen av Hoi An, 30 km mot sør. Men da nyere skip som stakk dypere i vannet gjorde sin entré på verdenshavene viste det seg at havnen i Hoi An var for grunn; dermed fikk Danang mer og mer av trafikken. Og da keiser Minh Mang i 1835 forordnet at europeiske skip bare skulle drive handel gjennom Danang, ble Danang raskt en av landets mest blomstrende byer, med stor økonomisk aktivitet. Det brøt ut forfølgelser av katolikker i 1847 under keiseren Tự Đức (1847–83), da de kristne ble mistenkt for å medvirke i et opprør. Mange franske misjonærer ble fengslet og dømt til døden, inkludert en prest ved navn Lefèbvre, som virkelig hadde konspirert mot keiser Thieu Tri. Uten å vite at han faktisk var blitt løslatt, blokkerte den franske marinen havnebyen Danang og bombarderte byen. Den rasende keiseren truet med represalier mot misjonærene, men satte foreløpig ikke truslene ut i livet. De franske og spanske anstrengelsene for å beskytte sine landsmenn forårsaket et stort fremmedhat og antikristne grusomheter. Keiser Tu Dúc utstedte dekreter mot kristendommen i 1848 og 1851. Innfødte katolikker ble svimerket og fikk sine eiendommer konfiskert. Mange døde i årene som fulgte, både innfødte legfolk og prester og utenlandske misjonærer. Eldre misjonærer begynte å appellere til Frankrike for beskyttelse, og den apostoliske vikaren Pellerin dro til Frankrike for å be regjeringen om å etablere et permanent nærvær i Vietnam ved å kreve territoriale konsesjoner som britene og franskmennene hadde gjort i Kina. I 1856 bombarderte franske krigsskip igjen Danang. I august 1858 gikk franske tropper i land i byen under ordre fra Napoleon III, som ville kolonisere området. Invasjonsstyrken, 5 000 menn på 14 skip, klarte forsåvidt å innta byen på bare én dag, men hadde ikke tilstrekkelig med flatbunnede fartøyer til å seile opp Parfymeelva lenger nord og innta hovedstaden Hue. De fikk noe bistand fra Spania da Filippinenes generalguvernør Fernando Norzagaray y Escudero sendte noe mer tropevante styrker fra Manila. Men det var ikke tilstrekkelig. Ei heller fikk de forsterkninger fra Frankrike, de ble omdirigert til Kina for å støtte britene i den annen opiumskrig. Det antikeiserlige opprøret franskmennene hadde håpet på blant vietnamesiske katolikker, uteble også. På toppen av alt dette døde svært mange franske soldater av tropesykdommer, og franskmennene trakk seg etterhvert ut av Danang, som de kalte Tourane. De klarte imidlertid å få taket på situasjonen, og etterhvert hadde Frankrike vunnet kontrollen over hele Vietnam (Hué-avtalen, 1883). Avtalen med Frankrike førte til at franskmennene overtok Vietnam som koloni. Tourane ble et viktig administrativt sentrum, og kunne snart regnes som en av de fem største indokinesiske byer. Under Vietnamkrigen bygde amerikanerne mange militære basekomplekser rundt Danang. Nha Trang. Nha Trang er en by i den administrative regionen Duyen Hai Mien Trung i det midtre Vietnam, mot Sørkinahavet. Byen hadde 274 800 innbyggere i 2004. Kommunen fikk bystatus så sent som den 30. mars 1977. Under Vietnamkrigen var det store amerikanske og sørvietnamesiske militærbaser i området. Den katolske domkirken er en av byens attraksjoner. Byggingen ble påbegynt i 1928. Toppen av et fjell ble sprengt bort for å oppnå en flate på 4 500 m². Byen har også et interessant museum om den sveitsiske legen Alexandre Yersin, som grunnla byen Dalat, isolerte en pestfremkallende bakterie, og forsket på landbruksmetoder og på værvarsling. Nha Trang er også kjent for sine uberørte strender og er en utmerket plass for dykking. Med årene er det blitt et svært populært reisemål for turister, og tiltrekker seg store mengder backpackere hvert år. Nha Trang Bay er ansett å være blant verdens vakreste bukter. Phan Thiet. Phan Thiết er en by i den administrative regionen Duyen Hai Mien Trung i det midtre Vietnam, mot Sørkinahavet. Byens hadde i 2004 146.000 innbyggere. Quy Nhon. Quy Nhon (eller Qui Nhon) er en by i den administrative region Duyen Hai Mien Trung i det midtre Vietnam, mot Sørkinahavet. Byens hadde i 2004 203.300 innbyggere. Quy Nhon er et raskt voksende handelsmessig og kommersielt senter, og byen har stor flyplass og en god havn. Under Vietnamkrigen ble disse fasilitetene kraftig utbygd, og etter krigens avslutning ble havnen ytterligere forbedret i 1977. Tidligere var byen bare som en forvokst fiskerlandsby å regne. Nabobyen An Nhon (tidligere kalt Binh Dinh) var en gammel hovedstad for Annam. Ban Me Thuot. Ban Me Thuot er en by i den administrative region Thai Nguyen i det midtre Vietnam, i landets indre. Byen hadde i 2004 139.900 innbyggere. Byen er omgitt av kaffeplantasjer; det mest populære kaffemerket i Vietnam, "Cà Phê Trung Nguyên", kommer fra Ban Me Thuot. Dalat. Dalat (eller Da Lat) er hovedstaden i den administrative region Tay Nguyen i det midtre Vietnam, i landets indre. Byen hadde i 2009 206.105 innbyggere. Dalat er en by i Vietnam. Det er innbygger i provinsen Lam Dong. Dalat ligger i høylandet, 1500 m over havet, med temperert klima. Den gjennomsnittlige temperaturen er 18 ° C – 25 ° C. Den høyeste temperaturen noensinne i Da Lat ble 27 ° C, og laveste var 6,5 ° C. Det franske folk begynte å bygge denne byen i 1907 etter at Yersin utforsket dette landet. Det franske folk bygget mange villaer, hoteller for resort. Rundt byen er det flere daler, innsjøer, fosser. Dalat universitet, militære institutt er tw største universiteter i Da Lat. Flyplassen ligger 24 km sør for byen. I dag er Dalat en av de største turistdestinasjonene i Vietnam. Befolkningen er 206 105 (2009), 185 509 urbane innbyggere. Byen dekker 393,29 km ². Pleiku. Pleiku (eller Play Cu) er en by i den administrative region Gia Lai i det midtre Vietnam, i landets indre. Byen hadde i 2004 innbyggere. Bien Hoa. Bien Hoa er en by i Dong Nai-provonsen i Đông Nam Bộ-regionen i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 innbyggere, og er dermed en av landets største byer. Bien Hoa ligger ved Dong Nai-elva, 32 km nordvest for Ho Chi Minh-byen. Den er et viktig trafikknutepunkt for vei og jernbane. Som det aller meste av landsdelen Cochinkina er Bien Hoa i et område som ble erobret av vietnameserne fra khmerene først omkring 1700-årene. Byen vokste til å bli en forstad til Saigon etter Den første indokinesiske krig da titusenvis av flyktninger, særlig katolikker fra Nord-Vietnam bosatte seg her etter å ha blitt evakuert fra de kommunistiske makthaverne under Operasjon Passage to Freedom. Under Vietnamkrigen var flyplassen ved Bien Hoa en av de største og viktigste amerikanske flybasene. Dette gjorde at befolkningen ofte ble utsatte for angrep av bombekastere og andre våpen. I 1968 og senere ble mange foreldreløse barn fra et katolsk barnehjem i Bien Hoa bragt til adoptivforeldre i Norge. Dette var den første vietnamesiske «innvandring» til Norge; selv om den hadde sammenheng med krigen, var den vesensforskjellig fra den senere strøm av båtflyktninger. Etter krigen opplevde området en stor tilbakegang, fram til myndighetene innførte en ny politisk linje, Doi Moi, som gjorde det mulig med nye økonomiske etableringer. Dette trakk seg utenlandsk kapital, og området ble raskt industrialisert. Vung Tau. Vung Tau er en by i den administrative region Dong Nam Bo i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 195.400 innbyggere. Vung Tau ligger ytterst på en halvøy mellom Sørkina-havet og utløpet til Saigon River. Den er et populært utfartssted særlig for helgeturister fra Ho Chi Minh-byen, og det går luftputeferjer mellom byene hver time. Vung Tau kan skilte med utsøkt sjømat, tre strender og to små fjelltopper, hvorav den sørligste toppen er bekledd med en statue av Jesus lik den i Rio de Janeiro. Statuen ble reist i 1975 og er, iallfall ifølge lokale myndigheter, en taktisk meter høyere enn Brasils stolthet. Like utenfor Vung Tau ligger Dong Xuyen Industrial Park som er en industripark hvor blant annet delvis norske STX Europe (Aker Yards) har verft. Bac Lieu. Bac Lieu er en by i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 104.400 innbyggere. Den er provinshovedstad i provinsen Bac Lieu. Ca Mau. Ca Mau er en by i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long i det sørlige Vietnam. Den er også provinshovedstad i provinsen Ca Mau. Byen hadde i 2004 107.400 innbyggere. Can Tho. Et flytende marked i Can Tho. Can Tho er en egen provins og hovedstad den administrative region Đồng Bằng Sông Cửu Long i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 innbyggere. Long Xuyen. Long Xuyen er en by i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 157.200 innbyggere. My Tho. My Tho er en by i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 121.200 innbyggere. Rach Gia. Rach Gia er en havneby i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 207.600 innbyggere. Den ligger 195 km vest for Ho Chi Minh-byen (Saigon). Etter Vietnams deling på 1950-tallet flyktet mange katolske nordvietnamesere til denne delen av landet. En stor del av befolkningen i Rach Gia er født i nord, eller er etterkommere etter disse internflyktingene. Byen ligger nordvest på Ca Mau-halvøya, ved Rach Gia-bukten, som er en del av Siambukten. Frem til 1715 var dette kambodsjansk område, og byens navn var "Krauon-Sa". Men så ble området stilt under Nguyen-keiserne i Hue, og ble gradvis vietnamisert. Soc Trang. Soc Trang er en by i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 111.500 innbyggere. Vinh Long. Vinh Long er en by i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long i det sørlige Vietnam. Byen hadde i 2004 101.100 innbyggere. Glade jul. «Glade jul» eller «Stille natt» (tysk originaltittel «Stille Nacht, heilige Nacht») er en av de mest populære julesangene. Den ble komponert av Franz Xaver Gruber i 1818, mens den katolske presten Josef Mohr har skrevet den opprinnelige teksten. Sangen ble første gang fremført i kirken i Oberndorf i Østerrike den 25. desember 1818. Sangen er oversatt flere ganger til norsk, men det er den danske gjendiktningen av B.S. Ingemann fra 1850 (lett modernisert på riksmål/bokmål) som er mest brukt. Nedenfor er teksten til de forskjellige utgavene. En ny gjendiktning av Erik Hillestad, «Stille natt» - som ligger nærmere Mohrs tekst, ble først utgitt på platen "Stille natt" med SKRUK i 1991, og har siden blitt brukt på flere plateinnspillinger. Originalversjon («Stille Nacht»). "Tönt es laut von fern und nah," "Da uns schlägt die rettende Stund," "Als der Herr vom Grimme befreit," "Tönt es laut bei Ferne und Nah" «Glade jul». Tekst: B. S. Ingemann (1850) "Hit de flyver med paradis grønt," "hvor de ser hva for Gud er skjønt." "Lønnlig i blant oss de går." "Lønnlig i blant oss de går." "Det er engler som hyrdene så," "Fred på jord, fryd på jord," "Engler synger om barnet så smukt," "Engler bringer til store og små" "bud om ham som i krybben lå." "Fryd deg hver sjel han har frelst!" "Fryd deg hver sjel han har frelst!" «Stille natt! Heilage natt!». "sit dei unge, dei utvalde to," "ser på barnet, så lukkeleg no:" "tonar til dei frå fjern og nær:" "til dei lengtande folk på jord." «Glade jol». Oversatt fra bokmål til nynorskav Bernt Støylen (1905) "Fint og fagert dei syng Guds pris." "Song av englar som hyrdingar såg" "Den gong Jesus i krubba låg." "Fred på jord, frygd på jord!" "Han hev reidt oss i himmelen rom." "Englar syng um den fred dei såg," "Syng om han som i krubba låg." "Gled deg, kvar sjel han hev frelst!" «Silent Night». "All is calm, all is bright" "Round yon virgin Mother and Child" "Holy infant so tender and mild" "Son of God, love's pure light" "Radiant beams from Thy holy face" "With the dawn of redeeming grace" Originalt håndskrevet noteark av Franz Xaver Gruber Genotype og fenotype. Genotype og fenotype beskriver hvilke gener/genvarianter en organisme bærer på (genotype), og hva som kommer til uttrykk (fenotype). For eksempel ved øyefarge hos en person kan fenotypen være brune øyne, mens genotypen også kan innebære bæreregenskaper av både brun og blå øyenfarge. Genotypen gir oppskriften til proteinsyntesen som foregår i cellene, men det er den dominerende varianten som kommer til uttrykk og blir fenotypen. Siden den er en del av arvestoffet, mens fenotypen er individuell og formes av ytre faktorer, som miljøet, næringstilgang eller forurensning. Termene «genotype» og «fenotype» ble først tatt i bruk av Wilhelm Johannsen i 1911. Jujutsu. Jujutsu ("jiujitsu", "ju jitsu", "ju-jitsu") er en fellesbetegnelse på kampmetoder med røtter tilbake til de japanske samuraiene. I Norge praktiseres ju jutsu både som kampkunst, kampsport og selvforsvar. Den største stilartsorganisasjonen i Norge er Ju Jitsu Norge. Noen ju jutsuklubber er også til sluttet Norges Kampsportforbund. Begrepet «ju» henspiller polaritetene og kan oversettes med "myk", "smidig", "fleksibel" og «jutsu» med "teknikk", "ferdighet" eller "dyktighet". Historikk. Fra 1600-tallet ble det mer fredstid i Japan og krigerne fikk mindre stridserfaring og våpentrening. De mer ubevæpnete kampkunster fikk dermed sin storhetstid. Disse var opprinnelig kjent under det kollektive begrepet "yawara" og seinere som "jujutsu". Kalligrafien for "yawara" og "ju" er den samme og sistnevnte er den kinesiske uttalen. Jujutsu som kollektivt begrep favnet både japanske og kinesiskinspirerte metoder og den latiniserte formen er "jiujitsu". Syntesen "jujitsu" er også i bruk samt andre varianter av navnet. Jujutsu er ikke et enhetlig eller standardisert system men finnes i mange variasjoner og stiler. Noen av de autentiske jujutsu systemer er fortsatt bevart i Japan. Det eksisterer flere kategorier av jujutsu; Jujutsu i praksis. Jujutsu praktiseres mest som ulike selvforsvarssystemer rundt om i verden, utviklet utenfor Japan. Systemene inneholder ofte et mangfold av forsvarsteknikker med slag, spark, grep og kast i kombinasjoner. Jujutsutrening gir utøvere et stort arsenal av selvforsvars- og kampteknikker. Innledningsvis læres blant annet riktige fallteknikker. Frigjøringer, parader, slag/spark, holde-/ låsegrep og nedlegginger/kast, med mer, læres også etter et progressivt pensum. Avtalte selvforsvarsteknikker øves med partner og innbefatter metoder for både avstand og ved kroppskontakt. Treningen kan være svært allsidig og inneholde et stort mangfold av teknikker og kombinasjoner av disse. Konkurranser i jujutsu. Internasjonalt standardiserte konkurranseregler er utviklet og ligger til grunn for tre konkurranseformer; Erling Kagge. Erling Gjerdrum Kagge (født 15. januar 1963) i Oslo er en norsk advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer. Kagge var den første i verden som både nådde Syd- og Nordpolen samt toppen av Mount Everest. Biografi. Erling Kagge er utdannet Advokat og er i dag daglig leder for Kagge Forlag. Han har studert filosofi ved Cambridge University. Hans far er journalisten Stein Kagge. Kagge er kjent for å ha seilt over Atlanterhavet, rundt Kapp Horn, til Antarktis og Galápagos. Han var den første til å gå uten støtte eller radiokontakt til både Nordpolen og Sydpolen. Han var videre den første i historien til å nå begge poler, samt toppet av Mount Everest. Han har vært Rolex-modell i over et tiår og vært på forsiden av Times Magazine. Han har skrevet flere bøker, holdt foredrag over hele verden og regnes med å ha en av de beste samlingene av internasjonal samtidskunst i i nord Europa. Han sitter også i styret til Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. Norske ekspedisjoner. Kagge har deltatt på en rekke andre ekspedisjoner, deriblant til Galapagos, Sør-Amerika og Afrika og seilt over Atlanterhavet to ganger, fra Bermuda til Antarktis, rundt Kapp Horn med mere. Referanser. “Champagnegutten”, intervju i Dagbladets Magasinet, 2003 ”Millionutbytte”, artikkel i Dagens Næringsliv, 2005 Verdensarven i Europa. UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven») er en liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden. Nedenstående liste tar for seg verdensarvsteder i Europa utenom Norden, som finnes på siden Verdensarven i Norden, og Italia som finnes på siden Verdensarven i Italia. Årstallene i parentes angir når stedet ble opptatt på listen, årstall i parentes angir senere utvidelse av området. Estland. Oversiktsbilde over Tallinns gamleby, "Vanalinn" England. Et stykke av Hadrians mur Verdensarven i Norden. UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven») er en liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden. Nedenstående liste tar for seg verdensarvsteder i Norden. Verdensarven i Asia. UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven») er en liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden. Nedenstående liste tar for seg verdensarvsteder i Asia. Årstallene i parentes angir når stedene ble oppført verdensarvlisten. Kirgistan. Mosaikk i Aions hus på Paphos. Libanon. Ruiner etter Umajjad-byen i Aanjar Verdensarven i Afrika. __NOEDITSECTION__ Verdensarven i Afrika omfatter en rekke vitnesbyrd om tidlige høykulturer på dette kontinentet, sammen med naturområder av særlig økologisk eller naturhistorisk betydning. UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven») er en liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden. Afrikas andel av verdensarvstedene omfatter i alt 123 verdensarvsteder (2011). Av disse er 78 kulturarv, 40 naturfredninger og 5 «blandede». Stedene omfatter ulike vernebegrunnelser. Benin. Kart med flere tidlige afrikanske høykulturer inntegnet a> i Libyas del av Sahara. Den gamle husene i byen er bygget av leire, kalk og palmetrær. a>, et gravfelt som foreløpig gir flere spørsmål enn svar a> er en ruin etter et tidligere imperium i det sørlige Afrika. Stedet har fått stor symbolbetydning, som bevis på afrikanernes evne til byggekunst og politisk organisering Verdensarven i Amerika. UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven») er en liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden. Nedenstående liste tar for seg verdensarvsteder i Nord- og Syd-Amerika. Hoi An. Hoi An ("Hội An") er en liten by 30 km sør for Danang i provinsen Quang Nam i den administrative region Duyen Hai Mien Trung i det midtre Vietnam, mot Sørkinahavet. Byen hadde i 2008 ca innbyggere. Bynavnet betyr "fredelig samlingssted". Byen ble i 1999 oppført på UNESCOs liste over verdensarven "(UNESCO World Heritage List)", ettersom gamlebyen i Hoi An er et uvanlig godt bevart eksempel på en sørøsiatisk handelshavn i perioden 1400- til 1800-tallet. Ettersom elvemunningen byen lå ved senere ble grunnere og grunner på grunn av sandsedimenter, vokste ikke byen og dermed er også meget av den gamle bebyggelsen blitt stående. Mange vestlige besøkende oppsøker byens skreddere, som er både dyktige og relativt billige. Historie. Byen var havneby i kongedømmet Champa ved utløpet av elven "Thu Bon". På 1500- og 1600-tallet hadde den tiltrukket seg utenlandske kjøpmenn ikke bare fra forskjellige deler av Kina, men også fra Japan, Holland og India. På den tiden da Kina-handelen dominerte het byen Hai Pho (byen ved havet). Franskmennene forvansket dette senere til Faifo. Handelshuset Tan Ky fra 1800-tallet er godt bevart i dag. Den japanske bro. Den japanske bro er en av de mest populære turistattraksjonene i Hoi An. Broen ble bygget tidlig på 1600-tallet, men det er fortsatt uklart hvem som bygde broen. Broen er bygget i japansk byggeskikk med et dyr på hver side av broen; en hund på den ene siden og en ape på den andre siden, begge symboler på helligdom i japansk kultur. Noen har hevdet at dyrene er valgt fordi mange japanske keisere ble født i hundens og apens år, mens andre mener at broen ble påbegynt i hundens år og ferdigstilt i apens år. Opprinnelig var byen todelt; på den andre siden av " den japanske bro" var det japanske boligområdet. Historie- og kulturmuseum: Sa Huynh. Sa Huynh Culture Museum i Hoi An viser frem en kulturarv som er både rik og sjelden og er derfor en av de viktigste museene i Hoi An. Museumet ligger i Tran Thu Street inne i verdensarvområdet, og viser viktige deler av Sa Huynh-kulturen. Sa Huynh-kulturen var en sivilisasjon i hele Vietnam forut for bronsealderen, men særlig i den sentrale regionen av landet nær kysten. Kulturen spesialiserte seg på keramikk og metallvarer, særlig bronse og jern. Lettbåt. Lettbåt, også kalt dekksbåt og skipsbåt (i moderne betydning en større båttype enn tradisjonelle lettbåter), er en mindre båt plassert ombord i skip. Lettbåten brukes til vedlikeholdsarbeid langs skutesiden og til andre formål hvor det er behov for en liten båt. En lettbåt kan også være en mindre båt, som brukes til og fra en lystbåt som er fortøyd ved bøye og/eller som livbåt. En slik lettbåt bør ha lav vekt samt høy bæreevne og stabilitet. I dag brukes ofte gummibåter til dette formålet. Jacques de Molay. «Jacques de Molay», 1800-talls litografi av Chevauchet Jacques de Molay (født ant. 1244–45 eller 1249–50, død 18. mars 1314) var en fransk lavadelig født i Burgund, og den 23. og offisielt siste Stormester av Tempelridderordenen; han er sannsynligvis den best kjente av tempelridderne ved siden av ordenens grunnlegger og første Stormester, Huguens de Payns. I forkant av at han ble valgt 20. april 1292 lovet han å reformere ordenen og tilpasse den til den daværende situasjon i Midtøsten. Imidlertid kom det til mange problemer, og det ble stilt spørsmål ved selve ordenens eksistensberettigelse. Molay mislyktes i å berge ordenen gjennom de inkvisisjonene som ble rettet mot den, og ble brent levende på en øy i Seinen i Paris 18. mars 1314 på ordre fra Filip IV (den smukke) etter å ha trukket tilbake alle sine tidligere tilståelser. Det sies også at han forbannet både paven og Filip. Han sa at de kom til å følge etter ham før året var omme. Akkurat som Molay sa døde begge før året var slutt. Aberconwy. Aberconwy var et administrativt distrikt i Wales fra 1974 til 1996. Det ble opprettet 1. april 1974, som del av grevskapet Gwynedd, ved at distriktet Conwy i Caernarfonshire ble slått sammen med Betws-y-Coed, Llandudno, Llanfairfechan, Penmaenmawr (urbane distrikter) og Nant (landdistrikt) samt Llanrwst i Denbighshire og flere sogn. Dt ble avskaffet 1. april 1996, og har siden inngått i grevskapsdistriktet Conwy. Conwy (grevskapsdistrikt). Conwy er et grevskapsdistrikt i det nordlige Wales. De viktigste byene er administrasjonsbyen Conwy, Llandudno, Betws-y-Coed og Colwyn Bay. Det ligger i et område som tidligere tilhørte Caernarfonshire og Denbighshire. Grevskapsdistriktet ble opprettet 1. april 1996 ved at distriktene Aberconwy og Colwyn ble slått sammen. Det opprinnelige navnet var Aberconwy and Colwyn, and grevskapsrådet endret dette dagen etter til Conwy. Elven Conwy renner fra Snowdonia gjennom Betws-y-Coed og ut i Irskesjøen ved Conwy slott. Conwy. Conwy (tidligere engelsk navn Conway) er en by i det nordlige Wales. Den er administrasjonsby for grevskapsdistriktet Conwy, som har fått sitt navn etter byen. Conwy er et av Europas beste eksempler på en middelalderby med bymur. Muren er samtidig med Conwy Castle, bygget av James av St. George for kong Edvard I fra 1283 til 1289. Slottet står på UNESCOs liste over verdensarven. Thomas Telfords bro over Conwy Thomas Telfords hengebro over elven Conwy ble fullført i 1826. Dens støttetårn er bygget slik at de passer med slottets tårn. Motorveien A5 går nå i en tunnel under elven, og broen eies av National Trust. På den andre siden av elven ligger Llandudno. Quay House ved kaia i Conwy blir kalt Storbritannias minste hus, med mål på bare 1,80 x 2,40 m. Conwy er et vanlig utgangspunkt for fotturer i fjellene i Snowdonia. Llandudno. Llandudno er en kystby i Conwy i det nordlige Wales. Den ligger på nordkysten, mellom Bangor og Rhyl, og har omkring 20 000 innbyggere (2004). Den mest populære stranden ligger mellom Great Orme og Little Orme. Piren ble bygget i 1878, og er over 670 m lang. Den ble skadet av brann i 1994, men har blitt restaurert og er nå listet som bevaringsverdig (Grade II). "Great Orme Tramway" er en kabelvognbane som ble åpnet i 1902 for å frakte passasjerer fra Llandudno til toppen av Great Orme. De originale vognene har blitt hold vedlike, og er fortsatt i bruk. Det har vært gruvedrift under Ormefjellene siden bronsealderen, og flere av de eldste gruvene har blitt utforsket. En del av en bronsealdergruve har blitt gjort tilgjengelig for publikum. Llandudno var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1864, 1896 og 1963. Betws-y-Coed. Betws-y-Coed er en by i Conwy i det nordlige Wales. Den ligger i regionen Snowdonia, ved elvene Conwy og Llugwy. Byen ble grunnlagt ved et kloster mot slutten av det 5. århundre, og vokste sakte med blygruvedrift som viktigste næringsvei. I 1815 konstruerte Thomas Telford Waterloo-broen, som brakte en hovedvei (nå motorveien A5) inn i byen, og dermed gjorde vilkårene for utvikling bedre. Av severdigheter har byen to museer, Miner's Bridge, en kirke fra det 14. århundre, Fairy Glen og flere fosser, deriblant Pont-y-Pairfallene og Conwyfallene. Byen er et populært utgangspunkt for friluftsaktiviteter. Thomas Telford. Thomas Telford (født 9. august 1757, død 2. september 1834) var en skotsk arkitekt og sivilingeniør, som særlig er kjent for sine vei-, bro- og kanalprosjekter i Storbritannia. Tidlig liv. Telford ble født i Westerkirk i Skottland. Som 14-åring ble han akseptert som lærling hos en steinhugger, og et av hans tidligste arbeider kan sees på broen over elven Esk i Langholm på grensen mellom Skottland og England. Han arbeidet så i Edinburgh en tid. I 1782 flyttet han til London, der han traff arkitektene Robert Adam og Sir William Chambers. Han ble involvert i arbeidet med påbygget til Somerset House. To år senere fikk han jobb ved verftet i Portsmouth, og selv om han for det meste var selvlært fikk han ansvar for alle sider ved store prosjekter. I 1787 skaffet hans rike beskytter William Pulteney ham stillingen som offentlig landmåler i Shropshire. Betegnelsen 'sivilingeniør' var fortsatt ny og uklar, og Telford etablerte seg som arkitekt. Blant prosjektene han arbeidet med var renoveringen av Shrewsbury slott, fengslet i Shrewsbury (hvor han møtte fengselsreformatoren John Howard), St. Maria Magdalenas kirke i Bridgnorth og en annen kirke i Madeley. Som grevskapets landmåler var Telford også ansvarlig for broer. I 1790 tegnet han en bro for London – Holyhead-veien over Severn ved Montford. Dette var den første av omkring 40 broer han bygde i Shropshire. hans første jernbro var broen ved Buildwas, som var sterkt inspirert av verdens første jernbro ved Ironbridge Gorge. Telfords bro var 10 m bredere, og veide bare halvparten så mye. Han skulle senere flere ganger bruke jern som materiale. Ellesmerekanalen. I 1793 førte Telfords gode rykte til at han ble utnevnt til å lede konstruksjonen av Ellesmerekanalen, som gikk fra jernverkene og kullgruvene i Wrexham via Ellesmere til Chesterkanalen og deretter ut i elven Mersey. Arbeidet medførte blant annet byggingen av en akvedukt over elven Dee i Wales. Pontcysykllteakvedukten ble bygget med en ny tekning, der støpejernsplater ble festet i stein. Den kjente kanalingeniøren William Jessop var involvert i prosjektet, og hadde et overordnet ansvar, men prosjektet ble nesten fullstendig lagt i Telfords hender. En etterspurt ingeniør. Etter at Ellesmerekanalen ble ferdig i 1805. Telford hadde under det 12 år lange arbeidet med kanalen også arbeidet med en rekke andre prosjekter, blant annet vannforsyningen til Liverpool, forbedringer av kaiene i London og endringer på London Bridge (ca. 1800). Han tegnet også ut en hovedplan for forbedring av kommunikasjonen i det skotske høylandet. Dette enorme prosjektet, som Pulteney sørget for at Telford fikk hånd om, varte i 20 år. Det medførte blant annet konstruksjonen av Caledoniakanalen langs Great Glen, omkring 1470 km med nye veier, mer enn tusen broer, forbedring av flere havner (blant annet, men ikke begrenset til, havnene i Aberdeen, Dundee, Peterhead og Banff), og 32 nye kirker. Telford fikk også anlagt flere veier i lavlandet, inkludert omkring 295 km nye veier og en rekke broder. I 1806 ble han konsultert av kongen av Sverige om et kanalprosjekt, og i 1810 startet konstruksjonen av Gøta kanal etter hans planer. Han var selv i Sverige for å følge opp noen av de mest kritiske gravearbeidene. Veikjempen. I sine siste år var Telford ansvarlig for å legge om deler av veien mellom London og Holyhead, en jobb som ble fullført av hans assistent John MacNeill. Veien er i dag A5, en av hovedveiene gjennom Storbritannia. Fra London til Shrewsbury var det mest forbedringer som ble utført, men etter Shrewsbury, og spesielt langs stykket mellom Llangollen og Holyhead måtte det bygges helt ny vei mange steder. Spesielt kompliserte stykker av veien var jernbroen ved Betws-y-Coed, stigningen derfra til Capel Curig og nedstigningen fra nant Ffrancon mot Bangor. På Anglesey anla han en ny vei over Stanley Sands til Holyhead, men hans største verk på øya var broen over Menaistredet. Menai hengebro ble bygget 1819–1826. Han arbeidet også med kystveien mellom Chester og Bangor, som inkluderte en stor hengebru ved Conwy. På grunn av disse bedriftene ga hans venn dikteren Robert Southey ham tilnavnet «veikjempen» («Colossus of Roads» – den engelske varianten er et ordspill over Kolossen på Rhodos, «Colossus of Rhodes» som har samme uttale). Siste arbeider. Blant Telfords siste arbeider var St. Katharinekaiene ved Tower Bridge i London (1824–1828; Gloucester og Berkeley skipskanal, den andre Harecastletunnelen i Trent og Merseykanalen (1827, og Birmingham og Liverpoolkanalen (nå del av Shrophire Union-kanalen (startet 1826, men fullført i 1835, etter hans død). I 1820 ble Telford første president i den nyopprettede Institution of Civil Engineers, et embete han hadde til sin død. Minnet om Telford. Telford fikk æren av å bli gravlagt i Westminster Abbey. Byen Telford i Shropshire, grunnlagt som Dawley New Town i 1965, ble i 1968 oppkalt etter Thomas Telford. Taxibåt. Taxibåt er en båt som utfører tjenester på sjøen på samme måte som en drosje gjør på land. Taxibåter finnes blant annet i Kragerø. Malaria. Malaria (fra italiensk: "mal" «dårlig», "aria" «luft») er en smittsom infeksjonssykdom, forårsaket av parasittiske sporedyr i slekten "Plasmodium". På verdensbasis forårsaker malaria sykdom hos 300-500 millioner mennesker hvert år. Av disse er det beregnet at 1,5-2,7 millioner dør hvert år. I Norge rapporteres det om 70-100 tilfeller av importert malaria årlig, i 1999 var det 74 tilfeller. Dødsfall på grunn av malaria er svært sjeldne i vårt land. Å redusere malaria er et av FNs tusenårsmål. Malariaparasitten. Det finnes fire arter av slekta "Plasmodium" som angriper mennesker: "P. vivax", "P. ovale", "P. falciparum", og "P. malariae". "P. falciparum" er mest fryktet, da den kan føre til alvorlig blodmangel og angripe hjernen. Parasittene overføres av malariamygg ("Anopheles"), og bare hunnmyggen kan overføre malaria. Myggen blir infisert ved å suge blod fra en smittet person. Ved myggens neste måltid følger parasittene med inn i pasienten når myggen ved begynnelsen av stikket sprøyter inn litt blodfortynnende stoff, slik at blodet ikke koagulerer i kanalen i myggens brodd. Når parasitten er blitt overført til mennesket, føres den via blodårene til leveren hvor den formerer seg. Etter 7-14 dager går den tilbake til blodårene og inn i de røde blodlegemene hvor den fortsetter å formere seg. Utbredelse. Ca. 40 % av verdens befolkning lever i områder hvor det er mulig å bli smittet, bl.a. tropiske og subtropiske deler av Afrika, Asia, Midtøsten, Latin-Amerika og Oseania. Anslagsvis 700 000 – 2 700 000 mennesker dør av malaria årlig, hvorav 75 % er innfødte barn i Afrika. I Malawi utgjør malaria 22 % av alle sykehusinnleggelser. Det er stor usikkerhet rundt den epidemiologiske situasjon m.h.t. malaria, og det er mulig at de reelle tallene er enda høyere. Den siste epidemien av malaria i Norge var på Kirkeøy på Hvaler, på midten av 1800-tallet. På verdensbasis er malaria et alvorlig helseproblem. Etter nedgang på 1960-tallet, pga. bekjempelse av myggen med insektmidler og parasitten med medisiner, er sykdommen blitt vanligere igjen fordi både myggen og selve parasitten har evolvert økt motstandsdyktighet mot kjemikaliene. På Lolland i Danmark var malaria så vanlig at sykdommen på dansk ble hetende «den lollandske feber», og folk engstet seg for å flytte til øya, der de måtte regne med å bli smittet. Først mot slutten av 1800-tallet ble Lolland kvitt denne plagen. I Italia var Lazio-regionen, der Roma ligger, ett av landets to mest malaria-befengte områder. I 1869 var to tredjedeler av befolkningen i Lazio kronisk malariasyke. Etter Italias samling i 1861 var Roma utpekt til hovedstad, men dette var lenge et omdiskutert prosjekt pga den høye forekomsten av malaria. For å bekjempe sykdommen gikk frihetshelten Garibaldi inn for et storstilt prosjekt, der Tiberen skulle legges i et nytt løp rundt Roma. Dette ble det aldri noe av, men i 1907 begynte man å reise de svære murene langs Tiberen som i dag holder vannmassene på plass, og hindrer dannelse av våtmark der malariamygg kan klekkes ut. Tidligere brukte man kinin, utvunnet av kinabark, til behandling av malaria. Briter som tjenestegjorde i malariautsatte strøk, ble oppfordret til å drikke tonic for å unngå smitte. Tonic er tilsatt kinin, og drinken gin og tonic ble populær i britiske kolonier. Sykdomsforløp. Symptomene starter ofte med en vedvarende [feber, som kan følges med oppkast, slapphet, hodepine og tretthet. Dette kan ligne på mange andre sykdommer, f.eks influensa. Etter noen dager inntrer typisk perioder med feberanfall. Det starter med en hurtig temperaturstigning og frostrier, der huden føles kjølig. Man holder ofte temperaturen i noen timer, med tørr og varm hud, hodepine, kvalme og tørste. Anfallet avsluttes med et raskt temperaturfall, og man kaldsvetter mye. Anfallet kan ta fra 6 timer opp til flere døgn, etter hvor alvorlig infeksjonen er. Diagnose. Diagnosen stilles ved å se på blodutstryk under mikroskop og påvise parasitten inne i de røde blodlegemene (se bildet ovenfor). På sykehus i en del afrikanske land gjøres denne analysen i løpet av 10-20 minutter. Det finnes også raske tester man kan kjøpe og foreta selv, men disse er ikke like nøyaktige som en diagnose satt ved blodutstryk. Siden starten av malaria-anfallet er nokså utypisk og vanskelig å diagnostisere i vår del av verden, er det viktig å få informert lege om man har reist i et område der malariafaren er stor. Forebygging. Det viktigste en kan gjøre for å ikke få malaria, er å unngå å bli stukket av malariamygg. Dette gjøres ved å bruke preparater mot mygg, sove under myggnett og holde kroppen dekket med tøy, spesielt fra solnedgang til soloppgang. Reisende til malariaområder kan også trenge forebyggende legemidler som dreper malariaparasitter som kan komme seg inn i kroppen. Tidligere brukte man utplanting av eukalyptustrær som forebygging, siden røttene tørker ut jordsmonnet, og derved reduserer utklekking av malariamygg. Klosteret "Tre Fontane" i Roma måtte f.eks rømmes av både cistercienser- og fransiskanermunker på grunn av malaria før trappistene tok over i 1868 og startet utplanting i området av nettopp eukalyptus. I mange områder har malariamyggen utviklet resistens mot flere av de vanlige forebyggende malariamedikamentene. Det finnes ingen vaksine mot malaria, men det utprøves en vaksine som kalles RTS,S og kan gi beskyttelse i minst 18 måneder. Dagali. Dagali er en bygd i Hol kommune i Buskerud. Dagali ligger øverst i Numedal. Bygda strekker seg fra Pålsbufjorden i øst, opp gjennom Numedal og Sæterdalen til grensen mot Hardangervidda nasjonalpark i vest, en strekning på ca. 40 km. Numedalslågen renner gjennom bygda. Dagali var tidligere en del av Nore og Uvdal kommune, men ble i 1944 overført til Hol kommune. Dagali har lange håndverkstradisjoner og har flere bedrifter innen faget, både enmannsforetak og bedrifter med flere ansatte. Dagali har i dag om lag ti gårder som driver med husdyr. Flere setre er i drift om sommeren. Dagali har blant annet campingplasser, hotell, museum, alpinanlegg og flyplassen Dagali flyplass. Spedalskhet. Spedalskhet, også kalt Hansens sykdom eller lepra (det vitenskapelige navnet), er en infeksjonssykdom forårsaket av lepra-basillen "Mycobacterium leprae". Bakterien ble første gang beskrevet i 1873 av den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen, og dette var første gang en mikroorganisme ble identifisert som årsak til en kronisk sykdom, og annen gang for en sykdom i det hele tatt. Spedalskhet affiserer særlig hud og nerver, infeksjonen kan behandles, men følgetilstandene er kroniske. Man har to hovedformer for sykdom, tuberkuloid form også kalt glatt spedalskhet, og lepromatøs form som også er kalt knutet spedalskhet. Historikk. Gilbertus Anglicus (1180–1250) var den første til å forstå at kopper og spedalskhet er smittsomme sykdommer i sitt verk "Compendium Medicinae". Spedalske måtte mange steder ringe med en klokke for å advare andre Sykdommen var fryktet i flere tusen år, og kjent fra den tidligste oldtid. Spedalskhet er omtalt i den indiske veda-diktning samlet ca. 3500 år f.Kr. I Bibelen, i 3. mosebok kap. 13, er det utførlige beskrivelser om hvordan presten skal forholde seg til de hudsyke. Sykdommen ble brakt til Italia fra Egypt flere århundrer f.Kr. Særlig utbredt ble den i Europa etter korstogene, og i middelalderen ble det opprettet en rekke hospitaler, "leprosarier", for spedalske. Det var i nesten alle tilfeller Den katolske kirke som drev sykehusene, og mange munker og nonner følte et spesielt kall til å hjelpe de spedalske, til tross for at de utsatte seg selv for stor smittefare. Finansieringen kom i mange tilfeller fra en lokal adelsmann. Dette vedvarte også etter middelalderen; de katolske misjonærer var gjerne de første og mange steder de eneste som opprettet leprosarier. En opptelling fra 1992 viste at det i katolsk regi da ble drevet 793 leprosarier rundt om i verden. I 1225 var det opptil 19 000  leprosarier i Europa. Lover ble innført for å begrense de spedalskes bevegelsesfrihet, og de som fikk gå rundt og tigge, måtte varsle med bjeller hvor de var. I middelalderen var den gjengse kristne oppfatning at selv om de spedalske var forbannet av mennesker, så var de elsket av Gud. På 1100-tallet oppstod flere ordener i det hellige land, og den mest forunderlige var kanskje Sankt Lasarus-ordenen, som først og fremst tok opp spedalske. I tilfelle krig dro spedalske riddere i kamp på like fot med riddere fra andre ordener. Høydepunktet for utbredelsen av sykdommen i Europa var på 1200-tallet, på 1500 1600-tallet minket antallet syke og på 1700-tallet hadde sykdommen mindre betydning i Europa. Dette henger sannsynligvis sammen med at de syke ble isolert, og at de var særlig utsatt for andre smittsomme sykdommer. Ved ankomsten til visse leprosarier kunne det bli lest sjelemesse for vedkommende, ettersom de ble betraktet som levende døde. I middelalderen var nok de diagnostiske kategorier brede, og sykdom ble forbundet med mye overtro. Noen mente djevelen hadde forårsaket pesten, og jøder og spedalske var djevelens medhjelpere. Drap på jøder og spedalske forekom flere steder i Europa. Betegnelsen «spedalsk» inkluderte sannsynligvis en rekke ikke-smittsomme hudsykdommer som eksem og psoriasis, og andre smittsomme sykdommer som kopper og sekundær syfilis. Dette er viktig å vite med hensyn til historiske tekster og omtale, siden det som i dag er spedalskhet, Hansens sykdom, som er en infeksjon med "mycoplasma leprae", ikke nødvendigvis var den samme som den bibelske spedalskhet. Fader Damian, som stelte spedalske og selv døde av sykdommen Spedalske blir fortsatt stigmatisert, og det finnes selv i moderne tid leprosarier i enkelte områder. Særlig er Moder Teresa og hennes kongregasjon "Nestekjærlighetens søstre" forbundet med arbeidet for spedalske i India. Blant andre kjente personer som har arbeidet for spedalske, er Damian de Veuster, som drev et sykehus på Molokai og selv døde av sykdommen i 1889. I dag har verdens helseorganisasjon, WHO, programmer for bekjempelsen av spedalskhet, og gratis utdeling av medisin i de endemiske områdene. Spedalskhet i Norge. På få andre områder har norsk medisinsk forskning vunnet så stor internasjonal anerkjennelse som forskningen til Daniel Cornelius Danielssen (1815–1894) og Carl Wilhelm Boeck (1808–1875) som i 1847 gav ut et omfattende verk, "Om Spedalskhed" som særlig tok for seg arvelighet og spedalskhet. Arvelighetsteorien holdt ikke mål mente Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912), og hans grundige arbeid for å motvise arveligheten som årsak og hans overbevisning om at dette var en smittsom sykdom, sammen med tilgjengelighet av bedre optisk kvalitet på mikroskoper ledet frem til hans oppdagelse av lepra-bakterien og påvisning av at den var årsak til sykdommen. Studiene knyttet til St.Jørgens hospital, Lungegårdshospitalet og Pleiestiftelsen for spedalske nr.1 gjorde Bergen til et internasjonalt senter for lepraforskningen. Norge og Island var fra slutten av 1600-tallet eneste vesteuropeiske land som var hardt rammet av lepra, og en oppblomstring av spedalskhet som særlig rammet kystområdene i Norge, og vestlandet spesielt, rundt 1830, bidrog nok til behovet for forskning og tiltak mot sykdommen. I 1854 ble det opprettet en egen overlegestilling for lepra, og i 1856 ble verdens første landsomfattende pasientregister opprettet, der man registrerte alle spedalske i landet. Som vitenskapelig kilde til kunnskap om utbredelse og årsak til sykdom er et slikt register en betydelig nyvinning. Utbredelse. På 1990-tallet var forekomsten av spedalske som til enhver tid er i aktiv behandling på verdensbasis redusert fra 10–12 millioner registrerte til 600 000 i 2000, og ytterligere redusert til 460 000 i følge de siste tall fra Verdens Helseorganisasjon. Dette på grunn av mer effektiv kombinasjonsterapi og kortere terapivarighet. Årlig deteksjonsrate var 700 000 nye pasienter/år, men er stadig synkende. I 2003 var det 515 000 nye tilfeller. 2–3 millioner pasienter lever med permanent nerveskade på grunn av spedalskhet. Spedalskhet er vidt forekommende i tropiske og varmt tempererte land, og 1,3 milliarder mennesker lever i regioner med aktiv overføring av "Mycobacterium leprae". I 2000 var det 15 land som kan kalles endemiske, dvs. med en forekomst på over 1/10 000. India har 64 % av alle registrerte tilfeller. I synkende rekkefølge kommer så Brasil, Burma, Madagaskar, Nepal og Mosambik. De nevnte land utgjør 83 % av registrerte tilfeller. Utdeling av gratis medisiner og aktiv smittevernpolitikk blant annet i Brasil er i ferd med å endre dette bildet. Smitteveier. "Mycobacterium leprae" smitter ved dråpesmitte fra pasienter, særlig de med "lepromatøs" spedalskhet, nesesekret som inhaleres. Fra slimhinnen i luftveiene sprer bakterien seg til hud og perifere nerver. Bakterien er påvist hos beltedyr og primater, men overføring fra dyr til menneske bidrar ikke til forekomsten hos mennesker. Viktigste risikofaktor er tettboddhet og vedvarende samvær med smittede personer, men sykdommen er lite smittsom. Inkubasjonstiden varier fra måneder til opptil 30 år, og som sykdommens presentasjonsmåte er avhengig av genetiske faktorer og rase. Kaukasiere og kinesere har størst risiko for å få lepromatøs spedalskhet. Vevstypeantigen HLA-DR2 og DR3 er assosiert med "tuberkuloid spedalskhet", som betyr at den ligner på granulomet som man kjenner fra tuberkulose. Sykdomsutvikling og sykdomsmekanisme. "Mycobacterium leprae" kan ikke dyrkes i laboratorieskåler, men er i stand til begrenset formering i fotsålen hos mus, med en doblingstid på 11-13 dager, og dette har gjort det mulig å foreta undersøkelser på antibiotikas effektivitet. Bakterien er en obligat intracellulær parasitt som foretrekker å vokse i makrofager og nervers støtteceller, Schwannske celler. Evnen til å infisere Schwannske celler er unikt for denne bakterien. Bakterien i seg selv gjør svært lite, det er immunresponsen hos verten som er ansvarlig for de mange kliniske presentasjoner sykdommen har. Avhengig av i hvor stor grad den immunologiske responsen er mest cellemediert eller mest antistoffdominert, får man et spekter fra tuberkuloid spedalskhet, grense-tuberkuloid til lepromatøs spedalskhet. Og med variasjoner i immunresponsen får man erythema nodosum spedalskhet. Klinisk presentasjon. Kraniet fra en spedalsk person, med skader på øyehuler, neseben, kjeve og hake Lepromatøs spedalskhet er når immunforsvaret ikke har en spesifikk cellulær respons mot "mycobacterium leprae", og dette medfører at bakterien formerer seg ukontrollert i hud og nerver. Det er en systemisk sykdom, der bakteriene spres med blodet i kroppen. Bakterien som vokser i vevene, fører gradvis til vevsskade i de involverte organer. I nesen ødelegges brusken, og nesen kan falle sammen og bli salformet, strupen kan falle sammen og gi heshet og pusteproblemer. Betennelse i fingre og tær sammen med traumer og beinbetennelse fører til at fingre og tær svinner hen og faller av. Tuberkuloid spedalskhet er når immunforsvaret begrenser infeksjonen til noen avgrensede nervebunter og hudområder gjennom å danne et granulom. Det affiserte hudområdet er fortykket, asymmetrisk med klart avgrenset kant. Midt i området er det mindre pigment, og huden er følelsesløs. Grensetilfellet tuberkuloid spedalskhet er den vanligste formen for spedalskhet. Hudskadene er flere og mindre klart avgrenset. Flere nerver er affisert og pasientene kan presentere med muskelsvakhet og skader på grunn av manglende følelse. Diagnostikk. Påvisning av en karakteristisk hudflekk med sansetap. Påvisning av syrefaste stavbakterier i huden. Gerhard Henrik Armauer Hansen. Gerhard Henrik Armauer Hansen (født 29. juli 1841 i Bergen, død 12. februar 1912 i Florø) var en norsk lege og patolog. Han beskrev sykdommen spedalskhet eller lepra, som ofte kalles «Hansens sykdom». Han observerte første gang leprabasillen i mikroskopet 28. februar 1873, og dette er en av de første observasjoner som knytter en bakterie til en sykdom. Dette var åtte år før Robert Koch påviste tuberkelbacillen som årsak til tuberkulose hos mennesket. Det var særlig gjennom epidemiologiske undersøkelser G. H. Armauer Hansen ble overbevist om at det var én årsak til spedalskhet, og som fikk ham til å lete i mikroskopet. Han kan dermed regnes som en av grunnleggerne for den moderne epidemiologi samtidig som han også hadde betydning for utviklingen av mikrobiologi som vokste fram som et eget fag på denne tiden. På grunn av vanskene med å dyrke "Mycobacterium leprae", og striden med bl.a. Albert Neisser, prøvde G. H. Armauer Hansen å smitte en pasient med spedalskhet for å bevise at leprabasillen var årsak til sykdommen. Selv om forsøket ikke skadet pasienten, som alt var smittet, ble han dømt for uetisk legepraksis. Etter hvert vant han større anerkjennelse, og beholdt stillingen som nasjonal spedalskelege, og var ansvarlig for smittevernlover, og dermed antagelig medvirkende til en sterk nedgang i antallet spedalske i Norge. Ved Pleiestiftelsen i Bergen er Hansens laboratorium og kontor bevart slik han forlot det. I Addis Abeba i Etiopia ligger Armauer Hansen Research Institute (AHRI) opprettet i 1970 og tilegnet forskning på spedalskhet. Seil. Seil er tøy-, duk eller materialstykker som skjæres og settes sammen i henhold til aerodynamiske prinsipper for at skip, båter og andre farkoster skal kunne bruke vind som fremdriftskraft. Vi antar at seil er brukt på båter og skip gjennom 6 000 til 7 000 år. Seilduk. Det er viktig at seil har lav vekt og er lette å håndtere. Materialet må ha høy strekk- og krympemotstand, formbestandighet og tetthet. Det må ta opp minst mulig vann og overflaten må være glatt. Opprinnelig ble seilduk laget av ull, brennesle, hamp og lin. Midt på 1800-tallet kom seil i bomull i bruk. 100 år senere dukket de første kunstfibrene opp, først i form av polyester. Fordelene med linseilene var at de hadde høy fasthet når de ble våte av sjøsprøyt eller regn, men bomullsseilene var lettere og mer formbestandige. De gjorde det mulig å gå høyere opp mot vinden og dermed ta seg raskere frem. Bomullsseil ble første gang sett i bruk i Europa på kappseilingsskonnerten «America» i 1851. Ullseilene var meget kostbare, siden de krevde ull fra en stor mengde sauer. Bare helt spesielle typer av ull kunne brukes, og det krevde enormt mye kunnskapsrikt arbeid å spinne nok tråd og veve nok duk til et seil. Likevel kjennes ullseil fra sagatiden som er innpå et mål (1000 m2) store! Ullseilene er bløte, og gir derfor ikke på langt nær så harde rykk i rigg og båt som andre seil. Ved siden av at de også er virkelig effektive, er det meget behagelig å seile med slike ullseil. En fagmann som kan lage seil kalles seilmaker. Råseil og sneiseil. Råseil og sneiseil er to hovedtyper av seil. Råseil kan være både symmetrisk og asymmetrisk, og med rom vind, (vinden fra akter), kan det symmetriske stilles mer eller mindre tverrskips. Det asymmetriske råseilet og sneilseilene må stå nokså langskips. Det symmetriske råseilet er mye tryggere enn de andre med hard vind bakfra. På bidevind (vinden inn på skrå forfra) er derimot begge typer råseil mer risikofylte å seile enn sneiseilene. Det er verdt å merke seg at begge typer råseil gir båtene et opprettende løft, i stedet for som på alle sneiseil, å presse båtene mer ned på skrå. Dette var et alvorlig problem for båtbrukerne og båtbyggerne da overgangen fra råseil til sneiseil ble gjennomført like etter 1900. symmetrisk råseil er kjent fra vikingskip og fra det meste av norskekysten og andre steder i Norden, kanskje særlig fra Nordlands- og Åfjordsbåter. Vanlig symmetrisk råseil er også brukt på Oselvere helt frem til våre dager. Asymmetrisk råseil i ulike utgaver brukes i Nordfjord og på Møre, mest avansert antakelig på Nordmørsbåter. Den spesielle formen for asymmetrisk råseil, luggerseil, er mye brukt på Agder. Begge typer råseil (bortsett fra luggerseil) er mer komplisert og tungvindt å seile en sneiseilene, som mer eller mindre "seiler seg selv". Asymmetrisk råseil er stort sett like effektivt som Bermudaseil på bidevind. Også det symmetriske råseilet kan være meget effektivt, men det kreves avansert trening i å forme dette seilet riktig ved hjelp av hals, skjøt, braser, boline og evt signat, og priar. Effektiviteten er høyest når man også kan føre toppseil, gjerne opp til liten (og stiv) kuling. De lette, tradisjonelle båtene som bruker råseil blir imidlertid mer hindret av sjøgang enn tyngre båter, og dette har vært medvirkende til inntrykket av at råseil ikke seiler så godt som sneiseil. Råseilet har også variantene "latinerseil", med lang, skråttstilt rå, og "luggerseil", også med skåttstilt rå, men forkanten på skrå bakover og er permanent festet til masten nede. På engelsk kalles dette "standing lug", mens asymmetrisk råseil, som har forkanten på skrå fremover og festet fremme i båten, kalles "dipping lug". Spriseil og gaffelseil. Spriseil og gaffelseil er sneiseil som overtok fra råseilene fordi de var langt enklere og tryggere å seile bidevind med enn råseilene, og som alle sneiseil også var mye enklere å baute med (få vinden inn fra andre siden av båten). De hadde også den fordel fremfor høyere sportsseil at masten kunne ha moderat lengde, og derfor var mulig å ta ned når dette var hensiktsmessig. På moderne "seilmaskiner" er hensynet til at masten skal kunne tas ned i en fart, helt forsvunnet. Man har derfor sett en utvikling på sportsbåtene fra svære og høyt piggede gaffelseil på slutten av 1800-tallet, via den såkalte Günther-riggen med nærmest trekantet storseil, med masten bestående av fast mast nede, og en loddrett "gaffel" oppe, til dagen moderne Bermudarigg (kalt så fordi innfødte på Bermuda lenge har brukt et slikt trekantet seil). Seilutviklingen har de seneste årene dreid seg dels om utvikling av materialer, blant annet dacron,kevlar og mylar, dels om utvikling av datasystemer for konstruksjon og produksjon av seil som gir maksimal effekt. På veteranskip og kopier av eldre båttyper brukes fortsatt seil i ull, hamp, lin og bomull. Sammensetning av seil. Den kombinasjonen av master og seiltyper som er valgt for en båt kalles rigg. Seilskip typebestemmes gjerne etter riggens utforming: Fullrigger, brigg, bark, skonnert og slupp, for å nevne noen. Bermudariggen som er dominerende på dagens lystbåter og kappseilingsbåter har to karakteristiske seil, begge trekantede. Det er storseil og fokk. To av sidene på storseilet, masteliket og bomliket er festet til henholdsvis masten og bommen. Den tredje siden, akterliket, holdes oppe i en svak bue ved hjelp av smale spiler som ligger i spileposer. Det hører også et forseil til denne riggen, en fokk. Dette seilet kan være laget i forskjellige størrelser, tilpasset varierende vindforhold. Den minste varianten kalles stormfokk, så kommer krysserfokk (mindre eller normal) og genoa (stor). Spinnaker. En spinnaker er et ballongformet seil som benyttes i medvind, lensing, og ved svak slør, det vil si når vinder kommer inn bak, fra siden. Spinnakeren har sitt eget tau, fall, igjennom en trinse i toppen av masta. I de to nedre hjørnene er det festet spinnakerskjøter som går igjennom trinser (barberhal) på begge sidene av båten akterut. Oftest brukes en spinnakerbom der ene skjøtet er festet. Spinnakerbommen er festet i en solid ring foran på masta ca 2 meter opp fra dekket. Ofte benyttes spinnakerbomløfter som er et tynt tau fra midten av spinnakerbommen til en trinse et stykke opp på masta. Skjøtet som spinnakerbommen er festet til kalles bras. Når man har et fast skjøtepunkt i baugen, eventuell på en baugspyd isteden for en spinnakerbom, vil seilet kalles for asymmetrisk spinnaker. Seilet seiles med et skjøtepunkt og uten bras som ved en symmetrisk spinnaker.Seilet er skåret asymmetrisk og vil være best egnet til litt smalere vindvinkler enn tradisjonelle spinnakere som er symmetrisk. Den asymmetriske spinnakeren er også enklere å håndterer for et mindre mannskap. Reving. I sterk vind eller ved behov for mindre seilareal kan storseilet reves. Den første metoden var tynne tau festet på begge sider av storseilet noe ovenfor bommen. Storseilet ble firt så langt at revelissene kunne knyttes rundt bommen. På 1960 -70 tallet var det vanlig med en rullebom som med en sveiv roterer bommen så så mye av storseilet skipperen ønsker trekkes ned og rundt bommen. Selv om denne måten å reve på var forholdsvis enkel, mistet storseilet sin fasong ved reving, og man har i ettertid i utstrakt grad montert maljer i storseilet som det var mulig å tre et tynt tau igjennom slik at tauet gikk rundt bommen og trakk del av storseilet ned på bommen. Enda nyere er rullerev integrert i masten. Da rulles storseilet opp på en profil inne i masten. Fordelen er at seilet ikke lenger er eksponert for sollys når det er rullet inn. Ulempen er at masten blir tykkere og fanger mer vind. Rullemast blir derfor ikke brukt på konkurransebåter. Det er blitt vanlig med rullefokk. Da er fokkestaget, som er en vaier fra masten ned til baugen der fokka festes, skiftet ut med en metallprofil som kan rotere. Ved å rotere profilen kan en valgfri del av fokka rulles inn. Andre farkoster med seil. Seil brukes også på seilbrett (windsurfer) og på farkoster med meier som brukes til isseiling og med ski som brukes til snøseiling. Bekhterevs sykdom. Bekhterevs sykdom (latin "spondylitis ankylosans" eller "morbus Bekhterev") er en arvelig autoimmun revmatisk bindevevssykdom som i størst grad rammer de små leddene i ryggsøylen, iliosacralleddene (leddene mellom den nederste delen av ryggsøylen, sakrum, og hoftekammene, ilium), samt senefester. Sykdommen rammer hyppigst menn i 20-30-års alderen, og forekomsten antas å være på 0,2–0,3 % i Norge. I en tredjedel av sykdomstilfellene rammes man også av kraftige perifere artritter, dvs ikkebakterielle betennelser i leddene i føttene, knær, hofte og brystkassen. Sykdommen er oppkalt etter den russiske nevrologen Vladimir Bekhterev. Symptomer og diagnose. Bekhterevs sykdom er en gruppe tilstander som kan variere sterkt fra person til person. Voksne rammes typisk av sykdommen på en annen måte enn barn og unge (Juvinil Bekhterev), menn rammes oftere og hardere enn kvinner, og sykdommen forekommer oftere nord i Europa enn i Afrika. Variasjonene gjør at man normalt omtaler Bekhterevs som et sykdomskompleks snarere enn én sykdom. I alle tilfeller oppstår betennelsesreaksjoner ulike steder i kroppen, og felles for tilstandene er at leddene (spondylene) i ryggraden før eller siden blir betente. I mange tilfeller tar det lang tid, i noen tilfeller 10-15 år, fra første symptomer til diagnose kan stilles. Grunnen er at det tar lang tid før betennelsene i de små leddene i ryggraden fører til tilstrekkelig skade til at de kan oppdages. Sykdommen kan være svært smertefull og, hvis ubehandlet, en potensielt invalidiserende sykdom (alvorlig grad av krokrygg, hvor ryggvirvlene har vokst sammen). Med moderne behandling kan likevel de fleste med sykdommen opprettholde normal funksjon. New York-kriteriene. Det er to sett kriterier som må oppfylles for å stille diagnosen. Forandringer i iliosakralleddene (leddene der hvor ryggraden sitter fast i hoften/bekkenet) betyr tre ting, og det er ikke nødvendig at alle forandringene foreligger. Man graderer forandringene fra 0-5. De første forandringene er veske i beinsubstansen, noe som indikerer en aktiv betennelse. Den andre forandringen er at beinsubstansen blir porøs, og at man får fettintrengning – dvs avleiring av fettperler i beinet. Den siste forandringen er den mest alvorlige, og består av dannelse av ny beinsubstans; det kan i verste fall, uten riktig behandling, medføre at ryggvirvlene vokser fast i hverandre. I tillegg vil perifere artritter, særlig leddgiktliknende smerter i bena, og gentypen HLA-B27 kunne supplere kriteriene over når en diagnose stilles. Juvinil Bekhterev. Sykdommen arter seg i hovedsak ulikt avhengig av når den rammer pasienten, og særlig hos de som rammes i ung alder minner sykdommen først om reaktiv artritt (MB Reiter). De første plagene kommer da som en serie akutte og kraftige leddbetennelser, først og fremst i hofte/kne/føtter, men også i nakke, skuldre, albuer og krageben og ribbene. Sammen med smertene kommer andre symptomer på betennelsesreaksjonene, så som feber, kvalme, svimmelhet mv. De akutte betennelsene kan roe seg, noen ganger i lang tid, og evt blusse opp igjen med nye, kraftige artritter. Forekomst. Av ukjente årsaker er forekomsten av sykdommen ulik i verden. I Nord-Norge, og særlig blant den samiske befolkningen, forekommer sykdommen oftere enn i Sør-Norge og Nord-Europa. Frekvensen avtar til lenger sør man kommer, og forekommer nærmest ikke i Afrika. Man antar at tre ganger så mange menn har sykdommen som kvinner, men ettersom kvinner generelt har langt mildere symptomer enn menn kan det være et betydelig antall kvinner som har sykdommen uten å være klar over det. Årsakene til at sykdommen rammer ulikt er ikke kjent, men både sykdommens arvelighet og virkningen av varme kan inneholde forklaringer. Ledsagersykdommer. Det er en rekke tilknyttede tilstander som ikke er direkte relatert til betennelsestilstanden i leddene. "Brudd av ryggraden" forekommer hos 4-18%, og kan opptre uten forutgående traume. Det trenger ikke føre til mer alvorlige symptomer enn smerter i rygg og nakke, men kan i verste fall føre til lammelser. Disse bruddene forekommer vanligvis i nakken. "Subluksasjon av atlanto-occipitalleddet" (de øverste virvlene i ryggraden) kan i verste fall føre til lammelse. Vevstypen HLA-B27. Gentypen HLA-B27 går igjen ved en rekke andre sykdommer, så som reaktiv artritt, regnbuehinnebetennelse, psoriasis, psoriasisartritt, Sjögrens syndrom, morbus Crohn mv. Forekomst av slike sykdommer i oppadstigende slektsledd er med som et element ved diagnostiseringen. Utredningsprosessen. Pasienter med Bekhterev, særlig med kraftige perifere artritter, fremstår vanligvis som svært syke uten at man nødvendigvis forstår hvorfor. De autoimmune betennelsesreaksjonene i leddene kan føre til dramatiske verdier på senkning og CRP, og en CRP på 500 er ikke uvanlig. Så høye verdier indikerer normalt en kraftig bakteriell infeksjonssykdom, og behandles normalt med antibiotika. Pasienter med Bekhterevs vil ofte bli behandlet med antibiotika i et forsøk på å slå tilbake årsaken til infeksjonssymptomene, men ettersom verken virus eller bakterier er årsaken til inflamasjonene har antibiotika ingen virkning. Det at antibiotikabehandlingen ikke gir resultater er derimot en sterk indikasjon på at det dreier seg om en ikkebakteriell tilstand, og det leder oppmerksomheten hen til revmatiske sykdommer – som igjen, endelig, kan føre til at man stiller diagnosen Bekhterev. Som nevnt over kan det ta svært lang tid før diagnose kan stilles rett og slett fordi det ikke foreligger sikre tegn på sykdommen før etter en stund. Det tradisjonelle middelet mot kraftige artritter er kortisonpreparater, enten i sprøyteform eller pilleform. Ved særlig hissige betennelser må høye doser kortisonpreparater brukes, noe som kan gi bivirkninger som stor vektøkning, vannansamling i ansiktet (måneansikt) og striasjoner (strekkmerker). I tilfellene hvor følgesykdommen regnbuehinnebetennelse slår ut finnes det dessverre intet godt alternativ, og høye kortisondoser over lengre tid kan måtte brukes for å redde synet. Ryggsmertene kan komme gradvis, og enkelte pasienter oppsøker kiropraktor. Kiropraktorbehandling er omtvistet, blant annet fordi de affiserte leddene i ryggraden kan være så skadet at manipulasjon i verste fall kan medføre brudd i ryggsøylen. Kiroprakti er, i likhet med osteopati, homeopati, akupunktur og annen alternativ behandling, ikke anbefalt av Norges Revmatikerforbund fordi det ikke kan vitenskaplig dokumenteres at slik behandling virker. Enkelte pasienter med milde symptomer kan likevel oppnå en bedret evne til å takle smertene, selv om det å takle smertene på ingen måte bremser sykdommen. Behandling og smertelindring. Det finnes ingen kurativ behandling for sykdommen. Behandlingen går i hovedsak på å dempe smertene og å ivareta bevegeligheten. Smertestillende og betennelsesdempende medisiner (f.eks. NSAIDs) spiller en viktig rolle. Den tradisjonellt vanligste måten å behandle sykdommen på er todelt; først tapper man leddveske fra de bentente leddene, og sprøyter inn et kortisonpreparat. Dernest forsøker man å redusere sykdomsaktiviteten med enten steroider (kortisonpraparater) og/eller ikkesteroide betennelsesdempende midler som Brexidol, Salazopyrin mv. Biologisk medisin, såkalte TNF alfa hemmere, ser ut til å bremse utviklingen av sykdommen. Tidlig diagnose og tidlig bruk av biologisk medisin kan hindre alvorlige skader i å oppstå, samtidig som tidlig uførhet, kan ungås. Denne medisintypen er fortsatt ganske dyr fordi den utvinnes av levende celler (kostnaden er mellom kr 80.000,- og 200.000,- årlig avhengig av type). For å forsøke biologisk medisin må man derfor (pga kriterier fra Helsedirektoratet) først sikkert påvise sykdommen, se New York-kriteriene over, og dernest få godkjennelse fra et legepanel på at annen behandling ikke har virket tilfredsstillende. Behandlingsreiser, behandlingsopphold i varmt klima har vist seg å gi en svært god effekt, på pasienter med bekhterevs sykdom. En del pasienter med bechterevs sykdom har vist seg å ha god nytte av Glukosaminsulfat, et middel som utvinnes av skalldyr. Studier viser at glucosamin kan ha en positiv virkning på metabolismen i brusk, og derav gi bedre bevegelighet. Glukosaminsulfat er ikke lenger reseptbelagt, men kan kjøpes over disk på apotekene. Personer med bechterevs sykdom anbefales å holde seg i aktivitet. Dette kan virke smertedempende ved at det bidrar til å opprettholde bevegeligheten i skjelettet. I ekstreme tilfeller av sykdommen kan kirurgi være nødvendig, enten for å erstatte skadede ledd (hofte, kne osv), eller for å rette opp en rygg som er avstivet krumt. Norske sykehus som Diakonhjemmet benytter Bath Ankylosing Spondylitis Functional Index (BASFI), utviklet i Bath i Storbritannia, for å vurdere graden av sykdommen. På en skala fra 1 til 10, hvor 1 er uproblematisk og 10 er umulig, graderes pasientens evne til å; 1. Ta på sokkene uten hjelp 2. Plukke opp noe fra gulvet uten hjelp 3. Strekke seg til en høy hylle uten hjelp 4. Komme seg opp fra en stol uten å bruke armene 5. Reise seg opp fra liggende på gulvet 6. Stå oppreist i 10 minutter uten smerte 7. Gå opp 12-15 trappetrin uten gelender eller hjelp 8. Se over skulderen uten å vri kroppen 9. Utføre fysisk krevende aktiviteter som fysioterapi, hagearbeid eller sport 10. Være i normal funksjon en hel dag Spørsmålene brukes primært til å vurdere virkningen av medikamenter. Lest (skipsvolum). Lest er et gammelt rommål brukt blant annet for å betegne et skips lastevolum. Det har hatt forskjellige verdier til forskjellige tider – og også variert fra land til land. I Norge ble en lest regnet som 12 tønner korn eller 18 tønner kull. En lest kull tilsvarer 2 m³. 1 tønne korn tilsvarte 162 liter. (I Danmark var lesten 22 tønner korn eller 12 tønner kalk eller sand.) Commerce-lest eller kommerse-lest var mål på lasteevne. Heller ikke dette lestmålet var standardisert fra land til land. I Norge var en kommerse-lest 2 080-2 300 kg avhengig av skipets størrelse. I Danmark var den 2 050-2 800 kg avhengig av type last. I Sverige og Finland var lesten 2 548 kg og i Nord-Tyskland 3 000 kg. Når skipsstørrelse oppgis i kommerselester, regner man normalt en lest som vel 2 registertonn (2,08). Lest betegner også en mal fremstilt av tre formet som en fot brukt av en skomaker for å kunne tilpasse sko nøyaktig til kunden uten at vedkommende er til stede under arbeidet. Lest brukes også ved lestebygging av enkelte lystseilere. Registertonn. Registertonn er en enhet for måling av et skips volum. 1 registertonn er det samme som 2,8317 m³. Dette tilsvarer 100 kubikkfot. De forskjellige målemetodene for tonnasje har hatt og har tildels fortsatt sine bruksområder ved kanalpasseringer, havneavgifter med mere. Bruttoregistertonn. Bruttoregistertonn er et eldre mål for et skips innelukkede områder. Etter at Skipsmålingskonvensjonen av 1969 ble gjort gjeldende for nye skip fra 1986 og for alle skip fra 18. juli 1994, fikk man en overgang fra bruttoregistertonn (brt. eller grt.) og nettoregistertonn (nrt.) til bruttotonn (BT eller GT) og nettotonn (NT). Bruttotonnasjen gir grunnlag for bemanningsregler, sikkerhetsforskrifter og registreringsavgift. Både brutto- og nettotonnasjen brukes som grunnlag for beregning av havneavgifter. BT er skipets innelukkede områder, mens NT er volumet av lasterommene. Nettoregistertonn. Nettoregistertonn er et eldre mål for volumet av et skips lasterom. Etter at Skipsmålingskonvensjonen av 1969 ble gjort gjeldende for nye skip fra 1986, og alle skip fra 18. juli 1994 fikk man en overgang fra bruttoregistertonn (brt. eller grt.) og nettoregistertonn (nrt.) til bruttotonn (BT eller GT) og nettotonn (NT). Bruttotonnasjen gir grunnlag for bemanningsregler, sikkerhetsforskrifter og registreringsavgift. Både brutto- og nettotonnasjen brukes som grunnlag for beregning av havneavgifter. BT er skipets innelukkede områder, mens NT er volumet av lasterommene. Legionærsyken. Legionærsyken er en infeksjonssykdom forårsaket av bakterien "Legionella pneumophila", som arter seg som en alvorlig lungebetennelse med relativt høy dødelighet som varierer fra person til person, hos en frisk person vil dødeligheten ligge på 1–3 prosent, hos en person med en skjult underliggende sykdom (nyre, lever, og lignende) ligger dødeligheten rundt 10–15 prosent, hos en person med svekket immunforsvar og alvorlige underliggende sykdommer ligger dødeligheten på 30–40 prosent. (Disse tallende gjelder kun hvis man ikke får antibiotikabehandling.) Historie. Sykdommen ble først beskrevet i juli 1976 i Philadelphia, hvor det var et større utbrudd av sykdommen under årsmøtet til the American Legion (amerikanske krigsveteraner), derav navnet. Dette årsmøtet ble avholdt ved The Bellevue Stratford Hotel, hvor det senere viste seg at ventilasjonssystemet var infisert med Legionella. Både personer som oppholdt seg i hotellet, men også personer som passerte forbi hotellet på gaten ble smittet. Sykdommen ble derfor i en periode også populært kalt "broad street pneumonia". Sykdom hos mennesker kom først etter 1950-tallet da klimaanlegg ble vanlig. Epidemiologi. Legionærsyken smitter ikke fra person til person. Bakterien trives best i vann over 35–40 grader. Mest utsatt for å bli rammet av legionærsyken er eldre, røykere samt mennesker som har nedsatt immunforsvar. Symptomer. Pasienter med legionærsyke utvikler vanligvis feber, kuldefrysninger og hoste, som enten er tørrhoste eller produktiv hoste med slimproduksjon. Noen pasienter får også magesmerter, muskelverk, hodepine, tretthet, apetittap og diaré. Blodprøveundersøkelser vil kunne vise nedsatt nyrefunksjon. Lungerøntgen avdekker ofte pneumoniske infiltrater. Det kan være vanskelig å differensiere legionærsyke fra andre former for lungebetennelse, og spesifikke tester er nødvendig for å avklare dette. Inkubasjonstiden fra smitte inntil debut av symptomer ved legionærsyke er vanligvis 2-10 dager. Ved Pontiac-feber er inkubasjonstiden vanligvis kortere. Behandling. Legionærsyken behandles med antibiotika, vanligvis quinoloner (levofloxacin, moxifloxacin, gemifloxacin) eller nyere makrolider (azithromycin, clarithromycin, roxithromycin). Disse preparatene er virksomme fordi de har en god intracellulær penetranse. Katarakt (medisin). Katarakt (av latin "cataracta") eller grå stær, er en øyesykdom som rammer øyets linse, som fordunkles med påfølgende synstap. På en pasient med lagt fremskreden katarakt kan en ofte skimte en grå skygge bak pupillen – noe som har gitt sykdommen navnet "grå stær". «Stær» er avledet av det tyske ordet "starren" – stirre. En med betydelige synsproblemer får ofte et dødt, stirrende blikk. Ved en operasjon kan den defekte linsen erstattes av et linseimplantat. Vanligvis er implantatet monofocalt og øyet mister evnen til å endre fokus. Pasienten vil derfor normalt måtte bruke multifokale briller. Katarakt er en fremtredende årsak til blindhet i verden. Aldersbetinget katarakt står for ca 48% av alle forekomster av blindhet og utgjør 18 millioner mennesker. Etiologi og Patogenese. Katarakt er en veldig vanlig øyesykdom som rammer de aller fleste mennesker over 60 år i større eller mindre grad (alderdomskatarakt). Det kan også være medfødt, eller oppstå som resultat av bestråling med f.eks. røntgenstråler. Kjernekatarakt. Skyldes opphopning av proteiner midt i linsen. Årsaken til dette er ukjent, men man tror det kan skyldes langvarig UV-stråling (gjennom et helt liv) eller at kroppen blir dårligere til å oksidere skadelige stoffer. Proteinene gir i seg selv en fordunkling, og denne kan gjerne være av gul/brun/svart karakter. Kortikal katarakt. Denne katarakten skyldes celledød i linsens barklag. Hvorfor cellene dør vet man ikke. De døde cellene fører til væskeopphopning (ved osmose), og den økte væskemengden endrer brytningsegenskapene til linsen, og dermed en fordunkling. Denne fordunklingen opptrer som eker rundt linsen periferi. Subkapsulær katarakt. Dette er en fordunkling som skyldes redusert evne til å regulere væskebalansen i øyet. Det hoper seg opp væske under linsens kapsel, og dette endrer linsens brytningsegenskaper, og danner dermed en jevnt fordelt fordunkling. Dette kan også føre til at linsen sveller og tetter for avløpet av kammervann gjennom pupillen (se akutt glaukom). Medfødt katarakt. Medfødt katarakt etter infeksjon med røde hunder hos moren. Denne har som regel ukjent årsak, men kan skyldes infeksjon hos moren under svangerskapet (f.eks. røde hunder). Det kan også være en utviklingsanomali av arvelig årsak. Katarakt som ledd i annen sykdom. Det finnes sykdommer hvor katarakt er en del av sykdomsbildet. Symptomer. Hovedsymptomet er en gradvis og smertefri reduksjon av synsevne. Synet vil gradvis bli mer uklart og utflytende, gjerne med en tiltagende lysømfindlighet. Dette på grunn av at den tiltagende uklarheten i linsen gir opphav til mer diffus brytning. I tillegg reduseres kontrastevnen slik at pasienten opplever omgivelsene «som i tåke». Tidvis oppleves også dobbelbilder som ikke forsvinner ved å lukke det andre øyet. Rundt lyskilder som lamper og gatelys kan en oppleve halos eller glitter av mange lyspunkter. Øyets evne til korreksjon ved endring av lysmengde kan forringes, vanligvis ved at tilpasningen går langsommere. Dette kan gjøre det vanskelig å kjøre i tunneler, særlig på dagtid. Romsynet kan også innsnevres. I noen tilfeller kan nærsynet forbedre seg for en person som er langsynt. Dette skyldes en fortykking av linsen. For pasienten kan dette oppleves som at vedkommende ikke lenger trenger lesebriller, men samtidig opptrer en sterk forverring av synet på lenger hold. Dette er normalt en kortvarig forbedring idet tiltagende uklarheten medfører dårligere syn på alle avstander. Behandling. Katarakt behandles ved at man opererer ut den fordunklete linsen og erstatter den med en kunstig linse. Etter operasjon blir de aller fleste svært bra. Hvis øyet ellers er normalt, oppnår over 95% av pasientene normalt eller tilnærmet normalt syn. Ved operasjon må en veie forventet synsgevinst mot faren for komplikasjoner. Med dagens teknikker har en en forekomst av alvorlige komplikajoner på 1-2%. Ventetiden for kataraktoperasjon er i de senere å sterkt redusert og er i dag (2009) ca 2 måneder. Historie. Katarakt er en sykdom som har eksistert til alle tider. I det gamle egypt vet man at man hadde operasjoner for katarakt ved at man stakk en nål inn i øyet, og trykket linsen ned. Lignendre operasjoner ble utført langt inn i det 20. århundre: man opererte folk ved kun å fjerne linsen. Dette førte til at de opererte ble veldig langsynte (ca. +20 dioptrier.) Etter at man fant opp brillene løste man dette ved å utstyre dem med veldig kraftige briller – «stærbriller». Glaukom. Glaukom (latin "glaucoma") eller grønn stær er en øyelidelse med øket trykk i øyet som skyver synsnerven som går ut fra netthinnen bakover og gir et søkk (ekskavasjon) der netthinnenervene som trer inn i synsnerven blir skadet. Dette kan føre til synstap i form av synsfeltsutfall, og i verste fall til blindhet. Øyets væskebalanse (normal fysiologi). Øyets fremre og bakre kammer (foran og bak regnbuehinnen) er fylt av klar væske som produseres kontinuerlig ved at det på innsiden av regnbuehinnen er blodårer som det siver væske ut av. Overskuddet må følgelig dreneres bort. Dette kammervannet strømmer ut av pupillen og inn i fremre kammer hvor det blir sugd opp av kanaler (Schlemms kanaler) som ligger i "kammervinkelen" like utenfor kanten av hornhinnen. 500px Etiologi og patogenese. Glaukom er en sykdom som vanligvis debuterer etter fylte 50 år. Den vil gi svinn av nervetrådene som utgår fra synsnerven inne i øyet. Det er flere mulige årsaker til at disse nervene svinner hen, men det vanligste er forhøyet trykk inne i øyet. Skaden ved høyt trykk oppstår ved en svakhet i øyeeplet der synsnerven forlater øyet. Ved øket trykk i øyet trykkes synsnerven noe bakover. Nervene fra netthinnen som samler seg i synsnerven presses over kanten av øyeeplet og blir etterhvert mer skadet. Etterhvert som sykdommen utvikler seg vil dette føre til synsfeltsutfall som progredierer fra periferien og inn mot sentrum. Det kan være en arvelig komponent til sykdommen. Akutt vinkelblokkglaukom. Akutt vinkelblokkglaukom er en kraftig økning i øyetrykket som gir betydelige smerter. Disse kan bli misoppfattet som hodepine eller mavesmerter. Oftest vil slike trykk gi rødt øye. Den akutte trykkøkningen skyldes en blokade av kammervinkelen (se over), og hindrer dermed drenasje av kammervæsken med påfølgende opphopning av væske. Årsak til blokkasje av kammervinkelen kan være trangt forkammer (særlig hos langsynte og asiater), proteiner eller linserester (etter linseknusning) som setter seg fast i Schlemms kanal (se over). Kronisk glaukom. Dette er på mange måter den farligste formen, fordi den sjelden oppdages av pasienten selv før den har gått veldig langt. Vanligvis økes øyetrykket over lang tid, uten at pasienten merker noen forandring. Forandringene manifesterer seg i form av synsfeltutfall (blinde felter i synsfeltet). Synsfetutfallene begynner perifert (ytterst) i synsfeltet, og progredierer deretter innover. Det betyr at det siste som er igjen er selve sentralsynet (skarpsynet), hvilket gjør at man fortsatt kan lese og se på tv selv om man har store glaukomskader. Det er også grunnen til at det tar lang tid før pasientene oppdager sykdommen på egenhånd. Den oppdages enten ved rutinemessig trykkmåling, eller ved oftalmoskopi (at man kikker på øyenbunnen) av papillen og finner "ekskavasjon" av denne. Normaltrykksglaukom. Glaukom med trykk mellom 10 og 22 mmHg. Dette er en tilstand hvor man ved å se på papillen (der hvor optikusnerven går ut av øyet) kan se at det er svinn av nervetråder, men ofte kan det ikke påvises forhøyet trykk i øyet. Årsaken til at nervetrådene svinner hen er ukjent. Symptomer. Symptomene er svært ulike fra den akutte til den kroniske formen:. Akutt vinkelblokkglaukom innebærer ofte rødt øye, smerter og kvalme. Slike akutte glaukomanfall kan gi mange plager og pasienten kan bli innlagt på kirurgisk avdeling for akutte mavesmerter selvom det er øyetilstanden som er årsak til plagene. Hvis det høye trykket i øyet får stå lenge nok vil det oppstå en varig skade på synsnerven med synstap som følge. Kronisk og Normaltrykksglaukom innebærer ikke så fremtredende symptomer. Her er det en gradvis progresjon av synsfeltsutfall fra periferien mot sentrum. Medikamentell. Høytrykksglaukom kan behandles med trykksenkende øyedråper og medikamenter som enten hemmer produksjonen av kammervann, eller som bedrer drenasjen. Studier viser at cannabis effektivt reduserer trykk og planten brukes i dette øymed, blant annet i USA. Ved akutt vinkelblokkglaukom som skyldes for trang kammervinkel er det viktig å få pupillen til å trekke seg sammen for å øke denne vinkelen og dermed bedre drenasjen. Til dette brukes "parasympatomimetiske" medikamenter (f.eks. pilocarpine). Laser. Ved laserbehandling av glaucom sendes mange blink med laserlys gjennom hornhinnen og inn i kammervinkelen mellom iris og innsiden av kanten av hornhinnen. Det brennes en åpning inn til kanalen og dreneringen bedres. Drenasje. Ved operasjon av glaucom skjæres en flik på litt over 1x1 mm og det fjernes litt vev mellom kanalen og fremre kammer. Dette er antagelig det minste operasjonsfeltet i hele medisinen. Operasjonen utføres med mikroskop og det brukes tråd som er for tynn til å sees med det blotte øyet. Manuelt. Den enkeste måten å vurdere trykket i øyet er å trykke forsiktig på øyeeplet med 2 fingre. Trykkes den ene fingren hardere kjennes det at øyeeplet blir hardere. Dette er en grov metode som kan skille svært høyt trykk fra lavt trykk, men som ikke er anbefalt til vurdering av moderat forhøyede trykk. Instrumentelt. Schiøtz tonometer er et enkelt måleinstrument som settes på hornhinnen når pasienten ligger på ryggen og ser opp i taket. Det dryppes en dråpe bedøvelse i øyet først. Nederste delen av tonometeret er del av innsiden av en kule som passer på formen på hornhinnen. I sentrum er en stang igjennnom et hull med diameter 2-3 mm. Vekten av stanga og lodd som kan legges på trykker hornhinna inn. En skala som indikerer hvor mye stanga trykkes inn avleses. En tabell angir trykket i øyet ved forskjellig grad av inntrykking og forskjellige vekter. Schiøtz tonometer ble konstruert av en norsk øyelege Hjalmar Schiøtz på begynnelsen av 1900 tallet og blir brukt over hele verden. Hos øyeleger og på øyeavdelinger brukes spaltelamper som har trykkmåler med applanasjonstonometri som vanlig tilleggsutstyr. En spaltelampe er et stativ der pasienten sette haka og pannen mot to bueformede støtter. Øyelegen ser på øyet med et mikroskop med litt liten forstørrelse. Det er en lyskilde som sender en spalte med lys inn i øyet fremover på skrå. Applanasjonstonometeret er en glassblokk med en flat side som trykkes mot hornhinnen. En fjær med regulering kan justere presset mot øyet og kraften i øyeblikket kan avleses. Øyelegen kan se igjennom glassblokken med mikroskopet. Der glasset trykker mot hornhinnen er det risset en eller to sirkler i glasset. Når det dryppes en fargevæske (fluorescein) kan fargen sees på utsiden av feltet der glasset trykker mot den runde hornhinnen. Ved variasjon i trykket øker eller minker farge-ringen i forhold til de rissede sirklene. Applanasjonstonometeret gir en mye bedre trykkmåling enn Schiøtz Tonometer. Nyere utstyr bruker en strøm med luft mot hornhinnen som bestemmer trykket. Dette brukes også hos optikere. Alzheimers sykdom. Alzheimers sykdom er en tilstand karakterisert av et gradvis, jevnt og irreversibelt tap av nerveceller i hjernebarken. Nedbrytningen av nerveceller resulterer i nedsatt hukommelse, svekkelse av andre kognitive funksjoner og endringer i personligheten. Sykdommen er den vanligste årsaken til demens. Omtrent halvparten av alle pasienter med demens har Alzheimers sykdom. Lidelsen ble først beskrevet i 1906 av den tyske psykiateren og nevropatologen Alois Alzheimer og er oppkalt etter ham. De fleste som diagnostiseres er over 65 år. Den mindre utbredte tilstanden Alzheimers sykdom med tidlig debut, også kalt «presenil demens», oppstår langt tidligere. I 2006 var det 26,6 millioner mennesker som led av sykdommen på verdensbasis. I 2050 vil mer enn én prosent av verdens befolkning kunne ha sykdommen. Selv om forløpet av Alzheimers sykdom er unikt for hver enkelt, er det mange felles symptomer. De tidligste symptomene blir ofte feilaktig antatt å være aldersrelaterte bekymringer eller uttrykk for stress. I de tidlige stadiene er det hyppigst observerte symptomet en manglende evne til å huske noe nytt, og vedkommende har vanskelig for å erindre nylig observerte fakta. Ved mistanke om Alzheimers sykdom blir diagnosen vanligvis søkt bekreftet gjennom vurderinger av atferd og kognitive tester (forstandstester), eventuelt med tillegg av billeddiagnostikk av hjernen. Etter hvert som sykdommen forverres, tilkommer symptomer som forvirring, irritabilitet og aggresjon, humørsvingninger, dårligere språkferdigheter og nedsatt langtidshukommelse. Pasienten trekker seg gjerne mer og mer tilbake etter hvert som sansene svekkes. Det er vanlig at pasienten blir deprimert av å oppleve at ferdigheter og funksjoner forsvinner, og av at pasienten derfor kan bli behandlet med lite verdighet av pårørende, pleiepersonell og andre. Gradvis går kroppsfunksjonene tapt, noe som til slutt har dødelig utgang. Prognosen for enkeltpersoner er vanskelig å vurdere. Alzheimers sykdom utvikler seg i en tidsperiode av ukjent lengde, før symptomene blir åpenbare. Lidelsen kan forbli udiagnostisert i mange år. Utviklingen av sykdommen er langsom til å begynne med og får et stadig akselererende forløp. Den gjennomsnittlige levealderen etter at diagnosen er stilt er rundt sju år. Færre enn tre prosent av pasientene lever mer enn 14 år etter at de fikk diagnosen. Årsaken til Alzheimers sykdom er ikke godt forstått. Forskning viser at sykdommen er forbundet med plakk og fiberknuter i hjernen. Dagens behandlinger har liten effekt på symptomene. Ingen behandling som kan stanse utviklingen av sykdommen, er foreløpig tilgjengelig. Antikolinesteraser som Aricept og Exelon er medikamenter som hos enkelte pasienter kan gi et noe bedre funksjonsnivå, men med samme forverring av tilstanden som de ellers ville hatt. Frem til og med 2008 var mer enn 500 kliniske studier gjennomført med det mål å identifisere en mulig behandling for Alzheimers sykdom. En rekke ikke-invasive tiltak og livsstilstiltak har blitt foreslått for å forebygge Alzheimers sykdom. Det fins lite forskningsmessig dokumentasjon for en sammenheng mellom anbefalinger som blir gitt og redusert nevrodegenerasjon. Psykisk stimulering, mosjon og et balansert kosthold har blitt foreslått for å forebygge og å håndtere sykdommen. Ettersom Alzheimers sykdom ikke kan helbredes og gradvis gjør pasienten mindre i stand til å ta vare på seg selv, er god ivaretakelse av pasientene viktig. Den viktigste omsorgspersonen er ofte ektefellen eller en nær slektning. Alzheimers sykdom er ofte en stor belastning for omsorgspersoner, både sosialt, psykisk, fysisk og økonomisk. I utviklede land er Alzheimers en av de sykdommene som koster samfunnet mest. Kjennetegn. Sykdommens forløp er delt i fire trinn, med gradvis progredierende kognitiv svikt og funksjonssvikt. Pre-demens. De første symptomene relateres ofte feilaktig til alder eller stress. Grundige nevropsykologiske tester kan avsløre mild kognitiv svikt opp til åtte år før en person oppfyller kliniske kriterier for diagnostisering av Alzheimers sykdom. Disse tidlige symptomene kan påvirke de mest komplekse daglige gjøremålene. Den mest merkbare svekkelsen er hukommelsestap, som viser seg som i vansker med å huske nylig innlærte fakta, og manglende evne til å tilegne seg ny informasjon. Subtile problemer med å løse oppgaver som krever oppmerksomhet, planlegging, fleksibilitet og abstrakt tenkning, eller svekkelser i semantisk minne (minner om betydninger og begrepsrelasjoner), kan også være symptomer på tidlige stadier av Alzheimers sykdom. Apati kan observeres på dette stadiet, og er fortsatt det viktigste, vedvarende, nevropsykiatriske symptomet gjennom hele sykdomsforløpet. De prekliniske stadiene av sykdommen har også blitt kalt mild kognitiv svekkelse, men om dette begrepet betegner en annen diagnose eller identifiserer det første trinnet i Alzheimers, er omstridt. Tidlig Alzheimers sykdom. Hos personer med Alzheimers sykdom fører gradvis økende svekkelse av læring og hukommelse til slutt til en definitiv diagnose. Hos noen få personer er vanskeligheter med språket, eksekutivfunksjoner, persepsjon (agnosi) eller gjennomføring av bevegelser (apraksi) mer fremtredende enn problemer med hukommelsen. Alzheimers sykdom påvirker ikke all minnekapasitet likt. Eldre minner fra pasientens liv (episodisk minne), fakta som er innlært (semantisk minne) og implisitt hukommelse (kroppens minne om hvordan man gjør ting, som å bruke en gaffel til å spise) påvirkes i mindre grad enn nye minner. Språkproblemer er hovedsakelig preget av et snevrere ordforråd og redusert ordflyt, noe som gir et generelt fattigere muntlig og skriftlig språk. I denne fasen er personer med Alzheimers sykdom vanligvis i stand til å formidle grunnleggende tanker. Svekkelse i utføring av motoriske oppgaver som skriving, tegning eller påkledning, koordinering av visse bevegelser og vansker med planlegging kan være tilstede, men de er ofte lite tydelige for omgivelsene. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kan pasienter med Alzheimers sykdom ofte fortsette å utføre mange oppgaver selvstendig, men kan trenge hjelp eller tilsyn med de kognitivt mest krevende aktivitetene. Moderat Alzheimers sykdom. Sykdommen forverrer seg gradvis, og pasientene blir til slutt avhengige av hjelp. De kan etterhvert ikke utføre de fleste daglige gjøremål. Talevansker blir tydelige og skyldes manglende evne til å huske ord, noe som fører til hyppig feil bruk av ord (parafasi). Lese- og skriveferdigheter går også gradvis tapt. Komplekse bevegelser blir mindre koordinerte ettersom tiden går og Alzheimers sykdom utvikler seg, slik at risikoen for å falle øker. I løpet av denne fasen forverres hukommelsesproblemene, og det hender at pasienten ikke gjenkjenner nære slektninger. Langtidsminnet, som tidligere var intakt, blir svekket. Ved tidlig Altzheimers sykdom vil retningssans og romforståelse bli redusert. Ved bilkjøring kan dette resultere i at pasienten kjører i feil retning i kryss som burde være kjente og de kan komme i feil retning ut på motorvei. På grunn av orienteringsproblemer kan balansen bli dårligere fordi synsinntrykkene gir utilstrekkelig informasjon for hva som er opp. Rom med lite kontrast mellom gulv, vegger og tak gir mer svimmelhet og flere fall enn rom med gode kontraster mellom gulv, vegger, tak, taklister gulvlister, dører og dørkarmer. Polerte gulv med refleks kan oppfattes som vannflater av den demente der pasienten ikke tør å gå. Atferds-og nevropsykiatriske endringer blir mer uttalte. Vanlige symptomer er vandring, irritabilitet og et ustabilt følelsesliv der pasienten for eksempel gråter lett, viser plutselig aggresjon eller gjør motstand mot å ta i mot omsorg. «Sundowning» kan også forekomme, dette er en tilstand hvor personen blir mer forvirret eller agitert sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden. Omtrent 30 % av pasientene utvikler ulike former for vrangforestillinger. Pasientene mister også innsikt i sykdommen og i sine egne begrensninger (anosognosi). Inkontinens kan tilkomme. Disse symptomene kan være belastende for pårørende og omsorgspersoner. Omsorgsbyrden kan reduseres ved å flytte pasienten fra hjemmet til institusjon. Fremskreden Alzheimers sykdom. I denne siste fasen av Alzheimers sykdom er pasienten helt avhengig av hjelp. Språket er redusert til enkle setninger eller enkelte ord, og til slutt forsvinner taleevnen fullstendig. Til tross for tapet av verbale språkferdigheter, kan pasienter ofte forstå og gjengjelde emosjonelle signaler. Selv om aggressivitet fortsatt kan opptre, er ekstrem apati og utmattelse langt vanligere. Pasientene vil til slutt ikke kunne utføre selv de enkleste oppgaver uten hjelp. Muskelmasse og bevegelsesevne går ned, og pasientene blir til slutt sengeliggende og mister evnen til å spise selv. Alzheimers sykdom er en dødelig sykdom, men dødsårsaken vil typisk være en ytre faktor som infeksjon i et trykksår eller lungebetennelse, ikke selve sykdommen. Årsaker. Flere konkurrerende hypoteser forsøker å forklare årsakene til sykdommen. Den eldste, som de fleste tilgjengelige medisinske behandlinger er basert på, er den "kolinerge hypotesen", som forklarer Alzheimers som et resultat av redusert syntese av signalstoffet acetylkolin. Den kolinerge hypotesen har ikke lenger bred støtte, hovedsakelig fordi medisiner beregnet på å behandle acetylkolinmangelen ikke har vært særlig effektive. Opptreden av store ansamlinger av proteinet amyloid i nervesystemet, som fører til generalisert nevroinflammasjon, er foreslått som en kolinerg effekt. Amyloidhypotesen ble lansert i 1991 og hevdet at amyloid beta (Aβ)-avleiringer er den grunnleggende årsaken til sykdommen. Støtte for dette synet har en funnet i plasseringen av genet for amyloid-beta-forløperprotein (APP) på kromosom 21, sammen med det faktum at mennesker med trisomi 21 (Downs syndrom) som har en ekstra genkopi, nesten alltid får Alzheimers sykdom i 40-årsalderen. Også APOE4, den viktigste genetiske risikofaktoren for Alzheimers sykdom, fører til stor ansamling av amyloid i hjernen før alzheimerssymptomer oppstår. Dermed skjer Aβ-deponering forut for klinisk Alzheimers. Ytterligere dokumentasjon kommer fra det faktum at transgene mus som uttrykker en mutant form av det menneskelige APP-genet, utvikler fibrillære amyloidplakk og Alzheimerslignende hjernepatologi med spatiale læringsproblemer. En eksperimentell vaksine fjernet amyloide plakk i tidlige forsøk med mennesker, men hadde ikke noen vesentlig effekt på demens. Forskere har mistenkt ikke-plakk Aβ-oligomerer (aggregater av mange monomerer) som primær sykdomsfremkallende form av Aβ. Disse toksiske oligomerene, også kalt amyloid-avledede diffusible ligander (ADDLs), binder seg til en overflatereseptor på nerveceller og endrer strukturen av synapsen, og forstyrrer derved signaloverføringen mellom nervecellene. En reseptor for Aβ-oligomerer kan være prionproteinet, det samme proteinet som har vært knyttet til kugalskap og den beslektede menneskelige tilstanden, Creutzfeldt-Jakobs sykdom. Prionproteinet kan potensielt knytte den underliggende mekanismen for de to nevrodegenerative lidelsene til mekanismen bak Alzheimers sykdom. I 2009 ble det foreslått at en nær slektning av beta-amyloid protein, og ikke nødvendigvis beta-amyloid i seg selv, kan være en årsak til sykdommen. Ifølge denne nye teorien vil en amyloid-relatert mekanisme som poder nevronkoblinger i hjernen i den raske vekstfasen tidlig i livet, kunne bli utløst av aldringsprosesser senere i livet og føre til ødeleggelsen av nerveceller i Alzheimers sykdom. N-APP, et fragment av APP fra peptidets N-terminal, ligner beta-amyloid og spaltes fra APP av et av de samme enzymene. N-APP utløser en selvdestruerende kjede ved å binde seg til en reseptor kalt nevronal dødsreseptor 6 (DR6, også kjent som TNFRSF21). DR6 er i høy grad uttrykt i de menneskelige hjerneregionene som er mest berørt av Alzheimers, så det er mulig at N-APP/DR6-kjeden kan utløses i den aldrende hjernen og gi skade. I denne modellen spiller beta-amyloid en komplementær rolle ved å undertrykke synapsenes funksjon. En studie fra 2004 fant at deponering av amyloide plakk ikke korrelerer godt med tap av nevroner. Denne observasjonen støtter "tau-hypotesen", ideen om at tau-protein-abnormiteter utøser sykdomskaskaden. I denne modellen begynner hyperfosforylert tau å koble seg med andre tråder av tau. Etter hvert danner de nevrofibrillære fiberknuter inne i nervecellene. Når dette skjer, disintegrerer mikrotubuliene, og nervecellens transportsystem kollapser. Resultatet blir først til feil i den biokjemiske signaloverføringen mellom nervecellene, og fører senere til celledød. Herpes simplex-virus type 1 er også blitt hevdet å spille en utløsende rolle hos mennesker som er bærere av de mottakelige versjonene av apoE-genet. En annen hypotese hevder at sykdommen kan være forårsaket av alders-relatert myelinhenfall i hjernen. Demyelinisering fører til forstyrrelser i aksonal transport, noe som fører til tap av nevroner. Jern som utskilles i løpet av myelinhenfall, er antatt å forårsake ytterligere skade. Homeostatiske myelinreparasjonsprosesser bidrar til utvikling av proteinavleiringer som amyloid-beta og tau. Oksidativt stress er en vesentlig mekanisme i sykdommens patologi. Hos pasienter med Alzheimers sykdom finner en at 70 % av locus coeruleus-celler som avgir noradrenalin, er tapt. Cellene, som i tillegg til sin rolle som nevrotransmittere, lokalt diffunderer fra «knuter» som et endogent, antiinflammatorisk middel i mikromiljøet rundt nervecellene, gliacellene, og blodkar i neocortex og hippocampus. Det er vist at noradrenalin stimulerer mikroglia hos mus til å undertrykke Aβ-indusert produksjon av cytokiner og fagocytosen av Aβ. Funnet kan tyde på på at degenerasjon av locus ceruleus kan være ansvarlig for økt Aβ- deponering i alzheimersrammede hjerner. Nevropatologi. Alzheimers sykdom karakteriseres av tap av nevroner og synapser i hjernebarken og i enkelte subkortikale regioner. Tapet resulterer i atrofi («henfall») av de berørte regionene, inkludert degenerasjon i tinninglappen og parietallappen og deler av frontal cortex og cingulate gyrus. Studier ved hjelp av MR og PET har dokumentert at størrelsen på bestemte områder av hjernen ble redusert hos pasienter, sammenlignet med tilsvarende bilder fra friske eldre. Samtidig med at størrelsen på hjerneområdene ble redusert, utviklet mild kognitiv svekkelse seg til Alzheimers sykdom hos pasientene. Både amyloid plakk og neurofibrillære fiberknuter er klart synlige ved mikroskopi av hjernevev fra pasienter rammet av Alzheimers sykdom. Plakk er tette, for det meste uoppløselige avleiringer av amyloid-beta peptid og cellemateriale utenfor og rundt nervecellene. Fiberknuter (nevrofibrillære floker) er oppsamlinger av det microtubuli-assosierte proteinet tau som har blitt hyperfosforylisert og akkumulert inne i cellene. Mange eldre utvikler plakk og fiberknuter som følge av aldring, men hjernen til Alzheimers-pasienter har et større antall plakk i bestemte områder av hjernen, som tinninglappen. Lewy-legemer er ikke sjeldne i alzheimerspasientens hjerne. Biokjemi. Alzheimers sykdom har blitt identifisert som en proteinsykdom (proteopati) relatert til feil i sammenføyningen av proteiner, forårsaket av opphopning av unormalt brettede A-beta og tau-proteiner i hjernen. Plakk består av små peptider, 39-43 aminosyrer lang, kalt beta-amyloid (også skrevet som A-beta eller Aβ). Beta-amyloid er et fragment fra et større protein kalt amyloid forløperprotein (APP), et transmembran-protein som penetrerer nevronets membran. APP er kritisk viktig for nevroners vekst og overlevelse og for reparasjon etter skade. Ved Alzheimers sykdom fører en ukjent prosess til at APP deles opp i mindre fragmenter av enzymer gjennom proteolyse. Ett av disse fragmentene gir opphav til fibriller av beta-amyloid, som danner klumper som avleires utenfor nevronene i tette depoter som kalles senile plakk. Alzheimers sykdom er også ansett som en tauopati på grunn av unormal oppsamling av tau-protein. Hver nervecelle har et cytoskjelett, en intern støttestruktur som delvis består av strukturer som kalles mikrotubuli. Mikrotubuliene er en form for kanaler som fører næringsstoffer og molekyler fra cellelegemet til endene av aksonene og tilbake. Et protein kalt "Tau" stabiliserer mikrotubuli når det er fosforylert, og kalles derfor et mikrotubulus-assosiert protein. Ved Alzheimers sydkom gjennomgår tau kjemiske endringer og blir hyperfosforylert. Proteinet begynner da å koble seg sammen med andre tråder og det dannes neurofibrillære fiberknuter. Til slutt går nevronets transportsystem i oppløsning. Sykdomsmekanisme. Nøyaktig hvordan forstyrrelsene i produksjon og aggregering av beta-amyloid-peptid gir opphav til Alzheimer-patologi er ikke kjent. Amyloid-hypotesen peker tradisjonelt på opphopning av beta-amyloid-peptider som den sentrale hendelsen som utløser degenerasjon av nevroner. Akkumulering av amyloid-fibriller, som antas å være den giftige formen for proteinet, forstyrrer cellens kalsium-ion-homeostase og induserer programmert celledød (apoptose). Det er også kjent at Aβ selektivt bygger seg opp i mitokondriene i cellene i Alzheimers-pasienters hjerne, der det også hemmer visse enzymfunksjoner og utnyttelse av glukose hos nevronene. Ulike inflammatoriske prosesser og cytokiner kan også ha en rolle i patologien bak Alzheimers sykdom. Betennelse er en generell markør for vevsskade ved alle sykdommer, og kan enten være sekundær til vevsskade ved Alzheimers sykdom eller utgjøre en markør for en immunologisk respons. Endringer i fordelingen av ulike nevrotrope faktorer og i uttrykket til reseptorer som hjernederivert nevrotrop faktor (BDNF) har blitt beskrevet ved Alzheimers sykdom. Genetikk. De aller fleste tilfeller av Alzheimers sykdom opptrer sporadisk, noe som betyr at sykdommen ikke er arvelig, selv om forekomsten av bestemte gener gir risiko for å utvikle sykdommen. Den andre ytterligheten er familiære former for autosomal-dominant arv, som vanligvis har en debut før fylte 65 år. Forekomsten av denne formen for Alzheimers sykdom er 0,1 prosent. De fleste tilfeller av autosomal, dominant, familiær Alzheimers kan tilskrives mutasjoner i ett av tre gener: amyloid forløperprotein (APP) og preseniliner 1 og 2. De fleste mutasjoner i APP og presenilin-gener øker produksjonen av et lite protein kalt Aβ 42, som er den viktigste komponenten i senile plakk. Noen av mutasjonene endrer bare størrelsesforholdet mellom Aβ42 og andre viktige varianter, for eksempel Aβ40, uten å øke Aβ42-nivåer. Dette tyder på at presenilin-mutasjoner kan forårsake sykdom, selv om den lavere totale mengden Aβ som er produsert kan peke på andre roller for presenilin eller en rolle for endringer i funksjonen av APP og /eller fragmentene av det enn Aβ. De fleste tilfeller av Alzheimers sykdom viser ikke autosomal-dominant arv og kalles sporadisk opptredende Alzheimers sykdom. Genetiske forskjeller kan likevel fungere som risikofaktorer. Den mest kjente genetiske risikofaktoren er arv av ε4-allelet av apolipoprotein E (APOE). Mellom 40 og 80 % av pasientene med Alzheimers sykdom har minst ett apoE4 allel. APOE4-allelet øker risikoen for sykdommen til det tredobbelte hos heterozygote (toeggede) tvillinger og med 15 ganger hos homozygote (eneggede) tvillinger. Genetikere er enige om at mange andre gener også fungerer som risikofaktorer eller har beskyttende effekter, og påvirker utviklingen av sent debuterende Alzheimers sykdom. Over 400 gener har blitt testet for tilknytning til sent innsettende sporadisk opptredende Alzheimers sykdom,de fleste uten resultat. Diagnostikk. Alzheimers sykdom blir vanligvis diagnostisert klinisk utfra pasientens sykehistorie, sammenholdt med slektningers historie, og kliniske observasjoner, basert på tilstedeværelse av karakteristiske nevrologiske og nevropsykologiske funksjoner, og fravær av andre mulige sykdommer. Avansert medisinsk billeddiagnostikk med computertomografi (CT) eller magnetisk resonans-imaging (MRI), og med «single photon emission computed tomografi» (SPECT) eller «positron-emisjons-tomografi» (PET) kan brukes til å ekskludere annen cerebral patologi, og andre undergrupper av demens. Videre kan teknikken predikere (forutsi) overgangen fra prodromalstadier (mild kognitiv svekkelse) til Alzheimers sykdom. Vurdering av hvordan pasienten fungerer intellektuelt, inkludert minnetesting, kan videre karakterisere sykdommens stadier. Medisinske organisasjoner har utviklet diagnostiske kriterier for å lette og standardisere den diagnostiske prosessen for praktiserende leger. Diagnosen kan bekreftes med svært høy nøyaktighet ved obduksjon når hjernematerialet er tilgjengelig og kan bli undersøkt histologisk. Diagnostiske kriterier. De amerikanske organisasjonene The National Institute of Neurological and Communicative Disorders and Stroke (NINCDS) og Alzheimer's Disease and Related Disorders Association (ADRDA, nå kjent som Alzheimer's Association), etablerte den mest brukte NINCDS-ADRDA Alzheimers-kriterier for diagnosen i 1984, Kriteriene ble grundig revidert i 2007. Disse kriteriene krever at både kognitiv svekkelse og et mistenkt demenssyndrom er til stede, bekreftet ved nevropsykologisk testing som konkluderer med mulig eller sannsynlig Alzheimers. En histopatologisk bekreftelse inkludert en mikroskopisk undersøkelse av hjernevev er nødvendig for en definitiv diagnose. God statistisk reliabilitet og validitet har blitt vist mellom de diagnostiske kriteriene og definitiv histopatologisk bekreftelse. Åtte kognitive domener er mest svekket i Alzheimers – minne, språk, perseptuelle ferdigheter, oppmerksomhet, konstruerende evner, orientering, problemløsning og funksjonsevne. Disse domenene er sammenfallende med NINCDS-ADRDA Alzheimers-kriterier som angitt i "Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" (DSM-IV-TR) publisert av American Psychiatric Association. Diagnostiske verktøy. Nevropsykologiske tester som Mini Mental Status (MMS) er mye brukt for å evaluere kognitiv svikt. Mer omfattende testing er nødvendig for å få resultater med høy pålitelighet, særlig i de tidligste stadier av sykdommen. Nevrologisk undersøkelse tidlig i forløpet av Alzheimers sykdom vil vanligvis gi normale resultater, med unntak av åpenbar kognitiv svikt, som ikke nødvendigvis avviker fra bildet ved andre sykdomsprosesser, inkludert andre årsaker til demens. Grundigere nevrologisk utredning er avgjørende for differensialdiagnose av Alzheimers og andre sykdommer. Intervjuer med familiemedlemmer blir også benyttet for å vurdere hvor alvorlig sykdommen er. Omsorgspersoner kan gi viktig informasjon om evnen til å gjennomføre vanlige daglige gjøremål, og hvordan vedkommendes mentale fungering har blitt dårligere over tid. Omsorgspersoners synspunkter er særlig viktige, ettersom en person med Alzheimers sykdom ofte ikke er klar over sin egen svekkelse. Mange ganger har også familiene vanskeligheter med å oppdage de første demenssymptomene og er ikke i stand til å formidle nøyaktig informasjon til legen. En annen, nyere og objektiv markør for sykdommen, er analysen av spinalvæske for amyloid beta- eller tau-proteiner.Testen omfatter både totalt tau-protein og fosforylert tau-181P-protein-konsentrasjoner. Når man søker etter disse proteinene ved hjelp av en spinalpunksjon kan man predikere (forutsi) utbruddet av Alzheimers med en sensitivitet på mellom 94 og 100 %. Påvisning av proteiner sammen med eksisterende bildediagnostiske teknikker setter leger i stand til å identifisere pasienter med signifikant hukommelsestap og som allerede er i ferd med å utvikle sykdommen. Spinalvæske-testene er kommersielt tilgjengelige, i motsetning til den nyeste billeddiagnostiske teknologien. Alzheimers sykdom ble i en studie i 2010 diagnostisert hos en tredjedel av personer som ikke har noen symptomer, noe som betyr at sykdommen oppstår lenge før symptomene tilkommer. Supplerende tester gir ekstra informasjon om aspekter ved sykdommen eller benyttes for å utelukke andre diagnoser. Blodprøver kan identifisere andre årsaker til demens enn Alzheimers sykdom, årsaker som i sjeldne tilfeller kan være reversible. Det er vanlig å utføre tester på skjoldbruskkjertelfunksjonen, vurdere vitamin B12-status, utelukke syfilis, utelukke metabolske problemer (inkludert tester for nyrefunksjonen, elektrolyttnivåer og for diabetes), vurdere nivåer av tungmetaller (f.eks. bly, kvikksølv) og anemi. (Se differensialdiagnose for aldersdemens). Det er også nødvendig å utelukke delir. Psykologiske tester for depresjon er også i bruk, fordi depresjon kan sammenfalle med Alzheimers sykdom (se depresjon ved Alzheimers sykdom), og være et tidlig tegn på kognitiv svikt, vel så viktig er at depresjon kan være årsaken til kognitiv svikt, en svikt som kan gå tilbake ved vellykket behandling av depresjonen. Billeddiagnostikk. Når de er tilgjengelige som diagnostiske verktøy, brukes single photon emission computed tomography (SPECT) og positronemisjonstomografi (PET) til å bekrefte en Alzheimers-diagnose i forbindelse med undersøkelse av mental status. Hos en person som allerede har demens, synes SPECT å være overlegen i å differensiere Alzheimers sykdom fra andre mulige årsaker, sammenlignet med vanlige psykiske tester og analyse av personens medisinske historie. Fremgangen har ført til forslag om nye diagnostiske kriterier. En ny teknikk som kalles PiB PET, har blitt utviklet for direkte og tydelig billedbehandling av beta-amyloid-avleiringer in vivo ved hjelp av en «tracer» som binder seg selektivt til A-beta-avleiringer. PiB-PET bruker karbon-11 PET-scanning. Nylige studier antyder at PiB-PET er 86 % nøyaktig i å forutsi hvilke personer med mild kognitiv svikt som vil utvikle Alzheimers sykdom i løpet av to år, og 92 % nøyaktig i å utelukke sannsynligheten for å utvikle Alzheimers sykdom. Et lignende radiologisk stoff for PET-skanning kalt florbetapir-fluor-18, eller bare florbetapir, som inneholder det mer tidsstabile, radioaktive fluor-18, har nylig blitt utviklet og testet som et mulig diagnostisk verktøy for Alzheimers. I likhet med PiB binder florbetapir seg til beta-amyloid, men på grunn av bruken av fluor-18 har stoffet en halveringstid på 110 minutter, i motsetning til PiBs radioaktive halveringstid på bare 20 minutter. Wong "et al." fant at jo lenger levetid for traceren, jo mer akkumuleres den i hjernen til Alzheimer-pasientene, særlig i regionene kjent for å være assosiert med beta-amyloid avleiringer. En systematisk oversikt mener at amyloid-bildeteknikker i årene fremover sannsynligvis vil bli brukt som et supplement til andre markører, snarere enn som et alternativ. Volumetrisk MR kan oppdage endringer i størrelsen av hjerneregionene. Måling av de regionene som atrofierer under utvikling av Alzheimers sykdom er lovende som en diagnostisk indikator, og kan vise seg billigere enn andre billledfremstillende metoder. Nyere studier tyder på at metabolitt-nivåer i hjernen kan brukes som biomarkører for Alzheimers sykdom. Forebygging. I dag fins det ingen endelig dokumentasjon for at ett bestemt tiltak effektivt forebygger Alzheimers sykdom Globale studier av tiltak for å hindre eller forsinke utbruddet av Alzheimers sykdom har ofte gitt resultater som ikke henger godt sammen mellom studiene. Epidemiologiske studier har sett på sammenhenger mellom visse faktorer som er mulige å påvirke, og sannsynligheten for å utvikle Alzheimers sykdom i en befolkningsgruppe. Kjente faktorer er kosthold, risiko for hjerte- og karsykdom, medikamenter og intellektuelle aktiviteter. Bare videre forskning, herunder kliniske studier, vil avdekke om å påvirke disse faktorene i gunstig retning kan bidra til å forebygge Alzheimers sykdom. Selv om risikofaktorer for hjerte-karsykdom, som for eksempel hyperkolesterolemi, hypertensjon, diabetes og røyking er assosiert med høyere risiko for Alzheimers sykdom, har ikke statiner, som er kolesterolsenkende medisiner, effektivt kunnet forebygget eller bedre sykdommen. Det er mulig at ingrediensene i en middelhavsdiett, som frukt og grønnsaker, brød, hvete og andre kornprodukter, olivenolje, fisk og rødvin, hver for seg eller i kombinasjon kan redusere risikoen for og utviklingen av Alzheimers sykdom. Diettens gunstige effekt på hjerte- karsystemet har vært foreslått som virkningsmekanismen. Det fins begrenset dokumentasjon på at lett til moderat bruk av alkohol, særlig rødvin, er forbundet med lavere risiko for Alzheimers sykdom. Vitaminer har vært foreslått å kunne forebygge Alzheimers sykdom, men en har ikke funnet en tilstrekkelig godt dokumentert effekt. Verken c-vitamin, E, eller folinsyre med eller uten vitamin 12 B, er sikkert vist å kunne forebygge eller behandle Alzheimers sykdom. Vitamin E er blitt knyttet til helserisiko. Studier som har undersøkt folat (B9) og andre B-vitaminer kunne ikke å vise noen signifikant sammenheng med kognitiv svikt. Langvarig bruk av ikke-steroide anti-inflammatoriske medikamenter (NSAIDs) er assosiert med redusert sannsynlighet for å utvikle Alzheimers sykdom. Undersøkelser av vev fra avdøde personer (post mortem-studier), dyremodeller, og in vitro-undersøkelser støtter også teorien om at NSAIDs kan redusere betennelser relatert til amyloide plakk. De undersøkelsene som har testet ut NSAIDs brukt som palliativ behandling, har ikke vist positive resultater. Curcumin fra karrikrydderet gurkemeie har vist noe effekt i å forebygge hjerneskade hos mus. Hormonbehandling, som tidligere ble benyttet, antas ikke lenger å forebygge demens, og kan i noen tilfeller være assosiert med demens. Det fins sprikende og lite overbevisende dokumentasjon for at ginkgo biloba har positiv effekt på kognitiv svikt og demens, og en fersk undersøkelse konkluderer med at midlet ikke reduserer forekomsten av Alzheimers sykdom. En studie over 21 år fant at middelaldrende personer som drakk 3-5 kopper kaffer hver dag, hadde en 65 % redusert risiko for demens sent i livet. Personer som deltar i intellektuelt stimulerende aktiviteter som å lese, spille brettspill, løse kryssord, spille musikkinstrumenter eller delta i vanlig sosialt samvær, har en redusert risiko for Alzheimers sykdom. Dette er forenlig med kognitiv reserve-teorien, som sier at noen livserfaringer gir mer effektiv nevral funksjon, noe som utgjør en form for kognitiv «reserve» som forsinker demens-symptomene. Utdanning forsinker utbruddet av Alzheimers syndrom, men er ikke relatert til tidligere død etter diagnose. Fysisk aktivitet er også forbundet med redusert risiko for Alzheimers. Noen studier har vist en økt risiko for å utvikle Alzheimers sykdom ved eksponering for miljøfaktorer som metaller, spesielt aluminium eller eksponering for løsemidler. Kvaliteten på noen av disse studiene har vært kritisert, og andre studier har konkludert med at det ikke fins noen sammenheng mellom disse miljømessige faktorene og utviklingen av Alzheimers sykdom. Mens noen studier antyder at ekstremt lavfrekvente elektromagnetiske felt kan øke risikoen for Alzheimers sykdom, har andre forskere konkludert med at flere epidemiologiske og laboratoriemessige undersøkelser av hypotesen er nødvendig. Røyking er en betydelig risikofaktor for Alzheimers sykdom. Systemiske markører i det medfødte immunsystemet er risikofaktorer for sent innsettende Alzheimers. Behandling. Det finnes ingen helbredende behandling for Alzheimers sykdom. De behandlinger som er tilgjengelige, lindrer symptomene i beskjeden grad. Dagens behandlinger kan deles inn i medikamenter, psykososiale tiltak og omsorgstiltak. Medikamentell behandling. Tre-dimensjonal molekylær modell av donepezil, en acetylkolinesterase-hemmer som benyttes i behandlingen av symptomer ved Alzheimers sykdom Fire medisiner er nå godkjent av offentlige instanser som for eksempel den amerikanske Food and Drug Administration (FDA) og European Medicines Agency (EMA). Alle behandler kognitive uttrykk for Alzheimers sykdom. Tre er acetylkolinesterase-hemmere og den siste er memantin, en NMDA-reseptor antagonist. Ingen medikamenter ser ut til å utsette eller stanse utviklingen av sykdommen. Redusert aktivitet i kolinerge nevroner er et velkjent trekk ved Alzheimers sykdom. Acetylkolinesterase-hemmere reduserer hastigheten på nedbrytningen av acetylkolin (ACH). Dermed øker konsentrasjonen av ACH i hjernen. Kolinesterasehemmere godkjent for behandling av Alzheimers symptomer er donepezil (preparatnavn "Aricept"). galantamin ("Razadyne") og rivastigmin (preparat "Exelon" og "Exelon Patch") Det fins dokumentasjon for at medikamentene har effekt ved mild til moderat Alzheimers sykdom, og noe dokumentasjon for effekt når sykdommen er langt fremskreden. Bare donepezil er godkjent for behandling av fremskreden Alzheimers demens. Bruken av legemidlene ved mild kognitiv svikt er ikke vist å forsinke utvikling av Alzheimers sykdom. De vanligste bivirkningene er kvalme og oppkast som begge er knyttet til kolinergt overskudd. Bivirkningene oppstår hos omkring 10-20 % av pasientene og er milde til moderate alvorlige. Mindre vanlige bivirkninger er muskelkramper, nedsatt hjerterytme (bradykardi), redusert appetitt og vekt, og økt magesyreproduksjon. Glutamat er en nyttig eksitatorisk nevrotransmitter i nervesystemet, men store mengder av transmitteren i hjernen kan gi celledød. Prosessen bak kalles eksitotoksisitet og inkluderer en overstimulering av glutamatreseptorene. Eksitotoksisitet forekommer ikke bare ved Alzheimers sykdom, men også ved andre nevrologiske sykdommer som Parkinsons sykdom og multippel sklerose. Memantin (preparatnavn "Akatinol, Axura, Ebixa" / "Abixa, Memox" og "Namenda"), er en nonkompetitiv NMDA-reseptor-antagonist først benyttet mot influensa. Memantin virker på det glutamaterge systemet ved å blokkere NMDA-reseptorer og hemme overstimulering av glutamat. Memantin har vist seg å være moderat effektiv i behandling av moderat til alvorlig Alzheimers sykdom. Effekten i de tidlige stadiene av Alzheimers sykdom er ukjent. Rapporterte bivirkninger av memantin er sjeldne og milde, inkludert hallusinasjoner, forvirring, svimmelhet, hodepine og tretthet. Kombinasjonen av memantin og donepezil har vist seg å ha «statistisk signifikant, men klinisk marginal effekt». Antipsykotiske legemidler er i beskjeden grad nyttige for å redusere aggresjon og psykose hos pasienter med Alzheimers sykdom og atferdsproblemer, men er forbundet med alvorlige bivirkninger, for eksempel cerebrovaskulære hendelser og bevegelsesvansker. Midlene skal derfor ikke benyttes rutinemessig. Når de brukes på lang sikt, har de vist seg å være assosiert med økt dødelighet. Medisinsk marihuana synes å være effektiv i å forsinke Alzheimers sykdom. Den aktive ingrediensen i marihuana, THC, hindrer avleiringer i hjernen som assosiert med Alzheimers sykdom. THC ble funnet å hemme acetylcholinesterase mer effektivt enn kommersielt markedsførte legemidler. THC ble også funnet å forsinke amylogenese. Psykososiale tiltak. Psykososiale tiltak brukes som et supplement til medikamentell behandling og kan inndeles i atferds-, følelses-, kognisjons- eller stimulerings-orienterte tilnærminger. Lite forskning om effekten er publisert, og er sjelden spesifikk for Alzheimers sykdom, men handler i stedet om demens generelt. Ved atferdsmessige tiltak er målet å identifisere og redusere utløsende hendelser for, og konsekvenser av, problematferd. Denne tilnærmingen har ikke hjulpet pasienten til å fungere bedre generelt, men kan bidra til å redusere spesifikk problematferd, som for eksempel inkontinens. Det mangler data av høy kvalitet om effektiviteten av disse teknikkene for andre atferdsproblemer, som vandring. Emosjonelt orienterte tiltak omfatter erindringsterapi, valideringsterapi, støttende psykoterapi, sensorisk integrasjon (snoezelen) og simulert tilstedeværelsesterapi. Støttende psykoterapi har vært gjenstand for få eller ingen formelle vitenskapelige studier, men noen leger finner tiltaket nyttig for å hjelpe mildt rammede pasienter med å tilpasse seg sykdommen. Erindringsterapi (RT) innebærer å drøfte tidligere erfaringer individuelt eller i gruppe, ofte ved hjelp av fotografier, husholdningsartikler, musikk og lydopptak, eller andre kjente elementer fra fortiden. Selv om det fins få kvalitetsstudier av effekten av RT, kan tiltaket være gunstig for kognisjon og humør. Simulert tilstedeværelsesterapi (SPT) er basert på tilknytningsteorier og innebærer å spille av et opptak med stemmene til de nærmeste slektningene til pasienten. Det finnes delvis dokumentasjon som tyder på at SPT kan redusere problematferd. Valideringsterapi tar utgangspunkt i betydningen det har å akseptere virkeligheten og å erkjenne det som er sant for et annet menneske, mens sensorisk integrasjon benytter øvelser som har som mål å stimulere sansene. Det fins dokumentasjon som viser nytte av disse terapiene. Målet med kognisjons-orienterte behandlinger, som inkluderer virkelighetsorientering og kognitiv gjenlæring, er å redusere kognitiv svikt. Virkelighetsorientering består i å presentere informasjon om tid, sted eller person for å lette pasientens forståelse av sine omgivelser og hvor vedkommende hører hjemme i omgivelsene. Kognitiv gjenlæring tar sikte på å forbedre nedsatt kapasitet ved å øve opp mentale evner. Begge tiltakene har vist noe effekt i å bedre kognitiv kapasitet, men i enkelte studier var effektene forbigående, og negative effekter, som frustrasjon, har også blitt rapportert. Stimuleringsorienterte behandlinger inkluderer kunst, musikk og kjæledyrterapi, mosjon og alle andre typer fritidsaktiviteter. Stimulering som et middel for å bedre atferd, humør, og, i mindre grad, funksjon, har i beskjeden grad støtte i forskning. Selv om effektene er viktige, er den viktigste begrunnelsen for å benytte stimuleringsterapi å endre pasientens rutiner. Omsorg. Ettersom Alzheimers sykdom ikke kan helbredes, og lidelsen gradvis gjør folk ute av stand til å klare seg selv, er omsorgtiltak den viktigste behandlingen. Gjennom hele forløpet av sykdommen må pasienten ivaretas på en god måte. I tidlige og moderate stadier vil tilpasninger av bomiljøet og pasientens livsstil kunne øke pasientsikkerheten og redusere belastningen på omsorgspersonene. Eksempler på slike tilpasninger er å hjelpe pasienten til å følge forenklede rutiner, bruk av sikkerhetslåser, og merking av husholdninggjenstander, for å hjelpe pasienten til å bruke vanlige hjelpemidler i hverdagslivet. Pasientene kan bli ute av stand til å spise selv, og trenger da å få maten i mindre biter, eller most. Når svelgvansker oppstår, kan bruk av materør være nødvendig. I slike tilfeller er det viktige at omsorgspersoner og pårørende vurderer både den medisinske effekten og den etiske siden av tiltaket. Bruk av fysisk tvang kan i sjeldne tilfeller være nødvendig for å hindre skade på pasientene eller deres omsorgspersoner. Etterhvert som sykdommen utvikler seg, kan pasienten få forskjellige medisinske problemer, slik som sykdommer i munnhulen, og tannsykdomer, trykksår, feilernæring, hygieneproblemer eller luftveis- hud- eller øyeinfeksjoner. Oppmerksom pleie kan forhindre problemene, men behandling ved fagpersonell er nødvendig når plagene oppstår. I de siste fasene av sykdommen, hos den etterhvert døende pasienten, er behandlingen sentrert om å lindre ubehag. En liten studie konkluderer med at når omsorgspersonene til en pasient hadde en realistisk forståelse av prognosen og de kliniske komplikasjonene ved sen demens, så var sannsynligheten for å overbehandle døende pasienter, lavere. Prognose. Tidlige stadier av Alzheimers sykdom er vanskelige å diagnostisere. En definitiv diagnose stilles vanligvis når kognitiv svikt hindrer pasienten i å utføre daglige gjøremål, selv om personen fortsatt kan bo for seg selv. Symptomene vil utvikle seg fra først å omfatte milde kognitive problemer, som for eksempel hukommelsestap, til å omfatte både kognitive og ikke-kognitive forstyrrelser, som til slutt eliminerer enhver mulighet for selvstendig liv. Forventet levealder hos folk med sykdommen er redusert. Den gjennomsnittlige levealderen etter at diagnosen er satt er rundt sju år. Færre enn 3 % av pasientene lever mer enn fjorten år. Sykdomstegn som har vært signifikant assosiert med redusert overlevelse, er alvorlig kognitiv svikt, nedsatt funksjonsnivå, fall, og nevrologiske forstyrrelser. Andre sykdommer, som hjerteproblemer, diabetes, eller tidligere alkoholmisbruk er også assosiert med kortere overlevelse. Selv om lav alder ved sykdomsdebut gir høyere forventet levealder, sammenlignet med høy alder ved sykdomsdebut, er den forventede levetiden hos yngre pasienter betydelig redusert sammenlignet med forventet levetid hos friske jevnaldrende. Menn har lavere forventet levealder, sammenlignet med kvinner. Sykdommen er den underliggende dødsårsak i 70 % av alle tilfeller. Lungebetennelse og dehydrering er de hyppigste umiddelbare dødsårsakene, mens kreft er en mindre hyppig dødsårsak, sammenlignet med den generelle befolkningen. Epidemiologi. To viktige mål brukes i epidemiologiske studier: insidens og prevalens. Insidens er antall nye tilfeller per enhet av person og tid (vanligvis antall nye tilfeller per tusen personer årlig), mens prevalensen er det totale antall tilfeller av sykdommen i befolkningen til enhver tid. Når det gjelder forekomst, gir kohort longitudinelle studier (studier hvor en sykdomsfri befolkning er fulgt opp gjennom årene) rater mellom 10 og 15 per tusen person-år for alle demens-sykdommer og 5-8 for Alzheimers, hvilket betyr at halvparten av nye demenstilfeller hvert år er Alzheimers. Høy alder er primær risikofaktor for sykdom og forekomst er ikke lik for alle aldre: hvert femte år etter fylte 65 år fordobles omtrent risikoen for å få sykdommen, og den øker fra 3 til så mye som 69 per tusen personår. Det er også kjønnsforskjeller i insidensen, kvinner har en høyere risiko for å utvikle Alzheimers, særlig i populasjonen eldre enn 85. Utbredelse av Alzheimers i populasjoner er avhengig av ulike faktorer, inkludert forekomst og overlevelse. Siden forekomst av Alzheimers øker med alderen, er det spesielt viktig å inkludere gjennomsnittsalderen i befolkningen. I USA ble Alzheimer-prevalensen anslått til 1,6 % i 2000 både totalt og i aldersgruppen 65-74, og prevalensen økte til 19 % i 75-84 gruppen og 42 % gruppen over 84. Prevalensen i mindre utviklede regioner er lavere. Verdens helseorganisasjon anslår at i 2005 hadde 0,379 % av mennesker over hele verden demens, og at forekomsten vil øke til 0,441 % i 2015 og til 0.556 % i 2030. Andre studier har kommet til lignende konklusjoner. En annen studie beregnet at i 2006 var 0,40 % av verdens befolkning (område 0,17-0,89 %; absolutte tall) rammet av Alzheimers, og at prevalens ville tredobles, og det absolutte antallet ville firedobles i løpet av 2050. Historikk. De gamle greske og romerske filosofene og legene forbandt alderdom med økende demens. Det var ikke før i 1901 at den tyske psykiateren Alois Alzheimer oppdaget det første tilfellet av lidelsen som ble kjent som Alzheimers sykdom, hos en femti år gammel kvinne som han kalte Auguste D. Alzheimer fulgte kvinnen frem til hun døde i 1906, da han rapporterte tilfellet offentlig. I løpet av de neste fem årene ble elleve lignende saker rapportert i den medisinske litteraturen. Noen av forfatterne benyttet allerede betegnelsen Alzheimers sykdom. Lidelsen ble først beskrevet som en egen sykdom av Emil Kraepelin etter å ha tonet ned noen av de kliniske (vrangforestillinger og hallusinasjoner) og patologiske funnene (arteriosklerotiske endringer) som finnes i den opprinnelige rapporten om Auguste D. Han inkluderte "Alzheimers sykdom", også kalt "presenil" demens av Kraepelin, som en subtype av "senil demens" i den åttende utgaven av hans "Textbook of Psychiatry", utgitt i 1910. I mesteparten av det 20. århundre var diagnosen Alzheimers sykdom reservert for personer mellom 45 og 65 år som hadde utviklet symptomer på demens. Terminologien ble endret etter 1977 da en konferanse om Alzheimers sykdom konkluderte med at de kliniske og patologiske manifestasjoner av presenil og senil demens var nesten identiske. Forfatterne la til at de sammenfallende symptomene ikke utelukker muligheten for at årsakene var forskjellige. Dette førte til slutt til diagnostisering av "Alzheimers sykdom" uavhengig av alder. Begrepet "senil demens av Alzheimers type" (SDAT) ble i en periode benyttet for å beskrive tilstanden hos mennesker over 65 år, mens klassisk Alzheimers sykdom ble benyttet for de yngre. Begrepet Alzheimers sykdom ble til slutt formelt vedtatt i medisinsk nomenklatur for å beskrive personer i alle aldre med et karakteristisk, vanlig symptommønster, sykdomsforløp og nevropatologi. Sosiale kostnader. Demens, og spesielt Alzheimers sykdom, er i Europa og USA en av de sykdommer som koster samfunnet mest. Kostnadene i andre land som Argentina og Sør-Korea er også høye og økende. Kostnadene vil trolig øke etterhvert som befolkningen blir eldre, og bli et viktig samfunnsproblem. Alzheimers-relaterte kostnader omfatter direkte helseutgifter som for eksempel sykehjemsomsorg og hjemmesykepleie, men også indirekte kostnader som for eksempel tapt produktivitet for både pasient og personell. Tallene varierer mellom studier, men kostnadene knyttet til demens på verdensbasis er beregnet til rundt 160 milliarder dollar, mens kostnadene for Alzheimer i USA kan bli 100 milliarder dollar hver år. De høyeste kostnadene for samfunnet skyldes langtids omsorg ved helsepersonell, spesielt opphold i institusjon, som tilsvarer 2 / 3 av de totale kostnadene. Kostnaden for hjemmeboende er også svært høy, spesielt når dårlig definerte kostnader for familien, som pleietid og tapt arbeidsfortjeneste hos omsorgspersonen, blir tatt hensyn til. Kostnadene øker med alvorlighetsgrad av demens og tilstedeværelse av adferdsforstyrrelser, og er relatert til den økende bruken av tid som er nødvendig for å gi fysisk omsorg. Derfor vil enhver behandling som bremser kognitiv svikt, utsetter institusjonalisering eller reduserer omsorgspersonenes tidsbruk, bety økonomiske fordeler. Økonomiske evalueringer av nåværende behandlinger har vist positive resultater. Omsorgsbyrde. Rollen som viktigste omsorgsperson fylles ofte av ektefelle eller en nær slektning. Det er godt kjent at Alzheimers sykdom innebærer en stor belastning på omsorgspersonene, inkludert sosiale, psykologiske, fysiske og økonomiske forhold. Pasienter og familier foretrekker vanligvis at pasienten blir ivaretatt hjemme, fremfor i institusjon. Hjemmebehandling utsetter eller eliminerer også behovet for kostbar omsorg i regi av fagpersoner. To tredeler av sykehjemsbeboere har demens. Omsorgspersoner for pasienter med Alzheimers sykdom har økt risiko for fysiske og psykiske lidelser. Faktorer assosiert med økte psykososiale problemer for primære omsorgspersoner inkluderer å ha en pasient med Alzheimers sykdom boende hjemme hos seg, at pleieren er ektefelle, og krevende atferd hos pasienten som depresjon, atferdsforstyrrelser, hallusinasjoner, søvnproblemer eller vandring og sosial isolasjon. Når det gjelder økonomiske problemer, tar omsorgspersoner i familien ofte fri fra jobben, og tilbringer i gjennomsnitt 47 timer i uken sammen med pasienten, samtidig som omsorgskostnadene er høye. Direkte og indirekte kostnader for omsorg for en pasient med Alzheimers sykdom er gjennomsnittlig mellom 18 000 dollar og 77 500 dollar per år i USA. Kognitiv atferdsterapi og undervisning i mestringsstrategier, enten individuelt eller i gruppe, kan bedre omsorgspersoners psykiske helse. Kjente tilfeller. Ettersom Alzheimers sykdom er svært utbredt, har mange kjente mennesker utviklet sykdommen. Kjente eksempler er USAs forhenværende president Ronald Reagan og den irske forfatteren Iris Murdoch, der sykdommen hos begge ble omtalt i vitenskapelige artikler som beskrev hvordan deres kognitive kapasitet ble forverret med sykdommen. Andre kjente tilfeller er Norges tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen, tidligere statsminister Harold Wilson (Storbritannia) og Adolfo Suárez (Spania) skuespillerinnen Rita Hayworth skuespilleren Charlton Heston og forfatteren Terry Pratchett. Alzheimers sykdom har også blitt portrettert i filmer som: "Iris" (2001), basert på John Bayleys biografi om hans kone Iris Murdoch "The Notebook" (2004), basert på Nicholas Sparks roman med samme navn, "A Moment to Remember" (2004); "Thanmathra" (2005), "Memories of Tomorrow (Ashita no Kioku)" (2006), basert på Hiroshi Ogiwaras roman med samme navn, "Away from Her" (2006), basert på Alice Munros novelle, «The Bear Came over the Mountain» og den svenske filmen "En sång för Martin". Dokumentarer om Alzheimers sykdom inkluderer "Malcolm og Barbara: A Love Story" (1999) og "Malcolm og Barbaras:Love's Farewell" (2007), begge med Malcolm Pointon. Forskningsretninger. Frem til 2008 var sikkerheten og effekten til mer enn 400 medikamenter undersøkt gjennom klinisk utprøving over hele verden, omkring en fjerdedel i fase III-studier, det siste trinnet før medikamentet vurderes godkjent av tilsynsorganer. Ett område av klinisk forskning fokuserer nå på å behandle den underliggende sykdommens patologi. Reduksjon av amyloid beta-nivåer er et felles mål for bruken av nye preparater (for eksempel apomorfin) som det forskes på. Immunterapi eller vaksinasjon mot amyloid-protein blir også testet i forsøk. I motsetning til forebyggende vaksinering, vil vaksine mot Alzheimers sykdom benyttes til å behandle mennesker som allerede har fått diagnosen. Bakgrunnen er konseptet om at det er mulig å trene immunsystemet til å gjenkjenne, angripe, og reversere deponering av amyloid, og dermed endre sykdomsforløpet. Et eksempel på en vaksine som ble testet ut i vitenskapelige forsøk, er ACC-001. Men forsøkene ble avviklet i 2008. Et annet, lignende preparat er bapineuzumab, et antistoff designet så det er identisk med det naturlig induserte anti-amyloid-antistoffet. Andre tilnærminger er nervebeskyttende agenter, slik som AL-108, og metall-protein interaksjonsdempende agenter, for eksempel PBT2. Et TNFα reseptor fusjonsprotein som etanercept har vist lovende resultater. I 2008 viste to separate, kliniske studier positive resultater i å endre forløpet av sykdommen ved mild til moderat Alzheimers sykdom med metyltioninklorid, et stoff som hemmer tau-aggregering, og dimebon, et antihistamin. De påfølgende fase-III studiene av Dimebon kunne imidlertid ikke vise positive effekter på primære og sekundære endepunkter. Muligheten for at Alzheimers sykdom kan behandles med antivirale medikamenter er foreslått av en studie som viser samlokalisering av herpes simplex-virus med amyloide plakk. Foreløpig forskning som er gjennomført på virkningen av meditasjon for å hente frem minner og bedre kognitive funksjoner, har gitt lovende resultater. Begrensningene ved denne forskningen kan bli tatt opp i fremtidige studier med mer detaljerte analyser. Hjalmar Schiøtz. Hjalmar August Schiøtz (født 9. februar 1850 i Stavanger, død 8. desember 1927 i Oslo) var en norsk lege og Norges første professor innen oftalmologi. Schiøtz oppfant Schiøtz tonometer. Biografi. Schiøtz var oldebarn av Gabriel Schanche Kielland og tremenning med Alexander Lange Kielland, som var et år eldre enn ham. Han ble student i 1868 og tok medisinsk embetseksamen i 1877. Hans bror Oskar Emil Schiøtz (1846–1925) ble professor i fysikk i 1875 og de to både studerte sammen, og samarbeidet senere med forskning. Hjalmar hadde etter sin embedseksamen kandidattjeneste ved Rikshospitalet og hos en lege i Brevik. Han studerte øyesykdommer i Wien i 1880 og i Paris hos professor Louis Émile Javal. I 1881 åpnet han legepraksis i Kristiania og etter at han samme år ble reservelege, var han knyttet til Rikshospitalet og Universitetet i Oslo. I 1883 tok han den medisinske doktorgrad og året etterpå giftet han seg med Inga Johanna Hertzberg (5. oktober 1859 til 10. november 1940), datter av apoteker, senere bryggeribestyrer Johan Christian Linde Hertzberg (1816–84) og Inger Hornemann (1820–95). Fra 1884 til 1890 var han bestyrer av poliklinikken ved Rikshospitalet. Fra 1891 fungerte han som sensor ved medisinsk embetseksamen, og 1898–99 overtok han midlertidig undervisningen i øyesykdommer ved Rikshospitalet. 1899 ble han overlege og 1901 professor i medisin «med særlig forpligtelse til at foredrage øiensygdomme». Han satt i denne stillingen til han gikk av for aldersgrensen 20 år senere, i 1921. Han var dekanus ved Det medisinske fakultet 1914–16. I 1948 laget Carl E. Paulsen en bronsebyste av ham til Rikshospitalet, som også har et maleri av ham malt av Erik Werenskiold. Oppfinner. Hjalmar Schiøtz var en særlig teknisk begavelse. Mens han var i Paris, så han dr. Javals mange tekniske apparater, og sammen med ham presenterte han på en internasjonal øyenlegekongress i Milano i 1881 instrumentet som ble kalt Javal-Schiøtz-oftalmometeret. Hjemme i Kristiania kunne han året etter presentere fire nye instrumenter for medlemmene av Det norske medicinske Selskab. Tre av dem var hans egne oppfinnelser: et oftalmometer til bestemmelse av astigmatisme (skjev hornhinne), et øyespeil og et apparat til måling av fargeringer ved grønn stær. Men hans viktigste apparat kom i 1905. Det var tonometeret til måling av øyetrykket, for påvisning av glaukom (grønn stær). Dette var i bruk i over 50 år over hele verden. Mikrosekund. Mikrosekund er en SI-enhet for måling av tid. Et mikrosekund er lik 10−6 sekunder. Symbolet µ (Unicode-tegn codice_1; HTML codice_2) er mikro-tegnet. Det er avledet fra den greske bokstaven μ ("my"). Symbolet «us» er av og til brukt, når µ (SI-prefikset) og μ (den greske bokstaven) ikke er tilgjengelig, som for eksempel på en skrivemaskin. Mikrosekund er en vanlig enhet for måling av korte tidsintervaller. Kanonbåt. a>, i Kiel i 1895.Kanonbåt betegner et mindre marinefartøy eller krigsskip med kanoner som hovedbestykning. Kanonbåtene har relativt kraftig skyts, kaliber større enn 20 mm. Definisjonen av en kanonbåt er meget vid – mange steder blir en kanonbåt kun betegnet som en «båt med en eller flere kanoner». I så fall blir de fleste marinefartøyer verden over kanonbåter. Tradisjonelt har derimot kanonbåter ofte vært mindre fartøyer, med et skyts kraftigere enn det størrelsen skulle tilsi. De har ofte belaget seg på huftighet og manøvreringsevne – i motsetning til langt større krigsfartøyer (om enn bestykket med kanoner) som har ofret hastighet og manøvreringsevne til fordel for tykke panserbelter som egenbeskyttelse. De første kanonbåtene etter denne beskrivelsen så dagens lys mot slutten av 1800-tallet, og har utviklet seg helt fram til i dag. Under den 2. verdenskrig bygget man for eksempel motorkanonbåter på samme skrog som motortorpedobåter, kalt «Motor Gun Boat». Kanonbåter i Norge. Norge hadde egen marine fra 1814 og flertallet av båtene var kanonbåter av forskjellig størrelse: 8 kanonskonnerter, 46 kanonsjalupper, 2 kanonkuttere og 51 kanonjoller. Mot slutten av 1800-tallet bygget man kanonbåter i tre klasser, enkelt kalt 1. klasse kanonbåt, 2. klasse kanonbåt og 3. klasse kanonbåt. Frem til 1970 hadde sjøforsvaret hurtiggående kanonbåter (MKB = MotorKanonBåt) av Storm-klassen. Disse ble utstyrt med seks Penguinmissiler omkring 1975 og betegnelsen ble endret til missiltorpedobåt (MTB). For øvrig var båtene fortsatt bestykket med en 76 mm og en 40 mm Boforskanon. Linfen. Folkedans på stylter - «høye heler» - i Linfen (Foto fra 1939) Linfen (kinesisk: 临汾; pinyin: "Línfén") er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shanxi i det nordlige Kina. Befolkningen anslås (2004) til 4,3 millioner. Prefekturet har i mange år vært sterkt preget av forurensning og smog fra kullkraftverkene i området. Historie. Under Vår- og høstannalenes tid ble prefekturet kalt Pingyang (平阳). Legendene vil at det var der byen Linfen nå ligger at herskeren Yao hadde sin hovedstad over 2000 år f.Kr. Arkeologi. Utenfor selve byen har arkeologer funnet et gammelt astronomisk anlegg fra 2100 f.Kr. Det ligner tilsvarende bronsealeranlegg i Europa og har en diameter på omkring 40 meter. Her var det mulig å bestemme dagens dato på to dager nær. Administrative enheter. Byprefekturet Linfen har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 14 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan. Kirkebåt. Kirkebåt ble av kystbefolkningen brukt om en båt som i hovedsak var laget for kirkeferd og andre høytidelige anledninger. Kirkebåten var gjerne forseggjort og lettrodd, samtidig som den hadde god plass. Det er registrert kirkebåter i Norge med opptil 16 årer. I et bygdelag kunne en av gårdene holde kirkebåt for alle mot å få hjelp i skuronna eller få tilgang til havnehage for hestene sine. Ikke alle hadde egne kirkebåter og da gikk turen med færinger, seksæringer eller hva man hadde tilgjengelig. For ikke å skjemme til eller slite på finklærne, hendte det at roerne satt i underklær når de rodde til kirke. Vladimir Bekhterev. Vladimir Mikhajlovitsj Bekhterev (russisk "Владимир Михайлович Бехтерев") (født i landsbyen Sorali i provinsen Vjatka i Russland, død 24. desember 1927 i Moskva i Russland) var en russisk nevrolog, som er mest kjent som legen som beskrev Bekhterevs sykdom. Bekhterev, Vladimir Bekhterev, Vladimir Bekhterev, Vladimir Jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet 2004. Animasjon av tsunamien i Indiahavet. Jordskjelvet i Indiahavet 2004 var en serie undersjøiske jordskjelv utløst den 26. desember 2004. Det første og kraftigste av jordskjelvene målte hele 9,3 i styrke , og var vest for øya Sumatra i Indonesia. Dette ble så etterfulgt av flere kjempemessige tsunamibølger som skyllet over øyene i Bengalbukta og kystområder oppover strendene i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka og over Maldivene. Det største undersjøiske jordskjelvet fant sted kl. 07.58.50 lokal tid (Sumatra, Thailand) eller 06.58.50 srilankisk tid, rundt to timer etter soloppgang ved Sumatra (00.58.50 UTC eller kl. 01.58.50 norsk tid). Hyposenteret var vest for Sumatra, tett ved øya Simeulue, og dypt. Tsunamien som ble utløst, traff Sumatra kort tid etter og de øvrige rammede kystene noen timer senere. De nådde Sri Lankas sørkyst omkring kl. 09.20 lokal tid. Noen steder traff de strendene med en bølgehøyde på, men lavere høyder () var vanligere. Bølgehøyden avhenger blant annet av hvor langgrunt det er foran stranden bølgen treffer, og hvor kraftig tsunamien som nærmer seg er. Kraftige etterskjelv pågikk i timevis, de nordligste ved Andamanøyene i Bengalbukta; de kraftigste utløste mindre flodbølger. Mindre kraftige etterskjelv fortsatte i dagevis. Men den 28. mars 2005 fulgte så et nytt kraftig skjelv med episenter omtrent samme sted, og av en styrke som nesten kunne måle seg med desemberskjelvet. Som jordskjelv betraktet var desemberskjelvet det sterkeste på 40 år i hele verden, etter Langfredagsjordskjelvet i Alaska i 1964, og marsskjelvet det nest sterkeste. 18. juni 2005 hadde en identifisert 84 døde norske statsborgere, som tilsvarer det offisielle tallet på døde nordmenn etter naturkatastrofen. En rekke land, deriblant Norge, sendte kriminalteknikere til Thailand. De første norske fagpersonene kom allerede dagen etter jordskjelvet, den 27. desember 2004, for å bistå med å identifisere lik. Dette arbeidet varte ut hele 2005. Faglig beskrivelse av jordskjelvet. Sju jordskjelv pr. 26. desember 2004 kl. 1700 UTC. Det opprinnelige bildet kommer fra USAs kystvakt, og engelsk Wikipedia har tillagt alle jordskjelvsdata. Jordskjelvet ble opprinnelig meldt med styrken 6,8 på Richters skala. På den mer velegnede momentmagnitude-skalaen, ble styrken først meldt som 8,1 av "«United States Geological Survey»", men etter analyser ble dette snart oppjustert til 8,5, så til 8,9 og til slutt til 9,0. Etter 1900 har de eneste jordskjelvene av sterkere styrke enn dette vært det store jordskjelvet i Chile i 1960 (magnitude 9,5, det kraftigste jordskjelv målt noensinne) og to jordskjelv i Alaska: «Langfredagsjordskjelvet» (9,2) og et skjelv ved Andranof-øyene i 1957 (9,1). Alle disse skjelvene utløste tsunamier i Stillehavet. Hyposenteret var på 3.316°N, 95.855°Ø, vest for Sumatra og rett nord for øya Simeulue, under havoverflaten (tidligere meldt som). Dette er i den ytterste vestre enden av den såkalte «Ildringen», et jordskjelvbelte som står for av verdens større jordskjelv. Selve jordskjelvet (når man ser bort i fra tsunamien) var merkbart så langt unna som Bangladesh, India, Malaysia, Myanmar, Singapore, Thailand og Maldivene. Jordskjelvet fikk en uvanlig stor geografisk utstrekning fra utgangspunktet i sør og langs bruddlinjen nordover mot Burma. Anslagsvis av den geologiske bruddlinjen var i bevegelse langs subduksjonssonen der Indiaplaten går ned under Burmaplaten. Havbunnen under Burmaplaten anslås å ha blitt løftet vertikalt opp over Indiaplaten. Dette utløste sjokkbølger i Indiahavet som beveget seg i en hastighet på inntil, og som skapte tsunamier der de nådde land. Til sammenligning: Et passasjerfly av typen Boeing 737-100 har maksimalhastighet på og normal marsjhastighet på. Indiaplaten er en del av den store Indo-australske platen som ligger under Indiahavet og Bengalbukten, og som beveger seg nordøstover i en fart på gjennomsnittlig per år (eller per 300 år) i forhold til Burmaplaten. Med andre ord representerte dette jordskjelvet en 300-årskorreksjon. På Burmaplaten, som skyves av Sundaplaten i øst, ligger Nikobar- og Andamanøyene og det nordlige Sumatra. Både Burma- og Sundaplatene anses som deler av den store eurasiatiske plate. Den tektoniske aktivitet som er resultatet av at de nevnte platene gnisser mot hverandre, har ført til det som kalles Sundabuen. Et utløsende jordskjelv tre dager før? Jordskjelvet fant sted bare tre dager etter et kraftig skjelv av magnitude 8,2 i et øde havområde nede mot Antarktis, vest for de nyzealandske Aucklandøyene og nord for den australske Macquarieøya. Dette er uvanlig; jordskjelv av styrke 8 eller kraftigere inntreffer gjennomsnittlig én gang i året, og godt atskilt i tid. Noen seismologer kan tenke seg en sammenheng mellom jordskjelvene, slik at det første kan ha utløst det i Indiahavet. De to jordskjelvene fant sted i hver sin ende av den indo-australske tektoniske plate. Etterskjelv. Flere etterskjelv med styrke på mellom magnitude 5,7 og 6,3 fant sted ved Andamanene i timene og dagene som fulgte. Det samme skjedde ved Nikobarene, de sterkeste på 7,1 og 6,6. Andre etterskjelv skjedde i området rundt det opprinnelige hyposenteret ved Sumatra, på størrelser mellom magnitude 5,0 og 6,5. Land berørt av katastrofen. Episenteret av tsunamien lå utenfor Indonesia. Det ble fra de forskjellige land etter få timer meldt om et stort antall omkomne og savnede, og tallene bare økte for hver dag som gikk. Sumatra i Indonesia var det området hvor flest mennesker mistet livet. Omkomne i de direkte rammede landene rundt Indiahavet. "Merk: Alle tall er omtrentlige og kan endre seg raskt. Detaljer er tilgjengelig ved å klikke på de enkelte tallene. Lenkene fører som regel til en utenlandsk nyhetstjeneste." 1 Inkluderer også de som er oppgitt under «Bekreftet». Hvis dette tallet ikke er spesifisert, kan man anta at antallet er det samme som «Bekreftet». 2 Inkluderer ca. omkomne i de regionene som er under tamilsk kontroll.. 4 Dette tallet inkluderer innbyggere i Myanmar som har flyktet til Thailand, og som har blitt sendt tilbake til Myanmar uten papirer.. 5 Inkluderer ikke sørafrikanere som var utenlands (dvs. på ferie i katastrofeområdet). Dødsofferet i Jemen var et lite barn på øya Socotra, langt fra fastlandet og nær den kyststrekningen i Somalia som ble hardest rammet. Tsunamien traff også en rekke andre land og territorier i og rundt Indiahavet, men kostet ingen mennesker livet der: Australia (med Keeling-øya), Det britiske område i Indiahavet (med den amerikanske militærbasen på Diego Garcia), Oman, Komorene, Mayotte, Mosambik, Madagaskar, Mauritius, Réunion og Sør-Afrika. Detaljer om Burma (Myanmar). Selv om antallet dødsofre mistenkes å være høyere enn det som er meldt fra Burmas myndigheter, er det grunn til å tro at det området som lå mest direkte i tsunamiens vei, den administrative enhet Tanintharyi, kom langt bedre fra det enn Thailand. Området er både tynt befolket, og utenfor kysten ligger det et stort antall øyer, blant annet Merguiøyene, som brøt ned en del av bølgenes kraft på vei innover. En thailandsk katolsk prest i grenseprovinsen Ranong i Thailand, sa til et katolsk nyhetsbyrå den 4. januar at hans kilder og informasjon fra opposisjonelle i Burma tydet på et dødstall på rundt 600. Detaljer om India. Det klare flertall av dødsofre bekreftet i India er fra delstaten Tamil Nadu. Øygruppen Andamanene og Nikobarene har meldt om et høyt antall savnede. Det antas at halvparten av de indere som tilslutt erkjennes som døde, befant seg på disse øyene. Da tsunamien traff India, var en del av sørøstkysten skånet fordi den ligger i le av Sri Lanka. Nord for Sri Lanka var det særlig mange omkomne langs den sørlige delen av Koromandelkysten (nordlige Tamil Nadu, Pondicherry; særlig i distriktet Nagapattinam), men også mange i delstatene Andhra Pradesh og i Orissa. Rett sør for byen Nagapattinam drepte flodbølgen omkring 1 500 pilegrimer på det katolske valfartsstedet Vailankanni; intet annet sted på det indiske fastland ble rammet hardere. Den delen av av tsunamien som traff indiakysten etter å ha passert sør for Sri Lanka, rammet den sørlige spissen av Tamil Nadu og noen av de sørlige distriktene i delstaten Kerala. Detaljer om Indonesia. Detaljert kart over jordskjelv og steder rammet av tsunamien Indonesia bekreftet rett før nyttår nesten 80 000 døde, for det meste i provinsen Aceh nord på Sumatra, men også noen på vestkysten og øyene til naboprovinsen Nord-Sumatra. De suspenderte så for en periode den «offisielle tellingen» av omkomne på grunn av det store kaoset som var oppstått. Senere er tellingen gjenopptatt, og pr. 15. januar hadde tallet begynt å nærme seg 120 000. Området ble først rystet av det særdeles kraftige jordskjelvet som i seg selv førte til store ødeleggelser. Så fulgte inntil syv tsunamier av varierende styrke. I Aceh gikk det særlig hardt ut over provinshovedstaden Banda Aceh, som ligger ved kysten, og ver flere byer langs vestkysten. Den byen som ble hardest rammet, var Meulaboh. Øyene nærmest Banda Aceh ble meget hardt rammet, mens den øya som ligger aller nærmest jordskjelvets hyposenter, Simeulue, synes å ha kommet bedre fra det fordi folk umiddelbart rømte innover og opp i høyden, muligens omkom bare fem personer. Naboøya Nias hadde derimot større tap av menneskeliv. Også nordkysten av Sumatra ble rammet; ti meter høye tsunamier rundet spissen av øya og rullet innover mot Malakkastredet. Detaljer om Malaysia. Til tross for sin nærhet til jordskjelvet kom Malaysia relativt billig fra katastrofen. Det skyldes dels at landet lå i le for Sumatra i forholdet til jordskjelvet, og dels at de nordlige delene av landets vestkyst som ble rammet av bølgene hadde forvarsel. Fjernsyn og radio meldte fra om faren, og livreddere satte opp røde flagg langs stranden. De områder som ble rammet, var særlig øyer som Langkawigruppen og Penang. Fire provinser har meldt om omkomne: 52 i Penang, ti i Kedah, tre i Perak og én i Selangor. Det var en god del materielle skader i de samme områdene. Detaljer om Maldivene. Maldivene har erklært nasjonal katastrofe. En tredjedel av øyene i denne øystaten kom fullstendig under bølgene – gjennomsnittshøyden på landmassen i landet er knappe én meter over høyvannsnivået. To tredjedeler av hovedstaden Malé stod under vann etter katastrofen. Det antas at antall rapporterte ofre vil stige når kommunikasjonen til alle øyer er reetablert. Det fryktes at en mengde øyer er så ødelagte at de i praksis er blitt ubeboelige. Detaljer om Somalia. Flere landsbyer i Somalia, som ligger så langt som 4.500 km fra jordskjelvets episenter, ble skylt vekk av enorme bølger. Det meste av skaden fant sted i området Puntland, en landsdel som er kontrollert av militiagrupper som ikke samarbeider med makthaverne i Mogadishu. Særlig Ras Hafun 1.150 km nordøst for Mogadishu ble rammet. Landsbyene Beyla, Garacad, Muduy og Nugaal i Puntland ble ødelagt. Detaljer om Sri Lanka. Fra Queen of the Sea-togulykken Omkring 70 % av landets kyster ble rammet, særlig de vendt mot øst, sør eller sørvest. De rammede distriktene var, fra nord med klokken til sørvest: Jaffna, Kilinochchi, Mullaittivu, Trincomalee, Batticaloa (alle overveiende tamilske områder); og Ampara, Hambantota, Galle og i noen grad Kalutara (alle overveiende singalesiske områder). En liten del av distriktet Colombo ble også rammet. Omkring 1,5 millioner er blitt hjemløse. Mange av de omkomne var barn og gamle. De tamilske byene Mullaittivu og Vadamaradchi East ble omtrent utradert. I Mullaittivu ble en katolsk kirke fylt av troende samlet til høymessen rammet, og et barnehjem med 150 foreldreløse barn ble skylt på havet. Én av de døde var en norsk-tamilsk kvinne fra Bergen som arbeidet på barnehjemmet. Mellom Colombo og Galle ble et tog med 1.700 passasjerer truffet av bølgen – nesten alle omkom. Kinesiske antipersonellminer av type T-72A, etterlatenskaper etter mange års kamper mellom regjeringsstyrkene og separatistbevegelsen Tamiltigrene, fryktes å ha blitt ført med strømmen rundtomkring i landskapet. Detaljer om Thailand. Den markante forskjellen mellom Phang Nga (82%) og de øvrige fem kystprovinser (18%) kan delvis forklares med at Khao Lak nesten utelukkende hadde lave bungalower nede ved strandsletten, og ikke så mange fleretasjes hoteller bygd tildels oppover høydedrag bak stranden. Særlig mange tyskere og skandinaver ferierte i Khao Lak. Norske statsborgere rammet av katastrofen. 84 nordmenn ble identifisert omkommet. Dødstallene i historisk sammenheng. Selv om jordskjelvet var det fjerde kraftigste verden har opplevd siden 1899, vil dødstallene utgjøre en mindre sum enn hvis noe tilsvarende hadde skjedd i mer tettbygde deler av verden. Det jordskjelvet som siden 1899 har krevd flest ofre, var jordskjelvet i Tangshan. Det rammet millionbyen Tangshan i Kina i 1976, og minst 255 000 ble drept. Eksperter mener imidlertid at dette tallet er altfor lavt, og at det reelle antallet sannsynligvis er langt høyere (noen overslag gikk helt opp til 650 000). Før dette var det særlig store jordskjelv i Ashgabat i Turkmenistan i det daværende Sovjetunionen (1948, 110 000), jordskjelvet i Qinghai i Kina (1927, 200 000 døde), jordskjelvet i Tokyo i Japan (1923, 143 000 døde) og jordskjelvet i Gansu-provinsen i Kina (1920, 200 000 døde). Det mest dødbringende jordskjelvet kjent i verdenshistorien fant sted i 1556 i den kinesiske Shaanxi-provinsen, og skal ha krevd 830 000 menneskeliv. Man kjenner imidlertid ikke til noen tsunamier som har krevd på langt nær så mange liv som denne. En tsunami ved Awa i Japan drepte over 100 000 mennesker i 1703. I 1782 utløste et jordskjelv i Sørkinahavet en tsunami som krevde 40 000 menneskeliv. Da vulkanøya Krakatau i sundet mellom Sumatra og Java eksploderte i 1883, utløste det en tsunami som antas å ha drept 36 000 mennesker. På 1900-tallet var den mest dødbringende tsunamien i Morobukten ved Mindanao på Filippinene i 1976; 8000 omkomne. Den verste tsunamien i Atlanterhavet krevde, vel å merke i kombinasjon med det utløsende jordskjelvet, over 100 000 liv (1755, Lisboa i Portugal). Summa Theologica. Summa Theologica er hovedverket til teologen Thomas Aquinas. Det er en sammenfatning av katolsk lære, som bygger på Bibelen, skrifter av klassiske greske filosofer, og arbeidet til tidligere skolastikere. Trakai. Trakai (polsk: "Troki") er en litauisk kommune som ligger like vest for hovedstaden Vilnius. I administrasjonsstedet Trakai med 6100 innbyggere ligger Trakai slott på en øy i Galvevatnet, et av flere vatn i kommunen. Borgen som er den største i Litauen og den fremste turistattraksjonen i Vilnius fylke, ble ferdig restaurert på 1990-tallet. Tettstedet Trakai har som et av Litauens eldste steder en meget rik historie. Her finner man blant annet det eneste gudshuset til det tyrkiske folkeslaget karaimerne som kom til stedet på 1300-tallet og som har beholdt mye av sin egenart. På middelalderen var tettstedet landets hovedstad i en periode. Trakai historiske nasjonalpark og Auksjtadvaris regionalpark er opprettet innenfor kommunens grenser. Momentmagnitude. Momentmagnitude skalaen, "Moment Magnitude Scale", MMS, MW'", er en skala som brukes av seismologer for å sammenligne størrelse på jordskjelv. Denne målemetoden ble utviklet i 1979 av vitenskapsmennene Thomas C. Hanks og Hiroo Kanamori, og erstattet Richters skala. Styrke på jordskjelv. Styrken er et tall som forteller om den relative størrelsen av et jordskjelv. Styrken måles ved maksimalutslag på en seismograf. De tre første har begrenset måleområde og gir ikke rett styrke til de største jordskjelvene. Moment-magnitude-skalaen (MW) som er basert på "seismisk moment" er alment akseptert som det beste, fordi det fastslår styrken til alle jordskjelv. Den er vanskeligere å beregne enn de andre. Målestasjoner kan beregne styrken automatisk til jordskjelv over hele verden opp til MW=8. For kraftigere jordskjelv må styrken fastsettes av de nærmeste målestasjonene. Alle skalaene gir tilnærmet lik verdi for alle jordskjelv. Det er derfor ikke direkte feil å henvise til Richters skala som er mer kjent enn Momentmagnitudeskalaen. Denne tabellen sammenligner Richters skala og Momentmagnitudeskalaen. Formler. der formula_3 er seismisk moment. Jordskjelvet i Bam i Iran i desember 2003 målte formula_4, mens jordskjelvet ved Tōhoku 2011 målte formula_5. Altså en forskjell på formula_6. Det betyr at det siste skjelvet var nesten 8 000 ganger sterkere. Energiutløsningen ved jordskjelv dobles for hver annen desimal (intervall på 0,2): formula_8 Magnitudeskalaer er logaritmiske, hvilket betyr at en økning på en enhet på skalaen tilsvarer ca. 32 ganger større endring i energien som frigis av jordskjelvet og 10 ganger større endring i jordbevegelsen (se definisjon på Richters skala). Forekomst. Tabellen under viser omtrent hvor ofte jordskjelv av ulike styrker forekommer og typiske kjennetegn for de forskjellige styrkene nær episenteret. Tabellen må brukes veldig forsiktig, da det ikke er en absolutt sammenheng mellom et jordskjelvs energi og dets ødeleggende styrke. Store jordskjelv forekommer gjennomsnittlig en gang i året. Største registrerte jordskjelv var Valdiviajordskjelvet i Chile den 22. mai 1960 som hadde en styrke (formula_1) på 9.5. Hvor mye energi blir utløst av et jordskjelv. For å få et begrep om hvor mye energi som blir utløst i et jordskjelv er det mulig å regne om til antall Hiroshimaatombomber. Når du kjenner energien i "Joule" kan det sammenlignes med den eksplosive energien i TNT. Ett tonn TNT har en energi på 4,2 * 109 "Joule". Hiroshimaatombomben var på 12,5 kilotonn TNT. Franz Nissl. Franz Nissl var en tysk lege (psykiater, nevrolog og nevropatolog). Han ble født 9. september 1860 i Frankenthal, og døde 11. august 1919 i München, Tyskland. Mest kjent for utvikling av farveteknikk innenfor histologi (såkalt Nissl-farging), brukt til å farge nevroner. Nissl, Franz Nissl, Franz Nissl, Franz Bam. Bam (persisk: بم) er en by sør i Iran, sør for byen Kerman. Byen var tidligere et stort handelssted på Silkeveien. En av verdens største bygninger i leirfestningen Arg-e Bam ligger i byen. Festningen ble så godt som jevnet med jorden under et stort jordskjelv den 26. desember 2003. Det var den arabiske og den eurasiske plata som "kolliderte". Før jordskjelvet, som ble målt til 6,6 på Richterskalaen, var befolkningstallet cirka 79 000 (siste kjente folketelling, det reelle befolkningstall menes å ha vært større). Under jordskjelvet omkom 41 000 (offisielt tall januar 2004) og 90% av alle bygninger, hovedparten bygget av leire, falt sammen. Santiago Ramón y Cajal. Santiago Ramón y Cajal (født 1. mai 1852 i Petilla i Aragon i Spania, død 17. oktober 1934 i Madrid) var en spansk lege som ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1906. Som barn ble Ramón y Cajal overført fra skole til skole på grunn av dårlig oppførsel og anti-autoritære holdninger. Det er en illustrasjon både på hans opprørskhet og begavelse at Ramón y Cajal ble fengslet som elleveåring, etter å ha ødelagt byporten der han bodde med en hjemmelagd kanon. Ramón y Cajals far var selv lege. Etter at faren til slutt begynte å lære ham opp hjemme, ble Ramón y Cajal interessert i biologi. Han ble en av de store pionérer innen utforskningen av nervesystemet, og var den som oppdaget at nervesystemet består av milliarder av enkeltceller. Han beskrev disse cellene, kalt nevroner, og gjorde i tillegg en rekke andre oppdagelser. Ramón y Cajal var den første til å innse at nevroner overfører elektrisk strøm bare i én retning, fra dendrittene ned til enden av aksonet. Ramón y Cajals oppdagelser ble gjort på grunnlag av Camillo Golgis teknikk for å synliggjøre nevroner. De to delte også nobelprisen i 1906. Likevel var de hele tiden vitenskapelige rivaler, og Golgi aksepterte aldri Ramón y Cajals store oppdagelse -- at nevronene er selvstendige enheter. I en periode på 10 år bodde Santiago Ramón y Cajal i Ayerbe, og det er opprettet et museum til minne om ham der. Kilder. Gazzaniga, M. S., Ivry, R. B. & Mangun, G. R. (2002). Cognitive neuroscience: The biology of the mind (2. utg.). New York: W. W. Norton. Camillo Golgi. Camillo Golgi (født 7. juli 1843 i Corteno Golgi, død 21. januar 1926 i Pavia) var en italiensk lege (histolog og cytolog). Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1906 for sine oppdagelser av strukturer i nervesystemet. Flere strukturelle termer innen histologien bærer hans navn, blant annet Golgiapparatet, en organelle i eukaryote celler. Plate hengende ved Golgis hjem, Strada Nuova, Pavia, Italia Nervesystemets Golgiceller. Golgi virket som lege ved et sykehus for uhelbredelig syke, der han med svært dårlig utrustning i 1873 oppdaget teknikken med å bruke sølvnitrat til å farge nervevev, en uvurderlig metode i den fortsatte forskningen på nervesystemet Denne fargingen gjorde det mulig for ham å påvise en spesiell type nervecelle i hjernen («Golgicelle») med tallrike korte utskudd (dendritter) som gjør at den kan sammenbinde mange andre nerveceller. Oppdagelsen av Golgicellene fikk den tyske anatomen Wilhelm von Waldeyer til å fremsette teorien om at nervecellen (nevronet) er nervesystemets grunnleggende enhet, noe som senere ble slått fast av spanjolen Santiago Ramón y Cajal og som innebar et viktig steg i utviklingen av den moderne nevrologien. Ramón y Cajal delte Nobelprisen med Golgi. James Papez. James Wenceslas Papez (født 18. august 1883 i Glencoe i Minnesota, død 13. april 1958) var en amerikansk lege og nevroanatom, som er mest kjent for sine studier av det limbiske system, derav navnet Papez’ sirkel. Referanser. Papez, James Papez, James Papez, James Papez, James Walter Edward Dandy. Walter Edward Dandy, født 6. april 1886 i Sedalia (Missouri, USA), død 19. april 1946. Amerikansk lege. Pionér innen nevrokirurgi. Flere operasjoner, kliniske tegn og syndromer bærer hans navn. Studerte ved University of Missouri. Dandy, Walder Edward Dandy, Walder Edward Dandy, Walder Edward Papez’ sirkel. Papez’ sirkel, nevronalt kretsløp i hjernen, knyttet til følelsesliv og hukommelse, del av det limbiske system. Blant annet fornix, hippocampus, corpora mammilaria, fremre del av thalamus og gyrus cinguli inngår i dette kretsløpet. Oppkalt etter James Papez som beskrev kretsløpet i 1937. Marianne Heiberg. Marianne Heiberg (født 7. desember 1945, død 25. desember 2004) var ansatt ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) fra begynnelsen av 1980-årene. Hun var utdannet sosialantropolog fra London School of Economics and Political Science. Heiberg ble regnet som en av de fremste ekspertene på Midtøsten. Sammen med sin ektemann, Johan Jørgen Holst, var hun en sentral aktør i arbeidet med Oslo-avtalen. På midten av 1990-tallet var hun også fungerende direktør for projektering og utvikling ved FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWAs feltkontor i Jerusalem. I 1994 ble Heiberg tildelt prisen Årets europeer av Europeisk ungdom, sammen med ektefellen Johan Jørgen Holst. Heiberg var søster til Karin Stoltenberg og tante til Jens Stoltenberg, AP-politiker og Norges statsminister gjennom sentrale deler av 2000-årene. Marianne Heiberg døde av et hjerteinfarkt. Karin Stoltenberg. Karin Stoltenberg (født 23. november 1931, pikenavn Heiberg, død 17. oktober 2012) var utdannet genetiker og arbeidet for Norad og Røde Kors, var statssekretær (Ap) i Handels- og Skipsfartsdepartementet (1986–87) og i Næringsdepartementet (1988–89) samt ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet. Stoltenberg deltok også på flere FN-konferanser om tema som gjelder befolkningsutvikling og kvinner. Hun var rådsmedlem i Statens seniorråd. Karin Stoltenberg var gift med tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, og var mor til statsminister Jens Stoltenberg, lege Camilla Stoltenberg og programleder Nini Stoltenberg. Hun var søster til forsker Marianne Heiberg (1945–2004) og datterdatter til NSB-direktør Eivind Heiberg. Hennes foreldre var Ørnulf Heiberg (1899-1973) og Elisabeth Cecilie Thaulow Petersen (1901-1969). António Egas Moniz. António Caetano de Abreu Freire Egas Moniz også kjent som Egas Moniz [ˈɛɡɐʃ muˈniʃ] (født 29. november 1874 i Avanca, Estarreja, Portugal, død 13. desember 1955 i Lisboa) var en portugisisk lege. Vant Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1949, for oppdagelsen av prefrontal leucotomi (lobotomi) som behandling av schizofrene psykoser. Også kjent for utvikling av cerebral angiografi (radiologisk fremstilling av hjernens blodkar). Herbert Olivecrona. Herbert Alex Olivecrona (født 11. juli 1891, død 1980) var en svensk lege, nevrokirurg og bandyspiller. Han var sønn av häradshövding Axel Olivecrona og grevinne Ebba Christina Mörner af Morlanda og bror till professor i jus Karl Olivecrona. Han var far til journalisten og forfatteren Gustaf Olivecrona. Herbert Olivecrona var professor ved Karolinska sjukhuset i Stockholm 1935-1960, og var i sin tid en verdensberømt nevrokirurg, og regnes for å være grunnleggeren av moderne nevrokirurgi i Sverige. Aagot Christie Løken. Aagot Christie Løken (født 1. februar 1911 i Kabelvåg, død 1. januar 2007 i Oslo), norsk lege, nevropatolog, som var med på å beskrive sykdommen «Senior-Løken syndrom». Uteksaminert fra Universitetet i Oslo i 1946 og jobbet etter det som assistent ved Rikshospitalet i Oslo. Dro så til USA hvor hun utdannet seg innen nevropatologi ved Armed Forces Institute of Pathology i Washington, og hun spesialiserte seg innen dette feltet ved Rikshospitalet i Oslo, hvor hun jobbet i perioden 1952 til 1978. Løken har publisert mer enn 50 norske og utenlandske artikler om temaet. Falketind. Falketind (2067 moh.) er et fjell sør i Jotunheimen. Fjellet ble første gang besteget av Christian Peder Bianco Boeck, Baltazar Mathias Keilhau, og Ole Urdi i 1820. Det var det første fjellet av «alpin karakter» som ble besteget i Norge. De tre gikk via Snøggeken (Falkbreen) og nordryggen. Den gang het tinden Koldedalstinden, men Aasmund Olavson Vinje ga fjellet navnet Falketind over femti år senere. I etterkant er ekspedisjonen som startet i Øystre Slidre blitt sett på som «Jotunheimens oppdagelse». er i dag navnet på et annet fjell på motsatt side av. Rolf Presthus. Rolf Presthus (født 29. juli 1936 i Oslo, død 1. januar 1988 i Oslo) var en norsk advokat og politiker (H). Rolf Presthus var lokalpolitisk og rikspolitisk ankermann i en generasjon som gjorde Høyre til regjeringsparti i 1980-årene og ham selv til en populær finansminister i Kåre Willochs regjering 1981–1986. Presthus var også forsvarsminister i om lag to uker i 1986. Høyres formann 1986–1988. Da han brått døde av hjerneblødning på nyttårsdagen 1988 hadde han vært stortingsrepresentant for Akershus siden 1969. Bakgrunn. Presthus ble født i Oslo i 1936, som sønn av møbelhandler Schot Ferdinand Presthus (1897–1951) og disponent Kari Rolfsdatter Midttømme (1901–1962). Han vokste imidlertid opp i Oppegård i Akershus. Han tok examen artium i 1956, og ble cand.jur. i 1962. Allerede som 16-åring fikk han sitt første politiske verv, da som styremedlem i Oppegård Unge Høyre. Gymnas- og studietiden ble også fylt med en rekke andre verv. På det ungdomspolitiske plan skulle han senere bli formann i Akershus Unge Høyre i 1957, sentralstyremedlem i Unge Høyre 1959–1963, samt Unge Høyres 1. viseformann 1961–1963. Han var sekretær, og senere konsulent, i Prisdirektoratet 1962–1963, samt dommerfullmektig i Ski 1963–1965. Presthus var deretter advokatfullmektig hos høyesterettsadvokat Ole Borge i Oslo fra 1965 til han åpnet egen advokatforretning i 1968. Han skulle komme til å drive denne inntil sin død. Han giftet seg med megelassistenten Kari Modahl (født 1937) i 1963. I studietiden ble han også medlem av Oppegård kommunestyre og formannskap fra 1959. Medlem av Akershus fylkesting 1964–1971. Vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1961–1969, og da han møtte midlertidig på Stortinget i 1961 var han forsamlingens yngste siden 1814. Allerede i 1967, bare 31 år gammel, ble han valgt til ordfører i Oppegård. Han var da dessuten den første Høyre-ordføreren i Oppegård på 30 år. Han fratrådte da han ble valgt inn på Stortinget på eget mandat i 1969, men var formannskapsmedlem frem til 1971 og kommunestyremedlem frem til 1975. Stortingsrepresentant. Presthus ble valgt inn på Stortinget på eget mandat fra Akershus i 1969, og tok sete som medlem i Stortingets samferdselskomité. Fra 1973 var han medlem i Stortingets finanskomité, hvor han etterhvert var midlertidig nestformann i 1975 og nestformann 1977–1981. Ifølge Paul Thyness gjorde Presthus seg raskt gjeldende som en «grundig arbeidende politiker og en hardtslående debattant, men var samtidig populær for sin jovialitet og fullstendige mangel på selvhøytidelighet.» Statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) sine mange internasjonale oppdrag og utenlandsopphold gjorde at Presthus utbrøt i Stortinget: «Statsministeren styrer landet fra en telefonboks i utlandet.» Statsråd 1981–1986. Da Kåre Willoch dannet regjering etter det svært vellykkede stortingsvalget 1981, ble Presthus utnevnt til finansminister 14. oktober 1981. Han klarte raskt å opparbeide tillit mellom seg og departementets ansatte, blant annet ved, høyst ukonvensjonelt, å la dem fritt informere Stortingets finanskomité. Hans forhold til statsminister Willoch var nært, både politisk og personlig, og Presthus' smittende humør påvirket også regjeringssamabeidet i en positiv retning. Oppgaven med å endre den økonomiske politikken etter Høyres prinsipper ble vanskelig av at regjeringen ikke hadde flertall på Stortinget. I 1982 var for eksempel Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med på å vanskeliggjøre regjeringens skattelettelser på 1,2 milliarder kroner. Etterhvert kom dog forandringene: Verdispar-obligasjoner og aksjesparing med skattefradrag, gradvise skattelettelser, begrensning av den offentlige representasjon i bankene og liberalisering av kredittlovgivningen. Han uttalte også til sin personlige rådgiver 1985–1986, Steinar Juel, at han aldri mer populær enn når han «kjeftet på bankene». 8. juni 1983 ble Willochs regjering utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og Presthus fikk den unge Eivind Reiten fra Senterpartiet som statssekretær. Reiten har senere uttalt at Presthus er den han har lært mest av blant de han har samarbeidet med. I juli 1983 fikk Oljefondet et uforutsett overskudd, men senere på høsten måtte Presthus legge frem et statsbudsjett som også gikk med underskudd, det første i 1980-årene. En gang var han så misfornøyd med statsbudsjettet at han til og med uttalte offentlig at han hadde underskrevet med påholden penn. I april 1984 kunne Presthus slå fast at Norges statsgjeld til utlandet var fullstendig nedbetalt. Forsommeren 1984 ble Høyres grep om rentepolitikken alvorlig svekket, da statsminister Willoch var sykmeldt, mens Arbeiderpartiet klarte å få med Høyres regjeringspartnere, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, på å sette ned renten. 25. april 1986 byttet Presthus departement til Forsvarsdepartementet, slik at han kunne bruke mer tid på partiarbeidet, men regjeringen ble felt på et kabinettspørsmål om en økning i bensinavgiften i Stortinget bare et par uker senere, 8. mai 1986. Partiformann 1986–1988. Presthus ble valgt til ny formann i Høyre etter Erling Norvik ved partiets landsmøte i april 1986. Med seg i partiledelsen fikk han blant andre Kaci Kullmann Five som 1. viseformann, mens Jan P. Syse fortsatte som parlamentarisk leder. I Presthus' 50-årsdag designerte Willoch ham som Høyres neste statsminister i en tale. Utålmodigheten i partiet etter å komme tilbake i regjeringsposisjon rettet seg dermed inn mot Presthus. Stortinget hadde borgerlig flertall, men den interne uenigheten gjorde at Gro Harlem Brundtlands andre regjering kunne fortsette i mindretall. I 1987 ble Presthus den første norske politikeren til å ta i bruk teleprompter. Dette skjedde på Høyres landsmøte, hvor hans landsmøtetale ble godt mottatt internt. Han hadde tidligere vært svært utskjelt i mange aviser, men høstet etter dette ros for å fremstå som mer karismatisk og slagkraftig enn hva han hadde gjort tidligere. Andre var desto mer kritiske, og mente at Presthus og Høyre bidro til en «amerikanisert valgkamp» og at maskinen var «juks». Blant andre Bjørgulv Braanen har i ettertid hevdet at Presthus ble utsatt for ensidig negativ omtale i pressen som partiformann. Samme år prøvde Presthus å danne en ny borgerlig regjering, men klarte ikke å få med Senterpartiet og Fremskrittspartiet på et felles grunnlag. Etter Høyres dårlige resultat i kommunestyre- og fylkestingsvalget samme år, bestemte han seg for å trekke seg som partiformann ved landsmøtet i 1988. Før dette ble en realitet, døde Presthus brått av hjerneblødning på nyttårsdagen i 1988, bare 51 år gammel. I 1993 uttalte hans enke at pressen hadde brutt ned Presthus som menneske. Helge Lund. Helge Lund (født 16. oktober 1962) er konsernsjef i det norske oljeselskapet Statoil. Lund tiltrådte stillingen som konsernsjef i Statoil 1. august 2004, og fortsatte i stillingen også etter Statoils fusjon med olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro 1. oktober 2007. Lund er utdannet siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i Bergen og har også en Master of Business Administration (MBA) fra INSEAD i Frankrike. Han har vært politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe og konsulent for McKinsey & Co. før han begynte å jobbe for industriselskapet Hafslund Nycomed i 1993. I 1997 og 1998 var han viseadministrerende direktør for Nycomed Pharma. Lund begynte i Aker RGI Holding ASA i 1999 hvor han var viseadministrerende direktør før han ble konsernsjef i Aker Kværner i 2002. I Aker Kværner spilte han en viktig rolle under fusjonen mellom industriselskapene Aker og Kværner, som ble initiert av finansmannen Kjell Inge Røkke i 2003. Etter at fusjonen var gjennomført, sluttet Lund for å bli konsernsjef i Statoil. Lund presenterte planene om å slå sammen Statoil med olje- og gassdivisjonen til industriselskapet Hydro desember 2006, sammen med Hydros konsernsjef Eivind Reiten. Losbåt. Losbåt er en båt som tar losen ut til ankommende skip og som tar ham til lands fra avgående skip. Tøffe forhold for båt og mannskap. Det var viktig at losbåten var en skikkelig skarpseiler. De tidlige losbåtene hadde spriseil. Losbåten burde ha gode sjøegenskaper siden losen måtte ut i all slags vær for å gjøre jobben sin. Losbåten var bemannet av 2 mann, losen og en losgutt. De kunne krysse i Skagerrak i en uke av gangen i jakt på oppdrag. Når losen var vel ombord, måtte så losgutten ta losbåten til havn alene. Det var fri konkurranse om alle losoppdrag i ca 200 år – fra 1720 til 1899. Førstemann på dekk fikk jobben – og betalingen. I 1899 ble det for første gang gitt dispensasjon fra forbudet mot «laug» blant losene. Dermed kunne Færderlosene som de første organisere arbeidsinnsatsen bedre og la inntektene gå til en felleskasse. Men først i 1925 var det slutt på konkurranselosing over hele landet. Jobben var farefull. Losene hadde plikt til å lose ethvert skip som hadde heist losflagg – dag som natt, sommer som vinter. Statistikken viser f. eks. at i årene fra 1833 til 1915 satte 19 av 74 loser livet til bare i distriktet «Ny-Hellesund losoldermannskap». Hver 4. los omkom! Losbåtene får dekk. De åpne losbåtene, store sjekter, dominerte lenge. Den første lukkede losbåten ble bygget av marinekaptein Peder Norden Sølling. Han var opprørt over all elendigheten han så blant etterlatte etter loser som hadde omkommet i tjeneste. Søllings første ”Dæks-Lods Cutter” var ferdigbygd i 1800. Sølling kalte de gamle båtene ”Liig-kisterne”, men det var likefullt disse losene foretrakk, ikke minst av økonomiske grunner. Dekkede båter var 30 til 50% dyrere. Søllings loskutter kom imidlertid i bruk, om enn langsomt. Båttypen hans ble bygd frem til 1820. Det viktigste Sølling fikk utrettet var sannsynligvis at han fikk gjennomslag for at nye losbåter med dekk skulle få et tilskudd på 20 riksdaler i ti år. Dette førte til at det ble fart i sakene. Da Sølling døde i 1827 var over 600 dekkede losbåter i tjeneste langs kysten. Hvalerskøytene var de mest populære som losbåter. De var klinkbygd og hadde en lengde på fra 9 til 11 meter. Det ble utviklet en rekke lokale varianter. Bare på strekningen til Arendal var også Onsøybåten, Tenvikbåten og Barmenbåten i bruk blant loser. Andre kjente båttyper som ble bruk av loser utover på 1800-tallet var Listerskøyte, Risørskøyte og Arendalsskøyte. Colin Archers losbåter. Neste revolusjon kom da båtbyggeren Colin Archer lanserte de første kravellbygde losbåtene i 1883. Han bygde tre av dem dette året. Den første hadde navnet «Garibaldi». I 1886 konstruerte og bygde han den første losbåten med letthåndterlig gaffelrigg. I tillegg til innvendig ballast hadde alle losbåtene nå jernkjøl. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige og Finland. Han forbedret konstruksjonen kontinuerlig og alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med både seil og motor. Senere utvikling. Først i 1958 overtok Staten som eier av alle norske losbåter. I 1999 var det 29 losbåter i Norge. Det er mange grunner til reduksjonen i antallet. Én er at Kystverket kjøper losbåttjenester av Redningsselskapet, blant annet i Stavern, Arendal, Farsund, Trondheim, Bodø og Andenes. Syfilis. Syfilis er en seksuelt overførbar infeksjonssykdom som er forårsaket av bakterien "Treponema pallidum". Sykdommen er nå relativt sjelden i Norge, og smitten importeres som regel fra utlandet. I 2010 karakteriserte smittevernoverlege Tore Steen utviklingen av nye syfilistilfeller i Oslo (fordobling på 10 år) som "bekymringsfull". Syfilis gjennomgår ulike stadier og faser. Primært starter det med genitalsår som oppstår der bakteriene gikk gjennom huden. Dette såret kalles ofte en skjanker, og er indurert. Det vil si at man vil kunne kjenne en slags «skorpekant» om man klemmer forsiktig på såret mellom tommel og pekefinger. Dette skiller det blant annet fra den sjeldnere sykdommen ulcus molle. Syfilis er relativt enkelt å behandle i de tidlige fasene med bruk av penicillin, men om den ikke behandles vil den kunne angripe øyet, som vil få problemer med å reagere normalt på lys. Symptomet kalles Argyll Robertsons pupill etter legen som første gang beskrev det. Den norske Wilhelm Boeck ble på 1850-tallet landets første forsker som studerte sykdommen og publiserte flere avhandlinger. Luftputefartøy. BHC SR-N4 Verdens største hovercraft for biler og passasjerer Luftputefartøy (også kalt luftputebåt og svevebåt) er et hurtiggående fartøy som ved hjelp av overtrykk kan holde seg svevende på en «pute» av luft over underlaget, og har mulighet til å forflytte seg over land og vann. Historikk og virkemåte. Den første nedtegnede ideen til båt på pute av luft var svensk. I 1716 beskrev Emanuel Swedenborg en oppnedvendt båtlignende sak som skulle roes ved hjelp av øsekarlignende årer som samtidig skulle vedlikeholde luftputen. Sir John Isaac Thornycroft bygde i midten av 1870-tallet en serie modeller basert på å få luft mellom skrog og vann for å redusere friksjon. Selv om han fikk en serie patenter, kom ingen i praktisk bruk. I årene etter har flere vært inne på samme tanke. Den finske ingeniøren "Toivo J. Kaario" begynte å lage en fungerende modell i 1931, og har patenter som viser at han er bygger av den første fungerende "pintaliitäjä". Økonomisk ble saken en fiasko og skrinlagt. I midten av 1930årene laget Sovjetingeniøren "Vladimir Levkov" ca. 20 eksperimentelle landgangsfartøyer og raske torpedobåter som ble holdt i luften av to vifter som trakk luft under skroget og en luftpropell til framdrift. I test klarte en av angrepsbåtene en hastighet av 130 km/t eller ca. 70 knop. I USA fant "Charles J. Fletcher" opp en «Glidemobile» som skulle fange lufte under seg slik at den kunne gå både på jord og vann. Saken ble beslaglagt av myndighetene og stemplet som hemmelig. Forholdet var lite kjent inntil "British Hovercraft Ltd" tok opp sak mot den amerikanske staten, fordi "Sir Christopher Cockerell"s patent ble krenket. De tapte, men ennå en amerikaner måtte erstattes for at det engelske patentet skulle gjelde. Melville W. Beardsley bygde sin Aeromobile 35-B og ble avbildet i 1959 i julinummeret av magasinet "Popular Science". Den britiske oppfinneren Christopher Cockerell arbeidet i 1952 med luft som friksjonsdemper for småbåter. Fra der ble arbeidet rettet mot større luftvolum i puten. Han laget små modeller bygd med støvsugermotorer og blikkbokser. Patentet med hovercraft-prinsippet ble hemmeligstemplet som potensielt strategisk. Først i 1958 fikk "the National Research and Development Corporation" lov å arbeide videre med saken. Oppfinneren fikk £1000 for sine rettigheter og "Saunders-Roe" bygde "SR-N1" i tråd med Cockerells design. Den ble sendt over kanalen og krysset fra Frankrike til England på 50-årsdagen for Louis Blériots kryssing av kanalen. Cockerell ble adlet i 1969. Der kan være en eller flere motorer, noen modeller med gearkasse som splitter drivkraften, til vifter som presser luft inn i et hulrom underst, samt til framdrift. Luften som pumpes ned kan bare slippe ut ved å løfte fartøyet høyt nok. Noen bruker bevegelige «skjørtekanter» som besørger at mest luft går ut bak og dermed gir framdrift. Kommersiell drift. SR-N1 kunne transportere 12 fullt utstyrte marinesoldater i tillegg til fører og styrmann uten å miste vesentlig høyde. Der var ikke noe skjørt. Det ble oppfunnet senere av en marineoffiser som solgte ideen til Westland- konsernet. Første Hovercraftrute var mellom de nord-walisiske byene Moreton(Merseyside) og Rhyl. Den hadde propelldrevet framdrift og ble holdt oppe av to turbo-prop flymotorer. I 1960-årene ble der utviklet flere modeller som ble satt i rutetrafikk langs kysten av England, stort sett i Irskesjøen. Størrelsen på ferjene økte fra 38 til i dag 98. Per 2004 var det totale passasjertallet over 20 millioner. Fra 1966 av ble to kanalferjer satt i drift mellom Ramsgate og Calais, og fra Dover til Calais. Andre fabrikanter kom på banen med noe endrede konstruksjoner, men British Hovercraft Corporation (BHC) holdt hegemoniet. Bilferjene kom i drift fra 1968 fra spesialbygde terminaler på begge sider av kanalen. Den første SR-N4 hadde 4 Rolls-Royce Proteus gassturbinmotorer og tok 254 passasjerer og 30 biler i 83 knops fart. Senere modeller tok opptil 418 passasjerer og 60 biler. Overfarten tok 30 minutter. Franskmennene bygde sin egen versjon for 385 pass. og 45 biler. Den ble lite brukt på grunn av hyppige tekniske problemer. I 2000 var det slutt. Tunnellbanen under kanalen og de tradisjonelle ferjene overtok. Postverket i Alaska åpnet en rute til byen Bethel i 1998. Den engelskbygde Hoverwork AP.1-88 viste seg bra egnet til alle rimelige forhold, inklusive isløsning. i motsetning til snøscooterruter som var alternativet. Drivstofføkonomien ved å gå over til katamaranbåter førte til drastisk fall i bruk av Hovercraft. Den engelske redningstjenesten har likevel kjøpt inn en del fartøyer som egnet til redning langs tidevannsbeltene. I Finland brukes de til operasjoner i søle- og myrområder og under usikre isforhold, mens SAS har hatt en rute mellom Kastrup og Malmö. U.S. Navy hovercraft tilknyttet "USS Kearsarge (LHD-3) Militær hovercraft. Det britiske forsvaret tok i bruk hovercraft tidlig, og har eget treningsfelt. Nåværende versjon er Griffon 2000TDX som brukes ved den britiske enheten i Irak. Amerikanske styrker brukte sin versjon på prøve i Mekong-deltaet. Erfaringene derfra er bygd inn i "LCAC" som er dagens versjon med turbiner i alle fire hjørnene. Sovjet-samveldet var tidlig ute med sin "Bora" som var en utskytningsfarkost for styrte missiler. Den finske marinen konstruerte en angrepsbåt i "Tuuli-klassen" som var svært vellykket. Prosjektet ble frafalt av både økonomiske og politiske årsaker. Hellas har kjøpt 4 russiske konstruksjoner, som er verdens største luftputelandingsfartøyer til militært bruk. Hoverbarge. Fordelen med luftpute til annen transport ble først oversett. Først i 1970-årene begynte en å lage transportplatformer: «prammer» som kunne taues over myr og åker uten store hjulspor. Slike lages nå med kapasitet opp mot 330 tonn. Bruk varierer fra trafikk på Yukon-elva til myrlende og ørkensand. Hoverbarge- teknologien er forskjellig fra høyhastighetsfratøyene, mest ved at der brukes lavere arbeidstrykk og typiske komponenter som passer for teknologinivået der de brukes. Kraftbehovet for å flytte rundt på en 200-tonner i 5 knops fart er oppgitt til 5 tonn. Behovet for avanserte konstruksjoner er minimal så lenge underlaget er noenlunde jevnt. Hobby. Selvkonstruerte og byggesett finnes etterhvert flere steder der terrenget passer til det. Kapproingsbåt. Kapproingsbåt er en båt som er spesialbygd for og/eller brukes til kapproing. Lenge før roing ble organisert som egen idrett, drev kystbeboere, fiskere og sjøfolk med forskjellige former for kapproing – i egnede og uegnede farkoster. Under Lofotfisket ble det kapprodd til de beste fangstplassene hver eneste dag. Blant skipsmannskap har det vært populært med kapproing med lettbåter og livbåter under landligge. Også i sjøer og elver er det drevet kapproing. Fremdeles drives kapproingskonkurranser med vanlige robåter en rekke steder, blant annet «Nordlandsbåtfemmila» som er et landsdelsmesterskap i roing med Nordlandsbåt over 5 nautiske mil. Konkurransen har vært avholdt hvert år siden 1997. Båter i rosport. I rosport brukes spesialbygde, lange, slanke båter av engelsk opprinnelse. Norges første roklubb, Fredriksstad Roklubb, ble startet i 1877. Senere samme pr så Christiania Roklub dagens lys. Snarlig etterfulgt av Drammen Roklubbs og Hamars Roklubbs med stiftelse i 1879. De olympiske klassene er singelsculler, toer uten styrmann, dobbeltsculler, firer uten styrmann, dobbeltfirer og åtter. Holyhead. Holyhead (walisisk Caergybi, «St. Cybis fort») er den største byen i grevskapet Anglesey i det nordvestlige Wales. Den ligger ikke på selve øya Anglesey, men på Holy Island, som har broforbindelse med hovedøya. Sentrum ligger rundt St. Cybis kirke, som er bygget innenfor det eneste romerske fort i Europa med bare tre murer – den fjerde muren var havet, som nådde fram til fortet. Romerne bygde også et fyrtårn på toppen av Holyheadfjellet i Mynydd y Twr, en prehistorisk festning. Området har den høyeste konsentrasjonen i Storbritannia av spor etter prehistoriske boliger, gravkammere og steinstøtter. Holyhead er mest kjent for sin travel ferge- og frakthavn. Stena Line har sitt hovedkontor i området. Blant fergerutene er den til Dublins havneby Dún Laoghaire den mest kjente; den er den viktigste forbindelsen for overflatetrafikk mellom det sentrale og nordlige England og Irland. Postveien fra London som ble anlagt av Thomas Telford på begynnelsen av 1800-tallet var sentral i å etablere Holyhead som havneby. Byens betydning som maritimt senter var på sitt høyeste i det 19. århundre, da en omkring 4 km lang molo ble bygget. Denne ga en sikker havn på den stormfulle sjøveien til Liverpool og industrihavnene i Lancashire. Den viktigste industrien i Holyhead er nå basert på aluminium. Rio Tinto's Anglesey Aluminium driver et enormt aluminiumsverk i utkanten av byen, og det finnes også et bauxittraffineri i nærheten. Det importeres bauxitt og aluminiumsmalm fra Jamaica og Australia over byens havn. Et transportbånd går under byen fra havnen til fabrikkene slik at man slipper veitransport. Holyhead var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1927. Lettværsbåt. Lettværsbåt er en båt, fortrinnsvis en seilbåt, hvis egenskaper først og fremst kommer til sin rett når vinden er lett og havet er tilnærmet flatt. Begrepet brukes også om en båt som fremviser svakheter eller uheldige egenskaper så fort vinden blåser opp og sjøgangen øker. En lettværsbåt kan skjære bølgene slik at sprøyten slår opp over ripa i stedet for ned, den kan være urolig og ustabil eller vanskelig å manøvrere eller holde på kurs. Konstruktøren eller byggeren har ikke vært udelt heldig med en lettværsbåt – eller så brukes den i helt andre farvann og under andre værforhold enn den er tenkt brukt i. Lokalbåt. Lokalbåt er en båt i trafikk på kortere ruter. Lokalbåtene var bindeledd mellom kystruteskipenes anløpssteder og mindre havner langs kysten og inne i fjordene som ikke hadde anløp av kystruteskip. Trafikken med lokalbåter utviklet seg parallelt med utviklingen av kysttrafikken med dampbåter fra midten av 1800-tallet. Arytmi. Arytmier eller hjerterytmeforstyrrelser er samlebegrepet for en rekke problem som alle har det til felles at hjertet ikke slår som det skal. Rytmeforstyrrelser kan være alt fra normale og ufarlige, til livstruende symptom på alvorlig hjertesykdom. Årsaken er elektrisk kaos i hjertet. Visse typer av akutte forstyrrelser kan stoppes ved hjelp av bruk av en defibrillator, defibrillering. Sick sinus- og brady-taky-syndrom. Ved sick-sinus fungerer ikke sinusknuten, og dette fører til at antallet slag per minutt blir lavt. Brady-taky-syndromet er som sick sinus, men i tillegg omfatter det anfall der hjertet slår ekstra fort. Svimmelhet, besvimelse og trøtthet er vanlig. Behandlingen kan være å implantere en pacemaker. Under overvåkning kan følgende medisiner i lav dose gis: betablokkere, verapamil og amiodaron. Supraventrikulære ekstraslag (SVES). SVES forårsakes av at hjertets forkammer aktiveres før det skal. Neste slag kan kjennes som et ekstraslag. EKG-undersøkelse viser en hjerterytme som er spesifikt avvikende fra den normale. Paroxysmal supraventrikulær takykardi (PSVT). PSVT innebærer at det plutselig oppstår en episode med for hurtig hjerterytme. Deretter slutter PSVT raskt. PSVT skyldes elektrisk rundgang i hjertet. Hjertklappubehag kan kjennes. Ved massasje på karotisblodkaret eller kaldt vann i ansiktet kan hjertet hoppe tilbake til normal rytme. Verapamil gis som forebyggende, mens adenosin kan brukes mer akutt. Ventrikkelflimmer, VF. Ved VF (hjertestans) pumper ikke hjertet noe blod, og den elektriske aktiviteten i kamrene er kaotisk. VF er en akutt lisvstruende tilstand og behandles med defibrillator. Atrioventrikulære blokk, AV-blokk. Det finnes tre typer: AV-blokk I, AV-blokk II og AV-blokk III. AV-blokk III er mest alvorlig. Holy Island. Holy Island er en liten øy, omkring 13 x 6 km, på vestsiden av Anglesey i Wales. Den største byen i grevskapet Anglesey, Holyhead, ligger på øya. Holy Island er forbundet med Anglesey med en vei på en kunstig trasé over sundet som skiller øyene, som fører motorveien A5/A55 over, sammen med Chester – London-jernbanen. Det er også en bro, bygget av Thomas Telford som en del av postveien til London på begynnelsen av 1800-tallet. Utenfor Holy Island ligger flere mindre øyer, blant annet South Stack som har et berømt fyrtårn. Klippene rundt øya har alltid vært en fare for skipstrafikken, selv etter at fyrtårnet ble bygget. Langholm. Langholm (med kallenavnet "Muckle Toon") er en by i Dumfries and Galloway i Skottland. Byen vokste opp omkring tekstilindustrien, men er i dag mest kjent som fødestedet til Hugh MacDiarmid, en av det 20. århundres største skotske diktere. Holm slott er omgjort til et museum for klanen Armstrong. John Howard (1726–1790). John Howard (født 2. september 1726, død 20. januar 1790) var en engelsk fengselsreformator. I 1773 ble han utnevnt til "High Sheriff" i Bedfordshire. Selv om dette først og fremst var en seremoniell stilling, tok Howard den på alvor og begynte på et studium av fengsler som varte i 17 år. Han reiste gjennom hele Storbritannia, og på det europeiske kontinentet og i Russland. På slutten av prosjektet skrev han boken "The State of Prisons i England and Wales", som kom i tre utgaver i hans livstid. Hans anbefalinger var for det meste forut for sin tid, og ble ikke satt ut i livet før i det 19. århundre. John Howard Society, en canadisk organisasjon som arbeider for å utvikle forståelse av og effektive svar på kriminalitetsproblemer, er oppkalt etter ham. Howard, John Howard, John Klassebåt. Klassebåt betegner en båt som er laget i henhold til en standardisert spesifikasjon gjeldende for en bestemt båttype, i første rekke seilbåter. Klassen kan være nasjonal, internasjonal eller olympisk. Seilerorganisasjonene har vedtatt måleregler som omfatter skrog, seil, deplasement og kjølvekt og som kan settes inn i en formel som gir et måltall for den enkelte båt. Måltallet kalles rating. Innenfor rammene som formelen gir kan båtkonstruktøren selv velge variablene. Dette gjør det mulig for båter med forskjellig utseende, men med samme rating, å konkurrere i samme klasse. Klassebåter kalles også regelbåter. Det er utarbeidet handikapregler som definerer forskjellene mellom de forskjellige klassene. Dermed er det mulig å gjennomføre kappseilingskonkuranser og å kåre en totalvinner uansett klasse i regattaer mellom båter som er sterkt avvikende i form, størrelse og utseende. En klassebåt kan også være entypebåt. Missiltorpedobåt. Missiltorpedobåt er en betegnelse som ble tatt i bruk på 1970-tallet da missilvåpen ble tatt inn i det norske Sjøforsvaret. De første båtene som fikk våpenet var kanonbåter av Storm-klassen (1965), da disse fikk montert våpensystemet Penguin rundt 1970. Missiltorpedobåtene fikk den militære forkortelsen MTB, som tidligere hadde betydningen motortorpedobåt. Hver båt fikk seks Penguin-missiler i tillegg til bestykningen med en 76 mm og en 40 mm Boforskanon. Skjold-klassen blir Sjøforsvarets nye MTB'er, missiltorpedobåter, selv om de strengt tatt ikke kan kalles det, siden de ikke skal være bestykket med torpedoer, men med missiler og kanon. MKB (Missilkanonbåt) ble foreslått som navn, men det ble til slutt bestemt at klassen skal benevnes «kystkorvetter». Dumfries and Galloway. Dumfries and Galloway er en region i Skottland. Den grenser mot South Ayrshire, East Ayrshire, South Lanarkshire og Scottish Borders, samt mot Cumbria i England. Regionen ligger nord for Solway Firth og øst for Irskesjøen. Regionen dekker de tradisjonelle grevskapene Wigtownshire (vest), Kirkcudbrightshire (sentralt) og Dumfriesshire (øst). Kirkcudbrightshire og Wigtownshire utgjør tilsammen området Galloway. Den ble opprettet i 1975 med distriktene Annandale and Eskdale, Nithsdale, Stewartry og Wigtown. Disse distriktene ble avskaffet i 1996, slik at Dumfries and Galloway siden da styres som en enhetlig myndighet. Dumfries. Dumfries er administrasjonsbyen i Dumfries and Galloway i det sørlige Skottland. Den ligger ved elven Nith, og har omkring 30 000 innbyggere (2004). Byen forbindes kanskje mest med at Robert Burns bodde der i 1790-årene. Robert Burnssenteret ligger i en vannmølle fra det 18. århundre ved Niths vestbredd. Over møllen er det en vindmølle, også fra det 18. århundre, som rommer Dumfries museum og Camera Obscuraobservatoriet. Museet har utstillinger om prehistorisk tid, faunaen i Solways saltmyrer, tidlige kristne utskjæringer fra Skottland og viktoriansk gårdsliv. Observatoriet ble opprinnelig opprettet for å huse et astronomisk instrument som ble installert i 1836, og har en spesiell skjerm from viser panoramaer fra Dumfries og omegn. Ved Devorgillabroen, som er fra det 15. århundre, ligger Old Bridge House, som er byens eldste hus. Det er fra 1660, og er bygget inn i selve broen. Under andre verdenskrig lå den norske Brigaden i Skottland forlagt her. Flere tidligere studenter fra Dumfries Academy er velkjente personer, blant andre: James Matthew Barrie, som skrev Peter Pan; skuespilleren John Laurie og Jane Haining. Kjente personer som kommer fra byen inkluderer Formel 1-føreren David Coulthard og tidligere racerfører Alan McNish. Dumfries er hjemsted for fotballklubben Queen of the South. Dumfries (stattholderskap). Dumfries er et stattholderskap i Skottland, som består av de tidligere distriktene Nithsdale og Annandale and Eskdale. Det ligger i regionen Dumfries and Galloway. Motorbåt. Åpen motorbåt med innendørs motor på Hasslö i Blekinge, Sverige. Motorbåt betegner en båt som drives med motor, dampdrevet, dieseldrevet eller bensindrevet, til forskjell fra robåt og seilbåt. De dampdrevne motorene kom for alvor i bruk rundt 1850, i fiskeriene først omkring 1900-tallet. Etter hvert som det ble alminnelig med motor i båtene, ble eldre betegnelser tatt i bruk også for disse. Eksempler på dette er motorsnekke og motorsjekte. Motorsnekkene og -sjektene var på omkring 20 fot, de var bygd i tre og hadde gjerne ensylindrede, innenbords bensinmotorer på ca 4 HK fra Sleipner (Fredrikstad), FM (Fredrikstad Motorfabrikk), Marna (Mandal) eller en dieselmotor fra Sabb eller Wichmann i Bergen. Motorsnekker kom i bruk som lystbåter og til hobby- og fritidsfiske fra 1930-tallet og er fremdeles populære. Før utenbordsmotoren ble vanlig, var «motorbåt» i mange år gjerne ensbetydende med en båt som dette. I dag skiller vi mellom innenbordsmotorer og utenbordsmotorer. Videre kan det skilles mellom motorer som drives med diesel og med bensin. I de siste årene markedsføres utenbordsmotorer både som 2- og 4-taktere. Nithsdale. Tynron Doon med Nithsdale og Queensberry i bakgrunnen Nithsdale var mellom 1975 og 1996 et distrikt i regionen Dumfries and Galloway. Siden ordningen med distrikter ble avskaffet i 1996 har det blitt styrt som en del av regionen. Carlisle. Carlisle er en by i Cumbria i det nordvestlige England. Den ligger omkring 16 km fra grensen til Skottland, og utgjør hoveddelen av distriktet City of Carlisle. Byen er administrasjonssenter både for distriktet og grevskapet, og var tidligere administrasjonsby for grevskapet Cumberland. Sentrum er kompakt og dominert av historiske bygninger, inkludert et slott, et godt museum, en katedral, meget godt bevarte bymurer og en rettsbygning som er av arkitektonisk interesse. Fordi Carlisle er den siste engelske byen før grensen til Skottland ble den i perioden hvor de to var separate kongedømmer et viktig militært støttepunkt. Carlisle slott, som står nokså intakt, ble bygget i denne perioden, nærmere bestemt i 1092 av Vilhelm Rufus. Maria av Skottland ble fengslet der, og den er fortsatt den offisielle basen til King's Own Border Regiment. På grunn av stadige flyttinger av grensen under de skotske frigjøringskrigene har byen et skotsk preg. Tullie House museum forteller historien om grenseområdet, inkludert mye materiale om Hadrians mur, som går nær byen. Museet er prisbelønt for sine utstillinger. Carlsislekatedralen har det største østvinduet blant europeiske katedraler. Vestenden ble revet av Oliver Cromwell for å skaffe materialer til å forsterke slottet. Det viktigste fotballaget i byen er Carlisle United F.C.. Liste over Tysklands forsvarsministre. Før 1919 hadde ikke Tyskland noen felles forsvarsminister. Isteden hadde de store forbundsstatene sine egne. Dette gjaldt kongerikene Preussen, Bayern, Württemberg og Sachsen. For de øvrige forbundsstatene var Preussen ansvarlig for det teritorielle forsvaret. Se Preussens krigsministre, Bayerns krigsministre, Württembergs krigsministre og Sachsens krigsministre. Forsvarsministre 1955-. Forsvarsministre Logaritme. Logaritmefunksjonen med ulike grunntall. Rød bruker grunntall 2, grønn bruker grunntall "e", blå grunntall 10 og cyan bruker grunntall ½. Grunntallet kalles også "basis" for logaritmen. Tallet "a" er "antilogaritmen". Logaritmer med grunntall lik eulertallet e kalles naturlige logaritmer, mens "briggske logaritmer" bruker grunntallet 10. Også grunntallet 2 er vanlig brukt. Desimaltallene i en logaritme blir betegnet "mantissen", mens heltalsverdien kalles "karakteristikken". For en logaritmeverdi lik 3,2727 er karakteristikken lik 3 og mantissen er 0,2727. Denne funksjonen er en av de såkalte elementære grunnfunksjonene og har stort bruksområde i mange deler av matematikk og fysikk. For reelle positive verdier defineres logaritmefunksjonen som den inverse funksjonen til eksponensialfunksjonen. Definisjonen av funksjonen kan utvides slik at den gjelder også for komplekse verdier av argumentet. Før innføring av lommekalkulatoren var logaritmer viktige for å forenkle mange praktiske regnestykker: Beregningsuttrykk som bare inneholder multiplikasjon og divisjon kan ved hjelp av logaritmer forenkles til uttrykk som bare inneholder addisjon og subtraksjon. Trykte logaritmetabeller var i mange år et viktig hjelpemiddel for komplekse beregninger. Charles Babbage utviklet forløperen til dagens regnemaskiner nettopp for å kunne generere logaritmetabeller. Også regnestaven er basert på bruk av logaritmer. Adjektivet "logaritmisk" brukes for å beskrive en tilknytning til logaritmer, for eksempel at det som omtales har en egenskap som varierer logaritmisk. I en logaritmisk skala er et avstand langs skalaen mellom tallet 1 og et tall "a" proporsjonal med logaritmen til "a". En logaritmisk spiral er er kurve der vinkelen til et punkt er proporsjonal med logaritmen til radien til punktet. Notasjon. Logaritmen skrives som regel uten parentes rundt argumentet "a", som vist i eksemplene over. Antilogaritmen skrives Definisjon av logaritmefunksjonen for reelle tall. Et annet alternativ er bruk av grenseverdien Egenskaper og regler for logaritmer. De følgende identitetene gjelder for logaritmer med et vilkårlig grunntall. For å forenkle notasjonen er derfor grunntallet "b" utelatt der det ikke er strengt nødvendig. Grunnleggende egenskaper. Logaritmefunksjonen er strengt voksende for grunntall større enn 1 og strengt minkende for grunntall mindre enn 1. Første logaritmesetning. Her er "u" og "v" vilkårlige tall, så ved å definere og sette inn i identiten over, så er Andre logaritmesetning. Beviset følger samme form som for første logartimesetning, ved hjelp av identiteten Relasjon mellom logaritmer med ulike grunntall. Sammenhengen mellom to logaritmer med grunntall henholdsvis lik "a" og "b" er gitt ved Derivasjon av logaritmefunksjonen. Den deriverte av den naturlige logaritmen er gitt ved For logaritmen med generelt grunntall "b" gjelder derivasjonsregelen Logaritmisk derivasjon. Denne regelen følger av kjerneregelen for derivasjon brukt på funksjonen formula_28 formula_29. Antiderivert. Den antideriverte til den naturlige logaritmen er gitt ved uttrykket For logaritmer med andre baser gjelder Eksempel på bruk av logaritmer. Logaritmetabell i håndboka Abramowitz og Stegun. Fra dette følger det ved hjelp av regneregler for briggske logaritmer Fra en logaritmetabell kan en finne verdiene Ved å utføre addisjonene og subtraksjonen i uttrykket over finner en Fra en tabell over antilogaritmer finner en for mantissen Rekkeutviklinger for logaritmefunksjonen. Den første rekka er taylorrekka til logaritmefunksjonen, og denne rekka kalles også "Mercator-rekka" eller "Newton-Mercator-rekka", etter Gerhard Mercator og Isaac Newton. Logaritmer med komplekse argument. Logaritmefunksjonen kan utvides til å være definert for komplekse verdier av argumentet "z", gjennom definisjonen Her er "z" er komplekst tall, og logaritmen er også et komplekst tall. Funksjonen formula_41 er argumentet til det komplekse tallet, og "i" er den imaginære enheten. For komplekse argument er logaritmefunksjonen ikke entydig, fordi argumentet kan inneholde et vilkårlig multiplum av formula_42. Skriver en det komplekse tallet på polarformen så kan den komplekse logaritmen skrives som Her er "k" et vilkårlig heltall. Den såkalte "prinsipalverdien" av logaritmefunksjonen er gitt for "k" = 0, når For relle positive argument er den komplekse logaritmen lik den naturlige logaritmen. Den komplekse logaritmen oppfyller første og andre logaritmesetning, men ikke den tredje. Historie. Begrepet logaritme ble innført av John Napier i boka "Mirifici Logarithmorum Canonis Descriptio" publisert i 1614. Napier var en skotsk landadelsmann med spesiell interesse for tall-beregninger og trigonometri. Ifølge eget utsagn hadde han arbeidet med logaritmene i over tjue år før han publiserte resultatene. Juletre. a> og lenker av farget papir er tradisjonelt vært vanlig juletrepynt i Skandinavia. a> fra 2001 der utkledte barn danser omkring nyttårstreet. Juletre er et bartre som dekoreres med lys og annen juletrepynt. Det settes opp i og utenfor private hjem, i offentlige bygninger, kirker og i offentlige parker og plasser i forbindelse med feiring av jul.Gran er den vanligste tresorten, men furu brukes også. Juletreet er et av julens viktigste symboler i nyere tid i store deler av den vestlige verden. Phuket (provins). right Det buddhistiske tempelet Wat Chalon, sørvest for Phuket by. Valgplakat brukt ved provinsvalget våren 2008 i Phuket. Phuket (thai ภูเก็ต, uttales [pʰu.kèt̚]) er en øyprovins i det sørlige Thailand som er et av Sørøstasias mest kjente turistmål på grunn av sine strender og dykkerfasiliteter. De omliggende provinsene på land er Phang Nga og Krabi. Provinsen Phuket hadde i 2004 et areal på 543,0 km², og et beregnet folketall på 303 000 innbyggere. Hovedstaden heter også Phuket. Provinshovedstaden hadde 84 000 innbyggere, og det nest største tettstedet, Kathu, 33 000 innbyggere. Muligens henger navnet Phuket sammen med øyas fjell og koller. Fjell heter "Phukau" på thai, mens fjell/høyde på malayisk heter "Bukit". Gamle navn på øya er blant annet Ko Thalang og Junk Ceylon (det siste en engelsk forvanskning av malayordet "Tanjung Salang" (Kapp Salang). Geografi og natur. Phuket er Thailands største øy og dekker ca. 800 km². Den er ca. 50 km lang (nord-sør) og 21 km bred. Den ligger vest for Malayahalvøya mot Andamanhavet (som i sin tur er en del av Indiahavet). Havbukten i nordøst er Phang Nga-bukten (Ao Phang Nga), mot sørøst ligger Phuketsjøen (Phuket Sea). Den smale Pak Phra-kanalen skiller Phuket fra fastlandet, hvor Sarasin-broen forbinder øyen med resten av Thailand. På øyas indre er det fjell; det høyeste er "Mai Tha Sip Song" (529 moh.). Innsjøen Bang Wat-sjøen rett vest for Phuket by er kunstig demmet opp. Om lag 70 % av øya er dekket av skog. Vestkysten har en rekke sandstrender, hvor de mest kjente er Pa Tong (Patong), Kata, Karon, kamala og Bang Thao. Strendene er sterkt utbygd med hoteller og andre turistanlegg. Dyrelivet er tropisk, med stort innslg av slanger og andre krypdyr, ikke minst gekkoer. Blant firfislene finnes blant annet flerlinjet solskink, som normalt foretrekker fuktige skogsområder. Det er stor artsrikdom i havet utenfor Phuket. Samferdsel og økonomi. Riksvei 402 går nord-sør nær østkysten av øya, og har motorveistandard ned til Phuket by. Den forbinder Phuket med fastlandet og riksvei 4 over Sarasin-broen. Fra Phuket går det ferjer til Ko Phi Phi i Phuketsjøen og til Ko Yao Noi i Phang Nga-bukten. Øya har en internasjonal flyplass. Det viktigste turistområdet på Phuket er "Patong Beach"; andre populære strender er "Karon Beach", "Kata Beach", "Nai Harn Beach" og "Bang Tao Beach". Administrative inndelinger. Phuket er delt i tre distrikter ("amphoe"), som i sin tur er inndelt i tilsammen 17 lokaldistrikter ("tambon") og 103 landsbyer ("mubaan"). Historie. Den viktigste hendelse i Phukets historie var burmesernes angrep i 1785 etter at kong Taksin hadde slått dem tilbake. Sir Francis Light, en sjøkaptein i det Britiske Ostindiakompanis tjeneste, hadde seilt forbi og oppdaget forberedelsene til angrepet, og varslet siameserne. Kunying Jan, kona til den nylig avdøde guvernøren, og hennes søster Mook, organiserte forsvaret. Burmeserne gav opp etter én måneds beleiring og trakk seg tilbake den 31. mars 1785. De to kvinnene ble hyllet som heltinner og gitt æresnavnene Thao Thep Kasatri og Thao Sri Sunthon av kong Rama I. Under regjeringstiden til kong Chulalongkorn (Rama V) ble Phuket det administrative senter for de tinnproduserende sørlige provinser i landet. Siden 1980-årene har Phuket blitt utviklet som turistmål. Tidligere var hovedinntektskildene tinngruver, kokosplantasjer og gummiplantasjer. Den 26. desember 2004 ble øya rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Sumatra. Sumatra (indonesisk Sumatera) er verdens sjette største øy og en del av Indonesia. Øya er på 474 000 km² og har ca. 45 millioner innbyggere. Den største byen på øya er Medan, med ca. 1,7 millioner innbyggere (2,5 mill. med forsteder). Sumatra er ikke så tett befolket verken sammenlignet med Vest-Europa eller de mer nærliggende områder som øya Java eller som (Malayahalvøya. Størrelsen er omtrent som Tysklands, som er dobbelt så folkerikt. Den største befolkningstettheten er i provinsen Sumatra Utara og det sentrale høylandet i provinsen Sumatra Barat. Befolkningen er av malayisk type, og består av mange forskjellige stammer med 52 forskjellige hovedspråk. De rent malayisktalende dominerer på østkysten, mens folk i det sentrale innlandet taler beslektede malayiske språk som "lampung" og "minangkabau". Høylandet i provinsen Nord-Sumatra er befolket av batakfolket, mens den aller nordligste delen av øya er dominert av acehene. Det er kinesiske minoriteter i byene. Et flertall av befolkningen er muslimer. Men de fleste bataker i de sentrale områder er protestantiske kristne. Andre trosretninger som har endel tilhengere er hinduismen, buddhismen, katolsk kristendom, og kinesisk tradisjonelle trosretninger. Provinser. Det nordlige og vestlige Sumatra ble hardt rammet av en 10 meter høy tsunami 26. desember 2004 som følge av et jordskjelv i Indiahavet. Hertug. Hertug (femininum "hertuginne") var opprinnelig en valgt hærfører, og er idag en tittel for enkelte av de høyeste europeiske adelsmenn eller mannlige medlemmer av kongehus, ofte knyttet til et hertugdømme, som de kun i få tilfeller fremdeles regjerer over. Tittelen forekommer også som storhertug eller som erkehertug. Ordet kommer fra middelnedertysk "hertoch". Det gjøres et viktig skille mellom hertugelige familier som var suverene fyrster, dvs. at de hersket over en stat kalt et hertugdømme, og hertugelige familier som har mottatt hertugtittelen som en adelstittel av en fyrste. De få norske hertugene var Skule Bårdsson og Håkon V Magnusson, i tiden før han ble konge. I Sverige har prinser tittelen hertug over et landskap. Prins Carl Philip er hertug av Värmland. Det finnes rangkrone for hertug, men rangkronens utforming varierer med de forskjellige land og tidsperioder. Phi Phi. Mahya Bay, Ko Phi Phi Lee Phi Phi-øyene (เกาะ พีพี) er en gruppe små øyer i Thailand, i Phang Nga-bukten mellom den meget større øya Phuket og Krabi på fastlandet. De tilhører administrativt Krabi-provinsen. "Ko Phi Phi Don" («ko» betyr «øy») er den største i øygruppen, og er den eneste som har fast befolkning. Den nest største øya, "Ko Phi Phi Lee" (eller "Ko Phi Phi Ley") har imidlertid sandstrender som ofte besøkes av turister. Øyene ligger i et av Thailands best utviklede turistområder for badende og dykkere. Ko Phi Phi mellom Ton Sai og Long Beach Fra 1970-tallet og noen år fremover var Phi-Phi øyene en backpackerhemmelighet. I de senere år har øyene blitt en del av masseturismen i Thailand. Det stedet på øyen (Koh Phi Phi Don) der det er mest turisme er i området rundt byen Tonsai. Andre steder er mindre utbygd og mer «autentiske». Phi Phi er betraktelig mindre utbygd og «masseturistifisert» enn Krabi, Phuket og Koh Samui Den 26. desember 2004 ble øygruppen rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Norddeutscher Rundfunk. Norddeutscher Rundfunk ("NDR") er et stort tysk offentlig kringkastingsselskap, som dekker Nord-Tyskland, fortrinnsvis delstatene Hamburg, Niedersachsen, Mecklenburg-Vorpommern og Schleswig-Holstein. Det ble grunnlagt i 1924, og har sete i Hamburg. Flere av sendingene er også alment tilgjengelige i bl.a. Danmark. Ny-Ålesund flyplass, Hamnerabben. Ny-Ålesund flyplass, Hamnerabben er flyplassen for Ny-Ålesund på Svalbard. Flyplassen er lokalisert på og eies og drives av Kings Bay AS. Flyplassen kan ta i mot fly med inntil 16 seter. Det går flyginger fra Svalbard lufthavn, Longyear til Ny-Ålesund flyplass 1–2 ganger i uken om vinteren og 2–3 ganger i uken om sommeren. Flygingerne er kun bedriftscharter, for de som arbeider på Ny-Ålesund. Billetter selges kun av Kings Bay AS. Man tar normalt ikke i mot turister. Hippodrom. Hippodrom (fra gresk. "hippodromos", av "hippos", hest, og "dromos", løp) er en bane til hesteveddeløp; ridehus uten tilskuerplasser. En «hippodrom» var den banen som grekerne i antikken benyttet for hesteløp med og uten vogner. Ordet tilsvarer det romerske for «circus», unntatt at romerne kun benyttet fire hestevogner om gangen, mens grekerne kunne benytte ti eller flere i de greske lekene og derfor hadde grekernes hippodrom også større vidde. En av de største og meste berømte av de antikke hippodromene var hippodromen i Konstantinopel, bygget mellom 203 og 330 e.Kr. City of Carlisle. City of Carlisle er et distrikt i Cumbria i det nordvestlige England. Hele distriktet har status som "city". Administrasjonssenteret er Carlisle. Det har 101 128 innbyggere og et areal på 1039,97 km². Distriktet ble opprettet 1. april 1974 da Carlisle ble slått sammen med Border landdistrikt. Ut fra arealet er City of Carlisle den største byen i England, men bare en liten del av distriktet er urbanisert, og befolkningstettheten er bare 97 / km². Sogn. City of Carlisle er delt inn i verdslige sogn, som har en viss grad av selvstyre innenfor distriktet. Flere av dem regnes i praksis fortsatt som landsbyer, selv om de nå er en del av et bydistrikt og ikke et landdistrikt. Carlisle (andre betydninger). I Amerikas forente stater Det finnes også steder som heter New Carlisle. Houghton (Cumbria). Houghton er en landsby i City of Carlisle i Cumbria, England. Siden Houghton inngår i City of Carlisle er den formelt sett en bydel, men har status som verdslig sogn og er i praksis en landsby fortsatt, selv om den nå administreres fra et bydistrikt og ikke en landdistrikt. Byen har noen få butikker, en barneskole og en kirke viet St. Johannes. En stor andel av innbyggerene pendler til Carlisle. Ny-Ålesund. Ny-Ålesund (tidligere "Brandal City") på sydsiden av Kongsfjorden på Spitsbergen, Svalbard er en av verdens nordligste bosetninger. Det bor om lag 25 personer her om vinteren og om lag 150 om sommeren. Kulldrift var opprinnelsen til etableringen av stedet i 1916. Grunnleggerne og utbyggerne av gruvesamfunnet Ny-Ålesund var de private eierne av Kings Bay Kull Company AS: Advokat Trygve Klausen og fiske- og Ishavsrederne Peter S. Brandal og Michael Knutsen. Etter en gruveulykke i 1929 ble det slutt på gruvedriften i Ålesundsselskapets regi. I desember 1933 overtok Den norske stat alle aksjene i Kings Bay Kull Company og i 1945 ble kulldriften startet opp igjen i Statens regi, men den store gruveulykken i 1962 medførte at gruvedriften ble nedlagt. Ny-Ålesund har vært utgangspunkt for flere forsøk på å nå Nordpolen og andre arktiske ekspedisjoner, blant annet Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ferd med flybåtene N 24 og N 25 i 1925 og luftskipet Norge i 1926 og Umberto Nobiles ferd i 1928 med luftskipet Italia. Etter 1964 er Ny-Ålesund bygd opp som et senter for internasjonal arktisk forskning og miljøovervåkning. Flere land har forskningsstasjoner, og på sommeren er aktiviteten av forskere stor. Ny-Ålesund har egen flyplass og kaianlegg. Et museum viser stedets historie fra etableringen som kullgruveby fram til i dag som forskningssenter. Ny-Ålesund har verdens nordligste postkontor, en liten lokal kafé samt en suvenirbutikk. Siden etableringen i 1916 har Kings Bay Kull Company eid og drevet Ny-Ålesund. Selskapet hadde opprinnelig sitt hovedsete i Ålesund, derav kom navnet Ny-Ålesund. Ny-Ålesund har den største samlingen av fredete kulturminner på Svalbard og postkontorbygningen i Ny-Ålesund ble utnevnt til ukens kulturminne for uke 50 av Kulturminneåret 2009 Geografi. Ny-Ålesund ligger på Brøggerhalvøya på sørkysten av Kongsfjorden på nordvestlige del av øya Spitsbergen og er den nordligste bosetningen på Svalbard. Brøggerhalvøya er et fjellandskap med 600-800 meter høye fjelltopper, hvor Brøggertinden er det høyeste fjellet. Noen andre fjelltopper i området er Scheteligfjellet, Botnfjellet, Nobilefjellet, Nielsenfjellet og Dolotoppen. Området som er eid av Kings Bay AS er på 300 km². Ny-Ålesund ligger 1231 km fra Nordpolen, 107 km fra Longyearbyen og 2420 km fra Oslo. Geologi. Brøggerhalvøya preges av skyveforkastninger fra den gang Grønland ble presset mot Svalbard, noe som skjedde i tidlig tertiær. Resultatet er at eldre grunnfjellslag har blitt liggende oppå yngre lag, blant annet i underkant av Zeppelinfjellets nordside. Fra Brandalpynten utenfor Ny-Ålesund mot Kongsfjordneset og omkring Brøggerbreane like sør for Ny-Ålesund er det rødlig sandstein som stammer fra ørkensand. Ørkensanden er fra tiden da Svalbard lå på samme breddegrad som dagens ørkenstrøk i Nord-Afrika. Denne rødlige sandsteinen er årsaken til at breelvene i området har en sterk rødlig farge. Biologi. I Kongsfjorden og i nabofjorden Krossfjorden er det mange fuglefjell med tilsammen flere hundre tusen sjøfugler. Fuglefjellene består blant annet av havhest, krykkje, lundefugl, teist og polarlomvi. I tilknytning til fuglefjellene er det vanlig med polarmåke og fjellrev. Øyene i Kongsfjorden har en stor hekkebestand av ærfugl, som i perioden 1982-2002 varierte mellom 1 000 og 4 500 par. På øyene har antallet hekkende hvitkinngjess økt til 250-300 par. Gjessene trekker inn til bebyggelsen i Ny-Ålesund for å beite, noe som tidligere ga det en viss beskyttelse mot fjellrev. Men etter at et fjellrevpar etablerte et hi inne i bebyggelsen i 2003 gikk antall kyllinger brått ned. Andre fuglearter som er vanlig å se i området er tyvjo, svalbardrype, rødnebbterne, praktærfugl, snøspurv, fjæreplytt, smålom og havelle. Ringsel, storkobbe og hvithval finnes i området. Våren 2002 ble det registrert 480 ringsel i Kongsfjorden. På Brøggerhalvøya ble det av Norsk Polarinstitutt satt ut 15 svalbardrein i 1978. Bestanden økte raskt på grunn av gode beiter og lav vinterdødelighet og i 1993 hadde bestanden økt til 375 dyr. Vinteren 1994 var det mye snø og nedising av beitene, noe som førte til stor vinterdødelighet og bestanden ble redusert til 75 dyr. Klima. Ny-Ålesund har i forhold til sin beliggenhet et mildt klima på grunn av golfstrømmen. Gjennomsnittstemperaturen i februar, som er den kaldeste måneden, er på -15,2°C. Den varmeste måneden er juli med en gjennomsnittstemperatur på +4,7°C. Forskning. Ny-Ålesund er verdens nordligste, permanente sivile forskningsstasjon og er i dag utviklet til å være en moderne internasjonal arktisk, naturvitenskaplig forsknings- og miljøovervåkingsbase. Stortinget har slått fast at Ny-Ålesund skal utvikles som hovedsenter for norsk forskning på Svalbard. Forskningsaktiviteten koordineres av Ny-Ålesund Science Managers Committee (NySMAC). De første forskningsorganisasjonene som etablerte seg i Ny-Ålesund var Nordlysobservatoriet i Tromsø i 1966 og Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESRO) i 1967. Norsk Polarinstitutt var først ute med en helårlig forskningsstasjon i 1968. På Zeppelinfjellet utenfor Ny-Ålesund ligger forskningsstasjonen Zeppelin, 474 meter over havet. Zeppelinstasjonen er sentral i overvåkingen av det globale atmosfæriske miljøet. Data som samles inn har en stor betydning for kartleggingen av klimaendringer, endringer i stratosfærisk ozon og UV, miljøgifter, og langtransporterte luftforurensninger. Stasjonsbygningen eies av Norsk Polarinstitutt, men NILU er ansvarlig for den vitenskapelige virksomheten på stasjonen Betydelige midler fra EUs rammeprogrammer går til forskningen i Ny-Ålesund. Fra 1997 til 2002 hadde fem stasjoner i Ny-Ålesund EU-status som «large scale facility» (LSF). Stasjonene som er med i programmene forplikter seg til å tilby infrastruktur i et uforurenset, nesten uberørt område, til EU-finansierte forskere. I dag er de norske forskningsmiljøene representert i Ny-Ålesund med Norsk Polarinstitutt (Sverdrupstasjonen og forskningsstasjonen Zeppelin), Statens Kartverk (geodesiobservatorium), Universitetet i Tromsø, Universitetet i Oslo, Norsk Romsenter (Andøya Rakettskytefelts utskytningsstasjon for vitenskapelige raketter Svalbard Rakettskytefelt, bygd i 1997). I tillegg har Kings Bay et marint laboratorium. Tyskland, Storbritannia, Nederland, India, Italia, Japan, Frankrike, Kina, Sør-Korea og Japan er andre nasjoner som har faste forskningsstasjoner i Ny-Ålesund. Om lag tyve nasjoner har prosjekter og forsøk innen naturvitenskap i Ny Ålesund. 14. juli 2008 ble det signert en avtale om bygging av et tårn for måling av klimaforandringer mellom Kings Bay og Det italienske forskningsrådet. Tårnet vil få navnet The Amundsen-Nobile Climate Change Tower og vil blir 30 meter høyt når det etter planen står ferdig i 2009. Samferdsel og IT. Hamnerabben er flyplassen i Ny-Ålesund, som har flere avganger ukentlig til Longyearbyen. Ny-Ålesund har et kaianlegg på sørsiden av Kongsfjorden og 9,8 km med vei. Maritim Radio har en helautomatisert kystradiostasjon like utenfor Ny-Ålesund, og denne er, i likhet med alle de andre norske kystradiostasjonene i Atlanterhavet, styrt fra den bemannede stasjonen i Bodø. Telenor har en dobbel (2x) 155 mb/s radiolinje bredbåndsforbindelse fra hovedanlegget i Longyearbyen til Ny-Ålesund. Denne dekker behovene for tale- og IP-kommunikasjon, og muliggjør f.eks bredbåndstilbudet med "triple'play" og TV over internett (IPTV) i Ny-Ålesund. Det er derimot ikke utbygd mobildekning i tettstedet. Lokalpolitikk. 6. august 1971 ble Det stedlige svalbardråd opprettet som et rådgivende organ for den sentrale og lokale offentlige administrasjonen. Rådet bestod av 15 medlemmer, hvor 13 av medlemmene kom fra Longyearbyen og en fra henholdsvis Ny-Ålesund og Isfjord radio. Rådet kunne ta opp spørsmål som var av betydning for befolkningen på Svalbard. Representantene for Ny-Ålesund og Isfjord radio deltok kun ved behandlingen av saker som ikke gjaldt Longyearbyen. I 1974 ble spørsmålet om lokaldemokrati drøftet på nytt, men Trygve Brattelis andre regjering konkluderte med at tiden fremdeles ikke var moden for å gjøre Svalbard til et eget fylke eller innføre kommunalt selvstyre. Som en videreføring av Det stedlige svalbardråd ble Svalbardrådet opprettet 12. august 1981 og i 1993 ble det for første gang stilt politiske lister til Svalbardrådsvalget. Svalbardrådet ble nedlagt ved opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre 1. januar 2002. Turisme. Nordpolhotellet i Ny-Ålesund åpnet i 1936, men på grunn av utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble hotellet stengt. Sommeren 1965 ble hotellet gjenåpnet, men stengte allerede året etter grunnet sviktende besøkstall. Bygget fungerer i dag som forlegning for besøkende forskere, men har av historiske årsaker beholdt navnet "Nordpolhotellet". Et voksende antall cruiseskip ble sammen med den lokale forurensningen fra kraftstasjonen i Ny-Ålesund særlig vektlagt som problematisk i forskningsrapporten «Environmental impact assessment of the research activities in Ny-Ålesund 2006» som omhandler forskningsaktiviteten og dens påvirkning på miljøet i Ny-Ålesund. Ny-Ålesund ble i 2006 besøkt av 26 000 cruiseturister, en tredobling i forhold til 1996. Ny-Ålesund har Svalbards største samling av kulturminner og bygninger som er automatisk fredet. Blant severdighetene er Ny-Ålesund By- og Gruvemuseum. Museet er lokalisert i den gamle butikken og omfatter blant annet polarferdene til Roald Amundsen midt på 1920-tallet, gruvedriften og hverdagslivet i perioden 1917-1963. Museet omfatter også en hytte innredet som en gruvearbeiderbolig fra begynnelsen av 1960-tallet. Etablering av kulldrift. Den engelske hvalfangeren Jonas Poole fant kullstykker ved Kongsfjorden i 1610 og anses for å være den første i området. Mer enn 300 år skulle gå før det igjen ble funnet kull i området. Erling Einar Angell Thiis henvendte seg i 1916 til formannskapet i Ålesund og tilbød byen å overta Green Harbour Coal Companys kullfelter i Kongsfjorden. Formannskapet henviste Angell Thiis videre til advokat Trygve Klausen, som satte ham i kontakt med Peter S. Brandal. Peter S. Brandal, Trygve Klausen, Michael Knutsen og Trygve Jervell var på denne tiden kompanjonger og eide selskapet "AS Ishavet" sammen. Disse fire pionerene ble enige om at Brandal, - som hadde en flåte av kullfyrte fiskefartøyer og trengte kull til disse, da han hadde blitt svartelistet av britiske myndigheter på grunn av handel med Tyskland under første verdenskrig. - skulle sikre seg forkjøpsrett til kullfeltene ved Kongsfjorden. Samme sommer dro Brandal og Knutsen til Kongsfjorden med en arbeidsstyrke på 60 mann for å kartlegge og drive forsøksdrift. De vendte tilbake med 300 tonn kull. Den 14 desember 1916 stiftet Peter S. Brandal, Trygve Klausen, Michael Knutsen og Trygve Jervell Kings Bay Kull Company og overtok rettighetene til området for 250 000 kroner. Allered våren 1918 solgte Trygve Jervell alle sine aksjer, likt fordelt til de tre andre eierne. Fra da av var eierne av Kings Bay Kull Company AS. Høyesterettsadvokat Trygve Klausen og fiske- og ishavsrederne Peter S. Brandal og Michael Knutsen. Like før oppstarten trengte selskapet lån til den videre driften, et lån som ble innvilget av Aalesunds Kreditbank. Perioden som kulldriften i Ny-Ålesund startet opp i går under navnet jobbetiden, en periode hvor det var lett å få kreditt. Anleggsarbeidene ble påbegynt sommeren 1917. Alt måtte bygges opp, slik som gruver, jernbane for å frakte kullet fra gruvene til kaien, verksteder, boliger med mer. Den første vinteren overvintret det 62 mann. Agnes var den første gruven som ble åpnet og sommeren etter åpnet gruven Advokaten. Den første sesongen ble det skipet ut 15 000 tonn kull. I 1919 var de samlede lånene i Aalesunds Kreditbank oppe i 2,6 millioner kroner og banken ville ikke øke lånerammen. Kings Bay Kull Company henvendte seg til Handelsdepartementet, hvor selskapet fikk innvilget et tilskudd på en million kroner i mai 1920 og ytterligere en million samme høst. Tilskuddene ble gitt som forskudd på kulleveranser til den norske stat. I 1923 var gjelden til den norske stat oppe i 3,6 millioner kroner. Beløpet var betydelig, til sammenligning var den norske stats totale inntekter i 1920 på 12,5 millioner kroner. Kings Bay Kull Companys økonomiske problemer fortsatte utover 1920-tallet, og i 1925–1926 ble gruvedriften midlertidig stanset. I mai 1929 opprettet Handelsdepartementet en kommisjon som skulle vurdere statens interesser i kulldriften på Svalbard. På kommisjonens anbefaling ble gruvevirksomheten i Ny-Ålesund lagt ned samme år, og i stedet konsentrert om forekomstene rundt Longyearbyen. Den norske stat overtok alle aksjene i Kings Bay Kull Company i 1933 og i 1945 ble kulldriften startet opp igjen. Nordpolekspedisjoner. Fortøyningsmasten for luftskip i Ny-Ålesund, brukt av Amundsen, Ellsworth og Nobile. Som verdens nordligste havn har Ny-Ålesund vært startstedet for mange arktiske ekspedisjoner og redningsekspedisjoner Bl.a. Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ferd med luftskipet Norge i 1926 og Umberto Nobiles ferd året etter med luftskipet Italia. Fortøyningsmasten som ble brukt står fortsatt, mens den store hangaren som ble bygget er revet. Flyferd til Nordpolen. Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturne, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller for å bli med Einar Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham og han ba om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet ga tillatelse til dette og 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen. I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å fly over Nordpolen med de to Dornier-Wal-flybåtene «N–24» og «N–25». Ekspedisjonen ble sponset med 100 000 dollar av den velstående gruveeieren James Ellsworth, med betingelse om at hans sønn Lincoln Ellsworths fikk delta. I tillegg mottok ekspedisjonen statlige støtte, da statsminister Johan Ludwig Mowinckel mente det var viktig å «knytte Norges navn til de arktiske øyene». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund. På «N–25» var Hjalmar Riiser-Larsen flyger, Roald Amundsen navigatør, og Karl Feucht mekaniker. På «N–24» var Leif Ragnar Dietrichson flyger, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87° 44' nord og hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N–24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N–25» med alle seks om bord. De landet samme dag i Brennevinsfjorden på Nordaustlandet. Stedet fikk navnet Amundsenodden og området ble navngitt Dornier-Walflya. Selfangsskuta «Sjøliv» fra Balsfjord var i området og reddet Amundsen og hans menn tilbake til Ny-Ålesund. Luftskipet «Norge». Umberto Nobile ser ut vinduet på luftskipet «Norge» etter avgang fra Ny-Ålesund. I 1926 gjorde Amundsen et nytt forsøk på å nå Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra den italienske hovedstaden Roma til Ny-Ålesund. I forkant hadde det blitt bygd en luftskiphangar på 3 740 kvadratmeter og en fortøyningsmast. Luftskipet forlot Ny-Ålesund 11. mai 1926 med en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, Jacob Bjerknes var ekspedisjonens meteorolog, og Oskar Omdal var mekaniker. «Norge» passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20. Ferden fortsatte videre til Teller i Alaska hvor de landet 14. januar. De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge» er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til amerikanerne Richard E. Byrd og Floyd Bennett som startet noen få dager før «Norge» fra Ny-Ålesund med et Fokker-fly. De andre ekspedisjonene er de til Frederick Cook i 1908 og Robert Peary i 1909. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen både den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen og den som nådde Sydpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene. Luftskipet «Italia». Etter nordpolferden oppstod det en dyp uenighet mellom Roald Amundsen og Umberto Nobile. De hadde forskjellige oppfatninger av sine respektive roller som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. I 1928 planla Umberto Nobile fem arktisekspedisjoner med luftskipet «Italia» med Ny-Ålesund som utgangspunkt. Den første turen startet 11. mai, men etter åtte timer returnerte luftskipet på grunn av problemer med ising og kontrollsystemene. 15. mai startet en 4 000 km lang flytur til det da uannekterte Nikolai IIs land, hvor det ble samlet inn meteorologiske-, magnetiske- og geografiske data. Den tredje ferden startet 23. mai fra Ny-Ålesund og 24. mai kl 00:24 nådde luftskipet Nordpolen. Nobile hadde tenkt å fire ned vitenskapsmenn på polpunktet, men forverrede værforhold gjorde at de returnerte to timer senere. 25. mai havarerte luftskipet på Nordaustlandet og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Flere nasjoner deltok i forsøket på å finne og redde Nobile og hans menn. En av de som sa seg villig til å delta i leteaksjonen var Roald Amundsen, som fikk flybåten «Latham» til disposisjon av Frankrike. «Latham» med et mannskap på syv forlot Tromsø 18. juni 1928. Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen har overlevd landingen. Hva som egentlig skjedde er fortsatt ubesvart. Besetningen på luftskipet Italia ble reddet av en russisk isbryter og av svenske og finske fly. Av en besetning på 17 døde åtte og ni overlevde, deriblant Nobile. Totalt deltok tyve fly, fjorten skip og 1 400 mennesker fra seks nasjoner i redningsaksjonen. Etablering av fiskeristasjon. I seks år, fra 1873 til 1883, var det omfattende torskefiske rundt Spitsbergen, men sommeren 1883 vendte fiskeflåten på 18 båter tomhendt tilbake til fastlandet. Etter femti år vendte torsken tilbake til bankene utenfor Spitsbergen og i 1935 ble det etablert en forsyningsbase for fiskerne i Ny-Ålesund. Handelsdepartementet bevilget 20 000 kroner til drift av stasjonen. Kings Bay Kull Companys åtte mann solgte salt, proviant, bunkers, verkstedtjenester og andre forsyninger til fiskerne. I tillegg ble et lite trandamperi anlagt. Forsyningsstasjonen var populær blant fiskerne, men første driftsår endte likevel med et underskudd. For 1936-sesongen bevilget departementet 50 000 kroner og Kings Bay Kull Company hadde fjorten mann ansatt. Et hundretalls fiskebåter oppnådde god fangst i de første årene. Fra 1936 var fisket ujevnt og departementet innstilte støtten fra 1937. Skipsreder Jacob Kjøde drev stasjonen videre til 1939, da den ble lagt ned på grunn av mangel på torsk på fiskefeltene utenfor. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble alle beboerne på Svalbard evakuert. Befolkningen i Ny-Ålesund ble først transportert til Longyearbyen for deretter å bli fraktet til Skottland med «Empress of Canada». Kraftstasjonen, radiomasten, jernbanespor og gruveinnganger i Ny-Ålesund ble ødelagt for å hindre tyskerne i å ta noe av det i bruk. Gjenopptagelse av gruvedriften. Etter andre verdenskrig var etterspørselen etter kull høy og prisene gode. Gruvedriften i Ny-Ålesund ble gjenopptatt i 1945 og i løpet av få år kom produksjonen opp i 60 000 tonn, men driftsforholdene var vanskelige med gassutvikling og lekkasjer i gruvesjaktene. I 1948 ble Ny-Ålesund rammet av den første gruveulykken, som skulle koste 15 mennesker livet. Til sammen seks eksplosjonsulykker krevde 82 menneskeliv. Modernisering, sikkerhetstiltak og nye anlegg skulle minske risikoen. I 1961 hadde investeringene alene kostet den norske stat 21,7 millioner kroner. Opptrappingen i Ny-Ålesund kom imidlertid på et uheldig tidspunkt, da prisene på kullmarkedet falt kraftig i 1957. Kings Bay-saken. Den endelige avviklingen av kullutvinningen skjedde i 1963, etter den store gruveulykken 5. november 1962 i Esthergruven. Gruveulykken krevde 21 liv og for 11 av disse ble gruven en gravplass. I perioden 1946 til 1962 hadde i alt 76 mennesker mistet livet i gruvene. I 1963 ble Ny-Ålesund forlatt. Den offentlige debatten etter ulykken var ladet. I Stortinget ble det fremmet et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen av Sosialistisk Folkeparti og de ikke-sosialistiske partiene fordi man mente at sikkerheten ikke var godt nok ivaretatt. Einar Gerhardsen og hans regjering gikk av 28. august 1963 og ble etterfulgt av koalisjonsregjeringen til John Lyng, en regjering som ble felt under en måned etter tiltredelsen, som følge av et mistillitsforslag fra Sosialistisk Folkeparti og Arbeiderpartiet. Etter gruveulykken i 1962 ble det satt i gang landsomfattende innsamling til de etterlatte. Selskapet hadde i 1958 opprettet Kings Bay Dødsskadefond, og Arbeiderforeningen hadde tegnet ulykkesforsikring for medlemmene. Rikstrygdeverket utbetalte årlige pensjoner til ni enker og 23 barn under 18 år etter ulykken i -62. Kvinneforeningen «Polarklokken» i Ny-Ålesund bevilget penger til å reise en bauta til minne om de omkomne i Kings Bays historie. Foreningen ga også penger til barna etter de omkomne fra ulykken i 1962. Staten betalte erstatninger. Senter for arktisk forskning. a> i Ny-Ålesund med bysten av Roald Amundsen i forgrunnen. Etter nedleggelsen av gruvedriften var det ønskelig fra myndighetenes side å finne alternative bruksområder for eiendommene og dens bygninger. Blant de alternativene som ble vurdert var forsyningsbase for reketrålere og oljeboringsvirksomhet, fiskeforedlingsanlegg, hotellvirksomhet og forskningsvirksomhet. I 1964 ble bygningene utleid til Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, som på vegne av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESRO) bygget og drev en telemetristasjon. Telemetristasjonen var på plass i 1967 og stasjonen i Ny-Ålesund var en av fire i ESROs nettverk. Dataene ble ikke analysert og bearbeidet i Ny-Ålesund, men sendt annenhver uke til Darmstadt i Tyskland. Telemetristasjonen ble nedlagt i 1974. I 1966 startet Nordlysobservatoriet i Tromsø med aktiviteter, og i 1968 installerte Norsk Polarinstitutt seg i en av Ny-Ålesunds bygninger. Men virksomheten i Ny-Ålesund var likevel liten og i sesongen 1974/1975 overvintret bare syv mann, to var tilknyttet Norsk Polarinstitutts forskningsstasjon og fem var vaktmannskap og ansvarlig for vedlikehold på vegne av Kings Bay Kull Company. Betydelige midler fra EUs rammeprogrammer går til forskningen i Ny-Ålesund. Fra 1997 til 2002 hadde fem stasjoner i Ny-Ålesund EU-status som "large scale facility" (LSF). Stasjonene som er med i programmene forplikter seg til å tilby infrastruktur i et uforurenset, nesten uberørt område, til EU-finansierte forskere. Ønske om prøveboring etter gull. Store Norske Spitsbergen Kulkompani søkte i 2002 om å få gjennomføre prøveboringer etter gull i Svansen-området, ca. 18 km fra Ny-Ålesund. Bakgrunnen for prøveboringsønsket var at prøver fra 1988 har påvist at det er gullforekomster i området, hvor en 11 kilometer lang struktur er spesielt interessant. Overflateprøver viste 10 gram gull per tonn over store områder, noe som er relativt høyt. Store Norske Spitsbergen Kulkompani hadde tidligere levert inn en søknad om prøveboring etter gull, men denne ble nektet behandlet før en konsekvensutredning var gjennomført. Utredningen konkluderte med at de miljømessige og samfunnsmessige konsekvensene av prøveboringen er ubetydelige. Konsekvensutredningen ble deretter sendt på høring, hvor høringsuttalelsene stort sett var negative. Motstanden var begrunnet ut i fra at drivverdige funn ville føre til økt aktivitet og dermed økt forurensning av luften, som ikke er forenlig med forskningsprogrammene som overvåker luften i Ny-Ålesund. I tillegg mente flere at utredningen var mangelfull. På tross av sterke protester fra det internasjonale forskermiljøet, ga Sysselmannen på Svalbard i juni 2003 Store Norske Spitsbergen Kulkompani tillatelse til å påbegynne prøveboring etter gull ved Svansen under visse vilkår. Sysselmannens vedtak ble påklaget til Miljøverndepartementet av Kings Bay AS og samarbeidsorganet for de utenlandske og norske institusjonene som driver forskning i Ny Ålesund (NySMAC). Hvorpå miljøvernminister Børge Brende 9. januar 2004 trakk tilbake tillatelsen på bakgrunn av luftutslippene fra prøveboringsaktiviteten vil kunne ha negativ innvirkning på forskningsaktiviteten i Ny-Ålesund, og da spesielt målingene av langtransportert luftforurensning ved forskningsstasjonen. Tidslinje. Minneplate i Ny-Ålesund til minne om Amundsens og Ellsworths Nordpolferd i 1926 Femur. Femur er den latinske betegnelsen på lårbenet. Femur er det lengste, største og sterkeste ben i menneskekroppen. Hofteledd. Øverst artikulerer det (danner ledd) i hofteskåla acetabulum med bekkenbenet (Os Coxae, som igjen består av fusjonen av de tre bena Ilium, Ischium og Pubis). Ved øvre ende av femur er femurhodet, som er formet som en kule som passer i hofteskåla i bekkenbenet. Lårhalsen er en kort, nesten horisontal del av femur mellom femurhodet og det lange skaftet av femur. Øvre ende av det lange skaftet er en knoke som heter trochanter. Der festes mesteparten av rompemuskulaturen (muskulus gluteus). Nederst danner femur kneleddet med leggbenet Tibia der kneskålen (Patella) ligger foran. Det andre lange leggbenet fibula har sin øvre ende like utenfor kneleddet. Vanlige beinbrudd i femur er lårhalsbrudd og lårbensbrudd(i det lange skaftet). Ved lårhalsbrudd (fraktura colli femoris) opereres det ofte inn en nagle igjennom lårhalsen, som fester femurhodet mot lårhalsen. Ved enkelte lårhalsbrudd og ved slitasje i hofteleddet coxartrose, kan det skiftes hofteledd ved at både hofteskåla og femurhodet med lårhals fjernes og det settes inn hofteprotese. Ved brudd i det lange skaftet av lårbenet ble benet tidligere lagt i strekk, og pasienten måtte ligge på sykehus i ca. 6 uker til benet var grodd. De siste 30 årene er det vanlig å operere, enten ved å legge en margnagle, eller å legge en eller flere plater på utsiden av lårbenet og skru dem fast med skruer i benfragmentene. En margnagle er en metallstang som legges i benmargkanalen i det lange skaftet av lårbenet. Preston (Lancashire). Preston er en by og et distrikt i Lancashire, England. Den ligger ved elven Ribble. Preston er administrasjonsby for grevskapet, og fikk status som "city" i 2002. Byen er mest kjent for sin store busstasjon (med 79 plattformer), St. Walburgas kirke (Englands høyeste kirke) og fotballaget Preston North End FC. Hvert 20. år finner den store feiringen Preston Guild sted. Den forrige var i 1992, og neste kommer dermed i 2012. University of Central Lancashire, som er et av Englands største universiteter, ligger i Preston. Andamanene. Andamanene er en øygruppe i Bengalbukta, og del av forbundsterritoriet Andamanene og Nikobarene i India. Administrasjonssenteret heter Port Blair, og har omkring 50 000 innbyggere. Andamanene og Nikobarene er adskilte administrasjonsdistikter i forbundsterritoriet. Andamanene hadde i 2001 et folketall på 314.239. Øygruppen omfatter 204 øyer. De viktigste og største er, fra nord til sør, "North Andaman", "Middle Andaman", "South Andaman" med hovedstaden, og "Little Andaman". Avstanden fra den nordligste lille øya i Andamaner-gruppen til den nærmeste lille burmesiske øya er bare 40 km. Det dyrkes te, mango, brødfrukt og kokos på øyene. Turistindustrien er voksende. Tidlige beboere. a>e på 1800-tallet og i dag. Andamaneneøynene har vært befolket i flere tusen år. De tidligste arkeologiske bevisene, ennå ikke publisert, går tilbake rundt 2200 år, imidlertid antyder indikasjoner fra genetiske, kulturelle og isolasjonsstudier, at øyene kan ha blitt bosatt i mellompaleolittisk tid. De innfødte andamanere synes å ha bodd på øyene i betydelig adskillelse fra denne tiden og fram til 1700-tallet e.Kr. Det er teoretisert at andamanerne er avgjørende springbrett i en stor kystmigrering fra Afrika via den arabiske halvøy, langs kystregionene av det indiske fastlandet og mot sørøstlige Asia, Japan og Oseania. Reiserapporter. Tradisjonelle hytter på stolper og tømmerindustri. Moderne tid. På 1600-tallet kom øyene under indisk Marathastyre. Britene begynte å interessere seg for øyene i 1788; det var da Lord Cornwallis, daværende generalguvernør for India, gav løytnant Archibald Blair og løytnant R.H. Colebrook fra den britiske marine i oppdrag om å kartlegge øyene og rapportere tilbake. Deres rapport anbefalte kolonisering. Allerede året etter grunnla løytnant Blair det første britiske støttepunktet, som ble kalt Port Cornwallis. Senere ble navnet endret til Port Blair. Britene måtte en tid stå imot væpnet motstand fra øyboerne. Fra 1858 ble indiske langtidsfanger deportert av britene til Andamanene, særlig til øyene "Ross" og "Chatham", og de som skulle bevoktes strengest til "Viper"-øya nær Port Blair. Denne praksisen varte helt til 1952. Under annen verdenskrig okkuperte japanerne øyene. De kom til Andamanene den 21. mars 1942 og fikk ikke overgitt seg før den 8. oktober 1945. Det var flere uker etter at Japan kapitulerte, men det kom ingen allierte styrker til Andamanene med det samme. Fram til japanerne fikk mistanke om at noen øyboere samarbeidet med britene, var deres styre på øyene mildt. Men det slo over i massakrer, blant annet i Humfreygunj. Et varig og positivt resultat fra denne tiden er at isolasjon og blokade gjorde at øyboerne utviklet jordbruket og ble selvberget på mat. Et flertall av innbyggerne er i dag etterkommere fra tilflyttere fra Bengal. Denne innvandringen var regjeringspolitikk fra 1949 frem til 1970-tallet. Senere, fra 1969 til 1980, kom det til innflyttere fra andre deler av India: Punjabier, marathier, malayalier og tamiler. Den 26. desember 2004 ble øyene rammet av tsunamien i Indiahavet 2004 utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. Mogadishu. Mogadishu (somali: ') er Somalias nominelle hovedstad. Byen ligger ved Østafrikas kyst mot Indiahavet. I 2000 ble befolkningen anslått til 1 219 000. Mogadishu ble grunnlagt av arabiske kolonister rundt år 900 og ble et viktig knutepunkt i handelen mellom Arabia og Øst-Afrika. portugiserene tok kontrollen over byen på 1500-tallet. I 1871 ble den erobret av Sultanen av Zanzibar, som leide den ut til Italia i 1892. I 1905 kjøpte italienerne byen og gjorde den til hovedstad i kolonien Italiensk Somaliland. Under andre verdenskrig ble byen inntatt av britiske styrker fra Kenya. Etter uavhengigheten i 1960 ble Mogadishu hovedstad i Somalia. Siden 1977 har imidlertid borgerkrig preget landet. I 1990 overtok opprørere kontrollen over selve byen. Dette førte til kamper mellom ulike fraksjoner, noe som skadet byen stort. Fra 1992 til 1995 var FNs fredsbevarende styrker utstasjonert i byen. 3. oktober 1993 satte den amerikanske hæren i gang en offensiv for å ta til fange administrasjonen til den mektige krigsherren Mohamed Farrah Aidid. Denne operasjonen og den etterfølgende gatekampen som krevde 19 amerikanske og utallige somaliske liv er filmatisert i filmen "Black Hawk Down". I 2006 fikk geriljagruppen Den islamistiske rettsunion kontrollen over byen. Malé. Malé, med en befolkning på 81 600 (2004), er hovedstaden på Maldivene. Byen ligger på øya Malé i Maléatollen. Hele øygruppen har sitt navn etter byen, siden navnet "Maldivene" egentlig betyr «Malés øyer». Tidlige dravidiske innbyggere på Maldivene hadde bosetninger konsentrert rundt stedet der byen er, og disse er datert tilbake til oldtiden. Malé var setet for kongedynastiene på Maldivene. Den eldste moskeen er Hukuru Miskiy, eller «fredagsmoskeen», som opprinnelig er fra 1100-tallet, men gjenoppbygd ca. 1650. Malé ble utbygd og gjort til et handelssenter av portugiserne på 1500-tallet. I byen finner man flere moskeer, den største er fra 1984, med en 35 m høy gyllen kuppel og en 44 m høy minaret. Byen har et palass fra 1913. Byen er inndelt i seks deler. De fire delene Henveiru, Galolhu, Maafannu og Macchangolhi befinner seg på øya Malé. På øya Vilingili er det femte distriktet, Vilimalé. Det sjette distriktet er Hulhumalé, en kunstig øy som ble bosatt i 2004. I tillegg er flyplassen Island Hulhule en del av byen. Bengalbukta. Bengalbukta er den nordøstlige delen av Indiahavet. Det avgrenses mot vest av den indiske halvøya og Sri Lanka, og i øst av øygruppene Andamanene og Nikobarene. Ei linje fra nordspissen av Sumatra til nordspissen av Sri Lanka danner grense mot selve Indiahavet. Bukta har navn etter Bengal, det området i det gamle India som ble delt i provinsene Vest-Bengal (fremdeles indisk) og Øst-Bengal (i dag Bangladesh). Mange store elver har utløp i Bengalbukta. Blant dem er Irrawaddy, Ganges, Meghna og Brahmaputra, Mahanadi, Godavari, Krishna og Kaveri. Blant større havnebyer kan nevnes de indiske Chennai (tidligere Madras), Vishakhapatnam, Kolkata (tidligere Calcutta) og Pondicherry. Langfredagsjordskjelvet i Alaska. Langfredagsjordskjelvet i Alaska ("Good Friday Earthquake" eller "Great Alaska Earthquake") fant sted den 27. mars 1964, og var det kraftigste jordskjelvet i USA i historisk tid. Det hadde en styrke på 9.2, og tok livet av 131 mennesker. De fleste som døde, druknet som følge av flodbølgen jordskjelvet skapte. Episenteret var i Prince William-sundet. Se også. Alaska Alaska Tamil Nadu. Tamil Nadu (தமிழ் நாடு, «Tamilenes land») er en delstat i India på sørspissen av den indiske halvøy. Den har et areal på 130 058 km² og en befolkning på 72 millioner (folketelling 2011), for det meste tamiler. Hovedstaden er Chennai (tidligere "Madras"), med (beregnet) 4,3 mill. innbyggere. Geografi. Delstaten dekker et område på 130,058 km^2 og er den ellevte største delstaten i India. Den grenser mot Kerala i vest, Karnataka i nordvest og Andhra Pradesh i nord. I øst har den en lang kystlinje mot Bengalbukta. På det sørligst punktet på den indiske halvøy ligger byen Kanyukumari, som er en populær turistdestinasjon. Andhra Pradesh. Andhra Pradesh (आंध्र प्रदेश) er en indisk delstat med et territorium på 276 754 km² og ca. 75,7 millioner innbyggere (2001). Hovedstaden er Hyderabad. Det dominerende språket er telugu. Puducherry. Puducherry (tamilsk, telugu, malayalam, fransk), tidligere "Pondicherry", er et forbundsterritorium i India, oppkalt etter territoriets største by. Puducherry består av det som inntil 1954 var Frankrikes kolonier i India (Fransk India). Geografi. Forbundsterritoriet Puducherry består av fire små territorier med relativt stor geografisk avstand fra hverandre. Totalt innbyggertall var i 2001 900 000. Kultur. Innbyggerne i Puducherry er stort sett tamiler, som snakker tamil hjemme og i sosiale sammenhenger. Tradisjonelt har imidlertid utdannings- og administrasjonsspråket vært fransk. Etter gjenforeningen med India i 1954 har imidlertid engelsk vært dominerende. Den franske innflytelsen er imidlertid synlig i «Ville Blanche» (Den hvite byen), hvor hus i fransk stil, gateskilter, et fransk gymnas, et fransk institutt, flere katolske kirker og statuer av Jeanne d'Arc og Joseph-François Dupleix vitner om nær tre hundre års fransk dominans. Franskkunnskaper holdes også vedlike i noen kretser, selv om engelskkunnskapene er langt bedre i den allmenne befolkningen. Fransk gastronomi gjør seg også gjeldende i byens rikholdige restauranttilbud, hvor man også får servert alkohol. I den omkringliggende delstaten Tamil Nadu er dette vanskeligere og dyrere. Man anslår at rundt 7000 franske borgere, de fleste etniske tamiler, bor i byen, og rundt 20 000 med opprinnelse fra det tidligere franske India bor i Frankrike. I sentrale Puducherry finnes også «Ville noire», den svarte byen, hvor den tamilske befolkningen tradisjonelt har bodd. Husene i dette historiske kvarteret er bygd i lokal, tamilsk tradisjon. Utenfor Puducherry, i Tamil Nadu, ligger eksperimentbyen Auroville, grunnlagt av tilhengere av frihetskjemperen ogyogien Sri Aurobindo. Byen har også flotte strender ut mot Bengalbukta. Historie. Gateskilt på tamil og fransk i Puducherry Puducherry-enklaven ble grunnlagt i 1674 av "Compagnie française des Indes Orientales", Det franske ostindiske kompani, på territorium kjøpt året før av sultanen av Bijapur. I perioden 1693-97 var byen besatt av nederlenderne som følge av krigene mellom Nederland og Frankrike, men ved freden i Rijswijk i 1697 fikk Frankrike byen tilbake. Britene, som på 1700-tallet kjempet med franskmennene om kontrollen over India, okkuperte byen ikke mindre enn tre ganger i løpet av 1700-tallet, og holdt da byen i flere måneder hver gang. Etter Freden i Paris i 1763 ble imidlertid Frankrikes innflytelse i India begrenset til de få enklavene som i dag utgjør Unionsterritoriet Puducherry. Som følge av Napoleonskrigene ble byen igjen holdt av britene mellom 1803 og 1814. Deretter var byen på franske hender helt fram til 1954. Avviklingen av de franske "comptoirs", handelsstedene, skjedde som følge av forhandlinger mellom India og Frankrike. I 1954 overtok India den reelle kontrollen av territoriet, mens overtakelseserklæringen først ble underskrevet 8. mai 1956. Puducherry ble så en del av "State of Madras", det som senere skulle bli delstaten Tamil Nadu. 1. juli 1963 ble imidlertid Forbundsterritoriet Pondicherry med enhetene Pondicherry (nå Puducherry), Karaikal, Yanam og Mahé skilt ut. Offisielle språk. Kart over Puducherry, Forbundsterritoriet Puducherry, India Offisielle språk i Forbundsterritoriet Puducherry er fransk, tamil, telugu og malayalam. Bruken av disse ulike språkene varierer imidlertid svært, fordi territoriet har en så spesiell geografi. I virkeligheten brukes gjerne engelsk som kommunikasjonsspråk mellom de ulike delene av territoriet. 1. Tamil brukes av Puducherrys regjering, og da spesielt i intern kommunikasjon i enklavene Puducherry og Karikal. "Le français restera langue officielle des Établissements aussi longtemps que les répresentants élus de la population n'auront pas pris une décision différente" eller "Fransk forblir myndighetenes offisielle språk så lenge de valgte representantene for folket ikke har truffet en annen beslutning". 3.Telugu er offisielt språk i Yanam, en enklave i delstaten Andhra Pradesh. 4.Malayalam er offisielt språk i Mahe, som er en enklave i den malayalam-talende delstaten Kerala. Antall talere. Antall talere for hvert språk var i 2001 følgende. Styresett. Puducherry er et forbundsterritorium, ikke en egen stat. Dermed styres territoriet direkte av Forbundsregjeringen i New Delhi. India har imidlertid tilstått Puducherry flere særretter, slik som retten til å ha en egen, lovgivende forsamling og sin egen regjering. Dermed fremstår Puducherry på mange måter som en egen stat. Delstaten kan altså vedta sine egne lover på begrensede saksfelt, men disse må ofte ratifiseres av den indiske forbundsregjeringen eller godkjennes av Indias president. Territoriets øverste representant er Lieutenant Governor of Puducherry, som holder hus i "Raj Nivas", tidligere "Palais du Gouverneur", det tidligere guvernørpalasset. Den føderale regjeringen har imidlertid hånd om budsjettene i territoriet, og som følge av det har Puducherry i lange perioder hatt lavere beskatning enn omkringliggende stater. Dette gjelder spesielt på avgiftssiden. Kerala. Kerala (केरल) er en indisk delstat med et territorium på 38 863 km² og ca. 31,8 millioner innbyggere (2001). Hovedstaden heter på det lokale språket malayali Thiruvananthapuram, men er internasjonalt kjent under navnet Trivandrum. Kerala har en relativt godt utdannet befolkning som aktivt tar del i statens politiske prosesser. Den er en av få regioner i verden der kommunistpartier velges inn under et parlamentarisk demokrati. I 1952 satte Norge i gang sitt første u-hjelpsprosjekt, Fiskeriprosjektet i Kerala nettopp i Kerala. Det var et forsøk på å styrke det lokale fiskeriindustrien, blant annet med motorisering av båter. Prosjektet ble avsluttet i 1972. Den 26. desember 2004 ble de sørligste distriktene i Kerala, særlig distriktene Kollam og Alappuzha, rammet av en tsunami utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. Det øvrige Kerala gikk stort sett fri. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Preston (Dorset). Preston er en landsby i det sørlige Dorset i England. Den ligger omkring 3 km øst for Weymouth. Det er god utsikt over Weymouth Bay fra et utkikkspunkt i Presten. John Constable malte «Weymouth Bay» der. Det er funnet rester av et romersk tempel i Preston. Sognekirken, viet St. Andreas, er fra det 15. århundre, med et tårn fra det 16. århundre. Den er i gotisk stil. Inventaret er for det meste fra en restaurering i 1855, og det er to glassmalerier fra 1949. Andamanene og Nikobarene. Kart over Andamanene and Nikobarene og hovedstaden Port Blair Andamanene og Nikobarene (अंदमान और निकोबार द्वीप) (engelsk Andaman and Nicobar Islands) er et indisk forbundsterritorium bestående av to øygrupper i Bengalbukta. I hovedstaden Port Blair bor to tredjedeler av territoriets ca. 380 000 innbyggere (2004). Den sørligere øygruppen er Nikobarene, og strekker seg ned mot den indonesiske øya Sumatras nordvestspiss. Den nordligere øygruppen, Andamanene, strekker seg mot Myanmar. Andamanene og Nikobarene er adskilte administrasjonsdistikter i forbundsterritoriet Den 26. desember 2004 ble øyene rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. Av flere grunner hadde øyene et uforholdsmessig stort tall på savnede/omkomne. Befolkningen, da særlig på øya Katchal i Nikobarene, kunne ikke varsles: På samme måte som indianerbefolkningen på øyene sørvest for Sumatra har de har fått beholde sitt urfolk-preg, og infrastruktur i form av kommunikasjonsmuligheter var dårlig utbygget. Dessuten ligger Nikobarene så nær jordskjelvsenteret at tsunamibølgene traff dem før varsel kunne ha blitt sendt ut. (Se også "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Andamanene. Andamanene omfatter 204 øyer. De viktigste og største er, fra nord til sør, North Andaman, Middle Andaman, South Andaman med hovedstaden, og Little Andaman. Avstanden fra den nordligste lille øya i Andamaner-gruppen til den nærmeste lille burmesiske øya er bare 40 km. Det dyrkes te, mango, brødfrukt og kokos på øyene. Turistindustrien er voksende. Andamanene hadde i 2001 et folketall på 314 239. Nikobarene. Nikobarene består av 22 øyer. Den største er Great Nicobar. Befolkningen i øygruppen var i 2001 42 026. Nikobarene ligger 150 km sør for Andamanene og er 189 km fra den indonesiske øya Sumatra i sørøst. Andaman- og Nikobarøyene skiller Bengalbukta fra Andamanhavet i øst. Preston (Hertfordshire). Preston er en landsby omkring 5 km sør for Hitchin i Hertfordshire, England. Den vokste opp omkring tempelriddernes eiendom ved Temple Dinsley. Princess Helena College ligger nå der. Den første kirken i Preston nevnes fra 1252. Etter oppløsningen av tempelridderordenen ble eiendommen gitt videre til johanitterordenen. De eide den fram til oppløsningen av klostrene, og i 1542 ble det gitt til Sir Ralph Sadlier. I det 17. århundre holdt John Bunyan gudstjenester i et naturlig amfiteater som nå kalles Bunyan's Dell. Den lokale anglikanske kirken, St. Martins kirke, ble innviet i 1900. Like ved landsbyen ligger Minsden Chapel, som angivelig er hjemsøkt. Aceh. Aceh er en provins i Indonesia på nordvestspissen av øya Sumatra. Dens fullstendige navn er Nanggroe Aceh Darussalam. Aceh grenser i sør til provinsen Nord-Sumatra. Provinshovedstad og største by er havnebyen Banda Aceh. Utenfor vestkysten ligger øya Simeulue, som også tilhører Aceh. Rett utenfor Banda Aceh ligger noen små øyer, blant annet Pulau We, Pulau Nasi og Pulau Breueh ("pulau" betyr "øy"). Folketallet i hele provinsen ble i 2004 anslått til 4.142.000. Religion. Aceh var inngangsporten for islam til de Ostindiske øyer, det var nettopp her muslimenes religion først slo rot i Østasia. Allerede i 804 var det muslimske kongedømmet Perlak etablert i det som i dag er Aceh. Men Aceh er ikke fullstendig muslimsk: I 2000 fantes det i provinsen 91 protestantiske kirker, 19 katolske kirker (del av erkebispedømmet Medan), fem buddhistiske templer og fire hinduistiske templer. Samme år var det registrert 3 796 027 muslimer, 31.631 protestanter, 5.662 katolikker, 708 hinduer og 9.971 buddhister. Den katolske kirke har også to martyrer døde for sin tros skyld i Aceh i 1638. De ble saligkåret av pave Leo XIII i Roma i 1900: De salige "Dionysius av Jesu fødsel" og "Redemptus av Korset". Det er sju jordskjelv på dette kartet pr. 26. desember 2004 kl. 1700 UTC. Det opprinnelige bildet kommer fra USAs kystvakt, og engelsk Wikipedia har tillagt alle jordskjelvsdata. Jordskjelvet i 2004. Om morgenen den 26. desember 2004 ble provinsen først rammet av det verste jordskjelvet i verden på 40 år, og deretter av en stor tsunami utløst av dette og påfølgende jordskjelv. Det første og kraftigste undersjøiske jordskjelvet hadde sitt senter i havet rett ved Aceh-provinsen, mellom Sumatra og Simeulueøya, de påfølgende jordskjelvene fulgte på en linje som gikk nordover og tett ved for Sumatra. Jamfør kartet: Den sørligste markeringen er over hovedskjelvet, øya rett sønnenfor er Simeulue. Vailankanni. Vailankanni er en liten by med 5 000 innbyggere ved Bengalbukta i den indiske delstaten Tamil Nadu. Stedet er kjent som et av de viktigste katolske valfartsstedene i landet, hvert år kommer mer enn 1,5 mill. pilegrimer til Mariabasilikaen der for å be om helbredelse for sine sykdommer. Blant de besøkende er det også mange ikke-kristne. Valfartsstedet ble bygd av portugiserne på 1500-tallet. Det ligger rett nede ved havet. Nagapattinam. Nāgapattinam (tamilsk: நாகப்பட்டினம், "Nākappaṭṭiṉam"; tidligere kjent som "Negapatam") er en i indisk målestokk liten by med omkring 95 000 innbyggere i delstaten Tamil Nadu i India. Den er også administrasjonssenteret for kystdistriktet Nagapattinam, som ligger sør og nord for Karaikal, et lite område som tilhører Pondicherry. Karaikal deler distriktet i to. Nāgapattinam er et område av stor religiøs betydning: I selve byen er de kjente hindutemplene "Soundararajan Perumal Koil" og "Neelayatakshmi Amman Koil". Ikke langt sør langs Koromandelkysten for byen ligger den katolske valfartsbasilikaen i Vailankanni. I den lille byen Nagore, rett nord for Nāgapattinam, er det en kjent moské og "«dharga»". Den 26. desember 2004 ble hele Koromandelkysten rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. Nāgapattinamdistriktet var det området i India som ble hardest rammet. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Chester. Chester er administrasjonsbyen i grevskapet Cheshire i det nordvestlige England. Byen ligger nær grensen til Wales, nord for elven Dee, og er den viktigste byen i distriktet City of Chester. Chester har en av Storbritannias best bevarte bymurer. Historie. Den romerske demningen i elven Dee, Chester Romersk tid. Chester ble grunnlagt i romersk tid, og deler av bymuren er fra denne perioden. Byen var kjent som Deva eller Castra Devana, og det er "castrum", latin for 'festning', som er opphavet til navnet. Legio XX Valeria Victrix var forlagt der i en periode. Byen var da en av de viktigste i dagens England. Romerne anla en kunstig demning i elven, for å holde vannivået høyt og for å hindre keltere i å seile for langt opp elven. Stedet der de to hovedgatene krysses er også bevart, samt et hypokaustsystem, noen rom og halvparten av amfiteatret. Den andre halvdelen er delvis ødelagt og dekket av nyere bygninger. Angelsaksisk tid. På begynnelsen av det 7. århundre, i 605 eller 606 iflg. "Den angelsaksiske krønike", eller i 613 eller 614 iflg. Beda, slo Æthelfrith av Northumbria en stor keltisk styrke i slaget ved Chester. Angelsakserne forlenget og forsterket senere murene rundt Chester for å kunne forsvare byen mot danene. De kalte byen Ceaster eller Legeceaster. Middelalderen etter 1066. Etter normannernes erobring i 1066 ble Chester slott bygget som et forsvarverk mot kelterne. Normannerne bygde også Chesterkatedralen, som inntil Henrik VIIIs tid var viet til byens vernehelgen, St. Werburga. Chester hadde på denne tiden den største havnen i det nordlige England, og handelen dette førte med seg gjorde byen velstående. Dette fortsatte inntil Dee ble ufarbar på grunn av mudder; handelen ble da flyttet til den nyere byen Liverpool. På de nye jordområdene som ble skapt av elvemudderet ble det senere anlagt en veddeløpsbane, Rodee. Der står fortsatt et gammel steinkors som ble brukt til å markere vannivået. Borgerkrigstiden. Under borgerkrigen i England sto slaget ved Rowton Moor like utenfor byen. Parlamentarianerne knuste i slaget rojalistene, mens Karl I så på fra byens vanntårn. Georgiansk og viktoriansk tid. I georgiansk tid ble byen igjen mer velstående, og den ble populær blant den jordeiende adelen. Dette fortsatte fram til den industrielle revolusjon, da de øvre samfunnsklasser fra Manchester og Liverpool begynte å flytte til Chester. Chesterkanalen, nå en del av Shropshire Union-kanalen, ble anlagt. Den har blitt kalt «Englands første mislykkede kanal» etter at den mislyktes med å bringe tyngre industri til Chester. Det ble også anlagt jernbane, med to store stasjoner. Bare en av dem eksisterer fortsatt. I viktoriansk tid ble det store rådhuset bygget, etter at den gamle laugshallen brant ned. Det har et klokketårn som bare har utskive på tre sider, mens den siden som vender mot Wales er blank. Arkitektene forklarte at dette var fordi «Chester won't give the time of day» (laquo;Chester vil ikke engang fortelle Wales hvor mye klokken er», fra et engelsk uttrykk for ikke å bry seg om noen). Allikevel var Chester vertskap for den nasjonale Eisteddfod, en walisisk festival, i 1866. Chester City. Chester City er et distrikt i Cheshire i det nordvestlige England. Hele området har status som by ("city"), men store deler av det er landlige områder, og byen omfatter i realiteten dermed flere landsbyer. Arealet er 448,04 km², og det er 118 564 innbyggere (2002). Administrasjonssenteret er Chester, som også huser administrasjonen for grevskapet. Andre steder i distriktet er Malpas og Tarvin. Chester City ble opprettet 1. april 1974, da Chester by ble slått sammen med landdistriktene Chester og Tarvin. Justervesenet. Justervesenet er en statlig etat, underlagt Nærings- og handelsdepartementet, med ansvar for nasjonale normaler for målenheter samt for kontroll av måleredskaper som brukes ved økonomiske oppgjør m.m. Justervesenet representerer Norge i de internasjonale traktatene Meterkonvensjonen og International Organization of Legal Metrology, OIML. Hovedvirksomheten ligger på Kjeller utenfor Oslo. Dessuten finnes fem distriktskontor på følgende steder: Kjeller, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Hvert av disse har ansvar for måleteknisk kontroll i sitt distrikt. Justervesenets bygning på Kjeller har mer enn 30 individuelle laboratorier som er spesielt konstruert og utrustet for de nøyaktigste målinger innen sine områder. Nasjonalt måleteknisk laboratorium realiserer og vedlikeholder de nasjonale normalene for enheter i SI-systemet. Den nasjonale normalen for grunnenheten kilogram oppbevares hos Justervesenet og blir regelmessig sammenliknet med det internasjonale kilogrammet (prototypen), som oppbevares i det internasjonale instituttet Bureau International des Poids et Mesures (BIPM) utenfor Paris. Andre grunnenheter er definert ut fra fundamentale fysiske konstanter og realiseres ved eksperimenter. Justervesenet har, sammen med tilsvarende institusjoner i andre land, signert Meterkonvensjonens avtale om gjensidig anerkjennelse av kalibreringer (Mutual Recognition Arrangement, MRA). Denne er grunnleggende for internasjonal tillit til landenes måleresultater. Norge ved Justervesenet er også med på å vedlikeholde og sikre nøyaktigheten av verdens legale tid, universaltiden (Universal coordinated time, UTC), med flere atomur. Nasjonalt laboratorium sørger for sporbarhet til de nasjonale normalene ved kalibrering av instrumenter for næringslivet. Dessuten utføres måleteknisk forskning, rådgiving og opplæring. Som del av lovregulert måling foretar Justervesenet kontroll av måleredskaper, typegodkjenning, utarbeider forskrifter for nye måleredskaper samt har ansvar for den norske ordningen for e-merking av ferdigpakkede varer. Justervesenets historie i Norge kan føres tilbake til Kristian Vs forordning av 1683 om ensartet mål og vekt i Danmark-Norge. Et eget norsk Justervesen ble etablert ved Kgl. res. av 6. juli 1832. Navnet Justervesenet kommer fra justering i betydningen måleteknisk kontroll. Kontroll og håndheving av kongens lover og vedtekter innen området mål og vekt var viktig allerede i høymiddelalderen. Dette var gjalkerens oppgave, men han arbeidet kun innen byen, ikke for hele kongedømmet. Lov om målenheter, måling og normaltid av 26. januar 2007 spesifiserer krav til lovregulert kontroll og hva som er Justervesenets ansvar og plikter. Norsk akkreditering. Norsk Akkreditering (NA) er et forvaltningsorgan under Nærings- og handelsdepartementet med nasjonalt ansvar for teknisk akkreditering. Akkreditering gjøres på laboratorier, sertifiseringsorgan og inspeksjonsorgan. I tillegg er Norsk Akkreditering ansvarlig for GLP-sertifisering i Norge og EMAS (Miljøsertifisering). Akkreditering er en frivillig ordning organisasjoner gjennomfører for å bevise sin kompetanse overfor kunder, myndighetskrav eller seg selv. Akkreditering har de senere år blitt brukt innen EU-systemet til kontroll av kompetanse og gjennomføringsevne i myndighetsutførelse. Eksempler på dette i Norge er NYTEK der det for oppdrettsanlegg kreves akkreditert inspeksjon og sertifisering. Opprinnelig er akkreditering et verktøy for å fjerne tekniske handelshindre. Ideen er at et produkt produsert under en akkreditert ordning er god nok i alle land som har underskrevet MLA om akkreditering. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Kart hvor OECDs medlemsland er markert i blått, hvorav grunnleggerne i mørkeblått og land som siden har blitt medlemmer i lysere blått. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (engelsk: "Organisation for Economic Co-operation and Development"; fransk: "Organisation de coopération et de développement économiques"; forkortet OECD'") er en internasjonal organisasjon av industriland. OECD er en videreføring av OEEC ("Organisation for European Economic Co-operation"), som ble opprettet i 1948 for å gjennomføre Marshallhjelpen. OEEC ble erstattet av OECD i 1961 med USA og Canada som nye medlemmer. OECD-kretsen består i dag av 34 land som kjennetegnes ved velutviklet markedsøkonomi og demokrati samt et relativt høyt inntektsnivå. Europakommisjonen deltar også i arbeidet sammen med EUs medlemsstater. Formålet for organisasjonen er stimulere økonomisk utvikling og verdenshandel. Bidrag til OECDs budsjett, som er på rundt to milliarder kroner årlig, er basert på medlemslandenes økonomiske størrelse. Nye medlemmer. Organisasjonen er åpen for medlemskap for nye stater. Det er åpnet diskusjoner om medlemskap for Russland, Latvia, Litauen, Bulgaria og Romania. Den 7. mai 2010 ble Chile organisasjonens første søramerikanske medlemsland. Estland, Israel og Slovenia ble invitert til medlemskap i OECD 10. mai 2010. Slovenia fullførte medlemskapsprosedyrene og ble formelt medlem av organisasjonen 21. juli 2010, mens Israel fullførte medlemskapsprosedyrene og ble formelt medlem av organisasjonen 7. september 2010. Medlemskapsprosessen ble for Estlands vedkommende sluttført 9. desember 2010. OECD samarbeider også med Indonesia, Kina, Sør-Afrika, Brasil og India. Bekjemping av skatteunndragelse. OECD innførte i 2000 en liste over land som ikke hadde implementert internasjonalt aksepterte standarder med hensyn til beskatning. Som følge av dette innførte jurisdiksjonene på listen i løpet av de følgende år endringer i sin politikk og forpliktet seg til å følge OECDs standarder for åpenhet og informasjonsutveksling på feltet. Noen land og territorier undertegnet avtaler med OECD-land om utveksling av informasjon relatert til skatt (engelsk: "tax information exchange agreements", TIEA). De tre siste landene ble fjernet fra listen over ikke-samarbeidsvillige skatteparadiser i mai 2009. Dee (Wales). Dee (walisisk Afon Dyfrdwy) er en elv som starter i Wales, og renner omkring 110 km før den går ut i sjøen noen km vest for Liverpool i England. Ved elva ligger den store Connah's Quay kraftverk i et vernet våtmarksområde som har Ramsar-status. En 27 km lang rørledning bringer naturgass inn til anlegget fra gassfeltene i Liverpoolbukta. Hypokaust. Hypokaust i senromersk villa ved La Olmeda i Spania Hypokaust er betegnelsen på et opprinnelig gresk system for sentraloppvarming, som ble videreutviklet av romerne og ble typisk for dem. Systemet er basert på at gulvet er løftet opp fra bakken med pilarer, og at varmluft fra en ovn får sirkulere i hulrommene under det. Man planla huset slik at rommene som trengte mest varme ble lagt nærmest ovnen. Ulike varianter. En senere versjon, kalt "gloria", ble brukt i Castilla inntil moderne oppvarmingssystemer kom i bruk. Man stengte der av luftinntaket i et område under gulvet etter at det var varmet opp, slik at varmen gikk opp i gulvet. En koreansk variant er "ondol", som bruker røyken fra et bål som brukes til matlaging. Også under kalde klimaforholdene på landsbygda i Nord-Kina bygger man sin variant, kang. Histologi. Histologi er et medisinsk uttrykk fra gresk, og betyr "vevslære". Det er den disiplin som befatter seg med anatomiske studier av vev i mikroskopet. I histologien er det vanlig å ta en tynn skive av vevet en vil studere, preparere den, farge den med ett eller flere pigment, og studere den under et mikroskop. Et veldig vanlig pigmentvalg er hematoksylin. I tillegg brukes ofte eosin og syrefuksin. Paul Langerhans. thumb Paul Langerhans (født 25. juli 1847 i Berlin, død 20. juli 1888 i Funchal på Madeira), var en tysk lege (patolog). Han er kjent for sine bidrag innenfor histologi og histopatologi. Langerhans, Paul Chesterkanalen. Chesterkanalen var en kanal som forbant Nantwich i det sørlige Cheshire i England med elven Dee ved Chester. Den ga en transportmulighet for forskjellige produkter, blant annet salt, fra Nantwich. Den ble påbegynt i 1777. Senere ble den innlemmet i Shropshire Union-kanalen, og er dens eldste del. Den ble lite brukt før Ellesmerekanalen og Trent og Mersey-kanalen ble anlagt. Chesterkanalen har blitt kalt «Englands første mislykkede kanal», ettersom den ikke førte til at tyngre industri etablerte seg i området rundt Chester. Leo Eitinger. Leo Eitinger (født 12. desember 1912, død 15. oktober 1996) var norsk-jødisk humanist, lege og professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo. Han overlevde opphold i tilintetgjørelsesleirene Auschwitz og Buchenwald under 2. verdenskrig. Han ble senere kjent for sine vitenskapelige arbeider om psykiske senskader hos holocaust-ofre. Han regnes først og fremst var han en utrettelig forkjemper for menneskerettighetene. Særlig jødenes, krigsfangenes og krigsveteranenes sak lå ham på hjertet. Han ble født 12. desember 1912 av jødiske foreldre i landsbyen Lomnice som ligger ikke langt fra byen Brno (Brünn) i Mähren i det nåværende Tsjekkia. Han ble lege i 1937. Da Hitler-Tyskland okkuperte Tsjekkoslovakia i mars 1939, valgte han å flykte i november samme år. Ved hjelp av Nansen-hjelpen Nansen-pass havnet han i Norge og startet sin legekarriere i Norge som hospitant ved Krohgstøtten i Oslo og drev også privat praksis. Da de tyske okkupantene også kom hit, involverte han seg snart i motstandsarbeidet, men ble i 1942 arrestert og sendt til Tyskland. Han overlevde konsentrasjonsleirene og returnerte til Norge i 1945 hvor han gjenopptok sin karriere. Universitetet i Oslo pris for menneskerettigheter er gitt han og hans kones navn, Lisl and Leo Eitinger Prize. Eitinger var kommandør av St. Olavs orden. I 1973 ble han utnevnt til æresmedlem av Den tsjekkoslovakiske psykiatriske forening som takk for utviklingen av kollegiale og vitenskapelige forbindelser mellom forskere i Norge og Tsjekkoslovakia. I 1988 mottok han Fritt Ord-prisen. Narkotikadebatten på 60-tallet. Leo Eitinger var blant de første som drev offentlig opplysningsarbeid om marihuana i Norge. Da den første straffedømte for marihuana i Norge (en amerikansk student) ble utvist av landet, vakte dette store protester bla. fra Den norske forfatterforening og Det norske studentsamfunnet. Som en reaskjon på disse protestene skriver Leo Eitinger en kronikk til Aftenposten (20.4.1966) hvor leserene blir presentert for den mest oppdaterte vitenskapelig forskning om marihuanabruk på denne tiden. Rapporten vektlegger at marihuana fører til sterke angstlidelser når rusen avtar, og at dette er hovedårsaken til at marihuanabruk foregår i grupper: "Det er på det rene at den euforiserende virkning i begynnelsen av rusen følges av ubehag når rusen nærmer seg sin avslutning. Disse ubehag kan være ihyre forstyrrende, preget av dødsangst, angst for å bli sinnssyk, forkrøplet eller for å gå fullstendig i oppløsning. Det antas at denne ofte nesten uutholdelige angst er hovedgrunnen til at man praktisk talt ikke finner isolerte marihuanamisbrukere, de røyker (eller tygger en annen hasjishform) alltid i grupper – de trenger hverandre." (Aftenposten, 20.04.1966) Eitinger påpeker også at det kanskje er nettopp denne formen for angst som er det egentlige motivet for mange av de protestene man kunne lese i avisene etter at utviselsen ble kjent: "Det ligger nær å tro at de personer som i norsk presse har drevet propaganda for rusens salighet og som har forsøkt å reduserer marihuanas alvorlige virkninger, har vært drevet av de samme – muligens ubevisste – motiver." (Ibid.) Eitinger understreker også sammenhengen mellom marihuanabruk og krimilitatet som "utpressing, bedrageri, tyveri, trusler, mord og andre voldsforbrytelser". (Ibid.) Og forsikret om at "å bruke hasjisj fremkaller både patologiske og psykologiske forstyrrelser og gjør at misbrukeren før eller senere blir en byrde for samfunnet." (Ibid.) Generelt kan man si at Eitinger på denne måten bidro til å forme opinionen om marihuana da den for første gang ble kjent i den norske offentligheten. Iyad Allawi. Iyad Allawi (اياد علاوي) født 1945 var statsminister i den provisoriske irakiske regjeringen i perioden 1. juni 2004 til 7. april 2005. Allawi ble medlem av det midlertidige styringsrådet som ble opprettet etter invasjonen i Irak i 2003. Da styringsrådet ble oppløst 1. juni 2004, og Allawi ble utpekt til statsminister for den provisoriske irakiske regjeringen, ble han Iraks første regjeringssjef siden Saddam Hussein. Etter valget valget på foreløpig nasjonalforsamling 30. januar 2005 tok Ibrahim al-Jaafari over ledelsen for den nye overgangsregjeringen i april. Allawi var forretningsmann med utdannelse som lege fra Storbritannia. Han har tidligere vært medlem av Ba'athpartiet, men forlot Irak da han kom i konflikt med Saddam Hussein. I 1990 var han med å danne opposisjonsgruppen Iraqi National Accord, som var støttet av CIA. Før invasjonen i Irak ga INA etterretning til britene om påståtte masseødeleggelsesvåpen. Allawi er en fjern slektning av Ahmad Chalabi, og overlevde et attentat i 1978. Allawis navn blir iblant skrevet som Ayad Allawi. Llangollenkanalen. Llangollen Canal, opprinnelig kalt Ellesmerekanalen, forbinder Llangollen i det nordlige Wales med Nantwich i det nordvestlige England, via Ellesmere i Shropshire. Den har senere blitt en del av Shropshire Union-kanalen. Den blir forsynt med vann fra elven Dee. Kanalen regnes som det første større ingeniørprosjekt utført av Thomas Telford. Han arbeidet formelt sett under William Jessops ledelse, men fikk ansvaret for alle sider ved arbeidet. Bakgrunnen for kanalen var et ønske om en transportrute fra kullgruvene og jernverkene ved Wrexham ut til sjøen. Fra Nantwich gikk Chesterkanalen til Dee ved Chester, og derfra kunne man seile videre på elven ned til sjøen nær Liverpool. Senere ble en ny kanal anlagt fra Chester til Mersey, med tilknytning til elven på stedet som nå heter Ellesmere Port. Llangollenkanalen er også knyttet til Montgomerykanalen i Shropshire. Blant spesielle elementer i kanalen er Pontcysyllteakvedukten, konstruert av Telford for å føre kanalen over dalen Dee renner gjennom øst for Llangollen. En annen akvedukt fører kanalen over elven Ceiriog ved Chirk, og det er tunneler ved Whithouses, Chirk og sørøst for Ellesmere. Berthold Grünfeld. Berthold Grünfeld (født 22. januar 1932 i Bratislava i daværende Tsjekkoslovakia – nå Slovakia, død 20. august 2007 i Oslo) var en norsk lege, spesialist i psykiatri og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han var mye brukt som sakkyndig i straffesaker. Fra Bratislava til Oslo. Berthold Grünfeld var sønn av jødinnen Frederika Grünfeld. Fra han var nyfødt bodde han hos katolske fosterforeldre. Moren ble utvist til Ungarn etter en krangel med kvinnen som leide ut rommet hennes. Berthold møtte Frederika én gang som han selv kunne huske, i 1939, da han var syv år, og hun uventet dukket opp i Bratislava. Samme år ble han sendt med Nansenpass til Norge via Berlin med tog sammen med 34 andre jødiske barn, og ledsaget av representanter for Nansenhjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet. Grünfeld fikk bo hos en jødisk familie i Trondheim, men etter at tyskerne i 1940 okkuperte Norge ble han overført til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Der ble han boende inntil oktober 1942, da det ble satt i gang med arrestasjoner av jødene. Det lyktes å få Berthold og de andre barna på barnehjemmet over til Sverige hvor de ble boende fram til frigjøringen i 1945. Deretter kom han igjen til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Denne hendelsen var utgangspunktet for den norske filmen "I slik en natt" fra 1958. Det jødiske samfunnet bestemte seg for å påta seg kostnadene med hans utdanning. Lege, sexolog, sosialmedisiner, rettspsykiater. Berthold Grünfeld ble utdannet lege i 1960, dr.med. i 1973, og har siden hatt betydningsfulle stillinger ved universitetet, bl.a. professor i sosialmedisin fra 1993. Han var spesialist i psykiatri og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han har vært spesiallege i samlivsproblemer og sexologi ved Oslo Helseråd. Fra 1992 til 2003 virket han fast som rettspsykiater, men også etter dette ble Grünfelds ekspertise innhentet. Grünfeld var gjennom flere år medlem av Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere. Selvbestemt abort, eutanasi. Grünfelds doktoravhandling handlet om kvinner og abort i Norge, og ble utgitt i januar 1973 ("Legal abort i Norge: Legalt svangerskapsavbrudd i Norge i tidsrommet 1965-1971"). Den fikk stor betydning for gjennombruddet av den nye norske lovgivningen om selvbestemt abort som så dagens lys da «Abortloven» av 1975 ble endret i 1978. Han var også styremedlem i Foreningen Retten til en verdig død som arbeider for aktiv dødshjelp. Annet samfunnsengasjement. Grünfeld hadde et omfattende vitenskapelig forfatterskap og har hatt egne spalter i flere aviser. Han engasjerte seg blant annet i debatten om fremmedfrykt, og vakte oppsikt da han fremla en genetisk hypotese om fremmedfrykt. Han drøftet også antisemittismen i samtiden, og fryktet at forståelig motstand mot israelsk politikk overfor palestinerne og en sammenknytning av president Bush' midtøstenpolitikk og Israel nørte opp om europeisk antisemittisme. Han anførte også europeeres dårlige samvittighet for holocaust som paradoksalt bidragende til antisemittisme. Privat. Berthold Grünfeld møtte sin kone Gunhild i juristforeningen i 1960. De fikk tre barn. Datteren Nina Grünfeld laget i 2005 en film om farens opphav, der det kom frem at Grünfelds mor en tid hadde arbeidet som prostituert og at hun ble deportert til dødsleiren Sobibor under nazistenes jødeforfølgelser den 20. april 1942 i den tyskokkuperte del av Polen. Metrologi. Metrologi (fra gresk "μέτρον" ("metron"), «mål» og "λόγος" ("logos"), «fornuft», «lære») er læren om hvordan å måle. På norsk kalles metrologi ofte "måleteknikk" eller "måleteknisk vitenskap". Metrologi må ikke forveksles med "meteorologi", som er vitenskapen om atmosfæren (værvarsling). Shropshire Union-kanalen. Shropshire Union-kanalen ved Norbury Junction Shropshire Union-kanalen forbinder Wolverhampton med elven Mersey. Den regnes som den siste hovedkanal som ble anlagt i England, og var Thomas Telfords siste store arbeid. Mye av kanalen består av tidligere kanaler som ble bundet sammen. Sør for Nantwich i Cheshire var den opprinnelig Birmingham og Liverpool Junction-kanalen; fra Nantwich til Chester ligger den eldste delen, Chesterkanalen som ble påbegynt i 1777; nord for Chester brukes den nordligste delen av Llangollenkanalen, tidligere kjent som Ellesmerekanalen. Ved Nantwich ligger en lang kunstig banke og en akvedukt som fører kanalen over hovedveien mellom Nantwich og Chester. Lenger sør er det også utført store anleggsarbeider for å bygge kanalen, blant annet en tunnel på over 600 m nær Gnosall. Trent og Mersey-kanalen. Trent og Mersey-kanalen forbinder elven Trent ved Shardlow i Derbyshire med elven Mersey ved Runcorn i Cheshire. Den er 140 km lang, og gir en transportoforbindelse fra Nordvest-England til Øst-Midlands. Kanalen ble åpnet i 1777. Idéen kom fra kanalingeniøren James Brindley, og planen ble godkjent av parlamentet i 1766. Det første spadestikket ble tatt av Josiah Wedgwood i juli samme år. Mindre enn 11 år senere var hele kanalen ferdig, inkludert 70 sluser og fem tunneler. I Cheshire ligger Anderton båtheis, som var verdens første båtheis, og den eneste i Storbritannia inntil Falkirk Wheel i Skottland ble bygget. Harecastletunnelen er mer enn 2,5 km lang. Det er faktisk to tunneler, da en nyere avløste den opprinnelige. Den eldste ble bygget av Brindley. I den ble lektere trukket gjennom av menn som lå på ryggen og skjøv fra mot taket med bena. Dette var en svært tung jobb, som skapte store forsinkelser. Derfor ble Thomas Telford bedt om å konstruere en ny tunnel i 1827. Denne går parallelt med Brindleys tunnel, men er omkring 100 meter lenger. Den har en gangvei langs siden, slik at lekterne kunne trekkes på vanlig måte. Begge tunneler var i bruk i en periode, men tidlig i det 20. århundre måtte den eldste stenges da den begynte å sige sammen. Det samme problemet har også oppstått i Telfords tunnel, men der har man funnet løsninger på det. Den er fortsatt i bruk, og er den fjerde lengste farbare kanal i Storbritannia. Homøopati. Homøopati (dannet av gresk "hómoios" ὅμοιος, «lignende», og "páthos" πάθος, «sykdom»; «lignende helbreder lignende») er en metode innen alternativ behandling utviklet av den tyske legen og farmasøyten Samuel Friedrich Christian Hahnemann (1755–1843). Homøopatisk behandling bygger på prinsippet om at likt behandler likt. Behandlingen baserer seg på å gi den syke uttynnede preparater som ville gi samme symptomer hos en frisk person, for på denne måten å stimulere immunsystemet til aktivitet. Ifølge homøopatien kan man behandle både kroniske og akutte, psykiske og fysiske sykdommer. Det skal kunne brukes til forebyggende arbeide ved å styrke immunapparatet, og skal ved riktig bruk være uten bivirkninger. Ifølge moderne medisin mangler homøopati påviselig medisinsk virkning, og studier tyder på at eventuelle effekter som pasientene føler, er et resultat av placebo-effekten. Homøopatiske midler skal ha vært utbredt som billig «medisin» i India før de kom tilbake til Vesten i nyere tid. "Similia similibus curantur". Homøopatiens postulat – "Similia similibus curantur" (latin, «lignende helbredes med lignende») – er at medisinske substanser (ofte omtalt som "remedier") som hos et friskt individ fremkaller visse symptomer, lindrer og behandler sykdommer hvor samme symptomer er tilstede. Sykdomssymptomer er kroppens egen reaksjon. De er med andre ord tegn på hva organismen selv prøver å gjøre for å få bukt med sykdommen og gjenvinne helse. Ved å gi medisiner som har evne til å skape lignende symptomer i kroppen, blir organismen stimulert til reaksjon mot nettopp disse lidelsene. Tanken om at likt helbreder likt er langt eldre enn homøopatien. Den har vært utbredt i forskjellige former både innen plantemedisin, for eksempel signaturlæren, og i folkemedisin. Allerede Shakespeare brukte dette ordtaket i samme overførte betydning som idag, nemlig om å drikke alkohol mot fyllesyke. Både i middelalderen og i tidlig renessanse var det vanlig å basere legebehandling på filosofiske læresetninger, så som "Similia similibus curantur" eller "Contraria contrariis curantur" (latin for «motsetninger helbreder motsetninger»), slik at man for eksempel etter likhetsprinsippet behandlet sår med kokende olje. Dette behandlingsprinsipp står i kontrast til en behandling hvor det gis medikamenter som hos friske individer frembringer ulike symptomer av dem man ønsker å lindre og behandle, – "allopati" (gr. "allo + pathia", ulikt + sykdom). Begrepet allopati brukes blant alternative medisinere mer generelt om konvensjonell medisinsk behandling. Et eksempel er at man får tårer i øynene av å skjære løk. Det kan minne om enkelte pasienters reaksjon ved allergi eller forkjølelse, og i disse tilfellene bruker homøopaten medisiner laget av ulike typer løk. Homøopater trekker ofte en sammenligning mellom homøopati og hyposensibilisering. Her gir man små doser av det pasienten faktisk reagerer på, or å bygge opp en større toleranse. Hyposensiblisering er godt forklart immunologisk. I homøopatisk uttynning av pollen er det sannsynligvis ikke ett molekyl igjen av aktivt stoff, mens i oppløsningene som brukes ved hyposensibilisering, er det aktive stoffet igjen i sikker påvisbar konsentrasjon selv om konsentrasjonen er liten. Likhetsloven regnes av homøopater som en universell lov. Den er den samme som man i fysikken kaller resonans og som legges til grunn for at TV, radio og mobiltelefoner kan formidle informasjon. Det er også likhet i språk, ord og begreper som gjør at vi forstår hva andre snakker om. Og de tingene vi er opptatt av, er de tingene vi legger merke til. Alt dette er ulike eksempler på hvordan «likhet» er viktig for å skape en reaksjon. Skal man stimulere immunforsvaret til reaksjon, må man også bruke noe som kan skape en «lignende» impuls. Potensering. De 13 første årene etter å ha postulert likhetsloven, brukte Hahnemann legemidler i vanlig form, men valgt ut i fra likhetsloven. Han levde i en tid der arsenikk og kvikksølv var vanlige medisiner, og han så at dette ga negative bivirkninger. Han fremholdt deretter at fortynning av stoffene gjorde at effekten ble borte, men når han fortynnet i serier og ristet kraftig mellom hver, hevdet han at effekten ikke bare fortsatte, men ble kraftigere. Denne metoden kalte han potensering. Det finnes ingen aksepterte forklaringsmekanismer i naturvitenskapen på at høyere fortynning, dvs. lavere konsentrasjon av stoffet innebærer større farmakologisk virkning, eller at «fortynnelsesprosessen» oppnår en «potensering» av preparatet, men homeopater bruker ofte modeller fra moderne fysikk når de skal forklare sine hypoteser på virkningsmekanismene. Noen tror at verdensbildet i den moderne fysikk, der energi er mer sentral enn materie, skal kunne finne modeller som er i stand til å forklare dette fenomenet. Slike forestillinger bygger imidlertid på at klart definerte begreper fra moderne fysikk blir tatt ut av en sammeheng hvor de har en spesifikk betydning, og blir brukt i helt andre sammenhenger hvor de dermed har mistet sitt vitenskapelige innhold. Dermed får slike «teorier» et skinn av vitenskapelighet men uten at de har et vitenskapelig innhold. En gjennomgang av denne type misforståelser finnes i en artikkel skrevet av en gruppe kjemikere på skepsis.no sine hjemmesider. Homøopatens virke. En vanlig homøopat møter i praksis alle typer pasienter, det kan være eksem, hudlidelser, allergier, fordøyelsesproblemer, influensa, tretthet, appetittmangel, hodepine, søvnproblemer, luftveisinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, ledd- og muskelsmerter, infertilitet, menstruasjonsplager, impotens, svimmelhet, angst, depresjoner og mye annet. Homøopater behandler nedsatt funksjon i ellers naturlige prosesser og organsystemer, fysiske traumer og kirurgiske inngrep. De fremholder at de kan behandle både mennesker og dyr i alle aldersgrupper, ved nesten alle sykdommer, skader og plager. Utdannelse. Det finnes i dag to norske skoler hvor utdannelsen kvalifiserer til medlemskap i Norske Homeopaters Landsforbund (NHL): Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN, 1975) og Skandinavisk institutt for Homeopati (SIKH, 1987). Ettersom effekten av homøopati ikke er vitenskapelig dokumentert, er tittelen «homøopat» heller ikke juridisk beskyttet. Hvem som helst kan derfor, med loven i hånd, kalle seg og praktisere som «homøopat». Men kun de som er medlemmer av forbundet, kan kalle seg «registrert homeopat MNHL». Samuel Friedrich Christian Hahnemann. Samuel Friedrich Christian Hahnemann, (født 10. april 1755 i Meißen, Sachsen, død 2. juli 1843 i Paris) var en tysk lege og farmasøyt. Han er kjent som opphavsmannen til homøopati, en alternativ medisinsk behandling der naturlige virkestoffer som er ekstremt uttynnet i væske, påstås å kurere sykdommer. Metoden regnes som psevdovitenskaplig og mangle virkning bortsett fra placebo-effekten. Eksterne lenker. Hahnemann, Samuel Friedrich Christian Hahnemann, Samuel Friedrich Christian Hahnemann, Samuel Friedrich Christian Seismograf. En seismograf, eller seismometer, er et apparat som registrerer seismiske bølger forårsaket av jordskjelv eller eksplosjoner. Det greske ordet "seismos" betyr jordskjelv. Apparatet brukes av seismologer for å måle og bestemme styrken på seismiske bølger. Seismiske bølger er langbølgede, akustiske forplantninger i jordskorpen og dypere. Slike bølger blir brukt til å estimere størrelsen på blant annet jordskjelv. Disse måles på Richters skala. Den første kjente seismogafen ble konstruert i Kina i år 132 e Kr. John Milne konstruerte en horisontal pendel ved Imperial College of Engineering i Japan i 1880. Virkemåte. Seismiske bølger beveger rammen, mens massen blir i ro på grunn av sin treghet. Seismografen måler og registrerer for ettertiden relativ bevegelse mellom rammen og den opphengte massen. Tidlige utgaver av seismografer benyttet optikk eller bevegelsesfølsomme mekaniske ledd. Bevegelsen ble registrert som riper i røykt glass eller som eksponert lys på fotopapir. Moderne instrumenter benytter elektronikk. Vanligvis holdes referansemassen i ro ved en elektronisk krets som driver en spole. Bevegelsesavstanden, hastighet og akselerasjon med retning til massen måles direkte. Målingene blir ofte digitalisert og lagret i en datamaskin, og dataene blir også gjerne tolket av dataprogrammer for å lokalisere jordskjelv. Et enklere system brukes til geologiske registreringer: Geofonene har ved enklere undersøkelser bare en tung magnet som ligger inni en strømspole. Når underlaget rister, beveger rammen og strømspolen seg mens magneten blir i ro. Magnetfeltet krysser dermed strømspolen og det induseres en strøm. Seismiske observatorier har vanligvis instrumenter som måler tre akser/vektorer; N-S, Ø-V og opp-ned. Seismologer foretrekker vanligvis en vertikal seismograf hvis bare ett instrument er tilgjengelig. Kopi av Zhang Heng's seismograf "Houfeng Didong Yi" En Kinemetrics seismograf, tidligere brukt av USAs innenriksdepartement. I refleksjonsseismologi avbilder en rekke seismografer undergrunnen. Dataene overføres til bilder ved hjelp av algoritmer tilsvarende tomografi. Metodene for dataoverføring ligner datastyrt medisinsk bildedanning av røntgenbilder (CAT-scans) eller sonarer. Et verdensomspennende nett av seismografer kan avbilde jordens indre ved hjelp av bølgehastighet og transmisjon. Slike systemer benytter hendelser som jordskjelv, impact event eller kjernefysisk sprengninger som bølgekilder. De første forsøk med denne metoden benyttet manuell dataprosessering fra papir-seismogrammer. Moderne digitale seismografer er direkte tilknyttet datamaskiner. Med enkle seismografutgaver og internettilgang har amatører og små institusjoner til og med etablert et offentlig tilgjengelig nettverk av seismografer (Se referanser). Systemer av seismografer som brukes til leting etter olje eller andre mineraler, brukte tidligere sprengstoff og en wire med geofoner som ble slept etter lastebil eller båt. Nå bruker de fleste lavrekkevidde-systemer "thumpers" som treffer undergrunnen, og enkelte systemer har så gode signaler at de kan registrere rystelsen fra et slag med ei slegge. Eksotiske kryss eller todimensjonale rekker av geofoner brukes enkelte ganger for å fremstille tredimensjonale bilder av undergrunnen. Programvare for fremstilling av enkle refraksjonskart brukes offshore på laptop-computere. Enkelte systemer kommer nå i 05 m feltkasser i plast med pc, skjerm og printer. Små, billige systemer for seismisk bildedannelse brukes av sivilingeniører for å undersøke undergrunnen, kartlegge grunnfjell og finne grunnvann. Henrik Sjögren. Henrik Samuel Conrad Sjögren (født 23. juli 1899 i Köping, død 17. september 1986 i Lund) var en svensk lege og oftalmolog. Han beskrev sykdommen "keratoconjunctivitis sicca", bedre kjent som Sjögrens syndrom. Ellesmere. Ellesmere er en markedsby i Shropshire, England. Byen ligger ved Llangollenkanalen, som opprinnelig het Ellesmerekanalen. Stedet hvor den møter en annen kanal heter Ellesmere Port, og har navn etter denne byen. Ellesmere har et rådhus fra 1833, men den største attraksjonen er fuglelivet, spesielt hegrer som ornitologer ofte kommer for å observere. Sjögrens syndrom. Sjögrens syndrom (latin: "keratoconjunctivitis sicca") er en autoimmun sykdom hvor kroppens immunforsvar angriper eksokrine kjertler, noe som fører til tørrhet i slimhinner, oftest i øyne, nese og munnhule. Indre organer kan også rammes. Den er beslektet med en rekke andre bindevevssykdommer, og kan opptre i kombinasjon med disse. Sykdommen ble først beskrevet av den svenske legen Henrik Samuel Conrad Sjögren, derav navnet. Chirk. Chirk (walisisk Y Waun) er en by i grevskapsdistriktet Wrexham i Wales. Severdigheter i byen inkluderer Chirk slott, en seksjon av Offas dike og akvedukten over Llangollenkanalen, som ble bygget i 1801 av Thomas Telford. Wrexham (grevskapsdistrikt). Wrexham (walisisk Wrecsam) er et grevskapsdistrikt i det nordlige Wales. Det dekker deler av det tradisjonelle grevskapet Denbighshire, og noen deler som er overført fra Flintshire: Maelor Saesneg og Marford. Distriktet har navn etter administrasjonsbyen Wrexham. Andre steder er Gwersylt, Ruabon og Chirk. Det ble opprettet 1. april 1996. Det meste av området tilhørte da distriktet Wrexham Maelor, mens noen få områder ble tatt fra Glyndwr. Escherichia coli. "Escherichia coli" (ofte forkortet som "E. coli") er en gram-negativ bakterie, først beskrevet av (og oppkalt etter) den tyske barnelegen Theodor Escherich, og er fakultativt anaerob, den kan leve i oksygenrike og oksygenfattige miljøer. "Escherichia coli" finnes hovedsakelig i vanlig tarmflora i tykktarmen hos pattedyr inkludert hos mennesker. Der har den en viktig funksjon i fordøyelsen. Den kan likevel også være årsak til sykdommer, som ved infeksiøse gastroenteritter (diarésykdom). E. coli er sannsynligvis den bakterien som er best dokumentert i den vitenskapelige litteratur. Dette har sammenheng med at den er lett å dyrke i laboratorier, til forskjell fra en del andre tarmbakterier. Noen stammer produserer giftstoffer (enterotoksiner). Noen dyrearter kan være immune mot en slik gift, mens andre kan bli syke av den. Enkelte E.colistammer som finnes i tarmen hos friske storfe kan for eksempel føre til alvorlig sykdom dersom de slår seg ned i tarmen hos mennesker. Når en først utvikler symptomer på E. Coli-forgiftning, utvikler sykdommen seg raskt med nedsatt immunforsvar og nyre- og leversvikt. Kun 3 av 10 personer under 18 år overlever sykdommen. "Escherichia coli" i vannrensing og kloakkbehandling. "Escherichia coli" benyttes som indikator på avføringsforurensing av drikkevann. "Escherichia coli" er eutrof og vokser derfor dårlig i vann. Påvisning av "Escherichia coli" i drikkevann indikerer derfor nylig forurensing. "Escherichia coli" er sjelden selv patogen, men påvisning av den kan tyde på at det finnes andre patogene mikroorganismer og parasitter i vannet. Noen ganger kan imidlertid "Escherichia coli" ikke brukes som indikator på forurensning med avføring, som f.eks. i miljøer der "Escherichia coli" gror godt, bl.a. ved papirfabrikker. 2006. I 2006 ble til sammen 18 personer, hvorav 16 barn, i Norge syke etter å ha blitt smittet av "E. coli" O103 fra infisert morrpølse. Ett av barna døde. 2009. Også i 2009 ble fire barn i Norge syke etter å ha blitt smittet av. En toåring i Sogn og Fjordane døde. Smittekilden ble ikke funnet. 2011. I mai 2011 oppsto et sykdomsutbrudd i Tyskland som skyldtes smitte av. NYPD Blue. "NYPD Blue" er en amerikansk TV-serie om etterforskningsavdelingen ved det fiktive 15. politidistrikt i New York-politiet. Den ble sendt på ABC mellom 1993 og 2005 og er en av de lengstlevende TV-seriene i USA. Den fikk kritikk for sin bruk av, ihvertfall etter amerikanske kringkastingsnormer, grovt språk og nakenhet. Utvidet bruk av håndholdt og ustødig kamera er også et av seriens varemerker. Siste episode av serien ble sendt 1. mars 2005 i USA. I Norge ble serien sendt på TV 2. Robert Koch. Heinrich Hermann Robert Koch (født 11. desember 1843 i Clausthal, død 27. mai 1910 i Baden-Baden) var en tysk lege og bakteriolog. Han er kjent for sine mange bidrag innenfor bakteriologi, især beskrivelsen av mikrobene som forårsaker tuberkulose ("Mycobacterium tuberculosis") og kolera. Han mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1905. Biografi. Koch ble Doctor medicinae i 1866 og distriktslege i Wollstein (Posen) i 1872. Ved siden av sin virksomhet som sådan gjorde han omfattende forskning angående miltbrannens årsak, "Zur Ätiologie des Milzbrandes" (1876). Etter at han offentligjorde han sine studier vedrørende sårinfeksjonssykdommer i 1878 ("Untersuchungen über die Ätiologie der Wundinfektionskrankheiten"), ble han i 1880 fast medlem av Reichsgesundheitsamt i Berlin. Der fortsatte han arbeidet med miltbrannen, og endret læren om desinfisering fullstendig. En viktig oppfinnelse av Koch var å dyrke bakterier på faste eller stivnede medier, noe som gjorde det mulig å få fram omstillingen av ulike arter av bakterier, og dermed relativt enkelt og trygt isolere sykdommsbringende mikroorganismer fra en blanding av flere mikroorganismer. I tillegg oppdaget han tuberkelbasillen og beviset på at dette er årsaken til tuberkulose ("Beiträge zur Ätiologie der Tuberkulose", 1882). I 1883 ble Koch sendt til Egypt og Østindia som leder for den tyske kolerakommisjonen, og oppdaget i forbindelse med det kolerabasillen. Ved hjemkomsten i 1884 mottok Koch en donasjon på  riksmark fra den tyske riksdagen. I 1885 ble Koch utnevnt til professor i hygiene ved universitetet i Berlin og gjenopptok sitt arbeid med tuberkulosen, med den hensikt å finne et botemiddel. Ved den internasjonale medisinske kongressen i Berlin i 1890 gjorde han en meddelelse om tuberkulinet som vakte stor oppmerksomhet og ga forhåpninger, som dessverre aldri ble fullbyrdet. Senere forskning vite at tuberkulinet er en god hjelp for å stille en tidlig diagnose på tuberkulose. I perioden 1891 til 1904 var Koch sjef for instituttet for infeksjonssykdommer i Berlin og forble bare som honorarprofessor ved universitetet. I 1896 ble han kalt til Tysk Østafrika for å undersøke en pest blant storfeet. Selv om han ikke lyktes i å oppdage denne sykdommens smitteemne, fant han istedet et middel som kunne gjøre dyrene immun for det samme. Derpå fulgte Kochs undersøkelser om pesten hos mennesker, om sykdommen som forekommer blant storfe og hester i tropene, samt om texasfeberen. Koch samlet også rike erfaringer angående malariaen, og kort tid etter hjemkomst fra den forrige reisen ble han sendt som sjef for en malariaekspedisjon til Italia og tropene. Der kunne han blant annet bekrefte riktigheten av Ronald Ross' resultat om måten for sykdommens overføring i tillegg til at han oppnådde atskillige nye, praktiske og betydningsfulle resultater. Koch ble representant av Vetenskaps- och vitterhetssamhället i Göteborg 1885, av svenske Vetenskapsakademien i 1893 og av Vetenskapssocieteten i Uppsala i 1894. Mycobacterium tuberculosis. "Mycobacterium tuberculosis" er en syrefast bakterie som forårsaker de fleste tilfeller av tuberkulose. Den ble første gang beskrevet 24. mars 1882 av Robert Koch, som senere fikk Nobelprisen for sin oppdagelse. Dets genom er sekvensert. "Mycobacterium tuberculosis" er en Gram-positiv obligat aerob mycobacterie, som deler seg hver 16.-20. time. Den er ekstremt langsomt voksende i forhold til andre bakterier, hvor man som regel måler delingstid i minutter (f.eks. "E. coli", som deler seg hvert 20. minutt). Bakterien dyrket fram i et labratorium. Utseendemessig er "Mycobacterium tuberculosis" en liten stav, som kan motstå svake desinfeksjonsmidler og kan overleve i tørr fase i flere uker, men vokser kun innenfor en organisme. Bakterien kan påvises mikroskopisk ved dets karakteristiske utseende ved fargning, den tar til seg visse fargestoffer etter å ha blitt behandlet med en sur oppløsning, og blir derfor klassifisert som en syre-fast stav. Den mest vanlige fargeteknikken er Ziehl-Neelsen fargning, gjør at bakterien får et rødt utseende mot en blå bakgrunn.. Syre-faste staver kan også visualiseres med fluoriserende mikroskopi, og ved auramin-rhodamin fargning. Årsaken til at den er syre-fast, ligger i bakteriens tykke voksaktige cellevegg. Denne celleveggen er også forklaringen på dannelse av tuberkulomer som dannes ved sykdommen tuberkulose. Denne komponenten kalles på engelsk for "cord factor". Det er vanskelig å dyrke frem bakterien, de typiske vekstkulturer er Löwenstein-Jensen medium og Middlebrook medium. Kolera. Verdenskart som viser utbredelsen av kolera Kolera er en infeksjonssykdom forårsaket av bakterien "vibrio cholerae". Bakterien ble oppdaget av Filippo Pacini i 1854 og gjenoppdaget av Robert Koch i 1883, året etter at han hadde oppdaget bakterien som forårsaker tuberkulose. Kolera rammer mage- og tarmsystemet, fører til diaré og uttørring. I løpet av et døgn kan den voldsomme diaréen tappe kroppen for 10-15 liter væske. Uten behandling har sykdommen høy dødelighet. Det er likevel mulig å være smittebærer uten selv å bli syk. Slike smittebærere har kunnet spre kolera over lange avstander. Medisinsk behandling av kolera består først og fremst i rehydrering (væskebehandling) for å kompensere for væsketapet. Pasientens salt- og sukkertap må også erstattes. Den første kjente koleraepidemien kom til Europa i 1817 og herjet frem til 1823. Den kom imidlertid aldri til Norge. Siden har det vært fem flerårige koleraepidemier i Europa. Tre-fire av disse kom også til det sørlige Norge. Historisk brukte man karantene mot skip der det var brutt ut epidemier, i første rekke kolera. En felles karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein ble anlagt på Odderøya ved Kristiansand i 1804. Denne karantenestasjonen var i drift frem til 1914. Den første som forsto hvordan kolera smitter, var den engelske legen John Snow, som under den store koleraepidemien i London i 1853 lanserte teorien om at smitten ble overført gjennom drikkevannet. Han kjempet en lang kamp mot det medisinske establishment, myndigheter og vannverk, som forfektet den rådende oppfatningen at kolera ble spredd med «miasma i atmosfæren», altså forpestet luft. Da sykdommen dukket opp igjen i Soho året etter, satte han seg fore å finne kilden. Etter å ha utført et stort antall intervjuer med smittede, kunne han fastslå at smitten stammet fra én bestemt vannpumpe i Broad Street. Post i koleraens tid. I forbindelse med koleraepidemiene kunngjorde Finansdepartementet i Norge i brev av 16. juni 1831 at brev som kom fra smittede eller mistenkte steder, før videreforsendelse skulle gjennomstikkes på ulike steder med syl, fuktes med eddik og deretter stilles på kant i en sil, som i seks minutter skulle holdes over et fat for å gjennomrøykes. Røyken ble fremkalt av en blanding av vitriolsyre, manganpulver og kjøkkensalt på fatet. Epidemien i Bergen 1848/49. Koleraen rammet Bergen 10. desember 1848. Først ble Anne Marie Kinde, bosatt i Skivebakken, syk. Ifølge én versjon ble hun smittet da hun vasket klær etter en avdød, kolerasyk sjømann, men hennes mann, vekteren Elling Kinde, var ikke i tvil om at hun hadde hatt en sjømann til overnatting – for det var slik trafikk hun drev med da hun ti år tidligere «fanget ham i sitt garn». Fattiglegen John Randulf Bull sendte innberetning til departementet om sykdomsforløpet og hennes mangeårige alkoholisme. Europa var hjemsøkt av kolera i 1848, og erfaringene fra epidemien på Østlandet i 1830-årene hadde skjerpet regelverket for rask innrapportering ved mistanke om nye utbrudd. Stadsfysikus Ole Bornemann Heiberg unnlot likevel å sende rapport. Overlege Daniel Cornelius Danielssen begrunnet senere dette med at det ikke ble meldt om nye tilfeller den første uken etter at Anne Marie Kinde ble syk. En by som var erklært kolerasmittet, ble rammet av strenge restriksjoner, og stadsfysikus Heiberg har nok ment han måtte ta hensyn til byens næringsliv og forsyningssituasjonen. Derfor ble Anne Marie Kinde aldri registrert som noe koleratilfelle – heller ikke hennes sønn, som døde dagen etter. Først da datteren hennes døde en uke senere, slo Heiberg alarm. Men da hadde smitten allerede spredt seg i fattigkvartalet rundt Bergen domkirke. Smittekilden var trolig Anne Marie Kindes pleiemor, som hadde sett til henne og sønnen på dagtid, men gikk hjem til Asylet (den gamle latinskolen) om nettene. Både pleiemoren og vekter Kinde ble smittet, men overlevde. Nå strømmet det inn meldinger om syke og døende fra Asylet ved Bergens domkirke. De ble overført til Christi Krybbe skole som var omgjort til lasarett, og tolv av byens fremste menn ble utnevnt til å danne en sunnhetskommisjon med ansvar for å utstyre lasarettet og bekjempe epidemien. Som koleralasarett-lege utnevnte man Timandus Løberg (1819 – 1882). I en artikkel i "Norsk Magazin for Lægevidenskaben" 1. mars 1849 beskrev han hverdagen på lasarettet (her i nyere norsk språkdrakt): «Oppkast-riene foregår ofte med slik letthet at de fortsetter av seg selv, og med slik kraft at utstrømmingen når flere fot bortetter gulvet, som fra en fontene.» «Diaré inntrer vanligvis samtidig...rødt i alle nyanser, fra et svakt anstrøk av rødt til ren blodfarge, oftest har de da utseende som vingrums eller sjokolade. De har alltid en ytterst stinkende, nesten råtten lukt, og er ofte fulgt av smerter i underlivet, og blir lett ufrivillige.» I artikkelen kritiserte han også de legene som fremdeles mente at kolera ikke var smittsomt, og skrev at han og samtlige av hans kolleger i Bergen konkluderte med at «kolera i det minste i Bergen har vist seg som smittsom». Om smittestoffet var «"et flygtigt eller fixt Contagium"» kunne han derimot ikke si. Og Timandus Løberg døde året før Robert Koch fant bakterien som hadde gjort pasientene hans så syke. Etter utbruddet 10. desember 1848 steg antall smittede fra uke til uke. I uke 2 var dødeligheten hele 88 % – nesten ni av ti smittede døde, fordi sykdommen da rammet de eldre og underernærte beboerne på fattighusene. Fra domkirke-kvartalet spredte den seg til et annet fattigkvarter, Nøstet, trolig med ansatte ved Christi Krybbe-lasarettet og Asylet. På Nøstet lå buler og bordeller tett, særlig i Potthullet. Det ble derfor opprettet enda en lasarett i «Sukkerhuset» på Engen, der dagens Folkets Hus ligger. «Sukkerhuset» hadde tidligere fungert som epidemi-lasarett, blant annet i 1773. Det var ble nå eid av madam Berle, som leide det til sunnhetskommisjonen fra 2. januar til 10. februar 1849. 121 pasienter ble innskrevet, 84 registrert døde (siste dødsfall 7. februar), 37 utskrevet som friske. Fra 27. januar til 23. mars stilte "Den gode Hensigt" sine klubblokaler til gratis disposisjon som lasarett. Disse var kjøpt av frimurerne i 1817 og fortsatte å bære navnet «Losjen», et toetasjes trehus som ble erstattet av et nybygg i 1881, den nåværende «Losjen». Her var det 226 kolera-pasienter, hvorav 136 ble meldt døde (siste dødsfall 15. mars), 90 utskrevet som friske. I uke 7 nådde antall smittede en topp med 198 nye tilfeller, men en dødelighet på bare 47 %, trolig fordi sykdommen da hadde nådd frem til boligstrøk hvor folk hadde større motstandskraft, samtidig som en del ble innlagt på en mistanke som viste seg å være feil. I løpet av vinteren hadde også legene funnet frem til behandlinger som hjalp. Overlege Danielssen som obduserte kolera-døde, rapporterte at de hadde et belegg i magen som dr Løberg fikk oppløst ved å gi pasientene brekkmidler i form av en sterk saltoppløsning. Som diettmat fikk de søt byggsuppe. Dette har tilført pasientene salt og sukker, og vært en god hjelp til å gjenopprette væskebalansen deres. De to siste kolera-dødsfallene i Bergen fant sted 5. april 1849. En døde hjemme, den andre ved Christi Krybbe, som var det kolera-lasarettet som ble holdt lengst i drift – trolig fordi bygningen var offentlig eid, slik at den ikke påførte sunnhetskommisjonen utgifter til husleie. 21. april 1849 ble Christi Krybbe stengt som lasarett, da den siste pasienten var på bedringens vei og ble overført Bergen sivile sykehus. I 1850 argumenterte den kjente vitenskapsmannen og lepralegen, Daniel C. Danielssen sammen med koleralegen Timandus J. Løberg lynende skarpt mot at kolera kunne «oppstå av seg selv». Alfred Adler. Alfred Adler (født 7. februar 1870 i Penzing i Wien i Østerrike, død 28. mai 1937 i Aberdeen i Skottland) var en østerriksk-jødisk lege og psykiater som har hatt betydning i forbindelse med psykoanalyse. 1902 traff han Sigmund Freud og de grunnla Wiens psykoanalytiske forening. Senere skulle Adler, i likhet med Carl Gustav Jung, ta avstand fra visse av Freuds viktigste tanker. Adler utviklet det som kalles individpsykologi, som var en motretning til Freuds psykoanalyse. Colombo. Colombo er en by på Sri Lanka. Den er sete for regjeringen, og dermed en av landets to hovedsteder (den lovgivende forsamling sitter i Sri Jayewardanapura Kotte). Byen er også den største på øya og landets handelssentrum. Navnet var tidligere singalesisk «Kola-amba-thota», som betyr «Mangohavnen». Dette ble forandret av portugiserne til ære for Christofer Columbus, utvilsomt ansporet av uttalen av første del av det singalesiske navnet (Kola-amba). Det er 646 000 innbyggere (2004, beregning) i selve byen, og 2 234 289 (2001) med forstedene. Historie. Colombo var antagelig kjent for romerske, arabiske og kinesiske handelsreisende for mer enn 2000 år siden. Muslimer slo seg ned det i det 8. århundre, og tok kontroll over mye av handelen mellom de singalesiske kongerikene og resten av verden. Portugiserne ankom i det 16. århundre, og bygde et fort der for å beskytte handelen med krydder. Byen ble så tatt av nederlenderne i det 17. århundre. I 1802 var Ceylon blitt en britisk kronkoloni, og Colombo ble hovedstad i denne. Borgerkrigen. 31. januar 1996 kjørte Tamiltigrene en lastebil fylt med eksplosiver inn i porten til sentralbanken i Colombo. Eksplosjonen drepte minst 86 og såret over 1400. Dette var Tigrenes siste store angrep i byen. Næringsliv. Svært mange srilankesiske selskaper har sitt hovedkvarter i Colombo. Blant industrier i byen finner man produksjon av kjemikalier, tekstiler, glass, sement, lærvarer, møbler og smykker. Det ligger også et oljeraffineri ved byen. Byen har en av de mest moderne infrastrukturer i det sørlige Asia, og subkontinentets største havn. Utdanning og kultur. University of Sri Lanka og flere høyskoler ligger i byen. Man finner også et observatorium, Nasjonalmuseet og tallrike kirker, moskeer og buddhistiske og hinduistiske templer. Sri Lanka Broadcasting Corporation, tidligere kjent som Radio Ceylon, har sitt hovedkvarter i Colombo. Den er det sørlige Asias eldste radiostasjon. Linus Pauling. Linus Carl Pauling, (født 28. februar 1901 i Portland i Oregon, USA, død 19. august 1994 Big Sur, California, USA), var en amerikansk kvantekjemiker og biokjemiker – av mange ansett som det tyvende århundres fremste kjemiker. Pauling var en pioner når det gjaldt å anvende kvantemekanikk innen kjemi og han mottok Nobelprisen i kjemi for sin forskning på kjemiske bindingers natur. Han har også gjort viktige bidrag til bestemmelsen av krystallstrukturer og proteinstrukturer, og var blant molekylærbiologiens grunnleggere. Pauling var kjent for sine vidtfavnende kunnskaper innen uorganisk kjemi, organisk kjemi, metallurgi, immunologi, anestesiologi, psykologi, debatt, radioaktiv nedbrytning og ettervirkningene etter kjernefysiske eksplosjoner, i tillegg til kvantemekanikk og molekylærbiologi. Pauling mottok Nobels fredspris i 1962 for sin kampanje mot atomprøvesprengninger over bakken og er én av kun fire personer i historien som individuelt har mottatt to Nobelpriser. Han er også én av kun to som har mottatt to priser i forskjellige felt (kjemi og fred) – den andre er Marie Curie (kjemi og fysikk) – og den eneste som har mottatt to priser uten å delt den med andre. Senere i livet ble han en aktivist for regelmessig inntak av massive doser med vitamin C, noe som fremdeles regnes som uortodoks praksis innen ordinær medisinsk praksis, men som utgjør grunnleggende behandlinger innenfor ortomolekylær medisin (beslektet med ernæringsmedisin). __NOTOC__ Arbeid innenfor alternativ medisin. I 1941, i en alder av 40 år, ble Pauling diagnostisert med en alvorlig type av Bright's sykdom (i dag ville betegnelsen vært akutt eller kronisk nefritt), en dødelig nyresykdom. Ekspertene mente den gangen av Bright's sykdom var uhelbredelig. Med hjelp av dr. Thomas Addis ved Stanford var Pauling i stand til å få sykdommen under kontroll ved hjelp av Addis' den gang uvanlige lavprotein- og saltfrie diett. Addis foreskrev også vitaminer og mineraler til sin pasient. Sent på 50-tallet arbeidet Pauling med funksjonen enzymer spiller i hjernens funksjon utfra antakelsen om at psykisk lidelse til dels kan forårsakes av dysfungerende enzymaktivitet. Det var ikke før han leste boka "Niacin Therapy in Psychiatry" av Abram Hoffer i 1965 at han innså at vitaminer kunne ha viktige biokjemiske virkninger som ikke var relatert til deres evne til å forebygge mangelsykdommer. Paulings innflytelsesrike rapport "Orthomolecular Psychiatry" ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science i 1968 (PMID 5641253). Pauling var den første som tok i bruk benevnelsen "ortomolekylær" som henvisning til praksisen med å variere konsentrasjonen av substanser som er normalt til stede i kroppen for å forebygge og behandle sykdom. Paulings arbeid, som omhandlet vitamin C på hans senere år, utløste kontroverser og ble av mange forskere ansett som rent kvakksalveri. Han ble først oppmerksom på konseptet med høye doser med vitamin C gjennom arbeidet til biokjemikeren Irwin Stone i 1966 og begynte å ta flere gram daglig for å forebygge forkjølelse. Oppglødd over resultatene begynte han å utforske den kliniske litteraturen og publiserte "Vitamin C og forkjølelse" i 1970. Han påbegynte et langt klinisk samarbeid med den britiske kreftkirurgen Ewan Cameron i 1971 om bruken av intravenøs og oral vitamin C som kreftterapi til terminale pasienter. Cameron og Pauling skrev mange tekniske avhandlinger og en populær bok, "Cancer and Vitamin C" som diskuterte de observasjonene de hadde gjort. Til tross for en skarpsinnet «disseksjon» av den andre kreftundersøkelsen ved Mayo-klinikken, medførte den nøye gjennomførte tidevannsbølgen av kritisk publisitet at Paulings renommé og hans arbeid med vitamin C i en hel generasjon fikk en effektiv nedtur. Pauling hadde befunnet seg i en utsatt stilling helt siden sitt molekylærbiologisk inspirerte korstog for å stanse atomprøvesprengninger i atmosfæren på 50-tallet, og denne nye konfrontasjonen i 1985 etterlot Pauling uten forbindelser til sine institusjonelle finansieringskilder, støttespillere innen det vitenskapelige felt og et fornøyet iakttagende publikum. Han samarbeidet senere med den kanadiske legen Abram Hoffer om et mikroernæringsregime, som inkluderte høydose-vitamin C, som tilleggsbehandling til kreftterapi. Framme ved år 2005 har enkelte leger begynt å etterlyse en mer omhyggelig reevaluering av vitamin C, særlig intravenøs vitamin C, i kreftbehandling. Vitamin Cs selektive toksisitet overfor kreftceller har blitt demonstrert gjentatte ganger. Det amerikanske vitenskapsakademiet offentliggjorde nylig et dokument som beskriver hvordan vitamin C dreper kreftceller. Sammen med to kolleger grunnla Pauling Institute of Orthomolecular Medicine i Menlo Park, California, i 1973, som snart fikk ble omdøpt til Linus Pauling Institute of Science and Medicine. Pauling utførte forskning på vitamin C, men fortsatte også sitt teoretiske arbeid innen kjemi og fysikk til sin død i 1994. I sine siste år ble han spesielt interessert i den mulige rollen vitamin C har i å forebygge aterosklerose og utgav tre rapporter om behandlingsstudier av bruken av lysin og vitamin C til å avhjelpe angina pectoris. I 1996, Ble Linus Pauling Institute flyttet fra Palo Alto, California, til Corvallis, Oregon, for der å bli en del av Oregon State University. Der fortsetter det å utføre forskning på mikroernæring og fytokjemikalier (kjemiske stoffer fra planter) og andre sammensetninger av dietten som kan forebygge og behandle sykdom. Kotte. Sri Jayewardanapura-Kotte (vanligvis kalt Kotte) er en by på Sri Lanka. Den er siden 1982 sete for landets lovgivende forsamling, og dermed en av Sir Lankas to hovedsteder (regjeringen har sete i Colombo). Byen er en sørlig forstad til Colombo, men har egen bystatus. Den har 117 600 innbyggere (beregning fra 2004). Den nye parlamentsbygningen ble innviet 29. april 1982. James Parkinson. James Parkinson (født 11. april 1755 i London, død 21. desember 1824 samme sted) var en engelsk lege, geolog, paleontolog og politisk aktivitist. Han beskrev Parkinsons sykdom. Om James Parkinson. Parkinson, James Parkinson, James Parkinson, James Julefrokost. Julefrokost (merk at «frokost» på dansk betyr lunsj) er en dansk familiebegivenhet 1. juledag og/eller 2. juledag. Akkurat som julaften har sine mattradisjoner, består julefrokosten av typisk danske retter – kaldt smørbrød som en hovedingrediens supplert av lune retter med alt hva hjertet kan begjære. Øl og snaps drikkes gjerne til. Ferdinand von Bredow. Generalmajor Ferdinand von Bredow (født 1884, død 30. juni 1934 i Berlin-Lichterfelde (myrdet)) var en tysk offiser og politiker. Han var leder av Abwehrabteilung, den militære etterretningstjenesten i det tyske forsvarsministeriet og var viseforsvarsminister og fungerende forsvarsminister i Kurt von Schleichers kabinett (desember 1932—januar 1933). Han tilhørte sammen med sin mentor Schleicher de skarpeste motstandere av Adolf Hitler, og ble, i likhet med Schleicher og andre av nasjonalsosialistenes motstandere, myrdet den 30. juni 1934 ("de lange knivers natt"). Skotsk-gælisk. Skotsk-gælisk ("Gàidhlig") er et keltisk språk som tales i Skottland. Skotsk-gælisk tilhører samme språkgruppe som irsk og mansk. Den er avgrenset fra den brytonske språkgruppen, som inneholder walisisk, kornisk og bretonsk. Både skotsk-gælisk, mansk og irsk er avledet fra gammelirsk. Utenfor Skottland blir skotsk-gælisk ofte kalt for kun «skotsk» eller kun «gælisk», en bruk som har sin opprinnelse 1500 år tilbake i tid, eksempelvis benyttet gammelengelsk benevnelse «Scottas». Denne bruken er uvanlig i Skottland ettersom det siden 1500-tallet har vært vanlig å benytte skotsk for å betegne de som bodde i den sydøstlige delen, i Lowland, og som utviklet en engelsk dialekt fra en nordlig form av tidlig middelengelsk, se "skotsk". Historie. På 500-tallet innvandret store grupper fra Irland til Skottland som kalte seg for "skotere", og som siden gav navn til landet. Fra områdene rundt Argyll spredde de sitt språk og sin kultur og blandet seg etter hvert med den opprinnelige folkegruppen som oppholdt seg i Skottland, pikterne. Det har vært omdiskutert om pikterne også snakket et keltisk språk eller et helt annet og ukjent. Da den berømte irske misjonæren Columba av Iona kom til Skottland måtte han ha tolk. Dette har blitt sett på som et bevis på at pikterne ikke snakket et keltisk språk. Under presset av engelsk fra syd og irsk fra vest synes det som om det språket som pikterne snakket gikk tapt. Fra nord kom nordmenn fra 800-tallet og slo seg ned på nordspissen av Skottland og de ytterste øyene. Blandingen av norrønt språk og engelsk var med på å danne et skotsk-gælisk språk som med tiden skilte seg fra irsk gælisk. Skotsk-gælisk sto sterkest i Skottland på 1000-tallet og 1100-tallet, men fra kong David I av Skottlands regjeringstid begynte det innlandske skotsk-gælisk å vike for først normannisk-fransk, og deretter for engelsk som språk for adel og hoff. "Sasunnach", en skotsk-gælisk betegnelse på «saksisk», det vil egentlig si engelsk språk, begynte å spre seg stadig lengre nord og vestover. Fra 1600-tallet var skotsk-gælisk fortrengt til det vestlige høylandet og ytterste øyene. Her overlevde skotsk-gælisk, til tross for den tragiske tvangsutflytningen av befolkningen fra høylandet – «Highland Clearances» – på 1700-tallet og 1800-tallet. I dag er det stort sett på øya Skye og Hebridene hvor skotsk-gælisk fortsatt snakkes naturlig, og det i befolkning som nedstammer fra "både" gælere og nordmenn, til dels er deres DNA mer norsk enn gælisk, opptil 60%. Mindre enn 100 000 mennesker snakker skotsk-gælisk i Skottland i dag. Et resultat av tvangsflyttingen av høylandsbefolkningen var at det drev mange til å søke lykken i Amerika. En koloni av skotsk-gælisk-talende slo seg ned på Cape Breton i Nova Scotia. I år 1900 talte mer 75% av rundt 100 000 mennesker der skotsk-gælisk, men da fiskeindustrien ikke ble lønnsom flyttet mange, og i dag er de kun de færreste som taler det opprinnelige språket. Difteri. Difteri er en alvorlig infeksjon i nese og hals, og en av flere sykdommer vi vaksinerer barn mot. Det forårsakes av en infeksjon av difteribakterien som danner et giftig toksin. Sykdommen finnes i liten grad i Norden. Tilstanden. Difteri kalles også "ekte krupp" og er utgangspunktet for navnet falsk krupp som beskriver et mildere 'falskt' sykdomsbilde forårsaket av andre mikroorganismer enn difteribakterien (vanligvis luftveisvirus). Difteri kalles også bare krupp, men i dag brukes dette først og fremst om falsk krupp. Et annet navn på difteri var malign angina eller ondartet trang hals. Difteri er en infeksjon i nese og hals som skyldes difteribakterier. Difterisymptomene oppstår som følge av giften (difteri-toksinet) fra difteri-bakteriene (Corynebacterium diphteriae). Disse giftstoffene kan angripe hjerte-, nyre-, og nervevev. Sykdommen finnes i hele Europa og andre verdensdeler som Asia, Afrika og Sør-Amerika. Det er derfor risiko for smitte også i dag. Det vaksineres mot sykdommen i barnevaksinasjonsprogrammet fordi sykdommen medfører store plager for den som rammes og hos små barn har sykdommen en ikke ubetydelig dødelighet. I Norge er ikke-vaksinerte barn og voksne som gradvis mister sin immunitet utsatte for å utvikle difteri. Barn smittes med dråper og direkte kontakt. Vanligvis skjer smitten gjennom luftveiene, men det kan også skje gjennom hud. Under og like etter andre verdenskrig var det difteri-epidemier her i landet. De fleste barn i vesteuropa blir vaksinert. 80% av alle barn i verden vaksineres. I vesteuropa opptrer derfor sykdommen i dag oftest som sporadiske tilfeller. Det siste utbruddet i Norge var i Oslo i april 2008 med tre tilfeller. Sykdommen er ennå et betydelig problem i utviklingsland. Det var allerede før vår tidsregning kjent at sykdommen særlig rammet små barn. Difteri som reisesykdom. Det større fare for å få sykdommen ved reising, men ved de fleste typer reiser er det tross alt liten smitterisiko, difteri som reisesykdom kalles også difteri ved reising eller reiseassosiert difteri. Det er aktuelt å beskytte seg mot sykdommen ved reiser til mange primitive og underutviklede land. Særlig hvis du skal ha mye kontakt med befolkningen, eller leve primitivt utenfor byene. Du kan beskytte deg mot sykdommen med difterivaksine hvis du er uvaksinert. Eller ved å oppdatere vaksinen, hvis det er mer enn 10 år siden du tok den siste i 11-12 års alderen. En slik reisevaksine mot difteri er også aktuelt ved utenlandsreiser til de fleste andre land. Ved vaksinering før reiser brukes den såkalte duovaksinen, som samtidig også er en vaksine mot stivkrampe. Økt difterivaksinering i Norge. Mellom 1990 og 1996 ble mer enn 110.000 tilfeller rapportert i den Russiske føderasjonen, det tidligere Sovjet. På grunn av en viss oppblomstring og fare for økning i difteri, særlig i Nord-Norge, ble det i 1999 anbefalt å gi difteri i tillegg til stivkrampe hos personer som oppsøkte helsetjenesten med sårskader. Dette skulle være et ledd i å øke mostandskraften mot sykdommen difteri. I stedet for å bare gi stivkrampevaksine ble det derfor anbefalt å bruke kombinasjonsvaksinen: duovaksine. Stivkrampevaksinen kan gjentas uten fare for bivirkninger ved forurensede sårskader etter 3-5 år, men det er det er viktig å være klar over at difterivaksinen kan gi bivirkninger hvis den gjentas for hyppig. Det er altså ønskelig å holde beredskapen i Norge opp ved å sørge for en gjennomvaksinert befolkning, sårskader er derfor bare en hendelse hvor man benytter sjansen til å revaksinere personer fordi de fleste mister immunitet etter som årene går. Difteriens historie. I en del av historien om difteri kan det nevnes at tiden etter Sovjetsamveldets sammenbrudd kan illustrere hva som kan skje når vaksinasjonsprogrammet i et land svekkes. Fra 1980 gikk man over til en mindre potent vaksine som ble gitt to i stedet for tre ganger i barnevaksinasjonsprogrammet. Dette fordi heIsemyndighetene ville spare penger og trodde det nye opplegget likevel ville gi tilstrekkelig beskyttelse. På samme tid ble leveransene av vaksiner ustabile og mangelfulle. Helsearbeiderenes motivasjon for å opprettholde en høy vaksinasjonsdekning sank. Dette førte til at det brøt ut epidemier av difteri i Russland. Mellom 1990 og 1996 ble mer enn 110.000 tilfeller rapportert i den Russiske føderasjonen, det tidligere Sovjet. Av disse døde 2.900. En hyppig rammet gruppe var barn mellom 7 og 10 år (15,7 per 100.000) hvorav de fleste hadde blitt vaksinert som småbarn. En annen gruppe var voksne over 18 år (7,9 / 100.000). En undersøkelse av et utvalg av de barna som var blitt syke viste at vaksinen hadde gitt brukbar beskytteIse de første årene, men at effekten avtok etter 5 til 7 år. Konklusjonen helsemyndighetene trakk var å gi en booster-dose ved seks års alder. Til sammenligning er det kun meldt spredte importtilfeller fra Finland og Polen i samme periode, og disse førte ikke til spredning i befolkningen. Dette på tross av hyppig migrasjon mellom Finland, Polen og Russland. I Finland og Polen er vaksinasjonsdekningen over 95% og det er hele tiden brukt potente difterivaksiner av god kvalitet. Tegn. Inkubasjonstiden er kort, 2-5 dager etter smitte starter sykdommen med smerter og symptomer fra slimhinner i halsen, nese, svelg og bronkier. Sykdommen arter seg som en akutt infeksjon i øvre luftveier med dannelsen av en fastsittende membran. Dette gir alvorlig pustebesvær og som kan føre til døden. Utslettet består av et svært ubehagelige og hardt belegg (pusspropper og membraner) på mandlene. Og dette belegget kan også gå utover mandlene og ramme store deler av slimhinnen i halsen. Barnet blir tett i halsen, det blir urolig og hoster med en hes stemme. Difteri kalles også ekte krupp. Det ligner falsk krupp som i dag er vanlig ved virusinfeksjoner i halsen og svelget. Barnet får kraftig redusert allmenntilstand. Toksinet kan spres med blodet og ramme andre deler av kroppen innvendig. Blant annet hjertet og nervesystemet. Sykdommen kan også ramme huden, særlig ved sår i huden. Her er en liste over noen vanlige symptomer ved difteri Sykehistorien og tegnene er typiske. Men en endelig diagnose stilles ved dyrking av prøver (vattpinne) fra halsen. Den må være fremme ved laboratoriet samme dag. Tiltak. De fleste får difterivaksine som effektivt forhindrer sykdommen (inngikk i DTP-vaksinen / trippelvaksinen). Det er de relativt vanlige og alvorlige komplikasjonene som er årsaken til av vaksine anbefales. Gravide kan få vaksine hvis det er helt nødvendig. Etter 10 år kan beskyttelsen svekkes, og da bør voksne vurdere å oppdatere difterivaksinen. Difteri er også en reisesykdom; det er økt fare for å få sykdommen ved reising. Ved utenlandsreiser til DE FLESTE LAND bør du vurdere å oppdatere difterivaksinen. En slik reisevaksine mot difteri er aktuelt hvis det er mer enn 10 år siden du tok siste difterivaksine i 11-12 års alderen. Eller hvis du ikke tidligere er vaksinert. Særlig hvis du skal ha mye kontakt med befolkningen, og hvis du skal til områder med mye poliomyelitt. Ved vaksinering før reiser brukes den såkalte duovaksinen, som samtidig også er en vaksine mot stivkrampe. En pekepinn om reisevaksinen anbefales i det landet du skal til, får du ved å se på den reisevaksinasjonsoversikten som til en hver tid gjelder. Sykdommen skal behandles på sykehus. Sykehuset behandler med antibiotika, og kunstig fremstilte spesifikke immunglobuliner, såkalt antitoksin mot difteri. Ved mistenkte tilfeller skal pasienten innlegges på sykehus og isoleres. Og det vil bli gjort såkalte miljøundersøkelser av personene i miljøet rundt den som er eller mistenkes å være smittet. Kommunelegen, den faste legen eller helsesøster tar seg av dette. Opp igjennom historien før moderne tid var det utført mange forsøk på en rekke ulike behandlingsformer. Populære metoder har vært årelating, å skjære vekk drøvelen, trakeostomi og etterhvert intubasjon. Gjennomgått infeksjon gir ikke langvarig immunitet mot difteri fordi sykdommen ikke innebærer nok toksinoverføring til at immunsystemet for dannet nok antistoffer. Vaksinasjon derimot gir litt lengre immunitet, men også den svekkes over noen år. Tiden etterpå. Gjennomgått infeksjon gir ikke langvarig immunitet mot difteri fordi sykdommen ikke innebærer nok toksinoverføring til at immunsystemet danner nok antistoffer. Vaksinasjon derimot gir litt lengre immunitet, men også den svekkes over noen år. 5-10 % av de som får difteri, dør av denne infeksjonssykdommen. I land med dårlig hygiene og umoderne behandling kan opptil 30 % dø av sykdommen. Uten vaksine ville skadene i samfunnet bli betydelige. Den som overlever sykdommen, risikerer å bli invalid resten av livet. Fram til slutten av det 19. århundre døde fire av ti pasienter som fikk difteri. Kvelningsdøden ved difteri beskrives i jødenes religiøse bok, Talmud, som den verste måten å dø på. Fortsatt er difteri en farlig sykdom. På tross av at difteribakterien er følsom for antibiotika, er dødeligheten så høy som 10 %. Det er en rekke komplikasjoner til sykdommen for de som overlever. Av de mer alvorlige er affeksjon av hjertet (myocarditt), lever, nyrer og hjerne. Kapp Agulhas. Kapp Agulhas i Sør-Afrika er det sørligste punktet på det afrikanske kontinentet. Navnet kommer fra det portugisiske ordet for nåler, dette på grunn av stenformasjonene som, kombinert med de uvanlige værforholdene som blir skapt her fordi Indiahavet og Atlanterhavet møtes, har senket mange skip. Elisabeth av Thüringen. Landgrevinne Elisabeth av Thüringen, også Den hellige Elisabeth eller Elisabeth av Ungarn (født 1207 i Sárospatak, Kongedømmet Ungarn i dag Ungarn eller i Preßburg, Kongedømmet Ungarn i dag Bratislava, Slovakia, død 17. november 1231 i Marburg) er en av middelalderens mest avholdte helgener i Tyskland og Ungarn. Hun ble født som ungarsk prinsesse, datter av kong András II og Gertrud av Kärnten-Andechs, og giftet seg med landgreve Ludwig av Thüringen. Ruabon. Ruabon (walisisk: Rhiwabon) er en liten by i Wrexham i det nordlige Wales. Maelor Saesneg. Maelor Saesneg (også kalt English Maelor) er et område i Wales, ved den østlige grensen. Den viktigste byen, som var administrasjonssenter da det var et distrikt, er Overton. Området har tradisjonelt vært regnet som en eksklave under Flintshire, men er nå administrert av Wrexham. Mot vest, på den andre siden av elven Dee, ligger Maelor Gymraeg, også kalt Welsh Maelor. Dette området tilhørte tidligere Denbighshire. Navnene og den oppdelte administrasjonen for de to delene av Maelor går tilbake minst til 1202. Ascension. Kart over den britiske kolonien St. Helena, med Ascension øverst til venstre Ascension er en øy i det sørlige Atlanterhavet. Den er underlagt det britiske oversjøiske territoriet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha. På Ascension ligger flybasen Wideawake Field bygget under andre verdenskrig, Royal Air Force benytter denne basen til forsyning av basen Mount Pleasant på Falklandsøyene. Dessuten opprettholder det amerikanske forsvaret en rakettsporingsstasjon her. Under Falklandskrigen var Ascension sentral som forsyningsbase. Øya ble oppdaget av Portugal i 1501, og tilhører Storbritannia fra 1922. Réunion. Réunion ("fransk: La Réunion") er ei øy i Indiahavet, 800 km øst for Madagaskar. Øya er et fransk oversjøisk departement (département d'outre-mer) og en oversjøisk region. Réunion ble oppdaget av portugiserne i 1513, men ble først kolonisert av Frankrike i 1642 under navnet Île Bourbon, dette ble forandret til "Réunion" under den franske revolusjonen. Etter at Suezkanalen ble åpnet i 1869, mistet øya sin funksjon som stoppested på sjørutene til Østasia. Øya har innbyggere (2011) og Saint-Denis er hovedstad. Réunion ligger 800 km øst for Madagaskar, i Indiahavet. Oppdagelsen av øya. Arabiske sjømenn kalte øya "Dina Morgabin" («Vestøya»). Den portugisiske admiralen Pedro de Mascarenhas og hans mannskap anses som de første europeerne som kom til den ubebodde øya den 9. februar 1513. De ga den navnet "Santa Apollonia", etter den hellige Apollonia av Alexandria, hvis minne ble markert den 9. februar i den daværende katolske helgenkalender. I årene som fulgte fikk øya sporadisk besøk av arabere, portugisere, engelskmenn og hollendere. Fransk okkupasjon. Øya ble senere okkupert av Frankrike og administrert fra Port Louis, Mauritius. Selv om det franske flagget ble heist av François Cauche i 1638, så ble Santa Apollonia først offisielt krevd av Jacques Pronis på vegne av Frankrike, da han deporterte 14 mytterister til øya fra Fort-Dolphin (i dag: "Tôlanaro") på Madagaskar. At øya nå var fransk ble markert med en steinstøtte i sjøkanten i det som i dag er kommunen La Possession. Fangene forlot øya og vendte tilbake til Frankrike 28. mai 1658 med skipet "Thomas-Guillaume". Fire år etter den første franske flaggheisingen, i 1642, slo de første franskmennene seg ned på øya da "La Compagnie des Indes Orientales" (Det franske Ostindiske kompani) sendte sitt skip Saint-Louis til øya. I 1649 navnga Ludvig XIII av Frankrike øya "Île Bourbon", etter navnet på hans kongeslekt. Slaveri og dårlig ledelse. Det var ikke stor pågang for å flytte til og utvikle øya, og fra rundt 1685 begynte pirater som hadde sitt virke i Indiahavet å bruke Île Bourbon som en handelsbase. Frem til 1715 var Det franske Ostindiakompani kun i stand til å forsyne seg selv og sine egne skip som passerte. Men kaffe ble introdusert på øya ved at seks mokkatrær ble importert fra Jemen, og mellom 1715 og 1730 ble dette øyas hovedlandbruksvare. Som et resultat av dette ble øyas økonomi sterkt forandret. Franskmennene tok i bruk slaver fra Afrika for å øke produksjonen. Réunion var under samme ledelse som den franske naboøya Mauritius, og i perioden etter introduksjonen av kaffe var Mahé de La Bourdonnais guvernør (1735–1746). La Bourdonnais behandlet Mauritius som den foretrukne av de to øyene og Réunion ble satt i skyggen. Som et resultat av dårlig ledelse og rivalisering mellom Frankrike og Storbritannia på 1700-tallet, samt kollapsen til Det franske Ostindiakompani, ble øyas ledelse overført til den franske kronen i 1764. På slutten av 1700-tallet var det flere slaveopprør, og de som klarte å unnslippe, grunnla landsbyer som var bygd på demokratiske prinsipper med valgte ledere. Det var flere sammenstøt mellom disse landsbyene og kolonimyndighetene. Piratvirksomhet. Piraten Olivier Levasseur, også kjent som La Buse, ble henrettet i Saint-Paul, Réunion På begynnelsen av 1700-tallet ble jakten på pirater intensivert i Vestindia, og mange av piratene dro derfor til Afrika og Indiahavet, hvor det var lettere å drive slik virksomhet. I april 1721 erobret den franske piraten Olivier Levasseur det portugisiske skipet "Nossa Senhora do Cabo" i en bukt ved Saint-Denis. En av passasjerene om bord var den portugisiske visekongen av India. En orkan hadde gjort stor skade på skipet og piratene slepte båten til Madagaskar. Denne bortføringen var begynnelsen på en intens jakt på pirater også i Indiahavet. Ni år etter bortføringen av skipet til visekongen av India, i 1730, ble Olivier Levasseur pågrepet på Madagaskar av den franske kapteinen D'Hermite. Levasseur ble ført tilbake til Réunion hvor han ble straffeforfulgt. Han ble dømt til døden, og ble henrettet 7. juli i Saint-Paul. Den franske revolusjonen. Réunion fikk sitt navn i 1793, som en følge av den franske revolusjonen og kongehusets fall. Navnet fikk øya som en markering av sammenslåingen mellom de revolusjonære fra Marseille og nasjonalgarden i Paris 10. august 1792. I 1801 ble øya døpt om til "Île Bonaparte", etter Napoléon Bonaparte. Under Napoleonskrigene ble øya i 1810 okkupert av den britiske marinen, som ga øya tilbake det gamle navnet «Bourbon». Da Frankrike fikk tilbake øya ved Wienerkongressen i 1815, beholdt øya sitt navn «Bourbon» til 1848. Navnet ble da byttet tilbake til Réunion etter kongehuset Bourbons andre fall. De andre øyene i Indiahavet som britene hadde okkupert, Rodrigues, Mauritius og Seychellene forble britiske. Kaffeplantasjene ble ødelagt av sykloner på begynnelsen av 1800-tallet, og engelskmennene introduserte sukkerrør og gjorde sukker til øyas viktigste landbruksvare i løpet av deres femårige okkupasjon. I 1819 startet man også opp med produksjon av vanilje. Vaniljen selges i dag under merket «Bourbon». I 1848 ble slaveriet avskaffet, men plantasjeeierne trengte fremdeles mye arbeidskraft, så indiske og afrikanske frivillige ble seilt inn til øya. Deres levevilkår viste seg snart å være lik de forhold som slavene opplevde. Åpningen av Suezkanalen. Tegning av Suezkanalen fra 1881 De gode tidene for handel og utvikling varte frem til 1870. Etter ti års bygging åpnet den 171 km lange Suezkanalen i 1869 og gjorde øya overflødig som stoppested på handelsruten mellom Europa og Asia. Øya ble dermed mindre strategisk viktig. I tillegg økte konkurransen på sukker fra Cuba og Europa. Alt dette førte øya inn i et økonomisk uføre. Réunion i moderne tid. Under andre verdenskrig fikk øyas økonomi enda et tilbakeslag, på grunn av økonomisk blokade, da de lokale myndighetene sympatiserte med det tyskvennlige Vichy-regimet i Frankrike. Det ble vanskeligere å få eksportert varene som ble produsert på øya. Det at øya var definert som koloni under fransk lov gjorde ikke forholdene bedre. I henhold til de franske lovene var en koloni pålagt å bringe varer av større verdi enn de mottok fra fastlandet. En koloni skulle gå med overskudd. I 1946 ble kolonistatusen fjernet og Réunion ble et oversjøisk département 19. mars 1946, og har i dag samme status som et fastlandsdepartement i Frankrike og er dermed et område i EU. Etter andre verdenskrig økte verdens etterspørsel etter sukker, og dette hjalp Réunion ut av det økonomiske uføret. De små øyene Europa, Bassas da India, Glorieusesøyene, Juan de Nova og Tromelinøya i Mosambikkanalen var frem til 3. januar 2005 administrert av Réunion, men administreres nå underlagt De franske sørterritorier (fransk: "Terres australes et antarctiques françaises – TAAF"). Politikk. Frankrikes flagg er Réunions offisielle flagg Réunion er delt inn i fire arrondissementer, 24 kommuner og 47 kantoner, og er et fransk oversjøisk departement og en oversjøisk region, og er dermed ikke en selvstendig nasjon. Réunion har tre plasser i det franske senatet (fransk: "le Sénat") og fem plasser i den franske nasjonalforsamlingen (fransk: "Assemblée nationale française"). Réunions hovedforsamling heter "Conseil general" og har 47 medlemmer som velges for seks år om gangen. Réunion er medlem av Kommisjonen for det indiske hav (Commission de l'Océan Indien) og søkte i 2004 om medlemskap i Den afrikanske union. Nasjonaldagen er 14. juli (Bastille-dagen) til minne om stormingen av festingen Bastille Saint-Antoine i 1789. Stemmerett oppnås for alle ved fylte 18 år. Réunions regionsråds president har siden valget 15. mars/22. mars 2010 vært Didier Robert (pr 20. April 2012). Geografi. Réunion ligger 800 km øst for Madagaskar og er 63 km lang, 45 km bred, og har et areal på 2 150 km². Øya er en av tre øyer i øygruppen Maskarenene, oppkalt etter øyas oppdager admiral Pedro de Mascarenhas. Piton de la Fournaise, en vulkan på den østlige delen av øya er 2611 meter høy og blir ofte omtalt som en søstervulkan til Hawaiis vulkaner på grunn av klimatiske og vulkanske likheter. Vulkanen har hatt mer en 100 utbrudd siden 1640 og er i dag under konstant overvåking. Siste utbrudd var 4. oktober 2005. Vulkanen Piton des Neiges er det høyeste punktet på øya med sine 3 070 meter, og ligger til nordvest for vulkanen Piton de la Fournaise. Til tross for sitt navn, så faller det sjelden snø på toppen. Fjellsidene av vulkanene er skogkledd. Dyrket mark og byer som hovedstaden Saint-Denis er konsentrert langs kysten. Réunion nasjonalpark ble etablert i 2007. Økonomi. Sukker er det viktigste landbruksproduktet og hovedeksportvare, men blir stadig mindre viktig til fordel for turisme som for hvert år blir en stadig viktigere inntektskilde for øya. Tidligere utgjorde sukkerproduksjonen 85 % av øyas eksportinntekter. Øyas myndigheter ser på turismen som et mål for å redusere øyas særdeles høye arbeidsledighet. Øyboerne har tradisjonelt hatt en lavere inntekt og levestandard enn andre franske territorier, men dette gapet blir stadig mindre. Den franske staten bidrar med store økonomiske overføringer til Réunion. Arbeidsløsheten er særdeles høy, 36 % (1999), og rammer særlig øyas yngre befolkning (39 % av innbyggerne er under 20 år). Skillet mellom øvre middelklasse og de fattige er uvanlig stort og dette anses som en fare for ro og orden. De hvite og de med indisk bakgrunn er bedre stilt enn øyboerne med annen bakgrunn, og har en kjøpekraft på europeisk nivå. Minoritetsgruppene er rammet av fattigdom og arbeidsløshet slik man kan se i fattige land på det afrikanske kontinentet. Flere finansielle og politiske skandaler har rammet Réunion i de seneste årene, noe som førte til voldsomme opptøyer i februar 1991. Øya har i den senere tid søkt tettere kontakt med Afrika og i 2004 søkte øya om medlemskap i Fellesmarkedet for det østlige og sørlige Afrika (COMESA). Réunion er sterkt avhengig av økonomisk bistand fra Frankrike. Offisiell valuta er euro. Demografi. Befolkningsutvikling på Réunion fra 1960 og frem til i dag Fra 1600-tallet til 1800-tallet bidro fransk immigrasjon i kombinasjon med immigrasjon av afrikanere, kinesere, gassere og indere til å gi øya en etnisk miks. Hvite franske innbyggere utgjør 25 % av befolkningen. Klima. Réunion har sommer hele året og et tropisk klima med milde vinder. Forskjellen i temperatur og nedbør kan variere mye, og varierer etter høyde og hvor utsatt stedet er for vind. Østkysten er fuktigere på grunn av passatvindene. Vestkysten ligger i le bak fjellene og er dermed tørrere. Den tørre og kjølige sesongen fra mai til oktober og vinteren, som kun minner om vinter ved fjelltoppene, er fra juni til august. November til april er fuktig og varm, og 2/3 av den årlige nedbøren kommer i denne perioden. Temperaturoversikt. Middeltemperaturen ved kysten er 21 °C om vinteren og 28° om sommeren. I fjellene er det ca. 10° kjøligere. Turisme. Turisme blir en stadig viktigere inntektskilde for Réunion, noe som gjør øya mindre avhengig av sukker- og vaniljeproduksjon. 420 000 turister besøker årlig øya. Cruiseskip går som regel utenom Réunion, til fordel for Seychellene eller Mauritius. Det er fergeforbindelse mellom Mauritius og Réunion. Høysesongen for turisme er fra juli til september og i julen. Transport. a>-fly fra Air Austral tanker drivstoff på Roland-Garros internasjonale lufthavn på Réunion Fly fra Air Austral, et flyselskap fra Réunion Det går rutefly mellom Réunion og Mauritius, Seychellene, Komorene, Mayotte, Madagaskar, Sør-Afrika, Kenya, Australia, Ny-Caledonia, Thailand og Frankrike (forbindelse ni ganger i uken). Øyas eneste internasjonale lufthavn, Aéroport de la Réunion Roland Garros, ligger 11 km øst for hovedstaden Saint-Denis. Flyselskapet Air Austral har hovedbase på Réunion. Ankang. Ankang (kinesisk: 安康市, pinyin: "Ānkāng shì") er en by på prefekturnivå i Kina sør i provinsen Shaanxi. Samferdsel. Kinas riksvei 316 løper gjennom området. Den fører fra Fuzhou i Fujian via Nanchang i Jiangxi og Wuhan i Hubei til Lanzhou i Gansu. Byen har flyplass (IATA-kode AKA) og jernbanestasjon, som danner endepunktet for jernbanestrekningen Xi'an – Ankang som ble åpnet 8. januar 2001, flere jernbanelinjer krysser her, slik at byen er knutepunkt for landtransport i Kina. Han-elven renner igjennom byen. Historie. Opprinnelig hadde Ankang status som fylke, men i 1998 besluttet det kinesiske innenriksdepartementet at området skulle få status som by på prefekturnivå. Ankang by dekker således i dag 23391 km² og har 2 670 000 innbyggere. Administrative enheter. Byprefekturet Ankang har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū") og 9 fylker (县 "xiàn"). Norsk misjon. I 1916 begynte den norske evangelisk lutherske Frikirke misjonsarbeid i Ankang. Misjonær Sigurd Aske var prest og bibelskolelærer her fra 1936 til 1944. En stor kirke ble bygd og stod ferdig julaften 1933. Den ble imidlertid sprengt i luften under kulturrevolusjonen i 1967. Det ble bygget en yrkesskole på tomta. Senere har Ankangs protestanter fått tilbake halve kirketomta, og i mars 1992 ble ny kirke innviet. Byen er også et katolsk bispesete, for et bispedømme som i år 2000 hadde nær 2 000 medlemmer. Fransk Polynesia. a> med de omliggende korallrev, "motu". Fransk Polynesia (fransk "Polynésie française"; tahitisk "Pōrīnetia Farāni") er er en fransk øygruppe i Stillehavet; en oversjøisk kollektiv eller konstituerende land av den franske republikk ("pays d'outre-mer"). Det utgjør av flere grupper polynesiske øyer hvor den mest berømte er Tahiti. Den er også den største og mest folkerike. På Tahiti ligger den største byen i øygruppa, Papeete, som også er hovedstaden for territoriet. Selv om øya Clipperton ikke er en integrert del av dets område ble det administrert fra Fransk Polynesia fram til 2007. Befolkning. Hele befolkningen utgjorde i januar 2010 267 000 innbyggere. Det var en økning fra 259 596 fra folketellingen i august 2007. Ved folketellingen i 2007 levde 68,8 prosent av befolkningen i Fransk Polynesia på Tahiti alene. Det urbane området av hovedstaden Papeete hadde i folketellingen i 2007 131 695 innbyggere. Styre. Flaggene til Fransk Polynesia sammen med flagget til Frankrike. Fransk Polynesia har to representanter i den franske nasjonalforsamlingen og en representant i senatet. Disse velges i alminnelige valg. Fransk Polynesia er også med i Europaparlamentet. Historie. Man antar at øyene ble befolket fra Sørøst-Asia for omtrent 3-4000 år siden. Den første europeiske oppdagelsesreisende til å besøke øyene var portugisiske Pedro Fernandes de Queirós i 1607, deretter kom Samuel Wallis (1767), Louis-Antoine de Bougainville (1768) og James Cook (1769). Historier om pene og lettlivete kvinner i et tropisk paradis fikk forfattere og kunstnere, som Robert Louis Stevenson og Paul Gauguin, til å besøke øyene (Gauguins grav er på Hiva Oa i Marquesasøyene). Det var på den lille koralløya Raroia i Tuamotuøyene at Thor Heyerdahl og hans mannskap landet med Kon-Tiki etter seilasen fra Sør-Amerika, men den mest berømte historien fra Fransk Polynesia er nok mytteriet på Bounty, som er blitt kjent gjennom en rekke bøker og filmer. Kaptein William Bligh skulle hente brødfrukttrær på Tahiti for å ha dem med til de engelske koloniene i Karibia, for å gi billig mat til slavene på sukkerrørfarmene. Etter at Bounty forlot Tahiti gjorde Fletcher Christian mytteri og satte Bligh og hans trofaste om bord i lettbåten, og seilte tilbake til kvinnene og det glade liv. Av frykt for å bli fanget tok de med seg kvinnene og seilte over havet til de til slutt kom til den ubebodde øya Pitcairn. Der senket mytteristene skuta (roret kan du i dag se på museet i Fiji) og slo seg til på land. Etter hvert ble øyene ganske hyppig besøkt av hvalfangere og handelsmenn, som ikke nølte med å vise de innfødte sine fantastiske goder, som alkohol og geværer. De brakte også med seg sykdommer som reduserte folketallet på øyene ganske dramatisk, siden øyboerne ikke hadde immunforsvar mot dem. De første misjonærene gjorde også sitt til å ødelegge sørhavskulturen, ved å brenne alt som de mente minte om hedenskap og kle på de innfødte med mest mulig klær til tross for tropevarmen. Øyene ble fransk protektorat i 1843, fransk koloni i 1880 og fransk oversjøisk territorium i 1957. Tilnærmet selvstendig styre fikk øyene i 1996. Frankrike ble beryktet gjennom mangeårige prøvesprengninger av atombomber på atollene Mururoa og Fangataufa i Tuamotuøyene, som de måtte gjøre på den andre siden av kloden selv om de hevdet at det var helt trygt! De nederlandske Antillene. De nederlandske Antillene (nederlandsk:, papiamento: ', engelsk: ') var et selvstyrt land i Karibia, og var del av Kongeriket Nederlandene. De nederlandske Antillene besto av to øygrupper i De små Antillene: Aruba, Curaçao og Bonaire (ABC-øyene) i sør, like utenfor Venezuelas kyst, og Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten (SSS-øyene) i nord, sørvest for Jomfruøyene. Aruba ble i 1986 skilt ut som eget selvstyrt land innen Kongeriket Nederlandene, og resten av De nederlandske Antillene ble oppløst 10. oktober 2010, da Curaçao og Sint Maarten også ble selvstyrte land innen Kongeriket Nederlandene, mens resten av øyene (Karibisk Nederland) ble del av Nederland som kommuner med spesiell status. Navn. Navnet "Antillene" er en fellesbetegnelse på øyene i Det karibiske hav som strekker seg fra Yucatán i Mexico i nordvest til kysten av Venezuela i sørvest. Betegnelsen antas å stamme fra tiden før den europeiske erobringen av den nye verden, da man forestilte seg Antilia som en øy eller et land et sted ute i Atlanterhavet. Navnet forekommer på kart. Det ble siden benyttet som navn på området og øyene i Vestindia. De nederlandske koloniene i området har tidligere vært kjent som Nederlandsk Vestindia. Naturgeografi. De to gruppene ligger 800 km fra hverandre. Bonaire og Curaçao ligger om lag 80 km utenfor kysten av Venezuela. Curaçao er den største av øyene med et areal på 444 km². Landskapet på Curaçao består for det meste av lave åser. Bonaire er 288 km² stor og har åser i nord, mens landskapet i sør er flatt og tørt. Bonaire og Curaçao har en årlig nedbør på 560 mm. Sint Eustatius, Saba og Sint Maarten ligger nord i de små Antillene, sør for Anguilla, vest for Saint-Barthélemy og nordvest av Saint Kitts og Nevis. Sint Eustatius har et areal på 21 km², for det meste åser med en sentral slette. Det er ingen naturlige ferskvannskilder på øya. Øya har vulkansk opphav. Den ligger like nordvest av Saint Kitts og Nevis. Saba ligger et stykke nordvest for dette igjen har et areal på 13 km². Øya består av en utdødd vulkan, Mount Scenery på 877 m, som er det høyeste punktet i De nederlandske Antillene og i Kongeriket Nederlandene. Sint Maarten utgjør den sørlige delen av øya Saint Martin, der den nordlige delen, Saint-Martin, er et fransk oversjøisk kollektivitet ("collectivité d'outre mer"). Landskapet på den sørlige delen av øya er preget av åser og en stor lagune helt i sør. De tre nordlige øyene i De nederlandske Antillene får i gjennomsnitt 1100 mm nedbør i året. Folketall. Folketallet på De nederlandske Antillene var anslått til 199 929 i 2009. Langt de fleste av disse, 141 766, bodde på Curaçao. Befolkningen på Sint Maarten var på 40 917, mens Bonaire hadde 12 877 innbyggere ved inngangen til 2009. De andre øyene var små i folketall; på Sint Eustatius bodde det 2768 mennesker, og på Saba 1601. Størrelsen på Curaçaos befolkning gjorde dette til det dominerende samfunnet innen De nederlandske Antillene. Nyfødte jentebarn på De nederlandske Antillene hadde en forventet levealder på 80,1 år, mens guttebarns forventede levealder var på 72,9 år. Språk. De to øygruppene skiller seg i språk. På Curaçao og Bonaire taler befolkningen papiamento, som også er offisielt språk. På disse øyene har også spansk en viss utbredelse. Befolkningen på Sint Eustatius, Sint Maarten og Saba har engelsk som sitt språk. Moderlandets språk, nederlandsk, benyttes også, men er ikke førstespråk for innbyggerne på noen av øyene. Tradisjonelt har nederlandsk vært undervisningsspråk, men dette er etter hvert blitt endret slik at papiamento og engelsk også benyttes som skolespråk. Siden 2007 er nederlandsk, engelsk og papiamento offisielle språk. Religion. Befolkningen på De nederlandske Antillene tilhører i hovedsak Den katolske kirke, men folket på Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten for det meste tilhører ulike protestantiske kirkesamfunn. De nederlandske Antillene har også et mosaisk trossamfunn med lange historiske røtter. På Curaçao og Sint Maarten finnes det også tilhengere av islam. Politikk. De nederlandske Antillene styres etter en grunnlov, kalt "staatsregeling", fra 1954. Samme år ble forholdet mellom Nederland og landets besittelser i Amerika nyordnet, slik at De nederlandske Antillene inngikk som et separat land i Kongeriket Nederlandene. Aruba var en del av De nederlandske Antillene til 1986, da den ble et eget land innen fellesskapet. Som en del av Kongeriket Nederlandene deler De nederlandske Antillene statsoverhode med Nederland. Dronningen er representert på Antillene ved en guvernør, som utnevnes for en periode på seks år. Guvernøren støttes av et råd ("kabinett") på minst fem medlemmer. Nederland har ansvar for utenriksforbindelser og forsvar, mens øyene styrer seg selv i andre saker. Guvernøren står formelt i spissen for den utøvende makt, sammen med en parlamentarisk valgt regjering. Den folkevalgte forsamlingen forsamlingen, "De Staten van de Nederlandse Antillen", består av 22 medlemmer. Forsamlingen velges ved universell stemmerett og proporsjonal representasjon for en periode på fire år. Det velges 14 medlemmer fra Curaçao, tre fra Bonaire, tre fra Sint Maarten, og én representant hver fra Saba og Sint Eustatius. Regjeringen for De nederlandske Antillene utgår fra den folkevalgte forsamlingen. De nederlandske Antillene har et politiske regjeringssystem på to nivåer, med en fellesregjering på toppen og separate folkevalgte forsamlinger og regjeringer for hver øy. Regjeringen for hver øy tar seg av de daglige gjøremål for de forskjellige øyene. Rettsordningen er basert på det nederlandske rettsystemet og sivilrett, men har innslag av britisk rett ("common law"). Dommere utnevnes av kronen. De nederlandske Antillene har en egen appelldomstol. Nederlandsk høyesterett i Haag er også høyesterett for De nederlandske Antillene. De nederlandske Antillene er ikke med i EU. Historie. Øyene var opprinnelig befolket av arawaker og karibere. De første europeerne som kom til øyene som i dag utgjør De nederlandske Antillene seilte sammen med Christofer Columbus. I 1493 kom de til Saint Martin, Sint Eustatius og Saba. Sistnevnte øy ble gitt navnet San Cristóbal. Den spanske utforskeren og conquistadoren Alonso de Ojeda gikk i land på Curaçao i 1499 og tok øya i besittelse for Spania. Spanjolene viste liten interesse for øya, siden det ikke var naturressurser å finne der. Innbyggerne ble ført bort som slaver til andre steder i Amerika. Det nederlandske Vestindiske kompani. Det nederlandske Vestindiske kompani tok kontroll over øyene i 1634. Kompaniet sikret seg Curaçao blant annet på grunn av øyas gode havn. Både på Curaçao og Bonaire kunne kompaniet drive med utvinning av havsalt. Kompaniet bygget forsvarsverker. Byen Willemstad på Curaçao vokste fram etter kompaniets ankomst. Det ankom bosettere fra Europa, blant annet spanske og portugisiske jøder, som flyktet fra forfølgelse i sine hjemland. I 1636 tok nederlenderne kontroll over Sint Eustatius, etter at franskmennene tidligere hadde bygget et fort der. Fra Sint Eustatius tok nederlenderne kontroll over naboøya Saba. Både nederlenderne, Spania og Frankrike var interessert i å sikre seg Saint Martin, blant annet for å utvinne salt. Spania oppga sine krav på øya i 1644 og i 1648 ble de sju nederlandske provinsene og Frankrike enig om å dele øya mellom seg. Kompaniet begynte i 1665 innførsel av slaver fra Vest-Afrika og øyene ble et viktig sted for den transatlantiske slavehandelen. Slavene ble solgt videre til andre områder i hele Amerika. En del slaver ble beholdt på øyene. Sint Eustatius utviklet seg til et viktig regionalt handelssted. På 1720-tallet gikk Sint Eustatius forbi Curaçao og Surinam i betydning når det gjaldt handel med slaver. Slaver ble importert direkte til Sint Eustatius og solgt videre til andre steder i Amerika. Økonomien på øya gikk tilbake etter at slavehandelen fikk nye markedsplasser, men tok seg opp igjen mot slutten av 1700-tallet da Sint Eustatius ble et regionalt handelssted der det ble handlet med alle slags varer. Under den amerikanske uavhengighetskrigen ble øya et sted der opprørerne kunne skaffe forsyninger av våpen. Fra kompani til koloni. I 1791 gikk Det nederlandske Vestindiske kompani inn og dets besittelser ble overtatt av den nederlandske stat. Øyene i Vestindia ble da gjort til kolonier. Slavehandelen fortsatte og i 1795 kom det til et slaveopprør på Curaçao under ledelse av Tula. Opprører ble slått ned av nederlenderne. Under Napoleonskrigene mistet Nederland kontroll over øyene til Frankrike og Storbritannia. Sint Eustatius ble erobret av Frankrike i 1795 og av Storbritannia i 1801 og igjen fra 1802 til 1810. Curaçao ble erobret av britene i 1800, fordrevet i 1803, men gjenerobret av britene i 1807. Nederlandsk kontroll over øyene ble gjenopprettet i 1816. Fra 1828 til 1845 ble de nederlandske øyene i Vestindia styrt av en generalguvernør i Paramaribo i Surinam. I 1845 ble kolonien delt i to, med Curaçao og tilhørende øyer som den ene del, og Surinam som den andre. Slaveriet ble opphevet i 1863. Økonomien på øyene stagnerte og mange utvandret for å finne arbeid andre steder. Da det i 1914 ble funnet olje i Venezuela etablerte oljeselskapet Shell oljeraffineri på Curaçao og den økonomiske utviklingen fikk en ny retning. Under andre verdenskrig ble øyene besatt av allierte styrker, og var en viktig kilde til drivstoff for den allierte krigsinnsatsen. De nederlandske Antillene blir dannet. I 1954 ble øyenes status endret fra å være koloni til å bli en assosiert stat innen Kongeriket Nederlandene. Fellesskapet innen De nederlandske Antillene var imidlertid alltid anstrengt. Etter lange stridigheter gikk Aruba i 1986 ut og ble en egen stat innen Kongeriket Nederlandene. Ønsket om å gå ut var også sterkt på Sint Maarten. Blant øyene stemte Sint Maarten og Curaçao for autonomi som eget land innen Kongeriket Nederlandene, Saba og Bonaire for tettere bånd til Nederland, mens Sint Eustatius var den eneste blant øyene som stemte for å forbli en del av De nederlandske Antillene. Framtidig status. a> og de karibiske øyene er i samme målestokk. Den 12. oktober 2006 kom Nederland fram til en avtale med Saba, Bonaire og Sint Eustatius; denne avtalen vil gjøre disse øyene til spesialkommuner innen Nederland. Den 3. november 2006 ble det avtalt at Curaçao og Sint Maarten skulle få en autonom status som assosierte stater innen Kongeriket Nederlandene. Men denne avtalen ble avvist av Curaçao den 28. november. Styresmaktene på Curaçao var ikke tilstrekkelig overbevist om at avtalen ville sikre øya tilstrekkelig autonomi. Den 9. juli 2007 aksepterte Curaçao til slutt denne avtalen. I mellomtiden hadde Nederland og de andre øyene underskrevet en avtale som ville gjøre slutt på De nederlandske Antillene fra den 15. desember 2008. Nederland sørget dessuten for at 1 milliard gylden ble gjort tilgjengelig for gjeldslettelse, sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse. Saba, Bonaire og Sint Eustatius vil altså bli en del av Nederland, men med en noe annen tilknytning enn vanlige kommuner. Disse kommunene vil ligne nederlandske kommuner på de fleste områder, de vil ha en borgermester og et kommunestyre og vil måtte innføre det meste av nederlandsk lov. Innbyggerne på de tre øyene vil også kunne stemme ved nasjonale avstemninger i Nederland og ved valg på europeisk nivå. Det vil imidlertid bli noen avvik fra det som er vanlig i andre kommuner. Sosiale ytelser vil for eksempel ikke bli på samme nivå som i den europeiske delen av Nederland og øyene vil ikke bli forpliktet til å innføre euro. Det er også usikkert om prostitusjon og likekjønnet ekteskap vil bli lovlig på disse øyene, slik det er i den øvrige delen av Nederland. Den opprinnelige termen som ble brukt for å beskrive det ventede forholdet Bonaire, Saba og St. Eustatius vil få til Nederland var "kongeriksøyene" ("Koninkrijkseilanden"). Den nederlandske provinsen Noord-Holland har tilbudt de tre kommunene å bli en del av denne provinsen. Økonomi. De nederlandske Antillene har sin egen sentralbank, "Bank van de Nederlandse Antillen". Valutaen er antilliansk gylden. De nederlandske Antillene har få egne naturressurser. Økonomien på øyene har siden 1916, da det første oljeraffineriet åpnet på Curaçao, vært petroleumsindustri. Olje importeres fra Venezuela og delvis fra Mexico. Foredlede petroleumsprodukter eksporteres. Det er ikke kjente forekomster av hydrokarboner i De nederlandske Antillene. Havnetjenester og skripsreparasjoner har også betydning for økonomien. De viktigste handelspartnerne er Venezuela, USA og Nederland. Turisme har vært særlig viktig på Curaçao og Sint Maarten og er under utvikling på Bonaire. Besøkende kommer for en stor del fra USA, men også fra land i Sør-Amerika, Canada og Nederland. Banksektoren og finansielle tjenester har økt i betydning. I 2003 ble grunnlaget lagt for online gambling basert på De nederlandske Antillene. Det er beskjedent med kommersielt landbruk på øyene og kommersielt fiskeri spiller bare en viss rolle på Sint Maarten. Arbeidsledigheten er ganske høy og ligger vanligvis rundt 15%. De nederlandske Antillene er avhengig av overføringer fra Nederland. Referanser. Antillene Turks- og Caicosøyene. Turks- og Caicosøyene er et britisk oversjøisk territorium som består av to grupper av tropiske koralløyer i i Vestindia. Turks-og Caicosøyene ligger sørøst for Mayaguana på Bahamas og nord for øya Hispaniola. Hovedstaden Cockburn Town ligger på Grand Turk Island, om lag 1042 kilometer (647 miles) øst-sørøst for Miami i Florida i USA. Øyene er geografisk sammenhengende med Bahamas, men har et helt annet politisk system enn nabolandet. Øyene har ca. 31 000 innbyggere. Rundt 22 500 av dem bor på øya Providenciales i Caicosøyene. Hovedstaden Cockburn Town ligger på Grand Turk Island. Det brukes amerikanske dollar på øyene. Fordi Turks- og Caicosøyene er et britisk oversjøisk territorium og ikke en selvstendig stat, kan de ikke utstede eget statsborgerskap til de som ønsker det. Turks-og Caicosøyene er oppkalt etter en kaktus kalt "Melocactus communis". De aller første innbyggerne som kom til øyene var de arawak-talende Taino-folket som krysset øyene fra Hispaniola en gang mellom 500 og 800 etter Kristus. Andre folkegrupper, indianere og nomader krysset også over til øya fra Cuba med retning mot det sørlige Bahamas. Flere av disse bosatte seg permanent på det som nå er kjent som Turks- og Caicosøyene. Historie. De første spanske oppdagerne kom til området litt før 1500-tallet. Spanjolene tok de innfødte som slaver, og området var så godt som avfolket på begynnelsen av 1500-tallet. Det forble også slik frem nesten til det 17. århundre. Gjennom det 16., 17. og 18. århundrene gikk Turks- og Caicosøyene frem og tilbake mellom spansk, fransk og britisk kontroll, men ingen av disse tre stormaktene etablerte noensinne noen langvarige bosetninger i dette området. På begynnelsen av det 18. århundre var øyene populære skjulesteder for pirater og sjørøvere. Fra 1765 til 1783 var øyene under fransk okkupasjon. Etter den amerikanske revolusjonen (1775–1783) flyktet mange amerikanske lojalister til de karibiske koloniene, inkludert til Turks- og Caicosøyene, og dermed kom de første nybyggerne til Bahamas og Turks- og Caicosøyene. I 1841 kom et spansk skip kalt «Trouvadore» som var engasjert i slavehandelen til Europa, og det forliste utenfor kysten av en av de største Turks- og Caicosøyene. Ett hundre og nittito afrikanske fanger overlevde forliset og kom seg til land på øyene som da var under under britisk styre. På øyene var slavehandel ulovlig, så de overlevende slavene ble utdannet som lærlinger i næringslivet i Grand Turk Island. I 1873 ble øyene gjort til en del av kolonien Jamaica. I 1917, foreslo daværende statsminister i Canada, Robert Borden, at denne kolonien skulle bli en del av Canada, men dette forslaget ble blankt avvist av den britiske statsministeren David Lloyd George. Øyene forble en del av Jamaica frem til 1959. Den 4. juli 1959 ble øyene igjen en egen koloni og den 31. mai 1962, var øyene en av de grunnleggende medlemmene av den kortvarige vestindiske føderasjonen. Da Jamaica ble uavhengig fra Storbritannia 16. august 1962, ble Turks- og Caicosøyene egen kronkoloni. Fra 1965 var guvernøren på Bahamas også guvernøren for Turks- og Caicosøyene. Bahamas ble selvstendig i 1973, og dermed fikk Turks- og Caicosøyene en egen guvernør. Øyene har siden den gang hatt sin egen regjering som blir ledet av en statsråd. Den første i rekken av disse var James Alexander George Smith McCartney, som satt som guvernør siden august 1976. Selvstyre, en ny grunnlov og fullstendig selvstendighet har blitt diskutert med jevne mellomrom siden den gang. Den britiske regjeringen tok over makten igjen i 2009. I 2008, etter at medlemmer av det britiske parlamentet gjennomførte en rutinemessig gjennomgang av administrasjonen på øyene har de mottatt flere rapporter om et høyt nivå av korrupsjon på Turks- og Caicosøyene, og flere politikere ble mistenkt for å bruke offentlige midler til eget bruk. Det samme året ble statsministeren Michael Misick selv satt i medienes fokus etter en etterforskning av en kvinne som ble identifisert av mediene som en amerikansk statsborger bosatt i Puerto Rico, anklaget statsministeren for seksuelle overgrep mot henne, selv om han sterkt benektet at dette noensinne hadde skjedd. Wallis- og Futunaøyene. Wallis- og Futunaøyene er et fransk territorium i det sørvestre Stillehavet. Hovedstaden heter Mata-Utu, og huser rundt 1 191 innbyggere av øyenes totalt 15 480 innbyggere. Styre. Wallis og Futuna styres av et råd som ledes av en administrator ("administrateur supérieur") utnevnt av Frankrike. Rådet består av de tre tradisjonelle monarkene og tre medlemmer som velges av den territorielle forsamlingen. Den territorielle forsamlingen består av 20 medlemmer. Øyene har blitt tilbudt selvstendighet flere ganger, men lokalbefolkningen har stemt "nei" (med stort flertall) hver gang. Administrativ inndeling. Forvaltningsmessig deles området i tre tradisjonelle kongedømmene, "Royaumes coutumiers". De heter Uvea, Sigale og Alo. Uvea er igjen delt inn i tre distrikter. Historie. Wallis og Futuna var i århundrer delt i tre kongedømmer, Uveariket, Sigaleriket og Aloriket. Det som var de tre rikene er den dag i dag områder med betydning innen landets styre. Ny-Caledonia. Ny-Caledonia er et fransk territorium i Stillehavet. Innbyggertallet var i januar 2006 estimert til 236 528. Hovedstaden heter Nouméa, og hadde i 2004 91 386 innbyggere. Ny-Caledonia har en spesiell status som "sui generis" kollektiv av Frankrike, det vil si Frankrikes utenomeuropeiske områder. Det består av hovedøya Grande Terre, Lojalitetsøyene, og en rekke mindre øyer. Det har et landområde på til sammen på 18 575,5 km. Myntenheten er CFP franc. Siden 1986 har FNs komité for avkolonisering inkludert Ny-Caledonia på FNs liste over ikke-selvstyrte områder. Det vil bli avgjort ved folkeavstemning en gang mellom 2014 og 2019 om Ny-Caledonia skal forbli innenfor den franske republikken som et selvstyrt oversjøisk "sui generis" kollektiv, eller om det skal bli en selvstendig stat. Historie. Det vestlige Stillehavet ble først befolket av mennesker rundt 3000 år siden. Lapitafolket, som den gruppen mennesker som bosatte seg i den melanesiske skjærgården, ble kalt. De kom til øyene, som i dag utgjør Ny-Caledonia, rundt 1500 f.Kr. Lapitafolket var meget dyktige sjøfarere og navigatører, og i jordbruksfolk som hadde innflytelse over et stort område av Stillehavet. James Cook ga navn til Ny-Caledonia. Fra omkring det 1000-tallet kom også polynesiere og blandet seg med de opprinnelige beboerne av øygruppen. Europeerne oppdaget først Ny-Caledonia på slutten av det 1700-tallet. Den britiske oppdageren James Cook fikk øye på øya Grande Terre i 1774 og kalte den Ny-Caledonia. Britiske og amerikanske hvalfangere var de første kommersielle sjøfarerne som tok inn på øya, mens de opererte utenfor Ny-Caledonia på 1800-tallet. De ble etterfulgt av handelsmenn av sandeltre, som var de første til å påvirke øyboerne i noe grad. Da lageret av sandeltre begynte å minke, ble handelsmennenes holdning mer truende og arrogant. I tillegg brakte europeerne med seg nye sykdommer, som kopper, meslinger, dysenteri, influensa, syfilis, og spedalskhet. Mange mennesker døde som følge av disse sykdommene. Spenningene mellom øyboerne og handelsmennene utviklet seg til fiendtligheter, og i 1849 ble mannskapet på det amerikanske skipet «Cutter» drept og spist av Pouma-klanen. (H) debatterer velferdsstatens framtid under NHOs Årskonferanse 2011. Velferdsstaten oppstod i Tyskland på 1880-tallet, og var et resultat av rikskansler Otto von Bismarcks sosiallovgiving. Politikken var dels et resultat av at staten hadde konsolidert sine primære maktfunksjoner og dermed søkte nye områder for makt og dels at lederne søkte å demme opp for voksende sosial uro og det som opplevdes som den sosialistiske trusselen. Sosialforsikringsordningene som da ble innført var ikke de første av sitt slag, men de skilte seg ut fra de foregående ved at de favnet større grupper og var nasjonale. Lovene var basert på forsikringsprinsippet hvilket innebar at de forsikrede, som regel arbeidere, hadde rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. De grunnleggende trekkene ved strukturene som da ble etablert regnes for videreført i samtlige av de etterfølgende tyske regimer. Modellen ligger også til grunn for flere av de andre velferdsstatene på kontinentet og danner dermed basis for den kontinentale velferdsmodellen. Universialismeprinsippet. Tanken om at staten hadde ansvar for folks sosiale trygghet og velferd hadde vunnet fram i alle europeiske land i mellomkrigstiden. Sosialforsikringsordninger var innført i landene og utvidet til å innbefatte flere samfunnsområder. Etter oppdrag fra den britiske regjeringen la sir William Beveridge i 1942 frem en plan for utbygging av de sosiale ordningene i Storbritannia. Beveridge-rapporten tok til orde for at samtlige britiske borgere, enten de var yrkesaktive eller ikke, av staten skulle være garantert inntektssikring og helse- og omsorgstjenester. Ordningen, som ble implementert ved the National Health Service act i 1948 konstituerer det første eksempel på en universalistisk velferdsmodell. Slike modeller ligger til grunn for de skandinaviske velferdsstatene, blant dem den norske velferdsstaten. Velferdsstatens økonomiske grunnlag. Velferdsstaten finansieres ved skatter og avgifter, da hovedsakelig over den generelle lønnsbeskatningen selv om det finnes skatter som er mer spesifikke som medlemsavgifter og arbeidsgiveravgift til folketrygden. Velferdsstatens utfordringer. Antall velferdsgoder omfanget av velferdsstaten har historisk sett økt. Som et resultat av dette har også kostnadene knyttet til velferdsstaten økt betydelig. Det oppstår stadig utfordringer omkring velferdssystemet ettersom det er arbeidstakere som primært betaler for de ytelsene som for eksempel barn, eldre, arbeidsledige, uføre mottar. Eksempler på utfordringer er eldrebølgen, høy arbeidsledighet og høyt sykefravær. Slavkov u Brna. Fredsmonumentet i Slavkov u Brna Slavkov u Brna (fransk og tysk "Austerlitz") er en landlig småby med rundt 7 000 innbyggere i det sydlige Mähren i Tsjekkia. Det såkalte slaget ved Austerlitz under Napoleonskrigene («trekeiserslaget») fant sted her den 2. desember 1805, der Napoleon Bonaparte beseiret den østerriksk-russiske koalisjonen anført av keiser Franz II og tsar Alexander I. Alle involverte parter undertegnet den 6. desember en våpenstillstand i byens slott. Et minnesmerke om slaget ble oppført i den da østerrikske byen omkring 1910–11. I Paris er Quai d'Austerlitz og Gare d'Austerlitz oppkalt etter byen til minne om slaget. Stedet er kjent fra 1261. På 1500-tallet hersket slekten Sternberg over byen. Hijaz. Dagens region Hijaz markert med rødt, og det historiske kongedømmet Hijaz markert med grønt Hijaz er en fjellkjede i det vestlige Saudi-Arabia, langs kysten av Rødehavet. I sør strekker fjellkjeden seg ned til Jemen. Fjellene når opp i ca 2 000 meter, og utgjør en viktig økologisk barriere mellom Rødehavet og den Den arabiske ørkenen som starter i øst. Hijaz var et politisk område som lå i det som i dag er det sørlige Saudi-Arabia og Nord-Jemen. Det var her de opprinnelige araberne kom fra. Området var en del av Det osmanske riket fram til første verdenskrig, men ble etter freden i Sèvres i 1920 et eget kongedømme under britisk innflytelse. Kongedømmet Hijaz hadde en befolkning på anslagsvis 750 000. De største byer var de hellige steder Mekka med en befolkning på 80 000 og Medina med 40 000 innbyggere. Kongedømmet ble annektert og ble en del av Saudi-Arabia i 1932. Chrysler. Chrysler Corporation er en amerikansk bilprodusent som har produsert biler siden 1925, og helt fra 1914 under Dodge-navnet. Fra 1998 til 2007 var selskapet en del av DaimlerChrysler-konsernet, da Daimler Benz og Chrysler fusjonerte, men den 14. mai 2007 annonserte DaimlerChrysler AG salget av 80,1% av aksjene i Chrysler-gruppen til det amerikanske selskapet Cerberus Capital Management. Selskapets nye navn er Chrysler LLC, og avtalen ble sluttført den 3. august 2007. Historie. Selskapet ble stiftet av Walter Percy Chrysler den 6. juni 1925, med midlene som var igjen etter Maxwell Motor Company. I 1928 startet Chrysler Plymouth-merket for rimelige biler, DeSoto-merket for mellomklassen, og kjøpte i tillegg selskapet til Dodge-brødrene – alt dette for å ha et utvalg merker liknende det General Motors allerede hadde. Denne prosessen nåded sin logiske slutning i 1955, da Imperial ble sitt eget bilmerke, og Chrysler hadde en portefølje på fem bilmerker, like mange som GM. Mot slutten av 1930-tallet byttet DeSoto og Dodge-divisjonene plass i hierarkiet, slik at rekkefølgen (fra billigst til dyrest) ble Plymouth, Dodge, DeSoto, Chrysler og Imperial. I 1934 lanserte selskapet Chrysler Airflow, med et avansert, strømlinjeformet karosseri blant de aller første som var designet etter aerodynamiske prinsipper. Chrysler bygget også bransjens første vindtunnel for å utvikle dem. Dessverre ble ikke modellen godt mottatt av publikum, og det var de beskjedne avdelingene Dodge og Plymouth som holdt selskapet i live gjennom depresjonen på 1930-tallet, med sine tradisjonelle, men populære bilmodeller. Plymouth var et av svært få bilmerker som faktisk økte salget gjennom 1930-tallet. Det var i dette tiåret selskapet stiftet en deleavdeling under navnet Mopar (Motor Parts), med det resultat at modeller fra Chrysler-gruppen fortsatt kalles Mopar. Den mislykkede Airflow hadde en synlig effekt på Chryslers utviklings- og markedsavdelinger, som holdt seg bemerkelsesverdig tradisjonelle gjennom 1940-tallet og et godt stykke inn på 1950-tallet, med ett eneste unntak: introduksjonen av skjulte lykter på DeSoto-modellene i 1942. Ingeniørfremskritt fortsatte dog, og i 1951 introduserte selskapet den første av en lang og svært vellykket serie Hemi V8-motorer. I 1955 så fremtiden lys ut, med introduksjonen av Virgil Exners vellykkede stil "Forward Look". Med disse bilmodellene tok Chrysler ledelsen når det gjaldt design, og produserte flere modeller som i dag ansees som klassikere. Kanskje viktigst blant disse er Plymouth Fury fra 1956 og Chrysler 300C fra 1957. Da andre generasjon "Forward Look"-biler ble lansert i 1957 ble "Torsion-Aire" introdusert. Dette var ikke luftunderstell, men et torsjonsbasert system som reduserte den uavfjærede vekten dramatisk, og flyttet bilenes tyngdepunkt nedover og bakover, noe som resulterte i mer behagelig fjæring og økte kjøreegenskaper. Dessverre hadde Chrysler hatt det travelt med å sette systemet i produksjon, noe som førte til kvalitetsproblemer. Dette, kombinert med en nedgang i økonomien, førte til at selskapet igjen var i trøbbel. Da 1960-tallet begynte tok selskapet både gode og dårlige avgjørelser. I 1960 introduserte Chrysler selvbærende karosserier, og ble dermed den første blant de tre største amerikanerne (Chrysler, Ford og GM). Selvbærende karosserier var standard for alle Chrysler-produkter, med unntak av Imperial. Dette sørget for et stivere karosseri med færre ulyder, og ble snart den mest vanlige konstruksjonsmetoden for biler. Selskapets nye kompaktmodell, "Valiant", tok allerede fra begynnelsen store markedsandeler, og fortsatte å selge godt i over ti år. Valiant ble introdusert som et eget merke under Chrysler-gruppen, men ble tatt over av Plymouth i 1961. DeSoto ble lagt ned etter introduksjonen av 1961-modellene, delvis på grunn av at Dodge hadde et bredt modellprogram, noe som gikk ut over DeSoto-salget. Plymouth led av det samme, fordi noen Dodge-modeller hadde krøpet ned i Plymouths prisnivå. (Dette førte til at Plymouth ble nedlagt flere tiår senere.) En nedgradering av alle de største modellene fra Dodge og Plymouth ble en stor fiasko, og gikk ut over salg og fortjeneste flere år fremover. I april 1964 ble Plymouth Barracuda introdusert, nesten to uker før Ford Mustang, noe som gjorde den til markedets første "pony car". Til tross for at Barracuda holdt høyere kvalitet enn Mustang ble den ingen stor suksess, og Mustang solgte ti ganger så mange eksemplarer mellom april 1964 og august 1965. I 1966 introduserte Chrysler bilene sine i Europa, ved å ta over den engelske "Rootes"-gruppen, samt franske Simca, og stiftet "Chrysler Europe". Oppkjøpet av Rootes-gruppen viste seg senere å være et stort feilgrep på grunn av problemer i britisk bilindustri på 1960-tallet, og Chrysler la ned alle Rootes-merkene til fordel for sine egne. Simca-divisjonen hadde noe mer suksess, men også her var det problemer, og alt i alt tjente Chrysler lite på noen av merkene. Chrysler solgte sine europeiske forretninger til PSA Peugeot Citroën] i 1978. Samtidig utviklet selskapet muskelbilene i USA, først ved å produsere en gateversjon av sin racingmotor "Hemi", og deretter ved å introdusere et legendarisk utvalg biler som var relativt billige, men svært kraftige. Eksempler på disse modellene er Plymouth GTX, Plymouth Road Runner og Dodge Charger. Flere av disse modellene gjorde det godt i NASCAR-løp, og dette bidro til selskapets rykte for kvalitet. 1970-tallet brakte med seg både suksesser og nedturer. Selskapets eldre kompaktmodeller solgte godt igjen, på grunn av etterspørsel etter mindre biler da den første oljekrisen meldte seg i 1973. Selskapet investerte i utviklingen av et helt nytt program for store sedan-modeller, som dessverre ble lansert nesten samtidig som bensinprisene nådde toppen og salget av store biler kollapset. Samme år markerte slutten på Barracuda-produksjonen, etter ti år. Midt i tiåret gjorde selskapet stor suksess med sin første modell i lusksmarkedet, Chrysler Cordoba. Introduksjonen av tvillingmodellene Dodge Aspen/Plymouth Volare i 1976 ble dessverre ikke den suksessen Chrysler hadde håpet på, og selskapet hadde utsatt en modell i det nå viktige kompaktmarkedet i det lengste. Problemene vokste samtidig i Europa, og i 1977 kollapset Chrysler Europe. Året etter ble det solgt til Peugeot, som også hjalp Chrysler med utviklingen av modellene Plymouth Horizon og Dodge Omni, som det nå stadig mer desperate selskapet satset alt på. Kort tid etter ble Chrysler Australia, som til nå hadde produsert Mitsubishi Galant med Chrysler-logo på lisens fra Mitsubishi, solgt til Mitsubishi Motors. Kompaktbilen Horizon hadde ikke kommet til USA idet den andre bensinkrisen slo til og knuste salget av selskapets større bilmodeller, mens selskapet ikke lenger hadde noen kompaktmodeller å falle tilbake på. I ren desperasjon henvendte Chrysler Corporation den 7. september 1979 seg til amerikanske myndigheter og ba om en lånegaranti på én milliard amerikanske dollar for å unngå konkurs. Samtidig ble Lee Iacocca, en tidligere Ford-sjef, hentet inn for å fylle stillingen som administrerende direktør. Den 20. desember 1979 godkjente den amerikanske kongressen en lånegaranti for Chrysler Corporation (signert av president Jimmy Carter den 7. januar 1980), og takket være dette, samt noen nye og innovative modeller, unngikk Chrysler konkurs og kunne sakte, men sikkert kjempe seg vei tilbake til markedsandelene. Tidlig på 1980-tallet ble lånene tilbakebetalt, og Chrysler kjøpte AMC-merket, mest for å få Jeep. Dette gjorde selskapet enda sterkere, men Chrysler var fortsatt den svakeste av de tre store (General Motors, Ford og Chrysler). Tidlig på 1990-tallet forsøkte Chrysler seg igjen i Europa, og satt igang bilproduksjon i Østerrike, samtidig som de startet produksjon av høyrestyrte versjoner av enkelte Jeep-modeller i 1993, for introduksjon i Storbritannia. Jeeps stadig økende popularitet sørget for nye modeller for hjemmemarkedet, som Dodge Ram, sportsbilen Dodge Viper og "hot-rod"en Plymouth Prowler, noe som satt selskapet i en sterk posisjon da 1990-tallet gikk over i 2000. Fusjon med Daimler-Benz. Chrysler fusjonerte med Daimler-Benz i 1998, og ble til DaimlerChrysler AG. Dette ble innledningsvis presentert som en sammenslåing av to jevnstore selskaper, men innen få år kom sannheten frem: Det var et oppkjøp av Chrysler fra Daimler-Benz, hvor Daimler-Benz var den dominerende part. Kort tid etter sammenslåingen kom Chrysler igjen i økonomiske problemer, noe som senket aksjekursen på det nye selskapet og fikk alarmen til å gå i hovedkvarteret i Tyskland. Dermed fikk Jürgen Shrempp jobben som administrerende direktør. Plymouth-merket ble nedlagt i 2001, og en plan for å kutte kostnader ved deling av plattformer og komponenter ble lagt. Modellen Chrysler Crossfire, som hovedsakelig var bygget med Mercedes-komponenter, var det første resultatet av denne planen. Chrysler gikk tilbake til bakhjulstrekk, og i 2004 ble Chrysler 300 lansert, med bakhjulstrekk og en ny Hemi V8-motor. Modellen ble straks en suksess, og Chryslers økonomi var igjen på bedringens vei. Det langvarige partnerskapet med Mitsubishi ble avviklet da DaimlerChrysler solgte sine aksjer i selskapet på grunn av synkende profitt og salg for Mitsubishi over hele verden. Det arabiske alfabetet. Det arabiske alfabetet er spesielt laget til det arabiske språket, det skrives fra høyre til venstre og består av 28 bokstaver. Varianter av alfabetet utgjør skriftsystemet til flere andre språk. Alfabetet ble utviklet fra det nabateiske alfabet som igjen var avledet av en form for arameisk skrift. Disse skrifttypene er kjent fra tiden rundt 300-tallet e. kr. Det har eksistert forskjellige stiltyper av arabisk skrift som nå er gått helt av bruk. Det finnes ingen store bokstaver i det arabiske alfabetet, alt skrives «i ett», det sitter fast i hverandre, nesten som løkkeskrift, med unntak av de ikkekoblende bokstavene. Man har ikke egne bokstaver for de korte vokalene, disse kan markeres over og under bokstavene med egne tegn, men dette blir sjelden brukt, med unntak av i skolebøker for barn og i Koranen. De fleste bokstavene, men ikke alle, har 4 former, ettersom hvor i ordet de står, enten i isolert form, begynnende form, inne i eller på slutten av ordet (siste bokstav). Noen bokstaver er såkalte ikkekoblende bokstaver, disse bokstavene fester seg ikke til bokstaven som kommer etter, derfor har de bare to former. Dersom en slik bokstav står i begynnelsen eller inne i et ord, vil det føre til at ordet må skrives som to streker, siden disse bokstavene ikke kan feste til det som kommer etter. F.eks. i ordet الإسلام, al-'islām kan man se tre slike «brekk»: Etter den første «alif»en (ا), og etter begge «la» (لا) sammenskrivningene; «m» (م) står derfor i uavhengig form, selv om den kan skrives i alle fire formene og derfor festes til en forestående bokstav. Arabisk skrift benytter seg av mange sammenskrivinger, som «la» (لا), spesielt i håndskrevne tekster. Det finnes også noen ekstrategn som ikke regnes som en del av alfabetet. På flere andre språk som bruker alfabetet, som farsi, urdu og malay, brukes tilleggsbokstaver. Se også. Alfabet Colargol. 'Colargol" er en fransk-polsk barne-tv-serie, og navnet på bamsen som var seriens hovedrolleinnhaver. Selve historien og bjørnen ble laget på 1960-tallet av den franske damen Olga Pouchine, hun lagde historien om Colargol for å fortelle sønnen sin. En 10 år senere lagde en polsk animatør barne-tv-serien om Colargol, med i alt 53 episoder. På norsk TV. Den første av tre sesonger ble vist på NRK Barne-tv på lørdager i 1973, og en plate med sanger fra serien vant Spellemannprisen 1974. Det var skuespilleren Rigmor Lange som ga stemme til Colargol i den norske versjonen. Andre stemmer var ved Kjell Kjær og Kyrre Haugen Bakke. To nye serier ble vist i 1974 og 1976. I ingen andre land ble "Colargol" så populær som i Norge. Skotthyll. Skotthyll er en idrett eller et spill som handler om å kaste med jernskiver (hyller) som veier en knapp kilo og har en diameter på 12,5 cm. Poenget er å treffe flest mulig av de tre «munkene» (sylinderformede trekubber) som er stilt opp i den andre enden av banen. Hver spiller kaster tre skiver i hver omgang og lagene består av fem spillere. Teknikken og øvelse er viktig. Jumbokasting er en mer selskapelig form for skotthyll, og passer godt for lag som er på reise, men man kan holde konkurranser også i denne form for spillet. I jumbokast avtales ikke antall kast, men antall poeng, f.eks. 100 eller 200 poeng. Historikk. Skotthyll regnes som den trønderske nasjonalidretten. Opprinnelsen til idretten er noe uklar, men man tror den kan ha sammenheng med skotske ingeniører som var med å bygge jernbanen mellom Trondheim og Støren i 1860. Det første Trondheimsmesterskapet ble avholdt i 1934, mens Norges Skotthyllforbund ble stiftet i 1978. Banen består av to platter på 5 x 0,6 meter hvor forkantene er 11 meter fra hverandre. Oppe på plattene står det tre "munker", trekjegler som er henholdsvis 20, 25 & 30 cm høye. De kalles 10, 20 og 30 (poeng) munken. Poenget er å treffe de tre munkene med hylla, ei stålplate med diameter 12.5 cm og en vekt på 920 gram som man kaster fra motsatt platt. Man får poeng etter hvor mange munker man greier å rive ned, dvs at maks poengsum for et kast er 60 poeng. En skotthyllserie består av 30 kast, 15 kast fra hver side. Norgesrekorden individuelt er pr dags dato (5.september 2012) på 990 poeng. Det konkurreres både individuelt og i lag. Skotthyll er i disse dager en ganske liten sport, men det har ikke alltid vært slik. På et Trondheimsmesterskap på 1930-tallet var det ikke mindre enn 3.000 tilskuere. Det første Trondheimsmesterskapet ble avholdt i 1934. Vinteren 2011-2012 åpnet skotthyllas storstue, Skotthyllhallen, på Rosten utenfor Trondheim. Her foregår det innendørskasting igjennom vinteren. Grunnen til at regionale idretter som skotthyll fortsatt holdes i hevd kan sies å være en leting etter identitet, rekonstruksjon av levninger fra fortiden og samtidig en interesse for utvikling eller kontinuitet. Utbredelse i Norge. Norges Skotthyllforbund ble dannet 28. november 1978. Det var 748 medlemmer i Norges Skotthyllforbund 2004, fordelt på 69 klubber. Det arrangeres mesterskap i Trondheim, Stjørdal, Fosen og på Møre. Østlandet har lokal kasting. Skotthyll er spesielt utbredt i Trøndelag og minner om franskmennenes tidsfordriv boulle petanque. Kretser i Norge. I tillegg finnes det "områder" der utbredelsen enda ikke tilsier en egen krets enda. Disse områdene er Fosen, det fins én klubb på vestlandet, og det finnes også en skotthyllklubb på Gran Canaria. Klassisk arabisk. Vers fra koranen på klassisk arabisk Klassisk arabisk, også kjent som koransk arabisk, er en form for arabisk kjent fra litterære tekster fra umajjadisk og abbasidisk tid (600- til 800-tallet). Det er sannsynlig at dette språket er svært likt talespråket fra det området som var kjent som Hijaz da Muhammed levde der. Klassisk arabisk er en form for standard arabisk i likhet med moderne standard arabisk (MSA). Morfologi og syntaks er ikke i stor grad endret fra klassisk til moderne standard arabisk. Dette er Koranen sitt språk, og derfor regnes dette språket som hellig innenfor islam. Dette er det eneste språket muslimer bruker ved resistasjon av bønn, uavhengig av hva som er deres vanlige talespråk. Moderne Standard Arabisk. MSA står for "Moderne Standard Arabisk", dette er en form for standard arabisk i likhet med klassisk arabisk, og bygger på sistnevnte. Dette er den formen for arabisk som benyttes i det meste av det som skrives, omtrent 99%. MSA benyttes i aviser, brev, tv, radio, magasiner, blader, internett. Det brukes i formelle sammenhenger, ofte også kalt «fusha» og høyarabisk. MSA er offisielt skriftspråk i alle arabiske land. Bymuseet (Oslo Museum). Bymuseet, tidligere Oslo Bymuseum, er siden 2006 en avdeling ved Oslo Museum. Museet er det kulturhistoriske museet for Oslo by med det tidligere Aker herred. Museet ble stiftet 22. desember 1905 som foreningen «Det gamle Christiania». Initiativtager og leder inntil 1912 var arkitekt Fritz Holland. Museet disponerer lokaler i Frogner Hovedgård i Frognerparken, hvor de første utstillingene ble åpnet i hovedbygningen i 1909. På 1980-tallet ble østfløyen i gårdsanlegget innredet for Bymuseets faste byhistoriske utstillinger. I 2000 sto museets nye administrasjonsbygning ferdig på østsiden av anlegget. Vestfløyen ble i 2003 tatt i bruk som lokale for skiftende utstillinger. Oslo Bymuseum hadde i sitt siste år som selvstendig museum til sammen besøkende. Bymuseet var inntil utgangen av 2005 fortsatt organisert som en privat forening, men ble i hovedsak finansiert ved offentlige tilskudd fra Oslo kommune og staten. Foreningen ble oppløst ved vedtak i generalforsamlingen på hundreårsdagen 22. desember 2005. Samtidig ble det besluttet å opprette en stiftelse til å forvalte eiendomsretten til samlingene og en venneforening til å ivareta medlemmenes interesser. Fra og med 1. januar 2006 er Bymuseet en del av den nye stiftelsen Oslo Museum, som har overtatt driftsansvaret. Den nye museumsstiftelsen fungerte i begynnelsen under arbeidstittelen «Hovedstadsmuseet», men har fra desember 2006 tatt navnet Oslo Museum. Bymuseet, Interkulturelt museum (IKM) og Teatermuseet gikk sammen om å opprette det nye museet som en konsekvens av den statlige museumsreformen. Inntil videre skulle de tre tidligere enhetene fungere på sine tidligere tilholdssteder. Bymuseet har satellitt-utstillinger i arbeiderboliger på Tøyen og Sagene. I 2008 åpnet det også utstillingen «Christiania 1624 - 1850» i Gamle rådhus, men denne måtte avvikles i 2010 da museet av økonomiske grunner måtte si opp leieforholdet med Oslo kommune. Museet administrerer arrangementer og byvandringer i "Kjenn din by"-programmet og utgir tidsskriftet "Byminner" (startet 1955). Samlingene omfatter alle slags gjenstander med tilknytning til byens historie og innbyggernes liv og virksomhet. Særlig verdifulle er Bymuseets kunstsamling og fotosamling med Oslo-motiver og portretter. Fotosamlingen er en av landets største og dokumenterer byens utvikling fra fotografiets barndom til i dag. I 2010 gikk Oslo Museum sammen med Oslo byarkiv om å opprette nettstedet "oslobilder.no" med søkbar tilgang til de digitaliserte delene av fotosamlingene ved begge institusjoner. Storeggaraset. Norskekysten med Storegga i gult Storeggaraset var et eller flere gigantisk undersjøisk skred ute i Norskehavet som forårsaket en stor tsunami. De gikk samtidig som følge av hverandre, eller med kort tid mellom hvert skred. Dette skjedde for om lag 8 100 år siden. I forbindelse med utvinning av gass på Ormen Lange-feltet har dette raset blitt grundig kartlagt og undersøkt. Konklusjonen var at raset skjedde i masser deponert fra forrige istid, og at det vil kreve en ny istid for å få en gjentakelse. Belegget for en slik konklusjon er offentliggjort i en lang rekke vitenskapelige artikler. Den alminnelige oppfatning blant geologer og geoteknikkere er at området nå er stabilt, og at nye store skred ikke kan gå i selve rasområdet. Det har derimot vært mindre utrasninger i skredkanten etter hovedskredet, og en kan ikke utelukke at det kan komme flere slike. Datering. Dateringen av det eldste skredet har det vært noe ulike oppfatninger av, men det anses i dag å være godt dokumentert. Noen eldre dateringer tilsier at det eldste skredet var for 25 000-50 000 C-14-år siden. Videre at neste skred var for mellom 6-8 000 C-14-år siden, og at for ca 3 000-5 000 C14-år siden var det mindre massebevegelser (det tredje skredet). Dagens oppfatninger ut fra et omfattende sett med dateringer er at hovedskredet skjedde for omlag 7 200 C14 år siden. Det er basert på dateringer i Storeggaskredet og på sedimenter på Helland Hansen-området. Det andre skredet var «kort tid etter». Flodbølgedateringene tilsier en alder på 7 300-7 100 C14 år. Det er dateringer på land i Skottland som gir en alder på ca 7 000 C-14-år og mer enn 20 dateringer fra ulike lokasjoner på land som gir 7 100-7 300 C-14 år. Det er også datert to ferskvannsgytjer som gir alderen 8 140 og 8 480 år i Frøystadmyra på Leinøy. Skredets geografi. En regner med at omlag 5 580km³ raste ut. Det første skredet var størst med 3 380 km³. I gjennomsnitt er helningen i glideflaten (i dag) 0,5 grader. Der rasmassene er avsatt er det 0,1 grader. Skredet er dannet i tre hendelser. I dag er det skråninger på opp til 30 grader. Gjennomsnittlig tykkelse i det første raset er 114m, med 280m som største tykkelse. I det andre raset var midlere tykkelse 88m og største tykkelse 330m. Helningen ved skredtidspunktene er ikke anslått. De som har undersøkt skredene er rimelig samstemte om hvilke områder som hører til hvilket skred og i hvilken rekkefølge skredene har skjedd. Skredutløsning. Norsk Hydro har beskrevet den regionale geologiske utviklingen som ligger til grunn for Storeggaraset. Den seismiske tolkningen viser at det har gått flere store ras i området i det siste en million år. Modellen går ut på at under store nedisninger er det blitt lastet store sedimentmengder på sokkelkanten. I mellomistidene blir det avsatt tynne konturitt-lag som fungerer som glideplan. Vekslingen mellom istider og mellom-istider legger tilrette for at det i enkelte områder, slik som Storegga, kan gå store ras. Men etter at et stort ras er gått, er det nødvendig å bygge ut en ny sedimentlast i en ny istid før skråningen igjen blir ustabil. Storeggaraset gikk i de ustabile massene nede på skråningen og beveget seg oppover og bakover mot sokkelkanten helt til det grep inn i masser som var så stabile at det ikke kunne rase mer. Selv om det store bildet er kjent er det en usikkerhet i hvordan raset ble utløst. Sporene av utløsningsmekanismen vil som regel være skjult på grunn av den seinere utviklingen av raset, og derfor er en henvist til å gjette på forskjellige muligheter og modellere om de er fysisk mulige og sannsynlige. Det er velkjent at kraftige jordskjelv kan utløse ras, og jordskjelv ble av Norsk Hydro regnet som den mest sannsynlige triggermekanismen. De geotekniske beregningene viser at det neppe vil bli utløst ras hvis ikke stabiliteten er svekket som følge av oppbygging av poretrykk. Poretrykk kan bygges opp på forskjellige måter: sedimentlast fra istidene, oppbygging av overtrykk i sedimentene som følge av gasslekkasjer og dannelse av gasshydrat, lekkasje av vann fra overtrykk i ooze-sedimentene under istidsavsetningene eller fra petroleumsvirksomheten. Det kan være tektonikk (diapirer som vokser opp), jordskjelv, gass, gasshydrater, fri gass, sedimentasjon, strøm og bølger, erosjon, økt poretrykk, avsalting, havnivåendringer, islaster og menneskelige aktiviteter. De fleste skred har sin årsak i flere mekanismer. Gasshydrater er en form for is. Det er utredet som en mulig årsak til skredet. Gasshydrater er gass (som metan, propan og etan) som går over til fast form ved en kombinasjon av lav temperatur og høyt trykk. De kan finnes både på havbunnen og i jordmassene. De kan finnes fra tykke lag til enkle krystaller. De kan være et problem om de smelter eller om de vokser. Gassvolumet kan øke 170 ganger når det smelter. Det er på seismikk påvist at det kan være hydrater i jordlag som skulle være mer ustabile. Det mangler likevel bekreftelse på at det virkelig er hydrater i disse lagene. Det er ikke noe som tilsier temperaturendringer av betydning for 8 000 år siden. Det er ikke tilgjengelig noe mål for temperaturen ved havbunnen. Dersom temperaturendringer har forårsaket skredene har situasjonen vært svært labil forut for rasene. I så fall kan situasjonen også i dag kunne være labil for nye temperaturendringer. En annen mulig årsak som er utredet er oozer. Oozer er typiske for havbunnen på dypt vann. De består av mer enn 30 % skjelettmateriale produsert av mikroorganismer som driver i vannet eller lever på havbunnen. Resten av jorda er leire. Det er ulike typer oozer avhengig av type organismer. En framtredende egenskap er høy porøsitet. Jorda holdes sammen av en kompleks kornform og muligens sementerte kontaktpunkter. Det ble funnet oozer på Gjallarryggen i 99m dyp. Vanninnholdet var over 100 %. Udrenert styrke var omtrent som leira. Når den ble omrørt mistet den omtrent all sin styrke. Lag med oozer har muligheten i seg for å være så svakt, at skredene kan ha skjedd i dette laget. Om det har vært oozer i dette laget er ikke bevist. En kjenner heller ikke egenskapene til et slikt lag. Oozer har svært varierende geotekniske egenskaper. Det undersjøiske Egersundsskredet i 1866 ble startet uten at det er rapportert jordskjelv på samme tid. Det er ikke noen av de norske undersjøiske rasene som en vet sikkert er forårsaket av jordskjelv. I Nord-Sverige og Finnmark er geologiske tegn på at det kan ha vært jordskjelv i størrelsesorden av åtte mellom 7 000 og 9 000 C-14-år siden. Disse er for langt borte til å påvirke Storegga. Jan Mayens forkastningssonen og geologiske forkastningssonen kan sette i gang skred. Noen av dem passer bra med sidegrensene for skredene. Det er konkluderer med at et jordskjelv ikke kan ha ført til, og heller ikke vil føre til global instabilitet i skråningen uten at det var et svakt lag. Det er vanlig å anta at Storeggaskredet ble utløst av et jordskjelv. Vannstandsendringer av skredet. Storeggaskredet har blitt simulert. En har lagt til grunn at bunnhelningen var opp til 0,72 grader, vanndyp fra 320m til 3 500m og lengden på skredet er 400 km. Skredmassen er i dag 5 500 km³. Geotekniske egenskaper til de gjenværende massene. I rasgropa er det nå overkonsolidert leire på grunn av at massene over er fjernet. Generelt er leirene i Storeggaområdet svært plastiske og har lav sensitivitet – de har da svært gode deformasjonsegenskaper. De tåler mye før de raser ut. Det er utført vurderinger av stabiliteten langs flere profiler som krysser brattkanten i Storeggaraset. Profilene er lagt der skråningene er steilest. Høyoppløselig seismikk har ikke påvist bløte sedimenter avsatt etter raset i den bratte delen av bakkanten. Dette henger trolig sammen med den kraftige strømmen som eroderer og fjerner fine partikler eller at strømhastigheten kan være for store til at sedimentasjon kan finne sted. NGI har gjort beregninger av skråningsstabiliteten i bakkanten på bakgrunn av geotekniske boringer, og kommet fram til at skråningen har en sikkerhetsfaktor på 1,5 – 1,7 for skred på dype glideplan (tilsvarende Storeggaskredet). Naturlige utløsning av store skred fra bakkanten ovenfor Ormen Lange anses ikke som noen risiko. Utrasninger i overflaten har lavere sikkerhetsfaktor i de bratteste skråningene (1,1 – 1,25), og er derfor vurdert i forbindelse med rørledningstraseer. Slike overflate-utrasninger vil ikke være noen trussel mot produksjonsinnretninger eller kompresjonsplattformen direkte, men kan berøre et eventuelt forankringssystem. Det er lavere enn det som normalt vil være akseptabelt for rasutsatte bolig- og industriområder på land. En må holde seg unna disse områdene eller gjøre lokale tiltak – som å fjerne masse eller dimensjonere rørledningene og kablene for lokale utrasninger. Ankring medfører at store anker slippes fra et fartøy og ned i havbunnen, hvor den fester seg og vil bidra til å holde fartøy på plass. Ankerslippet kan i verste fall føre til lokal utrasning av masser. Ved steinfylling slippes stein ned gjennom et rør fra et steindumpingsfartøy til havbunnen. Det er stein med diameter typisk på 7 cm. Steinene brukes til å fylle igjen ujevnheter i sjøbunnen og til å dekke over rørledninger. Selve steindumpingen gir en fall-last på sjøbunnen som kan gi lokal utrasning av masser. Videre kan steinhaugene i seg selv bli så store at de kan påvirke stabiliteten. Virkningen av steindumpingen vil være liten på stabiliteten. Grøfting utføres når en ønsker å grave ned rørledninger eller fjerne masser for å få en jevnere rørledningtrase. Om grøftene legges parallelt med raskanten kan de svekke stabiliteten. Virkningen av grøfting vil være liten på stabiliteten, Det er utført en rekke geotekniske boringer lags rørtraseer. Videobilder viste mye stein i bakkanten i 350-500m dybde. På bildene så det nesten ut som ei steinur eller som en elvebunn med sterk strøm – der mindre partikler har gått i suspensjon. En mulig tolkning er at det er stein som ligger igjen etter kraftig erosjon av utrast og omarbeidet morenemateriale (såkalt ”lag”-avsetninger). Det vil i så fall bety at det er eller har vært svært høye strømhastigheter i skråningen. Ved undersøkelsene ble det funnet bløte lag ved foten av de siste skråningene før platået. Geotekniske boringer viser at de noen steder har over 8m tykkelse. De er normalkonsolidert. De er ikke datert. Det er antatt å være senglasialt / holocent materiale fra før Storeggaskredet, som har sklidd ned skråningen i eller i forbindelse med skredet, - og lagt seg nederst som vifter. Hellingen på skråningen der viftene ligger er opp til ca 15 grader. Det er også gjort analyser med jordskjelv med størrelser opp til 6,9 på Richters skala. Disse ga skjærtøyninger som er vesentlig lavere enn det som trengs for å få en vesentlig reduksjon i skjærstyrken. Et jordskjelv kan ikke kan føre til global instabilitet i skråningen. Dersom det er et svakt lag kan jordskjelvet være utløsende. Et ekstremt jordskjelv er den eneste realistiske måten å få satt i gang nye skred i Ormen Lange-området. De vil likevel ikke kunne utvikle seg til store retrogressive skred – som Storeggaskredet. Norske katastrofer og store ulykker. Norske katastrofer og store ulykker er en oversikt over kjente katastrofer og store ulykker som har funnet sted i Norge eller på norsk territorium, hovedsakelig i fredstid. Hva som er inkludert. Det er nokså tilfeldig hvilke enkelthendelser fra krigshandlingene 1940 – 1945 som tatt med i listen. Senkingen av norske handelssskip i Atlanterhavet, i sjøslag eller ved frittstående torpederinger, og diverse konfrontasjoner og aksjoner på norsk jord, kan alle fortjene en plass i listen. Selv om enkelte katastrofer kan pågå over mange år tar vi i denne oversikten primært med enkelthendelser som er utløst av en særskilt årsak, og som normalt er avgrenset i tid til maksimalt ca. 1-2 år. Koleraepidemiene på 1800-tallet. Denne oppstillingen baserer seg på et sammendrag laget av Bjørn Davidsen. Primær er angitt i hans artikkel, se også. Andre sykdommer og epidemier. Gjennom årene har tallrike "influensaepidemier" jevnlig vært hovedårsak eller medvirkende årsak til mange dødsfall, fordi disse rammer nokså hardt blant dem som allerede har et svekket immunforsvar. Noen av disse epidemiene har rammet hardere enn andre. Asiasyken i 1957/1958 var en av disse. Hverken fugleinfluensaen (H5N1) fra 2005, eller den noe overvurderte svineinfluensaen i 2009/2010 utviklet seg aldri helt etter det skisserte scenario. Disse hyppige influensaepidemiene er derfor heller ikke tatt med i listene over. Store bybranner. Gjennom tidene har det forekommet store og omfattende bybranner i Norge. Fra middelalderen er tall på omkomne ikke kjent, men vi kan ikke se bort fra at flere av disse bybrannene kan ha tatt mange liv. Også bybrannen i Bergen i 1702 tok flere menneskers liv, men også her er dokumentasjonen mangelfull eller utilgjengelig. Med unntak for to branner i Bergen under annen verdenskrig, er disse store bybrannene ikke med på listen over. Se istedet: Liste over norske bybranner. Susan Sontag. Susan Sontag (født 16. januar 1933 i New York, død 28. desember 2004 i New York) var en amerikansk forfatter, skribent og feminist. Hun er kjent for sin innsats for menneskerettigheter og som en skarp kritiker av Bush-regimet i USA, særlig krigen mot Irak, og også av staten Israel og okkupasjonen av Palestina. Den 12. oktober 2003 fikk hun "de tyske bokhandleres fredspris" i Frankfurter Paulskirche. Sontag ble født Susan Rosenblatt i en jødisk familie av tysk-litauisk opprinnelse i USA, som datter av en kjøpmann. Moren var lærerinne. Hun ble oppdratt av besteforeldrene, da foreldrene var i Kina. Da hun var seks år døde faren av tuberkulose, og moren giftet seg på nytt. Hennes stefars navn var Sontag. 14 år gammel møtte hun forfatteren Thomas Mann, og 16 år gammel, i 1949, begynte hun å studere fransk, litteratur og filosofi ved universitetet i Chicago. Allerede i 1950 giftet hun seg med sosiologen Philip Rief, og fikk en sønn. Sammen med mannen publiserte hun en studie over Sigmund Freuds innflytelse på den moderne kultur. Siden 1970-tallet levet hun i et forhold med fotografen Annie Leibovitz. Hun døde 71 år gammel av leukemi. Bassam Tibi. Bassam Tibi (arabisk بسام طيبي) (født 4. april 1944 i Damaskus) er en syriskfødt tysk statsviter. Han er kjent for sine analyser av islamske land og sivilisasjoners internasjonale forbindelser. Han studerte i Frankfurt, hvor han tok doktorgraden, og habiliterte seg i Hamburg. Siden 1973 er han professor i internasjonal politikk ved Georg-August-Universität Göttingen. Han er en av grunnleggerne av den «arabiske organisasjonen for menneskerettigheter» (al-munazzama al-'arabiya li-huquq al-insan, المنظمة العربية لحقوق الانسان), og deltar i islamsk-jødisk dialog og jødisk-islamsk-kristen kulturell utveksling. Tibi er også kjent for sin teori om at innvandrere i Tyskland og Europa må tilpasse seg en tysk/europeisk "Leitkultur", ledekultur, som består av forrang for fornuft foran religion, demokrati som skiller mellom religion og politikk, pluralisme og toleranse. Sunnimuslimen Tibi har dessuten innført begrepet «europeisk islam», for å betegne en utgave av islam som er forenlig med de europeiske verditradisjonene, og som han mener EU og europeiske land aktivt bør fremme. Ingrid Bjerkås. Ingrid Bjerkås (født 8. mai 1901 i Oslo, død 30. november 1980) var første kvinnelige prest i Den norske kirke. Bjerkås ble cand. theol ved Universitetet i Oslo i 1958, 57 år gammel. Hun tok praktisk-teologisk eksamen 1960. Hun ble ordinert av Hamar-biskopen Kristian Schjelderup i Vang kirke 19. mars 1961. Dette utløste sterke protester fra kirkelig hold, særlig fra Menighetsfakultetet. Seks biskoper – to tredjedeler av det samlede bispekollegiet – nektet å forholde seg til ordinasjonen og erklærte at "vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og læreembetet og begrunner dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på". Bjerkås var sogneprest til Berg og Torsken på Senja fra 14. april 1961 til 1965, deretter prest ved Martina Hansens hospital i Bærum. Ved tilsettelsen i Senja henvendte professor Leiv Aalen ved Menighetesfakultetet seg til Bjerkås' biskop med krav om at det måtte tilsettes en egen mannlig prest for dem i menigheten som for sin samvittighets skyld ikke kunne godta en kvinnelig prest. Bjerkås ble imidlertid tatt godt imot i sitt nye embede, kanskje skuffende godt for dem som hadde håpet på mer oppstand. Kun et lite mindretall av menigheten holdt seg borte. I 2010 ble det kjent at Bjerkås i et personlig brev til Vidkun Quisling datert 6. september 1941 skrev «Hvordan våger De Herr Quisling å forlokke og forföre nordmenn til å bli landsforredere, kongesvikere og forbrytere mot sitt eget folk, til skjensel for hele verden og til usselhet blant sine egne?» Etter manglende svar sendte hun ytterligere ett brev, hvorpå reponsen fra NS-psykiateren Hans Eng var en vurdering av hennes mentale tilstand, at hun hadde en ukjent lidelse ved navn «jøssingismus psykopatica». Jigorō Kanō. Jigorō Kanō (嘉納 治五郎 "Kanō Jigorō"; født 28. oktober 1860, død 4. mai 1938) Japansk pedagog. Utviklet kampsporten Kodokan Judo (eller "judo"), hovedsakelig basert på "jujutsu". Jigoro Kano var liten av vekst og ble plaget av større skolekamerater. Han fikk derfor interesse for selvforsvar. Hans foreldre aksepterte ikke at han ville trene på de gamle krigskunster, fordi de mente de hørte fortiden til. Etter at han flyttet fra foreldrene for å studere, startet han jakten på en "jujutsu"instruktør. Først etter å ha blitt avvist av flere, kom han i gang med treningen. Etterhvert kom han til å trene mange forskjellige "jujutsu"-stilarter, og begynte å kombinere de beste sidene fra flere av dem og å lage nye teknikker. I 1882 grunnla Kano Kodokan Judo Institute i Tokyo, for å undervise i sin egen stilart. Han kalte den "judo" (Japansk "den myke vei"). Kano fjernet en del tradisjonelle "jujutsu"-teknikker og tilrettela "judo" slik at alle teknikker kunne utføres med full styrke uten skader. Kano var en av de første som tok til orde for å la kvinner trene. Han ble kritisert for dette fra mange hold, da det ikke ble regnet som bra for en kvinnes helse å drive med fysisk trening. Kano ignorerte dette, og lot flere kvinner trene med seg og sin kone. Kano var første asiatiske medlem av IOC. Kano arbeidet det meste av sin karriere som professor, og var en stor reformator av det japanske utdannelsessystem. Kano var initiativtager til at Japan aktivt støttet Kina i oppbygningen av moderne utdannelsesinstitusjoner. Etter sin død ble Jigoro Kano tildelt et dobbelt hvitt belte. Dette skulle markere at ringen var sluttet og at det ikke var mulig å ha større innsikt i judo enn det han hadde. Beltet var dobbelt så bredt som et vanlig judobelte, for å unngå forveksling med nybegynnere. Til dags dato er det kun Jigoro Kano som har blitt tildelt denne graden og tittelen "shihan" (mester i alle former). Når Kano trente brukte han stort sett et svart belte. De siste årene brukte han ikke belte (eller judodrakt) i det hele tatt, men hadde i stedet en lang skjorte på seg. Banda Aceh. Banda Aceh (eller Bandar Aceh, tidligere Kutaradja) er provinshovedstad og største by i den indonesiske provinsen Aceh på nordvestspissen av øya Sumatra. Befolkningen ble i 2006 anslått til 260 000. Første del av navnet, "Bandar" ("Banda") kommer fra det persiske بندر som betyr «havn» (eller «himmel»). Raya Baiturrahman-moskéen (også kalt Den store moské) er en av de mest kjente moskéer i Sørøstasia. Den ble bygd i 1879 som erstatning for en moské som var blitt fullstendig ødelagt. Man har bygd ut den flere ganger siden, som i 1995 da den fikk en ny minaret. Om morgenen den 26. desember 2004 ble byen svært hardt rammet, først av det verste jordskjelvet i verden på 40 år, og deretter av en stor tsunami utløst av dette og påfølgende jordskjelv. Det første og kraftigste undersjøiske jordskjelvet hadde sitt senter i havet rett ved Aceh-provinsen, mellom Sumatra og Simeulueøya (som også tilhører Aceh), de påfølgende jordskjelvene fulgte på en linje som gikk nordover og tett vest for Sumatra. Det ble etter noen dager anslått at 60 prosent av Banda Aceh var ødelagt. Torfaen. Torfaen er et grevskapsdistrikt i Wales. Det ligger innenfor det tradisjonelle grevskapet Monmouthshire. Administrasjonsbyen er Pontypool. Distriktet grenser mot Newport, Monmouthshire, Blaenau Gwent og Caerphilly. Abersychan. Abersychan er en by i Torfaen i Wales, nær Newport. Den regnes ofte som en forstad til Pontypool, og ligger i dalen som elven Llwyd renner gjennom. Den ligger ved elven Lwyd, i den øvre del av dalen, i østenden av det store kull- og jerndistriktet i Glamorganshire og Monmouthshire. Byen er omgitt av fjellandskap. Abersychan ble i 1894 et urbant distrikt og et verdslig sogn. I 1935 ble distriktsstatusen fjernet. Verdslige sogn ble i 1985 erstattet av "community councils" i Wales; Abersychan fikk dermed slik status, men det er pr 2006 ikke opprettet noe råd for området. Området omfatter også landsbyene Cwmavon, Garndiffaith, Pentwyn, Talywain, Varteg og Victoria Village. Republikanerne (Tyskland). Republikanerne ("Die Republikaner", REP) er et høyreorientert politisk parti i Tyskland. Det er særlig opptatt av innvandringsproblematikk. Det ble grunnlagt i 1983 av tidligere CSU-politiker Franz Handlos og Eckhard Voigt. Det ledes idag av legen Rolf Schlierer. På 1980-tallet hadde partiet flere seter i det europeiske parlamentet samt i parlamentet i den tyske staten Baden-Württemberg. For tiden oppnår det omkring 1% ved valg, dermed faller det under sperregrensen på 5 % i nasjonale valg. Khao Lak. Khao Lak ligger ved kysten midt i Phang-nga-provinsen (rødt). Landsbyen Nang Thong (Ban Bang La On) like nord for Lam Ru-odden. Fiskebåter ved Bang Niang-stranden. Fisket skjer med garn og ruser på kvelds- og nattestid. Feriehus ved Lam Ru-odden, ca 3 moh., som er overlatt til jungelen etter tsunamien. Kart som viser effekten (grågrønt) av tsunamien i Khao Lak. Turistområdet er det lange strandpartiet samt den krumme stranden (Khao Lak Beach) som starter sør for Lam Ru-odden helt nederst i bildet. Khao Lak (betyr "Lak-fjellet") er en landsby på grensen mellom Takua Pa kommuneog Thai Mueang kommune i provinsen Phang Nga, Thailand. Landsbyen ligger i et kystområde ved Indiske hav omkring Lam Ru-odden og utgjør den nordligste delen av tettstedet "Ban Lam Ru" – inneklemt mellom Khao Lak Beach og fjellet Khao Lak. Her ligger en telekommunikasjonsstasjon, en håndfull hoteller, og "Khao Lak – Lam Ru Nasjonalpark" på selve odden. Khao Lak Beach vender mot Andamanhavet i vest. Turiststed. I turismesammenheng brukes navnet Khao Lak om hele den 2-3 mil lange kyststrekningen nord for landsbyen, det vil si strandområdene i hele Takua kommune. Det bor 5 000 mennester langs kystsletten her. En utvidet begrepsbruk omfatter også turistanleggene i kystområdene i Thai Mueang kommune sør for tettstedet Khao Lak. Khao Lak har store turistanlegg, 20 km lange, sammenhengende sandstrender, og er utgangspunkt for utflukter og scubadykking utenfor kysten. Turistfasilitetene holder en høy standard, og har gode kommunikasjoner gjennom den internasjonale flyplassen 60 km lengre sør på øya Phuket, som utgjør kjernen i det store vestthailandske turistområdet. Geografi. Ved Khao Lak er kysten nord-sørgående vendt rett mot Andamanhavet i vest. Fjellene langs kysten når opp i et par hundre meter, og mellom fjellene og havet er lave, bebygde sletter. Det er utstrakt kokos-, banan- og gummidyrking langs kysten, og tropisk skog innenfor. Det er derimot ikke regnskog i Khao Lak, den starter litt lengre nordøst i nasjonalparkene rundt Khao Sok, i fjellområdene helt vest i Surat Thani-provinsen. En biologisk viktig, fredet banyanskog i et elvedelta ved kysten 8 km sør for Khao Lak ble totalskadd av tsunamien i desember 2004, og eksisterer ikke lengre. Dyrelivet er typisk tropisk og preget av stor luftfuktughet. Slanger, insekter og edderkopper, amfibier (firfisler, frosker), og en stor mengde fiskearter preger biotopene. Det holdes noe elefanter for turisme, men det viktigste lokale området for elefanthold er i Khao Sok. Det drives utstrakt vern av truede arter, ike minst skilpadder, men salget av utstoppede dyr og insekter er utstrakt. Antallet fuglearter er beskjedent. Økonomi og næringsliv. Den lokale økonomien er avhengig av turistene: De mest framtredende forretningene er hoteller, restauranter, turoperasjon og utflukter, dykkeaktiviteter og dykkeutstyr, butikker, drosjevirksomhet, internettkafeer, helse- og spatjenester, og thaimassasje. Langs strendene er det flere titalls hoteller og turistanlegg, med få unntak er disse fullt gjenoppbygd etter tsunamien. Det er meget gode veier nord-sør, riksvei 4 går nordover helt til grensen mot Myanmar og videre over til til Thailandbukta. Det er utmerket bredbåndsforbindelse og mobildekning langs absolutt hele kysten. Fjernsyn tilbys både gjennom parabol (satellitt), kabel-tv og bakkenett. Khao Lak Cable TV (KTV) driver kringkasting gjennom luftspent kabel i hele området, både til husholdninger og turistanlegg. Fiske, gummiplantasjer og palmeoljeindustri opprettholdes, men spiller økonomisk sett en langt mindre rolle enn tidligere. De mange restaurantene er viktige avtakere for det lokale fisket, og de viktigste kommersielle artene er ulike arter fisk, reke, scampi, blekksprut, skjærhummer (Rock Lobster), og i noen grad krabbe. Det er en større marinebase og en luftforsvarsbase 5 km sør for Khao Lak Beach (i Thai Mueang kommune), og 15 km lengre sør er det to universitets-campuser tilhørende hnhv Ramkhamhaeng University og Prince of Songkla University. Videre finnes en rekke buddhistiske templer, men moskeer finnes kun i nabokommunene – med to moskeer i Thai Mueang i sør. Tsunamien. Den 26. desember 2004 ble området hardt rammet av en tsunami utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Tusenvis ble drept, for det meste turister. Om lag 80% av alle som døde i Thailand, ca 5 000 personer, befant seg i Phang Nga-provinsen – alt overveiende i Khao Lak. Mange av de 84 omkomne nordmenn i Thailand befant seg i Khao Lak da bølgen skylte over strendene. International Tsunami Museum har utstillingslokale i landsbyen Bang Niang noen km sør for Khuek Khak, midt i området. Det er plassert i tilknytning til den ca 60 fot store og flere tonn tunge kystvakt- og politibåten P813 som ble skyllet 1-2 km inn på land over hovedveien, og som fortsatt står som museets viktigste utendørs minnesmerke over de voldsomme naturkreftene som tsunamien utløste. Blaenavon. Blaenavon (walisisk Blaenafon) er en by i Torfaen i Wales. Den ligger i en åsside ved stedet der elven Lwyd har sitt utspring. Byen har omkring 5000 innbyggere (2004). Blaenavon vokste opp omkring et jernverk som åpnet i 1788. Dette ble fulgt av stål- og kullgruveindustri, og befolkningstallet nådde på et tidspunkt 20 000. Etter at jernverket stengte i 1900 og kullgruven i 1980 har dette rast nedover. Byen har et gruvemuseum, og det industrielle landskapet er et verdensarvsted. Deutsche Volksunion. Deutsche Volksunion (DVU) er et nasjonalistisk politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt av forleggeren og utgiveren av Deutsche National-Zeitung, Gerhard Frey, som organisasjon i 1971 i München og som parti i 1987. Partiet fikk 12,9% av stemmene ved valget i Sachsen-Anhalt i 1998. I 2004 vant partiet 6,1 % av stemmene ved delstatsvalget i Brandenburg, etter en valgavtale med NPD, der de delte statene mellom seg. På grunn av denne avtalen stilte NPD ikke til valg i Sachsen-Anhalt i 2006, DVU fikk allikevel bare 3,0 % av stemmene. Ved Forbundsdagvalget i 2009 fikk partiet bare 0,1% av stemmene. Ranong (provins). Ranong markert med rødt på kartet over Thailand Ranong (ระนอง) er en liten provins ("changwat") i Thailand på bredden av Andamanhavet i vest. Den er den provinsen i landet som har færrest innbyggere, i 2004 beregnet til 165 300. Provinshovedstaden heter også Ranong, og har 24 200 innbyggere (2004). Provinsen Ranong ligger sør i landet, og grenser i nord og nordvest til det administrative området Tanintharyi i nabolandet Myanmar, og ellers (nord-øst-sør) til provinsene Chumphon, Surat Thani og Phang Nga. Provinsen er kjent for sin lange regntid – åtte måneder – og har høyest årlig nedbørsmengde i hele landet. Den ligger i nordenden av Malayahalvøya, der avstanden mellom Indiahavet og Sørkinahavet er på det minste. 80% av provinsen er skogdekt, og 67% er fjell. Tidligere var tinngruvedrift hovednæringsveien, men gruvene er nå tomme. Nå utvinner man hvitleire for bruk i porselensproduksjonen. Andre næringsveier er fiskeri, gummiplantasjer og cashewnøttdyrking. Det er også noe turisme. Den 26. desember 2004 ble provinsens kystområder rammet av en tsunami utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Blaenau Gwent. Blaenau Gwent er et grevskapsdistrikt i det sørlige Wales. Det grenser mot Monmouthshire, Torfaen, Caerphilly og Powys. Administrasjonsbyen er Ebbw Vale. Grevskapet ble opprettet i 1974 som et distrikt i det nye grevskapet Gwent. I 1996 ble det utskilt som et grevskapsdistrikt. Llanelli ble da overført til det gjenopprettede Monmouthshire. Ebbw Vale. Ebbw Vale (walisisk Glyn Ebwy) er administrasjonsbyen i Blaenau Gwent i det sørlige Wales. Den ligger i øvre ende av dalen som elven Ebbw Fawr renner gjennom. Byen er grevskapsdistriktets største, med omkring 25 000 innbyggere (2004). På slutten av det 18. århundre var Ebbw Vale bare en landsby med omkring 140 innbyggere. Da et jernverk (senere stålverk) ble etablert på stedet i 1778 førte dette til vekst i hele dalen, en utvikling som ble styrket da flere kullgruver ble åpnet omkring 1790. Ebbw Vale var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1958. Llanelli. Llanelli er en kystby i Carmarthenshire i Wales, omkring 13 km fra Swansea. Den er spesielt kjent for sine rugbytradisjoner. Byen begynte å vokse i 18. og 19. århundre da kullgruve-, jern- og tinnindustri ble etablert. Den ble en så viktig produsent av tinnplater at den i slutten av det 19. århundre ofte ble kalt «Tinopolis». Stengningen av kullgruvene og konkurranse med utenlandske stålprodusenter har ført til nedgangstider fra slutten av 1970-årene. Kultur, idrett og friluftsliv. Llanelli var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1895, 1903, 1930, 1962, og 2000. Millennium Coastal Park dekker 21 km av kystlinjen fra Loughor til Pembrey. Det er anlagt sykkelstier gjennom parken, som blant annet er et godt sted å se Gowerhalvøya fra. Pembrey Country Park ligger i utkanten av Llanelli. Det finnes også en strand, Cefn Sidan, som har vunnet et blått flagg for sin kvalitet. Det viktigste rugbylaget er Llanelli Scarlets. Byens fotballag heter Llanelli A.F.C.. Tanintharyi. Tanintharyi, bedre kjent under sitt tidligere navn Tenasserim (endret 1989), er den administrative enhet i Burma (Myanmar) som dekker den lange sørlige delen av landet. Den ligger inntil Andamanhavet i vest og Thailand i øst. I nord ligger den administrative enheten staten Mon. Enhetens hovedstad er Tavoy (Dawei). Enheten er på 43.328 km² og ved folketellingen i 1983 hadde den 917.628 innbyggere. En beregning av folketallet i 2004 havner på 1 362 500 innbyggere. Enheten er delt i fem distrikter: Amherst, Mergui, Tavoy, Thaton og Toungoo. Utenfor kystbyen Mergui ligger Merguiøyene, et yndet mål for dykkere. Den 26. desember 2004 ble øyene og kysten rammet av en tsunami utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Mon (delstat). Mon-staten er en administrativ enhet i det sørlige Burma (Myanmar). Den ligger mot Andamanhavet i vest. Hovedstaden er Mawlamyaing, tidligere stavet Moulmien. Staten grenser i nordvest mot den administrative enheten Bago, i nord og øst mot Kayin, og i sør mot Tanintharyi. I sørøst har Mon også en kort grense mot nabolandet Thailand. Det finnes ingen fersk befolkningsstatistikk for Mon-staten, bare overslag. I dag er antagelig det meste av befolkningen tilhørende majoritetsfolkegruppen burmeserne, men det er også mange tilhørende mon-folket. Beregnet folketall i 2004 er 2 498 000. Den 26. desember 2004 ble staten rammet av en tsunami utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). LSD. LSD (forkortelse etter tyske Lysergsäurediethylamid, eller lysergsyredietylamid), også kalt syre'", er et kraftig, syntetisk fremstilt psykedelisk stoff. LSD er smakløst, luktfritt, ugiftig og ikke-avhengighetsskapende. Historie. Kjemisk ligner LSD på lysergsyreamid (LSA), som finnes i frø fra arter av vindel blomster ("Ipomoea tricolor", «tlitliltzin»; "Rivea corymbosa", «ololiuhqui») som har vært tradisjonelt brukt blant urfolk i Amerika. LSD har lignende effekt på bevisstheten som plantebaserte psykedelika som meskalin (peyote og san pedro kaktus), psilocybin (psilocybinsopper), og dimetyltryptamin (DMT; ayahuasca), med eldgammel sjamanistisk og religiøst bruk. LSD ble første gang fremstilt i 1938 av Albert Hofmann på laboratoriene til legemiddelfirmaet Sandoz i Basel, Sveits. De psykoaktive egenskapene ved LSD ble oppdaget i 1943, da Hofmann inntok en liten mengde ved en tilfeldighet. LSD forbindelsen ble noen ganger kalt LSD-25 som viste til nr 25 i rekken av lysergsyre derivater som ble syntetisert. Det viste seg at LSD er usedvanlig potent, og de psykologiske effektene av LSD vakte hurtig stor interesse i ulike forskningsmiljøer. I 1947 startet legemiddelfirmaet Sandoz å distribuerte LSD under navnet Delysid. LSD ble i 1950, 1960 og 1970-årene utprøvd i ulike former for psykiatrisk behandling i mange land, i Norge blant annet ved Modum Bads Nervesanatorium og Statens Klinikk for Narkomane. Internasjonale etterretningsorganisasjoner, spesielt i USA, England og Sovjetunionen gjennomførte en lang rekke forsøk med LSD, som ledd i en generell interesse for å evaluere psykoaktive substanser sitt potensial som sannhetsserum, studiene med LSD førte ikke frem. Sin største utbredelse har LSD likevel fått som bevissthetsutvidende middel utenfor laboratoriene. Intellektuelle og mystikere som Gordon Wasson og Aldous Huxley sammenliknet LSD-opplevelsen med transetilstander utviklet i sjamanistiske og mystiske, religiøse tradisjoner gjennom bruk av naturlige bevissthetsendrende stoffer som psilocybin, peyote og yage med flere. Psykiateren Humphry Osmond innførte begrepet psykedelisk («sinnsmanifesterende») for å betegne denne gruppen av stoffer, da de følte at «hallusinogen» ikke strakk til da psykedeliske agenter vanligvis ikke fremkaller hallusinasjoner, men manifesterer noe grunnleggende i alle mennesker. På Harvarduniversitetet utviklet professor Timothy Leary og hans medarbeidere et prosjekt for bruk av LSD og liknende stoffer til å helbrede ulike psykologiske forstyrrelser. Da det ble avdekket at både de ansatte og studentene involvert i prosjektet også i stor grad hadde brukt psykedelika privat, stanset universitetet LSD-prosjektet i 1964. Leary og to av hans medarbeidere som ble oppsagt fortsatte å eksperimentere med psykedelika i ulike former. De forlot de akademiske rammene og tok i økende grad religiøse begreper og tilnærminger i bruk; blant annet ble det utgitt flere veiledninger i bruk av psykedeliske stoffer basert på buddhistiske og hinduiske modeller. En helt annen tilnærming til bruken av LSD som bevissthetsendrende middel valgte forfatteren Ken Kesey, som først og fremst så på LSD som et middel til å slippe løs sitt indre skapende jeg. Han arrangerte i perioden 1964-67 en rekke såkalte "syreprøver" (acid tests) på ulike steder i California. Dette var fester der hundrevis av mennesker i LSD- og annen rus utfoldet seg fritt. Syreprøvene hadde stor innflytelse på framveksten av hippiekulturen i San Francisco og den spredning til resten av verden. I første halvdel av 1960-årene hadde LSD blitt populært blant kunstnere og bohemer i mange amerikanske byer. Det ble utviklet nye kunstneriske former under innflytelse av LSD som har hatt stor utvikling på kulturlivet over hel verden. Spesielt innen populærmusikken har mange utøvere endret sine uttrykk betydelig etter å ha tatt LSD. Blant artister som har hatt nytte av psykedelika i sine musikk finner vi The Beatles, The Doors, The Grateful Dead,Neil Young,Bob Dylan og de fleste andre kjente utøvere fra 1960 og 1970-årene. Også innen malerkunst, litteratur, teater og andre kunstuttrykk har innflytelsen fra de psykedeliske stoffene vært betydelig. I de gryende datamiljøene rundt San Francisco ble det også eksperimentert flittig med LSD, og mange viktige utviklinger av datateknologi tilskrives innsikt oppnådd under LSD-innflytelse. Effekter. Effekten av LSD kan variere kraftig avhengig av faktorer som tidligere erfaring, innstilling, og miljø så vel som dosestyrken. Vanligvis gir LSD en følelse av forsterking og endring av følelser, sanser, minner og bevissthet i mellom 8 og 14 timer. I tillegg kan LSD frambringe synsbedrag som bevegende geometriske mønstre, spor etter gjenstander i bevegelse, og skarpe farger. LSD forårsaker ikke hallusinasjoner i ordets rette forstand, men snarere illusjoner og livaktige dagdrømlignende fantasier hvor ordinære gjenstander og erfaringer inntar en helt ny framtoning eller mening. Større doser kan føre til synestesi. En vanlig dose var i 1960-årene på mellom 100 og 200 mikrogram, i dag ligger vanlig brukerdose på 50-100 mikrogram. LSD blir syntetisk fremstilt av lysergsyre fra meldrøye, en sopp som vokser på korn. LSD er følsomt for oksygen, ultrafiolett stråling og klor, særlig i blanding (men stoffet kan beholde virkningen i flere år om det holdes unna lys og fukt på lave temperaturer). I ren form er LSD fargeløst og luktfritt med en svakt bitter smak. LSD inntas som regel oralt, vanligvis opptatt i en papirlapp, sukkerbit, gelatin, pulver eller væskeform. Skadelige effekter. LSD påvirker i liten eller ingen grad biologiske reseptorer som regulerer vitale funksjoner. Det finnes ingen dokumenterte dødsfall på grunn av LSD-overdoser. LSD er kroppslig veltolerert og fører ikke til varige skader på hjernen eller kroppen. Under effekten kan LSD utløse panikkanfall eller perioder med sterk angst. Dødsfall grunnet ulykker eller selvmord under effekten av LSD er ekstremt sjeldne. Det er omstridt hvorvidt langvarige nevropsykologiske problemer kan tilskrives bruk av hallusinogener, inkludert LSD. Bruk av LSD fører ikke til schizofreni, men LSD kan utløse symptomer hos pasienter med schizofreni. Ifølge tilgjengelig data forårsaker LSD ikke genetisk skade, spontane aborter, eller fødselsskader. LSD og andre psykedeliske substanser er ikke kjent å skape avhengighet, tvangsmessig bruk, eller abstinenssymptomer. Flere internasjonale eksperter har rangert LSD som mindre skadelig for den enkelte bruker og samfunnet enn alkohol, tobakk og en rekke andre vanlige rusmidler. Medisinsk bruk. LSD har blitt brukt i behandling av psykiske lidelser og alkoholisme. Forskere ved NTNU gjorde i 2012 en metaanalyse av randomiserte kontrollerte studier og fant at pasientene som fikk LSD hadde en signifikant reduksjon i alkoholmisbruk som varte i seks måneder etter en enkelt dose med LSD. Det viste seg at pasientene som fikk en full dose med LSD kom best ut i samtlige studier. Pr. 2012 pågår det behandlingsstudier med det LSD-lignende stoffet psilocybin for alkoholavhengighet og nikotinavhengighet. LSD har også blitt brukt i behandling av dødsangst til pasienter med kreft. Det pågår nå behandlingsstudier av dødsangst med LSD og psilocybin Rettslig status. LSD har vært plassert i «Schedule I» (P-I) i FNs psykotropkonvensjon siden 1971, det betyr at medlemsland kun skal tillate bruk av LSD til medisinske og vitenskaplig formål. I Norge står LSD oppført på narkotikalisten. Patenten på LSD gikk ut på dato 1963. LSD er et legemiddel uten markedsføringstillatelse, dvs. at det kan kun brukes på registreringsfritak etter spesiell tillatelse fra Statens legemiddelverk. Trang (provins). Trang (eller Muang Thap Thiang, ตรัง) er en av de sørlige provinser ("changwat") i Thailand, og ligger ut mot Andamanhavet i vest. De omliggende provinsene er (fra nord og med klokken) Krabi, Nakhon Si Thammarat, Phattalung og Satun. Provinsen omfatter i tillegg til fastlandsområdet dessuten 46 øyer i Andamanhavet. Det meste av provinsen består av bakker og fjell. Samlet areal er 4.917,5 km². Befolkningen var i 2004 på omkring 610 000 innbyggere. Hovedstaden Trang hadde 66 400 innbyggere. De øvrige byer er Huai Yot (16 500 innbyggere) og Kantang (14 100 innbyggere). Den 26. desember 2004 ble provinsen rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Carmarthenshire. Carmarthenshire (walisisk Sir Gaerfyrddin) er et grevskap i Wales. Administrasjonsbyen er Carmarthen. Tor Erik Drangsholt. Tor Erik Drangsholt (født 14. februar 1953) er norsk oberst i Luftforsvaret. Han har vært leder for Krigsskoleutdannede offiserers landsforening fra 2002 til 2006, og var intendant i Oslo Militære Samfund i perioden 1995 til 2002. Han tjenestegjør for tiden ved Forsvarets operative hovedkvarter Carmarthen. Carmarthen (walisisk Caerfyrddin) er administrasjonsbyen i Carmarthenshire i Wales. Den ligger ved elven Tywi, og har omkring 20 000 innbyggere (2004). Carmarthen var i romersk tid sentrum for området til den keltiske stammen demeterne, og het da Moridunum («sjøfort»). Det er muligens den eldste byen i Wales; det romerske fortet, som det finnes synlige rester av, er datert til 75 / 77. Byen har en strategisk beliggenhet, og ca. 1094 bygde normanneren William fitz Baldwin et slott der. Carmarthen slott ble ødelagt av Llywelyn den store i 1215. Det ble gjenoppbygget i 1223, og det ble samtidig gitt tillatelse til å bygge en bymur. Dermed ble Carmarthen også antagelig den første by med bymur i middelalderens Wales. I 1405 ble byen tatt og slottet plyndret av Owain Glyndwr. Omkring 1250 ble "Den svarte boken fra Carmarthen" skrevet. Boken er et av de eldste manuskripter på walisisk, og er knyttet til et kloster i byen. I 16. og 17. århundre var jordbruk og beslektede næringsveier, som ullproduksjon, viktig for byen. I midten av det 18. århundre ble jern- og kullgruveindustri viktigere, men Carmarthen fikk aldri et jernverk på størrelse med f.eks. de i Dowlais eller Merthyr Tydfil. Trinity College, Carmarten ligger i byen. Carmarthen var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1867, 1911 og 1974. Carmarthen i Arthurlegenden. Ifølge noen versjoner av legenden om kong Arthur ble Merlin født i en hule utenfor Carmarthen. En alternativ form av det walisiske navnet er Caermyrddin, «Merlins festning». Det er få historikere som støtter denne tolkningen, men historien er populær. Det er flere stedsnavn rundt Carmarthen som minner om dette, som Brynn Myrddin («Merlins skog»). "Den svarte boken fra Carmarthen" inneholder også referanser til Merlin, og muligens til Arthur. Det finnes også en legende om at hvis et tre som kalles «Merlins eik» falt, ville byen også falle. Da treet døde ble det gravd opp og plassert på et museum for å hindre at det falt. Satun (provins). Satun (สตูล) er en av de sørligste av provinsene i Thailand. Provinsen ligger på Malayahalvøya. De omliggende provinsene er (fra nord og med klokka) Trang, Phattalung og Songkhla. Helt mot sør grenser Satun mot den malaysiske provinsen Perlis. Mot vest ligger den ut mot Andamanhavet. Provinsen hadde i 2004 en befolkning på 292 900 innbyggere. Provinshovedstaden Satun hadde 33 316 innbyggere. Den 26. desember 2004 ble provinsen rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Narkotikalisten. Narkotikalisten er kortnavnet på Forskrift 1978-06-30 nr. 08: Forskrift om narkotika m.v., hjemlet i legemiddelloven. Dokumentet lister opp de psykoaktive stoffer og derivater det til enhver tid er straffbart å produsere, forhandle med, eller bruke utenom i medisinsk øyemed (les: med resept eller annen spesiell tillatelse). Disse ulovlige stoffene er med andre ord narkotika i juridisk betydning. Statens legemiddelverk (underlagt Helse- og omsorgsdepartementet) har fullmakt til å føre opp nye stoffer på listen, og manglende kjennskap til nyoppføringer er ikke grunnlag for straffrihet. Det juridiske grunnlaget og retningslinjen for listen og Helsedirektoratets avgjørelser ligger i to FN-konvensjoner: Narkotikakonvensjonen av 1961 og Konvensjonen om psykotrope stoffer av 1971. Høgskolen i Bergen. Høgskolen i Bergen (HiB) ble etablert 1. august 1994 og har omkring 7200 studenter og 660 ansatte. Høgskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen helse- og sosialfag, ingeniør- og økonomisk-administrativ utdanning, musikkutdanning og lærerutdanning. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelor-, master- og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Høgskolen har som mål å være den viktigste profesjonshøgskolen på Vestlandet. Høgskolen er i dag lokalisert på seks ulike steder i Bergen, men planlegger en samlokalisering på Kronstad. I mai 2011 feiret jordmorutdanningen ved Høgskolen i Bergen 150 år. Utdanningen startet ved Fødselsstiftelsen i Bergen i 1861 og har hatt flere navn, blant annet Statens jordmorskole i Bergen og Bergen jordmorhøgskole. Historie. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at seks statlige høgskoler i Bergen ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. Bergen helse- og sosialhøgskole var en tidligere høgskoleoverbygning for flere helsefaglige utdanninger, etablert i Bergen i 1992 som en "mellomfase-fusjon" mellom fem høgskoleutdanninger som jordmor, vernepleier, psykiatrisk sykepleier, sosionom og helsesøster. Skolen ble i 1994 fusjonert inn i Høgskolen i Bergen. De infusjonerte skolene var Bergen jordmorhøgskole, Bergen vernepleierhøgskole, Høgskolen i psykiatrisk sykepleie, Bergen, sosionomutdanning og helsesøsterutdanning. 1. januar 2005 ble også Statens dykkerskole overført til Høgskolen i Bergen. Utvidelsesplaner. I 2014 skal HiB flytte inn i nytt bygg på Kronstad. Høgskolen har siden starten i 1994 arbeidet for å få nybygg. I mangel av et stort nok hovedbygg har undervisningen vært spredt på en rekke bygg omkring i Bergen. Sumatera Barat. Sumatera Barat eller Vest-Sumatra er en av provinsene i Indonesia. Den ligger på vestsiden av den store øya Sumatra, og omfatter også noen store øyer i vest, i Indiahavet. Provinsen grenser til provinsene Sumatera Utara (Nord-Sumatra) i nord, Riau og Jambi i øst, og Bengkulu i sørøst. Den omfatter også Mentawaiøyene utenfor kysten, i Indiahavet. Provinshovedstaden er Padang. Den 26. desember 2004 følte provinsen virkningen av det store undersjøiske jordskjelvet som fant sted litt lenger nordvest, utenfor vestkysten av provinsen Aceh. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Sumatera Utara. Sumatera Utara eller Nord-Sumatra er en av provinsene i Indonesia. Mot nordvest grenser den til provinsen Aceh, mot sørøst til Riau og sørøst mot Vest-Sumatra. Provinsen har kyst både mot Indiahavet (i sørvest) og mot Malakkastredet (i nordøst). Hovedstaden er storbyen Medan. Provinsen omfatter også øya Nias utenfor sørvestkysten, i Indiahavet. Den 26. desember 2004 følte provinsen virkningen av det store undersjøiske jordskjelvet som fant sted litt lenger nordvest, utenfor vestkysten av provinsen Aceh. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Demetere. Demeterne var en keltisk stamme på de britiske øyer. Da romerne invaderte øyene levde de i et område i dagens Pembrokeshire og Carmarthenshire i Wales. Deres hovedstad var Moridunum, dagens Carmarthen. Stammen gjorde ikke motstand mot romerne, i motsetning til andre stammer i området som silurene og ordovikene. Derfor ble ikke dette området sterkt befestet av romerske styrker, men det ble anlagt et fort i Moridunum. Romerne satte igang leting etter gull i gruver i demeternes rike. Perlis. Perlis, eller fullt navn Perlis Indera Kayangan, er den minste delstaten i Malaysia. Den ligger på vestkysten av Malayahalvøya og grenser i nord til Thailand. Mot sørvest ligger Malakkastredet. Delstatshovedstaden er Kangar, og den kongelige hovedstaden er Arau. Grensebyen Padang Besar er også av betydning. Befolkningen i delstaten var i 2004 kalkulert til 214.900 innbyggere, hvorav 54.400 i Kerlis. Den 26. desember 2004 ble delstaten rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Den svarte boken fra Carmarthen. Side fra en utgave fra 1907"Den svarte boken fra Carmarthen" (walisisk "Llyfr du Caerfyrddin") er et av de eldste bevarte manuskripter skrevet på walisisk. Det ble skrevet ca. 1250, og er knyttet til St. Johannes Evangelisten og Teulyddogs priori i Carmarthen. Boken inngår nå i samlingen til Nasjonalbiblioteket i Wales, og er formelt registrert som NLW Peniarth MS 1. Boken inneholder en samling av poesi. Enkelte av diktene har religiøst innhold, eller er hylnings- eller sørgeoder. Andre er knyttet til britiske legender, blant annet om kong Arthur og Merlin. Østrogen. Østrogener er en gruppe steroide hormoner som fungerer som det primære kvinnelige kjønnshormon. De produseres hovedsakelig i eggstokkene og i morkaken. Noen østrogener produseres i mindre mengder i leveren, binyrene, og i brystene. De tre vanligste naturlig forekommende østrogenene er østradiol, østriol og østron. Disse produseres i kroppen ved at androgener omdannes ved hjelp av enzymer. Østradiol produseres fra testosteron, og østron fra androstendion. Østron er svakere enn østradiol, og finnes i større mengder enn østradiol hos kvinner etter overgangsalderen. Østrogener finnes naturlig både hos kvinner og menn, men i betydelig større mengder hos kvinner. Østrogenene fører til utvikling av kvinnelige sekundære kjønnskarakteristika som f.eks. bryster. Menn kan også få kvinnelige trekk, f.eks ved bruk av doping. Dopingmidler etterlikner i hovedsak det mannlige hormonet testosteron, men når man inntar for mye av det blir det via enzymet aromatase omdannet til østrogen som gir pupper, også til menn (gynekomasti). Østrogen i legemidler. Siden østrogener styrer menstruasjonssyklusen, inneholder de fleste p-piller modifisert østrogen. Det er lite hensiktsmessig å benytte naturlige østrogener i tablettform, da biotilgjengeligheten er dårlig og halveringstiden meget kort. Alle tilgjengelige østrogenpreparater (bl.a p-piller) som er tilgjengelige i Norge, inneholder syntetisk etinyløstradiol eller estere av østradiol (østradiolvalerat eller østradiolhemihydrat). Fra 2009 har det vært tilgjengelig et preparat med naturlig østrogen (Qlaira). Mannefjordtriangelet. Mannefjordtriangelet er på Mannefjorden utenfor Mandal. Det er mellom Ryvingen fyr på Låven, Hatholmen fyr og fyrlykten på Sjøsanden, i dagligtale kalt "Bestemor". I dette triangelet har der skjedd mange forlis før i tiden. For riktig lenge siden tente pirater bål på Sjøsanden for at sjøfarende skulle tro at skipsleden gikk inn her. Når skipene strandet på Sjøsanden eller gikk gikk på grunn på de små skjærene utenfor, plyndret piratene skipene for det som var av verdi. Mange skinnsekker med stjålne gulldukater er blitt båret opp gjennom den fine sanden ved Bestemor. Fra disse heller tvilsomme historiene har dette området fått navnet Mannefjordtriangelet. Messinastredet. Messinastredet, også kalt Messinasundet, er et smalt sund mellom den østlige spissen av Sicilia og den sørlige spissen av Italias fastland. En naturlig virvelstrøm dannes der, og denne har feilaktig blitt knyttet til legenden om Kharybdis. Ferge binder Messina (Sicilia) med fastlandet ved Villa San Giovanni i Calabria. Det går også hydrofoil mellom Messina og Reggio di Calabria. I 1956–1957 ble det bygget et luftspenn over Messinastredet for overføring av elektrisk kraft. Luftspennet har nå blitt erstattet av en undersjøisk kabel, men de to mastene står fremdeles og er nå vernet. Hvert femte til tiende år har det blusset opp heftige debatter i Italia om bygging av en bro som vil kunne forbinde øya Sicilia med fastlandet. Tanken har vært å bygge en hengebro. Dette vil i så fall bli den hengebroen med det lengste frie spennet i verden, på 3300 meter. Til sammenlikning er broen over Storebelt 1624 m, og Askøybroen 850 m. Mellom hver debatt har det blitt gjort teknologiske fremskritt som gjør broen mer og mer realistisk. Den store seismiske aktiviteten og de til dels kraftige vindene i området er kanskje hovedargumentene for motstanderne av broprosjektet. Konstruksjonen var egentlig tenkt påbegynt i 2006, men er nå blitt stoppet. Arbeidet ble beregnet til å ta seks år og koste 4.6 milliarder euro. Kedah. Kedah er en delstat i Malaysia i den nordøstlige delen av Malayahalvøya. Delstaten omfatter 9.425 km², og består for det meste av rismarker. Langkawiøyene ute i Andamanhavet tilhører Kedah, som i 2004 hadde et beregnet folketall på 1 769 000 innbyggere. Nord for Kedah ligger delstaten Perlis. I øst har delstaten grense mot Malaysia. I sør ligger Perak og i sørvest Pulau Pinang (Penang). Delstatens hovedstad og kongelige residens er Alor Star, som fikk bystatus i 2003. Den 26. desember 2004 ble delstaten rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Langkawi. Langkawi er en øygruppe på 99 øyer i Andamanhavet, rundt 30 km utenfor det malaysiske fastland. Øyene utgjør en del av Malaysias delstat Kedah, men ligger også nær kysten til Thailand. Den største av øyene er "Pulau Langkawi" ("pulau" betyr "øy") med en befolkning på rundt 45 000 innbyggere. Den eneste andre bebodde øya er "Pulau Tuba". Langkawi med sine sandstrender er blitt utviklet som en av Malaysias fremste turistdestinasjoner siden 1987. Hovedøya har egen flyplass, med direkte charterfly fra Europa og Japan i høysesongen. Den 26. desember 2004 ble øyene rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Bridgend (grevskapsdistrikt). Bridgend (walisisk Pen-y-bont ar Ogwr) er et grevskapsdistrikt i det sørlige Wales. Det har navn etter administrasjonsbyen Bridgend. Grevskapsdistriktet ble opprettet 1. april 1996. Området dekker det meste av det tidligere distriktet Ogwr. Bridgend. Bridgend (walisisk Pen-y-bont ar Ogwr) er en by i det sørlige Wales, omtrent midt mellom Cardiff og Swansea. Den har omkring 35 000 innbyggere (2004). Byen er administrasjonssenter for og har gitt navn til grevskapsdistriktet Bridgend. Navnet kommer fra en bro som krysset elven Ogmore. Det ligger to slott i byen: Coity og Newcastle. Bridgend var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1948 og 1998. Det kjente Metall bandet Bullet for My Valentine er fra Bridgend. Helge Ingstad. Helge Ingstad fotografert omkring 1942-44 Helge Marcus Ingstad (født 30. desember 1899 i Meråker, død 29. mars 2001 ved Diakonhjemmet i Oslo) var en norsk jurist, forfatter og forsker. Ingstad var sønn av tidligere stadsingeniør i Tromsø, fabrikkbestyrer Olav Ingstad og hustru Olga Marie Qvam fra Nord-Trøndelag. Familien flyttet mange ganger, men fra 1915 bosatte de seg i Bergen der Ingstad var elev ved Bergen katedralskole. Etter å ha utdannet seg til cand. jur. i 1922 praktiserte han som sakfører i Levanger. I 1926 solgte han praksisen og reiste til Canada for å leve som pelsjeger. Der oppholdt han seg i fire år. Ved hjemkomsten vant han raskt berømmelse for debutboken "Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere" (1931). Da Ingstad vendte hjem fra Canada var Grønlandssaken under oppseiling. Sterke krefter i Norge mente at man hadde folkerettslig bakgrunn for å legge Øst-Grønland under norsk myndighet. I 1931 heiste fangstmannen Hallvard Devold det norske flagget ved radiostasjonen i Myggbukta, støttet av en sterk nasjonal aksjonsgruppe. Regjeringen ble dermed presset til å følge opp okkupasjonen, og det måtte skaffes en offisiell representant på stedet. Valget falt på Ingstad, som var jurist og hadde erfaring fra arktiske strøk, og han ble offisielt satt inn som sysselmann på Øst-Grønland. Det var han fram til 1933, da den internasjonale domstolen i Haag ga Danmark rett til hele Grønland. Oppholdet på Grønland resulterte i boken "Øst for den store bre", som kom ut i 1935. Da var imidlertid Ingstad igjen sysselmann, denne gangen på Svalbard der han satt i perioden 1933-35. Her begynte han arbeidet med manus til "Landet med de kalde kyster", som kom ut først i 1948. Da hadde Ingstad vært på ekspedisjon til apachene i New Mexico, på jakt etter Geronimos tapte stamme, fra 1936-38. Han var på en tilsvarende ekspedisjon til Nunamiut-inuitene i Nord-Alaska 1949-50. Under felttoget i Norge i april-mai 1940 tjenestegjorde Ingstad for Røde Kors, og utredet senere befolkningen i Nord-Norge og deres behov for materiell hjelp. For rapporten ble han tildelt Norges Røde Kors’ hederstegn. Mot slutten av krigen fikk han oppdraget med å organisere Røde Kors’ arbeid for å hente norske og danske fanger ut av de tyske konsentrasjonsleirene. Men tyskerne nektet å forholde seg til norske statsborgere i dette arbeidet, og oppdraget ble derfor isteden gitt til grev Folke Bernadotte. Under landssvikoppgjøret var han juridisk rådgiver for byretten i Lillehammer. Etter krigen var han en kort periode igjen sysselmann på Svalbard, før han igjen begynte å gå videre med studiene som hadde ligget bak Landet med de kalde kyster. Han hadde giftet seg med arkeologistudenten Anne Stine Moe i 1941, og sammen begynte de å gå grundig gjennom sagatekster og arkeologisk materiale fra nordområdene. I dette arbeidet kom han over en hypotese som var satt fram av den svenske filologen Sven Söderberg, om at prefikset "-vín" i Vinland ikke nødvendigvis hadde med drikkevaren å gjøre, men kanskje med det norrøne vín i betydningen eng, jorde. Han fikk støtte for dette fra Magnus Olsen, og Ingstad ville på den bakgrunn forsøke å etterspore Vinland i nordområdene. Etter flere års arbeid med de norrøne bosetningene på Vest-Grønland begynte Ingstad å søke Vinland langs den nordcanadiske kysten. I 1960 kom han til L’Anse aux Meadows på nordspissen av New Foundland og ble vist noen hustufter som han mente kunne minne om liknende han hadde sett på Grønland. Fra 1961 til -68 ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser, ledet av Anne Stine Ingstad, på stedet. En rekke radiologiske dateringer daterte anlegget til ca. 1000 e.Kr. Dessuten ble det funnet et spinnehjul av kleberstein og en ringnål av bronse, begge av umiskjennelig skandinavisk opphav. Ekteparet Ingstad fikk langt fra generell oppslutning for resultatene. Men The National Geographic Society ga dem støtte, og motstanden ga seg etter hvert. I dag er tuftene ved L’Anse aux Meadows anerkjent som norrøne, og de er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Ingstad mottok statsstipendiat fra 1970. Han engasjerte seg sterkt i naturvernsaken, og var blant de mest profilerte deltakerne i lenkegjengen ved Stilla i Alta i 1981. Han var også en meget aktiv motstander mot EU (den gang EEC) under avstemningsstriden i 1972. Helge Ingstad ble utnevnt til ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden i 1965, kommandør av samme i 1970, og fikk storkorset av samme i 1991. Han var også ridder av Vasaordenen. Han var æresdoktor ved universitetene i Oslo og Bergen, Memorial University i St.Johns, Newfoundland, St.Olaf College i Minnesota og en rekke andre universiteter i Nord-Amerika. I 1965 ble han tildelt Fridjof Nansen-medaljen fra Universitetet i Oslo og The Franklin L. Burr Award fra The National Geographic Society, i 1991 The Patron Medal fra Royal Geographic Society, og en rekke andre utmerkelser. Han var også æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det norske Geografiske Selskap og av Explorer’s Club i New York. I Alaska har Ingstad fått det 1461 meter høye fjellet "Ingstad Mountain" i Brooks-kjeden oppkalt etter seg. Navnet ble foreslått av representanter for Nunamiut-stammen i takknemlighet overfor det nordmannen hadde gjort. Det ble offisielt godkjent av "US Board on Geographic Names" 17. april 2006. I Canada har Ingstad fått elven "Ingstad Creek", som renner inn i Snowdrift River, oppkalt etter seg. Asteroiden 8993 Ingstad er også oppkalt etter ham. Generator. En generator, eller dynamo er en maskin som omdanner mekanisk energi til elektrisk energi. De første generatorer produserte kun likestrøm og ble omtalt som dynamoer. Av den grunn er det i dag vanlig å bruke "generator" om vekselstrømsgeneratorer og "dynamo" om likestrømsmaskiner. Når en elektrisk leder befinner seg i et magnetfelt vil det oppstå elektrisk spenning når magnetfeltet blir endret, dette fenomenet er kjent som induksjon, se elektromagnetisk induksjon. En generator består derfor av en elektrisk leder og en magnet som kontinuerlig forskyves i forhold til hverandre. Dette skjer ved å tilføre generatoren mekanisk energi. I praksis består derfor en generator av en ubevegelig stator og en rotor som blir beveget utenfra. Den ene består av en eller flere magneter og den andre av en eller flere elektriske ledere. Disse er vanligvis utformet som spoler med mange viklinger for å generere høyere spenning. Et eksempel. En magnet som dreies mellom to spoler, vil danne indusert strøm i spolene, som vekselspenning. En spole er en lang kobbertråd som er viklet rundt en jernstav. Caerphilly (grevskapsdistrikt). Caerphilly (walisisk Caerffili) er et grevskapsdistrikt i det sørlige Wales. Administrasjonssenteret er Hengoed, men den største og viktigste byen er Caerphilly. Grevskapsdistriktet ble opprettet 1. april 1996 da distriktet Rhymney Valley i Mid Glamorgan ble slått sammen med Islwyn i Gwent. Territorium. Territorium betyr jord, landområde eller statsområde. Ordet territorium kommer fra latin og betyr jord. Vale of Glamorgan. Vale of Glamorgan (walisisk Bro Morgannwg) er et grevskapsdistrikt i Wales. Det dekker den sørlige delen av det tradisjonelle grevskapet Glamorgan. Det rike og nokså flate jordbrukslandskapet i innlandet er utypisk for Wales. Administrasjonsbyen er Barry. Grevskapsdistriktet ble opprettet i 1996, og var inntil da et distrikt i South Glamorgan. Det grenser mot Cardiff, Rhondda Cynon Taff og Bridgend, samt mot Bristolkanalen. Steder i Vale of Glamorgan. I tillegg til administrasjonsbyen finnes det noen små byer i distriktet, men en stor andel av befolkningen bor i mindre landsbyer. Barry. Barry (walisisk Y Barri) er administrasjonsbyen i Vale of Glamorgan i det sørlige Wales. Den ligger ved sørkysten, og er et populært turistmål, med en underholdningspark på Barry Island. Byen startet som en fiskerhavn, og vokste etter at den i 1880-årene ble utskipingshavn for kull. I en periode var byen den største eksportør av kull i verden, med over ti millioner tonn i året. I midten av det 20. århundre sank etterspørselen etter kull, og denne inntektskilden forsvant. I senere tid har havneområdet blitt forskjønnet etter å ha forfalt i mange år. Barry var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1920 og 1968. Barry Island. Barry Island (walisisk Ynys y Barri) er en halvøy som er en del av byen Barry i Vale of Glamorgan, Wales. Området er i dag en halvøy, men var inntil 1880-årene en øy. Da byen vokste etter at den ble utskipingshavn for kull, ble det smale sundet fylt opp, og byen vokste utover halvøyen. Barry Island er spesielt kjent for sin underholdningspark og en fin strand som er populær blant de mange turistene som kommer til Barry. Rhoose. Rhoose er en landsby i Vale of Glamorgan, Wales. Cardiff internasjonale lufthavn ligger innenfor landsbyens grenser. Rhoose er en av de landsbyene i Vale of Glamorgan som vokser raskest, og det har blitt opprettet flere nye boligområder etter 2000. Landsbyen sliter med å tilpasse infrastrukturen til den den økende befolkningen, og har hatt problemer blant annet med å skaffe nok skoleplasser. Jernbanestasjonen skulle åpnet igjen i 2003, da mange av innflytterne er pendlere, men dette ble utsatt og den ble først åpnet igjen i 2005. Colwinston. Colwinston er en landsby i Vale of Glamorgan i Wales. Landsbyen er et verdslig sogn med et sogneråd med syv valgte medlemmer. Den er kjent for en kirke fra 1111 viet til Erkeengelen Mikael og alle engler. Det ble gjennomført en større restaurering av kirken i forbindelse med feiringen av årtusenskiftet. Et minnesmerke i kirken har en spesiell historie. Under første verdenskrig gjorde 23 menn fra Colwinston tjeneste ved fronten. Folk i landsbyen samlet inn penger for å sikre dem noen luksusvarer i skyttergravene, men la også litt til side for å kunne sette opp et minnesmerke. Men ved krigens slutt viste det seg at alle 23 kom velberget hjem, og minnesmerke fikk derfor teksten «Til ære for mennene fra sognet som gjorde tjeneste i den store krigen 1914–1918». Under andre verdenskrig så det lenge ut til at historien skulle gjenta seg, men major H.D.B. Prichard falt i Frankrike i 1944. Det elektriske lyset i kirken ble installert til ære for hans offer, og det er en bronseplakett i kirken som forteller om ham. Agatha Christie var ofte på besøk i landsbyen, og noen av hennes etterkommere har bosatt seg der. En veistrekning utenfor Colwinston kalles "The Golden Mile". Årsaken skal være at et regiment fra Cromwells styrker stilte opp der for å få lønn, en gullmynt pr. mann. Det er bussforbindelse til Bridgend, og derfra videre til andre steder i Wales. Ewenny. Ewenny er en landsby i Vale of Glamorgan i Wales, ved elven Ewenny. Den vokste opp omkring Ewenny priori, som ble grunnlagt i 1141. Klosterkirken og klostermuren er bevart. Stedet er kjent for sine pottemakere, som har flere hundre år lange tradisjoner bak seg. Lavernock. Lavernock er en landsby i Vale of Glamorgan i det sørlige Wales. Den ligger mellom Penarth og Sully, ved Bristolkanalen. 13. mai 1897 sendte Guglielmo Marconi, med assistanse fra ingeniøren George Kemp fra Cardiffs postkontor, det første trådløse radiosignal over vann fra Lavernock Point i landsbyen til øya Flat Holm i Bristolkanalen. Meldingen som ble sendt med morsealfabetet var 'ARE YOU READY' ('er du klar'). Ved landsbyen ligger Cosmeston Lakes Country Park, en park med rikt fugleliv og en rekonstruksjon av en landsby fra middelalderen. Det er også godt turterreng med utsikt til øyene Flat Holm og Steep Holm. Sully (Wales). Sully er en landsby i Vale of Glamorgan i det sørlige Wales. Den har navn etter en normannisk adelsfamilie, som skal ha nedstammet fra en av de tolv riddere av Glamorgan. Her ligger Barry gasskraftverk, som eies av Centrica. Wick (Wales). Wick er en liten landsby i Vale of Glamorgan i det sørlige Wales, omkring 3 km fra kysten. 2. århundre f.Kr.. Europa. Den romerske republikkens utstrekning når omkring hele Middelhavet. Midtøsten. Partia blir stormakt etter å ha erobret store deler av Persia og Mesopotamia. 3. århundre f.Kr.. Europa. Kultursfærene i det vestlige Middelhavet 279 f.Kr. Den romerske republikk øker sin innflytelse gjennom hele hundreåret. Midtøsten. Selevkidriket og Ptolemeerdynastiet er de viktigste arvtageren etter Alexander den stores rike. Fyrtårnet i Alexandria innviet 279 f.Kr. India. Maurya-riket når sitt høydepunkt under Ashokas regjering 274 f.Kr. – 232 f.Kr. 5. århundre f.Kr.. Begivenheter. Kultursfærene i Middelhavet 509 f.Kr. 6. århundre f.Kr.. den greske innflytelsessfæren i 6. århundre f.Kr. Sjøsanden. Sjøsanden er en sandstrand som ligger i Mandal. Den har meget finkornet sand og er ca. 800 meter lang. Sjøsanden er en av mange strender som ligger nærmest etter hverandre i Sjøsandenskogen/Furulunden. Mandal er Norges sydligste by og er en svært populær turistby. Omtrent midt på Sjøsanden står en fyrlykt som i dagligtale kalles «Bestemor». Ved Sjøsanden finner man også Sjøsanden Næringshage. Bündnis 90/Die Grünen. Bündnis 90/Die Grünen (eller "De grønne", tysk: "Grüne," "Bündnisgrüne" eller" B’90/Grüne" – i Hamburg "Grün-Alternative Liste") er et tysk politisk parti hvis hovedinteresse er miljøvern. Ledetråder i partiets politikk er økologisk, økonomisk og sosial bærekraft. Historie. Partiets historie har to røtter. Den ene er sammenslutningen Bündnis 90 i DDR; den andre er miljøvernbevegelsen "De Grønne" i Vest-Tyskland. Partiet "Bündnis 90/Die Grünen" ble etablert i 14. mai 1993. Die Grünen ble første gang innvalgt i det tyske parlamentet i 1983, med 5,6 % av stemmene og 28 representanter. I 1985 deltok partiet første gang i regjering, i delstaten Hessen i koalisjon med SPD. Joschka Fischer ble miljøvernminister. Partiet deltok fra 1998 til høsten 2005 i forbundsregjeringen sammen med SPD. Joschka Fischer var visekansler og utenriksminister. Ved valget 28. september 2009 fikk partiet sin høyeste oppslutning noensinne; 10,7%. Winfried Kretschmann ble i 2011 som den første fra partiet, regjeringssjef i en tysk delstat, Baden-Württemberg. Internasjonal tilknytning. Bündnis 90/Die Grünen er medlem i den europeiske sammenslutningen av grønne partier, Det europeiske grønne partiet, som i Norge er representert av Miljøpartiet De Grønne. De grønne. a>n er det internasjonalt anerkjente symbolet for grønn politikk De grønne er navnet på en rekke politiske partier i verden, særlig i Europa, som står for en politikk med i utgangspunkt i en økologisk tilnærming. Partiene omtales som grønne partier, og politikken som grønn politikk, og utgjør en verdensomspennende politisk bevegelse. Det første økologiske partiet i verden skal ha blitt stiftet på Tasmania på 1960-tallet. I England ble "The People Party" dannet i 1973. Partiet skiftet navn til" The Ecology Party" i 1975 og videre til "Green Party" i 1985. Navneskiftet skyldtes suksessen til det tyske partiet "Die Grünen", som ble etablert på slutten av 1970-tallet i daværende Vest-Tyskland. I løpet av 1980-tallet ble det etablert grønne partier i en rekke land og mange ble kalt "De grønne" eller varianter av dette. I Norge ble Miljøpartiet De Grønne dannet i 1988 ved sammenslutning av flere lokale miljøgrupper. Ideologi. De grønne partiene står for naturvern og en økologisk politikk, og deler ofte mange av synspunktene til den feministiske bevegelsen og fredsbevegelser. Grønne partier støtter demokrati (og mer spesifikt deltagerdemokrati), og er opptatt av borgerrettigheter, sosial rettferdighet og ikke-vold. Et viktig prinsipp er tenke globalt, handle lokalt. Partiene lar seg ikke direkte plassere som borgerlige eller sosialistiske, men regnes gjerne som sentrum-venstre partier. I mange spørsmål står de grønne partiene for en radikal politikk, særlig i Storbritannia hvor Green Party of England and Wales har et øko-sosialistisk ideologisk grunnlag. De grønne partiene har vært splittet i synet på europeisk integrasjon. Partiene i beneluxlandene, samt de tyske, franske og italienske grønne har vært sterke tilhengere av EU, mens partiene Skandinavia og de britiske øyer har vært avvisende. Partiene i de land som har blitt medlem av EU aksepterer nå at unionen er et faktum og arbeider for demokratisering av EUs institusjoner. Gjennom representasjon i EU-parlamentet foreslås pragmatiske alternativer til EUs politikk og grønne partier har markert motstand mot flere EU-direktiver, bl.a. datalagringsdirektivet og avfallsdirektivet. I de senere år har Det europeiske grønne partiets representasjon i EU-parlamentet gitt mulighet for å påvirke nasjonal lovgivning gjennom utforming av direktiver innenfor bl.a. dyrehelse, luftforurensning og kjemikalier REACH. Organisering. De grønne partiene er organisert i flere regionale sammenslutninger, i Det europeiske grønne partiet og i paraplyorganisasjonen Global Greens. Flere av de grønne partiene har en pasifistisk grunnholdning. En stor diskusjon i De grønne i Tyskland var omkring Kosovokrigen i 1999, som endte med splittelse etter NATOs intervensjon mot Serbia. Partiet deltok for første gang i en delstatsregjering i 1985, sammen med sosialdemokratene, i delstaten Hessen. I 1998 dannet det partiet regjering sammen med sosialdemokratene på nasjonalt nivå. Til tross for en opprivende debatt omkring Kosovo-krigen, hvor 4 parlamentsmedlemmer stemte mot sin egen regjering, satt regjeringen til 2005, med den kjente grønne politikeren Joschka Fischer som utenriksminister og visekansler. Oppslutning. I 1995 ble det finske partiet Gröna förbundet det første grønne partiet som deltok i en nasjonal regjering. Samarbeidet med de finske sosialdemokratene tok slutt i 2002 i protest mot et vedtak om bygging av nye atomkraftverk. I 2007 gikk det irske grønne partiet Comhaontas Glas inn i regjeringssamarbeid med Fianna Fail og Progressive Democrats i en sentrum-høyre koalisjon. Regjeringssamarbeidet varte fram til finanskrisen i 2010. Ved valget i 2011 mistet partiet alle sine 6 representanter. Ved tyske delstatsvalg i 2011 gikk Die Grünen kraftig fram og fikk hele 24.2% av stemmene og ble det nest største partiet i delstaten Baden-Württemberg. Valgseieren knyttes bl.a. til motstand mot kjernekraft etter ulykken ved Fukushima-anlegget i Japan i mars samme år. Maltesisk. Maltesisk er et språk i den semittiske språkgruppen, i likhet med arabisk og hebraisk. Maltesisk bygger på Maghrebi-arabisk, som snakkes vest i Nord-Afrika, men har lånt sterkt fra italiensk. De dagligdagse ordene som f.eks. "dør", "mat", "handle" har opphav fra arabisk, mens det er mye i f.eks. kunst og kultur språket har lånt fra italiensk. Det maltesiske alfabetet er en modifisert versjon av det latinske alfabetet. Maltesisk er det eneste semittiske språket som til vanlig skrives med det latinske alfabetet. Språket er et av de to offisielle språkene på Malta og er som eneste afroasiatiske språk et av EUs offisielle språk. Trincomalee (distrikt). Kart over Sri Lanka med Trincomalee avmerket Trincomalee er et administrativt distrikt i Sri Lankas østprovins. Hovedstaden er den viktige havnebyen Trincomalee (folketall beregnet til 105.000 i 2004). Hele området er befolket av tamiler, den nest største befolkningsgruppen i landet. Distriktet dekker et område på 2.727 km². På grunn av borgerkrigen på Sri Lanka var ikke distriktet med under folketellingen i 2001. Men en beregning/fremskriving av folkemengen pr. 2004 lander på 362.000. Trincomalee-distriktet vender mot Bengalbukta i øst. I nord har det en kort grense mot distriktene Mullaittivu, mot vest mot Vavuniya og Anuradhapura, og mot sør mot Polonnaruwa og Batticaloa. Den 26. desember 2004 ble distriktet rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Jurist. En jurist er en person som har studert jus (også kalt rettsvitenskap) ved et universitet og har eksamen av høyere grad (i Norge betegnet som juridisk embetseksamen; enten cand.jur. eller master i rettsvitenskap). Jurister kan jobbe i mange ulike stillinger, men de mest tradisjonelle juriststillingene er stillinger som er knyttet til rettsvesenet, f.eks. som dommer, advokat eller stillinger i den offentlige påtalemyndighet som eksempelvis statsadvokat eller politiadvokat. Mange jurister jobber også i offentlig forvaltning og privat næringsliv. Historikk. I vestlig tradisjon var det opprinnelig ikke noe skille mellom juristutdannelsen og utdannelse i retorikk og politikk. Evne til veltalenhet i de klassiske språk i forsamlinger var den viktigste ferdigheten som jurister ble drillet i. Innføringen av kristendommen i Europa førte til at romerretten ble systematisert og bevart, samtidig som latinen beholdt sin særstilling som språk. Det oppsto et skille mellom kirkerettsjurister, som utøvde kanonisk rett, og verdslige jurister. I det føydale samfunn var kirkeretten dominerende, siden juridisk og politisk makt i stor grad ble utøvd innen gods. Fremveksten av sterke stater i Europa økte etterspørselen etter juridisk utdannede personer. I Danmark-Norge begynte kongemakten å besette statsadministrasjonen med jurister etter innføringen av enevelde på slutten av 1600-tallet. På 1700-tallet og frem til slutten av 1800-tallet var eksamener og pensum dominert av latin. Jurister hadde de fleste og viktigste jobbene i statsadministrasjonen, og først i etterkrigstiden ble økonomer og samfunnsvitere mer tallrike i departementer. 11 av 34 norske statsministere har hatt juristutdannelse. Det har eksistert mange ulike former for grader i jus ved europeiske universiteter. Tradisjonelt ble doktorgraden brukt i fagene teologi, jus og medisin, og tidligere kunne en jurist ofte omtales som «doktor» til vanlig (doktorgraden var ikke en forskningsgrad på samme måte som i dag). Dette avspeiles gjennom at den vanligste graden for en jurist i USA er "Juris Doctor". I Danmark-Norge ble graden cand.jur. innført i 1736. Graden ble i Norge fra 2004 gradvis erstattet av graden master i rettsvitenskap. Det er bare gradene cand.jur. og master i rettsvitenskap fra norsk universitet som kvalifiserer for juridiske stillinger i Norge. Arkeolog. En arkeolog er en person som jobber innen fagfeltet arkeologi. Yrket består i hovedsak i å utføre arkeologiske utgravninger eller registreringer for så å analysere funnene. Denne analysen inkluderer blant annet å plassere det arkeologiske materialet i en tidsmessig og romlig sammenheng, og å trekke slutninger basert på sammenligning med tidligere funn. Mange arkeologer er spesialister på et visst område som for eksempel steinalderstudier, historisk arkeologi, marinarkeologi, middelalderarkeologi eller osteologi. Andre spesialfelt kan for eksempel være arkeologisk teori, geografiske informasjonssystemer (GIS), feltarkeologi, konservering eller anvendelse av arkeologisk geofysikk. Sistnevnte spesialfelt kan gi økt kunnskap om strukturer under bakken på en inngrepsfri og skånsom måte. Man må skille mellom arkeologi og antikvarisme, men røttene til arkeologien som egen disiplin finner man i stor grad i den gryende antikvarismen på 1500–1600-tallet. Se liste over kjente arkeologer og antikvarer under. Utdanning. Det undervises i arkeologi og lignende fagfelt ved Universitetet i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Den normerte studietiden til en bachelorgrad (BA eller BSc) innen arkeologi er tre år. Med denne utdanningen kan man også videreutdanne seg og ta en master- eller doktorgrad. I løpet av studietiden er det vanlig å jobbe som feltarkeolog i løpet av sommerhalvåret. Arbeid. I Norge er arkeologer som regel ansatt som forskere ved et museum, eller ved forvaltningsmyndighetene. De fleste arkeologene jobber innenfor forvaltning. Forvaltningsorganene i Norge er fylkeskommunene, som forestår de arkeologiske forundersøkelsene i forbindelse med reguleringsplaner, og de forskjellige landsdelsmuseene som er ansvarlige for de arkeologiske utgravningene. I landets middelalderbyer er det Byantikvarene som står for forarbeidet, mens Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) står for utgravningene. Anbefalt videre lesning. Bruce G. Trigger "A History of Archaeological Thought", Cambridge University Press, Cambridge 2006. Transvaal. Kart som viser Transvaals plassering i Sør-Afrika. "Se også kolonien Transvaal" Transvaal er en historisk provins i Sør-Afrika som eksisterte i perioden 1910 til 1994. Provinsen ble kolonisert av boere i 1836/37, ble uavhengig fristat i 1852, okkupert av britene i 1877, og ble i 1884 selvstendig under navnet den Sørafrikanske republikk. Etter Boerkrigen i 1902 ble provinsen atter en gang okkupert av britene, og kolonien Transvaal ble etablert. I 1907 var det en britisk kronkoloni. Etter de første frie valgene i 1994 sluttet Transvaal å eksistere og ble delt inn i flere provinser: Gauteng, Mpumelanga, Limpopo, og North West. Liste over verdens største katastrofer. Liste over verdens største katastrofer i fredstid listet etter tap av menneskeliv. Katastrofene er normalt begrenset til en periode på 3-4 år. Eksterne lenker. Verdens største katastrofer Kronkoloni. Kronkoloni er en koloni direkte underlagt en monark. I britisk sammenheng ble betegnelsen kronkoloni (engelsk: "crown colony") tidligere brukt om britiske oversjøiske territorier, som var direkte underlagt regjeringen i London, uten å ha et lokalt forankret selvstyre slik andre kolonier kunne ha. Statusen som kronkoloni må ikke forveksles med kronbesittelser. Bruken av kronkoloni når det gjelder tidligere norrøne/norske besittelser som Island, Færøyene og Grønland har ingen historisk berettigelse, det er i stedet vanlig å omtale disse som skattland eller Norgesveldet. Den norrøne koloniseringen av disse områdene kalles landnåm. Hyposentrum. Hyposentrum (fra gresk"hypo" = under, derunder), også kalt fokus, er det punkt i jorden hvor et jordskjelv oppstår. Hyposenteret er direkte under episenteret på en dybde kalt "fokusdybden". Det nøyaktige punktet lar seg fastslå ved analyse av jordskjelvbølgene som registreres på seismiske stasjoner på jordoverflaten. Ofte unndrar jordskjelv seg en slik nøyaktig bestemmelse fordi de ikke lar seg fiksere til et enkelt punkt, det kan være en sammenhengende og samttidig forskyvning langs en bruddlinje. Da peiler man seg gjerne frem til et middelpunkt langs linjen. Ved fastsettelse av det punkt hvor en bombe eller meteoritt eksploderer i luften over eller under jordoverflaten eller havoverflaten blir av og til kalt "hyposentrum", hvilket språklig sett er feil ordbruk. Episentrum. Et episentrum er det punkt på jordoverflaten rett ovenfor eller under utgangspunktet for et jordskjelv eller en annen hendelse som påvirker Jordens overflate. Ved jordskjelv er episenteret rett over hyposenteret, som er skjelvets utgangspunkt. Ved atomvåpensprengning i luften eller på overflaten er episenteret rett under detoneringspunktet, mens ved sprengning under bakken ligger episenteret rett over detoneringspunktet. Det er her på episenteret skadeskalaen er på sitt høyeste. Episenteret er senteret hvor jordskjelvet er på sitt kraftigste. Harry Potter og Halvblodsprinsen. a> og venter på at boken skal lanseres ved midnatt "Harry Potter og Halvblodsprinsen" er den sjette romanen i J.K. Rowlings populære "Harry Potter"-serie. Handlingen er satt til Harry Potters sjette år ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, og forbereder leseren på hans siste kamper mot Fyrst Voldemort, hvis fortid blir utforsket mer i detalj enn i de tidligere bøkene i serien, og den omhandler også en del romantiske forhold mellom diverse elever. Da bokens engelske utgave ble lansert den 16. juli 2005, var den den første boken i Storbritannia som ble utgitt samtidig i normal tekststørrelse, stor tekststørrelse og blindeskrift. I løpet av 24 timer solgte boken i 6,9 millioner utgaver i USA alene, rundt regnet omtrent 250 000 bøker i timen, noe som førte til at boken var den raskest solgte i historien. Den solgte for over $100 millioner, noe som gjør at den går forbi de mestselgende filmene. Handlingen. Voldemort og hans tilhengere begynner å handle åpenlyst, noe som fører til kaos og paranoia i Storbritannia. Rufus Grimst har tatt over som magiminister etter Kornelius Bloeuf, etter mye kritikk av Bloeufs håndtering av de tidlige fasene av Voldemorts oppreisning. Severus Slur gjør en ubrytbar avtale også kalt ubryterløftet med Draco Malfangs mor Narsissa, der han sier at han vil beskytte Draco og hjelpe ham med hans første, uspesifiserte oppdrag som dødseter. Sikkerhetstiltakene er oppgraderte ved Galtvort. Slur blir endelig gitt jobben som lærer i faget forsvar mot svartekunster, mens Albus Humlesnurr og Harry Potter oppdriver Horatsion E. F. Snilehorn for å ta over Slurs jobb som eliksirlærer. Snilehorn låner bort en gammel skolebok som er merket som Halvblodsprinsens eiendom til Harry. De håndskrevne notatene i boken hjelper Harry å overgå selv Hermine i eliksirtimene, mens Snilehorn stadig forteller Harry mer om hans mor. Ved å bruke tanketanken sin viser Humlesnurr Harry flere minner som kaster nytt lys over Voldemorts fortid. Humlesnurr har en teori om at Voldemort har delt sin egen sjel opp i syv deler, og at han lagrer seks av disse delene i malacruxer: Magiske objekter som gir eieren udødelighet så lenge de eksisterer. Mens to av Voldemorts malacruxer allerede er ødelagte (Tom Vensters dagbok av Harry[HP2] og Dredolo Mørchs ring av Humlesnurr), tror Humlesnurr at det er fire slike malacruxer igjen som må ødelegges. Han og Harry setter avsted for å finne tilbake en av dem (Salazar Smygards medaljong). Humlesnurr og Harry drar til en hule der Humlesnurr tror medaljongen befinner seg. I hulen er det en sjø som det ligger et glødende beger i midten av. Da de drar ut til begeret er det en slags væske nedi begeret som Humlesnurr bestemt prøver å drikke. Humlesnurr beordrer Harry til å tvinge den i Humlesnurr, men da Humlesnurr har drukket opp væsken merker de at han mister mye av kreftene sine. De tar med seg medaljongen som er nedi begeret. De to returnerer til skolen, og finner at Mørkets merke henger over den, og at dødsetere angriper elever og lærere. Mens de undersøker hva som har hendt, blir de overrasket av Draco Malfang. Humlesnurr paralyserer Harry, som har på seg usynlighetskappen og ikke kan bli sett. Harry er dermed vitne til de etterfølgende hendelsene. Draco avslører at han har sluppet inn dødseterne via et magisk kabinett. Andre dødsetere kommer snart til stedet og anmoder Draco å fullføre oppdraget sitt, men han nøler. Til slutt ankommer Slur, og han tar livet av Humlesnurr ved hjelp av «"Avada Kadavra"»-formelen, og oppfyller dermed avtalen han har inngått med Dracos mor, Narsissa. Med Humlesnurrs død brytes paralyseringen av Harry, og han kan bevege seg igjen. Harry jager etter Slur, som identifiserer seg selv som Halvblodsprinsen, før han stikker av fra Galtvort. Minerva McSnurp blir midlertidig rektor ved Galtvort, men hun og de andre lærerne frykter at skolen må stenges etter Humlesnurrs død. Harry oppdager at medalsjongen han og Humlesnurr hentet er falsk. Den faktiske medaljongen ble en gang tatt av en mystisk «R.A.S.». Etter Humlesnurrs begravelse bestemmer Harry seg for at han ikke skal returnere til skolen sitt syvende år, slik at han kan tilegne hele sin tid til å finne og ødelegge de gjenværende malacruxene og bekjempe Voldemort. Han forteller dette til vennene sine Hermine og Ronny, og de to insisterer på å bli med ham og finne mørkets fyrste. Boken avsluttes med at Harry finner ut at uansett hva fremtiden bringer, vil han i det minste få tilbringe en sommerdag til med Hermine og Ronny. Handling avslørt før utgivelse. Det fantes før utgivelsen en mengde rykter om hva som skjedde i boka, men svært få av disse ble bekreftet av Rowling. Hun sa imidlertid at minst en person kom til å dø i boka, men dette kom ikke som en overraskelse, da flere har dødd i de foregående og hver bok synes å være mørkere enn den forrige. Rowling fortalte også at Harry ville ha sitt korteste opphold i Hekkveien så langt. Det skulle også komme en ny magiminister etter Kornelius Bloeuf.Denne mannen var Rufus Grimst. Tvistemål. I mai 2005 innstiller britiske veddemålsagenter veddemål om hvilken hovedkarakter i boken som vil dø, da de frykter innsideinformasjon. Flere veddemål med høy verdi ble lagd på at det var Albus Humlesnurr som ville dø, og flere kom fra byen Bungay, der man tror bøkene ble trykket. Veddemålene ble siden åpnet igjen.. Tidlig i juli solgte en kanadisk matvarekjede femten kopier av "Halvblodsprinsen" ved et uhell, før den offisielle lanseringsdatoen. Den kanadiske utgiveren, Raincoast Books, fikk pålegg fra høyesteretten i British Columbia som forbød kjøperne fra å lese boken før den offisielle lanseringsdatoen, og også fra å diskutere innholdet. Kjøperne ble tilbudt en T-skjorte med Harry Potter-motiv og en signert utgave av boken hvis de returnerte sin kopi innen 16. juli. 15. juli, mindre enn tolv timer før boken ble lansert, advarte Raincoast Books avisen "The Globe and Mail" om at det å publisere en anmeldelse av boken fra en kanadisk journalist ved midnatt, slik avisen hadde sagt de skulle gjøre, ville være et brudd på opphavsretten. Gregor VIII. Gregor VIII (Alberto di Morra) (født ca. 1100, død 17. desember 1187) var pave fra 25. oktober 1187 til sin død. I 1172 deltok han som pavelig legat ved konsilet i Avranches, der Henrik II av England fikk absolusjon for mordet på Thomas Becket. Han døde av feber etter mindre enn to måneder som pave. Blant de embetshandlinger han rakk å utføre var en oppfordring til et nytt korstog, kjent som Tredje korstog (1187–1192). Gregor 08 Arkitekt. Arkitekt ved tegnebordet. Publisert i Teknisk ukeblad 25. mai 1893 Arkitekt er en yrkestittel som er avledet av det latinske "architectus" og det greske "arkhitekton" og kan oversettes med 'øverste byggmester'. Virkeområde. Arkitekter jobber bredt, både i privat og offentlig virksomhet. I det offentlige kan arkitekter eksempelvis jobbe med utarbeidelse av kommuneplaner og byutviklingsprogrammer, som kontrollører, som byantikvarer eller som eiendomsforvaltere. I det private jobber arkitekter med plansaker og byggesaker. I plansaker fremmer arkitekter detaljplaner overfor myndighetene, i byggesaker er arkitekten initiativtaker til å utarbeide løsningsforslag, både funksjonelt og estetisk, fra de overordnede plangrepene til det ferdige bygg. Yrkestittel. I enkelte land, som for eksempel England og Tyskland, må man kvalifisere seg til å bli registrert i et nasjonalt eller regionalt arkitektregister for å kunne benytte tittelen arkitekt. I Norge er «arkitekt» en fri tittel. Den kan således brukes av alle og enhver såfremt en oppdragsgiver ikke gis inntrykk av at vedkommende har andre kvalifikasjoner enn det vedkommende har. «Sivilarkitekt» er en beskyttet tittel som er forbeholdt arkitekter med utdanning fra en av de tre arkitektskolene i Norge, eller med tilsvarende eksamen fra utlandet. Tittelen benyttes sammen med «MNAL» av de sivilarkitekter som er medlemmer av NAL (Norske arkitekters landsforbund.) «Arkitekt MNAL» eller sivilarkitekt MNAL benyttes av arkitekter som har utdannelse og praksis som kvalifiserer for medlemskap i NAL. Arkitekter utdannet ved et av de norske læringsstedene, eller arkitekter med kvalifisert utdanning og som er godkjent av NAL kan bli medlem. Tittelen har blitt mer aktuell etter universitetsreformen og med endringen av arkitektutdanningen til en mastergrad. NAL anbefaler at tittelen "arkitekt MNAL" eller "sivilarkitekt MNAL" benyttes, dermed kan man skille dem som er medlem av landsforbundet fra dem som ikke er det. Plansaker. I plansaker vil arkitekten på vegne av- og i samarbeid med tiltakshaver utarbeide forslag til utforming av områder på et overordnet nivå. Forslaget utarbeides endelig i samarbeid med kommune, og nedfelles i reguleringsplaner med bestemmelser. Disse utsendes på høring. Forslaget med kommentarer fra høringen oversendes deretter til politisk behandling der forslaget vedtas eller forkastes. Byggesaker. I byggesaker skilles det mellom byggesaker og anleggssaker. Førstnevnte omfatter typisk bygg, sistnevnte eksempelvis veianlegg, tunneler o.l. Arkitekter jobber med anlegg, men det er uten tvil mest vanlig å finne arkitekter som jobber med bygg. Byggesaken går gjennom flere faser, det er vanlig å dele inn prosjektet i følgende faser, Første skritt i en byggesak er å avklare hvilke behov som foreligger, dette er fundamentet for det som skal bygges. Behovet munner ut i et romprogram som blir arkitektens utgangspunkt. I mindre byggesaker vil romprogrammet være enkelt, og vil ofte utvikles som en del av skisseprosjektet. Ønsker og behov går ofte ikke helt sammen med økonomi og begrensninger på tomten, slik at kompromisser må finnes. I større byggesaker er det ikke uvanlig at arkitekt engasjeres til å utarbeide et romprogram med tilhørende funksjonsanalyse basert på byggherrens behov. Dette vil da skje i et samarbeid med byggherre og eventuelt egen brukergruppe. Utarbeidelse av romprogram er et noe spesialisert område. Arkitekten som utarbeider romprogrammet er derav ikke nødvendigvis den samme som får oppdraget med å prosjektere bygningen, selv om det også ofte forekommer. Det første som gjøres er å skaffe kartgrunnlag, reguleringsbestemmelser og evt. avdekke andre forhold som er av betydning for byggesaken. På bakgrunn av romprogram og tomteforutsetninger utarbeides deretter forskjellige alternativer til konsepter som fremlegges for byggherre. Når konsept er bestemt utarbeides tegninger for søknad om offentlig tillatelse. I denne fasen innarbeides myndighetskrav i tegningene. Det er vanlig å trekke inn konsulenter som vurderer forhold som har betydning for utforming av prosjektet, samtidig påses det at myndighetskrav ivaretas for de tekniske løsningene. I denne fasen er man gjerne allerede i gang med å utarbeide tilbudsgrunnlag. I tilbudsgrunnlaget utarbeides en beskrivelse bestående av tegninger og tekst. Formen på beskrivelsen avhenger av hvilken entrepriseform som velges av byggherren. I dag er totalentreprisen blitt en dominerende entrepriseform for særlig større byggesaker. I totalentreprisen skal det prinsipielt kun beskrives funksjonskrav, slik at totalentreprenøren står relativt fritt mht. sitt tilbud. Det utføres heller ikke mengdeberegning, dette må totalenreprenøren gjøre i sitt tilbud. Det er vanlig at det kompletteres med detaljer og beskrivelse av kvaliteter og produkter slik at en kvalitet i byggeriet kan oppnås. I hovedentreprisen som antagelig er den nest mest vanlige entrepriseformen lages det detaljtegninger som blir grunnlag for en detaljert beskrivelse med tilhørende mengdeberegning. Når entreprenør er valgt utarbeides arbeidstegninger. Måten dette foregår på avhenger av entrepriseformen. I totalentreprisen skriver byggherre kontrakt på hele den gjenstående jobben med totalentreprenør, dvs. inkl. prosjekteringstjenestene. Arkitekten skifter dermed bord sammen med rådgiverne (som gjerne byttes ut med nye koster), og blir engasjert av totalentreprenøren. Spesialavtaler der arkitekten har sin kontrakt direkte med byggherre kan forekomme. Løsninger og detaljer utarbeides dermed i samarbeid med totalentreprenøren og fremlegges for byggherre for godkjenning. I hovedentreprisen er arkitekten og konsulentene fortsatt engasjert av byggherre når byggeperioden begynner, og endringer på ønskede løsninger og detaljer (som detaljert beskrevet i tilbudsgrunnlaget) fremlegges for hovedentreprenøren. Forhold til offentlige myndigheter. Arkitekten er i alminnelighet bindeleddet mellom oppdragsgiver og myndigheter i byggeoppgaven. I alle søknadspliktige byggesaker skal de forskjellige delen av byggeriet belegges med ansvar, de forskjellige områdene fordeles på prosjekterende (arkitekt og konsulenter) og utførende (entreprenør og leverandører.) I byggesaker er arkitektens ansvar å utarbeide søknad om tillatelse med nødvendige tegningsunderlag og søknad om ansvarsretter. I to-trinns søknader som er mest vanlig, søkes det igangsettingstillatelser når entreprenør er valgt, og byggesaken tar til. Løpende som konsulenter og leverandører kommer til, samler arkitekten ansvarsretter for de nye firmaene og kontrollerklæringer på at de forskjellige områdene som søkes igangsatt er ferdig prosjektert. Dette sendes inn med de forskjellige igangsettingstillatelsene. Tilsvarende samles ansvarsretter fra entreprenør før jobben tar til, og kontrollerklæring når jobben er ferdig utført. Samspill med de andre aktørene i byggeprosessen. I mindre byggesaker (ombygging, enebolig o.l.) vil arkitekten kunne stå som eneste prosjekterende aktør gjennom hele prosessen. I de aller fleste byggesaker vil arkitekten imidlertid være en av flere aktører. Komplekse arkitektoppgaver løses ofte i nært samarbeid med andre yrkesgrupper, som interiør- og landskapsarkitekter og ingeniører. De mindre arkitektkontorene må ofte hente inn slik kompetanse utenfra, mens mange av de større arkitektkontorene har ansatte med ulik yrkesbakgrunn, innenfor arkitektur, arealplanlegging, interiør- og landskapsarkitektur. Fra å starte opp i et samarbeid alene med byggherre, vil det etter hvert som prosjektet tar form innhentes konsulenter som tar for seg de ulike delene av bygget, det dannes en prosjektgruppe. Til å styre gruppen ansettes en prosjekteringsleder som samler trådene og koordinerer gruppen. I noen prosjekter er det hensiktsmessig at arkitekten også er prosjekteringsleder. I tillegg vil det være en prosjektering i byggesaken som gjøres av den enkelte leverandør. Eksempelvis storkjøkken. Avtale med arkitekt. For avtale med arkitekt som ren rådgiver, byggeleder eller prosjekterende finnes egne standardkontrakter i Norsk Standard. For avtale med forbrukere gjelder bustadoppføringslova. Anskaffelse av oppdrag. I åpne arkitektkonkurranser kan alle med godkjent arkitektutdanning delta. I oppdrag av noe betydning og kompleksitet, anbefales oppdragsgivere denne formen da det erfaringsmessig vil belyse oppgaven best og gi det beste resultat. Dette skyldes at det er stor oppslutning om arkitektkonkurranser – forutsatt at oppgaven er interessant nok, og premien høy nok. Dermed vil mange bidrag bli utarbeidet. Ulempen er at konkurranseformen nok i de fleste tilfeller er den dyreste formen å engasjere arkitekt på, både for byggherre og for arkitekter. Foruten prestisje og prispenger ved seier, er det muligheten for et oppdrag etter at konkurransen er avgjort som er av størst betydning for de deltagende arkitektene. Ikke minst er den en viktig inngangsport for yngre dyktige arkitekter som dermed kan bli kjent og få et fundament å bygge seg opp på. Uten seier er det kun kostnad ved å delta, og kan for etablerte kontorer derfor utgjøre en risiko såfremt det ikke etableres en viss dugnadsånd blant de ansatte. Ofte velges det fra en byggherre å engasjere et visst antall arkitektkontor (f.eks. 3-4) for å utarbeide forslag til bebyggelse på en tomt. Når parallelloppdrag gjennomføres er dette som regel en betalt jobb. Direkteoppdrag kan gis fra private byggherrer. Forskrift om offentlig anskaffelse. Tildeling av oppdrag av en viss størrelse innenfor det offentlige må følge forskrift om offentlig anskaffelse. Oppdrag av denne type legges ut på Doffin (Database for offentlige innkjøp.) Arkitektutdannelse i Norge. "Utfyllende artikkel: Arkitektyrket i Norge" Utdanning. Arkitektutdannelsen består i alminnelighet av en teknisk og en kunstnerisk del som setter arkitekten i stand til skape optimale løsninger innen estetiske, funksjonelle, konstruktive, økonomiske og sosiale krav, slik at de danner en helhet. Den kunstneriske delen inneholder fag som fargelære, formlære, tegning, skulptur, kunst- og arkitekturhistorie mm., mens den tekniske delen inneholder fagområder som blant annet materiallære, konstruksjonslære, tekniske installasjoner, bygningstegning, bygningsadministrasjon, rettslære og økonomi. I en mellomstilling kommer by- og regionplanlegging hvor man trekker opp retningslinjer for et område eller en bys vekst gjennom utarbeidelse av dokumenter som munner ut i et reguleringskart. I 1986 ble det innført en akademisk grad, sivilarkitekt, som ble gitt til arkitekter som hadde fullført det 5 – 5 1/2-årige arkitektstudiet ved NTH – Norges Tekniske Høgskole, senere Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo eller Bergen Arkitekt Skole. Graden kunne også gis til kandidater med tilsvarende eksamen fra utlandet. Ved gjennomføringen av kvalitetsreformen for høyere utdanning har stortinget bestemt at arkitektutdanningen ikke skal deles opp i lavere og høyere grad. Den skal fortsatt ha en varighet på 5 år (5 ½ ved AHO) og sivilarkitektgraden skal for fremtiden erstattes av graden Master i arkitektur. Det er denne utdanningen, tidligere sivilarkitekt, og nå master i arkitektur, som kvalifiserer til medlemskap i NAL. I tillegg kan medlemskap gis til personer som kan dokumentere at de har ervervet seg tilsvarende kvalifikasjoner på annen måte. Arkitekttittelen er ikke beskyttet. Det betyr at alle har rett til å kalle seg arkitekt Norske arkitekter har gjennom sin organisasjon, Norske arkitekters landsforbund (NAL), gjennom mesteparten av 1900-tallet arbeidet for å gjøre arkitekttittelen beskyttet. Departementets hovedbegrunnelse for å motsette seg dette, er at arkitektbegrepet har en lang, folkelig tradisjon som man ikke eksklusivt kan forbeholde en yrkesgruppe på grunn av snevre profesjonshensyn. Arkitekter med utdannelse som kvalifiserte til medlemskap i NAL, kunne derfor kalle seg "arkitekt MNAL" (medlem Norske arkitekters landsforbund) som etter forbundets vurdering ble en faglig garanti for at vedkommende arkitekt hadde godkjent utdannelse. Dette kunne også gi en trygghet for de som vil benytte arkitekttjenester. I 1986 ble man enige om å benytte yrkestittelen sivilarkitekt, (tilsvarende sivilingeniør) om arkitekter med utdannelse godkjent av NAL. Bruken av begrepet "sivil-" har sin historiske årsak i at opprinnelig var den tekniske utdannelsen knyttet til den militære. På slutten av 1800-tallet ble arkitekter og ingeniører i økende grad utdannet ved sivile, tekniske læresteder. Ulikhetene i målsettingen med utdannelsen skapte et behov for å markere at man var utdannet ved sivile læresteder. Norske arkitekters landsforbund – NAL – er en landsomfattende organisasjon for arkitekter med utdanning på universitets/høgskolenivå, etablert i 1911. Medlemmer av NAL skal bruke initialene MNAL i tilknytning til sin tittel. I og med at en del medlemmer fortsatt vil bruke sin sivilarkitekttittel, vil medlemmer av NAL i tiden fremover bruke betegnelsene sivilarkitekt MNAL og arkitekt MNAL. Arkitekter som vil praktisere i Norge må ha godkjenning innenfor en eller flere tiltaksklasser iht. plan- og bygningsloven. Sentral- eller lokal godkjenning deles inn i klasser og gis ved søknad til Direktoratet for byggkvalitet. Krav til godkjenning er høyskoleutdanning/medlemskap i NAL samt erfaring fra byggeprosjekter. Andre betydninger. Nær opp til arkitektens arbeidsområde finner vi interiørarkitekten som har utforming av møbler og innredning som arbeidsområde. Andre profesjoner med arkitekt i yrkesbetegnelsen er hagearkitekt og landskapsarkitekt hvor profesjonene delvis overlapper hverandre. Hagearkitektens profesjon grenser til og overlapper landskapsarkitektens som igjen grenser til og overlapper arkitektens. Hagearkitekten samarbeider helst med arkitekten i enkelthus og anlegg av en viss størrelse mens landskapsarkitekten samarbeider om større grep som reguleringer og naturinngrep som f. eks ved kraftutbygging, vei- og broanlegg. Arkitektens og ingeniørens profesjoner er også tilgrensende og overlappende fagområder. Der er eksempler på at ingeniører med særlig formgivende evner regnes som arkitekter. Et eksempel er den italienske ingeniøren Pier Luigi Nervi som med sine banebrytende og elegante strukturer utvidet forståelsen for konstruksjoners estetikk. Arkitektutdannelsen og ingeniørutdannelsen er ved mange læresteder en delvis integrert utdannelse med f. eks. felles fag i 1. avd. hvor utdannelsen i 2. avd. deler seg i to grener med hovedvekt på enten teknikk eller formgiving. I mange land dekker arkitektbegrepet både personer som er utdannet arkitekt og ingeniør, alt etter hvilke oppgaver de har spesialisert seg på. I løsere betydning brukes ordet om personer, med helt annen utdanning og arbeidsområde. Det kan gjelde personer som utformer systemer innenfor bla. informasjonsteknikk innenfor det man kan kalle maskinarkitekturen på den ene siden eller programarkitekturen på den annen. Man finner ordet brukt i sammenhenger som 'arkitekten bak angrepet', 'arkitekten bak strategien' ell. hvor man forutsetter at der finnes en ide, plan ell. som underforstått forutsetter en 'formgivende' prosess. Andreas Osiander. Andreas Osiander (1498 - 1552)Andreas Osiander (født 9. desember 1498 i Gunzenhausen i Tyskland – død 17. oktober 1552 i Königsberg) var en tysk protestantisk teolog. Som katolsk prest i menigheten St. Lorenz i Nürnberg ble han tilhengher av Martin Luthers teologi. Sammen med venner som maleren Albrecht Dürer, rådsnotaren Lazarus Spengler, diplomaten og humanisten Willibald Pirkheimer og mestersangeren Hans Sachs fikk han gjennomført den protestantiske reformasjon i Nürnberg. Hertug Albrecht av Brandenburg-Ansbach, stormester av Den tyske Orden, kalte ham deretter til teologiprofessor ved det nyopprettede universitetet "Albertina" (grl. 1544) i Königsberg. Her ble Osiander forviklet i en disputt om et teologisk punkt som skulle vise seg å bli et kjernepunkt for den lutherske tro, nemlig læren om rettferdiggjørelsen. Den såkalte osiandriske strid stod på i årevis og førte til en splittelse innen den protestantiske bevegelse. Osiander var i 1523 med på å bevirke at Albrecht av Brandenburg-Ansbach gikk over til lutherdommen. Han var vel bevandret i hebraisk og var fortrolig med jødisk mystikk ("kabbala"). Som en engasjert venn av jødedommen engasjerte han seg når urett ble begått mot jøder – blant annet bekjempet han den utbredte ritualmordløgnen (om at jøder til tider bortførte kristne barn og drepte dem). Han var en motstander av det som i luthersk teologi kalles "forensisk rettferdiggjørelseslære", og som var blitt den dominerende tenkning blant lutheranerne, som for eksempel Philipp Melanchthon og Konkordieboken). Det førte til at Osiander og hans tilhengere ble marginalisert i de lutherske kretser. Osiander la seg også ut med mange, også med Luther og Melanchthon fordi han skrev et utførlig forord til "De Revolutionibus Orbium Coelestium", det banebrytende verket til Nikolaus Kopernikus, og bidro til at verket utkom i Königsberg i 1543. Osiander, Andreas Osiander, Andreas John Foster Dulles. John Foster Dulles (født 25. februar 1888 i Washington, D.C. i USA, død 24. mai 1959 samme sted) var en amerikansk politiker. Han var bror av Allen Welsh Dulles, sjef for CIA (1953–1959). Sammen med broren hadde han interesser i advokatfirmaet "Sullivan and Cromwell" som ofte omtales som det fremste forretningsadvokat-selskapet i det tjuende århundre. John F. Dulles er mest kjent som amerikansk utenriksminister under president Dwight D. Eisenhower i perioden 1953 til 1959. Han var en markant motstander mot kommunismen og en av sterkeste forkjemperne for et hard linje mot Sovjetunionen i den kalde krigen. Han var en av «arkitektene» bak den såkalte terrorbalansen. I 1959 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje. Dulles var – som svært mange i amerikansk politikk – utdannet jurist med internasjonal rett som spesialfelt. Denne ekspertisen førte ham til Frankrike og arbeid i den amerikanske delegasjonen under forhandlingene om Versailles-traktaten og fredsavtalen etter første verdenskrig i 1918. Den førte han også inn som styremedlem i det tyske kjemiselskapet IG Farben som hadde inngått i partnerskap med det amerikanske Standard Oil. Etter andre verdenskrig var Dulles rådgiver til Arthur H. Vandenberg i arbeidet med å utarbeide FNs charter i 1945. I de påfølgende år var Dulles USAs delegat i FNs generalforsamling i 1946, -47 og -50. I 1950 gav Dulles ut boken "War or Peace", en kritisk analyse av amerikansk utenrikspolitikk som på denne tiden var dominert av George F. Kennans tanker om en "ideologisk" og "økonomisk" oppdemningspolitikk mot Sovjetunionen, representert konkret i for eksempel Marshallhjelpen. Dulles tok til orde for en mer aktiv utenrikspolitikk fra «containment» til «liberation». Da Dulles ble utenriksminister i 1953 hadde allerede amerikansk utenrikspolitikk dreid over til en mer aktiv linje som en følge av Koreakrigen. Dulles utviklet videre den hardere linjen som USA og Vest-blokken hadde slått inn på. Dulles la ned et stort arbeid i å styrke NATO. Dette var et ledd i en strategi om å hindre sovjetisk ekspansjon ved å true med et massivt gjengjeldelsesangrep ved den minste konfrontasjon med USA eller dets partnere. Denne strategien viste seg å være lite hensiktsmessig under Cubakrisen og ble omarbeidet på 1960-tallet. I sitt arbeid med å stoppe kommunistisk ekspansjon var Dulles en av arkitektene bak SEATO som ble opprettet i 1954. Han var som utenriksminister bl.a. sentral ved USA og CIAs støtte til et kupp () av guatemalske militære offiserer mot den demokratisk valgte regjeringen i Guatemalas og presidenten (Jacobo Árbenz Guzmán) i 1954. Fruktselskapet United Fruit Company hadde lagt press på den amerikanske regjeringen for å få til et slikt kupp. Av denne grunn er engasjementet som Dulles-brødrene la i planleggingen og utføringen av kuppet, blitt knyttet til deres økonomiske interesser i så vel United Fruit Company som i interessene de hadde i "Sullivan and Cromwell" som var United Fruits forretingsadvokat. John Foster Dulles var protestant, men fikk en sønn, Avery som konverterte til katolisismen, ble katolsk prest i jesuittordenen og en av USAs fremste katolske teologer, og ble kreert kardinal av pave Johannes Paul II. Haakon Lie. Haakon Steen Lie (født 22. september 1905 i Kristiania, død 25. mai 2009) var en norsk politiker og partisekretær for Arbeiderpartiet 1945–69. Han kom med i kretsen rundt Martin Tranmæl i 1921, og deltok særlig aktivt i partibyggingen før og etter andre verdenskrig. Lie var medstifter av Arbeidernes Opplysningsforbund hvor han var sekretær 1932–40, og sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet 1945–69. Hans hovedengasjement var i forsvars- og utenrikspolitikken. Lie deltok frivillig på republikkens side i den spanske borgerkrig og mistet en bror i motstandskampen mot nazistene under andre verdenskrig, etter at han selv i 1941 rømte til England og ble tilknyttet LOs London-kontor. Lie arbeidet etter krigen utrettelig for å styrke forsvaret og partiets forankring vestover, både av overbevisning og for å kompensere for sosialdemokratiets skjebnesvangre pasifisme i møtet med Hitler i mellomkrigstiden. Han ble senere sekretær i Europabevegelsen fra 1970 til 1973. Mens han var politisk aktiv, gjorde Lie seg særlig kjent for sin uforsonlige linje mot kommunistene og venstresiden i sitt eget parti, og spilte en viktig rolle i forbindelse med overvåkningen av disse miljøene i etterkrigstiden. Han var en ivrig tilhenger av NATO og EF, og ivret for at Norge fortsatt skulle opprettholde tette sikkerhetspolitiske bånd til Storbritannia og USA. Lie ivret for solidaritet med Israel og det israelske arbeiderpartiet gjennom sin personlige venn David Ben-Gurion, landets første statsminister. Lie tok også i 1952 initiativ til norsk utviklingshjelp som en mulighet til utløp for radikalt engasjement. Men uforsonligheten i den nasjonale forsvars- og sikkerhetspolitikken ble derimot for mye for mange partifeller, og den innenrikspolitisk orienterte partilederen Einar Gerhardsen tok for åpen scene et oppgjør med Lie på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1967. Det bunnet i frustrasjon over partisekretærens motstand mot åpen sikkerhetspolitisk debatt i sentralstyret, og hører blant de mest dramatiske øyeblikkene i norsk etterkrigspolitikk. Etter dette oppgjøret var Lie svekket i partiet, og satt kun to år til som partisekretær. I selvbiografien "Slik jeg ser det" fra 1975 forsvarte Lie sitt livs hovedengasjement – kampen mot de totalitære ideologiene og vestlig front mot kommunismen, men vakte oppsikt ved å brette ut sterke motsetninger og uenighet fra partiets indre liv helt fram til utgivelsesåret. Lies hovedengasjement rettet seg fortsatt mot forsvarssaken, og han var fortsatt krass i kritikken av venstresiden i «Orientering»-kretsen – det senere SV. To år etter nederlaget i EF-avstemningen i 1972 og samme år som USA forlot Sør-Vietnam, viste Lie likevel en viss refleksjon og avstand til den argeste sikkerhetspolitiske striden, og han viste i de siste tjue årene av sitt liv evne til å fornye og reorientere seg i det politiske landskapet. Haakon Lie overlevde sine politiske motstandere i og utenfor Arbeiderpartiet, og fikk dermed prege historieskrivningen i større grad enn andre i sin generasjon. Han evnet også i stor grad å «rehabilitere» seg selv og rette opp inntrykket av en stri og konfliktskapende antikommunist. Lie døde på Oppsal sykehjem, 25. mai 2009, 103 år gammel. Oppvekst og ungdomstid. Haakon Lie ble født og vokste opp i arbeiderboliger på østkanten i Kristiania. Bestefaren Halvor Gunnarsrud var fattig gårdbruker på Solør, og verken han eller faren kunne skrive. Haakons far Andreas Lie (1870–1942) var brannmann i hovedstaden, og gift med arbeiderdatteren Karen Halvorsdatter Gundersrud (1871–1952). Til tross for at Haakon Lie beskrev sin barndom som lykkelig var familien fattig, og inntil 1916 arbeidet faren inntil 112 timer i uken. Sammen med foreldrene, to brødre og to søstre bodde Haakon i barndommen på ett rom og kjøkken. I 1920 flyttet familien til Holtet på Bekkelagshøgda, til en bolig med tre rom og kjøkken, samt gutterom på loftet. Haakon Lie ble seksten år gammel involvert i arbeiderbevegelsen i 1921, i det som fra mars samme år het «Norges Kommunistiske Ungdomsforbund». Her møtte han noen av sine viktigste partikamerater i lokallagsleder og motdagist Rolf Hofmo, redaktør Martin Tranmæl, 27-åringen Oscar Torp og 23-åringen Einar Gerhardsen. Da Arbeiderpartiet forlot den tredje internasjonale i 1923 og ble splittet mellom det nystartede kommunistpartiet og de gjenværende sosialdemokratene, valgte Lie den sistnevnte fløyen, og deres ungdomsorganisasjon «Venstrekommunistisk ungdomsfylking». De bitre stridighetene mellom disse to fraksjonene påvirket i stor grad hans livslange antikommunistiske standpunkt, og vendte etter hvert Lie bort fra den antimilitarismen som han selv, Gerhardsen og et overveldende flertall i den sosialdemokratiske bevegelsen stod for. Blant partibyggere. Etter å ha gitt opp jus-studiene og sluttet etter en kort periode som industriarbeider i 1927, tok Haakon Lie Statens skogskole på Kongsberg med gode resultater. Han utdannet seg til agronom og uttalte senere at han var fornøyd med tilværelsen, men etter at han ble rammet av alvorlig tuberkulose samme år måtte han også forlate skogsyrket til fordel for en sekretærstilling innenfor partiets opplæringsarbeid. Dette året ble Arbeiderpartiet igjen samlet, og tok fatt på indre partibygging med større optimisme. Han giftet seg i 1929 med Ragnhild Halvorsen. I 1931 ble Lie utnevnt til leder av "Arbeidernes Opplysningsforbund" (AOF), som ble opprettet for å fremme skolering av arbeiderklassen. Snart fikk han sin første ansatte, økonomen og den livslange vennen Aase Lionæs. To år senere tok han initiativ til et eget partiforlag (Tiden Norsk Forlag), eget reisebyrå (Norsk Folkeferie), og til Arbeiderhøyskolen på Malmøya hvor blant andre ungdommen Trygve Bratteli var elev første året, og Lie underviste i norsk. Samme år ble Lie også innvalgt i programrådet for det nyopprettede NRK, hvor også Johan Falkberget representerte Arbeiderpartiet. Noen år senere ble kursvirksomheten utvidet da partiet kjøpte inn et kurssted på Sørmarka utenfor Oslo. Lie har uttalt at oppbyggingen av AOF var det han var mest stolt av fra sitt politiske liv. Han forfektet senere grunnsynet til agitatoren og partibyggeren Martin Tranmæl – at politikkutformingen i partiorganisasjonen har forrang foran politikkutforming i regjeringsapparat eller stortingsgruppe. I mellomkrigstiden la også Gerhardsen stor vekt på partibygging og organisering av lokallag, som partisekretær fra 1923 og forfatter av skoleringsboken "Tillitsmannen", en bok Lie var forlegger for i sitt første år som leder for AOF. For Lie og hans krets var arbeidet på partikontoret vel så viktig som plass i storting eller regjering, en ambisjon han selv aldri realiserte selv om han sikkert hadde muligheten dersom han hadde ønsket det. Lie så tidlig verdien av kulturkamp og kulturarbeid i arbeiderbevegelsen, i en tid da Arbeiderpartiet reiste land- og industriarbeidere mot alt fra borgerlige verdier og religion til alkohol. Avholdslinja var en selvfølge: «For å være en god sosialist måtte du være avholdsmann. Einar og Martin smakte ikke en dråpe til de daua.». Haakon Lie var også en glimrende agitator og taleskriver og partiet tok i bruk plakater, teater og radio. Under Lies ledelse og broren Per Lies kameraføring produserte AOF Norges første politiske propagandafilmer, som ble vist i kinoer og arbeiderforeninger fra 1934 – trolig så en halv million dem foran valget i 1936. Antifascist og antikommunist. Sørmarka kurssenter ble etablert i 1939 på initiativ fra Haakon Lie, men allerede året etter tvangsnazifisert og benyttet som skole for Hirden inntil Arbeiderpartiet igjen inntok sitt kurssted fredsvåren 1945. I 1933 reiste Lie til Det tyske riket, Wien og Russland, og igjen til Russland i 1936. Hans opplevelse av autoritære stater, både fascisme og kommunisme, hjalp til å forsterke tanker om en grunnleggende demokrati-diktatur–motsetning som hovedskillelinje i politikken, overordnet den tradisjonelle høyre-venstre-skillelinjen. Under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 trosset Haakon Lie nøytralitetslinjen til Nygaardsvold-regjeringen og dannet Spaniahjelpen, som organiserte bistand til de som kjempet for republikken mot Franco. Vinteren 1936–37 besøkte Haakon Lie selv fronten i Spania, og fikk se hvordan den Sovjet-støttede republikken var elendig militært utrustet i kampen mot Francos italiensk- og tyskstøttede armé. Ved et tilfelle tok den tidligere pasifisten flytimer for å kunne delta aktivt i borgerkrigen, men planen ble aldri satt ut i livet. Lies instinktive motstand mot fascistene Hitler og Franco fikk tidlig en balanserende motsats i sterk motstand også mot Stalins diktatur i Sovjetunionen. Han så farene i begge samfunnssystemene, og tok allerede på 1930-tallet til orde mot sosialdemokratiets pasifisme og motstand mot opprustning. For dette engasjementet måtte han tåle merkelapper som Høyre-venn, «krigshisser» og «Gestapo-agent» fra partiets venstreside. Etter den spanske borgerkrigen gikk han videre med hjelpearbeid til finnene i Vinterkrigen fra 1939, hvor finnene kjempet både mot Stalins hærstyrker og den finske kommunisten Otto Kuusinens «røde» marionettregjering. Hitlers innmarsj i Praha samme år fjernet for Lie all tvil om at forsvarslinjen var den eneste rette. Han tok vinteren 1939–40 initiativ til en innsamlingsaksjon for luftvern rundt Oslo, men den ble for sent igangsatt til å rekke innkjøp av utstyret før Tyskland angrep. Andre verdenskrig. Illustrasjonsfoto. Montasje fra angrepet i 1940 Da Norge ble angrepet av Tyskland i april 1940 startet Lie umiddelbart med å organisere motstandsarbeid og tok ansvar for frie radiosendinger fra forskjellige steder i landet. I to måneder brakte hans arbeid ham i konstant bevegelse rundt om i Norge, og den 7. juni 1940 da Kong Haakon VII og regjeringen forlot landet og flyktet til London, var Lie i Vadsø for å erstatte en ødelagt sender. Ved dette tidspunktet ble videre kringkasting umulig, og Lie ble tvunget til å dra sørover gjennom Finland og Sverige til Oslo. Her ble han involvert i arbeiderbevegelsens undergrunnsarbeid, hovedsakelig gjennom utskrift av aviser og spredning av informasjon. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 begynte okkupasjonsmakten å slå hardere ned på motstandsbevegelsen i Norge. Melkestreiken over melkerasjoner i september førte til arrestasjoner og henrettelsene av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Dette ble igjen fulgt opp av flere høyprofilerte arrestasjoner, hvor blant annet Einar Gerhardsen ble arrestert. Haakon Lie følte tvunget til å forlate landet og forlot huset sitt kun timer før tyske styrker møtte opp for å arrestere han. Fra Sverige klarte han å komme seg over til Storbritannia, hvor han arbeidet som propagandasekretær for arbeiderbevegelsen i eksil i London, på Konrad Nordahls kontor. Han ble her medlem av det britiske arbeiderpartiet, og knyttet varige bånd til lederne der. I denne perioden gjennomførte han også to reiser til USA, i 1943 og fra april 1944, for å samle støtte og penger til norsk okkupasjonsmotstand og gjenoppbygging. Andre gangen reiste Lie som arbeiderattaché med diplomatisk status, og han representerte Norge ved FN-konferansen i San Francisco våren 1945. I USA knyttet han også kontakter til etterretningsorganisasjonen OSS. Mens Haakon var i eksil ble hans bror Per arrestert i Norge i 1942. Han ble fengslet og siden sendt til Dachau hvor han døde av tyfoidfeber i mars 1945. Gjenoppbygningen. Den 20. juni 1945 returnerte Lie til Norge, og under landsmøtet i Arbeiderpartiet samme år ble han valgt til partisekretær. Mens Gerhardsen ble partiformann og statsminister, og gradvis tok sin rolle som Landsfader, tok Lie oppgaven med å utkjempe tøff politisk strid og meisle ut den politiske strategien internt i partiet. Han sloss for upopulære økninger av forsvarsbudsjettet under de trange kårene folk opplevde i rasjoneringstiden, og støttet forslaget om utvidelse av førstegangstjenesten fra 12 til 18 måneder. Lie ledet også arbeidet med partiets overordnede strategi for samfunnsutviklingen, som ledet fram til det reformistiske prinsipprogrammet «Grunnsyn og retningslinjer» i 1949 – ti år før de tyske sosialdemokratene forlot marxismen med sitt Godesbergprogram. Mens LO-leder Konrad Nordahl sørget for fagbevegelsens støtte, sikret Lie partiorganisasjonens støtte til firemannsgruppen som i regjeringen meislet ut samfunnsreformer på hvert sitt felt – Einar Gerhardsen med overordnet ansvar som parti- og regjeringssjef, Erik Brofoss' økonomiske reformarbeid som finansminister, utenriksminister Halvard Langes arbeid for vestlig alliansetilknytning i NATO, og sist men ikke minst Jens Christian Hauges arbeid for å styrke det militære forsvaret. Motstanderne internt var venstrefløyen av tidligere Mot Dag-medlemmer – Trond Hegna, Brynjulf Bull, Trygve Bull, Arne Ording, Torolf Elster og Karl Evang. Haakon Lie la sjelden skjul på hva han mente men talte ofte rett ut, kanskje derfor var hans motstandere ikke utvetydig negative til valget av Lie som partisekretær: Trygve Bull hadde kjent Lie siden guttedagene og var sekretær for programarbeidet i 1949, han var mindre bekymret for å få Lie på toppen av partiorganisasjonen. Arne Ording på den annen side karakteriserte den påtroppende partisekretæren som «en komplett hysteriker». I tiden etter det bitre nederlaget i EF-avstemningen pekte Lie en stund på Senterpartiet som politisk hovedmotstander, partiet for klassen som «eier matrikulert jord» og som «hadde fått et nakketak både på forbrukerne og stortinget». Som leder av partiorganisasjonen og valgkampanjene bidro Lie på sin front til å sikre Arbeiderpartiets dominerende stilling gjennom valgseire og absolutt parlamentarisk flertall i 1945, 1949, 1953 og 1957. Bare Gerhardsen og Lie selv kom til å overleve politisk gjennom hele denne sammenhengende regjeringsperioden for partiet. Gjennom «Grunnsyn og retningslinjer» støttet partiet opp om en pragmatisk gjenoppbygning av landet i spissen for landets næringsliv, hvor privat versus offentlig eierskap av industrien ble et praktisk snarere enn et ideologisk spørsmål. De store politiske samfunnsvalgene ble vellykket ved at landet opplevde en enestående vekst og forholdene for arbeiderklassen ble bedret under hans periode. Lie bidro riktignok til å føre den økonomiske gjenreisingsplanen «Blåboka» i pennen i London under krigen, men hadde begrenset interesse for økonomisk teori og politikk. Lie betonte selv de forsvars- sikkerhetspolitiske konfliktene som retningsgivende, både som bakgrunn for Gerhardsens regjeringspause 1951–54, og for de bitre konfliktene mellom regjeringsapparat og stortingsgruppe. Spørsmål som utvilsomt har grepet mer direkte inn i folks liv – som rasjoneringen og renteøkningen i 1954 – la han lite eller ingen vekt på i sin oppsummering av partiets indre liv og utvikling. Overvåking av kommunister. Lie ble personlig rystet av Sovjetunionens og Stalins knusing av de sosialdemokratiske søsterpartiene i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, og den harde kneblingen av indre kritikk og demokratisering som fortsatte også under Nikita Khrustsjov. Han holdt samtidig blikket festet på demokratiet som skillelinje, ikke merkelappene. Karakteristikken «kommunismens Martin Luther» var hans hedersbetegnelse på den jugoslaviske kommunistlederen Tito, etter Titos åpne trass mot Stalin og jugoslavenes utmeisling av en «tredje vei». Under østblokkens økonomiske blokade av Jugoslavia fra 1950 organiserte Arbeiderpartiet hjelpesendinger til landet, og lot seg tiltrekke av nestkommanderende Milovan Djilas' store interesse og beundring for den norske arbeiderbevegelsen. Men baktankene var hele tiden med: «Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi nå også så en sjanse til å ta et nakketak på vårt eget kommunistparti. Ved valget i 1945 hadde det fått 177 500 stemmer, 12 % av velgerne. Gallup-tall i 1947 viste en stigning til 15,4 %. Det var en stemmegivning basert på myten om Sovjet som fredens og sosialismens land – en myte som måtte brytes ned.» Det var under denne perioden at Haakon Lie med støtte fra LO-lederen igangsatte en betydelig overvåkning av norske kommunister på arbeidsplassene, en praksis som langt senere ble ansett som ulovlig i Lund-rapporten. Lie forsvarte seg og repliserte at «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole». Det var også eksterne hendelser som ga ammunisjon til kommunistjakten. Marshallplanen fra 1947, russernes aggresjon i Berlin, Praha og Jugoslavia i 1948 og medlemskapet i NATO fra 1949 førte Norge nærmere USA. Likevel var Lie sterkere i sin støtte til USA og mer voldsom i sin antikommunisme enn de fleste andre i Arbeiderpartiet. I 1958 reiste medlemmer av partiets studentlag til DDR, og startet «Påskeopprøret» mot allianse- og atomvåpenpolitikken. I 1961 ble medlemmene av partifraksjonen rundt ukeavisen «Orientering» ekskludert, og dannet Sosialistisk Folkeparti. Med det nye partiet mistet Arbeiderpartiets flertall gjennom Stortingsvalget i 1961 og SF bidro til å styrte Gerhardsen-regjeringen på Kings Bay-saken i 1963. I ettertid er det nærliggende å anta at Haakon Lies uforsonlige holdning overfor denne indre fraksjonen kan ha bidratt til splittelsen og den nye partidannelsen til venstre for Arbeiderpartiet. Etter hvert kjølnet forholdet mellom Lie og Einar Gerhardsen, som blant annet holdt fast på en mer forsonlig og brobyggende strategi overfor Sovjetunionen. Lie mislikte sterkt at Gerhardsen tok til orde for avspenning under NATOs ministerrådsmøte i Paris i 1957. Ved landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1967 angrep Gerhardsen åpent Haakon Lie, som på sin side angivelig svarte truende at han skulle knekke Gerhardsen «som en lus» Bakgrunnen for utfallet var at Gerhardsen helt siden uenighetene om talen i Paris i 1957 mente Lie forgiftet atmosfæren i sentralstyret ved å slå ned på enhver indre debatt om de sikkerhetspolitiske hovedlinjene, atomvåpenpolitikken og NATO-spørsmålet. Trygve Bull bekrefter at de to da ikke hadde vært på talefot på årevis på grunn av Gerhardsens brobyggingsiver overfor Sovjet, men kanskje også fordi han og Werna beskyttet slike venstreorienterte tillitsvalgte som Bull. Trygve Bull så i konflikten et oppgjør som Gerhardsen ventet ti år med å ta, kanskje av frykt for å lide nederlag i en åpen strid med partisekretæren. På Lies 80-års dag i 1985 brakte Jens Christian Hauge Gerhardsen og Lie sammen til forsoning etter utbruddene i 1967. Haakon Lie gikk av som partisekretær i 1969, og Gerhardsen trakk seg tilbake fra den aktive politikken samme år. Etter at han gikk av som partisekretær var Lie til en viss grad politisk isolert innen eget parti, spesielt da Reiulf Steen og andre mer venstreorienterte tillitsvalgte dominerte partiet på 1970-tallet. På 1980-tallet kom det et gradvis skifte, og sentrale politikere i Arbeiderpartiet har siden ved flere anledninger holdt Lie frem som et forbilde og hyllet hans livslange innsats for norsk sosialdemokrati. På Lies 90-årsdag i 1995 sa Ap-leder Thorbjørn Jagland: «Du har fått rett i alt. Du sto på riktig side. Du tok faktisk litt for lite i». Senere liv. a>-politikerne Benjamin Netanyahu og Ariel Sharon. Haakon Lie forble aktiv som en offentlig kommentator og innen politikken etter at han forlot partipolitikken, også etter at han fylte hundre år. Etter at han gikk av som partisekretær i 1969 skaffet han seg et stykke skog hvor han kunne gjenoppta sin lidenskap for skogbruk. Allerede året etter ble han generalsekretær i Europabevegelsen, en stilling han hadde 1970–73. Fra denne stillingen ledet han den tapende kampanjen for norsk medlemskap i Det europeiske fellesskap tidlig på 1970-tallet. Nederlaget ga tid og grunn til refleksjon, og han skrev nå memoarboken "Slik jeg ser det", som øyeblikkelig ble en bestselger. Han skrev fire memoarbøker til, samt et to-binds biografi om sin mentor Martin Tranmæl kalt "Et bål av vilje" og "Veiviseren" fra henholdsvis 1988 og 1991, og en biografi om norsk-amerikaneren og fagforeningsmannen Andrew Furuseth. I årene 2000–01 ledet Haakon Lie også an i den interne partikampen for å unngå privatisering av det nasjonale oljeselskapet Statoil. Hans foretrukne kilde for å holde seg oppdatert om internasjonale begivenheter var ukentlige lesninger av "The Economist". Haakon Lie, som var giftet seg med en amerikansk-jødisk kvinne, støttet og forsvarte staten Israel varmt gjennom erfaringene med støtte fra jødiske arbeiderpartiledere i USA og det lange vennskapet med sosialdemokratene David Ben-Gurion og Golda Meir. For Lie var det Mapai-ledede Israel en slags modell på et sosialdemokratisk samfunn. Han bidro direkte til realiseringen av det israelske atomvåpenprogrammet ved å selge 20 tonn tungtvann til Israel sent på 1950-tallet. Men etter at Likud ble mer toneangivende i Israel, og spesielt i de siste ti leveårene, var han mer kritisk til måten Israel behandlet palestinerne, og fortalte i 2005 at han hadde forsøkt å få vennen Shimon Peres til å stoppe nybyggingene på Vestbredden. I samtaleboken "Slik jeg ser det nå", som ble lansert på Haakon Lies 103-årsdag i 2008 og ført i pennen av historikeren Hans Olav Lahlum og journalisten Hilde Harbo, framsto Lie mer forsonende overfor gamle motstandere. Tross et årelangt engasjement, opphold og ekteskap i USA, argumenterte han for økt sikkerhetssamarbeid mellom landene i Norden og for at Norge burde kjøpe det svenske jagerflyet JAS Gripen i stedet for amerikanske Joint Strike Fighter. Han hadde da allerede i flere år støttet regjeringssamarbeid med SV og dannelsen av den rødgrønne regjeringen. I flere år tilbrakte Lie og hans amerikanske kone vintrene i Florida, før han til slutt flyttet tilbake til Norge for godt. Lie var gift to ganger, den første gangen i 1929 med Ragnhild Halvorsen (1905–91) som han ble kjent med i Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse, og deretter fra 1952 med den amerikansk-jødiske sosialøkonomen Minnie Dockterman (1912-1999). Det var under krigen at han gjennom det amerikanske bilarbeiderforbundet fikk låne en hytte i Florida, som senere ble hans faste vinterbolig. Han fikk tilsammen tre døtre, hvor to var fra hans første ekteskap. Betydning. Forfatteren Hans Olav Lahlum holder frem tre livskamper som dominerende innhold i Haakon Lies liv: klassekampen, kampen mot fascismen, og til sist den kalde krigen. Under den sterke klassekampen i mellomkrigstiden bidro Haakon Lie til oppbyggingen av Arbeiderpartiet som et enestående kampanjeapparat, som vant stortingsvalgene uavbrutt i tretti år. Han bygde opp partilag, skolering og kulturtilbud for arbeiderklassen, gjennom AOF. Kampen mot fascismen utspant seg for Lies del over ti år under den spanske borgerkrig fra 1936 og med motstanden mot okkupasjonen her hjemme 1940–45. Lie organiserte hjelpearbeid for republikanerne i Spania og mobiliserte hjelp til norsk gjenoppbygging gjennom reiser til USA. Det er agitatoren Lie som bygde partiet for norsk klassekamp, og som knyttet bånd til amerikansk, israelsk og britisk arbeiderbevegelse under arbeidet for gjenoppbygging for etterkrigstiden. I USA vant han også viktig innsikt for sin rolle som partisekretær i etterkrigstiden - han ble kjent med moderne metoder for valgkampanje og meningsmålinger, og han knyttet kontakter til etterretningsorganisasjonen OSS. Lahlum slår fast at Lie var klar for å dreie hovedfokus tilbake til den nasjonale arena og den norske klassekampen etter 1945. Men Lie var svært tidlig internasjonalt orientert, og erfaringene fra reiser til Tyskland og Sovjetunionen på 1930-tallet og USA på 1940-tallet ga et brennende engasjement for den eksistenskampen han så måtte komme mellom et seiersbevisst, kommunistisk Sovjetunionen og den demokratiske verden anført av USA. Lie støttet gjennom tiårsperioden 1939-49 aktivt opp om politiske trosfeller i blant annet Spania, Finland, Storbritannia, Israel, Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Flere steder i taler og forfatterskap framstår Lie som en forsvarer for vestmaktene og demokratiet, av internasjonalt format. Under den kalde krigens sluttfase vakte derimot dette forsvaret motreaksjoner som gikk Haakon Lie hus forbi. Hans etterhvert mer isolerte forsvar for USA i Vietnamkrigen og Israel etter Seksdagerskrigen i 1967 gjorde Lie til en hovedmotstander for den radikale partifraksjonen i Arbeiderpartiet på 1960-tallet og for SF, student- og protestbevegelsene på 1970-tallet. At Lie begikk demokratiske overtramp i sitt bidrag til overvåking av kommunister i Norge i etterkrigstiden, virker godt dokumentert. Samtidig er svært få kjent med hans sentrale rolle for å bygge opp norsk bistand overfor den tredje verden, gjennom Arbeiderbevegelsens solidaritetsutvalg og de tidlige prosjektene i indiske Kerala og det østlige Afrika. Haakon Lie ble politiske mer radikal og nytenkende på 1990-tallet – da Berlinmuren falt, Israel gikk inn i en mer åpenlyst hardhendt okkupasjon av Vestbredden og Gaza, og siden med slaget om delprivatisering av Statoil og den sterkt konservative høyresidens maktovertakelse ved presidentvalg i USA. Samtidig som ikonene Israel og USA beveget seg raskt bort fra de likhetsstatene hans sosialdemokratiske og demokratiske venner hadde stått for i etterkrigstiden, ble det også mer uavvendelig klart at Arbeiderpartiets håp om rent flertall i Norge var historie. Den største nyorienteringen han gjorde politisk var kanskje støtten til å slippe SV inn i regjeringen – partiet hvis opphav han hadde bidratt til å overvåke førti år tidligere. Dette bidro trolig til den allmenne «rehabiliteringen» Lie opplevde i alle politiske leire i sine siste år, samt at han mer enn 20 år etter Einar Gerhardsens død fikk påvirke vår tids historieskrivning om partiet og etterkrigstiden på en måte som for lengst døde motstandere ikke fikk. Haakon Lies ettermæle må bli et sterkt og energisk engasjement i kampen mot klasseskille, fattigdom og totalitær fascisme og kommunisme. Kamerat. Kamerat brukes i dagligtale som synonym til "venn" eller "kompis". Det kan også brukes i noe mindre personlig betydning som "arbeidskamerat", "klassekamerat" og "romkamerat". Her kan også nevnes det noe spøkefulle uttrykket "sengekamerat", som vanligvis betyr sexpartner. Ordet er også kjent som tiltaleord mellom kommunistiske og sosialistiske partifeller. Ordet "kamerat" stammer fra italiensk og beskriver to personer som deler rom (fra latin "camera", kammer). Batticaloa (distrikt). Kart over Sri Lanka med Batticaloa avmerket Batticaloa er et administrativt distrikt i Sri Lankas østprovins. Hovedstaden er byen Batticaloa (folketall beregnet til 84.600 i 2004). Nesten hele området er befolket av tamiler, den nest største befolkningsgruppen i landet. Distriktet dekker et område på 2.854 km². En beregning/fremskriving av folkemengen pr. 2004 lander på 508.400 innbyggere. Av noe større byer foruten provinshovedstaden kan nevnes Katankudi (36.200 innbyggere) og Eravur (22.654). Batticaloa-distriktet vender mot Bengalbukta i øst. I nord har det grense mot distriktet Trincomalee, mot vest mot Polonnaruwa og mot sør mot Ampara. Den 26. desember 2004 ble distriktet rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Tsunamien i Indiahavet 2004"). Gammelsaksisk. Gammelsaksisk, også kalt gammelnedertysk, er et germansk språk. Det er den eldste form for nedertysk, og ble talt i Nord-Tyskland fra de første århundrene etter Kristi fødsel frem til det 12. århundre av saksiske folkeslag. I det 5. århundre invaderte og innvandret de germanske sakserne sammen med beslektede folk som anglere og jyder til de britiske øyene, som til da hadde vært bebodd av keltere. Etter denne emigrasjonen ble gammelsaksisk tale delt i to grener, gammelengelsk (også kalt angelsaksisk, talt på de britiske øyer) og nedertysk (talt på kontinentet). Språkprøve. "Heliand", avsnittet tilsvarer begynnelsen av annet kapitel i Lukasevangeliet. Brettspill. Brettspill er et spill som spilles på et brett, ved at brikker settes ut, tas inn eller flyttes rundt på brettet. Brettet kan enten være trykt på en plate, som i Monopol, varieres fra gang til gang som i Settlers eller lages underveis som i Carcassonne I tillegg til brikker brukes også ofte terninger kort, penger og andre rekvisitter. Brettspill avsluttes på forskjellige måter, som oftest ved at man har oppnådd et mål eller etter et vist antall turer/trekk. Som regel spiller man mot hverandre, eller lag mot lag, men de siste årene har samarbeidspill som Pandemic blitt mer vanlige, hvor spillerne spiller sammen mot spillet. Det er en stor bredde innenfor brettspillsjangeren. Fra familiespill som Monopol og Ludo, til klassiske spill som Sjakk og Backgammon, spørrespill som Trivial Pursuit og Geni og Eurogames som Settlers og Ticket to Ride. Noe av det som skiller disse sjangerene fra hverandre er hva som er viktig å mestre for å vinne, både psykologi, hell, strategi, og evne til diplomati kan spille en rolle. Sentralt i et brettspill er reglene, som setter premissene for hva som er lov og ikke. Det trenger ikke være en sammenheng mellom kompleksiteten på reglene og selve spillet. Et godt eksempel her er Sjakk, som har forholdsvis enkle regler, men har stor dybde og kompleksitet. Historie. Brettspill har en lang historie, man kjenner til at det har eksistert spill så lenge tilbake som 3500 f.kr. Opp gjennom historien finner man mange eksempler på at brettspill har blitt spilt i forskjellige sivilisasjoner. Rundt 1930 kom monopol på markedet, og har siden kommet i stadig nye varianter. I 1957 kom Risk. Rundt 1980 begynte Eurogames å utvikle seg som sjanger, og gav næring til at brettspill ble stadig med populært. Særlig hadde The Settlers fra Catan en viktig rolle, ved å introdusere en ny generasjon med brettspill for veldig mange. Viktige faktorer i brettspill. Brettspill har forskjellige faktorer som avgjør hvem som vinner, under nevnes fire av dem. Med unntak av spørre- og andre ferdighetsspill, så vinnes et brettspill av den som mestrer den eller de faktorene som har en rolle i dette spillet. Psykologi. Veldig mange brettspill har en god del interaksjon. Når så er tilfelle spille psykologi en viktig rolle. Interaksjonen fører til at motstanderen(e) tar sine valg også på bakgrunn av hva de tror den andre vil gjøre. Dermed blir det viktig å kunne påvirke motstanderen til å ta valg som er mest mulig fordelaktige for deg. Den som mestrer dette vil ofte få en klar fordel, ved at han ikke bare får fordel av egne valg, men også motstanderens dårligere valg. Hell. Selv om det finnes noen unntak (som sjakk og Go) så har de aller fleste spill noen tilfeldige elementer. Det kan være trekking av kort (Dominion), trilling av terninger (Risk, Settlers) eller trekking av brikker (Carcassonne). Disse elementene er med på å sikre at hvert spill blir ulikt, og gir dårligere spillere en sjanse til å vinne. Noen spill baserer seg kun på flaks (Stigespillet) mens andre lar flaksen kun spille en mindre rolle (Dominion). Hell er noe som i utgangspunktet er helt tilfeldig, men det er i mange tilfeller mulig å øke sjansen for å ha hell. I noen spill går det an å beregne sannsynlighet (RISK, Axis and Allies) mens i andre kan man legge strategier for å minske konsekvensene av å ha uflaks. I Settlers kan man spre husene sine utover flere tall og dermed minske sjansen for at sine tall aldri blir trillet. Klassiske brettspill. Dette er brettspill som har eksistert lenge, og som har tålt tidens tann. Noen er veldig populære den dag i dag som Sjakk, Backgammon og Go Disse tre brettspillene har forholdsvis enkle regler, men stor dybde og mange muligheter. Særlig Go,hvor mengden av valg gjør at mennesker slår fremdeles datamaskinen – på tross av datamaskinenes overlegne regnekapasitet. Andre klassiske brettspill er enklere, som f.eks kalaha og Mølle. Eurogames. En relativt ny sjanger med brettspill, hovedsakelig fra Tyskland som er laget for at man skal kunne sette seg hurtig inn i spillene og kunne spille dem på et par timer eller mindre. Dette i motsetning de tradisjonelle amerikanske spillene som kunne ta en hel dag eller mer å spille. Spillet som introduserte Eurogames sjangeren for mange var The Settlers fra Catan. Andre kjente spill i eurogames sjangeren er Carcassonne og Puerto Rico. De siste årene har det også kommet amerikanske Eurogames noe som har befestet denne som en egen sjanger. Eurogames har også en egen spillfestival SPIEL (også kjent som Spiel Essen) der nye spill blir sluppet og årets spill blir kåret. I tillegg arrangeres det internasjonale mesterskap i flere av de mest kjente spillene innen sjangeren på SPIEL. Spørrespill. I et spørrespill er spørsmål det avgjørende element når en vinner skal kåres. Som regel ønsker man å kåre den som har mest kunnskap innenfor et emne, eller almenkunnskap/trivia. Noen kjente brettspill er Trivial Pursuit, Geni og Store Norske. For å unngå at det ikke bare er kunnskap som teller, så har man i de fleste spørrespill også ulike elementer for at det smarte ikke alltid vinner. Det enkleste av disse er å innføre et brett og terning, på den måten sikrer at flaksen spiller en liten rolle. Man finner også spill hvor man kan stjele andres rette svar (Store Norske) eller utfordre til duell (Reiselyst). I Vett og vedding skal alle spillerne først svare på samme spørsmål, så skal de satse på hvilket av disse svarene de tror er rette. Spørrespill er ofte velegnet som lagspill, flere på lag gjør at man får flere rette svar dermed går spilletiden ned, og ikke opp, når flere spillere blir med. Krigsspill. Krigsspill som brettspillsjanger kan defineres både bredt og snevert. Man kan definere den som alle brettspill som har krig som tema, med spill som Risk, Diplomacy og det nyere Memoir 44 blant de mest kjente. Å bruke krig som utgangspunkt for et brettspill er både populært og enkelt. Brettspill, som krig, handler ofte om at en spiller skal vinne på de(n) andres bekostning. En snevrere definisjon kan begrenses til å kun regne med et type brettspill hvor historiske slag gjennspilles. Disse spillene har fokus på at slagene skal gjenskapes nøyaktig og med historisk korrekt utgangspunkt. Veldig ofte brukes pappbrikker i stor antall, og med mye informasjon på brikkene. Det mest kjente krigsspillet innenfor denne definisjonen er World in Flames. Trill og flytt. Brettspill som i hovedsak baserer seg på flytting av brikker med utgangspunkt i terningkast. Spillene innenfor denne sjangeren kan variere fra kun å handle om flaks, til å ha stor grad av strategi og valg involvert. Jo flere brikker en spiller har mulighet til å velge mellom, jo mindre viktig blir flaksen. Det poenget illustreres av tre velkjente spill: Stigespillet har kun en brikke, og handler kun om flaks. Ludo har fire brikker, og gir spilleren endel muligheter til å ta strategiske valg. Backgammon har mange brikker, og flaks med terningene er mindre viktige. Brettspill for barn. Brettspill for barn har som regel enkle regler og kort spilletid. Ofte prøver man å unngå at voksne skal ha for store fordeler, slik at alle konkurrerer på like vilkår. En måte å oppnå det på er å la flaksen ha en stor rolle, som i Bildelotto og Stigespill. Både Bildelotto og Stigespill er to barnespill som har eksistert lenge, men det kommer stadig nye spill for barn. Det lages barneversjoner av spill som Settlers, Carcassonne og Monopol, men også nye barnespill som Zoobaloo og Roqfort. At et spill er beregnet på barn, trenger ikke bety at det ikke er spennende for voksne. Det beste eksempelet på dette er Looping Louie, som veldig populært blant mange brettspillintresserte. Sandefjord lufthavn, Torp. Sandefjord lufthavn, Torp (IATA: TRF, ICAO: ENTO) eies og drives av Sandefjord Lufthavn AS. Lufthavnen er den nest største på Østlandet (etter Oslo lufthavn, Gardermoen), og ligger ved Torp i Sandefjord kommune. Den har én rullebane, og rullebanens lengde er 2 950 m. Den drives med konsesjon fra Samferdselsdepartementet, og er en av de få store flyplassene i landet som ikke er eiet og drevet av Staten ved Avinor. Den eies av Vestfold fylkeskommune, Sandefjord kommune, Vestfold Flyplass Invest og Stokke kommune. Sandefjord Lufthavn A/S ble kåret til Årets Vestfoldbedrift i 2002. Historie. Sandefjord Lufthavn, Torp ble bygget med NATO-infrastrukturmidler etter Andre verdenskrig for militært bruk av Luftforsvaret. Etter lange og harde forhandlinger, startet også sivile flygninger fra lufthavnen i 1958. I nyere tid opererte blant annet Norsk Air med ruter til Bergen, Stavanger og Trondheim. Senere tok Widerøe over, som i dag opererer med en rekke destinasjoner, både innenriks og utenriks. I 1994 ble Torp involvert i en av norgeshistoriens mest dramatiske gisselsituasjoner da to svenske ranere flyktet fra politiet etter et bankran utenfor Larvik. Med to politibetjenter og et eldre ektepar som gisler endte de opp på Torp, der beredskapstroppen aksjonerte og frigjorde gislene. Da Fornebu ble stengt, og Gardermoen samtidig ble åpnet 8. oktober 1998, ble avstanden til Østlandets eneste større flyplass mye lenger for store deler av befolkningen på det sørlige Østlandet, med det resultat at markedet for en flyplass nummer to rundt Oslofjorden, ble betraktelig større. Statlige myndigheter ønsket imidlertid ikke at kundegrunnlaget for den nye hovedflyplassen på Gardermoen skulle svekkes. Derfor er Sandefjord Lufthavn, Torp utviklet av kommunene i nærområdet og Vestfold fylkeskommune som sammen har aksjemajoriteten i flyplasselskapet. Lavprisselskapet kommer. Da Ryanair åpnet ruten til London Stansted i 1997 startet en ny æra for flyplassen. Lavprisselskapet Ryanair har de siste årene åpnet nye ruter til en rekke destinasjoner i Europa. Ryanair har i dag 12 destinasjoner fra Torp. Ryanair flyr til Bremen, Orio al Serio lufthavn, London Stansted, Liverpool, Frankfurt-Hahn lufthavn, Malaga, Alicante, Pisa, Pescara, Edinburgh, Alghero, Trapani. Også det ungarske lavprisselskapet Wizz Air har sju destinasjoner fra Torp. Selskapet opererer en flåte bestående av Airbus A320-200 mens Ryanair opererer Boeing 737-800. Lørdag 6. november 2010 starter Norwegian Air en ny rute fra Torp til Alicante. Det finnes også planer for storsatsing fra Torp med Norwegian. Norwegian opererer Boeing 737-800 og Boeing 737-300. Flyplassens passasjertall har med dette mangedoblet seg, og Sandefjord lufthavn, Torp har utviklet seg fra å være en liten regional flyplass til å bli en av Norges store flyplasser, 7. størst i 2007 med 1,5 millioner passasjerer, og nest størst i 2007 på ruteflyginger til utlandet med nesten 1,1 millioner passasjerer. I 2012 åpnet Norwegian ny base på Torp. Det falt sammen med selskapets lansering av åtte nye ruter blant annet til Berlin, Las Palmas, og Antalya. Selskapet kunngjorde også at det ville plassere et eget basefly på flyplassen. Framtidsplaner. I juni 2006 la flyplassledelsen frem en plan om å investere 24 mill. kr til å nok en gang utvide terminalbygningen. Denne gangen er det blant annet innsjekkingsområdet som blir utvidet (mot syd). Den nye kapasiteten vil bli på 2,5 mill. passasjerer i året. Det planlegges også å utvide taksebanen. Passasjerutvikling. I 2011 ble Torp forbigått av Rygge i passasjervolum. Rygge hadde 1 667 000 passasjerer, Torp 1 350 000. Rygge hadde en vekst på 17%, mens Torp hadde en nedgang på 15%. Ryanair utvidet rutetilbudet fra Rygge i 2011, mens Norwegian trakk seg ut dette året. Midtmaradøla. Midtmaradøla er en 6–7 km lang elv i Årdal kommune i Sogn og Fjordane fylke. Elva starter som en breelv fra Midtmaradalsbreen og renner derfra sørøstover gjennom Midtmaradalen og munner ut i elva Utla i Utladalen. Midtmaradalen. Midtmaradalen er en 6–7 km lang og nesten snorrett dal sørøst i fjellområdet Hurrungane vest i Jotunheimen. Dalen ligger i Årdal kommune i Sogn og Fjordane. Den er en typisk U-dal, gravet ut av isbreen under siste istid. Dalen er omkranset av høye topper – flere på over 2000 meter. Står en nede i dalen og ser oppover, i retning nordvest, har en Midtmaradalsryggen på venstre side og Maradalsryggen på høyre side. Lenger opp i dalen har en, fra venstre mot høyre, Midtmaradalstindane, Dyrhaugstindane, Skagastølstindane, og Maradalstindane. Mellom disse toppene ligger Midtmaradalsbreen, Skagastølsbreen, Slingsbybreen og – bak Maradalstindane – Maradalsbreen. Øverst i dalen, ved foten av Storen, ligger Skagastølsbu. Stien fra Utladalen opp gjennom hele Midtmaradalen går opp til Skagastølsbu og over fjellet til Turtagrø. Gjennom hele dalen renner elven Midtmaradøla, som munner ut i elven Utla der Midtmaradalen munner ut i Utladalen. Tynset flyplass. Tynset flyplass ligger 6 km sørvest for Tynset sentrum i Tynset kommune i Hedmark fylke. Flyplassen brukes hovedsakelig av Tynset flyklubb. Tynset flyklubb, i samarbeid med luftforsvaret, bygget i 1953 flystripen som en reserveflyplass. Den fremstår som en av landets beste gressbaner. Med god dugnadsinnsats holdes banen oppe både sommer og vinter. Det er bygget klubbhus og tre hangarer som huser seks fly. Klubben eier ett fly, en 4-seters Cessna. Tynset flyklubb, som er en av landets eldste, driver egen flyskole. Arterie. Arteriene (norsk: Pulsårene) transporterer blod fra hjertet og ut i kroppen. De "systemiske" arteriene fører blodet fra venstre hjertekammer, gjennom "aorta" (hovedpulsåren/den store kroppspulsåren), og videre ut i kroppen, bortsett fra til lungene. "Lungearterien", som er kortere og har tynnere vegger, fører blod med et lavere trykk fra høyre hjertekammer og ut til lungene. Arterienes oppbygning er med på å jevne ut trykkforskjeller, slik at strømmen av blod holder et relativt konstant trykk på vei gjennom kroppen. Arteriene leder (med et par unntak, (pulmonalis-/umbilikalisarteriene, dvs. lunge-/navlepulsårene)) oksygenmettet, lyst blod fra hjertet og ut i kroppen. De navngis etter den kroppsdelen de leder til, etter plassering i kroppen og/eller sitt utseende (og/eller er brukt fordi navngivningsmåtene gjerne kombineres med hverandre). Skien lufthavn, Geiteryggen. Skien lufthavn, Geiteryggen (IATA: SKE, ICAO: ENSN) ligger i utkanten av Skien i Telemark, ca. 2,5 km sørvest for Skien sentrum. Skien Lufthavn AS driver flyplassen og er konsesjonsinnehaver. Selskapet er eid av Skien kommune i Grenland. Flyplassen har nasjonale og internasjonale destinasjoner og er mye benyttet til luftsport. Historie. Første fly som besøkte Skien landet på Gråtenmoen i 1914. Det var en flyoppvisning av Chanteloup. På 1930-tallet var det en rekke flystevner og oppvisninger på Børsesjø litt utenfor Skien. I 1928 ble det foreslått flyplass på Herøya i samband med Norsk Hydros utbygging av området. Lokale krefter med tilslutning fra offentlige myndigheter forsto at lufttrafikk var en del av framtidens infrastruktur og regionens økonomiske vekst, og foreslo en flyplass på Geiteryggen i 1936. På grunn av forsinkelser og andre verdenskrig ble det ikke noen utbygging. I 1946 ble Telemark Flyselskap etablert for å starte en lokal flyplass. Sjøfly brukte i mellomtiden Skiens kanaler og elver for å nå byen med varer og passasjerer, og Skien hadde egen sjøflyhavn. Den lokale flyklubben, Grenland Flyklubb (grunnlagt i 1946) startet flyvninger på Geiteryggen i 1952. Det første flyet, en toseter Piper Cub, landet 7. februar 1952. Kommersiell flyvirksomhet har foregått på Geitryggen siden 1952. Fra starten var driften forbundet med Snorre Kjetilson og hans kone Reidun og deres selskap Fjellfly (1952–1972). Etter en treg start opererte selskapet på det meste 14 fly av variert størrelse (1965) og hadde daglige flyruter til Oslo og Hamar. De opererte også charterfly og godstransport. Området ble raskt en lokal attraksjon med fly og to bjørner (Tasselass og Bamsefar) som bodde ved flyplassen. Kafeteriadrift var også en viktig inntektskilde. I 1972 besøkte flypioneren Bernt Balchen flyplassen og anbefalte utbygging av flyplassen. Fjellfly ble slått konkurs i 1972. I 1980 bedrev Norving (1976–1988), den gang Norges tredje største flyselskap, syv daglige flyvninger til Oslo, og Skien var flyselskapets tekniske hovedbase. I 1987 hadde Skien lufthavn 60 000 passasjerer. Etter at Norving la ned sin virksomhet, opererte Norsk Air (senere Widerøe Norsk Air) en tid fra flyplassen før de flyttet til Sandefjord lufthavn, Torp i 1993. I 1996 opererte flyselskapet Sun-Air i en kort tid direkte ruter til København fra Skien. Teddy Air (Golden Air) opererte også fra flyplassen før de flyttet til Fagernes og senere avviklet driften. I 1999 flyttet Guardair også til Torp. Bergen Air Transport opererte inntil desember 2004, da det ble klart at et lokalt initiativ ville ta over. Flyplassen var opprinnelig et interkommunalt samarbeid mellom Skien, Porsgrunn og Bamble kommuner, men i de senere årene har Skien kommune operert som eneeier. Samarbeidet opphørte april 2002, og flyplassen ble «nedlagt». Ønsket om fornyet aktivitet gjorde at flyplassen raskt oppsto igjen, men denne gang med Skien kommune som hovedeier. I løpet av årene Geiteryggen har eksistert, er det blitt investert rundt 80-90 millioner kroner i terminalbygninger og annen infrastruktur. I januar 2005 besluttet lokale forretningmenn med støtte fra lokale myndigheter å investere i et lokalt flytilbud, Vildanden, med daglige avganger til Bergen. Selskapet ble startet i samarbeid med Coast Air og senere DAT (DOT). I 2007 økte selskapet kapasiteten ytterligere, med et nytt fly og daglige avganger til Stavanger, Molde og tre ganger i uken til Stockholm. Fra november 2007 kuttet selskapet ut Molde som destinasjon, og byttet flyplass i Stockholm fra Arlanda lufthavn til Bromma lufthavn. Ruten til Stockholm ble nedlagt i august 2009. Kommunestyret i Skien har pålagt sitt eget eiendomsselskap Kontorbygg AS å overta Skien Lufthavn Geiteryggen, noe som gjør at det er nødvendig å ettergi 15 millioner i gjeld før overtakelsen er i orden. I mellomtiden har Kontorbygg AS utbetalt rundt 13 millioner til flyplassen, hvilket er å regne som utbytte. Det er imidlertid ikke betalt skatt av dette beløpet. Flyplassen er også ofte brukt av politihelikopteret som tanker fuel. Ambulansefly og ambulansehelikopter er også ofte nedom. Begge disse etater har uttalt i en rapport at Geiteryggen er viktig for dem. Passasjertall. I norsk sammenheng er Geiteryggen på ca 19. plass i størrelse hva gjelder passasjertall. Da er 48 norske flyplasser regnet med. Det er ca 5 norske flyplasser som går i økonomisk pluss eller balanse. Flyselskap og operatører. Det bedrives også virksomhet fra Pegasus FTO (helikopterskole), som tilbyr helikopterutdanning på Skien Geiteryggen. Selskapet ble startet i 2004 og eies av Pegasus Helicopter. Magne Dale AS har flymegling og formidling av fly som hovedaktiviteten, og selskapet har hovedkvarter i Skien. Russian Warbirds of Norway er en forening som drifter og holder operativ Norges eneste x-sovjetiske 2-seters jagerfly. De har også en YAK-52 som er et tidligere militært treningsfly benyttet av det Sovjetiske luftforsvaret. Grenland Flyklubb og Grenland Fallskjermklubb driver også med flysportsaktiviteter på flyplassen. Foreningen for Luftfart i Telemark åpnet et museum i terminaldelen på lufthavna i Januar 2009. Fra november 2009 vil flyplassen bli lørdagsstengt av økonomiske grunner. Klubbene som har sin base på Geiteryggen hevder at dette vil få katastrofale følger for dem. Mellom 20 og 30 arbeidsplasser er direkte eller indirekte knyttet til flyplassen. Kommunen får leieinntekter fra en god del av bygningene. Fasiliteter på plassen er restaurant, bilutleie og gratis parkering. Flyselskaper som tidligere har operert fra Skien lufthavn, Geitryggen, er: Fjellfly, Norving, Norsk Air, Guard Air, Teddy Air, Golden Air, Sun-Air, Coast Air og European Executive Express (EEE). 2011 så ble Vildanden konkurs. Da var det bare privatfly og flyklubben som fikk bruke flyplassen. Dette så DAT (Danish Air Transport) at kunne være et sted å tjene penger. De startet rutene Skien- Bergen og Skien- Stavanger. De brukte da ATR42 og Saab340B. Men det var ikke lenge de fikk være alene. Widerøe kom også, og utklasserte DAT. Widerøe Bruker flytypen Dash8-100. På en morgenflygning i juli, så hadde widerøe 37 av 39 seter fylt med personer mens DAT hadde 3 av 50. De dro bare med fem minutters mellomrom. 08:50 og 08:55. Forøvrig så er det de to som flyr ruteflygninger på Geiteryggen. Flere små selskaper har prøvd seg men ikke lyktes. Det har også blitt prøvd å starte noe eget der oppe men ikke med hell. Prosent. Prosent, representert ved tegnet %, betyr "hundredel" eller "per hundre". Én prosent er altså én hundredel av en gitt mengde. Eksempelvis vil én prosent av 100 være 1, én prosent av 1 000 være 10, osv. Selv om prosenter som regel angis i intervallet null til hundre, er det også mulig med negative prosenter (−10 % av 42 er −4,2) og prosenter større enn hundre (200 % av 42 er 84). Merk at en differanse mellom to prosentverdier har benevning prosentpoeng. Dette medfører blant annet at standardavviket til verdier målt i prosent skal ha prosentpoeng som benevning. Typografi. I løpende tekst anbefaler det norske Språkrådet å skrive ut ordet "prosent" i stedet for å bruke prosenttegnet. Skal man bruke prosenttegn, for eksempel i tabeller, er det anbefalt å ha et helt mellomrom mellom tallet og prosenttegnet, selv om dette er debattert. I engelsk typografi er det vanlig å droppe mellomrommet mellom tallet og prosenttegnet, eventuelt å ha et lite mellomrom. Fallgruver. Prosentregning er i utgangspunktet ikke spesielt komplisert, men det er allikevel en rekke aspekter en bør merke seg. Prosentvis endring. Det må skilles mellom "prosent av" en mengde og "prosentvis endring" av en mengde. Manglende referanse. En prosent krever som regel en referanse for å være nyttig. Når det for eksempel står «20 % mindre fett» på et matprodukt er det ikke mulig å vite utfra dette utsagnet hvor mye fett det faktisk er i produktet. Når referansen ikke er oppgitt gis det også rom for tolkning av betydningen av utsagnet. Er det 20 prosent mindre enn konkurrenten, 20 prosent mindre enn i fjor, 20 prosent mindre enn anbefalt dagsbehov, osv. Prosent og prosentpoeng. En endring i prosent og i prosentpoeng er som regel svært forskjellig. Se artikkelen om prosentpoeng. Promille. Promille, representert ved tegnet ‰, betyr "tusendel" eller "per tusen". Én promille er altså én tusendel av en gitt mengde. Eksempelvis vil én promille av 1 000 være 1, én promille av 10 000 være 10 osv.. Trincomalee. Trincomalee er en havneby i det østlige Sri Lanka. Den ligger ved en av Indiahavets og verdens fineste naturlige havner. Byen er også hovedstad for Sri Lankas østprovins og for distriktet Trincomalee. Byens befolkning er beregnet til 105 000 (2004). Trincomalee ligger i et område med tamilsk befolkningsflertall. De fleste av tamilene i området er hinduer, men katolikkene er også tallrike. Trincomalee er et katolsk bispesete. Navn. Byen har hatt en rekke navn, Gōkarna, Kōna Malai, Tiru Kōna Malai (det siste betyr "De tre templers hellige høyde"). Historie. De første europeerne på stedet var portugiserne, som bygde et fort der i 1624, på den klippen som i dag kalles "Swami Rock. På toppen av klippen var det et berømt tempel, "De tusen søylers pagode", men det ble revet av portugiserne. I 1639 angrep og inntok den hollandske admiral Westerwold stedet med en styrke på 12 skip. De gjenoppbygde fortet som var blitt ødelagt under angrepet, men oppgav snart stedet. I 1665 bygde de det opp større og sterkere, da det ble klart at både franskmennene og britene var interessert i denne havnen. I 1672 erobret franskmennene Trincomalee. De sendte en ambassadør til Raja Singha i Kandy, og han gav dem tillatelse til å okkupere Trincomalee og Batticaloa. Men nederlenderne sendte snart en flåte som gjennomførte en vellykket blokade. Franskmennene satt fast i fortet uten vann og mat, og måtte snart gi seg. Nederlenderne konsentrerte sin økonomiske virksomhet og militære nærvær om Galle og Colombo, og Trincomalee ble ikke skikkelig utviklet til tross for sin havn. Britene derimot opprettholdt sin interesse, ettersom de ikke hadde noen skikkelig havn langs Koromandelkysten eller noe annet sted i området. Admiral Nelson kalte den for "«den beste havnen i hele verden»". Tidlig i januar 1782 erobret de Trincomalee. De hadde allerede på forhånd begynt hemmelige forhandlinger med kongen av Kandy, Sri Kirti, for å sikre seg en avtale. Men så falt kongen av hesten og døde av skadene to måneder etter av skadene. Den nye kongen, Rajadhirajasinha, nektet å samtale med britenes ambassadør. Samme år kom franskmennene tilbake og angrep; i august 1782 klarte de å fravriste britene fortet, som britene kalte Fort Fredrick. Ved fredsavtalen i Paris i 1784 måtte Frankrike love å gi Trincomalee tilbake til den britiske visekongen av India. Men det tok nesten 12 år før britene i 1795 kom og gjenetablerte seg i byen. Med utviklingen av sjøfarten og den maritime krigføring på 1800-tallet ble havnens verdi ikke lenger så vesentlig, og Trincomalee kom igjen i baklevja. Under annen verdenskrig var den de alliertes viktigste flåtebase i Indiahavet, men økonomisk forble byen akterutseilt av øyas vestkyst. Det hjalp heller ikke at det var stadig strid mellom tamiler og singalesere i området. Den 26. desember 2004 ble byen hardt rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. Lunde flyplass, Nome. Lunde flyplass, Nome ligger langs idylliske Telemarkskanalen i Lunde i Nome kommune i Telemark. Flyplassen eies og drives av Nome Flyklubb. Flyplassen ligger på sørsiden av Telemarkskanalen. Flystripa har en lengde på 700 x 25 meter (pluss 250 meter ekstra sikkerhetssone i vest). Ampara (distrikt). Kart over Sri Lanka med Ampara avmerket Ampara eller Amparai er et administrativt distrikt i Sri Lankas østprovins. Nesten hele området er befolket av singalesere, den største befolkningsgruppen i landet. Distriktet dekker et område på 4.415 km². En beregning/fremskriving av folkemengen pr. 2004 lander på 605.400 innbyggere. Av noe større byer kan nevnes Kakmunai (98.700 innbyggere) og Amparai (18.300). Ampara-distriktet vender mot Bengalbukta i øst. I nord har det grense mot distriktet Batticaloa, mot vest mot Polonnaruwa, Kandy, Badulla og Monaragalla, og mot sørvest mot Hambantota. Den 26. desember 2004 ble distriktet rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Hambantota (distrikt). Kart over Sri Lanka med Hambantota avmerket Hambantota er et administrativt distrikt i Sri Lankas sørprovins. Hele området er befolket av singalesere, den største befolkningsgruppen i landet. Distriktet dekker et område på 2.609 km². En beregning/fremskriving av folkemengen pr. 2004 lander på 526.100 innbyggere. Av noe større byer kan nevnes Hambantota (11.500 innbyggere, provinssetet) og Tanggalla (10.500). Ampara-distriktet vender mot Indiahavet i sørøst. I nordøst har det grense mot distriktet Ampara, mot nord mot Monaragalla, Ratnapura, og mot vest mot Matara. Den 26. desember 2004 ble distriktet rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Matara (distrikt). Kart over Sri Lanka med Matara avmerket Matara er et administrativt distrikt i Sri Lankas sørprovins. Hele området er befolket av singalesere, den største befolkningsgruppen i landet. Distriktet dekker et område på 1.283 km². En beregning/fremskriving av folkemengen pr. 2004 lander på 757.800 innbyggere. Av noe større byer kan nevnes Mātara (43.100 innbyggere, provinssetet) og Weligama (22.100). Matara-distriktet vender mot Indiahavet i sør. I vest har det grense mot distriktet Galle, mot nord mot Ratnapura, og mot øst mot Hambantota. Den 26. desember 2004 ble distriktet rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Trentino-Alto Adige. Trentino-Alto Adige (italiensk) eller Trentino-Südtirol (tysk) er en autonom region i Nord-Italia. Den ligger mellom Alpenes hovedvannskille i nord, Gardasjøen i syd, Ortler- og Adamellofjellene i vest og Dolomittene i øst. Regionen har 13 600 km² og 980 000 innbyggere. Trento er regionens hovedstad, men deler funksjonen som forvaltningssete med Bolzano. Det fins to offisielle språk i regionen: italiensk (62 %) og tysk (34 %). I tillegg har ladinsk og zimbrisk status som offisielle språk i enkelte av regionens provinser eller kommuner. Hovednæringene er landbruk (vin og frukt) samt turisme. Regionens område var frem til slutten av første verdenskrig en del av fyrstegrevskapet Tirol og hørte dermed til Østerrike-Ungarn. Se Tirols historie for flere detaljer. Krishna. Krishna regnes av de fleste hinduer som en av mange avatarer av hovedguden Vishnu. Mange har også Krishna som sin personlige guddom. Han er en av Indias aller mest populære guder og dyrkes over hele subkontinentet. Krishna (t.v.) med fløyten sammen med gopi-gemalinnen Radha. Bhaktivedanta Manor, Watford, England Navnet Krishna kan på sanskrit bety «mørk», «sort» eller «mørkeblå». Han avbildes ofte med blå hudfarge. Det fortelles at Krishna ble født som sønn av den onde fyrste Kamsa's søster Devaki. En spådom fortalte at Kamsa skulle bli drept av hennes sønn, og fyrsten drepte derfor sønnene etter som de ble født, men Krishnas mor sendte i hemmelighet gutten til en landsby der han vokste opp blant gjeterne. Mange velkjente historier dreier seg om hans barndom og ungdom. Han var en uskikkelig gutt som elsket å stjele smør og melk. Krishna er likevel mest kjent for sine amorøse eventyr med gjeterjentene, gopiene. Han spilte og sang og danset med dem alle i skogene, og hver av dem var sikker på at det var henne han elsket høyest. Fremst av disse "gopi"ene var Radha som fortsatte å være hans elskerinne etter at han vendte tilbake til byen. Etter å ha blitt voksen måtte Krishna oppfylle sin skjebne; han dro til sin onkels rike, drepte Kamsa og ble selv fyrste. I denne rollen utkjempet han mange slag og drepte mange demoner. Krishna er også kjent som vognføreren til Prins Arjuna under slaget ved Kurukshetra som omtales i Bhagvadgita. Prosentpoeng. Prosentpoeng eller prosentenhet brukes til å angi den absolutte endringen mellom to prosentverdier. For eksempel er en endring fra 16 prosent til 20 prosent en økning på 4 prosentpoeng. Samtidig er det en relativ økning på 25 prosent, siden 4 er 25 prosent av 16. Prosentpoeng deles videre inn i basispunkter eller basispoeng, der 100 basispunkter er 1 prosentpoeng. I sammenheng med meningsmålinger blir dette av og til omtalt feil. Man sier at oppslutningen til et parti går opp med 5 prosent når det egentlig er 5 prosentpoeng. Det forekommer også ofte feil når det gjøres beregninger på målinger med prosent som benevning, som for eksempel vekst, avkastning eller medisinske mål som ejeksjonsfraksjon. Blant annet vil standardavviket til en slik måling ha benevnelsen prosentpoeng, men skrives ofte feilaktig med prosent. Dette er uheldig og forvirrende, siden standardavvik også kan måles i prosent av estimatet, såkalt relativt standardavvik. Honorius III. Honorius III (Cencio Savelli) (født 1148, død 18. mars 1227) var pave fra juli 1216 til sin død. Hans familienavn kom fra festningen Sabellum nær Albano. Tidlig karriere. Det er kjent at Savelli en tid var kannik i Santa Maria Maggiore i Roma. I 1188 ble han pavelig "camerlengo", og under pavene Klemens III og Celestin III var han skattmester for Den hellige stol. I 1193 ble han utnevnt til kardinal av Celestin III. Han ble forfremmet til kardinalprest av Innocent III i 1198. I 1197 ble han lærer for den framtidige tysk-romerske keiser Fredrik II. Pavevalg. 18. juli 1216 ble han valgt til pave av 19 kardinaler som var samlet i Perugia, hvor Innocent hadde dødd to dager tidligere. På grunn av den usikre situasjonen i Italia og frykt for skisma ble valget gjennomført på en spesiell måte. Kardinalene Ugolino av Ostia (senere Gregor IX) og Guido av Praeneste fikk fullmakt til å peke ut den nye paven, og deres valg falt på Savelli. Han var selv skeptisk, men aksepterte valget og tok navnet Honorius. 24. juli ble han innsatt i embetet i Perugia. Kroningen fant sted i Roma 31. august, og 3. september tok han Laterankirken, Romas katedral, i besittelse. Romas befolkning var svært fornøyd med valget, ettersom Honorius selv var fra Roma og hadde oppført seg meget godt overfor folket mens han hadde vært kardinal. Som sin forgjenger hadde han to hovedmål: Gjenerobringen av Det hellige land gjennom det femte korstog og reform av kirken. Der stopper likheten, for Honorius forsøkte å oppnå sine mål gjennom å være smidig og forståelsesfull, mens Innocent hadde forsøkt å tvinge gjennom sine meninger med makt. Femte korstog. Det femte korstog var blitt godkjent av Laterankonsilet i 1215, og i 1217 satte Honorius igang de praktiske forberedelser. For å finansiere det ba han om at paven og kardinalene skulle gi en tiendedel av sine inntekter de neste tre år, mens andre geistlige skulle gi en tyvendedel. Dette brakte inn mye penger, men ikke på langt nær nok. I april 1217 kronet han Pierre de Courtenay som latinsk keiser av Konstantinopel. Dette ga Honorius økt håp om et vellykket korstog, men keiseren ble tatt til fange under reisen østover og døde i fangenskap. Honorius måtte finne en person som kunne lede korstoget, og valget falt på hans tidligere elev Fredrik II. Han hadde, i likhet med flere andre herskere, avlagt en ed om å bli med på korstoget. Men da tiden nærmet seg utsatte han gjentatte ganger sin avreise. I april 1220 ble han valgt til keiser, og 22. november samme år ble han kronet av paven i Roma. Fredrik fortsatte å utsette avreisen, og et felttog i Egypt slo fullstendig feil da Damietta falt 8. september 1221. De fleste herskere i Europa var innblandet i andre kriger, og kunne ikke forlate sine land i lengre perioder. Andreas II av Ungarn, og senere en gruppe korsfarere fra området ved den nedre Rhinen, reiste mot Det hellige land og hadde noe suksess i Egypt. De tok blant annet tilbake Damietta. Men uenighet blant korsfarerne, og spesielt rivaliseringen mellom lederne og den pavelige legaten Pelagius, førte til at de mislyktes. Det ble bestemt at Fredrik II skulle reise 24. juni 1225. Honorius arrangerte det slik at Fredrik giftet seg med Isabella, som var arving til kongedømmet Jerusalem. Dette ville binde ham enda sterkere til planen. Men arbeidet med San Germanotraktaten førte til nok en utsettelse, og da traktaten var klar i juli 1225 ga denne mulighet til å utsette hele prosjektet i to år til. Fredrik II så nå ut til å endelig gjøre alvor av sine forberedelser. Honorius fikk ikke oppleve dette, ettersom han døde før avreisen. Det ble dermed opp til Gregor IX å følge opp planen. Andre handlinger. Honorius godkjente Dominikanerordenen i bullen "Religiosam vitam" av 22. desember 1216 og Fransiskanerordenen i bullen "Solet annuere" av 29. november 1223. Han opprettet også flere nye grener av eksisterende ordener, og 30. januar 1226 godkjente han Karmelittordenen i bullen "Ut vivendi normam". Han approberte også Den tyske Orden, og i 1224 la han den under pavelig kontroll. Han hadde selv god utdanning og insisterte på at presteskapet skulle være skikkelig utdannet, spesielt i teologi. I et tilfelle holdt han igjen godkjenningen av en biskop valgt av kapitlet i Chartres fordi kandidaten ikke hadde gode nok kunnskaper. En annen biskop ble avsatt på grunn av analfabetisme. Universitetene i Paris og Bologna fikk forskjellige privilegier, og han beordret av bispedømmer som lå langt unna gode læresteder skulle sende unge menn med talent til et anerkjent universitet, slik at de senere kunne virke som lærere på sitt hjemsted. Honorius 03 Honorius 03 Romanske språk. Romanske språk er språkene som stammer fra latin. De utgjør en språkgruppe innenfor de indoeuropeiske språkene. Da Romerriket vokste, ble latin innført i de okkuperte områdene. Språket utviklet seg imidlertid i mange forskjellige retninger, og det er disse dialektene som har blitt til dagens romanske språk. Språkene som er nevnt i parentes blir delvis sett på som dialekter. De romanske språk sammenfattes ofte etter lingvistiske og historiske kriterier i grupper. Grensene mellom gruppene er imidlertid flytende, siden det nesten alltid fins dialekter som formidler mellom to romanske språk, selv på tvers av gruppene. Likheter i Romanske språk. Setningene i tabellen under viser et eksempel på at en del av vokabularet er likt mellom mange av de romanske språkene og dialektene. Setningen har akkurat samme mening på alle språkene. Bolzano. Bolzano (italiensk) eller Bozen (tysk; ladinsk "Bulsan") er en by i den autonome regionen Trentino-Alto Adige i Italia. Bolzano er hovedstad og største by i den autonome provinsen Syd-Tirol, og deler oppgaven som regionshovedstad med Trento. Av byens befolkning på 94 989 innbyggere (2001) snakker 73 % italiensk, 26 % tysk og 1 % ladinsk. Turingtest. Turingtest, fra engelsk "turing test" etter engelskmannen Alan Turing, er en test for å sjekke om en datamaskin kan utøve intelligent adferd. Alan Turing offentliggjorde i oktober 1950 en artikkel «Computing machinery and intelligence» i tidsskriftet "Mind" hvor han beskrev en test for å sjekke en maskins muligheter for å utføre en menneskelignende samtale, men det var først senere at testen fikk navn etter ham. Turingtesten er en adferdstest, hvor man sier at hvis maskinen opptrer intelligent, da er den også intelligent, med alt hva det innebærer. Påstanden har innebygde problemer, noe også Turing selv innrømmet. I enkelhet gikk Turingtesten ut på at et menneske («dommeren») kommuniserer med en datamaskin eller et annet menneske ved hjelp av kun tastatur og skjerm. Kommunikasjonen kan være om alle mulige tema, og vare mange timer. Dommeren kan ikke se om det er en maskin eller et menneske som skriver på den andre terminalen. Hvis dommeren ikke kan avgjøre om den eller det vedkommende kommuniserer med er en maskin eller et menneske, sier Turing at maskinen har bestått testen og må regnes som intelligent. Ingen maskin har til nå vært i nærheten av å klare turingtesten. Alan Turing selv trodde at en maskin skulle klare en tidsbegrenset test rundt århundreskiftet (år 2000), men ble ikke sannspådd. Det har vist seg å være langt vanskeligere å lage intelligente datamaskiner enn det han og andre forestilte seg i årene rundt 1950. Turing mente at den menneskelige hjerne hadde en hukommelse på ca. en milliard tegn og rundt en milliard operasjoner per sekund. Flere forskere mener i dag at dette var et estimat som lå minst en million ganger for lavt. Man regner nå ofte at menneskehjernen har 1016 (ti millioner milliarder) operasjoner per sekund og ca. 1016 biters lager. Det er selvfølgelig ikke bare å lage kraftige nok datamaskiner for å lage intelligens. Man må også lage de riktige programmer, og dette kan ta flere tiår. Ray Kurzweil har veddet på at en datamaskin vil være intelligent og klare turingtesten innen 2030. De fleste eksperter synes å mene at selv dette er for tidlig. Skøyter. Skøyter er redskap til å feste på føttene og skøyte (gli bortover) med på is. Historikk, benskøyter og ispigg. Isskøyter er kjent tilbake til vikingetiden og er nevnt i Snorres Kongesaga. Snorre skriver at Øystein Magnussøn mente at han var den beste skøyteløperen og at broren, Sigurd Magnussøn (Jorsalfare) «ikke gikk bedre enn et naut». Det er funnet mange skøyter fra denne tiden. De er laget av ben fra store dyr, gjerne mellomfotbenet fra hest eller okse. Benet er gjennomhullet slik at det kan festes til bena med remmer. Eller det er jarnpigger i beinet for feste opp i såle. Det antas at skøyteløperen den gangen tok seg frem ved hjelp av en ispigg på en stav som ble ført mellom bena med begge hender. Man tror skøytene ble brukt både til nytte som f. eks. i forbindelse med isfiske og til å ta seg raskt over islagte vann, og til hygge – i konkurranser, «kappestrid» og «mannjevninger». Det finnes også mange skøyter som har tresåle med jernegg. Det er mange ulike typer. De fleste har jernpigger oppå tresålen som skosålen skulle gå ned i, og tau som er festet til tresålen og som ble brukt til å feste fottøyet til skøyten med. Trolig er disse laget rundt om i bygdene. Slike skøyter ble ikke bare brukt på islagte vann. Det er fortalt fra Nordfjord at tidlig på 1900-tallet var skøyter ett framskomstmiddel for folk når veiene var glatte. Metallskøyter. De første skøytene helt av metall ble laget rundt 1850. Også disse skøytene ble festet til fottøyet med remmer. Ut fra formen på skøytestålet ble remskøytene også kalt snabelskøyter eller krøllskøyter. Læreskøyter eller barneskøyter festes også med remmer og har «støttemeier» på begge sider av skøytestålet. Etter remskøytene kom skøyter med gripeklør i metall som kunne skrus av og på støvler med lærsåler, beksømstøvler, ved hjelp av en nøkkel. De ble kalt skruskøyter. Disse ble etterfulgt av skoskøyter som kom i bruk blant mosjonister, ungdom og barn utover på 1950-tallet. Skoskøytene kom som kunstløpsskøyter, bandyskøyter, hockeyskøyter og lengdeløpsskøyter. Sport på skøyter. Verdens første organiserte skøyteløp ble arrangert på fjordisen utenfor Akershus festning i Oslo 1. mars 1863. Christiania Skøiteklub ble stiftet i 1864. Det internasjonale skøyteforbundet (ISO), ble stiftet i 1892 og er verdens eldste vintersportsforbund. Norges Skøyteforbund (NSF) ble stiftet 27. februar 1893. Norges Skøyteforbund organiserer grenene hurtigløp, kunstløp, langløp, kortbane og in-line skating (rulleskøyter). Lagidrettene på skøyter, bandy og ishockey, organiseres i egne forbund, Norges Bandyforbund (også innebandy) og Norges Ishockeyforbund. Skøyter beregnet på hurtigløp på is kalles gjerne lengdeløpsskøyter. Inntil slutten av 1800-tallet var skøytebladet innfelt i en tresåle, som ble festet til skoen med remmer. Skøyteløperen Axel Paulsen (1855–1938) utviklet den moderne lengdeløpsskøyten på 1880-tallet. På denne er bladet festet til støvelen med metall-«kopper». Modellen holdt seg i prinsippet uforandret i mer enn 100 år, til nederlandske forskere utviklet klappskøyten (introdusert i toppidrett i 1997). Her er bladet hengslet, slik at eggen beholder kontakt med isen gjennom hele frasparket. Skøyte (båt). Skøyte betegner en båt som har dekk, er spiss- eller rundgattet og som har én mast. Opprinnelig hadde masten spriseil, siden gaffelseil, inntil motordrift tok over også i denne båttypen. Av hensyn til stabiliteten fikk skøytene da gjerne en mesanmast eller papegøyemast med støtteseil. Da motoren ble innført, fikk skøytene oftest et styrehus over motorrommet akterut. Typisk for skøyter er at roret er hengslet til akterstevnen og følger stevnens profil. Skroget er dypt og bredt og gjør en skøyte egnet til et bredt spekter av oppgaver langs den værharde kysten. Skøytene har en liten lugar forut, gjerne med ovn for varme og koking. Det finnes klinkbygde skøyter, men flertallet er kravellbygd. Skøytene er gjerne mindre båter, oftest under 40’. Skøyter kan ha navn etter byggested som Hvalerskøyte, Risørskøyte og Listerskøyte eller etter hovedformål som fiskeskøyte, sildeskøyte og makrellskøyte, sandskøyte og seilskøyte. Losskøytene og redningsskøytene som Colin Archer konstruerte og bygde er blitt legendariske. Betegnelsen "skøyte" kom i bruk rundt 1800 og har sammenheng med ordet skute. Celestin III. Celestin III (Giacinto Bobone) (født ca. 1106, død 8. januar 1198) var pave fra mars/april 1191 til sin død. Han tilhørte en gren av Orsinifamilien, en av de viktigste italienske adelsfamilier. Den 30. mars 1191 ble han valgt til pave, til tross for at han bare var diakon. Han ble presteviet 30. mars 1191 og antagelig bispeviet samme dag. Dagen etter at han ble valgt kronet han tysk-romerske keiser Henrik VI. Senere ekskommuniserte han den samme keiseren for å holde Richard Løvehjerte fanget. I 1192 bekreftet han statuttene til Den tyske Orden. Mot slutten ønsket han å abdisere og skal ha anbefalt en etterfølger. Kardinalene aksepterte ikke dette, og han var pave til sin død. Celestin døde 8. januar 1198, ca. 92 år gammel, angivelig av komplikasjoner fra syfilis. Han ble gravlagt i Laterankirken. Språktypologi. Språktypologi er en grein av lingvistikken som studerer og klassifiserer språk etter grammatiske likheter, uten hensyn til genetisk slektskap. Målet er å beskrive og forklare de strukturelle likhetene og forskjellene i verdens språk. Språktypologien deles inn i tre underdisipliner: kvalitativ typologi, som sammenligner språk og finner ulike strukturelle mønstre; kvantitativ typologi, som studerer fordelinga av de strukturelle mønstrene i verdens språk; og teoretisk typologi, som forklarer denne fordelinga. Judogi. Judogi (eller bare "gi") er en drakt for å trene judo, introdusert av judoens skaper Jigoro Kano i 1907. Den ble senere adoptert av andre japanske kampsporter, f.eks. karate og aikido. En "gi" består av "uwagi" (jakke), "zubon" (bukse) og "obi" (belte). En "gi" er laget av bomull, og er som regel hvit. I konkurranser (shiai) har den ene deltageren blå "gi" og den andre "hvit". Torpedobåt. Torpedobåter av 1. klasse i Kiel, 1900.Torpedobåt er et hurtiggående, lite krigsfartøy som fører torpedovåpen og har fremdriftsmaskineri drevet med damp. De første dampkjelene i torpodobåter var kullfyrte. Senere ble de oljefyrte. Torpedovåpenet ble utviklet fra slutten av 1860-tallet og utviklingen av våpenet og båtene skjedde parallelt fra dette tidspunkt og frem mot andre verdenskrig. Da overtok torpedobåter drevet med bensin- og dieselmotorer. Disse båtene fikk betegnelsen motortorpedobåter (MTB). Den første norske torpedobåten. Norge fikk sin første torpedobåt levert fra Thorneycroft, England i 1873. Den fikk navnet «Rap». Båten var 18 meter lang og hadde en toppfart på 15 knop, noe som var svært raskt den gangen. Opprinnelig førte Rap slepetorpedoer, kjent som harveytorpedoer etter oppfinneren. I 1879 ble båten oppgradert og fikk utskytningsramper for selvbevegelige torpedoer. Rap ble anskaffet og utviklet under ledelse av kapteinløytnant, senere kontreadmiral, Johan Koren som også ledet oppbyggingen av den nye torpedoavdelingen. «Rap» er i dag utstilt på Marinemuseet i Horten. Bygging av den første torpedobåtflåten. Torpedobåtene var rimelige, hadde stor slagkraft og ble ansett som svært egnet til forsvar av den norske kysten. Båttypen fikk derfor en sentral plass i det norske sjøforsvaret. En serie torpedobåter ble bygd for den norske marinen fra 1883 og fremover mot århundreskiftet. Båtene i den første serien hadde et deplasement på rundt 40 tonn. Dette ble gradvis økt, og de siste båtene av denne typen, som ble kalt «2. klasse», bygd omkring 1900, hadde et deplasement på 75 tonn. Båtene hadde ett eller to fastmonterte torpedorør i baugen. De som hadde ett torpedorør, var utstyrt med en torpedokanon i tillegg. Toppfarten lå på fra 18 til 25 knop. Torpedorøret gav båtene et karakteristisk utseende og båttypen ble populært kalt «sigar». Det ble også bygd om lag ti båter av en litt større type, kalt «1. klasse». Båtene av «1. klasse» hadde et deplasement på vel 100 tonn. De var bestykket med 2 torpedokanoner, men hadde ikke baugrør. Også disse fartøyene hadde en toppfart på 18-25 knop. I tillegg til båtene av 1. og 2. klasse, ble det utviklet en liten fjord- og havnetorpedobåt kalt «Myg». Den hadde et deplasement på 25 tonn og toppfart på 17 knop. Denne båten, som var tenkt å legge grunnlaget for en ny klasse torpedobåter, var derimot så lite tilfredsstillende at den kun etter få år ble utrangert og brukt som øvelsesmål for panserskipene. Fra 1895 til 1905 ble byggingen intensivert og ved unionsoppløsningen hadde Norge en samlet flåte på 32 torpedobåter. I 1906 vedtok Stortinget en lov som forbød utlendinger å fiske i norsk territorium. I begynnelsen var det stort sett torpedobåtene som drev fiskerioppsyn, selv om dette ikke var en oppgave de var designet for. I tiden fra unionsoppløsningen til utbruddet av første verdenskrig ble det anskaffet 3 nye torpedobåter. De øvrige var da fra 10 til 30 år gamle. Nøytralitetsvakt – 1914-1918. Under 1. verdenskrig var torpedobåtenes viktigste oppgave å delta i nøytralitetsvakt. Norge hadde på denne tiden tremils sjøgrense. Båtene var langt rimeligere i drift og var mindre mannskapskrevende enn de store panserskipene. Kull var dessuten mangelvare under krigen. Torpedobåtene eskorterte skip i leden og var følgeskip for konvoier inn og ut av norsk farvann. Torpedobåtene måtte også opptre som væpnet makt om nøytraliteten ble krenket og desarmere eller sprenge miner som ble observert i norsk farvann. Torpedobåtene deltok også i redningstjeneste når skip var torpedert eller minesprengt eller var i havsnød av andre grunner. Vakttjenesten var krevende og slitsom. Bekvemmelighetene ombord var begrenset og komforten minimal. Båtene var trange, ventilasjonen dårlig og kulden var påtrengende vinterstid. Mellomkrigstid. Tretten av de eldste torpedobåtene ble utrangert i 1920, mens tre større torpedobåter ble tilført i årene 1919, 1920 og 1921. Disse torpedobåtene, («Trygg», «Snøgg», «Stegg»), hadde et deplasement på 260 tonn. Ikke bare størrelsen, men også skrogformen skilte de nye båtene fra de eldre, delvis utrangerte. Dampkjelene var oljefyrte og toppfarten var 25 knop. Båtene deltok i fiskerioppsyn i mellomkrigstiden. Nøytralitetsvakt 1939-1940. I første fase av andre verdenskrig, 1939 og 1940, etablerte Norge på nytt nøytralitetsvakt og torpedobåtene gikk igjen inn i denne tjenesten. I tillegg til de tre nyeste fartøyene, ble 14 av de gamle torpedobåtene utrustet. 9 av de eldste fartøyene ble brukt som vaktfartøyer. De hadde ikke torpedoer lenger, men enkelte av dem var utstyrt for minesveiping. Den eldste båten som deltok hadde navnet «Kjell» og var en båt av «2. klasse», en såkalt «sigar», bygd i 1912. Til tross for mange nøytralitetskrenkelser kom det aldri til kamp i denne fasen. Dette skyldes at nøytralitetsvakten hadde stående ordre om ikke å gå til kamp mot en betydelig overmakt og det skulle ikke stort oppbud av fremmende styrker til før de små og gamle norske båtene var underlegne. Den meste kjente episoden hvor norske torpedobåter spilte den pålagte, passive rollen, er sannsynligvis «Altmarkaffæren» i Jøssingfjord. Krigsutbrudd 1940. Under angrepet på Norge i 1940 var de tre nyeste torpedobåtene fra 1919-1921 Norges mest moderne. «Stegg» sank i kamp i april 1940. «Trygg» og «Snøgg» ble tatt av tyske styrker og ble satt i tysk tjeneste som «Vorpostenboote» med navnene «Zick» og «Zack». Også «Kjell» ble tatt av tyskerne og brukt som patruljebåt med navnet «Grenadier». Det var lite marinen og torpedobåtene fikk utrettet i aprildagene i 1940. «Storm» avfyrte som eneste båt en torpedo om morgenen den 9. april 1940 i nærheten av Bergen. Torpedoen traff sannsynligvis sitt mål, men eksploderte ikke. Torpedobåten «Sæl» kom i kamp med 3 tyske motortorpedobåter i Hardangerfjorden. Den gamle, norske dampbåten var helt underlegen i fart og kom ikke i skuddposisjon. Ild fra 37 mm kanonene påførte en av de tre tyske båtene skader, men «Sæl» ble relativt raskt satt ut av spill. Besetningen reddet seg i land, 7 av dem såret. De tyske motortorpedobåtene «Sæl» kom i kamp med, var nyere fartøyer med en toppfart på bortimot 40 knop. De hadde langt bedre manøvreringsegenskaper og var utstyrt med automatkanoner. Marinestyrker i England fikk overlevert de første, norske motortorpedobåtene i mai 1940. Obi. En måte å knytte en "obi" på. Obi 帯 (japansk for «belte») er et bredt belte som brukes til kimono. "Obi" kan også bety beltegrad til judo-gi og avarter av denne (for eksempel draktene ("gi") som brukes i brasiliansk jiu-jitsu). Denne betydningen har vært brukt siden begynnelsen av 1900-tallet. Innocens III. Innocens III (Lotario dei conti di Segni) (født ca. 1161 i Gavignano ved Roma, død 16. juni 1216 i Perugia i Umbria) var pave fra januar 1198 til sin død. Han var sønn av grev Tasimund av Segno og nevø av pave Klemens III. Ni medlemmer av hans slekt på farssiden hadde vært paver, og hans mor var fra den romerske adelsfamilien Scotti. Lotario fikk sin utdannelse i Roma, Paris (under Peter av Corbeil) og Bologna (under Huguccio). Som student i Paris bygget han opp et nettverk til dem som siden ble kirkens toppfigurer overalt i Europa, slik som Anders Sunesen, den danske erkebiskop som siden satt med ansvaret for korstog og misjon i hele Baltikum. Han ble regnet som intellektuell, og som en av tidens største kirkerettseksperter. Etter pave Alexander IIIs død reiste han tilbake til Roma og hadde forskjellige embeter under Lucius III, Urban III, Gregor VIII og Klemens III. I 1190 ble han utnevnt til kardinal. Pave Celestin III tilhørte en gren av Orsinislekten, som hadde et langvarig fiendskap med Lotarios slekt, og han forlot derfor Roma under hans pontifikat og bodde i Anagni. 8.januar 1198 døde Klemens III, og samme dag som han ble gravlagt, ble Lotario valgt til pave med navnet Innocens III. Han lot seg innsette på apostelen Peters dag, 22.februar, for å understreke hvor han fikk sin myndighet fra. Han startet viktige brev med formuleringen: «Gjennom meg taler Peter, ja, Kristus selv.» Hans første gjerning som pave var å beordre kong Filip August av Frankrike til å ta tilbake sin dronning, den danske prinsesse Ingeborg, som han hadde giftet seg med i 1193, men sendt av gårde til et fjerntliggende slott morgenen etter, mens han svor at han aldri ville se henne igjen. I de tyve årene som gikk før han faktisk sendte bud etter henne, ble han neddynget i brev fra Innocens med formaninger om kvinners rettigheter i ekteskapet – enda Innocens selv visste at han var avhengig av Filip Augusts støtte hvis han skulle lykkes i å befri Jerusalem fra muslimene. Men Ingeborg var søster til Valdemar Seier, som forberedte seg på korstog mot Øsel (våre dagers Estland) straks han var kronet til konge første juledag 1202. Valdemar dro derfor ikke til Øsel bare for å sette en stopper for estiske plyndringstokter, men først og fremst i håp om å skaffe sin søster et bedre liv – for Innocens lønnet Valdemars korstogsiver med å legge press på franskekongen om å ta Ingeborg til nåde. Siden Henrik VIs død i 1197 hadde den tysk-romerske tronen stått tom. Innocens benyttet seg av dette maktvakuumet for å svekke tysk innflytelse i Italia. Hans første handling var gjenopprettelse av pavens verdslige makt i Roma. Prefekten, som styrte byen som keiserens representant, sverget troskap til paven. Innocens krevde også å få tilbake Romagna og Ancona fra Markwald av Anweiler og brukte pavelige tropper for å presse gjennom dette. Han sørget også for å ta hertugdømmene Spoleto, Assisi og Sora fra Konrad av Uerslingen. Den fire år gamle Fredrik II ble konge over tyskerne. Innocens aksepterte Fredriks krav på tronen først etter at han hadde avstått visse privilegier (De fire kapitler) som Vilhelm I av Sicilia tidligere hadde presset pave Hadrian IV til å innvilge. Innocens innsatte deretter Fredrik som konge av Sicilia i november 1198, og arrangerte det slik at den unge kongen giftet seg med enken etter Emerik av Ungarn i 1209. I 1199 approberte han Den tyske orden som ridderorden. Etter Henrik VIs død hadde man valgt to personer til keisere: Filip av Swabia og Otto av Wittelsbach. Paven støttet Otto IV og truet enhver som ikke anerkjente ham som keiser med ekskommunikasjon. I dekretet "Venerabilem" fra mai 1202 gjorde Innocens det klart for de tyske fyrstene hvordan han så på forholdet mellom keiserriket og pavedømmet. Dekretet ble senere innlemmet i kirkelovsamlingen. Blant viktige punkter er: Det er paven alene som har rett til å bedømme om en konge er verdig til å bli keiser, og i tilfelle at to blir valgt, er det paven som skal forhandle eller uttale seg til fordel for en av de to. I 1207 ombestemte Innocens seg, og uttalte seg til fordel for Filip. Han sendte kardinaler til Tyskland for å overtale Otto til å trekke seg. Otto valgte i stedet å få Filip myrdet, noe som skjedde 21. juni 1208. På møtet i Frankfurt 11. november 1208 ble Otto anerkjent som konge, og paven inviterte ham til Roma for å bli kronet som keiser. Kroningen fant sted 4. oktober 1209. Før kroningen måtte Otto love å avgi Spoleto og Ancona til pavestolen og ikke blande seg inn i valg til kirkelige embeter. Dette og andre løfter ble nedfelt i stipuleringen fra Neuss, som ble gjentatt i Speyer i 1209. Kort tid etter kroningen tok Otto Ancona, Spoleto og andre kirkelige områder og ga dem til sine vasaller. Han invaderte også Sicilia. Dette førte til at han ble ekskommunisert 18. november 1210. Paven fikk de fleste av de tyske fyrstene til å fordømme den ekskommuniserte keiseren og til å velge Fredrik II i hans sted. Fredrik ga samme løfter som Otto IV og ble kronet i Aachen 12. juli 1215. Otto, som var nevø av Johan uten land av England, allierte seg med sin onkel for å kjempe mot Filip August av Frankrike. Han led nederlag i slaget ved Bouvines (i dagens Belgia) 27. juli 1214. Etter dette mistet han all innflytelse og etter hans død 19. mai 1218 var det ikke lenger strid om Fredrik IIs plass på keisertronen. Innocens var opptatt av å bekjempe heresi og fikk blant annet kastet ut alle manikeere fra pavestatene. Under ledelse av Simon de Montfort ble det startet et felttog mot albigenserne, kjent som Albigenserkorstoget. I 1198 oppfordret han til et fjerde korstog. Han henvendte seg til riddere og adelsmenn i Europa og ikke til kongene, da han foretrakk at Richard Løvehjerte, Filip II av Frankrike og hans tyske fiender ikke deltok. Lite skjedde før i 1200, da et korstog ble organisert fra Champagne. Republikken Venezia omdirigerte dette, og sørget for at Zara ble plyndret i 1202 og Konstantinopel i 1204. Innocens var så misfornøyd at han ekskommuniserte korsfarerne allerede ved utreisen. Som et resultat av korstoget ble det etablert et latinsk kongedømme i Konstantinopel, og det ble en viss kommunikasjon mellom øst- og vestkirken. I sin korstogsbulle "Quia maior" våren 1213 hevdet Innocens at dyrets tall i Johannes' åpenbaring, 666, også passet til Muhammed, at islam derfor ville gå under etter 666 år, og at nesten 600 av disse allerede var gått. Han bedyret at deltakelse i korstog ville gi avlat, mens svake og gamle kunne nøye seg med å betale en stedfortredende korsfarer, der både de selv og stedfortrederen ville oppnå avlat. En korsfarer med lån oppnådde at både lån og renter ble stilt i bero så lenge han var på korstog, også om han hadde lånt hos jøder. All handel med muslimer ble forbudt og strengt straffet, særlig salg av jern, tømmer og annet krigsmateriell. Han påbød også at menighetene hver søndag før nattverden skulle ligge flatt på gulvet mens prestene sang utvalgte salmer ("Reis deg, Herre, og dine fiender skal spres" og "Gud, hedningene er kommet inn i din arvelodd"). Før nattverd skulle så presten be Gud om å rive sin sønns land ut av hendene på korsets fiender. Han innkalte til fjerde Laterankonsil, som i katolsk forstand regnes som det 12. økumeniske konsil. Innocens presederte ved konsilet i 1215. Det ble blant annet vedtatt å sende et femte korstog, samt at det ble utstedt 70 reformdekreter. Biskop Albert av Riga klarte ved dette konsilet også å overbevise paven om at Riga-området var jomfru Marias arveland og nesten like viktig som det hellige land, noe som førte til en strøm av pilegrimer til Rigas Mariakirke og økonomisk oppblomstring for regionen, ikke minst fordi Innocens også ble overtalt til å forby handel i andre av regionens byer. Innocens døde i Perugia og ble gravlagt i katedralen der. I desember 1891 fikk pave Leo XIII flyttet hans jordiske levninger til Laterankirken. Eksterne lenker. Segni, Lotario Singlesculler. Singlesculler på Great Ouse 2005 Singlesculler er en konkurranserobåt som er ca. åtte meter lang. Den ros av én person med to årer. Båtklassen er olympisk klasse for både kvinner og menn. Minimumsvekten til skroget er 14 kg. Norge har én olympisk mester i singlesculler – Olaf Tufte fra OL i Athen 2004 og OL i Beijing 2008. Singlesculler var på OL-programmet allerede under Sommer-OL i 1900. Singlescullere brukes ofte som trening for roere i båter med flere personer. Dette på grunn av at det i singlescullere ikke er andre som skaper bevegelse i båten, og at man da lettere kan perfeksjonere teknikken. Av samme grunn brukes også singlesculler ofte som målestokk for å velge ut roere til større båter, da man enkelt kan måle de enkelte roere opp mot hverandre. Toer uten styrmann. Toer uten styrmann er en kapproingsbåt som ros av to personer med en åre hver. Båten er ca. 9,5 m lang. Klassen er olympisk for både kvinner og menn. Dobbeltsculler. Dobbeltsculler er en kapproingsbåt som ros av to personer med to årer hver. Båten er ca. 9,5 m lang, og klassen er olympisk for både menn og kvinner. Første gang dobbeltsculler var på OL-programmet, var under Sommer-OL i 1904. I dobbeltsculler er det også en lettvektsklasse for begge kjønn, dvs. at gjennomsnittsvekten for kvinner er maks 59 kg og for menn 72 kg. Minimumsvekten for en dobbeltsculler i internasjonale konkurranser er 52 kilo. Firer uten styrmann. Firer uten styrmann er en kapproingsbåt som ros av fire personer med en åre hver. Båten er ca. 12,5 m lang. I Norge er det ikke tradisjon for kvinner å konkurrere i enårede båtklasser, mens disse båtklassene ros av både menn og kvinner internasjonalt. For denne båttypen er det en egen lettvektsklasse, der gjennomsnittsvekten for menn er maks 70 kg og for kvinner 57 kg. Den maksimale vekten til en enkelt roer i lettvektsklassen er for menn 72,5 kg og for kvinner 59 kg. Dobbeltfirer. Dobbeltfirer er en kapproingsbåt som ros av fire personer med to årer hver. Den burde derfor hett «firersculler». Båten er ca. 12 m lang, og klassen er olympisk både for kvinner og menn. Åtter. Åtter er en kapproingsbåt som ros av åtte personer med en åre hver. Dette er den eneste båtklassen i internasjonal konkurranseroing som har «cox» (styrmann/-kvinne). Båten er ca. 17,5 m lang. Klassen er olympisk både for kvinner og menn. Nordlandsbåt. Nordlandsbåt er en fellesbetegnelse for tradisjonelle båter bygd i Nordland, Troms eller Finnmark. Nordlandsbåten den tradisjonelle norske båttypene med størst geografisk utbredelse. Fra Bindal i sør til russergrensen i øst. En nordlandsbåt kjennes på den høye stevnen som står nesten vinkelrett på kjølen og et langt, lett og slankt skrog. De har store, høye lyrodder, trekantede trestykker, opp fra nest øverste bordgang og oppover langs den meget høye stevntoppen; ofte strekker stevntoppen seg 50 cm over forreste ende av ripbordet – til tross for at ripbordet ender i en oppoverbøyd spiss. Nordlandsbåtene er klinkbygde og har gjerne både årer og råseil. Båttypen ble bygd i store mengder, i nesten hvert sted der det fantes skog til det. Vi vet at Saltdal, Rana, Vefsn og Bindal var blant de største byggestedene i forrige århundre. I Salten ble båtene gjerne bygd i furu, mens gran ble mest brukt i Bindal og Rana. Mot slutten av 1800-tallet ble andre båttyper tatt i bruk i fiskeriene, både åpne båter og båter med dekk, og de tradisjonelle nordlandsbåtene ble nesten helt borte. De nye typene var ofte finneidbåter og listerbåter. De mindre størrelsene av den «klassiske» nordlandsbåten ble i stor utstrekning byttet ut med spissbåter; ranaspisse og saltdalspisse. Martin Schanche. Martin Schanche (født 1. januar 1945) er en tidligere norsk motorsportsutøver. «Mister Rallycross», som han kalles, er seks ganger europamester i rallycross. Bilsportlisensen tok han på Røssvoll Motorstadion. Martin Schanche debuterte i løpssammenheng i 1972, 27 år gammel. I 1975 tok han sølv i isbane-NM. Fra 1976 til 2001 kjørte han rallycross, og ble FIA europamester i 1978, 1979, 1981, 1984, 1991 og 1995. Martin Schankes temperament er vident kjent. Under en EM -runde ble Martin kjørt i grøften av en konkurrent, Martin tente på alle plugger og stilte seg midt i veibanen og viftet med armene, slik at konkurrentene måtte bråbremse for å unngå påkjørsel. Martin Schanke mistet lisens i over seks måneder etter denne episoden. Han er født i Trondheim, men vokste opp i Leirpollskogen i Tana i Finnmark. I dag er han bosatt i Drøbak i Frogn kommune i Akershus, sammen med kona Birgit (fra Tyskland) og datteren Melissa. Han er kommunestyrerepresentant for Fremskrittspartiet og uttaler seg tidsvis i rikspolitiske anliggender. Ved kommunevalget i 2003 fikk han mye riksdekkende oppmerksomhet etter å ha slått til arbeiderpartipolitikeren Torgeir Micaelsen for åpne kameraer under en skoledebatt i Drammen. Foranledningen var at han ble kalt «feiging» av Micaelsen m.fl. Til Schanches ergrelse ble han etter denne episoden en hyppig parodiert karakter i radioprogrammet Petremorgen på NRK P3 (nrk.no). Kjøl. Kjøl er vanlig betegnelse på den nederste og sentrale delen av skroget på en båt eller et fartøy. Formål. Kjølen på fartøyer og plattformer har som regel som hovedformål å begrense rulling. Kjølen bidrar til økt dempning, og dermed til at rullingen blir mindre. Utforming. Kjøl i et fartøy av tre er en planke på høykant midt under en båt, i lengderetningen. Kjølen kan som oftest sees også inni båten, midt i bunnen. Tidligere ble kjølen på båter og skip av tre lagd av ett stykke, selv om den på skip kunne være svært stor, 50 – 80 cm høy og 20 – 40 cm tykk. Idag settes trekjøler gjerne sammen av to eller flere stykker oppå hverandre, også på mindre båter. Ikke minst gjelder dette fjær-kjøler (se nedenfor). På lengden har det lenge vært brukt å skjøte sammen flere lengder. På en robåt er kjølen ofte spinkel, gjerne kun 10-12 cm høy, og ned til 1,5 cm tykk på det tynneste nederst, dette for å spare vekt. Foran og bak går kjølen som oftest over i framlot og baklot; bare på Skagerrakkysten er det vanlig at stevnen stå rett på kjølen. På hver side av kjølen festes bunnbord, kjølbord, kjølrenne og/eller halser. På robåter festes dette bordet (og flere andre videre oppover i skroget) før tverrstiverne, banda, settes inn i båten. Kjølen i en robåt kan ha forskjellig form: "Stokk-kjølen" er nesten bare en planke, smalest nede, der første bord er spikret eller skrudd på. "Gata-kjølen" har et gatt, en renne, hogd ned midt i oversiden, slik at man kan sette fast bordene med saum, der roen kan settes på i gattet. "Spunnings-kjølen" har innhogd en renne nesten helt øverst på hver side som det første bordet passer inn i, og kan skrues eller spikres fast her; dette gir en ekstra sterk forbindelse mellom bord og kjøl, men krever en nokså tykk, og derfor nokså tung, kjøl. Spunningskjøl er brukt mye på Agder, og brukes også på enkelte Nordlandsbåter for å tåle slag underfra. På "fjærkjølen" er det to "vinger" som stikker nesten vannrett ut til hver sin side øverst. Hver av disse to – nokså tynne – "vingene", kalles en "fjær", samme ord og betydning som fjær på et pløyd panélbord (se pløyde bord). Til fjærene saumes (klinkes) bunnbordene i båten fast. På en del eldre robåter var fjærene svært brede, gjerne 10-12 cm hver. Sammen med selve kjølen, kunne altså fjærkjølen på det bredeste bli opptil 30 cm bred, og utgjøre en ikke ubetydelig del av båtbunnen. Idag er de fleste fjærkjøler kun 10-12 cm brede i alt. For å lage fjærkjøl i ett stykke, må båtbyggeren hogge den ut av et ganske grovt emne. Dette er mye, tungt og vanskelig arbeid, og mye trevirke går til spille. Derfor har en god del båtbyggere gått over til andre måter å lage kjøl på; forskjellige slags stokk-kjøler, eller sammenlimt fjærkjøl, der kjølfjærene utgjøres av et eget vannrett bord som limes oppå det loddrette kjølbordet. Det er særlig båter på Vestlandet (Sørvestlandet, Midt-Vestlandet, Nordvestlandet) som bygges med fjærkjøl (f. eks. båttypene Hardangerbåt, oselver, Masfjordsbåt, Sognebåt, Sunnfjordsbåt, Nordfjordsbåt, Nordmørsbåt). På seilfartøy lages kjølen ekstra dyp for å motvirke avdrift som skyldes vindens sidepress på båt og rigg. Som oftest blir en slik fast, dyp seilkjøl også utstyrt med et stort, tungt stykke jern eller bly nederst, slik at også fartøyets stabilitet øker. På joller kan kjølen være laget som senkekjøl. På metallskrog lages kjølen av bjelker, stenger eller plater av det aktuelle metallet. På offshore plattformer brukes også horisontale kjøler som står ut fra sidene for å begrense rulling. Dempning. Dempningen blir større dess større bevegelsene er. Oftest beskrives dempning som proporsjonal med bevegelsen, men siden kjølen som er et lite og dermed dragdominert element knyttet til en storvulumkonstruksjon, viser det seg at dempningen ofte best kan beskrives som en kvadatisk dempning. Det er trolig på grunn av virveldannelsen omkring kjølen. Det er gjort mange studier for å redusere rullingen, og mange detaljutforminger av kjøler er testet i laboratorier. Se også. Begreper relatert til kjøl er: Kjølbolt, kjølhaling og kjølsvin. Se også Ordliste til robåter Orsinislekten. Orsinislekten var en romersk adelsslekt som spilte en viktig rolle i italiensk politikk, og gjennom dette også i andre europeiske lands politikk, fra middelalderen til det 18. århundre. Slekten kan spores tilbake til tidlig middelalder, og går muligens tilbake til romersk tid. De var arvefiender av Colonnaslekten, og sto gjerne på pavens side i konflikter mellom pave og adel. Dette førte til at en rekke menn fra slekten ble kardinaler, og tre ble valgt til pave. Fremstående medlemmer av Orsinislekten. Giacinto Bobone (født ca. 1106, død 1198 i Roma), valgt til pave i mars 1191 og tok navnet Celestin III. Han var bare diakon da han ble valgt. Matteo Rosso Orsini Han var senator i Roma fra 1241. Matteo var personlig venn av St. Frans av Assisi, og medlem av fransiskanernes tredje orden. Hans sønn Gian Gaetano Orsini ble pave (Nikolas III). Gian Gaetano Orsini (født 1216 i Roma, død 1280 i Soriano ved Viterbo) Han var sønn av Matteo Rosso Orsini og Perna Gaetana. Gian ble utnevnt til kardinal av Innocent IV i 1244. Han fulgte denne paven under flukten til Genova. I 1262 ble han generalinkvisitor. I november 1277 ble han valgt til pave, og tok navnet Nikolas III. Som pave arbeidet han for å fri Roma fra utenlandsk innflytelse, og opprettet en pavelig residens i Vatikanet. Han kjøpte eiendommen som nå er Vatikanets hager. Matteo Rosso Orsini (død 1305 eller 1306) Matteo var nevø av Nikolas III. Han ble utnevnt til kardinal av Urban IV i 1262. Fra ca. 1277 var han erkeprest i Peterskirken og kardinalprotektor for fransiskanerne. Han ble tatt til fange sammen med kardinal Giordano Orsini under konklaven i 1281, men ble løslatt etter at Martin IV var valgt. Orsinislekten ble under deres fangenskap drevet ut av Roma, men ble kalt tilbake av den nye paven. Matteo deltok i hele 13 konklaver. Han døde i Perugia, men ble gravlagt i Peterskirken i Roma. Napoleone Orsini (født 1263, død 1342) Napoleone var sønn av Rinaldo Orsini, pave Nikolas IIIs bror. Han ble pavelig kapellan under Honorius IV (1285–1287), og ble utnevnt til kardinal av Nikolas IV i 1288. Klemens V utnevnte ham til erkeprest i Peterskirken. Gian Gaetano Orsini (døde 1339, eller muligens 1335, i Avignon) Gian ble utnevnt til kardinal av Johannes XXII i desember 1316. Han var pavelig legat til Italia 1326–1334. I 1329 fikk han Corneto og Viterbo til å underkaste seg paven. Matteo Orsini O.P. (død 1340) Matteo var dominikanermunk, og underviste i teologi i Paris, Firenze og Roma. I 1322 ble han provinsial for den romerske provinsen av Dominikanerordenen. 1326 ble han biskop av Girgenti på Sicilia, og i juni 1327 ble han erkebiskop av Liponto i Italia. Han ble så kardinal i desember 1327, og kardinalbiskop av Sabina fra desember 1338. Giacomo Orsini (død 1379) Han ble utnevnt til kardinal av Gregor XI i mai 1371. I 1376 var han pavelig legat til Siena. Mot slutten av sitt liv knyttet han seg til motpave Klemens (VII). Poncello Orsini (død 1395) I juni 1370 ble han biskop av Aversa. Han ble utnevnt til kardinal av Urban VI i september 1378. Ved konklavet 1389 var han en sterk kandidat, men tapte for Piero Tomacelli (Bonifatius IX. Tommaso dei Conti di Manupello (død 1390) Han ble utnevnt til kardinal av Urban VI i 1381. Som legat til Patrimoniet Marche vant han flere byer tilbake for paven. På grunn av utidig oppførsel mot den pavelige vikaren i Viterbo mistet han pavens gunst, og ble innesperret i festningen i Amelia. Han ble senere løslatt, og under en konspirasjon mot Urban VI viste han seg lojal mot paven. Giordano Orsini (død 1438 i Petricoli) I februar 1400 ble han erkebiskop av Napoli, og i juni 1405 ble han utnevnt til kardinal av Innocent VII. Fra 1412 var han kardinalbiskop av Albano, og fra 1431 av Sabina. Han tok del i valget av Gregor XII i 1406, men støttet senere motpavene Alexander (II) og Johannes (XXIII). I 1417 støttet han valget av Martin V, og ble sendt som legat til England og Frankrike. I 1426 ble han sendt til Böhmen for å bekjempe husittene. Han deltok i kirkelige reformer i Roma, og ved konsilet i Basel, der han forsvarte pavens autoritet. Giordano er gravlagt i Peterskirken. Latino Orsini (født 1411, død 1477) I 1438 ble Latino biskop av Conza i Italia, og i 1439 ble han erkebiskop av Trani. Nikolas V utnevnte ham til kardinal i desember 1448. I 1454 ble han erkebiskop av Bari, og under Paul II ble han legat til Marche. Under Sixtus IV var han pavelig "camerlengo". Fra 1472 var han erkebiskop av Taranto. Han ble utnevnt til øverstkommanderende over den pavelige flåte under krigen mot osmanerne. Før han ble prest fikk han en sønn, Paulo. Han var Giambattista Orsinis onkel. Giambattista Orsini (død 1503 i Roma) Giambattista ble utnevnt til kardinal av Sixtus IV i 1483, og erkebiskop av Taranto fra 1491. Han var også pavelig legat til Romagna, Marche og Bolivia. I de italienske krigene stilte han seg på fransk side, og ble derfor innesperret i Vatikanet av paven. Han døde i fangenskap i Engelsborg, muligens forgiftet av Alexander VI. Franciotto Orsini (død senest 1534), kreert kardinal i 1517, avsatt i 1519 og senere gjeninnsatt. Flavio Orsini (død 1581) I 1560 ble han biskop av Muro, og senere biskop av Spoleto. Han ble kardinal i 1565, og legat til Karl IX av Frankrike i 1572. Alessandro Orsini (født 1592, død 1626) Allessandro var gjennom sin mor medlem av hertugslekten fra Bracciano. Han ble utnevnt til kardinal av Paul V i 1615. Under Gregor XV var han legat til Ravenna. Han ba paven om å bli løst fra kardinalsembetet for å gå inn hos jesuittene, men fikk ikke lov til dette. Alessandro var beskytter for Galileo Galilei. Virginio Orsini (født 1615, død 1676) Virginio var også av Braccianoslekten. Han trådte inn hos malteserordenen, og utviste tapperhet i krigen mot osmanerne. Han ble utnevnt til kardinal av Urban VIII i desember 1641, og ble gitt i oppdrag å bygge forsvarsverker for Vatikanet. I 1675 ble han kardinalbiskop av Frascati. Pietro Francesco Orsini O.P. (født 1649, død 1730) Han var sønn av Ferdinando Orsini og Giovanna Frangipani, og arving til sin barnløse onkel, hertugen av Bracciano. Som 16-åring trådte han inn hos dominikanerne, og ga mot foreldrenes vilje dermed fra seg arveretten til tittelen. Han ble utnevnt til kardinal i februar 1672, noe han ikke ønsket. Paven og ordenens general beordret ham til å akseptere, noe han gjorde. Men han fortsatte å bære dominikanernes drakt i stedet for å kle seg i kardinalsrødt. Han fikk valget mellom to erkebispedømmer i 1675, og valgte Manfredonia fordi det var det fattigste av de to. I 1680 ble han erkebiskop av Cesena. Etter alvorlig sykdom ble han flyttet til Benevento i 1686. Under konklaven i 1724 hadde forhandlingene vart to måneder da han foreslo en novene til St Philip Neri for å få hjelp. Under novenen innså han at han ville bli valgt, og arbeidet hardt for å forhindre dette. Men i mai 1724 ble han valgt til pave, og tok navnet Benedikt XIII (opprinnelig tok han navnet Benedikt XIV, men da man innså at den 13. med navnet Benedikt var en motpave ble det endret). Kari Traa. Kari Traa (født 28. januar 1974 på Voss) er en norsk freestyler. Hun begynte med skikjøring allerede som treåring, og med freestyle som sekstenåring. Traa vant sitt første internasjonale skirenn i 1997, og har siden den gang blitt olympisk mester, vunnet sølv i OL, vunnet bronse i OL, vunnet den totale verdenscupen flere ganger og vunnet flere NM-titler. Traa markedsfører sin egen kleskolleksjon. Hun startet bedriften Kari Traa AS i 2002, og spesialiserte seg da på luer. Etter hvert omfattet kolleksjonen hennes også T-skjorter, gensere, jakker og bukser. Hun har blant annet utdannelse fra Voss ungdomsskole, og det var denne klassen hun hadde med seg da hun var gjest i "Den store klassefesten" i 2005. Meritter. Hun har også vunnet verdenscupen i fristil totalt 3 år, og har tilsammen 39 førsteplasser i verdenscuprenn. I tillegg har hun vunnet ni norgesmesterskap. I 2001 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris, og i 2006 ble hun kåret til Årets nynorskbrukar. Powys. Powys er det største grevskapet i Wales. Det dekker de tradisjonelle grevskapene Montgomeryshire, Radnorshire og Brecknockshire. Det ble opprettet i 1974, og var da delt i de tre distriktene Montgomery, Radnor og Brecknock (basert på de tradisjonelle grevskapene). I 1996 ble distriktene avskaffet, og grensen ble noe justert i nordøst. Grevskapet har sitt navn fra kongedømmet Powys, et av de viktigste walisiske rikene i middelalderen. Det dekkes omtrent samme område. Powys ble til slutt innlemmet i kongedømmet Gwynedd av Hywel ap Cadell. Llandrindod Wells. Llandrindod Wells (walisisk Llandrindod) er administrasjonsbyen i Powys, Wales. Den ble grunnlagt som et kursted, noe som er årsaken til "wells" ("brønner") i navnet. Den angivelige helsebringende effekten i vannet på stedet var kjent av romerne, og etter å ha vært glemt i middelalderen ble dette igjen kjent i det 17. århundre. Det fantes da ingen by på stedet, bare noen spredte hus, et vertshus og to kirker fra det 13. århundre, som begge forøvrig fortsatt er i bruk. I 1749 kjøpte en entreprenør ved navn Grosvenor noen hus som han utvidet og satte i stand til å ta imot gjester. Etterhvert bygde han også et stort hotell, med plass til flere hundre gjester. Han fikk i 1756 dr. Wessel Linden til å gå god for vannets effekt. Hotellet var i drift i omkring 40 år, og fikk etterhvert et dårlig rykte. Det er uklart når det stengte, men en gang etter 1787 ble det revet. I 1865 nådde jernbanen stedet, og dermed ble det betraktelig lettere å reise til dit. I viktoriansk tid var det meget populært å reise på kuropphold, og Llandrindod Wells er et vakkert sted som tiltrakk seg mange. Dermed fulgte en rask vekst. I 1880 la grevskapet Radnorshire sin administrasjon til Landrindod Wells, noe som ytterligere styrket veksten. Det ble bygget opp en rekke fasiliteter for turister, og byen fikk kapasitet for 80 000 besøkende i året. Veksten fortsatte inn i det 20. århundre. Etter utbruddet av første verdenskrig ble det færre turister, og det var vanskelig å komme i gang igjen etter krigens slutt. Så kom depresjonen i 1930-årene, og deretter konkurranse fra en rekke byer lands kysten som tilbød frisk sjølust og fine strender. Byen hadde dermed mistet mye av grunnlaget for sin rikdom. Andre verdenskrig ble nådestøtet for kurstedet. Det som reddet byen var dens rolle som administrasjonsby for grevskapet, og senere for hovedområdet Powys, som i tillegg til mange arbeidsplasser i administrasjonen også førte til at man klarte å tiltrekke en del lett industri. Av severdigheter har byen et bymuseum, en grotte og Den nasjonale sykkelutstilling. Det arkeologiske området ved Castell Collen, med funn fra romersk tid, ligger like ved. Brecon. Brecon (walisisk Aberhonddu) er en markedsby i Powys, Wales. Den har omkring 8000 innbyggere (2004), samt omkring 6000 i omegnen. Den var administrasjonsby for Brecknockshire inntil det tradisjonelle grevskapet ble innlemmet i Powys. Navnet Brecon skal komme fra den walisiske prinsen Brychan. Elven Honddu, som har gitt byen sitt walisiske navn, renner ut i Usk like ved byens sentrum. Noen hundre meter lenger opp renner også Tarrell ut i Usk. Før det ble bygget en bro over Usk ar Brecon et av de få steder man kunne krysse sikkert. Dette, kombinert med at Honddu renner ut i Usk ved Brecon, gjorde byen til et strategisk viktig sted. Normanneren Bernard av Neufmarche bygget derfor Brecon slott mot slutten av det 11. århundre. Omkring halvannen kilometer fra slottet står Breconkatedralen. Den er av moderat størrelse til å være en britisk katedral, noe som skyldes at den inntil 1923 var en vanlig sognekirke. Det året ble Swansea og Brecon bispedømme opprettet, og den fikk status som katedral. Brecon er et populært turistmål, spesielt som inngangsport til Brecon Beacons nasjonalpark. Fra byen kan man se Brecon Beacons, inkludert Pen y Fan, som med 886 moh. er det høyeste punktet i det sørlige Storbritannia. I august hvert år holdes en jazzfestival i byen, med en rekke utendørs- og innendørskonserter. Det ligger to militære områder ved østenden av byen, Derring Lines og Brecon Barracks. Disse leirene, samt Sennybridge Camp omkring 13 km unna, er blant annet kjent i forbindelse med de harde opptaksprøvene i Special Air Service, som inkluderer en rask marsj med tung oppakning i Brecon Beacons. Vest for byen ligger et lite industriområde. Det gamle kvegmarkedet har i senere år flyttet fra sentrum til dette området. Honddu. Honddu er en elv i Wales. Den renner ut i Usk ved sentrum i byen Brecon i Powys. Elven har gitt Brecon sitt walisiske navn, Aberhonddu. Llanidloes. Llanidloes er en by i Powys i Wales. Elven Severn har sitt utspring rett ved byen. En markedshall fra 1600 og en sognekirke fra det 15. århundre med tretak er bevart i byen. Det er også et museum. Llanidloes var åsted for en av Chartistbevegelsens store demonstrasjoner i 1839. Pontdolgoch. Pontdolgoch (walisisk: Pont-dôl-goch) er en liten landsby i Powys, Wales. Navnet er walisisk for «broen over den røde engen», som refererer til et blodig slag som skal ha stått på stedet. Ystradgynlais. Ystradgynlais er en by ved elven Tawe i det sørvestlige Powys, Wales. Byen vokste opp rundt jern-, kullgruve og klokkemakerindustri. Ystradgynlais var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1954. Landsbyen er et av de få stedene i Brecknockshire hvor det bor en høy andel walisisktalende. Ifølge folketellingen 2001 bor halvparten av alle de walisisktalende i distriktet i Ystradgynlais. Galle (distrikt). Kart over Sri Lanka med Galle avmerket Galle er et administrativt distrikt i Sri Lankas sørprovins. Hele området er befolket av singalesere, den største befolkningsgruppen i landet. Distriktet dekker et område på 1 652 km². En beregning/fremskriving av folkemengen pr. 2004 lander på 989 500 innbyggere. Av noe større byer kan nevnes Galle (92 600 innbyggere, provinssetet) og Ambalamgoda (20 000). Matara-distriktet vender mot Indiahavet i sør. I nord har det grense mot distriktet Kalutara, mot nord mot Ratnapura, og mot øst mot Matara. Den 26. desember 2004 ble distriktet rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Mecklenburg. Mecklenburgs flagg (med tradisjonelt oksehode, uten skjold) Mecklenburg er et gammelt riksterritorium i det nordlige Tyskland, med sin egen historie og kultur, som i dag utgjør den vestlige delen av delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Geografi. Mecklenburg grenser i vest til Schleswig-Holstein og Niedersachsen, i syd til Brandenburg og i øst til Vorpommern. Naturlige grenser utgjør Østersjøen i nord, Elbe i sydvest og de tre flodene Recknitz, Trebel og Pene i øst. De største byene i Mecklenburg er Rostock, Schwerin, Neubrandenburg og Wismar. Mecklenburg er forholdsvis tynt befolket. De viktigste næringene er landbruk, turisme og to universiteter. Industrien er begrenset til enkelte skipsverft i Rostock og Wismar. Det har gode kulturelle og økonomiske forbindelser til naboene i Østersjø-området. Det er fergeforbindelser til Danmark, Sverige, Finland, Litauen og Russland. Historie. Navnet Mecklenburg ("Mikelenburg") opptrer første gang i kilder fra året 995. Det betegnet da en slavisk borg i det nåværende Dorf Mecklenburg ved Wismar, og betød «store borg». Navnet ble i den følgende tiden brukt av den slaviske fyrsteslekten som hersket i området. Fra 1352 var det et hertugdømme under navnet Mecklenburg-Schwerin innenfor Det tysk-romerske riket. Utdannelse. I Mecklenburg ligger Universität Rostock (grunnlagt 1419), det eldste universitet i Nord-Europa. Dessuten finnes det i Rostock en høyskole for musikk og teater. Språk. Mecklenburgs talemål kalles Mecklenburger Platt, og er en østnedertysk dialekt. Det brukes imidlertid hovedsakelig høytysk. Bohem. Bohem (fra det franske navnet på Böhmen, "Bohême") ble fra 1800-tallet opprinnelig brukt som fellesbetegnelse for grupperinger eller underkulturen av kunstnere, forfattere, radikale og andre som hadde en livsstil som var ubundet av konvensjonelle normer, (noe de selv var stolte av), eller gjorde opprør mot tradisjonelle, gjerne besteborgerlige, moralbegreper. Betegnelsen er hentet fra romanen "Scènes de la vie de Bohème" av H. Murger (utgitt 1845). Over tid ble det også en betegnelse brukt om enkeltpersoner som gikk sine egne veier, og ikke alltid forholdt seg til storsamfunnets og borgerskapets lover, regler og normer. Böhmen ble ansett å være sigøynernes hjemland, og kunsterne fra Böhmen var fattigslig kledd og levde sitt liv uavhengig av normene blant kunstnerne i Paris for øvrig. Frigjøringen fra eller opprøret mot, særlig det småborgerlige samfunnets normer, tiltalte også deler av kunstnermiljøet i Kristiania mot slutten av 1800-tallet. Hans Jæger gav ut romanen "Fra Kristiania Bohêmen" i 1885 og er tillagt forfatterskapet til ni bohembud (1889). Som samnavn kjennes begrepet på norsk i «Kristianiabohemen», på svensk i «Klarabohemen». Miljøet som i dag er kjent som Kristianiabohemen var ikke stort i antall, det bestod av 20-30 personer. Murgers bok ligger til grunn for librettoen i operaen "La bohème" som ble komponert av Giacomo Puccini mellom 1892 og 1895 og uroppført i Torino i februar 1896. Handlingen i operaen utspiller seg i Paris i årene 1830-1831. Drikken absint blir knyttet til bohemen. Annen bruk av ordet. "Bohemene" ble på 1960-tallet et kallenavn på Vålerenga Fotball, på bakgrunn av den uhøytidelige stilen og de kjappe replikkene som kjennetegnet (og til en viss grad fortsatt kjennetegner) dette miljøet. "Bohemen" er siden juli 1998 en sportspub i Oslo med utgangspunkt i supportermiljøet rundt Vålerenga. Wedel-Jarlsberg. Jarlsberg hovedgård, hvor grevene av Jarlsbergs har hatt sete. Wedel-Jarlsberg eller Wedel Jarlsberg, opprinnelig "von Wedel/Wedell", er en norsk og dansk adelsslekt av nordtysk opprinnelse. Flere av slektens medlemmer har hatt fremtredende stillinger i Norge, og særlig kjent er eidsvollsmannen Herman, greve av Jarlsberg. Historie. Wedel-Jarlsberg er en gren av den nordtyske slekten "von Wedel/Wedell". Slekten kan føres tilbake til middelalderen. Slektens stamfar kom fra Pommern, men slekten antas å ha sin opprinnelse i Holsten. Slekten er inntatt i "Danmarks Adels Aarbog". Gustav Wilhelm von Wedel (1641–1717) trådte i dansk tjeneste og ble i 1681 utnevnt til kommanderende general i Norge. Fra kongens sønn Ulrik Fredrik Gyldenløve kjøpte han godset Jarlsberg, og ved adelsbrev av 1684 ble han utnevnt til lensgreve av Jarlsberg. Særlig på 1700-tallet og 1800-tallet hadde medlemmer av slekten fremtredende stillinger i det norske samfunnet, hvorav ett av de mest kjente er lensgreve Herman Wedel-Jarlsberg. Kjent er også baron Fritz Wedel Jarlsberg, som hadde en ledende rolle under kongevalget i 1905 og som hadde en stor del av fortjenesten for at Norge i 1920 oppnådde herredømme over Svalbard, hvorfor Wedel Jarlsberg Land er oppkalt etter ham. Han er også kjent for å ha gitt en større del av gården Skaugum i Asker i gave til kronprins Olav da denne giftet seg med prinsesse Märtha. Slektsvåpen. Slektsvåpen fra Danmarks Adels Aarbog. Slektens gamle våpenskjold viser et tannhjul som etterhvert ble utvidet til å omslutte en halv eller mindre mannskikkelse med avhuggede armer, kardinalhatt og kledt i frakk. Ved utnevnelsen til greve ble dette våpenmotivet satt på hjerteskjoldets plass i et firedelt skjold av blått og gull, i 1. og 4. felt en sølv borg, i 2. og 3. felt syv røde flagg stukket gjennom en åpen gullkrone. På skjoldet en rangkrone og som skjoldholdere to opprette og tilbakeseende røde løver. Slektens valgspråk (motto eller devise), som brukes sammen med våpenskjoldet, er 'Recte faciendo nihil timeas' – 'Handler du rett, har du intet å frykte'. Stephanie av Hohenzollern. Stephanie av Hohenzollern (født 1837 på Schloß Krauchwies ved Sigmaringen, død 1859 i Lisboa) var prinsesse av Hohenzollern-Sigmaringen og dronning av Portugal. Stephanie ble født som datter av fyrst Karl Anton av Hohenzollern og prinsesse Josefina av Baden. Hun hadde fem søsken, bl.a. kong Karl I av Romania. 1858 giftet hun seg med kong Peter V av Portugal og ble dermed dronning av Portugal. Hun døde allerede et år etter bryllupet, 22 år gammel av difteri. Tapet av hustruen etterlot den unge portugisiske kongen i dype depresjoner. Kongen døde to år senere, og de fikk ingen barn. Stefan. Stefan (fra gresk "stephanos", «den kronede») er et mannsnavn. Det er et utpreget konge- og pavenavn, mye brukt i Sentral-Europa. I Norge kjennes det siden 1200-tallet. Varianter inkluderer Stephan, italiensk Stefano, ungarsk István, fransk Étienne, Estienne, Stephane, spansk Esteban. Hunkjønnsformer inkluderer Stefana, Stefania, Stefanie, Stephanie, Steffi, Fannie, Fanny. Utbredelse. Stefan og Stephan er svært vanlige mannsnavn i Tyskland og varianten Stefán er svært vanlig på Island. Gunnar Sønsteby. Gunnar Fridtjof Thurmann «Kjakan» Sønsteby (født 11. januar 1918 på Rjukan, død 10. mai 2012 i Oslo) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig, kjent under navn som "Kjakan", "Erling Fjeld" og "Nr. 24". Han var leder av «Oslogjengen», der han opererte sammen med blant andre Max Manus. Sønsteby ledet og deltok i en rekke sabotasjeaksjoner i krigens løp. Han opererte med et utall forskjellige dekknavn, og det var først på slutten av krigen at Gestapo fikk kjennskap til hans egentlige navn. Oppvekst. Sønsteby ble født på Rjukan, og hans foreldre var Margit og Gustav Sønsteby. I oppveksten brukte Sønsteby mye tid i fjellet som omkranser industribyen. Allerede fra tolvårsalderen gikk han sammen med flere kamerater lange turer på Rjukanfjellet etter skoletid. Mange av klassevennene og turkameratene hans fra Rjukan ble senere aktive motstandsmenn. På gymnaset gikk Gunnar i samme årskull som blant andre Knut Haugland, Halvor Rivrud, Olav Skogen, Leif Nilsen, Rolf Solem, Turjus Aarnes, Knut Berge og Einar Nordgaard. Etter at han var ferdig med gymnaset i 1937, flyttet han til Oslo. Her avtjente han førstegangstjenesten i Garden, hadde en rekke småjobber og startet på sosialøkonomistudiet. Fjellet på Rjukan ble byttet ut med Nordmarka, og flere ganger i uka dro han inn til Studenterhytta i Nordmarka. Motstandskampen under annen verdenskrig. Da Tyskland angrep Norge i 1940, jobbet Sønsteby som revisorassistent. Han sluttet seg til de norske styrkene på Østlandet og fulgte disse opp i Østre Gausdal. Etter hvert fikk han lungebetennelse og måtte til slutt legges inn på sykehus. Allerede i 1940 ble Sønsteby involvert i det gryende motstandsarbeidet. I 1941 tok han seg over til Sverige, der han kom i kontakt med SOE. Transport til England var imidlertid et problem. Under et forsøk på å ta seg til Ålesund sammen med Claus Helberg for transport over Nordsjøen, forfrøs Sønsteby beina. Han kom etter hvert tilbake til Sverige og utførte utover i 1941 flere kurer-/etterretningsoppdrag inn i Norge for Den britiske legasjonen i Stockholm. I 1942 ble han internert og fengslet i tre måneder av svensk politi, men klarte så å overbevise dem om at han ikke var den ettersøkte Gunnar Sønsteby. Senere samme år ble han stasjonert i Oslo som britisk etterretningsagent for SOE med kodenavn «No. 24» og gikk i gang med å bygge opp et nettverk. I denne perioden samarbeidet han blant annet med organisasjonen 2A og Asbjørn Sundes Osvald-gruppe. Etter såvidt å ha unnsluppet Gestapo i april 1943, flyktet Sønsteby igjen til Sverige. Denne gangen ble han sendt til Storbritannia, og i juni ble han innrullert i Kompani Linge. I oktober samme år ble han sluppet ut i fallskjerm over Norge. Han ble nå aksjonssjef for Milorgs sentralledelse og sabotasjegruppen Oslogjengen. 23. februar 1943 ble Gustav Sønsteby, Gunnars far, arrestert av Gestapo som gissel for sønnen og satt på Grini fangeleir til desember 1944. Kallenavnet "Kjakan", som har festet seg ved Sønsteby, kommer av det humoristiske dekknavnet Umulius Kjakabråten, som han kalte seg overfor Oslogjengen. a>, som spilte Sønsteby, til høyre. Studier i USA og næringsvirksomhet. Høsten 1945 flyttet Sønsteby til Boston. Han arbeidet ved Statens Innkjøpskontor i New York og tok et executive-studieprogram på Harvard Business School. Han arbeidet i Standard Oil (Esso) før han i 1949 returnerte til Norge der han fortsatte i karriere i det private næringsliv som personalsjef i Saugbrugsforeningen i Halden, deretter salgssjef fra 1954 og salgsdirektør fra 1958. I 1954 startet han med bl.a. Erling Lorentzen helikopterfirmaet Scancopter og senere Helikopter Service. I 1968 flyttet familien til Oslo, og Sønsteby ble direktør for oljedivisjonen i Akers Mekaniske Verksted. To år senere startet han eget konsulentselskap, og i 1971–74 var han konsulent for Phillips Petroleum og 1979–85 for Getty Oil Company Norway, de siste årene som general manager for Norge. Senere liv. Etter overgangen til pensjonisttilværelsen arbeidet Sønsteby ved Norges Hjemmefrontmuseum, hvor han hadde kontor. Han brukte mye av sin tid på å holde foredrag, spesielt for skolebarn. Han trakk ofte frem de norske krigsseilernes innsats, som han selv flere ganger har uttalt var de eneste nordmenn som gjorde noe av betydning for den allierte krigsinnsatsen. Sønsteby og andre veteraner arbeidet etter krigen aktivt for å skaffe krigspensjon til de norske krigsseilerne. Sønsteby søkte om krigspensjon for Asbjørn Sunde, uten hell. Utmerkelser. Sønsteby var Norges høyest dekorerte borger. Han var den første og eneste mottager av Krigskorset med tre sverd (tildelt 16. august 1946). Samme år fikk han H.M. Kongens Erindringsmedalje i sølv (med påsatt spenne 1940–1945) for sitt arbeid med livvaktstjenesten for kongefamilien. I 2004 ble han tildelt Forsvarsmedaljen med laurbærgren og, som første mottaker, Politiets hederskors. 27. januar 2006 ble han utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. I 2012 ble Sønsteby den første mottaker av Forsvarets hederskors For sin innsats for forsvarsaken ble Sønsteby hedret med Norges Forsvarsforenings hederstegn. Han har også mottatt flere utenlandske ordener, blant dem den britiske Distinguished Service Order, (1945) amerikanske Frihetsmedaljen med sølvpalme (1945) og amerikanske Association of Former Intelligence Officers Freedom Award (2002). I 2008 ble Sønsteby, som første ikke-amerikaner, tildelt Special Operations Command Medal. Polen hedret i 2007 Sønsteby med Medal Pro Memoria. For sin krigsinnsats ble Sønsteby tildelt de britiske dekorasjonene 1939–1945 Star og Defence Medal. 13. mai 2007 avduket kong Harald en statue av Sønsteby på Solli Plass i Oslo. 8. mai 2012 – to dager før Sønstebys død – avduket finansminister Sigbjørn Johnsen en statue av Sønsteby på Rjukan. Begge statuene er laget av billedhoggeren Per Ung. I desember 2007 ble Sønsteby kåret til Årets Oslo-borger av leserne av Aftenposten. Han mottok æresbevisningen 21. desember på Norges Hjemmefrontmuseum. Han ble i 2002 utnevnt til Æresborger av Tinn kommune. I 2005 ble han dessuten utnevnt til den første æreselev ved Rjukan videregående skole. Han var i mange år aktiv i Norges Forsvarsforening, der han var æresmedlem. I forbindelse med hans 90-årsdag i 2008 fikk han en park i Rjukan oppkalt etter seg, Gunnar Sønstebys park. For sin nasjonale innsats ble han også tildelt Æresmedlemskap i Studentersamfundet i Trondhjem høsten 2008. 15. mai 2009 ble han tildelt St. Hallvard-medaljen, Oslo høyeste utmerkelse. Milorg. Milorg (dannet fra militær organisasjon) var navnet på en militær motstandsorganisasjon som ble bygget opp i Norge i løpet av andre verdenskrig. Formålet var å forberede frigjøringen av landet, og å støtte en eventuell alliert invasjon. Milorg drev også et omfattende etterretningsapparat og støttet allierte operasjoner i Norge, samtidig som organisasjonen gjennom krigen var aktiv med egne sabotasjeoperasjoner. Under frigjøringsprosessen hadde "Milorg" en styrke på ca. 55 000 soldater. Opprettelse. Etter det militære nederlaget i 1940 hadde mange soldater og offiserer gjemt unna våpen og holdt kontakten seg i mellom i mindre enheter. Andre grupper ble dannet med utgangspunkt i blant annet idrettslagene. Etter hvert begynte disse gruppene å samarbeide lokalt og allerede høsten 1940 begynte arbeidet med å bygge opp en landsomfattende organisasjon. Organisasjon oppstod høsten 1940 under navnet «Organisasjonen», også kalt R-gruppen, og ble senere organisert som de fem «kamporganisasjonene» våren 1941. Det var uklarheter om kommandolinjene fra alliert hold, og etter en avklaring i spørsmål om sabotasje, bevæpning og lignende, og ikke minst om status i trekantforholdet mellom milorg, regjering og britiske SOE, sendte regjeringen Nygaardsvold et telegram 20. november 1941 til Rådet: «Regjeringen anerkjenner militærorganisasjonen i Norge og dens styre representert ved Rådet...». Milorg var dermed en del av det norske forsvar og de som er omtalt som «De enkelte tiltaks periode» var slutt og de var å anse som del av Hjemmefronten som senere ble til Hjemmestyrkene (HS). Den første gruppen som prøvde å samle motstandsarbeidet ble revet opp av arrestasjoner, ut fra denne gruppens arbeide fortsatte major Olaf Helset sammen med bla professor Johan Holst, kaptein Jakob Schive og oberstløytnant Ole Berg arbeidet med å danne en fast sentralledelse i Oslo – "Den sentrale ledelse" (SL). Olaf Helset ble arrestert i februar 1941 Knut Møyen organiserte motstandsarbeid blant studenter ved Universitetet i Oslo. Han gjenoppbygget og organiserte motstandsgruppene på Østlandet. Han ble sjef for Milorg og etablerte kontakt med regjeringen i London og norske agenter i Storbritannia. Sommeren 1942 ble Milorg i Drammen rullet opp av Gestapo. Knut Møyen og hans «ordonnans», Erling Lorentzen ble nesten tatt, men Møyen klarte å flykte til Sverige og derfra videre til London. Da han gikk i dekning var det vel 20 000 mann i Milorg. Hans «skygge» og stedfortreder Jens Christian Hauge overtok da som leder. Rådet. Milorgs øverste organ ble kalt «Rådet» og hadde fire medlemmer. Det var flere utskiftinger ettersom medlemmer ble arrestert eller måtte rømme landet. Sommeren 1942 ble juristen Jens Chr. Hauge medlem og han ble den sentrale skikkelsen i organisasjonens ledelse og holdt det gående fram til frigjøringen. I november 1944 ble Hjemmefronten samlet under en felles ledelse. «Hensikten med vår organisasjon er å stille et maktapparat til rådighet for et innenlandsk styre, hemmelig eller offisielt som er godkjent av Kongen og som handler under direkte ansvar overfor Kongen. Dette "innenlandske" styre skal avgjøre om og når maktapparatet skal tre i funksjon. Det er av vesentlig betydning for oss å få godkjent dette grunnsyn» «Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen.» Milorg ble lagt under Forsvarets Overkommando som en egen avdeling – "FO 4", men direkte underlagt hærens øverstkommanderende. Denne avdelingen ble senere delt i to. En avdeling skulle ta seg av "Milorg", den andre skulle ta seg av sabotasjeaksjoner (Kompani Linge), og trene instruktører. SOE og Milorg. Britene hadde en hemmelig organisasjon SOE som drev operasjoner i okkuperte land, og de hadde startet sitt arbeide i Norge i 1940. De var lenge skeptiske når det gjaldt Milorg, delvis fordi britene ønsket små selvstendige grupper styrt direkte fra Storbritannia, men også fordi en sentralstyrt organisasjon ledet fra et okkupert land var sårbar for infiltrasjon og opprulling. Militærorganisasjonen i Norge var imidlertid et faktum og kunne ikke avvikles eller splittes opp uten videre. I den såkalte «Stockholmsprotokollen» fra mai 1943 ble det avklart at "Den sentrale ledelse" skulle stå for det organisasjonsmessige og administrative arbeidet med organisasjonen, men "Forsvarets Overkommando" skulle ha kommandomyndighet. Det ble også et eget milorgkontor i Stockholm, underlagt militærinspektøren der. Hjemmestyrkene hadde lenge et anstrengt forhold til SOE fordi britene ønsket å binde store tyske styrker i Norge for å lette presset på kontinentet. For å oppnå dette organiserte SOE kommandoraid som medførte forholdsvis store sivile skader og represalier i Norge uten å samordne seg med Hjemmefronten. Forholdet mellom Milorg og SOE ble avklart ved forhandlinger i Köpmannebro ved Vänern i Sverige 7.-9. mai 1943. Oppgaver. Milorgs styrker var irregulære styrker som skulle operere bak fiendens linjer, noe som i utgangspunktet ikke var tillatt i følge Folkeretten blant annet fordi det medførte stor fare for represalier mot lokalbefolkningen. Mot slutten av krigen tok den tyske overkommando i Norge opp spørsmålet med «Oberkommando der Wehrmacht» (OKW) som først svarte at medlemmer av den norske motstandsbevegelsen skulle behandles som stridende hvis de opptrådte i samlede enheter og bar armbind eller andre tydelige kjennetegn. Den tyske politimyndighet i Norge protesterte mot denne tolkningen og OKW bestemte at medlemmer av motstandsbevegelsen bare skulle anerkjennes som stridende når de opptrådte i enheter på en tropp eller mer og i den hensikt å kjempe. «Sabotasje- og terrorgrupper som opptrer som banditter ukontrollert og fra bakhold, kommer ikke inn under denne bestemmelsen.» I utgangspunktet var Milorgs ledelse «Rådet» svært forsiktig med hvilke oppgaver Hjemmestyrkene skulle ha, de skulle opprettholde ro og orden ved et eventuelt tysk sammenbrudd og gripe støttende inn ved en eventuell invasjon. Styrkene skulle ikke være væpnet før invasjonen var begynt. Rådet endret etterhvert syn på dette og kom høsten 1942 fram til at det ikke var mulig å bøye unna for fiendtlige represalier. Denne beslutningen forverret forholdet til den sivile motstandsbevegelsen, og ledelsen i Kretsen skrev i februar 1943 det såkalte «Partisanbrevet» til regjeringen hvor de advarte sterkt mot å øke den militære aktiviteten. For å løse opp i spenningen mellom de to delene av hjemmefronten møttes partene i Stockholm i mars/april 1943. Dette møtet var vellykket og var med på føre til delvis oppklaring i forviklingene mellom Milorg og Kretsen, og etterhvert det samarbeid som utviklet seg til Hjemmefrontens Ledelse. Etter den allierte invasjonen i Normandie, sommeren 1944 kunne de allierte avse fly og utstyr for forsendelser til Norge, og væpningen av hjemmestyrkene kunne begynne. Shetlandsgjengen fraktet våpen på fiskeskøyter over Nordsjøen, senere ble også ubåtjagere tatt i bruk, og allierte fly gjorde over 700 vellykkede slipp over norsk jord. På denne tiden var norske hjemmestyrker klare til å bli satt inn mot tyskerne, om ikke annet så i form av begrensete aksjoner mot jernbanen for å hindre frakt av tyske tropper og utstyr til kontinentet for å stoppe invasjonen. Også hjemmefrontledelsen, FO og SOE støttet aksjoner, men denne gangen var det den allierte overkommandoen (SHAEF) som holdt igjen. De forventet en seier innen utgangen av 1944, og ønsket å ta seg av de tyske styrkene på kontinentet heller enn å måtte angripe 400 000 tyske soldater i «Festung Norwegen». De allierte hadde heller ikke ressurser til å støtte en aktiv motstand i Norge som utviklet seg til full krig. Dette var en stor skuffelse for mange, og nærmest for å holde moralen oppe fikk SOE lov til å sette inn noen grupper. Situasjonen endret seg utover høsten 1944, de allierte styrkene hadde kjørt seg fast i den tyske motstanden, Operasjon Market Garden som var et desperat forsøk på å få et brohode over Rhinen hadde mislyktes, og SHAEF forstod at den nok ikke ville få soldatene heim til jul likevel. Den 26. oktober ble det gitt samtykke til begrensede operasjoner, og 5. desember kom et direktiv som ønsket utvidede aksjoner. Milorgleder Jens Chr. Hauge fortalte i sin bok "Rapport om mitt arbeide under okkupasjonstiden" – at han var i London på den tiden og hadde møtt liten forståelse for norske aksjoner, men like før han skulle returnere til Norge hadde han fått nye direktiver. Disse ga ordre om å sette i verk «den maksimale sabotasje mot jernbaner og veier som lar seg forene med deres primære oppgave. Hensikten er å hindre og forsinke fienden i å nå Kontinentet ved å drive dem på sjøen hvor våre sjøstridskrefter kan senke dem, eller tvinge dem til å marsjere på veien. Særlig oppmerksomhet skal vies til sabotasje omkring Trondheim». Aksjoner begynte omgående og fortsatte helt til krigens slutt. Det er registrert 42 større aksjoner og en hel del mindre som ikke er registrert. Blant de største var Operasjon Betongblanding der over 1000 mann deltok i aksjoner mot jernbanen i sør-norge. SHAEF beregnet at norsk og dansk sabotasje hadde redusert den tyske tilbaketrekningen fra fire til mindre enn en divisjon pr måned. Gutta på skauen. «Parolen er gitt. Ingen møter til registrering, selv ikke de som blir lokket med at de foreløpig skal slippe å bli innkalt til tjeneste. Snart kommer vår dag! […] Hvis du alt befinner deg i en tysk leir, har du ingen sjanser til å bli med på befrielsen. Vær tro mot ditt land, din konge og ditt folk. Nekt registreringen – koste hva det koste vil.» For de som ikke registrerte seg hadde Milorg organisert leire inne i skogen, fra disse leirene dro en del ungdom til Sverige, noen dro hjem, mens andre ble igjen i leirene og fikk militær opplæring. Disse «cellene» skulle være endel av Milorgs styrker som skulle settes inn i forbindelse med frigjøringen. Imidlertid lot frigjøringen vente på seg, og det kunne bli lange dager inne på skogen inntil maidagene 1945. Milorgbaser. I 1944 starter oppbyggingen av regulære partisanbaser inne i øde fjell og skogsområder. Slike ble opprettet i Sør-Trøndelag ("Hjort"), Hedmark ("Orm"), Sogn og Fjordane og Hordaland ("Bjørn West" og "Bjørn East"), Rogaland ("Varg") og i Buskerud og Oppland ("Elg"). Bjørn West og Bjørn East het opprinnelig "Fjord". Base Orm og Base Hjort skulle forsynes via Sverige, men den svenske regjeringen nektet å gi tillatelse til å transportere materiell gjennom Sverige og de ble aldri fullt operative. Opprettelsen av Varg-basen ble vanskelig på grunn av intens tysk aktivitet. Det ble kurset en del mannskaper i denne basen og den mottok 25 flyslipp. Basen Bjørn East fikk problemer på grunn av problemer med radiosambandet med Home Station i England og dermed mangel på forsyninger. Base Elg. Elg ble etter hvert svært omfattende, med et stort område for flyslipp med Eureka-stasjon inne i fjella ved Vassfaret. Basen fikk som oppgave å drive kursing av lagledere og seksjonsledere i Milorg. På slutten av krigen, 24. april 1945, støtte tyske tropper sammen med norske heimefrontkarer på kurs i Eggedal, sørvest i området til Elg. De norske styrkene mistet 5 mann og hadde 3 sårede. De tyske styrkene mistet 29 mann og hadde omtrent like mange sårede. Milorgstyrken trakk seg nordover inn i kjerneområdet av basen og ble oppløst. Totalt mottok basen 38 flyslipp, og hadde på slutten av krigen et lager av materiell og våpen for 2500 mann. Base Bjørn West. Bjørn West ble opprettet som en ordinær militærforlegning og var direkte underlagt Forsvarets Overkommando i London. Her var målet å opprette en stor styrke som skulle være disponibel som innsetningsstyrke. Hvis den ble utsatt for angrep så skulle den enten trekke seg tilbake til fjellområdene langs Sognefjorden, eventuelt bli evakuert av marinen. Etter et forsøk på å omringe de norske styrkene i BA 2 ved påsketider var det stille frem til 27. april da tyske styrker og Gestapo ble landsatt i Matre. Litt senere kom tyske krigsskip inn fjorden, og 28. april gikk tyske styrker til angrep på basen etter oppklaring inne på fjellet. De norske styrkene trakk seg ut 4. mai. Milorg under den allierte okkupasjonen. Folkerettslig og forfatningsrettslig var Milorg en integrert del av de norske styrker og hadde vidtrekkende oppgaver i forbindelse med massearrestasjoner og vakthold i fangeleire for NS-medlemmer. Milorg ble oppløst mot slutten av 1945. Stord (øy). Stord er en øy i Hordaland fylke. Øya har et areal på 241 km² og er delt mellom kommunene Fitjar i nord og Stord i sør. Høyeste fjelltopp er Mehammarsåta, 749 moh. Tilsammen er det over 20 000 innbyggere på øyen. Fordelt med 17 680 i Stord kommune og 2 947 i Fitjar kommune. Imre Nagy. Imre Nagy (født 7. juni 1896 i Kaposvár i Ungarn, henrettet 16. juni 1958 i Budapest) var en ungarsk politiker og motstandsmann. Han var ungarsk statsminister to ganger. Under første verdenskrig kjempet han på Østfronten i den østerriksk-ungarske hæren, og ble tatt til fange i 1915. I fangenskapet ble han kommunist og vendte tilbake til Ungarn etter første verdenskrig og ble medlem av Béla Kuns kommunistregjering. I 1929 dro han til Sovjetunionen og ble medlem av Komintern. På slutten av annen verdenskrig, da Ungarn ble overrent av Den røde arme, dro han tilbake til Ungarn og ble medlem av den kommunistiske marionettregjeringen. Imidlertid ble han stadig mer skeptisk til stalinismen, og da han ble statsminister i 1953 forsøkte han i økende grad å distansere Ungarn fra østblokken og opptre som leder for et selvstendig land. Dette førte til at han ble tvunget til å gå av og utvist fra kommunistpartiet. Da ungarerne gjorde opprør mot den sovjetiske okkupasjonen i 1956, ble Nagy igjen statsminister og erstattet kommunisten Ernö Gerö, som flyktet til Sovjetunionen. Den 1. november appellerte han til vesten om å hjelpe Ungarn. Opprøret i Ungarn ble knust av sovjetiske styrker samme år, og Nagy og andre motstandsmenn søkte asyl i den jugoslaviske ambassaden. Han ble imidlertid arrestert etter at han kom ut etter å ha fått løfte om fritt leide, og ble henrettet sammen med en rekke andre i 1958. Imre Nagy, vendt mot parlamentet Han ble begravet på et lukket område på kommunekirkegården, og graven ble først tilgjengelig etter 1989. Ved siden av graven står et monument med innskrifter på latin, ungarsk, tysk og engelsk. Den latinske innskriften lyder "Vivos voco Mortuos plango Fulgara frango" ("Jeg roper til de levende. Jeg sørger over de døde. Jeg slår lyn tilbake" hentet fra diktet “Das Lied von der Glocke” av den tyske poeten Friedrich Schiller utgitt i 1798). Etter at Ungarn ble fritt ble han gitt en statsbegravelse med fulle militære æresbevisninger, og det står en statue av ham på Martyrplassen, hvor landets helter i kampen mot Sovjet minnes. Bergstad. Bergstad er et by-lignende samfunn grunnlagt med utgangspunkt i gruvedrift. Tidligere hadde bergsteder egne lover, såkalte berglover. Før 1683 var den norske bergordningen slik den var fastsatt i kurfyrstedømmet Sachsen fra 14. århundre. Bergordningen dannet grunnlaget for den dansk-norske Bergordinansen av 23. juni 1683, som hjemlet senere kongelige forordninger og bergprivilegier. I Norge er det bare Kongsberg og Røros som har vært omfattet av berglovene, og omtalt som bergstader. Kongsberg har i dag bystatus. Røros vurderte det samme, men kom frem til at det var mer unikt å fortsatt presentere seg som bergstad framfor som by. Stord Lufthamn Sørstokken. Stord lufthavn, Sørstokken er en lufthavn på vestsiden av øya Stord i Hordaland. Lufthavnen åpnet i 1985 med en rullebane på 1080 meter. Rullebanen ble senere forlenget til 1460 meter. Nytt terminalbygg ble tatt i bruk i august 2001. Stord kommune eier 79 prosent av Stord luftham, Hordaland Fylkeskommune eier resten. Walhalla. Walhalla er et marmortempel ved Donau ved landsbyen (Markt) Donaustauf i landkretsen Regensburg i Bayern. Walhalla ble bygget av kong Ludwig I av Bayern mellom 1816 og 1842 etter forbilde av Parthenon i Athen. Arkitekten var Leo von Klenze. Tempelet er oppkalt etter Valhall, de falnes bolig. I Walhalla æres betydningsfulle tyske borgere og også andre som har vært av betydning for Tysklands eller andre av de tysktalende folkenes historie med byster eller minnetavler. Walhalla tilhører og drives av forbundsstaten Bayern. Byster. Listen er sortert alfabetisk. Tall i parentes angir året bysten ble satt opp. Fyresdal flyplass. Fyresdal flyplass ligger rett nord for tettstedet Fyresdal i Fyresdal kommune i Telemark. Flyplassen ble åpnet 23. september 1967 og hadde en stund fly landinger fra Fjellfly og Cimberair. Rullebanen fikk nytt asfalt dekke (800 meter) mai 2007. Flyplassen er godkjent for småfly med inntil ni passasjerer (ti personer i alt) og vekt inntil 5700 kg. ENFY er kun godkjent for operasjoner i dagslys. Det var tidligere rullebanebelysning, men dette er ikke lenger i bruk. Nå (2009) er Fyresdal Aeroklubb stiftet, og har avtale med kommunen om drift av flyplassen. Fyresdal flyplass ble drevet av hotellet i Fyresdal (Airparc) i et konsept som ble markedsført mot flyturister i Europa, spesielt Nederland og Tyskland. Hotellets hjemmeside:. Det var ett av få slike tilbud i Norge. For opphold eller middag på hotellet, kunne man bli hentet på flyplassen. Hotellet ble tvangsoppløst sommeren 2008. AVGAS er ikke tilgjengelig. Nærmeste flyplasser med Avgas: ENSN (Skien, Geiteryggen), ENNO (Notodden), ENCN (Kristiansand, Kjevik), ENGK (Arendal Lufthavn, Gullknapp). Det finnes imidlertid en Statoilstasjon 300 meter fra hangarområdet. Hokksund flyplass. Hokksund flyplass ligger sør for Hokksund i Øvre Eiker kommune i Buskerud. Flyplassen ble opprettet i 1959, da Drammen flyklubb flyttet aktiviteten sin fra Lier. Plassen ligger parallelt med hovedveien mellom Drammen og Kongsberg, og har rullebane av gress. Flyplassen drives av Drammen Flyklubb, og benyttes av klubbfly og private fly. Hokksund flyplass benyttes mye til flyging med seilfly. Hamar flyplass, Stafsberg. Hamar flyplass, Stafsberg ligger ved gården Stafsberg rett nord for Hamar i Hamar kommune i Hedmark fylke. Da den ble åpnet 17. november 1950 lå flyplassen i skjæringspunktet mellom kommunene Hamar, Furnes og Vang i Hedmark. Driftsutgiftene ble delt mellom Hamar kommune, Luftforsvaret og etterhvert S Flytransport, S Helilift og Hedmark flyklubb. Det gikk lenge en daglig flypostrute mellom Hamar og Oslo / Fornebu. Flyplassen ligger i et område med et stabilt klima og gode flyforhold. Den er også en av de få flyplassene i Norge som er åpen for nyttetrafikk 24 timer i døgnet med unntak av søndager og helligdager. Sterke krefter lokalt ønsker å få lagt ned flyplassen både for å redusere støybelastningen i området og for å legge ut arealet til boligtomter. Ludwig I av Bayern. Ludwig I (født 25. august 1786, død 29. februar 1868) var konge av Bayern fra 1825 til 1848. Han tilhørte huset Wittelsbach og var sønn av kong Maximilian I av Bayern og prinsesse Auguste Wilhelmine Maria av Hessen-Darmstadt. Han var gift med prinsesse Therese av Sachsen-Hildburghausen, og var far til kong Maximilian II. Fritzøe flyplass. Nye kontorer på tidligere rullebane Fritzøe flyplass var en flyplass som lå ved Numedalslågen, øst for Larvik sentrum i Larvik kommune i Vestfold fylke. Den ble anlagt i 1957 etter initiativ fra brukseier Gerhard Aage Treschow. Flyplassen er ikke lenger i bruk, og rullebanen som opprinnelig hadde gressdekke er nå delvis nedbygget med kontorbygg. To gamle hangarer står fremdeles og brukes nå som lagringsplass av private. Flyplassen ble tidligere brukt av blant annet Larvik Mikroflyklubb. Kalutara (distrikt). Kart over Sri Lanka med Kalutara avmerket Kalutara er et administrativt distrikt i Sri Lankas vestprovins. Hele området er befolket av singalesere, den største folkegruppen i landet. Distriktet dekker et område på 1.598 km². En beregning/fremskrivning av folkemengen pr. 2004 lander på 1 066 400 innbyggere. Av noe større byer kan nevnes Keselwatta (43.500 innbyggere), Kalutara (37.800 innbyggere, provinssetet), Beruwala (33.900) og Pānadraya (33.700). Kalutara-distriktet vender mot Indiahavet i vest. I nord har det grense mot hovedstadsdistriktet Colombo, mot øst mot Ratnapura, og mot sør mot Galle. Den 26. desember 2004 ble distriktet rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Colombo (distrikt). Kart over Sri Lanka med Colombo (distrikt) avmerket Colombo er det administrative distrikt i Sri Lanka som inkluderer og omgir hovedstaden(e) Colombo og Kotte. Det er del av landets vestprovins. De fleste i området er singalesere, den største befolkningsgruppen i landet, men det er også mange tamiler der. Distriktet dekker et område på 1.598 km². En beregning/fremskrivning av folkemengen pr. 2004 lander på 1 066 400 innbyggere. Colombo-distriktet vender mot Indiahavet i vest. I nord har det grense mot distriktet Gampaha, mot øst mot Ratnapura, og mot sør mot Kalutara. Den 26. desember 2004 ble særlig den sørlige delen av distriktet rammet hardt av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). William Cecil Slingsby. William Cecil Slingsby (født 25. mai 1849, død 26. august 1928) var en britisk fjellklatrer som hadde stor betydning for utbredelsen av fjellklatring og fjellsport i Norge, og han blir ofte kalt norsk tindesports far. Fra 1872 til 1921 besøkte han Norge 21 ganger, og utførte et stort antall klatrebragder, blant annet mer enn 160 føstebestigninger og -pass. Den viktigste av dem er nok førstebestigningen av Store Skagastølstind (Storen) i 1876, da han på en enestående ekspedisjon sammen med Emanuel Mohn og Knut Lykken utførte fem førstebestigninger på fem dager. Hans navn knyttes særlig til Jotunheimen, hvor navn som Slingsby-breen (nedenfor Storen) og Slingsby-tind (opprinnelig Nordre Urdanostind) vitner om hans innflytelse, men han klatret også mye i Sunnmørsalpene og i Nord-Norge, foruten i Alpene. I 1904 utga han boken "Norway, the northern playground". Han skrev dessuten en rekke artikler for norske og engelske publikasjoner. Oppvekst. Slingsby ble født i Yorkshire i Nord-England. Foreldrene var William Slingsby (1819–1897) og Mary Ann Slingsby, født Dewhurst (1817–1886). Familien bodde i Carleton i Yorkshire hvor den eide et veveri, Carleton Mill. Slingsby var nest eldst av seks søsken, og eldste sønn. Han fikk sin grunnleggende utdannelse ved Cheltenham Public School. Han var en aktiv friluftsmann og utforsket fjell og huler rundt i Yorkshire. Interessen for fjellklatring ble for alvor tent av Edward Whympers førstebestigning av Matterhorn i 1865, og beretningen om den, "Scrambles amongst the Alps" som kom i 1871. Han ble gift i 1882 med Alizon Farrer Ecroyd (1859–1936) og bosatte seg i Carleton-in-Craven. De fikk fem barn, det første i 1883, det siste i 1895. Slingsby var organist og leder for kirkekoret i sin lokale kirke i Carleton-menigheten. Politisk var han svært konservativ, og ble kalt en vaskeekte Tory, men ved besøkene i Norge var dét en side han ikke viste. Ekspedisjoner i Norge. I 1872 dro Slingsby på sin første ekspedisjon til Norge. Etter en lengre rundreise med start i Bergen, via Trondheim til Kongsvoll i Gudbrandsdalen, kom han på tilbaketuren over Sognfjellsveien og fikk se Hurrungene og Store Skagastølstind for første gang. Der og da bestemte han seg for at han skulle bli den første som klatret til topps. I 1874 var han tilbake i Norge og la ut på et omfattende reiseprogram. Han dro rundt i Hardanger, over Voss og Gudvangen til Årdal og Vetti, gjennom Stølsmaradalen, til Røysheim, Galdhøpiggen, gjennom Koldedalen tilbake til Vetti, over Jostedalsbreen til Faleide, for å nevne noe. Underveis fikk han med seg flere toppturer og én føstebestigning. Et slikt tettpakket program kjennetegnet de fleste av hans ekspedisjoner til Norge. På veien tilbake til Bergen, traff han Emanuel Mohn på dampskipet fra Vadheim. De fant fort ut at de hadde en del felles tanker og ideer om mulige erobringer i fjellet. I 1875 var Slingsby i Jotunheimen med sin søster, Edith. Hun ble første kvinne på Glittertind. Etter fullført ekspedisjon, oppfordret Mohn Slingsby til å dele sine erfaringer med et norsk publikum, og Slingsby skrev artikkelen «An English Lady in Jotunheimen» i Den Norske Turistforenings årbok. Vinteren 1875/76 brevvekslet Slingsby og Mohn og planla en stor ekspedisjon til sommeren. 8. juli 1876 møtte Mohn Slingsby i Oslo. De reiste med karjol opp til Bygdin, hvor de hadde avtalt å møte Knut Lykken, som skulle være med som fører. Da Lykken kom, la de ut på en ekspedisjon som er enestående i norsk fjellsports historie, med fem førstebestigninger i løpet av fem dager. Den første var Torfinnstind, ovenfor Torfinnsbu ved Bygdin. De fortsatte så med Galdeberget, Urdanostind, Nordre Urdanostind, som senere fikk navnet Slingsby-tind, Gjertvasstind, før de ga seg i kast med Storen. Erobringen av Storen. Tidlig om morgenen den 21 juli 1876 startet Slingsby, Emanuel Mohn og Knut Lykken fra Vormeli. Været var ikke det beste, men det var siste dagen Lykken kunne være med, så de måtte prøve seg. De kom seg opp i Maradalen, og med visse problemer over Maradalsryggen og ned i Midtmaradalen. De ga seg i kast med den bratte breen på østsiden av Storen. Breen var da uten navn, men fikk senere navnet Slingsby-breen. Her fikk de problemer. Slingsby gikk med «spikerstøvler», det vil si støvler med ispigger, mens Mohn og Lykken syntes slikt ekstrautstyr var unødvendig. Klatringen opp breen ble derfor svært strabasiøs for de to nordmennene. Mohn mistet fotfestet og rutsjet utfor, og ble bare reddet av at de gikk i tau. Slingsby ble etter hvert utålmodig, tok av seg tauet og klatret fra de to andre. Da de omsider kom opp i skaret på nordsiden av Store Skagastølstind, det som senere fikk navnet Mohns skar, var både Mohn og Lykken så utslitt at videre fremrykking var umulig. Slingsby var selv i tvil. Mohn mente at de nå kunne fastslå at Storen var ubestigelig, men Slingsby dro på det. En bemerkning fra Mohn tente Slingsby, og alene ga han seg i kast med veggen. Mohn og Lykken tapte etter hvert Slingsby av syne og begynte å klatre tilbake ned breen. Imens hadde Slingsby nådd toppen. Underveis hadde han hatt problemer med en utoverhengende hylle som han bare kom forbi ved å heise seg opp. På toppen fikk han samlet stein til en liten varde, og la igjen sitt lommetørkle som tegn på at han hadde vært der. Ved nedstigningen fikk han problemer med samme hylle som på veien opp, bare enda verre, og måtte heise seg ned ved hjelp av isøksen. Da Slingsby tok igjen de to andre et stykke ned på breen, spurte Mohn om han følte seg stolt. Men Slingsby svarte overraskende at han skammet seg dypt. Han mente åpenbart at den klatringen han hadde gjennomført var uforsvarlig, at soloklatringen var altfor farlig. Etter 1876. I 1877 var Slingsby igjen i Jotunheimen. Mohn var også der, men de møttes ikke. Slingsby prøvde å få Knut Lykken med seg som fører, men han hadde andre avtaler. Han fikk med seg Anfinn Vetti og Hans Henrik Reusch og fikk blant annet en førstebestigning på Stølsnostinden. I 1880 kom Slingsby til Norge i oktober og opplevde Jotunheimen i vinterdrakt. Han fikk også oppleve bjørnejakt med Torgeir Sulheim. I 1881 var Slingsby på Sunnmøre og i Romsdal. Sammen med Johannes Vigdal var han førstemann på Store Heilstugutind og Mjølkedalstind. I 1884 reiste Slingsby med sin kone, Alizon, og med startpunkt i Nordfjord var de på Lodalskåpa og Romsdalshorn. Slingsby vendte tilbake til Norge i 1885, 1889, og 1894 og klatret i Møre og Romsdal, i Jotunheimen og i Hurrungene. I 1898 dro Slingsby til Tromsø og klatret i fjellene rundt byen. I 1899 var han igjen i Nordfjord, på Jostedalsbreen, og i Skagastølstindene. I 1900 var han igjen på Storen, denne gang i følge med Therese Bertheau, George Baker og Elias Hogrenning. De begynte den 18. juli med klatring og brepass på Jostedalsbreen. Den 24. juli kom de til Turtagrø for en ny bestigning av Storen og fikk selskap av Howard Priestman. Været holdt dem tilbake, men morgenen den 28. juli kunne de starte. Verten på Turtagrø, Ola Berge, ble også med på ekspedisjonen. Etter Slingsbys ønske fulgte de Heftyes rute til toppen. I 1903 og 1904 var det igjen Nord-Norge som var i fokus. I 1906 var han i Kristiansund, og i 1908 var han tilbake i Hurrungene. I 1912 tok han Hurtigruten til Bodø, men fikk også med seg sin siste førstebestigning, av Osatinden. I 1921 var Slingsby to turer til Norge. På den andre, som ble siste gang han var i Norge, ble han ledsaget av sin datter, Eleanor. I Oslo fikk Slingsby audiens hos kong Haakon. I engelske klatrekretser gikk Slingsby i bresjen for Norge som klatrearena, som motvekt mot det britiske klatremiljøets ensidige fokusering på Alpene. Han gikk også sterkt inn for klatring i Storbritannia, og han medvirket til dannelsen av flere lokale klatreklubber. Publikasjoner. "Norway, the Northern Playground", Edinburgh 1904 Artikler i Alpine Journal: «Stray Jottings on Mountaineering in Norway», 1883; «A Day on the Aiguilles Rouges d'Arolla», 1888-1889; «The Ascent of Mjølnir and the Exploration of the Gjegnaland Glaciers in Norway», 1888; «A Nightadventure on the Dent Blanche», 1891; «An Ascent of the Glärnisch», 1896; «Mountaineering in Arctic Norway», 1898-1899; «The Jostedalsbræ and the Sønmøre District», 1899; «New Expeditions in 1900», 1900; «The Ice-Axe in Troldheim», 1907; «Arctic Norway», 1912; «Arctic Norway: Two Ascents of Strandatind», 1915; «Success and Failure on Mont Blanc», 1917. Artikler i Årbok for Den Norske Turistforening: «An English Lady in Jotunheimen»", 1875; «Ascent of Stølsnostind», 1877; «Stray Jottings on Jotunheimen in 1874», 1878; «Round the Hurrungtinder in Winter», 1880; «Chips from the ice-axe in Norway 1881», 1881; «Extracts from my Note-book of 1881», 1883; «Første bestigning av Vengetind», (oversatt) 1883; «Gleanings from Nordfjord», 1884; «Jostedalsbræen, Jotunheimen, Søndmøre», 1889, «The Jostedalsbræ revisited», 1890; «Down to the valley again», 1893; «Unknown corners of the Jostedalsbræ», 1895; «Skaga Gjel», 1895; «New Climbs in Norway in 1900», 1900; «New and old routes up Kviteggen», 1901; «Fjeld og fjeldvandrere», (oversatt) 1902; «Store Skagastølstind», brev 1921; «Vetti to Turtagrø via Gravdal and the Gravdal's skar», 1910; «Camping in Lofoten», 1925. Artikler i Climber's Club Journal: «Climbing within the Arctic Circle», 1915. Artikler i Norwegian Club Yearbook: «Bort ved Lyngen», 1899; «Camping and Climbing in Southern Lofoten», 1904; «New Climbs in an Old Land», 1907; «Back in Norway again», 1922. Tamiltigrene. LTTE sykkeltropp, nord for Kilinochchi i mai 2004 Tamiltigrene (தமிழீழ விடுதலைப் புலிகள்; "tamiḻ iiḻa viṭutalaip pulikaḷ", ofte kjent under det engelske navnet "Liberation Tigers of Tamil Eelam", "LTTE") var en tamilske separatistbevegelse på Sri Lanka som «kontrollerte... rundt 15000 kvadratkilometer» i 2002. Bevegelsen var den største og mest betydningsfulle tamilske separatistbevegelsen på Sri Lanka. Den ble grunnlagt i 1976 som en av flere organisasjoner som ønsker å opprette en uavhengig tamilsk stat, Tamil Eelam, i det nordøstlige Sri Lanka. Organisasjonens leder er Velupillai Prabhakaran. I løpet av tiden som har gått siden LTTE ble stiftet har organisasjonen enten tatt opp i seg eller eliminert de fleste alternative grupperinger. De har erklært total krig mot de singalesiskdominerte myndighetene på Sri Lanka. Strategien har inkludert typisk geriljataktikk, og det er også brukt «terroristmetoder» som selvmordsbombing. LTTE regnes som en terrororganisasjon av en rekke land, inkludert Amerikas forente stater, Canada, EU, India, Australia og Malaysia. Tigrene er allikevel anerkjent av mange som den enhet regjeringen må få til en fredsavtale med dersom det skal bli en reell slutt på borgerkrigen på øya. Organisasjonen var derfor ikke forbudt på Sri Lanka (2006). LTTE har deltatt i fredssamtaler, og de støtter også et politisk parti, Thamizarasuk Katchi, som fikk omkring 90 % av stemmene i den nordlige delen av landet i siste parlamentsvalg. I februar 2009 hadde organisasjonen blitt forbudt på nytt, etter militære nederlagene i 2007 og 2008 hadde tamiltigrene blitt presset inn i et lite område nord for byen Mullaittivu i nordøstlige Sri Lanka med mesteparten av deres kapasiteten ødelagt eller oppgitt. Indisk støtte. I de første årene etter grunnleggelsen av Tamiltigrene skal de ha nytt mye sympati hos den indiske regjeringen, og spesielt i delstaten Tamil Nadu, hvor man støttet tamilenes kamp mot den singalesiske majoritetens diskriminering. Det er en utbredt oppfatning at India ga penger og opplæring til LTTE og andre tamilske væpnede grupper i begynnelsen. 29. juli 1987 ble den indo-srilankiske fredsavtale undertegnet. For Sri Lankas del innebar dette at man ga etter for flere tamilske krav, blant annet mer makt til provinsene på bekostning av sentralregjeringen, sammenslåing av de nordlige og østlige provinser dersom dette fikk støtte i en folkeavstemning og at det tamilske språket fikk status som offisielt språk. India på sin side forpliktet seg til å gjenopprette orden i nordøst med en fredsbevarende styrke, IPKF, og å slutte å støtte tamilske separatistbevegelser. Flere væpnede grupper aksepterte etter noe innledende nøling å gi fra seg sine våpen til IPKF. Etterhvert begynte de indiske styrkene å møte motstand fra alle sider. Den srilankiske regjeringen fryktet et stort opprør, og gikk angivelig i gang med hemmelige forhandlinger med Tamiltigrene. Dette resulterte i en våpenhvile. Allikevel fortsatte det å bryte ut strider mellom Tigrene og IPKF. Det ble rapportert at regjeringen på Sri Lanka ved enkelte tilfeller ga våpen til tamilske grupper for å presse ut IPKF. Da tapstallene steg trakk India ut sine styrker. Tamiltigrene fikk dermed total kontroll over det nordøstlige Sri Lanka, og fortsatte å fjerne konkurrerende grupper. Siden drapet på lederen av EPRLF i Chennai i India i 1990, har Tigrene vært det eneste reelle alternativ for tamilske separatister. Etter dette drapet har indiske myndigheter innført en hardere linje mot LTTE-medlemmer på indisk territorium. Støtten fra India ble enda mer svekket i 1991, da den tidligere indiske statsministeren Rajiv Gandhi ble myrdet, angivellig av en kvinnelig selvmordsbomber fra Tamiltigrene. India står utenfor fredsforhandlingene, og krever Prabhakaran utlevert også om det blir inngått en fredsavtale. Dagens situasjon. Tamiltigrene har ikke lenger kontroll over de store deler av det nordøstlige Sri Lanka, spesielt rundt de større byene, unntatt Jaffna. Siden 2001 har det vært våpenhvile, men den har blitt brudt flere ganger. Tigrene har gitt tegn til at de er villige til å fire på kravet om en selvstendig stat, og i stedet gå inn på en løsning med politisk og økonomisk autonomi innenfor en føderasjon eller konføderajon. 22. februar 2002 ble SLMM (Sri Lanka Monitoring Mission) opprettet, som et internasjonalt overvåkingsorgan for våpenhvilen. Norge er et av landene som har deltatt i meglingen, med tidligere stortingspolitiker og nå utviklingsminister Erik Solheim som representant. Norge har for det meste hatt sympati fra begge sider i konflikten, men særlig singalesiske nasjonalister har til tide uttrykt sterk misnøye mot Norges deltagelse, blant annet ved demonstrasjoner ved den norske ambassaden i Colombo hvor det er brent norske flagg og plassert åpne kister med lik utenfor inngangen til ambassaden. Samtalene har stoppet opp på grunn av uenighet mellom president Chandrika Kumaratunga og statsminister Ranil Wickremesinghe, som tilhører forskjellige partier. Presidenten har beskyldt statsministeren, som har hovedansvaret for forhandlingene, for å være for ettergivende. Det har dermed oppstått en situasjon der det er uklart hvem Tamiltigrene egentlig skal forhandle med. Det har kommet beskyldninger om at Tigrene bruker våpenhvilen til å bygge opp sine styrker. De er også beskyldt for å kidnappe skolebarn og myrde politiske rivaler. Det er også bekymring over at forhandlingspartene ser for mye på pengene man vente vil komme som støtte til utbygging av infrastruktur dersom det blir undertegnet en varig fredsavtale, noe som kan føre til at man glatter over uenigheter som senere kan komme til overflaten. Jordskjelvet i Indiahavet 2004 førte til økt usikkerhet mellom Tamiltigrene og regjeringen, da begge parter beskylder hverandre for å ha planlagt for dårlig for en større katastrofe og for dårlig disponering av hjelpesendinger. I forbindelse med transport av hjelpesendinger inn i det tamilske området har Tigrene for første gang på flere år åpnet grensen om natten. I løpet av 2005 ble situasjonen mellom partene stadig forverret, blant annet ble Sri Lankas utenriksminister myrdet i august, et drap mange mistenker LTTE for å stå bak. I februar 2006 møttes partene i Genève for samtaler. Begge anklaget den andre for brudd på våpenhvilen, og i følge SLMM blir avtalen brutt av begge parter. I mai 2006 ble en troppetransport med fartøyet «Pearl Cruise» angrepet i den hittil alvorligste krisen siden våpenhvilen trådte i kraft. LTTEs sjømilitære ving Sea Tigers angrep med 15 mindre fartøy, senket et av Sri Lankas patruljefartøy og skadet et annet. Tamiltigrene har lenge stått på USAs, Canadas og Storbritannias lister over terrororganisasjoner, og 29. mai 2006 ble organisasjonen også oppført på EUs liste, med den konsekvensen at EU-landene fryser Tamiltigrenes verdier i landene. Kritikere mener at dette betyr at EU med dette har tatt side for myndighetene i konflikten. Erik Solheim, på sin side, mener at dette betyr at Norge vil spille en enda viktigere rolle i forhold til å løse konflikten. I januar 2008 trakk regjeringen på Sri Lanka landet ut av våpenhvileavtalen. Regjeringen ville krige mot tamiler for å ta kontroll over områder som LTTE drevet sin stat fra. Økonomisk blokade er satt inn mot tamiler og mange veier er stengt på grunn av krigsføringen. Regjeringen hindrer også at internasjonale observatører eller menneskerettighetsorganisasjoner kan reise dit. Mange menneskerettighetesorganisasjoner har kritisert regjeringen for angrep mot sivile. Tamilene har også prøvd flere ganger å løse konflikten fredelig. Utviklingen militært sett under krigen har sett tamiltigrene kraftig presset tilbake på de fleste frontavsnitter, allerede om sommeren 2007 etter ett år hadde LTTEs områdene i østlige Sri Lanka gått tapt til regjeringen som umiddelbart satt en administrasjon på plassen med deres egne tamilske allierte inkludert avhopperen oberst Karuna fra LTTE. En mindre lavintensitetskonflikt med terroranslag og mindre voldelige episoder fremdeles fortsetter i østlige Sri Lanka, men LTTE hadde mistet deres kapasitet som militærmakt der. I nord klarte tamiltigrene å holde stand på Jaffna-halvøya, men ble satt under sterkere press fra sør av regjeringsstyrkene som i sommeren 2008 fikk et gjennombrudd langs vestkysten i Mannar-distriktet og deretter startet en kontinuerlig offensiv dypere inn i LTTEs områdene. Kilinochchi falt den 2. januar 2009 til regjeringsstyrkene som senere den 25. januar erobret den siste større byen Mullaittivu fra LTTE. Den siste byen som var under LTTEs kontroll, Puthukkudiyiruppu, har blitt inntatt av regjeringsstyrkene som deretter presset LTTE inn i et lite område nord for byen Mullaittivu. Ved 3. mai 2009 var LTTE slått tilbake til en liten halvøy mellom Nanthikandal-lagunen i vest og det indiske havet i øst med mellom syv og ti kvadratkilometer territorium tilbake. Det reelle tallet på de gjenværende tamiltigrene er ikke kjent med rimelige sikkerhet. De fleste observatørene er nå i den tro om at en slutt på den konvensjonelle krigen mellom regjeringen med sitt militæret og de tamilske opprørerne med deres væpnede hær kan være forekommende. Men en politisk løsning på den etniske konflikten mellom majoritetsbefolkningen og den tamilske minoriteten er nødvendig for å få en permanent slutt på stridighetene og volden mellom partene etter over 25 år med krig. Ødeleggelsen av LTTE som en militærmakt vil ikke nødvendigvis betyr en avsluttelse av den pågående konflikten. Anklager om utpresning. I flere land har LTTE blitt anklaget for økonomisk utpresning av lokale tamiler, også i Norge skal dette ha forekommet. Anklager om tvangsrekruttering av geriljasoldater. Blant de som hevder å ha blitt tvangsrekruttert som geriljasoldat, er minst en nordmann. Espedalsvatnet. Espedalsvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Sør-Fron og Gausdal i Oppland, rett nord for Vestre Gausdal. Vannet er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag. Renne. En renne er en fordypning eller kløft. En trang renne gjerne kalles gjel, mens en renne som er stor og dyp kalles juv. Et eksempel på en renne er Norskerenna. Andreas Vesalius. Andreas Vesalius (født 31. desember 1514 i Brussel, død 15. oktober 1564 i Zenta, Hellas) var en belgisk lege og er kjent for sine bidrag innenfor anatomi. Han studerte medisin ved Universitetet i Louvain, Universitetet i Paris og Universitetet i Padua. Hans mest kjente verk er "De humani corporis fabrica" («Om kroppens strukturer»). Forut for Vesalius tid var det ikke vanlig med postmortem disseksjon av mennesker, og datidens kunnskap var derfor i hovedsak basert på studier av dyr, og av antagelser. Ved hjelp av obduksjonene kunne Vesalius lage anatomiske illustrasjoner som ble brukt i anatomi-undervisning. Av andre bidrag, kan nevnes at Vesalius tilbakeviste Galens påstand om at menn har ett ribben mindre enn kvinner, og Aristoteles tese om at sjelens sete var i hjertet. Eksterne lenker. Andreas Vesalius Skar. 1. Landskapsform: En kløft som går innover i en fjellvegg. Kløften må gjerne ha en viss størrelse for å bli kalt skar. En kløft som er rettet nedover kalles renne, gjel eller juv. 2. Robåt: På de fleste lette båter av tre skjøtes lengdene av bord og reis – også kalt røys – sammen med "skar", også kalt "skråskar" og "skaringer". Ordet "skar" henger direkte sammen med å "skjære". Endene som skal skjøtes sammes på hvert bord eller reis-del skjæres skrått slik at de helt i enden går ut i en spiss. Skråskjæringene skal passe til hverandre. De to skråflatene legges mot hverandre og klinkes sammen med saum. Før de legges mot hverandre, legges det mellom skråflatene gjerne et stykke tøy eller papir gjennomtrukket av tretjære, eller (tjære-)si. Mohns skar. Mohns skar er et skar på siden av Storen i Hurrungane i Jotunheimen, ca. 200 meter nordøst for toppen. I 1876 forsøkte William Cecil Slingsby, Emanuel Mohn og Knut Lykken, som de første, å bestige Storen. Etter å ha slitt seg over isbreen som siden fikk navnet Slingsbybreen, klarte ikke Slingsby å overtale Mohn og Lykken til å bli med helt til toppen. Mohn og Lykken ventet i et skar mens Slingsby klatret de siste 200 metrene alene. Dette skaret fikk navnet «Mohns skar». Tamiler. Tamilene er et folkeslag i det sørlige Asia. Det er omkring 70 millioner tamiler, som for det meste bor i delstaten Tamil Nadu i India (65 millioner), i det nordlige og østlige Sri Lanka (3 millioner), i Malaysia (2 millioner) og Singapore (200 000). I Canada lever det også omkring 500 000 tamiler, mens det er mindre grupper i en rekke asiatiske, afrikanske og europeiske land. I Norge var det i 2004 over 12 000 tamiler, med få unntak har de alle bakgrunn fra Sri Lanka. Utvandringen fra det tamilske kjerneområdet har foregått i to stadier: Første arbeidsemigrasjon, ofte tvunget, under det britiske imperiet og senere flyktninger fra Sri Lanka. De fleste snakker tamilsk språk, som regnes for å være et av de dravidiske språk som tidligere ble snakket over hele det indiske subkontinentet, men som nå er begrenset til den sørlige delen. Tamilene har en sterk etnisk-lingvistisk identitetsfølelse, og regner seg som atskilt fra andre indiske grupper som snakker språk beslektet med sanskrit. Flertallet er hinduer, mens betydelige minoriteter er kristne og muslimer. Kilinochchi (distrikt). Kart over Sri Lanka med Kilinochchi avmerket Kilinochchi er et administrativt distrikt i Sri Lankas nordprovins. Hele området er befolket av tamiler, den nest største befolkningsgruppen i landet. Distriktet dekker et område på 1.279 km². På grunn av borgerkrigen på Sri Lanka var ikke distriktet med under folketellingen i 2001. Men en beregning/fremskriving av folkemengen pr. 2004 lander på 117.400, noe som gjør det til landets minste distrikt etter folketallet. I byen Kilinochchi (ca. 12.900 innbyggere) hadde bevegelsen Tamiltigrene sitt hovedkvarter (2005). Den ble erobret den 2. januar 2009 av den srilankiske regjeringshæren. Kilinochchi-distriktet ligger sør for Jaffnalagunen og Jaffnahalvøya. Den har kyst mot vest mot Palkstredet og nord mot Jaffnastredet og såvidt også mot Bengalbukta i øst. I nord grenser distriktet mot Jaffna-distriktet, mot øst og sør mot Mullaittivu-distriktet, og mot sørvest mot Mannar-distriktet. Den 26. desember 2004 ble distriktets østkyst rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). John Howard. John Winston Howard (født 26. juli 1939) er en australsk politiker og den 25. statsministeren i Australia. Han er den nest lengst regjerende australske statsministeren etter Robert Menzies, som lederen for liberalpartiet. Howard satt som representant for valgdistriktet Bennelong i Sydneys nordre bydeler fra 1974 til 2007. Howard var finansminister i Malcolm Frasers regjering fra 1977 til 1983. Han var leder for liberalpartiet og koalisjonsopposisjonen fra 1985 til 1989, som inkluderte valget i 1987 mot Bob Hawke. Han ble gjenvalgt som leder for opposisjonen i 1995. Howards koalisjon av liberalpartiet og nasjonalpartiet vant valget 2. mars 1996, og slo arbeiderpartiets Paul Keating og hans 13 år lange regjering. Regjeringen hans ble gjenvalgt i 1998, 2001 og 2004. I valget 24. november 2007 tapte han og liberalpartiet valget mot Kevin Rudd fra arbeiderpartiet. Utmerkelser. Howard er følgesvenn av Australiaordenen og har mottatt Hundreårsmedaljen. Han er tildelt høyeste grad, stjerne, av Salomonøyenes orden. I i januar 2009 mottok han den amerikanske utmerkelsen Presidentens frihetsmedalje. Howard ble i 2012 utnevnt til medlem av Order of Merit av dronning Elisabeth. Crickhowell. Crickhowell (walisisk: Crucywel eller Crughywel) er en by i Powys, Wales. Den ligger ved elven Usk, i Black Mountains som er en del av Brecon Beacons. Byen har omkring 2000 innbyggere (2004). Severdigheter inkluderer en bro fra det 17. århundre, en sognekirke fra det 14. århundre og ruinene av Crickhowell slott. Skagastølsbu. Skagastølsbu (1758 moh.), også kalt Hytta på Bandet, er en hytte som ligger ved foten av Storen, mellom Skagastølsbreen og Midtmaradalsbreen, i fjellområdet Hurrungane. Skagastølsbu ble bygget i 1894 og er en oppmurt steinhytte med trebekledning innvendig. Hytta ligger i et værhardt område og har blitt redningen for mange fjellklatrere som har kunnet søke ly der etter å ha blitt overrasket av dårlig vær. Tidligere var hytta en ubetjent hytte drevet av Den Norske Turistforening (DNT) med seks sengeplasser. DNT fant det for vanskelig å drive hytta, så sengene og ovnen ble fjernet. Ettersom hytta er mye brukt av fjellklatrere, ønsket Norges Klatreforbund å overta hytta. Hytta er fremdeles drevet av DNT, men av sikkerhetshensyn har noe nødutstyr blitt installert. Norges Klatreforbund. Norges klatreforbund (NKF) er et forbund som har som formål å fremme klatresporten i Norge og representere norsk klatresport internasjonalt. Norges klatreforbund er et særforbund i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Norges klatreforbund er medlem av Det internasjonale klatreforbundet, Norsk Fjellsportforum og Friluftslivets fellesorganisasjon. Eksterne lenker. Klatre Dannevirke. Dannevirke (tysk: "Danewerk") var et dansk forsvarsverk som strakk seg fra vestre Jylland til handelssenteret Hedeby i øst, det senere Slesvig ved Slien. Ifølge skriftlige kilder ble arbeidet på Dannevirke igangsatt av kong Godfred i 808 fordi han fryktet en frankisk invasjon. Ved arkeologiske undersøkelser 1969–75 ble det imidlertid fastslått at Dannevirke ble bygget i tre faser i perioden 737 til 968. Forsvarsverket besto av flere forskjellige voller, som hovedvollen, eller «Østervolden», som skulle beskytte halvøya Svans. Totalt er Dannevirket ca. 30 km langt og høyden varierer fra fire til seks meter. I Middelalderen ble forsvarsverket utbygget og styrket med palisader og murer, og ble brukt som samlingspunkt for danske aksjoner i nord-Tyskland. På 1200-tallet forsterket Kong Valdemar forsvarsverket med en stenmur, i dag kjent som Valdemarsmuren. Siste gang Dannevirke ble brukt som dansk forsvarslinje var under den Andre slesvigske krig i 1864, dengang uten mye hell. Etter krigen ble den, og området rundt, annektert av Preussen og Østerrike. Under andre verdenskrig planla tyskerne å innarbeide Dannevirkeområdet i den tyske hærens forsvarslinje mot en alliert invasjon fra Nordsjøen. Den nye forsvarslinjen skulle beskytte Tyskland i tilfelle de allierte sikret seg Jylland. Planen ble forhindret av dansken Søren Telling. Norsk Kommuneforbund. Norsk Kommuneforbund er et tidligere norsk fagforbund, etablert i 1920 som "Norsk Kommunearbeiderforbund". Navnet Norsk Kommuneforbund kom i 1923. Det var Norsk Arbeidsmandsforbund som tok initiativ til å etablere kommuneforbundet som, startet med 3280 medlemmer. Kommuneforbundet var tilknyttet LO. Norsk Kommuneforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund etablerte 17. juni 2003 det nye fagforbundet Fagforbundet. Union internationale des associations d'alpinisme. Union internationale des associations d'alpinisme (UIAA, det internasjonale klatreforbundet) er en organisasjon som representerer flere millioner fjellklatrere over hele verden i internasjonale spørsmål. Organisasjonen ble grunnlagt i 1932 og har nå over 88 medlemsforbund fra 76 land. UIAA er godkjent av Den internasjonale olympiske komité (IOC) som den internasjonale føderasjonen som representerer fjellklatring. Dannevirke (New Zealand). Vikingskilt ved utkanten av Dannevirke. "For det danske forsvarsverket med samme navn, se: Dannevirke" Dannevirke er en newzealandsk by. Den er den største byen i distriktet Tararua. Områdene rundt byen er preget av melk og ullproduksjon. Dette er en stor inntektskilde for byens ca. 6 000 innbyggere. Byen ble grunnlagt i 1872 av danske, norske og svenske nybyggere. Den første industrien var knyttet til skogbruk og produksjon av sviller til den newzealandske jernbanen. Etter at skogen var ryddet ble områdene gjort om til beitemark. Galen. Galen (latin "Claudius Galenus", gresk "Klaudios Galenos", født ca. 130 død ca. 200) var en gresk lege, anatom og filosof. Betraktes av mange som en av de mest innflytelsesrike legene gjennom alle tider. I en periode av sitt liv var han livlege for gladiatorer, som ga ham gode muligheter til å studere anatomi og kirurgi. Biografi. Han var født i Pergamon i Lilleasia og etter studier i Smyrna, Korint og Alexandria arbeidet han som lege i Pergamon inntil han reiste til Roma i 162. I Roma var han Marcus Aurelius' livlege og holdt forelesninger om medisin. Galen er blitt kalt «Legeprinsen» og i ry stod han bare under Hippokrates. Galenos' lære. Galenos var påvirka av Hippokrates' medisinske tenkning, av Herofilos' og Erasistratos' lære i anatomi og fysiologi, og av Platons og Aristoteles' filosofi. Galenos fremstilte medikamentene selv med stor omhu og pinlig nøyaktighet. Et legemiddel skulle inneholde den virksomme bestanddel i en form som lett kunne tåles av den syke. En rekke oppskrifter på legemidler som fortsatt er i bruk, stammer fra Galenos (galenisk farmasi). I sitt syn på kroppen hadde han en strengt logisk og systematisk tilnærming. Han tenkte seg kroppen gjennomstrømma av fire væsker (humorer): svart galle, gul galle, blod og flegma (slim). Disse ble balansert av de fire elementene (ild, luft, vann og jord), de fire kvalitetene varme, fuktighet, kulde, tørrhet, de fire livsfasene (barndom, ungdom, voksen alder og alderdom) og de fire årstidene. I tillegg hadde kroppen tre slags gasser som ble danna i de tre sentrale organene hjerte, lever og hjerne. Sjukdom skyldtes en ubalanse i kroppsvæskene, og senere tiders utbredte bruk av årelating stammer fra Galenos. Galenos' betydning skyldes de observasjonene han gjorde av kroppen, mer enn teoriene hans. Han gjorde omfattende anatomiske studier og holdt offentlige anatomiforelesninger og demonstrasjoner. Pga. forbudet mot disseksjon av mennesker, måtte han bruke dyr. Derfor er ikke alle observasjonene hans helt presise. Men han står bak viktige oppdagelser for å forstå fordøyelsen, nervesystemet, blodomløpet og åndedrettet. Han var den første som brukte pulsen i diagnostisk øyemed. Også Galenos' medisinske filosofi har hatt betydning for medisinsk tenkning like til 1800-tallet. Det var for eksempel han som definerte de tre personlighetstypene – den flegmatiske, den koleriske og den melankolske. Jordskjelvet i Tangshan 1976. Jordskjelvet i Tangshan (kinesisk: 唐山大地震, pinyin: "Tángshān dàdìzhèn") fant sted den 28. juli 1976 i Tangshanbyprefekturet i Hebei-provinsen i Folkerepublikken Kina og er det jordskjelvet i moderne tid som har krevd flest menneskeliv. Hovedskjelvet var ca. 7,8 – 8,2 på Richters skala, og rammet i de tidlige morgentimer, kl. 03.42.53,8 lokal tid, og pågikk i ca ti sekunder. Et nesten like sterkt etterskjelv fulgte 16 timer etter, og det medførte ytterlige dødsofre. Telegrambyrået Xinhua anslo dødstallene til 242 000 døde, mens amerikanske geologiske institutter anslo dem til å ha vært opptil 650 000, med ytterligere over 800 000 skadede. Et område på omlag 6,5 km x 8 km ble rasert i Tangshan. Mange av dem som overlevde det første skjelvet, ble innesperret under raserte bygninger. Åttefem prosent av bygningene i byen falt enten sammen eller ble skadet så sterkt at de ble ubeboelige. Skjelvet forårsaket skader også i storbyene Tianjin og Beijing, som ligger i det samme område som Tangshan. 5,3 millioner hus ble helt eller delvis ødelagt. Skjelvet kunne fornemmes av folk så langt unna som Xi'an. Det var noen forvarsler særlig dagen forut for skjelvet. Grunnvannet sank og steg tre ganger, noe som kunne observeres blant annet i brønner. Tegnene ble tolket riktig i fylket Qinglong et stykke fra episenteret, noe som fgørte til at i det minste der var dødstallene lavere enn de kunne ha vært; lokalbefolkningen tok forholdsregler og evakuerte til tryggere steder. Jordskjelvet fant sted under et år da en rekke politiske hendelser rystet Kina og det kinesiske kommunistparti. Nevnes kan statsminister Zhou Enlais død (januar), den såkalte Tiananmenhendelsen i Beijing (april), formann Mao Zedongs død (september), og arrestasjonen av den såkalte Firerbanden (oktober). Året ble på grunn av sin blanding av fysiske og politiske rystelser senere omtalt av mange som «forbannelsens år». Et minnesmerke og et museum sentralt i Tangshan er de eneste som i dag (2008) som beskjeftiger seg med katastrofen i det offisielle Kina. Se også. Tangshan Ceredigion. Ceredigion er et grevskap i Wales. Det var tidligere en del av Dyfed, og var før det kjent som Cardiganshire (walisisk Sir Aberteifi). Det grenser mot Gwynedd, Powys, Carmarthenshire og Pembrokeshire, og mot vest ligger Cardiganbukten. Navnet betyr «Ceredigs land», som refererer til sønnen til Cunedda, en høvding som skal ha erobret store deler av Wales omkring det 5. århundre. Grevskapet ble opprettet 1. april 1996. Mellom 1974 og 1996 utgjorde det et distrikt i Dyfed. Da det ble opprettet fikk det det tradisjonelle navnet Cardiganshire, men dette ble endret til det walisiske Ceredigion dagen etter. De kambriske fjellene dekker mye av den østlige delen av Ceredigion, mens det i sør og vest er et flatere landskap. Høyeste punkt er Plynlimon, omkring 757 moh.. Fem elver har sitt utspring der: Severn, Wye, Dulas, Llyfnant og Rheidol. Den viktigste elven er Teifi, som markerer grensen til Carmarthenshire og Pembrokeshire. Langs kystlingen er det en rekke sandstrender. Turingmaskin. En turingmaskin er en formelt beskrevet, universell datamaskin En turingmaskin er en tenkt, formelt beskrevet maskin som utfører ordre etter en helt bestemt oppskrift eller en tabell. Maskinen er en idealisert og formell beskrivelse av en datamaskin, og hvilke beregninger eller oppgaver en datamaskin kan utføre. Maskinen er idealisert i den forstand at den har uendelig stor lagringsplass (hukommelse), og den gjør aldri feil på grunn av sine fysiske mekanismer. Det var Alan Turing som først beskrev en slik maskin i sin avhandling "On Computable Numbers" i 1936. En turingmaskin består av et lese/skrive-hode som kan lese/skrive tegn fra/til ruter på en papirstrimmel. Maskinen har mange, men et endelig antall tilstander som beskriver hva som skal gjøres når et bestemt tegn leses. For hvert tegn som leses, gjøres to ting: maskinen skriver eventuelt et nytt tegn til strimmelen, og endrer tilstanden. Maskinen har en start-tilstand og en slutt-tilstand. «Resultatet» av beregningene står til slutt på strimmelen. Alan Turing brukte en formell beskrivelse av en slik maskin for å bevise setninger innen matematikken. Siden har interessen rundt hans abstrakte maskiner (de ble først senere kalt turingmaskiner) vokst i forbindelse med fremveksten av datamaskiner, og hva datamaskiner egentlig kan utføre av beregninger. Det ser ut til at ingen maskin kan være «kraftigere» enn en turingmaskin i den forstand at den kan utføre andre oppgaver som turingmaskinen ikke klarer. Computing machinery and intelligence. "Computing machinery and intelligence" var en artikkel skrevet av den britiske matematikeren Alan Turing. Artikkelen ble publisert i 1950. Det var en viktig artikkel som omhandlet temaet kunstig intelligens hvor begrepet som nå kalles turingtest ble introdusert. Turing viste store og visjonære tanker om datamaskiner og kunstig intelligens i denne artikkelen som sto i filosofitidsskriftet Mind i oktober 1950. Raymond Kurzweil. Dr. Raymond Kurzweil (født 12. februar 1948) er en amerikansk pionér innen datateknologien; OCR (optisk gjenkjenning av tegn), tekst-til-tale syntese, talegjenkjenning og elektroniske musikk-keyboards. Han er forfatter av flere bøker om kunstig intelligens, helse, teknologisk singularitet og transhumanisme. I 1970 tok han en Bachelor's grad ved MIT. Kurzweil kom inn i National Inventors Hall of Fame. Han har fått Lemelson-MIT Pris på 500 000 USD, som er USAs største utmerkelse innen oppfinnelser og innovasjon. Videre har han fått National Medal of Technology i 1999, som er USAs høyeste utmerkelse innen teknologi. Han har fått en rekke andre utmerkelser, bl.a. er han æresdoktor ved 15 universiteter. I desember 2004 fikk Kurzweil plass i styret til Singularity Institute for Artificial Intelligence. Det Kurzweil er best kjent for er hans interesse for, og kunnskap om, hvordan teknologi endrer livet til mennesker på jorden, samt hans dyktighet når det gjelder å få spredd disse kunnskaper. Dette gjør han både gjennom bøker, og ikke minst gjennom artikler på internett. Hans syn på enkelte sider ved og transhumanisme er sterkt omdiskutert. Bibliografi. Kurzweil er også medforfatter til boken "Are We Spiritual Machines? Ray Kurzweil vs. the Critics of Strong A.I." (2002) Avicenna. Avicenna framstilt i et håndskrift fra 1271. Avicenna (latinsk) (persisk: Abu Ali Husain ebn Abdallah Ebn-e Sina eller Ibn Sina) (980 – 1037) var en iransk, astronom, filosof og poet. Han var fra byen Bulkh. Ibn Sina er verdenskjent muslimsk vitenskapsmann, medisiner og filosof. Avicenna er kjent for sine tolkninger av Aristoteles og nyplatonikerne, og for de medisinske metodene han har brukt. Hans skrifter om medisin kalles fortsatt for Medisinens Kanon, og blir stadig lest og referert til, spesielt når det gjelder diagnostisk observasjon. Hans filosofi og lære var pensum på flere europeiske universiteter helt fram til 1800-tallet, hans grav er i Hamadan eller Hagmatana (gammelpersisk) i Iran. Mentawaiøyene. thumb Mentawaiøyene er en øygruppe utenfor vestkysten av Sumatra på Indonesia. Den største av av de fire øyene i gruppen er Siberut (4030 km). De andre øyene Sipura, Nord-Pagai (Pagai Utara) og Sør-Pagai (Pagai Selatan). Øyene ligger parallelt til Sumatras kyst ca 150 km ute i Indiahavet. Havstykket imellom heter Mentawaistredet. Mentawaiøyene er del av provinsen Vest-Sumatra (Sumatera Barat). De er blitt populære reisemål blant surfere. Den 26. desember 2004 ble øyene rystet av en det sterke undersjøiske jordskjelv som hadde sitt episenter ikke langt unna, og ble også rammet av en tsunami utløst av skjelvet. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Forskyvningene i jordskorpen skal ha hevet øyene inntil to meter. Mentawai-folket ble kjent for et norsk publikum gjennom NRK-serien Den store reisen. Siberut. Siberut er den største av Mentawaiøyene i Indonesia, og ligger vest for Sumatra i Indiahavet. Den er det viktigste hjemsted for mentawaifolket, og er dekket av tropisk regnskog. Til tross for at hele øya er naturpark, har den vært utsatt for noe trehogst. Øya tilhører provinsen Vest-Sumatra. Øya er kjent for noen apearter, som klossgibbon, langur, mentawailangur og mentawaimacaque. Den 26. desember 2004 ble øya rystet av et sterkt undersjøisk jordskjelv som hadde sitt episenter ikke langt unna, og ble også rammet av en tsunami utløst av skjelvet. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Forskyvningene i jordskorpen skal ha hevet øya inntil to meter. Nias. Nias er en øy utenfor vestkysten av Sumatra i Indonesia. Den er et velkjent mål for surfere. Den er del av provinsen Nord-Sumatra. Dette er en av de få øyene i Indonesia som har overveiende kristen befolkning. Over halvparten av innbyggerne er protestanter. Den 26. desember 2004 ble øya rystet av det sterke undersjøiske jordskjelv som hadde sitt episenter nordvest for øya og ikke langt unna, og ble straks etter også rammet av inntil ti meter høye tsunamier utløst av skjelvet. Den 28. mars 2005 ble øya rammet på nytt, av et jordskjelv som antas å ha beslektet årsak som det forrige jordskjelvet i området, som hadde sitt episenter omtrent på samme sted nordøst for øya. Flere hundre bygninger ble jevnet med jorden. En talsmann for katastrofesenteret i området antar at over 1 000 har omkommet på Nias, og Indonesias visepresident Jusuf Kalla uttalte noen timer etter skjelvet at man kunne regne med 1–2 000 omkomne på øya. Han understreket samtidig at anslaget er basert på antallet ødelagte bygninger, og ikke på antall bekreftet omkommet. Werner Christie (1877–1927). Werner Hosewinckel Christie (født 20. desember 1877 i Malvik, død 29. april 1927 i Hamar) var en norsk landbruksvitenskapsmann. Christie var utdannet fra Landbohøjskolen i København. Han arbeidet i Statistisk sentralbyrå fra 1901, som sekretær i Landbruksdepartementet fra 1902 og påbegynte 1903 studier i planteforedling i Danmark, Sverige og Tyskland. I 1905 ble Christe bestyrer av den første offentlige forsøksstasjonen i planteforedling i Norge, på Møystad ved Hamar. I 1915 ble han den første i norge som tok doktorgraden på et landbruksvitenskaplig emne. I 1919 ble han professor ved Norges landbrukshøgskole. Fra 1921 bodde han på sin gård Vidarshov på Vang i Hedmark, hvor han drev forsøk i planteforedling. Werner Hosewinckel Christie var far til generalmajor Johan Koren Christie og generalmajor Werner Christie. Padova. Padova (tysk navn (brukes også på engelsk, svensk, nederlandsk o.a.): Padua) er en av de eldste byer i Italia. Byen har 210 000 innbyggere (2004). Den ligger ved Posletten, 30 km. vestlig for Venezia ved elven Bacchiglione, og er hovedstad for den likelydende norditalienske provinsen. Universitetet i Padova er det nest eldste i Italia og ble grunnlagt i 1222. Giotto fantastiske freskner kan beskues i Cappella degli Scrovegni. Ko Phi Phi Don. Strand på Ko Phi Phi Don. Koh Phi Phi Don («koh» betyr «øy» på thai) er den største av Phi Phi-øyene i Thailand. Den er den eneste av øyene som er fast bebodd. Øya er H-formet, hovedbebyggelsen ligger på stredet som forbinder de to delene. Her er også de fleste turistanleggene. Ko Phi Phi Don er et populært reisemål for turister. Alle tilreisende må komme med båt – fra Phuket, der det er en internasjonal flyplass, tar turen tre timer. Den 26. desember 2004 ble øygruppen rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Car Nicobar. Car Nicobar (eller Pu, som den kalles på det stedlige språk) er den nordligste av Nikobarene, som i sin tur er den sørligste delen av det indiske forbundsterritoriet Andamanene og Nikobarene. Den ligger 9° 10' N, 92° 45' Ø og har en størrelse på 127 km². Selv om dette er mindre enn 7% av Nikobarøyenes samlede landmasse, er 29145 (2001), over halvparten, av øyenes befolkning bosatt der. Det er 16 landsbyer på øya. Den største er Malacca (4314 innbyggere). Car Nicobar ligger 750 km fra episenteret for jordskjelvet i Indiahavet den 26. desember 2004, og de påfølgende tsunamiene rammet øya med stor kraft. Øyenvitner beskrev bølgen som omkring ni meter høy. Antall dødsofre var meget høyt. Ulrich von Jungingen. Tresnitt av Ulrich von Jungingen Ulrich von Jungingen (født omkring 1360, falt 15. juli 1410) ble i 1407 enstemmig valgt til etterfølger etter sin bror Konrad von Jungingen som Den tyske ordens stormester. Han førte ordensstatens hær i slaget ved Tannenberg (1410), hvor han falt sammen med de fleste av ordenens riddere. Ulrich von Jungingen ble beskrevet som dydig og dyktig, en klassisk ridder etter middelalderens idealer. Han ga bevisst avkall på å benytte seg av overraskelsesmomentet under begynnelsen av slaget, og angripe fienden før de kunne forberede seg til slaget. Han lot tvert imot den polsk-litauiske konge Ladislaus II Jagiello overbringe to sverd, noe som blant riddere tradisjonelt gjaldt som oppfordring til strid. Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld. Prinsesse Victoria von Sachsen-Coburg-Saalfeld (født 17. august 1786 i Coburg, Tyskland, død 16. mars 1861 i Frogmore House, Windsor) var mor til dronning Victoria av Storbritannia. Den tyskfødte prinsessen ble født i 1786 som datter av hertug Franz av Sachsen-Coburg-Saalfeld og Auguste von Reuss zu Ebersdorf. Da hun var 17 år gammel, den 21. desember 1803, giftet hun seg med fyrst Emich Karl von Leiningen, men han døde allerede i 1814. Flere år senere (11. juli 1818) giftet hun seg i Kew Palace (Surrey) med Edward Augustus av Hannover, hertug av Kent og Strathearn, en yngre sønn av kong Georg III av Storbritannia. I dette ekteskapet fikk hun datteren Alexandrine Victoria, den senere dronningen av Storbritannia og Irland og keiserinnen av India. Sachsen-Coburg-Saalfeld, Victoria von Sachsen-Coburg-Saalfeld, Victoria von Sachsen-Coburg-Saalfeld, Victoria von Meulaboh. Meulaboh er en by på sørvestkysten av provinsen Aceh på øya Sumatra i Indonesia. Folketall ble i 2004 beregnet til 34 400. Fiskerinæringen var hovednæringsvei. Jordskjelvkatastrofen 2004. Om morgenen den 26. desember 2004 ble byen først rammet av det verste jordskjelvet i verden på 40 år, og noen minutter deretter av en stor tsunami utløst av dette og påfølgende jordskjelv. Det første og kraftigste undersjøiske jordskjelvet hadde sitt senter i havet 135 km utenfor Meulaboh, kysten og Simeuleøya (som også tilhører Aceh). Om lag 80 prosent av byen ble jevnet med jorden. Byen var deretter isolert i tre dager. Den kunne verken nås til lands eller til vanns fordi kaianleggene var ødelagt. Da kontakt ble gjenopprettet den 29. desember kunne fastslås at minst 10 000 av innbyggerne var omkommet, men trolig var det langt flere. En av årsakene til den ekstreme ødeleggelsen var at byen kun lå 1 meter over havoverflaten Wunderbaum. Wunderbaum (egentlig WUNDER-BAUM ® av firmaet Firma Julius Sämann Ltd. fra Sveits) er en parfymert bit av papp formet som et tre. Wunderbaum brukes for å parfymere og pynte opp i biler, og fåes i flere forskjellige dufter. Julius Sämann, en kanadisk biokjemiker og forretningsmann med sveitsisk avstamning, oppfant 1951 de såkalte Little Trees lagd av porøs kartong. Grunnen var klagen fra en melkebil-sjåfør om ond lukt fra spilt melk. Produktet produseres og selges over hele verden. Produktet har forskjellige navn i forskjellige land: WUNDER-BAUM (i Norge, Tyskland, Sverige, Nederland, Finland, Danmark), Little Trees (i USA), Magic Tree (i Storbritannia og Irland) eller Arbre Magique (i Frankrike, Italia, Spania og Portugal). Klaser av Wunderbaum i speilet i bilen blir ofte assosiert med såkalte rånere. Simeulue. Simeulue er en øy utenfor vestkysten av provinsen Aceh på Sumatra i Indonesia. Det bor om lag 70 000 på øya. På grunn av avstanden til Sumatra har øya vært uberørt av kamphandlingene mellom separatister og regjeringsstyrker der. Beholkningen er beslektet med øyboerne på Nias noe lenger mot sørøst. De snakker «ulau» (også kalt «simeulue»), som er et annet språk enn det som ellers tales i Aceh. Storparten av befolkningen er muslimer. Simeule er et eget fylke, og administrasjonssetet er i byen Sinabang. Andre småbyer er Sibigo, Sigulai og Lamame. Øya har turistindustri basert på surfing i bølgene fra Indiahavet, men livnærer seg ellers av fisking, kokosnøtter og dyrking av kryddernellik. Jordskjelvkatastrofen 2004. Det er sju jordskjelv på dette kartet pr. 26. desember 2004 kl. 1700 UTC. Det opprinnelige bildet kommer fra USAs kystvakt, og engelsk Wikipedia har tillagt alle jordskjelvsdata. Om morgenen den 26. desember 2004 ble øya først rammet av det verste jordskjelvet i verden på 40 år, og noen minutter senere av en stor tsunami utløst av dette og påfølgende jordskjelv. Det første og kraftigste undersjøiske jordskjelvet, med en styrke på 9,0, hadde sitt senter i havet noen få km nesten rett nord for Simeulue. Jamfør kartet: Den sørligste markeringen er over dette hovedskjelvet, og øya rett sønnenfor er Simeulue. De materielle ødeleggelsene var meget store, men ettersom befolkningen hadde fått overlevert erindringene fra en tsunami i 1907, visste mange å løpe opp i høyden da jordskjelvet kom. Kanskje var det bare fem som omkom. Den 28. desember 2004] kl. 03.10 om natten ble øya rystet av et etterskjelv på styrke 5,7. Hyposenteret var 24 km direkte under øya. Den 1. januar 2005 kl. 08.55 opplevde øya nok et jordskjelv, også det på styrke 5,7. Hyposenteret var 26 km direkte under øya. Innocens IV. Innocens IV (Sinibaldo de Fieschi) (født ca. 1180 eller 1190, død 7. desember 1254) var pave fra 25. juni 1243 til sin død drøyt elleve år senere, 7. desember 1254. Sinibaldo ble født i Lavagna ved Genova i en av Genovas fremste familier. Han ble sendt for å studere i Parma og Bologna og ble regnet som en av de fremste innen kirkerett i sin tid. Celestin IVs pontifikat varte bare 18 dager, og etter hans død 10. november 1241 skulle det gå halvannet år før man fikk valgt en etterfølger. Da Sibibaldo ble valgt og tok navnet Innocens IV den 25. juni 1243 skal den tysk-romerske keiseren Fredrik II ha sagt at han mistet sitt vennskap med en kardinal og fikk et fiendskap med en pave. Han uttrykte allikevel i et brev til sin tidligere venn at han håpet at man kunne komme fram til gode løsninger på de problemer som eksisterte mellom hans rike og Den hellige stol. Forhandlinger startet raskt etter, men brøt sammen da Fredik ikke kunne innfri alle de krav Innocens stilte. Pave Innocens IV var henført av korstogtanken. Han etterfulgte den sykelige Celestin IV som ikke var pave lengre enn noen uker, men før den tid hadde Gregor IX vært en sterk pave som i sitt testamente ba sine etterfølgere om å forsvare Jerusalem som stadig ble angrepet av muslimene og for å slåss mot den tysk-romerske keiseren Fredrik II som hadde satt seg opp mot pavemakten. Den nye paven forsøkte å løse de oppgavene som den tidligere paven hadde etterlatt seg. Striden med den tysk-romerske keiseren. Paven fant ut at hans posisjon i Roma var usikker, og i hemmelighet trakk han seg sommeren 1244 tilbake til Genova, og derfra videre til Lyon. Der samlet han konsilet i Lyon som påbød en allmenn fireårig fred over hele Vesterlandet. Man våget ikke å holde kirkemøtet i Roma for da delegatene sist, 15 år tidligere, ble forsøkt samlet ble de tatt til fange av den tysk-romerske keiserens soldater og møtet ble innstilt. Et mål med det tidligere møtet var faktisk å få keiseren avsatt. Det samme målet hadde også konsilet i Lyon, som lå plassert lengre fra keiserens maktbase på Sicilia. Konsilet avsatte Fredrik II og bannlyste og anklaget ham for mened, helgenran og kjetteri. I hele kristenheten ble det startet en voldsom propaganda mot keiseren. Til sin hjelp tok paven i bruk blant annet de nylig opprettede tiggermunkene, Dominikanerordenen|dominikanerne og Fransiskanerordenen|franciskanerne, de viktigste drivkreftene i den kirkelige ekspansjon på 1200-tallet. Dette skapte sterke reaksjoner i hele Europa, og det var først etter Fredriks død i 1250 at Innocens trygt kunne vende tilbake til Italia. Han dro først til Perugia, og først i 1253 reiste han videre til Roma. Korstog planlegges og mislykkes. Det ble også planlagt et nytt korstog i Lyon i 1245, og for å bekoste det ble det krevd en større andel av presteskapets tyvendedel for de nærmeste tre årene. Pave Innocens IV og kardinalene skulle på samme tid ofre en tiendedel av sine inntekter for Jerusalems sak. Det ble oppfordret til at de kristne i Europa skulle be for Jerusalems redning. Korstogspredikanter reiste rundt og samlet inn penger og søkte stridsmenn til det korstoget som Ludvig IX av Frankrike ledet. Den norske kongen Håkon Håkonsson hadde i brev til paven lovet å lede en korsfarerflåte. Da kardinal Vilhelm av Sabina besøkte Bergen sommeren 1247 nektet kong Håkon å delta. Denne beslutningen viste seg i ettertid å være en meget klok beslutning. Korstoget mislyktes totalt. De kristne ble slaktet ned, og den franske kongen ble tatt til fange. Ludvig IX ble først frigitt etter en enorm erstatning på hundretusentalls gullmynt. Kardinal Vilhelm av Sabina besøkte for øvrig også Sverige i 1248 da Skänninge-møtet ble holdt. Resten av Innocens IVs pontifikat var sentrert rundt planer om å styrte Manfred, Fredriks sønn som av de fleste av byene og adelen ble regnet som den naturlige etterfølger på keisertronen. På sitt sykeleie fikk paven vite at Manfred hadde seiret i slaget ved Foggia i 1254. Dette skal ha fremskyndet hans død, som inntraff 7. desember 1254. Pavens sendebud hos mongolene. Ikke bare Norden fikk pavens sendebud på besøk, men så langt østover som i dagens Russland i daværende mongolenes land kom Plano Carpini 1246 i kontakt med folk som samojeder for å vinne flere sjeler til kristendommen. Carpini var pave Innocens IVs sendebud i øst i 1245-1247. Selv muslimene fikk noen fredelige besøk ved siden av korstog, blant annet i Syria og Egypt. Fieschi, Sinibaldo Aberaeron. Aberaeron er en kystby i Ceredigion i Wales. Den ligger ved elven Aeron og Cardiganbukten, og er administrasjonsby for grevskapet. Byen ble planlagt og grunnlagt i 1805 av Alban Thomas Jones, og er en av de første planlagte byer i Wales. Jones hadde arvet en stor sum, og brukte omkring 150 000 pund på å anlegge en pir ved Aerons munning. Georgiansk arkitektur er et dominerende trekk i bybildet. Aberaeron har blitt kjent for honningproduksjon, og man får blant annet kjøpt en spesielle honningiskrem som ikke finnes andre steder. Det er en utstilling i byen om honningbier. Nedertysk. Nedertysk, lavtysk eller plattysk ("Platt(düütsch)" eller "Nedderdüütsch") er en fellesbetegnelse for det vestgermanske språket som hovedsakelig tales i Nord-Tyskland og Nederland, og som i motsetning til det høytyske språket i Syd- og Midt-Tyskland ikke har gjennomgått en historisk konsonantforskyvning på 700- og 800-tallet. Nedertysk inndeles i to grener, vestnedertysk (nedersaksisk) og østnedertysk. Nedertysk tales hovedsakelig i dagens Nord-Tyskland. Moderne nedertysk er utviklet fra en eldre form for nedertysk, gammelsaksisk (også kalt "gammelnedertysk"). Under hansatiden var nedertysk lingua franca i hele Østersjøområdet, noe som i meget stor grad har preget utviklingen av de skandinaviske språkene. Anslagsvis mellom 30 og 40 prosent av det daglige norske vokabularet er av nedertysk opprinnelse. Vaduz erkebispedømme. Vaduz erkebispedømme er et immediat romersk-katolsk erkebispedømme som omfatter hele Liechtenstein. Det ble utskilt fra det sveitsiske bispedømmet Chur i 1997. Erkebiskop er den forhenværende biskopen av Chur, Wolfgang Haas. Historie. Området som i dag utgjør Liechtenstein, lå helt fra senromersk tid under Chur bispedømme, som var det eldste bispesetet nord for Alpene. Reformasjonen fikk aldri fotfeste i området, og katolisismen er derfor den dag i dag den fremherskende trosretningen i fyrstedømmet (76 %) – i tillegg til å være statsreligion. På grunn av den romerske kuriens bestrebelser etter å tilpasse bispe- til statsgrenser ble Liechtenstein i 1997 løst fra Chur bispedømme. Det skjedde ved opprettelsen av Vaduz erkebispedømme gjennom pave Johannes Paul II den 2. desember 1997. En medvirkende årsak skal ha vært at Wolfgang Haas i sin tid som biskop av Chur var omstridt i bispedømmet sitt. Pavens nuntius i Sveits, Francesco Canalini, er også nuntius for Liechtenstein. Jevgenij Zamjatin. Jevgenij Ivanovitsj Zamjatin (russisk: Евгений Иванович Замятин; født i Lebedjan, død 10. mars 1937 i Paris) var en russisk forfatter som er mest kjent for romanen "Vi", en dystopisk satire som var noe av inspirasjonen bak George Orwells "1984" og angivelig også Aldous Huxleys "Vidunderlige nye verden". Han studerte marinteknikk og jobbet med det før hobbyen med å skrive skjønnlitteratur ble fulltidsgeskjeften. Som så mange andre støttet han Oktober-revolusjonen, men kom senere i unåde hos det nye regimet på grunn av den brysomme litteraturen hans. Zamjatin, Jevgenij Zamjatin, Jevgenij Zamjatin, Jevgenij Zamjatin, Jevgenij Vi. "Vi" ("Мы", 1920) er en roman av den russiske forfatteren Jevgenij Zamjatin. Det er en klassisk dystopisk satire og var inspirasjonen bak både George Orwells "1984" og Aldous Huxleys "Vidunderlige nye verden". Den siste skal dog ha nektet for dette. Verden i "Vi" er superrasjonell, eller i alle fall tilsynelatende det. Hovedpersonen, «D-503», ingen har navn lenger – bare nummer, sammenligner den fundamentale ideen med den gamle myten om Edens hage. Den eneste perioden der menneskeheten var fullstendig lykkelig. Den hendelsen som dro oss ut av denne tilstanden var den ulykksalige ankomsten av fri vilje, kilden til det ulykkelige. Tanken bak «Den forente staten», eller «Enhetsstaten» om man vil, er å kvitte seg med den frie viljen og slik gjøre alle lykkelige. Minimalismen preger omgivelsene i "Vi". Alt, har blitt redusert til de enkleste former og manglet alt som er av farge. Det går i hvitt, grått, stål eller rett og slett gjennomsiktig. Disruptive elementer som naturen holdes vel unna. Byen er omringet av en grønn mur som skiller dette kaos fra samfunnets komplette orden. I byen er alt bygd eller lagd av glass. Vegger, «aero-ene», alt. I et slikt samfunn finnes det naturligvis ikke noe privatliv, og det er hele poenget. Faktisk har man ikke anledning til å trekke for gardinene uten særskilt tillatelse, noe man bare får i anledning av seksuelt samvær autorisert av myndighetene. Det er ikke bare infrastrukturen som er ultraminimalistisk, rasjonell og strengt organisert. Livet til «numrene» er like nøye regulert. Tabeller dikterer hva som skal gjøres ved ethvert tidspunkt. Trening får man ved at alle marsjerer i takt gatene til musikk fra musikktårnene. Når man spiser tygger man i takt med en metronom, 50 tygg per bit. Alle går med merker med klokke på sine grå «unif-er». «D-503» er byggeren av "«Integralen»", er romskip som skal brukes til å spre budskapet til «Enhetsstaten» til resten av verdensrommet. Ikke helt frivillig blir «D-503» innblandet i et forsøk på å styrte «Velgjøreren» en slags «Storebror»-type. Dette forsøket blir desto viktigere etter at en operasjon for å fjerne innbilningskraften lanseres. Adelbert von Chamisso. Adelbert von Chamisso (født 30. januar 1781 på slottet Boncourt, Frankrike, død 21. august 1838 i Berlin; opprinnelig "Louis Charles Adélaïde de Chamisso") var en franskfødt prøyssisk naturforsker og romantisk dikter. Liv. Adalbert ble født som fjerde sønn av grev Louis Marie de Chamisso på familiens stamsete, slottet Boncourt i Champagne-provinsen. I 1790 mistet familien alt og flyktet i likhet med tallrike andre franske adelige hals over hode fra den franske revolusjonen til Preussen. I 1796 ble Adalbert pasje hos dronning Louise av Preussen i Berlin. Fra 1798 til 1807 avtjente han sin militærtjeneste som prøyssisk offiser. Fra 1804 utgir han de "grønne almanakker" sammen med sine venner i den romantiske dikterkretsen "Nordsternbund". Til denne kretsen hørte Julius Eduard Hitzig, Friedrich de la Motte Fouqué, Karl August Varnhagen von Ense og Friedrich Wilhelm Neumann. Fra 1809 til 1815 oppholder han seg i Frankrike og Sveits, deretter igjen i Berlin. I årene mellom 1815 og 1818 deltar han på en jordomseiling. Ekspedisjonen til den tyske kapteinen Otto von Kutzebue finansieres av den russiske skattkansleren grev Romanzow, og utforsker Stillehavet og har som mål å finne den legendariske nordøstpassasjen. Chamisso kartograferer store deler av kysten i Alaska, forfatter en flora over området (en øy her er oppkalt etter ham) og beskriver eskimoenes levevis. 1819 blir han direktør for de botaniske haver i Berlin. Hans grav finnes på Friedhof am Halleschen Tor i Berlin-Kreuzberg. I nærheten ligger den etter ham benevnte Chamissoplatz. SEFO. De særskilte etterforskningsorganene (SEFO) var en tidligere ordning for etterforskning av embets- og tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten anmeldt for straffbare forhold i tjenesten. SEFO-ordningen ble erstattet av Spesialenheten for politisaker 1. januar 2005. DNT. DNT kan på norsk blant annet referere til ISBN. ISBN-13 med EAN 13 strekkode på tyskspråklig bok ISBN er en forkortelse for "International Standard Book Number" ("Internasjonalt standard boknummer"). ISBN-systemet er et ofte brukt system for identifisering av bøker og er beregnet for kommersiell bruk. I ISBN-systemet har hver boktittel en egen unik ISBN-kode for hver variasjon eller utgave av boken. ISBN-systemet ble skapt i Storbritannia i 1966 og ble en internasjonal standard ISO 2108 i 1970. ISBN-koden besto da av ni sifre og ett kontrollsiffer og kalles også for ISBN-10. Norge tok i bruk ISBN i 1971. ISBN kan brukes til publikasjoner uavhengig av fysisk format. Det betyr at det også benyttes til lydbøker og visse typer DVD og internettdokumenter. Nummeret er frivillig, men distributører og bokhandlere vil som regel kreve at publikasjonen har ISBN. ISBN kan brukes selv om publikasjonen ikke utgis med salg for øye. Det er heller ikke noe krav om at forlaget skal være offisielt registrert. En tilsvarende identifikator, International Standard Serial Number (ISSN), er brukt for periodiske publikasjoner slik som magasiner. Siffergruppene er adskilt med bindestrek eller mellomrom. Dette er strengt tatt ikke nødvendig fordi siffergruppene er laget med innledningstegn på en slik måte at ingen koder begynner på samme måte. Gruppene har ingen fast størrelse. På samme som at land/språk med stor bokproduksjon får kortere lands-/gruppenummer enn de med liten produksjon, vil også store forlag få kortere utgivernummer. Et ISBN med 10 sifre kan konverteres til et ISBN med 13 sifre. Det får da 978 som prefiks, ni sifre fra det gamle nummeret og et nytt kontrollsiffer. Morobukten. Morobukten er en bukt i Mindanao på Filippinene. Den er del av Celebeshavet og er omgitt av Zamboangahalvøya og den midtre delen av øya Mindanao. Sibugueybukten og Illanabukten er forgreninger av Morobukten. Zamboanga City er den viktigste havnebyen ved bukten; en annen viktig havneby er Cotabato City. Watergate-skandalen. a> som en lav hvit bygning. Watergate-skandalen var en politisk skandale i Amerikas forente stater som i 1974 førte til at president Richard Nixon gikk av. Det begynte 17. juni 1972 da fem menn brøt seg inn i det demokratiske partiet sitt hovedkvarter i Watergate-bygningen med den hensikt å installere overvåkningsystem i hovedkvarteret, blant annet mikrofoner og avlytting av telefoner. De ble tatt på fersk gjerning og alle fem arrestert. Etter at det ble kjent at alle de fem som brøt seg inn hadde jobbet for CIA eller FBI, begynte mange å mistenke at dette kunne involvere personer som satt høyt i systemet, men ikke mange trodde selveste presidenten var involvert. Det var to reportere som viste spesiell interesse, Bob Woodward og Carl Bernstein fra Washington Post. I løpet av perioden 1972-74 jobbet de med å oppklare Watergate-saken mens USA og resten av verden fulgte med. De hadde et stort nettverk av kilder på lag, og de fikk også hjelp av den mystiske Deep Throat, som ikke avslørte identiteten sin før 31. mai 2005, da tidligere FBI-agent W. Mark Felt stod frem. Dette ble etterpå bekreftet av Bob Woodward. Til slutt pekte alle bevis mot Det hvite hus, mot Richard Nixon og hans stab. Det ble kjent at Nixon hadde tatt opp alle samtaler om Watergate-saken på bånd og ble presset av høyesterett til å overlevere disse båndene til etterforskning. Nixon overleverte en del av båndene, men noen nektet han å gi fra seg. Det hele endte i at Richard Nixon erklærte 8. august at han kom til å gå av, som han gjorde neste dag. Ved å gjøre dette slapp han å bli stilt til riksrett og kunne kjempe for å beholde båndene som privatperson. Visepresident Gerald Ford tok over som president og han benådet Nixon og sørget derfor for at han slapp all tiltale. Richard Nixon var den 37. presidenten i Amerikas forente stater, men den første som noensinne har gått av som president midt i en termin. Ved at selve presidenten hadde blitt nærmest sparket ut av Det hvite hus, ble det bevist at selv ikke han står over loven. Mange mener dette har fungert positivt med tanke på at det etterpå har vært vanskeligere å drive med korrupsjon og bruke ulovlige hjelpemidler som president. På den andre siden skapte Watergate tanker og ideer om at det amerikanske presidentskapet var fullt av korrupsjon og kriminelle. Richard Nixon kommer mest sannsynlig til å bli husket mest for Watergate-skandalen. I sin avskjedtale sa han følgende: «Only if you have been in the deepest valley, can you ever know how magnificent it is to be on the highest mountain». Woodward og Bernstein fortalte sin historie i boken "All the President's Men" fra 1974. Denne ble filmet og lansert to år senere med samme tittel og hadde Robert Redford (Woodward) og Dustin Hoffman (Bernstein) i hovedrollene. Sigma. Sigma (stor bokstav Σ, liten bokstav σ, evt. ς) er den attende bokstaven i det greske alfabetet. Når bokstaven er på slutten av et ord og ordet ikke er i store bokstaver, blir sluttformen (ς) brukt. I middelalderen ble «måneformet sigma», som ser ut som en "C", ofte brukt (stor: Ϲ, liten: ϲ). Det kan av og til bli sett i inskripsjoner, f.eks. i gresk-ortodokse kirker, hvor f.eks. hele Guds kreasjon kan bli tiltalt med ordet KOCMOC (kosmos), som i nå-og-klassisk-mer-standard gresk ville bli ΚΟΣΜΟΣ Hammer (geografi). En hammer (også fjellhammer eller berghammer) er en bratt, henimot loddrett, bergvegg eller knaus. En rekke navn på byer og gårder i Norge er avledet av hammer, eksempelvis Hamar, Lillehammer, Fjellhamar, Hammerfest, Hammeren, Hamre, Hundhammeren og Vikhammer. Det finnes også kombinerte terrengnavn som Åshammer, Hammerfoss og Hammernes. Enkelte hamrer har fått egne navn, som for eksempel Halls hammer. Ettersom stedsnavn er vanlig som etternavn i Norge, er navnekombinasjoner med hammer relativt vanlig. Sva. Sva (fra norrønt "svað", «glatt sted») er et bart fjell- eller steinparti. I moderne norsk brukes ofte ordet "svaberg". Ordet "svaberg" er en pleonasme («smør på flesk»), ettersom ordet "sva" i seg selv betyr en slags "berg". Svaberg ble for det meste dannet på slutten av siste istid, da den ofte mer enn tusen meter tykke innlandsisen som dekket Skandinavia for mer enn ti tusen år siden, smeltet bort på relativt få tiår. Sva er ikke slipt og polert av selve isen, slik det stundom blir forklart, men derimot av enorme mengder smeltevann "under" isen. Dette vannet var fylt med sand, grus og stein som slipte på fjellet, og også dannet jettegryter. Ofte kom smeltevannet med enormt trykk ut av åpninger i isen, og lagde, tildels dype, "smeltevannrenner", som nesten alltid opptrer sammen med svaberg. Hvordan overflaten på et sva ser ut vil variere etter hvordan kvaliteten og strukturen i fjellet er. Harde dypbergarter som granitt og syenitt kan slipes til jevne og glatte flater, mens metamorfe bergarter blir mer ujevne. Et sva har ofte skuringsstriper som viser hvilken vei isen har beveget seg. I noen tilfelle kan det være skuringsstriper i flere retninger fordi isen skiftet bevegelsesretning mot slutten av istiden. Skuringsstripene er laget av stein som var frosset fast i selve isen, og ikke av sand- og grusblandet vann. Store sva er lett tilgjengelige i kommunene Gjerstad, Nissedal og Drangedal. Bukkesvåna og Kobbersvåna er et besøk verdt. Ordet "svå" er flertall av "sva" på den lokale dialekten. Innen fjellklatring brukes "sva" om et glatt fjellparti som er mindre enn 90 grader bratt (loddrett). Harvey Williams Cushing. Harvey Williams Cushing (født 8. april 1869 i Cleveland, Ohio, død 8. oktober 1939 i New Haven, Connecticut) var en amerikansk lege (nevrokirurg) og en pioner innen for hjernekirurgi. Han er betraktet av mange som den største nevrokirurgen i 20. århundre. Cushing, Harvey Williams Cushing, Harvey Williams Cushing, Harvey Williams Beta. Beta (Β, β) er den 2. bokstaven i det greske alfabetet. Beta er et mye brukt mål i finansteori. Den gir uttrykk for en aksjes samsvariasjon med en markedsindeks. Formelen er som følger: Cov(Ri,Rm)/Var(Rm). Minuskelen beta har en overflatisk likhet med den tyske ß (dobbelt-s); disse bør ikke forveksles. Gamma. Gamma (Γ, γ) er den 3. bokstaven i det greske alfabetet. Den hadde i det joniske tallsystemet tallverdi 3. Gamma har gitt opphav till både C, c og G, g i det latinske alfabetet og till Г, г i det kyrilliske alfabetet. I gresk brukes gamma i till til g-lyden for å betegne ng-lyd (agma): ”γγ” uttales /ŋg/ og ”γκ” uttales /ŋk/. Den felles bokstaven γ brukes innen atomfysiken for å betegne en gammapartikel, d.v.s. et energirikt foton. Arktis. Arktis er områdene rundt Nordpolen. Det finnes ulike definisjoner av hvilke områder dette omfatter. Noen ganger mener en bare det marine isdekket som flyter rundt polen når en snakker om Arktis, men bredere definisjoner tar også med nordlige landområder, som Svalbard, Grønland og det nordligste av Amerika. Disse definisjonene benytter gjerne sollysforholdene ved Polarsirkelen, de skrinne vegetasjonsforholdene ved den nordlige tregrensa, eller den klimatisk grensen for det arktiske Köppens E-klima, som ytre grense. Dersom en bruker den snevreste definisjonen av Arktis, er det ikke fast land i Arktis. Overflaten er dannet av store isflak som støter sammen og brekker fra hverandre. Tar en med landområder litt lenger sør, vil en se at de også er dekket av av isbreer, eller er tundralandskap, det vil si at det meste av jorda er frossen året rundt. Hvis en regner området sør til polarsirkelen, vil Arktis også inkludere noen nordlige skogområder i Sibir og i Fennoskandia. Dyreliv. Dyrelivet er fortrinnsvis knyttet til havet, rikt på plankton, som gir næring for bl.a. krill, som igjen er mat for fisk, havpattedyr og hvaler. Knapt 150 av verdens 9 000 fuglearter yngler i Arktis og bare vel halvparten har sin største utbredelse her. Den begrensende faktoren er ikke så mye kulden i seg selv, men i tilgjengelig næring. I havene og under isen er det et rikt dyreliv. I tillegg til fisk og havpattedyr finnes det for eksempel mosdyr, sjøpunger, krepsdyr og muslinger. Symbolet på Arktis er likevel isbjørnen. Klima. Minimum isutbredelse i Arktis har minsket med 7,4 % per tiår fra 1979 til 2005. I alt tilsvarer det et område på størrelse med Iran. Navnets opprinnelse. Navnet Arktis kommer fra det greske ordet "Arktos", som betyr bjørn. Stjernebildene som grekerne gav navn Store bjørn og Lille bjørn ligger i nord, og dermed ble dette dyret tilknyttet nordlige trakter. At isbjørnen er det dyret de fleste assosierer med Arktis, gjør navnet enda mer passende. "Antarktikos", eller Antarktis er dermed motstykket til bjørnelandet, og ligger på den andre siden av jordkloden. Andersnatten. Andersnatten (733 moh.) er et fjell i Sigdal kommune i Buskerud fylke. Sørøstveggen av Andersnatten er populær blant fjellklatrere. Den første ruta ble gått i 1942 av Einar Hoff Hansen og Egmont Nørregaard. Om vinteren fryser deler av veggen til is og blir en fin rute for isklatring. Den hvite stripa er fjellets mest kjente rute. Marius Morstad og Ralph Høibakk førstebesteg denne karakteristiske hvite linja i 1982, og etablerte med dette en av Østlandets definitive klatre-klassikere. Ruta er totalt seks taulengder og sikres stort sett med naturlige sikringer. Sva-partiet har borrebolter. Det mest kjente sagnet om stripas navn, forteller hvordan en kar ved navn Anders satte utfor sørøstveggen på ski. Det skal være skisporet hans vi kan se som en lys stripe ned veggen den dag i. Det var Oslo-klatrere, som etter trening på Kolsås og lange turer til Turtagrø, startet klatringen på Andersnatten i begynnelsen av 1940-årene. Andersnatten gir landskapet en spesiell karakter og var et yndet motiv for Theodor Kittelsen. Den er også blitt malt av Christian Skredsvig. UTM-koordinater for toppunktet: Sone 32, Øst 523225, Nord 6664545 (733 moh.). UTM-koordinater for trig.-punktet: Sone 32, Øst 523445, Nord 6664450 (719 moh.) Normannere. Normannerne («nord-mennene») var et europeisk folkeslag, som opprinnelig var skandinaver, spesielt danske vikinger som mot slutten av det 9. århundre begynte å etablere seg i den nordlige delen av Frankrike som nå kalles Normandie. Under høvdingen Rollo sverget de troskap til Karl III av Frankrike, som i 911 gav dem et område ved den nedre Seinen som de etterhvert utvidet til hertugdømmet Normandie. De tok til seg kristendommen og det franske språket, og skapte en kulturell identitet som avviker både fra den skandinaviske og den franske. Normannerne var blant annet kjennetegnet av driftighet og evne til å tilpasse seg, noe som førte til at de med hell okkuperte flere områder i Europa. Spesielt viktige blant disse er England og Sicilia, men de etablerte seg også blant annet i Wales, Skottland og på Irland. Begrepet normannere har samme etymologi som nordmenn. I Normandie. I løpet av det 10. århundre gikk de nordiske vikingene over fra angrep langs de franske elvene til mer eller mindre permanente bosetninger. I møtet med lokalbefolkningen forsvant nordisk religion og språk, og ble erstattet med kristendom og normannisk språk, basert på oïl, et lokalt språk som dannet grunnlaget for flere regionale språk i Frankrike. Normannisk er fortsatt et regionalt språk i Normandie, men har på grunn av en bestemmelse i Frankrikes grunnlov ikke status som offisielt språk. Etter å ha etablert en sikker base begynte de å ekspandere, først innenfor dagens Normandie. Raidene mot nærliggende steder ble for det meste ledet av yngre sønner som ikke hadde utsikter til å arve, og andre som ikke hadde noen arverett i området. Normandie ble omtrent identisk med den gamle kirkelige provinsen med sete i Rouen. Regionen hadde ikke noen naturlige grenser. Den framvoksende føydale styreformen i Frankrike ble også innført i Normandie. Både der og senere i England ble det gjort modifikasjoner i systemet, slik at det ble tilpasset lokale forhold og alt i alt fungerte bedre. Normannernes krigerklasse skilte seg fra det gamle franske aristokratiet. Mange av de i sistnevnte kategori kunne spore sin slekt tilbake til karolingisk tid, mens normannerne sjelden kjente sine forfedre mer enn noen få generasjoner tilbake. De fleste av ridderne var også fattige og hadde lite jord, og krigere ble eksportert til andre land som leiesoldater. I England. I 1066 invaderte hertug Vilhelm II av Normandie England, og erobret landet. Normannerne erstattet angelsakserne som den herskende gruppe i England, og etter en periode med opprør og mistro begynte de to folkegruppene å blande seg gjennom ekteskap. Språkene, normannisk og gammelengelsk, ble blandet slik at mellomengelsk språk etterhvert oppsto. Dette språket har til felles med moderne engelsk at det er et germansk språk med et stort antall romanske låneord. Normannerne i England begynte etterhvert å identifisere seg som anglo-normannere. Da hundreårskrigen brøt ut identifiserte det anglo-normanniske aristokratiet seg første og fremst som engelske. I Skottland. En av de som krevde den engelske tronen i opposisjon til Vilhelm Erobreren var Edgar Atheling. Han flyktet til Skottland med sin familie, og hans søster Margaret giftet seg der med kong Malcolm Canmore. Det hadde da allerede oppstått en uenighet mellom Malcolm og Vilhelm om Skottlands grense mot England. Da Vilhelm invaderte Skottland i 1072 red han selv helt til Firth of Tay, der han møtte sin flåte. Malcolm underkastet seg raskt, og overgav sin sønn Duncan som gissel. Dette var starten på en lang diskusjon om hvorvidt den skotske kronen var underlagt den engelske. Flere normanniske familier bygde slott i Skottland. Den senere kongen Robert the Bruce var av normannisk avstamning, og det samme gjelder flere klaner i høylandet. Det normanniske føydalsystemet ble innført, men de hadde liten påvirkning på språket; innføring av engelsk i Skottland kom senere. I Irland. Normannerne i Irland kom for det meste i mindre grupper, og slo seg i det 12. århundre ned i egne bosetninger og slott. De ble raskt tatt opp i det irske samfunnet, og mange har sagt at de ble mer irske enn irene selv. Ved senere invasjoner fra England sto normannernes etterkommere på irsk side, kanskje først og fremst fordi de ikke ville underlegge seg London og betale skatt. Det viktigste normanniske området på Irland er Pale i øst. Flere store slott, som Trim og Dublin, ble bygget av normannere. Noen irske navn har klart normaniske opprinnelse, som Molyneux i Kerry og Devereux i Wexford og uttales Devericks som noen også staver det. Andre forbindelser er ikke like åpenbare, slik som med Tobin som er blitt Toíbín på irsk og egentlig er en forvansking av franske ‘de St. Aubyn’. Alle navn som begynner med ‘Fitz’, Fitzgerald, Fitzpatrick, Fitzsimons og videre er av normannisk opprinnelse. Fitz er rett og slett en feiluttale av franske ‘fils’ (‘sønn av’), og bruken indikerer på en aristokratisk bakgrunn. Andre forbindelser kan være mindre opplagte og mer obskure, som for eksempel Redmond, som er fonetisk uttale av irske Réamonn som igjen er en direkte oversettelse av franske ‘le Gros’ i meningen ‘stor mann’. Det samme navnet ‘le Gros’ har igjen blitt fornavnet Grace. Noen normannske navn er et uttrykk for bærerens posisjon, navnet Butler (egentlig ‘tjener’) er en etterkommer fra Theobald Fitzwalter som ble utpekt til Chief Butler (Første Tjener) av Irland av kong Henrik II av England i 1177. I Middelhavsområdet. I Italia utgjorde de en viktig politisk faktor. I striden mellom paver og tysk-romerske keisere stilte de seg normalt på paven side. Et av de viktigste eksempler er Robert Guiscard, som Gregor VII eneste støttespiller i konflikten med Henrik IV av det tysk-romerske rike. Denne striden førte blant annet til at normannerne angrep Roma, der adelen støttet keiseren, og plyndret og brente store deler av byen. Taipei 101. Taipei 101 (臺北 101, "Taipei Financial Center") er med sine 509 meter verdens nest høyeste bygning og ligger i Taiwans hovedstad Taipei, nærmere bestemt i bydelen Xinyi. Offisielt ble bygget åpnet 31. desember 2004 av president Chen Shui-bian, som var borgermester i byen da byggingen startet i 1988, men et kjøpesenter som dekker fem etasjer ble åpnet allerede året før. Bygningen har totalt 106 etasjer, men har fått navnet fordi «bare» 101 av etasjene befinner seg over bakkenivå. Taipei 101 er sannsynligvis den teknologisk mest avanserte skyskraperen som noen gang er blitt konstruert. Bygningen har fiberoptiske kabler og satellitttilkobling til Internett, noe som muliggjør hastigheter opp mot 1 gigabyte pr. sekund. Toshiba har levert verdens to raskeste heiser som har en topphastighet på 1 008 meter pr. minutt, noe som tilsvarer 63 t, slik at det tar under 39 sekunder å gjøre unna 84 etasjer. Bygningen er i tillegg ekstra godt sikret mot jordskjelv og tyfoner. Det er bl.a. montert en 800 tonn tung stålkule mellom 87. og 92. etasje, som svinger motsatt vei av bygningen. Kulen er 5,5 meter i diameter. Totalt bygningsareal er 420 000 m²; 240 000 m² kontorplass, 77 500 m² for butikker og 73 000 m² for parkeringsplasser. Det er til sammen 34 heiser. Bygningen har et underjordisk parkeringsanlegg med plass til 1 800 biler og 2 000 scootere. Se også. Liste over skyskrapere Pembrokeshire. Pembrokeshire (walisisk Sir Benfro) er et grevskap i det sørvestlige Wales. Det grenser mot Carmarthenshire og Ceredigion. Det tradisjonelle grevskapet Pembrokeshire ble opprettet i 1282 av Edvard I av England. Det har lenge bestått av en engelskdominert del i sør (kjent som «Det lille England bortenfor Wales») og en walisiskdominert del i nord. Fra 1974 til 1996 var det delt i to distrikter, South Pembroke og Preseli som lå under grevskapet Dyfed. Da distriktene ble avskaffet som administrativ enhet i 1996 ble Pembrokeshire gjenopprettet, og har siden blitt styrt som en enhetlige myndighet. 640 km² av arealet er vernet som Pembrokeshire Coast nasjonalpark. Rodrigues. Den vestlige delen av Rodrigues Rodrigues (eller Rodriguez) er en øy i Indiahavet. Den er underlagt øystaten Mauritius, som ligger 560 km mot vest. Øya er på 109 km² og er omgitt av korallrev. Administrasjonssetet heter Port Mathurin. I 1996 var befolkningen omkring 35 000. Hovedspråk er fransk, de fleste innbyggerne er katolikker. De fleste er av afrikansk avstamning. Hovednæringsveiene er landbruk, fiske og turisme. Rodrigues ble oppdaget i 1645 av portugiserne, og fra 1691-93 var den okkupert av hollenderne. Så ble den kolonisert på 1700-tallet av Frankrike. Storbritannia overtok i 1810 og administrerrte den som del av Mauritius, som ble selvstendig i 1968. Tradisjonelt grevskap (Wales). Et tradisjonelt grevskap er i Wales en eldre administrativ enhet. Mellom 1888 og 1974 var de den viktigste enheten i lokalstyret i Wales. I forbindelse med den britiske reformen av lokalstyret ble de erstattet av åtte administrative grevskap, som i sin tur var delt i distrikter. I 1996 ble dagens ordning med 22 hovedområder innført, og distriktene ble avskaffet som administrative enheter. Flere av de administrative områdene som ble opprettet i 1996 er basert på de tradisjonelle grevskapene. Selv om de tradisjonelle grevskapene ikke lenger har noen administrativ funksjon, brukes de blant annet i biologiske studier, fordi de tillater direkte sammenligning mellom gamle og nye målinger. Monmouthshire har hatt en spesiell status, da det ikke formelt tilhørte Wales før i 1974, men det har alltid vært regnet som del av Wales. Utelatelsen skyldes antagelig en forglemmelse da unionstraktaten mellom Wales og England ble fornyet. Det er en mindre uenighet rundt Welsh Bicknor, som ligger i Hertfordshire i England, men som er en eksklave knyttet til Monmouthshire. Det varierer derfor om man tar med Welsh Bicknor eller ikke når denne grensen trekkes opp. En annen walisisk eksklave, Maelor Saesneg, regnes fortsatt som del av Flintshire. Port Louis. Port Louis er hovedstaden på Mauritius. Den er en havneby ved Indiahavet, og er med 135 371 innbyggere (1996) landets største by. Den ble grunnlagt av franskmennene i 1735. Størsteparten av befolkningen er etterkommere av arbeidere som kom fra India i det 19. århundre. Byen domineres av havnen, som er sentral i landets internasjonale handel. Blant de viktigste produkter som skipes ut er klær og tekstiler, men man eksporterer også kjemikalier, plast og farmasøytiske produkter. Turisme er også en viktig næringsvei, og et område ned mot sjøen er utviklet som handle- og underholdningssentrum. Citadellet som ligger over byen er en viktig turistattraksjon. Mauritius Institute, som studerer øyas flora og fauna, ligger i byen. Port Louis' hovedgate «Government House» i bakgrunnen Høyhus. a> i Oslo. Det tidligere Postgirobygget ble oppført i 1976, og var kanskje Norges mest utskjelte bygg Høyhus i Stavanger sentrum. Stavanger er blant byene i Norge som er preget av mange høyhus Høyhus er i Norge en betegnelse på bygninger over 12 etasjer eller 35 meter, men definisjonen er ikke entydig. For at en bygning skal klassifiseres som et høyhus må over 50% av høyden utgjøres av "beboelige etasjer" som har en høyde på minimum 2 meter. Et høyhus kan ha flere høyder, men den offisielle høyden beregnes fra bakken der hovedinngangen er og til den arkitektoniske toppen av bygget (ofte heismaskinrommet på taket). For at et spir eller en antenne skal regnes inn i den offisielle høyden må den være en integrert del av bygningens design. Et eksempel på dette er Rica Seilet, mens Rica Forum Hotel er et eksempel på det motsatte. Hva som kan regnes som en integrert del av designet er ofte omdiskutert. Andre land kan ha andre definisjoner. I Tyskland er et høyhus en bygning der øverste etasje med oppholdsrom ikke kan nås med brannvesenets stigebiler, dette tilsvarer en gulvhøyde på mer enn 23 meter, i Japan og Kina brukes betegnelsen dersom huset er høyere enn 100 m. I Norge finner vi de fleste høyhus i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Drammen. Oslo alene har over 140 høyhus, de fleste bygd på 1950-, 1960- og 1970-tallet. Norges høyeste hus eller bygning er Radisson SAS Plaza Hotel eller Oslo Plaza i Oslo med sine 117 meter og 37 etasjer. Burj Khalifa. Burj Khalifa (arabisk), fram til åpningen i januar 2010 kjent som Burj Dubai, er en skyskraper i Dubai i De forente arabiske emirater. Bygningen er det høyeste byggverket i verden. Skyskraperen ble offisielt åpnet 4. januar 2010. Høyden på gigantbygget er 828 meter. Bygningen er tegnet av arkitektfirmaet Skidmore, Owings & Merrill i Chicago, som har tegnet høye bygninger siden 1936. Skyskraperen er bygd i stål, betong, aluminium og glass. Den inneholder hotell, forretninger, kinoer, kontorer og private luksusleiligheter. Bygningen har 160 etasjer, og kostnaden for bygget er ca. 8 milliarder kroner. Burj Khalifa har sitt navn etter Khalifa bin Zayed Al-Nahyan, emir i Abu Dhabi og president i De forente arabiske emirater. Koromandelkysten. Koromandelkysten er kystlinjen sørøst på den indiske halvøy. Det antas at navnet er avledet av det tamilske "Chola Mandal", "området (="mandalam") for Chola" (-dynastiet). Geografisk dreier det seg om kysten fra Point Calimere (Kodikkarai) nær Kaveri-elvens utløp til munningen av elven Krishna. Koromandelkysten omfatter kyststrekninger i delstatene Tamil Nadu og Andhra Pradesh og forbundsterritoriet Pondicherry. Havnebyen Trankebar (Tranquebar), som tidligere var en dansk koloni, ligger på Koromandelkysten. Det gjør også storbyen Chennai (tidligere "Madras"). Den 26. desember 2004 ble kysten rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Særlig Nagapattinam-distriktet ble hardt rammet – antagelig er rundt 60 perosent av de omkomne på/ved det indiske fastland fra dette ene distriktet av Tamil Nadu. Orissa. Orissa (उड़िसा) er en indisk delstat med et flatemål på 155 707 km² og ca. 31,5 millioner innbyggere (2001). Hovedstaden er Bhubaneshwar (भुबनेश्वर), og de dominerende språkene er oriya (> 84 %), hindi, urdu, bengali, telugu, malayalam, kannada, punjabi og engelsk. Geografi. Orissa grenser til delstatene Andhra Pradesh, Chhattisgarh, Jharkhand og Vest-Bengal, og til Bengalbukten. Den 26. desember 2004 ble Kendrapara-distriktet i Orissa rammet av en tsunami utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. Det øvrige Orissa gikk stort sett fri. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Denbighshire. Denbighshire (walisisk Sir Ddinbych) er et grevskap i det nordlige Wales. Administrasjonsbyen er Ruthin. Det ble opprettet i 1996. Det finnes også et tradisjonelt grevskap med samme navn, som har svært forskjellige grenser fra det administrative grevskapet. Dubai. Dubai (arabisk دبي) er et emirat i den føderale republikken De forente arabiske emirater. Storbyen Dubai er hovedstad og den største byen i emiratet. Dubai har størst befolkning av alle emiratene, men er etter areal det nest største etter Abu Dhabi som omfatter republikkens hovedstad og hovedsete for dens oljeindustri. Dubai har et areal på 4 114 km² og har 2 262 000 innbyggere (pr. 2008), hvorav mer enn 55% er indere og pakistanere, mens bare 15-17% er innfødte emirati. Dubai er et innholdsrikt emirat som ligger ved Persiabukta, med både sandørken, halvørken, landbruksareal, oaser og det største byområdet på den Arabiske halvøy. Dubai har store hoteller (bl.a Burj al Arab, verdens største kunstige slalåmbakke (Ski Dubai), verdens største samling kunstige øyer (The World), en av verdens største fornøyelsesparker (Dubailand) og verdens høyeste skyskraper (Burj Khalifa). Man finner også en norsk sjømannskirke her. Økonomi. Jebel Ali har økonomisk frisone og stor havn "(Port Jebel Ali)" med container- og oljeterminaler, aluminiumsverk og oljekraftverk. Dubai Metro bygger monorail over mer enn 40 km, fra Deira i nord til Port Jebel Ali i sør. Bildet viser prøvedrift på sidelinjen som går ut på "Palm Jumeirah", her ved endestasjonen i fornøyelsesparken Atlantis. I motsetning til de fleste andre Gulf-stater er ikke økonomien til Dubai drevet på olje. Kun 3 % av økonomien er knyttet opp til oljeutvinning og naturgass. Dubai har kun 2 % av De forente arabiske emiratenes gassreserver og emiratets oljeutvinning, som i dag utgjør ca. 240 000 fat pr. dag, er forventet å være tømt innen 20 år. Dubais økonomi er drevet av handel, finansielle tjenester og turisme. Handelen har lang tradisjon i Dubai som viktig havn for vestlige produsenter. I dag er den kunstige havnen, Jebel Ali, som ble bygget på 70-tallet den største menneskeskapte havnen i verden. Videre er Dubai i ferd med å bli et regionalt senter for IT og finans gjennom såkalte spesialiserte "free zones" som Dubai Financial Centre, Dubai Media City og Dubai Internet City. Storsatsingen på turisme gjennom gigantprosjekter som Atlantis og Dubailand fører til at turisme blir en stadig viktigere inntektskilde. Dubai Internet City sammen med Dubai Media City som utgjør TECOM (Dubai Technology, Electronic commerce and Media Free Zone Authority) har vært en av emiratets store suksesser i stegene mot å bli en moderne, service-basert økonomi. TECOM har tiltrukket seg internasjonale selskaper som EMC Corporation, Oracle, Microsoft og IBM. Dubai Financial Market (DFM) ble etablert i Mars 2000 som et annenhåndsmarked for handel i derivater og obligasjoner, både lokale og internasjonale. I fjerde kvartal 2006 stod handelsvolumet på omtrent 400 milliarder aksjer verdt omtrent US$ 95 milliarder. Myndighetenes beslutning om å omgjøre økonomien til en handels-basert fremfor en olje-avhengig økonomi har gjort eiendom mer verdifullt, en nesten dramatisk vekst sådan fra 2004 til 2006. Dubai har sett en tilnærmet eksplosjon i byggebransjen. Gigantprosjekter igangsatt av private selskaper som Emaar Properties og offentlige selskaper som Nakheel har ledet til byggingen av flere av verdens høyeste skyskrapere som Emirates Towers, Burj Khalifa og Pentominium, for ikke å nevne verdens høyeste hotel Burj Al Arab. Burj Khalifa (opprinnelig kjent som Burj Dubai) er verdens høyeste skyskraper med sine 828 meter ved åpningen i 2010. En økonomisk krise rammet Dubai (spesielt eiendomsmarkedet) i 2009. Transport og infrastruktur. a> i Deira, helt nord i emiratet Dubai. Som et resultat av den sterke veksten de siste 5 årene har de tidligere overdimensjonerte veiene blitt en begrensning. Treg trafikk har blitt et stort problem og de mange pendlerene bruker nå opp til 2 timer på strekninger de før brukte 30 minutter på (Sharjah – Dubai). Hovedveien som knytter den ene enden av Dubai med den andre er den kjente "Sheikh Zayed Road" (SZR) og er sammen med "Al Garhoud-broen" de verst rammede trafikkelementene. For å løse dette problemet opprettet myndighetene RTA (Road and Transportation Authority) som fikk en blank sjekk og stor myndighet for å løse byens transportproblemer. En lang rekke tiltak og prosjekter har blitt igangsatt; blant annet veiskatten "Salik" som ble innført i juli 2007 på nettopp SZR og Al Garhoud-broen. Dubai har et utbredt, men også for lite, nettverk av busser. Nettverket har 69 ruter og fraktet 90 millioner passasjerer i 2006. RTA annonserte i 2006 at ytterligere 620 busser vil bli kjøpt inn for å supplere den eksisterende flåten av 170 toetasjes busser. Selv om det mest utbredte transportalternativet i Dubai er privatbil, har også byen en utbredt taxivirksomhet. Et av de største prosjektene igangsatt for å løse trafikkproblemet er Dubai Metro. Prosjektet er estimert til US$ 3,89 milliarder og er ventet å bli delvis åpnet i 2009, mens ferdigstillelsen er ventet i 2012. Metroen, som skal bli selvbetjent, vil i første omgang inneholde to linjer. Den røde linjen går fra flyplassen til Jebel Ali på tvers av store deler av emiratet, mens den grønne vil gå fra Rashidya til sentrum. Metroen vil være 70 km lang og ha 43 stasjoner hvorav 10 vil være under bakken. Metroen har allerede blitt utvidet og vi kan vente at både den røde og grønne linjen vil bli utvidet fra det opprinnelige forslaget samt at det vil bli lagt til ytterligere linjer. Andre tiltak er introduksjonen av båtbusser som ble igangsatt i august 2007, utvidelsen av eksisterende veier, bygging av en rekke nye broer og ikke minst storstilt utbygging av kryss for å hindre flaskehalser og sikre fri flyt av trafikk på og av hovedveiene. Reise til Dubai. Dubai er en muslimsk politistat. Dette betyr at turister og besøkende er trygge så lenge man følger gjeldende lovverk. Det er generelt lite kriminalitet, men voldtekter av kvinner kan forekomme. Den lave kriminaliteten skyldes hovedsakelig emiratenes strenge regler for opphold. Det er kun de "innfødte" som har permanent oppholdstillatelse. Dermed risikerer man å bli kastet ut av landet, dersom man begår kriminalitet. I motsetning til mange vestlige land, ser man ikke graffiti, tiggere eller hjemløse. Det er store forskjeller fra vestlige og europeiske land, selv om Dubai regnes for å være en av de mest liberale av emiratestatene. Det er strengt forbudt for menn og kvinner å vise følelser offentlig. Selv turister på besøk, kan fengsles for å holde hender eller kysse offentlig. Det er forbudt for menn og kvinner å bo sammen dersom de ikke er gift. Gravide kvinner som ikke er gift anbefales ikke å reise til UAE herunder Dubai, da barn utenom ekteskap er straffbart. Abort er også strengt forbudt. Kvinner bør tildekke ankler, bryster og hår. Det er ikke samme krav til menn, men de oppfordres til å kle seg etter anledning. Det betyr ikke shorts eller kortbukse på resturant eller kjøpesentrene. Turister fra Norge innvilges 30-dagers turistvisum ved ankomst til UAE, og krever ikke søknad om visum på forhånd. OBS! Israelsk stempel i passet medfører automatisk avslag på visum. Den lokale valutaen er Dirham (AED). 1 Dirham (100 fils) = ca 1,5 NOK (per April 2011). Leie av taxi er relativt billig, men språkferdighetene kan variere mye. Taxisjåførene er utenlandske, og ikke alle har like gode lokalkunnskaper. Ildringen i Stillehavet. Ildringen i Stillehavet (engelsk: "Pacific Ring of Fire") er navnet på et 40 000 kilometer langt, hesteskoformet belte av dyphavsgroper, vulkanbelter og plategrenser som ligger langs randen av Stillehavet i Asia, Amerika og Oseania. Langs Ildringen ligger 452 vulkaner, noe som utgjør 75 prosent av alle vulkaner i verden, og rundt fire femtedeler av alle jordskjelv finner sted her. Neath Port Talbot. Neath Port Talbot (walisisk Castell-nedd Port Talbot) er et grevskapsdistrikt i Glamorgan i det sørlige Wales. Det grenser mot Bridgend, Rhondda Cynon Taff, Powys, Carmarthenshire og Swansea. Det har navn etter de to viktigste byene, Neath og Port Talbot. Sistnevnte er administrasjonsby. Det ble opprettet 1. april 1996 ved at distriktene Neath og Port Talbot ble slått sammen. Deler av Lliw Valley ble også innlemmet. Grevskapsdistriktet fikk navnet Neath and Port Talbot, men dette navnet ble endret 2. april 1996. Rhondda Cynon Taf. Rhondda Cynon Taf er et grevskapsdistrikt i Glamorgan i det sørlige Wales. Det grenser mot Merthyr Tydfil, Caerphilly, Cardiff, Vale of Glamorgan, Bridgend, Neath Port Talbot og Powys. Administrasjonsbyen er Tonypandy. Det ble opprettet 1. april 1996 ved at distriktene Cynon Valley, Rhondda og deler av Taff-Ely ble slått sammen. Km/t. Km/t (norsk forkortelse for kilometer per time. Internasjonalt bruker man "km"/"h" ) er en måleenhet for fart. De fleste land i verden baserer seg på denne enheten for å angi fart i f.eks. biler, mens enkelte land – bl.a. USA og Storbritannia – benytter enheten miles per time (forkortes mph eller m/h). I SI-systemet brukes m/s (meter per sekund). For å se hva km/t blir i m/s deler man det første tallet med 3,6. (Se artikkelen om Fart). Selv om det i allment språkbruk er vanlig å betrakte fart og hastighet som synonyme begreper er det vitenskapelig en viktig forskjell mellom de to, i og med at fart er en skalar mens hastighet er en vektorstørrelse. Glamorgan. Glamorgan walisisk Morgannwg) er et tradisjonelt grevskap i Wales. I middelalderen dekket kongedømmet Glamorgan omtrent samme område. Det grenser mot de tradisjonelle grevskapene Brecknockshire, Monmouthshire, Carmarthenshire, samt mot Bristolkanalen og Carmarthenbukten. Arealet er omkring 2100 km², og befolkningstallet omkring 1 220 000 (2002). Det høyeste punktet er Craig-y-llyn, ca. 600 moh.. Det utgjør det mest befolkningsrike og industrialiserte av de tradisjonelle grevskapene i Wales, og begge de største byene, Cardiff og Swansea ligger i Glamorgan. I nord har det et fjellrikt landskap, med dype daler. Urbaniseringen er der karakterisert av byer som ligger på rad i dalene. Kullgruveindustrien, som var vekstgrunnlaget for disse byene, har nå nesten helt forsvunnet, og det er nå lettere industri og servicenæringer som er viktigste næringsveier. Glamorgan er nå delt inn i flere administrative hovedområder. Maesteg. Maesteg er en by i Bridgend i Wales. Den ligger i Llynfidalen, og vokste opp rundt kullgruveindustrien. Byen har omkring 25 000 innbyggere (2004). Etter at kullgruvene stengte, har lett industri vært viktigste næringsvei. Tonypandy. Tonypandy er administrasjonsbyen i Rhondda Cynon Taf i Wales. Den ligger i Rhondda Fawrdalen. I nærheten ligger Mynydd y Gelli, en boplass fra bronse- og jernalderen med en steinsirkel. Den viktigste hendelsen i byen i moderne tid var Tonypandyopptøyene i 1910. Tonypandyopptøyene. Tonypandyopptøyene var en voldsom protest blant kullgruvearbeidere i byen Tonypandy i Rhondda Cynon Taff, Wales, i 1910. Winston Churchill hadde som britisk innenriksminister ansvaret for å løse konflikten. Etter at demonstrantene hadde kastet stein på politiet valgte han å sette inn væpnede styrker for å gjenopprette orden. Jean-Martin Charcot. Jean Martin Charcot (født 29. november 1825 i Paris, død 16. august 1893 i Morvan) var en fransk nevrolog, som jobbet ved Salpêtrière-hospitalet i Paris. Sigmund Freud og Alfred Binet studerte begge hos Charcot. Charcot var verdens første professor i nevrologi og regnes av mange som den moderne nevrologis grunnlegger. Han beskrev den kliniske tilstanden "sclérose en plaques", i dag kjent som multippel sklerose. Han var også den første til å skrive om amyotrofisk lateralsklerose, astasi, claudicatio intermittens og herpes zoster. Charcot var også beskjeftiget med hypnose. Han trakk paralleller mellom hysteri og hypnose. En person som opplevde hysteri gjennomgikk de samme tilstandene som en person som ble hypnotisert: kramper, raseri, redsel, hukommelsestap. Charcot mente at hypnosen, som hysteriet, skyldtes et svekket nervesystem. Gjennom sine offentlige demonstrasjoner av hypnose på pasienter, beskrev han pasientens symptomer og gjennomførte behandling. Han var far til legen og polarforskeren Jean-Baptiste Charcot. Charcot, Jean-Martin Charcot, Jean-Martin Våttåhaugen. Våttåhaugen er et utsiktspunkt og severdighet i Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. En 1 km lang tursti fra parkeringsplassen fører opp til utsiktspunktet som ligger 332,09 moh. Fra utsiktspunktet har man utsikt over hele tettstedet Leksvik, samt store deler av Trondheimsfjorden inkludert Trondheim. Navnet Våttåhaugen, eller Vottahaugen som det het i gamle dager er ganske enkelt oppkalt av Votta og Haug. Votta er en gammel betydning for varde, som ble brukt til og varsle ufred. I følge sagn skulle Våttå-trollet bo på toppen av Våttåhaugen. Den ble en gang så sint på kirkeklokkene fra Leksvik kirke at han kastet en stor stein mot kirka, men bommet så steinen ble liggende igjen på stranda. Senere blir Våttåhaugen kjent gjennom reiseskildringer av Gerhard Schøning i 1774. Under 2. verdenskrig ble Våttåhaugen bygd om til en tysk militær base med tårn, skyttergraver og bomberom i ei hule. Både hula og skyttergravene er fortsatt der i dag. Reiseskildring fra 1774. "Østen for, eller i N.O. fra Lexviikens kirke, ligger et temmelig høit Biærg, kaldet Votta-Haugen, fordi her, i Ufreds Tiider, holdes en Votta eller Vare. Den 23de Maji giorde jeg dithen, i Selskab med Oberst Lieutenant Krog, en Spadser-tour, til Fots, og maatte passere en temmelig brat og vanskelig Vei, førend vi komme did op. Biærget er overalt bevoxet med skov, og Udsigten derfra er meget fri prægtig. Man kunde herfra see Staden Throndhjem ganske tydelig, og som man berettede, Grændse-Fiældene ved Suul eller deromkring. Det meeste af Lexviikens bygd, indslutte rundt om, paa de 3 siider, af skov-bevoxne Biærge, paa den fierde, af Havet eller Lexviik-Bugten saaes her underliggende, som et vidt udstrakt Theater, med adskillige Høie og dermed afvexlende Dolpe eller smaa Date derimellom." John Hughlings Jackson. John Hughlings Jackson (født 1835 i Providence i Green Hammerton, Yorkshire, død 7. oktober 1911) var en britisk (engelsk) lege (nevrolog). Han er mest kjent for sine oppdagelser innen epilepsi, og har en variant av epilepsi (Jacksonian epilepsi) oppkalt etter seg. Han var en av grunnleggerne av det vitenskapelige tidsskriftet "Brain" (grunnlagt 1878), som også utkommer i dag. Jackson, John Hughlings Jackson, John Highlings Jackson, John Highlings Kolsås. Kolsås er et sted og en ås i Bærum kommune i Akershus fylke. Navnet "Kolsås" kommer av "kol" (kull) og "ås". Kolsås har to topper: "Nordre" eller "Varden" (387 moh.) og "Søndre" (342 moh.). Mellom toppene ligger det idylliske lille Setertjern. Kolsås er et populært turområde. Stien opp til toppen av Søndre er bratt i det øverste partiet. Den er tilrettelagt med trapper og gelendre, men krever lett klyving et par steder. Kolsås består av flere nabolag, som Lensmannsjordet, Løkenhavna, Haugergrenda og Kolsåsstien. Stedet er kjent for militærbasen Kolsås leir, der NATOs nordkommando tidligere holdt til. Verneverdig berggrunn og planteliv. Kolsås har, som en del av Oslofeltet, svært spesiell geologi, og utgjør et eldre utspring umiddelbart sørvest for en enorm, nedslipt vulkan (Bærumskalderaen). Kolsås ble skapt etter at jordskorpen sprakk opp for 300 millioner år siden og sank enkelte steder så mye som 1.500 meter ned i jorden. Der nede var det magmakamre, og magmaen fra disse kamrene strømmet mot overflaten, men før magmaen nådde overflaten ble det felt ut krystaller av feltspat. Massen ble slynget ut sammen med magma og smelten som var rundt, og størknet. Denne størknede massen kalles porfyr. Det spesielle med porfyren på Kolsås er at feltspatkrystallene har form som romber, noe som har gitt porfyren navnet rombeporfyr. Rombeporfyr finnes bare på Kolsås (og resten av Oslofeltet), i Øst-Afrika og i Antarktis. De to Kolsås-toppene består av to størknete lavastrømmer. Under denne størknede lavaen er rombeporfyren. Området østover fra Kolsåstoppen til Dælivannet er landskapsvernområde på 5 000 dekar med fire naturreservater: "Skotta", Dalbo, "Kolsåsstupene" og Kolsåstoppen naturreservat. Området er kulturlandskap med verneverdig kambrosilursk berggrunn og rikt planteliv. Ankerveien gir lett adkomst til området. Klatring i Kolsås. Kolsås har et av de største klatrefeltene i Oslo-området. Sørsiden av Kolsås har to bratte vegger over hverandre med noe skog i mellom; Øvre og Nedre Sydstup. Den første kjente bestigning av veggene på Kolsås var i 1904, da ruten «Kålbladet» i Nedre Sydstup ble gått av Henning Tønsberg, Therese Bertheau, Ingeborg og Kristian Tandberg. Denne bestigningen åpnet Kolsås som et etablert klatreområde, og i tiårene som fulgte ble veggene her den viktigste arenaen for utviklingen av klatresporten i Norge. I Østveggen samt Dalbokollen øst for selve Kolsåstoppen finnes også mange ruter for tradisjonell fjellklatring. I tillegg finnes to felt tilrettelagt for sportsklatring ved boligfeltene på Løkenhavna i vest. I dag er det Løkenhavnafeltene, sammen med Øvre Sydstup, som er de mest populære veggene, med mange ruter av varierende vanskelighetsgrad. Kolsås har en egen klatreklubb, Kolsås Klatreklubb. KIF-hytta. På sørøstsiden av Kolsås ligger KIF-hytta, som nå tilhører Bærum Røde Kors. Hytta ligger på østsiden av Søndre, like ovenfor Dalbo gård, med fin utsikt over østre Bærum og områdene omkring. Hytta ble opprinnelig satt opp på Frogner i Oslo i forbindelse med jubileumsutstillingen i 1914. Hytta ble tegnet av arkitektfirmaet Berner og Berner og fikk prisen for beste turisthytte under jubileumsutstillingen. Da utstillingen var over ble hytta kjøpt av Kristiania Idrætsforening, derav navnet KIF-hytta. Hytta ble fraktet med tog til Sandvika stasjon og derfra fraktet videre stokk for stokk opp til det stedet hvor hytta står i dag. Hytta var ferdig montert og klart til bruk i 1916. KIF-hytta ble i 1953 overtatt av Bærum kommune og gitt videre til Bærum Røde Kors. I flere perioder har det vært fastboende i KIF-hytta. De siste fastboende flyttet på begynnelsen av 1970-tallet. Siden andre verdenskrig har klatrere hatt hytta som samlingsplass. I 1967 ble Kolsås Klatreklubb stiftet. I den anledning ble et av rommene i hytta dedikert klatreklubben. Fra Toppåsveien går det en smal grusvei opp til hytta, men denne er stengt med bom og ikke åpen for alminnelig motorisert ferdsel. Fra hytta går det flere stier, blant annet opp til Søndre og nordover mot bygdeborgen på Gråmagan og ned til Dalbo gård. Kultur. Kolsås har rester etter minst fire bygdeborger. En av dem, Gråmagan, er lett synlig om en følger stien på østsiden av Søndre opp mot Nordre. Der ligger restene like over stupet som vender mot Dælivannet og Dalbo gård. Herfra er det en god utsikt over østre Bærum, Asker, Oslo, Oslofjorden og områdene lenger unna. Ved Kolsåstoppen finnes også helleristninger, gravhauger og kalkbrudd. Kolsåsbanen. I 1930 ble Kolsåsbanen, som da het Bærumsbanen, forlenget til Kolsås. A/S Bærumsbanen var dengang et eget selskap, som hadde blitt opprettet i 1924. I 1944 ble Bærumsbanen innlemmet i Oslo Sporveier, og strekningen fra Nationaltheatret til endeholdeplassen Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen. Banen ble midlertidig stengt 1. juli 2006 i forbindelse med oppgradering til metrostandard. Strekningen Jar til Bekkestua blir trafikkert med trikk fra 20. august 2007, i første omgang for ett år. Stasjonene på Gjettum og Hauger er greie utgangspunkt for turer på Kolsås. Kolsås leir. Kolsås leir er delt inn i et daganlegg og ett fjellanlegg. Fjellanlegget ligger inne i fjellet, mens daganlegget betegner de delene av leiren som ligger utenfor fjellet. Tidligere var dette tilholdsstedet til NATOs nordkommando. Etter at den kalde krigen var over flyttet NATO ut og blant andre FLO (tidligere Hærens forsyningskommando) og Akershus Kommandantskap har tatt over leiren. På grunn av leirens svært gode idrettstilbud var også gardens idrettskompani forlagt her. Kolsås Skisenter. På nordsiden av toppen Nordre ligger Kolsås Skisenter med Kolsåsbakken og et par mindre bakker. Skisenteret har egen varmestue. Skisenteret eies av Stabæk IF, Fossum IF og Haslum IL, og brukes til trening av alpingruppene i de respektive klubbene. Bakken er åpen for publikum utenom eierklubbene også. Bakken har vært gjennom en rekke betydelige oppgraderinger og flere utbedringer planlagt. Annet. Filmen "De dødes tjern" ble spilt inn blant annet ved Steinstjernet på nordsiden av Kolsås. Joseph Babinski. Joseph Jules François Félix Babinski (polsk Józef Franciszek Feliks Babiński, født 17. november 1857, død 29. oktober 1932) var en polsk-fransk lege (nevrolog), en foregangsmann i neurokirurgien. Hans arbeid innenfor nervesystemets fysiologi fikk banebrytende betydning for utviklingen av neurologien. Han er mest kjent for sin beskrivelse av et av de viktigste neurologiske tegn – Babinskis tegn – en patologisk fotrefleks som er et klinisk tegn på skade i pyramidebanen i sentralnervesystemet. Han var også den første som beskrev anosognosi. Babinski var sønn av polske emigranter (faren var ingeniør), som flyktet i 1848 fra Warszawa til Paris på grunn av forfølgelse fra det russiske regimet, som slo hardt ned på polakkenes kamp om selvstendighet. Babinski utgav noen av verkene sine på polsk. Babinski, Joseph Babinski, Joseph Babinski, Joseph Babinski, Joseph Lars Leksell. Lars Leksell (født 23. november 1907 i Fassberg, død 1986) var en svensk lege (nevrokirurg). Han var professor i nevrokirurgi ved Karolinska sjukhuset i Stockholm. Leksell oppfant gammakniven. Leksell ble utdannet som lege fra Karolinska Institutet i 1935, og begynte videreutdanning i nevrokirurgi samme år. Han ble professor i kirurgi ved Lunds universitet i 1958. Fra 1960 til han pensjonerte seg i 1974 var han professor i nevrokirurgi ved Karolinska Institutet, hvor han etterfulgte Herbert Olivecrona. Leksell er først og fremst kjent som opphavsmannen til "gammakniven". Dette er en innretning som kan behandle hjernesvulst ved hjelp av fokusert og intensiv stråleterapi. Leksell gjorde også viktige forskningsbidrag innen nevrofysiologi. Jakob Sande. Jakob Sande (født 1. desember 1906, død 16. mars 1967) var en norsk forfatter fra Dale i Sunnfjord, Fjaler kommune. Han gav i sin levetid ut ti diktsamlinger og tre novellesamlinger. Mange av diktene hans ble tonesatt og ble populære viser. Sande ble en folkekjær dikter i løpet av sin karriere, og flere av diktene er fremdeles svært populære. Diktningen spinner rundt flere temaer som vestlandsnaturen, sjømannslivet, livet på bygden, dikt som tar opp sosiale spørsmål og dikt som tar for seg klassiske temaer som kjærligheten og døden. Diktene veksler fra grotesk humor, som i «Kallen og katten» og «Likfunn», til sentimentale og følelsesladde dikt som «Fløytelåt» (tonesatt av Geirr Tveitt) og «Vesle Daniel». Han er også representert i salmebøker med «Det lyser i stille grender» og «Du som låg i natti seine». Barndom og skolegang. a> i denne kirken skal han ha skrevet sitt første dikt. Jakob Sande ble født som nummer tre i en søskenflokk på sju, der fem søsken vokste opp. Foreldrene hans var Andreas og Ragna Margrethe (født Barsnes) Sande. Moren sang for barna og fortalte mange fortellinger i hjemmet. Hun hadde også et svært åpent hjem der det stadig var folk innom. Blant dem som jevnlig var på besøk var familien til forfatteren Jens O. Espedal i tillegg til en taterfamilie. Særlig fortellertradisjonen fra taterne skulle prege Jakob Sandes senere forfatterskap. Andreas Sande, Jakobs far, var lærer og klokker. I tillegg var han ordfører i bygden i to perioder, fra 1914–1916 og fra 1920–1926. Han var også formann i skolestyret og hadde flere lokale verv i tillegg til at han satt i fylkesstyret for Venstre. Han var litteraturinteressert og abonnerte på flere blader og tidsskrifter i tillegg til at han introduserte sønnen for skriftene til nynorskforfattere som Ivar Aasen, A. O. Vinje, Arne Garborg, Per Sivle og Anders Hovden. Hjemmet var et typisk «venstrehjem» preget av målsak, ungdomslagsbevegelsen og politisk engasjement. Han begynte på folkeskolen i Dale 16. august 1913 og var en flink elev som utmerket seg med svært gode stiler. Sitt første dikt skal han ha skrevet som tolvåring under en kjedelig preken i Dale kirke. Vinteren 1920 begynte Sande på framhaldsskole i Fjaler før han gikk et år på Falchs Pensjonatskole, en privatskole i Dale uten eksamensrett. Der fikk han undervisning tilsvarende første år på middelskolen. Andre år tok han på Nordfjordeid og tok eksamen der i 1923. Etter at han flyttet fra Dale i 1922, 16 år gammel, bodde han aldri i bygden mer, bortsett fra en periode da han søkte jobb. Høsten 1923 begynte Jakob Sande på latinlinjen på Eid gymnas, uten at han satte store spor etter seg i nærmiljøet. Historiene som gikk om han i bygden i ettertid handlet i hovedsak om fyll og bråk. På skolen var han kjent som en god elev, men måtte ta eksamen om igjen etter at han strøk i latin. Han skrev dikt mens han var på Eid, blant annet «Festsong» til russemiddagen i 1925. Han hadde også diktet «Mot Dag» på trykk i "Gula Tidend" 23. november 1923, en uke før han fylte 17 år. Året etter fikk han tre dikt på trykk i samme blad («Til Sunnfjord», «Emigrantens velfar» og «Minneord over Sjurd Helgeland») og i 1925 trykket både "Gula Tidend" og "Tidens Tegn" «Olavskvad», et hyllestdikt til Olav den hellige. Samme år trykket også "Tidens Tegn" «Augustkveld», et dikt som senere skulle bli med i Sandes første diktsamling. I 1925 gjorde han sitt første forsøk på å få et forlag til å trykke diktene hans. Han sendte et manuskript til Olaf Norlis forlag og fikk avslag. I stedet for å ta eksamen opp igjen på Nordfjordeid begynte han på Firda gymnas på Sandane over nyttår i 1926. Han gikk bare et semester på denne skolen, men gjorde seg der bemerket som underholder med musikk og diktlesning, både av egne og andres dikt. I løpet av halvåret på Sandane hadde han kommet godt igang med skriving til det som skulle bli debutboken, "Svarte næter". I juleheftet "Firdaljos", utgitt av elevlaget på skolen, hadde han med et dikt i utgaven i 1926; «Lærarane ved Firda gymnas». "Gula Tidend" trykket også et dikt av ham dette halvåret. «Du bonde», som senere skulle bli utgitt i debutsamlingen under tittelen «Bondesalme», stod på trykk 18. februar. Avslaget året før hadde ikke skremt ham, og han gjorde et nytt forsøk på å få utgitt en diktsamling i 1926. Nå sendte han manuskriptet til Aschehoug, men også de gav ham avslag. Studietid og litterær debut. 1. september 1926 begynte Jakob Sande på språkstudier på Universitetet i Oslo. Høstsemesteret 1932 fullførte han en språklig-historisk embedseksamen med karakteren Laud og 2,37 i gjennomsnittskarakter. Hovedoppgaven skrev han om Johan Sebastian Welhaven, og den hadde tittelen "Eit par av Welhavens nasjonale romansor, samanlikna med kjeldor og tradisjon". Våren etter tok han pedagogisk eksamen. Han trivdes ikke særlig godt i Oslo, og kalte en plass byen for «nordens Babylon og Gomorra». I løpet av studietiden fikk Sande kontrakt med Gyldendal forlag og gav ut sin første diktsamling, "Svarte næter" i 1929. Høsten 1927 sendte han et manuskript med tittelen "Det skalv ein streng" til Gyldendal. Manuskriptet ble vurdert av Sigurd Hoel som mente Sande hadde talent, men at manuskriptet trengte bearbeiding. Jakob Sande fikk det derfor i retur med beskjed om å jobbe videre med det. I februar 1928 sendte han det inn igjen, uten at Hoel mente det hadde blitt gjort store nok forandringer. Han ba ham derfor være tålmodig og bruke mer tid. Dette tok Sande på alvor, og jobbet med manuskriptet i ett og et halvt år før han sendte det inn på nytt. Han hadde da skrevet 20–30 nye dikt og endret navn på samlingen til "Svarte næter". Denne gangen var det Carl Nærup som gjorde den endelige vurderingen. Han konkluderte «Jeg skulde tro denne mand har en Fremtid som Digter. Altsaa:anbefales.» "Svarte næter" fikk svært god mottakelse fra kritikerne. a> var Sandes første store kjærlighet En annen litterær debutant i 1929 var Halldis Moren. Gjennom opplesningskvelder ble Jakob Sande kjent med henne, og han ble dypt forelsket. Hun dro året etter til Sveits hvor hun ble i tre år i arbeide som sekretær, og Sande holdt kontakt med henne gjennom brevveksling. Seksten av Sandes brev er fremdeles bevart, og forteller om en svært forelsket mann. Halldis Moren Vesaas fortalte senere at Jakob Sande fridde til henne kvelden før hennes senere ektemann, Tarjei Vesaas, gjorde det samme. I denne perioden skrev Sande på det som skulle bli hans andre diktsamling, "Storm fra vest". Den kom ut 16. oktober 1931 og har flere dikt med kjærlighet som hovedtema. Manuskriptet ble sendt til Gyldendal i august samme år, og var på 69 dikt, der 47 av disse ble med i den endelige utgivelsen. Også denne utgivelsen ble godt mottatt av anmeldere. I juleheftet "Jul i Sunnfjord" i 1931 stod Jakob Sandes kanskje mest kjente dikt på trykk. «Julekveld», eller «Det lyser i stille grender» som diktet er mest kjent som, stod på trykk i en versjon som er tilnærmet lik den som er kjent i dag. Diktet stod da med fem strofer, men Sande strøyk senere sistestrofen fordi han ikke var fornøyd med den. I senere publikasjoner, som "Norsk Salmebok" fra 1985, er strofen med. Diktet har blitt tonesatt av ni komponister, men det er Lars Søraas d.y.s melodi som har blitt den mest kjente. I tiden han bodde i Oslo var ikke Jakob Sande aktivt med i lag- og foreningsliv. Han var av og til i Studentersamfunnet, og etter at han hadde fått utgitt bøker var han med på opplesinger og andre arrangementer fra scenen. Sjømannssliv og i Dale. Jakob Sande hadde siden ungdomstiden hatt lyst til å dra til sjøs, men fikk ikke lov av foreldrene sine før han hadde tatt en utdannelse. Da han hadde avlagt pedagogikkeksamen våren 1933 fikk han seg hyre som sjømann på spesialvilkår på M/S «Villanger» tilhørende rederiet Westfal-Larsen, der han mønstret på i Rotterdam i midten av september. En dekksgutt på båten gikk skift og tjente 35 kroner måneden. Sande derimot, hadde ikke vakter som de andre, hadde fri når båten lå i havn og hver natt og tjente bare 1 krone i måneden. Oppgavene han gjorde ombord var oppgaver som vasking, pussing og maling av nagler og annet forefallende arbeid. Jakob Sande trivdes med sjømannslivet, og så senere tilbake på dette som noe av det beste i livet sitt. Sjømannskirken i Rotterdam; kirkebygget er det samme som på Sandes tid, selv om det er flyttet Fra Rotterdam gikk båten til Panama, Los Angeles, Vancouver og Portland. Der mønstret han på MS «Høyanger» som gikk langs kysten av Peru og Chile, rundt til Buenos Aires, nordover til USA og så til Oslo via Rotterdam. I sjømannskirker og andre steder på land underholdt Sande innimellom med diktlesing og felespill. Ombord observerte han for det meste, men skrev også noen dikt til andre på båten. Mange av diktene i samlingen "Frå Sunnfjord til Rio" som kom i 1933 handler om sjømannslivet, og mange av disse kan knyttes direkte til det han opplevde som sjømann. Også i senere diktsamlinger vendte han tilbake til sjømannsmotiv. Mens han var i utenriksfart skrev han også for "Dagbladet". Fem reisebrev stod på trykk mellom november 1932 og august 1933. Planen hans var også å utgi disse i bokform, men dette ble det aldri noe av. Ett eller flere års erfaring som sjømann i utenriksfart var vanlig blant unge norske menn inntil 1960-årene, og Sandes fire år eldre forfatterkollega Nordahl Grieg hadde noen år tidligere gjort en lignende reise, og skrevet om den. Etter at han mønstret av bodde Jakob Sande i Dale fra sommeren 1933 mens han forsøkte å etablere seg som forfatter og skribent. Han søkte og på diverse stillinger, men ville ikke jobbe i skolen, som han var utdannet til. I Dale følte han seg utenfor, men fikk også noen gode venner, blant andre legefamilien i bygden. Fruen i huset, Majken Krüger (født Trönnberg) var svensk, og Sande gav henne blankofullmakt til å oversette tekstene hans til svensk. Man kjenner til tre noveller hun oversatte og en av dem, «Brørne frå Rognaldsvika» stod på trykk i det svenske bladet "Vårt hem" i 1935. Den skal ha blitt godt mottatt i Sverige. Inspirert av dette sendte Sande et manus til det svenske forlaget Bonnier, uten at det ble antatt der. Han var litt med i kulturlivet i Dale og hjemfylket og skrev blant annet en prolog til en fest for to fremtredende politikere fra Fjaler og til et karneval i ungdomslaget i Dale. I 1932 var det et stort stemne for norsk-amerikanere i Førde, hvortil Sande skrev diktet «Helsing til Sunnfjord-amerikanarane paa Sunnfjordtunet 26/6 1932. Høsten 1933, altså kort tid etter at han kom tilbake til Norge, gav han ut diktsamlingen "Frå Sunnfjord til Rio". Boken ble møtt med blandede kritikker, særlig sjømannsdiktene ble omdiskutert. Fredrikstadårene. Fredrikstad høiere almenskole; Jakob Sande arbeidet som lektor der fra 1935 til 1946 I 1935 fikk Jakob Sande et vikariat som lærer ved Fredrikstad kommunale høgre almenskole. Stillingen ble gjort om til fast stilling året etter, og han beholdt den fram til han flyttet i 1946. I Fredrikstad underviste han i norsk, tysk og historie og skal til å begynne med ha trivdes bedre i jobben enn han hadde trodd, da han egentlig ikke ønsket å jobbe som lærer. Som lærer kunne han både være fjern og uforberedt, men også brennende engasjert, særlig om det stod dikt på timeplanen. Sande var med i lektorlaget, og leste gjerne egne dikt på møtene der. På et møte i laget traff han Solveig Yttrelid som han giftet seg med i 1942. Sammen fikk de datteren Siri i 1943. Da Jakob Sande flyttet fra Fredrikstad i 1946, etablerte de hver sin husholdning. Ekteskapet ble oppløst i 1952. Det var også i lærerkollegiet han fikk inspirasjon til å skaffe seg en lutt, et instrument som har blitt sterkt forbundet med Sande. Han var på besøk hos rektoren sin som sa at Sande burde bytte ut gitaren med en lutt siden gitar var Frelsesarmeens instrument. Til tross for en positiv start, trivdes ikke Sande særlig godt verken i lærerjobben eller i Fredrikstad. Han hadde også en anstrengt økonomi, og krigsårene gjorde ikke situasjonen lysere for ham. Flere ganger, både før Fredrikstadårene, i løpet av disse årene, og senere, måtte han be forlaget om økonomisk støtte og forskudd på honorar. Sammen med en svoger, Torgeir Audunson, vant Jakob Sande en visekonkuranse i regi av Bondeungdomslaget på slutten av 1930-tallet. Sammen hadde de skrevet tekst og melodi til «Vestlandsvalsen» som ble utgitt på plate i 1939 med Akres trio og Audunson som vokalist. Årene i Fredrikstad var produktive med tanke på bokutgivelser. I 1935 gav han ut sin første novellesamling, "Straumar i djupet". Kritikken var variert, men generelt ble han vurdert lavere som novelleforfatter enn som lyriker. Diktsamlingen "Villskog" kom i 1936, og ble vurdert som et tilbakeskritt for dikteren Jakob Sande. Til tiårsjubileet for hans første utgivelse ble det gitt ut en diktsamling som bestod av 51 dikt fra de fire første diktsamlingene pluss ti nye dikt. Samlingen fikk navnet "Krossen og sleggja" og kom ut i 1939, og ble ledsaget av intervju og oppsummeringer av forfatterskapet hans i flere aviser. I løpet av krigsårene gav Jakob Sande ut sin eneste bok på et annet forlag enn Gyldedal. Novellesamlingen "Eit herrens vér" var klar i 1943, og på det tidspunktet var Gyldendal nazikontrollert. Etter råd fra en venn gav derfor Sande ut boken på det uavhengige Tell forlag. Den ble trykt i 6000 eksemplarer, men ble lagt på vent til etter krigen, og kom ikke i salg før i 1945. Samme år kom diktsamlingen "Guten og Grenda". Kritikerne så i denne samlingen en endring i forfatterskapet, fra en radikal dikter med sans for det groteske og humoristiske, til en mer patriotisk idylliker. Oslo. Høsten 1946 begynte Jakob Sande som lektor på Ullern gymnas i Oslo. Også i Oslo mistrivdes han, og skal ha vært en ensom mann. Som lærer gikk det nedover med ham i løpet av tiden han jobbet der. I starten skal han ha vært en interessant lærer som gjerne leste dikt, mens etter noen år var han sterkt preget av alkoholmisbruk og kom ruset på jobb i tillegg til at han var mye borte. Til tross for at han mistrivdes i jobben, hadde han den helt fram til 1965. Han ville gjerne livnære seg som forfatter, men fikk først Statens arbeidsstipend i 1963, og da var helsen hans for dårlig til at han kunne nyttegjøre seg av stipendet til videre produksjon. I 1966 ble han tildelt Doblougprisen sammen med den svenske forfatteren Tage Aurell. Forfatterne fikk 15 000 hver. Da Sande flyttet til Oslo flyttet han også fra familien i Fredrikstad, og i årene han bodde i Oslo hadde han langvarige forhold til to andre kvinner. I Oslo var han aktiv i foreningen Visens venner, som var et viktig miljø for Sande der han traff likesinnede. Denne foreningen ble stiftet i 1944 og var en interesseforening for inviterte medlemmer. Jakob Sande ble tatt opp som medlem 29. oktober 1945, etter å ha blitt anbefalt av Knut Tvedt og Jacob Brinckmann. Han var på sitt første møte 30.november samme år, og sang da egne viser. I begynnelsen var han ikke på så mange møter, noe som var mot reglementet i foreningen, men mot slutten av tiåret ble han mer aktiv, og utover på femtitallet var han med på rundt halvparten av møtene. I 1948 var han med på radioopptak for NRK sammen med foreningen, og sang da sin egen sang, «Voggevise». Utover i 1960-årene ble Visens venner viktigere for Sande, og han var på mange møter og bidro aktivt med høytlesninger. Visene hans ble også brukt av andre medlemmer; da Ivar Medaas og Geir Tveitt ble medlemmer i 1962, sang begge Sande-viser. Da Sande døde i 1967 ble han hyllet med opplesing av et dikt skrevet til minne om ham av Hartvig Kiran samt omtale i årsmeldingen. Det var også gjennom Visens venner Sandes dikt nådde ut til et stort publikum i form av visesang. Kurt Foss og Reidar Bøe gav ut mange viser med tekst av Sande, blant annet «Kallen og katten», «Då Daniel drog» og «Sjømannsvise». I 1961 gav Geir Tveitt og Ivar Medaas ut «Hestehandlaren» og «Drama», sanger som ble svært populære blant annet i "Ønskekonserten". Alf Cranner gav i 1964 ut platen "Både le og gråte" der alle de femten sangene hadde tekst av Sande. Sandes tekster ble også tatt med i flere visebøker på denne tiden. Sandes sekstiårsdag ble markert på flere hold. Både Sunnfjordlaget og Gudbrandsdalslaget hyllet ham med festkveld, og Sunnfjordlaget gjorde ham også til æresmedlem. I mange aviser var det intervjuer av større eller mindre lengde. Bondeungdomslaget i Oslo arrangerte en stor fest for ham 30. november, og Visens venner markerte ham med et radioprogram 1. desember. I Dale hadde man festkveld på ungdomsskolen og avduket en byste av Sande dagen etter. Årene i Oslo var også produktive med tanke på bokutgivelser. I 1946 kom en ny novellesamling; "Skarlagensnora", som inneholdt ti noveller. Samlingen ble godt mottatt, særlig trakk anmelderne fram barnenovellene hans. Diktsamlingen "Korn og klunger" kom ut i 1950, og førte inn nye perspektiver i Sandes forfatterskap, da han her skrev om datteren sin. Fem år senere kom diktsamlingen "Sirius" til varierte anmeldelser og i 1961 kom hans siste diktsamling; "Det kveldar på Kobbeskjer". Anmelderne mente denne samlingen viste at det hadde gått nedover med Sande, og at det var en ujevn samling. I forbindelse med Gyldendals 25-årsjubileum i 1950 gav de ut en samling Sandedikt under tittelen "Dikt i utval", der Jakob Sande hadde plukket ut 87 dikt. I 1956 gav Gyldendal ut Sandes dikt i samlet utgave. "Dikt i samling" møtte anmeldere som pekte på at bredden i Sandes forfatterskap var større enn det man kunne få inntrykk av gjennom visene som var populære på denne tiden. Gyldendal ville gi ut en ny samlet utgave av Sandes dikt i 1965, men mente da at kostnadene ville bli for store om man trykket alle diktene hans, og bad han gjøre et utvalg. Sande tok da ut 49 dikt, slik at det som senere ble utgitt under tittelen "Dikt i samling" og kom i mange opplag, i realiteten var et utvalg av diktene hans. Død og heder i Dale. De siste årene var Sande mye syk, og han døde natt til 16. mars 1967, 60 år gammel, av komplikasjoner etter et slag. Han ble bisatt fra Vestre Krematorium 21. mars på Gyldendals regning. Under bisettelsen ble to av Sandes dikt lest: «Julekveld» og «Åndeleg sjømannssong», og det var hilsener fra Den norske forfatterforening, Gyldendal, Ullern høgre skole, Norsk Bokmannslag, Oslo mållag, Visens venner og NRK. Selve graven fikk han i Dale. Dikt – oversiktsvurderinger. Sandes lyrikk er «utpreget sangbar», og dette bidro i stor grad til hans popularitet. Som lyriker er han påvirket av klassiske tekster som Bibelen og Petter Dass, av Johan Sebastian Welhaven og Knut Hamsun, og av sangbare lyrikere fra sin egen nære fortid som Dan Andersson, Per Sivle, Gustaf Fröding, Robert Burns og Heinrich Heine. Grønstøl skriver at «Når Jakob Sande frå fyrste til siste samling skriv dikt med fast takt, rytme og rim i songbare og velkjende mønster, har det opplagt med tradisjon å gjera. Han skriv dikt slik det skal skrivast i det nynorske Noreg i første halvdelen av hundreåret.» Litteraturhistorikerne peker på flere tema i lyrikken. Philip Houm, som var den første som satte Sande inn i den allmenne litteraturhistorien, mente at Sande fra første stund «spente over et bredt stemningsregister, fra det makabre 'Likfunn' over det beskt satiriserende, klart blasfemiske 'Kveldsbøn', til djervt humoristiske folkelivsskisser à la Fröding, vare stillferdige landskapsbilder ('Augustkveld') eller svarte, stormfylte naturscenerier med ramsalt gufs fra havet.» Kjølv Egeland, som skrev en ny litteraturhistorie på 1970-tallet, nevner: svart humor, sosialt engasjement for småkårsfolk, sjømannslivet, bondemiljøet i hjembygda og vestlandsnaturen. Egeland peker også på at diktene inneholder «spennende møte mellom skjør idyll og grotesk komikk.» Litteraturhistorikeren Willy Dahl skrev (1989) at man i de første diktsamlingene kunne «høre trekkspilltonen bakom», uten at det var snakk om seilskuteromantikk. Dahl oppsummerer forfatterskapet slik: «han diktet om menneskene i det havsalte landet i vest, ofte med barokk eller grotesk humor, men alltid på småfolkets side». Forlagsmannen og lyrikkhistorikeren mener at Sande er «helt trofast mot tradisjonen», og at han har sine kunstneriske røtter i tre forgjengere: I Ivar Aasens vestlandspoesi, i Olav Aukrusts «ordkunst og sans for groteske og uhyggelig motiver» og i Herman Wildenveys «modernisering av den komiske fortelling». Havnevik mener også at Sande (sammen med forfattere som Einar Solstad, Ragnar Solberg, Elling Solheim og Louis Kvalstad) inngår i en trend som var synlig i årene før 1940: «kunstneriske behov oppstår i møtet mellom ulike kulturer, storby mot skogsbygd, jordbruks- og kystkultur». I Norsk biografisk leksikon (2004) oppsummeres hans forfatterskap som «både grotesk og gripande», det pekes på spennvidden i motivene, og på at «humoren var med på å dra nye lesarar til lyrikken, men like viktig var det at han kritiserte religiøst hykleri og maktbruket til dei rike». Både Houm og Egeland peker på at tonen i forfatterskapet endrer seg over tid. Houm mener at "Guten og grenda" fra 1945 «gir gjenopplevelse av barndommens verden [og] bærer bud om en utvikling bort fra villskap og skjærende galgenhumor». Egeland mener at «med årene blir diktbildene hans fra Sunnfjord mildene i tonen. Det værharde viker for ro og stillhet, endog idyll.» Einar Økland skriver i etterordet til "Dikt i samling" (1998) at «det er meir slik at kvar einskild tykkjest å ha funne 'sin' Sande enn at alle Sande-lesarane jublar i kor over ein Sande som dei oppfattar likt», og at mange Sande-lesere «tykkjer at andre lesarar har ei altfor snever oppfatting av diktaren. Sjølv har dei oppdaga at han ikkje er så enkel, at han ikkje alltid er så munter og glad, at han ikkje er humorist, at han er ganske melankolsk.» Dikt – de enkle sjangre og tema. Det mest åpenbare tema i Sandes lyrikk fra debuten var, i følge Skrede, «hans djerve humor og hans utpregede sans for det groteske». Sigrid Bø Grønstøl mener at «det grotesk-uhyggelege er eit tematisk særdrag i denne diktinga» gjennom alle de åtte diktsamlingene fra 1929 til 1961. Innenfor den groteske tematikken nevnes først og fremst «Likfunn». En mildere variant av det groteske er det Havnevik kaller Sandes «modernisering av den komiske fortelling», i dikt som «Etter ein rangel» ("I morgon vil eg byrja..."), «Hestehandlarar», «Fabel» ("Gåsa og katten og hanen...") og «Kallen og katten». Egeland peker på at Sandes dikt har et spenn fra «en følsomhet som slår over i føleri» til det groteske, og at det skapes «balanse gjennom kaldflir». Innenfor det humoristiske er det blant annet pekt på at Sande «dyrka den gode replikken […] og samla på gode seiemåter». Sandes sjømannsdikt finnes særlig i samlingene "Frå Sunnfjord til Rio" (1933) og "Villskog" (1936), hvor han bruker erfaringer fra sin egen tid i utenriksfart i 1932. Sjømannslivet finnes likevel også i de etterfølgende diktsamlingene, hvor han viser til sjømannsyrket som en del av arbeidslivet i hjembygda. Diktene om sjømannslivet inneholder både konkrete referanser til yrkesliv (som i «Vesle Daniel» (eller «Då Daniel drog») og det etterfølgende «Daniel Davidson» om den hjemkomne sjømannen fra "Guten og grenda" 1945) og som metafor for utferdstrang (som i «Song på havet» fra "Villskog" 1936). Som sjømannsdikt regnes både skildringer fra livet ombord (som «Laurdagskveld på poop'en») og fra opplevelser i fremmede havner (som i «Senorita»). Under et Sandeseminar i 1999 hevdet Kjartan Fløgstad og Einar Økland «at det fyrst og fremst er sjømannsdikta til Jakob Sande som gjer han til ein moderne lyrikar». Mange av Sandes dikt skildrer underklassen eller småkårsfolk. I et minneord i tidskriftet "Syn og Segn" skriver Ivar Eskeland at essensen i Sandes forfatterskap er «songen om det vesle mennesket, tidt om det forkomne, forhutla, hjelpelause, utstøytte». Eskeland peker på at Sandes dikt inneholder både observasjon av, medfølelse med og protest på vegne av underklassen; og nevner dikt som «Dikt uten navn» og «Ormeljod». Willy Dahl nevner diktet «Marian» som en skildring av den utstøtte. Ragnvald Skrede peker på at også novellene om voksne «dreier seg fortrinsvis om utstøtte og hjelpeløse». Identifikasjonen med underklassen kommer også noen ganger til uttrykk i klare agitasjonsdikt, slik som i samlingen "Krossen og sleggja" (1939). Eskeland skriver at «I dikti 'Til den norske landarbeidar' og 'Krossen og sleggja' munnar Sandes proletardikting ut i dei sterkaste revolusjonære maningsrop». Einar Økland skriver at Sandes klassestandpunkt ga ham problemer i møtet med sitt eget hjemmepublikum i målrørsla: «At Sande lenge hadde vore lyrisk talsmann for dei minste i samfunnet, stilte han i eit motsetningstilhøve ikkje berre til rikfolk og konservative, men også til bønder og venstrefolk, som ottast arbeidarane.» Sande skildrer forholdet mellom mann og kvinne både anekdotisk i skjemtediktene, romantisk som ung forelskelse (som i strofa «Di til døden trufaste Mari» frå «Vesle Daniel») og livsvarig bånd, og dramatisk som spill og kamp mellom kjønnspolaritet. Grønstøl peker på at «i dikt etter dikt møter vi kvinna som lokkar og dårar. Og mannen som missar både vilje og vit, visdom og dåd.» Sande har ikke skrevet mange eksplisitt religiøse dikt, men disse bygger på en grunnstemning i forfatterskapet av nød, bergingstrang og følelsen av den kristne Gud som en reell faktor i tilværelsen. I tillegg har Sande bakgrunn i et vestnorsk bygdemiljø der kristentroen var sterk og tydelig. Julesalmen «Det lyser i stille grender» blir karakterisert som «nærmast ein salme light, eit høgst alminneleg og menneskeleg Jesusbarn», men munner likevel ut i «Ei erklæring om at Jesus 'døden for evig batt', ei truvedkjenning god som noko anna». Pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» skildrer Jesu lidelser, og dikt-jeg'ets tvil. Flere Sande-dikt inneholder spottende omtale av prester, men det var alltid hykleriet som var Sandes fiende, «ikkje skikkelege prestar». Mange av Sandes dikt, både de komiske og de alvorlige, tar utgangspunkt i dagligliv, arbeidsliv, roller og relasjoner i det vestlandske bygdesamfunnet som han selv hadde bakgrunn i. Det er til dels et nostalgisk samfunnsbilde han presenterer; «det folkelivet og det arbeidslivet som Sandes dikting spring ut frå eller viser fram, er borte i dag. Det var alt på veg til å gå under i hans eiga tid». Herbjørn Sørebø skriver om ham at «Jakob Sande kjende det han skreiv om. Og best kjende han barndomsbygda. Hele livet var det hans bygd, og han likte ikkje den såkalla utviklinga». I denne samfunnet skildrer han klasseforskjeller, yrkesliv og «armods bygdeliv blant småbrukere og fiskere», med sans for det dramatiske, komiske, sentimentale og urettferdige. Sandes skildringer av natur, samfunn og vær i Sunnfjord er ikke bare dokumentarisk. Landskapet blir også et psykologisk landskap, og et uttrykk for folkets og forfatterens mentalitet. Grønstøl skriver at «Det finst nok impresjonistiske landskapsidyllar, reine naturskildringar i Sande sine dikt. Men ofte glir dikta over i fantasilandskap som tar form og stil etter sinnstilstand og psykisk haldning.» Egeland skriver at «menneskene mot naturen er det sentrale, ikke naturen i seg selv.» Sande besjeler både landskapet og naturkreftene, og gjør det til speilbilder av mennesker psyke. Grønstøl mener at «om me løyser diktet [Storm frå Vest] frå sin realistiske maritime referanse – og det kan me trygt gjera – dette er eit fantasilandskap – og koplar til nyfreudianismen sine språkteoriar, kan me lesa eit 'psykisk landskap' ut av dette.» Noveller. Jakob Sande gav fra 1935 til 1946 ut tre novellesamlinger ("Straumar i djupet", "Eit herrens år" og "Skarlagenssnora") med tilsammen 26 noveller. Vekselbruk mellom dikt og noveller er ikke så vanlig i norsk litteratur, og novellene hans har heller ikke fått den samme oppmerksomheten som diktene. Litteraturhistorikeren Philip Houm mener at «den glød som kjennetegner meget av Jakob Sandes lyrikk, er bare svakt merkbar hos novellisten av samme navn; men det fargerike, blodfullt groteske merkes i høy grad». I introduksjonen av ham i novelleantologien "Perler i prosa" mener redaktøren Eiliv Eide at «novellene har mye til felles med diktene: De gjenspeiler vestlandsk virkelighet, på ulik vis. Her er løssluppen skjemt, barokk humor med til dels makabre innslag, men også fine og vare stemninger og vakre, ofte storslagne naturbilder». Novellene hans er klassiske i form med en allvitende forteller og psykologisk-realistisk stil i veksling mellom hverdagsepisoder og melodrama. Åtte eller ti av novellene har barn og ungdom som hovedpersoner. Disse barnenovellene står i en nynorsk tradisjon fra Sivle og Løland. Skildringen kan noen steder ha preg av karikatur, men forfatterens sympati ligger alltid hos småkårsfolk, og han skildrer ofte lengselen etter et bedre liv hos dem som befinner seg lavt på den sosiale rangstigen. Atle Kittang mener at Sandes noveller viser tre fluktveier fra hverdagens harde realiteter for småfolket. I barnenovellene kommer det til uttrykk gjennom lek og fantasi, mens det i voksennovellene enten skjer gjennom rus eller religiøs ekstase. Når Sande skriver om kjærlighet, slik han ofte gjør i novellene, er det en pervertert og tragisk kjærlighet som rammer de laveste i samfunnet. I disse skildringene viser han hvordan menneskene er fanget i en vev av sosiale og økonomiske motsetninger, i en veksling mellom kampen for selvoppholdelse og flukt. Eldrid Lunden viser til at «Sande har ein gong sjølv nemnt ei liste over tema som han meinte fanst i bøkene hans: sosial urett, barn, kvinner, naturen osv., og eit stykke på veg stemmer dette godt med det som lesarane har funne fram til gjennom åra. Ein kan likevel stille spørsmål ved kva desse engasjementa har utspring i, og kvar dei vidare fører hen.» Lunden leser underliggende tema som selvinnsikt kontra selvfølelse inn i noveller som ytre sett handler om småkårsfolk, hun peker på at Sande ofte skildrer utbytting i religionens navn og på at i Sandes prosa er temaet mann-kvinne «sjelden eller aldri vinkla mot glede eller optimisme». Sande i ettertid. En byste av Jakob Sande, utført av Waldemar S. Dahl ble oppført ved ungdomsskolen i Dale i 1966. Samme byste finnes også i Nasjonalbiblioteket. Sivert Donalis statue av "Vesle Daniel" (fra diktet med samme navn) ble oppført i 2002 i Dale. Jakob Sande-selskapet ble stiftet i 1991, og har siden 1992 utgitt en årbok annenhvert år. Selskapet overtok i 1997 Sandes barndomshjem bestefarsstua, som nå er forfattermuseum under navnet Jakob Sande-tunet. Sandes dikt i samling skal være trykket i store opplag; «ingen lyriker har solgt flere eksemplarer av sine dikt i samling her i landet enn Jakob Sande» ifølge idéhistorikeren Trond Berg Eriksen. Berg Eriksen utga i 1995 boken "Nordmenns nistepakke, en kritikk av den norske kanon", hvor han gir et forslag til Norges litterære kanon i 64 verk fra flere litterære sjangre. Sandes "Dikt i samling" er et av de 64 utvalgte verkene. Berg Eriksen begrunner innlemmelsen i kanon i foredraget/artikkelen «Jakob Sande i den norske kanon», hvor han peker på at «utbredelse, kvalitet og representativitet sikrer Sandes dikt en plass i den norske kanon». Han mener også at Sandes dikt «fanger opp mangfoldige inntrykk av sin samtid […] Vestlandet i en brytningstid», med «sjømannsliv, bondedrømmer og klassekamp. Det er djevelskap og gudstro, grubling og medlidenhet.» Også en av Sandes noveller er innlemmet i en versjon av Norges litterære kanon. Den groteske novellen «Samson og Dalila» er med i antologien "Perler i prosa 2". Bibliografi. Den første utgaven av dikt i utvalg, "Krossen og sleggja" utkom i 1939, og inneholdt også noen nye dikt. Senere utgave i 1950. Dikt i utvalg hos Bokklubbens Lyrikkvenner 1974: "Då Gud heldt fest i Fjaler". Dikt i samling første gang i 1956, siste gang – og mest komplett – i 1998. Diktutvalg med melodier: "Skreddarsveinen og andre viser" (1958) og "Hestevrinsk og fløytelåt" (1964). Noveller i samling 1964. Skoleutgave med utvalgte noveller 1958 med tittelen "Forteljingar". John Snow. John Snow (født 15. mars 1813, død 16. juni 1858) var en britisk lege. Han var en pioner innenfor flere medisinske områder, bl.a. anestesi, medisinsk epidemiologi og hygiene. Snow opponerte mot hans samtids oppfatning om smittemønsteret ved kolera, s.k. miasmer, og var en tilhenger av det mikrobielle teorem. Ved kolera-utbruddet i Soho i London i 1854 klarte han ved å kartlegge hvor de smittede bodde, å finne frem til hva som var den felles smittekilden, en offentlig vannpumpe i Broad Street i Soho. Han ble lenge motarbeidet av lokale myndigheter og vannverk. Etter å ha tatt prøver av vannet i pumpa og påvist partikler i vannet, fikk han myndighetene til å fjerne håndtaket, og epidemien stoppet. Senere fikk han hjelp av blant annet Pastor Henry Whitehead til å bevise sin hypotese ved at alle i husstandene der det hadde vært syke og døde, ble intervjuet alle detaljer som kunne ha betydning for sykdomsutbredelsen. Da ble det helt klart at det var vannet i brønnen som hadde spredd smitten. Denne begivenheten betraktes av mange som opptakten til vitenskapen epidemiologi. Snow, John Snow, John Snow, John Fishguard. Fishguard (walisisk Abergwaun) er en by i Pembrokeshire i Wales. I 1797 forsøkte franske styrker å invadere de britiske øyer. 1 400 mann på fire skip gikk i land 22. februar ved Carregwastad Head, i håp om å utløse et opprør mot engelsk styre i Wales. Styrkene var dårlig trent, og invasjonsforsøket endte med noen få drepte og noe plyndring. 25. september ble den franske kapitulasjonen signert på puben Royal Oak i Fishguard. Den lokale helten under invasjonen var Jemima Nicholas. Hun tvang egenhendig, med en høygaffel, 12 franske soldater til å overgi seg. Hele historien om invasjonen er fortalt i Fishguardteppet, en etterligning av Bayeuxteppet som ble laget i forbindelse med slagets 200-årsjubileum. Teppet kan sees i byens rådhus. I Fishbuard ender motorveien A40 fra London, og fra Fishguards havn, som nå ligger i nabobyen Goodwick, går det regelmessige ferger til Irland. Byen har derfor mye gjennomgangstrafikk. Fishguard var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1936 og 1986. Goodwick. Goodwick (walisisk Wdig) er en kystby i Pembrokeshire i Wales. Den ligger rett vest for Fishguard, og startet som Fishguards havnested. Det var meningen av Goodwick skulle være endeholdeplass for Great Western jernbanelinje, men det oppsto problemer i havnen som førte til at store skip ikke kunne legge til. Den viktigste trafikken fra havnen er Stena Lines ferge til Rosslare Europort i Republikken Irland, og fritidsbåttrafikk. Tidligere hadde byen en del industri, spesielt teglproduksjon. Hovednæringsveien er nå turisme. Haverfordwest. Haverfordwest (walisisk Hwlffordd) er administrasjonsbyen i Pembrokeshire i Wales. Det er en liten by, men den ligger strategisk plassert mellom andre byer, som Milford Haven, Pembroke Dock og Fishguard. Byen var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1972. Laila Dåvøy. Laila Dåvøy (født 11. august 1948 i Bergen) er en norsk politiker (KrF). Hun var barne- og familieminister 2001–2005 og arbeids- og administrasjonsminister 1999–2000. Fra 2005 er hun stortingsrepresentant for Hordaland. Hun har tidligere vært leder for Norsk Sykepleierforbund. Laila Dåvøy er utdannet sykepleier med tilleggsutdanning innen sykepleievitenskap og administrasjon. Hun har hatt flere politiske verv på kommune- og fylkesnivå, har vært nestleder i Landsstyret for kommunalt rusmiddelarbeid, og har vært medlem av KrFs sentralstyre og landsstyre. I 2004 ble Dåvøy utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Miasme. Teorien inkluderte imidlertid ikke prinsippet om at smittsomme sykdommer forårsakes av mikrober (mikrobiologi). Til tross for denne mangelen førte miasme-teorien til en bedre helsesituasjon mange steder, grunnet bedrede sanitære forhold. Den opprinnelige arkitektoniske utforming av Ullevål universitetssykehus, som åpnet som smittehospital i 1887, tok hensyn til miasmene; bygningene ble innrettet slik at en skulle begrense miasmene mest mulig. Personer som støttet miasme-teorien var bl.a. William Farr og Florence Nightingale. John Hunter. John Hunter (født 13. februar 1728, død 16. oktober 1793) var en britisk (skotsk) lege og kirurg. Han var bror av William Hunter. Priser og utemrkelser (utvalg). Hunter, John Hunter, John Hunter, John Torpedo. a> Mark 48-torpedo i aksjon. Merk at torpedoen detonerer direkte under kjølen på fartøyet – som gjør eksplosjonen svært effektiv, og brekker skipet i to. Denne artikkelen handler om: Torpedovåpen, selvgående prosjektil brukt mot skip. Den selvbevegelige torpedoen var et maritimt våpen som ble utviklet fra slutten av 1860-årene. Torpedoen består av en sprengladning, motor, drivstoff/trykklufttank og propell. De første torpedoene hadde en aksjonsradius på noen hundre meter og en fart på 6 – 7 knop. Før dette hadde man hatt slepetorpedoer og stangtorpedoer. Torpedoene ble kontinuerlig forbedret og utviklet seg over tid til et fryktet våpen. Torpedoer i Norge. Norge gikk til innkjøp av 25 selvbevegelige torpedoer i 1875. De kunne gå 183 meter med 20 knops fart eller 1 800 meter med 9 knops fart. Ved utbruddet av første verdenskrig var rekkevidden økt til hele 10 000 meter med 28 knops fart eller 2 000 meter med 40 knops fart. Med torpedoen som et fryktet våpen, ble torpedobåtene sentrale i det norske sjøforsvaret. Båtene var rimelige, hadde stor slagkraft og ble ansett som velegnet for forsvaret av kysten. De første båtene med torpedo som hovedvåpen ble bygget fra 1883 og utover. Den første av disse var «Rap». Senere, i 1909, ble Norges første ubåt anskaffet, Kobben, som hadde torpedoer som sitt hovedvåpen. De første torpedobåtene var dampdrevne og ble fra første verdenskrig erstattet av motortorpedobåter (MTB) som hadde bensin- eller dieselmotorer. Norge fikk sine første motortorpedobåter etter at andre verdenskrig hadde brutt ut. Torpedoer som våpen. Ubåter ble i utstrakt grad brukt som plattform for utskyting av torpedoer, både under første og andre verdenskrig. Etter hvert ble torpedoer også tilpasset slipp fra fly, torpedofly. Torpedobatterier var en del av bestykningen på Kystartilleriets stasjoner. På dagens torpedoer kan ulike kurser, fart og dyp programmeres på forhånd, og styres kontinuerlig. Moderne torpedoer kan være trådstyrte, det vil si at torpedoen trekker en (kobber)kabel etter seg, som forbinder den til skipet eller undervannsbåten som avfyrte våpenet. Via denne kabelen kan man i kommandosentralen (operasjonsrommet) styre torpedoen mot målet, legge inn nytt mål eller nye kurser. Noen torpedoer er passive, det vil si at de ikke sender ut signaler selv, men kun tar i mot informasjon gjennom egne sensorer. Andre torpedoer er aktive, og sender ut sonarbølger (lydbølger) og «ser» selv etter et mål og styrer seg inn på dette. Ideelt sett bringes torpedoer til å detonere når de er like under kjølen på et overflateskip. Dette gjør at kjølen brekker, slik at skipet synker raskt – slik som på bildet over. Janne Ahonen. Janne Petteri Ahonen (født 11. mai 1977 i Lahtis) er en finsk skihopper og regnes som en av verdens beste noensinne. Han ble historisk da han i januar 2008 vant sammenlagtseieren i tysk-østerrikske hoppuka for femte gang – en bedrift ingen har klart før ham. Karriere. Janne Ahonen er en av de mestvinnende skihopperne på 1990- og 2000-tallet. Den finske storhopperen, som også er kjent for sitt alvorlige ansiktsuttrykk, vant i 1997 VM-gull i liten bakke. I sesongene 1998/1999, 2002/2003, 2004/2005, 2005/2006 (sammen med Jakub Janda) og 2007/2008 vant han den prestisjetunge tysk-østerrikske hoppuka sammenlagt. I tillegg har han flere pallplasseringer fra store mesterskap, og har vunnet 36 enkeltrenn og har totalt 105 pallplasseringer i verdenscupen. Han vant verdenscupen sammenlagt i 2003/2004 og 2004/2005. 26. mars 2008 kunngjorde Janne Ahonen at han legger opp. 8. mars 2009 fortalte Ahonen i et intervju med den finske TV-kanalen MTV 3 at han planlagte å returnere til skihopping til høsten 2009. Han etablerte seg raskt i verdenstoppen på nytt og ble tatt ut på det finske laget til Vinter-OL 2010. I 2011 ble Ahonen tildelt Holmenkollmedaljen. Trivia. Ahonen er kjent for at han veldig sjelden smiler, ikke en gang når han vinner. Han skal en gang ha blitt stilt spørsmål om dette og svart: «We are here to jump, not to smile» (Vi er her for å hoppe, ikke for å smile). Denne eiendommeligheten er forhistorien til Åge Aleksandersens sang «Janne Ahonens smil». Sven Hannawald. Sven Hannawald (født 9. november 1974) er en tidligere tysk skihopper. I sesongen 1998/99 kom han på 5. plass i verdenscupen sammenlagt. I 2000 ble han for første gang verdensmester i skiflyging i Vikersund. Vinteren 2001/2002 ble Hannawalds største sesong. Som første hopper i historien vant han alle fire enkeltrennene i den tysk-østerrikske hoppuka. Som første hopper forsvarte han verdensmestertittelen i skiflyging, og under OL i Salt Lake City vant han gull i lagkonkurransen og sølv individuelt. I verdenscupen kom han på 2. plass. I sesongen 2003/2004 gikk det tyngre enn ventet, det beste resultatet ble 3. plass i Engelberg. Våren 2004 ble det kjent at Hannawald led av såkalt utbrenthet, og at han mottok behandling på en spesialklinikk. Han la offisielt opp i 2006, etter 2 års fravær fra verdenscupen. Han orket ikke å trene seg opp igjen, og jobber nå som ekspertkommentator for tysk fjernsyn. Hannawald bor i Berlin. Kolkata. Kolkata (tidligere kalt Calcutta) er hovedstaden i den indiske delstaten Vest-Bengal. Navnet Kolkata stammer trolig fra de to ordene "Khal" og "Katta", som betyr naturlig kanal på bengali. Calcutta er engelsk uttale av Kolkata. Byen endret offisielt navn til Kolkata i 2001, men den britiske varianten Calcutta blir fremdeles brukt rundt omkring i verden. Byens flyplass heter Netaji Subhash Chandra Bose International Airport og ligger i Dum Dum. Historie. Oppdagelsen av Chandraketugarh, et arkeologisk område i nærheten av byen, gir bevis for at området har været bebodd i mer enn to tusen år. Byens dokumenterte historie begynner dog med ankomsten av Det britiske Ostindiske kompani i 1690, da kompaniet samlet sine handelsforretninger i Bengal. Job Charnock, en administrator ved kompaniet, som bosatte seg ved Sutanuti etter en invasjon gjennom kongedømmet Hijli, blir tradisjonelt ansett for å ha vært byens grunnlegger. I 1699 ferdiggjorde britene byggingen av Fort William, som ble brukt til å huse deres tropper og var i det hele tatt deres base i regionen. Calcutta ble deretter hovedstad for den bengalske regionen. På grunn av en lang rekke sammenstøt med franske styrker begynte britene i 1756 å utvide sine militære installasjoner. Dette førte til protester fra lokalbefolkningen. Da britene ikke reagerte på protestene, angrep Nawabben av Bengal Siraj-Ud-Daulah de britiske styrkene og inntok Fort William. Det foranlediget Det sorte hull i Calcutta, hvor 123 ut av 146 britiske fanger ifølge en av de overlevende døde. En styrke fra det Ostindiske kompani anført av Robert Clive gjeninntok byen året etter. Clive beskrev det som «one of the most wicked places in the Universe». Calcutta ble utnevnt til hovedstad for Britisk India i 1772. En samtidig beskrivelse kaller byen «the splendid sloth and languid debauchery of European society», når «great men rode about in State coaches, with a dozen servants running before and behind them to bawl out their titles». Det var i denne perioden, at våtmarksområder ble drenert, og regjeringsbygninger ble bygget langs Hooghly River. Richard Wellesley, som var guvernør i perioden 1797 til 1805, var i høy grad ansvarlig for byens store vekst og den arkitektur som gjorde at byen ble kalt «the City of Palaces». Emily Eden (guvernørens søster, som ga navn til Eden Gardens), skrev i 1836 om Calcutta: «Depend upon it, Calcutta is the finest place in the world. I know there are towns with far larger and grander buildings; but then they are not half so clean, and new, and beautiful, as this bride-like city. I have been standing on the roof of the house the last half-hour for air, and, as it was midnight, had an opportunity of seeing all the gay company – returning from an entertainment at the government-house; and I assure you I never witnessed any thing that could compare with the splendour exhibited.» Dagens Kolkata omfatter et stort område som opprinnelig bestod av flere landsbyer. Da handelsfolk fra British East India Company «grunnla» byen i 1690 var det blant de tre landsbyene Sutanuti, Kalikata og Gobindapur. Førstnevnte var da allerede etablert som et viktig marked for bomull. a> i kolonitidens Calcutta — da den var kjent som «City of Palaces». Calcuttas havn i 1945. Den var en viktig militær havn under 2. verdenskrig. I starten av det 19. århundre var byen delt i to klart definerte deler, en britisk og en indisk, sistnevnte kjent som «Black Town». Selv for den tid ble fattigdommen i Black Town betraktet som sjokkerende. Byen undergikk høy vekst i industrien fra 1850-årene, spesielt innen tekstil og jute. Dette betød at det ble foretatt massive investeringer i områder som blant annet jernbanedrift og telegrafi fra det britiske styrets side. Sammensmeltingen av britisk og indisk kultur betød at det vokste frem en ny klasse av indiske byboere — Asias første middelklasse — hvis medlemmer ofte var forretningsmenn, leste aviser, var anglofile og typisk tilhørte en av de øverste kaster i det hinduistiske samfunnet Opp gjennom det 19. århundre ble det generelle sosiale og kulturelle nivået løftet i det som kalles den «bengalske renessanse». Dette førte til at Surendranath Banerjea i 1883 organiserte en nasjonal konferanse — den første av sitt slag i 1800-tallets India. Senere ble Calcutta sentrum for indisk selvstyrekamp, spesielt de mer revolusjonære organisasjonene. Delingen av Bengal i 1905 førte til opptøyer og boikott av britiske varer, den såkalte Swadeshi bevegelsen. Dette sammen med det faktum at byen var upraktisk plassert i det østlige hjørnet av landet, fikk i 1911 britene til å flytte hovedstaden til New Delhi. Under 2. verdenskrig ble byens havn bombet to ganger av japanske styrker. Samtidig ble matvarer brukt til allierte tropper, hvilket betød at millioner sultet ihjel under hungersnøden i Bengal i 1943. Krav om opprettelse av en muslimsk stat førte i 1946 til uroligheter og resulterte i mer enn 2000 døde. Delingen av Britisk India i 1947 førte også til vold og en større endring i demografien, da et stort antall muslimer forlot Calcutta og flyttet til Øst-Pakistan, samtidig med at tusenvis av hinduer kom den andre veien. Opp gjennom 1960- og 1970-årene førte forhold som manglende elektrisitet, streiker og en voldelig maoistisk bevegelse — Naxalitter — til ødeleggelse av byens infrastruktur og en generell økonomisk stagnasjon. I 1971 brøt det ut krig mellom India og Pakistan, hvilket førte til at det kom tusener av flyktninger til byen, noe som presset byens infrastruktur enda mer. I midten av 1980-årene overtok Mumbai som Indias mest folkerike by. Calcutta har vært en sterk base for indisk kommunisme, da Vest-Bengal har vært ledet av det indiske kommunistpartiet i mer enn 30 år, noe som gjør Vest-Bengal til det stedet i verden som har hatt en demokratisk valgt kommunistisk regjering lengst. Byens økonomi begynte i 1990-årene igjen å utvikle seg i den riktige retning etter liberaliseringen av den indiske økonomien. Siden 2000 har it-industrien også vært med på å øke veksten, samtidig med at industrien også utviklet seg i positiv retning. I 2001 besluttet statens regjering at byens navn skulle endres fra Calcutta til Kolkata. Erik Adolf von Willebrand. Erik Adolf von Willebrand (født 1. februar 1870 i Vasa, død 1949) var en finsk lege (indremedisiner). Han beskrev en rekke hematologiske tilstander, hvorav en sykdom bærer hans navn, von Willebrands sykdom. Willebrand, Erik Adolf von Willebrand, Erik Adolf von Willebrand, Erik Adolf von Adam Małysz. Adam Henryk Małysz (ˈadam ˈmaȗɨʃ) (født 3. desember 1977 i Wisła) er en polsk skihopper. Karrieren startet i 1995. Han hadde moderat suksess i verdenscupen (7. og 10. plass) de to første årene. Han kom tilbake i sesongen 2000/2001 da han vant den tysk-østerrikske hoppuka og VM i K-90 (han tok sølv i K-120). I 2002 tok Małysz sølv i storbakken og bronse i normalbakken under OL i Salt Lake City, og I 2010 tok Malysz to individuelle sølvmedaljer under OL i Vancouver. 2003 vant han begge de individuelle VM-titlene og vant verdenscupen for tredje gang. Adam Malysz snakker med polske supportere etter prøve-VM i Holmenkollen, mars 2010. Adam Malysz ble 25. mars 2007 den eneste skihopperen bortsett fra Matti Nykänen som hadde vunnet verdenscupen fire ganger. Under ski-VM i Sapporo 2007 fikk Małysz en fjerdeplass i storbakken og en gullmedalje i normalbakken. Dermed ble han den eneste med så mange mesterskapsmedaljer. Under VM i skiflyging 2010, fikk Malysz en fjerdeplass individuelt. Under dette mesterskapet fikk Anders Jacobsen bronsen bare 0,4 tideler foran Malysz. Dette ble Malysz hittil beste plassering i et verdensmesterskap i skiflyging. Adam Malysz kan også kalles tidenes beste skihopper på sommersesongen. Han har vunnet 3 Sommer Grand Prix-sesonger totalt: 2001, 2004, 2006. Han fikk sølv i 2007 og bronse i sesongene 2009 og 2010. I 2001 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Bente Skari og Thomas Alsgaard. I løpet av karrieren tok han 39 verdenscupseire. Han tok sin siste verdenscupseier 21. januar 2011 på hjemmebane i Zakopane, Polen, foran østerrikeren Andreas Kofler og tyskeren Severin Freund. To dager senere falt han og skadet seg i et verdenscuprenn samme sted. Under Ski-VM 2011 i Oslo tok han bronse i normalbakkerennet i Midtstubakken. Adam Malysz klargjorde etter en 11. plass i storbakkerennet i Holmenkollen at han avslutter karrieren etter sesongen 2010/2011. Den 20. mars 2011 ble Malysz sitt siste verdenscuprenn, da tok han en tredjeplass i et renn som ble vunnet av hans arvtaker Kamil Stoch fra Polen. Adam Malysz avsluttet karrieren med et eget hopprenn i Zakopane 26. mars 2011, kalt Adam`s Bull`s Eye, der de fleste i verdenseliten var samlet. Rundt 60 000 tilskuere hedret Polens store idrettstjerne. Adam Malysz har også blitt kåret til polsk histories nest viktigste person etter Pave Johannes Paul II. Adam Malysz har også fått en hoppbakke Malinkabakken oppkalt etter seg. Chennai. Chennai (tamil:), før august 1996 Madras, er en havneby på Koromandelkysten i India, ved Bengalbukta. Den er Indias fjerde største by med 4,3 mill. innbyggere (2004), og er hovedstad i delstaten Tamil Nadu. Navnet ble offisielt endret til Chennai i 1996, men det eldre navnet Madras er fremdeles i alminnelig bruk. Chennai er et kulturelt og økonomisk senter. Byen er et veiknutepunkt med fem nasjonale motorveier som går til byer som Kolkata, Bangalore, Tiruchirappalli, Tiruvallur og Puducherry. Bil- og dataindustri og finans er de viktigste næringsveiene. Byen har et universitet og flere høyskoler og er en viktig arena for karnatisk musikk, dans, tamilsk film og teater. Den har flere gamle hindutempler, som Kapaleeswarar og Parthasarathy, og den eldste britiske festningen i India, Fort St. George, ligger her. Chennai er kjent for den 12 km lange sandstranden Marina Beach og for Guindy nasjonalpark, ett av få slike områder som ligger innenfor en bygrense. Motortorpedobåt. Motortorpedobåt (MTB) er et hurtiggående, lite krigsfartøy som fører torpedovåpen og har bensin-, dieselmotorer eller gassturbin. MTB ble utviklet og brukt med stort hell under den 1. verdenskrig. MTBene var sin forgjenger, den dampdrevne torpedobåten (TB), overlegen både i hastighet og manøvreringsevne. Betegnelsen missiltorpedobåt har nå i stor grad overtatt. I mellomkrigstiden var interessen for disse båtene begrenset, men utover på 1930-tallet økte den igjen, og både Tyskland og Storbritannia hadde et stort antall motortorpedobåter ved krigsutbruddet i 1939. Norge hadde satt sine første motortorpedobåter i bestilling hos Vosper Ltd i Portsmouth, England, men båtene var ikke levert da Norge kom med i krigen 9. april 1940. Boris Becker. Boris Franz Becker (født 22. november 1967) er en tidligere tysk tennisspiller. Den 1. juli 1985 ble han den første useedede spilleren, den første tyskeren og den yngste mannen (17 år og 7 måneder) som noensinne hadde vunnet Wimbledon-turneringen. Becker vant 49 singleturneringer totalt – inkludert ytterligere to Wimbledon-titler (1986, 1989), Australian Open (1991, 1996) og US Open (1989). Han vant 15 doubletitler og Davis Cup to ganger. Han vant også doubleturneringen i OL i Barcelona i 1992. I løpet av karrieren spilte han inn over 25 millioner dollar i prispenger. Polygami. Polygami (av gr. "poly", mange, og "gamos", ekteskap) er betegnelsen på et ekteskap hvor en person er gift med to eller flere personer samtidig, eller når flere personer er gift med hverandre. Det kan også inkludere en tilstand der ekteskap er primært mellem to og to mennesker, men der ett ekteskap ikke fratar de involverte muligheten til å inngå i flere ekteskap med andre. Det motsatte er monogami, hvor en person er gift med bare én annen person samtidig. I de fleste land er polygami ulovlig, blant annet i Norge, mens det i enkelte land er normal praksis. Betegnelsen polygami blir brukt uansett om det er lovlig eller ikke, og ofte også løst om kjærlighetsforhold som ikke nødvendigvis omfatter ekteskap, gjerne kalt polyamori. Sven Kærup Bjørneboe. Sven Kærup Bjørneboe (født 11. juni 1943) er en norsk forfatter og oversetter. Bjørneboe ble født i Kristiansand. Han debuterte i 1967 med essayet «Brud og brudgom». Han fikk Grøndahlprisen i 1986. I 1996 fikk han Brageprisen i åpen klasse for sin reiseskildring fra Jerusalem. Sven Kærup Bjørneboe er nevø av Jens Bjørneboe og skrev en biografi om onkelen i 2001. Kjøpesenter. a>. Dette galleriet var større og flottere enn tidligere handlegater og ble en av forløperne for mange moderne kjøpesentre. Et kjøpesenter eller handlesenter er en samling av butikker på ett sted som markedsføres som en enhet under et eget navn. Butikkene i kjøpesentre er som oftest lokalisert i én bygning, eller i flere sammenbygde bygninger. I varmere strøk forekommer også utendørs kjøpesentre. Selv om bransjesentre ikke er uvanlige, er som oftest butikkene i et kjøpesenter av forskjellig art, slik at kundene kan finne det meste av det de trenger, på ett sted. De fleste kjøpesentrene tilbyr gratis parkeringsplasser til kundene. Et «dødt» kjøpesenter (på engelsk "dead mall") er et kjøpesenter med høy andel ikke utleide lokaler eller lav kundetilstrøming, eller at det er utdatert eller forfaller på et eller annet vis. Typer kjøpesentre. Passage Pommeraye, Nantes i Frankrike Man skiller ofte mellom "regionssentre", "bydelssentre" og "sentrumssentre". Førstnevnte type er gjerne lokalisert utenfor tettbebyggelse, eller i alle fall sentrumsbebyggelse, og det er meningen at kundene skal kjøre dit. Bydelssentre er vanlige i drabantbyer, og disse er gjerne planlagt i forbindelse med utbyggingen. Historie. Hvis man definerer et kjøpesenter som et sted hvor mange butikker (utsalgssteder) holder til under samme tak eller samme bygningskompleks har de eksistert like lenge som byen. I antikkens Roma, i Konstantinopel, 1800-tallets basarer i Oslo, butikkgalleriene i Paris på 1800-tallet. Basarer har vært brukt i muslimske land i flere hundre år. I Paris finnes passasjene som oppstod på 1800-tallet. En slik passasje er også Galleria Vittorio Emanuele II i Milano, Italia. Det er oppkalt etter kong Victor Emmanuel II (ita. "Vittorio Emanuele II"), Italias første konge, og ble bygd av G. Mengoni mellom 1865 og 1878. Parallet med passasjene oppstod de store varehusene. Det første var Bon Marché som ble åpnet i Paris i 1869. Det moderne kjøpesenter. De første former for moderne kjøpesentre dukket opp i USA i 1916. Market Square i Chicago i Illinois hadde 28 butikker, 12 kontorer og 30 leiligheter samlet rundt en sentral plass, og her var også parkeringsmuligheter. Det første fullt utviklede kjøpesenter slik vi kjenner det idag åpnet i Edina i Minnesota, USA 7. oktober 1956 med Southland Center med 75 000 kvadratmeter grunnflate og 7 000 parkeringsplasser. Dette senteret har 130 butikker i to plan med flere konkurrerende varehus som en del av konseptet. Slike sentre kaller amerikanerne gjerne "mall". Slik sett kan man hevde at Norge egentlig ikke har kjøpesentre i denne betydningen av ordet. Men likevel kaller vi butikksamlinger helt ned i 5 000 kvadratmeter for kjøpesenter i Norge. I USA har kjøpesentrene passert sin storhetstid, og "strip malls" (en ansamling av butikker som ligner de man finner i norske bygder), og "livsstilssentre" (lifestyle centers) – med megabutikker som IKEA, The Home Depot, Best Buy, Wal-Mart, Sears/K-mart rundt en parkeringsplass – er i ferd med å ta over forbrukerne. Kjøpesentre i Norge. a>s største kjøpesentre i både antall butikker og i omsetning. Det første norske kjøpesenteret ble åpnet på Eiksmarka i Bærum i 1953 og hadde en salgsflate på 1 650 kvadratmetre. Utviklingen fortsatte med Tveita og Lambertseter og fulgte utbyggingen av drabantbyene. Kjøpesenteret på Lambertseter med 5 200 kvadratmeter regnes for det første virkelige kjøpesenter og ble åpnet i 1957, og Veitvet med 12 000 kvadratmeter i 1958. Det fantes 11 kjøpesentre i Norge i 1969, 62 i 1970, 165 i 1980 og 552 i 1990. I løpet av de siste 20 årene har gulvarealet i norske kjøpesentre blitt firedoblet. Av den totale detaljhandelen er kjøpesentrenes markedsandel nå oppe i over 1/3. Liste over skyskrapere. Dette er en liste over de 200 høyeste skyskraperne i verden. Listen er laget på grunnlag av måling av avstanden mellom bakkenivå og «høyeste arkitektoniske element». Dette innebærer at spir, statuer eller andre elementer integrert i arkitekturen anses som tellende for byggets totalhøyde. Derimot utelates antenner, flaggstenger eller andre deler som ikke anses som integrert i den arkitektoniske strukturen. Byggets takhøyde er bare relevant der ingen andre integrerte arkitektoniske elementer finnes. Som et resultat av denne måten å måle på blir f.eks. Petronas Towers i Malaysia definert som høyere enn Willis Tower i Chicago, til tross for at Willis Tower er høyere målt etter både takhøyde og høyeste totalpunkt. Petronas-tårnene er toppet med spir som når opp til 452 meter, mens Willis, som har en totalhøyde med antennene på 527 meter, blir etter denne målestandarden 442 meter høyt. Ødelagte bygninger og bygninger under konstruksjon er ikke inkludert. Eksterne lenker. Skyskrapere Daganlegg. Daganlegg er en alminnelig betegnelse på den delen av et bygningskompleks som ligger ute «i dagen» – i motsetning til et fjellanlegg. Betegnelsene "daganlegg" og "fjellanlegg" brukes stort sett om anlegg som har deler av bygningsmassen både i dagen og i fjell eller under jorden. Dette er typisk sikkerhetskritiske systemer som militære anlegg, flykontrollsentraler, o.l. Fjellanlegg. Fjellanlegg er en alminnelig betegnelse på den delen av et bygningskompleks som ligger i fjell – i motsetning til et daganlegg. Betegnelsene "daganlegg" og "fjellanlegg" brukes stort sett om anlegg som har deler av bygningsmassen både i dagen og i fjell eller under jorden. Dette er typisk sikkerhetskritiske systemer som militære anlegg, flykontrollsentraler, o.l. Grue kirke-brannen. Brannen i Grue kirke 26. mai 1822 krevde 113 menneskeliv, kanskje flere, og er den største brannkatastrofen i norsk historie. Hendelsen ble dokumentert av Kristian Østberg (1897) i "Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822." Den historiske kirken. Den gamle Grue kirke sto ved Skulstad, nordvest for Kirkenær i Solør. Den eldste delen av kirken var fra 1200-tallet og bygd i stavteknikk. Omkring 1600 ble kirken påbygd med to laftede sidefløyer og et høyt sentraltårn. Over midtskipet og de to sideskipene var det brede gallerier, slik at kirken i alt kunne romme 600-700 mennesker. En brannfelle. Det var inngangsdører på alle tre skip; disse slo innover, og stengte samtidig i åpen stilling trappen til galleriene. Vinduene med blyinnfattede glass var plassert høyt oppe på veggen og forsynt med jerngitter utvendig. Utvendig var kirken tjærebredd. Det er gjort beregninger som viser at kirken i tidsrommet 1600 til 1822 i alt var blitt innsatt med 17 tonn tjære. Brannforløp og evakuering. 1. pinsedag var kirken fylt til siste plass. Det var en klar og varm forsommerdag. Midt under sogneprest "Iver Hesselbergs" preken begynte det å brenne i ytterveggen på sørskipet, og brannen slo raskt inn. I løpet av 10-15 minutter var kirken fullstendig overtent og brant raskt ned til grunnen. Evakueringen ble vanskeliggjort av måten dørene var konstruert på, og det oppsto raskt panikk inne i kirken og en alles kamp mot alle for å komme seg ut. Det offisielle tallet på omkomne er 113. Men tallet 116 og 117 er også nevnt. Av dem som brant inne, var betegnende nok bare 7 voksne menn. Minst 45 av de omkomne var barn under 16 år. Mange ble fanget i trappene ned fra galleriene, der de ugifte kvinnene pleide å sitte. De som var kommet seg ut, forsøkte å holde dørene åpne, men arbeidet ble vanskeliggjort av presset mot dørene innenfra og den voldsomme varmen. Noen reddet seg ut gjennom vinduene, blant andre sogneprest Hesselberg. Mange av de overlevende hadde svære forbrenninger. Bare én av de omkomne kunne identifiseres – fogd Dines Guldberg Høegh – ved hjelp av sabelen og uniformsknappene. Sabelen er i dag utstilt i sakristiet i Grue kirke. 1. juni ble ofrene gravlagt i fem kister (Høegh i egen kiste) på branntomten. Hvordan kunne det skje? Brannårsaken ble aldri funnet. Én teori er at en gnist fra et fyrfat som kirketjeneren hentet glør i på nabogarden til å tenne alterlysene med, kunne ha antent veggen. En annen versjon var at en person skulle ha eksperimentert med et brennglass utenfor kirken. Ny kirke. På plassen foran den nye kirken ble det i 1922 reist en bauta til minne om dem som omkom i brannen. Den nye Grue kirke, i Kirkenær sentrum, sto ferdig i 1828. Våren 2005 ble det reist en informasjonstavle ved Skulstad, rett syd for der den gamle kirken stod. Der er det kopi av gammelt og nytt kart som viser hvordan elveløpet var før og er i dag, og en del informasjon om kirken og hvor den stod. Kirketomten ligger i dag midt ute i Glåma. Brannen i Grue kirke førte til at det kom en lov om at alle dører i offentlige bygg skulle vende utover. Katastrofen er kunstnerisk og filosofisk behandlet av Peter Wessel Zapffe i romanen "Lyksalig pinsefest". Soneren. Soneren er en innsjø som ligger i Sigdal kommune i Buskerud. Den har fått en plass i norsk kunsthistorie fordi billedkunstneren Theodor Kittelsen valgte å bygge sitt hjem Lauvlia på en tomt like ved. Fra sitt atlierevindu hadde han storartet utsikt til Andersnatten som speiler seg i vannet. Dette motivet malte han om og om igjen. Elva Simoa har sitt utspring fra Soneren. Tor Jonsson. Plassen "Prestekroken", på sørsiden av Lomsegga, Dikteren Tor Jonssons fødested og barndomshjem i Lom. Skolesaker, Tor Jonssons blyanter, utdrag av vitnemål og skolebok med dikt om blakken. Tor Jonsson (født 14. mai 1916 i Lom, i Gudbrandsdalen, død 14. januar 1951) var en norsk forfatter og journalist som skrev på nynorsk. Bakgrunn. Jonsson vokste opp i stor fattigdom med en syk mor som var nærmest hjelpeløs. Faren ble urettferdig tvunget fra husmannsplassen familien bodde på, noe som førte til at familien kom ut i en langdratt kamp. Tor Jonssons far døde tidlig, og Jonsson måtte derfor jobbe som gårds- og gartnerarbeider. Han hadde et vanskelig sinn, og var allerede i barneårene litt av en enstøing. Voksenliv. Jonsson ble sterkt preget av oppveksten, og det ser en også i diktene hans, som ofte har store, tunge skygger over seg. Senere har det kommet frem at Jonsson selvmedisinerte seg med alkohol og medisinske preparater – i hovedsak for å komme vekk fra den trangsynte mentaliteten i Gudbrandsdalen på hans tid. Den radikale, bygdeintellektuelle, og engasjerte Tor Jonsson søkte nærhet og kjærlighet, men var samtidig ikke enkel å lære å kjenne. Samtidig var han godt likt, og hadde mange gode kamerater. Han kjente seg bundet av hensynet til moren, som var mye syk, den ene søsteren, som også hadde vansker, og han søkte etter en kvinne som nok var lettere å finne i tankene enn i verden. Dikteren. Han blir ofte beskrevet som en brukslyriker, for det er ikke abstrakt lek med språkbilder og utprøvning av avanserte virkemidler Jonsson driver med i diktene sine. Mange av diktene hans konsentrerer seg om to hovedlinjer. Den ene handler om spenningen mellom individet og fellesskapet, spesielt bygdesamfunnet, et miljø han kunne oppleve som knugende. Jonssons forfatterskap omfatter alle sjangre, men det er lyrikken og essayene han er mest anerkjent for. "Siste stikk" er en enakter som vant førstepremien i en amatørkonkurranse utlyst av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1950. Den ble sendt som hørespill året etter i forbindelse med et større minneprogram om den da nylig avdøde forfatteren. Virke. I 1945 ble han journalist i Dølenes Blad. I 1946 var han redaktør for Hallingdølen gjennom et halvt år. Da moren hans døde, flyttet Tor Jonsson fra hjembygden, og i 1950 kom han til Oslo. Der ble han hodestups forelsket i journalisten Ruth Alvesen, men forholdet endte imidlertid ulykkelig. Kort tid over nyttår i 1951 tok Tor Jonsson sitt eget liv. Algirdas Brazauskas. Algirdas Mikolaujus Brazauskas (født 22. september 1932 i Rokiskis, død 26. juni 2010) var en litauisk politiker. Han var Litauens president 1993–1998 og statsminister 2001–2006. Han ble valgt til Litauens Øverste Råd i 1990 fra Kaisiadorys valgdistrikt. Han var formann i Litauens demokratiske arbeiderparti (LDDP) fra 9. desember 1990. Tidligere var han leder av parlamentets venstrefraksjon. Han gikk ut av grunnskolen i 1951. I 1956 var han utdannet ingeniør i hydroteknisk bygging fra Kaunas polytekniske institutt. Han arbeidet ved Kaunas hydrotekniske kraftstasjon som sjef for byggings- og monteringsstyret ved et kraftverk. I oktober 1988 ble han førstesekretær og 3. januar 1990 ble han formann i presidiet i Den sovjetiske SSRs Øverste Råd. Fra mars 1990 til januar 1991 var han visestatsminister. Han har også vært medlem av Litauens Øverste Råds økonomikommisjon og medlem av Sovjetunionens parlament. I 2005 var han anklaget av litauisk media for økonomiske uryddigheter i forbindelse med privatiseringen av hotellet Crowne Plaza, et av Vilnius' største hoteller, som hans kone, Kristina Brazauskiene, eide. Den 1. juni 2006 ble det kjent at Brazauskas trakk seg som statsminister, etter at et av koalisjonspartiene gikk ut av regjeringen. Algirdas Brazauskas var gift for andre gang og hadde to døtre. Brazauskas ble i 1998 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I 1996 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president. Skidmore, Owings & Merrill. Skidmore, Owings & Merrill er et verdensberømt arkitektfirma med hovedbase i New York. Arkitektfirmaet ble grunnlagt i 1936 av Louis Skidmore og Nathaniel Owings. Arkitektfirmaet ble verdensberømt etter suksessene Lever Brothers Office Building i New York, Sears Tower og John Hancock Center i Chicago på 1950- og 1960-tallet. I dag står firmaet blant annet bak Burj Dubai (Burj Khalifa), Jin Moa Tower og en rekke andre kjente bygninger rundt om i verden. Pudong. Pudong (kinesisk: 浦东; pinyin: "Pǔdōng", Wade-Giles: "P'u-Tung"), offisielt navn Det nye distrikt Pudong (kinesisk: 浦东新区; pinyin: "Pǔdōng Xīn Qū"), er et bydistrikt i den kinesiske byen Shanghai. Den delen av distriktet som ligger inne i tettbebyggelsen er også byens finansielle sentrum og er blitt et av verdens fremste økonomiske sentra. Etter at distriktet Nanhui i mai 2009 ble slått sammen med Pudong, omfatter Pudong nesten alt land i byprovinsen Shanghai øst for elven Huangpu. I dag opplever hele Pudong en kraftig utbygning (2009), og skyskrapere ruver i det meste av horisonten, særlig nær sentrum. Blant annet ligger den 421 meter høye skyskraperen Jin Mao Tower og det 492 meter høye Shanghai World Financial Center her. I 2008 startet byggingen av det 632 meter høye Shanghai Tower som etter planen skal stå ferdig i 2014. Pudong sett vestfra over elven Huangpu Pudong er det eneste stedet i verden (pr 2008) med en fullverdig maglevbane i vanlig offentlig drift. Det er firmaet Transrapid Shanghai som driver en 30 km lang bane fra flyplassen Shanghai Pudong International nordøst i distriktet Pudong til Lóngyáng-gaten i den bymessige og sentrumsnære delen av Pudong. Togene går på sitt hyppigste i 15-minutterstakt, og tilbakelegger strekningen på 7 minutter og 20 sekunder i en hastighet som på det meste kommer opp i 431 km/t. Universitetet for miljø- og biovitenskap. Ur-bygningen på UMB sett fra parken. Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås i Akershus er Norges sentrale og ledende forsknings- og lærested for bioproduksjon, miljø og landskap. Universitetet har flere forskningsinstitutter og -miljøer innen landskap, jord-, skog- og hagebruk, husdyr, naturforvaltning, utviklingstudier, økonomi og teknologiske disipliner. UMB utdanner mellom 500 og 1 000 kandidater årlig. Norges høyere landbruksskole ble grunnlagt som landets andre høyere utdanningsinstitusjon i 1859, den første var Universitetet i Oslo. Tidlig fikk høyskolen i Ås også et professorat i økonomi; det andre i landet. Dette skulle understreke betydningen av primærnæringene også innen økonomisk forskning. Arealforvaltning er en viktig del av UMBs fagområder. Allerede i 1897 ble det opprettet et studium i utskiftning – i dag jordskifte. UMB har Europas eldste utdannelse i landskapsarkitektur, opprettet i 1919. Da Norge fikk en landsdekkende planlov i 1965, ble det opprettet en stilling i arealplanlegging. Ved Institutt for matematiske realfag og teknologi utdannes kandidater (sivilingeniør) innen ulike disipliner. Skolen på Ås fikk høyskolestatus i 1897 og universitetsstatus 1. januar 2005. Fram til 1. januar 2005 het skolen Norges landbrukshøgskole (NLH). Historie. I 1859 ble "«Den høiere Landbruksskole paa Aas»" opprettet. Arkitekt var P.H. Holtermann. I starten som en skole der bondeungdommen kunne få lære hvorledes embetsstanden drev sitt landbruk. Etter at bondereisinga og Venstre hadde seiret i politikken, ble NLH opprettet i 1897, med Bjørnson-vennen Johan L. Hirsch som direktør. «Høgskolens far», den nasjonale livssynsmann Hirsch braket straks sammen med sitt lærerkollegium i en stor skandalesak. Fra 1914 var det to landbrukshøgskoler ved åpningen av NLH i Asker, på det som i dag heter Sem hovedgård (Asker). Det var stadig strid om skolen. Striden stod om det samme som i landbruket: "Næring eller livssyn". Den andre store saken var hvorvidt skolens overlærere etter første verdenskrig skulle hete professorer. Aldri var det slik engasjement på gamle NLH som da. Deretter levde bonde og embetsmann noenlunde forlikte frem til 1945, da nærings- og produksjonslinja seiret. NLH ble ved årsskiftet i 2005 til Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Campus og bygninger. UMB har, ved siden av NTNU, den eneste virkelige klassiske campus i Norge, med monumentale steinbygninger omgitt av parker og landlige grøntarealer – etter klassisk engelsk modell. Arkitekt for planleggingen ved starten i 1856 var P.H. Holtermann, men bygningene ble totalt ombygd etter tegninger av arkitekt Ole Sverre i perioden 1897 – 1902. Det er særlig Ur-bygningen (ferdigstilt i 1900) som er kjent for sitt vakre ytre. Inne i Urbygningen er Festsalen verdt et besøk. Rommet er dekorert i nasjonalromantisk stil med utskårne dragemotiver og malerier av Dagfin Werenskiold. Cirkus, Tivoli, Økonomibygingen og Meierimuseet er også bygd i samme stil. Tårnbygningen ble ferdigstilt i 1924 også den tegnet av arkitekt Sverre, i en mørk og stram stil. Av andre bygninger er bindingsverkshuset Smia og Fjøset også severdige. Fjøset er Norges største driftsbygning. Samfunnsbygningen som ble ferdigstilt i 1935 er også vernet grunnet funkisstilen den er oppført i. Rundt disse bygningene er det et større parkanlegg med statuer og skulpturer. Ansvarlig for utforming av parkanlegget slik det fremstår i dag var professor L. Moen. Studentliv. Universitetet for miljø- og biovitenskap har et svært aktivt studentmiljø. Studentenes aktiviteter utenom skoletiden kretser ofte om den vernede Samfunnsbygningen der Samfunnet i Ås og Studentsamskipnaden i Ås holder til. Det er også en rekke studentforeninger som er tilknyttet UMB og Samfunnet. Studentene har få etablerte fora for møte med universitetets ansatte på fritiden. Likeledes har miljøet rundt UMB, (tidligere NLH), blitt kritisert for liten omgang med den øvrige befolkningen i Ås. Denne tendensen er muligens i endring. Ås sentrum byr i dag på flere nyetableringer av sosiale arenaer. Hvert andre år arrangeres også "Uka i Ås". Denne foregår i oktober i år med partall. Da fylles samfunnsbygningen med studentforeningenes barer og aktiviteter og det holdes konserter, revy og andre arrangementer. Det arrangeres også konserter og revyer jevnlig på Samfunnet. Studentsamfunnet i Ås. Studentsamfunnet i Ås ble stiftet i 1864 og drives på dugnad av studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap. Aud Max (Auditorium Maximum) ble bygget 19. august 1970 av Leif Olav Moen som vant arkitektskonkurransen i 1966. UMB-ringen. UMB-ringen, tidligere NLH-kandidatring, er en ring for studenter som fullfører mastergrad (tidligere hovedfag). Ringen kalles ofte «ditt vitnemål i gull» og viser at kandidaten er fra Ås, noe som kan være nettverksbyggende i kontakt med andre som også bærer ringen. Ringen er i gult og hvitt gull og innehar en plate med en stjerne med fem forgreininger, som symboliserer de fem opprinnelige studieretningene. Jin Mao Tower. Jin Mao Tower (forenklet kinesisk: 金茂大厦; hanyu pinyin: "Jīn Mào Dàshà") er en skyskraper i Lujiazui i bydistriktet Pudong i Shanghai. Bygningen var den høyeste skyskraperen i Folkerepublikken Kina frem til september 2007, da den ble overgått av Shanghai World Financial Center. Tårnet ble åpnet i 1999 og er på 421 meter og 88 etasjer. Den øverste delen rommer Shanghai Grand Hyatt hotell som er verdens høyeste hotell regnet i høyde over bakken. Fra hotellet løper verdens lengste skittentøyssjakt ned hele tårnets lengde til kjelleretasjen. De øvrige etasjene inneholder kontorer. Bygget, som er tegnet av arkitektfirmaet Skidmore, Owings & Merrill, skal klare å stå i mot både kraftige jordskjelv og sterke tyfoner. Se også. Liste over skyskrapere Djurgården. Djurgården er en bydel og parkområde i østre del av Stockholm, hvor en (på øyen Södra Djurgården) bl.a. finner Skansen, Vasa-museet og underholdningsområdet Gröna Lund. Norges ambassade i Sverige ligger også her. Se også. Kart over Djurgården fra 1907. Skansen (Stockholm). Skansen er en dyrepark og friluftsmuseum, beliggende på Södra Djurgården i Stockholm, etablert 1891 av Artur Hazelius. Shanghai World Financial Center. Shanghai World Financial Center i juli 2008 Shanghai World Financial Center (kinesisk: 上海环球金融中心; pinyin: "Shànghǎi huánqiú jīnróng zhōngxīn") er en skyskraper i Shanghai i Kina. Det 492 meter høye bygget rommer kontorer og et hotell. Det sto ferdig i 2008. Tårnet, som ligger i Lujiazui i bydistriktet Pudong, er dermed den høyeste skyskraperen i Kina og den tredje høyeste i verden. I 100. etasje, over det karakteristiske hullet, ligger verdens høyest beliggende menneskeskapte utsiktspunkt hvor allmennheten har tilgang (474m). Skyskraperen er tegnet av arkitektfirmaet Kohn Pedersen Fox Associates og East China Architecture and Design Institute og startet bygging i 1997. Under Asia-krisen ble imidlertid byggingen stanset på grunn av den økonomiske situasjonen, og først i februar 2003 fortsatte byggingen. Designet. Shanghai World Financial Center - under byggingen Shanghai World Financial Center har et unikt design. Det store «hullet» øverst i bygningen skal minske luftmotstanden, så bygningen kan motstå det harde været på østkysten av Kina. Men det har også ført til en politisk konflikt. Det var de som mente at det planlagte runde hullet øverst i bygningen symboliserte morgensolen i det japanske flagg, dermed måtte utformingen gjøres om slik at hullet ble rektangulært (og bygningen ble snarlikt en gigantisk flaskeåpner). Fåvang. Fåvang er et tettsted i Ringebu kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger sør i Gudbrandsdalen, 51 kilometer nord for Lillehammer. Tettstedets sentrum (Tromsnes) med butikker, sagbruk etc. ligger på østsiden av Lågen, ca. tre kilometer nord for Fåvang kirke. Kirken ble bygget ca. 1630, med materialer fra en eldre kirke, sannsynligvis fra 1300-tallet. Kirken ble fullstendig restaurert i 1951. På vestsiden av Lågen, ca. 3 kilometer fra Fåvang sentrum, ligger Kvitfjell alpinanlegg. Kvitfjell var arena under Lillehammer-OL i 1994. I Kvitfjell arrangeres det verdenscup i super-G og utfor hvert år. Lågen (Gudbrandsdalslågen) byr på et rikt fiske. Det gamle navnet på Fåvang er Fodevang. Ca. 10 kilometer lengre sør ligger Søre Fåvang, med de kjente Krekkebakkene, hvor det har vært mange fine og lange skihopp opp gjennom tidene. Der lå også Bjørgevolden Landhandleri i mange år. På vestsiden av Losnavannet lå Losna stasjon, nedlagt for lenge siden. Den gang var det en «sundmann» der som rodde passasjerer til og fra toget, over til østsiden av Losnavannet. Filmen "Jonny Vang" utspiller seg hovedsakelig på Fåvang. Liste over Litauens statsministere. Liste over Litauens statsministere er en liste over alle regjeringssjefer i Litauen etter selvstendighetserklæringen den 11. mars 1990. Eksterne lenker. Litauens statsministre Litauen Stortingets energi- og miljøkomité (2001–2005). Energi- og miljøkomitéen er den stortingskomitéen som behandler saker som forurensning, vassdragsutbyggning, miljøvern, olje og gass. Komitéen består av 13 representanter. Liste over ledere i Litauens nasjonalforsamling. Liste over ledere i Litauens nasjonalforsamling bar navnet Litauens Øverste Råd fra 1990–1992 og deretter Seimas. Se også. Litauen Oljekrisen. Restriksjon på bensin i flere land Oljekrisen var det navnet på den energikrisen som rammet den vestlige verden i 1973. Krisen kom som en følge av at OPEC iverksatte en oljeboikott og en kraftig prisøkning som straffereaksjon overfor land som støttet Israel under Yom Kippur-krigen i 1973. Oljeprisen ble økt med 70 prosent i oktober 1973, deretter fulgte en ny økning på 130 prosent i desember. I desember 1973 ble det også iverksatt en midlertidig blokade av all utskipning av olje til havner i USA og Nederland. Effekter av krisen. Det viktigste resultatet av krisen var at OPEC-landene etter dette bestemte prisene selv, uavhengig av de multinasjonale oljeselskapene. Den førte også til et nærmere energisamarbeid mellom de vestlige land gjennom Det internasjonale energibyrå, IEA, som ble opprettet 1974. Den aktualiserte også utviklingen av alternative energikilder (særlig kjernekraft) og intensiverte oljeletingen utenfor de arabiske land. Krisen førte til at USA opprettet Strategic Petroleum Reserve, verdens største petroleumsreserve. Norge. I Norge førte krisen både til begrenset tilgang på bensin og forbud mot bilkjøring i helgene. Den 22. november 1973 ble det vedtatt at alle bensinstasjoner skulle holdes stengt på lørdager og søndager, samt etter klokken 19:00 alle ukedager. Fra 5. desember ble det også innført forbud mot kjøring med motorkjøretøy i helgene. Bensinrasjonering ble forberedt fra januar 1974, uten at dette noen gang ble gjennomført. En uvanlig mild vinter og utstrakt hamstring førte til at restriksjonene i Norge ble opphevet i februar 1974. Oljekrisen førte imidlertid til at den norske tankfarten gikk inn i en langvarig krise. Fra denne perioden stammer det berømte bildet av kong Olav V som betalende passasjer på Holmenkollbanen en bilfri helg. Kollam. Kollam (tidligere "Quilon") er en by på 394 000 innbyggere (beregning, 2004) i den indiske delstaten Kerala, som ligger helt sørvest på den indiske halvøy. Kollam er også et distrikt i Kerala med samme navn, oppkalt etter sin distriktshovedstad. Distriktet grenser i sør til distriktet Thiruvananthapuram, i nord til distriktene Pathanamthitta og Alappuzha, i øst til delstaten Tamil Nadu og i vest mot Arabiahavet. Omkring 30 prosent av distriktet dekkes av Ashtamudisjøen. Den 26. desember 2004 ble distriktet Kollam rammet av en tsunami utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. Det ble meldt om over 80 omkomne. Foruten nabodistriktet Alappuzha gikk det øvrige Kerala stort sett fri. (Se "Jordskjelvet i Indiahavet 2004"). Johns Hopkins. Statuse av Johns Hopkins, Baltimore. Johns Hopkins (født 19. mai 1795, død 24. desember 1873) var en amerikansk forretningsmann og filantrop. Hans formue bygde på blant annet investeringer i industri og jernbane. Da han døde etterlot han seg ingen arvinger, og hans formue på US$ 7 millioner ble derfor testamentert bort, og dannet det økonomiske grunnlag for etableringen av Johns Hopkins University og Johns Hopkins Hospital, begge i Baltimore, Maryland. En del av formuen gikk også til grunnleggelsen av Baltimore Museum of Art, som ligger inntil "JHU" campus i Homewood. Alexander L. Kielland (plattform). «Alexander L. Kielland» var en norsk, delvis nedsenkbar boreplattform som var brukt som boligplattform på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Den har navn etter den norske forfatteren Alexander Lange Kielland. Plattformen ble kjent grunnet Alexander L. Kielland-ulykken som inntraff 27. mars 1980. Ulykken var den verste i Nordsjøen på norsk område siden den andre verdenskrig. Av 212 personer ombord omkom 123, deriblant 27 amerikanere og to engelskmenn. Årsaken til ulykken er fastslått til å være et tretthetsbrudd i et støttestag i plattformens bærende konstruksjon. Dette førte til at en av de fem søylene som bar plattformen brakk av. Etter ca. 20 minutter kantret plattformen. Ulykken førte til en rekke endringer i kravene til konstruksjon, utprøving og sikkerhetsutstyr på plattformer. Utvikling. Det franske oljeinstituttet Institut français du pétrole gikk i 1963 inn i et samarbeidsprosjekt med det Schlumberger-eide letefirmaet Neptune for å utvikle en delvis nedsenkbar boreplattform som skulle hvile på fem oppdriftselementer eller pongtonger. Den første konstruksjonen, «P81», ble levert i 1969. På grunn av konstruksjonen med fem bærende søyler plassert i en nær likesidet femkant ble plattformene omtalt som "Pentagon"-plattformer. Konstruksjonen ble omarbeidet i samarbeid med en rekke andre aktører og en ny versjon, «P82», ble bygd i Brownsville i Texas. Denne ble prototyp for en serie på ytterligere ni plattformer, hvorav tre ble bygd i Finland og seks ved det franske firmaet Compagnie Francaise d’Entreprises Métalliques (CFEM) i Dunkerque. «Alexander L. Kielland» var den syvende av den modifiserte versjonen, den ble bygd i Dunkerque og overlevert til eier den 5. juni 1976. Plattformen ble bygget som boreplattform, men ble umiddelbart påbygget ved at det ble montert boligmoduler i fire etasjer på hoveddekk. Plattformen har dermed aldri operert som boreplattform. Beskrivelse av «Alexander L. Kielland». Plattformen var en halvt nedsenkbar konstruksjon med fem bærende skaft eller søyler. Søylene stod på oppdriftselementer eller pongtonger. Oppdriftselementene var formet som flattrykte kuler med en diameter på 22 m og en høyde på 7,5 m. Søylene som bar plattformen hadde en diameter på 8,5 m og var 35,6 m høye. Disse var forbundet med hverandre med en rekke rørformede stag, så vel horisontale som diagonale. De horisontale hadde en diameter på 2,6 m og en godstykkelse på 25 mm. Skråstagene hadde en diameter på 2,2 m. På dette fagverket av rør var det plassert et lukket dekkshus med tre dekk. Dekkshusvolumet er delt i tre: en aktre avdeling med skott P6 mot boreområdet og en større del fremom skott P5. Akter om skott P6 var det opprinnelige mannskapsområdet med lugarer på begge dekk. På mellomdekket var det bysse og den lille kinosalen. I fremre del av dekkshuset var det diverse tekniske rom på begge dekk. Et større rom på mellomdekket var delvis avdelt til den store kinosalen med lettvegger av aluminium. Inn til dekkshuset var det en rekke dører, vinduer, ventilasjonsåpninger, drensåpninger og eksosåpninger. Dekkshuset skulle likevel kunne avstenges og være nær vanntett. Dekkshustaket dannet plattformens hoveddekk. På aktre del var dette utvidet til et helikopterdekk. Under dette var de opprinnelige livbåtene 1 og 2. En mann-overbord båt (MOB-båt) var plassert på babord baug bak C-søylen. I søylene og oppdriftselementene var det lagertanker for ballast- og drikkevann, drivstoff og smøreoljer for plattformens drift. Tre av søylene inneholdt maskinrom med adkomst via heiser i søylen. Disse søylene hadde også propeller slik at «Alexander L. Kielland» kunne forflytte seg over korte avstander. Til sammen fem dieselgeneratorer sørget for strømforsyning. Disse kunne fungere ved opp til 20° slagside. Søylene hadde også lensepumper for det tilfelle at en fikk lekkasjer og for å kunne heve plattformen ved ekstrem sjøgang og forflytning. Selve plattformdelen målte 103 x 99 m og veide 10 105 tonn. Plattformdekket lå normalt ca. 15 m over havflaten. Det var utstyrt med et 40 m høyt boretårn. Siden «Alexander L. Kielland» opprinnelig var tenkt brukt som boreplattform, hadde den komplett boreutrustning om bord, men helt fra den ble satt i tjeneste fungerte den som boligplattform. I fire omganger ble boligkapasiteten utvidet ved at det ble plassert boligmoduler på hoveddekket fremom boretårnet. Til slutt i fire etasjer med messe og bysse i første etasje. Hver boenhet hadde kapasitet til fire personer. Livbåtkapasiteten ble øket tilsvarende til i alt syv livbåter pluss en MOB. Dermed var innkvarteringskapasiteten utvidet fra opprinnelig 80 til 348 personer. Et system med ti ankere ble brukt til å holde plattformen i posisjon. Ankerwirene løp parvis til ankervinsjer på toppen av søylene. På sjøbunnen under plattformen var det plassert en akustisk sender. I tre av tverrstagene under plattformen var det montert hydrofoner. Signalene fra disse styrte vinsjene og holdt plattformen i korrekt posisjon uavhengig av tidevannsvariasjoner. Sertifisering og idriftsetting. Plattformen ble levert til Stavanger Drilling II, eiet av A. Gowart-Olsen A/S og CFEM, den 5. juli 1976. Etter kort tid ble plattformen leid inn av Phillips Petroleum Company for bruk på Ekofiskfeltet, omtrent midt i Nordsjøen. I dette området var de fleste av omtrent 80 bore- og serviceinstallasjoner i Nordsjøen lokalisert i 1980. I den første perioden fra juli 1976 ble boreplattformen brukt som flotell for kompressorplattformen H-7. Fra 15. juli 1976 til 1. august 1979 ble Kielland blant annet bruk som boligkvarter for «Henrik Ibsen» og «Dyvi Alpha». 1. august 1979 gikk den fra «Albuskjell 2/4 F» til «Edda 2/7 C». Det meste av tiden fremover var «Alexander L. Kielland» forbundet med denne plattformen med en heisbar gangbro. Sertifiseringen av plattformen ble utført av Det Norske Veritas. Ved gjennomgangen i forbindelse med sertifiseringen ble det bare funnet noen få, mindre feil. Den siste, årlige inspeksjonen ble gjennomført i september 1979. Den store fireårsinspeksjonen var etter en henvendelse fra eierselskapet, forskjøvet fra april til juni 1981. Utgangspunkt før ulykken inntraff. «Alexander L. Kielland» lå tett ved og nordøst for produksjonsplattformen «Edda 2/7 C» i posisjon. Dette tilsvarer ca. samme nordlige bredde som Edinburgh og 385 km fra både Norskekysten og Nederland. «Alexander L. Kielland» hadde da fungert som boligplattform for «Edda 2/7 C» i ca. 9 måneder og lå bare ca. 25 meter fra denne. Mellom dem var en gangbro som kunne heves i dårlig vær. I løpet av 27. mars 1980 ble værforholdene dårligere. Vindhastigheten økte til 16–20 m/s med opp til styrke 10, full storm, i kastene. Signifikant bølgehøyde økte til 6-8 m. Lufttemperaturen var 4 til 6 grader og sjøtemperaturen på noe over 6 °C. Da skiftet sluttet på «Edda 2/7 C», vendte arbeiderne tilbake til boligplattformen ved 18-tiden. Kort tid etter ble broen hevet og «Alexander L. Kielland» flyttet noe lenger bort fra produksjonsplattformen ved manøvrering av ankervinsjene. Plattformen hadde på åpent hav et ankringssystem med to liner fra hvert av de fem skaftene – tilsammen ti liner. Det ble brukt wire i ankerlinene og ett anker for hver line. Når plattformen var forankret inntil en annen plattform, som ved «Edda 2/7 C», ble ikke ankerlinene i hjørne C brukt. Plattformen hadde altså ved «Edda 2/7 C» et ankringssystem med to liner fra hver av skaftene A, B, D og E – tilsammen åtte liner. Denne reduksjonen av antall ankere hadde ikke vært gjenstand for godkjenning hos Sjøfartsdirektoratet. Grunnen til at færre liner ble brukt var trolig at linene fra hjørne C ville ha kommet for nær «Edda 2/7 C», og kunne ha blitt ødelagt eller gjort skade på «Edda 2/7 C». Dette var vanlig praksis, og ankrene C1 og C2 hadde heller ikke vært i bruk ved andre plattformer siden 1977. Ankrene var testet med en strekklast på 100 tonn og godt satt. Telleverket for utlagt wire fungerte ikke. I stedet ble antall lag wire på trommelen benyttet som en indikasjon. Granskingskommisjonen vurderte at avlesningene av linestrekket var rimelig korrekt. For tilfelle av uhell var det stasjonert flere hjelpefartøy ved plattformene på Ekofisk. Beredskapsplanen forutsatte at med tre hjelpefartøy skulle minst ett kunne nå frem til enhver av installasjonene på maksimum 25 minutter. Hjelpefartøyene som skulle sikre «Edda 2/7 C» og «Alexander L. Kielland» samt «Eldfisk Alpha» og «Eldfisk Bravo» var MS «Silver Pit», en ombygd tråler. Ombord hadde man en hurtiggående livbåt og en redningsbåt med vannjet. Redningsbåten hadde et mannskap på tre og kapasitet til å ta ombord 12 nødstedte personer. Kapteinen hadde anvisninger om å holde seg i det såkalte område 3, midt mellom «Eldfisk Alpha» og «Edda 2/7 C». Skipet hadde likevel gjennom flere måneder posisjon i nærheten av «Eldfisk Bravo». I mars overtok en ny kaptein på «Silver Pit». Informasjonen han fikk om hvilke oppgaver skipet hadde var mangelfull og uklar. I sin senere forklaring for undersøkelseskommisjonen uttalte kapteinen at han hadde gått ut fra at han bare var ansvarlig for «Eldfisk Bravo». Totalt var det da 212 personer ombord. Mellom 50 og 80 av disse befant seg i to kinosaler, ca. 50 i messen og resten på lugarene. Ulykkesforløp. Like før klokken 18.30 gikk et kraftig støt etterfulgt av vibrasjoner gjennom «Alexander L. Kielland». De fleste ombord trodde dette var støt fra de kraftige bølgene som slo mot plattformen. Etter et nytt støt gikk det kraftige rystelser gjennom plattformen og den krenget raskt mot styrbord med en slagside opp mot 30–35°. Arbeideren Tony Sylvester beskrev situasjonen slik: «"Alle trodde nå det var slutten. Et voldsomt smell, kort etter ett til og umiddelbart etter veltet hele greia over 45 grader"». Vakthavende telegrafist på «Alexander L. Kielland» sendte umiddelbart etter den innledende krengingen ut et Mayday-signal på VHF kanal 9 – en kanal som alle stasjoner på Ekofisk rutinemessig lyttet til. Deretter entret han livbåt 5. Her holdt han via livbåtens VHF-stasjon, «Edda 2/7 C» løpende orientert om utviklingen. Det første nødsignalet ble oppfanget på et håndapparat av Baste Fanebust, skipskoordinator på Ekofisk. Umiddelbart dirigerte han alle skip i Ekofiskfeltet til ulykkesstedet. Et transporthelikopter som befant seg på en av plattformene tok umiddelbart av, men hadde ingen redningsutrustning. Det kunne ikke lande på det skjeve helikopterdekket og kunne ikke bidra i redningsarbeidet. Hovedredningssentralen for Sydnorge ble varslet og ca. klokken 18.42 var skip i Nordsjøen, i Norge, Danmark, Skottland, Nederland og Tyskland alarmert. De første norske Sea King redningshelikoptrene tok av ca. klokken 19.30. Samtidig tok to helikoptre og et oppklaringsfly av fra Storbritannia. Ytterligere maskiner kom til, men tåke førte til problemer for disse. Overalt på plattformen begynte utstyr å rase over mot styrbord. I den store kinosalen i sekkerommet trengte utstyr fra rommet utenfor inn gjennom lettveggene og flere ble skadet. I boenhetene falt løse skap overende og skap og møbler sperret dører og korridorer. Kort tid etter falt både lys og alarmsignaler ut, dieselaggregatene hadde stanset grunnet den kraftige slagsiden. Det var dermed ikke lenger mulig å endre ballasteringen for å kompensere tapet av oppdrift. En kort stund ble plattformen liggende, øyensynlig stabil. Vannet trengte imidlertid fortsatt inn i dekkshuset og i søylene C og E gjennom dører, luker og lufteåpninger som normalt lå langt over havnivå. Enkelte av disse var heller ikke lukket etter reglementet. Andre var ikke sterke nok til å motstå det økende vannpresset. Etter at vannet hadde trengt inn i nedre dekk slet fire sementsiloer seg løs fra nedre dekk og ble løftet flere meter. Rørføringer til disse brakk og vann trengte inn i silotankene, oppdriften ble hurtig redusert. Slagsiden tiltok over et tidsrom på ca. 20 minutter til plattformen ca. klokken 19.00 gikk rundt og ble liggende opp ned. Redningsstasjonene på «Alexander L. Kielland». 7 C» og redningsfartøy etter ulykken. Av den kantrede riggen sees kun de runde oppdriftselementene. Ombord på «Alexander L. Kielland» var det syv motordrevne livbåter, hver for 50 personer og en noe mindre beredskapsbåt. Videre fire større redningsflåter som måtte sjøsettes og seks mindre som kunne kastes overbord og som selv ville frigjøre seg og flyte opp om de havnet i vannet. Tilsammen skulle det dermed være plass til 400 personer. I nærheten av redningsstasjonene var det åtte kasser med redningsvester. I tillegg var flere fordelt på boligkvarterene og andre steder, tilsammen 541 vester. Bare plattformens faste besetning var rutinemessig utstyrt med redningsdrakter. Noen av de øvrige hadde også drakter, men disse var for en stor del oppbevart på «Edda 2/7 C» da disse antrekkene er omfangsrike og tungvinte å bringe med seg. Fra kinosalene var det bare én luke tilgjengelig for rømming mot den krengende plattformens høyeste punkt – søyle B. I boenhetene fikk flere problemer med å komme ut grunnet møbler og andre gjenstander som forskjøv seg og blokkerte utgangene. Enkelte kom seg ut gjennom vinduene. Forholdene gjorde det vanskelig for mange å nå frem til redningsmidlene. Livbåt 1 var plassert på hekken av «Alexander L. Kielland» under helikopterdekket. Her tok 26 personer seg ombord. Grunnet krengingen var det bare ca. 2 m til havflaten da båten ble satt ut. En lyktes med å løse ut heisekroken forut, men ikke akter. Båten ble slått mot et av stagene og styrehuset ble knust. Gjennom det knuste styrehuset lyktes en i å frigjøre aktre heisekrok. Etter frigjøringen klarte man å starte motoren og båten kom fri av det farlige området. En oppnådde radiokontakt med «Silver Pit» og «Normand Skipper». «Silver Pit» klarte imidlertid ikke å finne livbåten. Først klokken 01.20 den 29. mars ble båt 1 funnet av «Silver Pit» og «Normand Skipper». Grunnet sjøgangen var de ikke i stand til å ta opp de nødstedte. Disse ble først tatt opp ca. klokken 03.00 av to norske helikoptre. Livbåt 2 var også plassert under helikopterdekket. På grunn av krengingen kom denne båten delvis under vann og da det bare var 26 personer som nådde denne redningsstasjonen gikk alle ombord i båt 1. Livbåtene 3, 4 og 7 ble alle låret, men en lyktes ikke med å frigjøre dem fra heisekrokene og de ble slått istykker mot plattformen av sjøene. Båt 5 hadde stasjon på toppen av B-søylen. 14 personer tok seg ombord i denne. Båten ble frigjort, men ikke låret før plattformen kantret. Båten ble liggende opp ned i sjøen og det er ukjent hvordan heisekrokene ble utløst, enten manuelt eller ved at de ble revet ut. Endel personer svømte i sjøen utenfor båten. Ved samlet innsats av dem ombord lyktes en med å snu båten. Deretter ble 19 personer tatt ombord. I livbåt 5 ble nødpeilesenderen utløst og ca. klokken 19.30 ble båten funnet av forsyningsfartøyet «Normand Skipper». «Normand Skipper» var heller ikke utrustet for redningsinnsats, men det lyktes å ta opp 12 personer via entrenett. Da ble aksjonen utsatt idet en fant metoden for farlig. Av de resterende 21 personene ble 17 tatt opp av et norsk redningshelikopter og fire av et helikopter fra Helikopterservice A/S mellom klokken 02.30 og 04.00. Båt 6 hadde stasjon på toppen av D-søylen og forsvant da denne ble revet løs. «Mann overbord»-båten (MOB) var av type Harding 20M med plass for 20 personer. Den var plassert på nedre dekk mellom søyle B og C. NOU 1981:11 omtaler ikke denne båten på annen måte enn at fire mann reddet seg fra denne over i en flåte. En må anta at denne båten kom på vannet ved en tilfeldighet da plattformen kantret. Ombord på «Alexander L. Kielland» var det åtte lårbare flåter og 12 kast-overbordflåter. Fire flåter var tatt i land for inspeksjon, men det skal i tillegg ha vært seks-åtte flåter i reserve for å kompensere for dette. Begge typer med en kapasitet på 20 mann. Ingen av redningsflåtene ble satt ut, men da plattformen kantret ble flere automatisk frigjort, fløt opp og blåste seg opp. To personer kom seg opp i en av disse flåtene. En annen hadde ikke klart å komme ombord i en annen av flåtene, han hadde ikke klart å lukke redningsdrakten og nå var han for tung. Han hadde lyktes med å tre armene innenfor gripelinene og hang etter flåten til han ble tatt opp av en forsyningsbåt klokken 19:15. Fra «Edda 2/7 C» ble det kastet seks 12-mannsflåter på sjøen. Ni mann tok seg ombord i en. De ble senere tatt opp av et britisk redningshelikopter. Fem tok seg ombord i en annen. Flåten drev i sjøen og en mann svømte til denne og klarte å ta seg ombord. De øvrige fire hadde først kommet seg ombord i MOB-båten og hoppet fra denne over i flåten da denne drev forbi. Av disse ble fire tatt opp av en forsyningsbåt, sistemann omkom under overføringen fra flåten. Ved bruk av en personellkurv i én av de to kranene lyktes det «Edda 2/7 C» å hente opp syv som svømte i sjøen. Foruten redningsflåtene ble det også kastet overbord redningsvester og en forsøkte å slippe ned taustiger. På grunn av vinden nådde disse ikke ned til sjøen. Ytterligere syv personer ble reddet av forsyningsbåter i området. Da ulykken inntraff, befant hjelpefartøyet «Silver Pit» seg en nautisk mil sydøst for «Eldfisk Bravo» og dermed seks nm fra «Alexander L. Kielland». «Silver Pit» nådde frem til ulykkesstedet først etter klokken 19.15, tre kvarter etter at plattformen hadde gått rundt, og kunne ikke bidra til å redde noen. Av de 89 som ble reddet var det bare 59 som hadde redningsvest og åtte med redningsdrakt. Av disse åtte var det hele syv som ikke hadde klart å lukke drakten skikkelig. Fire personer med redningsdrakt ble funnet døde. Christian Naess, kaptein på «Normand Skipper» fortalte at de mislyktes i å få en person ombord da redningsdrakten var våt og glatt. På dette tidspunkt hadde ikke draktene utstyrt med redningsløkker for å kunne holde fast og heise i. Av de reddede hadde 49 vært i vannet, de fleste i 10-15 minutt. Fire hadde vært i vannet i nærmere én time. Otto Grinde og Ola Gaustad var to av dem som ble reddet etter nærmere 55 minutt i den iskalde sjøen. Begge ble reddet av samme mann, overstyrmannen Sven Erik Pedersen fra supplybåten «Tender Power». Han stupte i sjøen og fikk dratt dem ombord. Otto Grinde ble plukket opp først og var bevisstløs da Pedersen fikk dratt han ut fra under båten etter håret. Kort etter ble Gaustad plukket opp og fikk øye på Grinde som lå i køya ved siden av. Grinde var da blå over hele kroppen, han hadde ikke hatt redningsdrakt slik som Gaustad. Både Ola Gaustad og Otto Grinde overlevde denne katastrofale ulykken og kom fra det hele uten varige mén. I redningsinnsatsen, frem til den ble avsluttet den 29. mars klokken 19.00, deltok 71 sivile og ni militære skip. Videre 19 redningshelikopter og syv fly. De skadde ble overført til Rogaland sykehus i Stavanger. Sykehuset var ikke forberedt for en ulykke av et slikt omfang. Likevel klarte de å etablere en medisinsk hjelpestasjon på Sola flyplass og sendte et medisinsk team til Ekofiskfeltet. Ni måneder etter ulykken ble det gjennomført en undersøkelse som fastslo at en rekke av dem som deltok i redningsaksjonen hadde utsatt seg for betydelig risiko og at mange hadde pådratt seg posttraumatiske lidelser. Berging av vraket. Vraket ble slept til Kårstø i Rogaland den 19. april sammen med D-søylen som hadde holdt seg flytende. Senere, i august, ble det slept til Gandsfjord ved Stavanger. Plattformen ble forsøkt snudd høsten 1980, men en møtte større vanskeligheter enn antatt og måtte oppgi forsøket. Undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt anså ikke snuing som nødvendig for kommisjonens arbeid. Ulykkesårsak. a>flensen og drensåpningen i stag D-6 Stag D-6 der utmattingsbruddet inntraff. Nærbilde av bruddrisset ved hydrofonflensen. Umiddelbart etter ulykken forsto man ikke hvorfor et av skaftene hadde brukket av. Det var først etter at deler av plattformen var blitt undersøkt på land at man kunne danne seg et bilde av hva som faktisk hadde forårsaket katastrofen. Det ble det brakt på det rene at det var horisontalstag D-6 som brakk av. Derved ble flere av stagene som holdt D-søylen overbelastet, noe som førte til ytterligere brudd. Oppdriften i undervannskroppen i D-søylen ga et formidabelt løft og med flere defekte stag løftet D-søylen seg og brakk løs fra plattformen og drev av. Når nå oppdriften i området ved D-søylen var borte, krenget plattformen over mot denne siden. Deler av dekkshuset og det meste av søylene C og E kom nær fullstendig under vann mens B-søylen på babord side hevet seg tilsvarende. Ved at krengingen stanset ved ca. 30 grader var det tilstrekkelig reststabilitet til at plattformen kunne holdt seg flytende. Når den tilslutt kantret skyldes dette vanninntrenging i dekkshuset og de resterende søylene, særlig C og E-søylene. I C sto flere dører åpne og i begge var en rekke lufteåpninger ikke stengt. Utfallet av dieselaggregatene førte også til at det ikke var mulig å lense C og E søylene eller fylle B søylen for å oppnå et større rettende moment. Etter ca. 20 minutter kantret plattformen. Ulykken ble utløst ved et fatalt brudd i stag D-6. I dette staget var det laget et større lettehull (drenshull) forsterket med en gjennomgående flens. Innsiden av D-6 er dermed i fri forbindelse med sjøen og D-6 har ingen innflytelse på plattformens oppdrift, men vannet i staget vil gi plattformen et større dynamisk treghetsmoment. Like ved var det montert et kort gjennomgående rørstuss rettet nedover. Dette tjente som bærestykke for en av de tre hydrofonene som ble brukt til å holde plattformen i korrekt posisjon. Rørstykket som var feste for hydrofonen hadde et tverrsnitt på 325 mm og var 228 mm lang. I nedre kant hadde den en kraftig skrueflens for feste av hydrofonen. For innfestingen av hydrofonstussen ble det skåret et hull i staget med skjærbrenner. Hydrofonrøret ble skjøvet inn og fastsveiset med en kilsveis på innsiden og utsiden. Produsenten av plattformen hadde ikke ansett hydrofonfestet som kritisk for stagets styrke og rørstykket var av en noe dårligere kvalitet enn staget forøvrig. Av samme årsak var sveisens utførelse etter den laveste av de tre sveisklassene som var definert for plattformen. Sveisestrengen var også ganske smal og det var ikke utført tilstrekkelig etterkontroll. Stålet i staget var nå blitt varmet opp flere ganger, først ved utskjæring av åpning, deretter ved sveisingen fra begge sider. De samlede svakheter sammen med de dynamiske belastningen førte til at et utmattingsbrudd utviklet seg fra hydrofonfestet. Undersøkelsene etter ulykken avdekket også en sprekk ved hydrofonfestet. Malingsrester i risset indikerte at det trolig startet allerede under byggingen av plattformen. Senere tilkom ytterligere sprekker grunnet den slette sveisenaten og de høye belastningene i staget. Fra de høyt belastede punktene bredte bruddrisset seg rundt hele stagets omriss. Da ulykken inntraff var allerede ca. 2/3 av stagets omriss gjennombrutt av skadene. Under stormen den 27. mars ble belastningene for store og staget brakk. Deretter fulgte ytterligere stag som også brakk. Stålet i staget var et standard karbon-mangan-stål med inntil 18 % karbon. Flytegrensen var på 350 MPa og bruddgrensen var på 512 MPa. Bruddforlengelsen var på 30 %. Stålet i hydrofonstussen var også et karbon-mangan-stål med inntil 18 % karbon. Flytegrensen var på 355 MPa og bruddgrensen var på 500 MPa. Bruddforlengelsen i tykkelsesretningen var på 4,8 %. Stålet var finkorning med bånd av ferritt og perlitt, som indikerte lav styrke i tykkelsesretningen. Ved det innsveiste hydrofonfestet var spenningskonsentrasjonsfaktoren om lag 1,6 i sveisen eller om lag 60 % høyere enn i grunnmaterialet. Spenningskonsentrasjoner oppstår når det er brå endringer i geometrien. Undersøkelsene etter havariet viste at det ved hyfrofonfestet må ha vært en sprekk allerede da plattformen ble levert fra verftet. Ved at det var en sprekk i tillegg økte spenningskonsentrasjonsfaktoren til om lag 3 ved sprekkspissen. Det vil vi at spenningen ble omtrent doblet i forhold til det den skulle ha vært (3/1,6). I sveiser er utmattingslevetiden grovt regnet omvendt proporsjonal med 3. potens av spenningen. Dermed ble utmattingslevetiden forkortet med en faktor på om lag syv (3/1,6)3 i forhold til en sprekkfri konstruksjon. De største nominelle spenningene i D-6 ved ulykken, 141 til 173 MPa eller 40 til 50 % av flytegrensen. Utmattingsberegninger av staget med initialsprekken ga en forventet levetid på mellom ett og fem år med bølgeforholdene i Ekofisk-området. Staget gikk av om lag fire år etter at den ble tatt i bruk. Etter ulykken ble staget tatt til land og en kunne se at utmattingen hadde to klare startpunkter ved den ytre kilesveisen til hydrofonstussen og ved den indre sveisen. Videre tyder det på at sprekkveksten de første 50-100 mm skyldtes utmatting, etter dette beveget sprekken seg mer sprangvis i små ustabile brudd. Etter 200-300 mm var det veldig grove områder som tyder på at sprekkhastigheten var høy. Og ved ca. 500 mm får vi de første tegn til skjærlepper. De siste rastlinjene er ved 3120 mm og 1730 mm, det vil si at restbruddet utgjør 1/3 av omkretsen. I restbruddsonen fant en også tegn til pilespiss- eller fiskebensmønster, og kontraksjonen går opp til 18 %. Flyting inntraff over hele tverrsnittet i restbruddsonen, som tilsier at det var et duktilt restbrudd. Det ble funnet maling og dype rustangrep i bruddflaten, som viste at det må ha vært en sprekk allerede da den forlot byggeverkstedet. Sprekkens størrelse da den forlot verkstedet ble vurdert til å være minst 70mm. Eksplosjonsteorien. Den offentlige havarikommisjonen etter ulykken konkluderer med utmattingsbrudd i stag D-6 som ulykkesårsak. Foreningen F.A.L.K. med Ole Østlund i spissen, mente at plattformen ble utsatt for sabotasje. Gruppen betvilte ikke at et utmattingsbrudd oppsto i stag D-6, men etter deres vurdering var denne sprekken ikke den utløsende årsaken til havariet. Derimot førte en eksplosjon i nabostaget D-4 til at utmattingssprekken i D-6 ble belastet til brudd. De anførte også en rekke skader i nedre dekk som forenelige med en mulig eksplosjon. Etter at plattformen var snudd ble disse skadene undersøkt av kommisjonen og omtalt i tilleggsuttalelsen. Her kommer kommisjonen til at de omtalte skadene er forenelige med arbeider og plassering av oppdriftsmidler som ble brukt under det mislykkede snuforsøket i 1980. Forklaringsmodellen til F.A.L.K. har ikke vunnet allmenn tilslutning. Krengingsøvelse og bruksforbud. «Henrik Ibsen» var en plattform at samme konstruksjon som «Alexander L. Kielland». Denne var også i bruk som boligplattform med 625 senger. Den påfølgende palmesøndag etter ulykken, ble det gjennomført en stabilitetsøvelse på «Henrik Ibsen». Under øvelsen ble det eksperimentert med varierende mengde ballastvann for å justere plattformens dypgående og stabilitet ved krenging. Slik fikk plattformen en slagside på mer enn 20°, bevegelsen fortsatte og situasjonen kom ut av kontroll. En ny mulig ulykke ble avverget ved at ytterligere krenging ble forhindret da en av bæresøylene støtte mot havbunnen. På denne bakgrunn nedla Det Norske Veritas bruksforbud for plattformen. I denne forbindelse ble det planlagt å føre alle 40 flytende plattformer inn til land for en fire ukers inspeksjon. En slik inspeksjon ville føre til et produksjonstap på i størrelsesorden 7,5 millioner kroner per plattform pluss kostnadene ved selve inspeksjonene. Ved undersøkelser av andre senkbare plattformer fant en tilsvarende riss som på «Alexander L. Kielland». Ved inspeksjon til havs ville disse ikke blitt oppdaget, bare ved den grundige fireårsinspeksjonen. Disse plattformene var i utgangspunktet godkjent både av Veritas og av Lloyds. Statlig undersøkelseskommisjon. Allerede dagen etter ulykken ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon som la frem sine undersøkelser i 1981 som NOU 1981:11. Her ble fremlagt resultatet av undersøkelser både av selve stålkonstruksjonen og det redningsutstyr som var tilgjengelig. Kommisjonen la frem en rekke forslag til forbedringer. Staten skulle være den instans som skulle ha hovedansvaret for boreplattformene. Oppfølging av planlegging, bygging og bruk skulle delegeres til klassifikasjonsselskaper som besitter den nødvendige ekspertise. Prosessen skulle ytterligere understøttes ved utvikling av reglement og håndbøker. I fremtiden skulle plattformer bygges slik at eventuelle feil ved bygging og bruk skulle minimeres. Det skulle være tilrettelagt slik at det lettet arbeidet med inspeksjoner og mindre feil eller skader skulle ikke medføre totalhavari. Først på 1970-tallet begynte fagfolk å se på hvordan sveiseskjøter kunne ha innvirkning på utmatting av stålkonstruksjoner. I 1976, samme år som «Alexander L. Kielland» ble levert, fremla British Welding Institute nye retningslinjer. Frem til da hadde ingen klassifiseringsselskaper hatt slike retningslinjer for utmatting. En hadde ingen mistanke om at en så liten modifikasjon som monteringen av et hydrofonfeste kunne medføre skader av et slikt omfang og først etter denne ulykke ble disse problemstillingen regulert i regelverket. Det var heller ikke vanlig å bygge inn redundans i konstruksjonene. Da D-sølen på «Alexander L. Kielland» brakk av, var det ikke lenger tilstrekkelig oppdrift igjen på styrbord side. Kommisjonen fremsatte krav om at i fremtiden skulle en lignende situasjon ikke medføre totalt tap av plattformen, det skulle være tilstrekkelig restoppdrift til å holde den flytende. Det ble fastslått at bare et mindre antall av personalet ombord på «Alexander L. Kielland» hadde gjennomgått noen form for sikkerhetsutdannelse. Av i alt 4 000 personer ombord på de bevegelige plattformene var det bare ca. 1 000 som hadde denne kursingen i 1980. For 75 % av besetningen hadde Sjøfartsdirektoratet gitt dispensasjon. En årsak var mangel på penger til utdannelsen. Under en utspørring omtalte direktør Ivar Sandvik i Direktoratet dette som «fornuftig». Anbefalingene blir i ettertid vurdert som meget gode og velfunderte. De aller fleste av anbefalingene er også innført i petroleumsvirksomheten. Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen. På den 46. Maritime Safety Convention (MSC) i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen fremla den norske delegasjonen et forslag til revisjon av stabilitetskravene i MODU-Codes (Reglement for konstruksjon og utstyr på mobile offshore enheter). MSC besluttet at de ville følge opp erfaringene fra ulykkene med «Alexander L. Kielland» og innarbeide dette. Ved det 28. møte i underavdelingen for skipskonstruksjon og -utrustning sluttet en seg til de generelle delene av MODU-Codes og nedsatte en ad hoc- arbeidsgruppe som skulle utarbeide regelverk for maskin- og elektroanlegg ombord. En kom også til at retningslinjene for redningsutrustning trengte en umiddelbar revisjon. Det ble stilt krav til at det skulle foreligge livbåtkapasitet til 200 % av antall personer ombord. Dette fordi en må anta at ved en ulykke vil endel av båtene ikke kunne brukes av forskjellige årsaker så som: brann, slagside eller skader. Et ytterligere krav var at det skulle finnes en personlig overlevelsesdrakt i hver lugar. I tillegg skulle det langs alle sannsynlige rømningsveier og ved redningsstasjonene foreligge ytterligere drakter slik at det totalt skulle foreligge 200 % drakter i forhold til antall personer ombord. I de påfølgende år ble overlevelsesdraktene forbedret. Blant annet fikk de løkker på ryggsiden som skulle gjøre det lettere å innhente personer som fløt i sjøen og eventuelt heise disse ombord. Videre skulle det ved hver plattform finnes et beredskapsskip nærmere enn en nautisk mil. Videre konsekvenser. Et av problemene under evakueringen var at det var vanskelig å frigjøre livbåtene. I den grove sjøen var alltid et av opphengene under belastning og var vanskelige å løse ut. Innledningsvis kom man ikke til noen beslutning idet det kort tid tidligere hadde vært et uhell der det motsatte skjedde – utløsemekanismen hadde løst ut for tidlig og livbåten falt i sjøen fra stor høyde. I denne ulykken omkom tre personer. Resultatet ble at en anbefalte bruk av frittfallredningsbåter. Mange andre land har kommet frem til utløsemekanismer, ofte hydraulisk, som kan utløses fra innsiden av båten og under belastning. Snuing av vraket. «Aleksander L. Kielland» etter snuingen. Her sikret med ekstra oppdriftsenheter. Plattformen ble forsøkt snudd høsten 1980, men en møtte større vanskeligheter enn antatt og måtte oppgi forsøket. Undersøkelseskommisjonen anså det ikke nødvendig å snu vraket. Arbeidet ble likevel gjenopptatt og i september 1983 ble den snudd. Snuingen var begrunnet både ut fra et ønske om ytterligere årsaksgranskning, men også i respekt for de døde og deres familier idet en ventet å finne en rekke omkomne ombord. En fant imidlertid kun seks. En må derav anta at relativt få omkom på grunn av klemskader eller innesperring og de fleste kom seg ut av plattformen selv under de vanskelige evakueringsforholdene. Snuoperasjonen var forberedt gjennom flere måneder. Det ble utviklet et eget dataprogram for prosjektet. Vraket ble sikret ved blant annet tilleggsoppdrift som ble påsveiset og boenhetene ble sikret med stålwire. Undersøkelseskommisjonen trådte igjen sammen, nå med en noe annen sammensetning grunnet at enkelte ikke lenger var uhildet. Vraket ble grundig undersøkt, blant annet ved boring av diverse inspeksjonshull for å undersøke mengden vann i konstruksjonen. Siden kommisjonen nå kunne foreta nærmere undersøkelser uten å være avhengig av dykkere ble endel detaljer utdypet, men i det vesentlige fant en ikke store avvik fra kommisjonens opprinnelige rapport. Hovedforskjellen var at en nå antok at søylene hadde tatt inn noe mindre vann mens dekkshuset hadde holdt noe mindre stand mot vanninntrenging. Etter at alle undersøkelser var gjennomført, ble plattformen senket den 18. november 1983 i Nedstrandsfjorden på 700 m. Minnesmerke. Et minnesmerke, «Brudt lenke», over ulykken og de omkomne ble utført av billedhuggeren Johannes Block Hellum. Det er utformet som en brutt kjetting i stort format. Det ble avduket på Smiodden i Kvernevik ved Stavanger i mars 1986. På sensommeren 2009 ble det oppdaget hva man mener må være skuddskader på monumentet. I april 2010 var det en minnemarkering ved minnesmerket på Smiodden, 30 år etter ulykken. Heder for redningsinnsats. Tre personer ble tildelt Medaljen for edel dåd for redningsinnsats etter ulykken: overstyrmann Sven Erik Pedersen fra «Tender Power», redningsmann Wilfred Ramstad fra 330 skvadron og helikopterflyger Michael Yarwood fra britiske RAF. Plakett for redningsdåd ble tildelt: MS «Normand Engineer», MS «Normand Skipper», MS «Safe Truck», taubåten «Tender Power», forsyningsskipet «Viking Girl», helikoptrene «Viking 50» og «Viking 51» fra 330 skvadron, den nederlandske jageren «Hr. Ms. Overijsel», det britiske helikopteret «Chopper 31» fra RAFs 232-skvadron, samt de britiske RAF-skvadronene 120, 121 og 207, helikoptrene S-61N og B-212 fra Helikopter Service, samt plattformen Edda 2-7C. Personskadeoppgjøret. Ved en skade skal den skadelidte/etterlatte etter gjeldende rett ha full erstatning for det påførte tap. Det innebærer erstatning for det faktiske tap av liv eller eiendeler og påførte utgifter. Videre tap av ervervsevne og eventuelle fremtidige merutgifter. Den skadelidte eller etterlatte, skal settes i en økonomisk stilling som om skaden ikke var skjedd. En innser umiddelbart at dette ofte blir et vanskelig og omstendelig rettsoppgjør. Spesielt vanskelig kan det være å estimere fremtidig tap ved tap av karriereutvikling og lønnsutvikling. Omfanget av rettsoppgjøret ved en ulykke som som Alexander L. Kielleandulykken er formidabel. Det har derfor utviklet seg en praksis der en ved større ulykker forsøker å komme frem til standardisert erstatningsutmålinger. Disse legges som oftest i overkant eller over gjeldende rett som et grunnlag for et oppgjør i minnelighet. Det utarbeides faste satser for typiske erstatningstema og oppgjøret skjer rutinemessig uten individuell prøving. I mange tilfelle utbetales også erstatninger som ikke nødvendigvis er hjemlet. Ved slike oppgjør er det vanlig at ved å aksepterer et slik så fraskriver en seg samtidig muligheten for senere å bringe ytterligere erstatningskrav. Oppgjøret etter Alexander L. Kiellandulykken ble gjennomført etter et slikt standardisert mønster der en bevisst la seg på et rommelig nivå på erstatningene. Grunnlaget for erstatningene er for en stor del bygget på reglene i skadeerstatningsloven av 1969. De skadelidte etter ulykken ble delt i gruppene: enker, barn, foreldre og de overlevende (beløp i parentes er ca verdi i 2010): Enker ble tilkjent 800 000 kroner (2 560 000). Barn under 20 år fikk 50 000 kroner (160 000). Dette beløpet er noe beskjedent, men skulle for en stor del oppveies av at mødrene fikk en høyere erstatning. I de tilfeller der mor var falt fra, ble utbetaling til barn justert høyere. I de tilfeller der den avdøde også hadde forsørgeransvar for egne foreldre, så fikk også disse en erstatning som avspeilet den støtte de hadde fått fra avdøde. Overlevende uten nevneverdige skader etter ulykken fikk en billighetserstatning på 25 000 kroner (80 000), mens de 20 med faktiske skader fikk et oppgjør i tråd med norske erstatningspraksis. Utbetalingene til disse varierte fra 50 000 kroner opp til 425 000 kroner (160 000–1 360 000). Domstolenes fastsettelse av erstatning til enker etter ulykker lå på denne tiden på mellom 50 000 og 200 000 kroner, tilsvarende 160 000 til 640 000 kroner i 2010-kroneverdi. En gruppe på 165 overlevende og etterlatte gikk i 1982 til erstatningssak mot Phillips Petroleum i USA, men nådde ikke frem, da retten der fant at saken hørte hjemme i norsk rett. Langsiktige helsekonsekvenser. Overlevende fra ulykken har medvirket i forskningsprosjekter for å kartlegge langsiktige helsekonsekvenser. Forskningen har resultert i bedre metoder for å identifisere hvem som etter en katastrofe får størst problemer og dermed hvem som har størst behov for oppfølgning. Dette muliggjør en type oppfølging de overlevende fra Alexander l. Kiellandulykken ikke fikk. I forhold til en sammeligningsgruppe av oljearbeidere har overlevende fra Kiellandulykken vært overrepresentert når det gjelder psykiske lidelser og sykemeldinger. I 2007 fant forskerne at 30% av de overlevende som studien omfattet, enten var uførepensjonert eller langtidssykemeldt, mens 50% var i arbeid og 20% var gått av med pensjon. Ragnhild, fru Lorentzen. Ragnhild Alexandra Lorentzen, prinsesse av Norge (født 9. juni 1930 på Det kongelige slott i Oslo, død 16. september 2012 i Rio de Janeiro, Brasil), kjent som "prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen", var kong Olav V og kronprinsesse Märthas eldste datter, og søster av kong Harald V og prinsesse Astrid. Hun ble i 1953 gift med Erling Lorentzen av slekten Lorentzen, og kort tid etter bryllupet bosatte de seg i Brasil. Hun var mor til Haakon Lorentzen, Ingeborg Lorentzen og Ragnhild Lorentzen. Hun var født prinsesse av Norge, med tiltaleformen Hennes Kongelige Høyhet, og tilhørte huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Som følge av ekteskapet mistet hun tiltaleformen Kongelig Høyhet, men beholdt prinsessetittelen. Tidlige år. Prinsesse Ragnhild ble født den 9. juli 1930 på Det kongelige slott i Oslo som daværende kronprins Olav og kronprinsesse Märthas første barn. Seks år senere fikk foreldrene sin første sønn og dermed også en arving til tronen. Frem til 1990 var tronfølgen basert på de saliske lover, hvormed kvinner var uten arverett, og prinsesse Ragnhild kunne dermed ikke bli Norges Dronning. Hun hadde imidlertid arverett til den britiske trone, ettersom hun stammet fra kurfyrstinne Sophia av Hannover. Prinsessen nærmet seg ti års alder ved Tysklands invasjon av Norge i 1940. Sammen med sin mor og søskner ble prinsessen brakt i sikkerhet til Sverige og senere til De forente stater. Under krigen befant prinsessen seg i Washington. Etter sin hjemkomst i 1945 var hun i tre år elev på Nissens Pikeskole. Hun tok i 1948 realskoleeksamen og gikk deretter på pensjonatskole i Sveits og ved Märthaskolen i Oslo, en skolegang med vekt på huslige aktiviteter. Giftermål. Den 15. mai 1953 i Asker kirke giftet hun seg borgerlig med skipsreder Erling Lorentzen, som tilhører slekten Lorentzen. De hadde møttes mens han arbeidet for som kongelig livvakt. Ved ekteskapsinngåelsen bestemte kong Haakon at Ragnhild for ettertiden skulle omtales som "prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen". Hun mistet tiltaleformen "Hennes Kongelige Høyhet", hvoretter hun hadde tiltaleformen "Hennes Høyhet". Etter at hun giftet seg var prinsessen i liten grad offisiell representant for kongefamilien. Prinsesse Ragnhild og Erling Lorentzen bosatte seg like etter bryllupet i Brasil, hvor de forble boende. Der i landet grunnla ektemannen Aracruz Celulose. Prinsessen døde i september 2012 i deres hjem i Rio de Janeiro, etter en tids sykeleie. Annet. Prinsessen var den første norske kongelige som ble født i Norge siden Olav Håkonsson i 1370. Prinsesse Ragnhild var Hørselshemmedes Landsforbunds høye beskytter. Hun ytret offentlig kritikk mot sin nevøs og sin nieses valg av ektefelle. Tittel og navneform. Hennes formelle navn i Folkeregisteret i Norge var Ragnhild Lorentzen. Astrid, fru Ferner. Astrid Maud Ingeborg Ferner, prinsesse av Norge (født 12. februar 1932) er kong Olav V og kronprinsesse Märthas andre datter, og kong Harald Vs søster. De første årene av kong Olavs regjeringstid bisto prinsesse Astrid sin far med representasjonsoppgaver og var landets førstedame. Prinsessen giftet seg 12. januar 1961 med Johan Martin Ferner. Hun og hennes ektemann er bosatt i Oslo. Tidlige år. Prinsesse Astrid ble født den 12. februar 1932 på Solbakken ved Skøyen i Oslo som daværende kronprins Olav og kronprinsesse Märthas andre barn. Giftermål. Prinsesse Astrid giftet seg i 1961 med Johan Martin Ferner. Dette førte til en polarisert offentlig debatt i årene 1960 og 1961, ettersom Ferner var skilt. Gjengifte var dengang kontroversielt i Den norske kirke, siden den daværende og fortsatt gjeldende hovedtolkningen av Det nye testamente uttrykte et forbud mot dette. Prinsesse Astrid har i følge den norske grunnloven ikke arverett til den norske tronen. Hun har imidlertid arverett til den britiske tronen, ettersom hun stammer fra kurfyrstinne Sophia av Hannover. Virke. De første årene etter at kong Olav tiltrådte tronen bisto prinsesse Astrid sin far mye, og var landets førstedame. Kong Olav V var som kjent enkemann da han i 1957 tiltrådte tronen, og hans eldste datter, prinsesse Ragnhild, bodde i Brasil. Også under kong Haralds sykefravær i 2005 bistod prinsesse Astrid kongefamilien med representasjonsoppgaver. I 2002 besluttet staten å innvilge ærespensjon av statskassen for å «vise sin anerkjennelse for den innsatsen Prinsesse Astrid, fru Ferner, har gjort for Norge». Tittel og tiltale. Det kongelige hoff omtaler henne protokollarisk som "prinsesse Astrid, fru Ferner". Hennes formelt registrerte navn er "Astrid Maud Ingeborg Ferner". Spiel des Jahres. Spiel des Jahres (Tysk: "Årets spill") er den mest prestisjefylte prisen for tyske brettspill. Prisen ble opprettet i 1978 for å belønne spesielt godt spilldesign, og for å promotere spill av topp kvalitet i det tyske markedet. Prisen blir sett på som en av de store drivkreftene for alle de nyskapende brettspillene som har blitt levert fra Tyskland. Prisen blir delt ut av en jury som vurderer brettspill utgitt i Tyskland i de foregående tolv månedene. Medan. Medan er hovedstaden av provinsen Sumatera Utara (Nord-Sumatra) i Indonesia. Den er nord i provinsen og har en havneby, Belawan, og en internasjonal flyplass. Byen har (pr. 2004) 1 743 500 innbyggere; med forsteder antagelig rundt 2,5 millioner. I Indonesia er bare Jakarta og Surabaya større. Medans offisielle grunnleggelsesdag er 1. juli 1590. Medan begynte som "Kampung Medan" ("kampung" betyr "landsby"). Kampung Medan ble grunnlagt av Guru Patimpus omkring 1590. Kampung Medan lå i "Tanah Deli" (Deli-landet), og ble derfor også kalt Medan-Deli. De første innbyggere der tilhørte batakfolket. Det var ikke før kongen av Aceh, Sultan Iskandar Muda, sendte sin krigsherre Gocah Pahlawan Laksamana Khoja Bintan som sin representant i Tanah Deli at kongedømmet Deli begynte å vokse. Denne vekst tok Medan del i. Men kraftig økonomisk utvikling fant ikke sted i Medan før de nederlandske koloniherrer begynte å rydde land for å anlegge tobakksplantasjer. Medan ble da raskt et økonomisk og administrativt sentrum som skulle dominere utviklingen i hele landets vestre del. Nederlenderne hersket over Tanah Deli siden 1658, etter at Sultan Ismail, hersker av kongedømmet Siak Sri Indrapura hadde avstått områdene Deli, Langkat og Serdang. I 1915 ble Medan hovedstad for provinsen Nord-Sumatra, og fikk bystatus i 1918. Antony Beevor. Antony Beevor (født 14. desember 1946, utales bi:vʌ) er en britisk forfatter og historiker. Han er utdannet ved Winchester College og Sandhurst og har tjenestegjort som offiser i den britiske hæren i England og Tyskland i årene 1967–1970. Som forfatter av historiske verker kjennetegnes Beevors bøker av utstrakt bruk av kilder og hans omfattende tilgang til arkivmateriale. Samtidig er hans fortellerteknikk slik at leseren også følger individuelle skjebner og opplevelser. Hans omfattende dokumentasjon av de sovjetiske overgrepene både i Stalingrad, men særlig i Tyskland, medførte kritikk fra Russland. Maud av Norge. a>, seinere kong Olav V (1903–1991) "Maud" Charlotte Mary Victoria, av huset Sachsen-Coburg-Gotha (født 26. november 1869 på Marlborough House i London; død 20. november 1938 i London) var Norges dronning ved kong Haakon VIIs side fra unionsoppløsningen i 1905 til sin død. Hun var Norges første dronning siden 1319 som ikke også var dronning av enten Danmark eller Sverige. Barndom. Dronning Maud ble født som "Hennes Kongelige Høyhet prinsesse Maud av Storbritannia og Irland", og var datter av fyrsten av Wales, den senere kong Edvard VII av Storbritannia, og fyrstinnen av Wales, den tidligere prinsesse Alexandra av Danmark. Prinsesse Mauds besteforeldre var Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria av Storbritannia, og på morssiden kong Christian IX av Danmark og Louise av Hessen. Prinsesse Maud var en sportslig og aktiv jente, og fikk raskt kallenavnet «Harry». Sammen med moren og sine søstre reiste hun på cruise til Middelhavet og til Norge, og hvert år var hun med på de tradisjonsrike familiesamlingene på Fredensborg slott i Danmark, der hennes fetter og framtidige ektemann, prinsen Carl av Danmark, også var til stede. Ekteskap og barn. 22. juli 1896 stod bryllupet mellom prinsesse Maud og prins Carl av Danmark på Buckingham Palace, med hele den store slekten samlet. I bryllupsgave fra faren fikk prinsesse Maud Appleton House, som var en villa på området til Sandringham House i Norfolk. Villaen var ment som et sted hun kunne bo når hun besøkte hjemlandet, siden hun som gift var å betrakte som dansk prinsesse og måtte bosette seg i Danmark. Det var her parets eneste barn ble født den 2. juli 1903. Han fikk navnet prins Alexander av Danmark. Prins Carl var offiser i den danske marinen, og han og hans lille familie bodde hovedsakelig i Danmark. Norsk dronning. I juni 1905 oppløste Stortinget i Norge unionen med Sverige. Senere abdiserte kong Oscar II, og prins Carl ble tilbudt den norske tronen. Etter en folkeavstemning takket han ja. Han tok navnet "Haakon VII", mens sønnen Alexander ble "kronprins Olav". Kong Haakon og dronning Maud ble kronet i Nidarosdomen i Trondheim den 22. juni 1906. Dronning Maud vennet seg fort til sitt nye land, og tok med stor iver fatt på sine plikter. Hun støttet en rekke veldedige organisasjoner, og da særlig de som arbeidet for barn og dyr. Hun involverte seg dessuten i musikk og kunst. Med tiden lærte hun også hva enhver nordmann ifølge mytene må kunne, nemlig å stå på ski. Hun mistet imidlertid aldri kjærligheten til Storbritannia, og var derfor hyppig på besøk. Hun var også til stede da hennes nevø, kong Georg VI, ble kronet i mai 1937. Hun var av de mest prominente gjestene, og satt sammen med svigerinnen dronning Mary. Utmerkelser. Maud mottok en rekke ordener, først og fremst britiske familieordener. Hun var medlem av Indias kroneorden og mottok 1. klasse av Victoria og Albert-ordenen, 2. størrelse av Edvard VIIs familieorden og 2. størrelse av Georg Vs familieorden. I 1937 ble hun utnevnt til storkorsdame av Victoriaordenen. Maud var også storkorsdame av Johanitterordenen i Storbritannia. Dronning Maud Land i Antarktis er oppkalt etter henne. Negrito. Ordet negrito blir brukt som betegnelse på etniske grupper i isolerte deler av Sørøst-Asia. Gruppene minker i antall, og det er ikke kjent at det finnes folkegrupper som har opplevd en så langvarig isolasjon fra andre folkegrupper. Albus Humlesnurr. Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr (født 1881, død 1997) er en fiktiv person fra J.K. Rowlings bokserie om Harry Potter. Han regnes som en av de tre mektigste trollmennene i Rowlings Harry Potter-univers (de andre være Voldemort og Gellert Grindelwald). Albus Humlesnurr er også medlem av "Det internasjonale hekseriforbund" og overmagiarius ved "Heksingating" (domstolen). Han hadde også Merlinordenen av Første klasse. Betydning av navn. Hans fulle navn er altså Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr, på engelsk Albus Percival Wulfric Brian Dumbledore, og noen av navnene har betydning. "Albus" er latin, og betyr «hvit». Det kan også referere til Albion, som var hva Storbritannia ble kalt på Kong Arthurs tid. På engelsk "«Percival»" (Parsifal) var en av kong Arthurs riddere, den som var den eneste i fortellingen som var ren nok til å finne den hellige gral. Dette navnet deler han også med Perry Wiltersen. Det er et navn fra eldre fransk som direkte oversatt betyr «gjennombor sløret».Navnet Parsifal fikk Humlesnurr etter faren Parsifal Humlesnurr. Hans etternavn, som på engelsk er «Dumbledore» (Humlesnurr) er et gammelt engelsk ord for humle. Det kan også bety «hvit hatt» eller bare «hatt». Personlighet og liv. Siden cirka 1956 har Humlesnurr vært rektor på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Før dette underviste han ved skolen i en årrekke, i faget transfigurasjon. Humlesnurr er, i tidsperioden Harry Potter-bøkene foregår, en svært gammel mann. Han har halvmåneformede briller, og blir beskrevet som en eksentrisk, hyggelig og morsom mann som sjelden viser hvor mektig han er. Men når han en sjelden gang gjør det, viser han en autoritet som få andre (om noen) i serien kan konkurrere med. Han har visse likheter med andre kjente, store trollmenn, som Merlin og J.R.R. Tolkiens "Gandalv". Det sies at Humlesnurr var den eneste trollmannen Voldemort fryktet da sistnevnte var på toppen av sin karriere i tiden før 1981. Humlesnurr startet Føniksordenen for å kjempe mot Voldemort, og da han gjenoppstod i 1995, samlet han atter en gang ordenen. Første gang ordenen var aktiv var også Humlesnurrs bror Abriam med. Seriens hovedperson, Harry Potter, føler ofte at Humlesnurr nærmest kan lese tankene hans. Vi vet at Humlesnurr behersker psykomantikk, og han sitter inne med veldig mye informasjon om omstendighetene rundt Voldemort og Harry, som han sjelden deler med andre. En av Humlesnurrs nærmeste venner er Rubeus Gygrid, som jobber på Galtvort. Han har uttalt at han ville betrodd livet sitt til Gygrid. En annen av Humlesnurrs viktigste støttespillere er føniksen Vulcan. I 1945 vant Humlesnurr en duell med en annen ond trollmann, Gellert Grindelwald. Han er også kjent for å ha oppdaget de tolv bruksområdene for drageblod, og for å ha samarbeidet innenfor alkymien med Nicolas Flamel. Humlesnurr ble drept etter avtale av Severus Slur i Slaget ved Galtvort, 115 år gammel. Se også. Humlesnurr, Albus Märtha av Norge. Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra (født 28. mars 1901 i Stockholm, død 5. april 1954 på Rikshospitalet i Oslo) var Norges kronprinsesse fra 1929 til 1954. Kronprinsesse Märtha var datter av den svenske prins Carl og den danske prinsesse Ingeborg. Hun hadde tittel som både svensk og norsk prinsesse fram til «unionsoppløsningen» mellom Norge og Sverige i 1905. Livsløp. Märtha møtte sin fetter, norske kronprins Olav, en rekke ganger opp gjennom oppveksten, men det var først mot slutten av 1920-tallet de for alvor fikk øynene opp for hverandre. Under OL i Amsterdam i 1928 forlovet de seg i all hemmelighet. 14. januar 1929 ble forlovelsen offentliggjort både i Sverige og Norge, til stor jubel. Bryllupet stod i Vor Frelsers Kirke (Oslo Domkirke) den 21. mars 1929. Det var på forhånd visse som kritiserte at bryllupet ikke ble holdt i brudens hjemland, slik skikken var, men Dronning Maud forsvarte dem med at også da hennes foreldre giftet seg, ble bryllupet holdt i brudgommens hjemland, ettersom han var tronarving. Dessuten hadde det ikke vært holdt kongelig bryllup i Norge på 340 år. Kronprinsesse Märtha og Kong Olav bidro til å knytte de sterke båndene mellom kongehus og folk som preger det norske monarkiet. De knyttet også en rekke kontakter med utlandet, særlig under annen verdenskrig, da kronprinsesse Märtha og barna holdt til i Washington i USA, mens kronprins Olav var i London. I denne tiden etablerte kronprinsesse Märtha et godt forhold til det amerikanske presidentparet, Franklin D. Roosevelt og kona Eleanor, samtidig som hun bidro til et bedre forhold mellom utvandrede nordmenn og Norge. President Roosevelt stilte sin eiendom Pooks Hill til disposisjon for kronprinsessen og barna. Da hele kongefamilien kom hjem til Norge 7. juni 1945, stod oppgavene i kø, og kronprinsesse Märtha tok alt like alvorlig og med like godt humør. Men på samme tid ble hun rammet av en rekke sykdommer, og med årene ble hun svært svekket. 5. april 1954 sovnet hun stille inn på Rikshospitalet med sine nærmeste rundt seg, i en alder av 53 år. Hun ble gravlagt i det kongelige gravkapell på Akershus slott. Det kvinnelige fraværet i kongehuset var merkbart etter hennes tidlige død, og Kong Olav lot datteren prinsesse Astrid fylle rollen som landets førstedame ved flere anledninger, blant annet under signingsferden i 1957. Hvert år deles det ut midler til sosiale og humanitære formål fra Kronprinsesse Märthas minnefond, som opprinnelig ble opprettet som "Hennes Kongelige Høyhet kronprinsesse Märthas fond" den 1. april 1929. Dekorasjoner. Kronprinsesse Märtha ble 3. august 1942 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden for «innsats for Norges sak under krigen». Hun var også innehaver av St. Olavsmedaljen og Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930. Av utenlandske dekorasjoner var hun innehaver av Kong Georg VIs kroningsmedalje, Kong Christian Xs frihetsmedalje, Minnemedaljen for Kong Frederik VIIIs 100-årsdag og Kong Gustaf Vs 70-årsmedalje. Livbåt. Livbåt betegner mindre båter ombord i skip, båter, fiskefartøy, faste og flytende installasjoner til havs laget med tanke på evakuering i nødsituasjoner. Man skiller mellom konvensjonelle og frittfall livbåter. En konvensjonell livbåt var en åpen robåt eller seilbåt laget i tre. Den var gjerne ekstra solid bygd, blant annet med tettere spanter enn vanlige båter. Dessuten ble oppdriften sikret med lufttanker og innebygde flytelegemer. I en periode var romaskin populært til fremdrift, spesielt for livbåter på passasjerskip med et stort antall uerfarne roere. Romaskin var også et alternativ til seil og motor. I dag er motordrift det primære og livbåtskrog lages av metall, bl. a. aluminium. Utviklingen har videre gått fra åpne til overbygde båter. En livbåt kan være opphengt i daviter som svinges ut fra skipssiden før låring. a> på sin ferd – etter et bilde malt i Australia i 1890 På tørrlastskip, tankskip og installasjoner i petroleumsvirksomhet hvor alle potensielle brukere har gjennomgått opplæring og er profesjonelle brukere med de nødvendige sertifikater, er livbåtene gjerne av frittfalltype. Disse er montert i ramper med stuphøyde opp til 40 meter. Under sjøsetting kan baugen på disse båtene skjære ned til 15 meters dyp. Et alternativ og supplement til livbåt blant annet på fritidsbåter, lystbåter og havseilere, kan være redningsflåte eller gummibåt. En variant av livbåt er MOB-båt. Livbåter og redningsutstyr som skal brukes til evakuering av skip er underlagt SOLAS-konvensjonen (Safety of life at Sea) som er en FN-konvensjon vedtatt i 1948. Både en konvensjonell innelukket og en frittfall livbåt skal etter de kravene som gjelder i dag (2005) blant annet ha en minimumshastighet på 6 knop, drivstoffkapasitet for minimum 24 timers gange og tåle å være helt omsluttet av flammer i 10 minutter uten at temperatur og luftkvalitet inne i båten blir uakseptabel. For liknende båter som ikke primært er laget med tanke på evakuering, se redningsbåt. Lystbåt. En lystbåt eller yacht er en båt brukt til avkobling, ferie- og fritidsaktivitet på sjøen, en fritidsbåt i motsetning til yrkesbåt. Milford Haven. Milford Haven (walisisk Aberdaugleddau) er en by i Pembrokeshire i Wales. Den ble grunnlagt som havn for hvalbåter i det 18. århundre, og havnen har senere vokst kraftig. Blant severdigheter i byen er Fort Hobberston, en festning bygget i 1865 for å forsvare havnen, samt et museum og ruinene av et gammelt observatorium. I tillegg til havnen er oljeraffinering viktigste næringsvei i byen. Byens havn er naturlig, og er dannet av elven Pembroke og fjorden Daugleddau; sistnevnte har gitt byen sitt walisiske navn. Den tar imot særlig oljetankere, fergetrafikk til og fra Republikken Irland og fritidsbåter. Pembroke Dock. Pembroke Dock (walisisk Doc Penfro) er en by i Pembrokeshire i Wales. Den ligger nord for Pembroke, helt inntil Milford Haven. Det er broforbindelse over fjorden Daugleddau. Byen ble grunnlagt i det 19. århundre ved et marineverft, men er nå er fergehavn med trafikk til Rosslare i Republikken Irland. Severdigheter i byen inkluderer et kanontårn fra 1851, som nå er innredet som bymuseum. Pierre-Joseph Proudhon. Pierre-Joseph Proudhon (født 15. januar 1809, død 19. januar 1865) var en fransk anarkist. Proudhon er den første som positivt har identifisert seg som anarkist (i "Hva er eiendom?"). Denne betegnelsen var blitt benyttet nedsettende senest under den franske revolusjon, hvor Brissot holdt en tale om anarkistenes negative innflytelse og nødvendigheten av å undertrykke dem. Dette går tilbake til diskusjonen om erklæringen om borger- og menneskerettighetene og eiendomsrettens plass. Proudhon identifiserte tre former for autoritet i moderne samfunn, Stat, Kirke og Kapital, og han var like innbitt motstander av alle tre. Proudhon er også kjent for aforismer som "Anarki er Orden" (visstnok utgangspunktet for den kjente anarkistiske graffitien) og "Eiendom er tyveri". Idéer. "Føderalisme, mutualisme, Banque de peuple..." Innflytelse. Den første internasjonale besto dels av tilhengere av Proudhon, med Mikhail Bakunin som fremste talsmann, dels av tilhengere av Marx. Stridene medførte tilslutt splittelse og nedleggelse av denne. Francisco Pi y Margall, som senere ble statsminister i Spania, oversatte Proudhon til spansk. Lev Tolstoj brukte tittelen på Proudhons bok fra 1861, "Krig og Fred", som tittel på sitt hovedverk som en hyllest. Zoran Djindjic, senere statsminister av Serbia, skal ha oversatt Proudhon til serbisk. Karl Marx' "Filosofiens Elendighet" er et svar på Proudhons "Elendighetens Filosofi". John Lennons "Imagine" inneholder en avvisning av de samme tre autoriteter som Proudhon kjempet mot. Ingen av Proudhons verker er oversatt til norsk, men Marcus Thrane publiserte noen stykker med presentasjon av Proudhons idéer på norsk. Kilder. Proudhon, Pierre-Joseph Proudhon, Pierre-Joseph Proudhon, Pierre-Joseph Thaksin Shinawatra. Thaksin Shinawatra (thai: ทักษิณ ชินวัตร; født 26. juli 1949 i Sankamphaeng i Chiang Mai-provinsen) er en thailandsk politiker, tidligere statsminister i landet og var leder for det nå oppløste partiet Thai Rak Thai. Bakgrunn og karriere. Thaksin Shinawatra er av kinesisk bakgrunn; hans hjemstavn i Kina er Meixian i provinsen Guangdong. Han er grunnlegger og tidligere sjef for firmaet Shin Corporation, som kontrollerer bl.a. Thailands største mobiltelefonoperatør — Advanced Info Service. Thaksin er en av landets rikeste personer. I 2007 kjøpte han den engelske fotballklubben Manchester City som han i 2008 solgte til en gruppe arabiske investorer. Thaksin var tidligere oberstløytnant i det thailandske politiet. Han har universitetsgraden "master in criminal justice" fra Eastern Kentucky University i USA og Ph.D. fra Sam Houston State University, USA. Thaksin var partileder i det politiske partiet Palang Dharma fra 1996, og leder for Thai Rak Thai fra 1998. Han fikk sin første regjeringspost i 1994, da han tjente som utenriksminister. Han ble statsminister 9. februar 2001. 20. september 2006 ble han avsatt ved et statskupp i landet, mens han var i New York i møte i FN. Etter kuppet kunngjorde han at han trakk seg fra politikken, men krevde samtidig en snarlig gjeninnføring av demokratiet. Etter at hans politiske allierte vant valget i desember 2007 vendte han den 28. februar 2008 tilbake til Thailand, hvor han ble pågrepet men løslatt mot kausjon. Han har vært på flukt fra Thailands rettsvesen, etter at han unnlot å returnere fra et besøk til Kina i forbindelse med OL i 2008. Fra 4. november 2009 er Thaksin økonomisk rådgiver for den kambodsjanske regjeringen (som fortsatt er involvert i en grensekonflikt med Thailand, som har resultert i skuddvekslinger på midten – og slutten av 2000-tallet, mellom miliære styrker på begge sider). Omstridt. Thaksin er en omstridt toppolitiker i Thailand, men har lenge hatt stor støtte i deler av befolkningen. I 2006 ble Thaksin utsatt for massiv kritikk etter at han solgte et telekom-selskap og tjente et milliardbeløp uten å skatte for inntektene. Kritikken førte til en politisk krise for Thaksin, som ble tvunget til å utlyse nyvalg i landet for å prøve å skaffe mandat til å fortsette som statsminister. 19. september 2006 gikk en mindre gruppe militære til statskupp, samtidig som statsministeren var i FN. Korrupsjonsanklager og dom. Etterforskning av korrupsjonsanklager mot Thaksin, resulterte i en rettssak. I forkant (februar 2008) dro han til Thailand for å svare på anklagene, men etter et besøk i Beijing i forbindelse med OL-åpningen returnerte han ikke til Thailand, og dermed var han landsflyktig da rettssaken startet på den datoen som han allerede hadde blitt forkynt. Thailands rettsvesen avsa i 2010 en dom mot Thaksin, in absentia, som lyder på 2 års fengsel for korrupsjon. «Rødskjorte-bevegelsen». Interessegruppen «rødskjortebevegelsen» søker å få ham gjeninnsatt som statsminister. En av hans mest kjente støttespillere, den suspenderte hær-offiseren mest kjent under navnet Seh Daeng), døde 17. mai 2010 (etter å ha vært i koma i 3 dager, etter å ha blitt skutt). Plastbåt. Plastbåt betegner en båt med skrog av plastmaterialer, fra glassfiberarmert polyester, epoxy, polyetylen, ABS-plast, kevlar, komposittmaterialer til sammenleggbare båter av PVC-duk. De sistnevnte kalles også ofte gummibåt. Den første plastbåten ble støpt i Norge i 1953. Materialet var glassfiberarmert polyester. Pioner-båtene i polyetylen kom i 1959. Plastbåtene var lette, sterke og krevde langt mindre vedlikehold enn trebåtene. Fra 1957 kunne utenbordsmotorer importeres tollfritt, og salget eksploderte. Utover på 1960-tallet ble det etablert nærmest utallige plastbåtfabrikker over hele landet og snart bestod halve småbåtflåten av plast Margit Sandemo. Margit Sandemo (født 23. april 1924 på Østre Toten) er en norsk/svensk forfatter av populærlitteratur. Sandemo er oppvokst i Sverige og skriver på svensk. Hun flyttet tilbake til Norge i voksen alder. Hun debuterte i 1964 og har totalt skrevet nærmere 200 bøker (2008). Tilsammen er hennes bøker solgt i mer enn 35 millioner ekemplarer. Alle hennes norske skjønnlitterære bøker er utgitt av Bladkompaniet. Margit Sandemo er datter av forfatteren Anders Underdal; og hun har hevdet at han var en uekte sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Margit Sandemo giftet seg i 1946 med Asbjørn, og de var gift inntil han døde i 1999. Åsta-ulykken. Åsta-ulykken var en jernbaneulykke som skjedde tirsdag 4. januar 2000 ved Åsta sør for Rena i Østerdalen. Et tog fra Trondheim kolliderte med et lokaltog fra Hamar på Rørosbanen, og det oppstod en eksplosjonsartet brann. 19 mennesker omkom, mens 67 kom fra ulykken med livet i behold. Hendelsesforløp. Det dieseldrevne toget "2302" forlot Trondheim kl. 07.45 om morgenen tirsdag 4. januar 2000 med 75 personer ombord. Det var i rute og skulle til Hamar. Ved avgang fra Røros stasjon var toget 21 minutter forsinket pga. forsinkelser med kryssende tog. Forsinkelsen ble imidlertid kjørt inn, og ved ankomst og utkjøring fra Rena stasjon var toget bare 7 minutter forsinket. Ved utkjøring viste signalet «kjør», og loggen som ble tatt ut fra Hamar togledersentral etter ulykken samt vitneobservasjoner, indikerer at også hovedsignalet viste «kjør». Tog "2369", som også var dieseldrevet, forlot Hamar i rute kl. 12.30 med 10 passasjerer ombord. Toget skulle til Rena, for så å returnere tilbake til Hamar. Ved Rudstad stasjon stoppet toget og plukket opp én passasjer. Dette skjedde kl. 13.06, og i henhold til ruten skulle toget hatt et opphold her til kl 13.10 for å avvente det kryssende toget nordfra. Toget forlot Rudstad kl. 13.07 med 11 passasjerer, inkludert lokomotivfører og konduktør. Undersøkelseskommisjonen for ulykken kunne ikke finne noe som tydet på at signalet her viste «kjør». Trafikkstyringen på Rørosbanen mellom Hamar og Røros styres av togledersentralen på Hamar. Vedkommende togleder på det aktuelle tidspunktet hadde også ansvaret for å følge med på den mer trafikkerte strekningen Hamar – Eidsvoll. Det var ikke installert lydalarm (akustisk alarm) som varsler at to tog er på kollisjonskurs på denne sentralen, og selv om en melding "V2 – VEKSELKONTROLL MANGLER RUDSTAD" i rød skrift på skjermen viste at det var i ferd med å skje en ulykke, ble ikke toglederen oppmerksom på dette før ca. kl. 13.11.30, etter 3 minutter. På tidspunktet for ulykken var det ikke installert verken automatisk togstopp eller togradio. Den eneste måten å få kontakt med togene på, var vha. mobiltelefon. Numrene til lokomotivførerne og konduktørene på de to togene hadde imidlertid blitt oppført på feil lister, eller de hadde ikke blitt oppført på noen liste i det hele tatt. Toglederen fant ett nummer og ringte dette, men det viste seg at det var nummeret til et annet tog. Toglederen på Hamar var ikke i stand til å vite hvor han skulle ringe, og kl. 13.12.35 var katastrofen et faktum. Utbygging av ATC. NSB hadde lenge planlagt å bygge ut både fjernstyring (CTC) og ATC på Rørosbanen. Utbyggingen av CTC og ATC på strekningen Hamar-Røros var opprinnelig planlagt å være fullført innen 1993. Det ble budsjettert separat for ATC på strekningen Hamar-Røros i statsbudsjettene for 1992 og 1993. Fjernstyringen ble imidlertid forsinket da Rudstad stasjon ble besluttet oppgradert fra holdeplass til stasjon. Dermed ble ATC-utbyggingen på strekningen også utsatt og den opprinnelige utbygningsplanen ble senere erstattet av en ny hovedplan for ATC-utbygging på strekningen. Fjernstyringen på hele strekningen Hamar-Røros ble ferdig i 1994, mens ATC først ble tatt i bruk i 2001. Etterspill. Minnesmerke i nærheten av ulykkesstedet, med navnene på de 19 som omkom. 1. september 1997 innførte Jernbaneverket og NSB en ny avgangsprosedyre for persontog, der bare lokomotivføreren – og ikke som tidligere, både lokomotivføreren og konduktøren – var pålagt å kontrollere at utkjørhovedsignalet fra en stasjon viste «kjør» før toget ble satt i gang fra en stasjon. Dette skjedde til tross for at Jernbanetilsynet ikke godtok at den nye avgangsprosedyren ble innført også på Rørosbanen, pga. de spesielle forholdene der. Jernbanetilsynet protesterte, også til Samferdselsdepartementet, og fikk medhold der, uten at dette fikk noen konsekvenser for avgangsprosedyrens utførelse. Mynachlog-ddu. Mynachlog-ddu er en landsby i Preselifjellene i Pembrokeshire. Den utgjorde tidligere et verdslig sogn, men har nå et felles landsbyråd med Llangolman. Pembroke (Wales). Pembroke (walisisk Penfro) er en by i Pembrokeshire. Den var tradisjonelt administrasjonssenteret i grevskapet, men det er nå flyttet til Haverfordwest. Den viktigste severdigheten er ruinene av Pembroke slott, hvor kong Henrik VII av England ble født. Byens havn, Pembroke Dock, har fått status som en egen by. Narberth. Narberth (walisisk Arberth) er en by i Pembrokeshire i Wales. Den ble grunnlagt for å huse et walisisk hoff i middelalderen, men ble senere et normannisk støttepunkt i Landskerlinjen. Severdigheter i byen inkluderer et museum, et kunstgallerie, det gamle rådhuset og ruinene av Narberth slott. Oakwood temapark ligger i nærheten. Neyland. Neyland er en by i Pembrokeshire i Wales. Den ligger ved elven Cleddau, rett ved Pembrokeshire Coast nasjonalpark. Byen har omkring 5 000 innbyggere (2004). Byen utviklet seg som en følge av jernbanelinjen som ble anlagt i 1850-årene. Gjerpen. Gjerpen er et tidligere herred i sørøstlige Telemark, i dag en del av Skien kommune med 5,666 innbyggere. De viktigste næringsveiene er jord- og skogbruk. Gjerpendalen med naturreservatet Børsesjø er kjent som et av de mest fruktbare dyrkingsområdene i Norge. I 1964 ble Gjerpen kommune slått sammen med Solum og Skien til Skien kommune, og dagens bydel Gjerpen utgjør bare en liten del av tidligere Gjerpen kommune. Blant andre bydeler i Skien som tidligere lå i Gjerpen kommune er Borgestad, Bøle, Gulset og Luksefjell. Den sørligste delen av kommunen, bestående av Breidablikk, Borge og Hovenga ble, etter en beboeraksjon, overflyttet til Porsgrunn kommune i 1968. Gjerpen har flere vakre helleristningsfelt. Fossum Jernverk fra 1539 er fra 1739 eiet av familien Løvenskiold. Løvenskiold-Fossum drev verket til 1867 og eier og driver fremdeles den store skogeiendommen som hørte til jernverket på Fossum i Gjerpen. Løvenskiold-Fossum er en av fylkets største skogeiere. Gjerpen kirke er en av landets eldste kirker. Den er nevnt første gang rundt år 1150. Vidkun Quisling er begravet på Gjerpen kirkegård. Gjerpen kirke. Gjerpen kirke er en korskirke av stein i gamle Gjerpen herred, nordøst for Skien sentrum i Telemark. Kirken ble først nevnt rundt år 1150. Den er påbygd og ombygd en rekke ganger. Dagens altertavle er laget av Emanuel Vigeland. Kirken ble påtent og brant innvendig i 2003, men er i dag fullt restaurert. Vidkun Quisling er begravet på Gjerpen kirkegård. Advanced Squad Leader. Advanced Squad Leader (ASL) er et brettspillsystem for detaljert simulering av mindre trefninger i andre verdenskrig. ASL ble utviklet av Avalon Hill, senere oppkjøpt av Hasbro, og de nåværende rettighetshaverne er Multi-Man Publishing (MMP) under lisens fra Hasbro. Friesland. a> (uten Nordstrand, Pellworm (utdødd) og Rømø (dansk språk)) Friesland (eller "Frisland", vestfrisisk "Fryslân", nordfrisisk "Fraschlönj") er et landskap langs kysten av Vadehavet, mer presist avgrenset som det område som har frisisk som dagligspråk. I dag utgjør ikke det frisiske språkområdet noe sammenhengende areal. Med det "Interfrisiske rådet" har friserne i 1999 opprettet et organ som tar vare på frisiske kulturelle og språklige interesser på tvers av nasjonalgrensene. Inndeling. Med grunnlag i dialektene som snakkes, kan man foreta en tredeling i Vest-, Øst- og Nord-Friesland. Navnene «Vest-», «Øst-» og «Nord-Friesland» er imidlertid ikke offisielle navn på de aktuelle områdene, da de brukes på forvaltningsenheter som avviker fra disse. Vest-Friesland. Det vestfrisiske språkområdet er stort sett sammenfallende med den nederlandske provinsen Fryslân. Det snakkes også frisisk i noen landsbyer vest i provinsen Groningen. Vest-Friesland er det største sammenhengende frisisk-språklige område. Øst-Friesland. I videst forstand er Øst-Friesland området mellom elvene Lauwers og Weser, dvs. at det tilsvarer den nederlandske provinsen Groningen og den nordvestlige delen av den tyske delstaten Niedersachsen. Det frisiske språket er imidlertid nesten utdødd i dette området, selv om den lokale dialekten som snakkes i mange landsbyer nordøst i Groningen godt kan karakteriseres som frisisk. Offisielt regnes den ikke som frisisk. Dette har mest å gjøre med at frisisk i Nederland først og fremst assosieres med vestfrisisk og ikke østfrisisk. Østfrisisk har overlevd i Saterland, en kommune 80 km sør for kysten nær Cloppenburg, som østfriser hadde utvandret til i tiden mellom 1100 og 1400. Nord-Friesland. Nord-Friesland er området mellom elvene Eider og Vidå, som danner grensen til Danmark. Nordfrisisk snakkes langs deler av Schleswig-Holsteins Nordsjø-kyst både på noen av de nordfrisiske øyene (Sylt, Amrum og Föhr) og på fastlandet (mellom Husum og grensen til Danmark) samt på Helgoland. Nordfrisisk har dødd ut som dagligspråk på Eiderstedt, Nordstrand og Pellworm. Offisielt brukes navnet Nordfriesland på en " Landkreis " i Schleswig-Holstein som omfatter mesteparten av det nordfrisiske språkområdet [og vel så det], men f.eks. ikke Helgoland. Cirka en tredel av Landkreisen er opprinnelig jysk bosetningsområde. Historie. Friserne nevnes allerede av romerske forfattere rundt begynnelsen av vår tidsregning. Men først fra Karl den stores tid fins det detaljert informasjon om frisernes rike. Det hadde sin største utstrekning på 700-tallet, da det strakte seg fra Brugge i vest til Wesermunningen i øst. Friserkongenes hovedsete lå ved Utrecht. Under Karl den store ble riket delt opp i flere grevskaper. Fra 1100- til 1300-tallet var Friesland delt i sju distrikter med selvstyre. Hvert distrikt valgte årlig rådmenn ("redjeven"), som sammen var ansvarlige for rettsvesen og politiske avgjørelser av overregional betydning. Føydalismen fikk derfor aldri fotfeste i Friesland. Etter at denne styringsformen hadde brutt sammen, bl.a. pga. svartedauen og stormfloder, var det en rekke med småkonger ("hovedlinge") som prøvde å monopolisere makten. Men selv i denne tiden var borgerne relativt frie, sammenlignet med samtidens føydalsamfunn. Rikets enhet tok slutt da Westfriesland (dvs. vest for Zuiderzee) ble annektert av greve Floris 5 av Holland i 1288. Det såkalte Westerlauwers Friesland (dvs. mellom Zuiderzee og Lauwers) ble av keiser Maximilian i 1498 gitt til hertug Albrecht av Sachsen. Byen Groningen begynte med sin nederlandsktalende befolkning å dominere den delen av Øst-Friesland som lå vest for Ems. Resten (Ostfriesland), klarte lenge å bevare selvstendigheten som grevskap og senere fyrstedømme, men kom 1744 under Preussen, og forble det – med noen avbrekk – frem til Preussens oppløsning i 1945. Områdene øst for Weser og nord for Eideren som ble kolonisert av frisere, var aldri del av noen frisisk stat. Området mellom Eideren og Vidåen med de nordfrisiske øyene (Nord-Friesland) tilhørte det danske hertugdømmet Slesvig. Spittal (Wales). Spittal er en liten landsby omtrent midtveis mellom Haverfordwest og Fishguard i Pembrokeshire, Wales. Den ligger like ved landsbyen Wolf's Castle. Navnet har samme opprinnelse som «hospital» og Spitalfields i London; stedet var et tilfluktssted under en pestepidemi. Spittal har omkring 500 innbyggere (2004). En ny barneskole ble åpnet i 2004, med plass til 120 elever fra Spittal og omkringliggende områder. Wolf's Castle. Wolf's Castle (også stavet Wolfscastle, walisisk Casblaidd) er en landsby i Pembrokeshire, mellom Haverfordwest og Fishguard. Den ligger like ved Spittal. Slottet det vises til i navnet var en del av de normanniske festningsverkene som inngikk i Landskerlinjen, som ble konstruert etter 1093 og dannet en grense mellom det engelskspråklige området i sør og det walisiskspråklige i nord. Landsbyen Ford, på walisisk "Pen-y-Bont", ligger så nær at den i praksis er opptatt i Wolf's Castle. Hovedveien A40 mellom London og Fishguard går gjennom Wolf's Castle. Det går regelmessige busser til byer i området. Viktigste næringsvei i området er jordbruk. Wolf's Castle er angivelig det siste stedet på de britiske øyer hvor en vill ulv ble drept. Sjakkspilleren William Davies Evans, som introduserte trekket evansgambit, bodde på Musland Farm i landsbyen en periode. Familien Dumling. Familien Dumling er fiktive personer fra bok- og filmserien om "Harry Potter" av J.K. Rowling. De er henholdsvis onkel og tante til seriens hovedperson, Harry Potter. Tante Petunia Dumling var søsteren til Harrys mor, og pikenavnet hennes er Eving (originalt "Evans"). Da Harrys foreldre døde da han var ett år, måtte han flytte til "Dumlingene". Herr og Fru Dumling er "gomper", altså totalt umagiske mennesker. Men siden Petunias søster var en heks, har de kjennskap til den magiske verdenen, og de synes den er helt fryktelig. Dumlingene tenker først og fremst på å beholde sitt gode rykte i nabolaget, derfor forsøkte de å holde Harrys slektskap hemmelig, også for Harry selv. Inntil Harry var elleve, visste han ingenting om at han var en trollmann, og at han skulle begynne på trollmannskolen Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Dumlingene har en sønn, ved navn Dudleif. De behandler Dudleif som en liten prins, mens Harry har hatt en temmelig ille oppvekst. Likevel har de godtatt at han bor der. Wiktor Dumling. Wiktor Dumling er direktør i firmaet Knerk, som produserer boremaskiner. Han har et iltert temperament. Wiktor har en søster ved navn Maggen (det er klengenavnet hennes), som besøker ham og familien av og til. Dudleif Dumling. Dudleif er sønn av Petunia og Wiktor, og dermed Harrys fetter. Han er en veldig tykk og bortskjemt gutt, som har mobbet Harry helt fra barndommen av. Favoritthobbyen hans er å være ekkel mot Harry, og takket være Dudleif, ble Harry mobbet gjennom hele barneskolen. Etter at Harry begynte på Galtvort, begynte Dudleif på boksing. I "Harry Potter og Føniksordenen" er Dudleif 15 år, og har funnet seg en gjeng med likesinnede som han slenger rundt i gatene sammen med. De liker å banke opp unger, røyke på gatehjørnene og gjøre hærverk, noe foreldrene er totalt uvitende om. Dudleifs kallenavn i gjengen er «Store-D». Dudleif går på Nauthus skole, akkurat som faren gjorde. Petunia Dumling. Petunia er hjemmeværende husmor og bruker mesteparten av tida på å «spionere» på naboene. Hun har en veldig lang hals som egner seg godt til dette formålet, og «minner litt om en hest» Petunia hadde et anstrengt forhold til søsteren sin, Lilly. Det blir nevnt (i Harry Potter og Dødstalismanene) at Petunia hadde sendt brev til Humlesnurr og spurt om å få starte på Galtvort. Da Lilly døde hadde de ikke snakket med hverandre på årevis. Petunia visste imidlertid at Lilly og Jakob Potter, som hun var gift med, hadde en sønn ved navn Harry som var omtrent jevngammel med Dudleif. Lilly døde for å redde sønnen sin. Dette gjør at Harry beskyttes av sin mors blod, som også er å finne hos Petunia, hans nærmeste (og eneste nære) slektning. Selv om Harry ikke fikk vite noe om dette før han var nesten 16, har Petunia visst det hele tiden, takket være et brev fra Albus Humlesnurr. Rowling har også bekreftet at Petunia og Humlesnurr brevvekslet "før" Harry ble sendt til Dumlingene, men at de ikke har gjort det etterpå (med unntak av et påminnelsesbrev sendt sommeren før Harry startet i femte klasse). Dagen før Harry ble 17 år, måtte Dumlingene flykte, og komme i dekning. Dette fordi Harry trodde at Voldemort ville oppsøke dem, og tvinge dem til å si hvor Harry hadde dratt. Familien Dumlings familietre. center Rolandas Paksas. Rolandas Paksas (10. juni 1956 i Telsiai) var Litauens president fra februar 2003 til april 2004. Tidlige år. Rolandas Paksas er enebarn av foreldrene Feliksas og Elena. I 1974 gikk han ut av Žemaitės skole i Telšiai. I 1979 avsluttet han sitt studium ved Vilnius sivilingeniørinstitutt (nå Vilnius Gediminas Tekniske Universitet) med diplom som industri- og sivilingeniør. Han arbeidet så som flyinstruktør (fra 1979 til 1985) og som direktør for Darius og Girėnas Flyklubb i Vilnius (fra 1985 til 1992). I 1984 ble han utdannet ved Leningrad (nå St. Petersburg) sivile flyakademi som en "engineer pilot". På denne tiden deltok han i luftaeorobatiske konkurranser. Han vant det aerobatiske mesterskapet i Litauen gjentatte ganger, og det sovjetiske mesterskapet to ganger samt flere internasjonale aerobatiske mesterskap. Fra 1992 til 1997 var Rolandas Paksas styreformann i bygningsfirmaet Restako. Politisk liv. I 1997 ble Rolandas Paksas innvalgt til Vilnius byråd og ble ordfører i byen. I juni 1999 ble han statsminister i landet. Fem måneder senere gikk han av pga. uenighet om privatiseringen av oljeraffineriet i Mazeikiai og salget til det amerikanske selskapet Williams International, noe som styrket ham politisk. Etter avgangen ble han presidentens rådgiver og ambassadør. I april 2000 ble han nok en gang ordfører i Vilnius. Fra november 2000 til juni 2001 var han statsminister, og etter at koalisjonen brøt sammen ble han opposisjonsleder i Seimas. I mars 2002 ble han valgt til formann i det ferske Liberaldemokratiske parti. Den 5. januar 2003 ble Rolandas Paksas president i Litauen etter en overraskende seier over den sittende Valdas Adamkus i andre valgomgang. I første omgang var Paksas andremann med 19,7%, men i andre valgomgang oppnådde han 54,9%. Valgseieren skyldtes i stor grad et lån på 1,2 millioner litas til valgkampanjen fra den russiske støttespilleren Jurij Borisov, leder for flyselskapet Avia Baltika, som Paksas som motytelse skal ha lovd litauisk statsborgerskap og jobb som presidentrådgiver. I begynnelsen av 2004 begynte det litauiske parlamentet en slags riksrettssak mot ham. Den 31. mars 2004 fant Litauens grunnlovsdomstol ham skyldig i tre graverende brudd på Litauens grunnlov: Å ha røpt statshemmeligheter, å belønne en finansiell støttespiller med statsborgerskap og å ha drevet ulovlig press mot flere firma. På bakgrunn av dette ble han av Seimas avsatt den 6. april 2004. Etter denne riksrettssaken, som dog ikke var en straffesak, er Paksas' politiske fremtid usikker. Han har forsøkt å delta i et nytt presidentvalg, i første valgomgang den 13. juni 2004, men forsøket endte den 4. mai 2004 med at Seimas i henhold til valgloven forbød ham som avsatt president å delta i presidentvalg for en periode på fem år. Paksas' motstandere vurderer en straffeforfølging av ham. Tross dette har Paksas en betydelig støtte fra brede lag av folket, og det er ikke utenkelig at han kunne vinne nok et presidentvalg. Utmerkelser. Paksas ble i 1997 utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Personlig informasjon. Rolandas Paksas er gift med Laima. De har to barn, døtrene Inga og sønnen Mindaugas. Tenby. Tenby (walisisk Dinbych-y-Pysgod) er en by i Pembrokeshire, Wales. Den ligger ved Carmarthenbukten. Man regner med at den ble grunnlagt av vikinger. Den vokste så videre rundt Tenby slott, som nå ligger i ruiner. Tidligere var Tenby først og fremst en havneby, men det er nå turisme som er viktigste næringsvei. Severdigheter inkluderer ruinene av slottet, en kirke fra det 15. århundre viet Jomfru Maria, et museum og et kunstgalleri. Det går ferge fra Tenby til Caldey Island. St. Catherines Island har fastlandsforbindelse med Tenby ved lavvann. Diego Garcia. Diego Garcia er en britisk øy i Indiahavet, 1600 km syd for sydspissen av India. Øya har fungert som militærbase for amerikanske militære siden 1960-tallet. Den opprinnelige befolkningen ble derfor tvangsforflyttet. Øya er del av Chagosøyene, en øygruppe som inngår i Det britiske territoriet i Indiahavet. Diego Garcia har et totalt areal på ca. 44 km², og omfatter en stor amerikansk-britisk marine- og luftforsvarsbase. I praksis er basen amerikansk; det er bare noen få britiske mannskaper der. Diego Garcia er en viktig forsyningsbase, men den store flyplassen, som er i stand til å ta i mot og betjene også verdens største fly, har også vært utgangspunkt for bombetokter over Irak under begge gulfkrigene, og over Afghanistan i 2001. Portugiserne oppdaget øya tidlig på 1500-tallet. Det antas at "Diego Garcia" var navnet enten på kapteinen eller navigatøren på oppdagernes skip. På 1700-tallet ble øyene underlagt franske som del av den da franske besittelse Mauritius. I 1814 overtok britene, og frem til 1965 ble øya styrt fra den da britiske kolonien Mauritius. Den lokale befolkningen, kalt "ilois", levde av fiske og drev kopra- og kokosplantasjer. I 1966 inngikk Storbritannia en 70-års avtale med USA om bruk av øya som militærbase. Mellom 1967 og 1973 tvangsflyttet den britiske regjering alle øyboerne – ca. 2 000 – for å legge til rette for basen. De ble lokket, lurt og truet, og de siste gjenværende ble tvunget ombord på skip med tillatelse til å ta med seg kun et kolli. De måtte forlate hjemmene med møbler og alt øvrig. MacGyver. "MacGyver" er en TV-serie som omhandler den smarte og oppfinnsomme Angus MacGyver (spilt av Richard Dean Anderson), som ved hjelp av minimal bruk av vold og ofte ikke mer enn en lommekniv og gode kunnskaper i kjemi og fysikk greier å løse de vanskeligste oppgaver. «Mac», som han ofte blir kalt i serien, jobber for Phoenix Foundation og Pete Thornton. Serien ble sendt på den amerikanske TV-kanalen ABC fra 1985–1992, og det ble totalt produsert 139 episoder. Serien blir nå sendt, i reprise, på den amerikanske kanalen TVLand og i Norge på TV 2 Zebra. I 1994 ble det også laget to filmer, produsert av Richard Dean Anderson, "MacGyver: Lost Treasure of Atlantis" og "MacGyver: Trail to Doomsday". Av de opprinnelige figurene er det bare MacGyver som er med. Phoenix Foundation blir heller ikke nevnt. International Finance Centre. Two International Finance Centre er den høyeste skyskraperen i Hongkong, Kina. Den 415 meter og 88 etasjer høye bygningen ble ferdigstilt i 2003, og ble tegnet av det verdensberømte arkitektfirmaet Cesar Pelli & Associates Architects. Skyskraperen vil forbli byens høyeste skyskraper fram til Union Square Phase 7 står ferdig i 2007. Disse to skyskraperne, som begge er plassert nede ved sjøen på begge sider av bukten, vil danne et landemerke ved inngangen til sentrumsområdet i Hongkong. Se også. Liste over skyskrapere Perak. Perak Darul Ridzuan er en av Malaysias 14 delstater. Den er en av de største på Malayahalvøya. Hovedstaden er Ipoh (673 000 innbyggere 2005) og sultanens kongeby er Kuala Kangsar (39 000 innbyggere). Blant andre større byer kan nevnes Taiping (218 000 innbyggere) og Teluk Intan (63 400 innbyggere, tidligere kjent som Teluk Anson). Peraks befolkning er nå omkring 2,2 millioner (2005). Den var en gang Malaysias folkerikeste stat, men nedgangen innen tinnproduksjonen har ført til lavere økonomisk vekst og arbeidsutflytting til blant annet Penang, Selangor og Kuala Lumpur. Neger. a>. Det var folk fra dette området som portugiserne kalte "azenegues", som ligger bak det norske "neger". Neger brukes oftest som betegnelse på mennesker med svart eller brun hud som opprinnelig stammer fra Afrika sør for Sahara. Australske urfolk ble tidligere kalt «australnegre», men en har nå gått over til å bruke navnet "aboriginer," det latinske uttrykket for «urfolk». På norsk brukes "aboriginer" alt overveiende om australske urfolk, men på engelsk kan man for eksempel snakke om "kanadiske aboriginer" og så videre. Det synes som om ordet neger er kommet inn i språket fra portugisisk. Det er avledet av et ord med latinsk rot som portugiserne begynte å benytte på 1500-tallet om befolkningen sør ved Senegal, "azenegues". "Azenegues" stammer igjen fra det latinske "niger", som betyr svart. Det ord som romerne i oldtiden benyttet for mørkhudede afrikanere var imidlertid et annet, "afer". Ordet neger er kommet til norsk fra fransk "négre" over tysk og dansk "Neger". Ordet og bruken av det er i dag omdiskutert. Definisjoner. Definisjonen av ordet neger har endret seg gjennom årene: Fra å definere neger etter «rasemessige trekk» til å definere etter hudfarge og geografisk opphav. Ordet forekommer forøvrig ikke i nynorskordbøkene til Ivar Aasen fra 1873 eller Hans Ross fra 1895. Norske ordbøker på Internett. 2007: Bokmålsordboka: «neger m3 (gj ty. og fr fra sp og port. "negro" 'svart') person som tilhører el. opprinnelig kommer fra folkeslag med svart el. mørkebrun hudfarge som befolker Afrika sør for Sahara (kan oppfattes som neds)» Nynorskordboka: «neger "-en, -grar" (gj ty. og fr frå sp el. port. *"negro" 'svart') person som høyrer til el. opphavleg kjem frå den ueinsarta folkesetnaden med svart el. mørkebrun hudfarge som bur i Afrika sør for Sahara (kan bli oppfatta som neds)» Norsk ordbok: «neger -en, -e el. -gre person som tilhører el. stammer fra den mørkhudede befolkning i Afrika syd for Sahara; farget; sort; (i sm.lignende uttr.) brun (ɔ: solbrunet) som en neger / arbeide som en neger slite hardt (eg. 'som en negerslave') Etym.: sp.; portug. el. ital. negro eg. 'sort', lat. niger» Riksmålsforbundets ordliste: «neger -en, -g(e)re (kan oppfattes støtende)» Trykte ordbøker. 2004: Bokmålsordboka: «Neger m3 (gj. ty.og fr fra sp og port. "negro" ’svart’) person som tilhører el. Opprinnelig kommer fra folkeslag med svart el. Mørkebrun hudfarge som befolker Afrika sør for Sahara (brukes ofte neds)» 1983: Norsk Riksmålsordbok:«neger [ne´-], en, -e ell. -grer (ty. "neger", fr. "nègre" fra sp., port. ell. ital. "negro", egtl. ‘sort’) 1) a) menneske av den antropologiske type som bebor størsteparten av Afrika og som kjennetegnes ved mørk hudfarve, tykke leber og sort, ullent hår: "svart kan ligne både prest og neger" (Ibs., "Gynt", 224) […] b) mest fam., person tilhørende andre rasetyper med brunsort hud; jvf. "australneger". 2) fam., nedsett., lite kultivert person; lavtstående person; mest i smnsetn. som "bladneger", "haleneger" (slutten). 3) fam. farve som minner om negrens hudfarve; helt svart farve: "farven paa hændene var ogsaa nærmest neger" (Sverdr., "N. Land" I, 471)» Leksikon. 1912:«Neger (lat. "niger", sort), mennesker av den race, negerracen, der befolker størstedelen av Afrika. Eiendommeligt for racen er den dolichocefale hovedform med det prognate kjæveparti og de tykke læber, endvidere det sorte uldagtige haar og den mørke hudfarve [...] Racen har en ringe udbredelsestrang, og vilde sikkert ikke have udbredt sig udenfor Afrika av egen drift; gjennem slavehandel er den nu overført til Amerika [...]» 1935:«Negerrasen ("den negrittiske rase") mennesketype som finnes utbredt over hele det centrale Afrika inntil Sahara i nord. Dens viktigste kjennetegn er: stor legemshøide (den voksne mann gjennomsnittlig 170-180 cm), meget lange armer og ben i forhold til kroppen, øinene mørkebrune, håret sort, kort og kruset, hudfarven blåsort til brunsort, hodet smalt og langt, sterkt fremspringende kinnben, lav neseryg.» 1958:«Neger (fra lat. "niger"), mennesketype karakterisert ved sterk pigmentdannelse i huden, svart kruset hår, brede nesevinger.[...]» 1973:«Neger (lat. niger, svart) betegnelse for den høyvokste befolkning med svart el. svartbrun hudfarge som befolker Sentral-Afrika fra Sudan til S.-Afrika. Også betegnelse for etterkommerne av negerslaver overført til Amerika. Rasepregene er mest typiske på Guineakysten og i Sudan: prognat kjeveparti, tykke lepper, bred nese og kruset, spiralkrøllet hår.[...]» 1980: «Neger (lat. "niger", svart), betegnelsen for den meget uensartede befolkning med svart eller svartbrun hudfarge som befolker Sentral-Afrika fra Sudan til Sør-Afrika. Også betegnelse for etterkommere av negerslaver overført til Amerika. I afrikanske land foretrekkes ord som "afrikaner" eller "svart" framfor neger, som oppfattes som en rasistisk og nedsettende betegnelse. […]» 1998: «Neger (lat. "niger", svart), betegnelse for den meget uensartede befolkningen med svart eller svartbrun hudfarge som befolker Afrika sør for Sahara, og for etterkommerne av afrikanske slaver overført til Amerika. De fleste steder foretrekkes ord som "svart", "afrikaner" eller "afro-amerikaner" ("afrikansk-amerikaner") framfor neger, som oppfattes som en rasistisk og nedsettende betegnelse.» Andre definisjoner. "Negre" har også vært i bruk om afrikanske folkegrupper som dinkaer, hutuer, khoisan-grupper, khoikhoiere, makondere, makuaer, masaier, ndebeler, ndauer, san-folk, swahiliere, tutsier, twaer, wayaoere, wolofere, zuluer og en lang rekke andre. Disse etniske gruppene klassifiseres i dag vanligvis etter språk. Debatt i Norge om bruken av ordet. a>», det vil si tungt, manuelt arbeid med lav status. Bildet viser en svart hushjelp i et hvitt hjem i 1942. I Norge har enkelte siden midten av 1990-tallet argumentert mot bruken av ordet. Samtidig viser undersøkelser at de fleste nordmenn fortsatt oppfatter neger som et nøytralt og beskrivende uttrykk for den mørkhudede befolkningen i Afrika sør for Sahara. Det finnes ikke noen alternativ betegnelse for denne gruppen, men mener ordet neger likevel bør unngås. Debatten etter 2000. Ordet neger har flere ganger vært diskutert i norske medier, med sterke meninger både hos motstandere og tilhengere av bruk av ordet. Professor i nordisk språkvitenskap Finn-Erik Vinje mente i 2000 at «det er tradisjon i Norge for at ordet neger ikke er diskriminerende.» Vinje mente at «neger betyr svart og er en nøytral beskrivelse på mennesker som har mørkere hudfarge enn oss». Norsk språkråd ved Vigleik Leira uttalte siden at «neger er et nøytralt ord på norsk». Daværende språkdirektør Sylfest Lomheim uttalte videre til NRK at «det er vanlig å si neger». Han har siden sagt «at ordet «neger» i norsk kanskje er et ord man skal tenke seg om før man bruker» og «det er et ord med ulik mening i norsk». Sylfest Lomheim mente ordet var nøytralt tidligere og viste til at «Aftenposten brukte det, novellemeisteren Johan Borgen brukte det.» I 2001 anbefalte Språkrådet følgende: «Neger har vært normalordet på norsk for folk med svart eller mørkebrun hudfarge, og for mange er det fremdeles nøytralt. Men i det siste har det gått frem av pressen at mange nordmenn med afrikansk bakgrunn ikke liker å bli kalt neger, mens andre mener at det er greit, så det er delte meninger om dette blant de det gjelder. Likevel er det grunn til å være varsom. Språkrådet må anbefale folk å tenke seg om før de benytter slike sensitive ord.» Debatten ble reist på nytt blant annet i 2006. Da tok NRK ut ordet neger fra fortellingene om Pippi Langstrømpe og hennes far, «negerkongen Efraim Langstrømpe». Han ble deretter kalt «sydhavskonge». Etter familiens ønske fjernet Cappelen forlag samme år Thorbjørn Egners kjente barnesang "Visen om vesle Hoa", som handler om en negergutt som «var en ekte hottentott», fra en populær samling med Egners barneviser. Mange mente dette var sensur av åndsverk og vold mot kulturhistorien, mens andre så det som en naturlig og hensynsfull «tilpasning» og «oppdatering» av historiske tekster. I 2006 oppsto det en debatt etter at det ble kjent at ordet neger fremdeles ble brukt i Politiets registreringssystem. Runa Bunæs ved strategisk stab i Oslo politidistrikt mente at dette skyldes at i Politet var «neger et verdinøytralt ord som brukes for å beskrive en person med mørk hudfarge.» Hun trodde også at mange i Politiet ikke forsto at ordet i dag hadde en negativ klang for mange. Sylfest Lomheim som var direktør i Språkrådet uttalte at: «Politiet står på trygg grunn når de bruker ordet». Truls Fyhn som var politimester i Tromsø mente at neger var «et helt akseptabelt ord.» Han ble imøtegått av politidirektør Ingelin Killengren som mente at neger «er et ord som er historisk sett belastende. Det er stigmatiserende og kan oppleves diskriminerende av dem som kalles det. Derfor skal vi i politiet ikke bruke det.» Fyhn ble senere anmeldt for rasisme, og frifunnet av Spesialenheten i Politiet. Spesialenheten mente likevel at Fyhns uttalelser kunne svekke Politiet. De mente at Politiet ikke lenger fikk lov til å bruke ordet neger. Høsten 2007 publiserte Arbeids- og Inkluderingsdepartementet brosjyren "Et inkluderende språk". Departementet mente at et «inkluderende samfunn, forutsetter et inkluderende språk.» Brosjyren ble publisert for å veilede ansatte om hvordan de skal omtale minoriteter. Statsråd Bjarne Håkon Hansen mente at statsansatte skulle unngå «ord og uttrykk som oppleves unødvendig stigmatiserende.» Veiledningen må sees i sammenheng med debatten om ordet neger, og den skapte en fornyet debatt. Professor Finn Erik Vinje uttalte at fordommer «knekkes ikke med språk.» Han ville likevel strekke seg «så langt som å si at dersom en bestemt betegnelse på en marginal gruppe oppfattes som sårende av den samme gruppen, så er jeg villig til å justere min språkbruk.» Marie Simonsen i Dagbladet hilste veiledningen velkommen. Hun mente at debatten rundt brosjyren viste hvor kort integreringen var kommet. «Språket er ikke engang på plass. Vi har fortsatt negerdebatter, som om nasjonen lider av tourettes og ikke kan la være.» En undersøkelse i 2007 viste at 60 % av Norges befolkning mener neger er et uproblematisk og nøytralt ord som det er greit å bruke. Språkrådsdirektør Sylfest Lomheim mente undersøkelsen bekreftet det Språkrådet hele tiden har ment: utenfor Oslo «oppfatter folk dette som et helt nøytralt ord som er veldig naturlig for folk å si». Skuespilleren Arlene Wilkes, opprinnelig fra Trinidad ble sitert i Dagbladet: «Jeg tror ikke det hjelper noe særlig å forandre ord. Om det heter neger, farget eller svart, blir tull. I USA har de forandret begrepene mange ganger opp gjennom historien, uten at det har fått særlig betydning. Det er holdningene, ikke språket, det må gjøres noe med.» Afrikan Youth In Norway har i motsetning til Wilkes uttalt at: «Afrikanere tror ikke at rasisme forsvinner dersom man fjerner et begrep, men anser det som et skritt i riktig retning.» Dag E. Simonsen mente i en artikkel i Språknytt i 2008 at debatten i dag er globalisert, og ikke særnorsk, og sammenlignet debatten med debattene om ordene lapp og finn Bruk av ordet «afrikaner». a>tisk bakgrunn og "blacks" svarte urfolk. Skiltet forteller at stranda er forbeholdt hvite. Bildet er fra 1989. Organisasjonen Afrikan Youth in Norway [sic] (AYIN) har i Norge siden 1990-tallet ført en kampanje mot bruken av ordet neger. Organisasjonen hevder at ordet er «nedverdigende og respektløst». AYIN mener at ordet ikke kan «skilles fra sin historiske bakgrunn og politiske innhold.» Det er derfor heller ikke nøytralt på norsk. De mener at ordet er en europeisk konstruksjon, og at det «tilhører en historie som rettferdiggjorde mishandling og utrydding av afrikanere.» De ønsker at folk heller skal bruke ordet "afrikaner", også når det er tale om om en person med kun norsk statsborgerskap. Begrepet «afrikanere» skiller imidlertid ikke mellom de folkegruppene som lever i Afrika, som kapoider, hvite afrikanere, afrikanere av asiatisk opprinnelse, arabiske nordafrikanere. AYIN mener de har svart på dette med å si at en «enkel måte å klargjøre dette på er for eksempel å si 'hvit sørafrikaner' eller 'indisk kenyaner'», selv om dette argumentet ikke skiller mellom negre og den hvite (arabiske) befolkningen i Nord-Afrika. USA. I USA ble den engelske kognaten til ordet neger, "Negro", tatt i bruk i det 20. århundre som den mest gangbare og aksepterte betegnelsen for personer med svart afrikansk herkomst. Tidligere var "Colored" det mest «korrekte» uttrykket i dannet diskurs. Ordet nigger, som i løpet av 1800-tallet kom til å bli betraktet som nedsettende, var samtidig i svært utbredt bruk. Ordet "Negro" var i vanlig bruk frem til hvertfall 1970-tallet. Bl.a. ble det brukt av borgerrettsforkjemperen Martin Luther King. Likevel var det fra slutten av 1950-tallet endel som prøvde å innføre andre ord, og alternativer som "Black", "African" og "Afro-American" ble lansert. Uttrykkene "Black" og "African" ble imidlertid tidligere sett på som nedsettende og var fortsatt mislikt av mange på 1950- og 1960-tallet. På 1960- og 1970-tallet, med Black is beautiful-bevegelsen, ble benevnelsen "Black" tatt i bruk av mange. Senere har "Afro-American", og nå "African-American", overtatt som de mest anerkjente betegnelsene. "African-American" erstattet "Afro-American" på 1980-tallet som den mest aksepterte benevnelsen i i toneangivende medier og etterhvert bredere i offentligheten. I dag vil uttrykk som "Negro", "African" og "Afro-American" gjerne regnes som typiske for en annen tid, om enn ikke nødvendigvis direkte nedsettende. Ordet "Negro" brukes fremdeles i institusjonsnavn som United Negro College Fund. Ordet "Negro" har ikke i særlig grad blitt brukt som skjellsord i USA. Ordet "Black" brukes av mange svarte selv, men siden det ikke lenger er «politisk korrekt» i USA blir det som regel unngått i offentligheten av hvite. I den amerikanske slavetiden, fra kolonitiden frem til det 19. århundre, ble både afrikanske slaver og frie svarte kalt «afrikanere», selv om deres forfedre hadde bodd i Amerika i flere generasjoner. Ordet afrikaner ble brukt både av de hvite og av de svarte selv. I løpet av det 19. århundre gikk imidlertid ordet afrikaner ut av bruk og ble først vanlig igjen i løpet av 1960- og 1970-tallet. Latin-Amerika. I latinamerikanske som Cuba og Argentina, har "negro" eller diminutivet "negrito" blitt brukt mellom venner og har ikke vært regnet som nedsettende. Situasjonen har endret seg og bruken av ordet er ikke ukontroversiell blant ungdom. Begrepet "negrito" blir også brukt i Asia om flere grupper urfolk fra øyer i Det indiske hav og fastlandet rundt. I leksikon fra 1930-tallet ble disse omtalt som «primitive». Ordsammensetninger med «neger». Norsk Riksmålsordbok lister opp forskjellige ordsammensetninger med «neger-», så som: negerarbeide, negerdriver, negerhandel, negerhater, negerlynsjing, negerpakk, negerplantasje, negerslave, negertjener, bladneger, haleneger. Tanums store rettskrivningsordbok lister tilsvarende følgende ordsammensetninger: negeraktig, negerarbeid, negerbarn, negerbefolkning, negerblod, negerdans, negerdiskriminering, negerfolk, negerfrigjøring, negergutt, negerhandel, negerhimmel, negerhirse, negerhøvding, negerhytte, negerjente, negerkonge, negerkorn, negerkunst, negerkvarter, negerkvinne, negerkyss, negerland, negerlandsby, negerlepper, negermunn, negermusikk, negerorkester, negerpakk, negerpepper, negerpike, negerplantasje, negerproblem, negerrase, negersanger, negerslave, negerslaveri, negerspråk, negerspørsmål, negerstamme, negerstat, negersvart, negertjener, negertropper, negervenn, negervennlig, negervennlighet og negervise. Bruk av ordet «neger» i populærkulturen. Flere urfolk fra Afrika fra et amerikansk ungdomsleksikon fra 1914. a>, men uttrykte ofte noe typisk amerikansk og moderne for hvite, europeiske innvandrere. a>», et tidstypisk uttrykk for en svært nedlatende holdning fra hvite overfor en hel folkegruppe. a> og imiterte en slags komisk «negermusikk». Det er en lang rekke eksempler på bruk av ordet neger, nigger og liknende betegnelser samt latterlige bildeframstillinger av svarte afrikanere i vestlig populærkultur på 1800- og 1900-tallet. Dette gjelder særlig i USA, der en stor underklasse av etterkommere etter slavene ofte ble framstilt som barnslige, dumme og morsomme i den dominerende hvite kulturen. Et typisk utslag av dette var hvite orkestres humoristiske negerimitasjoner i en stil som ofte ble kalt "Blackface" eller "Blackface minstrels". Også i Norge og store deler av Europa representerte mørkhudede først og fremst noe usivilisert, men også noe eksotisk og fremmedartet. I dag anser noen at dette var rasistisk, fordomsfullt og ufølsomt, mens den hvite majoriteten i samtida nok i hovedsak betraktet dette som uskyldig underholdning og moro. Karikerte negerstereotypier var ellers hyppig brukt som symboler på både dumhet og råskap, men også musikalitet og amerikansk modernitet. Slike framstillinger opptrådte i alt fra filmer til logoer og vitsetegninger. Lista under inneholder et utvalg av eksempler fra særlig norsk kultur, blant annet kjente tekster der det er blitt brukt ord som neger. Det har blitt utgitt flere bøker som handler om ordet neger og bruken av det, blant annet Richard B. Moores "The name «Negro» – its origin and evil use" fra 1992, norsk-irakiske Walid al-Kubaisis "Norske poteter og postmodernistiske negre – kulturelle kollisjoner og misforståelser" som kom på Kulturbro forlag i 2000 og amerikanske Randall Kennedys "Nigger – the strange career of a troublesome word" fra 2002. Gurkhaer. Gurkhaer er navnet på soldater som er blitt rekruttert fra Nepal for å tjenestegjøre i den britiske hæren. Etter at India ble selvstendig, har gurkha-soldater også tjenestegjort i den indiske hæren, der den mer korrekte stavemåten "gorkha" blir brukt. Stavemåten "Gorkha", med latinske bokstaver, er også den korrekte i Nepal selv. Gurkha-navnets opprinnelse. Opprinnelig er Ghorka avledet av navnet til en hinduisk krigerhelgen, "Gorakshanath". Da Shah-dynastiet på 1500-tallet erobret det som ble den lille fjellstaten Gorkha, hevdet de at de hadde bakgrunn i disipler av denne krigerhelgenen. De innførte en særegen variant av hinduismen, og ga staten navnet Gorkha. På midten av 1700-tallet begynte staten Gorkha et erobringstokt blant andre småstater i nærheten, og grunnla den moderne staten Nepal. Denne staten hadde helt opp til 1930-tallet det offisielle navnet Gorkha, og nasjonalspråket, som nå er kjent som nepali, var kjent som "gorkhali". I den anglo-nepalske krig mellom 1814 og 1816 kjempet Nepal – den gangen under navnet Gorkha – mot Det britiske Ostindiske kompani. Nepal tapte og mistet en stor del av territoriet sitt. Men under krigen ble britene svært imponert over de nepalske soldatenes dyktighet. De brukte også desertører fra den andre siden i sine hærstyrker, som de syntes sloss svært bra. Etter krigen begynte britene derfor systematisk å verve nepalere, som britene kalte gurkhaer, til Det Ostindiske kompanis armé. I tillegg til effektivitet i krig, spilte det en viktig rolle at disse soldatene var svært billige. En rekke misforståelser er altså knyttet til Gurkha-navnet. Som betegnelse på nepalske soldater i utlandet er det verken knyttet til hinduismen, til fjellstaten Gorkha eller til noe spesielt folkeslag i Nepal. Stavemåten skyldes dessuten en foreldet engelsk transkripsjon av det tidligere landsnavnet på Nepal, som nå skrives Gorkha. Denne stavemåten må derfor nå regnes som særskilt engelsk. I Storbritannias hær blir nepalske leiesoldater fortsatt kalt "gurkha". I India, som etter frigjøringen også har fortsatt å bruke soldater fra Nepal, blir de derimot kalt "gorkha", i samsvar med den riktige skrivemåten på det gamle landsnavnet. Gurkhaenes rolle i den britiske hær. Også moderne gurkhaer bærer kukri i kamp. Gurkhaene var altså fra begynnelsen leiesoldater for den engelske kolonihæren i India. Nepals – den gangen Gorkhas – regjering, fryktet England og ønsket å isolere landet sitt mot utenlandsk påvirkning. Européere var dessuten "urene" sett fra et ortodokst hinduisk synspunkt. Nepals regjering tillot derfor ikke verving. Rekruttene måtte komme seg over til India på egen hånd. «Gurkhaenes» ry i England ble enda bedre etter det store opprøret i India i 1859. Mens indiske soldater ledet opprøret, var gurkha-avdelingene lojale mot kolonimakten, og deltok med stor effektivitet i mange harde og brutale slag. De var blant annet viktige i kampene om Delhi. Der gjorde kolonistyrkene seg skyldige i omfattende massakrer på sivile, noe det ville vært vanskeligere å fått lokale indiske styrker med på. Det verdsatte datidens kolonimakt høyt. I Bengal, der opprøret for en tid så ut til å true Storbritannias herredømme, fikk det avgjørende betydning at Nepals hersker Jang Bahadur Rana intervenerte med 15 000 mann. Han ble nå en høyt verdsatt alliert for engelskmennene i India. Til takk fikk han igjen et område i det vestlige Tarai, som Nepal hadde mistet etter tapet i krigen i 1816. England får verve gurkhaer i Nepal. Rekkruttering av soldater i Nepal ble likevel ikke offisielt tillatt før i 1885, da Bir Shamsher hadde gjennomført et kupp, og drept sin onkel Randdip Singh Rana og Jang Bahadur Ranas sønn "Jaga Jang" for å ta makten. Bir trengte sårt av støtte fra kolonimakten, blant annet for å få deres hjelp mot opprørske slektninger som var flyktninger i India. Han gjorde derfor en avtale om organisert rekruttering av soldater til engelskmennene. Dette åpnet dørene for verving i mye større målestokk. Før 1. verdenskrig ble 1 500 vervet i året. Men fra 1914 til 1918 var over 100 000 nepalere i Storbritannias hær. I den 2. verdenskrig var antallet enda større. Med atskillig rett sier derfor nepalere at de deltok i verdenskrigen mer enn mange formelt krigførende parter. Fra da av og fram til avviklingen av koloniveldet, ble gurkha-soldater en viktig del av den militære ryggraden i Englands imperium på mange kontinenter. Gurkhaene ble også oppgradert fra å først og fremst være billige og skremmende soldater. Etter dagens folkerett er de britiske gurkhaene ikke leiesoldater, men derimot fullt integrert i den britiske hærens Gurkhabrigade. Tilsvarende gjelder for gurkhaer som tjenestegjør i den indiske hæren. Soldater vervet blant Gorkhas allierte. I virkeligheten var de som ble kjent som gurkha-soldater ofte ikke det som nå kalles nepalere i etnisk forstand. Kanskje et flertall av dem tilhørte ikke herskerfolket i Gorkha, som hadde nepali som morsmål. Mange var heller ikke hinduer. For hinduer av høy kaste fra Gorkha (som krigerkasten chhetri) betydde det å tjenestegjøre i utlandet og for ikke-hinduer et brudd på forbud i Ghorka-varianten av hinduismen. Lenge kunne en som tilhørte de herskende kastene i Gorkha derfor ikke gå i slik tjeneste uten å miste sin plass i samfunnet. Gurkha-soldatene ble isteden vervet blant Gorkha-statens allierte nasjonaliteter, som hadde deltatt sammen med Gorkha både i erobringen av Nepal og krigen mot britene. Dette var etniske grupper som magar, gurung og limbu, som snakket sino-tibetanske språk og ofte dyrket buddhisme eller andre religioner. Gurkha-soldatenes spesielle kniv, kukri, er en del av nasjonaldrakten til magar-bønder. Ettersom disse folkeslagene ikke var hinduer, hadde de ikke kastevesen og ikke de strenge forbudene som hindret høykaste-hinduer fra å dra utenlands. Men ettersom staten Nepal ble reorganisert på grunnlag av Ghorkas hinduisme, ble disse minoritetsgruppene i følge statens lover plassert i en slags mellomgruppe, under høykaste-hinduer, men over de «kasteløse» på bunnen av kastesamfunnet. Gorkha-hinduismens kasteregler førte likevel til at hjemvendte gurkha-soldater fikk problemer i Nepal så sent som etter første verdenskrig. Gurkha-soldatene i det nepalske samfunnet. I Nepal ble gurkha-soldatenes rolle tvetydig. Rana-dynastiet, som hersket diktatorisk fram til 1951, var helt avhengig av et godt forhold til England, men ønsket samtidig å unngå modernisering og demokratiske impulser i den svært gammeldagse føydalstaten Nepal. Å sende store mengder gurkha-soldater i engelsk tjeneste ble et middel til å sikre engelsk godvilje, og sikre engelsk støtte til at de holdt landet nærmest hermetisk lukket. Å bli gurkha-soldat ble en svært viktig levevei på den lutfattige landsbygda. Samtidig fikk disse soldatene se en verden der folk hadde helt andre muligheter enn de som fantes i deres hjembygder. Gurkha-soldater ble viktige sjokktropper for Nepals Kongressparti under den første demokratiske revolusjonen i 1950 til 1951, som styrtet Rana-diktaturet. I de senere år har både Storbritannia og India rekruttert stadig færre gurkha-soldater. Dette har også bidratt til å skjerpe de økonomiske vanskene i områdene der gurkhaene tradisjonelt har blitt vervet fra. Liste over musikksjangre. Europeisk kunstmusikk. Betegnelsen "Klassisk musikk" blir brukt om kunstmusikk fra Europa og Amerika. Se også Liste over komponister. Elektronisk musikk. Techno | Trance | Psytrance | Goa trance | Electro | House | Tech-house | IDM | Ambient | Downtempo | Trip hop | Hardcore | Hardstyle | Rave | Dub | Breakbeat | Big beat | Drum and Bass | Jungle | Dance Tyrkisk lira. Tyrkisk lira (valutakode TL'") (tyrkisk: Türk lirası) er valutaen som brukes i Tyrkia. Den ble innført 1. januar 2005 som et ledd i revalueringen av den gamle valutaen. Den tilsvarer 1 million «gamle lira» (som var gyldig ut året). Etter en periode hvor det bare var tillatt å bruke YTL, ble 1.januar 2009 "Y" fjernet og det heter nå igjen TL. Historie. På grunn av hyperinflasjonen Tyrkia opplevde fra 1970- til 1990-tallet, ble den tyrkiske valutaen kraftig devaluert. Fra et gjennomsnitt på 9 lira pr. amerikansk dollar, på slutten av 1960-tallet, var vekslingskursen hele 1,65 millioner lira pr. amerikansk dollar i slutten av 2001. Statsminister Recep Tayyip Erdogan kalte dette en «nasjonal skam». Selv om tilstanden bedret seg litt etter dette, bestemte det tyrkiske parlamentet en lov i slutten av desember 2004 som tillot at man fjernet seks nuller fra valutaen. Med revalueringen av den gamle valutaen er det bare den rumenske valutaen leu (som ble revaluert i juli 2005) som er mindre verdt i verden i dag. Hyperinflasjon. Hyperinflasjon er et begrep innen økonomien som brukes når inflasjonen er «helt ute av kontroll», dvs. når prisene øker kraftig i takt med at valutaen mister sin verdi. Det finnes ingen presis definisjon på hyperinflasjon, og en enkel definisjon går ut på en årlig inflasjon på 50 % eller mer. De fleste økonomer definerer imidlertid hyperinflasjon som «en inflasjonssyklus uten noen form for tendens til å stabilisere seg». Hyperinflasjon kan tvinge frem en revaluering av et lands valuta, noe som var tilfellet med Tyrkia. De bestemte seg for å revaluere sin valuta 1. januar 2005 pga. stadig økende inflasjon siden 1970-tallet. Et annet kjent eksempel er Tyskland i 1920-årene. Devaluering. Devaluering er en nedskrivning av verdien på en valuta med fast vekslingskurs. Dette styres av sentralbanken som med en grad av fastkurspolitikk setter et lavere mål for sin valutas verdi i forhold til andre valutaer. Man sier at man reduserer/nedskriver verdien av valutaen. Ved fastkurspolitikk er det satt et mål for en valutas verdi i forhold til f.eks. utenlandske valutaer eller gull. Om målet settes for høyt, svekkes handelsbalansen, og importoverskuddet resulterer i at sentralbanken må kjøpe sin egen valuta med betaling i utenlandske valutaer eller gull, noe som ikke kan fortsette over lengre tid. Om målet settes for lavt, må sentralbanken selge egen valuta og bytteforholdet gir høyere importpriser med importert inflasjon som resultat. Selve valutakursen fastsettes i det internasjonale valutamarkedet. Når valutakursen svekkes der, kalles det depresiering. Depresiering i forbindelse med nedskrivningen oppnåes ved at sentralbanken slutter å støtte/kjøpe sin egen valuta, evt. selger sin egen valuta. En devaluering vil gi redusert tillit til valutaens verdi og økt risikopremie. Dette forsterker salgspresset mot valutaen og gir krav om økt avkastning i form av renter. Det motsatte av devaluering/nedskrivning er oppskrivning av valuta, mens en revaluering ikke behøver endre bytteforholdet, om man erstatter pengeenheten ved veksling fra gammel pengeenhet til ny, som f.eks. da Tyrkia revaluerte sin valuta 1. januar 2005. Devaluering i Norge. I 1986 og i 1993 devaluerte Norges Bank den norske kronen. I 1986 skyldtes dette svekket eksportbalanse som følge av økt lånefinansiert import og utsikter til varig svekket oljepris. I 1993 var bakgrunnen for devalueringen en vedvarende internasjonal valutaspekulasjon mot valutaer med fastkurspolitikk. Den amerikanske finansmannen George Soros var en sentral aktør i denne spekulasjonen som hovedsakelig rettet seg mot sentralbankene i EU-området. Revaluering. Revaluering er, om det er en oppskrivning av et lands valuta, det motsatte av devaluering. Revaluering kan også dreie seg om å veksle over fra en gammel pengeenhet til en ny, for å forenkle prisfastsettelse og omregning til i forhold til andre valutaer. Normalt sett vurderes et lands valutaverdi i forhold til utenlandsk valuta eller gull. På grunn av høy inflasjon over lang tid (hyperinflasjon) bestemte Tyrkia seg for å revaluere sin valuta 1. januar 2005. Den norske krone ble revaluert med 5 prosent 16. november 1973. Zen. Zen eller Chán er det japanske/kinesiske navnet på en retning innen Mahayanagrenen av buddhismen, som er utbredt i Kina, Japan, Vietnam og Korea. Zen vektlegger meditasjon som et redskap for å oppnå innsikt og oppvåkning. En sentral ide er å oppnå oppvåkning ved å dyrke frem en sinnstilstand av umiddelbar tilstedeværelse uten å filtrere inntrykkene intellektuelt. Zen betoner dessuten praktiske ferdigheter samt selvforglemmende pliktoppfyllelse. Den har en unik betydning for japansk kultur og er møtt med stor interesse i Vesten. Etymologi. "Zen", uttalt [zeɴ] på japansk, er den sino-japanske leseformen for "禅", som uttales [tʂʰán] (pinyin: chán) i moderne kinesisk mandarin, men som trolig ble uttalt [d​͡zʲen] på mellomkinesisk. Termen "zen" en en sammentrekning av den sjeldent brukte lange formen zenna (禅那; mandarin: chánnà), et derivat fra dhyāna (sanskrit) (pāli: jhāna), som refererer til et spesielt aspekt ved meditasjon. Selv om "Zen" er mest brukt på verdensbasis, er det også kjent som Chan i Kina, Seon i Korea, og Thiền i Vietnam. Om Zen. Zen handler om å forstå at menneskesinnet er i en tilstand som kan sammenlignes med en dyp søvn og "karma" til hver enkelt vil bestemme om den personlige drømmen er behagelig eller om den er et mareritt for drømmeren. Formålet med tilværelsen er da å fri seg fra all karma ved å våkne til virkeligheten ved hjelp av en praksis som den første kjente patriarken, Bodhidharma, kalte "å beskue sinnet"(eng.: "to behold the mind"). Den eneste måten dette er mulig, er ved å tenne et slags lys i seg selv, hvis man ser for seg at inni seg er alt mørke, og dette mørket holder alt man kaller ondskap levende. Ved å tenne lyset, så blir alt mørket som brensel for denne flammen som vokser seg sterkere jo mer av mørket det faller på, helt til alt som er igjen er lys. Dette lyset blir kalt og oversatt på engelsk av Bodhidharma som "Awareness", og Bodhidharma har sagt; "Awareness is liberation". Det er vanlig å forbinde meditasjon med en slags transe hvor man sitter i en bestemt positur, men den meditasjonen Bodhidharma sikter til er ikke det samme. Zen er en levemåte, men det innebærer ikke å håpe at man oppnår en slags fremtidig frelse som aldri vil komme. Å leve livet hvor man er fri fra drømmen, fri fra all karma og fri fra all lidelse er hva Zen handler om. Bodhidharma peker ut misforståelsene og løgnene spredd av de høyeste autoritetene i religionen, og nærmest håner den ordinære manns syn på Gautama Buddha og hans lære. Det er allikevel ikke en ondskapsfull kritikk, men mer hva man kan kalle, rent metaforisk, et slag i ansiktet på noen som er i en panisk tilstand for å vekke dem. Timor. Timor er en øy delt mellom Indonesia og Øst-Timor. Denne delingen går tilbake til kolonitiden. Vest-Timor var kjent som nederlandsk Timor fra 1800-tallet og frem til Indonesia ble opprettet i 1949. Øst-Timor var kjent som Portugisisk Timor fra 1596 og frem til 1975. Indonesia annekterte Øst-Timor i 1976. Indonesia så på Øst-Timor som sin 27. provins, men dette ble aldri anerkjent av FN. Etter en FN-overvåket folkeavstemning ble Øst-Timor selvstendig i 2002. Buru. thumb Buru er en øy i Molukkene-provinsen i Indonesia. Den ligger vest for øyene Seram og Ambon. Hovedstaden på øya er Namlea på nordkysten. Buru har et areal på 9 505 km². Den er 145 km lang og 80 km bred. Det høyeste punktet på øya er Gunung Kaplamada ca. 2729 moh. Buru består hovedsakelig av skogkledde åser, med en flat kystslette, hvor størstedelen av øyas 100 000 innbyggere bor. Buru ble kolonialisert av nederlenderene i 1683 og ble del av Indonesia i 1950. Åsta. Åsta er en bygd i Åmot kommune i Hedmark. Åsta ligger ca. 7 km sør for Rena i Østerdalen. Åsta var åsted for Åsta-ulykken 4. januar 2000 som krevde 19 menneskeliv. Ammoniakk. Ammoniakk har den kjemiske betegnelsen NH3 og er en fargeløs, giftig gass med stikkende lukt. Ammoniakk er dessuten en base, og dipolart. Gassen er brennbar, men vanskelig antennelig. Ammoniakk har et frysepunkt på −77,7 °C og et kokepunkt på −33,4 °C ved et trykk på én atmosfære. Gassen lar seg komprimere til væske, og så godt som all transport av ammoniakk foregår i væsketilstand. Ammoniakk er svært løselig i vann og danner basisen for moderne gjødselproduksjon. Brukes også mye som kjølemedium i større kjøle- og fryseanlegg. Angriper ved noe vanninnhold alle metaller unntatt jern. hvor H2O er vann og OH- er hydroksidion. Ammoniakkproduksjon. Den typiske moderne ammoniakksyntesen foregår ved omkring 300 atm trykk og temperatur ved ca. 450 °C. Amoniakkproduksjon i Norge. Amoniakk er viktig for produksjon av kunstgjødsel. Yara International ASA har i en årrekke vært blant verdens største produsenter. Mauke. Mauke er en av de sørlige øyene i øygruppen Cookøyene. Sammen med Atiu og Mitiaro utgjør disse tre øyene øygruppen "Ngaputoru" (eller Nga-pu-toru – De tre røtter). Navnet kommer fra han som iflølge legenden grunnla øya – "Uke". Navnet betyr «Ukes land». Et eldre navn på øya er «Akatokamanava». Øya er ca. 18 km. i omkrets, omkring halvparten av Rarotonga. Den består av et vulkansk platå som er ca. 30 meter høyt, men er omringet av fossiliserte korallrev "(makatea)". Men jorda er fruktbar, som gjør det mulig å drive jordbruk her. Gjennom historien har innbyggerne her, i likhet med innbyggerne på Mitiaro vært forfulgt og undertrykt av de krigerske innbyggerne fra Atiu. Øya er turistvennlig, ved at Air Rarotonga flyr hit 2 ganger i uken, og det er både hytter og rom i et gjestehus å leie. Det finnes mange fjorder og hvite strender her, samt huler, klipper og en frodig jungel å utforske. Den største hulen her heter Motuanga, som betyr «100 rom». Befolkningen her er kjent for å være svært vennlige og gjestmilde. Imidlertid finnes det ingen caféer og restauranter her. Annika Sörenstam. Sörenstam under Women's British Open 2006 Annika Sörenstam (født 9. oktober 1970 i Stockholm) er en svensk golfspiller. Siden 1993 har hun deltatt på den amerikanske LPGA-touren. Sörenstams karriere på golfbanen er blitt sammenlignet med Tiger Woods på herresiden. I 2003 deltok hun, som første kvinne på nesten 50 år, i en profesjonell herreturnering. I mai 2008 vant hun sin 72. turnering på LPGA-touren. Kun to kvinner har vunnet flere turneringer gjennom tourens historie. Hun har deltatt på det europeiske Solheim Cup-laget åtte ganger: i 1994, 1996, 1998, 2000, 2002, 2003, 2005 og 2007. I desember 2005, under Lexus Cup 2005, var hun for første gang kaptein på et internasjonalt lag. Det er forventet at hun vil bli kaptein også for det europeiske Solheim Cup-laget etter hvert. I 1995 ble hun tildelt både Svenska Dagbladets gullmedalje og Radiosportens Jerringpris, Jerringprisen fikk hun også i 2003. Hun kom i Golfens æresgalleri i 2003. Sörenstam er skilt en gang, men er siden 2009 gift med sin manager Mike McGee. Hun er bosatt i Orlando, Florida. Meritter. Annika Sörenstam har 72 seire på LPGA-touren og 17 på Ladies European Tour. I tillegg har hun fire seire på den australske profftouren og to på den japanske. Hun var første kvinne under seksti slag (59 slag) i en PGA-sanksjonert turnering. Ankara. Ankara er hovedstaden i Tyrkia. Byen har omtrent 4 431 719 innbyggere (2010), og er dermed landets nest største by, etter den tidligere hovedstaden, Istanbul. Den har tidligere hett "Angora" eller "Engürü", og i romerske tider "Ancyra". Geografi. Byen ligger omkring 938 meter over havet. Ankara har et innlandsklima med fire klart definerte årstider. De har en årlig gjennomsnittstemperatur på 11 °C. Gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde er 416 mm, altså et relativt tørt klima. Historie. Ankara var opprinnelig en blomstrende frygisk bosetning langs den persiske kongeveien, og ble sentrum for en av de galliske stammene som omkring år 200 f.Kr. I år 25 f.Kr. ble Ankara hovedstad i den romerske provisen Galatia. Etter hvert som byen suksessivt ble erobret av romere, persere, arabere, tyrkere og det osmanske riket, mistet byen mye av sin betydning. Etter første verdenskrig og undergangen til det osmanske riket ble byen i 1923 gjort til hovedstad av Kemal Atatürk Økonomi og infrastruktur. Ankara er kjent for ullen fra den langhårede geiterasen som har navnet etter byens tidligere navn, Angora (angorageit). I dag er byen et viktig økonomisk sentrum for regionen. Utdannelse. Det ligger flere universiteter i Ankara (, (,). Kommunikasjon. Ankaras infrastruktur er blitt kraftig forbedret de siste årene. Tidligere var veiene av dårlig standard, men i dag er hovedfartsårene så godt utbygd at selv vestlige turister er fornøyd. Ankara har også en egen internasjonal lufthavn. Esenboğa Airport ligger 28 km nordøst for byen, og er blitt kraftig opprustet og modernisert de siste årene. Transport. Esenboğa internasjonale lufthavn, er lokalisert nord for byen og er Ankaras hovedflyplass. (tyrkisk: Ankara Şehirlerarası Terminal İşletmesi, AŞTİ) er nerven i byens buss-system, som dekker alle byedeler. Santralbanestasjonen, «Ankara Garı» Turkish Republic Railways (tyrkisk: Türkiye Cumhuriyeti Devlet Demiryolları, TCDD), er et viktig knutepunkt mellom øst og vest i landet. (Elektrik Gaz Otobüs) driver kollektivtransporten i byen. Det finnes to t-banelinjer i Ankara og tre til er under bygging. Sport. Ankara har tre lag i den øverste fotballigaen, Süper Lig (Gençlerbirligi SK, Ankaraspor og MKE Ankaragücü). Lagene må finne seg i å spille annenfiolin bak de største klubbene i Istanbul, og er følgelig ikke særlig kjent internasjonalt. Severdigheter. Meget severdig er det historiske museet ved foten av Ankaraborgen. Tycho Brahe. Observatoriet StjerneborgTycho Brahe ("Tyge Ottesen Brahe") (født 14. desember 1546, død; også "Tyge Brahe") var en dansk vitenskapsmann som grunnla den moderne observerende astronomien. Fornavnet Tycho er en latinisering av det danske Tyge. Hans opprinnelige navn var Tyge Ottesen Brahe. Krateret Tycho på Månen og Mars-krateret Tycho Brahe er oppkalt etter ham. Også Tycho Brahe Planetarium i København er oppkalt etter Brahe. Biografi. Han ble født på Knudstrup (Knutstorp) slott utenfor Landscrone i det danske Skåne, sammen med en dødfødt tvillingbror, av riksråd Otte Thygesen Brahe og dennes kone Beate Clausdatter Bille. Den barnløse onkelen Jørgen Brahe kidnappet Tyge allerede som liten, og lot ham vokse opp som enebarn på Tostrup slott. Familien ønsket, som skikken var for adelige barn, at han skulle bli opplært i det militære, men onkel Jørgen ville det annerledes, og lot ham dvele ved bøkenes lærdom. Fra 12 års alder ble han sendt til forskjellige læreanstalter, og falt blant annet for astronomi, astrologi og alkymi. En annen onkel, Steen Clausen Bille innredet senere et laboratorium til ham på det tidligere Herrevad kloster, hvortil han flyttet med sin borgerlige kone Kirsten Jørgensdatter. Allerede fra tidlig alder var han dermed en rebell i forhold til både virke og valg av ektefelle. Frem til 1570 oppholdt Brahe seg stort sett i utlandet, særlig i Tyskland. I 1574 holdt han etter anmodning av kongen forelesninger ved universitetet i København om astronomi; fra 1576 fikk han fast understøttelse og store pengegaver. På øya Hven (Ven) bygde Brahe slottet Uranienborg og observatoriet Stjerneborg, og arbeidet der ofte med sin søster Sophie Brahe som assistent. Ved kong Frederiks død i 1588 mistet Brahe sin virksomme velynder, og etterhvert som hans venner i riksrådet døde, viste det seg at de som trådte i deres sted, ikke betraktet ham med velvillige øyne. Det kom også klager på hans væremåte overfor bøndene på Hven. Han flyttet først fra observatoriene i Øresund til København, men i 1597 forlot han Danmark for godt. Han oppholdt seg først i Rostock (hvor han hadde mistet en del av nesen i en duell 25 år tidligere) og senere hos grev Rantzau i Wandsbek nær Hamburg. I 1599 ble Brahe keiserlig astronom for den romerske keiser Rudolf II av Böhmen. For keiseren var vitenskapelige oppdagelser en måte å imponere på. Brahe arbeidet ved hans hoff i Praha til sin død og ble begravet i Týnkirken. Brahes kvadrant, som viste stjerners posisjon i grader og bueminutter Svekke Aristoteles' verdensbilde. En kveld i november 1572 på Herrevad kloster observerte Tycho Brahe en ny, sterkt lysende stjerne i stjernebildet Cassiopeia. Stjernen lyste sterkere enn Venus og var synlig midt på dagen, og den vakte oppsikt over hele Europa. Etter dette konsentrerte han sine studier om astronomien. I alle fall siden Aristoteles hadde den aksepterte oppfatningen vært at alt utenfor månens bane var uforanderlig, flere andre observatører forsøkte derfor å forklare stjernen som et resultat av et fenomen i Jordas atmosfære. Tycho Brahe samlet data fra observasjoner ulike steder i Europa og fant at dette var uriktig. Han skrev om dette i boka "De nova stella" fra 1573. Herfra stammer betegnelsen "nova", brukt om en stjerne som plutselig blusser opp på himmelen. I dag vet vi at stjernen i 1572 var en supernova. I 1577 ble en komet synlig på himmelen, Brahe fastslo at også denne var lengre borte enn månens bane. Inntil da hadde de fleste ment at også kometer var atmosfæriske fenomener. I samtiden var det mange som holdt seg til Aristoteles' teori om at himmelens (tilsynelatende) omdreining var en "virkelig" omdreining av flere kuleskall, eller krystallhimler som stjernene og planetene var festet til, og dette ble illustrert ved at man lagde messingkuleskall kalt "Theorica Orbium" som illustrerte hvordan dette kunne forklares fysisk. Tycho Brahe argumenterte for at observasjoner av kometer var ensbetydende med at denne fysiske forklaringen ikke holdt mål. Både kometen og den nye stjernen svekket troverdigheten av det gamle verdensbildet fra Aristoteles og Ptolemaios. Nøyaktige og systematiske observasjoner. Moderne posisjons- og observasjonsastronomi sprang direkte ut av innsatsen hans. Han er kjent for å ha gjort de mest presise astronomiske observasjonene før teleskopet ble oppfunnet. Mens tidligere astronomer hadde vært i stand til å gjøre observasjoner med en nøyaktighet på 10-15 bueminutter, hadde Brahes observasjoner en nøyaktighet i størrelsesorden 1 bueminutt (1 bueminutt = 1/60 grad). Som måleinstrument brukte han en kvadrant (se illustrasjon). Mye av astronomien fra grekerne og fra middelalderen bygde på observasjoner gjort av babylonerne, og selv Kopernikus utførte bare få og unøyaktige observasjoner. Brahe stolte ikke på disse tidligere observasjonene. Tidligere skulle astronomiske teorier bygge på både gamle og nye observasjoner, med Brahe kom et brudd med dette. Han var også den første i moderne tid som utførte systematiske observasjoner. Han skrev observasjonene ned og samlet slik store mengder rådata. Han akkumulerte dermed en skatt av kunnskap som la grunnlaget for moderne astronomi. Hans observasjoner resulterte i en stor stjernekatalog, den første som var uavhengig av Ptolemaios. Målingene av planetenes posisjoner over en årrekke gjorde det mulig for Johannes Kepler å utarbeide sine lover for planetenes bevegelse. Geoheliosentrisk verdensbilde. Selv om Brahe ofte blir husket for sine svært gode data, var han også en av de store kosmologene mellom Kopernikus og Newton. Brahe mente at både Ptolemaios ekvant og Kopernikus' bevegelige jord var absurd, han foreslo derfor en modell som både var jordsentrert (geosentrisk) og solsentrert (heliosentrisk). Denne modellen kombinerte Kopernikus' elegante løsninger med at selv ikke Brahe med sine rekordnøyaktige målinger kunne måle noen parallaksebevegelse for fiksstjernene. Dermed fantes det absolutt ingen beviser for jordens bevegelse gjennom verdensrommet. Det var ikke før i 1838 at Friedrich Bessel observerte slike bevegelser. Brahe mente også at Kopernikus' løsning ville føre til et urimelig stort univers, og dermed også at stjernene ville være urimelig store. Brahe målte fiksstjernenes diameter å tilsvare opp til 2 bueminutter (1/30 grad), mens astronomer i dag vet at stjernene for oss ser mye større ut enn de egentlig er pga. lysbrytning i atmosfæren, og at de egentlig har så å si ingen utstrekning på himmelen. For mange astronomer på 1500-tallet og et stykke inn på 1600-tallet representerte Brahes geoheliosentriske modell det beste fra to verdener. Først med Johannes Kepler kom en matematiker som var dyktig nok til beskrive en modell som var mer elegant og som også gav også enda mer nøyaktige forutsigelser. Monument over Tycho Brahe og Johannes Kepler i Praha. Tycho Brahedager. Tycho Brahe var også astrolog. Det hevdes at han beregnet seg frem til 32 dager som det ville være ytterst uheldig å foreta seg noe på, derav begrepet på dansk "Tycho Brahes-dag", som brukes når alt går én i mot. Dessuten skulle han ha regnet seg frem til, at det var fire særdeles heldige dager, nemlig 26. januar, 9. februar, 10. februar og 15. juni. Der finnes dog ingen dokumentasjon for at Tycho Brahe virkelig laget en slik liste over dager. Sannsynligvis er listen blitt tilskrevet astronomen lenge etter hans død for å få den til at fremstå mer troverdig. Gravåpning. 15. november 2010 ble Tycho Brahes grav åpnet for undersøkelser for annen gang. Forskerne ønsket å finne ut mer om astronomens helsetilstand og om mulig dødsårsak. Presentasjonen av analyseresultatene, som skulle ha vært presentert i 2011, er utsatt på ubestemt tid pga. manglende bevilgninger. Trivia. En førsteutgave av De Nova Stella ble i november 2011 solgt på auksjon i Danmark for 4,1 millioner danske kroner. De Havilland DH 100 Vampire. de Havilland Vampire var det andre jetdrevene flyet i Royal Air Force. Det ble utviklet og bestilt under andre verdenskrig, men kom aldri i kamp. Etter krigen ble flyet blant annet brukt i det norske luftforsvaret. Historie. Flyet er en videreutvikling av et eksperimentfly som de Havilland startet i Hatfield sommeren 1942 og tenkt som en erstatning for «Gloster Meteor». Vampire var også det siste flyet der trevirke ble brukt i konstruksjonen. Vampire fløy første gang 30. september 1943 under navnet «Spider Crab» og ble tatt i bruk hos hos Royal Air Force i april 1945, like før den andre verdenskrig var slutt. Vampire kom derfor aldri i bruk som stridsfly. Frem til 1955 var flyet RAFs primære jagerfly og nesten 4 000 fly ble bygget, ca. 1 000 under lisens, og ble tatt i bruk av flere andre flyvåpen, bl.a Australia, New Zealand, Finland, Frankrike, India, Norge og Sverige. Vampire var et meget allsidig fly. Det var det første jetfly som kunne lande på hangarskip. I 1948 satte det høyderekord ved å presse seg opp til 18 119 m. Senere samme år ble Vampire det første militære en-motors jetfly som krysset Atlanterhavet. Vampire i Luftforsvaret. Etter krigen ble det klart at Luftforsvaret måtte satse på jagerfly med jetmotor til erstatning for Spitfire og Mosquito, og det ble bestemt at Vampire skulle erstatte disse. I tidsrommet fra 1948 til 1957 ble det anskaffet 56 Vampire, 20 av typen F. III og 36 F.B.52. Vampire ble etterfulgt av Republic F-84 Thunderjet. Vampire i Norge. Etter at det sveitsiske luftforsvaret faset ut sine Vampire på 90-tallet kjøpte Øyvind Ellingsen inn en til landet og registrerte den sivilt som LN-JET. Den har nå sin base på Kjeller og andre eiere er blant annet Kjeller Flyhistoriske Forening. Det finnes flere bevarte Vampire, blant annet to stykker på flysamlingen på Gardermoen, på flymuséet i Bodø og en i Flyhistorisk Muséum på Sola. I tillegg flyr det en privat eiet sveitsisk bygget toseter i Norge, malt i norske farger med merkingen PX-M. Flyet er til daglig stasjonert på Rygge Flystasjon, men deltar på flyshow i inn- og utland. Mineral. Mineraler er homogene, naturlig forekommende, faste, uorganiske stoffer med en definert krystallstruktur og en bestemt kjemisk sammensetning eller kjemiske forbindelser med konstante kjemiske og fysiske egenskaper. Den kjemiske formelen kan i visse tilfeller variere mellom kjente endepunkter i et mineralsystem. Mineraler blir dannet gjennom geologiske og biologiske prosesser. Studiet av mineraler kalles mineralogi. Hittil er det beskrevet over 3 500 ulike mineraler, og det oppdages hvert år flere nye. Berggrunnen og løsmassene som dekker berggrunnen (de organiske komponentene unntatt) er bygd opp av mineraler. De mineralene som inngår i vanlige jordarter og bergarter (bergartsdannende mineraler) utgjør kun et fåtall av alle kjente mineraler. Det finnes også faste, ikke-krystallinske stoffer som dannes ved geologiske prosesser (f.eks. vulkansk glass), og som pr. definisjon ikke er mineraler. De to vanligste mineralene i jordskorpa er feltspat og kvarts. I mantelen er det pyroksen og olivin som er vanligst, og siden mantelen er mye tykkere enn jordskorpa så er det nok disse to som er de vanligste på jorda selv om vi ikke ser så mye til dem i det daglige. Mange mineraler er viktige råstoffer i kjemisk og metallurgisk industri, og kalles da industrimineraler. Mineraler som inneholder tungmetaller – dvs. metaller med tetthet >5 – kalles ertsmineraler. Grunnstoffer. Noen grunnstoffer forekommer i ren (gedigen) form i naturen, og er samtidig mineraler. De viktigste er gull (Au), sølv (Ag), diamant (C) og grafitt (C). Silikater. De vanligste bergartsdannende mineralene er alle silikater. Alle silikatmineraler inneholder såkalte "SiO4-tetraedere", dvs. et silisiumatom omgitt av fire oksygenatomer. Avhengig av om SiO4-tetraedrene opptrer alene eller er bundet til hverandre på ulike måter, taler vi om Sulfider. Sulfider er metallatomer bundet til svovel. Silikatene er ugjennomsiktige ("opake"), har høg tetthet, er forholdsvis bløte og har en metallisk glans. Mange av dem – som svovelkis, kopperkis og sinkblende – er råstoff for metallframstilling, og er derfor økonomisk viktige mineraler. Sulfater. Sulfater er mineraler som inneholder sulfatanionet SO42-. De er ofte danna ved hydrotermale prosesser eller som saltavleiringer (evaporitter). Et vanlig sulfatmineral er gips. Karbonater. Karbonater er mineraler som inneholder karbonationet CO32-. De mest kjente er kalkspat og dolomitt, som begge er viktige industrimineraler i Norge. Fosfater. Fosfater er mineraler som inneholder fosfatanionet PO43-. Det vanligste fosfatmineralet er apatitt. Oksider. Oksider inneholder ulike metaller bundet til oksygen. De fleste av dem er tunge, harde og ugjennomsiktige. Mange oksider er viktige ertsmineraler, f.eks. hematitt (jernglans), ilmenitt, magnetitt og uraninitt. En undergruppe av oksidene er "hydroksidene", som i stedet for oksygen inneholder ei OH-gruppe (OH−). Halogenider. Halogenidene er forbindelser med halogenene fluor og klor. De fleste er lette og bløte. De er lettløselige og derfor lite utbredt i naturen, men halitt og flusspat er relativt vanlige mineraler. Størkning. Mineraler dannes når bergartssmelter (magma) størkner på eller under jordoverflata ("magmatiske prosesser"). Dette skjer ved temperaturer på mellom 600 og 1200°C, avhengig av trykk og kjemisk sammensetning. Etter hvert som temperaturen i smelta synker, utfelles ulike mineraler ved krystallisering. Metamorfose. Når en bergart utsettes for høgt trykk eller høge temperaturer (200-800°C), kan det skje en omdanning av mineralene i bergarten, enten ved at to eller flere mineraler inngår i en kjemisk reaksjon, og/eller at mineralene reagerer med vann eller karbondioksid. "Rekrystallisering", der det dannes større krystaller enn i utgangsbergarten, er også svært vanlig ved metamorfose. Hydrotermale prosesser. Ved magmatiske prosesser og metamorfose er det svært vanlig at det frigjøres varme vannløsninger – hydrotermale løsninger. Disse løsningene kan bevege seg gjennom omkringliggende bergarter og reagere med mineralene i dem (metasomatose). Løsningene kan også bli overmetta med oppløste stoffer, slik at mineraler felles ut direkte. Ofte finnes slike mineraler som årer eller ganger i berget. Forvitring. Mineraler som er danna ved størkning, metamorfose eller ved hydrotermale prosesser er ustabile når de blir eksponert for atmosfæriske forhold på jordoverflata. De reagerer kjemisk med vann eller med stoffer i lufta, som karbondioksid eller svoveldioksid. De mineralene som da dannes er særlig leirmineraler, hydroksider, karbonater og sulfater. Diagenese. Diagenese er de prosessene som foregår når sedimenter kittes sammen til sedimentære bergarter under stort trykk, der også ulike løsninger inngår. Under diagenesen reagerer de mineralene som tidligere er danna ved forvitring med hverandre. Se også. Liste over mineraler Mats Wilander. Mats Wilander (født 22. august 1964 i Växjö) er en tidligere svensk tennisspiller, i dag kaptein for det svenske Davis Cup-laget. Sammen med Björn Borg og Stefan Edberg regnes han blant tidenes beste svenske tennisspillere. Han var rangert som verdens beste spiller fra september 1988 til januar 1989. I 1982 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje og i 1983 fikk han Radiosportens Jerringpris. Grand Slam (tennis). Disse turneringene er derfor også kjent som "Grand Slam-turneringer", og regnes som de viktigste, både når det gjelder publikumsinteresse og premiepenger. Spesielt for Grand Slam i herreklassen er at det spilles 5-setts kamper (best av 5 set) i hele turneringen. I andre turneringer spilles best av 3 sett frem til finalen, som er best av 5 set, for herrer. For kvinner er det 3 sett gjennom alle kamper. Med unntak av US Open spilles det ikke tie-break i avgjørende sett. Karriere Grand Slams. Følgende forkortelser brukes: US – US Open, Wim – Wimbledon, AUS – Australian Open, FRA – French Open. Alder ved oppnåelse i parentes. Richard Dean Anderson. Richard Dean Anderson (født 23. januar 1950 i Minneapolis i Minnesota) er en amerikansk skuespiller. Han er kanskje mest kjent for å spille rollen som Angus MacGyver i "MacGyver" og som Jack O'Neill i science fiction-serien "Stargate SG-1". For tiden er han aktuell i dramaserien "Fairly Legal", hvor han spiller rollen som David Smith. Anderson ble født i Minneapolis men vokste opp i Roseville i Minnesota. Han bodde mange år i Los Angeles, men nå bor han i Malibu i California i Los Angeles County med familien sin. TV-serier. "Årstallene angir perioden skuespilleren var med i serien." Grand Slam (golf). Ingen spiller har foreløpig klart denne bragden. Bare fem spillere har vunnet alle turneringene: Gene Sarazen, Ben Hogan, Gary Player, Jack Nicklaus og Tiger Woods. Kun Tiger Woods har innehatt alle fire mesterskapene samtidig, men ikke i samme kalenderår. I desember hvert år siden 1979 arrangerer PGA of America en spesiell to-dagers, 36-hulls slagspillkonkurranse utelukkende for de spillerne som har vunnet årets fire "major"-turneringer. Turneringen, kalt PGA Grand Slam of Golf, har en premiepott på 1 million dollar. Se også. Bobby Jones er foreløpig den eneste som har vunnet en Grand Slam – i 1930. "Grand Slam" besto opprinnelig av seier i US Open, US Amateur, The Open Championship og British Amateur, alle i samme sesong. Wimbledon (tennis). Wimbledon er den eldste og mest prestisjetunge turneringen i tennis. Wimbledon-turneringen, som arrangeres på All England Lawn Tennis and Croquet Club i bydelen Wimbledon i London i juni/juli hvert år, er den tredje av de fire årlige Grand Slam-turneringene og den eneste som spilles på gress. Turneringen heter egentlig The Championships. Historie. Turneringen ble første gang arrangert i 1877 på en bane nær Worple Road. Den gang ble det kun arrangert herresingle. I 1884 ble det innført to nye klasser: single for damer og double for herrer. Double for damer og mixed double ble innført i 1913. Turneringen ble flyttet til dagens arrangørsted, en bane nær Church Road, i 1922. Turneringen starter hvert år seks uker før den første mandagen i august, og varer i fjorten dager. Tradisjonelt ble det ikke spilt på den midterste søndagen («Middle Sunday»). Tre ganger i turneringens historie har man blitt nødt til å spille på Middle Sunday. Premiepenger. I 2012 ble premiepengene økt fra 14 600 000 pund til 16 060 000 pund. Mest får vinnerne i singelturneringene med 1 150 000 pund hver og tapende finalist halvparten. Wimbledon har like premiepenger for menn og kvinner. Wimbledon-turneringen i media. Turningen ble i Norge sendt på NRK fra 2006 til 2009, og vises fra 2010 på Canal+. Dog viser NRK fortsatt finalen single herrer. Tunge. Tungen er en stor samling av muskler og sitter nederst i munnhulen. Tungen er således en del av fordøyelsessystemet. Tungen er med på å behandle maten under tygging og svelging. Den er et av våre smaksorganer, og store deler av overflaten til tungen er dekket av smaksløker. Den er også dekt med små dunhår. Tungen er med på å lage lydene når vi snakker, Grand Slam-bombe. Grand Slam var en bombe utviklet av de allierte under andre verdenskrig. Den veide nesten 10 tonn og var designet for å slå ut større bygninger, som mindre bomber hadde vært ineffektive mot. Den ble utviklet av Barnes Wallis. Grand Slam. "Grand Slam" (engelsk for storeslem'") er et begrep innen sport som betegner en spesiell prestasjon eller bragd. Fleseland. Fleseland er et lite sted i Lyngdal kommune i Vest-Agder. Fleseland ligger inntil Lehnesfjorden. The Masters Tournament. The Masters Tournament er en av de fire store turneringene i golf. Den arrangeres hvert år i april og spilles alltid på Augusta National Golf Club, som er en privat golfklubb i Augusta i den amerikanske delstaten Georgia. Turneringen ble startet i 1934 av blant andre Bobby Jones, som designet Augusta National sammen med den legendariske banearkitekten Alister MacKenzie. The Masters har offisiell status både på PGA-touren og Europatouren. Vinnerens privilegier. På linje med de andre "major"-turneringene får vinneren av The Masters flere privilegier som gjør karrieren tryggere. Vinneren blir automatisk invitert til å spille i de andre "major"-turneringene (US Open, British Open og PGA-mesterskapet) de neste fem årene, og får invitasjon på livstid til The Masters. Han får også fem års spillerett på PGA-touren, og invitasjon til The Players Championship i fem år. Vinneren av The Masters mottar en stor del av premiepotten (i 2008 var førsteprisen 1 350 000 dollar av potten på syv millioner dollar). Vinnertrofeet er en modell av klubbhuset på Augusta, laget i England av over 900 forskjellige sølvstykker. Trofeet har fast plass i klubbhuset, og vinneren får med seg en nøyaktig kopi i sterlingsølv, samt en gullmedalje. I tillegg mottar vinneren en karakteristisk grønn blazer som er svært ettertraktet blant profesjonelle golfere. Den grønne blazeren er egentlig den offisielle klubbjakken for medlemmer av Augusta National; vinneren av The Masters blir æresmedlem i klubben. Vinneren får bære den grønne blazeren utenfor klubbområdet i ett år; andre medlemmer må henge av seg jakken når de forlater området. En annen kuriositet, innført av Ben Hogan i 1952, er at vinneren av turneringen det foregående år får velge menyen på den prestisjefylte banketten "Champions' Dinner" som avholdes på tirsdagen før turneringen hvert år, der kun tidligere Masters-vinnere og noen få spesielt inviterte gjester får delta. På banketten må vinneren skjenke en av de køllene han spilte med i turneringen til klubbens museum. Banen. Mens de tre andre "major"-turneringene avholdes på forskjellige baner hvert år, har The Masters vært spilt på Augusta helt siden starten i 1934. For å holde følge med den teknologiske utviklingen innen golfutstyr, som har medført at spillerne slår stadig lenger og rettere, er banen blitt modifisert en rekke ganger for fortsatt å kunne by spillerne på store utfordringer. Blant annet ble gresset på greenene endret fra Bermuda- til fioringress i 1981. Men andre endringer har vært betydelig mer kontroversielle enn denne. I 1999 introduserte man en såkalt «second cut», en mellomting mellom fairway og rough med cirka fire centimeter langt gress. Denne ble plassert på steder der det tidligere hadde vært gunstig for spillerne å legge utslaget, slik at de nå måtte søke å plassere disse på andre og vanskeligere steder på de allerede svært trange fairwayene. Det ble følgelig vanskeligere å nå inn på greenen på ideelt antall slag. En annen viktig endring er den økte trevegetasjonen rundt hullene. Særlig i områdene mellom utslagsstedet og fairway har man enten latt trærne vokse seg tette og store, eller man har plantet nye. Spillerne er derfor blitt avhengig av å måtte slå svært presise utslag for å passere gjennom de trange «nåløyene» som leder ut til fairwayen. Videre er hullene blitt forlenget en rekke ganger. I 2002 ble banens totale lengde øket med nærmere 300 meter, og foran turneringen i 2006 ble seks av hullene forlenget med til sammen 142 meter. Disse endringene ble møtt med en del kritikk, som gikk på at banens etter hvert ekstreme lengde ville favorisere langtslående spillere som Tiger Woods, mens vinnermulighetene til dem som ikke evner å slå like langt ble svekket. Bjørndal. Bjørndal er en drabantby i Bydel Søndre Nordstrand, sør-øst i Oslo kommune. Her er det ca. 9.900 bosatte og 570 arbeidsplasser. Bjørndal har to barneskoler, Bjørndal og Seterbråten, samt en ungdomsskole/videregående skole, Bjørnholt. Bjørnholt skole er både en ungdomsskole og videregående skole i ulike bygg under samme navn. Bjørndal preges av mye utbygging og har et veldig godt idrettsmiljø. Bjørndal IF har mye utstyr som kan disponeres gratis av barn og ungdom som vil låne. Idrettsparken består av klubbhus, tre grusbaner, kunstgressbane, tennisbaner, gressbaner og akebakke/halfpipe. Bjørndal er en ung drabantby. Utbyggingen startet i 1983-84. Boligmassen domineres av rekkehus og eneboliger/villaer, og lavblokker. Geografisk sett ligger Bjørndal på vestsiden av E6 (høyre side når man kjører fra Oslo). Bjørndal ligger sør for Mortensrud, og øst for Hauketo og Holmlia, ellers er det ingen nærliggende strøk, men store grøntområder i tre av fire retninger. I 2007 åpnet Bjørnholt skole, en ny skole for 8. til 13. klassetrinn. Ved skolen finnes en stor flerbrukshall. Det finnes også flere private og kommunale barnehager i området. Av butikkutvalg finnes det en Rimi-butikk med posttjeneste, en tyrkisk matbutikk, byggevareforretningen Orring Byggsenter, en Rema-butikk og en hurtigmatrestaurant. Bjørndal legekontor tilbyr legetjenester til alle Bjørndal-beboere. Bjørndal kan nås med busslinje 71, 71E, 73 og 77 og ligger innenfor vanlig Oslo-takst. Bjørndal ligger utenfor bomringen. Wimbledon-vinnere (double). Dette er en liste over vinnerne i double-klassene i Wimbledon. Herredouble ble innført i 1884, kvinnedouble i 1913. På grunn av verdenskrigene ble turneringen ikke arrangert i 1915-1918 og 1940-1945. US Open Championship. US Open Championship er en turnering i golf arrangert av United States Golf Association hvert år i juni. Den utgjør en av de fire store turneringene for herrer og har offisiell status både på PGA-touren og Europatouren. US Open avholdes på forskjellige baner og legges ofte opp slik at det blir få lave scorer og at presise utslag belønnes. Historie. Shinnecock Hills har arrangert US Open fire ganger over tre århundrer, i 1896, 1986, 1995 og 2004 Atlanta Athletic Club arrangerte US Open i 1976 US Open ble arrangert for første gang 4. oktober 1895 på en nihullsbane på Newport Golf Club i Rhode Island. Turneringen gikk over 36 hull på kun én dag. Ti profesjonelle spillere og én amatør deltok. (Til sammenligning var det i 2005 så mange som 9 048 spillere som deltok i turneringen (inkludert kvalifiseringen).) Vinneren ble den 21 år gamle engelskmannen Horace Rawlins som hadde ankommet USA i januar samme år for å arbeide ved vertsklubben. Han mottok 150 dollar fra en premiepott på 325 dollar, samt en gullmedalje til en verdi av 50 dollar og, på vegne av klubben, en pokal som ble utdelt av USGA. Massakren på Winged Foot. US Open i 1974 er i golfhistorien kjent som «Massakren på Winged Foot». Historien om dette mesterskapet begynner egentlig året før, i US Open på Oakmont Country Club i 1973. Dette året satte Johnny Miller turneringsrekord da han vant mesterskapet med en sisterunde på 63 slag – en rekord som ennå ikke er slått i US Open eller noen annen "major"-turnering. Et år senere samlet golfeliten seg til US Open 1974 på Winged Foot Golf Club i New York. Miller var fortsatt sportens beste spiller og hadde allerede vunnet fem turneringer så langt i sesongen. Gary Player hadde vunnet The Masters for annen gang, med Dave Stockton og regjerende British Open-mester Tom Weiskopf to slag bak. Forventningene til lav score og nye rekorder i årets andre "major" var skyhøye. Men Winged Foot viste seg å være brutal, og forventningene forsvant fort da mesterskapet begynte. Etter to dager gikk cutten på +13 og fire spillere delte ledelsen på +3. Da sisterunden var over sto Hale Irwin igjen som vinneren, etter fire bogeys på siste ni og en score på +7. For publikum var det et sjokk å se golfsportens elite bli ydmyket på Winged Foot, spesielt fordi forventningene var så høye. Blant episodene som aldri vil glemmes er Jack Nicklaus som puttet ut av greenen på første hull, en tilskuer som kjørte en bil over samme green før annen runde og uten å gjøre synlig skade, og en tilskuer som mistet tennene da han ble truffet av en ball. Rekorder. Den yngste spilleren som noen gang har deltatt i turneringen er Tyrell Garth, som var 14 år i 1941. Den yngste til å vinne er John J. McDermott, som i 1911 vant i en alder av 19 år, 10 måneder og 14 dager. Den eldste var Hale Irwin, som var 45 år og 15 dager da han vant i 1990. Raymond Floyd og Ted Ray var begge 43 år gamle da de vant i henholdsvis 1986 og 1920. Selv om dette er en åpen turnering, noe som innebærer at også amatører kan delta, har det bare hendt åtte ganger at en amatør har vunnet. Robert Tyre Jones jr. har stått for fire av disse seirene (1923, 1926, 1929, 1930), og av de fire andre amatørene som har vunnet var det Johnny Goodman som vant sist gang dette skjedde, i 1933. I tillegg til Robert Tyre Jones jr. er det tre andre spillere som har vunnet turneringen fire ganger: Willie Anderson (1901, 1903, 1904, 1905), Ben Hogan (1948, 1950, 1951, 1953) og Jack Nicklaus (1962, 1967, 1972, 1980). Tyre Jones jr. er i tillegg blitt nummer to fire ganger, og han ble blant de fem beste hele seks år på rad, fra 1921 til 1926. Tiger Woods er det eneste som har vunnet både US Junior Amateur (1991–1993), US Amateur (1994–1996) og US Open (2000, 2002 og 2008). Kvalifisering. Mesterskapet er åpent for profesjonelle spillere, samt amatører som har en oppdatert USGA handicapindeks på maks 1,4. Feltet består av 156 spillere. Spillere får plass i turneringen gjennom direktekvalifisering eller gjennom kvalifiseringsspill. Omkring halvparten av feltet består av spillere som er direktekvalifisert, altså unntatt fra kvalifiseringsspill. Det er 17 forskjellige kategorier, inkludert vinnere av US Open de siste ti årene og de andre "major"-turneringene de siste fem årene, fjorårets 30 beste spillere fra pengelisten på PGA-touren og de 15 beste fra Europatouren, og de 50 beste på verdensrankingen i golf to uker før turneringen. Spillere som ikke er direktekvalifisert må delta i kvalifiseringsspill, som går over to deler. Først er det lokal kvalifisering, som spilles over 18 hull på mer enn 100 forskjellige baner i USA. Mange ledende spillere er fritatt for denne delen, og går direkte til del 2 sammen med de som kvalifiserer seg fra del 1. Den andre delen av kvalifiseringsprosessen spilles over 36 hull på flere baner i USA, samt en i Europa og en i Japan. United States Golf Association. United States Golf Association (USGA) er USAs riksforbund av golfbaner og golfklubber, og styringsorganet for golf i USA og Mexico. Det er USGA som sammen med Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews stifter og tolker golfens regler. HMS «Hunter». HMS «Hunter» (H35) var en britisk jager destroye. Byggingen begynte på verftet Swan Hunter & Wigham Richardson Limited i Wallsend-on-Tyne i England den 26. mars 1935, og skipet ble sjøsatt den 25. februar 1936 og tatt i bruk av Royal Navy den 20. september 1936. HMS «Hunter» gikk tapt som følge av en kollisjon med HMS «Hotspur» under et angrep på tyske troppetransportskip under det første slaget om Narvik i Ofotfjorden 10. april 1940. Vraket av HMS «Hunter» ble lokalisert av det norske marinefartøyet KNM «Tyr» den 5. mars 2008 etter å ha vært savnet i nesten 70 år. Funnstedet 7,5 nautiske mil vest for havna i Narvik blir nå betraktet som en krigsgrav. Wimbledon-vinnere (mixed double). Dette er en liste over vinnerne av Mixed Double-turneringene i Wimbledon. Mixed double ble innført i 1913, samme år som double for kvinner ble innført. På grunn av verdenskrigene ble ikke turneringen arrangert i årene 1915-1918 og 1940-1945. The Open Championship. The Open Championship, uoffisielt også kalt British Open, er det eldste av de fire store mesterskapene i golf. Hvert år arrangeres turneringen av en velrenommert golfklubb i Storbritannia, men den administreres imidlertid alltid av Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews. Den spilles alltid på en linksbane. The Open spilles i juli som golfsesongens tredje "major", etter The Masters og US Open, men før PGA-mesterskapet. Turneringen har hatt offisiell status på PGA-touren siden 1995, som betyr at pengepremiene inngår på PGA-tourens pengeliste. I tillegg har alle turneringene før denne datoen blitt klassifisert som seire på PGA-touren med tilbakevirkende kraft, og listen over spillere med flest seire er blitt justert tilsvarende. Europatouren har alltid anerkjent The Open som en offisiell turnering. Historie. a> med vinnertrofeet "The Challenge Belt". The Open ble avholdt første gang 17. oktober 1860 på Prestwick Golf Club i Skottland. Åpningsturneringen var begrenset til profesjonelle spillere, og trakk til seg åtte golfere som spilte tre runder på Prestwicks dengang 12-hullsbane på én enkelt dag. Willie Park sr. vant med 174 slag, og slo dermed favoritten Tom Morris sr. med to slag. Året etter ble mesterskapet åpnet for amatører, og åtte av dem deltok, i tillegg til 10 profesjonelle. Opprinnelig var vinnerens trofé et rødt lærbelte med sølvspenne, kalt "The Challenge Belt". Det var ingen pengepremie de tre første årene. I 1863 ble det etablert et premiefond på 10 pund, som ble delt mellom den andre, tredje og fjerde beste profesjonelle spilleren, mens vinneren fortsatt bare fikk beholdte beltet i et år. I 1864 vant Tom Morris sr. den første vinnerpotten på 6 pund. Mesterbeltet ble avskaffet i 1870 da Tom Morris jr. fikk beholde det etter å ha vunnet mesterskapet tre ganger på rad. Det ble deretter erstattet av dagens trofé, pokalen "The Claret Jug". Prestwick Golf Club administrerte The Open fra 1860 til 1870. I 1871 samtykket klubben i å organisere turneringen i samarbeid med R&A og The Honourable Company of Edinburgh Golfers. I 1892 ble den fordoblet i lengde fra 36 til 72 hull, det vil si fire runder med det som da var blitt standard 18 hull. Samme år nådde premiefondet 100 pund. På grunn av det økende antallet deltagere ble det i 1898 innført "cut" etter to runder. I 1920 ble ansvaret for mesterskapet overført i sin helhet til R&A. De første vinnerne var alle skotske profesjonelle golfere, som på den tiden arbeidet som greenkeepere, køllemakere og caddies for å spe på de beskjedne gevinstene fra turneringer. The Open har alltid vært dominert av profesjonelle, og amatører har kun tatt seks seire, alle mellom 1890 og 1930. Den siste av disse var Bobby Jones' tredje seier i The Open, som del av hans "grand slam". Jones var en av fire amerikanere som vant The Open mellom første og andre verdenskrig – den første var Walter Hagen i 1922. Disse amerikanerne samt den franske vinneren i 1907, Arnaud Massy, var de eneste vinnerne som ikke var fra Skottland eller England frem til 1939. Den første vinneren etter andre verdenskrig var amerikaneren Sam Snead i 1946. I 1947 vant Fred Daly fra Nord-Irland. Mens det har vært mange skotske og engelske vinnere, er Daly fortsatt den eneste vinneren fra øya Irland, og ingen walisere har noensinne vunnet. Ellers var mesterskapet i etterkrigsårene dominert av vinnere fra det britiske Samveldet, da sydafrikaneren Bobby Locke og australieren Peter Thomson sammen vant ni av elleve mesterskap fra 1948 til 1958. En annen sydafrikaner, Gary Player, ble mester i 1959. Dette markerte innledningen av en ny æra i golf dominert av «"The Big Three"» – Gary Player, Arnold Palmer og Jack Nicklaus. Palmer deltok for første gang i 1960 da han kom på andreplass etter den forholdsvis ukjente australieren Kel Nagle, men han vant de to neste årene. Selv om han langtfra var den første amerikaneren til å vinne The Open, var Palmer den første landsmannen som mange amerikanere så vinne turneringen på fjernsyn, og hans suksess beskrives ofte som årsaken til at amerikanske golfspillere etterhvert gjorde The Open til en fast turnering på kalenderen. Naturligvis bidro også utbredelsen av transatlantiske flyreiser. Nicklaus' seire i The Open kom i 1966, 1970 og 1978. Totalsummen på tre seire er faktisk ikke spesielt bemerkelsesverdig – Nicklaus vant hver av golfens tre andre "majors" flere ganger. Nicklaus var imidlertid svært dominerende gjennom hele 1960- og 1970-tallet. Han endte blant de fem beste 16 ganger, inkludert 7 andreplasser. Han innehar rekordene for flest runder under par (61) og flest totalsummer under par (14). På Turnberry i 1977 var Nicklaus innblandet i en av de mest berømte matchene i golfens historie, da hans duell med Tom Watson pågikk helt til siste slag før Watson gikk seirende ut av kampen for andre gang. Watson vant The Open fem ganger, flere enn noen annen har siden 1950, men hans siste seier i 1983 markerte slutten på en periode med amerikansk dominans. De neste 11 årene var det kun én amerikansk vinner, mens de andre kom fra Europa og Samveldet. De europeiske vinnerne i denne perioden – spanjolen Seve Ballesteros, skotten Sandy Lyle (den første skotske vinneren på over 50 år) og engelskmannen Nick Faldo – var også lederskikkelser blant gruppen av spillere som fikk overtaket på amerikanerne i Ryder Cup på denne tiden. I 1995 fikk The Open plass på PGA-tourens offisielle kalender. John Dalys seier samme år, som var en stor overraskelse selv om han hadde vunnet en "major" før, innledet en ny periode med amerikansk dominans. Tiger Woods tok sin første seier i The Open i 2000. I 2002 ble alle seire i The Open før 1995 retroaktivt anerkjent som seire på PGA-touren. Kvalifisering. Startfeltet i The Open består av 156 spillere. Det er tre måter å kvalifisere seg på. Omtrent to tredeler av feltet består av ledende spillere som er direktekvalifisert. Resten av feltet består av spillere som kvalifiserer seg gjennom "Local Qualifying" og "International Qualifying". De andre kategoriene for direktekvalifisering sikrer at alle de store tourene er representert, og at det er noen amatørspillere med. Baner. a> har vært vert for The Open mange ganger. Fra 1860 til 1870 ble The Open organisert av og spilt på Prestwick Golf Club. Siden 1872 har turneringen alltid blitt spilt på et antall baner på omgang. I begynnelsen var det tre baner i turnus, nemlig Prestwick, St. Andrews og Musselburgh. I 1893 ble Royal St. George's og Royal Liverpool Golf Club invitert til å bli med i turnusen. Siden har flere andre klubber blitt med, mens noen få er sløyfet. Vinnere. a>, her med trofeet "The Challenge Belt", vant The Open fire ganger. Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews. Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews (ofte forkortet R&A) er en av verdens eldste golfklubber, og styringsorganet for golf over store deler av verden. R&A har sitt hovedkontor i St. Andrews i Skottland, som regnes for golfens hjemsted. Organisasjonen ble stiftet i 1754 som en lokal golfklubb under navnet "Society of St. Andrews Golfers", men fikk etterhvert stor betydning. I 1834 ble kong Vilhelm IV klubbens beskytter og den fikk sitt nåværende navn. I 1897 fikk klubben kodifisert golfens regler, og gradvis ble klubben invitert til å ta styringen over golfturneringer på andre baner. R&A er i dag styringsorganet for golf i hele verden unntatt Amerikas forente stater og Mexico, hvor United States Golf Association (USGA) har ansvaret. R&A samarbeider med USGA om å utgi og revidere golfens regler ("Rules of Golf") og fortolkninger av golfens regler ("Decisions on the Rules of Golf"). Filipstad-ulykken. Filipstad-ulykken 19. desember 1943 var en større eksplosjon og etterfølgende brann i et kullopplag på havneområdet Filipstad og nærliggende boligområder på Skillebekk i Oslo. Eksplosjonen skjedde under lossing av ammunisjon fra DS «Selma». Tilsammen 800 kg ammunisjon eksploderte, og drepte umiddelbart 22 havnearbeidere. Eksplosjonen og den påfølgende brannen ødela mer enn 400 bygninger, og raserte et område på 60 dekar. Tilsammen 45 nordmenn (deriblant fem brannmenn) og omkring 75 tyskere ble drept. Ca. 400 mennesker ble skadet. Det samlede skadebeløpet ble beregnet til 30 mil. kroner. «Selma» ble slept fra kai for at resten av ammunisjonen skulle kunne reddes. Imidlertid eksploderte skipet 11. januar 1944 og sank. Årsaken til eksplosjonene kan ha vært sabotasje. Ingen tok imidlertid på seg ansvaret for en slik aksjon. Tyskerne skal ha hatt mistanke om sabotasje i egne rekker, og iverksatte ingen represalier. Offisielt ble hendelsen presentert som en ulykke. Jackass. "Jackass" er et amerikansk TV-program som sendes på MTV. Programmet går ut på å finne på sprøe stunts, skade seg selv og drive gjøn med folk. Det er laget 25 episoder av serien, den første i 2000. I 2002 kom filmen '. Året etter forlot Johnny Knoxville showet, og de gjenværende delte seg og startet seriene "Wildboyz" og "Viva La Bam". I 2006 kom filmen "Jackass Number Two", og film nummer tre, Jackass 3D som var laget for 3D-visning, kom i 2011. I 1996 fikk Johnny Knoxville en idé om å spraye seg selv med pepperspray samt å skyte seg selv med en elektrisk pistol. Han fortalte Jeff Tremaine om idéen sin. Tremaine som jobbet for "Big Brother Magazine" foreslo at han skulle filme det, samt andre stunt. Senere tok MTV kontakt og ville ha dem til å lage et show. De fikk med seg East Coast CKY crew, en skategruppe, nown flere og "Jackass" var dannet. I bonusmateriellet på Jackass Number Two ser man hvilke prosjekter de forskjellige har holdt på med i mellomtiden. Blant annet har Bam Magera sitt eget radioshow, Ryan Dunn har lansert sitt eget klesmerke, Johnny Knoxville har prøvd seg som semi-seriøs skuespiller, Steve-O og Chris Pontius holder på med Wildboyz og Preston Lacy har laget film. Australian Open. Tennisturneringen Australian Open, som arrangeres hvert år midt i januar, er den første av de fire årlige Grand Slam-turneringene. Turneringen ble opprinnelig arrangert på gressbanene i Kooyong, sørøst i byen Melbourne, men ble i 1980-årene flyttet til Melbourne Park, en ny bane med hardt underlag, i den sørlige delen av Melbourne sentrum. Som i de andre Grand Slam-turneringene arrangeres det turneringer i herresingle, damesingle, herredouble, damedouble og mixed double. I 1977 ble det arrangert to turneringer, den første i januar, den andre i desember. Turneringen ble flyttet tilbake til januar i 1987, så det ble ikke arrangert noen turnering i 1986. Terminal pasient. Begrepet terminal pasient, eller som oftest bare terminal, brukes om pasienter som lider av en uhelbredelig sykdom, og som trolig vil dø i nær fremtid. Disse pasientene får ofte kun palliativ (lindrende) behandling, og i noen tilfeller brukes også terminal sedering (som regel en form for eutanasi, og lovstridig i de fleste land). French Open. French Open, offisielt Tournoi de Roland-Garros er en tennisturnering som arrangeres i mai-juni i Paris, og er den andre av de fire årlige Grand Slam-turneringene. I dag refereres det normalt til Roland Garros når man snakker om French Open. French Open begynte som en nasjonal turnering i 1891. I 1925 ble det åpnet for utenlandske spillere. I 1928 ble det bygd et nytt tennisstadion ved Porte d’Auteuil. Den ble oppkalt etter en krigsveteran fra 1. verdenskrig, Roland Garros, og fikk rødt grusunderlag. Rafael Nadal har vunnet flest titler (7) i herresingle. I damesingle har Chris Evert vunnet 7 titler. US Open (tennis). US Open er den fjerde og siste av de årlige "Grand Slam-turneringene". US Open avholdes i august/september og består av fem turneringer: herre- og damesingle, herre- og damedouble, samt mixed double. Siden 1978 er turneringen blitt arrangert utendørs på deco-underlag på USTA National Tennis Center i Flushing Meadows i Queens, New York. Historie. Turneringen ble arrangert for første gang i august 1881, og ble arrangert i Newport Casino, Newport, Rhode Island (kun herresingle). Mesterskapet var kjent som U.S. National Singles Championship for herrer. I 1900 ble det avholdt mesterskap for herredouble for første gang. I 1887 ble mesterskapet for første gang arrangert for damesingle, og for damedouble i 1889. Mesterskapet ble åpent fra 1968, da alle de fem mesterskapene ble samlet til US Open. I 1968 ble turneringen åpnet for profesjonelle spillere. Dette året deltok 96 menn og 63 kvinner, og den totale premiesummen var 100 000 dollar. Nå er prispengene på 19.600 000 dollar. Angus MacGyver. Angus MacGyver (født 23. mars 1951 i Mission City, Minnesota, USA) er en figur og hovedperson i TV-serien MacGyver (1985–1992). Rollen som MacGyver ble spilt av Richard Dean Anderson. MacGyver jobbet som agent for Phoenix Foundation. Hans sjef Pete Thornton, spilt av Dana Elcar, ga ofte MacGyver oppdrag som førte ham inn i vanskelige situasjoner. MacGyvers hovedfiende var den seiglivede Murdoc, spilt av Michael Des Barres, som jobbet for leiemorder-organisasjonen HIT (Homicide International Trust). Familie. MacGyver er enebarn og sønn av "James MacGyver" og "Ellen "Jackson" MacGyver". Faren dør mens MacGyver ennå er barn. Mens MacGyver er på et oppdrag i Afghanistan får moren slag og dør. MacGyver er lei seg både for at han ikke var tilstede da hun døde og for at han ikke var tilstede i begravelsen og han klandrer seg fremdeles for dette. I en episode hvor MacGyver nesten dør, møter han foreldrene igjen på en båt. Her får han endelig sagt "beklager" og får endelig sagt ordentlig farvel. Bestefaren Harry Jackson er den eneste gjenlevende slektningen som MacGyver har, selv om han dør under en av episodene. Mot slutten av serien får MacGyver vite at han har en sønn, Sean Angus Malloy, også kalt Sam. Hans mor, som MacGyver var sammen med, Katherine «Kate» Malloy ble henrettet av rødgarister i Beijing. Budskapet om sønnen kommer som et "sjokk" på MacGyver som alltid har trodd at bestefaren var hans siste gjenlevende slektning. Venner. Hans to gode venner foruten Pete Thornton er Jack Dalton og Penny Parker. Som et resultat av en uskyldig lek i barndommen med pistol med tre andre gutter, blir MacGyvers gode venn Jesse skutt med pistol. MacGyver prøver forgjeves å skaffe hjelp, men Jesse dør underveis. Annet. MacGyver var også effektiv ved å finne på og opp ting, han kunne for eksempel fått en potet og en ledning og lagd strøm over et stort område, lage bomber ut av vanlige og ikke fullt så vanlige husholdnings-redskaper og -kjemikalier. Som en lettere forklaring, om du bruker vold mot noen vil de bare bruke vold tilbake på deg. I enkelte episoder har MacGyver gått undercover for Phoenix Fundation; svært ofte som datanerden "Dexter Filmore". MacGyver benytter denne karakteren i to-tre episoder. Afrikan Youth in Norway. Afrikan Youth in Norway (AYIN) er en organisasjon for barn og ungdommer i Norge med bakgrunn fra Afrika. De driver en rekke aktiviteter som seminarer, turer, leksehjelp og musikk- og dansegrupper og lesering med afrikansk litteratur. De beskriver seg som Norges eneste pan-afrikanske ungdomsorganisasjon. De har blitt tildelt Ruth Reese Stipendpris fra Antirasistisk Senterog Hjelpestikkerprisen fra Hjelpestikkefondet for sitt arbeid, og trekkes ofte inn som rådgiver overfor offentlige etater. Organisasjonen har også koordinert arbeidet bak informasjonsheftet "Svarting" (1997), CD-utgivelsen "Maroon" med The R.I.S.E. Project (2003) og heftet "Hårsår" (2006). AYIN har også tatt initiativ til kulturfestivalen Afrikan History Week (AHW). Initiativet til å starte AYIN ble tatt høsten 1994 av grunnleggeren Baba Buntu (Amani Olubanjo Buntu). Ledervervene har senere blitt overtatt av Lamisi Gurah (2000–2004), Thomas Ajamu Prestø (2005–2007) og Sam Chimaobi Ahamba (f.o.m. 2008). Organisasjonen har et stort, internasjonalt nettverk av samarbeidspartnere. Organisasjonen sto på 90-tallet i bresjen for en kampanje mot norske ord som neger, farget og mulatt. AYIN mente dette var rasistisk ordbruk. Ledelsen i organisasjonen mente at alle med bakgrunn fra Afrika må omtales som «afrikanere». Kritikere mente at organisasjonen var "hårsår" og gikk imot et presist språk til fordel for et intetsigende språk der ting ikke blir kalt ved det navnet man er vant til i Norge. AYIN's svar til dette var at et flerkulturelt samfunn må skapes aktivt og kommer ikke av seg selv. En langt viktigere betydning av organisasjonens arbeid har vært å markere de mange ressursene afrikanere i Norge utgjør. De fleste afrikanere som idag har et kjent ansikt utad har vært medlemmer i AYIN eller bidratt til organisasjonens utvikling. Dette inkluderer medlemmene i kulturgruppen Queendom, artister som Noora Noor, Mira Craig, Stella Mwangi og Sofian Benzaim som alle, mer eller mindre, startet sin karriere i miljøet rundt AYIN. Andre kjente afrikanere rundt AYIN-miljøet inkluderer Yosef Wolde-Mariam fra MadCon, Haddy N'jie, medlemmer i dansegruppen Tabanka Crew (som opprinnelig startet opp some en undergruppe i AYIN under navnet "Dancers With Attitude"), modell Jasecka N'jie, basketspiller og idol-deltaker Orji Okoroafor, sprinteren John Ertzgaard og nestleder i Norsk Kulturråd (2009–2011), Asta Busingye Lydersen. AYIN har spilt, og fortsetter å spille, en svært viktig rolle for afrikaneres identitet i Norge og som ressurssenter for samfunns- og utviklingsspørsmål. Bjørg Vik. Bjørg Vik (født 11. september 1935 i Oslo) er en norsk forfatter og dramatiker. Hun er utdannet ved Journalistakademiet, og har vært ansatt i Porsgrunns Dagblad. Hun debuterte som forfatter i 1963 med novellesamlingen "Søndag eftermiddag", og er blitt særlig kjent for sin novellekunst. Hun har vært styremedlem i Norsk Forfattersentrum og Pressens Faglige Utvalg. Særlig på seksti- og syttitallet viste Viks forfatterskap et sterkt feministisk engasjement, og i 1973 var hun med på å starte det banebrytende kvinnetidsskriftet "Sirene". Vik er oversatt til over 30 språk, og har tre ganger vært innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Mottok Telemark fylkeskommunes kulturpris 1987. 331 skvadron. Spitfire V fra 331 skvadron på Catterick i 1942 De Havilland DH 100 Vampire, i bruk i 1948. (RAF sine kjennemerker) F-84 Thunderjet, i bruk fra 1952. (Denne er malt med USAF sine kjennemerker) F-86 Sabre, i bruk fra 1957. (USAF sine kjennemerker) F-104 Starfighter, i bruk fra 1963. (USAF sine kjennemerker) F-16 Fighting Falcon, i bruk fra 1980. (USAF sine kjennemerker) 331 skvadron er en av Luftforsvarets skvadroner. Den er i dag del av 132 Luftving og oppsatt med F-16 jagerfly. Skvadronen er stasjonert på Bodø hovedflystasjon. 14. juni 2012 vedtok Stortinget at 331 skvadron skal flyttes til Ørland. Historie. 331 (Norwegian) Squadron ble opprettet 21. juli 1941 på den lille RAF-basen Catterick nord i Yorkshire. Den var underlagt Fighter Command. De første flygerne kom over fra Little Norways 1. Jagerving i Canada i slutten av juni. I tillegg hadde flere, blant annet major Odd Bull, vært ved engelske skvadroner siden slutten av mars for å få trening i skvadronledelse. Bull var utpekt som sjef for den nye skvadronen. Skvadronen var fra begynnelsen oppsatt med gamle Hawker Hurricane Mk. I. Men etter en rekke uhell ble det satt ned en kommisjon, som fikk som resultat at RAF raskt byttet ut flyene med fabrikknye Mk. IIb. 21. august ble skvadronen flyttet til Castletown, ikke langt fra Thurso, i Skottland. Skvadronen ble erklært operativ 10. september. Hovedoppgave var luftforsvar av britenes flåtebase på Scapa Flow, samt beskyttelse av konvoitrafikken i Atlanterhavet. Beliggenheten viste seg lite gunstig for gjennomføring av oppgavene den var tildelt, så i september flyttet skvadronen til Skeabrea på Orknøyene. I perioden på Skeabrea hadde skvadronen detasjementer på Sumburgh Head, Peterhead og Dyce. I november fikk skvadronen sine første Spitfire Mk. IIa. Disse ble erstattet med Mk. Vb i mars 1942. I mai 1942 skulle skvadronen igjen på flyttefot. Nå skulle den overføres til 11. Group og delta i forsvaret av London. Den nye basen het North Weald og lå i Essex. I januar 1942 hadde Little Norways 2. Jagerving flyttet fra Canada til Storbritannia. Den ble opprettet som 332 (Norwegian) Squadron på Catterick 21. januar 1942. I juni kom også denne skvadronen til North Weald. Høsten 1943 ble det arbeidet med planer om overføring av skvadronen fra Fighter Command til nyopprettede 2. Tactical Air Force (2. TAF). I den forbindelse ble luftvingen 132 (N) Airfield opprettet på North Weald. I tillegg til de to norske skvadronene, besto vingen fra mars 1944 av britiske 66 Squadron RAF. Med opprettelsen oppsto krav om økt mobilitet, da enheten var planlagt brukt fra midlertidige feltflystriper på Kontinentet. I mars 1944 begynte overføring til Spitfire Mk. IX LF, samtidig som man gjorde klar for å flytte fra North Weald. I april 1944 ble vingen overført til Bognor flyplass ved kanalkysten, før ny flytting i juni til Tangmere. I juli ble Mk. IX LF-flyene erstattet med Mk. IXb. I august 1944 ble begge skvadronene overført til Frankrike, senere Belgia og Nederland. Mot slutten av krigen var oppgavene hovedsakelig angrep mot tyske bakkemål. I april 1945, mens skvadronene lå ved en feltflyplass ved Twente i Nederland, ble vingen avløst og overleverte alt materiell inklusive fly til to andre skvadroner. Få dager senere var mannskapene tilbake på North Weald. Der ble skvadronene satt opp med nytt materiell med henblikk på mulige kamper i Norge. 132 Wing, der 331 skvadron inngikk sammen med 332 skvadron, ble under andre verdenskrig kreditert 180 1/2 ødelagte, 25 1/2 sannsynligvis ødelagte og 123 skadde fiendtlige fly. I tillegg ble skvadronene kreditert 381 ødelagte motorkjøretøyer, 62 lokomotiver, 70 jernbanevogner, 13 stridsvogner, 134 motorsykler, busser og stabskjøretøyer, 20 pansrede kjøretøy, 96 pansrede jernbanevogner, 132 hestetrukne kjerrer, 5 traktorer, 8 troppetransportkjøretøy, 6 drivstofftransporter, 68 varebiler, 21 prammer, 10 andre typer båter og ett ammunisjonsdepot. Tapene til vingen besto av 72 drepte, 40 av dem fra 331, 11 holdt som krigsfanger, samt to henrettet etter flukt. I Norge. Skvadronen ble overført til Norge ved krigens slutt, fortsatt som en avdeling av RAF frem til 21. november 1945 da den offisielt ble overført til Luftforsvaret. Dagen etter ble skvadronen formelt nedlagt. Etter å ha vært nedlagt en periode, gjenoppsto skvadronen i mars 1948. Fra mai til januar mottok skvadronen 12 Vampire F Mk III, og ble delt opp i to vinger, en Spitfire- og en Vampireving. Da 336 skvadron ble opprettet, ble Vampire-flyene overført dit. Samtidig ble skvadronen med de gjenværende Spitfire-ene flyttet til Værnes flystasjon. I 1951 ble Spitfire faset ut, og i november ble skvadronen igjen nedlagt. I juli 1952 ble den opprettet igjen, med 12 Harvard som opprinnelig hadde vært ved 334 skvadron. I forbindelse med gjenopprettelsen hadde skvadronen flyttet til Sola. Det var allerede klart at skvadronen skulle motta F-84G Thunderjet, og de første ble hentet på Kastrup i august. 331 ble erklært operativ med de nye flyene i april 1953. Tom Egeland. Tom Egeland (født 8. juli 1959 i Oslo) er en norsk forfatter, journalist og bokanmelder. Egelands bøker er oversatt til 23 språk. Oppvekst. Tom Egeland er født i Oslo og vokste opp på Kalbakken i Groruddalen, der foreldrene drev forretninger. Han tok videregående på Oslo katedralskole, avbrutt av et år som utvekslingselev i USA i 1977-1978. Han er oldebarn av Jon Flatabø fra Kvam i Hardanger, en av pionerene innen norsk populærlitteratur. Karrière. Egeland har arbeidet som journalist i Vi Menn og Aftenposten, som vaktsjef i Aftenposten Aften og nattredaktør i Aftenpostens morgenutgave, og som redaksjonssjef (1992–2000) og nyhetssjef (2000–2006) i TV 2-nyhetenes Oslo-redaksjon. Fra 2006 har han arbeidet som fulltidsforfatter. I 2010 ble han innvalgt som styremedlem i Den norske Forfatterforening. Egeland er fast bokanmelder i VG. Forfatterskap. Egeland debuterte i 1988 med grøsseren "Stien mot fortiden" om et moderne par som blir fanget i norsk vikingtid (gjenutgitt i 2006 under tittelen "Ragnarok"). Publikumsgjennombruddet kom med boken "Sirkelens ende", om funnet av et gullskrin som inneholder et 2000 år gammelt manuskript som vil endre vår forståelse av Jesus og kristendommen. Hovedpersonen er en albino arkeolog ved navn Bjørn Beltø. Flere år etter romanens utgivelse i 2001 ble det påpekt av anmeldere og lesere at den har store tematiske likhetstrekk med den internasjonale bestselgeren Da Vinci-koden, som utkom to år senere, i 2003. Selv har Egeland, i intervjuer både i norske og internasjonale medier, kategorisk avvist antydningene om at Dan Brown kan ha plagiert ham. Egeland utga høsten 2007 en oppfølger til "Sirkelens ende": Paktens voktere. Også her møter vi arkeologen Bjørn Beltø som hovedperson. Boken tar for seg opprullingen av et historisk mysterium som involverer egyptiske faraoer, gammeltestamentlig teologi og Mosebøkenes tilblivelse og norrøn vikingtid. "Ulvenatten" 2005 er også blitt spillefilm og tv-serie, produsert av Nordisk Film. Filmpremieren var 29. februar 2008. Regissør er svenske Kjell Sundvall. En lengre versjon av filmen er sendt som tv-serien på TV 2. Filmen og tv-serien er også solgt til utlandet. I mai 2009 utga Egeland en oppfølger til Sirkelens ende og Paktens voktere med tittelen Lucifers evangelium. Boken fikk svært gode kritikker og er solgt i over 125 000 eksemplarer. I 2010 kom den skjønnlitterære romanen Fedrenes løgner, Egelands første roman utenfor krimsjangeren. Den hadde et opplag på 50 000 eksemplarer. Tom Egeland er oldebarnet til folkedikteren Jon Flatabø. I et intervju med Aftenposten fortalte Egeland at hovedpersonen Bjørn Beltø i Sirkelens ende og Paktens voktere er oppkalt etter to av Flatabøs pseudonymer: Bjørn Botnen og Sven Beltø. Egeland ble i mars 2010 tildelt Rivertonprisen 2009 for romanen Lucifers evangelium. 10. November 2011 annonserte Egeland at neste bok i Bjørn Beltø serien skal hete "Nostradamus' testamente" og kommer antagelig ut forsommeren 2012. Priser. Rivertonprisen 2009 for Lucifers evangelium. Prix Europa 2009 ble tildelt NRK Radioteatrets dramatisering av Trollspeilet. Tunge (fisk). Tunge (vitenskapelig navn "Solea solea") er en flyndrefisk i gruppen tunger. Den kan bli opptil 20 år gammel, 70 cm lang, og veie 4 kg. Tungen, som regnes som en av våre mest velsmakende flyndrefisker, er bl.a. utbredt langs kysten av Atlanterhavet, fra Senegal opp til Trondheimsfjorden i nord. I tillegg finnes den i mesteparten av Middelhavet. Om vinteren trekker den seg tilbake til det noe varmere vannet i sør i Nordsjøen. De små øynene sitter tett sammen på fiskens høyre side. Dette gir fisken muligheten til å ligge halvveis begravet i sanden mens den venter på at et potensielt bytte skal komme forbi. I likhet med andre flyndrer, fødes tungen med vanlig fiskeform. De unge fiskene gjennomgår tidlig en metamorfose hvor det ene øyet flytter seg. Dette skjer når fisken er ca. en centimeter stor. Konstruksjonsbåt. Konstruksjonsbåt er en båt laget for konkurranseseilas hvor konstruktøren står fritt i valg av skrogform, seilareal, lengde, vekt og materialer for å oppnå de egenskaper som er ønskelige for den individuelle båt – i motsetning til entypebåt og klassebåt hvor dette er gitt i en etablert standard eller formel som er felles for alle båter av en gitt type eller klasse. LAMP. Mer presist er det en webplattform tuftet på åpen kildekode og fri programvare. Selv om disse programmene ikke er laget spesifikt for å samarbeide med hverandre, er kombinasjonen svært populær på grunn av lave kostnader og at den er tilgjengelig for alle Linux-distribusjoner. LAMP har sin opprinnelse i CGI, som ble populært tidlig på 1990-tallet. Denne teknologien gjør brukeren av en nettleser i stand til å kjøre et program på webserveren, og deretter motta både "dynamisk" og "statisk informasjon". Skriptspråk ble brukt til disse programmene på grunn av deres evne til å manipulere tekststrømmer enkelt og effektivt, selv når teksten stammer fra ulike kilder. Derfor blir de ofte omtalt som Glue Languages (eller "Limspråk") Uttrykket LAMP ble lansert av M. Kunze i en artikkel for det tyske computerbladet "c't" i 1998. Artikkelen skulle vise at en samling fri programvare kunne være et gyldig alternativ til kommersielle produkter. Vel vitende om IT-verdenens forkjærlighet til akronymer, lanserte han begrepet LAMP som et markedsføringstiltak for å gjøre fri programvare mer populært. Blant engelsktalende ble uttrykket popularisert av O'Reilly og MySQL AB. Varianter av LAMP inkluderer LAPP (byttet ut MySQL med PostgreSQL), WAMP (byttet ut Linux med Microsoft Windows), og simpelthen AMP (unngått operativsystemet; denne variantet er gjort viden kjent av Apple Computer). Andre skriptspråk som Ruby, Lisp, Prolog, bash, og Awk kan bli byttet ut. Av disse andre er språket Ruby hyppigst antatt å være en del av LAMP. Wikipedia, den frie encyklopedi, kjører programvare som kan karakteriseres som et LAMP-program. Wikipedias MediaWiki-programvare er primært utviklet under Linux, det kjører på Apache HTTP-tjeneren, med innholdet sitt lagret i en MySQL-database, og logikken i programmet har blitt implementert med PHP. LAMP er også navnet på en (for øyeblikket ikke aktivt utviklet) filmavspiller for Linux, nemlig, så vel som navnet på MIT sitt. Lastebåt. Lastebåt er er et fartøy som er bygd med lasterom tilpasset forskjellig type last, i motsetning til passasjerbåt som primært er bygd for personbefordring. Tørrlast kan føres i bulk eller som stykkgods pakket i hensiktsmessig emballasje, flytende last i tanker. I dag pakkes gjerne stykkgods i containere som går på spesielle containerbåter. En lastebåt kan gå i linjefart eller trampfart. En mindre lastebåt i fart på kysten kalles gjerne fraktefartøy. Tunggodsskip er skip som kan ta inn og transportere gods som ikke kan fraktes på annen måt, som f. eks. andre skip. Puntland. Puntland er en region i det nordøstre Somalia. I 1998 erklærte områdets "de facto" lederskap at Puntland var en autonom stat. I dag synes det som om det stedlige regime betrakter autonomistatusen som et ledd i å omgjøre Somalia til en føderal republikk. Et stort område i nordvest – Sanaag og Sool – er omtvistet mellom Puntland og Somaliland. Selangor. Selangor, med en befolkning på 4,1 millioner, er en delstat i Malaysia. Den omgir de føderale territoriene Kuala Lumpur og Putrajaya. Staten har kystlinje mot Malakkastredet. Hovedstaden er Shah Alam, og kongebyen er Klang. Kuala Lumpur var lenge Selangors hovedstad, inntil byen – som er Malaysias hovedstad – i 1974 ble utskilt som føderalt territorium. Mattilsynet. Mattilsynet ("Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler") er den norske tilsynsmyndighet for planter, fisk, dyr og næringsmidler. Tilsynet forvalter alle lovene som omhandler produksjon og omsetning av mat, matkjeden fra jord og fjord til bord. Dette omfatter alle virksomheter innen primærproduksjon, næringsmiddelindustri og småskalaproduksjon, importører, dagligvarebutikker og alle typer serveringssteder. Mattilsynet har også tilsyn med veterinærer og annet dyrehelsepersonell, med de som behandler biprodukter (for eksempel slakteavfall), og med alle som holder dyr (også private). Det er også Mattilsynet som fører tilsyn med kosmetikk og kroppspleieprodukter, og med omsetning av legemidler utenom apotek. Mattilsynet har også som oppgave å kontrollere at bedrifter har en etisk forsvarlig produksjon, og de skal fremme god kvalitet, redelig produksjon og omsetning. Mattilsynet skal innhente kunnskap og analysere situasjonen, lage regelverk, veilede virksomheter og private, og føre tilsyn med at reglene overholdes. Tilsynet forvalter også en rekke melde- og godkjenningsordninger for virksomheter og produkter. Mattilsynet er en beredskapsetat, og skal håndtere uønskete hendelsene innenfor sitt forvaltningsområde. Mattilsynet er en sammenslåing av Statens næringsmiddeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn samt Fiskeridirektoratets sjømatkontroll og 89 kommunale næringsmiddeltilsyn, og er dermed en stor tilsynsmyndighet med svært vidtfavnende ansvarsområder. Mattilsynet har hovedkontor i Oslo, samt 8 regionkontorer og 54 distriktskontorer. Mattilsynet har ca. 1 300 ansatte. Veterinærer (cand.med.vet., matvitere (mastergrad), matteknologer (bachelorgrad) og jurister utgjør en stor del av de ansatte. Harald Gjein ble utnevnt som ny administrerende direktør 15. april 2011 og besatte stillingen 1. juni samme år. Mattilsynet forvalter matloven, dyrevelferdsloven, husdyravlsloven, dyrehelsepersonelloven, ”kosmetikkloven” og planteforedlerloven. Historie. Sommeren 2001 utnevnte daværende landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen Oddbjørn Nordset (daværende assisterende fylkesmann i Nord-Trøndelag) til prosjektleder med ansvar for å lede prosessen med å slå sammen Statens næringsmiddeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og de kommunale næringsmiddeltilsynene, til ett nytt tilsyn: Mattilsynet. Nordset tiltrådte stillingen 1. oktober 2001. På et informasjonsmøte for landbruksdepartementet den 14. august 2001, hadde Hanssen nevnt at "dagens matforvaltning er god og vel fungerende", men at "det likevel er et forbedringspotensiale". Det ble også meddelt at en samorganisering av tilsynene, forventet en effektiviseringsgevinst på 10 %. Mattilsynet ble opprettet som eget forvaltningsorgan ved kongelig resolusjon den 20. desember 2002, med virkning fra 01.01.2003. Samtidig ble Joakim Lystad ansatt som administrerende direktør. Tilsynet ble administrativt underlagt Landbruksdepartementet. Mattilsynet ble etablert 1. januar 2004, og ble offisielt åpnet 5. januar 2004. Kritikk av mattilsynet. Norges to største dyrevernorganisasjoner, Dyrebeskyttelsen, NOAH, sammen med Norsk Huskattforening, sendte i 2005 et brev til Landbruksdepartementet og Mattilsynet hvor de påpekte at dyrevern blir nedprioritert av Mattilsynet. Det ble også nevnt hvordan sterke sosiale bånd mellom myndighetene og privatpersoner hindrer effektivt dyrevern. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) kritiserte i 2006, Mattilsynets kontroll med måten norske pelsdyr avlives på, dyretransport, og slakterier. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) kritiserte i 2009, Mattilsynets overvåkning av matvarer, særlig fiskeprodukter, som kommer inn i Norge gjennom grensekontrollstasjonene til Mattilsynet. ESA oppdaget blant annet mangelfull veterinærkontroll, manglende oversikt over transittvarer, og dårlig samarbeid mellom mattilsynet og tollvesenet. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) kritiserte i 2009, Mattilsynets for manglende kontroll med dyrenes helse i norske fjøs. Makrellbåt. Makrellbåt er en fiskebåt som primært er tilpasset fangst av makrell. Opprinnelig var makrellfisket et fjordfiske fra robåter med dorg som redskap. Var vinden god, kunne båter med 4-6 mann sette seil og få 200 til 300 makrell på en dag. Over tid utviklet makrellfisket seg til drivgarnsfiske langs kysten og bankefiske. Makrellbåtene var en del av denne utviklingen, og den typiske båten ble stadig større, tilpasset redskapen og de aktuelle farvann. Drivgarnsbåtene var omkring 22’, mens bankebåtene kunne måle over 30’. Omkring 1865 ble vanlig å bygge Listerskøyter med dekk og slupprigg til makrellfisket. Ettersom garnlenkene ble større, økte også størrelsen på båtene og de ble etter hvert opptil 40’. Enkelte av de største makrellbåtene fikk da også to master. Noe etter 1900 ble det vanlig å utstyre makrellbåtene med motor. Johns Hopkins Hospital. Johns Hopkins Hospital er et universitetssykehus i Baltimore i den amerikanske delstaten Maryland. Hospitalet ble grunnlagt ved hjelp av en testamentarisk gave fra filantropen Johns Hopkins og regnes som et av verdens beste sykehus. Lars Levi Læstadius. a>et er fra 1830-tallet og sannsynligvis det eneste som finnes av ham. Lars Levi Læstadius (født 10. januar 1800 i Jäkkvik, død 21. februar 1861) var en svensk prest og botaniker, som mest av alt er kjent for å ha startet den kristne bevegelsen læstadianismen. Oppvekst og studier. Læstadius ble født i Jäkkvik som ligger rundt 7,5 mil fra norskegrensen ved Saltfjellet, senere flyttet de til Arjeplog. Lars' far, Carl, var av gammel presteætt, flere av forfedrene hadde vært prester ulike steder i Sverige. Carl hadde flere jobber, blant annet som bergverksmann i en sølvgruve, blureiser og drev en del med jakt. Familien var meget fattig og faren misbrukte alkohol, noe som påvirket familien mye. Da Lars var 8 år flyttet han og den 2 år yngre broren, Petrus, til den eldre halvbroren, Karl Erik, som nettopp var blitt prest i Kvikkjokk, 10 mil lengre nord. Her holdt de til i 8 år, de gikk på skole og gjorde mye praktisk arbeid som fiske, høying og vedhugst. Det er her interessen for blomster kommer frem i Læstadius. Etter en gymnasutdannelse i Härnösand, nord for Sundsvall, var universitetet i Uppsala veien. Før han kunne starte der, måtte han skaffe penger til studiene. Dette gjorde han ved å gå på ski fra hus til hus i omkring 500 mil for å be om støtte til studiene. Og med hjelp fra halvbroren Karl Erik, klarte Læstadius å starte på botanikk-studiene i Uppsala. Han begynte året etter på teologi-studiet for å kunne tjene mer penger gjennom arbeid. Han var en fremragende student, og hans interesse for botanikk gjorde at han fikk stilling som assistent ved det botaniske fakultet mens han studerte teologi. I 1838 var han med på den franske La Recherche-ekspedisjonen til Svalbard og Finnmark. Nyåret 1844 visiterte han Åsele kirke. Der traff han lappepia-Maria, som skulle vise seg å bli en milepæl i hans liv og virke. I 1827 giftet han seg med Brita Katarina (Kajsa) Alstadius. Paret fikk 15 barn hvorav 3 døde som barn. Læstadius ble ordinert som prest i 1825 av biskopen i Härnösand, Erik Abraham Almquist. Hans første prestegjeld var Arjeplog, hvorav han ble misjonær for regionen Pite. Fra 1826 til 1849 var Læstadius prest i Karesuando prestegjeld. Fra 1849 frem til sin død i 1861 tjenestegjorde han som prest i Pajala. Sørkinahavet. Sørkinahavet er den delen av Stillehavet som avgrenses av det asiatiske fastlandet og øyene Sumatra, Borneo, Luzon og Taiwan. Følgende land har kyst mot Sørkinahavet: Kina, Vietnam, Kambodsja, Thailand, Malaysia, Singapore, Indonesia, Brunei, Filippinene og Taiwan. Sørkinahavet har forbindelse mot Øst-Kina-havet i nord gjennom Taiwanstredet, mot Filippinerhavet i øst gjennom Luzonstredet, mot Javasjøen i sør mellom Sumatra og Borneo, og mot Andamanhavet og Indiahavet i vest gjennom Malakkastredet. Mot det asiatiske fastlandet danner Sørkinahavet to store bukter; Tonkinbukta i nordlige Vietnam og sørlige Kina, og Thailandbukta mellom Indokina og Malayahalvøya. Det store havstykket omfatter 3 500 000 km². Det er over 200 små øyer og rev rundt omkring i havet, mange av dem omstridt mellom de omliggende land. Padang. Padang er provinshovedstad for Vest-Sumatra på Indonesia. Den har en befolkning på omkring 800 000. De fleste innbyggere tilhører "minangkabau-folket" og har sitt eget språk "minangkabau" (kort: "minang"). Men det er også en kinesisk minoritet sør i byen, i "Kampung Cina" (på minangkabau: "Kampuang Cino", «Chinatown»). Minangkabauene er overveiende muslimer, det kinesiske mindretallet overveiende kristne (for det meste protestanter, skjønt det er også mange katolikker). Byen ble katolsk bispesete i 1961. Padang er den største havnebyen på Sumatras vestkyst. Siden 1500-tallet har byen vært et viktig handelssted. På 1500- og 1600-tallet ble dyrkningen og handelen med pepper utviklet, og ble utskipet til India, Portugal, Storbritannia og Nederland. Denne byen som ble en nederlandsk handelspost i 1680 og for det meste var del av nederlandsk Ostindia, var i to omganger under britisk kolonistyre. Første gang var fra 1781 til 1784, og annen gang fra 1795 til 1819. Fra omkring 1780 var gull Padangs viktigste handelsvare, det var gullgruver i omlandet. Da gruvene var tømt, ble kaffe og tekstiler av mer fremtredende økonomisk betydning. I vår tid utskipes særlig sement, kanel, steinkull, kaffe, muskatnøtt, triplex, rattan, gummi, kopra og te. Padang har en utviklet turistnæring, særlig fordi byen er utgangspunkt for surfere som vil prøve bølgene ved Mentawaiøyene. Byen har et universitet, Andalas-universitetet, grunnlagt i 1956. Veobreahesten. Veobreahesten (også Veobrehesten) er et fjell i Lom kommune i Oppland fylke. Fjellet ligger ved den nordvestre enden av Veobreen. Veobreahesten ble førstegangsbesteget av Knut Olsen Vole og Diderik B. Burchard i 1949, og er den siste toppen på det norske fastlandet som ble besteget. Londons bydeler. Londons bydeler (engelsk "London boroughs") utgjør 32 administrative distrikter i Stor-London. Tolv av bydelene utgjør indre London, som er den egentlige London by, mens de resterende tyve utgjør ytre London og består av forsteder og nærliggende byer. Begrepet bydel kan i noen tilfeller være noe villedende, da enkelte av dem egentlig er selvstendige byer som tilhører regionen Stor-London. I forhold til hvordan de administreres er det allikevel korrekt å omtale dem som bydeler, da de er underlagt Londons borgermester. Fra 1986 til 2000 var det ingen sentral myndighet i London, slik at bydelene i praksis fungerte som selvstendige byer. I 2000 ble Stor-Londons myndigheter, med borgermesteren og Londonforsamlingen innført. City of London er ikke en bydel, men en selvstendig by og (sui generis) et seremonielt grevskap. Lofot-stormen 1849. Lofot-stormen 1849 er rapportert å ha funnet sted utenfor Lofoten den 11. februar 1849. Hans H.S. Schulzes reiseskildring fra Nordland utgitt i 1865 omtaler en storm denne dagen der 500 mann skulle ha druknet: "«Det gaar intet Aar hen, uden at Havet fordrer sine Offre under Vinterfisket; men et Par Baades Mandskab anses kun som en ringe Tribut til Bølgerne. Enkelte Aar indtræffe derimod større Ulykker, som i lang Tid bevare sig i Fiskernes Erindring. I 1848 den 11te Februar, saavidt jeg mindes, indtraf en saadan Ulykkesdag, og selv de djærveste Fiskere blegne, naar de omtale denne Dag. Hvor mange Folk der gik under, er ikke godt at vide, da Værene staa i liden Forbindelse med hverandre; men man dømte saa, at en 500 Mand omkom...»" I "Tromsø Tidende" for 25. februar 1849 heter det i ei melding på første side: "«I Lofoten er Fisket begyndt godt, og slaar til baade i Øst- og Vestlofoten. Veiret var meget haardt, og mangfoldige Baade skulle have sat til under Stormen.»" Professor Narve Fulsås viser i Historisk Tidsskrift (2001) til at undersøkelser i aviser fra det aktuelle tidspunktet trekker i tvil både datering og tapstall og mener at et så stort antall som 500 omkomne sannsynligvis er en overdrivelse. Han mener Schulze i sin bok utgitt 16 år senere må ha tatt feil årstall. Tromsø-avisen bekrefter imidlertid at det har vært en storm i 1849 og at svært mange båter har forlist. Det er umulig å få eksakte opplysninger om ulykka. Fulsås mener at ingen i samtida var i stand til å ha et slikt samla oversyn. Dessuten er det i dag vanskelig å foreta en etterkontroll siden både kirke- og klokkerbøker i Vågan ble ødelagt i brannen i Vågan kirke i 1865. I kirkeboken for Buksnes kommune Nordland (1849) er liste over 24 omkomne på sjøen den 11. februar. Det satt igjen 17 enker i kommunen etter denne tragedie. Klatrefører. En klatrefører er, innen fjellklatring, en samling rutebeskrivelser. Hver klatrerute er angitt med vanskelighetsgrad, lengde i antall meter og antall taulengder og omtrentlig antall timer det tar å klatre ruten. På kartene er det en rekke spesielle symboler som viser ting som er relevante for en fjellklatrer. Det finnes egne symboler for standplasser, bivuakker, løse steiner, gress, snø og is, renner, kaminer, riss, diedere, sva, hyller, overheng, varder, klemblokker, pendeltraverser m.m. Dieder. Et dieder er, innen fjellklatring, en fjellformasjon som er som et innvendig hjørne. Denne formasjonen gir mulighet for stemming, dvs. at all tyngde hviler på begge ben, slik at en kan avlaste armene. Gråsonen. Grenselinje mellom Norge og Russland i havet. Ratifisert 7. juni 2011og trådte i kraft en måned senere den 7. juli 2011. «Gråsonen» er et havområde nord for Norge og Russland. Det er en kontroversiell betegnelse som ble lansert av havrettsminister Jens Evensen (A), på et havområde mellom Norge og Russland som fra 1970 til 2010 var gjenstand for diskusjon i sammenheng med grenselinjen for kontinentalsokkelen i Barentshavet. Overlappende krav fra begge parter medførte et samlet omstridt område på 175 211 km². 27. april 2010 ble Norge og Russland tentativt enige om en oppdeling av Gråsonen. Det normale utgangspunkt for grensedragning i internasjonale forhandlinger er midtlinjeprinsippet. Både havrettstraktatens artikkel 15 og Genèvekonvensjonen av 1958 fastslår at midtlinjeprinsippet skal være det normale ved grensedragning til sjøs. Ut fra dette står det norske kravet på trygg folkerettslig grunn. Det aller meste av den såkalte Gråsonen lå innenfor det som etter normal grensedragning ville være norsk. Sovjetunionen påberopte seg imidlertid et eget vedtak fra 1926 – som ikke var anerkjent av noen andre land – som krevet at grensen skulle følge sektorprinsippet. Området som kalles «Gråsonen» har store fiskeri- og petroleumsressurser. Fisket i «Gråsonen» reguleres av den midlertidige «Gråsoneavtalen», inngått i januar 1978. Havrettsminister Jens Evensen og hans statssekretær Arne Treholt hadde ansvaret for fremforhandlingen av Gråsoneavtalen. Det er blitt hevdet at Evensen og Treholt gav uforholdsmessig store innrømmelser til Sovjetunionen, at dette hadde sammenheng med en pro-sovjetisk holdning, og at avtalen var til stor økonomisk og sikkerhetspolitisk skade for Norge. Senere ble Treholt avslørt som sovjetisk spion og i 1985 ble han dømt for landssvik. Han ble ikke tiltalt for spionasje for sin rolle under Gråsoneforhandlingene, men i et intervju med Danmarks Radio i 1990 innrømmet han at han lot en representant for KGB få se de norske møteprotokollene. Mange mente at Evensen under forhandlingene hadde gått langt utover sine fullmakter som havrettsminister, og avtalen vakte forferdelse både på Stortinget og i hans egen regjering. Evensen forsvarte seg med at avtalen bare var ment å være en «midlertidig avtale». Til tross for dette har ikke avtalen blitt endret siden. Særlig den borgerlige opposisjonen mente også Evensens lansering av betegnelsen «Gråsonen» var meget uheldig, da den impliserte at Norge ikke fullt og helt fastholdt sitt krav på det man anså som rettmessig norsk territorium. En rekke forhold i området ble regulert av «Gråsoneavtalen» mellom Norge og Sovjetunionen/Russland. «Gråsoneavtalen» ble fornyet hvert år. Den regulerte hvordan hvert av landene fører oppsyn og kontroll med sitt eget lands fiskefartøyer i det aktuelle området. Videre fastslo avtalen at begge land kan utøve det samme oppsynet over andre lands fartøyer. Blant annet på grunn av de usikre forvaltningsforholdene kunne det ikke igangsettes leteboring eller utvinning av olje og gass i Gråsonen. Klemblokk. a> er et typisk eksempel på en klemblokk. Klemblokk er, innen fjellklatring, en steinblokk som ligger i klem mellom to fjellvegger. De fleste slike blokker i Norden er flyttsteiner som ligger igjen etter siste istid. En av Norges mest kjente finnes på vei til Kjerag nær Lysebotn i Rogaland. Filantropi. Filantropi (av gresk "filos", venn; og "anthropos", menneske) innebærer å handle til beste for andre, uten å tenke på økonomisk vinning. En filantrop er altså både en som gir av sine finansielle midler og en som gir av sin tid og kompetanse, gjerne til veldedige saker eller organisasjoner. Det blir ansett for å være en effektiv måte å bidra til forandring og utvikling i samfunnet uten å gå omveien om myndighetenes byråkratiske apparat. En person som bedriver filantropi kalles filantrop. Filantropi er en viktig inntektskilde for kunstneriske, religiøse og humanitære saker. Filantropi er ikke alltid sett på som et universalt gode. Filosofer som Friedrich Nietzsche har protestert mot filantropi på filosofisk grunnlag, hvor de sammenligner det med at de svake lever av de sterke. Styresmaktene er oftest støttende overfor filantropiske tiltak. I mange land blir de som gir penger til veldedige formål, gitt skattelette for deres giverglede. En variant av denne tankegangen er den amerikanske ytterste høyresides tanke, hvor ønsket er å fjerne all statlig støtte, og overlate pengebidragansvaret til filantropene. Robert L. Payton utvidet den tradisjonelle definisjonen i sin bok «Philanthropy: Voluntary Action For the Public Good», i 1988. Isbre. En isbre er en stor, langvarig masse av is som er blitt til på landjorden og som beveger seg på grunn av gravitasjon og som gjennomgår indre deformasjon. Glasiologi. Isbreer utgjør den største samling ferskvann på Jorda, og nest etter havene den største samling av alt vann. En regner da med polarområdene. Isbreer fins på alle jordas kontinenter, unntatt Australia. Isbreer er mer eller mindre permanente samlinger av is og hard snø, som har en tilstrekkelig tykkelse og tyngde til å flyte på grunn av sin egen vekt. Som en tommelfingerregel kan man si at når ispakken overstiger 20 m tykkelse vil isen bli plastisk og derved begynne å bevege seg gjennom deformasjon. Geologiske formasjoner som er skapt av isbreer er blant annet U-daler og botner, og morener som er dannet ved at en isbre har transportert stein og løsmasser. Fjordene og de fleste dalene i Norge er eksempler på breskapte landformer. Typer av isbreer. Det er flere metoder for å klassifisere breer. Den svenske glasiologen Hans Wilhelmsson Ahlmann laget et system for å klassifisere isbreene basert på temperatur. På denne måten kan det skilles mellom varme eller tempererte isbreer som har en temperatur nær frysepunktet fra overflaten til bunnen hele året, og kalde eller polare isbreer som alltid er under frysepunktet. I praksis har det imidlertid vist seg at mange isbreer har partier som er varme og andre kalde, slik at denne klassifikasjonen er vanskelig å anvende i praksis. På Svalbard er de fleste isbreene kalde. Ahlmann laget også et klassifikasjonssystem basert på isbreenes utseende (morfologi), der han skilte mellom 10 typer av isbreer. Av de som er utbredt i Europa er platåbre, dalbre, botnbre, hengebre og isstrømnett. Disse kalles ofte med en samlebetegnelse alpine isbreer. I tillegg fins det innlandsis som dekker en stor del av et kontinent, som på Grønland. De minste alpine isbreer dannes i fjellsider og -daler og som botnbreer og dalbre. I noen fjellområder dannes slike isbreer så tett at de former hele området med alpine former: dype, bratte botner avskilt av tynne og bratte fjellrygger. I bratteste partiene kan dessuten isbreer ha åpne fjellpartier, slik at breen over danner en hengebre som tilfører masse til resten av isbreen ved isras. Større isbreer kan dekke hele fjellområder og kalles platåbre. Platåbreer har gjerne utløpere i form av dalbreer rundt platået, som kan gå titalls km fra isbreens hovedmasse. Den største platåbreen i Norge og på fastlandet i Europa er Jostedalsbreen. Slike isbreer fins bl.a. også på Svalbard, Island, i Canada og Alaska De største isbreene er innlandsis, som er ismasser som dekker meget store landområder. Antarktis og Grønland er de eneste stedene hvor det er innlandsis nå. Innlandsisen på Grønland inneholder så store mengder med ferskvann, at hvis den smeltet fullstendig ville medføre at havnivået steg med 6 – 7 meter. Hvis den Antarktiske innlandsisen smeltet, ville havnivået stige med ca 65 meter. Gjennomsnittlig istykkelse på innlandsisen i Antarktis er ca 2000 meter. Isbreer kan ha utløpere i havet. Ved iskanten vil da isblokker kalve i havet (dvs. brekke løs) og danne isfjell som flyter vekk. Hvis isbreen er bratt nær iskanten, kan ras og kalving ovenfra gi store plask når isblokker faller ned i sjøen. Hvis vannet er dypt, kan også kalving skje under vann, noe som medfører at isfjellet kommer til overflaten med stor kraft. Blåis betegner den nedre delen av en isbre, der snøen smelter om sommeren og overflaten består av is. Danning av isbreer. Omdanning av snø til is Snøen som danner tempererte isbreer omdannes fra nysnø til kompakt snø ved gjentatt smelting og frysing i løpet av første sommer. Under presset fra påfølgende års snø, omdannes snøen til grove iskrystaller som kalles firn. Etter flere år vil presset øke ytterligere og firnen vil bli omdannet til kompakt bre-is. Hvis mengden is og snø er tilstrekkelig stor, vil bre-isen få plastiske egenskaper og komme i ”flyt”. Dette skjer i de dypere delene av isbreen og skaper bevegelse i hele isbreen. Normalt flyter isbreen nedover, selv om en isbre ikke trenger en nedoverbakke for bevegelse, siden de kan drives av en kontinuerlig opphoping av snø og is i det indre som presser isen ut mot kantene. Dette gjelder spesielt store isbreer og innlandsis. Nær overflaten er isbreen mindre plastisk og føyelig, og det vil ofte dannes bresprekker. Bresprekkene skyldes interne spenninger i isbreen på grunn av forskjeller i bevegelse og hastighet, som følge av variasjoner i underlaget eller sidene rundt isbreen, friksjon mot fjellsider, m.m.. Bresprekker blir ikke dypere enn 50 m, og er ofte vesentlig grunnere. Bresprekkene kan opptre i alle deler av isbreen, men hyppigst der bevegelsen er størst. Der isbreen for eksempel sklir over en kant eller kul i underlaget vil det normalt oppstå tverrgående sprekker. Tilsvarende i en yttersving eller et annet sted der hastigheten øker. På flatere parter vil sprekkene helt eller delvis lukke seg igjen. Der isbreen har bevegelse rett vekk fra en fjellside vil det oppstå en bregleppe. Slike sprekker kan være dypere og videre enn sprekker på andre deler av isbreen. Nær fjellsider kan det om sommeren oppstå smeltekløfter, som skyldes at smeltevann har rent langs fjellet og smeltet isen. Bresprekkene oppstår også i de delene av isbreen som er snødekt, slik at det dannes snøbroer over bresprekkene. Snøfall og vind vil dekke til bresprekkene ytterligere, slik at snøbroer ofte er vanskelige å se. Bresprekker med mer eller mindre solide snøbroer utgjør en vesentlig fare ved usikret ferdsel over isbreer. Temperatur og avsmelting varierer på isbreens overflate og kan skilles i flere soner. I de øverste delene av breen kan snøen være tørr hele året, selv om sommeren, og ingen smelting vil skje. I lavere høyde vil deler av snøen smelte og skape smeltevann som siger nedover i snølaget. Under dette vil våtsnøsonen være området hvor all snøen som har kommet siden sist sommer vil ha oppnådd 0 °C. I området under dette vil overflaten bestå av is om sommeren, og smelting vil påskyndes av sollys, regn og mild vind. Smeltevannet danner ofte små bekker nedover isbreens avsmeltingsområde. Bekkene ender som regel i bresprekker, men kan i enkelte tilfeller danne vannhull til bunnen av breen. Mesteparten av smeltevannet renner ut gjennom en tunnel nederst på breen. Utgangen til tunnelen kalles breporten. Isbreens blå farge blir ofte feilaktig sagt å skyldes små luftbobler i isen. Imidlertid skyldes blåfargen det samme som gjør at vann er blått, på grunn av vannmolekylenes tendens til å absorbere litt rødt lys.. Et kaldt klima er ikke tilstrekkelig for å danne isbreer. Det fins steder på jorda der klimaet er kaldere enn ved isbreene i Norge, uten at det dannes isbreer. Dette har vært tilfellet under istidene i kvartær i store områder av Sibir, sentrale deler av Alaska og i Manchuria. I dag fins slike områder i Antarktis’ Dry Valleys og i deler av Andesfjellene mellom 19°S og 27°S over den svært tørre Atacamaørkenen der fjellene når 6700 meter over havet. Isbreens oppbygging. Den øvre delen av en isbre får mest snøfall og kalles akkumulasjonssonen, siden det er i dette området isbreen samler masse. Generelt vil minst 60 – 70% av en isbres areal være i akkumulasjonssonen. I den nedre delen av isbreen mister isbreen mer masse gjennom smelting enn den mottar ved snøfall og dette området kalles ablasjonssonen. Forholdet mellom isbreens akkumulasjon og ablasjon kalles isbreens massebalanse. Endringer i massebalansen skyldes følgelig mengden av nedbør og særlig snø den mottar i forhold til mengden som fordamper og som smelter og renner vekk. Målinger av massebalansen er mulig ved å måle mengde og tetthet på snøfall om vinteren, og smelting om sommeren. I Norge måler NVE massebalansen på flere norske isbreer, både vinterbalanse (hovedsakelig tilvekst) og sommerbalanse (hovedsakelig smelting). Mellom akkumulasjons- og ablasjonssonene ligger likevektslinjen, og angir de stedene hvor mottaket av ny snø er lik mengden av smelting. Endringer i en isbres massebalanse kan indikeres ut fra bevegelser i likevektslinjen, men er langt mindre sikker metode enn massebalansemålinger. Isbreens bevegelse. Is er et materiale som lett sprekker opp helt til tykkelsen overstiger ca 50 meter. Ved større tykkelse vil trykket føre til at isen blir plastisk og få flytende egenskaper. Bre-is er bygget opp av lag på lag med molekyler med relativt svake bindinger mellom lagene. Når stresset på lagene overstiger bindingen mellom dem, vil laget over bevege seg raskere enn laget under. I en annen form for bevegelse, kan isbreen dessuten skli mot underlaget, med smeltevann som glidemiddel. Ettersom trykket øker mot bunnen av isbreen, vil også frysepunktet for breen minke og isen smelte. Friksjon mellom is og underlag (stein) og dessuten geotermisk varme fra jorda bidrar også til smelting. Denne type bevegelse dominerer for tempererte isbreer. Geotermisk varme betyr mer jo tykkere isbreen blir. Oppsprekking. De øverste 50 meter av isbreen (nærmest overflaten) har andre egenskaper. Her beveger isen seg mer som en fast enhet og det oppstår sprekker der bevegelsen varierer pga. terrenget. Disse sprekkene kan bli opptil 50 meter dype, før isbreens plastiske sjikt dypere ned vil hindre dypere oppsprekking. Hastighet. Hastigheten for isbreens bevegelse er delvis bestemt av friksjon. Friksjon gjør at isen i bunnen av isbreen beveger seg saktere enn is høyere opp. I alpine isbreer vil det også være friksjon mot sidene, som bremser isbreens fart langs kantene i forhold til midten. Dette ble demonstrert allerede på 1800-tallet, ved at staker ble festet i isen langs en linje, og etter noe tid ville stakene midt på isbreen ha beveget seg lenger enn de på kantene. Overflatehastighet i isbreer varierer vesentlig. Norske isbreers hastighet varierer fra noen få meter pr år til 500 meter pr år. Det normale på en brearm er trolig mellom 10 og 30 meter pr år. Noen isbreer har sterkt varierende bevegelser av brefront og overflatehastighet. Over mange år kan hastigheten være lav, samtidig som brefronten trekker seg sakte tilbake. Plutselig kan så isbreen forandre hastighet og i løpet av ett eller to år gjøre sterk fremrykning av brefronten over mange km, samtidig som overflatehastigheten øker kraftig. Slike fremrykninger kalles surges på engelsk og pulserende isbreer på norsk. Slike fremrykninger er godt dokumentert fra Svalbard, men det fins også eksempler fra Island. Det er i dag fortsatt ingen fullgod forklaring på pulserende isbreer, men den aksepterte teori lansert av Meier & Post i 1969 er basert på at enkelte isbreer kan akkumulere masse over et kritisk nivå som dramatisk endrer egenskapene for isbreen. Når ishastigheten forandrer seg, oppstår et brefall der underlaget blir brattere, og bresprekker er vanlige i brefall. Et brefall kan sammenlignes med en frosset foss, og er ofte rundt 30 – 40 meter dype, og nederst lukker sprekkene seg. Voksende isbreer får ofte en bratt front, og bevegelser i isen kan føre til at store isblokker raser ned. Klimaforandringer. Isbreer er meget følsomme i relasjon til klimaforandringer og blir derfor regnet av FNs klimapanel (IPCC) som en nøkkelindikator for klimaforandringer. Fremtiden til om lag førti prosent av jordklodens innbyggere vil kunne bli omfattet av smeltingen av snø og breer. Mindre snø og is medfører også at jordoverflaten absorberer mer varme, hvilket kan forsterke den globale oppvarmingen. Isbreer i Norge. Jostedalsbreen er Norges største isbre. Hans Wilhelmsson Ahlmann. Hans Wilhelmsson Ahlmann (født 14. november 1889, død 10. mars 1974) var svensk geograf, glasiolog. og diplomat. Han var en av hydroglasiologiens pionerer og i 1950 ble han Sveriges ambassadør til Norge, et verv han hadde til 1956. Ahlmann ble professor i geografi ved Stockholms högskola i 1929. Han var opptatt av feltundersøkelser, og ledet våren 1931 en ekspedisjon til Nordaustlandet. Sammen med professor Harald Ulrik Sverdrup var han i 1934 igjen på Svalbard, denne gangen for å undersøke isbreene på Vest-Spitsbergen. Siden undersøkte han Vatnajökull på Island i 1936 og vinteren 1939-40 ledet han svensk-norske undersøkelser av isbreene på Grønland. I 1946 sto han for undersøkelser av isbreene på Kebnekaise. Han tok initiativet til en vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis 1949 til 1952 og var formann i ekspedisjonens svenske komité. Malmbåt. Malmbåt er en bulkbåt laget for transport av malm. Malmbåter kan ha en tonnasje opptil 300 000 dwt. Malm er en svært tung last og konstruksjonen må derfor dimensjoneres etter dette. Bæreevnen utnyttes uten at lasterommene fylles. Dette betyr at konvensjonelle malmbåter får et lavt tyngdepunkt, noe som gir krappe bevegelser i sjøgang. Malmbåter bygges derfor gjerne med vekselvis korte og lange lasterom og tar malmlast bare i de korte. Dermed kan det lastes høyere og tyngdepunktet blir gunstigere. Om båtene har andre og lettere tørrbulklaster, som f. eks. korn, kan alle rom fylles. OBO-båt. OBO-båt er en lastebåt spesiallaget for kombinerte laster, noe som gir et bredt bruksområde. OBO står for Ore-Bulk-Oil. Lasterommene i disse båtene kan brukes som tanker for olje og oljeprodukter, samt føre tørre bulkvarer som korn, kull og malm. Den første OBO-båten som ble bygget var MS «Naess Norseman». Den ble bygget ved det tyske skipsverftet A.G. Weser for Norness Shipping, som var kontrollert av den bergenske skipsrederen Erling Dekke Næss. Fartøyet ble døpt 16. juni 1965 som «Naess Norseman». Det var 250 meter langt, og 37 000 bruttotonn. Næss var, sammen med sin skipsarkitekt og ingeniør T. M. Karlsen, mannen bak idéen og hovedutvikler av skipstypen. Den tyske industrimannen Krupp, som eide A.G. Weser, foreslo at skipstypen skulle kalles Naess-type, Næss selv fant det imidlertid mer fornuftig å kalle skipet etter lastene det fraktet. Skip for kombinasjonslaster har et spesielt risikomoment i at stor belastning og høy slitasje fra malmlaster over tid kan gi hull og sprekker som ikke alltid oppdages og repareres fortløpende. Når skipet siden tar en oljelast, kan olje sive ut og føre til at det dannes eksplosiv gass. En av teoriene vedrørende forlisene av «Berge Vanga» og «Berge Istra» er at slike lommer av gass skapt av tidligere oljelaster har eksplodert i forbindelse med vedlikehold og reparasjon (sveising) i ballasttanker/lasterom eller andre deler av strukturen i rom sjø. Barking and Dagenham. Barking and Dagenham er en bydel i Stor-London. Den ligger i ytre London, i regionens nordøstlige del. Som bydel utgjør den også et administrativt distrikt. Bydelen ble opprettet i 1965 ved sammenslåingen av Barking og Dagenham, som begge lå i Essex. De fleste boligområdene i distriktet ble opprettet av Londons grevskapsforvaltning i mellomkrigstiden. Mange flyttet fra slumtilstander i Londons East End, spesielt da nye fabrikker sprang opp i distriktet. Industrien hadde nedgangstider i 1980-årene, og dette førte til at servicenæringer ble en viktigere del av økonomien. Pr. 2006 hadde Barking og Dagenham de laveste boligprisene i Stor-London. Glasiologi. Glasiologi er læren om isbreer og prosessene knyttet til dem. Forskning i glasiologi foregår for en stor del i Antarktis. I Norge gis det også gode muligheter til forskning på isbreene. Bevegelse. Alp, Horn: spir av fjell som er dannet av headward erosion av en ring rundt en fjelltopp. Ikke lagdelte. Till-usortert: (glasialt mel til grus) avsatt av receding/advancing isbreer, slik at det dannes morener og drumliner Statens petroleumsfond. Statens petroleumsfond var et norsk statlig fond som ble opprettet 22. juni 1990. Det endret navn til Statens pensjonsfond – Utland 1. januar 2006. Statens petroleumsfond hadde som formål å forvalte de norske petroleumsinntektene. Fondet ble hvert år tilført inntekter tilsvarende statens netto kontantstrøm fra Norges petroleumsvirksomhet, samt avkastningen av fondets formue. Fra fondet ble det i tillegg trukket et beløp for å dekke det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet. Dette beløpet skulle i henhold til handlingsregelen ikke være større enn fire prosent av fondets verdi, men denne regelen ble jevnlig overskredet siden den ble innført i 2001. Finansdepartementet hadde det rettslige ansvaret for forvaltningen av fondet, mens Norges Bank hadde ansvaret for den operative forvaltningen, i samsvar med retningslinjer gitt av Finansdepartementet. Alle fondets midler ble investert i utlandet, både i aksjer, obligasjoner og andre rentebærende verdipapirer. I perioden 1990–95 ble statsbudsjettene gjort opp med underskudd, og det ble derfor ikke opparbeidet kapital i fondet. Det første innskuddet i fondet ble dermed gjort i 1996. Ved utgangen av tredje kvartal 2005 var den samlede verdien av fondet på 1281 milliarder kroner, etter en økning på 74 milliarder kroner i første kvartal, 53 milliarder i annet kvartal og 97 milliarder i tredje kvartal. Avkastningen i 2004 var på 8,9 prosent. Ytre London. Ytre London (engelsk Outer London) er et navn på den del av Stor-London som ligger utenfor den gamle London by, eller indre London. De tyve bydelene i ytre London ble innlemmet i Stor-London i 1965, og hørte tidligere til andre grevskap (counties). Unntaket er North Woolwich, som også før 1965 var en del av London. Bydelene som regnes med er: Barking and Dagenham, Barnet, Bexley, Brent, Bromley, Croydon, Ealing, Enfield, Haringey, Harrow, Havering, Hillingdon, Hounslow, Kingston upon Thames, Merton, Newham, Redbridge, Richmond upon Thames, Sutton og Waltham Forest I enkelte sammenhenger, spesielt i forbindelse med befolkningsstatistikk, brukes en annen definisjon på ytre London. Man ekskluderer da Newham og Haringey, men inkluderer Greenwich. Årsaken til dette er at det gjør det lettere å sammenligne tall fra før og etter omstruktureringen i 1965. Riau. Riau er en provins i Indonesia, sentralt beliggende på øya Sumatra. Den grenser til provinsene Nord-Sumatra, Vest-Sumatra og Jambi. Provinshovedstaden heter Pekanbaru. Provinsen har kyst mot Malakkastredet, og på motsatt side ligger den malayiaske Malayahalvøya og øystaten Singapore. Utenfor kysten ligger Riauøyene, som sammen med noem mer fjerntliggende øyer i Sørkinahavet ble utskilt fra Riau og gjort til en selvstendig provins ved navn Kepulauan Riau på indonesisk. Det meste av provinsen Riau er flatland, og det er mye sumplandskap. Provinsen er rik på naturressurser som olje, naturgass, gummi, palmeolje, fisk og trevirke. Indre London. Indre London (engelsk Inner London) er en betegnelse på de 12 bydeler i Stor-London som tradisjonelt har utgjort London by. Fra til 1965 utgjorde området grevskapet London. Unntaket er North Woolwhich, som ble overført til Newham og dermed tilhører ytre London. Begrepet brukes også i en mer begrenset og urformell forstand om et mindre område i indre bykjerne, og da gjerne i forbindelse med omtale av storbyproblemer. Bydelene som regnes med er: Camden, Greenwich, Hackney, Hammersmith and Fulham, Islington, Kensington and Chelsea, Lambeth, Lewisham, Southwark, Tower Hamlets, Wandsworth og Westminster. City of London administreres ikke som en del av Stor-London, men i enkelte sammenhenger regnes også denne selvstendige byen med fordi visse tjenester utføres i samarbeid. Newham har søkt om å bli omdefinert fra ytre til indre London. Årsaken til dette er at det gis spesielle statlige overføringer til bydelene i indre London for å takle storbyproblemer, og bydelsrådet i Newham mener at bydelen sliter like mye med disse problemene som de i indre London. I enkelte sammenhenger, spesielt i forhold til befolkningsstatistikk, brukes en annen definisjon der Haringey og Newham er inkludert, mens Greenwich regnes som del av ytre London. Seismologi. Seismologi er læren om jordskjelv og beslektede fenomener, som for eksempel bølgebevegelser (som forårsaker tsunamier). Høyde. Høyde er en måling av avstanden fra nederst til øverst av noe som er oppreist. Målingen må gjøres vertikalt, ellers benevnes den lengde (eller noen ganger bredde). Som med lengde og bredde, er høyde målt i enheter for lengde. I geodesi er høyde den metriske, vertikale avstanden et punkt (vanligvis i terrenget, som for eksempel en fjelltopp) har over en "referanseflate", som for eksempel gjennomsnittlig havnivå. En mer presis definisjon av en referanseflate er en geoide, som er ekvipotensialflaten til geopotensialet som sammenfaller, i gjennomsnitt, med gjennomsnittlig havnivå. En høyde som er målt i forhold til en geoide kalles ortometrisk høyde. Menneskers høyde er noe man studerer innenfor antropometri. Som det er blitt påpekt i en artikkel i "The New Yorker" er gjennomsnittshøyden til menneskepopulasjoner et bekvemt mål på alle faktorene som påvirker en gruppes velvære. Mens variasjoner i høyde i en populasjon er avhengig av genetikk, så er er variasjoner i høyde mellom populasjoner først og fremst avhengig av miljøet. FN bruker høyde, som ett av flere mål, for å overvåke ernæringsforhold i utviklingsland. I menneskepopulasjoner kan høyde uttrykke komplekse data om en gruppes oppvekst, sosiale forhold, ernæring og helseforhold. Caerleon. Caerleon, walisisk Caerllion, Latin Isca Silurum, Caerleon upon Usk, er en landsby ved elven Usk, i den nordlige utkanten av Newport i Wales. Den utgjør et viktig arkeologisk område, da det lå en romersk festning på stedet mellom ca. 75 og 300. Det er også et keltisk fort på en årsrygg. Navnet regnes gjerne for en forvanskning av et eldre walisisk stedsnavn som betydde «legionens festning». Dette viser til den romerske legionen II Augusta, som var forlagt på stedet. Romerne selv kalte stedet "Isca Silurum", etter den keltiske stammen silurene, som bodde i området. Store deler av det romerske anlegget er utgravd, og kan sees. Det inkluderer et militært amfiteater, som er et av de flotteste i Storbritannia, og badehuset. Et museum ligger over badehuset. Det arkeologiske området administreres av Cadw. Et annet museum, som tilhører sammenslutning De walisiske nasjonalmuseer og -gallerier, viser funn fra andre steder i landsbyen. Arthurlegenden. Caerleon er også et av stedene som forbindes med kong Arthurs Camelot. De tidligste forfatterne som skrev om Arthurlegenden, som Geoffrey av Monmouth, Wace og Layamon, nevner ikke Camelot, men skriver i stedet at Arthurs hovedstad var i Caerleon. Mange mener derfor at Chretien de Troyes' referanse til Camelot er en forvrengning av navnet Caerleon. Romaskin. Romaskin er en manuelt drevet, mekanisk fremdriftsmaskin for livbåter som erstatter eller supplerer vanlige årer og/eller seil. Romaskinen er montert innenbords langs båtens midtlinje og hver roer fatter i et håndtak som føres frem og tilbake. Maskinen overfører denne bevegelsen til rotasjoner som driver en propell som gir livbåten fremdrift. Fordelen med romaskin er at den er enklere å bruke for uøvde roere enn årer, det er lettere å ro i takt og få høy effekt. Romaskinen er også lettere å bruke i tung sjø og uavhengig av hvor tungt lastet båten er og hvor dypt den stikker. Romaskin kan også være et treningsapparat. Trening på romaskin er en av de mest allsidige og effektive treningsformene du kan drive med. Du belaster alle de store muskelgruppene, og hjertet og pusteapparatet får også bra trening. John McEnroe. John McEnroe (født 16. februar 1959 i Wiesbaden i Tyskland) er en amerikansk tennisspiller, oppvokst i Queens, New York. På 1970-tallet fremstod McEnroe som Björn Borgs store rival, og deres dueller i Wimbledon-turneringene er klassiske. McEnroe ble kjent for sitt hissige temperament på banen, men i like stor grad for sitt fremragende spill, som blant annet gav ham fire seirer i US Open og tre i Wimbledon. McEnroe arbeider i dag som ekspertkommentator. Han var en tid forbundskaptein for det amerikanske Davis Cup-laget. Westgate Hotel. Westgate Hotel er en historisk bygning i Newport i Wales. Den var opprinnelig en helt vanlig hotellbygning, men i 1839 brøt chartistopptøyene ut i byen, og kulehull fra hendelsen er fortsatt synlig i dørkarmen med hovedinngangen. Bygingen er i nyere tid omgjort til et mindre butikk- og underholdningssenter. Svellnosbreahesten. Svellnosbreahesten (2181 moh.), også kalt Svellnosbrehesten, er et fjell i Lom kommune i Oppland fylke. Fjellet er omgitt av Svellnosbreen på alle kanter. Postbåt. Postbåt var opprinnelig mindre robåter og seilbåter eid av bønder, såkalte postbønder, som ble pålagt å føre post i sitt distrikt. Denne plikten ble pålagt første gang i 1653. Siden er postbåt nyttet om dampdrevne kystruteskip som primært skulle sørge for rask og regelmessig postgang. Postverket ble Norges første dampskipsrederi da DS «Constitutionen» ble satt inn på ruten fra Christiania til Christianssand i 1827. Dette skipet ble primært anskaffet for å sikre postgangen. Året etter ble den supplert med DS «Prinds Carl» i postrute mellom Stavern, Göteborg og København. De første forsøkene med dampskip i fast postrute på Nord-Norge startet med hjuldamperen DS «Prinds Gustav» som gikk fra Trondheim 5. mars 1838 med Hammerfest som endelig bestemmelsessted. I 1841 var det etablert sammenhengende, rutemessig postbåtforbindelse fra Oslo til Hammerfest. Chartistbevegelsen. Chartistbevegelsen var en bevegelse som virket for sosial og politisk reform i Storbritannia på midten av det 19. århundre. Navnet kommer fra «People's Charter», som kan oversettes til «Folkets manifest», som ble nedskrevet i 1838. Dette dokumentet definerte bevegelsens hovedmålsetninger, og var det forenende element i en eller løst sammenknyttet allianse. People's Charter. I 1832 vedtok det britiske parlamentet reformloven, som medførte blant annet en kraftig utvidelse av stemmeretten. Men den begrenset seg til menn i middelklassen; arbeiderklassen hadde fortsatt ikke stemmerett. Det hadde heller ikke kvinner, men det var et spørsmål chartistbevegelsen ikke tok for seg, og som måtte vente på sufragettene. Mange ledere innen arbeiderklassen talte om at arbeiderne hadde blitt forrådt av regjeringen, og at deres interesser hadde blitt ofret gjennom regjeringens vanstyre. Valgkretsene. I Storbritannia har man fortsatt et system der parlamentsmedlemmene velges ved hjelp av majoritet fra en enkelt valgkrets. Tidligere kunne det være enorm forskjell på valgkretsene, slik at noen måtte ha tusener av stemmer for å bli valgt, mens det i de ekstreme tilfeller – såkalte råtne valgkretser – kunne klare seg med et titalls stemmer. Det er senere foretatt mange grensejusteringer som har fjernet de råtne valgkretsene og gjort de forskjellige områdene mer like. Andre kvalifikasjoner. Det ble krevd at de som ble valgt til parlamentet hadde eiendom og inntekt over et visst nivå. Dette betydde at personer som hadde stemmerett og kunne stille til valg ikke nødvendigvis ble akseptert som parlamentsmedlemmer. Dersom stemmeretten ble utvidet til arbeiderklassen var det svært viktig å fjerne også disse bestemmelsene; ellers ville arbeiderne stemme på sin kandidat, som så ble avvist fordi han ikke oppfylte kravene og erstattet med valgets taper. Lønn for parlamentsmedlemmer. Selv etter reformloven var det å være parlamentsmedlem noe som var forbeholdt personer med en viss inntekt og eiendom. Det ideelle parlamentsmedlem, etter datidens målestokk, hadde sine inntekter fra leie av jord, og dermed kunne han delta i parlamentet uten tap av inntekter. Dette begrenset mulighetene for middelklassen til å delta utover det å avgi stemme, og ville gjort det umulig for arbeidere å gå inn som parlamentsmedlemmer. Årlige parlamenter. Opprinnelig ble parlamentet innkalt kun når monarken ønsket det. Etterhvert, og særlig etter den ærerike revolusjon i 1660, levde parlamentet sitt eget liv, og hadde en konsitusjonell rolle også utenom monarkens direkte ønsker. Men det var fortsatt vanlig at parlamentet ikke ble innkalt hvert år. For chartistene var denne reformen viktig sett i sammenheng med de andre kravene, fordi den ville bety en styrking av et organ der arbeidere kunne være representert. Dette målet er fortsatt ikke oppfylt i lovs form, da parlamentet ikke trenger å ha årlige sesjoner. Chartistopptøyene. Det ble etter at charteret ble publisert holdt flere møter, og disse kulminerte i et stort opprop som ble presentert for Underhuset. Den ble der avvist, og mange følte at man måtte ty til andre midler for å nå målene. Dermed fulgte opptøyer flere steder, og dette fulgte i sin tur til arrestasjoner og rettssaker. En av lederne, John Frost, ble tiltalt for forræderi. Han forsvarte seg med at han hadde reist rundt i Wales og oppfordret til bruk av fredelige midler, men det var ingen tvil om at han selv hadde brukt et språk som oppfordret til voldsbruk. Frost var omstridt blant de andre chartistene, og det så en tid ut til at de ville distansere seg fra ham. Men i 1839 regnet mange ham som en leder for bevegelsen, og da Henry Vincent det året ble arrestert var det klart at det måtte bli en konfrontasjon. Mange, ikke minst myndighetene, regnet med at Frost og andre planla et væpnet opprør. Men han valgte i stedet å lede omkring 3000 demonstranter mot Westgate Hotel i Newport, Wales. Der brøt de første større opptøyer under chartistbevegelsens tid ut. Bakgrunnen for denne handlemåten er uklar. Enkelte mener at det var personlige årsaker hos Frost som lå bak, mens andre mener at det var en større plan om å stoppe posten til London og dermed utløse en større konfrontasjon. Det står klart at flere andre chartistledere ikke støttet Frost i hans handlemåte. Resultatet var en katastrofe for bevegelsen. Ettersom det var soldater i hotellet kom det umiddelbart til en kraftig konfrontasjon. Begge sider avfyrte skudd, men det er klart fra samtidige kilder at soldatene hadde en betraktelig større ildkraft. Chartistene klarte å komme seg inn i bygningen en kort stund, men ble raskt drevet på flukt. Tyve ble drept, og omkring femti ble såret. Samtidige kilder, som chartisten Ben Wilson i Yorkshire, forteller også at opptøyene i Newport var et signal om å starte lignende aksjoner andre steder. Men den brutale måten Newportopptøyene ble slått ned på førte til at de fleste trakk seg. Chartismen havnet i stedet i en tid med indre splittelse og hatsk debatt om veien framover. Senere chartistaksjoner. I 1842 gikk arbeidere i Midlands, Lancashire, Yorkshire og deler av Skottland ut i streik for chartistenes målsetninger. Disse arbeidskonfliktene ble kjent som «plugg-plottene», fordi de streikende mange steder fjernet plugger fra dampmaskiner slik at det ikke kunne brukes av streikebrytere. Flere ledere, som Feargus O'Connor, George Julian Harney og Thomas Cooper ble arrestert, sammen med nesten 1500 andre streikende. 79 ble dømt til fengselsstraffer som varierert fra 7 til 21 år. I valgene fra 1841 til 1859 stilte chartistene til valg. I 1847 ble O'Connor valgt, og samme år stilte Harney opp i Tiverton, Devon, mot Lord Palmerston. O'Connor organiserte også et massemøte på Kennington Common i London i 1848. Han hevdet selv at det var 300 000 tilstede, mens regjeringen mente det var 15 000. Sunday Observers tall på 50 000 er muligens det mest nøyaktige. Regjeringen fryktet opptøyer, og mobiliserte 8000 soldater og 150 000 spesialkonstabler. Møtet ble avholdt uten voldsepisoder. O'Connor kunne deretter presentere et opprop til parlamentet, med 1 957 496 underskrifter. Dette er et imponerende tall, men han hadde gått ut og sagt at det var 5 706 000 underskrifter. Da det i tillegg ble oppdaget at mange av underskriftene var falske ble O'Connor av andre chartister beskyldt for å undergrave bevegelsens troverdighet. Dette skulle markere slutten på bevegelsen, som etterpå splittet seg opp. Arven etter chartistbevegelsen. Allerede få år etter ble målsetningene til chartistbevegelsen tatt opp av politiske partier, spesielt Det liberale parti. Med unntak av kravet om årlige parlamenter fikk de over tid gjennom alt som sto i charteret. Chartismen fikk også innflytelse i de britiske koloniene. I 1854 ble chartistenes krav fremlagt ved Eurekapalisaden i Ballarat, Victoria i Australia. Dette opprører ble slått ned, men i løpet av et år hadde alle krav bortsett for årlige parlamenter blitt godtatt. Sjanger. Sjanger eller genre (fra fransk "genre", latin "genus" = "slekter, arter, klasser") betegner i litteraturvitenskapen de klasser man deler inn skjønnlitteratur i, dvs. "litterære sjangre". Begrepet sjanger står sentralt også i annen medieteori: det finnes sjangrer innenfor blant annet musikk, tegneserier og film. Skrivemåte. Genre er et fransk ord. På norsk kan ordet skrives med opprinnelig fransk rettskrivning som "genre", eller med den nyere fornorskede rettskrivningen "sjanger". Sjangerteori. Klassifisering i sjanger baserer seg på kjennetegn av ulik art, for eksempel tema, handling, historisk epoke, eller diktemåte. En film, en tegneserie eller en roman som har handling hvor det foregår et mord og dette oppklares via logisk avsløring vil kunne klassifiseres som en kriminalfortelling. Sjangrer er kommunikasjonsmidler som bidrar til gjenkjennelse og forståelse, og fungerer som overenskomst mellom den som skriver og den som leser, en musikkutøver og en lytter, en maler og en betrakter av maleriet. Betegnelsen sjanger kan også oppfattes som en gruppe elementer innen en kunstart som skiller seg ut fra andre grupper innen samme kunstart. En kunstart kan i denne sammenhengen være billedkunst, litteratur, musikk og film. Hver av disse artene har sine egne sjangrer, og inndeling i musikksjangrer vil for eksempel brukes for å betegne forskjellene mellom for eksempel rock, klassisk, punk og så videre. En sjanger kan gjenkjennes ut fra tre kjenntegn: Sjangeren har et kjent innhold, en kjent form og en kjent funksjon. Funksjonen er hensikten den har innen en sosialt betinget situasjon, det vil si sjangerens nytte i bestemte situasjoner eller sammenhenger. Tekstene innen en sjanger brukes til noe avgrenset. Funksjon, innhold og form. En tekst innen en sjanger har alltid et innhold (et tema, emne, noe teksten handler om), en form (en ordning av innholdet, organiseringsprinsipper, strukturer) og en funksjon (nytte, hensikt, brukbarhet). En sjanger blir også bestemt av andre faktorer: hva slags typer tekster som inngår i den (muntlige, skriftlige, auditive, visuelle), hva slags formater (fysisk utseende og designtilpassing) og hva slags medier (tekniske og praktiske innretninger for å spre informasjon). Medium. En sjanger er knyttet til et bestemt medium som bestemmes av dens nytteverdi, men mediet skiller likevel ikke nødvendigvis mellom sjangrer. En sonate formidlet på radio eller utgitt på CD er fortsatt en sonate (skillet mellom «radio-sonate» og «CD-sonate» trengs ikke, ettersom innhold, form og funksjon er noenlunde den samme i de to mediene). Det er når innhold, form og/eller funksjon blir vesentlig endret i et nytt medium, at en ny sjanger har oppstått. Det er stor forskjell mellom en papirdagbok og en blogg. Format. Formatet er den fysiske utformingen (størrelsen og lignende). Noen sjangrer defineres primært ved sitt format, for eksempel brosjyre og flyer. Tekst. «Tekst» er i vid forstand et system av tegn som kan forstås av mennesker. Forståelsen kan gi opplevelse (for eksempel en estetisk opplevelse). Med en slik omfattende, semiotisk definisjon av tekst, vil blant annet en melodi være en tekst, det vil si tegnrelasjoner satt i system på en måte som gjør dem meningsfulle for oss. Tekster som ligner hverandre, danner sjangrer. Inndelinger og sammenblanding. Til tross for at det er hensiktsmessig å skille mellom sjangrer, er alle sjangerinndelinger mer eller mindre problematiske. Det har alltid vært vanskelig å skille mellom for eksempel en kort roman og en lang novelle. Én og samme tekst kan muligens tilhøre to eller flere sjangrer samtidig. Det foregår alltid sjangerblanding og eksperimentering med sjangermuligheter. Funksjonen som en tekst får for en leser, er sentral. Jostein Gaarders kjente bok "Sofies verden" (1991) kan leses som en roman og leses som en (litterær) lærebok i filosofi. Antall sjangrer er i prinsippet ubegrenset. Sjangrer danner hierarkier, avhengig av hvordan hver sjanger defineres. En vanlig inndeling av skjønnlitteratur i tre nivåer er episk, lyrisk og dramatisk diktning (tre hovedsjangrer på overordnet nivå), romanen, komedien, og så videre (på nivået under), dannelsesroman, historisk roman og så videre, karakterkomedie, forviklingskomedie og så videre (på nivået under det igjen). Sjangrer er underlagt en historisk utvikling. De avhenger av hverandre, kan utkonkurrere og erstatte hverandre, bli foreldet, fornyes osv. Sjangerdefinisjonene og -inndelingene forandrer seg derfor med tiden. Noen sjangrer er i ferd med å dø ut (for eksempel epos) og nye har oppstått. Steve Harris. Stephen Percy Harris (født 12. mars 1956 i Leytonstone, London) er bassist og primær låtskriver i heavy metal-bandet Iron Maiden, som han var med på å starte i 1975. Tidlige band. Steve startet sin musikkarrière i bandet Influence, som senere skiftet navn til Gypsy's Kiss, før han til slutt havnet i bandet Smiler. Medlemmene i Smiler var flere år eldre enn Harris, og gjorde det klart for ham at de ikke hadde mye til overs for en bassist som løp rundt på scenen og som i tillegg ville være med på å skrive låtene. Harris valgte derfor å slutte i bandet, og startet Iron Maiden. Iron Maiden. Bandet ble stiftet i 1975, og navnet tok Steve fra filmen "The Man in the Iron Mask", hvor torturinstrumentet jernjomfruen («iron maiden») blir brukt. Steve har skrevet mange av låtene til Iron Maiden, bl.a. «The Number of The Beast» som ble en stor hit og regnes som en klassiker. Steve og gitaristen Dave Murray er de eneste som har vært i bandet siden oppstarten. I 2006 ble han kåret til Storbritannias beste bassist i hammer metal sjangeren. Han er også en lidenskapelig fotballfan og favorittlaget er West Ham United FC som han spilte på som ungdom. Sandra Bullock. Sandra Annette Bullock (født 26. juli 1964 i Arlington i Virginia) er en amerikansk Oscar-vinnende filmskuespillerinne. Hun gikk på steinerskole og studerte drama ved East Carolina University, hoppet av for å arbeide som skuespiller i New York, men hadde problemer med å etablere seg i yrket. Hun flyttet til Los Angeles, California og fikk en rekke mindre rolle i uavhengige filmer. Senere fikk hun hovedrollen i TV-versjonen av filmen "Working Girl". Hennes første viktige filmrolle var i "Demolition Man" i 1993. Det ledet til hennes gjennombrudd i "Speed" det følgende året. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. På den 82. Oscar-utdelingen i 2010 fikk hun en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolle i filmen "The Blind Side", dagen etter at hun hadde mottat Razzie-award for dårligste kvinnelige skuespiller for sin rolle i filmen All about Steve. Hun møtte opp på begge prisutdelingene personlig, og var den første som vant både en Oscar og en Razzie samme år. Bullock vant også Golden Globe som beste kvinnelige skuespiller i film (drama) for innsatsen i "The Blind Side". Personlig liv. Bullock var datter av den tyskfødte operasangerinnen Helga Meyer og den amerikanske stemmelæreren John Bullock. Hun begynte å synge som barn i Tyskland, hvor hun også studerte ballett og hadde små roller i morens operaer. Den 16. juli 2005 giftet hun seg med Jesse G. James, programlederen for bl.a. Discovery Channels Monster Garage. De ble skilt i 2010 etter en offentlig utroskapsskandale. Bullock adopterte også en sønn i 2010. I 2011 var Bullock programleder for Golden Globe. Trippelalliansen (1717). Trippelalliansen av 1717 var en avtale mellom England, Frankrike og De forente Nederlandene. Østerrike sluttet seg til alliansen i 1718, slik at det ble en kvadruppelallianse. Avtalen hadde som formål å sørge for at Spania ikke fikk utvikle seg til å bli en supermakt i Europa, og forsøke å tvinge Spania til å overholde bestemmelsene i Freden i Utrecht av 1713. Avtalen ble inngått den 4. januar 1717 i Haag. Trippelalliansen (1668). Trippelalliansen av 1668 var en avtale mellom England, Sverige og Nederland som hadde til formål å forhindre Ludvig XIV av Frankrike sin ekspansjon i Europa. Alliansen kom aldri til væpnet konflikt med franskmennene, men den var nok til at Ludvig XIV stoppet sin offensiv, og en fredsavtale med Spania ble inngått. Trippelalliansen (1882). Trippelalliansen (i rødt) i 1913 Trippelalliansen av 1882 var en avtale mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia som ble inngått 20. mai 1882. Alliansen gikk ut på å støtte hverandre militært i tilfelle et av landene ble angrepet av to eller flere større styrker. Tyskland og Italia inngikk i tillegg en avtale om å støtte hverandre i tilfelle de ble angrepet av Frankrike. Italia påpekte imidlertid at avtalen ikke ville gjelde for deres del hvis Storbritannia skulle angripe et av landene i alliansen. Da avtalen ble fornyet i juni 1902 sa Italia det samme om Frankrike, noe som i praksis betydde at deres del i alliansen ikke lenger hadde noen betydning. Rørosbanen. Rørosbanen er den 431 km. lange jernbanelinjen som går mellom Hamar og Støren (via Elverum). Den ble bygd i perioden 1862–77, offisielt åpnet 13. oktober 1877, og er dermed Norges eldste stambane, dvs. en jernbanelinje som forbinder to landsdeler. Linjen Hamar-Grundset (ved Elverum) ble bygd 1859-1862. Linjen er tilknyttet Størenbanen og Solørbanen. Høyeste punkt er 670 moh., ved Harborg (mellom Glåmos og Rugldalen), noe som ikke er spesielt høyt til en fjelloverskridende bane å være. Jernbanelinjen er ikke elektrifisert. Den ble bygd som en smalsporet jernbane med 1 067 mm. sporvidde. Dagens Rørosbane har en sporvidde på 1 435 mm. som den ble ombygget til i perioden mellom 1917 og 1941. Den 4. januar 2000 kolliderte to tog ved Åsta sør for Rena, og 19 menneskeliv gikk tapt. Se Åsta-ulykken. Fremtidsplaner. Regjeringen og Jernbaneverket har planer om fremtidige høyhastighetsbaner i Norge. Et tysk forskningsinstitutt har utført en utredning av mulige alternativ. De foreslår at den fremtidige høyhastighetlinjen Oslo-Trondheim skal gå langs Rørosbanen. Det er lettere å bygge her, det finnes mer plass i Østerdalen enn i Gudbrandsdalen. Strekningen Elverum-Tynset-Berkåk er den korteste mellom Oslo-Trondheim. Se Høyhastighetsbane i Norge og. Automatic Train Control. Automatic Train Control (ATC), eller "automatisk togkontroll" på norsk, er et sikkerhetssystem for framføring av tog. ATC er en viderutvikling av det eldre og enklere sikkerhetssystemet CTC (Centralized Traffic Control) der stasjonens signaler og sporveksler fjernstyres, uten at det føres kontroll med om tog faktisk respekter et stopp-signal. Etter Tretten-ulykken i 1975 ble slik kontroll etterspurt, da det ble antatt at ulykken skyldes at nordgående tog kjørte fra Tretten stasjon forbi et stopp-signal. Historikk for norske forhold. En teststrekning for ATC ble satt i drift i 1979 mellom Strømmen og Sørumsand. Hele strekningen mellom Lillestrøm og Marienborg i Trondheim fikk prøvedrift fra 1. november 1983, og Lillestrøm – Magnor fra 16. januar 1984. Prøvene falt godt ut slik at man fra 1984 igangsatte oppgradering av CTC-anleggene til ATC-anlegg. Dette var fullført i 1994. Mitiaro. Mitiaro er en av de sørlige øyene i øygruppen Cookøyene. Sammen med Mauke og Atiu utgjør disse tre øyene øygruppen "Ngaputoru" (eller Nga-pu-toru – De tre røtter). Dette er den fjerde største øya i øygruppen med 6,4 km på det bredeste. Som mange av de andre øyene, særlig i den sørlige gruppen, er den omringet av fossiliserte koraller, opptil 9 meter høye. Midten av øya er flatt og ganske myrlendt, med to ferskvannsinnsjøer der det bl.a. svømmer en ål som kalles «itiki», en lokal delikatesse. Det er få strender her, men vannet er krystallklart, noe som gjør det godt egnet til dykking og snorkling. Gjennom historien har innbyggerne her, i likhet med innbyggerne på Mauke vært forfulgt og undertrykt av de krigerske innbyggerne fra Atiu. Man kan fortsatt besøke den festningen de bygde for å forsvare seg for inntrengere, «Te Pare». Innbyggerne på øya, ca. 400 i tallet, er kjent for å være litt sky, men vennlige. De bor i en besetning vest på øya, men det er strengt tatt 4 landsbyer, «Auta», «Mangarei» «Takaue» og «Arai». Øya er fruktbar, men ikke så fruktbar som naboøyene, så befolkningen her er ikke så rike som disse. Air Rarotonga flyr til Mitiaro 3 dager i uka, og det finnes 2 gjestehus her. Ausgleich. Ausgleich (ungarsk "kiegyezés") refererer til «kompromisset» i februar 1867 som etablerte dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, og som ble signert av Frans Josef av Østerrike og en ungarsk delegasjon ledet av Ferenc Deák. Kompromisset fulgte en serie av mislykkede konstitusjonelle reformer av det habsburgske riket. Ordningen av 1867 førte til at den magyar-dominerte regjeringen i Ungarn ble likestilt med den «østerrikske» regjeringen i Wien. Kompromisset ble inngått for å demme opp for indre uro i monarkiet, stilt overfor det man oppfattet som prøyssisk aggresjon. De tidligere revolusjonære gruppene, tyskere og magyarer, ble de facto «statens folk», som hver styrte halvparten av et tvillingland forent kun gjennom den felles keiser-kongen og de felles utenriks- og krigsministeriene. Hvert av rikene hadde sin egen statsminister og parlament. Mange i den østerrikske delen av monarkiet var skeptiske til den nye ungarske innflytelsen. Den ungarske regjeringen avviste ethvert forsøk på interne reformer, noe østerrikerne så som nødvendig. For å beskytte sin innflytelse førte de også en politikk som diskriminerte andre etniske grupper i kongeriket Ungarn, og blokkerte finansiering for modernisering av hæren, som de fryktet kunne bli brukt mot dem, siden hæren primært var kontrollert av Wien. Dette kan ha vært medvirkende til at den østerrikske regjeringen valgte å invadere Serbia. Enkelte, særlig Conrad von Hötzendorf, sjefen for generalstaben, og Leopold von Berchtold, utenriksministeren, følte at den eneste måten å reformere Østerrike-Ungarn på var å annektere fremmed territorium og befolkninger for dermed å balansere ungarernes makt. Dobbeltmonarkiet etablert ved "Ausgleich" varte i omkring 50 år, frem til 1918. Matt LeBlanc. Matthew Steven LeBlanc (født 25. juli 1967 i Newton i Massachusetts) er en amerikansk skuespiller. Matt er mest kjent i rollen som Joey Tribbiani i TV-seriene "Friends" og "Joey". Han vokste opp i noe stusslige kår sammen med moren sin. I tenårene var han veldig opptatt av kjøretøy og hadde et brennende ønske om å bli profesjonell. Slik gikk det ikke og han flyttet til New York, hvor han prøvde seg som modell. Han kom også med i noen TV-reklamer bla. for merker som Levi's og Coca-Cola. I New York tok han teater-timer og flyttet til Los Angeles hvor han fikk en rolle i serien TV 101.Siden fikk han noen flere roller før han fikk rollen som Joey i «Venner for livet». Etter dette fikk han hovedrollen i spinnoff serien «Joey». Serien ble for øvrig en flopp og ble nedlagt etter bare 2 sesonger. Samme år ble han skilt fra kona Melissa McKnight etter å ha innledet et forhold til medspilleren sin i Joey, Andrea Anders. De er i dag et par. I 2011 er han med i den britisk amerikanske serien "Episodes", en rolle han vant Golden Globe 2012 for. Presidentvalget i Kroatia 2005. Første runde i presidentvalget i Kroatia ble avholdt søndag 2. januar 2005. Sittende president siden 2000, og favoritt til å vinne valget, Stjepan Mesić, fikk 49 % av stemmene. Siden det kreves over 50 % for å vinne valget, ble det holdt en ny valgrunde 16. januar 2005 som Mesić vant klart. Etter at 99 % av stemmene var talt opp, hadde Mesić fått 66 % av stemmene, mens den kvinnelige utfordreren Jadranka Kosor fra det konservative regjeringspartiet Kroatias Demokratiske Union (HDZ) hadde fått 34 %. Presidentvalget er det fjerde siden Kroatia ble uavhengig fra Jugoslavia i 1991. Kroatia Helseforetak. Et helseforetak (HF) er en norsk statlig virksomhet som eies av et regionalt helseforetak. Helseforetak yter spesialisthelsetjenester, forskning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette. Virksomheten til helseforetak reguleres av helseforetaksloven av 2001. Et helseforetak er et eget rettssubjekt med egen handlingsevne, rettslig og økonomisk, og med arbeidsgiveransvar for sine ansatte. På mange måter ligner helseforetakene på aksjeselskaper, med den vesentlige forskjell at staten hefter ubegrenset for foretakets forpliktelser. Helseforetakene kan således ikke gå konkurs. Hvert helseforetak ledes av et styre og en administrerende direktør oppnevnt av styret i det regionale helseforetaket. Det er de regionale helseforetakene som selv fastsetter hvordan de ønsker å fordele tjenesteytelsen mellom sine underliggende helseforetak. Organiseringen av disse og arbeidsdelingen mellom dem kan derfor endres på kort tid. Et helseforetak kan bestå av flere sykehus og andre institusjoner, men hver av disse representerer ikke egen virksomhet etter helseforetaksloven. Konservatisme. Konservatisme (fra latin "conservare", «å bevare») er en samlebetegnelse for politiske og sosiale filosofier som ønsker å bevare gitte verdier og institusjoner i samfunnet, og som samtidig mener at endringer skal skje gradvis. Konservatismen bygger ikke på noen entydig ideologi på samme måte som sosialismen eller liberalismen. Det er et stort spenn mellom ulike typer konservative, hvis felles ideal begrenser seg til et stabilt samfunnssystem. Det finnes likevel et felles menneske- og samfunnssyn. Andre ideer som er utbredte blant konservative, er naturrett, tradisjon, normer, personlig frihet, sosialt ansvar, liberalt demokrati, sosial orden, hierarki og eiendomsrett. Konservatismen er ikke dogmatisk, idet den stadig må fornyes for å være relevant, og er derfor realistisk og empirisk orientert. Samtidig er konservatismen sterkt avvisende overfor utopier og revolusjon. Den moderne konservatismen regnes gjerne tilbake til motstanderne av Den franske revolusjon. De som ønsket å vende tilbake til tilstanden før revolusjonen, ble kalt reaksjonære. Edmund Burkes verk "Betraktninger over revolusjonen i Frankrike" gjør at Burke ofte regnes som «konservatismens far». Mange ser også på filosofene Aristoteles, Konfucius og Thomas Aquinas som tidlige konservative. Ifølge Torbjørn Røe Isaksen har også teoretikere som Adam Smith, Samuel Taylor Coleridge, Alexis de Tocqueville, F.A. Hayek og Joseph de Maistre formet den moderne konservatismen. Det finnes i dag en rekke retninger og tendenser innen konservatismen, som nasjonalkonservatisme, kristendemokrati, kulturkonservatisme, verdikonservatisme, sosialkonservatisme og liberalkonservatisme. Overgangene mellom disse kan være flytende, og begrepene kan ha ulik betydning avhengig av tid og sted, for eksempel mellom Europa og Amerika. Konservative ideologier betraktes som en del av den politiske høyresiden, fordi den opprinnelige høyre–venstre-aksen skilte mellom konservative og radikale. Liberalkonservatisme. Ettersom konservatisme og liberalisme historisk er motsetninger, har liberalkonservatisme en rekke forskjellige og ofte motstridende betydninger. Imidlertid bærer konservative ofte med seg ideer som finnes i eksempelvis liberalismen, og en viktig grunn til dette er de konservative og liberales felles motstand mot sosialisme, kommunisme og fascisme, spesielt på slutten av 1800-tallet og hele 1900-tallet. En utbredt oppfatning av begrepet er liberalkonservatismen som en politisk ideologi som både omfatter politisk liberalisme og tradisjonelle konservative verdier, som respekt for tradisjoner og religiøse verdier. Liberalkonservatisme står derfor i et motsetningsforhold til klassisk liberalisme og sosialliberalisme, som legger mindre vekt på tradisjoner. Kulturkonservatisme. Kulturkonservatisme og sosialkonservatisme er delvis overlappende begreper, men førstnevnte handler mer spesifikt om en nasjons kulturarv eller en felles kultur som ikke defineres av landegrenser. Varianter av kulturkonservatisme kan handle om bevarelse av kulturen knyttet til et bestemt språk, for eksempel arabisk, mens en felles kultur kan være så vidtfavnende som den vestlige eller den kinesiske. I Norge har kulturkonservatismen som begrep vært sterkt forbundet med kulturkampen i 1930-årene, der de kulturkonservative var meget skeptiske og kritiske til Sigmund Freuds teori om psykoanalysen. I språkpolitiske spørsmål har spesielt riksmålsbevegelsen benyttet seg av en forholdsvis kulturkonservativ argumentasjon. Sosialkonservatisme. David Cameron bragte sosialkonservatismen tilbake som politisk begrep i Storbritannia. Sosialkonservatisme har to distinkte betydninger. Sosialkonservatisme kan betegne en retning innen konservatismen som innebærer troen på tradisjonell moral og sosiale normer, ønsket om å bevare disse i dagens samfunn, og at det er fellesskapets plikt å oppfordre til, eller påtvinge, disse gjennom sivile lover og regler. Sosiale endringer betraktes gjerne med skepsis, mens sosiale verdier basert på tradisjon ansees som velprøvde og sanne. Denne begrepsbruken er mest utbredt i Amerika. Sosialkonservatismen kan også vise til en europeisk tradisjon som utviklet seg fra slutten av 1800-tallet, og som fremhevet samfunnets ansvar for å gi alle en akseptabel levestandard. Disse mente at samfunnet skulle bekjempe sykdom og farlige arbeidsmiljøer. Blant tilhengere av denne retningen var Otto von Bismarck, den østerrikske kristensosiale bevegelsen og det svenske «unghögern». Et relatert engelsk begrep er «compassionate conservatism», slik det anvendes av eksempelvis David Cameron i Storbritannia. Økonomisk konservatisme. Økonomisk eller fiskal konservatisme er en økonomisk tankegang som forfekter en prinsipiell sparsommelighet i offentlige utgifter og gjeldsstiftelse. I "Betraktninger over revolusjonen i Frankrike" argumenterte Edmund Burke for at staten ikke har rett til å opparbeide stor gjeld for å så laste denne byrden over på skattebetalerne. I moderne tid vil økonomiske konservative fremdeles anse balanserte budsjetter som ytterst viktig. Virkemidler som frihandel, deregulering av økonomien og lavere skatter blir ofte, men ikke alltid, forbundet med økonomisk konservatisme. Konservative har i all hovedsak vært positive, men ikke ukritiske, til markedsøkonomien som system. Siden 1980-årene har den økonomiske politikken til blant andre Margaret Thatcher hatt stor betydning for økonomiske konservative, og Thatcher uttalte eksempelvis: «Den frie markedskapitalismen er et system som er så enkelt at det er fristende ikke å kalle det et system i det hele tatt. Det er i virkeligheten den mest naturlige ting i verden.» Amerika. Konservatismen har spilt en viktig rolle i amerikansk politikk siden 1950-årene. Barry Goldwater ansees gjerne som en av nøkkelpersonene i grunnleggelsen av den nevnte, moderne konservative bevegelsen. Historiker Gregory Schneider beskriver flere kjennetegn for amerikansk konservatisme: Respekt for tradisjon, republikanisme, bevarelse av rettsstaten og kristendommen, og et forsvar av «vestlig sivilisasjon fra utfordringene fra moderne kultur og totalitære regimer.» Den amerikanske konservatismens historie har vært preget av konflikter og konkurrerende ideologier. Økonomisk konservative og libertarianere ønsker en liten stat, lavt skattetrykk, få reguleringer og fri konkurranse. Sosialkonservative ønsker en sterk stat som kan håndheve kristen moral. Nykonservative ønsker å spre amerikanske idealer til resten av verden. Den konservative bevegelsen i 1950-årene forsøkte å bringe disse retningene sammen, slik at de kunne unngå spredningen av «gudløs kommunisme». Paleokonservatismen oppstod som en reaksjon på nykonservatismen i 1970- og 1980-årene. President Reagan og visepresident Bush i 1984 I 1980-årene forente president Ronald Reagan de konservative i Det republikanske parti med skattelettelser, økte forsvarsbudsjetter, deregulering, antikommunisme, et styrket forsvar og appellering til familieverdier og kristen moral. Reagans politikk ble modell for konservativ politikk på det sosiale, økonomiske og utenrikspolitiske plan i Amerika i samtiden, og perioden ble simpelthen kalt «Reagan-æraen». Den etterfølgende presidenten George H.W. Bush representerte politisk en videreføring av Reagans politikk. Etter Sovjetunionens fall i 1991 ble viktige konservative innenriksspørsmål det den konservative spaltisten William Safire kalte «Gud, våpen og homser» (engelsk: "God, guns and gays"). I årene 2001–2008 vektla den republikanske presidenten George W. Bush skattelettelser, økte budsjetter, deregulering av industri og bankvesen samt bruk av amerikansk militærmakt til å bekjempe terrorister, fremme demokrati og sikre amerikanske oljeinteresser i Midtøsten. Andre moderne konservative meninger inkluderer motstand mot en verdensregjering (et syn delt med mange antiglobalister på venstresiden), skepsis overfor viktigheten eller gyldigheten av diverse miljøvernspørsmål, viktigheten av selvstendighet fremfor avhengighet av staten, støtte til Israel, støtte til bønn i offentlige skoler, motstand mot våpenlovgivning, motstand mot forskning på befruktede eggceller, støtte til en streng lov- og ordenpolitikk, streng håndhevelse av loven og lange fengselsstraffer for gjentatte lovbrudd. Betydningen av «konservatisme» i Amerika har lite til felles med hvordan ordet er brukt annensteds. Ifølge Leo P. Ribuffo er «det som amerikanere nå kaller konservatisme, mye av det som verden kaller liberalisme eller nyliberalisme.» Siden 1950-årene har amerikansk konservatisme i all hovedsak vært assosiert med Det republikanske parti. Mange demokrater i Sørstatene var imidlertid konservative under rasesegregeringen, og de spilte en nøkkelrolle i den koalisjonen av republikanere og sørstatsdemokrater som dominerte i Kongressen i perioden fra 1937 til 1963. Canada. Den canadiske konservatismen kan føre sine røtter tilbake til de britiske lojalistene, som forlot USA etter Den amerikanske revolusjon. De fikk voksende tilslutning i første del av 1800-tallet, og hadde støtte i næringslivet, blant håndverkerne og i Den anglikanske kirke i overklassen i Ontario, og i noe mindre grad i Quebec. En samling av det engelsktalende protestantiske oligarkiet og det ultramontaniske katolske hierarkiet i Quebec var forutsetningen for konservative John Macdonalds vellykkede ledelse av bevegelsen som dannet Den canadiske konføderasjon i 1867. Macdonald representerte Det liberal-konservative parti, senere kjent som Canadas konservative parti, det ledende canadiske konservative partiet. Opprinnelig var canadiske konservative gjerne tradisjonalister, og statsministre som John Macdonald, Robert Borden, Richard Bennett og John Diefenbaker ønsket en aktiv rolle for staten i økonomien gjennom å opprette statseide selskaper, slik at canadisk industri kunne utvikles og beskyttes under en proteksjonistisk politikk. Canadiske konservative understreket også "noblesse oblige", overklassens sosiale ansvar overfor de vanskeligstilte i samfunnet. Det har siden skjedd et skifte i mye av den økonomiske, utenrikspolitiske og sosiale politikken, og man har gått i retning av en friere økonomi. Canadiske konservative har generelt støttet bevarelsen av de gamle politiske institusjonene og sterke bånd til monarkiet. Norge. Lyrikeren Johan Sebastian Welhaven var en tidlig norsk konservativ Kåre Willoch er en kjent, norsk konservativ politiker i nyere tid I Norge var Ludvig Holberg en tidlig konservativ tenker, og etter 1814 var fremtredne konservative Anton Martin Schweigaard, Frederik Stang, Johan Sebastian Welhaven, Marcus Jacob Monrad og Aasmund Olavsson Vinje. Schweigaard, Stang og Welhaven representerte en embetsmannstradisjon, Monrad var metafysisk orientert, og Vinje var nasjonalkonservativ. Høyre har vært det fremste konservative partiet i Norge siden dannelsen sensommeren 1884, og i dag regnes Høyre, Kristelig Folkeparti og til dels Fremskrittspartiet som konservative partier, men på ulike måter. Høyre har fraksjoner som spenner fra det verdikonservative via liberalkonservatismen og til det rent liberalistiske. Jan Arild Snoen er blant de som har påpekt at Høyre ikke er et rendyrket konservativt parti. Kristelig Folkeparti er et kristendemokratisk parti, men har en noe annerledes tilnærming til ideologien enn sine europeiske søsterpartier, og ifølge Marcus Buck er partiet «mer preget av en radikal protestantisme». Fremskrittspartiet oppfattes ofte å være på høyre fløy, med noen konservative elementer, og definerer seg selv som liberalistisk. Noen mener imidlertid at ideologien er i en viss grad populistisk med innslag fra ytterpunkter som libertarianisme og sosialliberalisme. Partiet regnes derfor ikke enhetlig som konservativt. Torbjørn Røe Isaksen definerer de fremste ideene i konservatismen i Norge som frihet under ansvar, rettsstat, privat eiendomsrett, balanse, grenser for politikk, styrken i fellesskapene og vegring mot politisk perfeksjon. Bernt Hagtvet mener at den norske konservatismen har en liberalkonservativ tradisjon med vekt på mindre statlig styring, som skiller denne ifra den svenske og tyske tradisjonen med stabilitet og orden som fremste mål. Francis Sejersted har også pekt på ønsket om balanse mellom statens makt og individets frihet som en rød tråd gjennom partiet Høyres historie, og at dette særlig har dreid seg om individets rettsvern, spesielt overfor staten, og defineringen av statens makt. Etter andre verdenskrig har norske konservative hatt som hovedmål å bekjempe statlig maktkonsentrasjon, byråkratisering og reduksjon av individets frihet. For Høyre har maktspredning gjennom det såkalte selveierdemokratiet vært viktig. Norske konservative har også opponert mot hva de har oppfattet som moralsk normoppløsning, sentralisering og uansvarlig ressursutnyttelse, sistnevnte på bekostning av vernehensyn. Striden om selvbestemt abort skapte klare skiller mellom ulike typer konservative i Norge i 1970- og 1980-årene, og mens Kristelig Folkeparti gikk klart imot, landet Høyre til slutt på en restriktiv linje som allikevel åpnet for dette. Den ledende borgerlige og konservative politikeren i Norge på denne tiden var Høyres Kåre Willoch. Fra 1970-årene har partipressen i Norge gått over til å bli mer og mer partipolitisk uavhengig, men spesielt "Morgenbladet" og "Aftenposten" har historisk sett bidratt til å spre konservative ideer. Det har også vært mange lokal- og regionalaviser som har vært redigert ut ifra et konservativt ståsted. Den liberale tankesmien Civita har i de senere årene tiltrukket seg flere konservative, slik som Kristin Clemet, Torbjørn Røe Isaksen, Henrik Syse og David Hansen. Det liberalkonservative tidsskriftet "Minerva" har vært påvirket av flere personer med tilknytning til Civita, og blant andre Francis Sejersted, Paul Thyness og Lars Roar Langslet har vært tilknyttet tidsskriftet. Om "Minerva"-kretsen i 1950- og 1960-årene er det sagt at de «så seg selv i kamp på flere arenaer: De følte seg skviset mellom arbeiderpartistaten og næringslivsliberalismen og søkte her å skape en plattform for et tredje, "konservativt" standpunkt i norsk politikk.» Storbritannia. Den britiske konservatismen er beslektet med konservatismen i andre vestlige land, men har en distinkt tradisjon. Edmund Burke, som var en såkalt whig, blir ofte regnet som konservatismens far i den engelsktalende verden. En australsk vitenskapsmann forklarer at «for Edmund Burke og australske likesinnede finnes ikke kjernen av konservatismen innenfor rammen av en teori, men i arbeidet med å ivareta de institusjonene som blir ansett som sentrale i samfunnets oppfatning og praksis.» Den opprinnelige ivaretageren av engelsk og, etter Acts of Union, britisk konservatisme var Tory-partiet. Det gjenspeilte holdningene til landeierne og fremholdt monarkiet, Den anglikanske kirke, familien og eiendomsretten som det beste forsvar av sosial orden. I Den industrielle revolusjons tidlige faser fremstod det som fullstendig imot enhver prosess som kunne underminere noen av disse bolverkene. De nye industriherrene ble av mange sett på som fiender av den sosiale ordenen. Robert Peel klarte å forene industriherrene og landeierne ved å overbevise sistnevnte om å akseptere opphevelsen av importforbudet mot korn i 1846. Han greide å skape en ny politisk gruppering, som ønsket å bevare det gamle, men samtidig akseptere prinsippene om laissez-faire og frihandel. Denne grupperingen dannet det man i dag kjenner som Det konservative parti i Storbritannia. Benjamin Disraeli staket ut en ideologisk kurs for Det konservative parti. Som ung mann var han påvirket av romantiske og middelalderske strømninger, og han ble en skarp kritiker av industrialismen. I skrift fremstilte han et England delt i to adskilte nasjoner, og han forutså, som Karl Marx, et fremmedgjort industriproletariat. Disraelis løsning innbefattet en tilbakevending til et syn på samfunnet som samarbeidende, der alle hadde plikter og ansvar overfor andre mennesker og grupper. Denne «én nasjon»-konservatismen er fremdeles en betydningsfull tradisjon i britisk politikk. Den har vært en drivkraft i konservative regjeringers initiativ til sosiale reformer. Skjønt han var konservativ, ble noen av chartistbevegelsens krav møtt med sympati av Disraeli, som talte for en allianse mellom det landeiende aristokratiet og industriproletariatet mot middelklassens økende makt. Disraeli var derfor i 1842 medvirkende i etableringen av den politiske grupperingen Young England, for å fremme synet om at de rike skulle bruke sin makt til å beskytte de fattige fra middelklassens utnyttelse. Omkalfatringen av Det konservative parti til å bli en moderne massebevegelse skjøt fart da Disraelis idé ble overtatt av Randolph Churchill, far til den senere konservative statsminister Winston Churchill. En liberal-konservativ koalisjonsregjering under første verdenskrig, samtidig med Arbeiderpartiets inntreden, fremskyndet Det liberale partis kollaps i 1920-årene. Etter andre verdenskrig tok Det konservative parti til seg mye av venstresidens politikk. Dette kompromisset var en pragmatisk manøver for å gjenvinne regjeringsmakten, men også et resultat av en tverrpolitisk konsensus om den sentrale planleggingen og det statlige eierskapets suksess i en tidlig fase. Dette ble også kjent som «butskellisme», etter den nesten identiske keynesianske politikken til Rab Butler og Hugh Gaitskell. Under Margaret Thatchers lederskap i 1980-årene ble det imidlertid foretatt en stor ideologisk dreining i hovedstrømmen av britiske konservative, idet man beveget seg mot ideen om et fritt marked. Som en kommentator beskriver det, «var privatiseringen av statseid industri utenkelig før, men ble alminnelig [under Thatchers styre], og har nå blitt etterlignet over hele verden.» Noen kommentatorer har satt spørsmålstegn ved hvorvidt thatcherismen var forenelig med den tradisjonelle britiske konservatismen, og så hennes meninger som mer forenelige med radikal klassisk liberalisme. Thatcher ble beskrevet som «en radikaler i et konservativt parti,» og hennes ideologi har blitt sett på som konfronterende overfor «etablerte institusjoner» og «holdninger akseptert av eliten», begge deler uforenelig med tradisjonelle konservative konsepter. Tyskland. Andre viktige strømninger var Friedrich Nietzsches motopplysende romantikk, Otto von Bismarcks konservative realpolitikk og statsmannskunst samt Deutschnationale Volksparteis antirepublikanske monarkisme (eller keiserlige konservatisme) under Weimarrepublikken. Under nasjonalsosialistenes styre ble alle andre politiske partier, inkludert de konservative, forbudt. Nasjonalsosialistenes såkalte nasjonale revolusjon, rasismen og de sosiale forandringene i det tyske samfunnet ble ikke tillatt stoppet av «reaksjonen» (nevnt i Horst-Wessel-Lied), altså konservative krefter, slik som katolikker, Deutsche Zentrumspartei og prøyssiske monarkister. Kjente konservative var involverte i den indre motstandskampen, først og fremst gjennom 20. juli-attentatet. I dagens Tyskland hevder søsterpartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union in Bayern (CSU) å representere alle former for konservatisme i tysk politikk. Til høyre for CDU og CSU finnes dog noen marginale politiske partier, som regel kalt nasjonalkonservative for å skille dem fra høyreekstreme, for eksempel Die Republikaner. Det finnes også noen mindre, konservative bevegelser som ønsker å gjenopprette monarkiet, i første rekke Tradition und Leben. En kjent moderne, konservativ teoretiker er Arnold Gehlen, som påvirket mange konservative i sin samtid. Grotbreahesten. Grotbreahesten (2018 moh.), også kalt Grotbrehesten, Grjotbreahesten og Grjotbrehesten, er et fjell i Lom kommune i Oppland fylke. Fjellet ligger delvis omkranset av Grotbrean. Stjepan Mesić. Stjepan Mesić (også "Stipe Mesić") (født 24. desember 1934) er utdannet advokat og har vært Kroatias president siden februar 2000, da han tok over etter at den tidligere presidenten, Franjo Tuđman, døde i desember 1999. Han var medlem av Kroatias Demokratiske Union (HDZ) fra 1990 til 1994, da han (sammen med flere andre medlemmer av partiet) brøt ut og stiftet sitt eget parti, Kroatias Uavhengige Demokrater (HND). Grunnen var at han var sterkt uenig med bl.a. den politikken landet førte mot Bosnia-Hercegovina. Senere meldte flere av HNDs medlemmer seg inn i Kroatias Folkeparti (HNS). Mesic var også president i Jugoslavia i en kort periode fra 30. juni 1991 til 6. desember 1991. Totalt hadde Jugoslavia hele 14 presidenter mellom Josip Broz Titos død i 1980 og oppløselsen i 1992. Han vokste opp som en fattig gutt i byen Zadar. Jadranka Kosor. Jadranka Kosor (født 1. juli 1953 i Pakrac, Kroatia) er en kroatisk politiker og journalist. I 1995 ble hun som medlem i Kroatias Demokratiske Union (HDZ) medlem av det det kroatiske parlamentet, hvor hun etter hvert også ble visepresident. Da Ivo Sanader ga seg som statsminister 6. juli 2009 ble hun Kroatias statsminister. Kosor ble 23. desember 2011 avløst av sosialdemokraten Zoran Milanović. HDZ nominerte henne som partiets kandidat for presidentvalget i 2005. Wimbledon (London). Wimbledon er et område sydvest i London, i bydelen Merton. Området er mest kjent for tennisturneringen Wimbledon Championships og for fotballklubben Wimbledon FC, som i 2003 flyttet fra London til Milton Keynes og året etter skiftet navn til Milton Keynes Dons FC. I dag er den mest kjente klubben i Wimbledon AFC Wimbledon, som ble grunnlagt av Wimbledon FCs fans. Wat Buddhapadipa, det første buddhistiske tempel som ble bygd i Storbritannia, og det eneste thai-buddhistiske tempel i Europa ligger i Wimbledon. Finneidbåt. Finneidbåt var en fiskebåt som hadde sin opprinnelse i nordlandsbåten med opprinnelse fra Finneidfjord rett sør for Mo i Rana som ble brukt i Nord-Norge tiden fra ca. 1885 til motoriseringen av den nordnorske fiskeflåten rundt 1910. Fineidfjordingen var ikke en listerbåt, og blir beskrevet som en egen båttype. Den finnes i to ulike utgaver, men begge kalles "fineidfjording" eller "finneidbåt". Den var kortere, dypere og bredere enn nordlandsbåtene. Båten ble bygget av Erik Iversen på oppdrag for Lars Johansen. Finneidbåten vakte oppsikt med sine slanke, fine linjer, og den ble regnet som et framskritt i båtbyggerkunsten for båter til bruk i nordnorske farvann. Båten hadde nordlandsbåtens linjer kombinert med listerbåtens og Hardangerbåts egenskaper. Erik Iversen hadde allerede på 1860-tallet begynt å eksperimentere ved å bygge båter som var annerledes enn fembøringen, disse båtene var imidlertid ikke Finneidbåter. De båtene som ble bygget i 1860-årene var uten den høye stavnen og den hadde en annen bunnform enn fembøringen. Den første type finneidfjording ble bygget i 1882 og lignet mye på fembøringen, men den var kortere, breier og dypere for å passe til sneseilet. Den hadde storseil, toppseil, fokk, klyver og mesan. Båtene «Comfort», «Askepot» og «Nordenskjold» ble bygget i årene 1882 til 1884. Den andre typen Finneidbåt er inspirert av canadabåten – antakelig etter Lars Johansens studietur til London i 1883. Denne versjonen av finneidfjordingen lignet mer på canadabåten, hadde bare én mast og var bygd med hekk. En av de første båtene av denne typen finneidfjording ble vist på utstilling i Bodø i 1889. Edvard Johannessen kjøpte en av disse båtene, den fikk navnet «Prøven av Meisfjord». Finneidfjordingen kom i tiden mellom fembøring og motorbåten og var dermed et steg i den historiske utviklingen. Båtene var gode kryssere og tok seg dermed godt fram i motvind. I tillegg til dette hadde båten flere andre fortrinn framfor nordlandsbåten. Finneidfjordingen var imidlertid noe dyrere enn de gamle nordlandsbåtene. Finneidfjordingen ble brukt over hele Nord-Norge og avløste gradvis nordlandsbåten. I 1907 var det et likeså sjeldent syn å finne storgarnsbåter med råseil i Lofoten som det i 1882 var å møte fembøringer med sneseil. Byggingen av Finneidbåtene skapte stor virksomhet på Hemnesberget som har hatt tradisjon med båtbygging siden jernalderen. En tid stod det 30 sneseilere på byggeplassene, blant annet hos Erik Iversen, Hans Vedaa og Nils Gabrielsen. Den siste bygde 2 sneseilere på 14 dager. Disse båtbyggerne klarte å bygge 70-80 sneseilere hver. Etterlikningene av finneidbåten lå langt etter både i soliditet, materiale, arbeid og i linjer. Slike båter bar preg av at byggingen var et lite forberedt begynnerarbeid. Hvem som skal ha æren for finneidfjordingen er vanskelig å si, både Erik Iversen og Lars Johansen blir nevnt i litteraturen. Erik Iversen fikk i 1889 Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats i båtbyggingen. Mens Lars Johansen reiste i 1883 som stipendiat til den internasjonale fiskeriutstillingen i London. Begge var interessert i å skape en båt som var brukende til både til garnbåt og annet fiske. MySQL. MySQL er et SQL-basert databaseadministrasjonssystem som er lisensiert under GPL. Denne databasetjeneren er veldig mye brukt, og er en vesentlig del av LAMP-systemer, hvor M-en står for nettopp MySQL. MySQL utvikles og vedlikeholdes av det svenske, kommersielle firmaet MySQL AB, som den 26. februar 2008 ble kjøpt opp av Sun Microsystems Plattformer. MySQL kjører på mange operativsystemer – inkludert AIX, BSDi, FreeBSD, HP-UX, Linux, Mac OS X, NetBSD, Netware, OpenBSD, 2 Warp, QNX, SGI IRIX, Solaris, SunOS, SCO OpenServer, SCO UnixWare, Tru64 og mange versjoner av Windows. Programmeringsspråk. De fleste programmeringsspråk kan koble til MySQL-databaser, bl.a. C, C++, Eiffel, Smalltalk, Java, Lisp, Perl, PHP, Python, Ruby, og Tcl; hver av dem bruker et spesifikt API. Et ODBC-grensesnitt (MyODBC) gjør det mulig for alle programmeringsspråk som støtter ODBC-grensesnittet å kommunisere med en MySQL-database. MySQL bruker ANSI C som sitt hovedspråk. Bruksområder. MySQL er populært for webapplikasjoner som Wikipedia, PHP-Nuke m.fl. Populariteten skyldes først og fremst at MySQL er lett å bruke, gratis, og holder en høy ytelse i forhold til både pris og krav til maskinvare. Kritikk av MySQL. Tidlige versjoner av MySQL manglet viktige funksjoner som de aller fleste RDBMS-systemene har hatt lenge, og selv den nyeste versjonen mangler fremdeles en del av disse. Dette har fått noen kjente databaseeksperter, som Chris Date og Fabian Pascal til å kritisere MySQL for å ikke være noen RDBMS. Tidligere fikk også MySQL masse kritikk for mangel på transaksjoner og ACID-kompatibilitet, som er viktig for å sikre integriteten til dataene. I samme kategori får MySQL masse kritikk for hvordan den behandler NULL-verdier, standardverdier og verdier som ikke passer med kolonnetypen den settes inn i. Eksempel. Der det står Hente infomasjon og i koden stod det codice_1. Dette betyr at det som står inne parentes kan brukes. Lisensiering. Både MySQL-serverprogramvare og klientbibliotek er distribuert under en dobbellisens. Brukere kan velge mellom GNU General Public License og en kommersiell lisens. Merton (distrikt). Merton er en bydel i det sørvestlige Stor-London. Den ble opprettet i 1965 ved at distriktene Mitcham, Wimbledon og Merton and Morden i Surrey ble slått sammen, og har navn etter en liten landsby i midten av bydelen. Johan F. L. Dreier. «Mand og kone fra fogderiet Noermør». tegning av Johan F. L. Dreier fra tidlig på 1800-tallet, her gjengitt i Einar Lexows «Norske Folkedragter» fra 1917. a> av Johan F. L. Dreier fra 1810 Johan Fredrik Leonard Dreier (født 1775, død 1833) var en av Norges ledende prospekttegnere og portrettister på starten av 1800-tallet. Dreier jobbet i grenselandet mellom det å være kunstner og det å være håndverker. Mye – eller det meste av det han malte eller tegnet, var bestillingsverk fra folk som ville ha malt gårdene sine, familien sin eller båtene sine. Stilen i hans arbeider kan virke litt naivistisk, men det er også mye i arbeidene som peker fram mot den nasjonalromantiske perioden som kommer senere. Storheter som I.C. Dahl gikk i lære hos Dreier. I tillegg til å være kjent for sine prospekter, spesielt av Trondheim og Bergen, er også Dreier kjent som å være den som tegnet ned de norske bondedraktene tidlig på 1800-tallet. Mye av dette arbeidet la grunnlaget for framveksten og interessen for bunader senere på 1800-tallet. Dreier ble født i Trondheim i 1775 av foreldrene Tørris Haftorsen Dreier og Karen Benjaminsdatter Blostrup. Det var ment at han skulle følge i sin fars fotspor og bli malermester, men slik ble det ikke. Allerede som ung begynte han å tegne, og det finnes flere bevarte tegninger fra hans hånd, bl.a. et portrett av familien Weybye fra 1789. I år 1800 flyttet han til Bergen. Der bodde han først hos familien Smith, og de hadde en tjenestejente som var like gammel som Dreier – Cecelia Maria Andersdatter. De fikk en gutt, Johan Fredrik, i 1804, men det er ingenting som tyder på at de noen gang giftet seg. Johan jr. døde allerede i 1820, og han var da listet som «uekte barn» i kirkeboka. Dreier giftet seg senere med Karen Christine Frechenelle i 1808, og fikk datteren Karen Helchina Dreier i 1811, som giftet seg med Adolph Lausen Hansen i 1833. Disse fikk igjen en datter, som var kilde da Einar Lexow skrev sin bok "Johan F. L. Dreier's norske folkedragter" i 1913. Det var ikke veldig lukrativt å livnære seg som maler i Bergen på denne tiden, og Dreier merket mot slutten av livet spesielt stor konkurranse fra nye trykketeknikker. Noen av Dreiers bilder ble stukket i kobber og trykt opp uten at han fikk noe for det, og derfor finnes det mange kobberstikk som egentlig er Dreiers bilder, men som ikke bærer hans navn. Dreiers arbeider finnes i museer over hele Europa. Norsk Folkemuseum har mange av arbeidene hans. Helse Vest. a> er det største sykehuset i Helse Vest. Helse Vest er et av den norske stats fire regionale helseforetak (RHF). Helse Vest har det overordnede ansvaret for de spesialisthelsetjenesten i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Administrerende direktør Herlof Nilsen har ledet Helse Vest siden etableringen i 2001. Helse Vest eier fem helseforetak, fire som driver sykehus, institusjoner og ambulansetjeneste samt et helseforetak som driver sykehusapotekene i hele regionen. Det er helseforetakene som har arbeidsgiveransvar for de omtrent 25 000 medarbeiderne i regionen. Foretakene eier omtrent 45 offentlige sykehus og institusjoner. I tillegg har Helse Vest avtale med flere private ideelle institusjoner samt private sykehus og privatpraktiserende spesialister. Budsjettet for regionen for 2008 var på ca. 16,7 milliarder. Helse Vest har samlet all IKT virksomhet i det heleide datterselskapet Helse Vest IKT AS. Private ideelle institusjoner. Disse institusjonene har avtale med Helse Vest om å yte helsetjenester. Tjenestene inngår i det det totale helsetilbudet for regionene og det er et utstrakt samarbeid med helseforetaket i det aktuelle området. Virksomheten strekker seg ofte langt tilbake i tid til før det offentlige helsevesenet var etablert, f.eks. ble Haraldsplass stiftet 1918. De ulike institusjonene driver innen vidt forskjellige områder, de fleste innen psykiatrien, Haraldsplass er et somatisk lokal sykehus og Haugesund Sanitetsforenings Revmatismesykehus er et spesialist sykehus som diagnostiserer og behandler pasienter fra hele regionen. Eksterne lenker. Vest Helse Bergen. er ett av fem lokale helseforetak på Vestlandet som er eid av det regionale helseforetaket. De fire andre lokale helseforetakene er Helse Førde, Helse Fonna, Helse Stavanger og Sjukehusapoteka Vest. Helse Bergen HF er det juridiske navnet på foretaket, mens Haukeland universitetssjukehus er navnet som blir brukt når man omtaler pasientbehandlingen både på selve Haukeland og på de mange enhetene som er lokalisert andre steder. Voss sjukehus og Kysthospitalet Hagevik er begge eksempel på Haukeland universitetssjukehus sine enheter som driver pasientbehandling. Sammen har disse 28 enhetene ansvar for spesialisthelsetjenesten i Bergen og 22 nabokommuner i Midthordland, Nordhordland, Voss og deler av Hardanger. Haukeland universitetssjukehus har ca. 11 500 ansatte fordelt på ca. 7 700 årsverk og et budsjett på 8,4 milliarder kroner (tall fra 2011). Hvert år behandler sykehuset nesten 600.000 pasienter. I tillegg til pasientbehandling er sykehusets viktigste ansvarsområder forskning, utdanning av helsepersonell og opplæring av pasienter og pårørende. Haukeland universitetssjukehus er Norges nest største medisinske forskningsmiljø, bare Oslo universitetssykehus har større forskningsaktivitet innen medisin- og helsefag. I 2011 hadde forskningsmiljøet på Haukeland universitetssjukehus 561 publiserende forskere som publiserte 515 vitenskapelige artikler. I 2011 ble det også gjennomført 23 doktorgrader med vesentlig bidrag fra Haukeland. Om lag to tusen studenter har hvert år deler av sin utdanning på Haukeland universitetssjukehus. Haukeland universitetssjukehus har fem regionale og 13 nasjonale kompetansesenter og spesialfunksjoner både på nasjonalt og regionalt plan. Dette innebærer blant annet at sykehusets spesialister gir råd til leger i hele landet, tar imot pasienter med spesielle tilstander fra hele landet, og underviser ved universiteter og på etterutdanningskurs for leger. Sykehuset har nasjonale behandlingstjenester for avansert brannskadebehandling, yrkesmedisinsk utredning av yrkesdykkere, gammakniv(strålekniv) og for elektiv (planlagt) hyperbar oksygenbehandling. Sykehuset har også fem flerregionale behandlingstjenester. Dørstokkmil. Dørstokkmil, oftere brukt i bestemt form dørstokkmila, er et uttrykk for avstanden det kan føles å gå før en er ute av huset, altså over dørstokken, når motivasjonen mangler. Uttrykket assosieres med manglende tiltak eller nøling. Begrepet brukes også mer generelt om hvor vanskelig det kan være å komme i gang med noe og er i slik forstand knyttet til uttrykket «godt begynt er halvt fullført». En annen betydning av begrepet er situasjonen som ofte oppstår når noen er på besøk og er i ferd med å gå igjen, men likevel blir stående og prate i døråpningen eller på trappa. Popruppen Tre Små Kinesere ga i 1996 ut albumet "Tro, Håp Og Kjærlighet" hvor en av sangene heter «Dørstokkmila». Haukeland universitetssykehus. Sentralblokken Haukeland universitetssykehus fra sør Haukeland hotell ved Haukeland sykehus Haukeland universitetssykehus "(Haukeland universitetssjukehus)" (HUS, frem til 2002 Haukeland Sykehus) er et sykehus i bydelen Årstad i Bergen grunnlagt i 1912, og siden 2002 del av Helse Bergen. Foretaket. Haukeland sykehus sto ferdig og ble tatt i bruk i 1912, da som en avdeling under Bergen kommunale sykehus. 1. januar 2002 ble sykehuset og ti andre institusjoner slått sammen til Helse Bergen HF gjennom sykehusreformen i 2002. I dag er "Helse Bergen HF, Haukeland universitetssjukehus" den juridiske betegnelsen på foretaket, mens navnet Haukeland universitetssjukehus blir brukt om alle enheter i alle sammenhenger som har med pasientbehandling å gjøre. Oppgaver. I tillegg til pasientbehandling, drives det også en utstrakt undervisning og forskningsvirksomhet ved sykehuset. Om lag to tusen studenter har hvert år deler av sin utdanning ved sykehuset. Haukeland universitetssykehus har en rekke kompetansesentre og spesialfunksjoner både på nasjonalt og regionalt plan, som innebærer at sykehusets spesialister gir råd til leger i hele landet, tar imot pasienter med spesielle tilstander fra hele landet, og underviser ved universitetene og på etterutdanningskurs for leger. Sykehuset har landsfunksjon for behandling av blant annet brannskader. Haukeland universitetssjukehus har ansvar for spesialisthelsetjenesten i Bergen og 22 nabokommuner i Midthordland, Nordhordland, Voss og deler av Hardanger. Bygningene. Haukeland Universitetssykehus har en rekke bygninger som er oppført over tid og i forskjellig formspråk på et større område som ble anlagt i begynnelsen av 1900-tallet på Haukeland gård i tidligere Årstad kommune som ble innlemmet i Bergen i 1915. I dag er det omtrent 200 mål med sykehusbygninger både for somatiske og psykiatriske pasienter. Sentralblokken, Kvinneklinikken, Barneklinikken, Psykiatrisk klinikk, Barnepsykiatrisk klinikk (BUPA), Øyeklinikken, Parkbygget (Kreftavdeling), Lungebygget, Hudbygget, Poliobygget, Laboratoriebygget, Hormonlaboratoriet, Undervisningssenteret, Haukeland hotell, Hunstad daghjem, Ravneberget daghjem, Vognstølen daghjem, Administrasjonsbygget, Apotek/Verkstedbygg, driftsbygninger og i tillegg to store fjellhaller, en som rommer Teknisk sentral og en som rommer en Miljøhall for behandling og sortering av sykehusavfall. Historie. Haukeland sykehus var en videreføring av Bergen kommunale sykehus fra 1754 på Engen i Bergen. Haukeland gård på Årstad ble innkjøpt av Bergen kommune i 1897. Arkitekt var Victor Nordan og de første bygningene ble tatt i bruk i 1912. Haukeland var den gang et lokalsykehus for Bergen og det var kampen mot infeksjonene som hadde hovedfokus. I åpningsåret behandlet Epidemisk avdeling hele 1012 difteripasienter. Sykehusområdet har hele tiden vært utbygget, endret og ombygget. I nyere tid hble den største utbyggingen foretatt i perioden 1971 til 1983 da Sentralblokken på 125 000 m2 ble oppført, arkitektfirma var danske KHR arkitekter (Krohn & Hartvig Rasmussen). Sykehotellet, Haukeland Hotell, ble åpnet i 1998. De senere årene har blant annet Laboratoriebygget og Parkbygget kommet til. I 2020 skal Haukeland universitetssjukehus sitt nye barne- og ungdomssenter stå ferdig. Litteratur. Janssen, Carl W.; "Haukeland sykehus, en medisinsk hjørnestein siden 1912", Bergen 2001, ISBN 82-514-0624-2 Joey. "Joey" var en amerikansk TV-serie med Matt LeBlanc i hovedrollen. Serien ble tatt av tv-skjermen midt under 2.sesong, de siste episodene ble aldri sendt i USA men ble vist på norske tv-skjermer. Serien er oppfølgeren til suksess serien Friends. Serien følger Joey til Los Angeles etter at han har forlatt vennene i New York. Han håper på å få litt fart på skuespillerkarrieren sin. Agenten Bobbie (Jennifer Coolidge) skaffer ham to mulige oppdrag. Dessverre velger han feil oppdrag, og serien blir kansellert. Den andre serien derimot blir en knallsuksess. Han treffer også søsteren Gina (Drea De Matteo) og nevøen Michael (Paulo Costanzo). Joey skaffer seg en leilighet, og Michael, som ønsker seg litt privatliv fra moren, flytter inn sammen med ham. Joey stifter også bekjentskap med vaktmesteren, Alex (Andrea Anders). AFIS-fullmektig. En AFIS-fullmektig ("AFIS" fra engelsk "Aerodrome Flight Information Service") er en fullmektig som arbeider ved en AFIS-enhet – i tårnet ved en regional lufthavn i Norge. En AFIS-fullmektig gir lokal informasjon om flytrafikken og mottar og formidler meddelelser mellom forskjellige flykontrollenheter. I arbeidet inngår også værobservasjoner, og formidling av disse, samt hjelp til redningstjenesten når det er nødvendig. Det må skilles mellom en flygeleder som gir klareringer som flygeren plikter å følge, og en AFIS-betjent som gir flygeinformasjon, som melder at rullebane er klar osv. men der flygerene har ansvaret for flybevegelsene. British Army. British Army er Storbritannias hær. Sammen med Royal Navy og Royal Air Force utgjør den de britiske væpnede styrker. Per april 2004 bestod hæren av 99 400 fulltrente, profesjonelle soldater i aktiv tjeneste. Historie. Før den engelske borgerkrigen i 1642 var det ikke noen stående hær i England eller Skottland. Styrker ble satt opp av kongen når det trengtes. Etter borgerkrigen tok parlamentet over kontrollen, og satte opp en hær etter Oliver Cromwells modell New Model Army. Etter monarkiet kom tilbake og Karl II fikk makten, ble denne en stående hær, og kongen satt opp flere regimenter som var lojale til tronen. 26. januar 1661 kom ordren som offisielt etablerte en britisk hær. Fra rundt 1692 fram til første verdenskrig var Storbritannia den dominerende makten i verden, både økonomisk og militært. Den britiske hæren ble sendt for å slåss mot amerikanske kolonister i den amerikanske revolusjonen, irske opprørere i opptøyene i 1798, kinesere i opiumskrigene, indiske prinser og mytterister fra Østindiakompaniet under det indiske opprøret i 1857, boerne i Boerkrigen og irske separatister under den irske selvstendighetskrigen. Under første og andre verdenskrig stilte den britiske hæren med et enormt antall menn og kjempet over nesten hele verden. De tok også store tap, spesielt under første verdenskrig. I etterkrigstiden konsentrerte den seg om å møte den sovjetiske trusselen, men ble også blandet inn i mange små geriljakriger etter hvert som det britiske imperiet skrumpet inn. Den siste krigen hvor den kjempet alene var Falklandskrigen i 1982. Etter den kalde krigen ble slutt har den vært involvert i fredsbevarende operasjoner i tillegg til innsats i Gulfkrigen og senere i Irak og Afghanistan. Organisasjon. Hærens struktur er svært kompleks, på grunn av de forskjellige avdelingenes ulike opphav. Soldatene kan deles inn i to hovedgrupper: den regulære armeen ("Regular Army") med heltidsansatte soldater og reservearmeen ("Territorial Army") med deltidsansatte soldater. Den militære strukturen består av korps (administrative grupperinger etter funksjon) og forband (operative divisjoner og brigader). Regimentet er på mange måter den viktigste enheten i den britiske hæren. Begrepet "regiment" i den britiske hæren har to forskjellige betydninger. I de fleste våpenartene er regimentet den største taktiske organisasjonen, med en størrelse tilsvarende bataljon. Til forskjell er et regiment i infanteriet kun en administrativ eller seremoniell gruppering av flere bataljoner. Idag består imidlertid mange infanteriregimenter kun av én regulær bataljon (men vanligvis også en reservebataljon). Rekruttering. Hæren rekrutterer hovedsakelig i Storbritannia og har normalt et mål på 25 000 soldater i året. Lav arbeidsledighet i Storbritannia medfører at hæren har problemer med å nå rekrutteringsmålet, og i de første årene av det 21. århundre har det vært en markert økning i antallet rekrutter fra andre land (hovedsakelig fra Samveldet), som per 2004 utgjorde cirka 7,5 prosent av hærens samlede styrker. I juli 2004 hadde hæren 5620 utenlandske soldater fra 42 forskjellige land (i tillegg til over 3000 nepalske gurkha-soldater). Etter Nepal er Fiji (1895 soldater) det landet med flest borgere i den britiske hæren, fulgt av Jamaica (960 soldater). Soldater kommer også fra mer velstående land som Australia og Syd-Afrika. I 2003 var det nærmere 10 000 tenåringer som vervet seg til hæren, inkludert mer enn 3000 16-åringer. Liste over utrustning. Liste over utrustning i bruk i 2006. Humboldtmuseet. Museum für Naturkunde, bedre kjent som Humboldtmuseet, etter naturforskeren Alexander von Humboldt, er det første nasjonale museum i verden, med en massiv samling av mer enn 25 millioner zoologiske, paleontologiske og mineralogiske objekter og mer enn ti tusen originale artseksemplarer (spesimen). Det er bl.a. kjent for to spektakulære utstillinger, den største oppreiste dinosaur i verden, og det best bevarte eksemplar av den første kjente fuglen, "Archaeopteryx". Museet er inndelt i institutter for paleontologi, mineralogi og zoologi. Det er underlagt Humboldt-Universität zu Berlin, som ble etablert i 1810, men deler av museets samlinger går tilbake til det prøyssiske akademi i 1700. Den paleontologiske avdelingen ble grunnlagt i 1857. I 1886 begynte arbeidene med en ny bygning, som ble åpnet i Invalidenstrasse 43 i 1889. Ron Clarke. Ronald William «Ron» Clarke (født 21. februar 1937) er en tidligere australsk friidrettsutøver. Han var en av de mest kjente mellom- og langdistanseløperne på 1960-tallet. Han huskes først og fremst for at han satte 17 verdensrekorder, men også for at han aldri vant noen gullmedalje i olympiske leker. Han fikk en bronsemedalje på 10 000 meter i OL i Tokyo i 1964. I 1956, mens Clarke fremdeles var en lovende junior, ble han utvalgt til å tenne den olympiske ild under åpningsseremonien til de olympiske sommerlekene i Melbourne. 14. juli 1965 Ron Clarke en utrolig verdensrekord på 10 000 meter på Bislett stadion. Han løp på 27.39,4, en forbedring av sin egen verdensrekord med 34,8 sekunder. Han ble dermed den første i verden som løp distansen under 28 minutter. I dag er han ordfører i Gold Coast, Queensland. Ägyptisches Museum Berlin. Ägyptisches Museum (egentlig "Ägyptisches Museum und Papyrussammlung") i Neues Museum i bydelen Mitte i Berlin inneholder en av verdens mest betydelige samlinger av egyptisk høykultur. Museet går tilbake til den egyptiske avdelingen av de kongelige prøyssiske kunstsamlinger, grunnlagt av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen på anbefaling av Alexander von Humboldt i 1828. Den egyptiske avdelingens første leder var Giuseppe Passalacqua, en kjøpmann fra Trieste, og museet holdt opprinnelig til i Schloss Monbijou. Presten Tai-tai. Det nye rike, 18. dynasti, ca. 1380 f.Kr. En stor ekspedisjon ledet av Karl Richard Lepsius i 1842–1845 brakte mange objekter til Berlin, og i 1850 fikk det egyptiske museet sin egen bygning på Museumsinsel ("Museumsøya"), det nåværende Neues Museum. Et av museets mest berømte objekter er bysten av dronning Nefertiti. Under den kalde krigen var museets objekter delt. De objektene som befant seg i den østlige delen av Berlin ble delvis stilt ut i Bodemuseum. Det egyptiske museet som institusjon befant seg i Vest-Berlin, og fra 1967 til 2005 holdt det til i en bygning ved Charlottenburg-slottet. Etter gjenforeningen ble samlingene også gjenforent, og museet flyttet i 2005 inn i Altes Museum på Museumsinsel. Dets opprinnelige bygning, Neues Museum, har deretter blitt restaurert, og fra 2009 er det egyptiske museet tilbake på sin gamle plass. Virginia Apgar. Virginia Apgar (født 7. juni 1909 i Westfield, New Jersey, død 7. august 1974 i New York) var en amerikansk lege (anestesiolog). Hun utviklet et skåringssystem vedrørende den fysiske tilstanden til nyfødte barn, som er oppkalt etter henne (Apgar-score). Sebastian Coe. Sebastian Newbold Coe, baron Coe, (født 29. september 1956 i Chiswick i London) er en tidligere britisk friidrettsutøver og politiker. Han ledet arbeidet for å få Sommer-OL 2012 til London og er leder i organisasjonskomitéen LOCOG. Sportslige meritter. Coe vant fire olympiske medaljer og forbedret åtte verdensrekorder på mellomdistansene, første gang i 1979 på 800 meter og en engelsk mil. En kort periode holdt han verdensrekorden på alle fire mellomdistansene. Coes fremste rival var landsmannen Steve Ovett, som han første gang møtte i et internasjonalt mesterskap under EM i Praha i 1978, på 800 meter. Gullet gikk imidlertid til øst-tyskeren Olaf Beyer. Coe tok bronse, etter en altfor optimistisk åpning. Året før hadde han blitt europamester på 800 meter innendørs. Foran OL 1980 i Moskva var det Coe og Ovett alles oppmerksomhet var rettet mot. Coe var favoritt på 800 meter, men etter et meget svakt taktisk løp måtte han nøye seg med sølv bak Ovett. Coe fikk sin revansje med gull på 1500 m noen dager senere. I 1981 satte han ny verdensrekord på 800 meter på 1.41,73. Det tok hele 16 år før denne rekorden ble slått, av Wilson Kipketer. Han satte også verdensrekord to ganger på en engelsk mil (beste tid 3.47,33) og én gang på 1000 meter (2.12,18; på Bislett stadion). Med disse fire rekordene, samt at han forble ubeseiret hele sesongen, må dette trolig regnes som hans aller beste sesong. I tillegg vant han 800 meter i Verdenscup-finalen i Roma i suveren stil. Coe var storfavoritt til å ta sin første internasjonale tittel på 800 meter (utendørs) ved EM i Aten i 1982, men ble henvist til sølv bak den ukjente vest-tyskeren Hans-Peter Ferner. Under OL i 1984 tok han nok en gang sølv på 800 meter (etter Joaquim Cruz fra Brasil) og forsvarte gullet på 1500 meter, noe ingen andre utøvere hittil har klart. Coe ble endelig europamester på 800 meter i 1986, og tok sølv på 1500 meter ved samme anledning. Denne sesongen gjorde han også sin bestenotering på 1500 meter (3.29,77) i et stevne i Rieti, Italia. Sykdom og skader hindret hans deltakelse ved verdensmesterskapene i 1983 og 1987, og han la opp i 1990, etter å ha blitt nummer to på 1500 meter i Verdenscup-finalen i 1989. Medlem av parlamentet. Han ble ved parlamentsvalget i Storbritannia 1992 valgt inn det i det britiske Underhuset, hvor han representerte Det konservative parti fra valgkretsen Falmouth and Camborne i Cornwall, men mistet plassen ved parlamentsvalget i Storbritannia 1997. Utmerkelser. Coe ble utnevnt til æresdoktor i teknologi ved sitt alma mater-universitet, Loughborough University i 1985. I november 2009, ble han tilsvarende æresdoktor som doctor scientiarum ved University of East London. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire (MBE) i 1982 og forfremmet til offiser (OBE) i 1990. Til nyttår i 2006 ble han forfremmet til kommandørridder (KBE) av samme orden for sin innsats for sport. Den 16. mai 2000 ble han utnevnt til "life peer" som "Baron Coe" av Ranmore i Surrey. Coe ble som den første tildelt Fyrsten av Asturias' pris for sport i 1987. I desember 2005 fikk en en spesiell ærespris på BBC Sports Personality of the Year. I 2003 ble han hedret som «tidenes Bislett-utøver». Schloss Charlottenburg. Schloss Charlottenburg ("Schloß Charlottenburg") er et slott i bydelen Charlottenburg i Berlin. Slottet ble bygget i italiensk barokkstil mellom 1695 og 1699 av arkitekten Arnold Nering på oppdrag fra Sophie Charlotte, kurfyrst Fredrik IIIs hustru. Etter kroningen av Fredrik til prøyssisk konge og Sophie Charlotte til dronning i Königsberg i 1701, ble Charlottenburg, som opprinnelig hadde vært anlagt som sommersted, utviklet til et praktfullt anlegg av arkitekten Eosander von Göthe. Etter dronningens død i 1705 fikk slottet navnet Charlottenburg. Mellom 1709 og 1712 fulgte en videre utbygging, hvor bl.a. den markante slottskuppelen og orangeriet oppstod. Etter Fredrik Is død i 1713 førte slottet en skyggetilværelse under etterfølgeren Fredrik Wilhelm I. Men da Fredrik den store kom til makten i 1740, lot han slottet utvide under ledelse av arkitekten Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff. Bl.a. ble den østlige «nye fløyen» bygget. Senere konsentrerte Fredrik seg imidlertid mest om sitt slott Sanssouci i Potsdam, ferdigstilt 1747. I sin endelige form ble slottet ferdigstilt under Fredrik Wilhelm II, med det vestlige tilbygget som rommer slottsteater og det lille orangeriet, oppført av Carl Gotthard Langhans. Slottspark. Slottsparken ble anlagt på slutten av 1600-tallet av Simeon Godeau som fransk barokkhave. På slutten av 1700-tallet ble den delvis omdannet til engelsk landskapspark. I slottsparken befinner seg bl.a. tehuset «Belvedere» bygget av Langhans i 1786, den nynapolitanske villaen «Neue Pavillon», bygget 1824, og mausoleet for dronning Louise, bygget 1810. Slottet er idag museum. I det tidligere slottsteatret har Museum für Vor- und Frühgeschichte lokaler, og i det lille orangeriet ligger en restaurant. Slottsparken er også åpen for publikum. Empire State Building. Empire State Building er en skyskraper som ligger langs Fifth Avenue, mellom 33. og 34. gate på Manhattan, New York. Bygningen har 102 etasjer og er 381 meter høy (443 meter, inkludert antennen). Bygningen stod ferdig i 1931, og hadde den gang en prislapp på 45 millioner dollar. Bygningen var den første bygning på over 100 etasjer. Det har 6 500 vinduer og 73 heiser. Den var rangert som verdens høyeste bygning gjennom 39 år, frem til det første av to tårn i World Trade Center (417 meter, eller 521 meter med antennen) lenger sør på Manhattan stod ferdig i 1972. Skyskraperen er oppført i karakteristisk Art Deco-stil, og låner sitt navn fra kallenavnet til staten New York: The Empire State. Byggeprosessen ble blant annet av fotografen Lewis Hine. Toppetasjene er lyssatt i ulike farger hver kveld, for å markere ulike hendelser i byen. I flere måneder etter 11. september 2001 lyste bygningen i rødt, hvitt og blått – fargene i det amerikanske flagget. Empire State building har også en spesiell plass i filmverdenen, hvor den er kjent som kulisse, bl.a. i filmen "King Kong". Hvert år finner Empire State-løpet sted. Løpet går opp trappene fra bakkenivå til et utkikksrom 380 meter over bakken. Empire State Building blir truffet av lynet ca. 500 ganger per. år. Se også. Liste over skyskrapere Ragnhild. Ragnhild er er et kvinnennavn med opprinnelse i det norrøne navnet "Ragnhildr", i vanlig bruk fra 800-tallet. Navnet er kjent skrevet i runer som ("rahniltr"), eller ("raknhiltr"). Navnet er sammensatt av "Ragn-", «råd», «avgjørelse» og "-hildr", «strid». En variant av denne tolkningen er "Ragn-"(fra regin, rogn), «høyere makter», «guder», og "-hildr", «stridsmøy». I Norge er Ragnhilds navnedag 17. mai, i Sverige er Ragnhilds navnedag 15. juli Utbredelse. Ragnhild er et vanlig navn i Norge, særlig blant eldre kvinner. Det ble spesielt populært i 1930-årene etter at daværende kronprins Olav og kronprinsesse Märtha ga sin førstefødte navnet Ragnhild Alexandra (født 9. juni 1930). I 1931 var Ragnhild det nest mest populære navnet å gi nyfødte jenter, og navnet forble på topp ti-listen til og med 1934. Deretter sank navnets popularitet kraftig, og i dag er det kun 40-50 jenter som hvert år får navnet Ragnhild. Navnet ble gjerne skrevet "Ragnil" eller "Ragnild" på 1700-tallet. "Ragnhild" var blant de ti mest brukte kvinnenavnene i Norge på 1600-tallet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Ragnhild i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Andre varianter av navnet. Den skotske formen av Ragnhild er "Raghnaid", mens den irske versjonen er "Raghnailt". Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Kensington and Chelsea. Kensington and Chelsea (eg. The Royal Borough of Kensington and Chelsea) er en bydel i vestre del av det indre London. Den ble opprettet i 1965 ved at bydelene Kensington og Chelsea ble slått sammen. På grunn av at flere kongelige residenser ligger innenfor bydelen kalles den en «Royal Borough», mens andre bydeler kalles «London Borough». Med en befolkningstetthet på over 13 000 pr. km² er bydelen den tettest befolkede administrative enhet i Storbritannia. Jennifer Aniston. Jennifer Joanna Aniston (født) er en amerikansk film- og TV-skuespiller. Hun er mest kjent for å spille rollen Rachel Green i komedien "Venner for livet", en rolle som hun vant fem Emmy Awards for, og én Golden Globe Award. Hun har hatt hovedrollen i flere Hollywood-filmer, og de fleste av hennes filmroller har vært i komedier som "Bruce Almighty", "Office Space" og de romantiske komediene "Og så kom Polly" og "The Break-Up", hun har også dukket opp i andre sjangrer, for eksempel krimserier, thrillere og dramaserier. Oppvekst. Jennifer Aniston ble født i Sherman Oaks i Los Angeles i California, og vokste opp i New York. Hun er datter av skuespillerne John Aniston og Nancy Dow. Anistons far var gresk, født Yannis Anastassakis på øya Kreta i Hellas, mens moren var født i New York av engelsk og skotsk avstamming. Aniston har to halvbrødre: John Melick, og den yngre broren Alex Aniston. Anistons gudfar var Telly Savalas, farens beste venn. Jennifers far har fremstått i mange såpeoperaer, blant annet "I gode og onde dager" og "Love of Life". Karriere. Aniston flyttet til Hollywood og fikk sin første TV-rolle i 1990. Deretter dukket hun opp i to mislykkede TV-komedier, "The Edge" og "Muddling". Etter de mislykkede TV-seriene bestemte hun seg for å ta en liten pause, men det tok ikke lang tid før hun havnet på en audition til komedien "Venner for livet". Produsenten av showet ville egentlig ha Aniston inn i rollen som Monica Geller, men Aniston overtalte produsenten til å få rollen som Rachel Green. Hun fikk rollen i showet og spilte figuren helt til showet ble avsluttet i 2004. Aniston gjorde et kjempeinntrykk, ikke bare i USA, men også i store deler av Europa. Programmet "Venner for livet" var ansett som vellykket, og flere fikk troen på Aniston. Sammen med hennes felles "Friends"-stjerner fikk de mange fans. Aniston fikk en lønn på en million dollar per episode hun spilte inn i den siste sesongen av "Venner for livet", og hun fikk også Fem Emmy nominasjoner. I 1994 ble hun, sammen med hennes felles "Friends"-stjerne Matthew Perry, invitert til å lage en 30-minutters skrytefilm av det nye operativsystemet Windows 95. Senere fikk hun kritisk applaus for sine opptredener i "Mannen i mitt liv", en komediedrama om en jente som faller for en homofil mann. I tillegg til sin karriere som TV-skuespiller, har Aniston hatt en vellykket film-karriere. Hennes største suksess hittil var i filmen "Bruce Almighty", hvor hun spilte kjæresten til Jim Carrey. Deretter fikk Aniston hovedrolle i komedien "Og så kom Polly". Anistons liv. Jennifer Aniston giftet seg med Brad Pitt den 29. juli 2000 i et overdådig bryllup. Men da Pitt viste seg uten Aniston på premieren til filmen "Ocean's Twelve" gikk det rykter om at ekteskapet gikk dårlig. I begynnelsen av januar 2005 ble paret sett på ferie i Karibien med hennes venninne Courteney Cox, som spilte Monica i "Venner for livet", og hennes mann, skuespilleren David Arquette. Senere samme året ble det offentliggjort en separasjon mellom Aniston og Pitt. Rykter om at Pitt var forelsket i skuespiller Angelina Jolie begynte da Pitt begynte å skryte av filmen "Mr. & Mrs. Smith". Pitt og Jolie benektet begge et forhold. Mediarapporter spekulerte på at separasjonen skyldtes at Aniston ikke ville ha barn; T-skjorter ble solgt etter separasjonen med setningen: «Jeg vil ikke ha barnet, Brad!». Aniston benektet at dette var årsaken til deres separasjon. I et intervju med Access Hollywood uttalte Aniston: «Jeg har aldri i mitt liv sagt at jeg ikke vil ha barn... Jeg har alltid ønsket meg å få barn, og jeg ville aldri ha gitt opp den opplevelsen til fordel for karrieren.» Messingblåseinstrument. Et messingblåseinstrument er et blåseinstrument hvor lyden produseres ved at man blåser inn i en røråpning, som oftest gjennom et munnstykke, og lar leppene vibrere. Leppene får da luftsøylen i røret til å svinge, og dette frembringer lyd. Forskjellige toner kan lages ved å trykke ned ventiler, dra og skyve en sleide for å endre lengden på luftsøylen, eller ved å stramme og slappe av i leppene for å spille forskjellige naturtoner. Man stemmer et messingblåseinstrument ved å dra ut en bevegelig del av instrumentet som kalles stemmebøyle – lyden blir mørkere – eller skyve inn – lyden blir lysere. Munnstykket, såvel som instrumentet, er som regel av metall; nesten alltid messing, derav navnet. Det finnes dog blant annet glasstrompeter, og messingblåseinstrumenter kan i prinsippet lages i alle materialer. Serpentene ble for eksempel laget i tre. Hornbostel-Sachs. Ifølge Hornbostel-Sachs klassifiseringssystem for musikkinstrumenter befinner messinginstrumentene seg i hovedkategorien aerofoner og underkategori kromatiske trompeter (423.2). Videre er instrumentene inndelt etter om de spilles med klaffer (423.21) en sleide (423.22) eller ventiler (423.23). Bao Dai av Vietnam. Bảo Đại (født 22. oktober 1913 i Huế i Vietnam, død 30. juli 1997 i Paris i Frankrike) var Vietnams siste keiser, den 13. keiseren i Nguyen-dynastiet. Bakgrunn. Han ble født som prins Nguyễn Vĩnh Thụy i Hue, som den gang var Vietnams hovedstad. Faren var keiser Khải Định. Etter sin utdannelse i Frankrike ble han keiser etter farens død i 1925, men underlagt den franske kolonimaktens føringer. Vietnam var da del av fransk Indokina. Familie. Den 20. mars 1934 giftet han seg i keiserbyen Huế med Jeanne Marie-Thérèse (Mariette) Nguyen Huu-Hao Thi Lan (1914–1963), som ble gitt det nye navnet Hoang Hau Nam Phuong, eller "keiserinne «Sydens parfyme»". Bao Dai hadde også fire andre hustruer. Tre giftet han seg med mens han fremdeles var gift med Nam Phuong: Phu Anh, en niese (de giftet seg ca. 1935); Hoang, en kinesisk kvinne (1946, de fikk én datter); Bui Mong Diep (som han giftet seg med i 1955, to barn); og Monique Baudot, en fransk borger som han giftet seg med i 1972 og som han først gav navnet prinsesse Monique Vinh Thuy og senere Thai Phuong Hoang-Hau. Andre verdenskrig. Da Japan i 1940 okkuperte Fransk Indokina, beholdt de den franske administrasjonen. Japanerne dirigerte allikevel landet politisk da det franske koloniregimet ble en del av Vichy-regimet. Japanerne lovet å ikke antaste keiserhoffet i Hue, men i 1945 tvang de Bao Dai til å erklære Vietnam som uavhengig av Frankrike og som medlem av Japans «Stor-østasiatiske sfære for felles vekst». Japanerne hadde en vietnamesisk tronpretendent i bakhånd, prins Cuong De, som ville bli bragt til makten dersom Bao Dai hadde nektet å gå med på dette. Forholdet til Vietminh. Japanerne overgav seg til de allierte i august 1945, og det kommunistiske Viet Minh under Ho Chi Minh tok sikte på å overta makten. Ho klarte å overtale Bao Dai til å abdisere den 25. august 1945 og overlate sin myndighet til Viet Minh—noe som tjente til å styrke Hos legitimitet i det vietnamesiske folks øyne. Bao Dai ble utnevnt til «høyeste rådgiver» for den nye regjering i Hanoi, som erklærte sin uavhengighet den 2. september. Det brøt ut alvorlige uroligheter og forskjellige vietnamesiske grupperinger tok til våpen mot hverandre, og mot franskmennene. Etter ett år som rådgiver forlot Bao Dai landet og dro til Hongkong, og senere til Kina. Franskmennene overtalte ham i 1949 til å vende tilbake – som statsoverhode "(Quoc Truong)", ikke som keiser. Han dro ikke lenge etter til Frankrike, og engasjerte seg ikke lenger noe særlig i vietnamesisk politikk så lenge hans personlige interesser ikke var direkte berørt. Krigen mellom de franske kolonistyrkene og Viet Minh fortsatte helt til 1954, da franskmennene ble tilført et alvorlig nederlag i slaget ved Dien Bien Phu. USA var bekymret over Ho Chí Minhs kommunisme, og ble en sterk motstander av at Vietnam skulle styres av Ho etter at hans regjering i 1950 ble anerkjent av Sovjetunionen og Kina. Samme år organiserte franskmennene en rivaliserende vietnamesisk regjering under Bao Dai i Saigon. Denne regjeringen ble anerkjent av USA, Storbritannia og av FN. I eksil. Avtalen etter Genève-konferansen i 1954 mellom franskmennene og Viet Minh inneholdt den kinesisk-inspirerte bestemmelsen at Vietnam «midlertidig» skulle deles i en nordlig og sørlig del. Bao Dai flyttet til Paris, men forble statsoverhode for Sør-Vietnam. Han utnevnte Ngô Dình Diem som sin statsminister. I 1955 klarte Diem imidlertid ved en folkeavstemning å få Bao Dai fjernet og deretter etablere republikk. Han overtok selv kontrollen i Sør-Vietnam, og sikret seg samtidig amerikansk støtte. Folkeavstemningen ble mistenkt for grovt fusk – resultatet viste at hele 98 prosent ønsket seg Diem. Bao Dai abdiserte på nytt og forble i sitt parisiske eksil. Bao Dai døde i et militærsykehus i Paris i 1997. Etter hans død overtok kronprins Bao Long, Bao Dais eldste sønn, som det gamle Nguyen-dynastiets overhode. Galisisk. Galisisk ("Galego") er et iberoromansk språk som snakkes i den autonome regionen Galicia og tilstøtende områder i Asturias og Castilla y León, nord i Spania. Det blir talt av 3-4 millioner, en halv million av disse er emigranter til Sør-Amerika. Det har nært slektskap med portugisisk, og blir ofte sett på som ei dialekt av dette språket. Men språkbrukerne og de galisiske styresmaktene ser annerledes på det. De har en egen identitet og har utvikla seg vekk fra portugisisk. Ettersom portugisisk utvikla seg i Galicia, kan det like gjerne være ei dialekt av galisisk. Galisisk skrift. Galisisk har hatt et eget skriftspråk siden 1000-tallet. I middelalderen ble "galaico-português" sett på som et kulturspråk, brukt innen dikting og i religiøse sammenhenger. Dette gjaldt ikke bare i Galicia og Portugal, men også i Castilla, der kastiljansk hovedsakelig ble brukt til å skrive prosa. Etter at portugisisk og galisisk ble skilte, ble språket etter hvert sett på som provinsielt og udanna. Det var lite brukt innen akademi eller skjønnlitteratur før det fikk en renessanse midt på 1800-tallet. Rosalía de Castro blir fortsatt feiret for utgivelsen av ei diktsamling på galisisk i 1863. Dagen boka kom ut på, 17. mai, er også dagen for galisisk litteratur. Forbud. Under styret til Francisco Franco, som selv var galiser, var alle språk bortsett fra kastiljansk forbudt i landet. Galisisk ble fortsatt brukt som talespråk på landsbygda, og etter at diktaturet var over i 1975 blomstra det opp igjen. Sirene (magasin). Sirene var et norsk magasin som tok mål av seg til å være et feministisk alternativ til ukebladene. Magasinet utkom månedlig i perioden 1973–83, og hadde på sin høyde et opplag på 25 000. Fram til 1977 ble Sirene utgitt av forlaget Cappelen. «"Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykt før de har en drøm, en visjon om noe bedre."» Med sitt ukebladlignende format, store opplag og ikke minst ved at det ble distribuert gjennom de vanlige salgskanalene for ukepressen – noe som var svært uvanlig på syttitallet, lenge før «særinteressebladenes» tid – oppnådde magasinet stor innflytelse hos målgruppen. Ladinsk. Det ladinske språket (ladinsk "ladin", uttales «ladíng») er et romansk språk som tales i Dolomittene i Nord-Italia. Ladinsk har anslagsvis 30 000 brukere, hvorav de aller fleste er to- eller trespråklige med tysk og/eller italiensk som andre språk. Språket er trolig nærmest beslektet med retoromansk og friulisk. Utbredelse. Totalt brukes ladinsk altså i 18 kommuner, som hører til tre ulike italienske provinser. De fem dalene har hver sin egen ladinsk dialekt. Disse er nokså forskjellige, men gjensidig forståelige. Status. I Syd-Tirol har ladinsk status som offisielt språk ved siden av tysk og italiensk og snakkes av 4 % av provinsens befolkning. I de to ladinske dalene snakker 90 % av befolkningen ladinsk. Her brukes ladinsk også i barnehager og skoler. I praksis er språket imidlertid langt fra likestilt med provinsens to andre: Ladinskspråklige er underrepresentert i den offentlige forvaltningen, og mye offentlig informasjon er bare tilgjengelig på tysk og italiensk. Kun i de ladinske kommunene kan man bruke ladinsk i kontakt med myndigheter (vedtatt i 1972, gjennomført fra 1989). I skolen undervises ladinsk kun som "skolefag" (med to timer i uken), men brukes utover dette ikke som "undervisningsspråk". I Trentino snakkes ladinsk av 80 % av Fascias befolkning, noe som tilsvarer 1 % av provinsens befolkning. Språket har ingen offisiell status på provinsnivå. Til gjengjeld utgjør kommunene i Fascia en egen forvaltningsenhet («distriktsfellesskap» eller "comprenjorie") i Trentino. Siden 1993 kan disse kommunene bruke ladinsk som forvaltningsspråk. Skolene i Fascia underviser én time ladinsk i uken. I provinsen Belluno står ladinsken svakest. Den har ingen form for offisiell status, verken på provins- eller kommunenivå. Språket undervises heller ikke i skolene. Inntil omtrent midten av 1900-tallet var befolkningen overveiende ladinsktalende, mens flertallet i Anpezo i dag har italiensk morsmål. I Fodom har befolkningen i større grad bevart ladinsk som talespråk. Historie. Fra tidlig på 1000-tallet hørte de ladinskspråklige områdene til fyrstbispedømmet Brixen respektive grevskapet Tirol (Anpezo fra 1509). På denne tiden hadde det ladinske språk en betydelig større utbredelse. Sannsynligvis fantes et sammenhengende retoromansk språkområdet fra dagens Graubünden i vest via Tirol til Friuli i øst. Også i historisk tid ble ladinsk snakket i noen av nabodalene til dagens utbredelsesområde (bl.a. Eggental og Val di Fiemme). Språket har vært truet fra to kanter: fortrengning gjennom tysk og assimilering fra italiensk. Det har derfor bare overlevd høyt til fjells (stort sett mellom 1200 og 1600 moh.) i alpedaler som tildels er nokså vanskelig tilgjengelige fra nabodalene. Germaniseringspresset økte utover 1800-tallet med Østerrikes økende sentralisering og innskrenkningen av Tirols autonomi, bl.a. ble ladinsk forbudt som skolespråk. Etter første verdenskrig falt Tirol syd for Alpenes hovedkam til Italia. Den ladinske befolkningen hadde votert for å forbli en del av Tirol (og Østerrike), men ble like lite hørt som det tyske flertallet i området. Under italiensk styre fortsatte undertrykkelsen av det ladinske språk. Med fascistenes maktovertagelse ble italieniseringen av den ikke-italiensktalende befolkningen satt i system. Som det tyske språk ble ladinsk utsatt for forbud, diskriminering og utvandringspress – det siste selv om fascistene hadde definert ladinsk til å være en italiensk dialekt. I tillegg ble det ladinske språkområdet offer for «splitt og hersk»-teknikken: De fem dalene ble fordelt over tre ulike provinser. Den sydligste ble slått til den nyopprettete provinsen Trento, og de to vestlige til provinsen Belluno. De to resterende forble hos Syd-Tirol. Først med «autonomipakken» for Syd-Tirol i 1972 ble ladinsk for første gang anerkjent offisielt. Det tok imidlertid mange år før de fleste løftene hadde blitt innfridd. Men selv ikke disse likestiller ladinsk fullstendig med italiensk og tysk. For å styrke ladinskens stilling, har det i 1998 blitt utviklet et felles skriftspråk – ladin dolomitan eller ladin standard – for de fem ladinske dialektene. Mens de fleste ladinsktalende har vært positive, er det også en del skepsis mot dette skriftspråket. Uttale. Trykket ligger på et ords nestsiste stavelse, hvis ordet slutter på en vokal. Slutter ordet derimot på en konsonant (bortsett fra "s"), ligger trykket på ordets siste stavelse. Avvik fra regelen markeres vanligvis med grav aksenttegn ("à", "è", "ì", "ò", "ù"). Vokalene "é" og "ó" forekommer også med akutt aksent, noe som viser til trykk pluss åpnere (mørkere) uttale enn "è" resp. "ò". I Val Badia benyttes også cirkumfleks for å markere lange vokaler ("â", "ê", "î", "ô", "û"). Språkets utvikling og særtrekk. Fra omtrent 900-tallet utviklet det ladinske språk spesifikke særtrekk som avgrenset det fra de romanske nabospråkene. Blant disse særtrekk er På 1300-tallet begynte oppdelingen i dagens dialektområder. Blant annet blir konsonantkombinasjonene "kl" og "gl" til hhv. "tl" og "dl" i Val Badia og Gherdëina, men ikke i de andre dalene. Pesto. Pesto brukes ofte sammen med pasta Pesto er en italiensk saus. Den er kjent, i ulike former, siden romertiden, og kommer sannsynligvis fra Nord-Afrika. En av de vanligste variantene, den genovesiske pestoen, består av basilikum, hvitløk, pinjekjerner, olivenolje og like deler av ostene parmesan og pecorino. En annen vanlig variant har persille som hovedingrediens. Sausen brukes mye til brød og pasta. Dorking. Dorking er en markedsby i Surrey, England, omkring 40 km sør for London. Byen startet som et hvilested langs Stane Street, den romerske veien mellom London og Chichester. Byen er mindre modernisert enn omkringliggende steder. Rett nord for byen renner elven Mole gjennom en dal med bratte sider i North Downs. På venstre bredd ligger Denbies vingård, som er den største vingården i Storbritannia. På høyre bredd ligger Box Hill, som eies av National Trust. Den er defineret som et sted av spesiell vitenskapelig interesse på grunn av de mange sjeldne typene orkidéer som vokser der. Lenger nord ligger Norbury Park, og i denne parken finner man Druids Grove, en eikelung med eldgamle trær, noen mer enn 1000 år gamle. Lord Nelson skal ha tilbrakt sin siste natt på land før slaget ved Trafalgar på Burford Bridge Hotel ved elven. Sør for byen ligger Leith Hill, som også eies av National Trust og er det høyeste punktet i det sørlige England. Området rundt Leith Hill, som også inkluderer Holmbury Hill, Pitch Hill og deler av North Downs kalles The Surrey Hills. Det er i ferd med å bli det mest populære stedet i det sørlige England for terrengsykling. I leirjord sør for byen ble det funnet en til da ukjent type dinosaur, "Baronyx walkeri". Den levde av fisk, noe som kunne fastslås ettersom dens siste måltid lå fossilisert mellom ribbena. Skjelettet er utstilt på Naturhistorisk museum i London. I april hvert år holdes Leith Hill musikkfestival, som er en korfestival. Den ble startet av den engelske komponisten Ralph Vaughan Williams. Det mest kjente bysbarnet er antagelig skuespilleren Sir Laurence Olivier. "Slaget ved Dorking" er ikke et historisk slag, men en novelle om et fiktivt slag skrevet av Sir George Tomkyns Chesney i 1871. Mole (Surrey). Mole ved foten av Box Hill i Surrey. Mole er en elv i det sørlige England. Den har sitt utspring i West Sussex, nær London Gatwick lufthavn. Noen kilometer før utløpet deler elva seg i to løp. Den nordlige (og minste) løpet fortsetter som Mole, mens det sørlige løpet kalles Ember ved Molesey. De to løpene møtes igjen og renner deretter ut i Themsen ved East Molesey. Den har fått sitt navn – «muldvarp» – fordi den flere steder mellom Dorking og Leatherhead renner under bakken. Under tørre somre tørker elven såpass inn at den også andre steder forsvinner fra overflaten, og bare renner som en bekk i steingrunnen under. David Schwimmer. David Schwimmer (født 2. november 1966) er en amerikansk skuespiller og filmregissør. Han er født i New York, men vokste opp i Los Angeles etter at han flyttet dit som toåring. Det var en lærer på skolen hvor han gikk som overtalte han til å ta et kurs i teater og drama. Inspirert av erfaringene fra kurset, kom han inn på Northwestern University hvor han fikk en bachelorgrad i drama i 1988. Hans mest kjente rolle er Ross Geller i TV-serien Venner for livet. Herodes den store. Et tenkt portrett av Herodes. Herodes (hebraisk: הוֹרְדוֹס‎, "Hordos", gresk: Ἡρῴδης, "Hērōidēs"), også kjent som Herodes den store (født 73 eller 74 f.Kr. - død 4 f.Kr. i Jeriko) var en romersk klientkonge av Judea. Hans tilnavn «den store» er i stor grad blitt bestridt da han er beskrevet som «galning som myrdet sin egen familie og en stor mengde rabbier». Han er også kjent for sine enorme byggeprosjekter i Jerusalem og andre steder, inkludert hans utvidelse av det andre tempelet i Jerusalem (tidvis referert til som «Herodes tempel») og byggingen av havnen i Caesarea Maritima. Viktige detaljer i hans biografi er innsamlet fra verkene til den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus fra 100-tallet e.Kr. Familie. Herodes var andre sønn av Antipatros fra Idumea (latin: "Antipater"), og Kypros, en nabateer. Antipater var en embetsmann av høy rang under "etnark" (stattholder) Johannes Hyrcanus II. Herodes hadde tre brødre, Fasael, Josef og Feroras, og en søster, Salome. Herodes hadde i løpet av sin levetid ti koner og fikk minst femten barn. Mange personer i familien giftet seg med sine slektninger, noe som gjør at det er svært kompliserte familieforhold i det dynastiet han grunnla. Romerne gjorde senere Herodes' sønn Herodes Arkhelaos til "etnark" (stammeleder) av Judea, Samaria og Idumea (Bibelens Edom) fra år 4 f.Kr. og til 6 e.Kr., referert tidvis til som tetrarkiet Judea. Herodes' andre sønn, Herodes Antipas, var "tetrark" (fjerdingsfyrste) av Galilea fra 4 f.Kr. og til 39 e.Kr. En tredje sønn, Herodes Filippo, ble tetrark over området øst for Jordanelven. Arkhelaos ble bedømt som udugelig av den romerske keiser Augustus, som deretter satte Samaria, selve Judea og Idumea sammen til en romersk provins kalt Iudaea under ledelse av en prefekt fram til 41. Biografi. Kobbermynt preget av Herodes med forklaringen «ΒΑΣΙΛΕΩΣ ΗΡΩΔΟΥ» («Basileōs Hērōdou») på baksiden. Herodes ble født en gang rundt 73-74 f.Kr. i sør (Idumea var den region som lå lengst sør). Herodes var en praktiserende jøde da edomittene (idumeerne) og mange nabateere hadde konvertert til jødedommen av hasmoneerne (også kalt for makkabeerne). Som en lojal støttespiller av Hyrcanus II utnevnte Antipatros sin sønn Herodes som guvernør av Galilea da han var 25 år gammel, og hans eldre bror Fasael (eller Fasaelos) til guvernør av Jerusalem. Han hadde Romas støtte, men hans omfattende brutalitet ble fordømt av Sanhedrinet, storrådet, det jødiske folkets øverste politiske og religiøse organ i gresk-romersk tid. Herodes hadde fått ryddet noen røvere av veien. De ble henrettet. Da saken ble klaget noen saken inn for sanhedrinet ble det hevdet at de var blitt straffet uten noen rettferdig saksbehandling. Herodes stilte opp med livvakt da han stod for sanhedrinet. De ble sett på som en stor fornærmelse, ettersom han som proselytt ble ansett for å være ansvarlig overfor rådet. I år 43 f.Kr. i kjølvannet av det kaos som oppsto etter at Antipatros tilbød finansiell støtte til de romerske stormennene som myrdet Julius Cæsar, ble han forgiftet. Herodes, støttet av en romersk hær, fikk henrettet sin fars morder og overtok embetet. Etter slaget ved Filippi, det siste og avgjørende slaget i krigen under det andre triumvirat, overbeviste han Marcus Antonius og Octavian at hans far hadde blitt tvunget til å hjelpe Cæsars mordere. Etter at Marcus Antonius marsjerte inn i Asia ble Herodes gjort til tetrark av Galilea av romerne. To år senere tok Antigonos Mattathias, nevø av Hyrcanus II, tronen fra sin onkel ved hjelp av partierne. I år 40 f.Kr. ble de østlige delene av Romerriket invadert av Partia. Herodes flyktet til Roma for å be romerne om å gjeninnsette ham på tronen. Det romerske senatet utnevnte ham til «jødenes konge». Josefus plasserer dette i året til konsulembetet til Calvinus og Pollio (40 f.Kr.), men den greske historikeren Appian av Alexandria tidfester det til år 39 f.Kr. Herodes seilte tilbake til Judea for å vinne kongedømmet fra Antigonus og på samme tid giftet han seg med en niese av Antigonus, en tenåring ved navn Mariamne (kalt for Mariamne I for å skille henne fra andre med samme navn) i et forsøk på å sikre seg et krav på tronen og skaffe seg gunst og velvilje hos jødene. Imidlertid hadde Herodes en hustru fra før, Doris, og en sønn på tre år kalt Antipatros. Han valgte da å forvise Doris og sønnen. Tre år senere erobret Herodes og romerne endelig Jerusalem og fikk henrettet Antigonus. Herodes tok på seg rollen som enehersker av Judea og tok tittelen "basileus" (fra gresk Βασιλευς, «konge»), begynte Herodes-dynastiet og avsluttet hasmoneernes slektslinje. Josefus rapporterer at dette var året til konsulembetet til Agrippa og Gallus, år 37 f.Kr., men sier også at det var nøyaktig 27 år etter at Jerusalem falt for Pompeius, hvilket vil indikere år 36 f.Kr. (Dio Cassius rapporterte at i år 37 «oppnådde romerne ingenting verd å merke seg» i området.) I følge Josefus styrte han i 37 år, hvorav 34 år etter at Jerusalem ble erobret. Selv om Herodes' familie hadde konvertert til jødedommen, ble hans religiøse overbevisning trukket i tvil av en del i det jødiske samfunnet. Da Johannes Hyrkanos erobret regionen Idumaea (Edom i den hebraiske Bibelen) i 140-130 f.Kr. krevde han at alle edomitter skulle adlyde jødisk lov eller bli forvist; de fleste edomitter konverterte således til jødedommen, hvilket betydde at de måtte bli omskåret. Selv om kong Herodes offentlig identifiserte seg selv som en jøde og ble betraktet som det av endel, ble hans offentlige identitet som jøde undergravd av den dekadente livsstilen til hans familie, noe ble møtt med mistro hos troende jøder. Herodes henrettet senere flere medlemmer av sin egen familie, inkludert hans hustru Mariamne i år 29 f.Kr., men han sørget i flere måneder over tapet. Arkitektoniske landevinninger. Herodes mest berømte og ambisiøse prosjekt var utvidelsen av det andre tempelet i Jerusalem. I det 18. år av hans styre (20-19 f.Kr.) fikk Herodes ombygd tempelet på «en mer storslått måte». Selv om arbeidet på de ytre bygningene og forgården fortsatte i ytterligere åtti år, ble det nye tempelet ferdiggjort i løpet av et og et halvt år. For å overholde den religiøse loven ansatte Herodes 1000 prester som murere og snekkere i ombyggingen. Det ferdige tempelet, som ble ødelagt i år 70 e.Kr., er tidvis referert til som Herodes' tempel. I dag er kun fire murer som står igjen, inkludert Klagemuren i vest. Disse murene skapte en flat plattform (Tempelhøyden) som tempelet ble bygget på. En del av de andre utførelser som Herodes oppnådde er utviklingen av vanntilførsel til Jerusalem, bygging av festningene Masada og Herodium, og grunnleggelsen av nye byer som Caesarea Maritima og inngjerdingen av Makpela-hulen (patriarkenes grotte) og Mamre i Hebron, opprinnelig en kanaanittisk kultsted, som fikk en mur på mer enn 5 meter i diameter som var 2 meter tykk og omkranset et område som var 60 meter bredt og 83 meter langt. Sammen med Kleopatra hadde han monopol på utvinningen av asfalt fra Dødehavet, noe som var benyttet i byggingen av skip. Han leide kobbergruver på Kypros fra den romerske keiser. Herodes' død. Utstrekningen av riket til Herodes. Siden boken til den tyske teologen Emil Schürer i 1896, har de fleste bibelforskere vært enige om at Herodes døde i slutten av mars eller tidlig i april år 4 f.Kr. Ytterligere bevis er gitt ved det faktum at hans sønner, som delte hans kongedømme, daterer deres styre fra 4 f.Kr. og Herodes Arkhelaos utøvde tilsynelatende også kongelig autoritet mens Herodes fortsatt levde. Josefus hevder at Herodes Filippos død skjedde etter et styre på 37 år i det 20. år til keiser Tiberius, hvilket er år 34 e.Kr. Josefus forteller at Herodes døde etter måneformørkelse. Han gir en redegjørelse av hendelser mellom denne formørkelsen og Herodes' død, og mellom hans død og påskefesten. En delvis formørkelse skjedde den 13. mars 4 f.Kr., rundt 29 dager før påskefesten, og denne formørkelsen er vanligvis forstått som den som Josefus' refererte til. Det skjedde dog 3 andre fullstendige måneformørkelser på denne tiden, og det er 2 stykker i år 5 f.Kr. og en i år 1 f.Kr. Josefus skrev at Herodes siste sykdom – tidvis kalt for «Herodes' onde» – var pinefull. Fra Josefus' beskrivelser har en del medisinske eksperter foreslått at Herodes hadde en form for kronisk leversykdom forverret av Fourniers koldbrann. Moderne forskere er enig om at han synes å ha hatt en lidelse gjennom hele sitt liv som var knyttet til depresjon og paranoia, men de rapporter om synlige ormer og forråtnelse i hans siste dager kan sannsynligvis ha vært skabb; sykdommen kan vært årsaken til både hans død og hans psykiatriske symptomer. Lignende symptomer er knyttet til døden for hans barnebarn Herodes Agrippa I i år 44 e.Kr. Josefus hevdet også at Herodes var så bekymret over at ingen ville sørge over hans død at han kommanderte en stor gruppe av framstående menn til å komme til Jeriko og beordret at de skulle bli drept på samme tid som han døde slik at den sorg han ønsket ville skje. Til all lykke for disse mennene utførte hans sønn Herodes Arkhelaos og hans søster Salome ikke hans siste ønske. Etter Herodes' død ble hans kongedømme delt mellom tre av hans sønn av keiser Augustus. Keiseren «utpekte Arkhelaos, ikke for å bli konge over hele landet, men "etnark" eller en halve av hva som hadde vært underlagt Herodes, og lovte å gi ham kongelig verdighet deretter om han styrte sin del rettskaffent. Men for den andre halvparten lot han dele i to deler, og da det til de to andre sønnene til Herodes, til Herodes Filippo og Herodes Antipas, at Herodes Antipas som hadde stridt med Arkhelaos for hele kongedømmet. Perea og Galilea betalte skatt til ham, noe som årlig kom på to hundre talenter, mens Batanaea med Trachonitis, foruten også Hauran, med en bestemt del av hva som ble kalt for Huset Lenodorus, betalte skatt bestående av et hundre talenter til Filippo; men Idumea og Judea, og landet Samaria betalte skatt til Arkhelaos». Arkhelaos ble etnark for tetrarkiet Judea, Antipas ble etnark for Galilea og Pereen, og Filippo ble etnark for områdene øst for Jordanelven. Referanser i Bibelen. Herodes møter vismennene fra Østen. Fransk glassmaleri fra 1400-tallet. Musée national du Moyen Âge Herodes opptrer i "Evangeliet etter Matteus", kapittel 2, som beskriver en hendelse kjent som «Barnemordet i Betlehem». I henhold til denne fortellingen besøkte noen vismenn fra Østen Herodes i Jerusalem kort tid etter Jesu fødsel og spurte «Hvor er jødenes konge som nå er født?» De hadde sett hans stjerne på himmelen og ønsket å hylle ham. Herodes, som hadde tittelen jødenes konge ble svært urolig av muligheten av en tronraner. Herodes samlet overprestene og de skriftlærde og spurte dem hvor «den salvede» (Messias, gresk Ο Χριστός, ho christos) ville bli født. De svarte Betlehem ved å sitere "Mikas bok" 5:2. Herodes sendte da vismennene til Betlehem og beordret dem om å søke etter barnet og etter at de hadde funnet ham, «for at også jeg kan komme og hylle det.» Men etter at vismennene hadde funnet Jesus ble de advart i en drøm om at Herodes hadde til hensikt å få Jesus drept. Også Josef fikk en drøm og med sin familie flyktet han til Egypt med Jesubarnet. Da Herodes forsto at han hadde blitt lurt av vismennene ble han rasende. Han beordret at alle guttebarn på to år og yngre i Betlehem og omegn skulle drepes. Josef og hans familie ble i Egypt inntil Herodes var død, og de flyttet da til Nasaret i Galilea for å unngå å leve under Herodes' sønn Herodes Arkhelaos. I henhold til «Barnemordet i Betlehem», selv om Herodes ganske sikkert var skyldig i mange brutale handlinger, inkludert mordet på sin hustru og to av sine sønner, er det ingen annen kilde fra perioden som noen referanse til en slik massakre av småbarn. Ettersom Betlehem var en liten landsby ville antallet av guttebarn under 2 år anslagsvis ikke ha vært mer enn rundt 20. Det kan være grunnen til mangelen på andre kilder for denne historien, skjønt Herodes' ordre i Matteusevangeliet 2:16, inkludert barna i omegnen gjør massakren større tallmessig og geografisk, men moderne historikere tenderer til å tvile på at den noen gang har skjedd. Oppdagelse av graven. Det tok Netzer 35 år på å identifisere det nøyaktige stedet, men den 7. mai 2007 annonserte en israelsk gruppe av arkeologer fra Det hebraiske universitetet, ledet av Netzer, at de hadde oppdaget graven. Stedet er lokalisert på nøyaktig det stedet som ble oppgitt av Josefus på toppen av tunneler og vannbassenger ved flatgjort sted i ørkenen, halvveis opp høyden til Herodium, 12 km sør for Jerusalem. Graven inneholdt en ødelagt sarkofag og levninger av et legeme. Oppdagelse av gruve. Den 25. september 2007 annonserte Yuval Baruch, arkeolog ved Israels myndighet for fortidsminner, sin oppdagelse av en gruve eller steinbrudd som kong Herodes benyttet for å skaffe steiner til fornyelsen av det andre tempelet. Mynter, keramikk og jernpåler som ble funnet gjorde det mulig å gi en datering av steinbruddet til rundt 19 f.Kr. Arkeologen Ehud Netzer bekreftet at store omriss av steinkutt er bevis på at det var et omfattende offentlig byggeprosjekt som krevde arbeid fra hundrevis av arbeidere eller slaver. Ekteskap og barn. Antagelig hadde Herodes enda flere barn, særlig med de siste hustruene, og dessuten at han hadde flere døtre da fødslene til jenter sjelden ble nedtegnet. Ganglion (cyste). En ganglion er en cyste som ofte opptrer på eller rundt ledd og sener i hånden (av og til i foten). Størrelsen på cysten kan variere over tid, og de blir ofte mer inflammerte hvis de irriteres. Som regel opptrer de rundt håndleddet og på fingrene. Grunnen til at ganglioner formes er ikke kjent. De opptrer oftere hos eldre og hos kvinner. Ganglioner er normalt ikke regnet for å være farlige, men de kan føre til ubehag og begrense bevegelighet. Ofte forsvinner de over tid, så ved små, uproblematiske cyster er behandling unødvendig. Dersom en ganglion skaper problemer kan den fjernes ved væskeaspirasjon eller ved kirurgi. Aspirasjon er den enkleste metoden, men i 50% av tilfellene utvikles det nye cyster. Etter kirurgi er tilbakefallsraten på kun 5-10%. Kirurgisk fjerning av ganglioner er en enkel og som regel komplikasjonsfri operasjon. Jimmy Connors. James Scott «Jimmy» Connors (født 2. september 1952) er en berømt amerikansk tennisspiller. Han ble født i East St. Louis, Illinois og vokste opp i nabobyen Belleville, Illinois. Allerede som tenåring var han høyt på rankinglistene, og ble kjent for sitt forhold til den kvinnelige tennisstjernen Chris Evert. Connors spilte alltid aggressivt, og gav aldri fra seg et poeng uten kamp. Denne innstillingen gjenspeilet seg også i høylytte konfrontasjoner med dommere, turneringsfunksjonærer og andre spillere. I fem år på rad var Connors rangert som nummer 1 i verden, mellom 1974 og 1978. Han vant US Open fem ganger. Han var den første toppspilleren som tok i bruk en metallracket (Wilson T-2000), og sammen med Björn Borg og Chris Evert gjorde han tohånds backhand til en del av tennisspillet. Han vant singleturneringen i Wimbledon i 1974 og 1982. Etter sin første Wimbledon-seier nektet han å motta den symbolske minnemedaljen. Men med tiden modnet Connors og ble etter hvert en publikumsfavoritt. Etter sin andre seier i Wimbledon aksepterte Connors å bli tildelt medaljen, noe som skaffet ham flere britiske fans. Connors spilte totalt 6 Wimbledon-finaler. Pete Sampras. Pete Sampras (født 12. august 1971 i Washington, DC) er en amerikansk tidligere tennisspiller. Han har vunnet 14 Grand Slam-titler, hele sju ganger Wimbledon. Han regnes som en av de største tennisspillerne gjennom alle tider. Karriere. Sampras' profesjonelle karriere startet i 1988, da han var 16. Den første Grand Slam-seieren kom under US Open i 1990, da han blant annet slo Ivan Lendl, John McEnroe, og i finalen, den unge og fremadstormende Andre Agassi. I en alder av 19 år og 28 dager var Pete Sampras den yngste spilleren som noensinne hadde vunnet US Open-tittelen for herrer. Samlet sett var alderen til Agassi og Sampras den laveste som noen gang har vært i en finale i US Open. Rivaliseringen mellom Agassi og Sampras varte gjennom hele 1990-tallet. Da de møttes for siste gang i finalen av US Open i 2002, sto de for den samlet høyeste alderen som noen gang har vært i en herrefinale av US Open. I 1991 vant Pete IBM World Championship, og i 1992 spilte han på laget som vant Davis Cup. I 1993 satte Pete rekord ved å serve over 1000 ess i løpet av en sesong. Denne rekorden har senere blitt slått. Pete Sampras hadde lenge rekorden for flest Grand Slam-seire i herresingle, med totalt 14 titler. Den eneste spilleren som til dags dato har flere titler er Roger Federer med sine 15 titler. Hans fem singletitler i US Open er rekord på herresiden, en rekord han deler med amerikanske Jimmy Connors og sveitsiske Roger Federer. Sampras toppet verdensrankingen i seks år på rad, fra 1993 til 1998. Han la offisielt opp som tennisspiller 25. august 2003. Han hadde imidlertid ikke spilt en kamp på ATP-touren siden finalen i US Open 2002, hvor han slo Agassi. Spillestil. Strategien var nokså enkel. I egne servegame spilte han "serve-og-volley". Han strevet hardt, fremtvang en dårlig retur, og løp frem for å vinne poenget på et enkelt volleyslag. I motstanderens servegame var strategien å få returen over nettet, og deretter løpe frem for å slå en volleyretur. Disse strategiene fungerer best på raske underlag som asfalt og gress, og dårlig på "langsomt" underlag som grus. Dette fremgår blant annet av at han vant Wimbledon (som spilles på gress) hele sju ganger, men aldri French Open (som spilles på grus). Sampras sin servestyrke var en av årsakene til at mange av spilleunderlagene ble gjort langsommere rundt årtusenskiftet. Wimbledon-finalene mellom Sampras og hardtservende Goran Ivanisevic (1994 og 1998) besto nesten utelukkende av korte ballveksklinger. Andre Agassi. Agassi under Australian Open i 2005 Andre Kirk Agassi (født 29. april 1970) i Las Vegas) er en armensk-amerikansk tennisspiller. Han har (per 2004) spilt inn over 25 millioner amerikanske dollar i premiepenger. Agassi ble født og vokste opp i Las Vegas, og bor der når han ikke turnerer. Faren, etnisk armener, Emmanuel «Mike» Agassi, bokset for Iran i OL i 1948 og 1952 før han utvandret til USA. Da han fikk amerikansk statsborgerskap, forkortet han armenske navnet Agassian til Agassi. Agassi var tidligere gift med skuespilleren Brooke Shields, og er i dag gift med den tidligere tennisstjernen Steffi Graf. De har to barn sammen. Agassi er en av sju spillere som har vunnet samtlige Grand Slam-turneringer i løpet av karrieren (de andre er Don Budge, Roy Emerson, Rod Laver, Fred Perry, Roger Federer og Rafael Nadal). Han vant også OL-gull i herresingle i Atlanta i 1996. Agassi har representert USA i Davis Cup flere ganger, med en statistikk på 30-5. Ivan Lendl. Ivan Lendl (født 7. mars 1960) er en tidligere tennisspiller, i flere år verdens beste spiller. Han ble født i Ostrava i den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia, og ble profesjonell spiller i 1978. Han toppet verdensrankingen for første gang i februar 1983, og mistet bare plasseringen i korte mellomrom til 1990. Han toppet rankingen i totalt 270 uker, og hadde dermed slått rekorden til Jimmy Connors. Denne rekorden ble senere slått av Pete Sampras. Ivan Lendl vant 94 singletitler i løpet av karrieren, og kom til finalen i 19 Grand Slam-turneringer, blant annet åtte finaler på rad i US Open fra 1982 til 1989. Han vant US Open tre ganger (1985, 1986 og 1987), French Open tre ganger (1984, 1986 og 1987) og Australian Open to ganger(1989 og 1990). Han greide aldri å vinne Wimbledon-turneringen, og greide dermed ikke å fullføre en Grand Slam i løpet av karrieren. Lendl vant Davis Cup med Tsjekkoslovakia i 1980, men fire år senere flyttet han til New York og sluttet å delta i Davis Cup-spill. I 1992 ble han amerikansk statsborger. Leith Hill. Leith Hill er en høyde sørvest for Dorking i England. Den er det høyeste punkt i det sørlige England, 292 moh.. Området eies av National Trust, og det er anlagt stier gjennom rik fauna. På toppen står et tårn bygget i det 18. århundre, med god utsikt mot London og Den engelske kanal. På en klar dag kan man se tretten grevskap fra tårnet. Høyden er et viktig historisk sted: Det var her at Ethelwulf av Wessex, faren til Alfred den store, slo danene som var på vei mot Winchester etter å ha plyndret Canterbury og London. Leith Hill Tower. Tårnet er i 1900-talls gotisk stil. Det ble bygget under navnet "Prospect House" 1765–1766 av Richard Hull, eieren av Leih Hill Place. Målet hans var å øke høyden til tusen fot; høyden er i seg selv 965 fot. Tårnet er 65 fot høyt, det vil si omkring 20 meter. Det ble bygget med to rom, som ble pent møblert. Over døren ble det plassert en innskrift på latin som fortalte at Hull ikke hadde bygget det bare til egen glede, men også for at andre skulle nyte det. Han tilbød besøkende prospektglass, en slags små teleskop, slik at de kunne få fullt utbytte av utsikten. Da Hull døde i 1772 ble han etter eget ønske stedt til hvile under tårnet. Han var sikker på at jorden ved dommedag vil bli snudd på hodet, og ble derfor gravlagt opp-ned. Alt løsøre, samt vinduer og dører ble fjernet fra tårnet, som så ble stående å forfalle. Da det begynte å bli fylt opp av sammenrast bygningsmateriale ble inngangen murt igjen. I 1864 bestemte en herr Evelyn fra Wotten Hall seg for å åpne den igjen, men den store mengden sammenrast betong gjorde dette vanskelig. Han fikk derfor bygget et sidetårn, slik at man kunne komme til toppen. Tårnet ble fullstendig restaurert av National Trust i 1984. En butikk ble åpnet i det nedre rommet, og tårnet er åpent for publikum flere dager i uken. Keltiske språk. Keltiske språk er en gruppe indoeuropeiske språk som ble talt av folkegruppen keltere. De ble i antikken talt over hele det vestlige Europa fra Atlanterhavskysten til Donau-sletten og er et av Europas tre store oldtidsspråk, sammen med gresk og latin, men er nå begrenset til å være et minoritetsspråk i Bretagne i Frankrike, i Irland og i Wales og Skottland. Historisk sett viser det seg at keltisk lett har blitt integrert i andre språk, og derfor bare har overlevd i relativt avsidesliggende områder. På 1800-tallet utvandret millioner av gælisk-talende irer til USA, hvor språket raskt ble borte i storbyene. Grupper av keltiske språk. Disse gruppene fordeles tradisjonelt på to grener, men det finnes to ulike inndelinger. Den første forbinder gallisk (og lepontisk) med brytonisk som P-keltisk, mens keltiberisk og goidelisk kalles Q-keltisk. Bakgrunnen for navnene ligger i utviklingen av det urindoeuropeiske labialiserte velare lydet *"kw", som blir til "p" i brytonisk, lepontisk og gallisk men ikke i keltiberisk eller goidelisk "*men" i goidelisk overgår det til "k", evt. [x] og [g], i den historiske epoken). Et eksempel på denne utviklingen finner vi i ordet «fem»: latinsk "quinque" viser til at det fantes *"kw" i ordet. I de keltiske språkene finner vi "k" i goidelisk (gammelirsk "coíc", moderne irsk "cuig"), mens i brytonisk ser vi "p", som i walisisk "pump", bretonsk "pemp". Alternativt regnes goidelisk og brytonisk som en insulær gren, mens gallisk og keltiberisk regnes som en kontinental gren. Ifølge denne hypotesen har utviklingen fra Q til P skjedd tilfeldig. Det pekes på andre felles innovasjoner i de insulære språkene, som bøyning av preposisjoner og ordstillingen VSO. Det hevdes ikke at de kontinentale keltiske språkene er utviklet fra et felles «urkontinentalt keltisk» språk; det er i stedet et praktisk fellesbegrep for de keltiske språkene som ikke er insulære. I forhold til denne inndelingen må det presiseres at bretonsk er nært beslektet med kornisk, og derfor regnes som insulært, selv om språket tales på kontinentet. Det er kjent at Bretagne ble kolonisert fra de britiske øyer, og dette er antagelig årsaken til denne tilstanden. Det finnes en del elementer i bretonsk som kan komme fra de kontinentale språk, men disse anses for å være innlån. Det finnes gode argumenter for begge inndelingsmodeller. Det kan nevnes at disputten ikke påvirker inndelingen av de levende keltiske språkene i goideliske og brytoniske språk, bare gruppenes utviklingshistorie. Manuae. Manuae er en av de sørlige øyene i øygruppen Cookøyene og består av to hesteskoformede øyer, "Manuae" og "Te Au O Tu", som begge er avsatt som marint naturreservat. Totalt landareal er ca. 12 km². Høyeste punkt er ikke mer enn 5 moh. Denne atollen er ikke bebodd i dag, men fra 1888 til 1915 (da Storbritannia eide øygruppen) bodde det kontraktsarbeidere her som produserte kokosnøttkjerner. Dette var fanger som ble plassert her fordi Rarotonga ikke hadde noe fengsel. Manuae var den første av Cookøyene som James Cook oppdaget, 23. september 1773. Han ga først øya navnet "Sandwich Island", men byttet senere navnet til "Hervey Island". Hele den sørlige gruppen av øyer ble en periode kalt Hervey Islands, inntil russerne ga øygruppen navnet Cookøyene i 1824. Det finnes private som ønsker å bygge et luksushotell her, men myndighetene ønsker å beholde øya som naturreservat. Gustav Hägglund. Johan Edvin Birger Gustav Hägglund (født 6. september 1938 i Viborg) er en finsk militæroffiser og general. Hägglund var sjef for Unifil fra 1986–88, finsk forsvarssjef fra 1. november 1994–3. juni 2001 og ble i mars 2001 utnevnt til sjef for EUs militærkomite. Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Stiftelsen Norsk Luftambulanse (NLA) er en norsk ideell medlemsorganisasjon, som arbeider for å styrke beredskapen for mennesker som blir utsatt for en ulykke eller akutt sykdom. Stiftelsen ble dannet i 1977 av legen Jens Moe og en rekke ildsjeler, og har i dag nesten 800 000 medlemmer i Norge. Hovedkontoret er i Drøbak, og regionkontor i Bodø, Trondheim, Arendal, Bergen og Stavanger. Datterselskapet Norsk Luftambulanse AS er operatør av legehelikoptre i Norge på oppdrag fra staten. I tillegg driver Stiftelsen Norsk Luftambulanse et omfattende arbeid for å fremme kunnskap om førstehjelp i befolkningen, fagkurs og undervisning for personell i hele redningskjeden, samt omfattende forskning innen akuttmedisin. Norsk Luftambulanse drev internasjonal ambulanseflyvning og medisinsk assistanse mellom 1978 og 2008, fra 2004 gjennom datterselskapet GMS. Stiftelsen kjøper nå slike tjenester fra andre selskaper for sine medlemmer. Norsk Luftambulanse AS. "Norsk Luftambulanse AS" er Norges største operatør av legehelikoptre, og er heleid av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Første oppdrag var i juni 1978. Selskapet drifter åtte av Norges 11 legehelikopterbaser (Trondheim, Førde, Bergen, Stavanger, Ål, Dombås, Lørenskog og Arendal) på oppdrag fra Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste ANS. Selskapet har en moderne flåte bestående av Eurocopter EC 135-helikoptre. Helikoptrene bemannes med pilot og redningsmann fra Norsk Luftambulanse AS, legen er ansatt i det lokale helseforetak (unntatt på Dombås hvor legen er ansatt i Norsk Luftambulanse AS). I tillegg til legehelikoptrene har Norsk Luftambulanse AS også ansvaret for den medisinske bemanningen ved Luftforsvarets 330 skvadron på Ørlandet, tidligere også i Banak. Stiftelsens øvrige aktiviteter. Stiftelsen Norsk Luftambulanse arrangerer en rekke kurs og konferanser for blant annet for ambulansepersonell, brann- og politimannskaper, sykepleiere og leger. Videre er stiftelsen involvert i forskning, gjennom å støtte forskningsprosjekter, egne ansatte stipendiater, bidrag til å bygge opp forskningsmiljøer og finansiering av et professorat i akuttmedisin. Stiftelsen finansierer også økt akuttberedskap i norske kommuner, for eksempel ved utplassering av hjertestartere og opplæring av helsepersonell. Struktur. Stiftelsen Norsk Luftambulanse er Norges største ideelle medlemsorganisasjon med nesten 800 000 medlemmer. Stiftelsens arbeid finansieres gjennom medlemmenes kontingent og av ca. 3 600 støttebedrifter. Den er inndelt i regionene Nord, Midt, Øst, Sør og Vest, som har hvert sitt regionråd. Organisasjonens øverste organ er rådsmøtet, som velger styret i stiftelsen. Knut Oscar Fleten har vært styreleder siden 2009. Steinar Sørlie var generalsekretær og administrerende direktør fra 2002 til 2010. Åslaug Haga overtar som generalsekretær fra januar 2011. Historie. Det var legen Jens Moe som grunnla Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han hadde i flere år vært kritisk til ambulansesystemet i Norge, og mente at flere kunne reddes dersom hjelpen kom raskere frem. 11. mars 1978 Holdt stiftelsen oppvisning i Holmenkollen med et lånt helikopter fra Sveits. En gruppe speidere fra Oslo ble tatt i ras i Norefjell, og det ble satt i gang redning med oppvisningshelikopteret. Øivind Antonsen, en 21 år gammel speiderleder, ble Norsk Luftambulanse AS' første offisielle pasient. 2. juni 1978 ble legehelikopteret sendt på sitt første oppdrag – en bilulykke. I begynnelsen var ikke staten begeistret for idéen om en luftambulansetjeneste, og helsedirektøren betegnet NLAs arbeid som «luksusmedisin». I løpet av 1980-tallet endret staten holdning til Norsk Luftambulanse. I dag er driften av luftambulansetjenesten offentlig finansiert. Stiftelsen Norsk Luftambulanses bidrag er i dag å videreutvikle tjenesten. Svensk Flygambulans AB. "Svensk Flygambulans AB" var et datterselskap eid av Stiftelsen Norsk Luftambulanse fra mai 2004 til mars 2009. Frem til oktober 2007 het det "SOS Flygambulans AB". Selskapet gjennomfører ambulansetransporter i Sverige på oppdrag fra myndighetene i Sør- og Midt-Sverige, og flyoppdrag i Nord-Europa på oppdrag fra bl.a. forsikringsselskaper. I perioden det var en del av Norsk Luftambulanse opererte selskapet tre ambulansefly og gjennomførte ca. 1 100 transporter årlig. NLA Global Medical Support AS. "NLA Global Medical Support AS" (GMS) er et tidligere datterselskap i Norsk Luftambulanse. Norsk Luftambulanse har drevet internasjonal ambulanseflyvning og medisinsk assistanse siden 1978. Den internasjonale virksomheten ble skilt ut i et eget selskap, GMS, i 2004, som var et heleid datterselskap i Norsk Luftambulanse. I november 2008 ble selskapet solgt til det nordiske selskapet SOS International a/s. Norsk Luftambulanse samarbeider med GMS, og GMS yter på vegne av Norsk Luftambulanse medisinsk hjelp over hele verden, til medlemmer av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, eller på oppdrag fra myndigheter eller private, f.eks. forsikringsselskaper, rederier eller offshoreselskaper. Selskapets alarmsentral i Norge koordinerer virksomheten, og både fly og personell er tilgjengelige døgnet rundt, og kan kalles ut i løpet av kort tid fra hovedbaser i Norge, Sverige og Danmark. GMS har en flyflåte for både korte, mellomlange og lange distanser, og flyene er bemannet med anestesileger og spesialsykepleiere med kompetanse innen flymedisin. GMS disponerer jetfly av typen Hawker 800 og turbopropellfly av typen Beech 200. M1 Karabin. United States Carbine, M1, også kjent som M1 Carbine (approbert av Forsvaret som selvladekarabin (SLK), også kjent som US karabin eller M1 karabin) er et amerikansk, lett, halvautomatisk gevær, som var i bruk i det norske forsvaret og politiet etter andre verdenskrig. Avdelinger i det norske forsvaret var satt opp med US Karabin frem til ca 1970, mens politiet brukte SLK inntil våpenet ble erklært livsfarlig å bruke – og ble erstattet med MP5 på 1990-tallet. Våpenet var laget for å være et selvforsvarsvåpen for «bakre linje-styrker», slik som for eksempel stabs- og logistikkavdelinger, men det var også populært i fremste linje i Stillehavskrigen, pga sin korte lengde og anvendelighet i tett jungel. Våpenet ble også lagd med innfellbar kolbe for fallskjermtropper, denne modellen heter M1A1. Dette etter at US Army forsto behovet av et våpen med større ildkraft enn pistoler, etter de tyske fallskjermtroppenes suksess 10. mai 1940. Samtidig var M1 Garand (det amerikanske forsvarets enhetsrifle) for tung og uhåndterlig for styrker i bakre linjer. Av den grunn ble det besluttet å lage en «nedskalert» versjon av M1 Garand. Våpenet finnes også i en helautomatisk utgave (M2 Carbine), det finnes også en versjon M3 Carbine som er en M2 med infrarødt sikte. Begge disse to modellene er forholdsvis sjeldne i forhold til originalmodellen. Hær. En hær eller armé er den landbaserte forsvarsgrenen av et lands militærvesen. Arméer er gjerne inndelt i våpenarter som infanteri, kavaleri og artilleri, støttet av ingeniørtropper, samband, tren, intendantur, etterretning og sanitet. Hærens øverste ledelse vil typisk bestå av en armésjef (i Norge generalinspektør) og hans stab samt en rekke organisasjoner som ivaretar forskjellige overordnede oppgaver, for eksempel anskaffelse av materiell. Hver våpenart har gjerne en inspektør som med sin stab ivaretar forskjellige oppgaver innen våpenarten, for eksempel omkring personalet (utdannelse, forfremmelser, forflytninger) eller organisatoriske spørsmål. Samtidig fungerer inspektørene som eksperter i sin våpenart i forhold til armeens øverste ledelse. Før flyenes inntog i militæret besto et lands stridskrefter vanligvis av en armé og en marine, hver underlagt sitt eget departement, gjerne kalt armédepartementet og marinedepartementet. Etterhvert som flyene ble en stadig viktigere del av stridskreftene ble det opprettet egne flyvåpen, og både flyvåpenet, marinen og armeen er idag som regel samlet under et felles forsvarsdepartement. Armésjefen har imidlertid ofte en uavhengig rolle som øverste rådgiver til statssjefen eller øverstkommanderende for spørsmål om landstridskrefter. Våpenarter. Infanteriet er vanligvis den største våpenarten i en armé. Her en amerikansk avdeling under en øvelse Våpenarter grupperes ofte etter kampvåpen ("combat arms"), kampstøttekorps ("combat support", CS) og forvaltningsstøttekorps ("combat service support", CSS). Som regel består hver våpenart av et eller flere regimenter. Rowan Atkinson. Rowan Sebastian Atkinson (født 6. januar 1955 i Newcastle upon Tyne i England) er en engelsk skuespiller og komiker, mest kjent for sine roller som "Sorte Orm" og "Mr. Bean" i TV-seriene med samme navn. I 2003 ble han kåret som en av de 50 morsomste personene innen britisk komedie av avisen The Observer. Han dukket opp på scenen av de olympiske leker i 2012 Bakgrunn og karriere. Atkinsons foreldre var bonden Eric Atkinson og Ella May (født Bainbridge) som giftet seg 29. juni 1945. Han har to eldre brødre, Rubert og Rodney som jobber som økonomer. Atkinsons karriere som skuespiller begynte i 1983 med en birolle i den «uoffisielle» James Bond-filmen "Never Say Never Again" og hans ledende rolle i filmen "Dead on Time" der han blant annet spilte mot Nigel Hawthorne. Han dukket opp i Mel Smiths regidebut "The Tall Guy" i 1989. Han spilte også sammen med Anjelica Huston og Mai Zetterling i Roald Dahl sin bok Heksene som kom ut i 1990. I 1993 spilte han rollen som Dexter Hayman i Hot Shots! Del Deux, en parodi på Rambo III, der hovedrollen var besatt av Charlie Sheen. I perioden fra 1983 til 1989 produserte BBC ialt 24 episoder av den populære humorserien "Sorte Orm" der Rowan Atkinson spilte tittelrollen og også skrev manus (sammen med Richard Curtis). Atkinsons kjente skikkelse, den morsomme og uheldige rollefiguren Mr. Bean, dukket først opp på nyttårsdagen i 1990 i en halv times spesial-show for Thames Television. Atkinson dukket opp på komedie-festivalen i Montreal i 1987 og enda en gang i 1989. Flere oppfølgere i serien om Mr. Bean dukket opp på britisk TV i 1990, og siden kom kinofilmene "Mr. Bean - Den store katastrofefilmen" i 1997, regissert av Mel Smith, og "Mr. Beans ferie" i 2007. I 1995 og 1996, hadde Atkinson rollen som inspektør Raymond Fowler i den populære TV-serien "The Thin Blue Line" som ble skrevet av Ben Elton, og som finner sted på en politistasjon i den oppdiktede byen Gasforth. En annen av hans aller mest kjente roller var da han dukket opp som en uheldig hemmelig agent for det britiske M15. Han spilte også i en komisk parodi på Doctor Who. Han hadde også blitt vurdert som en kandidat til å spille hovedrollen som doktoren i selve showet. Atkinson fikk ytterligere anerkjennelse som skuespiller da han hadde rollen som en verbalt klønete prest i 1994, med filmen Fire bryllup og en gravferd. Samme år ble han omtalt i Walt Disney's The Lion King. Atkinson fortsatte å dukke opp i forskjellige biroller i flere vellykkede komedier. Blant annet da han hadde rollen som Enrico Pollini i Rat Race (2001). I tillegg var han med i Scooby-Doo (2002), og Love Actually (2003). I 2005 spilte han i krimkomedien "Keeping Mum" som også hadde Kristin Scott Thomas, Maggie Smith og Patrick Swayze på rollelisten. Han hadde hovedrollen som "Johnny English" i en parodi på James Bond i 2003. Oppfølgeren til denne filmen, "Johnny English Reborn", kom 2011. Rowan Atkinson dukket opp i 2009 i West End-musikalen "Oliver!" med rollen som Fagin. Denne forestillingen ble regissert av Rupert Goold. Atkinson traff sin fremtidige kone Sunetra Sastry for første gang på 1980-tallet da hun arbeidet som sminkør i TV-kanalen BBC. Sunetra har indisk far og britisk mor. Atkinson giftet seg med henne i russiske "Tea Room" i New York i 1990. De har to barn og eier hus i Northamptonshire, Oxfordshire og London. Brasils historie. Brasils historie daterer seg helt tilbake til urfolket som bodde i området for 25 000 år siden. I 1500 ankom en portugisisk handelsekspedisjon, og portugiserne tok etterhvert kontroll over landet. På 1600-tallet kjempet Portugal mot Frankrike og De forente Nederlandene om kontroll over kolonien. Portugal klarte å få igjen kontrollen på området tilslutt, men i perioder hadde de andre landene herredømme over store områder. I 1690-årene ble det funnet gull i den indre delen av landet. Dette førte til et stort gullrush og i 1730 ble det også funnet diamanter. Disse rike funnene gjorde at landet fikk sine første store bosetninger i innlandet. I 1822 ble Brasil selvstendig under navnet Keiserdømmet Brasil, men i 1889 ble landet republikk. På 1800-tallet og 1900-tallet kom mer enn fem millioner europeiske og asiatiske immigranter til landet. Brasil tjente store penger på eksport av landbruksvarer og etterhvert ble landet industrialisert. Imidlertid førte veksten til høy inflasjon og på 1900-tallet var demokratiet avbrutt tre ganger av perioder med diktatur. I 1985 ble landet republikk igjen, og en ny grunnlov ble laget i 1988. Inflasjonen sank, og det var sterk økonomisk fremgang under Fernando Henrique Cardosos periode som finansminister. Lula da Silva ble valgt til president i 2003 og han ble gjenvalgt i 2006. Pre-kolonial tid. Brasil hadde vært bosatt av indianske urbefolkningsgrupper i lang tid før den første europeer kom til landet. Det finnes relativt få spor etter disse gruppene men det antas at de hadde et delvis nomadisk levesett. Arkeologiske utgravninger i nasjonalparken Serra da Capivara viser at det har bodd folk i området i mer enn 25 000 år. Dette funnet står i kontrast til den aksepterte teorien om at det amerikanske kontinent ble bosatt av nomader som kom over Beringstredet for om lag 12 000 år siden. På øya Marajó er det i tillegg funnet keramiske rester som antas å være om lag 3000 år gamle. Ved landsbyen Calçoene i delstaten Amapá har man funnet 127 steinblokker plassert i et ringmønster. Man mener at dette har vært et astronomisk observatorium og anslår alderen til å være ca. 2000 år gammelt. Anslag antyder at det bodde mellom 3 og 5 millioner indianere i Brasil før europeerne ankom. Disse hadde et delvis nomadisk levestett. To hovedgrupper av indianere var Tupí- og Guarani-folkene. Kolonisering. I mars 1500 forlot en portugisisk handelsekspedisjon Lisboa for å seile rundt Kapp det gode håp og til India. Ekspedisjonen var ledet av Pedro Álvares Cabral. Av ulike grunner havnet ekspedisjonen for langt vest og den 22. april 1500 fikk man land i sikte. Det første landingspunktet ble kalt Porto Seguro, «trygg havn.» Ifølge Tordesillastraktaten av 1494 tilhørte dette nyoppdagede området Portugal. Ekspedisjonen brukte deretter ni dager på å utforske kysten av det man trodde var en øy i Atlanterhavet og som man derfor døpte «Ilha da Vera Cruz» ("Det sanne korsets øy"). I løpet av disse dagene møtte man også på den indianske urbefolkningen. Et av ekspedisjonsskipene returnerte deretter til Portugal for å fortelle nyheten om det nye landet, mens de andre skipene fortsatte mot India. Året etter, i 1501, var Amerigo Vespucci deltaker på ekspedisjon som gjorde en mer omfattende kartlegging av kystområdene. I begynnelsen viste Portugal liten interesse for det nye området. England og Frankrike aksepterte ikke Tordesillastraktaten og spesielt franske styrker begynte derfor å etablere seg langs kysten. Først i 1532 gjorde Portugal en større innsats for å styrke kontrollen over Brasil. For å trygge den nye kolonien, opprettet Kong João III av Portugal 15 uavhengige «kapteinsriker» ("capitanias"). Høytststående personer fikk da tildelt hvert sitt område som de fikk ansvar for å utvikle med egne midler, noe som gjorde at Portugal slapp å gå inn med penger. Dette systemet mislykkes av flere årsaker: Det var lite samarbeide mellom de ulike kapteinsrikene og de fleste av dem hadde for lite penger til å kunne utvikle sterke bosetninger. Av de 15 rikene var det kun Pernambuco og São Vincente som kunne kalles vellykkede etableringer. I 1549 innførte derfor Joao III et formelt kolonistyre på toppen av disse kapteinsrikene hvor Salvador var kolonihovedstad. I de påfølgende tre århundrer bosatte portugiserne seg i landet og administrerte det som en kommersiell koloni, som i stor utstrekning var basert på slaveri. Det antas at mellom 3 og fem millioner slaver ble hentet til landet i perioden 1538–1850. I begynnelsen var man primært interessert i brasiltre, mens sukkerrør ble fort den dominerende inntektskilden. På 1600-tallet frem til 1654 kjempet man både mot De forente Nederlandene og Frankrike om kontrollen over kolonien, og i perioder hadde disse landene kontroll over flere vidstrakte områder. Blant annet etablerte hollenderne byen Recife. Etter 1650 lærte både Nederlandene, Frankrike og England å dyrke sukkerrør i Vestindia, noe som brøt Portugal og Brasils dominans på dette området. Jesuittene anla en rekke misjonsstasjoner som i en del tilfeller var utgangspunkt for oppdagelsesekspedisjoner videre innover i landet. Blant annet var stasjonen São Paulo et mye brukt utgangspunkt. Deltakerne på disse ekspedisjonene, som søkte etter gull eller indianere som man kunne ta som slaver, ble kalt Bandeirantes. Bandeirantenes utforskning førte til at Brasils territorier ble utvidet vestenfor grensene som var avtalt mellom Spania og Portugal i Tordesillastraktaten. På 1690-tallet fant man også gull i det indre av landet. Dette førte til et gullrush og omfattende kolonisering av regionen. I 1730 fant man også diamanter. Området der disse funnene ble gjort, ble døpt til Minas Gerais, «de generelle gruvene.» Gruvedriften gjorde at landet fikk sine første større bosetninger i innlandet. Rikdommene som ble tatt ut gjorde også at det økonomiske tyngdepunktet gradvis ble flyttet sørøstover fra sukkerrørplantasjene i nordøst-Brasil. Som en følge av dette ble Rio de Janeiro hovedstad fra 1763. Brasil blir selvstendig. Den keiserlige residens i Rio de Janeiro I 1808 flyttet Kong João VI av Portugal, som var på flukt fra Napoleon, til Rio de Janeiro sammen med den kongelige familie, hoffet, regjeringen og andre myndighetsorganer. Dette gjorde at Portugal for en periode ble styrt fra en av sine kolonier og at de to landene fikk mer likestilte roller. Flukten var støttet av britiske styrker og førte igjen til at britene fikk økt innflytelse ovenfor Brasil. Blant annet ble landet åpnet for handel med andre land enn Portugal. Etter slutten på Napoleonskrigene i 1815 valgte kongen å bli værende i Brasil, men ble kommandert av parlamentet tilbake til Portugal i 1821. Oppholdet til João IV hadde gitt brasilianerne en styrket selvtillit og et stigende ønske om å få selvstyre. Da Portugal på ny prøvde å få en sterkere kontroll over Brasil, erklærte den daværende prinsregent Dom Pedro I et uavhengig Brasil den 7. september 1822. Landet skulle fra da av være et konstitusjonelt monarki med ham selv som keiser. Portugal var svekket etter Napeleonskrigene og gjorde relativt lite motstand. I løpet av 1823 var alle portugisere ute av landet og i 1825 anerkjente Portugal Brasil som en selvstendig nasjon. Keiser Dom Pedro I var en omstridt monark og ble tvunget til å abdisere i 1831. Sønnen hans, Pedro II hadde arverett på kronen, men var da bare 5 år og dermed for ung til å styre landet. Flere midlertidige regjeringer ledet av utnevnte regenter styrte derfor landet gjennom en vanskelig 10-årsperiode. For å styrke samlingen av landet ble Dom Pedro II kronet som keiser i 1840 i en alder av 14 år. Sin unge alder til tross var Pedro II et kompetent og samlende statsoverhode. Overfor andre land kunne han imidlertid kjøre en hard linje og i hans periode utkjempet Brasil de tre eneste krigene landet har ført mot sine naboer. I årene 1851 og 1852 kjempet landet mot Uruguay og Argentina. Mer enn ti år senere, i 1865 dannet disse tre landene trippelalliansen og gikk til krig mot Paraguay. Paraguay, som var tallmessig svært underlegen, kjempet heroisk mot disse tre landene og Trippelalliansekrigen varte helt til 1870 før landet overga seg. Den viktigste begivenheten under Dom Pedros styre, var imidlertid slaveriets opphevelse i 1888. Brasil hadde da den tvilsomme æren å være det siste landet i vesten som forbød slaveri. Den nye loven var imidlertid upopulær blant landeiere som var vant til å bruke slaver, og den var med på å gjøre slutt på monarkiet. Det besto bare et år til, da Dom Pedro II ble avsatt i et militærkupp i 1889 og en republikansk basert føderasjon ble opprettet. Kaffe med melk (1889-1930). Pedro II ble avsatt den 15. november 1889 i et republikansk militærkupp anført av general Deodoro da Fonseca, som ble landets første president. Navnet på landet ble nå "Brasils Forente Stater." I denne perioden var regjeringen et konstitusjonelt demokrati, hvor presidenten vekselvis kom fra overklassen i de to dominerende statene São Paulo og Minas Gerais. Da São Paulo gradvis var blitt kjent for sin kaffeproduksjon og Minas Gerais var kjent for landbruk og kvegdrift, ble denne vekslingen kalt for "Café com Leite" (kaffe med melk). Kaffe begynte gradvis å erstatte sukker som landets viktigste eksportkilde. Samtidig hadde landet også store inntekter fra gummiproduksjonen rundt Manaus i Amazonas. Kaffeplantasjene, som hovedsakelig ble etablert i delstaten São Paulo, tiltrakk mange europeiske immigranter fra Italia og Tyskland, samt asiatiske immigranter fra blant annet Japan. Totalt kom mer enn kom mer enn fem millioner immigranter til landet i slutten av det 19. og på begynnelsen av det 20. århundre. Denne tilførselen av arbeidskraft gjorde det mulig for landet å bli industrialisert samt at man begynte å utnytte større deler av landområdene i Brasil. Perioden med den «gamle republikken» sluttet i 1930 med et militærkupp som gjorde at sivilisten Getúlio Dornelles Vargas ble president. Vargasæraen (1930-1954). Getúlio Vargas skulle dominere Brasiliansk politikk i et kvart århundre, og er dermed en av de mest betydningsfulle politikere i Brasil i moderne tid. Han var diktator i perioden 1930–34, president valgt av kongressen i perioden 1934–37, diktator igjen i perioden 1937–45 og president i perioden 1950–54. Brasils største problem var, ifølge Vargas, den føderale strukturen. Den føderale regjeringen var for svak i forhold til de mektige delstatene, og da spesielt Minas Gerais og São Paulo som hadde dominert politikken frem til da. Vargas oppløste derfor både den føderale og de delstatlige parlamentene. Delstatenes valgte guvernører ble byttet ut mot «interventorer,» ledere utnevnt av den føderale regjeringen. Som president hadde Vargas sin støtte i arbeiderklassen. Han førte en populistisk og nasjonalistisk politikk som var fokusert på innadrettet vekst. En slik modell står i kontrast til de tradisjonelle eksportorienterte modellene som sier at velstanden øker med økende eksport. Han ville ha et mer differensiert næringsliv og oppmuntret til produksjon av bomull og gummi. I februar 1932 ble allmenn stemmerett innført. Dette innebar også hemmelige valg samt at det ble obligatorisk å stemme. Frykt for en kommunistisk seier førte til at Vargas igjen gjennomførte et kupp før presidentvalget i 1937. Som ny diktator innførte han et regime som fikk navnet "Estado Novo" (den nye staten). Vargas ble tvunget av de militære til å gå av i 1945. Eurico Gaspar Dutra ble valgt til ny president, mens Vargas ble senator i Rio Grande do Sul. Han brukte denne perioden aktivt for å skaffe seg fornyet støtte. I presidentvalget i 1950 vant han også med nesten 50% av stemmene. Oppslutningen om Vargas sank imidlertid gradvis gjennom hele presidentperioden, med økende krav om at Vargas måtte gå av. Da han skjønte at han ikke hadde støtte i parlamentet eller hos de militære, begikk han selvmord i presidentpalasset i august 1954. Vekst og inflasjon (1954-1964). Etter Vargas død, overtok visepresident João Café Filho som interimpresident frem til et nytt presidentvalg kunne bli holdt i slutten av 1955. Valget ble vunnet av Juscelino Kubitschek (JK) som under slagordet ”Femti års utvikling på fem” ville fremme vekst innenfor industrien og økonomien. Som et viktig symbol på denne satsningen ble hovedstaden flyttet fra Rio de Janeiro og til nybygde Brasília i løpet av knappe fem år. Samtidig satset Kubitschek på støtte til Brasiliansk industri samt at han fikk utenlandske investeringer i landet. Utenlandsk bilindustri som Ford, Volkswagen og General Motors bygget blant annet fabrikker i São Paulo. Satsningen ga resultater og i perioden 1957 til 1961 vokste Brasils BNP med sju prosent i året. Den kraftige veksten satte imidlertid også fart på inflasjonen som nådde 39,5 procent i 1959 ("50 års inflasjon på fem" ifølge opposisjonen). Ved presidentvalget i 1960 vant Jânio Quadros, men han gikk av i løpet av et år og João Goulart overtok som president. For å temme inflasjonen initierte han økonomiske og sosiale reformer. Disse reformene provoserte både Brasils elite samt utenlandske, vestlige grupperinger som hadde interesser i landet. I 1964 ble Goulart ble derfor avsatt i et militærkupp som ble støttet av CIA. Militærdiktatur (1964-1985). I perioden 1964–85 var landet på nytt et diktatur under en rekke generaler utnevnt av militæret. I de første årene opplevde landet en stor økonomisk fremgang, men både utenlandsgjelden og inflasjonen økte kraftig på slutten av diktaturperioden. Regimet har i ettertid blitt regnet som et moderat militærdiktatur der man i tillegg til regjeringspartiet ARENA tillot man et opposisjonsparti. Topartisystemet skulle imidlertid vise seg å virke mot sin hensikt, da folk brukte det som et middel får å stemme for eller mot makthaverne. Det var også tillatt med noe fagforeningsaktivitet. Til tross for en relativt moderat linje både deporterte, fengslet og torturerte regimet sine motstandere. Det er anslått at i denne perioden ble over 400 motstandere drept. De fleste av disse ble drept i anti-geriljakrigføringen som skjedde i Médicis styringsperiode mellom 1968 og 1973. På slutten av diktaturperioden gjennomførte regimet gradvis flere liberaliseringer hvor man tillot flere politiske partier, samtidig som man innførte amnestier både for de forfulgte og deres forfølgere. Den nye republikken (1985-). Kombinasjonen av en svak nasjonaløkonomi og massedemonstrasjoner i Rio og São Paulo gjorde at de militære trakk seg fra makten i 1985. Ringreven Tancredo Neves vant i et indirekte presidentvalg, men sykdom gjorde at han døde før han rakk å bli innsatt som president. Dødsfallet var et sjokk for det nye demokratiet, og rundt to millioner mennesker samlet seg i gatene i São Paulo ved Neves begravelse. Visepresident José Sarney overtok presidentposten. Til tross for sin "Cruzado-plan" som skulle få skikk på økonomien igjen, gikk man fra inflasjon og over til hyperinflasjon i hans presidentperiode. Til tross for dype politiske motsetninger i regjeringen, klarte man å få vedtatt en ny grunnlov i 1988, helt på slutten av Sarneys presidentperiode. Korrupsjon under Collor de Mello. Ved presidentvalget i 1989 vant Fernando Collor de Mello over utfordreren Luiz Inácio Lula da Silva. Collor de Mello ønsket å åpne opp og revitalisere Brasils økonomi. Hans hardhendte økonomiske politikk møtte imidlertid gradvis større motstand etter hvert som de negative konsekvensene ble mer og mer synlige. Det skulle imidlertid være hans innblanding i en påfallende stor korrupsjonsskandale som gjorde at han ble tvunget til å forlate presidentposten. Den 29. desember 1992 gikk Collor de Mello fra presidentposten og noen timer senere stemte Senatet for at han var skyldig og fratok han alle politiske rettigheter for en periode på åtte år. Collor de Mello flyktet deretter til selvpålagt eksil i Miami. Fremgang under Cardoso. Visepresident Itamar Franco overtok presidentposten, og han skulle fremstå som en fargeløs person som ikke var i stand til å ta tak i Brasils økonomiske utfordringer. I stedet skulle Fernando Henrique Cardoso, som ble valgt som ny finansminister i 1994, lansere en økonomisk kur som skulle vise seg å fungere. Gruppen rundt ham hadde studert Sarneys "Cruzado-plan" og hadde klare meninger om hva som hadde slått feil. Cardosos nye "Plano Real" innførte blant annet den nye valutaen Real. Den nye planen førte til at inflasjonen sank fra 913 prosent in 1994 til 19 prosent i 1995, samtidig som BNP økte markant. Den umiddelbare effekten av "Plano Real" var antakelig årsaken til at Cardoso vant presidentvalget høsten 1994. Opposisjonen og dens leder Lula da Silva, hadde en klar ledelse i begynnelsen av valgkampen. Etter hvert som økonomien forbedret seg, fikk Cardoso gradvis et overtak og vant til slutt med 54 prosent av stemmene. Cardoso overtok presidentposten den 1. januar 1995. I hans presidentperiode ble også grunnloven endret slik at presidenten kan stille til omvalg for en ny periode. Cardoso vant valget i 1998 og var dermed president frem til utgangen av 2002. Hans presidentperioder fortsatte en politikk som bygget på "Plano Real". Dette innebar blant annet en nedbygging av tollbarrierer, innmelding i frihandelssamarbeidet Mercosul samt at det ikke var tillatt med budsjettunderskudd. Han privatiserte også en del statlige selskap. Cardoso gjorde imidlertid ikke noe markert med korrupsjonen samt de regionale og sosiale ulikhetene som er så fremtredende i Brasil. Karismatiske Lula. Valget av president Lula da Silva, markerer et tidsskille i brasiliansk politikk. For første gang fikk landet en president som ikke tilhørte den økonomiske og politiske eliten i landet. Den tidligere fagforeningsmannen og hans Partido dos Trabalhadores (PT) har tradisjonelt stått for en venstreorientert politikk. Både Lula og PT har imidlertid moderert sin politikk slik at den er blitt mer pragmatisk og sentrumsorientert. Lula ønsker likevel å ta de sosiale problemene i landet på alvor og har blant annet lansert prosjektet «Fome zero» (Null sult) samt fått økt den lovbestemte minimumslønna. De sosiale problemene i Brasil er imidlertid omfattende, og Lula har slitt med å få til merkbare endringer. Under Lulas presidentperiode har Brasil fortsatt sin positive økonomiske utvikling og betalt ned på utenlandsgjelden. Samtidig har Amnesty International beskyldt han og regjeringen for ikke å respektere den indianske urbefolkningens krav om kontroll over sine opprinnelige områder. Sommeren 2005 ble det kjent at Partido dos Trabalhadores og indirekte også president Lula var involvert i en omfattende korrupsjonsskandale. Blant annet var Lulas valgkamp finasiert av penger fra et hemmelig fond på Bahamas. Lula ba offentlig om unnskyldning på TV, men hans posisjon var likevel svekket. I juni 2006 proklamerte Lula at han stilte til gjenvalg ved presidentvalget høsten 2006. Til tross for de økonomiske skandalene klarte han å vinne over Geraldo Alckmin, som var regnet som den sterkeste motkandidaten. Megabit. Megabit er en enhet for måling av informasjonsmengde (datamengde). En megabit er lik 1 000 000 (106) bit, eller 1000 kilobit. Enkelte deler av IT-bransjen har historisk brukt megabit om 1024 kilobit eller (220) bit, men dette er feil i forhold til definisjonen av SI-prefikset mega. Telekommunikasjonsbransjen (modemhastigheter og lignende) har stort sett brukt den riktige betydningen av megabit. For å betegne 220 bit skal binærprefikset Mebi benyttes. Se binærprefiks og megabyte. Megabit har ikke noe offisielt symbol, men vanlige forkortninger er Mbit eller Mb. Enheten megabit er nært knyttet til enheten mebibit, som alltid er lik 220 = 1 048 576 bit. Megabit brukes særlig til å angi overføringshastigheter i datanett, da i form av megabit per sekund (symbol Mbps). For eksempel har «ekte» bredbånd overføringshastigheter på minst 2 Mbps. Marineinfanteri. Marineinfanteri er en forsvarsgren eller våpenart i en militær organisasjon, spesialisert til strid ombord i skip og/eller amfibisk krigføring. Marineinfanteriet er ofte en del av en stats marine (for eksempel Nederlandse Korps Mariniers og Royal Marines), men kan også være en adskilt forsvarsgren (for eksempel U.S. Marine Corps). Mange land har marineinfanteri, selv om svært få land i verden har noen som helst kapasitet til reelt å drive en egen oversjøisk amfibieoperasjon. Det er utenom USA, kun Storbritannia, Frankrike og til dels Nederland som har denne kapasiteten i dag. I Norge er Kystjegerkommandoen det nærmeste man kommer et marineinfanteri. Chile: Cuerpo de Infanteria de Marina Nederland: Nederlandse Korps Mariniers Russland: Russisk marineinfanteri Spania: Infanteria de Marina Storbritannia: Royal Marines USA: U.S. Marine Corps Megabyte. Megabyte (MB) er måleenhet for datamengdeenhet, ofte brukt om datalagringskapasitet. Avhengig av kontekst brukes begrepet om to forskjellige datamengder, men IEC og SI anbefaler at megabyte skal bety 106 byte (en million byte) i tråd med betydningen av ordet mega; million. Ofte brukes "megabyte" om 1048576 byte (220 byte), dette skal i følge IEC kalles en mebibyte. Galicia (Spania). Galicia (galisisk også Galiza) er en autonom region i det nordvestlige Spania. Arealet er 29 575 km² og folketallet er 2,8 millioner. Det milde, fuktige kystklimaet gjør regionen til den grønneste i landet. Kysten domineres av bukter og nes og små fjorder, eller "rias". Her er høye fjell og skogkledde åser. Galicia deles inn i fire provinser, som på galisisk ("galego") heter A Coruña, Lugo, Ourense og Pontevedra. Galisierne er av keltisk opprinnelse, men språket deres, galego, er romansk og mest i slekt med portugisisk. Det keltiske preget viser seg blant annet i folkemusikken deres. Galisierne er stolte av sitt språk og sin kultur og har oppnådd et visst indre selvstyre. I middelalderen var Santiago de Compostela et av de viktigste pilegrimsmålene; bare Jerusalem og Roma rangerte foran. Byen trekker fortsatt store mengder pilegrimer hvert år. Vikingfestivalen i Catoira er et annet populært arrangement. La Coruña er fra gammelt av en av Spanias viktigste sjøfartsbyer. Her la Den spanske armada ut mot England i 1588. Ved byen ligger verdens eldste fyrtårn som ennå er i drift, Torre de Hércules, og som stammer helt tilbake til romersk tid. Vigo er provinsens største by og Spanias største fiskerhavn. Geografi. Et merkverdig geografisk fenomen man finner i Galicia er de mange fjordlignende åpningene langs kysten. Dette er estuarier som ble druknet da havet steg etter istida. Disse kalles rías og deles inn i Rías Altas og Rías Baixas. Det fins mye fisk i disse områdene og gjør den galiciske kysten til et viktig fiskeområde. Det spektakulære landskapet og villheten rundt kysten trekker til seg mangfoldige turister. Galicias grønne kyst i hjørnet av den iberiske halvøya er også kjent som "A Costa do Marisco" ("sjømatkysten" på galisisk) Finisterre ved den atlantiske kysten til Galicia Galicia har bevart lite av sine tette atlantiske skoger med rikt dyreliv. Galicia er relativt lite forurenset og landskapet bestående av grønne åser, klipper og "rias" er veldig forskjellig fra det som vanligvis oppfattes som spansk landskap. Innlandet i regionen er ikke veldig befolket og mange som bor her flytter til kysten og de store spanske byene. Terrenget her består av flere lave fjellrekker krysset av mange små elver som ikke er farbare men som har blitt brukt til vannkraft fra mange oppdemminger. Galicia har så mange små elver at regionen har blitt kalt "landet med de tusen elver". De viktigste av elvene er Minho-elven og Sil-elven som er omgitt av spektakulære canyoner. Fjellene i Galicia er ikke høye men har isolert befolkningen på landet og har tatt motet fra dem når det gjelder utvikling av indre områder. Det finnes et skisenter i Cabeza de Manzaneda (1778 m) i Ourenseprovinsen. Det høyeste fjellet er Trevinca (2127 moh.) på grensen til León- og Zamoraprovinsene i Castilla y León. Galicia har ingen omfattende naturområder og har hatt flere miljøproblem i den seneste tiden. Avskoging er et problem i mange områder. Faunaen, mest merkbart den europeiske ulven, har lidd på grunn av handlingene til husdyreiere og bønder. Hjortebestanden har blitt mindre som følge av jakt og utvikling. I det siste har oljesøl blitt et stort problem, spesielt med Mar Egeo-ulykken i A Coruña og det upopulære Prestige oljesølet i 2002, et råoljesøl større enn Exxon Valdezulykken i Alaska. Andre miljøsaker sin kan nevnes er gassutslipp forårsaket av maritim trafikk, forurensing fra fiskeoppdrett ved kysten, overbeskatning av fiskebestanden og den største hyppigheten av skogbranner i Spania, til tross for det våte galisiske klimaet. Økonomi. Galicia er et område med store økonomiske forskjeller. Vestkysten, hvor de store befolkningssenterne og det meste av industrien befinner seg, har hatt en positiv økonomisk og befolkningsmessig utvikling. I øst, i provinsene Ourense og Lugo, er økonomien først og fremst basert på tradisjonelt landbruk, og småbrukene dominerer. Økt turisme, og satsing på bærekraftig skogbruk og økologisk landbruk, gir nye muligheter. Det satses også mye på forskning og utvikling, spesielt innen bioteknologi og næringsmiddelindustrien. Det er lite storindustri i Galicia. Det som finnes er Alcoas aluminiumsfabrikk i San Cibrao (Cervo), bilfabrikken til Citroën i Vigo, Endesas gruvedrift i As Pontes de García Rodríguez, et raffineri i A Coruña og skipsverft i Ferrol og i Vigo. I tillegg finnes klesprodusenten Inditex (Zara, Pull and Bear, etc.), med hovedkontor i Arteixo. Landbruksindustrien er i tilbakegang, spesielt melkeproduksjon og produkter basert på melk, og landbruket er nå inne i en omstruktureringsprosess. Antallet bruk er kraftig redusert, og denne prosessen pågår fortsatt. Fiskeindustrien, hvor Galicia har lange tradisjoner, står overfor mange utfordringer. Fangstene har minket de siste årene, noe som skyldes både overbeskatning og begrensninger i form av kvoter. Samtidig satses det mye på akvakultur (både fisk og skalldyr), og produksjonen har økt voldsomt de siste årene. Turisme, hvor området henger etter resten av Spania i form av utvikling og markedsføring, representerer i dag en viktig inntektskilde, spesielt langs kysten og i Santiago de Compostela. I 2007 kom det 5,7 millioner turister til Galicia, en økning på 8 % i forhold til 2006, og 11 % mer enn i 2005. 85 % av de som kommer til Galicia besøker Santiago de Compostela, og byen er definitivt det viktigste turistmålet. Gigabyte. Gigabyte (GB) er måleenhet for datalagringskapasitet. En gigabyte (utledet fra SI-prefikset giga-) er en enhet for informasjon eller datalagringskapasitet, og betyr enten nøyaktig én milliard bytes (10003 eller 109) eller omtrent 1,07 milliarder bytes (10243). For å minske forvirringen rundt dette er det innført en enhet gibibyte som alltid betyr 1 073 741 824 (10243 eller 230) bytes. Lønn (økonomi). Lønn er en godtgjørelse eller inntekt som mottas av en arbeidstaker, også kalt lønnsmottaker. Lønnen består normalt av penger og utbetales av arbeidsgivere som motytelse for en gitt mengde utført arbeid. Lønnen er i de fleste land et skattegrunnlag for inntektskatt. Arbeidsgivere er i mange tilfeller pålagt å trekke forskuddskatt av arbeidstakernes lønn og betale denne inn til myndighetene på vegne av arbeidstakeren. Arbeidgiveren betaler ut nettolønnen det vil si bruttolønn fratrukket skatt til lønnsmottakeren. I økonomisk teori brukes ofte begrepet "prisen for arbeidskraft" istedenfor lønn. I regnskap er "lønnskostnader" en egen kontoklasse for lønnsrelaterte utgifter. Ulike typer lønn. Det kan skilles mellom to typer lønnsformer. Lønn for "tid" og lønn for "resultater og effektivitet". En kombinasjon av disse er også mulig. Arbeidstakeren får utbetalt en fast sum per måned, og en tilleggssum beregnet på grunnlag av antall solgte eller produserte enheter. Tidslønn. Tidslønn er betaling for den tiden arbeidstakeren "selger" til arbeidsgiveren. Timelønn: Arbeidstakeren har en fast lønn per time som utbetales ved periodeslutt, det kan være ukentlig, hver 14. dag eller månedlig. Fastlønn: Arbeidstakeren får utbetalt en fast sum for en periode, vanligvis månedlig. Eksempel på beregning av antall arbeidstimer pr år. 37,5 arbeidstimer pr uke * 52 uker i året gir 1950 arbeidstimer i et år. Delt på 12 måneder i året gir 162,5 arbeidstimer per måned. Prestasjonslønn. Akkordlønn: Lønn basert på resultater. Brukes ofte innenfor salg hvor selgeren får en viss sum per solgt enhet. Brukes i tillegg til tidslønn for å skape motivasjon for å øke effektivitet og resultater. Minstelønn. Flere land opererer med en minstelønn for å unngå misbruk av lavt lønnede arbeidstakere, såkalt sosial dumping. De fleste samfunnsøkonomer mener at minstelønn fører til høyere arbeidsledighet, fordi teorien om tilbud og etterspørsel sier at de som blir lønnet under minstelønnen vil miste jobbene sine. Naturalytelser. Naturalytelser er goder som arbeidstaker nyter fordel av, men som ikke utbetales i penger. Det kan for eksemel være fri bil, fri telefon eller andre varer og tjenester. Slike fordeler i arbeidsforholdet vil i rekke land være gjenstand for beskatning for arbeidstakeren, ved at disse verdsettes og beskattes etter nærmere regler. Selvstendig næringsdrivende. Lønn må skilles fra begrep som "vederlag", "honorar", "salær" og lignende former for betalinger til selvstendig næringsdrivende for et utført oppdrag. Oppdragstakere som er selvstendig næringsdrivende plikter oftest å føre regnskap for sin næringsvirksomhet og betale skatt av sitt overskudd. Selvstendig næringsdrivende kan velge å organisere eier- og ansvarsforhold for virksomheten i ulike selskapsformer. Lønn i Norge. Etter norske bestemmelser er arbeidsgivere pålagt å trekke skatt og pensjonsinnskudd fra bruttolønnen før nettolønn utbetales til arbeidstakere, samt regelmessig innbetale dette skattetrekket til skatteetaten. Alle som bor i Norge er pliktet til å betale skatt på inntekt. Hvor mye skatt som skal betales avhenger av flere faktorer som f. eks. lønnsnivå, gjelds- og formuesforhold. Skatten hver enkelt skatteyter skal betale fastsettes av skatteetaten som sender ut skattekort til lønnstakere. Arbeidstakeren skal levere skattekort til arbeidsgiver som plikter å trekke skatt i følge skattekortet fra lønnen til arbeidstakeren. Hvis arbeidstakeren ikke har levert skattekort skal arbeidsgiver trekke 50% av bruttolønnen til skatt. Hvis lønnsmottaker tjener under 39 997 (2010) i løpet av et år kan man søke om frikort og skatter dermed ikke for lønn opptil dette beløpet. Tjener man over frikortbeløpet, skal man bare beskattes for lønn over dette beløpet. En del lønnsmottakere får også ekstra goder, naturalytelser, som tillegg til ordinær lønn, f. eks. fri bruk av telefon, fri avis, fri reise, fri bil osv. I Norge skal pengeverdien av disse ytelsene tas med helt eller delvis på lønnsoppgaver og blir skattlagt etter egne regler i skatteloven. Godtgjørelse til frilansere og styrehonorar utbetalt til styremedlemmer behandles om lønn i Norge. For oppdragstakere som er selvstendig næringsdrivende gjelder det egne regler, disse betaler skatt av sitt overskudd. I oppdragsforhold skal som hovedregel oppdragstakeren også kreve inn merverdiavgift («moms») og viderebetale dette til Skatteetaten. Selvstendig næringsdrivende er oftest regnskapspliktige eller bokføringspliktige. Terabyte. Terabyte, ofte forkortet TB, er en måleenhet for datalagringskapasitet. Én terabyte tilsvarer 1000 gigabyter (GB), 1 000 000 (million) megabyter (MB), 1 000 000 000 (milliard) kilobyter (kB), 1 000 000 000 000 (billion) byter (B). Brødtekst. Brødtekst var raskere å sette Brødtekst er betegnelsen på den løpende teksten i en bok, i trykksaker eller på en webside, i motsetning til for eksempel overskrifter og billedtekster. Brødtekst er gjerne i antikva (serifer), da disse oppfattes som mer lettlest i trykt brødtekst, mens grotesk (sans-serifer) egner seg bedre for kortere biter, som i overskrifter, samt på dataskjermer. Før i tiden ble typografenes lønn beregnet ut fra antall linjer de hadde satt. Brødteksten gikk fort å sette og det var i hovedsak det som ga setteren penger til det daglige brød. Brødtekst kalles også "brødsats" eller "brødskrift". Militær organisasjon. Landstyrker. Landstyrker er inndelt i flere våpenarter som består av flere avdelinger. Avdelingene samles i forband. Forband og avdeling er ulike begreper; en avdeling er en homogen organisasjon, f.eks. bataljon eller kompani, mens et forband er en samling av flere avdelinger, for eksempel en brigade eller divisjon. Dien Bien Phu. Dien Bien Phu plassering i provinsen med samme navn som er markert med grønt Dien Bien Phu (Ðiện Biên Phủ) er en by i det nordvestre Vietnam. Den er kjent for det viktige og avgjørende slaget under første indokinesiske krig mellom Frankrike og den vietnamesiske bevegelsen Viet Minh. Slaget ved Dien Bien Phu i 1954 førte til at franskmennene trakk seg ut av Fransk Indokina og Vietnams deling i Nord-Vietnam og Sør-Vietnam ved den etterfølgende Genève-konferansen. Dette førte senere til "Andre indokinesiske krig" (1957–1975) kalles vanligvis "Vietnamkrigen." Dien Bien Phu har i dag en befolkning på rundt 70 000, og er provinshovedstad for provinsen Dien Bien. I 1954 var byen vesentlig mindre. Flertallet av befolkningen i provinsen er ikke etniske vietnamesere. Grupper av forskjellig thai-etnisitet er det største befolkningssegment, og vietnameserne utgjør en tredjedel, og deretter følger minoritetsfolkene Hmong, Si La og andre. Dien Bien Phu ligger i Muong Thanh-dalen, som er 20 km lang og 6 km bred. Byen er kun 25 km fra grensen til Laos. Hjemmevern. a> i første halvdel av 1900-tallet. Et hjemmevern er en militær organisasjon spesialisert for lokalt forsvar. Hjemmevern kan være organisert som en egen forsvarsgren (som det norske Heimevernet) eller integrert som del av andre forsvarsgrener. Raumnes & Årnes Idrettslag. Raumnes & Årnes Idrettslag er et idrettslag fra Årnes i Nes kommune, og er resultatet av sammenslutningen av klubbene Raumnes Idrætslag og Årnes Idrettsforening i 1932. Idrettslaget har i dag aktiviteter innen fotball, håndball, ski, hopp, basketball, tennis og friidrett. Raumnes & Årnes IL hadde per 2008 om lag 1000 medlemmer, hvorav ca 650 aktive utøvere. Historie. Raumnes Idrætslag ble stiftet 8. november 1914, men var en direkte fortsettelse av Nes Skiklub. Nes Skiklub ble meldt inn i Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug vinteren 1881. Dette var organet for idrettslige aktiviteter og organisasjoner på den tiden. Fra 1923 ble laget kalt Raumnes Skiklub. Årnes Idrettsforening ble stiftet 17. mai 1912. Raumnes Skiklub og Årnes idrettsforening ble slått sammen til et idrettslag 22. mars 1932, og ble til Raumnes og Årnes Idrettslag, senere skrevet Raumnes & Årnes Idrettslag. Dragsjøhytta. 17. mai 1932 var det samlet til stor fest i Dragsjøhytta. Årnes Idrettsforening var 20 år, og feiret innvielse av Dragsjøhytta og «forbrødring» for medlemmene i de to lagene som nå var slått sammen. Det var på grunn av den økonomiske byrden som Dragsjøhytta påførte Raumnes Skiklub, at klubbene ble slått sammen, og dermed den direkte årsaken til dagens klubb og navn. Idrettsanlegg. Idrettslaget har alltid jobbet aktivt i hele bygda, med skianlegg, hoppbakker, markedsplasser og stadion på flere steder. I 1936 sto Årnes Stadion ferdig, etter mange år med diskusjon om hvor banen skulle plasseres. Banen ble innviet 16. august 1936 og kostet da kr 14.995,- pluss mange dugnadstimer fra medlemmene. 1. juli 1941 ble banen overtatt av Departementet for arbeidstjeneste og idrett, og ble liggende brakk til krigen var slutt. Alle verv i idrettslaget ble lagt ned og idrettsstreiken var 100% effektiv. Det «nye» Årnes Stadion ble innviet 20. juli 1952. Helsehuset, eller «klubbhuset» som det kalles i dag, ble innviet 21. desember 1955. Etter datidens forhold var dette et meget fint garderodeanlegg med badstue, som ikke var vanlig på den tiden. 16. januar 1968 ble lysløypa fra Årnes Stadion til Dragsjøhytta åpnet. Dette var da en av landets lengste lysløyper. I 1979 ble lysløypa fra Fjellfoten åpnet, og de to løypene møtes selvfølgelig ved Dragsjøhytta. Til idrettslagets 125 års jubileum vil kunstgressbanen stå klar. Slaget ved Dien Bien Phu. Slaget ved Dien Bien Phu var det avgjørende slaget i første indokinesiske krig og foregikk fra 13. mars til 7. mai 1954 mellom Viet Minh under general Võ Nguyên Giáp og franske styrker, og avsluttet syv års krig. Dette var første gang en opprørshær i en europeisk koloni klarte å utvikle seg fra alle nivåer i en geriljakrig til en velorganisert konvensjonell hær for til slutt å vinne et avgjørende feltslag. Krigen endte med en fredskonferanse i Genève, og Frankrike trakk seg ut av kolonien Fransk Indokina. Avtalen forutsatte et delt Vietnam, og kampene ble gjenopptatt, noe som første til den andre indokinesiske krig, også kalt Vietnamkrigen. Bakgrunn. Dien Bien Phu lå isolert fra de franske forsyningene, noe som bidro til det franske nederlaget De franske posisjoner ved Dien Bien Phu. Særlig den sørligste posisjonen "Isabelle" var farlig isolert Den franske statsminister René Mayer utnevnte i mai 1953 Henri Navarre til ny kommandant og ga ham ordrer om å skape en politisk situasjon som ivaretok den franske ære. I løpet av 1953 hadde de franske styrkene utvidet forsvaret rundt Hanoi, blant annet ved å befeste flere småbyer, der i blant Na San. Den våren angrep vietnamesiske styrker Na San der de ble overmannet av massiv fransk ildkraft og led store tap. Ettersom et slikt sammenrasket forsvar klarte å gjøre så mye skade vurderte de franske kommandantene at et nøye planlagt forsvarsverk kunne gi Viet Minh en alvorlig knekk. Dette fikk Navarre til å vurdere Dien Bien Phu som festning. Franskmennene søkte med det å tvinge Viet Minh til å ta opp kampen på franske premisser, og slik få dem inn i en felle. Samtidig ønsket franskmennene med det å kutte Vietminhs forsyningslinjer mot Hanoi. Dien Bien Phu ligger i en skålformet dal som egner seg godt til forsvar. Imidlertid lå området fjernt fra de franske forsyningslinjene, og i rekken av de franske feilvurderingene undervurderte de behovet for å oppruste flystripen ved Dien Bien Phu. Kampene. Blant annet ved ikke å tilstrekkelig sikre flyforsyningene, samtidig som de ikke la hindringer i veien for at Vietminh i det stille kunne innta høydene over byen, åpnet franskmennene for at Viet Minh kunne beskyte de franske stillingene med en langt større presisjon enn forventet. Franskmennene var dessuten ikke klar over Viet Minhs tilgang til, og evnen til å forflytte artilleri, blant annet antiluftskyts. Slik havnet franskmennene snart i en situasjon som lignet på skyttergravskrigen fra første verdenskrig. Selv om franskmennene stadig slo tilbake Viet Minhs angrep, var det stadig mindre av forsyningene som kom fram. I tillegg ble de franske soldatene sterkt plaget av det fuktige, varmet klimaet som de ikke var akklimatisert til, og dette satte ned den franske kampevnen. Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann.. Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget som startet 13. mars 1954 og endte med det franske nederlaget 7. mai 1954. Krigsfangene ble blandet med Vietminh-soldatene for å unngå at disse ble bombet av franskmennene. Så ble de beordret på en lang marsj til fangeleirer. Flere hundre døde på denne fangemarsjen. Bare en tredjedel av de som ble tatt til fange ble senere sendt tilbake til Frankrike fire måneder senere. Det er ikke kjent hva som skjedde med de drøye 3 000 krigsfangene med indokinesisk bakgrunn. Virkninger. De franske krigsfangene ble sendt hjem etter at fredskonferansen i Genève hadde kommet fram til en fredsavtale som blant annet innebar en midlertidig deling av Vietnam og at frie valg skulle gjennomføres. Dette førte imidlertid snart til nye krigshandlinger. Denne måten Frankrike mistet sin koloni i Indokina på var et voldsomt prestisjenederlag og oppmuntret til væpnet motstand andre steder. Samme år startet frigjøringskrigen i Algerie, og to år senere fikk både Marokko og Tunisia sin uavhengighet. Dette nederlaget førte til at franskmennene trakk seg ut av Indokina. Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen, da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige. Eksterne lenker. Dien Bien Phu Kystvakt. Kystvakt i Sogn, KV6 - KV Garsøy En kystvakt er en organisasjon som har til hovedoppgave å redde skipbrudne sjømenn og hjelpe folk på havet. De fleste kystvakter opererer med skip og båter, og ofte også luftfartøyer som helikoptre, patruljefly og sjøfly. En kystvakt kan være del av en stats militærvesen, som den norske Kystvakten (som er en avdeling i Sjøforsvaret) og den amerikanske kystvakten (som er en egen forsvarsgren). Kystvakten kan også være en sivil etat, som den svenske ("Kustbevakningen") og den danske ("Farvandsvæsenet"). En kystvakt kan også være en privat organisasjon, som i Australia. Således kan f.eks. Redningsselskapet også regnes som en kystvakt. I tillegg til livredning har mange offentlige kystvakter oppgaver som sjømerking, håndhevelse av lov og orden til sjøs, miljøvern og tilsyn med sjøfart. Kapitel. Kapitel (latin «hode») kan sikte til Ingress. Ingress er et kort innledende avsnitt som oppsummerer hovedpunktene i en artikkel eller reportasje. Ingressen står normalt i fet eller "kursiv" skrift og plasseres som oftest mellom overskriften og brødteksten. Innen journalistikken opererer man gjerne med to hovedtyper ingresser: sitat-ingress eller saksingress. Det finnes også blandinger mellom disse. Sitat-ingress inneholder et sitat som innledning til saken. Saksingress oppsummerer artikkelen uten å inneholde sitat. Lisa Kudrow. Lisa Marie Diane Kudrow (født 30. juli 1963 i Encino i California) er en amerikansk Emmy-belønnet og Golden Globe-nominert skuespiller. Hun er kanskje mest kjent for rollen hun har hatt i TV-serien "Venner for livet". Der spiller hun den noe merkelige Phoebe Buffay, som blant annet har hatt en tøff oppvekst. Lisas far var hjernekirurg og det så en stund ut som at datteren ville følge faren i legeyrket. I stedet studerte hun biologi på universitetet i Vassar. Da hun var ferdig med studiene fant hun ut at hun heller ville prøve seg som skuespiller. Kudrow gjorde noen stand-up show, samt et par gjesteroller i diverse serier. Da produsentene i "Venner for livet" kontaktet henne hadde hun allerede rollen som servitøren «Ursula» i TV-serien "Mad About You". Produsentene bestemte da at «Ursula» skulle være tvillingsøsteren til «Phoebe» i serien. Kudrow bor i dag i Los Angeles sammen med sin mann og sin sønn. Forbokstavord. Forbokstavord elller initialord er ord som er satt sammen av initialer. Eksempler på forbokstavord er NRK (fra Norsk Rikskringkasting), DNT (Den Norske Turistforening), USA (fra engelsk "United States of America") og NATO (fra engelsk "North Atlantic Treaty Organisation"). Et forbokstavord som kan uttales som et eget ord kalles et "akronym". Eksempler på akronymer er NATO, NASA (fra engelsk "National Aeronautics and Space Administration"). Noen akronymer går etterhvert inn i språket som vanlige ord gjennom en assimileringsprosess, og settes da ikke lenger i versaler. Et eksempel er laser (fra engelsk "Light amplification by stimulated emission of radiation"). I typografi settes forbokstavord normalt i kapiteler. Ca Mau (provins). Ca Mau vietnamesisk Cà Mau) er en provins helt ytterst på Vietnams sørspiss. Den grenser i nord til provinsene Kien Giang og Bac Lieu. I det øvrige ligger den ut mot Sørkinahavet, og har en kystlinje på 254 km. Provinsen har 1 158 000 innbyggere, og inngår i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long. Provinshovedstaden Ca Mau hadde i 2004 107.400 innbyggere. Kanaler og elver spiller en viktig rolle i økonomien, både for matproduksjon og transport. Hovednæringsveiene er landbruk, aquakultur, fiskerier, og matforedlingsindustrier. Courteney Cox. Courteney Cox (født Courteney Bass Cox 15. juni 1964 i Birmingham i Alabama) er en amerikansk skuespiller. Bakgrunn. Courteney studerte ved Mountain Brook High School, hvor hun var cheerleader, svømmer, og tennisspiller. Ved Mount Vernon College studerte hun arkitektur og interiørdesign, men sluttet etter bare ett år for å begynne som modell for "Ford Modelling Agency", samtidig som hun tok dramatimer. Privatliv. 12. juni 1999 giftet Cox seg med skuespilleren David Arquette, som hun møtte under innspillingen til "Skrik", og sammen har de en datter som har fått navnet Coco. TV-serier. Cox ble først godt kjent for sin rolle som den moderlige Monica Geller i situasjonskomedien "Venner for livet", en rolle hun hadde i 10 år, så lenge serien varte, fra 1994 til 2004. 23. september 2009 startet serien Cougar Town hvor Cox spiller hovedrollen, noe hun ble nominert til Golden Globe for samme år i klassen «Best Performance by an Actress in a Television Series – Musical or Comedy». Dialyse. Dialyse en metode for å fjerne avfallsstoffer som f.eks. urea og vann fra blodet når nyrene ikke er i stand til dette. Typer dialyse. Man har to hovedtyper av dialyse, hemodialyse og peritoneal dialyse. Disse har igjen mange undertyper. Behandling. Når pasienter trenger dialysebehandling, er det på grunn av at deres egne nyrer ikke klarer å fjerne avfallsstoffene som kroppen produserer og å regulere kroppens væskemengde. En dialysebehandling varierer i omfang etter hvor nedsatt funksjon det er i nyrene. Men en typisk dialyse behandling varer i 2–4 timer, og man trenger gjerne flere behandlinger i uken. Hemodialyse. Ved hemodialyse blir pasienten koblet til en «kunstig nyre» / dialysemaskin slik at blod går fra en blodåre, gjennom slanger, pumper og filtre i hemolysemaskinen, før det går tilbake i en blodåre. Dialysemaskinen fungerer som et filter som fjerner avfallstoffene som bygger seg opp i kroppen og regulerer sammensetningen av blodet som sendes tilbake i pasienten. Dialyse utføres på små spesialavdelinger på sykehus. Enkelte steder med lang vei til sykehus er det opprettet dialysestasjoner der denne behandlingen kan gis, men dette krever betydelig opplæring av de som gir behandlingen. Peritonealdialyse. Ved peritonealdialyse har pasienten en kobling som kan sette væske inn i buken. Da vil avfallsstoffer og vann passere gjennom bukhinnen. Når væsken tømmes ut av buken fjernes avfallsstoffer og vann. Denne prosedyren er mye enklere enn hemodialyse. Det er mange pasienter som kan utføre dette på seg selv hjemme. Transportproblemer for dialysepasienter. For pasienter med nyresvikt som må ha behandling flere ganger i uka over 2-4 timer, vil reise og behandling ta mye av deres tid, og det er en påkjenning både å få behandlingen og å reise når man er dårlig. Disse pasientene bør derfor slippe ventetid på drosje, og de bør slippe å reise innom flere andre pasienter som er med den samme drosjen. De får derfor oftest drosje alene. Fyrverkeri. Fyrverkeri er klassifisert som laveksplosive innretninger og sorterer under begrepet pyroteknikk, som også inkluderer militær og industriell bruk. Fyrverkeri er mest brukt for estetikkens og underholdningens del, og finnes i mange former som primært fremkaller fire ulike effekter: lyd, lys, røyk og dalende materiale som konfetti. Fyrverkeri blir brukt over hele verden, ofte i forbindelse med ulike feiringer, for eksempel overgangen til et nytt år. Fyrverkeri blir klassifisert etter hvor det utfolder seg, enten som bakkefyrverkeri eller luftfyrverkeri. Luftfyrverkeri kan ha egen fremdrift (rakett) eller kan sendes opp i luften av en bombekaster. Fyrverkeri består ofte av et papir- eller papprør fylt med brennbart materiale, ofte pyrotekniske stjerner. Flere slike papprør blir ofte koblet sammen. En annen vanlig variant av fyrverkeri er raketten som består av en motor som sørger for rakettens fremdrift og nyttelast, som består av ulike stoffer som sørger for den ønskede pyrotekniske effekten. Historie. I Han-dynastiet (206-220 f.Kr) ble kinaputter lagd ved at man varmet opp bambus til den sprakk med en kraftig lyd, kjentsom «fosse pinne». Dette ble gjort for å skremme bort onde ånder. I de nordlige og sørlige dynastiene (420-581 e.Kr) ble kinaputter ikke bare brukt til å fordrive ondskap, men også for å be om hell og lykke. Oppdagelsen av kruttet og oppfinnelsen av det første virkelige fyrverkeriet har tradisjonelt blitt kreditert kineserne, men India er også en aktuell kilde. Noen historikere mener at fyrverkeriet først ble utviklet i Sui- og Tang-dynastiene (581-907), mens andre mener at det ikke ble produsert fyrverkeri før i det nordlige Song-dynastiet i det tiende århundret. Bruk av fyrverkeri. Fyrverkeri har opp gjennom tidene blitt brukt til mange ulike anledningar alt fra fødsel, død, bryllup, kroning til feiring av nyttår. De mest markante feiringene det blir brukt til nå til dags, inkluderer blant annet «bonfire night» i Storbritannia, uavhengighetsdagen i USA og feiringen av nyttår. Bruk, kjøp og fremstilling av fyrverkeri er ofte regulert på grunn av farene for personskade og brann. Reglene varierer fra land til land, i Belgia kan for eksempel fyrverkeri kjøpes året rundt, mens salget i Nederland er begrenset til noen få dager før nyttår. I Norge er fyrverkeri tillatt solgt i tidsrommet 27. - 31. desember, noen plasser kun 30.-31. desember, hvis kommunen gir tillatelse til salg. Det kan likevel være forbudt å sende opp fyrverkeri. Utenfor bestemte forbudssoner (som er blitt stadig flere, f.eks innenfor bompengeringen i Bergen) er det tillatt å bruke fyrverkeri i 8 timer hvert år uten spesiell søknad, dvs fra kl 18.00 nyttårsaften til 02.00 nyttårsdagen. All annen oppskyting er forbudt eller krever spesiell tillatelse fra stedlig brannvesen og politi. Brudd på reglene kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Innenfor Ring 2 i Oslo er det nå totalforbud mot oppsending av fyrverkeri. Dette skyldes den store faren fyrverkeriet utgjør mot bygninger og liknende, siden det er ganske tett mellom de ulike elementene i bybildet. Inndeling i klasser. I Norge deles fyrverkeri inn i fire klasser. I, II, III og IV (alternativt 1, 2, 3 og 4) Klasse I (eller 1) deles igjen inn i 2 klasser, 1a og 1b. For å håndtere fyrverkeri klasse IV, må man ha dokumentert erfaring og kunnskap. Klasse IV omfatter profesjonelt fyrverkeri, slik som det en ser på nyttår. Helsefare. Vær obs på at enkelte salter kan være helseskadelige ved kontakt med huden eller ved å inhaleres. Mansk. Mansk språk (Gaelg, Gaelg Vanninagh, Gailck, Manx) er et keltisk språk som tales på Man. Språket stammer fra en eldre form for irsk, spesielt dialektene fra Ulster og Galloway. Språkets opprinnelse dateres til det 5. århundre. Den siste som hadde det som morsmål, Ned Maddrell, døde i 1974. Etter dette har mansk fått nytt liv, først blant akademikere og etterhvert også i befolkningen på Man. Mange har lært det som annetspråk, og det finnes nå (2005) barn som oppdras med mansk som hovedspråk. Grunnleggende opplæring i språket tilbys av myndighetene på Man, og mange skoler tilbyr kurs for viderekomne og for tilreisende. Det er også gjort en satsing på bruk av språket i sammenhenger hvor barn er samlet. Språket har offisiell status på Man. Det brukes på tinget, der man blant annet leser opp alle nye lover både på mansk og engelsk. Det er også anerkjent som et regionalt språk av det britiske-irske rådet. Ortografi. Mansk ortografi representerer ikke goidelisk etymologi, slik irsk eller skotsk gælisk gjør. Skriftspråket blir ofte beskrevet som en engelsktalendes forsøk på å skrive ned et keltisk språk; mens det for en engelsktalende person er umulig å uttale irsk eller skotsk gælisk korrekt ut fra skriftbildet uten å først tilegne seg kunnskaper om uttalen, vil det være mulig for samme person å gjøre seg forstått ved å lese opp mansk. Det er ikke store forskjeller i uttale på de tre språkene. I de to første er det flere vokalkombinasjoner som ser ut til å være diftonger, men som er monoftonger der de ekstra vokalene modifiserer uttalen gjennom avrunding eller tilspissing. Kombinasjonen "mh" er en genitivskonstruksjon, der "h" tilføyes til "m"; kombinasjonen uttales som "v". En som ikke kjenner irsk eller skotsk vil dermed ha store problemer med å treffe riktig på de to første, mens han vil klare den siste med tilnærmet riktig uttale. Tunbridge Wells (distrikt). Tunbridge Wells er et distrikt i Kent, England. Det har navn etter den viktigste byen, Tunbridge Wells. Distriktet ligger tildels i den nordlige utkanten av området Weald, som er et gammelt skogsområde. Kretsinndeling. Distriktet er delt inn i kretser (engelsk "wards"). Åtte av disse er innenfor byen Tunbridge Wells, mens de andre er landkretser basert på de viktigste landsbyene. En del kretser består av to landsbyer. Sykepleier. Sykepleier eller sjukepleier (tidligere sykepleierske eller sykesøster) er yrkestittel som benyttes av personer med høyere utdanning i sykepleie. Sykepleiere jobber i alle deler av helsetjenesten, og er sammen med annet helsepersonell ansvarlige for sikkerheten og rekonvalesensen til akutt eller kronisk syke eller skadde mennesker, forebyggende helsetiltak, og behandling av livstruende tilstander i mange forskjellige helsesammenhenger. Sykepleiere har en nøkkelfunksjon innen pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Sykepleierens særegne funksjon er i følge Norsk sykepleierforbund "å fremme helse og hjelpe personer som har eller kan bli utsatt for sykdom/helsesvikt, med å ivareta sine grunnleggende behov". Utdannelse. Sykepleierutdanningen i Norge er treårig, og nyutdannede sykepleiere i dag har bachelorgrad i sykepleie. I dag er det 46 høgskoler som tilbyr sykepleierutdanning. Det er også mulig å studere sykepleie utenlands, men studenten må da søke spesielt om autorisasjon for å få jobbe i Norge. Autorisasjon. Det er Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) som gir autorisasjon som helsepersonell, og hver enkelt helsearbeider får et eget registreringsnummer i Helsepersonellregisteret (HPR). Autorisasjonen skal sikre at sykepleieren har de nødvendige kvalifikasjoner for yrket og dermed ivareta pasientenes sikkerhet. Autorisasjon opphører ved fylte 75 år. Sykepleiere som ønsker å jobbe som sykepleier etter fylte 75 år, må søke om lisens. Tittelen «Sykepleier» er en beskyttet yrkestittel med hjemmel i lov med senere endringer. Personer uten autorisasjon har ikke adgang til å bruke samme tittel eller tittel som ligner eller kan gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon. Spesialisering. Spesialisering skjer ofte etter at sykepleiernen har jobbet i noen år. For de fleste spesialutdanningene er det krav om to års klinisk erfaring som sykepleier før en kan begynne på videreutdanning. Utdanning som gir spesialistkompetanse i sykepleie skjer ved universiteter og høgskoler og fører i flere tilfeller til en mastergrad. Utdanningen tar fra 1,5 år til 2 år. Noen sykepleiere er spesialsykepleiere, med etter- og videreutdanning i spesialfelter som anestesisykepleie, intensivsykepleie, nevrosykepleie, barnesykepleie, operasjonssykepleie, aldring- og eldreomsorg eller psykiatrisk sykepleie for å nevne noen. Jordmødre og helsesøstre er også spesialsykepleiere. Samarbeid. Sykepleiere samarbeider nært med andre grupper i helsetjenesten, blant andre leger, ambulansearbeidere, fysioterapeuter, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og andre helseprofesjoner. Det viktigste samarbeidet er naturligvis mellom sykepleieren og pasienten. Willis Tower. Willis Tower er med sine 442 meter Amerikas høyeste skyskraper, og den femte høyeste frittstående konstruksjonen i verden. Den ble påbegynt i 1970 og sto ferdig i 1973. Bygget kostet på det tidspunktet 150 millioner USD, noe som ville ha tilsvart rundt 950 millioner USD i 2005. Bygget het opprinnelig Sears Tower, da det ble bygget for butikkjeden Sears, Roebuck and Co. Sears' navnerettighet gikk ut i 2003, men bygget gikk fortsatt under dette navnet frem til 2009, da store deler av bygget ble leid av det britiske forsikringsmeglerselskapet Willis Group Holdings, Ltd. Navnerettigheten er en del av leieavtalen, og 16. juli 2009 ble navnet endret til Willis Tower. Tunbridge Wells. Tunbridge Wells (offisielt Royal Tunbridge Wells'") er en by i området Weald i Kent, England, rett nord for grensen til East Sussex. Den har omkring 100 000 innbyggere (folketelling 2001), og er administrasjonssenter for distriktet Tunbridge Wells. I likhet med resten av distriktet er den delt inn i kretser ("wards"). Det er åtte slike kretser eller bydeler: Culverden, Pantiles, St. Marks, Park, Rusthall, Sherwood, St. James' og St. Johns. Kilden som ga byen navneleddet "Wells" eksisterer fortsatt i bydelen Pantiles. Den er en chalybeate-kilde, med vann som har høyt innhold av jern. Kilden ble oppdaget i 1606 av Lord North, som tilhørte hoffet til Jakob I. Han ga den navn etter den nærliggende byen Tonbridge, som dengang ble stavet "Tunbridge". Dette har siden vært en stadig kilde til forvirring, spesielt for reisende på jernbanelinjen mellom London og Hastings der stasjonsnavnene er til forvirring like. Bob Beamon. Robert «Bob» Beamon (født 29. august 1946) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver, best kjent for sin fantastiske og seiglivede verdensrekord i lengdehopp. Beamon, som kommer fra Jamiaca, New York, satte sin verdensrekord i lengde under OL i 1968 i Mexico by med et hopp på 8,90 m, hele 55 cm lengre enn den tidligere rekorden. Rekorden stod i hele 22 år. Før Beamons hopp hadde verdensrekorden blitt forbedret 13 ganger siden 1901, med en gjennomsnittlig økning på 6 cm, og aldri med mer enn 15 cm. OL-vinneren fra 1964, Lynn Davies fra England, sa til Beamon: «Du har ødelagt denne øvelsen». Beamons rekord ble slått i 1991, da amerikaneren Mike Powell hoppet 8,95 under verdensmesterskapet i Tokyo. Cochinkina. Cochinkina (fransk "Cochinchine") var tidligere den sørligste delen av Vietnam. På et enda tidligere tidspunkt dekket betegnelsen et geografisk område som i tillegg omfattet deler av dagens Kambodsja. Enda tidligere var det betegnelse for det sentrale og nordlige Vietnam. Det første navnet man kjenner for Vietnam er "Jiaozhi" (交趾; pinyin: "Jiāozhǐ"). Det var det navnet dets kinesiske herskere brukte. Det er et navn med røtter i legendenes verden: Jiaozhi, eller "Giao Chi", skulle ha vært et rike sør for «de fem fjellkjedene» på Sanhuangwuditiden. I 111 f.Kr. ble Jaozhikommandanturet opprettet av det hankinesiske Wudi-regimet. Kineserne opprettet samtidig også to andre kommandanturer i det vietnamesiske området: "Jiuzhen" og "Ri'nan". I 939 utropte Ngô Quyền seg til konge over Cochinriket og med det begynte Ngo-dynastiet. Det var portugiserne som i 1530-årene skapte betegnelsen "Cochinkina", om med det mente de sannsynligvis i grunnen hele Vietnam, som den gang var det som i dag er nord- og midt-Vietnam. Ordet var avledet nettopp av det kinesiske "Jiaozhi", som portugiserne gjengav som "Caochi" eller "Cochin". Men ettersom det i det portugisiske veldet allerede fantes en annen portugisisk koloni ved navn Cochin (en havneby sør i India), ble "Kina" tilføyd for å unngå forveksling. Under franskmennenes kolonivelde ble navnet "Cochinchine" med Saigon som hovedstad. De to andre delene av Vietnam kalte franskmennene Annam og Tonkin. Blant vietnameserne kalles det som må menes med Cochinkina for "Nam Bộ", som betyr «det sørlige grenseland». Retoromansk. Retoromansk er et romansk språk som tales av deler av befolkningen i den sveitsiske kantonen Graubünden. Språket heter "rumantsch" på retoromansk. Innbyggerne i Surselva bruker imidlertid betegnelsen "romontsch" om språket på deres sursilvan-dialekt. Retoromansk har anslagsvis 60 000 brukere (en tredjedel av Graubündens befolkning), men mange av disse bruker tysk som førstespråk. Språket er Sveits' fjerde offisielle språk ved siden av tysk, fransk og italiensk, men har en mer begrenset offisiell stilling enn disse tre språkene. I praksis er det bare i Graubünden at språket brukes som forvaltningsspråk. Graubünden heter "il Grischun" på retoromansk, altså med bestemt hankjønnsartikkel. 5 hoveddialekter. Retoromansk består av fem hoveddialekter som hver har sitt eget skriftspråk. Bestrebelser for å skaffe og innføre et felles skriftspråk ("Rumantsch Grischun" = «Graubünden-retoromansk») i skoler, media og statlige etater har møtt en del motstand, fordi det av mange oppfattes som et kunstig språk. Også et samlebegrep. "Retoromansk" brukes også som et samlebegrep for de tre språkene friulisk, ladinsk og retoromansk (i egentlig forstand). Det antas at disse tre språkene er nært beslektet og dermed utgjør en felles språkgruppe innenfor de romanske språkene, kalt retoromanske språk. Likheter med lombardisk på 2 steder. I den italienskspråklige dalen Val Bregaglia i kantonen Graubünden tales en dialekt som kalles "bargajot". Denne dialekten, som er en lombardisk dialekt, oppviser likhetstrekk med retoromansk. Nord i den italienskspråklige nabokantonen Ticino (Tessin) ligger dalen Valle Leventina. Også i dette dalføret har den lokale lombardiske dialekten likhetstrekk med retoromansk, og da særlig i den øvre del av Valle Leventina. Kuriositeter. Språket gjorde seg bemerket på fjernsyn i Europa i 1989 i Eurovision Song Contest da Sveits deltok med sangen ". Sanggruppa het "ils furbaz" og sang på retoromansk, nærmere bestemt på dialekten sursilvan. Gruppen Ils furbaz er også kjent for melodien ". Sangen kan høres ved å velge "Da cumpignia" i nedtrekksmenyen. Den sveitsiske langrennsløperen Dario Cologna er fra dalen Val Müstair som er en sidedal til Nedre Engadin. Kraft. Kraft er et aksiom som er selvforstående. En kraft som virker på et legeme kan deformere det hvis den er stor nok, eller forandre dets fart og/eller retning hvis det er i fri bane. SI-enheten for kraft er "Newton" som forkortes "N" og er definert som den kraft som skal til for å akselerere en masse på ett kilogram til en meter per sekund, per sekund. Det vil si: "endre" et 1 kilograms legemes fart med +/- 1 m/s, i løpet av 1 s. Av dette fremgår at grunnenhetene for Newton er: N=kg*m/s², der kg=kilogram, m=meter og s=sekund. Begrepet "kraft" brukes også i utenom-naturvitenskapelig språkbruk både i betydningen energi og effekt. Det brukes også om åndelige energier. Innenfor naturvitenskapen er det imidlertid vesentlig å skille mellom de tre begrepene. Kraft, energi og effekt er forskjellige fysiske størrelser. Energi er kraft ganger vei og er effekt ganger tid. En alternativ betegnelse som ofte benyttes i dagligtale (noe feilaktig i dag) er kilogram kraft, som tilsvarer den kraft jordas gravitasjon forårsaker på en kilogram masse på jordoverflaten. En kilogram kraft tilsvarer 9,81 Newton. Inndeling av krefter. Forskjellig fysiske fenomener kan vise seg ved resulterende kraft. Listen er ikke uttømmende, og de forskjellige typer av krefter har i mange tilfeller sin årsak i samme fysiske fenomen, men kan hende i mikroskopisk målestokk. For eksempel kan kapillarkrefter, som har evne til å trekke en veskesøyle opp i et rør, også sees som krefter som har sin årsak i væskens overflatespenning. Videre kan kreftene i en trykktank betraktes i en målestokk som en gassens trykk mot tankveggen. Samtidig kan en i en finere målestokk betrakte samme kraftvirkning som den gjennomsnittlige treghetskraften av gassmolekylenes elastiske kraftstøt mot tankmaterialet. Egenskaper. Krefter kan, etter sin virkemåte, deles i kontaktkrefter og avstandsvirkende krefter. De kan også deles inn i "proporsjonale" (dss. "elastiske") og "konservative" krefter. Som eksempel på kontaktkrefter kan nevnes kraftsystemet i en spaserstokk der hånden trykker på håndtaket på stokken og bakken presser med en like stor kraft mot tuppen av spaserstokken. Stokken er i likevekt da den yter en tilsvarende, men motsatt rettet kraft mot hånden og bakken. Stokken er å betrakte som et stivt legeme som "transporterer" kraften fra den ene enden av kraftsystemet til den andre. Som eksempel på avstandsvirkende krefter kan nevnes en kompassnål som stiller seg inn etter jordas magnetfelt. Kreftene som beveger kompassnålen til rett posisjon og kreftene virker uten noen form for kontakt. Visse krefter er proporsjonale. Eksempler på dette er fjærkrefter hvor motkraften fjæren yter er proporsjonal med hvor mye fjæren er sammentrykket. Et annet eksempel kan være neddykkingen av en sylinder i vann hvor oppdriftskraften er proporsjonal med hvor dypt sylinderen er dykket ned. Felles for disse to eksemplene er at kraftens størrelse er proporsjonal med et lengdemål og kreftene kan da benevnes som "elastiske". Et annet eksempel på proporsjonale krefter er motkraften mot Sirup er eksempel på en viskøs væske. Dersom vi fører en rørepinne med konstant og moderat hastighet gjennom sirupen, vil motkraften være tilnærmet konstant og proporsjonal med hastigheten på rørepinnen. En slik kraftvirkning kan sies å være "plastisk". I en dynamisk analyse av kraftsystemer vil forskjellen mellom "elastiske" (dss "lengdeproporsjonale") og "plastiske" (dss. "hastighetsproporsjonale") krefter være vesentlig. Typisk vil "plastiske" krefter virke dempende på bevegelsen. Andre krefter er (tilnærmet) uavhengige av lengdekoordinater og hastigheter og de sies da å være "konservative". Ett eksempel er kraftvirkningen fra jordas gravitasjon på f.eks. et eple. Kraften som eplet trekkes mot jorden med er uavhengig av om eplet henger høyere eller lavere, og kraftvirkingen er også den samme om eplet er i bevegelse ved at det faller mot bakken. Fundamentale typer. Grunntypene av krefter regnes å være... Treghetskrefter, Newtons lover. Ifølge tvilsomme overleveringer skal Sir Isaac Newton (1643–1727) ha sittet under et tre og sett et eple falle mot jorden. Dette beveget ham til å beskrive gravitasjonskrefter som krefter som virker mellom to legemer på grunn av legemenes masse. Sir Isaac Newton har i sitt hovedverk fra 1687 "Philosiphiae Naturalis Principia Mathematica" (ofte benevnt "Principia"), formulert sammenhengen mellom kraft og bevegelse i tre lover. Newtons første lov er egentlig et spesialtilfelle av Newtons andre lov for det tilfellet at summen av kreftene er null. Likevel er det tradisjon for å skille mellom disse to lovene fordi Newtons første lov beskriver en forutsetning for et legemes likevekt, likevektsbetingelsene, mens Newtons andre lov gir det matematiske grunnlaget for å beskrive et legemes dynamiske bevegelse, se dynamikk. Kraftens virkning. "Kraftens virkning" på et legeme er at det fører til en økt bevegelse den retningen som kraften virker, dvs. akselerasjon. For det tilfellet at kraftens akse ikke virker sentrisk gjennom massemiddelpunktet i legemet, vil legemet i tillegg til å akselereres i rommet også få en rotasjon, dvs spinn. Rotasjonsaksen vil gå gjennom legemets massemiddelpunkt og retningen på spinnaksen vil være perpendikulært på både kraftens akse og kraftes akses korteste avstand til massemiddelpunktet. Se figur. Dette leder til å betrakte akselerasjonen ikke bare som en økt hastighet i x-y-z rommet, men også som økt spinn. Akselerasjon fører til økt bevegelsesenergi, og økt rotasjonsenergi kan sees som en del av dette. Boltzmanns superposisjonsprinsipp er at man kan "flytte" en krafts virkelinje perpendikulært på kraftaksen dersom man samtidig introduserer et moment som er proporsjonal med kraften og kraftaksens avstand til massemiddelpunktet. Kraft- og momentlikevekt. Kraft- og momentlikevekt er det tilfellet at summen av krefter som virker på legemet er null og summen av de momenter som virker på legemet er null. Statikk er læren om stive legemer i kraft- og momentlikevekt. ARPANET. Advanced Research Projects Agency Network (ARPANET) var begynnelsen til Internett. Det ble etablert i 1969, vokste hurtig og fungerte som et laboratorium for utviklingen videre frem til 1982. ARPANET baserte seg på pakkesvitsjing. Advanced Research Projects Agency (ARPA; senere omdøpt til Defense Advanced Research Projects Agency, DARPA), som er en sivil del av USAs forsvarsdepartement, sponset og ledet utviklingen. Oversikt. Pakkesvitsjing, som har økende anvendelse, var et nytt og viktig konsept innen datakommunikasjon. Tradisjonelle telefonforbindelser benytter linjesvitsjing, hvor en linje reserveres for den tiden en samtale varer. Med pakkesvitsjing deles en melding som skal overføres opp i en serie av selvstendig adresserte «pakker». En kanal kan overføre flere strømmer av pakker i blanding. Dermed kan kraftigere kanaler og linjer benyttes økonomisk og gi raskere overføring. En «pakke» er en kort «streng», et begrenset antall, typisk et par tusen bit – binære siffer. Strengen begynner gjerne med en adresse og slutter med en kontrollsum. Mellom adressen og kontrollsummen ligger «nytteinformasjonen». Pakkeformatet i detalj er tilpasset den aktuelle kanal. ARPANET benyttet egne datamaskiner kalt IMP "(Interface Message Processor)" som del av selve overføringsnettet programmert til å formidle pakkene. Selve de samkjørende datamaskinene ble kalt vertsmaskiner "(hosts)." Videre ble nettet utformet som et maskenett. Det ga muligheter for alternative ruter for pakkene gjennom nettet. Det gjør nettet mer motstandsdyktig – robust  – både mot feil og trafikktopper. Eldre datanett var oftest «stjernenett», og pakkeforsendelsen ble håndtert av vertsmaskinene selv. De metoder og prosedyrer som vertsmaskinene benyttet for samkjøringen ble ordnet ved felles protokoller, dvs. regler og koder for samvirket. Et gjennomtenkt og generalisert system av protokoller ble innført i ARPANET. Det er særlig viktig for at vertsmaskiner kan samvirke selv om de er helt forskjellige. I alt betydde disse faktorene vesentlige nye muligheter i forhold til tidligere datanett og var et godt grunnlag for den videre utvikling av nett-teknikk som ble grunnlaget for Internett. Hurtig vekst. ARPANET vokste raskt, og seks år etter at de fire første nodene var opprettet bestod nettet av hele 50 noder – knutepunkter. Inklusive de to utenfor USA og en på Hawaii. Interessen for nettet var stor og raskt økende og mange samarbeidsprosjekter mellom universitetsmiljøer bidro til økende trafikk og inspirasjon. Hver IMP kunne ha opp til fire vertsmaskiner tilkoblet, noe som tilsier at det var opp til 200 vertsmaskiner tilkoblet ARPANET i 1975. Dette antallet er nok lavere, for noder med TIP (Terminal Interface Processor) kunne bare ha tre vertsmaskiner tilkoblet. Noder med TIP tillater terminaler å koble seg til vertsmaskiner som om de var lokale terminaler. Nedetiden på ARPANET var beregnet til maksimalt 30 sekunder per år. Hver node var derfor forbundet med minst to andre noder, de hadde også ofte flere linjer til hver node for å forhindre driftsavbrudd i nettet. Linjene mellom nodene hadde en maksimal overføringshastighet på 56 Kb/s, med unntak av de mest trafikkerte nodene som hadde hele 230 Kb/s (øst–vest knyttepunkter). I 1983 var Internett-teknikken tilstrekkelig utviklet til at den ble innført i hele nettet og ARPANET hadde fullført sin rolle som laboratorium. Norge kommer med i ARPANET. Norge ble koblet til ARPANET i 1973. Dette skjedde ved at en TIP "(Terminal IMP)" ble plassert hos NORSAR (Norwegian Seismic Array) på Kjeller. En eksisterende 2.4 kb/s fast linje til SDAC-IMP (Seismic Data Analysis Center, Virginia, USA) ble oppgradert til 9.6 kb/s. Den ble multiplekset, dvs. delt i to uavhengige kanaler på 2.4 og 7.2 kb/s. Sistnevnte koblet TIPen uavhengig til ARPANET som den første tilknytning utenfor USA. En liten gruppe ved FFI (Forsvarets forskningsinstitutt) hadde da begynt et samarbeide med ARPA om «ressursdelende nett». En enkel dataterminalforbindelse til FFI via TIPen ble fra begynnelsen etablert ved FFI, som ble den første forbindelse utenom USA. Umiddelbart deretter ble en 9.6 kb/s linje etablert fra Kjeller til London og en TIP installert ved UCL "(University College London).." I de neste årene ble også vertsmaskiner tilknyttet ved UCL, ved FFI og ved Norsar. Dette var de eneste tilknytninger utenfor USA frem til 1980. FFI deltok i utviklingen av Internett teknologien i samarbeide med ARPA frem til 1982. En del av samarbeidet gjaldt pakkesvitsjing av satellittkanaler. Televerket bidro med lån – for eksperimenter – av en ledig satellittkanal og linjer til jordstasjonen i Tanum, Sverige fra 1975. Bakgrunn. De tidligste idéene om et datanettverk som tillot kommunikasjon mellom brukere med forskjellige datamaskiner ble formulert av Joseph Licklider ved MIT i august 1962, i en serie artikler som tok for seg hans konsept om «galaktiske nettverk». Lickliders idéer inneholdt nesten alt som Internett er i dag. I oktober samme år ble han engasjert som sjef for ARPA-prosjektet (senere DARPA) i regi av det amerikanske forsvarsdepartementet, hvor han overbeviste Ivan Sutherland, Bob Taylor og Lawrence G. Roberts om hvor viktig konseptene hans var. Licklider forlot imidlertid prosjektet før det ble gjort noe håndfast med visjonene hans. Uavhengig av dette hadde Paul Baran, som var tilsluttet RAND Corporation, i 1959 begynt å jobbe med sikre teknologier som ville muliggjøre kommunikasjon innen det amerikanske forsvaret selv ved et atomangrep. Resultatene av dette arbeidet, publisert i en rekke studier fom. 1960, tok for seg to viktige konsepter. For det første måtte man ha et desentralisert nettverk hvor det mellom to punkter alltid var flere mulige «veier» for å nå det andre punktet. For det andre måtte man dele opp hele meldinger mellom brukerne i flere «meldingsblokker» før de ble sendt ut på nettverket. Det første punktet muliggjorde at nettverket ville fungere selv om én eller flere maskiner i nettverket falt ut. En oppsummering som beskrev alt dette ble presentert i 1962, og publisert i 1964. "«Det jeg egentlig gjorde med min forskning i perioden 1961–63, var å utvikle matematiske teorier for pakkebaserte nettverk...»" I tillegg til dette hadde Donald Davies ved National Physical Laboratory (NPL) i England jobbet med lignende konsepter i 1965, etter at man hadde kommet frem til at nettverk som baserte seg på linjesvitsjing ikke var godt nok. Idéene og konseptene som til slutt skulle bli ARPANET stammet altså fra fire uavhengige forskningssentra; DARPA, Rand Corporation, MIT og NPL. Opprinnelse. Mens alt dette skjedde var ARPA og Bob Taylor fremdeles interessert i å lage et kommunikasjonsnettverk for datamaskiner, delvis for å la ARPA-sponsede forskere på forskjellige steder bruke de forskjellige datamaskinene ARPA hadde, og delvis for raskt å spre ny programvare og informasjon til så mange som mulig. Mot slutten av 1966 hadde Taylor fått med seg Larry Roberts fra MIT Lincoln Laboratory til å være sjef for et prosjekt som faktisk lagde et slikt nettverk; Roberts hadde tidligere møtt Donald Davies på tidsdelingskonferansen i England. Roberts første tanke var å koble de tidsdelte maskinene direkte opp mot hverandre via telefonlinjer, men på et møte i 1967 ga flere av prosjektdeltagerne uttrykk for sin misnøye over at hver av deres datamaskin måtte ta seg av arbeidet med å administrere denne strømmen av informasjonen. En av deltagerne, Wesley Clark, kom opp med en idé om å bruke mindre, separate datamaskiner for å ta seg av kommunikasjonslinjene; de mindre datamaskinene ville på denne måten avlaste de større datamaskinene, og planleggingen av ARPANET begynte med dette prinsippet som basis. Roberts fortsatte så med å skrive «en plan for ARPANET», som ble presentert ved en konferanse i 1967. En av de andre deltagerne der var Roger Scantlebury, som hadde jobbet sammen med Davies ved NPL. Han diskuterte pakkesvitsjing med Roberts, og introduserte Roberts til Barans arbeid. Hva dette eksakt hadde å si er litt uklart, men Roberts sine planer for nettverket ble iallfall endret kort tid etter møtet med Scantlebury. Opprettelse. Like før sommeren 1968 hadde man en komplett plan, og etter å ha fått godkjenning fra ARPA, inviterte man 140 potensielle firma til å legge inn et anbud. De fleste syntes imidlertid at forslaget var «helt på viddene», og bare 12 la inn et anbud. Innen utgangen av året satt man igjen med bare to kandidater, og etter en del forhandlinger besluttet man å gi oppdraget til Bolt, Beranek and Newman (BBN) tidlig i 1969. I 1975 besto ARPANET av 15 ulike noder, de fleste universiteter. Etter en suksessfull demonstrasjon av ARPANET ved en internasjonal konferanse i Washington DC i 1972 var neste skritt å gjøre tilgangen til ARPANET tilgjengelig for andre datanettverk. De første var andre kommunikasjonsnettverk ledet av ARPA; henholdsvis PRNET og SATNET. Dette førte til introduksjonen av et nytt konsept: et nettverk av nettverk. I 1973 skrev to dataingeniører, Robert Kahn fra ARPA og Vint Cerf på den tiden fra Stanford University en forskningsartikkel som beskrev den grunnleggende internett-arkitekturen. Prøvekjøring. Til høyre er det et notat som beskriver den første meldingen som ble sendt over ARPANET, om kvelden den 29. oktober 1969. Notatet er et utdrag fra «IMP-loggen» ved UCLA (University of California, Los Angeles), og beskriver hvordan man sender en melding fra UCLA SDS Sigma 7-tjenermaskinen til SRI SDS 940-tjenermaskinen. På dette tidspunktet bestod ARPANET av fire noder; hver node var en liten datamaskin kjent som en IMP («Interface Message Processor»), som bygde på idéen Wesley Clark kom opp med. IMP-maskinene fungerte som en router, og var tilkoblet hverandre vha. en 56 kbit/sekund digital leid linje. De første fire ble installert ved UCLA (hvor Kleinrock hadde opprettet et nettverksmålingssenter), Stanford Research Institute (SRI, hvor Doug Engelbart hadde laget «NLS», et hypertekstsystem), UCSB (University of California, Santa Barbara) og University of Utah. Den første ARPANET-tilkoblingen ble opprettet 21. november 1969 mellom en IMP ved UCLA og en IMP ved SRIs Augmentation Research Center. 5. desember 1969 var alle de fire nodene i nettverket tilkoblet. Noen historiske glimt. Helt tilbake i 1963 forsket Paul Baran ved RAND Corporation på temaet «distribuerte systemer og kommunikasjon» for det amerikanske flyvåpenet. Her jobbet han med teorien om pakkesvitsjing som en basis for de distribuerte systemene. Planene ble den gang lagt på hyllen da de ble oppfattet som for komplekse. «I have been embarrassed on occasion by people improperly giving me credit for creating the ARPANET. Of course I did not create the ARPANET or the Internet. Yes, I did seem to have invented packet switching as far as I can tell. And, yes, packet switching was used in the ARPANET and in the Internet. And, yes, packet switching did give the Internet some of its novel properties. But I only did this one piece of the underlying technology….» – Paul Baran Noen år senere – i 1966 – jobbet Donald W. Davies ved National Physics Laboratory i England med akkurat det samme. Han lyktes i dette forsøket, og kunne noen år senere sette i drift et lite, lokalt, pakkesvitsjet nett. RAND Corporation kom i 1964 med forslaget om å bygge et avansert kommunikasjonsnett som kunne motstå selv et angrep med atomvåpen. Tre år senere la Lawrence G. Roberts frem skissene for det som skulle bli til ARPANET. Nettet benyttet seg av et pakkesvitsjet nett, og på denne måten ble all data fordelt i små pakker. Pakkene valgte individuelle veier frem til mottakeren; om en node ble ødelagt ville pakken finne andre ruter frem til mottaker. Om alle veier var utilgjengelige ville pakken sendes mellom noder helt til veien frem til målet ble tilgjengelig. I 1968/69 kom man for fullt i gang med arbeidet med ARPANET. De viktigste aktørene i startfasen var BBN (Bolt, Beranek and Newman), UCLA (University of California, Los Angeles), NAC (Network Analysis Corporation) og SRI (Stanford Research Institute). BBN hadde hovedansvaret med utviklingen av pakkesvitsjene, samt overvåking av nettverket. UCLA hadde ansvaret for målinger av nettets yteevne, samt simuleringer og studier av nettet. SRI hadde avsvaret for NIC (Network Information Center). NAC hadde avsvaret for nettets topologi samt trafikkavviklingen. I desember 1969 ble fire noder opprettet for de første utprøvingene av det nye nettet. De første nodene var plassert hos SRI (Stanford Research Institute), UCLA, USCB (University of California Santa Barbara) og UTAH (University of Utah, Salt Lake City). Nettet fikk da navnet ARPANET. Utviklingen av programvare til nettet var opp til hver enkelt deltagerinstitusjon. Vert-til-vert-transportprotokollen NCP så dagens lys like etter at de første testene av nettverket var ferdig. Protokollene FTP (File Transfer Protocol) og Telnet (fjerninnlogging på stormaskiner) så dagens lys like etter. I 1971 ble det for første gang overført filer ved hjelp av FTP (med programmet CPYNET). File Transfer-spesifikasjonen (anm. RFC 454) som beskriver FTP-protokollen, kom noe senere (1973). Samme året som FTP ble testet for første gang, utviklet Ray Tomlinson programmet SENDMSG. Ved hjelp av dette programmet lyktes han for første gang å sende en melding fra en klient til en annen. Året etter, i 1972, ble SENDMSG modifisert til bruk for ARPANET, krøllalfa (@, eller «at») fikk også sin betydning. ARPANET vokste raskt, og seks år etter at de fire første nodene var opprettet bestod nettet av hele 50 noder. Hver node kunne ha opp til fire vertsmaskiner tilkoblet, noe som tilsier at det var opp til 200 vertsmaskiner tikoblet ARPANET i 1975. Dette antallet er nok lavere, for noder med TIP (Terminal Interface Processor) kunne bare ha tre vertsmaskiner tilkoblet. Noder med TIP tillater terminaler å koble seg til vertsmaskiner som om de var lokale terminaler. Nedetiden på ARPANET var beregnet til maksimalt 30 sekunder per år. Hver node var derfor forbundet med minst to andre noder, de hadde også ofte flere linjer til hver node for å forhindre driftsavbrudd i nettet. Linjene mellom nodene hadde en maksimal overføringshastighet på 56 Kb/s, med unntak av de mest trafikkerte nodene som hadde hele 230 Kb/s (øst–vest knyttepunkter). ARPANET og atomangrep. "«Det var fra forskningen ved RAND at det falske ryktet om at ARPANET hadde noe med å lage et nettverk som skulle motstå et atomangrep oppstod. Dette var aldri grunnlaget for ARPANET; det var bare RANDs forskning omkring sikker talekommunikasjon som vurderte en atomkrig. Senere arbeid forbundet med Internett har imidlertid lagt stor vekt på robusthet og «overlevelsesevne», inkludert evnen til å unngå tap av store deler av det underliggende nettverkene.»" Myten om at ARPANET ble bygd for å kunne motstå et atomangrep er en så sterk og tydeligvis appellerende idé – i tillegg til at det selvfølgelig er en «god historie» – at mange nekter å tro at det ikke er sant; ARPANET ble bygd for å overvinne nettverkstap, og hovedgrunnen var at selv uten et atomangrep var nettverkskommunikasjonen veldig sårbar på denne tiden. MI5. MI5s hovedkvarter, Thames House i London MI5, offisielt "The Security Service", er Storbritannias sikkerhetstjeneste. Betegnelsen MI5 er en forkortelse av «"Military Intelligence section 5"». Tjenesten har som oppgave å beskytte det britiske demokratiet og Storbritannias økonomiske interesser, og å bekjempe alvorlig kriminalitet. MI5 beskjeftiger seg for det meste med innenrikssikkerhet, mens MI6 tar hånd om ekstern sikkerhet. MI5 ansvar for den indre sikkerheten gjorde at den under andre verdenskrig og den kalde krigen ble kjent for jakten på KGB-agenter og senere IRA. Nå har den mest fokus på bekjempelse av internasjonal terrorisme. MI5 er underlagt den britiske innenriksministeren, har rundt 3000 ansatte og ledes av Jonathan Evans. Tonbridge. Tonbridge er en markedsby i Kent, England. Byen tilhører distriktet Tonbridge and Malling, og ligger ved elven Medway. Byen har lenge holdt seg på den nordlige siden av elven, ettersom sørsiden er mer utsatt for oversvømmelser. Dette reflekteres i at en av bydelene heter "Dryhill" («Tørråsen»). Navnet. Tonbridge ble skrevet ned i "Domesday Book" som "Tonebridge", hvilket antyder at det var en bro der som tilhørte en herregård (gammelengelsk "tun"), eller en bro som tilhørte en mann ved navn Tunna, som var et vanlig angelsaksisk navn. Man vet ihvertfall at det var en bro over elven der fra angelsaksisk tid. Senere ble navnet skrevet Tunbridge. Det var under denne formen det ga navn til en nyere by i nærheten, Tunbridge Wells, som vokste opp rundt en mineralvannskilde. Mot slutten av 1800-tallet var postverket lei av misforståelser, og fikk gjennom at navnet skulle skiftes tilbake til den gamle skrivemåten Tonbridge. Det er allikevel fortsatt en del forvirring rundt navnene; blant passasjerer med toget mellom London og Hastings er det stadig noen som oppdager dette når de går av i feil by. Historie. I angelsaksisk tid ser det ut til at Tonbridge var lite annet enn en landsby ved en bro, muligens med et lite marked. I det 11. århundre bygget Richard Fitzgilbert, en adelsmann som hadde vært med i Vilhelm Erobrerens invasjonsstyrke, et slott på stedet. Etter Vilhelm Erobrerens død sverget slottsherren troskap til Vilhelms yngre sønn Robert Curthose, og ikke til Vilhelm Rufus. Den nye kongen beleiret derfor byen. Under kong Johan uten lands strid med baronene ble slottet inntatt av kongens styrker. Det ble deretter beleiret av prins Edvard, Henrik IIIs sønn. Den beleirede garnisonen valgte å brenne slottet framfor å la fienden ta det intakt. Både byen og slottet ble gjenoppbygget, og i det 13. århundre ble slottet en offisiell residens og arkivsted for Edvard II. Det var meningen å bygge bymurer, men det skjedde aldri, antagelig fordi slottets ringmur var stor nok til at hele befolkningen fikk plass innenfor. Det ble anlagt en vollgrav, som det bare finnes små rester av. Byens historiske sentrum har mange bygninger fra det 15. århundre. Den private gutteskolen Tonbridge School ble grunnlagt i byens sentrum i 1553. Under borgerkrigen sto byen på parlamentarianernes side, og rojalistenes forsøk på å innta den ble slått tilbake. Den ble derfor ikke plyndret, og mange bygninger har overlevd. I 1740 ble Medway mudret opp slik at den var seilbar fram til Tonbridge. Dette betydde at man kunne frakte lokale produkter, som humle og tømmer til Maidstone og London. Flere verft ble opprettet, og nedenfor broen finnes fortsatt synlige rester etter noen av dem. Byen ble senere kjent for produksjon av fine treskap, skrin og annet, kjent som "Tunbridgeware". Et annet produkt Tonbridge er kjent for er cricketballer. Byen har fortsatt et månedlig jordbruksmarked. Ellers er viktige næringsveier lett industri og servicebedrifter. Tonbridge er et viktig jernbaneknutepunkt, med linjer til London, Ashford, Hastings og Redhill. Adrian Bergmann-saken. Brevveksling. Bergmann mottok 18. desember 2003 innkallelse til sesjon, med møtedato 4. februar 2004. Umiddelbart etter å ha mottatt innkallelsen, sendte han brev tilbake til Vernepliktsverket, der han orienterte om at han ikke aktet å møte, da det ville stride imot hans pasifistiske grunnholdning, og søkte om formelt fritak for oppmøte. Søknaden ble avslått, og Bergmann anket avgjørelsen til Justisdepartementet, som i brev av 10. mars 2004 bemerket at Justisdepartementet uttrykket altså sin prinsipielle og saklige støtte til Bergmanns standpunkt om at han hadde rett til fritak for sesjonsoppmøte, og for direkte opptak til siviltjeneste, men overlot til Vernepliktsverket å gjøre vedtak også i ankesaken. Domstolsbehandling. Vernepliktsverket svarte ikke på klagen, men politianmeldte Bergmann etter samme bestemmelser som totalnektere behandles. Det ble reist tiltale, og Krigsadvokatene for Sør-Norge førte saken mot ham da den kom opp i Indre Follo Tingrett den 17. desember 2004. Aktoratet nedla påstand om nitti dagers fengsel, hvorav seksti skulle gjøres betinget. Både forsvaret og aktoratet kunne presentere sammenhengende modeller for hvorledes lovverket skulle tolkes i forhold til denne type saker, og det ble foreslått av Bergmann at retten således måtte søke å forstå lovgivers hensikt, heller enn å skulle velge sin foretrukne modell ut fra lovteksten. Med et flertall på to mot én, avsa så retten en dom for overtredelse av vernepliktsloven § 49 jf. § 48 nr. 2, med straff på nitti dagers betinget fengsel, med en prøvetid på to år. Bergmann anket dommen ved forkynnelse, og saken kom opp for ny behandling i Borgarting lagmannsrett 28. juni 2005. I dommen fra denne ankesak, forkynt og offentliggjort 1. juli 2005, fastslo Borgarting lagmannsrett, som tingretten hadde gjort tidligere, at militærnekterloven ikke kunne påberopes av Bergmann som frikjennende grunnlag for ikke å ha møtt til sesjon 4. februar 2004. Allikevel fant rettens flertall, fire mot tre dommere, at Adrian Bergmann måtte frifinnes. Flertallet anså det nemlig som sannsynlig at tiltalte ved oppsatt oppmøtetidspunkt var overbevist om at det fantes lovgrunnlag for å nekte oppmøte til militær sesjon på pasifistisk grunnlag. Flertallet vektla i denne vurdering at Bergmann hadde satt seg inn i tidligere praksis i sesjonsnektersaker, der Justisdepartementet på slutten av 1980-tallet innvilget en sesjonsnekter direkte opptak til siviltjeneste, at han hadde satt seg inn i det relevante lovverk, foruten å søke telefonisk og skriftlig kontakt med både Justisdepartmentet og Vernepliktsverket for å avklare saken. Dessuten ble det tatt med i vurderingen at Bergmanns søknad om direkte opptak til siviltjeneste, uten militær sesjon, fremdeles står ubehandlet. Slik fant retten at kravene til forsett, som er et vilkår for dom, ikke var oppfylt, og at tiltalte måtte frifinnes på grunn av rettsvillfarelse; at han hadde en rimelig overbevisning om hvorledes lovverket skulle forstås, selv om den ikke var i overensstemmelse med rettens syn. For Bergmann var dette å anse som nok et prinsipielt tap; retten hadde unnlatt å ta opp spørsmålet om hvorvidt Vernepliktsverket i sin behandling hadde tatt feil da det fastslo at det ikke finnes grunnlag for nekting av sesjon. Bergmann mener at dette var en feil konklusjon, og at beslutningen om ikke å vurdere hvorvidt fritak for sesjonsoppmøte skulle innvilges følgelig ble gjort på feil grunnlag. Både Bergmann og påtalemyndigheten anket lagmannsrettens avgjørelse til Norges Høyesterett. I kjennelse avsagt 22. desember 2005 avslo Høyestrett at uteblivelsen fra sesjon var lovlig, og sendte saken tilbake til Borgarting lagmannsrett for behandling av spørsmålet om eventuell straffereaksjon mot Bergmann. I oktober 2006 falt den endelige avgjørelsen i Borgarting lagmannsrett. Bergmann ble dømt til å betale en bot på 3000 kroner, noe som var betraktelig mildere enn aktoratets påstand som var på 90 dagers betinget fengsel. Innvilget fritak for militærtjeneste. Vernepliktsverket innvilget Bergmanns søknad om fritak for militærtjeneste 21. mai 2007, etter pålegg fra Justis- og politidepartementet. Bergmann ble imidlertid aldri innkalt til avtjening av sivil verneplikt, og mottok 25. mai 2009 orientering om at han var slettet i rullen for avtjening av sivil verneplikt. MI6. MI6, offisielt Secret Intelligence Service (SIS), er Storbritannias sivile etat for utenriksetterretning, og har som oppgave å innhente etterretning i utlandet, i motsetning til MI5, som er ansvarlig for innenriksetterretning. MI6 er underlagt den britiske utenriksministeren. Betegnelsen "MI6" stammer opprinnelig fra "Military Intelligence section 6", men organisasjonen er idag helt sivil. Tidligere signerte alle direktører for MI6 dokumenter med «C», etter MI6s første sjef, sir Mansfield Smith-Cumming (C for Cumming). Dette ble begrunnet med at deres identitet skulle holdes hemmelig. Dette endret seg først på midten av 1990-tallet. Dagens sjef, sir Richard Dearlove, var et kjent ansikt i Storbritannia før han ble sjef i MI6, mens alle bilder av hans forgjenger i voksen alder var hemmeligstemplet mens han var sjef. Bletchley (Milton Keynes). Bletchley er en by som ligger i Milton Keynes, England. Fram til 1995 var den del av Buckinghamshire, men det året ble Milton Keynes en enhetlig myndighet, og dermed ble Bletchley en by innenfor en større by. Den lå opprinnelig sør for selve Milton Keynes, men de to byene har nå vokst sammen. Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Blæccas skog». Den eldste kjente notering om byen er fra det 12. århundre, da det ble stavet "Blechelai". Bletchley ligger ved den romerske veien Watling Street, som i dette området fortsatt har sitt gamle navn. I viktoriansk tid var byen en viktig endestasjon på jernbanen, noe som førte til stor vekst. Den er også forbundet med Midlands gjennom Grand Union-kanalen. Landsbyene Water Eaton og Fenny Stratford har blitt innlemmet i Bletchley. Byen er mest kjent for Bletchley Park, stedet for britiske kryoptoanalytikere knekte blant annet den tyske Enigma-koden under andre verdenskrig. Louis Braille. Louis Braille (født 4. januar 1809 i Coupvray nær Paris, Frankrike, død 6. januar 1852) er kjent som oppfinneren av punktskriften, på mange språk også kalt "braille". Som treåring skadet Braille sitt venstre øye. Hans far var skomaker og lille Luis ville leke med verktøyet. Mens han lekte bommet han på skoen og en syl traff han i øyet. Det oppstod en infeksjon som også spredte seg til hans høyre øye, noe som førte til at han ble blind. Da han skulle begynne på skolen satt han bakerst i klasserommet og hørte og til tross for sitt handikap ble han best i klassen, men han måtte forlate klassen siden han ikke kunne lese eller skrive. Som tiåring fikk han innvilget et stipend slik at han kunne begynne ved "Institution Royaledes Jeunes Aveugles" (Den kongelige skole for blinde barn) hvor barna lærte praktiske håndverk (skomaker). Senere ble han lærer på skolen. På skolen lærte de blinde å lese taktile (opphøyde) gjengivelser av visuelle bokstaver. Denne formen for blindeskrift hadde en del ulemper, blant annet at brukeren ikke selv kunne produsere egne taktile tekster, og dermed ikke lese det de selv hadde skrevet eller kommunisere med andre blindeskriftlesere uten hjelp fra seende translatører/avskrivere. Da han var 15 år fant Braille opp et «punktsystem» inspirert av systemet til kaptein Charles Barbier de la Serre, som besøkte skolen; han hadde med seg et system som soldater på den tiden brukte for å kunne kommunisere i mørket. Serres system var basert på 12 punkter, mens Brailles system var bygd opp ved hjelp av bare 6 punkter. Senere utvidet Braille systemet til å inkluderte matematiske og musikalske tegn. Braille døde av tuberkulose i 1852. Han er gravlagt i Panthéon, Paris. Litteratur. Lise Männikö, Skriften i mørket, Omnipax 2009 Mats Køber og Kari Rudjord (red), Bare røre, ikke se. Om Louis Braille, språk og skrift, Akademisk publisering 2009 Se også. Liste over oppfinnere Stammesuverenitet. Stammesuverenitet i Amerikas forente stater viser til den status som føderalt anerkjente amerikanske innfødte stammer har fått som følge av en rekke rettsavgjørelser siden ratifikasjonen av den amerikanske grunnloven. Rettsavgjørelsene danner en doktrine som forutsetter at stammene er «suverene, innenlandsk underordnede nasjoner» ("sovereign domestic dependent nations"). Indianere. Urfolk i Amerika eller indianere betegner befolkningen som bodde i Nord- og Sør-Amerika før den europeiske oppdagelsen og koloniseringen av Nord-Amerika fra 1492 av (og senere Sør-Amerika), samt deres etterkommere som fremdeles bor i verdensdelen. Vikingene kalte dem for skrælinger. Man tror at mennesker kom først til de amerikanske kontinentene på slutten av siste istid, for ca 16 000 år siden, og Nord- og Sør-Amerika er dermed de siste landmassene av betydning som ble befolket, men det finnes også funn som kan tyde på tidligere bosetning. Urbefolkningen vandret inn via en landbru over Beringstredet mellom Alaska og Sibir i flere omganger. Noen av folkeslagene kan også ha vandret inn sjøveien. De aller fleste, om ikke alle, av disse folkene nedstammer fra Sibir. De bredte seg ut over begge kontinentene og utviklet hundrevis av svært ulike etniske grupper. Mange av disse gruppene beholdt en nomadisk eller halvnomadisk levemåte helt fram til moderne tider. Andre utviklet bofaste jordbrukskulturer, og noen utviklet høvdingedømmer og til og med avanserte statsdannelser med monumental arktitektur og store byer. "Se også: cahokia, Mesoamerika, mayaer, olmec, zapotec, toltekere, Teotihuacán, aztekerne, aymara, inka, urfolk i Mexico." Terminologi. Betegnelsen «urfolk» er nokså ny. For urfolk over hele verden benyttet man tidligere ord som «innfødt», urinnvånere osv. For urfolket i Nord-Amerika er det mest vanlige begrepet på norsk «indianer», avledet av den engelske betegnelsen "Indian", som betyr «inder». Columbus trodde visstnok at han var kommet til India, og kalte dermed folket han møtte i Nord-Amerika for «indianere». Dette forestillingen avspeiles også i betegnelsen «Vestindia». På språk som engelsk og spansk er imidlertid "indian" og "indio", som betyr det samme, nå erstattet av "indigenous" og "indígena". Dette gjelder ikke bare om urfolk i Amerika, men ordene brukes også om urfolk fra resten av verden. Den norske tilsvarende betegnelsen er «urfolk», som for eksempel brukes av og om samene. Bruken av ordet indianer står imidlertid sterkere i Norge fordi det norske ordet ikke er identisk med betegnelsen for mennesker fra India i motsetning til på engelsk og spansk. Dette har Norge til felles med de fleste andre europeiske land. Et problem i bruken av betegnelsen «urfolk i Amerika», er at ordet indianere vanligvis defineres som alle urfolk i Nord-Amerika (unntatt inuitter og aleuter) og Sør-Amerika. Betegnelsen «urfolk i Nord-Amerika og Sør-Amerika» må nødvendigvis omfatte inuitter og aleuter også, siden de også var vel etablert ved den europeiske «oppdagelsen» av Nord-Amerika. Mens betegnelsen "indigenous people" er vanlig i USA, bruker kanadiere uttrykket "people of the first nations", altså «folk fra de opprinnelige stammene», i sin omtale av indianere og inuitter. Teorien om landbrua over Beringstredet. Basert på antropologisk, genetisk og lingvistisk forskning antar vitenskapen stort sett at de fleste urfolkene i Amerika stammer fra folk som vandret over Beringstredet fra Sibir for 15 000–9 000 år siden. Det nøyaktige tidspunktet og den valgte ruta er ennå et diskusjonsspørsmål, og hele teorien om landbrua blir stadig trukket i tvil. Innvandringsbølger. Et av resultatene av disse innvandringsbølgene var store folkegrupper med liknende språk og muligens fysiske trekk flyttet ut i ulike deler av Nord-, Sentral- og Sør-Amerika. De tallrike folkegruppene blir av vitenskapen forsøkt ordnet i større enheter som gjenspeiler felles etnisk opphav, språklig slektskap og lignende levemåter. Europeisk kolonisering. Den europeiske koloniseringen av Nord-Amerika og Sør-Amerika endret avgjørende levemåte og kultur for alle urfolk i begge verdensdeler. Fra slutten av 1400-tallet til slutten av 1800-tallet ble urfolksgruppene utsatt for sykdommer, tvangsforflytninger og i mange tilfelle krigføring og slaveri. Den første gruppa som Columbus møtte var de 250 000 arawakene på Hispaniola. Disse ble gjort til spanjolenes slaver. I 1550 var det bare 500 arawaker i live, og kulturen var utdødd i 1650. Likevel har de satt genetiske spor i befolkningen på de karibiske øyene. Spanjolene og andre europeere brakte hesten til Nord-Amerika og Sør-Amerika. Noen av hestene rømte, og de formerte seg kraftig. Egentlig utviklet hesten seg i Nord-Amerika, men forsvant senere fra kontinentet. Gjeninnføringen av hesten hadde en stor innvirking på urfolkene som bodde på de store slettene i USA og Canada. Det nye transportmiddelet muliggjorde mer effektiv jakt, nye krigsmetoder og økt handel. Europeerne brakte også med sykdommer som urfolkene ikke hadde antistoffer mot. Vannkopper og meslinger, som var vanlige sykdommer i Europa som få døde av, hadde høy dødelighet blant urfolkene. Kopper var en spesielt dødelig sykdom, som drepte millioner av mennesker. Det er vanskelig å anslå dødeligheten, men noen historikere antyder at dødeligheten i noen urfolksgrupper var opp mot 80%. Innen europeerne kom eksisterte det om lag tre hundre språk i Nord-Amerika. Mer enn halvparten av dem er nå borte. Urfolk i det 21.århundre. Urbefolkningen i både Nord-Amerika og Sør-Amerika utgjør ved begynnelsen av det 21. århundre ca. 35 millioner mennesker. Ennå i dag lider mange av dem under diskriminering og fattigdom. Kultur. Selv om kulturtrekk som språk, antrekk og skikker varierer enormt fra en nasjon til en annen, finnes mange fellestrekk hos svært mange av urfolkene i Amerika. Felles for mange av stammene i Canada og USA var troen på Manitu (Algonkinsk: "Gitche Manitou", «Store Ånd») som er skaperen av alt. Musikk og kunst. Urfolksmusikk fra Nord-Amerika er nesten alltid monofonisk (ett instrument), men det finnes viktige unntak. Musikken inneholder typisk bruk av tromme, men ellers er det få andre instrumenter, selv om fløyte også er kjent. Stemmingen av disse fløytene er ikke presis, og avhenger av lengden på virket og størrelsen på fløytespillerhånda. Urfolksmusikk fra sørlige Nord-Amerika Mexico og Mellom-Amerika var ofte basert på en femtoneskala. Før den spanske erobringen var musikken en viktig del av religiøse seremonier, og omfattet instrumenter som trommer, fløyter, sjøsneglskall osv. Ingen strengeinstrumenter var imidlertid i bruk. Urfolkskunst fra Amerika er et viktig bidrag til verdenskunsten. Dette gjelder både keramikk, maleri, smykkekunst, veving, skulptur, kurvfletting og treskjæring. Statistikk over urfolk i Amerika. Tabellen under viser anslag for urbefolkningene i hvert land, og også den delen av befolkningen med delvis urfolksopphav, vist i prosentandeler av totalbefolkningen. Canada. I Canada brukes oftest uttrykket Canadas "Aboriginal Peoples" eller "Aboriginal-Canadians" for å betegne landets urfolk. Selv bruker urfolket ofte termen "First Nations" (nasjonene som var i Canada fra begynnelsen). Urfolk utgjør ca. 3% av totalbefolkningen. En mindre andel av urfolket bor på reservater (reserves på kanadisk-engelsk). Noen av disse reservatene er preget av sosiale problemer som arbeidsledighet, alkoholisme og familievold. De kanadiske myndighetene har hatt noen problemer med å sette inn tiltak, fordi det støter mot selvstyret i reservatene. Kanadierne er generelt stolte av sin urfolksarv og i dag finnes det stadig mer selvestyrte First Nations territorier i Canada, for eks., Nunavut-territoriet (fem ganger større enn Norge), Nisga'a-territoriet, osv. Canada holder på med å gi tilbake store Aboriginale territorier til Canadas Aboriginal Peoples. USA. Tidligere ble urfolk i USA kalt “American Indians”, men nå brukes termen “Native Americans”. Urfolket utgjør ca. 2% av befolkningen i USA, og mer enn 6 millioner mennesker identifiserer seg som Native Americans, selv om bare 1,8 millioner er medlemmer av en av stammene. Fordi offisiell politikk i USA var å drepe indianere (først og fremst i nordlige delstater), kun en mindre del av urfolket overlevde og bor i dag i reservater (reservations på amerikansk-engelsk). Reservater finnes i alle deler av USA, og noen er svært gamle, slik som reservatene i området rundt New York, i Connecticut og i New England. Den største urfolksandelen i USA er i de sørvestre statene, og den største enkeltnasjonen er navahoene i Arizona og statene rundt. 561 stammer i USA er anerkjent av landets føderale myndigheter. Mexico. Mexico var åstedet for en lang rekke ulike høykulturer i en periode på over 3000 år før europeerne gjorde sin inntreden. I motsetning til andre land i Nord-Amerika foregikk det en utstrakt raseblanding i Mexico (men i Canada er det mye raseblanding også, The Métis People, for eks.), og mestisene (et fransk-canadisk ord for blandet hvite og indiansk folk) ble snart den største befolkningsgruppen i kolonien Ny-Spania. Likevel har store grupper ”indígenas” overlevd som egne folkegrupper fram til i dag. Andelen urfolk i Mexico kommer an på definisjonen. De meksikanske myndighetene definerer en ”indígena” som en taler av et urfolksspråk, og etter denne definisjonen utgjør urfolket mindre enn 10%. Andre regner med at 30% av befolkningen er renrasede ”indígenas”. Andelen urfolk er størst i Chiapas,Oaxaca og på Yucatán-halvøya. Her er de aller fleste av urfolksopprinnelse, og en stor andel snakker ennå urfolksspråk. Det finnes også store minoriteter i det sentrale Mexico, til og med i bymarka innenfor bygrensa til Mexico by. I Nord-Mexico utgjør urfolket kun en liten minoritet. Meksikanerne er generelt stolte av sin urfolksarv, og fremhever den mer enn arven fra de europeiske erobrerne. Likevel er urfolk i Mexico utsatt for diskriminering og rasisme. Store deler av urfolket lever isolert og i fattigdom, og de tar bare i liten grad del i den generelle samfunnsutviklingen. Belize. I Belize utgjør mestiser ca. 45% av befolkningen, mens maya-folket utgjør ca. 10%. Guatemala. Urfolket i Guatemala stammer fra mayaene. Urfolket utgjør ca. 45% av befolkningen, og ca. 40% snakker et av de 20 urfolksspråkene i landet. Ingen urfolksspråk har imidlertid noen offisiell status. Noen maya-kilder hevder at mayaene utgjør så mye som 60% av befolkningen. Colombia. Colombias urbefolkning utgjør ca. 700 000 mennesker, fordelt på minst 85 ulike urfolkskulturer. Dette er likevel kun en liten andel av Colombias over 40 millioner mennesker, som domineres av mestiser og afro-amerikanere. Urfolksrettigheter garanteres av grunnloven av 1991. Brasil. Guaraní er en urbefolkningsgruppe som lever i Paraguay samt enkelte regioner av Argentina, Brasil og Bolivia. Guaranífolket er en del av en større urbefolkningsfamilie i Sør-Amerika med flere kulturelle og lingvistiske fellestrekk (tupífolket). De første europeerne som koloniserte Sør-Amerika traff disse urfolkene på flere ulike steder på østkysten av kontinentet Argentina. Andelen urfolk i Argentina er gjenstand for diskusjon. Anslagene varierer fra ca. 300 000 mennesker, 0.7% av befolkningen, til to millioner, ca. 5,6% av befolkningen. Urfolksgruppene er konsentrert i de nordvestlige provinsene Jujuy og Salta, samt i den nordøstre provinsen Missiones. Bolivia. I Bolivia snakker ca. 2,5 millioner quechua og ca. 2,1 millioner aymara, mens guaraní snakkes av noen hundre tusen mennesker. Disse språkene er offisielt anerkjent, men det finnes ingen offisielle dokumenter på disse språkene. Mennesker som ikke behersker det offisielle språket spansk risikerer ukvemsord og diskriminering. Grunnlovsendringen av 1997 fastslår imidlertid for første gang i nasjonens historie at Bolivia er flerkulturelt og flerspråklig. I 2001 ble for første gang en president fra urfolket valgt, aymaraen Evo Morales. Peru. Peru var åstedet for flere ulike kulturblomstringer før den spanske erobringen, den siste var inka-kulturen. De mange arkeologiske utgravningene og ruinbyene utgjør noen av landets mest verdifulle kulturminner, slik som Macchu Picchu. De fleste peruanere er enten urfolk eller mestiser, og Peru har den nest største urfolksgruppa i Sør-Amerika. Utstrakt rasisme i Peru har forårsaket fattigdom og undertrykkelse blant urfolket. Peru har nå erklært seg som flerkulturelt og flerspråklig, men det spanske språkets dominans fortsetter. Andre latinamerikanske land. Urfolk utgjør flertallet i Bolivia og Peru, og de utgjør viktige mindretall i de fleste andre latinamerikanske land. Land som Costa Rica og Argentina har imidlertid svært små urfolksgrupper, og urfolkskulturene er helt borte på Cuba, i Haiti, i Den Dominikanske Republikk, på Puerto Rico, på alle de mindre karibiske øyene unntatt Dominica og i Uruguay. Urfolket gjenfinnes her i det genetiske opphavet i deler av befolkningen, men språk og kultur er helt forsvunnet. I Bolivia er quechua og aymara offisielle språk ved siden av spansk, mens guarani er offisielt språk i Paraguay. Government Communications Headquarters. Government Communications Headquarters (norsk: "Statens kommunikasjonshovedkvarter"; forkortet GCHQ) er Storbritannias etat for signaletterretning. Etaten er underlagt den britiske utenriksministeren. GCHQ ble opprettet i 1946 som etterfølgeren til "Government Code and Cipher School" (Statens kode- og chifferskole), som hadde vært statens kryptografiske organisasjon siden 1919. Amylnitritt. Amylnitritt, C5H11NO2, klar gul flyktig væske med en lukt som minner om råtne epler. Stoffet er en ester av isoamylalkohol og salpetersyrling. Amylnitritt ble oppdaget i 1857, og ble første gang beskrevet som et gunstig legemiddel mot hjertekrampe av Thomas Lauder Brunton i 1867 pga. sin evne til å utvide blodårer og slappe av glatt muskulatur. I dag blir det sjelden foreskrevet pasienter, da bedre medikamenter har kommet på markedet. Stoffet er imidlertid populært som et rusmiddel, spesielt blant homofile menn, og blir referert til som poppers; nitrittet sniffes og sørger for at muskulaturen rundt analåpningen slapper av. Palmerston. Flyfoto av PalmerstonPalmerston er en av de sørlige øyene i øygruppen Cookøyene. Dette er den eneste rene atollen i den sørlige gruppen av øyer, og har samlet landareal på kun 2,6 km². Den består av 6 små sandøyer på et korallrev på 1.457 hektar. Dette er den av Cookøyene som ligger lengst unna de andre øyene. Øya ble oppdaget av Kaptein Cook 16. juni 1774, på sin andre reise til Stillehavet, men var ikke i land før på sin tredje og siste reise i 1777. Da var Palmerston ikke bebodd, men misjonæren William Gillfant 12 gamle graver her, som tyder på at det har bodd folk her før europeerne kom hit. Han var misjonær fra "London Missionary Society", og jobbet på Cookøyene fra 1845 til 1860. Det bor kun 50 mennesker på øya, som alle avstammer fra den engelske eventyreren William Marsters og hans tre koner fra Cookøyene. Han bosatte seg her i 1862 og døde i 1899, men hans etterkommere lever her fortsatt, og driver bl.a. plantasjene her. Alle på øya har den dag i dag etternavnet Marsters, og de snakker fortsatt "Olde English" her. På det meste har det bodd 150 mennesker her. Det er ingen gjestehus å leie her for turister, men man kan bo hos lokale, noe som organiseres av den lokale kirken. Man kan kun komme hit med båt, og "Taoi Shipping" sender lastebåt hit fra Rarotonga annenhver måned. De har strøm på øya, som lages av en dieselgenerator. Den lokale skolen ble gjenåpnet i 2001. Bhumibol Adulyadej. Et portrett av Rama IX, som det finnes mange av overalt i Thailand. Kong Bhumibol Adulyadej, Rama IX av Thailand (født 5. desember 1927 i Cambridge i Massachusetts) er den niende konge av Thailands Chakri-dynasti. Han overtok tronen etter broren kong Ananda Mahidols død i 1946, og ble formelt kronet i 1950. Rama IX er den kongen i Thailand som har styrt landet lengst, i tillegg til å være verdens lengstregjerende, levende monark. I tillegg til å være født i USA tilbrakte han store deler av oppveksten i Lausanne i Sveits, fram til slutten av andre verdenskrig, da han var 17 år og allerede hadde begynt å studere ved Universitetet i Lausanne. Han er gift med Sirikit (født 1932). De har fire barn. Tronfølger er sønnen Mahavajiralongkorn, i tillegg har kongens yngre datter, Sirindhorn, tittelen kronprinsesse, og retten til å bestige tronen, men siden broren er eldre, har han førsteretten. Rama IXs regjeringstid har sett 17 militærkupp og 26 statsministre; i et land der politikken til tider kan være veldig urolig, har kongen blitt et symbol på stabilitet og kontinuitet. Kongen har i thaienes øyne regjert plettfritt, og dette har gitt ham en unik moralsk tyngde: Når Rama IX taler, så lytter folket til det han har å si. Siden kongen har vært moderat i å bruke denne evnen til å påvirke landet, har folket respekt for ham, og kongen ansees for å være en slags «reserve-makt» – en som kan rydde opp når ting går veldig galt. Denne stille makten Rama IX nå har, er noe som ikke kan arves, men noe som han har opparbeidet seg gjennom et langt liv med trofast tjeneste. Det er derfor en stille bekymring i Thailand over arverekkefølgen, ettersom man har bange anelser om at kronprins Vajiralongkorn ikke evner å leve opp til sin fars utøvelse av kongerollen. Hvorvidt Vajiralongkorn kommer til å bli landets neste konge er også et åpent spørsmål, siden arvefølgen i Thailand ikke er fastsatt, men bestemmes av de 19 medlemmene i Det kongelige råd. Arvefølgen er spesielt problematisk, ettersom det finnes en spådom som sier at Chakri-dynastiet kun kommer til å ha ni konger. Etter et sykehusopphold, ble kongen sett i en rosa blazer, fordi han hadde blitt gitt et råd om at rosa var en farge som ville bringe ham lykke og et langt liv. Dette førte til at salget av rosa klær økte dramatisk i Thailand. Rosa assosieres nå med kongens helse, og ved å ha på seg rosa, håper folket at de kan bidra til å forlenge kongens liv. Bhumibol ble i 1960 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Eksterne lenker. Bhumibol Adulyadej Bhumibol Adulyadej Bhumibol Adulyadej Tor Bomann-Larsen. Tor Bomann-Larsen (født 26. april 1951 på Jevnaker) er en norsk forfatter og tegner. Etter å ha tatt sin kunstutdanning fra Einar Granum Kunstfagskole og fra faghøyskolen i Münster i Tyskland hadde han først en kort karriere som billedkunstner. Han debuterte med egen separatutstilling i 1979, og ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet samme år. Flere utstillinger ble det ikke, og i stedet begynte han som avistegner i avisen Ny Tid. Han har siden både utgitt tegneserier (blant annet Donald Duck og om Fridtjof Nansen), skrevet flere barnebøker, og utgitt biografier om Roald Amundsen og Sigurd Christiansen. Boka "Den evige sne" (1993) oppsummerer mange av hans tanker når det gjelder skisportens dominerende stilling i norsk åndsliv, et tema som går igjen i billedbøkene og tegneseriene. I 2004 mottok han Brageprisen for "Folket. Haakon & Maud", andre bind i en biografi om Haakon VII og dronning Maud. Han er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Tor Bomann-Larsen bor i Drammen. Regnskogen i Amazonas. 200px Regnskogen i Amazonas er verdens største regnskog, og ligger i Sør-Amerika. Området er på 6,8 millioner km² (mer enn tyve ganger Norges areal), og utgjør over halvparten av jordas gjenværende regnskogsområder. Skogen dekker områder i ni ulike land (Brasil, Colombia, Peru, Venezuela, Ecuador, Bolivia, Guyana, Surinam og Fransk Guyana), og har gitt navn til delstater eller provinser i fire av disse landene. En sjelden perle. Amazonas har et stort artsmangfold. Bare i brasiliansk Amazonas finnes en sjettedel av hele klodens registrerte plante-, fiske-, fugle- og dyrearter. Frem til nå er om lag 40 000 plantearter, 3000 fiskeslag, 1294 fuglearter, 427 arter pattedyr, 428 amfibiearter og 378 reptilarter blitt vitenskapelig klassifisert i regionen. Samtidig er Amazonas truet fra mange kanter. Regnskogen brennes og hugges ned til fordel for beitemark, soyaplantasjer, jordbruk, gruvedrift, veier og tømmerdrift. Elvene forurenses av oljeproduksjon, sprøytemidler og ulovlig gullgraving. Dette fører til at det hver dag forsvinner et ukjent antall plante- og dyrearter. Mange av disse er fremdeles ikke vitenskapelig registrert. Forholdene for de over 400 urfolksgruppene blir stadig vanskeligere. Elva, skogen og dyrelivet. Amazonas er verdens største elvesystem. Amazonas, med sine 650 mil, er ikke verdens lengste, men i vannføring er Amazonas suverent størst. Elva drenerer en tredjedel av hele Sør-Amerika, og har ved utløpet en vannføring som tilsvarer en femtedel av alt ferskvann som føres ut i verdenshavene. Med tusenvis av bielver danner Amazonas et nettverk av vann med et imponerende liv. Bare i brasiliansk Amazonas er det oppdaget 2657 fiskearter, noe som tilsvarer 11 prosent av alle registrerte fiskearter i verden, og stadig oppdages det nye. Amazonasbassenget domineres av tropisk regnskog. Det varme og fuktige klimaet gir grunnlag for en svært variert vegetasjon. Bare i brasiliansk Amazonas er det påvist over 55 000 frøbærende planter. Det tilsvarer 22 prosent av verdens registrerte plantearter. Klimaet er én årsak til mangfoldet i Amazonas, en annen er at regnskogen er et svært gammelt økosystem. Vegetasjonen i Norge har vokst fram siden siste istid, en periode på omtrent 10 000 år. Regnskogen i Amazonas har utviklet seg uavbrutt i 15 millioner år. Det resulterer i at hver plante finner sin lille nisje tilpasset små variasjoner i temperatur, lys, fuktighet, vind, osv. De spesialiserer seg også i forhold til andre planter og dyr. Det er et svært rikt dyreliv i Amazonas. Det er registrert 502 forskjellige pattedyr, 1677 fugler og over 600 amfibier i brasiliansk Amazonas, noe som tilsvarer respektivt 11, 17 og 15 prosent av verdens katalogiserte arter. Siden næringsstoffene i regnskogen hovedsakelig er bundet i vegetasjonen, og ikke i jordsmonnet som i Norge, lever mange av dyrene i trærne heller enn på bakken. Ett eksempel er dovendyret som tilbringer mesteparten av livet opp ned i tretoppene. Urfolkene i Amazonas. I dag finnes det mellom 400 og 500 ulike urfolk i Amazonas, fordelt på alle de ni landene som regnskogen strekker seg over. Til sammen dreier det seg om en befolkning på mellom 500 000 og 1 million mennesker. Alle disse folkene har sine særegne kulturer og samfunnsorganisering, og snakker omtrent 300 ulike språk. I dag bor de fleste urfolkene i Amazonas langs sideelvene i små samfunn der størrelsen varierer fra én eneste familie og opp til noen hundre medlemmer. Men det er en myte at det ikke fantes store sivilisasjoner i Amazonas på samme måte som i Mellom-Amerika og i Andesregionen. Ved erobringen av Sør-Amerika fantes det store og tett befolkede byer langs hovedelvene i Amazonas. Byene hadde forbindelser med hverandre, og til sammen utgjorde de komplekse samfunn med egne hierarkier som omfattet ”aristokrater”, ”krigere”, ”slaver” og krigsfanger. Disse høvdingdømmene ble raskt ødelagt av den europeiske overmakten. 100 år etter europeernes ankomst til Amazonas, var 90 prosent av urbefolkningen utryddet. En truet perle. Regnskogen i Amazonas er truet. På 1990-tallet forsvant det – på verdensbasis – regnskog tilsvarende fem ganger Norges areal. Amazonas er verdens største sammenhengende regnskog, og det er ingen umiddelbar fare for at den skal forsvinne. Men Amazonas trues av å bli stykket opp. Et utall veier, jernbaner, gassrørledninger og elektrisitetslinjer skjærer allerede gjennom regnskogen. Flatehogst, beitemark, olje- og gruvedrift raserer regnskogen både utenfra og innenfra. Hogst, landbruk og mineralutvinning – selv i begrenset omfang – åpner opp for regnskogsødeleggelse. Når veiene først er der, kommer folk etter. Avskogingen framstår på satellittbilder som fiskebeinmønster. Langs hovedveiene går mindre veier ut til hver side, og langs disse småveiene raseres skogen i høyt tempo. Det Amazonas vi kjenner i dag, er allerede betydelig redusert. Ødeleggelsene fortsetter i samme tempo. 20 prosent av regnskogen i brasilianske Amazonas er i dag borte, og ytterligere 30 prosent er skadd av menneskelig aktivitet. Indokina. Indokina og Fransk Indokina (mørk grønn)Indokina Indokina (tidligere også kalt Bakindia) er en geografisk region i Sørøstasia, som har fått sitt navn etter den tidligere franske kolonien Fransk Indokina. Området omhandler en liten del av Sør-Kina, Kambodsja, Laos, Vietnam, Burma (nå Myanmar), Thailand og den delen av Malaysia som tilhører det asiatiske fastlandet (Malayahalvøya). Begrepet er spesielt praktisk i forbindelse med fauna- og artsbeskrivelser, selv om det også brukes i mange andre sammenhenger. Politi- og lensmannsetaten. Politi- og lensmannsetaten er en riksdekkende etat i Norge som skal bekjempe kriminalitet og sørge for orden i det daglige. Den er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Etaten består av to sidestilte organer, Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste. Det ordinære politiet, herunder politidistriktene og diverse særorganer, er underlagt Politidirektoratet. Organisering. Etaten består av Politidirektoratet, 27 regionale politidistrikter og seks nasjonale særorganer: Utrykningspolitiet, Kripos, Økokrim, Politiets utlendingsenhet, Politiets data- og materielltjeneste og Politihøgskolen. Etaten har ansatte. I 2005 var det totale antall stillinger i Politi- og lensmannsetaten ca. 11 000, fordelt på ca. 600 embetsmenn og politijurister, ca. 8000 polititjenestemenn, ca. 2000 saksbehandlerstillinger og ca. 200 andre stillinger. I tillegg er ca. 400 av studentene ved Politihøgskolen til enhver tid utplassert i politidistrikter som ledd i studiet. Parallelt med det ordinære politiet direkte under departementet ligger den nasjonale sikkerhetstjeneste, Politiets sikkerhetstjeneste. Hvert politidistrikt har en politimester som øverste leder av politifaglige gjøremål. Politidistriktene består av politistasjoner, lensmannskontorer og namsfogdkontorer. Politistasjoner ledes av en politistasjonssjef og har geografisk ansvar for et "politistasjonsdistrikt". Politistasjoner kan enten ha rene politioppgaver eller både politigjøremål og sivile rettspleie­gjøremål. Lensmannskontorer ledes av en lensmann (politi) og har ansvar for et "lensmannsdistrikt". Lensmannskontorer har både både politigjøremål og sivile rettspleie­gjøremål. Namsfogdkontorer ledes av en namsfogd og dekker et "namsfogddistrikt". Namsfogdkontorer har kun sivile rettspleie­gjøremål. Et særlig dansk og norsk fenomen er at også den anklagende myndighet – påtalemyndigheten – er administrativt integrert i politidistriktene. I praksis er det politiadvokater eller politifullmektiger som leder politiets etterforskning, i kraft av rollen som påtalemyndighet. Politijuristene har juridisk embetseksamen, politiadvokatene og politifullmektigene opptrer også som anklagere for domstolen, og har myndighet til å avgjøre om straffeforfølgning skal fortsette eller innstilles i enkelte saker. Politiutdannede har ikke denne myndigheten etter loven, Under disse ligger polititjenestemenn som betjenter, førstebetjenter og politioverbetjenter. Disse hadde tidligere utdanning fra politiskolen men har idag alminnelig høyskoleutdannelse (to år med teori og ett år med praksis). Politiet i Norge bærer ikke skytevåpen til vanlig, men får tillatelse av politimester eller bemyndiget person i spesielle situasjoner. I løpet av perioden 1994-2004 avfyrte Politiet tilsammen 78 skarpe skudd under utrykningsoppdrag. Brorparten av disse ble avfyrt under NOKAS-ranet. Som en del av antiterror og -sabotasjeberedskapen i Norge er hvert Politidistrikt oppsatt med en Utrykningsenhet, som er spesialisert på væpnede oppdrag. Politiet er også en del av redningstjenesten, og har ansvaret for å lede redningsarbeidet ved ulykker og katastrofer. Dette gjøres gjennom to Hovedredningssentraler (HRS) i Bodø og Stavanger. Disse ledes av politimesterene i de respektive byene. I tillegg er det lokale redningssentraler (LRS) i hvert politidistrikt. Før 1936. Før politiloven av 1936 hadde man en blanding av kommunal og statlig politiordning. Politiets øverste ledere lokalt, dvs. politimesteren og et fåtall andre lederstillinger, var statlige, mens betjenter og konstabler var kommunalt lønnet. Politiet hadde for øvrig flere oppgaver enn i dag. Ledelsen av brannvesenet, bygningsvesenet, havnevesenet og flere andre oppgaver lå i mange byer til politiet. Ledelsen av politiet var i prinsippet et statlig anliggende, og staten utøvde styring gjennom lederne, som var statens menn. Den sentrale ledelse av politiet lå i Justis- og politidepartementet, som var blitt opprettet allerede i 1818. Ved at størsteparten av utgiftene ble dekket av kommunene, fikk imidlertid kommunene etter hvert betydelig innflytelse over politiet lokalt. Politiskolen ble opprettet i 1919 som det første sentrale politiorgan. «Statspolitiet» ble opprettet i 1932 som egen organisert enhet og var et sentralt organ for operativ tjeneste. Tidligere hadde det vært en ordning hvor staten kunne leie kommunalt ansatt politi mot refusjon til kommunene for oppgaver staten ville ha utført, og det var fra forbudstiden og fremover blitt engasjert en del statslønnete betjenter som hadde som hovedoppgave å bekjempe ulovlig innførsel og omsetning av alkohol. Politilovkomitéen av 1912 fremla sin rapport i 1914 og foretok i denne en meget grundig gjennomgang av politiordningen i landet. Etter at enkelte av komitéens forslag, bl.a ett om å opprette en sentral politidirektørstilling, var skrinlagt, ble omsider komitéens arbeid fulgt opp ved politiloven av 10. juni 1927. Loven innførte en enhetlig politiordning for hele landet. 1927-loven baserte seg imidlertid på en utgiftsfordeling mellom stat og kommune, hvor kommunene fortsatt stod for lønnsutgiftene til størsteparten av personalet. 1936. Ved politiloven av 13. mars 1936 var det en hovedsak at politiet fullt ut skulle være statlig. Dette var i det vesentlige motivert ut fra det syn at politiets oppgaver etter sin art burde anses som statlige og ut fra et ønske om å skape en ryddigere og mer enhetlig politiorganisasjon. Kommunenes rolle etter den gamle politiordningen bidro til å skape uklare og uoversiktlige ansvarsforhold. Loven etablerte imidlertid likevel en refusjonsplikt for kommunene til staten for deler av politiutgiftene, men uten at dette rokket ved prinsippet om det statlige politi. Ellers var det en hovedsak å lovfeste de grunnleggende regler om politiets organisasjon og personale. Loven forbød også opprettelsen av «frivillige ordensvern». Slike hadde i en del byer spilt en viss rolle i forrige århundre, hvor de opptrådte som et slags reservepoliti med politimesterens godkjennelse, men fremstod etter hvert som et alvorlig problem i lys av de ytterliggående politiske bevegelser og den sosiale uro som preget tiden. Et sentralt tema da loven av 1936 ble lagt frem, var også behovet for å fastlegge organiseringen av det ekstraordinære politi, hvorav det viktigste var Utrykningspolitiet, som i sin opprinnelige form delvis hadde karakter av et anti-opprørspoliti. Loven gjaldt ikke for lensmenn og lensmannsbetjenter med mindre det uttrykkelig var sagt. Den eneste bestemmelsen av betydning for lensmannsetaten var regelen i den opprinnelige lovens § 6, som ga lensmannen ledelsen av politiet på landsbygda, og regelen i § 20, som innskrenket organisasjonsfriheten. Kvinner i politiet. Den første kvinnelige politibetjenten i politiet i Norge var Mathilde Henriksen, ansatt ved politikammeret i Kristiansand 1. juli 1910 som 44 åring. Hun gikk av med pensjon i 1932, og politimesteren i byen ville ikke ansette flere. Han fikk støtte av politifullmektig Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen (senere politimester), som sa at: «Å ha en kvinnelig politibetjent er like verdiløst som å pynte seg med en blomst i knappehullet, når man ikke har sko på benene.» To år senere, i 1934, var det syv kvinnelige betjenter i Norge. I 2010 var det omtrent 40% kvinner i politi- og lensmannsetaten, blant de politiutdannede 21%, og i administrative stillinger 74%. Blant juristene i etatene er det 40% kvinner. I 2009 var 39,3% av de opptatte søkerne på grunnutdanningen på Politihøyskolen kvinner. Gradsbenevnelser for den øverste ledelse. Sjefene for ØKOKRIM og PDMT har ikke politimyndighet selv om deres stilling tilsvarer politimester. PST-sjefen har heller ikke ordinær politimyndighet, men leder en etat som er sidestilt med Politidirektoratet i Politi- og lensmannsetaten. Alle lederstillinger over politiinspektør var tradisjonelt forbeholdt jurister, men dette er ikke lenger noe formelt krav. Det forekommer likevel sjelden at personer som ikke er jurister utnevnes til stillinger på politimesternivået; det er bare jurister i politiet som har påtalemyndighet og rett til å lede polititjenestemennenes etterforskning, og dermed er det lite praktisk med ledere som selv mangler slike fullmakter. Gradsbenevnelser for påtalemyndigheten i politiet (juriststillinger). Se også skulderdistinksjoner for politiet i Norge Gradsbenevnelser for polititjenestemenn. Se også skulderdistinksjoner for politiet i Norge Grensekommissariatet for den norsk-russiske grense. Grensekommissariatet for den norsk-russiske grense er en norsk statlig etat underlagt Justis- og beredskapsdepartementet og ledet av Politidirektoratet. Etatens hovedoppgave er å påse at Grenseavtalen av 1949 mellom Norge og Sovjetunionen (nå Russland), med påfølgende forskrifter, blir overholdt. Det norske grensekommissariatet ble opprettet i desember 1950 og ledes av en sivil grensekommissær. Stillingen har imidlertid alltid vært besatt av en offiser avgitt fra Forsvaret. Stillingen som grensekommissærens stedfortreder har til nå vært besatt av sjefen for Garnisonen i Sør-Varanger. Grensekommissariatet er lokalisert i Kirkenes. Witold Gombrowicz. Witold Gombrowicz (født 4. august 1904 i Małoszyce nær Kielce i Polen, død 24. juli 1969 i Vence nær Nice i Frankrike) var en polsk forfatter. Han vokste opp i en velstående og stolt polsk familie, som hadde sitt hjem ca. 200 kilometer fra Warszawa. Han studerte jus og fransk litteratur på universitetet i Warszawa fra 1926 til 1932. Som student var han en livsnyter, og involverte seg mye i hovedstadens kulturelle og sosiale liv. Etter at han fullførte sin utdannelse ble han ansatt som oversetter for utenriksdepartementet i Polen. Det var der han møtte sin beste venn, Jerzy Giedroyć. I 1933 publiserte han flere noveller i en samling kalt "Memoarer fra en tid av umodenhet". Novellene ble dog sett på som rare og ble upopulære i kulturkretser. Hans første suksess kom med boken "Ferdydurke", som ble berømt gjennom ondartet kritikk fra polske nasjonalister. Flere dager før andre verdenskrig brøt ut kjøpte han båtbilletter til Argentina, og Polen ble invadert av Tyskland under reisen. Reisen sluttet i Buenos Aires i Argentina, hvor alle sivile ble tvunget i land. Mange, inkludert Gombrowicz selv, ble i Argentina grunnet dårlig råd. Gombrowicz ble tilbudt å bo hos argentinske medlemmer av familien til Jerzy Giedroyć til krigen var over, men etter at Tyskland invaderte Frankrike skjønte man at krigen kunne vare en stund. Så Gombrowicz slo seg ned i Buenos Aires, hvor han ble i 25 år. Han arbeidet som fransklærer på et gymnas og ble kjent med sin fremtidige kone, Rita, medlem av Buenos Aires kunstneriske bohembevegelse. Etter annen verdenskrig kunne ikke rikmannssønnen Gombrowicz dra tilbake til Polen. Romanene og skuespillene hans var svartelistet helt til sent på 1970-tallet, men ble utgitt av hans gode venn Giedroyć, som i 1950 etablerte et forlag kalt Kultura i Paris. Fordi mange bøker ble smuglet til Polen ble han også kjent i hjemlandet. Giedroyć oversatte også Ferdydurke og "Trans-Atlantyk" til fransk. Trans-Atlantyk skapte stor interesse i Frankrike blant teaterkritikere, noe som gav Gombrovicz noe oppmerksomhet. I 1965 flyttet han fra Argentina til Paris og bodde der sammen med sin kone frem til sin død i 1969. Getúlio Dornelles Vargas. Getúlio Dornelles Vargas (født 19. april 1883, død 24. august 1954) var en brasiliansk politiker og dominerte Brasils politikk i 25 år. Som president førte han en populistisk politikk. Vargas var født i São Borja i delstaten Rio Grande do Sul. Han tok makten i Brasil ved et statskupp i 1930 og innførte et personlig diktatur med seg selv som president. Han var diktator i perioden 1930-34, president valgt av kongressen i perioden 1934-37 og diktator igjen i perioden 1937-45. I 1945 ble han tvunget av de militære til å gå av og Vargas ble da senator i Rio Grande do Sul. Han brukte denne perioden aktivt for å skaffe seg fornyet støtte. I presidentvalget i 1950 vant han også med nesten 50% av stemmene. Oppslutningen om Vargas sank gradvis gjennom hele presidentperioden, med økende krav om at Vargas måtte gå av. Da han skjønte at han ikke hadde støtte hos parlamentet eller hos de militære, begikk han selvmord i presidentpalasset i august 1954. Vargas, Getúlio Dornelles Vargas, Getúlio Dornelles Vargas, Getúlio Dornelles Vargas, Getúlio Dornelles Kapitél (arkitektur). Søyleordener etter Claude Perrault 1676 Kapitél (fra latin "caput", «hode») eller kapitel betegner i arkitekturen et søylehode. I vestlig arkitektur er kapitelet, etter romersk og gresk forbilde, elementet som ligger mellom søyleskaftet og abakus, og forener førstnevntes runde form med sistnevntes ortogonale. Kapiteler finnes både i profan og kristen vestlig arkitektur. Egypterne brukte også vanligvis søyler med kapiteler, men med andre former, bl.a. "lotuskapitel", "papyruskapitel" og "protodorisk kapitel". Også i Midtøsten var kapiteler et vanlig innslag i monumental arkitektur, bl.a. i Persia. Islamsk arkitektur utviklet kapiteler med andre former, til dels inspirert av eldre typer fra Midtøsten eller fra klassisk arkitektur. Også arkitekturen i India og Øst-Asia gjør bruk av kapiteler som overgangsledd mellom søyler og entablement, også der med andre former enn i vestlig arkitektur. Antikken. I den klassiske antikken opptrer tre kapiteltyper. Dorisk. Det doriske kapitelet er det eldste av de tre. Det er forholdsvis enkelt og massivt. I gresk arkitektur består det av en «pute» ("ekinus") med en firkantet plate ["abakus"] over. Jonisk. Det joniske kapitelet har volutter på sidene, tenkt som endene på en delvis åpnet pergamentrull. Derfor er det retningsbestemt, slik at det er behov for en egen variant i hjørneposisjon. Korintisk. Det korintiske kapitelet har akantusblader og volutter på sidene. Det ble utviklet av grekerne, men fikk sin største utbredelse i romersk arkitektur. Andre kapiteltyper. Romerne tilføyet "toskanske" kapiteler (en variant av doriske) og "komposittkapiteler" (som kombinerer elementer fra korintiske og joniske kapiteler). I bysantinsk arkitektur ble det korintiske kapitel videreutviklet til en type blokkkapitel med dekor utformet ved bruk av bor. Disse finnes bl.a. i Hagia Sofia i Istanbul Middelalderen. Av de klassiske kapitelene er det særlig det korintiske og kompositt-kapiteler som blir brukt. De blir brukt som forbilder, forenklet eller som rene kopier. Middelalderen utvikler også egne kapiteltyper som terningkapitelet og foldekapitelet. Disse finnes f.eks. på Lyse kloster. Kapiteler med planteformer og naturalistiske planter er karakteristisk for gotisk arkitektur. Kapiteler med mennesker, dyr og fantasivesener finner vi mye i romansk arkitektur. Det var denne kapiteltypen spesielt Cistercienserne gjorde opprør mot. Kapitél (typografi). I typografien er kapitel (eller kapitél) en bokstav som har bokstavbildet til en versal, men høyde omtrent lik x-høyden til en minuskel. Kapiteler brukes til å sette tekst som utelukkende består av versaler, spesielt akronymer og andre initialord, som "AIDS", "USA", "HTML" og lignende. Når initialord settes i versaler blir de lett store og iøynefallende og de bryter med det homogene utseende en tekst bør ha. Ved å bruke kapiteler går initialordene mer i ett med teksten omkring og virker ikke forstyrrende. I typografi skiller en mellom falske kapiteler og ekte kapiteler. Falske kapiteler er alminnelige versaler satt i en skriftgrad lik x-høyden. Det vil si at om skriftgraden er 12 punkter og x-høyden er 8 punkter, settes falske kapiteler som versaler i 8 punkters grad. Falske kapiteler blir gjerne for tynne i forhold til teksten omkring og bokstavene kommer også for tett sammen. Ekte kapiteler er et skriftsnitt laget spesielt for bruk som kapiteler. I typografi bør ekte kapiteler brukes fremfor falske kapiteler. Kapiteler ble innført av Aldus Manutius i 1501. Maidstone (distrikt). Maidstone er et distrikt i Kent, England. Administrasjonssenter og viktigste by er Maidstone, som også er administrasjonsby for grevskapet. Distriktet dekker et område øst og sør for byen Maidstone, og strekker seg i liten grad vest- og nordover. Det ligger mellom North Downs og Weald, i den sentrale delen av Kent. Motorveien M20 og kanaltunnelbanen går gjennom det fra vest til øst. Den fine sanden som finnes i distriktet er svært godt egnet til glassproduksjon. Det finnes også mye kalk, spesielt der de tre elvene Medway, Beult og Teise møtes og i North Downs. På grunn av elvene og kalken er papir- og sementproduksjon også viktige lokale industrier. Kretsinndeling. Distriktet er delt i kretser ("wards"). Ti av disse er bydeler i Maidstone, mens de andre er landkretser basert på landsbyer. Landkretser og landsbyer. Kretser merket (1) er verdslige sogn, som har et eget sogneråd. Det finnes også noen verdslige sogn som bare dekker en del av en krets, nemlig landsbyene Bredhurst, East Farleigh, Stockbury, og West Farleigh. Landsbyer som ikke har noe sogneråd og ikke offisielt listes opp innenfor kretsene er Broomfield, Collier Street, East Sutton, Hollingbourne, Hunton, Linton, Nettlestead, Sutton Valence, og Ulcombe. Aschehoug. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, oftest kalt Aschehoug forlag eller bare Aschehoug (utt. «askehau»), er et norsk forlagskonsern, som i tillegg til forlagsdrift har store eierandeler i bokhandlerkjeder. Aschehoug er et av landets største forlag. Det utgir både norsk og utenlandsk skjønnlitteratur, fagbøker, skolebøker, verker og barne- og ungdomsbøker. Historikk. Forlaget ble stiftet 20. september 1872 av Hieronymus Aschehoug (født 1846) sammen med Halvard Aschehoug (født 1851), sønnen til fetteren hans, professoren og stortingsmannen Torkel Halvorsen Aschehoug. De etablerte først sortimentsbokhandelen «H. Aschehoug & Co.», med lokaler i Øvre Slottsgate 23 på Egertorvet i Oslo – de samme lokalene som dagens Ark-bokhandel har. I 1888 begynte de med forlagsvirksomhet etter at William M. Nygaard året før kom inn i firmaet. William hadde lyktes etter noen år med å gjøre Aschehoug til det ledende forlag i Norge, etter at det danskeide Gyldendal i tiårene før hadde dominert bokmarkedet i landet. I 1900 ble forlag og bokhandel skilt, med William M. Nygaard som forlagsavdelingens eneeier. I 1935 ble forlaget omgjort til aksjeselskap i forbindelse med arveoppgjør og Williams sønn, Mads Wiel Nygaard blir disponent (adm. dir. fra 1940). I 1955 døde både Mads Wiel Nygaard og William M. Nygaard. Williams andre sønn Andreas Wiel overtar. Arthur Holmesland ble forlagsdirektør til sin død i 1973. I 1961 startet Aschehoug De norske Bokklubbene A/S sammen med Gyldendal Norsk Forlag. Aschehoug og Gyldendal opprettet også ekspedisjonssentralen Forlagsentralen i 1964 og Kunnskapsforlaget ANS i 1975. Organisasjon. Aschehoug har i tillegg til Bokklubbene, Forlagsentralen, Kunnskapsforlaget og Spektrum forlag, store eierinteresser i Lydbokforlaget. Ellers er Universitetsforlaget, Forlaget Oktober, Kaleidoskopet, Kirkelig Kulturverksted og bokhandlene i Norli Gruppen heleide datterselskaper under Aschehoug. Forlagets kurs- og konferanseavdeling heter BroAschehoug. Forlaget utgir forfattere som Jostein Gaarder, Karsten Alnæs, Tom Egeland, Jan Kjærstad, Unni Lindell, Jo Nesbø og Carl Frode Tiller. Forlaget har 480 ansatte, og konsernet omsatte i 2008 for 665 millioner kroner alene, konsernet omsatte i for 1528 millioner kroner inkludert andeler i De norske Bokklubbene (48,5 prosent) og Norli Gruppen (50 prosent). William Nygaard var administrerende direktør fra 1974 til 2010. I mars 2010 overtok sønnen Mads Nygaard som konsernsjef. Kontorene ligger i Oslo. Måbødal-ulykken. Måbødal-ulykken var en bussulykke som skjedde 15. august 1988 ved utløpet av Måbøtunnelen på riksvei 7 i Måbødalen i Eidfjord. En buss med skolebarn og foreldre fra Kista i Sverige var på skoletur underveis til Bergen for å ta båt til Shetland. Ulykken skyldtes bremsesvikt. Bremsene var slitt, de virket på bare to av fire hjul, og nedbremsningen fra Hardangervidda hadde ført til varmgang slik at bremsevirkningen var helt vekk i tunnelen. Under forsøk på å gire ned, koblet giret i kardangen ikke inn, og drivverket på bussen gikk i fri. Dermed virket ikke hjelpebremsen og sjåføren fikk ikke girt ned og redusert farten i bakken som holder 8%. Sjåføren valgte selv å legge bussen i tunnelveggen, siden farten økte og en ville vært sjanseløs i hårnålssvingene lengre nede. Ett valg av to onder valgte sjåføren å begrense ulykken i tunnelmunningen i Måbøtunnelen. Bussen kjørte inn i den betongkledde veggen på høyre side ved tunnelutløpet. Hastigheten ble anslått til å være mellom 64 og 100 t da ulykken skjedde. Totalt omkom 16 mennesker, hvorav tolv barn i 11-12-årsalderen og fire voksne (foreldre og bussjåføren). 18 mennesker ble skadet. Paulo Coelho. Paulo Coelho, bilde fra 2008. Paulo Coelho (født 24. august 1947 i Rio de Janeiro) er en brasiliansk forfatter mest kjent for boka "Alkymisten" som er utgitt på mer enn 70 språk. Han var innlagt på psykiatrisk institusjon i ungdommen, og hadde en omskiftelig karriere som skuespiller, journalist og forfatter av sangtekster før han i 1986 opplevde et åndelig gjennombrudd under en vandring på pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Forfatterskapets gjennomgående tematikk rundt åndelig søken har preg av en new age-orientering, og utdrag fra "Alkymisten" inngår i antologien "New Age" fra 2007. Han etablerte velferdsorganisasjonen "Paulo Coelho Institute" i 1996. Coelho har fått en rekke internasjonale utmerkelser, bl.a. «Crystal Award» fra World Economic Forum, "United Nations Messengers of Peace" 2007 og den franske Æreslegionen. Han er medlem av Academia Brasileira de Letras siden 2002. Bøker på norsk. Årstall for første utgivelse på portugisisk. Bazar Forlag. Bazar Forlag er et norsk forlag stiftet av forlagsmannen Øyvind Hagen i 2002. Forlaget har filialer i Sverige, Danmark og Finland. Bazar Forlag utgir i hovedsak oversatt skjønnlitteratur og bakgrunnen for etableringen var ønsket om å starte et uavhengig forlagshus for kvalitetslitteratur. Bazar utgir flere bestselgende forfattere, deriblant Paulo Coelho, Dan Brown, Ildefonso Falcones, Tatiana de Rosnay, Bernard Cornwell, Katherine Pancol, Cecelia Ahern og Vikas Swarup. Forlaget ble i 2005 utnevnt til "Årets mediegaselle" av Dagens Næringsliv. I 2009 og 2010 var Bazar et av Norges mest lønnsomme forlag. Serhij Bubka. Serhij Nazarovytsj Bubka (ukrainsk Сергій Назарович Бубка; født 4. desember 1963 i Vorosjilovgrad i Sovjetunionen, i dag Luhansk i Ukraina) er en ukrainsk tidligere friidrettsutøver. Han var førstemann i verden som hoppet over 6 meter i stavsprang. Han satte den gjeldende verdensrekorden på 6,14 m 31. juli 1994 i Sestriere, Italia. I 1978 flyttet Serhij til den ukrainske byen Donetsk med treneren sin. Han debuterte internasjonalt i 1983 da han vant øvelsen i VM i Helsingfors med 5,70 m. I årene som fulgte satte Bubka helt nye standarder i stavsprang. 13. juli 1985 hoppet han 6 meter i Paris. I perioden mellom 1984 og 1994 forbedret Bubka verdensrekorden i stavsprang med 21 centimeter, vanligvis med 1 cm om gangen. I alt satte han 17 verdensrekorder utendørs. Hele seks ganger ble Bubka verdensmester i stavsprang. Han vant de seks første verdensmesterskapene som ble arrangert i friidrett, i årene 1983, 1987, 1991, 1993, 1995 og 1997. I tillegg ble han olympisk mester under Sommer-OL 1988 i Seoul, og europamester i 1986 i Stuttgart. Siden 2002 har han vært representant i det ukrainske parlamentet. «Wilhelm Gustloff». «Wilhelm Gustloff» ligger til kai i Oslo i 1940 «Wilhelm Gustloff» var et tysk passasjerskip. Under slutten av andre verdenskrig deltok det i evakueringen av flyktninger fra de østlige delene av Tyskland. Skipet. «Wilhelm Gustloff» som hospitalskip høsten 1939 «Wilhelm Gustloff» var på 25 484 bruttotonn, hadde en lengde på 208,50 meter, en bredde på 23,60 meter, 9500 hestekrefter, en fart på inntil 15,5 knop, og kunne ta 1465 ordinære passasjerer og 426 besetningsmedlemmer. Skipet ble bygget hos Blohm und Voss i Hamburg. Det ble sjøsatt i Kiel i 1938, og var det første skipet i verden bygget for cruisevirksomhet, gjennom det tyske Kraft durch Freude-programmet. «Wilhelm Gustloff» ble disponert av rederiet Hamburg-Südamerikanische Dampfschiffahrtsgesellschaft, frem til det ble omgjort til lasarettskip for den tyske marinen den 22. september 1939. Skipet ble oppkalt etter en tysk nazist som ble skutt i 1936 i Sveits. Senkingen. Foranledningen var at Den røde hær i begynnelsen av 1945 hadde trengt inn i Øst-Preussen. Med sin brutale og raske fremferd spredte den panikk blant den tyske sivilbefolkningen. Stalins soldater gjorde seg fra første stund av skyldige i grove krigsforbrytelser. De sovjetisk-okkuperte områdene ble gjenstand for nådeløse massakrer, plyndring, voldtekter og deportasjoner. I de områder hvor man hadde mulighet til det, prøvde den fortvilte befolkningen å komme seg i sikkerhet ved å søke ut mot de tyske byene ved Østersjøen som ennå ble forsvart av Wehrmacht. Veiene som gikk mot kysten ble fylt av milelange kolonner med flyktninger som håpet å få plass på et av flyktningeskipene som gikk i skytteltrafikk mot de tryggere områdene lenger vest. Den 30. januar 1945 seilte skipet fra Gotenhafen (Gdingen, Gdynia) med rundt 10 000 flyktninger ombord. Antall passasjerer er usikkert. På grunn av hastverket under flukten og den voldsomme pågangen av desperate mennesker som prøvde å komme med skipet, ble ikke alle passasjerer registrert. Om aftenen samme dag, kl. 21:08 utenfor den pommerske byen Stolpmünde, ble skipet torpedert av den sovjetiske ubåten S-13. Det sank på mindre enn 50 minutter. På grunn av at skipet var overfylt fantes det altfor få livbåter. Fraktskip og minesøkerbåter som kom til klarte bare å redde 1239 mennesker opp fra det iskalde vannet. De øvrige omkom. «Wilhelm Gustloff»s passasjerer var hovedsakelig kvinner og barn. Et annet flyktningetransportskip, «Goya», led samme skjebne. Ved senkningen av Goya omkom nesten like mange mennesker. 9. februar 1945 ble også «Steuben» senket; da døde 4000 mennesker. Senkningen av «Wilhelm Gustloff», som blir regnet som den største katastrofe i sjøfartshistorien, er tema i Günter Grass' roman "Im Krebsgang" (2002). Senkningen er også en viktig hendelse i prologen til (Clive Cussler og Paul Kemprecos) roman; Jakten på polarkoden.(2005) Vraket. Vraket «Gustloff» ligger i posisjon 55.07N 17.41E. Dette er ca 30 km til havs, øst for Łeba (17.33E) og vest for Władysławowo (18.24E). Vraket er erklært som et krigsgrav (ligger for dypt til å hente opp omkomne) og markert i polske sjøkart som «Obstacle No. 73». I 2006 ble en skipsklokke som var hentet opp fra skipet, og som ble brukt som utsmykning i en polsk fiskerestaurant, utlånt til utstillingen "Erzwungene Wege" i Berlin. Saken skapte oppsikt fordi den nasjonalistiske Kaczynski-regjeringen presset eierne til å kreve klokken tilbake. Anna Seghers. Bilde av Anna Seghers gravstein Anna Seghers (borgerlig navn Netty Radványi, født Reiling, født 19. november 1900 i Mainz, død 1. juni 1983 i Berlin) var en tysk forfatterinne. Liv. Anna Seghers var det eneste barnet til kunsthandleren Isidor Reiling og hans kone Hedwig (født Fult). Familien bekjente seg til ortodoks jødedom. Den mest benyttede bok i hjemmet var allikevel Luthers bibel. Anna gikk fra 1907 på en privatskole, deretter på en høyere pikeskole fra 1910. I første verdenskrig bidrog hun med krigshjelp. I 1920 tok hun eksamen artium og studerte senere i Köln og Heidelberg, der hun fordypet seg i historie, kunsthistorie og sinologi. I 1924 gikk hun ut fra Heidelberg universitet med en avhandling om jøden og jødedommen i Rembrandts verk. Tonbridge and Malling. Tonbridge and Malling er et distrikt i Kent, England. Det dekker et område fra North Downs ved Burham og Snodland i nord til Tonbridge i sør. Elven Medway renner gjennom distriktet fra vest mot øst. Administrasjonssenteret er formelt landsbyen West Malling, men flere kontorer er lagt til Tonbridge og Kings Hill. Historie. Området har vært bebodd siden steinalderen. Det finnes en rekke spor fra den yngre steinalder, som megalittene Kits Coty ved Aylesford, Coldrumsteinene ved Trottiscliffe og Long Barrow ved Aldington. Det er også gjort en rekke funn fra bronse- og jernalderen. Som ellers i Kent, som var området hvor romerne gikk i land i 43, er det mange romersk funn. Området nærmest Tonbridge er ikke med i "Domesday Book", men de fleste andre bosetninger i distriktet er nevnt. Det ble bygget slott ved Tonbridge, Allington og West Malling i det 13. århundre. Det fantes også flere større klostre, som St. Mary's Abbey fra 1092 og Aylesford Priory fra det 13. århundre. Flere herregårder fra middelalderen er bevart, blant annet Ightham Mote og Old Soar Manor. Kretsinndeling. Distriktet er delt i 26 kretser ("wards"), hvorav syv er bydeler i Tonbridge og resten er landkretser, basert på landsbyer. Jordskjelvet i Shaanxi 1556. Shaanxi i rødt, øvrige berørte provinser i oransje. Jordskjelvet i Shaanxi eller Jordskjelvet i Hua fylke (kinesisk: 华县大地震; pinyin: "Huà xiàn dà dìzhèn"), eller Jiajing-jordskjelvet (嘉靖大地震, "Jiājìng dà dìzhèn") fant sted om morgenen den 23. januar 1556 i Kina og kostet omkring 830 000 mennesker livet. Mer enn 97 fylker var berørt, i ti av Kinas provinser: Shaanxi, Shanxi, Henan, Gansu, Hebei, Shandong, Hubei, Hunan, Jiangsu og Anhui. Man anslår i dag at jordskjelvet hadde en styrke på omkring 8. Etterskjelv fulgte i et halvt års tid. Episenteret var nær Hua-fjellet i fylket Hua i det som i dag er byprefekturet Weinan i Shaanxi. Selv om overslagene over dødsofre fra den tid ikke kan tillegges samme grad av sikkerhet enn de for naturkatastrofer i nyere tid, er det klart at dette var det mest dødbringende jordskjelv historien kjenner, og den tredje mest dødelige naturkatastrofe overhodet (pr. 2008). I noen fylker omkom hele 60 prosent av befolkningen. Det meste av befolkningen i fylkene nærmest episenteret bodde i jordhuler, såkalte yaodong. Dette var huler de selv hadde gravd ut av klipper og i skråninger av løss, og de fleste av brøt sammen under jordskjelvet. Jordskjelvet fant sted under Jiajing-æraen under Ming-dynastiet. Derfor er jordskjelvet i kinesiske historiske dokumenter gjerne blitt omtalt som Jiajing-jordskjelvet (嘉靖大地震, "Jiājìng dà dìzhèn"). Jordskjelvet skadet mange av stelene i den såkalte steleskogen i Xi'an. Av de 114 Kaicheng steinklassikere ble 40 brukket istykkere. Dette kan tyde på at mange av dem som prøvde å komme seg unna ble drept, mens mange som holdt seg i ro overlevde. Skjelvene reduserte høyden av Den lille villgåspagoden i fra 45 meter til 43,4 meter. Johan Ludvig Runeberg. Johan Ludvig Runeberg. Portrett av C. P. Mazer Johan Ludvig Runeberg (5. februar 1804 i Jakobstad, død 6. mai 1877 i Borgå) var en finsk, svenskspråklig forfatter og dikter. Runeberg er kjent for å ha skrevet teksten til den finske nasjonalsangen "«Vårt land»". Personlig. Prosjekt Runeberg er oppkalt etter Johan Ludvig Runeberg. Mandsjukuo. Mandsjukuo (满洲国, 滿洲國, Mănzhōu Guó, Man-chou-kuo; japansk: 満州国 "Manshū koku", "Manshū teikoku" (满洲帝國), «Landet Mandsju») var en marionettstat opprettet av Japan i Mandsjuria. Den bestod fra 1. mars 1932 til 15. august 1945. Herskeren var Pu Yi (1906–1967), den tidligere keiser av Kina (1908–1912). Han hadde fra 1932 rang som president av Mandsjukuo, men ble i 1934 keiser. Forhistorie. Keiserriket Japan hadde etter den første japansk-kinesiske krig Korea innenfor sin innflytelsessfære og interesserte seg sterkt for råstofftilgangene fra Mandsjuria. Men frem til 1900 var området okkupert av Russland. Det kom til stadig større spenninger mellom Japan og Russland, dog i 1903 krevde den japanske ambassadør at de russiske tropper ble trukket ut av Mandsjuria og at russerne anerkjente Japans interesser i Russland. Dette kravet tilspisset situasjonen, og i 1904 brøt den russisk-japanske krig ut, som Japan vant. Dette tvang russerne til retrett fra Mandsjuria, som da offisielt ble gjenforent med Kina. Japan sikret seg imidlertid stor innflytelse og bygde den sørmandsjuriske jernbane, slik at råvarer lettere kunne fraktes til Korea og derfra utskipes til Japan. Jernbanen ble beskyttet av den japanske Guandonghæren. Med årene økte Japans appetitt etter enda sterkere innflytelse i Mandsjuria. Mellom 1916 og 1928 satt krigsherren Zhāng Zuòlín (張作霖) ved makten, slik at Mandsjuria var uavhengig av Kina. Men Zhāng ble drept ved et bombeanslag forøvet av oberst Kōmoto Daisaku i Guandong-hæren. Deretter kunne Kuomintang under Chiang Kai-shek gjenerobre området for Kina. Okkupasjon og statsgrunnleggelse. Mukden-episoden i 1931, som antagelig var iscenesatt av japanerne selv, førte til Mandsjuriakrisen, og Guandong-hæren, som opererte nokså uavhengig av instrukser fra Tokyo, overtok styringen. Japanerne opprettet så marionettstaten Mandsjukuo mot internasjonale protester fra USA og Folkeforbundet. Hovedstad var Hsinking (Xinjing, kinesisk 新京). Mandsjukuo ble anerkjent av bl.a. Kina, Japan, Tyskland, Italia, Den Hellige Stol og andre, men Folkeforbundets manglende anerkjennelse førte til at Japan meldte seg ut av av forbundet i 1934. Japanerne forsøke å knytte området til seg kulturelt og få mest mulig ut av landets rike råvareressurser. Man innførte det japanske språk og gjorde shintoismen til statsreligion. I Mandsjukuo var også den japanske hærens Enhet 731 stasjonert, og den bedrev grusomme menneskeforsøk for å utvikle effektive biologiske og kjemiske stridsmidler. I 1938 og 1939 kom det til grensetrefninger langs grensen til Sovjetunionen, som følge av japanske fremstøt for å utvide marionettstaten mot nord. Da de sovjetiske tropper klarte å hindre dette, forsøkte japanerne istedet å utvide Mandsjuoko mot sør. Annen verdenskrig og Mandsjukuos endelikt. Under annen verdenskrig var Mandsjukuo en av aksemaktene. I 1945 ble landet erobret av sovjetiske tropper, og i 1946 ble området gitt tilbake til Republikken Kina. Transkripsjon (genetikk). Transkripsjon er en biologisk prosess der et gen – det vil si en sammenhengende del av DNAet i cellekjernen – «omskrives» til RNA-molekyler. Disse vandrer ut av kjernen og brukes videre i produksjon av proteiner. Et protein består av ett eller flere polypeptider bundet sammen med ulike kjemiske bindinger. Hvert gen inneholder koden for ett polypeptid. DNA med nukleinsyrene A (adenin), C (cytosin), G (guanin) og T (thymin) blir oversatt til RNA med hhv. U (uracil), G, C, og A. Videre oversettes RNA til polypeptider bestående av aminosyrer i henhold til genetisk kode i en prosess kalt translasjon. Det sentrale teoremet i genetikken går ut på at gener bare kan oversettes fra DNA til RNA eller omvendt, og videre til proteiner, men aldri fra proteiner tilbake til RNA eller DNA. Start. Binding av ulike transkripsjonsfaktorer til promotoren bidrar til å regulere uttrykket av genet. Transkripsjsjonsnivået avhenger også av hvor ”sterk” promotoren er, altså hvor mye den i seg selv påvirker genet. Stort sett avhenger dette av bindingsevne til RNA pol. og transkripsjonsfaktorer. Terminering. I andre tilfeller stopper transkripsjonen når RNA pol. passerer områder i DNA med mange thymin etter hverandre eller andre spesifikke sekvenser. Vanligvis gjør slike sekvenser at det dannes loops i RNA og RNA pol. frigjøres. Frisland. Det originale "Zenokartet" med Frisland nede til venstre Frisland er en øy i havområdet sør for Island som oppsto på kart på midten av 1500-tallet. Det originale kartet var basert på detaljerte reiseskildringer i et arbeid "De I Commentarii del Viaggio" som beretter om de to brødrene Nicolo and Antonio Zenos reiser i Nord-Atlanteren. Øya ble inkludert i mange kart i det neste århundret. Men til slutt ble det altså avslørt at øya ikke hadde rot i virkeligheten. Opel Vectra. Opel Vectra er en bilmodell fra Opel produsert fra 1988. Den overtok etter Ascona og finnes både som sedan, kombi og stasjonsvogn. Opel Vectra var en bil på størrelse med Nissan Primera/Mitsubishi Galant. Men etter Vectras oppgradering i 2002, vokste bilen, og ble nærmest en overtaker til Omega størrelsesmessig. Vectra er en bil som finnes i mange utstyrsvarianter. Den finnes dessuten i OPC versjon (Opel Performance Center). Det vil si en versjon av bilen som er mer utstyrt og har mer fokus på sportslighet enn de andre modellene. Det ble nylig (Mai, 2008) avslørt at Vectra vil gå ut av produksjon snarlig. Ingen spesiell årsak skal ha blitt nevnt, annet en at serien vil få en oppfølger, Opel Insignia. Vectra A. Vectra A kom høsten 1988 som 1989-modell. Den erstattet Ascona. Designet var vesentlig modernisert. Vectra har frontmotor og framhjulsdrift, men ble også levert med firehjulstrekk. Vectra A kunne også leveres med kombinasjonen firehjulsdrift og turboladet bensinmotor. Vectra B. Introdusert høsten 1995 som arvtaker til Vectra A og produsert frem til 2002, da Vectra C ble introdusert. Modellspekteret spente da ifra GL via CD til CDX. GL ble levert med 1,6 L 100hk, 1,8 l 115hk, 2,0 l 136hk motor og 1,7 l TD på 82 hk mens CD kunne leveres med 1,8 l 115 hk, 2,0 l 136 hk eller 2,0 l TD på 100 hk. CDX var toppmodellen og ble bare levert med 2,0 l 136 hk, 2,5/2,6 l V6 170 hk, 2,2 l 147 hk eller 2,2 l DTI 125/120 hk. Fikk i 1999 facelift med samme motoralternativer. I 2001 ble ustyrsgradene endret til «Comfort», «Sport» og «Elegance». Det fantes også en spesial-modell som ble kalt i500 som var levert med en 2,6 l V6 med 195 hk. Vectra C. Introdusert høsten 2002. Vesentlig endret i forhold til Vectra A og B, ikke minst teknisk sett. Kom først kun som personbil våren 2002, med 1,8 bensin, 2,2 bensin, 2,0 diesel eller 2,2 diesel med mauell girkasse eller automat med step. Ustyrsnivåene het da «Club», «Comfort» og «Elegance». Høsten 2002 kom det som da var tidenes raskeste, serieproduserte Opel. Dette var Vectra GTS 3,2. Denne var en vesentlig mer sportslig utgave med coupéform og ekstra styling. Denne hadde i tillegg et sportslig utviklet utgave av det meget avanserte IDS understellet. Denne kom senere i tillegg til 3,2 V6 med 1,8, 2,2, 2,2 Diesel, 3,0 V6 diesel og 2,0 turbo bensin. Høsten 2004 kom stasjonsvognsmodellen, med de samme motoralternativer som GTS og sedan. I overgangen 2004/2005 var endringene minimale, men man kunne nå velge fritt imellom alle motoralternativer og ustyrsalternativer på alle karroseriformer, f.eks. GTS som stasjonsvogn. I tillegg kom det en ny Premiummodell kalt «Cosmo». Våren 2006 kom den i "faceliftet" utgave, 3,2 literen ble faset ut til fordel for en 2,8 V6 med turbo. I tillegg kom OPC – Opel Performance Center med egne preformancemodeller av Vectra med en tunet 2,8 liter på 280 hk og ekstra styling/Recarointeriør og den karakteristiske blåfargen. Det ble også dette året mulighet for å velge en "OPC-line" pakke til en vanlig Vectra, med den ekstra OPC-stylingen på f.eks. en 1,8 stasjonsvogn. Jambi. Jambi er en indonesisk provins på østkysten av det sentrale Sumatra. Folketallet er på omkring (2005, beregning:) 2.644.000. Jambi grenser i nord mot provinsen Riau, i vest mot Vest-Sumatra, i sørvest mot Bengkulu og i sørøst mot Sør-Sumatra. West Malling. West Malling er en landsby i Kent, England. Den er formelt administrasjonssenter for distriktet Tonbridge and Malling, men de fleste offentlige kontorer ligger i Tonbridge eller Kings Hill. Under andre verdenskrig hadde Royal Air Force en base i nærheten, RAF West Malling. I området hvor den lå har Kings Hill blitt anlagt, som et blandet bolig- og handelsområde. I 2004 hadde landsbyens innbyggere den høyeste gjennomsnittsinntekten i Storbritannia, og den hadde også den høyeste andelen av husholdninger med inntekt over 100 000 pund. Kings Hill. Kings Hill er en ny landsby i Kent, England. Den ble grunnlagt på 1950-tallet, i et område som tidligere hadde rommet RAF West Malling, en flybase brukt under andre verdenskrig. Den ble utviklet som et blandet bolig- og handelsområde. Målet er 2500 hjem og 1 million kvadratfot kontor-, handels- og produksjonslokaler. Flere av administrasjonskontorene til distriktet Tonbridge and Malling ligger i Kings Hill, selv om det formelle administrasjonssenteret er den gamle landsbyen West Malling like ved. Ightham. Ightham er en landsby i Kent, England, i distriktet Tonbridge and Malling. Den er mest kjent for middelalderherregården Ightham Mote, men selve landsbyen er enda eldre. Stedet er ikke nevnt i "Domesday Book", men man mener at stedsnavnet kommer fra angelsaksisk "Ehtaham", «Ehtas bosetning». Sognekirken, viet St. Peter, er fra det 12. århundre. William Lambarde, den første som skrev om et engelsk grevskaps historie ("A Perambulation of Kent"), giftet seg i kirken i 1570. Han kone Jane døde bare tre år senere, og det finnes et monument til minne om henne i kirken. I 1643 framprovoserte sognepresten, John Gryme, et rojalistisk opprør da han nektet å avlegge troskapsed til parlamentet, og å pålegge sine sognebarn å ta eden. Soldater kom for å arrestere ham, og landsbyboerne stilte opp for å hindre dem. Etter at en av landsbyboerne hadde blitt drept trakk soldatene seg tilbake. Da det ankom forsterkninger roet opprøret seg ned. An av det 19. århundres store britiske operasangerinner, Adelaide Kemble, er gravlagt på kirkegården ved siden av. I 1336 innvilget Edvard II en forespørsel om tillatelse til å holde en årlig festival i landsbyen. Ightham Mote. Ightham Mote er en herregård fra middelalderen ved landsbyen Ightham i Kent, England. Stedet ligger i nærheten av Sevenoaks. Historie. Den ble bygget omkring 1330 som en herregård med vollgrav. Det er dog ikke vollgraven ("moat") som har gitt den navnet. Huset står på stedet hvor det i angelsaksisk tid var et møtested, et "mote". Under borgerkrigen skal en gruppe av Cromwells soldater ha ridd mot huset, hvor rojalister hadde tatt tilflukt. De gikk seg bort i labyrinten av småveier, og fant aldri frem. Selv i dag, men skilt som peker mot huset, er det lett å havne på en vei som leder rett forbi huset og ikke til det. I nesten 300 år tilhørte huset Selbyfamilien. Et kjent medlem av familien var Dame Dorothy, som var hoffdame for Elisabeth I, og som var berømt for sin broderikunst. Det figurerer historier om at hun skal ha sendt et brev forut for Kruttkomplottet i 1605, hvor han advarte sin fetter Lord Monteagle mot å være tilstede den dagen parlamentsbygningen skulle sprenges. Dette skal ha ført til avsløringen av komplottet. Det er usikkert om dette stemmer, for det finnes lignende historier om andre. En annen berømt eier av huset var Sir Charles Selby, som av Samuel Pepys ble beskrevet som «den mest vulgære mann i sin tid». Han var kjent som dikter og dramaforfatter, og ble beryktet etter at han i 1663 fikk en bot på 500 pund for å ha gått naken nedover Fleet Street i London. Noen år senere havnet han igjen i trøbbel etter en fyllekule, og kongen selv grep inn for å hjelpe ham. Det fortelles at kongen etterpå drakk seg full sammen med Selby og hans venner, for å vise illustrere hva han mente om saken. I det 19. århundre ble skjelettet av en kvinne funnet murt inn bak en stengt dør. Bygningen. Bygningen skiller seg fra mange andre ved at det er gjort få endringer i hovedstrukturen, selv om den var bebodd helt fram til 1985. Det året ble den testamentert til National Trust av den amerikanske forretningsmannen Charles Henry Robinson, som hadde kjøpt den i 1956. Bygningen er dermed et godt eksempel på hvordan en herregård faktisk så ut i middelalderen. Kunsthistorikeren Nikolaus Pevsner har beskrevet den som «den mest fullstendige lille middelalderherregården i landet». Mot slutten av 1980-årene begynte National Trust en omfattende restaurering, som blant annet inkluderte demontering av noe av bygningsmassen for å studere teknikkene som var brukt ved oppføringen av huset. Prosjektet ble fullført i 2004, og underveis hadde man funnet flere elementer som var blitt dekket til gjennom årenes løp. Bygningen og hagen er åpen for publikum. Alvøy (Øygarden). Alvøy er en øy i Øygarden kommune i Hordaland fylke. Øyen ligger nordvest for Bergen, ut mot havet vest for Hjeltefjorden. I 1995 ble 1061 dekar her vernet som våtmarksområde, og på vestsiden av Rotevatnet ligger et fugleobservasjonshus. Tjeldstømarka, som er utmark til gården Tjeldstø, ligger på Alvøy. Alvøy er også navnet på en øy i Sund kommune. Disse to øyene ligger bare få mil fra hverandre og fra Bergen sentrum. Det har forekommet skjebnesvangre forvekslinger i det redningsmannskap har dratt til feil Alvøy på søk etter skipbrudne. RNA. RNA, en forkortelse for «Ribo Nucleic Acid» (eller ribonukleinsyre på norsk). RNA er molekyler satt sammen av de fire ribonukleinsyrene adenin (A), cytosin (C), guanin (G) og uracil (U). RNAet er en kopi av DNAet som brukes til å lage proteiner av aminosyrer etter DNAets oppskrift. Typer RNA. Disse tre klassene RNA er alle involvert i dekoding av genene. Når et gen uttrykkes lager enzymet RNA polymerase en kopi av informasjonen i genet i form av mRNA. Før mRNA er klar for å bli fraktet ut av kjernen må intronene i RNA fjernes. Fjerningen skjer i cellekjernen og kalles mRNA – spleising. Bare eksonene (uttrykte sekvenser) blir igjen i mRNA-tråden. Denne spleisingen av mRNA skjer ved hjelp av et spleiseenzym, spleisosom. Kun korrekt spleiset mRNA blir fraktet ut av cellekjernen. Translasjonen av mRNA foregår på ribosomene og er selve syntesen av proteiner. For å oversette baserekkefølgen i mRNA til et protein, brukes tRNA aom ligger fritt i cytosol. tRNA-syntetase tRNA og en aminosyre sammen. Deretter løsner tRNA og i ribosomet finnes det faktorer som bringer tRNA til mRNA. Aminosyrene blir bundet sammen på ribosomene ved at tRNA blir rekruttert til mRNA. Aminosyrene som sitter øverst på hvert tRNA bindes da sammen med peptidbindinger. Ribosomet tar en piruett og det dannes en stadig voksende polypeptid. Tre og tre baser (tripletter) i tRNA koder for aminosyrene. Det ferdiglagde polypeptidet utvikles deretter videre til et protein. De minste proteinene har om lag 50 aminosyrer. Måling av mengde RNA. Fra en biologisk prøve kan mengde RNA fra étt gen om gangen måles ved f.eks. Tilsvarende kan mengde RNA fra alle eller mange gener i genomet måles ved Palindrom. Et palindrom er et ord, uttrykk eller tall som gir samme resultat enten det leses fra høyre eller venstre (man ser vanligvis bort fra mellomrom og tegnsetting mellom bokstavene). Ordet "palindrom" kommer fra de greske ordene "palin" ("πάλιν", «tilbake» eller «igjen») og "dromos" ("δρόμος", «bane» eller «vei»). Palindromer finnes i mange vestlige språk, men de er særlig vanlige i engelsk på grunn av den store variasjonen og hyppige reversingen av bokstavpar i ord. Finsk er et annet språk med høy forekomst av palindromer, og innehar faktisk verdensrekorden for det lengste palindromet. National Trusts eiendommer i England. National Trusts eiendommer i England er en rekke historiske bygninger, museer, naturskjønne områder eller andre eiendommer som eies eller drives av National Trust, en organisasjon som arbeider for bevaring av bygninger av historisk betydning eller urørt natur. National Trusts eiendommer i Wales. National Trusts eiendommer i Wales er en rekke historiske bygninger, museer, naturskjønne områder eller andre eiendommer som eies eller drives av National Trust. National Trust er en organisasjon som arbeider for bevaring av bygninger av historisk betydning eller urørt natur. Morten Gamst Pedersen. Morten Gamst Pedersen (født 8. september 1981 i Vadsø) er en norsk fotballspiller. Han spiller for den engelske klubben Blackburn Rovers, og har lenge vært i troppen til. Tromsø. Pedersen hadde sitt gjennombrudd i Tippeliga-klubben Tromsø IL, og skårte 7 mål i 2004-sesongen, før han signerte for Blackburn etter bare halve sesongen unnagjort i august. Han ble solgt av Tromsø IL for 1,5 millioner pund. Blackburn kjøpte Pedersen for å fylle tomrommet etter Damien Duff, som i juli 2003 gikk til Chelsea. Det er hevdet at klubber som Manchester United, Aston Villa og Tottenham også var interessert i å kjøpe Pedersen. Blackburn. Morten Gamst Pedersen debuterte i Premier League i en kamp mot Manchester United 28. august 2004. Blackburn ledet lenge 1–0, men United utlignet på overtid. Det var Graeme Souness som hentet Gamst Pedersen til Blackburn, men da han sluttet og ble erstattet av Mark Hughes i september 2004, fikk Pedersen det vanskelig med å spille seg inn på laget. Hughes mente at Pedersen trengte mer tid til å tilpasse seg nivået, og han ble derfor værende ute av laget til over nyttår 2005. Sin første kamp for førstelaget siden United-kampen ble borte mot Cardiff City i en tredjerundekamp i FA-cupen like etter nyttår, en sjanse som oppsto på grunn av en skade på Brett Emerton. Pedersen scoret etter bare noen få minutter i denne kampen som endte 1-1, og etter det har det bare gått fremover med nordmannen. Han utviklet seg snart til å bli en av klubbens aller viktigste og mest sentrale spillere. 15.januar 2005, i en bortekamp mot Portsmouth FC, scoret han sitt første mål i Premier League, en kamp Blackburn vant 1–0. Han har scoret en lang rekke mål etter dette, mange av dem på flotte langskudd/volleyskudd. Blant annet har han etterhvert utviklet seg til å bli en av Premier Leagues beste frisparkskyttere. 21. januar 2006, i en bortekamp mot Newcastle United, scoret han sin karrières første mål med hånden. Blackburn Rovers vant til slutt kampen 1–0. 2008/2009-sesongen ble meget turbulent. Blackburn unngikk nedrykk til Championship med liten margin, Paul Ince (nyansatt manager det året) fikk sparken og Sam Allardyce kom inn for å redde klubben. Gamst Pedersen er klar på at han ønsker å fortsette under Allardyce selv om han bare har et år igjen av kontrakten. Den første spilleren som signerte under Allardyce før 2009/2010-sesongen var sørafrikaneren Elrio van Heerden. Sørafrikaneren kan bekle begge kantene, og dette betyr at det kan bli vanskeligere for Gamst Pedersen å beholde en plass i førsteelleveren. Gamst Pedersen signerte en ny fireårskontrakt med Blackburn Rovers 19.05.2010, som binder han til Lancashire-klubben frem til sommeren 2014. Landslagsspill. Han har spilt 74 kamper for, med seksten mål (pr 11. oktober 2011) siden sine første kamper i 2004. Han har fått Gullklokka av Norges Fotballforbund for mer enn 25 landslagskamper. 18. februar 2004 skårte han sitt første og deretter sitt andre landslagsmål for Norge, i en vennskapskamp borte mot Nord-Irland som Norge tilslutt vant 4-1 I september 2006 i en kamp mot, skårte Gamst Pedersen, som hadde Marco van Basten som en av sine favoritter som guttunge, et mål som var veldig likt det som van Basten skårte i finalen i EM i fotball i 1988. Store norske aviser som Aftenposten, Dagbladet og VG ga han deretter tilnavnet "van Gamsten" som en følge av det målet. I en landskamp den 1. april 2009, der Gamsten skårte det avgjørende seiersmålet i en 3-2 seier hjemme mot Finland, reagerte han med å feire målet sitt ved å late som han skulle trekke ned shortsen og gestikulerte med hendene til publikum. Årsaken var at han ble pepet på av publikum tidligere i kampen, etter noen dårlige pasninger og innlegg. Utenom fotball. Morten Gamst Pedersen og Sigurd Rushfeldt ble 10. mai 2006 sammen tildelt Finnmark fylkeskommunes kulturpris for 2006. Morten ble også kåret til årets Vadsøværing i 2005. Gamst Pedersen var også ambassadør for Tromsø 2018 sitt arbeid med å få vinter-OL til Norge. Trivia. Pedersen er med i det norske boybandet "The Players", sammen med vennene Freddy dos Santos, Raymond Kvisvik, Kristofer Hæstad og Øyvind Svenning. De slapp en plate i forbindelse med Soccer Against Crime kampanjen, og deres første singel ble en hit i Skandinavia. Bac Lieu (provins). Bac Lieu (Bạc Liêu) er en vietnamesisk kystprovins nær sørspissen av landet, og ligger i Mekongdeltaet (strengt tatt ligger provinsen noe vest for det vestligste av elvens utløp i Sørkinahavet). Provinsen grenser ellers til Ca Mau og Kien Giang i vest, Can Tho i nord og Soc Trang i øst. Provinsen er på 2.521 km² og har 768.000 innbyggere. Bac Lieu ligger i den administrative region Dong Bang Song Cuu Long. Provinshovedstaden heter også Bac Lieu, og hadde i hadde i 2004 104.400 innbyggere. Bac Lieu er omkring 100 km sør for Can Tho, som er Mekongdeltaets største by. Hovednæringsveier er risdyrking, annet jordbruk, fiskeri, matforedlingsindustri og klesindustri. Før 1996 var området del av en provins ved navn Minh Hai. Men så ble provinsen delt i to: Den nordøstlige delen ble provinsen Bac Lieu, og den sørvestlige ble Ca Mau. Dunstable Downs. Dunstable Downs er en del av Chiltern Hills i det sørlige Bedfordshire, England. Området er en kalkrygg som utgjør den nord-østlige enden på Chiltern Hills. Det høyeste punktet ligger 244 moh., og er dermed også det høyeste punktet i regionen Øst-England. I en av åssidene har Whipsnade Zoo skåret ut en løve i kalken, som kan sees fra veien mellom Aylesbury og Dunstable. Åsene brukes til hanggliding og paragliding. London Gliding Club har et lokale i området. Det er også mange som flyr draker i Dunstable Downs. Store deler av området disponeres av National Trust. Det er rik og variert flora, inkludert mange sjeldne villblomster. Det finnes også flere sommerfuglarter som er uvanlige ellers i Storbritannia. Lamborghini. Automobili Lamborghini S.p.A., bedre kjent som Lamborghini, er en italiensk produsent av eksklusive sportsbiler, basert i den lille landsbyen Sant'Agata Bolognese, nær Bologna. Selskapet er nå et underselskap av Audi AG, som igjen er et underselskap av Volkswagen. Selskapet ble stiftet i 1963 av Ferruccio Lamborghini, som allerede eide en stor traktorfabrikk, "Lamborghini Trattori S.p.A.. Opprinnelse. Ferruccio Lamborghini var en entusiastisk eier av flere sportsbiler, blant annet en Ferrari. Det eksisterer flere versjoner av historien om hvorfor Lamborghini startet sin egen sportsbilproduksjon, men felles for alle er at de beskriver en konflikt mellom ham og Enzo Ferrari. Den mest utbredte versjonen, fortalt av blant andre Lamborghinis sønn, er at Ferruccio Lamborghini møtte Enzo Ferrari for å klage på clutchens kvalitet i hans Ferrari 250 GT. Enzo Ferrari ba ham reise hjem og kjøre traktoren sin, fordi sportsbiler kunne han i alle fall ikke kjøre. Lamborghini reiste tilbake til fabrikken sin, demonterte clutchen i Ferrarien og innså at clutchprodusenten var den samme som leverte clutcher til traktorene hans. På lageret fant han en reservedel han mente kunne passe, og når den ble montert fungerte alt smertefritt. Ferruccio bestemte seg for at bilen hans måtte ha en V12-motor, og hentet inn ingeniøren Giotto Bizzarrini, som tidligere hadde jobbet med en V12-motor for Ferrari. Den nye motoren hadde 4 kamaksler, kort slaglengde og to ventiler per sylinder, og utviklet en effekt på 350 hestekrefter. Motoren var av aluminium, med en veivaksel støttet av syv hovedlagre og hadde smidde stempler i aluminium. Bilen motoren ble montert i var designet av Franco Scagliones Scaglione-Touring. Denne prototypen, kalt Lamborghini 350GTV, ble første gang vist på bilutstillingen i Torino i 1963. Salget av produksjonsmodellen, 350GT, startet året etter, og over 130 eksemplarer ble solgt. Ferruccio Lamborghini var født i tyrens tegn, og brukte oksen som symbol på sine nye biler. Under Ferruccio Lamborghini. 350GT ble fulgt opp av 400GT. Salget av denne modellen sørget for at selskapet fikk nok ressurser til å designe sin første superbil – den nå legendariske Lamborghini Miura, som ble vist av Ferruccio selv på bilutstillingen i Torino i 1965. Bilens motor var montert på tvers, og bilen var designet av Marcello Gandini, på under ett år. En ferdig bil ble presentert på bilutstillingen i Genève i mars 1966 (bilen utstilt i Torino var kun et chassis). Bilens navn ble hentet fra en berømt tyrefekter, Don Eduardo Miura. Miura ble en stor suksess for Lamborghini, 111 eksemplarer ble solgt i 1967 og modellen sendte selskapet høyt opp på listen over produsenter av eksotiske sportsbiler. Takket være sitt vakre utseende og gode ytelser er Miura i dag den mest populære Lamborghini-modellen blant samlere. Samtidig ble Espada, en fireseters bil basert på konseptbilen Marzal, utviklet. Navnet "Espada" betyr "sverd" på spansk, og refererer til sverdet som brukes av en matador under tyrefektingen. Bilen fikk Lamborghinis V12-motor på 4.0 liter montert foran, og klarte en toppfart på omkring 230 km/t. Espada fikk små oppgraderinger underveis i sitt livsløp, og det finnes tre ulike versjoner av modellen. I 1971 presenterte Lamborghini den uvanlige LP500 Countach-prototypen, oppkalt etter et italiensk slanguttrykk utbrudt av en overrasket person som så bilen for første gang. Produksjonsmodellen ble presentert tre år senere. Denne modellen var den første som var utstyrt med Lamborghinis nå så velkjente saksedører, sammen med vertikalt monterte luftinntak bak. Den samme 4-liters V12-motoren fra tidligere modeller ble fortsatt brukt, mens en større 5-litersmotor ble brukt senere i produksjonsløpet. Countach ble kjent for gode kjøreegenskaper, og dessuten er måten man rygger med en Countach velkjent: Man åpner førerdøren og sitter på dørterskelen – det er nemlig ikke mulig å se bakover når man sitter inne i kupéen. I 1972 oppsto en krise i selskapet. En stor bestilling av traktorer til et Sør-amerikansk land ble avbestilt, og dermed ble oppgraderinger Lamborghini hadde gjort på fabrikken i påvente av produksjonsøkningen til ingen nytte. Pengene han tapte gjorde at Ferruccio solgte deler av sin eierandel i traktorfabrikken, som ble tatt over av Fiat. Traktorproduksjonen ble senere solgt til SAME (nå SAME Deutz-Fahr), og det selges fortsatt traktorer under Lamborghini-navnet i dag. Gjennom 1970-tallet var det salget av Countach som holdt liv i selskapet, og bilavdelingen ble raskt lønnsom. Til tross for dette solgte Lamborghini alle sine aksjer i selskapet til en sveitsisk investor, og døde i februar 1993 i en alder av 76 år. Konkurs, Mimran og Chrysler. Oljekrisen på 1970-tallet gjorde sitt til å kutte salget av sportsbiler, og Lamborghini led under både budsjett- og deleproblemer. Det var to års leveringstid på bilen, og samtidig fikk merket et rykte på seg for å bygge leker for rikfolk, fordi Lamborghini-modellene aldri ble utviklet på samme måte som andre biler i samme klasse: gjennom racing. Både Ferrari, Porsche og Maserati, som var hovedkonkurrentene, utviklet sine biler på racerbanen, mens Lamborghini helt siden begynnelsen hadde lidd av store problemer med driftssikkerheten. På 1970-tallet ble det enda verre, da bilene måtte oppnå de amerikanske utslippskravene, og alle disse faktorene bidro til at selskapet slet på 1970-tallet. Som mange andre italienske sportsbilfabrikanter var kvaliteten på deler og arbeid ofte lav, og i 1978 ble Lamborghini slått konkurs. En italiensk rett fikk oppgaven med å finne en ny eier til selskapet, og de Sveits-baserte Mimran-brødrene tok over selskapet. Brødrene klarte å snu selskapet rundt ut over 1980-tallet, og svært overraskende ble selskapet solgt videre til Chrysler. På denne tiden jobbet Lamborghini med utviklingen av Countachs etterfølger, Diablo. Chrysler kom på banen med sine ressurser, fremstillingsteknologi og designinput, og resultatet var nok en suksess for selskapet. Lamborghini Diablo mottok mye skryt, på lik linje med forgjengeren, og nok en gang var Lamborghini et navn innen supersportsbiler. Etter Chrysler: Megatech og Audi. I 1994 ble Chrysler tvunget til å selge Lamborghini til en indonesisk investeringsgruppe ledet av Tommy Suharto. Grunnen var at Chrysler selv slet økonomisk, og på samme måte ble også den indonesiske investeringsgruppen tvunget til å selge igjen sent på 1990-tallet. Da hadde det tyske selskapet Audi fattet interesse for den lille italienske bilprodusenten, og i 1998 ble Audi eneeier av Automobili Lamborghini. Lamborghinis nye eier har vært svært involvert i utviklingen av fabrikkens siste superbil, Murcielago, og Audis tekniske ressurser bidro til utviklingen av Lamborghinis mest sofistikerte toseter til dags dato. Lamborghinis modeller er blant de kraftigste, dyreste og mest eksklusive serieproduserte bilene i dag. Partnerskap. Lamborghini har gått sammen med PC-produsenten Asus for å lage en serie med bærbare datamaskiner under navnet "Asus Lamborghini VX". Begge har Lamborghini-logoen i lokket og er relativt kraftige. Modeller. Blant Lamborghinis modeller finner vi 350GTV (1963), 350GT (1964), 400GT (1965), Miura (1966), Flying Star II (1966), Marzal (1966), Espada (1968), Islero (1968), Jarama (1970), Countach (1974), Bravo (1974), Silhouette (1976), Jalpa (1982), LM002 (1986), Diablo (1990), Cala (1995), Murciélago (2001), Gallardo (2003) og Reventón (2008). Til tross for at Lamborghini har vist seg som en kompetent konstruktør med mer siviliserte modeller som 350GT, 400GT, Espada, Jarama, Jalpa og Gallardo er det de vanvittige superbilene som har etablert Lamborghini-navnet og -ryktet. Miura, Countach, Diablo og Murciélago er fortsatt blant de mest eksotiske superbiler som finnes. I dag produserer selskapet modellene Murciélago LP640 samt den mindre og rimeligere 4. Begge modeller produseres i coupé- og roadsterutgaver. På bilutstillingen i Paris i 2008 presenterte selskapet en konseptmodell kalt Estoque. Dette var en firedørs sedan, en biltype selskapet aldri før har produsert. Selv om Estoque foreløpig kun er presentert som en konseptmodell spekuleres det i at selskapet vil starte produksjon av en slik modell. Racingmodeller. "Se også Modena (racingteam)" Ferruccio Lamborghini hadde gjort det klart at Lamborghini ikke skulle involvere seg i racing. Han mente slik virksomhet var for dyr, og for krevende i forhold til selskapets ressurser. Dermed ble det aldri bygget noen racingmodeller under Lamborghinis lederskap, og det nærmeste selskapet noensinne kom til å bygge løpsbiler var da selskapets testfører Bob Wallace bygget noen prototyper basert på eksisterende modeller. Blant disse er det verdt å merke seg den Miura SV-baserte "Jota" og den Jarama S-baserte "Bob Wallace Special". Under lederskap av Rosetti gikk Lamborghini inn i en avtale med BMW om å bygge en løpsbil i tilstrekkelig antall slik at den kunne homologeres. Lamborghini klarte ikke å oppfylle avtalen, og bilen ble bygget hos BMWs Motorsport-avdeling, før den ble solgt under navnet BMW M1. Lamborghini utviklet QVX for 1986-sesongen i Gruppe C. Kun én bil ble bygget, og på grunn av mangel på sponsorer gikk bilen glipp av sesongen. QVX deltok i ett eneste løp, "Southern Suns 500 Km"-løpet i Sør-Afrika, som ikke var tellende i Gruppe C-sesongen, med Tiff Needell bak rattet. Mellom 1989 og 1993 var Lamborghini motorleverandør i Formel 1, og leverte motorer til Larrousse, Ligier, Lotus, Minardi og til et eget Lamborghini-team (Modena), som ikke var ansett som et offisielt fabrikksteam. Sent i 1991 ble en Lamborghini F1-motor brukt i Konrad KM-011, en Gruppe C-bil, men bilen holdt bare i noen få løp før prosjektet ble stoppet. Den samme motoren, merket som en Chrysler-motor av Lamborghinis daværende eier, ble testet av McLaren mot slutten av 1993-sesongen, med planer om bruk i 1994. Føreren, Ayrton Senna, ble visstnok imponert over motorens ytelser, men McLaren trakk seg ut av forhandlingene og valgte i stedet en motor fra Peugeot. To løpsversjoner av Diablo ble bygget for "Diablo Supertrophy", en racingserie som ble holdt årlig mellom 1996 og 1999. Det første året ble modellen Diablo SVR brukt, mens Diablo 6.0 GTR ble brukt for de øvrige tre årene. Lamborghini utviklet Murciélago R-GT som en produksjonsracer for bruk i FIA GT Championship, Super GT Championship og American Le Mans Series i 2004. Deres høyeste plassering det året var åpningsrunden i FIA GT Championship i Valencia, hvor bilen som stilte for Reiter Engineering fullførte på en tredjeplass, etter å ha startet på femte plass. I 2006, under åpningsrunden i Super GT på Suzuka, tok en bil driftet av Japan Lamborghini Owners Club den første seieren for en R-GT. En GT3-utgave av Gallardo har blitt utviklet av Reiter Engineering. En Murciélago R-GT driftet av All-Inkl.com Racing og kjørt av Christophe Bouchut og Stefan Mucke, vant åpningsrunden i FIA GT Championship i 2007, og fikk dermed den første store løpsseieren noensinne for Lamborghini. Headcorn. Headcorn er en stor landsby i Kent, England, omkring 16 km fra Maidstone. Jernbanestasjonen i Headcorn, på linjen mellom London og Dover, åpnet 31. august 1842. Linjen forbi landsbyen er den lengste rette jernbanestrekningen i Storbritannia. En annen jernbanelinje, Kent and East Sussex Railway, hadde sitt nordlige knutepunkt ved Headcorn. Denne linjen ble nedlagt i 1954, og det som er igjen av skinnegangen brukes til et gammelt damplokomotiv. Like ved landsbyen ligger en flyplass, hvor det også er et flymuseum og et fallskjermsenter. Swale. Swale er et distrikt i Kent, England. Det har sitt navn fra Swalekanalen, en smal naturlig kanal som skiller fastlandet fra øya Sheppey. Den romerske veien Watling Street går gjennom distriktet, som for det meste består av landlige områder. Det er tre byer i Swale: Administrasjonssenteret Sittingbourne og Faversham på fastlandet, og Sheerness på øya. Swalekanalen. Swalekanalen (engelsk The Swale) er en smal, naturlig kanal som deler distriktet Swale i Kent, England i to. Før Den engelske kanal ble dannet strakk Storbritannias østkyst seg lenger ut enn i dag, og øya Sheppey var da en del av fastlandet. En elv som rant gjennom området gravde ut en grunn dal, og da havnivået steg ble denne dalen fylt. Da romerne kom i 1. århundre var kanalen betraktelig bredere enn nå. I romersk tid ble kanalen ofte feilaktig kalt for en elv. På den tiden var øya delt i to, slik at det var en mindre øy, Harty, som nå er en del av Sheppey. Kanalen er i ferd med å gro igjen, og må ofte mudres opp og renses for å tillate båtferdsel. Sheerness. Sheerness er en by på øya Sheppey i Kent, England. Den er eneste by og største bosetning på øya, med 20 000 innbyggere. Historie. I 1667 ble Sheerness angrepet av 72 nederlandske skip. De tvang det lille fortet i byen til å overgi seg, og landsatte en styrke som i en kort periode okkuperte byen. Samuel Pepys var i Gravesend da dette skjedde, og skrev i "Dagboken" at han tydelige hørte kanonene. Han skyndte seg i sikkerhet i Brampton i Huntongdonshire. Det ble anlagt et kongelig verft ved Sheerness, som ikke var så store som de ved Chatham og Deptford, men som allikevel hadde en viss betydning i tudor- og stuarttiden. Kommunikasjon og næringsliv. I 1860 ble byen forbundet til fastlandet med en jernbanelinje fra Sittingbourne. Samtidig ble en ny fergetjeneste åpnet, med bedre forhold enn de gamle fergene som tidligere hadde vært eneste transportmiddel over Swalekanalen. En ny gren av jernbanen, til Queenborough, ble åpnet noe senere, og førte til at det ble startet dampskipstrafikk til Flushing i Nederland, en rute som ble drevet i mange år. En smalsporet jernbane ble anlagt fra Sheerness til landsbyene på den andre siden av øya i 1901. Den er nå nedlagt. Havnen er fortsatt viktig, og omfattende transport av eksport- og importvarer gir næringsgrunnlag til mange av innbyggerne. Det er særlig biler og større stålgjenstander som fraktes over havnen. Kanaler i Storbritannia. Kanalene i Storbritannia har siden romersk tid vært en viktig transportåre. De første ble opprettet som vanningsanlegg, men romerne så raskt nytten av å bruke dem til transport, og anla flere kanaler som forbandt elver med hverandre, slik at man kunne bruke vannveier til mange steder i innlandet. Storbritannias kanalsystem ble sakte men sikkert utbygget fram til det 18. århundre. Da førte industrialiseringen til en voldsom økning i behovet for transport, og til behov for transport av tyngre last enn tidligere. Man begynte å anlegge nye kanaler mellom viktige industribyer, og det ble laget en rekke sidekanaler slik at det oppsto et stort nettverk. Det gikk også kanaler til viktige havnebyer, slik at varer kunne skipes ut eller hentes inn fra utlandet. I det 19. århundre tok jernbanen over som det beste transportmiddel for tunge og store lass. Tog var raskere og mer lønnsomt enn lektere, og dermed ble store deler av kanalene overlatt til seg selv. Mange av dem har grodd igjen eller blitt fylt opp av sand, jord og avfall. Noen av dem ble tørrlagt og brukt som fundamenter for jernbanelinjer. Mot slutten av det 20. århundre økte kanalenes popularitet som feriested. Enkelte av dem har i lengre tid blitt brukt til husbåter og spesielle, smale båter som kan leies. Denne måten å feriere på har stadig blitt mer populær, fordi det er en avslappende og billig aktivitet. Flere gamle kanaler er restaurert, og nedlagte deler har blitt gjenåpnet. Det er dermed mulig å krysse store deler av Storbritannia med kanalbåter. Firmaet British Waterways eier omkring halvparten av kanalene, og deres mål er å gjenåpne alle de ubrukte kanalene. En helt spesiell kanal er Jubilee River, som er en kunstig kanal anlagt slik at den ser ut som en naturlig elv. Den regnes derfor oftest som en elv. Liste over kanaler. Kanaler i Nord-Irland er anlagt som en del av det irske kanalnettet, og er derfor ikke med i listen. I listen er det tatt med både kanaler som er i bruk, og nedlagte kanaler som fortsatt er farbare i større eller mindre grad. Kanaler som er oppgitt står i egen liste lenger ned. Grand Union-kanalen (Slough-grenen). Utvidelse av Sloughgrenen av Grand Union sørover for å knytte den til Themsen. Yorkstrømmen (Maidenhead). Oppgradering av Yorkstrømmen for å gjør den farbar, og tilknytning til andre nærliggende kanaler og farbare elver. Bedford og Milton Keynes-kanalen. Forbindelse fra Grand Union-kanalen ved Milton Keynes til Great Ouse ved Bedford. Warwick. Forbindelse fra Avon til Grand Union-kanalen via Warwick. Portsmouth-London. Forbindelse mellom Portsmouth og London, delvis på elven Wey. Det største planlagte prosjektet. Finansiering er vanskelig. Steffi Graf. Stefanie Maria Graf (født 14. juni 1969 i Mannheim, Tyskland), er en tidligere tysk tennisspiller, betraktet som en av de beste kvinnelige spillere gjennom alle tider. Hun har vunnet 22 Grand Slam-titler. I 1988 ble hun den tredje kvinnen som vant Grand Slam, det vil si at hun vant alle de fire største turneringene, Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open, i samme år. Steffi Graf debuterte som profesjonell spiller 18. oktober 1982. Den første turneringsseieren kom 13. april 1986 da hun slo Chris Evert i Family Circle Cup. Totalt vant hun 107 WTA-turneringer, noe som bare Martina Navrátilová (167) og Evert (157) overgår. Graf, med kallenavnet "Fraulein Forehand" på grunn av sitt knusende forehandslag – gikk til topps på verdensrankingen 17. august 1987, og ble værende der i 186 uker, til 10. mars 1991. Hun toppet rankinglisten i totalt 377 uker. Hun er den eneste spilleren, uansett kjønn, som har vunnet alle Grand Slam-titlene to ganger i to ulike tiår, som har vunnet og forsvart tittelen i alle fire Slam-turneringene, og som har vunnet alle de fire Slam-turneringene minst fire ganger. Hun spilte inn over 20 millioner dollar i løpet av karrieren. Graf la opp 13. august 1999 etter et sjeldent tap i Wimbledon-finalen. På denne tiden hadde hun et forhold til Andre Agassi, og de giftet seg i Las Vegas, Nevada, i 2001. Jeanne Louise Calment. Jeanne Louise Calment (født 21. februar 1875 i Arles, Frankrike, død 4. august 1997) var verdens eldste person da hun døde høsten 1997, 122 år og 164 dager gammel. Hun er den eldste personen gjennom tidene som har fått sin alder godt dokumentert. Hun ble gift med sin tremenning Fernand Calment i 1896 og fikk med han datteren Yvonne, som døde i 1934. Det eneste barnebarnet, en lege, døde i en ulykke på motorveien i 1963 – samme året som også svigersønnen døde. Jeanne Calment ble kjendis i lokalpressen da hun fremdeles syklet som 100-åring, men det var først som 113-åring at nasjonalpressen virkelig fikk øynene opp for den utrolig spreke, dog nærmest blinde, kvinnen. Hun opplevde å møte van Gogh i sin barndom, og fortalte velvillig på sine eldre dager om dette til nysgjerrige. Da man skulle undersøke om Jeanne Calment virkelig var så gammel som man trodde gikk man gjennom både kirkebøker, folketellinger og gamle avisutklipp fra hjembyen Arles. Under arbeidet med å verifisere hennes alder (som jo lyktes) fant man også ut at gode gener hadde mye å si for hennes lange liv. De fleste forfedrene hennes gjennom de foregående 200 årene hadde levd lenger en det som var gjennomsnittlig levealder for tiden. Faren, Nicolas Calment, ble 93 år, mens moren, Marguerite Gilles, ble 86. Broren, François Calment, ble 97 og morfaren var 92 da han døde på slutten av 1890-tallet. Råolje. Råoljepriser fra 1861-2008. Nominelle priser, og justert for prisindeks (rød). - Dollar pr. fat. Råolje (eng. "Crude oil") er flytende petroleum og er et etterspurt salgsprodukt i hele verden med stor betydning for økonomien i kjøperland og selgerland. Begrepet råolje benyttes om olje før den er raffinert, men etter at oppløst vann og naturgass er fjernet. Råolje blir transportert fra produksjonsstedet til markeder gjennom rørledning eller med tankskip. Klassifikasjon. "Crude" klassifiseres etter sin opprinnelse (e.g., "West Texas Intermediate, WTI" eller "Brent") og ofte etter tetthet eller viskositet ("lettolje", "intermediate" eller "tungolje"); raffinerier kan også bruke uttrykk som "søt," om lite innhold av svovel, eller "sur," om mye svovel og krever mer raffinering. Hver råolje har unik molekyl-sammensetning som betegnes ved crude oil assay analysis i petroleumlaboratorier. Beskatning av oljeproduksjon. I 2007 var beskatningen av selskapers oljeinntekter svært ulike i de ulike oljeproduserende land, og skattenivået er viktig for investeringsbeslutningene. ved høye oljepriser er overskuddene også høye, og det lønner seg ekstra godt å produsere i lav-skatteland. Under slike prisforhold ønsker oljeselskapene ofte å produsere og investere mest mulig i land med lav oljebeskatning. Ved lave oljepriser er overskuddet derimot ganske lavt og det betyr mindre "nominelt" for selskapene om beskatningen er 10%p høyere eller lavere. I 2007 var statens totale produksjonsavgifter, royalties og beskatning av oljeselskapenes overskudd etter investering (EBIT) på 92% i Libya, 85% i Indonesia, 78% i Russland, 76% i Norge, 61% i Alaska, 58% i Venezuela, 55% i Canada, og 50% i Storbritannia. (Kilde: "Economist," 3.november 2007, side 58) Sarah Knauss. Sarah Knauss (født Sarah DeReemer Clark 24. september 1880, død 30. desember 1999 i Allentown i Pennsylvania) regnes som en av verdens lengstlevende personer i historien med sine 119 år. Hun ble født i Hollywood i Pennsylvania (som ikke eksisterer lenger), som datter av Walter Clark (født 1849) og Amelia Kreisher (1857-1926?), og giftet seg med politikeren Abraham Lincoln Knauss i 1901. Da Marie-Louise Meilleur døde i april 1998, ble den 117-årige Sarah Knauss verdens eldste person. Hun opplevde å se barnebarnet fylle 75 år og ble tipptippoldemor i 1995. Datteren, Kathryn O'Sullivan, døde 21. januar 2005, 101 år gammel. Petroleum. a> kan føre til skade på plante- og dyreliv og er krevende å fjerne fra strandsonen. Petroleum (fra lat. "petra", stein, berg, og "oleum", olje), er en samlebetegnelse som brukes om råolje ofte med naturgass eller også om "mineralolje". Bransjens kjælenavn er slike som: "«sort gull»" og "«sticky jackpot»". Den er en tykk, mørk brun eller grønn brennbar væske eller gass som består av en kompleks blanding av forskjellige hydrokarboner, for det meste av metan, og kan variere mye i utseende, sammensetning og renhet. Oljealderen. Oljealderen kan hevdes å ha startet i 1858, da kanadieren James Miller Williams ved en tilfeldighet fant olje da han boret etter vann. Williams var egentlig vognmaker. Han hadde kjøpt en liten eiendom nær Ontario i Canada, der det piplet fram tykk olje fra bakken. Denne planla Williams å selge som lampeolje. Da han en dag boret etter vann på eiendommen traff han på olje på 15 meters dyp. Oljespruten skal ha stått 15 meter til værs og funnet kan hevdes å markere starten på den moderne oljealderen. Petroleumsforekomster. Petroleum finnes i såkalte reservoarbergarter i de øvre lag av jordskorpen. For at et reservoar skal være økonomisk lønnsomt å utvinne, må bergarten være porøs nok til å inneholde mye olje, samtidig som den må være permeabel (gjennomtrengelig) slik at petroleumen kan strømme mot brønnen. På norsk sokkel er sandstein den vanligste reservoarbergarten. Reservoaret må ha en såkalt oljefelle, som regel er det en "takbergart". Den vanligste oljefellen består av leirskifer. Noen steder lekker fellen, slik at olje eller gass kommer opp mot jordoverflaten. Det aller meste av petroleumen som er dannet på norsk sokkel er ikke akkumulert i felt, men er spredd i sedimentene eller migrert til overflaten og gått tapt. Ved utvinning av petroleumressurser bores det ned i reservoaret og olje/gass strømmer opp på grunn av reservoartrykket. Opprinnelse til petroleum. Petroleum er dannet fra plante- og dyreplankton ved bakteriell nedbrytning over tid med høyt trykk og høy temperatur. Det organiske materialet danner en mørk leire som etterhvert utvikler seg til en kildebergart. Etter hvert som kildebergarten overlagres med sedimenter og trykket øker, migrerer petroleum ut av kildebergarten og samler seg i mer porøse bergarter som sandstein eller kalkstein. Dersom denne porøse bergarten er forseglet med forkastninger eller en takbergart, dannes etterhvert et reservoar for olje og gass. Ved opphenting fra dypere lag, med stort trykk, vil trykket minske, og gassen kan bli frigjort. Denne blir da enten brent av eller lagret. Anvendelse av petroleum. Petroleum som er utvunnet fra jordskorpen er en viktig energikilde blant annet når oljen er raffinert til drivstoff for forbrenningsmotorer. I tillegg er petroleum råmateriale i petrokjemisk industri for tusenvis av kjemiske produkter slik som løsemidler, kunstgjødsel og plastprodukter. Fra midten av 1800-tallet overtok petroleumslampe med veke for råoljelampene, som hadde vært i bruk fra slutten av 1700-tallet. Marie-Louise Meilleur. Marie-Louise Meilleur (født Marie-Louise Chassé 29. august 1880, død 16. april 1998) verdens eldste person da 122 år gamle Jeanne Calment døde. Hun ble født i Canada høsten 1880, som datter av Pierre Chassé (1849–1911) og Fébronie Lévesque (1852–1912), og giftet seg i ung alder med Etienne Leclerc. Sammen fikk de seks barn før han døde i 1911. De fleste av barna fra dette ekteskapet døde enten som spedbarn eller i alle fall lenge før de nådde en høy alder, med unntak av en datter som ble 96. I 1915 ble hun gift på ny med Hector Meilleur, som døde i 1972, 92 år gammel. Også i dette ekteskapet fikk hun seks barn, men bare to døtre, født 1920 og 1925, lever anno januar 2007. Madam Meilleur døde våren 1998, 117 år gammel, og ble «etterfulgt» av Sarah Knauss, som verdens eldste nålevende person. Redningsbåt. Redningsbåt betegner en båt som kan brukes til evakuering av skip, samt båter som brukes til redningsoppdrag fra landstasjoner og ved installasjoner til havs. En større, havgående redningsbåt, kalles gjerne redningsskøyte. Et skip kan ha flere typer redningsbåt ombord, blant annet regnes livbåt, MOB-båt og lettbåt som redningsbåter. Ombord på havseilere og større lystbåter er ofte en gummibåt redningsbåt. Den nyeste typen redningsbåt kalles DC-båt. Redningsbåt var opprinnelig en robåt stasjonert ved redningsstasjoner på land. Det første vedtaket om slike redningsstasjoner ble gjort av Stortinget i 1854. Stasjonene da organisert under Fyrvesenet. Landstasjonene hadde forskjellige redningsbåter, fra robåter med opptil 12 årer (og 12 roere) til små prammer brukt til sokning. Redningsbåtene ble bemannet av frivillige, på samme måte som redningsbåtene til Redningsselskapets sjøredningskorps i dag. Korpset har 12 moderne, hurtiggående redningsbåter. I tillegg til fjorder og kyststrekninger fra Oslofjorden til Tromsø, har også Mjøsa og Femunden sjøredningskorps og redningsbåter. Calais. Calais er en fransk havneby ved Den engelske kanal med ca. 80 000 innbyggere. Det er den byen i Frankrike som ligger nærmest England, da avstanden over til Dover er bare 34 km. her. Byen har tidligere tilhørt engelskmennene, da den ble erobret av Kong Edvard III av England i 1347, etter en beleiring som hadde vart i hele 11 måneder. Calais var engelsk helt frem til 1558, da franskmennene erobret byen tilbake. Byen ble sterkt ødelagt i løpet av annen verdenskrig, og bare den eldste delen av byen er restaurert. En større tysk bunker er nå krigsmuseum. Fra havnen kan en lett se over til klippeveggen ved Dover. Calais er nå et knutepunkt for flere av kanalferjene, den var også havn for Hovercraft (luftpute)-fartøyene som sluttet å gå i 2000, mellom England og Frankrike foruten å være i enden av tunnelen under den engelske kanal, (som franskmennene kaller "la Manche"(ermet)). Der er flere museer og historiske minner i byen. På bildet av rådhuset kan en i forgrunnen se en berømt skulpturgruppe av Auguste Rodin "Les six citoyens" etter en historisk hendelse. Replikker av enkelte personer i gruppen finnes bl. a. i Norge. Harry S. Truman. Harry S. Truman (født 8. mai 1884 i Lamar i Missouri, død 26. desember 1972 i Kansas City i Missouri) var en amerikansk demokratisk politiker. Som USAs 34. visepresident fra 20. januar 1945 tiltrådte han presidentembedet ved Franklin D. Roosevelts død den 12. april samme år, og var USAs 33. president frem til 20. januar 1953. Under første verdenskrig tjenestegjorde Truman som artillerioffiser i Nasjonalgarden, som deltok i kampene i Frankrike. Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Før tiden som politiker livnærte han seg som bonde og med en egen detaljvarehandel innen herrekonfeksjon i Kansas City. I 1934 ble han valgt til senator. Under andre verdenskrig fikk han nasjonal berømmelse som leder for den såkalte Truman-komiteen i Senatet. Truman støtte på mange utfordringer i innenrikspolitikken. Økonomien i etterkrigstiden var preget av varemangel og streiker. Dessuten ble en omstridt lov om fagforeninger vedtatt mot presidentens vilje. I 1948 var Det demokratiske parti svært splittet, og Truman var spådd å lide nederlag i valget mot Thomas E. Dewey fra Det republikanske parti, men særlig med støtten fra landsbygden vant han med god margin. Etter valget fikk han bare gjennomslag for ett forslag knyttet til Fair Deal-programmet. Truman avskaffet raseskillet i militæret, og innførte lojalitetskrav som førte til avskjedigelse for tusener av kommunistsympatisører i føderale stillinger. Korrupsjon i Truman-administrasjonen, som ble knyttet til enkelte medlemmer av regjeringen og staben i Det hvite hus, var et sentralt spørsmål i presidentvalget i 1952, og hjalp republikaneren Dwight D. Eisenhower til å vinne over demokraten Adlai Stevenson. Blant de store begivenhetene i utenrikspolitikken under president Truman kan nevnes seieren over Tyskland, avgjørelsen om å bruke atomvåpen mot Japan, etableringen av FN og NATO, Marshallplanen for å sikre gjenoppbyggingen av Vest-Europa, Truman-doktrinen for å hjelpe frie land mot kommunistisk overtagelse, begynnelsen av Den kalde krigen, luftbroen under Berlinblokaden, Den kinesiske borgerkrig og Koreakrigen. Truman igangsatte oppdemmingsstrategien mot sovjetisk, og senere kinesisk, ekspansjon av maktsfærer. I skarp kontrast til Roosevelt, som selv tok alle store avgjørelser, gav Truman betydelig tillit til sin regjering. Trumans popularitet gikk imidlertid fra å være svært høy til å bli liten ved avgangen i 1953. I ettertid vurderer historikerne Trumans innsats som president relativt høyt. Familiebakgrunn og oppvekst. Harry S. Truman ble født den 8. mai 1884 i Lamar i Missouri som eldste barn av John Anderson Truman (1851–1914) and Martha Ellen Young Truman (1852–1947). Foreldrene oppkalte sønnen etter hans morbror, Harrison Young (1846–1916). Bokstaven «S.» stod ikke for et mellomnavn, ettersom Trumans foreldre ikke ble enige om det skulle være Shippe eller Solomon, etter henholdsvis farfaren Anderson Shipp Truman og morfaren Solomon Young. Dette var en forholdsvis vanlig praksis blant skotsk- og irskamerikanere. Harry S. Truman ble senere bror til John Vivian Truman (1886–1965) og Mary Jane Truman (1889–1978). I selvbiografien sin skrev Truman at han ble «oppkalt etter … Harrison Young. Jeg ble gitt diminutivet Harry, og slik at jeg kunne ha to initialer i fornavnet mitt, ble bokstaven ‘S’ lagt til. Min bestefar Trumans navn var Anderson Shippe Truman, og min bestefar Youngs navn var Solomon Young, så jeg fikk ‘S’-en for begge to.» Han spøkte en gang med at «S»-en var et navn, ikke et initial, og at den derfor ikke skulle etterfølges med noe punktum, men offisielle dokumenter og hans bibliotek bruker alle sammen punktum. Biblioteket har flere eksempler på signaturen hans skrevet på forskjellige tidspunkter gjennom hans liv, der han bruker punktum etter «S»-en. Associated Press' stilmanual har brukt punktum etter «S»-en siden tidlig i 1960-årene, da Truman hevdet at han ikke hadde noen formening. Faren John Truman var bonde og bufehandler. Familien bodde i Lamar frem til Harry var ti måneder gammel, da de flyttet til en gård i nærheten av Harrisonville, deretter til Belton, og i 1887 til besteforeldrenes 2 400 dekar store gård i Grandview. Da Truman var seks år gammel, flyttet familien til Independence, slik at han kunne begynne ved den presbyterianske kirkens søndagsskole på stedet. Han var selv sørstatsbaptist. Truman ble ikke undervist ved noen tradisjonell skole før åtteårsalderen. Som unggutt hadde Truman stor interesse for musikk, lesing og historie, noe han hadde fått fra sin mor, som han stod veldig nært. Selv som president lyttet han til politiske såvel som personlige råd fra henne. Han stod opp i femtiden hver morgen for å øve på piano, og tok pianotimer to ganger ukentlig frem til han var 15 år. Truman jobbet som hotellbud under Det demokratiske partis landsmøte ved Convention Hall i Kansas City i 1900. Etter avgangseksamen ved Independence High School (nå William Chrisman High School) i 1901 jobbet Truman som tidtager for Atchison, Topeka and Santa Fe Railway, og overnattet i rallarleire ved jernbanelinjene. Senere hadde han en rekke kontorjobber, og arbeidet en kort periode på postkontoret til "The Kansas City Star". Han bestemte seg for ikke å bli med i International Typographical Union. I 1906 kom han tilbake til gården i Grandview, hvor han forble frem til han gikk inn i United States Army i 1917. I denne tiden møtte han Bess Wallace, som han fridde til i 1911, men fikk avslag. Truman sa at han ville tjene bedre enn en bonde før han fridde til henne igjen. Første verdenskrig. Truman i uniform rundt 1918. Truman lot seg verve til Nasjonalgardens avdeling i Missouri i 1905, og tjenestegjorde som artillerioffiser frem til 1911. Ved synsprøven under sesjon i 1905 var synet hans dårlig; visus var målt til 20/50 på høyre øye og 20/40 på venstre øye. Han skal visstnok ha passert ved å memorere synsprøvetavlen i hemmelighet. Ved USAs inntreden i første verdenskrig lot Truman seg innrullere i Nasjonalgarden igjen. Før han ble sendt til tjeneste i Frankrike, ble han sendt til opptrening ved militærbasen Camp Doniphan ved Lawton i Oklahoma. Truman drev kantinen sammen med Edward Jacobson, som opprinnelig var kontorist i en klesforretning i Kansas City. På Fort Sill møtte han også løytnant James M. Pedergast, nevø av den mektige Kansas City-politikeren Thomas Joseph «Tom» Pendergast. Begge skulle ha stor innvirkning på Trumans senere liv. Truman ble etterhvert offiser, senere kommandant for sitt batteri, i et artilleriregiment i Frankrike. Hans enhet var Batteri D, 129. feltartilleri, 60. brigade, 35. infanteridivisjon, som var kjent for sine disiplinærproblemer. Under et overraskende tysk angrep i Vogesene begynte batteriet å desertere; Truman beordret dem alle tilbake i posisjon ved å bruke skjellsord han hadde «lært da han jobbet på jernbanen.» Mennene samlet seg igjen, sjokkerte over utbruddet, og fulgte ham i sikkerhet. Under kaptein Trumans kommando i Frankrike mistet ikke batteriet én eneste mann. Batteriet gav også nødvendig støtte til George S. Pattons panserdivisjon under Meuse-Argonne-offensiven i 1918. Den 11. november 1918 avfyrte hans batteri noen av de siste skuddene under første verdenskrig mot tyske posisjoner, etter at våpenhvilen ble inngått om morgen, men før freden ble inngått om kvelden. I et brev skrev han: «Det er skammelig at vi ikke kan gå inn og ødelegge Tyskland, kutte av noen av de nederlandske ungenes hender og føtter, og skalpere noen av deres gamle menn.» Krigen var en skjellsettende opplevelse som brakte frem Trumans lederegenskaper; han fikk senere grad av obert i hærreserven, og hans krigsdeltagelse muliggjorde hans politiske karrière i Missouri. Fra Bess og Harry S. Trumans bryllupsdag den 28. juni 1919. Familie, utdannelse og forretningskarrière. Etter første verdenskrig vendte Truman hjem til Independence som kaptein, og giftet seg med kjæresten, Bess Wallace, den 28. juni 1919. Paret hadde ett barn, datteren Margaret Truman (1924–2008), som ble en kjent sanger og senere forfatter av kriminalromaner. Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Dårlig syn forhindret ham i å få oppfylt sin barndoms drøm, å komme inn ved United States Military Academy i West Point. Etter high school i 1901 dro vennene hans videre til studier ved delstatsuniversitetet, mens Truman ble opptatt ved en lokal handelsskole, hvor han ble værende kun ett semester. I årene 1923–1925 tok han kveldskurs i rettsvitenskap ved Kansas City Law School (nå University of Missouri–Kansas City School of Law), men sluttet idet han mistet sin jobb i det offentlige. En måned før Truman ble gift, åpnet han og Edward Jacobson en detaljvarehandel innen herrekonfeksjon i Kansas City. Etter noen suksessrike år gikk forretningen konkurs under mellomkrigstidens økonomiske depresjon i 1921. Truman arbeidet for å nedbetale gjelden sin frem til 1934. Idet han var nær med å bli valgt til Senatet, ettergav bankmannen William Thornton Kemper sr. den resterende gjelden på 1 000 dollar. Samtidig donerte Kemper et likelydende beløp til Trumans valgkampanje. Jacobson og Truman forble nære venner, og Jacobsons råd til Truman vedrørende sionismen spilte senere en avgjørende rolle i prosessen frem mot USAs anerkjennelse av staten Israel. Tidlig politisk karrière. Med hjelp fra Det demokratiske parti i Kansas City, ledet av den velstående forretningsmannen Tom Pendergast, ble Truman i 1922 valgt til dommer i Jackson Countys østlige distrikt – en administrativ, ikke juridisk, rolle som lignet de folkevalgte fylkeskommisjonærene i endel andre delstater, skjønt titlene er hentet fra rettsvesenet. Pendergast var formann i Jackson County Democratic Club og en velstående forretningsmann, og brukte sin posisjon for å få valgt politiske venner. I 1922 gav Truman 10 dollar til en venn som førstegangsbetaling til Ku Klux Klan, men ville senere ha pengene tilbake; han var aldri innvidd, oppsøkte aldri noe møte, og hevdet aldri medlemskap. Skjønt Truman til tider uttrykte sinne overfor jøder i sine dagbøker, var hans forretningspartner og nære venn, Jacobson, jøde. Historiene om misbruket, volden og forfølgelsen opplevd av mange afroamerikanere etter deres hjemkomst fra tjeneste under andre verdenskrig, gjorde Truman rasende, og var en viktig grunn til at han støttet opp om borgerrettigheter og avskaffet raseadskillelse i militæret gjennom en ordre i juli 1948. Truman ble ikke gjenvalgt i 1924, men i 1926 ble han valgt til rettens formann, og ble gjenvalgt i 1930. I 1930 ledet Truman den såkalte tiårsplanen, som igangsatte en rekke offentlige byggeprosjekter, deriblant en rekke veier, en ny rettsbygning tegnet av arkitektfirmaet Wight & Wight, og en serie av monumenter for å hedre pionérkvinner. I 1933 ble Truman utnevnt til Missouris sjef for det føderale sysselsettingsprogrammet, en del av president Roosevelts New Deal, etter forslag fra postminister James Farley. Farleys forslag var en gjengjeldelse til Pendergast for Kansas Citys stemme til Roosevelt i presidentvalget i 1932. Utnevnelsen bekreftet Pendergasts kontroll over føderale utnevnelser i Missouri i alminnelighet, og markerte høyden av hans makt. Et par år senere kontrollerte Pendergast guvernøren, de to senatorene og alle kongressrepresentantene fra delstaten. Utnevnelsen satte også Truman og Harry Hopkins i kontakt med hverandre, og sikret Trumans støtte til New Deal. Senator. Trumans kampanjebil ved senatsvalget i 1934. Etter tiden som dommer ville Truman stille til valg som guvernør eller kongressrepresentant, men Pendergast avviste disse ideene. I 1934 foreslo Pendergasts medhjelpere Truman som mulig senatorkandidat. Etter å ha spurt tre andre menn, som alle avslo, gav Pendergast sin støtte, om enn avmålt, til Truman i senatsvalget i 1934. I Det demokratiske partis primærvalg slo han kongressrepresentantene John J. Cochran og Jacob L. Milligan. Sistnevnte var bror av den offentlige anklageren Maurice M. Milligan, som fikk Pendergast tiltalt for valgfusk, skatteunndragelser og forsikringssvindel noen år senere. I det endelige valget vant Truman med nærmere 20 prosentpoeng over den sittende republikaneren Roscoe C. Patterson. Truman tiltrådte embedet som «senatoren fra Pendergast». Han lot Pendergast få komme med avgjørende innspill i politiske saker, men sørget for å stemme i overensbestemmelse med sin egen overbevisning. Truman forsvarte senere denne praksisen med å si, at ved å ofre litt, sikret han mye. I sin første periode i Senatet advarte Truman mot at grådige næringslivsfolk, spekulanter på Wall Street og andre pengesterke interessegrupper kunne få for stor innflytelse i nasjonale spørsmål. Han ble for det meste oversett av president Roosevelt, som ikke tok ham alvorlig på denne tiden, og hadde vanskelig for å få sekretariatet i Det hvite hus til å svare på sine henvendelser. I 1940 ble Truman utfordret av Lloyd C. Stark og Maurice M. Milligan i Det demokratiske partis primærvalg i forkant av senatsvalget. Trumans organisasjon var et løst sammensatt nettverk av gamle venner, fremtredne frimurere, medsoldater og gamle Pendergast-allierte i Kansas City og St. Joseph. Truman stod særlig svakt i St. Louis, hvor Robert E. Hannegan kontrollerte partiet på samme måte som Pendergast i Kansas City. Hannegan bestemte seg for å støtte Truman; han skulle senere komme til å arbeide for avtalen som gjorde Truman til visepresidentkandidat for Roosevelt i 1944. Primærvalget endte med at Stark og Milligan delte Pendergast-motstanderne blant velgerne mellom seg, og Truman vant med 8 000 stemmer. I senatsvalget i november slo han republikaneren Manvel H. Davis med 51 % mot 49 % av stemmene. Tidligere samme høst ble Truman valgt til stormester i Missouris storlosje av frimurere, og i ettertid mente han at dette hadde sikret ham gjenvalg til Senatet. Den 23. juni 1941, dagen etter at Tyskland angrep Sovjetunionen, erklærte senator Truman: «Hvis vi ser at Tyskland vinner, burde vi hjelpe Russland, og hvis Russland vinner, burde vi hjelpe Tyskland, og på den måten la dem drepe så mange som mulig, skjønt jeg ikke ønsker å se Hitler seire under noen omstendighet. Ingen av dem tenker noe av sine lovende ord.» Selv om holdningen var i lage med hva mange amerikanere følte dengang, ble utsagnet senere ansett som upassende og kynisk av biografer. Truman ble kjent over hele USA for sin kamp mot offentlig sløsing og vanstyring i krigstiden gjennom sitt lederskap i den såkalte Truman-komiteen. Komiteens egentlige navn var Senatets spesialkomité for etterforskning av Det nasjonale forsvarsprogrammet, som senere fikk sin etterfølger i Senatets sikkerhetskomités faste underkomité for etterforskning. Roosevelt-administrasjonen hadde opprinnelig fryktet at Truman-komiteen ville svekke kampmoralen, og visekrigsminister Robert P. Patterson skrev til presidenten og hevdet at det var «av offentlig interesse» å avvikle komiteen. Truman svarte med at komiteen stod «100 prosent bak administrasjonen» og ikke søkte å kritisere krigføringen. Komiteen skal ha spart minst 15 milliarder dollar og tusener av liv. Hans iver for enkle sparetiltak i militæret fikk mye oppmerksomhet. Etter årevis som en lite synlig figur i Senatet tok Truman steget inn i den nasjonale toppolitikken som følge av Truman-komiteens suksess. Visepresident. Valgkampplakat for Roosevelt og Truman i 1944. Roosevelt, Truman og Wallace etter valgseieren i 1944. Etter flere måneders usikkerhet om hvorvidt visepresident Henry A. Wallace ville stille til gjenvalg i 1944, ble Truman til slutt valgt til å erstatte ham. Dette skjedde gjennom en avtale utarbeidet av Robert E. Hannegan, som var formann i Det demokratiske partis nasjonale komité det året. Roosevelts helsetilstand ble kraftig forverret sommeren 1944, og hans nøkkelrådgivere, deriblant avtroppende partiformann Frank C. Walker, påtroppende partiformann Hannegan, partikasserer Edwin W. Pauley, strateg Edward J. Flynn og lobbyist George E. Allen, ville forhindre Wallace i å bli gjenvalgt. De anså Wallace for å være altfor liberal, og «innså at mannen som ble nominert til å stille sammen med Roosevelt, ville med all sannsynlighet bli den neste presidenten …» Roosevelt hadde et møte med partiledelsen, og ble enig i å erstatte Wallace med noen andre, men lot sin foretrukne visepresidentkandidat forbli ukjent inntil slutten av Det demokratiske partis landsmøte i Chicago. Før landsmøtet begynte, skrev Roosevelt at han ville godta enten Truman eller høyesterettsdommer William O. Douglas. Ledere av partiets delstats- og byavdelinger hadde Truman som en klar favoritt, men Truman selv drev ikke valgkamp for andreplassen, og fastholdt senere at han ikke hadde ønsket embedet som visepresident. Roosevelt la en plan for å presse ham til å godta nominasjonen, og den 19. juli bad partiledelsen Truman til et møte på Blackstone Hotel. De fikk ham til å lytte til en telefonsamtale, men det var ukjent for Truman at samtalen var avtalt på forhånd med presidenten. Under samtalen spurte Roosevelt partiledelsen om hvorvidt Truman ville godta nominasjonen, og da de avkreftet dette, ble Truman av en sint Roosevelt beskyldt for å splitte partiet midt i en krig, før han la på. Truman følte at han ikke hadde noe annet valg, og gikk motvillig med på å være visepresidentkandidat. Trumans kandidatur ble humoristisk omtalt som «det andre Missouri-kompromisset» på partiets landsmøte, og hans brede appell stod i motsetning til den liberale Wallace og den konservative James F. Byrnes. I avstemningen om visepresidentkandidat vant Truman med stor margin over Wallace. I selve presidentvalget vant Roosevelt og Truman en overlegen seier over republikanerne Thomas E. Dewey og John Bricker. Truman ble innsverget som visepresident den 20. januar 1945, men skulle fylle embedet i mindre enn tre måneder. Hans korte tid som visepresident var ikke særlig begivenhetsrik. Roosevelt kontaktet ham sjeldent, selv ikke for å informere ham om store avgjørelser, og de møttes bare sporadisk. Få dager etter innsvergelsen stilte han i Pendergasts begravelse, men Truman feide den påfølgende kritikken til side: «Han var alltid min venn, og jeg har alltid vært hans.» Om ettermiddagen den 12. april 1945 ledet Truman et møte i Senatet. Han hadde nettopp avrundet møtet, og hadde tenkt å ta en drink på kontoret til Sam Rayburn, leder i Representantenes hus, da han fikk hastemelding om sporenstreks å dra til Det hvite hus. Truman formodet at Roosevelt, som han visste var i Warm Springs i Georgia, hadde kommet hjem tidligere enn ventet og ønsket å møte ham. Da han ankom Det hvite hus, ble han imidlertid møtt av Eleanor Roosevelt, som fortalte at presidenten hadde dødd av kraftig hjerneblødning. Trumans første bekymring var for presidentfruen. Han spurte om det var noe han kunne gjøre for henne, men fikk til svar: «Er det noe vi kan gjøre for deg? Du er den som er i trøbbel nå!» President. Offisielt portrett av president Truman i Det hvite hus. a>, Truman og andre på Potsdamkonferansen i 1945. Truman ved skrivebordet og det berømte skiltet med «The buck stops here», som betydde at presidenten måtte fatte beslutninger og ta det fulle ansvaret for dem. Første periode (1945–1949). Truman hadde vært visepresident i bare 82 dager da president Roosevelt døde den 12. april 1945. Han hadde sjeldent diskutert innen- eller utenrikspolitikk med Roosevelt, og var ikke informert om store avgjørelser med hensyn til krigen og det topphemmelige Manhattanprosjektet, som skulle foreta verdens første prøvespregning av en atombombe. I utgangspunktet beholdt Truman medlemmene av Roosevelt-administrasjonen. Den 8. mai 1945 seiret De allierte i Europa, men kamphandlingene i Stillehavskrigen fortsatte. Kort tid etter at han tiltrådte embedet, uttalte Truman til journalistene: «Gutter, hvis dere noengang ber, be for meg nå. Jeg vet ikke om kameratene deres pleide å slippe et høylass på dere, men da de fortalte meg hva som skjedde i går, følte jeg det som om stjernene og alle planetene hadde falt ned på meg.» Atombomben. Truman ble orientert om Manhattanprosjektet av krigsminister Henry L. Stimson den dagen Roosevelt døde, rett etter hans første regjeringsmøte som president. Under Potsdamkonferansen fikk han høre at Trinityprøvesprengningen foretatt den 16. juli hadde vært vellykket. Han gav Josef Stalin et hint om at USA var i ferd med å bruke en ny type våpen mot japanerne. Skjønt dette var den første gangen at sovjeterne hadde blitt offisielt gitt informasjon om atombomben, var Stalin allerede klar over prosjektet, ettersom han hadde fått kjennskap til prosjektet lenge før Truman gjennom spionasje. Streiker og økonomisk omstilling. Etter andre verdenskrig fulgte en vanskelig omstilling fra en krigsøkonomi til en økonomi tilpasset fredstid. Presidenten ble møtt av oppvåkning i arbeidskonflikter som hadde ligget latente i krigsårene, underskudd på boliger og konsumvarer samt stor misnøye med inflasjonen, som på et tidspunkt nådde 6 % på én måned. Det forekom hyppige streiker i store deler av industrien, og Trumans tiltak overfor dem ble generelt ansett for å være nytteløse. Våren 1946 pågikk en nasjonal jernbanestreik uten sidestykke i amerikansk historie, hvilket stanset all passasjer- og godstrafikk i over én måned. Da jernbanearbeiderne avslo et forslag til kompromiss, tok Truman kontroll over jernbanen og truet med å innrullere alle streikende arbeidere i militæret. Da han talte til Kongressen og etterlyste støtte til sin plan, fikk han beskjed om at streiken hadde stanset, idet jernbanearbeiderne hadde akseptert hans kompromissforslag. Han redegjorde for sakens utvikling for Kongressen umiddelbart, og fikk en spontan applaus som ble spilt om og om igjen i nyhetsbulletin i ukevis. Løsningen på jernbanestreiken ble imidlertid ansett for å være meget hardhendt, især blant arbeidere. FN, Marshallplanen og kald krig. Som en internasjonalist av Woodrow Wilsons idétradisjon var Truman en sterk tilhenger av opprettelsen av FN, og lot Eleanor Roosevelt få være delegat til den første generalforsamlingen. Kommunistene hadde brutt sine løfter om demokrati fra Potsdamkonferansen, og med kommunismens fremmarsj i Iran, Hellas og Tyrkia bestemte Truman og hans rådgivere seg for å kjøre en tøff linje overfor Sovjetunionen. Han hevdet ingen personlig ekspertise i utenrikspolitiske spørsmål, men fikk allikevel tverrpolitisk støtte til både Truman-doktrinen, som hadde oppdemming mot kommunismen som hovedprinsipp, og Marshallplanen, som var ment å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Europa etter krigen. For å få Kongressen med på å avsette de store summene til Marshallhjelpen, brukte Truman en ideologisk tilnæring, og argumenterte for at kommunismen blomstrer i økonomisk kriserammede områder. I 1947 iverksatte han Den nasjonale sikkerhetsloven av 1947 ("National Security Act of 1947"), reorganiserte militæret ved å slå sammen Krigsdepartementet og Marinedepartementet til Forsvarsdepartementet, og etablerte United States Air Force, Central Intelligence Agency (CIA) og Det nasjonale sikkerhetsrådet. Fair Deal-programmet. Etter mange år med flertall for Det demokratiske parti i Kongressen og to demokratiske presidenter, ønsket velgerne forandring, og sørget for republikansk flertall ved mellomvalgene i 1946, da republikanerne gikk frem med 55 mandater i Representantenes hus og flere senatorer. Truman samarbeidet tett med de republikanske lederne i utenrikspolitiske spørsmål, men kjempet bittert mot dem i innenrikspolitikken. Han greide ikke å forhindre skattelettelser eller fjerningen av priskontrollen. Robert Taft og Fred A. Hartley jr. sitt lovforslag av 1947, som skulle begrense fagforeningenes makt, ble innført på tross av presidentens veto. Han karakteriserte loven som en «farlig innskrenkning av ytringsfriheten,» og mente at den ville «stride mot viktige prinsipper i vårt demokratiske samfunn.» Allikevel benyttet han seg av de fullmaktene som loven gav ham tolv ganger som president. Under opptrappingen til presidentvalget i 1948 gjorde Truman det klart at han var en demokrat av New Deal-tradisjonen, og at han ønsket offentlig helseforsikring for alle amerikanere, opphevelse av Taft og Hartleys lov samt et radikalt borgerrettsprogram. Samlet sett utgjorde dette hans såkalte Fair Deal-program. Anerkjennelse av Israel. Truman fattet avgjørelsen om å anerkjenne grunnleggelsen av staten Israel mot utenriksminister George Marshalls vilje. Marshall fryktet at anerkjennelsen ville skade forholdet til de arabiske landene. I et møte i Det hvite hus den 10. november 1945 sa Truman til amerikanske utsendinger til Saudi-Arabia, Syria, Libanon og Egypt: «Jeg beklager, mine herrer, men jeg er nødt til å svare hundretusener som er engstelige for sionismens suksess. Jeg har ikke hundretusener av arabere blant mine velgere.» Truman og Kongressen støttet etableringen av en jødisk stat, til tross for advarsler fra Utenriksdepartementet, Storbritannia og arabiske land om at jødisk immigrasjon til Palestina ville destabilisere Midtøsten. De amerikanske politiske strategene i årene 1947–1948 var enige om at oppdemming mot sovjetisk ekspansjon i takt med Den kalde krigens opptrapping, var utenrikspolitikkens fremste mål. Sett fra Washington, D.C. var Palestina underordnet målet om å beskytte Hellas, Tyrkia og Iran mot kommunismen, slik som lovet gjennom Truman-doktrinen. Truman bestemte seg for å arbeide for en fredelig løsning, ikke å sende amerikanske styrker, samt hindre sovjetisk innflytelse. Trumans Palestina-politikk var påvirket av jødiske lobbyister, ifølge George Lenczowski, professor i Midtøsten-studier. I sine memoarer skrev Truman at jødiske ledere i USA utøvet press på ham for å fremme jødiske interesser i området. Etter initiativ fra Storbritannia ble FNs spesialkomité for Palestina nedsatt med oppdrag å dele opp Palestina i to stater. Med Trumans støtte ble planen godkjent av FNs generalforsamling den 29. november 1947. Utenriksminister Marshall og utenrikspolitiske eksperter var fremdeles imot etableringen av en jødisk stat i området. Da Truman bestemte seg for å møte Chaim Weizmann, var utenriksministeren uenig, men lot ikke sin misnøye bli offentlig kjent. Forsvarsminister James Forrestal advarte mot risikoen ved å vekke arabisk misnøye, hvilket kunne føre til at tilgangen til oljeressursene i området ble begrenset, og om «innvirkningen som dette spørsmålet har på USAs sikkerhet.» Truman anerkjente staten Israel den 14. mai 1948, elleve minutter etter at den erklærte seg som en selvstendig stat. Gdynia. Gdynia (tysk "Gdingen" (fram til 1939 og etter 1945), "Gotenhafen" (1939–1945), kasjubisk "Gdiniô") er en by i det pommerske voivodskap i Polen og en viktig sjøhavn ved Gdańskbukten på sørkysten av Østersjøen. Gdynia er del av en konurbasjon med byene Sopot og Gdańsk, som til sammen danner storbyområdet Trippelbyen med en befolkning på over en million mennesker. Gdynia fikk byrettigheter i 1926, og er en av Polens yngste byer. Den har status som distriktsnivåby. Historie. Navnet "Gdynia" brukes for første gang i 1253 om en kasjubisk fiskeby. I 1789 fantes 21 hus i landsbyen. Som del av Pommern var den en polsk provins fra cirka 990-1308. I 1309–1310 ble den erobret av Den tyske Orden (1309-1454/66), men ble så del av Kongedømmet Polen (1466–1772). Under Polens første deling i 1772 ble den annektert av Kongelige Preussen (1772-1870), og ble senere som del av Preussen del av Det tyske keiserrike (1870–1920). I 1870 hadde landsbyen Gdingen 1 200 innbyggere. Etter Versailles-traktaten 1919 ble Gdynia sammen med andre deler av det tidligere Vest-Pommern en del av den nye Republikken Polen. I 1921 startet konstruksjonen av en sjøhavn i Gdynia, som ble utviklet til den viktigste havnen i Den polske korridor. Byen ble bygd senere enn sjøhavnen, og fikk byrettigheter i 1926. Gdynia begynte å vokse kraftig etter 1928 med en befolkning på 120 000 i 1939. Byen og sjøhavnen ble erobret og annektert av Tyskland i september 1939 og gitt navnet "Gotenhafen". 50 000 polske innbyggere ble fordrevet til Generalguvernementet og eiendommene deres konfiskert og gitt til tyske nybyggere. Sjøhavnen ble i stor grad ødelagt da tyske tropper trakk seg tilbake i 1945 (90 % av bygningene ble ødelagt). I byen ble også den tyske konsentrasjonsleiren "Gotenhafen" bygd, en underleir av "Stutthof". I 1945 ble byen erobret av sovjetere og innlemmet i det polske Gdańsk-voivodskapet. Gdynia er vennskapsby med Kristiansand. Prosopagnosi. Prosopagnosia (gresk: "prosopon" = «ansikt», "agnosia" = «kjenner ikke») er en spesifikk form for agnosi karakterisert av manglende evne til å gjenkjenne ansikter. De som lider av prosopagnosia "ser" ansikt, men husker dem ikke, og kjenner heller ikke igjen egne familiemedlemmer. Dette gjelder imidlertid bare ansikter; andre ting gjenkjennes på normalt vis. Ansiktsgjenkjenning skjer i en spesialisert funksjonell struktur i tinninglappen som kalles "gyrus fusiformis". Vanlige friske personer klarer med letthet å skille over ti tusen forskjellige ansikter. Når prosopanosi opptrer ved ervervet skade, skyldes det oftest bilateral skade i gyrus fusiformis. Bauer (1984) har vist at det er viktig å skille mellom åpen og skjult ansiktsgjenkjenning. Et friskt individ har begge deler. Den åpne (eller ikke-skjulte) gjenkjenningen er ledsaget av bevisst oppfattelse av hvem ansiktet tilhører. Den skjulte gjenkjenningen er ledsaget av den emosjonelle aktiveringen av å gjenkjenne et ansikt (for eksempel mors, kjærestens, eller en kollegas ansikt etc.). Det er den åpne gjenkjenningen som er skadet hos prosopagnosikere (som har sitt opphav i gyrus fysiformis). Bauer ref. i Braisby & Gellatly, (2005) viste gjennom eksperimenter at prosopagnosikere likevel har en intakt emosjonell gjenkjennelse av ansikter, men denne prosessen er altså skjult, og da ubevisst. Capgras syndrom er en annen lidelse som kan sees på som «speilbildet» til prosopagnosia, hvor skjult gjenkjenning ikke fungerer, og åpen gjenkjenning fungerer. Det vil si at de gjenkjenner for eksempel venner, men får ikke en følelsesmessig reaksjon med gjenkjenningen. Dette blir ofte tolket som at vennene eller andre som gjenkjennes ikke er ekte, at de har blitt byttet ut med en bedrager eller romvesen. Prosopagnosikere gjenkjenner vanligvis personer på klesstil, høyde, hår og stemme. Spesielt stemme er mye brukt som en kilde til å gjenkjenne sine venner og andre i sitt sosiale nettverk. Middelhøytysk. Middelhøytysk (ty. "Mittelhochdeutsch", Mhd.) betegner det høytyske språket mellom 1050 og 1350. Dets forgjenger kalles gammelhøytysk (ca. 750-1050), og for perioden 1350-1650 taler man om tidlig nyhøytysk. Middelhøytysk er fremfor alt overlevert som litteraturspråk, men også som hverdagsspråk er det gjennom litteraturen godt dokumentert. Til de mest kjente middelhøytyske diktverker hører "Nibelungenlied", Wolfram von Eschenbachs "Parzifal", Gottfried av Strassburgs "Tristan og Isolde", Walther von der Vogelweides dikt samt tallrike minnesanger. Orienteringslaget Trollelg. Orienteringslaget Trollelg (stiftet 1957) driver med orientering, tur-orientering og ski-orientering. Laget holder til på Heimdal sør for Trondheim, og vedlikeholder en rekke kart i kommunene Trondheim, Klæbu, Melhus og Skaun. Klubben har hatt flere norgesmestre og landslagsløpere, heriblant Kjellrun Sporild, Ruth Schmid, Per Einar Pedersli, Kristian Stensrud og Jon Arne Klemetsaune. Samt verdensmestere i veteranklassen: Olav Svaan og Paul Forseth. ___ Max Weinreich. Max Weinreich (født 1893/94 i Kurland i Latvia, den gang del av det russiske keiserdømmet, død 1969 i New York) var en jiddischspråklig lingvist. Etter studier i St. Petersburg, Berlin og Marburg, ble han i 1925 en av grunnleggerne av Jiddisk vitenskapelig institutt (YIVO, "Yidisher visnshaftlekher institut") i Litauens hovedstad Vilnius. Han ledet instituttet der fram til 1939, da han flyttet det til New York, og førte det videre under navnet "YIVO Institute for Jewish Research". I New York var Weinreich også professor i litteraturhistorie ved City College. Max Weinreich er kjent som kilden for den meget siterte aforismen «"et språk er en dialekt med en armé og en flåte"» («"A schprakh iz a diyalekt mit an armey un flot"»). Selv tilla han den en av tilhørerne under en forelesning. Alfred Vail. Alfred Vail (født 25. september 1807, død 18. januar 1859) var en amerikansk maskinist og oppfinner. Han var partner med Samuel F. B. Morse under utviklingen av telegrafen. Etter at Morse hadde demonstrert telegrafen 2. september 1837, sluttet Vail seg til ham for å perfeksjonere apparatet. Vail er best kjent for å ha utviklet morsekoden. Det er imidlertid usannsynlig at han faktisk utviklet koden, da Vail i 1845 skrev i "The American Electro Magnetic Telegraph" at «alfabetet som bestod av punkter, streker og mellomrom ble utviklet av professor Morse». Vail, Alfred Vail, Alfred Vail, Alfred Andoverkanalen. Andoverkanalen er en nedlagt kanal i Hampshire, England. Den er ca. 35 km lang, fra Andover til Redbridge via Stockbridge og Romsey. Fallhøyden er ca. 54,5 m, og det er 24 sluser. Kanalen ble fullført i 1794, og hadde da kostet 48 000 pund. Det var ikke nok trafikk på den til å skape et overskudd, og i 1859 ble den nedlagt og solgt. Zuid-Holland. Zuid-Holland (nor. Sør-Holland) er en provins i Nederland. Hovedstaden heter Den Haag. Gelderland. Gelderland er en provins i Nederland. Hovedstaden heter Arnhem. Gjennom Gelderland løper elven de Rijn (Rhinen), som har sidegrenene Waal og IJssel. Elven Maas utgjør grensen mot provinsen Nord-Brabant. Byen Barneveld er kjent for å ha avlet frem hønserasen Barnevelder (hønserase). Flevoland. Flevoland er en av Nederlands tolv provinser. Den ble til i 1986 på land gjenvunnet fra IJsselmeer og er landets yngste provins. Hovedstaden er Lelystad. Flevoland har en befolkning på (2011). Provinsen dekker et areal på km², hvorav km² er land og km² vann. Navn. Provinsen har sitt navn etter "Lacus Flavo", romernes navn på innsjøen som senere ble til Zuiderzee. Historie. Fra byggingen av polderen som ble til Flevoland. Foto fra 1963 I 1932 ble avstengte Zuiderzee avstengt fra Nordsjøen og ble til den kunstige innsjøen IJsselmeer. Gjenvinning av land startet. Det som ble til Flevoland ble gjenvunnet i tre steg, først ved Noordoostpolder i 1942, så den østlige delen av hovedlandet Flevopolder i 1957 og deretter den sørlige i 1968. Arbeidet med avstenging av Zuiderzee og gjenvinning av land ble planlagt av Cornelis Lely i 1918. Flevolands hovedstad er oppkalt etter ham. Landet som ble gjenvunnet til Noordoostpolder hørte fra 1950 under provinsen Overijssel, men ble i 1955 overført til et eget forvaltningsorgan. Utviklingen av næringsliv og bosetning var i 1986 kommet så langt, at Flevoland fra 1. januar dette året fikk status som en egen provins. Geografi. Flevoland består av polder, land gjenvunnet fra sjøen. Provinsen grenser i vest til innsjøene IJsselmeer og Markermeer, i nord til Friesland, i nordøst til Overijssel, i øst til Gelderland og i sør til Utrecht og Noord-Holland. Landskapet i provinsen er nøye planlagt. Provinsen består av to poldere, delt i tre deler. Noordoostpolder i nordøst er adskilt fra Flevopolder, provinsens hoveddel, som igjen er delt i en østlig og en sørlig del. Inndelingen stammer fra prosessen der landet ble gjenvunnet fra innsjøen. Noordoostpolder er preget av jordbruksland og skogsområder. Bebodde områder er konsentrert i den største byen Emmeloord med ti omliggende landsbyer innenfor korte avstander. Flevopolder har to deler. Den østlige delen av provinsen fikk også jordbruksland, men samtidig ble mer land benyttet til boliger og det ble lagt til rette for fritidsfasiliteter og gode vegforbindelser. Hovedstaden Lelystad ble planlagt og reist her og har fått følge av byen Dronten og landsbyene Biddinghuizen og Swifterbant. Den sørlige delen av Flevopolder ligger nært Amsterdam og er sterkest preget av urbanisering, særlig i sørvest der byen Almere ligger. Større naturområder er Oostvaardersplassen mellom Almere og Lelystad ut mot Markermeer og skogen Horsterwold ved Zeewolde. Hele provinsen Flevoland utgjør et "waterschap", organet som forvalter diker, kanaler, vannforsyning og avløp. Organet heter "Waterschap Zuiderzeeland" og har ansvar for forvaltning av 1500 km² land, 700 km² innsjø, 265 km diker og 1200 km kanaler. Befolkning. Flevoland hadde i 2011 et folketall på. Provinsen har en befolkning der 73,1 % er nederlendere og 26,9 % innvandrere. Almere er med sine den største byen. Hovedstaden Lelystad har et folketall på, mens Dronten har, Noordoostpolder og Zeewolde. Politikk og administrasjon. Provinsen styres av et folkevalgt organ, "Provinciale Staten", på 39 medlemmer valgt for en periode på fire år. Staten er representert i provinsen ved Dronningens kommissær. Flevoland er inndelt i seks kommuner. Samferdsel. Provinsen er forbundet med det øvrige Nederland ved motorvegene A6 og A27. Flevoland er også knyttet til det nederlandske jernbanenettet, med hovedstasjoner i Almere og Lelystad. Hovedlinjen heter Flevolijn. Hanzelijn er under bygging og vil forbinde Lelystad med Zwolle. Ved hovedstaden ligger Lelystad Airport. Her finner man også "Nationaal Luchtvaart-Themapark Aviodrome", også kjent som bare "Aviodrome". Alfred Freiherr von Oppenheim. Alfred Freiherr (baron) von Oppenheim (født 5. mai 1934 i Köln, død 5. januar 2005 i Köln) var en tysk bankier. Oppenheim, etterkommer etter Salomon Oppenheim, som 1789 grunnla en privatbank i Köln, studerte til 1960 ved Amherst og Harvard-universitetene. I 1964 ble han personlig ansvarlig medeier av bankhuset Sal. Oppenheim jr. & Cie. KGaA, og i 1978 overtok han ledelsen av banken. Oppenheim var også visepresident for den tyske industri- og handelskammerdagen og president for det tysk-franske handelskammer i Paris. Han grunnla Alfred-Freiherr-von-Oppenheim-Stiftung zur Förderung der Wissenschaft. 14. oktober 2004 fikk han staten Nordrhein-Westfalens fortjenstorden. Privat. Oppenheim levet under Koreakrigen i Rio de Janeiro i frykt for sovjeterne. Under sitt studium i USA møtte han sin kone Jeane. De giftet seg i 1962 og har tre barn. Hans hobbyer var militærhistorie, modelljernbaner og seiling. Religion i Romania. Det store flertallet av rumenerne, over 80 %, tilhører Den rumensk-ortodokse kirke. Andre retninger av kristendommen, hovedsakelig protestantismen og katolisismen, har også en del tilhengere, rundt 10 % til sammen. Det finnes også en liten muslimsk minioritet. Pinsebevegelsen i Romania er i sterk fremmarsj, spesielt på landsbygda. Romania er generelt et veldig religiøst land, og de ateistiske kampanjene fra kommunistregimet hadde liten effekt på flertallet av befolkningen. Springfield (Illinois). Springfield er hovedstaden i den amerikanske delstaten Illinois og har ca. 112 000 innbyggere. Springfield har vært hovedstad i Illinois siden 1837 (statens tredje hovedstad gjennom tidene). USAs tidligere president Abraham Lincoln startet sin politiske karriere i Springfield, og er byens mest berømte innbygger. Han bodde i byen i 24 år fra 1837 til han ble president i 1861, og ligger gravlagt her. Noen av byens største turistattraksjoner er historiske steder som kan knyttes til Lincoln. I 1908 brøt det ut raseopptøyer i byen som endte med at minst 7 personer døde. Opptøyene førte til dannelsen av National Association for the Advancement of Colored People (NAACP). Den 10. februar 2007 erklærte Barack Obama sitt formelle kandidatur til presidentvalget i USA 2008 i en tale fra trappen av byens tidligere capitol-bygning, samme sted som Abraham Lincoln hadde holdt en epokegjørende tale i 1858. Kommunen eier og driver Dallman kraftverk. Romanias politiske system. Romanias fylkerRomanias politiske system er et representativt, parlamentarisk demokrati. Den utøvende makt. Landets statsoverhode kalles president (rumensk: președinte) og velges for perioder på fem år av gangen (inntil 2004 var valgperioden fire år) og dessuten ved direkte valg. Presidentembetet er tillagt betydelig utøvende makt (semipresidentialisme). Presidenten utnevner regjeringssjefen, han er øverstkommanderende for de væpnede styrker, de hemmelige tjenester og leder av det øverste råd for landets forsvar. Statsministeren leder regjeringen. Regjeringens program må fremlegges for parlamentet som eventuelt gir dette sitt tillitsvotum. Den lovgivende makt. Den lovgivende makta ligger hos parlamentets to kamre, deputertkammeret og senatet. Den dømmende makt. Det rumenske domstolssystem er bygget på Code civil des français. Den dømmende makta er uavhengig av den utøvende og den lovgivende makt. Romania har en egen forfatningsdomstol ("Curtea Constituţională") parallelt til de ordinære domstoler. Høyesterett ("Înalta Curte de Casație și Justiție") er øverste instans for de ordinære domstoler. Politisk utvikling etter 1989. Rumensk politikk etter Ceauseșcu var lenge dominert av det sosialdemokratiske partiet PSD og Ion Iliescu, Romanias president i 11 år. Presidentvalget i 1996 ble vunnet av Emil Constantinescu fra CDR. Etter parlamentsvalget i 2000 kom PSD tilbake til makten, og Iliescu tilbake som president, etter å beseiret Corneliu Vadim Tudor i andre valgrunde. Romania ble medlem av NATO i 2004. Ved parlamentsvalget i november 2004 ble PSD nok en gang største parti. Presidentvalget samme år ble imidlertid vunnet av Traian Băsescu fra sentrum-høyrepartiet Partidul Democrat-Liberal. Han var borgermester i hovedstaden București og en populær leder av opposisjonen. Băsescus motpart under valget var daværende statsminister Adrian Năstase. Landet ble i 2007 medlem av EU. Valg til parlamentet ble avholdt i 2008 og sosialdemokratene vant med et knapt flertall. Presidentvalget i 2009 ble vunnet av Traian Băsescu. Nytt parlamentsvalg skal avholdes i november 2012, mens nytt presidenvalg ikke skal avholdes før i 2014. Sukker. Sukker (fra sanskrit शर्करा, "sharkara") betegner en gruppe spiselige krystallinske karbohydrater, hovedsakelig sukrose (rørsukker), fruktose (fruktsukker) og laktose (melkesukker). Sukker har søt smak, er energirikt, og fungerer som et viktig drivstoff i livsprosessene. Betegnelsen vanlig sukker brukes ofte om rørsukker, en sukkerart som ekstraheres fra sukkerrør og sukkerbete. Historie. Sukkerrør var opprinnelig den fremste råvaren for produksjon av sukker. Sukkerrør er et tropisk gress som har sitt utgangspunkt i Ny-Guinea. I førhistorisk tid ble det spredt til India, der det ble dyrket vel 500 år f.Kr. I Kina ble det dyrket vel 200 år f.Kr. De første europeerne som oppdaget sukkeret, deltok i Alexander den Stores militære ekspedisjoner til India. De tidligste produksjonsmetodene gikk ut på å presse sukkerrørene for å tvinge ut sukkersaften. Deretter ble saften kokt inn eller slått i grunne kar for å tørke ut i sola. Siste trinn i prosessen var å knuse de tørkede sukkerplatene til sukkerklumper eller sukkerkorn. Fram til dampmaskinens tidsalder ble ulike presse- og knusemetoder tatt i bruk, alt fra hånddrevne innretninger til okse-, vind- eller vanndrevne sukkermøller. Sukkeret kom for alvor til Europa via berbernes og maurernes inntog i Spania i det 8. århundre. Sukkeret fra India og Midtøsten ble kalt «det hvite gull». Det ble solgt på apotek, veid opp i gram og var uhyre kostbart. På 1390-tallet ble det utviklet en bedre sukkerpresse som fordoblet mengden sukkersaft fra sukkerrørene. Dette gjorde at sukkerrør nå kunne dyrkes med fortjeneste i Andalusia og på Algarve-kysten. På 1420-tallet ble sukker dyrket i noe større grad på Kanariøyene, Madeira, Sicilia, Kapp Verde-øyene og Azorene. I 1493 tok Christofer Columbus med seg sukkerrør fra Kanariøyene da han la ut på sin andre reise til den nye verden. Sukkerrørene plantet han på Hispaniola, og ble overrasket over hvor godt de vokste. Portugiserne brakte sukkerrør til Brasil som var deres største koloni i Sør-Amerika. Fra det 16. århundre vokste den européiske etterspørselen, og sukkerdyrkningen skjøt i været i de européiske koloniene i Karibia og i Sør- og Mellom-Amerika. Afrikanske slaver ble importert i enorme mengder for å håndtere planting, innhøsting, transport, rensing og raffinering ved et stadig voksende antall sukkerplantasjer. På midten av 1700-tallet var Karibia blitt verdens største sukkerprodusent med Saint-Domingue (dagens Haiti) som den klart største. Både Haiti og den dominikanske republikk, Jamaica, Guadaloupe, Barbados og Cuba var i stand til å produsere sukker til lavere priser enn prisen på européisk import fra Asia. På 1700-tallet var sukker den viktigste importvaren i Storbritannia. Det ble brukt både som søtnings- og konserveringsmiddel, og en entusiastisk lege, Frederick Slare, anbefalte sukker til tannpuss! Gjennom hele det 17. århundre ble sukkeret tatt i bruk på stadig flere områder i européiske husholdninger, og i kraft av økende etterspørsel vokste også produksjonen i Karibia. Med tanke på slavenes umenneskelige slit på karibiske plantasjer, ble te søtet med sukker beskrevet som «en drikk søtet med blod». Siden vedlikeholdsarbeid av presseutstyret som oftest ble utført av mannlige slaver (snekring, muring), var de fleste som slet på sukkermarkene, kvinner. I 1791 gjorde slavene på i den franske kolonien Saint-Domingue (dagens Haiti) opprør under ledelse av Toussaint L'Ouverture. Under gjentatte angrep fra den franske kolonimakten og med støtte fra USA som i 1806 innførte handelsblokade mot opprørerne på Haiti, ble sukkerproduksjonen lagt i ruiner. Dette medførte at Cuba gradvis tok over og i løpet av 1820-tallet ble verdens største sukkerprodusent (Galeno 1979). Prisen på sukker i Europa falt utover i det 17. og 18. århundre etter hvert som sukkerproduksjonen økte i europeiske kolonier i den nye verden og dels også i kolonier i Afrika og Oseania. Utarming og fattigdom. Enorme land- og skogsområder ble ryddet for sukkerproduksjon. Ettersom sukkerrørene er svært «egenkjærlige», tiltok utarmingen og erosjonen av jorda i omfang. Et eksempel er det nordøstlige Brasil, der tropiske skoger forsvant og svært dyrkbar jord ble forvandlet til utarmet savanneland på 1600-tallet. Området var som skapt for produksjon av mat, men endte i stedet opp som en hungerregion med omfattende fattigdom. På 1960-tallet ble ikke mer enn en femtedel av jorden brukt til sukkerdyrkning. De øvrige områdene var udyrkbare både for sukkerrør og andre nyttevekster (de Castro 1968). Utarmingen økte rikdommen i de européiske kolonimaktene, samtidig som fattigdommen økte i koloniene. Utarmingen førte i tillegg til at plantasjeeierne stadig trengte inn på nye arealer og fortrengte befolkningen der. Gjødsling og ny teknologi i de 19. århundre bremset opp ødeleggelsene, men på dette tidspunktet var store deler av arealene allerede ødelagt. Produksjon av sukker. Sukker utvinnes fra spesielt sukkerrike planter, blant annet sukkerrør og sukkerroe. De viktigste sukkerproduserende landene er Australia, Brasil og Thailand. I 2002 ble det produsert 134,1 millioner tonn sukker på verdensbasis. Hvor mye sukker spiser et menneske i løpet av året? Det er avhengig av alder, men f.eks. en 4-åring får i seg 20 kilo sukker, mens en ungdom/voksen får i seg 35-40 kg sukker hvert år. Kroppen kan lage alt sukkeret den trenger fra fett (glyserol) og protein (56 % kan omdannes til glukose). Alle karbohydratholdige matvarer inneholder sukker som kroppen enten direkte (glukose fra stivelse og andre kilder) eller indirekte (fruktsukker og andre sukkerarter som i kroppen omdannes til glukose) bruker. Mennesker trenger ikke tilføring av sukker via matvarer. Det er imidlertid hensiktsmessig å innta det kroppen trenger av sukker, dvs. ca. 30-40 g per dag eller totalt omkring 10 kg per år, fra alle karbohydratkilder (brød, pasta, grønnsaker, frukt, hvitt sukker, osv.). Kjemi. Innenfor biokjemi er sukker et av de enkleste molekylene blant karbohydratene. De fleste sukker har formelen (CH2O)n hvor n ligger mellom 3 og 7. Noen vanlige sukkerformer er sukrose, fruktose, glukose (druesukker), laktose (melkesukker), maltose og mannose. Sukrose kan konverteres til fruktose og glukose ved hjelp av hydrolyse. Dette produktet er søtere enn den opprinnelige sukrosen og brukes som søtningsmiddel i ulike produkter. Sealand. Fyrstedømmet Sealand (engelsk: "Principality of Sealand") er en stat uten internasjonal anerkjennelse og en mikronasjon sørøst i Nordsjøen. Staten hevder herredømme over plattformen HM Fort Roughs omkring ti kilometer utenfor kysten av Suffolk i England (51°53'40"N, 1°28'57"E). Denne plattformen er en tidligere forsvarsinstallasjon fra den annen verdenskrig. Historie. 23. juni 2006 brant store deler av plattformen ned etter en eksplosjon i en generator. Et omfattende renoveringsprosjekt ble deretter igangsatt. Sealand var i 2007 til salgs. Det svenske piratnettstedet The Pirate Bay vurderte å kjøpe Sealand ettersom de dermed håpet å kunne opprette egne lover om opphavsrett, eller stille seg utenfor nasjonale lover om de samme. Salget ble ikke gjennomført, da partene ikke kom til enighet om pris. Stat. Sealands fyrste, Paddy Roy Bates, så vel som hans familie og samarbeidspartnere hevder at plattformen og det omliggende farvannet utgjør en egen stat. Andre innvender at Sealand neppe oppfyller folkerettens krav om fast land og befolkning av en viss størrelse. Rettsavgjørelser i Storbritannia og Tyskland har fastslått at Sealand ikke kan regnes som en stat. Sealand er heller ikke anerkjent som stat av noen FN-medlemmer. Bates hevder at Sealand "de facto" er anerkjent som selvstendig stat både av Tyskland, ettersom de har sendt en diplomat til mikronasjonen, og av Storbritannia, ettersom engelsk rett har fastslått at britiske myndigheter ikke har myndighet over Sealand, men ingen av disse handlingene utgjør "de jure" anerkjennelse i henhold til både Tyskland og Storbritannia. Valuta. Sealands valuta heter sjølandsk dollar. Staten utsteder egne mynter og frimerker. Adelskap. Som inntektskilde selger Sealand adelstitler, blant andre "Baron"/"Baroness". Overijssel. Overijssel er en provins i Nederland. Hovedstaden heter Zwolle. Største by er Enschede. Provinsen er oppdelt i tre uoffisielle regioner: Kop van Overijssel, Salland og Twente. Drenthe. Drenthe er er provins i Nederland. Provinsen grenser mot Tyskland, og har den laveste folketettheten av alle provinsene i hele Nederland. Groningen (provins). Groningen er en provins i Nederland. Hovedstaden heter Groningen. Basingstokekanalen. Basingstokekanalen er en kunstig kanal i Storbritannia. Den knytter Basingstoke til elven Wey ved Weybridge, og går via Odiham, Fleet, Aldershot, Mytchett, Brookwood og Woking. Dermed kunne man frakte varer vannveien fra London til Basingstoke over Themsen, Wey og denne kanalen. Jernbanelinjen London and South Western Railway, anlagt i viktoriansk tid, går parallelt med kanalen i en stor del av dens lende, og var en av grunnene til at den ble nedlagt. Den vestlige delen fra North Warnborough til Basingstoke er nå ikke lenger farbar, ettersom Greywelltunnelen delvis har kollapset. Det er usikkert om tunnelen noen gang kan bli restaurert, ettersom en fredet flaggermuskoloni har tilhold der. Den østlige delen er åpen, og det finnes et informasjonssenter for kanalen i Mytchett. Limburg (Nederland). Limburg er en provins i Nederland og ligger helt sør i landet. Det grenser til Belgia i sør og delvis i vest, Tyskland i øst og de nederlandske provinsene Noord-Brabant i vest og Gelderland i nord. Provinshovedstaden er Maastricht. Historie. Limburg har navn etter festningsbyen Limbourg som ligger ved elven Vesdre i Ardennene som i dag er i den belgiske provinsen Liège. Byen var i middelalderen sete for hertugdømmet Limburg som strakte seg inn i regionen Maas nord for byen Liège. Området som i dag utgjør den nederlandske Limburg var derimot ikke en del av denne enheten, men var delt mellom flere stater, blant annet hertugdømmet Brabant, hertugdømmet Jülich, hertugdømmet Geldern og bispedømmet Liége, foruten hertugdømmet Limburg. Et resultat av denne delingen er fremdeles synlig i form av alle dialektene som blir snakket i de ulike kommunene. I mange hundreårer skiftet Limburg stadig eiere på grunn av deres strategiske plassering. Romerriket, Spania, Preussen, Habsburgmonarkiet og Frankrike har alle styrt Limburg. I 1673 ga Ludvig XIV av Frankrike personlig ordre til sine styrker om beleire Maastricht. Under beleiringen forsvant en av brigadegeneralene hans, grev Charles d'Artagnan og han ble siden en stor romanfigur i romanføljetongen "De tre musketerer" av Alexandre Dumas (1802–1870). Limburg var også stedet for mange slag under Åttiårskrigen (1568–1648) hvor De forente Nederlandene til slutt drev ut spanjolene. De fleste innbyggerne i Limburg støttet spanjolene ettersom de selv var katolikker. Etter Napoleonskrigene ble Det forente nederlandske kongedømme opprettet i 1815. Det ble opprettet en ny provins kalt Maastricht, etter administrasjonssenteret. Den første kongen, Vilhelm I ønsket ikke at navnet Limburg skulle forsvinne og insisterte på å endre navnet på provinsen til dette. Da belgierne rev seg løs fra kongedømmet etter den belgiske revolusjonen i 1830 ble provinsen Limburg først delvis under belgisk styre. Etter Londontraktaten i 1839 ble provinsen delt i to og den østlige delen gikk til Nederland mens den vestlige delen inngikk i Belgia, en inndeling som fortsatt eksisterer. Politikk. I mai 2008 ble de Provinciale Staten i Limburg navnet Limburgs parlement som eneste provins i Nederland. Limburgs parlement har 47 medlemmer siden 2007. I tillegg finns det 5 gedeputeerde staten. Regjeringen av Limburg (College van Gedupteerde Staten) består ut av de gedeputeerde staten, guvernøren (Dronningens kommissær) og provinssekretæren. Het Gouvernement huser Limburgs parlement og regjeringen. Bygningen ligger på en øy i elven Maas. Bygningen ble øpnet av Dronning Beatrix in 1986. Maastricht-traktaten ble undertegnet i bygningen den 7. februar 1992. Kultur. Limburg har en sterk provinsidentitet som preges av det limburgske språket og fenomener som karneval, tradisjonelle hærgrupper (17. århundre-entusiaster som kalles "Schutterijen"), fanfarekorpser og så videre. Mesteparten av kulturen og tradisjoner er integrert i den katolske kirken. Limburg også har egen mat som er populær i Nederland, som for eksempel Limburgse vlaai (terte med frukter), asperger, Huzaren Salade (potetsalat) og forskjellige alkoholholdige drikker: Brand øl, Hertog Jan øl og Els La Vera likør. Den limburgske kulturen er for det meste identisk i både Nederlandsk og Belgisk Limburg. I Nederland og Belgia er Limburg kjent som burgundisk, det vil si: Limburgere nyter livet. Geografi. De sørlige områdene av provinsen skiller seg en god del fra resten av landet og er en av de få regionene som har åser. Det høyeste punktet i Nederland, Vaalserberg, ligger på grensen mellom Nederland, Belgia, og Tyskland. Den viktigste elven er Maas som renner gjennom hele provinsen fra nord til sør. Overflaten i Limburg er stort sett dannet av avleiringer fra Maas og består av elveleie, frodig leirjord og store avleiringer av grus. I det nordlige området som lengre borte fra elveleiet består jordsmonnet av sand og torv. De store byene i provinsen er hovedstaden Maastricht i sør, og storbyområdet Sittard-Geleen og Heerlen. Petoro. Petoro er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Bente Rathe var styreleder i Petoro i perioden 2002–2007. Noord-Brabant. Noord-Brabant (nor. "Nord-Brabant") er en provins i Nederland. Hovedstaden heter 's-Hertogenbosch (den Bosch). Noord-Brabant grenser til Belgia. Utrecht (provins). Utrecht er en provins i Nederland som er regnet som den aller minste av provinsene. Hovedstaden heter Utrecht. Provinsen har beliggenhet mellom Noord-Holland og Zuid-Holland i vest, og Gelderland i øst. Provinsen gjennomskjæres av en rekke elver blant annet Rhinen, Lek og Vecht. Det drives en del jordbruk basert på husdyrhold, samt dyrking av grønnsaker og frukt. Industrien er særlig konsentrert i de store byene. Gassco. Gassco er et norsk statlig aksjeselskap som befordrer gass fra den norske kontinentalsokkelen til Europa. Selskapet, som ble etablert i 2001, utvikler og administrerer et nettverk av over 7800 km rørledninger. Selskapet er operatør for terminalene i Emden (Tyskland), Easington (Storbritannia), Zeebrugge (Belgia) og Dunkerque (Frankrike), dessuten for transportsystemene Gassled, Haltenpipe og Norne gasstransportsystem. I Gassled inngår Europipe I, Europipe II, Franpipe, Norpipe, Langeled, Oseberg Gas Transport, Statpipe, Vesterled, Zeepipe, Åsgard transport samt installasjoner på Kollsnes. Selskapet har hovedkontor på Bygnes industriområde i Kopervik (Karmøy kommune). Gassco overtok driften av gassrørsystemene etter at Gassforhandlingsutvalget ble avviklet permanent fra årsskiftet 2001/2002. Hypotenus. En hypotenus er en rettvinklet trekants lengste side, eller den som er på motsatt side av den rette vinkelen. Hypotenusens lengde kan bli funnet med Pythagoras' læresetning eller ved sinus/cosinus. Etymologi. Ordet "hypotenuse" stammer fra det latinske ordet "hypotēnūsa", som er en romanisering av det gammelgreske ordet, hunnkjønn presens partisipp-formen av "hypoteínō", som igjen er en sammensetning av ordene "hypó" («under») og "teínō" («jeg strekker»). Ordet ὑποτείνουσα ble brukt av Platon i Timeus 54d, samt mange andre oldtidsfortattere, som en trekants hypotenus. En folkeetymologi sier at "tenuse" betyr «side», og dermed at "hypotenuse" betyr en støtte som en propell eller strebepilar, men dette er heller upresist. Beregning av hypotenusen. Vanligvis beregnes hypotenusen størrelse ved Pythagoras’ læresetning. Hvor a og b er de respektive katetenes lengde, og c er hypotenusens lengde. Med andre ord er hypotenusen lik roten av summen til den kvadrerte lengden av katetene. a>, "k2" motstående katet og "v" vinkel. Hypotenusen kan også beregnes ved hjelp av de trigonometriske funksjonene som kan brukes med en fordel dersom bare én katet og én vinkel mellom katet og hypotenus er kjent, både med cosinus-formelen der h er hypotenus, k1 er hosliggende katet og v er vinkel, og sinus-formelen Aire og Calder-kanalen. Aire og Calder-kanalen (engelsk Aire and Calder Navigation) er en kanal som knytter sammen elvene Aire og Calder i Yorkshire i England. Navnet brukes ofte om hele den farbare strekningen, inkludert elvene, og derfor brukes begrepet "navigation" i stedet for "canal". Det ble i 1699 vedtatt å forbedre farbarheten på elven Aire på strekningen fra Ouse ved Airmyn via Castleford til Leeds. Det ble anlagt demninger og sluser i løpet av det 18. århundre, slik at man kunne komme forbi de vanskeligste områdene. De største forbedringene ble utført av sivilingeniørene John Smeaton og William Jessop i siste fjerdedel av det 18. århundre. Dette gjelder spesielt kanalen mellom Haddlesey og Selby, som gjorde det mulig å unngå nesten en mil av den vanskelige nedre delen av Aire. I 1826 ble det også anlagt en ny, bred kanal fra Knottingley slik at man kunne unngå en strekning på Ouse. Dette gjorde Goole til en innlandshavn. I det 20. århundre kom det to større forbedringer. I 1905 ble New Junction-kanalen åpnet, slik at Aire og Calder-kanalen ble forbundet med Sheffield og South Yorkshire-kanalen nær Stainforth. I 1980-årene ble kanalen modernisert, med større og mer moderne sluser som kunne ta større lektere. Slusene er etter endringen på 70 x 6,1 meter. Kanalen var ment å være en del av en forbindelse mellom Leeds, Wakefield og York. Ruten ble noen annerledes enn det som var den opprinnelige planen, men kanalen inngår i et nettverk som dekker disse tre byene. Via Humber er det også mulig å seile til Trent. Kanalen møter Leeds og Liverpoolkanalen ved Leeds og Calder og Hebble-kanalen ved Wakefield. Sistnevnte gjør det også mulig å nå Huddersfieldkanalen og Rochdalekanalen. Via Selbykanalen og øvre Ouse kan man nå York, Boroughbridge og Ripon, og via nedre Ouse når man Derwent og Humber, og dermed Hull, Immingham og Nordsjøen. Det er også forbindelse til Doncaster, Rotherham og Sheffield i en retning og Trent ved Keadby i en annen retning via New Junction-kanalen og Sheffield og South Yorkshire-kanalen. Aire. Aire er en elv i North og West Yorkshire i England. Deler av elven er utbedret slik at den danner en kanal, og det er laget en kanalforbindelse med elven Calder. Den danner således en del av Aire og Calder-kanalen. Elven har sitt utspring ved Aire Head, nær Malham i North Yorkshire. Den renner så gjennom Gargrave og Skipton. Etter Cononley går den inn i West Yorkshire, hvor den renner gjennom de tidligere industriområdene Keighley, Bingley, Saltaire, Shipley, Swillington og Woodlesford. Den når så Leeds, og kommer inn i North Yorkshire igjen nær Knottingley. Den nedre delen av elven danner grense mellom North Yorkshire og East Riding of Yorkshire. Elven renner så inn i Ouse ved Airmyn, et stedsnavn som kommer fra gammelengelsk "myn", «elvemunning», kombinert med elvens navn. Navnet Aire kommer muligens fra keltisk *Isara, som betyr «sterk elv». Calder. Utsyn utover dalen Calder Valley vest for Hebden BridgeCalder er en elv i West Yorkshire i England. Fra Wakefield har den kanalforbindelse til elven Aire, og inngår således i Aire og Calder-kanalen. Elven har gitt navn til distriktet Calderdale. Historie. Elven var en nøkkel for tekstilindustriens suksess i lokalområdet, og flyter gjennom et området kalt for "Yorkshire Heavy Woollen District". Flere betydelige kverner ble bygget langs elvens bredder, spesielt ved Halifax, Huddersfield, Dewsbury og Wakefield, men også i de mindre områdene ved Hebden Bridge, Sowerby Bridge og Todmorden. Mange av disse strukturene eksisterer fortsatt som bygninger, men storproduksjon av garn og tekstiler har forlengst opphørt. Elven er viktig som transportveg for råmaterialer og produktene fra kvernene, spesielt i tiden før utviklingen av annen infrastruktur som veger og jernbaneforbindelser til området. Flere steder er elven ikke navigerbar på grunn av demninger og grunt vann, og passasjer for båter ble gjort ved å kanaler slik at båtene kunne komme til vannvegen «Calder and Hebble Navigation». Arbeidet for å konstruere vannvegen, som fortsatt eksisterer, begynte overfor Wakefield i 1758. En kjent bygning ved elven er kapellet Chantry Chapel ved Wakefield, som dateres fra midten av 1300-tallet. Ved Wakefield er en rekke av tidligere kvernbygninger som i løpet av midten av 2000-tallet blitt oppusset for et havneområdeprosjekt som kombinerer boliger, kontorer, gallerier og offentlige rom. William Jessop. William Jessop (født 23. januar 1745, død 18. november 1814) var en engelsk sivilingeniør, som særlig er kjent for sitt arbeid med kanaler, havner og jernbaner. Han ble født i Devonport, og var sønn av en skipsbygger. Sivilingeniøren John Smeaton hadde jobbet sammen med faren på Eddystone fyrtårn, og da Jessops far døde ble han tatt i lære hos Smeaton. Han ble satt i arbeid med forskjellige kanaler i Yorkshire. Etter å ha vært i lære i noen år begynte han i økende grad å arbeide selvstendig som ingeniør. I 1790 grunnla han sammen med en annen ingeniør, Benjamin Outram, et jernverk i Derbyshire, Butterfly Iron Works. Det produserte vogndeler i støpejern, etter Jessops design, og ble et innbringene foretak. Han bodde mellom 1784 og 1805 i Newark, Nottinghamshire, hvor han to ganger ble valgt til borgermester. Det svakeste ledd. "Det svakeste ledd" var en norsk versjon av det britiske spørreprogrammet "The Weakest Link". Serien gikk på NRK1 fra høsten 2004. Programleder var Anne Grosvold. Konsept. Spillet starter med åtte deltakere og består av syv runder. I hver runde er det en tidsfrist, og programlederen stiller spørsmål til deltakerne i tur og orden. For hvert riktige svar som blir avgitt legger man på et ledd i pengekjeden 500 kr, 1000 kr, 2000 kr, 5000 kr, 10 000 kr, 15 000 kr, 20 000 kr og 25 000 kr. Svarer man feil, går alle pengene i kjeden tapt, og man må starte på nytt med 500 kr-spørsmålet. Hvis man sier «Spar» før man får spørsmålet blir de pengene som er opptjent i den kjeden sikret, men man må da starte på nytt på 500 kr-spørsmålet. Runden fortsetter inntil laget har oppnådd 25 000 kr (den raskeste veien er å avgi åtte riktige svar på rad uten å rope «Spar», men det kan oppnås på saktere måter også), eller når tidsfristen løper ut. Etter hver runde skal deltakerne stemme på hvem de mente var den dårligste spilleren (det svakeste ledd). Den med flest stemmer må forlate spillet og får ingen gevinst. Når det gjenstår to spillere (i runde syv) spilles først en vanlig runde der eventuelle gevinster dobles, deretter en «straffesparkkonkurranse», med fem spørsmål til hver, for å avgjøre hvem som stikker av med gevinstene som har blitt samlet opp gjennom spillet. Om serien. I den britiske originalutgaven er programlederen Anne Robinson er kjent for sin mildt sagt nedlatende holdning ovenfor deltakerne, og en bøllete og nedlatende programleder, som passer på å fortelle laget hvor dårlige de har gjort det, er en del av programmet. Programmet har vært kontroversielt og motstandere av programmet har påstått at programmet oppmuntrer til mobbing. Navnet på programmet kommer i fra ordtaket «En kjede er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd». Katet. Katet (fra gr. "kathetos", loddlinje) er navnet på de to korte sidene i en rettvinklet trekant, og står i rett vinkel (90º) på hverandre. Rondslottet. Rondslottet (2178 moh.) er den høyeste toppen i fjellområdet Rondane. Toppunktet ligger på grensen mellom kommunene Dovre i Oppland og Folldal i Hedmark fylke. Rondanenavnet kommer av det lange, smale Rondvatnet. Rond betyr rand, stripe. Rondvatnet bar tidligere navnet Rond. Et annet eksempel er Randsfjorden (Vest-Oppland). Rondslottet fikk sitt nåværende navn i 1875, gitt av en turist. Toppvarden ble oppført i 1921, av kaptein K. Wold og to assistenter, som trigonometrisk punkt i 1. ordens nett. Fra 1912 ble Oppmålingens signaler bygget som firkantete steinvarder, blant annet på grunn av belysningsproblemer knyttet til runde varder. Vardene i 1. ordens nett dannet mye av selve fundamentet for oppmålingen og kartleggingen av landet vårt gjennom 200 år fra 1779. Det moderne 1. ordens nett-programmet startet i 1906, og ble avviklet i sin opprinnelige form under fullføringen av det nye Stamnettet i 1997. En systematisk kartlegging av landet krevde et koordinatsystem. En løsning var at såkalte trigonometriske punkter ble målt og koordinatbestemt før selve kartarbeidet tok til. Punktene lå gjerne på høyder og fjell med god utsikt. Hensikten var å kunne ha god sikt til de trigonometriske punktene som var nødvendig å se når vinklene skulle måles. Slik bygget de opp et nett av trekanter - derav navnet trigonometrisk punkt. Hardanger Musikkfest. Hardanger Musikkfest er en musikkfestival som har vært arrangert årlig hver pinse siden 1996. Initiativtaker til musikkfesten var konsertmester Stig Nilsson i Oslo Filharmoniske Orkester. Han har vært, og er, kunstnerisk leder for musikkfesten. Styreleder for festivalen er Åse Kleveland. Hardanger Musikkfest arrangerer over fem dager rundt 30 konserter i Hardanger-kommunene Ullensvang, Odda og Eidfjord. Disse tre kommunene er viktige samarbeidspartnere for musikkfesten. Hovedbasen under Hardanger Musikkfest er Hardangerhallen i Hotel Ullensvang. En rekke av norske og utenlandske toppmusikere spiller hvert år på Hardanger Musikkfest. En flittig gjest har for eksempel vært den norske Vertavokvartetten. Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur. Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur er den sørligste provinsen i Argentina og har om lag 100 000 innbyggere. Den utgjøres av den argentinske delen av Ildlandet. I tillegg gjør argentinske myndigheter krav på Argentinsk Antarktis samt en del øyer i Sør-Atlanteren som en del av provinsen. Provinshovedstaden er Ushuaia. Provinsen Tierra del Fuego med øyene og delen av Antarktis Argentina gjør krav på. Makgatho Mandela. Makgatho Lewanika Mandela (født 26. juni 1950, død 6. januar 2005) var sønn av tidligere president i Sør-Afrika og Nobelprisvinner Nelson Mandela og hans første kone Evelyn Ntoko Mase. Han var en advokat og enkemann med fire sønner. Makgatho døde av aids i Johannesburg. Hans andre kone, Zondi Mandela, døde i en alder av 46 år den 13. juli 2003 av lungebetennelse. Da Nelson Mandela annonserte årsaken til sin sønns død, sa han: «La oss vie publisitet til hiv og aids, og ikke gjemme det bort, for det er den eneste måten å få det til å se ut som om det er en vanlig sykdom». Slingsbybreen. Slingsbybreen er en isbre i Årdal kommune i Sogn og Fjordane fylke. Slingsbybreen ligger øst og sørøst for Store Skagastølstind. Breen er oppkalt etter William Cecil Slingsby, som krysset denne breen under førstebestigningen av Storen i 1876. I dag er ruta over Slingsbybreen mindre brukt bl.a. fordi breen har smeltet kraftig og er vanskeligere å krysse. Stegjern. Stegjern (eller krampong) er kraftige isbrodder som spennes fast til fjellstøvler. Brukes bl.a til brevandring, isklatring etc. Mikronasjon. En mikronasjon er en enhet som minner om en selvstendig stat, men som normalt bare eksisterer på papiret, på internett eller i noens tanker. Noen av mikronasjonene har klart å etablere seg slik at de opptrer som en nasjon utad, uten å være anerkjent av verdenssamfunnet. Det er et vanlig kjennetegn at de opptrer med avvikende strukturer fra andre samfunn, enten med strukturer som er utdatert ellers i verden, med utopiske strukturer eller med en ideologisk motivert struktur. Begrepet oppsto i 1990-årene for å beskrive de flere tusen nasjonsligenende enhetene som har oppstått. Noen har røtter tilbake til det 19. århundre, men de fleste er av nyere dato. Flere av dem eksisterer kun innenfor internett og ikke som geografiske enheter, og disse kalles ofte "kybernasjoner" eller "online-nasjoner" Blant de som støtter mikronasjoners eksistens brukes ofte begrepet "makronasjon" om anerkjente, selvstendige stater. Kjennetegn. Det er noen trekk som er vanlige blant mikronasjonene, men alle må ikke være tilstede for at en enhet skal falle inn under definisjonen. Disse kjennetegnene skiller mikronasjoner fra andre typer småsamfunn som organiserer seg utenfor den rådende samfunnsstruktur, men som ikke streber etter selvstendighet. Sosiale, økonomiske eller politiske simulasjoner. Disse mikronasjonene er ofte svært seriøse, og kan ha mange deltagere. De eksisterer gjerne som eksperimenter, og simulerer forskjellige politiske og sosiale prosesser. Øvelser i personlig underholdning eller selvforherligelse. Det finnes flere tusen mikronasjoner i denne kategorien, som er langt den mest vanlige. De eksisterer for moro skyld, gjerne som unge menns fantasiprosjekter. Kjennetegn er at de har få medlemmer, gjerne er internettbaserte og normalt bare eksisterer i noen måneder før deltagerne går lei. De har gjerne flotte titler og symboler. Enkelte erklærer krig mot og har diplomatiske forbindelser med andre mikronasjoner, da gjerne utført som et slags spill mellom enhetene over internett. Flere hevder å ha sitt territorium på fantasikontinenter eller på andre planeter. Redskaper for fremme av en ideologisk agenda. Denne typen mikronasjoner er knyttet til en politiske eller sosial agenda. Noen av dem har et aktivt forhold til media, og er blant de som mest aktivt krever å bli anerkjent som selvstendige nasjoner. Enheter opprettet i hensikt å bedrive svindel. Flere mikronasjoner har blitt oppdrettet for å drive svindel, særlig gjennom ulovlige pengeoverføringer og hvitvask av penger fra kriminelle aktiviteter. Historiske uregelmessigheter og aspirerende nasjoner. Noen få mikronasjoner er basert på historiske uregelmessigheter eller eksentriske tolkninger av lovtekster og internasjonale avtaler. Disse er, i likhet med de ideologiske mikronasjonene, blant de som er mest aktive med å kreve selvstendighet. Hvor mye alvor som ligger i dette varierer, fra å virkelig mene at man har rett til selvstendighet, til å være rene PR-stunt. De kan ha gode inntekter fra salg av f.eks. frimerker. Nasjonene de ligger i tolerer dem ofte som morsomme innslag, men aksepterer sjelden dokumenter utstedt der. Seborga. Seborga er en liten landsby i Liguria, Italia. En del av innbyggerne hevder at den er et selvstendig fyrstedømme, med et areal på omkring 5 km² og ca. 400 innbyggere. Den regnes dermed som en mikronasjon. Det historiske fyrstedømmet Seborga ("Principato di Seborga") ble stiftet i 950-årene som en vasallstat under greven av Ventimiglia. I 1079 ble det et fyrstedømme under Det tysk-romerske rike, og i 1118 erklærte det seg selvstendig. Seborga forble uavhengig inntil 20. januar 1729, da det ble solgt til Viktor Amadeus II, prins av Piemonte og konge av Sardinia. Dette ble muligens aldri formelt registrert i kongedømmet Sardinia. I 1748 ble området innlemmet i republikken Genova, men Seborga ble utelatt ettersom det var en sardinsk besittelse. I 1815 overså Wienkongressen dette da de fordelte områder etter napoleonskrigene. Det sterkeste argumentet for fortsatt uavhengighet er dog at området ikke ble nevnt i loven om gjenforening av Italia av 1861, som ble grunnlaget for opprettelsen av den moderne italienske stat. Dermed argumenteres det for at Seborga er uavhengig, fordi den aldri har blitt innlemmet i Italia. Italia regner Seborga som en kommune, og anerkjenner ikke kravet om selvstendighet. At landsbyen ikke er nevnt tolkes ikke som at den ikke ble innlemmet i Italia, da den var en sardinsk besittelse etter å selv ha solgt området, uavhengig av om dette ble formelt riktig behandlet på Sardinia. Seborgo utsteder egen valuta, "luigino", som er mye brukt innenfor byen. Euro er også lovlig betalingsmiddel, som italienske lire var det tidligere. Det blir også utstedt pass, førerkort og bilskilter, som ikke er akseptert av noe land. Bilister som kjører med slike skilter må derfor ta fram sitt italienske førerkort og sette på italienske skilter før de kjører ut av landsbyen. Mikronasjonens motto er "Sub umbra sedi", som betyr «Sett deg i skyggen». Jubilee River. Jubilee River er en kunstig elv som ble anlagt i 1990-årene for å lede flomvann fra Themsen rundt Maidenhead, Windsor og Eton. Den er menneskeskapt, men ble laget slik at den ser ut som og oppfører seg som en naturlig elv. Den kan klassifiseres som en kanal, men regnes normalt som en elv. Langs bredden gir den et gunstig miljø for en variert fauna, som man håper kan erstatte noen av de områder langs Themsen som har gått tapt på grunn av urbanisering. Skogshorn. Skogshorn, 1728 moh., er grensefjellet mellom Hemsedal og Valdres. Den frittliggende fjelloppen avgrenser Hemsedalsfjella mot sør, og er lett synlig fra stor avstand. Fjellsiden er svært bratt mot Hemsedal, men toppen er enkel å bestige fra øst. Geologi. Skogshorn består i likhet med Hallingskarvet og Reineskarvet av grunnfjell som ble skjøvet fra vest mot øst i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldningen for circa 400 millioner år siden. Fjellet består derfor av gneiser og dypbergarter av prekambrisk alder. Korset på toppen. Det er reist et kors øverst på Skogshorn, første gang i 1880-årene. Under andre verdenskrig ble det reist et nytt kors med innskriften «Gud signe kongen og fedrelandet» og Håkon 7.s monogram. Det ble etterhvert værslitt og ble fornyet i 1980. På det nye korset er Olav 5.s monogram tilføyd. Fabeldyr og hvor de er å finne. "Fabeldyr og hvor de er å finne" er en bok skrevet av den britiske forfatteren J.K. Rowling. Boka er et supplement til Harry Potter-serien, og forestiller en av hovedpersonen Harry Potters skolebøker fra Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Tilsynelatende er boka skrevet av "Salmander Fisle", og den har forord av Albus Humlesnurr, rektor ved Galtvort. Inntektene fra salget av "Fabeldyr og hvor de er å finne" og "Rumpeldunk gjennom tidene" blir gitt til Comic Relief, en veldedighetsorganisasjon. Den engelske boktittelen er "Fantastic Beasts and Where to Find Them", og den er utgitt i 2001, både i Storbritannia og i Norge. Den norske oversettelsen er ved Torstein Bugge Høverstad. J.K Rowling har også skrevet Skalden skurres historier. Innhold. Boka omhandler de fleste magiske dyreartene som blir omtalt i Harry Potter-serien, og også noe om hvordan trollmenn skjuler disse for «gompene» (vanlige folk, de umagiske). Den inneholder i tillegg en tekst om gompenes forhold til magiske dyr gjennom tidene. Boken inneholder også Harrys, Ronnys og Hermines skriblerier, disse har som regel en kobling mot Gygrids syn på farlige fabeldyr. "Boka inneholder informasjon om disse vesenene:" Den fiktive boken. I den fiktive verdenen til "Harry Potter" er "Fabeldyr og hvor de er å finne" en bok skrevet av Salmander Fisle, en berømt magizoologist. Boken er (som beskrevet inne i den virkelige boken) for tiden utgitt i 52. utgave og selger fortsatt godt. Det jobbes fortsatt på nye utgaver av boken jobber fortsatt på boken. Boken inneholder historien av magizoologien (zoologien som omhandler magiske vesener) og dokumenterer mange av de magiske artene man kan finne rundt om i verden. Boken er en av de nødvendige skolebøkene ved Galtvort som elevene må kjøpe inn til sitt første år ved skolen. Det er uklart hvorfor elevene trenger denne boken til førsteåret, siden man ikke kan ta faget stell av magiske vesener før i tredjeåret ved skolen. Det kan imidlertid være at boken blir brukt som en encyklopedi innen emnet mørke vesener i faget forsvar mot svartekunster. I forordet skriver Albus Humlesnurr at dette er en bok alle magiske familier burde ha. Zeeland. Zeeland er en provins sør-vest i Nederland. Den består av (tidligere) øyer og halvøyer samt fastland langs grensen med Belgia. Provinsen har fått navnet «Zeeland» (Sjøland) takket være beliggenheten i deltaområdet der elvene Maas, Rhinen og Schelde kommer sammen. De største byene er Middelburg, Goes, Vlissingen og Terneuzen. Store deler av provinsen befinner seg under havnivå, den siste store oversvømmelsen fant sted i 1953. Turisme er en viktig inntektskilde, spesielt besøker mange tyskere Zeeland. I enkelte områder firedobles befolkningen om sommeren. Geografisk. Middelburg er provinshovedstad, mens Vlissingen og Terneuzen er viktige havnebyer med store industriområder. Sentralt i provinsen ligger Goes. Disse fire byene har fra 30 000 til 50 000 innbyggere og er de største bosetningene i provinsen. Hulst og Zierikzee har rundt 10 000 innbyggere. I Zeeland ligger flere historiske småbyer som for eksempel Veere, Tholen og Sluis, ved siden av mange landsbyer og tettsteder. I Zeeland er jordbruk og jordbruksrelaterte næringsveier viktig. Fruktdyrking drives i området som kalles "Zak van Zuid-Beveland", blomsterdyrking på "Tholen", og store områder med drivhus finnes ved Rilland og Kapelle. Jordsmonnet i Zeeland er hovedsakelig leirjord, med mange tidligere bekker og kanaler ("vaart"). I den sørlige delen av Zeeuws-Vlaanderen er det sandjord. Utenfor dikene ligger leirbanker ("kwelder") som i tidens løp har blitt så høye at de kun oversvømmes ved en ekstremt høy vannstand og sandbanker ("slik") som ligger under vann ved høyvann. Zeeland har sanddyner langs kysten, de bredeste finnes på Schouwen-Duiveland, Zeeuws-Vlaanderen og Walcherens nordkyst, mens sanddynene på Walcherens sørlige kyst er meget smale. Steinalderen. Zeeland var bebodd allerede før romerne kom til landet. Dette bevises av fossile benrester av for eksempel mammut, urokse og andre forhistoriske dyr som regelmessig blir funnet i zeelands elver og vann. Benøkser med hull til skaft, av og til med rester av skaftet i hullet, er bevis på at mennesker bodde her i steinalderen. Et slikt funn ble gjort i 1993 ved Colijnsplaat. Det antas at den enten ble brukt til trearbeider, eller som redskap på en bondegård. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at skaftet er laget av kristtorn. Romersk jernalder. Fra den Romerske jernalderen er andre funn gjort, som for eksempel votivstener som hadde blitt vasket opp på strendene og en statue av gudinnen Nehalennia som ble funnet av fiskere i Oosterschelde. 5. januar 1657 oppdaget man på stranden ved Domburg at en romersk helligdom hadde blitt avdekket av en langvarig storm. Flere votivstener og andre objekter ble reddet og plassert i Domburgs kirke. De fleste votivstenene var viet Nehalennia. Mange av votivstenene gikk tapt da kirken brant i 1848. I Zeeuws museumsdepot befinner det seg en sten der gudinnen er avbildet stående med venstre fot hvilende på stavnen til et skip. Denne stenen er datert til mellom år 180 og 230. Den tidlige middelalderen. Kampen mot vannet har vært en rød tråd i Zeelands historie siden den tidlige middelalderen. Nesten hele provinsen befinner seg på havnivå eller lavere, med unntak av områder med sanddyner. Det menneskene i Zeeland hadde vunnet fra havet, tok det regelmessig tilbake. I dag kan landskapet best beskrives som et lappeteppe av tidligere havbunn og diker, og landskapet har gjennomgått store forandringer i tidens løp. Små øyer har vokst sammen til dagens (halv)øyer, mens andre tidligere bebodde områder står under vann. Utenfor kysten ved Domburg, i Nordsjøen, lå på denne tiden handelsstedet "Walacria". Mynter som er funnet på strendene viser at det ble drevet handel med området rundt Middelhavet og Skandinavia. I 837 overfalt og plyndret vikingene stedet, som deretter forfalt. Bortsett fra myntfunn har man også funnet noe som kalles et «toilettsett» av sølv på stranden. Settet består av en nesten 13 cm lang hårnål med en knute som er pyntet med filigran og en liten skje som ble brukt til å rense ørene. Et slikt sett hang gjerne på beltet til eieren. Settet er laget i det 9. århundre, men om det er laget i Zeeland eller Skandinavia er uvisst. Urolige tider for Zeeland. Provinsen var et område som både grevene av Holland og grevene av Flanderen gjorde krav på. I 1299 fikk greven av Holland kontrollen over Zeeland, i 1432 ble det en del av Nederlandene, og som senere gikk over i "de 17 provinsene". Via giftermål ble disse Habsburgernes eiendom i 1477. Under åttiårskrigen (også kjent som den Spansk-nederlandske krigen) stod Zeeland sammen med Unionen i Utrecht, og ble en del av De forente Nederlandene. Zeeuws-Vlaanderen hørte i denne tiden ikke til Zeeland, men falt under en del av Flandern ("Staats-Vlaanderen") som ble inntatt av de Forente Nederlandene. Zeelands blomstringstid. Zeelands blomstringstid falt sammen med Hollands i det 16. og 17. århundre. Byer som i dag er relativt små (Middelburg, Vlissingen, Goes og Zierikzee), spilte den gang en viktig rolle i Nederlandene. Zeelands styrke lå i sjøfart – fiske, handel og marine var sentrale næringsveier. Takket være sjøfarten har provinsen en fortid innen slavehandel og handel med de nederlandske koloniene. Det nederlandske Ostindiske kompani (ned. "VOC" / "Vereenigde Oost-Indische Compagnie") spilte en viktig rolle, såvel i slavehandelen som i handel med koloniene. I Middelburg var Zeelands admiralstab forlagt, og videre hadde provinsen et antall orlogshavner. 18. og 19. århundre. Etter den franske okkupasjonen, der Zeeland ble kalt "Bouches-de-l'Escaut" (ned.: "Monden van de Schelde" (Scheldes utløp)) og konstitusjonen av det nederlandske kongedømmet i 1815, oppstod provinsen Zeeland slik vi kjenner den i dag. I det 19. århundre ble Zuid-Beveland og Walcheren forbundet med fastlandet (Noord-Brabant) via jernbanen. Fra 1870 kunne Vlissingen, Middelburg og Goes nås med tog fra Bergen op Zoom og Roosendaal (Zeeuwse linje). 20. århundre. Takket være Zeelands strategiske plassering ble det under den andre verdenskrig blant annet bombardert og satt under vann (se også slaget ved Schelde og Ardenneroffensiven). Landskapet på Walcheren og byen Middelburg var spesielt utsatt, og ble sterkt forandret etter dette. Natten til 1. februar 1953 ble Zeeland truffet av en stor oversvømmelse, som i Nederland er kalt "de watersnood van 1953". For å unngå flere slike oversvømmelser ble det i 1960 startet det som er kjent som Deltaprosjektet (ned. "Deltawerken"). I tillegg til å beskytte Zeeland mot fremtidige oversvømmelser så forsterket demningene Zeelands forbindelser med resten av Nederland ved at veier ble anlagt på toppen av dem. Deltaprosjektet fant ikke sted uten strid. Det største problemet var stengningen av Oosterschelde. I 1987 ble prosjektet avsluttet, og i ettertid er det tydelig at det brakte store forandringer i de økonomiske og sosiale strukturene på Zeelands øyer. Området, som tidligere var forholdsvis isolert, kan idag enkelt nås via gode veier. Turisme er i dag (2005) en viktig industri. Språk. Tidligere bestod Zeeland av isolerte øyer med egen dialekt. Likevel er det mange overenskomster mellom de ulike øyene og Goeree-Overflakkee (Zuid-Holland), som gjøre at de relativt sett utgjør en enhet med hensyn til språk. Zeeuws former overgangen mellom hollandsk og vestflamsk. I "Zeeuws-Vlaanderen" avviker dialektene meget fra det som snakkes på øyene. I den vestlige og sentrale delen snakkes vestflamsk, mens øst-flamsk snakkes rundt Hulst. I en del landsbyer er fremdeles dialekten den herskende språkformen. Kultur. Store deler av Zeeland har lenge beholdt sine egne skikker, spesielt gjelder dette jordbruksdistriktene. Eksempler på dette er de zeeuwske bunadene, som fremdeles brukes daglig av endel eldre kvinner – mens de av flere brukes ved ulike spesielle anledninger. På Walcheren holder bøndene tradisjonen "ringsteken" levende, på en festdag i august prøver man fra hesteryggen å stikke en lanse gjennom en ring. Lokale spesialiteter slik som "boterbabbelaars" (en slags hard fløtekaramell) og "bolussen" (variant av kanelsnurrer) er populære blant turistene. Dialektene (se "språk") regnes også til provinsens kulturarv. Våpen. Zeelands våpen tolkes ofte galt: man tror det er en løve som slåss mot bølgene, og mottoet, "luctor et emergo" (Latin for «jeg kjemper og overvinner») mener man da at refererer til landvinningen som fant sted her. Om man ser bedre etter, består våpenet av to deler: i den øverste delen sees en klatrende løve, og i den underste seks bølgende baner. Mottoet er knyttet til kampen mot Spania under åttiårskrigen. Infrastruktur. Fra 1870 kunne Vlissingen, Middelburg og Goes nås med tog fra Bergen op Zoom og Roosendaal (Zeeuwse linje). Zeelandbroen forbinder siden 1965 Schouwen-Duiveland med Noord-Beveland. Siden 2003 forbinder Westerscheldetunnelen Zuid-Beveland med Zeeuws-Vlaanderen, og ble fergeforbindelsen over Westerschelde opphevet. Zeeland og New Zealand. Den første europeeren som fortalte om New Zealand (maori: "Aotearoa") var nederlenderen Abel Janszoon Tasman. Han kalte landet opprinnelig "Staten Landt", noe som senere ble forandret av de nederlandske myndighetene. De gav landet det latinske navnet "Nova Zeelandia" og det nederlandske "Nieuw Zeeland". Kaptein James Cook forandret navnet senere til "New Zealand" på engelsk. Mellom det gamle og det nye navnet er det bare en bokstav som gjør at navnet ikke er hundre prosent engelsk, New Sealand. Det sies at Z'en ble beholdt for å beholde den nederlandske uttalen av navnet. En annen teori påstår at kaptein Cook antok at Nieuw Zeeland hadde blitt oppkalt etter den danske øyen Sjælland (engelsk: Zealand). New Zealand er mer enn 100 ganger større enn den nederlandske provinsen, og har omtrent 10 ganger så mange innbyggere. Subaru World Rally Team. Subaru World Rally Team var et motorsportslag som deltok i Verdensmesterskapet i rally. Laget var eiet av Subaru, men trakk seg fra sporten i 2008. Richard Taylor er teamsjef, og hovedkvarteret ligger i Banbury i England. Petter Solberg er for tiden teamets profil, men tidligere har andre stjerner som Colin McRae, Juha Kankkunen og Richard Burns kjørt for Subaru i VM. Annenfører i 2006 er australske Chris Atkinson, som også har kontrakt i 2007.Xavier Pons er tredjefører som ikke skal kjøre alle rundene men noen. Groningen (by). Groningen er en kommune og by i Nederland og administrasjonssenter i provinsen Groningen. Med om lag 187 000 innbyggere er det den åttende største byen i landet og den klart største i det nordlige Nederland. Historie. Byen ble grunnlagt på det nordligste punktet i Hondsrug-området. De første skriftlige kildene som nevner Groningen er fra 1040. De første større bosetningene i området rundt Groningen er sporet tilbake til 200-tallet. På 1200-tallet var Groningen et viktig handelssenter og innbyggerne bygget bymurer. Byen hadde stor makt over de omliggende områdene og gjorde dialekten sin til det vanlige målføret i området. Byens mektigste periode var på 1400-tallet da den nærliggende provinsen Friesland ble styrt fra Groningen. I disse årene ble Martinitoren (Martinitårnet) bygget. Det hadde en høyde på 127 meter og var den høyeste bygningen i Europa på denne tiden. Byen mistet selvstendighet da den valgte å støtte Det spanske riket under åttiårskrigen i 1594. Senere byttet de side og ble medlem av De forente Nederlandene. I 1614 ble Universitetet i Groningen grunnlagt, først kun for studier innen teologi. I samme periode utvidet byen seg raskt og det ble bygget nye bymurer. Byen ble hardt rammet under den tredje engelsk-nederlandske krigen i 1672 da byen ble angrepet av biskopen av Münster, Bernhard von Galen. Bymurene holdt stand og hendelsen blir fortsatt feiret hvert år den 28. august. Byen slapp ikke like heldig unna andre verdenskrig; i april 1945 ble særlig området rundt hovedplassen Grote Markt ødelagt. Martinitoren, kirken, Goudkantoor og rådhuset ble ikke ødelagt. Slaget i byen varte i flere dager. Økonomi. Groningen er en viktig handelsby for det nordlige Nederland. Byen har mange servicefunksjoner for gassindustrien, og har videre matvareindustri med foredling av sukker, tobakk og kaffe. I løpet av de senere år er det kommet til endel arbeidsplasser knyttet til IT. Kunst og kultur. Som universitetsby, provinshovedstad og sentrumsby for det nordlige Nederland har Groningen et variert kulturtilbud. Groningen museum er det viktigste museet i byen med innovative kunstutstillinger. Byen har også det nasjonale tegneseriemuseet, i tillegg til blant annet bymuseum og universitetsmuseum. Det finnes også flere teater- og musikkscener. Studentby. Universitetet i Groningen ("Rijksuniversiteit Groningen") er et allmennuniversitet med om lag 23 000 studenter og 4 450 ansatte (2007). I tillegg er det en høyskole i byen, "Hanzehogeschool Groningen", med om lag like mange studenter som universitetet. Groningen er dermed preget av å være en studentby. Alvøen. Prospekt av Alvøen av Johan Christopher Johnsen (1808) Alvøen er et gårdsnavn og stedsnavn i Laksevåg bydel i Bergen. Alvøen er et av landets eldste og best bevarte industristeder og har fabrikk-bygninger, Alvøen hovedbygning og et førtitalls små og velholdte arbeiderboliger fra 1800-tallet. Alvøen skole ligger i området. Alvøen ligger ved Vatlestraumen helt vest i Bergen kommune, der lasteskipet MS «Rocknes» gikk på grunn og kantret i januar 2004. Havaristen ble slept til Alvøen, stabilisert og delvis undersøkt, før den ble tatt til CCB-basen ved Ågotnes på Sotra for videre undersøkelser og snuoperasjon. Alvøen grunnkrets i Bergen kommune hadde 683 innbyggere 1. januar 2012, et landareal på 2,78 km² og 0,81 km² ferskvann. Historie. I 1626 ble det ble startet både kruttmølle og kornmølle på stedet. Senere ble det satt i gang produksjon av salpeter, linolje og «forkaker», «valketøy» og papir. Der har også vært skipsverft i den lune Alvøpollen. Kruttverket, som var ryggraden i lokalsamfunnet, ble nedlagt i 1880-årene etter at dynamitten var oppfunnet I 1983 ble arbeiderhusene regulert som verneverdig spesialområde. Papirfabrikken eide dem inntil 1981, men de er nå blitt for det meste til tidligere ansatte og deres etterkommere. De fleste av husene er i dag restaurert. Alvøens Papirfabrik AS. Etter at Alvøens Papirfabrik AS hadde produsert papir i Alvøen siden 1797, stanset papirmaskinene for godt i 1981. Fabrikken var da landets eldste papirfabrikk. Alvøen var kjent for å levere høyeste kvalitets finpapir til dokumenter, protokoller, traktatpapir, sjekker, og ikke minst seddelpapir til Norges Bank. En av Alvøens to papirmaskiner finnes i dag på Norsk Teknisk Museum Alvøens finpapir og «bøttepost 1797» leveres fortsatt til norske kunder. Fra 1981 av produseres spesialitetene etter avtale på en hollandsk papirfabrikk. Fabrikkbygningene skriver seg fra ulike tider i denne 350 år lange industrihistorien. De eldste er smien med tykke, kalkede steinmurer, og kontorbygningen fra ca 1730 som i dag er en interiørbutikk. «Snekkeriet» eller «hengeriet» var opprinnelig et papirtørkehus. "Alvøen Gamle Mølle AS" er en direkte fortsettelse av Alvøens Papirfabrik AS, og skiftet til dette navnet i 1998. Aksjeselskapets formål idag er å drive eiendommen i Alvøen best mulig innenfor eksisterende rammer, og så langt som mulig å restaurere og oppgradere industribygningene slik at disse tilpasses moderne behov for leietakere. Selskapet har vannrettighetene for «Småvannet» og «Storevannet» etter en avtale som stammer fra 1883. I 1799 anla fabrikken de første "stemmer" eller demninger i de to innsjøer for å øke kapasiteten. I dag er årlig normalt tilsig ca 9 mill m3, og vannet benyttes i hovedsak til smoltoppdrett i regi av "Firda Settefisk Alvøen AS" som leier lokaler fra Alvøen Gamle Mølle AS. Alvøen hovedbygning. Alvøen hovedbygning er det staselige direktørhuset og ble åpnet som museum i 1983, i regi av Vestlandske kunstindustrimuseum, men er idag administrert av Bymuseet i Bergen. Bygningen ble oppført på 1790-tallet og fikk sin nåværende form etter en ombygning i 1830. I 1931-32 ble det utvidet og modernisert. Huset har vært fredet siden 1923. Huset har en rekke gjenstander etter familien Fasmer som har eid Alvøen siden 1744 og bygget opp bedriftene. Her finnes møbler fra 1700 og 1800-tallet, et porselenskammer med kinesisk porselen, franske landskapstapeter med jaktscener og en rekke andre gjenstander. Siden 1999 har det blitt arrangert sommerkonserter på plenen ved Alvøen hovedbygning. Alvøen ferjekai. På Alvøen er det en ferjekai som ble nedlagt i 1996 da Bjorøytunnelen åpnet og sambandet Alvøen-Bjorøyhavn ble nedlagt. Herfra gikk det også ferje til Brattholmen på Sotra frem til 1972 da Sotrabrua åpnet. Windsor (England). Windsor er en liten by i Berkshire, England. Den ligger sørvest for London, kort vei utenfor bygrensen, og sør for Themsen. Byen hører til den enhetlige myndigheten Windsor and Maidenhead. Windsor er mest kjent for Windsor slott, en av den britiske kongefamiliens offisielle residenser. Det ble opprinnelig bygget av Vilhelm Erobreren i det 11. århundre, og er siden endret og utvidet en rekke ganger. På grunn av slottet har byen to jernbanestasjoner, et teater og flere nokså store hoteller, fasiliteter man ellers forbinder med noe større byer. Legoland Windsor ligger også i byen, på et sted hvor det tidligere lå en safaripark. Byen Eton ligger helt inntil, og er forbundet med Windsor via en bro over Themsen. Den var tidligere åpen for biltrafikk, men er nå kun for fotgjengere, og har dermed skapt et god gangvei mellom Windsor sentrum og hovedgaten i Eton. Ivar Medaas. Ivar Medaas (født 9. april 1938, død 7. januar 2005) var en visesanger fra Alversund i Lindås kommune i Nordhordland utenfor Bergen. Han ble landskjent med visen «Dar kjem dampen», som var en hyllest til rutebåten DS «Oster». Teksten ble skrevet av døvepresten Ragnvald Hammer. Han hadde en lang karriere bak seg i norsk revy- og musikkliv, der han særlig skildret menneskene langs vestlandskysten. Ivar Medaas spilte inn noen få plater sammen med Ellen Fredriksen under navnet "Vestlandsduoen". Etter kort tid år tok kona Kari over Ellen Fredriksens plass i Vestlandsduoen, og det ble langt flere innspillinger. De sang på strilemål. I 2002 mottok de målprisen. Medaas opptrådte også sammen med Dizzie Tunes, Wenche Myhre og Øystein Sunde. Fram til 1955 bodde Ivar Medaas i Alversund, men flyttet så til Oslo. Fem år senere debuterte han hos Jens Book-Jenssen og arbeidet deretter på Chat Noir i fire år, og så på ABC Teatret og Oslo Nye Teater, ett år på hvert sted. Han spilte rollen som den halvsprø politmesteren som hadde ansvaret for en veipost ute på bygda, i fra 1969. Han portretterte en skrulling som hoppet rundt på ett ben og glad-skjøt i taket med haglen sin. I 1981 var Medaas igjen fremme i media da gruppen Prima Vera laget en parodi på den populære sangen fra samme år, «Bette Davis Eyes» av Kim Carnes, kalt «Ivar Medaas øyne». Prima Vera fikk gjennomgå rettslig, og Medaas krevde 25 000 kroner i erstatning. Foruten «Dar kjem dampen» huskes han for viser som «Draumen om fred» («Last Night I Had the Strangest Dream», «I natt jag drömde»), «Sildefiske på Dogger bank», «Eg hadde ein gong ein båt» og «Når eg er 67» («When I'm Sixty-Four», opprinnelig en Beatles-låt). Ivar Medaas gav også ut en plate med tekster av Herbjørn Sørebø, og samarbeidet med blant andre Lillebjørn Nilsen, Ove Thue, Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen. Han fikk Gammleng-prisen i klassen veteran i 2001. Medaas fikk hjerneslag i 1995, og ble sittende i rullestol resten av livet. Windsor and Maidenhead. Windsor and Maidenhead (fullt navn Royal Borough of Windsor and Maidenhead) er en enhetlig myndighet i det seremonielle grevskapet Berkshire. Det fikk denne statusen 1. april 1998. Distriktet ble opprettet 1974 ved at det kongelige distriktet New Windsor ble slått sammen med bydistriktene Maidenhead og Eton samt landdistriktene Cookham og Eton (delvis). Eton (England). Eton er en by i den enhetlige myndigheten Windsor and Maidenhead i Berkshire, England. Den er mest kjent for den eksklusive privatskolen Eton College. Eton ligger tett inntil Windsor, og de to byene er forbundet med Windsorbroen over Themsen. Broen var tidligere åpen for biltrafikk, men er nå en gangvei mellom sentrum i Windsor og hovedgaten i Eton. Byen hørte tidligere til Buckinghamshire. Eton College. Eton College er en privatskole (engelsk "public school") i den engelske byen Eton, vest for London. Den eksklusive skolen er for gutter i alderen 13–18 år, det vil si ungdoms- og videregående trinn. Det er omkring 1200 elever. En liten andel særlig begavede elever med såkalt "King's Scholarship" får dekket noe av studieavgiftene, men de fleste betaler omkring 23 000 pund i året. Til gjengjeld får de svært gode bo- og læreforhold. Som på de fleste "public schools" er gjennomsnittskarakterene veldig gode. Skolen er kjent for sine tidligere elever, "Old Etonians". Eton College har ikke minst vært populær i kongefamilien, og nitten britiske statsministre har vært elever der. Det er også mange "Old Etonians" i det britiske forsvaret. Et annet særpreg ved skolen er de gammeldagse tradisjonene som holdes i hevd. Dette inkluderer en uniform som består av kjole og hvitt og smalstripede bukser. Uniformen ble først brukt under sørgeperioden etter Georg III, og brukes nå i skoletiden. Det finnes også en rekke slanguttrykk som har sitt opphav fra Eton, og som brukes i de øvre samfunnslag. I den politiske retorikken, særlig i Labour-kretser, kan det derimot brukes mot gamle Eton-elever at de har studert der. Blant den jevne engelskmann oppfattes Eton som en snobbeskole, og Tory-politikere med bakgrunn fra skolen har ikke alltid appellert til velgerne. Derfor har også det konservative partiet partiet selv ved flere anledninger satset på mer folkelige kandidater. Historie. "King's College of Our Lady of Eton" ble grunnlagt av Henrik VI i 1440. Formålet var å gi gratis utdannelse til 70 fattige studenter, som senere skulle studere videre ved King's College i Cambridge, grunnlagt av samme konge året etter. Omkring halvparten av den første staben, samt den første rektoren, ble overført fra William av Wykehams Winchester College. Denne skolen var modell for Eton. Nicholas Udall, rektor fra 1534 til 1541, er kjent som den første person som ble fengslet for brudd på "Buggery Act" av 1533, en lov mot homoseksuell omgang. I det 17. århundre var den ikke lenger en skole bare for utvalgte studenter, og det ble populært blant rike familier å sende sønner dit. Det er hevdet at hertugen av Wellington en gang sa at «slaget ved Waterloo ble vunnet på Etons spilleplasser». Det er tvilsomt om han virkelig sa dette, for skolen hadde ingen spilleplasser eller organiserte idrettsaktiviteter da han gikk der på slutten av 1700-tallet. Han likte seg heller ikke særlig godt som elev der, men besøkte senere i livet skolen flere ganger, og var meget populær blant elever og stab. Form (musikk). Musikkformene kan ikke ordnes etter et strengt hierarki, ofte kombineres forskjellige former, som her "ballett". Maidenhead. Maidenhead er en by i Berkshire, England. Den er administrasjonssenter for den enhetlige myndigheten Windsor and Maidenhead. Byen ligger ved Themsens vestbredd. Navnet kommer fra et verft som ble anlagt ved Themsen i 1287. Like utenfor byen ligger landsbyene Taplow, Cookhams (Cookham Village, Cookham Rise og Cookham Dean) og Holyport. Great Western Railway går gjennom byen, og gir via Maidenhead stasjon, gode forbindelser til London og andre steder. Jernbanebroen ble bygget av Isambard Kingdom Brunel, og er kjent for sine buer murt med flate teglsteiner Maidenhead ligger i et område lands motorveien M4 som kalles "Silicon Corridor", hvor en rekke høyteknologiske bedrifter har etablert seg. Mange av innbyggerne pendler til London, Slough eller Reading. Bynavnet er kjent for radioamatører fra begrepet Maidenhead Locator System, en standard for lokalisering av posisjoner. Standarden ble vedtatt på en konferanse i byen i 1980. Taplow. Taplow er en landsby i Buckinghamshire, England, i nærheten av Maidenhead. Landsbyen er et verdslig sogn. Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr "Tæppas høyde". I "Domesday Book" er landsbyen skrevet inn som "Thapeslau". I utkanten av landsbyen ligger Taplow Court, en herregård som nå er hovedkvarter for den engelske avdelingen av den buddhistiske organisasjonen Soka Gakkai International. I 1883 ble det man mente kunne være en angelsaksisk gravhaug åpnet rett utenfor herregården. Det viste seg at det var en grav, og funnene var de rikeste fra denne perioden av Englands historie inntil utgravningen ved Sutton Hoo i 1939. Det ligger også en annen herregård i Taplow, Cliveden, som eies av National Trust. White Waltham. White Waltham er en landsby i Berkshire, omkring 3 km vest for Maidenhead. Rett utenfor landsbyen ligger Maidenhead flyplass, som opprinnelig var flyplassen til flyprodusenten de Havilland. Den ble opprettet i 1920-årene. Under andre verdenskrig ble den brukt av transportreserven. Flyplassen er nå i privat eie, og er hjemsted for West London Aero Club. Den skal være den største gressbelagte flyplassen i Europe, med tre rullebaner. Prins Philip, dronning Elisabeth IIs gemal, lærte å fly der. Ashbykanalen. Ashbykanalen (fullt navn Ashby-de-la-Zouch Canal) er en kanal i England, mellom Bedworth i Warwickshire og Snarestone i Leicestershire. Den er omkring 35 km lang. Tidligere gikk den omtrent 13 km lenger, til Moira rett utenfor byen Ashby-de-la-Zouch. Kanalen er knyttet til Coventrykanalen rett utenfor Bedworth. Den går så omkring 11 km nordover, og gjennom byen Hinckley. Deretter går den videre omkring 24 km gjennom landsbygd inntil den når Snarestone. Kanalen ble åpnet i 1804. Formålet var å frakte kull fra Leicestershire, men kanalen gikk ikke med overskudd. I 1846 ble den kjøpt av jernbaneselskapet Midland Railway for 110 000 pund. Da eierne hadde investert 184 000 pund på konstruksjonen, og deretter hadde gått med underskudd, tapte de svært mye på kanalen. Den ble ikke vedlikeholdt av de nye eierne, som nok kjøpte den først og fremst for å bli kvitt en av jernbanens konkurrenter. Under første verdenskrig ble den brukt til å frakte kull for å tilfredsstille krigstidens behov. I 1918 ble det et større brudd på den siste strekningen, og kanalen ble derfor oppgitt mellom Snarestone og Ashby. Ytterligere en strekning i nordenden ble stengt av nye eiere, også et jernbaneselskap, i 1944, og i 1966 ble enda mer av kanalen stengt på grunn av utglidninger som truet sikkerheten. Det er ikke lenger gruveindustri i området, men det er planer om å gjenåpne kanalen fram til Moira, slik at den kan brukes av ferierende. Et kort stykke er allerede åpnet. Men da hovedveien A46 er krysser kanalen på et sted er det tvilsomt om man kan åpne hele kanalen i overskuelig framtid. Hinckley. Hinckley er en by i det sørvestlige Leicestershire, England. Den er administrasjonssenter for distriktet Hinckley and Bosworth, og har 43 246 innbyggere (2001). Byen ligger ved motorveiene M69 og M1. Tradisjonelt har byen vært et sentrum for strømpeproduksjon. Motorsykkelprodusenten Triumph har også etablert seg der. Ashbykanalen renner gjennom byen. Byens fotballag er Hinckley United, som ble grunnlagt i 1997 da de to lagene Hinckley Town og Hinckley Athletic slo seg sammen. Like ved byen ligger stedet hvor slaget ved Bosworth ble utkjempet. Byen er nevnt i William Shakespeares stykke "Henrik IV" (del 2, akt 5, scene I). M69 (motorvei). M69 går i nordvestlig retning hele veien. M069 Hinckley and Bosworth. Hinckley and Bosworth er et distrikt i det sørvestlige Leicestershire i England. Den eneste byen, som er administrasjonssenter, er Hinckley. Det er en rekke landsbyer, hvorav de fleste utgjør verdslige sogn. Distriktet ble opprettet i 1974 da Hinckley ble slått sammen med mesteparten av Bosworth landdistrikt. Market Bosworth. Market Bosworth er en stor landsby i Leicestershire, England. Den er mest kjent for at slaget ved Bosworth, det siste slaget i rosenes krig, ble utkjempet like ved. Landsbyen har en stor park, en marina som er i vekst, golfbane og flere turistattraksjoner. Turistnæringen har blitt en stadig viktigere inntektskilde. Fallout. "Fallout: A Post Nuclear Role Playing Game" er det første spillet i Falloutserien, utviklet og utgitt av Interplay i 1997. Spillet skulle egentlig bruke Steve Jackson Games sitt GURPS system, men avtalen falt gjennom, sannsynligvis da Steve Jackson så hvor voldelig spillet var. "Fallout" blir sett på som ett slags "etterkommerspill" av CRPG sitt "Wasteland" fra 1987. Det er noen få referanser til dette spillet i "Fallout" som hardbarka fans vil merke ganske kjapt. Attributes. Fallout bruker et Character Creation System som har fått navnet SPECIAL. SPECIAL er et akronym, og står for Strength, Perception, Endurance, Charisma, Intelligence, Agility og Luck. Dette er de syv grunnleggende attributene i spillet. De brukes til å bestemme hvilke ferdigheter og perks figuren din får. Ferdigheter. Det finnes 18 forskjellige skills i Fallout, rangert fra 0 til 200 %. Startverdiene for disse ferdigheten når man begynner spillet, på level 1, avgjøres i henhold til hvordan du fordelte dine poeng under SPECIAL, men størsteparten av ferdighetene havner nok under 0 til 50 %. Hver gang spilleren går opp ett nivå, får han "skill points", eller ferdighetspoeng, som han kan bruke for å forbedre sine ferdigheter. Antallet poeng han får er 5 poeng + det dobbelte av hans Intelligence. Spilleren kan velge å "tagge" tre av de atten ferdighetene, og disse vil forbedres dobbelt så raskt som de andre. Bøker funnet i spillverdenen kan også forbedre noen av ferdighetene permanent, men disse bøkene er meget sjelden tidlig i spillet. Etter en ferdighet har nådd en grense, kan man ikke forbedre denne ferdigheten gjennom bøker lenger. Noen NPCer kan også forbedre ferdighetene gjennom trening. Hvor høyt en ferdighet kan nå, påvirkes av spillerens attributer – en spiller med lav Intelligence greier ikke å få Science så høyt som en spiller med høy Intelligence. Noen ferdigheter kan også forbedres ved å utruste seg selv med enkelte gjenstander. Det finnes også stimulerende middel som en kan konsumere som kan øke ferdighetene for en periode. Disse kan også slå tilbake gjennom avhengighet. Ettersom ferdigheter stiger i grad, vil det koste flere ferdighetspoeng å oppgradere disse. Traits og Perks. Når man lager en figur, kan spilleren velge mellom to valgfrie traits for sin figur. Dette er spesielle bakgrunnshistorier for figuren. Disse har stor effekt på spillet. De inneholder vanligvis en positiv og en negativ effekt. Man finner dem under "Perks" i menyen. Når man har valgt et Kjennetegn, er det umulig å endre, med unntak om man tar en Perk ved navn "Mutate", som lar en endre Kjennetegn EN gang. Perks er spesielle elementer i levelling-systemet. Hver tredje level, (eller fjerde om figuren har valgt "Skilled" Kjennetegnet) får spilleren velge en Perk. Disse gir spesielle effekter, som man ikke kan få ved å bare levle opp figuren, som for eksempel å la spilleren gjøre mer pr. runde. I motsetning til Kjennetegn har Perks bare positive effekter. Setting. Spillet er satt i en post-apokalyptisk verden, som en følge av The Great War, en atomkrig som varte i to timer den 23. oktober 2077. Før denne krigen fant Ressource Wars sted, og det var i denne perioden at Forente Nasjoner ble oppløst, samt at en pest sveipet over Amerika og gjorde folket der paranoide. Canada ble også angrepet av Amerika. Spillet finner sted i California, 2161. Spilleren begynner i Hvelv 13, hvor han får i oppdrag å finne en erstatning for hvelvets ødelagte vannchip, en maskin som har som oppgave å rense drikkevannet. Overseeren i hvelvet gir spilleren en PIPBoy 2000, som følger med på kartet, quests og diverse aspekter ved spillet. Hovedperson. Spilleren, eller hovedpersonen, i "Fallout" er en innbygger i et statsbygd Hvelv, Hvelv nummer 13. I senere spill blir hovedpersonen referert til som the Vault Dweller. Hovedpersonen er basert på SPECIAL-systemet, som ble laget spesielt for Fallout-serien, og brukes i oppføleger også. Rekrutterbare Spillere. I "Fallout" kan man finne en del forskjellige NPCer som kan hjelpe hovedpersonen gjennom verdenen. Mens det i senere spill i serien er satt grense på hvor mange du kan få hjelp av om gangen, finnes det ingen grense i "Fallout". Det eneste man kan endre med en NPC i "Fallout" er våpenene, mens alle andre statistikker forblir de samme. Historie. Spilleren har 150 dager på seg til å finne Vannchipen, og redde Hvelv 13 fra tørke. Denne grensen på 150 dager kan bli utsatt med 100 dager om spilleren inngår en avtale med handelsmennene i The Hub, om å sende vann til Hvelv 13. Etter å returnere med vannchipen, får spilleren i oppgave å stoppe en hær av mutanter, ledet av en mutant kjent som the Master (tidligere Richard Grey). Master har funnet et virus fra før krigen, Forced Evolutionary Virus eller F.E.V., for å mutere menneskeheten til Supermutanter, og samle dem i det han kaller en perfekt verden, "Unity" (samhold). Spilleren må drepe ham og sprenge militærbasen Mariposa Military Base, hvor viruset er lagret, og dermed stanse invasjonen før den begynner. Om spilleren ikke gjør begge disse oppdragene innen 500 dager, vil mutanthæren finne Hvelv 13, og invadere hvelvet. Dette gjør at spillet slutter. Spillet slutter etter 400 dager, om spilleren har avtalt med handelsmennene i The Hub, og dermed gitt bort hvelvets beliggenhet. Man får se en kort filmscene der man ser mutanthæren ta over Hvelv 13, noe man også får se om spilleren går med på å bli med i hæren. I patchen til versjon 1.1 er tidsfristen for mutanthærens invasjon fjernet, noe som gir spilleren mulighet til å utforske mer. Spilleren kan drepe the Master eller sprenge militærbasen i hvilken som helst rekkefølge. Når begge disse oppgavene er utført, sendes man direkte til ett filmklipp hvor spilleren har returnert til Hvelv 13. Her blir han fortalt at Spilleren har endret for mye, og at hans tilbakekomst ville hatt en negativ påvirkning for innbyggerne i Hvelv 13. Istedenfor å få noen betaling eller lignende for å ha gjort det han gjorde, forteller Overseeren ham at han blir forvist til ørkenen, for hvelvets beste. Det finnes en alternativ avslutning, (vises kun om spilleren tok Bloody Mess som trait, eller har meget negativ karma), hvor hovedpersonen skyter tilsynsmannen med en håndpistol etter å ha blitt fortalt at han er forvist. Hvelv 13. Vault 13 er Vault Dweller sitt hjemsted. Den første questen man får i spillet går ut på å finne en ny vannchip til Hvelv 13. Ingen av innbyggerne får gå ut av hvelvet, takket være hvelvets tilsynsmann, som vil beskytte innbyggerne. Hvelv 13 befinner seg sannsynligvis under Mt. Whitney, ettersom at det ligger omtrentlig i samme området. Hvelv 13 kan også referere til Indian Wells Valley, ettersom at illustrasjonene i spillet ligner meget, og det går rykter om at det ligger en base begravd under fjellet. Hvelv 15. Hvelv 15 var en gang bebodd av enorme folkemasser, alle av forskjellige ideologier og kulturer. Overbefolkningen og forskjellen i kulturer førte til at fire forskjellige grupper forlot hvelvet. Tre av disse dannet raider grupper, the Khans, the Vipers og the Jackals. Den fjerde bosatte seg i Shady Sands. Hvelv 15 er nå kun bebodd av muterte dyr. Dette er (sannsynligvis) det første stedet spilleren leter etter en ny vannchip, selv om denne ikke befinner seg her. Shady Sands. En av de tidligere gruppene av innbyggere i Hvelv 15 grunnla en liten by mellom Hvelv 13 og Hvelv 15. Shady Sands ledes av Aradesh, som spør Vault Dweller om å hjelpe dem ved å fjerne en trussel, bestående av Radscorpions rundt byen. I denne byen kan spilleren rekruttere Ian, en bereist mann som kan håndtere et våpen. Man kan også "rekruttere" Aradesh sin datter, ved aldri å returnere henne etter å reddet henne fra kidnapping. En stor stein i midten av byen har inskripsjonen "In remind of hope and peace" (I minne om håp og fred). Khans Raider Camp. En gruppe raiders kjent som the Khans, under ledelsen av Garl, satt opp leir nær Shady Sands. Tandi, Aradesh sin datter, kidnappes hit, og Vault Dweller får i oppgave å redde henne. Junktown. Junktown er omgitt av hauger med ødelagte biler, og drives av butikkeieren Killian Darkwater, som også er sheriff og barnebarnet av byens grunnlegger. Porten inn til Junktown er stengt om natten, og det er kun lov å trekke våpen i selvforsvar. Gizmo – eieren av kasinoet i byen – vil ha Killian død, fordi han ødelegger for kasinoet hans. Spilleren kan velge mellom å hjelpe Killian og Gizmo. Her kan man også rekruttere Tycho, en ranger, og Dogmeat, en villhund, til laget sitt. Junktown ligger muligens i Mojave, en liten by hvor Highway 58 og 14 møtes i Southern California, også kjent for å være det originale utskytningsstedet for testturene til Spaceship One (selv om dette skjedde etter at spillet ble laget). Hub. The Hub er den byen i spillet med flest quests. Det er også en meget kommersiell by. Den er delt inn i flere distrikter. Hver enkelt kontrollert av en sterk gruppe mennesker: "Water Merchants", the "Crimson Caravan" og the "Far Go Traders". I denne byen kan spilleren sende vannforhandlere til Hvelv 13, og dermed øke tidsfristen for å finne vannchipen. Stedet the Hub ligger på kan være omtrent hvor Lancaster i California ligger. Necropolis. En by, muligens bygd på ruinene av Barstow. Kan også være i nærheten av Hesperia/Victorville. Necropolis er overtatt av Ghouls, og er restene etter Hvelv 12. Hvelv 12 ble designet av Enclave, med den hensikt at døren ikke skulle stenges helt, noe som førte til at beboerene ble utsatt for store mengder radioaktivitet, og dermed muterte. Ghoulene deles inn i tre grupper, de som bor på overflaten, Glowing Ones, som er sterkt radioaktive ghouls og utstøtte blant sine egne, og de som bor i kloakken, i undergrunnen. Det er også her spilleren finner vannchipen, mens han observerer et angrep av supermutanter, som kan bli potensielt farlig for menneskeheten. Boneyard. The Boneyard, også kjent som The Angel's Boneyard, er det som er igjen av Los Angeles. Dette er sannsynligvis en av de byene spilleren besøker sist, og får oppgraderinger for sluttspillsustyr, som Turbo Plasma Rifle og Hardened Power Armor. Man kan også rekruttere Katja her. Lost Hills Bunker. Brotherhood of Steel, en organisasjon som har sine røtter i et forskersamfunn sponset av det amerikanske militæret og stat, sitt hovedkvarter. Består av fire nivåer under bakken, med 1 nærmest overflaten og 4 nederst. The Glow. The Glow er de radioaktive ruinene etter West Tek Research Facility. I tillegg til å være stedet de eksperimenterte i laser- og plasmavåpen, var det her de utviklet FEV og Power Armor. The Glow blir styrt av datamaskinen ZAX. Spilleren får i oppgave av Brotherhood of Steel å hente en holodisk som er igjen etter en død Brotherhood-soldat. Det vanskelige med oppgaven er at The Glow er veldig radioaktiv, og spilleren må konsumere masse anti-radioaktivitetsdop for å overleve. Mariposa Military Base. Forsøk på FEV, som ble utviklet på West Tek Research Facility, ble utført her. Dette er hvor nye Super-Mutanter blir laget. The Cathedral. The Cathedral er stedet man finner Children of the Cathedral, en fasade for å dekke over planene til Master. Under katedralen ligger det et hemmelig hvelv, hvor man finner Master. Utviklere. Utviklerene av Fallout bestod av nesten 100 medlemmer, mange av disse kunstnere. Mesteparten av teamet ble oppløst etter "Fallout", men omtrent en tredjedel grunnla da Interplays Black Isle, som utviklet "Fallout 2". Noen gikk videre til å jobbe på andre prosjekter, og mange viktige medlemmer gikk ut av Interplay for å grunnlegge Troika Games. Internasjonale versjoner. I enkelte internasjonale versjoner ble spillet sensurert, blant annet med fjerning av barn fra spillet i Europeiske versjoner (Tyskland og England). Dette var sannsynligvis for å fjerne muligheten å drepe et barn, selv om dette ikke ble fremmet i spillet. I spillet oppfordres en til å "ikke" drepe barn, men det er likevel mulig. Konsekvensene for å drepe et barn er uvennlige NPCer, Dusørjegere som angriper spilleren regelmessig, og forskjellige NPCer som nekter å bli med på spillerens lag. I tillegg til å være en stor frustrasjon for mange spillere, skapte dette mange bugs i spillet. En patch laget av fans gjeninnførte barn, og fjernet dermed både bugs og sensur. Tilgjengelighet. Boksutgaver av spillet er tilgjengelig fra tid til annen. Disse består vanligvis av "Fallout", "Fallout 2" og "Fallout Tactics". Det kan også lastes ned av gold members på GameTap, og kan kjøpes for 6 dollar på GOG.com. Melton. Melton er et distrikt i det nordøstlige Leicestershire, England. Det har navn etter administrasjonsbyen, Melton Mowbray. I tillegg til denne byen har det en rekke verdslige sogn. Distriktet ble opprettet i 1974, ved at Melton Mowbray ble slått sammen med Melton and Belvoir landdistrikt. Melton Mowbray. Melton Mowbray (ofte kalt bare Melton) er administrasjonsbyen i distriktet Melton i Leicestershire, England. Byen er best kjent for sine særegne paier med svinekjøtt, men også for Meltonstoff, som først er nevnt i 1823. Det er et tettvevd ullstoff som er valket slik at det blir mykt, og ofte brukes til ytterjakker. Stoffet likner myk vadmel. En kjent episode fra byens historie har gitt opphav til et uttrykk; I 1837, da et jaktlag ledet av markien av Waterford feiret jaktlykken, malte den kraftig berusede markien bokstavelig talt flere bygninger i Melton Mowbray røde. Dermed ble «å male byen rød» et uttrykk for å feste skikkelig. St. Mary's Church fra det 13. århundre er den største sognekirken i Leicestershire. Den har et flott orgel, og det holdes orgelkonserter to ganger hver måned. Blant tidligere organister i kirken finner man Sir Malcolm Sargent. Byens museum, "Melton Carnegie Museum", har blant annet en rekke malerier med jakt- og sportsmotiver, og en tohodet kalv. Melton Country Park er et stort turterreng med en innsjø, nær byens sentrum. I tillegg til pikniksteder, naturstier og lekeområder for barn finnes det et besøkssenter hvor det er utstilt arkeologiske funn fra området. Bottesford (Leicestershire). Bottesford er en by i Leicestershire, England, omkring 24 km vest for Nottingham. Den hadde ved folketellingen i 2001 3 436 innbyggere. Kirken St. Mary the Virgin er kjent for sine åtte klokker, hvorav den eldste er fra det 15. århundre. I 2004 startet en kampanje for å restaurere dem, etter at de hadde vært uten større vedlikeholdsarbeider siden 1927. Granthamkanalen går gjennom byen, og det er anlagt en turvei langs den. Støv på hjernen. "Støv på hjernen" er en norsk film fra 1959 bygget på Eva Ramms suksessroman "Med støv på hjernen". Filmen er produsert av Contact Film A/S og regissert av Øyvind Vennerød, manus ved Jørn Ording og Øyvind Vennerød. Den hadde premiere 16. august 1959. Dansk versjon (1961). I 1961 ble det laget en dansk film basert på den norske filmen fra 1959. Også den danske filmen hadde tittelen «Støv på hjernen». Det danske manuskriptet tok utgangspunkt i Eva Ramms og Øyvind Vennerøds arbeid, bearbeidet av Aage Stentoft og Arvid Müller. Regien på den danske filmen var ved Poul Bang, og Dirch Passer og Helle Virkner spilte to av de mest sentrale rollene. KGaA. KGaA er en forkortelse for det tyske "Kommanditgesellschaft auf Aktien", det vil si «kommandittselskap på aksjer». KGaA er en mellomform mellom aksjeselskap (AG) og kommandittselskap (KG). Det er den ene formen for kapitalselskap; de andre er AG og GmbH. Nørholm. Nørholm, også kalt Nørholmen, er en herregård i Grimstad, i familien Hamsuns eie fra 1918. Gården har matrikkelbetegnelse gnr. 182, bnr. 1, og er på ca. 1 850 dekar. Knut Hamsun erhvervet gården, og Nobelprisen gjorde det mulig for ham å gjøre den til et mønsterbruk, og ombygge og utvide hovedbygningen fra 1830 i klassistisk stil. Hamsun foretok omfattende oppdyrking av tidligere skogsmark og bygget et nett av driftsveier. Hamsun ønsket å dyrke jorden slik som Isak Sellanrå i "Markens Grøde" som kom ut i 1917. Gården tilhører idag dikterens barnebarn Victoria Hamsun. Eiendommen forvaltes i samarbeid med Stiftelsen Nørholm og Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring. Nørholm er en gammel adelig setegård, og navnet synes å være påvirket av dansk. Gården hadde antagelig opprinnelig navnet Narholmen. Ifølge «Norske Gårdsnavne» av Rygh er første ledd i daglignavnet rimeligvis en form av knarr, som ble til Nør da gården ble setegard for danske adelsmenn. Det er lange tradisjoner for båtbygging i Landvik og Eide, og at navnet tidligere refererte til vikingenes handelsbåt, knarren, er ikke usannsynlig.I siste halvdel av det 16. århundre eides Nørholm lenge av den danske adelmann Pros Lauritssøn av Hørbyslekten, lensherre i Nedenes 1565-71. Han kalte seg gjerne «til Nørholm». Gården gikk i arv til hans svigersønn, den frisiske adelsmannen Knut Knutsøn. Han drev stor trelasthandel, og det er rimelig at han også solgte trelast fra Nørholm, som lå med sin skog like ned til sjøen og i et strøk som var meget søkt av utenlandske trelastkjøpere. I 1680 ble Samuel Lauritzen, sønn av sogneprest i Vestre Moland Lauritz Nilsen, eier av Nørholm. Og så var det slutt med Nørholms privilegium som sådegård. Han var en driftig og dyktig mann som arbeidet seg fram til stor velstand og ble sognets mektigste mann. Han la under seg en rekke gårder i Eide. Ved siden av sitt gårdsbruk drev han også skipsbygging, rederi, mølle og sagbruk. Samuel Lauritzen giftet seg i 1644 med Maren Nielsdatter, datterdatter av Helvig Nielsdatter Skade og Jacob Friis. Helvig Nielsdatter Skade var dansk, men man kan følge hennes aner like tilbake til Ulvhild Olavsdatter, datter av vår mest kjente Olav, Hellig Olav. Nørholm eller Nørholmen kom i 1749 i den gamle Tjorefamiliens eie gjennom ekteskapet mellom Marie Kristine Sørensdatter Nørholmen (oldebarn av Samuel Lauritzen) og Tellef Nielsen Tjore. Plebeier. Plebeier (fork. "plebs") var i antikkens Rom en betegnelse på en borger som hadde svært begrenset anledning til å delta i politisk og militært samfunnsliv (motsatt: patrisier). Det er også brukt som betegnelse av borger av lav sosial rang. Etter reformen "Lex Licinia Sextia" i 367 f.Kr. kunne plebeierne bli konsuler. Etter dette vedtaket ble store deler av forskjellene mellom plebeierne og patrisierne visket ut, og begge klassene ble da betraktet som "nobiliteten" i staten. ZDF. ZDF (Zweites Deutsches Fernsehen) er en tysk fjernsynskanal. Kanalen ble grunnlagt i 1964 i konkurranse til ARD (Erstes Deutsches Fernsehen). Kanalen har hovedkvarter i Mainz på Lerchenberg. ZDF er også ansvarlig for den tysk-sveitsisk-østerrikske kulturkanalen 3sat og for den tyske barnekanalen KiKa. Patrisier. Patrisier er et begrep med to betydninger, dels brukes det i sin opprinnelige betydning om medlemmene av det gamle romerske aristokrati, og dels brukes det om en samfunnsklasse i europeiske land fra høymiddelalderen til tidlig moderne tid, evt. som en bred betegnelse for adel og høyborgerskap i mange land. Antikkens Roma. Begrepet patrisier kommer fra latin "patricius" (flertall "patricii"), som igjen kommer av "patrēs", som er flertall av "pater" («far»). "Pater" var en av flere betegnelser som ble brukt om de opprinnelige medlemmene av det romerske senatet. I den tidlige romerske republikken utgjorde patrisierne den ledende samfunnsklassen, og hadde enerett til mange av de fremste vervene i staten, f.eks. enerett til å være prester. Historikeren Richard Mitchell mener at patrisierfamiliene opprinnelig var de som var prester, og at det gamle senatet, som bestod av patrisiere, var en religiøs institusjon. De som ikke var patrisiere ble kalt plebeiere. Etterhvert samlet også plebeiere betydelig rikdom og innflytelse, og dette førte til at patrisiernes innflytelse ble svekket. Europa etter romersk tid. I høymiddelalderen ble betegnelsen patrisier tatt i bruk i flere italienske bystater om statenes ledende slekter, eksempelvis Venezia, Firenze og Genova. En tilsvarende samfunnsklasse oppstod i mange andre bystater i det tysk-romerske rike, eksempelvis Bern, Basel, Zürich, Frankfurt am Main, Augsburg m.fl. Disse statene ble kjennetegnet av et fravær av landbasert adel, og statenes ledende skikt baserte isteden sin velstand på handel. Gjennom sine seter i byenes råd, og senere, senater, dominerte de byene. Byene kunne ha forfatninger som gav patrisiernes en privilegert politisk stilling. Patrisiernes stilling varierte likevel betydelig med tid og sted. Selve ordet patrisier ble ikke nødvendigvis brukt; i høymiddelalderen ble patrisierne i de tyske byene gjerne bare kalt «slekter», og ordet patrisier kom først i bruk under renessansen. Begrepet patrisiere ble brukt om en sosial gruppe, dels økonomisk, dels kulturell, i mange europeiske land frem til slutten av 1800-tallet eller begynnelsen av 1900-tallet. Det er i moderne tid også et generelt begrep for «velstående byborger av gammel familie». Davis Cup. Davis Cup er en internasjonal tennisturnering for herrelandslag. Davis Cup er verdens største lagturnering innen herretennis. Kvinnetennisen har en tilsvarende turnering i Fed Cup. Davis Cup ble grunnlagt av Dwight F. Davis, og ble spilt første gang i 1900. USA og Australia har flest seire gjennom turneringens historie. Et møte mellom to landslag starter med to singlekamper fredagen, en doublekamp lørdagen, og to avsluttende singlekamper søndagen. Hver match spilles i fem sett. Fed Cup. Fed Cup (inntil 1995 Federation Cup) er den viktigste tennisturneringen for damelandslag. Den tilsvarer herrenes Davis Cup. Turneringen er blitt arrangert hvert år siden 1963. Glenfield (England). Glenfield er administrasjonsbyen i Leicestershire, England. Byen er en forstad til Leicester, men tilhører distriktet Blaby. Det er omkring 10 000 innbyggere (2004). Byen har som verdslig sogn også et visst selvstyre innenfor distriktet. Byen ligger omkring 5 km vest for Leicester, ved motorveien M1. Det meste av bebyggelsen er moderne, fra mellom 1920 og 1960. Siden har også en ny bydel blitt anlagt på en tidligere golfbane. Byen er vertskap for grevskapsadministrasjonen, grevskapets brann- og redningstjeneste og Glenfield sykehus. Blaby (distrikt). Blaby er et administrativt distrikt i Leicestershire, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Blaby, og inkluderer grevskapets administrasjonsby, Glenfield. Store deler av distriktet er del av Leicester byområde, men administreres allikevel separat. En rekke byer og landsbyer utgjør verdslige sogn. Blaby. Blaby er en landsby i det engelske grevskapet Leicestershire om lag 8 km sør for Leicester sentrum (og nesten nøyaktig i sentrum av grevskapet) med en befolkning på ca. 6240 (tall fra 2001). Landsbyen har få bygninger av særlig historisk eller arkitektonisk interesse, men i den historiske delen av Blaby finner man blant annet "The Baker's Arms", en pub fra 1485, og dermed Storbritannias nest eldste (etter 'The Trip to Jerusalem' i Nottingham). Ellers er 'nye' Blaby en moderne landsby, der de fleste servicetilbudene ligger langs A426 mellom Leicester i nord og Lutterworth i sør. Kjøpesenteret Fosse Park og motorveiene M1 og M69 ligger bare få kilometer unna. Byen gir navn til, og er administrasjonssenter for, distriktet Blaby og valgkretsen Blaby, som tidligere finansminister Nigel Lawson representerte mellom 1974 og 1992. Kapitulasjonsavtalen 1940. Kapitulasjonsavtalen 1940 mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Før regjeringen forlot Norge den 7. juni ga de forsvarssjef generalmajor Otto Ruge fullmakt til å forhandle med tyskerne om å innstille den militære kampen om Norge. Regjeringen begrunnet behovet for en formell kapitulasjonsavtale med ønsket om å spare Troms og Finnmark for krigsødeleggelser, ettersom disse fylkene var de eneste i Norge som tyskerne ennå ikke hadde erobret. De presiserte samtidig at Norge som stat ville fortsette krigen mot Tyskland, men fra utlandet. Kapitulasjonsavtalen ble inngått og undertegnet i Trondheim av oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen fra norsk side og oberst Erich Buschenhagen fra tysk side. På samme tid undertegnet oberstløytnant Harald Wrede Holm en kapitulasjonsavtale for 6. divisjon i Narvik, med generalløytnant Eduard Dietl som tyskernes representant. 6. divisjon var på dette stadiet den eneste norske avdelingen som fortsatt var engasjert i kamper mot den tyske invasjonsmakten. Spørsmålet om hvorvidt Norge ved kapitulasjonen fortsatt var i krig med Tyskland ble likevel gjort til et tema i rettssaken mot Ragnar Skancke i 1947-48 under landssvikoppgjøret. Forsvarersiden prosederte på at kapitulasjonen i 1940 hadde vært total, hvorfor de ikke kunne dømmes for bistand til fienden ettersom Norge ikke lenger var i krig. I denne sammenhengen ble kapitulasjonsavtalen bragt inn som sannhetsbevis. Denne tolkningen av avtalen ble særlig begrunnet med at det i den tyske teksten henvises til «die gesamten norwegischen Streitkräfte» og at dette måtte forstås som «de samlede» stridskreftene (underforstått nasjonen Norges stridskrefter), ikke «samtlige» stridskrefter (som ville vært naturlig å bruke om 6. divisjon, som det henvises til i avtalens første avsnitt). Dette argumentet ikke tillagt noen vekt i rettsoppgjøret og ble endelig avvist av Høyesterett i en dom av 6. mars 1948. Den alminnelige oppfatningen dengang og nå, er at den slags detaljstudering av en militær avtale neppe kan ha hatt betydning for den enkeltes valg og handlinger. Debatten omkring avtalen bærer derimot karakter av at den er blitt et eksistensielt spørsmål, og debatten har fortsatt til dags dato. Regjeringen hadde altså ikke som intensjon hverken å gå av eller å oppgi kampen. Tyskerne var informert om dette, og det samme var folket, gjennom regjeringens proklamasjon. General Ruge hadde hverken autorisasjon eller konstitusjonell myndighet til å kapitulere på staten Norges vegne. Ruges forhandlere hadde et strengt begrenset mandat, og ingen myndighet til å gå ut over dette. På den andre siden kan det anføres at ifølge Landkrigsreglementet i Den fjerde Haag-konvensjon er det ikke partenes hensikter, men den faktiske situasjon som er avgjørende for å vurdere om et land er okkupert. Den tyske okkupasjonen av Norge var total. Dette ble også lagt til grunn av Høyesterettsjustitiarius Paal Berg da han i pakt med Landkrigsreglementet opprettet Administrasjonsrådet. Ideen om at okkupasjonen i Norge var partiell, finnes i Erik Solems bøker "Kommentar til landssvikanordningen" (1945) og "Landssvikloven" (1947). Kapitulasjonsavtalen i originaltekst. Alle de norske stridskrefter legger våpnene ned og forplikter seg til ikke å gripe til våpen igjen mot Det tyske Rike eller dets allierte så lenge den nå pågående krig varer. Den norske overkommando utleverer straks de tyske krigsfanger som er i dens varetekt samt en liste over tyske sårede og fanger som måtte være brakt ut av landet. Den tyske overkommando overtar oppsynet over de tyske og allierte sårede. Sykebehandlingen overtaes av ansvarlige norske institusjoner. Den norske overkommando sørger for at alle våpen legges ned og overleveres sammen med alle militære transportmidler til -lands og til-sjøs, forråd av ammunisjon, materiell, brenselsstoffer, smøreolje, bilringer og sprengstoffer i ubeskadiget stand. Forråd som ikke kan overleveres skal det gies en fullstendig fortegnelse over, likeledes over alle fartøyer over hundrede tonn. Den tyske overkommando forplikter seg til å frigi de transportmidler som er nødvendig for befolkningens forsyning, og over disse skal der settes opp en fullstendig og utvetydig liste. Efter utlevering av de tyske krigsfanger, samt våpen og militærutstyr, vil den tyske overkommando tillate offiserer og underoffiserer og menige som ikke er yrkesmilitære å vende tilbake til sine hjemsteder. Yrkesmilitære har valget mellom å gi sitt æresord og ikke mere å kjempe mot Det tyske Rike eller dets allierte i denne krig, eller ærefullt krigsfangenskap. Offiserene får beholde sine personlige våpen. Den norske overkommando skal straks gi den tyske overkommando en fullstendig fortegnelse over alle utførte kamphindre f.eks. land- og sjøminer, sperringer, forberedte sprengninger, også de som er utført av allierte tropper med skisse over hvor de ligger, samt en skisse over alle sambandsmidler (ledningsnett og radio m.v.). Den norske overkommando skal stille til rådighet for den tyske overkommando i dens område forhåndenværende fartøyer og andre redskaper som trenges til å fjerne kamphindre til-lands og til-sjøs som er nevnt i forrige avsnitt. Den norske overkommando sørger for at flyplassene Bardufoss og Skånland snarest settes i brukbar stand. Den norske overkommando skal videre straks avholde seg fra å bruke de forhåndenværende sambandsmidler til å kommunisere med utlandet, og sørge for at det heller ikke gjennom sivile myndigheter eller privatpersoner finner sted noen radio-, telefon- eller telegraf-korrespondanse med de stater som Det tyske Rike er i krig med. Grenseforbindelsene med Sverige og Finland opprettholdes i det omfang de økonomiske forhold krever det. På forlangende og mot vederlag stiller den norske overkommando til rådighet for den tyske overkommando sjøtransportmidler under sjøkyndig ledelse i nødvendig omfang for militærtransporter. Den demobilisering som allerede er innledet av den norske overkommando gjøres også gjeldende for de norske tropper i Finnmark. Bestemmelsen om å legge ned og avlevere våpen og utstyr, osv. gjelder i samme utstrekning for dem. Unntatt er to bataljoner og et batteri ved grensen i Øst-Finnmark. Inntil grensevakten er endelig ordnet skal disse som hittil ha vakten under befaling av fylkesmannen i Finnmark, under navn henholdsvis Grensevaktpolitibataljon og Grensevaktpolitibatteri. Den norske overkommando gir de ansvarlige myndigheter ordre til å imøtekomme de krav som den tyske krigsmakt måtte stille mht los-, sjømerke- eller fyrvesenet samt mht værvarsling for å beskytte Norge og å sikre skips- og luftfarten. Denne avtale trer i kraft øyeblikkelig. Den tyske sambandsoffiser ved den norske overkommando har fullmakt til å ordne detaljspørsmål i forbindelse med avtalen. Avtalen er utferdiget i fem tyske og fem norske eksemplarer. I tvisttilfelle legges den tyske tekst til grunn. For den tyske overkommando Buschenhagen (sign) Oberst i Generalstabe For den norske overkommando R.Roscher Nielsen (sign) Oberstløytnant i Generalstaben Die gesamte norwegische Streitkräfte legen die Waffen nieder, und werden sie während der Dauer des gegenwärtigen Krieges nicht wieder gegen das deutsche Reich oder dessen Verbündeten ergreifen. Das norwegische Oberkommando übergibt sogleich die in seinem Gewahrsam befindlichen deutsche Kriegsgefangenen sowie eine Liste über etwa abtransportierte Verwundete und Gefangene. Das deutsche Oberkommando übernimmt die Aufsicht über die deutsche und die alliierten Truppen entstammenden Verwundeten. Die ärztliche Betreuung übernehmen die zuständigen norwegischen Stellen. Das norwegische Oberkommando veranlasst die Niederlegung und Auslieferung aller vorhandenen Waffen, militärischen Fahrzeuge zu Lande und zu Wasser, der vorhandenen Vorräte und Munition, Geräte, Brennstoffen, Schmierstoffen, Bereifung und Sprengstoffen in unverzehrten Zustand. Bezüglich der vorhandenen Vorräte die nicht übergeben werden können, wird ein vollständiges Verzeichnis übergeben, desgleichen über alle schiffe über 100 Tonns. Das deutsche Oberkommando wird nach erfolgter Auslieferung der deutsche Kriegsgefangenen sowie der Waffen und weiterer Gegenstände, die Entlassung der nicht beruflich dienenden Offiziere, Unteroffiziere und Mannschaften in ihre Heimat bewilligen. Berufssoldaten haben die Wahl zwischen Abgabe ihres Ehrenworts in diesem Kriege nicht wieder gegen das deutsche Reich oder seine Verbündete die Waffen aufzunehmen, oder ehrenvolle Kriegsgefangenschaft. Den Offizieren verbleiben ihre persönlichen Waffen. Das norwegische Oberkommando wird dem deutschen Oberkommando umgehend ein vollständiges Verzeichnis aller angelegten Kampfhindernissen, z.B. Land- und Seeminen, Sperren, vorbereiteten Sprengungen einschliesslich der von alliierten Truppen hergestellten, mit Lageskizzen, sowie eine Skizze der sämtlichen vorhandenen Nachrichtenmittel/Draht, Funk u.s.w./übergeben. Das norwegische Oberkommando wird dem deutschen Oberkommando alle erforderlichen in seinem Bereich befindlichen Fahrzeuge und weiteren Raummittel zur Beseitigung der im vorigen Absatz bezeichneten Kampfhindernisse zu Lande und zu Wasser zur Verfügung stellen. Das norwegische Oberkommando wird für die alsbaldige Benutzbarkeit der Flugplätze Bardufoss und Skaanland Sorge tragen. Das norwegische Oberkommando wird sich zugleich der Benutzung der vorhandenen Nachrichtenmittel zum Verkehr mit dem Ausland enthalten und Vorkehrungen treffen, daß auch durch Zivilbehörden und Privatpersonen kein Funk-, Telefon- und Telegramverkehr mit den gegen das deutsche Reich im Kriege befindlichen Staaten stattfinden. Der Grenzverkehr mit Schweden und Finnland bleiben im wirtschaftlichen Umfang aufrechterhalten. Das norwegische Oberkommando wird auf Anforderung dem deutschen Oberkommando Schiffsraum unter seekundiger Führung in dem erforderlichen Ausmaß für Wehrmachtstransporte Vergütung stellen. Die bereits vom norwegischen Oberkommando eingeleitete Demobilmachung wird auf die in Finnmark stehenden norwegischen Truppen ausgedehnt, die Bestimmungen die Niederlegung und Ablieferung der Waffen, das Gerät u.s.w. treffen auf die im gleichen Ausmaß zu – Ausgenommen sind zwei Bataillone und eine Batterie an der Ost-Finnmarken und unter der Bezeichnung Grenzschutz-Polizei-Bataillon bzw. Batterie des Grenzschutzes wie bisher. Das norwegische Oberkommando wird die zuständigen Behörden anweisen, den Forderungen der deutschen Wehrmacht zum Schutz Norwegens und zur Sicherherstellung der Schiffs- und Luftfahrt in Bezug auf Lotsen, Seezeichen und Leuchtfeuerwesen sowie auf den Wetterdienst zu entsprechen. Dieses Abkommen tritt mit sofortiger Wirkung in Kraft. Zur Regelung vom Einzelheiten seiner Durchführung ist der Verbindungsoffizier der deutschen Wehrmacht beim norwegischem Oberkommando bevollmächtigt. Das Abkommen ist in fünf deutschen und fünf norwegische Ausfertigungen herstellt. Für seine Auslegung ist der deutsche Text massgeblich. Für das deutsche Oberkommando Buschenhagen(s) Oberst im Generalstabe Für das norwegische Oberkommando R. Roscher Nielsen(s) Oberstleutnant im Generalstabe M1 (motorvei). M1 er en motorvei i England, som forbinder London i sør med Yorkshire i nord, hvor den er knyttet til A1 nær Wetherby. Den var en av de første motorveier som ble konstruert i Storbritannia. Veien er omkring 300 km lang, og ble anlagt mellom 1950- og 1970-årene. I 1990-årene ble den forlenget. Det første motorveiserviceområdet i Storbritannia ble bygget ved Watford Gap. Den var først ment å skulle være en vei fra London til Birmingham, og fulgte stort sett samme trasé som A5. Den ble så senere forlenget mot Leeds. Den følger nå en bue vest for den eldre veien A1. Dette er en mindre direkte rute, men den fører veien nærmere viktige befolkningssentra som Milton Keynes, Northampton, Leicester, Derby, Nottingham, Mansfield, Sheffield og Leeds. Se også. M001 Rune Djurhuus. Rune Djurhuus (født 25. januar 1970 i Elverum) er en norsk sjakkspiller. Han representerer Akademisk Sjakklubb i Oslo. Han ble norsk juniormester i 1985, og har siden den gang tilhørt norgeseliten. Han ble europamester for juniorer i 1991, foran blant annet Vladimir Kramnik. Han ble utnevnt til internasjonal stormester (GM) i 1996. Rune Djurhuus skriver sjakkspalten i Aftenposten og Adresseavisen. Spillestilen til Djurhuus er skarp og preget av stor vilje til å angripe og forsøk på å vinne. Med hvit spiller han som regel 1.e4, det mest aggressive av hvits åpningstrekk. Med svart besvarer han gjerne 1.d4 med kongeindisk forsvar og 1.e4 med siciliansk eller fransk. Etternavnet "Djurhuus" er fra Færøyene, og han er i slekt med øyenes kjente forfatterbrødre Hans Andrias Djurhuus og Janus Djurhuus. Einar Gausel. Einar Gausel (født 30. november 1963) er en norsk sjakkspiller. Han ble utnevnt til internasjonal stormester i 1995. Han ble norgesmester i 1992, 1996 og 2001. Einar Gausel spiller helst solide og posisjonelle stillinger. Til daglig er han sjakkspaltist i Dagbladet. Verner von Heidenstam. Carl Gustaf Verner von Heidenstam (født 6. juli 1859 i Olshammar, Örebro län (Närke), død 20. mai 1940 på Övralid i Motala, Östergötlands län (Östergötland)), var en svensk forfatter og poet. Han var medlem av Svenska Akademien i perioden 1912–1940 og vinner av Nobelprisen i litteratur i 1916. Verner von Heidenstam debuterte som forfatter i 1888, med en diktsamling som brøt med den rådende svenske litterære tradisjonen med realisme og naturalisme, for heller å inneholde romantikk, individualisme og sensualisme. Dette skulle vise seg å bli en inspirasjon for flere andre svenske forfattere på 1890-tallet og årene som fulgte. Verner von Heidenstam ble dermed den fremste forkjemperen for disse «nittitallistene», og hans bøker inneholder mange nasjonale og historiske temaer. Oppvekst. Slektens første medlem var Peter Petersen (1708–1783), kongens livmedikus som var født i Heide, og som ble adlet til "von Heidenstam" i 1770. Han var Verner von Heidenstams fars farfar. Verner von Heidenstam var det eneste barnet til fyringeniøren Nils Gustaf von Heidenstam og Magdalena Charlotta Rütterskjöld. Under oppveksten tilbrakte de sommerferien på Olshammarsgården, som var i hans mors families eie i den lille bruksbyen Olshammar ved Vättern. Til tross for at han tilbrakte vintrene i Stockholm, kaller han Olshammar for sitt barndomshjem. I sine verker vender han ofte hjem til stedet hvor han vokste opp. I den selvbiografiske "Hans Alienus" har han beskrevet barndommen som «ensom». I Olshammarsgården lå det et stort bibliotek med latinske klassikere som Xenofon, Tacitus, Plutark og andre. Blant svenske forfattere leste han Tegnér, Runeberg og Wallin. I Stockholm bodde familien først på Johannis Östra Kyrkogata og fra 1876 i Karlavägen 7 i Stockholm, like ved Humlegården. Heidenstam gikk på Beskowska skolan. I begynnelse fikk han gode karakterer, men på grunn av dårlig helse gikk det etter hvert mye dårligere på skolen. Verner von Heidenstam var ordblind og hadde hele livet problemer med å stave. I september 1876 fikk Heidenstam reise utenlands med sin fetter Ernst. Reisen gikk til Alexandria og Kairo, og der ble de til våren 1877 før de reiste hjem via Hellas og Italia. På høsten reiste han tilbake til Beirut, Jerusalem og Kairo. I et brev til sin mor forklarte han at han ville bli maler, et yrkesvalg hun frarådet på det sterkeste. I sin skisseblokk skrev og malte han flittig, samt at han også begynte med å skrive vers. Det er trolig at publiseringen av August Strindbergs "Det nya riket" i oktober 1882 gjorde et stort inntrykk på Heidenstam og påvirket ham i radikal retning. Boken er et angrep på det oskarianske samfunnet. I desember 1884, like etter at rettssaken mot Strindberg for "Giftas" var ferdig, skrev Heidenstam til Strindberg, bosatt i Sveits, og uttrykte sin beundring samt ba ham om å komme med kritikk av Heidenstams diktsamling. I februar 1885 besøkte Strindberg paret Heidenstam i Bühler, og alle tre reiste til Roma. Dermed startet et vennskap mellom Heidenstam og Strindberg som kom til å vare i flere år. Heidenstam hadde ikke støtte for sine forfatterdrømmer hjemmefra, og Strindberg følte selv at han var i eksil i Sveits. En gang Strindberg følte seg deprimert utnevnte han Heidenstam til sin tronfølger. Sammen reiste de til Paris og den svenske kunstnerkolonien i Grez-sur-Loing. Strindberg leste opp sine manus for Heidenstam, men først i februar 1886 fikk han lese noen av Heidenstams. Strindbergs brev er ikke bevart, men det inneholdt åpenbart slående kritikk. I sitt svar forsøkte Heidenstam å roe ned, men i brevvekslingen dem imellom ble tonen mindre hyggelig. Da Heidenstam flyttet tilbake til Sverige våren 1887 kuttet de all kontakt med hverandre frem til året etter. Verner von Heidenstam følte stadig større hjemlengsel, og hans fars sykdom hadde gjort det mer nødvendig å reise til Sverige. Heidenstam og hans hustru flyttet inn i huset i Karlavägen. Under oppveksten hadde han en dårlig relasjon med sin far, men under farens siste levetid ble de forsonet. Faren hadde problemer med nyrene, og den 2. juni begikk han selvmord. Høsten 1887 bodde Heidenstam fortsatt på Karlavägen og la siste hånd på sin diktsamling. Debuten. Den 26. januar 1888 ble forleggeren Albert Bonnier oppsøkt i sitt hjem av Heidenstam. Bonnier fortalte at Topelius både hadde lest og likte noen av hans dikt, og at han også kjente Strindberg. Da manuset ble overlevert ble det lest av Karl Otto Bonnier, som leste det hjemme med hustruen Lisen: «"Allerede fra første anslaget og til det siste hadde vi klart for oss, at her hadde en ny og stor dikter åpenbart seg. Den kvelden ble en av disse høytidsstunder, som en forlegger aldri glemmer men som, akk så sjelden, forunnes ham!"». Da diktsamlingen "Vallfart och vandringsår" ble publisert i april 1888 vekket den enorm oppmerksomhet. Den innebar et brudd med den frem til da dominerende naturalismen, i stedet for sosial elendighet og ensformig industriarbeid skrev Heidenstam om nytelsessyke og romantikk. Kritikerne hyllet debutanten: Georg Nordensvan omtalte debuten som «"den mest vellykkede som har kommet de siste årene."». Forfatteren Gustaf af Geijerstam skrev: «"Dette debutarbeidet er i selve verket av en så merkelig art, at det umiddelbart gir forfatteren en plass blant Sveriges fremste forfattere."». Våren 1889 ble Heidenstams roman "Endymion", som han i et brev til Strindberg beskrev som «"et sørgespill uten kulisser og forheng"», gitt ut. Handlingen er enkel; en far og hans datter fra USA reiser i Midtøsten (nærmere bestemt Syria) sammen med en doktor. De tre representerer ulike urtyper; faren er realisten, doktoren er en kyniker som ser Midtøsten fra et distansert perspektiv, mens datteren er en søker og romantiker som treffer en nasjonalist og opprører, og føler seg knyttet til både ham og til hele Midtøsten. Heidenstam fremstiller Midtøsten som et sted hvor man lever for dagen, men at fremtiden ligger i den vestlige verdens materialisme. Forfatterskap. For Heidenstam var 1890-tallet preget av flittig skriving, både når det gjelder bøker og avisartikler. I juli 1890 skrev han et brev til sin forlegger Karl Otto Bonnier om at han var fullt opptatt med sin kommende bok, "Hans Alienus" og ba derfor om større honorar. På tross av at Heidenstams tidligere bøker bare solgte et par tusen eksemplarer per stykk, gikk Albert Bonnier med på 5 000 kroner. "Hans Alienus" er skrevet på en blanding av poesi og prosa, i en form som trosser alle forsøk på å sjangerbestemme verket. Boken kobles åpenbart til Heidenstams eget liv, der han først levde ensomt med hustruen i Sveits og som over en natt ble ett hyllet, litterært stjerneskudd og salongløve. Hans Alienus er en fremmed i verden som har forlatt hjemmet og farens strenge styre. I Roma får han i oppdrag fra paven å representere ham hos underjordens konge Sardanapal. Århundrene går og Hans Alienus blir både keiser i Roma og vikar for Gud når denne er bortreist, men lykken vil ikke innfinne seg. Det materielle gir ingen lykke og den nytelsesfilosofien han har vært tilhenger av viser seg å være tom. En dag vender Hans Alienus hjem til foreldrehjemmet og kan til slutt gjøre opp med sin tidligere så strenge far. Kritikerne var svale, men ingen andre enn Svenska Akademiens Carl David af Wirsén ville påstå at det var dårlig. For forlaget var det derimot knapt noen suksess, det første opplaget på 2 500 eksemplarer holdt i 18 år. Etter å ha reist i Karl XIIs fotspor til Konstantinopel, Bender, Poltava, Moskva og St. Petersburg våren 1896, satte Heidenstam igang med sitt neste prosjekt; en bok i to deler om den svenske krigerkongen. Sommeren 1896 tok han kontakt med sin forlegger Karl Otto Bonnier og begjærte 16 000 kroner, et beløp som Bonnier mente var «fabelaktig høyt» (pengeverdien tilsvarer nesten en million kroner etter dagens pengeverdi). Boken ble likevel en stor suksess og solgte over 120 000 eksemplarer i ulike opplag. I boken følger Heidenstam Karl XIIs felttog i Østen, slaget ved Poltava og flukten til Konstantinopel. Felttoget skildres fra de enkelte menneskenes perspektiv, fra kongen og ned til soldatene. Heidenstam tar et oppgjør med den heltekongen som ble skapt av Esaias Tegnér, og fremstiller heller kongen som et levende menneske. Den første delen fikk nesten utelukkende dårlig kritikk, mens den andre delen ble omtalt mer positivt. Boken ble til slutt obligatorisk lesning i den svenske folkeskolen. Den befestet også Heidenstams posisjon som den fremste forfatteren blant nittitallistene. Heidenstam fortsatte deretter med historiske skildringer. Helt siden sin barndom i Olshammar hadde han hørt fortellinger om den hellige Birgitta, og hun ble hovedperson i hans "Heliga Birgittas pilgrimsfärd". I boken skildres Birgitta som en hensynsløs kvinne som svikter sin familie og venner for å nå sine mål. Tydelig følte han at portrettet av Birgitta lå nær ham selv, for da han sendte et eksemplar til forfatteren Axel Lundegård, skrev han følgende i den: «"Portrett av forfatteren som kjerring"». Da boken ble publisert på våren 1901, fikk også denne blandet mottagelse. I november 1903 begynte Heidenstam på sin neste roman, "Folke Filbyter". Også her har forfatterens eget liv innvirkning på hendelsene i boken: Folke Filbyter tror at han har mistet evnen til å elske, men så møter han en dvergprinsesse som han gifter seg med. Hun er alltid glad og får orden på husholdningen. Årene går, og Folke blir en storbonde med tre barn. Han får mulighet til å passe på sin sønnesønn, men frarøves deretter barnet av en prest. Når Folke til slutt finner ham igjen, har den voksne sønnesønnen opparbeidet et hat for sin farfar. Folke Filbyter dør, forlatt av alle utenom gårdsarbeiderne. I 1907 kom det ytterligere en bok om folkeungene, "Bjälboarvet". Boken utspilles på 1200-tallet og stridene mellom Birger jarls sønner Valdemar og Magnus. Heidenstam hadde også til hensikt å skrive en tredje del om Nyköpings gjestebud, men dette ble aldri realisert. I 1906 hadde Bonniers förlag begynte med å gi ut Selma Lagerlöfs "Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige". Denne skoleboken i geografi ble en stor suksess, og de to som stod bak forslaget om en populær skolebok, Fridtjuv Berg og Alfred Dalin, ønsket at forlaget skulle gi ut en tilsvarende bok om svensk historie, "Svenskarna och deras hövdingar". Oppdraget gikk til Heidenstam, som viste seg å være romantisk tilbøyelig i arbeidet med denne bestillingsboken. Berg og Dalin satte en effektiv stopper for alle forsøk på å romantisere og fantasere. Gedin (2006) mener at «"Det er en platt tekst, der ikke bare fantasien savnes, men også Heidenstams gode humør, hans lekenhet og iblant overraskende frekkhet."». Boken ble Heidenstams siste prosabok; med unntak av "Nya dikter" skrev han ingen flere bøker. Relasjoner til andre forfattere. Da mange av «nittitallistene» og de svenske kulturpersonlighetene holdt til i samme kretser, var det naturlig at de også ble kjent med hverandre. To av relasjonene som påvirket Heidenstam mest, anses for å være de med Gustav Fröding og August Strindberg. Disse var tidvis gode venner av Heidenstam, men relasjonene til både Fröding og Strindberg hadde sine opp- og nedturer, da de ikke bare var kreative kolleger, men også konkurrenter med ulike bakgrunner og livssyn. Gustaf Fröding. I 1891 debuterte Gustaf Fröding med diktsamlingen "Guitarr och dragharmonika", og ble møtt med positiv kritikk. Fröding beundret Heidenstam, men det drøyde til høsten 1894 før han tok kontakt med Heidenstam via brev: «"Dere vet jo at jeg følger mer med på Dere enn alle andre svenske forfattere"». Heidenstam tilbød Fröding og hans søster Cecilia å medvirke ved bryllupet på Blå Jungfrun sommeren 1896. Senere samme sommeren møtte Fröding Heidenstam og hans omgangskrets, blant annet Birger Mörner, JAG Acke og Albert Engström, som tilbrakte sommeren ute i Sandhamn. Frödings forlegger Albert Bonnier hadde skrevet til ham og spurt om Fröding kunne overveie å stryke noen linjer i diktet "En morgondröm", som skulle inngå i hans kommende diktsamling "Stänk och flikar", ettersom det i poetisk form skildrer et samleie. Fröding brakte med seg korrekturen til Sandhamn. Heidenstam og de andre oppfordret Fröding til å stå fast ved sitt, og ikke la noe bli strøket. En kveld leste Heidenstam opp "En morgondröm" for sine venner. Støtten fra vennene gav Fröding mot til å nekte for stryking, slik at da han sendte inn korrekturversjonen til forlaget, henviste han ettertrykkelig til Heidenstam for å la alt bli stående. I månedsskiftet september–oktober ble diktsamlingen publisert, og den utløste en kraftig pressedebatt som var rettet mot både Fröding og forleggeren. Den 9. oktober ble Fröding stevnet for retten. Det mest merkelige med de påfølgende ukene var Heidenstams forsøk på å distansere seg fra Fröding. Én av avisene som hadde rast mot publiseringen var Aftonbladet, som på tross av den røffe tonen, skrev at Fröding var «"Sveriges største nålevende og diktende poet"», mens de som hadde anbefalt publiseringen var «"guddommeligheter av lavere rang"». Denne degraderingen skal Heidenstam ha tatt meget alvorlig, og i senere brev til sine venner forteller han om mindre innsats knyttet til rådgivning til Fröding, og at han angrer på at han ikke nektet for trykkingen. «"Til slutt følte jeg meg også såret av Aftonbladets nye rangeringsskala og har aldri helt forstått svenskenes overtroiske forgudelse av de slitne gangkledernes poesi."». I andre brev skrev han at Fröding helt enkelt er en dårlig forfatter. Fröding ble frikjent i rettssaken. I takt med at Frödings sinnssykdom ble verre, gjorde likevel Heidenstam sitt beste for å bistå søsknene Fröding økonomisk. Ved slutten av 1898 ble Fröding lagt inn på Uppsala hospital, og Heidenstam og Birger Mörner tok på seg ansvaret for å betale utlegget. Heidenstam klarte også å samle sammen 1 100 kroner våren 1899, som han sendte til søsteren Cecilia Fröding. Da Fröding i 1906 var bosatt på et sykehjem i Stockholm, besøkte Heidenstam ham der. Ved Frödings begravelse i Klara kyrka i Stockholm den 12. februar 1911, ble Heidenstams dikt "Vid Gustaf Frödings jordafärd" fremført av Orphei Drängar i regi av Hugo Alfvén. August Strindberg. Forholdet med Strindberg skulle forbli problematisk. Da "Vallfart och vandringsvägar" kom ut, sendte Heidenstam et eksemplar til Strindberg, som da var bosatt i Danmark. «"Hvordan din bok kommer til å mottas kan jeg ikke spå"». Den kan alltid «lure» noen kritikere gjennom å være «mystisk-demonisk», men det beror på konjunkturene, svarte Strindberg. I takt med at Heidenstams debutbok ble hyllet av kritikerne, ble Strindberg raskt mer urolig for at han holdt på å bli utklasset av Heidenstam, og begynte å baksnakke Heidenstam. Heidenstam hadde også begynt å kritisere den naturalistiske litteraturen, en sjanger der Strindberg var den ledende forfatteren og dramatikeren ("Fröken Julie", "Fadren"). I et brev til forfatteren Ola Hansson anklaget han Heidenstam for plagiat. Heidenstam fortsatte med å skrive brev til Strindberg, som svarte kjølig eller rent sagt fornærmende. Til slutt sluttet Strindberg med å svare på brevene. Heidenstam sendte et siste brev i mars 1890 uten å få svar. Frykten for å miste sin posisjon som den ledende dramatikeren skal ha vært stor hos Strindberg. På Heidenstams 50-årsdag i 1909 ble Heidenstam hyllet på flere måter i pressen, blant annet av Aftonbladet som skrev «"Heidenstam som nasjonal poet"». Våren 1910 begynte Strindberg å skrive en serie artikler i "Afton-Tidningen" der han gikk til angrep på nittitallistene: Heidenstam, Levertin og Ellen Key og slo vilt omkring seg; han kalte Heidenstams diktning for smørje, «"...vi fikk ikke bare en pekoral-estetikk, men også en poesi som vi leste som barn, med 'pjunk og pjåsk', Weltschmerz og falsk tuberkulose, ikke et spor livsglede eller mannskraft."» og insinuerte at en av Heidenstams kritikere ble myrdet (Afton-Tidningen 11. juni 1910) I artiklene som fulgte gikk Strindberg til angrep mot monarkiet, Dramaten og militær opprustning. For dette fikk han støtte i sosialdemokratiske aviser, kalt «"landets største nasjonale dikter"» og en skribent foreslo en nasjonalinnsamling for Strindberg som kompensasjon for den uteblivne nobelprisen. Debatten ble politisert da den radikale Strindberg ble stilt opp mot den påstått konservative Heidenstam. Heidenstam selv svarte ikke da, men det gjorde heller Svenska Dagbladets konservative kulturredaktør Fredrik Böök. Som konservativ hadde Böök vanskeligheter med å fremheve Heidenstams radikalisme. Böök selv ble også en av Strindbergs måltavler. Det drøyde til februar 1911 før Heidenstam selv skrev en artikkel for å forsvare seg. Hans artikler ser ut til å bekrefte at han hørte til den konservative siden når han skriver at Strindberg «"dikter for slaver"». De yngste forfatterne, Ludvig Nordström, Hans Larsson og andre, tok Strindberg i forsvar og i en artikkel kalte Hjalmar Branting Heidenstam for en «antisosialist». Ifølge Gedin (2006) ble resultatet av Strindbergsfeiden at Strindberg kunne gjenoppta sin posisjon som Sveriges nasjonalpoet, mens Heidenstam ble detronisert til en gallionsfigur for høyrefløyen. Hos de konservative, som Fredrik Böök og Sven Hedin, var hans posisjon meget sterk, mens han hos de unge forfatterne ble ansett for å være passé. Heidenstams kvinner. Heidenstam var en kvinnebedårer og var gift tre ganger på tross av at han, hovedsakelig av økonomiske årsaker, ikke ville binde seg i et ekteskap. Det første ekteskapet ble inngått i 1880 med Emilia Uggla, og deretter fulgte Olga Wiberg og Greta Sjöberg. Utover disse forholdene hadde han et lengre forhold med Ellen Belfrage, som fødte hans sønn, samt Kate Bang, som han delte sine siste 20 år med. Heidenstams forhold omfattet i all hovedsak kvinner under 25 år – uavhengig av hans egen alder. Emilia Uggla. Heidenstam, hans hustru Emilia Uggla og hans mor Magda, fotografert i Kristiania i 1882 I 1864 hadde familien Heidenstam blitt kjent med familien Uggla under et ferieopphold i Marstrand. Emilia Uggla (f. 1856 i Marstrand) hadde flyttet til Stockholm, og da han kom tilbake fra sitt utenlandsopphold i 1878 ble han veldig sjarmert av henne. Etter en periode med godvilje fra Heidenstams side, brøt hun forlovelsen med en ingeniør og forklarte for sine foreldre at hun ville gifte seg med Verner von Heidenstam. Hennes foreldre var kraftig imot ideen, og Nils Gustaf von Heidenstam mente at hans sønn var både umoden og udugelig i en slik sammenheng. I august 1880 tillot foreldrene et bryllup, som ble holdt i det heidenstamske hjemmet den 20. oktober. Etter bryllupet slo det unge paret seg ned i Roma, hvor de ble høyt verdsatt i byens skandinaviske kunstnerkoloni. I juli 1881 flyttet de til Paris, hvor Heidenstam planla å studere maling ved École des Beaux-Arts under Jean-Léon Gérôme. Heidenstam besluttet seg likevel for å skrinlegge planene om å bli maler, og i 1882 flyttet paret til Sanremo hvor han konsentrerte seg om å skrive dikt. Fra sommeren 1884 var de bosatt i kantonen Appenzell i Sveits. Med byen Bühler som fast punkt foretok de regelmessige reiser til Frankrike og Italia, reiser som Heidenstam senere skrev reiserapporter om i "Från Col di Tenda till Blocksberg". Ellen Belfrage. Etter debuten var Heidenstam en ofte sett gjest i Stockholms litterære salonger. I mai 1888 traff han den knapt 25-årige Ellen Belfrage. Heidenstam ble styrtforelsket, men det var ikke mye tid for de to å treffes på. Før han reiste utenlands med sin hustru Emilia, sendte han Ellen et kjærlighetsdikt. Sommeren etter befant hun seg i Danmark på et vevekurs, og i august kom Heidenstam dit og tok inn på et hotell med henne. I april 1890 traff de hverandre på nytt da Heidenstam besøkte Stockholm i noen dager. Deretter drøyde det over et år før de traff hverandre igjen; i juli 1891 var Ellen Belfrage på en husholdningsskole nær Omberg, og Heidenstam besøkte henne der. Møtet resulterte i at hun ble gravid. Høsten 1891 reiste hun til Rouen i Frankrike, og den 31. mars 1892 fødte hun sønnen Nils Oluv. Heidenstam, som fortsatt var gift, var ikke forberedt på å ta noe ansvar utover å betale et årlig beløp for sønnen, 500 kroner. Ellen Belfrage og sønnen bosatte seg så etter hvert i Göteborg, hvor Nils vokste opp. Gjennom Ellen Key holdt Heidenstam seg oppdatert om sønnen, men det drøyde til 1909 før de traff hverandre. Nils ble ingeniør og oppfinner, og Heidenstam hjalp ham økonomisk. Ellen giftet seg aldri og døde i 1944. Sønnen Nils døde barnløs i 1984. Olga Wiberg. I oktober 1893 skilte Heidenstam seg fra sin første hustru, Emilia. På sommeren samme året innledet han et forhold med den 19-årige Olga Wiberg. Han hadde bodd alene ute i Sandhamn og vært naboen til familien Wiberg, der faren var fengselsdirektør. Heidenstam og Olga lyktes i å smyge seg til hemmelige møter den sommeren, og da Heidenstam flyttet tilbake til Stockholm på høsten fortsatte de forholdet, mer eller mindre åpent. I oktober ble Heidenstams skilsmisse fra Emilia klargjort, men i et brev til sin venn Oscar Levertin gjorde han det klart at et nytt ekteskap ikke kunne komme på tale; hans økonomi var altfor anstrengt. Heidenstam og Olga Wiberg begav seg ofte ut på reiser, og de var åpenbart veldig forelsket. I hans andre diktsamling "Dikter" handler flere av diktene om henne. I forkant av arbeidet med "Karolinerna" drar Heidenstam i vei på en lang studiereise våren 1896 med Olga og en eskorte, Signe Hansen, senere gift med bankieren Ernest Thiel. Reisen gikk til Italia og deretter til Bender i det osmanske riket, og videre til Poltava, Moskva og Sankt Petersburg. På tross av at Thiel hadde bidratt med en stor reisekasse, telegraferte Heidenstam hele tiden etter mer penger, ettersom han kjøpte møbler og smykker for det han hadde. Etter hjemkomsten var Heidenstam fortsatt uvillig til å gifte seg med Olga Wiberg; han påstod at han var tvunget til å gardere seg mot en fremtidig skilsmisse som kunne komme til å koste ham minst 20 000 kroner. På den andre siden led Olga Wiberg av sladderen og ryktene om henne og Heidenstam. Nok en gang stilte Thiel opp og bevilget 25 000 kroner til Wiberg på hennes fødselsdag. Dermed fantes det ikke lengre noe økonomisk hinder for et ekteskap. Bryllupet ble et av de mest omtalte på sin tid. Den 28. juli 1896 ble de viet på øyen Blå Jungfrun i Kalmarsund, i nærvær av Heidenstams kunstnervenner: dikteren Gustaf Fröding, forfatterne Birger Mörner og Per Hallström, journalistene Edvard Alkman og Karl Wåhlin, teaterkritikeren Pehr Staaff, kunstnerne Albert Engström, JAG Acke og Gustaf Ankarcrona. Etter vielsesseremonien skiftet alla gjestene antrekk til togaer og laurbærkranser. Fröding utbrakte en skål for Heidenstam som «"Sveriges største nålevende dikter"», og Heidenstam kom med en skål for Fröding som «"Sveriges mest populære nålevende dikter"». I årene som fulgte levde Heidenstam og Olga på ulike slott og herregårder rundt om i Sverige. Denne perioden ble også Heidenstams mest kreative, med bøker som "Dikter", "Karolinerna", "Sankt Göran och draken", "Heliga Birgittas pilgrimsfärd", "Ett folk" samt "Skogen susar". Paret deltok i Stockholms selskapsliv og Heidenstam engasjerte seg i "Frisinnade klubben" og Utile Dulci. I juli 1899 kjøpte han en enorm villa i italiensk stil i Djursholm utenfor Stockholm (nåværende Björkebergavägen). Der levde de et par år frem til 1901, da noe hendte mellom de to som gjorde Heidenstam såret og hevnlysten. Antakeligvis mente Heidenstam seg bedratt av sin hustru, og de to ble separert. Han skrev et skuespill, "Spinnrocken", som var inspirert av de virkelige hendelsene. Hans forlegger, Karl Otto Bonnier, avslo derimot stykket umiddelbart. Våren 1902 levde Heidenstam alene i sin villa, og i april 1903 ble de skilt. Olga giftet seg senere i Danmark, og skal aldri ha hatt noen kontakt Heidenstam i ettertid. Hun døde i 1951 i en alder av 77 år. Greta Sjöberg. I nærheten av Heidenstams villa i Djursholm bodde bataljonsveterinær Otto Sjöberg med sin hustru og tre døtre. Heidenstam ble forelsket i den eldste datteren Greta, og da de tre søsknene besøkte hans villa på våren 1902 lyktes Heidenstam i å stjele til seg et kyss fra den 16-årige Greta. Ifølge en biografi av hennes datter, Karin Österling, skjedde det enda mer samme våren, da Greta alene besøkte villaen hans: «"Verner forførte henne på isbjørnfellen"». Om sommeren var Greta på konfirmasjonslesing i Småland, men Heidenstam sendte likevel brev og postkort til henne. Samme høst valgte Greta å droppe sine pianotimer til fordel for hemmelige møter med Heidenstam. Det hele ble dog raskt avslørt, og Otto Sjöberg krevde at Heidenstam skulle gifte seg med henne. Den 12. oktober 1903 giftet den 44-årige Heidenstam seg for tredje gang, nå med den 17-årige Greta Sjöberg. Ved starten av 1903 kjøpte Heidenstam en eldre gård, Naddö, noen kilometer sør for Vadstena. Etter bryllupet flyttet paret inn der, og mens Heidenstam satte i gang med å skrive "Folke Filbyter" og deretter "Bjälboarvet", tok hans hustru ansvaret for å holde orden på den ustelte parken og hagen. I månedsskiftet september-oktober 1904 fødte hun en sønn som døde ved fødselen. Greta tok på seg ansvaret for den daglige husholdningen. På gården hadde de høns, hester, griser, ender og frukttrær som måtte tas hånd om. Iblant reiste paret til Paris eller Stockholm, eller tok imot gjester. I 1906 var det en hendelse som gjorde Heidenstam meget skuffet over sin hustru. Ifølge Österling (1989) fikk Greta besøk av en tidligere flamme, som mer eller mindre voldtok henne på et hotell i Vadstena. Ifølge Gedin (2006) reiste hun til Kristiania hvor de to tok inn på et hotell som ektepar. Heidenstam tok hendelsen meget tungt, og bestemte at de to skulle skilles. Men Greta var uvillig, og hun bodde i en stue på tomten i flere uker før hun omsider ble tilgitt. Hun måtte likevel ta tilbake sitt barndomsnavn, og Heidenstam presenterte henne lenge for omverdenen som sin husmor. Noen skilsmisse var det derimot ikke snakk om lengre. Heidenstam var likevel fortsatt sjalu og fulgte nøye med på om noen viste spesiell interesse for hans hustru. Greta ble stadig mer ulykkelig, og hadde i minst et tilfelle forsøkt å ta sitt eget liv, viser bevarte brev. Ifølge Gedin (2006) var Greta utro med hagearbeideren Gerhard, og dette forårsaket den definitive skilsmissen i 1916. Ifølge Österling (1989) kom bruddet av at Heidenstam i januar 1916 hadde truffet en ny kvinne, dansken Kate Bang. Denne gangen gikk skilsmissen gjennom meget raskt, og Heidenstam gikk med på et generøst økonomisk oppgjør. Da han senere fikk nobelprisen i litteratur overlot han halve prissummen til Greta. Sommeren 1916 giftet hun seg med forfatteren Anders Österling. Greta Österling døde i 1966. Kate Bang. I januar 1916 reiste Heidenstam alene til Mössebergs vannkuranstalt utenfor Falköping. Der befant det seg en 24-årig danske, Kate Bang, med sine to barn, og Heidenstam ble raskt forelsket i henne. Kate Bang kom fra en velstående familie; hennes far var grossist, og hun var gift, dog separert, fra sin ektefelle, advokaten Otto Bang. Heidenstam og Kate Bang oppdaget raskt at de hadde felles interesser. Under hennes tid i Danmark brevvekslet de nesten daglig. I 1918 ble Naddö solgt til godseier K. G. Hedmark, men Heidenstam og Kate levde sammen om somrene på Odinshøj ved Aalsgaarde like ved Öresund, og om vintrene på diverse lånte slott eller på reise, gjerne i Italia og ved den franske Rivieraen. Bang skilte seg fra sin mann i 1917, men av ulike årsaker giftet hun seg aldri med Heidenstam. Han ønsket ikke å flytte tilbake permanent til Sverige, og forsøkte å kjøpe Odinshøj, men dette var ikke til salgs. På høsten 1923 kjøpte Heidenstam en bondegård nord for Motala, Övra Lid, og tegnet selv et nytt hus som stod klart for innflytting høsten 1925. For Bangs to barn ble Heidenstam "bestefar", og alle fire dro ofte på dagsturer til Heidenstams elskede Tiveden eller Olshammar. På Övralid hadde Heidenstam ordnet både et bibliotek og et arbeidsrom, men han led av skrivekrampe. Hans forsøk på å skrive sine memoarer ble bare noen få kapitler, og totalt skrev han bare noen få dikt. I den posthume diktsamlingen "Sista dikter" er flesteparten av diktene skrevet før 1915. Radikalisme. I andra halvdel av 1800-tallet spredte det seg en voksende interesse for den egne nasjonen i Europas land. Denne bevegelsen kom til Sverige på 1890-tallet og omfattet fremfor alt en stor interesse for svensk kultur og natur. I 1885 ble Svenska Turistföreningen grunnlagt, i 1891 åpnet Skansen i Stockholm og i 1893 begynte man å feire Svenska flaggans dag. Ved århundreskiftet hadde denne nasjonale tanken gjennomsyret hele samfunnet, og omfattet alle grupper. Også Heidenstam tok i bruk denne overideologien. I sin programtekst "Renässans" hadde han påstått at naturalismen ikke passet til «den svenske natur». Mens hans første diktsamling var påvirket av hans reiser utenlands, var det svenske landskapet sentralt i hans andre samling, "Dikter". Diktsamlingen innledes med "Tiveden", der han hyllet den sin egen hjembygd. Heidenstam anså seg selv som en anfører for et fosterlandsk program med mål om å påvirke kulturlivet i Sverige. Han var med på grunnleggingen av Sveriges författareförening i 1893. I 1895 startet han et prosjekt for å starte en dagsavis, «"et organ for de formede klassene samt for vitenskap og kunst"». Han bemerket seg at det manglet en kvalitetsavis som gav uttrykk for de nasjonale tankene og hvor nittitallistene kunne publisere seg. Planene ble stadig mer avanserte, og med hjelp av Signe Hansen fikk man bankieren Ernest Thiel til å skyte inn 100 000 kroner for å kjøpe en dagsavis i det som ble Svenska Dagbladet. Heidenstam ble derimot stadig mer misfornøyd med avisen, ettersom den ikke utviklet seg i den retningen han hadde tenkt seg. I 1899 var Heidenstam med på å grunnlegge klubben "Frisinnade". Foreningen samlet Stockholms liberaler og det var først og fremst medlemmer av foreningen som kom til å grunnlegge Liberala samlingspartiet, som kom i regjeringsposisjon i 1905. På denne tiden var det viktigste diskusjonsemnet den alminnelige stemmeretten, og Heidenstam skrev flere artikler i forsvar av alminnelig og lik stemmerett. Heidenstam mente at hver svenske hadde lik rett til sitt land, og at eksisterende sosiale forskjeller var et hinder for å samle nasjonen til ett folk. Dagen før andrekammervalget i 1899 publiserte Heidenstam diktkransen "Ett folk" i Svenska Dagbladet. Diktene "Sverige" ble senere komponert av Wilhelm Stenhammar: «"Sverige, Sverige, Sverige fosterland / vår längtans bygd, vårt hem på jorden"». Det tredje diktet, "Medborgarsång", er politisk og Heidenstam skriver om stemmeretten: «"Det är skam, det är fläck på Sveriges banér / att medborgarrätt heter pengar."». Heidenstam var også aktiv i avisdebatten i forkant av unionsoppløsningen i 1905. Den 7. juni kunngjorde Stortinget at unionen var oppløst. Den 18. juni skrev Heidenstam i Svenska Dagbladet at han så på nordmenn som et forbilde, og gav samtidig et spark mot de konservative kreftene som ville holde fast ved unionen. På høsten samme året holdt han en tale for Lunds studenter, hvor han avviste svensk dominans over sine naboland, men hyllet Sverige for den fredsviljen og selvbeherskelsen som ble vist under unionsoppløsningen. De nærmeste årene holdt Heidenstam mange taler rettet mot studenter og ungdommer, hvor han oppfordret de unge til å ta sin del av ansvaret for å forandre Sverige i positiv retning. Politisk syn. I perioden etter første verdenskrig kom Heidenstam med flere uttalelser som viser at han var politisk konservativ. Under krigen støttet han sentralmaktene, og han tok det tyske sammenbruddet svært tungt. Det finnes mange brev fra etterkrigstiden der han uttrykker sin redsel for bolsjevismen og deres påståtte ambisjoner om å erobre verden. I et brev til Sven Hedin i 1921 trakk han også en linje mellom bolsjevismen og jødedommen, og uttrykte seg på en måte som kan klassifiseres som antisemittisk: «"Man måper. Hva har alle disse asiatene med oss å gjøre? Hvor mye friskere skulle ikke luften ha vært over Europa, dersom vi hadde sluppet dem."» Heidenstams uttalelse er likevel en av få som kan tolkes som antisemittisme. I stedet uttrykte han stor beundring for Benito Mussolini; hvorvidt denne beundringen også gjaldt fascismen som ideologi er likevel uklart. I april 1933 ble han intervjuet av den tyske avisen "Der Tag", hvor han var positiv til de politiske forandringene i Tyskland: «"Jeg visste at Tysklands stund skulle komme og hilser nå nasjonens oppvåkning"». I et intervju med den tyske avisen Berliner Lokalanzeiger sa Heidenstam: «"Mitt synspunkt er nå som før, at det nye Tyskland gjennom sin seiersrike kamp mot bolsjevismen har ført til at den kommunistiske bølgen i Europa har stagnert og dermed – som vi håper – reddet den europeiske sivilisasjonen."» I Tyskland var Heidenstam en verdsatt forfatter; han ble utnevnt til hedersdoktor ved universitetet i Heidelberg i 1936. I 1935 fikk Övralid besøk av Hitlers stedfortreder, Rudolf Hess. I 1938 skrev Heidenstam under et opprop for dannelsen av Riksföreningen Sverige-Tyskland, han ble derimot aldri medlem. Sykdom og død. I begynnelsen av 1930-tallet utviklet Heidenstam demens, som blant annet kom i form av mistenksomhet, plutselige raserianfall og problemer med å finne rett ord. Etter sin 75-årsdag i 1934 ble han mye verre, han led av angst og hallusinasjoner, trengte hjelp med alt mulig og kunne ikke skrive brev eller fortelle hva klokken var. Han sovnet inn klokken 03:50 den 20. mai 1940 på Övralid. Heidenstam etterlot seg 450 000 kroner ved sin bortgang. Hans testament fra 1933 slo fast at Övralid skulle arves av Kate Bang. Heidenstam hadde en meget begrenset omgangskrets de siste årene av sitt liv, deriblant oppdagelsesreiseren Sven Hedin og hans søstre, arkeologen Otto Frödin, landshøvding Eric Trolles hustru Alice Trolle og grevinnen Fanny Wiliamowitz. Gedin (2006) antar at disse personene sammen arrangerte et svindleri slik at Bang ikke skulle få arve noe som helst, men at Övralid heller skulle bli et nasjonalmonument over Heidenstam. Frödin lyktes i å få Heidenstam til å endre sitt testament slik at alt skulle gå til en stiftelse. Da Bang i sommeren 1937 befant seg i Danmark, fikk hun et brev, med Heidenstam som avsender, der han avsluttet forholdet. Både brevets innhold og oppbygging viser at det ikke kan ha blitt skrevet av den demente Heidenstam. Da hun kom tilbake til Övralid hadde Heidenstam reist bort. Det siste testamentet er undertegnet oktober 1937, på en tid når Heidenstam må ha vært kraftig dement og ikke i stand til å forstå hva han underskrev på. Da litteraturhistorikeren Fredrik Böök besøkte Övralid i august 1937, hadde han ikke klart å få kontakt med Heidenstam. Heidenstam døde den 20. mai 1940. Officianten ved begravelsen var biskop Tor Andræ. Heidenstam hadde før sin demens hatt tid til å planlegge sin begravelse, og ville bli begravet under en steinblokk sydøst for huset ved skogkanten. Dette ble ikke tilfelle, for Frödin flyttet på gravplassen. Han ordnet det også slik at asken fra Heidenstams mor Magdalena også ble gravlagt der, på tross av at hun hadde gitt uttrykkelig beskjed om at hun ville ligge på Stockholms nordre begravelsesplass. På Övralid hviler også Heidenstams første hustru Emilia Uggla, som døde i 1938. Etter Heidenstams bortgang ble dødsboet tatt hånd om av to testamenteksekutorer – Frödin selv og en venn av ham, Alvar Elmström, som dermed fikk lovlig rett på boet. Da stiftelsen skulle konstitueres i 1941 var tanken at Sven Hedin skulle bli formann, men ettersom det var en aldersgrense på 75 år, ble i stedet Fredrik Böök stiftelsens formann. Böök oppdaget snart at det var en konflikt mellom Kate Bang og Frödin, at Frödin i sin posisjon som testamenteksekutor hadde utnyttet situasjonen, og at han hadde hyret en privatdetektiv for å kunne rundlure Bang. Frödin ble i 1941 avsatt fra posten som stiftelsens sjef, men kunne sitte videre i styret som medlem. De påfølgende årene var preget av jevnlige interne strider i styret. Første utdelingen av Övralidspriset ble delt ut i 1945 til oversetteren Bertil Malmberg. Böök begynte også med å gå igjennom Heidenstams etterlatte papirer. I 1941 ble memoarene "När kastanjerna blommade" samt en samling aforismer, "Tankar och utkast", publisert. I 1942 ble "Sista dikter" publisert, og påfølgende år kom også Heidenstams samlede verker i 23 bind. Dessuten skrev Böök en biografi om Heidenstam, og Kate skrev en egen minnebok om sin tid med Heidenstam. Special Air Service (New Zealand). Special Air Service (SAS) er en spesialavdeling i den newzealandske hæren. New Zealands SAS ble opprettet i 1955 med den britiske SAS som forbilde. Special Air Service. Special Air Service (SAS) er en spesialstyrke i den britiske hæren. Avdelingen består i dag av tre separate administrative regimenter på bataljons størrelse (et vanlig regiment (22 SAS) og to reserver 21 SAS (Artists' Rifles) og 23 SAS – kjent under samlebegrepet "Special Air Service (Reserve)" ("SAS(R)")), samt to eskadroner utplassert fra hærens sambandskorps og en avdeling fra hærens flyvekorps. SAS sitt motto har blitt brukt siden styrken ble opprettet: «Who dares wins» (norsk: «Den som våger, vinner»). Andre verdenskrig. Det første SAS-regimentet ble opprettet under andre verdenskrig av David Stirling. Adolf Hitler mente at disse soldatene var altfor farlige, noe som fikk fatale følger for dem. I den såkalte kommandoordren beordret Hitler at alle kommandosoldater som ble tatt til fange skulle skytes på stedet. Å holde dem som fange var for farlig, mente han. Paul Johann Ludwig von Heyse. Paul Johann Ludwig von Heyse Paul Johann Ludwig von Heyse (født 15. mars 1830, død 2. april 1914) var en tysk forfatter. Han ble født i Berlin og studerte klassiske sprog og oversatte mange italienske poeter. Han skrev også en rekke fortellinger og noveller, en av de mest kjente er "Kinder der Welt" (1873). Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1910. Wetherby. Wetherby er en by i West Yorkshire, England, i nærheten av Boston Spa og ved elven Wharfe. Den ble nevnt i "Domesday Book", og var da (1086) et krysningssted ved Wharfe. Da slike krysningssteder også var naturlige stoppesteder under reiser fikk byen mange vertshus, og flere av disse har overlevd som puber. Motorveien M1 slutter rett ved byen, og den er derfor fortsatt et sted hvor mange tar en pause under reiser. Like ved byen ligger landsbyene Sicklinghall og Kirby Overblow. Carl Spitteler. Carl Friedrich Georg Spitteler (født 24. april 1845, død 29. desember 1924) var en sveitsisk dikter. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1919. City of Leeds. City of Leeds er en enhetlig myndighet og by i West Yorkshire, England. Området strekker seg fra Otley ved grensen til North Yorkshire til distriktet Wakefield i sør, og fra Pudsey i vest til Garforth og Wetherby i øst. Det har navn etter den største byen, Leeds, som også er administrasjonssenter. Distriktet omfatter flere små byer og landsbyer på landsbygda, som har lite til felles med byen Leeds. Renault. 200px Renault er en fransk bil- og traktorprodusent grunnlagt i 1898 av Louis Renault og hans brødre. De hadde tidlig suksess i motorsport, men den første kommersielle suksessen var leveranse av drosjer til Paris. Historie. Under første verdenskrig produserte de våpen, ammunisjon, motorer og fremfor alt den lette stridsvognen FT17. Etter krigen lanserte Renault en rekke forskjellige modeller, i motsetning til konkurrenten Citroën som konsentrerte seg om en bestemt modell. I mellomkrigstiden startet fabrikken også med produksjon av blant annet lastebiler og jernbanemateriell. Louis Renault satt fremdeles ved roret, og styrte bedriften egenhendig. Under andre verdenskrig ble Renault overtatt av tyskerne, og bombet av det britiske RAF. Etter frigjøringen ble Louis Renault arrestert, siktet for overløperi, men døde av sykdom før han rakk å bli stilt for retten. Selskapet ble nasjonalisert sammen med annen fransk industri i januar 1945, men ble privatisert igjen i 1996. Etter krigen startet Renault produksjon av en liten, billig bil kalt 4CV. Dette ble en stor suksess for selskapet. Gjennom Renault F1 har Ranault de siste årene igjen hatt suksess innen formel 1, og vant både fører- og konstruktørmesterskapet i 2005 og 2006. Bedriften har fått medienes søkelys på seg etter fem selvmord blant selskapets 130 000 ansatte over fire år, angivelig som følge av overbelastning. Selvmordsraten i Frankrike var i 2005 17,6 pr. 100.000 innbygger, langt høyere enn i Renault. Den første Renault kom til Norge i 1908, importert av M.A. Braastad i Ålesund. Renault-modeller. thumb Friesland (Nederland). Friesland (nederlandsk) eller Fryslân (frisisk; på norsk også "Frisland") er en provins i Nederland og del av landskapet Friesland. Hovedstaden er Leeuwarden (på frisisk: Ljouwert). Friesland ligger mellom Nordsjøen i nord, provinsene Groningen og Drenthe i øst, provinsene Overijssel og Flevoland i sør, og IJsselmeer i vest. De vestfrisiske øyene Vlieland, Terschelling, Ameland og Schiermonnikoog hører til Friesland. Kommuner. Dette er kommunenes nederlandske navn, med deres sentrum angitt i parentes. Frisisk. Frisisk (vestfrisisk "frysk", saterfrisisk "fräisk", nordfrisisk "frasch" eller "friisk") er et vestgermansk språk som tales av deler av den nederlandske og tyske befolkningen. Frisisk regnes som det germanske språk som står nærmest engelsk. Vest- og nordfrisisk har fått status som offisielle språk i sine respektive områder. Pudsey. Pudsey er en by i West Yorkshire, England. Den har siden 1974 vært en del av City of Leeds, og er dermed en by innenfor en annen by. Pudsey ligger mellom Leeds og Bradford. Byen er kjent som et sentrum for ullproduskjon i 18. og 19. århundre. Flere kjente cricketspillere, som Sir Len Hutton, Herbert Sutcliffe og Ray Illingworth lærte å spille i Pudsey. Ekstremt høy frekvens. Ekstremt høy frekvens (EHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 30 og 300 GHz. EHF ligger i mikrobølgeområdet. Veldig lav frekvens. Veldig lav frekvens (VLF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 3 og 30 kHz. VLF-båndet brukes blant annet for å sende meldinger til neddykkede ubåter. Norges eneste VLF-stasjon finnes i Novika i Gildeskål, NATO driver tilsvarende anlegg i Tyskland og Italia. De krypterte meldingene kan sendes i hastigheter på opptil 50 bits i sekundet. Superhøy frekvens. Superhøy frekvens (SHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 3 og 30 GHz. SHF ligger i mikrobølgeområdet. Superlav frekvens. Superlav frekvens (SLF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 30 og 300 hertz. Ultralav frekvens. Ultralav frekvens (ULF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 300 og 3000 hertz. Bølgelengden er på 100–1000 kilometer. Ekstremt lav frekvens. Ekstremt lav frekvens (ELF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 3 og 30 hertz. ELF har blitt brukt av de amerikanske og sovjetiske/russiske mariner for kommunikasjon med undervannsbåter. Den elektriske konduktiviteten til saltvann forhindrer undervannsbåter i å bruke det meste av elektromagnetisk kommunikasjon. Singnaler i ELF-området kan likevel trenge gjennom dypt vann. Begrensninger er den lave datahastigheten som kan være noen få tegn per minutt, og det faktum at det er upraktisk å installere en meget stor sender på en u-båt. Derfor ble ELF kun brukt til å sende korte beskjeder til undervannsbåtene om å stige til grunnere vann slik at de kunne bruke annen form for kommunikasjon. Hans Moravec. Hans Peter Moravec (født 30. november 1948) er professor i datavitenskap ved Carnegie Mellon University, Pittsburgh, Pennsylvania i USA. Han er født i Kautzen, Østerrike, men familien flyttet til Canada da han var bare fem år gammel. Hans nasjonalitet er canadisk, men har bodd, tatt utdannelse og arbeidet i USA siden 1971. Utdannelse. Han arbeidet som forsker og underviser ved Stanford University i perioden 1971–80, hvor han tok doktorgrad (PhD) i datavitenskap. Veiledere var John McCarthy og Tom Binford. Jobber. I perioden 1969–71 var Moravec vitenskapelig assistent ved avdelingen for datavitenskap ved University of Western Ontario, Canada. Han arbeidet bl.a. med dataprogrammer for statistisk analyse, datasikkerhet, bygget og programmerte små mobile roboter. I tiden 1971–80 var han assistentforsker ved «Laboratoriet for kunstig intelligens» ved Stanford University i California. Han arbeidet med prosjekter innen taleforståelse hos datamaskiner, kunstig syn hos roboter, multiprosessorsystemer, mobile roboter og innen fysikk. Han var undervisningsassistent i kurs som omhandlet roboter og programmering i Lisp. Fra 1980 og til dags dato har han vært forsker ved Robot-Instituttet ved Carnegie Mellon University i Pennsylvania. Han er professor og leder for Mobile Robot Laboratory ved instituttet. Roboter. Hans Moravec sin store lidenskap har helt fra skoledagene vært roboter. Han var med å lage en av de første roboter med kunstig syn (Stanford Cart) på begynnelsen av 1970-tallet. Der fikk han flere gode idéer i forbindelse med kunstig syn til roboter. Disse idéene har han og hans gruppe med studenter og ansatte utviklet videre i mer enn 30 år. Han har vært og er en profilert forsker innen sitt spesialfelt (kunstig syn til roboter), og med meget overraskende og kontroversielle meninger om roboter i fremtiden. I artikler (siden begynnelsen av 1990 de fleste på Internett) og bøker fremmer han sine meninger. Han regnes som en av pionérene i forbindelse med og tanker rundt den Teknologiske Singulariteten. Gründer. Moravec mener at mobile og autonome (selvstendige) roboter over de neste 50-60 år vil bli meget nyttige og fleksible, og til og med intelligente. Han tror at det vil være mange små fremskritt som forskere og utviklere kommer til å gjøre, og at det er viktig med en egen bransje eller industri på dette området. Slik skapes overskudd som kan pløyes tilbake til forskning og utvikling. Hans Moravec har tidligere (på 1980-tallet) vært med å grunnlegge en robotbedrift, men dette gikk dårlig. Han sier nå selv at dette var alt for tidlig. Nå har han igjen blitt med på å grunnlegge en bedrift, SEEGRID Corporation, som skal utvikle, produsere og selge kunstig syn for roboter. Han mener tiden nå er mer moden, spesielt fordi datateknologien har kommet mye lengre. Bøker. Moravec har skrevet to bøker som har fått stor oppmerksomhet. De omhandler begge to roboter, og spesielt hans syn på hvordan vi mennesker vil utvikle og bruke roboter utover i dette århundret; Spesialoperasjon. En amerikansk marinejeger under en spesialoperasjon i Afghanistan. En spesialoperasjon er en militær eller paramilitær operasjon utført i fiendtlige eller politisk sensitive omgivelser for å oppnå militære, diplomatiske, etterretningsmessige og/eller økonomiske mål ved bruk av kapabiliteter som det ikke er konvensjonelle behov for. Spesialoperasjoner skiller seg fra konvensjonelle operasjoner i grad av fysisk og politisk risiko, operasjonelle teknikker, anvendelsesmetode, uavhengighet av vennlig støtte og avhengighet av detaljert etterretning og lokale fortrinn. Spesialstyrke. En spesialstyrke er en mindre militær enhet som har spesielle oppgaver innen rekognosering, ukonvensjonell krigføring og spesialoperasjoner. I mange land har spesialstyrker en rolle innen kontraterrorisme, ofte i samarbeid med politistyrker. Oppdragene de utfører er normalt av en slik art at bare få personer kan være med, da de må foregå raskt og uten å bli oppdaget av fienden. Dette krever mye trening og ofte spesielt utstyr, samt spesielle egenskaper hos soldatene. De fleste spesialstyrker velger sine rekrutter blant soldater i regulære enheter, oftest ved at de melder seg frivillig til en opptaksprøve. Denne prøven foregår ofte over flere måneder, slik at man ser om kandidatene klarer seg under vedvarende press og slik at man får testet flest mulig sider ved dem. Andelen kandidater som blir avvist er normalt svært høy. Da spesialstyrker er spesielt selektert og trent, er de også verdifulle militære ressurser som må brukes på en forsvarlig måte, innenfor kompetente planer på strategisk nivå. På grunn av oppdragenes natur arbeider spesialstyrker ofte tett sammen med etterretningstjenesten. Deres arbeid er normalt hemmeligstemplet, og de må derfor ofte ha en høyere sikkerhetsklarering enn soldater i en regulær enhet normalt trenger. I mange tilfeller har soldater fra et lands spesialstyrker blitt utlånt til et annet land for å trene opp soldater. Det er blant annet mange tilfeller hvor den britiske Special Air Service (SAS) har lært opp styrker i samveldeland, og hvor amerikanske styrker har lært opp styrkene i land som kjemper mot venstreorienterte geriljagrupper. Det er også mye utveksling av informasjon og felles trening mellom ulike lands spesialstyrker, som f.eks. det tyske GSG-9 og Special Air Service, som sammen har utviklet metoder for å storme kaprede fly. En militær spesialstyrke består av kommandosoldater (som i nyere tid også kalles spesialsoldater). De norske marinejegere, og spesialjegere er kommandosoldater som hører til henholdsvis spesialstyrkene MJK, og HJK. Organisering. Det er gjerne vanlig – dersom man har kapasitet til det – å dele spesialstyrkene inn i grupper etter spesialisert oppgave. En vanlig slik organisering å ha en styrke som har spesialisert seg på anti-terror, og en på andre spesialoperasjoner. Norge har i teorien en slik inndeling, hvor politiets delta-styrke skal bedrive anti-terror, mens forsvarets spesialavdelinger bedriver spesialoperasjoner. I praksis blir overgangen mer glidende, norske spesialstyrker blir ofte benyttet under delta-kommando når delta trenger dette, og spesialstyrkene til forsvaret trener derfor også på anti-terror-/gisselsituasjoner. Land med en klarere inndeling er f.eks. Tyskland, hvor GSG-9 er til kun for anti-terror, mens Kommando Spezialkräfte bedriver andre spesialoperasjoner. I de fleste vestlige land står det i grunnloven at militæret ikke kan brukes mot egne sivile innbyggere. Følgelig må anti-terror styrker som har med hjemlige situasjoner å gjøre ligge under et sivilt organ, altså politiet. I anti-terror / gisselsituasjoner i utlandet vil derimot forsvarets spesialstyrker være mer passende, der dette skulle være nødvendig. Historie. Konseptet «spesialstyrker» springer ut fra mange nasjoners bruk av lett infanteri til oppgaver som krevde spesielle egenskaper. Før skytevåpen og eksplosiver ble introdusert var rekognosering den viktigste oppgaven, og forgjengerne til mange lands spesialstyrker er ofte speideravdelinger. Under napoleonskrigene begynte man å opprette rifleavdelinger, som ikke inngikk i de vanlige styrkene. På grunn av at en rifle er betraktelig mer treffsikker og har lenger rekkevidde enn en muskett kunne de brukes som skarpskyttere, og da spesielt til å ramme fiendens offiserskorps. Samtidig var rifler betraktelig tyngre å lade, da kulen måtte presses gjennom et riflet løp i stedet for muskettens glattborede, og de var derfor lite effektive i de vanlige skytterrekkene. Slike avdelinger utviklet en stor grad av frihet fra de vanlige kommandolinjene, noe som er vanlig også med moderne spesialstyrker. I Norge ble det blant annet opprettet skiløperbataljoner bevæpnet med rifler som opererte på en helt annen måte enn øvrige infanterister, f.eks. Søndenfjeldske skiløperbataljon som ble opprettet i 1747 og utmerket seg under felttogene i 1808 og 1814. Under andre verdenskrig begynte britene å bruke små styrker fra blant annet SAS og marinens kommandosoldater til å utføre sabotasjeoppdrag mot strategisk eller taktisk viktige mål. Etter krigen ble SAS og flere mindre spesialstyrker oppløst, men etter at man hadde vurdert deres innsats under krigen kom man til at en slik avdeling ville være effektiv i kolonikrigene Storbritannia var innblandet i. En viktig side ved denne avgjørelsen er at ved oppdrag i sivile områder vil en veltrent spesialstyrke langt lettere kunne unngå tap av sivile liv enn en regulær styrke. Soldatene er også bedre trent i vurdering av situasjoner og har en sterkere disiplin, og britene hadde flere ganger opplevd massakrer av sivile demonstranter som ble utløst av nervøse soldater som åpnet ild uten å ha fått ordre om det. En spesialstyrke er en ressurs som er begrenset i omfang, derfor er den normalt kommandomessig tilknyttet det strategiske nivå hvor forsvarsjef/forsvarsminister har disse som en av sine instrument. Årsaken til dette er at spesialstyrker utøver en rolle som kan ha stor militær og/eller politisk viktighet eller fallhøyde og derav må kommando og kontroll utøves med færrest mulig ledd. Kommando kan delegeres fra forsvarsjef der dette er hensiktmessig. Siden 1970-årene har kontraterrorisme blitt en stadig viktigere del av spesialstyrkers arbeid. I noen land, som Tyskland, er spesialstyrkene ikke direkte underlagt militær kommando, og kan derfor brukes i oppgaver som vanligvis ligger under politiets ansvar. I andre, som Storbritannia, kan spesialstyrker brukes dersom det oppstår situasjoner hvor politiets midler ikke strekker til. Universitetet i Heidelberg. Universitetet i Heidelberg, tysk Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg, er det eldste og et av de mest prestisjefulle universiteter i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1386 av kurfyrste Ruprecht I av Pfalz og var det tredje universitet som ble etablert under det tysk-romerske rike. Ved opprettelsen besto universitetet av fire fakulteter: teologi, juridikum, medisin og filosofi. Først i 1890 ble den femte selvstendige fakultet naturvitenskap. I 1969 ble det gjennomført en omorganisering til 16 fakulteter og i 2002 ble det strammet inn til 12 fakulteter. Universitet hadde rundt 25 000 studenter i 2008. Universitet fungerte som et senter for teologer og jusseksperter under det tysk-romerske rike. Antallet studenter sank under Tredveårskrigen, og lærestedet kom siden ikke over sine skattemessige og intellektuelle kriser før på tidlig på 1800-tallet. Institusjonen ble således igjen et sentralt lærested for uavhengige tenkere og utviklet seg til «humanismens fremste bastioner», og et senter for demokratisk tenkning. Imidlertid mistet universitet mange av sine dissentere og uavhengige professorer og ble et underlagt NSDAP i nazitiden (1933–1945). Etter krigen gjennomgikk lærestedet en omfattende avnazifisering og var et av de fremste stedene under de venstreorienterte protestene i Tyskland på 1970-tallet. Moderne vitenskapelig psykiatri, psykofarmakologi, psykiatrisk genetikk, miljøfysikk, og moderne sosiologi ble introdusert som vitenskapelige fag og lærestedet har vektlagt forskning, noe som har ført til 55 nobelpriser. Det har konsekvent vært rangert blant Europas aller fremste universiteter, og har gjennomsnittlig 1000 doktorgrader hver år, og hvor mer enn en tredjedel av doktorgradsstudentene kommer fra utlandet. Internasjonale studenter fra rundt 130 land utgjør mer enn 20 prosent av hele studentmassen. Heidelberg består av to større campus: et i Heidelbergs gamleby og et annet i Neuenheimer Feld i utkanten av byen. Universitets kjente "alumni" (tidligere studenter) omfatter elleve innenlandske og utenlandske statsoverhoder. Eksterne lenker. Heidelberg Pyongyang. P'yŏngyang (eller P'yŏngyang Chikhalsi som betyr P'yŏngyang direktestyrt by; chosŏn'gŭl: 평양 직할시 (평양), hanja: 平壤直轄市) er hovedstad og den største byen i Nord-Korea. Byen ligger på begge sider av Taedongelvas bredder. Siden 1946 har byen vært egen administrativ enhet i landet, da den ble skilt ut fra regionen Sør-Pyongan. Byen administreres som en direktestyrt by ("Chikhalsi") på samme nivå og status som provinsmyndighetene, men under direkte styre av den sentrale regjeringsforvaltningen. Regjeringsapparatet er dominert av Koreas arbeiderparti, som gis særfordeler i landets forfatning. Borgermesteren i Pyongyang blir utnevnt av generalsekretæren i partiet. Historie. En gammel by ble gravd fram av arkeologer i 1955 og kunne vise til funn fra førhistorisk tid (Jeulmunperioden og Mumunperioden).Ifølge legenden ble byen etablert 2333 f.Kr. som "Wanggŏmsŏng" (왕검성; 王儉城). Under Gojoseon vokste byens viktighet og størrelse. 108 f.Kr. erobret Han-dynastiet Gojoseon og den kinesiske kommandantens hovedsete ble plassert i Lelang, nær dagens Pyongyang. Lelang forble en viktig kommersiell og kulturell utpost inntil den ble ødelagt av det ekspanderende Goguryeo-riket i 313. Goguryeo flyttet hovedstaden til Pyongyang i 427. Det kinesiske Tang-dynastiet og Silla tok kontroll over Goguryeo i 668. I 676 overtok Silla området og hovedstaden ble liggende i grenseområdet mellom Silla og Balhae fram til Goryeo-dynastiet, da byen ble gjenopplivet under navnet "Sŏgyŏng" (서경; 西京; «vestlig hovedstad») selv om den aldri ble Goryeos hovedstad. Byen var en provinshovedstad i P'ynganprovinsen under Joseon-dynastiet, og ble provinshovedstad i Sør-P'ynganprovinsen fra 1896 og gjennom perioden som japansk koloni (1910–1945), fram til 1946 da byen ble skilt ut som egen provins. Det japanske styret falt ved slutten av den andre verdenskrigen, og Korea ble okkupert av de to seiersmaktene Sovjetunionen og USA, henholdsvis nord og sør for den 38. breddegrad. Byen ble midlertidig hovedstad da Nord-Korea ble proklamert som republikk i oktober 1948. Målet til den nye nasjonen var å gjenerobre den koreanske nasjonens hovedstad, Seoul, som nå også var blitt den nye staten Sør-Koreas hovedstad. Pyongyang ble ødelagt under Koreakrigen (1950–1953) og var en kort tid okkupert av FN-styrkene. Etter krigen ble byen raskt gjenoppbygd ved sovjetisk hjelp, og mange av bygningene bærer preg av stalinistisk arkitektur. Historiske navn. Et av byens mange historiske navn er «Ryugyŏng» (류경; 柳京), eller «pilehovedstaden» og piletrær har alltid vært tallrik i byen historie, og har vært gjenstand for mange dikt. Trærene består og mange av bygningene og plassene har begrepet "«Ryugyŏng»" som en del av navnet. Et av de best synlige eksemplene er det uferdige hotellet Ryugyong Hotel. Byens andre historiske navn er "Kisŏng", "Hwangsŏng", "Rangrang", "Sŏgyŏng", "Sŏdo", "Hogyŏng", "Changan" og lignende. Under den japanske okkupasjonen brukte okkupantene navnet «Heijō» som er den japanske måten å lese det kinesiske skrifttegnet på. Geografi. Pyongyang ligger vest i den sentrale delen av landet, på flate sletter vel 48 km øst for Koreabukta. Byen deles av Taedongelva som renner mot vest. Klima. Klimaet er fuktig kontinentalklima (Köppens klimaklassifisering: "Dwa"). Om vinteren blåser kalde vinder innover byen fra Sibir noe som skaper svært kalde vintre, med temperaturer under nullpunktet vanligvis fra november til tidlig mars. Vinteren er også mye tørrere enn sommeren, og i gjennomsnitt snør det bare 37 dager hvert år. Det mest ubehagelige med klimaet om vinteren er vindavkjølingseffekten. Overgangen fra kalde og tørre vintre til våte varme somre skjer ganske raskt mellom april og tidlig mai. Tilsvarende kommer vinteren like raskt i oktober. Somrene er som regel varme med høy luftfuktighet og den østasiatiske regntiden (koreansk: 장마, Jangma) gjør seg gjeldende i juni til august. Administrative enheter. Pyongyang er delt opp i 19 distrikter ("gu") og ett fylke ("kun"). I 2010 ble de tre fylkene Kangnam, Chunghwa og Sangwŏn, samt Sŭngho-guyŏk flyttet til Nord-Hwanghae, trolig i et forsøk på å bedre matvaresituasjonen i Pyongyang. Demografi. Offisielt innbyggertall finnes ikke, men tall fra 1993 viser 2 741 260 innbyggere. I 2002 og 2003 ble det fra den pro-nordkoreanske organisasjonen i Japan, Chongryon meldt at det var mellom 2,5 og 3,8 millioner innbyggere i byen. Byen hadde vel 40 000 innbyggere i 1890. I 1924 passerte innbyggertallet 100 000 og i 1938 235 000. I 1962 bodde det 653 000 innbyggere og i 1978 over 1,3 millioner. I 2005 hadde byen trolig i underkant av tre millioner innbyggere. Gjennomsnittlig levealder for menn er 68 år og for kvinner 74 år. De siste års hungersnød og stadig dårligere helsevesen har redusert levealderen betydelig. Pyongyang har en svært homogen befolkning med et svært lite antall utlendinger som bor permanent i byen. Sterkt medvirkende er regjeringens isolasjonistiske politikk overfor omverdenen. Landemerker. Det meste av byen ble ødelagt under Koreakrigen, så de fleste bygningene er bygd etter krigens slutt i 1953. Byen er laget i sovjetisk stil, med brede gater, store monumenter og massive bygninger. Det høyeste byggverket er det uferdige Ryugyng Hotel med 105 etasjer som er 330 meter høyt og kunne ha blitt verdens høyeste hotellbygning dersom det var blitt fullført etter planen i 1992. De sju øverste etasjene skulle være roterende restauranter. Byggearbeidene stanset opp i begynnelsen av 1990-tallet på grunn av pengemangel og står i dag som et tomt skall. Noen landemerker det er verd å merke seg er Kumsusan minnepalass, Triumfbuen (inspirert av tilsvarende bue i Paris, bare tre meter høyere), fødestedet til Kim Il-sung i Mangyongdae, Juchetårnet og to av verdens største stadioner (Kim Il-sung stadion og Rungrado 1. mai stadion). Pyongyang TV-tårn er et mindre landemerke. Andre steder som besøkende vises er Korea Central Zoo og den store bronsestatuen av den evige president Kim Il-sung. Gjenforeningsbuen er utstyrt med et kart som viser det forente Korea, som blir holdt oppe av to koreanske kvinner kledd i den koreanske tradisjonelle folkedrakta, stående i firefelts motorveien (Gjenforeningsmotorveien) som går fra Pyongyang sørover til DMZ. Teatre. Blant de tallrike teaterbygninger i byen finner en Den store operaen i krysset mellom Sungni- og Yonggwanggata som har plass til 2200 mennesker, og med plass til opptil 700 skuespillere. Der framføres koreansk opera i forestillinger som kan vare i mellom tre til fire timer. Nordøst i byen, nær Rungnabrua ligger byens andre operahus, Øst-Pyongyang store teater, og over gata ligger Den sentrale ungdomshallen med mulighet for å avholde konserter og kunestneriske framvisninger for opptil 3600 mennesker. Moranbongteatret ligger ved Chollimastatuen og fungerte blant annet som lokale for den første folkeforsamlingen i 1948. Museer. Et av de mest kjente museene i Pyongyang er det historiske museet. Ved hjelp av 19 tablåer vises den koreanske historien fra steinalderen til den japanske okkupasjonen. Blant gjenstandene er et eksemplar av en trykt bok, fra før Johannes Gutenberg (1400–1468) utviklet den "moderne boktrykkerkunsten". Like i nærheten av det historiske museet ligger det koreanske gunstgalleriet som åpnet i 1954 og har en utstillingsflate på 11 000 m² og som viser både klassisk kunst og moderne og partitro kunst, maleri og skulpturer. Ved siden av ligger Folkemuseet som viser folkelig kunst og kultur. Ved Taedongelva ligger «USS Pueblo», som er et skip som tilhørte den amerikanske marinen. Skipet ble oppbrakt av nordkreansk marine i 1968, som hevdet at det var et spionskip. Besetningen ble satt fri året etter, mens skipet ble beholdt og senere gjort om til et museum. Bygninger. Byen bærer preg av å ha vært gjenoppbygget etter flere kriger, men først og fremst etter omfattende skader under Koreakrigen. Den moderne byen har store parkområder og brede veier med enorme boligkomplekser rundt omkring. Blant severdighetene er den første bymuren, som er fra 100-tallet f.Kr, samt et Buddihstisk tempel. Mansudae. Det Mansudaemonumentet på Mandsuhøyden i byens sentrum skal minne det nordkoreanske folket på revolusjonen og Kim Il-sungs ære. Monumentet ble åpnet i april 1972 til Kims 60-årsdag. I sentrum av monumentet rager en 20 meter høy bronsestatue av Kim Il-sung. På begge sider av denne statuen viser enorme bronsetablåer glimt fra den revolusjonære kampen. I bakgrunnen på veggen av revolusjonsmuseet finnes et mosaikkbilde som er 70 meter bredt av Paektufjellet i det nordre av landet. Hele monumentet har en samlet grunnflate på 240 000 m². Kim Il-sung-plassen. Sør for Mansuhøyden ligger Kim Il-sung-plassen. I kommunistisk tradisjon blir plassen blant annet benyttet til militærparader og oppvisninger. Plassen er laget ved hjelp av granittheller og er vel 75 000 m² stor, men mindre enn både Tiananmen i Beijing og Den røde plass i Moskva. Plassen ble ferdig i 1954. Juchetårnet. På østbredden av Taedongelva står Juchetårnet som ble bygd til Kim Il-sungs 70-årsdag i 1982. Tårnet ser ut som en rød flamme på toppen av en sokkel. En heis fører opp til en 360 graders utkikksplattform på toppen av sokkelen. Nord for tårnet står ett 30 meter høyt monument, laget i sirkel, der en hammer, sigd og en pennespiss som blir holdt oppe av tre hender. Monumentet er til minne om etableringen av partiet og de tre klassene som partiet består av; bønder, arbeiderne og de intellektuelle. Triumfbuen. Til Kim Il-sungs 70-årsdag i 1982 ble det også bygd en triumfbue som er 60 meter høy, eller tre meter høyere enn den tilsvarende buen i Paris, som er modellen og forbildet til den i Pyongyang. Monumentet består av 10 500 granittblokker og inneholder en 27 meter høy bue. Buen er dekorert med bilder fra kampen mot Japan under okkupasjonen. Nord for buen ligger Vennskapstårnet reist i 1959 og forlenget i 1984 og skal symbolisere vennskapet mellom Nord-Korea og Kina. Ryugyong Hotel. Ryugyong Hotel vil ved ferdigstilling bli verdens høyeste hotel med sine 105 etasjer og 330 meter. Etter planen skulle hotellet være ferdig i 1992 men finansielle problemer har ført til at bygningsstrukturen står uferdig sentralt byen. Bygningen kan sees fra hele byen på grunn av sin høyde. Næringsliv. Pyongyang er landets industrielle sentrum, og omfatter blant annet virksomhet innenfor metall-, tekstil-, elektronikk og næringsmiddelindustri. På begynnelsen av 1990-tallet opplevde det meste av næringslivet i Pyongyang sterkt fallende etterspørsel, fordi de tradisjonelle handelspartnerne i Øst-Europa falt bort og den gjenværende handel gikk over til dollar. Konsekvensen for store deler av næringslivet var sterk tilbakegang i produksjonen med rundt 5 prosent hvert år til en nærmest komplett stillstand rundt år 2000. Vestlige beregninger sier at halvparten av alle fabrikker står stille, men enkelte kilder sier at så mange som 90 prosent ikke er i drift. Næringslivet er avhengig av statlige subsidier for å overleve. Strømforsyningen til byen kommer fra vannkraftverk, kullkraftverk og fra atomkraftverk, men er som oftest rasjonert grunnet ustabile tilførsler. Flere ganger hver kveld vil en selv i hovedstaden Pyongyang oppleve strømmbrudd. Enkelte deler av byen, som diplomatkvarteret, regjeringsapparatet og viktige deler av forvaltningen, hoteller for turister (som Koryo Hotel og Yanggakdo Hotel) og andre utlendinger, anleggene til den koreanske folkearmeen, samt monumenter til Kim Il-sungs ære får strøm stort sett hele tiden. Et stort kullkraftverk like ved byen kan skape luftveisproblemer for befolkningen dersom vindretningen er nordøst. Transport. Første del av Pyongyangs undergrunnsbane ble åpnet 6. september 1973. Systemet består i dag av 17 stasjoner på to linjer med en samlet lengde på vel 22,5 km. Underbrunnsbanen var den første som ble åpnet på den koreanske halvøy, og konstruksjonsarbeidet startet i 1968. Undergrunnsnettet befinner seg på vestsiden av Taedongelva. Årsaken til dette var en ulykke da banen ble konstruert, da deler av tunnelen ble oversvømmet og mange arbeidere omkom. De to linjene møtes ved stasjonene Jonu/Jonsung. Ved flere av stasjonene er det tilslutningsmulighet til trikk og trolleybuss. De 17 stasjonene er ikke gitt navn etter hvor de ligger, men etter tema knyttet til den nordkoreanske revolusjonen. Alle stasjonene ligger under bakken og banen er gitt samme utseende som i de fleste tidligere kommunistiske nasjonene, men særlig med Moskvas undergrunnsbane som forbilde. Begge systemene ligger svært dypt og det er store avstander mellom stasjonene, i gjennomsnitt 1,5 km. Stasjonene er rikt utsmykket med tema fra sosialistisk realisme. Stasjonene er bygd for å kunne fungere som tilfluktsrom ved en krigssituasjon, og alle stasjonsområdene er derfor utstyrt med store ståldører, ofte både doble og tripple. Flere kilder vil ha det til at undergrunnsanlegget ble konstruert i tilknytning til flere viktige militære installasjoner, og at det i likhet med den hemmelige undergrunnsbanen i Moskva, finnes en tilsvarende hemmelig militær bane for å bringe militære og politikere rundt om og ut av byen til flyplassen Sunan nord for byen. Ifølge dokumenter fra det kinesiske selskapet som leverte vogner til banen er det levert dobbelt så mange vogner som trengs selv om en regner med ekstra vogner til rushtiden og at det til en hver tid står vogner på verksted. Undergrunnsbanen er ment å gå med få minutters intervaller i perioden 05:30 til 23:30. Et minste intervall på 2 minutter kan driftes under rushtiden. På grunn av den usikre energitilførselen er det uklart hvor ofte banen i virkeligheten går. Utlendinger får bare kjøre mellom to stasjoner. Byens første elektriske trikk åpnet 20. mai 1923 og erstattet vogner som ble trukket av hester. Etter ti år var nettet utvidet til 14 km. Koreakrigen førte til at trikkedriften ble innstilt. Først i 15. april 1991 kom det igjen ny trikkedrift i gang i byen og nettet ble de neste årene stadig utvidet og utgjør i dag tre linjer som tilsammen er 53 km lange. de første trolleybussene ble satt i drift 30. april 1962. Problemer med strømforsyningen gjør at både underbrunnsbanen, trikken og trolleybussene av og til stopper opp. Den internasjonale lufthavna, Sunan internasjonale lufthavn ligger vel 30 km nord før Pyongyang og har noen få internasjonale flygninger i uka. Landets statseide flyselskap Air Koryo hevder å fly noen få innenriksruter med ukjent frekvens, til byene Hamhung, Wonsan, Chongjin, Hyesanog Samjiyon. Byen har daglig togforbindelse til Beijing og Moskva. Til Beijing tar turen 25 timer og 25 minutter. K27 fra Beijing / K28 fra Pyongyang, går på mandag, onsdag, torsdag og lørdag. Til Moskva tar turen 6 dager. Byen har ingen privatbilisme på samme måte som i vestlige byer. Myndighetene opererer en flåte av privatbiler til offisiell bruk, deriblant Mercedes-Benz limousiner for partifolk. Sykler er også sjelden. Det er ikke uvanlig å observere folk gå lange strekninger. Ungdom trener på Kim Il-sungplassen på en kommende fakkelmarsj. Medier. Byen er hovedsete for det nordkoreanske nyhetsbyrået Korean Central News Agency (KCNA). Byrået er ansett som nordkoreas offisielle stemme utad og bringer videre meldinger fra blant annet Koreas arbeiderparti og regjeringen. Byrået startet virksomgeten 5. desember 1946. Den viktigste avisa er Rodong Sinmun («Arbeideravis»). Avisa er organ for sentralkomiteen i Koreas arbeiderparti. Avisa gis ut av Rodong nyhetsbyrå og er landets mest leste avis. Aviser på fremmedspråk som engelsk og fransk gis ut og inkluderer titler som Foreign Trade of the DPRK, Korea Today, The People's Democratic Republic of Korea og The Pyongyang Times. Som alle nordkoreanske medier er formålet med utgivelsen å propagandere for landet og dets myndigheter og leder Kim Jong-il. Den statlige komiteen for kringkasting og fjernsyn har sitt hovedsete i byen og står for den koreanske TV-kanalen, den koreanske radioen, P'yngyang FM Pangsong samt utlandsprogrammet Radio Pyongyang (Voice of Korea). Utlandsprogrammet sender radioprogrammer på ulike språk, blant annet tysk og engelsk. Sendingene kringkastes både på kortbølge og mellombølge. Pyongyang er ikke knyttet til Internett på vanlig vis. Det nordkoreanske domenet.kp («Korea – People's Republic») er inaktivt. De offisielle nettstedene som finnes blir driftet fra utlandet. Det er antatt at landets nomenklatura har normal tilgang til Internett. Regjeringsansatte, turistguider og studenter har kinesiske e-postadresser. Hovedstaden skal være knyttet til et stort nasjonalt Intranett, som knytter myndigheter og regjering sammen. Utdanning. Folkets store studie hall med Kim Il-sungplassen i forgrunnen. De største institusjonene innenfor høyere utdanning i Nord-Korea ligger i Pyongyang. Blant institusjonene er Kim Il-sung-universitetet, Kim Chaek tekniske universitet og flere bedriftsøkonomiske instiusjoner. Landets nasjonalbibliotek ligger også i byen. Pyongyangs kunstuniversitet utdanner mange av de ansatte i Mansudae Art Studio, som står for mange av byens (og landets) monumenter, samt offisielle portretter av statslederne. Kim Il-sung-universitetet ligger nord i byen og ble åpnet i oktober 1946. Anlegget består av flere bygninger, en bronsestatue av universitetets grunnlegger Kim Il-sung, samt flere relikvier fra studentårene til Kim Jong-il som ble uteksaminert fra farens universitet. Offisielle tall sier at universitetet i gjennomsnitt har 12 000 studenter som studerer innenfor fagene industriell forskning, medisin, arkitektur, landbruk og politisk ideologi. I 1982 åpnet Folkets store studiehall i en bygning ved Kim-Ilsungplassen midt i sentrum. Bygningen er oppført i tradisjonell-moderne arkitektur og huser studieplasser og administrasjon for fjernundervisning, samt et bibliotek. Grunnflata er 100 000 m² og offisielle tall sier at biblioteket alene har 30 millioner bøker. 2. juni 2004 ble en lesesal knyttet til Goethe-Institutet i Pyongyang åpnet, bestående av litteratur i fra praktiske fagbøker til medisin og bygningskunst. I tillegg kommer tyske tidsskrifter som er gratis tilgjengelig. I hvilken grad den nordkoreanske befolkningen kan benytte dette tilbudet, er imidlertid omstridt. Kontraterrorisme. Kontraterror er tiltak, fremgangsmåter og strategier som styresmakter, militære styrker og andre grupper tar i bruk for å bekjempe det de mener er terrorisme. M25 (motorvei). M25 rett sør for Heathrow. Klikk for stor utgave hvor skilter fra MIDAS-systemet er synlig i øvre bildekant. M25 er en motorvei som går rundt London i England. Med en lengde på omkring 188 km er den en av verdens lengste ringveier, og Europas nest lengste. Den har for det meste tre filer i hver kjøreretning, med noen mindre strekninger med to eller fire i hver retning. Med omkring 200 000 kjøretøy i døgnet regnes den som Europas travleste motorvei. Det har vært en enorm økning i antall trafikanter; i 1987 anslo man at det var omkring 100 000 kjøretøy i døgnet. M25 er ikke en sluttet ringvei, da man mellom Thurrock og Dartford må kjøre A282 over Themsen, mens man ved Sevenoaks må kjøre M26 og M20 et stykke for å komme rundt byen. Når man kommer nordfra går M25 rett over i A21, som går til Hastings. Tanken om en ringvei rundt London ble introdusert tidlig i det 20. århundre. I 1937 kom den første konkrete planen, og i 1945 ble det foreslått fem separate veier rundt hovedstaden. Dette ble redusert til to ringer, M25 (opprinnelig tenkt som M16) og den mindre indre ringen som skulle bli M15 men som fortsatt er A406. Veien ble konstruert i seksjoner fra 1975 til 1985. Man konstruerte først seksjoner der det var størst problemer med trafikken, og der man hadde fått aksept fra lokale myndigheter. Den ble offisielt åpnet i oktober 1986 av daværende statsminister Margaret Thatcher, da mellom London Colney og South Mimms. M25 er plaget av hyppig kødannelse. Dette ble forutsett før veien åpnet, og Thatcher kritiserte i sin åpningstale over de som «klager og syter». Kritikerne fikk rett, og veien har blant annet blitt omtalt som «verdens største parkeringsplass». Den har inspirert sanger som Chris Reas «Road to Hell», og i Terry Pratchett og Neil Gaimans bok "Good Omens" beskrives den spøkefullt som det fremste eksempel på Satans innflytelse på jorden. Deler av veien har blitt utstyrt med et eksperimentelt trafikkontrollsystem kalt MIDAS ("Motorway Incident Detection and Automatic Signalling"). Systemet er basert på at en rekke trafikk- og værsensorer, fartskameraer og variable hastighetsskilt skal kunne redusere kødannelse med minimal menneskelig innblanding. Forholdene har forbedret seg på strekningen hvor systemet er innført, og det planlegges å innføre det på hele M25 over tid. M026 Rudolf Nilsen. Rudolf William Nilsen (født 28. februar 1901 i Kristiania, død 23. april 1929 i Paris) var en norsk dikter. Han er kjent for sin arbeiderklassediktning og skildringer fra livet på østkanten. Han debuterte i 1925 med diktsamlingen "På stengrunn", og rakk kun å utgi denne og "På gjensyn" (1926) før han gikk bort 28 år gammel. Hans tredje diktsamling "Hverdagen" ble utgitt posthumt. Nilsen var medlem av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1919. Etter splittelsen av partiet i 1923 ble han medlem i Norges Kommunistiske Parti, der han var medlem til sin død. Mange av hans dikt er preget av 20-tallets klassekamp, og han anses som en av Norge viktigste arbeiderdiktere. Han skrev imidlertid også upolitiske og romantiske dikt, dikt om Oslo og om menneskene som levde der. På 1970-tallet øket interessen for Nilsens verker sterkt og noen ble satt musikk til, som på albumet "På stengrunn". De siste fem år av sitt liv var Rudolf Nilsen gift med skuespillerinnen Ella Signe Quist Kristoffersen, senere Ella Hval. Han døde av tuberkulose i 1929, bare 28 år gammel. Rudolf Nilsen er blitt minnet ved at et fritidsområde ved hans barndomshjem i Heimdalsgata 26 i Oslo (bedre kjent som "Nr. 13" i et av Rudolf Nilsens dikt) har fått navnet Rudolf Nilsens plass. Det er spesielt spørsmålet om meningen med livet som blir knyttet opp mot et politisk tema i verkene hans, og Rudolf Nilsen ville at flere skulle engasjere seg i politikken i samtida. Oppklaring. Oppklaring eller rekognosering er undersøkelse ved fysisk observasjon for å skaffe opplysninger om fiendtlige styrker, fiendtlige stillinger, terreng og lignende. Eksempler på oppklaring er patruljering med tropper, skip eller luftfartøyer, eller ved å sette opp skjulte observasjonsposter. Oppklaring kan også utføres med rekognoseringssatellitter og ubemannede luftfartøyer. Oppklaring er en fundamental taktikk for å frembringe et etterretningsbilde, og er avgjørende for framrykking og videre handling. "Spesialoppklaring" er en form for oppklaring som innebærer bruk av ukonvensjonelle metoder og styrker. Spesialoppklaring regnes som en av hovedformene for spesialoperasjoner. Oppklaring er mye brukt av styrker i framrykking, f.eks ved bruk av stridsvogner og bakkestyrker. Disse har gjerne egne tropper som sørger for oppklaringen. Oppklaringseskadronen i Brigaden i Nord-Norge var den første oppklaringsavdeling i Norge i moderne tid. Spesielt. I Norge driver disse gruppene med oppklaring spesielt Watford. Watford er en by og et administrativt distrikt i Hertfordshire, England, omkring 32 km nordvest for sentrum av London. Ulikt de fleste distrikter i England ledes det av en direkte valgt borgermester. Byen ligger innenfor Londons ringvei M25, og er på flere måter en del av Londons byområde. Watford undergrunnsstasjon ligger i utkanten av Londons undergrunnsnett. Begrepet «nord for Watford» brukes ofte for å beskrive Storbritannia nord for London. Dette er muligens fordi Watford var det første stedet hvor man skiftet hester under reiser nordvestover fra hovedstaden. Det er dog mulig at stedet det egentlig vises til er landsbyen Watford i Northamptonshire, omkring 80 km lenger nord, som var et viktig knutepunkt mellom transportruter som gikk øst-vest og nord-sør. Byens fotballag er Watford FC. Saracens Rugby Club har flyttet til Watford, og leier banen fra fotballklubben. Watford (Northamptonshire). Watford er en landsby i distriktet Daventry i Northamptonshire, England. Den er kjent av mange fordi den ligger rett ved det store motorveiserviceområdet Watford Gap, det første av mange slike områder i Storbritannia. Et viktig vertshus på hestetransportruten mellom nord og sør lå her, og bygningen står fortsatt ved serviceområdet. Den ble fram til 2000 "Watford Gap pub", men ble da stengt fordi den trenger restaurering. Begrepet «nord for Watford» brukes ofte for å beskrive Storbritannia nord for London. Det er uklart om det er byen Watford i Hertfordshire, som var det første stedet hvor man skiftet hester under reiser nordvestover fra hovedstaden, eller denne landsbyen det siktes til. Watford Gap. Watford Gap er et sted ved landsbyen Watford i Northamptonshire, England. Stedet var tidligere knutepunkt for hestetransportruter. Det ligger i en åpning (herav "gap" i stedsnavnet) mellom åsene mellom Midlands og East Anglia rutene fra øst til vest brukte, og ved Watling Street som var en viktig rute fra nord til sør. I nyere tid er motorveien M1 og Grand Union-kanalen lagt gjennom samme område. Et vertshus fra tiden med hestetransport er bevart, og ble inntil 2000 drevet som "Watford Gap pub". Den ble det året stengt fordi den gamle bygningen må restaureres. I dag er stedet mest kjent for det store motorveiserviceområdet ved M1, som var det første i sitt slag i Storbritannia. Serviceområdet tilbyr i tillegg til drivstoff og vanlige bensinstasjonvarer også overnatting, mat og forfriskninger. Daventry (distrikt). Daventry er et administrativt distrikt i det vestlige Northamptonshire, England. Det har navn etter administrasjonssenteret, byen Daventry. Det meste av distriktet består av landsbygd. Distriktet ble opprettet i 1974 da Daventry by ble slått sammen med landdistriktene Daventry og Brixworth. Herregården Althorp, hvor Diana, prinsesse av Wales er begravd, ligger i distriktet. Minedykkerkommandoen. Minedykkerkommandoen (MDK) er en avdeling i det norske Sjøforsvaret med spesialisering innen uskadeliggjøring av eksplosiver. MDK er en del av Marinens Jegervåpen, som er en avdeling i Kysteskadren. MDK har base ved Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen og er inndelt i flere mindre tropper, hvorav én har tilhold ved Ramsund orlogsstasjon utenfor Harstad. MDK er Forsvarets eneste stående operative enhet innenfor uskadeliggjøring av eksplosiver (EOD – Explosive Ordnance Disposal). I tillegg er avdelingen periodevis i nasjonal beredskap mot terror-bomber, samt bidrar ofte med støtte til sivile myndigheter. Minedykkerkommandoen har deltatt med personell i operasjoner i blant annet Afghanistan, Estland, Latvia, Litauen, Makedonia og Irak. Daventry. Daventry er en markedsby i Northamptonshire, England, omkring 40 km vest for Northampton. Den er administrasjonsby for distriktet Daventry, og har omkring 24 000 innbyggere (2004). Daventry har et historisk sentrum rundt markedsplassen, og moderne bolig- og industriområder i utkanten. Rett utenfor sentrum ligger en stor park og et vannreservoar. Byen hadde et museum som tok for seg slaget ved Naseby, men dette ble nedlagt i 2004. Mange bedrifter bruker Daventry som lager- og distribusjonssenter, på grunn byens nærhet til motorveien M1 og den sentrale beliggenheten i forhold til alle deler av Storbritannia. Historie. De eldste sporene etter menneskelig aktivitet er funnet på Borough Hill, 199 moh., der det ligger rester etter et fort fra jernalderen. Dette er et av de største fortene fra jernalderen som er kjent i Storbritannia. Det er også funnet rester etter romerske bygninger like ved åsen. Daventry fikk bystatus i et charter fra 1606. Et nytt charter ble utstedt i 1674. Under borgerkrigen var Karl I innkvartert i Daventry sammen med store deler av sine styrker før slaget ved Naseby, som sto nær byen i 1645. I 1923 anla BBC en stor sendestasjon på Borough Hill. Den ble i 1935 brukt for den første praktiske testen av et radarsystem. Inntil 1992 sto det mange store antenner på åsen, men etter at sendestasjonen stengte det året har alle unntatt én blitt fjernet. Den gjenværende antennen brukes til flykontroll. Inntil 1950 var Daventry en liten, landsens by, med omkring 6000 innbyggere. Veksten startet i 1954, da kulelagerprodusenten British Timken bygde en stor fabrikk i byen. En ny vekstperiode kom i begynnelsen av 1960-tallet, da man anla boligområder for å huse folk som flyttet fra Birmingham under en stor byrenovering. Fra 1955 til 1975 ble befolkningen mer enn tredoblet. I 2004 fikk en reklame for McDonalds blandet mottagelse i byen. En person sa: «Jeg har et jobbintervju i Daventry; hvor er det?», og fikk svaret: «Er du sikker på at du ikke mener Coventry?». King's Quest. Daventry er også navnet på en by i fantasidataspillet King's Quest, uten at det er noen likheter med den virkelige byen. Angina pectoris. Angina pectoris (medisinsk term. for hjertekrampe) er et symptom på utilstrekkelig blodforsyning til hjertemuskulaturen. Man skiller mellom stabil og ustabil angina pectoris, hvor førstnevnte kun gir smerter ved fysisk anstrengelse, mens sistnevnte også gir smerter i hvile. Ustabil angina pectoris er således en alvorlig diagnose som krever akutt behandling og kun blodprøver kan skille denne tilstanden fra et NSTEMI-hjerteinfarkt, et hjerteinfarkt uten ST-elevasjon i EKG. Vondt i brystet (hjertekramper). Angina pectoris betyr i enkelthet vondt i brystet. Den medisinske diagnosen baserer seg derfor på et symptom og sier lite om årsaken som ligger til grunn. Det vi vanligvis forstår med angina pectoris er imidlertid smerter i brystregionen, som skyldes mangelfull tilførsel av surstoffholdig blod til arbeidende hjertemuskulatur. Det typiske er at man får sentrale brystsmerter ved anstrengelser som fører til økt blodtrykk, og at smertene gir seg ved hvile. Stabil angina pectoris. Stabil angina pectoris er en tilstand hvor fysisk anstrengelse utløser smerter i brystet grunnet mangel på blodforsyning. Årsaken er som regel en stenose i en kransarterie men kan være forårsaket av andre tilstander, blant annet anemi. Stabil angina pectoris er ingen akutt medisinsk tilstand, men skal behandles relativt raskt for å unngå at tilstanden utvikler seg til ustabil angina pectoris eller hjerteinfarkt. Behandlingen er i hovedsak medikamentell, men kan også være kirurgisk dersom det er stenoser i flere kransarterier. Ustabil angina pectoris. Ustabil angina pectoris er en del av diagnosegruppen akutt koronarsyndrom og betegner en tilstand hvor pasienten har brystsmerter grunnet mangelfull blodforsyning i hvile. EKG i hvile vil være unormalt, i motsetning til ved stabil angina pectoris, hvor man må gjøre et belastnings-EKG for å kunne påvise tilstanden. Ustabil angina krever akutt behandling i sykehus. Diagnosen. I tillegg til symptomene bruker leger ulike indirekte metoder for å påvise nedsatt blodtilførsel til hjertet. Den mest brukte, og vanligste, er opptak av EKG under fysisk belastning, såkalt arbeids-EKG. Den aller sikreste metoden til å påvise nedsatt blodtilførsel til hjertet er koronarangiofrafi. Da sprøyter man kontrastvæske i blodårene til hjertemuskelen og kan dermed kartlegge eventuelle tilstopninger eller forsnevringer i årene. Slik undersøkelse danner videre grunnlag for utblokking av trange eller tilstoppede årer og/eller operasjon der man setter inn ”nye” årer i såkalt bypass. Behandling. I tillegg til instrumentell bedring av blodforsyning til hjertet, som nevnt ovenfor (utblokking eller kirurgisk intervensjon), tar den medikamentelle behandlingen av angina pectoris sikte på å lette hjertets arbeid slik at behovet for surstoffmettet blod reduseres. Hjertets arbeid lettes ved å redusere motstand i kretsløpet, dvs. ved å bruke medisiner som senker blodtrykket og som senker antall hjerteslag pr. min. (hjertefrekvensen). Når det gjelder medikamentell behandling for øvrig er det viktig å forebygge ytterligere påleiring av kransårene ved å senke kolesterolet. Dette kan gjøres med medisiner og/eller ved hensiktsmessig diett. Det er også viktig å hindre blodproppdannelse på årer hvor det er forsnevring på grunn av kolesterolavleiringer. Den viktigste medisinen i denne sammenheng er acetylsalisylsyre, og den vanligste tabletten Albyl-E. Pasienter med angina pectoris bør skåne seg selv for store anstrengelser. Men det er gunstig å være fysisk aktiv, men pasienten må kjenne sin egen grense da dette kan styrke hjertemuskulaturen generelt og dessuten bedre blodforsyningen til hjertet ved alternative hjelpeårer. Slik alternativ blodtilførsel kommer fra naboårer i hjertet og kalles på fagspråk kollateraler. Hjerteinfarkt og angina. Hjerteinfarkt utvikles når en åre som er trang, lukker seg til akutt. Årsaken er oftest blodproppdannelse. Mange pasienter med hjeteinfarkt har på forhånd vært plaget med angina pectoris, men hjerteinfarkt kan også forekomme uten angina pectoris, og ikke alle med angina pectoris får hjerteinfarkt. I Norge, som i resten av den vestlige verden, er forekomsten av denne hjertesykdommen (angina og/eller hjerteinfarkt) uendret og ikke minkende, men dødeligheten av denne hjertesykdommen har avtatt betydelig gjennom 15–20 år. Medisinsk behandling: Nitroglyserin er også brukt som behandling ved angina pectoris, enten i form av en tablett som legges under tungen, eller som spray under tungen. Spesifikke medikamenter. Disse stoffene omdannes via mellomtrinn til nitrogenoksid (NO). NO har en kraftig karutvidende effekt (vasodilaterende), gjennom at det aktiverer det intracellulære signalmolekylet cAMP, som gir relaksasjon av muskelen i veggen på blodårene. Karutvidelsen kommer først og fremst på de store venene. Dette reduserer mengden blod som kommer tilbake til hjertet, og dermed arbeidsbelastningen på hjertet. Dette i sin tur senker oksygenbehovet. I tillegg utvider NO de store koronarkarene, slik at selve hjertemuskelen får bedre tilgang på blod. Betablokkere senker både kontraksjonskraften og pulsen til hjertet. Man sier at de har hhv. negativ inotropi og negativ kronotropi. Redusert kraft i kontraksjonen (dvs muskelsammentrekningen som skjer når hjertet pumper blod ut) reduserer behovet for oksygen. Redusert puls gjør at oppfyllingsfasen av pumpesyklusen varer lenger. I oppfyllingsfasen slapper hjertemuskelen av, og blodårene som går gjennom den kan åpnes opp og fylles. Dess lengre denne fasen varer, dess mer blod kan strømme ut til hjertemuskelen. Betablokkere reduserer i tillegg blodtrykket, noe som også reduserer belastningen på hjertet. Har negativ kronotropi og negativ inotropi. Bør helst brukes sammen med betablokkere. ASA virker hemmende på aggregering av blodplater, og senker dermed faren for blodpropp. Denne faren er ekstra høy i trange kar, som man oftest finner ved angina. ASA bør derfor gis til alle anginapasienter for å redusere infarktfaren, med mindre det er klare kontraindikasjoner. Akkurat som for ASA reduserer disse risikoen for tette blodårer og blodpropp. James Herrick. James Bryan Herrick (født 11. august i 1861 i Oak Park i Illinois, død 7. mars 1954 i Chicago) var en amerikansk lege som formulerte «the thrombogenic theory», teorien om at hjerteinfarkt skyldes trombose i en kransarterie. Herrick, James Herrick, James Herrick, James Liste over spesialstyrker. Dette er en liste over spesialstyrker. For informasjon om slike styrker, se spesialstyrke. Amerikas forente stater. USAs militære har en egen kommando ovenfor alle spesialstyrkene, uavhengig om disse egentlig ligger under US Army, US Navy, US Marines eller US Airforce. Dette heter passende nok U.S. Special Operations Command (SOCOM). Costa Rica. Costa Rica har en paramilitær «Civil Guard», basert på den spanske Guardia Civil, i stedet for en tradisjonell militær avdeling. Enheten har trening i beskyttelse av VIPer og bekjempning av gisselsituasjoner. De deltar i tillegg ved pågripelser av antatt farlige kriminelle personer. Frankrike. Franske spesialstyrker opererer under Spesialkommandoen. En del enheter står under permanent kommando, mens andre enheter kan innkalles ved behov. Italia. Esercito Italiano (hæren) Marina Militare Italiana (marinen) Aeronautica Militare (Luftforsvaret) Politiet. Strukturen er bestemt av den særskilte oppgaven avdelingen skal utføre. Personellet pleier med kompetansen sin å flytte over mellom avdelingene når det er nødvendig. Folk fra FSK kan f.eks bistå Delta under farlige situasjoner i Norge, men vil da ligge under Delta-kommando. Tidligere rekrutterte FSK kun fra HJK, MJK og andre "spesial"-avdelinger, men rekrutterer nå fra alle avdelinger i Forsvaret. Vietnam. Spesialstyrker Aswandammen. Aswandammen er navnet på to demninger over Nilen ved byen Aswan i Egypt. Den første ble bygd av britene i perioden 1898–1902 og var ca. 40 meter høy. Den andre dammen, som ble bygd i perioden 1960–70 sør for den første, skulle opprinnelig konstrueres med teknologisk og økonomisk hjelp fra USA. Denne hjelpen ble imidlertid trukket tilbake i 1956, da Egypt anerkjente Folkerepublikken Kina. Datidens Sovjetunionen kom i stedet inn og ga den nødvendige hjelpen for at dammen skulle bli bygd. Dammen er 114 meter høy og over 3,6 km lang. Når vannstanden er høyest er Nassersjøen, verdens største kunstige innsjø, ca. 475 km lang og består av nesten 170 milliarder m³ – eller 170 km³ – vann. Denne er oppkalt etter Egypts daværende president, Gamal Abdel Nasser. Data. Aswandammen er 3 600 meter lang, 980 meter bred ved fundamentet, 40 m tykk øverst og 111 meter høy. Den har et volum på 43 million m³. Den har en kapasitet på 11 000 m³ vann pr sekund. Reservoaret som ligger bak dammen, Nassersjøen, er 550 km langt, 35 km bredt på det bredeste, har en vannoverflate på 5 250 km² og et vannvolum på 111 km³. Brad Pitt. William Bradley «Brad» Pitt (født 18. desember 1963 i Shawnee i Oklahoma) er en amerikansk skuespiller. Foruten å være en suksessrik skuespiller, har han ved to anledninger (1995 og 2000) blitt kåret til verdens mest sexy mann av "People Magazine". 29. juli 2000 giftet han seg med skuespillerinnen Jennifer Aniston, men etter nesten 5 års ekteskap ble de separert i januar 2005. Nyheten om separasjonen var overraskende ettersom paret nylig hadde vært på det som ble omtalt som en «kjærlighetsferie» til øya Anguilla i Karibien sammen med Jennifers "Friends"-kollega Courteney Cox og hennes mann David Arquette. Under innspillingen av filmen "Mr. & Mrs. Smith" gikk det rykter om en romanse mellom Angelina Jolie og Brad Pitt. Begge to nektet da at de hadde et forhold. Senere bekreftet Angelina at de forelsket seg under innspillingen, da Brad fremdeles var gift. Nå har de både biologiske og adopterte barn sammen: datteren Shiloh Nouvel, født 27. mai 2006, tvillingene Knox Leon og Vivienne Marcheline, født 13. juli 2008, er deres felles, biologiske barn. Maddox Chivan (8) (fra Kambodsja), Zahara Marley (5) (fra Etiopia) og Pax Thien (5) (fra Vietnam) er adopterte av Angelina alene. I motsetning til hva mange tror, har Brad Pitt ikke offisielt adoptert de tre eldste barna, selv om de har hans navn. Tidlig liv. Pitt ble født i Shawnee i Oklahoma, hos sine Southern Baptist-foreldre William og Jane Pitt. Brad og hans to søsken, Doug og Julie Neal Pitt, vokste opp i Springfield i Missouri. Pitts foreldre og søsken bor fortsatt nær Springfield. På Kickapoo High School var Pitt involvert i sport, debatter og studentstyre. Han begynte på Missouri School of Journalism ved University of Missouri – Columbia hvor han var medlem av Sigma Chi-ordenen. Han manglet åtte poeng for å få en journalist-grad da han sluttet i 1986 for å prøve lykken i Hollywood. I følge en av hans tidligere reklamevirksomhets-professorer på MU, jobbet Pitt på et selvstendig prosjekt som var en kalender kalt «The Men of Mizzou». Pitt var kreativ regissør for hele prosjektet, men det ble aldri fullført og han fikk ikke karakteren sin. Hans valg av karriere kom som en overraskelse på alle rundt han. Pitt hadde spilt i flere brorskaps-show, men aldri uttrykt noen trang til å spille profesjonelt. Det virket som Pitt var mer lovende innenfor musikk. Men plutselig, uten noen reell erfaring bak seg, reiste han til California med bare 325 dollar i lomma. Karriere. Etter ankomsten i Hollywood, studerte Pitt under instruktør Roy London i seks år. Han dukket først opp i situasjonskomedien "Head of the Class", og en stund datet han programmets stjerne Robin Givens. Han var også med i en episode av "Growing Pains". Pitt dukket opp som Chris i såpeoperaen "Another World". Mens han var på audition for showet "Our House", ble han spurt om å lese for en annen rolle, og endte opp med å spille Shalane McCalls kjæreste Charles i TV-serien "Dallas". Han hadde også en rekke roller i beste sendetid i serier som for eksempel "Thirty Something", "21 Jump Street", og "Freddy's Nightmares". Pitt dukket opp (uten å få noen ære for det) i både "Less Than Zero" og Charlie Sheens "No Man's Land" før han fikk en av hovedrollene i filmen "Cutting Class". Han begynte å date motspiller Jill Schoelen som tidligere hadde blitt sett sammen med Keanu Reeves. Pitt fikk i 1990 en rolle i TV-filmen "Too Young to Die?" som handler om en misbrukt tenårings dødsstraff for mord. Pitt spilte Billy Canton, en rusmisbruker som utnyttet en tenåringsjente og rømling spilt av Juliette Lewis. I det virkelige livet ble de to et par. «Det var ganske romantisk», har han senere sagt, «å pumpe henne full av narkotika og lignende stoffer». Paret var sammen i tre år og spilte også sammen i thrilleren "Kalifornia" fra 1993. I 1988 fikk Pitt sin første hovedrolle i "The Dark Side of the Sun", hvor han spilte en ung amerikaner som oppholdt seg sammen med foreldrene sine ved Adriaterhavet for å finne en kur mot den fryktelige hudsykdommen sin. Filmen ble filmet i Jugoslavia sommeren 1988. Brad fikk betalt $1 523 per uke i syv uker. Da redigeringen av filmen nesten var ferdig, brøt borgerkrigen ut, og store deler av materialet gikk tapt og ble ikke funnet før i 1996. Brad Pitt hadde i mellomtiden blitt en stor stjerne, og det bidro til at filmen kunne utgis ett år senere, i 1997. 1991-1993. I 1991 spilte Pitt løpstalentet Joe Maloney i "Across the Tracks". Motspiller var Rick Schroder, Maloneys tidligere kriminelle bror. Pitt tiltrakk seg et bredere publikums oppmerksomhet da han fikk en birolle som kriminell dagdriver og forfører av Geena Davis' figur i "Thelma & Louise", regissert av Ridley Scott. Brad hadde faktisk vært et tredjevalg til rollen som egentlig var påtenkt William Baldwin. Gjennom "Thelma & Louise" skaffet Pitt seg for alvor et navn i Hollywood. Brad Pitt fikk en hovedrolle i Tom DiCillos lavbudsjettsfilm "Johnny Suede" fra 1991 om en keitete drømmer som gjerne ville være rockestjerne. Hans medspillere var blant andre Catherine Keener, Samuel L. Jackson og Nick Cave. Etter å ha spilt nok en hovedrolle i den hovedsakelig animerte filmen "Cool World", fikk Pitt rollen som karismatisk fluefisker og sjarmør i Robert Redfords "A River Runs Through It" fra 1992. Senere fulgte rollen som seriemorder i "Kalifornia" i 1993. 1994-2000. I 1994 spilte Pitt vampyren Louis de Pointe du Lac i filmen basert på Anne Rices roman "Interview With The Vampire". Pitt spilte sammen med den da elleve år gamle Kirsten Dunst, samt Tom Cruise, Christian Slater og Antonio Banderas. Senere var han hovedrolleinnehaver i "Legends of the Fall" (Lidenskapens pris) (1994) og "Se7en" (1995). I førstnevnte spilte han Tristan Ludlow, den villeste av tre brødre bosatt i Montana i tiden før, under og etter første verdenskrig. Faren i filmen, oberst Ludlow, ble spilt av Anthony Hopkins. I Se7en spilte Pitt detektiven David Mills som sammen med sjefen sin, spilt av Morgan Freeman, jakter på en seriemorder som henter inspirasjon til drapene sine fra de syv dødssynder. Pitt ble nominert til Academy Award for beste birolle i filmen "Twelve Monkeys" (1995), regissert av Terry Gilliam. Her spilte han blant annet mot Bruce Willis. I 1997 var Pitt igjen hovedrolleinnehaver, denne gang i "The Devil's Own" som IRA-terroristen Rory Devaney som flyttet inn til familien til Harrison Fords figur. I filmen snakker Pitt med irsk aksent. Det samme året hadde han hovedrollen som den østerrikske fjellklatreren Heinrich Harrer i Jean Jacques Annauds film "Seven Years In Tibet". Pitt øvde i måneder på rollen som krevde en hel del vandring og fjellklatring. Han trente med den engelske motspilleren David Thewlis ved å klatre i California og Alpene. Takket være kjenningsmelodien (den Tibetanske nasjonalsangen) i filmen, utviste den kinesiske regjeringen Pitt og Thewlis fra Kina på livstid. I 1998 hadde Pitt hovedrollen i filmen "Meet Joe Black". Pitt spilte en personifikasjon av Døden som holder til i kroppen til en ung mann for å lære mens han informerer en milliardær om at livet på jorda snart er over. Filmen dekker mange historier på en gang, inkludert den naive Døds første opplevelse av enkel glede som for eksempel peanøttsmør og å bli forelsket i den unge kvinnen spilt av Claire Forlani. Filmen ga Pitt en ny sjanse til å spille sammen med den walisiske skuespilleren Anthony Hopkins som han tidligere hadde jobbet med i "Legends of the Fall". I 1999 var Pitt med i "Fight Club", basert på en roman av Chuck Palahniuk. Her fikk han igjen jobbe med regissøren han hadde jobbet med i "Se7en", denne gang i en film hvot Pitt framstilte figuren Tyler Durden, en veldig fargerik og kompleks figur. I 2000 spilte Pitt en irsk sigøynerbokser i gangsterfilmen "Snatch" sammen med Vinnie Jones og Benicio del Toro. Filmen omhandlet et vilt kupp som involverte et tyveri av en diamant, russisk og amerikansk mafia og en lyssky undergrunnsverden. I filmen blir Pitt brakt inn som en sikker vinner av to boksepromotører. 2000 - nåtiden. I 2001 jobbet Brad Pitt med venninnen og skuespilleren Julia Roberts i den komiske «road movien» "The Mexican". Etter bryllupet med "Friends"-skuespilleren Jennifer Aniston sommeren samme år begynte han straks å filme "Spy Game", en triller fra «den kalde krigen» der han spilte sammen med veteranen Robert Redford, som spilte rollen som hans mentor. Mot slutten av året avsluttet Pitt filmingen av "Ocean's Eleven" sammen med George Clooney og Matt Damon, en gjenskapning av 1960-versjonen der Frank Sinatra hadde hovedrollen. Filmen etablerte et sterkt vennskap mellom de tre, spesielt mellom Pitt og Clooney. Sidan har Pitt vært med i mange filmer, inkludert "Ocean's Twelve" og den gresk historiske filmen "Troja" i 2004 der han spilte den historiske figuren Akilles. I løpet av produksjonen av Troja fikk Pitt en skade i akillessenen mens han spilte Akilles. I 2005 spilte Pitt i "Mr. & Mrs. Smith", der han og hans partner Angelina Jolie hadde hver sin tittelrolle. Det var stor spekulasjon i pressen om hvorvidt Pitt innledet et forhold til Angelina mens filmen var under produksjon, men Pitt nektet at det var noe intimt engasjement med Jolie mens han var gift med Jennifer Aniston. Pitt kom tilbake til Hollywood høsten 2006, i Alejandro González Iñárritus kritiske hyllest "Babel", sammen med Cate Blanchett. Så langt har filmen fått en Golden Globe nominasjon for beste birolle. I mars 2006 ble det annonsert at Paramount hadde skaffet seg rettighetene til "The Sparrow" for Pitts produksjonsfirma, Plan B, og at Pitt skulle spille hovedrollen Sandoz. I juni 2006 ble det annonsert at Paramount og Plan B ville jobbe på en ny zombiefilm kalt "World War Z", basert på boken med det samme navnet av Max Brooks. Annet arbeid. Som mange A-listestjerner, opptrer Pitt normalt ikke i amerikanske fjernsynsreklamer, i stedet for å være med i reklamer som bare blir sett i Asia, han er mest merkbar for Edwin Jeans, Toyota Altis og japansk kaffe, ROOTS. Et merkbart unntak for han er en Heineken reklame som var på lufta under 2005 Super Bowl. Den var regissert av David Fincher, som regissert Pitt i filmene Se7en og Fight Club. Sammen med Aniston og Paramount Pictures regissert Brad Grey, Pitt er medfinansiereren av produksjonsfirmet Plan B. Aniston er ikke lenger en partner i firmaet, selv om hun fortsett er knyttet til mange prosjekter som var satt opp før hennes skilsmisse med Pitt. Firmaet produserte kjempesuksessen Charlie and the Chocolate Factory med Johnny Depp i hovedrollen. Han har og hatt en linen opptreden i sesong 8 i Friends og på en episode i MTVs Jackass, hvor han tok del i en arrangert abdusering av seg selv. I en senere episode, han og noen besetningsmedlemmer sprang vilt rundt i gatene i Los Angeles i gorilladrakter. Personlig liv. Etter skilsmissen med Jennifer Aniston begynte Pitt å date Angelina Jolie. Pitt reiste sammen med skuespillerinnen Jolie til Etiopia i juli 2005, for å hente hennes adoptivdatter, Zahara, fra et barnehjem som lå der. I slutten av 2005, var Pitt med Jolie to ganger i løpet av et besøk til Pakistan i hennes tjeneste som ambassadør for UNHCR, for å støtte jordskjelvofre i det landet. Det var 2. desember 2005 at Pitt søkte for å lovlig adoptere Jolies to barn, sønnen Maddox og datteren Zahara, og å få barnas etternavn lovlig endret til Jolie-Pitt. I Januar 19, 2006, godkjente en dommer i Santa Monica i California navnbyttet. Jolie fødte parets første biologiske barn, en datter kalt Shiloh Nouvel Jolie-Pitt, i Cottage Medi-Clinic Hospital i Swakopmund, Namibia. Shiloh vart født med keisersnitt, direkte til setefødsel. Pitt var der for å kutte barnets navlestreng og bekreftet at deres nyfødte datter skulle ha Namibisk pass. Jolie bestemte seg for å tilby det første bildet av Shiloh igjennom distributøren Getty Images heller enn å tillate paparazziar å ta ekstremt verdifulle øyeblikksfotografier. People betaler mer enn 4,1 millioner dollar for Nord-Amerikarettene, mens det britiske magasinet Hello! fikk de internasjonale rettene for omkring 3,5 millioner dollar; de totale rettene tok inn opptil 10 millioner dollar verdsomspennende – det er det dyreste kjendisbildet i verden. All profitt var etter ryktet donert til en uoppgitt veldedighet av Jolie og Pitt. Shilohs navnet betyr «en fredelig» på hebraisk. Hennes mellomnavn, Nouvel, kommer fra Jean Nouvel, en av Pitts franske favorittarkitekter. Ryktene sier at Jolie og Pitt planlegger å gifte seg, og Pitt bekrefter «Angelina and I will consider getting married once all people in America are legally able to». («Angelina og jeg vil vurdere å gifte oss så snart alle i Amerika er juridisk tillat å gjøre det samme». Jolie påsto at de ikke planlegger noe bryllup eller i det hele tatt tenker på det. Hun stadfester «We are legally bound to our children, not to each other». («Vi er juridisk bunnet til våre barn, ikke hverandre.») Nå bor Pitt i New Orleans i Louisiana sammen med Jolie og deres seks barn, de adopterte Maddox, Pax og Zahara og de biologiske Shiloh, Knox, Vivienne Jolie-Pitt. Pitt har også vært en aktiv supporter av forsking på sykdommer som for eksempel Aids. I populær kultur. I 1995, ble Pitt kåret av som en av de 25 mest sexy stjernene i filmhistorien av bladet Empire. Pitt har også to ganger værte navngitt den mest sexy mannen i live, av bladet People. Pitt er på framtredende plass med trekk i Desember 2006 kunstutgivelsen av Vanity Fair, hvor han dukket opp på framsiden i bare underbuksene. Omslaget fremmet en artikkel om Robert Wilson videoportrett, en produksjon av LAB HD som inkluderer tallrike kjendiser og noterte personlige bemerkinger. Omslaget har dratt kritikk fra Pitt selv om han hadde signert en offentliggjøring av bildet, fordi han ikke hadde akseptert at det slutta før ett år senere. Videoportrettet som representerte Pitts første prestasjon i avantgarde kino, ble utstilt i 2006 på TriBeCa Film Festivalen. Pitt er nevnt i en god del sanger, inkludert rap og R&B sanger av Jay-Z/Punjabi MCs «Beware of the Boys» og The Black Eyed Peas f/Talib et.al i sangen «Like That»”. Han var og nevnt av Shania Twain i sangen «That Don't Impress Me Much», hvor hun lager en henvisning til Brad Pitt som en modell av mannlig perfeksjonisme. Gefirt. Gefirt (eller gefirtmål'") er en av de viktigste typografiske lengdeenhetene. En gefirts bredde er lik skriftgraden, så i 9 punkters skrift er en gefirt 9 punkter lang, i 12 punkters skrift er en gefirt 12 punkter lang, osv. Ettersom gefirtmålet er relativt til skriftgraden, er det velegnet til å angi lengder som er proporsjonale med skriftgraden, som avsnittsinnrykk, mellomslag, tusenskiller, avstander mellom grunntall og enheter med mere. Når en skal angi en brøkdel av en gefirts bredde er det vanlig å bruke en firkant (□) for å symbolisere en gefirt. Når det er underforstått at enheten er en gefirt brukes også prosent (%). For eksempel kan 15 % av en gefirt angis som 3⁄20□. I norsk typografi brukes gefirtsinnrykk som avsnittsinnrykk, altså et innrykk med en gefirts bredde. I Unicode er U+2003 ("EM SPACE") symbolet for et mellomrom med en gefirts bredde. I HTML kan et slikt mellomrom angis med codice_1 eller codice_2. ½ gefirt = 1 halvgefirt ⅓ gefirt = 1 drittel ¼ gefirt = 1 slis Skriftgrad. Skriftgrad er den typografiske betegnelsen på skriftstørrelse. I typografisk sammenheng brukes gjerne bare betegnelsen grad. Skriftgraden er i dag normalt angitt i antall punkter, men tidligere brukte en navn på de forskjellige skriftgradene (se tabell). Et punkt i typografisk sammenheng er 0,376 mm. For 12 punkters skrift er altså skriftgraden 12 punkter. Bøker som skal leses av voksne settes normalt i en skriftgrad på 10, 11 eller 12 punkter. Aviser og tidsskrifter bruker gjerne en skriftgrad på 7, 8 eller 9 punkter. Kolofonsiden i bøker angir ofte hvilken grad og "kegel" (linjeavstand) som er brukt. Dette angis som skriftgrad-skråstrek-kegel, for eksempel «10/12» (uttales «ti på tolv»), som betyr 10 punkters grad på 12 punkters kegel. Den eldre betegnelsen for «10/12» er «korpus grad på cicero kegel». En "gefirt" er en typografiske lengdeenhet som er lik skriftgraden. Josip Broz Tito. Josip Broz Tito (serbisk: "Јосип Броз Тито") (født Josip Broz 7. mai 1892 i Kumrovec, Kroatia (dengang Østerrike-Ungarn), død 4. mai 1980 i Ljubljana, Slovenia, Jugoslavia) var Jugoslavias øverste statsleder fra slutten av andre verdenskrig frem til sin død i 1980, først som statsminister (1945–53), så som president. Etter bruddet med Sovjetunionen i 1948, førte han en uavhengig kommunistisk politikk, mens han utenrikspolitisk stod for en nøytral politikk. Andre verdenskrig. Da Jugoslavia ble trukket inn i andre verdenskrig som følge av at landet ble invadert av aksemaktene i april 1941, var kommunistene blant de første til å organisere motstandskampen. 10. april 1941 møttes det jugoslaviske politbyrået i Zagreb, hvor man besluttet å starte organisert motstand, og Tito ble valgt som leder for militærkomiteen. Titos død. Tito døde i Ljubljana 4. mai 1980 og ble begravet i et mausoleum i Beograd, som bærer navnet «Blomstenes hus». Da Tito døde, startet spekulasjonene om hans etterfølgere ville være i stand til å holde den jugoslaviske føderasjon samlet. Etniske konflikter økte gradvis i årene etter, som til slutt kulminerte i Jugoslavia-krigene ett tiår senere. Martin Skramstad. Martin Skramstad (født 12. oktober 1967) har vært ordfører i Løten kommune fra 1999 til 2007. Skramstad representerer Senterpartiet. I perioden 2007-2011 er Skramstad valgt som medlem av Hedmark fylkesting. Pakkesvitsjing. Når man prater om datanettverk og telekommunikasjon er pakkesvitsjing en måte å kommunisere på hvor pakker (meldinger eller deler av meldinger) hver for seg sendes via noder til mottakeren, uten først å ha opprettet en direkte kommunikasjonslinje. Pakkesvitsjing ble oppfunnet av Donald Davies og Paul Baran tidlig på 1960-tallet. Noen hevder at Leonard Kleinrock også fant opp pakkesvitsjing, men Davies fortalte før han døde at Kleinrocks forskning egentlig var innen køalgoritmer, som er et viktig teoretisk prinsipp innen pakkesvjitsjing. Artiklene om Kleinrocks forskning inneholdt aldri informasjon som omhandlet det å dele opp en melding i flere deler, for så å sende dem gjennom nettverket hver for seg, noe som var hovedprinsippet bak Davies og Barans arbeid. En pakke er et stykke informasjon med en adresse og annen informasjon, slik at det blir mulig å levere pakken til riktig sted i nettverket. En tilkobling til nettverket vil vanligvis levere en strøm av pakker bestående av data, som ikke nødvendigvis vil følge den samme veien i nettverket frem til mottakeren. Dette kan sammenlignes med å sende et brev; adressen er skrevet på utsiden av pakken, slik at det blir mulig for nettverket (postverket) å levere pakken til riktig mottaker. Pakkene sendes den raskeste veien gjennom nettverket, og ikke alle pakker som blir sendt fra den sammen maskinen vil nødvendigvis følge den samme ruten. I mottakerenden vil en datamaskin sette sammen pakkene igjen slik de var i før de ble delt opp ved sending. Pakkesvitsjing er beregnet på å utnytte båndbredden i nettverket maksimalt, og samtidig sørge for at forsinkelsen holdes til et minimum. Internett er et pakkesvitsjet nettverk som benytter seg av et protokollag som ligger over flere andre nettverksteknologier. Nyere mobilteknologier, som f.eks. GPRS, benytter seg også av pakkesvitsjing. Rase. Rase er en kategori brukt i den biologiske systematikken. En rase er en lokal (landrase, en lite foredlet og spesialisert rase) eller fremavlet variant (kulturrase, en høyt foredlet og spesialisert rase) av en art. Bruk av rasebegrepet i biologien. Begrepet «rase» er relativt upresist og har begrenset nytte i biologien. Noen, men ikke alle arter kan deles i raser. I de tilfeller der man har valgt å dele en art inn i flere raser, er dette gjort for å representere den geografiske variasjonen i artens morfologiske, økologiske og/eller genetiske egenskaper. Raser sameksisterer altså vanligvis ikke i det samme området. Blant ville bestander brukes vanligvis begrepet underart, rase brukes først og fremst om tamdyr, der varianter er frembrakt ved avl (se også kultivar). Et eksempel på dette er underarten tamhunden, som deles inn i en rekke hunderaser. Uttrykket er ytterligere svekket av at det tyske "rase" og det engelske "race" har forskjellig betydning. Den engelske betydningen av ordet er svært upresis og kan best oversettes med "type". Den norske betydningen følger den tyske som er mer presis. I den grad arter er delt i både underarter og raser, er raser mindre enheter enn underartene (dvs. flere raser utgjør én underart). På grunn av overvekt av engelsk i moderne faglitteratur, har begrepet rase blitt mindre presist og brukes nesten ikke i moderne biologi. Definering av raser. "Over" artsnivået er det kun kategoriene som er vilkårlige, mens gruppene de brukes på, er reelt eksisterende enheter. "Under" artsnivået er derimot også selve avgrensningen av gruppene skjønnsbasert, fordi overgangene mellom raser (ulikt overgangene mellom f.eks. forskjellige slekter) vanligvis er gradvis og ikke skarp. Det vil si at man ofte vil finne enkeltindivider eller lokale populasjoner som ikke klart lar seg tilordne noen av artens raser. Grunnen til dette er at det – ifølge definisjonen av artsbegrepet – forekommer genflyt mellom raser. Denne har en tendens til å utjevne eventuelle forskjeller. Også arten menneske har historisk blitt delt inn i raser; se menneskeraser og rasebiologi. Odd Fellow. Odd Fellow Ordenen (The Independent Order Of Odd Fellows – I.O.O.F.), stiftet 26. april 1819 i Baltimore i USA er en verdensomspennende sammenslutning av mennesker som har forpliktet seg til å følge visse regler og ordninger i sitt medlemskap. Ordenen er konfesjonsuavhengig (ikke bundet opp i noen spesiell religion), men medlemmene må vedkjenne seg troen på et høyeste vesen som verdens skaper og opprettholder. Det er også normalt en nedre aldersgrense, i Norge 21 år. Mange av de oppgaver som Ordenen gjennom dette påbud påtok seg, er nå overtatt av det offentlige. Ordenen gir humanitær innsats, både sentralt og lokalt. Ordenens lære og formål. Ordenen baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier, og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger. I følge ordenen skal en god Odd Fellow kjennes på sine holdninger i dagliglivet, og vise at ordenens etikk er mer enn teori. Målet kommer også til uttrykk i det påbud ordenen har gitt medlemmene helt fra starten i 1819; å besøke de syke, hjelpe de trengende, begrave de døde og oppdra foreldreløse. Odd Fellow Ordenens har definert som formål å utbre vennskapets, kjærlighetens og sannhetens grunnprinsipper blant menneskene, å undervise dem i kjærlighet til Gud og deres neste, og lære dem at ord ikke er nok, men at disse lærdommer må omsettes i handling for at hver enkelt etter evne kan bidra til menneskenes forbedring og fullkommengjørelse. Til hjelp tilbyr ordenen et etisk opplæringsprogram, som formidles i logemøtene. Det er også en gjensidig påvirkning medlemmene imellom – basert på det grunnlaget som klart fremgår av ordenens motto: Vennskap, Kjærlighet og Sannhet. Dette er visuelt symbolisert i De Tre Kjedeledd, ordenens offisielle emblem. Odd Fellow Ordenen baserer sitt budskap på medmenneskelige verdier, og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger. Etikk kan også betegnes som humanitær morallære. Odd Fellow-ordenens medlemmer bør søke å kunne møte alle mennesker med toleranse og vilje til forståelse. Nestekjærlighet, menneskeverd, rettferdighet, omsorg og medfølelse er begreper som står sentralt i ordenen. Ordenens opprinnelse. Det finnes ikke noen sikker oversikt over ordenens opprinnelse, og det er delte meninger om hva navnet Odd Fellow betyr. Med utgangspunkt i språkhistorien er det mye som tyder på at navnet er utledet av Oath Fellows – edsvorne brødre. Det er nemlig fremdeles slik at medlemmene i Ordenen må avlegge bestemte og avgjørende løfter. Ordenen har sitt utspring i England, hvor det eksisterte Odd Fellow sammenslutninger på 1600-tallet. Formålet var allerede den gang basert på nestekjærlighet, omsorg og vennskap. Den Ordensgren Odd Fellow Ordenen i Norge tilhører ble stiftet i Baltimore i USA på initiativ av en engelsk utvandret Odd Fellow-bror – smeden Thomas Wildey. I vertshuset The Seven Stars instituerte fem tidligere Ordensbrødre den første loge, Washington Lodge no. 1. Som leder – Overmester – ble Thomas Wildey valgt, den 26. april 1819. Dette betegnes som ordenens stiftelsesdag. Thomas Wildey var en dominerende leder av Odd Fellow Ordenen i USA inntil han trakk seg tilbake i 1833. Ordenens utvikling. Kvinnelige Odd Fellow medlemmer kalles Rebekkasøstre. De er organisert i Rebekkainstitusjonen, en integrert og likestilt del av ordenen. Initiativet til opprettelsen av Rebekkainstitusjonen ble tatt i 1851 av et amerikansk medlem, senere visepresident i USA Schuyler Colfax. Søstrene er på samme måte som brødrene sammensluttet i lokale, separate loger. Logene arbeider hver for seg, men er basert på samme formål, motto, lover og forskrifter. Ordenen spredte seg raskt i USA, og etter hvert også til en rekke land over store deler av verden. Den kom til Europa i 1870-årene og til Norge 1898. Ordenen i Norge. Den første Odd Fellow-loge ble instituert i Stavanger i 1898, men ble senere overflyttet til Christiania. Den første Rebekkaloge ble instituert i 1909, også dette i Christiania. Den Norske Odd Fellow Ordenen er i dag underlagt Den Europeiske Stologe. Pr. 1. januar 2009 var det 23.540 medlemmer. Det er 12.616 brødre og 10.924 søstre, fordelt på 151 Odd Fellow-loger og 125 Rebekkaloger. Hans Borolien. Hans Borolien (født 5. mars 1860, død 4. desember 1952) var en gammeldansmusiker fra Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hans kom fra husmannsplassen Isumløkken, men kjøpte etter foreldrenes død sitt eget småbruk høyt oppe i nørdre lia på 1890-tallet. Han startet først å spille på enrader trekkspill, men fikk rundt 1910 kjøpt seg en torader gjennom landhandler Amund Rudi. I løpet av de årene han spilte (fram til midten av 1920-tallet) lagde han flere toradermelodier, hvorav enkelte, som f.eks. «Boroligaloppen», fremdeles brukes – både i Gudbrandsdalen og ellers i landet. Borolien var kjent som en dyktig musiker og tilhørte den gamle garden musikanter, som kunne lære seg en melodi etter gehør ved å høre andre spille, uten bruk av noter. En annen låt, som fremdeles brukes, er «Purka satt fast i grinda». Hans fikk trolig inspirasjon til de låtene han lagde både gjennom grammofonplater og ved at han hørte andre gammeldansmusikere spille opp til dans på forskjellige sammenkomster, som datidens fester og martnaer. Hans kunne gå milevis for å spille opp til dans og tjente seg mange gode slanter på den måten. En gang han hadde vært borte en stund kom han hjem med 150 kroner, som på den tiden var en god attåtinntekt for en småbruker. Han var gift med Ane Ekre (1858–1930) og fikk med henne 11 barn mellom 1878 og 1903. Et av hans oldebarn, Arne Vangen (1943–) fra Sør-Fron, spilte selv mange av oldefarens melodier på trekkspill og torader, og har lært opp mange unge gammeldansmusikere innen den gamle sjangeren i midt-Gudbransdalen. Elizabeth Bowes-Lyon. Dronning Elizabeth av Storbritannia, 1939 Dronning Elizabeth av Storbritannia (født Lady Elizabeth Angela Marguerite Bowes-Lyon, 4. august 1900 i London eller i Hitchin, død 30. mars 2002 i Windsor, England), også omtalt som Dronningmoren, var dronning av Storbritannia i regjeringstiden til sin mann, kong Georg VI (1936–1952). Hun var yngste datter av Claude Bowes-Lyon (1855–1944), senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne, og hans hustru Nina Cecilia Cavendish-Bentinck (1862–1938). 26. april 1923 giftet hun seg med prins Albert, hertug av York, senere kong Georg VI, sønn av kong Georg V av Storbritannia (1865–1936) og dronning Mary (1867–1953), i Westminster Abbey i London. Sammen fikk de to døtre; prinsesse Elisabeth, senere dronning Elisabeth II (født 21. april 1926) og prinsesse Margaret (født 21. august 1930, død 9. februar 2002). I 1936 abdiserte kong Edvard VIII uventet, noe som gjorde Elizabeth til dronning ved sin manns side. George VI og dronning Elizabeth ble meget populære, særlig under krigen etter at de begge markerte sin standhaftighet ved ikke å forlate London, selv etter at Buckingham Palace ble bombet. Kongens helse skrantet dog med årene, og Elizabeth la skylden på Wallis Simpson, kvinnen som fikk Edward VIII til å abdisere i 1936. Kong George VI døde 6. februar 1952, 56 år gammel. Etter sin manns død føyde dronning Elizabeth "Dronningmoren" til sin tittel, men ble etterhvert bare kjent som Dronningmoren, da hennes datter nå var regjerende monark, dronning Elisabeth II. Hun høstet stor popularitet med årene og var en ivrig deltaker ved offisielle tilstelninger i inn- og utland, og hun var en stor og viktig støtte for sin unge datter i hennes første år som dronning. På 1980-tallet ble hun kjent som «britenes bestemor». Både 90-årsdagen og 100-årsdagen ble feiret stort i London, men de siste årene hennes var preget av hennes høye alder, datteren Margarets sviktende helse og død og de mange skilsmissene blant hennes barnebarn. Hun lot seg likevel hylle på 101-årsdagen sin i august 2001, som hun alltid gjorde på bursdagen den 4. august. Siste gangen hun viste seg offentlig var da prinsesse Margaret ble stedt til hvile 15. februar 2002, på dagen 50 år etter at hennes kjære Georg VI var blitt gravlagt. Dronningmoren døde 30. mars 2002 etter en tid med sviktende helse. Tidlig liv. Elizabeth Bowes-Lyon var yngste datter og det niende av de ti barna til Claude George Bowes-Lyon, Lord Glamis, (senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne), og konen Cecilia Nina Cavendish-Bentinck. Blant Elizabeths forfedre finnes flere viktige politiske personligheter, som statsminister William Cavendish-Bentinck, 3. hertug av Portland, og Richard Wellesley, 1. marki Wellesley (han var generalguvernør av India og eldre bror til statsminister Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington). Ingen kan med sikkerhet konstatere hennes fødested, enten ble hun født i foreldrenes hus i London, ved Belgrave Mansions, Grosvenor Gardens, eller i en ambulanse dratt av hester på vei til sykehuset. Fødselen hennes ble registrert ved Hitchin i Hertfordshire, nær landhuset, St Paul's Walden Bury som Strathmorefamilien eide. Det samme huset står oppført som hennes fødested i folketellingen fra året etterpå. Hun ble døpt den 23. september 1900 i den lokale kirken. I mesteparten av barndommen hennes bodde familien i landsbyen St Paul's Walden og på Glamis Castle, familieboligen til jarlen i Glamis i Angus i Skottland. Fram til hun var 8 år fikk hun hjemmeundervisning av en guvernante. Hun hadde ponnier og hunder og likte å gå på jakt. Når hun begynte på skole i London imponerte hun lærerne med å innlede en stil med to greske ord fra Xenophons Anabasis. Hennes favorittemner var litteratur og skriving. Hun vendte tilbake til privatundervisning, denne gang med en tysk guvernante og bestod Oxford Local Examination allerede som 13-åring. På fjortenårsdagen hennes erklærte Storbritannia Tyskland krig. Broren hennes, Fergus, offiser i regimentet Black Watch, ble drept under krigshandlinger i Frankrike i slaget ved Loos (1915). En annen av hennes brødre, Michael, ble rapportert savnet under krigshandlinger i mai 1917. Han hadde blitt tatt til fange etter å ha blitt skadet og ble værende i en krigsfangeleir resten av krigen. Glamis Castle ble gjort om til et rekonvalesenthjem for skadede soldater og Elizabeth var med og hjalp. En av soldatene hun behandlet skrev i autografboken hennes at hun kom til å bli «Hung, drawn and...quartered...hung in diamonds, drawn in a coach, and...quartered in the best house in the land,» et ordspill som refererer til henrettelsesmetoden hengning, trekking og kvartering, men heller enn henrettelse et ønske om at hun skulle få diamanter, bli dratt i en hestevogn og innkvartert i landets beste hus. Giftermål med prins Albert. Prins Albert, hertugen av York – «Bertie» som han var kjent som i familien – var den andre sønn av Georg V. Han fridde til Elizabeth i 1921, men hun takket nei. Hun sa hun «var redd for å aldri, aldri igjen ville kunne tenke, snakke og handle fritt, noe jeg virkelig synes jeg burde ha muligheten til». Da han senere erklærte at han ikke ville gifte seg med noen andre, reiste moren, dronning Mary, til Glamis Castle for å få møte kvinnen som hadde vunnet hennes sønns hjerte. Hun ble overbevist om at Elizabeth «var den eneste jenta som kunne gjøre Bertie lykkelig». Likevel nektet hun å blande seg inn. På denne tiden ble Elizabeth kurtisert av James Stuart, Alberts stallmester, men han forlot sin tjeneste hos prinsen til fordel for en bedre betalt jobb i den amerikanske oljeindustrien. Etter en stund godtok Elizabeth frieriet, til tross for sin engstelse overfor et liv som kongelig. Forlovelsen ble offentliggjort 23. januar 1923. I lovens øyne var Elizabeth en vanlig borger, til tross for at faren var adelig. Albert handlet dermed imot tidligere tiders skikk som sa at kongelige skulle gifte seg med andre kongelige. Hans valg av ektemake ble sett på som et skritt mot et mer moderne monarki og kongehus. Albert og Elizabeth ble gift den 26. april 1923 i Westminster Abbey. Elizabeth la buketten sin ved den ukjente soldats grav på vei inn til kirken, en skikk som hver eneste kongelige brud har opprettholdt siden. Hun ble etter bryllupet titulert "Hennes Kongelige Høyhet Hertuginnen av York". Hvetebrødsdagene tilbrakte de på Polesden Lacey, en herregård i Surrey, før de reiste videre til Skottland, der hun fikk en «uromantisk hoste». Hertuginne av York. Etter et vellykket besøk til Nord-Irland i juli 1924 bestemte Labourregjeringen seg for å la Albert og Elizabeth reise til Øst-Afrika fra desember 1924 til april 1925. Labourregjeringen måtte se seg slått av de konservative etter et parlamentsvalg i november (en situasjon konservative Elizabeth betegnet som «vidunderlig» overfor moren) og generalguvernøren i det anglo-egyptiske Sudan, Lee Stack, ble skutt tre uker senere. Turen ble gjennomført, disse hendelsene til tross. De besøkte Aden, Kenya, Uganda og Sudan, men Egypt ble unngått på grunn av de politiske urolighetene i området. I 1926 fikk paret sitt første barn, prinsesse Elizabeth – kalt «Lillibet» innad i familien. Margaret Rose ble født fire år senere. Hertugen og hertuginnen av York reiste i 1927 til Australia for å åpne parlamentsbygningen i Canberra. Elizabeth og Albert reiste i 1927 til Australia for å åpne den nye parlamentsbygningen i Canberra. Barna ble ikke med på reisen, og Elizabeth skrev at hun syns det var leit å måtte forlate sitt spedbarn hjemme. De reiste til sjøs via Jamaica, gjennom Panamakanalen og videre over Stillehavet. Elizabeth var stadig bekymret over sitt barn som var igjen i Storbritannia, men utenom dette ble turen gjennomført med stor suksess; de oppnådde god kontakt med folkene de møtte. I Fiji sjarmerte Elizabeth gjestene i et selskap ved å ikke bare håndhilse på menneskene, men også på en hund som kom tuslende inn under seremonien. I New Zealand fikk hun en forkjølelse og ble dermed hindret i å delta ved flere tilstelninger. På tilbaketuren, via Mauritius, Suezkanalen, Malta og Gibraltar ble skipet deres, HMS Renown, rammet av en brann og de en evakuering av skipet ble forberedt, men brannen ble etter sigende slukket. Edvard VIII overtar tronen og abdiserer. Kong Georg V døde 20. januar 1936 og tronen gikk videre til Alberts bror, prins Edvard, som ble kong Edvard VIII. Før han døde uttrykte kong Georg uro overfor at han skulle overlate tronstolen til sønnen Edvard. En gang sa han: «Jeg ber Gud om at min eldste sønn aldri vil gifte seg og at ingenting skal komme mellom Bertie og Lilibet og tronen». En konstitusjonell krise inntraff da Edvard insisterte på å gifte seg med Wallis Simpson, en fraskilt amerikansk kvinne. Selv om Edvard kunne ha fortsatt som konge til tross for et omstridt ekteskap med Simpson, rådet ministrene han fra å gifte seg med henne ettersom de moralske forutsetningene ikke var tilstede, og Edvard måtte som den engelske kirkes overhode stå inne for dens lære vedrørende gjengifte. Ministrene mente dessuten at folket aldri kom til å akseptere henne som dronning. Som konstitusjonell monark var Edvard forpliktet til å lytte til råd fra regjeringens medlemmer. I stedet for å kutte ut bryllupsplanene, sa han fra seg tronen. Prins Albert var den neste i arvefølgerekken og overtok dermed umiddelbart tronen etter Edvards abdikasjon den 11. desember 1936. Albert tok til seg navnet Georg som formelt kongsnavn. Han og Elizabeth ble kronet til konge og dronning av Storbritannia, Irland og de oversjøiske britiske besittelser, og keiser og keiserinne av India den 12. mai 1937. Denne datoen hadde tidligere blitt satt som dagen da Edvard VIII skulle krones. Elizabeths krone bestod av platina og var dekorert med blant annet den berømte Koh-i-Noordiamanten. Edvard og fru Simpson giftet seg og fikk titlene hertug og hertuginne av Windsor, men Wallis Simpson fikk ikke rett til å bli kalt Hennes Kongelige Høyhet, en beslutning Elizabeth støttet. Statsbesøk og rundreiser. Sommeren 1938 reiste det nye kongeparet på offisielt statsbesøk til Frankrike. Moren til Elizabeth, Lady Strathmore, hadde nettopp avgått med døden, og reisen ble dermed utsatt tre uker. I løpet av to uker laget Norman Hartnell et hvitt antrekk til dronningen, som ville avstå fra å bruke klær med farger ettersom hun ennå var i sorg. Statsbesøket var stelt i stand for å bygge opp under fransk-engelsk solidaritet i møte med den fiendtlige holdningen som fantes i Nazi-Tyskland. Besøket vakte stor begeistring, noe som også skinte igjennom hos den franske pressen. I månedene som kom fortsatte Nazi-Tysklands krigshissing, og de britiske myndighetene forberedte seg på krig. Münchenavtalen fra 1938 satte en demper for forventningen om en snarlig kommende krig, og den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble invitert opp på balkongen i Buckingham Palace for å motta folkets støtte. Selv om Chamberlain hadde bred støtte hos folket, var måten han forholdt seg til Hitler på gjenstand for debatt i underhuset. Historikeren John Grigg har følgende sagt at kongens tydelige støtte og tilnærming til statsministeren var «den mest ukonstitusjonelle handling gjort av en britisk monark i dette århundret». Historikerne har likevel stort sett vært enige om at kongen sjeldent var bundet opp mot regjeringens medlemmer, og at han levde opp til sine konstitusjonelle forpliktelser. I juni 1939 ble Elizabeths ektemann den første regjerende konge av Canada som besøkte Nord-Amerika. Reisen skulle understreke den gjensidige støtten mellom de to kontinentene, og styrke Canadas status som et selvstendig kongedømme, uavhengig av Storbritannia. Reisen ledet dem gjennom Canada, fra kyst til kyst og tilbake. Kongeparet besøkte også USA en kort stund, der de fikk treffe president Roosevelt. I følge en historie spurte en veteran fra den andre boerkrigen Elizabeth om hun var skotsk eller engelsk. Elizabeth svarte at hun var canadisk. Både canadierne og amerikanerne var overstadig begeistret i møte med kongeparet, og kongen ble sett på som en verdig etterfølger av den abdiserte Edvard. Elizabeth satte pris på turen og sa den hadde betydd mye for henne og hennes mann. Hun besøkte Canada flere ganger ved senere anledninger, både i privat og offisiell sammenheng. Andre verdenskrig. Under krigen viste kongen og dronningen støtte til den britiske motstandskampen, og de vant folkets gunst for dette. Kort etter at krigen hadde startet, ble The Queen's Book of the Red Cross utgitt. Femti forfattere og kunstnere bidrog med stoff til boken, som hadde en forside med bilde av dronningen. Inntektene fra salget ble gitt til Røde Kors. Når regjeringen rådet familien å reise fra London, ville ikke Elizabeth godta, selv ikke under Blitzen. Det ble foreslått at barna måtte reise til Canada, men også her avslo hun. Hun sa, «barna skal ikke reise uten meg. Jeg reiser ikke fra kongen. Og kongen vil aldri reise.» Elizabeth var ivrig etter å besøke tropper, sykehus, fabrikker og de steder i Storbritannia som var mål for Luftwaffe. Til og begynne med ble hennes besøk møtt med en viss fiendtlighet. Noen kastet søppel på henne og folkemassene kom med negative tilrop. Negativiteten skyldtes stort sett at hun var kledt i eksklusive klær og at hun på denne måten distanserte seg til de lidelsene folket hadde måttet gjennomgå. Hun forklarte at dersom folket tok på seg sine flotteste klær da de kom for å treffe henne, så ville hun være høflig og gjøre det samme. Hun ble kledt i svart, men beholdt fargerike antrekk for å symbolisere «regnbuen av håp». Da selv Buckingham Palace begynte å bli bombet, sa Elizabeth, «Jeg er glad for at vi har blitt bombet. Det gjør at jeg føler jeg kan se East End inn i øynene.» Kongen og dronningen tilbrakte de fleste arbeidsdagene i Buckingham Palace, men av sikkerhetsmessige årsaker overnattet familien ved Windsor Castle (rundt 35 kilometer vest for de sentrale delen av London). Buckingham Palace hadde kuttet en god del i staben som følge av bemanningen av hæren, og de fleste rommene var lukket. I løpet av Phony War ble dronningen gitt revolvertrening, da man fryktet at en invasjon kunne inntreffe hvert øyeblikk. Den positive effekten hun hadde på britisk moral, skal ha gjort at Adolf Hitler kalte henne «den farligste kvinnen i Europa». Selv om kongeparet var blitt en viktig moralsk støtte i krigen, hadde de tidligere vært motstandere av krigføring. Majoriteten i parlamentet og statsminister Chamberlain hadde slått fast at krig måtte unngås uansett situasjon. Britene hadde fått erfare hva en krig kunne påføre av lidelser etter første verdenskrig. Etter at Chamberlain gikk av gav kongen noe motvillig Winston Churchill i oppgave å danne regjering. Kongens skepsis overfor den nye statsministeren skulle senere bli avløst av respekt og beundring for hans mot og solidaritet. Ved krigens slutt i 1945 ble Churchill invitert til å stå på balkongen sammen med kongeparet, en ære som også var blitt Chamberlain til del. Etterkrigstiden. Churchills konservative parti tapte mot Clement Attlees Labour Party i parlamentsvalget i 1945. Elizabeth avslørte sjelden sine politiske synspunkt, men i et brev skrevet i 1947 skriver hun at Attlees «store forhåpninger om en sosialistisk himmel på jord» bare var tomt snakk. Videre beskrev hun hans velgere som «fattige folk, så mange underutdannede og forvirrede. Jeg er glad i dem.» Woodrow Wyatt omtalte henne som mer pro-konservativ enn mange av de andre medlemmene av kongefamilien; senere fortalte hun ham, «jeg liker det gode gamle Labour Party.» Til Fortune FitzRoy, hertuginnen av Grafton, sa hun «jeg elsker kommunister». Etter seks år som regjeringssjef ble Attlee slått av de konservative ved valget i 1951. Churchill kom atter en gang til makten. Under Sør-Afrika-turen fikk Elizabeths gode rykte om sin godhet i møte med offentligheten, en brist. Det viste seg hun hadde mistolket en entusiastisk tilhenger for å være fiendtlig; hun skal ha reist seg i bilen og slått ham med en paraply. I 1948 var det planlagt at kongeparet skulle besøke Australia og New Zealand, men det ble utsatt som følge av kongens sviktende helse. I mars 1949 gjennomførte han en vellykket operasjon for å bedre sirkulasjonen i høyrebeinet. Sommeren 1951 gjennomførte Elizabeth og hennes døtre kongens offisielle gjøremål. I september samme år fikk han diagnosen lungekreft. Etter kirurgiske inngrep i lungene ble kongen bedre. Den forsinkede turen til Australia og New Zealand ble gjennomført av prinsesse Elizabeth og hennes ektemann Philip, hertug av Edinburgh, i kongeparets sted. Enke. Kong Georg VI døde fredfullt mens han sov, den 6. februar 1952. Kort tid etter fikk hun tiltaleformen "Her Majesty Queen Elizabeth The Queen Mother" (Hennes Majestet dronning Elizabeth, dronningmoren). Denne tiltaleformen ble tatt i bruk i stedet for "Queen Elizabeth", da den lett kunne forveksles med hennes eldste datter, nå regjerende "Queen Elizabeth II". På folkemunne ble hun kjent som "the Queen Mother" eller "the Queen Mum". Hun ble dypt sorgtung av å miste sin ektemann, bosatte seg i Skottland og ville trekke seg tilbake fra det offentlige liv. Likevel gjenopptok hun sine offentlige plikter etter et møte med statsminister Winston Churchill. Tiden viste at hun ble like travel som dronningmor, som hun hadde vært som dronninggemalinne. I juli 1953 tok hun fatt på den første oversjøiske reisen siden begravelsen. Denne gangen skulle hun legge ned grunnsteinen til University College of Rhodesia and Nyasaland, det som i dag er University of Zimbabwe i Mount Pleasant. I 1957 foretok hun enda en reise til området, da hun var blitt gjort til president av kollegiet. Hun deltok også på andre arrangementer i området som var ment til å være multietniske. Under datterens lange reise til samveldelandene i perioden 1953-1954, fungerte Elizabeth som Councellor of State og passet på hennes barnebarn, Charles og Anne. Enkedronningen overvar restaureringen av det avsidesliggende Castle of Mey på kysten av Skottland. Her pleide hun å reise for å «komme seg bort fra alt» i tre uker i august og ti dager i oktober hvert år. Inspirert av amatørjockeyen Lord Mildmay fattet hun interesse for hesteløp, spesielt steeplechase, en interesse hun beholdt hele livet. Hun eide vinnerhestene av rundt 500 løp. Fargene hennes, blått med striper ble båret av hester som for eksempel Special Cargo, vinner av Whitbread Gold Cup i 1984 og Devon Loch, som var nær ved å vinne Grand National i 1956. Ryktene skulle ha det til at hun plasserte veddemål på sine hester, men disse var ikke sanne. Hun insisterte likevel på å få kommentatorenes stemmer sendt direkte til sitt bosted, Clarence House, i London. Hun var en ivrig kunstsamler og kjøpte verk av blant andre Claude Monet, Augustus John og Peter Carl Fabergé I februar 1964 ble hun syk og måtte fjerne blindtarmen. Dette førte til at hun måtte utsette en planlagt tur til Australia, New Zealand og Fiji til 1966. Hun kom til kreftene igjen på et karibisk cruise ombord på den kongelige yatchen, Britannia. I desember 1966 opererte hun bort en svulst etter å ha blitt diagnostisert med tarmkreft. Ryktene ville ha det til at hun fikk utført kolostomi, men dette stemte ikke. I 1982 ble hun sendt på sykehus da et fiskebein hadde satt seg fast i halsen hennes og det måtte en operasjon til for å ta det bort. Hun var en ivrig sportsfisker og spøkte om hendelsen etterpå, «The salmon have got their own back» («laksene har fått sin egen tilbake»). I 1984 hadde hun nok en brystkreftoperasjon. I 1986 fikk hun en ny gastrisk obstruksjon, men dette ble ordnet uten å måtte operere. I 1975 besøkte hun Iran etter å ha blitt invitert av sjah Muhammed Reza Pahlavi. Den britiske ambassadøren og hans kone, Anthony og Sheila Parsons, noterte seg at iranerne ble overraska over at hun hadde for vane å snakke med hvem som helst, uten å tenke på vedkommendes status og at de håpte på at sjahen og hans folk ville ta erfaringen med seg i sitt videre virke. Fire år seinere blei sjahen avsatt. Mellom 1976 og 1984 besøkte hun Frankrike hver sommer. Disse reisene var blant 22 private reiser til kontinentet i perioden mellom 1963 og 1992. Før ekteskapet mellom Lady Diana Spencer og hennes barnebarn prins Charles, og etter Dianas død, var dronning Elisabeth, kjent for sin personlige sjarm og sine varme møter med offentligheten, det mest populære medlemmet av den britiske kongefamilien. Hun møtte som oftest offentligheten ikledd det som skulle bli hennes personlige stil; store nettinghatter og en enkel kjole. Hundre år. På sine eldre dager ble det lagt merke til hvor godt hun holdt seg, til tross for sin høye alder. Hennes åttiårsdag, 4. august 1990, ble feiret med en parade den 27. juni. Paraden involverte mange av de 300 organisasjonene hun var beskytter for. I 1995 deltok hun på mange arrangementer til minne om krigens slutt femti år tidligere. Dette året hadde hun også to operasjoner: en som fjernet øyekatarr i hennes venstre øye og en som erstattet hennes høyre hofte. I 1998 ble hennes venstre hofte erstattet etter at den hadde brukket ved et fall under et besøk til stallen ved Sandringham. Hennes hundreårsdag ble feiret på flere måter: en parade feiret høydepunktene i livet hennes og hadde bidrag fra Norman Wisdom og John Mills; et bilde av henne ble trykket på en spesiell 20-pundseddel utgitt av Royal Bank of Scotland. Under en lunsj i Guildhall, London, prøvde erkebiskopen av Canterbury, George Carey ved et uhell å drikke fra hennes vinglass. Dronningmorens raske påpekning om at det var hennes glass vakte stor begeistring. I november 2000 brakk hun kragebeinet etter et fall som gjorde at hun måtte hvile hjemme i julen og i tiden rundt nyttår. I desember 2001, 101 år gammel, falt hun og klarte å skade bekkenet. Hun insisterte likevel på å stå oppreist under nasjonalsangen under en minnegudstjeneste for hennes avdøde ektemann den 6. februar året etter. Hennes andre datter, prinsesse Margaret, døde tre dager etter dette. Den 13. februar 2002 falt dronningmoren og fikk et kutt i armen på Sandringham House. En lege og en ambulanse ble tilkalt og armen bandasjert. Fallet hindret ikke dronningmoren i å delta i sin datters begravelse i St. George's Chapel, Windsor Castle, fredagen samme uke. Dronningen og resten av kongefamilien ble bekymret for hennes reise fra Norfolk til Windsor. Hun gjennomførte reisen, men det ble sørget for at ingen fra pressen skulle komme nær henne, slik at det ikke skulle bli tatt bilde av henne i rullestol. Død. Dronningmorens gravferdsvogn. Kisten er dekket med hennes personlige Royal Standard. Den 30. mars 2002, klokken kvart over tre om ettermiddagen, døde dronningmoren mens hun sov i Royal Lodge, Windsor Castle, med datteren dronning Elisabeth II ved sengekanten. Hun hadde vært forkjølet de siste fire månedene av livet sitt. Hun ble 101 år gammel, ingen kongelig brite hadde noen sinne levd lenger enn henne på dette tidspunktet. Rekorden ble slått av prinsesse Alice, hertuginne av Gloucester; hun døde den 29. oktober 2004, 102 år gammel. Elizabeth dyrket kameliaer i alle sine hager, og da hennes lik ble fraktet fra Royal Lodge, Windsor til Westminster hall, ble kameliaer fra hennes egen hage lagt oppå kisten. Flere enn 200 000 mennesker passerte hennes kisten de tre dagene den lå på lit de parade i Westminster Hall i Westminster-palasset. Medlemmer av husholdkavaleriet og andre grener av landets forsvarsstyrker stod vakt ved de fire hjørnene av katafalken. Dronningmorens barnebarn, prins Charles, prins Andrew, prins Edward og vicomte Linley stod også vakt; denne skikken har blitt kalt Vigil of the Princes og hadde bare blitt gjennomført en gang før, da kong Georg V lå på lit de parade. 9. april, dagen da dronningmoren ble gravlagt, utstedte generalguvernøren av Canada en proklamasjon med spørsmål til canadierne om å hedre den avdøde dronningen den dagen. I London samlet det seg en folkemengde på over en million mennesker utfor Westminster Abbey og langs ruten fra det sentrale London til hennes siste hvilested ved sin ektemanns og yngste datters side i St. George's Chapel ved Windsor Castle. Kransen som lå på kistelokket ble etter hennes eget ønske lagt ved den ukjente soldats grav i Westminster Abbey, slik hun selv hadde gjort det etter sin egen vielse. Folkets forhold til Elizabeth. Selv om Elizabeth blir sett på som en stabiliserende skikkelse i den britiske kongefamilien som har holdt monarkiets popularitet oppe gjennom vanskelige tider, måtte Elizabeth tåle noe kritikk i sin levetid. Under andre verdenskrig ble hun beskyldt for ikke å overholde reguleringene som resten av befolkningen måtte føye seg etter. Disse påstandene har imidlertid blitt motbevist av offisielle dokumenter; Eleanor Roosevelt rapporterte om matrasjoneringene og den begrensede mengden varmtvann etter et besøk på Buckingham Palace. Elizabeth har blitt beskyldt for å framstå rasistisk overfor svarte mennesker, men ryktene ble avkreftet av blant andre major Colin Burgess. Major Burgess var gift med Elizabeth Burgess, en farget sekretær som beskyldte folk i tjenerskapet til prinsen av Wales for rasediskriminering. Dronning Elizabeth uttalte seg aldri offentlig om rasespørsmål, men i følge Robert Rhodes James uttalte hun privat at hun «avskydde rasediskriminering» og at hun anså apartheid for å være «fryktelig». Woodrow Wyatt skriver i sin dagbok at når han uttalte at ikke-hvite land ikke har noe til felles med «oss», refererte hun til Samveldelandene og mente de «alle er like oss». Tyskere hadde hun imidlertid ikke stor tillit til; en gang fortalte hun Woodrow Wyat, «Aldri stol på dem, aldri stol på dem». Hun kan ha hatt dette forholdet til tyskere, men det var likevel en normal holdning for briter oppdratt i hennes levetid etter å ha opplevd to store kriger med Tyskland. I 1987 ble hun utsatt for kritikk da det kom fram at to av hennes nieser, Katherine Bowes-Lyon og Nerissa Bowes-Lyon, hadde blitt sendt til et psykiatrisk sykehus på grunn av sine handikap. Burke's Peerage, utgiver av bøker som omhandler Storbritannias adelige familier, hadde oppført at søstrene var døde, åpenbart fordi moren deres, Fenella (dronningmorens svigerinne), hadde nølt med å fylle ut skjemaene som skulle registrere døtrenes overflytting til sykehuset. Da Nerissa døde året før, ble graven først bare markert med en plastikklapp med et nummer på. Dronningmoren hevdet at nyheten om institusjonaliseringen til niesene sine kom som en overraskelse. Ettermæle. Hugh Casson betegnet henne som «en bølge som knuser mot en stein, fordi selv om hun er uskyldig og vakker og sjarmerende, har hun også et grunnlag av tøffhet og seighet... når en bølge treffer en stein, viser den fram et vakkert spill av skum og vanndråper i solen, men under den finnes en hard, værbitt stein, for hennes del vernet med sterke prinsipper, fysisk mot og en pliktfølelse.» Peter Ustinov beskrev hennes framtreden under en studentdemonstrasjon ved University of Dundee i 1968, «da vi ankom i høytidelig prosesjon bombarderte studentene oss med toalettpapir. De holdt i den ene enden, og kastet den andre. Dronningmoren stoppet opp og plukket papiret opp som om noen hadde mistet dem. Hun gav papiret tilbake til studentene og sa, 'Var dette deres? Å, kan du ta det?' Det var hennes rolige framtoning og det at hun nektet å bli sjokkert over dette som umiddelbart gjorde at alle studentene tidde stille. Hun vet instinktivt hva som skal til i slike situasjoner. Hun blir ikke aggressiv; hun bare later som om hun tror det er en feiltagelse fra deres side. Måten hun reagerte på viste ikke bare hennes sinnstilstand, men var så sjarmerende og desarmerende, selv i møte med det mest rabiate, at hun brakte fred over mørke farvann.» Hun var kjent for sin tørrvittighet. Etter å ha mottatt nyheten om at Edwina Mountbatten hadde blitt begravet til havs, sa hun: «Kjære Edwina, hun likte alltid å lage et plask.» Da hun var sammen med den homofile forfatteren Noël Coward under en gallamiddag, gikk hun opp en trapp der det stod vaktsoldater. Da hun så Cowards øyne flakke over soldatene, mumlet hun til ham: «jeg ville latt være hadde jeg vært deg, Noël; de teller dem før de plasserer dem ut». Etter å ha fått råd av en konservativ minister på 70-tallet om ikke å ansette homofile, svarte Dronningmoren at «uten dem måtte vi klart oss på egen hånd.» Hennes drikkevaner ble mye debattert i media. Emine Saner fra The Guardian anslår at ved å drikke en gin og Dubonnet om ettermiddagen, rødvin til lunsj, et glass portvin og martini klokken 18 og to glass champagne til middag, vil «et konservativt estimat vise at hun drakk 70 alkoholenheter i uken.» Hennes ekstravagante livsstil moret journalister, spesielt da det ble avdekket at hun hadde overtrukket en konto hun hadde i Coutts bank med flere millioner pund. Hennes vaner ble ofte parodiert av det satiriske fjernsynsprogrammet som var på lufta på 1980-tallet, Spitting Image. Her ble hun portrettert med en birminghamakksent (spilt av skuespiller Beryl Reid), alltid med en utgave av the Racing Post i hendene. I filmen, Bertie and Elizabeth, som gikk på fjernsyn i 2002, ble hun portrettert av Juliet Aubrey, i filmen The Queen fra 2006 av Sylvia Syms og i filmen The King's Speech fra 2010 av Helena Bonham Carter, som ble nominert til en Academy Award for beste kvinnelige birolle og vant en BAFTA-pris for beste skuespiller i en biroller for sin rolle som Dronningmoren. Dronningmoren overgav hele eiendommen sin til dronningen, unntagen noen testamentariske gaver til medlemmer av staben hennes. Eiendommen hennes ble anslått å være verdt 70 millioner pund (rundt 80 millioner kroner på den tiden), inkludert malerier, Fabergéegg, smykker og hester. Åtte år før sin død hadde hun visst nok plassert to tredjedeler av pengene sine i fond, slik at oldebarna kunne dra nytte av dem. Dronningmorens viktigste kunstverk ble overført til Royal Collection av dronning Elisabeth II. En statue av dronning Elizabeth av skulptør Philip Jackson ved Georg VI minnesmerke i London ble avduket den 24. februar 2009. I mars 2011 ble hennes musikksmak avdekket da detaljer omkring hennes lille platesamling på Castle of Mey ble offentliggjort. Hun hadde sansen for ska-musikk og hennes album var av artister som Montana Slim, Tony Hancock, The Goons og Noël Coward. Også lokal folkemusikk, skotsk reel og musikalene Oklahoma! og The King and I fantes blant platene. Dronningmor. Tittelen dronningmor innehas ofte av moren til en herskende monark. Tittelens innhold består av "dronning", som indikerer at tittelbæreren har vært dronninggemalinne (dvs. hustru av en konge), og "mor", som indikerer tittelbærerens forhold til den herskende monarken. I senere år knyttes denne tittelen særlig til den britiske dronningmoren Elizabeth Bowes-Lyon (1900–2002), som tok tittelen etter sin ektemanns død da datteren ble dronning Elisabeth II av Storbritannia. Margaret av Storbritannia. Margaret av Storbritannia (født Margaret Rose 21. august 1930 i Skottland, død 9. februar 2002 i London) var en britisk prinsesse og medlem av den britiske kongefamilien. Hun var yngste datter av Kong Georg VI og Dronning Elizabeth. Hun var i sine unge år meget vakker, og er senere blitt beskrevet som 1950- og 1960-tallets «Prinsesse Diana». Hun fikk ikke gifte seg med sin store kjærlighet, Peter Townsend (1915–1995), fordi hun da ville mistet sin prinsessetittel. I stedet ble hun i 1960 gift med kjendisfotografen Anthony Armstrong-Jones (f. 1930), som hun fikk barna David (1961) og Sarah (1964) med. Prinsesse Margaret og Anthony skilte seg i 1978. Som ung var hun ikke bare vakker, men hadde også et stort talent for kunst og musikk. Hun håndterte pianoet som få andre, men fikk dessverre aldri den helt store utdannelsen. Prinsesse Margaret var i alle år en storrøyker, og mange skyldte på nettopp hennes røykevaner da hun fikk hjerneslag som 67-åring. Prinsesse Margaret kom seg aldri igjen, og fikk flere slag som førte til at hun til slutt havnet i rullestol, før hun døde 9. februar 2002. Maud Farris-Luse. Maud Farris-Luse (født 21. januar 1887, død 18. mars 2002 i Coldwater, Michigan) var rekordholder og rikskjendis for å ha vært verdens eldste person, da hun døde 115 år gammel. Hun var datter av Franklin Davis og Della Johnson. Faren ble 62, mens moren ble 87. Hun giftet seg veldig ung med Jason Farris, som døde i 1951, 72 år gammel. De fikk 7 barn, men ingen av de arvet morens usedvanlig sterke helse. Den eldste ble 82, mens de andre ble 77 eller yngre. Yngstedatter Lucille Bull døde i 2003, 75 år gammel. Bare Sarah Knauss (1880–1999), Marie-Louise Meilleur (1880–1998), Jeanne Louise Calment (1875–1997) og Kamato Hongo (1887–2003) har kunnet bevise at de har levd lenger enn henne. Shirley Bassey. Shirley Veronica Bassey (født 8. januar 1937 i Cardiff i Wales) er en av Storbritannias mest populære sangerinner. Bakgrunn. Bassey vokste opp som datter av en nigeriansk brannmann i det belastede Tiger Bay-området i Cardiff, kjent for sin kriminalitet og prostitusjon. Hun var den yngste av syv barn, og faren døde da hun var to år gammel. Etter å ha sluttet på skolen da hun var bare 15 år, begynte hun å arbeide på en lokal fabrikk – "Curran Engineering" i Cardiff, hvor hun opptrådte på årsfestene og lignende. Personalsjefen, Stephen Shepherd, oppmuntret henne til å følge opp en sangerkarrière. Senere ønsket hun å hedre ham for sin støtte under en konsert, men han ønsket ikke å få en slik eksponering. Men hun likte å synge mens hun arbeidet og for å skjøtte på lønnen, sang hun på den lokale puben og på nattklubber. __NOTOC__ Inn i underholdningsbransjen. I 1953 ble hun med på musikalen "Memories of Jolson", om livet til Al Jolson. Etter sin innsats her ble hun heltidsansatt ved showet "Hot From Harlem", og hadde ansettelse her helt fram til 1954. På denne tiden ble hun sliten av kravene fra underholdningsindustrien og ble gravid allerede da hun var 16 år, og fikk sin datter Sharon. Hun begynte da igjen som serveringspersonale i Cardiff. Men i 1955 ble hun introdusert for Michael Sullivan som oppmuntret henne sterkt til å følge sine muligheter som sanger og vokalist. Han så Basseys talent og ønsket å gjøre henne til en stjerne. Etter å ha turnert med ulike program, fikk hun gjennomslag med Al Reads "Such Is Life". Mens hun opptrådte med dette, ble hun oppdaget av TV-mediet, og hun fikk en avtale med dem. Gjennomslag. På 1960-tallet ble hun verdensberømt og gjorde blant annet tre kjente James Bond-sanger; «Goldfinger», «Moonraker» og «Diamonds are Forever». Men også andre sanger hun har gjort, som «I Am What I Am» og «What Now My Love» er blant hennes største hits noensinne. I nyere tid er hun mest kjent for hennes samarbeid med Propellerheads og deres fantastiske "history repeating". Hun mottok den nest øverste graden "Dame Commander" av Order of the British Empire 31. desember 1999, ble derved adlet og fikk tiltaleformen "Dame". Øyvind Skaldespiller. Øyvind Finnsson Skaldespiller ("norrønt" Eyvindr Finnsson skáldaspillir, født ca 920, død i Alstahaug ca 990) var en norsk skald, bonde og hirdmann. Far hans skal ha vært Finn Skjålge, som var lendmann, bosatt på Sandnes gård. Øyvind ble gift med Gunnhild som var datter til Halvdan jarl; hennes mor var Ingebjørg, datter til kong Harald Hårfagre. Øyvind og Gunhild var foreldre til vikingehøvdingen Hårek fra Tjøtta. Øyvind var den siste kjente norske hirdskald og diktet for kong Håkon den gode, og senere hos kong Harald Gråfell. Øyvinds mest kjente kvad var «Hákonarmál», som påpeker Håkon den Godes enorme mot, død, og senere ankomst til Valhall, i anledning slaget på Fitjar i 961. Deler av et vers er lånt fra eldre diktning, som Hávamál, hvilket er et moderne trekk, men ikke vanlig i samtiden. I et annet kvad, «Håleygjatal» ("Háleygjatal") skisseres opptil 25 slektsledd av ladejarlenes ætt fra Sæming til Håkon Ladejarl (død 995). Snorre Sturlasson påpekte betydelige likheter med Tjodolv fra Kvines verk, «Ynglingatal». Dog regnes oppregningen som historisk korrekt, og er således et særs viktig bidrag. Tilnavnet «Skaldespiller» (skaldeforderver) var et tilnavn han fikk for å ha lånt eller sitert fra "Håvamål", og ved at han var så dyktig at han ødela for de andre skalder. Tilnavnet var en hedersbetegnelse i samtiden, og ikke en anklage om plagiat som ettertiden ofte har påstått. P!nk. Alecia Beth Moore (født 8. september, 1979, i Doylestown, Pennsylvania), bedre kjent under artistnavnet PINK eller P!nk, er en amerikansk sangerinne og låtskriver som hadde sitt gjennombrudd i januar 2000. Stemmen hennes har ofte blitt sammenlignet med Janis Joplins, som Pink har uttalt er en av hennes forbilder. Biografi. Hun ble født i Doylestown i Pennsylvania som datter av James og Judy Moore; hun er av irsk og tysk opprinnelse på farssiden og av litauisk-jødisk på morssiden. Hun har også en bror ved navn Jason. Hun tilhører ikke noen religion. Som liten var Pink glad i å synge og danse. Hun var med i gospelkoret i kirken og har også sunget opera. Som tenåring var hun sanger i eget lokalband kalt Middleground. Moren og faren skilte seg da Pink var liten, noe som gikk hardt innpå henne. Hun skrev sangen «Family Portrait» fra albumet Missundaztood om skilsmissen. Faren var Vietnamveteran og politisk aktiv. Dette virket inn på Pinks oppdragelse; hun lærte tidlig å utvise sympati med de svake gruppene i samfunnet. Pink var ikke gammel før hun hjalp faren med å dele ut mat til hjemløse. Da hun var 16 år gammel deltok hun på "open mic" på Club Fever. Hun imponerte stort, og DJ'en lot henne synge hver helg. Under en av disse opptredenene var det en representant fra et plateselskap tilstede. Han lette etter en tredje medlem i en jentegruppe og var svært imponert over det han så. Alecia sluttet på skolen, Central Bucks West High, og ble med i gruppa Choice som bestod av 3 hvite jenter som sang RnB. Gruppen varte i 2 1/2 år. Men folk hadde fått øynene opp for Alecia og hun fikk tilbudet om solokontrakt. Hun tok kallenavnet P!NK, (inspirert fra karakteren Mr. Pink i filmen Reservoir Dogs). Karriere. I 2000 gav Pink ut sitt første soloalbum Can't Take Me Home, plata solgte 5 millioner kopier rundt om i verden. i 2001 spilte hun inn singelen "Lady Marmalade" sammen med Christina Aguilera, Mya og Lil' Kim, sangen toppet listene i New Zealand, Australia, USA og Storbritannia. Singelen vant 1 MTV Video Music Award og 1 Grammy Award. Senere i 2001 gav hun ut albumet Missundaztood som hun hadde skrevet i samarbeid med Linda Perry, sangeren av 4 Non Blondes, en gruppe Pink hørte masse på i sin barndom.Dette er det albumet av Pink som har vært mest populært foreløpig og solgte hele 13 millioner kopier. Albumet ble kåret til det nest mest solgte albumet i Storbritannia i 2002, og hun fikk hele 3 MTV Video Music Awards for "Get This Party Started" som er en av singlene til albumet. Albumet Try This kom ut i 2003 og er det albumet som har solgt dårligst, med 3 millioner kopier. Dette kommer av at Pink tidligere har følt seg litt fanget i sjangeren og at hun ikke helt fikk spilt den musikken hun ville, på grunn av plateselskapet. I 2006 kom hun ut med albumet I'm Not Dead og det solgte dobbelt så bra som det forrige med 6 millioner kopier. Albumet var en stor suksess i Australia og hadde hele 6 sanger på topp 10 listen. "Stupid Girl" er en av de mest kjente sangene på albumet hvor hun blant annet etterligner kjendiser for å vise hvor dumt tinghadde blitt om folk oppførte seg likedan og at hun ønsker at jenter ikke skal prøve å være som alle andre, men at de skal være slik som de ønsker uten noe press eller påvirkning fra kjendiser som tilsynelatende er populære og godt likte. "Dear Mr. President" skrev hun ned mye av det hun syntes var galt i samfunnet, dette da spesielt rettet mot presidenten på den tiden. Albumet Funhouse kom ut i 2008, og var sterkt påvirket av skilsmissen som foregikk mellom hun og Carey Hart. Da albumet var offentliggjort og hun skulle spille inn musikkvideoen for "So What", var det ingen tvil om at Pink ville ha Carey Hart med i videoen. Hun fikk det som hun ville, og etter kort tid var de sammen igjen og det viste seg at de aldri egentlig var lovlig skilt. På grunn av at mange av sangene på albumet handlet om skilsmissen, ville Pink egentlig kalle albumet "Heartbreak is a Motherfucker" men dette ble ikke godtatt av plateselskapet så hun byttet tittelen til Funhouse, fordi mange av sangene også handlet om glede og festing. Da Haiti ble rammet av jordskjelv og det ble spilt inn en ny versjon av We Are The World var Pink med å sang i denne sammen med mange andre av kjendisene i 2009. 15. November 2010 gav Pink ut Greatest Hits... So Far!!! et samlealbum med alle de største sangene hennes. Egentlig ønsket ikke Pink å gi ut dette albumet, fordi hun følte at hun ikke var gammel nok til det, og at man i hvert fall måtte være opp mot 50-60 år før man ga ut et Greatest Hits album. Men etter hun fant ut at plateselskapet ikke trengte hennes samtykke for å gi ut dette albumet, gikk hun med på det, slik at hun fikk gjøre det på sin måte. Pink har selv sagt at det neste hun eventuelt gir ut nå vil bli et akustisk album, det er noe hun alltid har hatt lyst til å gjøre. Det sies og at hun vil gi ut et album i mars 2011. Privatliv. 7. januar 2006 giftet hun seg med motorsyklisten Carey Hart på en strand i Costa Rica etter å ha vært forlovet med ham siden 26. juni 2005, hvor hun fridde til ham. Denne romantiske handlingen skjedde mens Carey Hart var midt i et motorsykkelrace, og Pink holdte opp et skildt hvor det stod "Marry me?" og på baksiden stod det "I'm serious". Forholdet mellom Pink og Carey Hart har vært litt på og av helt siden de møttes på x-games i Philadelphia i 2001. Det ble slutt mellom dem i februar 2008, og de skulle skilles, men fant tilbake til hverandre i mai 2009. I 2010 gjorde Pink det klart på The Ellen Show at hun var gravid og at de ventet barn, mest sannsynlig en jente ifølge legen, som kommer iløpet av Mai 2011. Pink og Carey har nå også kjøpt seg et nytt hus i Malibu, California, til en kostnad av 71 millioner kroner. Der har de nok av plass til barnet som kommer og de 3 hundene sine. Dette er deres første hus sammen. Saker og Ting. Pink er medlem av PETA, altså kjemper hun for dyrs rettigheter. Hun engasjerer seg i frivillig arbeid som for eksempel Save The Children, UNICEF og mange fler. Pink er vegeterianer og spiser ikke kjøtt. På grunn av hennes store kjærlighet ovenfor dyr har hun blant annet sendt brev til både prins William og Dronning Elisabeth 2 av England, hvor hun kritiserer dem for bruk av pels i hattene til vaktene på slottet og for revejakt. Norgesbesøk. 9. november 2009 holdt Pink konsert i Oslo Spektrum med turneen Funhouse Tour, og 6. mai 2010 annonserte Odderøya Live at Pink kommer med sin Funhouse Summer Carnival Tour til Kristiansand den 25. juli 2010. Konserten er den siste på artistens Europaturné. Under konserten kom til og med mannen hennes Carey Hart fram på scenen, noe som brakte stor glede ikke minst for Pink men også for publikum. Flakstadøya. Flakstadøya er den viktigste øya i Flakstad kommune i Lofoten. Øya har et areal på 110 km², og høyeste punkt er Stjerntinden på 931 moh. Flakstadøya er forbundet til Vestvågøya gjennom Nappstraumtunnelen, 1728 meter lang, og med Moskenesøya med Fredvangbruene (bygget i 1988) og Kåkern bru (bygget i 2003). Sistnevnte bru erstattet ei eldre enfelts hengebru som nå er revet. Administrasjonsstedet i Flakstad kommune heter Ramberg som har flere butikker og to utesteder: Ramberg Gjestegård og Friisgården. Ramberg har en av Lofotens flotteste sandstrender, og er tilgjengelig fra europavei 10 som går gjennom stedet. På Flakstad står Flakstad kirke, bygd i 1780. Galle (by). Det gamle fortet i Galle, sett inn mot havnen Galle (uttale: «Gall» – én stavelse) er en by på sørkysten av Sri Lanka, 116 km fra Colombo. Byen er bebodd av den signalesiske flertallsfolkningen, og hadde i 2004 et beregnet folketall på 92.600. Byen er hovedstad for distriktet Galle. Galle var kjent som "Gimhathiththa" før portugiserne kom på 1500-tallet, og var den gangen øyas viktigste havn. Byen bare vokste i betydning helt til 1700-tallet, da britene ble koloniherrer. De foretrakk å utvikle havnen i Colombo. Galle er ett eksempel i Sørasia på en by befestet av europeerne, der man ser samspillet mellom europeiske arkitektoniske stilarter og sørasiatisk byggestiler. Byens borg (Galle Fort), som er oppført på UNESCOS liste over verdensarven, er det største gjenværende fort i Asia som ble bygd av europeere, Blant andre fremtredende landemerker er den katolske St. Aloysius-katedralen og dets tilliggende kollegiebygninger. Den 26. desember 2004 ble byen hardt rammet rammet av en massiv tsunami utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanene. Tusener av byens innbyggere omkom. (Se Jordskjelvet i Indiahavet 2004). John von Neumann. John von Neumann på 1940-tallet. John von Neumann (Neumann János) (født 28. desember 1903, død 8. februar 1957) var en ungarsk-amerikansk matematiker som bidro med mye viktig innenfor kvantefysikk, mengdelære, datateknologi, økonomi og de aller fleste felter innenfor datavitenskap. Tidlig liv. Som den eldste av tre søsken, ble von Neumann døpt "Neumann János" i Budapest, sønn av "Neumann Miksa" (Max Neumann), en advokat som jobbet i en bank, og "Kann Margit" (Margaret Kann). John Von Neumann, kalt «Jancsi», vokste opp i en ikkepraktiserende jødisk familie, og demonstrerte i tidlig alder en utrolig hukommelse. Da han var seks år gammel, var han i stand til å dividere åttesifrede tall i hodet. Von Neumann ble tidlig interessert i matematikk, tallenes natur og logikken i verden rundt seg. Allerede i seksårsalderen, en gang hans mor stirret tomt ut i luften foran ham, spurte han henne «Hva er det du regner ut?» Karriere. Han begynte på det lutherske gymnaset i 1911. I 1913 kjøpte hans far en tittel, Neumann János fikk det tyske navnet "von", og ble dermed János von Neumann. Han mottok sin doktorgrad i matematikk fra universitetet i Budapest da han var 23 år gammel. Han studerte samtidig kjemi i Sveits. Fra 1926 til 1930 var han privatdosent i Berlin. Von Neumann ble invitert til Princeton University i 1930, og var en av fire som ble valgt ut til det første fakultetet til Institute for Advanced Study, hvor han var matematikkprofessor fra instituttets dannelse i 1933 til sin død. Fra 1936 til 1938 besøkte Alan Turing Instituttet, og fullførte en doktoravhandling i under veiledning av Alonzo Church. Besøket skjedde kort tid etter Turings utgivelse av sin rapport «On Computable Numbers with an Application to the Entscheidungsproblem» (1936), som involverte konseptene "logisk design" og den universelle maskinen. Von Neumann må ha kjent til Turings ideer, men det er ikke klart om han brukte dem i utviklingen av IAS-maskinen ti år senere. I 1937 ble han amerikansk statsborger. I 1938 mottok han prisen Bôcher Memorial Prize for sitt arbeid innen analyse. Resultater. Von Neumann var spillteoriens far, og utga klassikeren "Theory of Games and Economic Behavior" med Oskar Morgenstern i 1944. Disse to utviklet her nytteforventningsteoremet som har anvendelse i moderne økonomi. Han satte konseptet «MAD» ("Mutually assured destruction", «gjensidig sikret ødeleggelse»), som dominerte amerikansk atomvåpenstrategi under den kalde krigen. Han jobbet i Teoridivisjonen ved Los Alamos sammen med Hans Bethe og Victor Weisskopf under Andre verdenskrig, som en del av Manhattanprosjektet for å utvikle de første atomvåpnene. Von Neumann-arkitekturen. Von Neumann ga navnet sitt til von Neumann-arkitekturen som brukes i de fleste ikke-parallelle datamaskiner, på grunn av sin utgivelse om konseptet, men mange føler at denne navngivingen ignorerer bidragene til J. Presper Eckert og John William Mauchly som jobbet med konseptet under sitt arbeide med ENIAC. Nesten alle kommersielt tilgjengelige hjemmedatamaskiner, mikrodatamaskiner og superdatamaskiner er von Neumann-maskiner. Cellulære automata. Han skapte feltet cellulære automata uten datamaskiner, han konstruerte de første eksemplene på selv-replikerende automata med papir og blyant. Termen "von Neumann-maskin" henviser også til selv-repliserende maskiner. Von Neumann beviste at den mest effektive måten gruvedrift kunne drives på i stor skala, som å grave ut en hel måne, eller asteroidbelte, er gjennom bruken av selv-repliserende maskiner, for å dra fordel av disse mekanismenes eksponensielle vekst. Algoritmer. I tillegg til sitt arbeide med arkitektur, blir han kreditert for minst ett bidrag til læren om algoritmer. Donald Knuth siterer von Neumann som en oppfinner av den velkjente MergeSort-algoritmen. Andre områder. Han deltok også i utforskning av problemer innen feltet numerisk hydrodynamikk. Von Neumann hadde et svært skarpt sinn og nær perfekt hukommelse. Han var en utadvendt og elsket å drikke, danse og ha det gøy. Han var svært glad i vitser og humor. Han døde av kreft i Washington D.C. Priser. «John von Neumann Theory Prize» er en pris som tildeles av Institute for Operations Research and Management Science (INFORMS, tidligere TIMS-ORSA), til et individ, eller noen ganger en gruppe som har gjort fundamentale bidrag over lengre tid til teorien innen "operations research". Prisen "IEEE John von Neuman Medal" deles ut årlig av IEEE for «utmerkede utrettelser i datamaskin-relaterte vitenskaper og teknologi.» Bengkulu. Bengkulu (engelsk: Bencoolen, nederlandsk: Bengkoeloe) er en av Indonesias provinser. Den er på sørøstkysten av øya Sumatra, og grenser til provinsene Vest-Sumatra, Jambi, Sør-Sumatra og Lampung. Hovedstaden og største by heter også Bengkulu. Den var tidligere en britisk garnisonsby kalt "Bencoolen" på engelsk. Historie. Det britiske Ostindiakompaniet gjorde i 1685 Bengkulu/Bencoolen til et viktig handels- og utskipningssted for pepperhandelen. I 1714 bygde britene Fort Marlborough i byen; det står der fremdeles. Denne handelsposten ble aldri den suksess britene hadde ønsket seg; europeerne syntes det var et utrivelig sted som man helst ikke ville komme til – man ønsket slett ikke å "dra dit pepperen gror". Men det var heller ikke nok pepperproduksjon i området til at handelsstedet var særlig rentabelt. Til tross for disse vanskelighetene holdt britene ut, og holdt på byen og området i 150 år. Så, ved den anglo-hollandske traktat av 1824 avgav de stedet til Nederland og det gikk over til å bli en del av Nederlandsk Ostindia. Britene konsentrerte sine regionale handelsinteresser om Malacca istedet. Som resten av dagens Indonesia forble nederlenderne koloniherrer frem til avkoloniseringen etter annen verdenskrig, bare avbrutt av noen års japansk styre. Økonomi. I dag er kullgruvene en av de viktigste inntektskildene i Bengkulu; kullet skipes til industribyer lenger nord på Sumatra og eksporteres til Malaysia og andre land i Sørasia. Fiske, særlig av makrell og tunfisk, er også en viktig næringsvei. Nye Sverige. Nye Sverige eller "Nya Sverige" var en svensk koloni på 1600-tallet i Nord-Amerika i de nåværende amerikanske delstatene Delaware, Pennsylvania og New Jersey. Kolonien eksisterte i 17 år fra 29. mars 1638 til september 1655. Den utgjør en dramatisk episode i Sveriges historie i liten skala (kolonien hadde aldri mer enn ca. 200 innbyggere). Den første koloniseringen, 1638. Sverige hadde under tredveårskrigen stadig behov for økte inntekter for å finansiere felttogene på kontinentet. Én utvei var å underlegge seg områder der Sverige kunne få privilegier på handel og tollinnkreving; dette var særlig effektivt i Nord-Tyskland og Baltikum. Et alternativ som mange stater forsøkte på 1600-tallet, var å skaffe seg oversjøiske kolonier. I 1636 ble det dannet et svensk-nederlandsk kompani som skulle etablere svenske kolonier og handelsstasjoner i Nord-Amerika. Det var finansiert halvt av nederlandske kjøpmenn og halvt av høyadelige svensker med rikskansler Axel Oxenstierna i spissen. Etableringen var et paradoks, siden de svenske koloniene i Nord-Amerika kom til å ligge i stadig konflikt med nederlendere. Kompaniet utrustet to skip, «Calmare Nyckel» og «Fågel Grip», bemannet halvt av svensker og halvt av nederlendere. Lederen for ekspedisjonen var nederlenderen Peter Minuit, som var godt kjent i Nord-Amerika, og som i 1624 hadde kjøpt Manhattan fra indianerne for litt tøy, noen glassperler og en flaske brennevin. Etter å ha seilt over Atlanterhavet kjøpte ekspedisjonen i 1638 land fra indianerne ved Delaware-elven, kalt Nye Sverige eller Nova Suecia. Ekspedisjonen var så svakt bemannet at samarbeid med indianerne var livsnødvendig. Det ble bygget et fort ved bielven Minquas Kill, til de nederlandske nabokolonistenes store irritasjon. Det ble kalt Fort Christina etter den daværende svenske dronningen. I løpet av 1638 og 1639 forlot ekspedisjonens to skip kolonien og etterlot 26 menn under ledelse av Måns Nilsson Kling til å forsvare Nye Sverige og Fort Christina. Peter Minuit forsvant i en storm i Karibia. Ny kontakt med Sverige. I april 1640 kom Calmare Nyckel tilbake med en ny kommandant for Nye Sverige, Peter Holländer Ridder. Han brakte med seg en prest, noen soldater og flere kolonister. Besetningen på Fort Christina hadde latt fortet forfalle etter at den ble etterlatt til seg selv i 1639, men Ridder fikk reparerte og forsterket det, og bygget nye hus og en kirke. Ridder var en ekspansiv leder, og fra indianerne kjøpte han nytt land langs Delawareelven, slik at den svenske kolonien etterhvert ble 20 mil lang. Hensikten med landkjøpene var å skaffe seg monopol på handelen med indianerne, som kolonien hele tiden hadde et godt forhold til. Forholdet til nederlenderne ble derimot bare dårligere; rett etter at Ridder kom til Nye Sverige, ble en svensk småbåt beskutt med kanon fra et nederlandsk fort. Det var den samme striden om handelspriviliger som utspilte seg i større skala i Europa. Kolonikompaniet ble etterhvert helt overtatt av svenskene, og ny kapital ble skutt inn. I februar 1643 kom det ytterligere to skip fra Sverige, «Fama» og «Svanen», med soldater og kolonister som skulle overta etter nederlenderne som inntil da hadde vært med og bemannet fortet. Med på skipene var en ny guvernør for kolonien, Johan Printz. I tillegg til den eksisterende indianerhandelen hadde han fått instruks om å sette i gang dyrking av tobakk, vin og silke, og å drive fiske og utvinning av salt. Ett år senere kom det enda en ekspedisjon fra Sverige, men fra våren 1644 til høsten 1646 var det ingen kontakt med hjemlandet. Svensk ekspansjon. Mellom 1646 og 1648 kom det to skip til Nye Sverige («Gyllene Hajen» og «Svanen»). Samtidig satte Printz i gang en ekspansiv politikk i den lille kolonien. Målet var å overta kontrollen med handelen langs Delaware-elven på bekostning av de mer tallrike nederlenderne. Han anla Fort Älvsborg sør i kolonien nær en engelsk bosetning. Den skulle avverge en eventuell trussel fra engelskmennene, samtidig som den skull stenge innløpet til Delawareelven. Nord i kolonien anla han fortene Nya Göteborg, Nya Vasa og Nya Korsholm. Det ble bygget smier, en kirke og et ølbryggeri, og nytt land ble dyrket opp. Det hadde nå utviklet seg en regulær maktkamp mellom svenskene og nederlenderne, situasjonen sto og vippet. I 1649 sendte Sverige ut skipet «Kattan», godt utstyrt med både kolonister, soldater og våpen. Hadde det nådd frem, ville stillingen sannsynligvis ha utviklet seg i svensk favør. Dessverre for svenskene grunnstøtte skipet på veien og ble plyndret av spanjoler. I stedet var det nederlenderne som tok initiativet, og i 1651 anla de det sterke fortet Fort Casimir nedenfor Fort Christina. Dermed var svenskene i realiteten stengt inne ved Delaware-elven. Kolonien går til grunne. Fort Casimir hindret svenskene i å drive den livsnødvendige handelen med indianerne, og i 1652 slo også avlingene feil på grunn av mye regn. Det gikk utforbakke med kolonien. Spenningen mellom den harde guvernør Printz og kolonistene økte, og i august 1653 ble en av de ledende kolonistene, Anders Jönsson, henrettet etter anklage om forræderi. Situasjonen ble så tilspisset at Printz i oktober dro tilbake til Sverige med familien sin. Ny guvernør ble hans svoger Johan Papegoja. I mai 1654 skjedde det noe som må ha fortonet seg som et mirakel for de svenske kolonistene: Det store orlogsskipet «Örnen» seilte inn i Delaware-elven, og en del av mannskapet inntok 21.mai Fort Casimir omtrent uten motstand. Fortet endret navn til Trefaldigheten, siden det ble overtatt på Trefoldighetssøndagen. Plutselig var svenskene herrer langs Delaware, og flere av de nederlandske kolonistene måtte sverge lydighet til den svenske kronen. Ombord på «Örnen» var også Johan Risingh, som ble Nye Sveriges siste guvernør. Han kjøpte nytt land fra indianerne helt ned til Chesapeake Bay og fikk skikk på kolonien igjen. Utenfor befestningen i Fort Christina anla han en ny by, Christinehamn. Dette ble mer enn de langt tallrikere nederlenderne i den nye verden kunne godta, og det ble sendt styrker mot Nye Sverige både over land og sjø. Fortet Trefaldigheten ga seg uten kamp 2. september 1655, og 15. september ga Fort Christina seg. Dermed var svensk herredømme i det nåværende USA over for alltid, selv om mange av de svenske kolonistene ble værende. En stor del av kolonistene var finner fra det daværende østre Sverige. De svenske og finske nybyggerne var de første europeerne som bygget hus av lafteverk i Nord-Amerika. Bowes-Lyon. Bowes-Lyon er en britisk adelsslekt fra Skottland. Det mest kjente medlem av slekten var dronningenmoren, Elizabeth Bowes-Lyon (1900–2002). Hun var datter av den 14. greven av Strathmore og Kinghorne, Claude Bowes-Lyon (1855–1944) og hans hustru, født Cecilia Nina Cavendish-Bentinck (1862–1938). Dronningmoren ble født på Glamis Castle, som i århundrer har vært tilholdsstedet til slekten Bowes-Lyon, den 4. august 1900. Hun ble døpt Lady Elizabeth Angela Marguerite Bowes-Lyon. Faren Claude ble greve i 1904 og da han døde i 1944 ble han etterfulgt av sønnen Patrick Bowes-Lyon, som den 15. greven. Historie. Glamis var opprinnelig en jakthytte for de tidlige kongene i Skottland som etter hvert ble utbygget med et festningsanlegg. I 1034 ble kong Malcolm II av Skottland såret i et slag ikke langt unna og døde på slottet i et rom som fortsatt har navn etter ham. I 1376 ble sir John Lyon, som har påstått slekt tilbake til de tidligste keltiske tider, skjønt navnet tyder på en fransk-normannisk opprinnelse slik som de fleste skotske adelige, gift med prinsesse Joanna Stewart, en enke etter Sir John Keith og datter av kong Robert II av Skottland. Kongen ga det føydale baroniet Glamis til sin svigersønn. Lyon ble drept i en duell ved Balhall (Angus) av Sir James Lindsay av Crawford. Lyon ble begravd i Scone Abbey og ble etterfulgt av sin eneste sønn. Lyon-familien gjorde det godt i de neste århundrene. I 1606 ble familien ansett som den rikeste i Skottland. Et vendepunkt skjedde da John Lyon, 2. jarl av Kinghorne, (1596–1646) brukte det meste av familieformuen på å finansierte hæren til det som ble kalt Covenanting-bevegelsen (1638–1649), hvilket førte ham i fengsel. Patrick Lyon, 3. jarl av Kinghorne (1643–1662) reddet familiens formue og ble jarl av Strathmore og Kinghorne, en tittel som har overlevd til våre dager. På 1700-tallet giftet John Lyon, 9. jarl av Strathmore og Kinghorne (1737–1776) seg med en rik arving, Mary Eleanor Bowes. Han ble senere Lord Bowes og arvet eiendommer i England og adopterte navnet Bowes og familienavnet ble deretter Bowes-Lyon. Bestefaren var Claude George Bowes-Lyon (1824–1904), den 13. greven, gift med Frances Dora Smith (1832–1922). West Lothian. West Lothian, også kjent som Linlithgowshire er en av Skottlands regioner, og et stattholderskap. Det grenser mot City of Edinburgh, Falkirk og Midlothian. Administrasjonsbyen er Livingston. West Lothian er også navnet på et tradisjonelt grevskap, som grenser mot Stirlingshire, Lanarkshire og Mid Lothian. Midlothian. Midlothian er en av Skottlands regioner, og et stattholderskap. Det grenser mot South Lanarkshire, Scottish Borders, East Lothian, City of Edinburgh og West Lothian. Administrasjonsbyen er Dalkeith. Det finnes også et tradisjonelt grevskap med samme navn. For dette brukes ofte den eldre skrivemåten Mid Lothian, eller det alternative navnet Edinburghshire. Som sistnevnte antyder, omfatter det City of Edinburgh. Det grenser mot West Lothian, Lanarkshire, Peeblesshire, Berwickshire og East Lothian. Terje Rypdal. Terje Rypdal (født 23. august 1947 i Oslo) er en norsk jazzmusiker og -komponist- Han har i flere år hatt tett samarbeid med den danske trompetisten Palle Mikkelborg. Rypdal har mottatt tre Spellemannpriser. Under Spellemannprisen 1981 fikk han spesialprisen sølvharpen/10-års jubileumspris i forbindelse med prisens 10-årsjubileum, for albumet "If Mountains Could Sing" fikk han Spellemannprisen 1995 i åpen klasse og under Spellemannprisen 2005 ble han tidelt hedersprisen. Han har også mottatt Gammleng-prisen i klassen jazz i 1990. Rypdal ble i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Låtene «Last Night» og «Mystery Man» ble brukt i filmen "Heat" fra 1995 av regissør Michael Mann. Terje Rypdal giftet seg med den norske sangstjernen Rypdal i 1969, og sammen fikk de sønnene Daniel i 1970 og Marius i 1977. Senere skilte paret seg. Rypdal bor i dag i Tresfjord med samboeren Elin og deres to felles barn Ane Izabel (1988) og Jacob Terjesønn (1989). Rex Rodney. Rex Rodney (født i 1980, avlivet 12. januar 1995) var en travhest etter den amerikanske hingsten Doctor Rodney, og regnes av mange som Norges beste travhest gjennom tidene. Den vant Forus Open fire ganger, Oslo Grand Prix to ganger, og gikk til topps i det svenske Elitloppet i 1986. Rex Rodney ble eid og oppdrettet av Torleif Thu, og hestens trener og faste kusk var Kjell Håkonsen. I 2010 ble Rex Rodney valgt inn i Hall of Fame i Nordiska travmuseet i Årjäng. Elitloppet. Elitloppet er Sveriges og et av verdens største og mest prestisjefylte travløp. Elitloppet ble første gang arrangert i 1952, og avgjøres alltid den siste søndagen i mai på Solvalla. Hvert år inviteres 16 hester til Elitloppet. Hestene deles inn i to forsøksheat, og de fire beste i hvert heat går videre til finalen som går senere samme dag. De best plasserte hestene i forsøkene får de beste startssporene i finalen. Både forsøksheatene og finalen går over 1609 m med autostart (bilstart). Abbed. Dominic av Silos som abbed, maleri av Bartolomé Bermejo (mellom 1474 og 1495) En abbed er en forstander for et munkekloster, og er munkenes åndelige og verdslige leder. En abbedisse er tilsvarende forstanderinne for et nonnekloster. Navnet kommer av det arameiske ordet abba som betyr "fader". Abbeden velges av klosterets munker, og vigsles til sitt embete. Et kloster som ledes av en abbed eller abbedisse, kalles abbedi. Tidligere var det en hederstittel som ble gitt til alle eldre munker. Fra det femte århundre ble tittelen utelukkende gitt til klosterets forstandere. Først i det sjette århundre ble det vedtatt at abbedene skulle være vigslet som prester, og det syvende økumeniske konsil (i Nikea, 787) gav dem rettigheter til å gi munkene i klosteret lavere prestlig ordinasjon. Abbedene stod i lydighetsforhold til stiftets biskop, men med klostrenes voksende rikdom økte også abbedenes makt. Mange unndro seg biskopenes myndighet og gjorde selv krav på biskoppelige rettighetter. Abbeder med biskoppelig verdighet ble kalt "infular-abbeder" og stod direkte under paven. Deres klostre ble kalt umiddelbare eller immediate og utgjorde egne territorialabbedier. I Tyskland og Sveits fantes t.o.m. fyrsteabbedier, f.eks. Fulda, St. Gallen, mfl. Opprinnelig valgtes abbeden av klosterets munker og ble så vigslet av biskopen. Ofte tok fyrstene seg retten til å tilsette abbeder. I det åttende og niende århundre kom derfor abbedsstift på verdslige hender. Fyrster delte ut stiftene som krigsbelønning til sine undersåtter. Disse verdslige abbedene, eller «abbedgrever» (også kalt "abbates comites" eller "abbates milites"), tok bare inntektene ut av stiftet. Det virkelige forstanderskapet ble overlatt til dekaner eller priorer. De rikeste stiftene beholdt fyrstene ofte selv, eller stiftene ble «taffelgods» for medlemmer av fyrstenes familie. Ved reformasjonen av klostrene som begynte i det tiende århundre ble bruken av verdslige abbeder avskaffet. Misbruket ble riktignok fornyet i Frankrike i det sekstende århundre. I visse protestantiske stater i Tyskland ble abbedstittelen beholdt for forstandere for tidligere klostre som var blitt omgjort til skoler etter reformasjonen. Tittelen abbed ble utbredt ved benediktinerordenen. I senere ordener brukes ofte andre titler som prior (dominikanerne), guardian (fransiskanerne) og rektor (jesuittene). M26 (motorvei). M26 er en motorvei i Kent, England. Den er en kort forbindelsesvei mellom M25 ved Sevenoaks og M20 ved Wortham. I den vestlige enden av M26 er det ingen avkjøring fra motorveien, som går rett inn på M25. Bilister som kommer inn på M26 fra M20 må derfor kjøre nesten 29 km før de kommer til en avkjørsel, noe som er den lengste avstanden mellom avkjørsler på noen motorvei i Storbritannia. M026 Tor Obrestad. Tor Obrestad (født 12. februar 1938 i Hå på Jæren) er en norsk dikter som skriver på nynorsk. Han debuterte i 1966, og har utgitt romaner, biografier, dikt, skuespill, noveller og gjendiktninger. Han mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 1966 og Noregs Mållags barnebokpris i 1985. Han har skrevet biografier om Arne Garborg, Hulda Garborg og Einar Førde. A21 (Storbritannia). A21 nær Sevenoaks og Hildenborough A21 er en større vei fra London i det sørøstlige London til Hastings i East Sussex. Fra Lewisham går den sørøstover gjennom Bromley og utenfor Orpington. Den krysser grensen til Kent i nærheten av Sevenoaks, og her kommer M25, ringveien rundt London, inn på A21. Den blir herfra en firefeltsvei fram til et punkt sør for Tonbridge. Med unntak av en omkring 5 km lang strekning ved Pembury nær Tunbridge Wells er den en tofeltsvei det aller meste av den gjenværende strekningen. Det er planlagt at veien i løpet av 2005 skal legges utenom Lamberhurst, og det er allerede laget en ny trasé som går utenom Robertsbridge. Før den når Hastings går den gjennom Battle, der slaget ved Hastings sto. A0021 Kognat (genealogi). Kognater innen genealogien betegner de aner man nedstammer fra gjennom ett eller flere kvinneledd, dvs. forfedre som ikke er enten ens far eller hans far eller hans far igjen, osv., og som derfor tilhører en annen slekt (i ordets snevre (tradisjonelle) forstand) enn ens egen. Et annet begrep for en persons mor og hennes aner er «spinnesiden». Det komplementære begrepet er agnater eller «sverdsiden». Lamberhurst. Lamberhurst er en landsby i Kent, England. Det ligger ved grensen til East Sussex, og deler av den har tilhørt det grevskapet tidligere. Før den industrielle revolusjon var Lamberhurst et viktig sted for jernproduksjonen i Weald, som har røtter tilbake til romersk tid. Landsbyen ligger i dalen elven Teise, en av de større bielvene til Medway, renner gjennom. Deler av dalen har blitt demmet opp, slik at Bewlvannet har blitt skapt. I nærheten ligger ruinene av Bayham Abbey. Agnat. Agnater betegner de personene man nedstammer fra i mannslinje. Et annet begrep for dette, opprinnelig fra adelsgenealogien, er sverdsiden. Det motsatte av agnater er kognater, der linjen går gjennom ett eller flere kvinneledd. Slekt (i snever forstand) har i størstedelen av verden tradisjonelt vært regnet etter mannslinjen, og slektsnavn og stand har tradisjonelt fulgt mannslinjen. Et typisk eksempel er at adelskap så godt som alltid utelukkende følger mannslinjen. De fleste monarkier hadde tidligere agnatisk tronfølge; Norge hadde det frem til 1990. Også odelsloven i Norge bygget frem til 1970-tallet på agnatisk suksesjon. Gjennom nyere tids navnelovgivning i skandinaviske og mange andre land, kan et slektsnavn føres videre gjennom kvinneledd. I Norge bruker navneloven av denne grunn ikke lenger begrepet slektsnavn, men begrepet etternavn. I mange miljøer utenom byene har slektsbegrepet fra gammelt av også omfattet avstamning gjennom kvinneledd, blant annet når en jente arvet en gård som ble ført videre ved arv til barna hennes. Pembury. Pembury er en stor landsby i Kent, England, med omkring 7000 innbyggere (2004). Den ligger like nord for byen Tunbridge Wells. Det har vært bosetning på stedet senest fra angelsaksisk tid. Den opprinnelige formen på landsbyen navn var enten "Pepingburh" eller "Pepingeberia". Landsbykirken ble først reist i det 11. århundre, men er siden bygget om. Den britiske mellomdistanseløperen Kelly Holmes, med to gullmedaljer fra sommer-OL 2004, ble først i Pembury. Rune Bratseth. Rune Bratseth (født 19. mars 1961 i Trondheim) er tidligere norsk fotballspiller, sportsdirektør i Rosenborg fra 1995 til 2007. Han jobber også som ekspertkommentator i Viasat 4, og som spesialkonsulent for Olavsfestdagene. Biografi. Bratseth startet fotballkarrieren i Trondheim-klubben Nidelv. Rune Bratseth spilte for Rosenborg i perioden 1984–1987, og gikk deretter til den tyske klubben Werder Bremen fra 1987 til 1994. Her hadde Bratseth stor suksess, og var med på å vinne Bundesliga (to ganger), den tyske cupen (to ganger) og cupvinnercupen i 1992. Han ble tildelt Olavstatuetten i 1993. Rune Bratseth hadde sin landslagsdebut 26. februar 1986 i en landskamp mot Grenada (Resultat: 2–1) og spilte 60 kamper for i løpet av en periode på åtte år, og scoret fire mål. Bratseth la opp i 1994, etter å ha spilt 230 A-kamper for Werder Bremen. I 2010 ble Bratseth ansatt som spesialkoordinator og prosjektansvarlig i Olavsfestdagene. Under festivalen i 2010, hadde han blant annet ansvaret for arrangementet "Tro, Håp og Kjærlighet". Hans sønn Eivind Bratseth er målvakt for Ranheim Fotball. Han har også en datter, som er svært kjent på KVT. Hun går under navnet Kristine Bratseth, og er en lovende friidrettsutøver. De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa. De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (engelsk: "United Nations Economic Commission for Europe"; forkortet UNECE) er FNs organ for økonomisk samarbeid i Europa. UNECE har 55 medlemsstater og rapporterer til FNs økonomiske og sosiale råd. Kommisjonen konsentrerer seg om økonomisk analyse, statistikk, miljø, bærekraftig energi, handel, industri- og næringsutvikling og transport (europaveinettet forvaltes av UNECE). UNECEs hovedkontor ligger i Genève i Sveits. Organets generalsekretær er Sven Alkalaj. Huset Lippe. Huset Lippe er en tysk adelsslekt av europeisk betydning. Slekten kjennes fra begynnelsen av det 10. århundre. Den første "herre av Lippe" er Bernhard I av Lippe og hans bror, Hermann I av Lippe. Dennes sønn, Bernhard II av Lippe regjerte grevskapet Lippe fra 1167 til 1194. Han ble etterfulgt av sønnen Hermann II av Lippe. I 1529 ble slekten opphøyet i riksgrevestanden. 1621 delte den seg i linjene Lippe-Brake (utdød 1709), Lippe-Alverdissen og fra 1643 Schaumburg-Lippe og Lippe-Detmold. Lippe-Detmold delte seg deretter videre i Lippe-Biesterfeld (etter et jaktslott ved Falkenhagen i Nordrhein-Westfalen) og Lippe-Weißenfeld. Lippe ble senere et lite fyrstedømme. og utgjorde en av forbundsstatene i Det tyske rike frem til det ble innlemmet i Nordrhein-Westfalen noen år etter annen verdenskrig. Til kjente medlemmer av slekten i nyere tid hører prins Bernhard zur Lippe-Biesterfeld og hans datter Beatrix av Nederland. Lippe M10 (motorvei). M10 var en motorvei nord for London i England. Veistrekningen er nå en del av A141. Den startet sør for St. Albans, fra A414 ("North Orbital Road") og forbandt denne med M1. Det er ingen avkjøringer langs strekningen. M10 skulle opprinnelig være en del av M1, da den var planlagt bare som en motorvei mellom London og Birmingham. Etter at M1 ble lagt om slik at den går gjennom Watford ble strekningen som var konstruert til St. Albans omdefinert til M10. Trafikken på strekningen økte drastisk etter at M25 åpnet, ettersom man ved å bruke M10 kan komme fra denne ringveien rundt London til M1 uten å måtte kjøre via Watford. M010 Annam. Annam er en region i det sentrale Vietnam. Området kom under kinesisk herredømme i 111 f.Kr. under navnet "Annan". Det kalles på vietnamesisk også "Trung Bộ". Tidligere var det et kongedømme med hovedstad i Huế. Det ble erobret av Frankrike i 1884. De to andre vietnamesiske landsdelene, Cochinkina og Tonkin, var også først under kinesisk og i den nyere tid under fransk styre. Den viktigste byen i landsdelen er den gamle keiserbyen Hue, andre viktige byer er Binh Dinh, Da Nang, Quang Tri og Vinh. Ordet og navnet "Annam" er eldre enn navnet "Vietnam". Kineserne brukte navnet som en geografiske betegnelse for hele det området som i dag kalles Tonkin og den nordlige delen av dagens Annam. Det folk som senere ble kalt vietnamesere var hjemmehørende her. Sønnenfor lå Champa, som var dominert av en befolkning av khmertype, forløpere til dagens kambodsjanere. I 939 drev annameserne (vietnameserne) ut det kinesiske styre og Annam ble selvstyrt. Det forble det, med unntak av en kinesisk okkupasjon fra 1407 til 1428 og frem til franskmennene koloniserte Indokina på 1800-tallet. Fra 1558 ble kongedømmet i praksis delt mellom to dynastier. Trinh-dynastiet regjerte fra Hanoi-området ned til det franskmennene kalte "Porte d’Annam" (dette nordlige området ble kalt Tonkin av europeerne da de begynte å utforske Indokina på samme tid – opprinnelig var Hanoi og Tonkin synonymer). Nguyen-dynastiet hadde sete i Huế og regjerte over området fra Porte d’Annam sørover til området rundt dagens Quy Nhon. John Cale. John Cale under en konsert i 2006. John Cale (født 9. mars 1942) er en walisisk musiker, og var sammen med Lou Reed en av hovedmennene i den stilskapende rockegruppen Velvet Underground. Cale, som har klassisk skolering, var kanskje en av de viktigste bidragsyterne til Velvet Undergrounds tidlige eksperimentelle lydbilde. Cale forlot bandet etter albumet "White Heat", og har siden gitt ut en rekke soloalbum og samarbeidsprosjekter både innen rock og klassisk musikk. I 2003 gav han ut sitt første soloalbum på syv år, "Hobosapiens", som hadde sterke innslag av moderne elektronisk musikk. To år senere, i 2005 gav han ut oppfølgeren ' som musikalsk sett fortsatte i noe samme sporet som forgjengeren. 1. oktober 2012 kom studioalbumet Shifty Adventures in Nookie Wood. Cale ble i dronningens fødselsdagsliste for 2010 utnevnt til medlem av Order of the British Empire for fortjenester av musikk og kunst. Rubicon. Rubicon (fra lat. "Rubico") var navnet på en elv i Nord-Italia. I romertiden endte den opp i Adriaterhavet mellom Ariminum og Caesena. Man er usikker på hvilken elv den tilsvarer i dag, men man antar at det er elven Pisciatello lengst opp, og Fiumicino ved utløpet til sjøen. Elven er kjent fra romersk lovgivning som forbød noen å krysse den med militærstyrker. Dette for å hindre interne militære trusler mot det romerske senatet; da Julius Cæsar krysset elven i år 49 f.Kr., angivelig den 10. januar ifølge den romerske kalenderen, brøt han den denne loven, og en krig mot senatet var uunngåelig. Uttrykket «å gå over Rubicon» eller «å krysse Rubicon» henviser til å ta det avgjørende skrittet og erklære krig. Norsk historie. Avisa "Verdens Gang" skrev i 1880 om statsrådssaken at «Stortinget står ferdigt til at gaa over Rubikon». Stortinget var i ferd med å vedta en promulgasjon i saken om hvorvidt regjeringens medlemmer skulle ha adgang til Stortingets møter. Dette var et viktig steg på veien mot parlamentarisme i Norge. Richard Thompson (musiker). Richard Thompson (født 3. april 1949) er en britisk gitarist og låtskriver. Thompson var med å danne den britiske folkrock-gruppa Fairport Convention, og har siden den gang gitt ut en rekke soloalbum. Fra 1970-tallet, og til begynnelsen av 1980-tallet, ga han ut en rekke plater sammen med sin daværende kone, Linda Thompson, med "I Wanna See The Bright Lights Tonight" (1974) og skilsmisseplata "Shoot out the Lights" (1982) som noen av høydepunktene. Richard Thompsons musikk er ofte preget av innslag fra britisk og amerikansk folkemusikk iblandet moderne rock og pop. Thompson ble i dronningens nyttårsliste for 2011 utnevnt til offiser av Den britiske imperieordenen for fortjenester av musikken. Millenniumskonsert. I 1999 ble Richard Thompson oppringt av "Playboy Magazine" som ba ham liste opp millenniets 10 beste sanger. De mente nok trolig decenniet, men Thompson tok dem på ordet og ga redaksjonen en ti på topp liste som startet med år 1068. Da listen ikke ble publisert fikk han den idé at han selv ville gjøre en konsert hvor han presenterte sitt eget bidrag til "1000 Years of Popular Music". Konserten førte til utgivelsen av en DVD og 2 CDer, hvor han starter med "Sumer Is Icumen In" (fra ca. 1260) og ender opp med "Oops!… I Did It Again" (2000) og "1985" (2004). På konserten ble han akkompagnert av Judith Owen (sang, keyboards) og Debra Dobkin (perkusjon, sang). Presidentvalget i Palestina 2005. Det palestinske presidentvalget i 2005 — det første presidentvalget i Palestina siden 1996 — ble avholdt søndag 9. januar 2005 i de bebodde områdene rundt Vestbredden og Gazastripen. Valget ville avgjøre hvem som skulle ta over som palestinsk president etter Yasir Arafat, som døde 11. november 2004. Allerede før valget var det forholdsvis klart at PLO-lederen Mahmoud Abbas ville vinne valget med klar margin. Da det endelige valgresultatet var klart, viste det Abbas hadde vunnet med 62,3 % av stemmene, mens nærmeste motstander, Mustafa Barghouti, fikk ca. 19 %. Ingen av de andre kandidatene fikk mer enn 4 % oppslutning. Valget ble overvåket av rundt 800 valgobservatører, deriblant den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter. Kandidater. Marwan Barghouti, som for tiden sitter fengslet i Israel etter å ha blitt dømt for flere drap, annonserte sitt kandidatur like før registreringsfristen utløp. Overraskende nok trakk han seg 12. desember 2004, noe man antok ville bane vei for en klar valgseier til Mahmoud Abbas. Palestina Mahmoud Abbas. Mahmoud Abbas (arab. محمود عباس) (født 26. mars 1935 i Safad, Palestina), også kjent som "Abu Mazen", er en palestinsk akademiker og politiker. Han har vært president i Palestina siden 2005 og leder for PLO siden 2004. Bakgrunn. Familien hans flyktet til Syria under krigen i 1947-48. Han begynte etterhvert å studere juss. Disse studiene fortsatte han deretter i Egypt. En doktorgrad i historie tok han i Moskva. Avhandlingen hans er omstridt og blir av noen oppfattet som revisjonistisk i forhold til nazistenes jødeutryddelser. Seinere har Abbas benektet dette, og beskrevet jødeutryddelsene som en «grusom, utilgivelig forbrytelse mot den jødiske nasjon og mot menneskeheten, som aldri kan godtas». Han var i 2005 en av de få gjenlevende grunnleggerne av PLO; han har vært en del av lederskapet helt siden starten i 1968. Allerede på 1970-tallet etablerte han kontakt med liberale krefter i Israel, og det var disse kontaktene som førte fram til den hemmelige Oslo-prosessen. Da internasjonalt press tvang Yassir Arafat til å utpeke en statsminister i 2003, var Mahmoud Abbas den mest akseptable kandidaten, og den som Arafat først utnevnte. Deretter saboterte han alle forsøk fra Abbas på å sikre seg reell makt innenfor den palestinske selvstyremyndigheten. Etter bare fire måneder trakk Abbas seg, og Arafat utnevnte i stedet Ahmed Qurei. Abbas har aldri har hatt en sterk personlig maktbase i den palestinske kampen. Han har vært den saklige byråkraten i alle år fra tida i Jordan og så Libanon, og under det lange eksilet i Tunis. Dit ble PLO fordrevet etter at Israel invaderte Libanon i 1982 og tvang Arafat og hans medarbeidere om bord i et italiensk passasjerskip og ut fra basene i Beirut. Fra Tunis kom Abbas sammen med Arafat tilbake til Gaza i 1994. Mahmoud Abbas har aldri gitt sterk støtte til den voldelige intifadaen. Han har argumentert for tålmodige forhandlinger ved alle korsveier, og har blant annet derfor aldri hatt en sterk stilling i forhold til de militante gruppene, som al-Aqsa-brigadene, som står nær al Fatah, eller Hamas, som utfordrer PLO og den palestinske selvstyremyndigheten. En av stifterne av Fatah, den største fraksjonen i PLO. Studier i juss fra Universitet i Damaskus, doktorgrad i historie fra Moskva. I 1996 ble han valgt til generalsekretær i PLO og Arafats stedfortreder. Abbas var med på å opprette PLO og var en av arkitektene bak Oslo-avtalen. Han ledet PLOs forhandlingsavdeling fra 1994 til 2003. Fra 19. mars 2003 til 6. september 2003 var han den første palestinske statsministeren for de palestinske selvstyremyndighetene. Leder for den palestinske organisasjonen PLO siden Yasir Arafats død 11. november 2004. Han ble valgt som president for Den palestinske selvstyremyndigheten etter presidentvalget 9. januar 2005. Navnet Abu Mazen er en hederstittel som uttrykker aktelse i det palestinske samfunn og viser til hans rolle som far til Mazen, hans eldste sønn. Det er vanlig for arabiske menn å ha slike navn. Abbas har skrevet boken "The Other Side: The Secret Relationship Between Nazism and the Zionist Movement", hvor han betviler omfanget av Holocaust og påstår at zionistene og nazistene samarbeidet fra 1933. Valgdagsmåling. En valgdagsmåling er en undersøkelse som blir gjennomført utenfor valglokaler fortløpende etter at velgere har avlagt sin stemme. Det er i Norge forbudt å offentliggjøre resultatet fra slike målinger før valglokalene har stengt (valgloven § 9-9). Ordbilde. Et ordbilde er det indre bildet, det vil si den mentale hørsels- eller synsforestillingen, som et ord skaper i leseren eller tilhørerens bevissthet. Ordbilde kan i typografi og design også betegne det konkrete, visuelle bildet av et ord. I hvilken grad en tekst er lettlest avhenger blant annet av hvor forskjellig de visuelle ordbildene er. Ordbilder i minuskler er mer forskjellige enn ordbilder i versaler fordi minusklene har overlengde og underlengde mens versalene har alle samme høyde. En trenet person leser ved å se og gjenkjenne ordbilder, mens uøvete personer leser bokstav for bokstav. Kegel. Kegel er den typografiske betegnelsen på linjeavstand, altså den vertikale avstanden hver linje tar opp. Dette tilsvarer avstanden mellom to påfølgende grunnlinjer. På kolofonsiden i bøker kan en ofte se slikt som Den første angir 8,5 punkters skriftgrad på 11 punkters kegel. Den andre angir 11 punkters skrift på 13,5 punkters kegel. Valgdeltakelse. Valgdeltakelsen forteller om hvor stor andel av de stemmeberettigede i et valg som faktisk valgte å bruke stemmeretten sin. Valgdeltakelsen i Norge. Valgdeltakelsen i Norge etter 1945 For Norges del var valgdeltakelsen spesielt omdiskutert etter kommunevalget i 2003, da bare 59 % av de stemmeberettigede valgte å stemme, noe som tilsvarer 2 069 673 stemmer, og gjør det til den laveste valgdeltakelsen ved et kommunestyrevalg i Norge siden 1922. Khartoum. Khartoum er hovedstad i Sudan. Byen ligger der hvor Hvite-Nilen (som kommer fra Uganda), møter Blå-Nilen (som kommer fra Etiopia) i det som poetisk kalles historiens lengste kyss, Al mogran. Byen har en befolkning på over en million og danner sammen med Omdurman et urbant område med om lag 4 millioner innbyggere. Dette området er delt av elvene i 3 deler, 1) Khartoum som er den tidligere britiske delen, 2) Omdurman er den sudanesiske hovedstaden som var Mahdiens og Ansarbevegelsens hovedstad og forskansning i striden med britene. Khartoum North er i dag den bydelen som har utviklet seg i de senere årene og har vokst fram som nytt bo- og industriområde. Byen er grunnlagt i 1821, som en utpost for den egyptiske armén. I byen ligger Khartoum universitet. Attenhundretallet. File:General_Gordon's_Last_Stand.jpg|mini|General Charles George Gordon og Khartoum ble grunnlagt i 1821 av Ibrahim Pasha, sønnen av Egypts hersker, Muhammed Ali Pasha, som nettopp hadde innlemmet Sudan i sitt rike. Den ble lagt omtrent 24 km. nord for den gamle byen Soba. Den ble opprinnelig anlagt som en utpost for en egyptiske hæren, men ble raskt en handelssentrum som også inkluderte slavehandel. Etter britene hadde gjort Egypt til et de facto britisk protektorat i 1822 lot de stort sett egypterne styre i Sudan. I 1821 hadde en politisk og religiøs bevegelse ledet av Muḥammad Aḥmad, kalt mahdistene, gjort opprør mot de tyrkisk-egyptiske styresmaktene. Da bevegelsen truet Khartoum ble den engelske Charles George Gordon sendt til byen. Angrepet på Khartoum begynte begynte i mars 1884. Gordons styrker på tilsammen omtrent 7 000 egyptere og sudanesere forsvarte seg i 10 måneder før garnisonen ble inntatt i januar 1885 og både Gordon selv og alle hans menn ble drept. Gordons hode skal ha blitt satt på en stake og feiret som et trofé. I 1898 ble den sudanesisk madhistisk styrken knust av tallmessig underlegne britiske og egyptiske tropper i slaget ved Ondurman og Khartoum og Sudan kom med det under britisk styre. De britiske styrkene var ledet av Horatio Herbert Kitchener som samme år ble utnevnt til baron. Kitchener startet som nyutnevnt guvernør for Sudan en gjenoppbygging av Khartoum som et anglo-egyptisk administrasjonssenter. Som et ledd i satsing på utdannelse grunnla han Gordon Memorial College som i dag er en del av Universitetet i Khartoum. Etter 1900. Det britiske kolonistyret var etnisk lagdelt: briter på toppen av administrasjonen, egyptere i mellomposisjon og sudanesere i lavere stillinger. I det militære bestrebet man seg på å holde egyptere og sudanere adskilt. Som følge av den egyptiske revolusjonen i 1919 som krevde selvstendighet fra Storbritannia dannet det seg en egyptisk opposisjon til britene også i Khartoum, 60 offiserer underskrev et kommuniké som støttet egyptisk selvstendighet. Britene begynte å gjøre forberedelser på å fjerne egyptere fra det militære i Sudan. 27.november 1924 gjorde en bataljon i den sudanesiske hæren opprør i Khartoum, men opprøret enkelt slått ned. I 1925 startet britene utvisningen av egyptere, samtidig som Sudan Defence Force ble opprettet. På 1930-tallet hadde Khartoum omtrent 40 000 innbyggere. Bydelen som var bygget av de engelske kolonistene var relativt moderne og velholdt med broer av stål over Nilen, jernbanestasjon, trikk, elektrisitet og moderne vannforsyning. Den gamle bydelen var derimot ikke modernisert. Ved Sudans uavhenighet 1.januar 1956 ble Khartoum hovedstad i det nye landet. Ledelsen av byen ble overført fra sentrale til lokale myndigheter som måtte handskes med boligmangel og ujevn fordeling av velstand; problemer som ble forsterket ved sterk innflytting. I 1973 tok medlemmer av den palestiske terrororganisasjonen Svart September gisler i den saudi-arabiske ambassaden, og 3 vestlige diplomater ble drept, inkludert den amerikanske ambassadøren i landet. Osama Bin Laden bodde i Khartoum fra 1991 til 1996 da han ble utvist. Etter flere amerikanske ambassader i Øst-Afrika ble bombet i 1998 mente USA at Al-Qaida grupper med base i Sudan sto bak og 20.august ødela amerikanerne en farmasøytisk bedrift i Nord-Kharoum gjennom et rakett-angrep. Amerikanerne mente bedriften var delvis eid av Bin Laden og at man lagde produkter som kunne benyttes i kjemiske våpen. Bruttofortjeneste. Bruttofortjeneste er et bedriftsøkonomisk begrep for forskjellen mellom innkjøpspris og utsalgspris for en vare på selgers hånd. Bruttofortjeneste er salgs- og driftsinntekter eksklusive mva (omsetning) minus den varekostnad som er brukt for å oppnå omsetningen. I absoluttverdi er bruttofortjeneste lik avanse, i prosent regnes bruttofortjenesten i forhold til utsalgsprisen. Derfor vil bruttofortjenesten i % alltid være lavere enn avanse i %. Anleggsmiddel. Anleggsmidler, også kjent som håndfaste aktiva, er i regnskapsfaget definert som eiendeler bestemt til varig eie eller bruk. I en bedrift blir disse kjøpt for kontinuerlig og langsiktig bruk, med hensikt om å skape profitt. Denne gruppen inkluderer produksjonsutstyr, kontormaskiner, langsiktige fordringer (over ett år til tilbakebetaling), bygninger, tomt og lignende. Verdivurdering. Anleggsmidler skal verdivurderes til anskaffelseskosten og skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan, som vil si at utgiften som påløp ved anskaffelsen skal kostnadsføres over anleggsmiddelets økonomiske levetid i resultatregnskapet. Aktivaenes regnskapsmessige verdi blir derfor redusert (med unntak av tomt) ved bruk av ulike avskrivningsmetoder. Bedriften må selv estimere en rimelig levetid for anleggsmiddelet, som brukes i utregningen av avskrivningskostnadene. Anleggsmidler skal også nedskrives "..ved verdifall som forventes ikke å være forbigående". Omløpsmiddel. Omløpsmidler er i regnskapsfaget definert som «eiendeler som ikke er bestemt til varig eie eller bruk». Dette er de likvide aktivaene som sirkulerer i en bedrift. Dette omfatter kontanter, bankinnskudd, postgiro og lignende. Man regner også med midler som kan gjøres likvide relativt raskt, slik som kundefordringer, aksjer og varebeholdning. Jochem Uytdehaage. Jochem Simon Uytdehaage (født 9. juli 1976 i Utrecht) er en nederlandsk skøyteløper. Han vant to gullmedaljer og en sølvmedalje under OL i Salt Lake City i 2002. Han vant allround-VM i 2002, og har blitt europamester to ganger (2002 og 2005). Under OL i Salt Lake City i 2002 gikk Uytdehaage som den første i verden 10 000 m på under 13 minutter (12.58,92), og satte i samme OL også verdensrekord på 5000 m med 6.14,66. Samme år ble han tildelt Oscarstatuetten. Uytdehaage lå på toppen av Adelskalenderen fra mars 2001 til november 2005, da han ble passert av amerikaneren Chad Hedrick. Socotra. Socotra (eller Soqotra, jemenittisk arabisk Jazîratu l-suqutrâ) er en liten øygruppe med fire øyer i Indiahavet rett øst for Afrikas horn. Øyene tilhører Jemen politisk, men Afrika geologisk og biogeografisk. Nærmeste fastland er Somalia, mens Jemen ligger på Den arabiske halvøy, cirka 350 km nordvest for Socotra. Socotras biologiske historie minner om Galapagos', i det øyene rev seg løs fra Afrika og har ligget isolert i omkring 30 millioner år. Evolusjonært har dette ført til at livet på Socotra har gått sine egne veier. Resultatet er et unikt plante- og dyreliv. Socotra har et antall arter som bare eksisterer på øya slik som på Galapagos. Av øyas 825 plantearter er 37 prosent unike for Socotra. Likeledes er 90 prosent av øyas krypdyr unike der, og flaggermus er det eneste pattedyret som finnes der utenom mennesker. Jemen administrerer Socotra for Banu Afrar Mahra-sultanatet Qishn og Socotra. Øygruppen består av den fjellrike hovedøya "Socotra" (3 625 km²) og tre småøyer, "Abd Al Kuri", "Samha" med noen få hundre innbyggere, og den ubebodde "Darsa". Dessuten er det noen ubeboelige klippeøyer som stikker opp fra havet. Hovedsnæringsveiene er jordbruk, fiske og husdyrhold, det eksporteres tørket fisk, aloe, ghee og perler. Socotra er beskrevet i en gresk kilde fra det første århundre etter Kristus, navigasjonshjelpemiddelet "Periplus for det eritreiske Hav". Den oppdagelsesreisende Tristão da Cunha gikk i land her i 1507 og betraktet dermed øya som portugisisk besittelse. Men allerede i 1511 mistet portugiserne kontrollen til Mahra-sultanen. I løpet av 1600-tallet konverterte øybefolkningen, som i mange århundrer hadde vært kristen, til islam. I 1886 kom Socotra under Storbritannias kontroll. Da Sør-Jemen ble uavhengig i 1967, fulgte Socotra med og ble del av den nye selvstendige staten. I 1990 ble Jemen samlet ved at Sør-Jemen og Nord-Jemen ble forent. Den 26. desember 2004 ble Socotra truffet av tsunamier utløst av jordskjelvet utenfor Sumatra; ett barn omkom og 40 fiskebåter ble ødelagt. Staraja Russa. Jernbanestasjonen i Staraja Russa, fra et postkort fra 1916. Staraja Russa (russisk: Ста́рая Ру́сса) er den tredje største byen i Novgorod oblast i Russland. Den ligger ved elva Polist, rundt 100 km sør for Velikij Novgorod. Innbyggertall: 35 511 (folketelling 2002), 41 538 (folketelling 1989). I likhet med store deler av Russland, så har også Staraja Russa hatt nedgang i befolkningen etter Sovjetunionens fall. Staraja Russa lufthavn ligger like sørøst for byen. Historie. Byen antas å ha oppstått på midten av 900-tallet. Staraja Russa ble første gang nevnt i krøniker under året 1076, som en av de tre hovedbyene i Novgorod, ved siden av Pskov og Ladoga. Navnet stammer fra væringene, som kalte seg selv «Rus» og bosatte seg i nærheten for å kontrollere viktige handelsruter fra Novgorod til Polotsk og Kiev. Trehusbebyggelsen i Russa ble brent til grunnen i 1190 og 1194. I 1478 ble Novgorod, og dermed også Russa, innlemmet i Storfyrstedømmet Moskva. Ordet Staraja ("gammel") ble føyd til navnet på 1400-tallet, for å skille den fra nyere bosetninger med samme navn. På 1400–1600-tallet endret den gamle handelsbyen seg til et velstående industrielt senter, med utvinning av salt som den ledende forretningsvirksomheten. Byen var helt fram til midten av 1800-tallet en svært viktig saltleverandør til Moskva-området. Da Ivan den grusomme besteg tronen var Staraja Russa den fjerde mest folkerike byen i Russland, etter Moskva, Pskov og Novgorod. Under Russlands urolige tider (1598–1613) ble byen holdt av polske røverbander og ble sterkt avfolket. Kun 38 mennesker bodde der i 1613. I 1824 opprettet tsar Alexander I de såkalte militære bosetninger nær Staraja Russa, som skulle bli åsted for et opprør i 1831, som en del av det såkalte Koleraopprøret. Byen ble fiksjonalisert som Skotoprigonijevsk i Dostojevskijs roman "Brødrene Karamazov" (1879–80). Byen var okkupert av tyskerne mellom 9. august 1941 og 18. februar 1944. Byen ble totalt ødelagt av tyskerne, men er senere gjenoppbygd. Severdigheter. Staraja Russa er et balneologisk kursted, berømt over hele Russland for sine mineralkilder, som brukes til bading, drikking, og inhalasjoner, for medisinsk mudder fra de salte innsjøene Verkhneje og Sredneje, og mudder fra kunstige reservoarer. Staraja Russa sanatorium ble grunnlagt i 1828 og har i dag Europas største mineralfontene. Parken er på 100 hektar. Stedet ble tidligere brukt av tsar-familien. Byen er også kjent for at forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821–1881) bodde her store deler av somrene. Huset fungerer nå som museum, og hele andre etasje er fortsatt innredet slik den var mens forfatteren selv bodde der. Det var her Dostojevskij skrev romanene "Brødrene Karamasov" og "De besatte". Boliviansk boliviano. Boliviano (valutakode BOB) er valutaen som benyttes i Bolivia. 1 boliviano = 100 centavos. Knop (knute). Både knop (av hollandsk "knoop") og stikk er til vanlig brukt som synonymer for "knute", men et knop er trolig en knute som lager klump på et tau, mens et "stikk" er knute i andre sammenhenger. Knop bruktes mest i maritime sammenhenger. Tauverk kan også spleises slik at skjøten blir glatt, og ofte usynlig. Knuter var viktige å kunne i mange sammenhenger. Det å få til å knyte skolisser var en av barndommens små triumfer. Speiderbevegelsen har lagt vekt på at den enkelte skal kjenne de vanligste knutene, og har eget knutemerke for de som kan nok til å få det. På fisketur har man behov for flere knop og knuter for å få krok, fortom og snøre til å henge sammen. Har man båt trengs flere. Gode knuter skal være riktig gjort for å gi minst mulig plunder når de skal løses opp igjen, samtidig som de ikke skal gå opp i utide. I seilskutetida var der enda flere knop som måtte kunnes i arbeidet. I tillegg var en vanlig hobby om bord å lage matter og taubeslag på tre- og metalldeler. Knyting av nytte- og prydgjenstander kalles ofte for makrame. En del knuter er belagt med egne sagn eller historier. "Matthew Walker" var visstnok en mann som var dømt til døden. Han kunne benådes hvis han laget en knute ingen hadde hørt om før – og klarte det. Matthew Walkerknopet settes som en avsluttende fortykning i endene av en tamp (kort taustump), og hindrer at den forsvinner ved å gli ut av en ring eller malje i seil og lignende. Fra gresk antikk historie kjenner vi den gordiske knute, som erobrerkongen Aleksander den store hogg over. Kategorier. Listen av knuter er fryktelig lang (The Ashley Book of Knots lister i underkant av 4.000), og derfor er det hensiktmessig å kategorisere disse. Eksterne lenker. Det er mange sider på internettet som viser forskjellige knuter og knop. Her er noen med norsk tekst. Stikk (knute). Både stikk og knop er til vanlig brukt som synonymer for "knute", men et "stikk" er egentlig en knute som skjøter to tau, mens en en knop er en knute på et og samme tau. Betegnelsene brukes ikke helt presist, siden «halvstikk» da burde kalles for «halvknop», «pålestikk» for «påleknop» osv. For «flaggstikk» stemmer regelen. DS «Rigel». Rigel Josephine-Charlotte av Belgia. Joséphine-Charlotte Ingeborg Elisabeth Marie-José Marguerite Astrid, prinsesse av Belgia, prinsesse av Sachsen-Coburg-Gotha og storhertuginne av Luxembourg (født 11. oktober 1927, død 10. januar 2005) var datter av Leopold III av Belgia og Astrid av Sverige. Hun tilhørte det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha, en gren av Wettin-familien, og ble født på det kongelige slott i Brussel. Hun tilbrakte sin barndom på Stuyvenberg slott rett utenfor Brussel sammen med sine foreldre. Moren døde bare 29 år gammel i en bilulykke i 1935, da Joséphine-Charlotte var 12 år gammel. Hennes første skolegang fant sted i en liten klasse som ble samlet på slottet. Mot slutten av 1940 ble hun sendt til en internatskole, og fikk så undervisning av privatlærere. 7. juni 1944, dagen etter den allierte invasjonen i Normandie, ble hun sammen med faren sendt til Tyskland, hvor de ble holdt i husarrest. Den kongelige familien ble satt fri 7. mai 1945, og slo seg først ned i Prégny i Sveits. Etter krigen fortsatte hun sine studier ved "Ecole Supérieure de Jounes Filles" i Genève. Deretter fulgte hun forelesninger i barnepsykologi under professor Piaget ved Universitetet i Genève. Etter å ha vendt tilbake til Belgia tok hun opp sine offisielle plikter som prinsesse. Hun utviklet på samme tid en sterk interesse for kunst. Som arvestorhertuginne, og etter Jeans tiltredelse 12. november 1964 som storhertuginne, utførte hun en lang rekke plikter i egenskap av statsoverhodets gemal. Hun interesserte seg spesielt for problemer som berører oppvekst, familien og helse. Fra 1959 til 1970 var hun president for den luxembourgske Røde Kors-ungdommen, og fra 1964 for det luxembourgske Røde Kors. Hennes foretrukne fritidssysler inkluderte hagestell, jakt, fiske, skikjøring og vannsporter. Etter å ha lidd av kreft i lengre tid døde hun 10. januar 2005 på Fischback slott. Storhertuginnen var innehaver av storkors av St. Olavs Orden. Tor Karseth. Tor Karseth spiller på Under brua-festivalen i Hamar 18. august 2007. Tor Karseth (født 26. august 1956) er en visesanger og forfatter fra Hamar. Han har skrevet og produsert over tredve teaterforestillinger og gitt ut flere album. Fikk Vang kommunes kulturstipend i 1987, Hedmarksprisen i 1991, Hedmark fylkeskommunes kulturpris i 1993, Barnevernprisen i 1997, Hallvard Trættebergs stipend samme år og Hamarprisen i 2001. Han ble kåret til Vangbamsen i 1998. I mai 2009 ble Karseth tildelt LOs kulturpris. Teaterforestillingene "Den Levende Skogen" og "Arbesdaer" har blitt vist på NRK, førstnevnte på juleaften 1992. De fleste forestillingene og visene omhandler noe lokalhistorisk. Sammen med Vang historielag arrangerer han en årlig sykkeltur i distriktet. Han har vært knyttet til Klevfos Industrimuseum, og er aktiv i Vang Musikforening. Karseth ga ut sitt første album, ', på kassett i 1987 sammen med Geir Willard. Arbesdaer. "Arbesdaer" handler om livet ved Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk ved Ådalsbruk i Løten, hovedsakelig på 1920 -og 1930-tallet. Det ble første gang satt opp i 1988 – da var det 100 år siden fabrikken startet produksjonen. Forestillingen har gått på NRK, og settes fortsatt opp flere ganger i året på Klevfos Industrimuseum. Byens børn. "Byens børn" ble skrevet i anledning Hamars 150-årsjubileum i 1999, og fremført av elevene ved Lovisenberg skole. En cd med sangene ble utgitt samme år. Et radioprogram ble også spilt inn. La det flara. "La det flara" er en forestilling basert på Karin Nord Syverinsens bøker "Gutten på Triangelen", "Stevnemøte på rutebiltaket", "Femmer'n på Biografen", "Påfuglen i parken", "Søstrene Røhrs pensjonat" og "På Koigens brygge", som handler om Hamar på 1930-tallet. Stykket ble fremført i 1999, i anledning Hamars 150-årsjubileum. Sangene ble fem år senere gitt ut på cd. Morosamme kropper og arme kroker. "Morosamme kropper og arme kroker" er et spel basert på tekster av Jacob Breda Bull, og hans skildringer av Rendalen. Forestillinger. Tor Karseth etter han mottok LOs kulturpris på LO-kongressen i 2009 Herbert Hoover. a>, som seiret med 444 valgmannstemmer, mot 87 for Smith. Herbert Clark Hoover (født 10. august 1874 i West Branch, Iowa, død 20. oktober 1964), amerikansk politiker, republikaner, var USAs 31. president i årene 1929–1933. Han var nærings- og handelsminister i president Calvin Coolidges administrasjon. Hoover spilte en betydelig rolle for å avhjelpe nøden etter den første verdenskrig. Han var president i USA under det store børskrakket i 1929, og det kom til å prege hele hans regjeringstid. Han tapte presidentvalget i 1932 til Franklin D. Roosevelt. Ingen amerikansk president har levd så lenge etter å ha innehatt presidentembetet som Hoover (31 år). Det har sammenheng med at han ble valgt til president i en alder av 55 år (allikevel gjør det at han kommer midt på statistikken over presidenters aldre når de ble valgt). 85 år gammel talte han på Republikanernes landsmøte i Chicago, 25. juli 1960. Horunge (typografi). En horunge (fra tysk "Hurenkind") er den typografiske betegnelsen på den siste linjen i et avnitt når denne havner som øverste linje i en spalte eller en side. Betegnelsen tysk horunge blir også brukt om dette. Tidligere ble horunge kalt dobbel horunge for å skille den fra enkel horunge (eller fransk horunge), som er når den første linjen i et avsnitt havner som nederste linje i en spalte eller en side. Horunger skal ikke forekomme i god typografi. Enkle horunger derimot, er akseptert i norsk typografi, men er ikke det i for eksempel tysk typografi. Dataprogrammer for tekstbehandling og typografi unngår gjerne termen «horunge» og bruker heller begrepene "løse linjer", "løsrevne linjer", "farløse linjer", "faderløse linjer" eller "foreldreløse linjer". Etymologi. Som det meste av fagsproget innen sats og trykk kommer sannsynligvis også disse ordene fra tysk, hvor begrepene «Hurenkind» («horebarn», det vil si tysk horunge) og «Schusterjunge» (bokstavelig «skomakergutt» eller «-lærling», i overført betydning««en nesevis krabat») har vært innarbeidet gjennom flere århundrer. Uttrykket horunge stammer formodentlig enten fra at «problemet» er oppstått ved et uhell eller var like vanskelig å bli kvitt som et uønsket barn. «Schusterjunge» regnes ikke som et fullt så alvorlig problem, og ordet kommer sannsynligvis fra at problemet er så fremfusent at det stikker hodet frem øverst på siden. Revebjelle. Revebjelle ("Digitalis purpurea") er en svært giftig, kortlevet flerårig plante ("toårig") i maskeblomstfamilien. Blomstene er purpurrøde, men i noen populasjoner finnes det planter med hvite og rosa blomster som følge av innblanding av hagerømlinger. Revebjelle vokser vilt i kyst- og fjordstrøk på Sørlandet og Vestlandet nord til Trøndelag. Beskrivelse. Nærbilde av blomstene.Blomstene har på innsida av den 5-6 cm lange krona, mørke flekker med lyse partier rundt. Disse flekkene fungerer som nektarmerker for pollinatorene. Disse flekkene kan i sjeldne tilfeller mangle. Blomstene har form som fingerbøl, noe som har gitt planten det svenske navnet «fingerborgsblomma». Blomstene danner en ensidig klase og kan være fra noen få til langt over hundre per stengel. Planten har oftest en blomsterstengel pr individ, men kan ha flere. Hjertemedisin. Plantenes grønne deler inneholder glykosider, b.la. (digitoksin og digoksin) som har en kraftig virkning på hjertet. Renframstilte innholdsstoffer fra revebjelle eller beslekta arter brukes til mange typer hjertemedisin. Til medisinsk bruk må dosene være nøye avmålt. Plantenes innhold av aktive substanser varierer mye og i tillegg varierer toksisk dose i stor grad fra person til person.. Dette er trolig grunnen til at planta ikke har vært særlig brukt i folkemedisinen; overdosering med dødelig utgang kan fort bli resultatet. Giftighet. Revebjelle kan være dødelig, selv i små doser. Tidlige symptomer på forgiftning etter inntak er kvalme, brekninger, diaré, magesmerter og nedsatt appetitt. Hodepine, svimmelhet, forvirring og synsforstyrrelser forekommer. Mest alvorlig er forstyrrelser i hjerterytmen. Disse oppstår gjerne innen 6 timer, men det kan gå inntil 12 timer før alvorlige symptomer opptrer. Spesielt barn kan være utsatt. Barns lave kroppsvekt og den store variasjonen i plantenes giftinnhold kombinert med stor variasjon i personers følsomhet, kan gjøre at svært små inntak av plantedeler/-saft kan gi symptomer. De vanligste forgiftningsmåtene for revebjelle-toksinene er feildosering for de som bruker hjertemedisinene eller at personer tar feil av revebjelleblader og andre ikke-giftige blader og inntar planta, ofte i form av uttrekk ("te"). En vanlig forvekslingsart er valurt. Barneleker. Flere barneleker med revebjelleblomster er beskrevet. En har tilknytning til plantas navn på flere språk, bl.a. svensk og engelsk og flere norske dialekter: bruken av blomstene som hansker, dvs. man plasserer en blomsterkrone på hver finger. Blomstene har også vært brukt til å smelle med: ved å klemme sammen åpningen og slå blomsten mot hånda.. Å putte blomsten i munnen og blåse for dermed å skyte den ut er også beskrevet. En annen lek gikk ut på å fange humler ved å klemme sammen åpningen mens humla besøkte blomsten og deretter høre på summinga. I "Ville planter i Norge" er det omtalt at barn tredde blomstene på fingrene og sugde nektar fra dem og at dette heldigvis er ufarlig siden det ikke er giftstoffer i nektaren. Hvorvidt nektaren inneholder giftstoffene er uvisst, men faren for at man får i seg gift ved denne leken er overhengende og leken bør ikke prøves! I juli 2012 ble det rapportert ett tilfelle der denne leken trolig førte til forgiftning. Ved mistanke om revebjelleforgiftning må personene bringes til sykehus for behandling snarest mulig. Deep Shit Junkies. Deep Shit Junkies var en tegneserie som ble laget av Frode Øverli mens han tegnet for Pyton, og ble lagt ned samtidig med bladet i 1996. Serien handlet om medlemmene i et rølpeband fra Loddefjord i Bergen, stedet der Øverli vokste opp. Etter dette begynte Frode Øverli å tegne den suksessrike Pondus-serien. Nationella insatsstyrkan. Nationella insatsstyrkan er en taktisk politienhet i det svenske politiet som er spesialtrent for å håndtere spesielt vanskelige og farlige situasjoner der menneskeliv står i fare, blant annet terrorisme, gisselsituasjoner, kidnapping, grove våpenovertredelser o.l. Styrken skal også kunne håndtere andre farlige situasjoner, f.eks. der mennesker sitter fast i tunneler, sjakter, o.l. Macquarieøya. Macquarieøya (eller Macquarie Island) er en øy i Sørishavet, omtrent halvveis mellom Australia og Antarktika. Den er del av delstaten Tasmania i Australia. Øya ligger på 54° 30' S og 158° 57' Ø. Den er landets Australias sørligste punkt. Øya er omkring 34 km lang og 5 km bred, med et areal på 128  km². I 1997 ble den oppført på UNESCOs liste over verdensarven. Øya er oppkalt etter oberst Lachlan Macquarie (1762–1824), kolonialguvernøren som av mange betraktes som Australias egentlige grunnlegger. Den 23. desember 2004 fant det sted et kraftig jordskjelv med styrke 8,1 ved Macquarieøya. Det forvoldte liten skade. Men ettersom episenteret lå ved samme tektoniske bruddlinje som jordskjelvet i Indiahavet tre dager etter, mener mange seismologer at det kan ha vært med på å utløse denne naturkatastrofen. Australia har en base på øya som består av mellom 20 og 40 mannskaper. Fauna. Dyrelivet omfatter blant annet flere selarter, deriblant over 80 000 sydlige sjøelefanter ("Mirounga leonina"). Øya er også hekkeplass for mer enn 800 000 hvitkinnpingviner, og både kongepingvin, bøylepingvin og sørlig klippehopperpingvin hekker her. Dessuten finnes det kaniner på øya. Hostage Rescue Team. Hostage Rescue Team (HRT) er en taktisk enhet innen den amerikanske etterforskningsetaten FBI. HRT ble etablert i 1982 for å stille til rådighet en taktisk utvei ved gissel- og terrorsituasjoner i USA. Enheten besto opprinnelig av 50 agenter, men har i dag 91. Medlemmene jobber fulltid i enheten og er blant de best trente og utstyrte stridsmannskaper i verden. HRT har sitt hovedkvarter ved FBI-akademiet i Quantico i Virginia. HRT fikk verdens oppmerksomhet etter hendelsene på Ruby Ridge og i Waco, og måtte gjennom reorganisering og utskiftninger for å komme i nåde igjen. Aucklandøyene. Aucklandøyene (engelsk: "Auckland Islands") er en subantarktisk øygruppe tilhørende New Zealand. De ligger 465 km fra Sørøya mellom breddegradene 50°30' og 50°55' S og lengdegradene 165°50' og 166°20' E. Øyene er ubebodde. Geografi. Hovedøya er den 42 km lange Aucklandøya med et areal på omkring 510 km². Den har bratte klipper og røft terreng. De høyeste fjelltoppene er Cavern Peak (650 moh.), Mount Raynal (635 moh.) og Mount D'Urville (630 moh.). I sørenden er øya 26 km bred. Her skiller den smale kanalen Carnley Harbour (eller "Adams Straits" på noen kart) hovedøya fra Adams Island (areal omkring 100 km²), som er enda villere, med fjellet Mount Dick som rager 660 moh. Kanalen er det som er igjen av en utdødd vulkan, og Adams Island og den sørlige del av hovedøya er kraterkanten. Det er en rekke mindre øyer i øygruppen, blant annet Disappointment Island (10 km nordvest for hovedøya) og Enderby Island (1000 m fra nordspissen av hovedøya), som begge dekker mindre enn 5 km². Mange viker skjærer seg inn i hovedøya, som Port Ross på nordsiden. Historie. Øyene ble oppdaget av kaptein Abraham Bristow i 1806 og erklært som britisk besittelse året etter. De ble besøkt av oppdagerne Jules Dumont d'Urville i 1839 og James Clark Ross i 1840. På midten av 1800-tallet var det et forsøk på å etablere bosetning på Aucklandøya. Charles Enderby foreslo i 1846 at man skulle etablere et lite samfunn som skulle livnære seg av jordbruk og hvalfangst, og planen ble virkeliggjort i 1850. Allerede to år etter ble bosetningen imidlertid oppgitt. Aucklandøyene ble innlemmet innenfor New Zealands utvidede grenser i 1863. Mange skip har forlist ved øyenes klipper. «Grafton» led skibbrudd der i 1864. Et av New Zealands mest omtalte forlis var da skipet «General Grant» gikk ned ved vestkysten i 1866. Mange har mislykkes i å berge skipslasten; det sies at skipet også fraktet gullbarrer. I 1907 gikk «Dundonald» ned med fem mann ved Disappointment Island. Terror. Terror er en sinnstilstand som innebærer at man blir overveldet av en følelse av intens, umiddelbar fare. Ordet representerer også det fysiske uttrykk et menneske eller en gruppering kan gi til kjenne gjennom handlinger, som regel ulovlige, der formålet vanligvis er å skape oppmerksomhet for ens sak – og/eller rent destruktivt, å forulempe alt som fremmer motsatte sak. Å "terrorisere" er å bruke terror (f.eks. ved å true med vold) for å oppnå noe. Terrorisme er bruk av terror for å oppnå et politisk mål. Terror satt i politisk system kalles ofte skrekkvelde eller redselsherredømme (se Skrekkveldet). Falko Zandstra. Falko Zandstra (født 27. desember 1971 i Heerenveen) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Han deltok i sitt første internasjonale mesterskap på seniornivå under EM i 1992, og ble da den yngste europamester på skøyter siden 1969. Året etter, i 1993, vant han både EM og VM sammenlagt. Samme år ble han tildelt Oscarstatuetten for sesongens største skøytebragd. Nordland Janitsjar. Nordland Janitsjar (NoJa) (tidligere Nordland kretskorps (NKK)) er et musikkorps med janitsjarbesetning. Korpset består av musikanter i alderen 13–22 år. NoJa er Norges Musikkorps Forbunds tilbud om musikalske utfordringer for de flinkeste korpsmusikantene i den aktuelle aldersgruppa fra Nordland sør for Ofoten. NoJa drives ved at det arrangeres fire til fem helgesamlinger i året. NoJa spiller forskjellige typer musikk alt etter besetning og ønske fra medlemmer og dirigent. Korpset drives av en ansatt produsent, som for tiden er Marius Helgå. Dirigent er fra høsten 2010 Irene Anda, direksjonsstudent bosatt i Tyskland. Korpset ga i 2005 ut en CD-plate med variert musikk, spilt inn i Fauske kino i 2004 Historikk. Korpset har røtter tilbake til 1981, da Helgeland kretskorps ble stiftet. Noen år senere ble også Salten kretskorps stiftet. Disse ble så slått sammen til Nordland Kretskorps i 1997, etter at Helgeland og Salten kretser av NMF var blitt slått sammen et par år tidligere. I 2011 ble korpsets navn vedtatt endret til Nordland Janitsjar. Blant korpsenes tidligere dirigenter kan nevnes Tor Halvard Nilsen, Ketil Hugaas, Terje Adde og Nils Graftås. Skrekkveldet. Skrekkveldet, også kalt Terroren (på fransk "la Terreur"), var en periode under den franske revolusjon som var karakterisert av brutal undertrykkelse. Fra juni 1793 til juli 1794 gjennomførte den ytterliggående franske revolusjonslederen Maximilien de Robespierre (1758-1794) et jernhardt diktatorisk styre. I alt ble over 50 000 mennesker henrettet etter summariske prosesser. Robespierre hevdet at folkets fiender, det vil si alle ikke-republikanere, måtte dø. Hans regime ble etter hvert så tyrannisk og farlig for alle at det franske nasjonalkonventet fikk ham styrtet og henrettet. Oscarstatuetten. Oscarstatuetten er en hederspris som deles ut innen hurtigløp på skøyter. Prisen er til minne om skøyteløperen Oscar Mathisen og har siden 1959 vært tildelt av Oslo Skøiteklub som en markering av sesongens største skøytebragd. Statuetten er en miniatyr av billedhuggeren Arne Durbans statue av Oscar Mathisen, som står utenfor Frogner stadion. Utdelingen har tradisjonelt skjedd i forbindelse med Oscarløpet like før jul, men de senere år er den flyttet til større skøyteløp i Vikingskipet på Hamar. Historie. Utvelgelsen av årets største skøytebragd har hovedsakelig vært basert på prestasjoner fra internasjonale mesterskap som EM på skøyter, allround for damer og herrer, VM på skøyter, allround for damer og herrer, OL-medaljer for damer og herrer. Siden 1996 har også VM på enkeltdistanser for damer og herrer vært med i vurderingene. Verdensrekordløp kan være avgjørende for utfallet. Verdenscupen og internasjonale løp i Norge er også med i vurderingen. Tidligere var prestasjoner i landskamper der Norge var involvert med også sentrale, men slike landskamper eksisterer ikke lenger. De åtte første årene, frem til 1967 kunne ikke en utøver vinne trofeet mer enn én gang. Dermed kunne ikke for eksempel den første mottakeren av statuetten, Knut Johannesen, belønnes med en ny etter den fantastiske 10 000-meteren i Vinter-OL 1960. Tilsvarende kunne heller ikke svensken Jonny Nilsson tildeles oscarstatuetten etter VM-gullet i 1963. Statuetten var forbeholdt menn helt frem til 1987, og Bonnie Blair var den første kvinne som mottok trofeet i 1992. Siden har ytterligere tre kvinner mottatt oscarstatuen i miniatyr. I 2008 fikk den canadiske sprinteren Jeremy Wotherspoon den femtiende Oscarstatuetten i rekken. Han var da den femte rendyrkede sprinteren som mottok prisen, etter Jevgenij Kulikov fra Sovjetunionen (1975), Gaétan Boucher fra Canada (1984), Bonnie Blair fra USA (1992) og Hiroyasu Shimizu fra Japan (2001). Oversikt over vinnere. a> fikk statuetten tre ganger, i 1970, 1971 og 1972 a> fikk statuetten tre ganger, i 1990, 1991 og 1994 Statistikk. Etter at statuetten fra 1967 kunne deles ut flere ganger til samme utøver, har sju utøvere mottatt mer enn én Oscar. Eric Heiden har fire, som han mottok fire år på rad fra 1977 til 1980. Ard Schenk, Johann Olav Koss og Gunda Niemann har tre hver. Kees Verkerk ble den første med to trofeer i 1967. To har også Sten Stensen og svenske Tomas Gustafson, som mottok statuetten med seks års mellomrom i 1982 og i 1988. Gunda Niemann er den eneste kvinne med mer enn én statuett, og sitter med tre av syv statuetter tildelt kvinner. De fire tyske statuettene er alle tildelt kvinner. NBC. National Broadcasting Company (NBC) er et amerikansk fjernsynsnettverk. Som selskap ble NBC grunnlagt i 1926 av RCA og Westinghouse Electric Corporation, da først som en aktør innen radio. Ble kjøpt opp av GE i 1986. I 2004 ble NBC slått sammen med Vivendi Universals medieavdeling, og dermed oppstod mediekonglomeratet NBC Universal; et av verdens største medieforetak. NBC-nettverket. NBC produserer underholdnings- og nyhetsprogrammer for et nettverk bestående av over 200 tv-stasjoner i USA. I likhet med konkurrerende tv-nettverk (som CBS, ABC og FOX) finnes det ingen riksdekkende NBC tv-kanal; alle programmene sendes ut til nettverket av tv-stasjoner (forutsatt at disse godkjenner innholdet), som i de fleste tilfeller eies av lokale eller regionale medieforetak. NBC eier selv kun 14 av de tilknyttede tv-stasjonene, deriblant flaggskipet WNBC, som er den lokale NBC-stasjonen for New York City. Nyhetsdivisjonen NBC News produserer også radiobulletiner for Westwood One; et av USAs største radionettverk. I tillegg bidrar nyhetsdivisjonen til kabel-tv-kanalen MSNBC, som er et samarbeid mellom NBC og Microsoft. Programsendinger. NBC opererer med 87 timers normal sendetid pr. uke. 22 av disse er i "beste sendetid": kl. 20-23 (på øst- og vestkysten), kl. 19-22 (sentral tidssone, tidssone "Mountain" og i Alaska), og kl. 18-19 på Hawaii mandag til lørdag, og kl. 19-23 på søndager. Utenom kveldstid sender nettverket ut programmer mellom kl 7 og 11 på hverdager i form av morgenprogrammet "Today", som også har en to-timer lang sending på lørdager, og en times sending på søndager. Andre sendinger er "Days of Our Lives", "NBC Nightly News", det politiske talk-showet "Meet the Press" på søndag morgen, "Early Today" tidlig på hverdager, samt talk-showene "The Tonight Show with Jay Leno", "Late Night with Jimmy Fallon", "Last Call with Carson Daly", "Saturday Night Live" og "Poker After Dark". Lørdag ettermiddag sendes også en sammenhengende programserie med animasjonsfilm for barn under navnet "qubo". NBC-nettverket har også mulighet til å sende ut sportsprogrammer i tidsrommet 12-18 i helgene. CNN. Cable News Network (CNN) er et amerikansk nyhetsselskap, mest kjent for sine verdensdekkende nyhetskanaler. Selskapet ble grunnlagt i 1980 av Ted Turner og Reese Schonfeld og er nå eid av selskapet Time Warner. Selskapet har 42 distrikskontorer samt ca. 900 reportere jorden rundt. CNNs hovedkontor er i Atlanta, men den amerikanske versjonen sender svært av mange av sine programmer fra New York og Washington, D.C.. Den består av flere kanaler, blant annet CNN International, som raskt ble av verdens største nyhetskanaler. Det er CNN International som er mest kjent utenfor USA. Denne kanalen ble etablert i 1985 og ble tilgjengelig i Norge i 1989. 1991 representerte et vannskille for kanalen. Under Gulfkrigen var de det eneste vestlige nyhetselskapet som hadde reportere inne i Irak. For første gang passerte kanalen de tre store kanalene i USA. Sendingene huskes særlig for de daglige nyhetsreportasjene til Peter Arnett. Deres sendinger i forbindelse med Gulfkrigen førte også til at kanalen fikk stor oppmerksomhet utenfor USA og den etablerte seg raskt som den ledende nyhetskanalen i verden. Blant de mer kjente programmer på CNN er "Larry King Live", "CNN Newsroom, The Situation Room, Anderson Cooper 360°" og "Piers Morgan Tonight". Kanaler. Innholdet i programmet CNN Money.com leveres av Fortune. I tillegg samarbeider CNN om lokale nyhetskanaler i Japan, Spania, Tyskland og Tyrkia. Mellom 1998 og 2001 samarbeidet CNN med VG om nettavisen CNN Norge. Porter Goss. Porter Johnston Goss (født 26. november 1938) er en amerikansk politiker og tidligere direktør for etterretningstjenesten CIA. Mange mener at han fikk jobben på grunn av hans partitilhørighet. Han har selv tidligere vært en CIA-agent. Han ble rekruttert av organisasjonen da han studerte på Yale University i 1960. Han var aktiv til begynnelsen av 1970-tallet. Lite er kjent om hans arbeid innenfor organisasjonen, bortsett fra at han har arbeidet i operasjoner rettet mot Cuba. Han gikk av som leder for CIA 5. mai 2006. Han var blant annet en av dem som arbeidet for at CIA skulle få lov til å drive virksomhet innenfor USA. City of Edinburgh. City of Edinburgh er en av Skottlands regioner. Den grenser mot West Lothian, Midlothian og East Lothian. Hele regionen har status som by ("city"), men omfatter også flere byer og landsbyer utenom Skottlands hovedstad Edinburgh. City of Aberdeen. City of Aberdeen er en av Skottlands regioner. Med unntak av kystlinjen er den omgitt på alle kanter av Aberdeenshire. Regionen har status som by ("city"), men inneholder flere byer og landsbyer i tillegg til selve Aberdeen. Menneskehandel. Menneskehandel er en betegnelse for slaverilignende virksomhet brukt innen rettsstater hvor slik frihetsberøvelse og utnyttelse er ansett som et lovbrudd. Begrepet fikk stort gjennomslag internasjonalt fra midten av 1990-tallet, gjennom blant annet FN, hvor det har blitt brukt spesielt om former for bortføring, salg, tvangsprostitusjon og seksuell utnyttelse av kvinner og barn som har blitt smuglet fra hjemlandet sitt (se også "transnasjonal prostitusjon"). Men ordet blir også brukt om andre måter for ulovlig utnyttelse av andre menneskers arbeidskraft eller kropper, ved bruk av tvang, vold, svindel, eller andre former for maktovergep, også i situasjoner hvor offeret ikke har blitt transportert fra et land til et annet. Eksempler er tvangsarbeid, ulovlig adopsjon og ufrivillig tjenestegjøring i krig. Etter FNs definisjoner skiller menneskehandel seg fra menneskesmugling ved at førstnevnte innebærer maktovergrep og utnyttelse av mennesker. Menneskesmugling gjelder derimot mennesker som er villig til å betale for å skaffe seg ulovlig adgang til et land hvor de hverken er statsborgere eller fastboende. I Norsk lovverk, som følger FNs retningslinjer, er menneskehandel en forbrytelse mot straffelovens kapittel om frihetsberøvelse, mens menneskesmugling er en forbrytelse mot utlendingsloven. Omfang. Fordi menneskehandel foregår i skjul for myndighetene, men også fordi det finnes ulike definisjoner og avgrensninger mot f.eks. hallikvirksomhet og sosial dumping, er det umulig å gi en sikker og allmenngyldig besrivelse av menneskehandelens størrelse og utbredelse. Selv om det er gjort en rekke forsøk på anslå omfanget må derfor alle slike tall tas med store forbehold. Menneskehandel har blitt anslått som den tredje mest innbringende illegale handelsvirksomheten i verden, etter ulovlig handel og smugling av narkotika og våpen. Om lag 2,5 millioner kvinner og barn har blitt anslått å årlig utsettes for menneskehandel. Estimater har vist at i Europa blir mellom 300 000 og 500 000 slust inn hvert år på prostitusjonsmarkedet. Bakmenn tar hoveddelen av fortjenesten. I Nepal ble det i 2001 anslått at tolv tusen jenter var ofre. FN-organisasjonen ILO hevder imidlertid at tallet er tyve tusen. Lewisham. Lewisham er et område i London. Det har gitt navn til bydelen Lewisham. Stedet er et viktig transportknutepunkt. Det ligger ved A20 mot Dover, og ved starten på A21 til Hastings. Lewisham har egen bussterminal, jernbanestasjon og den sørlige endestasjonen på Docklands Light Railway. Lewisham var tidligere en landsby utenfor London. I det 15. århundre bygde den daværende sognepresten, Abraham Colfe, to skoler og seks fattighus der. Sentrum lå da lenger sør enn i dag, der Universitetsykehuset i Lewisham nå ligger. Flyttingen nordover kom etter 1849, da jernbanens ankomst gjorde det til et attraktivt sted for pendlere. I 1944 ble Lewisham bombet, med store ødeleggelser. En minneplakett om dette er satt opp ved Lewisham kjøpesenter, som åpnet i 1977. Deler av hovedgaten, High Street, som er spesielt bred og lang for en hovedgate i en Londonbydel, ble i 1994 gjort til gågate. Det avholdes et daglig gatemarked. Et lokalt landemerke, "the Clock Tower", ble ferdigstilt i 1900 etter at konstruksjonen startet i forbindelse med dronning Victoria av Storbritannias diamantjubileum i 1897. Den nye politistasjonen, som åpnet i 2004 for å erstatte stasjonen i Ladywell, regnes som en av Europas største. Lewisham (distrikt). Lewisham er en bydel i det sørøstlige London. Den ble opprettet i 1965 da de tidligere bydelene Lewisham og Deptford ble slått sammen. Bydelen har en egen, direkte valgt borgermester, men er som del av Stor-London også underlagt borgermesteren i London. Askil Holm. Askil Lænd Holm (født 1. juni 1980) er en norsk musiker, låtskriver og plateprodusent fra Namsos. Han har bakgrunn fra flere band gjennom oppveksten. Det mest kjente er kanskje "Attack" som Holm var frontfigur for i tretten-fjortenårsalderen, som vant NRKs konkurranse "Under 17" med i 1995. I ettertid har han spilt sammen med bandet "Deadweight", før han begynte å arbeide som soloartist. I 2001 gav han ut EPen "The Boy with the Boomerang", som ble fulgt opp av "Seven Days in the Sun" året etter. i Kristiansand samme år regnes som Askil Holm store gjennombrudd da sangen «The Boy with the Boomerang» ble kåret til beste by:Larm-låt. Oppmerksomheten gjorde at han ble plukket opp av Universal hvor han gav ut fullengderen "Daydream Receiver" i 2003. Sangen «Seven Days in the Sun» ble dessuten brukt som musikk på Harald Zwarts film "Agent Cody Banks" og i en reklamefilm for tysk kulturmelk. Askil Holm er også en av bakmennene i Apache Records. Askil Holm var en av initiativtagerne til konseptet We Are Hello Show i Trondheim. «The Boy with the Boomerang» var også første låt på samlealbumet "We Are Hello 4.1", som kom ut i september 2001. Gåte var også representert på skiva med «Kringelhauk». I 2006 turnerte og opptro han sammen med Kurt Nilsen, Espen Lind og Alejandro Fuentes under navnet Lind, Nilsen, Fuentes, Holm. Sammen utga de konsertalbumet "Hallelujah Live", som består av forskjellige coverlåter. De vant klassen årets hit for sangen «Hallelujah» under Spellemannprisen 2006. Albumet "Harmony Hotel" fra 2007 er hovedsakelig skrevet sammen med Kyrre Fritzner (deLillos & The Rambelins) og Martin Hagfors (The National Bank, BigBang, Hellbillies & HGH). I tillegg bidro Daniel Hovik (Askil Holm Band) med noen låter. Jørn Dahl og Hans Olav Grøttheim (Kurt Nilsen og Lene Marlin) produserte i sterkt samarbeid med Askil Holm. Platen ble spilt inn i Disclab Studio i Oslo, og i tillegg i Kyrre Fritzners studio i Fredrikstad. Noe ble også spilt inn i Askils eget Villa Moan Studio i Namsos. Albumet inneholder 11 poplåter, samt to bonus live-låter fra Oslo Spektrum i oktober i 2006. («Where the Angels Sleep» og «Ain't No Cure Loving You») "Harmony Hotel" har solgt 25 000 eksemplarer, og har mottatt gullplate i Norge, noe som blir utdelt ved 15 000 solgte album. Askil Holm Band produserte høsten 2008 et nytt album i samarbeid med Martin Hagfors & Mike Hartung fra Propeller Music Division. Platen ble utgitt 21 September 2009 med tittel "Rolling the Slow Bus Home". Askil Holm & Band jobber nå med et nytt album, denne gangen på norsk. Albumet har foreløpig utgivelsesdato 1. juni 2012. Liste over Norges eldste personer. Norges eldste nålevende personer. Det er seks nålevende personer i Norge som er 107 år eller mer, alle kvinner. Fem av dem er de siste gjenlevende i Norge født før Unionsoppløsningen (7. juni 1905). "Listen er à jour pr. 12. september 2012. Eksterne lenker. Eldste Extended play. Extended play, EP eller EP-plate er musikalske plateutgivelser som er for korte til å kvalifisere som musikkalbum (LP og CD), og for lange til å kvalifisere som en single (SP). Normalt har ett album åtte til tolv spor eller er på rundt førti minutter spilletid (ofte noe lengre for klassisk musikk, som kan graveres tettere), en single har bare ett spor på hver side, mens en EP har fire. Begrepet (og utgivelsesformen) var mye brukt i 50- og 60-årene. Det amerikanske markedet for EP-er falt sammen på 60-tallet (hvilket er grunnen til at The Beatles' Magical Mystery Tour fra 1967 kom som EP i Storbritannia, men utvidet til LP i USA), mens alle plater på syv tommer og 45 rpm i Frankrike var EP-er med fire spor. Begrepene "single", "EP" og "LP" var lette å skille fra hverandre inntil maxisingelen ble oppfunnet; en maxisingel spilles normalt på 45 rpm (som en singel eller EP), men er i 12"-format (som en LP). Da CD-en overtok mot slutten av 80-tallet, var plutselig alle utgivelser like store (CD-singler i 3"-format ble forsøkt lansert, og hadde en tid suksess i Japan) og ble spilt på samme hastighet, og i dag er en singel simpelthen en CD med ett hovedspor først på platen og en lavere salgspris, uavhengig av spilletid, mens et album er en samling av markedsføringsmessig likeverdige sanger. De lengste singlene (gjerne innen techno-musikken) kan ha lengre spilletid enn de korteste albumene, og begrepet EP har derfor liten funksjon i dagens platebransje. City of Glasgow. City of Glasgow er en av Skottlands regioner, som også har status som by ("city"). Den ble opprettet i 1995, og grenser mot Renfrewshire, West Dunbartonshire, East Dunbartonshire, North Lanarkshire, South Lanarkshire og East Renfrewshire. I tillegg til selve Glasgow omfatter regionen flere mindre landsbyer. Angus. Angus er en av Skottlands regioner, og et stattholderskap. Regionen grenser mot Aberdeenshire, Perth, Kinross og City of Dundee. Angus består av tre forskjellige geografiske områder. I nord og vest er regionen fjellrik. Dette området kalles "Angus Glens", og er tynt befolket. I sør og øst er det et mer rullende åslandskap ned mot sjøen, og dette området har noen større byer. Mellom dem ligger Stratmore, en fruktbar dal som er kjent for dyrking av poteter og frukt og kvegdrift, da spesielt kvegsorten angus. Tradisjonelt grevskap. Angus er også et tradisjonelt grevskap, som grenser mot Kincardineshire, Aberdeenshire og Perthshire, samt Firth of Tay. Thurrock. Thurrock er en enhetlig myndighet i England. Den ligger ved Themsen, øst for London. Området grenser mot Stor-London, Essex og Kent. Thurrock var et distrikt i Essex inntil 1. april 1998, da det ble en enhetlig myndighet. I seremonielle sammenhenger tilhører området fortsatt Essex. Store deler av befolkningen er lokalisert langs elvebredden, som er 29 km lang innenfor Thurrock. Det ligger også flere større industriområder der, som inkluderer to store oljeraffinerier og forskjellige produksjonsbedrifter. Lakeside Shopping Centre er, med sine over 300 butikker, et av de største kjøpesentrene i Europa. Omkring halvparten av arealet er defintert som grønt belte, det vil si natur hvor det er begrensninger blant annet på nybygging. Det er allikevel fortsatt muligheter for utvidelser av industriområdene, og området regnes for å ha stort utviklingspotensiale. Nærheten til London og gode kommunikasjonsmuligheter styrker Thurrocks vekstmuligheter. Motorveien M25, ringveien rundt London, går like ved, jernbanen har direkte linje til det sentrale London og London City Airport har mye forretningstrafikk. Det er også en ferge over Themsen mellom Tilbury og Gravesend. Byer og landsbyer. Det er også flere landsbyer i Thurrock. Sumatera Selatan. Sumatera Selatan eller Sør-Sumatra er en av provinsene i Indonesia. Den ligger på øya Sumatra, og grenser til provinsene Lampung i sør, Bengkulu i vest og Jambi i nord. Rett utenfor kysten ligger øyene Bangka og Belitung, som ble utskilt fra Sumatera Selatan i 2000 og nå er en egen provins ved navn Bangka-Belitung. Befolkningen ble i 2005 beregnet til 7 360 000. Provinshovedstad for Sumatera Selatan er Palembang, med 1 241 000 innbyggere. Dartford (distrikt). Dartford er et administrativt distrikt i Kent, England. Det er en del av Londons pendlerbelte. Administrasjonssenteret er byen Dartford, som har navn etter elven Darent. Mot nord grenser distriktet mot Themsen, og ellers grenser det mot Bexley i Stor-London, Sevenoaks og Gravesham. I distriktet ligger to veitunneler under Themsen, Dartfordtunnelene. Det ble åpnet i 1963 og 1980. Det finnes også en bro over elven, "Queen Elizabeth II bridge", som åpnet i 1991 og utgjør en del av ringveien M25. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 da Dartford by ble slått sammen med Swanscombe og deler av Dartford landdistrikt. Det rommer flere landsbyer, som har status som verdslige sogn. Det ligger et stprt heiområde vest for Dartford by, Dartford Heath. Det er det første stedet man fant fuglearten "Dartford Warbler" ("Sylvia undata"). I august 1909 begynte flyprodusenten Vickers Company å anlegge en flytripe ved Joyce Green. Den ble brukt i forbindelse med selskapets fabrikker med Bexleyheath, Crayford og Erith. Ved Ebbsfleet blir det (2004) bygget en moderne stasjon for høyhastighetstog som skal brukes av pendlere mellom St. Pancras i London, Brussel og Paris fra 2007. Man regner da med at Eurostars rute fra Waterloo jernbanestasjon vil legges ned, da den ikke er kostnadseffektiv nok. Charlton Heston. Charlton Heston (født John Charles Carter 4. oktober 1923 i Evanston i Illinois i USA, død 5. april 2008 i Beverly Hills i California) var en amerikansk filmskuespiller spesielt kjent for sine episke helteroller, som for eksempel «Ben-Hur», Moses, Michelangelo, El Cid og andre fra storfilmer fra 1950- og 1960-tallet. Noen av de mest kjente rollene hadde bibelsk bakgrunn eller kristen inspirasjon. Han hadde imidlertid et langt bredere spektrum innenfor sitt talent og sin mangeårige og meget omfattende skuespillervirksomhet, og prøvde seg også som regissør. Navnet Charlton Heston er en sammensetning av morens pikenavn og stefarens etternavn. Han var sterkt politisk engasjert, og engasjerte seg også for borgerrettigheter og mot abort. I amerikansk politikk var han lenge en sterk støtte av det demokratiske parti, men ble senere engasjert på republikanernes side. Han var også i noen år leder for National Rifle Association. Bakgrunn, utdannelse, tidlig karriere. John Charles Carter var sønn av Lilla Charlton og Russel Whitford Carter. Da han var 10 år gammel ble foreldrene skilt, og snart etter giftet moren seg på nytt med Chester Heston, hvorpå gutten fikk nytt etternavn. Den nye familien flyttet til det velbergede Wilmette i Illinois, en forstad nord for Chicago der den unge Heston studerte ved New Trier High School i Winnetka i Illinois. Hans dyktige innsats i skolens dramaproduksjoner førte til et studiestipend for Northwestern University i fødebyen Evanston. I 1944 ble Heston innrullert i US Army Air Force. Han tjenestegjorde i tre år som en B-25 radiooperatør/skytter stasjonert på Aleutene i Alaska med "Eleventh Air Force" og avsluttet sin militære karriere som "staff sergeant". I 1944, mens han fortsatt tjenestegjorde i det militære, giftet han seg med en annen dramastudent fra Northwestern University, Lydia Marie Clarke. De fikk med årene en sønn og adopterte en datter. Etter krigen levde de i Hell's Kitchen-området på Manhattan i New York der de begge arbeidet som modeller. For å prøve å komme inn i teaterverdenen begynte de i 1947 å drive et teater i Asheville i North Carolina. I 1948 dro de tilbake til New York der Heston hadde blitt tilbudt en birolle i Broadwaystykket "Antonius and Cleopatra" med Katharine Cornell i den kvinnelige hovedrollen. Han fikk gode anmeldelser og gjorde det også bra innen fjernsynet der han spilte en rekke roller i CBSs populære "Studio One"-serie. De teaterroller som Heston spilte hyppigst var tittelrollen i Shakespeares "Macbeth", Sir Thomas More i "A Man For All Seasons", Markus Antonius i "Julius Caesar "og i "Antonius og Cleopatra". Han oppgav "Mister Roberts" som en av sine favorittroller, og fortsøkte forgjeves å gjenopplive stykket tidlig på 1990-tallet. På filmlerretet. Hans første medvirkning i en film hadde vært "Peer Gynt" (allerede i 1941) og var bygget over Henrik Ibsens drama. Det var mens han fortsatt gikk på "high school"; det dreide seg da om en stumfilm, en 16 mm amatørfilm. Flere år etter var han med i samme gruppe da den produserte "Julius Caesar", der Heston spilte Marcus Antonius. I 1950 fikk Heston bra kritikk for sin første egentlige filmrolle i "Dark City". Hans gjennombrudd kom i 1952 med hans rolle som sirkusdirektør i Cecil B. DeMilles Oscar-premierte "The Greatest Show on Earth". Så dabbet karrieren av, ettersom de fleste av hans neste filmer var lavbudsjettproduksjoner som var lett forglemmelige: "The Savage", "Ruby Gentry", "The President's Lady", "Pony Express" (som Buffalo Bill Cody), "Arrowhead", "Bad for Each Other", "The Naked Jungle", "Secret of the Incas", "The Far Horizons" (som Clark, filmen var om Lewis' og Clarks reise), "The Private War of Major Benson" og "Lucy Gallant". Heston syntes å styre mot en heller middelmådig karriere. Men så kom redningen med rollen som Moses i "The Ten Commandments" (en rolle som han skal ha fått da Demille syntes at han var nesten skremmende lik Michelangelos statue av Moses). Hans nyfødte sønn fikk spille rollen sonm spedbarnet Moses. Det fulgte hovedroller i flere episke storfilmer som "Ben-Hur" (bibelsk inspirert), "El Cid" (inspirert av spansk historie), "55 Days at Peking" (om bokseropprøret i Kina), "The Agony and the Ecstasy" (som Michelangelo) og "Khartoum" (fra britisk kolonitid i Afrika). I 1959 vant han en Oscar for sin hovedrolle i "Ben-Hur", en film som i alt fikk 11 Oscar-utmerkelser det året, like mange som de senere suksessfilmene "Titanic" (1997) og ' (2003). Foruten sine mange roller i episke storfilmer spilte også Heston hovedroller i et antall science fiction-filmer og katastrofefilmer, hvorav noen, som "Planet of the Apes", "Soylent Green" og "Earthquake", var store kassasuksesser og siden er blitt kultklassikere. Heston måtte til tider kjempe for sine kunstneriske valg. I 1958 fikk han filmselskapet Universal til å akseptere Orson Welles som instruktør av filmen "Badge of Evil", der Heston spilte hovedrollen. I 1965 kjempet han for instruktøren Sam Peckinpah da filmselskapet blandet seg i hans regi av filmen "Major Dundee". Fra 1966 til 1971 var Heston president for det amerikanske skuespillerforbund, Screen Actors Guild. Senere var han også president for \\American Film Institute". I 1971 gjorde Heston sin regidebut med "Anthony and Cleopatra", en adaptasjon av William Shakespeares stykke "Antonius og Cleopatra" som han hadde medvirket i under sin tidlige teaterkarriere. Fra 1973 spilte Heston også flere og flere biroller. Det begynte med at han spilte kardinal Richelieu i "The Three Musketeers". Til tross for dette ebbet ikke hans popularitet ut. Han spilte også i en såpeserie, "The Colbys", fra 1985 til 1987. Det ble hans eneste hovedrolle i en TV-serie. Heston hadde også en markant stemme som gjorde ham populær i fortellerfunksjoner. Én slik hørebokserie av "Giants of Philosophy", innspilt i 1990. Han hadde også en retur til teateret i 1985 i Herman Wouks "The Caine Mutiny" på Queen's Theatre i London + det ble hans briiske teaterdebut. I 1988 inscenerte han en kinesisk versjon av Wouks roman på Beijings Folketeater. Med sin sønn Fraser spilte han i og produserte et antall filmer for kabel-tv, blant annet en remake av "A Man for All Seasons" og den engelske kansleren og humanisten Thomas More fra den engelske reformasjonstiden. Heston fikk i 1992 gode anmeldelser for sin serie på den amerikanske kabelfjernsynskanalen A&E, «Charlton Heston Presents The Bible», som også solgte godt på video og DVD. I 2001 hadde han en cameoopptreden i Tim Burtons gjeninnspilling av "Planet of the Apes". Heston hadde spilt hovedrollen i den originale versjonen fra 1968. I den nye filmen spilte han en gammel døende ape som lanserer bruken av våpen for sine artsfeller ved å gi et gevær til en av planetens innbyggere – kanskje en kommentar til Hestons engasjement i National Rifle Association. Utenfor filmlerretet. I yngre alder var Heston politisk sett demokrat, og han arbeidet aktivt for demokratenes presidentkandidater Adlai Stevenson i 1956 og John F. Kennedy i 1960. Han ble etterhvert borgerrettighetsforkjemper, der han hjalp svarte skuespillere i Hollywood og medvirket i streiker mot lokaler som ikke ville ha svarte besøkende. Han marsjerte sammen med Martin Luther King Jr. i hans skjellsettende protestmarsj i Washington, DC i 1963. Han tok stadig til orde mot rasisme. I senere taler fremholdt Heston at han hadde kjempet for borgerrettighetene «lenge før Hollywood fant det fasjonabelt». Etter at Dr. King ble myrdet, gikk Heston inn for strengere våpenlover. Dette var utsagn som han senere skulle konfronteres med da han begynte å bekjempe slike innstramninger. I 1968 ble Heston spurt av noen demokrater om å stille som kandidat til delstatssenatet i California, men han avslo fordi han ville fortsette sin filmskuespillerkarriere. Senere ble han en markant konservativ meningsytrer. På 1980-tallet begynte han å forfekte mer konservative og libertarianske standpunkter om kvotering og retten til å bære våpen. Han arbeidet aktivt for valgkampanjene for de republikanske presidentkandidatene Ronald Reagan, George H.W. Bush og George W. Bush. Charlton Heston Gallery i NRA Museum, Virginia. I selvbiografien "In the Arena", beskrev Heston hvor viktig han mente at ytringsfriheten var og at han hadde vært en sterk motstander av McCarthyismen og rasesegrerering, som han anså som noe som bare kunne gavne kommunismen. Han var også motstander av Vietnamkrigen og anså at Richard Nixon var en katastrofe for USA. Han ble valgt til president for National Rifle Association (NRA), og fikk etter sin periode fra 1998 til 2003 livsvarig æresmedlemsskap. Han var iherdig i sitt forsvar av våpenfrihet, og langet ut mot daværende president Bill Clinton på den tid da Lewinsky-affæren stod på: «America doesn't trust you with our 21-year-old daughters, and we sure, Lord, don't trust you with our guns.» Som NRA-ordfører er han likevel kanskje mest kjent for å ha løftet et antikt gevær over sitt hode under NRA-kongressen i år 2000 og sa at at den demokratiske visepresidenten Al Gore, som da drev presidentvalgkamp for å overta etter avtroppende president Clinton, bare kunne frata ham hans konstitusjonelle rettigheter til å bære våpen fra hans kolde døde hender («You can have my gun when you can pry it loose from my cold, dead hands»). Om sitt tidligere engasjement for strengere våpenlover sa han bare knapt: «I had been misguided». I en tale til studenter ved Harvard Law School med tittelen "Winning the Cultural War" uttrykte Heston sin forakt for "«political correctness»", og sa at «hvis amerikanere hadde trodd på politisk korrekthet ville vi fremdeles vært kong Georges gutter – undersåtter av den britiske krone», og at «politisk korrekthet er veloppdragent tyranni» (Political correctness is tyranny with manners). Han var også motstander av abort og medvirket i innledningen til Bernard Nathansons dokumentar mot abort fra 1987, «Eclipse of Reason», som fokuserte blant annet på veldigt sene aborter («Partial Birth Abortion»). Nathanson var en tidligere abortlege og abortforkjemper som hadde spilt en vesentlig rolle i abortkampanjene før "Roe v. Wade", men som radikalt forandret standpunkt etter at han ble kjent med ultralydobservasjoner av barnet i morens liv. Heston var også med i styret til "Accuracy in Media" (AIM), en konservativ gruppe som gransker massemedienes håndtering av forskjellige sake. I juli 2003 mottok han Presidentens frihetsmedalje (Presidential Medal of Freedom), USAs høyeste sivile utmerkelse fra president George W. Bush i Det hvite hus. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Heston kunngjorde i august 2002 at han led av Alzheimer, og trakk seg etter dette gradvis tilbake fra offentligheten. Da hadde han allerede året før blitt oppsøkt og intervjuet av Michael Moore i et innslag som ble inntatt i filmen "Bowling for Columbine" – i Charlton Hestons fremtoning da kan man antagelig se virkninger av denne sykdommen. Moore kritiserte Heston for at NRA under Hestons ledelse hadde lagt et av sine møter til Denver i 1999, ikke langt fra Littleton, hvor Columbine High-massakren fant sted like før, da to skoleelever skjøt en rekke av sine skolekamerater. Denne massakren utløste en ny debatt om og omgripende kritikk av USAs våpenlovgivning. Heston avbrøt og trakk seg tilbake under selve intervjuet; Moore ble senere kritisert for å ha medtatt innslaget i filmen, som så ut som et bakholdsangrep på en svekket mann. I mars 2005 rapporterte flere aviser at han var så dårlig at han hadde vanskelig for å komme seg ut av sengen. Liljekonvall. Liljekonvall ("Convallaria majalis") er en vakker plante i konvallfamilien. Liljekonvall vokser i skog og hager. Den får hvite blomster i ensidige klaser i mai (juni), og får etter blomstring røde bær. Bladene og blomstene, og etterhvert også bærene, inneholder stoffer som har vært brukt som medisin i århundrer, men som kan være dødelige, også i mindre doser for barn og dyr. Det er tradisjon at liljekonvall selges på gatene i Frankrike 1. mai hvert år. Siden 1982 har liljekonvallen vært Finlands nasjonalblomst, og den er Østfolds fylkesblomst. Navnet "liljekonvall" kommer fra det gamle latinske navnet på planten, "Lilium convallium". Litt fritt oversatt betyr det dalenes lilje – som vi igjen finner i det engelske navnet på blomsten, "lily of the valley". Bilde av Liljekonvaller i skogen. Liljekonvall finnes oftest på bakken i lune skogholt, men er også observert helt opp i 1 200 moh, og så langt nord i landet som Rana. Lampung. Lampung er en av Indonesias provinser. Den er helt sør på øya Sumatra, og grenser til provinsene Bengkulu og Sør-Sumatra. Befolkningen ble i 2005 beregnet til 7 160 000. Provinshovedstad for Lampung er Bandar Lampung, med 800 400 innbyggere. National Rifle Association. National Rifle Association eller, NRA, er en amerikansk organisasjon for våpeneieres rettigheter i USA. NRA ble opprettet i New York i 1871 og blir av mange regnet som den mest betydningsfulle organisasjon i USA, og den organisasjonen med den mest suksesfulle lobbyvirksomhet. NRAs primæroppgave er å forsvare den grunnlovsgitte retten til å bære og eie våpen, men man arrangerer i betydelig grad også aktiviteter som sikkerhetskurs og sportsskyting. Fra 1998 til 2003 var den kjente skuespilleren Charlton Heston president og talsmann. Nåværende president er Sandra S. Froman. Administrerende direktør og visepresident fra 1991 er Wayne LaPierre. Den mye mindre, men mer radikale organisasjonen på dette området er Gun Owners of America. Forfar. Forfar er en by i Angus, Skottland. Den er regionens administrasjonssenter, og har omkring 13 000 innbyggere (2004). Tidligere het regionen Forfarshire etter denne byen. Forfar er markedsby for landbruket i Strathmore i det sentrale Angus. Den er kjent for "Forfar Bridies", en halvrund pai fylt med kjøttdeig og løk. Byen ligger rett ved A90, veien mellom Perth og Aberdeen. Den gikk tidligere rett gjennom byen, men det er laget en ringvei for å føre trafikken utenom. Byens jernbanestasjon ble stengt i 1967. Historie. Byens historie går tilbake til før romersk tid. Man vet at piktiske ledere møttes i en festning ved Forfar for å planlegge hvordan man skulle slå tilbake de invaderende romerne. I 1215 ble datteren til lederen av MacWilliam-klanen myrdet på markedet i Forfar, fordi hennes far hevdet at hun hadde arverett på grunn av slektskap til Duncan II av Skottland. Hun var fortsatt bare et spedbarn da farens motstandere knuste hodeskallen hennes. FN-sekretariatet. FN-sekretariatet er et av hovedorganene i De forente nasjoner (FN) og ledes av generalsekretæren, støttet av en stab på rundt 8 900 internasjonale embedsmenn over hele verden. Sekretariatet betjener de andre hovedorganene i FN og forvalter deres programmer og retningslinjer. FNs generalforsamling. FNs generalforsamling eller FNs hovedforsamling er et av hovedorganene i De forente nasjoner (FN). Forsamlingen består av alle FNs medlemsland og møtes i ordinære årlige sesjoner ledet av en president valgt av forsamlingen. Den første sesjonen fant sted 10. januar 1946 i London og talte 51 representanter. Forsamlingen møter idag i ordinære sesjoner i FN-bygningen i New York. Regulære årlige sesjoner holdes normalt fra september til desember. I tillegg kan forsamlingen innkalles til ekstraordinære sesjoner. Forsamlingens sammensetning, funksjon, myndighet og prosedyrer er nedfelt i FN-charterets kapittel IV. Vedtak i viktige saker – som freds- og sikkerhetsspørsmål, valg av medlemmer til Sikkerhetsrådet og andre organer, samt budsjettsaker – krever to tredels flertall. Andre saker blir avgjort ved simpelt flertall. Hvert land har én stemme. Prinsippet med at små og store land har lik stemmevekt betyr at en teoretisk koalisjon som til sammen utgjør 8 % av verdens befolkning kan utgjøre et to tredels flertall. FNs økonomiske og sosiale råd. FNs økonomiske og sosiale råd (en: "United Nations Economic and Social Council", forkortet ECOSOC) er et av hovedorganene i De forente nasjoner (FN) og støtter FNs generalforsamling med å fremme internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid og utvikling. FNs forvaltningsråd. FNs forvaltningsråd (Tilsynsrådet) var et av hovedorganene i De forente nasjoner (FN), opprettet for å sørge for at ikke-selvstyrte territorier ble forvaltet med beste hensyn til innbyggerne og internasjonal fred og sikkerhet. Alle forvaltningsterritoriene – de fleste tidligere mandatområder av Folkeforbundet – har nå oppnådd selvstyre eller uavhengighet, enten som selvstendige stater eller ved sammenslutning med uavhengige stater. Det siste var Palau, som ble medlem av FN i 1994. Som følge av at oppdraget er fullført ble forvaltningsrådet suspendert 1. november 1994. Samfundspartiet. Samfundspartiet var et kristen-korporativistisk, holistisk, politisk parti først og fremst organisert rundt forfatteren Bertram D. Brochmann. Partiet ble stiftet den 14. januar 1933, og hadde aldri noen formell struktur, hvilket ga Brochmann stort spillerom. Brochmann ble innvalgt på Stortinget fra Bergen i 1933, og gjorde seg blant annet bemerket ved å nekte å ta imot stortingslønn. Samfundspartiet, ved Brochmanns vararepresentant Gjert E. Bonde, var også det eneste partiet som stemte mot tvangssterilisering av romanifolket i 1934. Partiet ønsket en gjennomgripende revisjon av den rådende økonomiske teorien, og oppslutningen kan bl.a. forklares med alminnelig tvil og usikkerhet under den økonomiske krisen i 30-åra. Ved valget i 1936 ramlet Brochmann ut, men partiet ble fortsatt representert gjennom Sigurd H. Jacobsen, innvalgt fra Nordland. Da okkupasjonen kom i 1940 valgte partiet å oppløse seg selv. Selv om Brochmann tok avstand fra Vidkun Quisling, mente han at Adolf Hitlers økonomiske politikk var fornuftig, noe han også sa offentlig, hvilket medførte at han, og flere av hans tilhengere, seinere ble dømt i landssvikoppgjøret. Samfundspartiet ble ikke representert på Stortinget etter krigen, men fikk representanter i Bergen bystyre ved valgene i 1945 og 1947, og stilte til Stortinget for siste gang i 1949. Joseph Licklider. Joseph Carl Robnett Licklider (født 11. mars 1915, død 26. juni 1990), kjent som bare J.C.R. eller Lick, var en av de viktigste personlighetene innen datavitenskapen og datahistorien generelt. Han er trolig best kjent som opphavsmannen til kunstig intelligens, men var også en viktig brikke i utviklingen av moderne databehandling, tidsdeling og Internett. Licklider var utdannet sivilingeniør og psykolog, noe som var en uvanlig kombinasjon før i tiden. I 1950 gikk Licklider fra Harvard University til MIT, hvor han fikk skikkelig kjennskap til datamaskiner for første gang. Han begynte å arbeide på SAGE-prosjektet, som hadde som mål å lage et datastyrt luftforsvarssystem. I 1960 skrev Licklider sin berømte artikkel som tok for seg behovet for en enklere kommunikasjon mellom datamaskinene og brukerne. Selv om Licklider blir kreditert som opphavsmannen til kunstig intelligens og kybernetikk, trodde han aldri selv at mennesket noen gang kunne bli erstattet av datamaskiner eller roboter. De første idéene om et globalt datanettverk ble formulert av Licklider ved MIT i august 1962 i en serie med artikler som tok for seg konseptet om et «galaktisk nettverk». Disse artiklene tok for seg nesten alt som Internett er i dag. I oktober samme år ble Licklider utnevnt som sjef for avdelingen som håndterte informasjon i DARPA-prosjektet, et prosjekt underlagt det amerikanske forsvarsdepartementet. Kort tid etter hadde han overbevist Ivan Sutherland, Bob Taylor og Lawrence G. Roberts om hvor viktige konseptene han hadde beskrevet var. I 1968 ble Licklider direktør for Project MAC-prosjektet ved MIT, som han hadde sørget for bevilgninger til mens han jobbet for DARPA-prosjektet. Project MAC produserte både det første tidsdelte datasystemet, CTSS, og en av de første oppkoblede installasjonene med utviklingen av Multics i 1965, som var en forløper til det Unix-baserte operativsystemet som ble utviklet ved Bell Labs av Ken Thompson og Dennis Ritchie i 1970. Mange av Lickliders visjoner er altså fremdeles med oss i dag, spesielt med tanke på utviklingen av World Wide Web og Internett generelt. Psykolog. Psykologi er et svært bredt fagfelt, og ofte kan man skille mellom «anvendte» eller «forskningsorienterte» psykologer. "Psykolog" er i endel land beskyttet tittel. Kravene til hvem som kan kalle seg psykologer varierer mellom ulike land, men vanlige krav er en universitetsutdannelse i psykologi av et visst omfang. I noen land er en akademisk utdannelse kombinert med klinisk praksis, mens i andre land er utdannelsen og evt. klinisk praksis adskilt. I land hvor psykolog er beskyttet tittel kreves ofte autorisasjon fra myndighetene. I andre land er ikke selve betegnelsen "psykolog" beskyttet. I endel land er mer spesifikke betegnelser (av typen «registered psychologist») beskyttet. Det er bare i noen få land at betegnelsen «psykolog» er forbeholdt autoriserte utøvere av det anvendte faget klinisk psykologi. I Norge har "psykolog" siden 1972 vært en beskyttet tittel som er forbeholdt kliniske psykologer som har autorisasjon eller lisens fra myndighetene, noe som kan gis til personer med graden cand.psychol. og etter særskilt vurdering til personer med annen utdannelse. Dette innebærer blant annet at man kan ha norsk doktorgrad i psykologi uten å ha rett til å bruke tittelen psykolog. I andre land brukes ordet oftere om flere grupper, slik det var i Norge tidligere. Dette innebærer videre at nordmann med utdannelse i psykologi (for eksempel master-, magister- eller doktorgrad), men som ikke har rett til å bruke den norske tittelen psykolog, kan omtales som «psychologist» i en engelskspråklig/internasjonal sammenheng. Andre betegnelser som inneholder ordet psykolog, f.eks. "sosialpsykolog", er på lik linje beskyttet da de kan gi feilaktig intrykk av autorisasjon; "Ingen må uriktig benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning." Australia. I Australia er psykolog en beskyttet tittel. Fra 1. juli 2010 må psykologer være registrert hos Australian Psychology Board. Minimumskravene til utdannelse er en fireårig bachelorgrad med tyngdepunkt i psykologi og enten en toårig mastergrad eller to års arbeidserfaring under veiledning av en godkjent psykolog. Belgia. I Belgia ble betegnelsen "psykolog" lovbeskyttet i 1993. Den kan brukes av personer som er godkjent av myndighetene. Minstekravet er fem års universitetsstudier i psykologi (mastergrad eller tilsvarende). Tittelen "psykoterapeut" er ikke beskyttet. Nederland. I Nederland er ikke betegnelsen "psykolog" beskyttet. Den nederlandske psykologforeningen har i stedet etablert tittelen "psykolog NIP" (som angir medlemskap i foreningen), som er beskyttet under varemerkebestemmelser. Denne tittelen kan brukes av personer med mastergrad i psykologi samt et års arbeidserfaring. Norge. Det finnes flere ulike utdannelser i psykologi i Norge. Fra 1920 til 1948 var magistergraden den eneste utdannelsen i psykologi i Norge. Dette var en omfattende, forskningsorientert og samfunnsvitenskapelig utdannelse som eksisterte helt til 2000-tallet. Mellom 1928 og 1948 ble det utdannet til sammen 23 magistre i psykologi i Norge. I 1948 ble det etablert et embedsstudium i faget som ledet frem til graden cand.psychol. Før 1972 var ikke "psykolog" beskyttet tittel i Norge, men ble normalt brukt om personer enten med utdannelse i psykologi (magistergrad, senere også cand. psychol.) eller beslektede fag (særlig pedagogikk), eller personer som uavhengig av utdannelse jobbet med psykologi (f.eks. Harriet Holter, som var utdannet sosialøkonom, men ble professor i psykologi). Etter 1972 ble denne tittelen forbeholdt personer med autorisasjon som psykolog. Den normale veien for å oppnå slik autorisasjon er å gjennomføre det norske 6-årige profesjonsstudiet i psykologi som fører til graden cand.psychol. Det er også anledning til å søke autorisasjon som psykolog i Norge med andre utdannelser, men søkeren må da tilfredsstille kravene i den norske psykologutdanningen. Personer med bl.a. magistergrad/hovedfag i psykologi og magistergrad/hovedfag i pedagogikk har fått autorisasjon som psykolog i Norge etter 1972. Sosialdepartementet kunne gi godkjennelse som psykolog dersom man dokumenterte relevant bakgrunn. I Norge finnes det etter 2003 flere studieprogram i psykologi. Profesjonsstudiet i psykologi (som kvalifiserer til autorisasjon som psykolog), årsstudium i psykologi, bachelorgrad i psykologi, mastergrad i psykologi og doktorgrad i psykologi. Mens profesjonsstudiet i psykologi består av både teori og klinisk praksis, består de andre studieprogrammene av teoretisk innføring og fordypning i psykologifaget. I mange land kreves det ofte PhD- eller doktorgrad for å kunne kalle seg psykolog (uavhengig om man skal arbeide klinisk eller ikke). De fleste norske psykologer videreutdanner seg til psykologspesialister etter endt utdanning. Denne videreutdanningen tar minimalt fem år og består av praksis, kurs og veiledning, samt vitenskapelig arbeid. Psykologer som går videre med forskning kan avlegge doktorgradgrad i psykologi (nå ph.d. eller dr. philos., tidligere dr. psychol. eller dr. philos.). Flere steder i Norge samarbeider universiteter og helseforetak om såkalte dobbelkompetanseprosjekter for å øke både den kliniske og vitenskapelige kompetansen blant norske psykologer. Her får psykologer anledning til å gjennomføre både spesialistutdanning og doktorgrad i et spesialisert videreutdanningsløp. Det foreligger en avtale mellom de nordiske landene om at en nordisk psykologutdanning skal kvalifisere til autorisasjon i samtlige nordiske land. Storbritannia. Selve betegnelsen "psykolog" er ikke beskyttet i Storbritannia, og kan dermed brukes om en bred gruppe av utøvere av psykologifaget. Derimot er en rekke andre titler beskyttet, herunder "registered psychologist", "practitioner psychologist", "clinical psychologist", "counselling psychologist", "educational psychologist", "forensic psychologist", "health psychologist", "occupational psychologist" og "sport and exercise psychologist". Health Professions Council har lovpålagt myndighet til å godkjenne praktiserende psykologer. Tyskland. I Tyskland er ikke selve betegnelsen "psykolog" beskyttet. Derimot er den akademiske graden/tittelen "diplom-psykolog" ("Diplom-Psychologe") beskyttet. Graden kan oppnås etter fem års studier i psykologi. Det er planlagt at graden skal avskaffes og erstattes av en kortere grunnutdannelse. Graden diplom-psykolog kvalifiserer ikke for psykoterapeutisk arbeid. Først etter normalt tre til fem års erfaring etter endt utdannelse kvalifiserer man for dette. USA og Canada. I USA og Canada brukes tittelen psykolog av mange ulike grupper, blant annet av kliniske psykologer (helsepersonell), psykologiske forskere og flere andre grupper. For personer utenfor akademia eller den offentlige tjenesten kan det være krav om en offentlig godkjennelse for å bruke tittelen "psykolog". Forholdene varierer mellom de ulike delstatene. Generelt brukes tittelen psykolog av alle grupper med lengre utdannelse i psykologi, og i tillegg også av personer med annen utdannelsesbakgrunn (hovedsakelig pedagoger) som jobber med psykologiskrelatert arbeid. Tidsdeling. Tidsdeling beskriver konseptet om at én enkelt datamaskin utfører flere ting tilsynelatende samtidig ved å dele prosessortid mellom de ulike brukerne og/eller prosessene. Fordi de tidligste datamaskinene var veldig dyre i drift, var det ikke mulig å tillate at én bruker brukte én datamaskin hele tiden. Man fant ut at «dødtiden» datamaskinen hadde ved å vente på informasjon fra brukeren kunne brukes til noe fornuftig, som f.eks. å la andre brukere utnytte denne «dødtiden». NAFTA. "Nafta er også et mellomprodukt i oljeindustrien." NAFTA ("The North American Free Trade Agreement") er er frihandelsavtale mellom USA, Canada og Mexico. Avtalen ble iverksatt 1. januar 1994, og er en forlengelse av den tidligere frihandelsavtalen mellom USA og Canada fra 1989. São Francisco (elv). São Francisco er en 3160 km lang elv i Brasil som har sitt utspring i delstaten Minas Gerais. Den renner nordover før den snur østover og renner ut i Atlanterhavet på grensen mellom delstatene Sergipe og Alagoas nordøst i Brasil. Elva er farbar for mindre skip opp til demningen Paulo Afonso som ligger på grensen mellom Alagoas og Pernambuco. AUSFTA. AUSFTA (Australia–United States Free Trade Agreement) er en frihandelsavtale mellom USA og Australia som trådte i kraft 1. januar 2005. Avtalen ble signert 18. mai 2004 i Washington DC. Massachusetts Institute of Technology. Massachusetts Institute of Technology (MIT) er et kombinert forskningsinstitutt og universitet i Cambridge, Massachusetts, USA grunnlagt av William Barton Rogers i 1862. MIT er regnet blant de verdensledende, akademiske institusjonene innen teknologi og vitenskap, i tillegg til mange andre felt, bl.a. administrasjon, økonomi, lingvistikk, politisk forskning og filosofi. Det inntar i 2008 niende plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter. En liste utarbeidet av Teknisk Ukeblad utarbeidet året før, i 2007, plasserer MIT på 2. plass globalt, der det er tatt hensyn til de tre mest kjente internasjonale universitetsrankingene (ARWU – Shanghai Jiao Tong University, The Times Higher QS World University Rankings og Webometrics) Betydningsfulle bidrag i utviklingen av datamaskiner, Internett og annen avansert teknologi kommer fra MIT. Lærestedet er bl.a et senter for utviklingen av fri programvare-bevegelsen. Også FN-fenomenet "100 dollar laptop" har sitt utspring her. I 2006 var det 10 253 studenter ved MIT, og skolepengene var samme år på USD33 600. Det gis eksamener opp til doktorgradsnivå (Ph.D). Ivan Sutherland. Ivan Edward Sutherland (født 16. mai 1938 i Hastings, Nebraska, USA), yngre bror til Bert Sutherland, var oppfinneren av Sketchpad, et innovativt program som påvirket hvordan man kunne kommunisere med en datamaskin på. Sketchpad åpnet for interaktiv kommunisering med datamaskinen ved hjelp av et grafisk brukergrensesnitt (GUI). Sutherland var professor ved Harvarduniversitetet fra 1966 til 1967, og deretter professor ved University of Utah 1968–1976. Han jobber i dag for Sun Microsystems. CEFTA. CEFTA ("Central European Free Trade Agreement") er en økonomisk samarbeidsavtale og frihandelsavtale mellom Polen, Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia og Slovakia), Slovenia, Romania og Bulgaria. Avtalen ble signert 21. desember 1992 av Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, og trådte i kraft 1. januar 1993. Slovenia kom med i 1996, Romania i 1997, Bulgaria i 1999 og Makedonia i 2006. Se også EFTA for en annen frihandelsavtale. Femunden. Femunden er den tredje største innsjøen i Norge og den største som ikke er regulert. Sjøen var nest størst frem til 1957 da Røssvatnet ble regulert. Den ligger hovedsakelig i Engerdal kommune i Hedmark fylke. Den nordlige delen av innsjøen ligger i Røros kommune i Sør-Trøndelag fylke. Femunden har et areal på 203,5 km², ligger 662 moh. og er 153 meter dyp. Den har utløp i begge ender. I sør har Femunden utløp til Gløta som lengre ned i vassdraget blir til Femundselva. Denne elva bærer navnet Trysilelva når den kommer inn i Trysil kommune. I nord er det forbindelse til Glommavassdraget. Gjennom restaurerte tømmerrenner fra 1700-tallet er det utløp mot Feragen og Håelva som igjen ender i Glåma ved Røros. Innsjøen har ørret og en god bestand av sik. Innsjøen trafikkeres i turistsesongen av rutebåten MS «Fæmund II» med anløp i Femundsenden (sør), Buvika, Elgå, Revlingen, Jonasvollen, Haugen, Femundshytta, Røa og Synnervika (nord). Det er bussforbindelse mellom Synnervika og Røros. Det er også bussforbindelse mellom Femundsenden og Trysil. Rekorden på stang innehas av Tom Erik Grønkilen, en storørret på 8,840 kg tatt 4. juli 2010. Femundsvassdraget inkludert Femunden er vernet mot vannkraftutbygging. Referanser. »Charte von der Gelegenheit des Swuku-Gebürges und eines Theiles von der Ostlichen Seite um den See Faemund im Jahr 1741« a>ene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.) Fru Johnsen. «Fru Johnsen» er en norsk popsang fra senhøsten 1967. Den er Terje Mosnes' norske gjendiktning av Tom T. Halls «Harper Valley P.T.A.» (gjort kjent av Jeannie C. Riley) framført av Inger Lise Andersen,Terje Fjærns orkester, på platemerket RCA Victor for plateselskapet Nera. Katalognummeret var NA 1343. Ettersom singlen klatret på slagerlistene våren 1968 forårsaket den sterke reaksjoner, blant annet fra kristent hold. Fru Johnsens oppgjør med «Tilsynet for høg moral» ble for sterk kost for den norske offentligheten sent i 1960-årene, og det ble reist krav om sensur og bannlysning. Det ble betraktet som skandaløst at det høymoralske etablissementet «langt innerst i en fjord» over kringkastningen kunne mistenkes både for å nyte annet enn altervin og nære hemmelige håp om utenomekteskaplige sidesprang. Særlig fortørnelse vakte den den gang skandaløse verselinjen; «"Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til," "fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til?"» Oppstandelsen var så stor at «Fru Johnsen» i en periode ble forbudt spilt på NRK radio. Belitung. Belitung, tidligere også kjent som Billiton, er en øy der Javahavet og Sørkinahavet møtes, nær østkysten av øya Sumatra i Indonesia. Øya er del av provinsen Bangka-Belitung som ble opprettet ved utskillelse fra Sør-Sumatra i 2000. Øya er på ca 4 800 km². Sundet mellom Belitung og Bangka heter Gasparstredet. Hovednæringsveier er pepper- og tinn-produksjon. Viktigste by er Tanjung Pandan med 62 400 innbyggere (beregning, 2005). Hele øya har om lag 200 000 innbyggere. Is. a> dannet ved temperaturer under −30°C Is er et mineral av "oksidklassen" som er fellesnevneren for de 14 kjente faste fasene av vann. I en ikke-vitenskapelig kontekst, blir derimot is brukt om formen Ih, som er den vanligste av disse fasene i Jordas biosfære. Denne istypen er en myk og skjør krystall som kan se gjennomsiktig ut eller ha en matt blåhvit farge, avhengig av hvor ren luften er. Er det andre stoffer som jord blandet inn i isen, kan den se annerledes ut. Den vanligste faseovergangen til Ih er når vann blir avkjølt til under 0° C ved standard atmosfæretrykk. Den kan også sublimere fra vanndamp uten å gå om den flytende fasen, slik som ved rimfrost. Is kan oppstå i mange forskjellige former slik som hagl, isbiter og isbreer, og spiller en viktig rolle i mange meteorologiske fenomener. Iskappene over polarområdene er viktige for det globale klimaet og særlig i vannsyklusen. Fakta. Et uvanlig trekk ved is som er frosset ved trykk på en atmosfære er en tetthet som er omtrent 8 % mindre enn tettheten til vann. Is er også en av få stoffer som utvider seg når den fryser. Is har en tetthet på 0,917 g/cm³ ved 0°C, mens vann har en tetthet på 0,9998 g/cm³ ved samme temperatur. Flytende vann er tyngst, omtrent 1,00 g/cm³, ved 4°C, og blir lettere når vannmolekylene danner sekskantede iskrystaller når temperaturen går under 0°C (Ordet "krystall" kommer fra det greske ordet for frost). Dette kommer av hydrogenbånd som oppstår mellom vannmolekylene og setter opp molekylene mindre effektivt (med tanke på volum) når vannet er frosset. Resultatet av dette er at is flyter på flytende vann, en viktig faktor for klimaet på Jorda. Tettheten til is øker litt ved synkende temperatur (tettheten til is ved −180°C er 0,9340 g/cm³). Når is smelter absorberer den like mye varmeenergi som det trengs for å varme en tilsvarende stor masse vann til 80°C, mens temperaturen er konstant 0°C. Det er også mulig å varme opp is til over smeltepunktet. Ved å bruke ultraraske laserpulser kan klar is varmes opp til romtemperatur i løpet av kort tid uten at den smelter. Det er sannsynlig at det indre av en iskrystall har et smeltepunkt over 0°C og at det er overflaten som smelter ved 0°C. Siden is er et krystallformet legeme som oppstår naturlig, blir det regnet for å være et mineral. Den minste isen noensinne ble laget av Roger Miller og Klaus Nauta ved Universitetet i North Carolina i 1999. Den bestod av 6 vannmolekyl i en sekskant, teoretisk sett det minste iskrystallet som kan eksistere. Romerne var de første til å bruke is i drinker. Forskjellige typer is. Vanlig is og snø er isen Ih, som er sekskantet. Ved forskjellig trykk og temperatur, kan is oppstå i 14 forskjellige faser. En fase som er litegrann mindre stabil (metastabil) enn Ih er terningformet is (Ic). Ved å avkjøle Ih blir formen annerledes fordi protonene blir flyttet på. Dette blir kalt Is XI. Med hensyn til avkjøling og trykk kan flere typer eksistere, og hver enkelt oppstår avhengig av fasediagrammet til is. Disse er II, III, V, VI, VII, VIII, IX og X. Det er mulig for alle disse typene å oppstå ved omtrent samme trykk. Forskjellen mellom dem er krystallstrukturen, formen og tettheten. Det finnes også to metastabile faser for is under trykk. Disse er IV og XII. Is XII ble oppdaget i 1996. I tillegg til krystallinske former, kan fast vann også eksistere i amorfe (ikke-krystallinske) faser (ASW), amorf is med lav tetthet (LDA), amorf is med med høy tetthet (HDA) og hyperavkjølt glassaktig vann (HGW). Rim er en type is som er dannet ved at tåke fryser på kalde flater. Den inneholder mye fanget luft som får den til å se hvit ut, og ikke gjennomsiktig. Tettheten til rim er omtrent en fjerdedel av ren is. Naledi er lagdelt is som oppstår i elvedaler på høye breddegrader. Is som fryser i elveleier hindrer grunnvann i å flyte bort og får vannnivået i denne delen av elven til å stige og flyte over det frosne laget. Vannet som strømmer over isen fryser så til is, og vannivået øker ennå mer, og syklusen gjentar seg. Resultatet er lagdelt is som kan bli flere meter tykk. Is kan også oppstå som "istapper", lik stalaktitter, når vann drypper og fryser til is. Clathrat hydrat er is som inneholder gassmolekyler fanget inni krystallen. Pannekakeis er is som i hovedsak oppstår under forholdsvis urolige forhold. Andre stoffer (særlig faste stoffer som vanligvis er væsker) blir også kalt "is": Tørris er for eksempel et populært navn for fast karbondioksid. I motsetning til på Jorda er sekskantede iskrystaller i det ytre rom svært sjelden. Amorf is er mye vanligere, men sekskantede iskrystaller kan oppstå i forbindelse med vulkanskaktivitet. Isinnhøsting. Is har lenge hatt hatt stor nytte i form av avkjøling. Den ungarske parlamentsbygningen brukte lenge is som var høstet om vinteren fra Balatonsjøen til å kjøle ned luften. Ishus ble brukt til å lagre isen, som ble dannet om vinteren, året rundt, og tidlige kjøleskap ble kalt isskap fordi de hadde en isblokk på innsiden. I mange byer var det ikke uvanlig å få is levert på døren om sommeren. Den første halvdelen av 1900-tallet ble isinnhøsting god forretning i Amerika. Frederic Tudor fra New England, kjent som "Iskongen", utviklet kjøleprodukter med bedre isolasjon for å frakte is over lange avstander, særlig til tropene. Denne nye teknologien førte senere til at man ikke lenger trengte levering av is. Rundt år 400 f.kr. hadde persiske ingeniører i Iran allerede mestret teknikken med å lagre is midt på sommaren i ørkenen. Store stykker is ble tatt fra nærliggende fjell om vinteren, og lagret i spesialdesignede og naturlig avkjølte "kjølerom", kalt "yakchal" (som betyr "islagring"). Dette var en stor underjordisk lagringsplass (opp til 5000 m³) med tykke vegger (minst to meter ved golvnivå) laget av en spesiell mørtell kalt "sārooj". Denne mørtelen var laget av sand, leire, eggehviter, sitron, geitehår og aske og var svært isolerende, slik at nesten ingen varme slapp gjennom. De trodde også at blandingen var helt ugjennomtrengelig for vann. Rommet hadde ofte tilgang til en "Qanat" (et gammelt system for å transportere vann over lange avstander), og hadde ofte et vindfangersystem som førte til lave temperaturar selv om sommeren. Isen ble brukt av de kongelige på varme sommerdager. Sportsaktiviteter på is. Is spiller en viktig rolle i mange vinteraktiviteter som skøyteløp, ishockey, isfiske, isklatring, curling og sledeløp på bob, akebrett og skeleton. En slags seilbåt med meier kan brukes til isseiling. Isreiser. Isbrytere nær McMurdo Station, Februar 2002 Is kan også være til hinder. Det er en stor fordel med isfrie havner i de polarnære områdedene i verden. Murmansk (Russland), Petsamo (Russland) og Vardø er eksempler på slike havner. Havner som ikke er isfrie må åpnes med isbrytere. Is som oppstår på veier kan være svært farlig. Underkjølt regn eller snø i temperaturer nær smeltepunktet kan ofte fryse på bilrutene, og det kan bli vanskelig å se ut. Isskraper er designet for å fjerne is fra vinduer, men dette kan være en lang og slitsom prosess – særlig når sjåføren ender opp med å komme for seint på jobb. Hvis det er kaldt nok, kan et tynt islag oppstå på innsiden av rutene. Dette skjer vanligvis hvis et kjøretøy har stått i ro en stund, men kan også skje mens man kjører hvis temperaturen utenfor er lav nok. Fukt fra sjåførens pust er vannkilden til iskrystallene. Det kan ofte være vanskelig å fjerne denne isen, så folk lar ofte vinduene stå så vidt på gløtt for å slippe ut fukten, og det er vanlig at biler har varmetråder i bakruta. Et lignende problem kan også forekomme i hjemmet, og dette er årsaken til at mange hus i kaldere strøk har doble glassruter som isolering. Under lengre kuldeperioder kan det dannes tykke lag med is på innsjøer og andre vannflater (men vann i bevegelse krever mye lavere temperaturer for å fryse). Isen kan bli tykk nok til å bære biler og lastebiler, men isen bør da være minst 30 cm tykk. Is ved forskjellig trykk. De fleste væsker under trykk fryser ved høyere temperaturer fordi trykket holder molekylene tettere sammen. De sterke hydrogenbåndene gjør derimot at dette blir motsatt for vann. Vann fryser ved temperaturer lavere enn 0°C med trykk høyere enn 1 atmosfære (atm). Derfor kan vann også forbli frosset ved temperaturer høyere enn 0°C med trykk lavere enn 1 atm. Man mener at smelting av is under høyt trykk er årsaken til at isbreer flytter på seg. Is som blir dannet under høyt trykk har en forskjellig struktur og tetthet enn vanlig is. Is, vann og vanndamp kan eksistere samtidig ved trippelpunktet, som er 273,16 K ved et trykk på 611,73 Pa. Is i skjønnlitteratur. Kurt Vonneguts roman "Cat's Cradle" har Is IX som et sentralt element i historien, selv om virkelig is IX ikke har de egenskapene som Vonnegut tilegner den (for eksempel at alt vann på Jorda kan fryse til is hvis det kommer i kontakt med en ørliten bit is IX). Ulf Syversen. Ulf Syversen (født 1947 i Oslo) er en norsk politiker for Arbeiderpartiet. Syversen fikk sin utdannelse ved Befalsskolen for Hærens Sanitet, Krigsskolen og den svenske Militärhögskolan. Han avsluttet sin militære karriere i 1988 som oberstløytnant og avdelingssjef ved Forsvarskommando Nord-Norge. Syversen har vært rådmann i Lebesby og Nordkapp kommuner i Finnmark og Regiondirektør for Kystverket i Troms og Finnmark. I perioden 2003–2007 var han ordfører i Nordkapp kommune. Han var medlem av Finnmark fylkesting for perioden 2003–2011, medlem av Kompetanseutvalget, medlem av distriktsprogramrådet NrK Troms og Finnmark og styret i Helse Finnmark siden 2006. Fra september 2011 styreleder i Helse Finnmark. Atea. Atea (het tidligere Merkantildata (1968–2003) og Ementor (2003–2009)) er Nordens og Baltikums største og Europas tredje største leverandør av IT infrastruktur. I 2010 var omsetningen på 17 milliarder. Med sine 5386 ansatte per 31. mars 2011 er Atea representert i over 70 av de viktigste byene i Norge, Danmark, Sverige, Finland, Litauen, Latvia og Estland. Konsernet er notert på Oslo Børs under symbolet ATEA. Selskapet tilbyr hovedsakelig hardware/softwareprodukter (produsert av andre, slik som: Cisco, HP, Microsoft, Sun Microsystems og SAP), konsulenttjenester og serviceavtaler og har spisskompetanse innenfor system/plattform, kommunikasjon, sikkerhet, produktivitet/samhandling. Atea AS er den største aktøren i Norge innenfor IT infrastruktur og har per 31. mars 2011 1361 ansatte. 3. september 2011 satte selskapet rekord da 972 mennesker gikk til topps på Galdhøpiggen. Aldri før har så mange mennesker vært samlet på fjelltoppen. Rekorden er offisielt godkjent og står i Guinness Rekordbok. Moralsk panikk. Moralsk panikk er et begrep som vanligvis føres tilbake til sosiologen Stanley Cohens bok "Folk Devils and Moral Panics" fra 1972. Cohen bruker begrepet om den effekt som skapes ved at media dekker et fenomen på en slik måte at fenomenet blir et symbol på et brudd med etablerte normer, og bruddet blir et uttrykk for en kamp mellom «dem» og «oss». Moralsk panikk kan også ses som et biprodukt av kontroverser innen en gruppe som forårsaker meningsdifferenser og sosial spenning, eller som ikke diskuteres åpent fordi konflikten berører tabu-områder. Begrepet er senere tatt opp i vanlig språkbruk som en mer allmenn betegnelse på en panikkartet reaksjon i offentligheten når en gruppe eller et fenomen fokuseres som trussel mot den alminnelige moral. For at en slik gruppereaksjon skal kunne karakteriseres som moralsk panikk, forutsettes det at den er ugrunnet eller overdrevet. Eksempler på moralsk panikk. Eksempler på alvorlige hendelser som i ettertiden forsøkvis er blitt forklart som resultater av moralsk panikk er hekseprosessene, kommunistjakten i 50-tallets USA, satanist-frykten i USA på 80- og 90-tallet. og Bjugn-saken. i Norge. Eksempler på fenomener som har ført til mer uskyldige og kortvarige utbrudd av moralsk panikk i Norge kan være tegneserier og rock 'n' roll på 1950-tallet, videovold på 1980-tallet eller satanisme på 1990-tallet. Tektonisk plate. De tektoniske platene ble kartlagt i andre del av det 20. århundre. Tektoniske plater er platene som jordskorpen er bygd opp av. Det finnes åtte store og flere små plater på jordoverflaten. Når de beveger seg, og når de skubber borti eller gnisser mot hverandre tilstrekkelig hardt, skapes det ofte jordskjelv. Mindre plater av betydning er Arabiaplaten, Karibiaplaten, Juan de Fuca-platen, Cocosplaten, Nazcaplaten, Filippinerplaten og Scotiaplaten. Bevegelsen til platene har medført dannelse og oppsprekking av kontinenter over tid, og i enkelte tidsepoker har kontinentene vært samlet i et superkontinent. Superkontinentet Rodinia ble trolig dannet for en milliard år siden og sprakk opp igjen til åtte kontinenter for 600 millioner år siden. Disse åtte kontinentene gikk senere sammen til superkontinentet Pangea, som sprakk opp til Laurasia (senere Nord-Amerika og Asia) og Gondwana (som senere ble de resterende kontinentene). Kongekrabbe. Kongekrabbe ("Paralithodes camtschaticus"), også kjent under navnet kamtsjatkakrabbe og russerkrabbe, er en forholdsvis ny krabbeart i norske farvann. Kongekrabben kan bli omkring 10 kg tung og skallet kan måle opptil 25 cm. Med utstrakte klør kan den måle 2 meter på tvers. Den fantes tidligere bare i det nordlige Stillehavet. Kongekrabben ble satt ut i Murmanskfjorden av sovjetiske forskere i perioden 1961-1969 for å øke verdigrunnlaget for befolkningen i Murmansk. Siden har den spredd seg øst- og vestover i det sørlige Barentshavet. I Norge. I Norge ble den første kongekrabben tatt i Varangerfjorden i januar 1977, 150 km fra utslippstedet i Russland. I norske farvann har den i dag sitt hovedutbredelsesområde langs kysten av Øst-Finnmark og Tana, og den ser ut til å spre seg vestover. I 2009 var det et registrert tilfelle av den ved Sotra utenfor Bergen, men er trolig satt ut. Utviklingen har medført store problemer med bifangst av kongekrabbe, særlig i de tradisjonelle garnfiskeriene i nord. Gjennom Gråsoneavtalen mellom Norge og Russland i 1978 har det vært et generelt forbud mot fangst, men siden 1994 har det vært gjennomført en begrenset forsøksfangst etter krabben. Norge og Russland har da delt totalkvoten mellom seg. På møte i den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen 14.–17. november 2000 ble det bestemt å innføre ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe fra sesongen høst 2002 / vår 2003. Merket kongekrabbe. Havforskningsinstituttet gjennomfører systematisk og årlig merking av kongekrabbe for å få økt kunnskap om arten og dens vandringer. Merkingen gir informasjon om vekstmønsteret, vandringshastigheten, og i hvilken retning den vandrer. Det har blitt merket kongekrabbe siden 1994 i norske farvann, og til nå er det merket mer enn 25 000 individer. Motstandere av krabben. Mange har ønsket krabben utryddet, men ifølge forskere er dette neppe biologisk mulig. Fiskere som er avhengige av fisket, er derimot uenige i denne påstanden, og blant annet i Porsangerfjorden har det vært stor motstand mot kongekrabbebestanden, og mange mener at man kan registrere en nedgang i bestanden. Uansett har ikke russerne samme planer. For dem har krabbene hele tiden vært en del av en bevisst næringspolitikk som de har håpet å tjene store penger på. Norge og Russland har derimot blitt enige om en vestlig grense for krabbens vandringer. Det vil si at den skal nedfiskes vest for et bestemt punkt for å hindre spredning. Norge og Russland er enige om at kvotene i 2002-sesongen skal fastsettes på basis av bestanden av hannkrabber over minstemål i den enkelte sone, og at beskatningsgraden skal være felles i de to lands økonomiske soner. Det har blitt bestemt at en beskatningsgrad på inntil 20 prosent av antall hannkrabber over minstemål kan tillates, da dette sikrer stabil reproduksjon av bestanden. Fiske. I det kommersielle kongekrabbefisket i Norge er det kun lov å fiske med teiner. Ved å studere kongekrabbens adferd har forskerne funnet ut hvorfor firkantteiner fanger tre ganger så mange krabber som koniske teiner. Bestand. Forskere har lagt fram bestandsvurderinger som viser at det er ca. 500 000 hannkrabber over minstemål i norsk sone, og ca. 1 500 000 i russisk sone. Med en beskatningsgrad på 20 % gir dette kvoter på 100 000 i norsk sone og 300 000 i russisk sone for 2006. Siden kvotene fastsettes på grunnlag av bestanden i norsk og russisk farvann vil det ikke være noe fast forhold mellom norsk og russisk kvote. Fiender i faunaen. Kongekrabben har etterhvert fått naturlige fiender i havfaunaen. Torsken spiser kongekrabbe, men også kveite og steinbit tar en jafs av kongekrabben når det trengs. Annet bruk av kongekrabben. En kongekrabbefestival under navnet Polar Spectacle arrangeres hvert år den 11.-14. oktober i Vadsø, hvor hovedfokuset er på kongekrabben som en utsøkt råvare. Kongekrabben er også et motivet for en kolleksjon av sølv- og gullprodukter hos Skjånes Gullsmie i Gamvik kommune. Livsfarlig fangst er navnet på en TV-serie som følger kongekrabbefiskere i deres arbeid. Jo Lunder. Jo Lunder (født 28. september 1961) er en norsk forretningsmann og tidligere fotballspiller. Fra 2007 til 2011 var Lunder leder i Ferd Industrial Holdings. 1. juli 2011 overtok han som CEO i VimpelCom Ltd. med hovedkvarter i Amsterdam. Lunder var i perioden 22. desember 2004 til 1. september 2007 konsernsjef i IT-firmaet Ementor ASA. Før dette var han arbeidende styreformann i det russiske teleselskapet VimpelCom, som er deleid av Telenor. Under Lunders sjefstid gikk VimpelCom fra noen hundre tusen abonnenter til 22 millioner kunder, og Lunder ble kåret til beste telekomleder i Russland av Magazine Company. Som fotballspiller spilte Lunder på Lyn, og var en periode kaptein på laget. Han spilte midtbane og senere midtstopper. Høsten 1989 var også Lunder (sammen med Dag Roar Austmo og Stein Gran) trener i klubben etter at Georg Hammer trakk seg. Lunder ble senere hjelpetrener, men trakk seg i 1992 i forbindelse med Teitur Thordarsons avgang. Enkel horunge. En enkel horunge er den typografiske betegnelsen på den første linjen i et avsnitt når denne havner som nederste linje i en spalte eller en side. Betegnelsen fransk horunge blir også brukt. I norsk typografi er enkle horunger akseptert, men er ikke det i for eksempel tysk typografi. Dataprogrammer for tekstbehandling og typografi unngår gjerne termen «horunge» og bruker heller begrepene "løse linjer", "løsrevne linjer", "farløse linjer", "faderløse linjer" eller "foreldreløse linjer". City of Dundee. City of Dundee er en av Skottlands regioner. Den har status som by ("city"), men omfatter også andre bosetninger enn selve Dundee. Den er den minste av regionene men den fjerde største byen i Skottland. Byer og landsbyer. * Værnes. Værnes, eller Værnesmoen, er et sted i Stjørdal i Nord-Trøndelag. Værnes ligger like sør for selve tettstedet Stjørdalshalsen, og Værnes og Sandfærhus er deler av den samme flate landskapet ved Stjørdalselvas utløp i Stjørdalsfjorden. Stjørdalselva skiller dessuten Værnes fra Lånke. Værnes er også inndelt i to grunnkretser, Værnes og Værnesmoen, i Stjørdal kommune, og er en tidligere militær øvelsesplass. Historie. Opphavet til navnet er beliggenheten ved den rolige Stjørdalselva, hvor førstestavelsen "var" betyr «rolig», mens "æ"-lyden er påvirket av dansk embetsvelde. Navnet Vannes ble derfor brukt så sent som i 1890-årene. Enkelte har med dette argumentert for at tettstedet Stjørdalshalsen heller burde hete Værnes eller Varnes. Værnes var tidligere det definitive maktsentrum i Stjørdalen og omegn, allerede i førkristen tid før år 1000. Snorre Sturlason skrev at det var høvdingen på Værnes, Torberg, som ledet blotingen i fylket sitt. Værnes mistet mye av sin makt da Harald Hårfagre satte Håkon Ladejarl til å styre over hele Trøndelag, men skatt i form av landskyld (varer) gikk antageligvis fortsatt via Værnes før det gikk til Lade. Værnes posisjon gjorde allikevel at både Værnes kirke og Værnes hovedgård ble lokalisert her, og førstnevnte fungerer fortsatt som sognekirke for Værnes sogn (Stjørdalshalsen), til tross for dagens tilsynelatende avsideliggenhet. Værnes kirke er dessuten den eldste bevarte steinbygningen i Norge, da den ble oppført ca. 1080–1100. Den nedre delen av Værnes var til tider det tettest befolkede området i Stjørdal, hovedsakelig bebodd av husmenn. I 1800 var det én selveier på Stjørdalshalsen og Værnes, og i 1865 var det seks. På det meste var det trolig mellom 100 og 150 småbruk på Værnes, og da Staten overtok området i 1887 var 47 av dem i hevd. I 1914 ble den første flyvningen foretatt på Værnes, og dette la grunnlaget for at tyskerne anla Trondheim lufthavn, Værnes under andre verdenskrig. Tormod Løkling. Tormod Løkling (født 5. februar 1964) er en norsk tegneserieskaper og senere redaktør for flere tegneserieblad utgitt i Norge. Var på 1980-tallet aktiv sammen med Arild Midthun som tegneserieforfatter, og har vært redaktør for blader som f.eks. Pondus, Tommy & Tigern og Ernie. Nå er han redaktør i Pondus, men skriver også historier for Donald Duck & Co. Ble etter hvert sjefredaktør i Bladkompaniet, men gikk i 2004 over til Egmont Serieforlaget, hvor han ble redaktør for Donald Duck & Co. Løkling har siden 2005 kåsert i radioprogrammet Herreavdelingen på NRK P1. Kolofon. En kolofon er en kort tekst i en avis, et tidsskrift eller en bok som angir detaljer omkring produksjon og utgivelse. Kolofonen kan inneholde opplysninger om tittel, navnet på forfatteren eller den ansvarlige redaktøren, om utgave, opplag, trykkeri, trykkested, trykkeår, forlag og ISBN-nummer. For en bok kan opplysningene også omfatte informasjon som skriftsnitt, skriftgrad/kegel, papirets gramvekt og papirtype. For tekniske eller vitenskapelige bøker tar man dessuten ofte med hvilken programvare som er brukt til å sette tekst og illustrasjoner. I en bok er kolofonen normalt plassert på en egen kolofonside foran eller bakerst i boken, gjerne på samme side som informasjonen om opphavsrett, for eksempel bak smusstittelen, det vil si på motsatt side av tittelsiden i boken. På en nettside er kolofonen plassert nederst på siden og inneholder som regel firmanavn, adresse, telefonnummer og e-postadresse til den som har lagt ut informasjonen eller presenterer seg der. Termen "kolofon" kommer fra gresk "κολοφών" som betyr «pinakkel», «topp» eller «avslutning». Enke (typografi). En enke er den typografiske betegnelsen på den siste linjen i et avsnitt når denne består av bare et par tegn. Enker bør unngås i god typografi og de skal unngås særlig dersom de er et resultat av orddeling og eller om de er kortere enn avsnittsinnrykket. Termen "enke" blir også av og til brukt om "horunge. Calang. Calang var hovedstad i Aceh Jaya-distriktet i Aceh-provinsen på øya Sumatra i Indonesia, med en befolkning på omkring 12 000. Den ble så godt som utslettet, med bare spredte sementblokker tilbake, som følge av den tsunamien som jordskjelvkatastrofen i romjula 2004. Bare omkring 30 prosent av befolkningen overlevde. Tsunamibølgen forårsaket store skader så langt som to kilometer inn fra kysten. Hele høydedrag ble vasket bort. Leupung. Leupung (eller "Leupueng") var en by i distriktet Kabupaten/Kota i Aceh Besar, nær storbyen Banda Aceh, hovedstaden i Aceh i Indonesia på øya Sumatra. Befolkningen var på rundt 10 000 før byen ble fullstendig utslettet av den tsunamien som ble utløst av jordskjelvet i havet rett utenfor den 26. desember 2004. Man antar at antall overlevende ikke var flere enn 200–700. Portable People Meter. Portable People Meter (PPM) er en innretning utviklet av Arbitron for å måle hvor mange mennesker som lytter til (eller er utsatt for) radio, TV, osv. og hvilke stasjoner radioene og TV-ene er innstilt på. PPM-enheten registrerer skjulte tonesignaler i lydstrømmen fra radioen eller TV-en og PPM-en logger hver forekomst av et slikt tonesignal. Den har en lagringskapasitet på mer enn 7 dager, og følsomheten for å plukke opp radio- og tv-lyd er tilnærmet lik den til det menneskelige øret. De skjulte tonesignalene i lydstrømmen er konstruert slik at PPM'en ikke vil plukke opp signalene fra en radio som står på i et rom med mye støy. PPM tok over som den offisielle målemetoden for radiokanalene NRK P1, NRK P2, NRK P3, P4, Radio Norge (den gang Kanal 24) og Storbyradioen 1. april 2006, og Norge var på det tidspunktet det eneste landet som brukte PPM som nasjonal lyttermåling. Pr. 1. august 2008 har Danmark, Island og USA tatt i bruk PPM som offisiell målemetode for radiolytting. Den nasjonale radiomålingen i Norge utføres av TNS Gallup på oppdrag fra NRK, P4, SBS og Norsk lokalradio forbund. Pr. 1. august 2008 består det norske PPM-panelet av 600 personer som har installert målesystemet og skal rapportere daglig. Tidligere måter for å måle radiolytting har basert seg på å ringe opp folk for å spørre de om deres lytting, eller å sende ut en dagbok som respondenter har fylt ut i løpet av en 14 dagers periode for å returnere senere. Noen av fordelene med PPM er at den ikke baserer seg på menneskelig medvirkning i like stor grad. Tallene kan også rapporteres dagen etter, mens man tidligere har måttet nøye seg med ukentlige oppdateringer. PPM måler også ned på enkeltminutter, mens tidligere målinger har blitt rapportert på 15-minutters nivå (såkalt Average Quarter Hour). Orknøyene. Orknøyene (engelsk Orkney Islands) er en øygruppe nord for Skottland. Den er en av Skottlands regioner, et stattholderskap og styres av det lokale regionsrådet Orkney Islands Council. Gruppen av omkring 200 små øyer starter 16 km nord for Caithness. Den største øya kalles "The Mainland" (vanligvis betyr dette "fastlandet", men her er "hovedlandet" en mer passende oversettelse). Administrasjonssenteret er Kirkwall, som ligger på Mainland. Byen har omkring 7 000 innbyggere, mens den eneste andre byen, Stromness, har omkring 2 000 innbyggere (2004). Med totalt drøye 19 000 innbyggere har Orknøyene det laveste befolkningstallet av de 32 skotske regionene. Bakgrunn for navnet Orknøyene. Navnet på øygruppen har røtter tilbake til oldtidens geograf Klaudios Ptolemaios (født 90 e.Kr, død 168 e.Kr) som kalte øyene for "Orcades". Det gamle gæliske navnet på øygruppen var "Insi Orc", som betyr «øya til Orcene». "Orc" betyr ung gris eller villsvin. Da de norske vikingene kom til øya tolket de Orc som "Orkn", som var et gammelt norrønt ord for sel eller kobbe. Ordet "ey" betyr øy, slik at navnet ble Orkneyar, i dag forkortet til Orkney på engelsk. Av Vincens Lunges etterlatte papirer fremgår det at man på den tid oppfattet navnet Orknøyene som "Ørkenøerne", altså «Ørken-øyene». Førhistorisk tid. Utgravning av fortidsminnet Skara Brae Steinsirkelen Ring of Brodgar på Mainland, Orknøyene Det finnes spor etter menneskelig aktivitet på Orknøyene tilbake til år 3100 f.Kr. Det viktigste funnet er den førhistoriske bosetningen Skara Brae, som etter en kraftig storm i 1850 kom frem i dagen etter å ha vært begravd under sanddynene i Bay of Skaill på vestkysten av øya Mainland. I 1924 kom flere rester av steinhus for dagen etter tilsvarende uvær. Arkeologiske utgravninger ble foretatt mellom 1928 og 1930 av Vere Gordon Childe. Skara Brae ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999 og er en av Skottlands fire verdensarvoppføringer. Ring of Brodgar (også Brogar) er en førhistorisk steinsirkel. Den ligger også på øya Mainland. Steinsirkelen, som har likheter med Stonehenge i England, ligger på et eid mellom innsjøene Stenness og Harray. Sentrum av sirkelen har aldri blitt utgravd av arkeologer og er ikke vitenskapelig datert. Man antar at den ble reist rundt år 2500 f.Kr., mange år før Stonehenge og andre førhistoriske monumenter på de britiske øyer og i Europa ellers. Piktere og romere. De tidligste innbyggerne var piktere, og det finnes rester etter flere av deres underjordiske hus, "weems", gravhauger, runde tårn ("brochs"), steinsirkler og obelisker. Blant bevarte gjenstander finnes møllesteiner, beinkammer og enkel keramikk. Romerne var kjent med Orknøyene og seilte antagelig rundt øygruppen. De ga øyene navnet "Orcades". Det er gjort funn som viser at de handlet med innbyggerne, direkte eller indirekte, men de gjorde ikke noe forsøk på å okkupere øyene. I henhold til Arthurlegenden kom kong Lot, sir Gareth, sir Gaheris, sir Gawaine og sir Agravain fra Orknøyene. Det er sannsynlig at skotter fra Dalriada etablerte seg på øyene på begynnelsen av det 6. århundre. Deres tid der var kort, og pikterne etablerte seg på nytt. Keltiske misjonærer kom til øyene omkring 565 og hadde en viss suksess med misjonen, noe gravinnskrifter viser. Orknøyene blir norske. Harald Hårfagre annekterte Orknøyene i 875 Orknøyene og Shetland ble befolket av nordmenn mot slutten av 700-tallet og første halvdel av 800-tallet. Norge begynte å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. Nordmennene som ankom Orknøyene, fortrengte den opprinnelige lokalbefolkningen, pikterne, og norrønt ble talespråket på øyene. Etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til ett rike, var det mange av hans motstandere som rømte landet, og noen av dem slo seg ned på Orknøyene. Herfra drev de plyndringsøkter mot Skottland og Norge. Dette resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte, og rundt år 875 tok Harald og hans menn kontroll over øyene og annekterte både Orknøyene og Shetlandsøyene. Begge øygruppene ble så gjort til et jarledømme under Ragnvald Mørejarl. Harald ga Orknøyene og Shetland (den gang kjent som Hjaltland) til Ragnvald Mørejarl som erstatning for at hans frillesønn Ivar hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror Sigurd Eysteinsson, som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige. Harald Hårfagre ble etterfulgt som konge av sønnen Eirik Blodøks, men da hans halvbror Håkon den gode kom tilbake til Norge fra England, forsvant oppslutningen om Eirik Blodøks og han flyktet landet. Han fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av Kong Adalstein, og bosatte seg i York (Jorvik), men ble i 941 fordrevet av Kong Adalsteins bror Edmund på grunn av sine plyndingstokter til blant annet Irland og Bretagne. Eirik Blodøks flyktet til Orknøyene og bodde der til han ble drept i slaget ved Stainmoor, Skottland, i 954. Hans enke, Gunhild Ossursdotter, og hans sønner gikk under tilnavnet Eirikssønnene. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge fra sin base på Orknøyene. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget i Slaget ved Fitjar ca år 959, hvor kong Håkons hær seiret, men kongen selv fikk banesår. På sitt dødsleie erklærte Kong Håkon at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Øyene ble kristnet av kong Olav Tryggvason i 995, da han kom innom Orknøyene på vei fra Irland. Kong Olav sendte bud på Sigurd jarl og beordret jarlen til å la seg døpe i den kristne tro. Sigurd jarl var motvillig, men ga etter da Kong Olav truet med å drepe hans sønn Hvelp. Øyene fikk en egen biskop på begynnelsen av 1000-tallet. Fra 1153 ble bispedømmet for Orknøyene, Kirkjuvåg bispedømme, underlagt den nyopprettede kirkeprovinsen med metropolitansete i Nidaros (dagens Trondheim). Kirkjuvåg bispedømme var underlagt Nidaros frem til 1472. Torfinn jarl (død 1064) utvidet Orknøyjarleriket til også å omfatte Hebridene, foruten Caithness ("Katanes") og andre, store deler av Skottlands fastland. Orknøyjarlen ble etter denne utvidelsen en jarl både hos den skotske og norske kongen. Torfinn var svigersønn av Finn Arnesson, og gjennom dennes hustru i slekt med Olav den hellige og Harald Hardråde. Kong Magnus Barfot avsatte jarlene og innsatte sin egen sønn Sigurd Jorsalfare som jarl i 1098 i forbindelse med hans besøk på øyene. Noen år senere døde Magnus Barfot, og hans sønn Sigurd Jorsalfare reiste hjem til Norge og delte kongeriket med sine to andre brødre, Øystein og Olav Magnusson (også omtalt som "Magnussønnene"). Jarlene overtok på ny styringen av jarldømmet. Ragnvald Orknøyjarl ble utnevnt av Sigurd Jorsalfare til jarl over halve Orknøyene i 1129. I 1137 startet han byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall, til ære for onkelen Magnus Orknøyjarl som hadde lidd martyrdøden i 1115. Katedralen i Kirkjuvåg, som Kirkwall het på tiden tiden, var den største domkirken i erkebispedømmet etter Nidarosdomen. Økt skotsk interesse for de norske øyene. Etter å ha forsvart Hebridene, dør Håkon IV Håkonsson i Kirkwall samme år Da Alexander III av Skottland fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da faren døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson. Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet, og var dermed vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over Nordsjøen en del av det norske riket. For å sette tyngde bak utlyste den norske kongen leidang og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist. Håkon seilte rundt vestkysten av Skottland og gikk i land på Isle of Arran for å starte forhandlinger, med den store hæren i ryggen som pressmiddel. Alexander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret de øvrige i å foreta landgang. Slaget ved Largs i oktober 1263 ble ikke avgjørende, og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerte han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær, og han døde av feber der den 17. desember 1263. Hans død forpurret videre norsk ekspansjon i Skottland. Magnus Lagabøte avstår Hebridene og Man mot skotsk anerkjennelse av norsk suverenitet over Orknøyene og Shetland Kong Magnus Lagabøte brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besettelsene. Han avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4 000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland. Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland, var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel. Kirkestriden. I middelalderen hadde erkebiskopen av Hamburg og erkebiskopen av York en strid med de norske biskopene om den kirkelige jurisdiksjonen på øyene. Den første norske biskopen var William den gamle, som ble bispeviet i 1102, bispesetet hadde blitt opprettet i 1055. De fortsatte den norske tradisjonen fram til 1558, og deretter hadde øyene en anglikansk biskop til 1580. I 1606 ble det igjen innsatt en biskop, og fra 1638 til 1660 var bispesetet igjen ubesatt. Det ble avskaffet først i 1697. Pantsettelse av øyene til Skottland. Kong Christian I pantsatte øyene som betaling av medgift I 1348 ble Norge sterkt svekket på grunn av svartedauden, og i 1397 ble Norge en del av Kalmarunionen. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Danskekongen Christian I var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob III av Skottland, ble han nødt til å pantsette Orknøyene og Shetland som betaling av medgift. Ettersom pantet aldri ble løst ut, har øyene siden tilhørt Skottland. I 1471 fikk William, jarl av Orknøyene, slottet og eiendommer i Ravenscraig i Fife, mens Orknøyene ble annektert av den skotske kronen den 20. februar 1472. I 1564 ble Robert Stewart, sønn av Jakob V, sheriff av Orknøyene og Shetlandsøyene. I 1581 ble han jarl av Orknøyene, og ti år senere tok hans sønn over. Men i 1615 ble øyene igjen lagt direkte under kronen. I 1650 ble Montroses ekspedisjon, som førte til hans fengsling og død, samlet på øyene. Under Protektoratet ble øyene besøkt av en avdeling av Cromwells styrker, som innførte nye jordbruks- og industrimetoder. I 1707 ble øyene gitt til jarlen av Morton som sikkerhet for et lån. De kunne løses ut mot 30 000 pund, samt en årlig rente på 500 pund. Jarlen solgte sine eiendommer til Sir Lawrence Dundas i 1766. Selv om norsk lov etter en tid ble erstattet med skotsk, mistet ikke innbyggerne opparbeidete rettigheter til sine egne eiendommer. Som et resultat av dette er fortsatt mange eiendommer omfattet av odelsrett som var fullstendig ukjent på det skotske fastlandet. Royal Navy. Under første og andre verdenskrig hadde Royal Navy en stor flåtebase ved Scapa Flow. Den ble nedlagt i 1956. Tysk senking av egen flåte etter første verdenskrig. Royal Navy ("The Grand Fleet") hadde base i Scapa Flow fra 1914. Herfra seilte flåten til slaget ved Jylland i 1916. Som følge av det tyske nederlaget i første verdenskrig ble den tyske keiserlige flåte holdt tilbake i Scapa Flow i påvente av utfallet av fredsforhandlingene i Versailles. Skipene kom til Scapa Flow i november 1918 og ble en attraksjon for øybeboerne. 21. juni 1919 ga den tyske admiralen Ludwig von Reuter ordre om å senke alle skipene for å forhindre at skipene skulle komme på britiske hender som en del av fredsavtalen. 53 skip ble senket og ni sjømenn mistet livet, de siste omkomne i første verdenskrig. Av de 53 skipene var det 10 slagskip (ett ble kjørt på grunn og ikke senket), 5 slagkryssere, 4 kryssere (4 ble kjørt på grunn og ikke senket) og 34 torpedobåt jagere (12 ble kjørt på grunn og 4 forble flytende). En del av de tyske skipene er hevet, men det ligger fortsatt mange skipsvrak der som et populært mål for sportsdykkere. Andre verdenskrig. a> som ble senket av en tysk ubåt en måned inn i andre verdenskrig Marinebasen i Scapa Flow ble utsatt for både ubåt-angrep og luftangrep fra Luftwaffe. Før krigens start ble det gjort lite for å bygge forsvarsanlegg, ettersom man regnet med at det sterke tidevannet og vanskelige undervannsforhold var tilstrekkelige vern. En måned inn i andre verdenskrig, 14. oktober 1939, ble Royal Navys slagskip HMS «Royal Oak» torpedert og senket av den tyske undervannsbåten «U 47» i havnebassenget i Scapa Flow. 833 sjøfolk gikk ned med skipet. Som et resultat av dette bestemte britene seg for å bygge igjen ett av sundene inn til Scapa Flow. Disse barrierene er i dag kjent som Churchill Barriers, og på det meste var det 1700 menn som holdt på med byggingen, 1200 av disse var italienske krigsfanger. Krigsfangene protesterte mot å bli satt til slikt arbeid, og hevdet dette stred med Genèvekonvensjonen, som forbyr makter som holder krigsfanger, å bruke disse til krigsrelatert arbeid. Britene mente at barrieren ikke var krigsrelatert, men et tiltak for å bedre transporten mellom øyene, ved at man fikk vei mellom øyene og slapp å bruke båt. De italienske krigsfangene bygde et kapell like ved sjøkanten, Italian Chapel, som i dag er en turistattraksjon. Geografi. Ward Hill er Orknøyenes høyeste fjell (481 meter) Orknøyene er skilt fra det skotske fastlandet av sundet Pentland Firth, som er 11 km bredt mellom Brough Ness på øya South Ronaldsay og Duncansby Head, Caithness. Orknøyene ligger mellom 58° 41' og 59° 24' nord, og 2° 22' og 3° 26' vest. Avstanden fra nordøst til sørvest er på 80 km og dekker et areal på 973 km². Øyene er lavtliggende og blottet for høytvoksende vegetasjon, med unntak av vestkysten på de større øyene som har klipper og bratte fjellvegger. Øya med flest klipper og bratte fjellvegger er Hoy. Det er også her Orknøyenes høyeste fjell ligger, Ward Hill (481 meter over havet). De eneste av de andre øyene som har høyde av nevneverdig grad er Mainland, med Ward Hill (samme navn som fjellet på Hoy) på 268 meter, og Rousay med Wideford Hill. De fleste øyene har innsjøer (skotsk: loch). Loch of Harray og Loch of Stenness på Mainland er de største. Orknøyene har ikke trær, noe som hovedsakelig skyldes at øyene ligger utsatt til for kraftige vinder. Øyene. Øyene på Orknøyene slutter som regel på "ay" som er norrønt for "øy". Navnet har øyene enten fått fra hvordan de ser ut eller etter hvem som eide øya. Sanday har fått sitt navn fra store forekomster av sand, mens Graemsay henspiller til at øya var eid av Grim (Grimsøy). Øyene deles gjerne inn etter deres plassering i forhold til Mainland. Øyene nord for Mainland kalles samlet Nordøyene mens de sør for Mainland kalles Sørøyene. Nordøyene. Nordøyene er den største gruppen, og består av et stort antall øyer som er forbundet med Mainland med ferge. En del av dem kalles "holms", holmer, og er svært små. Sørøyene. Den sørlige gruppen ligger rundt Scapa Flow. To av dem, South Ronaldsay og Burray, er forbundet til Mainland med Churchillbarrierene. Pentland Skerries er en øygruppe som ligger lenger sør, nærmere fastlandet, og som ikke tilhører Orknøyene. Magnus Orknøyjarl. Den hellige Magnus Orknøyjarl (Magnus Erlendsson) (født ca. 1076, død 16. april 1115, Egilsay, Orknøyene) led martyrdøden og ble deretter helgenkåret. Han er den eneste norske helgen med pavelig anerkjennelse i tråd med den moderne helligkåringsprosessen. Utenfor Norden regnes han som en skotsk helgen. Magnus var sønnesønn av Torfinn jarl og Ingebjørg Finnsdatter. Magnus Orknøyjarl er vernehelgen for Orknøyene og for fiskere derfra. Ragnvald Orknøyjarl. Ragnvald Orknøyjarl (Ragnvald Kale Kollson) (født ca 1100, død 20. august 1158) var nevø av Magnus Orknøyjarl. Moren var Gunhild, Magnus' søster, som ble giftet bort til Koll, en høvdingsønn fra Jæren. Ragnvald het opprinnelig Kale, men tok navnet Ragnvald etter Ragnvald Bruseson, Olav den helliges fostersønn fra Orknøyene. Sigurd Jorsalfare utnevnte ham i 1129 til jarl over halve Orknøyene. Han skal ha utført dette oppdraget godt. I 1137 startet han byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall, til ære for onkelen som hadde lidd martyrdøden i 1115 Conran av Orknøyene. Conran av Orknøyene var biskop på Orknøyene. Det finnes få kilder om hans eksistens. 14. februar er hans minnedag. Verdensarv. Fortidsminnet Skara Brae på Mainland, Orknøyene Fortidsminnene Skara Brae og Maeshowe ligger på Mainland, og er begge tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999. Orknøyene ble kolonisert av vikingene og tydelige spor fra denne tiden finnes på alle øyene, inkludert Brough of Birsay, i de aller fleste stedsnavn, og i runeinskripsjoner ved Maeshowe og andre fortidsminner. Økonomi. Det meste av landskapet brukes til jordbruk, og sammen med fiske er dette øyenes viktigste næringsveier. Orknøyene eksporterer kjøtt, ost, whisky, øl, fisk og sjømat. Politikk. Orknøyene er den minste regionen i Skottland og styres av det lokale regionsrådet, Orkney Islands Council (OIC). OIC ble opprettet i 1974 og har i dag 1800 ansatte og er øygruppens største arbeidsgiver. OIC har 21 folkevalgte, 13 kommer fra Mainlands 13 valgdistrikter. De øvrige åtte kommer fra de øvrige øyene. Representantene ("counsillors") velges direkte av folket uten partitilhørighet. Liam McArthur, fra Liberaldemokratene, representerer Orknøyene i det skotske parlamentet. Han etterfulgte Jim Wallace i 2007. Alistair Morrison Carmichael fra Liberaldemokratene har fra 2001 representert Orknøyene og Shetland i det britiske parlamentet. Klima. Lavt skydekke er vanlig på Orknøyene. Bilde fra øya Hoy Klimaet er temperert og stabilt til å ligge så langt mot nord. Gjennomsnittstemperaturen for året er 8 °C, for vinteren 4 °C og for sommeren 12 °C. Vintermånedene er januar, februar og mars, hvor den siste er den kjøligste. Våren starter i april og sommeren i midten av juni. September anses som den beste måneden værmessig. Gjennomsnittlig årlig nedbør varierer mellom 850 mm til 940 mm. Tåke forekommer på sommeren og tidlig høst. Media. Orknøyene har to lokalaviser, ' og ', begge kommer ut hver torsdag. I tillegg har den lokale radiostasjon Radio Orkney, som drives av BBC Radio Skottland, to daglige sendinger. I september 2005 ble øyenes første kommersielle radiolisens tildelt '. Flagg. Orknøyenes offisielle flagg er Union Jack. Ettersom øyene er en del av Skottland er Skottlands flagg også offisielt. Orknøyenes uoffisielle flagg ble til på midten av 1990-tallet og blir lokalt omtalt som "The Cross of St. Magnus" (St. Magnuskorset). Det er oppkalt etter Orknøyenes helgen Magnus Orknøyjarl, selv om det ikke foreligger noen historiske forbindelser mellom helgenen og det røde korset på gul bakgrunn. Flagget er gult med et rødt kors, likt de øvrige nordiske flaggene og Kalmarunionens flagg. Fargene er hentet fra Skottlands kongeflagg og det norske riksvåpenet, som et uttrykk for at øyene har røtter fra begge rikene. Flagget har manglet offisiell status fordi Skottlands heraldiske myndighet, Lord Lyon, har ansett det som for likt Ulsters våpen og flagg. På denne bakgrunn ble det i februar-mars 2007 avholdt åpen avstemning om nytt flagg for Orknøyene. Blant de fem forslagene orknøyingene hadde å velge mellom vant et flagg likt Norges, men med gult i stedet for hvitt. Dette fikk 53 prosent av stemmene. Bare 200 personer deltok i avstemningen. Det nye flagget har fått offisiell godkjennelse, både av Lord Lyon og av Orkney Islands Council, den høyeste kommunale myndigheten på Orknøyene. Språk. Det norrøne språket her ble kalt norn. Det overlevde, om enn i modifisert form, fram til det 18. århundre, da det ble fortrengt av innflyttere fra Skottland. Transport. Fly fra Loganair på Fair Isle, en øy midtveis mellom Orknøyene og Shetland Fly. Kirkwall lufthavn i Kirkwall har flyforbindelse med Edinburgh og Glasgow som ligger 90 minutter flytur unna. Aberdeen og Inverness ligger henholdsvis 45 og 30 minutter unna. Alle destinasjonene blir utført av Loganair på oppdrag fra British Airways. Parts per million. Parts per million (ppm) (engelsk for "deler per million") er en enhet for angivelse av konsentrasjon. En ppm er lik en enhet per million, altså en milliondel. På norsk brukes enten «ppm» eller «deler per million». ppm tilsvarer milliliter per kubikkmeter (ml/m³) og er i forbindelse med erosjonsintensitet regnet som ppm = tørrvekt/vekt av prøve. Dette vil si at delene per million er målt i milliondeler som volumenheter. Til tider forekommer enheten ppb, "parts per billion", altså milliarddel. Uttrykt i prosent er 1 ppm = 0,0001 %. Diplomat. En diplomat kreves ofte å være dannet, formell og høflig, og talefør også på fremmedspråk. Avsnittsinnrykk. I norsk typografi brukes avsnittsinnrykk for å angi begynnelsen på en nytt avsnitt. Det første avsnittet i en tekst skal ikke være innrykket. Avsnittsinnrykk skal ha en gefirts bredde, altså en bredde lik skriftgraden. Et mindre inntrykk markerer ikke tydelig nok begynnelsen på et avsnitt og et større innrykk er unødvendig tydelig. Innrykk som markering av nytt avsnitt har tradisjoner helt tilbake til 1400-tallet. Da skrivemaskinen kom ble det vanlig å skille avsnitt med en blank linje. Dette skapte et unødvendig stort skille mellom avsnittene, noe som stykket opp det visuelle bildet av teksten. Fremdeles er det vanlig i dataprogrammer for tekstbehandling å skille avsnitt med en blank linje. I god typografi brukes derimot avsnittsinnrykk. Gleebruk. Gleebruk var en liten by i distriktet Kabupaten/Kota i Aceh Besar ikke langt fra Banda Aceh, hovedstaden i provinsen Aceh på øya Sumatra i Indonesia. Den ble fullstendig utslettet av tsunamiene som ble utløst av jordskjelvet rett utenfor kysten den 26. desember 2004. A Perfect Circle. A Perfect Circle er et metal band som ble startet av gitaristen Billy Howerdel. Vokalisten i A Perfect Circle er Maynard James Keenan fra bandet Tool. Fife. Fife er en av Skottlands regioner, og et stattholderskap. Den ligger mellom Firth of Tay og Firth of Forth, og har sin opprinnelse i det piktiske kongedømmet Fife. Fife er også et tradisjonelt grevskap. Fra 1975 til 1996 var regionen delt i tre distrikter, men i 1996 ble alle administrative funksjoner samlet under ett regionsråd. Administrasjonsbyen er Glenrothes. Teunom. Teunom er en liten by med 18 000 innbyggere i distriktet Aceh Barat i provinsen Aceh på øya Sumatra i Indonesia. Den ble utslettet av tsunamiene som ble utløst av jordskjelvet rett utenfor kysten den 26. desember 2004. Helikoptere fra USAs væpnede styrker var viktige for nødhjelpsarbeidet blant de rundt 10 000 overlevende. Tapaktuan. Tapaktuan er en liten by sør for Meulaboh i provinsen Aceh på øya Sumatra i Indonesia. Den ble meget hardt rammet av tsunamiene som ble utløst av jordskjelvet rett utenfor kysten den 26. desember 2004. Ceres (Skottland). Ceres er en landsby i Fife, Skottland. Det er uklart hvor navnet kommer fra. Noen mener at det er en levning fra romersk tid, da den romerske gudinnen for markends grøde også heter Ceres. Men navnet har forekommet i forskjellige former, blant annet "Seres" og "Syres"; sistnevnte er den eldste formen. Andre teorier er at det kommer fra St. Cyrus, som sognekirken er viet til, eller fra det latinske ordet "syrus", som betyr "myrland ved en elv". En siste teori er at det var en familie som het "Syras" som grunnla landsbyen. Landsbyen er vertskap for en av de eldste høylandslekene i landet. Lekene er en feiring av hjemkomsten til de overlevende fra slaget ved Bannockburn i 1314. Ved plassen i sentrum av landsbyen er det et minnesmerke for Bannockburn, reist i forbindelse med 600-årsjubileet i 1914. Bueskyttere fra Ceres ga et viktig bidrag til den skotske seieren i slaget. Ceres nevnes først i det 12. århundre. I 1620 ble det opprettet et baroni, som ble underlagt Hopefamilien fra Craighall. Landsbyen utviklet seg da som et sentrum for landbruk, veving og bryggerivirksomhet. Fife Folk Museum ligger i Ceres. Det ble åpnet i 1968. Kinglassie. Kinglassie er en landsby i Fife, Skottland. Den hadde i 2002 omkring 1500 innbyggere. Landsbyen ble grunnlagt ved en gruve utenfor Glenrothes. Den stengte i 1967, og den åpne gruven ved Westfield regnes fortsatt som det største menneskeskapte hull i Europa. Kinglassies skytshelgen er Glastian (død ca. 830), som meglet mellom skotter og piktere. "Dogton stone" fra ca. 800 regnes for å være et minnesmerke over et slag mellom skotter og piktere som ble utkjempet på stedet. Ae (Skottland). Ae er en landsby i Dumfries and Galloway i det sørvestlige Skottland. Den ligger ved elven Ae. Landsbyen skal ha det korteste navnet i Storbritannia. Stedet ligger i en stor barskog som ble plantet av Forestry Commission i 1947. Blant de vanligste tresortene er sitkagran, lerker, furu og gran. Det er også et rikt dyreliv, med blant annet rådyr, rødrev, hare, skogsdue, spurvehauk og fasan. East Fortune. East Fortune er en landsby i East Lothian, Skottland. Den ligger omkring 3 km nord for East Linton. Området domineres av en flyplass som ikke lenger er i bruk. Den ble konstruert i 1915 som en del av arbeidet for å beskytte Storbritannia mot angrep med tyske luftskip under første verdenskrig. I 1922 ble "East Fortune Hospital" reist. Dette var et tuberkulosesanatorum for det sørøstlige Skottland fram til andre verdenskrig. Etter krigsutbruddet ble flyplassen tatt i bruk igjen, nå som treningsflyplass. Sykehuset åpnet igjen etter krigen. Etterhvert som antall tuberkulosetilfeller begynte å falle, ble det i 1956 omgjort til et psykiatrisk sykehus. Det ble nedlagt i 1997. I en kort periode i 1961 ble flyplassen åpnet igjen for å fungere som Edinburghs flyplass under ombygging av byens vanlige flyplass. I 1975 ble "National Museum of Flight" åpnet, og dette har trukket mange turister til East Fortune. Den siste anskaffelsen er en Concorde, som ble kjøpt inn etter at denne flytypen ble tatt ut av trafikk. Longniddry. Longniddry er en liten landsby i East Lothian, Skottland. Den er et populært bosted for pendlere til Edinburgh, og har fått en middelklassekarakter på grunn av dette. John Boorman. John Boorman, (født 18. januar 1933), er en engelsk regissør, og er en av Storbritannias mest anerkjente og kritikerroste regissører i nyere tid. Han er kanskje mest kjent for filmer som "Picnic med døden" (1972), "Zardoz" (1974), "Excalibur" (1981), og "Hope and Glory" (1987). Mange mener at Boorman er en sterkt undervurdert regissør, som burde fortjene bedre plass i filmhistorien. Wim Wenders. Wim Wenders i Cannes 2000 Wilhelm Ernst «Wim» Wenders (født 14. august 1945 i Düsseldorf) er en tyskfødt filmregissør ofte kjent for temaer om ensomhet, kjærlighet, fremmedgjøring og gjenfødelse. Wenders regnes sammen med Werner Herzog og Rainer Werner Fassbinder som selve kjernen i ny tysk film. Wenders ble i 2005 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Mikrobiologi. Mikrobiologi (gresk μικρός ["micros"] = «liten», βιολογία ["biologia"] = «studien av liv») er læren om mikroorganismer, og utgjør dermed ett av biologiens fagområder. Avgrensningen er ikke entydig, men vanligvis regner man alle organismer som man ikke kan se med det blotte øye, til mikrobiologiens studieobjekter. Dette er én- og fåcellede organismer samt smittestoffer som ikke tilfredsstiller kravene til å bli definert som levende organismer (virus, prioner osv.). Maler. Maler er en yrkestittel som brukes både på yrkes- eller håndverkssmalere, som maler bygninger, interiører, konstruksjoner, fartøyer osv., og på kunstmalere, som maler bilder. Blant yrkesmalerne er det utøvere både innen gamle håndverksfag (dekorasjonsmalere, teater- eller kulissemalere, skiltmalere, porselensmalere, hus- og interiørmalere) og nyere, industrielle fag (autolakkerere, skipsmalere osv.). Malerfaget er et av de håndverksfag en i Norge kan ta mesterbrev i. Historikk. Det har vært yrkesmalere siden oldtida, men i Norge er de kjent først fra ca. år 1300. I Norge var det imidlertid malerlaug bare i Bergen. Maling av hus var ikke vanlig den gangen, og malerne arbeidet oftest innendørs med dekorasjoner og portretter. Portrettmalerne ble kalt kontrafeiere og skildrere. Først på 1800-tallet oppstod skillet mellom kunstnere og håndverkere med spesialisert utdanning for hver faggrein. Maler- og byggtapetsermestrenes Landsforbund ble stiftet i 1908. Kjente kunstmalere. Det har vært svært mange verdensberømte kunstmalere opp gjennom kunsthistorien, særlig i Europa og seinere den vestlige verden. I Norden er nordmannen Edvard Munch den mest berømte i utlandet, og hans bilde Skrik har i internasjonale spørreundersøkelser skåret som mer kjent enn Leonardo da Vincis Mona Lisa. Antibiotika. Antibiotika («middel mot liv») er benevnelsen på en rekke medikamenter som hemmer formeringen av, eller dreper, mikroorganismer. Historie. Antibiotika ble opprinnelig fremstilt av mikroskopiske sopparter, men produseres i dag syntetisk. Antibiotika brukes kun mot bakterie- og amøbeinfeksjoner, men ikke virus siden virus ikke er levende. Penicillin er en type antibiotika de fleste har hørt om, og var også den første typen som ble oppdaget. I 1928 ble penicillin oppdaget ved en tilfeldighet av den britiske legen Alexander Fleming (1881–1955). Først på 1950-tallet ble penicillin tatt ordentlig i bruk. Resistens. Etterhvert som bruken av antibiotika har tiltatt, har det oppstått stadig større problemer med såkalt antibiotikaresistens eller motstandsdyktighet. Slik resistens medfører at de vanlige antibiotiske midlene ikke lenger er virksomme. Ved dyrkning av en bakterieprøve skilles først ut forskjellige typer bakterier. Deretter kan hver bakteriestamme fra prøven gå igjennom resistensbestemmelse som viser om bakterien er følsom eller resistent mot forskjellige aktuelle antibiotika. Det antas at den genetiske koden som gir antibiotikaresistens har sin opprinnelse i det naturlige miljø der ulike mikroorganismer benytter antibiotika i sin innbyrdes "krigføring". Den stadige økningen i antalle motstandsdyktige bakterier som følge av antibiotikabruk bør føre til at legene bare skriver ut resepter på antibiotika når det er nødvendig, og at det om mulig brukes såkalte smalspektrede antibiotika. I Norge lå antibiotikabruken stabilt fra 1993–2004, men har steget med 6 % årlig fra 2004. Norge har lenge hatt lite resistensproblematikk sammenliknet med andre europeiske land, men større reiseaktivitet har ført til økt import av resistente bakterier. Rikspolitiet. Rikspolitiet var navnet på den norske militære politietaten i eksil under, og like etter, 2. verdenskrig. Dette i motsetning til det alminnelige (tyskkontrollerte) norske politiet som fremdeles gikk under den tradisjonelle betegnelsen. I 1943 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at «så lenge Norge er i krig, og så lang tid deretter som Kongen bestemmer, skal ledelsen av rikets politi ligge hos en Rikspolitisjef som hører direkte under Justisdepartementet». Formålet med Rikspolitiet var å bygge opp en styrke som i overgangsperioden etter krigens avslutning skulle kunne løse vanskelige ordensmessige, og til dels militært pregede oppgaver, samt å danne stammen i oppbyggingen av en ny politietat. Rikspolitiet hadde en styrke på 1500 mann, og sammen med en Reservepolitistyrke på 13000 mann utgjorde de Polititroppene i Sverige som i praksis var kamuflerte norske millitæroppsetninger. Det ble opprettet en politiskole på Gottröra, og her hadde også Rikspolitiet sine forlegninger. Polititroppene ble satt inn i frigjøringen av Finnmark i oktober 1944 under navnet Utrykningspolitiet og deltok med tre rikspolitikompanier og to feltbataljoner av reservepolitiet. 15. desember 1946 ble embetet som rikspolitisjef nedlagt, mens Rikspolitiet fortsatte å eksistere frem til forsommeren 1947 i en avviklingsfase under ledelse av en viserikspolitisjef. Røntgen (mål). Røntgen, symbol R, er en eldre måleenhet for en røntgen- eller gammastråles evne til å ionisere ioner. "1R" tilsvarer mengden med stråling som kan frigjøre en ladning på 0,258 mC pr. kg. tørr luft. Enheten, som er oppkalt etter den tyske fysikeren Wilhelm Röntgen, er blitt erstattet av SI-enheten gray (Gy). "1Gy" tilsvarer dosen ved en eksponering på ca. "100R". Klatring på blikk. Klatring på blikk er et begrep innen klatresporten som beskriver klatring uten forutgående kunnskap om klatreruta. Klatring på blikk utføres blant annet i innendørs klatrekonkurranser, hvor de konkurrerende klatrerne får noen minutter på å innstudere ruta fra bakken før konkurransen starter. Etter den felles visningen av konkurranseruta må klatrerne vente i isolat på sin tur til å klatre, uten å kunne følge konkurrentenes veivalg og prestasjoner. I utendørs sportsklatring er klatring på blikk en vesentlig faktor. Det å klatre en vanskelig rute i ett på første forsøk, uten noen form for kjennskap til tak eller passasjer annet enn det man ser underveis, er ansett som den høyeste prestasjonen innen sports- eller klippeklatring. Isklatring. Isklatring er en gren innen sporten klatring og innebærer klatring på strukturer av is som for eksempel tilfrosne fosser. Den beste isen er den som er blitt til over lang tid, som når vann har sivet langsomt ut fra terrenget over en bergvegg. Isklatring regnes som farligere enn fjellklatring ettersom isstrukturer er mindre sikre enn stein. Det er også fare for å bli skadet av is som løsnes av klatrere høyere opp. De siste 10 årene har isklatringen utviklet seg til mixklatring. Her benyttes isutstyr til å klatre på bart fjell. Gode klippeklatrere har etter kort tid gått noen av de hardeste gradene av mixruter. Utstyr. Isklatring utføres med stegjern og isøkser spesielt tilpasset isklatring. Stegjernene har kraftige pigger som er rettet fremover og litt nedover. Disse sparkes inn i isen. Samtidig hugger en tak i isen med isøksene. Til sikring brukes isskruer og ellers ordinært klatreutstyr som tau, karabiner m.m. Gradering av fosser. Graderingen som forklarer vanskeligheten på fossene bedømmes etter tre kriterier; bratthet, iskvalitet og muligheter for å sette sikringer. Den enkleste er WI-2 og den vanskeligste er WI-7. Ruteførere for fosser må leses med største varsomhet siden forholdene endres fra år til år og fra dag til dag. All bruk av førere skjer på eget ansvar og bør leses som en veiledning og ikke en "fasit"! Graderingen følger en tommelfingerregel som sier at jo brattere og dårligere is, jo vanskeligere grad. Isskrue. En isskrue er en skrue som skrus inn i is, som sikringspunkt under isklatring. En moderne isskrue er et hult rør med gjenger på utsiden og et øye i den ene enden. Klatretauet festes til en karabin som henger sammen med kort slynge og en karabin i andre enden. Denne karabinen klippes så til "øyet" på isskruen på samme måten som til annet sikringsutstyr. Lengden på en isskrue varierer fra 12cm (populært kalt "butt plugs") til 22cm som er mer normalt. En isskrue er sterk nok til å holde vekten av en voksen person ved et fall, dersom den er satt korrekt i isen og isen er av god kvalitet. Scottish Borders. Scottish Borders er en av Skottlands regioner, og et stattholderskap. Det grenser mot Dumfries and Galloway, South Lanarkshire, East Lothian og Midlothian i Skottland, samt Northumberland i England. Administrasjonsbyen er Newtown St. Boswells. Regionen dekker de tradisjonelle grevskapene Berwickshire, Peeblesshire, Roxburghshire og Selkirkshire samt deler av Mid Lothian. Den ble opprettet i 1975, og var da delt i fire distrikter. Regionen fikk opprinnelig navnet "Borders", men dette ble endret da ordningen med distrikter ble fjernet 25. april 1996. Bakkefall. Bakkefall er betegnelsen som brukes innen fjellklatring på et fall i bakken. Når en klatrer på sikringer skal sikringene hindre at et fall ender i bakken. Bakkefall skjer normalt på grunn av et fall kombinert med en eller flere faktorer, som Buldring. Buldring (fra engelsk "boulder", «stor stein») er klatring uten tau på store steiner eller kunstige formasjoner laget for å likne store steiner. Buldring er en sport i seg selv, men brukes også som trening av klatrere. Den amerikanske klatreren John Gill regnes som pionér for buldring som en selvstendig gren av klatringen på 1950- og 1960-tallet. Buldring er sport som i større grad fokuserer på høy ytelse og de enkelte bevegelsene fremfor utholdenhet som kreves i tradisjonell klatring. Som i andre former for klatring finnes det en egen gradering for buldring. For å redusere risikoen for skade som følge av fall går klatrere vanligvis ikke mer enn noen få meter over bakken. Det er vanlig å plassere en spesiallaget matte («crash pad») på bakken for å dempe støtet ved fall. Området rundt Fontainebleau ved Paris er berømt for sine fine forhold for buldring. Ketil Bjørnstad. Ketil Bjørnstad (født 25. april 1952 i Oslo) er en norsk forfatter, komponist og pianist. Biografi. Han ble utdannet som klassisk pianist og studerte med bl.a. Amalie Christie og Robert Riefling, foruten studier i London og Paris. Han viste seg tidlig å være et stort talent, og vant "Ungdommens Pianomester" både i 1966 og i 1968. Allerede 16 år gammel debuterte han som konsertpianist med Bela Bartoks tredje klaverkonsert. Etter hvert beveget Bjørnstad seg mot jazz og rock, i nært samarbeid med bl.a. gitaristen Terje Rypdal, bassisten Arild Andersen, trommeslageren Jon Christensen og den amerikanske cellisten David Darling. Han har spilt inn mer enn 50 plater, blant annet på selskapene Universal, Kirkelig Kulturverksted og ECM. Han er spesielt berømt for verket «Leve Patagonia» fra 1978, der både Cornelis Vreeswijk og Lill Lindfors medvirker. Derfra er også hans mest kjente sang, «Sommernatt ved fjorden», sunget av Ellen Westberg Andersen. Bjørnstad har gitt ut plater med bl.a. Anneli Drecker, Kristin Asbjørnsen, Kari Bremnes, Lill Lindfors, Randi Stene, Lynni Treekrem, Frøydis Armand, Stavangerensemblet, Anders Wyller, Per Vollestad og Ole Paus. Han er internasjonalt kjent for sine Universal- og ECM-utgivelser, deriblant "The Sea", duo-innspillingene med David Darling og Terje Rypdal, "Grace", med bl.a. Anneli Drecker, Bendik Hofseth og Trilok Gurtu, "Floating" med bassisten Palle Danielsson og perkusjonisten Marilyn Mazur, som gikk til topps på jazz-listene i Tyskland, solo-trippelalbumet "Rainbow Sessions" og ECM-albumet "The Light", med Randi Stene og Lars Anders Tomter, som fikk tidsskriftet Gramophone til å sammenligne Bjørnstads sanger med Leonard Cohens. Har i de senere år et omfattende samarbeid med den svenske cellisten Svante Henryson. Bjørnstad skrev prologen til både Molde International Jazzfestival i 2007 og Bjørnsonfestivalen i 2008. Fikk i oppdrag av Norge 2000 å skrive tusenårsoratoriet "Himmelrand", der han brukte tekster av lyrikeren Stein Mehren. Han skrev bestillingsverket «Coastlines» for Canal Street-festivalen i Arendal i 2007 og «Hvalenes Sang» for Vestfoldfestspillene i 2009. Hans musikk er mye brukt av film-regissører, bl.a. av Ken Loach og Jean-Luc Godard. Som pianist har han turnert over hele verden, og gjestet jazzfestivalene i bl.a. Montreal, Shanghai, Taipei, Roma, Nancy, Frankfurt, Leipzig, London, Molde og Kongsberg. Som forfatter debuterte Ketil Bjørnstad i 1972 med diktsamlingen "Alene ut". Han har siden utgitt om lag 30 bøker, blant annet dikt, romaner og biografier. Blant hans tidligste romaner er "Pavane" og "Bingo – en dyd av nødvendighet" de mest kjente. Hans roman "Oda!" om malerinnen Oda Krohg er fortsatt regnet som et referanseverk om Kristianiabohemen, ved siden av hans store biografi om Hans Jæger. Nevnes må også "Historien om Edvard Munch", som også fikk stor oppmerksomhet og anerkjennelse i Danmark, England og Tyskland. Kritikk høstet imidlertid hans dokumentarroman om Edvard Grieg, "G-moll-balladen" etter som Bjørnstad blant annet spekulerte på uutgitte brev. Blant hans viktigste skjønnlitterære bøker må nevnes den kritikerroste "Villa Europa" og "Victor-Alveberg"-trilogien, som består av romanene "Drift", "Drømmen om havet" og "Veien til Dhaka". Med "Nåde" fra 1998 vant han Riksmålsprisen. Samme år skrev han den satiriske fotball-boken "Reisen til Gallia" sammen med Ole Paus. Nevnes må også millennium-trilogien "Fall", "Ludvig Hassel Tusenårsskifte" og "Tesman". Bjørnstad har dessuten skrevet de psykologiske thrillerne "Det Personlige Motiv" og "Skumringsmulighetene". Sistnevnte foregår i skjærgården utenfor Tvedestrand, der også Bjørnstad bodde på sytti- og åttitallet, før han flyttet til Paris og deretter tilbake til Oslo. Fra de senere år står den prisbelønte trilogien om den unge pianisten Aksel Vinding frem som et hovedverk. Den består av romanene "Til Musikken", "Elven" og "Damen i Dalen". Bjørnstad hadde sitt skjønnlitterære gjennombrudd i Tyskland på det anerkjente forlaget Suhrkamp/Insel med "Vindings Spiel" ("Til Musikken") i 2006. Da Tysklands mest innflytelsesrike kritiker Elke Heidenreich omtalte romanen som «en perfekt bok» i sitt berømte "Lesen!"-program for ZDF, gikk den rett inn på Der Spiegels bestselgerliste. Boken ble også Bjørnstads litterære gjennombrudd i Frankrike, og ble tildelt «Prix des Lecteurs» for 2008. Trilogien om Aksel Vinding har fått strålende kritikker i mange land, og "Til Musikken" ble lansert på engelsk i 2009. South Lanarkshire. South Lanarkshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot Scottish Borders, East Renfrewshire, Dumfries and Galloway, East Ayrshire, North Ayrshire, City of Glasgow og North Lanarkshire. Administrasjonsbyen er Hamilton. East Renfrewshire. East Renfrewshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot North Ayrshire, East Ayrshire, Renfrewshire, South Lanarkshire og City of Glasgow. Administrasjonsbyen er Giffnock. Regionen ble opprettet i 1996 fra distriktet Eastwood. I tillegg ble Barrhead overført fra Renfrew. Byer og landsbyer. * North Ayrshire. North Ayrshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot Renfrewshire, East Ayrshire og South Ayrshire. Administrasjonsbyen er Irvine. Renfrewshire. Renfrewshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot North Ayrshire, East Renfrewshire, City of Glasgow, Inverclyde og West Dunbartonshire. Administrasjonsbyen er Paisley. Det tradisjonelle grevskapet og stattholderskapet Renfrewshire dekker et større område, inkludert steder som i dag er del av Inverclyde og East Renfrewshire, samt noen steder som har blitt innlemmet i City of Glasgow. Mellom 1975 og 1996 dekket regionen et noe større område. Da regionen Strathclyde ble oppløst i 1996, ble Barrhead, Neilston og Uplawmoor overført til den nye regionen East Renfrewshire. Den glade enke. "Den glade enke", på tysk "Die lustige Witwe", er en operette i tre akter med musikk av den østerrikske komponisten Franz Lehár. Librettoen er av Victor Léon og Leo Stein. Operetten ble uroppført 30. desember 1905 i Wien. Operetten "Den glade enke" er en romantisk komedie i tre akter der handlingen utspiller seg i det oppdiktede sentral- eller sørøsteuropeiske fyrstedømmet Pontevedros ambassade i Paris. Der har ambassadøren baron Zeta nettopp fått det delikate oppdraget å sørge for at den styrtrike Hanna Glawari, som nylig har blitt enke, gifter seg på nytt med en mann fra Pontevedro og ikke fra Frankrike. Hvis enkens formue forsvinner ut av landet, vil nemlig Pontevedro havne i en finanskrise, noe som igjen ville føre til at ambassadepersonalets glade dager i Paris er over. Første akt. I den pontevedrinske ambassaden i Paris feires fødselsdagen til Pontevedros fyrste. Aftenens store trekkplaster er den vakre Hanna Glawari, som er kommet fra hjemlandet Pontevedro for å slå seg ned i Paris. Hanna fortryller alle med sin skjønnhet og sjarm, godt hjulpet av det faktum at hun har arvet 20 millioner etter sin nylig avdøde mann. Ambassadøren, baron Zeta, bekymrer seg for rikets økonomiske tilstand. Skulle Hanna gifte seg med en franskmann, ville formuen hennes forsvinne ut av Pontevedro, og fedrelandet bli bankerott. Zeta ønsker derfor å finne et passende pontevedrinsk parti for Hanna, og velger ut den arbeidssky ambassadesekretæren og kvinnebedåreren, Danilo. Men Danilo og Hanna har et uoppgjort kjærlighetsforhold bak seg, og Danilo avviser idéen tvert. Han vil ikke at Hanna skal tro han gifter seg med henne for pengenes skyld, men han lover iallfall å holde Hannas friere på avstand. Zetas unge hustru, Valencienne, har en heftig affære gående med den rike Camille de Rossillon. De er stormende forelsket, men Valencienne vil – i anstendighetens navn – at han skal gifte seg med Hanna. Hennes noe ambivalente bestrebelser fører ikke frem, ettersom Hanna bare har øye for Danilo. Andre akt. Hanna setter alt inn på å få Danilo til å vedgå at han elsker henne. Hun arrangerer et stort hageselskap hjemme hos seg selv, og håper på en anledning til å sette Danilo på prøve. Valencienne har stevnemøte med Camille i paviljongen. Den observante ambassadekansellisten Njegus kommer til i det Zeta og Danilo oppdager paret. Han smugler Hanna inn sideinngangen, og får Valencienne ut av syne. Ut av paviljongen kommer dermed Hanna sammen med Camille. Alle er overrasket, og forbauselsen blir ikke mindre da Hanna deklarerer sin forlovelse med Camille. Det blir for mye for Danilo, som i fullt sinne beskylder henne for dobbeltspill. Nå vet hun at han elsker henne. Tredje akt. Hanna har engasjert Maxims grisettecabaret til glede for sine gjester, og ikke minst for Danilo. Mens gjestene hennes morer seg, forsøker Hanna igjen å få Danilo til å innrømme sine følelser for henne. Hennes anstrengelser er like forgjeves som før, og da fedrelandets økonomiske ruin ser ut til å være et faktum, griper hun til kvinnelist. Hun henviser til sin avdøde manns testamente, hvor det står at hun mister hele formuen dersom hun gifter seg igjen. Uten alle millionene å forholde seg til, blir saken en annen for Danilo, og han erklærer endelig at han elsker henne. Tomas Gustafson. Sven Tomas Gustafson (født 28. desember 1959) er en svensk tidligere skøyteløper. Han vant tre olympiske gullmedaljer og ble to ganger europamester på skøyter. To ganger satte han verdensrekord på 10 000 meter. I EM 1988 ble han den foreløpig siste mannlige løper som vant alle fire distanser i et allround-mesterskap. Han vant to OL-gull i Calgary i 1988 på 5 000 og 10 000 meter. For den prestasjonen ble han tildelt både Svenska Dagbladets gullmedalje og Radiosportens Jerringpris. Gustafson fikk Oscarstatuetten både i 1982 og 1988. Gustafson innehar stillingen som Visepresident i den Svenske Olympiske komite. Han er gift med den curleren Elisabet Gustafson og bor i Uppsala. Miguel Indurain. Miguel Indurain Larraya (født 16. juli 1964 i Villava, Navarra) er en tidligere spansk syklist. Han regnes som en av de beste syklistene gjennom alle tider. Fra 1991 til 1995 vant Miguel Indurain Tour de France fem ganger på rad, noe ingen andre hadde greid før ham. I 1992 og 1993 vant Indurain i tillegg også etapperittet Giro d'Italia. I 1994 satte han verdensrekord i 1 times sykling ved å tilbakelegge 53,040 kilometer. I 1996 forsøkte Indurain å vinne Tour de France for sjette gang, men måtte se seg slått av den danske syklisten Bjarne Riis (som senere har innrømmet at han brukte doping for å gå til topps). Under OL i Atlanta samme år tok Indurain gull i temporittet. Etter denne OL-seieren la Indurain opp som syklist. Han er blant de 4 syklistene som har vunnet Tour de France flest ganger, med fem titler der han vant sammenlagttittelen. Dette kom først frem i 2012 etter at Lance Armstrong mistet alle sine 7 sammenlagttitler. DES. Data Encryption Standard (DES) er en algoritme for å kryptere informasjon som ble utviklet på 1970-tallet. Algoritmen ble tidlig sett på som kontroversiell; for det første ble funksjonaliteten hemmeligholdt, og for det andre var krypteringsnøkkelen alt for kort til å kunne vurderes som sikker. Det var også antagelser om at National Security Agency (NSA) hadde bygd inn en «bakdør» i algoritmen, slik at de var i stand til å lese all informasjon som var kryptert vha. DES. DES betraktes i dag for ikke å være sikker nok til bruk i programvare. Dette er i første omgang på grunn av nøkkelstørrelsen på bare 56 bit (som man har klart å bryte på under 24 timer), men det er også påvist teoretiske svakheter i selve algoritmen (selv om disse svakhetene ikke viser seg ved praktisk bruk). Teknologisk – og følgelig også sikkerhetsmessig – har DES blitt forbigått av krypteringsalgoritmen Advanced Encryption Standard (AES). Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse. Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse (NNSB) er en organisasjon som baserer seg på den nazistiske ideologien. Gruppen gikk tidligere under navnet Zorn 88. Juha Mieto. Juha Mieto (født 20. november 1949 i Kurikka) er en tidligere finsk langrennsløper, som med virkning fra 2007 har vært medlem av Finlands riksdag. Meritter som langrennsløper. Under OL i Innsbruck i 1976 gikk han på det finske laget som tok stafettgull. Fire år senere, under OL i Lake Placid, tok han tre medaljer. Han fikk sølv på 15 km og 50 km, samt bronse på stafetten. På 15-kilometeren ble Mieto slått med bare ett hundredels sekund på 15 km av Thomas Wassberg. Etter dette ble hundredelene tatt bort som minste måleenhet i langrenn. Fire år deretter, under OL 1984 i Sarajevo i 1984, var han igjen med på å ta en stafettmedalje for Finland, denne gang bronse. I 1974 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Mieto vant verdenscupen i langrenn sammenlagt i 1976 og 1980. Politikerkarriere. I mars 2007 stilte Mieto som kandidat til parlamentsvalget for partiet Centern. Han ble valgt inn i den finske riksdagen med 13 756 stemmer – syvende flest personstemmer. Alviske språk. Alvisk er et fellesnavn for en gruppe språk utviklet av J.R.R. Tolkien, hvorav flere går for å være veldig vakre. Språkene. Det finnes to velutviklede versjoner av alvespråket: sindarin (grå-alvisk) og quenya (høyalvisk). Sindarin er det språket som av alvene ble brukt til daglig i Midgard i Tredje tideverv, og er basert på walisiske lyder. Sindarin kom, som alle alvespråk, fra primitivt alvisk, og utviklet seg i Midgard før Første tideverv av de alvene som ikke dro over havet til Aman. Quenya var språket til de alvene som fullførte reisen til Aman. Det ble ført tilbake til Midgard ved starten av Første tideverv, hvor det ble ansett som et mer formelt språk. I Tredje tideverv var det få alver i Midgard som fortsatt snakket quenya; det hadde gått over til å bli et slags midgardsk latin og ble mest brukt under seremonier. Språkets fonologi er basert på finsk. En rekke andre beslektede språk finnes også, men de har ikke blitt like godt utarbeidet av Tolkien eller han har rett og slett forkastet dem. I bøkene benyttet J.R.R. Tolkien vanligvis det latinske alfabetet til å skrive ned de alviske språkene, slik at folk flest kan få et inntrykk av hvordan de høres ut, men han utviklet også tre typer skrifttegn som ble brukt av figurene i historiene: cirth (runer), sarati (lite brukt) og tengwar. Man kan se disse tegnene i enkelte illustrasjoner. Historikk. De alviske språkene ble oppfunnet av J.R.R. Tolkien som en del av hans fasinasjon for språk. Han har skrevet at han ikke laget språkene til bøkene, men at han laget bøkene for språkene; språkene kom først, og så kom det tilhørende folket og landskapet. Språkene er i bøkene spesielt mye brukt i navn, men det er også noe lyrikk. De har et ekstremt bra derivasjonssystem, som gjør at ord har tilknytning til hverandre på samme måte som i naturlige språk. Man kan kjenne igjen bestanddeler av det sindarinske ordet "ithil" ‘måne’ i navnet på boka "Silmarillion"; "sil" betyr ‘lys’, og silmarillene er edelsteiner med et lys som nærmest er hellig for alvene. Det finnes mange forskjellige utkast til det samme språket, ettersom J.R.R. Tolkien arbeidet med språkene hele sitt voksne liv, men den versjonen som benyttes i Ringenes herre anses av de fleste for å være den endelige. J.R.R. Tolkien fant også opp flere språk utover de alviske, slik som dvergenes khuzdul og menneskenes vestrønt. Sistnevnte inneholder mange låneord fra alvisk, noe som reflekterer menneskenes tidligere tette bånd til alvene. De alviske språkene ble etter 2001 veldig populære, etter at Peter Jacksons "Ringenes herre"-trilogi kom, og gjorde alt Tolkienrelatert meget populært. Noen som kan språket. Helge Kåre Fauskanger er en nordmann som lenge har vært interessert i de alviske språkene. I 1999 startet han internettsiden Ardalambion, som i dag regnes for verdens desidert beste side når det gjelder informasjon om alvisk, samt det beste verktøyet for å lære seg språkene. Alle de originale oversettelsene til alvisk i filmene er gjort av David Salo. Nachspiel. Nachspiel (fra tysk, «etterspill») er en mindre formell, ofte improvisert, festlig tilstelning etter den egentlige festen. På svensk heter det "efterfest", på dansk eksisterer uttrykket nærmest ikke, da det finnes serveringssteder som er åpne hele natten. Et nachspiel varer ofte mellom 3:00 og 6:00, alt avhengig av barer og diskotekers lukketider, men kan også vare til langt på dag neste dag. På tysk har ordet nachspiel betydning som rettslig etterspill. Vorspiel. Et vorspiel (fra tysk, «forspill», lydskrift), ofte forkortet til vors, er en selskapelig sammenkomst før den egentlige festen. Etymologi. På tysk blir ordet mest brukt i den seksuelle betydningen av forspill, så ordet er et eksempel på et fremmedord som har fått en annen betydning på norsk enn i det språket det kommer fra. En fest før festen kalles "Vorglühen" («forglødning») på tysk. Ordet "Vorspiel" brukes på tysk også om et selvstendig kort stykke som spilles før en større oppsetning innen musikk eller teater. På norsk kalles dette "forspill" eller "preludium". En innledning til noe større kalles også "Vorspiel" på tysk og "forspill" på norsk. Kongelig resolusjon. En kongelig resolusjon er i henhold til norsk forfatningsrett en beslutning fattet av Kongen i statsråd. Det vil si en beslutning fattet i det formelle møtet hvor Regjeringen under ledelse av Kongen, eller Kronprinsen, er samlet på Slottet, normalt hver fredag kl. 11.00. Når både Kongen og Kronprinsen har forfall, blir statsrådsmøtet holdt under statsministerens ledelse – normalt i statsrådssalen på Statsministerens kontor. Både Grunnloven og ordinær lovgivning legger myndighet til Kongen. Med unntak for Kongens personlige prerogativer, som for eksempel retten til å tildele ordener og retten til å gi titler til kongefamilien, betyr dette at beslutningen skal skje i form av en kongelig resolusjon. Beslutninger som må avgjøres som kongelig resolusjon. Hovedregelen er at Kongen leder statsforvaltningen. Det følger av dette ledelsesprinsippet at Kongen avgjør hvilket nivå og hvilken etat som skal løse en gitt gruppe saker. En slik avgjørelse kalles delegasjon, og fattes ved kongelig resolusjon. Unntak fra dette prinsippet er først og fremst gitt i Grunnloven selv, men også enkelte ordinære lover fastslår at beslutningen må tas av Kongen i statsråd. Den mest generelle bestemmelsen om dette fastslår at utnevnelse av embetsmenn og andre saker "af Vigtighed" skal avgjøres i statsråd. Hva som er en sak av viktighet må vurderes konkret, og det tas i praksis betydelig hensyn til størrelsen på statens aktivitet i samfunnet. Et annet eksempel er at Kongen har rett til å benåde forbrytere. Her er det statsrettslig antatt at det kun er benådning som må skje i statsråd, og Justisdepartementet har fått fullmakt til å avslå søknader. Av eksempler fra den ordinære lovgivning kan nevnes at det kun er Kongen som kan avgjøre spørsmålet om det skal tas ut tiltale for domstolene med påstand om straff av embetsmenn og visse tjenestemenn. Riksadvokaten, som påtalemyndighetens øverste leder, står direkte under Kongen når det gjelder spørsmål om instrukser. Skilsmisse. Skilsmisse er oppløsing av ekteskap. Skilsmisse skjer enten ved bevilling (fra fylkesmann) eller ved dom. Ifølge Gulatingsloven skulle ingen mann slå sin kone mens de var i gjestebud. Hvis han likevel gjorde dette, skulle han bøte henne de tre første gangene like stor bot som om han selv var blitt slått. Så kunne hun dra sin vei med ekteskapsgave og medgift. En mann kunne få skilsmisse bare ved å fortelle sin kone det, med vitner til stede. Ekteskapsgave og medgift tok hun selvsagt med seg. Rundt 1160 ble denne ordningen forbudt etter "Canones Nidrosienses" som ble gjenfunnet i London så sent som på 1930-tallet. Nå var skilsmisse bare mulig hvis ekteskapet var inngått mot kanonisk rett, som stilte krav om at begge parter hadde samtykket, og at ekteskapet var fysisk fullbyrdet. I flere utviklede land har skilsmissesraten økt tydelig i løpet av det tyvende århundre. Eksempler på land hvor skilsmisse er en dagligdags hendelse er USA, Sør-Korea og medlemmer i EU, med unntak av Malta (hvor alle sivile ekteskap varer livet ut, fordi skilsmisse er forbudt, noe som også er tilfellet i Filippinene). I USA, Canada, Storbritannia og noen andre samvelde-nasjoner, har denne trenden i skilsmisse dukket opp i senere halvdel av det tyvende århundre. Japan har fortsatt merkbart få skilsmisser, men de har økt de siste årene. I tillegg har det blitt mer aksept for familier med én forelder, noe som har ført til at flere kvinner velger å ha barn utenfor ekteskap. Før jødene utvandret fra Judea til diaspora, bestemte deres Høye råd, "Synedrion" i Jerusalem at en jødisk skilsmisse var gyldig bare hvis den ble innvilget av Høyesterådet i en menighet beliggende ved to elver – begrunnelsen var at elver ikke skiftet navn like ofte som byer. I det jødiske muséet i Praha befinner det seg et slikt gammelt skilsmissedokument, for Praha ligger der elvene Moldau og Botic, flyter sammen. Emnet skilsmisse som sosialt fenomen er et viktig forskningsemne i sosiologi. En skilsmisse må være godkjent av en domstol, da søksmål kreves til å oppløse lovfestet ekteskap. Betegnelsene for skilsmisse er bestemt av retten, men de har muligheten til å ta forbehold for betegnelser laget før ekteskapet ble inngått, eller bare stadfeste betingelser paret har blitt enige om selv. Det er dog ofte tilfeller hvor paret ikke er enige, noe som kan føre til slitsomme (og kostbare) prosesser. En mindre kjent fremgangsmåte til forlik som har dukket opp i senere år er kjent som familiemekling, et forsøk på å forhandle frem en innbyrdes aksept på løsning av konflikter. Mekling er obligatorisk dvs. pålagt i følge lov, når der er barn under 16 år i ekteskapet. Ekteskapsrådgivning. Skilsmisse kan i mange tilfelle være en uønsket løsning i en vanskelig livssituasjon. Ekteskapsrådgivning kan i slike turbulente omstendigheter gjøre vondt verre, selv om mange skilte partnere spesielt med felles barn ofte beklager utfallet. Mellommenneskelige konflikter er normalt i alle relasjoner men forstørres over tid dersom de ikke håndteres fortløpende. I tillegg til familievernkontor finnes råd også i bøker. James Bond. James Bond, også kjent som agent 007, er en fiktiv spion skapt av forfatteren Ian Fleming i skyggen av den kalde krigen. Kommandørkaptein James Bond, som tilhører Royal Naval Volunteer Reserve og er følgesvenn av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, er spion for den britiske etterretningstjenesten MI6. Siden han ble introdusert i romanen "Casino Royale" i 1953, skrev Ian Fleming totalt 14 bøker om Bond. Ian Fleming døde i 1963 av en hjerneblødning. Den første filmen basert på bøkene, "Dr. No", kom på kinolerretet i 1962 med Sean Connery i hovedrollen. Tilsammen er det spilt inn 24 filmer (hvorav 22 «offisielle») med James Bond som helt, den siste i 2008, "Quantum of Solace". Rollen som Bond har vært spilt av Sean Connery, George Lazenby, Roger Moore, Timothy Dalton, Pierce Brosnan og Daniel Craig i de offisielle filmene, og David Niven i en parodiversjon av Fleming-romanen "Casino Royale" i 1967. Skikkelsen Bond har i tillegg til de 24 filmene også vært grunnlaget for tegneserien "James Bond Jr.", samt en rekke spinoff-produkter, for eksempel dataspill. På sekstitallet slo Bond-manien inn for alvor, og i Storbritannia samt USA måtte kinoene holde døgnåpent for å kunne mette forventningsfulle og eventyrlystne publikummere. "Goldfinger" og "Thunderball" kan nevnes blant de mest populære James Bond-filmene på sekstitallet. Som følge av denne enorme James Bond-interessen, ble det produsert atskillige leker, samt «gadgets», med barn som hovedmålgruppe. Dessuten fantes det James Bond-håndklær, sengetøy, sko, klær og så videre. Også urprodusenten Rolex nøt godt av at forfatteren hadde utstyrt Bond med et ur av deres fabrikat. Filmene tok ikke opp dette, men utstyrte helten med stadig mere avanserte digitale ur med radio, laserbrenner og lignende. James Bond-bøkene. Ian Fleming skrev den første Bond-romanen, "Casino Royale", i 1953. Den ble ingen umiddelbar suksess, selv ikke etter at forlaget utgav den på ny med tittelen "You Asked For It". Salgstallene steg på de neste bøkene, og da John F. Kennedy i en liste i Time Magazine nevnte "From Russia With Love" som en av sine ti favorittromaner, var suksessen sikret. Fleming døde 12. august 1964, og den tolvte og siste Bond-boken til Fleming, ble utgitt i 1965. Fleming døde før han var ferdig med "The Man With The Golden Gun", og den ble komplettert av en annen forfatter. I 1966 ble to noveller, skrevet i henholdsvis 1961 og 1962, utgitt som "Octopussy and The Living Daylights". Senere utgaver av boken inneholder også novellen "Property of a Lady". I 1968 tok forfatteren Kingsley Amis opp Bond-pennen, under pseudonymet Robert Markham, og publiserte "Colonel Sun", den første, lisensierte Bond-boken. Boken ble tatt godt imot av såvel kritikere som publikum, men Amis forsøkte seg aldri på en oppfølger. Så lå pennen død frem til 1981, da John Gardner kom med "Licence Renewed". Han skrev til sammen tretten Bond-romaner frem til "Cold" i 1996. Bøkene solgte bra, selv om mange Fleming-tilhengere hadde en lang rekke innvendinger mot historiene. I 1997 kom sistemann i rekken, Raymond Benson. Han hadde fra før skrevet den populære The James Bond Bedside Companion, og hans første Bond-fortelling var en novelle publisert i Playboy. Hans første roman ble "Zero Minus Ten". Fortellerstilen hans minner om Flemings, og gjorde stor lykke hos fansen. Han skrev ni romaner (inkl. tre basert på Pierce Brosnan sine filmer) og tre noveller før han avsluttet produksjonen i 2004. Det ble utgitt en ny Bond-roman i 2008, "Devil May Care", i forbindelse med Ian Flemings 100-årsdag. Romanen er skrevet av Sebastian Faulks. 1960-tallet. Ian Fleming prøvde selv å få agenten sin filmatisert for enten TV eller film, siden han så det økonomiske potensialet i dette, men uten å lykkes. Han jobbet med flere manus, som til slutt dannet grunnlaget for flere romaner og noveller. I 1960 traff han produsent Harry Saltzman gjennom sin advokat, og Saltzman så også potensialet til Bond på kinolerrettet. Han kjøpte en opsjon på å filme Bond for $50 000, men han måtte benytte den innen et år. Dette året hadde nesten gått da han kom i kontakt med en annen produsent, Albert R. Broccoli, som også var på utkikk etter Bond-rettighetene. Broccoli hadde en rekke suksesser bak seg, og ved hjelp av disse fikk de (som nå hadde startet selskapet Eon Productions) napp hos United Artists som ønsket en serie med Bond-eventyr. Deres førstevalg til å filmatisere var romanen "Operasjon Tordensky", men Ian Fleming lå i strid med Kevin McClory og Jack Whittingham om rettigheten til historien. Fleming hadde basert boken på et filmmanus de tre hadde skrevet sammen uten å kompensere de andre. For å unngå mer bråk, valgte de tilslutt "Dr. No" som grunnlag for den første filmen. Produsentene visste de måtte treffe blink med hovedrollen, og etter mye leting kom de frem til skotske Sean Connery. Regissør Terrence Young måtte jobbe mye med Connery for å få til den sofistikert siden av Bond til å virke troverdig. "Dr. No" ble en moderat suksess, men stor nok til å filme "From Russia with Love" året etter. Og med denne filmen begynte James Bond å bli et kulturelt fenomen. Snart begynte det å dukke opp etterligninger, både på film og fjernsyn. Og produsentene oppdaget hvor stort potensialet var for å tjene penger på spin-off produkter fra filmene, som spill og andre leker. Med den neste filmen, "Goldfinger", begynte den kjente Bond-formelen å ta form. Det var i denne filmen at Q, MI6s utstyrsleverandør, fikk en større rolle og utstyrte Bond med bl.a. en nå legendarisk Aston Martin utsyrt med katapultsete, roterende bilskilt og oljesprut for å ødelegge for forfølgere. Eon Productions begynte nå å tjene store penger på produkter relatert til Bond-filmene. Det dukket opp spill, figurer, lekebiler og annet leketøy med James Bonds navn på. Lite av dette hadde Connerys bilde på, siden han nektet dem å bruke ham til å selge annet enn filmene. Gnisningene mellom Connery og produsentene ble flere og flere, og etter suksessfilmen "Thunderball", som knuste alle tidligere billettinntekter, følte Connery seg låst i rollen som 007. Og under innspillingen av "James Bond i Japan", der han stadig ble plaget av overivrige fans, bestemte han seg for å slutte på topp. "James Bond i Japan" ble slått inntektsmessig av en annen Bond-film, nemlig komedien "Casino Royale". Da Eon fikk rettighetene til Flemings Bond-bøker, manglet den første boken. Denne hadde Fleming solgt for fjernsyn i 1954, og den hadde igjen blitt snappet opp av produsent Charles Feldman. Feldman ville egentlig lage en seriøs konkurrent til Eon sine filmer, men innså at han ville tapt denne konkurransen. Så han produserte heller en komedie, med mange av de samme personene som i hans foregående film, "What's New Pussycat?". Filmen ble et kaos av forskjellige regissører og stjerneegoer, men spilte inn mer penger enn Connerys film. Produsentene ville nå ha engelske Roger Moore i rollen som Bond etter Connery, men han var opptatt med serien "Helgenen". Derfor falt valget på den australske modellen George Lazenby. Lazenby hadde utseendet, mente produsentene, men manglet en del på skuespillersiden. Hans Bond-film, "James Bond i hemmelig tjeneste", blir av mange fans i ettertid regnet som en av de beste filmene. Filmen led imidlertid under manglende markedsføring og dårlig rykte (blant annet at Lazenby og medskuespiller Diana Rigg var bitre uvenner), og filmen spilte inn mindre enn sine forgjengere. Lazenby sluttet som Bond frivillig etter råd fra sine agenter, og produsentene måtte gå inn i et nytt tiår med en suksessfull filmserie uten noen til å spille hovedrollen. 1970-tallet. Takket være en lønn på $1.250.000 (som han ga bort i sin helhet til Scottish International Education), prosenter av billettintektene og en avtale om to filmer med United Artists kom Connery tilbake i smokingen til den neste filmen, "Diamanter varer evig". Filmen gjorde det bedre enn Lazenbys, selv om den satset mer på å være en komedie enn en spenningsfilm, og forbindelsene med den forrige filmen ikke fantes. Nok en gang ville ikke Connery være Bond mer, og produsentene måtte på nytt finne en nytt fjes til nummeret 007. Nå var Roger Moore ledig, og i 1973 kom "Å leve og la dø". Produsentene hadde sett hvor populære blaxploitation-filmene var, og for å nå et nytt publikum i USA lot de Bond kjempe mot fargede gangstere i Harlem. De ombestemte seg riktignok i siste sekund i forhold til idéen om å la Bond ha en farget Bond-pike. Filmen gjorde det bedre enn forgjengeren, og publikom godtok Moore som den nye Bond. Nå var ikke lengre filmene basert på Flemings historier, men de beholdt gjerne tittelen og noen av hovedpersonene. Saltzman og Broccoli jobbet imidlertid ikke lengre like godt sammen, Broccoli satset alt på Bond, mens Saltzman hadde flere sideprosjekter som tapte penger. Da hadde en avtale om å ha hovedansvaret for annenhver Bond-film. "Mannen med den gyldne pistol", Moores andre film, var Saltzmans. Til tross for kreativ casting med Christopher Lee som skurk, ble denne filmen en stor skuffelse både kunstnerisk og økonomisk. Saltzman valgte selv å selge seg ut av Eon etter dette, og United Artists kjøpte opp hans del. De hadde tjent mye penger på 007, og de forventet valuta for pengene og satte opp et tidsskjema med en film i året fra 1976. Det gikk ikke som planlagt. For den neste filmen de skulle filme, var "Spionen som elsket meg". Fleming hadde fått med i avtalen han skrev om filmrettighetene at historien i boken ikke skulle filmes, så det måtte byggs opp en helt ny historie. I tillegg måtte den være ekstra bra, for å vinne tilbake publikum som hadde forlatt de på den forrige. Og "Spionen som elsket meg" ble en gedigen suksess på linje med "Goldfinger". Filmen hadde det man forventet av stormannsgale skurker som vil ødelegge verden, eksotiske lokasjoner, en vakker heltinne, en skummel håndlanger i Jaws, og en bil som ingen hadde sett før. Bonds Lotus Espirit ble nesten like legendarisk som hans Aston Martin fra "Goldfinger". Det var planlagt å følge opp denne med "Kun for dine øyne", men samme år som "Spionen som elsket meg" kom "Star Wars" og gjorde rent bord når det gjaldt publikum. Så man valgte å filme "Moonraker" først, der Bond også må takle verdensrommet. Plottet var uinspirert og veldig likt forgjengeren. For å veie opp for dette, ble filmen gjort mere humoristisk med flere referanser til andre filmer. Finansieringen av Bond-filmene hadde siden "Dr. No" blitt ordnet delvis gjennom produktplassering. Og i "Moonraker" ble dette mer tydelig enn noen gang, særlig takket være en utstrakt bruk av reklameplakater for produktene som sponset. "Moonraker" gjorde at mange fans var redde for at Bond-filmene ikke lengre skulle være spenningsfilmer, men dårlige komedier. 1980-tallet. Med "Kun for dine øyne" ble disse beroliget. Her var nerven fra "Spionen som elsket meg" tilbake og Moore viste at han kunne mer enn å heve øyenbrynet og komme med tørre replikker. Bond var tilbake med kontroll og tjente mer penger enn noen gang. Moore begynte derimot å bli for gammel for rollen. Han var eldre enn Connery, og han var 54 da denne hadde premiere. Moore truet med å slutte, men produsentene ville ikke gi slipp på ham, og økte honoraret hans betraktelig for de to neste filmen, "Octopussy" og "Med døden i sikte". Alderen var veldig godt synlig i sistnevnte, og dette ble Moores siste Bond-film i en alder av 58 år. Connery hadde dog ikke spilt sin siste Bond-film. Kevin McClory, som hadde skrevet et filmmanus, "Operasjon Tordensky", sammen med Fleming, mente han hadde rettigheter til å filme egne Bond-filmer og møtte Eon Productions i rettssalen en rekke ganger. Til slutt fikk han medhold i at han kunne filme det han hadde skapt den gang, som vil si historien Operasjon Tordensky var basert på. Før dette ble bestemt hadde han fått med seg Connery som var medforfatter på et helt nytt Bond-manus, men takket være domsavgjørelsen måtte de nøye seg med den samme historien som ble filmatisert i 1965. Filmen kunne trekke med Connery som Bond, men mot Moores "Octopussy" var den sjanseløs. Timothy Dalton var en klassisk britisk skuespiller som hadde vært inne i kampen om Bond-rollen før, men som hadde sagt seg uinteressert siden han var for ung. Han følte seg gammel nok til å spille Bond i "I skuddlinjen". Han promoterte at han ville spille Bond som Fleming beskrev han. Dette lot seg motvillig kombinere med et manus som opprinnelig var skrevet for Moore. I "Med rett til å drepe", får denne siden av Bond mere plass og han klarer å lage en troverdig superagent. Begge hans filmer ble ikke like store suksesser som Moores foregående. Produsentene var fornøyd med Dalton og trodde han ville bli en suksess bare han fikk litt tid. Etter Med rett til å drepe, kom Sony Pictures på banen og gikk til rettssak for å kunne produsere sine egne Bond-filmer. Disse kampene i rettssalen strakk seg inn på 1990-tallet, og da de var løst i begynnelsen av 1994, mente Dalton det hadde gått for lang tid og at han var over sin Bond-periode. 1990-tallet til i dag. Deretter var det Pierce Brosnan sin tur. Han hadde også vært med i kampen om Bond-rollen etter Moore, men var forhindret av sin rolle i TV-serien "Remington Steele". Nå var han ledig, og kunne lede Bond inn i en periode der den kalde krigen var over og han ikke lengre hadde en klar fiende i Sovjetunionen. Nå var det på tide å kjempe mot terrorister og mediemoguler. "GoldenEye" ble en suksess. Den ble fulgt opp av "Tomorrow Never Dies" og "The World is not Enough". Mange har hevdet at Brosnans Bond er slik man alltid har ønsket å se Bond. Han kunne være tøff som Connery og morsom som Moore. Filmene ble oppdatert til en moderne verden, musikken ble elektronisk og selv M ble nå spilt av en kvinne. Med "Die Another Day" slo James Bond sine egne billettinntektsrekorder. Brosnan hadde opsjon på nok en film. Han krevde alt for mye penger for å fortsette, og ble dumpet av produsentene. En lang (og til tider skitten) oppvask fulgte i mediene etter dette, før Daniel Craig ble presentert som den neste Bond høsten 2005. Den neste filmen, "Casino Royale", var basert på Flemings første Bond-roman, Casino Royale, og den fokuserer på hvordan Bond ble den han er. Filmen hadde premiere høsten 2006. Den siste Bond-filmen som er produsert til nå heter "Quantum of Solace", som er en tittel fra Ian Flemings novellesamling «For your eyes only» som for første gang ble publisert av Jonathan Cape den 11. april 1960. Den neste Bond-filmen har premiere 26. oktober 2012. Rettergangsstraff. Rettergangsstraff er en straff som kan ilegges av en dommer under en rettssak, uten tiltale. Typiske handlinger som kan straffes med rettergangsstraff er uteblivelse fra rettsmøte uten gyldig forfall, upassende uttalelser og overtredelse av påbud fra retten. Rettergangsstraff vil i alminnelighet gå ut på bot, men det finnes hjemmel i enkelte land for at også fengsel kan idømmes på denne måten. Grand Theft Auto (videospill). Grand Theft Auto er et amerikansk actionspill i Grand Theft Auto-serien utviklet av DMA Design (nå Rockstar North) og gitt ut til PC og PlayStation i 1997/1998 og Game Boy Color i 1999. Handlingen foregår i tre forskjellige byer: (1) Liberty City, (2) San Andreas og (3) Vice City. I hver av byene er det igjen tre separate oppdragspakker man skal spille seg igjennom før man kommer til neste brett, men du har tilgang til alle områdene av byen i alle oppdragspakkene. Første brettet er Liberty City, hvor hver av de tre oppdragspakkene dreier seg rundt å gjøre forskjellige oppdrag for mafiaen i Liberty City. Når du har klart å få en satt sum med penger får du tilgang til by nummer 2, altså San Andreas. Her fortsetter det på samme måten, til du til slutt kommer til Vice City som er den siste byen. Det har blitt skapt litt forvirring rundt om San Andreas var den tredje eller andre byen på GTA 1, siden Vice City kom før San Andreas, og GTA 3 var i Libert City. Det er vanskelig å si hvorfor Rockstar bestemte seg for å gjøre dette. Spillet er en regnet som en klassiker og finnes i disse dager gratis tilgjengelig fra Rockstars hjemmeside. Spillet ble en såpass stor slager at Rockstar bestemte seg for å fortsette handlingen i de byene som var introdusert på GTA 1. Riktignok ser byene litt annerledes ut her enn på GTA 1, men hovedlinjene ved byene er de samme(jf for eksempel kart over fra GTA: Vice City versus. I tillegg har de videreført enkelte av radiostasjonene på GTA 1 til senere spill. Spesielt gjelder dette Head Radio som vi finner igjen på GTA 1, GTA 2 og GTA 3. Du spiller en person som du velger selv, som prøver å jobbe seg oppover i mafia underverden. I spillet kan man kort sagt gjøre hva du vil, men for å få de virkelig store pengene må man gjøre oppdrag. Jo flere oppdrag du gjør desto bedre blir du likt av de du jobber for og evt ikke likt av deres fiender. Noe av det som gjorde at GTA 1 slo sånn an var at spillet var både rasende enkelt og veldig morsomt. I en tid som grafikk var alt, og de fleste andre spille-produsenter kjempet om hvem som kunne lage det spillet som hadde best grafikk, valgte DMA Design(nå Rockstar North) å gi ut et spill som hadde grafikk som allerede da var avleggs. Likevel var det nettopp dette som gjorde spillet så populært. Det var enkelt, men likevel avansert fordi det hadde noe som bare rollespill hadde hatt tidligere – muligheten til å gjøre hva du vil. Likevel var det ikke så omfattende som et rollespill og derfor lettere å sette seg inn i for de som bare vil kjøre litt rundt og ha det gøy uten å bruke mye tid på å finne ut hvordan alt fungerer sammen. GTA 1 har aldersgrense 18 år og ble forbudt i flere land da det ble lansert. Grand Theft Auto: London, 1979. Her skjer handlingen på slutten av 60 tallet å London. Her kan du kosekjøre gjennom gamle London, hvor du kan gjøre oppdrag på samme måte som GTA1 eller kjøre over mennesker. Spillet er ganske likt som GTA1, bare med nye biler og Londons spesifikke kvaliteter.Og lik gta2 Grand Theft Auto: London, 1961. Dette er en gratis utvidelsespakke som ble gitt ut på Internett siden til Rockstar i 1999. Dette er den andre utvidelsespakken til GTA 1. Den er bare tilgjengelig for og ble aldri gitt på noen CD-ROM eller for noen annen plattform enn PC. Herbjørg Wassmo. Herbjørg Margretha Wassmo (født 6. desember 1942 på Myre i Øksnes) er en norsk forfatter. Hun fikk sitt gjennombrudd i 1981 med sin første romanutgivelse, "Huset med den blinde glassveranda", og har i mange år vært en av Norges mest solgte forfattere. Biografi. Som liten ville hun bli billedkunstner, og allerede på barneskolen skrev hun dikt, men hun var også flink til å tegne. Stilene var fulle av grammatiske feil, men var likevel fantasifulle. Wassmo utdannet seg til lærer, og hun jobbet som lærer i mange år. Det å skrive var bare noe hun gjorde på hobbybasis, når hun hadde tid til overs. Da hun debuterte med "Vingeslag" i 1976, hadde hun tatt seg permisjon fra lærerjobben. Etter hvert tok skrivingen mer og mer tid, og det endte med at Wassmo tok sjansen på å si opp jobben. Hun begynte da å studere litteraturvitenskap, og skrev ved siden av studiene. De røde trådene i Wassmos forfatterskap er "kvinneperspektivet" og "den nord-norske virkeligheten". Dette var synlig allerede i de to første diktsamlingene, hvor noen av diktene var skrevet på dialekt. Øystein Rottem peker på at forfatterskapet «"springer ut av 1970-årenes kvinnekamp [...] en annen viktig forutsetning er den regionale kulturreisningen i Nord-Norge etter stiftelsen av Nordnorsk Forfatterlag i 1972"». Tydeligst i Wassmos forfatterskap står de to trilogiene: Tora og Dina. I trilogien om den incestutsatte tyskerungen Tora skildres et merket, undergangsdømt "vesalbarn", mens Dina, som også har barndomstraumer som tung bagasje, framstår som mer av en maktglad væreierfigur med veldige dimensjoner i personligheten, en kritiker har karakterisert Dina som «en blanding av urkvinne og moderne kapitalist». Også Dinas vei fører imidlertid til undergang. Første bind av Toratrilogien, "Huset med den blinde glassveranda", ble Wassmos gjennombrudd; serien ble en stor publikumssuksess og bragte henne dessuten både Kritikerprisen og nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. "Dinas bok" ble i 2002 filmatisert av Ole Bornedal som "I am Dina" med Maria Bonnevie og Gérard Depardieu i ledende roller. Bøkene har blitt oversatt til ei rekke språk. West Dunbartonshire. West Dunbartonshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot Argyll and Bute, Stirling, East Dunbartonshire, City of Glasgow og Renfrewshire. Da den ble opprettet het den "Dumbarton and Clydebank", etter de to distriktene som ble slått sammen. Regionen dekker det meste av disse to områdene. Administrasjonsbyen er Dumbarton. Det skaper ofte forvirring at dette navnet skrive med en "m", mens regionsnavnet Dunbartonshire skrives med "n". Årsaken er at begge navn er anglifiseringer av gæliske navn, "Dùn Breatainn" (Dumbarton) og "Siorrachd Dhùn Bhreatainn" (Dunbartonshire), og forskjellen i bøyningsformer har blitt med over i de engelske navnene. Regionen består av tre hoveddeler: Dumbarton, Clydebank, som er den største byen, og Vale of Leven. Innsjøen Loch Lomond ligger i West Dunbartonshire. Argyll and Bute. Argyll and Bute er den nest største av Skottlands regioner, og et stattholderskap. Den grenser mot Loch Lomond i West Dunbartonshire og Highland. Administrasjonsbyen er Lochgilphead. Hoveddelen av regionen utgjøres av det tradisjonelle grevskapet Argyllshire, unntatt området Morvern som tilhører Highland. Regionen inkluderer også selve øya Bute og resten av det tradisjonelle Buteshire, samt noen områder sør og vest for Loch Lomond som er del av det tradisjonelle Dunbartonshire. Enkelte av øyene som tilhører regionen er en del av Indre Hebridene. Aberdeenshire. Aberdeenshire er en av Skottlands regioner. Administrasjonsbyen er Aberdeen, som tilhører en annen region, nemlig City of Aberdeen. Aberdeenshire ble opprettet i 1996. Det tradisjonelle grevskapet Aberdeenshire grenser mot Banffshire, Inverness-shire, Perthshire, Angus og Kincardineshire. Dette området, unntatt City of Aberdeen, er et stattholderskap. Dronning Elisabeth IIs sommerresidens, Balmoral slott, ligger i Aberdeenshire. Chelsea FC. Chelsea Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet 10. mars i 1905 på The Rising Sun Pub (nå The Butchers Hook) av Henry Augustus Mears og broren Joseph, og ble valgt inn i The Football League det samme året. Chelsea spiller hjemmekampene sine på Stamford Bridge, som ligger i bydelen Hammersmith og Fulham sør-vest i London. Tidlig historie. Chelsea, eller «The Blues», ble før kalt «The Pensioners» (til 1952), grunnet deres første emblem som var en pensjonist. Dette emblemet kom av de gamle britiske soldatene som ble behandlet på sykehuset i Chelsea. Siden 1953 har Chelseas emblem bestått av en blå løve. Denne løven er bakgrunnen for Chelseas uoffisielle kallenavn «The Blue Lions», som er et slags sekundært kallenavn etter «The Blues». «The Blue Lions» er mest brukt muntlig blant Chelsea-fans, men noen supportergrupper innad i Chelsea har valgt å kalle seg nettopp «The Blue Lions». Hovedsakelig blir dette kallenavnet brukt for å skille Chelsea fra andre blåfargede klubber, ettersom «The Blues» er et kallenavn som blir brukt av flere klubber, som Birmingham City, Everton, Ipswich Town og fler. Chelseas første manager var John Robertson som var manager fra 1905-1906. I klubbens tidlige år var det lite å skryte av når det gjaldt trofeer. Det nærmeste de kom et trofé var FA-cupfinalen mot Sheffield United som de tapte. 1950- og 1960-tallet. Den tidligere Arsenal og -spissen Ted Drake ble manager i 1952 og begynte å modernisere klubben. Han fjernet klubbens «pensioners»-klubbmerke, gjorde tiltak i junioravdelingene og satte opp gode treningsstrukturer. Drake var manager da Chelsea vant sitt første store trofé, ligagullet i 1954–55. Sesongen etter startet UEFA opp Serievinnercupen, som nå er blitt til Mesterligaen. Men The Football League og FA, som var motstandere av at engelske klubber skulle delta i europacupen, overtalte Chelsea til å trekke seg fra turneringen. Gjennom 1960-tallet fortsatte Chelsea å jakte trofeer, men kom ofte på andre plass. Chelsea var på vei til å vinne både ligaen, FA-cupen og ligacupen i slutten av 1964–65-sesongen, der de til slutt endte opp med seier i ligacupen. 1970- og 1980-tallet. I 1970 vant Chelsea endelig FA-cupen, men først etter omkamp mot Leeds. Det var to harde kamper med mange harde taklinger, som skapte et riveliseringsforhold mellom de to klubbene. Chelsea vant sitt første europacup-trofé da de slo Real Madrid i UEFA-cupfinalen i 1971. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var en turbulent tid for klubben. En ambisiøs oppgradering av Stamford Bridge var på gang, og det gikk utover den finansielle situasjonen til klubben. Stjernespillere ble solgt og Chelsea rykket ned til 2. divisjon. Chelsea hadde også problemer med hooligans, og «Chelsea Headhunters» var av de mest beryktede hooligans i England. I 1982 ble Chelsea kjøpt opp av finansmannen Ken Bates, som kjøpte klubben for 1 pund, tilsvarende ca. 9 norske kroner (kurs per oktober 2012). De sportslige resultatene lot vente på seg og klubben var nære ved å rykke ned til 3. divisjon for første gang. I 1983 klarte manager John Neal å bygge opp et godt lag med minimuale finansielle hjelpemidler. Chelsea vant 2. divisjon i 1984–85, og rykket opp til 1. divisjon. De rykket ned igjen i 1988, for så å rykke rett opp igjen neste sesong. 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Chelsea begynte 1990-tallet som «middelhavsfarere» i 1. divisjon og fra 1992–93-sesongen i den nye Premier League, med plasseringer fra 11 til 14.-plass. I 1994 spilte de FA-cupfinale mot Manchester United, som endte med 4–0-tap. Ruud Gullit, som i 1987 ble kåret til europas beste spiller, overtok som spillende manager i 1996. Han var en viktig person for utviklingen av klubben ved at han blant annet hentet flere store internasjonale navn til klubben. I 1997 vant de FA-cupen, før Gullit ble erstattet av publikumsfavoritten Gianluca Vialli i 1998. Med Vialli som manager vant de både ligacupen og cupvinnercupen i 1998. Med Claudio Ranieri som manager vant Chelsea FA-cupen i 2000 og kom til kvartfinalen i Mesterligaen i 2002. Chelsea kvalifiserte seg også til Mesterligaen året etter. Roman Abramovich kjøper klubben. I juni 2003 slet klubben økonomisk og Ken Bates solgte klubben til den russiske oljemilliardæren Roman Abramovitsj for 140 millioner pund. Abramovich brukte tilsvarende ca. 800 millioner kroner på spillerkjøp og store endringer ble gjort. Da Ranieri ikke klarte å etterkomme den nye eierens krav om trofeer, ble han erstattet av portugiseren José Mourinho som året før hadde vunnet Mesterligaen og den portugisiske ligaen med Porto. Under Mourinho vant Chelsea Premier League i 2004–2005 og 2005–06 samt FA-cupen i 2007 og ligacupen i 2005 og 2007. Mourinho og Abramovitsj kom ikke overens, og Mourinho ble sparket midt i sesongen 2007–08. Daværende sportsdirektør Avram Grant ble ansatt som ny manager. Han tok Chelsea til sin første Mesterliga-finale, som endte med tap for Manchester United. Grant ble sparket etter sesongen og erstatteren Luiz Felipe Scolari var manager fra juli 2008 til februar 2009. Guus Hiddink tok over som manager ut sesongen, og Chelsea vant FA-cupen 2009. Carlo Ancelotti ble manager for Chelsea foran 2009–10-sesongen. I Ancelottis første sesong som manager vant Chelsea «The Double», og Chelsea ble det første laget i toppdivisjonen siden 1963 til å skåre over 100 mål da de endte på 103. Ancelotti fikk sparken 22. mai 2011, etter sesongens siste kamp som endte med 1-0-tap for Everton. Foran 2011–12-sesongen ble Andre Villas-Boas ansatt som ny manager. På grunn av hans fortid i Porto, som han ledet til ligagull, cupgull og seier i Europaligaen, ble av mange sett på som «den nye Mourinho». Villas-Boas fikk en god start som manager for Chelsea, og de kapret 22 av 30 mulige poeng på de 10 første kampene. Etter nyttår uteble derimot resultatene, og Villas-Boas ble erstattet som manager av den daværende assistent-treneren Roberto Di Matteo i mars 2012. Etter at Roberto Di Matteo kom inn som manager, snudde han det som så ut til å bli en marerittsesong til å bli en av de mest suksessrike sesongene i klubbens historie. Di Matteo tok Chelsea til sitt syvende FA cup-trofé, det fjerde i løpet av de seks siste sesongene. I tillegg tok han Chelsea til finalen i Mesterligaen, «mot alle odds», etter å ha vunnet 4-1 mot Napoli i returoppgjøret (de tapte 3-1 første kamp), og 3-2 mot Barcelona sammenlagt over to kamper. I finalen møtte de Bayern München i et innholdsrikt oppgjør. Etter full tid var resultatet 1-1, og lagene måtte dermed ut i ekstraomganger. Da det heller ikke etter ekstraomganger ble noen avgjørelse, måtte vinneren avgjøres ved straffesparkkonkurranse. Didier Drogba kunne etterhvert sette den avgjørende straffen i mål, og Chelsea vant Mesterligaen for første gang. Stamford Bridge. Stamford Bridge 24. oktober 2009 Hjemmebanen til Chelsea er Stamford Bridge og er den eneste stadion Chelsea har hatt. Stamford Bridge ble åpnet offisielt 28. april 1877, og er den eldste stadion i Premier League. Stadion har en kapasitet på 41 814 tilskuere. Stadion har fire avdelinger; West Stand, East Stand, The Shed og Matthew Harding Stand. The Shed og Matthew Harding Stand er der de mest vokale og lojale supporterne sitter. Her har også mange supportere sesongkort. Rivaler. Chelsea sin nærmeste nabo er Fulham, og er derfor Chelseas lokalrival. Likevel er det mange Chelsea-fans som ikke ser på Fulham som sine største rivaler, da Chelsea og Fulham i mange år har spilt i forskjellige divisjoner. En undersøkelse gjort av Planetfootball.com i 2004, viser at mange Chelsea-fans ser på Arsenal og Tottenham som deres største rivaler. I mindre grad er også Manchester United rivaler, grunnet flere års kniving om ligagullet og andre trofeer. Queens Park Rangers er en annen vest-London-klubb, men har ikke vært ansett som store rivaler for Chelsea gjennom tidene. 2011–12-sesongen er første gang tre vest-Londonlag er å se i Premier League samtidig. Braemar. Braemar (skotsk gælisk Braigh Mharr) er en landsby i Aberdeenshire, Skottland, omkring 80 km vest for Aberdeen. Den ligger nær den øvre delen av elven Dee. Landsbyen arrangerer årlig høylandsleker, "Braemar Gathering". Lekene ble antagelig startet i det 11. århundre av Malcolm Canmore. I 1715 ble de brukt for å dekke over starten på første jakobittopprør. Siden 1832 har de blitt arrangert av "Braemar Royal Highland Society". Disse lekene blir tradisjonelt besøkt av den britiske kongefamilien, som har sin sommerresidens på Balmoral slott i Aberdeenshire. Braemar slott ble påbegynt av John Erskine, jarl av Mar i 1628. Eierne bor fortsatt slottet, men deler av det er åpent for publikum om sommeren. Braemar er et av de to stedene som har den britiske kulderekorden. Det har to ganger vært registrert −27.2 °C i Braemar: 11. februar 1895 og 10. januar 1982. (Det andre stedet er Altnaharra, som registrerte samme temperatur 30. desember 1995.) Highland. Highland er den største av Skottlands regioner. Regionen grenser mot Perth and Kinross, Moray og Argyll and Bute. Den dekker, som navnet sier, en stor del av det skotske høylandet; resten av dette område utgjøres av regionene Highland grenser til, samt Angus og Stirling. Regionen dekker store deler av de tradisjonelle grevskapene Inverness-shire, Ross-shire og Cromartyshire, samt hele Sutherland, Nairnshire og Caithness og en mindre bit av det nordvestlige Argyllshire. Highland ble opprettet i 1975, og hadde da åtte distrikter. Ordningen med administrative distrikter ble senere avskaffet, og siden 1996 har hele regionen blitt administrert under ett fra Inverness. På grunn av størrelsen på regionen har man et system med områdekomitéer basert på de tidligere distriktsgrensene. Mens regionen er den desidert største, omkring fire ganger større enn de neste i rekken, har det en befolkningstetthet på bare 8 / km². Det meste av området er med andre ord ubebodd eller meget tynt befolket. Loch Ness ligger i Highland. Geologi. De topografiske hovedinndelingene av Skottland Highland ligger nord og vest for Highland Boundary Fault, som går fra Arran til Stonehaven. Denne nordvestlige del av Skottland består vesentlig av eldre bergarter fra Kambrium og Prekambrium, som ble hevet under den senere kaledonske fjellkjedefolding. Dette underlaget ble gjennomskåret av mange vulkanske intrusjoner av yngre alder, og restene av disse danner fjellmassiver som Cairngorms og Skye Cuillins. Et betydelig unntak til det over nevnte er fossilførende lag av Old Red Sandstone funnet først og fremst langs Moray Firth kysten og på Orknøyene. Disse bergartene er circa 400 million år gamle, og ble avsatt i Devontiden. Highland er et fjellandskap og er gjennomskåret av Great Glen riftdal. De høyeste områdene på de britiske øyer finnes her, slik som Ben Nevis med høyeste topp på 1344 meter (4409 ft). Moray. Moray er en av Skottlands regioner. Den ligger i nordøst, og grenser mot Aberdeenshire og Highland. Moray dekker deler av de tradisjonelle grevskapene Nairnshire, Morayshire, Inverness-shire og Banffshire. Clackmannanshire. Clackmannanshire er en av Skottlands regioner, og et stattholderskap. Regionen grenser mot Perth and Kinross, Stirling og Fife. Fordi den er en av de minste regionene – bare City of Dundee er mindre, og West Dunbartonshire har samme størrelse – kalles regionen ofte "The Wee County", "Veslegrevskapet". De viktigste næringsveiene er landbruk og bryggerivirksomhet. Tidligere ble det også drevet kullgruver i regionen. Clackmannanshire er også et tradisjonelt grevskap, som grenser mot Kinross-shire, Perthshire og Stirlingshire. East Ayrshire. East Ayrshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot North Ayrshire, Renfrewshire, South Lanarkshire, South Ayrshire og Dumfries and Galloway. Byer og landsbyer. * East Dunbartonshire. East Dunbartonshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot West Dunbartonshire, City of Glasgow, Stirling og North Lanarkshire. Regionen dekker deler av de tradisjonelle grevskapene Stirlingshire, Dunbartonshire og Lanarkshire. Byer og landsbyer. * Hud. Overflate eller struktur av et menneskes hud. Hud eller skinn er, innen dermatologien, det anatomiske organet, en del av bindevevssystemet, som er oppbygd av forskjellige lag som dekker de underliggende musklene og de andre organene. Hudens viktigste oppgaver er å beskytte mot infeksjoner. Videre isolere, produksjon av vitamin D, formidling av sanseopplevelser og regulering av kroppens temperatur. Følesansen sitter i huden. Et voksent menneske har omtrent 2 m² hud. Tykkelsen på huden er mellom 0,2-4 mm. Huden utgjør omtrent 1/6 av den samlede kroppsvekten, og er det største organet på kroppen. Huden består av tre lag, kalt overhud (epidermis), lærhud (dermis)(corium) og underhud (hypodermis)(subcutis). Alle hudceller er døde, et gjennomsnitts voksent menneske bærer med seg ca. to og et halvt kilo død hud. Daglig mister et menneske flere milliarder små biter (hudceller). Overhuden. Epidermis består stort sett av døde celler (hudceller) og er kalt arrhuden (overhud). Det dypeste laget i epidermis er kalt "det basale cellelaget". Her produseres blant annet proteinet (fargestoffet) melanin i pigmentcellene melanocyttene. Pigment sørger for å beskytte cellene mot den farlige UV strålingen. Epidermis inneholder ingen blodårer, næring blir tilført ved diffusjon fra blodårene i lærhuden (dermis). Underhuden. Hypodermis består av fettvev og løst fibret bindevev. Bindevevet er også kalt måsegeis. Underhuden gir varmeisolasjon til kroppen og inneholder en god del vevsveske, noe som gjør underhuden til et ganske så stort vannlager for kroppen. Underhuden er ett av de største fettlagrene i kroppen. Kilmarnock. Kilmarnock er en by i East Ayrshire, Skottland. Den har omkring 40 000 innbyggere, og er administrasjonsby for regionen. Kilmarnock ligger mellom Glasgow og Ayr. De tradisjonelle næringsveiene har vært tepper og andre tekstiler. Byen er kjent for sitt fengsel, HMP Kilmarnock og for å være hjembyen til whiskyprodusenten Johnnie Walker. Byens fotballag er Kilmarnock FC. Den skotske dikteren Robert Burns utga sitt første verk, "Poems", i Kilmarnock i 1786. Denne svært ettertraktede førsteutgaven er derfor kjent som "Kilmarnockutgaven". I Dean slott, som ligger i byen, er det en berømt utstilling av antikke musikkinstrumenter. Kielfreden. Kielfreden var en avtale mellom Sverige og Danmark-Norge som ble inngått 14. januar 1814. Avtalen gikk ut på at danskekongen, som en taper i Napoleonskrigene, skulle overgi Norge til kongen av Sverige. Til gjengjeld skulle danskekongen få de svenske områdene i Pommern. Avtalen kom imidlertid aldri til å tre i kraft. Preussen tok herredømmet over Pommern, mens Norge erklærte sin uavhengighet, vedtok en grunnlov og valgte prins Christian Frederik som konge. Etter en kort krig med Sverige godtok Norge ved Konvensjonen i Moss, signert 14. august 1814, å gå inn i en personalunion med Sverige. Avståelsen av Norge inkluderte ikke Grønland, Island og Færøyene, som dermed ble overført til dansk suverenitet etter å ha vært norske besittelser siden Norgesveldet. Dette skulle få stor betydning for utfallet av Grønlandssaken. Short Message Service. Short Message Service (SMS) er en tjeneste som er tilgjengelig på de fleste moderne mobiltelefoner. Tjenesten gjør det mulig å sende korte meldinger (også kalt "SMS-meldinger" eller "tekstmeldinger") mellom mobiltelefoner, andre håndholdte enheter, og også fasttelefoner. SMS ble i utgangspunktet utviklet som en del av GSM-nettverket, men er i dag tilgjengelig på de fleste nettverk, også 3G-nettverkene. Den første kommersielle SMS-meldingen ble sendt 3. desember 1992 fra en personlig datamaskin fra Neil Papworth i Sema Group, til Richard Jarvis i Vodafone med en Orbitel 901 mobiltelefon via Vodafones GSM-nettverk i Storbritannia. Teksten i meldingen lød «Merry Christmas» («god jul»). Tekniske detaljer. Den maksimale størrelse på en SMS-melding er 140 bytes; enten 160 7-bits tegn, 140 8-bits tegn, eller 70 2-byte tegn for språk som kinesisk, koreansk eller japansk, hvor teksten består av et 2-bytes UTF-16 tegnsett (se Unicode). Dette inkluderer ikke teknisk informasjon om hvor meldingen skal sendes og annen metainformasjon. De fleste nyere mobiltelefoner tillater imidlertid at lengre meldinger kan sendes ved at mobiltelefonen deler opp meldingen og sender hver del for seg. Mottakerens mobiltelefon setter så sammen denne meldingen igjen, slik at det virker som om det bare er én større melding som er blitt sendt. Det er verdt å merke seg at denne metoden fører til at man belastes for flere sendinger – ikke bare én sending. Popularitet. SMS har blitt ekstremt populært, og spesielt i Europa, Asia og Australia. I 2004 ble det verden over sendt 500 milliarder meldinger. Hvis man går ut fra at en meldinger i snitt koster 80 øre å sende, tilsvarer dette en omsetning på hele 400 milliarder norske kroner, eller over 80 sendte meldinger pr. menneske på Jorden. Til sammenligning ble det i 2001 sendt «bare» 250 milliarder meldinger, mot 17 milliarder i 2000. Konkurranser. Norske Sonja Kristiansen (21) satte i november 2009 ny verdensrekord i SMS-skriving. Denne teksten er på 160 tegn. Den 14. november 2009 satte norske Sonja Kristiansen verdensrekord, med 37,28 sekunder, under NM i SMS. Nye tjenester. Med SMS har det også kommet en del nye tjenester. Det er f.eks. mulig å få tilsendt «varsler» med jevne mellomrom. Disse varslene kan være alt fra værvarsel, nyheter, varsel om politikontroller osv. I tillegg er det åpnet for at man kan benytte SMS som alternativ til levering av selvangivelse, bestilling av helsetrygdkort osv. SMS blir enkelte steder også brukt som betalingsmiddel; betalingen skjer i de fleste tilfeller at det ønskede beløpet legges til mobileierens telefonregning. Dermatologi. Dermatologi (fra gresk "δέρμα" ("derma"), «hud» og "λόγος" ("logos"), «fornuft») er læren om huden og hudsykdommer. Erkjennelsesteori. Erkjennelsesteori eller epistemologi (fra gresk "επιστήμη" ("episteme"), «fornuft» og "λόγος" ("logos"), «vitenskap») er læren om viten og erkjennelse. Den er en av de filosofiske grunndisiplinene der sentrale temaer er opphavet til og gyldigheten av vår kunnskap. Epistemologi kan også oversettes som sannhetskunnskap i betydningen sikker kunnskap. Tradisjonelt er det bare matematikk som kan betraktes som eksakt, men ifølge moderne fenomenologi kan alle vitenskaper fremstilles logisk og eksakt. Den mest kjente erkjennelsesfilosofen er Descartes som først fremsatte bevis for vår eksistens. Han tvilte på at verden virkelig var slik som mennesket oppfattet den med sine sanser, og arbeidet seg fra tvil til det han kalte klar og sikker kunnskap gjennom tankeundersøkelser. «Je pense, donc je suis» – («Jeg tenker, altså er jeg», latin: «Cogito ergo sum»). Dette uttrykket kan utvides til alt vi har klare tanker om som bevis for vår eksistens. Arne A. Jensen. Han sluttet i Ementor i desember 2004, til fordel for Jo Lunder. Kleptomani. Kleptomani er en sykdom, en adferdsforstyrrelse, hvor man tiltrekkes til å ta ting som ikke er sitt, altså stjele, som oftest ubevisst eller bevisst under sterk fristelse til å gjøre det. En kleptoman har ingen kvaler om eiendomsrettigheter, og kan se på alt – hvis bevisst – som sitt, og at ingen andre eier det. Som oftest blir det imidlertid gjort som behov for spenning eller bare helt automatisk, uten at de vet hvorfor. Det kan være mange grunner, former og sorter for kleptomani, men alle er å ta noe som ikke er sitt, uansett om noen eier det eller ikke. Air Florida. En Boeing 737-200 fra Air Florida i 1980 Air Florida var et mindre amerikansk flyselskap som ble opprettet i 1971, og startet flyvningene i 1972. Selskapet hadde sin hovedbase på Miami International Airport og fløy frem til 1978 bare mellom byer i Florida, da de også utvidet til å fly mellom flere byer på den amerikanske østkysten, i tillegg til utvalgte steder i Karibien, London, Brussel, Shannon og Amsterdam. 13. januar 1982 krasjet et av selskapets fly inn i en bro i Washington DC like etter avgang. Flyet falt ned i Potomac-elven og tok livet av totalt 78 mennesker. Man fant senere ut at flymotorene hadde frosset pga. snø like etter at flyet tok av. Den kjente radioverten Howard Stern ble dårlig likt etter denne hendelsen; dagen etter ulykken ringte han Air Florida og spurte om hva prisen for en énveisbillett fra flyplassen til broen var. Air Florida prøvde flere ganger å kjøpe opp Western Airlines tidlig på 1980-tallet i et forsøk på å øke markedspotensialet vest i USA, i tillegg til å starte flyvninger til Mexico og Canada. Forhandlingene med Western Airlines, som senere ble kjøpt opp av Delta Airlines, førte imidlertid ikke frem, og 3. juli 1984 ble selskapet slått konkurs. Borettslaget. "Borettslaget" er navnet på en norsk humoristisk fjernsynsserie som ble skapt av komikeren Robert Stoltenberg i begynnelsen av 2000. Serien ble opprinnelig sendt på NRK høsten 2002 og er senere blitt utgitt på DVD. Handlingen foregår i "Tertitten borettslag" (egentlig "Engelsborg borettslag" ved Carl Berners plass i Oslo). De fleste rollene i serien blir spilt av Robert Stoltenberg. I 2006 begynte en ny sesong med "Borettslaget", hvor vi møter blant annet vestkantgutten Nicolay og søsteren til Yngve Freiholt, Jeanette Freiholt (begge spilt av Robert Stoltenberg). En tredje sesong ble sendt våren 2008. Handling. ... At Narvestad drar på 'sjekkeren' i forsøk på å bryte ensomheten uten mye hell. Hans forsøk på en singel-fest er mislykket samtidig med at far Silmandar gir opp å finne en beiler som virkelig vil ha Fatima og kaster brudekjolen i feil container. Narvestad finner den og går opp med den. Fatima og de kommer på god fot, og de tar brudekjolen tilbake. Dagen etterpå blir det brann i Familien Silmandars leilighet og det ender opp med at Narvestad må redde Fatima ut, noe som fører til deres stevnemøte – ett eksempel på hvordan historier veves sammen i "Borettslaget". Serien gjør narr av alt og alle på en vennlig måte, samtidig som den viser til forsoning mellom mennesker og folkegrupper som nordmenn og muslimer – og at det går an å bli venner til tross for det. Den handler også om individets personlighet, humanisme og det å «finne seg selv». F.eks. prøver Ali, suksessfullt nok, å trosse kameratenes fastlåste livsstil, Det femi og det macho: De kjører drosje eller arbeider på bensinstasjon ol., mens Ali vil arbeide på blomsterbutikk. Kristendommen blir satt litt på spissen som over-moralsk, men også ett nødvendig onde. Yngve får Trude med seg på å fest og hun blir modell, imens Yngve blir med Trude på bibelskole-møte blir «frelst», noe som var Trudes hjemmelekse (å få noen frelst), og hun blir med på fest og blir modell i gjengjeld. Dette vekker stor skuffelse hos Trudes mor og bibelskolens lærer, når ryktene går om henne på fest. Ett annet eksempel er også Piirka i serien, når han tar en smuglerjobb med å smugle sprit over Svenskegrensen og blir dermed tatt, og må betale ned samfunnsgjeld ved å arbeide for staten, gratis...og som fører til hans møte med tvillingbroren, som fører til at broren blir med hjem på fest og det blir bråk i Borettslaget, og Narvestad sender søsteren sin for å sjekke forholdene og hun blir med på festen. Dette fører Piirka på rett spor og får han til slutt jobb som reklamedesigner. Alt i alt er "Borettslaget" en serie i flere episoder på tretti minutter hver, som gir et skråblikk på det norske samfunnet i dag. Annen sesong. En serie med åtte nye episoder av Borettslaget hadde premiere på NRK lørdag 4. mars 2006. Robert Stoltenberg spiller denne gangen 14 roller, blant annet bærumsgutten Nikolay som har flyttet til østkanten for å hente inspirasjon til å lage rapplåter. Andre nye rollefigurer er Andreas og Wilhelm, Nikolays rappvenner, Nikolays mor og alenemora Jeanette Freiholt, Yngves søster, og hennes sønn, Roger. Falkirk (region). Falkirk er en av Skottlands regioner. Den grenser mot North Lanarkshire, Stirling og West Lothian. Administrasjonsbyen er Falkirk. Regionen dekker deler av de tradisjonelle grevskapene Stirlingshire og West Lothian. Adolf Windaus. Adolf Otto Reinhold Windaus (født 25. desember 1876, død 9. juni 1959) var en tysk kjemiker. Han vant Nobelprisen i kjemi i 1928. Windaus ble i 1952 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Humanistisk konfirmasjon. Humanistisk konfirmasjon (frem til høsten 2005 kalt borgerlig konfirmasjon) er et livssynshumanistisk (i betydningen humanetisk) kurs og seremoni arrangert av Human-Etisk Forbund for å markere overgangen fra barn til voksen. Kurset har hovedfokus på livssyn og etikk og målet er å oppmuntre til selvstendig tenkning, etisk refleksjon og å styrke de livssynshumanistiske verdiene i samfunnet. Kurset tar for seg tema som livssyn, menneskerettigheter, etikk, identitet, toleranse, ungdom og samliv, rus og samfunnsansvar. Kurset avsluttes med en høytidelig seremoni. Den første borgerlige konfirmasjon ble gjennomført i Oslo i 1951. Ordet konfirmasjon. «Konfirmasjon» var i norsk kulturhistorie tidligere en rent kristen betegnelse, først på et katolsk sakrament (der konfirmanten mottar en styrkende nådegave fra Den hellige ånd, i norsk middelalder normalt meddelt barn senest i 7-årsalderen) og senere – ved avslutning av normal skolegang – på en luthersk høytidelig bekreftelse av dåpen frem til 1981, da den ble omgjort til en innføring i kirkens tro og liv med en avsluttende "forbønn"sgudstjeneste. Ordvalget og elementer av forklaringen er omstridt, fra kristent hold fremholdes det at det oppleves som en bruk av «deres» ord og utnyttelse av en klart kirkelig tradisjon. Ordet humanistisk. Navneskiftet fra "borgerlig" til "humanistisk" skjedde ved vedtak av Landsmøtet i Human-Etisk Forbund i september 2005, etter at det i forbundet var vokst frem en overbevisning og en politikk om at uttrykket "humanistisk" burde betraktes som et synonym for "human-etisk". Human-Etisk Forbund har tatt i bruk ordet humanistisk i denne betydning i en rekke sammenhenger for å forsøke å få gjennomslag for en slik språkforståelse på norsk, som allerede finnes i flere miljøer i noen andre land. Det er også slik at uttrykket "borgerlig" på norsk ikke lenger assosieres sterkest med noe sivilt (både i betydningen ikke-statlig og ikke-kirkelig), men sterkere med borgerlighet i politisk forstand, som i «"borgerlige partier"». Målgruppe. De fleste deltagerne ved humanistisk konfirmasjon fyller 15 år i løpet av det året konfirmasjonen finner sted. Forbundet har siden 1997 kunnet innhente navne- og adresselister fra Det sentrale folkeregister over alle i det aktuelle årskullet, og kan derfor med brev invitere alle, både medlemmer og ikke-medlemmer, til sin form for konfirmasjon. Dette har en parallell i Den norske kirkes senere massehenvendelser til alle i samme aldersgruppe. I 2006 deltok 10 581 ungdommer i humanistisk konfirmasjon over hele landet, dette utgjør 16,7 % av årskullet. Humanistisk konfirmasjon arrangeres over hele Norge og er åpent for alle. Man trenger ikke være (og blir heller ikke) medlem i Human-Etisk Forbund for/ved å delta på humanistisk konfirmasjon. Mikrogram. Mikrogram er en SI-enhet for måling av masse. Et mikrogram er lik en milliondel av et gram, 10−6 gram, som er lik 10−9 kilogram. Symbolet µ (Unicode-tegn codice_1; HTML codice_2) er mikro-tegnet. Det er avledet fra den greske bokstaven μ ("my"). Symbolet «um» er av og til brukt, når µ (SI-prefikset) og μ (den greske bokstaven) ikke er tilgjengelig, som for eksempel på en skrivemaskin. Mikrogram er en vanlig enhet for måling av masse innen kjemi og farmasi. Mikrogram brukes og å angi mengder av vitaminer og mineraler i matvarer, ofte pr. 100 g vare. Atoll. Modell for geologisk dannelse av an atoll En atoll (evt. et atoll) er en eller flere koralløyer som helt eller delvis omkranser en grunn lagune. Korallene danner korallrev tilknyttet atollet. Koraller bygger rev bare i varme tropiske og subtropiske farvann. Ordet kommer fra dhivehi "atholhu". Atoller er dannet fra utslukkede vulkaner som ofte reiser seg flere tusen meter opp fra havbunnen. Over tid har vulkanen sunket og erodert ned til under havflaten, mens de tilhørende korallrevene har fortsatt å vokse i høyden. Avgrensning. Ordet "atoll" kommer fra dhivehi (et indoarisk språk snakket i Maldivene) "atholhu". Charles Darwin introduserte ordet ("atollon") som generell betegnelse i sin 1842-avhandling "The Structure and Distribution of Coral Reefs" ("Strukturen og fordelingen av korallrev"). Hans definisjon av atoll var der "en...ringformet gruppe av små koralløyer... synonymt med lagune-øyer". Det finnes også koralløyer uten lagune som i noen sammenhenger blir kalt atoller. Geomorfologi. Darwin foreslo en teori for hvordan atoller er dannet etter ekspedisjonen med HMS «Beagle» på 1830-tallet. Teorien er at atollene opprinnelig var rev som hadde omgitt en vulkanøy. Korallene hadde vokst på grunt vann omkring vulkanen. Etterhvert hadde vulkankjeglens egen tyngde fått den til å synke ved havbunnenes isostatiske endringer. Erosjon ved vind og havbølger hadde også bidratt til å bryte ned vulkanen. Bølgenes virkning på revet ga store mengder korallstein og korallsand. Noe av dette bidro til å bygge revet utover, mens noe ble avsatt nær kysten og dannet en grunn, ringformet lagune. Korallveksten er under gunstige forhold maksimalt 10 mm årlig. Mens vulkanfjellet sank fortsatte korallveksten i overflatevannet omkring. Til slutt forsvant vulkanen og korallsanden dannet en sentral lagune. Enkelte atollene har i tillegg til kalkstein også store mengder fosfatstein, dannet ved avleiring av guano. Nedbrytningsprosesser. Mange flate og lave atoller er truet av tsunamier, og i nyere tid truet av at havnivået stiger raskere enn tilveksten. Den stadig økende konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har ført til forsuring av havenes overflatevann. Karbonatet i sjøvann angriper kalk og svekker atollenes stabilitet. Det er observert at koraller dør ved havtemperaturer bare 1–2°C høyere enn normal maksimumstemperatur over noen få uker. I noen land som Komorene er utgraving av korallsand en vesentlig eksportindustri. Konvensjonen om internasjonal handel med truede arter har vedtatt en henstilling om å begrense virksomheten. Forekomst. Selv om koraller forekommer både i tempererte og tropiske farvann forekommer det korallrev på grunt vann bare i sonen mellom 30° N to 30° S. Tropiske koraller vokser ikke dypere enn 50 meter under havflaten. Den optimale temperaturen for de fleste korallrevene er 26–27 °C, og bare unntaksvis finnes det korallrev i havvann med temperatur under 18 °C. Verdens nordligste atoll er Kure Atoll, 28° 24' N, Hawaiiøyene. Det sydligste atollet er Elizabeth Reef, 29° 58' S, i Tasmanhavet. Hyppigst forekommer atoller i Stillehavet. Verdens største atoll ved landareal er Kiritimati, 322 km² fulgt av Aldabraøya, 155 km². Den største ved lagunens utstrekning er Kwajalein 130 km lang og 32 km bred (2.174 km²). Banken Saya de Malha er et ringformet korallrev med total størrelse på 35.000 km², like stort som Nederland, men da revet er fullstendig undersjøisk klassifiserer det ikke til å kalles atoll. Amerikas forente staters geologiske undersøkelse har publisert en katalog over verdens atoller fordelt på områder. Idrettslaget Norild. Idrettslaget Norild (stiftet 17. mars 1935) er en idrettslag fra Vadsø, som kun driver med fotball. Med rundt 300 medlemmer, hvorav 260 er aktive spillere, er Norild den største fotballklubben i Vadsø. A-laget spiller i 2012 i 3. divisjon, avdeling 12. Historikk. Klubben hadde 500 000 kroner på bok før salget av Morten Gamst Pedersen fra Tromsø til Blackburn i 2004, men saldoen kan komme opp i fire millioner. Norilds tilskuerrekord stammer fra 1963, da oppgjøret mot HIL/Harstad ga 3 600 betalende tilskuere. Den gangen var det 4 000 innbyggere i Vadsø. I dag bor det nesten 7 000 mennesker i Vadsø. Munken i Nidarosdomen. Munken i Nidarosdomen er sannsynligvis Norges mest berømte spøkelse. Det finnes mange beretninger, både vandrehistorier og bekreftede vitnesbyrd, om Munken. Det er likevel verdt å merke seg at Munken er et forholdsvis "moderne" spøkelse, og selv om munken nødvendigvis må være før-refomatorisk kjennes få eller ingen vitnesbyrd om møter med dette spøkelset før på 1920-tallet. Mest kjent er bispinne Marie Gleditsch' opplevelse under en aftengudstjeneste i Mariakapellet (rettere kalt Skrudhuset eller Kapitelhuset), i Nidarosdomen i januar 1924. Idet den forrettende presten, biskop Jens Gran Gleditsch, stemte i med en salme, så bispinnen en skikkelse dukke opp i søylegangen mot oktogonen. Han hadde tonsur og bar munkekutte, ansiktet beskrives som vakkert, med skarpe trekk og lysende øyne. Han passerte deretter rett gjennom en av tilhørerne. Mens presten stod foran alteret, beveget Munken seg bak ham. På dette tidspunktet løftet han hodet, og bispinnen så at han hadde en blodig stripe over halsen. «"Da turde jeg ikke se mer"», sa Marie Gleditsch senere i en artikkel i Aftenposten i 1930. «"Jeg så ned, men da jeg et øieblikk efter så op, stod munken med korslagte armer i den søilegang hvor jeg først så ham og skulte på oss, så forsvant han."» I enkelte gjengivelser av denne historien heter det at bispinnen så Munken ta kvelertak på presten. Men i følge artikkelen i Aftenposten skal hun først et år senere ha fått høre at presten hadde fått et anfall av fortvilelse, og følt at "alt sto fast i halsen på ham". Noen voldelige tendenser hos Munken så hun ikke. Blant mange andre som skal ha sett munken, er senere biskop Alex Johnson som fikk selskap av munken i triforiet i 1930. Etter at historien mye senere ble referert i en avis, ville biskopen hverken bekrefte eller avkrefte den. I 1966 ble Munken høyaktuelt stoff i radio og aviser etter at filosofimagister Jon Medbøe sto fram og fortalte at han og to studenter under nattlige vandringer i Nidarosdomen hadde hørt slepende skritt og messesang – «"..og som musikk-historiker kunne jeg bestemme den som korsang fra 1208, [Perotinus], Notre Dame."» Dette utløste en voldsom offentlig debatt, og resulterte i intervjuer med flere som hadde sett Munken samt mer generelle innlegg for eller mot troen på spøkelser. Medbøe selv ble imidlertid utestengt fra Nidarosdomen natterstider, etter ordre fra domprosten. Og da Andre Bjerke og Harald Tusberg noen år senere ønsket å utforske mysteriet i et TV-program, forble dørene stengt. Etat. En etat er en del av offentlig forvaltning, enten statsforvaltningen eller kommuneforvaltningen. I Norge kan en etat også være fylkeskommunal. Statlige etater. En statlig etat er et forvaltningsorgan som har et sentralt hovedkontor med underliggende regionale og/eller lokale kontor. Etater har ansvar innen et begrenset område og ledes av embedsmenn og ikke politikere og kan ha betegnelser som direktorat, vesen, verk, tilsyn, styrelse, forvaltning og tjeneste. En slik «ytre» etat er et utførende og rådgivende organ som opptrer på vegne av det departementet som det er underlagt. Dette departementet er også klageorgan for vedtak som er fattet av det underliggende organet. Den ytre etaten er slik sett forvaltningens spesialistenhet, mens det overliggende departementet skal da tilse at spesialistene opptrer innenfor gjeldende politiske rammer. Slik sett blir til syvende og sist statsråden for det overliggende departementet politisk ansvarlig for det arbeid som utføres i den ytre etaten. NAV og Skatteetaten er eksempler på statlige etater. Kommunale etater. Kommunale etater er en del av kommuneforvaltningen. Områder som vann/avløp, renovasjon, parkering, kinoer og havnevesen kan være organisert som kommunale etater. Direktorat. Et direktorat er et statlig forvaltningsorgan som har myndighetsoppgaver og som har hele landet som virkefelt. Det har en faglig rolle, altså at det utvikler, forvalter og formidler kunnskap om sitt fagfelt/saksområde. Denne kunnskapsfunksjonen vil ofte være knyttet til det løpende arbeidet med myndighetsoppgaver, men kan også være uavhengig av dette. Alle tilsynsorganer regnes som direktorater. Som navnet tilsier, er direktorater underlagt en direktør. I den europeiske union tilsvarer generaldirektorat departement i Kommisjonen. I Russland er presidentadministrasjonen inndelt departementer oftest med direktorat i navnet. Direktorater i Norge. Til forskjell fra mange andre land har direktoratsordningen lang tradisjon i Norge. Et av de sentrale spørsmålene i utviklingen av norsk sentralforvaltning har vært om det under det enkelte departement skal være egne sentraladministrative organer (direktorater) for å håndtere deler av arbeidsoppgavene innenfor departementsområdet. Vadehavet. Vadehavet (nederlandsk "Waddenzee", tysk "Wattenmeer") er et randhav av Nordsjøen og ligger mellom de frisiske øyene og det nederlandske, tyske og danske fastland. Ved lavvann blir størsteparten av vadehavet tørrlagt. Vadehavet er ca. 450 km langt og 5–30 km bredt. 66 % av vadehavet ble tatt opp som verdensarvområde av UNESCO i år 2009. Beskrivelse. Sandbanker ved kysten utenfor Nordfriesland Vadehavet er det største ubrutte systemet av fjæresand og mudderflater i verden, med naturlige prosesser uforstyrret gjennom det meste av området. Det omfatter en rekke overgangssoner mellom miljø på land, i hav og i ferskvann. Området er rik på arter spesielt tilpasset de krevende miljøforholdene. Det regnes som et av de viktigste områdene for trekkfugler i verden, og er koblet til et nettverk av andre viktige områder for trekkfugl. Dets betydning er ikke bare i sammenheng med den østatlantiske flyruten, men også i den kritiske rollen stedet spiller i vern av afrikansk-euratiske trekkende vannfugl. I Vadehavet kan opptil 6,1 millioner fugler være til stede på samme tid, og et gjennomsnitt på mellom 10-12 millioner passerer hvert år. Det store tempererte, og relativt flate våtmarksmiljøet langs kysten er dannet av det intrikate samspillet mellom fysiske og biologiske faktorer. Dette har gitt opphav til en mengde overgangsordninger med tidevannskanaler, sandstimer, sjøgressenger, blåskjellplasser, sandbanker, mudderflater, saltmyrer, elvemunninger, strender og sanddyner. Den delen som ble skrevet inn som verdensarv representerer over 66% av hele Vadehavet og er hjem for mange plante- og dyrearter, inkludert marine pattedyr som steinkobbe, havert og nise. Det er også et avls- og overvintringsområde. Stedet er et av de siste gjenværende naturlige, storskala, økosystem i fjæra der naturlige prosesser fortsette å fungere stort sett uforstyrret. Historie. I Weichselistiden, som varte fra for 60 000 år til for 12 000 år siden, lå isen tungt over fastlandet, med unntak av det sørvestlige Jylland og kysten av Tyskland og Nederland. Weichselistiden var den hittil siste av flere istider. Da isen gradvis smeltet over resten av fastlandet, rant store smeltevannselver vestover. Nær isranden var strømmen sterkest, og selv store steiner ble revet med. Jo lengre unna isranden elvene kom, jo mer forgreinet de seg, og jo svakere ble strømmen. De tyngste steinene ble først avleiret. Senere falt grus og sand til bunns, og til sist ble leiren ført ut og dannet bunnsjikt på de mange bankene i Vesterhavet. Alt smeltevannmaterialet dannet gradvis nye lavtliggende områder. For Danmarks del er det de områdene som nå er Sydvestjylland og Vadehavet. Vadehavet som verdensarvområde i Nederland og Tyskland. Den 26. juni 2009 ble Vadehavet tatt opp i UNESCOs liste over verdens naturarv, men kun spesifisert til de delene av vadehavet som ligger i Nederland og Tyskland. Danmarks del av vadehavet står ikke på verdensarvlisten. Vadehavet slik det ble tatt opp på verdensarvlisten består av nederlandske "Vadehavet Conservation Area" og den tyske "Vadehavet National Parks" i Niedersachsen og Schleswig-Holstein. For detaljert kart over selve verdensarvområdet, gå til og klikk på linken "Wadden Sea - inscribed property" midt på siden. Kriterium viii. Vadehavet er som avsetningsmiljø og kystlinje uovertruffen i forhold til både størrelse og mangfold. Det karakteristiske er at den nesten utelukkende er et flatt tidevannssystem med bare mindre elvpåvirkninger, og er et godt eksempel på utbygging i storskala av et intrikat og komplekst system under stigende havnivå. Flere naturlige og dynamiske prosesser som får pågå uavbrutt på store deler av området skaper en rekke forskjellige øyer, kanaler og raviner. Det er også en av de best studerte kystnære områder på hele kloden, og er av stor betydning for vitenskapen gjennom forskning på våtmarksfugl og kystsoneforvaltning. Området har stor internasjonal betydning. Kriterium ix. Vadehavet er et at av de siste gjenværende naturlige økosystemer i fjæra, der naturlige prosesser fortsetter å fungere stort sett uforstyrret. De geologiske og geomorfologiske funksjonene er tett sammenvevd med biofysiske prosesser og gir en uvurderlig oversikt over den pågående dynamiske tilpasningen av kystmiljøer til globale forandringer. Mangfoldet av overgangssonene mellom land, hav og ferskvann er det som gir grunnlaget for områdets store artsrikdom. Produktiviteten i biomassene i Vadehavet er av de høyeste i verden, de fleste betydelig demonstrert i antall fisk, skalldyr og fugl. Områdets viktighet for trekkfugler gjør at området er med på å opprettholde viltbestander langt utenfor dets grenser. Kriterium x. Som regel er ikke våtmarksområder ved kysten så rike i forhold til mangfold i faunaen, men dette er ikke tilfelle for Vadehavet. Saltmyrer på omlag 2300 arter av flora og fauna, noe som gjør at marine- og brakkvannområder inneholder ytterligerer 2700 arter, og 30 arter av hekkende fugler. Den klareste indikator på betydningen av området er støtten det gir til trekkfugler, særlig at så mange som 6,1 millioner fugler kan være til stede på samme tid. Tilgjengeligheten av mat og et lavt nivå av forstyrrelse er også viktige faktorer som bidrar til den sentrale rollen av flyrutene for trekkfugl. Biologisk mangfold på verdensbasis er derfor avhengig av Vadehavet. Dyrene. Likesom hos planter, er det kun få dyrearter som kan tåle skiftesvis å være dekket av vann og å være tørrlagt. Dyrene i Vadehavet er derfor nødt til å være godt tilpasset miljøet, ellers må de nøyes med å oppholde seg på mudderflatene enten når det er nok vann ved høyvann, eller når det er tørrlagt ved lavvann. Vadehavet er et godt spisekammer. Det lave vannet gir optimale betingelser for at alger kan leve der, siden det er mye lys og næring. Spesielt kiselalger lever der i stort antall. Andre dyr kan leve av kiselalgene, for eksempel plankton, filtratorer og dyr som lever nede i mudderet. Til sammen utgjør Vadehavets dyr og planter et stort og komplisert fødenett, noe som gjør det til et av verdens 10 viktigste våtområder. Det har også status som vilt- og naturreservat. I strandkanten på øya Terschelling i Nederland bor steinkobber. Fugler. Sildemåke er den som iantall er størst ved Vadehavet, med inntil 26% av verdensbestanden, dvs. nærmere 50.000 eksemplarer. Tallmessig er den vanligste trekkfuglen svartand, med mer enn 300.000 eksemplarer, som representerer 19% av standen i verden. I tillegg er 8% av populasjonen til splitterne i området (13.000 eksemplarer), 6% av ærfuglene (63.000), 4% av smålomene (36.000), fiskemåkeene (67.000) og gråmåkeene (48.000). Det er også relativt store bestander av I tillegg er det relativt store bestander av dvergmåke (2.500 eksemplarer, 3%) og makrellterne (4000 eksemplarer, 2%). Hele 31 hekkende fuglearter er bor regelmessig i mudderflatene og er gjenstand for regelmessig overvåking, og fem av disse har mer en enn fjerdedel av bestanden i Europa. Viktigste hekkende fugler i kystnære området er Hettemåke med mer enn 150.000 par, gråmåke med nesten 80.000 fugler, skjestork (831 hekkende par), Avosett (10.170), Hvitbrystlo (340), sandterne (56), splitterne (17.172) og dvergterne (1.099). Dverg- og splitterne er iht. IUCN listet under "høy risiko" for utryddelse, tilsvarende Jordugle som også forekommer ved Vadehavet. "Kritisk truet" er sandterne. En viktig bruk av Vadehavet er alle fuglene som mellomlander for å hvile. Av de mange fuglene som bruker mudderflatene som en stasjon på reisen mellom subarktiske regioner og Afrika. Etter at jakt ble forbudt i Vadehavet, har noen fuglebestander økt bestanden igjen. Arter som ble utryddet i Vadehavet og andre regioner i hele det 20. århundre har igjen migrert til Vadehavet, for eksempel havørn og egretthegre. Det er også tre andre fuglearter hvor Vadehavet har fått mindre betydning som levested; steinvender, brushane og myrsnipe. De fleste trekkende fuglearter har imidlertid siden 1990-tallet vist en nedgang i bestanden, noen i dramatisk omfang. Årsakene er fortsatt ikke helt klartlagt, men sannsynligvis er det ytre årsaker i overvintringsområdene og hekkeområdene som kan være viktig. I tillegg spiller har det pågått et omfattende fiske på blåskjell i området, noe som har medført en nedgang i bløtdyr som matkilde. Dyr i vannet. Det typiske bløtdyr i Vadehavet er vanlig hjerteskjell og blåskjell. Mens muslinger er nesten alle steder, er blåskjell i økende grad påvirket av spredningen av Stillehavets østers, som drar nytte av varme vintre. Spesielt har blåskjell en høy biologisk betydning, siden den serverer mange fuglearter som en viktig kilde til mat. Den danner senger i vannkanten som kystfugler lett kan nå ved lavvann. Overflaten og biomassene har økt i Nederland de siste tjue årene, slik at dette nå er en stor samling av blåskjell. I årene mellom 1999 og 2006 ble området med skalldyrsenger i Niedersachsen halvert, og biomassen falt enda en femdel. Fisk. Laksefisken Snæbel (Coregonus oxyrhynchus) finnes kun i Vadehavsområdet. Den er den eneste totalfredede fiskeart i Danmark. Det er ikke tillatt å fange den, og ved bifangst, skal den slippes ut igjen. Vadehavet i Danmark. Vadehavet ved lavvann, sett fra Rømødemningen. De frisiske øyer. De frisiske øyer er en øyrekke som strekker seg fra Noorderhaaks i Nederland i sørvest til Fanø i Danmark i nordøst. Øyrekken ligger på grensen mellom Vadehavet og den åpne Nordsjøen. Ved siden av øyer i egentlig forstand inneholder den også sandbanker og såkalte "Halligen". Hovednæringen på øyene er turisme, fiske og til dels landbruk (beite). Øygruppens navn kommer av at de fleste øyene (unntatt de danske øyene) har vært bebodd av frisisktalende innbyggere. Fortsatt snakkes det frisisk på øyene Terschelling, Schiermonnikoog (vestfrisisk), Amrum, Föhr og Sylt (nordfrisisk). På øya Wangerooge ble det snakket østfrisisk helt frem til 1930-tallet. Inntil på 1300-tallet hørte øyenes område til fastlandet. Etter det har flere stormfloder endret kystens og øyenes beskaffenhet. Fortsatt er øyene i stadig endring på grunn av naturkreftene. Vestfrisiske øyer. De vestfrisiske øyene (nederlandsk "Waddeneilanden", frisisk "Waadeilannen") er betegnelsen for de frisiske øyene som hører til Nederland (provinsene Noord-Holland, Friesland og Groningen). Østfrisiske øyer. De østfrisiske øyene (tysk "Ostfriesische Inseln") er betegnelsen for de frisiske øyene som hører til den tyske delstaten Niedersachsen. Nordfrisiske øyer. De nordfrisiske øyene (tysk "Nordfriesische Inseln") er betegnelsen for de frisiske øyene som ligger nord for elven Eider. De hører til den tyske delstaten Schleswig-Holstein og den danske Region Syddanmark (tidligere la øyene under amtskommunene Sønderjylland og Ribe). De danske øyene har ikke hatt frisisk bosetning. Geestøy. Geest (norsk også "gest") er den nederlandske og nedertyske betegnelsen for et landskap på grusavsetninger. Sylt, Amrum og Föhr er geestøyer. Dette betyr at de har bevart i det minste en kjerne av fastlandets opprinnelige landjord. Marskøy. De resterende nordfrisiske øyene samt Texel er derimot marskøyer. Det betyr at de består av fruktbare slamavleiringer. Øyene har m.a.o. ikke bevart noe av den opprinnelige fastlandsjorda. Hallig. Hallig er det tyske ordet for en liten øy uten dike. For å være sikret mot stormflo er derfor alle hus bygget på voller (kalt "Warft" eller "Wurt" på tysk, nederlandsk "wierde", frisisk "terp"). Ved stormflo stikker bare disse vollene ut av bølgene ("Landunter"). Sandøy. De vest- og østfrisiske øyene er sandøyer. De består rett og slett av sand som havet har lagt fra seg. Derfor er de også i stadig bevegelse. Sandbanke. En sandbanke er definert ved at den ligger under vann ved høyvann. På grunn av at sand beveges av havstrømningene, kan sandbanker bli til øyer (og motsatt). For eksempel har Kachelotplate i 2004 endret status fra sandbanke til øy. Dannelse og geomorfologi. 1362 ble området mellom dagens øyer og fastland oversvømt av havet. 1634 forsvant flere "Halligen", og en stor øy (Strand) ble delt i tre (Pellworm, Nordstrand og Nordstrandischmoor). De vest- og østfrisiske øyene og sandbankene formes av vest–øst-strømningen i den sørlige Nordsjøen. De eroderes m.a.o. fra vestsiden, mens de vokser på østsiden gjennom sandavleiringer på lesiden. Øyene vandrer derfor østover, spesielt de ubebodde, da disse ikke er sikret mot erosjon. Nomenklatur (biologi). Nomenklatur betegner i biologien regelverket for bruk av artenes og gruppenes "vitenskapelige navn". Dermed er nomenklaturen en del av systematikken. Navnet "Nomenklatur" kommer av latin, "nomenclatura", og er satt sammen av ordene: "nomen" som betyr «navn» eller egentlig «navnefortegnelse, terminologiliste, fortegnelse over tekniske uttrykk innen et fagområde, en vitenskap eller en kunsttart» og "calare" som betyr «å kalle». Vitenskapelige (systematiske) navn er latinske eller latiniserte (oftest greske) navn. Eksempler er "Homo sapiens" for mennesket eller Monocotyledoneae for enfrøbladede planter. Hos noen slekter er det vitenskapelige navnet så innarbeidet (eller likt) i norsk at man vanligvis ikke tenker over at det er det vitenskapelige navnet man bruker. Dette kan gjelde blant annet slektene "Bison", "Gekko", "Lama", "Mus" og "Rhododendron", samt arter som "Aloe vera" og "Brosme". Formål. Grunnen til at det ikke er nok med hverdagsnavn (såkalte "trivialnavn") på organismegrupper, er at biologien er en internasjonal vitenskap. Trivialnavn, som hører til et levende språk, kan endre seg over tid eller være flertydige. Imidlertid kan flertydighet oppstå også ved bruk av systematiske navn. Begge deler kan skape misforståelser. I biologien har man derfor strikte regler for navnfesting av organismer; f.eks. innen botanikk (ICBN) og en for zoologi (ICZN). Vitenskapelige navn gjør det mulig for en biolog å kommunisere med biologer uten fare for misforståelser og på tvers av landegrenser. En ytterligere fordel med et dødt språk som latin er at ingen nasjoner har noen direkte fortrinn, og at språket heller ikke er i utvikling. Betingelser. Et navn må oppfylle flere betingelser for å være et gyldig vitenskapelig navn. Autor. Autor er navnet på den person eller de personene som først har brukt et navn på et takson og publisert dette. Autorens navn skal stå rett bak navnet og etterfølges av årstallet for publikasjonen. For entydig referanse trenges altså det systematiske navnet, autornavn og autorår. Slik fullstendig referanse brukes imidlertid som regel bare i spesialliteratur som florabøker, taksonomiske utredninger o.l. Ofte sløyfes både autor og årstall ved omtale av taksa, noe som ikke er noe problem hvis man henviser til kildelitteratur som gir fullstendig referanser. Hvis autor refereres, er det vanlig å forkorte autornavn og det finnes lister over anbefalte forkortelser, i alle fall for planter. Det finnes nøyaktige regler for hvordan autornavn og autorår skal skrives og hvordan de kan tolkes og forstås. Her er «kodene» eller reglene. Instanser. Per i dag fins det fire nomenklatoriske kommisjoner som er ansvarlige for henholdsvis bakterienes, dyrenes, plantenes og virenes nomenklatur. Disse kommisjonene er ansvarlig for eventuelt å endre regelverket og for å megle i tvilstilfeller. Historie og utvikling. Dagens nomenklatur ble grunnlagt av den svenske naturforskeren Carl von Linné. Linné var ikke den første til å gi dyr og planter et vitenskapelig (latinske) navn, men har fant et svært godt system for navngivningen, eller Nomenklaturen. Etter en del eksperimentering kom han fram til to-navnssytemet, (binomial nomenklatur), der hver art gis to navn. Alle arter har sine latinske navn, som skrives med slektsnavnet først. «Byggesteinene» er egentlig "slektene". Deretter artsnavnet (epitet), som på et vis blir «variasjoner innen slekten». Alle slekter (arter) blir sortert i større grupper kalt familier, overfamilier og ordener, klasser og så videre. Også før Linné har biologer brukt vitenskapelige navn, det fantes imidlertid ikke noen allment aksepterte regler. Ofte ble navnene brukt som "beskrivelser" av artene eller gruppene. Navn med tre, fire, seks eller flere ledd var derfor ingen sjeldenhet. Det var Linné som innførte systemet at artsnavn skal være toleddet, mens andre gruppenavn kun skal bestå av ett ord. Av den grunn og pga. det enorme antall arter som Linné beskrev, brukes hans bok "Systema naturae" som startpunkt for nomenklaturens regelverk. Selv om grunntrekkene stammer fra Linnés tid, har regelverket blitt modifisert flere ganger underveis. Den forholdsvis nye tendensen i systematikken å ikke lenger bruke kategorier (jf. taksonomi), påvirker også nomenklaturen. I et system uten kategorier vil det f.eks. være meningsløst å ha ulike regler for «slekter», «familier» og «ordener». I dette spørsmålet har man ikke kommet til noen enighet så langt. Nomenklatur. Nomenklatur betegner et regelverk for bruk av navn eller fagord (av latin "nomenclatio", «benevnelse»). Det brukes også om den sovjetiske betegnelsen "nomenklatura", brukt om ledelsen i partiet og staten. Mykologi. Mykologi (fra gresk μύκης, sopp) er læren om sopper, og utgjør dermed ett av biologiens fagområder. I og med at sopp tidligere ble regnet blant plantene, var også mykologien en del av botanikken. Nå ser mykologer stort sett på sitt fagfelt som en egen biologisk disiplin. En fagperson på mykologi kalles for en mykolog. Ofte inkluderes også studiet av lav (lichenologi) i mykologien. Innen vinlegging og ølbrygging er mykologi et viktig fagfelt for fremstilling og analyse av ulike gjærtyper. Mykologi overlapper ofte faget mikrobiologi. Botanikk. Botanikk er læren om planter, og utgjør dermed ett av biologiens fagområder. I og med at betydningen av ordet "plante" har vært nokså skiftende, er det ikke enkelt å avgrense fagfeltet. I dag regnes f.eks. studiet av sopp av mange ikke lenger til botanikken (se mykologi), mens studiet av encellede alger også faller innenfor mikrobiologien. Oftest vil man regne botanikken som studiet av landplanter og alger (fykologi). Studiet omfatter således om lag 400 000 arter, eller om man tar med sopp – mer enn 550 000 arter og deres innbyrdes systematikk. Botanikken inkluderer utforskningen av planters struktur, metabolisme, vekst, evolusjonære utvikling, slektskapsforhold og systematikk, sykdommer, kjemiske egenskaper og genetikk. Studiet av menneskers forhold til planter kalles etnobotanikk, mens studiet av planterester for historiske formål faller inn under paleobotanikk, inklusive aldersbestemmelse og økologi- eller klimastudier gjennom studier av trær eller plantefrø (dendrokronologi). Botanikkens metode grenser mot, eller tar i bruk, fagdisipliner som biokjemi, genetikk, geografi og økologi. Selv om protoktister, lav, sopp, bakterier og virus ikke regnes under botanikken, gir universitetsstudier i botanikk ofte en innledende innføring i disse organismene. Økologisk er botanikkforskningen viktig for vår forståelse av alt liv, jordklodens klima, vann-sykluser og værutvikling, samt erosjon, og ikke minst utviklingen av medikamenter innenfor farmasien. Det er etisk mer uproblematisk å forske på planter enn på dyr. Østerrikeren Gregor Mendel oppdaget arvelæren ved studier av bønner, mens Barbara McClintock oppdaget genflyt i celler gjennom studier av mais. Det finnes likevel etiske dilemmaer i botanikken, eksempelvis genmanipulasjon og patentering av matsorter. Endelig er botanikken av enorm økonomisk verdi, siden alt vi spiser er enten direkte eller indirekte ekstrahert fra frøplanter. Utviklingen av landbruk krevde inngående kjennskap til årssyklusen og krysningsmulighetene av gress-arter (jordbruk), kunnskap om giftige planter ved husdyrhold, samt viktige bruksområder for trær innen skogbruket. Studiet innen agronomi ved landbruksskoler og -universiteter utdanner bønder og landbrukskyndige (agronomer), mens forststudiet utdanner skogteknikere og fagfolk til skogsdrift. Dessuten krever yrket som landskapsarkitekt god kjennskap til bruk av planter i landskapsforming og landskapspleie. Botanikkens historie. I oldtiden beskrev inderne en rekke trær og planter, og deres egenskaper. I India foretok det 4 000 år gamle diktverket Rig Veda en inndeling av planter i urter, trær og busker, og tenkeren Parashara delte plantene dessuten inn i "Ekamatrka" (enfrøbladinger) og "Dvimatrka" (tofrøbladinger). Det tusen år yngre Atharvaveda deler plantene inn i åtte klasser utfra ytre karaktertrekk, og dette gruppeantallet holdt seg lenge i indisk tenkning. Etterhvert klarte man å «treffe» på en del av våre dagers anerkjente plantegrupper som følger synlig (ytre) morfologi, ved at man opererte med Fabaceae (erteblomster), Rutaceae (sitrusfrukter), Brassicaceae (korsblomster), Cucurbitaceae (gresskar), Apocynaceae (gravmyrtblomster) og Asteraceae (kurvblomster). Lotusblomsten ble siden et hellig symbol i buddhismen. I Kina ble den urtebaserte farmasien utviklet skriftlig i De stridende staters tid fra om lag 440 f.Kr. til 221 f.Kr. Den meget kjente medisinske læreskriften Huangdi Neijing fra Han-dynastiet (samtidig med Romerriket) dannet basis for systematisk naturmedisin i Kina i mer enn 2 000 år. En meget viktig eksperimentell farmasøyt var Zhang Zhongjing (150–219), som dannet skole innen kinesisk medisin fram til våre dager. Etter høymiddelalderen var derimot kinesisk botanikk og naturvitenskap generelt langt mindre nyskapende og eksperimentell. Klassisk botanikk. I Europa regnes grekeren Theophrastus (371–286 f.Kr.) som botanikkens grunnlegger, med 500 plantearter, beskrevet i 10-bindsverket "Historia Plantarum". Theophrastus' egen lærer Aristoteles var også en habil biolog og studerte planter inngående, og begge to skilte mellom hann- og hunnplanter. Et gjennombrudd kom med Pedanius Dioskorides, som i år 60 skrev "De Materia Medica", med omtale av 1 000 medisiner, hvorav 600 fra beskrevne planter. Romerne kjente om lag 1 300–1 400 plantearter. Først med utviklignen av mikroskopet på 1600-tallet utviklet europeisk botanikk vesentlige nyvinninger utover hans standardverk. Arabisk botanikk regnes fra kurderen Ad-Dinawari (828–896), som beskrev 637 planter, deres vekst, blomstring og fruktutvikling i verket "Kitâb al-nabât" (= «Book of Plants»). I Andalusia skrev Ibn al-Baitar (–1248) om 1 400 planter for farmasøytiske formål, hvorav han selv oppdaget 300 arter. Biblioteket i arabernes spanske hovedstad Córdoba hadde 660 000 bøker i 775 og europeiske munker valfartet til denne kunnskapskilden, men mye systematisk forvirring ved at sentral-europeerne ikke forstod at floraen ved Middelhavet og i Nord-Europa var helt ulik. Den tyske lærde Hildegard von Bingen (1099–1179) forstod dette bedre, og fokuserte sitt botaniske studium på lokale arter som hun ga tyske navn. En virkelig vitenskapelig botanikk kom derimot først med Hildegards landsmann Albertus Magnus (1139–1280), som beskrev Europas flora på en måte som skapte skole for vestlig botanikk i århundrer. Med Marco Polo fikk europeerne sitt første kjennskap til bambus, nellik, ingefær, bomull, sukkerrør, indigo, rabarbra, kamfer, pepper og muskatnøtt. Renessansen brakte oppdagelsesreiser som raskt økte kjennskapen til nye arter, men det ble gjrot relativt få vitenskaplige fremskritt av den analytiske planteforståelsen. På denne tiden ble systematikk en viktig trend innen all naturvitenskap, og botaniske (og zoologiske) samlinger kom på moten i Europa. Botaniske hager ble anlagt fra 1544 i Padua, 1545 i Pisa] og 1567 i Bologna. Italieneren Luca Ghini (1490–1556) i Pisa presset og tørket planter i verdens kanskje første herbarium. Renessansens overveiende tyske botanikere var tydelig inspirert av Dioskorides, men skrev på både latin og tysk. Tidens ideal var å utgi floraer, og gi artene navn. Sveitseren Caspar Bauhin brukte binominær nomenklatur med ett navn for slekten fulgt av ett for arten, selv om svensken Carl von Linné fikk ettertidens ære for denne måten å klassifisere arter. En annen viktig oppdager var sveitseren Conrad Gessner (1516–1565), som brukte plantenes blomst og frukt til å oppdage slektskap, og observerte plantegeografien i Alpene ved å kartlegge floraen i ulike høydesoner. Moderne botanikk. Med oppdagelsen av mikroskopet dreiet fokus mer over på fysiologiske og biokjemiske studier av plantene. Johannes van Helmont målte vannopptaket i trær på 1640-tallet, mens briten Stephen Hales studerte plantenes fysiologi, masse, trykk, næringsopptak og respirasjon med verket "Vegetable Staticks" fra 1727. Etter potetkrisen i Irland på 1840-tallet fikk studiet av plantesykdommer og plantenes metabolisme ny fart, med nyvinninger av blant andre Joseph Priestley. Den vitenskapelige tilnærmingen til gruppering, identifikasjon og navngivning av arter kalles taksonomi, og den store autoritet på dette feltet ble svensken Carl von Linné. Han levde på 1700-tallet, en periode da nye kolonier brakte en stor mengde helt nye arter til Europa og utforsking i tidens universiteter. Linné foreleste ved Uppsala Universitet fra 1730, og regnes ofte som taksonomiens far med verket "Systema Naturae" fra 1735 med 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. Han delte plantene i kongedømmer, 25 klasser, ordener, slekter og arter. Gruppen "Cryptogamia" inkluderte alle landplanter som hadde skjulte reproduksjonsorganer, det vil si alle sporeplanter (alger, sopp, moser, levermoser og bregner). Den sveitsisk-franske botanikeren Augustin Pyramus de Candolle (1778–1841) satte Darwin på sporet av evolusjonen, selv om han aldri helt kom ut av det blindsporet som mentoren Jean-Baptiste de Lamarck skapte med sitt utviklingssyn. Men Candolle hadde større betydning som biotaniker enn som generell evolusjonsteoretiker, og maktet å formulere en alternativ klassifikasjon i opposisjon til Linné. Ideen om naturlig utvalg stammer fra hans konsept "Nature's War", om planterarters innbyrdes konkurranse, og Candolle la grunnlag for den naturlige systematikk – fylogenien. På 1900-tallet gjennomgikk systematikken rivende utvikling, og grupperingen av arter i grupper basert på antatt slektskap gjennomgikk rask utviklign og store revisjoner. Ofte var de botaniske «systemer» énmannsverk, det siste er Cronquist-systemet fra 1981, av den amerikanske forskeren Arthur J. Cronquist (1919–1992). Med genetikken og overveiende bruk av DNA-studier har systematikken blitt mer komplisert og eksakt, og utforskes i dag i et forskerfellesskap hvor amerikanske, britiske og svenske universiteter står sentralt, kalt Angiosperm Phylogeny Group. Med APG II-systemet (2003) har botanikken presentert sin foreløpig siste systematiske helhetsgruppering av blomsterplantene. Botanikk i Norge. Det første professoratet ved det nye Universitetet i Oslo ble etablert i 1814, som et kombinert professorat i «statsøkonomie og botanik». Det ble besatt av legen Christen Smith, som var stor i det danske fagbotaniske miljøet. Etter at han døde tidlig under en botanisk ekspedisjon i Afrika, fikk norsk botanikk en mer rent økonomisk innretning for forskningen. Zoologen Jens Rathke fikk fagansvaret ved universitetet og brukte deler av Botanisk hage til fruktdyrkning med fokus på kultivering av økonomiske nyttevekster. Dette ble radikalt endret med fagbotanikeren Matthias Numsen Blytt, landet første skolerte botaniker. Blytts fokus ble oppbyggingen av en norsk Flora, og han stoppet nyttevekstfokuset ved Universitetet. Studenten Johannes Musæus Norman videreførte disse prioriteringene, men ikke uten strid. I 1863 ble Botanisk Museum opprettet med utgangspunkt i de herbariske samlingene til Mathias Blytt. Konservator ble sønnen Axel Blytt, en habil botaniker som tok opp farens livsprosjekt med sammenstilling av en norsk Flora. Med opprettelsen av Norges Landbrukshøyskole på Ås i 1959 ble det rene nyttefokuset tatt sterkere opp av den nye høyere skolen, men striden om nytte-botanikken fortsatte likevel i Oslo. Axel Blytt øvet innflytelse på Charles Darwin, og lanserte en evolusjonært preget teori om at de norske plantevekstene hadde innvandret i seks gunstige klimaperioder. Han ble professor i 1880. Konkurrenten Fredrik Christian Schübeler var utdannet lege og gartner, og fikk ta opp igjen et sterkt nyttevekst-fokus ved Botanisk hage 1951–92. Da Schübeler døde i 1892 kom det rene teoretiske fokus tilbake i sentrum, selv om nytteveksthagen i Botanisk Hage bestod i lang tid. På 1900-tallet var det likevel den florasentrerte, faglige tilnærmingen som slo igjennom. Ved Bergens Museum foretok Jens Holmboe en rekke utenlandske botaniske ekspedisjoner, før han ble heltidstilsatt for å arbeide for universitet i byen. Med botanikere som Knut Fægri og Olav Gjærevoll ble det et sterkere "norsk" fokus på de praktiske feltstudier, ikke minst ble fjellfloraen og den arktiske floraen viet stor interesse etter andre verdenskrig. Blant formidlerne regnes Johannes Lid som en viktig floraforfatter, med standardverket "Norsk flora", som utkom første gang i 1944 og er fulgt opp med sju reviderte utgaver fram til 2005. I nyere tid er oppdraget med artsvern og -kartlegging sentralt for fagmiljøet: Artsdatabanken etter modell av den svenske ArtDatabanken skal gi en kartlegging og beskrivelse av alle dyre- og plantearter i Norge, mens rød- og svartelister føres for truede og uønskede arter. Rumpeldunk gjennom tidene. "Rumpeldunk gjennom tidene" er en bok skrevet av den britiske forfatteren J.K. Rowling. Boka er et supplement til Harry Potter-serien, og forestiller en bok fra skolebibilioteket på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Tilsynelatende er boka skrevet av Kennilworthy Whisp, og den har forord av Albus Humlesnurr, rektor ved Galtvort. Inntektene fra salget av "Rumpeldunk gjennom tidene" ble gitt til Comic Relief, en veldedig organisasjon. Den engelske boktittelen er "Quidditch Through the Ages", og den er utgitt i 2001, både i Storbritannia og i Norge. Den norske oversettelsen er ved Torstein Bugge Høverstad. Boka er illustrert av forfatteren. Boka handler om den fiktive sporten rumpeldunk, som spiller en viktig rolle i Harry Potter-bøkene. Leseren får et innblikk i spillets historie, hvordan det fungerer og hvilken status det har i nåtidas trollmannsverden. Herford. Herford er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen med ca. 65 000 innbyggere. Den ligger i Regierungsbezirk Detmold og er administrasjonsby i "kretsen" ved samme navn. Herford ligger i lavlandet mellom fjellkjedene Wiehengebirge og Teutoburger Wald. Historie. Byen ble grunnlagt i 789 av Karl den store for å vokte en vadeplass over et smalt punkt i elven Werre. Et hundreår senere vokste Matilda, datter av Theudebert, hertug av Sachsen, opp i nonneklosteret i Herford, hvor Hedvig av Herford var abbedisse fra 857. Matilda var etterkommer etter den saksiske lederen Widukind. I Herford møtte hun Henrik Fuglefanger, som senere ble tysk konge. Sent i middelalderen ble Herford medlem av Hansaen. Byen ble en fri keiserby, altså direkte underlagt keiseren, men mistet denne statusen etter freden i Westfalen i 1648, da den annektertes av Brandenburg. UEFA. UEFA i forhold til andre fotballforbund Union of European Football Associations (fransk: Union des associations européennes de football) er det europeiske fotballforbundet, grunnlagt i 1954. Forbundet er best kjent under forkortelsen UEFA. UEFA er selv medlem av FIFA, det internasjonale fotballforbundet. Den 26. januar 2007 ble Michel Platini valgt til ny president i UEFA etter Lennart Johansson UEFA har 53 medlemmer per 2009, og av disse har 46 et aktivt kvinnelandslag. Samtlige lag innenfor den geografiske definisjonen av Europa er medlemmer, med unntak av Monaco, Storbritannia og Vatikanstaten. Til gjengjeld har England, Wales, Skottland, Nord-Irland og Færøyene egne landslag, på tross av at de ikke er selvstendige nasjoner. I tillegg er asiatiske land som Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Israel, Kasakhstan og Kypros medlemmer, og både Russland og Tyrkia, som er geografisk delt til både Europa og Asia, tilhører UEFA. For Israel var det nødvendig å flytte ettersom de fleste motstanderne deres i Asia ikke anerkjente dem, og dermed ikke ville spille mot dem (mellom 1974 og 1994 spilte Israel i Oseania). Kypros' geografiske situasjon lot dem velge mellom Europa, Asia og Afrika, og de valgte Europa. Kasakhstan flyttet fra Asia til Europa etter enighet med UEFA. Sigurd Rushfeldt. Sigurd Rushfeldt (født 11. desember 1972 i Vadsø) er en norsk fotballspiller, som spiller for den norske eliteserieklubben Tromsø IL. Han har scoringsrekorden i eliteserien. Han spilte flere sesonger for den østerrikske klubben Austria Wien, hvor Rushfeldt blant annet ble seriemester i 2003 og 2006 og cupmester i 2003, 2005 og 2006 (han skåret 3 mål i finalene). Han ble også valgt til årets spiller sesongen 2004/2005 i den østerrikske ligaen av spillerne selv. Han tok også bronse med Tromsø IL i 2008 og i 2010 samt sølv i 2011. Før profftilværelsen i Østerrike spilte han også en periode for Tromsø IL og dessuten for Rosenborg, hvor Rushfeldt scoret til sammen 92 tippeligamål. Han er tre ganger seriemester og en gang cupmester for Rosenborg, og ble bl.a toppscorer i eliteserien i 97 og 98. Han er også en gang cupmester for Tromsø IL, der han scoret seiersmålet i finalen på overtid. Han hadde også et mindre vellykket opphold i engelske Birmingham, og Rushfeldt spilte et par sesonger for spanske Racing Santander. Han har spilt 245 tippeligakamper. Sigurd Rushfeldt har spilt 38 kamper for det norske landslaget, og scoret 7 mål. Før 2007-sesongen sa Rushfeldt nei til landslagsspill, men etter en god sesong for Tromsø kom han nok en gang i landslagsdiskusjon og sa igjen ja til landslagsspill høsten 2007. Rushfeldt meldte høsten 2008 at han kom til å legge opp, men i desember samme år sa han at han hadde skiftet mening og ønsket å fortsette karrieren. To år senere, høsten 2010, etter at bronsen var et faktum i nest siste serierunde (etter to mål fra Rushfeldt), meldte han at han ønsker å fortsette også i 2011. Morten Gamst Pedersen og Sigurd Rushfeldt ble 10. mai 2006 sammen tildelt Finnmark fylkeskommunes kulturpris for 2006. Rushfeldt er fetter til Lars Bohinen, mangeårig landslagsspiller for Norge, samt svoger til Strømsgodsets trener Ronny Deila. Scoringsrekorden ble satt 29. mai 2011. Sigurd lå ett mål bak rekorden til Harald Martin Brattbakk før kampen mot Brann hjemme på Alfheim. Kampen ble en festforestilling av Tromsø, som til slutt vant 4-0. Sigurd sørget for en historisk kveld på Alfheim stadion da han scoret hat-trick, og med det både tok scoringsrekorden og samtidig ble den eldste spilleren som har scoret hat-trick i norsk eliteserie. Scoringsrekorden. Per 20. november 2011 står Sigurd Rushfeldt med rekord-antallet 172 scoringer i eliteserien. Dette plasserer ham på førsteplass på listen over hvem som har scoret flest mål gjennom tidene i Norges øverste divisjon, foran Harald Martin Brattbakk fra Rosenborg. Sigurd Rushfeldt ble den mestscorende spilleren i eliteserien 29. mai 2011, med 168 scoringer. Newcastle United FC. Newcastle United Football Club (også kjent som "The Magpies" eller "The Toon", som betyr henholdsvis «Skjærene» og (på lokal Geordie-dialekt) «by») er en profesjonell engelsk fotballklubb som holder til i byen Newcastle upon Tyne. De spiller i den engelske Premier League og er gjennom historien den sjuende mest suksessfulle engelske fotballklubben. Dette er utfra statistikk som er beregnet etter resultater helt siden det engelske ligasystemet ble startet i 1888. Klubben ble stiftet i 1892 etter en sammenslåing av to lokale fotballklubber, som var henholdsvis "Newcastle East End" og "Newcastle West End". Newcastle United har siden det spilt hjemmekampene på St James' Park, som opprinnelig var banen til Newcastle West End. Newcastle United supportere kaller seg selv for «Toon Army». Newcastles argeste rivaler gjennom tidene er Sunderland, som de har møtt i det såkalte «Tyne–Wear derby» siden 1898. Historie. I november 1881 bestemte Stanley Cricket Club fra South Byker seg for å danne en fotballklubb, som skulle holde dem aktive gjennom vinteren når cricket-sesongen var over. De vant deres første kamp 5-0 mot Elswick Leather Works andreellever. Under et år senere, i oktober 1882, forandret de navn til Newcastle East End FC for å avverge forveksling med cricketklubben fra byen Stanley i County Durham. På samme tiden, i en annen del av byen, begynte en annen cricketklubb å fatte interesse i fotball, og i august 1882 ble Newcastle West End FC dannet. West End spilte sine tidligste kamper på deres cricketstadion, men flyttet senere til St James' Park. Det første konkurransebaserte ligasystemet i regionen ble opprettet i 1889, og FA-cupen begynte å skaffe interesse. Ambisiøse East End ble profesjonelle i 1889. West End, på den andre siden, hadde det ikke like bra; på våren 1892, ga West End et forlag til East End som dreide seg om at West End skulle bli en del av East End, siden direktørene i West End hadde bestemt at klubben ikke hadde ressursene som trengtes for å overleve lenger. Forhandlingene endte med at spillere og stab i West End, nå skulle bli en del av East End. East End tok også over rettighetene på St. James' Park, noe som for alvor smeltet disse to tidligere rivalklubbene sammen. I desember 1892 ble det bestemt at klubben skulle få et nytt navn, og et nytt omdømme. På et offentlig møte ble det foreslått mange nye navn, inkludert Newcastle Rangers og Newcastle City, før alle ble enige om Newcastle United. FA ble enige med klubben om det nye navnet den 22. desember, selv om navnet ikke ble legalisert før den 6. september 1895, da Newcastle United Football Club Co. Ltd. ble stiftet. Tidlige liga - og FA-cup mestere. Newcastle United fortsatte ved å vinne det gjeveste ligatrofeet ved tre anledninger på starten av 1900-tallet; i 1905, 1907 og 1909. De ble på den tiden ansett som de beste laget i England. Men alt var ikke en dans på roser for laget, da de i 1908-09-sesongen tapte 9-1 hjemme mot deres argeste rivaler Sunderland. Newcastle nådde også fem FA-cup finaler på den tiden, og vant bare én av dem, mot Barnsley i 1910. Etter første verdenskrig, vant de sesongen igjen i 1927. Laget slo også Aston Villa i FA-cup finalen i 1924. Kjente spillere på denne tiden inkluderte Hughie Gallacher, Neil Harris, Stan Seymour og Frank Hudspeth. Mer FA-cup suksess: 1950-tallet. På 1950-tallet løftet Newcastle United FA-cup trofeet tre ganger iløpet av en femårsperiode. I 1951 ble Blackpool slått 2-0, ett år senere ble Arsenal slått 1-0, og i 1955 måtte Manchester City se seg slått med sifrene 3-1. Newcastle nøt en meget høy profil, noe også spillerne gjorde, da spesielt Jackie Milburn og Bobby 'Dazzler' Mitchell. Senere ansatte Newcastle den tidligere kapteinen Joe Harvey som manager. Han slo seg sammen med Stan Seymour for å gjenoppbygge United og klubben returnerte til eliten i 1965, etter at de ble vinnere av andredivisjon. Newcastle ble etter hvert kjent som et meget uforutsigbart lag som alltid var gode nok til å slå de beste lagene, men som aldri fikk realisert potensialet de besatt. Suksess i Europa. Under ledelse av Joe Harvey kvalifiserte Newcastle seg for europacupspill i 1968, og overrasket året etterpå mange da de løftet Messebycuptrofeet (som to år senere ble til UEFA-cupen), etter å ha slått klubber som Sporting Lisboa, Feyenoord og Real Zaragoza, før de slo Ungarn's Újpest FC i finalen. Newcastle hadde en veldig sterk førsteellever på den tiden, og tradisjonen med å ha en kjent spiss med nummer 9 på trøyen, fortsatte, i form av Wyn Davies, Bobby Moncure og Frank Clark. I årene etter europa-suksesses, hentet Harvey inn fotballunderholdere av øverste hylle, som gang på gang blidgjorde Newcastle-fansen på Gallowgate (som er tribunen på St. James` Park hvor de mest dedikerte Newcastle-supporterne sitter). Disse spillerne var blant annet Jimmy Smith, Tony Green, Terry Hibbitt, og i tillegg en ny spiss som het Malcolm Macdonald. Sistnevnte ble bare kalt "Supermac", og var en av Newcastle sine aller mest populære spillere. Han hadde en imponerende målstatistikk, som ledet Newcastle til Wembley to ganger (1974 og 1976). Liverpool var motstander i FA-cupfinalen, og Manchester City i ligacupen. Newcastle tapte begge oppgjørene. På starten av 1980-tallet hadde Newcastle sunket dramatisk i prestasjonene, og befant seg i andredivisjon. Gordon Lee hadde erstattet Harvey som manager, men ga fort rollen videre til Richard Dinnis, og etter det Bill McGarry. Men det var tilslutt Arthur Cox som ledet Newcastle opp i førstedivisjon igjen. Da hadde klubben den meget profilerte spilleren Kevin Keegan på laget. Med managere som Jack Charlton, Willie McFaul og Jim Smith, fortsatte Newcastle i øverste divisjon til de rykket ned igjen, i 1989. Newcastle reiser seg igjen. I 1992 returnerte Kevin Keegan til Newcastle United, for å overta rollen som manager etter Osvaldo Ardiles. Keegan beskrev denne jobben som den eneste som kunne friste ham inn i engelsk fotball igjen. På denne tiden slet Newcastle på bunnen av daværende 2.divisjon, (nåtidens Coca Cola Championship). Sir John Hall hadde ikke klart å få skikkelig kontroll over klubben i denne perioden hvor han var formann, og han trengte et lite mirakel for at klubben ikke skulle rykke ned i 3.divisjon, for første gang noensinne i klubbens historie. Newcastle klarte å overleve i 2.divisjon etter at de slo Portsmouth FC og Leicester City i de to siste kampene. 1992-93 var sesongen da ting skulle snu for Newcastle sin lykke. De vant sine elleve første kamper før hjemmetapet mot Grimsby FC. Newcastle spilte underholdende angrepsfotball og vant førstedivisjon det året (gammel andredivisjon, endret etter at den øverste divisjonen ble hetende Premier League. Gammel førstedivisjon ble til Premier League, gammel andredivisjon ble til førstedivisjon, og gammel tredjedivisjon til andredivisjon osv.) etter at de slo Grimsby 2-0 borte. De rykket da opp til øverste nivå igjen, som nå het Premier League. Premier League-årene. Under Kevin Keegan fortsatte Newcastle å imponere i Premier League. Med sin imponerende angrepsfotball, avsluttet Newcastle 1993-94-sesongen med en 3.plass. Newcastle ble kjent gjennom angrepsfotballen, og at de spilte i mange kamper hvor det ble scoret mange mål. Keegan`s offensive tenking, gjorde etterhvert at Newcastle ble kjent som "underholderne" i engelsk presse. Sesongen etter avsluttet Newcastle på en 6.plass, etter at de overraskende solgte spissen Andy Cole til Manchester United, for 6 millioner pund, pluss flankespilleren Keith Gillespie. Avtalen var egentlig på tilsammen 7 millioner pund, men man har senere funnet ut at Keith Gillespie ikke var verdt mer enn 250.000 pund, noe som gjør at prisen i realiteten kanskje ikke var mer enn 6 250 000 pund. I 1995-1996 fikk man se flere storspillere komme til klubben. Blant annet David Ginola og Les Ferdinand. Laget ledet over Manchester United med 12 poeng i sesongen, og var veldig nære å vinne tittelen, men Newcastle mistet formen og tapte ledelse. Dette er en av klubbens virkelige nedturer. Fra denne sesongen stakk det seg virkelig ut èn kamp, mot Liverpool, da Newcastle tapte 4-3. Denne ses av mange på som den beste kampen gjennom hele Premier League sin historie. Den følgende sesongen avsluttet Newcastle på 2.plass igjen, tross at de hadde kjøpt inn storscoreren Alan Shearer fra Blackburn Rovers. Det absolutte høydepunktet denne sesongen var da Newcastle slo Manchester United 5-0. Manchester United vant Premier League det året. Keegan sluttet plutselig som manager i Januar 1997, og ble erstatttet av Kenny Dalglish, som var ventet å hjelpe laget defensivt. I hans første sesong, nådde Newcastle Champions League, og nådde FA-cup finalen i 1998, hvor de ble slått 2-0 av Arsenal. Trass i alt denne suksessen, likte ikke Newcastle-fans hans vektlegging på trygt defensivt spill, kontra det angrepsvillige spillet man hadde sett under Kevin Keegan. Denne defensive stilen ga heller ikke noen veldige resultater. Newcastle hadde mistet spill stempel som et underholdende lag. Noen mislykkede kjøp i starten av 1998-99 sesongen, sammen med en rekke usuksessfulle spillerkjøp, gjorde at Dalglish tilslutt fikk sparken. Ruud Gullit ble så ansatt som manager, med løfte fra ham selv om at han skulle bringe tilbake den fine fotballen til Newcastle. Under ham startet Newcastle lovende, og nådde FA-cupfinalen hvor de tapte 2-0 mot Manchester United. Men Gullit gjorde noen tabber i overgangsvinduet, og la seg ut i krangler med flere spillere. Robert Lee ble nektet trøyenummer, og Alan Shearer ble satt ut av laget i lokalderbyet mot Sunderland. Disse hendelsene var upopulære blant fansen, og etter en dårlig start på 1999-00 sesongen, ble Gullit sparket. Ex-England manager Sir Bobby Robson ble hentet inn som erstatter for Gulitt. Hans jobb syntes utenkelig for noen år siden: å sørge for at Newcastle overlevde i Premier League. Dette klarte Robson, og både Robert Lee og Alan Shearer hadde nå en trener de hadde et bra forhold til, noe som var viktig for laget. Robson`s første hjemmekamp ble vunnet over Sheffield Wednesday med sifrene 8-0. Over de neste sesongene bygde Robson opp et spennende og ungt lag. Spillere som Kieron Dyer, Craig Bellamy, og Laurent Robert medvirket til at laget igjen utmerket seg i Premier League. Newcastle ble i 2001-2002-sesongen til en tittelutfordrer i Premier League, og de fikk også kvalifisere seg for Champions League. De ble igjen kalt for "underholderene". De nådde også kvartfinalen i begge de engelske cupene. I 2002-2003-sesongen så man at Newcastle igjen var utfordrere til tittelen. Etter første ligarunde, toppet de tabellen etter en 4-0 seier over West Ham United. Newcastle vant begge sine kvalifiseringskamper til Champions League, men tapte de 3 første kampene i gruppen sin. De slo så tilbake og vant sensasjonelt de 3 resterende kampene, inkludert seier over Juventus og Feyenoord. I andre gruppestadie tapte Newcastle de to første kampene, mot Inter Milan og Barcelona FC. De vant de neste to kampene, og spilte uavgjort 2-2 mot Inter Milan i klubbenes andre oppgjør. Newcastle tapte så mot Barcelona, og ble sendt ut av mesterskapet. Men deres opptreden i Champions League gjorde at de igjen ble rangert som et av Europas beste lag.De avsluttet Premier League på en tredjeplass. I 2003-04, røk Newcastle ut av Champions league i kvalifiseringen, etter straffekonkurranse. Dermed ble det klart for UEFA-cup. Newcastle hadde en dårlig start på Premier League, men snudde det rundt, og jaget tilslutt en plass i Champions League. Hjemmeformen deres var god, men det ble for mye uavgjort på bortebane, og tapte Champions League-plassen til fordel for Liverpool – og måtte igjen nøye seg med UEFA-cup. Den sesongen nådde Newcastle semifinalen i UEFA-cupen. Trass i at sesongen ikke hadde svart helt til forventingene, hadde Newcastle enda stempelet som det underholdende laget. I sesongen 2008/2009 rykket Newcastle United ned til Football League Championship. Newcastle United vant imidlertid The Coca-Cola Championship på første forsøk sesongen 2009/2010 under manager Chris Hughton og assisterende manager Colin Calderwood, og spiller sesongen 2010/2011 igjen i Premier League. Nåværende spillerstall. "Oppdatert 18. august 2012" Blaydon Races. Blaydon Races som opprinnelig er den uoffisielle klubbsangen til Newcastle United FC, er den også selve byen, Newcastle Upon-Tyne, sin sang. Selve folkesangen ble skrevet av Geordie Ridley, på 1800-tallet. Den er en kulturell sang som Geordiene synger med stor stolthet og patriotisme for byen og klubben. Navnet stammer forøvrig ifra byen Blaydon, som er en liten by i område Gateshead,6,4 km ifra selve Newcastle Upon-Tyne. 'Races' kommer ifra Stella Haugh 1,6 km ifra tettstedet Blaydon. Geordiene synger denne sangen på dialekt, noe som gjør det noe vanskelig å forstå for de som kommer ifra utlandet. "Aw went to Blaydon Races, 'twas on the ninth of Joon, "Eiteen hundred an' sixty-two, on a summer's efternoon; "Aw tyuk the 'bus frae Balmbra's, an' she wis heavy laden, "Away we went alang Collingwood Street, that's on the road to Blaydon. "Howay the lads, ye shud only seen us gannin'," "Passin the foaks alang the road just as they wor stannin';" "Thor wes lots o' lads an' lasses there, all wi' smiling faces," "Gannin alang the Scotswood Road, to see the Blaydon Races." "We flew past Airmstrang's factory, and up to the "Robin Adair"," "Just gannin' doon te the railway bridge, the 'bus wheel flew off there." "The lasses lost their crinolines, an' the veils that hide their faces," "Ah got two black eyes an' a brokken nose in gan te Blaydon Races." "When we gat the wheel put on away we went agyen," "But them that had their noses broke they cam back ower hyem;" "Sum went to the Dispensary an' uthers to Doctor Gibbses," "An' sum sought out the Infirmary to mend their broken ribses." "Noo when we gat to Paradise thor wes bonny gam begun;" "Thor was fower-an-twenty on the 'bus, man, hoo they danced an' sung;" "They called on me to sing a sang, ah sung them "Paddy Fagan"," "Ah danced a jig an' swung my twig that day ah went to Blaydon." "We flew across the Chain Bridge reet into Blaydon toon," "The bellman he was callin' there, they call him Jackie Broon;" "Aw saw him talkin' to sum cheps, an' them he was pursuadin "To gan an' see Geordy Ridley's concert in the Mechanics' Haal at Blaydon." "The rain it poor'd aal the day an' myed the groons quite muddy," "Coffy Johnny had a white hat on – they war shootin' "Whe stole the cuddy." "There wes spice stalls an' munkey shows an' aud wives selling ciders," "An' a chep wiv a hapenny roond aboot, shootin' "Noo, me boys, for riders." Newcastle United Women's FC. Ved siden av herrefotballen har Newcastle United FC også et kvinnelag. Kvinnelaget ble opprettet og stiftet i 1986, hvorav deres hovedrivaler er og forblir Cowgate Kestrels. NUWFC viste allerede da tegn på god talentutvikling og ivaretakelse på eldre veteraner på kvinnesiden, det vil si at kvinnelige fotballspillere ifra Northumbria viste sin interesse for og rundt klubben. I 1996 var det tegn på en æra for NUWFC. Prestasjonene var på et nivå som sikret dem en finale i FA Charity Shield, mot Manchester United, en kamp de tapte 2-0. Oppturen fortsatte videre, og i 1999 kvalifiserte NUWFC seg til 'Northern Combination League, på samme tid vant de sitt første trofè, den engelske ligacupen. Klubben vokste fasilitetsmessig og nivåmessig, generelt sett. Selve interessen rundt klubben vokste intakt med nivået, hvorav klubben produserte talenter som spiller i forskjellige engelske klubber i dag. I alt er det 120 fotballag innenfor rammene på kvinnesiden i Newcastle United FC. Til dags dato beskrives NUWFC som en av de fremste produsentene i talentutvikling, hvorav mange engelske-kvinnelige fotballspillere har sine røtter fra Northumbria og NUWFC. De har også vunnet den ærverdige Rutherford International Tournament en gang mot Penrith FC, 4-0. De klarte i 2003 å komme på annenplass bak Stockport County i Combination League. Suksessen ble fulgt opp med, året etter, kvalifisering i den internasjonale sammenhengen, Lloret Cup som foregikk i Barcelona. I denne cupen mottok laget fair-play prisen. Ellers har de spilt kamper mot høyrangerte motstandere som FC Barcelona, som har internasjonale spillere blant annet ifra Mexico, Sverige og Spania i anledning MIC cup. Etter andreplassen i Combiantion League i 2003-sesongen, rykket NUWFC opp til toppdivisjonen FAWPL. Dette var en av historiens beste resultater i Combination League, hvorav laget bare slapp inn 16 mål på 18 kamper. I 2006-07 sesongen fikk NUWFC Premier League-plass, hvor de maktet å kapre en respektabel åttendeplass i kvinneligaen. Denne prestasjonen ble spesielt lagt merke til, ved at de også klarte å komme til kvartfinalen i Women's FA Cup. Denne finalen kjempet de heroisk, men tapte på straffekonkuranse imot Liverpool, hvorav kampen endte 2-2, mens straffesparkkonkurransen endte 9-8. I Mai 2007, fikk klubben Nationwide Club of The Year Award som ble holdt i London. Klubben endte sesongen med å vinne deres første trofè i internasjonal sammenheng, ved at de klarte å kapre Y.E.S cup-tittelen (Year of Sport and Exercise). Da slo de blant annet FC Barcelona, Liverpool FC og Gateshead Academy FC. Elana Slough. Elana Slough (født 8. juli 1889 i Horsham, Pennsylvania, død 5. oktober 2003 i Trenton, New Jersey) var USAs eldste person og en av verdens eldste da hun døde. Hun ble født under tarvelige kår i juli 1889 (eller 1888; de lærde strides om fødselsåret) og pikenavnet var Rodenbaugh. Ble rikskjendis da hun som 113-åring ble USAs eldste person våren 2003. Da hadde hun vært sengeliggende en stund. Hun mistet sin første ektemann i 1918 og ble enke for annen gang i 1936. Hennes eneste datter, Wanda Allen, som hadde stelt moren fra Elana var 90 til 102, døde selv på det samme sykehjemmet 1. oktober 2003, 90 år gammel. Elana fulgte datteren i graven 4 dager senere, 114 år gammel. Slough, Elena Slough, Elena Alan Shearer. Alan Shearer (født 13. august 1970) er en tidligere engelsk fotballspiller og tidligere manager for Newcastle United. Han er født i Gosforth, Newcastle og spilte for Newcastle United. Han debuterte for Newcastle United 17. august 1996. Shearer hadde tidligere spilt for Southampton (1988-1992, 13 mål) og Blackburn (1992-1996, 120 mål). Shearer ble tidenes yngste ekte hat-trick-scorer i engelsk toppfotball i sin debut for Southampton mot Arsenal. Shearer har vunnet Premier League med Blackburn i sesongen 1994/95. Han ble toppscorer i ligaen tre sesonger på rad (1994–1997). Da Shearer gikk fra Blackburn til Newcastle sommeren 1996, var han verdens dyreste fotballspiller gjennom tidene (15 millioner britiske pund). Han ble tidenes mestscorende for Newcastle United sesongen 05/06 etter å ha passert Newcastle-legenden Jackie Milburn. Shearer sa at han vil legge opp som aktiv spiller etter den inneværende sesongen (2005/06). Etter en kneskade i kampen mot Sunderland 17. april (der Shearer scoret på straffe), erklærte Shearer at han legger opp. Det ble hans siste kamp for Newcastle. Alan Shearer valgte å komme hjem til Newcastle og avslutte karrieren der, på tross av at han var en ettertraktet måljeger, både i klubb- og landslagssammenheng.. Han ville gjerne vinne troféer med Newcastle United, et ønske som aldri ble oppfylt. Den 1. april 2009 ble det annonsert at Alan Shearer skulle overta trenerjobben i Newcastle United. Hans første kamp som manager kom tre dager senere på hjemmebane mot Chelsea, der laget hans tapte 0-2. Landslaget. Shearer ble toppscorer i EM i fotball 1996 på hjemmebane, hvor han scoret 5 mål. Han spilte 63 landskamper for England og scoret 30 mål. ACiD Productions. ACiD Productions (ACiD) er en undergrunnsgruppe som har spesialisert seg på digital kunst. Etter etableringen i 1990 spesialiserte gruppen seg på ANSI-kunst for BBS-er. Nylig har de utvidet deres område til også å gjelde andre grafiske medier og utvikling av programvare. Fritz Thyssen. Fritz Thyssen (født 9. november 1873 i Mülheim an der Ruhr, død 8. februar 1951 i Buenos Aires) var en tysk industrimann. Han var sønn av industrimannen August Thyssen, og arvet allerede i 1885 aksjeposter i familiens konsern (det nåværende ThyssenKrupp). I 1897 fikk han forskjellige poster i virksomheten, bl.a. som medlem av styret for gruvene kontrollert av Thyssen-konsernet. Etter farens død i 1926 tok han vesentlige deler av konsernet inn i Vereinigte Stahlwerke AG, som han ledet frem til 1939. Som en av de første industrimennene støttet han Adolf Hitler, også med penger. Han håpet på en gjenopprettelse av den gamle samfunnsorden. I 1931 ble han medlem av NSDAP, i 1932 kunne Hitler tale for industriklubben i Düsseldorf med Thyssens hjelp og året etter ble Thyssen innvalgt i den tyske riksdagen. I 1935 oppstod imidlertid de første meningsforskjellene mellom Thyssen og Hitler. Pogromene mot jødene betød slutten på Thyssens forhåpninger når det gjaldt nasjonalsosialismen, og i 1939 emigrerte han til Sveits, og senere til Frankrike. Hans eiendom i Tyskland ble beslaglagt, og han ble fratatt sitt statsborgerskap. I 1940 ble han arrestert og overført til Tyskland, hvor han ble anbragt i forskjellige konsentrasjonsleirer. Etter krigens slutt ble han midlertidig tatt i USAs forvaring, og ble sluppet fri i 1948. Samme år slo han seg ned i Buenos Aires i Argentina, hvor hans datter Anita, som var gift med den ungarske greven Gabor Zichy (1910–1972), bodde. Der døde han i 1951. Fritz Thyssen var siden 1900 gift med Amélie Thyssen (1877–1965). Eksterne lenker. Thyssen, Fritz Thyssen, Fritz Thyssen, Fritz Thyssen, Fritz August Thyssen. August Thyssen (født 1842 i Eschweiler, død 2. desember 1926 på Schloß Landsberg) var en tysk industrimann. Etter studier ved det polytekniske universitetet i Karlsruhe og handelshøyskolen i Antwerpen arbeidet han i likhet med sin bror Joseph Thyssen i farens bankhus. I 1867 grunnla han med en rekke partnere i Duisburg jernverket "Thyssen-Foussol & Co". 1870 grunnla han "Thyssen & Co.", som utviklet seg til et av de største europeiske industriforetak. I 1891 overtok han det store Gewerkschaft Deutscher Kaiser i (Duisburg-)Hamborn. Sammen med Hugo Stinnes var Thyssen en av grunnleggerne av RWE. Den 3. desember 1872 giftet Thyssen seg med Hedwig Pelzer. De ble skilt i 1885. Om August Thyssen faktisk var far til barna August, Heinrich, Fritz og Hedwig, ble aldri oppklart. For å unngå oppsplitting av konsernet som følge av skilsmissen, overdro han selskapet til sine barn, men beholdt disposisjonsrett og dermed ledelsen av selskapet. På 1930-tallet gikk det meste av virksomheten inn i Vereinigte Stahlwerke AG. I 1997 ble Thyssen-konsernet fusjonert med KruppHoesch og er nå en del av ThyssenKrupp AG. Litteratur. Thyssen, August Thyssen, August Thyssen, August North Lanarkshire. North Lanarkshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot City of Glasgow, Falkirk, East Dunbartonshire og South Lanarkshire. Regionen dekker deler av de tradisjonelle grevskapene Lanarkshire, Dunbartonshire og Stirlingshire. Byer og landsbyer. * Stirling (region). Stirling er en av Skottlands regioner. Den grenser mot Clackmannanshire, Falkirk, Perth and Kinross, Argyll and Bute, East Dunbartonshire og West Dunbartonshire. Administrasjonsbyen er Stirling. Regionen dekker det meste av det tradisjonelle grevskapet Stirlingshire, og den sørvestlige delen av Perthshire. Mesteparten av befolkningen i regionen, omkring 70 %, bor i det sørvestlige hjørnet, konsentrert om byen Stirling og omkringliggende bosetninger i lavlandet. Inverclyde. Inverclyde er en av Skottlands regioner. Den grenser mot Renfrewshire og North Ayrshire. Regionen ligger i det tradisjonelle grevskapet Renfrewshire. Perth and Kinross. Perth and Kinross er en av Skottlands regioner, og et stattholderskap. Den grenser mot Clackmannanshire, Stirling, Fife, City of Dundee, Highland og Angus. Administrasjonsbyen er Perth. Regionen dekker det meste av de tradisjonelle grevskapene Perthshire og Kinross-shire. South Ayrshire. South Ayrshire er en av Skottlands regioner. Den grenser mot East Ayrshire og Dumfries and Galloway. Byer og landsbyer. Turnberry er et kjent feriested med flere golfbaner og et hotell. Alloway. Alloway er en landsby i South Ayrshire i Skottland. Den regnes som en forstad til regionens administrasjonsby, Ayr. Landsbyen er mest kjent for å være fødestedet til dikteren Robert Burns. Diktet "Tam o'Shanter" omtaler Alloway, blant annet kirken og brua "Brig o'Doon". Det er reist et minnesmerke over Burns. Ayr. Ayr er administrasjonsbyen i South Ayrshire i det sørvestlige Skottland. Den ligger ved Firth of Clyde. Byen hadde i 2001 46 432 innbyggere. I 2002 kjempet byen sammen med fire andre i Skottland om status som "city", men tapte for Stirling. Ayr er kjent for sin veddeløpsbane, og spesielt for løpene "Scottish Grand National" i april og "Ayr Gold Cup" i september. Rett nord for Ayr ligger byen Prestwick, og de to byene vokser mer og mer sammen. Blant Ayrs forsteder er landsbyen Alloway, hvor dikteren Robert Burns ble født. Ayrs ligaklubb i fotball heter Ayr United. Prestwick. Prestwick er en by i South Ayrshire i Skottland. Den har omkring 15 000 innbyggere (2004). Byen ligger rett nord for regionens administrasjonsby, Ayr, og de to byene vokser mer og mer sammen. Byen er kjent for sine golfbaner, først og fremst Prestwick Golf Club. Glasgow Prestwick lufthavn ligger rett utenfor byen, og omkring 53 km fra Glasgow. Den brukes mye av lavprisselskaper som Ryanair og BMIbaby, og er et knutepunkt for flytransport. Polar Air Cargo bruker den som sin hovedbase. BAE Systems og GE Aircraft Engines har vedlikeholds- og produksjonslokaler ved flyplassen. Prestwick er også et sentrum for flygekontrolltjenesten, og kontrollerer omkring 70 % av flytrafikken i Storbritannia. I tillegg utgjør den halvparten av Shanwick Oceanic Control Centre, som overvåker all flytrafikk på den europeiske siden av Nord-Atlanteren. Motherwell. Motherwell er administrasjonsbyen i North Lanarkshire i Skottland, mellom Glasgow og Edinburgh. Den var tidligere den viktigste byen for den skotske stålindustrien, og ble derfor kalt "Steelopolis". Byens utseende blir dominert av et vanntårn og de tre kjøletårnene på Ravenscraig stålverk, som ble stengt i 1992. Stengningen av stålverket, som hadde et av de største produksjonslokalene i Skottland, signaliserte slutten for stålindustrien i denne delen av Storbritannia. En av årsakene til dette sies å være at det ikke var mulig å få subsidier fra EU, fordi Skottland som en del av Storbritannia måtte kjempe med resten av riket om midler som ble overført. Fotballklubben Motherwell FC ble grunnlagt i 1886. Laget er kjent som "Steelmen". Byen var fram til 1996 administrasjonssenter for distriktet Motherwell. Motherwell (distrikt). Motherwell var et administrativt distrikt i Skottland fra 1975 til 1996. Det året ble ordningen med administrative distrikter opphevet, og området har siden vært styrt som en del av North Lanarkshire. Administrasjonssenteret var byen Motherwell, som nå er administrasjonsby for regionen. Personalunion. En personalunion er en union hvor to eller flere stater har et felles statsoverhode som regjerer over alle statene, men hvor hver enkelt stat er uavhengig av hverandre og derfor regnes som selvstendige. Guadalcanal. Guadalcanal ("Isatabu") er den største øya i Salomonøyene i Stillehavet. Hovedstaden Honiara ligger på øya. Sammen med noen småøyer i området utgjør Guadalcanal provinsen med samme navn. Geografi. Øya er ca 6 500 kvadratkilometer stor (dvs. knapt tre ganger så stor som Hinnøya), 16 mil lang og 48 km på det breieste. Folketallet er drøyt 110 000 innbyggere. Guadalcanal er svært fjellrik. Langs det meste av sørkysten går en fjellkjede med Makarakomburu som høyeste punkt (2 247 m o.h). Kysten er værhard og nedbørrik, og den kalles gjerne for "værkysten" på grunn av dette. Nedbørrekorden er på 13 452 mm på et år (Choghiri i 1972). Det bor relativt lite folk i sør; ca 14 000 innbyggere spredt langs kysten. Det er få veger som knytter sammen bosetningene, og liv og aktiviteter må tilpasse seg været. Nord for fjella er det regnskygge og et mer moderat klima. Det meste av bosetningen på øya, inkludert hovedstaden, er her. Tidlig historie. Det er funnet 6000 år gamle spor etter bosetting i ei hule nord for Honiara. Andre tegn dateres til rundt 1000 år før vår tidsregning. Øya blei «oppdaga» av europeere da en ekspedisjon under ledelse av Álvaro de Mendaña y Neyra kom dit i 9. april 1568. Den fikk navn etter hjembyen til en av offiserene (Guadalcanal i Andalusia). Navnet har imidlertid blitt stava på ymse vis opp gjennom tidene (Guadarcana, Guarcana, Guadalcana, Guadalcanar). Neste kjente besøk av europeere var i 1788. De neste hundre åra blei øya stadig hyppigere besøkt av handelsskip, slavehandlere og misjonærer. Det var imidlertid få utlendinger som bosette seg fast. I 1893 oppretta Storbritannia et protektorat, som Guadalcanal blei en del av. Andre verdenskrig. Etter angrepet på Pearl Harbor iverksatte Japan en offensiv mot øyer i Stillehavet for å sikre egne baser og avskjære transporter mellom USA og Australia / New Zealand. I mai 1942 okkuperte de Guadalcanal og gikk i gang med å anlegge en flybase på øya. Å forhindre japanerne å ferdigstille denne, slik at de kunne innlede angrep på Australia, var hovedmålet for et alliert motangrep. De allierte angrep 7. august og lyktes å landsette amfibiestyrker. Det blei harde kamper med store tap, både i jungelen og til sjøs. Et særtrekk ved kampene var at de allierte styrkene hadde overtak i lufta og i dagslys, mens japanske krigsskip kunne gå nærmere om natta og da bombardere blant annet en større flybase (Henderson), som USA hadde etablert på nordkysten av øya. Tapene var store på begge sider, og havet utafor Guadalcanal fikk tilnavnet "Ironbottom Sound" (jernbunnsundet) på grunn av at så mange skip og fly hadde gått ned der. Slaget ved Cape Esperance 11. oktober 1942 og slaget om Guadalcanal i november regnes som sentrale slag i Stillehavskrigen. Etter hvert fikk de allierte overtaket. Japanerne startet evakueringen av Guadalcanal 15. januar 1943 og i løpet av tre uker fikk de ut 10 652 mann. Da amerikanerne dagen etter at evakueringen var over ble klar over at japanerne var borte (den 9. februar), erklærte de Guadacanal for trygt område. To amerikanske marinefartøyer er oppkalt etter Guadalcanal, et eskortehangarskip (CVE-60) og et amfibieangrepsskip (LPH-7). Krigen hadde ødelagt hovedstaden Tulagi så mye at Honiara blei valgt til ny hovedstad. CAFTA. CAFTA ("Central American Free Trade Agreement") er en frihandelsavtale mellom USA, Costa Rica, Honduras, El Salvador, Guatemala, Den dominikanske republikk og Nicaragua. Avtalen ble signert i mai 2004, mens Den dominikanske republikk signerte i august samme år. Mange ser på denne avtalen som et steg mot den mye større frihandelsavtalen FTAA ("Free Trade Area of the Americas"), og det har vært mye motstand mot CAFTA. Free Trade Area of the Americas. FTAA (Free Trade Area of the Americas) er en "foreslått" frihandelsavtale mellom alle land på det amerikanske kontinentet, unntatt Cuba. Prosessen ble startet i desember 1994 på "Summit of the Americas" med representanter fra 34 land i Miami. Forhandlingene ble offisielt startet i april 1998. Avtalen var planlagt å tre i kraft i 2005, men er ennå ikke ferdigforhandlet (pr. januar 2005). Albrecht I av Tyskland. Albrecht I av det tysk-romerske riket (født i juli 1255, død 1. mai 1308) var konge av Tyskland og hertug av Østerrike. Skyttergravskrig. Skyttergravskrig er en form for krigføring hvor begge parter er plassert i statiske befestninger. De stridende styrkene søker dekning mot fiendtlig ild ved å grave skyttergraver. Skyttergravskrigen oppsto som en reaksjon på en revolusjon i ildkraft. Helautomatiske skytevåpen som mitraljøser og hurtigskytende artilleri gjorde det umulig å fortsette taktikken med å manøvrere soldatene i sluttet orden på store åpne sletter. Samtidig som ildkraften økte, skjedde ingen tilsvarende utvikling innen transport og kommunikasjon. De tidligste tilfeller av skyttergravskrig foregikk under den amerikanske borgerkrigen (1860) og Den russisk-japanske krig i 1904–1905. Høydepunktet for denne formen for stillingskrig foregikk på Vestfronten i den første verdenskrig. Bakgrunn. Befestning er en naturlig del av krig, men på grunn av de relativt små arméene og den korte rekkevidden våpnene hadde, var det ikke mulig å forsvare mer enn en forholdsvis smal defensiv linje eller et mindre isolert område. De lange forsvarsverker fra eldre tider som Den kinesiske mur og Hadrians mur, er unntak i militærhistorien. De var ikke beregnet på å holde ute alle fiendtlige tropper, men å gjøre det vanskelig å gjennomføre et angrep med gjennomtrenging i stor skala. Den kinesiske mur var for eksempel ikke beregnet på å holde angripere ute, men for å forhindre at de fikk med seg hestene sine. Selv om befestningskunsten og våpenutviklingen gjorde store fremskritt fra 1500-tallet førte ikke oppfinnelsen av langbuen, musketten eller artilleriet til noen store endringer. Først under den teknologiske revolusjon som skjedde i andre halvdel av 1800-tallet måtte soldatene søke dekning ved å grave seg ned i skyttergraver for bedre å overleve stridighetene. Beleiringskrig. De fleste beskyttelsesmetoder som blir brukt i skyttergravskrigføring har eksistert i mange år i beleiringskrig. Bruken av beleiringsteknikker under feltslag var det nye i skyttergravskrigen. Julius Cæsar beskriver i sin bok "Gallerkrigene" slaget ved Alesia. Der bygget romerne to murer rundt byen. Romerne holdt området i mellom murene. Den ytterste muren holdt forsterkninger ute, men den innerste holdt Vercingetorix' styrker innesperret. De beleirede gallerne gav til slutt opp da de gikk tom for mat. Da skytevåpen ble oppfunnet, ble teknikkene for å angripe en by eller et fort utviklet. Den angripende armé omringet byen, eller festningen, som så ble bedt om å overgi seg. Det ble deretter bygget midlertidige befestninger både for å hindre utbrudd fra de beleirede og for å forhindre forsterkninger for å komme de beleirede til hjelp. Angriperne gravde så skyttergraver parallelt med forsvaret og akkurat utenfor rekkevidde for forsvarets artilleri. Deretter begynte sappørene å grave skyttergraver i et sikksakk-mønster slik at angriperne ikke kunne beskytes langs av gravene. Når de var innen artillerirekkevidde, gravde de en ny parallell grav med artilleriposisjoner. Om nødvendig gjentok de prosessen under dekning av eget artilleri. Prosessen ble gjentatt til de kunne storme befestningene. Etter hvert skritt i beleiringen ble de beleirede spurt om de ville overgi seg. Etter at angriperne hadde kommet seg gjennom befestningen kunne forsvarerne ikke forvente noen nåde. Maorienes paer. Maoriene fra New Zealand bygde palisader, eller stokkader, kalt ”paer” på høyder flere århundre før europeerne kom. Disse lignet på de små fortene som blant annet finnes i det britiske og irske landskapet. Da maoriene støtte på britene, utviklet de paerne til et effektivt forsvarssystem, mye mer avansert enn lignende systemer i Amerika og Europa. I Maori-krigene klarte maoriene på denne måten å nøytralisere motstandernes overlegenhet i antall og våpen. Ved Ohaeawai i 1845, ved Rangiriri i 1864, og igjen ved Gate Pa i 1864, fant britene og kolonimaktene ut at et frontalangrep mot en godt forsvart var både ineffektivt og ekstremt kostbart. Opptakten til skyttergravskrig. Den første faktoren som gjorde skyttergravskrigføring mulig, var demokratiseringen av militærvesenet under den franske revolusjonen og napoleonskrigene. Før dette besto stridende styrker av små grupper av soldater som ikke var i stand til å holde store områder lenge av gangen. Slag på denne tiden var enten ganske korte eller så endte de som beleiringer. Under Napoleon ble arméene så store at det ble vanskelig for en styrke å utmanøvrere en annen. Samtidig var det fortsatt mulig for en styrke med infanteri og kavaleri å beseire motstanderen ved direkte stormangrep. Et eksempel på tidlige skyttergraver var Torres-linjene, bygget av portugiserne i 1810 under ledelse av ingeniører fra den britiske hæren under krigene på den iberiske halvøy. Det som gjorde angrep mot etablerte skyttergraver vanskeligere var utviklingen av skytevåpnene på 1800-tallet. Da den amerikanske borgerkrigen startet i 1861 ble samme taktikk brukt som under Napoleon. Da krigen var slutt i 1865 hadde verden fått den første forsmak på krig slik verden skulle oppleve den under første verdenskrig. Under denne krigen ble det innført mekaniske maskingevær som Gatling-gevær, bunkere, skyttergraver og store menneskelige tap. Beleiringen av Petersburg på slutten av krigen står i skarp kontrast til det første slaget ved Bull Run i begynnelsen av krigen, hvor det fremdeles var mulig å manøvrere. Berømte stormangrep slik som ved slaget ved Gettysburg viste at det var fåfengt med direkte angrep på en vel etablert forsvarslinje. To faktorer la grunnlaget for denne utviklingen. For det første hadde man nå rifler i tusentall, med vesentlig større rekkevidde i forhold til tidligere tiders glattløpede musketter. Disse gjorde at en soldat i dekning kunne skyte på fienden på mye større avstand enn tidligere. Ildhastigheten var også blitt forbedret med enhetspatroner og senere magasingeværer. Denne utviklingen pågikk samtidig som stridsteknikk og taktikk fortsatt hørte hjemme i napoleonstiden hvor rekker av skyttere i sluttet orden, angrep fienden tilsvarende linjer av oppreiste soldater. Dette misforholdet førte til at tapstallene økte dramatisk. I tillegg til at våpnene fikk økt rekevidde og effekt fantes det ikke noe praktisk kroppsbeskyttelse til forsvar mot den bedrede effektiviteten fra våpnene. Og siden det ikke skjedde noen forbedring innen transport var det heller ikke mulig å redusere eksponeringen fra fiendtlig ild ved å flytte seg fortere på slagmarken. Et forhold som må tas med i betraktningen var oppfinnelsen av piggtråden som så dagens lys kort tid etter den amerikanske borgerkrigen. Den skadet i og for seg ingen, men reduserte angripernes framrykningshastighet og ga forsvarerne bedre tid til å skyte på angriperne. Blant våpnene som fikk bedret rekkevidde og effektivitet var også artilleriet. Artilleri i forskjellige former hadde dominert på slagmarken i uminnelige tider. Utviklingen av artilleri utviklet seg raskt i annen halvdel av 1800-tallet. Bakladermekanismer, høyeksplosive granater og hydrauliske rekyldempere økte kanonene i presisjon, ildhastighet og effekt på målet. Den smale stripen ingenmannsland mellom skyttergravslinjene ble brått farlig å krysse. Skyttergravskrig i moderne tid. En iransk soldat med gassmaske under Iran-Irak-krigen. Etter første verdenskrig har skyttergravskrig vært mer uvanlig. Soldater har etter 1918 lært å stole på spaden til hjelp for å grave seg ned for å komme i dekning for fiendtlig ild. Likevel har den mer dynamiske manøverkrigføringen dominert som stridsform i årene etterpå. Eksempler på konflikter med større elementer av skyttergravskrig er krigene mellom Eritrea og Etiopia, mellom 1998 og 2002. Eksempler på sterkt befestede og svært statiske frontlinjer er den som skiller Nord- og Sør-Korea og mellom India og Pakistan i Kashmir-området. Manøverkrigføringen i den moderne krigen krever egnede topografiske omstendigheter for hurtige forflytning av større hærstyrker i mekaniserte/motoriserte enheter med et terreng som ikke skulle nedsinke militære bevegelser eller avverge konsentrasjon av militære ressurser. Skyttergravskrigføringen som allikevel aldri nådde det samme nivået som det avanserte og gjennomtenkte forsvarssystemet på Vestfronten under den første verdenskrigen, hadde derfor vært sett i områder med et topografi med liten fremkommelighet som fjellterreng f.eks. Statiske frontlinjer i de fleste moderne konflikter etter 1918 med få unntak var forholdsbestemt av de topografiske betingelsene i det berørte området. Under den andre verdenskrigen hadde statiske frontlinjer på Vestfronten og Østfronten vært sett som noe midlertidig av de fleste parter, men Felttoget i Italia i årene 1943 til 1945 hadde en grunnleggende tysk strategi om utholdelsesstrid i ren defensiv innsats ved benyttelse av forsvarslinjer. Gustavslinjen som var bemannet med 15 tyske divisjoner, hadde tatt i bruk terrenget til det ytterste for størst mulig virkning i forsvarskampene mot de overlegne allierte styrkene. Forsvarsposisjoner som Monte Cassino sikret med mindre fortifikasjoner kontrollerte forsvarslinjen som vestallierte søkte flere ganger fra januar til mai 1944 å erobre uten markant suksess. 54 000 vestallierte falt før tyskerne trakk seg fra Gustavslinjen. Skyttergravkrigføringen har ikke mistet sin gyldighet som stridsteknikk tross den etterhvert mer mobile og gjennomgripende manøverkrigføringen etter innføringen av luftstyrker for assistanse til bakkestyrkene som sett under den andre verdenskrigen og en rekke konflikter fram til våre dager. Moderne infanteritaktikk innebar aktiv bruk av naturlige som kunstige dekning for å redusere eksponeringen fra fiendtlig ild, man hadde allerede forstått seg på maksimal utnyttelse av terreng og hjelpemidler som spaden. Skrittet til improviserte forsvarsverker og midlertidige fortifikasjoner har alltid vært meget kort ettersom moderne våpen med økt ildkraft gjorde dette nødvendige. Men skrittet fra midlertidige forsvarslinjer av kort varighet til etablerte forsvarslinjer for utholdelsesstrid over lengre perioder har bare vært sett i få konflikter siden 1945. En forsvarslinje i nyere tid vil være av noenlunde samme mønster som den tyske Gustavslinjen. Den skulle ha vaktposter mellom større forsvarsposisjoner omringet av mindre fortifikasjoner langs skyttergraver eller dype graver originalt ment som sperringstiltak eller som et rent transportmiddel for rask forflytning. Skyttergravskrigen i praksis. Ved inngangen til første verdenskrig forberedte de europeiske nasjonene seg på å gå i strid basert på strategi og taktikk ikke ulikt det som ble gjort under Napoleonskrigene. Alle forutsetningene for stillestående krigføring var der, men ingen av generalene aksepterte disse faktorene. Etter den første mobile fasen som endte i slaget ved slaget ved Aisne i 1914 søkte sentralmaktene og ententemaktene å utflankere hverandre ved å prøve å omgå hverandres flanker. Denne fasen er kjent under navnet «the race to the sea». Før jul 1914 var det etablert to parallelle sammenhengende skyttergravssystem fra den sveitsiske grensa helt til nordsjøkysten i Belgia. Omgående bevegelser rundt fiendens flanker var ikke lenger mulig og krigen gikk inn i en statisk fase som skulle vare nesten ubrutt fram til høsten 1917. Skyttergravskrig ble dagens orden på vestfronten helt fra 1914 til slaget ved Cambrai 17. november 1917 og senere den tyske våroffensiven som startet 21. mars 1918. I løpet av krigen utviklet skyttergravssystemene seg fra de improviserte forsvarsverkene fra 1914 til påkostede og kompliserte systemer som ble utviklet i løpet av konflikten. Den typiske avstanden mellom skyttergravene var mellom 100 og 300 meter, et område som ble kalt «ingenmannsland». På Østfronten var det hele tiden større mobilitet mellom arméene. Manøverkrigføringen ble i større grad opprettholdt som stridside i dette operasjonsområdet. Forsvarssystemer. I begynnelsen av krigen utviklet britene et system med tre parallelle skyttergraver bak hverandre. Hver linje var koblet til hverandre med løpegraver. Krysningspunktet mellom den fremste skyttergraven og løpegraven var et viktig punkt, godt forsvart, spesielt ved soloppgang og solnedgang. Da sto hele avdelingen klar i det britene kalte «stand to». Rundt 60-90 meter bak den fremste skyttergraven var en støtteskyttergrav eller kommunikasjonsgrav. Her samlet avdelingen seg om den fremre skyttergraven ble ble beskutt av artilleri. Rundt 250-450 meter bak fronten lå en reserveskyttergrav. Her var det meningen å samle seg til motangrep om fienden erobret de fremste skyttergravene. Midlertidige skyttergraver ble også bygget. Disse kunne være gi beskyttelse til avdelinger som skulle gjennomføre angrep, eller for at sappører skulle ha et gunstigst mulig utgangspunkt for operasjoner i ingenmannsland. Flere kilometer mot bakre linjer var det ofte et sett med reserverskyttergraver som var helt eller delvis forberedt. Disse skulle brukes om styrkene måtte trekke seg tilbake fra egne fremste stillinger. Tyskerne hadde etablert taktikk for forsvar i dybden. I 1916 hadde de tyske avdelingene ved Somme etablert to fullstendige skyttergravsanlegg med et tredje under oppføring. Den fremste linjen var bemannet for å bremse ned britenes angrep, men den bakre tyske linjen var fullt oppsatt og omtrent umulig å trenge igjennom. Dette var en genial måte å øke forsvarernes overtak for mobiliteten på slagmarken var fortsatt meget beskjeden. Angriperne kunne ikke bevege seg langt før kommunikasjon, forsyninger ble umulige og soldatenes utmattelse gjorde at videre framrykking ikke var mulig. Konstruksjon av skyttergraver. Skyttergraver ble aldri anlagt i en rett linje. De var bygget i sikksakk for å forhindre at en fiendtlig inntrenger ikke skulle kunne skyte langsetter. Effekten av splintgranater fra artilleriet ble også redusert. Den siden av skyttergraven som vendte mot fienden hadde vanligvis et trinn som soldatene kunne stå på for å skyte. Begge sidene var forsterket etter beste evne med trevirke, bølgeblekk, sandsekker og netting. Bunnen av graven var vanligvis belagt med treplanker. Dekningsrom av varierende type ble anlagt i støttegraven. Britene gravde seg vanligvis 2,5-5 meter ned, mens tyskerne gravde seg opp til tre etasjer ned med betongtrapper mellom etasjene. For å se ut av skyttergravene hadde soldatene små kikkhull. Noen kikkhull var bare hull mellom sandsekkene mens andre var dekket av små stålplater. Skyttergravsperiskop ble også brukt. I sin enkleste form besto de bare av to speil på en pinne. Skyttergravene kunne graves på tre måter. Enten kunne de graves ovenfra og ned, men dette utsatte mannskapene for beskytning, eller fra siden, men da var det få som kunne jobbe av gangen. Det tredje alternativet var å grave en tunnel, og så fjernet man «taket» da skyttergraven var ferdig. Britiske retningslinjer sa det tok 450 mann seks timer med arbeid på natten å grave ut 250 meter med skyttergrav. Høyt grunnvannspeil og dårlig drenering gjorde at skyttergravene ofte hadde vann i bunnen. Dette var spesielt ille i Flandern hvor britene opererte. Som en konsekvens av dette ble mange skyttergraver i Flandern bygget av sandsekker oppe på bakken Livet i skyttergravene. Russiske soldater venter på et tysk angrep i 1917 Selv når soldatene var ved fronten opplevde ofte ikke direkte kampsituasjoner mer enn et par ganger i året. Det kunne være et angrep, forsvar mot et fiendtlig angrep eller mindre operasjoner. Soldatene i de beste avdelingene kunne likevel oppleve å delta oftere i operasjoner, slik som de regulære britiske divisjonene, det kanadiske korpset, det franske XX korps og Anzac-styrkene. Noen områder av frontlinjen var rolige gjennom hele krigen. Og var noe som gjorde livet i skyttergravene forholdsvis enkelt. Andre deler av linjen var det alltid aktivitet. Spesielt var Ypres ille for britene. Men også avdelingene i de rolige områdene opplevde daglig at egne soldater ble såret eller drept på grunn av fiendtlige skarpskyttere, artilleri og stridsgass. I de første seks månedene av 1916 var ikke britiske styrker involvert i slag på vestfronten, og allikevel hadde de 107 776 falne. Et frontavsnitt kunne bli tildelt et korps, som vanligvis var inndelt i tre divisjoner. To av disse holdt hvert sitt frontavsnitt, og den tredje sto i bakre linje som korpsreserve og for å gi soldatene mulighet for hvile. Dette mønsteret ble gjentatt nedover i organisasjonen. Divisjonen hadde tre brigader, to i front og en i reserve. Slik fortsatte det videre nedover i underavdelingene. Jo lavere nivå en avdeling var på, jo oftere ble den rotert inn og ut av frontlinjetjeneste. På dagstid gjorde skarpskyttere og artilleriobservatører i ballonger og fly livet vanskelig for dem som forsøkte å forflytte seg, så fronten var vanligvis stille. På nattestid økte aktiviteten siden mørket gjorde at man kunne forflytte styrker, få fram forsyninger, vedlikeholde skyttergravene og piggtrådsperringene samt sende ut oppklaringspatruljer for å kartlegge fiendens stillinger. Små raid ble utført for å ta fanger og erobre dokumenter. I løpet av krigens gang var britene spesielt aktive da de så det som nyttig for å holde moralen oppe blant egne styrker i tillegg til å nekte tyskerne fritt spillerom i ingenmannsland. Raidene var svært risikofylte. Eg en britisk analyse etter krigen konkluderte med at de antageligvis ikke var verdt bryet. Tidlig i krigen var det fremdeles mulig med overraskelsesraid. Spesielt kanadierne benyttet seg av dette. Senere gjorde den økte beredskapen dette vanskeligere. Før 1916 hadde raid blitt til nøye koreograferte hendelser med nært samarbeid mellom artilleri og infanteri. Et raid åpnet med et intenst artilleriangrep som var ment å drive tilbake den fiendtlige avdelingen fra frontlinjen og å ødelegge piggtrådsperringene. Etter dette ble artilleriet brukt til å forhindre fienden å bringe fram forsterkninger og bevege seg i eget område. Under angrep ble det lagt en bevegelig sperreild foran ene styrker som flyttet seg forover etter hvert som infanteriet beveget seg framover. Dette bel gjort for å forhindre at fiendens styrker kunne bskyte egne styrker under framrykningen. Døden i skyttergravene. Passchendaele, før og etter det tredje slaget ved Ypres Under første verdenskrig var kamphandlingene så intense at omtrent 10 % av de stridende soldatene ble drept. Om man sammenligner med en gjennomsnittlig tapsrate på 5 % under Boerkrigen og 4,5 % under andre verdenskrig ser man at det er et høyt tall. For soldater fra Storbritannia og Samveldet som tjenestegjorde på vestfronten var andelen 12 %, men andelen av drepte og sårede til sammen var 56 %. Hvis man tar med at for hver soldat på fronten var det rundt 3 soldater i støttefunksjoner (artilleri, tren og sanitet), så var det usannsynlig for en kampsoldat å komme gjennom hele krigen uten å bli skadet på noen måte. De medisinske kunnskaper var fortsatt relativt mangelfulle. For eksempel var ikke antibiotika oppdaget ennå. Små skader kunne være dødelige hvis de ble infiserte og utviklet koldbrann. Tyskerne fant at 12 % av benskader og 23% av armskader førte til at soldaten døde, hovedsakelig på grunn av infeksjoner. Amerikanerne erfarte at 44 % av dem som fikk koldbrann døde. Halvparten av dem med hodeskader døde og bare 1 % av de med bukskader overlevde. Tre fjerdedeler av de skadde ble såret av artilleriild. Et sår fra en splint fra en artillerigranat var ofte verre enn fra en kule. Splinter var ofte mer forurenset, og ga større sjanse for infeksjon. Dette førte til at en soldat hadde tre ganger så stor risiko for å dø fra en splintskade fra en artillerigranat i brystet enn fra en skuddskade fra et gevær eller maskingevær. I tillegg var de psykologiske påkjenningene fra artilleriild store. Mannskaper som måtte holde ut under lengre bombardement fikk ofte senskader som man ikke forsto omfanget av på den tiden. Som under mange andre kriger før og etter første verdenskrig var den viktigste dødsårsaken sykdom. De sanitære forholdene i skyttergravene var dårlige og vanlige sykdommer inkluderte dysentri, tyfus og kolera. Mange soldater led av parasitter og plager som skyttergravsfot. En annen dødsårsak var eksponering for vær og vind siden temperaturen ofte kunne være under frysepunktet. Døde kropper ble ofte liggende i ingenmannsland til fronten flyttet seg. På det tidspunktet hadde likene blitt så oppløste at de ikke kunne identifiseres. I noen operasjonsområder slik som ved Nek i Gallipoli, ble ikke de døde begravet før etter krigen. Over hele vestfronten fant man døde etter krigen etter hvert som åkre ble pløyd og kjellere gravd ut. Spesielt tidlig under krigen ble offisielle våpenhviler arrangert slik at man kunne hente de døde og begrave dem. Senere ble dette strammet inn fra offisielt hold, men soldater på begge sider overholdt ofte lokale våpenhviler for at begge sider skulle kunne hente sine døde og sårede. Strategi. Den fundamentale strategien i skyttergravskrig var å forsvare sin egen posisjon mens man forsøkte å etablere et gjennombrudd av fiendens frontlinje for å komme inn i hans bakre områder. Dette endte med utmattelseskrig da begge sider brukte ressurser på å gradvis tære på motstanderens ressurser i håpet om at motstanderen først var ute av stand til å føre krig. Det forhindret dog ikke militære ledere fra å forsøke å slå ut motstanderen i ett kraftig angrep – det var bare at slike angrep som regel endte i massive tap for den angripende part. Et eksempel er øverstkommanderende for de britiske styrkene under første verdenskrig; general Douglas Haig. Han var konstant på utkikk etter det definitive gjennombruddet hvor han ville sende gjennom kavaleridivisjonene sine. Hans to store offensiver ved Somme i 1916 og Flandern i 1917, utviklet seg raskt til kostbare utmattelsesslag. Et annet eksempel fra første verdenskrig er tyskerne, som under slaget ved Verdun bevisst forsøkte å slite ut fienden i den hensikt å «la den franske hær forblø». Taktikk. a> som stormer ut av skyttergravene, sannsynligvis under en øvelse Tidlig i første verdenskrig var den vanlige angrepstaktikken at en bølge av soldater med bajonetten påmontert geværet gikk over kanten på skyttergraven samtidig og marsjerte på linje over ingenmannsland mot de fiendtlige skyttergravene. Eksempler på vellykket bruk av denne taktikken er få da soldatene ble møtt av massiv fiendtlig ildgivning fra artilleri og maskingeværild. Senere ble det mer vanlig å angripe om natten fra framskutte posisjoner i ingenmannsland der piggtråden var klippet på forhånd. I 1917 utviklet tyskerne en infiltrasjonstaktikk hvor små grupper med godt trente og godt utrustede soldater angrep fiendenes svake punkter, omgikk sterke befestninger og trenge langt inn i bakre områder. Hvor langt disse styrkene kunne nå ble fremdeles begrenset av forsynings- og kommunikasjonslinjene. Artilleriet hadde to roller i et infanteriangrep. Den ene var under forberedelsene da de hadde som oppgave å ødelegge fiendens forsvarsverker og sørge for at han holdt seg i sine dekningsrom. Senere dekket de framrykningen med sperreild som hele tiden bombarderte området rett foran egne styrker. Å ta målet var bare halve slaget. Man måtte også befeste det okkuperte området og holde det når fiendens motangrep kom. Infanteriet måtte ta med seg våpnene og ammunisjonen de trengte for å ta skyttergraven i tillegg til sandsekker, piggtråd, spader og hakker til bruk i befestningsarbeidet. Tyskerne la stor vekt på øyeblikkelige motangrep. Dette utnyttet britene fra 1917 ved å begrense framrykningen sin slik at de kunne møte motangrepet fra vel forberedte forsvarsposisjoner. Teknologi. Artilleriet var en sentral våpengren i skyttergravskrigen. Et infanteriangrep var sjeldent vellykket uten at det hadde omfattende artilleristøtte. I tillegg til å bombardere fiendtlig infanteri i skyttergravene skjøt man også mot motstanderens artilleri i såkalt kontrabeskytning av fiendens artilleri. Artilleri ble også brukt for å ødelegge piggtrådsperringer for å gjøre framrykning for egne styrker raskere og enklere. Piggtråden var et av elementene som gjorde skyttergravskrigen mulig. Sammen med maskingeværet og artilleriet gjorde dette all framrykning svært vanskelig. Maskingeværet kom i hovedsakelig to typer; vannkjølte og luftkjølte. De vannkjølte var tunge, med en kjølekappe rundt løpet og en vannkanne som ekstra reservoar. Fordelen var at de kunne skyte kontinuerlig over lengre perioder. Et luftkjølt maskingevær var mye lettere og lettere å bære med under bevegelig strid, men ble også mye fortere varmt. De lette luftkjølte maskingeværene ble derfor brukt til nærstøtte lags og troppsnivå og de skjøt korte presise byger mot fienden. Maskingeværer krever mannskaper på fra to til åtte soldater for å flytte dem, operere dem og holde dem forsynt med ammunisjon og vann. Skyttergravskrigens gordiske knute løses. Flere faktorer bidro til å gjøre skyttergravskrigen umoderne. Samordnende operasjoner mellom flere våpenarter, ny infanteritaktikk og økt mobilitet gjorde at man mot slutten av første verdenskrig klarte å bryte fiendens forsvarsverker. Etter at Russland trakk seg ut av første verdenskrig kunne tyskerne forsterke vestfronten med soldater fra østfronten. De benyttet da anledningen til å ta avdelinger ut fra fronten og trene dem opp i ny taktikk som stormtropper ("stosstruppen"). Britene utviklet samtidig sin bataljonstaktikk. De nye metodene innebar at soldatene rykket fram i små grupper, brukte det som var tilgjengelig av dekning og dekket de andre gruppene med ild etter hvert som de rykket fram. Den nye taktikken innebar også at man gikk rundt de sterkeste forsvarpunktene for å lete opp fiendens svake punkter og angripe disse. Man innså også at det ikke var mulig å følge store detaljerte planer i kamp og overlot en del av initiativet til offiserer som var tilstede i kamphandlingene. Denne taktikken viste seg effektiv ved Menin Road Ridge og under den tyske våroffensiven i 1918. Stridsvognen bidro til å gi de angripende styrker mobilitet og beskyttelse. I begynnelsen ble de brukt uten suksess. Etter hvert utviklet man stridsvognstaktikk og bruke vognene med stort hell mot tyske styrker mot slutten av krigen. Under de siste 100 dagene av første verdenskrig slo britiske styrker gjennom det tyske skyttergravssystemet og drev tyskerne tilbake mot Tyskland. De brukte infanteri støttet av stridsvogner, og i nært samarbeid med fly. Dette var taktikker som ble utviklet videre i mellomkrigstiden, spesielt av de to britiske militærtenkerne J.F.C. Fuller og B.H. Liddel Hart. Disse idéene plukket tyskerne opp, og videreutviklet de til "Blitzkrieg"-konseptet. De overlegne seierne til tyske styrker tidlig i andre verdenskrig viste at "blitzkrieg" virket, og store fortifikasjoner som Maginot-linjen var umoderne da de kunne omgås. Amfibisk krigføring sammen med nærstøtte fra fly og luftlandsetting bak fiendens linjer gjorde at de allierte omgikk tyske befestninger i 1944. Samarbeid mellom våpenartene, hvor infanteri, artilleri, kavaleri, ingeniørstyrker og flystyrker samarbeider og jobber tett sammen gjorde skyttergravskrigen umoderne. Fundamentet for moderne krigføring ligger i delvis selvstendige stridsgrupper som viser lokalt initiativ og har godt samband med høyere enheter. Ringeriks-Kraft. Ringeriks-Kraft AS er en norsk konserneselskap som produserer, omsetter og distribuerer energi. Selskapet har forretningskontor på Hønefoss. Selskapets historie går tilbake til 1885, da "Follum Træsliberi" installerte distriktets første elektrisitetsgenerator. Ringeriks-Kraft er et energikonsern hjemmehørende på Ringerike. Selskapet er eid av Hole (12 %) og Ringerike (88 %) kommuner. Ringeriks-Kraft omsetter for ca. 450 millioner kroner og har ca 90 ansatte. Ringeriks-Kraft har en vannkraftproduksjon med en årlig normalproduksjon på ca 400 GWh. I tillegg til vannkraft produserer Ringeriks-Kraft ca 5 GWh bio- og geovarme, har ca 20 000 nettkunder, ca 16 000 strømkunder og en entreprenørvirksomhet på nær 60 årsverk med en årlig omsetning på ca 90 mnok. Ringeriks-Kraft bidrar til å gjøre Ringeriksregionen til en attraktiv region ved å støtte opp om kultur- og idrettsarbeid som grunnlag for god livskvalitet i regionen. I tillegg har selskapet 50% eierandel i Viul Kraft AS. Statens kartverk. Kartverket (formelt Statens kartverk) er en norsk statlig forvaltningsbedrift under Miljøverndepartementet. Hovedkontoret ligger på Hvervenmoen ved Hønefoss, i Ringerike kommune. Statens kartverk har vært etatens navn siden 1986 og er fortsatt det navnet som benyttes i offisielle sammenhenger, men fra mars 2012 er det kortformen Kartverket som brukes i kommunikasjon utad. Kartverkets sjef fra 1. april 2008 er Anne Cathrine Frøstrup. Kartverket skal sørge for at tidsriktig, stedfestet informasjon fra det offentlige finnes og er lett tilgjengelig for det norske samfunn til enhver tid. Kartverket er statens fagmyndighet innen kart, geodata og offentlig eiendomsinformasjon, og er også landets tinglysingsmyndighet. Ansvarsområdet omfatter Norges land-, kyst- og havområder, inkludert kysten rundt Svalbard og Jan Mayen. Ansatte. I 2011 var det registrert 844 ansatte. Norge digitalt - en nasjonal infrastruktur. Kartverkets viktigste oppgave er å etablere og forvalte en nasjonal infrastruktur av geografisk informasjon og offentlig eiendomsinformasjon. Dette skjer i nært samarbeid med kommuner og store offentlige geodataprodusenter og -brukere gjennom forvaltningssamarbeidet Norge digitalt. Kartverket organiserer og leder dette samarbeidet. Kartverkets oppgave er å ivareta Norges behov for kartinformasjon, som kartserier og eiendomsinformasjon. Dette gjelder både fastlandet, havområdene og kystområdene rundt Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen. Kartleggingen av Svalbards fastland ligger innunder Norsk Polarinstitutt. Organisasjon. Kartverkets virksomhet er organisert i fire divisjoner: Geodesi, Land, Tinglysing og Sjø, samt en rekke tjenester. Kartverket har i tillegg tolv fylkeskartkontorer, et jordobservatorium i Ny-Ålesund på Svalbard og et kundesenter i Ullensvang i Hardanger. Historie. Forløperen til Kartverket, Norges geografiske oppmåling (NGO), ble opprettet av offiseren Heinrich Wilhelm von Huth og startet landets første offisielle kartlegging i 1773. De begynte med vitenskapelig basert triangulering i 1779, sjø- og kystmåling i 1785 og eget karttrykkeri og reproduksjonsanstalt i 1854. Norges Sjøkartverk - sjømålingen - var utskilt som egen institusjon fra 1932. De to institusjonene ble igjen samlet i 1986, og dannet Statens kartverk sammen med landets 18 fylkeskartkontorer (i dag er det 12). Salg av kart. Kartverkets tradisjonsrike topografiske kartserie, Norge 1:50 000 (også kjent under den militære betegnelsen M711), er den eneste topografiske kartserien som dekker hele landet. Fra 2012 av består den sivile kartserien av 212 kartblad, mens den tidligere bestod av 727 kartblad i likhet med den militære serien. I perioden 2012–2014 står fire utvalgte forhandlere, Cappelen Damm, Nordeca, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Jeger, Hund og Våpen, for salg av Norge 1:50 000. Kartdata til serien (N50 Kartdata) produseres og holdes løpende oppdatert av Kartverket. Gratis digitale kart, men ikke detaljerte kartdata, er også tilgjengelig direkte fra Kartverkets nettsider. Andre digitale produkter formidles via en rekke forhandlere, samt tilgjengeliggjøres for parter i Norge digitalt-samarbeidet. Enkelte kartdata kan også kjøpes av kommunene. Intet nytt fra Vestfronten. Bildet viser den tyske originalutgaven fra 1929 "Intet nytt fra Vestfronten" (tysk "Im Westen nichts Neues") er en roman av Erich Maria Remarque (1898–1970), en tysk krigsveteran fra første verdenskrig, om krigens forferdelser og redsler og også den seperasjonen fra det tyske sivile liv mange følte da de returnerte fra fronten. Boken ble utgitt i Tyskland i januar 1929. Den ble solgt i en million eksemplarer i løpet av et år i Tyskland, og ytterligere en million i resten av verden. I 1930 ble boken filmatisert, og regissøren, Lewis Milestone, vant en Oscar. Boken ble først oversatt til norsk i 1955, men en dansk oversettelse fra 1929 må ha vært distribuert i en visst omfang. Historien følger Paul Baümers liv og erfaringer; en soldat som vervet seg i den tyske hæren kort tid etter begynnelsen. Etter hans trening angret han snart på at han vervet seg. Han ankommer frontlinjen på vestfronten med noen av hans venner (Tjaden, Müller og en del andre personer) og møter der Stanislaus Katczinsky. Kat blir snart Pauls mentor og lærer ham om krigens virkelighet. Paul og Kat blir fort som brødre, bundet sammen med krigens motgang. Paul og vennene hans må holde ut dag etter dag med kontinuerlig bombardement. Til slutt går det opp for ham: krig er fullstendig meningsløst. Alle vennene hans sier at de kjemper krigen for et par personer de aldri har møtt og mest sannsynligvis aldri kommer til å møte. De er de eneste personene som kan tjene noe på denne krigen, ikke Paul og vennene. Emner. Historien er fortalt av Paul Bäumer. Den begynner med at Paul og Müller møter sin venn, som nylig har blitt såret. Disse tre, sammen med 17 andre, har nylig vervet seg i hæren, kort tid etter begynnelsen av første verdenskrig, etter å ha blitt overtalt av sin rektor, Kantorek. Boken fokuserer ikke på helteaktige historier om mot og tapperhet som så mange andre krigshistorier, men gir et mye mer realistisk syn på det helvetet som soldater befinner seg i. Hver dag er lik, konstante skudd fra artilleri, kampen om å finne mat og den overhengende rollen tilfeldigheten har i liv og død. Alt er beskrevet i detalj. Remarque refererer ofte de levende soldatene som gamle og døde og følelsesmessig utbrukte og kalde. "Vi er ikke unge lenger. Vi vil ikke ta verden med storm. Vi flykter fra oss selv, fra våre liv. Vi var atten og hadde begynt å elske livet og verden; og vi måtte skyte det i stykker." Med jevne mellomrom får Paul permisjon fra hæren og reiser hjem for midlertidige opphold. Han finner det vanskelig å forstå menneskene hjemme. Mens soldatene ved fronten ikke ønsker annet en fred, vel vitende om at de taper krigen, snakker folket hjemme om å marsjere mot Paris. Han er også annerledes når det gjelder betydningen av de forskjellige slagene. Slag har ingen navn. I stedefor tilbyr de bare en ny mulighet for ham å bli drept. Slag ser ut til å bli utkjempet bare for å erobre ynkelige små jordlapper. Det er mange eksplisitte budskap i boken. Det første er at krigen er totalt nytteløs og bortkastet. Ingen av dem hadde noensinne sett en franskmann før krigen, og enda mindre hadde en grunn til å drepe noen av dem. Noen av soldatene funderer over hvorfor krigen startet, hva den var godt for og hvem som tjente på den. Ingen hadde noen svar. Det andre emnet er at krig er grusomt. Paul beskriver krigens avskyelighet gjennom hele boken. Skyttergravene og befestningene er vedvarende fylt av patronhylser; giftig gass ligger som et teppe over slagmarken, snikskyttere skyter på alle som har hodet over bakken. Til slutt kommer de franske troppene, og de tyske frontene blir nedbrutt. Ingenting annet enn selv å være der, kunne bevitne det store antallet døde og skadde man hadde hver dag i krigen. Dagen Paul til slutt dør, har ingen verdi som begivenhet for de militære. Hæren rapporterte bare: "Intet nytt fra Vestfronten". Filmen. Filmversjonen av boka fikk Oscar-priser i 1930. Disse gikk til produsenten Carl Laemmle Jr. samt at Lewis Milestone fikk en pris. På rollelisten sto blant annet Louis Wolheim, Lew Ayres, John Wray, Arnold Lucy og Ben Alexander. Beste dreiebok(?) – George Abbott, Maxwell Anderson og Del Andrews Denne filmen var i svart-hvitt, og i 1979 kom en ny moderne versjon av filmen, hvor Paul Baumer spilles av Richard Thomas. Oppfølger. Remarque skrev to oppfølgere. Den første har originaltittelen "Der Weg zurück" og kom i 1931. Den norske oversettelsen kom først i 1982 og fikk tittelen "Tider som fulgte". Den andre har originaltittelen "Drei kameraten" og ble utgitt i 1937. Den norske oversettelsen av denne kom allerede samme år under tittelen "Tre kamerater". "Tider som fulgte" dreier seg om en gruppe soldater som strever med å leve i etterkrigstidens Tyskland, der de prøver å leve et normalt liv med skolegang i et tysk nedbrutt samfunn. Boken ble forbudt under naziregimet, den samme gjaldt filmatiseringen fra 1937. Huhtamaki. Huhtamaki Norway A/S er en finsk-eid emballasjeprodusent med produksjonslokaler på Viul i Ringerike kommune, langs Randselva et lite stykke nordøst for Hønefoss. Bedriften ble grunnlagt i Karleby i Finland av "Heikki Huhtamäki" i 1920. Den var opprinnelig en godteribedrift, men i løpet av 1930-åra utviklet den seg til også å omhandle matvarer generelt. I løpet av 1940-åra ble også helseprodukter inkludert, og i løpet av de neste tretti årene også dameklær, tung industriteknikk, reklame og elektroniske komponenter. Globalt er Huhtamaki i dag en av verdens største emballasjeprodusenter, med ca. 15 500 ansatte i 36 land. Spenncon. Spenncon AS et norsk selskap som produserer råbygg basert på prefabrikkerte betongelementer. Selskapet har ca. 700 ansatte og en omsetning på over 1,2 milliarder kroner. Selskapet har sitt hovedkontor i Sandvika utenfor Oslo og er eid av Consolis SAS, Stig Inge Bjørnebye. Stig Inge Bjørnebye (født 11. desember 1969 i Elverum) er en tidligere norsk fotballspiller og fotballtrener. Han har spilt for Elverum, Strømmen, Kongsvinger, Rosenborg, Liverpool, Brøndby og Blackburn. Han har spilt 75, og scoret ett landslagsmål. Han har også vært assistenttrener for det norske landslaget og trener for. __NOTOC__ Biografi. Bjørnebye er sønn av Jo Inge Bjørnebye, som deltok for Norge som hopper i vinter-OL i 1968 og 1972. Stig Inge Bjørnebye er gift med den tidligere håndballkeeperen Hege Frøseth. Bjørnebye vant «The Double» i 1992 som Rosenborg-spiller, og ble den store helten da han satte inn det avgjørende målet i cupfinalen mot Lillestrøm sekunder før full tid i en legendarisk finalekamp. Bjørnebye spilte da Liverpool vant den engelske ligacupen i 1995 på Wembley. Dette var også det eneste troféet Bjørnebye var med på å vinne i Liverpool. Bjørnebyes spillerdrakt og medalje fra finalen er i dag utstilt på Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Kort tid etter denne triumfen pådro Bjørnebye seg et beinbrudd i en kamp mot Southampton på Anfield. Skaden satte ham på sidelinjen i flere måneder. På landslaget spilte han i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt EM-sluttspillet i 2000. Han regnes som en av de mest viljesterke og holdingsbesvisste spillerne fra årene Egil Olsen var landslagssjef. Etter at han la opp som spiller var han Åge Hareides assistenttrener på i 2003 – 2006, før han ble Start-trener. Sommeren 2007 ble det kjent at det var interne stridigheter innad i Start, der Bjørnebye var faglig uenig med deler av sitt støtteapparat. Dette medførte bl.a at fysisk trener Jørg Inge Pedersen og fysioterapeut Kurt Støen begge måtte forlate klubben. Etter dårlige resultater for Sørlands-klubben sesongen 2007, der Start lå på nedrykksplass, kulminerte det med at Bjørnebye varslet sin avgang som trener. Avgangen hans ble også preget av ryktespredning på agderposten.no, noe Bjørnebye klaget inn for PFU noe som medførte at Agderposten ble dømt for å ha brutt god presseskikk. Den 2. april 2009 ble det kjent at Bjørnebye ble med i det sportslige utvalget i Skeid, sammen med Arild Stavrum og Ronny Holmedal. I august 2009 ga han ut boken "Løsrivelse" der han forteller at slet psykisk mens han var suksessrik fotballproff. For sin åpenhet ble han 12. oktober 2009 tildelt Åpenhetsprisen fra Mental Helse. I 2010 ble han varamedlem i Pressens faglige utvalg. Meritter. Rosenborg Liverpool Blackburn Nintendo Entertainment System. Nintendo Entertainment System eller NES er en spillkonsoll lansert av Nintendo i Nord-Amerika, Europa og Australia. I Japan og Sør-Korea er den kjent under navnet Nintendo Family Computer eller Famicom. I Russland og andre land fra det tidligere Sovjetunionen er den kjent som Dendy Junior. Det var et 8-bits system som brukte en form for kassett for å lagre spillene på. Da NES ble sluppet på 1980-tallet ble det raskt et av datidens mest populære hjemmebaserte spillsystem. Nintendo Family Computer. Videospillmarkedet opplevde en periode med rask og uventet vekst og popularitet sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Konsoller som Atari 2600 og Intellivision viste seg å være veldig populære, og mange tredjepartsutviklere dukket opp for å kunne utnytte dette voksende markedet. Nintendo var en av dem og hadde i løpet av 1982 opplevd suksess med forskjellige arkadespill som "Donkey Kong" som senere ble konvertert og pakket sammen med Colecovision-konsollen i Nord-Amerika. På denne tiden annonserte de sine intensjoner om å produsere sin egen konsoll. Under ledelse av Masayuki Uemura hadde Nintendos forskningsgruppe arbeidet i all hemmelighet med å lage et system som skulle originalt bestå av en 16-bit CPU og en diskettstasjon. Dette skulle selges for 75-100 dollar. Men disse spesifikasjonene viste seg å være for urealistiske og sluttproduktet ble noe redusert. Den endelige Nintendo Family Computer (Famicom) var en 8-bit maskin som var begrenset til å bruke kassett-baserte spill. Famicom ble sluppet i Japan 15. juli 1983 og kostet da 14800 yen. Blant titlene som ble sluppet samtidig med konsollen var "Donkey Kong", "Donkey Kong Junior" og "Popeye". Det var meningen at selve konsollen skulle minne om et leketøy. Det røde og hvite designet og to fastkoblete kontrollere var uvanlig om ikke enestående for konsoller fra denne tidsperioden. Konsollen hadde en 15-pinners ekspansjonsport for å kunne imøtekomme tilleggsutstyr som lyspistol, Power Pad, tastatur for å programmere i BASIC og andre spesialiserte kontrollere. Det ble produserte flere slike enheter for konsollen men mange av dem, blant annet en karaokemaskin, 3D-briller og "Famicom Disk System" som innlemmet diskettstasjonen som ble droppet i de originale spesifikasjonene, ble aldri sluppet utenfor Japan. I løpet av det første året var det mange som kritiserte Famicom som ustabil, flere programmeringsfeil og ofte systemkræsj. Snart etter tilbakekalte Nintendo alle solgte Famicom-systemene og utsatte midlertidig produksjonen av enheten mens man fikset disse problemene. Systemet ble senere relansert med et nytt hovedkort. Etter dette spratt populariteten i været og solgte bedre enn sin hovedkonkurrent, Sega Master System. Rundt 470 000 enheter ble solgt i 1983 og 1,65 millioner ble solgt i 1984. NES internasjonalt. Med bakgrunn i sin suksess i Japan vendte Nintendo snart sin oppmerksomhet mot det større amerikanske markedet. Derimot var det mange som mente at videospill bare var et døgnfluefenomen som snart var over. Dette kom i kjølvannet av det såkalte videospillkrakket i 1983-1984. Derfor måtte Nintendo, som en ny konsollprodusent, overbevise et skeptisk publikum til å omfavne systemet deres. For å lette dette gikk Nintendo inn i forhandlinger med Atari for å lansere Famicom under Ataris navn som "Nintendo Enhanced Video System". Dette gikk ikke igjennom, og Atari bestemte seg for å konsentrere seg om sin egen 8-bits konsoll – Atari 7800, og igjen ble Nintendo overlatt til seg selv. I juni 1985 presenterte Nintendo sin egen konsoll under navnet Nintendo Entertainment System (NES) på Consumer Electronics Show (CES) for skeptiske spillere og folk fra spillindustrien. Som en del i sin strategi for å overvinne potensiell kritikk lovde Nintendo å kjøpe tilbake eventuelle usolgte konsoller fra forhandlerne. Nintendo prøvde å distansere sitt produkt fra det tradisjonelle amerikanske videospillsystemet – det nye navnet skulle understreke det mye større underholdningspotensialet, der man brukte «packs» i stedet for det tradisjonelle «cartridge» (en forskjell som er teknisk meningsløs). Selve konsollen hadde fått et helt nytt design uten faste kontrollere og kassettene ble nå satt inn i fronten slik at de ble skjult. I tillegg ble det nå brukt en ny, grå kasse som skulle gjøre at enheten så mindre «lekeaktig» ut. Dessverre førte disse endringene til at NES'en ble mer utsatt for feil og å bli ødelagt. Mekanismen for å holde kassettene på plass var notorisk kjent for å gradvis feile noe som gjorde at spillerne måtte ty til forskjellige metoder for å få spillene til å fungere skikkelig (som å blåse på kontaktene, sette inn kassettene bare delvis, etc.). Hovedårsaken til mange av disse problemene var den 72-pinners kontakten som holder fast kassetten. Mange NES-enheter ble vekket til live igjen ved å erstatte denne kontakten, selv om det ikke var offentlig støttet av Nintendo. Det er mange forskjellige alternative kilder for å anskaffe denne kontakten (noen har fortalt at de har fått de direkte fra Nintendo) og å skifte den er rimelig enkelt. På den andre siden, og igjen som en bieffekt av videospillkrakket, for at NES-maskinene skulle lykkes på det amerikanske markedet, kunne det ikke sees på som kun et videospillsystem. Mange amerikanske forhandlere hadde kuttet tilbake, eller stoppet helt, deres salg av slike enheter. For å nå tilbake igjen valgte Nintendo igjen å distansere seg fra andre spillutviklere. Som en del av denne strategien inkluderte avsløringen av NES på CES R.O.B. (Robotic Operating Buddy) – en plastrobot som kunne kobles til NES'en og rørte seg som en del av et spill som foregikk på skjermen. R.O.B. overbeviste forhandlere at mulighetene til NES gikk langt forbi tradisjonelle videospillsystemer og hjalp til for å skaffe seg støtte blant leketøysforretninger som tok en sjanse på Nintendos produkt. Til slutt ansatte Nintendo Worlds of Wonder som hadde produsert Laser Tag og Teddy Ruxpin for å markedsføre NES. Nintendo lanserte sitt system i USA i 1985 for å teste markedet i New York der de 100 000 enhetene raskt ble utsolgt. Snart fulgte en nasjonal lansering i to versjoner: Et såkalt «Super Set» der man fikk med R.O.B., Zapper-lyspistolen, to håndkontrollere, og tre spill ("Super Mario Bros.", "Duck Hunt", og "Gyromite"), og ble solgt for $ 249. I tillegg ble det lansert et nedskalert «Action Set» som utelot R.O.B. og "Gyromite". Mens NES'en skulle få oppleve en suksess uten sidestykke skjedde det ikke med R.O.B.. Selv om det var en viktig faktor for å bygge opp støtte for systemet, hadde den allerede feilet i Japan og det gikk ikke mye bedre i USA. Det ble kun produsert to spill for enheten; "Gyromite" og "Stack-up". NESen ble også lansert i Europa der den mottok en mye mindre entusiastisk respons fra de europeiske spillerne. Den var sent ute på markedet, mange tredjeparts forhandlere gikk heller for den tekniske overlegne Sega Master System og Nintendo hang etter når det gjaldt å skaffe seg markeds- og forhandlerandeler. NES klarte å selge mer enn Master System i Australia, men med en mye mindre margin enn i Nord-Amerika. I det tidligere Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet ble det produsert en ulisensiert tredjeparts klon kalt Dendy Junior. På utsiden var det helt lik den originale Famicom med kun forandring i fargene og merking for å gjenspeile sitt eget navn. Dessuten ble de faste håndkontrollene utelatt og heller erstattet med avtagbare håndkontrollere som man kunne koble i front med DE-9 seriellkkontakter – identiske til dem som ble brukt på Atari 2600 og Ataris serie av 8-bits datamaskiner. De senere år (1987–1995). Den suksessfulle lanseringen av NESen sendte Nintendo rett i fronten av videospillindustrien. På slutten av åttitallet var Nintendo den ubestridelige kongen av hjemmevideospill. I kjølvannet av suksessen slo salget av NES spill packs alle rekorder: "Super Mario Bros. 3" som ble sluppet i 1989 tjente inn over 500 millioner dollar, og solgte over 7 millioner kopier i Amerika og 4 millioner kopier i Japan, noe som gjorde spillet til det mest suksessrike hjemmevideospill i spillhistorien. I 1990 hadde NES'en en større brukergruppe i USA enn noen annen konsoll tidligere og gikk enkelt forbi den tidligere rekorden satt av Atari 2600 i 1982. Fruktene av denne suksessen førte til at Nintendo gikk forbi Toyota samme år som det meste suksessrike foretak. På slutten av produksjonen hadde over 20 millioner NES enheter blitt solgt i USA alene, og solgte mer enn sine hovedkonkurrenter, Atari 7800 og Sega Master System, i Nord-Amerika med god margin. Det fantes en NES i mer enn hvert tredje hjem i Amerika og Japan. Sega lanserte i 1989 Sega Mega Drive (omdøpt Sega Genesis i Nord-Amerika) i Japan. Når denne viste seg å være teknisk overlegen i forhold til NES så Nintendo at markedsandelens deres begynte å minke. Nintendo svarte i 1991 med Super Famicom (Super NES i Nord-Amerika) – NES'ens 16-bits etterfølger. Selv om Nintendo kunngjorde at deres intensjon var å fortsatt støtte Famicom ved siden av deres nye konsoll, strømmet flere og flere spillere og utviklere til det nyere tilbudet, og Famicomens nedtur akselererte. NES'en etter 1995. NES fikk sin nedtur rundt 1991–1995, der Sega Mega Drive og Nintendos egen Super Nintendo Entertainment System spiste mer og mer av markedsandelene, og neste generasjons CD-ROM-baserte systemer var på trappene. Men selv om NES'en ikke ble produsert etter 1995 i Nord-Amerika hadde den etterlatt seg millioner av spillkassetter. Bruktmarkedet – videospillutleiere, Goodwill i USA, garasjesalg, loppemarkeder, spill ompakket av Game Time Inc. / Game Trader Inc. og solgt hos detaljhandlere som K-Mart – blomstret. Samtidig, eller kanskje på grunn av dette, var det mange mennesker som gjenoppdaget NES'en i denne tiden, og rundt 1997 var det mange eldre NES-spill som ble populære hos samlere. Noe annet skjedde også samtidig: Programmerere som i tillegg var NES entusiaster begynte å utvikle emulatorer som kunne gjenprodusere det indre i en NES på en moderne datamaskin. Når disse ble brukt sammen med en såkalt ROM-image, en nøyaktig kopi av programkoden til kassettene, kunne spillene bli spilt på en datamaskin. Ulovlige kopierte ROM-filer ble utvekslet på forskjellige BBS'er, og etterhvert som det ble mer vanlig og tilgjengelig, også på internett. ROM-filer var vanskelig å få tak i, og emulator hadde ofte mange bugs – og i enkelte tilfeller var de laget for å bare kunne spille ett spesielt spill. Men emulering gjorde det mulig å få tilgang til mange sjeldne spill, spill det var vanskelig å finne, og som ellers ville ha vært tapt. Dette gav spillere en mulighet til å ha en mye større utvalg av spill enn det noen gang ville ha vært mulig med den originale konsollen. Emulatorene hadde også flere innebygd funksjoner som forandret spillopplevelsen, f.eks. det å kunne lagre spill på et spesielt punkt og senere starte igjen fra det samme punktet. Bloodlust Software lanserte den 2. april 1997 NESticle 0.2 – en emulator som var særlig stabil, kompatibel og enkel å bruke etter datidens standard (et produkt av – i følge sin skaper Sardu – «to ukers kjedsomhet») og kan sies å ha revolusjonert spillemuleringsmiljøet og frembrakte mange etterligninger og konkurrenter. Etter dette ble emulatorer raskt forbedret og ROM-filer mer tilgjengelig, noe som har gjort flere mennesker interessert i NES emulering, noe som i sin tur ble en katalysator for videre utvikling både for NES og andre konsollemulatorer. Nintendo så ikke blidt på denne utviklingen, og ble den mest fremtredende motstander av ROM-utveksling. Nintendo og deres støttespillere hevder at ROM utveksling ikke er annet enn piratkopiering. Tilhengere av ROM-utveksling mener på sin side at emulering bevarer mange klassiske spill for fremtidige generasjoner, på utsiden av de mer skjøre kassettformatene. Gjenoppstanden til NES roet seg til en viss grad ned i 2000 etter at bruktmarkedet begynte å tilby mindre eller forlange samlerpriser, og det å finne ROM'er ikke var en utfordring slik det hadde vært tidligere. Men utviklingen fortsetter, og NES i tillegg til SNES, ser ut til å tiltrekke seg store mengder av fans i flere år fremover. Det finnes også et sterkt uavhengig samfunn av utviklere som spesialiserer seg på å produsere demoer og spill for NES. Forskjeller mellom Famicom og NES. Famicom håndkontrollene (japansk) hadde et enkelt design Lisensierte titler vs. ulisensierte titler. Nintendos nærmeste monopol på videospillmarkedet ga det en grad av innflytelse over industrien som overgikk selv den Atari hadde under sine glansdager tidlig på 1980-tallet. Mye av forretningspraksisen i løpet av denne perioden har i ettertid blitt sterkt kritisert, og kan ha spilt en rolle i minskingen av Nintendos markedsandel gjennom 1990-tallet. Nintendo forutså at tredjeparts programvareutviklere skulle involvere seg i konsollen, og var villig til å jobbe med slike selskap, skjønt kun på Nintendos premisser. 10NES bekreftelseschipper ble plassert i hver enkelt konsoll, og i hver enkelt av offisielle kassetter. Hvis konsollens chip ikke kunne finne sitt motstykke inne i kassetten ville ikke spillet kjøre. Nintendo kombinerte dette med en markedsføringskampanje som lanserte Nintendo Seal of Quality (Nintendos kvalitetsforsegling). I reklamefilmer kunne man se en trollmann med lilla kappe som instruerte forbrukerene om at Nintendo Seal of Quality var den eneste forsikringen spillet var bra, og hevded dermed underforstått at alle andre spill var dårlige. På forretningssiden betydde dette at spillutviklere var nødt til å betale en lisensavgift til Nintendo. Som en del av denne avtalen testet Nintendo og produserte alle spill ved sine egne fasiliteter (som en del av avgiften eller for en tilleggsavgift), de reserverte også rettigheten til å bestemme pris, sensurerte material de ikke mente var akseptabelt, bestemte hvor mange kassetter de ville produsere av hvert spill og satte grenser for hvor mange titler en utgiver kunne produsere over en viss tid (fem per år). Denne siste begrensningen førte til at flere utgivere etablerte eller brukte subsidier for å omgå Nintendos policy ("eksempler:" Konami subsidierte Ultra; Acclaim Entertainment subsiderte LJN). Denne praksisen ble ikke brukt bare for å holde utviklerne i tøyler, men også for å manipulere selve markedet: I 1988 arrangerte Nintendo en bevisst spillmangel for å øke etterspørselen. Kalt «inventarforvaltning» av hovedpressetalsmann Peter Main for Nintendo of America, nektet Nintendo å imøtekomme alle forhandlerbestillingene. Forhandlere, der inntektene fra Nintendo-basert hardvare og programvare utgjorde en stor del av total omsetning (ved et tidspunkt rapporterte Toys "R" Us at 17 % av salget og 22 % av inntektene kom fra Nintendovarer), kunne lite gjøre for å stoppe denne praksisen. I 1988 ble over 33 millioner NES-kassetter solgt i USA, men beregninger viser at den faktiske etterspørselen var nærmere 45 millioner. Siden Nintendo kontrollerte produksjonen av alle kassettene, kunne de påtvinge disse reglene på tredjepartsutviklere. Denne begrensede produksjonen ville skade flere mindre programvareutviklere. Selv om etterspørselen for deres spill var høy, kunne de bare tjene så mye som Nintendo lot dem gjøre. Flere selskap begynte å produsere ulisensierte spill, enten fordi de nektet å betale lisensavgiften eller fordi de ble avvist av Nintendo. De fleste av de ulisensierte spillene brukte et mellomledd (dongle) som skulle kobles til et lisensiert spill, for å kunne benytte seg av 10NES låschipen. Noen selskaper produserte kretser som brukte et spenningssjokk for å sette ut autentiserings enheten i NESen. I noe som må være et av de mer frekke piratkopieringsmetodene når det gjelder videospill, stjal Tengen ganske bokstavelig fra United States Patent and Trademark Office, noe som tillot dem å produsere falske autentiseringsbrikker. Selv om Nintendo hadde varierende hell med å saksøke slike selskap (f.eks. vant Galoob og deres "Game Genie" enhet i saken Lewis Galoob Toys, Inc. v. Nintendo of America, Inc.), ble de fleste tvunget til å stoppe produksjonen på grunn av saksomkostninger i langvarige rettssaker og saksøkinger forårsaket av kjempen mot disse synderne. Et merkbart unntak var de spillene fra Color Dreams under navnet Wisdom Tree der det religiøse innholdet hindret Nintendo i å saksøke grunnet frykt for tilbakeslag fra publikum. Med introduksjonen av Segas vellykkede Mega Drive møtte Nintendo virkelig konkurranse i industrien, og ble tidlig på 1990-tallet tvunget til å revurdere sitt standpunkt mot utviklerne, der mange hadde begynt å gå over til andre systemer. Når konsollen ble relansert som AV Famicom og NES 2, ble 10NES brikken utelatt fra konsollen, noe som markerte slutten på Nintendos makt over sine tredjeparts utviklere. I Skandinavia ble også en liga med piratkopierere tatt i 1991 etter at de hadde ulovlig kopiert en rekke småspill både fra Commodore 64-maskinene og andre Nintendo-spill. De kopierte spillene ble samlet på èn kassett som de kalte 350-In-One, og solgt ulovlig. Flere av 350-in-One-kassettene er fremdeles i omløp. Hardvarekloner. Grunnet sin berømmelse og seiglivhet skulle NES bli en av verdens mest klonede videospillkonsoller. I noen områder, særlig i Sør-Amerika og i det tidligere Sovjetunionen, der NES'en aldri ble offisielt sluppet av Nintendo, var slike kloner ofte det eneste tilgjengelige videospillsystemet. Dette var tilfellet med det tidligere nevnte Dendy Junior, en særlig vellykket NES-klon som oppnådde utstrakt popularitet i Russland og de tidligere sovjetiske republikkene tidlig på 1990-tallet. Andre steder kunne man til og med noen ganger finne slike systemer side om side med offisiell Nintendo hardvare – noe som ofte førte til rask rettslig reaksjon. Mange av disse tidlige systemene var like NES eller Famicom ikke bare i sin funksjon men også i utseende, og forskjellen var ofte ikke mer enn et nytt navn og en annen logo som erstattet Nintendos. Markedet for NES kloner har fortsatt å eksistere og faktisk blomstret, selv etter Nintendo egen produksjonsstopp av NES'en. Slike kloner selger fortsatt selv etter år 2000. Men mens NES'en selv går i glemmeboken, har disse systemene typisk etterlignet de mest populære spillkonsollene i sin tid. NES-kloner som ser ut som Sega Mega Drive, Super NES og også nåværende systemer som Nintendo GameCube, Sony PlayStation 2 og Microsoft Xbox har blitt produsert. Noen av de mer eksotiske av disse systemene har gått videre enn funksjonaliteten til originalhardvaren og har inkludert variasjoner som et håndholdt system med farge-LCD-skjerm. Andre har blitt produsert med tanke på enkelte spesialiserte markeder, eksempler er forskjellige «educational computer packages» som inkluderer kopier av noen av NES'ens utdanningstitler og andre med en klon av Famicom BASIC tastaturet – noe som omformer systemet til en ganske primitivt personlig datamaskin. Den teknologien som har blitt brukt i slike kloner har også utviklet seg i løpet av årene. Mens de tidligste klonene hadde et trykt kretskort som innehold egenproduserte eller tredjeparts integrerte kretser (ICer), har nyere kloner (etter 1996) benyttet seg av enklere utforminger, med en egenprodusert IC som emulerer funksjonaliteten til den originale hardvare, og har ofte med et eller flere spill på selve kretskortet. Kanskje i et forsøk på unngå rettslig oppmerksomhet fra Nintendo er få av disse systemene åpent merket som «NES-kompatibel». De er veldig ofte solgt i veldig attraktive og villedende esker, og viser skjermbilder fra nyere (og kraftigere) systemer og prydet med villedende, eller rett og slett gale, sitater som forteller «…ultimate videogame technlology [sic]…» eller «…crystal clear digital sound, multiple colors and advanced 3D graphics». Noen produsenter velger å bruke en noe mindre villedende tilnærmelse, og beskriver systemet mer generelt som et «TV-spill», «8-bit konsoll», eller «multi-spill-system», men selv ikke disse eksemplene sier noe som skulle tilsi kompatibilitet med NES hardvaren. Siden ingen av disse ulisensierte klonene inneholder 10NES autentiseringsbrikken kan de fleste kjøre spill som den offisielle NES modellen ikke ville kjøre. I tillegg kommer mange moderne NES-kloner med et innebygd utvalg av spill, typisk lagret på en intern ROM som kan gå fra 128 kB opp til flere megabyte i størrelse. Disse innebygde spillene er ofte ment for å supplere heller enn å erstatte den tradisjonelle kassettinngangen, selv om enkelte enheter utelater en slik inngang totalt – noe som fører til at man kun kan spille de innebygde spillene. Typiske antall for de innebygde «forskjellige» spillene spenner fra så lavt som tre til så mange som femti eller hundre spill for dyrere produkter. Antall «forskjellige» spill er viktige, fordi mens mange NES-kloner hevder å ha som mange som 10000 innebygde spill er forskjellen på de fleste slike spill ingenting annet enn små grafiske endringer, eller hacks som gjør at man kan starte det samme spillet på forskjellige nivåer eller med forskjellig antall liv. NES kloner av god kvalitet kommer derimot med mer enn 20 forskjellige spill, selv om de fleste av dem er under 64 kB i størrelse Som tilfellet var med ulisensierte har Nintendo tradisjonelt hatt en ganske uklar holdning når det gjelder ulisensierte og ofte ulovlige klonet hardvare. Så sent som i 2004 saksøkte Nintendo of America produsentener av Power Player Super Joy III, en NES klon som har blitt solgt i Nord-Amerika og Europa. Macapá. Macapá er delstatshovedstad og en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Gruvedrift og eksport av tømmer er viktige næringsveier for byen. Macapá ligger nesten eksakt på ekvatorlinjen. Manaus. Manaus (tidligere Manáos) er hovedstad og en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Byen ligger ved elva Rio Negro, nær samløpet med Amazonas, og er en viktig havneby i det nordlige Brasil. Manaus ble etablert i 1669. Byen vokste kraftig da den var sentrum for Brasils gummiproduksjon på 1800-tallet. I denne perioden ble det blant annet bygget et flott operahus i Manaus. Hovedmarkedet, Mercado Central, stammer også fra denne perioden og skal være bygget etter modell av Les Halles i Paris. Gummiboomen sluttet da mere effektive gummiplantasjer åpnet i de britiske koloniene på Ceylon og Malaya. På midten av 1960-tallet etablerte militærjuntaen en frihandelssone i byen. Mange produksjonsbedrifter etablerte fabrikker og det jobber i dag om lag 125 000 personer (2006) i denne sonen. Mangelen på gode veier gjør at mesteparten av produktene fraktes ut på båt eller med fly. Denne sonen har ført til en ny vekst for Manaus, fra midten av 1980-tallet og frem til midten av 2000-tallet økte byens befolkning fra om lag 200 000 og opp til om lag 1,5 millioner. I 2011 ble brua Ponte Rio Negro åpnet. Den krysser over Rio Negro til byen Iranduba på sørsida av elva. Derek Parra. Derek Parra (født 15. mars 1970) er en amerikansk skøyteløper fra San Bernardino, California, som vant to medaljer under OL i 2002 i Salt Lake City i Utah. Parra har tidligere vært verdensmester på inlineskøyter, men gikk over til hurtigløp på is fordi det var hans eneste mulighet til å delta i olympiske leker. Under OL 2002 tok han gullmedaljen og satte ny verdensrekord på 1500 meter. Før dette hadde han tatt en overraskende sølvmedalje på 5000 meter. Han gikk under gjeldende verdensrekord i løpet sitt, men den ble senere slått av gullvinneren Jochem Uytdehaage fra Nederland. En måned etter OL kom Parra på tredjeplass i allround-VM. Mike Rounds. Mike RoundsMarion Michael «Mike» Rounds (født 24. oktober 1954) er guvernør i Sør-Dakota (R). Han ble valgt 5. november 2002 og tiltrådte i embetet 7. januar 2003. Gjenvalgt i 2006. Pierre. Pierre er hovedstaden i Sør-Dakota. Den har ca. 14 000 innbyggere og den ligger i fylket Hughes County. Den er den nest minste delstatshovedstaden i USA, kun Montpelier i Vermont er mindre. Pierre ble grunnlagt i 1880 på den andre siden av elven Missouri River der Fort Pierre lå. Den ble Sør-Dakotas hovedstad i 1889. Fort Pierre er oppkalt etter handelsmannen Pierre Chouteau, Jr. Operasjon Overlord. Operasjon Overlord var de vest-alliertes (hovedsakelig USA, Storbritannia og Frankrike, Canada, samt deres allierte (Norge, Polen, Nederland osv.)), kodenavn på den overordnede plan for befrielsen av Nordvest-Europa, fra Norge i nord til den franske grensen mot Spania i sør. Den startet med "«operasjon Neptune»", som var den allierte invasjonen i Normandie 6. juni 1944, den største amfibiske operasjonen noen sinne. Denne er ofte referert til som D-dagen (se d-dag). «Operasjon Neptune» ble avsluttet 30. juni 1944, da amerikanske styrker erobret Cherbourg, Overlord fortsatte frem til de alliertes krysning av Seinen 19. august 1944. Paris ble erobret 25. august 1944. Foranledning. Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av det nordvest-europeiske fastlandet. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under Casablanca-konferansen (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en konkret plan om invasjon av Vest-Europa. General Frederick E. Morgan ble utnevnt som sjef for denne staben. Hans tittel ble "COSSAC" (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander), til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket COSSAC omhyggelig Europas kyster. Staben regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de kompliserte tekniske detaljer som en landstigning ville by på. Allerede ett år før den faktiske invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor arméer måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor, stedet måtte ha nærhet til fiendtlige havner som kunne erobres og brukes som forsyningshavner, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, flo og fjære, og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn. Amerikaneren holdt på Calais, enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Britene, på sin side, foretrakk Normandie, fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankrike ved bombing av bruene over Seine og Loire. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av Churchill, Roosevelt og "Den felles stabssjef-komité (Combined Chiefs of Staff)" på konferansen i Quebec i august 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være amerikansk, samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være briter. Tidspunktet for invasjonen ble fastsatt til midten av mai 1944. Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general Dwight D. Eisenhower til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk Arthur Tedder ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk Tafford Leigh-Mallory, general Bernard Law Montgomery og admiral Bertram Ramsey fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Josef Stalin hadde under den store allierte konferansen i Teheran (28. november–1. desember 1943) gitt uttrykk for sin misnøye med at opprettelsen av «den annen front» lot vente på seg og at amerikanerne og britene ennå ikke bar sin rettmessige del av kampens byrder (dette på tross av at de vest-allierte på dette tidspunkt allerede var sterkt involvert i kamper i Italia og at italienerne hadde kapitulert og sluttet seg til de allierte). Stalin ble presentert for den midlertidige planen for invasjonen i Frankrike og godtok at det ikke kunne skje før i mai 1944. Men det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen! Planen. Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene. Dette var også general Morgans oppfatning, men han hadde simpelthen, på det tidspunkt han laget planene, ikke mulighet til å legge planer på annet grunnlag enn det som var gitt ham av de to landenes regjeringer. Etter grundig diskusjon ble det derfor bestemt at invasjonen skulle foregå over en 97 kilometer lang front, fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker (arméer), én amerikansk og én overordnet britisk. Under ledelse av general Omar Bradley skulle den amerikanske 1. armé angripe "den vestlige delen" ("Omaha" og "Utah") kl. 6.30. På grunn av tidevannsforskjellene ville "den østlige delen" først bli angrepet én time senere, kl. 07.30. Denne besto av tre strender (to rene britiske,"Sword" og "Gold", og en overordnet kanadisk, "Juno") tildelt 2. britiske armé, under kommando av general Miles Dempsey. Her, på "Sword" og "Juno", deltok også andre europeiske allierte avdelinger, slik som franske, polske, nederlandske, belgiske, tsjekkiske og norske, under britisk kommando, da disse landene ikke hadde store nok styrker til å ha egne hærer. Selve strendene var igjen inndelt i mindre sektorer, med fargekoder og navn. Disse igjen var oppdelt i mindre områder, for videre fordeling av de styrker som skulle angripe, slik at hvert enkelt kompani hadde sitt avgrensede del av landingsområdet å ta hånd om. "Omaha Beach". Omaha Beach var underlagt den 1. amerikanske armé som en del av det vestlige invasjonsområdet. Den var med sin bredde på 9,6 kilometer den største av ilandsettingsområdene, og var tildelt 5. armékorps. Her var oppsatt to infanteridivisjoner, henholdsvis 1. divisjon, med 16. og 18. bataljon, og 29. divisjon med 115. og 116. bataljon, til å angrpipe hver sin hoveddel av stranden. De allierte hadde gjennom sin etterretning stadfestet at denne stranden var meget godt befestet og vel forsvart, men regnet likevel med at den ville bli erobret med «akseptable tap». "Utah Beach". Utah Beach var det andre av invasjonsområdene undrelagt 1. amerikanske armé, med 7. armékorps som gjennomførende enhet. "Pointe du Hoc". Mellom Omaha- og Utah-strendene var det befestede kystartilleristillinger med overbygde betonginstallasjoner som kunne beskyte begge strendene og sjøen utenfor. Det ble derfor besluttet at disse skulle nedkjempes i invasjonens første fase, én time før landingene startet på disse to strendene. Artilleriet befant seg på en klippe med så å si vertikale vegger, som var nærmest umulig å forsere og krevde elitestyrker for å tas. Enheter fra "2. Ranger Batallion" ble derfor utvalgt og trent spesielt for oppgaven. "Gold Beach". Gold Beach befant seg midt i sentrum for invasjonen og ilandsettingen der begynte en time etter Utah og Omaha. Stigende og krapp sjø betydde at miner og andre hindringer ikke var blitt fullstendig fjernet. Konsekvensen var at de britiske soldatene hadde litt problemer med å komme i land. Langs kysten var byene La Rivière og Le Hamel tungt forsvart av tyskerne. I tillegg var fire tunge 155 mm kanoner stilt inn mot kysten 500 m inne i landet. Kraftig beskytning fra HMS «Ajax» satte kanonene ut av spill og stilnet det tyske forsvaret. Innen skumringen hadde 25 000 soldater gått i land og presset de tyske styrkene 10 km inn i landet. 400 briter omkom. Underbyggende operasjoner. Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske luftbårne styrker («operasjon Tonga», «operasjon Chicago» og «operasjon Detroit»), bak de tyske linjene natt til D-dagen, for å sikre landsettingens østre og vestre flanke. Med over 17 000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerene, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landstigninger. Disse "luftlandsettingene" ble foretatt både ved bruk av fallskjermsoldater og glidefly. Planen for invasjonen hadde hele tiden bestemt at Caen og elven Orne skulle være det østligste punkt for invasjonsområdet. Det vestlige ble endret etter hvert som hvilke styrker som til enhver tid ville være tilgjengelig ble øket. I henhold til de første planene var Omaha-strandens ytterkant det som avgrenset invasjonsområdet. Men Montgomery krevde fra første stund han ble gitt kommando at flere tropper ble gjort tilgjengelig for invasjonen. Fra å i flere måneder å ha hatt som mål å dele Cotenin-halvøya i to, ved at 101. divisjon skulle landsettes på den østlige delen rett nord for Utah-stranden, mens 82. divisjon skulle landsettes på den østlige delen, hvoretter de to divisjonene skulle møtes på midten, ble det bestemt én uke forut for invasjonen at begge divisjonene skulle landsettes rett innenfor Utah-stranden og der sikre forskjellige mål. Mens britene i flere måneder hadde kunnet planlegge og øve på sine mål, uten at det spesifikt hadde blitt gitt beskjed nedover i rekkene om "hvor" og "hva", fikk de amerikanske luftbårne styrkene dermed liten tid på å gjøre dette for sine mål. Dette gjenspeilet seg da også i selve gjennomføringen og suksessen til henholdsvis de britiske og amerikanske styrkene landsatt fra luften. I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff («operasjon Pluto»), slik at man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip (som kunne gå helt inn til stranden) til å landsette alle forsyninger ellers skulle det bygges kunstige havner ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket («operasjon Gooseberry»), som skulle beskytte kunstige, prefabrikkerte konstruksjoner i stål og betong, også disse tauet over kanalen og senket («operasjon Mulberry»), for å utgjøre bryggene båter kunne legge til og losse, forbundet til strendene med landganger. Ut over dette ble det gjennomført et betydelig narrespill («operasjon Fortitude») for å lure tyskerne om hvor invasjonen egentlig ville finne sted. "Operasjon Fortitude – narrespillet". Dette var de alliertes avledningsmanøver for å få tyskerne til å opprettholde store styrker i områdene de ventet en invasjon, i stedet for å sende dem til stedet invasjonen faktisk fant sted. Hitler og den tyske overkommandoen forventet en invasjon i Calais-området, da den engelske kanal her er på sitt smaleste. Derfor hadde de allierte i Sørøst-England bygget opp en liksom-styrke i områdene tyske rekognoseringsfly hadde rekkevidde, og ble gitt anledning, til å fly over. I gummi, papp, kryssfinér og lerret ble det laget jeeper, lastebiler, stridsvogner og landgangsbåter som med letthet kunne forflyttes av noen få menn, men som så særdeles ekte ut fra stor høyde. Sammen med de styrker og skip det var naturlig å ha der i krigssammenheng, ble det skapt en illusjon av at en armégruppe var under oppbygging. For å gjøre narrespillet komplett ble George Patton offentlig utnevnt til øverstkommanderende for «første armégruppe». Dette ble gjentatte ganger kringkastet over det allierte militære radiosambandet tyskerne kunne overvåke, for slik å overbevise dem ytterligere. Dette narrespillet fungerte så bra at den tyske overkommandoen i over én måned etter D-dagen var overbevist om at landsettingene i Normandie kun var en avledningsmanøver og at den «virkelige» invasjonen var nært forestående i Calais-området. "Operasjon Tonga". Oppgaven med å sikre den østlige delen av invasjonsområdet ble tildelt den britiske 6. luftbårne divisjon. Dens hovedoppgave var å forhindre tyske angrep mot styrkene som ble landsatt på de britiske/canadiske strendene, og sikre en videre fremrykning inn i landet, slik at ett av hovedmålene for invasjonens første fase, Caen, kunne bli erobret. For at dette oppdraget skulle lykkes måtte divisjonen således erobre og sikre et område på 50 kvadratkilometer, ta én bru over elven Orne og én over Caen-kanalen intakt, ødelegge fem bruer over elven Dives i et område oversvømmet av tyskerne, 9 kilometer fra Caen, og endelig ødelegge Merville-batteriet som kunne beskyte hele Sword-stranden og sjøen utenfor. Alt dette måtte skje fra midnatt til invasjonstyrken ble landsatt sju og en halv time senere, samtidig som styrken ville være truet av tyske motangrep. Gjennomføring. Under ledelse av major John Howard landet angrepstyrken som skulle ta bruene over Orne og Caen-kanalen i to grupper á tre glidefly tjue minutter over midnatt. Den første gruppen landet med samtlige tre fly få meter fra Caen-kanalen og tok denne med små tap i løpet av tre minutter. Den andre gruppen landet med bare to fly, da det tredje gjorde seg fri fra slepeflyet for tidlig og landet nær Dives, men her flyktet tyskerne hals over hode og overlot brua til britene uten kamp. Resten av landsettingen gikk derimot ikke like prikkfritt. Hovedstyrken, 3. fallskjermbrigade, som ble sluppet en halvtime senere, ble spredt over et stort område, og mange av soldatene druknet i områdene som tyskerne hadde satt under vann. Dette gjorde at styrken som skulle ta Merville-batteriet var redusert fra 600 til bare 150 mann, og alt tungt utstyr var gått tapt. Allikevel klarte de å gjennomføre oppdraget; det samme gjorde styrken som var satt til å sprenge de fem bruene over elven Dives. Dermed var alle hovedmål sikret da resten av divisjonen, under ledelse av general Gale, landet i glidefly med sine panservernvåpen og annet tungt utstyr, for å befeste forsvaret. Panservernkanonene kunne således konsentreres mot den sørlige delen av området, som var det eneste stedet tyskerne kunne foreta et motangrep med stridsvogner. Enheter fra landgangsstyrkene nådde bruene over Orne og Caen-kanalen allerede på formiddagen, og avløste styrkene der. "Operasjon Chicago". a> generalen som landet i Normandie, på invasjonens første dag. Det tyske forsvaret. Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, med bl.a. armégruppe B i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk feltmarskalk Erwin Rommel kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør av Atlanterhavsvollen høsten 1943 og hadde direkte kontakt med Hitler. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. For å komplisere kommandolinjen ytterligere, hadde Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general Leo Geyr von Schweppenburg) direkte under sin kontroll. Det var også en disputt mellom Rommel og von Rundstedt om hvor den allierte landgangen ville finne sted. Von Rundtstedt holdt på Calais, mens Rommel mente Normandie ville være stedet (noe også Hitler etter sigende gjorde). Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter både Hitler og Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en alliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av felttoget i Nord-Afrika, der overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrkene. Denne overlegenheten i luftrommet var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika og ville gjøre det svært vanskelig for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort. I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at denne forsvarslinjen kun eksisterte på papiret og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatteriene lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåtene (kjent som «Rommelasparges»). Disse besto av sammensveisede metallskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting. I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut vollen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger. Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et ca. 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot blitt øket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon. Angrepet. Under landingene gikk det verst ut over den amerikanske Omaha-stranden, både på grunn av ineffektivt marine- og luftbombardement, og mangelen av spesialpanservogner (f.eks. mineryddervogner og flammekastervogner), noe de britiske sektorene hadde. De tyske forsvarsverkene var spesielt godt oppbygget, med kanonstillinger i herdet betong og solide infanteri-stillinger, beskyttet bak store mengder piggtråd. De allierte led derfor store tap her, med over 3 000 drepte, sårede eller savnede. I de andre sektorene skjedde landsettingen under mye mindre dramatikk og med langt mindre motstand enn antatt. "Omaha Beach". Landstigningen på Omaha-stranden var den blodigste og mest kostbare på D-dagen. De amerikanske avdelingene U.S. 1st Infantry Division og U.S. 29th Infantry Division møtte her den tyske 352. divisjon, noen av de best trenede tyske troppene i Normandie. Omaha var også det tyngst befestede og forsvarte området, og bombardementet (fra sjø- og luftstridskrefter) av området før landstigning hadde dessverre ikke den innvirkning som var ønsket. De amfibie-stridsvognene (DD-stridsvogn) som var ment å angripe her, klarte ikke å utføre sin oppgave i tilstrekkelig grad. Bølgene var høyere enn forventet, samtidig som det var fralandsvind, og på den østlige sektoren klarte amerikanerne å slippe DD-ene for langt fra kysten. Forholdene ble dermed umulige for stridsvognene og 27 av 32 sank. Det medførte at denne delen av Omaha Beach ikke hadde operative stridsvogner som kunne beskytte infanteri-troppene i den første angrepsbølgen. På den vestlige sektoren ble DD-stridsvognene landsatt direkte på stranden, men flesteparten ble ødelagt av tysk artilleriild før de fikk utført sin oppgave. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt nye stridsvogner som gav støtte til infanteriet som allerede var i kamp på stranden. Ca. 1000 soldater døde her (i tillegg til over 2 000 sårede), de fleste i løpet av de første timene. En tilbaketrekning ble vurdert, men noen overlevende soldater overkom sin egen frykt, og fikk samlet andre soldater til å forsere hindringene på stranden og komme seg videre innover i landet. "Utah Beach". Dette var den andre stranden som de amerikanske styrkene hadde ansvar for, og regnes som den letteste stranden å ta for allierte styrker. 197 allierte soldater ble skadet eller drept. "Pointe du Hoc". 225 mann fra "andre Ranger bataljon" gikk i land under klippene og kjempet seg opp under kraftig tysk beskytning fra håndvåpen. Med støtte fra nærkamplandgangsbåter, som avfyrte bombekastergranater mot toppen av klippene, og med spesiallagde entrehaker, avfyrt fra bombekastere, som hadde enten rene tau eller taustiger festet til dem, kjempet de seg opp til toppen av klippene, bare for å finne ut at kanonene ikke var blitt installert i befestningene. Dette var blitt forsøkt formidlet de allierte i forkant, men ordonnansen fra den franske motstandsbevegelsen hadde blitt drept av britiske flygere ved en misforståelse. Amerikanerne kjempet seg videre inn i landet og ødela kanonene som var lagret på jordene bakenfor befestningene. Deretter holdt de ut gjentatte tyske motangrep, før de to dager senere ble unnsatt av styrker som ble landsatt på Omaha-stranden. Gjenværende styrker besto da av kun 90 «kampdyktige menn» (overlevende eller lett sårede). "Sword Beach". Denne stranden var lett å innta. Tyskerne ble lett overmannet og 630 allierte soldater og 29 000 tyskere døde. "Gold Beach". Britene begynte 1 time etter amerikanerne med ilandsettingen. I starten var det vanskelig å få kontroll over stranden. Tyskerne hadde et bra forsvar og sjøen var urolig. Dette gjorde sitt til at det var endel problemer med å komme i land. Da britene først kom i land tok de sitt målområde innen kvelden. I mellomtiden døde 400 av de 25 000 som hadde gått i land. "Juno Beach". Sammen med engelskmennene var det canadiske stormtropper som hjalp til med å ta Juno Beach. Det første angrepet var meget mislykket og halvparten av de som var med på angrepet ble drept. Miner og andre hindringer, som spanske ryttere og piggtråd, hindret soldatene å komme seg i land og mange stridsvogner ble ødelagt. Dette var også den stranden der de britiske tapene var størst. 1 200 av de 21 000 som ble landsatt døde. Norsk deltakelse. Norge deltok med 47 handelsskip, og syv orlogsfartøy fra Den norske marine og 13 andre lenger oppe i kanalen. To norske jagerflyskvadroner deltok også i invasjonen, sammen med enkelte andre "norske" fly. I tillegg deltok 15 norske hæroffiserer (flere i panservogn-avdelinger) i de britiske styrkene. Det er likevel helt klart at det var de nesten 50 norske handelsfartøyene – alle var mindre dampskip – som var det viktigste norske bidraget til invasjonen. Det er det bidraget som har ført til at det norske flagget vaier i Normandie, som et av seks flagg. Jagerne «Svenner», «Stord» og «Glaisdale» deltok i det innledende bombardementet av landgangsområdene; det vil si Svenner kom aldri så langt. Korvettene «Acanthus», «Eglantine», «Rose» samt det tidligere oppsynsskipet «Nordkapp» deltok som eskortefartøy for invasjonsflåten. De tre motorlaunchene 128, 213 og 573 drev minelegging, røyklegging, eskortering og redningarbeid ved Dover. I tillegg var det ti norske MTBer med på å lukke kanalen fra nord. Mellom 900 og 1 000 sjømenn i den norske marinen deltok. Jageren «Svenner» ble truffet av en tysk torpedo og gikk ned før den kom i bombarderingsposisjon. 31 nordmenn og to briter omkom. Dette angrepet ble foretatt av tre tyske torpedojagere (destroyere), som avfyrte sine 17 torpedoer et stykke unna ytterkant av den østligste allierte flåtestyrken, der den lå utenfor Ouistreham. Den eneste torpedoen som traff, traff «Svenner» som lå stille rett vest for slagskipene og krysserne og ventet på å få komme inn mot stranden og starte sitt bombardement, og hadde ingen mulighet til å slippe unna. Syv av de norske handelsskipene som deltok på D-dagen var: «Erica», «Heien», «Jernland», «Lysand», «Mari», «Royal» og «Reiås». Tilsammen hadde de 47 handelsskipene omkring 1 000 norske sjøfolk ombord. De to norske jagerskvadronene 331- og 332 skvadron var med på å patruljere luftrommet over landgangsstedene og gi dekning mot luftangrep fra tidlig morgen D-dag. Fra august måned ble de overført til feltflyplasser på kontinentet. Alle norske sjø-, luft- og landstridskrefter var underlagt britisk kommando, og således involvert på de britiske sektorene ("Gold", "Sword" og "Juno") under invasjonen. Militærhistorikeren Max Hermansen har skrevet boken "D-dagen 1944 og norsk innsats". Eksterne lenker. Overlord The Ramones. The Ramones var et amerikansk punk rock-band som ble startet på 1970-tallet i Queens i New York City. Gruppen er ansett som et av tidenes mest innflytelsesrike og populære punkband. De hadde dog ikke særlig kommersiell suksess. Alle medlemmene i bandet brukte etternavnet "Ramone" i sine artistnavn. Bandet bestod til å begynne med av Joey Ramone på trommer, Johnny Ramone på gitar og Dee Dee Ramone på bassgitar og vokal. Tommy Ramone tok over for Joey på trommer på grunn av hans tildels manglende talent. Joey tok over for Dee Dee på vokal. På 1970-/1980-tallet samarbeidet de med Phil Spector, som blant annet produserte albumet "End of the Century". I løpet av sin karriere spilte bandet 2263 konserter og i 2002 fikk de plass i Rock and Roll Hall of Fame. Dokumentarfilmen End of the Century er omtalt som den definitive historien om bandet. Utgivelser. "Se Ramones diskografi." Innflytelse på andre band. Et utall band oppgir The Ramones som en av sine inspirasjonskilder. U2 dedikerte i sin takketale under MTV Music Awards i 2001 Michael Jackson Video Vanguard prisen til de overlevende i The Ramones og kalte dem en stor inspirasjonskilde. Coverplater. Det er utgitt svært mange tributealbum til The Ramones. Mange er utgivelser i små opplag, mens andre er internasjonale album med store internasjonale artister. Noen band, som The Queers og Screeching Weasel, har utgitt covere av hele Ramones-album. Lethe. Den greske mytologi forteller om elva Lethe som renner gjennom underverdenen. Elva har den egenskap at den som drikker av den, lider hukommelsestap. Lethe (λήθη) betyr derfor «glemsel» på gresk. Legger man til prefikset «a» foran ordet, får vi «alethe», som betyr sannhet. Det motsatte av sannhet er altså ikke løgn, som på norsk, men glemsel. Cuiabá. Cuiabá er hovedstad og en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1727, fikk bystatus i 1818 og ble delstatshovedstad i 1835. I 2006 hadde Cuiabá om lag 543 000 innbyggere. Byen har vokst sammen med nabobyen Várzea Grande og tilsammen danner de et storbyområde med om lag 750 000 innbyggere. Cuiabá deles i to av elva Rio Cuiabá. Byen er ofte et utgangspunkt for reiser til våtmarksområdet Pantanal. Marseillaisen. Marseillaisen (fr. La Marseillaise) er navnet på den franske nasjonalsangen. a>, Forfatter og komponist av «Marseillaisen» som synges for første gang. Sangen ble diktet og komponert i Strasbourg natten mellom 24. og 25. april 1792 av den franske ingeniøren og offiseren Claude Joseph Rouget de Lisle som en reaksjon på den østerrikske krigserklæring mot Frankrike. Teksten er sterkt inspirert av flere andre kilder: samtidige plakater med slagord, salmer og tidligere kampsanger. Den var opprinnelig skrevet som en kampsang for de franske soldatene som marsjerte mot preuser-hæren som stod ved Rhinen og truet. Den ble raskt arrangert for militærorkester og ble spilt noen dager senere ved en festlig anledning. Den fikk sitt gjennombrudd ved en bankett i Marseille i juni samme år, ble trykket og spredte seg deretter over hele Frankrike. Sangen fikk sitt navn da republikanske soldater fra Marseille den 30. juli 1792 sang den under innmarsjen i Paris. Sangen ble erklært for nasjonalsang den 14. juli 1795. Norsk oversettelse. Gå på, hver sønn av fedrelandet, den er kommet, vår frihets stund. Hør de hylende skare av treller, Gå imot dem, de står om ditt hjem! Det er hustru og barn som det gjelder. Gå på, gå på, og slå det slag Som frir vårt land i dag! Hva betyr denne horde av slaver Fransk, for oss, ah! Hvilken voldshandling Det er oss de våger å planlegge For å få oss tilbake til det gamle slaveriet! De ville lage lover i vårt hjem! Disse krigene ville slå ned sønnene våre! Vår bryn ville bøye under åket Alle er en soldat til å kjempe deg Hvis de faller, våre unge helter Klar til å mot deg kjempe. Overbærer eller holder tilbake sine slag! Som beklageligvis armerer seg mot oss Vi vil gå inn i karriere Når våre eldre er ikke lenger Mindre sjalu av å overleve dem Av å hevne eller følge etter dem! Under våre flagg, la seier skje Skynd deg til din mandige tone Ser din triumf og vår herlighet! Referanseområde (medisin). Denne artikkelen tar for seg "referanseområde" som begrep for medisinske blodprøver. Med referanseområde for et prøvesvar, mener vi det svarintervallet som 95% av den friske befolkningen kommer innenfor dersom de testes. Dette vil si at selv blant friske personer vil 1 av 20 personer havne utenfor referanseområdet, uten at dette vil si at personen er syk. Likeledes kan en syk person havne innenfor referanseområdet. Det er vanskelig å oppgi universelle referanseområder for ulike tester, fordi disse vil variere mellom ulike metoder ved ulike laboratorier. De fleste sykehuslaboratorier i Norge har sine egne referanseområder som de bruker. Likevel jobbes det med å standardisere de fleste metodene så referanseområdene ved ulike laboratorier skal bli mest mulig like. Primtallsørken. I matematikken er en primtallsørken en følge av påfølgende positive heltall som ikke inneholder noen primtall. Det vil si at følgen utelukkende består av sammensatte tall. For eksempel, den første primtallsørkenen med lengde fem er følgen 24, 25, 26, 27, 28. Det er ikke noe krav at tallene før og etter følgen må være primtall, så følgen 25, 26, 27 er også en primtallsørken. Det finnes uendelig mange primtallsørkner og det finnes vilkårlig lange primtallsørkner. For eksempel, en primtallsørken med lengde "n" er følgen "(n+1)"!+2, "(n+1)"!+3, …, "(n+1)"!+"n"+1. Tabellen til høyre viser begynnelsen på listen over hver primtallsørken som er lenger enn noen annen primtallsørken før denne. Santos. Santos er en havneby og kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Byen ble etablert i 1543 og ligger delvis på øya São Vicente, og delvis på fastlandet. Fotballklubben FC Santos spiller i den Brasilianske toppdivisjonen og vant seriemesterskapet i 2004. Den norske Sjømannskirken har kontor i byen. Økonomi. Santos har den største eksporthavna i Sør-Amerika og håndterer blant annet en stor del av Brasils kaffe-eksport. I tillegg eksporteres det mye stål, olje, biler, appelsiner, bananer og bomull gjennom havna. Byen har også en del industri, samt at det også er et lokalt senter for turisme. Norsk Folkemuseum. Norsk Folkemuseum er et kulturhistorisk museum på Bygdøy i Oslo med samlinger fra hele landet, i hovedsak fra tiden etter reformasjonen (1537). I tillegg til gjenstandssamlingene utstilt eller magasinert i bygninger rundt et sentralt torg opptas det meste av museumsområdet av friluftsmuseet med tilflyttede bygninger fra norske bygder og en «Gamleby» med byhus, hovedsakelig fra Oslo. Folkemuseet ble stiftet 19. desember 1894 i Kristiania, etter initiativ fra bibliotekar og museumsmann Hans Aall (1869–1946). Forbildet var Nordiska museet i Stockholm, som ble stiftet i 1873, fikk sitt nåværende navn i 1880, og ble utvidet med friluftsmuseet Skansen i 1891. Hans Aalls visjon var en norsk parallell som skulle samle og utstille «alt, som belyser det norske Folks Culturliv». Alle materielle spor av menneskers liv og virke i bygd og by skulle innsamles, bevares, utforskes og formidles gjennom utstillinger og publikasjoner. Formålsparagrafens begrep «det norske folk» ble etterhvert problematisert. I 1951 utvidet museet sitt arbeid til å omfatte også samisk kultur, da den samiske samlingen ved Universitetets Etnografiske Museum ble overført til Norsk Folkemuseum. I 1989 ble museets formålsparagraf endret til å gjelde «liv og levekår i Norge». Fra 1990-tallet ble det en økende bevissthet om ansvaret for å inkludere også andre minoriteter og ikke minst nyere innvandring i museets arbeid. Gol stavkirke fra ca. 1200, Raulandstua fra 1300-tallet og Kristiania-bygården Wessels gate 15 fra 1865 er blant hovedattraksjonene på museet. Historikk. Museet åpnet sin første utstilling i en leilighet i Christian IVs gate 13 i 1896. I 1898 kjøpte museet en tomt på Bygdøy og begynte gjenreisningen av flere hus fra bygdene som var innkjøpt for det planlagte friluftsmuseet. Det sentrale området nærmest hovedinngangen ble leid ut til Den kulturhistoriske utstilling i 1901. Bygningene som ble reist for dette formålet kunne etterpå overtas av Folkemuseet, som åpnet sine innendørs utstillinger og sitt friluftsmuseum i 1902. I 1907 kunne museet innlemme Kong Oscars samlinger med bl.a. stavkirken fra Gol. Oscar IIs samlinger. a> omkring 1900, før samlingen ble innlemmet i Norsk Folkemuseum. Det var viktig for valget av tomt at området var nærmeste nabo til Kong Oscar IIs samlinger, grunnlagt i 1881 som verdens første friluftsmuseum. Kongens bygningssamling besto av tre stuer og to loft som skulle vise utviklingen av norsk byggeskikk fra middelalderen til 1700-årene. Sentralt i anlegget sto Gol stavkirke ferdig gjenreist i 1885. Etter unionsoppløsningen i 1905 ga Oscar II samlingene til Den norsk stat. Museet vokser. For å gi plass til voksende samlinger av gjenstander og bygninger ble tomten utvidet og en ny museumsbygning reist i 1914. Samtidig begynte innsamlingen av byhus til «Gamlebyen» i friluftsmuseet. Etter en arkitektkonkurranse i 1919 ble det store anlegget rundt museets torg reist i årene 1934–38. I de følgende årene ble friluftsmuseet kraftig utbygget med ambisjonen om å vise komplette gårdstun fra 15 regioner i Norge, en plan som aldri ble fullført. Etter Hans Aalls død var Reidar Kjellberg direktør fra 1946 til 1975. Gjenstandssamlingene og friluftsmuseet fortsatte å vokse i etterkrigstiden, og «Gamlebyen» fikk stor tilvekst av bygninger som måtte vike for byfornyelsen i Oslo. Siste tilskudd er leiegården fra Wessels gate 15, gjenreist og innredet fra 1999 til 2009. I 1990 overtok museet store deler av de norske samlingene fra Nordiska Museet. Ved 100-årsjubileet i 1994 kunne museet ta i bruk et nytt besøkssenter og nye magasiner. Thaulow-museet, Norsk Farmasihistorisk Museum og Ibsenmuseet i Arbins gate 1 / Henrik Ibsens gate 26 inngår i Norsk Folkemuseum. Museet forvalter også bygningene og parken på Bogstad gård i Sørkedalen gjennom en egen stiftelse. I 1993 ble Norsk Folkemuseum av Kulturdepartementet bedt om å flytte Henrik Ibsens arbeidsværelse tilbake til Arbins gate 1, hvor dikteren bodde i sine siste leveår. Samtidig ble Norsk Folkemuseum ansvarlig for driften av det nye Ibsenmuseet, som i dag er gjort til en seksjon av Norsk Folkemuseum. I 2004 overtok Norsk Folkemuseum forvaltningen av Bygdø Kongsgård, landskapsparken, jordveien og driftsbygningene, men ikke gårdens hovedbygning og kongefamiliens private park. Norsk etnologisk gransking ble lagt inn under Norsk Folkemuseum fra 2005. Som en følge av den nasjonale museumsreformen er stiftelsen Eidsvoll 1814 som forvalter Eidsvollsbygningen fra 1. juli 2009 slått sammen med Norsk Folkemuseum og utgjør en avdeling innenfor dette museet. Norsk Folkemuseum var fra starten eid av en medlemsforening, men ble i 1990 organisert som en selveiende stiftelse med venneforening. Det finansieres hovedsakelig med statstilskudd. Besøkstallet i 2004 var 266 176. Samlingene omfattet 155 antikvariske bygninger fra middelalderen til moderne tid og ca. 155 000 gjenstander. Museet har siden 1943 utgitt årboken «By og Bygd». Venneforeningen har omkring 2 000 medlemmer. Belém. Belém eller Belém do Pará er hovedstad og en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Byen er også kjent som "Cidade das mangueiras" på grunn av alle mangotrærne som finnes i byen. Sammen med Manaus er den den viktigste innfartsåren til Amazonasområdet. Historie. Området der Belém ligger i dag var opprinnelig bosatt av Tupinambá-indianerne. Byen ble grunnlagt 12. januar i 1616 av kaptein Francisco Caldeira Castelo Branco. Han var en utsending fra Portugal og hadde fått i oppdrag å beskytte området mot franske, hollandske og britiske forsøk på kolonisering. Byen ligger isolert i Brasil og har historisk sterke bånd til Portugal. Av denne grunn aksepterte Belém Brasil som et uavhengig land først i august 1823, nesten et år etter uavhengighetserklæringen. 3G. 3G er en betegnelse for tredje generasjons mobiltelefoni, og omfatter mobile tjenester for sending av data, bilde og tekst i mobilnettverk. Den er også kjent under standarden IMT-2000 satt av Den internasjonale telekommunikasjonsunion. De vanligste teknologiene for 3G-tjenester er europeisk UMTS og amerikansk CDMA. Med 3G digital, mobil dataoverføring er det mulig å overføre data, bilder og film over mobilnett. Mens datakapasiteten i 2G taletelefoni normalt er 10-50 kbps, er kapasiteten i 3G-tjenester ofte 64-500 kbps. Det gir mulighet for å overføre større mengder data på samme tid, men bildekvaliteten på film blir normalt for lav til å gi godt utbytte over 3G-nett. For brukerne betyr 3G likevel mange muligheter, siden hastigheten åpner for dataintensive tjenester som videotelefoni og nedlasting av TV og musikk. Film og TV-bilder kan nedlastes eller streames ("en-til-en"), men normalt ikke kringkastes ("en-til-mange") i 3G-nett. Skal man kringkaste til mobil må det sendes i fjernsynsformat for mobil. Dette er per 2008 utbygd bl.a. Tyskland, Italia, Japan, Taiwan og Sør-Korea. Teknologi. På samme måte som 2G, bygger også 3G dataoverføring over mobil på en av to typer kanalaksess. Dataene (informasjonspakkene) blir enten overført og skilt fra hverandre med koder (CDMA) eller tidsluker (TDMA). Både 2G- og 3G-teknologiene kan basere seg på begge typer kanalaksess. For eksempel er UMTS en direkte videreutvikling av GSM-teknologien og kan kjøres i samme frekvensbånd, likevel er UMTS basert på CDMA mens GSM baseres på TDMA kanalaksess-metode. De fleste 3G-tjenester har kortere rekkevidde og gir dårligere dekning innendørs enn 2G, og dette er en av grunnene til at teleselskapene i Europa vil "refarme" til UMTS-900, slik at rekkevidden øker også på 3G. UMTS i Norge på frekvens 2100 MHz gir dårligere inntrenging gjennom vegger enn man oppnår med GSM i 900 MHz og NMT i 450 MHz. Jo lavere frekvenser, desto lavere datakapasitet og lengre rekkevidde. Fordelene med høyere frekvenser er at man kan få høyere kapasitet ved at man kan gjenbruke frekvensene tettere uten de samme interferensproblemene, men rekkevidden er kortere. Hastigheten til UMTS er på opp til 384 kbps i nedlasting, altså langt høyere hastigheter enn tidligere mobiltelefonsystemer. Når du sender ut en fil, er hastigheten inntil 384 kbps, dog litt avhengig av hva den enkelte operatør og mobiltelefon støtter, og avhengig av avstanden til senderen og antall brukere som sender samtidig. UMTS utviklet fra GSM. sammenligning av teknologiene. Her med WIMAX i fokus Teknologien bak europeiske 3G-tjenester er normalt basert på standarden UMTS (Universal Mobile Telecommunications System) og WCDMA. Dette er en videreutvikling av GSM, og er en av de godkjente 3G-standardene i Europa (de såkalte IMT 2000-teknologiene). Fra GSM er protokoller i kjernenettet beholdt, mens WCDMA er innført som en ny standard for dataoverføring mellom basestasjoner og mobiltelefonene. Datakapasiteten er inntil 384 kbps. Tjenester basert på UMTS tilbys i Norge av Telenor og NetCom i 2100 MHz-båndet, hvor også Network Norway har lisens. Men 3G kan også sendes i en rekke andre frekvensbånd, tilpasset regulatoriske bestemmer i aktuelle land: 400 MHz, 900 MHz, 1800 MHz, 1700 MHz, 1900 MHz, etc. Flere land legger nå om fra GSM til UMTS i 900-båndet (såkalt "refarming") for å kunne øke rekkevidden. Dette innebærer at kapasitet fjernes fra de eksisterende GSM-nettene. Fra 2006 er 3G utvidet med turbo-3G tjenester gjennom standarden HSPA, enten med nedlinkteknologien HSDPA (High Speed Downlink Packet Access) eller opplinkteknologien HSUPA (High Speed Uplink Packet Access). I Norge startet utrullingen av slike tjenester sommeren 2007. Andre CDMA-teknologier. I andre deler av verden vil 3G ofte brukes som navn på CDMA2000, eksempelvis i USA, Kina og Latin-Amerika. Tjenester basert på CDMA kan sendes i 400 MHz-båndet med meget stor rekkevidde, opp til 300 km. I Norge sender Ice i dette båndet. 800 MHz, 1700 MHz og 1900 MHz er de vanligste frekvensbåndene for CDMA. CDMA-familien av teknologier bruker helt andre protokoller og standarder i kjernenettet (bl.a. brukes ikke SIM kort) og kjernenettet er kompatibelt med AMPS og D-AMPS (TDMA) som er i bruk i USA. WiMAX-teknologier. I USA og Canada er WiMAX den teknologien det er gitt konsesjon for som mobil databærer (Mobile WiMAX), men utbyggingen er foreløpig ikke kommet igang (2008). Flere teleselskaper tilbyr derimot tjenester basert på CDMA. 3G i Norge. UMTS (WCDMA) er en mobilteknologi som ble utbygd med landsdekkende nett fra 2001 i Norge. UMTS-konsesjonene i 2001 hadde dekningskrav som søkerne selv hadde satt opp. Hos Telenor er 3G datatjenester på mobiltelefonen tilgjengelig via UMTS i de fleste tettsteder i Norge med mer enn 200 innbyggere. Telenor har også 3G-dekning i Longyearbyen på Svalbard. NetCom tilbyr UMTS siden 15. juni 2005, men med en dekning som foreløpig er mindre omfattende enn den Telenor tilbyr. Selskapet hadde pr. 2007 ikke oppfylt sine selvpålagte dekningsforpliktelser. Nordisk Mobiltelefon Norge AS tilbyr CDMA2000 fra og med 20. juni 2006 i sitt Ice-nett i 450 MHz båndet. Det er basert på en amerikansk CDMA-teknologi med nettverksutstyr fra kinesiske Huawei. Ice tilbyr bare datatjenester, og ikke taletelefoni. Fra 2007 startet Telenor og Netcom utbyggingen av såkalt turbo-3G eller mobilt bredbånd ved hjelp av HSDPA teknologi, som er en oppgradert versjon med 3600-7200 kbps maksimal overføringshastighet, og som etterhvert skal økes opp til 14400 kbps. 3G i verden. Store områder som hele Latin-Amerika, hele Afrika unntatt Sør-Afrika, Midtøsten unntatt Bahrain, India, hele Indokina, Russland, Ukraina, Canada, Mexico, Pakistan, Tyrkia, Hviterussland, Iran og mesteparten av Kina er uten 3G-dekning. I USA er det kun dekning i de aller største byene, mens en rekke delstater er helt uten dekningsområder. I Russland har bare selskapet Megafon 3G, andre selskaper mangler lisens siden det er stor mangel på frekvenser i byene. Også India har akutt frekvensmangel i byene. Turbo-3G og veien videre. Det er i dag mulig å bygge ut "turbo-3G" med kapasitet 2-4 mbps ved hjelp av HSDPA eller HSUPA teknologi. For høyere kapasitetskrav er det to forskningsprosjekter knyttet til utvikling av 4G-teknologi med meget stor kapasitet for mobil – teoretisk opp til 1 Gbps. Friluftsmuseum. Friluftsmuseum er en særskilt type museum med samlinger utstilt utendørs. Som andre museer skal friluftsmuseer tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum. Det er ingen prinsipielle grenser for hva et friluftsmuseum kan samle, men tilflyttede bygninger utgjør den viktigste og mest synlige gjenstandsypen ved de fleste, i tråd med en godt etablert tradisjon. Mange friluftsmuseer kan derfor like gjerne kalles bygningsmuseer. Historikk. De første friluftsmuseer oppsto i Skandinavia i slutten av 1800-årene. Det kan ha betydd mye at der her fantes en sterk tradisjon for å flytte og gjenreise bygninger med bakgrunn i byggeskikker basert på bruk av tre, særlig lafteteknikken i Norge og Sverige. Ideen kom som en naturlig oppfølger til de allerede godt etablerte museene innendørs. Når man skulle samle og utstille hele hus, måtte det foregå under åpen himmel. En forløper for friluftsmuseene var å finne i noen av landskapsparkene av engelsk type som ble anlagt i tilknytning til slott og herregårder i siste del av 1700-tallet. Der kunne det bygges stemningsskapende innslag som «antikke» templer, «ruiner», eksotiske paviljonger eller «bondehus». Mest kjent er dronning Marie Antoinettes anlegg Petit Trianon i parken ved Versailles. Andre forløpere var «almuehusene» som var å se på verdensutstillingene etter 1850. Friluftsmuseer i Norge og Sverige. Gamle uthus gjenreist i Østerdalstunet på Norsk FolkemuseumSom verdens første friluftsmuseum må regnes kong Oscar IIs bygningssamling på Bygdøy Kongsgård ved Oslo, anlagt og åpnet i 1881. Initiativtakeren var kammerherre Christian Holst, bestyrer av Kongsgården. Det ble lagt planer for et anlegg med 8-10 bygninger fra Sør-Norge, som skulle vise utviklingen av stuehus og loft fra middelalderen til nyere tid. Det første, Hove-stua fra Heddal i Telemark, ble flyttet og raskt gjenreist i 1881. Siden fulgte et loft fra samme distrikt, en årestue fra Setesdal og et middelalderloft fra Gudbrandsdal. Utenom den opprinnelige planen ble også en stavkirke fra Gol gjenreist i kongens samlinger i 1885 som en redningsaksjon. Men kostnadene ved prosjektet gjorde at kongen tapte interessen, og ildsjelen Christian Holsts død i 1890 stoppet videre utvikling. Samlingen gikk i 1907 inn i Norsk Folkemuseum, som i mellomtiden var etablert på nabotomten. Samlingen på Bygdøy var antagelig forbildet for Artur Hazelius, som ti år senere anla friluftsmuseet Skansen i tilknytning til sitt Nordiska museet i Stockholm. Skansen fikk en rivende utvikling og ble i sin tur forbildet for de neste friluftsmuseene i Skandinavia og etter hvert i andre land i Europa og Amerika. Et friluftsmuseum kalles derfor i flere østeuropeiske land et «skansen». Skansen var et erkjent forbilde da Hans Aall i 1894 etablerte Norsk Folkemuseum og begynte byggingen av dets friluftsmuseum på Bygdøy i 1898. Omtrent samtidig ble regionale friluftsmuseer anlagt flere steder i Norge og Sverige. Det største norske friluftsmuseet er Maihaugen ved Lillehammer, grunnlagt av Anders Sandvig i 1887 og flyttet til Maihaugen i 1904. Norsk Folkemuseum og Maihaugen ble i et halvt århundre framover de store forbildene for norske museer. I Danmark ble Frilandsmuseet i Lyngby anlagt ved forrige århundreskifte som en avdeling av Nationalmuseet. Friluftsmuseer ellers i verden. I mellomkrigstiden ble ideen videreført med en rekke friluftsmuseer i Tyskland, Nederland, Belgia, Øst-Europa og Nord-Amerika, og etter krigen også i Frankrike. Det er fortsatt hovedsakelig i land med trebyggingstradisjon man finner friluftsmuseer, som en naturlig følge av at trehus lar seg demontere, flytte og gjenreise uten stort tap av autentisitet. I nyere tid. I begynnelsen var friluftsmuseene overveiende rene bygningsmuseer, men særlig fra mellomkrigstiden var det en tendens til å sette bygningene inn i helhetlige kontekster med landskap og annet som var å finne i omgivelsene på opphavsstedet. Nyere norske friluftsmuseer har videreført Maihaugens idé med komplette gårdsanlegg med alle tilhørende bygninger i kulturlandskap formet som det var i den perioden som skal illustreres. Urbane friluftsmuseer utgjør en egen kategori med Den gamle By i Århus som det første. Bergen har en parallell i Gamle Bergen. Flere friluftsmuseer er etter hvert anlagt med utgangspunkt i eksisterende bebyggelse, eventuelt supplert med tilflyttede. I senere år er det også større åpenhet for å bygge rekonstruksjoner av tapte hus eller replikker av viktige hustyper, ut fra tanken om at en hovedoppgave for friluftsmuseet er å formidle kunnskap om fortidens kulturformer. «Levende landbruk» er nå et selvsagt innslag i de fleste friluftsmuseer. Industrianlegg og tekniske kulturminner er mange steder integrert i og drevet som friluftsmuseer. En fransk museumstype i nær slekt med frilufstmuseene kalles écomusée, i Norge kalt økomuseum. Europeiske friluftsmuseer har dannet organisasjonen Association of European Open Air Museums, som møtes hvert annet år. De første friluftsmuseenes historie ble beskrevet av Tonte Hegard i hennes magistergradsavhandling i kunsthistorie, i 1984 utgitt som bok under tittelen «Romantikk og fortidsvern – Historien om de første friluftsmuseene i Norge». Hun fastslo der at kong Oscars samlinger på Bygdøy var forløper og inspirasjonskilde for Skansen, som i sin tur ble forbildet for senere friluftsmuseer. I 2007 utkom «Friluftsmuseerna. En skandinavisk idé erövrar världen». Denne første samlede framstillingen av friluftsmuseenes historie er skrevet av den svenske museumsmannen Sten Rentzhog, som i mange år var tilknyttet Jamtli i Östersund og Nordiska museet i Stockholm. Rapsolje. Rapsolje er en vegetabilsk matolje som utvinnes av frøene til rapsplanten. Frøene er små og nesten sorte. De kjennes helt tørre, men inneholder omtrent 50 prosent olje. Frøene høstes og presses og den resulterende massen siles. Omtrent en tredel av massen siles ut som ren olje. De resterende to tredelene er en tyktflytende masse som brukes til dyrefor. En rapsolje av god kvalitet har minst mettet fett. Når det gjelder de sunnere enumettede- og flerumettede fettsyrer kommer raps på plassen foran olivenolje blant de kjente matoljesortene som oliven, mais og soya. Rapsolje i mat. Rapsolje er gul, med nøytral smak og lukt, og kan brukes til det meste av matlaging. Den kan brukes til steking, men man må passe på at temperaturen ikke blir for høy (for eksempel ved fritering). Rapsolje er en sunn olje, som også kan brukes som smakstilsetting i salater og lignende. Huygens (romsonde). Romsonden Huygens er utviklet av den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) og har fått navn etter den nederlandske astronomen Christiaan Huygens som levde på 1600-tallet. Sondens landing på Saturns måne Titan er en del av Cassini-Huygens-prosjektet. Romfartøyet Cassini-Huygens ble skutt opp fra jorden 15. oktober 1997. Huygens ble delt fra moderfartøyet "Cassini" 25. desember 2004, og landet i området Xanadu Regio på Titan 14. januar 2005. Den landet på fast grunn. I utviklingen av sonden var det også tatt høyde for at den kunne lande i en sjø. Sonden sendte data i ca. 90 minutter etter at den hadde landet. Det første bildet fra Titan laget av data fra Huygens. Bildet er tatt fra ca. 16km høyde over Titans overflate. Oversikt. "Huygens" vil gjøre undersøkelser av skyene, atmosfæren og overflaten av Saturns måne Titan. Den er laget for å gå gjennom Titans atomsfære og vil med fallskjerm frakte instrumenter helt ned til Titans overflate. Huygens-systemet består av selve sonden, som vil lande på Titan, og instrumenter (PSE) på romfartøyet. Disse instrumentene inneholder elektronikk for å spore sonden, til å hente data under landingen og til å prosessere data for overføring til moderfartøyet. Denne informasjonen overføres så videre til jorda. Sonden har vært «sovende» gjennom den 6,7 år lange ferden, med unntak av tester. Disse testene har fulgt forhåndsprogrammerte rutiner, og resultatene er blitt analysert av eksperter. Før sonden ble separert fra moderfartøyet 25. desember 2004, ble det gjort en siste test. Instrumentene ble så lastet med presis informasjon for landingssystemet (som ble slått på 15 minutter før Huygens gikk inn i Titans atomsfære), så ble sonden løst fra moderfartøyet og gikk i 22 dager uten å bruke noen instrumenter med unntak av en klokke som ville si fra når sonden skulle «våkne». Hovedmålet var en fallskjermlanding gjennom Titans atmosfære. Batteriene og alle andre ressurser var laget for 153 minutter, noe som tilsvarer en maksimal landingstid på 2,5 time pluss minst tre tilleggsminutter (og mulig en halvtime eller mer) på Titans overflate. Sondens radioforbindelse ble aktivert tidlig under landingen, og moderfartøyet «lyttet» til sonden i de neste tre timene, inkludert landingen og de første tretti minuttene etter landing. Ikke lenge etter den ca. tre timer lange kommunikasjonen, ble Cassinis antenne (HGA) rettet bort fra Titan og mot jorden. Overføringen av informasjon kunne starte. Funn på Titan. Den hvite ringen på bildet angir sondens landingssted på Titan. Et bilde fra Titan fargelagt på grunnlag av spektraldata fra et annet instrument på Huygens. Funn som er gjort til nå tyder på at landingsområdet er nær en kystlinje eller en sjø. Bildene viser at det finnes elver med noe som kan være en sjø av flytende metan med en øy og kystlinje. Det kan være isbiter spredd over den orange overflaten, der mesteparten er dekket av en tynn dis av metan. Instrumentene fant en tykk sky eller dis i omtrent 18-20 kilometer over Titans overflate, som er et mulig reservoar for metan på overflaten. 18. januar 2004 ble det sagt fra ESA at Huygens landet i "Titanian mud", og at landingsstedet er estimert til å ligge innenfor den hvite sirkelen på bildet til høyre. Forskerne ved ESA gav også et første profil av sondens trajektorie under landingen. Irlands grevskap. Det er tradisjonelt 32 grevskap i Irland. 26 av disse ligger i Republikken Irland, mens de resterende seks ligger i Nord-Irland. Grevskapene ble opprettet i det 19. århundre for å forbedre ordningen for lokalstyre innenfor de fire eldgamle provinsene. De er basert på distrikter som tildels ble definert allerede i normannisk tid. Selv om enkelte av grevskapene i nyere tid har blitt endret, og de seks i Nord-Irland ikke lenger er administrative enheter, brukes de fortsatt i flere sammenhenger, som for eksempel organiseringen av idrett. Seks av de 26 grevskapene i Republikken har mer enn ett administrativt distrikt, slik at det er total 34 enheter på grevskapsnivå. Tipperary ble delt i nord og sør allerede i 1898, da grevskapene formelt ble administrative enheter. Dublin ble delt i fire (Dun laoghaire-Rathdown, Fingal, South Dublin og City of Dublin i 1992. I tillegg utgjør byene Cork, Galway, Limerick og Waterford egne distrikter. I Nord-Irland ble det i 1973 gjennomført en omfattende reform. De åtte enhetene, seks grevskap og de to distriktene Belfast og Derry, ble erstattet av 26 distrikter. Flere av disse krysser de tradisjonelle grevskapsgrensene. De åtte eldre enhetene er bevart som stattholderskap. Femkrydder. Femkrydder (eller 5-krydder) er en kinesisk krydderblanding som består av fem krydder: Stjerneanis, fennikel, kanel, nellik og sichuanpepper. Krydderblandingen er mye brukt i Kina og Vietnam. Lærestol. Lærestol (fra tysk "Lehrstuhl") betegner en universitetslærers, fortrinnsvis en professors, embede. Tidligere var det i Norge og andre land gjerne bare en lærestol (professorat) ved hvert institutt, andre vitenskapelig ansatte med tilsvarende kompetanse hadde da tittelen dosent. Bokstavelig og generelt brukes ordet også om kateter, eller foredragspult som likner mest på det gamle stående kateteret.("eng; lectern") "«Uttrykk som Universitetet i Xxx, NnNns gamle lærestol»" gir tolkningen: universitet. Fredriksvern. Fredriksvern er Norges første hovedstasjon for marinen i Stavern i Vestfold, påbegynt i 1750 og oppkalt etter kong Frederik V. Opprinnelig navn var Fredriksvern Verft (Friderichsværn (1801), Fredriksværn (1865), Fredriksværen (1900)). Stasjonen hadde omfattende festningsverk, voller, vollgraver og mange bygninger. Det meste stod ferdig i 1758. Utenfor vollene ble Norges første garnisonskirke (1756) bygd. Den er et særpreget bygg i rokokko. Det ble også anlagt kirkegård og bygd boliger. Deler av murene og vollene på Staverns Fort ble fjernet og andre fornyet i anleggsperioden slik at det gamle fortet ble en del av Fredriksvern Verft. Av de opprinnelige bygningene finnes fortsatt kommandantboligen (1751), vaktstua, to smier, smedens bolig, magasin, to proviantmagasin, sjaluppskuret, galeiskurene og krutthuset. Historie. Fra 1814 var Fredriksvern Verft også hovedbase for den norske orlogsflåten. I 1817 ble underoffisersutdannelsen Sjømilitære Korps opprettet, bygget på det "Kanon Compagnie" og "Baatsmans Compagnie" som hadde blitt opprettet i Fredriksvern i 1750. Fredriksvern Verft var marinenes hovedstasjon frem til 1864 da Sjøkadettinstituttet ble overført til Karljohansvern i Horten. Fredriksvern Verft ble nedlagt i 1896 som en følge av Stortingets beslutning om å gjøre verftet om til øvingsplass for Krigsskolen. Verftet har senere huset Luftvernregimentet (senere Luftforsvarets skolesenter Stavern). Den siste militæravdelingen flyttet fra Fredriksvern i 2002. Nåtid. Fredriksvern Verft eies fortsatt av Forsvaret og forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Justissektorens kurs- og øvingssenter leier store deler av verftsområdet av Nasjonale Festningsverk og er den største virksomheten på Fredriksvern Verft. Både det gamle stedsnavnet og dagens er Stavern, men fra 1799 til 1930 ble hele området kalt Fredriksvern etter marinens hovedstasjon. Stavern hadde altså navnet Fredriksvern gjennom 131 år. Hvert år besøker 200 000 personer verftet. Det rangerer stedet som Vestfold fylkes best besøkte turistmål og som nummer 25 i hele landet. Fredriksvern Verft er et stort etablissement. Den har en brutto bygningsmasse på om lag 40 000 kvadratmeter, fordelt på 45 bygninger. Av disse har tyve bygninger status som vernet med et samlet bruttoareal på om lag 14 000 kvadratmeter. Fredriksvern Verft ble fredet av Riksantikvaren 29. juni 2011. Staverns Fort. Staverns Fort på Citadelløya var begynnelsen på den militære aktiviteten i Stavern. Fortet var fra først av et provisorium i tre som grev Ulrik Fredrik Gyldenløve lot bygge på Karlsøy. Det skjedde under den såkalte Gyldenløvefeiden mot svenskene fra 1675 til 1679. Fortet ble gitt en mer varig karakter med blokkhus i tre samt kanonbatteri i årene fra 1687 til 1689. Fortet ble en viktig base for Tordenskiold og hans flåte under den store nordiske krig fra 1709 til 1720 og et sentralt punkt for sjøtrafikken til og fra Danmark i denne perioden. Fortet var støttepunkt for den norsk-danske Kattegateskadren. Ikke minst skulle fortet forsvare utskipingen av kanoner og kuler fra jernverket. Deler av murene og vollene på Staverns Fort ble fjernet og andre deler fornyet da Fredriksvern ble anlagt som hovedstasjon for den norske marinen fra 1750 til 1758 slik at det gamle fortet ble en del av Fredriksvern Verft. Det eldste bygget i anlegget, Kruttårnet har en karakteristisk arkitektur og er i dag en kjent turistattraksjon. Hver sommer spilles det teater i Krutttårnet. Øya har nå navnet Citadelløya eller Stavernsøya. Tordenskjold var her Galway (grevskap). Galway (irsk Gaillimh) er et grevskap på vestkysten i Republikken Irland, i provinsen Connacht. Administrasjonsbyen er Galway. Grevskapet har flere "gaeltachtaí", områder der irsk gælisk er spesielt utbredt. Irsk. Irsk eller irsk gælisk (irsk ' (')) er et keltisk språk som tales på Irland. Det er anerkjent som det fremste offisielle språk i Republikken Irland, selv om et stort flertall av befolkningen har engelsk som førstespråk. Irsk har også fått en formell anerkjennelse i Nord-Irland, da den britiske regjeringen i Langfredagserklæringen aksepterte irsk og lavlandsskotsk språk som minoritetsspråk i provinsen. Fra og med 1. januar 2008 er det også et offisielt språk i EU. Utbredelse. I Republikken Irland er noen områder definert som "gaeltachtaí" (sing. "gaeltacht"). Dette er områder hvor irsk fortsatt tales av en stor del av befolkningen, og en viss andel har irsk som førstespråk. De viktigste områdene ligger i Connemara, inkludert Aranøyene i Galway, på vestkysten av Donegal og på Dinglehalvøya i Kerry. Det finnes også mindre slike områder andre steder i landet. I disse områdene er det gjort spesielle tiltak for å beskytte og fremme det irske språket. Blant annet er mange skilt enspråklige på irsk, mens det ellers i landet brukes tospråklige eller enspråklige engelske skilt. Mens det ellers i landet undervises i irsk som andrespråk (og i praksis ofte som fremmedspråk), er irsk normalt undervisningsspråk i alle fag i gaeltachtaí. Utenfor gaeltachtaí er irsk utbredt som andrespråk. Etter at Den irske fristaten ble erklært selvstendig, ble det irske språket offisielt ved dette, og det ble innført obligatorisk undervisning i irsk på skolen. Det ble også stilt krav om kompetanse i irsk for alle som tok offentlige stillinger. Det var først i 1973 disse ble noe opphevet, men irsk spiller fortstatt en betydelig større rolle i det offentlige enn i resten av samfunnslivet. Selv om irsk i samme 1973-reform har mistet sin posisjon som obligatorisk emne i skoleverket, er det også viktig innen utdanning. Alle elever i skoler som får finansiering fra staten må få opplæring i irsk. Det finnes krav om irskkompetanse ved opptak til National University of Ireland, og det er mange "Gaelscoileanna", det vil si skoler med undervisning på irsk. Antall personer med irsk som morsmål fortsetter å minske: mange utvandrer fra gaeltachtaí til større byer. I flere gaeltachtaí er innvandring fra ikke-irsktalende deler av landet et stort problem, særskilt i Connemara som ligger på vestkanten av den voksende storbyen Galway. Samtidig er det stadig flere som får irskkompetanse på skolen. Det finnes også irske aviser, en TV- og en radiokanal. Historie. Moderne irsk tilhører den goideliske undergruppen i den keltiske gruppen av den indoeuropeiske språkfamilien. Det er nært beslektet med det skotsk-gæliske språket og mansk. Alle disse tre språkene stammer fra mellomirsk språk som ble talt og skrevet i Irland, på Man og i mesteparten av Skottland (sannsynligvis også i vest av øya Storbritannia, for eksempel i Wales). De første minnene fra gammelirsk periode stammer fra 300-tallet e.Kr. i form av ogham-innskrifter. De første tekstene i bokstavskrift opptrer på 600-tallet i form av ordforklaringer i margen på latinske håndskrifter. Den gammelirske perioden slutter på 800-tallet da vikingene begynte å erobre Irland og flere bosatte seg i irsktalende områder, som for eksempel rundt Dublin. Da begynte den mellomirske perioden som varte fram til 1100-tallet. Fra denne tida har vi bevart svært mange håndskrifter, og mange av dem ser ut til å bevare autentiske tradisjoner (og språklige kjennemerker) fra en mye eldre tid. Tiden etter 1100-tallet kalles den klassiske perioden, da mange diktere og historikere prøvde å bevare tradisjonene, selv om Irland ble erobret av det engelsk-normanniske aristokrati og den gamle irske samfunnsordenen gikk i oppløsning. Etter 1600-tallet, da Irland endelig ble innlemmet i det engelske riket, ble irsk raskt degradert til et lite prestisjefylt språk som bare ble talt blant bønder. Utvandring (blant annet i forbindelse med hungersnøden i Irland 1845-1849) og overgang til engelsk rammet språket veldig hardt. Samtidig begynte den nasjonale bevegelsen i Irland, og det irske språket ble en viktig del av dagsordenen. I 1893 grunnla Douglas Hyde organisasjonen Conradh na Gaeilge (den gæliske ligaen) som kjempet for anerkjennelsen av irsk på alle offentlige områder. Dette ble gjort etter at Irland ble selvstendig. På sluttet av 1940-tallet ble det gjennomført en mindre språkreform som innførte det moderne standardspråket "An Caighdeán Oifigiúil", basert på de sydlige dialektene i Connacht. Hor. Hor (lat. "hora", time) er en betegnelse på seksuell omgang mellom en mann og kvinne som ikke er gift med hverandre. I dag brukes begrepet – utover fra religiøst hold – oftest om seksuell umoral generelt, som skjellsord i formen «hore», og om forhold der en kvinne selger sin kropp. Utroskap er en eufemisme som brukes i stedet for hor, og brukes i dag vanligvis om personer som holder et følelsesmessig nært eller seksuelt forhold skjult for en annen som man lever med. Hor var opprinnelig en betegnelse på samleie mellom en mann og en kvinne som ikke var gift med hverandre. Fra 1600-tallet ble enkelte former for hor kriminalisert, i tillegg til at det selvsagt også var i strid med kirkens bud. Begrepet hor var ikke på noen som helst måte spesielt knyttet til prostitusjon. I 1617 ble leiermål for første gang kriminalisert i Norge, og både ugifte kvinner og menn skulle betale høye bøter for slike forbrytelser. Lovbestemmelsene om hor som ble innført sammen med reformasjonen i Norge i 1537, fastslo at slike handlinger skulle straffes med døden for begge. Bestemmelsene ble moderert allerede i 1539, og siden videreført i samme form i Christian Vs Norske Lov av 1687. I denne perioden var dobbelthor belagt med dødsstraff. Kravene til bevis var dog svært høye, og dødsstraff ble gitt kun i sjeldne fall. Etter 1814 har Høyesterett likevel stadfestet seksten dødsdommer for hor. Den siste gjaldt Torkild Larsen fra Kristiansand, som ble dødsdømt i 1835 for fjerde gangs hor. Han ble benådet, men døde allerede i 1836 i Kristiansand tukthus av «"Betændelse i Underlivet"». I første tilfelle, hor mellom ugifte, skjedde rettsforfølgelse som oftest kun når forholdet resulterte i graviditet eller barn, og ble i alminnelighet løst med løfte om ekteskap. I prinsippet forble hor straffbart i norsk lov (straffelovens § 379), frem til 1972, men lovbestemmelsen var sovende de siste tiårene den eksisterte. Samboerskap. Samboerskap er ugift samliv i ekteskapslignende former mellom to myndige personer. Det er i dag ingen generell definisjon i det norske lovverket av hva en «samboer» er, men for arv/uskifte er dette nå definert i arveloven § 28a på følgende måte: «Med sambuarskap i lova her reknar ein at to personar over 18 år, som korkje er gift, registrert partner eller sambuar med andre, lever saman i eit ekteskapsliknande forhold.» Blant personer mellom 16 og 79 år i Norge lever 67 prosent i samliv, dvs. to av tre. Av disse lever hvert fjerde par som samboere og tre av fire par som gifte. (pr. 2011). Blant alle, om man lever i samliv eller ikke, er samboerandelen på 18 prosent og ekteskap utgjør 49 prosent. Historie. Samboerskap (tidligere "konkubinat" eller papirløst ekteskap) var ikke tillatt i Norge frem til 1972, da den såkalte konkubinatparagrafen, straffeloven § 379, ble opphevet. Samboerskap var derfor forholdsvis uvanlig i Norge frem til ca 1970 og ble kun praktisert av meget liberale mennesker, gjerne i kunstnermiljøer. De som levde i samboerskap gjorde dette gjennom hele livet. De var også ofte i uttalt opprør mot kirke og konservative verdier. Under og etter ungdomsopprørene i 1968 (også blant annet hippikulturen) ble det en økning i samboerskap blant unge. Den vanligste betegnelsen var "papirløst ekteskap" (eldste treff i Aftenspostens arkiv i 1971) mens "samboerskap" ble en mer vanlig betegnelse senere (eldste treff i samme arkiv i 1983). I begynnelsen ble det oppfattet (og var nok ofte ment) som et opprør mot konservative verdier. Argumentasjonen var gjerne at kjærligheten mellom to mennesker kun angikk de to og ikke angikk kirke, offentlige myndigheter og andre institusjoner (derav "papirløst"). Samboerskap ble også ofte omtalt som "prøveekteskap" noe som var forholdsvis beskrivende da de fleste samboere i motsetning til tidligere valgte å gifte seg etter noen år eller når de fikk barn. Etter 1980 ble det vanligere å velge samboerskap som samlivsform. Andelen samboere har gradvis økt fra 1980-tallet. I perioden 1993-95 var 20 prosent av samlivene et samboerskap, mens tallet i 2011 var på 26 prosent. Av de yngre samlivene, personer mellom 20-24 år, er andelen samboerskap uendret fra 1980-tallet, mens det har skjedd en økning særlig for dem mellom 30-50 år. Samtidig med at samboerskapet ble mer vanlig var det flere samboere som ønsket seg de samme rettigheter (og plikter) som de gifte. Lovverk og samfunnet forøvrig har derfor gradvis tilpasset seg samboerskapet som samlivsform, ved f.eks. familierabatter hos flyselskaper og mulighet for å forsikre samboere. Definisjon av samboere. Inngangen og utgangen av et ekteskap er klart definert. Slik er det ikke for samboerskap. Ofte kan også de samboende selv være uenige om når samboerskapet egentlig startet (f.eks. når overnattingene fikk en viss hyppighet, når «tannbørsten flyttet inn», når innflytteren fikk eget klesskap eller når innflytteren sa opp/solgte sin egen bolig). Definisjonen av et samboerskap har endret seg over tid, f.eks. vil noen fortsatt omtale seg som samboere når de på grunn av studier eller arbeid må bo på forskjellig sted mens andre ikke vil lenger betegne dette som samboerskap. Uenigheten av hva som skal anses å være et samboerskap gjør det vanskelig både å forske på samboerskap, tallfeste antall samboere, samt å gi rettigheter og plikter til samboende. Dette regnes normalt som oppfylt hvis man er registrert med samme adresse i folkeregisteret. I følge dette kriteriet vil man ikke lenger være samboere hvis man for en periode bor (og er registrert) på forskjellige adresser. Dette er et viktig skille fra ekteskapet ved at bostedsadresse for ektefeller ikke påvirker status som gift. Med ekteskapslignende forhold tenker man gjerne på at man bruker en viss tid sammen, at man støtter hverandre økonomisk og at man har et seksualliv av en viss hyppighet. Nå er det imidlertid stor variasjon på hvordan dette praktiseres selv blant gifte og en vurdering/bevisføring av dette i en konfliktsituasjon egner seg lite for rettsvurderinger. I praksis forenkler man derfor dette kravet til å si at dette er tilfredstilt hvis de lovlig kunne ha giftet seg. Dermed utelukkes f.eks. bror og søster eller et par hvor den ene fortsatt er gift fra å bli oppfattet som samboere. Begge parter må på en juridisk forpliktende måte bekrefte at de oppfatter seg som samboere og at de aktuelle rettigheter og plikter skal gjelde for dem. Dette er for å unngå at en «leieboer» plutselig skal kunne gjør krav med begrunnelse i samboerforhold når den andre parten ikke er inneforstått med dette. Økonomisk hovedregel. Hovedregelen for et samboerforhold er at hver av partene eier det de selv bringer inn i samlivet fullt ut. All arbeidsinntekt og gaver blir den enkelte samboers eneeie. Det samboerne anskaffer/mottar sammen, eies i sameie mellom partene og reguleres av Sameieloven. Samboerne har ikke gjensidig underholdsplikt med mindre de selv avtaler dette. Samboerkontrakt. Nyere undersøkelser viser at kun 15-20 % av samboere har en formell samboerkontrakt. I tillegg er det kun 13 % av samboerne som har testament. Det økonomiske oppgjøret etter et samboerforhold kan føre til konflikter med vanskelig bevisførsel dersom partene ikke har inngått avtale om hvem som eier hva og hvordan gjenstandene og gjelden skal fordeles ved et brudd. Hustandsfellesskapsloven regulerer i en viss grad hva som skal skje med sameiernes bolig dersom samboerskapet oppløses. Dødsfall og arv. Mens en gjenlevende ektefelle automatisk arver den førstavdøde ektefellen, arver ikke samboere hverandre med mindre dette er særskilt avtalt med et gyldig testament. Den 1. juli 2009 ble arveloven kapittel III A satt i kraft, noe som medførte viktige endringer for samboeres rettigheter ved dødsfall hvis de har, har hatt eller venter barn med hverandre ved dødsfallet. Slike samboere får en automatisk rett til fire ganger folketrygdens grunnbeløp og overfor øvrige arvinger (med unntak av særkullsbarn) er slike samboere gitt rett til å sitte i uskiftet bo med felles bolig, innbo, bil og felles fritidseiendom. Andre juridiske forhold. Reglene om samboerskap har utviklet seg gjennom praksis og lovgivning de siste 25 år, og både folketrygdloven og skattelovene har egne bestemmelser om samboerskap. Samboende med felles barn har en del begunstigelser som avgiftsfritak ved den enes død og lik rett som gifte ved pensjon og trygderettigheter etter folketrygdloven. Morganatisk ekteskap. Morganatisk ekteskap, også kalt ekteskap til venstre hånd, er et ulikebyrdig ekteskap, gjerne inngått mellom en fyrstelig mann og kvinne av lavere sosial stand, hvor hustruen og de barn som blir født i ekteskapet ikke oppnår de rettigheter (herunder eventuelle titler) som følger av mannens stand. Barn født i ekteskapet regnes likevel som legitime, fødte i ekteskap (ektefødte), og forbudet mot bigami gjelder, dvs. det er ikke mulig å være gift med mer enn en person, morganatisk eller ikke. Det er mulig for en kvinne av høyere sosial stand å inngå morganatisk ekteskap med en mann av lavere sosial stand, men dette forekom svært sjelden. Kvinner av høy stand hadde heller ikke titler som de kunne overføre til sine barn (siden titler og lignende rettigheter så å si alltid overføres agnatisk), og i mange tilfeller valgte de ikke ektefellen selv. Etymologi. "Morganatisk" skriver seg fra middelalderlatin "morganaticus", opprinnelig fra det senlatinske uttrykket "matrimonium ad morganaticam", og viser til den den gaven brudgommen gav bruden morgenen etter bryllupet, en morgengave. Det latinske uttrykket, brukt om en germansk skikk, ble overtatt fra det germanske ordet "morgangeba". Meyers Konversations-Lexikon (1888) forklarer etymologien til "Morganitische Ehe" som en kombinasjon av gotisk "morgjan", «å begrense», som viste til de begrensede gavene brudgommen gav til bruden i et slikt ekteskap. Å gi morgengaver var en vanlig skikk i eldre germanske kulturer, slik som langobardene, og under innflytelse av kirken ble skikken også innført i større deler av Europa for å sikre kvinnens stilling. Bruden fikk en medgift fra brudgommens familie som skulle sikre henne dersom hun ble enke, og som var kvinnens separate, personlige eiendom. Når det ble inngått ekteskap der bruden og barna født i ekteskapet ikke ville få noe annet enn medgiften fra brudgommen eller hans arv, ble ekteskapet kalt "matrimonium ad morganaticum", dvs. ekteskap med bare medgiften og ingen annen arv. Uttrykket «til venstre hånd» skriver seg fra at brudgommen under en morganatisk ekteskapsinngåelse tradisjonelt holdt brudens høyre hånd med sin venstre i stedet for omvendt. Irlands provinser. Irlands provinser går tilbake til keltisk tid. Øya Irland ble da delt inn i provinser, som erstatning for en eldre ordning med "tuatha" (omtrent "folkeområder"). Opprinnelig var det fem provinser, men Meath, som var en liten provins, ble tidlig opptatt i Leinster. Det irske ordet for provins, "cúige", betyr "femtedel", noe som reflekterer den opprinnelige inndelingen. Ordet brukes nå ikke bare om Irlands fire provinser, men også om provinser i andre land, så den opprinnelige betydningen er erstattet av en nyere. Under Irlands storhetstid i middelalderen var disse provinsene kongedømmer med løst fastsatte grenser. Grevskapene ble innført som administrative enheter etter normannernes okkupasjon i det 12. århundre, og provinsenes betydning bortfalt da gradvis. I moderne tid blir de assosiert med visse fastsatte grevskap, men provinsene har ikke lenger noen administrativ funksjon. Ulster er delt mellom Republikken (tre grevskap) og Nord-Irland (seks grevskap). Clare (grevskap). Clare (irsk An Clár) er et grevskap i Republikken Irland. Det ligger i provinsen Munster, på Irlands vestkyst nordvest for elven Shannon og inntil Lough Derg. Området tilhørte tidligere distriktet Thomond, som var en del av Connacht, og da grevskapet Clare ble opprettet gikk det også under navnet Thomond. Det omfatter blant annet Burren, et unikt kalksteinslandskap. Området regnes for å være fødestedet til det som i dag er kjent som den tradisjonelle irske folkemusikken. Et fylke, Clare County, i den amerikanske delstaten Michigan er oppkalt etter det irske grevskapet. Munster. Munster (irsk An Mhumhain) er Irlands sørligste provins. Den består av grevskapene Clare, Cork, Kerry, Limerick, Tipperary og Waterford. Navnet kommer fra den keltiske gudinnen Muma. Provinsen var opprinnelige delt inndelt i seks regioner: Tuadh Muman (Nord-Munster), Des Mhuman (Sør-Munster), Urh Mhuman (Øst-Munster), Iar Mhuman (Vest-Munster), Ernaibh Mhuman (Ernaistammens område) og Deisi Mhuman (Deisistammens område). Disse ble etterhvert tatt over av tre kongedømmer som utviklet seg i provinsen: Thomond i nord, Desmond i dør og Ormond i øst. Disse ble etterhvert til jarledømmer. For det historiske irske kongedømmet Munster, se Mumu. De tre kronene i flagget representerer de tre kongedømmene. Flagget kan lett forveksles med Dublins flagg, som har tre slott plassert på lignende måte på en blå bakgrunn. Stiftung Preußischer Kulturbesitz. Stiftung Preußischer Kulturbesitz har sete i Berlin og er en av verdens største kulturinstitusjoner. Dens oppgave er å forvalte den prøyssiske stats samlinger og arkiver. Den er underlagt den nasjonale regjeringen i Tyskland, og eier 17 museer, deriblant flere store slottsanlegg, Museumsinsel, statsbiblioteket i Berlin, det prøyssiske statsarkivet og en rekke forskningsinstitusjoner. Stiftelsen finansieres hovedsakelig av den føderale regjeringen, mens delstatene betaler ca. 25 % av driftskostnadene. Brilleara. Brilleara ("Cyanopsitta spixii") er betegnet som «verdens sjeldneste fugl». Den tilhører gruppen med araer og er eneste art i slekten "Cyanopsitta". Brilleara regnes som utdødd i naturen, men noen få eksemplarer holdes fortsatt i fangenskap. De fleste av disse inngår i programmer som forsøker å få arten til å formere seg for å unngå at den dør ut. Brillearaen har sin opprinnelse hovedsakelig i Brasil. Den siste av fuglene i naturen (en hann) ble sannsynligvis sett i 2000. Før det skjedde, hadde man satt ut en hunn for å få til naturlig formering, men denne døde straks etter at den ble satt ut. Hun fløy inn i en høyspentlinje. Programmet som forsøker å bevare arten, har hatt en viss suksess, som i Loro Parque på Tenerife i juni 2004. Man har også lykkes i å få private eiere til å donere fuglene sine til slike programmer, slik at programmet nå har kontroll med rundt 70 brillearaer. Connacht. Connacht (irsk Connachta, eldre engelsk stavemåte Connaught) er en provins i Republikken Irland. Den består av grevskapene Galway, Leitrim, Mayo, Roscommon og Sligo. Den tidligere navneformen Connaught er et resultat av at man anglifiserte den irske ustemte velare frikativen "ch" som "ugh". Den tilsvarende lyden i skotsk gælisk ble beholdt som "ch"; derfor heter skotske innsjøer "loch" mens de irske heter "lough". Endringen til Connacht har ført til at mange tror at det er den irske formen, men det er egentlig bare en ny anglifisering av irsk "Connachta". Lensgreve. Lensgreve er en tittel som ble innført i Danmark-Norge i 1671, og betegner en greve som er innehaver av et grevskap, i motsetning til rent titulære grever. Lensgrever har høyere formell rang enn andre grever. Det finnes én norsk lensgrevelig familie, Wedel-Jarlsberg. Bernt Anker. Bernt Anker (født 22. november 1746 i Christiania, død 21. april 1805 samme sted) var en norsk forretningsmann, skipsreder, skogeier, trelasteksportør, godseier, verkseier, vitenskapsformidler, kammerherre og konferensråd. Han ble etter hvert Norges rikeste mann og eide bl.a. bergverk, Hakadals verk og Moss Jernverk, Paléet, som senere ble kongebolig i Christiania, og Frogner Hovedgård. Omkring 20 000 ansatte hadde Anker i sine ulike virksomheter. Biografi. Bernt Ankers oldefar "Erich Olsen Ancher" var født i Göteborg og slo seg ned som kjøpmann i Christiania i 1660-årene. Sønnen Bernt Ancher ble sogneprest i Land, og sønnesønnen Christian Ancher fulgte i sin farfars fotspor og ble handelsmann i Christiania, hvor han slo seg opp som skipsreder og trelasteksportør. Da Bernt Anker ble født, eide faren 50 skip og var en av byens største trelasthandlere. Bernt Anker fikk en god utdannelse etter tidens standard. Etter at skolegangen var avsluttet, reiste han sammen med sine brødre i flere år rundt i Europa, og han lærte seg til sammen sju språk. Da Anker var 21 år, overtok han handelshuset sammen med sin mor, som var blitt enke, og sine to brødre, Peder og Jess. Den eldste av brødrene, Iver Ancher, døde ugift i 1772 uten å ha spilt noen rolle i familiebedriften. 26 år gammel giftet Bernt Anker seg med den ti år eldre Mathia Collett. Hun var enke etter Morten Leuch og var en av Christianias rikeste kvinner. Med sin nyervervede kapital kunne Bernt Anker kjøpe ut resten av familien fra handelshuset og bli eneeier. I 1778 lyktes Bernt Anker og hans brødre og fettere å bli tatt opp i adelsstanden ved å påstå at familien stammet fra en utdødd svensk adelsslekt ved navn Anckar. Men denne forbindelsen er aldri bevist, og er i ettertid blitt avvist som tvilsom. Da adelskapet ble bekreftet, forandret alle familiemedlemmer skrivemåten til "Anker". Bernt Anker ble medlem av det prestisjetunge akademiet The Royal Society i London 7. november 1782. I hans selvbiografi forteller han at «iblandt de mange Optrin i hans Liv, har intet indgydet ham en helligere Ærefygt, end da Newton’s egenhændige Navn stod skrevet som Medlem, og Bernt Anker deri tegnede sit». I 1780 ble han stormester i byens frimurerbevegelse. Han ble kammerherre og mottok storkors av Dannebrogsordenen etter at han hadde testamentert sin store malerisamling til kongehuset i København. Bernt Anker skrev i løpet av sitt liv flere skuespill som ble oppført i Christiania. Han spilte ofte hovedrollen selv. I 1796 var Anker en blant flere som krevde at Christiania skulle få universitet og nasjonalbank, men disse kravene ble avslått av kongen i København. I 1805 døde Anker, 58 år gammel, som enkemann og barnløs. Paléet ble testamentert til staten som kongebolig. Katedralskolen fikk Paléhagen og en boksamling. Krigsskolen fikk Bernt Ankers personlige boksamling og eiendommen Tollbugata 10. Resten av formuen ble plassert i et fideikommiss som årlig skulle fordele overskuddet blant byens enker, studenter og fattige. Men Bernt Ankers slektninger underslo store summer fra selskapet, som kort tid etter hans død ble slått konkurs. Leinster. Leinster (irsk Laighin) er en provins i Republikken Irland. Den består av grevskapene Carlow, Dublin, Kildare, Kilkenny, Laois, Longford, Louth, Meath, Offaly, Westmeath, Wexford og Wicklow. Provinsens flagg viser en gylden harpe mot en mørk grønn bakgrunn. Harpen er et gammelt irsk symbol, som blant annet har blitt brukt på mynter siden middelalderen. Opprinnelig var det fem provinser i Irland, men den minste provinsen Meath ble opptatt i Leinster. Skipet Leinster forliste i Dublinbukten i 1918 og 501 personer omkom. Skipets anker ligger på kaia i Dun Laoghaire. Ulster. Ulster (irsk Ulaidh) er en provins på øya Irland. Den dekker ni grevskap. Tre av disse, Cavan, Donegal og Monaghan, ligger i Republikken Irland. De resterende seks, Antrim, Armagh, Down, Fermanagh, Londonderry og Tyrone ligger i Nord-Irland. Navnet Ulster brukes av nord-irske unionister (tilhengere av Nord-Irlands tilknytning til Storbritannia) oftest kun om de seks grevskapene i Nord-Irland; et alternativt navn som brukes av unionister og av mange i Storbritannia er "The Province". Av befolkningen på drøyt 1,9 millioner bor nesten 1,7 millioner i Nord-Irland, og bare omkring 250 000 i Republikken. Historie. I det 17. århundre var Ulster den siste del av Irland hvor gæliske styrker sto imot engelskmennene. Etter at irene ble beseiret i slaget ved Kinsale i 1601, og senere ved Mountjoy og Dunboy slott, kunne Elisabeth I av England legge hele Irland under den engelske kronen. I 1921, da Den irske fristaten ble opprettet, ble mesteparten av Ulster skilt ut som en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Flagg. Ulsters tradisjonelle flagg er nesten identisk med Nord-Irlands flagg, som er utviklet fra dette. Den viktigste forskjellen er at det nord-irske flagget har hvit bunn, og en krone over den røde hånden. Monaghan (grevskap). Monaghan (irsk Muineachán) er et grevskap i Republikken Irland. Det er ett av tre grevskap i provinsen Ulster som ikke tilhører Nord-Irland. Administrasjonsbyen er Monaghan. Navnet kommer fra "muine cheain", som betyr "de små åsers land". Dette viser til det spesielle landskapet, som er dominert av lave åsrygger som er et resultat av erosjon fra isbreer ved slutten av siste istid. Dikteren Patrick Kavanagh, som regnes som en av de viktigste irske poeter i det 20. århundre, ble født i Monaghan. Hans dikt "Stony Grey Soil" refererer til grevskapet. Plagiat. Plagiat (fra senlatin: "plagium", som opprinnelig betegnet «tyveri av mennesker» eller «menneskerov») er urettvis imitasjon, etterligning eller kopiering av et åndsverk som hevdes og fremstilles, enten i sin helhet eller deler av, som noe man har skapt selv; litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk tyveri. Plagiat er ikke et juridisk begrep, og ulikt forfalskning, hvor ektheten av objektet i seg selv bestrides angår plagiat falsk tilskrives. Plagiat er forskjellig fra brudd på opphavsrett (copyright). Selv om det kan dreie seg om den ene og samme handling betegner uttrykkene hvert sitt aspekt ved handlingen. Ved krenkelse av opphavsrett skjer det en krenkelse av opphavsrettinnehaverens rettigheter. I Norge er litterær og kunstnerisk eiendom beskyttet av Åndsverkloven. Uttrykket plagiat fokuseres snarere på den ufortjente renommegevinst utøveren kan høste ved å utgi annet arbeid som sitt eget. I den akademiske verden anses plagiat forøvet av studenter, professorer eller forskere som akademisk uærlighet eller akademisk bedrageri, og kan bli gjenstand for akademiske straffereaksjoner. I journalistikk anses plagiat i flere land som et brudd på journalistfagets etikk, og kan ha suspensjon eller avskjed som følge. Plagiat i universitets og høyskoleoppgaver blir sett på meget strengt av professorer, og blir slått hardt ned på. En god tekst som har en øvre grense bruk av plagiat, vil kunne få laveste karakter i skolesystemet. Hva som gjør det til plagiat er fremfor alt manglende eller ufullstendig opplysning om hvor et materiale eller elementer er hentet fra, for eksempel ved kildeanvisninger og fotnoter. Plagiat kan foreligge ikke bare når det dreier seg om en eksakt kopi (for eksempelvis av en hel tekst), men også ved en bearbeidelse der ord eller setninger er flyttet på eller justert annerledes, eller der det dreier seg om oversettelse eller gjenfortelling (strukturplagiat), men først og fremst ved manglende eller feilaktig referanser. Fenomenet plagiat er kjent, bemerket, og påtalt siden antikken. En rekke betydelige åndsmennesker har blitt beskyldt for plagiat, eksempelvis Aristofanes, Sofokles, Menander og Terentius, men innenfor skjønnlitteraturen var man tidligere langt mer liberal enn man er i våre dager. Å ta en annens fortelling var ikke nødvendigvis betraktet som galt, det var resultatet som betydde noe, om fortellingen var blitt forbedret eller ikke. Flere av verkene til William Shakespeare har mer eller mindre opphav i andre forfatteres verker. Innen kunsten har en liknende tilstander. Mange større kunstnere har benyttet assistenter til forberedelse av verker, og bare stått for plan- og tilrettelegging og siste finpuss selv. Dette er lovlig, så lenge ikke noen av assistentene gjør lignende ting på egenhånd og gir ut som egne verk. Ettertidens kunstekspertise har dermed fått problemer med å finne ut hvem som egentlig har laget mange verker, ikke minst når det gjelder flere av de mest populære og produktive kunstnerne. Dersom verkene gis ut, eller blir oppfattet som kunstnerens, kan en snakke om forfalskning, selv uten signatur. Kunststudenter har også i dag lov til å kopiere verker av kunstnere i læringsøyemed. Disse produktene skal dog ikke være i format som originalen, og skal være tydelig merket som kopier. I musikken ser en at mange komponister låner temaer og fraseringer av andre. Noen komposisjoner har gjerne tittel eller undertittel som forteller dette, dersom det er sentralt for verket. I dag er det mulig å legge inn registrering på melodier og melodilinjer, slik at en per datasjekk kan finne om andre har brukt samme. Spesielt når det gjelder kommersielt vellykkede melodier, finnes en del plagiatantydninger. Selv om plagiat i forskning, studier, forfatterskap og journalistikk har en lang historie, har utviklingen av Internett, hvor artikler er elektronisk tekst, gjort fysisk kopiering av andres verker vesentlig lettere og enklere. Sovende paragraf. Sovende paragraf brukes om lover og forskrifter som ikke brukes i praksis, som regel fordi de ble vedtatt i en tid da moralen var en annen. I Norge har lov av 31. mai 1900 nr. 5 om «Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab» vært et vanlig eksempel på en lov som i stor grad har inneholdt sovende bestemmelser. Med unntak av § 11 om tigging ble den opphevet med virkning fra 1. januar 2006. I forbindelse med Muhammed-karikaturene i 2006 oppstod en debatt om en annen sovende bestemmelse, forbudet mot blasfemi i straffelovens § 142. Enkelte motstandere av publiseringen av karikaturene ønsket at bestemmelsen ble «vekket til live» igjen. Chagosøyene. Chagosøyene er et arkipel bestående av 65 tropiske øyer i Indiahavet, omkring 500 km sør for Maldivene. Øygruppen er del av Det britiske territoriet i Indiahavet. Disse øyenes totale landoverflaten er bare 63 km², hvorav den største øya, Diego Garcia, har to tredjedeler (44 km²). De øvrige øyene kan i det vesentlige grupperes i fem: Peros Banhos, Salomonøyene, Eagleøyene, Egmontøyene og "Three Brothers". Utenom disse gruppene er noen isolerte øyer, som Nelsonøya og Dangerøya. Øyene ble oppdaget av Vasco da Gama tidlig på 1500-tallet. På 1700-tallet ble øyene underlagt franske som del av den da franske besittelse Mauritius. Storbritannia tok både Mauritius og Chagosøyene i sin besittelse i 1814, og holdt fast på øyene som del av Det britiske område i Indiahavet da Mauritius fikk sin uavhengighet. Siden 1976 har Chagosøyene utgjort hele Det britiske område i Indiahavet. Men tilhørigheten er omtvistet av to stater i Indiahavet: Både Mauritius og Seychellene reiser krav om at øyene skal være del av deres nasjonale territorium. Øyene var ubebodde før europeerne oppdaget dem, men etterhvert bygde det seg opp en befolkning av indisk avstamning. Disse beboerne, som ble kalt "ilois", bodde på Diego Garcia inntil de ble flyttet av den britiske regjering, til dels tvangsflyttet, mellom 1967 og 1973 for å gi plass for den store militærbasen som skulle etableres der. I dag 2005 er det bare personell tilknyttet den britisk-amerikanske militærbasen på Diego Garcia. Den britiske regjering har siden gjennomført en granskning om det var mulig å tilby de flyttede øyboerne nye bosteder på noen av de ubebodde øyene, men kom til at dette ikke var mulig på grunn av fraværet av ferskvann der. Denne konklusjonen bestrides av de tidligere øyboere, som peker på at nedbørsmengden på øyene er blant verdens høyeste. Boeing B-52 Stratofortress. Boeing B-52 Stratofortress er et amerikansk bombefly som ble satt inn i tjeneste i 1955. Opprinnelig skulle det bestykkes med atomvåpen, men i dag er dets konvensjonelle bombelast det mest sentrale. Det kan blant annet føre krysserraketter. Under Gulfkrigen i 1991 ble 40 % av de alliertes bomber sluppet fra B-52-fly. Under den kalde krigen hadde svært mange av flyene base på Fairchild Air Force Base i Spokane County i Washington. Flyet har en kapasitet til å bære 32000 kilo bomber. Bogstad gård. Bogstad gård er tidligere storgård i Sørkedalen i Oslo, ved Bogstadvannet i det tidligere Aker herred, som tidligere var sentrum for det såkalte Nordmarksgodset. Bogstad var i utgangspunktet en mindre bondegård, og er fra 1300-tallet kjent som klostergods under nonneklosteret på Vålerenga. Etter Reformasjonen ble gården inndratt under Kronen. I 1649 ble Bogstad, flere andre gårder i Sørkedalen og lasteplassen Vækerø solgt til Morten Lauritzen (Ugle), som var sorenskriver i Aker, senere slottsfogd og fra 1648 rådmann i Christiania. Morten Lauritzens datter Anne Mortensdatter ble gift med Peder Nielsen Leuch, som startet som skreddersvenn men endte som velstående trelasthandler. Gården var deretter eid av deres sønn Morten Leuch d.e. (1665–1717), sønnesønn Peder Leuch (1692–1746) og oldebarn Morten Leuch d.y. (1732–68). Morten Leuch d.y. var barnløs, og gården ble i 1773 solgt til Peder Anker, som var gift med en pleiedatter av de barnløse eierne av Bogstad. Peder Ankers eneste datter var gift med grev Herman Wedel-Jarlsberg, som overtok gården. Den ble deretter eid av sønnen baron Herman Wedel-Jarlsberg. Hans sønnedatter Nini Wedel-Jarlsberg (1880–1945) var gift med Westye Parr Egeberg. I 1954 ble gården solgt av familien Egeberg til Oslo kommune. Gårdsbygningene med ca. 120 daa park disponeres nå av Norsk Folkemuseum. Leuchfamilien utvidet gården og gjorde den til sentrum for Nordmarksgodset. Morten Leuch oppførte midtpartiet i hovedbygningen, og gården ble ytterligere utvidet av Peder Anker, som gav den sitt nåværende slottspreg, og hans svigersønn grev Herman Wedel-Jarlsberg. Peder Ankers bror Bernt Anker eide Frogner Hovedgård og begge gjennomførte lignende utvidelser av bygningene. Bygningen er bygget i tre, men med utvendig murpuss, noe som ble benyttet for å gi bygningen et mer eksklusivt preg. Oslo kommune overtok gården i 1954, men parken og bebyggelsen rundt tunet og langs «Gata» eies av en stiftelse som administreres i samarbeid med Norsk Folkemuseum. Den engelske presten Richard Carter Smith besøkte grev Wedel på Bogstad i 1838: «Bogstad ligger vakkert til på en halvøy i en liten innsjø som er omkranset av skog. I bakgrunnen hever høye skogbevokste åser seg. Med litt engelsk smak og orden kunne dette bli et vakkert sted. Uansett hvor imponerende slik bygninger virker her på grunn av sin størrelse, så er detaljene utendørs slurvet og mangelfullt utført.» Kulturminne. Bogstad gård er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Xanadu Regio. Xanadu Regio er den lyse flekken til høyre på bildet Xanadu Regio er et område med høy reflektivitet på Saturns måne Titan. Navnet kommer fra Xanadu, en en legendarisk by som skulle befinne seg i Kina eller i Himalaya. Området ble først oppdaget i 1994 av astronomer som studerte data fra Hubble-teleskopet i infrarøde bølgelengder, og har senere blitt observert i mer detalj av romfartøyet Cassini. Xanadu er omtrent på størrelse med Australia. Det er ikke kjent på nåværende tidspunkt om er en fjellkjede, en slette, en sjø eller noe annet. Man håper at analyser av data fra Cassini vil gi noen svar på disse spørsmålene. Hubble. Hubble er en måleenhet for avstander i astronomisk sammenheng; én hubble tilsvarer 109 lysår. Enheten er oppkalt etter den amerikanske astronomen Edwin Hubble. Hubble-teleskopet. Hubble-teleskopet (engelsk: Hubble Space Telescope, forkortet HST) er et speilteleskop oppkalt etter den amerikanske astronomen Edwin P. Hubble. Det har en diameter på 2,4 meter som styres fra Jorden, og er i stand til å se mye lyssvakere objekter i verdensrommet enn hva teleskop plassert på Jorda klarer, på grunn av atmosfæren. I tillegg er kvaliteten – oppløsningen – på bildene mye bedre. Teleskopet ble sendt opp av NASA med romfergen "Discovery" 24. april 1990. Siden har den gått i bane rundt jorda i ca. 600 km. høyde. Oppskytningen skulle egentlig skje tidligere, men ble utsatt pga. ulykken med romfergen "Challenger" i januar 1986. Omløpstiden er 96-97 minutter, noe som tilsvarer en hastighet på ca. 7 500 meter pr. sekund. Romferder i forbindelse med Hubble. Hubble-teleskopet under reparasjon på STS-61. Usikker fremtid. Selv om teleskopet har vist seg å være en suksess, er dens fremtid høyst tvilsom. Etter ulykken med romfergen "Columbia", som gikk i oppløsning på vei tilbake til Jorden, vil mange i NASAs ledelse ikke risikere flere romferger på Hubbleteleskopet. De vil heller vente på det planlagte nye teleskopet – James Webb Space Telescope – som etter planen skal skytes opp i løpet av 2018. Uten vedlikehold vil Hubbleteleskopet «dø» etter kort tid; både gyroskop, navigeringssensorer og batterier må snart skiftes, i tillegg til at det er planlagt å installere to nye kameraer for å mangedoble teleskopets hastighet. Totalt sett er dette beregnet til å koste 12–13 milliarder norske kroner, og både medlemmer av Kongressen i USA og NASA har uttalt at de verken er villige til å bruke disse pengene, eller å risikere livet til flere astronauter. Noe må uansett gjøres med teleskopet; omløpsbanen blir mindre og mindre, og mellom 2013 og 2021 vil teleskopet styrte mot Jorden som en meteor. På grunn av den enorme størrelsen vil den ikke brenne opp i atmosfæren – som de fleste andre kunstige satellitter gjør – men kan risikere å gjøre stor skade hvis den krasjlander i et befolket område. Sjefen for NASA, Michael Griffin, uttalte 10. januar 2006 at de ville prøve å bruke en av de gjenværende romfergeturene til å utføre service på teleskopet . En planlegger nå at romferden STS-125, skutt opp 11. mai 2009, skal reparere teleskopet. Forslag og forløpere. I 1923 publiserte Hermann Oberth – anses sammen med Robert H. Goddard og Konstantin Tsiolkovsky som den moderne romfartens far – boklen ' («Raketten i planetvitenskap»), og beskrev hvordan et teleskop kan bli drevet inn i bane rundt Jorda med en rakett. Historien om Hubbleteleskopet kan spores så langt tilbake som 1946, da astronomen Lyman Spitzer skrev («Astronomiske fordeler av et utenomjordisk observatorium»). I det drøftet han de to viktigste fordelene rombaserte observatorium ville ha over bakkebaserte teleskoper. Først på opptisk oppløsning (minste separasjon hvor objekter som kan skilles tydelig) ville være begrenset kun av diffraksjon, i stedet for turbulensen i atmosfæren som fører til at stjernene blinker, og som er kjent for å astronomer som seeing. På den tiden var bakkebaserte teleskoper begrenset til oppløsninger på 0,5-1,0 buesekunder, sammenlignet med et teoretisk teleskop med et speil på 2,5 meter i diameter med en diffraksjon-begrenset oppløsning på rundt 0,05 buesekunder. For det andre kan et rombasert teleskop observere infrarødt og ultrafiolett lys, som blir sterkt absorbert av atmosfæren. Edwin Hubble. Edwin Powell Hubble (født 20. november 1889 i Marshfield, Missouri, død 28. september 1953 i San Marino, California) var en amerikansk astronom som i 1929 klarte å bevise at galaksene beveger seg bort fra hverandre, noe som igjen beviser at universet utvider seg. Forut for dette – i 1924 – beviste han også at galaksene – «de ekstragalaktiske tåkene» – er bygd opp på samme måte som Melkeveien. Se også. Hubble, Edwin P. Hubble, Edwin P. Hubble, Edwin P. Tellbar. I matematikk brukes begrepet tellbar til å beskrive antall elementer i en mengde. En mengde er tellbar hvis den inneholder et endelig antall elementer, eller antall elementer ikke er flere enn de naturlige tallene. Med andre ord er en mengde tellbar hvis det er mulig å telle dem ved hjelp av de naturlige tallene. Hvis en mengde er tellbar, men ikke endelig, sier man at den er tellbart uendelig. Mange velger å definere tellbar som det som her kalles tellbart uendelig. I det tilfellet regnes altså ikke endelige mengder som tellbare. Definisjon. To mengder er like store – de har samme kardinalitet – hvis det finnes en en-til-en-korrespondanse mellom elementene i mengdene. At det finnes en en-til-en-korrespondanse mellom to mengder "A" og "B", betyr at man for ethvert element i "A" kan finne et element i "B" slik at ethvert element i "B" korresponderer med nøyaktig et element i "A". For eksempel er mengdene og, like store fordi man har korrespondansen "a"1, "b"2, "c"3, "d"4, "e"5. Denne korrespondansen kan også uttrykkes ved å si at begge mengdene har fem elementer. En uendelig mengde "A" er tellbar, hvis det finnes en en-til-en-korrespondanse mellom "A" og mengden av de naturlige tallene, formula_1. Eksempler. Mengden av rasjonale tall er tellbar. Mengden av reelle tall, derimot, er ikke tellbar. At det ikke finnes noen en-til-en-korrespondanse mellom de relle og de naturlige tallene, kan bevises ved Cantors diagonalargument. Operaen på Holmen. Operaen på Holmen er en operabygning i København hvor Det Kongelige Teater fremfører opera. Bygningen er tegnet av arkitekt Henning Larsen og ble offisielt innviet den 15. januar 2005. Mærsk Mc-Kinney Møller var initiativtager, byggherre og mesen. Operaen huser to scener; "Store scene" med plass til ca. 1500 tilskuere og "Takkelloftet" med plass til ca. 200 tilskuere. I tillegg til opera fremføres det ballett og konserter. Historie. I en kronikk i avisen Politiken i 1999 foreslo operasanger Stig Fogh Andersen at man skulle oppføre et operahus i København. Området som kalles Dokøen ble kjøpt av A.P. Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til almene Formaal for 120 millioner kroner og i 2000 bekjentgjorde fondet at den ville donere et operahus til det danske folk. Fondet ville betale alle utgifter i forbindelse med oppføringen og Det Kongelige Teater skulle ivareta driften. Det var imidlertid satt to krav forbundet med donasjonen; fondet skulle bestemme beliggenheten og den valgte arkitekten. Beliggenheten ble på tomten på Holmen i København rett overfor Amaliehaven og ble en del av Amalienborgaksen. Tomten var blitt kjøpt i 1999. Utgravningene begynte i august 2001 og i oktober samme år ble arkitekt Henning Larsens prosjekt presentert for offentligheten. Det kom en del protester fordi byggingen startet før de endelige forhandlingene med kommunen var på plass og fordi utgravingen startet før huset var tegnet ferdig. I oktober 2002 ble en revidert modell med en endret glassfasade presentert. Det opprinnelige navnet var «Operaen København», men det ble forkortet til «Operaen», da man mente det første var for tungt og langt. Operaen ble overdratt til daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen på vegne av den dansk stat og Det Kongelige Teater i oktober 2004. Den 15. januar 2005 åpnet Operahuset med en gallaforestilling hvor prominente gjester fra inn- og utland var invitert. 300 billetter ble tilgjengelige for offentligheten. En stor del av de inviterte gjestene var ambassadører og representanter fra forretningslivet, kulturlivet og det offentlige. Deler av kongefamilien, regjeringen og byggherre Mærsk Mc-Kinney Møller var med ved åpningen. Hele åpningen ble sendt direkte på tv. Åpningsdagen hadde Det Kongelige Teater et program som både var teaterets og de medvirkendes hyllest til scenekunsten og giveren. Programmet besto av utdrag av kjente klassikere som blant annet Friedrich Kuhlaus Elverhøj, Carl Nielsens Saul og David og Maskarade, Poul Ruders` Sonet,en uroppføring komponert til åpningen, Harald Landers Etudes, Leo Delibess Lakmé m.fl. Den første ballettforestillingen var [Tre kompagnier – tre værker! med premiere på Takkelloftet den 16. januar 2005 og den første operaforestillingen i huset var Verdis opera "Aïda" med premiere på Store Scene den 26. januar 2005. Tekniske data. Foyeren med de store lysskulpturene av Olafur Eliasson. Gulvarealet i bygningen er ca. 41 000 m² fordelt på 14 etasjer, hvorav 5 etasjer er under jorden. 7 000 m² brukes til de to scenene og en foaje. I tillegg til dette kommer ca. 1000 m² med diverse lokaler/rom med prøvesaler til opera, ballett og orkester. Kunstnerisk utsmykking. Operaen er smykket ut med verk av noen av Danmarkss ledende kunstnere. Maleren og billedhuggeren Per Kirkeby har levert fire bronserelieffer som pryder foten av scenerommet. Alle fire relieffene viser bjelker, jord, mudder, samt føtter som titter frem, som om det var fire personer levende begravet. Dansk-islandske Olafur Eliasson har kreeret tre store lysekroner. De måler hver især tre meter i diameter og er montert med 8000 speil og 300 lamper. De glimter selv i sollys. Hver enkelt er montert i loftet med fem kobberrør i en pentagon. Den danske designeren Per Arnoldi, som skipsreder Mærsk Mc-Kinney Møller satte til å stå for farvesettingen av operaen, har designet Operaens grafiske linje samt logoen to O'er som er inni hverandre. Logoen er lagt ned i gulvet i foyeren og inngår i sceneteppet. Tal R står for utsmykkingen av Takkelloftets foyer. Det er hans hittil største bilde på 4 x 14 meter, et bilde av solbåten. Malerier av Erik A. Frandsen, Sonny Tronborg, Lars Nørgaard, Pia Andersen, Jesper Christiansen, Niels Erik Gjørdevik og Kasper Bonnén kler veggene i områdene bak scenen. Kontroverser. Oppføringen av Operaen vakte debatt om estetikken både med hensyn til beliggenheten og husets ytre. Senere er det kommet frem at arkitekt Henning Larsen overveide å gå fra oppgaven på grunn av uoverensstemmelser mellom ham og giveren, "A.P. Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til almene Formaal". Uoverensstemmelsene mellom de to partene har angivelig primært dreid seg om utformningen av Operaens fasade mot havnen hvor Mærsk Mc-Kinney Møller insisterte på å få satt inn stålbjelker i den foreslåtte glassfasaden. Glassfaseden med de store stålbåndene har senere gitt bygningen økenavnene «Kølergrillen», «Sangskjuleren» og «Brødristeren». Den amerikanske borgerkrigen. Den amerikanske borgerkrigen var en borgerkrig i USA som oppstod da elleve sørlige slavestater erklærte sin løsrivelse fra USA og dannet Amerikas konfødererte stater (Konføderasjonen). De ble ledet av Jefferson Davis og kjempet mot den amerikanske føderale regjeringen (Nordstatene) som ble støttet av alle fristatene og de fem grensestatene i nord. Det republikanske parti ledet av Abraham Lincoln førte en valgkampanje i presidentvalget i USA 1860 mot ekspansjon av slaveriet til nye stater utover der det allerede eksisterte. Den republikanske valgseieren førte til at syv sørlige stater erklærte sin løsrivelse fra Unionen selv før Lincoln inntok presidentembetet den 4. mars 1861. Både den avtroppende og påtroppende administrasjonen forkastet løsrivelsen og regnet det som et opprør. Fiendtlighetene begynte den 12. april 1861 da konfødererte styrker angrep en amerikansk militær installasjon ved Fort Sumter i Sør-Carolina. Lincoln svarte med å be om en frivillig hær fra hver stat, noe som førte til at ytterligere fire sørlige slavestater brøt ut. Begge sider samlet sammen arméer mens Unionen tok kontroll over grensestatene tidlig i krigen og etablerte en marineblokade. I september 1862 gjorde Emansipasjonserklæringen til Lincoln avskaffelse av slaveriet i sør til et krigsmål, noe som gjorde det vanskelig for Storbritannia å intervenere på Konføderasjonens side. Den konfødererte kommandanten Robert E. Lee vant slag i øst, men i 1863 ble hans nordlige fremrykning slått tilbake i Gettysburg, og i vest skaffet Unionen seg kontroll over Mississippi i slaget ved Vicksburg. Dermed var Konføderasjonen delt i to. Langtidsvirkende fordeler for Unionen med tanke på mannskap og materiell ble utnyttet i 1864 da Ulysses S. Grant utkjempet utmattelsesslagene mot Lee, mens nordstatsgeneralen William Tecumseh Sherman erobret Atlanta i Georgia og marsjerte til havet. Konføderasjonens motstand kollapset etter at Lee overgav seg til Grant i Appomattox Courthouse den 9. april 1865. Den amerikanske borgerkrigen var den dødeligste krigen i amerikansk historie og førte til 620 000 døde soldater og et ukjent antall sivile tapstall. Den gjorde slutt på slaveriet i USA, gjeninnførte Unionen og styrket rollen til den føderale regjeringen. De sosiale, politiske, økonomiske og rasemessige stridsspørsmål i krigen formet i sterk grad rekonstruksjonen som varte til 1877 og førte til endringer som hjalp landet til å bli en supermakt. Over 6 000 norske immigranter deltok i den amerikanske borgerkrigen. Mange av disse deltok i 15th Wisconsin Volunteer Infantry som var et regiment satt opp med skandinaviske, vesentlig norske soldater. Bakgrunn. USA var en nasjon som var delt i to av Mason-Dixon-linja i fundamentalt forskjellige regioner. Disse forskjellene hadde sitt opphav helt tilbake til koloniseringen av området. New England, Nordøst og Midtvesten hadde en raskt voksende økonomi som var basert på familiegårder, industri, gruvedrift, handel og transport. I tillegg hadde området en stor og raskt voksende bybefolkning og manglet slaveri utenfor grensestatene. Veksten skyldtes høye fødselsrater og store antall europeiske immigranter, særlig irer, briter og tyskere. Det sørlige USA var dominert av et plantasjesystem basert på slaveri med rask vekst i sørvest, som Texas, basert på høye fødselsrater, men hadde lav immigrasjon fra Europa. Der var få byer eller landsbyer, og med unntak av grenseområder var der lite industri. Slaveeiere kontrollerte politikk og økonomi. To tredjedeler av de hvite i sør eide ikke slaver og var stort sett opptatt med selvbergingsjordbruk. Tilstanden var dermed at den nordlige befolkningen vokste mye raskere enn den sørlige befolkningen. Dette gjorde det stadig vanskeligere for Sør å fortsatt ha innflytelse over den nasjonale regjeringen. Frem til Zachary Taylor hadde de fleste presidenter vært fra Sør. Innbyggerne i sør var bekymret over den relative nedgangen i politisk innflytelse som deres region hadde fordi Nord vokste mye raskere i befolkning og industriell kapasitet. I et forsøk på å opprettholde enhet hadde politikere for det meste moderert sin motstand mot slaveriet. Dette førte til tallrike kompromisser som Missouri-kompromisset i 1820. Etter den mexicansk-amerikanske krig førte slavespørsmålet i de nye territoriene til kompromisset i 1850. Det forhindret en umiddelbar politisk krise, men det løste ikke spørsmålet om slavestatenes kontroll over den nasjonale regjeringen. Blant stadig bitrere ideologier i den nasjonale politikken kollapset det andre partisystemet i 1850-årene og begrenset politikernes forsøk på å inngå enda et kompromiss. Kompromisset som ble inngått til slutt (Kansas-Nebraska-vedtaket) forarget mange i Nord. Det republikanske partiet vokste frem i 1850-årene, det første betydelige partiet uten støtte i Sør. Gjennom dette fikk idealet om frie arbeidere i den industrielle kapitalismen fotfeste i det industrialiserte Nord og jordbruksområdene i Midtvesten. Det hadde lenge eksistert argumenter for at slaveri burde avskaffes i landet. Abolisjonister forkastet etter 1840 slaveriet som mer enn sosial ondskap: Det var moralsk galt. Mange i Nord, særlig ledere av det nye republikanske partiet, regnet slaveriet som et stort nasjonalt onde og trodde at et lite antall eiere av store plantasjer i Sør kontrollerte den nasjonale regjeringen med mål om å spre ondskapen. Ved presidentvalget i USA 1860 fikk ikke Abraham Lincoln en eneste valgmannstemme fra Sør. Valget av ham som president gjorde at bomullstatene i det dype Sør meldte seg ut av unionen, og de dannet Amerikas konfødererte stater. Sørstatene bryter ut. Grensene til statene og territoriene, 1864–5. Sør-Carolina gjorde mer for å reservere seg mot føderale lover og for å bryte ut enn noen andre sørstater. Sør-Carolina vedtok en «erklæring om de umiddelbare årsakene som førte til og rettferdiggjør Sør-Carolinas utmelding fra den føderale union» den 24. desember 1860. Den hevder statenes rettigheter for slaveeiere i Sør, men inneholdt en klage rettet mot statenes rettigheter i Nord i form av motstand mot Fugitive Slave Act («rømte slaver-loven») og hevdet at de nordlige statene ikke oppfylte sine føderale forpliktelser i grunnloven. Alle de påståtte forsømmelsene av de sørlige statenes rettigheter var knyttet til slaveri. Syv stater hadde brutt ut av unionen før Lincoln ble tatt i ed som president. De etablerte en sørlig regjering, Amerikas konfødererte stater, den 4. februar 1861. De tok kontroll over føderale fort og andre eiendeler innenfor sine grenser med lite motstand fra den avtroppende president James Buchanan som satt i embetet til 4. mars 1861. Buchanan sa at Dred Scott-dommen var bevis på at Sørstatene ikke hadde grunnlag for å bryte ut, og at Unionen «var ment å være evig», men at «våpenmakt for å tvinge en stat til å bli værende i Unionen» ikke var blant «de nevnte fullmaktene til kongressen». En fjerdedel av den amerikanske hæren, hele garnisonen i Texas, ble overgitt til statens styrker av dens kommandant, general David E. Twiggs, som så sluttet seg til Konføderasjonen. Sørstatenes representanter oppga sine seter i senatet og representantenes hus. Dette gjorde at republikanerne senere kunne vedta gjennomføre vedtak for prosjekter som tidligere ble blokkert av de sørlige senatorene før krigen. Dette inkluderte Morrill Tariff, Morrill Act, en Homestead Act, en transkontinental jernbane (Pacific Railway Acts), National Banking Act og godkjennelsen av United States Note gjennom Legal Tender Act i 1862. Revenue Act of 1861 introduserte inntektsskatt for å hjelpe til med å finansiere krigen. 7 bomullstater (Deep South) brøt ut innen februar 1861, South Carolina, Mississippi, Florida, Alabama, Georgia, Louisiana og Texas. Disse statene grunnla Amerikas konfødererte stater 4. februar 1861 og valgte Jefferson Davis som president. Styrestrukturen lignet USAs grunnlov. Etter angrepet på Fort Sumter ba president Lincoln hver stat om å opprette en frivillig hær. I april og mai i 1861 slo fire nye stater seg sammen med Konføderasjonen. Disse var Arkansas, Tennessee, Nord-Carolina og Virginia. Virginia ble splittet i to slik at den østre delen av staten (Virginia) var en del av sørstatene, mens den nord-vestlige delen (West Virginia) var en del av Unionen. Vest-Virginia sluttet seg til Unionen som ny stat 20. juni 1863. Innen slutten av 1861 var også Missouri og Kentucky delt. Flere indianerstammer støttet Konføderasjonen, noe som førte til en blodig borgerkrig i Indianerterritoriet (nå Oklahoma). 23 stater utgjorde Unionen ved krigens utbrudd: California, Connecticut, Delaware, Illinois, Indiana, Iowa, Kansas, Kentucky, Maine, Maryland, Massachusetts, Michigan, Minnesota, Missouri, New Hampshire, New Jersey, New York, Ohio, Oregon, Pennsylvania, Rhode Island, Vermont, og Wisconsin. I løpet av krigen ble Nevada og West-Virginia nye medlemmer i Unionen. Tennesse og Lousiana ble også undarlagt nordstatene da Unionen tok kontroll over dem tidlig i krigen. Det var i tillegg flere territorier som slåss på Unionens side: Colorado, Dakota, Nebraska, Nevada, New Mexico, Utah og Washington. Grensestatene i Unionen var Vest-Virginia og fire av de nordligste slavestatene (Maryland, Delaware, Missouri og Kentucky). Maryland hadde tallrike embetsmenn som sympatiserte med Konføderasjonen. Disse tolererte opptøyer i Baltimore rettet mot Unionen og brenning av broer. Lincoln svarte med unntakstilstand og beordret militsenheter som hadde trent i Nord mot Washington og Baltimore. Før den konfødererte regjeringen innså hva som skjedde, hadde Lincoln tatt kontroll over Maryland og distriktet Columbia ved å arrestere regjeringsmedlemmene i Maryland og anholde dem uten dom. I Missouri stemte et stort flertall i en valgt konvensjon for å bli værende i Unionen. Da den pro-konfødererte guvernøren Claiborne F. Jackson kalte inn statsmilitsen, ble den angrepet av føderale styrker under general Nathaniel Lyon. Etter Camp Jackson-affæren, jaget Lyon guvernøren og restene av statsstyrkene til det sørvestlige hjørnet av staten. Vakuumet i etterkant førte til at utbryterkonvensjonen samlet seg igjen og tok makten som Unionens fungerende regjering i Missouri. Kentucky brøt ikke ut. En stund erklærte staten seg nøytral, men nøytraliteten tok slutt da konfødererte styrker gikk inn i staten i september 1861. Staten bekreftet sin lojale status, mens den forsøkte å opprettholde slaveriet. Under en kort invasjon av konfødererte styrker, organiserte sympatisører en utbryterkonvensjon, innsatte en guvernør og fikk anerkjennelse fra Konføderasjonen. Opprørsregjeringen dro snart i eksil og kontrollerte aldri Kentucky. Etter at Virginia brøt ut, ba en unionsvennlig regjering i Wheeling 48 fylker om å stemme på en ordinans om å skape en ny stat den 24. oktober 1861. Det kom svar fra 41 av fylkene, og de som hadde brukt stemmeretten (det var svært lav valgdeltakelse), stemte klart for den nye staten. Til å begynne med ble den kalt «Kanawha», men ble senere omdøpt til «Vest-Virginia», og tatt opp i Unionen den 20. juni 1863. Fylkene Jefferson og Berkeley ble annektert til den nye staten sent i 1863. De vestlige fylkene i Virginia hadde stemt nesten to til en, selv om 24 av de 50 fylkene hadde stemt for å bryte ut. Antallet soldater fra Vest-Virginia var jevnt fordelt mellom Konføderasjonen og Unionen. Tilsvarende forsøk fra unionister dukket opp i det østlige Tennessee, men ble slått ned av Konføderasjonen. Jefferson Davis arresterte over 3000 menn som ble mistenkt for å være lojale ovenfor Unionen og anholdt dem uten dom. Krigen bryter ut. 7. februar adopterte de syv utbryterstatene en midlertidig grunnlov for Amerikas konfødererte stater. De etablerte sin midlertidige hovedstad i Montgomery i Alabama. I februar mislyktes en fredskonferanse i Washington i å løse krisen. De gjenværende åtte slavestatene avslo oppfordringer om å slutte seg til Konføderasjonen. Konfødererte styrker tok de fleste føderale fort innenfor grensene deres. President Buchanan protesterte, men svarte ikke med militærmakt, med unntak av et mislykket forsøk på å forsyne Fort Sumter ved hjelp av skipet «Star of the West». Dette ble skutt på av styrker fra Sør-Carolina og vendte tilbake før det nådde fortet. I stillhet begynte guvernørene i Massachusetts, New York og Pennsylvania å kjøpe våpen og trene militsenheter. Abraham Lincoln ble tatt i ed som president den 4. mars 1861. I hans tiltredelsestale hevdet han at grunnloven var en «mer perfekt union» enn de tidligere Konføderasjonsartiklene, at den var en bindende kontrakt og kalte ethvert utbrudd som «juridisk ugyldig». Han hevdet at han ikke hadde intensjoner om å invadere Sørstatene, han hadde heller ikke til hensikt å gjøre slutt på slaveriet hvor det eksisterte, men at han ville bruke makt for å beholde føderal eiendom. Hans tale endte med en bønn om gjenopprettelse av båndene i unionen. Sørstatene sendte delegasjoner til Washington og tilbød betaling for de føderale eiendommene og for å inngå en fredsavtale med Amerikas forente stater. Lincoln avslo enhver forhandling med konfødererte utsendinger på bakgrunn av at Konføderasjonen ikke var en legitim regjering, og at enhver inngått avtale ville kunne tolkes som en anerkjennelse som suveren regjering. Men utenriksminister William Seward deltok i uautoriserte og indirekte forhandlinger som mislyktes. Fort Sumter i Charleston, Sør-Carolina, Fort Monroe, Fort Pickens og Fort Taylor var de gjenværende fortene i Konføderasjonen under Unionens kontroll. Lincoln var fast bestemt på å holde Fort Sumter. Under ordre fra president Jefferson Davis, bombet konfødererte styrker under P.G.T. Beauregard fortet ved hjelp av artilleri den 12. april og tvang det til å kapitulere. I Nord samlet man seg bak Lincolns bønn om at alle statene skulle sende styrker for å ta fortene tilbake og gjenopprette unionen. Opprørets omfang var tilsynelatende lite så langt, derfor ba Lincoln om 75 000 frivillige for 90 dager. I flere måneder før dette hadde flere guvernører i Nord diskret gjort klar sine statsmilitser. De begynte å flytte sine styrker dagen etter. Liberty Arsenal i Liberty, Missouri, ble tatt åtte dager etter Fort Sumter. Fire stater i det øvre Sør (Tennessee, Arkansas, North Carolina og Virginia) som gjentatte ganger hadde avslått Konføderasjonens frierier, nektet nå å sende styrker mot sine naboer. De erklærte sitt utbrudd og sluttet seg til Sørstatene. For å belønne Virginia ble Konføderasjonens hovedstad flyttet til Richmond. Byen var Konføderasjonens symbol, men lå svært utsatt til i enden av en lang forsyningslinje. Richmond var tungt befestet, men forsyningene ble redusert da Sherman erobret Atlanta og nesten helt avskåret da Grant beleiret Petersburg og dens jernbaner som forsynte Sørstatenes hovedstad. Anakonda-planen og blokade, 1861. General Winfield Scott, kommandanten i den amerikanske hæren, utformet Anakonda-planen for å vinne krigen med så lite blodsutgytelser som mulig. Idéen hans var at en blokade av hovedhavnene ville svekke Konføderasjonens økonomi. Erobringen av Mississippi-elva ville så dele Sørstatene i to. Lincoln adopterte planen, men feide bort Scotts advarsler mot et umiddelbart angrep på Richmond. Lincoln satte i verk Unionens blokade av alle havner i Sørstatene i mai 1861. Dette gjorde slutt på regulære internasjonale forsendelser til Konføderasjonen. Da skip og laster som forsøkte å bryte blokaden ble tatt, ble de solgt og pengene fordelt blant sjømennene, men de britiske mannskapene ble løslatt. Innen slutten av 1861 stoppet blokaden det meste av lokal trafikk mellom havnene. Blokaden stengte «King Cotton», noe som ruinerte Sørstatenes økonomi. Britiske investorer bygget små raske «blokadebrytere» som handlet våpen og luksusvarer ført inn fra Bermuda, Cuba og Bahamas i bytte mot bomull og tobakk. Mangel på mat og andre varer som blokaden førte til, de nordlige arméenes sanking og trykket på avlingene fra Konføderasjonens arméer førte til hyperinflasjon og skapte opptøyer i Sør. Konføderasjonens marine kjempet mot Unionens marine den 8. mars 1862 da panserskipet CSS «Virginia» angrep blokaden. Det virket som hun var ustoppelig mot treskipene, men dagen etter måtte hun kjempe mot det nye krigsskipet USS «Monitor» i Panserskipslaget. Slaget endte uavgjort, men var et strategisk seier for Unionen siden blokaden ble opprettholdt. Konføderasjonen mistet «Virginia» da skipet ble senket for å forhindre at det ble erobret, og Unionen bygget mange kopier av «Monitor». Konføderasjonen forsøkte å skaffe seg krigsskip fra Storbritannia siden de selv manglet teknologien til å bygge effektive krigsskip. Unionens seier i det andre slaget ved Fort Fisher i januar 1865 stengte den siste brukbare havnen i Sørstatene og gjorde i praksis slutt på blokaden. Østlige krigsskueplass 1861–1863. På grunn av den sterke motstanden fra noen få tidlige konfødererte styrker ved Manassas i Virginia i juli 1861, ble marsjen til unionsstyrker under ledelse av generalmajor Irvin McDowell mot Sørstatenes styrker stoppet i det første slaget ved Bull Run, eller "første Manassas". Etter dette ble de tvunget tilbake til Washington D.C. av styrker under generalene Joseph E. Johnston og P.G.T. Beauregard. Det var i dette slaget at general Thomas Jackson fikk kallenavnet «Stonewall» fordi han stod som en steinvegg mot Unionens styrker. Kongressen var svært bekymret over tapet og vedtok Crittenden-Johnson-resolusjonen den 25. juli i et forsøk på å forhindre flere slavestater fra å forlate Unionen. Resolusjonen fastslo at krigen ble utkjempet for å bevare Unionen og ikke for å gjøre slutt på slaveriet. Generalmajor George B. McClellan tok ledelsen over Army of the Potomac den 26. juli. For en kort stund var han øverstkommanderende over alle Unionsarméer, men han ble etterpå erstattet i denne stillingen av generalmajor Henry W. Halleck. Krigen begynte for alvor i 1862. McClellan angrep Virginia våren 1862 på sterk oppfordring fra president Lincoln som ønsket å komme på offensiven. Han rykket frem over halvøya mellom elvene York og James sørøst for Richmond. McClellans armé nådde utkanten av Richmond i Peninsula-felttoget, men Joseph E. Johnston stoppet fremrykningen hans i slaget ved Seven Pines. Johnston ble såret i dette slaget, og dagen etter ble general Robert E. Lee oppnevnt som hans erstatter. Lee beseiret så MeClellan i syvdagersslaget og tvang ham til å trekke seg tilbake. Nord-Virginia-felttoget inkluderte det andre slaget ved Bull Run og endte i nok en seier for Sørstatene. McClellan motsatte seg øverstkommanderende Hallecks ordrer om å sende forsterkninger til John Popes Army of Virginia som gjorde det lettere for Lee å beseire en dobbelt så stor samlet styrke. Konføderasjonen var oppmuntret av det andre slaget ved Bull Run og gjennomførte sin første invasjon av nordstatene da general Lee ledet Army of Northern Virginia med 45 000 menn over Potomac inn i Maryland den 5. september. Lincoln førte så tilbake Popes styrker til McClellan. McClellan og Lee utkjempet slaget ved Antietam nær Sharpsburg i Maryland den 17. september 1862, den blodigste enkeltstående dagen i amerikansk militærhistorie. Lees hær ble til slutt stanset og returnerte til Virginia før McClellan kunne ødelegge den. Antietam er regnet som en seier for Nord fordi den stoppet Lees invasjon og gav Lincoln mulighet til å annonsere sin Emansipasjonserklæring. Døde konføderasjonssoldater bak steinmuren på Marye's Heights, Fredericksburg, Virginia, som ble drept under slaget ved Chancellorsville i mai 1863. Da den forsiktige McClellan ikke klarte å følge opp Antietam, ble han erstattet av generalmajor Ambrose Burnside. Burnside ble snart beseiret i slaget ved Fredericksburg 13. desember 1862 da over 12 000 unionssoldater ble drept eller såret under gjentatte resultatløse frontalangrep mot Marye's Heights. Etter slaget ble Burnside erstattet av generalmajor Joseph Hooker. Hooker var også ute av stand til å beseire Lees armé. Til tross for at han hadde dobbelt så mange soldater som Konføderasjonen ble han latterliggjort i slaget ved Chancellorsville i mai 1863. Han ble erstattet av generalmajor George Meade under Lees andre invasjon av nordstatene i juni 1863. Meade beseiret Lee i slaget ved Gettysburg (1. til 3. juli 1863), det blodigste slaget i krigen som regnes som krigens vendepunkt. Pickett's Charge den 3. juli regnes ofte som høydepunktet til Konføderasjonen, ikke bare fordi det betød slutten på Lees plan om å presse Washington fra nord, men også fordi Vicksburg i Mississippi, nøkkelfestningen for å kontrollere Mississippi, falt dagen etter. 28 000 ble drept og såret i Lees hær, mens det var 23 000 døde og sårede hos Meade. Men Lincoln var sint for at Meade ikke klarte å avskjære Lees retrett, og etter at Meade ikke klarte å tvinge frem en avgjørelse i høstens felttog, bestemte Lincoln seg for å vende seg til den vestlige krigsskueplass for å finne nytt lederskap. Vestlige krigsskueplass 1861–1863. Konføderasjonens styrker hadde mange vellykkede operasjoner på den østlige krigsskueplassen, men de ble beseiret mange ganger i vest. De ble drevet fra Missouri tidlig i krigen som resultat av slaget ved Pea Ridge. Leonidas Polks invasjon av Columbus gjorde slutt på Kentuckys nøytralitetspolitikk og vendte staten mot Konføderasjonen. Nashville og det sentrale Tennessee falt til Unionen tidlig i 1862, noe som førte til mangel på lokale matforsyninger og husdyr, og den sosiale infrastrukturen brøt sammen. Erobringen av Island Number Ten og New Madrid i Missouri og så Memphis åpnet det meste av Mississippi som transportåre for Unionen. Unionens marine erobret i mai 1862 New Orleans uten betydelige kamper, noe som gjorde at Nordstatenes styrker begynte å bevege seg opp Mississippi. Kun festningsbyen Vicksburg forhindret Unionen fra å kontrollere hele elva. General Braxton Braggs andre konfødererte invasjon av Kentucky endte med en meningsløs seier over generalmajor Don Carlos Buell i slaget ved Perryville, men Bragg ble tvunget til å avslutte sitt forsøk på å frigjøre Kentucky og måtte trekke seg tilbake på grunn av manglende støtte for Konføderasjonen i lokalbefolkningen. Bragg led et marginalt nederlag ovenfor generalmajor William Rosecrans i slaget ved Stones River i Tennessee. Den eneste klare konfødererte seieren i vest var slaget ved Chickamauga. Bragg ble forsterket av generalløytnant James Longstreets korps (fra Lees armé i øst) og beseiret Rosecrans, til tross for det heroiske forsvaret generalmajor George Henry Thomas. Rosecrans trakk seg tilbake til Chattanooga som Bragg så beleiret. Unionens nøkkelstrateg og taktikker i vest var Ulysses S. Grant som vant seire ved fortene Henry og Donelson (hvor Unionen tok kontroll over Tennessee og Cumberland), slaget ved Shiloh og slaget ved Vicksburg som gav Unionen et jerngrep over Mississippi-elva og regnes som et av vendepunktene i krigen. Grant marsjerte til unnsetning or Rosecrans og beseiret Bragg i det tredje slaget ved Chattanooga. Han drev Konføderasjonens styrker ut av Tennessee og åpnet en rute til Atlanta og Sørstatenes hjerte. Trans-Mississippi 1861–1865. Gerilja-aktiviteter gjorde store deler av Missouri til slagmark. Missouri hadde det tredje største antallet trefninger av statene under krigen. Selv om de andre statene i vest var geografisk isolert fra slagene i øst, var det tallrike militære operasjoner i mindre skala. Slagene i regionen handlet om å sikre Missouri, territoriet Arizona, territoriet New Mexico og Indianerterritoriet til fordel for Unionen. Konfødererte inntog i territoriene Arizona og New Mexico ble slått tilbake i 1862 og Nordstatenes felttog for å sikre Indianerterritoriet lyktes i 1863. Sent i krigen mislyktes Unionen med sitt Red River-felttoget. Texas forble under Sørstatenes kontroll under krigen, men ble avskåret fra resten av Konføderasjonen etter at Vicksburg ble erobret i 1863 og Unionen fikk kontroll over Mississippi-elva. Slutten av krigen 1864–1865. a>, den første og eneste president i Amerikas konfødererte stater. I begynnelsen av 1864 utnevnte Lincoln Grant til øverstkommanderende over Nordstatenes arméer. Grant opprettet sitt hovedkvarter hos Army of the Potomac og utnevnte generalmajor William Tecumseh Sherman til kommandant over de fleste av de vestlige arméene. Grant forstod konseptet total krigføring og trodde, i likhet med Lincoln og Sherman, at kun total seier over Konføderasjonens styrker og ødeleggelse av deres økonomiske grunnlag, ville få slutt på krigen. Dette var ikke en total krig utfra drap av sivile, men i ødeleggelse av hjem, gårder og jernbaner. Grant utarbeidet en koordinert strategi som ville angripe hele Konføderasjonen fra flere retninger: Generalene George Meade og Benjamin Franklin Butler hadde ordre om å bevege seg mot Lee nær Richmond, general Franz Sigel (og senere Philip Sheridan) skulle angripe Shenandoah-dalen, general Sherman skulle erobre Atlanta og marsjere mot havet, generalene George Crook og William W. Averell skulle operere mot jernbanelinjene i Vest-Virginia og generalmajor Nathaniel P. Banks skulle erobre Mobile i Alabama. Unionsstyrkene i øst forsøkte å manøvrere seg forbi Lee og utkjempet flere slag under Grants Overland-felttog. Grants utmattelseskrigføring i villmarka, Spotsylvania og Cold Harbor resulterte i store tapstall for Nordstatene, men tvang Lee til å trekke seg tilbake gang på gang. Et forsøk på å gå rundt Lee fra sør slo feil under Butler som ble fanget i elvesvingen Bermuda Hundred. Grant var fast bestemt på å fortsette, til tross for forferdelige tapstall (over 65 000 sårede og døde på syv uker), og fortsatte å trykke Lees Army of Northern Virginia tilbake til Richmond. Han holdt Konføderasjonens armé innestengt i beleiringen av Petersburg hvor de to arméene satt fast i skyttergraver i over ni måneder. Grant fant til slutt en kommandant, general Philip Sheridan, som var aggressiv nok til å seire i Shenandoah-felttoget i 1864. Sheridan beseiret generalmajor Jubal Anderson Early i en serie slag, inkludert en siste avgjørende seier i slaget ved Cedar Creek. Sheridan fortsatte så å ødelegge det agrikulturelle grunnlaget i Shenandoah Valley, en strategi som minnet om taktikken som Sherman senere brukte i Georgia. Imens marsjerte Sherman fra Chattanooga til Atlanta og beseiret generalene Joseph E. Johnston og John Bell Hood på veien. Atlantas fall den 2. september 1864 var en betydelig faktor i gjenvalget av Lincoln som president. Hood forlot Atlanta-området for å terrorisere Shermans forsyningslinjer og invadere Tennessee i Franklin-Nashville-felttoget. Generalmajor John Schofield beseiret Hood i slaget ved Franklin, og George Henry Thomas gav Hood et massivt nederlag i slaget ved Nashville, noe som i realiteten ødela Hoods armé. Shermans armé forlot Atlanta og hans forsyningsbase, marsjerte med ukjent mål og la øde rundt 20% av gårdene i Georgia i sin «marsj mot havet». Han nådde Atlanterhavet ved Savannah i Georgia i desember 1864. Shermans hær ble fulgt av tusenvis av frigjorte slaver. Der var ingen betydelige slag på marsjen. Han vendte nordover gjennom Sør-Carolina og Nord-Carolina og nærmet seg grensen til Virginia sørfra, noe som la ytterligere press på Lees armé. Lees armé var uttynnet av deserteringer, sårede og døde og var nå mye mindre enn Grants. Unionsstyrkene vant en avgjørende seier i slaget ved Five Forks 1. april. Dette tvang Lee til å evakuere Petersburg og Richmond. Konføderasjonens hovedstad falt til Union XXV Corps som var satt sammen av fargede styrker. De resterende konføderasjonsavdelingene flyktet vestover, og etter et nederlag ved Sayler's Creek ble det klart for Robert E. Lee at fortsatt krigføring mot USA var både taktisk og logistisk umulig. Konføderasjonen overgir seg. Lee overgav sin Army of Northern Virginia den 9. april 1865 ved McLean House i landsbyen til Appomattox Court House. I en utradisjonell gest og som tegn på Grants respekt og forventning om en fredelig tilbakeføring av Sørstatene inn i Unionen, fikk Lee beholde sin offiserssabel og sin hest, Traveller. 14. april 1865 ble president Lincoln skutt i hodet. Han døde morgenen etterpå, og Andrew Johnson ble president. Hendelser som ledet til Lees overgivelse begynte med at nøkkeloffiserene Richard S. Ewell og Richard H. Anderson ble tatt til fange den 6. april etter Konføderasjonens nederlag ved Sayler's Creek. 8. april ødela kavaleri under generalmajor George Armstrong Custer tre tog med konfødererte forsyninger ved Appomattox Station, noe som førte til general Lees overgivelse dagen etter. General St. John Richardson Liddells armé overgav seg etter tapet av festningene i slaget ved Spanish Fort i Alabama, også den 9. april. Den 21. april oppløste John S. Mosbys 43rd Battalion Virginia Cavalry seg, og den 26. april overgav Joseph E. Johnston sine styrker til Sherman ved Bennett Place i Durham i Nord-Carolina. 4. og 5. mai overgav regimentene i Alabama, Mississippi og Øst-Louisiana samt Gulfdistriktet seg. Konføderasjonens president ble tatt til fange den 10. mai, og avdelingene Florida og Sør-Georgia overgav seg samme dag. Brigadegeneral M. Jeff Thompson overgav sin brigade dagen etter, før styrkene i Nord-Georgia overgav seg 12. mai. Den 23. juni 1865 signerte Stand Watie en våpenhvile med Unionens representanter i Fort Towson i Choctaw-nasjonens områder i Oklahoma-territoriet. Han ble dermed den siste konfødererte generalen i felten som overgav seg. Det siste konfødererte skipet som overgav seg var CSS «Shenandoah» den 6. november 1865 i Liverpool i England. Disse overgivelsene markerte slutten på den amerikanske borgerkrigen. Slaveri under krigen. I begynnelsen av krigen trodde noen av Unionens kommandanter at det var forventet av dem å returnere rømte slaver til deres eiere. Da det ble klart at dette ville bli en lang krig i 1862, ble spørsmålet om hva en skulle gjøre med slaveriet et generelt spørsmål. Den sørlige økonomien og driften av militæret var avhengig av slavenes arbeidskraft. Det begynte å virke urimelig å beskytte slaveriet mens en la den sørlige handelen under blokade og ødela sørlig produksjon. En kongressmann sa at slavene «...kan ikke være nøytrale. Som arbeidere, om ikke som soldater, vil de være allierte med opprørerne eller med Unionen.» Den samme kongressmannen, og hans radikale republikanere, la press på Lincoln for å raskt frigjøre slavene, mens moderate republikanere begynte å akseptere en gradvis, kompensert frigjøring og kolonisering. Copperheads, grensestater og krigsdemokrater motsatte seg frigjøring, men grensestatene og krigsdemokratene aksepterte til slutt dette som del av en total krigføring som var nødvendig for å redde Unionen. Lincoln uttrykte i 1861 frykt for at et for tidlig forsøk på frigjøring ville føre til tapet av grensestatene og at «å miste Kentucky er nesten det samme som å tape hele kampen.» Til å begynne med omgjorde Lincoln forsøkene på å frigjøre slaver utført av krigsminister Simon Cameron og generalene John C. Frémont (i Missouri) og David Hunter (i Sør-Carolina, Georgia og Florida) for å sikre seg lojaliteten til grensestatene og krigsdemokratene. Lincoln advarte grensestatene om at en mer radikal frigjøring ville skje dersom hans gradvise plan basert på kompensert frigjøring og frivillig kolonisering ble forkastet. Kun distriktet Columbia aksepterte Lincolns gradvise plan, og Lincoln nevnte sin frigjøringsproklamasjon til regjeringsmedlemmer den 21. juli 1862. Utenriksminister William H. Seward ba Lincoln om å vente på en seier før han utstedte proklamasjonen. Han mente det ville se ut som «vår siste skrik på retretten» dersom han ikke ventet. Slaget ved Antietam i september 1862 gav denne muligheten, og den etterfølgende krigsguvernørenes konferanse styrket støtten for proklamasjonen. Lincoln hadde allerede publisert et brev som oppmuntret særlig grensestatene til å akseptere frigjøring som nødvendig for å redde Unionen. Lincoln sa senere at slaveri var «på en måte grunnen til krigen». Lincoln utgav sin foreløpige emansipasjonserklæring den 22. september 1862, og hans endelige erklæring den 1. januar 1863. I sitt brev til Hodges forklarte Lincoln sin tro på at «dersom slaveri ikke er galt, er ingenting galt... Og likevel har jeg aldri forstått at presidentskapet har pålagt meg en rett uten restriksjonen om å handle offisielt på denne dommen og følelsen... Jeg hevder ikke å ha kontrollert hendelsene, men innrømmer bare at hendelsene har kontrollert meg.» Siden erklæringen var basert på presidentens krigsfullmakter, inkluderte den kun territoriet som ble holdt av Konføderasjonen på det tidspunktet. Men den ble et symbol på Unionens voksende engasjement til å legge emansipasjonen til Unionens definisjon av frihet. Lincoln spilte også en ledende rolle i å få kongressen til å stemme for det trettende tillegget som gjorde emansipasjonen universell og permanent. Afro-amerikanske slaver ventet ikke på Lincolns handlinger før de flyktet og søkte frihet bak Unionens linjer. Fra krigens tidlige år flyktet tusenvis av afro-amerikanere over Nordstatenes grenser, særlig i de okkuperte områdene som Nashville, Norfolk og Hampton Roads-regionen i 1862, Tennessee fra 1862 av, linjen for Shermans marsj osv. Så mange afro-amerikanere flyktet til unionens linjer at kommandanter opprettet leirer og skoler for dem hvor både voksne og barn lærte å lese og skrive. American Missionary Association gikk inn i krigsforetaket ved å sende lærere sørover til slike leirer, ved for eksempel å etablere skoler i Norfolk og på nærliggende plantasjer. I tillegg tjente nesten 200 000 afro-amerikanske menn som soldater og sjømenn sammen med Unionens styrker. De fleste av disse var slaver som hadde flyktet. Konfødererte tok fargede unionssoldater til slaver, og særlig fargede soldater ble skutt da de forsøkte å overgi seg i Fort Pillow-massakren Dette førte til sammenbrudd i fangeutvekslingsprogrammet og fremveksten av fengselsleirer som Andersonville-fengselet i Georgia hvor nesten 13 000 unionsfanger døde av sult og sykdom. Til tross for Sørstatenes mangel på mannskap, motsatte de fleste sørlige ledere seg frem til 1865 å bevæpne slaver som soldater. De brukte dem som arbeidere til støtte for krigsforetaket. Howell Cobb sa at «dersom slavene vil være gode soldater, er hele vår teori om slaveri feil.» De konfødererte generalene Patrick Cleburne og Robert E. Lee talte for å bevæpne fargede sent i krigen, og Jefferson Davis ble til slutt overtalt til å støtte planer om å bevæpne slaver for å unngå et militært nederlag. Konføderasjonen overgav seg ved Appomattox før denne planen kunne settes i verk. Emansipasjonserklæringen reduserte i stor grad Konføderasjonens håp om å få hjelp fra Storbritannia eller Frankrike. Lincolns moderate tilnærming lyktes i å få grensestatene, krigsdemokratene og frigjorte slaver til å kjempe på samme side for Unionen. De unionskontrollerte grensestatene (Kentucky, Missouri, Maryland, Delaware og Vest-Virginia) var ikke dekket av emansipasjonserklæringen. Alle avskaffet slaveri på egenhånd, med unntak av Kentucky og Delaware. Det store flertallet av de fire millionene slaver ble satt fri av erklæringen ettersom Nordstatenes arméer rykket sørover. Det 13. tillegget ble ratifisert den 6. desember 1865 satte til slutt fri de resterende slavene i Kentucky, Delaware og New Jersey. Per 1860 var dette 225 000 i Kentucky, 1800 i Delaware og 18 i New Jersey. Trussel om internasjonal intervensjon. Dersom Storbritannia eller Frankrike hadde gått inn i krigen på Konføderasjonens side, ville det kraftig forsterket Sørstatenes sjanse til å skaffe seg uavhengighet fra Unionen. Unionen under Lincoln og utenriksminister William H. Seward arbeidet for å forhindre dette og truet med krig dersom noe land offisielt anerkjente Amerikas konfødererte stater. Det var det heller ingen som gjorde. I sør valgte en frivillig å innføre handelsboikott av bomull i håp om å starte en økonomisk depresjon i Europa som ville tvinge Storbritannia til å gå inn i krigen for å få bomull. Bomullsdiplomatiet viste seg å være forgjeves siden Europa hadde overskudd av bomull, mens dårlige avlinger i 1860-62 i Europa gjorde importen av korn fra Nordstatene livsviktige. Det ble sagt at «kong Korn var viktigere enn kong Bomull,» siden Unionens markedsandel av korn i Storbritannia steg fra en fjerdedel til halvparten. Storbritannia stod til slutt ovenfor bomullsmangel, men den var midlertidig, siden markedsandelen til Sørstatene ble erstattet av økt kultivering i Egypt og India. I mellomtiden skapte krigen arbeidet for våpenprodusenter, jernarbeidere og britiske skip til å transportere våpnene. Charles Francis Adams viste seg å være særlig viktig som ambassadør i Storbritannia for Unionen, og Storbritannia nølte med å utfordre blokaden. Konføderasjonen kjøpte flere krigsskip fra kommersielle skipsverft i Storbritannia. Det mest kjente, CSS «Alabama», gjorde betydelig skade og førte til en alvorlig disputt etter krigen. Men den offentlige opinionen mot slaveri skapte en politisk terskel for de europeiske politikerne, særlig i Storbritannia. Krig truet sent i 1861 mellom Nordstatene og Storbritannia på grunn av Trent-affæren, hvor den amerikanske marinen bordet et britisk postdampskip for å ta to konfødererte diplomater til fange. Men London og Washington klarte å glatte over problemet etter at Lincoln løslot de to. Britene vurderte mekling i 1862, selv om et slikt tilbud kunne ha risikert krig med Unionen. Lord Palmerston skal ha lest "Onkel Toms hytte" tre ganger da han tok en beslutning om dette. Nordstatenes seier i slaget ved Antietam gjorde at de utsatte en avhjørelse. Emansipasjonserklæringen hevet den politiske terskelen for å støtte Konføderasjonen ytterligere. Til tross for sympati med Sørstatene, forhindret Frankrikes egen intervensjon i Mexico dem til slutt fra krig med Nordstatene. Konfødererte tilbud sent i krigen om å oppheve slaveriet mot diplomatisk anerkjennelse ble ikke tatt alvorlig av hverken London eller Paris. Seier og etterspill. Historikere har diskutert om hvorvidt Konføderasjonen kunne ha vunnet krigen. De fleste forskere legger vekt på at Unionen hadde en uoverstigelig langsiktig fordel over Konføderasjonen med tanke på industriell styrke og befolkning. Konfødersjonens handlinger kunne bare forsinke nederlaget, hevdes det. Historikeren Shelby Foote uttrykte dette slik: «Jeg tror at Nord kjempet krigen med en hånd på ryggen... Dersom der hadde vært flere seiere for Sør, og langt flere, ville Nord rett og slett tatt frem den andre hånda fra ryggen. Jeg tror ikke Sør noen gang hadde mulighet til å vinne den krigen.» Konføderasjonen forsøkte å vinne uavhengighet ved å holde ut til Lincoln ble erstattet som president. Men etter at Atlanta falt og Lincoln beseiret McClellan i valget i 1864, forsvant alt håp om en politisk seier for Sørstatene. På dette tidspunktet hadde Lincoln lyktes i å skaffe seg støtte fra grensestatene, krigsdemokratene, frigjorte slaver, Storbritannia og Frankrike. Ved å beseire demokratene og McClellan beseiret han også Copperheads og deres fredsplattform. Lincoln hadde også funnet militære ledere som Grant og Sherman som kunne utnytte Unionens tallmessige fordel i slag ovenfor Konføderasjonens arméer. Generaler som ikke nølte med å utgyte blod vant krigen, og fra slutten av 1864 var der ikke håp for Sørstatene. På den andre siden har James McPherson hevdet at Nords fordel i befolkning og ressurser gjorde en seier for Nordstatene sannsynlig, men ikke uunngåelig. Konføderasjonen trengte ikke invadere og holde fiendtlig territorium for å vinne, men trengte bare å utkjempe en forsvarskrig for å overbevise Nord om at krigens pris for å vinne var for høy. Nord måtte erobre og holde store fiendtlige territorium og beseire de konfødererte arméene for å vinne. Viktig var også Lincolns overbevisende rasjonalisering av det nasjonale formålet og hans dyktighet i å holde grensestatene forpliktet på Nordstatenes sak. Lincolns tilnærming til emansipasjonen var treg, men erklæringen var effektiv bruk av presidentens krigsmakt. Den mer industrialiserte økonomien i Nord hjalp til i produksjonen av våpen, ammunisjon og forsyninger, i tillegg til finanser og transport. Tabellen viser den relative fordelen til Unionen over Amerikas konfødererte stater i begynnelsen av krigen. Fordelene økte raskt under krigen siden den nordlige økonomien vokste, Konføderasjonens territorium skrumpet inn og dens økonomi ble svekket. Nordstatenes befolkning var 22 millioner mot Sørstatenes 9 millioner i 1861. Den sørlige befolkningen inkluderte mer enn 3,5 millioner slaver og rundt 5,5 millioner hvite. Dette gjorde at den sørlige hvite befolkningen var tallmessig underlegne i forholdet fire til en sammenlignet med Nord. Forskjellen vokste ettersom Unionen kontrollerte flere og flere sørlige territorier med garnisoner og avskar delen av Konføderasjonen vest for Mississippi. Til å begynne med kontrollerte Unionen 80% av skipsverft, dampskip, elvebåter og marinen. Dette ble forsterket gjennom et massivt byggeprogram av båter. Dette gjorde det mulig for Unionen å kontrollere elvesystemene og å legge hele den sørlige kystlinjen under blokade. Gode jernbaneforbindelser mellom Unionens byer gjorde det mulig med rask og billig bevegelse av styrker og forsyninger. Transporten var mye tregere og vanskeligere i Sørstatene som ikke var i stand til å styrke sitt mye mindre jernbanesystem, reparere skader eller til og med utføre rutinemessig vedlikehold. Davis mislyktes i å opprettholde positive og produktive forhold med statsguvernørene (særlig Joseph E. Brown i Georgia og Zebulon Baird Vance i Nord-Carolina). Dette skadet hans evne til å trekke fordel av regionale ressurser. Konføderasjonens «King Cotton»-fortolkning av verdensøkonomien førte til slett diplomati, som å nekte å levere bomull før blokaden startet. Emansipasjonserklæringen gjorde det mulig for afro-amerikanere, både frie fargede og flyktede slaver, å slutte seg til Unionshæren. Rundt 190 000 meldte seg frivillig, noe som ytterligere forsterket den tallmessige fordelen Unionshæren hadde over de konfødererte som ikke våget å bruke den tilsvarende mannskapskilden av frykt for å fundamentalt undergrave slaveriets legitimitet. Frigjorte slaver tok seg for det meste av garnisonstjenester og kjempet i tallrike slag i 1864-65. Europeiske immigranter sluttet seg til Unionshæren i store antall, inkludert 177 000 som var født i Tyskland og 144 000 født i Irland. Rekonstruksjon. Lederne i Nordstatene var enige om at seier ville kreve mer enn slutt på kampene. Den måtte inneholde de to krigsmålene: Utmeldingene fra Unionen måtte fullstendig omgjøres og alle former for slaveri måtte fjernes. De var kraftig uenige i kriteriene for disse målene. De var også uenige i graden av føderal kontroll som skulle innføres på Sør og prosessen som Sørstatene skulle reintegreres i Unionen med. Rekonstruksjonen som startet tidlig i krigen og tok slutt i 1877, involverte en kompleks og raskt endrende serie av føderal og statlig politikk. Langtidsvirkningen kom i de tre rekonstruksjonstilleggene til den amerikanske konstitusjonen: det trettende som avskaffet slaveriet, det fjortende som utvidet føderal beskyttelse gjennom lov til borgere uten tanke på rase og det femtende tillegget som avskaffet raserestriksjoner i stemmeretten. Rekonstruksjonen endte i forskjellige stater på forskjellige tidspunkt, de siste tre gjennom 1877-kompromisset. Resultater. Slaveriet opphørte i USA våren 1865 da Konføderasjonens arméer overgav seg. Alle slaver i Sørstatene ble frigjort av Emansipasjonserklæringen som sa at slaver i Konføderasjonens områder var frie. Slaver i grensestatene og områder i sør kontrollert av Unionen ble satt fri gjennom statenes handlinger eller av det trettende grunnlovstillegget den 6. desember 1865. Total gjenoppretting av Unionen var resultatet av den turbulente perioden kjent som rekonstruksjonen. Krigen førte til rundt 1 030 000 døde og sårede (3% av befolkningen), inkludert rundt 620 000 døde soldater, av disse døde to tredjedeler av sykdom. Krigen førte til like mange amerikanske dødsfall som alle dødsfall i andre amerikanske kriger til sammen. Basert på tall fra folketellingen i 1860, døde 8% av alle hvite menn mellom 13 og 43 år i krigen, 6% i nord og hele 18% i sør. En grunn til det høye antallet drepte på slagmarken var bruken av taktikker fra Napoleonskrigene som direkte frontalangrep. Soldatene ble desimert da de stod oppstilt i linjer på slagmarken på grunn av at riflene var mer nøyayaktige, minié-prosjektiler og (nær slutten av krigen for Unionshæren) våpen som Spencer-karabin og noen få eksperimentelle Gatlingvåpen. Dette førte til skyttergravskrigføring, en taktikk som var mye i bruk under første verdenskrig. Eksterne lenker. * Permutasjon. De seks mulige permutasjonene, eller rekkefølgene, av tre baller I matematikk er en permutasjon en endring av rekkefølgen av elementene i en liste. Et eksempel på en permutasjon finner man i kortspill. De 52 kortene i en kortstokk ligger ordnet etter hverandre. Stokker man kortene, endres rekkefølgen, og dette er da en permutasjon av kortene. U.S. Park Police. Tjenestemenn fra U.S. Park Police U.S. Park Police er en amerikansk føderal politietat med ansvar for patruljering og etterforskning av kriminalitet i nasjonalparker. Etaten ble etablert i 1791 og er underlagt nasjonalparkvesenet i det amerikanske innenriksdepartementet. Politiets ansvarsområde omfatter alle parkvesenets eiendommer, som inkluderer nasjonalparker, minnesmerker, monumenter, historiske områder og bygninger. Politiet har størst nærvær i Washington, DC, San Francisco og New York. Eksterne lenker. Park Police Park Police Bijeksjon. En funksjon er bijektiv hvis og bare hvis den er injektiv og surjektiv. Hvis det finnes en bijeksjon mellom de to mengdene "A" og "B", sier man at "A" og "B" har samme kardinalitet. Évariste Galois. Galois ved 15-årsalderen. Tegnet av en klassekamerat. Evariste Galois (født 25. oktober 1811, død 31. mai 1832) var en fransk matematiker. Han ble født i Bourg-la-Reine og døde tjue år gammel i Paris etter en duell. Galois var den første som klarte å finne nødvendige og tilstrekkelige forutsetninger for at løsningene til en algebraisk ligning kan uttrykkes ved hjelp av rotuttrykk. I arbeidene sine, som ikke ble publisert før lenge etter hans død, la han grunnlaget for det som i dag kalles Galoisteori, en stor gren innen abstrakt algebra. Jernteppe. Et jernteppe (tysk "eiserner Vorhang", engelsk "iron curtain") er et skjold laget av jernplater eller bølgeblikk, og anvendt som brannvegg. Det kan også senkes mellom scenen og publikumsplassene i et teater. Dette ble vanlig etter brannen i Wiens Ringteater i 1881. Tverrsum. Tverrsummen til et naturlig tall er summen av sifrene i tallet. For eksempel er tverrsummen til 453 lik 4 + 5 + 3 = 12. Når tverrsummen til et tall inneholder flere siffer, kan man fortsette med å ta tverrsummen av resultatet til man har et ensifret tall. Dette tallet kalles den minste tverrsummen til tallet. Den minste tverrsummen til 453 er tverrsummen til 12, nemlig 1+2=3. Tverrsummen er i enkelte tilfeller nyttig å regne ut. Tverrsummen kan også brukes til å sjekke om et regnestykke har blitt riktig utført. Hvis "a" ganget med "b" gir "c" som resultat, vil den minste tverrsummen av produktet av tverrsummen av "a" og "b" være lik den minste tverrsummen av "c". Årsaken er, at tverrsummene er kongruente med de opprinnelige tallene modulo 9, så at modulær aritmetikk kan brukes. Britisk oversjøisk territorium. Et britisk oversjøisk territorium (engelsk: "British overseas territory"; tidligere kjent som biland eller kronkoloni) er et territorium som er underlagt britisk overhøyhet uten å være en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Britiske oversjøiske territorier må holdes adskilt fra kronbesittelser, som har et annet konstitusjonelt forhold til Storbritannia, og protektorater, som formelt ikke var underlagt britisk overhøyhet. De må heller ikke forveksles med samvelderiker, som er suverene stater med den britiske monarken som statssjef. Tidligere ble kronkolonier administrert direkte fra tjenestemenn utpekt av den britiske regjeringen. Idag er imidlertid de fleste britiske oversjøiske territorier mer eller mindre selvstyrte, men avhengig av Storbritannia med hensyn til forsvar, utenrikssaker og handel. Oversjøiske territorier har aldri vært ansett som del av Storbritannia og har aldri hatt representasjon i det britiske parlamentet, med den begrunnelse at de er separate jurisdiksjoner. Dronning Elizabeth II er statssjef i de oversjøiske territoriene som dronning av Storbritannia, ikke som dronning av hvert territorium. Dette til forskjell fra samvelderikene, som Canada eller Australia, der dronningen har en uttrykkelig rolle i hvert kongerike som «dronning av Canada» eller «dronning av Australia». Dronningen utnevner en guvernør for hvert territorium som handler på hennes vegne og er ansvarlig for territoriets interne sikkerhet, samt opptrer som en delegat mellom territoriet og den britiske regjeringen. Han har myndighet til å oppløse territoriets lovgivende forsamling og må sanksjonere alle nye lover. Guvernøren er vanligvis fra Storbritannia. Se også. * Sligo (grevskap). Sligo (irsk Sligeach) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Connacht. Det irske navnet betyr "et område med mye skjell". Dikteren og nobelprisvinneren W.B. Yeats tilbrakte mye av sin barndom i det nordlige Sligo, og landskapet der inspirerte mye av hans poesi. Han sa selv at «stedet som mest har påvirket mitt liv er Sligo». Carlow (grevskap). Carlow (irsk Ceatharlach'") er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Administrasjonsbyen er Carlow ved elven Barrow. Dublin (grevskap). Dublin (irsk Contae Bhaile Átha Cliath) er et tradisjonelt grevskap i Republikken Irland. Det omfatter hovedstaden Dublin, som også er landets største by. Grevskapet grenser mot Meath, Kildare og Wicklow. Administrasjon. Siden 1994 har ikke grevskapet hatt noen administrativ funksjon. Det året ble området delt i fire grevskapsdistrikter, som har samme status som et administrativt grevskap. Leitrim (grevskap). Leitrim (irsk Liatroim) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Connacht. Navnet kommer fra "liath druim", som betyr "grå åsrygg". Grevskapet er blant de tynnest befolkede i Republikken. Av kystgrevskapene har det også den korteste kystlinjen, bare omkring 3 km med strand ved Bundoran. Administrasjonsbyen er Carrick-on-Shannon, en liten by med bare 2237 innbyggere (2002). Grevskapet fikk sitt første lyskryss i 2003, da et slikt ble satt opp i Carrick-on-Shannon. Historie. I keltisk tid utgjorde Leitrim den vestlige halvdelen av kongedømmet Bréifne. Regionen var lenge underlagt O'Rourke-familien fra Dromahair, hvis heraldiske løve fortsatt er med i grevskapets våpen. Leitrim var nært knyttet til den østlige delen av Breifne, nå Cavan. I det 13. århundre kom normannerne, og tok det sørlige Breifne. De beholdt området inntil de irske landeierne ble tvunget i eksil i 1620. Grevskapet Leitrim ble opprettet av Sir John Perrott i 1565. Omkring 1583 definerte han grensene slik de er i dag. Inntil det 17. århundre skal det ha vært fem store skoger i Leitrim. Disse områdene er nå dekket av myr. Da trærne forsvant var det ikke lenger noe som kunne holde på vannet, og mye av jordbruksområdene er svært våte. Lokale bønder sier at jorden «ikke selges i hektar, men i "gallons"». Dermed er kveg og poteter de eneste landbruksprodukter som er egnet i Leitrim, og potetnøden rammet derfor området svært hardt. Det skulle ta 60 år før befolkningen begynte å vokse igjen etter hungersnøden. Yello. Yello er et populært sveitsisk elektronikaband som består av Dieter Meier og Boris Blank. De er sannsynligvis mest kjent for singelen «Oh Yeah» som har en rik blanding av elektronisk musikk og vokalmanipulasjon. Sangen ble kjent etter at den ble brukt i den amerikanske filmen "Ferris Bueller's Day Off". En annen kjent sang er «The Race» som ofte brukes som bakgrunnsmusikk til TV-innslag. Yello ble opprinnelig startet på slutten av 1970-tallet av Boris Blank og Carlos Peron, som ofte omtales som bandets tredje, ukjente medlem. Dieter Meier, en millionærplayboy med en svært allsidig bakgrunn, ble bragt inn i gruppen da de to grunnleggerne innså at de trengte en sanger. Peron forlot gruppen i 1983 for å starte en solokarriere. Yello er svært stolte av deres originale, særegne lydbilde som først og fremst kjennetegnes av merkelige lydsampler, en framtredende rytme og Dieter Meiers dype stemme. Hvert spor på et Yello-album har blitt laget av bandet helt fra grunnen av. Hvert instrument er samplet og redigert av Boris Blank, som opp gjennom årene har bygget opp et bibliotek av over 100 000 navngitte og kategoriserte lyder. Yellos musikk blir av tilhengerne ofte beskrevet som svært visuell – at den skaper dramatiske filmliknende bilder i sinnet. Denne karakteristikken har gjort Yello populær innen TV, markedsføring og filmindustrien. Singelen «Oh Yeah» har blitt brukt i en rekke TV-reklamer, som lydspor for amerikansk fotball på amerikansk TV og har blitt med i minst fem filmer. Singelen «The Race» har blit brukt mye, særlig av Eurosport. Yello laget også albumet til den britiske komediefilmen "Nuns on the Run" og den amerikanske filmen "Ford Fairlane". De spilte også inn en versjon av «Jingle Bells» for filmen "The Santa Clause". I Norge er «La Habanera», fra albumet "One Second", brukt som kjenningsmelodi for programmet «Hallo i uken» i NRK P2. Mayo (grevskap). Mayo (irsk Maigh Eo eller Contae Mhaigh Eo) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Connacht. Administrasjonsbyen er Castlebar. Pilegrimsmålet Knock ligger i Mayo, nær grensen til Roscommon. I grevskapet finner man også Croagh Patrick, hvor St. Patrick skal ha fastet i førti dager og førti netter; også dette er et populært pilegrimsmål. Naturvitenskap. Naturvitenskapene er empiriske vitenskaper som søker å forklare hendelser og lovmessige sammenhenger (naturlover) i den levende og ikke-levende naturen. Denne listen er ikke utfyllende, i og med at disse vitenskapene overlapper med hverandre, og at det har oppstått mange forskningsfelt langs disse skjæringslinjene. Eksempler er astrofysikk, biogeografi, geofysikk eller mineralogi. Medisin og psykologi er i en viss særstilling. Sammen med mange andre vitenskaper som er viet mennesket, regnes disse vanligvis til samfunnsvitenskapene. I den grad medisin og psykologi bruker naturvitenskapelige metoder (biologi, kjemi, fysikk) i sine undersøkelser av mennesket, kan de imidlertid også regnes til naturvitenskapene. Matematikk er et viktig hjelpemiddel for samtlige naturvitenskaper, men regnes ikke selv som naturvitenskap (jf. realfag), da matematikk ikke er empirisk. Realfag. Realfag er en særnorsk betegnelse på eksakte vitenskaper, slik som naturvitenskap og matematikk. Realfaglig forskning. Innen realfag bruker man som oftes naturvitenskaplige arbeidsmetoder. Det vil si at man tilegner seg kunnskap om verden gjennom systematiske eksperimenter, gjerne ved bruk av presise måleinstrumenter og spesielt utstyr. Dessuten gjør man systematriske undersøkelser, observerer hva som skjer og tolker resultatene, noe som er sentralt innen all vitenskap. Å beskrive naturen ved hjelp av matematikk er også ofte sentralt. Metode. Den naturvitenskapelige metoden kan oppsummeres som at man har en teori utledet av observasjoner. Ut av teorien kan man framstille en presis hypotese som skal kunne la seg avkrefte (falsifisere). Med utgangspunkt i hypotesen kan man gjøre forsøk som gir et resultat. Deretter må man tolke resultatet før man lander på en konklusjon. Hvis konklusjonen blir at hypotessen er feil må man endre teorien og begynne på nytt igjen, og slik kan man holde på helt til man har fått en teori som ikke lar seg avkrefte. Har man ikke kunnet avkrefte en teori tilstrekkelig mange ganger, er den blitt en lov. I nesten alle forsøk og eksperimenter fins det feilkilder. Derfor er det viktig hvordan man tolker resultatene fra eksperimenter. Hvis man fortar flere forsøk, og får tellbare resultater, lønner det seg ofte å stryke de resultatene som ligger lengst unna gjennomsnittet og trekker det minste tallet man da får igjen fra det største og så dele diferensen man da får igjen på to. Da får man som regel hvor mange desimaler man skal ha med i resultatet man har kommet fram til. Parametre, som er variable størrelser, er det viktig å bare variere en om gangen i forsøk. Det betyr at man som regel ikke skal teste ut flerre forskjellige forhold på en gang. Bare variere ett forhold om gangen. Kontrollgruppe brukes mye i medisinsk forskning, og er nødvendig for å kunne endre minst mulig av parametrene på en gang. Men allikevel hender det ofte at det er parametere det er vanskelig å gardere seg mot. Realfag som undervises i den videregående skole. Etter at Kunnskapsløftet ble innført høsten 2006, er realfag et av programområdene elever på studiespesialisering har mulighet til å velge. Det finnes fem femtimers programfag innen realfag i tillegg til tre tretimersfag, som kalles X-fag. X-fagene er nye i Kunnskapsløftet, og er ment å erstatte de tre timene elevene mister dersom de velger matematikk som programfag. Med Kunnskapsløftet fikk også de tradisjonelle femtimers realfagene nye navn og ny struktur. Programfagene innen realfag kan selvsagt velges av elevene som har realfag som sitt programområde, men også av elever på andre studieforberedende utdanningsprogrammer – eksempelvis språk, samfunnsfag og økonomi eller formgivningsfag – dersom skolen tilbyr det, og elevene på disse programområdene har valgt nok programfag fra sitt område. Alle programfagene for realfag gir 0,5 ekstrapoeng utenom fagene Matematikk R2 og Fysikk 2, som begge gir 1 ekstrapoeng. Å velge bestemte realfag gir dessuten spesiell studiekompetanse, noe som kreves for opptak til visse studier innen høyere utdanning. Biologi (BI). Biologi er nå også blitt et fag som har 5 timer både i Vg2 og Vg3. Før hadde det kun 3 timer i det som da het VKI (Vg2). BIOLOGI 1 og 2, tilsvarer tidligere 2BI og 3BI Fysikk 1 og 2 (FY). Fysikk er nok det faget som i alle fall strukturelt sett har blitt minst forandret i kunnskapsløftet. FYSIKK 1 og FYSIKK 2, tidligere 2 FY og 3 FY Geofag 1, 2 og X. Geofag bygger på Geografifaget fra 1. klasse i Studiespesialisering, og X-varianten av dette programfaget kan erstatte de uketimene elever som velger programfagene for Matematikk mister. Informasjonsteknologi 1 og 2. Informasjonsteknologi 1 og 2 er 2 nye fag som har kommet med kunnskapsløftet. Disse fokuserer på hvordan informasjonsteknologi fungerer og hvordan det brukes i praksis. Fagområdene er for IT1: Digital samtid, Nettsteder og multimedia, og Database. IT2:Planlegging og dokumentasjon, Programmering og Multimedieutvikling. Kjemi 1 og 2 (KJ). Kjemi er nå blitt et fag som har 5 timer både i Vg2 og Vg3. Før hadde det kun 3 timer i det som da het VKI (Vg2). KJEMI 1 og KJEMI 2, tilsvarer tidligere 2KJ og 3KJ. Matematikk for Realfag (R1 og R2). Matematikk for realfag er beregnet på dem som tar realfag og regnes som den mest krevende og avanserte matten det undervises i i den videregående skolen. R1 er beregnet å tilsvare både Matematikk for samfunnsfag 1 og 2. Realfagsmatematikken bygger på den teoretiske varianten av fellesfaget Matematikk, og man bør derfor forsikre seg om at man har tilstrekkelige kunnskaper før man går i gang med R1 og R2. MATTE R1 og R2, tilsvarer tidligere 2MX og 3MX. Matematikk for Samfunnsfag (S1 og S2). Matematikk for samfunnsfag er beregnet på dem som ikke har planer om å ta mange realfag i vgs, men kan også tas av elever som sliter med matte men allikevel vil ha et realfaglig grunnlag å kunne bygge videre på. Matematikk for samfunnsfag bygger på både den praktiske og teoretiske varianten av fellesfaget Matematikk. De som ikke tar Matematikk som programfag skal ha 3 uketimer (84 årstimer) av enten den praktiske eller teoretiske varianten av fellesfaget Matematikk. Matematikk X. Matematikk X kan bare leses parallelt med, eller etter R1. Dette faget omhandler ikke de samme temaene som de andre matematikkfagene, men skal gi eleven mer kunnskap i matematikk. Dette faget erstatter de timene med fellesfag elever som velger Matematikk som programfag skulle hatt. Fagområder i X er komplekse tall, tallteori med kongruensregning og sannsynlighetsregning og statistikk. Naturfag. Naturfag undervises på Vg1 etter studieforberedende og yrkesfaglig utdanningsprogram i videregående opplæring. Yrkesfagelevene må ha to timer av Naturfag på Vg1, mens de studieforberedende elevene må ha fem timer. For elever som tar Allmennfaglig påbygning kreves det at de tar de resterende tre timene de mangler fra Vg1 for å kunne få generell studiekompetanse. Teknologi og forskningslære 1, 2 og X (TF). Teknologi og forskningslære er et nytt fag som har kommet med kunnskapsløftet, dette fokuserer særlig på dem som ønsker seg inn på ingeniørstudier. Her fokuseres det i hovedsak på praktisk bruk av realfag og dette kan fungere som et supplement til de andre realfagene. Foreløpig finnes det ikke læremiddler som er skreddersydd etter læreplanen i faget. Realfag i høyere utdanning. Mange realfagsstudier krever at man har et grunnlag fra vgs og krever derfor bestemte realfag som de mener man må ha for å kunne klare å gjennomføre studiet. Forberedende studier for realfag i høyere utdanning. Mangler man realfag finnes det muligheter for å studiere det i høyere utdanning allikevel. Det finnes blant annet ordninger for ingeniørstudier der man kan ta et forkurs for å fylle opp med realfagene man trenger for å komme inn på Ingeniørstudier i Norge. Disse kursene er som regel ettårige. Det tilbys også tre-terminsordning der studentene må bruke de to første sommerferiene sine til å komme ajour med de andre ingeniørstudentene. Det er på den andre siden viktig å poengtere at disse ikke tilsvarer fag i vgs, og derfor ikke kan dekke opptakskriterier for andre studier. Unntaket er universitetet for miljø- og biovitenskap som har ett ettårig grunnstudium som dekker opptakkravene til ulike studium avhengig av hva man velger. Samarbeid Skole/Næringsliv. "Nasjonalt senter for kontakt med arbeidslivet om rekruttering til realfag" (RENATE) eies av Kunnskapsdepartementet og holder til på NTNU. Senteret skal først og fremst motivere elever og foreldre til å satse på realfag. Dernest skal senteret informere om betydningen av realfag for senere valg av utdanning og yrke. Teknologiforum Rogaland (TeFoRo) er en stiftelse som administrerer samarbeid mellom næringslivet og skolen. Naturforskning. Naturforskning kan enten bety "naturvitenskap" eller "økologisk forskning". Når f.eks. vitenskapsmenn – spesielt fra opplysningstiden og opp til 1800-tallet – omtales som «naturforskere», så henspiller dette på at de ofte hadde en veldig bred kompetanse. Heller enn å spesialisere seg på et klart avgrenset felt, som er det vanlige i dag, var de gjerne oppdaterte på datidens kunnskap i samtlige naturvitenskaper. I dag brukes «naturforskning» mer i den sistnevnte betydningen, f.eks. av Norsk institutt for "naturforskning". I denne betydningen omfatter naturforskning anvendt (ofte forvaltnings- eller bevaringsrelatert) økologisk forskning. Roscommon (grevskap). Roscommon (irsk Ros Comáin) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Connacht. Administrasjonsbyen er Roscommon. Grevskapet ligger i det sentrale Irland, og byen Athlone ved elven Shannon, som ligger dels i Roscommon og dels i Westmeath er den byen som ligger nærmest øyas geografiske midtpunkt. Et fylke, Roscommon County, i den amerikanske delstaten Michigan er oppkalt etter det irske grevskapet. Laois (grevskap). Laois (alternative stavemåter "Laoighis" og "Leix") er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Som eneste grevskap på øya grenser det ikke mot noe grevskap med kystlinje. Administrasjonsbyen er Portlaoise Det ble opprettet av dronning Maria I av England i 1556 under navnet "Queen's County". Det nåværende navnet ble innført etter uavhengighetskrigen. Melbu. Melbu havn med Nordlandsjekta Brødrene Melbu (tidligere skrevet Melbo) er et tettsted i Hadsel kommune i Nordland fylke. Stedet ligger på sørsiden av Hadseløya i Vesterålen. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Riksvei 82 (tidligere E10) går gjennom Melbu og videre ut til Lofoten via ferge fra Melbu til Fiskebøl. Via riksvei 82 kommer man i motsatt retning til Stokmarknes lufthavn, Skagen, som ligger omtrent 25 kilometer unna. Det går også fylkesvei på yttersiden av Hadseløya til Stokmarknes. Hver sommer er Melbu vertskap for festivalen Sommer-Melbu, hvor det arrangeres kulturelle, sportslige og politiske seminarer, kurs og debatter, i tillegg til en mengde konserter. Arrangementet er i regi av Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap – utkantens akademi. Melbu er administrasjonssted for Museum Nord. Vesterålsmuseet og Norsk Fiskeindustrimuseum er også lokalisert på Melbu. Melbu er vert for kommunens eneste lokalradio, dugnadsbaserte Radio Melbu, som sender til store deler av kommunen på FM 103,6 Mhz fra Storheia. Radio Melbu har et dekningsområde fra Gimsøya i Lofoten i sør til Åholmen på Andøya i nord. Nasjonal sykkelrute nr 1 – The Atlantic Coast route – går fra Melbu til Andenes i fantastisk natur. Sykkelruta går hele veien fra Sarges i Portugal og følger norskekysten fra Svinesund til Nordkapp. På sørsida av Hadseløya er Melbu er det perfekte utgangspunktet for 4-toppersturen, som går til Haugnyken (262 moh.), Motinden (625 moh.), Husbykollen (513 moh.) og Storheia (Hadsel) (504 moh.). Om du på en skyfri dag sommerstid starter turen litt utpå kvelden, kan du få med deg midnattssola på Motinden og en tidlig morgen langs Gullstadelva i Husbydalen. Hadsel kommune har besluttet å bygge helt ny barne- og ungdomsskole på Melbu fra høsten 2012. Byggearbeidene skal pågå i et års tid. Se av den nye skolen. Se mer. Du kan også ta en. NAFs eneste øvingsbane i Nordre Nordland er lokalisert på Melbu, nær sjåføropplæringa ved Hadsel videregående skole, studiested Melbu. Kjøpmann, væreier og industrigründer Christian Frederiksen er født og oppvokst på Melbu, hvor han anla en rekke bedrifter på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Han reiste også bedrifter andre steder i Nord-Norge, og på Island, og var en pioner for moderniseringen av havfisket. Westmeath (grevskap). Westmeath (irsk An Iarmhí) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Administrasjonsbyen er Mullingar, mens den største byen, med noen hundre flere innbyggere, er Athlone, som tildels ligger i Laois. Området som tilsvarer dagens Westmeath var kjerneområdet for en gren av Uí Néill-dynastiet, Clann Cholmain, som kontrollerte det historiske kongedømmet Mide i middelalderen. Grevskapet var opprinnelig en del av provinsen Meath, som ble opptatt i Leinster. Det var også en tid en del av grevskapet Meath. Kjenningsmelodi. Kjenningsmelodi eller kjenning er en melodi eller sang som brukes fast som av en gruppe, et band, en skole, et korps, et radio- eller TV-program med mer og over tid får signaturkarakter. Noen kjenningsmelodier kan kalles vignetter og brukes som innledende «lydplakater» for for eksempel et fast radioprogram. En variant av disse, oftest spesialkomponerte, kalles gjerne jingler når de brukes i radio- eller tv-reklame. TV-program. Noen nåværende og tidligere TV-programmer og deres kjenningsmelodi er TV-reklame. Noen nåværende og tidligere reklamefilmer for TV og deres kjenningsmelodi er Waterford (grevskap). Waterford (irsk Port Láirge) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Munster. Administrasjonsbyen er Dungarvan. Byen Waterford, som tidligere var grevskapets administrasjonsby, og et område rundt den er utskilt som et eget grevskapsdistrikt, City of Waterford. Fermanagh (grevskap). Fermanagh (irsk Fear Manach) er et grevskap i Nord-Irland, i den irske provinsen Ulster. Det grenser mot Tyrone i Nord-Irland, og mot Donegal, Leitrim, Monaghan og Cavan i Republikken Irland. Etter omleggingen av lokalstyret i Nord-Irland ble distriktet Fermanagh opprettet. Dette omfatter hele det gamle grevskapet, samt deler av det gamle Tyrone. Grevskapet utgjør den vestligste delen av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Fermanaghs geografi domineres av to innsjøer: Øvre Lough Erne og Nedre Lough Erne. Det høyeste punktet i Fermanagh er Cuilcagh på grensen til Cavan, 665 moh.. De viktigste næringsveiene er landbruk og turisme. Området er et populært feriemål, spesielt for båtferie på Lough Erne og kanalen mellom innsjøene og elven Shannon. Den viktigste byen er Enniskillen; andre byer er Irvinestown og Lisnaskea. Grønnvingerødara. Grønnvingerødara ("Ara chloroptera") er den nest største av fuglene i arafamilien, kun slått av hyasintaraen. Gjennomsnittslengden målt fra issen til halespissen er ca. 95 cm. Kroppen er dekket av røde fjær, mens vingefjærene er tredelte med røde, grønne og blå farger. Området rundt øyet er bart med unntak av striper av bittesmå fjær. Grønnvingerødara lever i hovedsak i Brasil sør for Amazonas i områdene Mato Grosso og Mato Grosso do Sul. Arten er en av de vanligste å holde som kjæledyr, men er sjeldne i norske hjem. Man kan se disse fuglene i Kristiansand Dyrepark. Det finnes mellom fem og ti oppdrettere i Norge (2005). Martin Waldseemüller. Martin Waldseemüller (født ca. 1470, død ca. 1521/1522) var en tysk kartograf. Han ble født i Wolfenweiler nær Freiburg og studerte ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg. I 1507 arbeidet han i Saint-Dié-des-Vosges i Lothringen; han produserte en verdensglobe og et større verdenskart, som var de første kart som inneholdt ordet Amerika. Globen og kartet ble utgangspunkt for verket "Cosmograhiae Introductio", en introduksjon til kosmografi. Boken inkluderte en oversettelse fra latin av Quattuor Americi-navigasjonene ("de fire oppdagelsesreiser av Amerigo"). Det er åpenbart et brev skrevet av Amerigo Vespucci, selv om noen historikere mener at det er et bedrag skrevet i Italia. Verket beskriver hvorfor navnet Amerika blir brukt: "ab Americo Inventore...quasi Americi terram sive Americam" (fra Amerigo opdageren...som om det var landet av Americus, da er det Amerika). Noen hevder imidlertid at det ble skrevet av Matthias Ringmann istedenfor, eller at det var et felles arbeide. I 1513 later det til at Waldseemüller kom på andre tanker angående kontinentenes navngivning. I hans gjenskapelse av Ptolemaeus' atlas (skrevet sammen med Ringmann), ble kontinentet simpelthen skrevet som "Terra Incognita". Dog er omkring 1000 kopier av verdenskartet blitt distribuert og det originale forslag var kommet for å bli. Selv om Nordamerika stadig vekk ble kalt for "Vestindia" i dokumenter et stykke tid, ble navnet etterhvert erstattet av «Amerika». Kartet var lenge forsvunnet, men en kopi ble funnet i et slott ved Wolfegg i det sydlige Tyskland av Josef Fischer i 1901. Det er stadig vekk den eneste kopi som er kjent, og ble kjøpt av den amerikanske kongressens bibliotek i 2001. To kopier av globen eksisterer fremdeles. Aldabraøya. Aldabraøya er en koralløy i republikken Seychellene, Indiahavet. "Geochelone gigantea", fra Bristol Zoo Atollet, som er nærmest uberørt av mennesker, er verdens nest største (etter Kiritimati) og har sin egen unike fauna, blant annet med en egen kjempeskilpadde: "Aldabra kjempeskilpadde (Geochelone gigantea)". Øya består i realiteten av fire større øyer som danner atollet, og ca 40 øyer inne i atollet. Øya er 34 km lang, 14,5 km bred, med høyder opptil 8 moh, og har et landareal på 155.4 km². Lagunens areal er 224 km², hvorav to tredjedeler er tørt ved lavvann. De første europeerne som kom til Aldabra var portugisere i 1511. På den tidspunktene var øya allerede kjent av araberne, som har gitt øya dens navn. Øyene ble brukt som base for pirater, ble fransk besittelse fra 1756. I dag er øyene ubebodd, og den tidligere byen "Picard" på sørvestspissen huser nå bare forskere og oppsynsmenn. Det britiske territoriet i Indiahavet. Det britiske territoriet i Indiahavet ("British Indian Ocean Territory", gjerne forkortet BIOT) er et britisk oversjøisk territorium som ble organisert den 8. november 1965. Det bestod opprinnelig av arkipelet Chagosøyene, Aldabraøya, Farquharøya og Des Roches-øyene. Den 23. juni 1976 ble Aldabra, Farquhar og Des Roches tilbakeført til Seychellene da denne britiske besittelsen i det vestlige Indiahavet fikk sin selvstendighet. Siden da har BIOT kun omfattet Chagosøyene Den største og sørligste av øyene er Diego Garcia, som huser en britisk-amerikansk militærbase for flåte og flyvåpen. USAs baseavtale utløper i 2016. Det er ingen fastboende sivilbefolkning; kun personer tilknyttet militæret bor i territoriet, og derfor regnes befolkningstallet som null. * Tyrone (grevskap). Tyrone (irsk Tír Eoghain) er et grevskap i Nord-Irland. Tidligere var grevskapet større, og inkluderte den delen av dagens Londonderry som ligger øst for elven Foyle. Det er det største av de seks grevskapene i Nord-Irland. Etter endringene i lokalstyreordningen har ikke grevskapet lenger noen administrativ funksjon. Tyrone er delt i fire distrikter: Cookstown, Dungannon, Omagh og Strabane. I tillegg er en mindre del av grevskapet inkludert i distriktet Fermanagh. Den tradisjonelle administrasjonsbyen er Omagh. Andre byer i Tyrone er Castlederg og Coalisland. Armagh (grevskap). Armagh (irsk Ard Mhacha) er et grevskap i Nord-Irland. Det er kjent som "Irlands frukthage", på grunn av den fruktbare jorden. Den viktigste byen er Armagh. Den sørlige delen av Armagh har siden 1970-årene vært et av de mest militariserte områder i Vest-Europa. Årsaken til dette er at det i befolkningen er en stor majoritet av nasjonalister, slik at det har vært lett for væpnede grupper å operere der. Denne delen av grevskapet har i pressen ofte blitt omtalt som "Bandit country". Etter reformen av lokalstyret i Nord-Irland har ikke lenger grevskapet noen administrativ funksjon, og er erstattet av distrikter. Antrim (grevskap). Antrim (irsk Aontroim) er et grevskap i Nord-Irland. Den tradisjonelle administrasjonsbyen er Antrim, men den siste perioden før grevskapet mistet sin administrative funksjon i 1970 ble det styrt fra Ballymena. I området ligger Kilroot kraftverk, det største i Nord-Irland. Et fylke, Antrim County, i delstaten Michigan i USA er oppkalt etter "County Antrim". Down (grevskap). Down (irsk An Dún) er et grevskap i Nord-Irland. Etter omleggingen av lokalstyret i Nord-Irland har det ikke lenger noen administrativ funksjon, og er i den sammenheng erstattet av distrikter. Den tradisjonelle administrasjonsbyen er Downpatrick. Mournefjellene omfatter blant annet Slieve Donard, som er det høyeste stedet i Nord-Irland, 848 moh.. Ved en annen topp, Slieve Croob har elven Lagan sitt utspring. En annen elv som renner gjennom grevskapet er Clanrye. En del av Down er kjent som "Brontë Country", etter Patrick Brontë, faren til Anne, Charlotte og Emily Brontë, som ble født i området. Londonderry (grevskap). Londonderry (Derry, irsk Doire) er et grevskap i Nord-Irland. Den viktigste byen, som tidligere var administrasjonsby, er Londonderry. Siden 1973 har ikke grevskapet hatt noen administrativ funksjon og er i den sammenheng erstattet av distrikter. Navnet på byen og grevskapet var opprinnelig Derry, men på grunn av Londonfirmaers deltagelse i bosetningen i Ulster fikk den nytt navn. Nord-irske nasjonalister foretrekker det gamle navnet både på byen og grevskapet, og i Republikken Irland brukes også formen Derry i offisielle sammenhenger. Grevskapet er nyere enn de andre på øya; det ble opprettet senere ved at Coleraine ble slått sammen med deler av Antrim, Donegal og Tyrone. Årsaken til dette er at byens myndigheter ønsket å få kontroll over omegnen og presset gjennom opprettelsen av en ny administrativ enhet. Bosetningen i Ulster. Bosetningen i Ulster (eng. Plantation of Ulster) var en prosess i det 17. århundre, hvor engelske og skotske protestanter fikk tildelt eiendommer i Ulster på Irland. Eiendommene var konfiskert fra katolske irer. En av årsakene til at dette kunne skje var jarlenes flukt, da de siste viktige irsktalende jarlene gikk i eksil og etterlot et maktvakuum som kunne fylles av engelskmennene. Denne prosessen la grunnlaget for at seks av grevskapene i Ulster samlet sett har en protestantisk og britiskvennlig majoritet, og at disse ble til dagens Nord-Irland da Irland ble delt. Bosetningen er fortsatt, 400 år senere, et kontroversielt tema i Nord-Irland, og markeringer av forskjellige jubiléer knyttet til den har en tendens til å utløse uro og opptøyer. Jarlenes flukt. Jarlenes flukt var en viktig hendelse i Irlands historie. I september 1607 flyktet Hugh O'Neill, 2. jarl av Tyrone og Rory O'Donnell, 1. jarl av Tyrconnel fra Rathmullan ved Lough Swilly i Donegal sammen med 90 følgesvenner. Jarlene vendte aldri tilbake til Irland, og det maktvakuum de etterlot seg kunne fylles av engelskmennene. Dermed var grunnlaget lagt for bosetningen i Ulster, hvor irske katolikker ble fordrevet fra Ulster og erstattet med engelske og skotske protestanter som fikk tildelt jord. I Draperstown er det en permanent utstilling til minne om jarlenes flukt og bosetningen i Ulster. Det er også et senter viet til jarlenes flukt i Rathmullan. Distrikt (Nord-Irland). De 26 distriktene i Nord-Irland er administrative enheter som i 1973 erstattet grevskapene. De styres som enhetlige myndigheter, og noen av dem har status som "city" (disse står med fet skrift nedenfor). Kombinasjoner. I forbindelse med ulike ansvarsforhold er distriktene kombinert: Utdannelse og bibliotek, helse- og sosialsektor og for Eurostats NUTS. Lisnaskea. Lisnaskea (irsk Lios na Scéithe) er den nest største byen i Fermanagh i Nord-Irland. Den var i middelalderen sete for kongeslekten Maguire. Irvinestown. Irvinestown (irsk Baile an Irbhinigh) er en landsby i Fermanagh i Nord-Irland. Den ble grunnlagt i 1618 av sir Gerard Lowther, og het opprinnelig "Lowtherstown". Senere ble området overdratt til Irvine-slekten fra Dumfries, og navnet ble da endret. Den mest fremtredende bygningen er en ødelagt kirke fra det 18. århundre. I nærheten av Irvingestown finner man Necarne Castle, hvor det er opprettet en rideskole. Hvert år avholdes "Lady of the Lake Festival", en ti dager lang festival som begynner på fredagen etter 12. juli. Dette er den største festivalen som omfatter alle befolkningsgrupper i Nord-Irland. Festivalen har navn etter en mytisk figur som skal ha åpenbart seg glidende over vannet på Lough Erne, en kvinne i blå kjole med en blomsterbukett i hendene. Hun sies å være et varsel om gode tider. Castle Archdale Country Park ligger ved Lough Erne. Naturparken har gang- og sykkelstier, hageanlegg, en campingplass, serveringssted og en marina, samt andre tilbud. Cavan (grevskap). Cavan (irsk An Cabhán) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Ulster. Det grenser mot Monaghan, Leitrim, Longford, Meath og Westmeath i Republikken og Fermanagh i Nord-Irland. Administrasjonsbyen er Cavan. Grevskapet ble opprettet av Elisabeth I av England. Donegal (grevskap). Donegal (irsk er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Ulster. Navnet betyr "utlendingenes festning". Grevskapet ble tidligere også kalt "Tyrconnel" (irsk "Tír Chonaill"), etter jarledømmet Tyrconnel. Forsøk på å gjøre dette til offisielt navn på slutten av det 20. århundre strandet, da det ble påpekt at Inishowenhalvøya historisk sett ikke er det samme som Tyrconnel. Administrasjonsbyen er Lifford, mens den største byen er Letterkenny. Sistnevnte var en periode den raskest voksende byen i Vest-Europa. Det høyeste punktet er Errigal, 752 moh.. Geografi. Donegal består for det meste av lavt fjellandskap, med flere fjorder langs kysten. Lough Swilly og Lough Foyle som danner grense mot Nord-Irland er de viktigste av disse. Klippene Slieve League er blant de høyeste kystklippene i Europa, og Malin Head på Inishowenhalvøya er det nordligste punktet på øya. Utenfor kysten ligger øyene Arranmore og Tory Island, som er bebodd og tilhører grevskapet. Det er også flere ubebodde øyer. Den eldste kjente irske bergarten er om lag 1,7 milliarder år gammel, en gneistype på øya Inishtrahull utenfor kysten av grevskapet Donegal. I andre deler av Donegal er det funnet stein som har oppstått som avleiringer etter isbreer, noe som beviser at det som skulle bli til øya Irland var delvis dekket av is i en av istidene. Der imidlertid umulig å tidfeste disse avsetningene nøyaktig på grunn av senere landhevinger. Klimaet er mildt på grunn av Gulfstrømmen. Språk. Dialekten av det irske gæliske språket som tales i Donegal er distinkt, og har tatt opp i seg trekk fra skotsk gælisk. Det finnes en "gaeltacht" (irsktalende område) i Donegal, hvor man snakker vest-Ulsterdialekt. Tidligere var det også en gaeltacht på Inishowen, hvor man brukte øst-Ulsterdialekt. Donegalirsk har en sterk innflytelse på irsktalende i det nordlige Irland, og de som bruker språket der taler det derfor normalt med en markant forskjellig uttale enn den «offisielle» uttalen som brukes i RTÉs sendinger Ulsterskotsk blir også talt av en del mennesker i Donegal. Kildare (grevskap). Kildare (irsk Cill Dara) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Det irske navnet betyr "kirken ved eiketrærne". Administrasjonsbyen er Naas, mens den eldste byen er Kildare. Den østlige delen av grevskapet har hatt en sterk befolkningsøkning i siden 1990-årene. Det mest ekstreme eksemplet er Sallins, en forstads til Naas som har hatt en seksdobling av befolkningen i denne perioden. Monasterevin har et viktig kloster, Moore Abbey, som går tilbake til en grunnleggelse gjort av St. Evin i det 6. århundre. I Maynooth ligger National University of Ireland, Maynooth og St Patrick's College, Maynooth. Grevskapet er kjent for sin veddeløpsbane, Curragh. Området er kjent for hesteoppdrett og flere årlige løp og festivaler. Detlev von Liliencron. Detlev von Liliencron (Friedrich Adolf Axel Freiherr von Liliencron, født 3. juni 1844, død 22. juli 1909) var en tysk lyriker, prosa- og sceneforfatter. Liv og verk. Detlev von Liliencron ble født i Kiel. Han ble innrullert i den tyske hæren og deltok i krigshandlingene i 1866 og 1870–1871 hvor han ble såret ved begge anledninger. Han trakk seg tilbake med rang som kaptein og tilbrakte deretter en tid i USA før han slo seg ned i Kellinghusen i Holstein hvor han ble fram til 1887. Etter en tid i München bosatte han seg i Altona og senere i Altrahlstedt, i nærheten av Hamburg. Han fikk første gang oppmerksomhet med en samling med dikt kalt "Adjutantenritte und andere Gedichte" (1883), som ble fulgt av en serie med lite suksessfulle dramaer, et bind med noveller, "Eine Sommerschlacht" (1886), og en roman "Breide Hummelsbuttel" (1887). Andre samlinger med noveller kom ut med titlene "Unter flatternden Fahnen" (1888); "Der Mäcen" (1889); og "Krieg und Frieden" (1891), foruten poetiske stykker i 1889-1890 ("Der Heidegänger und andere Gedichte"), 1893, og 1903 ("Bunte Beute"). Liliencron er av de mest prominente av de senere tyske poeter. Han "Adjutantenritte" har en frisk og original stil som brøt med kjente litterære konvensjoner som var blitt videreført fra midten av århundret i tysk poesi. Liliencrons prosaverk, derimot, er noe ujevn og mangler en vedvarende kraft som gjør en forfatter suksessfull. Liliencrons samlede verker ("Sämtliche Werke") ble utgitt i 14 bind i 1904-1905, hans "Gedichte" ble samlet i fire bind under titlene "Kampf und Spiele", "Kampfe und Ziele", "Nebel und Sonne" og "Bunte Beute" (1897–1903). Eksterne lenker. Liliencron, Detlev von Liliencron, Detlev von Liliencron, Detlev von Liliencron, Detlev von Liliencron, Detlev von Liliencron, Detlev von Etiopisk ulv. Etiopisk ulv ("Canis simensis") er et rovpattedyr i hundefamilien. Arten er også kjent under navn som "abyssinsk ulv", "simienrev", "simiensjakal", "etiopisk sjakal" og "rød sjakal". Etiopisk ulv er en endemisk art for Etiopia (Afrika). Arten er totalfredet, men å overholde fredningen har vist seg vanskelig i praksis. Den lever i høyder på 3 000-4 000 meter. Arten står oppført på IUCNs rødliste og regnes som den mest truede av alle artene i hundefamilien. Beskrivelse. Etiopisk ulv har slank kroppsbygning, lange slanke lemmer og et langt og smalt snuteparti, noe som i tillegg til fargen får den til å ligne en langbeint variant av vår rødrev. Hodeskallen er også langstrakt, besatt med bredt ansatte og ganske store stående ører. Hårlaget er mykt og kort med en distinkt gulbrun/rødbrun farge, og med tett hvitaktig til sandfarget underull. Ungdyr er gjerne litt lysere enn voksne individer, og tispene blir gjerne mer gulbrune i paringstiden. Halen er som en tykk sort børste, med brede hvite/sandfargede striper på sidene opp mot haleroten. Hode og kroppslengde utgjør ca. 1 m i lengde. Hanner veier normalt 14-19,3 kg, i snitt16,2 kg. Tisper veier normalt 11,2-14,2 kg, i snitt 12,8 kg. Klassifisering. Man trodde lenge at dette rovpattedyret var en sjakal, men moderne DNA-forskning har vist at den er en nærmere slektning av ulv ("Canis lupus") og prærieulv ("Canis latrans") enn sjakaler. Det ble derfor i 1990 besluttet at arten "Canis simensis" skulle kalles "Etiopisk ulv", framfor "Simiensjakal" som den het tidligere. Før den ble klassifisert som en sjakal ble arten av noen også kalt "Simienrev". De Beaux argumenterte i 1922 for at ulver funnet sør for Rift Valley var å betrakte som en egen underart ("Canis siemenses citernii"), basert på observasjoner om at disse skulle være mer slående røde enn de nordlige ulvene ("Canis siemensis simensis"), men har fikk ikke støtte for sitt syn. Derimot fant Yalden i 1980 at de sydlige ulvene hadde et lengre snuteparti enn de nordlige, og dermed slått fast at det er grunnlag for å hevde at arten består av to underarter. Utbredelse. Arten har fått navn etter Simienfjellene, et fjellmassiv i den nordlige delen av Etiopia. Den er imidlertid oftere å finne i Bale Mountains National Park på Sanettiplatået, som ligger i Rift Valley, litt lenger sørøst i landet. Den nest største populasjonen holder til i Simien Mountains National Park som ligger i Simienfjellene. Den finnes ingen andre steder enn i disse fjellområdene, og er derfor en endemisk dyreart. Etiopisk ulv fines i begrenset omfang i sju isolerte fjellområder i Etiopia. Disse afroalpine områdene krymper og blir stadig mer fragmenterte for arten. Man antar at arten kan finnes over et område på cirka 4 000 km², hvorav 2 779 km² benyttes. Den totale populasjonen anslås å være på omkring 360 til 440 voksne (>1 år) individer, hvorav færre enn 250 dyr i produktiv alder. Den største populasjonen lever i Bale fjellene i det sørlige Etiopia. Siden 2008 har denne blitt redusert med cirka 30 prosent, fra cirka 300 til 210 voksne dyr. Årsaken er i hovedsal rabies og valpesyke. Totalbestanden har de siste tre årene blitt redusert med cirka 20 prosent, og nærmer seg med det grensen til å bli klassifisert som "kritisk utrydningstruet" (CR). Habitat. Etiopisk ulv i sitt naturlige habitat Under siste istid ble klimaet kjøligere også i Afrika, høylandet hadde forhold som på dagens tundra og toppene var dekket av isbreer. Ulv og andre nordlige arter vandret inn og etablerte seg. Etter hvert som istiden slapp taket og klimaet ble varmere, ble ulvene fortrengt til områder over 3 000 meters høyde i det etiopiske høylandet. I dag finner man etiopisk ulv stort sett i høyder på mellom 3 200 og 4 500 moh, selv om man av og til kan finne ulv ned mot 3 000 m. Den etiopiske ulven trives best der det er mye gress, lyng og mose, i såkalte "afro-alpine habitat der vegetasjonen gjerne er kortere enn 25 cm". I Etiopia tas stadig nye områder i bruk for landbruksformål, også i høyder på opp mot 3 800 meter. Ulv i disse områdene kommer stadig i konflikt med bøndene, som presser ulven ut. Omkring 60% av arealene over 3 200 m har blitt omgjort til landbruksarealer, slik at ulvepopulasjoner som befinner seg under 3 700 moh er svært utsatte for tap av habitat. På 1980-tallet ble det også stadfestet at lokale tamhunder, som bøndene holder for beskyttelse mot blant annet hyener, er konkurrenter til føden. Sykdommer som rabies og valpesyke overføres fra hundene til ulven, som følge av at hundene blir dårlig ernært av bøndene og får ferdes fritt. Hybridisering er derfor også blitt et stort problem for artens sjanser til å overleve i framtiden. Atferd. Etiopisk ulv er en sosial og territorial art som danner hierarkiske flokker (familiegrupper) på 3-13 dyr (typisk 6 dyr). Territoriet markeres med duftmarkeringer og vokalisering. Flokken består gjerne av et avlspar og deres avkom gjennom 1-3 år. Arten er dagaktiv og sover gjerne i åpent lende om natten, alene eller i grupper. Reproduksjon. Paringstiden er normalt mellom august og november, og valpene fødes som regel mellom oktober og desember. Dette kan variere, for det kan se ut til at ulvene tilpasser dette noe i forhold til tilgangen på byttedyr. Drektighetstiden er normalt 60-62 dager. De fire første ukene får valpene kun melk. Foreldrene kan forøvrig mate avkommet i opp mot 12 måneder. Begge kjønn blir kjønnsmodne på andre året og regnes som voksne fra de er to år gamle. Etiopisk ulv lever i atskilte bindekraftige sosiale flokker, som ledes av et alfapar og i fellesskap deler og forsvarer et eksklusivt territorium ("revir"). En flokk kan telle opp mot 12-13 dyr, men 3-8 er mer vanlig å se. Voksne dyr skiller lag for individuelt å jakte etter føde på morgenen og tidlig på ettermiddagen. De sover ute i det åpne, sammenkrøllet med snuten dekket av halen, gjerne flere tett sammen. Bare diende tisper med valper bruker hi. Vanligvis er denne arten dagaktiv, men om det er mennesker i nærheten er den aktiv også i tussmørket og nattestid. Jaktvaner. Etiopisk ulv jakter vanligvis småvilt alene, eller unntaksvis parvis. Flere dyr kan også samarbeide om å nedlegge et større byttedyr, men dette er mer sjelden. Ulven spiser nesten utelukkende små dagaktive pattedyr, som molorotte ("Tachyoryctes macrocephalus"), grasrotter ("Arvicanthis blicki" og "Lophuromys melanonyx") og Starck's hare ("Lepus starki"). Jakten foregår gjerne ved at ulven står og venter ved gjemmestedet til byttedyret, lytter, og slår til idet byttet kommer ut. Den er også kjent for å grave seg inn til byttet, som gjerne gjemmer seg i små huler i bakken. Peppes Pizza. Peppes Pizza er en norsk pizzakjede. Kjeden består av ca 90 serveringssteder i Norge som drives etter franchise-prinsippet i tillegg til egeneide avdelinger. Den første restauranten ble startet i 1970 av den amerikanske innvandreren Louis Jordan, og dette regnes som introduksjonen av pizza som i Norge. Kjeden skiftet i perioden 1998–1999 navn fra «Peppe´s Pizza» til «Peppes Pizza». I 1993 ble selskapet børsnotert. Det ble kjøpt opp av Narvesen ASA i 1994. Alle serveringsvirksomhetene i Narvesen ble solgt til Umoe Catering i 2002. Nå er Peppes Pizza den største kjeden i eieren Umoe Restaurant Groups portefølje. Den første Peppes Pizza-restauranten utenfor Norge åpnet i København på 1980-tallet, men ble avviklet i 1997. Kjeden har også hatt restaurant i Göteborg. 20. januar 2005 ble Peppes Pizza etablert i Kuwait. I 2006 åpnet det også en Peppes-restaurant i Shanghai. Peppes Pizza er nå veletablert i både Kuwait, Kina, Egypt og Norge. Protektorat. Et protektorat er en stat som har avstått deler av sin suverenitet til en annen stat. Betegnelsen dekker en rekke forhold, men brukes typisk om stater som har avstått full eller delvis kontroll over utenrikssaker, men beholdt stor grad av selvstendighet i indre saker. Protektorat kan oppstå som følge av at den dominerende staten truer med eller benytter makt, eller når den svakere staten ser fordeler (vanligvis militær beskyttelse) i ordningen. Ofte er uttrykket brukt eufemistisk og statusen er nært beslektet med et lydrike. Et protektorat skiller seg fra biland og kolonier fordi protektoratet beholder sin suverenitet (skjønt ofte kun i navnet), protektoratets territorium er klart avgrenset fra den beskyttende statens og protektoratets borgere ikke blir undersåtter i den beskyttende staten. I begynnelsen er den beskyttende statens muligheter til å blande seg i protektoratets indre anliggender vanligvis regulert ved traktat. Protektoratet har imidlertid små muligheter til å motsette seg forsøk på større kontroll fordi det ikke har tilgang til diplomatiske kanaler. Eksempler. Protektorater har eksistert siden tidlige tider i forbindelse med større imperier, og det er kjente tilfeller i gresk og romersk historie. I første verdenskrig ble Egypt et protektorat under Storbritannias beskyttelse. Cuba var i all vesentlighet et protektorat under Amerikas forente stater inntil 1934. De tyske koloniene i Afrika og Asia ble frem til første verdenskrig kalt "Schutzgebiete". Under annen verdenskrig ble Böhmen og Mähren et tysk protektorat. I dag har ingen stater formelt status som protektorat, men det finnes flere kvasi-protektorater, inkludert Cookøyene, Marshalløyene, Mikronesiaføderasjonen og Niue. De tidligere forvaltningsterritoriene under FN skilte seg fra protektorater i den forstand at de ble klargjort for endelig selvstendighet og at den dominerende statens kontroll var gjenstand for ettersyn av FNs forvaltningsråd. Sanksjon (statsrett). Sanksjon (fra latin: "sanctio", helliggjøre) er den formelle metoden hvorved en statssjef (eller dennes representant) bifaller en ny lov og dermed sluttfører lovgivningsprosessen. Sanksjon er som regel påkrevet for at en ny lov skal tre i kraft, og nektelse blir i realiteten et veto. Lovgivende forsamlinger har imidlertid ofte mulighet til å forbigå sanksjonsnektelse ved å fatte et vedtak med kvalifisert flertall eller lignende prosesser. Sanksjonsnektelse blir dermed kun et utsettende veto. I innskrenkede monarkier (til forskjell fra absolutte monarkier) er sanksjon som regel kun en formalitet. Sanksjon (folkerett). En sanksjon (i folkerett som regel brukt i flertallsformen sanksjoner) er tvangstiltak truffet av en eller flere stater mot en annen stat. Sanksjoner brukes som regel i forsøk på å tvinge en stat til å overholde sine folkerettslige forpliktelser eller underkaste seg dom. Typen sanksjoner som oftest blir brukt er av økonomisk og politisk grad. Slike tiltak kan være alt fra våpenembargoer, handelsboikott, brudd på kommunikasjoner til sjøs og til lands, og diplomatisk isolasjon. Allikevel viser det seg at slike sanksjoner ikke er noen garanti for at det blir endringer i landets politikk. For at sanksjoner skal fungere er det viktig at alle retter seg til sanksjonene, og at de blir godkjent av FNs sikkerhetsråd. Sanksjoner blir derfor ofte brukt før man iverksetter strengere tiltak, som f.eks bruk av militær makt. I utgangspunktet er alle stater i verden suverene. Folkeretten er mer som et frivillig lovsystem, der alle stater er med på å utforme dem, og lover å følge dem. Alle land i verden (utenom Vatikanet) har signert FN-pakten, og på den måten har de overlatt en del av sin suverenitet til FNs sikkerhetsråd. Gjennom tidene har det blant annet blitt brukt sanksjoner mot Irak, Iran, Libya, Syria, Somalia, det tidligere Jugoslavia og Sør-Afrika. Bruk av sanksjoner: Sør-Afrika. Det finne flere eksempler hvor verdenssamfunnet har utført sanksjoner mot nasjoner som ikke har overholdt sine folkerettslige forpliktelser. I 1962 vedtok FN resolusjon 1761 som innebar økonomisk og diplomatisk boikott av apartheidstyret i Sør-Afrika. 7. november samme år ble Nelson Mandela dømt til fengsel for å ha organisert den væpnede motstandskampen mot regimet. FN-vedtaket ble fulgt opp av mange land, men ikke av Sør-Afrikas viktigste handelspartnere, USA, Storbritannia, og Frankrike, som også er permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. I 1977 kom et bindende FN–vedtak (Resolusjon 418) om våpenembargo, men Israel forsynte fremdeles Sør-Afrika med våpen og teknologi. I 1975 vedtok FNs Generalforsamling å ekskludere Sør-Afrika fra alle FNs organer. I 1983 ble det sterkere kontroll av kulturblokaden som hadde startet i 1968. Dette innebar registrering av artister som brøt blokaden. Idrettsblokaden innebar at Sør-Afrika ble utestengt fra OL i 1964, og fra IOC i 1970. Selv om det fremdeles ble levert olje, så fikk Sør-Afrika store økonomiske problemer etter oljeblokaden. USA, Storbritannia og Frankrike støttet fremdeles opp mot Sør-Afrika, men ettersom opinionen hjemme ble sterkere og det ble større framgang for motstandkampen i Sør-Afrika, så skiftet USA, Storbritannia og Frankrike gradvis kurs. 26. juli 1985 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 569 som påla FNs medlemsland restriksjoner på det økonomiske og militære samarbeidet med apartheidstaten Sør-Afrika. I 1990 ble Nelson Mandela løslatt, og han spilte en sentral rolle i forhandlingene fram til de første frie valgene i Sør-Afrikas historie, og en avskaffelse av apartheidstyret i 1994. Statsrett. Statsrett, statsforfatningsrett eller konstitusjonell rett er rettsreglene om en stats konstitusjon. Den er overordnet både andre deler av offentlig rett og privatretten. Forvaltningsretten, strafferetten og prosessretten regnes ofte som deler av den offentlige rett, men bare de grunnleggende rettsreglene som lovverket bygger på, regnes som statsforfatningsrett. Rent praktisk kan grensen mellom statsrett og forvaltningsrett fremtre som noe flytende: kort formulert kan det sies at statsretten behandler de grunnleggende regler om statens organisasjon og om forholdet mellom stat og individ, mens forvaltningsretten behandler detaljreglene og reglene om forvaltningsorganer under regjering og departementer. Ut fra formelle kriterier er grensen derimot mer entydig (se nedenfor). Statsrett må heller ikke forveksles med folkerett, som er rett mellom stater, ikke mellom individer. På menneskerettsområdet har individet rettigheter både etter statsretten og folkeretten. Ut fra en "formell" definisjon er statsrett rettsregler som bare kan endres etter prosedyren i Grunnloven § 112 (derunder kravet om 2/3 flertall i Stortinget). Dette gjelder først og fremst reglene i grunnloven. I tillegg har det i Norge – i motsetning til i de fleste andre land- vokst frem en lære som rettsregler som skal gjelde som konstitusjonell rett selv om de ikke er fastsatt etter reglene i § 112 (konstitusjonell sedvanerett). Men denne læren har neppe hatt betydning i praksis, og byr dessuten på store problemer i relasjon til spørsmålet om hvem som kan fastsette (og endre) konstitusjonelle regler. I mange av de sammenhenger der læren har vært påberopt, er den heller ikke nødvendig for å nå frem til et resultat mange vil betrakte som tilfredsstillende. Domstolskontrollen med forvaltnings- og lovvedtak gir et eksempel. Det ber ikke tvil om at domstolene i Norge kan sette til side lover som strider med Grunnloven og forvaltningsvedtak som strider med lov. Men selv om grunnloven er taus om dette spørsmål, synes det klart at bestemmelsen i § 88 om at Høyesterett dømmer i siste instans, sett i lys av snart 200 års praksis for slik kontroll, gir tilstrekkelig grunnlag for kontrollen. Dersom dette legges til grunn, vil Stortinget altså ikke kunne oppheve domstolskontrollen gjennom vanlig lovvedtak. Dermed er den også statsrett i formell forstand. Gothminister. Gothminister er et industrielt industri metal-band fra Norge. Det ble startet i 1999, og har siden da gitt ut fire album, og har hatt stor suksess særlig i Tyskland. De har spilt under flere store tyske musikkfestivaler, inkludert Wave-Gotik-Treffen (WGT), Dark Storm Festival, spilt for over 10 000 mennesker under Schattenreich Festival, og for over 15.000 mennesker under M'era Luna Festival. Gothminister har toppet de tyske alternative listene (DAC), foreløpig med singelen Dusk Till Dawn på høyeste plassering (nr.7) Albumet "Happiness In Darkness" (2008) gikk helt opp på 1. plass i USA på www.vampirefreaks.com sine lister. Deres siste album "Anima Inferna" (2011)nådde 6.plass på de tyske alternative albumlistene. Bandet har turnert i mer enn 28 land, samt egen vellykket USA headliner turnee i 2007. Bandet innehar også Norges høyeste rockkonsert på Romsdalshorn under Raumarock 2008, over 1600 moh. Live er Gothminister en av genrens mest spennende band med et unikt sceneshow som inneholder alt fra pyro til animatroniske bevegelige figurer og fjernstyrte flygende monstre. Metallisk hydrogen. Metallisk hydrogen er hydrogen som har fått samme egenskaper som metall. Det skjer under enormt trykk. Kjernen blir mindre og elektronene får samme egenskaper de har metaller, at de er frie mellom atomene. Cork (grevskap). Cork (irsk Corcaí) er det sørligste og det største av grevskapene i Republikken Irland. Det ble formelt opprettet som grevskap i 1606 da det gamle grevskapet Desmond ble delt i grevskapene Cork og Kerry. Det er også kjent som "The Rebel Country" fordi det ofte har hatt en fremtredende rolle under tidligere opprør. Administrasjonsbyen er Cork, som også utgjør et eget grevskapsdistrikt, City of Cork. Byen er den nest største i Republikken. Det mest kjente stedet ved siden av Cork by er nok Cobh, tidligere Queenstown, hvor svært mange utvandrere gikk ombord på skip til Amerikas forente stater, Canada, New Zealand og Sør-Afrika. Cobh var også den siste havn hvor RMS «Titanic» la til. Den vestlige delen av Cork er et populært turistmål. Området har en rekke små landsbyer og øyer, inkludert Sherkin Island, Clear Island og Dursey Island. Mizen Head er det Irlands mest sørvestlige punkt. I 1601 ble slaget ved Kinsale utkjempet i Cork. Dette slaget var det siste store nederlaget for det gamle irske artistokratiet, og la veien åpne for engelsk dominans. Cork har to gaeltachtaí (irsktalende områder): Múscraí i nord og Oileán Chléire, en øy i vest. Gasskjempe. Planeten Jupiter, den største av de såkalte gasskjempene Gasskjemper, også kalt kjempeplanet eller gassplanet, er betegnelsen på store planeter som i hovedsak består av gassformet eller flytende materie og ikke har noen fast overflate. Gasskjempene kan likevel ha en fast kjerne, men det finnes ingen veldefinert faseovergang som for eksempel mellom jordens atmosfære og jordmantelen. I vårt eget solsystem blir planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun regnet som gasskjemper. Lever. Leveren er et stort kjertelorgan som har en rekke viktige funksjoner i kroppen, der den blant annet inngår i fordøyelsessystemet. Den er det sentrale organet for stoffskiftet, det organ som tilslutt bearbeider alle de næringsstoffer som fordøyelsesprosessen har frigjort. Derfor kalles leveren også «"kroppens kjemiske laboratorium"». Anatomi og funksjoner. Leveren er rødbrun i fargen og deles gjerne i to avgrensede seksjoner, kalt "lapper" eller "leverlapper". Hos mennesker strekker leveren seg 15-16 cm i dybden og måler ca. 20 cm på tvers. Vekten ligger vanligvis på ca. 1,5 kg hos voksne, men vekten varierer noe (1-2 kg kan sies å være normalt). Det relativt myke og svært viktige organet ligger godt beskyttet bak ribbenene. Leveren omdanner de råstoffene kroppens celler trenger for å leve. Det er hit næringsemnene kommer etter at de er fordøyd eller brutt ned, og de små bestanddelene har blitt sugd opp via tarmslimhinnen og ført via portvenesystemet til leveren. I leveren blir aminosyrene satt sammen til forskjellige proteinforbindelser, alt etter hvilken oppgave de har i kroppen, og i leveren blir sukker (monosakkarider som har blitt nedbrutt fra enten polysakkarider eller disakkarider) omdannet til glykogen, som lagres i leveren og omdannes til glukose igjen når kroppen trenger det. Leveren kan også omdanne en type næringsstoffer til en annen type, som fett fra karbohydrater og glukose fra proteiner. Leveren produserer vitaminer som kroppens celler trenger, og det er leverens celler som bryter ned alkohol. Leveren er dessuten viktig for koagulasjonsfaktoren i blodet Gallegangene. Gallegangene fra høyre og venstre leverlapp forener seg til gallegangen ("ductus hepaticus"), som kommer ut av leverporten. Gallegangen avgir en sidegren ("ductus cysticus") til galleblæren, og fortsetter deretter som "ductus choledochus" (som ligger i den frie kanten av "omentum minus") til tolvfingertarmen ("duodenum"), der den munner sammen med utførselsgangen for bukspyttkjertelen (pancreas). Galle. Leveren produserer også galle, en gul væske som levercellene skiller ut. Gallegangene danner et finforgrenet gangsystem som samler opp gallen, som deretter flyter ut i hovedgallegangen, på undersiden av leveren, som leder gallesyren i retning tolvfingertarmen. Før den tømmes dit når gallen galleblæren, som ligger på undersiden av leveren og er tilkoblet hovedgallegangen. Der lagres den for en stund og blir konsentrert, til den tømmer seg i tolvfingertarmen. Annet. Giftstoffene og avfallsstoffene som leveren skiller ut kan enten gå tilbake til blodet og skilles ut via nyrene som urin, eller de kan gå over i gallen og skilles ut med avføringen. Leveren er også unik på grunn av sin evne til å lege seg selv (ingen andre indre menneskeorganer klarer dette). Bare 25 prosent av leveren trenger å være intakt for at den kan klare å vokse ut til normal størrelse igjen. Homo floresiensis. "Homo floresiensis" er det foreslåtte navnet til en mulig ny menneskeart. Fossiler ble første gang funnet i 2003 i en hule på øya Flores i Indonesia. De og tilhørende redskaper er datert til å være fra 12 000 til 94 000 år gamle. Det første funnet var av en omlag 30 år gammel kvinne. "Homo floresiensis" har en liten kropp, liten hjerne, er omlag en meter høy, og har relativt lange armer. På grunn av størrelsen ble de populært kalt «hobbitene». I det vitenskapelige miljøet diskuteres det om "Homo floresiensis" er en ny art, eller moderne mennesker med utviklingsforstyrrelser grunnet dverging. Noen trekker fram sykdomsavvik som forklaring, at de var moderne mennesker med microcephali – en deformitet som kan gi liten skalle og liten hjerne, og som kan forårsake dvergstørrelse. Oppdagelse og forviklinger i undersøkelsene. Levningene til "Homo floresiensis" ble funnet av en gruppe australske og indonesiske forskere ledet av australierne Peter Brown og Mike Morwood. Paleoantropologen Teuku Jacob tok beinrestene fra det antropologiske instituttet i Jakarta til sitt eget kontor, og dermed gjorde han dem utilgjengelige for de andre forskerne. Jacob satt på beinrestene i fire måneder, og når han endelig returnerte dem til oppdagerne, var flere bein brukket eller knust. Forskerne ble i 2005 nektet tilgang til utgravningsområdet hvor det første funnet ble gjort. Forskerne ble imidlertid ikke utestengt før de rakk å avdekke enda flere beinrester. I 2005 offentliggjorde tidsskriftet Nature en artikkel som beskriver ni individer og tilhørende redskaper som er fra 12 000 til 94 000 år gamle. Alderen på beinrestene tilsier at «hobbitene» bodde på øya i mange tusen år. De må ha levd lenge etter at neandertalerne forsvant og etter at det moderne mennesket kom til Australia. Ny art? Etter det første funnet i 2003 mente forskergruppen at det var en ny art. De kalte den Homo floresiensis og mente det handlet om en etterkommer etter Homo erectus, som kan ha kommet til øya for litt over 800.000 år siden. I 1998, ved det arkeologiske funnstedet Mata Menge, fant australske forskere steinredskaper som de kunne være 800.000 år gamle. Forskerne mente at Homo floresiensis stammet fra en ukjent og kortvokst hominid som var mer primitiv enn Homo erectus og hadde kroppsproporsjoner som lignet mer på Lucy, en 3,2 millioner år gammel Australopithecus afarensis som ble funnet i Etiopia i 1974. Hun ble heller ikke noe særlig høyere enn én meter. Flores-mennesket kan også ha utviklet seg som en egen art fra den tidligere arten Homo rudolfensis. I så fall kan hjernemassen ha blitt mindre totalt sett, men kroppen ha krympet enda mer, slik at hjernen likevel forholdsvis har blitt større. Det er enda ikke offentliggjort om det er funnet tilstrekkelig med DNA-prøver, som gjør det mulig å fastslå artstilknytningen. Så mange av forslagene er "intelligent gjetting". Dverging. Øya Flores i Indonesia er vist med rød farge Det er foreslått at Homo floresiensis utviklet seg fra Homo erectus gjennom en prosess som kalles øydverging eller dverging. Dette er et fenomen som kan oppstå på øyer hvor arter ikke er truet av å bli spist av andre dyr i stor grad, men hvor de er under press i forhold til begrensede ressurser og små populasjoner. I slike tilfeller kan det oppstå en utvikling hvor små dyr blir større og store dyr krymper. Vi vet at dette har skjedd på Flores, hvor det har levd både kjemperotter og dvergelefanter. Enkelte mente at en hominid med liten hjerne og liten kropp kom til Flores og krympet enda mer. Redskaper. Det er funnet små og fint lagde steinredskaper sammen med skjelettene. Det er også funnet Stegodon-bein (dvergelefant) med skjæremerker. Noen av disse er forkullet, og antyder at Homo floresiensis hadde innsikt i kokkekunsten. Enkelte mener det er usannsynlig å knytte kulturelle aktiviteter til hobittene bare ut fra noen steiner og bein, og advarer om at redskapene og ildstedene kan stamme fra moderne mennesker. Tynntarm. Tynntarmen (latin: "intestinum tenue") er en del av fordøyelsessystemet, den delen som befinner seg mellom magesekken og tykktarmen. Tynntarmen består av tre segmenter; "duodenum" (også kalt tolvfingertarmen, fordi denne seksjonen er omtrent like lang som tolv fingre – 25-30 cm), "jejunum" og "ileum". Hos mennesker måler tynntarmen normalt ca. 4-6 meter, og hvis vi bretter ut den foldete innsiden har den et areal på størrelse med en tennisbane. I den innledende delen av tynntarmen (tolvfingertarmen) tilføres galle og bukspytt, som også nøytraliserer magesyren og inneholder enzymer. Resten av tarmen (primært i jejunum) tilføres tarmsaft fra kjertelceller som sitter i slimhinnene. I denne delen og i ileum fullføreres nedbrytningen av næringsstoffene til så små enheter (molekyler) at de kan absorberes. Når molekylene er små nok suges de opp gjennom tarmtottene som finnes langs veggene i tynntarmen. Fra tarmtottene spres de videre ut i blodet (til portvenen), slik at blodet kan frakte næringsstoffene videre til leveren, der de omdannes og spres ut via blodbanen til den enkelt celle. Blant det som suges opp av tynntarmen er vann, mineraler som jern, kalsium, klor og natrium, gallesalter som finnes i galle, vitaminer, fettmolekyler, aminosyrer og monosakkarider. Galleblære. Galleblæren er et pæreformet organ som sitter i bukhulen, hvor galle lagres og konsentreres. Den er forbundet med leveren og tolvfingertarmen ("duodenum") via gallegangene. Levercellene i leveren produserer gallesyre, en gul væske som skilles ut et finforgrenet gangsystem som samler den opp og tømmer den til galleblæren via hovedgallegangen, på undersiden av leveren. Der lagres gallen og blir konsentrert, til ca 50 ml, til den tømmer seg via en gallegang som ender i et felles tømmepunkt med bukspytt fra bukspyttkjertelen til tolvfingertarmen (startsegmentet i tynntarmen). Tolvfingertarmen sender ut et signalstoff (hormon) når den trenger tilførsel av galle. Tabasco (varemerke). Tabasco er et registrert varemerke som brukes om en serie med sauser og krydder. Varemerket tilhører produsenten McIlhenny Company, som ble grunnlagt i 1868 i Avery Island, Louisiana, USA. I Norge assosieres Tabasco først og fremst med den røde tabascosausen. Den er laget av cayennepepperfrukten "Capsicum frutescens". Frukten knuses og tilsettes salt og massen helles på eikefat hvor den lagres i tre år. I løpet av disse årene foregår en gjæring av pepperfrukten. Før sausen tappes på flasker tilsettes eddik, slik at den ferdige sausen inneholder omtrent ti prosent eddik. Det som gjør sausen sterk er pepperfruktens innhold av "Capsaicin" («pepperstoff»). Smaksstyrken er gitt i Scovillegrader. Rødulv. Rødulv er også kjent som texas-rødulv, sumpulv og florida-rødulv. Denne arten har tre kjente underarter og holder tradisjonelt til i det sydlige USA. Beskrivelse. Rødulven er den minste av ulvene i Nordamerika. Den skiller seg fra sine nærmeste slektninger i ulvarten gjennom å ha en smalere kropp og et mer langbeint forhold mellom kropp og ekstremiteter. Den har også lengre og spissere ører og kortere pels enn sine nærmeste slektninger. Totallengden er normal mellom 100 og 130 cm, hvorav halen utgjør cirka 30-42 cm. Den veier cirka 16-38 kg og blir 66-79 cm i skulderhøyde. Tispene er gjerne ca. 10 % mindre enn hannene. Gjennomsnittsvekten på et hanndyr er ca 27 kg (tisper ca. 23,5 kg). Gjennomsnittlig levetid i naturen er ca. fire år, men i fangenskap kan den overleve opp mot 14 år. Pelsen varierer i farge. Framparten er gjerne en blanding av kanelfarget, gulbrun, grå og sortaktig, mens pelsen bakover er mørkere (inneholder mer sort). Snutepartiet og leggene er gjerne gulbrune, og haletippen er sort. Om vinteren blir fargen gjerne mer rødlig. Habitat og utbredelse. Rødulv ernærer seg tradisjonelt på små hjortedyr, hare, vaskebjørn, sumpbever og smågnagere, og trives best i kystnære strøk, sump- og skogkantsområder som gir god dekning og tilgang til jordbruksområdene. I dag finner man den imidlertid mest i sump- og fjell-lignende områder. Opprinnelig var rødulven å finne var over store deler av sørøsten, fra Gulfen i sør til dalføret for Ohioelven og de sentrale delene av Pennsylvania og vestover til Texas og det sørøstre Missouri. Noen biologer mener den var utbredt helt opp til Canada i nord. Nå er den bare å finne i den nordøstlige delen av Nord-Carolina (nær "Alligator National Wildlife Refuge") og på tre øyer i Sør-Carolina og Florida. Atferd. Rødulven er normalt nattdyr som danner sosiale grupper og hevder revir. Flokken består av et alfapar, som er de eneste som formerer seg, og deres avkom. Det har imidlertid blitt rapportert større grupper. Alfatispens hi ligger gjerne i en hul trestamme plassert blant andre trær, ofte på en sandholdig kolle i nær tilknytning til en elvebank. Rødulven jakter systematisk, i skiftende små områder av revieret, gjerne i 7-10 dager i strekk. Den spiser gnagere, små hovdyr og andre pattedyr. Vanligvis tar den vaskebjørn, hvithalehjort, kanin, gris og bisam. Av og til vil de også spise kadaver. Selv er den utsatt for angrep fra ulv og prærieulv der territoriene krysses. Også alligator, rødgaupe og store rovfugler kan ta avkom. Underarter. Sumpulv ("C. r. gregoryi") kan være den eneste underarten som overlever i vill tilstand. Florida-rødulv ("C. r. floridianus") døde ut tidlig på 1900-tallet, mens Texas-rødulven ("C. r. rufus"), også kalt «vanlig rødulv», forsvant fra naturen på 1970-tallet. Noen få eksemplarer av denne underarten (mindre enn 75 ulver) overlevde i fangenskap og ble benyttet i avl. Etterkommere av disse er siden satt ut i naturen, men grunnstammen i denne avlen besto av sumpulv, slik at avkommet ikke var rent. I 1973 besluttet man å fjerne alle ville rødulver i USA, og la arten overleve i fangenskap. I 1980 var målet nådd, men alt i 1987 startet arbeidet med å gjenintrodusere den i sitt naturlige habitat. I 1993 startet man så med å sette ut etterkommere av ulver som hadde overlevd dette fangenskapet, men flere av dyrene er nå blandinger. Dagens bestand teller ca. 100 dyr, men målet er å komme opp i 220 frittlevende individer, fordelt på minst tre populasjoner. Fortsatt lever også ca. 330 dyr i fangenskap, hvorav rundt halvparten i USA. En av de største utfordringene i forvaltningen av rødulven vil være å forhindre hybridisering med prærieulv og tamhunder. Ny underart eller egen art? Under en studie av ulv i Algonquin Park i Canada oppdaget forskerne at det man til nå hadde trodd var en genetisk variant av østlig tømmerulv var langt nærmere beslektet med rødulv ("Canis rufus") enn ulv ("Canis lupus"). Denne ulven fikk den vitenskaplige betegnelsen "Canis lycaon" (kanadisk ulv) i 1999, noe som indikerer at den er en egen art, men mange eksperter mener den har et felles opphav med "C. rufus" (altså rødulv). Om den klassifiseres som en underart til rødulv eller blir en egen art vet man ikke ennå. Slikt tar ofte lang tid å avklare, siden en rekke studier først må avklares. Ofte vil det også være uenighet om grensene blant ekspertene. Rødlistestatus. Rødulv står på IUCNs rødliste som en kritisk utrydningstruet (CR) art der populasjon består av mindre enn 50 voksne individer (D). Kilkenny (grevskap). Kilkenny (irsk Cill Chainnigh) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Administrasjonsbyen er Kilkenny. Kerry (grevskap). Kerry (irsk Ciarraí) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Munster. Det grenser mot Limerick og Cork. Administrasjonsbyen er Tralee. Det ble formelt opprettet som grevskap i 1606 da det gamle grevskapet Desmond ble delt i grevskapene Cork og Kerry. Grevskapet har en nasjonalparker, Killarney Nasjonalpark med Killarney Lakes og Dinglehalvøya. Den har navn etter byen Killarney. Spissen på Dinglehalvøya er det vestligste punkt på det irske fastlandet. De høyeste fjellene på Irland, Macgillicuddys Reeks, ligger også i Kerry. Kystlinjen har en rekke halvøyer og store bukter, den største halvøya er Iveragh. Ring of Kerry er en svært populær turistrute gjennom dette landskapet. Det finnes en rute for bil- og sykkeltrafikk, og en for fotturister som ligger høyere opp i landskapet og følger eldgamle veier. Flere øyer utenfor kysten tilhører grevskapet, inkludert Blasketøyene og Skelligøyene. Skellig Michael, med sine eneboerhytter fra middelalderen, er et verdensarvsted. Limerick (grevskap). Limerick (irsk Luimneach) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Munster. Det grenser mot Clare, Cork og Kerry. Elven Shannon renner gjennom administrasjonsbyen Limerick og ut i Atlanterhavet. Limerick by administreres separat som grevskapsdistriktet City of Limerick. Ettersom Shannonfjorden utenfor Limerick by er svært grunn, ligger grevskapets viktigste havn ved Foynes. Grevskapet har et universitet i Limerick by, University of Limerick. Det var opprinnelig en teknisk høyskole, som har blitt utvidet. Limerick ligger nær Shannon International Airport i Clare. Hundefamilien. Hundefamilien (Canidae), som også i et samlebegrep kalles hundedyr og gjerne reflekteres til som canider i vitenskaplig sammenheng, er en meget suksessrik og naturlig gruppe med rovpattedyr. Hundefamilien oppsto trolig som gruppe under eocen-epoken, for om lag 40 millioner år siden. Inndeling. Hundedyrene deles ofte inn i de to distinkte delgruppene revelignende canider (Vulpini) og hundelignende canider (Canini), som tilsammen består av 13 slekter og 36 nålevende arter. I tillegg kommer cozumel-grårev, som nylig ble oppdaget, men kan være utdødd og fortsatt ikke er beskrevet, og falklandsulv, som er utdødd. Falklandsulven er klassifisert i en egen slekt (den 14.) som døde ut sammen med arten. Evolusjon og forankring. Fossile funn bekrefter at hundefamilien oppsto sent under eocen-epoken, noe som gjør den til den eldste rovpattedyrfamilien vi kjenner til. Familien hadde tre samtidige linjer, representert ved underfamiliene Hesperocyoninae (forhistoriske arkaiske urhunder), Borophaginae (forhistoriske hyenoide urhunder), og Caninae (moderne hunder). Både Hesperocyoninae og Borophaginae er for lengst utdødd. Hesperocyoninae †. Hesperocyoninae var en gruppe arkaiske urhunder som oppsto og ble i Nord-Amerika, der de døde ut for omkring 15 millioner år siden. De så ut som en blanding mellom rødrev og røyskatt og kunne klatre i trær. Det eldste kjente medlemmet i denne gruppen som er kjent var "Hesperocyon gregarius". Denne caniden levde i Nord-Amerika under oligocen. Man antar at denne arten, som var på størrelse med en liten rev, ga opphav til alle andre arter i gruppen av canider. Hesperocyoninae besto av små arter på størresle med kitrev. Dietten besto trolig av små vertebrater og plantemateriale. Man antar også at alle kunne klatre i trær. Gruppen var ellers kjennetegnet gjennom en begynnende bendannelse i midtøregangen og forlengede lemmer. Fra grenen "Cormocyon" (tidl. kjent som "Nothocyon") oppsto "Tomarctus", som i sin tid ga opphav til Borophaginae, en sideform til Caninae. Samtidig ga "Leptocyon" opphav til Caninae. Det var altså her Hesperocyoninae ble separert i de to linjene Borophaginae og Caninae. Borophaginae †. Borophaginae (også kalt "beinknusende urhunder") eksisterte for 34 millioner år siden og både oppsto og forble i Nord-Amerika, som Hesperocyoninae gjorde. Til å begynne med var disse hundene revelignende i størrelse, men etter hvert som tiden gikk ble artene betydelig større enn de moderne canidene. Utseedet minnet trolig en blanding mellom hyener og hunder. De har derfor også blitt kalt "hyenoide urhunder". Gruppen inneholdt blant annet den største caniden som noen gang har levd; "Epicyon haydeni", som fysisk var på størrelse med en brunbjørn, men kroppslig lignet mer på en ulv. Fossile skjelettrester antyder at den målte omkring 225 cm i skulderhøyde og hadde en kroppslengde på ca. 350 cm fra snutespiss til halerot. Den ville således fått en velvoksen sibirtiger til å se liten ut, fordi skulderhøyden var betydelig større i forhold til kroppslengden enn hos de store kattedyrene. Selv en liten art som "E. saevus" ville vært enorm i dagens målestokk, trolig med en skulderhøyde på nærmere 125 cm. Individene i denne gruppen var ellers kjennetegnet av sine svært store og meget kraftige kjever. Borophaginae døde ut med slekten er "Osteoborus" for omkring 1,5 millioner år siden. Caninae. Caninae var den siste av de tre underfamiliene som oppsto (trolig fra "Leptocyon"), og det var denne gruppen som etter hvert ga opphav til de canidene som lever i dag. Gruppen eksisterte samtidig med de to andre gruppene, men den blomstret først opp for omkring 15 millioner år siden, omtrent samtidig med at Hesperocyoninae døde ut og Borophaginae begynte å forsvinne. Gruppen utviklet seg fra "Leptocyon" i Nord-Amerika fram til for ca. 7-6 millioner år siden, da den spredte seg til Asia via Beringstredet. Et av de eldste medlemmene i denne gruppen var slekten "Eucyon" (†), som eksisterte for ca. 11–4 millioner år siden. Den regnes av de fleste som progenitor for de hundelignende canidene. Rev- og hundelignende canider skilte nemlig lag for omkring 11-7 millioner år siden. Vulpini. De første revelignende canidene (Vulpini, herunder også "Otocyon" og "Urocyon") oppsto under pliocen (for omkring 8-5 millioner år siden). Det hersker således en viss forvirring omkring hvorvidt "Otocyon" og "Urocyon" er to slekter eller to gruppe som bør klassifiseres som en egen overslekter (på linje med Vulpini). Alle linjene startet imidlertid fra "H. gregarius", men mens "Otocyon" og "Urocyon" ser ut til å ha blitt i Amerika spredte den tredje linjen (Vulpus) seg til Eurasia. Dette skjedde altså mens canider og felider fortsatt sto meget nær en felles stamfar. Men fordi det ikke eksisterer mykvevsprøver fra deres felles forfar, er det umulig å si noe konkret om hvorvidt dette har en genetisk sammenheng med revens og kattens slisselignende pupiller å gjøre. Rever og katter deler også andre fellestrekk, som for eksempel at begge har en tendens til leke med byttet før det drepes og spises. Begge krummer også ryggen og stritter med pelshårene når de blir truet. Den eldste nålevende revearten i Amerika er således grårev ("Urocyon cinereoargenteus"), som altså fortsatt klatrer i tær, og bushhund ("Otocyon megalotis"), som fortsatt volder et stor problem med hensyn til klassifisering. Rødrev ("Vulpes vulpes") og fjellrev ("Alopex lagopus") oppsto først under pleistocen. Canini. De hundelignende canidene (Canini) oppsto på midten av miocen (23–5 millioner år siden) fra overgangsformen "Eucyon", som også har sitt opphav fra "H. gregarius", etter at denne forlot Nord-Amerika og vandret vestover via Beringstredet til Asia for omkring 10-5 millioner år siden. "Eucyon" besto av små revelignende canider. Den eldste arten man kjenner til er "Eucyon davisi". Fossiler av denne arten er datert ca. 8,3 millioner år tilbake i tid. Den kan således være de moderne hundenes progenitor, men flere andre arter er også kjent fra denne slekten. Blant annet "E. minor", "E. zhoui", "E. monticinensis", og "E. odessanus". Nylig ble det også oppdaget en hittil ukjent art i Mongolia. Den har foreløpig fått det vitenskapelige navnet "E. marinae sp. nov." og har blitt datert til pliocen. Fra Asia har så de hundelignende canidene spredt seg til andre deler av verden, herunder til Afrika og tilbake til Nord-Amerika og videre sørover på dette kontinentet. Dette er trolig forklaringen på at det finnes ulv både i Nord-Amerika og Eurasia. For om lag 5 000–6 000 år siden spredte den seg også til Oseania, der dingo er eneste naturlige representant i denne familien. Denne spredningen må trolig sees i sammenheng med de folkevandringene som fant sted i området på den tiden. Karaktertrekk. Det mest karakteristiske trekket med disse dyrenes skjelett, sammenlignet med andre rovpattedyr, er lemmenes lengde i forhold til kroppens størrelse. De fleste står langstrakt oppreist på halvstive bein som ender i fire velutviklede labber som har tykke poter (tråputer) på undersiden, Hver av framlabbene er utstyrt med enten fire eller fem tær, mens hver baklabb alltid er utrustet med fire tær. Tærne er utstyrt med klør som ikke kan trekkes inn. Disse dyra går faktisk på tærne og kalles derfor tågjengere. Tærne har blitt spesielt tilpasset foten for å motstå trykkbelastningen når de løper. Dyr i hundefamilien har også et snuteparti som stikker fram fra ansiktet, men det kan variere i lengde og form. Hos de fleste artene er luktesansen godt utviklet, mens syn og hørsel kan variere mer i utviklingsgrad. De har en dental utrustning som består av 3/3 (fortenner), 1/1 (hjørnetann), 4/4 (premolarer), 1-2/2-3 (molarer) = 38-42 tenner. Fjerde premolar i overkjeven og første molar i underkjeven er forstørret og danner et effektivt kutteredskap og er kjent som rovtenner. Medlemmer i slekten "Otocyon" kan ha ekstra molarer. Disse er store, men ikke spesialiserte. Sanser og kommunikasjon. Hundedyr bruker syn, lukt og hørsel når de jakter på byttedyr, med en relativ betydning av hver sans avhengig av individuelle arter og livsmønster. God hørsel er viktigst for de sosiale artene, som gjerne kommuniserer seg imellom over avstand med ulike hvin, hyl, bjeff og knurrelyder. Synet har størst betydning i siste fase av jakten og når dyrene kommuniserer med kroppsspråk på visuell avstand. Luktesansen er betydningsfull for alle artene, til å finne og spore byttedyr, men den utnyttes i varierende grad. Likeledes er luktesansen betydningsfull i artenes måte å kommunisere på, fordi disse dyra bruker ulike former for markeringer til å markere et revir, som i varierende grad (avhengig av art) forsvares. Paring og valping. Ville dyr i hundefamilien yngler stort sett bare én gang om året, helst tilpasset årstiden og habitatet der de lever. Brunsttiden setter gjerne inn på vårparten eller forsommeren, når tilgangen på mat er størst. Brunsten påvirkes som regel av skiftninger i lys og varme, og selve paringsakten foregår som regel over noen dager. Drektighetstiden varierer fra 52 til 80 dager, avhengig av art. Tispa føder gjerne et kull bestående av 1-16 valper, som er blinde den første tiden etter fødselen. De vil ikke være i stand til å jakte selv før etter noen uker eller flere måneder, avhengig av art. Andre særtrekk. Canidene er mer altetende en andre rovpattedyr, men primært kan man kalle disse artene for mellomstore kjøttetere. De største artene er gjerne mer sosiale enn de mindre. Disse danner flokker, med et strengt sosialt hierarki og paringssystem. Flokken ledes av en såkalt "alfa", den mest dominante hannen i flokken. Alfahannen velger seg ei tispe, som noen kaller "alfatispe", som han parer seg med. Disse holder gjerne sammen livet ut. Mange har derfor valgt å kalle dem et "alfapar", men i realiteten er den kun hannen som er alfa og bestemmer. Om alfaen dør går derfor flokken i oppløsning. Hunndyrene kalles tisper, mens avkommet kalles valper. Mange av artene er relativt hurtige løpere, men generelt må gruppen kalles mer utholdende og tilpasset langdistanseløping enn høy fart. Som sådan kan de forfølge et bytte og trette det ut før det nedlegges. Det gjøres normalt gjennom et bitt i nakkegropen og en takling, slik at byttet faller omkull. Deretter følger voldsomme rystelser som kan dislokere byttets nakke. Større bytter angripes også gjerne voldsomt i den myke mageregionen når det angripes, noe som ofte fører til at dyret dør av sjokk. Kosten er helst forankret i ferskt kjøtt fra byttedyr som dyra selv har nedlagt, men mange spiser også kadavere, insekter, frukt, bær og plantemateriale m.m. Trusler. Flere av artene står på IUCNs rødliste over trua arter. Darwins rev, grå øyrev og rødulv er "kritisk utrydningstruet". Etiopisk ulv, afrikansk villhund og asiatisk villhund er "sterkt truet" av utryddelse. I tillegg kan hver av artene eksistere gjennom underarter, raser og varieteter som også i en eller annen grad er truet, enten internasjonalt, nasjonalt eller regionalt. Mange av artene er imidlertid også "livskraftige", faktisk i så stor grad at flere må beskattes hardt for at bestandene ikke skal bli for store. Systematikk. Klassifisering innenfor denne familien er omfattende og komplisert. Man må derfor regne med at det kan bli endringer, dersom moderne forskning avslører nye ting. To av artene, mårhund og ørehund, er genetisk svært vanskelige å plassere i systematikken, men også grårevslekten volder forskerne problemer med hensyn til plasseringen. Noen velger derfor å skille disse ut i en egen gruppe med basale individer innenfor denne systematikken. Wayne har valgt å kalle denne gruppen for andre canider, fordi antallet diploide kromosomer ikke passer inn med den anatomiske og morfologiske plasseringen disse dyrene har i dag. Plasseringen til nå har gått på tvers av grupperingene for revelignende- og hundelignende canider. Også noen andre arter kan være problematiske å plassere, for eksempel fennek. Fylogeni. Fylogeni etter McKenna og Bell, 1997, og Wang, Tedford & Taylor, 1999. Caniformia (hundelignende rovpattedyr) `--Cynoidea (hundelignende rovpattedyr) `-- Hesperocyoninae (†) (arkaiske urhunder) `-- Canini (hundelignende canider) `-- "Lycaon" (afrikansk villhund) Annet. Tamhunder ("Canis lupus familiaris") er ikke en art, men en underart av ulv, som hører til i slekten "Canis". Der finner du mer informasjon om både ulven og tamhundrasene. Tipperary (grevskap). Tipperary (irsk Tiobraid Árainn) er et grevskap i Republikken Irland. Administrativt er det delt i to: North Tipperary med administrasjonsbyen Nenagh og South Tipperary med administrasjonsbyen Clonmel. Denne delingen skjedde formelt allerede ved opprettelsen av de nåværende grevskapene i 1898, og de facto er delingen av enda eldre dato. De to delene ble en periode kalt "ridings", men dette navnet er avskaffet fordi det er ukorrekt; "riding" kommer fra gammelengelsk "thriding", "tredjedel", og ble brukt når et område ble delt i tre. Grevskapet er særlig kjent for hesteavl. Coolmore Stud er verdens største hesteoppdretter. Det har også svært godt jordbruksland. Longford (grevskap). Longford (irsk Longfort) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Administrasjonsbyen er Longford. Den vestlige grensen markeres av elven Shannon. Elven Erne renner gjennom den nordlige delen av Longford. Landskapet er for det meste flatt, med Carn Clonhugh, 279 moh., som høyeste punkt. Landbruk er en viktig næringsvei i Longford, med kveg- og sauehold samt dyrking av poteter og korn. Det finnes ruiner av tidlige klostre ved Ardagh, Abbeylara, Abbeyderg og Inchcleraun. Maximilian I av Det tysk-romerske rike. Maximilian I av Habsburg (født 22. mars 1459 i Wien, død 12. januar 1519 i Wels, Oberösterreich) var keiser av det tysk-romerske rike. Han ble kalt «den siste ridder». Han var sønn av keiser Fredrik III. I 1477 giftet han seg med datteren og arvingen av hertug Karl den dristige av Burgund, Maria av Burgund. Gjennom dette ekteskapet fikk Maximilian gjennom sin kone ved svigerfarens død i 1479 Nederlandene og Franche-Comté, mens Frankrike tok kontroll over det egentlige Burgund. 1486 ble Maximilian valgt til konge av romerne (tysk konge) ved siden av sin keiserlige far, og da denne døde syv år senere ble han enekonge. I det følgende året marsjerte Frankrike inn i Italia, noe som førte til de langvarige italienske kriger som først etter Maximilians død ble løst til gunst for riket. Av hans forsøk på å reformere det hellige romerske riket, ble særlig inndelingen i rikskretser av varig betydning. Maximilian ble i 1518 kronet som romersk keiser. For å redusere det voksende trykket mot det tysk-romerske rike fra herskerne av Frankrike, Polen, Ungarn. Böhmen og Russland, møttes Maximilian med Vladislav av Bøhmen og Ungarn og Sigismund I av Polen i Wien. De ekteskapsforbindelser som er ble arrangert bragte Habsburgerne et tiår senere den ungarske og bøhmiske kronen. Maximilians etterfølger som keiser var hans sønnesønn Karl V, da hans sønn, Karl Vs far, Filip I av Kastilia var død allerede i 1506. Til oppdrager for sitt barnebarn og regent over Nederlandene hadde keiseren utsett sin datter Margarete av Østerrike, som fylte denne oppgaven med sikkert instinkt. Hans gravmonument i hoffkirken i Innsbruck ble aldri ferdigstilt. Maximilian gjorde mye for å fremme åndslivet i sitt riket, han var en stor kunstelsker og gikk inn for humanismen. Han utga selv poetiske verker, som "Theuerdank" som allegoriserte hans brudekonkurranser, den ufullendte "Weißkunig" som omhandlet hans gjerninger frem til 1513 og den kun planlagte "Freydal" om hans turneringer. I 1512 kom han i forbindelse med Albrecht Dürer, og gav den store renessansemaleren en årlig pensjon. Familie og etterkommere. Han ble gift på nytt 16. mars 1494 i Hall i Tirol med prinsesse Bianca Maria Sforza (1472–1510), som ved hans side ble romersk keiserinne. De hadde ingen barn. Louth (grevskap). Louth (irsk An Lú) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Det irske navnet betyr "det minste", noe som viser til at Louth er Irlands minste grevskap. Louth grenser i nord til Nord-Irland ved fjorden Carlingford Lough. Binyre. Binyrene er et par av endokrine (indresekretoriske) kjertler hos pattedyr, som er lokalisert ved siden av nyrene. Hver binyre består av to deler, en ytre bark og indre marg. De to delene har forskjellig opprinnelse, funksjon og oppbygning. Derfor er det naturlig å betrakte binyrene som to forskjellige endokrine organer. De skiller henholdsvis ut binyrebarkhormoner (glukokortikoider, mineralokortikoider og kjønnshormoner) og katekolaminene: adrenalin og noradrenalin. Binyrebarkcellene produserer mer enn 30 forskjellige hormoner, binyremargcellene produserer adrenalin. Meath (grevskap). Meath (irsk An Mhí, "midten") er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Det blir også kalt "The Royal County", men dette har aldri vært et offisielt navn. Administrasjonsbyen er Navan, men enkelte offentlige kontoret ligger i Trim, som er en historisk viktig by. I nyere tid har det vært en forflytning av befolkningen i Meath, slik at de nordlige og vestlige delene har opplevd utflytting, mens det i den østlige delen har kommet mange innflyttere, de fleste fra Dublin. Meath var opprinnelig kjernen i en egen provins, provinsen Meath, men denne ble opptatt i Leinster. Grevskapet omfattet hele dagens Westmeath inntil 1543, da Westmeath ble et eget grevskap. I middelalderen satt overkongen av Irland i Tara i Meath. Stedet er derfor av stor kulturell betydning for irene. Et annet viktig historisk sted er det 5000 år gamle gravstedet Newgrange, som er et verdensarvsted. Offaly (grevskap). Offaly (irsk Uíbh Fhailí) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Det grenser mot Galway, Roscommon, Westmeath, Meath, Kildare, Laois og Tipperary. Offaly ble opprettet under Maria I av England, og het da "King's County" til ære for Filip II av Spania. I den sørlige delen av Offaly ligger Slive Bloom-fjellene. I nordvest renner Shannon. Resten av grevskapet består i stor grad av myrer, med Bog of Allen og Boora Bog som de største. Rovpattedyr. Rovpattedyr eller rovdyr (Carnivora) er en gruppe med pattedyr som finnes over hele verden. Rovpattedyrene utviklet seg fra en gruppe pattedyr som eksisterte under sen paleocen (for ca. 66-56 millioner år siden), den eldste epoken under tertiærperioden. I dag anerkjennes 16 distinkte nålevende familier og ca. 280 arter. I tillegg kommer seks kjente utdødde familier og et ukjent antall arter. Disse kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper; hundelignende rovpattedyr og kattelignende rovpattedyr. Ordet «rovdyr» og «rovpattedyr» brukes ofte synonymt, men «rovdyr» kan også brukes generelt om alle predatorer, altså om alle dyr som «lever røverisk». Men mens de fleste rovpattedyr (orden Carnivora) er predatorer, fins det mange predatorer som ikke er rovpattedyr. Det vitenskapelige navnet «carnivora» er latin og betyr kort og greit kjøtteter. Opprinnelse. Rovpattedyrlignende pattedyr utviklet seg fra såkalte miacider (†) for omkring 48 millioner år siden. Miacidene utviklet seg i to retninger, kalt Miacidae (†) og Viverravidae (†). Førstnevnte ble med tiden til Canoidea (også kjent som caniformia og hundelignende rovpattedyr) og sistnevnte til Feloidea (også kjent som feliformia og kattelignende rovpattedyr). De opprinnelige miacidene var mårdyrlignende, ofte treklatrende, rovpattedyr med sprikende labber og en langstrakt kropp med lang hale. Disse dyra utviklet seg så videre til nye former. I dag finnes omkring 280 forskjellige arter med rovpattedyr, som moderne forskning deler inn i seksten familiegrupper. Kladogram. Rovpattedyrenes søstergruppe ser ut til å være skjelldyrene (Pholidota). Utbredelse. Rovpattedyrene er distribuert over alle større landmasser i hele verden, unntatt muligens i Australia. Der ble dingoen ("Canis lupus dingo") først introdusert av mennesker for omkring 3 500-4 000 år siden. Pattedyr-predatorene som fantes der fra før av er pungdyr slik som tasmansk djevel (nå utryddet på fastlandet) eller den utdødde pungulv. At de australske pungrovdyrene likner morkakerovdyrene er et eksempel på konvergent evolusjon. Habitat. Rovpattedyrene okkuperer både terrestriske og akvatiske habitattyper, herunder også semi-akvatiske. Terretriske rovpattedyrarter tilbringer mesteparten av tiden på land, selv om noen arter også kan jakte eller hvile seg i det våte element. Mange av disse artene er utmerkede løpere, som for eksempel mange canider og kattedyr. De fleste er hurtige, men noen få arter kan også regnes som langdistanseløpere. Andre igjen er utmerkede klatrere som tilbringer mye tid i trær, for eksempel halvbjørner. Akvatiske arter (pinnipedier) er utmerkede svømmer som er mer hjemme i vann enn på land. Noen kan dykke til utrolige 600 meters dyp og være neddykket i mer enn en time. Semi-akvatiske arter er i større grad tilpasset et liv både på land og vann, som for eksempel isbjørn og oter. Tenner. Fellesnevneren hos alle rovpattedyr er at de primært er utrustet med lange hjørnetenner og rovtenner for å spise kjøtt. Særlig er rovtennene et viktig redskap for å kjenne igjen fossile rovpattedyr. Rovtennene utgjøres av en forstørret fjerde øvre forjekselen og den første nedre jekselen i kjeven. Skarpe kanter på disse tennene skjærer mot hverandre og danner et kutteredskap for å skjære i kjøtt og sener. Disse tennene har imidlertid blitt videre modifisert hos noen former, for eksempel hos bjørner, halvbjørner og seler. Tarmsystem og fordøyelse. Rovpattedyrene er hovedsakelig tilpasset å spise andre dyr. Kjøtt har vekt for vekt mer næring enn planter, og dyreceller mangler plantecellenes tung fordøyelige cellevegger. Rovpattedyrene klarer seg derfor med et enklere fordøyelsessystemet enn eksempelvis planteetere. Det enkle tarmsystemet kan utnytte mer variert føde enn spesialiserte planteetere, og alle rovpattedyr tar i noen grad til seg plantekost. En leopard, som regnes som en sterkt spesialisert kjøtteter, vil også spise bær og frukt tilsvarende 5–10 % av kosten. Rødrev spiser 30–50 % plantemateriale, mens grevling nærmest er altetende og spiser omkring like mye kjøtt som planter. Brunbjørn er overveiende planteeter. Den eneste spesialiserte planteeteren blant dem er panda, som lever nesten utelukkende av bambusskudd. Siden alle rovpattedyrene foruten panda har en ganske kort tarm, er de avhengige av næringsrik, lettfordøyelig plantekost for å kunne nyttegjøre den, slik som frukt, bær, frø og rotknoller. Selv om mange arter ikke er avhengig av et høyt kjøttinnhold i kosten, må alle ha noe kjøtt for å få i seg næringstoffer de trenger. Kattedyr kan for eksempel ikke selv syntetisere taurin, en organisk syre som man først og fremst finner i kjøtt. Kroppen. Kragebeinet hos alle rovpattedyr er strekt forminsket og festet med ligament. Hunnene har melkekjertler i buken og hannene testikler som ligger utenfor penis og et penisbein. Klassifisering. Det mest vanlige i dag er å inndele i forhold til evolusjonært slektskap, men det hersker fortsatt en viss usikkerhet omkring slektsforholdet mellom de ulike gruppene og artene. Rovpattedyr kan dessuten systematiseres på flere ulike måter. Noen velger for eksempel å dele dem inn etter biotop eller morfologi. Formell systematisk oversikt av rovpattedyr. I klassisk systematikk har rovpattedyrene status som orden, delt inn i en serie familier. Antall familier varierer noe fra verk til verk. For eksempel blir av og til mungoer og snikekatter regnet som én familie, og stinkdyr regnet som en underfamilie av mårdyr. Denne oversikter er etter "Dragoo og Honeycutt" (1997):, men Prionodontidae er tillagt listen. Fissipedia. Fissipedia utgjør gruppen med "langlemmede landbaserte rovpattedyr", også kalt "landrovpattedyr". Pinnipedia. Pinnipedia utgjør gruppen med "kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr", også kalt "seler" eller "seldyr". Rovpattedyr i Norge. I Norge forekommer seks av rovpattedyrfamiliene naturlig: Hundedyr, kattedyr, bjørnedyr og mårdyr til lands, samt hvalross og hårsel marint. Mårdyr er den mest artsrike familien med hele åtte arter, hvorav mink er innført. Blant hundedyrene står mårhund oppført på norsk svarteliste som en uønsket art i vår fauna. Denne har innvandret til Norge via Russland og Finland. Fastlands-Norge er inndelt i åtte rovpattedyrregioner. I disse områdene kontrollerer myndighetene både utbredelsen av og størrelsen på bestandene av de fire største rovdyrene i landet, ulv, bjørn, gaupe og jerv. Schweizer Luftwaffe. Schweizer Luftwaffe (fransk: "Forces aériennes suisses"; italiensk: "Forze aeree svizzere") er det sveitsiske flyvåpenet. Det er et av verdens minste flyvåpen. Flyvåpenet ble etablert 31. juli 1914 og fikk status som egen forsvarsgren i 1936. Under andre verdenskrig forsvarte flyvåpenet sveitsisk luftrom mot både de allierte og aksemaktene, og fly fra begge sider i krigen ble skutt ned. Da brukte de hovedsakelig tyskproduserte Messerschmitt Bf 109 fly. Etter krigen har de brukt både franskproduserte Mirage III og amerikanskproduserte F-5 Tiger og F-18 Hornet. Idag består flåten av 34 F-18C Hornet-fly. Bukspyttkjertel. Bukspyttkjertelen (lat. "pancreas") er et organ som inngår i fordøyelsessystemet. Bukspyttkjertelen kalles også for «Stylten», som kommer av det latinske navnet stylticus armaticus. Kjertelen er lokalisert på bakre bukvegg med både endokrine (til blodet) og eksokrine (til tarmen) sekretoriske funksjoner. Bukspyttkjertelen strekker seg fra venstre del høyt i bukhulen ved milten, til tolvfingertarmen som går i en høyrekonveks bue rundt andre enden av bukspyttkjertelen, som også kalles bukspyttkjertelens hode. Bukspyttkanalen åpnes inn i tolvfingertarmen like ved åpningen av gallegangen. Den siste delen av gallegangen går gjennom hodet av bukspyttkjertelen. Endokrin funksjon. Bukspyttkjertelen inneholder de langerhanske øyer som produserer de blodsukkerregulerende hormonene insulin og glukagon. Disse slippes ut i blodet. Eksokrin funksjon. Det meste av kjertelen består imidlertid av eksokrine celler som lager fordøyelsesvæsken bukspytt, som slippes ut i tolvfingertarmen like nedenfor magesekken. Denne væsken inneholder enzymer som hovedsakelig bryter ned proteiner, karbohydrater og fett, og er i tillegg basisk for å nøytralisere det sure mageinnholdet idet det forlater magesekken. De allierte (andre verdenskrig). De allierte er en betegnelse for alle de landene som kjempet mot aksemaktene under den andre verdenskrig. Under krigen ble betegnelsen «De forente nasjoner» brukt synonymt med «de allierte». Krigsalliansen ble formalisert ved undertegnelsen av Erklæringen om De forente nasjoner («Declaration by the united nations») 1. januar 1942, undertegnet av 26 regjeringer. De allierte ble involvert i krigen enten på grunn av de hadde allerede blitt invadert, direkte truet av invasjon eller ettersom de var bekymret over at aksemaktene ville kontrollere verden. Den antityske sammenslutningen ved begynnelsen av krigen (1. september 1939) besto av Frankrike, Polen, Storbritannia, nasjonene i det britiske samveldet, Australia, New Zealand, Canada og Unionen Sør-Afrika (sistnevntes soldater kjempet hovedsakelig under Samveldets kommando til tross for å ha vært en selvstendig stat siden 1931). Etter 1941 hadde lederne for det britiske samveldet, Sovjetunionen og USA, kjent som «de tre store», lederskapet over de allierte maktene. Kina var på den tiden også en betydelig alliert. Andre allierte omfattet Belgia, Brasil, Tsjekkoslovakia, Etiopia, Hellas, India (som en del av det britiske imperiet), Mexico, Nederland, Norge og Jugoslavia. I løpet av desember 1941 foretrakk den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt navnet «de forente nasjoner» framfor de allierte. Han refererte til de tre store og Kina som en «forvaltning av det mektige», og deretter benyttet han senere betegnelsen «de fire politimenn». Erklæringen om De forente nasjoner i juli-august 1945 foreslo Roosvelts etterfølger, Harry S. Truman, at utenriksministrene fra Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia, og USA «burde gjøre utkast til avtaler og grensesettinger i Europa», noe som førte til opprettelsen av Utenriksministrenes råd («Council of Foreign Ministers»). Hiphop. Den halvdokumentariske filmen "Wild Style" (1982) er en tidlig beskrivelse av den oppblomstrende hiphopkulturen i New York Hiphop er en kulturell retning med opprinnelse i svarte og latino ungdomsmiljøer i The Bronx i New York på 1970-tallet, med fokus på utøvelse av kunstneriske uttrykk ute på gata i det offentlige rom, ofte i en konkurransepreget og selvhevdende form. Uttrykket "hiphop" brukes ofte synonymt med "hiphop-musikk" (opprinnelig kalt "b-beat", senere også "rap", eller "rap-musikk") som ble grunnlagt av den jaimaicanskfødte DJ Kool Hercs oppfinnelse av "breakbeat"-en under spilling på gratis gatefester ("block parties"). Som en helhetlig kulturell og sosial bevegelse regnes gjerne Afrika Bambaataa som grunnleggeren av hip hop og definerte de fire grunnelementene; det musikalske uttrykket i "dj-ing", det uttalte ordet i "mc-ing(rapping)", det skrevne ordet i "graffiti" og det akrobatiske kroppsspråket i "breakdance", i tillegg til det femte elementet, "kunnskap". Selverklært hiphop-filosof KRS-One har senere definert forholdet mellom de ulike elementene og kulturen som helhet slik; "Rap is something you do, hip hop is something you live" (fritt oversatt: Rap er noe du gjør, hiphop er noe du lever). KRS-One har også lagt til "(human) beatboxing", "gate-klesmote", "gate-språk" og "gate-entreprenørskap" på listen over hiphopens elementer. Uttrykket "b-boy" / "b-girl" blir brukt om en ungdom som "lever" og uttrykker hiphop i stil og holdning, dog opprinnelig kun om break-dansere. Årene fra slutten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet regnes som "the golden age" (den gylne tiden) for den kommersielle hiphop-musikken, da den forandret store deler av populærmusikk/-kultur over hele verden. Mens den tidlige hiphop-bevegelsen i utgangspunktet var uttalt anti-vold og anti-rusmidler, har hiphop-artister også vært opptatt av å beskrive virkeligheten i fattige urbane, ofte svarte, strøk, og mye hiphop har senere blitt kritisert for å være både sexistisk, rasistisk og volds- og dopforherligende, og for bruk av banning og annet "stygt språk". Musikalsk har denne dobbeltheten gjerne kommet til uttrykk i kategoriseringen mellom såkalt "concious-" og "gangster-"rap. Mens hiphop-musikken er det de fleste forbinder med hiphop, er hiphop-graffitien og break-dansen på hver sin side blitt vel så allmenne fenomener, til den grad at de i dag nærmest forstås synonymt med henholdsvis graffiti og club-dans generelt. Etymologi. Uttrykket «hip» er ebonics slang for «forståelse», «i tiden», og «hop» referer til en hoppende bevegelse på engelsk. Ebonics (også tittelen på en låt av rapperen Big L), eller "afrikansk-amerikansk engelsk dagligtale" som det heter offisielt, har i stor grad også blitt popularisert gjennom hiphop og rapmusikk. Opprinnelse og historie. Hip hop-bevegelsen oppstod på midten av 1970-tallet da nabolags- eller gatefester, et alternativ til de eksklusive discoklubbene, begynte å bli en vanlig ting i New York. Festene ble ofte ledsaget av musikk spilt av Dj'er som isolerte og repeterte de mest intense rytme-bruddstykkene (såkalte "breaks") av funk-, disco- og electronica-låter for å skape stemning blant publikum. DJ Kool Herc, som var den personen som oppfant denne teknikken – "breakbeat", eller "b-beat" som hiphop-musikken først ble kalt – gjorde det for første gang i 1974 på søsterens bursdagsfest. Kool Herc, forøvrig tidligere graffitiutøver, kalte de unge guttene som danset til denne nye musikkstilen for "break-boys", eller kort "b-boys".Dj Grandmaster Flash er kjent for å ha videreutviklet break-beat-teknikken til hva i dag gjerne omtales som "beat juggling" (rytme-sjonglering), i tillegg til bruk av "scratching" (vinylperkusjon) og "beatbox" (trommemaskin) som konsertinstrumenter. MC'ens rolle på den tiden var opprinnelig å annonsere musikk og andre fester via lydanlegget, og å oppholde publikumets engasjament. Fra å snakke mellom og over sangene, fortellinger, ble MC'ing etterhvert mer stilisert, og ble senere en stor del av det vi i dag kaller hiphop. Mange hiphop-fans vurderer "Rap Dirty" av Blowfly som den første rap-låten fordi han snakker med rim, og at sangen inneholder ordet rap (slang for snakk) i tittelen. Taki var en av de første taggerne i New York Graffitibevegelsen som etterhvert ble ansett som en del av hiphop-kulturen hadde imidlertid startet noe tidligere, først og fremst i form av "tagging", som en alternativ måte å gjøre seg sett og få status til de voldelige gjengene som preget bylivet i mange us-amerikanske byer på denne tiden. Om ikke den aller første, ble Taki 183 (fra Demetaki, et gresk alternativ til hans fødenavn Demetrius, og adressen hans, 183rd Street) i hvert fall den første virkelig kjente hiphop-taggeren/taggen da The New York Times i 1971 hadde ham som et førstesideoppslag. Før hiphopmusikken slo igjennom kommersielt og flernasjonalt (se egen del under), var det først og fremst gjennom filmer at kulturen ble spredt utenfor New York og USA. Av de første klassiske hiphop filmene regnes blant andre den halvdokumentariske "Wild Style" og graffitidokumentaren "Style Wars". Størst nedslag fikk imidlertid Hollywood-versjonen "Beat Streat", som gikk på kinoer verden over. Til tross for sin korte fartstid, er hiphop dominerende i kulturlivet over hele verden. Både musikken, dansen, graffitien og livsstilen er godt representert i ulike urbane og artistiske miljøer, og over hele verden har lokalvarianter og avarter av hiphopkulturen vokst frem. Med sitt "svarte" og "latino" utgangspunkt har hiphop i andre land enn USA fått særlig fotfeste blant etniske minoriteter og innvandrerungdom. Med den Dr. Dre-produserte stjernerapperen Eminem, og tilbakevendelsen av hiphop-filmen med hans semibiografiske og Oscar-belønnede "8 Mile", har imidlertid også skillet mellom hvit og svart i hiphopen i stor grad også blitt hvisket ut, og musikken fått et endelig innpass i bredere befolkningslag over hele verden. Rap. Rapping, eller mc-ing, er en måte å bruke vokal på som inneholder tekster som rimer og framføres på en bestemt rytmisk måte. Rap har ofte en musikalsk bakgrunn av sampling, scratching og mixing. En form for rap er freestyling, hvor utøveren improviserer teksten, ofte "inspirert" av foregående handlinger av de tilstedeværende, og enda oftere ved "dissing" av motstanderen. Dette foregår ofte som «freestyle battles». Graffiti. Graffiti er tekster eller tegninger som blir malt eller risset inn på offentlige steder, for eksempel på vegger og murer. I hiphopmiljøet blir disse gjerne omtalt som pieces og kunstnerne omtales som writers. Graffiti blir av mange ansett som hærverk og visuell forsøpling av offentlige fellesrom, særlig av dem som eier bygningene som blir dekorert eller tilgriset. De fleste utøverne mener derimot at innskriftene og bildene forskjønner kjedelige miljøer eller at de uttrykker viktige meninger og følelser. Breakdance. Breakdance er en gatedans som opprinlig oppstod i South Bronx, i New York City på slutten av 1960-tallet. Det var gjerne fattige gatebarn som brukte dansen for å tjene penger. Breakdance ble så en del av hiphop. I breakdance konkurreres det i battles. Det å battle hverandre, vil si at en konkurrerer mot hverandre ved at det er to crews, eller to single konkurrenter, som danser annenhver gang på ett bestemt område. Battlen blir ofte avgjort av en dommer, men kan også avgjøres av publikum. Dj-ing. Dj-ing, eller turntablism, er et av de fire elementene i hiphop-kulturen. En hiphop-dj (turntablist) bruker to platespillere (typisk Technics 1210) og en battle-mixer som sitt instrument. Han/hun lager «beats» og egne komposisjoner ved å mikse samples fra vinylplater og arbeider oftest sammen med rappere. En turntablist er ikke en DJ som bare «spiller plater», men en fullblods musiker. Avanserte teknikker («juggling», «scratching», «flares», etcetera) brukes til å lage nyskapende musikk. Beatboxing. "Beatboxing", eller "human beatbox" (engelsk: "menneskelig trommemaskin"), er kunsten å skape rytmer, lydeffekter og musikk kun ved å anvende sin egen kropp (i hovedsak munnen). Streetfashion. "Streatwear", "streetfashion" eller "gate(kles)mote", har sitt utgangspunkt i surfermiljøer i California, men sterkt influert og inkorporert i hiphop-kulturen utover 1980-tallet. Musikksjangeren. Den mest (aner)kjente delen av hiphop-kulturen er helt klart musikken, ikonisert i uttrykket "two turntables and a microphone", to platespillene (dj-ing) og en mikrofon (rap). Men etter hvert som musikken gikk fra gatene og inn i studio ble det vel så korrekt å snakke om en mikrofon og en sampler og en trommemaskin. Hiphop kan således betegnes som elektronisk musikk, eller konkret musikk, med hovedsakelig bakgrunn i funk. Den første hiphop-singelen til å slå an på salgslistene var "Rappers Delight", gitt ut i 1979 av gruppen Sugarhill Gang. Og Grandmaster Flash and the Furious Fives "The Message" fra 1982 har flere ganger blitt kåret til den beste hiphop-låten gjennom tidene. Hiphop fikk imidlertid først sitt store kommersielle gjennombrudd som musikksjanger når Queens-baserte Run DMC på begynnelsen av 80-tallet tok hiphopen ut av sitt fødested og gjorde stor suksess med sin bruk av rock-elementer i låtene. Årene fra slutten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet regnes imidlertid som "the golden age" (den gylne tidsalder) for den kommersielle hiphop-musikken. En viktig aktør var produsent Rick Rubin og hans New York-baserte plateselskapet Def Jam med stjerneartister som b-boy-ikonet LL Cool J og tøysenummeret Beastie Boys. Def Jams Public Enemy, med plater som "It takes a nation of million to hold us back", ikke bare innførte et politisk og militant uttrykk i hiphop, men også revolusjonerte måten å bruke sampling til å lage lydcollager på en måte som satte standarden for en produksjonsteknikk som har definert hiphop og senere strukket seg langt utover sjangerens grenser. For raplyrikkens del fremheves ofte den samtidige Rakim, gjerne i vitenskapelige termer, som oppfinneren av moderne hiphop-poesi. På slutten av 80-tallet, vokste også "gangsta-rap" frem som en ny og dominerende undersjanger, og bragte betydelig kontrovers til den offentlige scene på grunn av tekstinnholdet. Med stjerneartister som 2Pac, samt Dr Dre og Snoop (Doggy) Dogg og deres mesterverk "The Chronic", ble g-funken og plateselskapet Death Row et manifest for LA som den nye hiphop-hovedstaden. Den samtidige afrosentriske "Native Tounge"-bevegelsen på østkysten, hadde likevel også stor flernasjonal suksess med artister som pop-eklektikerne De La Soul og jazzelskerne A Tribe Called Quest, i tillegg til gettomytikerne i Wu-Tang Clan og sjangerdefinerende artister som Gang Starr og Nas. Etter å ha levd i skyggen av rapperen fikk hiphop-dj'en en betydelig "tilbakekomst" fra midten av 1990-tallet, og oftere under merkelappen "turntablism" for å markere avstand til personer som kun "setter på plater". Innen popmusikken har dette tatt form av en oppblomstring av instrumental hiphop og annen hiphop-basert musikk uten rap, og ofte i fusjoner med andre sjangere, og i sin tid stemplet som såkalt "trip hop". Trenden har til dels kommet fra rock-, soul- og dub-orienterte utgangspunkt, som Massive Attack og Portishead, men i stor grad også fra hiphop-Dj/produsenter som DJ Shadow, DJ Krush og senere DJ Muggs (fra Cypress Hill), Dan the Automator, Madlib (Beat konducta) og Danger Mouse. Og mens instrumental-hiphopen har gitt opphav til nye breakbeat-baserte sjangre som jungle/drum and bass, big beat og annen electronica, har også rappen på sin side fusjonert til sjangre som Nu metal og tekno-rap. Etter at vestkysten gjorde slutt på New-York-monopolet, har også andre regioner og land bemerket seg flernasjonalt. Stilsjangrene "Miami bass" og senere blant annet "Dirty South" og "Crunk" viser til oppblomstringen av særegen hiphop i de us-amerikanske sørstatene, hvor Atlanta-baserte Outkast har gjort seg mest gjeldende på salgslistene rundt om i verden. Britisk hiphop, har også flyttet grensene musikalsk sett, først med "britcore" og sendere med artister som Roots Manuva og Dizzee Rascal. Frankrike er derimot det landet som selger mest hiphop etter USA men – som i de fleste andre land – først og fremst innenlands og i større grad etter klassisk oppskrift, blant de mest flernasjonalt kjente finnes artister som MC Solaar og beatbox-connoisseurene i Saïan Supa Crew. Franske TTCs "Bâtards Sensibles", vel å merke utgitt i Storbritannia, har blitt hyllet som et av 00-tallets viktigste verk med dets blanding (eller gjenforening) av rapmusikk og elektronisk dansemusikk, en trend som har preget hele dette tiåret, spesielt gjennom artister som tamilsk-britiske M.I.A. og hennes floridanske produsent/kjæreste Diplo. Britcore. Britcore er en form for hip hop som stammer fra Storbritannia. Sjangeren hadde sin storhetstid på 90-tallet og de viktigste ambassadørene var Gunshot, Hijack, Silver Bullet og Blade. Til tross for sjangerens navn og eksplisitte link til de britiske øyer så eksisterte britcore da gjerne under navnet "hardcore rap" i Tyskland, Frankrike og Norge etc. Norske hardcore rap artister som gjorde seg bemerket var spesielt B.O.L.T. Warhead og Warlocks. Gangsta rap. Gangsta rap er en form for hip hop der tekstene fokuserer på å speile det harde og voldelige livet som utfolder seg i ghettoen på en mest mulig realistisk eller rå, og minst mulig sensurert måte. Formen for hip hop startet på begynnelsen av 1980-tallet. Ice T og Schoolly D var blant de første gangsta rapperne. Selv om gangsta rap startet tidlig på 80 tallet fikk ikke sjangeren kommersiel suksess før 1987. Eksempel på kjente rappere er Easy-E, Schoolly D, Ice T,Nas Ice Cube, Snoop Dogg, 2Pac, Dr. Dre, Biggie Smalls og Jay-Z Alternativ hip hop. Alternativ, eller indie-, hip hop er en form for hip hop der artistene ikke ønsker å tilpasse seg til noen av de tradisjonelle undersjangerene. Istedet blander de sammen forskjellige sjangre. Eksempel på slike rappere er De La Soul, Outkast, Atmosphere, Common, Jurassic 5, Gangstarr, Pharoahe Monch, Mos Def, og Aesop Rock. Grime. Grime er en form for hip hop som stammer fra London, hvor det fortsatt er mest aktivt, fra rundt år 2000. Produksjonene kjennetegnes ofte ved at de har et tempo rundt 140 BPM, har mørke basslinjer og ofte et komplekst sammensatt lydbilde. Eksempel på slike rappere er Dizzee Rascal, Newham Generals Wiley, Lethal Bizzle, Kano, Lady Sovereign, JME og Skepta Pop rap. Pop rap er en form for hip hop med pop inspirerte tekster. Denne formen for hip hop ble populær fordi den hadde radio vennlige tekster. Eksempel på slike rappere er Lil Wayne, Tone Loc, Bow Wow, Mc Hammer, Ice MC, Cam'ron og 50 cent Rapcore. Rapcore er en form for hip hop der elementer fra metal og rock blir blandet inn. Eksempel på slike artister og rappere er Ill Bill Linkin Park, Rage Against the Machine, Zebrahead, Run DMC, Public Enemy Cypress Hill og Korn Royal Canadian Mounted Police. Royal Canadian Mounted Police (GRC / RCMP) (fransk: "Gendarmerie royale du Canada", forkortet "GRC") er en canadisk nasjonal politietat. Etaten har ansvar for føderale og nasjonale politioppgaver og tilbyr regionale og lokale polititjenester gjennom kontrakt til Canadas provinser og kommuner. Det ridende politi, «the Mountie», med røde jakker og brede hatter ble udødeliggjort i Hollywoods filmer i trettiårene og er blitt et av Canadas mest kjente symboler. Det som på folkemunne het «de får alltid tak i han de er ute etter», er kjent over hele verden. Det ridende politis fargerike musikkparade, en oppvisning i ridekunst med musikk, er stadig en populær attraksjon for turister som kommer til Canada og når de drar på turné utenlands. Men det ridende politi er ikke bare en del av kanadisk mytologi og deres aktiviteter teller mere enn rideoppvisninger. Det Kongelige Kanadiske Ridende Politi (forkortet RCMP) er Canadas nasjonale politistyrke som har fått internasjonalt ry for å være en av verdens mest erfarne politiorganer. Historie. RCMP ble etablert i 1873 under navnet "North West Mounted Police", et «midlertidig» eksperiment i politimyndighet i distriktene. Det fantes ingen større politistyrke i Canada da de første bosetningene fant sted. Da den kanadiske konføderasjon ble etablert i 1867, var det noen få heltidsansatt konstabler i de største byene som Montreal og Toronto og den lille «Dominion Police Force» håndhevet de konføderale lover. Men småbyene og landdistriktene hadde ikke noe politi. Loven ble håndhevet av konstabler eller soldater som var midlertidig utnevnt av domstolene. Men i 1870, da Canada kjøpte landet nord for den amerikanske grensen mellom Great Lakes og Rocky Mountains, bestemte den kanadiske regjering at det var nødvendig med et politiorgan. Et enormt område som var sparsomt befolket med pelshandlere, fangstfolk og pelsjegere ville være helt åpen for nybygging. Uten fast styring, kunne den plutselige strøm av nybyggere inn på indianernes tradisjonelle områder føre til voldsomheter av uanede dimensjoner. Slike voldsomheter kunne føre til tap av menneskeliv og dessuten hadde ikke Canada råd til noen omfattende krig med indianerne som kunne utarme landet fullstendig. Den kanadiske regjering ønsket en bedre måte å håndtere nybyggerne på og sikre at indianerne fikk en rettferdig behandling. Regjeringen vedtok å etablere en paramilitær politistyrke for å opprettholde orden til områdene i vest var befolket av nybyggere som respekterte etablerte organer. Denne styrken ble grunnlagt i 1873 og kalt det nord-vestre Ridende Politi (NWMP). Meningen var å oppløse den når området var ferdig bosatt på en fredelig måte. Styrken rekrutterte i begynnelsen 150 mann, men snart ble tallet øket til 300. NWMP dekket sitt område til hest og bar sine berømte røde uniformsjakker. I løpet av de neste årene etablerte NWMP en nær kontakt med indianerne og forberedte dem på traktatforhandlinger og opptrådte som mellommenn i konflikter med nybyggerne. Styrken ble økt til 500 i 1883 og fikk større ansvar som også innebar å sørge for fred under byggingen av den kanadiske Stillehavsjernbane (Canadian Pacific Railway). Etter et Metis-opprør i 1885, ledet av Louis Riel, ble styrken øket til 1000 mann. Et voldsomt gull-rush i Yukon ved århundreskiftet forsterket muligheten for voldsomheter ettersom gullgravere samlet seg i området. Tilstedeværelsen av NWMPs sørget for at gullrushet foregikk i ordnede former. Da gull-rushet var over, retter NWMP sin oppmerksomhet mot Øst- og Vestarktis hvor styrken åpnet underavdelinger for å dempe påstått misbruk av urbefolkningen og trusler fra europeiske land mot kanadisk suverenitet. Nå var NWMP stilletiende blitt akseptert som en fast institusjon. I 1904 føyet Kong Edward VII «Kongelig» til styrkens navn som en anerkjennelse av det den utrettet. I 1920 ble RNWMP til Det Kongelige Kanadiske Ridende Politi og styrken ble offisielt utvidet til å være en nasjonalpolitistyrke. Samme år ble hovedkvarteret flyttet fra Regina i Saskatchewan til Canadas hovedstad, Ottawa. I 1928 begynte RCMP å utføre politiplikter utover føderal rettsmyndighet etter kontrakt med forskjellige provinser og kommuner. Ifølge Canadas grunnlov er håndhevelse av loven et provinsialt ansvar. Men flertallet av provinsene vedtok at de kunne ivareta dette ansvar mest effektivt gjennom tjenester fra det ridende politi. Idag yder RCMP stadig disse tjenestene. RCMPs hovedansvar er å sørge for ro og orden, men styrken har også bidratt sterkt til Canadas deltagelse i krigstid. Medlemmer av RCMP tjenestegjorde i boerkrigen og under 1. og 2. verdenskrig. I 1921 fikk etaten status som dragonregiment, som gir etaten rett til å bære slagutmerkelser for sin tjeneste i krig. Dagens GRC/RCMP. I dag er RCMP en meget erfaren politistyrke med avansert teknologi. RCMP blir ledet av en politimester som er underlagt de føderale myndigheter gjennom riksadvokaten. Politimesteren er også underlagt de provinsiale regjeringers statsadvokater i de provinsene der RCMP yder polititjenester. Styrken som har mer enn 16 000 freds-offiserer og omkring 5000 sivile ansatte, driver laboratorier hvor man søker å løse forbrytelser over hele landet, et datastyrt informasjonssenter for politisaker, den kanadiske politihøyskole i Ottawa og et utdannelsessenter i Regina. Politihøyskolen tilbyr avanserte kurs til såvel styrkens egne medlemmer som medlemmer av andre politistyrker i Canada og ellers omkring i verden. Hovedsansvarsområder. Ettersom årene er gått har RCMP utviklet seg fra å være en liten «midlertidig» politistyrke i landdistriktene til å bli av internasjonalt format. RCMP har vært trofast mot sitt motto «Opprettholdelse av lov og rett» og er fortsatt et karakteristisk symbol på Canada ikke bare for kanadiere men for folk over hele verden. Personale. RCMP hade 2011 19,281 politifolk, 3 760 sivilt ansatte med kontrakter og 6 194 sivile tjenstemenn. Allt politifolk må begynne som politibetjenter for att seden avansere efter vist kompetanse intill politidirektør og sjef for RCMP. Brigadegeneral. Brigadegeneral er en militær grad som rangerer over oberst og under generalmajor. Den er den laveste generalitetsgraden. I visse land brukes graden brigader likeverdig. Den tilsvarende maritime graden er kommandør (engelsk: "commodore"; i Norge flaggkommandør). I felten har en brigadegeneral som regel kommandoen over en brigade. Vintereventyret. "Vintereventyret" (eller "Vintersoga", original "The Winter's Tale") er et av de siste skuespillene av William Shakespeare, antagelig skrevet i 1610 eller 1611. "The Winter's Tale" er klassifisert som en komedie, men de tre første aktene er mer en tragedie om sjalusi og skuespillet inneholder en del dødsfall av uskyldige mennesker. De to siste aktene er imidlertid komedie og foregår seksten år etter de tre første aktene. Stykket ble først oversatt til nynorsk som "Vintersoga" i 1933, av Henrik Rytter, og senere til riksmål av André Bjerke i 1973. Handling. Skuespillet åpner på Sicilia der Kong Leontes og Dronning Hermione har vært vertskap for Kong Polixenes av Böhmen. Polixenes skal snart reise tilbake til Böhmen, og Leontes prøver å overtale ham til å bli litt til. Først når Hermione snakker med Polixenes blir han overtalt. Leontes blir grepet av en ukontrollert og helt irrasjonell sjalusi, og overbeviser seg selv om at Hermione har vært utro. Han beordrer en av de adelige, Camillo, til å ta Polixenes av dage, men i stedet rømmer Camillo sammen med Polixenes til Böhmen. Leontes kaster så Hermione i fengsel og planlegger en rettssak for å få henne brent på bålet. Når Hermione føder en prinsessedatter i fengselet beordrer Leontes enda en av lordene, Antigonus, til kaste spedbarnet ut av landet, til et sted der hun kan dø. Antigonus gjør dette, og legger spedbarnet ved Böhmens kyst, men blir selv drept av en bjørn. Under rettssaken mot Hermione kommer det frem at den unge prinsen, syk av bekymring for sin mor har dødd. Sjokket får Hermione til å besvime, og Leontes til å innse at han har tatt feil hele tiden. Hermione omkommer av sjokket og Leontes, med sin kone og sine to barn borte, går inn i 16 sorgfulle år. Spedbarnet Leontes sendte vekk, Perdita, blir funnet av en gjeter i Böhmen og hun vokser opp der som en vanlig bondejente. Hun og den böhmiske prins Florizel, sønn av Polixenes, har forelsket seg. Når Polixenes får vite om dette mister han besinnelsen og truer med å drepe Perdita, fremfor å tillate prinsen å gifte seg med en bondejente. Camillo, som reddet Polixenes fra Leontes vrede, hjelper nå Perdita og Florizel, samt resten av gjeterens familie, med å rømme fra Böhmen til Sicilia. En illsint Polixenes følger etter, men på Sicilia blir det avslørt at Perdita er datter av Leontes. Det blir videre oppdaget at Hermione ikke var død, men har blitt holdt skjult i de 16 årene, og skuespillet ender med en lykkelig gjenforening. Geografisk feil. Antigonus etterlater spedbarnet Perdita ved Bøhmens kyst. Bøhmen ligger midt inne i Sentraleuropa og utgjør den vestlige delen av dagens Tsjekkia, og har ingen kystlinje. Aschehougs debutantstipend. Aschehougs debutantstipend utdeles årlig av Aschehoug forlag til en av forlagets debutanter. Stipendet er en skjønnlitterær pris som utdeles etter innstilling fra forlagets redaksjon. Det kan ikke søkes. Ofte omtalt som «Aschehougs debutantpris». Airbus A380. Airbus A380 er et langdistansefly produsert av det europeiske industrikonsernet EADS' datterselskap Airbus. A380 er det største passasjerfly i verden. Flyruter. Airbus A380 hadde sin første kommersielle flyvning for Singapore Airlines den 25. oktober 2007 fra Singapore til Sydney. Flyet ble lansert under en seremoni i Toulouse den 18. januar 2005 og første flyvning fant sted den 27. april 2005. Emirates mottok den første av de 90 A380 som selskapet har bestilt den 28. juli 2008. Overtagelsen fant sted under en seremoni på Airbus' egen flyplass, Finkenwerder ved Hamburg. Den første kommersielle turen gikk fra Dubai til Kennedy-flyplassen i New York. Flyene ble deretter satt inn i rutetrafikk også til London og til Australia og New Zealand. Spesifikasjoner og materialbruk. Den nye modellen vil i utgangspunktet bli levert i to utgaver; A380-800, med plass til 525 passasjerer over tre klasser, med en rekkevidde på 15 000 km., og A380-800F, som er et rent fraktfly, med mulighet for å frakte 150 tonn over 10 400 km. Airbus planlegger å fortsette sin politikk som går ut på å lage cockpiten så lik de tidligere modellene som mulig. På den måten reduseres kostnadene forbundet med opplæring av piloter, i tillegg til at sikkerheten økes ved at mannskapet kun trenger å forholde seg til et sett med prosedyrer for hvordan flyet skal håndteres. Skrog og vinger. Det benyttes om lag 22% (alle prosenttall er på vektbasis) karbonfiberkompositter i skrog og vinger på Airbus A380. I tillegg vil man bruke laminatkompositten Glare i øvre deler av skroget. Aluminium står for om lag 60% av vekten mens stål og titan utgjør 10%. I nedre deler av skroget vil man bruke plater av den relativt nyutviklede aluminiumlegeringen AA6013. Disse platene vil være sveiset sammen med lasersveising, eller friction stir welding, istedet for tradisjonell nagling. I tillegg vil det i fraktversjonen A380F benyttes en nyutviklet aluminium-litiumlegeringer for å spare vekt. I passasjerversjonen brukes ikke denne legeringen, men istedet brukes det mer etablerte legeringer som blant annet A7445 og AA2524. I haleroret er det brukt komposittmaterialer istedet for aluminium. Også i vingene benyttes det en god del nye legeringer. I alt er det utviklet syv nye aluminiumlegeringer for bruk i vingene på A380. Dette innebærer hovedsakelig legeringer av typen Al-Zn-Mg-Cu (AA7000). Det brukes også en del legeringer av typen Al-Cu-Mg (AA2000). Cockpit. Cockpit er plassert mellom de to dekk, og gir pilotene god sikt under taxing på bakken. Den tradisjonelle «stikka» med ratt er erstattet med en liten spak, én for hver av de to flyverne. Flyet flys etter fly-by-wire-systemet. (Det vil si at det er ingen direkte mekanisk forbindelse mellom stikke og rorene. Alle bevegelser med styrespaken overføres elektronisk til hydraulikk- eller elektromotorer som bevirker bevegelser på ror og flaps.) Løse rutekart og innflyvningskart, som i andre fly vanligvis tas frem fra manualer og festes til et «clip-board», er erstattet med to data-skjermer hvor flyverne kan hente alle opplysninger fra flyets datasystemer ved hjelp av et vanlig tastatur. Demonstrasjonsflyvninger. Første oversjøiske demonstrasjonsflyvning ble foretatt med den første prototypen (Reg.: F-WWOW) mellom 10. og 16. november 2005 til Singapore, Brisbane, Sydney, Melbourne og Kuala Lumpur. Til demonstrasjonsturen var flyet utstyrt med «decaler»-klistremerker som ble påført flyets skrog slik at det kunne presenteres for de fremtidige kunder med riktige farger og logo for de tre selskapene: Qantas, Singapore Airlines og Malaysia. Malt i selskapet Emirates' farger, den største kunde, med en ordre på 90 fly, ble en annen prototype (F-WWDD) fremvist på Dubai Air Show 20.-24. november 2005. Per 20. mai 2006 har A380 landet i 10 land, Australia, Canada, Colombia, Frankrike, Tyskland, Malaysia, Singapore, Spania, Forente Arabiske Emirater og Storbritannia. Ulykker. Den 4. november 2010, fikk et Qantas A380 (VH-OQA), en motorstopp på vei fra Singapore til Sydney, og ble tvunget til å returnere til Singapore Changi Airport. Deler fra motorens deksel falt ned på den indonesiske øya Batam. Det var ingen skader på passasjerer eller mannskap. På samme dag som denne hendelsen, kunngjorde Qantas at hele A380 flåten ville settes på bakken før avslutningen av en intern etterforskning tatt i forbindelse med motorprodusenten Rolls-Royce plc. Bestilte fly. 17 flyselskaper og en privatperson (Prins Al-Wallid, Saudi Arabia) hadde, pr. februar 2011, bestilt til sammen 246 Airbus A380 og tegnet opsjoner for ytterligere 47. Det er blitt kalkulert at de totale kostnadene med å utvikle flyet vil beløpe seg til rundt 100 milliarder norske kroner. For å komme i balanse må produsenten levere 710 maskiner. Airbus Industrier regner med en total levering på 1 200 maskiner. Ut over de 17 selskaper som har plassert bestilling har ytterligere 10-15 selskaper vist interesse i å kjøpe A380. I tillegg har en privatperson, en afrikansk forretningsmann fra Uganda, Michael Ezra Kato meldt sin interesse for kjøp av en VIP-utgave av A380 I juni 2010 økte Emirates sin bestilling med ytterligere 32 eksemplarer av A380 og er nå den største kunde med 90 flybestillinger. Ordrebok kundevis. Antall med * er ikke bekreftet hos Airbus ordrer- og leveranseliste. Leverte fly. Et Airbus A380 malt i Emirates’ farger under 2005 Dubai Air Show. Airbus har kalkulert med at i alt 13 fly vil bli levert i løpet av 2008, til Qantas og Emirates, etterfulgt av en leveranse på 25 fly i 2009. Airbus regner med å levere et fly hver annen uke nå som produksjonen har kommet i gang. Jan Dukene. Jan Dukene (født 25. mars 1961) er ordfører i Tvedestrand kommune. Han har innehatt dette vervet siden 2003 og representerer Tvedestrand tverrpolitiske liste (TTL). Dukene har tidligere vært varaordfører og forlot sitt sivile yrke som lensmannsbetjent for å bli ordfører. Dypvåg. Dypvåg er en tidligere herredskommune som ble slått sammen med kommunene Holt og Tvedestrand i 1960. Dypvåg er særlig kjent for sin kirke som opprinnelig var en middelalderkirke, men ble utvidet til korskirke på 1700-tallet. Uthavnen Lyngør ligger i Dypvåg. Dypvåg skole er Tvedestrands nest største barneskole. Zhao Ziyang. Zhao Ziyang med president Ronald Reagan utenfor det hvite hus i oktober 1984 Zhao Ziyang (tradisjonell kinesisk: 趙紫陽, forenklet kinesisk: 赵紫阳 pinyin: "Zhào Zǐyáng"; født 17. oktober 1919 i fylket Hua i Anyang i provinsen Henan i Kina, død 17. januar 2005 i Beijing) var en politiker i Folkerepublikken Kina og landets statsminister i perioden 1980 til 1987, samt formann for det kinesiske Det kinesiske kommunistparti fra 1987 til 1989. Han innførte en rekke reformer som bl.a. økte produksjonen og var med på å strømlinjeforme det tungrodde byråkratiet, i tillegg til at han var motstander av korrupsjon. Hans reformer støtte på motstand innad i det kommunistiske maktapparat, og da han i mai 1989 viste forståelse for studentene som protesterte og sultestreiket på Den himmelske freds plass, ble han avsatt og holdt i husarrest de sisten 16 år av sitt liv. Karriere. I 1932 trådte han inn i den kommunistiske ungdomsliga og arbeidet for kommunistpartiet i skjul under krigen mot Japan. I 1950-årene avanserte han opp til partiets ledelsesnivå i provinsen Guangdong, og i 1960-årene ble han forfremmet til partisekretær i denne provinsen. Han ble senere ansett å ha fremmet en «ungdomsligaklikk» ("Tuánpài") i partiledelsen. Hans landbruksreformer bidro til at deler av Kina om seg raskere etter «Det store spranget». Han oppløste folkekommuner og lot bøndene dyrke selveide jordlapper. Ettersom han på den måten var på linje med og støttet Partiets generalsekretær Liu Shaoqi, falt han i unåde under Kulturrevolusjonen. Han mistet sitt høye verv, ble paradert gjennom Guangzhous gater iført botshatt (en slags dumstrut), og ble i 1971 kommandert til arbeid i Indre Mongolia. Allerede i mars 1972 begynte en forsiktig rehabilitering. Han ble sekretær og viseformann for Indre Mongolias revolusjonskomité. I august 1973 ble han fullstendig rehabilitert takket være statsminister Zhou Enlai, og vendte tilbake til Guangdong i april 1974 som førstesekretær for kommunistpartiet der og formann for revolusjonskomiteen. I september 1975 ble han i tillegg politisk kommsisar for Guangdong militærdistrikt. Partisjef i Sichuan. I desember 1975 ble han sendt til landets mest folkerike provins, Sichuan. Der ble han første partisekretær, og gjennomførte markedsøkonomisk orienterte reformer som førte til en rask økning av produktiviteten. Det oppstod et uttrykk i Sichuan som vedvarte lenge etter at han forlot provinsen: 要吃粮，找紫阳 "Yao chi liang, Zhao Ziyang", som er et ordspill med hans navn "Zhao Ziyang" og som kan løst oversettes som «Vil du spise, så følg Zhao Ziyang». Samtidig var Zhao medlem av partikomiteen for kommunistpartiet. I 1977 ble han også alternerende medlem av Politbyrået, og et par år etter ble han stedfortredende statsminister, og fast medlem av politbyrået. Attentater. Ettersom Sichuan var et arnested for radikalisme under Kulturrevolusjonen, var tilhengerne av det som senere er blitt kalt Firerbanden svært sterke i sine forsøk på å folrpurre Zhaos reformer der. Men Zhaos politikk hadde enorm folkelig støtte, og tilhengerne av Firerbanden grep til attentater mot hans liv etter at alle mer siviliserte forsøk på å stanse ham ikke førte frem. Gjennom årene i Sichuan under Kulturrevolusjonen var det minst seks attentater mot ham. Det mest alvorlige var da hans jeep kjørte inn i et bakhold i en trang dal. Der lyktes attentatsmennene nesten, men Zhaos sekretær/sjåfør gav sitt liv mens han reddet ham fra det jordskredet som angriperne utløste. De siste ansvarlige for angrepene ble ikke knepet av politiet før i 1983. Statsminister, så generalsekretær. Etter et halvt år som stedfortredende statsminister (leder for Folkerepublikken Kinas statsråd), ble Zhao i 1980 utnevnt til statsminister. Det var han som utviklet planen om særskilte økonomiske kraftsentra i kystområdene, en politikk som er blitt virkeliggjort og har transformert mye av kinesisk økonomi. I 1982 ble han med i Politbyråets stående komité. I januar 1987 ble han også generalsekretær for det kinesiske kommunistiske parti. Som kommunistpartiets generalsekretær stod han for en åpnere utenrikspolitikk og for gjennomføring av økonomiske reformer. Zhao kalte politiske reformer for «sosialismens største utfordring». Han var av den oppfatning at økonomisk fremgang kun ville lykkes dersom den ble ledsaget av demokratisering. Allerede i 1986 gikk han som den første ledende kinesiske kommunistpolitiker åpent inn for politiske forandringer i denne retning, og innførte en ordning med at ved valg på landsbynivået skulle være flere kandidater å velge mellom til de poster som stod til valg. Dette konseptet mente han gradvis skulle gjennomføres helt frem til sentralkomitenivå. På det økonomiske området gikk han inn for mange reformer. Han utviklet "«teorien om midlertidige stadier»", som han forestilte seg som kursen mot en reformering av det sosialistiske system. På Partikongressen i 1987 erklærte Zhao at Kina var inne i «en primær fase av sosialismen» som kunne komme til å vare i 100 år. Under dette stadium sa han at Kina trengte å eksperimentere med flere økonomiske systemer for å stimulere produksjonen. Zhao foreslo å separere Statens og Partiets roller. I tråd med dette ble Li Peng etterfølger av Zhao Ziyang som statsminister. Forslaget om skille mellom Parti og Stat er senere er blitt et tabu i Kina. Det er vestlige observatører som mener at de to årene da Zhao var generalsekretær var de mest åpne i moderne kinesisk historie — mange begrensninger av ytringsfriheten og pressens frihet ble slappet av på, slik at intellektuelle fritt kunne dtå åpent frem med sine tanker om forbedringer for landet. Det ble gjennomføringen av denne teorien som fra da og fremover, lenge etter hans eget fall, akselererte det voldsomme økonomiske oppsving i landet. Vel ble han også kritisert som revisjonisme av marxismen. Men han forsøkte å gjøre regjeringen mer transparent og fremmet en politisk dialog som kunne gjøre den vanlige borger delaktig i de politiske prosesser. Dette gjorde ham svært populær i befolkningen. Zhaos fremlegg i mai 1988 om å akselerere prisreformene førte imidlertid til utstrakt folkelig misnøye. Reformene utløste nemlig en kraftig inflasjon. Dette gav motstanderne mot rask reformtakt en åpning; de gikk inn for større sentralisering av økonomiplanleggingen og striktere tiltak mot vestlig innflytelse. Det fulgte en politisk debatt som ble mer og mer opphetet gjennom vintermånedene 1988/89. Annen halvdel av 1988 så en stadig svekkelse av Zhaos politiske posisjon. Zhao fant seg selv innbundet på flere fronter av partikorifeer som kjempet sine revirkamper. Mange av dem ble mer og mer misfornøyd med Zhaos tilbakelente holdning til ideologiske spørsmål. Den økonomisk konservative fraksjon i Politbyrået, anført av Li Peng og Yao Yilin, var stadig i tottene på Zhao vedrørende økonomiske og fiskale spørsmål. Den galopperende inflasjonen satte også Zhao under et økende press fra vanlige partimedlemmer og deres familier. Ved inngangen til 1989 var det klart at Zhaos politiske problemer hadde tårnet seg opp til det nesten uhåndterlige; han kjempet på et vis for sitt politiske liv. Hvis han ikke ville klare å snu om på inflasjonen heller raskt, ville den åpne konfrontasjon med partiledelsens konservative være uunngåelig. På dette tidspunkt døde brått den tidligere partigeneralsekretæren Hu Yaobang. Han var alment ansett som å ha vært en reformvennlig leder, og hans død gav Zhao en gylden anledning til å gjenvinne initiativet og presse videre med sitt reformprogram. Tiananmen-demonstrasjonene. Men Hu Yaobangs død satte i gang krefter som ingen helt kunne styre eller forutse. Kombinert med voksende økonomiske problemer for vanlig folk forårsaket av den høye inflasjonen, kom det til store protestaksjoner fra studenter, intellektuelle og misnøyde borgere i Beijing, og som fikk landets enorme «storstue», Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen). Kort etter at det hele begynte, ble situasjonen tilspisset på grunn av en lederartikkel i partiavisen Folkets Dagblad den 26. april, der studentene ble kalt «anti-parti og anti-sosialistiske urostiftere». Zhao mente å gjenkjenne landets leder, Deng Xiaoping, på uttrykksmåten. Den 17. mai var det et avgjørende møte hjemme hos Deng Xiaoping om demonstrasjonene. Zhao Ziyang gikk inn for at regjeringen skulle slutte med sine trusler mot protestantene, for å dempe med situasjonen. To konservative kommunister spratt da straks opp og begynte å beskylde ham for å ha medvirket til protestene. Deng fikk det siste ord, og meddelte at han aktet å utrope krigstilstand og flytte militære styrker inn i Beijing. Zhao ville ikke gi sin tilslutning: "«Jeg nektet å bli den generalsekretær som mobiliserte tropper for å slå ned på studentene»". Den 19. mai, klokka 16.50 kom Zhao Ziyang, ledsaget av stabssjef Wen Jiabao, fra det nærliggende regjerings- og partihovedkvarteret Zhongnanhai til Den himmelske freds plass. Hans fremste rival, Li Peng, ble også med – men Zhao hevder at Li ble skrekkslagen over det han så, og raskt kom seg vekk. Zhao Ziyang snakket så med de protesterende. Han holdt en kort tale med megafon hvor han oppfordret studentene til å avslutte sultestreiken. Den ble overført på kinesisk fjernsyns riksprogram. Ikke mange av studentene fulgte rådet om å komme seg unna. Deler av talen han holdt er blitt vel kjent og sitert om og om igjen, selv om ingen medier sendte noen repriser. I talen refererte blant annet til sin generasjon og sa: «Vi er allerede gamle, det er ikke lenger viktig for oss». I motsetning til de var studentene unge og han oppfordret dem til å ta vare på sin helse og ikke ofre seg unødvendig. Med tårer i øynene bad han om unnskyldning for å ha «kommet for sent», og bad dem innstendig avbryte sine protester. Men det lyktes han ikke i. Samtidig var de andre lederne for kommunistpartiet, Deng Xiaoping, Yang Shangkun, Li Peng og Hu Qili, godt i gang med å forberede innføringen av krigsrett for å slå ned demonstrasjonene. Hva som beveget Zhao til sin holdning overfor protestene, er blitt et omdiskutert emne blant kinakjennere. Noen har hevdet at han håpet at en imøtekommende gest overfor demonstrantene ville styrke hans tak på Li Peng i den tilstundende åpne maktkampen med hardlinerne innen kommunistpartiet. Andre mener at han rett og slett støttet demonstrantene og ikke ville at de skulle komme til skade under den militære reaksjon han visste ellers ville komme. Kort etter hans møte med demonstrantene ble han arrestert, og så satt i husarrest i sitt hjem i Zhongnanhai. To uker etter ble hæren sendt inn for å oppløse ansamlingen av protesterende, noe som skjedde med store blodsutgydelser. Wen Jiabao, som ble oppfattet som å stå på samme linje, opplevde intet slikt under de partiutrenskningene som fulgte. Årsaken er uklar. Husarrest og død. Zhao Ziyang forble i husarrest resten av sitt liv. Hva han blant annet tilbragte tiden med, er bare blitt kjent etter hans død: Trass i den strenge overvåkingen av hans sysler (golfputting i hagen og slikt) klarte han å forfatte og tale inn sine memoarer på kassetter. Hans død i 2005 ble rapportert svært dempet av de kinesiske massemedier, antagelig ut fra en frykt for å utløse folkelige reaksjoner som de som fulgte dødsbudskapene om Zhou Enlai (1976) og Hu Yaobang (1989). Pressen nevnte ikke en gang at han i sin tid hadde vært kommunistpartiets leder. Tidligere formann for Den nasjonale folkekongress, Wan Li, og mer enn 20 pensjonerte medlemmer av Politbyrået, blant dem tidligere visestatsminister Tian Jiyun, hadde rett etter Zhaos død bedt partiledelsen om å rehabilitere Zhaos navn og avholde minneseremonier. Men de oppnådde ikke meget; til og med begravelsen på Babaoshan revolusjonære gravlund ble avholdt under en strengt kontrollert og nedtonet koreografi. Normalt ville Zhaos mange høye verv ha innebåret at han fikk statsbegravelse, men det skjedde ikke. Det ble meddelt at statsbegravelser ikke lenger skulle arrangeres. Hemmelige memoarer. Den 14. mai 2009 ble Zhaos hemmelige memoarer offentliggjort på kinesisk (i Hongkong) og engelsk. Boken hadde den engelske tittelen "Prisoner of State", antas å stamme fra hemmelige opptak foretatt mens Zhao satt i husarrest. I den 336 siders lange boken roser Zhao i siste kapittel det vestlige parlamentariske demokrati og mener at det er bare ved et slik system at hans land kan løse sitt korrupsjonsproblem og det voksende gapet mellom rike og fattige. Campo Grande. Campo Grande er hovedstad og en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1877 under navnet Santo Antônio de Campo Grande. I 1914 fikk byen jernbaneforbindelse med São Paulo og Corumbá. Dette gjorde at byen ble lettere tilgjengelig for immigranter. Idag har Campo Grande om lag 706 000 innbyggere. Fjodor III av Russland. Fjodor III (russisk: Фёдор III Алексеевич) (født, død), sønn av Aleksej Mikhailovitsj (1629–1676) og Maria Ilinisjna Miloslavskaja (1626–1669), tsar fra 8. februar 1676 til sin død. Han var under stor innflytelse av sin dyktige søster Sophia (1657–1704), mens deres halvbror, Peter den store, og hans mor Natalja Kyrillovna Narysjkina (1. september 1651 – 4. februar 1694) ble forvist til et landsted utenfor Moskva. Fjodor var svært syk, og regjerte store deler av sin tid fra sengen. Han ble etterfulgt av Aleksej Mikhailovitsj' to andre sønner: Ivan V og Peter den store. Wexford (grevskap). Wexford (irsk Loch Garman) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Administrasjonsbyen er Wexford. Byen, og dermed grevskapet, har sitt engelske navn fra det norrøne navnet "Waesfjord", "fjorden ved mudderslettene". I 1169 invaderte anglo-normannerne Wexford etter oppfordring fra kongen av Leinster, Diarmuid MacMurrough Kavanagh. Dette var det første skrittet mot den engelske koloniseringen av øya. Under det irske opprøret i 1798 sto noen av de hardeste kampene i Wexford, spesielt slaget ved Enniscorthy og slaget ved Boolavogue. Det var i 1970-årene planer om å bygge et atomkraftverk ved Carnsore Point. Dette ble skrinlagt, og det står nå et vindkraftverk med 14 vindmøller der. Et fylke, Wexford County, i den amerikanske delstaten Michigan er oppkalt etter det irske grevskapet. Curitiba. Curitiba er hovedstad og en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Byen regnes som et viktig økonomisk og kulturelt senter i det sørlige Brasil og er også kjent for gode reguleringsplaner for kollektivtrafikk. Curitiba ligger på en høyslette som ligger på rundt 930 moh. Etymologi. Den mest populære hypotesen for opprinnelsen til navnet på byen er at det stammer fra uttrykket "curi'i ty(b) ba", som på guaraní betyr "lang pinjekjerne". Historie. I 1693 etablerte Portugiserne en bosetning som fikk navnet «Vila Nossa Senhora da Luz e Bom Jesus dos Pinhais». Navnet ble endret til «Curitiba» i 1721, og byen fikk offisiell bystatus i 1842. Nynorsk litteraturpris. Nynorsk litteraturpris blir delt ut årlig av Noregs Mållag, Det Norske Teatret og Det Norske Samlaget for den beste boka på nynorsk eller dialekt. Innholdet kan vere i dikt-, novelle-, drama- eller romanform. Prisvinnere. Edvard Hoem vinner i 1987 Mikhail av Russland. Mikhail av Russland, portrett av ukjent kunstner, sannsynligvis malt 1613 Mikhail Fjodorovitsj Romanov (Russisk: Михаил Фёдорович Романов) (12. juli 1596 – 13. juli, 1645), var sønn av Filaret Romanov og Xenia Ivanova Tsjestova. Ble valgt av den nasjonale folkehær 7. februar, 1613, etter at de hadde fordrevet polakkene. Han var den første tsar i Romanovslekten. Bakgrunn og styringstid. Den store urotiden 1598–1613 tvang den russiske adelen, bojarene, til å slutte opp bak Mikhail Romanov som ble valgt til tsar i 1613. Han tilhørte bojarslekten fra Moskva og var 16 da han ble kronet. Han så det som sitt mål å gjenopprette den tsaristiske autoritet som hadde eksistert under Ivan den tredje og Ivan den grusomme. Han gjennomførte dette med å innskjerpe livegenskapen for å knekke de protesterende bøndene. Samtidig gav han bojarende frie tøyler, noe som førte til en ny runde av uroligheter og protest. Zemskij sobor, stenderforsamlingen, hadde sterk innflytelse over den nye tsaren og Mikhail lot den sitte samlet til 1622. Denne garanterte gjenoppbyggingen av riket gjennom fastleggelsen av nye skatter. Forsamlingen ble gjeninnkalt i 1632 og satt deretter frem til 1642. Dodge-Renault. Dodge-Renault er navnet på lastbilene produsert av Renault i perioden 1981 til 1987. I 1979 kjøpte Peugeot-Talbot opp alle de engelske og franske Chrysler-selskapene. De fleste bilene ble da hetende Talbot fra 1980, men Dodge lastebiler beholdt navnet. Peugeot var ikke interessert i å produsere lastebiler og solgte denne delen til Renault i 1981. I 1992 ble det bare bygget 2000 engelske Renault lastebiler og i 1993 ble produksjonen lagt ned. Wicklow (grevskap). Wicklow (irsk Cill Mhantáin) er et grevskap i Republikken Irland, i provinsen Leinster. Administrasjonsbyen er Wicklow, mens den største byen er Bray. Det er kjent under kallenavnet "The last country", ettersom det er det siste som ble etablert, i 1605 på territorium som tidligere var del av grevskapet Dublin. Den er også kjent som "Irlands hage". Inn i det 19. århundre var Wicklow et sentrum for irske opprørere, og en militærvei ble anlagt gjennom grevskapet for at britiske styrker raskt kunne flytte seg i området. Ruinene av det store klosteret Glendalough ligger i Wicklow. Rarotonga. Bilde av Rarotonga fra verdensrommet (NASA), september 1994. Rarotonga er en av de sørlige øyene i øygruppen Cookøyene. Her ligger også hovedstaden Avarua. Siden Rarotonga er den yngste av Cookøyene, har den et annet utseende. Den er ikke så lav som de andre øyene, og består av restene av en vulkansk topp. Øya er 32 km i omkrets, og er dermed den største av Cookøyene. I 1997 oppdaget japanske forskere en "marae" – et hellig sted – på Motu Tapu, en av småøyene i en lagune sør-øst på øya. Denne er beregnet til å være ca. 1.500 år gammel, men forskerne mener at det har bodd mennesker her i 5 000 år. Det er i dag den mest befolkede av øyene, med ca. 9 500 innbyggere. Parlamentsbygningen ligger her på øya. Rarotonga er den øya man lander på dersom man kommer utenfra, og herfra flyr Air Rarotonga til de andre øyene. Det er flere hoteller, bungalower, hytter, private rom m.m. å leie her som turist. Man kan også velge blant mange forskjellige utflukter her, som dykking, fisking, båtturer og annen sightseeing. Solfrid Sivertsen. Solfrid Sivertsen (født 29. desember 1947 i Mosterhamn) er en norsk forfatter, lyriker og bibliotekar. Hun debuterte i 1986 med novellesamlingen "Porselensfiguren". Sivertsen har fått anerkjennelse som en forfatter som kan skrive innsiktsfullt og klisjefritt om dypet bak det tilsynelatende hverdagslige. Flyvåpen. Et flyvåpen er en militær organisasjon som primært opererer i luften. Flyvåpen benytter vanligvis jagerfly, bombefly, helikoptre og andre luftfartøyer. Et flyvåpen kan være en egen forsvarsgren eller inngå som våpenart i andre forsvarsgrener. Teresina. Teresina er hovedstad og en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Byen ligger ved elvemøtet for elvene Rio Parnaíba og Rio Poti og er den eneste delstatshovedstaden nordøst i Brasil som ikke ligger ved kysten. Byen omtales også som «Den grønne byen» på grunn av alle mangotrærne som omkranser bygatene. Byen ble grunnlagt i 1852 under navnet «Vila Nova do Poti» men ble senere omdøpt og oppkalt etter keiserinne Teresa Cristina som var gift med keiser Dom Pedro II. Byen er blant de første planlagte byer i Brasil. Ørjan Berg. Ørjan Berg (født 20. august 1968 i Bodø) er en tidligere norsk fotballspiller, sønn av den kjente midtbanespilleren Harald Johan «Dutte» Berg og bror til Glimts Runar Berg. Han avsluttet sin karriere etter 2006-sesongen, etter å ha spilt flere år for Rosenborg Ballklub. I løpet av sin karriere spilte han også 19 kamper på det norske. I dag er han styreleder i eiendomsselskapet 3Berg Eiendom AS, som ellers drives av Arild Berg og Runar Berg. Karriere som spiller. Ørjan Berg startet sin karriere, som sin far Harald Johan «Dutte» Berg, i Bodø/Glimt i 2. divisjon. I 1988 hentet daværende rosenborgtrener Nils Arne Eggen Berg og Jahn Ivar «Mini» Jakobsen fra Bodø/Glimt til Rosenborg. Debutsesongen endte med gull i både serien og cupen. I 1990, etter to sesonger i Rosenborg, ble Berg solgt til den sveitsiske klubben FC Wettingen, hvor han spilte én sesong. Deretter fulgte et år i den tyske klubben TSV 1860 München, og et år i den sveitsiske klubben FC Basel. I 1994 returnerte Berg til moderklubben Bodø/Glimt, nå tilbake i eliteserien, hvor han spilte tre sesonger. I denne tiden var han blant annet med på å tape cupfinale mot Tromsø IL i 1996. I 1999 ble Berg leid ut til Rosenborg, som søkte å styrke spillerstallen i forkant av Champions League. I mars 2000 gikk leiekontrakten ut, og Rosenborg kjøpte da Berg fra Bodø/Glimt. Ørjan Berg fortsatte å storspille etter kjøpet, og ble kåret til «Årets spiller» i Norge. 2001 sesongen ble derimot en liten nedtur for Berg, som mistet halve sesongen etter ha skadet kneet allerede i andre serierunde. Sesongen 2003 bød på noe nytt: Den nye treneren, Åge Hareide, valgte å plassere Berg på sentral midtbane som arvtager til Bent Skammelsrud. Omskoleringa ble en suksess, men året etter begynte nedturen i form av en lang skaderekke. Høsten 2004 gikk i vasken grunnet en kneoperasjon med påfølgende belastningsskade i låret. Våren 2005 var han tilbake, men måtte ta sommerferie allerede i april etter å ha fått albuen ut av ledd mot Lillestrøm. I oktober samme år ble han operert en bruskskade i ankelen. Midtbaneveteranen forsøkte seg i noen kamper i 2006, men plagene i ankelen ga seg ikke. 45 minutter i hjemmekampen mot Fredrikstad i juli ble hans siste opptredenen på fotballbanen. Internasjonal karrière. Berg debuterte på det i 1988, men etter at Egil Olsen overtok som landslagstrener, ble det lite spilletid på Berg. Han fikk derimot en ny mulighet på landslaget da Nils Johan Semb overtok i 1998. Han spilte totalt 19 kamper og scoret ett mål på landslaget. Hans siste kamp på landslaget kom i februar 2000, i en vennskapskamp mot. I 2002 annonserte Berg at han ikke lenger var aktuell for spill på det norske landslaget. Erling Pedersen. Erling Pedersen (født 15. januar 1947 i Romsdalen) er en norsk forfatter og dramatiker. Pedersen er utdannet og har arbeidet som lærer fram til 1980, da han ble forfatter på heltid. Han debuterte som forfatter i 1972, med novellesamlingen "Rottenes konge". Hans første dramatiske verk var "Vesla", oppført i Fjernsynsteateret i 1981. Han er oversatt til flere språk. Pedersen flyttet til Hedrum (nå en del av Larvik kommune) som lærer i 1973. Pedersens gjennombrudd hos kritikere og publikum kom med Skredesyklusen – "Din plass på jorda" (1981), "Solregn over Skrede" (1991), "Smaken av jern" (1998) og "Brødre" (2001). Sagaen om Skrede er en historisk romanserie og slektskrønike som setter livet til småkårsbønder fra Nord-Vestlandet i det 20. århundre i perspektiv, og tar dermed mål av seg til å fylle et stort hull i den norske proletarlitteraturen. Naas. St. Davids Church i Naas. Naas er administrasjonsbyen i grevskapet Kildare i Republikken Irland. Befolkningen på omkring 14 000 (2004) har en lavere gjennomsnittsalder enn andre irske byer. Siden 1999 har omkring 4000 flyttet dit, de fleste av dem unge og velutdannede. Naas ligger nær Dublin, og en stor del av befolkningen pendler til hovedstaden. Motorveien M7 som går rett utenfor Naas er en av de travleste veistrekninger i landet. Den er nylig bygget ut til seks felter og det er bygget flere nye planfrie kryss langs motorveien. Grand Canal (Irland) passerer byen. Den går fra havneområdet i Dublin ved Ringsend til elva Shannon på vestkysten. På 1800 tallet var kanalen en viktig transportvei, mens nå brukes kanalen av småbåteiere, og turister som leier båt. Byens irske navn, "Nás na Rí", og den eldre formen "Nás na Ríogh", betyr "kongenes møteplass". Byen ble grunnlagt ved et veiknutepunkt, og ble derfor et viktig administrasjonssentrum i keltisk tid. Det er planlagt flere nye boligområder, slik at byen kan vokse til 22 000 innbyggere i løpet av få år. N7 (Irland). N7 er en av de viktigste veirutene i Republikken Irland, og går mellom Dublin og Limerick. Den er også tilfartsvei fra Dublin for N8 til Waterford og N9 til Cork. Veien starter sør for Clondalkin i Dublin, der den kalles "Naas Road". Et stykke går det trikkeskinner mellom de to kjøreretningene. N7 kryser M50 ved "Red Cow Roundabout", som på grunn av de store trafikkproblemene på folkemunne er kjent som "Mad Cow Roundabout". Arbeid med å oppgradere denne delen av veien fra fire til seks felt startet i januar 2005. "Mad Cow Roundabout" skal også erstattes med en mer effektiv trafikkmaskin. Utenfor Dublin gå veien forbi Naas, Newbridge, Kildare, Monasterevin og Portlaoise. Veien gikk opprinnelig gjennom disse byene, men har blitt lagt utenom og er oppgradert til motorvei under navnet M7. Etter Portlaoise går den forbi Roscrea og Nenagh før den når den sørlige ringveien rundt Limerick. Deretter går den forbi Annacotty og kommer inn i Limerick ved Castletroy. N07 Sallins. Sallins er en landsby i Kildare i Republikken Irland. Den ligger omtrent 3,5 km fra Naas, og regnes som en forstad til den byen. Landsbyen oppsto på et sted hvor Grand Canal og jernbanelinjen mellom Dublin og Limerick krysser hverandre. Den viktigste arbeidsgiveren var tidligere en stor kornmølle, "Odlum's Flour Mills". Kanalen er et populært fiskested. I senere tid har landsbyen endret karakter. Siden 1990-årene har befolkningen blitt seksdoblet, og langt de fleste som har flyttet dit pendler til Dublin. Jernbanestasjonen ble stengt i 1963, men ble i 1994 utvidet og gjenåpnet. Den brukes av pendlertoget "Kildare «Arrow»". N8 (Irland). N8 er en av Republikken Irlands hovedveier, mellom Dublin og Cork. Selve N8 går mellom Portlaoise og Cork, mens strekningen mellom Dublin og Portlaoise er dekket av N7. Fra Portlaoise går N8 gjennom Abbeyleix, Durrow og Cashel. Den går så rundt Cahir, og gjennom Mitchelstown og Fermoy. Det er siden 2004 planer om å legge den rundt de to siste byene, på grunn av den store trafikkmengden. Det er også planer om å legge om krysset N7 / N8 ved Portlaoise og anlegge firefeltsvei den første delen av strekningen mot Abbeyleix. Den siste strekningen har veien fire kjørefelter. Den er knyttet til Corks sørlige ringvei gjennom Jack Lynch-tunnelen. N08 Leixlip. Leixlip er en by i det østlige Kildare i Republikken Irland. Den har en befolkning på i overkant av 20 000, som stadig vokser. Veksten skyldes særlig innflyttere som pendler til Dublin, omkring 20 km unna. I tillegg har Intel og Hewlett-Packard store fabrikker i Leixlip. Stedsnavnet kommer fra det norrøne "Lax Hlaup", "laksesprang", og det irske navnet har samme betydning. Byen er kjent som Guinness-ølets' fødested. I eldre historie er det kjent som stedet hvor slaget ved Leixlip sto i 917. Vikingkongen Sitric beseiret da den irske kongen av Leinster. Blant severdigheter finnes Leixlip slott, som eies av Guinnessfamilien. Kommunikasjonen er god, med motorveien M4 rett utenfor byen og en stasjon på jernbanelinjen mellom Dublin og Sligo. Kildare. Kildare er en by i grevskapet Kildare i Republikken Irland. Selv om den har gitt navn til grevskapet, er det Naas og ikke Kildare som er administrasjonsby. Byen ligger i den sentrale delen av grevskapet, vest for Dublin. Mange av innbyggerne pendler til hovedstaden. Grevskapet er kjent for hesteavl, og i Kildare by finnes Irish National Stud. Mye av omegnen brukes også til hestehold, og veddeløpsbanen Curragh ligger rett ved Kildare by. Kildare by har gode forbindelser med tok både mot Dublin og mot det sørvestlige Irland. Den ligger også nær hovedveien N7 mellom Dublin og Limerick. I førkristen tid lå det en hellidom viet den keltiske gudinnen Brigid. Etter at kristendommen kom i 400-tallet og 500-tallet ble det grunnlagt et kloster, knyttet til den hellige Birgitta (Brigid). Det var et dobbeltkloster med både munker og nonner, og lå på stedet hvor katedralen ligger i dag. Klosteret var nært assosiert med klanen Uí Dúnlaige som dominerte det historiske kongedømmet Laighin. Kildare ble derfor i praksis en slags hovedstad for dette kongedømmet. Navnet på byen kommer fra irsk "Cill Dara", som betyr "kirken ved eiketreet". Celbridge. Celbridge er en by ved elven Liffey i Kildare i Republikken Irland. Den ligger omkring 25 km fra Dublin. Det irske navnet "Cill Droicid" betyr "kirken ved broen". Castletown House regnes som Irlands fineste palladiske herregård. Det ble bygget i 1722. Man finner også Clebridge Abbey. Byen er også kjent som hjemstedet til "Vanessa" fra et av Jonathan Swifts verker. "K Club", en av Irlands fremste golfklubber, ligger rett ved Celbridge. European Open arrangeres på klubbens bane. Longford. Longford (Longford Town) er administrasjonsbyen i grevskapet Longford i Republikken Irland. Det opprinnelige navnet var Longphort Uí Fhearghail ("O'Farrells festning"); byen vokste opp rundt slottet til O'Farrell-klanen, som var høvdingslekten i et område kjent som "Anghaile". Slekten fikk grunnlagt et dominikanerkloster i byen i 1400. Viktigste næringsveier er produksjon av matvarer, stål og medisinsk utstyr. Byen er også et handelssenter for omegnen. Katedralen for Ardagh og Clonmacnoise bispedømme ligger i Longford by. Den ligger ved hovedveien N5 mellom Dublin og Westport. N5 tar av fra N4 mellom Dublin og Sligo ved Longford. Mens N4 er lagt utenom byen, går N5 rett gjennom, noe som til tider fører til store trafikkproblemer i sentrum. Sjakaler. Sjakal er en fellesbetegnelse for tre arter som tilhører gruppen av virkelige hunder. Alle tre finnes i Afrika, men en av artene er også representert i Søreuropa, Lilleasia, Midtøsten og over store deler av det sørlige Asia. Beskrivelse. Sjakaler er mindre mellomstore (typisk 6-10 kg) rovpattedyr i hundefamilien. De danner gjerne livslange parforhold (monogami). Sjakalene er ofte territoriale og markerer revir under parings- og valpingstiden. De er natt- og døgnaktive og jakter gjerne enten parvis eller alene, av og til også i små familiegrupper på opp mot sekt til sju dyr. Sjakalene kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder. Høylydt uling og «jylpe-lyder», som bare familiemedlemmene forstår, er typisk. Sjakalene er altetende og kjent som åtseletere og snyltere, men de jakter også selv. Faktisk er sjakalene en av de mest effektive jegerne blant rovpattedyrene. De spiser alt fra grønnsaker, bær og frukt, til insekter, reptiler, amfibier, små virveldyr, mindre pattedyr, fugler og fugleegg m.v. De snylter også gjerne på større rovpattedyr, gjennom å følge de på jakt og enten stjele eller spise av restene. Sjakalene har fått et dårlig rykte, fordi de ofte tar bufe. Typisk er nyfødte lam av sau og geit og tamfugler som høner og gås. I sitt miljø har de stort sett samme funksjon som vår hjemlige rødrev og Nord-Amerikas prærieulv. Artene. De er tre artene med sjakaler trives i litt forskjellige miljøer. Tidligere ble også etiopisk ulv regnet inn blant sjakalene, men den er nå mer klassifisert som en selvstendig ulveart. Selv om denne arten har mange anatomiske og morfologiske likhetstrekk med sjakalene, har moderne forkning med DNA nå slått fast at den allikevel ikke er spesielt nært beslektet med disse (slik mange trodde tidligere). Fylogeni. Sjakaler og afrikansk villhund har med stor sannsynlighet en felles progenitor. Den linjen som førte til dannelsen av sjakaler begynner med at stripesjakalen og villhunden skiller lag. Stripesjakalens linje fører videre til at svartryggsjakalen skilles ut i ei ei linje, mens den andre fører til ei linje med gullsjakal på den ene siden og ei linje som resulterer i at etiopisk ulv, gråulv og prærieulv skiller lag på den andre siden. Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole. Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole Ringsaker (AFR) er en frilynt folkehøgskole i Ringsaker i Hedmark. Skolen tar imot vel 80 elever hvert år. Skolen eies av Landsorganisasjonen, og ble stiftet i 1939. Skolen står for frihet, likhet og solidaritet, og ønsker å gi sitt bidrag til å skape en bedre verden. Skolen har også sitt eget husspøkelse, den tidligere vaktmesteren Oscar, som angivelig døde i en brann på 1920-tallet. Skolen holdt stengt i skoleåret 1990–1991 på grunn av totalrenovering. Etter flere år med underskudd vedtok eierne (LO) i 2004 å legge ned driften av skolen. Ola Bergum ble ansatt for å se om det var mulig å drive videre, samt se etter nye samarbeidspartnere. På folkemunne ble det sagt at han ble ansatt for å legge ned skolen. Bergum klarte, sammen med skolens ansatte, å snu økonomien til å gå i nær null. I dag er økonomien meget bra, og skolens framtid er sikker. De siste årene har skolen hatt store utgifter med vedlikehold, og er i disse dager snart ferdig med et Enøk-prosjekt som skal føre til at skolen sparer utgifter på strøm. AFR. "AFR" (forkortelse for Anders Fogh Rasmussen, skrevet med versaler) er et dansk satirisk drama fra 2007, instruert av Morten Hartz Kaplers, som også selv medvirker i filmen. AFR er produsert av Zentropa-produsenten Meta Louise Foldager. Genremessig er filmen en fiktiv dokumentarfilm (en såkalt mockumentary). Filmen har allerede før premieren skapt heftig debatt, da den er basert på til dels manipulerende originale tv-klipp, dels fiktive sekvenser. Dermed ligner AFR den kontroversielle britiske filmen "Death of a President", hvor USAs president George W. Bush blir myrdet. Handlingen utspiller seg omkring statsminister Anders Fogh Rasmussen og hans hemmelige elsker Emil (Morten Hartz Kaplers). Blant de ekte klipp er et klipp med Pia Kjærsgaard, som uttaler at «Vi har jo længe vidst, at han var bøsse». Pia Kjærsgaard tar avstand fra bruk av klippet som stammer fra en uttalelse om mordet på den homoseksuelle hollandske politiker Pim Fortuyn i 2002. Flere andre virkelige politikere medvirker. Filmen ble i januar 2007 vist på den internasjonale filmfestival i Rotterdam, hvor den som en av 15 filmer var utvalgt til festivalens konkurranseprogram, som kun består av nye instruktørers første eller andre film. AFR vant Tiger-prisen som ut over æren består av 10 000 euro samt sikkerhet for at filmen vises på nasjanlt hollandsk tv. Filmen hadde premiere i Danmark den 20. april 2007. IPX. Internetwork Packet Exchange (IPX) er en protokoll på nettverkslaget i OSI-modellen og er en del av IPX/SPX-protokollfamilien. Spøkelse. Spøkelser, av middelnedertysk "Spôkenisse" ("spôken" betyr «å gå igjen, å utføre trolldom»), er i folketroen paranormale skapninger, avdøde mennesker hvis sjeler går igjen på jorda i etterlivet. Mulige grunner til dette sies for eksempel å kunne være spesielt tragiske og/eller voldelige dødsfall, eller en stor trang til å fullføre noe en ikke fikk gjort før sin død. Fenomenet er kjent i alle kulturer, og bygger på troen på at levende vesener har en sjel som eksisterer uavhengig av kroppen. Folklore og trosforestillinger omkring spøkelser varierer imidlertid sterkt i forskjellige kulturer og til forskjellige tider. Historier om spøkelser har til alle tider vært populær underholdning. Spøkelsesfortellingen er en egen litterær genre. Mange forestillinger om overnaturlige fenomener har forsvunnet i de industrielle og postindustrielle tidsaldrene, men troen på spøkelser har vist seg standhaftig. Meningsmålinger viser at et økende flertall av befolkningen tror på spøkelser i f.eks. USA (51% i 2003 mot 48% i 1998). Å tro på spøkelser er nær knyttet til menneskers forhold til sine elskede (eller, for den saks skyld, hatede) avdøde, og kan derfor lett kobles til emosjonelt betingede trosbølger som spiritisme eller New Age. I fortellingene kan spøkelsene manifestere seg på svært forskjellige måter. Lakenspøkelset med to svarte øyne treffer vi gjerne i vitsetegninger, men sjelden i fortellingene. I vår tids memorater er spøkelseslyder det vanligste (tunge trinn i trappa). Det eneste fellestrekk spøkelsene har, er at de bryter mot en naturlov, for eksempel at de forsvinner sporløst. Dette kjennetegnet har de også til felles med alle andre overnaturlige skikkelser. Siden de ikke er empiriske vesen er det vanskelig å kategorisere dem. Likevel kan man klassifisere spøkelseshistoriene og spøkelsene kan for eksempel inndeles etter hvilken sans man oppfatter dem med: "Auditive" (dem man hører), "visuelle" (dem man ser), de "taktile" (de som tar i deg), "odorative" (de som gir seg til kjenne som en lukt) og de "ekstrasensuelle" (de som ikke sanses, men gir deg en sterk følelse av at de er der). Påtagelig er tilnærmelsen mellom troen på poltergeist-fenomener og spøkelser, som gjør det mulig å forestille seg at de døde kan meddele seg gjennom allehånde elektroniske instrumenter. Spøkelsesstemmer på lydbånd og radio, spøkelsesbilder på fjernsyn eller spøkelser som går til angrep ved å skru stereoen på fullt midt på natta, er blitt vanlige ingredienser i nyere spøkelseshistorier. Noen helt nye typer spøkerier har også kommet til, og har etter hvert blitt rikt representert i både vandrehistorier og vitnefaste fortellinger, slik som forestillingene om spøkelsesbiler eller spøkelseshaikere som hjemsøker bilister i sene nattetimer. Andre ord for spøkelse er "gjenganger", "gjenferd", "dauding", "skrømt" og "gespenster". Spøkelser i Norden. De eldste kjente nedtegnelsene om spøkelser i vår del av verden beskriver dem som håndfaste fysiske fenomener. Islendigesagaene og andre kilder forteller om lik som står opp av graven, noen ganger i flokker. De framstilles som farlige, onde og hevngjerrige, de sprer pest og kan gå til angrep ikke bare på mennesker og dyr, men til og med øve hærverk på eiendeler og bygninger. For å bli kvitt dem måtte en ty til drastiske virkemidler, som å grave opp likene og halshugge dem. I "Eyrbyggjasaga" fortelles det også om en rettssak ("dørerett") mot plagsomme gjengangere. Alle som en forlot de huset etterhvert som de ble dømt til det. Selv om gjenferdene i den kristne perioden ble mindre utagerende, later det til at oppfatningen av dem som fysiske fenomener har holdt seg i Norden. Så sent som midt på 1500-tallet forteller Olaus Magnus om en øy på Island der "...skyggene av druknede eller på annen måte voldsomt avlidne åpenbarer seg for menneskene og deltar i menneskelige sysler, og så tydelig viser disse gestaltene seg... at de som ikke kjenner til deres død hilser dem med håndslag som om de var levende." Imidlertid er den katolske forståelse fra europeisk middelalder av at spøkelser er ånder fra skjærsilden nå blandet med de norrøne oppfatningene. Olaus Magnus kan nemlig også fortelle om denne øya at den "...liksom Etna gløder av evig ild og anses være et straffe- eller renselsested for urene sjeler." Med protestantismen falt troen på skjærsilden bort, og alt spøkeri ble djevelens verk. I 1673 disputerte Jens Hansen Odense ved Københavns Universitet over emnet, og påviste at spøkelser ikke kunne være annet enn djevelen som hadde tatt en avdøds skikkelse. De sjelene som hadde kommet til himmelen, hadde ingen grunn til å vende tilbake til jorda. Og de som havnet i helvete, fikk jo ikke lov. I folketroen uttrykkes dette til tider så konkret som at djevelen flår avdødes lik og så viser seg forkledd som den døde – i hans egen hud! En lyskule på en kirkegård. Et slikt fenomen pirrer gjerne fantasien, men det er vanligvis snakk om en nattlysflue eller et støvkorn som opplyses av fotoapparatets blits. Dette er særlig vanlig ved digitalfotografering. Likevel presenteres lignende bilder på internett som «bevis» på at spøkelser eksisterer. Som andre steder der befolkningen har nær tilknytning til naturen, er det en glidende overgang mellom norske spøkelser og naturvetter. Et eksempel er den skremmende draugen, gjengangeren etter en som har druknet på havet uten å komme i kristnet jord. Men også andre av våre gjengangere viser seg helst utendørs, slik som deildegasten – en som har flyttet grensesteiner ("deilder") mens han levde, og som straff må rulle dem tilbake på plass hver natt inntil dommedag. Eller den uhyggelige utburden, gjenferdet etter et nyfødt barn som er drept og gjemt i dølgsmål og skriker etter sin mor. Vi har også eksempler på at hele bygninger eller gårder går igjen på de stedene de opprinnelig stod. Det finnes nedtegnelser om ensomme vandrere som skal ha overnattet på slike steder, og fra moderne tid dukker det av og til opp påstander om at de også skal ha blitt fotografert. Det tradisjonelle slottsspøkelset er det liten plass for i Nordisk folkklore. Det nærmeste vi kommer er noen herregårdsspøkelser. Troen på spøkelser er fremdeles høyst levende i Norden, kanskje spesielt på Island men også i de andre nordiske landene. DC-båt. DC, "DC-båt" eller "Daughter Craft" er en type redningsbåt som er utviklet på grunnlag av erfaringer fra havarier bl. a. i Nordsjøen. En DC er stasjonert på standbybåter og beredskapsbåter og sjøsettes fra en slipp i hekken på moderskipet ved hjelp av en wire som utløses når avstanden er tilstrekkelig. Båten kan så søke og hente opp folk som ligger i havet og kjøre relativt hurtig inn på slippen, fanges opp av en wire og dras inn i båten. De reddede kan settes av raskt, før båten sjøsettes for nye søk. Mens bruk av heis for å ta opp skadde fra en redningsbåt til et moderfartøy er tidkrevende, (5-10 min pr person i hardt vær) tar en DC dem direkte ombord i moderskipet på et minimum av tid. Tidsbesparelsen øker muligheten for overlevelse og vellykkede redningsoperasjoner. MOB-båt. Utsetting av MOB-båt fra MF Boknafjord ved Horten, mai 2007 MOB-båt eller "Mann over bord-båt" er en mindre, hurtiggående redningsbåt ombord i større båter, ferjer, skip og oljeinstallasjoner til bruk i mann-over-bord situasjoner og ved andre tidskritiske operasjoner. MOB-båter har ofte RIB- eller RIB-liknende skrogform for å kunne kombinere høy fart med stor stabilitet. Både utenbords- og innenbordsmotorer med vannjet brukes på MOB-båter. En MOB-båt skal kunne låres og tas ombord raskt og har gjerne ettpunktsfeste. N4 (Irland). N4 er en av hovedveiene i Republikken Irland. Den går mellom Dublin og Sligo, som ligger i den nordvestlige delen av øya. Ved Longford tar N5 av mot Westport, og etter Kinnegad tar N6 av mot Galway. Strekningen fra utkanten av Dublin til Kilcock er oppgradert til motorvei, og går under navnet M4. Firefeltsveien ble i 2005 utvidet vest for Kinnegad. N04 Trond Sollied. Trond Sollied (født 29. april 1959 i Mo i Rana) er fotballtrener og tidligere fotballspiller. Trond Sollied startet fotballkarrieren i Mo IL, og spilte deretter i Vålerenga, Rosenborg og Glimt. Han avsluttet spillerkarrieren som spillende trener i Bodø/Glimt. Med Sollied som trener rykket klubben opp i eliteserien i 1992, og ble cupmestre i 1993. Siden har han hatt stor suksess som trener med Rosenborg, AA Gent, Club Brugge, greske Olympiakos og SC Heerenveen. Etter rykter og spekulasjoner i flere uker offentliggjorde Olympiakos 29. desember 2006 at klubben anså sitt kontraktsforhold med Sollied som avsluttet. I august 2010 var han trener for Al-Ahli Jeddah men avsluttet sitt arbeidsforhold etter kun tre kamper, hvorav en seier og to tap. Saudi-Arabiske medier melder at det var på grunnlag av uoverensstemmelser mellom Sollied og klubbens ledelse som førte til bruddet. Trond Sollied tok over som manager i Lierse i januar 2011 og skrev under på en 6 måneders kontrakt med belgierne. Da sesongen gikk mot slutten ønsket klubben å forlenge avtalen uten hell. Det ble klart i juni 2011 at Trond Sollied tar sin tredje periode i Gent. Trond Sollied skrev under på en toårs kontrakt. N5 (Irland). N5 er en av hovedveiene i Republikken Irland, mellom Dublin og Westport. Veien er sammenfallende med N4 fra Dublin til Sligo, i nærheten av Longford. Etter at de to veiene skilles går N5 gjennom Longford sentrum, og deretter Strokestown og Ballaghaderreen. Den krysser N17 ved Charlestown, i nærheten av Knock International Airport. Ved Castlebar tar N26 til Ballina av fra N5. N05 Roar Ljøkelsøy. Orkdal I.L./Trønderhopp Fischer Roar Ljøkelsøy (født 31. mai 1976 i Orkdal) er en tidligere norsk skihopper, han la opp etter 2009-2010 sesongen. Han står igjen med fire VM-titler i skiflyging, og har vunnet 11 enkeltrenn i verdenscupen, han har flere enkeltseire enn noen annen norsk hopper. Ljøkelsøy debuterte i mesterskapssammenheng under OL 1994, men det skulle ta lang tid før han fikk sitt gjennombrudd i verdenstoppen. Han vant ikke et verdenscuprenn før i januar 2003, 26 år gammel. Han holdt et jevnt høyt nivå i de to påfølgende sesongene, og kom begge gangene på andre plass i verdenscupsammendraget, bak Janne Ahonen. Sesongen 2003/04 vant han sju av de siste 11 verdenscuprennene, og endte bare 10 poeng bak Ahonen. I 2004 gikk han også til topps i VM i skiflyging i Planica. I dette mesterskapet vant Ljøkelsøy også laggull sammen med Tommy Ingebrigtsen, Bjørn Einar Romøren og Sigurd Pettersen. I 2006 forsvarte Ljøkelsøy VM-tittelen i Kulm, denne gangen vant han med over 20 poengs forsprang til nærmeste konkurrent. Dagen etter ledet han det norske laget til nok en VM-tittel for lag, denne gang sammen med Tommy Ingebrigtsen, Bjørn Einar Romøren og Lars Bystøl. Ljøkelsøys lengste hopp er på 230,5 m, satt i Planica i mars 2005. Skiflyging. Skiflyging er en betegnelse på skihopping i de aller største hoppbakkene. Det finnes fem skiflygingsbakker som er i bruk, samt én som har utdatert bakkeprofil. Siden 1934 har alle rekorder for verdens lengste skihopp, på ett unntak nær, blitt satt i de fem klassiske skiflygingsstedene Planica, Oberstdorf, Bad Mitterndorf (Kulm), Vikersund og Harrachov. Etter siste utbygging i 2010/11 er Vikersundbakken verdens største permanent oppbygde hoppbakke. (Se også avsnitt Nye prosjekter.) Det er få forskjeller på reglene for skiflyging og annen skihopping. Én forskjell er at i skiflygingsbakker får man 120 poeng for hopp til konstruksjonspunktet (K-punktet), mens man i alle mindre bakker får 60 poeng. I skiflygingsbakker er meterverdien 1,2 poeng, mot 1,8 poeng i storbakker og 2,0 poeng i normalbakker (og enda større meterverdi i mindre bakker). Reglene for avvikling av renn i skiflyging har variert, delvis i takt med regelendringer i verdenscupen. I senere år (pr. 2010) har det vært 40 deltakere i 1. omgang i skiflygingsrenn og 30 i 2. omgang, mot 50 og 30 i andre verdenscuprenn. I likhet med hopp i mindre bakker, måles hopp i skiflygingsbakker med en nøyaktighet på en halv meter. Mellom ca. 1935 og 1990 ble imidlertid kun hele metere målt i skiflyging. De seks skiflygingsarrangørene er organisert i interesseforeningen Internationale Skiflugvereinigung KOP (av initialene til Kulm, Oberstdorf og Planica), stiftet i 1962. Alle skiflygingsrennene blir organisert av Det internasjonale skiforbundet (FIS). Skiflygingens historie. Begrepet «skiflyging» har ved enkelte anledninger blitt brukt om forsøk på bokstavelig talt å fly med ski på beina, både før 1930 og i senere tiår. Som betegnelse på skihopping i særlig store hoppbakker har begrepet blitt brukt siden 1930-tallet. 1930-tallet: Planica. Den jugoslaviske ingeniøren og idrettspioneren Stanko Bloudek planla og fikk bygd verdens største hoppbakke i Planica i Slovenia, ikke langt fra grensen til Italia og Østerrike. Bakken, kalt Velikanka («Kjempen»), ble bygd i 1933 og tatt i bruk vinteren 1934. I det første internasjonale rennet i bakken satte Birger Ruud (Norge) verdensrekord med 92 meter. I februar 1936 forbød Det internasjonale skiforbundet (FIS) bygging av og hopping i hoppbakker med K-punkt større enn 80 meter, under trusler om utestengelse for hoppere som brøt forbudet. Likevel gikk rennene i Planica måneden etter som planlagt. De norske hopperne var tilstede, men ble nektet å hoppe av Norges Skiforbund, som i likhet med FIS var sterkt imot det økende rekordjaget. Med nordmennene som tilskuere hoppet østerrikeren Sepp Bradl 101 meter og ble den første i verden til å hoppe over 100 meter. Kort tid etter ble rekordbakken i Planica stengt av FIS. Under et møte mellom hoppentusiaster fra Østerrike, Jugoslavia og Tyskland våren 1936, lanserte sekretæren i det jugoslaviske skiforbundet, Joso Gorec, ideen om «skiflyging» som en egen disiplin innen skihopping. FIS modererte forbudet mot hopping i «mammutbakker», og opphevet stengningen av bakken i Planica, men tillot fremdeles ikke offisielle renn i slike bakker. Likevel ble det satt nye verdensrekorder i Planica i 1938 og 1941. 1950-tallet: Oberstdorf og Kulm. I årene etter 2. verdenskrig ble tyske idrettsfolk i stor grad utestengt fra konkurranser i utlandet. Tyske skihoppere fikk blant annet ikke lov til å delta i OL i St. Moritz i 1948 eller i skiflygingsukene i Planica i 1947 og 1948 (der for øvrig sveitsiske Fritz Tschannen økte verdensrekorden til 120 meter). Tre skihoppere fra Oberstdorf, Sepp Weiler, Heini Klopfer og Toni Brutscher, tok initiativet til å få bygd en skiflygingsbakke der. Bakken ble tatt i bruk i 1950, og under den første skiflygingsuka ble verdensrekorden forbedret tre ganger. Den fjerde rekordforbedringen kom under skiflygingsuka året etter, da finske Tauno Luiro hoppet 139 meter. Skiflygingsbakken i Oberstdorf hadde K-punkt 120 meter, mens FIS fremdeles bare tillot hoppbakker med maksimal størrelse K80. Også i Bad Mitterndorf i Østerrike ble det åpnet en stor bakke i 1950. Det første rennet i Kulm ble imidlertid en skuffelse, da det lengste hoppet bare ble 103 meter, mens arrangørene hadde håpet på hopp på 115-120 meter. Etter at FIS i 1951 besluttet å tillate bygging av skiflygingsbakker med maksimal størrelse K120, bygde arrangørene i Bad Mitterndorf ut bakken, og under skiflygingsuka i 1953 satte Sepp Bradl bakkerekord med 122 meter. Da hadde FIS allerede bestemt at skiflygingsukene skulle gå på omgang mellom Oberstdorf, Bad Mitterndorf og Planica, slik at hvert sted fikk renn hvert tredje år. Tauno Luiros verdensrekord på 139 meter ble stående i 10 år, helt til jugoslaviske Jože Šlibar slo den med et hopp på 141 meter i Oberstdorf i 1961. Luiro fikk ikke oppleve at rekorden ble slått, han døde av tuberkulose i 1955, bare 23 år gammel. Kulm fikk sin første verdensrekord i 1962, da Peter Lesser (DDR) tangerte Jože Šlibars rekord på 141 meter. Peter Lesser sto også for den andre verdensrekorden i Kulm, da han hoppet 145 meter i 1965. I mellomtiden var det også blitt satt rekorder i Oberstdorf. Vikersund. I Vikersund i Norge ble det åpnet en storbakke i 1936, der Hilmar Myhra satte den første bakkerekorden på 85 meter. Etter utbygging i 1956 satset Vikersund på å få det første hoppet over 100 meter i Norge, men den rekorden tok imidlertid Renabakken da Asbjørn Aursand hoppet 101,5 meter der i 1957. Vikersundbakken tok imidlertid raskt tilbake rekorden for lengste hopp i Norge, og bakkerekorden ble forbedret til 116,5 meter av finske Paavo Lukkariniemi i 1960. Vikersundbakken ble utbygd til skiflygingsbakke, og ble innviet med skiflygingsuke i 1966. I den første prøveomgangen tangerte Bjørn Wirkola (Norge) Peter Lessers verdensrekord på 145 meter, før han i selve rennet satte rekord med 146 meter. I 1967 satte Reinhold Bachler verdensrekord med 154 meter i Vikersund. I mellomtiden hadde imidlertid rekorden blitt forbedret tre ganger i Oberstdorf. Ny skiflygingsbakke i Planica. Etter Fritz Tschannens verdensrekord på 120 meter i 1948 hadde skiflygingsbakken i Planica falt i bakleksa. Terrenget der bakken lå gjorde det umulig å utvide bakken i noen særlig grad, og den kunne ikke holde følge med rekordlengdene i Oberstdorf, Kulm og Vikersund. På 1960-tallet fikk brødrene Lado og Janez Gorišek bygd en ny skiflygingsbakke i Planica, like i nærheten av den gamle. Den nye rekordbakken overtok navnet Velikanka ("Kjempen"), mens den gamle skiflygingsbakken med tiden ble omgjort til en moderne storbakke og omdøpt til Bloudkova Velikanka ("Bloudeks kjempe"), oppkalt etter konstruktøren, Stanko Bloudek. Den nye skiflygingsbakken i Planica ble åpnet med skiflygingsuke i 1969. Fem verdensrekorder ble satt i løpet av to dager, hvorav Bjørn Wirkolas 156 meter var den første. 1970-tallet: Copper Peak og VM. Den femte skiflygingsbakken i verden (om man regner Planicas to bakker som én) og Nord-Amerikas største hoppbakke, Copper Peak i Ironwood i delstaten Michigan, USA, ble åpnet i 1970. Den bakken fikk aldri noen verdensrekorder, den siste bakkerekorden var 158 meter, satt av østerrikerne Mathias Wallner og Werner Schuster i det siste rennet i 1994. Bakken eksisterer fremdeles, men den har foreldet bakkeprofil og har ikke vært i bruk siden 1994. I 1972 ble det første offisielle VM i skiflyging arrangert, i Planica. Verdensmester ble Walter Steiner fra Sveits. VM i skiflyging har siden blitt arrangert stort sett annethvert år, på alle skiflygingsstedene unntatt Ironwood. Skiflyging ble tatt med i verdenscupen da den startet opp sesongen 1979/80. I mange år var det ei skiflygingshelg i sesongen i tillegg til skiflygings-VM. I senere år har det vært flere skiflygingshelger, i sesongen 2008/09 var det fire skiflygingshelger i verdenscupen. Harrachov, stygge fall og lengdebegrensning. Den sjette og til nå siste skiflygingsbakken ble bygd i Harrachov i Tsjekkoslovakia i 1979. I det første rennet i Čerťák i mars 1980 tangerte Armin Kogler (Østerrike) Toni Innauer og Klaus Ostwalds verdensrekord på 176 meter. Under skiflygings-VM i 1983 satte Pavel Ploc (Tsjekkoslovakia) verdensrekord med 181 meter. Skiflygingsbakken i Harrachov ble beryktet for å være en farlig bakke. Med parallell skiføring, stor fart og bratte bakker var det ikke uvanlig at hopperne fikk stor høyde over bakken, men skiflygingsbakken i Harrachov var den mest ekstreme av alle. I Harrachov kunne hopperne ha en høyde på opptil 12 meter over bakken, og flere hoppere skadet seg i stygge fall. Skiflygingsbakken ble ombygd mellom 1989 og 1992. Etter den og senere ombygginger, samt innføringen av V-stil, har skiflygingsbakken i Harrachov vært regnet som like trygg som de andre skiflygingsbakkene. Også skiflygings-VM i Kulm i 1986 ble preget av mange stygge fall. Under dette mesterskapet satte Andreas Felder (Østerrike) den siste verdensrekorden som ikke var satt i Planica inntil Vikersundbakken ble bygget ut foran 2011-sesongen, da han tangerte Matti Nykänens rekord på 191 meter. Etter mesterskapet i Kulm bestemte FIS at 191 meter skulle være den største tellende lengden i skiflyging – hopp over den lengden skulle ikke måles, og skulle få lengdepoeng kun for 191 meter. Til tross for dette, ble polske Piotr Fijas' rekordhopp i 1987 målt til 194 meter og regnet som verdensrekord. Utbygging i Vikersund. Vikersundbakken falt på 1980-tallet noe i bakleksa og kunne ikke holde tritt med rekordbakkene i Planica, Oberstdorf, Harrachov og Kulm. František Nováks bakkerekord på 157 meter fra 1977 ble i 1986 slått av Piotr Fijas, som hoppet 163 meter. Etter dette ble bakken utbygd flere ganger, og nærmet seg størrelsen på de andre skiflygingsbakkene. 200-metersgrensa brutt. Under VM i skiflyging i Planica i 1994 ble det satt tre verdensrekorder. Etter at Martin Höllwarth (Østerrike) hadde hoppet 196 meter, falt landsmannen Andreas Goldberger i et hopp på 202 meter. Toni Nieminen (Finland) hoppet 203 meter og ble den første til å stå på et hopp over 200 meter. Dagen etter forbedret Espen Bredesen (Norge) rekorden til 209 meter. 191-metersregelen gjaldt imidlertid offisielt fremdeles, og førte til at Roberto Cecon (Italia) ble snytt for andreplassen i mesterskapet. Offisielt tok Espen Bredesen sølvmedalje foran Cecon (Jaroslav Sakala, Tsjekkia, vant), men Bredesen ga fra seg sølvmedaljen til Cecon og tok imot bronsemedaljen i stedet. Under dette mesterskapet instruerte daværende leder for FIS' hoppkomité, Torbjørn Yggeseth, dommerne til å gi lange hopp ekstra gode stilkarakterer, for å omgå 191 metersregelen. Lengdebegrensningen ble opphevet etter mesterskapet. Sommeren 1994 inngikk skiflygingsarrangørene en avtale med FIS om at de ville respektere FIS' forskrifter for bygging av hoppbakker, og at de ikke ville gjøre noen ombygginger uten tillatelse fra hoppkomiteen i FIS. Dette hindret ikke at det de neste årene ble gjort flere utbygginger, og satt en rekke nye rekorder i Planica. 20. mars 2005 ble det på én dag satt hele fire verdensrekorder (inkludert en tangering). Det lengste stående hoppet gjorde Bjørn Einar Romøren, med 239 meter. Samme dag hoppet Janne Ahonen (Finland) 240 meter, men falt, og hans hopp ble dermed ikke regnet som verdensrekord. Vikersundbakken størst igjen. Vikersundbakken ble i 2010/11 utbygd til VM i 2012. Bakken ble utvidet til det maksimale av det FIS' nye regelverk tillater, og har etter ombyggingen K-punkt 195 meter og bakkestørrelse 225 meter. I den første offisielle treningsomgangen 11. februar 2011 foran verdenscuprennet dagen etter satte Johan Remen Evensen (Norge) verdensrekord med 243 meter. Under kvalifiseringen senere samme kveld forbedret han rekorden til 246,5 meter. Verdensmesterskap. Se utdypende artikkel: VM i skiflyging Nye prosjekter. I 2005 vedtok skitinget i Norges Skiforbund å planlegge en ny skiflygingsbakke i Rødkleiva i Nordmarka i Oslo. Planen var å først bygge en normalbakke til bruk under ski-VM 2011 (som Skiforbundet på det tidspunktet ønsket å søke om), og deretter en skiflygingsbakke som ville overta som nasjonalanlegg etter Vikersundbakken. Etter motstand fra politikere i Oslo, mange skikretser, samt arrangørene i Vikersund, bestemte skitinget i 2008 at Vikersundbakken fremdeles skulle være nasjonalanlegg, og at planene om en skiflygingsbakke i Rødkleiva skulle skrinlegges. Det har blitt foreslått å bygge et innendørs hoppanlegg med skiflygingsbakke, storbakke og normalbakke i fjellet Aavasaksa i Övertorneå i Finland. Planen er å bygge ovarennet for hver av bakkene i tunnel i fjellet, og tak over unnarennet. Heller ikke dette prosjektet ser ut til å bli realisert i anskuelig framtid (pr. 2010), delvis på grunn av at det vil bli svært dyrt. Et konkurrerende prosjekt er under planlegging i Suomu ved Kemijärvi. Energidrikkprodusenten Red Bull fikk vinteren 2010 bygd en stor hoppbakke av snø i høyfjellet i Hohe Tauern nasjonalpark ved Heiligenblut i Østerrike, men dårlig vær gjorde at bakken ikke ble prøvd. Vinteren 2011 ble det på nytt bygd opp en bakke samme sted, i nesten 3000 meters høyde, der det ble antatt at det kunne hoppes opp mot 300 meter. Dersom størrelsanslaget stemte, var bakken i særklasse verdens største hoppbakke, langt større enn FIS' regelverk for hoppbakker tillater. Østerrikes landslagstrener Alexander Pointner stilte seg tvilende til prosjektet, og påpekte at den tynne lufta i høyden gjør at hopperne vil trenge svært høy fart for å kunne hoppe så langt, og at det derfor vil være farlig. Østerrikske medier spekulerte om at hoppere som Thomas Morgenstern, Gregor Schlierenzauer, Adam Małysz eller Andreas Goldberger (som alle blir sponset av Red Bull) ville forsøke å sette verdensrekord i bakken. Det østerrikske skiforbundet forbød imidlertid sine utøvere å hoppe i bakken, og i slutten av mars 2011 avlyste Red Bull rekordforsøket. Skiflyging for kvinner. I 1997 var østerrikske Eva Ganster prøvehopper ved mennenes verdenscuprenn i Kulm. Hun forbedret kvinnenes verdensrekord flere ganger, sist til 167 meter. Daniela Iraschko (også Østerrike) var prøvehopper ved verdenscuprennene samme sted i 2003, og forbedret verdensrekorden to ganger, først til 188 meter, så til 200 meter. I 2004 oppsto det uenighet da de beste kvinnelige hopperne ble nektet å være prøvehoppere under mennenes kontinentalcuprenn i skiflygingsbakken i Vikersund, etter at de først hadde fått tilbud om å hoppe. Det endte imidlertid med at kvinnene fikk hoppe. Også foran mennenes verdenscuprenn i Vikersund i 2009 ble det strid, da et uttakningsrenn for prøvehoppere av begge kjønn ble stoppet. Også ved den anledningen fikk kvinnene til slutt hoppe. Under uttakingsrennet for prøvehopperne i Vikersund som ble fullført i 2009, falt Anette Sagen (Norge) i et hopp på 177 meter, en lengde som ville vært det lengste hoppet gjort av en kvinne i Norge, og av en norsk kvinne uansett sted. Fallet har siden blitt brukt av enkelte motstandere av skihopping for kvinner som argument for at det er for farlig for kvinner å hoppe i store bakker. Skiflyging i kombinert? I motsetning til tidligere, hopper kombinertløpere nå (pr. 2010) jevnlig i storbakker. Kombinertløper Magnus Moan har foreslått å innføre skiflyging som øvelse i kombinert, sammen med et lengre langrenn. Kombinertløpere har imidlertid flere ganger vært prøvehoppere ved skiflygingsrenn, og mange gode skiflygere har startet karrieren som kombinertløpere. Nikolaj II av Russland. Nikolaj II (russisk: Николай Александрович Романов [Nikolaj Aleksandrovitsj Romanov]; født i Tsarskoje Selo, henrettet 17. juli 1918) av huset Romanov-Holstein-Gottorp var tsar av Det russiske keiserriket fra 1894, da hans far Aleksander III døde, og frem til han abdiserte 15. mars 1917 etter å ha blitt satt i fangenskap i Tsarskoje Selo utenfor Petrograd av Russlands provisoriske regjering under Februarrevolusjonen. Moren var født prinsesse Dagmar av Danmark (født i København 1847, død i København 1928), datter av kong Christian IX av Danmark og dronning Louise (av Hessen-Kassel). Dagmar var tante både til dronning Maud og kong Haakon VII. Som tsarina tok hun navnet Maria Feodorovna. Kerenskij-regjeringen bestemte i august 1917 å flytte tsaren og hans familie til Tobolsk i Ural, angivelig for å sikre dem bedre mot mulige anslag fra revolusjonære. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten i Oktoberrevolusjonen ble forholdene for fangene stadig forverret, og 30. april 1918 ble de overført til kjøpmann Ipatievs hus i Jekaterinburg. Her ble Tsar Nikolaj etter ordre fra Lenin henrettet sammen med sin hustru, Alexandra (av Hessen) og parets fem barn 17. juli 1918. Russisk høyesterett bestemte i september 2008 at tsar Nikolaj II ble drept urettmessig og at hans omdømme skal rehabiliteres. Helgen. left I 1981 ble Nikolaj og hans familie kanonisert som helgener av den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland. 14. august 2000 ble de kanonisert av synoden i den russisk-ortodokse kirke. Granard. Granard er en by i den østlige delen av Longford i Republikken Irland. Den ligger ved stedet hvor veiene N55 og R194 krysser hverandre. Bak den katolske sognekirken finner man ruinene etter et "motte and bailey"-festning fra det 12. århundre. Det ble bygget av Richard de Tuit, og ble inntatt av kong Johan I av England under hans straffeekspedisjon mot Hugh de Lacy i 1210. Det var også blant festningene som ble brent av Edward Bruce under hans invasjon av Irland 1315–1318. Statuen av St. Patrick som står der er fra det 20. århundre. Wexford. Ruinene etter Selskar klosteret i Wexford. Wexford (irsk "Loch Garman", gammelnorsk: "Veisafjǫrðr" or "Waes Fiord") er administrasjonsbyen i grevskapet Wexford i Republikken Irland. Den ligger nær sørøstspissen av Irland. Byen ligger på sørsiden av Wexford Harbour, ved en fjord dannet av elven Slaney. Den ble grunnlagt av vikinger omkring år 800, og fikk da navnet "Waesfjord", "fjorden ved mudderslettene". Dette navnet har blitt forvansket til dagens engelske navn. På grunn av de vanskelige forholdene med stadige endringer i sandbankene har havnen ikke hatt stor kommersiell suksess. Derfor ble det på begynnelsen av det 20. århundre anlagt en ny havn ca. 20 km lenger sør. Opprinnelig het den Rosslare Harbour, men den heter nå Rosslare Europort. Den er en dypvannshavn, som ikke påvirkes av tidevann og strømmer. Alle store skip bruker denne havnen, mens Wexford havn kun brukes av fiskebåter og andre mindre fartøyer. Byen følger havnen langs fjorden og elven, med en hovedgate som går mer eller mindre parallelt med vannkanten. Hovedgaten er omkring halvannen kilometer lang, og har flere navn i løpet av denne strekningen. Nesten alle butikker i byens sentrum ligger langs denne gaten. Wexford er forbundet med Dublin via jernbane og hovedveien N11 (E1). Det er en stor bro, en av de lengste i Irland, som forbinder Wexford by med den andre siden av fjorden. N11 (Irland). N11 er en av hovedveiene i Republikken Irland. Den går langs østsiden av øya, fra Dublin til Wexford. Veien utgjør en del av Europavei 1. Langs denne strekningen passerer den Bray, Greystones, Wicklow og Arklow. Mange fra disse stedene pendler til Dublin. Den går også gjennom blant annet Gorey og Enniscorthy. Veien fortsetter til Rosslare Europort som en del av N25. Det er meningen at N11 skal knyttes til motorveien M50, som er en ringvei rundt Dublin. På grunn av behov for arkeologiske utgravninger ble dette utsatt i 2004, og det er meningen at arbeidet skal fullføres i 2005. N11 var i begynnelsen av 2005 en firefeltsvei fra Dublin til Rathnew i Wicklow. Seksjonen rett sør for M50, forbi Bray, er oppgradert til motorveistandard og kalles M11. Deler av oppgraderingen var kontroversiell, fordi den gikk gjennom et skogområde, og Irland har svært lite skog som er bevart. Det var store protester, for det meste utført av engelske aktivister. Etter store forsinkelser ble arbeidet utført, med minimale inngrep i skogen. Det neste større prosjekt på veien er å legge den utenom Gorey, som er den største flaskehalsen. N11 Gorey. Gorey er en by i Wexford i Republikken Irland. Den ligger ved hovedveien N11 mellom Dublin og Wexford, og har en jernbanestasjon langs linjen mellom samme steder. Med omkring en times kjøretid til Dublin har stadig flere pendlere slått seg ned i Gorey, og det har derfor vært en dramatisk økning i befolkningen og press på skolesystemet i byen. Byen har gått forbi Wexford i innbyggertall, og er dermed den største i grevskapet. Økningen i innbyggertall har også økt byens handelstand med stadig flere forretninger, restaranter og kjøpesentre. Hovedveien sørover fra Dublin til Rosslare, N11, og E1, gikk tidligere gjennom byen og skapte betydelige trafikkproblemer. I juni 2007 ble det åpnet en 23 km parsell med firefelts motorvei utenom byen som har bedret forholdene betydelig. Omkring fem km fra Gorey ligger kystbyen Courtown Harbour, som er et populært feriemål. Kulturliv. Om sommeren holdes en dramafestival i byen. Det er aktive teatergrupper og musikkarrangementer. Transport. Jernbanestasjonen ble åpnet i 1863. Den betjener forbindelsen mellom Dublin og Rosslare. Det er flere bussforbindelser gjennom byen, også flybuss til Dublin lufthavn. VM i skiflyging. Verdensmesterskapet i skiflyging ble første gang arrangert i 1972, og er totalt arrangert 21 ganger. Mesterskapet holdes annethvert år. Fra 1973 til 1985 ble mesterskapet arrangert i oddetallsår, siden 1986 har det blitt arrangert i partallsår. Lagkonkurranse i VM ble første gang arrangert i 2004. Verdensmesterskapet er blitt arrangert i alle de fem skiflygingsbakkene som er i drift. Det har aldri blitt arrangert i skiflygingsbakken Copper Peak i Ironwood i Michigan, USA. Fra skiflygingsuker til VM og verdenscup. Begrepet «skiflyging» har siden 1930-tallet blitt brukt som betegnelse på skihopping i særlig store hoppbakker, etter at den første store bakken i Planica ble bygd i 1934. Det ble arrangert skiflygingsuker i Planica på 1930- og 40-tallet til tross for at FIS ikke tillot hopping i eller bygging av skiflygingsbakker. Etter at Oberstdorf tok i bruk sin skiflygingsbakke i 1950, vedtok FIS i 1951 å tillate bygging av slike bakker, og overtok den formelle organiseringen også av skiflyging, i tillegg til annen skihopping. Fra og med 1952 gikk skiflygingsukene på rundgang mellom Planica, Oberstdorf og Kulm (Bad Mitterndorf). I 1966 ble Vikersundbakken utbygd til skiflygingsbakke, og arrangerte etter hvert også skiflygingsuke. Det første offisielle verdensmesterskapet i skiflyging ble arrangert i Planica i 1972. De neste årene ble det fremdeles arrangert skiflygingsuker i de årene det ikke var VM. Da verdenscupen i hopp startet opp sesongen 1979/80, ble skiflygingsukene en del av verdenscupen. Også VM i skiflyging inngikk en periode i verdenscupen. Kvinner har ved noen få anledninger hoppet i skiflygingsbakker, men det har aldri blitt arrangert terminfestede skiflygingsrenn for kvinner. Værforhold, avlysninger og stygge fall. VM i skiflyging har aldri blitt avlyst på grunn av vanskelige værforhold, men mange mesterskap har vært plaget av dårlig vær som har ført til utsettelser og avlysning av enkeltdager. Nærmest full avlysning av VM kom man i Vikersund i 2000, da vind, problemer med sporet og dataproblemer gjorde at kun treningen fredag kunne gjennomføres som planlagt. VM ble til slutt gjennomført med tre konkurranseomganger mandag. I Oberstdorf i 1988 skapte vedvarende, kraftig snøvær store problemer for arrangørene, og gjorde at kvalifiseringen fredag og rennet lørdag måtte avlyses. Lørdag kveld ble det meldt at alle veiene i dalene rundt Oberstdorf, inkludert veien gjennom Birgsautal forbi skiflygingsbakken, måtte stenges på grunn av snøskredfaren. Man greide likevel å åpne veien fra Oberstdorf sentrum opp til skiflygingsbakken i løpet av natta. Været bedret seg, og rennet søndag kunne avvikles. Også under VM i 1972, 1973, 1977, 1979, 1985, 1990, 1992, 1994, 2002 og 2012 ble omganger eller hele konkurransedager avlyst på grunn av dårlig vær. I Harrachov i 1983 ble alle konkurranseomgangene gjennomført, men sterk vind bidro til flere stygge fall. Blant annet falt Horst Bulau (Canada) og Jens Weißflog (DDR) stygt under trening, noe som førte til at hele det canadiske laget trakk seg fra mesterskapet. Under VM i Bad Mitterndorf i 1986 ble syv hoppere skadet i stygge fall. Blant disse var norske Rolf Åge Berg (hjernerystelse og ødelagt korsbånd, 12 % invalid), japanske Masahiro Akimoto (hjernerystelse og brudd i høyre ankel) og østtyske Ulf Findeisen (hjernerystelse, ribbeinsbrudd og hjertestans). Verdensrekorder. Det har blitt satt flere verdensrekorder under VM i skiflyging, både på trening foran VM og i selve konkurransene. Siste gang det skjedde under VM var imidlertid så langt tilbake som i 1994, da Espen Bredesen (Norge) hoppet 209 meter under trening i Planica 18. mars. Alle senere verdensrekorder er blitt satt i verdenscuprenn i Planica og Vikersund (prøve-VM). Heinz Wosipiwo (DDR) var den første som satte verdensrekord under VM, da han hoppet 169 meter under trening i Oberstdorf 9. mars 1973. Under dette mesterskapet falt imidlertid flere hoppere på hopp som var betydelig lengre enn stående verdensrekord. Lengst av disse var sveitsiske Walter Steiners hopp på 179 meter. Rosslare Europort. Rosslare Europort er en moderne havn i Wexford i Republikken Irland. Havnen ble grunnlagt på begynnelsen av det 20. århundre, fordi havnen i Wexford by ikke var egnet for større skip på grunn av stadig skiftende sandbanker. Landsbyen Rosslare Harbour har vokst opp rundt den. Havnen drives av Iarnród Éireann, det irske nasjonale jernbaneselskapet. De tilbyr også direkte forbindelse over jernbane til Limerick og Dublin. Hovedveien N11, som er en del av Europavei 1, går fra Rosslare til Dublin. I tillegg til transportskip er det fergeruter til Cherbourg, Fishguard, Pembroke og Roscoff. Den viktigste transportruten er til Le Havre i Frankrike. Da havnen ble anlagt var det praktisk talt ingen bebyggelse i området, men det har vokst opp en liten by med noen hoteller, en katolsk sognekirke, bank og noen butikker. Rett sør for havnen ligger Greenore Point, hvor man oftest kan se seler. Eystein Fjærli. Eystein Olavsson Fjærli (født 12. august 1917 i Molde, død 1985) var en norsk yrkesoffiser (oberstløytnant), forsvarsstrateg, forfatter og politiker. Da krigen kom til Norge i 1940, studerte han filologi, og som vernepliktig sersjant deltok han i kampene på Østlandet. Høsten 1940 dro han i etterretningsoppdrag til Storbritannia, der han så sluttet seg til den norske brigade i Skottland. Høsten 1943 ble Fjærli liaisonoffiser i den britiske "52. Mountain Division", som ble satt inn i kampene i Nederland. 9. mai 1945 kom Fjærli til Norge som sjefsliaisonoffiser for de allierte styrker på Sørlandet. Etter krigen ble Fjærli yrkesoffiser, og tjenestegjorde blant annet i Tysklandsbrigaden, ved FN og NATO. Han vil av mange bli husket som en kampglad debattant i aktuelle militærpolitiske spørsmål. Fjærli var også engasjert i krigshistoriske studier. Han skrev fast i Morgenbladet samt Nå, Vi Menn m.m. Egil Hjorth-Jenssen. Egil Hjorth-Jenssen (født 18. april 1893 i Berg i Østfold, død 8. november 1969 i Bærum) var en norsk skuespiller, teatersjef, oversetter og forfatter. Biografi. Han var knyttet til flere teatre og hadde også flere roller i Fjernsynsteatret og spillefilmer. Han var teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen under andre verdenskrig og utmerket seg der spesielt i arbeidet med å holde teatret utenfor NS-kontroll gjennom hele okkupasjonen. Som skuespiller er han spesielt husket for sine roller i komedier og farser. I tillegg har han hatt et utall biroller i norske filmproduksjoner. Han var også leder i Norsk Skuespillerforbund 1932–1939. Hjorth-Jenssen var sønn av Gunder Olaus Jensen, Venstre-politiker, glassmester og fargehandler i Halden og Anna Marie Cecilie Hjorth. Han var gift med Rachel Birgitte Raabye Carlsen. De fikk tre barn. Den eldste sønnen er skuespilleren Thor Hjorth-Jenssen. Natal. Natal er hovedstad og en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Byen ligger ved munningen av elven Potengi. Historie. Nordøstspissen av Sør-Amerika, Cape São Roque, ble første gang besøkt av Europeiske oppdagere i 1501. Dette skjedde under Amerigo Vespuccis ekspedisjon i årene 1501-1502. Cape São Roque ligger om lag 20 km. nord for dagens Natal. Området var lenge bare bebodd av den indianske urbefolkningen samt av franske pirater. Den 25. desember 1559 ble Natal etablert som en bosetning utenfor fortet «Forte dos Santos Reis.» Den viktigste inntektskilden for de som bodde i området var kvegoppdrett. Under 2. verdenskrig hadde det amerikanske forsvaret flybaser i nærheten av Natal. Disse ble brukt som utgangspunkt for luftangrep på de tysk-okkuperte områdene i Nord-Afrika. I nærheten av byen ligger rakettoppskytningsbasen Barreira do Inferno. Økonomi. Turisme er hovedindustrien i Natal hvor blant annet sand-dynene og stranda Ponta Negra er et populært turistmål. Det er også et regionalt senter for oljeindustrien i området. Rio Grande do Norte er den nest største oljeproduserende staten i Brasil. Takutea. Takutea er en av de sørlige øyene i øygruppen Cookøyene. Den ligger ca. 6 km. nord-vest for Atiu, og er ca. 1,2 km². Øya er definert som et naturreservat for å beskytte fuglelivet her, og er ikke bebodd. Dersom man ønsker å besøke øya, må man søke hos myndighetene, og dette blir sjelden innvilget. Øya styres fra Atiu, og atiuere drar hit regelmessig for å inspisere øya. Øya ble oppdaget av Kaptein Cook 31. mars 1777, samme dag som Atiu ble oppdaget. Porto Alegre. Porto Alegre er hovedstad og en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Den ligger ved utløpet av elva Rio Jacuí (Rio Guaibá) som er en sammenflytning av ialt fem elver. Med sine 1,4 millioner innbyggere (2005) er det en av de største byene i den sørlige delen av landet. Byen har røtter tilbake til 1700-tallet. Den ble imidlertid offisielt etablert først i 1809. Porto Alegre er et viktig industrielt senter i det sørlige Brasil, og en viktig by i handelssamarbeidet Mercosul. Byen har også fungert som møteplass for antiglobaliseringsbevegelsen Verdens sosiale forum. Byen er et historisk og kulturelt senter for "gaúchoene," (populær betegnelse på cowboyene i området), er kjent for sin "churrasco" (grillet kjøtt) og "chimarrão" (en sterk type te). De to tradisjonsrike fotballklubbene Grêmio og Internacional hører hjemme i byen. Jim Marurai. Jim Marurai er statsminister på Cookøyene. Han ble statsminister 14. desember 2004, da han ble valgt for 2 år. Han representerer "Det demokratiske alliansepartiet", i likhet med sin forgjenger Robert Woonton. Marurai var tidligere utdanningsminister. Porto Velho. Porto Velho er hovedstad og en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Byen ligger ved elven Madeira, som er en sideelv til Amazonas. Byen ble offisielt grunnlagt i 1914. Byen ble hovedstad i det nye "Território Federal de Rondônia" den 17. februar 1956. Boa Vista. Boa Vista er hovedstad og en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Byen ble etablert i 1830 og har om lag 220 000 innbyggere (2003). Fengsel. Fengsel er en betegnelse for såvel en form for straff som for det stedet, bygningen eller institusjonen, som er innrettet med soning eller annen berøvelse av personers frihet som hovedformål. Den grunnleggende fysiske avgrensingen av bevegelsesfriheten kan forekomme i kombinasjon med frarøvelsen en rekke ulike friheter og rettigheter som sosial kontakt og tilgang på informasjon. Fengslinger kan ha ulike funksjoner som straff og tortur eller brukes for å hindre bevegelse og kontakt med omverdenen av praktiske, administrative årsaker. I Norge brukes i dag de formelle begrepene "varetekt" og "arrest" om administrativ frihetsberøvelse i forbindelse med politiets etterforskning av kriminalitet, "fengselsdom" og "soning" om straffeformen. Dom til fengselsstraff kan være betinget eller ubetinget, eventuelt en kombinasjon av de to formene. I tillegg kan man sone "bøtesoning" for ubetalte bøter og fengsles etter dom på "sikring"/"forvaring". Utlendinger kan også holdes internert ("forvaring") av Politiets utlendingsenhet på bakgrunn av uavklart oppholdsstatus. Det første moderne fengselet, med adskiltde rom for hver fange, ble oppført i USA i 1829 og det første norske rundt 1850. USA er på starten av 2000-tallet også det landet i verden med flest folk i fengsel; over 2 millioner fengslede totalt og over 700 per 100 000 innnbygere. I 2007 satt det i snitt 3 400 personer i norske fengsler, altså 91 fanger per 100 000 innbygger. Det er omtrent en dobling siden 1960, og en økning på ca 50 % medregnet befolkningsøkningen. Mens disse tallene omfatter både straffede og varetektsfengslede, kommer personer internert og innesperret av andre grunner i tillegg. Historie. I middelalderen var fengsel eller straffarbeid ikke en del av samfunnsjustisen. Mest vanlig var pengebøter. Grovere forbrytelser ble avstraffet korporlig som eksempelvis med slag, brennmerking eller avhugging av hender. Alvorligere forbrytelser som mord, voldtekt, grovt tyveri, eller forbrytelser mot kongen kunne resultere i henrettelse. For øvrig kunne også drap i mange tilfeller bli gjort opp med pengebøter. Da Magnus Lagabøtes landslov ble vedtatt på lagtingene 1274–76 ble det innført fengselsstraff (myrkvastofa) for visse lovbrudd. Soningen ble gjort ved en av kongens borger som på denne tiden var Ragnhildarholm ved Konghelle, Valdinsholm i Eidsberg, Valkaberg (Åkeberg) i Oslo, borgen på Slottsfjellet i Tunsberg og Mjøskastellet utenfor Ringsaker. Arbeid i jern og arresthus. På 1500-tallet økte Europas jordbruksproduksjon og man opplevde en sterk befolkningsvekst. Mange mennesker var overflødige på hjemstedet sitt og ble fattige løsgjengere. En måte å løse dette problemet på var å etablere arbeidshus. En annen måte å kontrollere de fattige på var å sperre dem inne og sette dem i produktivt arbeid. De første tukthusene ble opprettet i England og Nederland. I Danmark-Norge ble det i 1566 opprettet en straffarbeidsanstalt, "slaveriet", på Kongens verft Bremerholm i København. Christian 5s Norske Lov av 1687 beskriver ulike former for frihetsstraff: fengsel på vann og brød eller på egen kost, forvaring og straffarbeid. Fengsel eller arresthus ble benyttet til forvaring av personer som hadde begått mindre lovbrudd eller personer som satt i varetekt fram til en rettsavgjørelse. Maksimal straff med fengsel på vann og brød var 4 uker. Straffarbeidet skulle utholdes i «fiskerleiene nordenfjells», i «bergverkene sønnenfjells» eller på Bremerholm. Slaveriet ved Bremerholm ble nedlagt i 1741 etter at Kongen i 1739 hadde bestemte at hver festning skulle opprette egne slaverier. I Norge ble det opprettet slaverier tilknyttet festningene ved Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Christiansholm, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus. Mange av festningene fikk også egne fangebygninger. Slavene utførte arbeid på festningene eller ble utleid som arbeidsfolk i byen. Tvangsarbeidshus. Det første tukthus i Norge ble opprettet i Trondheim i 1639. Dette var et «barnehus», et for gutter og et for kvinner og piker. I Bergen ble det opprettet et barnehus i 1646 som i 1744 ble gjort om til tukthus. I forbindelse med en omorganisering av fattigvesenet ble det i 1733 bygd et nytt tukt- og forbedringshus i Trondheim. Tukthusene var opprinnelig ikke straffanstalter, men fattighus og tvangsarbeidshus. Fra 1789 ble tukthusarbeid innført som straff og etter 1814 kunne ingen settes i tukthus uten dom. Philadelphiasystemet. Mennesker som hadde opplevd frihetsberøvelse i tukthus og festningsslaveriene ble ofte gjengangere. Mange var derfor av den oppfatning at straffeanstaltene fungerte som «forbryterskoler». Løsningen på problemet fant man i USA, hvor man i 1829 hadde opprettet et moderne fengsel med eneceller, Eastern State Penitentiary (Cherry Hill) i Philadelphia. Straffen gikk ut på at fangene både skulle isoleres fra hverandre og fangevokterne. Sentralt var også ideen om at fangene skulle gjøre bot ved stille refleksjon. De innsatte var isolert 24 timer i døgnet. På cellen ble det sovet, arbeidet og spist. Fangene hadde individuell luftegård, egne vannklosetter og dusjer. Sentralvarme ble brukt til oppvarming. Felles for denne typen fengsel var at de hadde flere fengselsfløyer som gikk ut som stråler fra en sentralhall. Fra sentralhallen kunne fangevoktere overvåke fløyene, det panoptiske (altseende) prinsipp. Slikte fengsel var kostbare å bygge, men krevde færre fangevoktere. Auburnsystemet. Auburnsystemet har navn etter Auburn fengsel i New York, og dette systemet bygget på tanken om at de innsatte skulle arbeide sammen om dagen i grupper, men ble holdt total isolasjon om natten, og med absolutt stillhet mellom fangene, slik at de fikk anledning til å reflektere og den situasjonen de var i. Også Sing Sing, som ble bygget 12 år etter Auburn ble bygget etter dette systemet. Fengsel med eneceller. I Norge ble det planlagt å bygge syv botsfengsler rundt om i landet. Christiania botsfengsel var det eneste som ble oppført (1844–1851). I 1857 vedtok Stortinget en ny lov om fengselsvesenet. På oppdrag fra staten utarbeidet arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Friedrich Wilhelm von Hanno en serie med typetegninger for fengsler med ulik størrelse, fra 8 til 40 fanger plassert i eneceller. Det var kort vei fra dom til fengsel ettersom loven også krevde at alle byggene skulle inneholde de tre funksjonene cellefengsel, rettslokale og familiebolig for justisvaktmester. I perioden 1862-68 ble det bygget 56 nye distriktsfengsler og nesten like mange rettsbygninger i Norge. I tillegg til distriktsfengslene ble det også opprettet 162 mindre varetektsfengsler, «hjelpefengsler» i byene og «tinglagsarrester» på landet. I 2010 er tolv av de gamle distriktsfengslene fra 1860-tallet fremdeles i bruk. Befolkningsstatistikk. Det totale antallet fengslede personer i verden har blitt estimert til å omfatte over ni millioner mennesker i 2006. Det reelle tallet kan antas å være langt høyere, i lys av en generell underrapportering og mangel på data fra en rekke land, spesielt autoritære regimer. I absolutte tall er USA landet i verden med størst fengselsbefolkning, med mer enn to millioner personer i fengsel i 2005, omtrent en fjerdedel av den totale fangebefolkningen i verden. I 2002 hadde både Russland og Kina fangebolkninger på over en million. Som andel av den totale befolkningen har USA også det høyeste nivået innesperrede, med 740 innsatte per 100 000 innbyggere. Med andre ord sitter nærmere en prosent av den totale befolkningen i USA i fengsel, og det har blitt beregnet at en av elleve us-amerikanske menn vil bli satt i fengsel i løpet av livet, og en av fem svarte menn. Som nummer to på listen hadde Russland i 2006 over 600 innsatte per 100 000 innbyggere. Land med spesielt lave fangetall i forhold til befolkingen omfatter India og flere sentral- og vestafrikanske land. Konsesjon. Konsesjon (av latin: "concessio" = «innrømmelse», «tillatelse»). I Norsk juss er konsesjon en tillatelse fra offentlig myndighet til å gjøre noe. Andre ord for konsesjon er tillatelse, bevilling, løyve, autorisasjon, lisens og dispensasjon. I det offentlige betyr dette at man får lov til å gjøre noe som i utgangspunktet ikke er tillatt for alle. Hvilket ord som velges avhenger av hvilket ord som er brukt i den loven det gis en tillatelse etter. Lisens har en videre betydning enn konsesjon og brukes utenfor det offentlige om en tillatelse som privatpersoner eller organisasjoner gir andre som til å bruke opphavsrettslig beskyttet eller patentbeskyttet materiale. I forbindelse med opphavsrett er GNU er eksempel på fri lisens. Leksikontekster kan også ha fri eller begrenset lisens, se Store Norske Leksikon og. Konsesjon kan også brukes i videre betydning når noen innrømmer noe. For eksempel «Vedtaket var en klar konsesjon til venstrefløyen i partiet.» Man kan innrømme noen en tillatelse, og i videre betydning kan man innrømme at de har rett i sin påstand. Når man innrømmer at noen har rett i det de sier oppstår det ikke nødvendigvis en rettighet slik det gør når det offentlige innrømmer en tillatelse. Bevilling og bevilgning ligger lydlig nær hverandre og forveksles derfor ofte. Bevilling er en innrømmelse av lov til å foreta seg noe. Bevilgning er en innrømmelse av lov til å bruke penger til noe. Bevilling handler om noe man får lov til å gjøre. Penger til å gjøre noe kalles bevilgning. Bevilgning en tillatelse til å bruke penger, gjerne andres penger. Bevilgninger gjøres gjerne i form av budsjett, som for eksempel statsbudsjettet. Det offentlige kan gi bevilling og bevilgning samtidig. Det kan stilles vilkår (betingelser) når det gis en tillatelse, se forvaltningsrett. Det å tilta seg en rett som krever tillatelse er som regel forbundet med sanksjoner og er oftest straffbare. Eksempler på bruk av forskjellige ord for tillatelser i Norges lover. Listen er ikke fullstendig. Eksempler på vilkår/betingelser er ikke fullstendige og eksempler på sanksjoner eller straffbarhet er ikke fullstendige. Bevilgning. En bevilgning er et vedtak om å stille en bestemt pengesum tilgjengelig for et uttrykkelig formål. I politikken tilfaller bevilgende myndighet som regel den lovgivende forsamlingen. De fleste bevilgninger gjøres gjennom et budsjett (for eksempel statsbudsjettet), men den lovgivende forsamlingen kan også vedta ekstrabevilgninger i egne fiskallover. Bevilgende myndighet. I politikken tilfaller bevilgende myndighet som regel den lovgivende forsamlingen. Denne makten kan brukes som et substitutt for utøvende makt ved at bevilgninger holdes tilbake som et pressmiddel for å tvinge igjennom bestemte hensyn. Maktinnehaveren kan på denne måten styre mye av den utøvende myndighetsutøvelsen ved å true med tilbakeholdelse av offentlige midler. Bevilgende myndighet kan også brukes som sanksjon. I Norge har tre styringsnivåer bevilgende myndighet: Kommunene, fylkene og staten ved Stortinget. På en måte er det likevel Stortinget, siden det fastsetter skatt, lager lover som regulerer skattøret, hvilke aktiviteter som blir lovregulert og eventuelt bevilger ekstra. Det er likevel vanlig å snakke om bevilgninger på alle tre nivåer til de formål nivåene har myndighet over. Bevilgning blir ofte forvekslet med bevilling som er en form for løyve eller tillatelse. Ministerium. Om norske forhold er uttrykket i begge betydninger lite brukt i dag, men i Danmark er det levende. Tilsvarende ord er også i bruk på mange andre språk, og dette trekker lett over til norsk ved oversettelser, for eksempel ved at "Foreign Ministry" blir til "Utenriksministeriet". Christian Schibsted. Christian Schibsted (født 1812 i Christiania, død 1878) var en norsk boktrykker, typograf og forlegger. Han etablerte Schibsted Forlag i 1839, og utga fra 1860 "Christiania Adresseblad", som fikk navnet "Aftenposten" fra 1861. Etter hans bortgang arvet hans sønn Amandus Schibsted avisen, og ble eneeier og sjefredaktør i 1879. Christian Schibsted er stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Florianópolis. Florianópolis er hovedstad og en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Palmas. Palmas er hovedstad og en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1990 og er dermed landets nyeste delstatshovedstad. Palmas har om lag 208 000 innbyggere (2005). Byen fikk egen flyplass i 2002. Olinda. Olinda er en by og kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Olinda ble etablert i 1535 av Duarte Coelho Pereira og fikk bystatus i 1537. Byen var tidligere hovedstad i delstaten, men ble brent av Nederlenderne i 1631, som etablerte dagens hovedstad Recife, som ligger om lag 7 kilometer fra Olinda. Byen er kjent for sin karnevalsfeiring og står på UNESCOs liste over verdensarven. I byen finner man også gravstedet til «Den røde biskop» Hélder Câmara. Departementsråd. Departementsråd er den øverste faste embedsmannen i et norsk departement. En departementsråd er direkte underlagt sjefen for departementet, som er en statsråd. Departementsrådens oppgave er å være adminstrativ sjef for departement og ministerens nærmeste administrative rådgiver. Norge. Ved Statsministerens kontor kalles stillingen siden 2001 regjeringsråd (departementsråd 1987-2001), i Utenriksdepartementet utenriksråd, i Finansdepartementet finansråd og i Forsvarsdepartementet forsvarsråd. Regjeringsråden er Statsrådets og Regjeringens sekretær, fremste administrative rådgiver for statsministeren og Regjeringen, og administrativ sjef for Statsministerens kontor. Utenriksrådembetet ble opprettet i 1922. 8. mai 1945 ble det ansatt forhåndsutpekte koordinatorer i departementene, som ble gitt tittelen "rådmann". Deres funksjonstid utløp 13. desember 1945. Senere er deres funksjon overtatt av departementsråder. "Finansrådembetet" og "forsvarsrådembetet" ble opprettet i 1952. Departementsrådene i Norge har lunsj sammen hver onsdag. Forvaltningsrett. Forvaltningsrett er læren om rettsregler for offentlig forvaltning. Forvaltningsrett er en underavdeling av offentlig rett, i likhet med statsrett, strafferett og prosessrett. De generelle reglene som gjelder for all forvaltning betegnes som "den alminnelige forvaltningsretten". Innen forvaltningen fins flere ulike grener som i tillegg kan ha spesielle regler. Disse går under fellesbetegnelsen "den spesielle forvaltningsretten". Eksempler på slike regler er helserett og sosialrett. Forvaltningsloven av 1967 og offentleglova av 2006 gjelder for virksomheten til «et hvert organ for stat eller kommune». Unntak fra dette er blant annet Stortinget og domstolene. I noen tilfeller har også private rettsubjekter fått delegert forvaltningsmyndighet, og forvaltningsretten omfatter da også disse. Eksempler er Norges Fiskarlag og Det Norske Veritas. Reglene for forvaltningens virksomhet kan være fastsatt i formelle lover slik som forvaltningsloven og offentleglova, men en like viktig del av slike regler er de ulovfestede. De ulovfestede og lovfestede reglene supplerer hverandre. Prinsipper fastsatt i ulovfestede regler kan føre til at det stilles strengere krav enn det som står i de formelle lovene. Ulovfestede regler. Det grunnleggende utgangspunktet for disse ulovfestede reglene er Legalitetsprinsippet og Lex superior-prinsippet, som er noe av det som karakteriserer en moderne rettsstat. Lex superior-prinsippet. Forvaltningens lovhjemmel gis av Stortinget gjennom formelle lover. I mange tilfeller delegerer Stortinget myndighet til forvaltningen til å fastsette nærmere regler, «forskrifter», som er å betrakte som lov. Dersom lover motstrider hverandre, er Lex superior-prinsippet en rangordning for lover og regler, hvor regelen av høyeste rang gjelder. Grunnloven går foran formelle lover, og formelle lover går foran forskrifter. Legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet er tradisjonelt blitt formulert som et krav om at myndighetsutøvelse som representerer et inngrep i privates rettsstilling, krever hjemmel i lov. Dette prinsipp er senere blitt modifisert, da en slik myndighetsutøvelse eller heteronom kompetanse kan utøves i medhold av andre autorative rettsgrunnlag, herunder samtykke/avtalekompetanse, nødrett, eierrådighet, instruksjonsmyndighet og til dels sedvane. Legalitetsprinsippet kan følgelig formuleres slik at ethvert inngrep i private rettssubjekters rettsstilling, er betinget av en foreliggende kompetanse. Prinsippet er i første rekke begrunnet i rettssikkerhet, da private ikke skal utsettes for inngrep som de ikke kan forutse. I noen tilfeller kan inngrepets art begrense de øvrige kompetansegrunnlagenes gyldighet, og dermed være betinget av lovhjemmel. Inngrepets art kan også avskjære en særlig utvidende tolkning eller analogisk anvendelse av lov. Dette er i teorien kalt det relative legalitetsprinsipp. Forvaltningsskjønn. Vanligvis er det slik at et saksforhold enten oppfyller vilkårene i en lovbestemmelse eller ikke, ut fra en rettslig standard. Dersom saksforholdet medfører at vilkårene er oppfylt, så inntrer de rettsvirkninger som bestemmelsen fastsetter. Bestemmelsen inneholder med andre ord en slags fasit på hva som er rett eller galt. Slike rettsligstyrte bestemmelser kan naturligvis inneholde vage og skjønnsmessige vilkår, men det er likevel i prinsippet alltid et rett og et galt svar. Domstolenes oppgave blir da å finne hvilken løsning som stemmer overens med gjeldende rett, på bakgrunn av den alminnelige rettskildelære. I forvaltningsretten finner vi imidlertid mange bestemmelser som gir forvaltningen rom til å selv velge. Noen ganger har forvaltningen myndighet til å velge hvilket innhold et vedtak skal tillegges. Andre ganger kan forvaltningen ha myndighet til å velge hvorledes et vilkår skal anvendes. Fellesbetegnelsen er at forvaltningen er gitt et fritt skjønn. Betegnelsen forvaltningskjønn er et annet ord for det samme. Forvaltningsskjønnet begrunnes i hovedsak ut fra det politiske perspektivet. Forvaltningen er regjeringens redskap og regjeringen utgår av Stortinget. Formålet med forvaltningskjønnet er å gi forvaltningen et politisk handlingsrom i et antatt demokratisk styre. Det at et vilkår er underlagt forvaltningens frie skjønn begrenser borgernes muligheten for å prøve forvaltningens skjønnsutøvelse for domstolene. Domstolenes oppgave er jo å overprøve det rettslige og ikke det politiske. Domstolene kan derfor i utgangspunktet ikke overprøve forvaltningens skjønnutøvelse. Domstolenes overprøvelsesrett er imidlertid ikke helt begrenset. Noe vern mot vilkårlig maktutøving må jo borgerne ha. Begrensninger i skjønnsutøvelsen følger derfor av den ulovfestede læren om myndighetsmisbruk. Kort sagt omfatter denne læren forbudet mot å legge vekt på utenforliggende hensyn, forbudet mot usaklig forkjellsbehandling og forbudet mot grovt urimelige vedtak. I tillegg har Den Europeiske Menneskerettighetsdomtol (EMD) slått fast at EMK artikkel 6 (1) gir borgere rett til å få prøvet skjønnet i saker av særlig betydning. Det er tre ulike hovedtyper forvaltningskjønn. Utenforliggende hensyn. Læren om myndighetsmisbruk supplerte legalitetsprinsippet med at forvaltningen også må holde seg innenfor lovens formål når den foretar beslutninger, og ikke ta utenforliggende hensyn. Å ta saklige beslutninger er for øvrig også et krav for forvaltningen i avgjørelser som ikke trenger lovhjemmel. Et klassisk eksempel på utenforliggende hensyn er den såkalte «Raadhushospitsdommen» (Rt. 1933 s. 548), der Oslo kommune nektet et serveringssted skjenkebevilling fordi det benyttet streikebrytere som ansatte. Høyesterett fant at en slik grunn til avslag var ulovlig fordi den lå utenfor den daværende alkohollovens formål. Dette standpunktet er imidlertid blitt revidert noe i senere avgjørelser fra Høyesterett. I en avgjørelse fra 1996 (Bjørlo Hotell, Rt. 1996 s. 78) kommer retten til at Nordfjordeid kommune kunne ta hensyn til geografisk næringsutvikling i kommunen under vurderingen av hvilken av to søkende restauranter som skulle tildeles skjenkebevilling, et hensyn som klart lå utenfor alkohollovens rammer. Avgjørelsen åpner likevel ikke for at slike hensyn alltid kan tillegges vekt. Søkerne i saken sto etter en alkoholpolitisk vurdering likt, man kunne da i tillegg vektlegge hensynet til næringsutviklingen. I 1993 (Lunner Pukkverk, Rt. 1993 s. 528) uttalte Høyesterett også at visse hensyn, i dette tilfelle hensynet til miljøet, kunne være så viktige at de måtte kunne tillegges avgjørende vekt uavhengig etter hvilken lov eller på hvilket forvaltningsområde en avgjørelse skulle treffes. Kravet til forsvarlig saksbehandling. Grunnkravet til forsvarlig saksbehandling sier at forvaltningen må utrede og opplyse en sak godt. Jo mer inngripende et vedtak er, jo strengere er kravet. Dette kan medføre at det er nødvendig å varsle parter, gi innsyn og begrunnelser utover det som er fastsatt i forvaltningsloven. God forvaltningsskikk. God forvaltningsskikk innebærer at forvaltningen skal være åpen og serviceinnstilt. Dette kan være å sette rimelige frister, nedtegne opplysninger som blir gitt muntlig skriftlig, innrette seg for å hjelpe publikum på en god måte, svare raskt og seriøst på henvendelser, gi grundig, rask og korrekt saksbehandling, og praktisere likebehandling. Lovfestede regler. Under 2. verdenskrig opplevde man konsekvensene av ukontrollert maktutøving. I årene etter krigen ble det gjort svært grundige utredninger om norsk forvaltningsrett, som endte opp i formelle lover. Disse er en utvidelse og en presisering av de ulovfestede reglene, og består i stor grad av detaljerte regler for saksbehandling. Begreper. Når forvaltningen utøver myndighet, skjer det gjerne gjennom «vedtak». Ordet «vedtak» blir ofte brukt i dagligtalen, men har i forvaltningsrettslig sammenheng en presis juridisk definisjon. En «forskrift» er et vedtak som gjelder for mange, uspesifiserte mennesker. Den juridiske definisjonen på vedtak overfor bestemte personer, «enkeltvedtak», er et utgangspunkt for mange rettigheter og plikter gitt av forvaltningsloven. Det er altså verdt å merke seg at det ikke er forvaltningen selv som bestemmer hva som er vedtak og enkeltvedtak. Om det er et vedtak, bestemmes av forvaltningslovens § 2 a og b. Vedtak. "a) vedtak, en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter);" "b) enkeltvedtak, et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer; " «Avgjørelse». Det skal foreligge en endelig avgjørelse, ikke et utkast eller forslag. «Bestemmende». Det holder ikke at avgjørelsen gjelder eller angår rettighetene eller pliktene. I vedtaket må rettighetene eller pliktene «bestemmes». «Rettigheter og plikter». Eksempel på en plikt: «Du skal stenge serveringsstedet ditt» – eller rettigheter: «Du skal få taxiløyve», «du skal få trygd» «Under utøving av offentlig myndighet». «offentlig myndighet» er et viktig punkt. Offentlig myndighet er myndighet som forvaltningsorganet har fått delegert med lovhjemmel. Det altså må skilles mellom «privat myndighet» og «offentlig myndighet». «privat myndighet» er slik myndighet som alle (også forvaltningsorganer) kan ha gjennom feks. å eie en eiendom og ha myndighet over denne. Dette går under privatrettslige regler. «Part». Et nøkkelord i forvaltningsretten er begrepet «part». Den som en sak omhandler eller gjelder regnes som part i saken og har dermed etter sikker forvaltningsrett og forvaltningsloven rettigheter til å uttale seg om saken og rett til innsyn i saken. Likevel er klageretten utvidet til også å omfatte andre som har rettslig klageinteresse i saken. Dette er nok i mange sammenhenger av større praktisk viktighet. Et annet nøkkelord er begrepet habilitet. Den som behandler en forvaltningssak må være habil, det vil si at vedkommende ikke må ha så nær tilknytning til saken som beskrevet i forvaltningslovens § 6. Om vedkommende saksbehandler har slik nær tilknytning til saken, er han inhabil. Offentlighetsprinsippet. Offentlig innsyn i virksomheten til forvaltningen, er et viktig prinsipp i forvaltningsretten bestemt i offentleglova. Den fastslår at forvaltningens virksomhet er offentlig. Enhver kan kreve innsyn i det offentlige innholdet i en hvilken som helst bestemt sak, helt uavhengig av om man har tilknytning til saken eller ikke, og uten å måtte begrunne hvorfor. Det kreves bare at det identifiseres hvilken sak det gjelder. Forvaltningsorganers postlister legges gjerne ut på Internett som følge av dette prinsippet, og disse er nyttige verktøy for å identifisere bestemte saker. Det er imidlertid en rekke unntak fra hovedregelen om fullt innsyn. Og om disse blir anvendt på riktig måte, er det vanskelig for den enkelte som krever innsyn, å ta stilling til. Regjeringsråd. Regjeringsråd har i norsk statsskikk vært betegnelsen på to ulike forhold. 1) Da prins Christian Frederik tiltrådte som norsk regent oppnevnte han ved instruks av 2. mars 1814 et råd. Dette fikk betegnelsen "regjeringsrådet", og medlemmene var "regjeringsråder". På bakgrunn av bestemmelse i Grunnloven blei betegnelsen endra til statsråd fra og med 19. mai. 2) Fra 16. november 2001 ble betegnelsen "regjeringsråd" tatt i bruk for embetet som departementsråd ved Statsministerens kontor. Regjeringsråden leder den faste staben ved kontoret og har rådgivningsoppgaver for statsministeren og regjeringa for øvrig i spørsmål vedrørende de øvrige statsmaktene, samt kongehuset. Regjeringsråden er sekretær ved regjeringskonferansene og har ansvar – etter oppdrag fra statsministeren – for å ivareta samordningsoppgaver for regjeringa. Til embetet er også lagt funksjonen som statsrådsekretær, som innebærer ansvaret for forberedelse og gjennomføring av Statsrådets saker. Det er også oppretta et embete som "assisterende regjeringsråd". Støren. Støren er et tettsted og administrasjonssenteret i Midtre Gauldal kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 50 kilometer sør for Trondheim. Europavei 6 og riksvei 30 møtes på Støren. På Støren stasjon møtes Dovrebanen og Rørosbanen, og forbi renner en av landets beste lakseelver Gaula. Støren kirke fra 1817 ligger her. Støren har egen barne- og ungdomsskole, samt videregående skole. I 2010 åpnet nybygde Gauldal skole og kultursenter (GSK) som er et samarbeid mellom Midtre Gauldal kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune, og huser ungdomsskole, videregående skole, kulturhus, kino og idrettshall. Støren er kommune- og regionsenter med de fleste tilbud innen handel- og servicevirksomhet. Historikk. Støren ble opprettet som et selvstendig formannskapsdistrikt i 1837. Allerede i 1841 ble distriktet delt i tre ved at Soknedal og Horg ble skilt ut som selvstendige, administrative enheter. Den gjenværende delen av Støren hadde 2 312 innbyggere. I 1879 ble Støren igjen delt. Denne gang ble Budal skilt ut som egen kommune. Støren kommune hadde på dette tidspunktet 1 840 innbyggere. 1. januar 1964 ble Støren med 2 296 innbyggere slått sammen med Budal, Singsås og Soknedal kommuner til den nye Midtre Gauldal kommune. Før denne sammenslåingen strakte Støren kommune seg fra Haga bro i nord til Rognes i sør-øst og Snøan i sør-vest. Henry Rinnan. Henry Oliver Rinnan (født 14. mai 1915 på Levanger, henrettet 1. februar 1947 i Trondheim) var en norsk agent i Sonderabteilung Lola under andre verdenskrig, en gruppe under det tyske Sicherheitsdienst i Trondheim. Han ble etter krigen dømt til døden for landssvik. Bakgrunn. Rinnan var eldste sønn av en skomaker fra Levanger, liten av vekst (159 cm), replikksikker, forfengelig og tiltalende. Han gikk på Mule skole i en liten bygd i Levanger. Det var trange kår i familien og vanskelig med arbeid. Rinnan fikk først jobb i en sportsforretning, siden som bilselger og lastebilsjåfør. I tysk tjeneste. Det hevdes at han i 1939/40 prøvde å verve seg til vinterkrigen i Finland og ble avvist på grunn av svak fysikk, men dette er ikke dokumentert. Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 deltok Rinnan som sjåfør for de norske styrkene i Snåsa, og ble sammen med disse internert av okkupantene. Han lot seg verve som tysk agent allerede i slutten av juni samme år. Fram til årsskiftet 1941/42 arbeidet han i hovedsak alene som agent. Høsten 1941 infiltrerte han den venstreorienterte motstandsbevegelsen i Trondheim under dekknavnet «Fiskvik». Mellom femti og seksti personer ble arrestert i det tyskerne kalte «kommunistsaka», senere «den første kommunistsaka». I januar 1942 vervet Henry Rinnan tre agenter til en aksjon mot flyktningtrafikken fra Ålesund: Ingvar Aalberg, Bjarne Jenshus og Ragnhild Strøm. Aalberg og Strøm ble fra mars 1942 medlemmer av organisasjonen Sonderabteilung Lola som var underlagt det tyske sikkerhetspolitiet. Her fikk Rinnan etter hvert graden SS-Untersturmführer. Hans nestkommanderende fra mai 1942 til august 1944 var Ivar Grande. Gruppen fikk tilnavnet Rinnanbanden. Arbeidsmetoder. Det første året drev Sonderabteilung Lola med etterretning og infiltrasjon, senere inkluderte aktiviteten tortur, drap og militære aksjoner. Dels infiltrerte Rinnanbanden den ekte motstandsbevegelsen, dels ble det bygd opp falske motstandsgrupper der medlemmene trodde at de arbeidet for den rette siden, men i praksis var kontrollert av Rinnan. Metoden ble av tyskerne kalt «spill i det negative rom». Det er anslått at dette førte til at flere hundre ble torturert, og at mer enn 80 mennesker ble drept. Innad holdt Rinnan også streng justis. Ved regelbrudd opptrådte Rinnan selv som dommer og bøddel. Den tidligere frontkjemperen Per Wiik, en av flere som sluttet i banden frivillig, beundret Rinnans talent for etterretning, men beskrev ham ellers som en «kynisk rotte» og «sjofelist av dimensjoner». Rinnan hadde en svært livlig fantasi, noe som også fremgår av manuskriptet som han etter arrestasjonen i 1945 dikterte til to tidligere motstandsmenn. En av historiene går ut på at han i februar 1943 skal ha blitt beordret til Murmansk av det tyske sikkerhetspolitiet i Norge. I Murmansk skulle han hente noen viktige papirer som tyskerne trengte. Dette oppdraget tok cirka 21 dager, og da han kom velberget tilbake til Norge med papirene, ble Rinnan angivelig dekorert med Jernkorset av 1. og 2. klasse av tyskerne. Historien kan umulig stemme, ettersom Rinnan i denne perioden var travelt opptatt i Trøndelag – blant annet med å arrestere medlemmer av familien Morset i Selbu. (Det er forøvrig ikke dokumentert at Rinnan fikk Jernkorset.) Flukt og arrestasjon. I maidagene 1945 gjennomførte Rinnan en håpløs flukt med medhjelpere og gisler, men ble tatt halvannen mil fra svenskegrensen i Verdalsfjellene den 14. mai. Julaften 1945 rømte han fra fengselet (angivelig i den hensikt å flykte til Sovjet og begynne å arbeide for sovjetisk etterretning), men ble tatt etter rundt 1 1/2 time da han forgjeves søkte tilflukt hos en kjent kommunist i Trondheim. Rinnan var redd for å møte menneskene utenfor Misjonshotellet da han ble overført til fengselet der, og nektet å gå ut av bilen, slik at vokterne måtte trekke ham ut. Selv om det var tidlig på morgenen, hadde det samlet seg en del skuelystne, og en av tilskuerne snek seg under politisperringen, og slo Rinnan i ansiktet til stor jubel fra de tilstedeværende. Rinnan ble ved flere anledninger, særlig den første etter arrestasjonen, banket opp og mishandlet mens han var fengslet, og møtte til de første avhørene med opphovnet ansikt. Han ble også utsatt for fingerte henrettelser. Landssvikpolitiet i Trondheim etterforsket det første fredsåret 2 394 landssvik- og krigsforbrytersaker; langt de fleste hadde sammenheng med Rinnan-banden. Man antar at Sonderabteilung Lola var ansvarlige for at 83 personer døde og at de sto for minst tusen tilfeller av grov tortur, og at gruppen medvirket til at omkring tusen nordmenn ble sendt til tyske konsentrasjonsleire. Rinnan selv samarbeidet tett med Landssvikpolitiet ved å peke ut tidligere tyske medlemmer av Gestapo som hadde gjemt seg mellom Wehrmacht-soldatene. Ved flere tilfeller lot ham la dem passere, slik at de i flere minutter trodde de var på vei ut i friheten – før han kalte dem tilbake. Hans assistanse førte til flere dødsdommer for Gestapo-medlemmer. Dette førte imidlertid til at han mistet den støtten de kunne gitt ham. I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble Rinnan og elleve andre fra Rinnanbanden dømt til døden, og ti av dem ble henrettet. Rinnan ble blant annet dømt for 13 mord. Rettsprotokollen fra saken mot Rinnan og de 29 andre tiltalte finnes i Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Henrettelse. Han ble henrettet ved skyting på Kristiansten festning i Trondheim klokken 04.05 den 1. februar 1947. Eksekusjonspelotongen var ledet av løytnant Odd Sørli som etter pelotongens skudd med tsjekkiske mausere kaliber 7,92 ga Rinnan to nådeskudd i tinningen på nært hold. Rinnan ble umiddelbart kremert, noe som har vært gjenstand for spekulasjoner i senere tid. Det faktum at liket ble kremert umiddelbart var imidlertid i tråd med Den kongelige resolusjon for henrettelser. Rinnan skal forøvrig ikke ha ligget i en kiste da han ble kremert. Urnen med hans aske ble satt ned i en umerket grav på Levanger kirkegård i Nord-Trøndelag. Dødsattesten og den offisielle eksekusjonsrapporten er forsvunnet, muligens som følge av at dokumenter ble flyttet rundt på før Riksarkivet fikk dokumentene i 1972. Familien. Rinnans enke, Klara, satt en stund fengslet på Falstad, men hun hadde ingen kjennskap til mannens virksomhet under krigen, og ble satt fri. Hun tok de tre barna med seg til Oslo i håp om å gi dem en anonym fremtid der. Hun møtte Rinnan i fengselet like før henrettelsen utelukkende fordi fengselspresten bad henne innstendig om det. Rinnans daværende kjæreste, bandemedlemmet Gunlaug Julie Dundas, tok abort i fengselet og ville heller ikke ha noe med Rinnan å gjøre. Ettermæle og spekulasjoner. I ettertid ble det sagt at Henry Oliver Rinnan var den nyttigste ikke-tysker som Heinrich Himmler hadde i hele Nord-Europa. Selv hevdet Rinnan at hans kommunist-arkiv omfattet 5000 navn. Det er siden blitt påstått at Politiets overvåkningstjeneste overtok dette arkivet. Rinnans vurdering av seg selv som «kommunistekspert» er imidlertid høyst diskutabel. I likhet med sine tyske oppdragsgivere, hadde han en tendens å inkludere også moderate sosialdemokrater i kategorien «kommunister». I tiden etter Rinnans henrettelse gikk det enkelte rykter om at henrettelsen ikke hadde funnet sted, for eksempel mente noen øyenvitner å ha sett Rinnan bli ført ombord i et fly noen timer etter at henrettelsen skulle ha funnet sted. I forkant av lanseringen av en bok skrevet av Rinnans yngre bror blusset spørsmålet om omstendighetene rundt eksekusjonen opp i 1994. Rinnans bror stilte spørsmål ved enkelte omstendigheter rundt henrettelsen. Påstandene ble i dagene som fulgte tilbakevist av en rekke personer med kjennskap til henrettelsen. Riksarkivar John Herstad viste til at man hadde bevismateriale som talte mot at Rinnans henrettelse ikke skulle ha funnet sted. Dette var: En kvittering fra forstanderen i krematoriet som bekreftet å ha mottatt liket, en innberetning fra politimesteren i Trondheim som sier at dommen ble fullbyrdet og at dødsattest ble sendt til Trondheim skifterett, samt at Statistisk sentralbyrås arkiv viser at Rinnans død ble innført i dødsregisteret for Bakklandet menighet. Etatsråd. Etatsråd var en honorær, dansk og norsk embedstitel, plassert i tredje rangklasse. På 1700-tallet innebar tittelen normalt ingen praktiske funksjoner eller oppgaver. Forfatteren H.C. Andersen fikk eksempelvis ærestitlen etatsråd. Tittelen kunne også oppnås ved å sette inn et pengebeløp i kongens kasse. Tilsvarende var det med andre honorære titteler som justisråd og kanselliråd. Idiom. Idiom (fra gresk "ιδιωμα" ("idioma"), «egenskap» eller «særegenskap») er et fast uttrykk eller en vending som ofte er særegen for et språk. Betydningen av et idiom kan ikke utledes direkte fra betydningen av hvert ord som utgjør idiomet. Idiom utgjør en betydningsmessig helhet som er annerledes enn den betydning som en bokstavelig forståelse av uttrykkets enkelte deler legger opp til. Det norske uttrykket «å gå bort» kan bety «å dø», men en som kjenner ordene "gå" og "bort" vil ikke nødvendigvis forstå at uttrykket betyr å dø. Idiomer har ofte to forskjellige tolkninger – en bokstavelig og en overført (figurativ) betydning. For å bruke det samme eksemplet: Uttrykket «gå bort» kan også bety den konkrete handlingen at noen går bort fra der de befinner seg. Enkelte slike uttrykk brukes praktisk talt alltid i den overførte betydningen, som idiomer, mens andre brukes også mye bokstavelig. Idiomer er ofte spesifikke for et språk. For slike idiomer vil en direkte oversettelse føre til at den egentlige, overførte betydningen forsvinner. Enkelte idiomer eksisterer på flere språk, men det er unntaksvis. På grunn av dette er idiomer ofte frustrerende for dem som lærer seg et nytt språk. Barn lærer først språkets alminnelige idiomer sent, omkring 7-9 års alderen. Mange idiomer var opprinnelig aktive metaforer. Senere ble de gjennom leksikalisering gjort til idiomatiske uttrykk hvor de ikke lengre aktivt fungerer som billedspråk. Geheimeråd. Geheimeråd var fra 1600-tallet navnet på et kollegium av de nærmeste rådgiverne til mange europeiske fyrster. Navnet kommer av tysk Geheimer Rat, der "Geheim" betyr «hemmelig», eller «fortrolig». Dette organet var direkte underlagt fyrsten, og styrte landet sammen med ham. Etter hvert utviklet de moderne regjeringene seg, og geheimerådene mistet sin betydning. I Tyskland og Østerrike forsvant geheimerådene etter første verdenskrig. Det eneste geheimerådet som ennå er i funksjon er detbritiske "Privy Council", men det har mest seremonielle oppgaver. I Danmark-Norge begynte man fra Christian IVs tid å bruke begrepet om kongens nærmeste rådgivere utenom riksrådet. Fra Christian Vs tid ble ordet brukt om medlemmene i Geheimekonseilet, men tittelen ble også gitt til andre. Geheimeråd ble i Danmark-Norge etter hvert en tom rangtittel. I løpet av 1700-tallet ble tittelen geheimekonferensråd (ofte forkortet til konferensråd) innført. Begge disse titlene var plassert i første rangklasse. Det fantes også en lavere tittel, geheimeetatsråd, som var plassert i annen rangklasse. Også i Tyskland og Østerrike ble tittelen Geheimrat en ærestittel, som ble gitt til de øverste lederne i statsforvaltingen. J.W. Goethe hadde tittelen fordi han satt i geheimerådet til hertug Karl August. Enkelte fremstående professorer fikk også tittelen, for eksempel Max Planck. Den internasjonale voldgiftsretten for sport. Den internasjonale voldgiftsretten for sport (fransk: "Tribunal arbitral du sport, TAS"; engelsk: "Court of Arbitration for Sport, CAS") er en voldgiftsnevnd opprettet for å avgjøre tvister innen sport. Den har hovedkvarter i Lausanne og lokaler i New York og Sydney. I tillegg har den midlertidige rettslokaler i olympiske vertsbyer. Den internasjonale voldgiftsretten for sport ble opprettet på initiativ fra Juan Antonio Samaranch kort tid etter at han ble valgt som president i Den internasjonale olympiske komité (IOK). Statuttene for den nye voldgiftsretten ble vedtatt av IOK i 1983, og de trådte i kraft 30. juni 1984. Ti år senere ble en av voldgiftsrettens avgjørelser anket inn for Sveits’ høyesterett og voldgiftsrettens uavhengighet ble dratt i tvil. Den sveitsiske domstolen konkluderte med at Den internasjonale voldgiftsretten for sport var en reell voldgiftsdomstol, men påpekte de betydelige forbindelsene til IOK. Som en følge av dette ble Den internasjonale voldgiftsretten for sport underlagt reformer for å gjøre den mer selvstendig fra IOK, organisatorisk og økonomisk. Den største reformen var etableringen av Det internasjonale voldgiftsrådet for sport, som overtok IOKs rolle i driften og finansieringen av voldgiftsretten. CAS. CAS er en trebokstavs forkortelse eller et akronym som kan ha flere betydninger. Sonja Hagemanns barne- og ungdomsbokpris. Sonja Hagemanns barne- og ungdomsbokpris utdeles av forlaget Aschehoug. Prisen går til en forfatter av en norsk barne- eller ungdomsbok etter innstilling fra forlagets barnebokredaksjon og ledelse. Prisen har fått navn etter litteraturhistorikeren Sonja Hagemann. Hagemann forfattet en lang rekke fagbøker om norsk barnelitteratur, inklusive det tre bind store standardverket "Barnelitteratur i Norge". Balaraja. Balaraja er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 130.200. Cikupa. Cikupa er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 174.200. Cilegon. Cilegon er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 300 000. Ciputat. Ciputat er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 207.800. Curug. Curug er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 191.600. Kresek. Kresek er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 110 300. Pasarkemis. Pasarkemis er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 154.200. Pondok Aren. Pondok Aren er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 190.200. Ralph Høibakk. Ralph Høibakk (født 14. juli 1937 på Rjukan) er en norsk sivilingeniør utdannet ved NTH i Trondheim 1962, avdeling for teknisk fysikk. Han er en profilert næringslivsleder og fjellklatrer. Ralph Høibakk er en av de mest markante skikkelsene i norsk klatrehistorie med en rekke ekspedisjoner, førstebestigninger og bestigninger bak seg. Bestigninger og ekspedisjoner. Sammen med Arne Randers Heen utførte han i 1958 førstebestigning av Trollryggen i Romsdalen. Dette var den første norske ruten hvor fjellklatrere måtte overnatte i veggen. Trollryggen er med sine 3,5 km fremdeles Europas lengste klatrerute. Han har også foretatt den første vinterbestigning av Stetind i Tysfjord. Videre var han deltager i den norske Himalayaekspedisjonen i 1964 og besteg Tirich Mirs østtopp (7 692m) den 25. juli 1964 sammen med Anders Oppdahl. I 1985 var han også med i den første norske ekspedisjonen som besteg Mount Everest (8 848m), og i 1988 besteg han Mt. Vinson i Antarktis. Han har fulgt i Nansens fotspor over Grønlandsisen og vært på Sydpolen (Den norske sydpolekspedisjonen 1990) hvor han realiserte Ernest Shackletons drøm om å krysse Antarktis fra kyst (Berkner Island) til kyst for egen kraft. Han er, sammen med bl.a. Arne Næss jr., Cecilie Skog og Randi Skaug en av få nordmenn som har fullført "The Seven Summits", dvs. besteget det høyeste fjell på hvert av de syv kontinenter. Noen av dem har han besteget to ganger. I 1995 besteg han Drangnag-Ri (6 801m) i Nepal i nærheten av Mount Everest. Næringsliv. Ralph Høibakk er professor II ved sivilingeniørstudiet i Narvik og foreleser i teknologiledelse. Han grunnla NorData og var senere administrerende direktør i Tandberg Data A/S. Han er en etterspurt styrerepresentant og har sittet i en rekke styrer. I flere av dem som styreformann, bla. i Triad, Farmagon A/S, Tandberg Television. Eier i firmaet Høibakk Invest AS. Litteratur. Arne Næss: "Opp stupet", Gyldendal, Oslo 1964. Rangkasbitung. Rangkasbitung er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 126.900. Sepatan. Sepatan er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 118 400. Serang. Serang er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 164 800. Teluknaga. Teluknaga er en by i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås til 128 300 (2005). Tangerang. Tangerang er en millionby i provinsen Banten på Java i Indonesia. Befolkningen anslås til 1 372 200 (2005). Den ligger ved kysten, og er en av forstedene til hovedstaden Jakarta, som den er sammenvokst med. Den 27. august 1883 ble byen rammet av en tsunami utløst av at vulkanøya Krakatau mellom Java og Sumatra eksploderte under et katastrofalt utbrudd. Flodbølgen krevde 2340 menneskeliv i Tangerang. Bandung. Bandung er en millionby i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 1.700.000. I kolonitiden ble byen kalt "Javas Paris" på grunn av en europeisk preget kultur og ambiens. Bandung har, likesom f.eks. Miami, en tropisk art-deco-arkitektur. Bandung ligger i de vakre Parahayanganfjellene, og klimaet er svalere enn i lavlandet, der heten er påtrengende. Siden midten av 1800-tallet har Bandung vært midt i en plantasjeregion. Bandungkonferansen fant sted her fra 18. til 24. april 1955. Bandung er nå et sentrum for høyere utdannelse, handel og flyindustri. Panoramautsikt over Bandung fra fjellene i nord Bekasi. Bekasi er en millionby i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 1.520.200. Banjaran. Banjaran er en industriby i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 165.100. Bogor. Bogor (av nederlenderne tidligere kalt Buitenzorg) er en storby i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 769.300. Byen var Indonesias hovedstad under den britiske okkupasjon, og ble benyttet som hovedstad av hollenderne under den tørre årstid. Byen er omgitt av fjell som Gunung Gede og Gunung Salak, og er det sted i verden med flest målte lynstormer pr. år. Bogor har et presidentpalass omgitt av en hjortepark og en svært stor botanisk have. Byen ligger langs hovedveien fra Jakarta til Bandung. Ciampea. Ciampea er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås til 207 400 (2005). Bojong Gede. Bojong Gede er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 171.200. Cibitung. Cibitung er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 198.100. Cibadak. Cibadak er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 229.700. Cicalengka. Cicalengka er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås til 158 200 (2005). Cibinong. Cibinong er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 188.700. Cibungbulang. Cibungbulang er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 207.500. Prærieulv. Prærieulv eller coyote er et middels stort rovpattedyr i hundefamilien med vid utbredelse over hele Nord-Amerika. I USA går den også under navn som børsteulv og bjeffehund. Sistnevnte kommer av aztecerordet "coyotl", som ga opphav til betegnelsen "coyote" og betyr «hund som bjeffer». Det latinske navnet har samme betydning. Ifølge forskerne skilte prærieulv og ulv lag fra sin felles forfar for omkring 2,3 millioner år siden. Fakta. Prærieulven blir ca. 70-100 cm lang, ca. 45-53 cm i skulderhøyde og har en hale som er ca. 27-40 cm. Vekten er normalt ca. 7-21 kg. I nord blir de gjerne større (ca. 34 kg) enn i sør (ca. 11 kg i Mexico). Tispene er normalt ca. 20 % mindre enn hannene. Både pels og utseende minner mye om ulvens, men den er mindre, smalere og har lengre ører. Basisfargen er grå i forskjellige nyanser, varierende etter område (underart), med innslag av gulbrunt-rødbrunt og hvite eller lysere grå markeringer. I gjennomsnitt lever prærieulver ca. 10 år i vill tilstand, mot opp til 18 år i fangenskap. Den er hurtigere enn ulven og kjent for å kunne løpe i omkring 50 km/t over lange distanser. Toppfarten sies å være omkring 60-65 km/t. Den kan dessuten lett hoppe over et gjerde på opp mot 240-245 cm. Sosial ordning. Prærieulven er et revirhevdende flokkdyr som danner livslange parforhold. Reviret kan variere i størrelse fra 4-143 km² ("Andelt 1985, Springer 1982"). I noen tilfeller danner prærieulven sosiale grupper (flokker). Bare alfaparet formerer seg (januar-mars). Tispen løper 2-5 dager en gang om året og går drektig i ca. 60-63 dager. Valpekullene er normalt på ca. 5-10 valper og fødes i et hi, som de enten har gravd ut selv eller har overtatt etter en skunk eller grevling. Valpene fødes i april-mai og tispen dier normalt i ca. 5-7 uker. Valpene forlater gjerne reviret i 7-10 måneders alderen og regnes som voksne når de er ca. 12 måneder (10 måneder i sørvesten). De kan trekke så lang unna som 160 km (normalt 40-50 km). Utbredelse. I USA levde prærieulven opprinnelig bare på prærien og i de nærliggende fjellstøkene i de nordvestlige statene. Tilbakegangen av ulv, som følge av jakt på både den og ulvens naturlige byttedyr, gjorde imidlertid tilværelsen for prærieulven enklere, i og med at den slapp konkurranse i næringskjeden. Som følge av at balansen i endret seg spredde den seg til stadig nye områder mot slutten av 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet. I dag er den å finne fra Alaska i nord via Canada og USA til Mexico og de nordlige delene av Sentral-Amerika (Panama) i sør. Habitat og ernæring. Prærieulven er altetende (kan spise både kjøtt og plater), men føden består gjerne av ca. 98 % kjøtt (herunder også kadavere) og ca. 2 % plantekost. De trives best i åpent lende med gressganger og kratt, men finnes også i både lauskog, blandingsskog, fjellskog, ørken og nær bymessige strøk. Klimaet kan være fra temperert til tropisk. Den er stort sett skumrings- og nattaktiv, men kan også jakte på dagtid om det er nødvendig. Prærieulver jakter gjerne parvis på små pattedyr, f.eks. villkaniner og andre smågnagere, men også i flokk når større byttedyr skal nedlegges, som f.eks. tykkhornsau, hvithalehjort og den meget hurtige gaffelantilopen. Den spiser dessuten insekter og bær. Prærieulven jakter dessuten ofte på husdyr og kan gjøre stor skade om anledningen byr seg. Noen steder rapporteres det at prærieulven tar opp mot 67 % av alle lam og 20 % av de voksne sauene på beite. Derfor skytes det hvert år mer enn 20 000 prærieulver i USA. Underarter. Det er 19 anerkjent underarter av prærieulv, hvorav 16 holder til i Alaska, Canada, USA og Mexico. De resterende tre underartene holder til i Sentral-Amerika. Hybridisering. Prærieulven kan formere seg med andre medlemmer av hundefamilien og gi reproduksjonsdyktig avkom. Krysninger med hunder kalles "coydogs", men disse er ofte lite reproduksjonsbare. Krysninger med ulv gir også fruktbart avkom og kalles gjerne "wolfcoy" eller "coywolf". Det har også blitt spekulert i om rødulv er et resultat av en slik kombinasjon, men dette har man gått bort fra igjen. Hybridisering kan imidlertid føre til at avkommet forveksles med rødulv der denne eksisterer. Etterhvert som prærieulven har spredt seg har også krysninger med ulv ført til at størrelsen har økt noen steder, spesielt i nord. Annet. Prærieulven er fredet i 12 av 50 stater i USA, men flere stater har etablert jaktsesonger. Stadig flere stater forbyr dessuten bruk av gift i jakten på prærieulv. Cileungsi. Cileungsi er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås til 202 400 (2005). Cimahi. Cimahi er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 378.000. Cimahi ble grunnlagt i 1887, og ligger så nær storbyen Bandung (45 km fra sentrum) de to byene er grodd sammen og Cimahi også fungerer som soveby for Bandung. Cimahi har en stor militærbase for den indonesiske hær og en militærskole som i sin tid ble grunnlagt av nederlenderne. Ciomas. Ciomas er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 152.300. Cirebon. Cirebon er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 254.300. Depok (Vest-Java). Depok er en millionby i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 1.198.200. Byen må ikke forveksles med Depok i sultanatet Yogyakarta, som bare har vel 100.000 innbyggere. Lembang. Lembang er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 183.300. Leuwiliang. Leuwiliang er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 192.000. Majalaya. Majalaya er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 226.700. Pacet. Pacet er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 328.300. Karawang. Karawang er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 199 900. Plumbon. Plumbon er en by i Kabupaten Cirebon i provinsen Jawa Barat (Vest-Java) på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 167.200. Pamulang. Pamulang er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 174.500. Parung. Parung er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 194.000. Purwakarta. Purwakarta er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 215.800. Rancaekek. Rancaekek er en by i kommunen (kapupaten) Bandung i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 152.100. Sukabumi. Sukabumi er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Byen ligger omtrent 80 kilometer sør for Jakarta på en høyde omtrent 600 meter over havet. Klimaet i byen er litt kaldere enn i de omliggende områdene. Hovednæringsveien er gummi. Befolkningen anslås (2005) til 276.400. Sumedang. Sumedang er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 208.900. Tambun. Tambun er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 314.300. Sukaraja. Sukaraja er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 157.200. Rengasdengklok. Rengasdengklok er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Den ligger bare om lag 50 km fra Jakarta og tilhører kommunen Karawang. Befolkningen anslås (2005) til 201.700. Tasikmalaya. Tasikmalaya er en by i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 271.200. Marie Spångberg. Helga Marie Mathilde Sofie Spångberg (født 23. november 1865 i Oslo, død 1942) var Norges første kvinnelige lege. Spångberg avla medisinsk embedseksamen ved universitetet i Oslo i 1893. Etter dette videreutdannet hun seg innen gynekologi i Tyskland. I 1895 etablerte hun egen legepraksis i Oslo. Belawan. Belawan er en havneby i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 102.700. Havnen i Belawan er den viktigste utskipningshavn for Medan og størstedelen av det nordige Sumatra. Herfra eksporteres gummi, tobakk, olje, palmeolje, krydder, kopra, te og fibre. Havnen var sentral for hjelpearbeidet etter jordskjelvet i Indiahavet som fikk katastrofale følger sørlig for provinsen Aceh nær Belawan. Binjai. Binjai er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 228.900. Kisaran. Kisaran er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 130.000. Hamparan Perak. Hamparan Perak er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 149.600. Padang Sidempuan. Padang Sidempuan er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 100.600. Pematang Siantar. Pematang Siantar er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 209.700. Perbaungan. Perbaungan er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 157.400. Percut Sei Tuan. Percut Sei Tuan er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 311 100. Rantauprapat. Rantauprapat er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 103.000. Sunggal. Sunggal er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 157.900. Tanjung Balai. Tanjung Balai er en havneby i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 142.500. Byen ligger ved Malaccastredet, og har god fergeforbindelse mad mange avganger daglig over til Malaysias Port Klang, ikke langt fra hovedstaden Kuala Lumpur. Tanjung Morawa. Tanjung Morawa er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 157.900. Tebingtinggi. Tebingtinggi er en by i provinsen Nord-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 117.500. Cianjur. Cianjur er provinshovedstaden i provinsen Vest-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 150 000. Cianjur er berømt for sin ris, kalt "gudang beras", og for sukkerkonservert frukt ved navn "manisan" (vanligvis fra mango, men plommer og andre frukter brukes også). Byen ligger i høylandet omtrent halvveis mellom Bogor og millionbyen Bandung. Nu jazz. Nu-jazz (også elektro-jazz) er en stilretning fra slutten av 1990-tallet, her forbindes jazzelementer med elektronisk musikk. Nu jazz er ikke en nøye definert stil, betegnelsen blir brukt for mange forskjellige varianter av moderne jazz. Sjangeren rekker fra House med jazz-elementer over Brokenbeat til Future jazz som også i utlandet særlig betegner norsk Nu jazz. Sjangeren bir ofte betraktet som etterfølger av Acid jazz, men i Nu jazz er elektronikken enda mer i fokus. Betegnelsen Nu jazz blir ikke brukt av musikerne selv. Det antas at uttrykket har oppstått gjennom marketing. Charles Graner. Charles A. Graner (født 1968 i Pittsburgh) er en amerikansk krigsforbryter og torturist. Han var en av hovedmennene bak torturen av irakiske krigsfanger i Abu Ghraib-fengselet, som ble avslørt i 2004 da en rekke fotografier som viste mishandling, tortur og nedverdigelse av fanger ble offentliggjort. Den 14. januar 2005 ble han dømt til ti års fengsel, og en hemsendelse i vanære. Graner hadde et forhold til Lynndie England under oppholdet i Irak, og de fikk et barn sammen. Før han ble sendt til Irak jobbet han som fangevokter i et amerikansk fengsel, og skal ha mishandlet sorte fanger. Chen Shui-bian. Chen Shui-bian (kinesisk: 陳水扁 pinyin: "Chén Shuǐbiǎn", Wade-Giles: "Ch'en Shui-pien", født 12. oktober 1950 i landsbyen Kuantien i Tainan fylke på Taiwan) er en tidligere taiwansk politiker. Han var president for Taiwan (Republikken Kina) fra 2000 til 2008. Annette Lu var hans visepresident. I 2009 ble han døpt til livsvarig fengsel for økonomisk utroskap. Offentlig virke. Chen tiltrådte Demokratisk framskrittsparti, som tradisjonelt har støttet taiwansk uavhengighet. Da han ble president tok over 50 års Kuomintang-styre slutt i den kinesiske republikken på Taiwan. Selv om han har moderert sine standpunkter, er han en kontroversiell person i Republikken Kina på grunn av sin holdning til taiwansk uavhengighet. Chen Shui-bian annonserte 31. mai 2006 at han gir fra seg makten etter en rekke skandaler i den nærmeste familien. Chen skulle ikke lenger lede landets regjering, og gav fra seg styringen til statsminister Su Tseng-chang. Chen var fortsatt formelt statsoverhode frem til 2008, men lovet å holde seg unna alle innenriksanliggender. I september 2009 ble han dømt til livstids fengsel og skadeerstatning for underslag, bestikkelser og hvitvasking av penger. Ashford (distrikt). Ashford er et distrikt i Kent, England. Administrasjonssenteret er byen Ashford. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Ashford og Tenterden ble slått sammen med landdistriktene East Ashford, West Ashford og Tenterden. Området er delt i 18 kretster ("wards"). Biddenden. Biddenden er en landsby i området Weald i Kent, England. Den ligger omkring 8 km nord for byen Tenterden. Navnet kommer fra det jyske mannsnavnet "Bidda" og gammelengelsk "-den", rydninger hvor dyr kunne beite. Det finnes en lokal legende om siamesiske tvillinger som ble født i Biddenden i 1100. Elisa og Mary satt sammen med hoftene og skuldrene. De levde sammen i 34 år, før en av dem døde. Da det ikke fantes noen måte å skille dem fra hverandre på, døde den andre kort tid etter. De skal ha blitt gravlagt i Battle Abbey. Landsbyen var et sentrum for jern- og tøyproduksjon i Weald i middelalderen. Etter at Edvard III i 1331 forbød eksport av uvasket ull, slo flere flamske tøymakere seg ned i området. De bragte med seg nye teknikker, noe som økte Biddendens betydning for ullindustrien. Det meste av hovedgaten ble anlagt på denne tiden, og det ble også anlagt en hellelagt gangvei til Tenterden. Lillestrøm. a>et. Grønne og mørkegrønne områder angir andre selvstendige tettsteder med sentrumssoner i 2012. Grønn stiplet linje viser grensene til Lillestrøm kommune (1908-1961), her var det 4 373 innbyggere i 1910 og i 1961. Hvit prikket linje er byutviklingsområdet i kommuneplanen «Lillestrøm-Strømmen-Kjeller-triangelet». Lillestrøm er en by i Skedsmo kommune i Akershus fylke. Byen ligger ca. 18 km fra Oslo sentrum. Geografi. Lillestrøm består for en stor del av småhusbebyggelse og fremstår som en typisk hageby. Byen ligger 13 km øst for Oslo grense og ca. 18 km fra Oslo sentrum. Lillestrøm grenser mot Leirsund, Strømmen, Skjetten, Rælingen, Fet og Kjeller. Statistisk sentralbyrå regner Lillestrøm som en del av tettstedet Oslo, som igjen er en del av Stor-Osloregionen. Tettstedet Lillestrøm har 18 000 innbyggere. Det bor i kommunen. Lillestrøm er sammen med Sandvika, Jessheim, Ski og Drøbak de eneste stedene i Akershus med bystatus, men var alene om dette fra 1997 til 2003. Historie. Da hovedbanen fra Oslo til Eidsvoll ble åpnet i 1854, lå en av stasjonene på Lille Strøm gård i Rælingen. Her ble det bygd et lite godshus, et lite ekspedisjonslokale og en stasjonsmesterbolig. Stasjonen ble flyttet over elva i forbindelse med bygging av Kongsvingerbanen og navnet fulgte med. Lillestrøm var egen kommune fra 1908 til og med 1961. Gården Lille Strøm, som igjen fikk navnet etter den innsnevringen i elveleiet i Nitelva rett nedenfor gården (som lager en liten strøm),som lå på Rælingssiden av Nitelva. De første bosetningene kom langs Nitelva på 1600-tallet og årlige vårflommer satte ofte hus og beitemarker under vann. I 1854 stod jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll ferdig. Fra 1860-årene var sagene ikke lenger avhengig av vannkraft og de nye dampsagene ble anlagt i Lillestrøm. Dette førte til en sterk befolkningsøkning og Lillestrøm ble raskt fylkets største industristed og gav opphavet til navnet «Flisbyen». Jernbanen har helt fra starten vært svært viktig for Lillestrøm. Fortsatt er stedet et trafikknutepunkt og stedet der Kongsvingerbanen (mot Stockholm) og hovedbanen skiller lag. Kommunehistorikk. Skedsmo kommune ble 1. januar 1908 delt i Lørenskog, Lillestrøm og Skedsmo kommuner. 1. januar 1962 slo Lillestrøm og Skedsmo kommuner seg sammen igjen. Skedsmo kommunes rådhus lå på Strømmen inntil nytt rådhus for den sammenslåtte kommunen stod ferdig på Lillestrøm. I moderne tid er Lillestrøm også kjent for å ha blitt satt under vann under flere store flommer av elva Nitelva. Både i 1966 og 1967 var det storflom. En demning som ble ført opp under krigen av den tyske okkupasjonsmakten var da til noe hjelp. Men etter enda en storflom i 1995 besluttet myndighetene å skjøte på flomdiket og fullførte dette hele veien langs Nitelva. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Bydeler. Tradisjonelt er byen delt i flere «bydeler»: Volla og Vigernes (som også er navnet på byens to barneskoler), Nesa, Måsan, Åråsen, Flisbyen, Furuskauen og Funkisbyen. Oppvekst og utdanning. Lillestrøm har mange barnehager og et variert utdanningstilbud med barne- og ungdomsskoler, videregående skoler, èn teknisk fagskole og èn høyskole. Skedsmo musikk- og kulturskole. På Lillestrøm syd, bak jernbanestasjonen ligger Skedsmo musikk- og kulturskole. Skolens tilbud omfatter undervisning på sang, tangentinstrumenter, trekkspill, gitar, el.bass, strykeinstrumenter, messing- og treblåseinstrumenter, male- og tegneundervisning og drama/dans. Skolen driver med aktiviteter og opplæring innen en rekke av kulturfagene. Det er Musikk fra livets begynnelse (barn fra 3 måneder til 3 år), musikkgrupper for 6- og 7-åringer og for psykisk utviklingshemmede, instrumental- og sangopplæring, dramagrupper, og male- og tegnegrupper. I tillegg gir Musikk- og kulturskolen forsterket opplæring i musikk for alle på 1. trinn i grunnskolen og skolekorpsene får instrumental opplæring gjennom Musikk- og kulturskolen. Lillestrøm videregående skole. Se egen side: Lillestrøm videregående skole Skedsmo videregående skole. Se egen side Skedsmo videregående skole Handelshøyskolen BI. Handelshøyskolen BI hadde en avdeling på Lillestrøm, men den ble lagt ned 1. august 2007. Norges Byggskole. Som blant annet driver med teknisk fagskole, et 2-årig studium i bygg og anlegg som utdanner fremtidens ledere og fagspesialister i byggnæringen. Kino og teater. På kulturfronten står Lillestrøm foran store nysatsinger. Den gamle kino- og teaterbygningen fra 20-tallet har blitt modernisert og utvidet til mer enn dobbel størrelse. Her er den ærverdige gamle kinosalen beholdt, og en helt ny teatersal gir rom for flere forestillinger samtidig. Ny kino stod klar i 2005 med 7 saler av høy kvalitet. Akershus Teater har sete i byen, og har allerede produsert en rekke forestillinger. Mange kjente artister fra inn- og utland besøker byen jevnlig, og flere og flere velger å legge premierer for nye forestillinger til nettopp Lillestrøm. Byen har også en rekke kunstgallerier. Idrett. FBK har også ett B-lag som kanskje satser litt mer på det sosiale. I tillegg har de et damelag som spiller sjuerfotball. FBK spiller sine hjemmekamper på Lillestrøm Stadion. Næringsliv. Oslo-området fikk sin første flyplass på Kjeller i 1912, og forskningsmiljøene som oppsto omkring flyplassdriften utgjør fremdeles et av landets mest fremtredende kompetansesentra. WYSIWYM. WYSIWYM (What You See Is What You Mean) er et begrep som ble laget for LyX, og betyr at det som vises på dataskjermen når du arbeider med et dokument er tilpasset den faktiske informasjonen man arbeider med i stedet for den faktiske formateringen. Begrepet er laget for å høres ut som WYSIWYG, som er et vanlig begrep i forbindelse med webdesign. WYSIWYM er laget som en reaksjon på WYSIWYG, men betyr faktisk det helt motsatte. Begrepet brukes også i forbindelse med arbeid på XML-dokumenter, hvor XML-koden ikke sier noe om hvordan dokumentet faktisk skal vises. Verdalsøra. Verdalsøra, også kalt Verdal, er en by i Verdal kommune i Nord-Trøndelag. Den har bystatus siden 1998, og er administrasjonssentrum i kommunen. Byen ligger ved Verdalselvas utløp i Trondheimsfjorden. Den er med sine innbyggere per 1. januar den 51. mest folkerike byen i Norge og det 5. folkerikeste tettstedet i Nord-Trøndelag; av de seks byene i fylket er bare Kolvereid mindre. Den eldste og største delen av tettstedet ligger på nordsiden (østsiden) av elva omkring Verdal stasjon. Her ligger sentrumsvirksomhet, kommunale kontorer og flere eldre industribedrifter, blant annet et stort meieri. Viktigste industribransje er verkstedindustri ved Aker Verdal, næringsmiddelindustri, betongvareindustri og trevareindustri. Verdalsøra har en moderne havn som kan ta imot båter på opptil 12 000–15 000 tonn. "Innherreds Folkeblad og Verdalingen" har sin redaksjon på Verdalsøra, og Verdal videregående skole ligger også forøvrig her. Ulsteinvik. Ulsteinvik er en by, et tettsted og administrasjonssenter i Ulstein kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Ulsteinvik er handelssentrum i kommunen og har dessuten store skipsverft og annen mekanisk industri. I Ulsteinvik finner man også en videregående skole og en folkehøgskole. Ulsteinvik ble et bynavn i år 2000, etter vedtak i kommunestyret. Geografi. Ulsteinvik ligger hovedsakelig på øya Hareidlandet, som i gammel tid ble kalt Hǫð. Den moderne skrivemåten blir Hod. Deler av Ulsteinvik tettsted ligger på øya Dimna. Skolekretsen Ulsteinvik består av de fem gårdene Osnes, Vik, Saunes, Hofset og Holseker, som gir en snevrere definisjon av tettstedet. Sentrum blir i dagligtale ofte kalt Vik. Hareidlandet er delt mellom to kommuner, Hareid og Ulstein. Ulsteinvik er omgitt av flere fjelltopper med mange muligheter for fjellturer. Det høyeste fjellet er Blåtinden, 697 meter over havet. Byen ligger innenfor flere holmer, skjær og øyer, innenfor Norskehavet. Det er flere strender, fra Ulsteinvik og utover mot Flø. Ulsteinvik har store forekomster av den sjeldne bergarten eklogitt. Den interesserer forskere fra hele verden. Harrison Schmitt, som var mannskap på Apollo 17, har studert denne bergarten i Ulsteinvik. Næringsliv. Rolls-Royce Marine har sitt hovedkontor i Ulsteinvik. Avdelingen har ca 9 000 ansatte i inn- og utland. Ulstein Group er et internasjonalt rettet firma innenfor skipsbygging og skipsdesign. Den kjente X-baugen er utviklet her. Bedriften leverer også ulike tekniske løsninger på det maritime området. Kleven Verft på Dimnøya er en del av Kleven Maritime AS og er et familieselskap som blant annet eier Myklebust verft i Sande og en avdeling på Rovde i Vanylven. Mange av dagens hurtigruter er bygget ved Ulstein Verft og Kleven verft. Ulsteinvik har også en rekke andre teknologibedrifter. Sport. Ulsteinvik er kjent for fotballaget Hødd. Laget hadde sin storhetstid på 60-70 tallet med fem sesonger i eliteserien (66, 69, 70, 71, 72), og en sesong i eliteserien i 1995. Klubben er kjent for sin talentutvikling. Laget topper maratontabellen for det nest øverste nivået i norsk fotball. Supporterklubben til Hødd heter Blåsarane. Klubbens historie dokumenteres av Arne Flatin. Byen har også noen av landets beste områder for surfing og seilbrett. Media. Lokalavisen for Ulsteinvik er Vikebladet Vestposten, som tidligere var to aviser som er slått sammen. Avisen dekker kommunene Ulstein og Hareid. Sunnmørsposten har også kontor i Ulsteinvik. Regionavisa er en gratisavis som har sitt hovedkontor her. Den dekker Søre Sunnmøre og Nordfjord. Smak Av Ulstein. Smak Av Ulstein tidlegare Ulsteindagane blir arrangert i juni hvert år. Under festivalen blir det satt opp mange konserter og andre kulturtilbud. Sammen med uteplasser, Tivoli og mange forskjellige stand og boder skaper dette en fin atmosfære i byen. Trebåtfestivalen. Trebåtfestivalen i Ulsteinvik blir arrangert i august. Denne festivalen samler båtentusiaster fra hele landet og fyller gatene med folk. Ta sjansen er ett av høydepunktene, sammen med konserter og dans på rådhusplassen. Festivalen blir arrangert av Ullaholm Båtklubb. Skjemtegaukfestivalen. Skjemtegaukfestivalen er Norges minste humorfestival og har blitt arrangert hver sommer siden 2004. Hit kommer komikere fra hele landet og samler en del folk til sine standup-show. Fado-Festivalen. Fado-Festivalen er en festival som er med på å spre varme i de kalde vintertidene. Festivalen bringer de portugisiske tradisjonene med vin, mat og musikk til byen. Navnet kommer av den portugisiske tradisjonen med fadosang. Mysen. Mysen er administrasjonssenter i Eidsberg kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og rundt Mysen ligger bygdene Hærland og Eidsberg, samt tettstedene Trømborg og Slitu. Mysen var tidligere egen kommune. Stedet. Som ved mange andre steder på Østlandet har Mysen vokst fram rundt en jernbanestasjon, etter at Østfoldbanens Østre linje ble åpnet i 1882. I dag er stasjonen endestoppested for de fleste lokaltog på Østre linje. Dermed er Mysen blitt et kommunikasjonssentrum for indre Østfold, med bussruter til det meste av området rundt, også til Töcksfors i Sverige. I 1997 vedtok kommunen at stedet skulle ta bynavn. Helt fra begynnelsen var økonomien basert på handel og småindustri, og dette setter fortsatt sitt preg på byen. I dag er det særlig grafisk industri som setter preg på det økonomiske liv, foruten næringsmiddel- og verkstedsindustri. I Monaryggen like nord for Mysen er det store sand- og grustak med tilhørende betongindustri. Mysen er sete for Heggen og Frøland tingrett, og Mysen videregående skole, tidligere Indre Østfold videregående ligger her. Mysen har også den årlige Røde Kors-messen Momarkedet, Momarken travbane, fengsel og et fotballag i 3. divisjon (Mysen IF). Rett ovenfor og øst for tettbebyggelsen ligger Høytorp fort, som nå er kommunalt friareal. Navnet "Mysen" kommer fra den gamle gården Mysen (norrønt "Mysin", fra "Mosvin"). "Mosi" betyr «myr», og "vin" betyr «eng». Den tidligere kommunen Mysen. Etter først å ha vært en såkalt bygningskommune, ble Mysen en selvstendig kommune 1. juli 1920 da den ble skilt ut fra Eidsberg. 1. januar 1961 ble Mysen slått sammen igjen med Eidsberg. Norges geologiske undersøkelse. Norges geologiske undersøkelse (NGU) er en norsk statlig etat med ansvar for geologisk kartlegging og forskning. Etaten er underlagt Nærings- og handelsdepartementet og har hovedkontor i Trondheim med avdelingskontor i Tromsø. NGUs Nasjonale borekjernelager ligger på Løkken i Meldal kommune og har et nasjonalt arkiv for geologisk prøvemateriale, med hovedvekt på borkjerner. NGU har som hovedoppgaver å samle, bearbeide og formidle kunnskap om de fysiske, kjemiske og mineralogiske egenskapene til landets berggrunn, løsmasser og grunnvann. Samfunnsoppdrag. a> i 2011.NGUs målsetning er aktivt å sørge for at geofaglig kunnskap blir benyttet til effektiv og bærekraftig forvaltning av landets naturressurser og miljø. Som forskingsbasert forvaltningsorgan er NGU også de andre departementenes faginstans i geofaglige spørsmål. Historie. Theodor Kjerulf, undersøkelsens første bestyrer"Geologisk Oversigtskart over det sydlige Norge", NGU 1878 Grunnleggelse og tidlig historie. Norges geologiske undersøkelse ble opprettet ved kongelig resolusjon den 6. februar 1858 på bakgrunn av den 31 år gamle bergkandidat Theodor Kjerulfs henvendelse til Departementet for det indre, hvor han mente staten burde bevilge "[...] de fornødne Midler til Iværksættelse af en geologisk Undersøgelse eller Opmåling af Norge". Stortinget hadde vedtatt dette den 24. september 1857. NGU er dermed en av de eldste institusjoner av sitt slag i verden. Sveriges geologiske undersøkelse ble opprettet nøyaktig en måned etter, 6. mars 1858. Fra starten lå to overordnede mål til grunn for undersøkelsene og utgjorde en form for samfunnskontrakt: Gjennom kartleggingen av Norges berggrunn skulle bergkandidater og geologer på den ene siden bidra til ny kunnskap om geologiske forekomster, deres omfang og mulige nytteverdi og slik skape et godt beslutningsgrunnlag for dem som vurderte å utnytte naturressursene. Et økonomisk moderniseringsmotiv lå med andre ord til grunn for institusjonen. Utforskningen skulle på den andre siden styrke det vitenskapelige miljøet i landet og bidra til nye og mer systematiske oversikter over landets geologiske formasjoner og forekomster. Slik ble institusjonen også plassert i en kulturell sammenheng. Litteraturhistorikeren Gerhard Gran fastslo ved unionsoppløsningen i 1905 at landet var ukjent, "[...]men efterhånden har våre geologer, vore digtere og malere erobret bygd for bygd, slig at vi nå med rette kan sige at vi eier vårt land". NGU kan i så måte sies å ha deltatt i så vel industri- og kunnskapsutvikling som nasjonsbygging. Det doble formålet som lå bak opprettelsen av NGU, var også grunnen til at staten bevilget penger til en særskilt institusjon for geologiske undersøkelser. Geologene fikk utvidet sitt virksomhetsområde og mer penger å forske for, mot at de konsentrerte noe av innsatsen om kartlegging som var eller kunne bli nyttig for nærings- og industriutviklingen. Fra 1858 og fram til i dag har dette samfunnsoppdraget blitt artikulert, forvaltet og fortolket på mange ulike måter. Den første fasen. I den første fasen, fra 1858 til cirka 1890 var samfunnskontrakten sterk av flere årsaker. Theodor Kjerulf, som var født inn i en solid embetsmannsfamilie og dermed tilhørte den sosiale og politiske eliten i samfunnet, hadde sterke bånd til embetsstatens politikere og byråkrater. Som bestyrer for "Den geologiske Undersøgelse" som institusjon i dagligtale helst ble kalt, nøt han stor tillit hos myndighetene. Sammen med undersøkelsens første assistent, Tellef Dahll, og etter hvert den lille skaren av assistenter som brukte somrene til å kartlegge for NGU, oppfylte Kjerulf dessuten de to målene som institusjonen var satt til å fylle. Etter om lag tjue års arbeid var tre store kartverk ferdige. "Det sødenfjeldske" i målestokk 1:400 000, "Trondheim stift" i 1:800 000 og "Det nordlige Norge" i 1:1 000 000. Kartene med beskrivelser ga ny og verdigull kunnskap om fjellandet Norge og bekreftet at det var mulig å forene de vitenskapelige, økonomiske og kulturelle ambisjonene. Kartene var nyttige fordi de ga innsikt i hvor de mest fruktbare jordbruksarealene i Sør-Norge var. Forekomsten av kobbermalm, jernmalm, gull, kull og nikkel, som ble påvist og undersøkt av Dahll, var viktige for alle som kunne tenkes å utnytte dem. Takket være alle håndstykkene som kartleggerne samlet inn, hadde samlingene ved universitetets mineralkabinett også økt, og ”[…]naaet en høiere Grad af Fuldstændighed”. Det kom ikke bare universitetet til nytte. De nye realskolene, lærerseminarer og landbruksskoler ble også forsynt med studier fra NGU. De sjeldneste og vakreste håndstykkene var dessuten et viktig og nyttig byttemiddel overfor kolleger og mineralhandlere i utlandet. Departementet og politikerne var også fornøyde med NGU og den måten Kjerulf og Dahll kombinerte de vitenskapelige ambisjoner med viljen til å lete etter nyttige forekomster. Bevilgningene varierte riktignok noe, men størrelsen på bevilgningene valgte sjeldent debatt i Stortinget, og det er et tydelig uttrykk for at tilliten mellom vitenskapsfolk i NGU og staten var sterk. Fra 1890-årene endret derimot dette seg. Venstrestatens politikere, som på langt nær stilte seg like lojalt bak embetsstatens institusjoner og de akademiske autoritetene som forgjengerne hadde gjort, men tvert imot hadde en klar front mot det vitenskapelige miljøet, stilte nye krav til NGU. Hans Henrik Reusch, bestyrer mellom 1888 og 1921a>De krevde at den kartleggingen som ble utført skulle fremme spesifikk næringsutvikling og utbygging av infrastruktur. Sentrale aktører i bergverksnæringen støttet politikernes krav og anklaget NGU for at geologene konsentrerte seg for mye om det som var faglig mest interessant i stedet for å bruke kreftene på det næringslivet ønsket svar på. Politisk sett var altså NGU mer presset enn før. Det rammet særlig Hans H. Reusch som overtok som bestyrer da Theodor Kjerulf døde i 1888. Den nye bestyreren hadde langt fra like sterke allierte i byråkratiet og blant politikerne som forgjengeren og dette bidro antakelig også til å svekke samfunnskontrakten. Reusch måtte altså argumentere tydeligere for NGUs funksjon og nytteverdig og stadig overbevise politikerne om at NGU trengtes. Han måtte dessuten slite hardt for å få politikerne til å bevilge nok penger til geologisk kartlegging. Men helt i stampe stod det ikke og i løpet av de drøye 30 årene Hans Reusch ledet NGU satte han sitt merke på institusjonen. Da han gikk av i 1921 var staben på ti personer, og den var delt i to jevnstilte avdelinger: kartavdelingen og den praktiske avdelingen, hver med tre statsgeologer. I tillegg kom, foruten bestyreren, én assistentgeolog, én kontordame som samtidig var karttegner og ett bud. De nye stukkungene gjorde det enklere å rekke over mange av de oppgavene NGU hadde, men sammenlignet med den finske og svenske geologiske undersøkelsen var den norske kartleggingsinstitusjonen fremdeles liten. Den finske geologiske undersøkelsen hadde 20 medarbeidere i 1921, den svenske om lag 60 fast ansatte og 20 feltassistenter, eller ”extrageologer”. Reusch hadde også kjempet seg til et større budsjett, selv om det tok lang tid å få gjennomslag for det. Det ga større armslag og muligheter til å utgi flere avhandlinger og kartlegge flere nyttige forekomster. Nesten alle NGUs publikasjoner ble fra 1891 trykket i undersøkelsens egen skriftserie ”NGUs skrifter”, og den hadde i 1921 kommet ut med 86 nummer. NGU var i denne perioden representert på Jubileumsutstillingen i 1914 med flere av sine kartverk. Bergverksindustrien hadde sin egen avdeling under hundreårsfeiringen av 1814 og Norges Grunnlov, og NGU presenterte både oversiktskart, detaljkart og steinprøver. På kartene var forskjellige formasjoner og bergarter inntegnet med bestemte farger, hvor lys rød gjerne representerte grunnfjell, grønt representerte tidsepoken silur og blått representerte kalkstein. NGU ble tildelt diplom "[...] med takk for verdifuld deltagelse i utstillingen", som i dag henger i biblioteket ved NGUs hovedkontor. Institusjonell konkurranse. NGU levde altså delvis opp til sine vitenskapelige og praktiske oppgaver. Men samfunnskontrakten var fremdeles svak, og politikerne kritiserte med jevne mellomrom NGU for at kartleggingen gav for få direkte praktiske og nyttige resultater. En ny institusjon, Statens råstofflaboratorium utfordret etter hvert NGU på dette feltet. Det ble etablert under Statens råstoffkomité i 1917, under ledelse av Victor Goldschmidt og Carl Bugge. Fra 1934 gjorde Geofysisk Malmleting det samme. De tre institusjonene levde lenge side om side og uten særlig innblanding fra myndighetenes side. NGUs budsjetter ble riktignok ikke økt, men den faglige virksomheten ble utvidet til også å omfatte geologiske undersøkelser knyttet til utbyggingen av vannkraft, veier og vannforsyning. Etter andre verdenskrig kom institusjonen imidlertid under press. Det geovitenskapelige miljøet ved universitetene og personer knyttet til det Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) etterlyste en institusjonell reorganisering av landets geologiske utforskning og de kritiserte NGU for at arbeidsfeltet i for sterk grad var blitt innsnevret til geologisk kartlegging. NGU fylte etter deres mening ikke lenger rollen som den sentrale geologiske institusjonen i Norge og var kun i navnet en nasjonal geologisk undersøkelse. a>, hvor NGU hadde kontorer 1889-1942 Myndighetene presset også på og i Arbeiderpartiets visjoner om storstilt industrireisning og modernisering av Norge, spilte bergverksindustrien og smelteverksindustrien nøkkelroller. En økning av utvinning og bearbeiding av norsk malm ble et viktig statsanliggende og førte til at Stortinget bevilget betydelige ekstraordinære midler øremerket malmleting, hvorav en del fant veien til NGU. Spørsmålet om NGUs rolle i den geologiske utforskningen av Norge, og innenfor malmletingen spesielt, utløste en opphetet strid hvor NGU kom under press fra flere kanter. Under konflikten ble samfunnskontrakten mellom NGU og staten ble satt på prøve. Striden fikk sin endelige avklaring først med Stortingets vedtak om å flytte NGU til Trondheim, og ved at NGU, Geofysisk malmleting og Statens Råstofflaboratorium ble slått sammen til en institusjon. Ambisjonen om å styrke malmletingen var den viktigste begrunnelsen for å flytte NGU, men beslutningen ble fattet til tross for massiv motstand fra NGU og det geologiske fagmiljøet i Norge. Høsten 1961 ble en milepæl nådd da NGU flyttet inn i et stort nybygg på på Lade i Trondheim. I de drøye hundre årene før dette hadde institusjonen hatt tilhold i skiftende og ofte lite egnede lokaler, blant annet i Petersborgkomplekset, også kjent som Victoria terrasse. Fra 1. januar 1962 ble "NGU", "Geofysisk malmleting" og "Statens Råstofflaboratorium" slått sammen til én institusjon under navnet "Norges geologiske undersøkelse". Sammenslåingen markerte en ny epoke i NGUs historie. Etter over hundre års virksomhet ble det gamle NGU omdannet til en geologisk avdeling ved et nytt NGU. Geofysisk Malmleting og Statens Råstofflaboratorium ble reorganisert til henholdsvis geofysisk og kjemisk avdeling. Ut av dette kom et tre ganger så stort NGU, og med et langt bredere virkefelt enn tidligere. Den nye institusjonen ble samtidig en institusjon preget av større motsetninger. Samlokalisering førte ikke til samorganisering. De tre avdelingene forvaltet til dels ulike kunnskapstradisjoner, de var preget av forskjellige kulturer og de var ledet av sterke personligheter. De hadde dessuten tilhold i ulike bygg, og alle disse faktorene bidro til å opprettholde de gamle institusjonsgrensene. Oljealderen. 1960-årene innledet en ny epoke i norsk historie – Norge som oljenasjon. Gjennom geofysiske flymålinger bidro NGU med ny kunnskap om den norske kontinentalsokkelens geologi. Geologisk kartlegging av kontinentalsokkelen ble likevel ikke et hovedanliggende for NGU. Langt på vei skyldtes de en bevisst politikk fra myndighetenes side, som gjennom hele 1960-tallet var negative til å finansiere norsk utforskning av kontinentalsokkelen. Samtidig evnet NGU i liten grad å gjøre institusjonen til en selvskreven aktør innenfor det nye fagfelt, særlig etter at oljeutvinningen startet på begynnelsen av 1970-tallet. Fra ca. 1990 fikk imidlertid NGU en sterkere posisjon innenfor sokkelgeologien. I løpet av 1970- og 80-årene ble formålet med den geologiske kartleggingen utvidet. Mens ressursundersøkelser hadde vært en bærebjelke siden opprettingen, kom ressurs- og miljøforvaltning inn som ett nytt bærende element. Kvartærgeologisk, geokjemisk, maringeologisk og hydrogeologisk kartlegging ble vel så viktig som den tradisjonelle berggrunnskartleggingen og kartleggingen ble i økende grad organisert i regionale program der alle typer kartlegging inngikk. Etter 1976-reformen av fylkeskommunen fikk NGU en ny og viktig bruker av geologisk informasjon, som førte til en styrking av NGUs kontakt med samfunnet. Gjennom målingene av det radioaktive nedfallet etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 nådde NGUs geologiske kompetanse ut til allmennheten på en måte som aldri tidligere hadde skjedd. De første meldingene om ulykken fra Statens institutt for strålevern var at det på norsk territorium ikke var nevneverdige økninger i radioaktivt avfall. NGU igangsatte egne undersøkelser etter å ha fått et kart fra Sveriges geologiske undersøkelse over nedfallet. Sovjetiske myndigheter meldte ikke om ulykken før man i Sverige kunne registrere forhøyede stråleverdier i nærheten av ett av sine atomkraftverk. Mandag 6. mai 1968 var informasjonssjef Jan Høsts første dag på jobb for NGU, og han innkalte til pressekonferanse hvor NGUs måleresultat ble presentert. Resultatene var urovekkende fra starten, og pressekorpset ble også tatt med ut i to målebiler hvor resultatene ble kringkastet direkte på luften. NGUs åpenhet omring sine måleresultater førte til at informasjonssjef Jan Høst fikk ble belønnet med Trondhjems Journalistforenings hederspris for 1986, og ledet dem ut i en åpen konflikt, også i media, med Statens strålevern og Helsedirektoratet. Et offentlig utvalg ledet av Gudmund Hernes konkluderte med alvorlig svikt i den norske atomberedskapen. Publikums informasjonskrav var ikke imøtekommet, og helsemyndighetene var i en tillitskrise overfor befolkning og presse. Regjeringen opprettet i etterkant av ulykken en statlig atomberedskap hvor NGU ble en av de faglige rådgiverne, og gitt ansvaret for geofysiske luftmålinger ved eventuelle framtidige ulykker. Utviklingen av datateknologien fra midten av 1960-tallet, da NGU først begynte å ta den i bruk, til 1990-årene ga helt nye muligheter for formidling av geologisk informasjon til brukerne og samfunnet. Stadig kraftigere maskinvare muliggjorde digital framstilling av geologiske kart, og en kobling mellom kart og databaser. Utviklingen av internett gjorde det mulig for NGU å gi brukerne direkte tilgang til NGUs databaser. Den digitale revolusjonen førte til en grunnleggende endring av NGUs kartframstilling, og formidling av geologisk informasjon. Endringene var gjennomgripende for hele institusjonen, og førte til en reformulering av samfunnskontrakten mellom staten av NGU. NGUs visjon og motto ”Geologi for samfunnet” ble valgt for å vise at NGU forstår samfunnets behov for geologisk informasjon. Denne gjøres tilgjengelig gjennom dialog med brukere av NGUs kunnskapdatabaser, forskningsresultater og andre tjenester. Organisasjonens inndeling. NGU er inndelt i seks avdelinger som igjen er inndelt i ulike interesseområder. Lokaler. NGUs fartøy «Seisma» i Nyhavna, Trondheim. NGU holder til på Østmarkneset på Lade i Trondheim. De deler i dag lokaler med Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard. Nasjonalt Borkjerne og Prøvesenter. NGUs Nasjonale Borekjernelager ligger på Løkken i Meldal kommune og har et nasjonalt arkiv for geologisk prøvemateriale med hovedvekt på borkjerner som ble etablert i 1991. Mineralloven fra 2010 pålegger NGU å ta vare på borekjerner fra mineralleting, og som følge av kapasitetsmangel ble lageret utvidet med et nybygg 19. juni 2012. Administrerende direktør ved NGU, Morten Smelror, stod for den av den nye delen, som teoretisk sett kan huse ytterligere 557.600 borkjernemeter. Framsenteret i Tromsø, hvor NGU har kontorer. Tromsø. To og et halvt år etter innledende drøftelser, ble NGUs kontor i Tromsø etablert den 1. juli 1974. NGU disponerte da to kontorrom i universitetets nye gjennomgangsbygg og geolog Eigill Fareth var den første ansatte som tok NGUs nye kontorer i bruk. Samarbeidet kom i stand etter ønske om å utvide og styrke samarbeidet mellom NGU og geologigruppene ved Universitetet i Tromsø og Tromsø Museum. I bytte mot undervisning ved UiT fikk NGU disponere lokalene gratis. Nå holder NGUs Tromsøkontor til i Framsenteret, og er ofte i bruk i forbindelse med feltarbeid i regionen. Seisma. Det ble i 1985 bevilget penger til et eget forskningsfartøy for NGU. I juni 1986 ble det 55 fot store forskningsfartøyet FF SEISMA døpt av direktør Knut Heiers kone Ragnhild. Båten representerte en milepæl for den maringeologiske forskningen ved NGU, og båten brukes i dag. Administrasjon. Statsikon for departement i Norge Se også. Sveriges geologiske undersøkelse Kopervik. Kopervik er en by, tidligere kommune og administrasjonssenteret i Karmøy kommune i Rogaland. Byen har 8 192 innbyggere per 2010, mens kommunen som helhet har 40 063 innbyggere. Historie. I middelalderen var Kopervik en liten by med en god havn. Ytterst mellom de to vågene, Vågen og Stangelandsvågen, som byen er bygget rundt, er Kopervik havn. På høyden ovenfor havna finner man Koperviks gamle bydel, hvor det også sies at Kong Sverre fikk bygget en borg av tre og torv. Nettopp derfor kalles denne delen av sentrum idag Treborg. Byen fikk en stor vekst på 1500- og 1600-tallet da det var flere gjestgiverier og vertshus her. Etterhvert ble også den første Kopervik kirke (1861) reist. Kopervik var tidligere en selvstendig kommune i Rogaland fylke. Opprinnelig (1837) var Kopervik en del av Avaldsnes formannskapsdistrikt. 16. august 1866 ble Kopervik skilt ut fra Avaldsnes som egen kommune med 737 innbyggere. 1. januar 1965 ble Kopervik kommune sammen med Avaldsnes, Skudenes, Skudeneshavn, Stangaland, Torvastad og Åkra slått sammen til Karmøy kommune. Kopervik hadde ved sammenslåingen 1 737 innbyggere. Kopervik var i sin tid den største byen i Nord-Rogaland, Sunnhordland, Hardanger og indre Haugalandet. Byen (ladestedet) hadde borgerrettigheter, som medførte handelsrettigheter, noe få andre steder i regionen hadde, heller ikke Haugesund. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet Haugesund (mot alles forventninger) ved et politisk vedtak ble hovedbyen i regionen, noe som førte til mer fokus på utvikling der enn i Kopervik. Kopervik var lossted på Karmøy. Losstasjonen var i en periode Skandinavias største, med ca 135 loser. Her kunne skip få hjelp til å loses inn til en trygg og god havn, eller videre langs skjærgården på Vestlandskysten. I dag er det en av de få losstasjonene som er igjen i Norge. Byen i dag. I dag er Kopervik en liten by, skjermet for det harde kystværet. Byen har en klassisk bystruktur med bypark, gågate og gatestruktur. Den gamle bydelen Treborg er det tidligere sentrumet av byen, mens den mest aktive delen av dagens sentrum ligger sør-vest for Treborg med kort gangavstand. Kopervik er administrasjonssenter for Karmøys 40 063 innbyggere. Rådhus, kino, NAV, folkebibliotek og en rekke andre offentlige funskjoner, sammen med butikker og andre private tilbud, finnes i Kopervik. Byen ligger sentralt, ca. midt på øya, slik at byen er øyas naturlige midtpunkt, og det er kort vei til alle kommunens severdigheter, som for eksempel vikinggården på Avaldsnes og Åkrasanden på Åkra. Byen har i det siste hatt stor utvikling; stadig nye leilighetskomplekser og butikker kommer til. I tillegg til byens sentrum omfatter Kopervik delene Kalvatre/Stangeland, Stokkastrand, Østrem/Bygnes, Skår/Sund og Eide/Brekke. Økonomi og næringsliv. På begynnelsen av 1900-tallet var de viktigste industriene i byen skipsfart, fiske og hermetikkindustri med flere hermetikkfabrikker som lå langs vågene. På det meste var det over 800 ansatte i disse fabrikkene. Kopervik har i dag butikker i sentrumsgatene, på mindre handlesentre og i næringsområder utenfor sentrum. Detaljhandelens tyngdepunkt ligger i byens hovedgate, Hovedgaten, hvor også deler av gaten er gågate. Nord for sentrum finner man Kopervik Næringspark hvor det er litt større bedrifter som f.eks. større detaljhandel som møbelbutikker og dekkforhandlere, håndverksbedrifter, bilforhandlere osv. Den desidert største arbeidsgiveren i området er Norsk Hydros aluminiumsverk, Hydro Aluminium Karmøy, som ligger ca. 7 minutter utenfor sentrum. At Hydro startet denne fabrikken på 1960-tallet har hatt en stor innvirkning på hvordan byen har utviklet seg. Av andre større bedrifter er entreprenørfirmaet Vassbakk & Stol, Kopervik Shipping, Espira (tidligere Barnebygg) og Karmøy Winch. Selskapet Gassco er ansvarlig for transport av gass fra norsk sokkel. Fiskeridirektoratet har et av sine lokalkontorer i havnegata i Kopervik sentrum. Foreningen for utvikling av Kopervik kalles «Byen vår Kopervik». Byen vår Kopervik ble etablert i 1997 og er et andelslag som har valgt et byråd som igjen er sammensatt av representanter fra lag og organisasjoner, næringslivet, gårdeiere og husstandene. Formålsparagrafen er «å arbeide for at Kopervik skal være en trygg og livskraftig by som kan tilby sitt publikum de handels-, service- og kulturtilbud som det er behov for, samt arbeide for at alle aktører i Kopervik skal ha best mulig rammevilkår». Organisasjonen har sin egen nettside. Medier. Haugalandet er et område med en mengde lokale mediekanaler. Av medier som har Kopervik som del av sitt dekningsområde kan det nevnes Haugesunds Avis (regionavis), Karmøybladet, Karmøynytt, Radio 102 (hadde tidligere adresse i Kopervik), Radio Haugaland, TV Haugaland og NRK Rogaland. Ingen av disse mediene blir gitt ut fra Kopervik, men har byen som del av sitt dekningsområde. På 1900-tallet var også Karmøens Tidende, Karmøy-Posten og Kopervik Tidende en del av det lokale mediebildet. Kommunikasjon. Byen ligger midt i Karmøy Kommune. Til nabobyen Åkrehamn tar det ca. 10 minutter med bil, til Skudeneshavn ca. 15 minutter og 15-20 minutter til Haugesund. Kopervik har hurtigbåtforbindelse med Flaggruten til Stavanger (ca. 50 min), Haugesund (ca. 15 min), Bergen og Stord. Ellers tar det 20 minutter til ferjeforbindelse med Stavanger og omtrent 15 minutter til Haugesund lufthavn, Karmøy, som blant annet har flyforbindelse med Storbritannia (London), Tyskland (Bremen), Spania (Allicante og Malaga), Bergen og Oslo, samt til flere chartermål i syden. Kultur og rekreasjon. Herrefotballaget til Kopervik Idrettslag spiller i tredje divisjon. Laget spiller sine kamper på Åsebøen Stadion på Stangeland, som er en av distriktets beste stadionanlegg med ca. 1 200 sitteplasser. I tillegg til idrettsparken rundt stadion, har Kopervik IL nylig bygget ny kunstgressbane ved Karmøyhallen og Kopervik Videregående Skole. Tilknyttet dette anlegget finner man sandvolleyballbaner, tennisbaner, basketballbane og idrettshall. Området er døpt Karmøyhallen Idrettspark. Selve idrettshallen har svømmehall, treningssenter og flerbrukshall med god tilskuerkapasitet. Før byggingen av Tysvær Arena var Karmøyhallen en av kamparenaene Haugaland Håndballklubb brukte i eliteserien og 1. divisjon. Kopervik har turmuligheter i form av lynghei, samt lysløype i Stangelandsmarka på 2,4 kilometer som er fin å jogge i. Kopervik har kommunens eneste kino, Karmøy Kommunale Kino. Kjente personer fra Kopervik. Sven (Swan) Ostewig, norsk-amerikansk racerfører og racerbilbygger (1884-1980) Skudeneshavn. Skudeneshavn er en by og en tidligere selvstendig kommune i Karmøy kommune i Rogaland. Skudeneshavn hadde innbyggere per 1. januar, og ligger på Skudeneset på sørspissen av øya Karmøy. Skudeneshavn grodde frem i slutten av middelalderen og bysamfunnet vokste kraftig under sildefisket på 1800-tallet. Den tidligere kommunen Skudeneshavn. Stedet var fra 1837 del av Skudenes formannskapsdistrikt, men ble skilt ut som egen kommune og fikk status som ladested i 1857. 1. januar 1965 ble Skudeneshavn slått sammen med Avaldsnes, Kopervik, Skudenes, Stangaland, Torvastad og Åkra til den nye Karmøy kommune. Skudeneshavn hadde ved sammenslåingen et innbyggertall på 1 275. Historie. Skudeneshavn ble bygget opp rundt hummerfiske, sildefiske og eksport av sild til Riga som gjorde at Skudeneshavn vokste kraftig på 1800-tallet. Eksporten til Østersjølandene gjorde at Skudeneshavn allerede den gang hadde en etter forholdene stor flåte med seilskuter som gikk i utenriksfart (77 i tallet). Rundt 1860 var det ca 1 200 innbyggere i byen, under sildefisket var det på det meste rundt 20 000 fiskere i Skudeneshavn. Svikten i fisket fra 1880 og overgangen fra seil til damp gjorde at det ble mindre aktivitet i sildabyen. Skudenesrederne var dessverre altfor skeptiske til de nye moderne dampskipene, noe som gjorde at andre og mer nytenkende aktører tok over transport av varer til og fra Østersjølandene. I tiårene rundt 1900 utvandret ca 1/4 av Karmøys befolkning (ca 6000 mann) til Amerika for å prøve lykken der. Skudeneshavn fikk status som ladested i 1857 og 11. juni 2007 hadde byen 150-års jubileum. Næringsliv. I dag har byen moderne verftsindustri og et av landets største offshore rederier. Solstad Offshore (SOFF) har en av verdens mest avanserte offshoreflåter i arbeid over hele verden. Den godt bevarte trehusbebyggelsen langs havnebassenget, Søragadå, er blitt et av Rogalands mest besøkte turistmål i løpet av det siste tiåret. Samfunn. Skudeneshavn fikk på nittitallet tittel som Norges nest best bevarte småby. Byen ble bygget opp i perioden 1840 til 1870, og deler av den fremstår i dag som den gjorde den gangen. Trehusbebyggelsen (Søragadå) i Skudeneshavn sentrum regnes som en av Norges best bevarte. Kystbyen fikk bystatus i 1996 og utgjør sammen med Åkrehamn og Kopervik Karmøys tre byer. Skudeneshavn fikk etter en kåring på NRKs Sommeråpent status som Norges sommerby i 2004. Skudeneshavn har også ferjeforbindelse til Randaberg nord for Stavanger og bussforbindelse til Åkrehamn, Kopervik og Haugesund. Per 01.12.10 finnes det tre skoler i Skudeneshavn, to barneskoler og én ungdomsskole i tillegg til flere barnehager. I Skudeneshavn ligger også Skudehallen, en idrettshall som brukes til ulike sportslige aktiviteter og diverse arrangementer. Det finnes også flere religiøse menigheter i Skudeneshavn. Ved Falnes ligger Falnes kirke, som er en del av Falnes menighet. Skudeneshavn har også et eldrehjem, treningssenter, legekontor og brannstasjon. Skudeneshavn har egen golfbane som drives av Karmøy Golfklubb og flere attraktive friluftsområder. Turistattraksjoner. Skudeneshavn har flere ulike attraksjoner som f.eks. "Skudefestivalen", "Utsikten", "Søragadå" (gamle Skudeneshavn) og "Museet i Mælandsgården". Museet ligger i gamle Skudeneshavn og kan by på mange ulike historier og redskaper fra gammelt av. Byen er et populært sted for turister om sommeren. Hvert år arrangeres Skudefestivalen som er Norges største kystkulturfestival. Skudeneshavn har mange ulike overnattingsplasser for turister, som f. eks Norneshuset og Skudenes Camping. I nær avstand til Skudeneshavn ligger flere sandstrender, blant annet Sandvesanden, Sandholmen og Mjølhussand. Strendene blir flittig brukt om sommeren og har fine bademuligheter. Skudeneshavn Internasjonale Litteratur- og Kulturfestival (SILK) ble lansert i 2009, og benytter de ulike lokaler i gamlebyen til ulike kulturelle arrangementer. Festivalen er den største litteraturfestivalen i Nord-Rogaland, og avholdes den første helgen i november hvert år. Åkrehamn. Åkrehamn er en by i Karmøy i Rogaland. Åkrehamn er en del av tettstedet Veavågen som har 9 946 innbyggere (1. januar 2009), med kort avstand til to nærliggende byer på Karmøy, Kopervik (ca. 8 500 innbyggere) og Skudeneshavn (3 580 innbyggere). Stathelle. Stathelle er en by i Bamble kommune i Telemark. Byen har ca 8 000 innbyggere, og ligger på vestsiden av der Langesundsfjorden, Frierfjorden og Eidangerfjorden møtes og er den øvre delen av Langesundshalvøya. Byen var tidligere et ladested under Skien, og egen kommune inntil 1964 da den ble en del av Bamble kommune. Via Breviksbrua (riksvei 354, tidligere E18), og Grenlandsbrua (nåværende E18) har Stathelle veiforbindelse med Porsgrunn kommmune. «Gamle Stathelle» er et pittoreskt område med trange gater. Brotorvet Shoppingsenter er et moderne kjøpesenter i byens sentrum. På Rugtvedt på andre siden av Høgenheifjellet er det et steinaldermonument. Stathelle og Langesund i Bamble kommune og Brevik i Porsgrunn kommune er Grenlandsområdets tre kystbyer. Det bor noe over 100 000 mennesker i hele Grenland. Stathelle er en del av den store flerkjernebyregionen i Grenland, som SSB kaller tettstedet Skien. Stathelle kommune. Stathelle er også navn på en tidligere kommune i Telemark, ladestedet ble opprettet 1774, og ble egen bykommune fra 1851. I 1964 ble bykommunene Stathelle og Langesund slått sammen med Bamble kommune. Stathelle kommune var før kommunesammenslåingen kun på 0,3 km². Områdene Krabberødstrand, Kjellestad og Ekstrand hørte naturlig til Stathelle byområde, men lå altså i Bamble kommune. Kort historikk og næringsvirksomhet. Midt på 1800-tallet var Stathelle et driftig ladested, preget av det store handelshuset til konsul Albert Blehr d.y. på Kjellestad. Handelshuset ble bygd i 1840 og brant våren 1918. Blehr var en av landets største trelasteksportører. Han var også en betydelig skipsreder. Mange av skipene bygde han selv på verftet på Krana. Det er i dag ingen minner igjen etter skipsverftene. I dag er det småbåthavn og en park i samme området. Parken ble anlagt i begynnelsen av 1950-årene. Den har fontene-ringen fra gamle Kjellestad gård som midtpunkt. I 1907 hadde Stathelle besøk av kong Chulalongkorn av Siam, som var på rundreise i Europa. Breviksbrua kom i 1962. Vegfarende langs den daværende "Sørlandske hovedvei" (mellom Oslo og Stavanger) måtte fram til 1962 ta ferge mellom byene Brevik og Stathelle. De siste årene var det til tider kilometerlange fergekøer. Fra slutten av 1960-årene frem til begynnelsen av 1970-årene økte innbyggertallet i og rundt Stathelle med flere tusen mennesker. Flere store boligfelt ble bygd ut. Hovedgaten i Stathelle sentrum er Strandgata. I "Gata", som folk i Stathelle pleide å kalle den, lå det mange småbutikker. På begynnelsen av 1970-tallet flyttet "Bamble og Langesund sparebank" fra sitt lokale i Strandgata til et nytt lokale bygget der det tidligere hadde ligget to idylliske dammer, Hekkelsmyr og Bergedammen. På samme tid flyttet også "Samvirkelaget" til samme område. Bamble-politikerne ønsket å utvikle "bruhodeområdet" ved Breviksbrua. "Brotorvet kjøpesenter" ble bygd og senere utvidet. Senteret er pr. januar 2010 på 12500 kvadratmeter og har 43 virksomheter. Høsten 2010 startet en stor utvidelse av samme kjøpesenter. I 2012 vil Brotorvet kjøpesenter stå ferdig med hele 33 000 kvadratmeter butikkareal. Kjøpesenteret ligger rett ovenfor den gamle trehusbebyggelsen i Stathelle. Hansen & Arntzen Co AS i Ekstrand ble etablert i 1929. Det er en familiebedrift. Bedriften er viden kjent for sine betydelige reparasjons-og restaureringsoppdrag. Mange kjente skip har blitt restaurert der, blant annet KS «Norge» og DS «Turisten». Ekstrand Verksted har blant annet bygging av stålkonstruksjoner, ofte som underleverandør til skipsbygging, moduler og flytende offshoreinstallasjoner. Verkstedet har også ferdigstilt mange taubåter, lektere mv. Skoler. På Grasmyr utenfor Stathelle finner man Bamble VGS og Grasmyr ungdomsskole. En annen utdanningsinstitusjon finner man på Gjermundsholmen (Croftholmen) på nedre Stathelle, her holder Croftholmen VGS for yrkesfag til. Stathelle barneskole ligger i området Kjellestad. Stathelle barneskole er en av landets største barneskoler. På Rugtvedt ligger Rugtvedt barne- og ungdomsskole. Bamble hovedbibliotek ligger også på Stathelle. Byvåpen. Stathelle hadde før kommunesammenslåingen eget byvåpen. Dagens kommunevåpen for Bamble er tilnærmet identisk med Stathelles gamle byvåpen. Det er kun gjort små endringer. Langesund. a> fra 1992 ligger i Langesund i Bamble kommune i Telemark. Langesund er en by i Bamble kommune i Telemark fylke, og også en del av tettstedet Skien. Langesund ligger helt ytterst ved grensen til Ytre Oslofjord og Skagerrak ved innseilingen til Frierfjorden. Langesund ligger på ei halvøy og har cirka 5500 innbyggere. Langesund er det administrative sentrum i Bamble kommune. Langesund kommune. Langesund er også navn på en tidligere kommune i Telemark. Bykommunen Langesund ble opprettet i 1837 etter at stedet hadde vært ladested fra 1765. I 1964 ble kommunene Langesund og Stathelle slått sammen med Bamble kommune. Historikk og næringsliv. Historisk sett er Langesund en by med lange maritime tradisjoner og var tidlig en av Norges viktigste byer innen skipsfart. Langesund ble tollsted i 1570, og var på 1580-tallet den største utførselshavnen for trelast i Norge. Fra 1602 til omkring 1635 drev nederlendere et saltverk som kong Christian 4 bygde på Langøya for å rense innført salt. På slutten av 1600-tallet startet et stort skipsbyggeri, og da trelasten opphørte, ble skipsbygging og sjøfart de viktigste næringene i byen. Tollstedet Langesund ble nedlagt i 1962. Det finnes også en avansert teknologibedrift, Skarpenord AS i byen, som Øystein Klingenberg ledet i mange år. En av verdens mest kjente matematikere, Atle Selberg, er født i Langesund. Lystbåtbransjen har også representanter i byen. Snekka Skager 660 lages fra bunn av på verftet i Langesund. Fra 2006 til 2008 drev Kystlink passasjerferge, MS «Pride of Telemark»/MS «Fantaasia», mellom Langesund og Hirtshals i Danmark og Strömstad i Sverige. Sommerbyen. Langesund er den kystbyen i Norge som har flest soldager i året, og byen yrer av folkeliv fra mai til august. Da blomstrer kulturlivet med konserter og festivaler som preger bybildet. Hver sommer arrangeres det blant annet fiskefestival og shantyfestival. Bob Dylan og a-ha spilte på Wrightegaarden, byens kulturhus og konsertscene, i 2001. Også andre store artister som Leonard Cohen, Little Richard, B.B. King, Turboneger, Elton John og mange andre har spilt i Langesund. Postgirobygget spiller hver sommer på Wrightegaarden, og har laget sangen Sommer på jorda som henviser til sommerbyen Langesund. Otta. Otta er en by og administrasjonssenteret i Sel kommune i Oppland. Tettstedet har 1687 innbyggere per 1. januar, ligger nord i Gudbrandsdalen og er den eneste byen i Gudbrandsdalen utenom Lillehammer. I tillegg til Otta sentrum består byen blant annet av Selsverket, Dahle og Hjellum. Otta er et regionalt knutepunkt med Otta stasjon – som er en jernbanestasjon på Dovrebanen – og E6, med felles skysstasjon for både tog, buss og taxi. Otta er en del av Nasjonalparkriket og tilbyr mange friluftsaktiviteter. Temperaturen i Otta er relativt lav fordi Otta ligger nede ved elven med fuktig luft. Gjennom Otta renner elva Otta, også kalt Ottaelva, ut i Gudbrandsdalslågen. Stedet har flere steinbrudd for uttak av kleberstein og skifer. Tettstedet Otta ble ikke etablert før Dovrebanen ble åpnet i 1922, før dette var Nord-Sel senter i kommunen. Otta fikk bystatus i 2000 og er Norges nest minste by i innbyggertall. Det er også en av få byer i Norge uten noe eget kirkebygg. Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule, avdeling Otta ligger på industriområdet Øya. Hokksund. Hokksund er en by i Øvre Eiker kommune i Buskerud fylke, og et naturlig kommunesenter for innbyggerne i kommunen. Nordøst for Drammenselva ligger Gamle Hokksund, mens på sørvestsiden ligger Hokksund stasjon og nyere bebyggelse. 8772 av kommunens 17 300 innbyggere bor der eller like rundt. Det er kommet til flere nye boligområder i utkanten, f.eks. Frognes, Semsmoen, Loesmoen. Røren og Ullernåsen. Kommunestyret ga Hokksund bystatus fra 1. januar 2002. Historie m.m.. Egentlig ble Hokksund skrevet "Haugsund" (av gårdsnavnet "Haug", og "sund", «fergested») fram til 1920. Det skapte mange forviklinger at navnet lignet på Haugesund, spesielt for postvesenet. Det ble derfor vedtatt i departementet at stedet skulle skrives "Hokksund". Denne skrivemåten ble valgt fordi den lå nærmere uttalen av stedsnavnet, som er "høkksunn" eller "håkksunn", tross sterke protester fra herredsstyre og lokalbefolkning som heller ville ha navnet Eiker. Hokksund har utviklet seg på begge sider av Drammenselva. Reisende som skulle til Hallingdal og Numedal fra Oslo eller Drammen måtte passere Hokksund, og de som skulle til Kongsberg måtte krysse elva. De ble rodd over av "sundmenn". Da det ble funnet sølv i Kongsberg i 1623 bestemte kongen at det skulle bygges kjørevei mellom Kongsberg og Hokksund, og videre til Drammen og Oslo. Veistrekningen Kongsberg-Hokksund ble således Norges første kjørevei. I 1866 kom også jernbanen dit med byggingen av Randsfjordbanen. Hokksund stasjon er i dag et viktig knutepunkt både for Bergensbanen og Sørlandsbanen. Jernbanen ga arbeid til mange og var også viktig for utviklingen av det lokale næringslivet. Flere bedrifter anla jernbaneskinner inn på tomta. Drammenselva ble dessuten brukt til å tømmerfløtning ned mot Drammen, der videre utskiping skjedde. Mindre sideelver ble gjerne oppdemmet, slik at de kunne bringe tømmer ned til elva når demningene ble åpnet og vannføringingen ble stor nok. Det var også en del passasjertrafikk med båt mellom Hokksund og Drammen i gamle dager. Hokksund har de senere år blitt vokst sammen med bl.a. Drammen by til Tettstedet Drammen, SSB kan derfor ikke gi noen nøyaktige innbyggertall for byen Hokksund. Offentlige tjenester. Stedet har to barneskoler og en ungdomsskole, og kommunens sykehjem Eikertun holder til her. Eiker, Modum og Sigdal tingrett har sete i Hokksund, og Eiker videregående skole ligger også her. Hokksund likningskontor betjener kommunene Øvre Eiker, Nedre Eiker, Modum og Sigdal. Næringsliv. Skogindustrien har tradisjonelt preget stedet, men verkstedindustrien, særlig elektroteknisk industri og sementvareindustri, er viktig ved begynnelsen av 2000-årene. Severdigheter. Hellefossen er et populært sted for laksefiskere. Alt på 1200-tallet ble det klaget over at bøndene under Hellefoss hindret laksens oppgang i elva. De skal ha brukt en mæle som hindret laksen i å gå opp strømmen, men i stedet gli tilbake i mæla (kum). Der ble den så fanget. Nøstetangen glassverk var i drift her fra 1741 til 1777. Nøstetangenglass er først og fremt kjent for sin høye kvalitet og kunstneriske utforming. En glasspokal fra dette verket ble betalt med 2,2 mill. kroner for få år siden. Lysekronene i Kongsberg kirke er blant de mest kjente arbeidene derfra. Nøstetangen museum ved den gamle sorenskrivergården viser hvordan produksjonen var, og det blir laget glass etter gammel tradisjon i glasshytta like ved. Haug kirke, med et praktfullt orgel, bygget av den tyske orgelbyggeren Jürgen Ahrend i 2004, med 22 stemmer og 1136 orgelpiper. Hokksund har også et butikksenter, Eikersenteret, med butikker som Popcorner, Europris, Spar, Intersport m.m. Fermanagh (distrikt). Fermanagh er et distrikt i Nord-Irland. Det dekker hele det tradisjonelle grevskapet Fermanagh, samt en mindre del av Tyrone. Distriktet er det eldste i Nord-Irland, ettersom distriktsrådet ble slått sammen med grevskapsrådet før grevskapene ble avskaffet som administrative enheter i 1973. Jambi (by). Jambi er hovedstaden i provinsen Jambi på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 420 400. Byen er en innlandshavneby ved elven Hari. I området rundt produseres olje, gummi og tømmer. Det selvestendige sultanatet Jambi hadde sitt sete her. Før Nederland fullstendig dominerte, var sultanatet engasjert i handel også briter, kinesere, arabere og malayer. Med nederlenderne gikk det mest i pepper. Denne handelen avtok betraktelsesmessig fra omkring 1770, og Jambi hadde liten kontakt med nederlenderne i 60 år etter det. Men i 1858 invaderte nedrlenderne, jaget bort sultanen til de øvre deler av sultanetet, og innsatte en nederlandskvennlig hersker i Jambi. Fra 1904 kom Jambi under mer direkte kolonistyre. Pekanbaru. Pekanbaru er en by i provinsen Riau på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 651.000. Dumai. Dumai er en by i provinsen Riau på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 143.800. Tanjung Barai-Meral. Tangjung Balai-Meral er en by i provinsen Riau på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 108.100. Payakumbuh. Payakumbuh er en by i provinsen Vest-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 121.700. Bengkulu (by). Bengkulu er provinshovedstaden i provinsen Bengkulu på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 309 800. Den var tidligere en britisk garnisonsby kalt "Bencoolen" på engelsk. Historie. Det britiske Ostindiakompaniet gjorde i 1685 Bengkulu/Bencoolen til et viktig handels- og utskipningssted for pepperhandelen. I 1714 bygde britene Fort Marlborough i byen; det står der fremdeles. Denne handelsposten ble aldri den suksessen som britene hadde ønske seg; europeerne syntes det var et utrivelig sted som man helst ikke ville komme til – man ønsket slett ikke å «dra dit pepperen gror». Men det var heller ikke nok pepperproduksjon i området til at handelsstedet var særlig rentabelt. Til tross for disse vanskelighetene holdt britene ut, og holdt på byen og området i 150 år. Så, ved en anglo-hollandske traktat av 1824 avgav de stedet til Nederland og det gikk over til å bli en del av Nederlandsk Ostindia. Britene konsentrerte sine regionale handelsinteresser om Malacca istedet. Som resten av dagens Indonesia forble nederlenderne koloniherrer frem til avkoloniseringen etter annen verdenskrig, bare avbrutt av noen års japansk styre. Lubuk Linggau. thumb Lubuh Linggau er en by i provinsen Sør-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 148.300. Baturaja. Baturaja er en by i provinsen Sør-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen var i 2005 anslått til 134 800. Palembang. thumb Palembang er provinshovedstad i provinsen Sør-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 1.241.300. Prabumulih. thumb Prabumulih er en by i provinsen Sør-Sumatra på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 103 500. Bandar Lampung. Bandar Lampung (noen ganger feilaktig omtalt som Tanjungkarang-Telukbetung) er provinshovedstaden i provinsen Lampung på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 651.000. Byen ligger helt øst på Sumatra, innerst i Lampungbukta vendt mot Java. Den var tidligere to separate byer, Tanjungkarang og havnebyen Telukbetung. Den 27. august 1883 ble de begge fullstendig dekket av vulkansk aske da vulkanøya Krakatau i Sundastredet mellom Sumatra og Java hadde sitt katastrofale utbrudd. Etter hvert grodde de to byene sammen til én, og ble formelt sammenslått og fikk nytt navn tidlig på 1980-tallet. En av grunnene til områdets svært raske befolkningsvekst var og er den indonesiske transmigrasjonspolitikken, som tar sikte på å flytte folk fra de svært tettbefolkede øyene Java og Bali til øyer med lavere folketetthet, som Sumatra, Kalimantan (Borneo) og Sulawesi. Et stort antall javanesere slo seg ned omkring Tanjungkarang og Telukbetung, der de utviklet jordbruket og beholdt nær økonomisk kontakt med Java. Byen er endepunkt for den viktige kommunikasjonsåren, den transsumatriske hovedvei, og endestasjon for jernbaneforbindelsen (siden 1913) med de delene av Sumatra som er rikere på naturressurser. Ards. Ards er et distrikt i Nord-Irland. Administrasjonssenteret er Newtownards. Metro (Sumatra). Metro er en by i provinsen Lampung på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 149.600. Pringsewu. Pringsewu er en by i provinsen Lampung på Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 124.800. Pangkal Pinang. Pangkal Pinang er provinshovedstaden i provinsen Bangka-Belitung. Byen ligger på øya Banka som ligger øst for Sumatra i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 125.900. Pappabåt. Pappabåt betegner spesielle avganger på lokalrutebåtene som tok arbeidende fedre fra byen til landet og resten av familien etter endt arbeidstid eller ved arbeidsukens slutt. Pappabåter er kjent som begrep både ved Kristiansund og rundt Oslofjorden. Batam. Batam er en by i provinsen Kepulauan Riau mellom Sumatra og Borneo i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 277.300. Befolkningen er hovedsakelig malayindonesisk, men 15% er kinesisk. Byen ligger en times ferjetur sør for Singapore. Charlton Athletic FC. Charlton Athletic Football Club er en engelsk fotballklubb som for øyeblikket spiller i Football League Championship. Den 14. april 2012 kvalifiserte klubben seg for direkte opprykk til Championship etter klubbrekord på antall poeng i løpet av en sesong (94). Etter ytterligere kamper endte klubben opp på 101 poeng denne sesongen. Klubben ble stiftet i 1905, og ble valgt inn i The Football League i 1921. «The Addicks», som er kallenavnet til Charlton, spiller hjemmekampene sine på The Valley i Charlton. Charlton er et sted i bydelen Royal Greenwich som ligger i det sørøstlige London. Kallenavnet kommer fra "Haddock" -- etter fish and chips-sjappen eid av en stor fan der spillerne fikk gratis fish and chips når de vant en kamp. Klubben har et uvanlig nært forhold til fansen, som opprinnelig bygde stadionområdet øst i Royal Borough of Greenwich. På grunn av nye krav til stadia måtte klubben flytte ut i 1984 og ble da del av Football League's første ground share med Crystal Palace FC. Forholdet mellom de to klubbene ble verre og verre, i 1992 flyttet Charlton til Upton Park, West Hams stadion, i påvente av et nytt supporter-bygd Valley-stadion. 5. november 1992 flyttet Charlton hjem, dette startet en storhetstid i klubben der man rykket opp til Premier League under manager Alan Curbishley. Etter flere år i lavere divisjoner etter nedrykket fra Premier League i 2007 tok Chris Powell over klubben i slutten av 2010/11-sesongen. Etter sesongslutt beholdt han kun fire spillere og skiftet ut nesten hele laget. I motsetning til konvensjonell visdom der man må bygge opp et lag over tid, fikk Powell til en komplett dominanse av League one og Charlton vant opprykk til Championship med overbevisende margin, som Englands første lag til å matematisk kvalifisere seg for opprykk den sesongen. Chris Powell's uttalte mål er å bringe Charlton tilbake til "der de var da jeg spilte", altså Premier League. Engelske landslagsspillere. Siden klubben ble stiftet i 1905 har Charlton hatt 11 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 22 kamper, og scoret 3 mål. I 15 av kampene har spilleren fra Charlton vært med fra start, men det engelske landslaget har fortsatt ikke hatt en kaptein som representerte Charlton på klubbnivå, om man da ikke teller Scott Parker som først ble England-kaptein etter overgang til Tottenham Hotspur. Tanjung Pinang. Tanjung Pinang er det administrative senteret i provinsen Riauøyene mellom Sumatra og Borneo i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 125 500. Byen har hyppige ferge- og motorbåtforbindelse til Batam, Singapore og Johor Bahru. Tanjung pinang ligger litt over en kort times båttur fra Singapore, det er hyppige avganger, nesten hver time. Fra fergeterminalen Tanah Merah rett ved flyplassen. Tanjung Pinang er kjent for sin rike malayiske kultur og fantastiske seafoodrestauranter til en meget lav pris. Byen er lite påvirket av turisme noe særlige prisnivået viser. Tanjungpinang har et høyt innslag av etniske kinesere som setter preg på byen. Øya som Tanjung Pinang ligger på, heter Bintan. Yogyakarta. Yogyakarta (skrevet Jogjakarta før 1972, også kalt Jogja) er hovedstaden i provinsen og sultanatet Yogyakarta på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 636.700. Yogyakarta er et ledende turistmål i Indonesia, også på grunn av store attraksjoner i området rundt: Det store buddhistiske tempelanlegget Borobudur, det hinduistiske tempelanlegget Prambanan, og den severdige aktive vulkanen Merapi. Byen ble grunnlagt i 1749. Sultanatet oppstod like etter, i 1755, og utgikk fra Sultanatet Mataram. Dette riket hadde siden 1500-tallet behersket det meste av Java. Det nederlandske Ostindiske kompani anerkjente sultanatet, men forbeholdt seg retten å bekrefte hver ny sultan i embedet. I de årene uavhengighetskrigen raste i Indonesia (1945–1949) ble hovedstaden tidvis lagt til Yogyakarta, ettersom Jakarta var under nederlandsk kontroll. Sultan Hamengkubuwono IX (1912–1988) erklærte i 1950 at hans rike skulle inngå i Indonesia, og fikk til gjengjeld livslangt styringsmyndighet over det som ble det administrative særområde "(Daerah Istimewa)". Den sultan som overtok i 1988 er Hamengkubuwono X. Depok (Yogyakarta). Depok er en by i provinsen og sultanatet Yogyakarta på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 104.500. Byen må ikke forveksles med millionbyen Depok i provinsen Vest-Java, en av forstadene til hovedstaden Jakarta. Comber. Comber er en by i Down, Nord-Irland. Den ligger på Ardshalvøya. Thomas Andrews, som ledet arbeidet med konstruksjonen av RMS «Titanic», ble født i Comber. Byen er også kjent for Comber Whiskey, som ikke har blitt produsert siden 1953. De flaskene som fortsatt finnes, omsettes for høye priser. Området rundt Comber er et sentrum for potetdyrking i denne delen av Irland. Middlesbrough FC. Middlesbrough Football Club er en engelsk fotballklubb som sesongen 2012–2013 spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1876 og ble valgt inn i The Football League i 1899. «Boro», som er kallenavnet til Middlesbrough, spiller hjemmekampene sine på Riverside Stadium i Middlesbrough. Byen Middlesbrough ligger i den engelske regionen Nordøst-England, omtrent sju mil sør for Newcastle, og 11 mil nordøst for Leeds. Adiwerna. Adiwerna er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 134.200. Byen ligger inne i landet sør for Tegal. Batang (Jawa Tengah). Batang er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 115.500. Brebes. Brebes er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 186 900. Cilacap. Cilacap er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 214 300. Grogol. Grogol er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 100.600. Kebumen. Kebumen er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 144.500. Byen er et utganstpunkt for turistbesøk til Jatijajar-grotten som ligger 49 km vest for byen. Den er den mest interessante grotten i Midt-Java, med sine stalaktitter og stalagmitter. Det er varme kilder i Krakal, som ligger bare 13 km nordøst for Kebumen. Kedungwuni. Kedungwuni er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 117.300. Klaten. Klaten er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 116.800. Magelang. Magelang er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 111.500. Pangkah. Pangkah er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås til 113 400 (2005). Pati. Pati er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 122,800. Pekalongan. Pekalongan er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 258.000. Pemalang. Pemalang er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 184.200. Purwodadi. Purwodadi er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 150.300. Purwokerto. Purwokerto er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås til 217 200 (2005). Purworejo. Purworejo er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 105.100. Salatiga. Salatiga er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 172.700. Semarang. Semarang er en millionby i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 1.288.200. Surakarta. Surakarta, også kalt Solo som også er navnet på elven den ligger ved, er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 555.400. Taman (Midt-Java). Taman er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 181 600. Tegal. Tegal er en kystby mot Javahavet vest i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 237.100. Nærliggende byer i regionen er Adiwerna, Brebes, Dukuhturi, Kramath, Pangkah, Slawi og Talang. Ungaran. Ungaran er en by i provinsen Midt-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 127.900. Serie A. Serie A er toppdivisjonen i den italienske fotballigaen. Divisjonen består av 20 klubber fra og med sesongen 2004–2005. Serie A, slik ligaen er organisert i dag, startet i 1929. Fra 1898 til 1929 spilte man i regionale grupper. Juventus har – inkludert sesongen 2009–10 – flest titler (27), fulgt av AC Milan (18), Inter (18) og Genoa (9). Dommerskandalen 2006. Dommerskandalen i italiensk fotball 2006 hadde bakgrunn i etterforskning av mistanker om doping i Juventus. Telefonavlytting avslørte omfattende juks ved utvelgelse av dommere i fotballkamper, og etter flere runder i fotballens egne organer og italiensk rett, ble Juventus straffet med nedflytting til Serie B. Fiorentina, Lazio, Milan og Reggina ble straffet med poeng for sesongen 2006–07 i Serie A, mens Arezzo fikk poengstraff i Serie B. I tillegg ble flere personer knyttet til klubbene og fotballorganisasjonen idelt bøter og utestengelser. Inter ble tilkjent seriemesterskapet for sesongen 2005–06 og hadde dermed 14 titler totalt. Serie A 2006–2007. Inter var stor favoritt til å vinne serien dette året, mens Roma ble regnet som en mulig outsider. Etter 33 serierunder var Inters 15. "scudetto" klar. Serie A 2007–2008. Foran sesongen var Juventus ivrigst på overgangsmarkedet, mens den største overraskelsen var at Luca Toni forlot Fiorentina til fordel for tyske Bayern München. Inter vant serien for tredje gang på rad etter at de slo Parma 2-0 i siste kamp. Catania beholdt plassen etter å ha spilt 1-1 mot andre plassen, Roma. Juventus fikk 3. plassen, mens Fiorentina fikk fjerde plassen, og den siste Mesterliga plassen. Livorno, Empoli og Parma rykket ned til Serie B. Årets toppscorer ble Alessandro Del Piero med 21 scoringer. Toppscorere. 1923/24 22 mål Henry Schoenfeld (Torino) 1924/25 19 mål Mario Magnozzi (Livorno F.C.) 1925/26 35 mål Ferenc Hirzer (Juventus) 1926/27 21 mål Julio Libonatti (Torino) 1927/28 35 mål Julio Libonatti (Torino) 1928/29 36 mål Gino Rossetti (Torino) 1929/30 31 mål Giuseppe Meazza (Ambrosiana Inter) 1930/31 29 mål Rodolfo Volk (Roma) 1931/32 25 mål Pedro Petrone (Fiorentina) 1932/33 29 mål Felice Placido Borel II° (Juventus) 1933/34 31 mål Felice Placido Borel II° (Juventus) 1934/35 31 mål Enrico Guaita (Roma) 1935/36 25 mål Giuseppe Meazza (Ambrosiana Inter) 1936/37 21 mål Silvio Piola (Lazio) 1937/38 20 mål Giuseppe Meazza (Ambrosiana Inter) 1938/39 19 mål Aldo Boffi (Milan) 1939/40 24 mål Aldo Boffi (Milan) 1940/41 22 mål Ettore Puricelli (Bologna) 1941/42 22 mål Aldo Boffi (Milan) 1942/43 21 mål Silvio Piola (Lazio) 1945/46 13 mål Eusebio Castigliano (Torino) 1946/47 29 mål Valentino Mazzola (Torino) 1947/48 27 mål Giampiero Boniperti (Juventus) 1948/49 26 mål Stefano Nyers (Inter) 1949/50 35 mål Gunnar Nordahl (Milan) 1950/51 34 mål Gunnar Nordahl (Milan) 1951/52 30 mål John Hansen (Juventus) 1952/53 26 mål Gunnar Nordahl (Milan) 1953/54 23 mål Gunnar Nordahl (Milan) 1954/55 26 mål Gunnar Nordahl (Milan) 1955/56 29 mål Gino Pivatelli (Bologna) 1956/57 22 mål Dino Da Costa (Roma) 1957/58 28 mål John Charles (Juventus) 1958/59 33 mål Antonio Valentin Angelillo (Inter) 1959/60 28 mål Omar Sivori (Juventus) 1960/61 27 mål Sergio Brighenti (Sampdoria) 1961/62 22 mål José Altafini (Milan) 1962/63 19 mål Harald Nielsen (Bologna) 1963/64 21 mål Harald Nielsen (Bologna) 1964/65 17 mål Alberto Orlando (Fiorentina) 1965/66 25 mål Luis Vinicio (Vicenza) 1966/67 18 mål Gigi Riva (Cagliari) 1967/68 15 mål Pierino Prati (Milan) 1968/69 21 mål Gigi Riva (Cagliari) 1969/70 21 mål Gigi Riva (Cagliari) 1970/71 24 mål Roberto Boninsegna (Inter) 1971/72 22 mål Roberto Boninsegna (Inter) 1972/73 17 mål Paolino Pulici (Torino) 1973/74 24 mål Giorgio Chinaglia (Lazio) 1974/75 18 mål Paolino Pulici (Torino) 1975/76 21 mål Paolino Pulici (Torino) 1976/77 21 mål Francesco Graziani (Torino) 1977/78 24 mål Paolo Rossi (Vicenza) 1978/79 19 mål Bruno Giordano (Lazio) 1979/80 16 mål Roberto Bettega (Juventus) 1980/81 18 mål Roberto Pruzzo (Roma) 1981/82 15 mål Roberto Pruzzo (Roma) 1982/83 16 mål Michel Platini (Juventus) 1983/84 20 mål Michel Platini (Juventus) 1984/85 18 mål Michel Platini (Juventus) 1985/86 19 mål Roberto Pruzzo (Roma) 1986/87 17 mål Pietro Paolo Virdis (Milan) 1987/88 15 mål Diego Maradona (Napoli) 1988/89 22 mål Aldo Serena (Inter) 1989/90 19 mål Marco van Basten (Milan) 1990/91 19 mål Gianluca Vialli (Sampdoria) 1991/92 25 mål Marco Van Basten (Milan) 1992/93 26 mål Giuseppe Signori (Lazio) 1993/94 23 mål Giuseppe Signori (Lazio) 1994/95 26 mål Gabriel Batistuta (Fiorentina) 1995/96 24 mål Giuseppe Signori (Lazio) 1996/97 24 mål Filippo Inzaghi (Atalanta) 1997/98 27 mål Oliver Bierhoff (Udinese) 1998/99 22 mål Márcio Amoroso (Udinese) 1999/00 24 mål Andrij Sjevtsjenko (Milan) 2000/01 26 mål Hernán Crespo (Lazio) 2001/02 24 mål David Trézéguet (Juventus) 2002/03 24 mål Christian Vieri (Inter) 2003/04 24 mål Andrij Sjevtsjenko (Milan) 2004/05 24 mål Cristiano Lucarelli (Livorno) 2005/06 31 mål Luca Toni (Fiorentina) 2006-07 26 mål Francesco Totti (Roma) 2007-08 21 mål Alessandro Del Piero (Juventus) 2008-09 25 mål Zlatan Ibrahimović (Inter) 2009-10 29 mål Antonio Di Natale (Udinese) 2010-11 28 mål Antonio Di Natale (Udinese) Banyuwangi. Banyuwangi er en havneby i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Byen ligger helt på østspissen av Java, ved Balistredet som skiller øya fra naboøya Bali. Befolkningen anslås (2005) til 108.200. Byen er endepunktet for jernbanelinjen som går østover på Java, og ferjeby for videre befordring av passasjerer og gods til Bali. Ferjene til Gilimanuk på Bali går fra en liten fiskerlandsby som heter Ketapang, 8 km nord for sentrum av Banyuwangi. Blitar. Blitar er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 132.400. Indonesias første president, Sukarno, kom fra denne byen. Jember. Jember er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 298.600. Jombang. Jombang er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 126.500. Kediri. Kediri er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 235.200. Kediri er handelssenter i et viktig sukkerproduserende område som også produserer ris, gummi, kaffe og tobakk. Kediri var hovedstaden i et hundirike fra 1000-tallet til 1200-tallet. Det finnes ruiner av hindutempler i omegnen. Lawang. Lawang er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 159 500. Lumajang. Lumajang er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 123 600. Madiun. Madiun er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 186.100. Det er en stor kinesisk minoritetsbefolkning i byen. Byen er særlig kjent for sin botaniske have. Madiun ligger i et rikt jordbruksområde der det produserer bl.a. sukker, ris, kaffe, mais, kassava, tobakk og cinchonabark. Byen har også industri, som jernbaneverksted, tekstilproduksjon og sagbruk. Malang. Malang er en by i provinsen Øst-Java på øya Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 746.800. Malang var et viktig militært støttepunkt for nederlenderne frem til 1949. Mojokerto. Mojokerto er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 112.600. Pasuruan. Pasuruan er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 158.600. Probolinggo. Probolinggo er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 181.700. Sidoarjo. Sidoarjo er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 139 200. Surabaya. Surabaya er Indonesias nest største by og er hovedstad i provinsen Øst-Java. Surabaya ligger ved den nordøstlige kysten av Java ved munningen av Mas River på vestsiden av Madura-stredet. Som den viktigste havneby og kommersielle senter i den østlige del av Indonesia har Surabaya vokst til å bli en av de største byene i Sørøst-Asia. Surabaya har i dag en befolkning på over 3 millioner og inkluderer man nærliggende bystrøk så huser området minst 5 millioner mennesker. Rødrev. Rødrev ("Vulpes vulpes"), også kalt bare rev, sølvrev og korsrev er det mest vanlige rovpattedyret i reveslekten. Den er utbredt over store deler av Nord-Amerika og Eurasia, men er lite representert i Afrika. Den finnes også i Australia, men ikke naturlig. En rekke underarter er beskrevet, men systematikken er svært uklar i øyeblikket. Generelt deler man derfor rødreven inn i fargevariantene vanlig rødrev, korsrev og sølvrev. Beskrivelse. Rødrevarten har tre fargevarianter, som beskrevet nedenfor. Vekten ligger normalt i området 3–10 kg og kroppslengden er som regel mellom 83-110 cm, målt fra nesetipp til halerot. Den er langbeint og hurtig, og kan oppnå en toppfart på nærmere 50 t. Rever i varme strøk er gjerne slankere bygget. I vill tilstand kan man forvente en gjennomsnittlig levetid på ca. 3 år, men dette varierer fra sted til sted (underart til underart). I fangenskap lever rever opp mot 12–13 år. Vanlig rødrev. "Vanlig rødrev" utgjør omkring 65% av rødrevbestanden på verdensbasis, men fargen varierer fra blek gulaktig rød til dyp rødbrun på øvre partiene av kroppen og fra hvit til askegrå og skiferaktig grå på undersiden. Alle rødrever har et korslignende mønster over ryggen, der ei mørkere stripe renner nedover nakken og ryggkammen, og ei tilsvarende mørk stripe danner et kors på tvers over skuldrene på dyra. På røde rødrever er dette korsmønsteret dypere rødt eller rødbrunt. Den nederste dele av leggene er normalt sort eller nærmest sort, og haletippen er enten sort eller hvit. Pelsen varierer fra kort til semikort. De nordligste underartene har generelt en lenger pels og gjerne tett underull i vinterhalvåret. Såkalt "norsk" eller "skandinavisk rødrev" har gjerne en klar rød til rødbrun pelsfarge med hvite tegninger i brystet, på halsen, kinnet og på haletippen. Den utvikler tett underull vinterstid og blir normalt 58–80 cm lang, målt fra snutespissen til halerota. Halen, som er bustete og svært frodig, blir gjerne omkring 50 cm lang. Vekten ligger normalt i området 5–15 kg, men vekt over 10 kg er ikke vanlig. Skandinavisk rødrev har blitt beskrevet som en egen underart ("Vulpes vulpes septentrionalis"), men mange forskere regner ikke denne reven som distinkt nok til å være det. Den blir derfor som oftest regnet som en varietet til nominatformen ("Vulpes vulpes vulpes"). Det finnes også hvite rødrever, men noen av disse er albinoer. Likeledes finnes det i vill tilstand en mutert variant av rødreven som ikke har dekkhår, kalt "Samsons rev". Korsrev. Såkalte "korsrever" utgjør omkring 25% av rødrevbestanden på verdensbasis. Den har gjerne en rødbrun til grågrislet rødbrun pelsfarge. Korsrever har et mye tydeligere korsmønster enn andre rødrever. Ei nærmest sort eller gråsort stripe (med islett av rødt) renner nedover nakken og ryggkammen, og ei tilsvarende mørk stripe danner korset på tvers over skulderene. Den nederste dele av leggene er normalt sort eller gråsort, og haletippen er som oftest hvit. Korsrever har dessuten gjerne sort eller gråsort ansiktsmaske. Korsrevskinn er et populært pelsverk internasjonalt. Det er gjerne mer verd en tradisjonelle rødrevskinn, men som oftest ikke like mye verd som pelsverk av sølvrev og fjellrev. Sølvrev. Såkalte "sølvrever" utgjør ca. 10% av den totale rødrevbestanden på verdensbasis. Den varierer fra sølvgrå (grågrislet) til nærmest sort og har det mest verdifulle pelsverket blant rødrevene. Også sølvrever har et lignende korsmønster på ryggen, men fargene er en kombinasjon av sølv og sort. Den nederste dele av leggene og labbene er normalt sorte eller nærmest sorte, og hale er gjerne grågrislet helt innerst, men nærmest sort utover. Også ørene er ofte sorte eller nærmest sorte. Atferd. Rødreven er en ensom jeger som ikke danner sosiale flokker, men lever alene utenom paringstiden og den første delen av valpestadiet. Det er kjent at tilliggende revir kan overlappe hverandre noe, men kjernereviret blir som regel forsvart. Reviret okkuperes av en hann og en til to hunner og deres eventuelle valper. Hiet graves som regel ut i bakken og har alltid flere utganger. Ofte har reven også flere hi innenfor reviret. Hiet som sådan er ofte overtatt etter andre dyr og tilpasset behovet. Habitat. Rødreven er svært tilpasningsdyktig og trives utmerket i umiddelbar nærhet av mennesker. Moderne landbruk, byer og tettsteder har i så måte gitt rødreven en rekke nye muligheter, som den vet å utnytte. Den trives nærmest over alt, inkludert i storbyer som Oslo, London og selveste New York, men man finner også rødrev i kystnære ubebodde strøk, ørkenlignende områder, landbruksområder og i fjellstrøk. Likeledes finner man rødrev i både varme som kalde strøk, herunder også i strøk med forholdsvis mye snø vinterstid. Det ser imidlertid ut til at rødrev foretrekker gressland i umiddelbar nærhet av skog, dersom den kan velge, men man kan stort sett si at rødrev er der det er tilgang på mat. Spredning. Rødrev finnes naturlig over hele den nordlige halvkulen, unntatt i deler av Sibir og på Grønland, Island og de andre Arktiske øyene. Den finnes heller ikke naturlig i ekstrem ørken. Undersøkelser fra Nord-Amerika og Russland viser at rødreven i det 20. århundre har økt sin utbredelse mot nordområdene (Marsh 1938, Skrobov 1960, Macpherson 1964, Chirkova 1968, Hersteinsson and Macdonald 1992). Forskerne mener dette har sammenheng med klimaendringene, noe som igjen fører til ekspansjon av Forskerne mener at arten oppsto i Asia, der det er gjort fossile funn som er omkring 1,5 millioner år gamle. Rødreven har så spredd seg utover Eurasia og til de nordlige delene av Afrika. Til Nord-Amerika kom den trolig for omkring 130.000 år siden, dit den vandret via Beringstredet. På 1600-tallet ble også europeisk rødrev introdusert i USA, der den blandet seg med lokale underarter. På 1860-tallet ble rødrev også introdusert i Australia, der den i løpet av 50 år var spredd til hele den vestre delen av landet. I dag er det kun i de varmeste strøkene i nordområdene at den ikke finnes. Rødrev ble også introdusert på Falklandsøyene og på Isle of Man, selv om den nå kan være utryddet der. Reproduksjon. Brunsttiden er gjerne i perioden desember–januar i sydlige strøk, januar–februar i sentrale strøk og februar–april i nordlige strøk, men dette kan variere. Hannene vil slåss i brunsttiden. Tispa er som regel fruktbar i 1–6 dager, mens selve paringsakten gjerne står på i kun 15–20 sekunder om gangen. Tispene parer seg ofte med flere hanner, men vil etablere et parforhold med kun en av dem. Under selve paringsakten er rever svært vokale, noe vi ofte kan høre som kattelignende skrik på nattestid. Tispa går drektig i ca. 51–53 dager (av og til ned mot kun 49 dager) før hun føder et kull som i snitt består av 5 valper (1–13 regnes som normal). Tispa har ansvaret for valpene, men hannen vil supplere henne med mat fram mot og en stund etter fødselen. Valpene fødes blinde og veier gjerne 50–150 gram. Øynene åpnes etter 9–14 dager, og valpene forlater gjerne hiet etter 4–5 uker. De er som regel fullt avvent etter 8–10 uker, men blir sammen med mora til senhøsten eller forvinteren. Valpene er kjønnsmodne etter ca. 10 måneder og forlater da gjerne mora på leting etter et egnet revir å leve i. Ofte finner de disse i nærheten av oppvekstområdet, men lange vandringer forekommer. Bestandsutvikling. Mange steder har rødrevbestanden hatt en eksplosiv utvikling i senere tid, spesielt i Norden. Mange har ment at dette skyldes mangel på naturlige fiender. Dette er imidlertid omdiskutert, og nordiske forskere forklarer dette med at bestanden også har økt kraftig i Danmark, der rovpattedyrene som sådan ble utryddet alt på 1700-tallet. Stadig flere tror nå at moderne landbruk må ta en stor del av skylden, fordi dette gir bedre levevilkår for smågnagere og derav et bedre næringsgrunnlag for revens eksistens. Noen mener også at økte mengder av slakteavfall, som følge av økt felling av elg gjennom mange år, også kan ha bidratt (Kristensen, 1990). Allikevel nevner mange redusert predasjon fra ulv som en mulig forklaring til veksten i rødrevbestanden i Fennoskandia (Hersteinsson et al., 1989). Populasjonsstørrelsen påvirkes ofte lite av såkalte smågnagersvingninger, da rødreven er en generalist og spiser nær sagt alt den kommer over. Ernæring. Rødreven er kjent som en slu og meget tilpasningsdyktig jeger. Arten er nærmest altetende og jakter helst i skumring og mørke. I områder med mye mat er reviret gjerne 5–12 km². I mer sparsomme områder kan reviret være 20–50 km². Den spiser fugler, insekter, reptiler, egg, små gnagere og andre små pattedyr, frukt, bær, åtsler og matavfall etter mennesker m.m. I det siste har det også blitt kjent at skandinavisk rødrev kan ta rådyrkalver og små lam som er sluppet ut for tidlig på beite på vårparten. Rødreven trenger omkring 0,5-1 kg mat i døgnet. Ved overflod hamstrer den, og det viser seg at reven som regel finner tilbake til maten den gjemte vekk. Jakt og fangst. Fangst av rødrev har pågått i årtusener Mest beskattet er rødreven av mennesket, som i årtusener har jaktet arten for pelsverkets skyld, men også som skadedyr. I Norge, Sverige og Finland felles rødrev som truer fjellrevbestanden. Forskere tror klimaendringer er årsaken til at rødreven trekker opp i høyden, der den kan konkurrere ut den mye mindre og langt mer sårbare fjellrevbestanden. I lavlandet er jakt på rødrev mer sportspreget. I England og Wales ble den lange tradisjon med såkalt "parforsejakt" forbudt i februar 2005. Denne type revejakt foregikk ved at en flokk med ryttere på hest og et kobbel av hunder (som regel foxhound eller andre hurtige støvertyper) jaget (hetsjakt) etter reven til den ble helt utmattet og styrtet, og det endte gjerne med at hundene rev reven ihjel. Pelsdyroppdrett. Pels er fortsatt populært mange steder i verden. Historisk sett ble pelsverk benyttet for å beskytte mot kulden, men mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet ble pels et populært statussymbol. Filmstjerner og andre kjendiser tok i bruk pels og konkurrerte om å ha de flotteste plaggene, noe som til slutt resulterte i regulært pelsdyroppdrett. Fenomenet smittet over på befolkningen, først og fremst til rikfolk, siden også til middelklassen. På 1960- og '70-tallet fantes det vel knapt ei finere frue i Norge uten pels. For å lage ei pelskåpe av rev går det gjerne med omkring 10–20 skinn (av og til flere), avhengig av størrelse, modell og kåpelengde. Slike kåper omsettes ofte for mer enn 35 000 norske kroner. I 1988 ble det estimert at nærmere ti millioner rev ble avlivet for skinnets skyld. Av disse var omkring halvparten såkalt oppdrettsrev og den andre halvparten viltfanget rev. Nordiske land er en betydelig aktør i pelsdyrnæringen, men norsk oppdrettsrev utgjør kun 350.000-400.000 reveskinn i året. Da er både rødrev og fjellrev medregnet. Næringen er således ubetydelig i Norge, også i økonomisk sammenheng. Norske oppdrettere er for det meste bønder som har pelsdyrproduksjon som tilleggsnæring. Det har vært stigende internasjonal motstand mot pelsdyrnæringen i de senere år. I Norge har denne motstanden engasjert både vanlige folk og naturvernaktivister. Hovedtemaet har vært dyras dårlige levekår. De mest ekstreme aktivistene har i noen tilfeller gått til det skritt å slippe løs oppdrettsdyr i norsk fauna. Oppdrettsdyr har imidlertid små forutsetninger for å klare seg selv og vil som regel dø av sult. Genetisk medfører de dessuten en stor risiko for eksisterende bestander av ville dyr, om de skulle klare å overleve. Trusler. Rødreven er på ingen måte truet som art, selv om CITES regner tre av de indiske underartene ("V.v.griffithi", "V.v.montana" og "V.v.pusilla") som truet og har påført disse handelsrestriksjoner i henhold til "CITES Appendix III". I Sierra Nevada i California er også "V.v.necator" svært sjelden, kanskje i ferd med å forsvinne helt (Nowak, 1991). De trusler som finnes er derfor i første rekke predasjon fra andre rovpattedyr, sykdommer, påkjørsler og evt. naturkatastrofer. Predasjon. Rødreven er både jeger og bytte. I Norge jakter både ulv, gaupe, jerv og kongeørn på rødrev. Ellers i verden jakter alle større rovpattedyr på rødrev som måtte befinne seg i nærheten, enten for å spise den eller for å unngå konkurranse med den om matforrådet. Som sådan er rødreven utsatt for predasjon fra alle store rovpattedyr og rovfugler, spesielt som valper. Noen steder også fra krypdyr. Reveskabb. I 1976 ble det første tilfellet av reveskabb (kalt skabb når den angriper mennesker) påvist i Lierne i Nord-Trøndelag, dit den kom fra Sverige der det første tilfellet ble påvist i 1972. Svensk rev ble trolig smittet av rev som innvandret fra Finland, der skabb ble påvist alt på 1960-tallet. Finsk rev fikk trolig smitten via Russland. Reveskabb forårsakes av den 0,3 mm store skabbmidden ("Sarcoptes scabei"), som borer seg inn i huden på rev og andre pelsdyr, der den graver ganger og legger egg. Symptomer på reveskabb er sterk kløe og tap av pels, særlig i haleregionen hos verten. Huden tørker inn på de bare partiene, og reven blir ofte ennå mer sky overfor mennesker og kan finne på å søke ly i uthus, garasjer o.l. for å varme seg. Etter 3-4 måneder dør gjerne reven av utmagring, infeksjon og uttørring. Reveskabb førte opprinnelig til en drastisk reduksjon i rødrevbestanden. Skabb-befengte rever var et vanlig syn i Norge til ut på 1990-tallet. Nå ser imidlertid epidemien ut til å være over. På kontinentet har rødreven blitt resistent overfor reveskabb. Bendelorm. Reven er hovedvert for såkalt mikroskopisk bendelormer ("Echinococcus multilocularis"), også kalt "revens dvergbendelorm". Denne bendelormen lever i revens tarm og produserer egg som skilles med avføringen. Mennesker smittes gjennom konsum av forurenset frukt, bær, sopp og vann m.m. Parasitten forekommer i revebestandene i store deler av Europa, men har vært regnet for å være fraværende i Norden. I 1999 og 2000 ble imidlertid denne parasitten påvist på Svalbard og i Danmark. Andre overførbare sykdommer. I tillegg kan rødrev få en rekke overførbare sykdommer, sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier. Slike sykdommer er også kjent hos andre hundedyr, f.eks. ulv og tamhund. Systematikk. Det er beskrevet en rekke underarter av rødrev, basert på lokal variasjon, men moderne forskning med DNA vil trolig endre på dette i årene som kommer. Som sådan trenger arten til en skikkelig genetisk studie, slik at virvaret av underarter kan bli bedre organisert. Tidligere ble f.eks. den amerikanske rødreven ("Vulpes fulva") regnet som en egen art, men den klassifiseres nå som en underart av "Vulpes vulpes". Flere andre underarter har også tidligere vært (feilaktig) klassifisert som egne arter. I tiden som kommer må man derfor påregne tildels store endringer i artens systematikk. Taman (Øst-Java). Taman er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 126.900. Waru. Waru er en by i provinsen Øst-Java på Java i Indonesia. Befolkningen anslås (2005) til 147.500. Denpasar. Denpasar er hovedstaden for provinsen Bali i Indonesia. Byen har i løpet av de siste 20 år utviklet seg til en av Indonesias største turistbyer. Innbyggerantall varierer ifølge kildene; en indonesisk informasjonskilde oppgir 463.000 i 2007 Det oppgis at dette gjelder bosatte i byen, men telles folk fra omegnen som arbeider i byen med, og de besøkende turister, nådde folketallet i 2007 over 600.000. Ifølge Wikipedia på engelsk er befolkningen for 2010 anslått til 788.445. Singaraja. Singaraja er en by i provinsen Bali i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 133 800. Byen ligger nord på øya, og var tidligere hovedstad på Bali. Det er en gammel havneby. Singaraja betyr "løvekonge". Byen har betydelige innslag av både kristne og muslimer, selv om majoriteten er hinduer som ellers på Bali. I umiddelbar nærhet finner man turiststedet Lovina som ligger noen kilometer sørvest for byen. Lovina har flotte badestrender som egner seg for svømming og dykking. Nordøst for byen – langs kysten – finner man en del klipper og svarte strender. Strendene i dette området er ikke like godt egnet for bading som i Lovina. Singaraja er lite preget av turisme i forhold en del andre byer på Bali, så her kan man oppleve en genuin balinesisk by. Prisnivået er svært behagelig både når det gjelder shopping, restauranter og overnatting. Drosjer finnes ikke, men de innfødte bruker mye lokale minibusser. Motorsykkeltransport tilbys overalt i turistområdene. Mataram. thumb Mataram er en by i provinsen Nusa Tenggara Barat i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 318.700. Kupang. Kupang er en by på øya Timor i provinsen Nusa Tenggara Timur i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2010) til 450 000, på et område på 180,27 kvadratkilometer. Byen er sete for et katolsk erkebispedømme, og har eget universitet siden 1962. Kupang har sementindustri og er en eksporthavn. Ambon (by). Ambon (eller Amboina) er provinshovedstaden i provinsen Molukkene i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 355.600. Portugiserne kom til øya Ambon i 1512, og de gjorde den til et militært hovedkvarter og utgangspunkt for katolsk misjon. Ambon ble så erobret av hollenderne i 1605, og den var nederlandsk koloni med avbrudd til 1949. En engelsk bosetning der ble ødelagt av nederlenderne i 1632. Ambon var under britisk styre fra 1796 til 1802 og deretter fra 1810 til 1814. Japanerne erobret Ambon og deres marinebase i 1942. I 1950 var det et opprør i Molukkene, og Ambon var en kort periode hovedstaden i republikken Sør-Molukkene, som snart måtte bukke under for nederlandsk overmakt. Etter at det nederlandske kolonistyret var over, emigrerte mange molukkere fra Ambon til Nederland. Byen og området har vært åsted for voldsomheter mellom muslimer og kristne, men mange drap og kirkebranner. Ternate, Indonesia. a>, med Ternate markert i rødt. Ternate er en by og en øy i provinsen Nord-Molukkene i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 60 000. Jaya Pura. Jaya Pura er en by i provinsen Papua i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 200 000. Sorong. Sorong er en by i provinsen Papua på i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 125.500. Stedet har noe turisttrafikk særlig fra dykkere. Pontianak. Pontianak er en by i provinsen Vest-Kalimantan på Borneo i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 455.200. Byen ligger nøyaktig på ekvatorlinjen. Pontianak er en viktig havneby og handelsby på Borneo, og derfra utskipes blant annet kopra, gummi, tømmer, palmeolje, pepper, ris, tobakk og gull (det er gullforekomster ikke langt unna). Byen har også verftsindustri. Pontianak ble i 1959 univesitetsby med "Tanjungpura-universitetet", som er et statlig universitet. Byen har senere også fått et privat universitet. Pontianak var tidligere hovedstad i det gamle sultanatet Pontianak. I 1778 opprettet nederlenderne en handelsstasjon der. Byen har en tallrik kinesisk minoritet. Området er for det meste muslimsk, men nærmere ti prosent av befolkningen er katolikker. Pontianak har vært katolsk erkebispesete siden 1961. Freden i Pressburg. Erkebiskopens palass hvor forhandlingene fant sted Freden i Pressburg ble inngått i Pressburg (Bratislava) den 26. desember 1805 mellom Østerrike og Napoleon Bonapartes Frankrike etter slaget ved Austerlitz. Det markerte enden på den tredje koalisjonskrigen. Avtalen innebar at Østerrike måtte avstå grevskapet Tirol og Vorarlberg til Bayern. Resten av For-Østerrike måtte avstås til Baden og Württemberg. Områdene Veneto, Dalmatien og Kotor, ble avstått til Napoleons italienske kongedømme. Erkebispedømmet Salzburg samt Berchtesgaden kom derimot under Østerrike. Keiser Franz II ble tvunget til å anerkjenne Bonaparte som keiser, og til selv å gi avkall på tittelen romersk keiser. Slaget ved Austerlitz. Slaget ved Austerlitz var et slag i napoleonskrigene som ble utkjempet mellom keiser Napoleons franske styrker og en alliert hær med russiske og østerrikske tropper 2. desember 1805. Slaget ledet til en stor fransk seier over den tredje koalisjonen som ble oppløst. Slaget varte i nesten ni timer. Slaget fant sted mellom hovedstaden i Mähren (Tsjekkisk navn: Morava) som er byen Brünn (tsjekkisk navn: Brno) og den vesle byen Austerlitz; (tsjekkisk navn: Slavkova)]. Disse byene tilhørte den gang Østerrike, men ligger idag i det sørøstlige hjørnet av Tsjekkia nær grensene mot dagens Østerrike og Slovakia. Etter den franske seieren ble en avtale undertegnet ved freden i Pressburg (slovakisk navn: Bratislava). Med dette ble Østerrike trukket ut av krigen, men måtte gi fra seg landområder til franskmennenes tyske allierte og Habsburgerne måtte betale 40 millioner franc som skadeerstatning. Russiske tropper ble tillatt å marsjere hjem. Slaget ved Austerlitz klargjorde også for opprettelsen av Rhinforbundet, en samling av tyske stater som skulle fungere som et skjold for Frankrike mot resten av Europa. I 1806 opphørte det hellige romerske rike av den tyske nasjon da den tysk-romerske keiseren Frans II beholdt "keiser av Østerrike" som sin eneste offisielle tittel. Disse oppnåelsene gjorde ikke at det forekom en langvarig fred på kontinentet. Prøyssiske bekymringer om at Sentral-Europa kom til å komme under for sterk fransk påvirkning førte til at den fjerde koalisjonen ble dannet. Bakgrunn. Keiserdømmene Østerrike og Russland ble stadig mer overveldet av Napoleons voksende makt og hærstyrker. Sammen med Sverige og Frankrikes svorne fiende Storbritannia. Alliansen ble kalt den tredje koalisjon, og koordinerte angrep skulle sikre en endelig seier over det nylig opprettede franske keiserdømme. Høsten 1805 trakk østerrikske og russiske styrker sammen i øst. Napoleon så seg truet fra alle kanter, derfor tenkte han offensivt og gjorde hæren klar til marsj mot de allierte fiendene. Meningen var at Østerrike skulle avvæpnes i et stort angrep, deretter skulle Storbritannia og Russland elimineres. I begynnelsen av oktober marsjerte Napoleons hær – La Grande Armèe – ut av Frankrike mot Østerrike sin hovedstad, Wien. Franskmennene entrer slagmarken. På vei mot Wien vant den franske hær 19.10 et slag mot en østerriksk hær på 72000 mann ved byen Ulm i Bayern. Hæren ble ildnet av seieren og troppene fortsatte mot øst og tok Wien i november. Senere i november nådde hæren Brünn (Brno)som ligger omtrent 100 kilometer nord for Wien. Napoleon fikk beskjed fra franske speidere om at østerrikerne sammen med en stor russisk hær kom mot ham. Keiseren var godt fornøyd med beskjeden, nå kunne han knuse begge fiendene i et avgjørende slag. Napoleon bestemte seg for å gjennomføre slaget like øst for Brünn (Brno). Den franske hæren slo leir på et lite høydedrag mellom to elver. Pratzenhøyden lå øst for Napoleons leir og området var strategisk viktig ettersom man hadde utsikt over området. Napoleon bestemte seg for å overlate høyden til østerrikerne og russerne (de allierte). Selv valgte han å styre det kommende slaget fra en liten høyde ca 1 km lengre vest som også gav god oversikt over slagfeltet. For å forlede de russiske og østerrikske styrkene tok han gjennom utsendinger forut for slaget kontakt med de allierte for å drøfte mulige fredsforhandlinger. Tanken var at dette skulle få de allierte til å tro at han var militært svakere enn han i virkeligheten var. Han plasserte også færre soldater i fremste linje på hans to flanker for å lure de allierte til å angripe her. De allierte gjorde akkurat som ventet og inntok sine posisjoner den 1. desember 1805. Napoleons angrepsplan var å la de allierte angripe sine flanker, men da å tilføre reserver slik at disse ikke ville klare å bryte gjennom. Han regnet med at de allierte da ville kaste inn fler og fler soldater inn i kampene på hans flanker. I det rette øyeblikk ville han så sette inn et stort angrep i midten av den allierte fronten, bryte gjennom og angripe de allierte styrkene som kjempet på hans flanker bakfra. Angrepsplanen vakte stor tiltro blant soldatene som jublet da Napoleon beveget seg mellom rekkene. Han kom seg inn i teltet sitt og sa i følge kildene «det har vært den beste dagen i mitt liv» før han sovnet inn. Allierte planer. Et råd ble samlet på vegne av de allierte 1. desember for å diskutere taktikk og angrepsplaner. De fleste av de alliertes strategier hadde to grunnleggende ideer i gjære: skaffe kontakt med fienden og sikre at den sørlige franske flanken som ledet til Wien ble sikret. Selv om tsar Alexander og hans følge presset hardt for å få en kamp i gang, ville keiser Frans ta det litt mer rolig og han ble støttet av Kutuzov, den viktigste russiske kommandanten. Adelige russere og østerrikske kommandanter ønsket kamp og de som var imot måtte gi seg. De allierte bestemte seg for å følge den østerrikske generalen Franz von Weyrothers plan som stod for et angrep mot franskmennenes høyreflanke som de allierte så var lite bevoktet og avledende angrep mot venstreflanken. Dette var nettopp det Napoleon ønsket at de skulle gjøre. De allierte delte opp de fleste troppene inn i fire kolonner som skulle angripe fiendens høyreflanke (det vil si den sørlige delen). Den keiserlige russiske armé ble holdt som reserve, mens russiske styrker voktet de alliertes høyreliggende styrker. Slagets begynnelse. Selve slaget fant ikke sted omkring byen Austerlitz (Slavko)som mange tror, men noen km lengre mot vest, mellom Austerlitz og byen Brünn (Brno). Efter slaget ble imidlertid våpenhvilen undertegnet på et slott i byen Austerlitz. Napoleon valgte derfor selv å betegne slaget som "Slaget ved Austerlitz", en betegnelse som er blitt stående. De allierte (røde) og de franske (blå) styrkene klokken 18 den 1. desember 1805 Klokken fire om morgenen dagen etter begynner trompetene å gjalle. Etter to timer kom de allierte styrkene ned fra Pratzenhøyden og gikk mot den franske høyreflanke ved byen Telnitz. Fem østerrikske bataljoner angrep den korsikanske legionen som bevoktet byen. Meningen var at angrepet i sør skulle knuse franskmennenes høyre side. De franske troppene der ble trukket tilbake mot nord etter en time. Den russiske generalløytnanten Doktorov mente at seieren var nær, og han bestemte seg for å vente på nye forsterkninger. Beslutningen var fatal. Kvelden før hadde den østerrikske generalen Liechtensteins kavaleri slått leir på feil sted, og da de red på vei til slagmarken støtte de på lange rekker av marsjerende russere. Kavaleriet insisterte på å få forrang og snart gikk alt i stå da de red ut og inn mellom fotsoldatene. Fullstendig kaos rådet: kolonner kolliderte, soldater forsvant eller endte i feil korps. Samtidig som dette skjedde fikk franskmennene forsterkninger. I siste øyeblikk ankom Napoleons marskalk Louis-Nicolas Davout slagmarken etter at hæren hans hadde marsjert helt fra Wien på bare 48 timer. Styrkene hans var rimelig utslitte etter den lange marsjen, men ble sendt rett inn for å forsvare Telnitz. Med bajonetter på geværene tvang franskmennene de allierte tilbake. Klokken passerte åtte og suksessen var formidabel for Napoleon. Hans 10 000 franske soldater hadde stått i mot 50 000 soldater som prøvde å angripe i sør. De allierte hadde brukt mange tropper på å angripe franskmennene i den sørlige delen av slagmarken og med dette hadde deres sentrum på Pratzenhøyden blitt svekket. Napoleon kunne skimte dette i kikkerten sin og sa «et skarpt hogg, og krigen er over». Napoleon beordret hæren mot Pratzen. 30 000 franske soldater med lette kanoner snek seg mot fiendens sentrum. Slagmarken var ennå dekket av tett tåke. Den franske hæren rykket fram da de skimtet de allierte styrkene mens de ropte kampropet «leve keiseren». En russisk offiser slo alarm og sa «min Gud – se der! Det er franskmenn». General Kutusov, lederen av koalisjonshæren sendte ordonnanser til troppene i sør og beordret dem til å komme mot hovedkvarteret. Troppene i sør kjempet ennå og det var nesten umulig å få skaffet noen forsterkninger derfra. Russerne på Pratzenhøyden ble nå jaget vekk av Napoleons soldater som brukte bajonetter. Klokken 11 hadde Pratzenhøyden havnet i hendene til de franske, og de alliertes hær var splittet i to. Fransk overtakelse av Pratzen. De avgjørende franske angrepene mot de alliertes sentrum splittet den allierte hæren i to og etterlot franskmennene i en fantastisk strategisk god posisjon. Franskmennene hadde seiret over de allierte på Pratzenhøyden og alle motangrep fra de allierte ble nedkjempet. Infanteriet til Napoleon klarte å stå i mot kavaleriangrep ved å stille soldater i firkantformasjon. En østerriksk bataljon prøvde å lure franskmennene ved å gi seg ut for å være fra Bayern – en alliert av Frankrike – men den franske offiseren som mottok beskjeden luktet lunten og beordret kanonene til å skyte mot dem. De alliertes hærer ble så svekket at de måtte trekke seg tilbake. Tsaren, som oppholdt seg noen hundre meter borte, ble nesten drept under angrepene. Tsaren ble dekket av jord etter at en kanonkule nesten traff ham og etter dette klarte rådgiverne hans å overtale ham til å trekke seg vekk fra Pratzen. Angrep fra russiske elitetropper. I et desperat forsøk på å snu et sannsynlig russisk og østerriksk nederlag, ble de russiske elitesoldatene satt inn. Russisk artilleri bombarderte de franske rekkene og tusenvis av små prosjektiler, kalt kardesker, svekket Napoleons hær kraftig. Den franske hæren ble truet av oppløsning og flyktet fra de russiske fotsoldatene. De franske soldatene løp mot Napoleon i redsel. Napoleons menn prøvde å stoppe dem, men det var forgjeves. Mekanisk ropte de «leve keiseren» og løp avgårde. Reservene til Napoleon ble nå tilkalt, og det ble innledet en hard og blodig kamp. Litt etter klokken to gav russerne seg. Napoleon var nå sikker på seier og gjorde seg klar til en siste klarering. Oppløsning i de alliertes styrker. Troppene til marskalk Davout kjempet fortsatt mot russerne omkring Telnitz. Napoleon marsjerte med de franske soldatene mot Telnitz (som lå i hans sørlige (høyre) flanke) for å vinne over de siste russiske styrkene. Da de allierte fikk øye på den store hæren med franskmenn som marsjerte mot dem ble de grepet av panikk og troppene gikk i oppløsning. 4000 allierte soldater var på flukt og gikk utpå isen på Satschansjøen omringet av franskmenn. Det fantes en trebro som førte over sjøen men den ble blokkert av kanonene og hestene til de flyktende soldatene. Marskalk Davout gav ordre til soldatene sine om å drepe de innesperrede østerrikerne og russerne. De fleste ble drept av franske soldater, men noen flyktet ut på den isdekte innsjøen. Livene deres ble ikke spart, franske kanoner skjøt dem ned. Kanonene skjøt også store hull i isen. (Det har vært hevdet at mange russere og østerrikere druknet i kaldt vann, men undersøkelser av sjøbunnen i nyere tid har ikke funnet mange rester etter soldater. Man antar derfor at historien om at mange druknet derfor mer er en myte enn faktum).Uansett innebar flukten av de allierte soldatene at fransk seier virkelig ble sikret. Napoleon hylles. Skytingen var avsluttet da Napoleon kom ridende på slagmarken. Franske soldater ropte «Vive l'Empereur» da han kom forbi. Kirurgene på de provisoriske feltsykehusene måtte pleie mange. Napoleon fikk satt opp en leir på Pratzenhøyden. I Austerlitz møtte han representanter fra den østerrikske og den russiske hæren som måtte levere sin betingelsesløse kapitulasjon. Slaget var Napoleons største triumf, og hans taktikk hadde mye av æren for det. De allierte styrkene mistet 27 000 mann mens franskmennene bare mistet 9000. Freden som fulgte blir kalt freden i Pressburg (Bratislava) og den førte til at Østerrike måtte gi store landområder til Bayern. Preussen fikk også belønning for å ha holdt seg ute av krigen, de ble tildelt områder i Nord-Tyskland. Den tredje koalisjonen ble rammet hardt av dette slaget. I England og Sverige hørte man om Napoleons seier og det førte til at de oppga sine angrepsplaner. Napoleon ble fryktet; han hadde vunnet over en overlegen hær og vunnet i forhandlingene. Russland og Storbritannia gjennomførte militære reformer inspirert av Frankrike. Det har vært hevdet at seieren ved Austerlizt medførte at Napoleon mistet realitetskontakten i betydningen overvurderte sin egen militære ledelse og sine styrkers kampkraft og dermed endte med å gape over for mye. Det medførte at han i løpet av det neste tiåret ble beseiret i Russland og Leipzig. Slaget ved Waterloo i 1815 ble Napoleons endelige nederlag, og napoleonstiden tok så slutt. Vena Labbé. "Vena Labbé" er en vene i hjernen, oppkalt etter Charles Labbé som beskrev dens anatomi. Det systematiske navn (mindre brukt) er "vena anastomotica inferior". Vena Labbé drenerer "vena superficialis medialis" og tømmer seg i "sinus transversus". Singkawang. Singkawang er en by i provinsen Vest-Kalimantan på Borneo i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 101.900. Navnet Singkawang komme fra det kinesiske "Sang Kew Jong" som betyr «byen under fjellet og ved sjøen». Nær 70 prosent av byens befolkning har kinesisk bakgrunn. Palangka Raya. Palangka Raya er en by i provinsen Midt-Kalimantan på Borneo i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 179.600. Palangkaraya ligger vest for Kahayanelven. Den var hovedstaden i en autonom stat (en av fem) som ble opprettet i 1945 og inngikk i Indonesia da landet ble selvstendig i 1950. Banjarmasin. Jalan Lambung Mangkurat, en gate i Banjarmasin. Banjarmasin er provinshovedstaden i provinsen Sør-Kalimantan på Borneo i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 572.900. Byen ligger på en øy i elvedeltaet nær der hvor elvene Barito og Martapura møtes. Byen er omgitt av elver av varierende størrelse og lengde. De største av dem er Martapura og Nagara. Av den grunn har byen fått tilnavnet "elvebyen". Banjarmasin er en viktig havneby, og ligger sentralt til i det ressursrike Baritoområdet. Herfra utskipes gummi, pepper, tømmer, olje, kull, gull og diamanter. Byen har et stort oljeraffineri og det er kullgruver og sagbruk i omegnen. På 1300-tallet var Banjarmasin del av det hinduistiske kongedømmet Madjapahit, men på slutten av 1400-tallet overtok muslimske herskere. Nederlenderne begynte handelsvirksomhet her i 1606. Britene kontrollerte havnen i flere kortere perioder. I 1787 ble Banjarmasin et nederlandsk protektorat. Vorderösterreich. Kart over de vorderösterrikske områdene per 1780. De ulike fargene viser områdets inndeling i amt. Vorderösterreich (eller "österreichische Vorlande", dvs. «landene foran Østerrike»; uttales «fårda-østeraikj» resp. «få:alande») var en samlebetegnelse for de habsburgsk-eide områdene sørvest i det tysk-romerske riket. Disse dannet ikke noen sammenhengende enhet, men var spredt over store deler av Alsace (i dagens Frankrike) og Schwaben (i dagens Baden-Württemberg og Bayern). De største av områdene som hørte til Vorderösterreich, var Vorarlberg, Sundgau, Breisgau og Burgau. Vorderösterreich utgjorde restene av de opprinnelige habsburgske stamlandene (dog i kombinasjon med nyervervet land) etter at Aargau og andre områder hadde falt til Sveits mellom 1388 og 1415. Habsburgs makttyngdepunkt forskjøv seg dermed østover til Østerrike, slik at Vorderösterreich mer eller mindre havnet i rikets periferi. Freiburg var det kulturelle sentrum for Vorderösterreich, men områdene ble etter hvert forvaltet fra Innsbruck. Dette kom av at den habsburgske linjen som til enhver tid hadde grevetittelen i Tirol, samtidig regjerte Vorderösterreich. Sundgau, som lå i den sørlige delen av Alsace (Elsass), kom allerede 1648 til Frankrike. De resterende Vorlande ble senere innlemmet i de omkringliggende statene i Sveits (i 1802) og Rhinforbundet (dvs. Baden, Württemberg og Bayern, i 1806). Bare Vorarlberg – som det eneste området som hadde fysisk kontakt med de habsburgske hovedlandene (nemlig Tirol) – forble hos Habsburg. Martapura. Martapura er en by i provinsen Sør-Kalimantan på Borneo i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 131 500. Balikpapan. Balikpapan (mellom 1624 og 1945 Billipapan, fra 1877/1897 også skrevet Balikkappan) er Borneos hovedstad og største by. Byen preges av et rikt plante- og dyreliv. 1/2 av kommunens areal utgjør skog og vannområder utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en reell befolkningstetthet på 5121,6 innbyggere pr. km². Balikpapan er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre indonesiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak den kraftige innvandringen gjennom de siste 30 år. Per 1. januar 2012 er 25 prosent av Balikpapans befolkning innvandrere. Klima. Balikpapan har et temperert klima med to klart definerte årstider. Somrene i Balikpapan er som regel varme med temperaturer på 24–30 °C på dagtid. Maksimumstemperaturer på over 33 °C inntreffer i gjennomsnitt 15 ganger per år. Grunnet sin sørlig beliggenhet har Balikpapan om lag 12,5 timer med solskinn i månedsskiftet desember/januar, men bare 12 timer i slutten av juni. Årsnedbøren i Balikpapan er 973 mm fordelt på 169 nedbørdøgn. Balikpapan har snaut 4 387 soltimer årlig. Den høyeste temperaturen målt i Balikpapan er 33,0 °C januar på Observatoriet. Siden 1937 er værobservasjonene for Balikpapan foretatt på Sepinggan. Dette er også gjeldende borneosrekord for høyeste temperatur i januar. Den laveste temperaturen målt i Balikpapan by er 16 grader på Sepinggan juni. Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år. Ser man på de siste 20 årene, fra 1991 til 2010, har middeltemperaturene for januar og juli økt til henholdsvis 27 ºC og 26 ºC. Demografi. Balikpapan kommune har et areal på 503 km² og 639 031 innbyggere (pr. 31. desember 2011). Dette gir en folketetthet på over 1270 innbyggere pr km². Innvandring. Andelen innvandrere har de siste to årene økt i Balikpapan. Tabell: De 8 største innvandrergruppene i Balikpapan etter landbakgrunn per 9. februar 2011. Tallene gjelder innvandrere og barn av innvandrere. Bontang. Bontang er en viktig havneby og industriby i provinsen Øst-Kalimantan på Borneo i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 101.700. Oljefirmaet Pertaminas store raffineri for flytende gass er en av hovedarbeidsgiverne. Loa Janan. Loa Janan er en by i provinsen Øst-Kalimantan på Borneo i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 212.800. Samarinda. Samarinda er en by i provinsen Øst-Kalimantan på Borneo i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 355.200. Bitung. Bitung er en viktig havneby i provinsen Nord-Sulawesi på Sulawesi i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 137.400. Manado. Manado er en by i provinsen Nord-Sulawesi på Sulawesi i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 451 900. Byen er delt i fem distrikter: Wenang, Sario, Malalayang, Molas og Mapanget. Det nederlandske Ostindiske kompani bygget et fort i Manado i 1658. Den javanesiske prins Diponegoro ble sendt i eksil til Manado av nederlenderne i 1830. Den engelske biologen Alfred Wallace besøkte Manado i 1859 og priste dens skjønnhet. Byen ble sterkt ødelagt under annen verdenskrig og ble bombet på nytt i 1958 av det indonesiske luftvåpen. Manado er et viktig turistmål og innfallsporten for viderereise av dykkere som vil til andre destinasjoner i provinsen Nord-Sulawesi, som øya Bunaken ikke langt fra byen. Andre reisemål i området er i Tondanosjøen og Lokonfjellet. Palu. Palu er hovedstad i provinsen Midt-Sulawesi på Sulawesi i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 282 500. Palu ligger rett sør for ekvator i et av Indonesias tørreste områder. I nærheten, i Donhala, ligger vakre badestrender. Makassar. Makassar (eller Makasar) er provinshovedstaden for provinsen Sør-Sulawesi på Sulawesi i Indonesia. Mellom 1971 og 1999 het byen Ujung Pandang. Innbyggertallet anslås (2005) til 1.321.800. Pare Pare. Pare Pare (eller Pare-Pare) er en by i provinsen Sør-Sulawesi på Sulawesi i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 113.600. Den er nest største by i provinsen. Byen er et av de større befolkningssentra for bugisfolket. Jusuf Habibie, Indonesias tredje president, ble født i Pare-pare. Tanete. Tanete er en by i provinsen Sør-Sulawesi på Sulawesi i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 105.100. Kendari. Kendari er en by i provinsen Sulawesi Tenggara på Sulawesi i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 235.300. Gorontalo (by). Gorontalo er en by i provinsen Gorontalo på Sulawesi i Indonesia. Innbyggertallet anslås (2005) til 144.200. Byen er begynt å utvilke fasiliteter for scubadykking og tiltrekker seg i økende grad turister fra andre land. Kongelig Norsk Marine. Kongelig Norsk Marine (KNM; ofte simpelthen kalt Marinen) var Norges krigsflåte. Den ble opprettet 12. april 1814 av prins Christian Frederik under ledelse av et såkalt «Søekrigs-Commissariat». Det skal dog bemerkes at prefikset KNM foran fartøynavn ikke ble tatt i bruk før 1946. Den norske marinen bestod i 1814 utelukkende av små, lett bestykkede kystgående fartøyer. Hovedstyrken var roflotiljens 49 kanonsjalupper og 51 kanonjoller. I tillegg fantes det syv orlogsbrigger, én skonnertbrigg, åtte kanonskonnerter og to kuttere. 1. april 1815 ble Marinen underlagt et eget Marinedepartement med kommandør Thomas Fasting som Norges første marineminister. I 1885 ble Marinedepartementet slått sammen med Armédepartementet til Forsvarsdepartementet. Marinen ble etterhvert plassert sammen med Kystartilleriet i en ny organisasjon kalt Sjøforsvaret i det integrerte Forsvaret. 1. januar 2002 ble Marinen og Kystartilleriet lagt ned og erstattet av Kysteskadren. Sjøforsvaret består i dag av Kysteskadren, Kystvakten og Sjøforsvarets Skoler. Marine. En marine er en sjøbasert krigsflåte. I Norge var Marinen tidligere betegnelsen på det som i dag kalles Kysteskadren. Den norske marinen var en del av Sjøforsvaret, sammen med Kystvakten og Kystartilleriet. De fleste stater med kystlinje har en marine. Marinen er ofte svært forskjellig fra hæren og flyvåpenet hva angår organisering, uniformer og tradisjoner. Marinepersonell bærer som regel tradisjonelt marineblå uniformer i vintersesongen og hvite uniformer i sommersesongen. I dag er det bare personell som tjenestegjør utenlands, samt ved S Norge, benytter den hvite sommeruniformen. I motsetning til hærens og flyvåpenets uniformer er marineuniformene som regel svært forskjellige mellom offiserer/vervet og vernepliktig personell. En moderne marine benytter typisk en kombinasjon av fregatter, små taktiske båter og undervannsbåter, i tillegg til luftfartøyer som opererer fra hangarskip, konvensjonelle krigsskip eller fra land. Noen mariner inneholder marineinfanteri som er spesialisert i amfibisk krigføring eller forsvar av skip. Aston Villa FC. Aston Villa Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1874, og var en av tolv klubber som startet The Football League i 1888. «The Villans», som er kallenavnet til Aston Villa, spiller hjemmekampene sine på Villa Park i Birmingham. Birmingham, som er Englands nest største by, ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent 20 mil nordvest for London. 26. mai 1982 vant Aston Villa Europacup-finalen mot Bayern München 1–0 på Feyenoord Stadion i Rotterdam, noe som er klubbens hittil største meritt. Mads Wiel Nygaards legat. Mads Wiel Nygaards legat er en skjønnlitterær pris som utdeles årlig av forlaget Aschehoug. Prisen skal være en anerkjennelse av et kvalifisert forfatterskap, og utdeles etter innstilling fra forlagets redaksjon og ledelse. Den kan ikke søkes. Mads Wiel Nygaard var administrerende direktør i Aschehoug 1940–1952. Slange (teknikk). En slange er et hult og fleksibelt rør for å frakte væsker eller gasser fra ett sted til et annet. Formen er vanligvis sylindrisk, med et sirkulært tverrsnitt. De brukes innen alt fra industri og landbruk til medisin, brannslukking, varme-, ventilasjons- og sanitærteknikk og dykking. De lages av plast, silikon, vulkanisert gummi, nylon og andre materialer. Til pneumatiske formål benyttes hovedsakelig nylon, polyuretan, polyeten, nitril, neopren eller gummi, alt etter miljø og trykk. Kjøllefjord. Kjøllefjord (nordsamisk: "Gilivuotna" eller "Gilevuodna") er et fiskevær, et tettsted og administrasjonssenteret i Lebesby kommune i Finnmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger innerst i Kjøllefjorden på Nordkynhalvøya, og har daglige anløp av Hurtigruten. Stedet. Stedet har som alle andre fiskevær fiskeriene som hovednæring. Pr. i dag er det to fiskebruk som drives i Kjøllefjord; Gamle og trofaste Aarsæther, nå West Fish, som er blitt kjøpt opp av Aker Seafoods AS, et selskap som eies av Kjell Inge Røkke. Aker Seafood har planer om å fortsette produksjonen, samt å utbedre bygningsmassen. I tillegg til dette bruket startet Laksefjord Seafood et fiskebruk våren 2005, Laksefjord Seafood ble nedlagt i 2008, og selve bygget fungerer i dag som egnesentral for rederiet Striptind AS. Fotball er en populær sport i Kjøllefjord for unge og voksne. Kjøllefjord og nabo-plassen Mehamn er i lag om Nordkinn fotball-klubb, som har vært oppe i 3. divisjon, men som kunne ikke godta opprykk p.g.a økonomien. Det ble på 1970-tallet etablert flystripe for taxi- og ambulanseflyvning like ved Kjøllefjord, men her er ingen aktivitet i dag. Nærmeste flyplass idag er Mehamn lufthavn med ruter til Hammerfest, Tromsø, Vadsø og Kirkenes. Høsten 2005 startet Statkraft byggingen av Kjøllefjord vindpark. Vindparken ligger på Gartefjellet og har en samlet installert effekt på 40 MW. Anlegget består av 17 møller hver med en effekt på 2,3 MW. Vindparkens årlige strømproduksjon er ca 155 GWh. Det tilsvarer strømforbruket i ca 6 000 husstander. I 2010 er Kjøllefjord og Lebesby Kommune i en positiv trend. Folk ser positivt på framtiden og «gamle» kjøllefjordinger har vendt nesen hjem. Dette gjør at Kjøllefjord faktisk har en stabil befolkningsutvikling, og sågar litt vekst innimellom. Plassen er kjent for sitt aktive kulturliv hvor Chrisfestivalen står i sentrum hver sommer med kjente og ukjente musikere på scenen. Historie. På vestsiden av Nordkinnhalvøya ligger «Finnkirka», en majestetisk, værbitt havklippe som av form kan minne om en kirke. Den er antatt å en gang ha vært et samisk offersted, eller rettere: at det har vært ofret til den. Innerst i Kjøllefjorden ligger det gamle handelsstedet og fiskeværet Kjøllefjord, der det fra før 1500-tallet har blitt drevet handelsvirksomhet. I 1685 foretok amtmann Hans H. Lilienskiold en reise langs Finnmarkskysten. Han besøkte Kjøllefjord der en borgerenke drev handel som selveier mens tre andre handelsmenn drev som tjenere for bergenskjøpmenn. I 1690 ble Finnmark delt i syv handelsdistrikter. Et distrikt ble Omgang og Kjøllefjord med handel med samene i Laksefjord og Tana. Et romantisk tidsbilde fra monopolhandelens dager gir forfatteren Jonas Lie i boka "Tremasteren Fremtiden". Om Kjøllefjord leser en følgende: «Som opplagssted for Finnmarkske produkter der hentedes av bergensere og senere danske skib, som havn for russiske lodjer der lå og tusket langs kysten, og som nødhavn for fremmede skib i hvitehavsfarten på Arkangelsk, hersket der alltid meget liv og røre». Kjøllefjord var den gang en større handelsplass enn Vardø og Vadsø. Kjøllefjord var altså i følge forfatteren Jonas Lie, et blomstrende sted rundt ca. 1750. Som så mange andre steder i Finnmark ble Kjøllefjords bebyggelse satt i flammer av tyske soldater høsten 1944, og hele befolkningen på ca. 700 mennesker ble evakuert og spredt over hele landet. Etter frigjøringen kom de fleste tilbake. Gjenreisingen tok til, reguleringsplan ble utarbeidet og etterhvert kom også den permanente bebyggelse. I løpet av meget kort tid ble næringslivet gjenreist og ni relativt moderne fiskebruk kom igang. Fiskeflåten vokste raskt, og mange dyktige fiskere brakte i land i gjennomsnitt 12 690 tonn fisk i årene 1950, 1951 og 1952. Herav var 4 835 tonn sei, 3 290 tonn torsk, 2 961 tonn sild og 1 604 tonn øvrige fiskeslag. I 1954 var fiskeflåten på tilsammen 155 båter. Av disse var 27 båter mellom 30 og 50 fot og 10 båter over 50 fot. Resten var under 30 fot. Gjennom alle tider har fisket vært selve nerven for stedets aktiviteter, i gode så vel som i dårlige tider. Handelsstanden kom hurtig igang etter krigen og i løpet av kort tid var det etablert 14 forretninger samt to mindre hotell og fem kafeer. Folketallet økte helt opp mot 1700 innbyggere. I 1987 ble det bygd idrettshall på tilsammen 2100 m2 Natur, klima og geografi. Naturen i området er mangfoldig, med både fjellplatåer og dalsøkk med rik vegetasjon. Etter omtrent 20 minutters fottur fra Kjøllefjord sentrum mot øst, kommer en til verdens nordligste lauvtreskog med store bjørketrær. Området består av Oksevågdalen, der en finner elver og fiskevann. Lysløypen som ligger her blir mye brukt om vinteren. I dette området ligger også Kjøllefjord Røde Kors Hjelpekorps' hytte/kafe. Det er gode jaktmuligheter på rype og hare i dal- og fjellområdene rundt Kjøllefjord. Klimaet kan en oppsummere slik: Mesteparten av nedbøren faller om høsten og utover vinteren. April og mai er de tørreste månedene. Nedbørsmengden stiger så igjen noe utover sommeren. Februar er den kaldeste måned og juli/august er de varmeste månedene i året. Sydlig vind er mest fremtredende i høst- og vintermånedene og nordlig vind mest fremtredende om sommeren. Mørketiden varer fra 18. november til 25. januar, mens de lyse netter begynner 24. april og slutter 20. august. Midnattsolen kan en se første gang 13. mai og siste gang 31. juli. Kjøllefjord regnes som skillet mellom Øst- og Vest-Finnmark. Stedet ligger helt ut mot Nordishavet, og det kan bli vanskelige forhold i nordvestlig vind. To indre moloer skjermer småbåthavnen og industrikaien mot havet. Kjøllefjord ligger 30 km fra småflyplassen i Mehamn, og i 1989 ble stedet tilknyttet riksveiforbindelse. Langebrød. Langebrød er en tradisjonsrik type brød fra Bergen. Brødene er laget av melsortene rug og hvete, og blir stekt sammenskjøvet. Navnet kommer muligens fra det tyske Landbrot. Lite tyder på at det har med formen på brødene å gjøre. Skillingsbolle. Skillingsbolle, også kalt kanelbolle, kanelsnurr og kanel i svingene, er en type bollebakverk med sukker og kanel. Egil Monn-Iversen. Egil Ragnar Monn-Iversen, fødenavn "Egil Ragnar Monn", (født 14. april 1928 i Oslo) er en norsk komponist, dirigent, arrangør og filmprodusent. Han blir regnet som av de mest innflytelsesrike innen sitt felt i Norge. Han har hatt mange viktige roller innen musikk, film, opera, TV, revy og teater. Han eide i sin storhetstid 25 % av det private norske kultur- og underholdningsmarkedet. En viss tid hadde han så mye makt i kulturnorge at han ble kalt «Gudfaren», men til tross for dette vil han helst bli sett på som musiker. Med sitt store internasjonale kontaktnett og sin evne til å finne nye talenter har Monn-Iversen vært hovedmannen bak utviklingen av norsk underholdningsbransje på 1900-tallet, og med sitt virke på Det Norske Teatret har han vært den sentrale skikkelsen bak utviklingen av et moderne norsk musikkteatermiljø på internasjonalt nivå. Han har komponert og arrangert musikk på flere hundre plateinnspillinger. Da i samarbeid med artister som The Monn Keys, Wenche Myhre, Jens Book-Jenssen, Arve Opsahl, Inger Jacobsen, Kurt Foss og Reidar Bøe, Elisabeth Grannemann, Sølvi Wang, Nora Brockstedt, Ivar Medaas, Rolv Wesenlund, Hanne Krogh, Kirsti Sparboe, Dag Frøland, Sissel Kyrkjebø og Bare Egil Band. Egil Monn-Iversen var gift med skuespilleren og sangeren Sølvi Wang. Ekteskapet ble inngått i 1951, og varte til hun døde i 2011. Eierskap og posisjoner. Egil Monn-Iversen eide filmproduksjonsselskapet EMI Produksjon AS som produserte mer enn 20 norske spillefilmer deriblant: Norske byggeklosser, Den siste Fleksnes, Bør Børson Jr. og Ungen. Totalt sett har han komponert musikken til over 100 norske spillefilmer og tv-serier. Sammen med sin kone, Sølvi Wang, stiftet han vokalgruppen The Monn Keys, og i samarbeid med vokalgruppens medlemmer stiftet han firmaet S. Selskapet ga ut plater på en rekke etiketter, og sto i 1957 for 23% av omsetningen i platebransjen. Selskapet drev i tillegg som musikkforlag, konsertbyrå, jukeboksoperatør og revy- og filmprodusent. Han stiftet i 1985 selskapet S som har satt opp musikaler, revyer og farser, primært på Chateau Neuf i Oslo. "Utvalg av Monn-Iversens øvrige stillinger i norsk kultur- og underholdningsliv:" Referanser. Monn-Iversen, Egil Subwoofer. Subwoofer montert i fast kasse Subwoofer (fra engelsk) er en høyttaler som er konstruert for å gjengi lydfrekvenser i bassområdet, som en normal høyttaler har problemer med å gjengi, typisk i området 5-120 Hz. Den leverer også lydsvingninger til under det som normalt oppfattes med hørselen. På norsk brukes også begrepet «basshøyttaler» eller «basskasse». En subwoofer gjengir de frekvensene man føler mer enn man hører. Slike høyttalere er gjerne i bruk som tilbehør på kinosaler, der spesielle filmer bruker lydeffekter for å skape forsterket tilskueropplevelse av for eksempel jordskjelv eller eksplosjoner. Slike høyttalere er vanligvis av de største som blir laget. Enkelte lydentusiaster (audiofile) regner subwoofer som nødvendig tilbehør for å få en fullstendig musikkopplevelse, også hjemme. Høyttaler. Høyttaler, også skrevet høytaler og høgtaler, er en betegnelse på et apparat som omdanner elektriske vekselstrømsignaler til hørbare lydbølger. De elektromekaniske omformerne (hver for seg ofte kalt høyttalerenheter) fungerer etter ulike, nært beslektede prinsipper, og deles i kategorier deretter, blant annet i elektromagnetiske, piezoelektriske, elektrostatiske og elektrodynamiske høyttalere. Betegnelsen høyttaler brukes også om komplette systemer, bestående av flere og spesialiserte høyttalerenheter, gjerne montert i et kabinett. Den elektromagnetiske høyttaleren. Det første patent som omfattet høyttalere ble innvilget skotsk-amerikaneren Alexander Graham Bell i 1876. Hans berømte telefonapparat inneholdt i starten primitive lydomformere. Disse ble etterhvert erstattet av elektromagnetiske mikrofoner og høyttalere. Både mikrofon og høyttaler bestod av en liten magnet koblet til en tynn membran, montert foran en spole med kjerne av jern. Mikrofonen virket ved at lydbølger fikk membranen og magneten til å vibrere. Den vibrerende magneten påvirket spolens magnetfelt, slik at det ble dannet en vekselstrøm gjennom spolen som svingte i takt med lydbølgene. Denne vekselstrømmen kunne så føres gjennom ledninger til en høyttaler. Høyttalerens konstruksjon var identisk med mikrofonens, men med helt motsatt funksjon. Her fikk den tilførte vekselstrømmen spolen til å vekselvis trekke til seg/støte fra seg magneten, slik at membranen ble satt i svingninger og produserte lyd. Den elektromagnetiske høyttaleren hadde sine klare begrensninger. Lav effektivitet, høy lydforvrengning og et snevert utnyttbart toneområde gjorde at konstruksjonen stort sett bare ble brukt til taleoverføring og telekommunikasjon. I dag kan man finne eksempler på prinsippet i enkle dørtelefoner. Den piezoelektriske høyttaleren. Jacques og Pierre Curie oppdaget i 1880 den såkalte piezoelektriske effekten (av gr. "piezein"; «å presse», «å klemme») i enkelte krystallinske mineraler. Når krystallene ble utsatt for press, oppstod en elektrisk polarisering, dvs. en oppsamling av elektrisk ladning i den ene enden av krystallet. Den resulterende elektriske spenningen varierte proporsjonalt med trykkintensiteten. Den samme egenskapen ble observert når man utsatte krystallet for strekk, men med en resulterende motsatt spenning. Man kunne følgelig bruke piezokrystaller til å generere vekselstrøm, ved at man vekselvis komprimerte og strakk krystallet. Senere eksperimenter viste at prosessen faktisk var reverserbar. Ved å "tilføre" vekselspenning fikk man krystallene til å vekselvis ekspandere og trekke seg sammen. Ved å koble krystallet til en membran hadde man plutselig et enkelt lite apparat som produserte lyd. Med tiden kom man fram til nye materialer, også kunstige, som hadde forbedrede piezoelektriske egenskaper. I dag er det meste av produksjonen basert på polymerer og keramiske materialer. Et piezoelektrisk element til bruk i høyttalere er i dag gjerne formet som en rund skive, med membranen festet til den ene siden. Piezoelektriske omformere er forbløffende enkle, og har et absolutt minimum av bevegelige deler. De kan dessuten gjøres utrolig effektive (opptil 90% konvertert energi), og dette gjør det mulig å konstruere svært kompakte apparater. Bl.a. ble piezoteknikk benyttet i tidlige trådløse fjernkontroller, før infrarødt lys ble tatt i bruk. I musikalsk sammenheng ble prinsippet først og fremst utbredt i form av miniatyrmikrofoner og pick-up'er til platespillere. Høyttalere basert på prinsippet har ved normale lyttenivåer bare evne til å gjengi de høyeste frekvensene (i vesentlighet diskantområdet, over ca. 5 000 Hz), ettersom utvidelsen og sammentrekkingen av et piezokrystall ikke utgjør mer enn brøkdeler av en millimeter. Bruksområdene er i dag først og fremst innen ultralyd, sonar, sensorteknologi, motortenningssystemer og alarmer (f.eks. i røykvarslere). Den elektrodynamiske høyttaleren. Gjennomskåret skisse av elektrodynamisk høyttalerelement. Dagens mest utbredte høyttalerprinsipp, den elektrodynamiske høyttaleren, ble patentert i 1924 av amerikanerne Chester W. Rice og Edward W. Kellogg. Det bevegelige systemet består her av en spole festet til membranen, mens den nå fastmonterte magneten utgjør referansepunktet. I den elektrodynamiske høyttaleren har altså magnet og spole byttet plass sammenlignet med høyttalere av det eldre elekromagnetiske slaget. De fysiske kreftene som virker er de samme, siden det fremdeles dreier seg om to magnetfelter som påvirker hverandre, men den nye konstruksjonen muliggjorde en langt høyere effektivitet, ettersom magneten kunne gjøres mye kraftigere uten at massen til det bevegelige systemet økte. Rice og Kelloggs design med bevegelig spole hadde fordelen av å bevege seg meget lineært. Innenfor praktiske rammer gav en forandring i den elektriske signalstyrken en tilnærmet like stor og tilsvarende forandring av lydstyrken. Apparatet var altså i stand til å omforme elektriske signaler til bevegelse svært nøyaktig. For å kunne ivareta denne grunnleggende lineariteten ble membran og spole festet til rammen via fleksible konsentriske oppheng, slik at membranen skulle kunne bevege seg fritt fram og tilbake langs en nøye definert akse, ikke ulikt et stempel. Opphenget gav ytterligere gevinst i form av at spole og membran kunne bevege seg tilnærmet støyfritt, dvs. uten bilyder som skraping og knitring. Det større bevegelsesområdet (slaglengden) gav høyttaleren evne til å reprodusere også lave frekvenser. Omtrent samtidig søkte britiske Paul Voigt patent på en liknende konstruksjon. Han ble slått på målstreken, etter at søknadsbehandlingen trakk ut i tid. Likevel fortsatte han sitt arbeid, og kun fire år senere hadde han klart å foredle designet til å bli en såkalt fullfrekvenshøyttaler, ett enkelt høyttalerelement som kunne gjengi toner over en stor del av menneskets hørselsspekter. Senere ble det vanlig å kombinere spesielt tilpassede høyttalerenheter til et sammensatt system, hvor et lite høyttalerelement gjengav de høyeste frekvensene, mens et langt større element gjengav de dypere tonene. På denne måten kunne man dekke et enda bredere tonespekter med forbedret lydkvalitet. Metoden ble først gjort kjent av Bell Labs med deres "divided range" to-veis høyttalersystem i 1931, og allerede to år senere viste de fram det første tre-veis systemet. 1950-årene ble innledningen på en rivende utvikling hva angår den elektrodynamiske høyttaleren. Etterspørselen var stor, og ettersom radio og grammofon for lengst var i ferd med å bli allemannseie, ble kvalitet forventet. Også utenfor hjemmet ble kravet til kvalitet større. Datidens populærmusikk trakk stadig større publikumsmasser til konsertsalene. Høyttalere ble allerede benyttet til å forsterke sang og enkeltinstrumenter, men for å spre høykvalitets lyd av et helt orkester ut til en stor gruppe tilskuere måtte det betydelig utvikling til. Lyden måtte være kraftig nok til å kunne høres av alle, og dette satte krav til høyttalernes evne til å tåle store mekaniske belastninger og kraftig varmeutvikling. For å sikre en tilnærmet lik lydopplevelse for hele tilskuergruppen måtte dessuten lydspredningen forbedres. Dette ble gjerne oppnådd ved hjelp av stadig større kolonner av høyttalere. Såkalt hornladning, hvor høyttaleren plasseres innerst i en traktformet struktur for å øke effektiviteten, fikk en ny blomstringsperiode, da teknikken også hjalp til med å kontrollere lydens spredningsmønster. Etterhvert som bedre og kraftigere forsterkerelektronikk ble tilgjengelig utover 1950- og 1960-tallet forsvant mye av fokuset på ren energieffektivitet (som en bieffekt krympet høyttalerne dessuten gradvis i størrelse). Man begynte i stedet å konsentrere seg om å bli kvitt de ulike formene for lydfarging og forvrengning som fremdeles fulgte med musikken fra høyttalere. Som følge av dette ble det etterhvert etablert faktiske mål og standarder for lydgjengivelse. I den tekniske utviklingen lå britiske BBC og KEF Loudspeakers langt framme. De forsket fram og prøvde ut nye materialer og produksjonsmetoder, og oppnådde enkelte banebrytende resultater. Sprøytestøpte høyttalermembraner av plast (bextren, polystyren) og kantoppheng av kunstig gummi (neopren) var enkeltfaktorer som førte til markant reduksjon av lydfargingen fra høyttalerne, selv om det kostet i form av effektivitet grunnet økt bevegelig masse. På denne tiden i USA hadde General Electric og Jordan allerede arbeidet noen år med metallmembraner, noe som benyttes i høykvalitets høyttalere den dag i dag. Acoustic Research revolusjonerte på sin side kabinettkonstruksjonen med sitt akustiske oppheng ("acoustic suspension"), hvor basshøyttaleren ble gitt svært myke oppheng. Hoveddelen av fjærvirkningen mot membranen ble dermed pneumatisk, forårsaket av luftmengden inne i det lukkede kabinettet. Konstruksjonen kunne gjøres svært kompakt sammenliknet med datidens standard, igjen på bekostning av effektiviteten. Den elektrodynamiske høyttaleren viste seg allerede på et tidlig stadium i stand til å gjengi lyd med en til da uovertruffen kvalitet. De gode lydegenskapene, samt en relativt enkel konstruksjon, muliggjorde økonomisk forsvarlig produksjon. Konstruksjonen hadde med andre ord gode forutsetninger for å bli en suksess. Stadig nye bruksområder dukket opp, og dagens utgaver varierer i både størrelse og utforming; fra små enheter i ørepropper og hodetelefoner, via undervannshøyttalere, til dedikerte dypbassystemer på opptil 75 cm i diameter. På tross av stadige designforbedringer opp gjennom årene har det grunnleggende prinsippet forblitt uendret, og i dag anslås det at over 99% av alle produserte høyttalere er nettopp av den elektrodynamiske varianten. Den elektrostatiske høyttaleren. Skisse av elektrostatisk høyttaler. Bemerk at de to statorene har motsatt fase. (Dimensjonene er for klarhets skyld overdrevne) Edward W. Kellogg, en av hjernene bak den utbredte elektrodynamiske høyttaleren, er også ansvarlig for oppfinnelsen av den elektrostatiske høyttaleren omkring 1934. Mens førstnevnte raskt oppnådde suksess, gikk det derimot mer enn 20 år før den såkalte elektrostaten fant veien ut på markedet. Dette skjedde i 1957, da britiske Peter J. Walker, grunnleggeren av nåværende Quad Electroacoustics, lanserte sin ESL. Den elektrostatiske høyttaleren består i sin enkleste utførelse av en tynn (5–15 mikrometer) film av polyester, dekket av et elektrisk ledende belegg, f.eks. grafitt. Denne filmen spennes opp foran en perforert metallplate, evt. et metallgitter, i en avstand på 2–6 mm. Filmen gis en jevnt fordelt og stabil elektrisk ladning ved å tilføre ca. 5000 V likespenning. Også selve vekselstrømsignalet fra forsterkeren blir transformert opp til svært høye spenninger, og føres deretter til metallgitteret. Gitteret får dermed en ladning som varierer i takt med musikksignalet, og de to ladningene vil vekselvis tiltrekke og frastøte hverandre. Resultatet er at filmen beveger seg som en membran, og skaper lydbølger. Walker forbedret prinsippet ved å plassere et gitter på hver side av filmen. Fasen til det ene gitteret ble snudd, og dermed hadde systemet to motorer i såkalt "push-pull"-konfigurasjon, hvor det ene gitteret dyttet på membranen mens det andre trakk, og omvendt. Ved at membranen ble drevet fra begge sider, oppnådde man ikke bare økt lydstyrke, men også en helt eksepsjonell linearitet. I Kelloggs opprinnelige konstruksjon med bare ett gitter varierte drivkraften med avstanden mellom film og gitter; jo lenger inn mot gitteret filmen beveget seg, jo sterkere ble påvirkningen fra gitteret, og jo lenger ut filmen beveget seg, desto svakere ble kraften. Denne ujevnheten resulterte i en høy grad av såkalt harmonisk forvrengning, dvs. produksjon av utilsiktede overtoner og bilyder. Walkers genistrek sørget for at drivkraften fra den ene siden ble sterkere etterhvert som kraften fra den andre siden avtok, og motsatt. Slik befant den ultralette membranen seg hele tiden i et jevnt elektromagnetisk felt, hvor forvrengningen fra de to statorene kansellerte hverandre. For å skape det jevne elektromagnetiske feltet må imidlertid metallstatorene monteres temmelig nær hverandre, og membranfilmens utsving (slaglengde) blir dermed begrenset av metallgitrene på hver side. For å oppnå tilstrekkelig lydstyrke til musikalsk bruk kompenserte man for dette ved å gi filmen en relativt stor overflate, slik at det nødvendige «slagvolumet» ble opprettholdt. De korte utsvingene har altså positiv innvirkning på lineariteten, men størrelsen på sin side – ESL's membran målte hele 78 × 87 cm (h × b) – gjør montering i kabinett særdeles upraktisk. I stedet blir systemet benyttet frittstående, med lydbølger strålende ut fra begge sider av høyttaleren, i et såkalt bipolart mønster. Lydkvaliteten fra Quad-systemet fikk raskt ry på seg for å være fremragende, mye takket være den ekstremt lave forvrengningen i det viktige mellomtoneområdet (0,03 % v/90 dB). Den opprinnelige ESL-modellen ble snart etterfulgt av nye, større og forbedrede versjoner, men forble i produksjon uforandret helt fram til 1982. Den ble i kortere perioder også produsert av andre fabrikanter på lisens, bl.a. av tyske Braun, og er i dag et yndet objekt på bruktmarkedet for entusiaster. Den elektrostatiske høyttaleren har noen få fundamentale svakheter, som har bidratt til å gjøre den til et produkt for spesielt interesserte. Den er først og fremst kostbar å produsere, og tar lett skade. Den har også begrenset bassgjengivelse og lydnivå, og dårlig spredning av de høyere frekvensene. I tillegg opereres det med svært høye spenninger, som medfører fare for gnistdannelse. Noen få produsenter har fortsatt utviklingen etter at Quad forsvant. Mest kjent er trolig amerikanske Martin Logan og nederlandske Audiostatic. Man har løst eller bedret de fleste av elektrostathøyttalerens problemer gjennom avanserte modifiseringer av konseptet, men med enda høyere pris som følge. Queen of the Sea-togulykken 2004. Togulykken knyttet til "Queen of the Sea"-toget (på singalesisk: "Samudradevi") fant sted den 26. desember 2004 på Sri Lanka, og var en del av tsunami-katastrofen i Sørasia samme dag. Toget "Queen of the Sea" forlot som vanlig jernbanestasjonen "Colombo Fort Station" i Colombo med kurs for Galle kl. 07.30 om morgenen, og på grunn av julehøytiden og en buddhistisk fullmånefest hadde det denne søndagen så meget som rundt 1 700 passasjerer ombord. Jernbanelinjen følger Sri Lankas sørvestlige kystlinje mot Indiahavet. Ved landsbyen Telwatta i distriktet Galle og drøyt 20 km fra byen Galle, løper toglinjen 200 meter fra stranden. Der hadde toget stanset for et kort opphold. På det tidspunkt anslås det at det var 1 700 passasjerer ombord (1 500 som hadde løst billett i Colombo og antagelig 200 som hadde steget ombord med eller uten billett, flere oppe på taket under stasjonsopphold underveis). Kort tid etter, ca. kl. 09.30, ble toget truffet av en anslagsvis seks meter høy tsunamibølge og fylt med vann. De åtte passasjervognene ble skylt av sporene og løftet inn i sumpområdet ved siden av. Skinnegangen som følger kysten over lange strekninger ble også ødelagt, og det var først den 21. februar 2005 at alt var reparert slik at togene igjen kunne begynne å rulle. Ifølge Sri Lankas myndigheter var det bare noen få dusin av passasjerene som overlevde. Andre meldinger taler om 300 overlevende. Men uansett om tapstallene var på ca 1 650 eller ca 1 400 må denne togulykken rangeres som den verdenshistoriens hittil største. Blant de omkomne var det også landsbyboere som like før hadde klatret opp på taket av vognene i håp om å redde seg unna bølgen. På annenplass følger en ulykke i Indias Bihar-provins der en syklon blåste et tog av en bro over Bagmati-elven og omkring 800 ble drept. Øksfjord. Øksfjord (nordsamisk: "Ákšovuotna", kvensk: "Aksuvuono") er et tettsted og administrasjonssenteret i Loppa kommune i Finnmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Øksfjord har daglige anløp av Hurtigruten og er anløpet som ligger mellom Skjervøy og Hammerfest. Nærmeste by er Alta som ligger omtrent 120 kilometer fra tettstedet. Postnummret er 9550. Øksfjord var tidligere kjent for sildoljefabrikk som ble nedlagt på 1980-tallet. Stedet har i dag en moderne fôrfabrikk og en rekke fiskeoppdrettsanlegg. I tillegg produseres mye av isoporkassene som brukes av laksenæringen i Vest-Finnmark og Nord-Troms på fabrikkanlegget på tettstedet. Det er en rekke fine fiskevann og turmuligheter i området. Overlenking. Problemet er at forfatterne ofte tror at alle lenker er med på å forbedre teksten, mens det i realiteten er slik at unyttige lenker tar oppmerksomheten fra de nyttige lenkene, og dermed gjør dem mindre nyttige. Vanlige substantiver eller ord som ikke trenger noen definisjon, kan likevel være egnede kandidater for lenker. Det er ikke alltid enkelt å avgjøre hvilke lenker som er nyttige, og oppfatningene om dette spriker. To av disse kriteriene avhenger av nettleserinnstillngene, noe som demonstrerer hvor vanskelig det er å definere en god standard for hvor grensen mellom god lenking og overlenking går, selv for relativt ensartede sider som leksikalske artikler. Overlenkingsreglene gjelder ikke enkelte kategorier, for eksempel lister eller formelle definisjoner. Nettside. En nettside, også kalt hjemmeside eller webside, er et dokument eller en informasjonsressurs som egner seg for World Wide Web, kan aksesseres gjennom en nettleser og vises på en dataskjerm. De fleste nettsider inneholder tekst og datagrafikk, og består av hypertekst i form av tekst markert med et markeringsspråk (som HTML eller XHTML) som gjør det mulig å navigere fra og til andre sider eller mellom seksjoner. En enhetlig samling av nettsider kan utgjøre et nettsted. Overføringen av data leses som oftest av ved bruk av en nettleser som henter filer på Internett. Nettlesere kan også hente filer fra lokale datanett eller brukerens egen datamaskin. Kommunikasjonen foregår vanligvis over hypertekstoverføringsprotokollen HTTP. En nettside kan bestå av en fil med tekst som er lagret på webserverens filsystem (statiske nettsider), eller webserveren kan lage HTML/XHTML hver gang en nettleser ber om å få laste en nettside (dynamiske nettsider). For å styre den grafiske presentasjonen (utseendet) på nettsider blir det ofte brukt stilark (CSS). Filetternavn. Statiske nettsider har vanligvis filetternavnet codice_1 eller codice_2. Dynamiske nettsider har som regel filetternavn som reflekterer teknologien som brukes på serveren, f.eks. PHP med filetternavnet codice_3. Disse teknologiene sikrer at (X)HTML og andre tekster blir gitt til nettleseren på samme måte som for statiske nettsider. Hyperlenke. En hyperlenke, eller bare lenke, peker eller kobling, er en henvisning i et hypertekstdokument til et annet dokument, eller en annen ressurs. I kombinasjon med et datanett og en egnet tilgangsprotokoll kan dette brukes til å hente ressursen det blir henvist til. Dette kan i sin tur lagres eller vises som en del av dokumentet som inneholder henvisningen. Hyperlenker og verdensveven. Tim Berners-Lee så muligheten for å lenke sammen informasjon over Internett ved hjelp av hyperlenker, og hyperlenker utgjør mye av grunnlaget for verdensveven (World Wide Web). Hyperlenker i andre teknologier. Hyperlenker brukes også i andre SGML-baserte teknologier, f.eks. XML, i tillegg til i PDF-dokumenter, tekstbehandlingsdokumenter, regneark m.m. I HTML. I HTML markeres pekere med taggen , som står for «Anchor». Denne taggen har en påkrevd attributt: «href». Denne avgjør hva som lenkes til. Det som lenker trenger ikke å være det samme som det som den lenker til. Denne kodesnippen vil få teksten «Wikipedia» til å lenke til adressen «». Det er mulig å få lenken til å åpne seg i et nytt vindu i brukerens nettleser. Dette gjøres med «target»-attributten. Her vil «Wikipedia» åpne websiden den peker til i et nytt vindu i nettleseren. Med Wikicode. Wikipedia bruker en anderledes type lenke, selv om den over vil fungere også i wikipedia. Her er koden laget for at den skal være enkel å forstå, men man har imidlertid mindre kontroll. Dette vil utrette akkurat det samme som den i det første HTML-eksemplet. Det er ikke mulig å få lenker til å åpne seg i nye winduer med slik kode. Prestestranda. Prestestranda er et tettsted og administrasjonssenteret i Drangedal kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Lokalt brukes gjerne bare Stranna, mens Statistisk sentralbyrå bruker Preststranda. Stedet ble først utbygget etter at jernbanestasjonen ble lagt der da Sørlandsbanen kom til bygda i 1927. Stedet, som ligger i nordenden av innsjøen Toke, lå på prestegårdens grunn, derav navnet. Drangedal kirke ligger her. Filnavnsuffiks. Et filnavnsuffiks (også kalt "filendelse" eller "filetternavn") er et ekstra sett med (vanligvis) alfanumeriske tegn som legges til på slutten av et filnavn, slik at brukeren (og programvaren) raskt kan se hvilken type data filen inneholder. Det er en av flere populære metoder for å skille mellom ulike filformater. Filbehandlingsprogrammer som "Windows Explorer" kan ha definert applikasjoner for praktisk talt alle filnavnsuffiks, for eksempel en teksteditor for.txt, et tekstbehandlingsprogram for.doc, en nettleser for.htm eller.html, en PDF-viser eller -editor for.pdf, et grafikkprogram for.png.gif eller.jpg, osv. Alberto Tomba. Tomba under OL i Torino 2006 Alberto Tomba (født 19. desember 1966, Castel De Britti) er en italiensk tidligere alpinist. Tomba var den første som tok gull i alpint i to OL på rad (Kjetil André Aamodt kopierte bedriften i 2002-2006). Tomba la opp som alpinist i 1998. Sammen med Ingemar Stenmark er Tomba den sammenlagtvinneren av verdenscupen i alpint som ikke har kjørt mer enn to disipliner (slalåm og storslalåm). Verdenscupresultater. Alberto Tomba vant verdenscupen sammenlagt en gang (1995), i tillegg kommer flere seire i disiplincupene. Totalt har Alberto Tomba vunnet 50 verdenscuprenn (35 i slalåm, 15 i storslalåm). Bevisst drømming. Bevisst drømming eller en bevisst drøm, også kalt klar drøm (etter engelsk "lucid dream"), er drømmeaktivitet eller en drøm der man er klar over at man drømmer. I motsetning til vanlige drømmer som huskes, vil bevisste drømmer oppleves, og man vil i varierende grad være i stand til å endre drømmelandskapet etter egen vilje. Bevisste drømmer kan inntreffe naturlig eller ved bruk av spesielle metoder. Selve bevisstheten inntreffer når det går opp for en person at han befinner seg i en drøm. Metoder utviklet for å fremkalle denne tilstanden baserer seg vanligvis på at personen skal gjenkjenne et element i en drøm og følgelig vekke bevisstheten uten å avbryte drømmetilstanden. Graden av bevissthet som oppnås varierer veldig, og setter også eventuelle begrensninger for hvor stor kontroll personen har over sin egen drøm. Ved full bevissthet har man praktisk talt full kontroll over hvordan drømmen skal utspille seg. Bevisste drømmer varer i alt fra en brøkdel av et sekund til en halvtime eller mer. Drømmeren har, i motsetning til med vanlige drømmer, en ganske god mulighet til å anslå varigheten. Den bevisste drømmens varighet og klarhet kan dessuten utvikles gjennom trening. Mange mennesker opplever bevisste drømmer en eller flere ganger ved tilsynelatende tilfeldigheter. Man er spesielt utsatt i barndommen, og veldig mange opplever sin første bevisste drøm på et tidlig stadium i livet. Det er også en tendens til at bevisste drømmer inntreffer etter at en person har blitt kjent med fenomenet for eksempel gjennom å ha lest om det. Mens uregelmessige bevisste drømmer med betydelige mellomrom er ganske utbredt, opplever et fåtall mennesker bevisste drømmer jevnlig, opptil flere ganger hver natt. Bevisste drømmer beskrives ofte som spennende, fargerike og fantastiske. Mange sammenlikner det med en spirituell opplevelse og sier at drømmene har forandret deres liv og deres oppfatning av verden. Ettersom man faktisk «er klar over at man drømmer», er det ikke mange rapporterte problemer med å skille drøm fra virkelighet. Men heller enn at de bevisste drømmene benevnes som "uvirkelige", blir de ofte beskrevet som "hypervirkeligheter", der de virkelige elementene blir forsterket. Som følge av dette huskes bevisste drømmer angivelig mye lenger enn vanlige drømmer, selv mareritt. Fenomenet er blant annet utbredt i New Age-bevegelsen, og det blir ofte knyttet opp mot de mye omtalte ut-av-kroppen-opplevelsene. Refleksologi. Refleksologi er en alternativ medisinsk behandlingsform som baserer seg på trykk, strykninger og tøyninger over hele kroppen. Dens historiske røtter kan føres tilbake til blant annet Egypt, ca to tusen år før vår tidsregning. Betegnelsen refleksologi ble tatt i bruk første gang i USA på 1950-tallet. I Norden er det vanlig å benytte begrepene soneterapi eller fotsoneterapi for det som ellers i verden blir kalt refleksologi. Refleksologien omfatter ellers øreakupunktur, ansiktsrefleksologi, hånd- og fotsoneterapi, irisdiagnose, samt tungediagnose. Det felles kjennetegnet for disse teknikkene er indirekte behandling ved projeksjoner av kroppsbilde på andre deler av kroppen. Hypotesen er at alle deler av kroppen har projeksjoner (speilbilder) i seg av andre kroppsdeler, både utvendig og innvendig. Projeksjonene er gjensidige, altså de går begge veier. De forskjellige projeksjonene har ulike egenskaper og tilgjengelighet. Den generelle målsettingen med behandlingen er å fjerne spenninger i vev, noe som i stor grad er forbundet med smerte. Alle de nevnte behandlings- og diagnoseteknikkene baserer seg på eciwo-biologi. Refleksologi kan betraktes som materialisering av eciwo som behandlingsform. Det finnes relativt lite forskning på effektene av refleksologi, og selv om enkelte studier viser effekt, foreligger det ikke forskningsresultater som tilfredsstiller vitenskapelige krav og som kan dokumentere effekt. Et oversiktsstudie konkluderte «De beste resultatene til nå kan ikke vise at refleksologi er en effektiv behandling av noen medisinsk tilstand». Hypotesen om projeksjoner har aldri blitt sannsynliggjort gjennom biologiske funn. Internazionale. Football Club Internazionale Milano, som regel forkortet til Inter, er en fotballklubb fra Milano i Italia. De spiller hjemmekampene sine på Stadio Giuseppe Meazza (som de deler med byrival AC Milan), og har de siste årene (pr. 2010) vært Italias beste lag, med fem strake seriemesterskap. Laget vant finalen i 2010 med 2–0 over Bayern Munchen, 22. mai 2010. Historie. Klubben, ble stiftet 9. mars 1908, som den første «rene» fotballklubben i Milano. Klubben ble stiftet etter at en gruppe spillere brøt ut av fotball- og cricketklubben AC Milan. Årsaken til bruddet med AC Milan, var uenighet rundt bruk av internasjonale spillere. Gruppen som valgte å bryte ut, ønsket å benytte flere internasjonale spillere og dannet derfor klubben FC Internazionale Milano. Klubben har valgt å beholde denne spillefilosofien helt fram til i dag, og startet i sesongen_2009/2010 for eksempel flere ganger med en førsteellever helt uten italienere. Denne filosofien, samt navnet "Internazionale", ble ikke tolerert av Mussolinis fascistregime, og klubben ble tvunget til å slå seg sammen med "Milanese Unione Sportiva" i 1928. Den nye, sammenslåtte klubben fikk navnet "Ambrosia" og spilte med de draktene som i dag benyttes som Inters reservedrakt*. Under hele denne perioden ble likevel laget kalt Inter av fansen. Da Serie A startet opp igjen etter krigen, tok klubben sitt gamle navn tilbake, og skiftet tilbake til blått og sort. Sportslig sett er Inter en av de mest suksessrike fotballklubbene i Italia. Laget vant Serie A for første gang i 1910, og har siden den gang vunnet "scudettoen" (serietittelen) ytterligere 17 ganger. I europeisk sammenheng har laget vunnet UEFA-cupen tre ganger og Europa-cupen (Champions league) tre ganger (1964, 1965 og i 2010). Etter at Juventus ble degradert til serie B i forbindelse med dommerskandalen i italiensk fotball, er Inter også den eneste klubben som utelukkende har spilt i Serie A. Sesongen_2007/2008 var klubbens hundrede, noe som naturligvis ble markert gjennom flere store arrangement. 16. mai 2010, vant Inter Scudettoen for 5. år på rad, og Inter ligger dermed foran byrivalen AC-Milan i antall seriemesterskap. (Juventus leder "foreløpig", med tilsammen 27 titler.) Laget vant også finalen i den italienske cupen – Coppa Italia – for sjette gang sammenlagt. Høydepunktet i fjorårets sesong var likevel seieren i Mesterligaen. Etter først å ha slått ut lag som Chelsea og FC Barcelona, vant Inter til slutt finalen 2–0 over Bayern Munchen. Mye av æren for triumfen i Champions League er av mange tilskrevet Jose Mourinho, som trente laget fra sommeren 2008 og fram til han proklamerte sin overgang til Real Madrid i media, rett etter at finalen var vunnet. 15. juni ble tidligere Liverpool manager Rafael Benitez presentert som Inters nye trener for de to neste årene. Etter en skuffende høstsesong, og voksende uenighet med Inters president og eier, Massimo Moratti, fikk Benitez imidlertid sparken, 23. desember 2010. Allerede dagen etter, på julaften, ble Leonardo Nascimento de Araújo ansett som ny hovedtrener. 24. februar 2010 fikk Inter norsk supporterklubb. Meritter. 1909/10, 1919/20, 1929/30, 1937/38, 1939/40, 1952/53, 1953/54, 1962/63, 1964/65, 1965/66 1970/71, 1979/80, 1988/89, 2005/06, 2006/07, 2007/08, 2008/09, 2009/10 1938/39, 1977/78, 1981/82, 2004/05, 2005/06, 2009/10, 2010/11 1991, 1994, 1998 Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard. Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard er et norsk statlig direktorat med ansvar for forvaltning og utnyttelse av mineralske ressurser. Direktoratet er underlagt Nærings- og handelsdepartementet og har sitt hovedkontor i Trondheim. Direktoratet skiftet navn fra "Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard" 1. januar 2010. Direktoratet utsteder og registrerer rettigheter til undersøkelser og utvinning av statens mineraler, gir driftskonsesjon til uttak av mineralske resurser, godkjenner driftsplaner og fører tilsyn med drift av mineraluttak. Direktoratet har også ansvar for tiltak mot avrenning fra nedlagte bergverk. Ko Lanta. En strand på Ko Lanta Ko Lanta (Lantaøya) er en øy og et distrikt i provinsen Krabi i Thailand. Distriktet omfatter den egentlige Lantaøya og et nesten like stort område på fastlandet. Øya ligger i Pha Nga-bukta i Andamanhavet. Den ble rammet av de katastrofale flodbølgene som traff kysten om morgenen den 26. desember 2004, men vesentlig lettere enn for eksempel Phuket og Phi Phi-øyene. Ko Lanta er omkring 70 km sør for byen Krabi. Den fjellrike øya er 27 km lang i nord-sør-retning, og i de sørlige og sentrale delene kommer småfjellene opp i 500 meters høyde. Det indre av øya er dekket av regnskog; øya er omgitt av vakre sandsstrender. Øya har (2005) en befolkning på rundt 20 000 som livnærer seg innenfor turistnæringen (det er ca hundre hoteller og andre "beach resorts") eller med fiske, gummiplantasjer og krepsoppdrett. I småbyen Saladan er handelen for det meste på kinesiskættede thailenderes hender. Ko Phoda. Ko Phoda (Phodaøya) er en liten øy i provinsen Krabi i Thailand. Den ligger i Pha Nga-bukta i Andamanhavet. Den ble rammet av de katastrofale flodbølgene som traff kysten om morgenen den 26. desember 2004, men vesentlig lettere enn for eksempel Phuket og Phi Phi-øyene. Ko Phoda er et yndet mål på grunn av sine fine sandstrender og for dykkere. Tandridge. Tandridge er et administrativt distrikt i Surrey, England. Administrasjonssenteret er Oxted. Distriktet har navn etter et eldre administrativt område, et "hundred", som dekket omtrent samme område. Oxted. Oxted er en by i Surrey, England. Den er administrasjonby for distriktet Tandridge. Den nevnes i "Domesday Book" (1086) som "Acstede", og var da kontrollert av Eustace II av Boulogne. Den gamle landsbyen, i dag kjent som "Old Oxted", er et lite område ved A25. Da jernbanen nådde stedet i 1884 – flere år forsinket på grunn av finansieringsproblemer – opplevde landsbyen sterk vekst, og byen begynte å vokse opp. De nye bygningene ble for det meste holdt i Tudorstil, noe som gir byen et historisk preg til tross for at det bare er en liten del som er eldre enn slutten av 1800-tallet. Ballymena (distrikt). Ballymena (irsk Baile Meánach, "Midtbyen") er et distrikt i Nord-Irland. Administrasjonssenteret er byen Ballymena. Ballymena. Ballymena er en by i Antrim i Nord-Irland. Byens irske navn, Baile Meánach, betyr "Midtbyen". Den er administrasjonssenter for distriktet Ballymena. Byen ligger i området som kalles Nord-Irlands «Bibelbelte». Den ble under bosetningen i Ulster i det 17. århundre tatt over av skotske bosettere. De bygde opp en sterk linindustri, og fabrikkeierne ble så beryktet for å være gjerrige under prisforhandlinger at byen fikk tilnavnet "Irlands Aberdeen". I tidlig irsk middelalder sto et stort slag her mellom den senere overkongen Niall Glundub og de lokale småkongene. Norske Fjellhus. Norske Fjellhus er en av de største bedriftene i Flesberg kommune i Buskerud. Bedriften ble startet på 1960-tallet og lager laftede hytter og hus. Forsvarets medalje for sårede i strid. Forsvarets medalje for sårede i strid er en medalje som utdeles til personell i det norske Forsvaret som blir såret i strid. Medaljen ble innstiftet 1. januar 2005, da som Forsvarets medalje for falne og sårede i strid, men denne er senere delt i to med Forsvarets medalje for falne i strid som en selvstendige medalje. Forsvarets medalje for sårede i strid tildeles av Forsvarssjefen. Tildeling. Forsvarets medalje for sårede i strid «tildeles norsk militært personell som har blitt såret i kamphandlinger eller situasjoner som kan oppfattes som kamphandlinger, og må være forårsaket av en av partene i en konflikt.» I utfyllende retningslinjer heter det at medaljen kan tildeles personell som er blitt såret i nærmere beskrevne situasjoner. Dette gjelder der en person er skadet i strid som følge av angrep på Norge, i internasjonale operasjoner og engasjementer eller som følge av terrorangrep mot Norge eller land der norske styrker er engasjert. Medaljen kan også tildeles sivile, samt utenlandsk militært personell dersom disse er under norsk kommando. Dersom en person som er tildelt medaljen på nytt blir såret i strid, utstyres medaljebåndet med en forsølvet stjerne. Vurderingen av hvem som blir tildelt medaljen følger en prosedyre der operative sjefer i avdelingene framsetter forslag om dekorering til Forsvarssjefens dekorasjonsråd, tidligere Forsvarssjefens medaljeråd. Saken fremmes så for Forsvarssjefen. Utførelse. Medaljen er utformet av Forsvarets rådgiver i heraldikk Thorbjørn Bergersen. Den har et purpurfarget kors oppå en krans, og har en diameter på 33 mm. På advers er det et halvt sverd med spissen ned inni korset. Statuttene omtaler korset som et «nedadgående brukket sverd». På revers er det påskriften «FOR LAND OG FOLK», samt inngravert navnet på personen den er tildelt til på en horisontal stripe. Medaljen er festet i et medaljebånd som er rødt med loddrette fire millimeter purpurfargede striper på sidene. Medaljen er, med unntak av fargen i emaljen i korset og på kantstripene i medaljebåndet, identisk med Forsvarets medalje for falne i strid der svart benyttes i stedet for purpur. Purpurfargen for Forsvarets medalje for sårede i strid er hentet fra den velkjente utmerkelsen som tildeles sårede i USAs væpnede styrker, Purple Heart. Sammen med medaljen følger et diplom undertegnet av Forsvarssjefen. Diplomet er påført begrunnelse for tildeling. Newry and Mourne. Newry and Mourne er et distrikt i Nord-Irland. Administrasjonssenteret er Newry. Det dekker det meste av det sørlige Down og det sørlige Armagh. Distriktet har den høyeste andelen katolikker i Nord-Irland. Antrim (distrikt). Antrim (irsk Aontraim) er et distrikt i Nord-Irland. Det ligger innenfor det tradisjonelle grevskapet Antrim, mens administrasjonssenteret er byen Antrim. De viktigste næringsveier i distriktet er konstruksjon, distribusjon, transport og romutleie. Området har en godt utbygd transportinfrastruktur som gir god tilgang til andre steder i Nord-Irland og til veien ut av provinsen. To av de viktigste transportveiene, Belfast–Derry og hovedveien til Republikken Irland, går gjennom Antrim by. Belfast International Airport ligger i distriktet. Newtownards. Newtownards er en by i Down, Nord-Irland. Den er administrasjonssenter for distriktet Ards, og ligger på Ardshalvøya. Over byen står det omkring 30 m høye Scrabotårnet, som er plassert på en 150 m høy vulkansk plugg. Blant kjente personer fra Newtownards finner man Blair Mayne, en av de fremste veteranene fra Special Air Service under andre verdenskrig. Donaghadee. Donaghadee (ofte kalt bare "Dee") er en by i Down i Nord-Irland. Den ligger på Ardshalvøya på Nord-Irlands østkyst, omkring 29 km fra Belfast og 8 km fra Bangor. Byen er mest kjent for sitt fyrtårn og sin havn. Fiskerhavnen har vært der minst siden det 17. århundre. Byggingen av den nåværende havnen startet i 1821, først under ingeniøren John Rennie den eldre, og deretter under hans sønn, John Rennie den yngre. Havnen ble laget slik at den var dyp nok for dampskipene som krysset Irskesjøen til Portpatrick i Skottland. Kjernen i havneanlegget er bygget av kalkstein fra Moelfre-steinbruddene på Anglesey i Wales, mens de ytre veggene er i lokal stein. Det går ferger til Copelandøyene. Ifølge "Guinness rekordbok" er puben "Grace Neills" i sentrum av Donaghadee Irlands eldste pub som er i drift. Den ble åpnet i 1611 under navnet "King's Arms". Copelandøyene. Copelandøyene er fellesnavnet på øyene Lighthouse, Mew og Copelandøya utenfor Donaghadee i Nord-Irland. Det er båtforbindelse til øyene fra Donaghadee. Bangor (Nord-Irland). Bangor er en by i Down, Nord-Irland. Den er en kystby på sørsiden av Belfast Lough, som vokste opp ved et kloster grunnlagt av St. Comgall i 586. Klosteret er kjent som stedet hvor "Antiphonarium Benchorense" ble skrevet, og en kopi av manuskriptet er utstilt i byens kultursenter. Byen er den tredje største i Nord-Irland, og er administrasjonssenter for distriktet North Down. Den har en marina som også er blant Nord-Irlands største. "Royal Ulster Yeacht Club" har sitt hovedkvarter der. Fordi Bangor ligger nær Belfast og er forbundet med den gjennom veien A2 og en jernbanelinje, har den et visst preg av å være en forstad til Belfast. Det finnes noe lett industri, men mange av innbyggerne er pendlere. Turisme er en viktig næringsvei, og det er planer (pr. 2004) om å oppruste området ned mot sjøen. Fredsprisvinneren og unionistpolitikeren David Trimble og Formel 1-føreren Eddie Irvine er begge opprinnelig fra Bangor. Fjellrev. Fjellrev ("Alopex lagopus") er også kjent som polarrev og arktisk rev, samt som pelsvarietetene hvitrev og blårev'". Fjellreven, som er eneste art i fjellrevslekten ("Alopex"), er et lite rovpattedyr i hundefamilien. Den er beskrevet i elleve kjente underarter, hvorav flere er omdiskuterte. Som art regnes fjellreven som direkte truet i Norge, Sverige og Finland, og står der på nasjonal rødliste over truete arter, men ellers i leveområdet er den på ingen måte truet. Beskrivelse. Fjellreven er tilpasset et arktisk klima og har derfor en tett og svært varmeisolerende pels som tåler ekstrem kulde. Omkring 70 % av pelsen er underpels, noe som setter den i stand til å tåle temperaturer ned under minus 35°C uten å måtte øke forbrenningen. Derfor er pelskvaliteten gjerne best i tidsrommet desember – februar. Fjellrev er også den eneste revearten som har runde ører. I vill tilstand kan man regne med at fjellrev lever i opp mot 6–10 år, og opp mot 20 år i fangenskap. I snitt lever de kortere, ca. 3–4 år i vill tilstand. Fjellreven er ca. 25 % mindre enn rødreven og blir derfor ofte fortrengt der begge finnes. I Norge veier en fjellrev ca. 2,5–5,0 kg, mens fjellrev på Svalbard, der 97 % av stammen er hvitrev, gjerne veier 3,0–3,5 kg i snitt. Kroppslengden er ca. 46–73 cm fra snutespiss til halerot. Halen kommer i tillegg og utgjør gjerne ca. 25–52 cm. Oppdrettsrev må på ingen måte sammenlignes med viltlevende rev. Oppdrettsrever blir gjerne mye større (ofte dobbelt så tunge). Fjellreven finnes i fargevariantene hvit (såkalt "hvitrev") og blå (såkalt "blårev"), men hvit er mest vanlig. Forskerne regner således med at omkring 95 % av alle fjellrever er hvitrever. Blårev finnes hovedsakelig på øyer som Jan Mayen, Island og Grønland. Hvitrev. Hvitrev er ensfarget hvit om vinteren, men blir brun på ryggen og lårene og gul i buken om sommeren. Hvitreven holder til i snørike områder. Selv om den er nærmest helt hvit vinterstid er den altså ikke en albino. Oppdrettet hvitrev har ofte innslag fra elementer som gjør den gråere i hodet enn vill hvitrev. Det er også observert sandfarget fjellrev, blant annet i Dividalen i Troms og i Sverige. Dette er trolig hvitrev som mangler brunt pigment, men denne mutasjonen er ikke styrt av det samme genet som styrer hvit og blå farge. Noen beholder sandfargen gjennom vinteren, mens andre blir hvite vinterstid. Blårev. Blårev er en slags samlebeskrivelse for alle de andre fargevarietetene. Den stålblå fargen er et resultat av en spontan mutasjon. Blåreven holder stort sett til på snøfattige øyer i arktiske strøk, noe som trolig er årsaken til den mørke pelsen, der mørk pelsfarge gir bedre kamuflasje. Den finnes ikke naturlig i Norge. Blårevpels er mest ettertraktet og best betalt. Blåreven feller gjerne vinterpelsen i mai i arktiske strøk og har sommerdrakt fram til september. Oppdrettet blårev gir gjerne ett lysere (mer sølvfarget) inntrykk enn vill blårev. Blåreven er litt vennligere enn de andre revene på grunn av denne spontane mutasjonen, og den er derav blant de få dyrene som kan undertrykke instinkter. Den har lett for å bli hengiven mot mennesker, og er derfor det nærmeste du kommer et tamt villdyr. Den er sosial, som andre rever, og lever ofte i flokk. I oppdrett blir den selvfølgelig større og lysere enn de ville. Leveområdet. Fjellreven holder til i arktiske strøk og på alpin tundra. Den forekommer i Skandinavia ned til høyfjellet i det sydlige Norge, i fjellstrøkene i Sverige, nord i Finland og lengst nord på Kolahalvøya i Russland og østover gjennom de arktiske delene av Sibir helt til Kamtsjatkahalvøya nord i Stillehavet, og i arktiske områder av Nord-Amerika. Fjellreven finnes dessuten på en rekke øyer i nordområdene, for eksempel på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Spitsbergen, Barentsøya/Edgeøya, Bjørnøya og andre arktiske øyer. Siden 1994 er det i norsk sammenheng påvist yngling av fjellrev på Finse, på Dovrefjell, i Lierne, på Børgefjell, på Saltfjellet, i Narvik, i Indre Troms, på Kjølifjellet, i Alta, på Ifjordfjellet og på Varangerhalvøya. Ynglingen gir også et godt geografisk bilde av hvor det finnes fjellrev i Norge. Matvaner og reproduksjon. Fjellreven er en opportunist som spiser nærmest alt den kommer over. I polare strøk er den kjent for å utnytte restene etter byttedyr (som regel sel) tatt av isbjørn, som den gjerne følger etter. På fastlandet er den viktigste matkilden smågnagere, og da spesielt lemen. Kadavre av reinsdyr er også viktig, spesielt i år med lite lemen. Hare, fugl, egg, bær, planter og matavfall fra mennesker blir også spist. Fjellreven hamstrer mat når det er overskudd. Den deler opp maten i mindre biter og graver den ned for senere bruk. Hamstringen er nødvendig for å kunne overleve, spesielt siden tilgangen på føde svinger sterkt gjennom året. Forskere har fastslått at fjellreven bruker både luktesans og hukommelsen for å finne igjen maten. Fjellreven som er dagaktiv og lever i monogame parforhold alene eller i små familiegrupper. Den har et enormt stort revir, som regel mellom 8 000 000 og 60 000 000 dekar, som hevdes under sommersesongen. Selv om arten kan reprodusere seg utenom såkalte smågnagerår, så er det en nøye sammenheng mellom disse. I gode lemenår kan fjellreven føde opp mot 25 valper, selv om dette er sjelden. I år med normal næringstilgang fødes gjerne 3–6 valper i snitt. Parringstiden er i mars – april og valpene fødes ca. 50 dager seinere. De forlater gjerne hiet første når de er ca. fire uker gamle. Da er de gjerne sjokoladebrune i fargen og har en kort hale. Ved åtte ukers alderen har de gjerne fått de voksnes pelsfarge. Halen har vokst noe, men er fortsatt relativt kort og tynn. Etter tolv uker begynner halen å ligne på de voksnes haler, selv om noe fortsatt gjenstår. Valpene har nå også gjerne begynt å utforske terrenget rundt hiet, og tar seg ofte små turer på egenhånd. Fjellrevens hi kan være svært store og er ofte gamle. Hiene skiller seg ut fra omgivelsene ved at årelang bruk og gjødsling har gjort området rundt frodigere. I en undersøkelse gjort i Norge var størrelsen på hiet i snitt 363 m² og hadde hele 27 åpninger. Fjellreven har et mer avslappet forhold til revir enn mange andre arter i hundefamilien, slik at flere rever av og til kan dele hi. Bestandsutvikling generelt. Fjellreven er ikke truet som art. Bestandstallene er gode over store deler av leveområdet, unntatt innenfor det geografiske området vi kaller Fennoskandia. Der fikk stammen en kraftig knekk på slutten av 1800-tallet og regnes i dag som direkte truet av utryddelse. Norsk fjellrev. Fjellreven er direkte truet som art i Norge. De fleste rovpattedyrbestander i fastlands-Norge har vært i samme situasjon, men til forskjell fra disse har ikke fjellrevbestanden klart å ta seg opp igjen, selv etter å ha blitt fredet så tidlig som i 1930. I dag finnes det omkring 100–200 voksne individer i Norge, Sverige og Finland til sammen, hvorav trolig færre enn 50 holder til i Norge. I tillegg kommer valpene, som i Norge trolig utgjør ca. 80–100 dyr. Dette betyr at fjellreven står i fare for å bli utryddet i dette området. Årsaken til at bestanden kollapset var høye skinnpriser og skuddpremier, noe som førte til en omfattende jakt. I perioden 1879 – 1911 ble det trolig skutt mer enn 2000 fjellrev hvert år. Bevaringsbiologi fjellrev. Dette er et stort norsk avlsprosjekt, iscenesatt av NINA. Tanken bak prosjektet er å fange vill fjellrev og la disse formere seg i fangenskap, for så å sette ut avkommet. Rev i fangenskap vil således også kunne utgjøre en genetisk reserve. Det ble fanget inn 9 rever som ble plassert ved Dal forsøksgård i Asker. Forholdene var imidlertid av en slik karakter at tispene ikke ble brunstige, så i 2003 ble to par flyttet til nye og mer egnete lokasjoner. Et par ble plassert hos Langedrag Naturpark. Det resulterte i. Det andre paret ble plassert ved en revegård i Namsskogan, der tispa døde. Sommeren ble 2005 ble en tatt i bruk på Oppdal, noe som trolig vil revene bedre vilkår og bedre resultater. Dal forsøksgård er siden nedlagt og tre av tispene flyttet til det nye avlsanlegget i Oppdal. Den siste tispa er flyttet til Langedrag Naturpark, der hun har fått plass sammen med hannen som var der fra før. Tispa med valper er derfor flyttet til en ny lokasjon ved naturparken. Det har også blitt fanget inn flere viltlevende valper, men prosjektet som sådan er under sterk kritikk fra mange kanter, og har som sådan heller ikke gitt andre resultater enn det ene kullet så langt. I november 2005 nektet "Statens forsøksdyrutvalg" å godkjenne stasjonen og deler av prosjektet. SEFALO-prosjektet. Dette var et finsk/svensk/norsk fireårig prosjekt støttet av EU. Det startet opp i juli 1998 og endte i desember 2002. Prosjektet som sådan drev med støtteforing av fjellrev og rødrevkontroll. Erfaringen så langt er at støtteforing vinterstid gir økt kullstørrelse, og sommerforing gir en større grad av overlevelse hos valpene. Problemet er at støtteforing også kan gi bedre vilkår for rødreven, så kontroll og avskyting er nødvendig. Prosjektet var imidlertid en stor suksess, spesielt sammenlignet med avlsprosjektet i Norge. Norske myndigheter har da også satt i gang med tilsvarende virksomhet i Finnmark. Prosjekt fjellrev. Dette er et fireårig statsfinasiert samarbeidsprosjekt som organiseres av fire frivillige organisasjoner: Den Norske Turistforening, Norges Naturvernforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund og WWF-Norge, med støtte fra Direktoratet for naturforvaltning. Primæroppgaven for prosjektet er å skape interesse for, og formidle kunnskap om de vilkår som er nødvendig for at fjellreven skal komme tilbake i vår fauna. I så måte har prosjektet opprettet er glimrende og svært interessant nettsted som forteller om fjellreven. Yngling i Norge. Det er for tidlig å si om fjellreven lar seg redde på fastlandet. Forhåpentlig vil ny forskning gi oss bedre svar på hva som må gjøres for å redde arten i Norge, Sverige og Finland. "Tabell over yngleresultater i Norge siden år 2000:" Sykdomsbildet. Fjellrev kan smittes av reveskabb og dø av følgesykdommer. Reveskabb er påvist i skandinaviske fjellområder. Man fryker allikevel mest at den arktisk stammen av rabies skal inntreffe. Fjellrev er nemlig bærer av rabies i store deler av utbredelsesområdet, og siden revirene er så store kan det tenkes at den frykta sykdommen også vil spre seg til våre trakter med tiden (SEFALO-prosjektet). Systematikk. Det er elleve kjente underarter av fjellrev, men flere av dem er omdiskuterte blant taksonister. Bangor. I Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Byene med dette navnet i Wales og Nord-Irland er begge grunnlagt i det 6. århundre, og det er vanskelig å si hvilken som er det opprinnelige Bangor. Jens-Halvard Bratz. Jens-Halvard Bratz (født 21. april 1920 i Østre Aker, død 19. januar 2005 i Oslo) var en norsk industrileder og politiker (H). Han var administrerende direktør i Grorud Jernvarefabrikk 1962–1981, en tid da bedriften opplevde voldsom ekspansjon, før han var industriminister i Kåre Willochs regjering 1981–1983. Bratz var særlig opptatt av frihet og samarbeid innen industrien, og innehadde en rekke sentrale styreverv, blant annet som president i Norges Industriforbund og formann i Jern- og Metallvarefabrikkenes Landsforening. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Østre Aker i dagens Oslo i 1920, som sønn av direktør Ragnvald Bratz (1889–1968) og Oline Henriksen (1892–1974). Faren var administrerende direktør ved Grorud Jernvarefabrikk som han grunnla i 1917, hvorfra Jens-Halvard Bratz tidlig fikk arbeidserfaring. Jens-Halvard Bratz giftet seg i 1946 med hoffdame Sissel Lie (1922–1983), datter av Trygve Lie, og som enkemann giftet han seg i 1985 med Evelyn Heje (født Lorentzen). Jens-Halvard Bratz bodde på Furuset under hele sin oppvekst og sitt voksne liv, og gjennom sine store friluftsinteresser var han sterkt knyttet til Østmarka. Bratz var elev ved Østre Aker middelskole 1933–1937 og tok examen artium ved Oslo Handelsgymnasium i 1940. Under andre verdenskrig var han aktiv motstandsmann i Distrikt 13 i Milorg. Etter krigens slutt hadde han studieopphold i Storbritannia og USA 1945–1946. Han ble ansatt i produksjonen ved farens fabrikk i 1941. I ung alder var han igjennom både innkjøp, lønnsforhandlinger, personalsaker og salg, og etterhvert representerte han bedriften i eksterne forhandlinger og organisasjoner. I 1950 ble han disponent, inntil han overtok som administrerende direktør i 1962. Med årene ute i fabrikken fikk han grunnlaget for gode lederegenskaper, og lærte å forstå arbeidernes situasjon, og Bratz ble senere meget avholdt og respektert. Han beskrives gjerne som en åpen og lys personlighet og som karismatisk. Fabrikken hadde 400 ansatte da han overtok i 1962, men den var inne i en ekspansiv periode, blant annet grunnet den storstilte boligbyggingen etter krigen. Boligbyggingen skapte et stort behov for beslagvarer, slik som dør- og vindushengsler, og etterhvert var det omlag 600 ansatte ved fabrikken. Nye produkter ble sagblader, håndsager og skogsverktøy, som i all vesentlighet hadde blitt importert før den tid, men da den kvalitetsmessige anerkjennelsen også kom internasjonalt, tok Grorud Jernvarefabrikk store markedsandeler både i USA og Europa. Foruten virket i sin egen bedrift hadde Bratz en rekke styreverv i industribedrifter og var medlem av mange bedriftsforsamlinger. Han innehadde også offentlige verv, blant annet som styreformann i Distriktenes utbyggingsfond 1983–1985 og styreleder i Den Norske Industribank 1984–1987. Bratz var svært aktiv i organisasjonslivet. Blant hans verv kan nevnes formann i Jern- og Metallvarefabrikkenes Landsforening 1965–1968, formann i Oslo krets av Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL) 1970–1981, visepresident i Norges Industriforbund 1969–1971, president i Norges Industriforbund 1971–1973 samt ordfører i Norsk Arbeidsgiverforenings sentralstyre 1979–1981 og 1983–1985. Politisk arbeid. Han var formann i Høyres økonomistyre 1974–1981, og derav selvskrevent medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg, og var også selvskrevent medlem av Høyres sentralstyre som statsråd 1981–1983. Med dette var han å regne som et politisk ubeskrevet blad da han ble utnevnt til industriminister i Kåre Willochs regjering 14. oktober 1981. Bratz var med sine 61 år regjeringens eldste, og med seg i Industridepartementets politiske ledelse hadde han statssekretær Arnulf Ingebrigtsen og politisk rådgiver Kristin Clemet. Som industriminister var han omstridt, noe som i ettertid gjerne tillegges hans manglende politiske erfaring heller enn hans faglige kvalifikasjoner. Blant problemene som tårnet seg opp var Kongsberg Våpenfabrikk-saken, med uakseptabelt store avvik i forhold til budsjett for statsbedriften. Dette var langt ifra et enestående eksempel, og man slet med underskudd i en lang rekke statsbedrifter samtidig som at omstillingen uteble. Ifølge Erna Solberg sørget Bratz imidlertid for en snuoperasjon i norsk industripolitikk, vekk fra 1970-årenes omfattende selektive støtteordninger, og la slik grunnlaget for ny vekst. Da han søkte avskjed 16. september 1983 var dette angivelig av personlige grunner. Professor Frank Aarebrot har hevdet at Bratz ble presset ut slik at Jan P. Syse kunne tre inn og rydde opp. Utmerkelser. Bratz ble i 1976 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og var i tillegg kommandør av den svenske Vasaordenen fra 1974. Rødvin. Tintilla de Rota, spansk rødvin Rødvin er en alkoholholdig drikke, som er fremstilt av blå/røde druer. Ordet vin kommer fra latin, ‘vinum’, som er relatert til greske οἶνος. Fremstilling av rødvin. Prosessen ved fremstilling av rødvin ligner på den for hvitvin. Det spesielle er at drueskallet hele tiden har kontakt med den gjærende druesaften og gir mye dypere farge og rikere smak. Gjæringen, som varer i 10-30 dager, skjer ved høyere temperatur enn for hvitvin. Fremstillingen av rødvin kan deles opp i fem steg. Kjente typer rødvin. Det finnes et utall av forskjellige rødviner, noen av de vanligste er: (nevnt ved distrikt, ikke fabrikant eller druetype) Servering av rødvin. Rødvin kan drikkes alene, men er vanlig som matvin. Tidligere mente man at rødvin kun skulle serveres til rødt kjøtt, -som lam-, storfe- og kalvekjøtt. I dag er det også akseptert at man kan servere rødvin til fisk. En klassiker her er rødvin til juletorsken. Det er allmenn enighet om at forskjellige typer rødvin passer til forskjellige typer matretter. Stort sett krever lett mat, en lett vin og tung mat en vin med litt mer tyngde. Vi har fem smaksanser på tungen, og disse må taes hensyn til når det gjelder mat og vin i kombinasjon. Retter med mye syre må ha en vin med syrlighet, og retter med salt trenger litt sødme. Vin og mat må balanseres, og ingen av dem må overdøve den andre i smak. Temperatur. Rødvinen bør serveres ved riktig temperatur. Mange serverer rødvin for varmt. De fleste typer rødvin serveres vanligvis fra 16-18 grader med noen unntak. Unge lette rødviner, som for eksempel en Bejoulais, eller en søt Reciotto, kan godt serveres litt kjøligere. (14-15 grader celcius), mens lagrede rike rødviner gjerne kan serveres ved 19 grader celcius. Vinglasset. Å servere vinen i riktige glass er en selvfølge, og vinglassets form er viktig. Det finnes mange fasonger å velge i, spesielt laget for å fremheve vinstilets smak. Glassets klokke bør ha en tulipanform, gjerne stort, det bør være i klart glass, og det bør være stett i glasset. Dekantering/ lufting av vin. Det er to årsaker til å dekantere vin. Unge viner dekanteres for å utsette vinen for oksygen slik at aroma og smak utvikles. Avhengig av vin kan det være at vinen bør få stå og "lufte seg" i mange timer før den har nådd sin smakshøyde. Dekanteringen bør foregå i en karaffel som tillater mye kontakt med luft, altså en vid karaffel. Det er også fantastisk hvordan en relativt billig vin smaker bedre fra en karaffel enn fra en pappkartong. Gamle viner har gjerne bunnfall, og dekanteres for å kvitte seg med dette. Vinen bør stå stille oppreist i flere dager før dette skjer, og flyttes minimalt. En gammel vin har blitt oksidert gjennom korken, og tåler gjerne ikke så mye kontakt med luft som en ung vin. En 30 år gammel brunello kan for eksempel begynne å smake oksidert etter en halvtime i en vid karaffel. Slike viner bør derfor dekanteres i en karaffel som tillater lite kontakt med luft for å øke tiden vinen har best mulig smak – en smal karaffel. Om man har lyst til å gjøre litt seremoni ut av det hele kan gjerne en gammel vin dekanteres ved bordet mens gjestene ser på. Husk å ha en sil i nærheten om korken er dårlig, og en annen flaske vin i reserve om vinen som dekanteres var dårlig. Et lys under halsen på flasken gjør det enkelt å se når bunnfallet begynner å flyte oppover i flaskehalsen. En av de mest ekstreme dekanteringsseremoniene brukes for gamle vintage portviner, som gjerne har en veldig dårlig kork. Vinen åpnes ved å bruke en spesiell tang som legges i peisen til den er god og varm. Tangen legges så rundt halsen på flasken som ligger på skrå med kapselen fjernet, ca. 5mm over der korken slutter. En gåsefjær dyppet i kaldt vann dras i en linje rundt halsen og får glasset til å sprekke. Korken trekkes 2mm ut, halsen vaskes godt med vann i tilfelle det er igjen glassplinter, før korken fjernes og vinen dekanteres. Lagring. De fleste viner som kjøpes er drikkeklare ved innkjøp, men mange unge viner kan ha godt av litt lagring. Hank Williams. Hank Williams (født 17. september 1923 i Alabama, død 1. januar 1953 i West Virginia) var en amerikansk countrymusiker og låtskriver. Blant hans mest kjente sanger er «Hey, Good Lookin'», «Jambalaya (On the Bayou)» og «You Win Again». Williams regnes som en av tidenes viktigste og mest innflytelsesrike artister, uansett sjanger. Barndom. Hank Williams ble født i Georgiana, Alabama i 1923. Hans foreldre het Elonzo Williams og Jessie Lillybelle. Hans udiagnostiserte fødselsykdom spina bifida occulta gav ham smerter hele hans korte liv. Denne sykdommen ble en faktor i hans alkohol og narkotikamisbruk. Hank lærte seg å spille gitar av en bluessanger som het Rufus Payne. Han opptrådte allerede som tenåring, gjennom Alabama. På denne tiden startet han et band som kalte seg for Drifting Cowboys. Han forlot skolen uten å fullføre. I 1941 begynte Williams å jobbe for et lokalt radioselskap som het WSFA. Hank Williams ble oppkalt etter Hiram I, men på fødselsattesten var navnet stavet feil: fornavnet var forandret til «Hiriam». Ekteskap og kommersiell suksess. I 1943 møtte Williams Audrey Sheppard som han giftet seg med etter noen få år. Audrey ble også hans manager når karrieren hans begynte å ta av og han ble en lokal kjendis. I 1946 spilte Williams inn to singler for Sterling Records, "Newer Again" og "Honky Tonkin", som ble store suksesser. Det tok ikke lang tid før Williams signerte med MGM Records og ga ut "Move It On Over" som ble en stor countryhit. Williams ble med i Louisiana Hayride—som hadde sine sendinger i Shreveport i Louisiana—som overtalte ham til å bo på rom over hele sydøstområdet. Etter flere moderate hits utgav Williams sin egen versjon av Rex Griffins "Lovesick Blues" i 1949 som også ble en stor countryhit, og i 1949 sang Williams denne sangen på Grand Ole Opry. Han hadde med seg Bob Mcnett på gitar, Hillous Butrum på bassgitar, Jerry Rivers på fele og Don Helms på steelgitar. han begynte også på den berømte versjonen av "Drifting Cowboys" i 1949. Dette året fødte Hank og Audrey også en sønn som de kalte Randall Hank Williams. I 1949 utgav han også syv hits etter "Lovesick Blues", blant annet "Wedding Bells", "Mind Your Own Business", "You’re Gonna Change" og "My Bucket’s Got a Hole in It". I 1950 begynte Williams å spille inn sanger som "Luke the Drifter", et navn som ble gitt til Williams for å bruke i hans mer religiøse og moralistiske sanger. Engstelige for at Dj’er og Jukebox operatører ikke skulle akseptere denne nye stilen fra Hank Williams, og at det skulle skade Williams-navnet, ble navnet etter hvert kuttet ut. Williams gav ut flere sanger som "My Son Calls Another Man Daddy", "They’ll Never Take Her Love from Me", "Why should We Try Anymore?", "Nobody’s Lonesome for Me", "Long Gone Lonesome Blues", "Why Don’t You Love Me?", "Monain the Blues" og "I Just Don’t Like This Kind of Livin". I 1951 kom "Dear John" som ble en hit, men på B-siden. "Cold, Cold Heart" er kanskje den mest kjente sangen av Hank Williams: denne kom ut i 1951 og dette var den første av mange sanger utenfor countrygenren fra Williams. Slutten. Hank Williams hadde et turbulent liv med alkohol og narkotika. Han hadde store deler av sitt liv problemer med ryggen og dette var en av grunnene til at han begynte med alkohol og smertestillende. Nyttårshelgen 1952–3 ble Hank Williams hentet inn på to spillejobber, i henholdsvis Charleston, West Virginia og Canton, Ohio. Grunnet dårlig vær kunne han ikke fly. Han leide en Cadillac og fikk en 17–åring ved navn Charles Carr til å være sjåfør. Underveis stoppet de på et motell i Knoxville der Hank ble dårlig, og en heksedoktor ga ham to doser med morfin. Klokken var nå blitt så mye at Hank ikke ville klare å rekke fram til den første spillejobben, og en drøy time før midnatt satte Charles Carr kursen mot Canton. Under en trafikkontroll kommenterte konstabelen at han synes personen i baksetet så død ut, men Carr sa det skyldtes smertestillende medisiner. Senere fant Carr ut at Williams var død. Hank Williams ble 29 år, dødsårsaken var et hjerteinfarkt etter overdose med alkohol og narkotika. Noen måneder tidligere hadde han skilt seg fra Audrey og giftet seg med Billy Jean Jones, og like etter hans død fikk de en datter som heter Jett Williams. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Mineralvann. Mineralvann er i sin opprinnelige betydning vann som inneholder mineraler eller andre oppløste stoffer som forandrer smaken eller gir det terapeutisk virkning. Salter, svovelforbindelser og gasser er blant stoffene som kan oppløses i vannet. Mineralvann kan ofte være musserende. Det kan fremstilles eller forekomme naturlig. Tradisjonelt ble mineralvann brukt til bading eller drikke ved kilden, men i moderne tider er det langt vanligere å tappe mineralvann på flasker ved kilden for å distribuere det for salg. Det finnes over 2.800 mineralvannmerker kommersielt tilgjengelig over hele verden. Mineralvann omfatter ikke søte leskedrikker som er tilsatt karbondioksid og andre stoffer. I Norge kalles slike leskedrikker med karbondioksid brus. New York City Police Department. New York City Police Department (NYPD) er politietaten i New York i USA. Etaten ble etablert i 1845 etter mønster fra Scotland Yard i Storbritannia. NYPD er den største politietaten i USA, med rundt 40 000 polititjenestemenn (juni 2004) og tusentalls støttepersonell. NYPD er gjort verdensberømt gjennom en rekke spillefilmer og Tv-serier; mest er kanskje «CSI», «NYPD Blue», «Fort Apache the Bronx» og «Third Watch». NYPD er også kjent for sine såkalte «police-rides» hvor det kan kjøre opp til femti politibiler på rad, bare for å vise makt. Det ble mye av dette etter Terorrangrepet i 2001. Politietaten har også innført nulltoleranse Los Angeles Police Department. Los Angeles Police Department (LAPD) er politietaten i byen Los Angeles i den amerikanske delstaten California. Etaten har 9 500 polititjenestemenn og 3 000 sivilt ansatte, og dekker et område på 1 209 km² med en befolkning på rundt 3,4 millioner. LAPD ble etablert i 1869 og har en rik og kontroversiell historie, inkludert episoder med politibrutalitet og korrupsjon, f.eks. Rodney King-saken. Etatens bedrifter har vært fremstilt utallige ganger i spillefilmer og TV-serier. LAPD har vært underfinansiert gjennom årtier og Los Angeles har derfor et av de laveste antall polititjenestemenn per innbygger i forhold til andre storbyer. Som følge av dette abonnerer innbyggerne i stor grad på private sikkerhetstjenester, og vektere er et mye vanligere syn i Los Angeles' gater enn i andre byer i California. Etaten styres av en politikommisjon bestående av fem sivile medlemmer som utpekes av borgermesteren i Los Angeles. Borgermesteren utnevner også politimesteren – med politikommisjonens godkjennelse – som er etatens øverste polititjenestemann. Rognes. Rognes er ei bygd sør for Støren i Sør-Trøndelag, i retning Røros. Bygda ligger i Midtre Gauldal kommune. Stedet med knapt 200 innbyggere ligger like ved elven Gaula, hvor en rekke gode laksevald er å finne. Hovednæringen på Rognes er jordbruksvirksomhet. Tidligere var det også skofabrikk, ryggsekkfabrikk og mekaniske verksteder På Rognes var det flere grendeskoler men i 1955 ble alle samlet i Aune skole, som lå på vestsiden av Gaula. Senere ble det bygd en ny skole på østsiden. Etter flere runder med nedleggelsesdiskusjoner ble skolen til slutt lagt ned i 1999. Skolebarn fra Rognes drar nå til Støren for å få undervisning. På Rognes finner en også gårdene Bones, tidligere Buanes, som er nevt i Snorres Heimskringla. Rognes er hjemstedet til langrennsløperen Marit Bjørgen. Tømmerklave. Tømmerklave eller klave er en innretning som brukes for å måle diameteren på trær og tømmer. En klave likner en stor skyvelære. I skogbruket har vi forskjellige typer klaver, de vanligste er: Hoggerklaven som brukes til aptering under hogst og takstasjonsklaven som brukes ved tremåling og takst. Kommunevåpenet til Flesberg viser to tømmerklaver. Svein Ludvigsen. Svein Ludvigsen (født 18. juli 1946 i Hillesøy, Troms) er en norsk tidligere politiker (H). Han var stortingsrepresentant fra 1989 til 2001 og fiskeri- og kystminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005. Ludvigsen ble utnevnt til fylkesmann i Troms. 31. august 2001, men tiltrådte først 17. januar 2006. Stortingsrepresentant. Ludvigsen har sittet på Stortinget i tre perioder, alle som representant fra Troms og for partiet Høyre. Han satt sammenhengende fra 1989 til 2005. Han var visepresident i Lagtinget fra 1997 til 2001. Statsråd. Ludvigsen ble sjef for Fiskeridepartementet 19. oktober 2001. Det ble reist spørsmål ved hans habilitet på grunn av broen hans, Kåre Ludvigsen, var nestsjef for Norges Sildesalgslag og eide flere fiskefartøyer. Fiskeriminister Svein Ludvigsen ga fiskebåtrederne anledning til å kjøpe seg evigvarende kvoter. Dette skapte sterke reaksjoner fra opposisjonen til venstre, som hevdet at de små kystsamfunnene ville miste levegrunnlaget når kvotene blir solgt videre til de store fiskebåtrederne som hovedsakelig tar fangsten til utlandet. Kritikken påpekte også den etiske problemstillingen ved å selge for evig og alltid en naturressurs som både er nasjonal, men også en begrenset råvare. Resultatet fører til en markedssituasjon som er konkurransehemmende og favoriserer enkelte store aktører. Ludvigsen var også medlem av Den norske Frimurerorden, men trakk seg da han ble statsråd. Fiskeridepartementet skiftet navn til Fiskeri- og kystdepartementet 18. juni 2004. Ludvigsen ble værende sjef for departementet frem til 17. oktober 2005 etter at regjeringen hadde mistet støtte i Stortinget etter stortingsvalget 2005 Toke. Toke eller Tokke er en innsjø i Drangedal kommune i Telemark, bestående av øvre og nedre Toke som er forbundet via «Straumen». I nordenden av øvre Toke ligger kommunesenteret Prestestranda. I sør strekker nedre Toke seg inn i Bamble (Rørholtfjorden) og i Kragerø, hvor den har sitt utløp i Lundereidelva mot Dalsfoss kraftverk. Innsjøen, med sine tilløp, utgjør det aller meste av Kragerøvassdraget. Med sitt vannspeil på ca. 30 km² og et nedbørsfelt på 1 239 km² er Toke et betydelig vann i Telemarks-sammenheng. Den ca 185 km lange strandlinja, som i stor grad består av gammel havbunn med leire og finsand, er sterkt utsatt for erosjon pga. regulering for kraftproduksjon. Med sin lange strandlinje og utallige større og mindre øyer og «kiler» er Toke et eldorado for båtfolk og sportsfiskere. Her finnes både ørret, røye, sik og abbor. Navnet har både "Tokke" og "Toke" som offisielt godkjente skrivemåter. Navnet uttales både "tok`ke" og "to`ke". Historie. Etter siste istid, for om lag 9 500 år siden, sto havet langs Telemarkskysten omtrent 100 meter høyere enn i dag. Der Toke ligger strakk «Drangedalsfjorden» seg 60 km innover i landet, fra Kragerø, gjennom Drangedal og helt opp til Bø i Tørdal. Men landet hevet seg raskt de første årene etter at tyngden fra isen ble borte, og etter ca 1000 år ble Toke liggende igjen som en innsjø, slik vi kjenner den i dag. På bunnen av Rørholtfjorden, ca 90 m "under" havets overflate, finnes det fortsatt et 10-12 meters lag med saltvann fra den tiden. Helt siden de første folkene kom til denne delen av landet for omtrent 9000 år siden, og helt opp til vår tid, har Toke vært hovedferdselsåre mellom havet og innlandet for de som har hatt sitt tilhold i dette området. Spor fra både eldre- og yngre steinalder er funnet spredt langs breddene og på øyene over hele innsjøen, og gravrøyser fra bronse- og jernalder er et vanlig syn langs vannkanten. Båttrafikken. «Straumen» mellom øvre og nedre Toke ble «kanalisert» i 1864 for å muliggjøre trafikk med større båter, og for å lette tømmerfløtingen. Dampbåttrafikken startet samme året, med DS «Tokedølen» som trafikkerte strekningen Prestestranda–Merkebekk. Høsten 1888 kom den mer luksuriøse DS «Turist» med i samme trafikken. Eieren av denne båten, Halvor H. Strømme, hadde planer om å kanalisere strekningen fra Merkebekk ned til havet, men dette ble det aldri noe av. «Tokedølen» gikk ut av fast trafikk rundt 1923, mens «Turist» holdt det gående til 1929. Da hadde tog og rutebiler overtatt det meste av transporten. Det som var av transport på Toke ble etter dette ivaretatt av bukserbåt og lekter. Biltrafikken til Grenland var avhengig av ferjetransport over nedre Toke fra Vefall til Kjenndalen, over Vefallsundet. Denne strekningen ble betjent av ferjemann Karl Straume. Først med prammer i økende størrelse, deretter med selvbygde ferjer. Den siste ferja, «Vefaldsund II», gikk ut av trafikk da RV356 ble lagt på østsiden av Tokke og over Straume bru, og åpnet for trafikk den 15. desember 1967. Dette var den siste innlandsferja som gikk i slik trafikk i Norge. Den kan i dag sees på Norsk vegmuseum ved Hunderfossen. Reguleringa. Rundt 1530 kom vannsaga til dette området, og sagbruk og utskiping av tømmer fikk en kraftig oppblomstring. I tidligere tider var skogen mest til husbruk, men nå kunne den omsettes i klingende mynt. Hver minste elv som løp ut i Toke ble demt opp for tømmerfløting og sagdrift, også Tokes utløp til Lundereidelva ned mot Kragerø, hvor det fantes flere «saugbruk» som benyttet seg av vannkraften før den ebbet ut i havet. Den første konsesjonen på oppdemmingen av Tokke finner vi først i 1899, da «Kragerøvassdragets fellesfløtningsforening» får konsesjon på regulering og oppdemming av Tokke og Hoseidvatnet. Så kommer elektrisiteten, og konsesjon på oppdemming av Toke gis i 1916 til «Norsk Elektrokemisk Aktieselskap» (NEA). Denne konsesjonen etterfølges av flere forlengelser og utsettelser, før Toke omkring 1940 ble oppdemmet slik vi ser det i dag, fra 55,75 til 60,35 moh. Gjennomsnittlig renner det hvert sekund mer enn 32 000 liter vann ut av Toke. På sin ferd mot havet, gjennom Kragerø kommune, benyttes dette vannet i dag til kraftproduksjon i 5 kraftstasjoner. Reguleringen har siden starten vært gjenstand for gjentatte klager fra grunneierne langs hele Toke, deriblant Drangedal kommune. De mener at konsesjonen tolkes feil, og at breddene rundt Tokke på ulovlig vis vaskes unødig mye ut for hvert år, uten hjemmel i konsesjonen. Farmen 2011. TV-programmet Farmen, sesong 7 (vises 2011), spilles inn på Storøy som ligger i Rørholtfjorden helt sør i Toke. Etter å ha overnattet på hotell i Vrådal ble deltagerne ved opptaksstart fraktet med båt langs hele Toke, fra Prestestranda i Drangedal til Rørholt i Bamble. Liste over hurtigruteskip. Liste over hurtigruteskip er en oversikt over skip som har seilt i hurtigruten siden starten 2. juli 1893. Andre kystruter har vært kalt hurtigrute, men denne listen refererer til ruten Bergen–Kirkenes (opprinnelig Trondheim–Hammerfest). Skip som var i hurtigruten på midlertidig basis, er listet i tabellen "Reserve- og avløserskip". Skipene i erstatningsruten til Øst-Finnmark i krigsårene er ikke listet her. Definisjonen på hurtigruterederi er at rederiet har eid og stått for driften av minst ett hurtigruteskip. MS «Fram», det nyeste skipet til Hurtigruten ASA, er ikke med i listen, siden hun hittil ikke har gått i hurtigrutetrafikk. Historie. Størrelsen på skipene har økt betraktelig i løpet av årene Siden den spede begynnelsen i 1893, har skipene gjennomgått en rivende utvikling. I bruttotonnasje er dagens største skip MS «Midnatsol» omtrent 25 ganger større enn DS «Vesteraalen», det første hurtigruteskipet. Passasjerkapasiteten er økt fra DS «Vesteraalen»s 200 til MS «Midnatsol»s 1 000. Når det gjelder passasjer-bekvemmeligheter har det også vært stor utvikling. Til å begynne med var passasjerer på 3. plass (3. klasse) henvist til en sovesal forut på banjerdekk. 1. plass passasjerer hadde bedre standard, men innlagt vann på lugarene kom ikke før på 1920-tallet. Helt fra de første årene satset rederiene på turisttrafikk i sommerhalvåret, og dette bidro til at standarden på lugarer og salonger gradvis ble hevet. På 1970-tallet ble klasseinndelingen i hurtigruten avskaffet. Før andre verdenskrig besto hurtigruteflåten utelukkende av dampskip. Først ved leveringen av MS «Nordnorge» i 1964, ble det siste dampskipet DS «Lofoten» utfaset. I løpet av andre verdenskrig ble 14 hurtigruteskip senket, og mange gamle skip ble satt inn som en nødløsning. Etter krigen startet en storstilt fornyelse av flåten, et byggeprogram som ble fullført i 1964 med leveringen av MS «Nordnorge». Hurtigruteflåten besto nå av 13 moderne motorskip spesialbygd for hurtigruten, den såkalte etterkrigsflåten. I 1982 ble MS «Midnatsol» levert, det første av de tre såkalte mellomgenerasjonskipene, og det første nye hurtigruteskipet siden 1964. De tre skipene var bygd med fokus på gods, og hadde omtrent samme passasjerkapasitet som MS «Lofoten». I sommersesongene viste det seg raskt at passasjerkapasiteten var for liten, og i 1988/1989 fikk alle tre skipene påbygd lugarseksjoner på akterdekket der det tidligere hadde vært container-plasser. I juni 1990 vedtok Stortinget å stille 1,875 milliarder kroner til rådighet for å omstille hurtigruten til kommersiell drift. Selskapene gikk i gang med å prosjektere nye skip, og i 1993 ble MS «Kong Harald» som det første skipet av den nye generasjonen levert. Skipet har betydelig lastekapasitet, men er først og fremst rettet mot passasjer-markedet. Skipene bygd i 1993 eller senere har alle aktive stabilisatorer og sidepropeller i baugen, og har høy standard på passasjer-bekvemmelighetene. I 2003 mottok MS «Trollfjord» to designpriser fra ShipPax Award i klassen for cruiseskip. MS «Finnmarken» og MS «Midnatsol» har størst passasjerkapasitet, og er begge sertifisert for 1 000 passasjerer i liten kystfart. MS «Nordstjernen» og MS «Lofoten» fra etterkrigsflåten seiler fortsatt i hurtigruten, og er begge erklært verneverdige av riksantikvaren. Reserve- og avløserskip. Reserveskip og avløserskip i hurtigruten (unntatt erstatningsruten i krigsårene). Hurtigruterederier. Årstallene refererer til tidsrommet rederiet hadde hurtigruteskip i drift Eksterne lenker. Hurtigruteskip Vesteraalens Dampskibsselskab. a> med VDS' skorsteinsmerke og rederilogo Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) var et rederi som ble stiftet 10. november 1881 på Stokmarknes i Nordland fylke. Samme år ble rederiets første skip – DS «Vesteraalen» fra 1865 (eks DS «Arendal») kjøpt fra Arendals Dampskibsselskab. Selskapet drev med lokal rutetransport, samt at det startet den første Hurtigruten i 1893 med skipet DS «Vesteraalen» fra 1891. Selskapet fusjonerte i 1987 med Ofotens Dampskibsselskab, og det nye selskapet fikk navnet Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS). OVDS fusjonerte med Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i 2006 og dannet Hurtigruten Group, som senere ble omdøpt til Hurtigruten ASA. Flå (Sør-Trøndelag). Flå var en kommune i Sør-Trøndelag fylke. Kommunen ble opprettet i 1880 da Melhus kommune ble delt i to, fra 1964 ble den igjen en del av Melhus kommune. Gaula, en av Norges beste lakseelver, renner gjennom den tidligere kommunen. Historie. Flå kommune hadde 614 innbyggere ved opprettelsen. Kommunesenteret lå på Ler, som var kommunens eneste tettsted og den ene av tre kretser. De øvrige kretser var Bolland og Dahl. 1. januar 1964 ble Flå, Horg, Hølonda og Melhus kommuner samt en del av Buvik slått sammen til den nye Melhus kommune. Flå hadde 843 innbyggere på dette tidspunktet. Flå som geografisk enhet er nå erstattet med Ler som et av sju tettsteder og delområder i Melhus kommune. Ler består i dag av grunnkretsene Ler, Dal, Flå, Bolland og Flåmarka. Utmarksområdet Flåmarka er et populært rekreasjonsområde. Tidligere statsminister Per Borten var ordfører i daværende Flå kommune fra 1945 til 1955. Ancona. Ancona er en by i Italia med om lag 100 000 innbyggere. Byen ligger ved Adriaterhavet og er hovedstad i regionen Marche og hovedby i provinsen Ancona Byen var blant de fem kystbyene i dette området som i Middelalderen gikk under samlebetegnelsen "Pentapolis". Nordland fylkeskommune inngikk samarbeidsavtale med Marche og Ancona i oktober 2010. Når byen ble en romersk koloni er uvisst. Den ble okkupert som marinebase i illyriske krigen i 178 f.Kr. Julius Cæsar tok besittelse av byen rett etter at han hadde krysset elven Rubicon. Dens havn var betydelig viktighet i romersk keisertid da den lå nærmest Dalmatia. Trajan utvidet den og bygde et nord kaianlegg med sin syriske arkitekt Apollodoros fra Damaskus. Ved begynnelsen av kaiene står triumfbue i marmor med en enkel hvelving og uten basrelieff (intaglio). Den ble reist til keiserens ære i 115 av senatet og det romerske folk. En tilsvarende maritim triumfbue ble reist i England ved den romerske festningen Rutupiæ ved Richborough i Kent. Nasjonaldag. En nasjonaldag er en dag som feires av et lands befolkning hvert år til minne om en spesiell begivenhet, og har i de aller fleste tilfeller noe med landets selvstendighet – eller frigjøring – fra et annet land å gjøre. I Norge feires nasjonaldagen 17. mai, til minne om landets grunnlov som ble undertegnet på Eidsvoll på samme dag i 1814. har nasjonaldag i dag .. Departementenes servicesenter. Departementenes servicesenter (DSS, tidligere Statens forvaltningstjeneste) er et norsk statlig forvaltningsorgan med ansvar for å tilveiebringe fellestjenester for regjeringens departementer. DSS er underlagt Fornyings- og administrasjonsdepartementet og har til sammen er det i 519 ansatte i 2010. Hovedkontoret er lokalisert i Møllergaten 19, men ellers har servicesenteret medarbeidere i samtlige bygg i Regjeringskvartalet. Departementenes servicesenter er ledet av Kjell Arne Knudsen i en åremålsstilling fra 2011 til 2017 DSS ble etablert i 1979 ved at bl.a. Statens Trykningskontor og Regjeringens Kontorkasse ble skilt ut som egen organisasjon. I 1982 ble Statens innkjøpssentral innlemmet. Fra 1992 fikk organisasjonen navnet Statens forvaltningstjeneste Cookstown (distrikt). Cookstown (irsk An Chorr Chríochach) er et distrikt i Nord-Irland, i grevskapene Tyrone og Londonderry. Administrasjonsbyen er Cookstown. Cookstown. Cookstown er en by i Tyrone i Nord-Irland. Byen ble grunnlagt i 1609 av Alan Crooke, under bosetningen i Ulster. Den er administrasjonsby for distriktet Cookstown. Den viktigste severdigheten er Ardboekorset, et irsk høykors fra det 9. eller 10. århundre med 22 paneler som viser scener fra Bibelen. Moneymore. Moneymore er en by ved Lough Neagh i grevskapet Londonderry i Nord-Irland. Det engelske bynavnet har ingenting med penger ("money") å gjøre; det kommer fra det irske navnet "Muine Mór", som betyr "det store krattet". Byen var den viktigste bosetningen til Drapers' Company fra City of London under bosetningen i Ulster. De grunnla samtidig Draperstown, som ligger i nærheten. Den mest fremtredende bygningen er Springhill, bygget i det 17. århundre for Lenox-Conynghamfamilien. Huset ligger egentlig i landsbyen Ballydrum, som nærmest har vokst sammen med Moneymore. Den eies nå av National Trust. National Trusts eiendommer i Nord-Irland. National Trusts eiendommer i Nord-Irland er en rekke historiske bygninger, museer, naturskjønne områder eller andre eiendommer som eies eller drives av National Trust en organisasjon som arbeider for bevaring av bygninger av historisk betydning eller urørt natur. Magherafelt (distrikt). Magherafelt (irsk Machaire Fíolta) er et administrativt distrikt i Nord-Irland. Det har navn etter administrasjonsbyen Magherafelt. Distriktet ligger i den sørlige delen av grevskapet, og grenser mot Lough Neagh. Magherafelt. Magherafelt er en liten by i grevskapet Londonderry i Nord-Irland. Den ligger ved Lough Neagh, og er administrasjonssenter for distriktet Magherafelt. Byen ble grunnlagt av Salters' Company fra City of London under bosetningen i Ulster i det 17. århundre. Byen er kjent for sin årlige kulturfestival. Elven Moyola, som er populær blant sportsfiskere, renner et kort stykke utenfor byen. Bjørn Farmann. a> (i dag Jarlsberg hovedgård) utenfor Tønsberg. Arkeologiske undersøkelser i 1917 og 1918 viste imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav. Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring hundre år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning. Snorre har også en omtale av Bjørn Buna som hersker over Vestfold, som en da heller ikke regner med kan være rett. Snorre forteller at Bjørn hadde «hovedbølet» (hovedsete) sitt på kongsgården Sem utenfor Tønsberg i Vestfold. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der. Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den Hellige. Ordet «farmann». Farmann var betegnelsen for «handelsmann» eller «reisende/sjøfarende handelsmann» i norrøn tid. På islandsk er "farmaður" et levende ord og i Sverige finnes ennå ordet "farmansbönder" i bruk om bønder som også er handelsmenn. Stammen av ordet er "å fare". Den tilsvarende betegnelsen på engelsk er "to fare", å reise eller ferdes. Før den norske språkreformen i 1917 ble «farmann» stavet som «farmand». I det moderne Norge er begrepet «farmand» mest kjent ved at det har gitt navn til forretningsbladet "Farmand" som ble gitt ut mellom 1891 og 1989. Forretningsbladet ble relansert med den nye stavemåten "Farmann" i 2003. Bjørn Farmann har ellers gitt navn til Vestfolds største kjøpesenter, Farmandstredet i Tønsberg, og Farmannstorget samme sted, der Bjørn Farmann-monumentet av Aase Texmon Rygh ble reist 1971. Draperstown. Draperstown er en liten by i grevskapet Londonderry i Nord-Irland. Den ligger i Sperrinfjellene. Byen ble grunnlagt av, og har sitt navn fra, Drapers' Company fra City of London under bosetningen i Ulster. Før dette var området kjent som "Ballynascreen", fra det irske navnet "Baile na Scríne". Draperstown har et turistsenter med utstillinger omkring jarlenes flukt og bosetningen i Ulster. Hawick. Hawick (uttales som "hoick") er en by i Scottish Borders i det sørlige Skottland. Byen er kjent for sin årlige rytterfestival til minne om lokale ungdommers seier over en engelsk styrke som raidet området i 1514. Det er en av de byene i Skottland som ligger lengst fra sjøen, i hjerte av Teviotdale. Hawick er også den største byen i det tradisjonelle grevskapet Roxburghshire. Den ligger i Teviotvale, dalen som elven Teviot renner gjennom, rett ved stedet hvor Slitrig renner inn i Teviot. Innbyggerne kalles seg selv "teris", etter en tradisjonell sang som inneholder ordene «Teribus y Teriodin», muligens en referanse til ellers ukjente angelsaksiske guder. Tidligere måtte man være født i Hawick for å være en "teri", men siden juli 1988 har det ikke vært noen lokal fødeavdeling, slik at det fleste barn av byens borgere blir født på Borders General Hospital i Melrose. Derfor er kravet nå at man bor i byen fra så kort tid som mulig etter fødselen. Byen har ikke hatt jernbaneforbindelse siden 1969, men det er busskorrespondanse til Carlisle, omkring 80 km unna, og veien A7 mellom Edinburgh og Carlisle går rett utenfor Hawick. Roxburghshire. Roxburghshire er et tradisjonelt grevskap i Skottland. Det grenser mot Dumfriesshire, Selkirkshire og Berwickshire, samt de engelske tradisjonelle grevskapene Northumberland og Cumberland. Administrasjonsbyen, som grevskapet har navn etter, var Roxburgh. Området administreres nå som en del av regionen Scottish Borders. Roxburgh. Roxburgh er en liten landsby i Scottish Borders, Skottland. Den ligger omkring 2 km vest for det historiske Roxburgh, som i middelalderen var en viktig by. Historie. I middelalderen var Roxburgh like viktig som Edinburgh, Stirling og Berwick-upon-Tweed. Årsaken til dette var plasseringen i det fruktbare jordbruksområdet i det skotske lavlandet. At den lå ved elven Tweed betød at det var mulig å eksportere varer via havnen Berwick-upon-Tweed, noe som la grunnlag for rikdom. Plasseringen var også strategisk i forhold til behovet for beskyttelse mot engelske invasjoner. Militært var byen lett å forsvare, ettersom den lå på en halvøy mellom Tweed og Teviot, med Roxburgh slott plassert slik at det voktet veien inn på halvøya. Allikevel måtte den flere ganger gi tapt under harde angreop, og den ble flere ganger tatt av engelske styrker og så tatt tilbake av skotske. Etter å ha blitt inntatt for siste gang i 1460 ble både byen og slottet ødelagt. Man rakk ikke å bygge den opp igjen før Berwick-upon-Tweed falt til engelskmennene i 1482, og det var da ikke verken militært eller økonomisk grunnlag for å gjenreise byen. Det er kun mindre rester igjen av slottets forsvarsverker, og så godt som ingen spor etter selve byen. Stedet eies av hertugen av Roxburghe. Hertugdømmet Lancaster. Hertugdømmet Lancaster er et av to kongelige hertugdømmer i Storbritannia. Det andre er Hertugdømmet Cornwall. Hertugdømmet Lancaster ble etablert for John av Gaunt, sønn av kong Edvard III av England, da John ervervet de tilhørende landområdene gjennom ekteskap. Til tross for navnet er hertugdømmet i realiteten et eiendomsselskap (selv om det ikke betaler selskapsskatt) og det består av landområder i flere deler av England, i tillegg til store eiendommer i Lancashire. Hertugdømmet tilhører ikke den britiske monarken som sådan, men er derimot et personlig arvelodd. Hertugdømmets øverste tjenestemann er "kansleren for Hertugdømmet Lancaster", en høy stilling som iblant har vært på statsrådnivå. Hertugdømmet har imidlertid vært drevet av en stedfortreder de siste par århundrene, og kansleren selv har hatt få oppgaver knyttet direkte til driften av eiendommen. Kansleren er derfor ofte tilgjengelig som minister uten portefølje. Penger tjent gjennom Hertugdømmet Lancaster er private midler og uavhengig av den apanasjen som den britiske monarken har mottatt fra statskassen siden 1700-tallet. Både Hertugdømmet Lancaster og motparten i Cornwall har spesielle lovfestede rettigheter som ikke gjelder for andre eiendommer tilhørende adelsmenn. Forskjellene følger imidlertid samme linje: alle rettigheter som tilhører monarken i andre deler av landet, tilhører isteden hertugen av hertugdømmet. Eksterne lenker. Lancaster Guinness rekordbok. "Guinness rekordbok" er en bok som utgis årlig, og som inneholder lister over internasjonalt anerkjente rekorder. Den engelskspråklige originalutgaven het tidligere "Guinness Book of Records", men har nå fått navnet "Guinness World Records". Utvalget av rekorder omfatter både menneskelige prestasjoner og naturlige fenomener. Boken utgis i Norge av Schibsted Forlag og ligger som en typisk julegavebok hvert år på bestselgerlistene i desember. Bakgrunn. Guinness rekordbok har sitt navn etter det irske bryggeriet Guinness, som bestilte den første utgaven i 1955. Bakgrunnen for dette var en debatt som hadde foregått på bryggeriet om hvilken rovfugl som var den raskeste. Da ingen klarte å finne en bok som kunne gi et enkelt svar på det, leide ledelsen inn tvillingene Ross og Norris McWhirter, kjente britiske idrettsmenn som på den tiden jobbet som faktasjekkere i London. Overraskende for de involverte ble boken meget populær, og den ble trykket i flere opplag. Man bestemte seg raskt for å gi ut en revidert utgave i oktober hvert år, i passe tid for julesalget. McWhirter-brødrene fortsatte å gi ut denne og lignende bøker i flere år. Innhold. Mens de første utgavene hadde en overvekt av rekorder fra naturen, har senere utgaver fokusert mer på menneskelige prestasjoner. Disse går fra vanlige idrettsøvelser til mer spesialiserte interesser, som lengdekast med egg og hurtigspising av pølse med brød. De årlige utgavene inneholder bare et utvalg av den fullstendige databasen som er samlet. Utvalget skal reflektere interesser i tiden. I de seneste utgavene har man ikke lenger akseptert nye rekorder i hurtigspising, antagelig på grunn av frykt for søksmål ettersom det er forbundet med fare å forsøke å slå de ekstreme rekordene. Det er også andre rekorder man har sluttet å ta imot nye bidrag til. En rekord som utløste en etisk debatt, var «feteste katt», som førte til at flere katteeiere overforet sine katter for å få en plass i boken. Følgen var at redaktørene sluttet å ha med denne og lignende kategorier. Andre rekorder som ofte ikke tas imot, er de knyttet til ekstremsport, spesielt fridykking hvor rekorden ligger så nær en menneskelige tålegrense at det er overhengende fare for dødsfall under nye rekordforsøk. Boken har selv en av rekordene, ettersom det er den mest solgte bok som er underlagt vanlig opphavsrett. Guinness rekordbok er blitt solgt i mer enn 100 millioner eksemplarer, den utgis på 23 språk og i mer enn 100 land. Suksessen har ført til at selskapet bak rekordboken også står bak andre bøker, fjernsynsserier, muséer og annet. Max von Sydow. Carl Adolf «Max» von Sydow (født 10. april 1929 i Lund, Skåne) er en svensk skuespiller. Etter artium (1947) gikk von Sydow på Dramatens elevskola (sammen med blant andre Jan-Olof Strandberg, Allan Edwall, Margaretha Krook, Ingrid Thulin, Yvonne Lombard og Jan Malmsjö) 1948–1951, og ble så ansatt ved byteateret i Norrköping-Linköping 1951–1953. von Sydow er spesielt kjent for sitt samarbeid med den svenske filmskaperen Ingmar Bergman. Han er videre kjent fra en rekke amerikanske filmer, blant annet "Eksorsisten" (1973), "Hannah og hennes søstre" (1985), "Judge Dredd" (1995), "Minority Report" (2002) og "Robin Hood" (2010), og i nordisk sammenheng fra filmer som "Pelle Erobreren" og "Hamsun", og den svenske tv-serien "Utvandrerne". Han har også fremstilt Jesus i filmen "The Greatest Story Ever Told", og dessuten "Satan" i filmen "Needful Things", og er dermed den eneste skuespiller som har fremstilt begge disse skikkelsene på film. Chris Evert. Christine Marie Evert (født 21. desember 1954) er en amerikansk tidligere tennisspiller. Hun ble født og vokste opp i Fort Lauderdale, Florida. Hun ble trent av sin far, en profesjonell tennisspiller, og utviklet seg raskt til å bli landets fremste spiller i klassen under 14 år. 18 år gammel debuterte hun som profesjonell spiller. Hun fikk raskt stort medietekke, og som 20-åring kom havnet hun i rampelyset da hun vant sin første Grand Slam-tittel og på grunn av romansen med tennisstjernen Jimmy Connors. Chris Evert ble den første spilleren som vant 1000 singlekamper, og var rangert som verdens beste spiller fem ganger. I 1974 vant hun 56 kamper på rad, og de neste 13 årene, frem til 1986, vant hun minst en Grand Slam-tittel hvert år. Chris Evert vant fire US Open-titler på rad mellom 1975 og 1978. Hun vant US Open igjen i 1980 og 1982. Hun var nesten uslåelig på grus, og vant French Open sju ganger. Da Chris Evert la opp etter 1989-sesongen, hadde hun vunnet 18 Grand Slam-titler. Hun giftet seg i 2008 med den australske golfspilleren Greg Norman. Hertugdømmet Cornwall. Hertugdømmet Cornwall var det første hertugdømmet som ble opprettet i England. Det er ett av to som fortsatt eksisterer i Storbritannia; det andre er hertugdømmet Lancaster. De skiller seg fra hverandre ved at det finnes en hertug av Cornwall, mens Lancaster har vært direkte under kronen siden 1413. Inntekter fra eiendommene går til hertugen, eller til monarken dersom hertugsetet er vakant. Hertugdømmet er atskilt fra det administrative grevskapet Cornwall. En del av eiendommene ligger der, men det meste er i Devon. Historie. Ifølge legenden fantes hertugdømmet allerede under kong Uther Pendragon. Goirlois, som var hertug da, gjorde opprør mot Uther da kongen ble besatt av Gorlois' kone Igraine. Uther drepte hertugen, og giftet seg med Igraine. Sammen fikk de sønnen Arthur. Den historiske dokumentasjonen av hertugdømmet kommer langt senere. Det ble opprettet i 1337 av Edvard III av England, som ga det til sin sønn Edward, den svarte prinsen. Arverett. Det har siden 1421 vært bestemt at det er monarkens eldste sønn og arving som er hertug av Cornwall. Dersom han dør etter å ha fått en sønn, arver allikevel ikke hans sønn hertugdømmet. Men dersom han dør uten å ha fått en sønn, kan hans bror arve det. Det er med andre ord bare sønnen av en monark som kan være hertug av Cornwall, aldri et barnebarn eller oldebarn selv om han er først i arverekkefølgen til tronen. Dette gjaldt for eksempel Georg III, som var prins av Wales men ikke hertug av Cornwall. Inntekter. Tradisjonelt skal hertugen motta visse inntekter, i henhold til føydalsystemets regler. Den nåværende hertugen, prins Charles, fikk overrakt sine inntekter på Launceston slott i 1973. Dette inkluderte et par hvite hansker, to greyhounder, et pund pepper og et pund kummin, et par gylne sporer, hundre sølvskillinger, en bue, et spyd og noe peisved. Dette er dog bare den seremonielle siden ved inntektene. Hertugen har rett til overskuddet fra eiendommene, noe som skal dekke kostnaden for hans offentlige virke. Ettersom hertugdømmet eier omkring 570 km² svært god jord blir det høye inntekter. Bare i 2003 fikk tjente hertugdømmet 9 943 000 pund. Beløpet var skattefritt, men prins Charles valgte frivillig å betale skatt av det. Våpen. Hertugdømmets våpen er femten gullmynter på et svart felt. Det samme mønsteret brukes som flagg, og det er brukt i prinsen av Wales' store våpen, under hovedskjoldet. Se også. Cornwall Minister uten portefølje. En minister uten portefølje eller konsultativ statsråd er et regjeringsmedlem som ikke har ansvar for et eget departement, og i en del tilfeller ikke engang noen spesielt definerte arbeidsoppgaver. Stillingen har en lang historie i Storbritannia og land som har et politisk system som er påvirket av det britiske. Der brukes den gjerne for å få med visse personer, som partilederen i regjeringspartiet, på regjeringsmøtene uten at de blir sittende med ansvar for et departement. I andre land kan man finne tilsvarende ordninger, gjerne i form av at en person har ansvar for en spesiell arbeidsoppgave innenfor et departement, og tilhører regjeringen uten å ha en regulær ministerpost. Norge. I Norge har begrepet blitt brukt om ministre som styrer en avdeling i et departement, slik det f.eks. tidligere var med bistandsministeren og handelsministeren, som var underlagt Utenriksdepartementet. Hertugdømme. Et hertugdømme er et landområde styrt av en hertug eller hertuginne. Historisk har noen hertugdømmer i Europa vært suverene, mens andre (spesielt i Frankrike og Storbritannia) har vært underordnede distrikter i et kongedømme. Marit Bjørgen. Marit Bjørgen (født 21. mars 1980 i Trondheim) er en norsk langrennsløper fra Rognes ved Støren. Hun har åtte gullmedaljer i VM-sammenheng, én fra 2003, tre fra 2005 og fire fra 2011. Hun ble kalt «VM-dronningen» av Oberstdorf i 2005 med tre gull, én sølv og én bronse. Etter svake resultater i mesterskapene i 2006, 2007 og 2009 gjentok hun bedriften fra Oberstdorf i OL 2010 i Vancouver og ble «OL-dronning» med tre gull, én sølv og én bronse. Bjørgen er dermed den tredje norske utøver gjennom tidene og den første siden 1924 med fem medaljer i ett og samme OL. I VM 2011 tok Bjørgen fire gull og én sølv. Bjørgen har vunnet verdenscupen sammenlagt tre ganger, sprintverdenscupen fire ganger og distansecupen to ganger. Hun er med sine 55 seire (per 18. mars 2012) den langrennsløper i verden som har vunnet flest verdenscuprenn individuelt. Hun har også 24 verdenscupseire i stafett samt 14 norske mesterskap i langrenn. Bjørgen er samboer med den tidligere kombinertløperen og olympiske mester Fred Børre Lundberg. Idrettslig karriere. Som barn drev Marit Bjørgen allsidig idrett; langrenn, fotball og håndball. I langrenn var Idar Terje Belsvik hennes trener og smører fra hun var ni til hun begynte på juniorlandslaget. Bjørgen likte å trene hardt, og hun hevdet seg godt i aldersbestemte klasser. Første gang hun ikke vant et skirenn var et skirenn i Funäsdalen da hun var i 14–15-årsalderen. Hun kom med på juniorlandslaget i 1998, og som attenåring vant Bjørgen kvinneklassen i det 56 km lange Rensfjellrennet i 1999. Hun debuterte i verdenscupen som nittenåring 27. desember 1999 i Engelberg med en 39. plass i et sprintrenn. Inntar verdenseliten (2002–2005). Bjørgen fikk sitt gjennombrudd i seniorklassen da hun kom på tredjeplass på 5 km klassisk under NM på Steinkjer i 2001, noe som førte til at hun ble tatt ut på Norges lag under VM 2001 i Lahtis. Hun ble tatt opp på Norges Skiforbunds elitelag i 2001. På sprinten i Düsseldorf 26. oktober 2002 vant hun sitt første verdenscuprenn. Etter det ble hun raskt en av verdens beste sprintere. Bjørgen tok tre verdenscupseire i sprintrenn i sesongen 2002/2003, og hun vant sprintverdenscupen denne sesongen. Hun vant sprintøvelsen under VM i 2003, og hun ble tildelt Olavstatuetten i 2003. I sesongen 2003/2004 kom hun på andreplass i verdenscupen sammenlagt. Etter hvert ble hun også bedre på lengre distanser, hun vant sitt første verdenscuprenn i distanselangrenn i Gällivare 20. november 2004. På landslaget var Svein Tore Samdal hennes trener. I sesongforberedelsene delte Bjørgen inn treningen i bolker med opptil tolv dager på rad med intens hardtrening, noen av dagene med to økter. Sesongen etter vant hun verdenscupen sammenlagt klart foran Kateřina Neumannová og Virpi Kuitunen. Under VM 2005 i Oberstdorf levde hun opp til favorittstempelet og fikk med seg fem medaljer hjem, deriblant gullmedalje på 30 km klassisk, som tidligere ikke hadde vært regnet som en av hennes sterke distanser. Denne sesongen gav henne Aftenpostens Gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Hun mottok også Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris for 2005, og hun fikk to priser på Idrettsgallaen 2006: prisen for «styrke, hurtighet og spenst» og «utøvernes pris». Sykdom og skuffelser (2006–2008). Forut for, og under åpningsdagene i OL i Torino 2006, var hun plaget av sykdom. Hun klarte en sølvmedalje på 10 km klassisk, men for øvrig ble mesterskapet medaljeløst for Bjørgen. Hun gjorde det bra i og vant verdenscupen også denne sesongen, selv om resultatene fra OL ikke ble helt som forventet. Nyttårsaften 2006 vant Bjørgen det aller første rennet, sprint fristil, i nyskapningen Tour de Ski. Til tross for at hun ble nummer to i verdenscupen, ble også 2007 et skuffende år for Bjørgen. Hun vant to verdenscuprenn, men var ikke i form under VM i Sapporo og kom hjem uten individuelle medaljer. Etter ett år med Egil Kristiansen som landslagstrener ble Svein Tore Samdal i 2007 hyret inn som Bjørgens personlige trener. Før 2008 virket Bjørgen å være tilbake i god, gammel form. Under verdenscupåpningen på Beitostølen vant hun sin første verdenscupseier på et distanseløp i fristil. Den 2. desember vant hun 10 km klassisk i Kuusamo, hennes 30. verdenscupseier totalt. Under Tour de Ski gjorde hun det bra i starten og ledet, men hun ble syk, og måtte avslutte touren. Alle verdenscuppoengene hun vant i de første løpene ble dermed fjernet. Dette ødela hennes sjanse til å vinne verdenscupen, men hun gjennomførte en brukbar sesongavslutning med andreplass på dobbel jaktstart i Falun, og tredjeplass på 10 km klassisk fellesstart i verdenscupfinalen i Bormio. Hun kom på 11. plass i verdenscupen til slutt. Bjørgen endret treningsopplegget sitt i foran 09. Målet var å være i toppform under VM i Liberec, istedenfor slik som i sesongen før, da hun var i toppform i starten av sesongen, og så gikk det nedover etter jul. Slik gikk det imidlertid ikke. Hun tok fire pallplasseringer i verdenscupen før jul, to under Tour de Ski, men ingen etter nyttår. De beste verdenscupplasseringene var to andreplasser, bak Charlotte Kalla på 10 km fristil under åpningen i Gällivare og bak Virpi Kuitunen på 10 km klassisk i Oberhof under Tour de Ski. I VM gikk det ikke som forventet. Like før mesterskapet ble hun syk, og for første gang siden VM i Lahtis i 2001 endte hun uten medaljer. Hun ble nummer ti i verdenscupen sammenlagt. Gullsesongen 2009/2010. Marit Bjørgen på vei mot gull på 15 km dobbel jaktstart under OL i Vancouver 2010. Forsesongen. I starten på 10 var hun igjen i godt slag, selv om OL var det store målet. Før sesongen endret hun treningsopplegget, arbeidet med å komme over skuffelser i fortiden og prioriterte balanse-, koordinasjon- og teknikktrening. Hun gikk inn til suveren seier på begge distanser under den nasjonale åpningen på Beitostølen, og under verdenscupåpningen på samme sted vant hun 10 km fristil, hennes første verdenscupseier på nesten to år. Til gjengjeld vant hun med hele halvminuttet til svenske Charlotte Kalla, mens Anna Haag ble nummer tre. Etter å ha stått over rennene i Kuusamo, presterte hun godt i de rennene som var igjen før jul. I Düsseldorf ble hun nummer åtte på sprinten, og på 10 km fristil i Davos ble hun nummer fire. På sprinten i fristil samme helg tok hun andreplass, før hun vant den klassiske sprinten i Rogla etter å ha spurtslått polske Justyna Kowalczyk på oppløpet. Det var hennes første verdenscupseier i sprint på tre år, og den første i klassisk på hele fem år. Etter en andreplass på 15 km klassisk, fellesstart kunne Bjørgen ta juleferie med den gule ledertrøya i behold. Hun mistet verdenscupledelsen siden hun ikke deltok i Tour de Ski, men hun var tilbake med en andreplass bak Kowalczyk i det første rennet etter touren. Distansen var 10 km klassisk og gikk i estiske Otepää. OL i Vancouver. Under OL i Vancouver gikk Bjørgen inn til bronse på den innledende 10 km fristil, bak Charlotte Kalla og Kristina Šmigun-Vähi. 17. februar 2010 ble hun olympisk mester på sprint klassisk. Hun gikk raskest i prologen og vant både sitt kvartfinale- og semifinaleheat. I finalen gikk hun inn til en klar seier foran Justyna Kowalczyk og Petra Majdic. Bjørgen ble dermed den andre norske kvinne som tok olympisk gull i individuelt langrenn, den første var Bente Skari i OL 2002 i Salt Lake City. Norge hadde dessuten to stafettgull fra tidligere, i 1968 og 1984. 19. februar gikk Bjørgen inn til OL-gull nummer to da hun vant 15 km dobbel jaktstart (fellesstart med skibytte) med 8,9 sekunders margin til Anna Haag med Justyna Kowalczyk på bronseplass. Bjørgen tok sitt tredje OL-gull 25. februar da hun gikk ankeretappen for det norske laget på 4 x 5 km stafett. Vibeke Skofterud, Therese Johaug og Kristin Størmer Steira var de andre på vinnerlaget. 27. februar tok Bjørgen sølv på 30 km klassisk, kun én meter bak Justyna Kowalczyk. Dermed tok Marit Bjørgen i alt tre gull, én sølv og én bronsemedalje under OL i Vancouver. For tredje gang klarte en norsk utøver å ta fem medaljer i ett og samme OL: Den første var skytteren Otto Olsen som tok tre gull og to sølv under Sommer-OL 1920 i Antwerpen og den andre var skøteløperen Roald Larsen som i Vinter-OL 1924 tok to sølv og tre bronse (sølv på 1500m og sammenlagt, bronse på 500m, 5000m og 10000m). For sine fremragende prestasjoner under OL ble Bjørgen tildelt Fearnleys olympiske ærespris. Prisen ble overrakt under regjeringens fest for de OL-akkrediterte 17. april 2010. I sesongen 2009/2010 hadde Bjørgen tillatelse til å bruke et legemiddel mot astma med et virkestoff som stod på WADAs liste over forbudte substanser, også etter siste revisjon per 1. januar 2010. En slik tillatelse kan gis etter søknad om medisinsk fritak fra dopinglisten. Bjørgen ble kritisert av Justyna Kowalczyk for dette. Kowalczyk mente at det bør opprettes en felles legeordning for alle langrennsløpere i verden med astma. Bjørgen fortalte at hun har fått astmamedisinen godkjent av en spesialist. Det er i dag langt høyere forekomst av astma hos toppidrettsutøvere enn i befolkningen forøvrig. Sesongavslutningen. Etter olympiske leker var Bjørgen uten sjanse til å vinne verdenscupen sammenlagt, men hun presterte likevel godt. I Lahtis vant hun dobbel jaktstart med omtrent samme margin som i Whistler, 10 sekunder. Hun gikk også siste etappe på det norske stafettlaget som vant verdenscupstafetten på samme sted. Bjørgen fortsatte på medgangsbølgen og vant også den klassiske sprinten i Drammen. Finske Saarinen og Muranen tok de øvrige pallplasseringene i nevnte rekkefølge. I Holmenkollen 13. mars vant Bjørgen 30 km fellesstart foran Kristin Størmer Steira og Therese Johaug. For første gang på 25 år ble det tredobbelt norsk i verdenscupen i kvinnelangrenn. Forrige gang var også i Holmenkollen, 16. mars 1985, da ble det firedobbelt ved Anette Bøe, Grete Nykkelmo, Brit Pettersen og Anne Jahren. Under Holmenkollarrangementet tildelte Skiforeningen Bjørgen Holmenkollmedaljen. I juryens begrunnelse heter det at «Marit Bjørgen tildeles medaljen for sine topprestasjoner over tid og sin evne til å kjempe seg tilbake til toppen etter formsvikt». 14. mars gikk Bjørgen inn til sin fjerde strake verdenscupseier da hun vant sprint fristil i Holmenkollen. På sin 30-årsdag 21. mars 2010 gikk Bjørgen inn til sin femte verdenscupseier på rad da hun vant verdenscupfinalen i Sverige. Verdenscupfinalen bestod av klassisk sprint i Stockholm samt 2,5 km klassisk prolog, 10 km duatlon og en avsluttende 10 km fri med jaktstart i Falun. Dermed kom Bjørgen på andreplass i verdenscupen sammenlagt samt både i sprintcupen og distansecupen, i alle på plassen bak Justyna Kowalczyk. På Idrettsgallaen 2011 ble Marit Bjørgen tildelt prisen for «årets kvinnelige utøver» i 2010. Gullsesongen 2010/2011. 11 fortsatte Bjørgen der hun slapp forrige sesong med seier i det nasjonale sesongåpningen på Beitostølen og i de to første verdenscuprennene. I det første i Gällivare vant hun med 41 sekunder på Charlotte Kalla på 10 km fri. I det andre, «mini-Touren» i Kuusamo, vant hun både den klassiske sprinten og 5 km klassisk og gikk inn til en suveren sammenlagtseier etter den avsluttende jaktstarten. Bjørgen hadde dermed vunnet sju verdenscuprenn på rad. Etter å ha stått over sprinten i Düsseldorf, vant Bjørgen også de påfølgende tre rennene i Davos og La Clusaz. Bjørgen hadde dermed vunnet ti verdenscuprenn på rad av dem hun stilte til start i. Som foregående sesong valgte hun å droppe Tour de Ski for i stedet å konsentrere seg om sesongens store mål, VM i Holmenkollen. Hun vant sin 43. verdenscupseier i Otepää 22. januar 2011 og gikk dermed forbi Bente Skari i antall verdenscupseire. Under NM 2011 på Steinkjer gikk hun til topps på alle tre individuelle distanser. Bjørgen var storfavoritt foran VM i Holmenkollen. Hun innfridde allerede på den innledende sprinten i fristil der hun vant foran Arianna Follis og Petra Majdic. 26. februar tok hun sin andre gullmedalje på 15 km dobbel jaktstart. Etter å ha gått sammen med Justyna Kowalczyk og Therese Johaug store deler av løpet, rykket Bjørgen ifra dem like før mål, og vant med margin på 7,5 sekunder på førstnevnte. Bjørgen vant også 10 km klassisk med intervallstart, 4,1 sekund foran Justyna Kowalczyk. Bjørgen gikk ankeretappen på det norske stafettlaget som vant 4x5 km stafett. Der gikk hun sammen med Vibeke Skofterud, Therese Johaug og Kristin Størmer Steira. På den avsluttende 30 km fristil ble Bjørgen nummer to etter at Therese Johaug rykket fra og vant en suveren seier. Bjørgen endte dermed opp med fire gull og én sølv i VM, og kunne med rette for andre gang tituleres «VM-dronning». I Lahtis kom Bjørgen på fjerdeplass i duatlon og ble dermed for første gang på over et år beseiret i et verdenscuprenn i distanselangrenn. Hun vant sprinten i Lahtis og tangerte Jelena Välbes 45 seire i verdenscupen. Hun vant verdenscupfinalen i Stockholm og Falun og tangerte dermed Bjørn Dæhlis 46 verdenscupseire. Totalt ble hun nummer to i verdenscupen sammenlagt etter Justyna Kowalczyk. Hun vant også den avsluttende NM-øvelsen i 30 km fristil i Storelva i Tromsø. Det var hennes trettende individuelle NM-gull. Dermed er hun sammen med Anita Moen Bonden mestvinnende i individuelle NM-gull i langrenn på kvinnesiden. Bjørgen ble av sportsjournalister fra 79 land kåret til verdens beste kvinnelige utøver for 2011. På Idrettsgallaen 2012 ble Marit Bjørgen tildelt de to prisene «årets kvinnelige utøver» og «årets forbilde» for innsatsen i 2011. Sesongen 2011/2012. 12 startet som den forrige: Bjørgen vant det første verdenscuprennet i 10 km fri foran Charlotte Kalla, men denne gang på Sjusjøen. Dette var hennes 47. seier, hun passerte Bjørn Dæhlie og troner alene på toppen av listen over antall seire i enkeltrenn. En uke senere vant hun både klassisk sprint, 5 km fri og sammenlagt i den såkalte «mini-touren» i Kuusamo. Bjørgen vant også sesongens tredje distanserenn, 15 km fri i Davos. Bjørgen ble syk og reiste hjem i stedet for å delta i Rogla siste helg før jul. I en mesterskapsfri sesong var 12 sesongens store mål. Justyna Kowalczyk startet med å vinne de tre første etappene. Bjørgen vant de fire neste før Justyna Kowalczyk slo tilbake og vant den åttende etappen. Før den avsluttende etappen opp slalåmbakken i Val di Fiemme ledet Kowalczyk med elleve sekunder. Bjørgen tok igjen Kowalczyk, men opp slalåmbakken gikk Kowalczyk ifra og vant med 28 sekunder. Kowalczyk var i storform i januar og vant ytterligere tre renn før Bjørgen vant igjen, 10 km fristil i Rybinsk. Etter seieren på 15 klassisk i Nové Město na Moravě tok Bjørgen tilbake ledelsen i verdenscupen. På hjemmebane i Szklarska Poręba vant Kowalczyk igjen og overtok igjen ledertrøya i verdenscupen. I mars kom Bjørgen tilbake i toppform og vant de fire siste verdenscuprennene: i Lahtis, Drammen, Holmenkollen og verdenscupfinalen i Stockholm og Falun. Hun vant verdenscupen sammenlagt, 270 poeng foran Justyna Kowalczyk. Verdensmesterskap. .* Duatlon refererer i 2001 til 5 km klassisk med intervallstart etterfulgt av 5 km fristil med jaktstart. Fra 2005 er duatlon fellesstart 7,5 km klassisk etterfulgt av 7,5 km fristil.F = Fristil, K = klassisk stil; Tallet på 4 x 5 km stafett markerer hvilken etappe Bjørgen gikk; 1 og 2 i klassisk stil, 4 i fristil. Oberstdorf. thumb thumb Oberstdorf er en landsby i Oberallgäu i Bayern i Tyskland, beliggende i de bayerske Alpene nær grensen til Østerrike, med ca. 10 400 innbyggere. Oberstdorf er kjent som kursted og vintersportssted, og er et populært utgangspunkt for fjellklatrere. Med 17 000 gjestesenger og 2,5 millioner overnattinger i året, er Oberstdorf en av Tysklands turistmagneter. I Oberstdorf ligger to internasjonalt kjente hoppbakker. Dette er storbakken Schattenbergbakken som brukes under hoppuka, og skiflygingsbakken Heini Klopfer-bakken som er verdens tredje største hoppbakke. I tillegg har Oberstdorf ca. 85 km skiløyper, 20 skiheiser og 44 km med alpinbakker. Oberstdorf arrangerte VM på ski, nordiske grener i tidsrommet 16.-27. februar 2005, hvor Norge ble beste nasjon. Historie. Oberstdorf nevnes tidligst i år 1141, og fikk i 1495 markedsrettigheter av keiser Maximilian I. I 1619 ble byens rådhus bygget. Under tredveårskrigen led byen under svenske soldaters herjing, som flere ganger plyndret området (1632, 1634 og siste gang 1647). Rundt 700 mennesker døde av pest i 1634/35. I 1742 ble nedleggelsen av den siste bjørnen berettet å ha funnet sted i Oytal. I 1787 bygget man i Oberstdorf sitt første skolehus. Mellom 5. og 6. mai 1865 ødela en brann 146 hus, og rådhuset måtte bygges opp på nytt. Byen var allerede etablert som kursted for overklassen i Europa, og i 1885 besøkte 2 353 kurgjester byen. Jernbaneforbindelsen Sonthofen-Oberstdorf ble fullført 1888, og turistnæringen ble en av byens viktigste. De første skihopp fant sted i Schattenberg-bakken i 1926, og Nebelhorn-banen transporterer siden 1930 besøkere opp til alpene. I 1937 ble byen "heilklimatischer Kurort", og i 1967 sogar "Kneippkurort". I 1950 ble Söllereckbanen bygget, og samme år fant den første skiflyvningsuken sted. 1972 ble kommunen Tiefenbach og områdene Schöllang, Reichenbach og Rubi i den tidligere kommunen Schöllang innlemmet i Oberstdorf. Samme år fant det første skiflyvnings-verdensmesterskapet sted i Oberstdorf. I 1992 ble byens sentrum bilfri sone. Interpol. a>Interpol (fullt navn: "International Criminal Police Organization – Interpol") er en internasjonal organisasjon etablert i 1923 for å bidra til internasjonalt kriminalpolitisamarbeid. Med 188 medlemsstater er Interpol verdens største internasjonale organisasjon etter De forente nasjoner. Interpol har sitt hovedkvarter i Lyon i Frankrike. For å holde organisasjonen politisk nøytral, er Interpol gjennom sin konstitusjon forhindret fra å engasjere seg i kriminalitet som ikke dekker flere land, og kriminalitet som gjelder politiske, militære, religiøse eller rasemessige forhold. Organisasjonens arbeid er hovedsakelig rettet mot sikkerhet og terrorisme, organisert kriminalitet, narkotikaproduksjon og -handel, våpensmugling, menneskehandel, hvitvasking, barnepornografi, økonomisk kriminalitet, høyteknologisk kriminalitet og korrupsjon. Europol. Europol er Den europeiske unions organisasjon for politisamarbeid innen kriminaletterretning. Den har som formål å sikre økt effektivitet og samarbeid mellom myndighetene i medlemsstatene som har ansvar for å forebygge og bekjempe alvorlig internasjonal organisert kriminalitet og terrorisme. Europols oppgave er å yte et vesentlig bidrag til Den europeiske unions innsats mot organisert kriminalitet og terrorisme, særlig mot kriminelle organisasjoner. Europol har kontor i Den Haag i Nederland. Historie. Opprettelsen av Europol er hjemlet i Traktat om Den europeiske union, som ble undertegnet i Maastricht 7. februar 1992. Organisasjonen ble etablert i Haag, Nederland, og startet en begrenset virksomhet allerede 3. januar 1994 med Europols enhet for narkotikabekjempelse – Europol Drugs Unit (EDU) – og kampen mot narkotika. Gradvis har andre viktige kriminalitetsområder kommet til. Den 1. januar 2002 ble Europols mandat utvidet til å omfatte alle alvorlige former for internasjonal kriminalitet som er oppført i vedlegget til Europol-konvensjonen. Europol-konvensjonen ble ratifisert av alle medlemsstatene og trådte i kraft 1. oktober 1998. Etter at en rekke rettsakter knyttet til konvensjonen var vedtatt, kunne Europol starte sin virksomhet for fullt 1. juli 1999. Mandat. Andre prioriteringer for Europol er straffbare handlinger rettet mot personer, økonomisk kriminalitet og internettkriminalitet. Dette gjelder der en organisert kriminell struktur er involvert og to eller flere medlemsstater er berørt. tilrettelegging av informasjonsutvekslingen, i samsvar med nasjonal lovgivning, mellom sambandsmenn – Europol Liaison Officers (ELO) – som medlemsstatene har utstasjonert ved Europol som representanter for sine ulike nasjonale organer for rettshåndhevelse, utarbeidelse av operative analyser til støtte for operasjoner, utarbeidelse av strategiske rapporter (f.eks. trusselvurderinger) og kriminalanalyser på grunnlag av informasjon og etterretningsopplysninger gitt av medlemsstatene og tredjemann, ekspertrådgivning og tekniske støtte i forbindelse med etterforskning og operasjoner som gjennomføres i medlemsstatene under de berørte myndigheters tilsyn og rettslige ansvar. Europol arbeider også aktivt med kriminalanalyse og harmonisering av etterforskningsteknikker i medlemsstatene. Økonomi. Europol finansieres av medlemsstatene i forhold til deres bruttonasjonalinntekt. Budsjett 2005: 63,4 millioner euro. Finansinspektøren utnevnes av et enstemmig styre og har ansvar for å føre kontroll med inngåelse av utgiftsforpliktelser og betaling av utgifter samt med fastsettelse og innkassering av inntekter for Europol. Europols årsregnskap blir revidert av en felles revisjonskomité som har tre medlemmer utnevnt av Revisjonsretten for De europeiske fellesskap. Personell. Europols ledelse er oppnevnt av Rådet for Den europeiske union (justis- og innenriksministrene). Den består for tiden av direktør Max-Peter Ratzel (Tyskland) og visedirektørene Mariano Simancas (Spania), Jens Henrik Højbjerg (Danmark) og Kevin O’Connell (Storbritannia). Ved Europols hovedkvarter er det for tiden 490 ansatte. Av disse er 80 sambandsmenn, som representerer ulike organer for rettshåndhevelse (politi, tollmyndigheter, gendarmerie, utlendingsmyndigheter osv.). Sammen med Europols tjenestemenn, analytikere og andre eksperter sikrer sambandsmennene en effektiv og rask flerspråklig tjeneste 24 timer i døgnet. Styring og kontroll. Europol står ansvarlig overfor Rådet av justis- og innenriksministre. Rådet har ansvar for rettlednings- og kontrollfunksjonene i forhold til Europol. Det utnevner direktøren og visedirektørene og vedtar budsjettet. Rådet er sammensatt av representanter for alle medlemsstatene, og kravet om at alle vedtak må være enstemmige, sikrer demokratisk kontroll med Europol. Europols styre, som består av en representant for hver medlemsstat, har som overordnet oppgave å overvåke organisasjonens virksomhet. Det felles kontrollorganet, som består av to datasikkerhetseksperter fra hver medlemsstat, overvåker innholdet i og bruken av alle personopplysninger som oppbevares av Europol. Internasjonalt samarbeid. Ettersom internasjonal organisert kriminalitet ikke stopper ved grensene, har Europol dessuten også styrket det internasjonale politisamarbeidet ved å forhandle fram bilaterale operative eller strategiske avtaler med andre stater og internasjonale organisasjoner, som følger: Bulgaria, Colombia, Den europeiske sentralbank (ESB), Det europeiske overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EONN), Eurojust, Europakommisjonen og OLAF, FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), Interpol, Island, Norge, Romania, Russland, Sveits, Tyrkia, USA og Verdens tollorganisasjon (WCO). GIGN. GIGN (fullt navn: Groupe d'intervention de la gendarmerie nationale) er det franske nasjonalgendarmeriets taktiske innsatsstyrke. Den består av 113 medlemmer, inkludert 11 offiserer. Oppgavene inkluderer pågripelse av bevæpnede personer, gisselsituasjoner og kontraterrorisme. Styrken består av fire operasjonsgrupper, en forhandlingsgruppe, en spesialutstyrsgruppe og personer opplært til å trene andre spesialstyrker. I tillegg har GIGN en teknisk gruppe som skaffer spesialtilpasset utstyr, enten ved innkjøp eller utvikling. Treningen inkluderer skyting, skarpskyting og nærkamp (Krav Maga). Andre spesialkunnskaper i GIGN er bruk av politihunder, dykking, fallskjermhopping og eksplosiver. Gendarmeri. Gendarmeri eller paramilitærpoliti er politi som er organisert på militært vis. Organisasjonen kan enten være en militær styrke med politioppgaver eller et korps av sivile med militær trening og struktur. Krav Maga. a>er øver Krav Maga i Israel, 1955. Krav-maga er et selvforsvars- og nærkamp-system som har sitt opphav i det israelske forsvarets nærkampmetoder. På engelsk brukes betegnelsen «Krav Maga», fra hebraisk: «kamp» «kontakt». Historie. Krav-maga ble opprinnelig utviklet i Ungarn og Tsjekkoslovakia på 1930-tallet, av Imi Liechtenfeldt. I 1948 var det stridigheter mellom arabiske stater og Israel. Den nyopprettede staten Israel hadde behov for å trene sine militære styrker. Det israelske forsvaret bestod for det meste av frivillige som hadde blitt rekruttert, og det som skulle læres bort måtte kunne læres raskt, være enkelt å beherske og effektivt i strid. Ansvaret med å iverksette opplæringen ble gitt til Imi Liechtenfeldt, en anerkjent bryter og bokser fra Tsjekkoslovakia med mye krigserfaring fra Andre verdenskrig. I ettertid har krav-maga blitt en del av nærkamp-opplæringen til sivile- og militære avdelinger i flere land, inkludert norske spesialstyrker. Beskrivelse. Teknikkene kan benyttes av begge kjønn, og det kreves ikke fysisk styrke. I dag er det vanlig å dele krav-maga inn i en sivil del, en politidel og en militær del. Forskjellen på disse er grovt sett avslutningene på teknikkene, som strekker seg fra å forlate en beseiret motstander via pågripelse til drap. Royal New Zealand Navy. Royal New Zealand Navy (RNZN) (maorisk: Te Taua Moana o Aotearoa) er den newzealandske marinen. Flåten består av to «Anzac»-klasse fregatter, en «Leander»-klasse fregatt, et forsyningsskip og diverse støtteskip for hydrografiske undersøkelser, minekrigføring, dykkerstøtte og kystpatruljering. RNZN ble etablert som selvstendig marine 1. oktober 1941 og mot slutten av andre verdenskrig bestod den av over 60 skip. I nyere tid er den imidlertid blitt kraftig redusert. Forløperen New Zealand Naval Forces ble opprettet i 1913 og skiftet navn til New Zealand Division of the Royal Navy i 1921. Skip i Royal New Zealand Navy bærer prefikset HMNZS (Her Majesty's New Zealand Ship). Nederlandse Korps Mariniers. Nederlandse Korps Mariniers er marineinfanteriet i den nederlandske marinen. Korpset ble grunnlagt 10. desember 1665 av Johan de Witt og admiral Michiel de Ruyter. Alle avdelingene i korpset er underlagt forbandet «Mariniers Trainings Commando» (MTC, tidligere kalt «Groep Operationele Eenheden» (GOEM)), som består av tre marinebataljoner, en støttebataljon, en logistikkbataljon og en amfibiestøttebataljon. Totalt er det rundt 3400 marineinfanterister i korpset. To av bataljonene er stasjonert i Nederland, én er stasjonert i De nederlandske antillene og Aruba. En av bataljonene inngår i den britisk-nederlandske "United Kingdom/Netherlands Landing Force" sammen med 3 Commando Brigade. Koninklijke Marine. Koninklijke Marine er Nederlands krigsflåte. Den ble etablert 8. januar 1488. Baser. Hovedbasen ligger i Den Helder der det siden 1. januar 1996 har vært felles hovedkvarter med Den belgiske marinen. Det er også mindre baser i Amsterdam, Vlissingen, Rotterdam og Willemstad (Curaçao). Marinekorpset har baser i Rotterdam, Doorn, Texel, Suffisant på Curaçao og Savaneta på Aruba. Arma dei Carabinieri. a> henrettet av tyskerne og reddet slik livet til 22 andre Arma dei Carabinieri (egentlig betydning: "hæren med kavalerisoldater med karabiner") er et italiensk gendarmeri grunnlagt av kong Viktor Emanuel I av Kongedømmet Sardinia, 13. juli 1814. Styrken har politimyndighet både overfor militære og sivile og er sammen med finans- og tollpolitiet "Guardia di Finanza" den ene av Italias to paramilitære politistyrker. Styrken spilte en sentral rolle under Italias samling og dannet grunnlaget for utviklingen av den nye italienske hæren etter samlingen. Styrken var en del av Benito Mussolini undertrykkelsesapparat, men sto også sentralt i avsettelsen av ham. Deler av styrken ble derfor oppløst av de tyske okkupasjonsmyndighetene, og en stor andel av tidligere "Carabinieri" sluttet seg til den italienske motstandsbevegelsen. Halvparten av de falne og sårede "Carabinieri" under andre verdenskrig var som følge av kamper for motstandsbevegelsen. Korpset fungerer både som en politietat og en militær styrke. Styrken er underlagt forsvarsdepartementet og fikk status som selvstendig forsvarsgren 31. mars 2000 etter å ha bli skilt ut fra den italienske hæren. Bakgrunn. Styrken ble etablert av den sardinske kongen for å gi det nye Kongedømmet Sardinia en fast, stående politistyrke. Denne funksjonen hadde tidligere blitt ivaretatt av et såkalt "Dragoni di Sardegna corps," fra 1726 som var en frivillig styrke. Etter at franske styrker på sluttet av 1700-tallet hadde okkupert Torino og senere forlatt byen og overlatt denne til Piemonte, ble det kongelige Carabinieri stiftet ved et kongelig befaling av 13. juli 1814. Den ble gitt to hovedformål, nasjonalt forsvar og polititjeneste. Den nye styrken ble delt inn i i divisjoner, slik at hver provins fikk sin divisjon. Divisjonene ble delt inn i kompanier og disse igjen delt inn i enheter som hadde kommandoen over, og koordinerte de lokale politistasjonene og fordelt rundt i landet i publikumstjeneste. Krigstjeneste. Styrken deltok i flere kamper, særlig var de sentrale i slaget om Podgora (Monte Calvario) ved Gorizia 19. juli 1915. Det var også enheter fra Carabinieri som var de første styrkene som under Sjette slaget ved Isonzo rykket inn i Gorizia etter erobringen av byen 9. august 1916. Korpset tildelt sin første medalje for militær tapperhet i gull. Under første verdenskrig ble carabinieri drept og såret. Under andre verdenskrig falt soldater fra Carabinieri, ble såret og 578 savnet i kamp. Av disse tapene var drepte og sårede som følge av kamp for motstandsbevegelsen. Dagens tjeneste. Carabinieris status økte da stryken ble etablert som en egen våpengren i det italienske forsvaret 31. mars 2000. Styrken minner også med stolthet vice brigadiere (sersjant) Salvo D'Acquisto, som 23. september 1943 ble henrettet av tyske styrker i Torre di Palidoro utenfor Roma under andre verdenskrig. D'Acquisto gikk i døden for 22 beboere som tyskerne ville henrette som hevn for at en tysk Waffen-SS-soldater ble drept og flere andre såret da en håndgranat hadde gikk av da de undersøkte en forlatt ammunisjonsboks, og dette ble antatt for å være en felle. Tyskerne forlangte at D'Acquisto skulle bistå i etterforskningen, men ville ikke høre på da han mente det skulle sees på som en ulykke. Da gislene var i ferd med å skulle bli henrettet, hevdet D'Acquisto at det var han som hadde satt ut fellen, og han ble umiddelbart henrettet ved skyting. I de senere år har enheter fra Carabinieri blitt utplassert i ulike fredsbevarende oppgaver, blant annet under Kosovokrigen, Afghanistan og Irak. I 2003 ble tolv Carabinieri drept i et selvmordsbombeangrep mot deres base i Nasiriyah ved Basra i det sørlige Irak. På G8-møtet i 2004 fikk Carabinieri i oppdrag å etablere et "Centro di Eccellenza per le Unità di Polizia di Stabilità" et senter for utvikling av gode polititjenester, opplæring, prinsipper for operasjoner og internasjonal koordinering av dette arbeidet som setter standard for sivile politienheters deltakelse i internasjonale fredsbevarende operasjoner. Organisering. Anti-terrorgruppen "Gruppo di intervento speciale" under en parade i Roma Korpset ble ledet av en kommandoledelse, bestående av "Comandante Generale" (en general), nestkommanderende "Vice-Comandante Generale" (en generalløytnant) og stabssjefen, alle disse er stasjonerte i Roma. Stabssjefen styrer, koordinerer og kontrollerer alle styrkens aktiviteter. Stabssjefen er også direkte overordnet sjefene for administrasjon, helse, teknisk, kjøretøyer og veterinærtjenesten. Dennes nestkommanderende er overordnet rekruttringstjenesten, den sentrale administrasjonen og det juridiske kontoret. Oppgaver. Carabinieri er videre organisert regionalt med hensyn til deres oppgaver innen sivil rettshåndhevelse, 80 % av styrken er utplassert og organisert hierarkisk med utgangspunkt i fem interregionale, 19 regionale, og 102 provinsielle kommandoer. På utsiden av den territorielle organiseringen, er det anti-terrorgruppen "Gruppo di intervento speciale" og "Raggruppamento Operativo Speciale" som er en anti-mafia og narkotikaenhet. Videre har enheten "Corazzieri" spesialoppgaver med hensyn til vakthold rundt iste over den italienske presidenten i Quirinalet. Denne har spesielle opptakskrav (blant annet minimumshøyde er 190 cm), er organisert som en kavaleriavdeling og egne uniformer. Carabinieri har også oppgaver med vakthold av italienske ambassader i utlandet, og har sammen med statspolitiet og finanspolitiet ansvaret for grensekontrollen. Uniformering. Carabinieri-korpset ble utstyrt i en tydelig uniform, i mørk blå med sølv-fletting på kragespeilet og håndleddene, kantene i dyp rødt og epåletter i sølv. Fjelldivisjonen har hvite frynser i epålettene, mens infanteristyrkene har lys blå. Den tradisjonelle tosnutet hatten blir populært kalt "lucerna". For parader og høytidelige seremonier blir en utgave av den historiske uniformen brukt, mens dagliguniformen er en forenklet, men tydelig uniform. På dagliguniformen bærer distinksjonene på skulderklaffene. På uniformsbuksene har infanterienhetene enkle røde striper, mens kavalerienhetene har doble røde striper. Mannskapene og underoffiserene bærer hvit bandolær, uten sverdknute. Offiserer kan bære et svart belte med skulderstropp. Til paradeuniformen kan offiserer bære en trekantet hatt og høye offiserer kan også bære et blått ordensbånd Fram til slutten av 1980-tallet brukte Carabinieri en khaki-farget sommeruniform, som ikke var så ulik hva andre deler av hæren brukte. Nå består sommeruniformen av mørke blå bukser og lyseblå skjorte. Kampenheter bruker kamuflasjefargede uniformer, hvor mønsteret avhenger av tjenesteområdet. Disse enhetene bruker også beret som hodeplagg. Som luemerke brukes et stilisert granatemblem. For mannskapene og lavere underoffiserene er dette i sølv, mens for høyere underoffiserer og offiserer er det i gull. For generaler blir merket erstattet av en en såkalt aquila, eller tilsvarende en romersk legionsørn. Denne er av sølv for en- og to-stjernes generaler, mens for tre-stjernes generaler er den av gull. Alle generaler, uavhengig av våpengren bruker en aquila som luemerke, for å indikere at de kun representerer ulike grener av en helhetlig tjeneste. Carabinieri e Appuntati (mannskaper og aspiranter). Siden 2006 er det politiassistenter (inklusive aspiranter) i korpset. politiassistentene rekrutteres blant ugifte menn og kvinner, som har gjennomgått grunnskolen og et års friillig militærtjeneste. "(VFP1)". Sovrintendenti og Ispettori (underoffiserer). I 2009 var det politifullmektiger. Disse rekrutteres blant assistentene. De utdannes ved Carabinieris skole for fullmektiger i Velletri utenfor Roma. Det var politisersjanter i 2009. 70 % av aspirantene til politisersjanter rekrutteres direkte inn i korpset blant de menn og kvinner som har videregående utdannelse og utdannelsen varer da i to år. De resterende 30 % rekrutteres blant assistentene og fullmektigene, og deres utdannelse er på et år. Utdannelsen foregår ved korpsets skoler i Firenze og i Velletri. Ufficiali (politioffiserer). Det var i 2009 politioffiserer. Av disse var ordinær tjeneste, i spesialtjenester, 410 teknisk-vitenskaplige tjenester (leger, apotekere, veterinærer, kjemikere, fysikere med mer), 410 på korttidstjenester, 102 i tjenester ved hærens militærhøyskole og 81 i ekstraordinære polititjenester. Offisersaspirantene rekrutteres normalt blant kvinner og menn med utdannelse fra videregående skole, og disse går igjennom en femårig utdannelse. De første tå årene ved den italienske hærens krigsskole i Modena "(l'Accademia Militare di Modena)", og de neste tre ved korpsets egen høyskole "(Scuola Ufficiali Carabinieri)" i Roma. Utdannelsen gir embetseksamen i juss. I tillegg kan den som ønsker det, også gå opp i eksamen ved "Scienze della sicurezza interna ed esterna" (sikkerhetsvitenskap) ved "Università di Roma Tor Vergata". Etter to år som student utnevnes aspiranten til fenrik, og etter avsluttet eksamen til løytnant. Utrustning. Ved enkelte enheter og under spesielle forhold kan andre og kraftigere våpen bli benyttet. KOSTRA. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering) er et rapporteringssystem for norske kommuner og brukes på nasjonalt nivå. Systemet benyttes for å rapportere informasjon om kommunale tjenester og bruk av ressurser på ulike tjenesteområder i hver enkelt kommune. Denne informasjonen sendes så til Statistisk sentralbyrå (SSB) som publiserer den. Tallmaterialet omfatter det meste av virksomheter som økonomi, skole, helse, kultur, miljø, sosiale tjenester etc. Tallene belyser prioriteringer, dekningsgrad og produktivitet, men sier lite om kvalitet. Fosen. Kart over Fosenhalvøya, klikk for forstørrelse a>. Man antar at ordet Fosen kommer av det gammeltnorske "folskn" (skjulested), som viser til at Vågen var et sted hvor skip kunne ligge i le for vær og fiender. Denne naturhavna er således trolig opphav til navnet Fosen. Fosen er et landskap i Nord- og Sør-Trøndelag. Begrepet Fosen har gjennom tidene og til forskjellige formål omfattet ulike kommuner. Distriktet har et samlet areal på kvadratkilometer og innbyggere (1. januar 2012), dersom man tar utgangspunkt i de åtte kommunene som utgjør "Fosen næringsregion" og deltar i "Fosen Regionråd". Brekstad er den eneste byen på Fosen, og ligger i Ørland kommune. Naturgeografisk. Halvøya Fosen ligger på kysten av Trøndelag, nord for Trondheimsfjorden. Fosenhalvøya danner en naturlig avgrenset enhet med Frohavet i vest, Trondheimsfjorden i syd og øst, Namdalseid i nordøst og Namsfjorden i nord. Høyeste punkt er Finnvollheia (sørsamisk: "Raassje") (675 moh). Toppunktet markerer grensen mellom kommunene Åfjord og Namdalseid. Administrative inndelinger. Fosen regionråd et et samarbeidsorgan mellom kommunene på Fosenhalvøya: Rissa, Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen i Sør-Trøndelag og Leksvik i Nord-Trøndelag. Tidligere deltok også Verran og Mosvik i Nord-Trøndelag i samarbeidet. Rådets sekretariat ligger i Åfjord. Styret i Fosen Regionråd består av ordførerne i medlemskommunene. I valgperioden 2011 – 2015 er det: Ove Vollan, Hallgeir Grøntvedt, Arnfinn Astad, Vibeke Stjern, Jan Helge Grydeland, Jørn Nordmeland og Einar Strøm. Fogden hadde sete på Brekstad i Ørland. Fosen tingrett under Frostating lagmannsrett dekker kommunene Hitra, Frøya, Rissa, Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen, alle i Sør-Trøndelag. Tingretten har sete på Brekstad i Ørland. Fosen prosti i Nidaros bispedømme omfatter prestegjeldene på Fosenhalvøya: Stadsbygd, Ørland, Bjugn, Åfjord og Bjørnør i Sør-Trøndelag og Leksvik i Nord-Trøndelag. Stadsbygd prestegjeld tilsvarer Rissa kommune, Bjørnør prestegjeld svarer til Roan og Osen kommuner. Forøvrig svarer prestegjeldene til kommunene med samme navn. Prosten har sete i Stadsbygd. Oasis. Oasis var et britisk rockeband, opprinnelig dannet i Manchester. Historie. Bandet ble stiftet i 1991 av Liam Gallagher, Paul Arthurs, Paul McGuigan, og Tony McCarrol. Et år senere fikk Gallagher overtalt hans bror, Noel Gallagher, til å bli med i bandet, mot at Noel fikk full artistisk kontroll over bandets sanger. Bandet oppnådde internasjonal stjernestatus i midten av 1990-tallet, etter at de tok inspirasjon fra band som The Beatles, The Kinks, Slade og T.Rex for å lage sin egen type britisk rock. De var med i frontlinjen av dannelsen av musikksjangeren britpop, som tok over for grunge og house musikk som den mest populære typen musikk i Storbritannia i løpet av 1990-årene. Bandet var under ledelse av gitarist/tekstforfatter Noel Gallagher og hans yngre bror, vokalist Liam Gallagher. Bandets framspring nådde nye høyder i 1994, da de i tillegg til musikalsk suksess også ble kjent for sin oppførsel, både på og av scenen. Brødreparet frekventerte ofte i tabloide aviser, med tette reportasjer om tungt alkohol- og narkotikamisbruk. I løpet av sin karriere har bandmedlemmene blitt skiftet ut, og kun de to Gallagher-brødrene står igjen som originale bandmedlemmer. Oasis ble det klart mest kommersielt kjente britpopbandet, og populariteten til bandet har vart mye lenger enn populariteten til musikksjangeren britpop. De fleste samtidige britpopband har enten blitt oppløst (Suede, The Verve), forsvunnet fra rampelyset (Pulp), eller utviklet seg dramatisk (Blur, Radiohead), men Oasis har holdt på stilen sin og forblitt en suksess. Albumet "(What's The Story) Morning Glory?" er bandets hittil største suksess, og også 1990-tallets mestselgende album. Oppfølgeralbumet "Be Here Now" var tilknyttet enorme forventninger til salgstall, men disse ble ikke innfridd, og albumet ble ikke den suksessen mange hadde forutsett. Med album som fortsatt topper listene, og konserter på stadioner som selges ut på minutter, er Oasis fortsatt en av de mest populære og elskede bandene i Storbritannia. Fredag 28. august 2009 annonserte Noel Gallagher at han sluttet i bandet. De gjenværende medlemmene i bandet fortsatte under navnet Beady Eye. Medlemmer. Oasis har flere ganger skiftet bandmedlemmer. Michael Tetzschner. Michael Christian von Tetzschner (født 9. februar 1954 i København) er en norsk advokat og politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Som åtteåring ble han foreldreløs, og flyttet da fra København til besteforeldrene på Smestad i Oslo. Han er gift med Kristin Clemet, og de har to barn. I tillegg har han to eldre sønner med Berit Tetzschner. Han er forøvrig onkel til Opera-grunnlegger Jon Stephenson von Tetzchner (merk manglende "s" i etternavnet). Michael Tetzschner er cand.jur. av utdannelse, og var ansatt i Sifo i Sverige 1991–2001, direktør ved Handelshøyskolen BI 1995–1999 og privatpraktiserende advokat i Oslo 2001–2009. Politisk arbeid. Han var medlem av Unge Høyres sentralstyre 1975–1977 og medlem av Oslo bystyre 1975–1999. Tetzschner ble medlem av byrådet i 1986, og var byrådsleder i Oslo fra 1989 til 1991. I september 1990 krevde Erling Folkvord en politietterforskning mot Tetzschner basert på anklager om korrupsjon og skjulte penger. I 1995 trakk Tetzschner seg fra aktivt politisk deltakelse, etter at han og Oslo Høyre hadde avvist byrådssamarbeid med Fremskrittspartiet. Etter mange års fravær annonserte han i januar 2006 at han påny ville engasjere seg i politikken, og ble valgt til leder i Oslo Høyre den 21. januar 2006, da han etterfulgte Heidi Larssen. Gustav Heiberg Simonsen var motkandidat. I februar 2009 vant Tetzschner en kampvotering mot Inge Lønning om tredjeplassen på Oslo Høyres liste ved stortingsvalget 2009. Plassen ble regnet som sikker, og ved stortingsvalget fikk også fjerdekandidat Nikolai Astrup stortingsplass. Tetzchner ble medlem av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité. Den 28. januar 2012 gikk han av som leder i Oslo Høyre. Luftforsvarets skolesenter Kjevik. Luftforsvarets skolesenter Kjevik (LSK) ligger i bydelen Tveit i Kristiansand nær Kristiansand Lufthavn, Kjevik. Et behov for opplæring av nytt flyteknisk personell hadde oppstått etter hjemkomst fra Storbritannia etter andre verdenskrigs slutt. Kvalifiserte mannskaper ble dimittert og forsvant til sivile virksomheter. En skole ble opprettet på Kjeller, men plassen ble fort for liten. Virksomheten ble flyttet til Kjevik som FVTS (Flyvåpnets tekniske skole) i februar 1946. Ingolf Elster Christensen. Ingolf Elster Christensen (født 28. mars 1872 i Førde, død 3. mai 1943 i Førde) var en norsk jurist, offiser, embetsmann og politiker (H). Christensen var amtmann og fylkesmann i til sammen 33 år, og hadde også verv som stortingsrepresentant og statsråd i 1920-årene. Han var da justisminister og forsvarsminister. Politisk var han særlig opptatt av forsvar, landbruk og samferdsel. Sommeren 1940 spilte han en viktig rolle som formann i Administrasjonsrådet og deltaker i riksrådsforhandlingene. Karriere. Han var sønn av kaptein og amtsingeniør Michael Sundt Tuxen Christensen (1827–1895) og Fredrikke Sophie Elster (1838–1927), bror av forfatteren Hjalmar Christensen, nevø av forfatteren Kristian Elster d.e., samt svigerfar til fylkesmann Nikolai Schei. Han hadde examen artium fra Bergens katedralskole fra 1889, og ble uteksaminert som offiser fra Krigsskolen i 1893. Han tjenestegjorde som adjutant ved Bergens linjebataljon 1894–1896. Christensen reise deretter til Kristiania, hvor han studerte rettsvitenskap i et års tid og ble cand.jur. allerede i 1897. Han var fullmektig hos sorenskriveren i Sunnfjord 1897–1898, og var kaptein og kvartermester i Sogns linjebataljon i 1898. Han gikk sakførerbevilling i 1898, og praktiserte en periode som sakfører i Førde. I 1901 overtok han slektgården Skei på samme sted. Christensen var tilknyttet Forsvarsdepartementet som kaptein 1899–1906, og i løpet av denne tiden var han også sekretær i utvalget for utarbeidelse av en ny hærordning. 17. januar 1907 kom han tilbake til departementet som kontorsjef i Arméstyrelsen, og ble konstituert som ekspedisjonssjef i oktober samme år. 3. november 1910 ble han amtmann (titulert fylkesmann fra 1919) i Nordre Bergenhus (Sogn og Fjordane). Han var pådriver i viktige saker som samordning og offentlig drift av rutebiler, utbygging av jernbanen og veinettet, samt kraftutbygging for allmenn bruk. Christensen regnes dessuten som den fremste forkjemperen for Flåmsbanen, og har derfor fått sitt minnesmerke reise på Flåm stasjon. Han var fylkesmann i Oslo og Akershus fra 23. august 1929. Han ble erstattet av en NS-mannen Edvard Stenersen i embetet i 1941, og Christensen trakk seg så tilbake til gården i Førde. Rent formelt var han allikevel fylkesmann inntil sin død i 1943. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for embedsfortjeneste» den 13. desember 1912. Han var også offiser av Æreslegionen. Politisk arbeid. Christensen var innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i periodene 1922–1924 og 1925–1927. Han hadde en vesentlig del av æren da kornmonopolet ble avviklet og korntrygden gjeninnført i 1926. Da Ivar Lykkes regjering ble utnevnt 5. mars 1926, ble Christensen statsråd i Justis- og politidepartementet. Noen måneder senere, 25. juli 1926, gikk han av, og tiltrådte heller som statsråd i Forsvarsdepartementet fra 26. juli. Han gikk av sammen med resten av regjeringen 27. januar 1928. Blant de tingene regjeringen fikk gjennomført var en ny hærordning, hvor Christensens engasjement bidro til blant annet å sikre et høyere antall fastlønnet befal. Videre var han medlem av Høyres sentralstyre en periode. Da andre verdenskrig nådde Norge 9. april 1940, og kong Haakon VII og Johan Nygaardsvolds regjering med flere måtte flykte, var Christensen en av politikerne som ble værende i Oslo. Nasjonal Samlings kuppmaker og selvutnevnte statsminister Vidkun Quisling gjorde seg vanskelig for tyskerne, og Høyesterett tok da initiativ til opprettelsen av Administrasjonsrådet. Rådet skulle ivareta sivilbefolkningens interesser overfor den tyske okkupasjonsmakten, og Christensen var rådets utnevnte formann i hele dets virkeperiode fra 16. april til 25. september 1940. Med ham som formann fikk også rådet en større betydning enn ført antatt ved riksforhandlingene sommeren 1940. Han sørget flere ganger for å holde forhandlingsprosessen i live, og selv om Stortinget overtok som tyskernes motpart fra 16. juni, forble Christensen aktiv hele veien. Også på tysk side var han påtenkt som en mulig formann (eller statsminister) i det nye riksrådet. Han hadde et forholdsvis pessimistisk syn på Norges muligheter til å hevde selvstendighet overfor okkupasjonsmakten, og var (sammen med flere andre medlemmer av forhandlingsutvalget) villig til å gi avkall på både kongehus og regjering da dette ble fremmet som et ufravikelig krav av tyskerne. Josef Terboven satte en effektiv stopper for forhandlingene 25. september, og Christensen inntok ikke noen synlig plass i motstandsbevegelsen som vokste frem og spilte heller ingen politisk rolle. Arve Tellefsen. Arve Tellefsen (født 14. desember 1936) er en norsk fiolinist. Han er født og oppvokst i Trondheim. Som seksåring begynte han å spille fiolin ved Trondheims musikkskole. I 1955 begynte han å studere ved musikkonservatoriet i København hvor professor Henry Holst var hans hovedlærer, og i 1959 debuterte han i Universitetets aula i Oslo. I løpet av en mangeårig solistkarriere har han spilt med flere av verdens fremste orkestre og dirigenter. Han har utgitt flere plater og mottatt mange priser. I 2009 ble det avduket en statue av Tellefsen i Trondheim, like ved Vår Frue Kirke. Slaget ved Somme. Slaget ved Somme var et britisk-fransk forsøk på å bryte igjennom de tyske frontlinjene langs en 40 km lang front nord og sør for elven Somme i Nord-Frankrike. Målet var å lette presset på Russland, og avlaste de franske styrkene ved Verdun, men slaget utviklet seg snart til å bli enda mer blodig enn dette. Britisk infanteri under framrykning ved Morval Nesten en million mennesker omkom totalt. Det er anslått at 432 000 britiske soldater og 230 000 tyske soldater falt under slaget. Den første dagen i slaget, 1. juli 1916, omkom 20 000 briter og ytterligere 37 000 ble såret, det største enkelttapet i den britiske hæren noensinne. Dette gjorde et dypt inntrykk i den kollektive britiske bevissthet i lang tid etter slaget. På hjemmefronten fikk befolkningen for første gang se krigens grusomheter i propagandafilmen Battle of the Somme som inneholdt filmmateriale fra den første dagen. Slaget varte fra 1. juli 1916 til november 1916. Før første dagen avfyrte de allierte 1,5 millioner artillerigranater mot de tyske stillingene. Dette slaget var det første hvor det ble benyttet stridsvogner. Intensjonen var at den skulle bare kjøre over alle skyttergravene og på den måten avsluttet krigen, men innebær i stedet en opptrapping av teknologien og intensiteten i senere krigføringer. Referanser. Somme Somme Slaget ved Verdun. Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra det britiske samveldet. Kampene varte fra februar til desember 1916, og på en radius på 10 km, hadde 700 000 soldater falt. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire. Bakgrunn. Verdun, beliggende i departementet Meuse i Lorraine og ved elven Meuse har gjennom historien spilt en viktig strategisk rolle for forsvarerne av Frankrike. Allerede hunerkongen Attila gjorde her et mislykket angrep mot Vestromerriket i første halvdel av 400-tallet. Senere delte Traktaten i Verdun i 843 Karl den stores rike og gjorde byen til en del av Tysk-romerske riket. Ved Freden i Westfalen i 1648 ble området fransk og omfattende franske forsvarslinjer her spilte en viktig rolle i den franske forsvarslinjen under Den fransk-prøyssiske krig i 1870. Etter det franske tapet i denne krigen, sikret derfor Tyskland områdene ikke langt fra byen. Verdun var for tyskerne et viktig sted for framrykning mot Paris over slettende i Champagne. I 1914 holdt imidlertid de franske befestningene unna for det tyske presset, selv etter en intens beskytning blant annet av den tyske kanonen Tjukke Bertha. Etter dette ble området nord-øst for byen en del av den stillestående, men krevende skyttergravskrigen. Ved inngangen til 1916 hersket det en viss optimisme på den allierte siden, om da deres bedre tilgang på ressurser skulle gi utslag også i felt. Store offensiver ble derfor planlagt gjennomført i juni 1916, både på Vestfronten, Østfronten og i Italia, som hadde gått inn i krigen i 23. mai 1915. Den tyske strategien. Tyskerne kom den allierte planleggingen i forkjøpet ved å åpne en offensiv ved Verdun. Etter at den tyske Schlieffenplanen med en rask inntakelse av Paris hadde slått feil, trodde fortsatt den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn kan krigen kunne vinnes ved å påføre franskmennene store nok tap, og ville angripe et punkt som franskmennene ikke ville gi opp. Verdun var et slik område, på bakgrunn av den viktige strategisk betydningen som innfallsport til Paris og den store symbolverdi dette området hadde for franskmennene. Samtidig ville tyskerne sikre seg initiativet i kampene. Det tyske planen var derfor at en stor, langvarig offensiv her ville binde opp så store franske styrker at tyskerne kunne ta initiativet på de andre frontavsnittene. Et sterkt tysk press mot Verdun ville da føre til at franskmennene «blø ihjel», eller «"Weißbluten des Gegners"» ("La motstanderen blø til de blir hvite") i en utmattelseskrig. I tillegg så Falkenhayn at området favoriserte angriperne og at denne planen vil koste mer for franskmennene enn for tyskerne. Verduns plassering gjorde den isolert fra tre kanter, og alle forsyninger til de franske styrkene måtte inn samme veien. De franske kommunikasjonene denne veien var bare langs en eneste vei, og tyskerne hadde på sin side jernbane bare 20 km unna. I en krig, hvor logistikken er avgjørende, ville Verdun bli en dødsfelle for franskmennene. Slaget. Utviklingen av slaget, med de franske befestningene markert Vaux-fortet, fotografert i 2003, var på tyske hender i perioden 2. juni - 2. november Tyskerne hadde planlagt at angrepet skulle iverksettes 12. februar, men en snøstorm gjorde at dette måtte utsettes. Men 21. februar ble kampene innledet under ledelse av kronprins Wilhelm med et ni timers langt tysk bombardement, hvor mellom en og to millioner granater ble skutt mot en front på bare 40 km rettet mot de franske stillingene og byen Verdun. Det første, innledende skuddet var fra en 380-millimeter Krupp-kanon som traff katedralen i Verdun, 32 km unna. Deretter rykket infanteriet fram kl 16.00 med 140 000 mann, og tok i bruk flammekastere for første gang. Den tyske framrykkingen gikk langsomt, men den sentrale franske stillingen Douaumont-fortet falt 25. februar etter et overrumplende tysk angrep. Det lyktes imidlertid ikke tyskerne å innta selve byen Verdun. De framrykkende tyske styrkene mistet etter hvert støtten fra artilleriet, da den gjørmete bakken gjorde det umulig for tyskerne å la det tunge materielle bli med i framrykkingen. Dette gjorde at den tyske framrykkingen stadig ble mer og mer kostbar og økende antall falne. Da landsbyen Douaumont falt 2. mars, var praktisk talt fire tyske regimenter utslettet. Tyskerne gikk da over til å angripe langs flankene, men dette oppholdet gjorde at franskmennene fikk anledning til å fylle noe opp forsyningssituasjonen. Transporter gikk kontinuerlig, dag og natt, inn langs den eneste veien inn, senere fikk denne veien navnet "La Voie Sacrée" («"Den hellige veien"»). Den franske tilbaketrekningen fortsatte til 1. mai, da den franske øverstkommanderende Philippe Pétain, som primært ønsket å skjerme sine soldater mest mulig mot utslettelsen, ble erstattet av den mer offensive Robert Nivelle. Først da de allierte åpnet slaget ved Somme 1. juli, minsket det tyske presset mot Verdun, da særlig artilleri ble forflyttet dit. 26. august ble Falkenhayn erstattet som sjef for generalstaben av Paul von Hindenburg. General Nivelle iverksatte en offensiv 21. oktober og gjenerobret Douaumont-fortet tre dager senere.2. november gjenerobret de også Vaux-fortet, som tyskerne hadde erobret 2. juni under fryktelige kamper. Den siste franske offensiven, 11. desember presset tyskerne tilbake til mer eller mindre sine tidligere stillinger. Betydning. Til tross for de enorme tapene og menneskelige lidelsene, ble slaget ved Verdun et symbol på fransk motstandsvilje og -evne. Forsvarernes offervilje ble en inspirasjonskilde for franskmennene i de videre kampene. Videre viste systemet med faste fortifikasjoner seg vellykket og dette førte til den senere utbyggingen av Maginot-linjen som hovedbestanddel i befestningen langs den fransk-tyske grensen etter første verdenskrig. Se også. Verdun Verdun Selbusjøen. Selbusjøen er den største innsjøen i Sør-Trøndelag fylke, 58 km². Mesteparten av sjøen ligger i Selbu kommune, men vestenden ligger i Klæbu kommune. Sjøen ligger 157 moh. Selbusjøen er en del av Nea-Nidelvvassdraget, og de største tilførselselvene kommer inn fra øst og sørøst. Utløpet er i vestenden, der Nidelva renner nordover og gjennom Trondheim til Trondheimsfjorden. Områdene rundt den østlige delen av sjøen er tettest befolket, mens vestover er det bare meget spredt bebyggelse. Der Nea munner ut i Selbusjøen ligger tettstedet Mebonden, som også er kommunesenteret. Her går også fylkesvei 705 fra Hell og videre oppover til Tydal. Fra Mebonden går også fylkesvei 968 langs sørsiden av sjøen. Langs nordsiden til Selbustrand, og videre nordover til Hommelvik, går fylkesvei 963. Axel Teichmann. Axel Teichmann (født 14. juli 1979) er en tysk langrennsløper. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd som 19-åring, da han ble juniorverdensmester på 10 km klassisk. I sesongen 2004/05 gikk han til topps i verdenscupen. Crossmaglen. Crossmaglen er en by i grevskapet Armagh i Nord-Irland. Den ligger nær grensen til Republikken Irland. Byen har vært dominert av nasjonalister, og har katolsk majoritet. Dette har ført til mange sammenstøt med sikkerhetsstyrkene, og både den britiske hæren og Royal Ulster Constabulary har store, befestede bygninger i Crossmaglen. Innen sikkerhetsstyrkene er byen kjent som "XMG", og er regnet som et av de verste stedene for britiske soldater å bli postert. Siden begynnelsen på "the troubles" i 1969 har minst 58 polititjenestemenn og 124 soldater blir drept av republikanske paramilitære i det sørlige Armagh, med Crossmaglen som et av de hardest rammede stedene. Tidlig i 1990-årene drepte snikskyttere fra Den provisoriske irske republikanske arme tolv medlemmer av sikkerhetsstyrkene i byen. Bomber som ble brukt ved Docklands, Bishopsgate og i Manchester i samme tidsrom ble konstruert i Crossmaglen. I senere år har man som en del av normaliseringen av sikkerhetsstyrkenes arbeid ikke tillatt av soldatene bærer hjelmer, skuddsikre vester og ansiktskamuflasje under rutinepatruljer inne i byen. De har heller ikke lov til å sikte på personer såfremt de ikke selv har våpen rettet mot seg. Soldatenes viktigste rolle er å eskortere politiet under patruljer. I perioden hvor disse reglene har vært i kraft har det vært betydelig færre angrep på soldater i Crossmaglen. Arabisk ulv. Arabisk ulv "(Canis lupus arabs)" er en underart av ulv, men mye mindre enn de gråulver man finner i Europa og Amerika. Den regnes for å være den minste av alle ulver. Beskrivelse. Arabisk ulv blir gjerne ca. 18 kg tung og 66 cm i mankehøyde. Pelsen er gråsprengt med rødgule islett i brystregionen og over mot beige på bakparten av dyret, kort og mangler gjerne underull. Den har et smalt og langt, kantet hode med store ører. Kroppen er rektangulær og har lange slanke lemmer med flat muskulatur. Denne ulven skal ha gule øyne med sorte pupiller om den er ekte. Om de er brune, tyder det på at den er en krysning med vanlige viltlevende tamhunder. Dette er i øyeblikket en stor trussel for dens egenart og framtidige eksistensgrunnlag. Adferd og reproduksjon. Arabisk ulv danner flokker på opptil 10 dyr, men ferdes like gjerne i par eller små grupper på 3-4 voksne individer. Av og til opptrer de også alene. Man mener arten kun er revirbundet når valpene er små. Valpene er blinde når de fødes, gjerne mellom mars og april, og dier til de er omkring åtte uker gamle. Etter dette vil voksne individene i gruppen gulpe opp halvfordøyet mat for en periode, inntil de kan spise ordentelig selv. Arabisk ulv kan ta dyr opp til sau og geits størrelse, men jakter helst på smådyr, som rotter og slikt. Arabisk ulv er kjent for sine hurtige forflytninger. Den kan vandre opptil 60 km på ei natt, og derfor tidvis dukke opp på nye og helt uventede steder. Habitat og utbredelse. Arabisk ulv har med årene blitt sjelden på den arabiske halvøy og i de vesentligste populasjonene av Israel (Negevørkenen) og etter hvert også i Saudi-Arabia. I Oman har imidlertid arten vokst seg sterkere, siden det ble forbudt å jakte på den, og man antar at den pånytt vil etablere seg i nabolandet, De forente arabiske emirater. Der ble den utryddet på 1980-tallet. Arten kan også forekomme i Syria, Jordan og på Sinaihalvøya i Egypt, men sparsomt. Uenighet om type. Det har vært en viss uenighet mellom forskere om hvorvidt arabisk ulv ("Canis lupus arabs") og asiatisk ulv ("Canis lupus pallipes") er samme underart eller ikke. Forskjellene har imidlertid vært av en slik karakter at de fleste har ment de er to ulike underarter. Nå har imidlertid ny indisk forskning på den indiske delen av stammen gjort spørsmålet aktuelt igjen, fordi de har funnet at deler av den må revurderes som en helt ny art ("Canis indica"), eventuelt underart ("Canis lupus indica"). Tromsø Internasjonale Filmfestival. Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) er en årlig festival i Tromsø, vanligvis tredje uke i januar. Målt i antall publikumere er den Norges største filmfestival Festivalen ble første gang avholdt i 1991. Festivalen hadde i 2012 solgte 52900 billetter og 6425 festivalbevis. I 2006 kunne festivalen også ta i bruk Fokus Kino, som stod ferdig i desember 2004 og som er et av Norges mest avanserte kinoanlegg. Ellers vises filmer i KulturHuset, Hålogaland Teater, Verdensteatret. I tillegg benyttes en improvisert snøkino, Tvibit, gamle rådstua og Studenthuset driv til visninger. Festivalen begynner visningene mandag, og med offisiell åpning onsdagen i festivaluka. Den avsluttes søndag, men med enkelte visninger påfølgende mandag av filmer som var hyppig utsolgt i festivaluka. Flere kjente filmer har hatt verdenspremiere på TIFF. Blant annet "Kautokeino-opprøret" (2008) og "Heftig og begeistret" (2001) Kritikerpriser. Auroraprisen går til en film plukket ut til konkurranseprogrammet. Prisen er på 100 000 norske kroner og skal sikre prisvinneren ordinær kinodistribusjon i Norge. Profesjonelle filmkritikere og filmjournalister og medlemmer av den internasjonale filmklubbforeningen uttdeler FIPRESCI-prisen. Beste kortfilm fra Nord-programmet får Tromsøpalmen. Cratloe. Cratloe er en liten landsby i Clare i Republikken Irland, ved hovedveien N18 mellom Limerick og Ennis. Cratloeskogen i åsen over byen er et populært turområde. Jernbanelinjen mellom Limerick og Ennis går forbi byen, men stasjonen er nedlagt. Det finnes i heller ingen bussrute dit. Eikebjelkene i Westminster Hall i London kommer angivelig fra Cratloe. Lahinch. Lahinch (ofte stavet Lehinch) er en landsby i Clare i Republikken Irland. Den er kjent som et sted med gode strender, og Lahinch Golf Club er verdenskjent for sine bane. Et eldre irsk navn på landsbyen er "Leacht Ui Chonchubhair" eller "Leacht Ui Chonchuir", henholdsvis "O'Connors gravsted" og "O'Connors steinhelle". Selv om det offisielle engelske navnet er Lahinch, brukes Lehinch blant annet på mange veiskilt. Årsaken til dette er at den lokale uttalen ligger et sted mellom de to. Svenska armén. Svenska armén er Sveriges hær. Den har som oppgave å organisere og utdanne bakkestyrker og luftvernsavdelinger som sammen med marinen og flyvåpenet skal kunne hevde Sveriges territorielle integritet i fred, og med væpnet makt forsvare landet ved angrep. Hærens avdelinger kan deles i operative innsatsavdelinger og hjemmevernsavdelinger. Administrativt ledes hæren av arméinspektøren, en to-stjerners general. Operativt styres hæren av Armeens taktiske kommando, en avdeling i forsvarets fellesoperative hovedkvarter. Flyvevåbnet. Flyvevåbnet er Danmarks flyvåpen. Det ledes av Flyvertaktisk Kommando. Luftvern. Tyske soldater ved en luftvernkanon i Norge eller Finland under andre verdenskrig Luftvern er tiltak til beskyttelse mot trusler ført frem gjennom luften. Luftvern er ofte en våpenart i en forsvarsgren (som regel hæren eller flyvåpenet) eller en separat forsvarsgren. Luftvern hadde sin begynnelse under første verdenskrig i form av kanoner på bakken brukt mot fly. Under andre verdenskrig tok man også i bruk raketter og flaktårn. I dagens luftvern benyttes styrte raketter, altså luftvernmissiler, i større og større utstrekning. I tradisjonell forstand har luftvern beskyttet mot luftangrep i form av flymaskiner eller helikoptere, men i dagens fortolkning og kapasiteter omfatter det et videre spekter trusler, som taktisk ballistiske missiler, kryssermissiler og ubemannede luftfarkoster (droner). Se NASAMS for nærmere forklaring. I en videre definisjon omfatter også luftvernbegrepet fly og luftovervåkningssystemer (kontroll- og varslingsstasjoner), i tillegg til bakkebasert luftvernartilleri, men da vil begrepet "integrert luftforsvar" være mer dekkende. Kvakksalver. Kvakksalver (fra tysk "Quacksalver") betyr en som roter eller fusker med salver (foreskriver eller selger remedier som ikke virker eller som er skadelige), eller i mer vid forstand enhver som utgir seg for å ha kunnskaper og kvalifikasjoner til å drive medisinsk virksomhet uten å ha det, dvs. en sjarlatan. Den tidligste lovregulering av kvakksalveri var rettet mot omreisende leger. Etter at legeutdanning i den vestlige verden ble standardisert og legene ble autorisert ble begrepet etter hvert brukt som en nedlatende betegnelse på folkelige helbredere. I dag er det først og fremst former for alternativ medisin som ikke har vitenskapelig dokumentert effekt som omtales som kvakksalveri. Eksempler på kvakksalveri i dag er homeopati, akupunktur, kiropraktikk, reiki, naturopati, krystallhealing etc. Også en betydelig del av vitamin- og kosttilskudd kan anses som kvakksalveri. Fra 1. januar 2004 ble den norske såkalte «kvakksalverloven» (lov av 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur) opphevet. Denne loven ble fra samme dato erstattet av Lov om alternativ behandling av sykdom. Ententemaktene. Ententemaktene er en betegnelse på de landene som kjempet mot sentralmaktene under første verdenskrig. Betegnelsen kommer fra "Entente cordiale" (fransk for «hjertelig overenskomst»), som var en rekke samarbeidsavtaler mellom Storbritannia og Frankrike inngått i 1904. Russland sluttet seg til samarbeidet i 1906. Også andre land, som Japan, Italia og USA, sluttet seg til ententemaktene under krigen. Kornelius Kvakk. Kornelius Kvakk (1790–1880) er en fiktiv figur i Andeby-universet, og er grunnleggeren av Andeby. Han ble oppdiktet og introdusert av Carl Barks, i historien «Statuesque Sprendthrifts» («Cornelius Coot Story») i mars 1952. Han skal visstnok komme fra "HollAnd", og bodde i en hytte, som ble Andebys første bosted. Det er mange statuer av ham i Andeby, og på de fleste holder han maiskolber i hendene. Som ung livnærte han seg som jeger, og i 1818 kom han til fortet Drakeburg ("Fort Drake"). Mens han var der ble fortet angrepet av spanske tropper. Britene, som eide fortet, gav det til Kornelius for å kunne flykte, og Kornelius ble alene mot spanjolene. Han bestemte seg derfor å be troppene inn på fortet og være vennlig mot dem. Deretter lurte han dem med et triks der han fikk mais til å bli popkorn. Spanjolene trodde at maisen var forhekset og dette skremte dem vekk fra fortet. Senere forandret Kornelius navnet på stedet til Andeby. For å forsvare byen mot spanske tropper og andre fiender, grunnla han Hakkespett-troppen. Han giftet seg senere med en indianer, og de fikk sønnen Clinton Kvakk, som i sin tid grunnla Hakkespettene. Han har to barnebarn; Bestemor Duck og Konrad Kvakk, som i sin tid solgte Fort Andeby (tidligere Drakeburg) oppe på Daudbilbakken (opprinnelig Daudhestbakken) til Onkel Skrue, der pengebingen hans står i dag. Kornelius er Donald Ducks tippoldefar. Muine Bheag. Muine Bheag (betyr "det lille tornekrattet"; også kalt Bagenalstown) er en by i Carlow i Republikken Irland. Den ligger sør for administrasjonsbyen Carlow, og er den nest største byen i grevskapet. Det engelske navnet "Bagenalstown" brukes fortsatt ofte, selv om det nå er det irske navnet som er det offisielle. For eksempel står det Mhuine Bheag i togtabellene, men på når toget nærmer seg stasjonen er det Bagenalstown som gjerne ropes opp over høytaleren. Det engelske navnet kommer fra Lord Bagenal, som grunnla den i det 18. århundre. Han baserte byen på Versailles i Frankrike, og enkelte bygninger, som tinghuset, er imitasjoner etter bygninger der. Jernbanestasjonen ble åpnet i 1846. I tillegg går hovedveien mellom Dublin og Waterford, N9, rett ved byen. Det arrangeres en populær blomsterfestival hver august. Marstrand. Marstrand er en svensk by nordvest for Göteborg i Kungälv kommune, Västra Götalands län, landskapet Bohuslän. Tettstedet består av to øyer, Marstrandsön og Koön. Stedet ble regnet som by i middelalderen, angivelig grunnlagt av den norske kongen Håkon Håkonsson. De eldste tegn på bymessig bebyggelse i Marstrand går tilbake til 1291, da kildene nevner fransiskanere i Marstrand. I dag står bare ruinene av fransiskanerklosteret igjen; det ble revet i 1532. Sannsynligvis har byen, som da tilhørte Norge, vokst fram på 1200-tallet i forbindelse med sildefisket. En ny rik fiskeperiode inntraff i siste halvdel av 1500-tallet. I juli 1449 møtes det norske riksrådet i Marstrand for å velge Christian I til norsk konge. Til gjengjeld måtte kongen underskrive Norges første håndfestning. Etter overgangen til Sverige i 1658 ble Carlstens festning bygget ved Marstrand. Festningen ligger på Marstrandsøyas høyeste topp hvor den troner over byen. To ganger har festningen blitt erobret av henholdsvis den norske/danske statholder Gyldenløve og admiral Tordenskiold. Men festningen ble gitt tilbake til Sverige begge ganger som følge av forhandlinger. Etter at Marstrand ble svensk mistet byen sin betydning til fordel Göteborg. Oscar II tilbrakte gjerne tid i Marstrand og dermed ble stedet et svært populært sommersted for sosieteten. Sosietetshuset er bevart ute på Marstrandsön. Den er nå en populær sommerby og en av Sveriges fremste seilsportsbyer. Hvert år arrangeres det nasjonale og internasjonale mesterskap for seilsport. Av interessante bygninger som kan være verdt et besøk kan Marstrand rådhus nevnes. Rådhuset som er fra 1644 er det eldste stenhuset i Bohuslän. Grensen mellom Kattegat og Skagerrak trekkes med en rett linje fra Grenen ved Skagen i Danmark til Marstand. Carlow. Carlow er administrasjonsbyen i grevskapet Carlow, omkring 85 km fra Dublin. Elven Barrow renner gjennom byen. Byen ligger ved hovedveien mellom Dublin og Waterford, N9. Den har også jernbaneforbindelse med hovedstaden. Omkring 3000 av innbyggerne er studenter ved Institute of Technology. Historie. Området byen ligger i har vært befolket i flere årtusener, men opphavet til byen kom antagelig med grunnleggelsen av St. Mullins kloster i det 7. århundre. I 1180 ble Carlow slott bygget av William, jarl av Pembroke for å vokte det strategisk viktige krysningsstedet i elven. I det 14. århundre ble Ballyloughan slott, Ballymoon slott, Leighlinbridge slott og Tower House reist. St. Patrick's College ble grunnlagt i 1793. Byen har et museum ved St. Mullins Ballon. Ballon er en landsby i Carlow i Republikken Irland. Den ligger ved N80, ikke langt fra Carlow by. Tullow. Tullow er en by i Carlow i Republikken Irland. Den ligger ved elven Slaney, ved stedet hvor N81 krysser elven. 2. juli 1798 ble den katolske presten John Murphy tatt av engelske styrker, og henrettet på byens torg for sin rolle i det irske opprøret. Det er reist en statue av ham på stedet. Tullow museum har utstillinger som illustrerer byens historie. Myshall. Myshall er en liten landsby i Carlow i Republikken Irland. Den ligger i åssiden opp mot Mount Leinster. Barrow (elv). Barrow er en elv i Republikken Irland. Den er en av «De tre søstre»; de andre to er Suir og Nore. Barrow er den nest lengste elven i Irland, etter Shannon. Den møter Suir i Waterford, og de to elvene renner sammen ut i havet i fjorden hvor byens havn ligger. Suir. Suir er en elv i Republikken Irland. Den er en av «De tre søstre»; de andre to er Barrow og Nore, og er omkring 183 km lang. Elven har sitt utspring ved fjellet Borrisnoe, like nord for Templemore i Tipperary. Den renner så gjennom blant annet Thurles og Holycross. Etter at elvene Aherlow og Tar har rent inn i den vender den mot øst ved Comeraghfjellene. Den markerer grensen mellom grevskapene Waterford og Kilkenny. Deretter renner den gjennom Clonmel og Carrick-on-Suir før den når Waterford. Den møter der Barrow og renner ut i fjorden hvor Waterfords havn ligger. Elven er populær blant sportsfiskere, da det er mye ørret og laks i den. Nore (elv). Nore er en elv i Republikken Irland. Den er en av elvene som kalles «De tre søstre»; de andre to er Barrow og Suir. Nore renner inn i Barrow før den elven møter Suir i Waterford. Elva starter i grevskapet Tipperary. Den er 140 km lang og er populær blant sportsfiskere, som får både laks og ørret i elva. I årene før den store hungersnøden i Irland 1845-1849 var det en rekke bedrifter langs elva. De gjorde seg nytte av vannet som drivkraft. Disse lå særlig mellom Kilkenny og Thomastown. Her fant man bryggerier, ullvarefabrikker, sagbruk, møller og destillerier. Like nord for Kilkenny produserte man også lin og lintøy. Thurles. Thurles er en by i Tipperary i Republikken Irland. Den ligger ved elven Suir. Byen er kjent som stedet hvor Gaelic Athletic Association ble grunnlagt i 1884. Tranby (Lier). Tranby er et tettsted i Lier kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 25 minutters kjøring sydvest for Oslo, og ca. 10 minutters kjøring nord for Drammen. Stedet. Tettstedet består i hovedsak av tre boligfelt som ligger i en halvsirkel rundt et lite skogsområde (Ringveien). Fra Tranby har man utsikt ut over hele Lierdalen. Tranby har i generasjoner hatt et bra sportsmiljø, da Tranbyhallen er ofte brukt til turn, håndball og andre aktiviteter. Tranbyhallen tilhører Tranby skole, som er ungdomsskolen for både Tranby, Nordal, Lierskogen, Hallingstad og Henummarkka. Damtjern er et populært badested ikke langt fra Tranby. Den gamle kongeveien til Oslo går gjennom Tranby, og ved det tidligere marmorverket er det oppført en obelisk til ære for Fredrik V. Denne veien går også gjennom et naturvernområde med mange sjeldne orkidéer. Næringsliv. Flere bedrifter har etablert seg på Tranby, med Aker Solutions ASA (tidligere Aker Kværner og Kværner Eureka) som den største. I nærheten av Tranby (ved E 18) ligger Liertoppen kjøpesenter. Rett vest for dette har byggevareutsalget Bauhaus etablert seg. PH. pH, forkortelse av latin "pondus Hydrogenii" eller "potentia Hydrogenii" ("pondus" – vekt el. "potentia" – styrke, "hydrogenium" – hydrogen), er en måleenhet for surhetsgrad i vannløsninger. En nøytral løsning, rent vann, har en pH på 7. Løsninger med pH under 7 er sure, de som har pH over 7 er basiske. De fleste stoffer har pH mellom 0 og 14, men pH-verdier under null og over 14 forekommer. Definisjon. Det er minustegnet i formelen som gjør at en lavere pH-verdi tilsvarer en løsning med høyere konsentrasjon av H+-ioner. Baser. Det er derfor H+-ioner også i basiske løsninger, men færre jo mer basisk løsningen er. Det hadde egentlig ikke vært noe i veien for å benytte konsentrasjonen av OH−-ioner, pOH, som mål på surhetsgrad i stedet for pH, men det er konvensjon å kun benytte pH. En konsekvens av likevekten over er at pH + pOH = 14. Ved andre temperaturer enn 293 K blir summen litt avvikende fra 14. Måling. Det finnes kjemiske stoffer som skifter farge ved én bestemt pH-verdi, slike stoffer kalles pH-indikatorer. Ved å kombinere pH-indikatorer som skifter farge ved ulik pH er det mulig å lage pH-papir (lakmuspapir) som kan finne pH-verdier med noenlunde nøyaktighet i et større intervall. Elektroniske pH-metere er basert på at vannets elektriske ledningsevne er proporsjonal med ionekonsentrasjonen. Sexologi. Sexologi er det systematiske studiet av menneskets seksualitet. Faget omfatter alle forhold omkring seksualitet med beskrivelse av «vanlig» seksualitet med alle varianter, perversiteter og sexrelaterte kriminelle handlinger. Faglig innhold. Moderne sexologi er et fag som omfatter mange spesialiteter og fag og bruker metoder og analyseteknikker fra biologi, medisin, psykologi, statistikk, epidemiologi, pedagogikk, sosiologi og kriminologi. Faget omfatter menneskelige seksuell utvikling og utvikling av seksuelle mellommenneskelige forhold, samt tekniske forhold omkring seksuelt samkvem og manglende seksuell funksjon, og dessuten seksualitet for spesielle grupper som handikappede, barn og eldre. Seksuelle former som sykelig seksuell fiksering, misbruk av barn/pedofili, er også del av faget. Norske sexologer. Noen norske sexologer ordnet alfabetisk etter etternavn Utdanning. Flere høgskoler i Norge tilbyr kurs og utdanning med 60 studiepoeng beregnet for flere yrkesgrupper. Utdannelsen tar sikte på å kunne analysere pasientenes/klientenes problemer og gi råd om forandringer som kan bidra til bedring av pasientens problemer i forholdet til partner, og for å løse problemer som har sammenheng med seksuelle problemer. Kritikk. Sexologien tar sikte på å gi en nøyaktig beskrivelse av forskjellige seksuelle forhold, men faget er mindre fokusert på moralske anfektelser av hva som er «passende», etisk og/eller moralsk sett. Professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Bente Træen har gått ut med kritikk av de hun oppfatter som useriøse norske seksualrådgivere., deriblant Gro Isachsen, Kristin Spitznogle og Eva Mohn. Hun uttalte at media opphøyer ukvalifiserte personer til sexeksperter. Atferd. Atferd eller adferd viser til mennesker og dyrs bevegelsesmønstre og oppførsel. Atferd er nervesystemets respons på et stimulus og utføres av muskel- eller hormonsystemet. Et menneske eller et dyrs atferd er summen av dets responser på ytre og indre stimuli. Menneskets atferd studeres av psykologer. Dyrs atferd studeres av etologer. Atferden til et individ er sentral for å beskrive personligheten og omhandles innenfor vitenskapen atferdspsykologi. Pionerer innen denne vitenskapen er Burrhus Frederic Skinner og Ivan Pavlov med deres teorier innen retningen behaviorisme. Evolusjonspsykologi. Evolusjonspsykologi er et felt innenfor psykologien. Man forklarer her menneskelig adferd ved å vise til hvilke fortrinn forhistoriske mennesker har hatt av denne adferden. Evolusjonspsykologien bygger på at deler av vår adferd påvirkes av våre gener. Geners påvirkning på adferd må ikke forstås slik at genene "determinerer" visse adferdsmønstre. Man må heller forestille seg at vår genetiske arv er én av flere faktorer som påvirker tilbøyeligheter, motivasjonen, disposisjoner eller «drifter», som i sin tur kan – men ikke trenger 堖 resultere i en gitt adferd. Gener kan f.eks. påvirke vår hormonbalanse slik at vi får lyst- eller lykkefølelse av noen hendelser eller stimuli, men ikke av andre. Også vår evne til å lære visse forhold kan være genetisk betinget. Genetisk påvirkning kan altså ikke sies å stå i motsetning til kulturell påvirkning eller til læring, men påvirker tvert imot hvilken effekt kultur kan ha (og motsatt), og hva vi er i stand til å lære. Vi kan selvfølgelig velge å utføre mindre lystbetonte aktiviteter, eller velge å lære vanskelige forhold, men våre nedarvede tilbøyeligheter medfører at mennesker – "i gjennomsnitt" – utfører og/eller lærer noen aktiviteter oftere enn andre. Evolusjonspsykologer antar at det ikke er tilfeldig hvilke aktiviteter vi har enklest for å lære eller får lykkefølelse av, men at det her er snakk om aktiviteter som hadde stor overlevelsesverdi for våre forfedre og -mødre. Det er evolusjonspsykologiens oppgave å identifisere hva tilpasningsverdien til dagens adferdsmønstre kan ha vært i vår evolusjonære forhistorie. Ved å fokusere på slike mentale mekanismer som ligger til grunn for adferd, kan evolusjonspsykologi sies å være en videreutvikling av den humane sosiobiologien. Denne hadde hovedfokuset på atferdsmønstrene uten å gå nærmere inn på deres bakgrunn. Stratifisering. Stratifisering det å skape et miljø som simulerer visse naturlige betingelser som er nødvendige for et frø å gjennomgå før det er i stand til å spire. Hos mange plantearter har frøene en dvaletilstand og frøene må stratifiseres før de kan bryte ut av denne dvalen og spire Kaldstratifisering. Dette er kuldebehandling av frø for som trenger dette for å spire. Hos enkelte plantearter spirer frøene dårlig eller ikke i det hele tatt med mindre de blir utsatt for en kuldeperiode. Man kaldstratifiserer derfor disse frøene ved å så dem, og deretter utsette dem for en kunstig «vinter» f. eks. ved å sette potten i kjøleskapet i en periode som kan vare fra noen uker til flere måneder. Jf. stratifisering Stratifisering etter forsøksmetodologi. Dette er å systematisk gruppere en mengde forsøksobjekter (oftest mennesker, men også dyr eller planter) slik at ulike initielle individegenskaper (alder, kjønn, vekt, høyde, art, utdannelse m.m.) blir forholdsvis likt fordelt mellom gruppene. De forskjellige gruppene utsettes deretter for forskjellig behandling med hensyn til ernæring, medisiner, leveforhold osv. Ulikheter mellom gruppene i påfølgende individegenskaper (særlig sykelighet) kan da med større grad av sikkerhet relateres til behandlingen, enn hvis gruppeinndelingen ble gjort helt tilfeldig. Imidlertid kan noe av styrken i forsøket tapes ved at tildels subjektive vurderinger er brukt i gruppeinndelingen, og utslaget av dette kan være vanskelig å kvantifisere. Cavan. Cavan er administrasjonsbyen i grevskapet Cavan i Republikken Irland. Den ligger nær grensen til Nord-Irland, og like ved hovedveien N3, som går til Dublin. Mot slutten av det 19. århundre ble byen et jernbaneknutepunkt. I dag er stasjonen nedlagt, men byen har den klart å holde på mye av industrien. Cavan har også nytt godt av flere investeringsprogrammer som har trukket ny industri dit. Historie. O'Reilly-familien reiste et slott i byen mot slutten av det 13. århundre. Omtrent på samme tid ble det opprettet et fransiskanerkloster i området. I det 15. århundre opprettet så Owen O'Reilly et marked på stedet, som trakk kjøpmenn fra Dublin og Drogheda. Byen fikk sitt charter av Jakob I av England i 1610. På begynnelsen av det 19. århundre kontrollerte Farnham-familien store deler av byen, og anla en ny, bred hovedgate som fortsatt har navn etter familien. Farnham House nordvest for byen er et av de største privathusene i grevskapet. Det ble antagelig bygget i 1810, og ble designet av Francis Johnston fra Dublin. I senere tid har huset blitt ommbygget til luksushotell. International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems. International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, på norsk Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, vanligvis referert til som ICD, er et klassifikasjons- og diagnosesystem som er utgitt av Verdens helseorganisasjon. I Norge settes somatiske og psykiatriske diagnoser etter dette systemet, hvor det er en kapittelinndeling. I den norske utgaven er det 21 kapitler, hvorav de to siste inneholder særnorske koder (mulighet for beskrivelse av ytre årsaker til sykdommer, skader og dødsfall, og faktorer som har betydning for helsetilstand og kontakt med helsetjenesten) ICD blir periodisk oppdatert, og er nå i sin tiende utgave, ICD-10 som ble publisert i 1994. Primærhelsetjenesten bruker en annen diagnoseliste: ICPC. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, til vanlig referert til som DSM, er de offisielle diagnostiske kriterier for psykiske lidelser i USA. Manualen blir utgitt av the American Psychiatric Association. Det er bare psykolog eller psykiater som skal sette slike diagnoser. I Norge brukes DSM som supplement til det internasjonale klassifiseringssystemet ICD, International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, som er utarbeidet av verdens helseorganisajon (WHO). Revisjonene av DSM blir indikert ved et romertall som kommer etter tittelen. Dagens versjon er 4. utgave, altså DSM-IV. Det samme gjelder for ICD, hvor man nå bruker utgave nr 10, altså ICD-10. N3 (Irland). N3 er en av hovedveiene i Republikken Irland, og går mellom Dublin og Cavan nær grensen til Nord-Irland. Deler av veien er oppgradert til motorveistandard, og denne seksjonen går under navnet M3. Den starter som "Navan Road" i utkanten av Dublin, og går som firefeltsvei utenom Castleknock og Blanchardstown. Utenfor Dublin går den forbi Clonee, Dunshauglin, Navan og Kells før den når Cavan. Derfra går N3 over i A509 som går til Enniskillen i Nord-Irland. Det var i 2004 planer om oppgradering av en annen del av veien. Dette er problematisk, da strekningen det dreier seg om går fordi Tara-åsen, de irske overkongenes sete. Området rundt Tara er svært rikt på arkeologiske funn, og mange frykter at en utbygging av veien kan skade Irlands kulturarv. N03 Psykiater. En psykiater er en lege med godkjent videreutdanning i psykiatri. Psykiatri er læren om psykiske lidelser og behandlingen av disse. Utdanning og kompetanse. Autorisasjon som lege oppnås i Norge etter seks års grunnutdanning ved et medisinsk fakultet på et universitet og påfølgende atten måneder praksistjeneste (turnus) – tilsammen syv og et halvt år. Den medisinske grunnutdanningen gir legestudenten kompetanse til å inneha en generalistrolle i helsevesenet. Legestudenten trenes under studiet til å ta ansvar for helhetlig utredning og behandling etter den s.k. biopsykososiale modellen. -Opplæring om hjernen som biokjemisk og fysiologisk organ og om samspillet mellom hjernen de andre organsystemene i kroppen, både ved god helse og ved sykdom. -Opplæring i medisinske adferdsfag om relasjonen og kommunikasjonen mellom pasient og lege. -Opplæring i psykiatri og basal psykologi inkludert praksisperiode og teoretisk/praktisk eksamen (tilsvarende andre spesialiteter). Videreutdanningen skjer ved at spesialistkandidaten arbeider som lege i spesialisering på forskjellige institusjoner i helsevesenet og samtidig følger definert veilednings- og utdanningsprogram. Tjenesten må være variert og dekke alle sentrale psykiatriske arbeidssituasjoner, diagnostisk og behandlingsmessig. -Diagnostikk og behandling av akutte tilstander i døgnavdeling med stor sirkulasjon og øyeblikkelig-hjelp-plikt(akuttavdeling). Minst 12 måneder. -Noe lengre tids behandling med variert pasientgruppe ved dag- eller døgnavdeling (intermediæravdeling). Minst 3 måneder. -Aktiv behandling og rehabilitering av kronisk alvorlig sinnslidende over tid. Minst 6 måneder sammenhengende ved sengeavdeling. -Poliklinisk vurdering og behandling under tjeneste ved allmennpsykiatrisk poliklinikk for et geografisk begrenset opptaksområde. Minst 12 måneder. -I tillegg kreves erfaring med oppfølging over tid av utskrevne pasienter med kroniske lidelser, erfaring med alderspsykiatri og erfaring med konsultasjon overfor primærhelsetjenesten, sosialtjenesten og somatiske avdelinger. Spesialistkandidaten skal ha én times ukentlig klinisk veiledning ved overlege/spesialist i psykiatri som arbeider på samme enhet gjennom hele utdanningstiden. Det kreves videre ukentlig psykoterapiveiledning i minst 70 timer over minst 2 år på psykodynamisk grunnlag og 35 timer over minst et år på godkjente andre psykoterapiformer. Utdanningsprogrammet omfatter minimum 200 timer deltagelse på forhåndsgodkjente kurs, heri inkludert "det obligatoriske psykiatri¬kurs" med fast pensum. I tillegg kreves gjennomført obligatorisk kurs i administrasjon og ledelse. Videreutdanningen for andre legespesialiteter skjer på tilsvarende måte (indremedisiner, nevrolog, kirurg, øyelege etc). Psykisk helsevern og arbeidsalternativer i Norge. Leger arbeider i psykiatriske behandlingsenheter/psykisk helsevern som assistentleger/LIS-leger eller som overleger/psykiatere sammen med mange andre andre profesjoner som sykepleiere (eventuelt spesialisert i psykiatri), psykologer (eventuelt spesialister i klinisk psykologi), kliniske sosionomer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere og hjelpepleiere. Lov om psykisk helsevern regulerer større deler av arbeidet som psykiater. Denne loven gir psykiatere ansvar for å fatte vedtak om tiltak og behandling med tvang. De fleste slike vedtak kan i dag også fattes av spesialister i klinisk psykologi. Behandlingsoppgavene til leger vil ellers ofte på flere områder være overlappende med psykologers oppgaver, bl.a. i forhold til en del utredningsarbeid og ved samtalebehandling/psykoterapi. Flere psykiatere arbeider også som linjeledere i sykehus. Psykiaterkompetansen er etterspurt for fagrådgivere og saksbehandlere i forvaltningen eller ved tilsynsinstanser. En god del psykiatere arbeider også som privatpraktiserende spesialister. Psykiatri. Psykiatri er en spesialitet innen medisin som omhandler hvordan man skal forstå, utrede, behandle og forebygge psykiske lidelser. Psykiatri som fag skal avspeile medisinens biopsykososiale forankring, og vektlegge de biologiske, psykologiske og sosiale aspektene av psykisk lidelse like mye i forståelsen og i møtet med pasientene. Faget er til en viss grad overlappende med faget klinisk psykologi. Psykiatri omhandler i tillegg blant annet kunnskap om hjernens og psykens samvirke med resten av kroppen, og hvordan kroppslig og psykisk sykdom påvirker hverandre. Dette innæbærer også kunnskap om medikamentell behandling og andre biologiske behandlingsformer, i tillegg til psykologiske og sosialpsykiatriske behandlingstilnærminger. Retninger innen psykiatrien. "Se også" Behandling av sinnslidelser gjennom tidene. Diagnose ved psykiske lidelser. To klassifikasjonssystemer for mentale helsetilstander brukes i dag. Chinese Society of Psychiatry har også laget en diagnosehåndbok; Chinese Classification of Mental Disorders (CCMD). Psykiatrien i Norge. Behandlingen foregår enten ved psykiatrisk sykehus, på Distriktpsykiatriske senter (DPS), i kommunehelsetjensten eller privat. Tendensen de siste årene har vært å unngå institusjon i størst mulig grad. Integrering i samfunnet har vært hovedmålsetningen. "Samhandlingsreformen" vektlegger stadig større ansvar på kommunene, og tilsvarende mindre på sykehus og spesialisthelsetjenestene. Organiseringen og rammer for utøvelsen av psykiatrifaget i norsk helsevesen er regulert i "Lov om kommunehelsetjenesten", "Lov om spesialhelsetjeneste", "Lov om pasientrettigheter og "Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern" datert 2/7-1999. Denne avløste den tidligere Lov om psykisk helsevern. Leger, og i Norge også psykologer, er de eneste som har formell kompetanse til å utrede, diagnostisere og behandle psykiske lidelser hos mennesker. Psykisk helsevernloven av 1999 gir psykiatere og spesialister i klinisk psykologi spesielle rettigheter (og plikter) innen utøvelsen av psykiatri. I Norge er "psykisk helsevern" den offisielle betegnelsen på de psykiatriske helsetjenestene. Både psykiatere (legespesialister) og psykologspesialister kan være faglig ansvarlige for vedtak i norsk psykisk helevern, etter psykisk helsevernloven. Psykiater. En psykiater er en lege som i tillegg til minst seks års grunnutdanning ved et medisinsk fakultet på et universitet og halvannet års praksis (turnustjeneste) har videreutdannet seg i minst fem år. Alle leger har dessuten studert psykiatri som en del av grunnutdanningen. Videreutdanningen/spesialiseringen foregår ved at man arbeider som lege under veiledning fra ferdig legespesialist og følger et strukturert undervisningsopplegg. For å sikre bredde hos den ferdige spesialisten skal prakisen være fra alle hovedområder av psykiatrien, og det stilles spesifikke minstekrav til forskjellige typer av tjeneste. For å bli psykiater må legen dessuten ha tre års psykoterapierfaring under veiledning. Videreutdanningen for andre legespesialiteter skjer på tilsvarende måte (indremedisiner, nevrolog, kirurg, øyenlege etc). Psykolog. En psykolog har, i sin 6-årige grunnutdanning ved et universitet, opplæring i både normalpsykologi, psykopatologi og i generell klinisk psykologi. Psykologer kan deretter videreutdanne seg i klinisk psykologi (bli psykologspesialist) ved i løpet av fem år å følge bestemte videreutdanningskurs, motta løpende veiledning fra psykologspesialist, skrive en vitenskapelig artikkel, og jobbe som psykolog innen forskjellige områder (voksenbehandling, barn/unge, rusbehandling etc.). Psykologer har ikke legeutdannelse og kan ikke utrede kroppslige lidelser eller skrive ut medisiner. Deres utdanning omfatter kognitiv psykologi, utviklingspsykologi, organisasjonspsykologi, biologisk psykologi, samt klinisk psykologi. Arbeidsoppgavene er f.eks utredningsarbeid/diagnostisering, og administrering av psykologiske intervensjoner til pasienter med psykiske lidelser. Annet helsepersonell. Andre faggrupper som jobber i psykiatrien (psykisk helsevern) er sykepleiere (eventuelt spesialisert i psykiatri eller psykisk helsearbeid), kliniske sosionomer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere,musikkterapeuter, miljøterapeuter, hjelpepleiere, helsefagarbeidere, miljøarbeidere. Bawnboy. Bawnboy er en liten landsby i Cavan i Republikken Irland. Den ligger mellom Ballyconnell og Swanlinbar, ved foten av Slieve Rushen. Landsbyen er en del av det eldgamle sognet Templeport, der St. Mogue ble født. Den mest fremtredende bygningen er et viktoriansk arbeidshus, en del av fattigvesenet, fra 1853. Det er etterhvert kommet i en stadig mer falleferdig tilstand. Den irske filmen "Korea" fra 1994 ble tatt opp i Bawnboy. Kingscourt. Kingscourt er en by i Cavan i Republikken Irland. Den ligger i den østlige delen av grevskapet, nær Carrickmacross i Monaghan. Sognekirken har glassmalerier fra 1940-årene, laget av Evie Hone. Virginia (Irland). Virginia er en by i Cavan i Republikken Irland. Den ligger ved hovedveien N3 mellom Navan og Cavan by, og inntil Lough Ramor. Byen ble grunnlagt under bosetningen i Ulster i det 16. århundre, og fikk sitt engelske navn etter Elisabeth I av England, "The Virgin Queen". Omkring 6 km utenfor byen ligger Cuilcaigh House, hvor Jonathan Swift skal ha oppholdt seg da han fikk idéen til "Gullivers reiser". Klinisk psykologi. Klinisk psykologi er den del av psykologien som omfatter forståelse og behandling av psykiske lidelser, og er en av av mange former for anvendt psykologi. De vanligste behandlingsformene for psykiske lidelser er individualterapi eller gruppeterapi (dynamisk eller systemisk/kognitiv/løsningsfokusert), familieterapi (dynamisk, systemisk eller løsningsfokusert) eller medisinering (psykofarmaka). Mange følger flere behandlinger samtidig. Klinisk psykologi (abnormal psykologi og terapimetoder) omfatter beskrivelse og klassifisering av sinnslidelser og forskning om årsaker til dem og behandlingsteknikker. Kliniske psykologer skriver for det meste ikke ut legemidler, selv om psykologer i enkelte land i økende grad har fått rett til å skrive ut dette de siste årene. Stort sett vil psykologer samarbeide med psykiatere (dvs. leger) når det er nødvendig med bruk av medikamenter. Kliniske psykologer kan også inngå i team med andre profesjoner som sosialarbeidere og ernæringsfysiologer. Se også. I Norge er det Statens autorisasjonskontor for helsepersonell som utsteder autorisasjon for psykologer og annet helsepersonell. American Psychiatric Association. American Psychiatric Association er en fagorganisasjon som organiserer amerikanske og internasjonale leger som har spesialistutdanning i psykiatri, altså psykiatere. Organisasjonen utgir ulike hefter og foldere, og blant de viktigste publikasjonene er diagnosemanualen DSM. DSM kategoriserer og klassifiserer psykiske lidelser, og gir retningslinjer for hvordan disse skal diagnostiseres. Psykisk helsevern. Psykisk helsevern, tidligere kalt psykiatrien, er betegnelsen på de tilbud som samfunnet gjennom spesialisthelsetjenesten gir til personer med mentale lidelser. I visse tilfelle kan det være tvungen psykisk helsevern i enten åpen eller lukket avdeling. Behandling av mentale lidelser kan omfatte psykoterapi, psykiatrisk medisinering, saksbehandling eller andre tiltak. Hovedbehandlingen av mentale forstyrrelser er psykiatrisk medisinering i kombinasjon med psykoterapi. Det benyttes også fysikalske behandlingsmetoder for enkelte typer av forstyrrelser; som f.eks. ECT. Behandlingen begynner ved sykehus med formål om snarlig rehabilitering og fortsatt behandling hjemme og på helsestasjon. Endring av livsstil og musikkterapi er nye behandlingsformer. Psykososial rehabilitering kan endre stigmatisering og forskjellsbehandling. Erotikk. Erotikk er estetisk fokus på forventning om seksuell aktivitet. Ordet kommer av guden Eros i gresk mytologi som er kjærlighetens gud. Direkte oversatt betyr Eros "lengsel". Knut T. Storbukås. Knut T. Storbukås (født 23. april 1943), kjent under artistnavnet Sputnik, er en musiker og lastebilsjåfør fra Bostrak i bygda Tørdal i Drangedal kommune i Telemark. Hans mest kjente sanger er «Skilles Johanne» og «Lukk opp din hjertedør». Lastebilsjåføren solgte på få år mer enn 1 million kassetter, og satte publikumsrekorder en rekke steder der han opptrådte. Han ble kåret til «Årets artist i Norge» i 1990, og høsten 1993 kom han i "Guinness rekordbok" etter at han gjennomførte 36 opptredener fra Mandal i syd til Tromsø i nord i løpet av 72 timer. Sputnik deltok under åpningen av TV 2 i Grieghallen høsten 1992, i duett med Kjell Bækkelund Han har opptrådt på hundrevis av store og små steder rundt om i hele Norge. Han har også spilt i Sverige, Danmark, USA, Svalbard, Zanzibar og Spania. I dag er Sputnik et symbol på norsk folkelighet. Det er skrevet bok om ham, og han er nevnt fra Stortingets talestol. Statsministeren har gjestet Sputniks hjem, og hvert år kommer tusenvis av interesserte for å besøke hjemmet hans. I likhet med en rekke artister i USA, har Sputnik gitt alle som ønsker det anledning til å se han store samling av sølv-, gull-, diamant-, og platina-plater, samt mye annet fra sin karriere i et «Sputnikmuseum». I januar 2009 var det femti år siden Sputnik begynte sin karriere. Hans ferskeste utgivelse er samlealbumet «50 år på veien» som ble utgitt i mai 2009. T-en i navnet sitt har han selv føyet til for ikke å bli forvekslet med to andre i Bostrak som også heter Knut Storbukås. Tilnavnet Sputnik fikk han fordi han var så rask med lastebilen: Etter sigende rakk han tre lass når andre kjørte to. Sputnik begynte å spille til dans sent på 1950-tallet, og i 1959 startet han bandet The Sputniks. Midt på 1960-tallet var han med på å starte Beach Band, før han i 1968 startet The Sputniks igjen. Under et engasjement i Hønefoss ble gruppen omdøpt til Garasjeorkesteret av en restauranteier – et navn gruppen fremdeles bruker. Kassettsalget startet i 1985, da plateprodusent Terje Welle Busk skulle lage Dyrsku-kassetten 1985, en samling med artister fra Telemark. Busk fikk et tips fra Inga Myra, en 80 år gammel nabo av Sputnik. Kassetten ble en suksess, og Busk inviterte lastebilsjåføren tilbake for å lage kassett alene. Den nye kassetten inneholdt blant annet «Skilles Johanne». Kassetten ble kopiert i 3 000 eksemplarer. I løpet av sommeren 1986 hadde «Sputnik 1» solgt i mer enn 10 000 eksemplarer. Deretter kom nummer tre, fire og fem. I 1999 hadde han allerede gitt ut fem kassetter og solgt flere hundre tusen eksemplarer totalt, men salget nådde nye høyder etter at han fikk visninger to ganger på TV: Først i Norge rundt i romjulen 1989 og deretter 9. januar 1990 i programmet Hotell. I løpet av våren 1990 solgte Sputnik mer enn alle andre norske artister til sammen. I påsken dro han til Moskva og spilte inn en musikkvideo, «Lukk opp din hjertedør», på Den røde plass. Videoen ble vist på Dagsrevyen, og hele reisen ble dokumentert i filmen «Fra Drangedal til Moskva». Samme år som Sputnik solgte 150 000 eksemplarer av sin sjette utgivelse, ble Sputnik 6 slaktet i radioprogrammet Norsk på norsk på NRK P1. En uenighet mellom Storbukås og platedirektør Busk førte til at Sputnik forlot Busk Records til fordel for Talent i 1996. Talent lovet bedre kår, bedre musikk og høyere inntekter, noe som ble understreket i tittelen på neste utgivelse: Gull og grønne skoger. Publikum var imidlertid ikke like begeistret for den nye musikalske drakten, og etter seks år og bare to plater var Sputnik tilbake hos Busk. Dette ble feiret med samlingen «24 sanger som rystet Norge». Hans neste utgivelse fikk tittelen «Sputnik 11» – en klar indikasjon på at hans to plater for Talent var for «sidesprang» å regne. Roald (Giske). Roald er et tettsted på øya Vigra i Giske kommune utenfor Ålesund i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Roald var navnet på kommunen som ble skilt ut fra Haram 1. januar 1890, fram til kommunen skiftet navn til Vigra 1. januar 1919. Vigra herad (kommune) ble slått sammen med Giske herad (kommune) til nye Giske kommune 1. januar 1964. Gaeltacht. Et "gaeltacht" (flertall "gaeltachtaí") er et område i Republikken Irland hvor irsk er offisielt anerkjent som majoritetens førstespråk. Konseptet ble først innført under Den irske fristaten som en del av myndighetenes plan om å gjøre irsk til Irlands offisielle språk. Det bor omkring 85 000 mennesker i disse områdene, som spesielt er konsentrert i Donegal, Mayo, Galway, Kerry og Cork. Det finnes også mindre "gaeltachtaí" andre steder, blant annet i Waterford og Meath. I disse områdene er irsk administrasjonsspråk og det viktigste undervisningsspråket i skolene, skilt har normalt kun irsk tekst (ellers i landet er de engelskspråklige eller tospråklige) og det er gjort andre tiltak for å fremme språket. På regjeringsnivå har "Department of Community, Rural & Gaeltacht Affairs" ansvar for områdene. Departementet fører blant annet tilsyn med "Údarás na Gaeltacht" og andre offentlige organer som virker i "gaeltachtaí". Den irskspråklige radiokanalen til Radio Telefís Éireann heter Raidió na Gaeltachta, og er spesielt rettet inn mot disse områdene i sitt utvalg av nyheter og andre programmer. Det er også en egen irsk fjernsynskanal, TG4, som sender fra Galway. I Skottland har man tilsvarende regioner, som på skotsk gælisk heter "gaidhealtachd". Galway. Galway (City of Galway, Gailimh) er administrasjonsbyen i Galway i Republikken Irland. Den er også utskilt fra grevskapet som et selvstyrt grevskapsdistrikt. Byen er kjent som «stammenes by», fordi den i sin tidligste historie ble bygget opp av fjorten keltiske stammer eller klaner: Athy, Blake, Bodkin, Browne, Darcy, Deane, Font, French, Joyce, Kirwin, Lynch, Martyn, Morris og Skerrett. Kommunikasjon. Tre av de nasjonale hovedveiene går til Galway: N17 fra nord (Tuam, Sligo og Donegal); N6 fra øst (Athlone og Dublin) og N18 fra sør Shannon, Limerick og Cork). Byen har også jernbaneforbindelse med Dublin og andre byer. Galway Airport har flyvninger til flere destinasjoner på de britiske øyer, og Shannon International Airport ligger omkring 90 minutters kjøring unna. Elven Corrib renner fra Lough Corrib og ut i havet i Galwaybukten. 16 km vest for byen ligger An Spidéal. Knut Wigert. Knut Kirsebom Wigert (født 3. oktober 1916 i Skien, død 14. juni 2006) var en norsk skuespiller. Han ble ansett som en av landets fremste tolkere av Ibsens og Shakespeares dramaer. Han var også sentral i den norske riksmålsbevegelsen, og var formann for Riksmålsforbundet (1974–1983). Bakgrunn og familie. Hans foreldre var major Sigvald Hansen (1881–1954) og Carmen Fransciska Christina Kirsebom (1887–1951) og han var bror av Sonja Wigert og av ingeniør Erik Wigert. Han var gift med skipsrederen og riksmålsaktivisten Sofie Helene Wigert. Etter han ble enkemann i 1989, giftet han seg i 1993 med Vera Dietrichson. Skuespillerkarrière. Wigert begynte på Centralteatret i 1937 som «Bassanio» i "Kjøpmannen i Venedig", og fikk fast engasjement ved Nationaltheatret i 1938, hvor han debuterte i Finn Halvorsens "Abrahams offer" og fikk svært gode kritikker. Han spilte «Leander» i Ludvig Holbergs "Henrik og Pernille" og «Tom» i "Glassmenasjeriet". Videre spilte han i Molières "Tartuffe" og Alexander Kiellands "Tre par". Sin første Ibsen-rolle hadde han som «dr. Fjeldbo» i "De unges forbund", så fulgte Jean-Paul Sartres "Skitne hender", "Candide", "Romeo", «Mortimer» i "Maria Stuart", keiser Julian i "Kejser og Galilæer" (kritikerprisen). Han spilte i Finn Havrevolds "Uretten", og videre i "Katt på hett blikktak", "Spansk trekant", Somerset Maughams "Cirkelen", «Rosmer» i "Rosmersholm", "Dødsdansen" av August Strindberg, «Leicester» i "Maria Stuart", "Hamlet", «assessor Brack» i "Hedda Gabler", «Helmer» i "Et dukkehjem", "Peer Gynt", «Daniel Hejre» i "De unges forbund", "Seks personer søker en forfatter" av Luigi Pirandello (i Ingmar Bergmans regi), «kong Filip» i "Don Carlos", "John Gabriel Borkman", «Big Daddy» i "Katt på hett blikktak", "Agilulf den vise" i Hans E. Kincks drama med samme tittel, og «sir Milne» i "Underskriften", for å nevne noen av hans mer fremtredende roller. Han gikk av med pensjon på Nationalheatret i 1986. Knut Wigert var også engasjert ved NRK Fjernsynsteatret, hvor han spilte "Kong Lear", "John Gabriel Borkman", billedhugger Rubek i "Når vi døde vågner", assessor Brack i "Hedda Gabler", "Bygmester Solness" og "Frithjof Nansen". Han spilte også Rosmer i "Rosmersholm" i London for BBC sammen med Peggy Ashcroft. Wigert har også hatt roller i norske filmer som "Tante Pose", "Tørres Snørtevold (1940)", "Englandsfarerne", The Terrorists" (1975) og "Höstsonaten" (1978). Virke under krigen. Da tyskerne okkuperte Norge 9. april 1940, spilte Knut Wigert i "Moren" sammen med Johanne Dybwad. Like etter dro han til Trondhjem hvor han var en kort periode med Trøndelag teater, før han rømte til Sverige i 1941. Derfra dro han gjennom Russland, Palestina, Suez-kanalen, rundt Afrika og kom til London 3 måneder senere. Der kom han med i den norske kommandogruppen Kompani Linge som under britisk kommando gikk til angrep på tyske styrker i Måløy 3. juledag 1941. I en fjernsynsfilm fra 1987 fortalte han om Måløyraidet, fra forberedelsene i Skottland til selve raidet og følgene det fikk for Adolf Hitlers disposisjoner. Han ble senere utdannet til kommandosoldat ved Sandhurst Military Accademy. Han gikk inn på repertoar på Nationaltheatret da han kom hjem i 1945. Engasjement for riksmålet. Knut Wigert var formann for Riksmålsforbundet fra 1974 til 1983. Han var medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Han stilte seg i spissen for en landsomfattende nei-kampanje mot innføring av samnorsk – Foreldreaksjonen mot samnorsk – noe som resulterte i at Stortinget gav opp denne politikken. Ibsenmuseet. Knut Wigert var initiativtageren til opprettelsen av Ibsenmuseet. I 1989 gikk han opp i Arbiensgate hvor det den gang var kontorer og leiet et par rom der. Men senere fikk han leiet hele leiligheten til kr. 15 000 i måneden. Sammen med sin andre kone Vera Dietrichson gikk han i gang og skaffet midler til restaurering av leiligheten. For å skaffe penger, laget de en intimscene hvor de spilte "Byggmester Solness", "Hedda Gabler" og 5. akt av "Peer Gynt "til stor publikumsoppslutning. Leiligheten ble delvis tilbakeført slik den var på Ibsens tid, og i 1994 ble den formelt overlevert til Norsk Folkemuseum som ivaretok den daglige driften. I Ibsenåret 2006 ble det bevilget 23. millioner kroner til fullstendig renovering av leiligheten, som i tillegg har fått en interessant utstilling. Samtlige av Ibsens møbler er også på plass. Dette skjedde samme året han døde. Utmerkelser. I 1988 ble Knut Kirsebom Wigert utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, for fortjenester for norsk scenekunst. Eksterne lenker. Wigert, Knut Wigert, Knut Wigert, Knut Wigert, Knut Wigert, Knut Wigert, Knut A.H. Winsnes. Andreas Hofgaard Winsnes ("A. H. Winsnes") (født 25. oktober 1889, død 9. juli 1972) var en norsk litteratur- og idéhistoriker. Han tok doktorgraden i 1920 med en avhandling om Johan Nordahl Brun, ble professor i europeisk litteratur ved Universitetet i Oslo fra 1938 og professor i idehistorie 1946–1959. 1940–42 og 1945–46 var han redaktør for "Samtiden". Som skribent huskes han best for biografien om vennen Sigrid Undset, og for sitt bidrag til "Norges litteraturhistorie", kjent som "Bull-Paasche-Winsnes-Houm". Winsnes var en aktiv riksmålsmann, og var en av grunnleggerne av Det Norske Akademi. Han huskes også for sin innsats i Mykle-saken, der han vitnet for påtalemyndigheten mot forfatteren Agnar Mykle og boken "Sangen om den røde rubin". Eksterne lenker. Winsnes, Andreas Hofgård Winsnes, Andreas H. Winsnes, Andreas H. Winsnes, Andreas Hofgård Winsnes, Andreas Hofgård Alice av Hessen-Darmstadt. Alice av Hessen-Darmstadt (Alix av Hesse) Storhertuginne Alice (Alix) von Hessen und bei Rhein (født 25. april 1843 i London, død 14. august 1878 i Darmstadt) var født prinsesse av Storbritannia og Irland. Hun var datter av Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria av Storbritannia. I 1862 giftet hun seg med storhertug Ludwig IV von Hessen und bei Rhein ("av Hessen og ved Rhinen"). Hun gav ham syv barn i løpet av elleve år. Fra 1863 engasjerte hun seg også for det offentlige helsevesen. I Darmstadt grunnla hun sammen med Luise Büchner den etter henne oppkalte syke- og fattigomsorgsforeningen Alice-Frauenverein. Storhertuginne Alice og Louise Büchner utviklet sykepleieryrket i sin moderne form, uten konfesjonelle bindinger. I 1872 inviterte hun til en stor konferanse i Darmstadt for kvinnesaksforeninger, hvor blant annet kvinners erhvervsmessige arbeid ble diskutert. I 1873 døde Alices yngste sønn etter en ulykke. Samme år oversatte hun avhandlingen "On the Homes of the London Poor" av Octavia Hill til tysk. I november 1878 pleiet hun sine difteri-syke barn, og døde fire dager etter sin datter Marie. Hun er begravet i den storhertugelige families mausoleum på Rosenhøyden i Darmstadt. Hennes plan om å opprette en kunstnerkoloni ble fullført av hennes sønn, storhertug Ernst Ludwig av Hessen-Darmstadt (1868–1937). Til hennes øvrige barn hørte Irene, gift med prins Albert Wilhelm Heinrich av Preussen, og Alexandra, den siste keiserinne av Russland. Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Prins Franz August Carl Albert Emmanuel av Sachsen-Coburg-Gotha (født 26. august 1819 på Schloss Rosenau ved Coburg i Tyskland, død 14. desember 1861 på Windsor Castle i Berkshire i England) var gift med dronning Victoria av Storbritannia. Albert var sønn av hertug Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha og Louise av Gotha. Etter at hans foreldre ble skilt, ble Albert av sine bestemødre sterkt religiøst oppdratt og evangelisk konfirmert. Hans lærer var fra 1823 hertugelig råd Christoph Florschütz. Albert foretok dannelsesreiser til Berlin, Dresden, Wien, Paris og London. Ved kong Leopolds hoff i Belgia lærte han det konstitusjonelle monarki å kjenne. Han studerte komposisjon, sang og orgel i Italia, og avsluttet et åndsvitenskapelig studium ved universitetet i Bonn. Etter at familien hadde arrangert kontakten, forlovet han seg med sin da 20 år gamle kusine, dronning Victoria av Storbritannia, den 8. desember 1839. De giftet seg den 10. februar 1840 i London. Albert studerte britisk rett og statsrett, og ble sin kones viktigste rådgiver og sekretær, og han skrev også hennes taler. I 1857 ble han utnevnt til prinsgemal (eng. "Prince Consort"). Han tok også på seg en rekke sosiale oppgaver. I 1850 ble han president for den kongelige kommisjon som forberedte Verdensutstillingen i 1851 og foresto oppførelsen av utstillingsbygningen Krystallpalasset i Hyde Park etter tegninger av gartneren Joseph Paxton. I 1847 valgte Cambridge-universitetet ham til kansler. Englands første forsøk på bygging av arbeiderboliger var også hans fortjeneste. Hans lidenskaper var komposisjon, landbruksvitenskap og havearkitektur. Prins Albert døde bare 42 år gammel. Han er begravet i mausoleet i Windsor Castle. Victoria elsket sin mann meget høyt og bar etter hans død sørgeklær resten av livet. Royal Albert Hall er oppkalt etter prinsgemal Albert, og Victoria and Albert Museum er oppkalt etter ham og hans ektefelle, dronning Victoria. Begge disse minnesmerkene over ham ble reist på det store arealet syd for Hyde Park i South Kensington som ble innkjøpt til offentlig bruk for det store overskuddet som Verdensutstillingen hadde innbrakt. Her ble også "the Natural History Museum", "the Royal College of Art" og "the Royal College of Music" reist. Barn. Albert hadde med sin kone Victoria ni barn Victoria av Tyskland. Victoria av Preussen og Tyskland, her som prøyssisk kronprinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Gotha (født prinsesse "Victoria Adelaide Mary Louisa" av Storbritannia og Irland den 21. november 1840 på Buckingham Palace, London, død 5. august 1901 på Schloss Friedrichshof, Kronberg im Taunus) var keiserinne av Tyskland og dronning av Preussen i 1888. Hun var datter og eldste barn av prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria av Storbritannia, og gift med Fredrik III av Tyskland. Hun var mor til keiser Vilhelm II. Hun var en svært liberal person, og påvirket sin mann med sine liberale synspunkter. Hun fødte ham åtte barn Victoria døde i august 1901 i Friedrichshof av kreft, og ble begravet ved siden av sin mann i mausoleet i fredskirken i parken i slottsanlegget Sanssouci i Potsdam utenfor Berlin. Buckingham Palace. Buckingham Palace har siden 1837 vært den britiske monarks offisielle residens i London. Palasset ble opprinnelig bygget i 1703 av hertug John Sheffield av Buckingham og Nordmandie som såkalt «town house». Daværende «Buckingham House» ble kjøpt av George III i 1761. Palasset var ment som en presang til hans kone, Charlotte. Året etter startet omfattende oppgradering av palasset og det fikk siden navnet «Queen's House». Etter flere ombygninger, særlig på 1800-tallet, omfatter Buckingham Palace i dag over 600 rom, med tilhørende områder på 20 hektar. I slottet finnes også et betydelig kunstgalleri. Hestegarden, Vaktskifte ved Buckingham Palace Attraksjoner. Om sommeren,når dronningen oppholder seg i Skottland, er det tilbud om guidede omvisninger i deler av Buckingham Palace. Palasset er sannsynligvis mest kjent for vaktskiftet, "Changing of The Guards". Seierssøylen. Seierssøylen (tysk "Siegessäule") er en av Berlins mest berømte severdigheter. Den står i midten av den store parken Tiergarten, og ble oppført mellom 1864 og 1873 til minne om Preussens seire i Den østerrikske arvefølgekrig mot Østerrike og mot Frankrike, og i Første slesvigske krig mot Danmark i Slesvig-Holsten. Bronseskulpturen av den romerske seiersgudinnen Victoria ble føyet til minne om den endelige seieren mot Frankrike som ledet til den tyske riksgrunnleggelse. Opprinnelig var søylen 50,66 meter høy og stod foran Riksdagen. Men i 1939 ble den demontert og flyttet til sin nåværende plassering i Tiergarten, og samtidig fikk den en sokkel som øket høyden til dagens 66,89 meter. Schloss Friedrichshof. Schloss Friedrichshof i Kronberg im Taunus ble oppført 1889-1894 som enkesete for keiserinne Victoria av Tyskland, oppkalt etter hennes avdøde mann Friedrich. Slottet er i tudorstil. Her tilbragte enkekeiserinnen det meste av sitt liv etter mannens død. Slottet med inventar, forskjellige kunstsamlinger og hennes skriftlige etterlatenskaper, bl.a. en omfattende korrespondanse med hennes mor, dronning Victoria av Storbritannia, ble overlatt keiserinnens yngste datter, landgrevinne Margarethe av Hessen. Idag brukes slottet som luksushotell, og eies sammen med det tilhørende parkanlegget av Hessische Hausstiftung. Fremdeles befinner seg store deler av det opprinnelige inventaret og kunstverker fra Victorias samling her. Og hennes omfangsrike bibliotek er tilgjengelig. Eksterne lenker. Friedrichshof Annette von Droste-Hülshoff. Annette Elisabeth baronesse von Droste-Hülshoff (født 10. januar 1797 på Burg Hülshoff ved Münster, død 24. mai 1848 i Meersburg ved Bodensee) var en tysk forfatterinne. Hun gjelder som av de største tyske kvinnelige diktere. Annette von Droste-Hülshoff på en gammel 20-mark-seddel Byste av Annette von Droste-Hülshoff i haven ved Burg Hülshoff Hun stammet fra gammel westfalisk, katolsk adel, og førte et meget tilbaketrukket liv. Hun var i sin barndom og ungdom meget sykelig, og ble mellom 1812 og 1819 undervist av professor Anton Sprickmann. Etter farens død flyttet hun med moren til dennes enkesete Haus Rüschhaus ved Nienberge. Den romerske kalender. Den romerske kalender ble ifølge legenden innført av Romulus ca. år 753 f.Kr. og brukt av romerne fram til den julianske kalender erstattet den i år 46 f.Kr.. Månedene. Kalenderen inndelte året i 304 døgn og 10 måneder, hvilket medførte at den var 61 dager «for kort» i forhold til solåret eller det sideriske år (dvs. den tid det tar for jorden å kretse én gang rundt solen, som i gjennomsnitt er 365,2564 døgn eller 365 hele døgn, 6 timer, 9 minutter og 9 sekunder). Fra 10 til 12 måneder. Det ble raskt et problem at kalenderen ikke fulgte med årstiden, så man ikke kunne planlegge tidspunktet for våronna i markene, og på et tidlig tidspunkt ble man enige om å tilføye 2 ekstra måneder, så året kom opp i 355 dager. Denne kalenderendring tilskrives av enkelte sagnkongen Numa Pompilius. De nye månedene fikk navnene Januarius, oppkalt etter guden Janus, og Februarius, oppkalt etter «Februa», som var en renselses- og forsoningsfest som ble avholdt i slutten av denne måned, som opprinnelig var årets siste måned. Det nye år begynte stadig i mars måned, men i 153 før Kristus begynte man å betrakte januar som årets første måned. Det var imidlertid først etter Cæsars reform i år 46 før Kristus, at den 1. januar ble selve «nyttåret». Skuddår innføres – ekstramåned. I mellomtiden fortsatte problemene. Året på 355 dager var stadig for kort, og Martius, som i begynnelsen var beregnet til å komme i begynnelsen av bøndenes såtid, flyttet seg langsomt så den etter hvert var på begynnelsen av sommeren. Men hvis våronna skjer på et galt tidspunkt, går det dårlig med innhøstingen, så man ble igjen enige om en endring: man tilføyet enda en måned, kalt «Mercedonius» eller «Intercalaris», men bare annethvert år, for å rette på «forsinkelsen». Den ekstra måneden ble lagt til etter Februarius. Den besto av 27 eller 28 dager. De årene det var skuddår ble måneden Februarius redusert fra 28 dager til 23. Også de andre månedene ble justert, opp eller ned, avhengig av om det var skuddår eller ikke. Dette ga altså opphav til skuddår. I en 4-årsperiode skulle to år være skuddår og to vanlige år. De vanlige årene var på 355 dager, og skuddårene fikk 377 eller 378 dager. Fire år bestod dermed av 355 + 378 + 355 + 377 = 1465 dager, noe som tilsvarer ca. 4 dager mer enn fire solår. Rot med skuddår. Siden det i snitt var en dags forskjell mellom et solår (siderisk år) og året etter den romerske kalender, ble forskyvningen tidlig tydelig. For å bøte på dette ble det løpende foretatt beregninger om ekstra skuddår skulle innføres. En kunne komme langt inn i Februarius før en visste om neste måned skulle være Martius eller Intercalaris. Dette førte til slutt til et slikt kaos at Julius Cæsar beordret at en ny kalender skulle lages. Det ble den julianske kalender som tok over for den romerske kalender i år 46 f.Kr. Dagene. Romerne nummererte ikke dagene innen en måned løpende lik vi er vant til, men navnga hver enkelt dag på en intrikat måte. De hadde tre spesielle dager, "Kalendae", "Nonae" og "Idus". Den første dagen i hver måned ble kalt Kalendae. På noen måneder ble den 5. dagen kalt Nonae mens den falt på den 7. i måneder med 31 dager. Tilsvarende faller Idus på den 13. eller 15. De andre dagene ble navngitt ved at en tellet ned til den neste av disse tre spesielle dagene, der "Dag I" var dagen selv. I "Ianuarius" (januar) faller Nonae på den 5. Den 2. januar ble da kalt "Dag VI før Nonae" i januar («ante diem VI Nonas Ianvarii»). I tillegg hadde romerne dagen "Pridie". Dette var dagen før de spesielle dagene Kalendaee, Nonae og Idus. Slik ble 4. januar kalt "Pridie Nonae" i januar i stedet for "Dag II før Nonae" i Januar. Fasti. Fasti var en høytidskalender i romerriket. Opprinnelig betød ordet "dager det kunne holdes rettergang" (og lignende sivile gjøremål), og det motsatte var "dies nefasti" (eller "feriae") – festdager, men ordet fikk etterhvert en utvidet betydning av "kalender" eller "fortegnelse over dager". Forfatteren Ovids dikt "Fasti" er en poetisk-didaktisk fremstilling av festdagene. Kalender, romersk Goldbachs formodning. Formodningen ble fremsatt i en brevveksling mellom Christian Goldbach og Leonhard Euler. Goldbach fremsatte i sitt brev til Euler formodningen at ethvert oddetall større enn 5 kan skrives som summen av tre primtall. Denne formodningen kalles i dag Goldbachs svake formodning. I sitt svar foreslo Euler formodningen som i dag er kjent som Goldbachs formodning, også kalt Goldbachs sterke formodning. Den sterke formodningen impliserer den svake, siden alle oddetall større enn 5 er summen av et partall og primtallet 3. Amerikansk Samoa. Amerikansk Samoa er et selvstyrt territorium i Samoaøyene i det sørlige Stillehavet som tilhører USA, sørøst for den uavhengige staten Samoa. Geografi. Amerikansk Samoa er del av Samoaøyene, som ligger vest for Cookøyene, nord for Tonga og omtrent 500 km sør for Tokelau. I vest ligger Wallis- og Futunaøyene. Det totale landområdet dekker 200.22 km². Hovedøya, som er størst og mest befolket, er Tutuila, mens andre øyer i territoriet er Manu'a-øyene, Rose Atoll og Swains Island. Demografi. Folketellingen fra 2000 viste en befolkning på 57,291. Styre. Amerikansk Samoa har et tokammers parlament som kalles "Fono". Representanter til Representantenes Hus velges i alminnelige valg, mens Senatets medlemmer velges av stammehøvdinger i samsvar med en lokal tradisjon. De forente stater står for forsvaret. Øygruppen velger en representant uten stemmerett til Representantenes Hus i Washington, D.C. Administrativ inndeling. Territoriet er inndelt i tre distrikter og to «uorganiserte» atoller. De tre distriktene er videre delt inn i 16 grevskap og 74 landsbyer. Samoa og NFL. Omtrent 30 etniske samoere, mange fra Amerikansk Samoa, spiller i National Football League, og flere enn 200 spiller i NCAA Division I college football. I de senere år har det blitt kalkulert at en samoaisk gutt (enten en Amerikansk Samoer, eller en samoer boende i de andre 50 amerikanske statene) er mellom 40 til 56 ganger mer sannsynlig å få spille i NFL enn en ikke-samoisk amerikaner. Ni-ganger Pro Bowler Junior Seau er en av de mest berømte Samoere som har spilt i NFL, og ble valgt til NFLs "All-Decade Team" for 1990-tallet. Pittsburgh Steelers safety Troy Polamalu, som er født og oppvokst i fastlands-USA, er kanskje den mest berømte samoeren i NFL i dag. Han viser sin Samoiske arv ved å la håret vokse fritt, slik som gamle samoiske krigere gjorde. Den amerikanske fotballkulturen på Samoa ble vist i "60 Minutes" 17. januar 2010. Økonomi. Kilde: "The World Almanac 2008", side 555-587. Utdanningsforbundet. Utdanningsforbundet er en norsk fagforening for pedagoger, stiftet 2. oktober 2001. Forbundet har i overkant av 150 000 medlemmer (2011). Organisasjonen kom til ved en sammenslåing av fagforeningene Norsk Lærerlag og Lærerforbundet. Medlemmene kommer fra blant annet barnehage, grunnskole, SFO, videregående opplæring, høgskole, universitet, pp-tjenesten og utdanningsadministrasjon, og har medlemmer på nesten 12 000 arbeidsplasser i Norge. Forbundet er organisert under Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio). Organisasjon. Forbundet har 19 fylkeslag, i tillegg til lokallag i alle kommuner (i Norge). "Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet" er et studentlag som er underlagt Utdanningsforbundet. Studentlaget har flere enn 12 000 medlemmer, pr. 2011. Eksterne medlemskap. Utdanningsforbundet er medlem i hovedorganisasjonen Unio, og forhandler gjennom Unio om lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene i statlig og kommunal sektor (KS og Oslo kommune), og i Spekter, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Kirkelig Arbeidsgiverorganisasjon (KA). Utdanningsforbundet forhandler også direkte med Private Barnehagers Landsforbund – A og Trygge Barnehager/FUS om medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Publikasjoner. Fagforeningen utgir tidsskriftene "Utdanning", "Bedre Skole", "Første steg", "Yrke og Spesialpedagogikk" og "Spesialpedagogikk" – og er medutgiver på "Norsk Pedagogisk Tidsskrift". Moldau. Moldau (tsjekkisk: Vltava) er den lengste elva i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. Elveløpet er 430 km langt og strekker seg fra Šumava gjennom Český Krumlov, České Budějovice og Praha til Mělník, hvor den munner ut i Elben (tsjekkisk: "Labe"). Moldau gikk over sine bredder i en 500-årsflom i 2002, da flere mennesker omkom og det ble forårsaket omfattende ødeleggelser langs hele elva. Et av de seks romantiske, symfoniske diktene i orkesterverket "Má vlast" (Mitt fedreland) av Bedřich Smetana heter Vltava eller Moldau, og er en erindring over løpet elva tar. Mynder. Mynde (av norrønt "mjór") betyr "mjå", "smal" eller "smekker", og er et uttrykk som benyttes for å beskrive en relativt homogen gruppe hva morfologi angår, men som kanskje ikke er like harmonisk med hensyn til sitt opphav. Gruppa består av hunder som opprinnelig er avlet som vakt- og jakthunder, men som nå mer i vestlig sammenheng må karakteriseres selskapshunder. Mange kjenner også myndene som veddeløpshunder, men dette er i beste fall en snever beskrivelse av disse hundene. Om begrepet «mynde». I Norge og Danmark har vi hentet et uttrykk som stammer fra vårt norrøne språk til å beskrive disse hundene, nemlig "mynde" som kommer fra det norrøne uttrykket "mjór" ("mjå") og henspiller på disse hundenes smekre anatomi. På nynorsk kalles mynder også "mjåhund". En lignende beskrivelse finner man også i Kina, der slike hunder kalles "xiquan" som betyr "tynn" (hund). I engelskspråklige land kaller man myndene «sighthound» eller «gazehound», begrep som henspiller på disse hundenes gode syn og egenskaper som jakthund, eller «greyhound», som trolig henspiller på en kombinasjon mellom hundenes smekre anatomi og edelhet/nobelhet. I de fleste andre land er det derimot mer vanlig å bruke et uttrykk som enten henspiller på hundenes løpeegenskaper og edelhet/renhet. I Sverige sier man «vinthund», i Tyskland «windhund», og i Nederland «windhond». I Spania «galgo», i Ungarn «agár», i Polen «chart», og litt lenger øst «khort», «chortaj» eller «borzoi». Rundt Svartehavet kalles de «tazi», i Midtøsten «saluki» og i Nord-Afrika «salugi» og «sloughi». Skrivemåten kan variere, men betydningen er stort sett den samme. Anatomi og typer. a> regnes som den eldste mynden av type. Mynder er anatomisk ganske like, men varierer i størrelse. De har en muskuløs og strømlinjeformet smal kropp med lange smale muskuløse lemmer, dyp brystkasse og opptrukket buk, et hode som er langt og smalt, med et langt og smalt snuteparti med kraftige smale kjever. Ørene er hengende, men kan ellers variere mellom rasene. Halen er lang og sabelformet, men kan av og til også bæres i en krøll. Den lange halen fungerer som styreror i høy fart. Myndene jakter med synet som sin viktigste sans, men bruker også i noen grad hørsels- og luktesans. De er bygget for stor fart og har et kraftig bitt som dreper. Blant noen mynder kan man fortsatt se mer primitive (forstørrede) rovtenner. I størrelse varierer myndene fra den bitte lille glatthårede italieneren på 4-5 kg, til den gigantisk store ruhårede ulvehunden som kan nærme seg meteren i skulderhøyde. Som type varierer de mellom de langstrakte og de mer kvadratiske. Man finner dessuten noen av verdens eldste hunderaser blant myndene. Greyhound blir av mange regnet som selve prototypen på en mynde, men som type regnes saluki som den eldste. Greyhound er en langstrakt sprinter som kan oppnå en toppfart på mer enn 70 km/t, men den mangler stamina. Muskulaturen er bulende og eksplosiv. I motsatt ende finner man de mer kvadratiske typene, som f.eks. afghansk mynde og sloughi. Muskulaturen er flat og seig. Disse typene har også høy toppfart sammenlignet med andre hundetyper, men ikke like høy som greyhound. Derimot har de mer stamina (utholdenhet) og ofte større manøvreringsevne i fart, noe som gjør de mer egnet til jakt i variert terreng. Opprinnelse og bakgrunn. Moderne DNA-forskning har fastslått at alle hunder nedstammer fra ulv. Siden 1993 har hunden derfor blitt klassifisert som en underart ("Canis lupus familiaris") til ulv. Før den tid ble de gjerne klassifisert som en egen art ("Canis familiaris"), ref. Carl von Linnés klassifisering fra 1758. Selv om hunder i dag anerkjennes som etterkommere av ulv, mener fortsatt noen at myndene må nedstamme fra en parallell art til ulven, og med det være mye eldre enn hunder flest. Egenskaper som myndenes morfologi, hjertevolum, større andel røde blodlegemer, reproduksjonstakt og idiosynkratiske framferd kan understøtte en slik teori, men vanskelig la seg dokumentere. Da er det mer trolig at myndene har utviklet seg til det de er med menneskets hjelp. Mynder finnes naturlig i Afrika, Asia og i Europa, men ikke i Amerika og i Oseania. Stadig flere tror nå at myndene må ha utviklet seg fra såkalte urhunder, også kalt pariahhunder. For et par av rasene kan dette nå dokumenteres, i det de to afrikanske mynderasene, azawakh og sloughi, begge har en sjelden glucose-fosfat-isomerase allel B variant (GPIB) som foruten hos senjihunder og en håndfull sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske) bare opptrer hos rever, sjakaler og italienske ulver. Tilstedeværelsen av GPIB antyder en urgammel differensiering av azawakh og sloughi fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag). «Tesem», selveste urmynden. a>, selveste urmynden, ble avbildet utallige ganger av de gamle egypterne Tesem (hieroglyfer som former ordet tsm) regnes av mange som selveste urmynden. Den første avbildningen man kjenner av en hund med ringlet hale stammer fra perioden 3800-3600 før Kristus, i den såkalte førdynastiske tiden i Egypt. Tesem framstilles helst med ringlet haleføring, men ikke alltid. I flere jaktscener er nemlig halen enten strukket ut (som under flukt) eller den henger rett ned. Jakt med hund er tidligst dokumentert gjennom en avbildning som stammer fra det 4. årtusenet før Kristus. Tesem ble avbildet en rekke ganger i den gamle egyptiske kulturen, og den framstår gjerne som en en mynde- eller podencolignende hund med ekstreme proporsjoner. Den har som regel et karakteristisk langt og smalt hode, uten markert stopp og med høye stående ører. Kroppen, som er utstyrt med lange, slanke ben, er myndelignende, slank og aristokratisk elegant. Ryggen, som er rett, avsluttes nesten alltid av en meget karakteristisk krøllhale, som bæres over krysset. Det finnes imidlertid også eksempler på at tesem er avbildet med hengende ører og krøllhale, eksempelvis i et relieff på en stele funnet under arkeologiske utgravninger i Koptos. Man kan således ikke konkludere med at tesem alltid hadde høye, stående ører, slik den gjerne har blitt framstilt her i vesten. Tesem har et anatomisk ytre som unektelig peker mot mynder og podencoer, men som av mange også har blitt tolket som en krysning mellom hund og sjakal. Kanskje fordi mange har ment at anubis, egypternes dødsgud, hadde et hode som skulle illustrere en sjakal. Morfologisk sett minner imidlertid tesem kanskje mer på en krysning mellom urhunder og mynder. Det finnes mange avbildninger av både tesem og andre myndelignende hunder i den gamle egyptiske kulturen. Man kan derfor slå fast at hunden må ha vært viktig. At den også er avbildet i mange av faraoenes gravkamre, herunder også på steler, bare forsterker dette inntrykket. Det gjør også det faktum at hunden enten omtales som tesem (tsm) eller hund (iw, som egentlig betyr «den/dyr som bjeffer»), dersom den ikke hadde et eget personlig navn da. Noe det finnes en rekke eksempler på at hunder hadde i denne kulturen. I denne kulturen er det få andre hunder å observere fra tisepoken før det såkalte mellomriket, men i perioden 2025-1700 f.Kr. og framover endrer dette seg ganske drastisk. Da dukker det oftere og oftere opp avbildninger av hunder med andre øreformer og annerledes haleføring. Alt oftere ser man også andre typer hunder, både mindre typer og kraftigere typer. En av typene som dukker opp er små støverlignende hunder med hengeører. En annen type er store, kraftige kamphunder. Ofte ser man urmynden avbildet i jaktscener, men på mange steder kan man også se at de må ha hatt stor rituell betydning. Urmynden bærer alltid halsring og går av og til i bånd, så det er klart at det dreier som om hunder som har et eierskap. Det er derfor også grunn til å tro at denne hunden, i hvert fall for noen, må ha vært en viktig sosial partner. Om den er avbildet sammen med andre hunder, blir den gjerne framstilt på en mer verdig måte enn disse. Enten i form av væremåte, utsmykning eller selve plasseringen i avbildningen. Fra ulike inskripsjoner, blant annet fra gravkamre, er det kjent at fødselen av en myndevalp (jaktmynde) bare ble overgått av det å få en sønn. Myndelignende hunder ble også balsamert og begravet sammen med sin eiere, noe vi se av de mange mumifiserte hundene som er funnet i egyptiske graver gjennom årene. Myndenes arnested. Kynologer flest har utpekt Orienten og Midtøsten som arnested for myndene, men også denne teorien bygger på et sviktende grunnlag og det har i den senere tid blitt reist tvil om teorien holder stikk. Teorien er bygget på arkeologiske funn av skjeletter og avbildninger gjort i regionen, de fleste av myndelignende hunder fra den gamle egyptiske kulturen. Det finnes også arkeologiske bevis for at myndelignende hunder fantes i Mesopotamia (Irak) og Persia (Iran) for omkring 4 000 år siden, men det gjenstår å kunne dokumentere at disse hundene oppstå der og ble ført ut i verden gjennom folkevandringene langs silkeveien og andre handelsruter. I det sørlige Sahara er det også gjort grottefunn med tegninger som blant annet viser domestiserte langlemmede jakthunder. Disse er tidfestet til omkring år 8 000-3 000 f.Kr., altså til tiden før Sahara ble til ørken. Slik det er i dag, vet man altså ikke nøyaktig når og hvor verken mynder eller tamhunden som sådan oppsto. Noen har ment at India må ha stått sentralt, med tanke på de unike funnene etter induskulturen, men nye studier utført av indiske forskere har slått fast at dette ikke kan medføre riktighet. Det finnes i hvert fall ingen spor mellom indiske ulver og tamhunder som kan peke i den retning. I dag mener flertallet av forskere at tamhunden må ha oppstått i de sørøstlige delene av Kina, men også dette gjenstår det å dokumentere. Man har imidlertid funnet arkeologiske bevis for at det eksisterte domestiserte hunder der i tidlig neolittisk tid (7 000–5 800 f.Kr.), jfr. utgravningene ved Jiahufeltet, langs elvebredden av Huang He i Henan-provinsen. Denne teorien støttes blant annet av DNA-studiene Peter Savolianen utførte. De eldste rasene. Saluki har av mange vært holdt for å være den eldste av myndene som type, men det må understrekes at dette kun gjelder typen, ikke hunderasen. Moderne forskning har imidlertid slått fast at den tilhører våre aller eldste hunderaser og er betydelig beslektet med ulven. Imidlertid viser en studie publisert i "Science" den 21. mai 2004 at afghansk mynde er nærmere beslektet med ulv enn saluki er (Heidi G. Parker m.fl., 2004). Siden studier med DNA alt har slått fast at afghaneren er nærmere beslektet med sloughi og azawakh enn med saluki, må man derfor også regne med at disse rasene er nærmere beslektet med ulv enn hva saluki er, fordi afghanerens slektskap til andre typer (molossere og gjeterhunder) er nærmest fraværende. Derfor er også sloughi og azawakh trolig eldre enn saluki, men siden denne hypotesen aldri har vært testet er det umulig å hevde noe mer konkret om dette. Den samme studier viser forøvrig at mynder som irsk ulvehund, greyhound, borzoi og whippet bare er ubetydelig i slekt med ulv mens slektskapet til spesielt gjeterhunder er påtagelig stort. Både irsk ulvehund og greyhound viser dessuten et visst slektskap med molossere. I moderne tid har kynologene ofte hevdet at faraohund er verdens eldste hunderase, men forskeren Peter Savolainen har nylig konkludert med at så ikke kan være tilfellet. Likeledes har man klart å kartlegge at alle greyhounder i dag nedstammer fra kun ei tispe som fantes i England på 1700-tallet, slik at når noen hevder at denne hunden er 6 000 år gammel så er dette ikke riktig. Podencoer, som alle har en anatomi som minner om tesem, pariahhunder og mynder, har ofte vært tatt til inntekt som urmyndens nærmeste nålevende slektninger. Savolainens DNA-studier viser imidlertid at disse hundene ikke så gamle som mange har trodd. I så måte sier han at for eksempel faraohund ikke kan være mer enn ca. 150-200 år gammel i sin nåværende form. Savolianens teorier og konklusjoner omkring den omfattende studien har imidlertid møtt skepsis fra noen forskere, blant annet fordi det har blitt reist tvil om grunnleggende beregninger i forbindelse med mutasjonsfrekvensen (klokken) som benyttes i studier av mtDNA. Derimot støtter flere senere studier (Heidi G. Parker m.fl., 2004)) at disse hundene er moderne gjenskapninger som ligner den opprinnelige typen (tesem), men de mangler altså genetisk slektskap med urhunder og må derfor betraktes som moderne hunderaser. Den mest opprinnelige mynden. Selv om kynologer og forskere har vært enige i at saluki er den eldste av alle myndene som type, er det den relativt nyoppdagede mynderasen azawakh som regnes som den mest opprinnelige av myndene. Dette henger sammen med tuaregenes strenge avlsprinsipper, som beviselig har gått i arv fra far til sønn gjennom mer enn 1000 år. Forskerne mener at azawakh har endret seg svært lite under de siste tusen årene, noe som understøttes av hundens primitive egenskaper og anatomi. Rasen har en kattelignende uavhengighet og man kan fortsatt se individer med forstørrede rovtenner. I sitt opprinnelige habitat lever disse hundene i en slags pariahtilværelse, i og rundt landsbyene til nomadene i Sør-Sahara og Sahel. De ferdes og formerer seg fritt, men tuaregene lar bare de beste hannhundene få leve opp, sammen med et fåtall spesielt utvalgte avlstisper. Hunder som lever slik kalles gjerne en landrase. Kunnskapen om utvelgelse har gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner, men det er uvisst om rasen vil klare å overleve i sitt naturlige habitat, fordi det er stadig færre som besitter denne kunnskapen blant nomadene i Sør-Sahara og Sahel. En gruppe tyske forskere har imidlertid igangsatt et ambisiøst prosjekt for å redde rasen, som regnes som en kynologisk sjeldenhet. Mynder og muslimer. Mynder har alltid hatt en unik stilling blant verdens mange folkeslag. Opprinnelig ble disse hundene avlet som vakt- og jakthunder, men de var også svært høyt verdsatt for sine sosiale egenskaper. Dette kommer tydelig til uttrykk blant muslimer, som generelt regner hunder for å være «urene». Muslimene tillater ikke hunder å komme inn sitt husvære, fordi hunder flest regnes som urene. Mynder, derimot, har alltid fått tilgang til husværet og blir gjerne behandlet som om de var nære slektninger og frender. Årsaken til dette er å finne i Koranen, der det står at hunder som skulle brukes til jakt måtte være «rene». Med det mente man at hunden skulle ha gjennomgått en slags åndelig renselse og ikke måtte skamfere (bite hull i) byttet. Koranen sier ingen ting om at det måtte være mynder, men den nevner at sorte hunder og pariahhunder var urene og måtte drepes. Beduinene og de andre nomadene hadde lange tradisjoner med hundehold og overførte trolig sin Koranens definisjon av en «ren hund» til sine jakthunder, som altså var mynder. Disse hundene var gjerne trent i ikke å drepe viltet, men kunne å holde det fast til jegeren kom og kunne avlive byttet. Siden har derfor mynder vært ansett som rene blant de fleste muslimer. Mynder og adel. a> er ei indisk mynde som også er kjent som karwani og caravanhund Fra historien kjenner vi til at konger, adelsfolk og høvdinger ofte holdt mynder, som i mange tilfeller ikke var lov å eie for vanlige folk. I så måte er myndelignende hunder ofte avbildet i den gamle egyptiske kulturen. Mynder ble aldri solgt, men kunne av og til bli gitt i gave, som et uttrykk for dyp respekt eller stor takknemlighet. Ei jaktmynde kunne innbringe eieren en hel flokk med kameler eller et par nye koner om han ville bytte den bort, så verdifulle var de. Også i den gamle greske kulturen var mynder sentrale som kjæledyr og jakthunder. Likeledes ble disse hundene regnet som passende kun for konge og adel på de britiske øyer under middelalderen, der de i en periode sågar var forbudt å eksportere ut av landet, fordi kongen selv trengte disse hundene til sin krigføring. Slikt sier mye om den status myndene har hatt gjennom århundrene. Selv i dag ser vi at folk flest regner mynder som noe opphøyet og forfinet, ikke minst gjennom moderne reklamefilm og lignende. Mynder som brukshunder. a> (1624)a> (1819)a> (1460)a> (ca. 1650) Med tanke på det forfinede visuelle uttrykket mynder gir, er det mange som i dag glemmer eller ikke vet for hvilke formål disse hundene egentlig var avlet. De var primært vakthunder og jakthunder, sekundært sosiale følgesvenner og familiehunder. Tatt i betraktning disse hundenes høye sosial status gjennom mange århundrer, har de vært et yndet objekt å avbilde blant kunstnere. Vakthund. Mange mynder har en iboende instinktiv skepsis til fremmede folk og dyr, noe som gjerne gir seg utslag i en form for skyhet eller avmålt likegyldighet. Slik adferd er gjerne mest framtredende hos de eldste mynderasene. Dette har i mange tilfeller gjort de til gode vakthunder, selv om vi i vesten helst tenker på mynder som løpshunder og forfinede «sofagriser». Da glemmer vi imidlertid de formål disse hundene opprinnelig var avlet for, nemlig som (og i denne rekkefølge) vakthunder, jakthunder og sosiale følgesvenner. Myndenes manglende interesse for andre hunder og folk, uoppnåelighet, og i mange tilfeller skyhet, blir ofte feiltolket. For mange kan de virke skjøre og redde. Når fremmede nærmer seg eller stopper opp for å slå av en prat, hender det at disse hundene trekker seg litt unna eller er totalt uinteresserte, putter halen mellom beina og begynner å skjelve litt. Mange tolker det som en nervøs handling og spør kanskje eieren om hunden er litt redd, men myndene skjelver ikke av verken frykt og nervøsitet. Den skjelver for å holde muskulaturen varm og rede, i tilfelle det skulle bli behov for å forsvare seg selv eller eieren. De trekker seg unna for å få avstand nok til å kunne reagere mest mulig effektivt. Skulle det vise seg nødvendig, vil de altså ikke løpe vekk i frykt, men angripe med besluttsomhet, hurtighet og voldsom styrke. Tradisjonelt har mynder voktet buskap og eiendom gjennom årtusener. Som små valper plasseres de sammen med buskapen, som de naturlig vil føle tilhørighet til og derfor forsvare når de blir voksne. Såkalte vokterhunder får samme opplæring, men de mangler myndenes rovdyradferd. Slike mynder vil forsvare både buskap og eiendom, mot både ville rovpattedyr og mer tradisjonelle tyver, på en fysisk måte. De vil angripe i flokk og jage eller drepe en inntrenger som ikke respekterer varslene de sender ut. Blant nomader og mange stammefolk er denne tradisjonen både svært gammel og meget nyttig, spesielt i varme strøk der buskapen går ute døgnet rundt. Det er kjent at både azawakh, caravanhund, sloughi, saluki og tazi angriper og dreper såvel sjakaler og hyener som større kattedyr og andre rovpattedyr. Jakthund. Mynder er hetsende hunder som jakter ved synskontakt og ofte dreper byttet selv, men denne jaktformen er forbudt i Norge og i de fleste andre vestlige land. I den tredje verden og i noen europeiske land benyttes fortsatt mynder til hetsjakt, og i noen tilfeller kan disse hundene utgjøre et viktig eksistensgrunnlag for familien. Det mest vanlige er å se mynder jakte i par, men de jakter også alene eller i små flokker opp mot seks hunder. Om hundene jakter alene, parvis eller i flokk er ofte avhengig av byttet det jaktes på. Når det jaktes på hurtig vilt i åpent terreng er det en fordel at hundene samarbeider. Når det jaktes på småvilt jakter hundene enten alene eller i par, av og til også sammen med en dressert rovfugl. Hunder som jakter alene jakter helst på mindre hurtige byttedyr. Hunder som jakter i par eller sammen med rovfugl jakter som regel på hurtig småvilt, som for eksempel haredyr. Hunder som jakter i flokk jakter helst på større byttedyr, som ville klovdyr eller andre rovpattedyr. Som regel følger jegeren jakten fra ryggen av en hest eller en dromedar, av og til også til fots eller på motorsykkel og i bil. Hundene bringes til stedet der det skal jaktes med minst mulig energibruk. Om jegeren rir veksler gjerne hundene om å sitte på ryggen med jegeren, for slik å spare mest mulig energi til selve jakten. Av og til bruker jegeren en dressert jaktfalk eller ørn til å avsløre hvor byttet befinner ser. Jakten begynner når hundene får synskontakt med byttet. Hunder som jakter parvis eller i flokk samarbeider under jakten. Noen mynder dreper byttet, mens andre er opplært til ikke å drepe eller skamfere byttet. Det siste er viktig for muslimer, som på grunn av sin tro ikke kan benytte kjøtt av et bytte skamfert av en hund. Familiehund. I Norge skattes mynder først og fremst for sine sosiale egenskaper og bravader i utstillingsringen. Mynder regnes som rolige og sindige familiehunder, som innendørs trives best på sofaen. De trenger ikke mer mosjon og stell enn andre raser, og helsemessig har de svært få problemer sammenlignet med de fleste. I den grad hunder kan kalles barnevennlige (noe de aldri kan bli, fordi de er rovpattedyr), er mynder stort sett like velegnet som andre hunder. Skotsk hjortehund regnes sågar av mange kynologer blant de raser som har best forutsetninger for å omgås barn, selv om dette på ingen måte kan dokumenteres. Mynder flest regnes som selvstendige og egenrådige individer, noe som ofte medfører at de er litt avmålte og skeptiske til fremmede folk og dyr. Dette blir ofte mistolket som nervøsitet, mens det egentlig er et nedarvet instinkt som en gang i tiden var helt nødvendig for å kunne overleve som rovdyr. Alle ville rovpattedyr har dette instinktet, men mange hunderaser har enten tapt det eller er i ferd med å tape det. At mange mynder fortsatt har dette instinktet i behold skyldes trolig at de i større grad enn andre har fått være rovdyr opp gjennom tiden. Dette betyr ikke at de er mer rovlystne enn andre hunder, men heller at de er mer forsiktige og derfor tar større hensyn til flokken. De er med andre ord ofte svært sosiale. Mynder som oppholder seg innendørs er typisk rolige og sindige, nærmest bedagelige. De trives best i selskap med familien (flokken), fordi de gjerne er mer flokkorienterte enn raser flest. På tur i skog og mark og i bånd på byen eller langs landeveien er det sjelden særlig mye mas å ha med mynder, men når de slippes løs blir det gjerne «action». De fleste mynder er fornøyd med en ca. 30 minutters aktiv lek eller løping, men noen kan også holde det gående i timevis. Her er det både individuelle og rasemessige forskjeller. Løpshund. Hundeveddeløp er en svært populær form for hundesport noen steder i verden, men denne sportsformen har aldri fått særlig fotfeste i Norge. I land som USA, Storbritannia, Spania, New Zealand og Australia er imidlertid hundeveddeløp med totalisatorspill svært populært, om enn kanskje ikke for hundenes skyld. Det er først og fremst greyhound som benyttes, og slikt pengespill er ofte svært inntektsbringende for både bookmakere, oppdrettere, trenere og lysskye bakmenn. Hundene har det imidlertid ikke alltid like greit. Karrieren er kort, og når den ender blir hundene ofte kun en økonomisk belastning for sine eiere, som i mange tilfeller kvitter seg med de på bestialske måter for å unngå økonomiske økonomiske tap. forteller at det i USA alene avlives omkring 15 000-20 000 veddeløpshunder (greyhounder) hvert eneste år. a> er spennende for både hund og eier Lure coursing har blitt en stadig mer populær form for hundesport rundt om i verden, også i Norge siden slutten av 90-tallet. Dette er en fritidssyssel for hele familien, ikke minst for hundene. Lure coursing tar utgangspunkt i hundenes naturlige iver etter å jakt på dyr som løper (kalt «coursing»), men byttedyrene er byttet ut med et kunstig bytte i form av en plastpose eller lignende. Dette «byttet» (luren) trekkes i sikksakk rundt en bane (ikke rundbane) i en line festet til trinser, og hundene jakter på byttet, vanligvis i par. Det avholdes jevnlige treninger og konkurranser på Østlandsområdet i regi av Norsk Myndeklubb og Norsk Greyhoundklubb. For å få starte i konkurranser, må hundene ha godkjente testløp og ha oppnådd løpslisens. Utstillingshund. Mynder er ikke blant de mest populære hunderasene, men raser som afghaner, italiener, greyhound, saluki og whippet er vanlige å se i utstillingsringen. For mange er det å dra på hundeutstilling nærmest en livsform, og i så måte er ikke myndeeiere særlig annerledes. Der treffer man likesinnede og kan utveksle meninger og erfaringer og diskutere resultater og kritikker fra dommerne. For oppdrettere gir utstillinger ofte en mulighet til å treffe nye og gamle valpekjøpere, som kanskje samles der for å få sine kjæledyr vurdert av spesialister. Gode resultater i utstillingsringen gir ofte mersmak. FCI gruppe 10. Kennelklubber tilsluttet FCI grupperer som regel (det finnes unntak) myndene i gruppe 10. Denne gruppen består av homogene raser hvis anatomi og morfologi er svært lik, men der størrelse og lynne kan variere ganske mye. Alle rasene har hengende ører. Noen land kan ha en annen inndeling, gjerne mer lik den som skisseres nedenfor. Noen land kan dessuten anerkjenne noen raser som ikke inngår på den internasjonale listen til FCI. Kennelklubber som ikke er tilsluttet FCI grupperer gjerne myndene i en fellesgruppe kalt «hounds» eller «sighthounds and pariahs». Gruppen «hounds» inkluderer både drivende hunder (ikke dachshunder) og tradisjonelle mynder. I tillegg inkluderer denne gruppen noen myndelignende raser som FCI grupperer som primitive spisshunder (de har stående ører). Dette er altså ikke på noen måte en like homogen gruppe hva anatomi og morfologi angår. Gruppen «sighthounds and pariahs» inkluderer ikke drivende hunder, men de nevnte spisshundene inngår. I tillegg inngår også flere såkalte pariahhunder. Det finnes trolig nærmere 40 ulike mynderaser rundt om i verden, om man regner inn lokale varieteter som har eksistert i lang tid. Bare et fåtall av disse anerkjennes som egne raser internasjonalt. I Norge er Norsk Kennel Klub topporgan for de raser som anerkjennes av FCI. De deler myndene inn på følgende måte. Andre mynder og alternative navn. Navnene nedenfor er nødvendigvis ikke navn på unike raser, men kan også være alternative navn på en av rasene som er nevnt her eller ovenfor. Lure coursing. Lure coursing (LC) er en form for hundesport, der hundene jakter på en falsk hare (lokkehare). Sporten tar utgangspunkt i ekte «"coursing"» på hare, men siden denne formen for (u)sport nå mer enten er forbudt (Skandinavia) eller står i fare for å bli det, er lokkeharen en bra erstatter. Hundene ser heller ikke ut til å bry seg i særlig grad om haren er ekte eller ikke. En plastpose, fille el.l. knytes fast i enden av en lang line, som i sin tur strekkes i et mønster av mer eller mindre krappe svinger (gjennom trinser) rundt en bane av gress. Lokkeharen trekkes så rundt banen av en motor som styres av en pilot, mens hundene jakter på lokkeharen. Sporten er i stor grad knyttet til mynderasene og deres naturlige jakt- og løpstrang, men også andre raser kan ha stor glede av denne leken. Det viktigste er at man stiller opp hunder med en forholdvis lik løpskapasitet. Det er også meget viktig at hundene er godt trente, da belastningen under løp er meget stor. Det er imidlertid svært sjelden skader i denne sporten. Det er gjerne flere (2 er mest vanlig) hunder som «"jakter"» samtidig i en innbyrdes konkurranse. Dommerne bedømmer (gir poeng) til hver hund for seg, etter gitte regler og retningslinjer. Noen av kriteriene som bedømmes er (i rekkefølge) hundenes bevegelighet, fart, utholdenhet, entusiasme og jaktevne. I den offisielle delen av denne sporten konkurreres det rasevis, men tisper og hanner konkurrer sammen. Det løpes 2 omganger. Maksimal poengsum er 100, fordelt på 20 poeng på hver av kriteriene ovenfor. Godkjent prøve krever minst 50 poeng. Vinner er den som oppnår høyeste poengsum. Dersom 2 hunder har samme poengsum avgjører vinneren etter den som oppnådde flest poeng i det andre løpet. Sporten er meget populær i utlandet. I Norge organiseres den offisielt gjennom Norsk Kennel Klub og raseklubbene, som arranger offisielle treninger, lisensløp og konkurranser. Imre Kertész. Imre Kertész (født 9. november 1929 i Budapest) er en ungarsk forfatter og oversetter av tysk litteratur, bosatt i Tyskland. Han vant Nobelprisen i litteratur i 2002. Imre Kertész' liv. Kertész har jødisk bakgrunn og ble deportert til Auschwitz i 1944, men en dag senere til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han overlevde oppholdet, og reiste tilbake til Ungarn, der han arbeidet som journalist og skribent. Hans mest kjente bok, "Sorstalanság" (1975), handler om 15-åringen György Köves' opplevelser i flere konsentrasjonsleirer. Boken har blitt tolket av noen som selvbiografisk, selv om Kertész bestrider dette. Kertész' litteratur fikk lite gjennomslag i Ungarn, og han flyttet til Tyskland, der han begynte å oversette tysk litteratur til ungarsk. Han har bl.a. oversatt Friedrich Nietzsche, Friedrich Dürrenmatt, Arthur Schnitzler, Tankred Dorst og Ludwig Wittgenstein. Etter tre utgivelser på 1970-tallet utgav ikke Kertész flere egne romaner før på slutten av 1980-tallet. I 2002 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur for «ett författarskap som hävdar den enskildes bräckliga erfarenhet mot historiens barbariska godtycke». Kertész ble i 2000 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Imre Kertész har siden 2000 bodd i Berlin, og ofte ytret seg kritisk om forholdene i fødelandet Ungarn, selv om han fortsatt skriver på ungarsk. Han har også engasjert seg for menneskerettigheter mer generelt, og bl.a. markert seg som støttespiller for planene om å bygge et minnesmerke i Berlin for å minnes Sovjetunionens etniske rensning av tyskere fra de østlige delene av Tyskland på slutten av andre verdenskrig og andre fordrivelser av folkeslag i det tyvende århundre. Hans mest kjente bok, "Sorstalanság" (1975), har også blitt filmatisert. Filmen "Uten skjebne" har blitt kjent for en litt annerledes måte å fremstille Holocaust på, nemlig gjennom øynene til en ung 14-åring. Hetsjakt. Hetsjakt er en jaktform der såkalte hetsende hunder renner etter byttet/viltet for å nedlegge det selv, men slik jakt er ikke lenger tillatt i Norge og mange andre industrialiserte land. De mest typiske jakthundene for hetsjakt er mynder, fordi disse er svært hurtige og gjerne har et bedre utviklet syn enn andre hunderaser, men også hurtige støvere og terriere blir benyttet i noen grad. Tradisjonell hetsjakt. Tradisjonell hetsjakt foregår ved at jegeren fører hunden(e) sin(e) fram til de(n) oppnår synskontakt med viltet før de(n) slippes. Hunden(e) sprinter etter (hetser) viltet til det enten styrter av utmattelse eller blir tatt igjen, for så å nedlegge det. Dersom det er flere enn en hund som jakter samarbeider disse gjennom å posisjonere seg på en slik måte at en eller flere kan angripe og nedlegge byttet. Vanligvis skal ikke hundene drepe viltet, men kun holde det fast til jegeren ankommer og kan avlive det. Her er det både rasevise og stedvise forskjeller. Eksempelvis er det gjerne viktigere ikke å drepe byttet i varme strøk enn kalde, fordi skrotten (kjøttet) lett skades i varmen. Pariahhunder dreper gjerne byttet selv, fordi de stort sett jakter for egen føde. Parforsejakt. Parforsejakt er en annen type hetsjakt, en jaktform der et jaktlag av jegere jakter på rødrev fra hesteryggen og bruker et kobbel av hunder, tradisjonelt av hunderasen foxhound eller en annen hurtig støvertype som jager i flokk, til å søke opp og hetse etter rødreven til dyret blir utmattet og styrter. Som regel blir reven drept ved at hundene river den i filler. Parforsejakt var spesielt utbredt blant kongelige, adel og rikfolk i Europa. Denne formen for revejakt, som av mange regnes som en bestialsk måte å jakte på (en blodsport uten verdi), har lenge vært forbudt i store deler av den industrialiserte verden, men på de britiske øyer har det vært vanskelig å få en slutt på den. Den 18. november 2004 ble imidlertid parforsejakt forbudt ved lov i England og Wales, med virkning fra februar 2005. Falkoneri. Rovfugler lar se dressere til å drive hetsjakt på småvilt og andre fugler. Det er spesielt ørner og falker som brukes, ofte jaktfalk eller kongeørn. Denne formen for jakt og jaktdressur kalles "falkoneri", og de som holder på med dette kalles falkonerere. Falkoneri hadde høy status i Europa under middelalderen, men er nå blitt uvanlig og ofte ulovlig. Det finnes imidlertid fortsatt falkoneri i noen europeiske land, for eksempel i Storbritannia og Spania. I flere land utenfor Europa er falkoneri fortsatt i bruk for matauk. I andre land brukes slike fugler aktivt til å beskytte fly og flyplasser, gjennom at rovfuglene jager vekk andre fugler, som ellers kan have i jetmotorene til flyene og forårsake store katastrofer. Forbudt i Norden. Ingen former for hetsjakt er lenger tillatt i Norden, der denne jaktformen regnes som en blodsport. Også i de fleste andre industriland er hetsjakt nå forbudt, selv om det fortsatt drives endel ulovlig hetsjakt i land som Storbritannia, Irland, Portugal, Spania og Italia. I mange østeuropeiske land og i land utenfor Europa, drives det fortsatt utstrakt hetsjakt på vilt, for det meste som matauk.